Christiansand stift. Christiansand stift fra kart 1785. Christiansand stiftamt var en administrativ enhet (stiftamt), opprettet i 1682, da Stavanger stiftamt ble omdøpt og stiftstaden flyttet fra Stavanger til Christiansand. Administrasjonen lå i Christiansand og var hovedamt også for Bratsbergs og Stavanger amt. I 1685 blir to nye underamt, Nedenes amt og Lister og Mandals amt skilt ut fra Christiansand stiftamt. En gang på 1800-tallet blir Stavanger påny stiftamt, men kun over eget amt. Betegnelsen stiftamt forsvant stort sett mot slutten av 1800-tallet. I 1918 blir Bratsbergs, Nedenes og Lister og Mandals amt omdøpt til Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder fylker, og Kristiansand blir amdinistrasjonssted for sistnevnte. Samtidig blir Stavanger amt omdøpt til Rogaland fylke. Agdesiden amt opprettet i 1662 omfattet det tidligere Agdesiden hovedlen, og amtet fikk nytt navn da stiftstaden ble flyttet fra Stavanger til Christiansand og stiftamtet endret navn til Christianssand stift i 1682. Stavanger stift blir Christiansands stift. Eneveldskongen Frederik III innførte den 1. februar 1662 amt med amtsmenn i Norge isteden for len som ble styrt av adelen. Norge ble delt opp i 11 amt, hvorav 4 var de gamle hovedlen som ble omgjort til stiftamt. I tillegg til Akershus, Bergenhus og Trondhjems stiftamt, var dette Stavanger stiftamt med Stavanger som stiftstad. Allerede i 1670 foreslo stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve at Christiansand skulle være stiftstad, og stiftet skulle foruten hovedamtet Christiansand (Agdesiden), bestå av de underliggende amtene Stavanger og Bratsberg. Den 4. oktober 1671 ble Ove Juel utnevnt til stiftsbefalingsmann for "Christianssand eller Agdersidens hovedamt". Han var fra 1669 visestattholder i Norge og som sådan bodde han på Akershus i Norge. I 1676 ble han visekansler i det danske kanselli, og fikk Jens Toller Rosenheim som stedfortreder. Jens Rosenheim, som var en kjent jurist og sønn av borgermesteren i Christiania, Nils Nilsen Toller, og var utnevnt til amtmann i Lister amt. Han skulle "tillige i Ove Juels fravær, dog under hans direktion og efter foregående kommunikation, om noget vigtigt kunde forefalde, have indseende med Christiansands stifts hovedamt". Rosenheim ble imidlertid opptatt med utkast til den nye norske lov, og det eksisterer ingen embetsbrev fra hverken Juel eller Rosenheim. Ove Juel fikk den 11. desember 1679 avskjed som visekansler på grunn av sykdom og alderdom. Samtidig fratrådte han etter eget ønske som stiftamtmann i Norge mot løfte om første ledige stiftamt i Danmark. I 1680 ble amtmannen i Stavanger, baron Ludvig Holgersen Rosenkrantz, utnevnt som ny stiftamtmann. Det var i hans tid, i henhold til kongebrev av 6. mai 1682, at det ble endelig bestemt at Stavanger stift heretter skulle hete Christiansand stift, og at både stiftamtmannen og biskopen skulle bo i byen. Hud (film). "Hud" er en norsk spillefilm fra 1986. Regi og manus er ved Vibeke Løkkeberg. I hovedrollene spiller Keve Hjelm, Terrence Stamp, Vibeke Løkkeberg og Elisabeth Granneman. Filmen var den inntil da dyreste filmen i norsk filmproduksjon. Hud fikk 16 års aldersgrense da den hadde premiere på kino. Handling. Incest eller blodskam er temaet i "Hud" og handlingen foregår i et sterkt mannsdominert øysamfunn på Vestlandet på 1890-tallet. Her bor Vilde, en ung kvinne (spilt av Vibeke Løkkeberg) sammen med sin invalide mor (Elisabeth Grannemann). Vilde har et blodskamforhold til sin stefar (Keve Hjelm), som hun fortvilet prøver å skjule. Dette forholdet har resultert i en datter, som nå er ti år. Fordi hun er stum og i tillegg ikke døpt, blir hun mobbet og utstøtt av det fordomsfulle øymiljøet. Stefaren og presten på stedet krever at kvinnen skal gifte seg md en rik innflytter og døpe barnet, men hun nekter. Ikke med den blodskammen hun er blitt påført. Det ender med drap. Mottakelse. "Hud" var både kostbar og kontroversiell og fikk hard medfart av norske filmkritikere da den kom. Det oppstod en heftig avisdebatt som varte et halvt års tid, der Løkkeberg av enkelte ble «demonisert som riksheks». Filmen ble særlig ble anklaget for å være umoralsk og for langtekkelig, med dvelende scener og lite handling. Løkkeberg forsvarte seg med at hun ønsket å lage en kunstfilm med bilder inspirert av Edvard Munchs malerier. "Hud" ble imidlertid valgt ut til filmfestivalen i Cannes, der den ble vist som del av "Un certain regard"-programmet og fikk en viss anerkjennelse. Enskede-Årsta-Vantör. Enskede-Årsta-Vantör er et bydelsområde i Söderort i Stockholm kommune. Bydelsområdet omfatter bydelene Enskedefältet, Enskede Gård, Gamla Enskede, Johanneshov, Stureby, Årsta (bortsett fra Årsta holmar), Östberga, Bandhagen, Högdalen, Örby, Rågsved og Hagsätra. Enskede-Årsta-Vantör ble dannet 1. januar 2007, da bydelsområdene Enskede-Årsta og Vantör ble slått sammen. Södermalm (bydelsområde). Södermalm er et bydelsområde i Stockholms innerstad. Bydelsområdet omfatter bydelene Gamla stan, Riddarholmen, Långholmen, Reimersholme, Södermalm og Södra Hammarbyhamnen. I tillegg inngår øygruppen Årsta holmar, som ligger i bydelen Årsta, som tilhører Enskede-Årsta-Vantör. Bydelsområdet Södermalm ble dannet 1. januar 2007 da Maria-Gamla stan og Katarina-Sofia ble slått sammen. Rinkeby-Kista. Rinkeby-Kista er et bydelsområde i Västerort i Stockholm kommune. Bydelsområdet omfatter bydelene Rinkeby, Akalla, Husby (Stockholm), Kista og Hansta. Rinkeby-Kista ble dannet 1. januar 2007 ved sammenslåing av Rinkeby og Kista. Damaskusstål. Utsnitt av persisk sverd i damaskusstål fra 1500-tallet En kniv med damaskert stål Damaskusstål er betegnelsen på to forskjellige bearbeidingsprosesser og stållegeringer for bruk i sverd, kniver og andre blankvåpen. Det opprinnelige damaskusstålet som ble fremstilt og omsatt i Orienten ble brukt i de berømte Damaskussverd som ble smidd i området rundt Damaskus i dagens Syria i perioden fra det 500-tallet til 1700-tallet. Disse sverdene var legendariske på grunn av sin styrke og skarphet. Historiske tekster forteller at et fallende tynt silkestykke ville bli delt av eggen og at sverdet kunne bøyes 90 grader uten å brekke eller forbli skjevt. Derfor kunne sverdene splitte andre sverd og til og med stein uten å bli ødelagt eller sløve. Selv om disse legendene er overdrevne var sverdene klart overlegne samtidens blankvåpen fra andre områder som for eksempel ble brukt av korsfarerne. Damaskussverdene har en karakteristisk mønstret overflate som ligner krusninger på vann. Damaskusstål eller "damaskert stål" er også brukt som betegnelse på "mønstersmidd" knivstål (engelsk: pattern welded) som er en vanlig metode for fremstilling av stålemner til kniver og sverd. Denne framstillingsmåten er brukt fra romertiden og ble vanlig i middelalderen. Her legges vekselvis hardt (karbonrikt) og bløtt stål sammen i en pakke og smisveises sammen. Pakken brettes og smis ut i flere omganger slik at det ferdige emnet inneholder titalls tynne lag med vekselvis bløtt og hardt stål som gir skarphet og fleksibilitet. Spesielt når sverdet eller kniven syrebehandles trer det frem et overflatemønster som kan minne om det egentlige damaskusstålet, og på grunn av legendene ble dette markedsført med samme betegnelse. Disse prosessene er imidlertid ikke beslektet. Mønstersmidd stål var vanlig i gode sverd fra europeisk middelalder, norrøne vikingesverd, og katana (japanske samuraisverd) og brukes fremdeles for fine blankvåpen. Overflaten på mønstersmidd stål blir ofte bølgelignende (som på nederste bilde) mer enn krusete (første bilde) som for det egentlige damaskusstål, men her finnes det også gode etterligninger. Historisk navn. Det kan synes åpenbart at navnet refereres til sverd som blir produsert i Damaskus i Syria. Dette støttes av tekster fra Yaqub al-Kindi fra det 9. århundre, multidisiplin vitenskapsmann og forfatter, som levde i dagens Irak og beskriver sverd fra Damaskus. Rundt år 1000 beskriver perseren Abu Rayhan Biruni (også multidisiplin vitenskapsmann og forfatter) en slik type sverd som produseres av en smed med navn Damasqui som kan ha vært opphav til navnet. Videre kan sverdene være navnet etter overflatemønsteret som minner om krusninger på vann da det arabiske ordet for vann er "damas" og er vanlig i stedsnavn og navn på virksomheter i den arabiske verden. Også navnet Damascus har røtter i dette ordet fra «godt vannet sted». Framstilling. Kanskje så tidlig som 3. århundre f.Kr. kunne smeder i India og Sri Lanka fremstille "wootzstål". Dette er et stål som fremstilles ved reduksjon av støpejern eller jernmalm uten full smelting. Første trinn gir en kake med jern som ligger som «knapper» i slagget. Disse knappene ble skilt fra og smidd til sirkulære barrer (kaker) på omring 2,3 kg av relativt rent stål med et karboninnhold rundt 1,5 %. Dette stålet ble eksportert over hele orienten og produsjonsteknikken for wootz spredde seg sakte gjennom området og nådde nord til dagens Turkmenistan og Usbekistan i det 10. århundre og til Midtøsten omkring år 1000. Kanboninnhold på 1,5% er relativt høyt; Over 2 % får man støpejern og godt knivstål har vanligvis et karboninnhold på rundt 0,8%. Videre var fosforinnholdet relativt høyt (rundt 1000 ppm) og wootz ble derfor "rødskjørt" (noe oksydert og skjørt). I Midtøsten ble dette stålet derfor videre bearbeidet. Det var nødvendig med wootz med spor (mindre enn 0.03 %) av vanadium (best), eventuelt wolfram, krom, molybden eller magnesium for at riktig karbidstruktur skulle dannes, og dette krevde en spesiell indisk wootz som trolig ble blandet med noe lokalt stål i en prosess som senere gikk tapt. Prosessen medførte at karbider (Fe3C) feller ut i bånd som på overflaten ser ut som lysere partier mot mørkere stål, spesielt når overflaten behandles med syre o.l. Dette produktet er det egentlige damaskusstålet. Trolig var de egnede malmtypene oppbrukt eller ble erstattet av andre kilder omkring 1750 og disse wootzstål var derfor ikke egnet til produksjon av damaskusstål. Stålet kunne smis ut til sverdblader for damaskussverd i en operasjon som tillater smiing av rødskjørt jern. Dette krever kontroll over temperatur for avkarbonisering av overflaten, hamring og herding/sliping. Karbidene viser seg da som krusninger, og med riktig bearbeiding også som «roser» og et stigelignende mønster som kalles «Muhammeds stige». Denne kunsten døde ut samtidig med damaskusstål, men en rekke damaskussverd er fremdeles bevart i samlinger og museer. Nyere forskning har klart å rekonstruere rett stålkvalitet ved analyser av disse sverdene, og arbeidsmetoder som gir tilsvarende egenskaper, mønstere og innvendig mikrostruktur. De må derfor antas å ligge nær de som ble brukt historisk. Karbidet gir eggen dens hardhet og skarphet, og basisstålet med lavere karboninnhold gir fleksibilitet. Det er framsatt teorier om at sverdenes enestående skarphet og styrke skyldes den påviste forekomsten av nanorør og nanotråder av karbid og karbon. Flysta. Flysta er en bydel i Västerort i Stockholm kommune. Den tilhører bydelsområdet Spånga-Tensta. Det var administrasjonssentrum i Spånga kommune fra 10. desember 1915 til 1. januar 1949, da området ble slått sammen med Stockholm. Biskra. Biskra (arabisk: "بسكرة" transliterasjon: "Biskrah") er en by i Algerie med 203 392 innbyggere (2007). Biskra er administrasjonssenter for provinsen med samme navn. Blida (Algerie). Blida (arabisk: "البليدة" transliterasjon: "Blīdah") er en by i Algerie med 163 712 innbyggere (2007) og er Administrasjonssenter for provinsen med samme navn. Blida ligger 45 km sørvest for hovedstaden Alger. Joakim Fink Graasvold. Joakim Fink Graasvold (født 1984 i Skien) er en norsk skuespiller og dramatiker. Forfatterskap. Joakim Fink Graasvold har blant annet skrevet teaterstykket Rotte på loftet (2005). Stykket har vært satt opp på Teater Ibsen, Henrik Ibsen Museum Venstøp, Ibsenmuseet i Oslo, teatermuseet og på ulike kaféscener i perioden 2005-2010. Stykket handler om unge Henrik Ibsen og hans forhold til den smårare grandtanten Faster Ploug. Hägersten-Liljeholmen. Hägersten-Liljeholmen er et bydelsområde i Söderort i Stockholm kommune. Bydelsområdet omfatter bydelene Fruängen, Hägersten, Hägerstensåsen, Mälarhöjden, Västertorp, Liljeholmen, Aspudden, Gröndal, Midsommarkransen og Västberga. Hägersten-Liljeholmen ble dannet 1. januar 2007 da de tidligere bydelsområdene Hägersten og Liljeholmen ble slått sammen. Elevrådsleder. I vedtektene til elevrådet bør elevrådslederens rolle være definert. Men det vanlige er Zeami Motokiyo. Zeami Motokiyo ("ca." 1363 – "ca." 1443), også kalt Kanze Motokiyo, var en japansk estetiker, skuespiller og dramatiker. Zeami lærte skuespilleryrket av sin far Kanami, og sammen grunnla de No teateret. Da Ashikaga Yoshimitsu, Shogunen av Japan fikk se dem opptre i 1374, bestemte han at Zeami skulle få en kunstutdanning ved hoffet, og tok gutten som elsker etter den japanske Shudo tradisjonen. Man regner med at 50 skuespill ble skrevet av Zeami. Blant dem "Izutsu", "Hagoromo", "Koi no omoni" og Takasago. I tillegg til sitt virke som skuespiller og dramatiker, og hans teoretiske verker "Fūshi kaden" også kalt "Kadensho", skrev Zeami også praktiske instruksjoner for skuespillere og etablerte No teateret som en seriøs kunstform. Hans bøker er også fulle av estetiske standarder basert på Japans spirituelle kultur. Motokiyo Motokiyo Organisatorisk nestleder. Det vanligste er at nestleder blir valgt blant medlemmene i det nye elevrådsstyret, men en elevrådslederkandidat kan også plukke sin(e) nestelder(e). Emas nasjonalpark. Emas nasjonalpark (Portugisisk: "Parque Nacional das Emas") er en nasjonalpark i Brasil og er på UNESCOs verdensarvliste. Parken ligger mellom delstatene Goiás og Mato Grosso do Sul. Kirat Workers Party. Kirat Workers Party (KWP – Kirat (eller Kirat-folkets) Arbeiderparti) er et nasjonalistisk parti med støtte i Kirat-folket i det østligste Nepal. Kirat-folket (eller Kirant, Kiranti-folket) er en nasjon – eller ei gruppe nærbeslekta nasjonaliteter – i åsene i det østligste Nepal, på grensa til India. (Se hovedartikkel Kirat.) KWP skal være danna i 2003 etter en splittelse i "Kumbuwan Liberation Front". KWP har flere ganger vært alliert med maoistpartiet NKP (Maobadi), og har flere ganger brutt samarbeidet. I januar 2007 har KWP leda store demonstrasjoner mot den nyinnførte overgangsgrunnlova i Nepal. KWPs allianser og konflikter med maoistene. Da maoistopprøret kom til Kirat-regionen var et nasjonalistisk væpna opprør mot Kathmandu allerede i gang. Mens NKP(M)s politikk var å opprette nasjonale frigjøringsfronter i minoritetsområder, blei utviklinga i Kirat-området en annen: En nasjonal frigjøringsfront blei danna i samarbeid mellom maoistene og flere organisasjoner som allerede var aktive der. "Kirat National Front" (KNF) blei i første omgang organisert ved at maoistene forhandla fram sammenslutning av Limbuwan Study Forum og Khumbuwan Front, leda av "Ghopal Khambu". Disse to organisasjonene krevde egne stater for Limbuwan og Kumbuwan. Khambu blei også medlem av NKP(M)s toppledelse. Det er ikke klart om KWP alt da var organisert og deltok i samarbeidet. Men seinere blei det kjent at KWP, leda av Khambu, hadde brutt med maoistene. Det gikk også rykter om at NKP(M) holdt Khambu internert. Ikke lenge etter var KWP igjen i formelt samarbeid med NKP(M). Da maoistene danna en sjølstryrt Kirat-republikk den 2. februar 2004, var Khambu leder for regionsregjeringa. KWP brøyt igjen med maoistene i slutten av juli 2004, samtidig med at madhesi-lederen "Jay Krishna Goit" brøyt ut og danna Janatantrik Terai Mukti Morcha. Denne gangen virka det som om Khambu ikke var med. Avisene skreiv at dette var 3. gang KWP brøyt med NKP(M). I 2005 virka det som om samarbeidet var gjenoppretta. I følge reportasjer patruljerte uniformerte soldater fra KWP og maoistenes PLA sammen. Demonstrasjonene i januar 2007. I januar 2007 kom det meldinger om at KWP organiserte protester mot den nye overgangsgrunnlova, som var vedtatt den 15. januar. Overgangsgrunnlova var et resultat av forhandlinger mellom regjeringa til Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og NKP(M) etter fredsslutninga i Nepals borgerkrig 1996 - 2006 i november 2006. Et sentralt punkt i borgerkrigen var kravet om at Nepals sterkt sentraliserte satsstyre, som la all makt til regjeringa og administrasjonen i Kathmandu, skulle erstattes av en føderal statsoppbygging, med regionalt sjølstyre for diskriminerte provinsområder og nasjonale minoriteter. NKP(M) hadde gått hardt inn for det i forhandlingene om overgangsgrunnlova, men ga opp kravene om dette i siste runde, etter hard motstand fra statsminister G. P. Koirala. Koirala representerte tradisjonelle hinduistisk-nepalske og sentralistiske synspunkter, og var sterkt mot desentralisering og sjølstyre for minoriteter. Resultatet var mange protester fra janjati-organisasjoner (janjati er et nepalsk uttrykk for minoritetsnasjonaliteter og andre minoriteter, bl.a. lavkaster) som var skuffa over at de ikke hadde fått krava sine gjennom. Det var også voldsomme protester i Tarai. Kanskje etter mønster av en liknende aksjon fra Tarai-organisasjonen Madhesi Janaadhikar Forum, brant KWP overgansgrunnova offentlig. KWP utlyste en "bandh" (streik der også trafikken blir stoppa) og flere fakkeltog i protest mot grunnlova. For NKP(M) var dette et alvorlig politisk problem, ettersom Kirat hadde vært et kjerneområde i maoistopprøret, og demonstrasjonene tok utgangspunkt i krav som hadde vært blant de viktigste som gjorde at maoistene fikk oppslutning. Tauno Lappalainen. Tauno Lappalainen (født 10. mars 1898 i Liperi, død 25. januar 1973) er en tidligere finsk langrennsløper som konkurrerte på 1920- og 1930-tallet. Olav Kjelbotn. Olav Kornelius Kjelbotn, tidligere Kristoffersen, (født 5. oktober 1898 i Fosnes, død 17. mai 1966 i Namsos) var en norsk langrennsløper som konkurrerte på slutten av 1920-tallet. Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, forløperen til Norsk Polarinstitutt, startet i 1929 med vitenskapelige sommerekspedisjoner til Øst-Grønland, og Kjelbotn var med på den første ekspedisjonen fra 1929 til 1931. Oslojolle. Oslojolle er en klinkbygget seiljolle på 18 fot. Den ble konstruert av Erling L. Kristofersen i 1936. Båten ble opprinnelig bygget helt åpen med brede skvettganger. Senere ble den også bygget med dekk. Denne versjonen er kjent fra filmen ??? fra Hvalerskjærgården. Båten fører fokk og storseil. Kjølen er av jern og utformet som svingkjøl. I sin første versjon var båten luggerrigget. Senere kom 7,5m² og 9m² bermudarigg. Med den største riggen er båten noe overrigget. Båten er relativt smal og derved rank. I en periode fra 1950-70 var dette en meget populær hyttebåt, særlig i Oslofjorden og på Sørlandet. Båten ble fra 1964 også produsert i glassfiber av Sverre Westermoen Båtbyggeri på Sørlandet. Westermoen fikk i 1965 utmerkelsen «Merket for God Design» for. Den første plastversjonen var lik med trebåten med dekk. Her var det åpent under fordekk og akterdekk, noe som gjorde det mulig å seile tur. Senere laget Westermoen en dobbelskrogversjon. Her var det en åpen cockpit, men ingen tilgang inn under dekk. All bagasje må dermed ligge mellom beina på mannskapet. Kristofersen har også konstruert Knarr og Knarrens «lillesøster» Kutter. Begge disse båtene bygges på lest, en byggemetode som Kristofersen fant opp. Johan E. Mellbye. Johan Egeberg Mellbye (født 11. november 1866 i Kristiania, død 17. desember 1954) var en norsk gårdbruker og politiker. Han var den første formannen i Bondepartiet (i dag Senterpartiet) 1920–1921. Mellbye var statsråd og sjef for Landbruksdepartementet fra 26. september 1904 til 10. mars 1905 i Francis Hagerups andre regjering, og representerte da Høyre. Han var innvalgt på Stortinget fra Hedmark fra 1922 til 1930, da som representant for Bondepartiet, og var parlamentarisk leder i hele sin tid på Stortinget. Mellbye ble 4. november 1946 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «landsgagnlig virke til fremme av Norges jordbruk». Algeries provinser. Algerie er inndelt i 48 provinser ("wilayah") og alle provinsene har samme navn som deres administrasjonssenter. Raufoss NM140 MP. NM140 MP er en ammunisjonstype for 12,7 mm NATO-ammunisjon fra norsk / finske Nammo, og produseres av Nammo Raufoss AS. Den er i utstrakt bruk internasjonalt, og kalles Mk 211 av den amerikanske hæren. Prosjektilet består av en panserbrytende wolframkarbidkjerne, med en eksplosiv og brannsettende komponent. Den går derfor gjennom lett panser og gjør stor skade på materiell og personell inni kjøretøyer. NM140 finnes også i en variant med sporlyssats, denne varianten er kjent som MP-T (Multi Purpose-Tracer), approbert av Forsvaret som NM160. MP-ammunisjonen er designet for bruk mot såkalte materielle mål, og brukes i skarpskyttergeværer og mitraljøser mot fly, helikoptre og lettpansrede kjøretøyer. Bruk mot personell er ikke tillatt i følge Internasjonale Røde Kors som tolker St. Petersburg-erklæringen av 1868 dithen. Dette har medført kontrovers i Norge. Jerry Goldsmith. Jerrald King Goldsmith (født 10. februar 1929, død 21. juli 2004) var en berømt amerikansk filmmusikkomponist fra Los Angeles. Goldsmith var i løpet av sin karriere nominert til hele 18 Oscar-priser (kun vunnet én, for The Omen). I tillegg har Goldsmith vunnet fem Emmy Awards Biografi. Goldsmith mestret pianoet allerede som seksåring, og i en alder av 14 studerte han komposisjoner og musikkteori. Blant hans mentorer var Jacob Gimpel og Mario Castelnuovo-Tedesco. Goldsmith gikk på Universitetet i Southern California med en annen filmmusikkomponist som lærer, nemlig Miklós Rózsa, som har skrevet musikken til blant annet Ingrid Bergmans Spellbound fra 1945. Det var også her Goldsmith hentet sin inspirasjon til å skrive filmmusikk, sterkt influert av Rózsa. Filmmusikk. I 1950 fant Goldsmith arbeid hos CBS som en medarbeider i kanales musikk avdeling. Ikke lenge etterpå begynte han å skrive musikk til live radio show. Viedre derfra ble Goldsmith fast produsent av musikk til radio og TV produksjoner hos CBS. Han skrev blant annet musikken til tv-serien "The Twilight Zone". Etter ti år hos CBS begynte Goldsmith å jobbe for Revue Studios med å komponere mer tv-musikk, og da blant annet til serier som "Dr. Kildare" og "The Man from U.N.C.L.E.". I 1963 mottok Goldsmith sin aller første Oscarnominasjon for filmen til John Huston: Freud. Ikke lenge etterpå møtte han en kollega i filmmusikkmiljøet: Alfred Newman. Newman sørget for at Goldsmith fikk jobb hos Universal ikke lenge etterpå. Derfra gikk det bare en vei for Goldsmith. Større jobber ble tilbudt, og merittlisten over noen av dem han har jobbet med er lang: Robert Wise ("The Sand Pebbles, "), Howard Hawks ("Rio Lobo"), Otto Preminger ("In Harm's Way"), Roman Polanski ("Chinatown"), Steven Spielberg/Tobe Hooper ("Poltergeist"), og Ridley Scott ("Alien"). Men det beste forholdet hadde Goldsmith med regissør Franklin Schaffner, som Goldsmith jobbet med på "Planet of the Apes", "Patton" og "Papillon". Goldsmith kan trygt kalles en eksentriker i filmindustrien. Han lagde skreddersydd musikk til mange sjangere. F.eks. til krigsfilmer ("The Blue Max"), noir filmer ("L.A. Confidential (film)"), actionfilmer ("First Blood"), erotiske thrillere ("Basic Instinct"). Samt til sportsfilmer ("Hoosiers"), westernfilmer ("Breakheart Pass"), tegneseriefilmer ("Supergirl") og ikke minst utallige science fictionfilmer som Total Recall og mange Star Trek-filmer. Goldsmiths aller siste film score var til 2003 tegnefilmen. Hans musikk til Richard Donner-filmen "Timeline ble avvist samme år, men ble gitt ut uansett, etter hans død. Bjørnespinnere. Bjørnespinnere (Arctiidae) er en delgruppe av sommerfuglene. Familien er ganske artsrik med omtrent 11 000 arter, hvorav bare 28 er funnet i Norge. Det største artsmangfoldet finnes i Sør- og Mellom-Amerika. Navnet kommer fra larvene som har ganske lange hår på kroppen. Mange av artene har brune og svarte hår, og derfor er sammenligningen med bjørner, ikke helt uforståelig. Utseende. Bjørnespinnere har et vingespenn på mellom 5 og 100 millimeter. Mens det hos de norske artene er mellom 20 og 70 millimeter. De fleste voksne bjørnespinnere (imago) har en tykk og håret kropp, mange av artene har et fargerikt og tydelig vingemønster. Ofte er også kroppen kraftig farget. Men det finnes spinkle arter uten særlige farger. De med kraftige farger finnes vanligvis i underfamilien Arctiinae, her er fargene vanligvis i rødt, gult, oransje og svart. De sterke fargene signaliserer at bjørnespinnerne er giftige eller usmakelige ("aposematisme"). Mens mange av de artene som har mer beskjedne farger er artene i underfamilien lavspinnere. Selv om mange har kraftige farger er det flere som er helt hvite, med små mørke flekker på vingene, som vanlig tigerspinner. Antennene er mer eller mindre fjærformede, mest hos hannene. Det som er særpreget hos lavspinnerne er at mange av artene har lange og smale framvinger. Bakvingene er ofte store og runde. De kan derfor minne om arter i familien pyralider (Pyralidae). Pyralidene har lange palper, og er generelt mindre enn bjørnespinnere. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Noen av artene i delgruppen lavspinnere «ruller» i tillegg vingene tett rundt kroppen. Noen få av artene har utseende som skiller seg ut. Blant de nordiske artene er det "Dysauxes ancilla", som ligner endel på en tussmørkesvermer. De to ganske små artene nakenspinner og dverglavspinner har rundere vinger enn de andre i familien. Larvene er normalt sterk behåret. Noen har tett hårbekledning, mens andre har tynnere hårbekledning slik at kroppen lett synes. Hårene er vanligvis arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Noen av hårduskene kan være lysere, litt gul eller rustrød farge og de danner derfor langsgående linjer på larvens kropp. Levevis. Bjørnespinnere finnes i alle naturtyper. De fleste artene lever i varme og tropiske strøk. Men mange arter finnes bare i fjellet eller lengst nord. Slik som det er tilfelle for stripet bjørnespinner, nordlig bjørnespinner, polarbjørnespinner og flekket bjørnespinner, som bare finnes i Finnmark og nordlige Troms. I underfamilien Arctiinae er ofte bakvingene sterkt farget i røde og orange farger. Ved fare eller dersom bjørnespinneren føler seg truet, viser den ofte bakvingene noe som virker som en advarsel for byttedyr. Fargesignalet redder ofte bjørnespinneren fra å bli spist. Noen arter har høreorganer som er særlig følsomme for ekkosignalene som flaggermus bruker i sin jakt på insekter. Merker bjørnespinneren at en flaggermus er i nærheten, kan den sende ut et "jamme-signal" som enten forvirrer flaggermusen eller signaliserer at møllen er uspiselig. I alle tilfeller medfører det at den unngår å bli spist. Hunnen legger eggene vanligvis rett på næringsplanten, ofte legges de i små grupper. Hos flere arter velges gjerne undersiden av et blad. Noen arter, for eksempel brun bjørnespinner, kan spise en lang rekke planter, mens andre, for eksempel karminspinner på landøyda ("Senecio jacobaea") er ganske spesialiserte. Larvene lever på ulike planter, urter eller trær. Larver i underfamilien Arctiinae lever av å gnage blad, på trær og urter. Men hos lavspinnere, i underfamilien Lithosiinae, lever de fleste arter, på lav og alger som de gnager. Flere av artene er giftige fordi de får giftstoffer i kroppen fra plantene de spiser. Giftige næringsplanter kan være gullregn og poteter. Larver av bjørnespinnerne er aktive om natten. Generelt er mange av artene også dagaktive om høsten, før overvintringen, og om våren er de gjerne bare nattaktive. Bjørnespinnere er sommerfugler og tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppestadiet varer vanligvis tre til fem uker. Skadedyr. Noen arter kan gjøre skade på skog eller i frukthager. Bildegalleri. Nettsiden "Svenska Fjärilar" og har bilder av alle nordiske arter. Systematisk inndeling / Norske arter. Slektskapsforholdene mellom bjørnespinnernes delgrupper er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje, særlig for de tallrike tropiske artene. Denne oversikten er "ikke" skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Systematikken følger i hovedsak, Aarvik, m.fl. 2000. (se kilde) Artslistene er alfabetiske på det latinske (vitenskapelige) navnet. Norske navn er hentet fra Aarvik, m.fl. 2000. Lafontaine og Fibiger (2006) publiserte nye fylogenetiske resultater som tyder på at bjørnespinnerne bør klassifiseres som en undergruppe av nattfly (Noctuidae), da under navnet Arctiinae.. Senere er gruppen blitt ført som en undergruppe av den ny-opprettede familien praktfly (Erebidae). Listen er ufullstendig. Bare de norske artene er med. Berliner Lokal-Anzeiger. Berliner Lokal-Anzeiger var en tysk dagsavis som kom ut i Berlin fra 1883 til slutten av andre verdenskrig. Utgiver var August Scherl. Fra 1889 hadde den to daglige utgaver, et stort morgennummer og et tynnere aftennummer. Berliner Lokal-Anzeiger var utformet etter amerikansk modell med korte telegrammer. Den var partipolitisk nøytral, var særdeles godt underrettet og hadde størst utbredelse blant avisene i Berlin. Johannes Senn. Johannes Senn (født 17. september 1780 i Liestal, død 29. mai 1861 i Liestal) var en sveitsisk maler og kobberstikker, kjent for en rekke motiver fra Norge og Danmark. Senn studerte ved Kunstakademiet i København 1805, og forble bosatt i Danmark til 1818, hvoretter han reiste hjem til Sveits. Hans verk har i dag større kulturhistorisk enn egentlig kunsthistorisk interesse, blant annet for hans skildringer av hverdagsscener og for detaljerte avbildninger i "Klædedragter i København", 37 blad (1806-08 og 1820); "Danske klædedragter", 30 blad (1808–12) og "Norske nationale klædedragter", 74 blad (1812–15). Eksterne lenker. Senn, Johannes Senn, Johannes Senn, Johannes Arctiinae. Arctiinae er en delgruppe av bjørnespinnere. Underfamilien består av omtrent 4 400 arter i verden, hvorav bare 15 er funnet i Norge. Det største artmangfoldet finnes i sør- og mellom Amerika. Utseende. De fleste voksne (imago) bjørnespinnere i gruppen Arctiinae har en tykk og håret kropp, mange av artene har et fargerikt og tydelig vingemønster. Ofte er også kroppen kraftig farget. De med kraftige farger finnes vanligvis i rødt, gult, orange og svart. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Levevis. Arctiinae finnes i alle naturtyper. De fleste artene lever i varme og tropiske strøk. Men mange arter finnes bare i fjellet eller lengst nord. Slik som det er tilfelle for stripet bjørnespinner, nordlig bjørnespinner, polarbjørnespinner og flekket bjørnespinner, som bare finnes i Finnmark og nordlige Troms. I underfamilien Arctiinae er ofte bakvingene sterkt farget i røde og orange farger. Ved fare eller dersom bjørnespinneren føler seg truet, viser den ofte bakvingene noe som virker som en advarsel for byttedyr. Fargesignalet redder ofte bjørnespinneren fra å bli spist. Hunnen legger egg rett på næringsplanten, ofte legges eggene i små grupper. Larvene er ofte sterk behåret. Men flere har mindre og kortere hårbekledning. De lever på ulike planter og mange av bjørnespinnerne er aktive om natten. De lever av å gnage blad. De fleste på trær. Flere av artene er giftige fordi de får giftstoffer i kroppen fra plantene de spiser. Giftige næringsplanter kan være gullregn og poteter. Arctiinae er sommerfugler og tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Systematisk inndeling. Slektskaps forholdene mellom bjørnespinnernes delgrupper er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje, særlig for de tallrike tropiske artene. Denne oversikten er "ikke" skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Systematikken følger i hovedsak, Aarvik, m.fl. 2000. (se kilde) Artslistene er alfabetiske på det latinske (vitenskapelige) navnet. Norske navn er hentet fra Aarvik, m.fl. 2000. Listen er ufullstendig. Alle norske arter er med, samt noen andre. August Scherl. August Scherl (24. juli 1849 i Düsseldorf – 18. april 1921 i Berlin) var en tysk forlegger. Biografi. August Hugo Friedrich Scherl grunnla 1. oktober 1883 et presse- og bokforlag i Berlin som fra 1900 hadde navnet "August Scherl Verlag". Fra 3. november 1883 gav forlaget ut avisa Berliner Lokal-Anzeiger, fra 1899 det illustrerte ukenbladet "Die Woche". August Scherl eide i perioder de avisene i Tyskland som hadde størst opplag og var konkurrent til Leopold Ullstein og Rudolf Mosse. Han spekulerte med lite hell i andre virksomheter og måtte selge pressevirksomheten i 1914. Scherl, August Iaito. En iaito (居合刀, "iaitō") er et imitert japansk sverd som brukes under trening med kampkunsten iaido eller iaijutsu. En Iaito kan også være kjent som en "mogito". Et ekte, skarpt, japansk sverd betegnes som shinken – «sverd med sjel». De fleste iaito er laget av en aluminium-sink legering og er vanligvis billigere og lettere enn stål. Denne bruken av en legering og en blank (butt/rund) egg står også i samsvar med de japanske reglene som som begrenser produksjonen av sverd. På grunn av dette er en iaito beregnet til å brukes some et treningsvåpen og er ikke egnet for noen type kontakt. De beste legeringsbladene er møysommelige reproduksjoner av ekte sverd, da med autentisk vekt, form, lignende høy kvalitet som ekte sverd og med lignende tillegg som sageo og tsuba. En god iaito kan til og med ha et etterlignet «hamon» (herdelinjen på et ekte sverdblad). For de som er interesserte et mer tradisjonelt sverd så finnes det også iaito laget av brettet stål, noe som er veldig likt et ekte katana, men med en blank (butt/rund) egg. Mange tradisjonelle våpensmeder holder til i Seki i Gifu Prefecture, mange av disse lager også iaito. Noen dojoer i Japan anbefaler at det kun blir brukt legeringsblad av aluminium mens en trener iaido, i alle fall frem til utøverens erfaring er lang nok til at han/hun kan håndtere et ekte sverd, eller shinken. Noen koryu krever at utøverene starter med en shinken, mens andre moderne dojoer forbyr bruken av ekte sverd uansett erfaring. Det at et iaito er laget eller valgt i forhold til en utøvers høyde og styrke er veldig viktig i forhold til sikkerhet og for å kunne fremføre en nøyaktig iaido "waza", eller teknikk. En iaito blir veldig ofte konstruert slik at balanse punktet i bladet er lenger fra "kissaki", eller tuppen, og nærmere tsubaen enn på et vanlig sverd. Tsongkhapa. Tsongkhapa (* 1357; † 1419) var en stor reformator i tibetansk buddhisme. Ut av hans lærpresentasjon utviklet seg Gelug-tradisjonen av tibetansk buddhisme. Gelug-tradisjonen tilhører ved siden av Sakya- og Kagyu-tradisjonen til de såkalte Sarma-tradisjonene, tradisjonene av nye oversettelser i motsatt til Nyingma, tradisjonen av gamle oversettelser. Biografi. Tsongkhapa ble født i en nomadefamilie i nærheten av "Kokonor"-sjøen i Tibet. Allerede 3 år gamle fikk han den tantriske legmannsordinasjon av "Karmapa Rolpai Dorje" og 7 år gammel ble han ordinert til novise-munk med navn "Lobsang Dragpa". 21 år gammel tok han full munke-ordinasjon (tib."Gelong"). Tsongkhapa var disippel av mer en 100 mestrene av alle slags buddhistiske tradisjoner i Tibet og studerte intensivt læren av forskjellige tradisjoner, deriblant læren av Drikung-Kagyu-tradisjonen. Hans viktigste lærer i Madhyamika-filosofi ble Sakya-mesteren "Rendawa". Senere ble han undervist i de tre overdragelseslinjer av den gamle Kadampa-tradisjonen, han fått to av dem fra Nyingma-mesteren "Lama Lhodrag Khenchen Namkha Gyaltsen". Han studerte også den viktigste Tantra-læren fra forskjellige tradisjoner. Kjernen i overdragelsen av Gelug-tradisjonen ligger i Atishas Mahayana-lære og i dens forening av praksis i sutra og tantra. Tsongkhapa sammenfattet Mahayana-læren fra de store indiske mestrene Nagarjuna og Asanga i verken „Lamrim Chenmo“. Tsongkhapa førte sammen den tantriske læren av Guhyasamja, Chakrasamvara og Yamantaka i Gelug-tradisjonen. Han var en viktig person, som Atisha har vært i overdragelsen av Kalachakra Tantraen i Tibet også. Tsongkhapa la vekt på idealene i den gamle Kadampa-tradisjonen og fremhevde betydningen av Vinaya (munke-reglene). Den delvise reformasjon eller kanskje bedre "gjenopprettelsen" av klostertradisjonene i Tibet baserer på hans lærvirksomhet. Derfor er Gelug-tradisjonen svært kjent for munkedisiplinen og sølibat og er også kjent under navnet «den reformerte skolen». Tsongkhapa studerte viktige lærekommentarer av mange store indiske Panditas (lærmestrene), fordi han mistenkte noen tibetanske kommentarer som ikke feilfritt. Han skål har hat en direkt vision av visdomens Bodhisattva Manjushri, og fikk direkte undervisning i hensikt til hans egen lærpresentation fra ham. Teksten "Namtso Lam Sum" (Veiens tre prinsipper) skål har vært en direkt diktat fra Manjushri selv. Tsongkhapa prøvte hans egen visionære erfaring med hjelp av "Lama Umapa", som skål har hat en direkt visionær forbindelse med Manjushri. Tsongkhapa gikk ofte i meditasjonsklausurer sammen med "Lama Umapa" og noen andre. "Hvis man har fått anledning og forklaring i læren av en lærer og merker, at hans undervisning ikke stemmer overens med skrifter av store indiske mestrene som "Nagarjuna" eller "Asanga", så skal man bedre unngå å ta videre anledningen av denne spesielle læreren en å relativere betydningen av store skriftene." Mesteparten av Tsongkhapas lærere ble senere hans disipler, deriblant "Rendawa", "Lama Lhodrag" og "Umapa". Tsongkhapas arv. I året 1409 grunnla Tsongkhapa grunnla klosteret Ganden ved Lhasa. Hans samlede verker omfatter 18 bind, som inneholder hundrevis av tekster til alle aspekter av buddhismen og forklarer noen av de vanskeligste delene av Sutra og Tantra. Disse skrifter er hovedkilder for studium og lære i Gelug-tradisjonen og har den samme autoritet og betydningen i dag som i hans tid. Hans skrifter gjelder som beskyttelse mot feil sikt og feil tolkning av Mahayana -og Vajrayana buddhismen. Også kommentaren hans til de "seks yogaer av Naropa" er svært berømt og gjelder som standardverk på temaet. Tsongkhapa hadde mange elever. Blant disse var "Gyaltsab Dharma Rinchen" (1364–1431), "Khedrub Geleg Pælsang" (1385–1438) og "Gyalwa Gendun Drub, den første Dalai Lama (1391–1474) fremstående. Gjennom Tsongkhapas død i året 1419 skjedde mange underlige tegner. Den årlige bønnefesten "Mönlam" i Lhasa opprinner fra hans initiativ og gjelder som en av hans store handlinger. Lavspinnere. Lavspinnere (Lithosiinae) er en delgruppe av bjørnespinnere. Underfamilien består av omtrent 3 000 arter i verden, hvorav bare 13 er funnet i Norge. Det største artmangfoldet finnes i sør- og Mellom Amerika. Utseende. Lavspinnere har et vingespenn på mellom 5 og 100 millimeter. Mens det hos de norske artene er mellom 20 og 70 millimeter. De fleste voksne lavspinnere (imago) har en ganske vanlig og ikke spesielt håret kropp. Flere av artene har et fargerikt og tydelig vingemønster, men ikke så utpreget som hos søstergruppen Arctiinae. Ofte er også kroppen kraftig farget. De fleste er igrunn spinkle arter uten særlige farger. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Noen arter «ruller» vingene rundt kroppen. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er som regel ganske tynt behåret. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Kroppen (huden) er som regel mørk brun-svart, eller grå-svart. Flere har tydelige brun-orange, gule eller røde flekker på hvert ledd, og disse danner langsgående linjer på larvens kropp. Utvokst blir de ca. 2-6 centimeter lange. Levevis. Lavspinnere finnes i flere naturtyper der det er alger, moser og lav. De fleste arter er tilknyttet skog, og mange til fuktig gammel skog. De fleste artene lever i varme og tropiske strøk. Men mange arter finnes bare i fjellet eller lengst nord. Hunnen legger egg rett på næringsplanten, ofte legges eggene i små grupper. Larvene hos lavspinnere, i underfamilien Lithosiinae, lever på ulike lav, alger, moser og visne blad, som de gnager. Mange larver hos lavspinnerne er aktive om natten. De fleste arter i Norge overvintrer som larve. Overvintringen skjer ofte i et lett spunnet silkespinn i en barksprekk, under en stein eller en lignende plass. Lavspinnere er sommerfugler og tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Skadedyr. Noen arter kan gjøre skade på skog eller i frukthager. Navnet. Navnet "lavspinner", kommer av artenes næringsplante, som ofte er lav. De tilhører "bjørnespinnerne" som har fått sitt navn fra larvene som har ganske lange hår på kroppen. Mange av artene har brune og svarte hår, og derfor er sammenligningen med bjørner, ikke helt uforståelig. Systematisk inndeling. Slektskapsforholdene mellom bjørnespinnernes delgrupper er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje, særlig for de tallrike tropiske artene. Denne oversikten er "ikke" skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Systematikken følger i hovedsak, Aarvik, m.fl. 2000. (se kilde) Artslistene er alfabetiske på det latinske (vitenskapelige) navnet. Norske navn er hentet fra Aarvik, m.fl. 2000. Listen er ufullstendig. Alle norske arter er med, samt noen andre. Syntominae. Syntominae er en delgruppe av bjørnespinnere. Underfamilien er ikke særlig artsrik men det er minst 980 beskrevne arter i verden, hvorav ingen er funnet i Norge. Det største artmangfoldet finnes i sør- og mellom amerika. Utseende. Mange av de voksne (imago) bjørnespinnere i gruppen "Syntominae", har fargerikt og tydelig kropp og vingemønster. Men det finnes spinkle arter uten særlige farger. Vingene har farger i brunt eller svart, med lyse flekker i gult eller nesten hvitt. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Levevis. Syntominae finnes i mange naturtyper. De fleste artene lever i varme og tropiske strøk. Flere av artene er dagaktive og ligner litt på veps, fordi de ofte har gule og svarte farger. Hunnen legger egg rett på næringsplanten, ofte legges eggene i små grupper. Larvene er gjerne behåret. De lever på ulike planter i blomsten. Andre lever av lav, alger, vissnende plantedeler og sopp. Syntominae er sommerfugler og tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Systematisk inndeling. Slektskapsforholdene mellom bjørnespinnernes delgrupper er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje, særlig for de tallrike tropiske artene. Denne oversikten er "ikke" skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Jens. Jens er en opprinnelig dansk variant av mannsnavnet Johannes, som kommer fra det greske navnet "Ioannes" som betyr «Gud er nådig». Jens har navnedag 24. september i Norge og 29. mars i Sverige. Utbredelse. Jens er kjent i Danmark-Norge fra 1300-tallet, og er i dag det mest brukte mannsnavnet i Danmark. Navnet er også vanlig på Færøyene og i Norge, Sverige og Belgia. I Norge var navnet blant de mest populære navnene på nyfødte på 1600-, 1700- og 1800-tallet, men har siden falt i popularitet. I Danmark var "Jens" et svært populært navn på guttebarn født i perioden ca 1900–1970. I Tyskland var "Jens" et populært navn på guttebarn født i perioden ca 1940–1980. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Kari Vinje. Kari Vinje (født i Indre Billefjord i 1931) er forfatter, bosatt i Mandal. Hun har skrevet barnebøker, gjerne med et kristent budskap. Hun er mest kjent for å ha skrevet om den vesle jenta (Kamilla) og den store tyven (Sebastian) som dannet utgangspunkt for filmene "Kamilla og tyven" (1988) og "Kamilla og tyven II" (1989). MP40. MP40 (Maschinenpistole 40 eller Maskinpistol 40), er en tysk maskinpistol fra den andre verdenskrig. __TOC__ Maskinpistolen MP40 ble ofte feilaktig kalt "Schmeisser" etter våpen-konstruktøren Hugo Schmeisser, selv om denne mannen faktisk ikke konstruerte MP40, men hjalp til med varianten MP41. MP41 henter elementer fra MP28 og MP40. Hugo Schmeisser produserte magasinene til MP40, og navnet ble stemplet på disse, en annen mulig årsak til det misvisende kallenavnet. Hovedkonstruktøren til MP40, og forgjengeren MP38, var imidlertid Heinrich Vollmer. MP38 og MP40 er i det alt vesentlige det samme våpenet, men mens MP38 har mange maskinerte deler, inngår mange utstansede deler i MP40 på samme måte som i Sturmgewehr 44 og i nyere våpen som MP5 og AG3 Over en million slike maskinpistoler ble produsert i årene 1940-1945. Etter krigen ble de MP 38/40 som tyske okkupasjonsstyrker hadde etterlatt seg brukt av det norske forsvaret, og de var i bruk av befal i det norske Heimevernet til de ble avløst av den moderne MP5 i 1990-åra. MP40 ble også brukt i Israels forsvar frem til 1960-årene. Dysauxes ancilla. "Dysauxes ancilla" er en sommerfugl i delgruppen Syntominae, i familiegruppen bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. "Dysauxes ancilla" har brunlige framvinger. På hver vinge er noen gjennomskinnelige lyse gulhvite flekker. Flekkene er vingeskjell uten farge. Vingespennet er mellom 20 og  25 millimeter. Hanner har to nokså store tydelige flekker like ved siden av hverandre og en liten flekk ved siden av disse. Bakvingene er ensfarget brunlige, men litt lysere bak, innved kroppen. Bakkroppen er normalt smal bakover og oransje med en liten svart flekk på oversiden av hvert ledd. Hunner har tre nokså store tydelige flekker like ved siden av hverandre og en liten svak flekk mellom disse. Kroppen er forholdsvis tykk bakover og oransje med en liten svart midtlinje på oversiden av leddene. Levevis. "Dysauxes ancilla" finnes på soleksponerte, tørre steder, gjerne der det er noe sandholdig jord. Den foretrekker litt bergknauser og åpent busksatt terreng. Flygetiden er i juni og juli. Den er både natt- og dagaktiv og flyr ofte livlig ettermiddagen. Hunnen legger mellom 150 og 200 egg rett på næringsplanten, eggene legges enkeltvis. Larvene vokser seint, og er behåret med brune hår på siden og lengre mørke hår på ryggsiden. Den overvintrer i sitt andre stadium, ca. tre millimeter lang. Utvokst blir den ca. 2 centimeter lang. "Dysauxes ancilla" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. Den er utbredt i mellom-europa fra Frankrike østover til Hellas, ved Svartehavet og nordre Tyrkia. Den mangler sør på Balkan. Den finnes videre nord til Polen og mot Ukraina og Ural. Den finnes såvidt inn i sør-østlige Sverige. Navnet. Det latinske navnet "Dysauxes" betyr "langsomtvoksende", og slekten har trolig fått navnet fordi larven overvintrer. Navnet "ancilla" betyr "tjenestejente". På svensk heter den "fönstervingespinnare". Vestre Memurubreen. Vestre Memurubreen er en isbre i Jotunheimen. Hellstugubreen er en nordlig utløper av samme isbre. Breen ligger øst for Hellstugutindene og sør for Vestre Memurutinden i Lom kommune i Oppland fylke. Amata phegea. "Amata phegea" er en sommerfugl i delgruppen Syntominae, i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Levevis. "Amata phegea" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Amata phegea" finnes ikke i Norden. Adrar (provins). Provinsen Adrar (arabisk: "ولاية أدرار") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Adrar. Idrettslaget Braatt. Idrettslaget Braatt er en norsk fotball- og bryteklubb fra Kristiansund, stiftet 31. mars 1916. Idrettslaget Braatts historie. Idrettslaget Braatts historie starter helt tilbake til året 1914 hvor 6 fotballklubber den 28. juni 1914 gikk sammen og stiftet Amts fotballkrets, hvor ett av disse var Ynglingeforeningens Idrettslag. Ynglingeforeningens idrettslag ble stiftet 1. april 1912 og ble straks innmeldt i Norges Fotballforbund. Ledelsen i hovedforeningen så imidlertid med liten velvilje på den form for fritidsbeskjeftigelse som medlemmene i idrettslaget førte, og opinionen innen hovedforeningen ble etter hvert slik at medlemmene i idrettslaget fant at den eneste utvei, dersom de fortsatt skulle drive idrett, var å stifte en egen idrettsforening. Ledelsen i hovedforeningen fremsatte nemlig blant annet krav om at idrettslaget skulle melde seg ut av Norges fotballforbund og herved at bryting og boksing var uverdig sport for "ynglinger". Fotball hadde de forsåvidt ikke noe imot, men nedla kategorisk forbud mot enhver form for utøvelse av sporten på søndager, noe som betydde at da var konkurransemuligheten borte. Vinteren 1916 ble nødvendigheten av å stifte egen idrettsforening diskutert av idrettslagets medlemmer i flere møter, og den 31. mars 1916 ble det enighet om å stifte et nytt idrettslag som fikk navnet Idrettslaget Braatt, med "Olaf Gaupseth" som klubbens første formann. Stifterne tok med en gang sikte på at laget skulle drive allsidig idrett, og på programmet fra stiftelsen sto bryting, fotball, boksing og friidrett. Det ble vedtatt at lagets farger skulle være sort og gult, og snart ble de todelte sorte og gule draktene velkjente. Braatt-merket ble tegnet av "Helge Sverdup" og preget av cicelør "O. Olberg" fra Kristiania. Det var også "Helge Sverdrup" som tegnet "Ørnemerket". De to idrettsgrener som viste seg å ha livets rett fra starten av var bryting og fotball, og disse har vært drevet kontinuerlig fram til i dag. Den idrettsgren som fremfor noen har gjort lagets navn kjent såvel nasjonalt som internasjonalt er brytesporten. Allerede høsten 1916 ble brytetreningen satt i gang i "Pikeskolens" gymnastikksal, og til tross for dårlig oppvarming og dårlig lys (parafinlamper) var lokalet fullsatt av ivrige aktive og passive medlemmer hver treningskveld. Braatts første Norgesmester ble "Arne Gaupseth" som ble mester i mellomvekt A på Hamar i 1924. Arne hadde et stort år 1924, og som kronen på verket ble han tatt ut til å representere Norge under Olympiaden i Paris samme år. Han plasserte seg som nummer 5 av 34 deltagere. Under Olympiaden i Amsterdam i 1928 fikk en annen Braatter representere Norge med flagget på brystet. Det var "Robert Gaupseth" som hadde en seier og et tap før han måtte trekke seg på grunn av skade. Under samme olympiade deltok nok en Braatt gutt, Karl Pedersen, som deltok for "Sportsklubben 09" etter flytting til Oslo tidligere. Norgesmestere i bryting for Idrettslaget Braatt. Fram til i dag har Idrettslaget Braatt følgende Norgesmestere Vena jugularis interna. Vena jugularis interna er en dyp vene som drenerer blod vekk fra hjernen, overfladiske deler av ansiktet og fra nakken. Den er en direkte fortsettelse av sinus transversus, og begynner i den bakre del av foramen jugulare ved skallebasis. Ved startstedet av venen er den noe utvidet, og denne utvidelsen kalles "bulbus superior". Jugularis interna løper nedover på siden av halsen nesten loddrett, hvor den først er beliggende lateralt for arteria carotis interna, deretter lateralt for arteria carotis communis, og i nedre del av nakken forenes den med vena subclavia og danner vena brachiocephalica (vena innominata). Litt før slutten av vena jugularis interna ser man den andre dilatasjon, kalt "bulbus inferior". Øverst ligger den over halsmuskelen Rectus capitis lateralis, bak arteria carotis interna og nervene som går gjennom foramen jugulare. Lenger ned ligger venen og arterien i samme plan. Nervus glossopharyngeus og nervus hypoglossus passerer forover mellom arterien og venen. Nervus vagus passerer nedover mellom og bak venen og arterien i samme fasciarommet (Vagina carotica fasciae cervicalis). Nervus accessorius passerer fra overflaten på skrå nedover og bakover til baksiden av venen. I nederste del av nakken har høyre vena jugularis interna litt avstand fra arteria carotis communis, og krysser første del av arteria subclavia, mens venstre vena jugularisnormalt overlapper arteria carotis communis. Den venstre venen er vanligvis mindre enn den høyre, og hver vene har et par klaffer, som er plassert ca. 2,5 cm ovenfor slutten av venen. AirTran Airways. En AirTran Boeing 717 på flyplassen i Baltimore AirTran Airways er et amerikansk lavprisflyselskap basert i Orlando, men med største hovedflyplass i Atlanta. Selskapet har det tetteste rutenettverket i det sørøstlige USA. Det opprinnelige AirTran ble opprettet som et lite selskap i 1993, da under navnet Conquest Sun Airlines. Selskapet skiftet navn til AirTran etter en overtakelse i 1994. Det AirTran man kjenner idag ble opprettet etter at et annet lavprisflyselskap, ValuJet, kjøpte det opp i 1997. Selv om det var ValuJet som var oppkjøperen, gikk det fusjonerte selskapet under navnet AirTran siden navnet ValuJet var blitt en belastning etter en katastrofal flystyrt (ValuJet rute 592) i Florida 11. mai 1996. Flyflåten til AirTra består av 87 Boeing 717 og 39 Boeing 737-700 fly med flere 737-maskiner i bestilling. De gamle DC-9-flyene ble tatt ut av flåten i 2004. I motsetning til mange andre lavprissflyselskap har AirTran en egen kabin for reisende på første klasse. Scatman John. John Paul Larkin (født 13. mars, 1942 i El Monte, California, død 3. desember, 1999 i Los Angeles), kjent som Scatman John, også kjent som den personen som for alvor introduserte sangstilen Scat-sang i populærmusikken. Scat-sang er en ordløs sangform og -teknikk som siden 1920-tallet har vært vanlig i jazzmusikk. Scatmans album solgte over 2,5 millioner kopier verden over. Scatman John mottok 14 gull og 18 platina for sine album og singler. En av hans største hits var "«Scatman»", som ble utgitt i 1995. Han døde av lungekreft i sitt hjem i Los Angeles 57 år gammel. Aïn Defla (provins). Provinsen Aïn Defla (arabisk: "ولاية عين الدفلى") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Aïn Defla. Aïn Témouchent (provins). Provinsen Aïn Témouchent (arabisk: "ولاية عين تموشنت") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Aïn Témouchent. Miljøinstitutter. Miljøinstitutter er en betegnelse på de forskningsinstitutter som arbeider innenfor miljøforskning. I 2001 inngikk flere miljøinstitutt i Norge i aksjeselskapet for å dra fordel av hverandres spesial- og tverrkompetanse i norsk og internasjonal miljøforskning. Dette var forløperen til CIENS Forskningssenter for miljø og samfunn. Annaba (provins). Provinsen Annaba (arabisk: "ولاية عنابة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Annaba. Senkningsreaksjon. Stativ med senkningsrør fra ti pasienter. Senkningsreaksjon (SR) eller ofte bare kalt "senkning" er en blodprøve som gir et uspesifikt mål for inflammasjon (betennelse) og blir ofte brukt i screening-tester i undersøkelse av pasienter. For å utføre testen må blod tilblandet koagulasjonshemmer, (oftest sitronsyre) plasseres i et tynt rør i stående stilling. Deretter måles hastigheten som erytrocyttene (røde blodceller) synker med, og svaret leses av etter en time. Da blodcellene ikke synker i et konstant tempo, kan man "ikke" måle i en halvtime og gange med to eller la det stå to timer og dele på to. Man må lese av etter en time. Alternativt må man standardisere prosedyren. Svaret opplyses i antall mm per time. Når man har en betennelsesreaksjon i kroppen vil den høye andelen av fibrinogen i blodet føre til at de røde blodcellene lettere klistrer seg til hverandre. De røde cellene danner "pengeruller" (fransk "rouleaux") som faller raskere enn røde blodceller som ligger enkeltvis. SR blir økt av en hvilken som helst betennelse uavhengig av årsak og lokalisasjon. Den normale SR er litt høyere hos kvinner og er høy hos gravide. Testen ble oppfunnet i 1897 av den polske doktoren Edmund Biernacki. I 1918 gjorde den svenske patologen Robin Fåhræus krav på samme oppfinnelse. Bruk av SR. Selv om prøven ofte blir rekvirert (bestilt) er ikke SR noen god screening-test. Den gir svar med lav spesifisitet og usikker sensitivitet. Den har likevel vært svært mye benyttet og har gitt mye nytte, særlig før CRP testen ble tilgjengelig. Forhøyet senkning sees ved et stort antall sykdommer, men for mange av disse kommer økningen for sent i forløpet til at sykdommen kan bli oppdaget så tidlig som ønskelig. CRP er en raskere og muligens enklere test. I mange tilfeller er det ikke nødvendig å ta SR når man har tatt CRP. Ved bakterieinfeksjoner øker CRP mer og tidligere enn SR, og virusinfeksjoner gir liten økning med CRP. Senkningsreaksjonen er spesielt nyttig ved mistanke om sykdommene temporalisarteritt og polymyalgia rheumatica (hvor verdien kan passere 100 mm/t). Ved andre revmatiske sykdommer kan SR være endel øket for noen pasienter med såkalt "seropositiv" tilstand. Tilstander som mikrocytær anemi og nefrotisk syndrom er andre eksempler hvor man får forhøyet SR, mens CRP er normal. Bruken av SR som screening-test på asymptomatiske (fremstår som friske) personer har begrenset verdi. Når man har mistanke om en betennelsestilstand kan den ha en viss verdi, men som regel ikke utover det man får ut av et CRP-svar. Ved proteinelektroforese kan det for pasienter med høy senkning påvises forandringer i proteinmønsteret som kan si noe mer om hva slags sykdom som forårsaker høy senkning. Ferritin er et protein i blod og i lever som er et av de viktigste jernlagrene i kroppen. Hos endel pasienter med høy senkning vil ferritinanalysen være forhøyet uten at jernlagrene er øket. Tempo (motorsykkel). Historie. I 1908 kjøpte Jacob og Lars Øglænd med seg hjem en lokomobil på en av sine reiser. Det ble spekulert på om brødrene hadde planer om å gå igang med automobilproduksjon ved siden av sykkel- og motorsykkelproduksjonen. Om Øglænd produserte motoriserte kjøretøy så tidlig har man ikke noe bevis for. Øglænd solgte også motorsykler som Neracar. Da med Villiers motor m.m.Ca. 1920 ble motorer montert inn i vanlige DBS sykler. En slik sykkel med Sachs motor montert inne i bakhjulet står på Øglænd museet. Etter andre verdenskrig ble produksjonen av både sykler under merket DBS, mopeder merke: Tempo og "Tempolett" og motorsykler tatt opp før fullt. Fabrikken het nå Jonas Øglænd. Produktene var solide og regnet for trauste. Modellutvalget inklusive motorstørrelse og ytelse var stort, med små produksjonsserier. Motorene ble importert, mest fra den tyske fabrikken "Sachs". Da importen av utenlandske, kanskje spesielt de forholdsvis rimelige japanske motorsyklene kom i gang, ble det etterhvert mindre marked, og produksjonen ble avviklet. Trehjuls motorsykler. Tempo lagde transportmotorsykkelen Transport som har blitt et stort samleobjekt. Prisene kan komme helt opp i 45000 kroner for et strøkent eksemplar med sachs motor! Det ble laget flere modeller en de som er nevnt her, men de viktigste er med. Corvette. Den mest populære av mopedene fra Tempo. Kom i modellene 240, 280, 290, 300, 310 sport, 320 sport, 380, 380p og 390. Den første Corvetten, 240, ble produsert fra 1960 mens den siste, 380p, i 1994. Corvetten hadde samme type motor i alle modellene gjennom alle år. Den trofaste Sachs MLKA X og ABE X (samme typer) ble brukt, en 4 girs motor med slagvolum på 47cc. Under salen befant det seg et lite verktøyrom med det verktøyet man kunne trenge i nødstilfeller under kjøring. Bak var det et praktisk bagasjebrett ganske lik den man har bak en tråsykkel, bare kraftigere. Ramma var den samme som på Cometen (motorsykkel), så trimming til cometmotor var bare "plug & play". El-systemet på 6v var ikke akkurat kjent for å levere den kraftigste strømmen. I tillegg til at det ikke var batterier så kunne framlysa lyse litt svakt, men ikke alt for svakt. Å bruke pærten samtidig med lysa var ikke akkurat en suksess, og bremselyset trakk nok strøm til at framlyset nesten sloknet. Speedometeret var ikke noe man burde stole blindt på. Det går mange historier om at mopeden gjør 100km/t trimmet ifølge speedometeret, men at den viste 30% for mye var ikke uvanlig. Ellers var og er Corvetten en ganske bra moped sammenlignet med nyere typer mopeder. Da denne lovlig og originalt kan kjøre over 50 km/t så må dagens mopeder plomberes ned til 45 km/t. Dermed er Tempo Corvette et godt alternativ til dem som vil ha en "rask" moped som aldri stopper. For enkelte er Tempo Corvette og andre veteranmopeder et verdifullt objekt for entusiastene, dog helt originale. Er en corvette helt original i alt av lakk og andre deler men ikke helt strøken, så er den mere verdt enn en corvette som er totalrestaurert og helt strøken. Safir 400. Safir 410:som Safir 400,bare lakkert sort(også skjermene var sorte). Progress. Corvette 380 hadde sitt siste produksjonsår i 1994 Batna (provins). Provinsen Batna (arabisk: "ولاية باتنة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Batna. Béchar (provins). Provinsen Béchar (arabisk: "ولاية بشار") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Béchar. Béjaïa (provins). Provinsen Béjaïa (arabisk: "ولاية بجاية") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Béjaïa. Biskra (provins). Provinsen Biskra (arabisk: "ولاية بسكرة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Biskra. Blida (provins). Provinsen Blida (arabisk: "ولاية البليدة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Blida. Blida har fra 1981 også blitt kalt el-Boulaïda. I 1553 ble provinsen stiftet av muslimer fra Andalucia. Etterpå, i 1825, ble byen ødelagt av et jordskjelv. Så erobret Frankrike den, før provinsen ble ødelagt igjen av et jordskjelv som skjedde i 1867. Bordj Bou Arréridj (provins). Provinsen Bordj Bou Arréridj (arabisk: "ولاية برج بوعريريج") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Bordj Bou Arréridj. Bouira (provins). Provinsen Bouira (arabisk: "ولاية البويرة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Bouira. Boumerdès (provins). Provinsen Boumerdès (arabisk: "ولاية بومرداس") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Boumerdès. Chlef (provins). Provinsen Chlef (arabisk: "ولاية الشلف") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Chlef. Constantine (provins). Provinsen Constantine (arabisk: "ولاية قسنطينة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Constantine. Arne Gunnarsjaa. Arne Gunnarsjaa (Arne Kjell Gunnarsjaa) (født 25. september 1939 i Sandvika) er en norsk arkitekt, mest kjent for sin stilling som domkirkearkitekt ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider fra 1989 til 2006. Arne Gunnarsjaa er bror til arkitekt Øyvind Gunnarsjaa. Utdanning. Gunnarsjaa er utdannet ved NTH 1961. Utdannelsen ble supplert med studier i arkitekturhistorie ved Det norske institutt i Roma 1962 og 1964–1967. I 1962 var studiene egenfinansierte, ved arbeid som assistent for arkitekt Christian Norberg-Schulz og ved Det norske institutt i Roma for professorene Hjalmar Torp og Hans Peter L'Orange. Etter militærtjeneste i Ingeniørvåpenet i perioden 1963 til 1964 vendte han tilbake til Roma som høyskolestipendiat ved Norges tekniske høgskole fra 1964 til 1966 og rekrutteringsstipendiat (NAVF) i 1967. Han målte blant annet opp det langobardiske «tempietto» (700-tallet e.Kr.) i Cividale i Nord-Italia, publisert i Roma i 1977 ved professor Hjalmar Torp, som var Gunnarsjaas lærer i bygningsarkeologi. Yrkeskarriere. Gunnarsjaa har vært ansatt hos arkitekt Harald Ramm Østgaard fra 1968 til 1979, ansvarlig medarbeider hos Arkitektene Furuholmen Gunnarsjaa Kolstad fra 1979 til 1981, ansatt hos Viksjø's Arkitektkontor AS fra 1982 til 1987, formann i Norges kunstnerråd 1986–1988, medstifter 1986 av forlaget Emilia, sekretær i Statens byggeskikkutvalg 1987–1989 og ansvarshavende arkitekt (i praksis kalt domkirkearkitekt) ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider 1989–2006, som han ledet 1989–1996. Han har bl.a. arbeidet med orgelspørsmål: har utformet galleriet 1994 for det restaurerte Wagnerorgelet fra 1741 og utarbeidet i 2006 forslag til ny utforming av kirkens store katedralorgel: Steinmeyerorgelet fra 1930. Han har dessuten utformet innredning av et kapell i et hvelvrom i Vesthuset i Erkebispegården (1997). Formidling. I tillegg til sin virksomhet ved Nidarosdomen er Gunnarsjaa også aktiv som fagforfatter. Han har skrevet bidrag til "The Dictionary of Art" (Macmillan Publishers, 1996) og "Norsk bibliografisk leksikon" (2005). Han har vært gjesteforeleser ved Det norske institutt i Roma, ved NTH, NTNU, AHO og ved Universitetet i Oslo. Han har fra 1988 vært sensor ved NTH (fra 1996 NTNU). Djelfa (provins). Provinsen Djelfa (arabisk: "ولاية الجلفة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Djelfa. El Bayadh (provins). Provinsen El Bayadh (arabisk: "ولاية البيض") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er El Bayadh. El Oued (provins). Provinsen El Oued (arabisk: "ولاية الوادي") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er El Oued. El Tarf (provins). Provinsen El Tarf (arabisk: "ولاية الطارف") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er El Tarf. Ghardaïa (provins). Provinsen Ghardaïa (arabisk: "ولاية غرداية") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Ghardaïa. Reymertgården. Reymertgården er en kjøpmannsgård i Store Elvegate (gågata) i Mandal. Gården stammer fra første del av 1800-tallet. Første del ble bygd i 1809 av kjøpmann Tønnes Tønnesen. I 1829 ble gården påbygd (forlenget). Bygningen, som er i empirestil, har en langstrakt fasade mot plassen Triangelen (også kalt Hestetroa). Gården ble senere kjøpt av cand.philos. Carsten Klingenberg Ross, som drev Mandal Borgerskole der. Kjøpmann Fred. E. Reymert. I 1872 ble gården kjøpt av kjøpmann Fred. E. Reymert, som allerede i 1860 hadde begynt handel i huset. Huset har siden vært i familiens eie. Familien Reymert var av de første som mottok pris fra Mandal Byselskap for "forskjønnelse av byen" etter omfattende restaurering på 1970-tallet. Kjøpmannsgården huser blant annet de tradisjonelle mandalsfirmaene "Mandals Glasmagasin" og "Schmidts Dampbakeri AS". Reymertgården danner en av tre vegger i et nesten lukket atrium midt i gamle Mandals sentrum. Litteratur. Øivind T. Reymert: "Familien Reymert i Mandal" (Mysen, 1990) ISBN 82-992290-0-6 Se også. Reymert (slekt) Guelma (provins). Provinsen Guelma (arabisk: "ولاية قالمة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Guelma. Illizi (provins). Provinsen Illizi (arabisk: "ولاية اليزي") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Illizi. Jijel (provins). Provinsen Jijel (arabisk: "ولاية جيجل") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Jijel. Khenchela (provins). Provinsen Khenchela (arabisk: "ولاية خنشلة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Khenchela. Laghouat (provins). Provinsen Laghouat (arabisk: "ولاية الأغواط") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Laghouat. Medea (provins). Provinsen Medea (arabisk: "ولاية المدية") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Médéa. Skanke. Skanke (Schanke, Schancke, Schanche med flere) er et norsk slektsnavn med flere skrivemåter og som brukes av flere slekter. Det er noe usikkert om navnet Skanke er dannet av figuren i våpenskjoldet, en «skank», eller om våpenfiguren er tatt på grunn av navnet og våpenet dermed er et såkalt talende våpen. En kjent slekt stammer fra "Jon Mogensson Skanke" (død 1617), Innvik, som har etterkommere i både manns- og kvinnelinjer som bruker litt forskjellige skrivemåter for navnet. Familiens våpenskjold. Som våpenskjold har denne slekten brukt et skjold med et menneskeben kledt i rustning ("harnisk") og med en spore, samt som hjelmtegn på hjelmen en rustningskledt arm med hånd som svinger et sverd. Varianter av våpenskjoldet er i skjoldet et ben i støvel med spore, og på hjelmen enten samme ben eller to rustningskledte armer med albuene vendt utover. Idag brukes også en utforming av slektsvåpenet med på sølv bunn et blått rustningskledt ben, og naturfargede påfuglfjær som hjelmtegn. Andre slekter Skanke har brukt lignende, men noe varierende, våpenskjold som sine slektsvåpen, bl.a. skjold der benet er lagt over en vannrett deling. Avbildninger av våpenet finnes på Arnstein Rønnings nettsted http://heraldikk.blogspot.com/ Avbildninger av våpenskjoldet i farger finnes bl.a. på en anetavle fra 1685 for Maren Jørgensdatter (Staur). Anetavlen er gjengitt bl.a. under artikkelen om hennes farfar Henrik Jørgenson Staur. Den er også gjengitt i artikkelen om Christoffer Trondsen («Rustung») som var gift med Karen Knutsdatter, fordi hun skal ha vært en Skanke. Hennes våpenskjold er der delt av sølv og rødt med et avkuttet ben som har støvel og er lagt over delingen, samt som hjelmtegn to vesselhorn vekselvis delt i sølv og rødt. Antakelser om familiens opprinnelse. Det er skrevet bøker og mange artikler om slekter med varianter av navnet Skanke. Det er antatt at en stamfar for en av slektene kom på 1500-tallet fra Jemtland. En teori er lansert om at en slekt Skanke skal være etterkommer av kongeslekten på øya Man, fordi Man har tre rustningskledte ben i triskelion som våpenmerke fra middelalderen. Heraldisk sett er denne teorien diskutabel fordi det er mange steder, personer og slekter som bruker rustningskledt ben (ett eller flere) i våpenskjold. I Norge ble triskelion brukt i segl av Hallstein Thorleifsson i 1303 og Nikulas Hallsteinsson i 1345 (avbildet i Huitfeldt-Kaas 1899-1950). Linker. Per Reidar Bjørnerud Christiansen: «Middelaldergenealogi:Skanke ätten». (Bokanmeldelse av Robelins bok.) "Genealogen", nr. 1/97, s. 42-45 Schipperke. Om rasen. Schipperke er verdens minste fårehund og tilhører gruppe 1 «Bruks-, hyrde- og gjeterhunder» i Norsk Kennel Klubs Rasen er en flott bruks- og familiehund. "Schipperke er rask, smidig, livlig, robust og er nysgjerrig på alt omkring seg. Den lærer seg fort familiens vaner og er glad i barn, spesielt hvis den er vokst opp med barn rundt seg. Den er en lojal og våken vakthund og varsler gjerne når det kommer fremmede. Rasen er bestemt og viljesterk og trenger som alle andre hunderaser, en bestemt og konsekvent oppdragelse.Schipperke er rask, smidig, livlig, robust, har mye energi og liker å bli tillagt arbeidsoppgaver. Den elsker turer i skog og mark, men krever ikke langturer hver dag. Schipperke er en sunn rase og har høy levealder, 14 – 16 år. Litt historikk. Schipperke er en av Belgias nasjonalraser. Det er en gammel hunderase, og allerede i år 1500 er schipperke omtalt i en krøniker av munken Wenceslas. Schipperke er en omskriving av "scheperke" som betyr «liten gjeter», og rasen fikk sitt navn av innbyggerne i provinsen Brabant. På slutten av 1600 – tallet paraderte skomakere med sine sorte hunder på det store markedet. Hver søndag paraderte de først og fremst for å vise fram flotte håndlagede halsbånd som var spesielt tilpasset schipperkenes krage. Noen av disse halsbåndene er stilt ut i museet i Brussel. Schipperken ble brukt til å holde rotteplagene under kontroll på bryggeriene i Leuven og til å passe på ender o.l. på gårdene. I 1882 begynte Belgia å registrere rasen, og samme år ble schipperke første gang stilt på utstilling. I 1888 gikk en gruppe schipperkeeiere sammen og dannet en raseklubb. Denne klubben var faktisk den første offisielle raseklubben som ble godkjent av kennelklubben i Belgia. Raseklubben utarbeidet blant annet en offisiell standard for schipperke. Schipperke ble første gang offentlig registrert i Norsk Kennel Klub i midten av 1960 - årene. Vi vet at Dronning Maud hadde med seg en schipperketispe til Norge på begynnelsen av dette århundret. Sannsynligvis var dette en engelsk schipperke. Det er tatt flere bilder av dronningen og hennes schipperke, og hunden er også med på flere filmopptak. Australsk vin. Australia er egentlig ikke etter naturen særlig godt egnet for vinproduksjon. Solen står rett på, og her er lite nedbør. Vinstokkene her ble ikke klippet, men fikk lov til å vokse slik at bladene kunne skjerme druene for solen. I de senere årene har kvaliteten på vin fra Australia bare økt. Den verdensberømte vinen "Grange" kommer blant annet herfra. Historie. Vinproduksjonen er i verdenssamenheng ganske ny her.Det var først i år 1788 at de første vinstokkene ble satt i jorden her. Siden da har det vært produsert vin som ikke utmerket seg noe spesielt. I 1843 startet legen Henry Lindeman egen vinproduksjon i Cawarra i Hunter Valley. Bakgrunnen, sies å være, at han var bekymret for all spritdrikkingen i Australia. Her dyrket han fram druene Shiraz, Riesling og Verdelho. Det som for alvor satte i gang australsk vinproduksjon var at vinkjellermesteren fra det store vinfirma Penfolds i 1960'erne var på besøk i Bordeaux. Her lærte Max Schubert, som han het, hvordan kvalitetsvinene av druen Cabernet Savignon ble foredlet. I hjemlandet hadde han ikke Cabernet Sauvignon druer og heller ikke franske eiketrefat. Til gjengjeld vokste der Syrah/Shiraz-druer og han kunne få tak i amerikanske eiketresfat. Fra dette utgangspunktet og med sjelen til Hermitage i Frankrike, skapte Max Schubert den populære "Grange Hermitage"-vinen. Vinlover. De australske vinlovene ble tatt i bruk fra 1994 selv om de i prinsipp har vært der siden midten av 60-tallet. Klassifiseringen kalles GI – Geografical Indications. Det er det offisielle organet GIC som styer denne kvalifiseringen. En GI inneholder en beskrivelse av vinregionen evt. underregion. Australia har ca. 100 GI-klassifiserte områder. Krav til druesorter. Den viktigste regel er at når en enkelt drue angis på etiketten, så betyr det at det skal være minst 85% av den angivne sort i vinen. Står det mere enn en drue på etiketten, så skal den der er mest av, stå først. Et annet krav går ut på at 95% av vinen i en flaske skal komme fra den påståtte årgangen. Aksjemegler. En aksjemegler er en kvalifisert og konsesjonert megler (person eller virksomhet) som kjøper og selger aksjer og andre verdipapirer gjennom en markedsgarantist på vegne av investorer. Aksjemegler er et populært yrke grunnet den høye lønnen. Noen kjente norske aksjemeglerhus er ABG Sundal Collier, Pareto Securities, Arctic Securities, Carnegie, Argo Scurities, Agilis Securities, DNB Markets, Nordea Markets, Fondsfinans ASA, Fearnley Fonds ASA, Nordnet, og Christiania Securities. Noen kjente aksjemeglere og nestorer i meglerbransjen er f.eks Jan Petter Collier, Gaute Eie, Mads Henrik Syversen, Jan Petter Sissener, Georg Aasen, Christer Hagberg og Svein Støle. Eiendomsmegler. Eiendomsmegler er et selskap eller person som driver megling, kjøp, salg og utleie av fast eiendom. I Norge er eiendomsmegler en beskyttet tittel, og krever konsesjon av Finanstilsynet. Centromer. a> 1. Kromatid 2. Centromer 3. Kort arm 4. Lang arm Centromer er et område på kromosomene som innehar en spesiell struktur og sekvens. Dette området er innsnevringen på midten av et kromosom, noe som gjør at centromerene spiller en viktig rolle i celledelingen. Feil ved funksjonen til centromerene kan forårsake kromosomfeil som Trisomi. Jimmy Johnstone. James Connolly 'Jimmy' Johnstone, født 30. september 1944 i South Lanarkshire – død 13. mars 2006 i South Lanarkshire), var en skotsk fotballlegende. Johnstone, med kallenavn «Jinky» ble kåret til tidenes Celticspiller av Celticfansen i 2002. Han ble oppdaget av talentspeidere fra både Celtic og Manchester United da han var 13 år. Han valgte å spille for Celtic og hadde sin debut på seniorlaget 21. mars 1963 og ble umiddelbart en av Celticfansen store yndlinger. Han vant serievinnercupen med «Lisbon Lions» i 1967 og har 23. På tampen av karrieren spilte Jimmy Johnstone for Elgin City FC (sesongen 1978/1979) i Nordøst-Skottland. John Hemming. John Hemming (født 1935 i Vancouver) er en forsker og forfatter med Amazonas som spesialitet. Han er utdanna ved Eton College og ved University of Oxford, og har blitt regna som en av Storbritannias ledende på Amazonas i Brasil, og historien til urfolket der spesielt. Hemming har oppretta førstekontakt med noen søramerikanske folkegrupper. Han har også hatt forskerprosjekt i Jordan og Peru. Hemmings første bok, "The Conquest of the Incas", ble godt mottatt da den kom ut i 1970 og er fremdeles en kilde til informasjon om hendelsene som førte til at Inkariket falt. Boka handla og om de første tiåra med spansk kolonimakt i Sør-Amerika. I 1975 ble Hemming sekretær i Royal Geographical Society og senere direktør fram til 1996. Fylkesvei 689 (Østfold). Fylkesvei 689 i Østfold går mellom Høyendal i Eidsberg og Skjørten i Askim. Veiens lengde er 6,0 km. Eksterne lenker. 689 Jimmy McGrory. James Edward «Jimmy» McGrory (født 26. april 1904 i Garngad, Glasgow – død 20. oktober 1982) var en skotsk fotball-spiller for Celtic og er ansett som en av de største spilleren gjennom tidene for Celtic. Han kom til Celtic fra St. Rochs i 1922, men var på utlån til Clydebank i 1923 – 1924 sesongen. Mellom 1922 og 1937 scoret han 397 ligamål for Celtic (og 13 mens han var på utlån til Clydebank). Han var toppscorer i den skotske ligaen i sesongene 1926/27, 1927/28 og 1935/36. Gjennom karrieren scoret han 550 mål på øverste nivå, herunder 410 mål i 408 ligakamper, noe som gjør han til en av de mest profilerte spillerne i Storbritannia gjennom tidene. Etter at han forlot Celtic var han manager for Kilmarnock, men vendte tilbake til Celtic som manager i 1945. Han forble i denne jobben i nesten 20 år, før Jock Stein tok over som manager i 1965. McGrory spilte syv og scoret like mange mål. Gaffelrigg. Gaffelriggens hoveddeler. Gaffelseilet settes mellom bommen (1), gaffelen (2) og masten (4). Gaffelliket er festet til gaffelen som ofte ender i en klo (8) inn mot masten. Den ytre enden kalles piggen (5). Bommen og seilet kontrolleres med piggfallet (6) og klofallet (7). I lettvær kan det settes gaffeltoppseil mellom gaffelen og flaggstaken (3) Den tomastede skonnerten "FS Etoile" er gaffelrigget med gaffelseil på begge master, gaffeltoppseil på stormasten og stagseil mellom mastene. Hun har rær på fokkemasten, men er ikke en ren skonnertbrigg Gaffelrigg ble først innført av hollandske båtbyggere og fikk stor utbredelse fra 1600-tallet. Riggtypen var i vanlig bruk på båter og skip i kysttrafikk til langt ut på 1900-tallet og er fortsatt utbredt blant annet på veteranbåter. Gaffelriggen var nærmest enerådende både på kuttere og mindre skonnerter til den ble utkonkurrert av bermudariggen. Et sentralt elementet for denne riggtypen er et rundholt med en gaffelformet klo i den enden som festes inn mot masten. Det øverste liket på gaffelseilet, gaffelliket, festes til eller settes opp til denne bommen, som altså kalles gaffelen. På større skip stod gaffelen fast mens mindre skip hadde løs gaffel med fast seil. Gaffelens ytre ende kalles piggen. Denne kontrolleres ved hjelp av piggfallet, mens fallet inn mot masten kalles klofallet. Under lettvindsseilas førte mange gaffelriggede båter gaffeltoppseil mellom gaffelen og masten. I europeiske farvann ble gaffelriggen brukt på skip med en, to og tre master. Større skip ble gjerne fullrigget. I USA ble det derimot bygd store skonnerter med fire, fem, seks og syv master og gaffelrigg. Colin Archer konstruerte og bygde losbåt med gaffelrigg i 1886. Tradisjonelt var det bygget bruksbåter med gaffelrigg som losbåter også tidligere. Rok Urbanc. Rok Urbanc (født 28. februar 1985) er en slovensk skihopper. Han kom på 4. plass i Junior-VM i Schonach i 2002. 20. januar 2007 vant han sitt første verdenscuprenn i Zakopane, hvor det kun ble en omgang på grunn av dårlige vindforhold i andre omgang. Seieren er var overraskende, men kom i skyggen av Jan Mazochs stygge fall. Urbanc, Rok Urbanc, Rok Mila (provins). Provinsen Mila (arabisk: "ولاية ميلة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Mila. Førresfjorden. Førresfjorden er en fjord som ligger rett innenfor Haugesund, innerst i fjorden ligger tettstedet Førre. Fjorden går ut i Boknafjorden som videre går ut i Nordsjøen. Mostaganem (provins). Provinsen Mostaganem (arabisk: "ولاية مستغانم") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Mostaganem. M'Sila (provins). Provinsen M'Sila (arabisk: "ولاية المسيلة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er M'Sila. Muaskar (provins). Provinsen Muaskar (arabisk: "ولاية معسكر") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Muaskar. Mark Viduka. Marko Anthony Viduka (født 9. oktober 1975 i Melbourne) er en australsk fotballspiller med slektninger som stammer fra Kroatia og Ukraina, og som for øyeblikket er ute¨kontrakt med noen klubb. Han har tidligere spilt for blant annet Newcastle United, Celtic FC, Leeds United og Middlesbrough FC. Han begynte karrieren i Melbourne Knights i 1993 og fikk sin debut på landslaget året etter. Han spilte i denne klubben fram til 1995. Da gikk han til Dinamo Zagreb i Kroatia. Viduka spilte her fram til 1998 og da gikk turen til skotske Celtic. Her ble han fram til 2000 da Leeds kjøpte ham. Han spilte i klubben i fire år før han kom til Middlesbrough. I Middlesbrough var han frem til 7. juni 2007. Da signerte han for Newcastle. Fordi kontrakten hans med Middlesbrough var gått ut, gikk han vederlagsfritt. Viduka har spilt 43 landskamper for og scoret 11 mål. Han har spilt i ett fotball-VM. Det var i Tyskland 2006. Naama (provins). Provinsen Naama (arabisk: "ولاية النعامة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Naâma. Oran (provins). Provinsen Oran (arabisk: "ولاية وهران") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Oran. Girolamo Cardano. Girolamo Cardano eller Gerolamo Cardano, latin: Hieronymus Cardanus (født 24. september 1501 i Pavia i Italia, død 21. september 1576 i Roma), var en matematiker, fysiker, astrolog og gambler i renessansens Italia. Liv og virke. Cardano er mest kjent for sine oppdagelser i algebra. I 1545 skrev han boken "Ars Magna", og her publiserte han løsningen på ligninger av tredje og fjerde grad. Løsningen til en bestemt tredjegradsligning, hadde han fått av Niccolo Tartaglia. Tartaglia hadde fått Cardano til å sverge at han ikke ville røpe løsningen for noen, og da han gjorde dette i boken sin brøt det ut en langvarig strid mellom de to. Fjerdegradsligningen ble løst av Cardanos student Lodovico Ferrari. Begge ble takket i forordet og annetsteds i "Ars magna". Der gikk Cardano også inn på det man i moderne tid kaller imaginære tall og var i så måte nyskapende, skjønt han ikke helt hadde grepet om dem. Cardano var i kronisk pengenød og holdt seg selv flytende økonomisk ved sine evner som gambler og sjakkspiller. Hans bok om lykkespill, "Liber de ludo aleae", skrevet i 1560-årene men ikke utgitt før i 1663, lenge etter hans død, inneholder den første systematiske behandling om sannsynlighet og har også en seksjon om hvordan man kan jukse. Cardano oppfant eller videreutviklet en rekke mekaniske hjelpemidler som for eksempel kombinasjonslåsen, kardansk oppheng bestående av tre konsentriske ringer som et kompass eller gyroskop kan rotere fritt i, og det kardanske ledd som tillater overføring av rotasjonsbevegelser i forskjellige retninger, noe som benyttes i kjøretøy fremdeles. Han kom med flere bidrag til hydrodynamikken og mente at det er prinsipielt umulig å konstruere noe "perpetuum mobile" annet enn for himmellegemer. Han utgav to naturvitenskapelige encyklopedier med et vidt spekter av oppfinnelser, fakta og okkult overtro. Han introduserte også kardangitteret, et kryptografisk hjelpemiddel, i 1550. Cardanos eldste og favorittsønn ble henrettet i 1560 etter at han tilstod å ha forgiftet sin utro hustru. Hans andre sønn var en gambler som stjal penger fra ham, og faren skal deretter ha skåret av ham ørene. Cardano ble selv anklaget for heresi i 1570 fordi han hadde utarbeidet og offentliggjort Jesu horoskop i 1554. Det kan synes som om hans sønn bidro på aktoratets side. Han ble arrestert og måtte tilbringe flere måneder i fengsel, og ble tvunget til å frasi seg sitt professorskap ved universitetet i Bologna. Han flyttet deretter til Roma, mottok en livsvarig livrente fra pave Gregor XIII (etter at pave Pius V hadde nektet ham en) og fullførte sin selvbiografi. Han døde på den dag han angivelig lenge hadde forutsett astrologisk; noen fortalte at han ble så ergerlig over at han var i ferd med å overlevbe dagen at han sørget for å få rett i sin spådom ved å begå selvmord. Ouargla (provins). Provinsen Ouargla (arabisk: "ولاية ورقلة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Ouargla. Oum el-Bouaghi (provins). Provinsen Oum el-Bouaghi (arabisk: "ولاية أم البواقي") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Oum el-Bouaghi. I perioden hvor Frankrike okkuperte Algerie ble den kalt Can Robert, så ble det Sidi R'Ghis noen få år før den igjen byttet navn og fikk nåværende navn før landet fikk friheten tilbake. Steder i provinsen inkluderer Ain Fakroun, Ain Babouche, Ain M'lila, Ain Beïda, Ain Zitoun og Aïn Beïda. Relizane (provins). Provinsen Relizane (arabisk: "ولاية غليزان") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Relizane. Saida (provins). Provinsen Saïda (arabisk: "ولاية سعيدة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Saïda. Sétif (provins). Provinsen Sétif (arabisk: "ولاية سطيف") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Sétif. Sidi Bel Abbes (provins). Provinsen Sidi Bel Abbes (arabisk: "ولاية سيدي بلعباس") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Sidi Bel Abbes. Luther Forlag. Luther Forlag AS er blant Norges eldste eksisterende bokforlag, med røtter som går tilbake til 1860-årene. Forlaget har en luthersk kristen profil. Utgivelsene teller mellom 40 og 50 titler i året og inneholder både norsk og oversatt litteratur. Luther Forlag utgir teologiske fagbøker, konfirmantlitteratur, skjønnlitteratur, andaktsbøker, sangbøker, barne- og ungdomsbøker og bøker om kristen tro generelt. Forlagsvirksomheten startet under navnet Lutherstiftelsen i 1868, med oppgave å produsere og distribuere «Skrifter af opbyggeligt Indhold». I 1974 ble forlaget utskilt fra Lutherstiftelsen og gikk sammen med Nomi Forlag og Sambåndets forlag til Luther Forlag. I dag er Luther Forlag AS en virksomhet under Bok & Media Gruppen AS, som driver 26 bokhandlere i Norge. Forlagets formål er «å utgi byggende, god og allsidig litteratur. Utgivelse av kristen litteratur skal ha høy prioritet.» I 2000 ble Avenir Forlag opprettet som et såkalt "imprint" under Luther Forlag. Avenir utgir bøker av noe mer allmenn karakter, med særlig fokus på barnebøker og gavebøker. Skikda (provins). Provinsen Skikda (arabisk: "ولاية سكيكدة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Skikda. Lodovico Ferrari. Lodovico Ferrari (født 2. februar 1522, død 5. oktober 1565) var en italiensk matematiker. Han begynte sin karriere som tjeneren til Girolamo Cardano. Han var svært intelligent, så Cardano begynte å undervise ham i matematikk. Ferrari hjalp Cardano å finne løsninger på andregradsligninger og tredjegradsligninger, og den løsningen Cardano publiserte for fjerdegradsligninger var i stor grad hans fortjeneste. Mens han stadig var i tenårene fikk han en prestisjetung undervisningsstilling etter at Cardano trakk seg tilbake og anbefalte ham. Ferrari selv trakk seg tilbake fra denne stillingen i en alder av 42 år, og han hadde da rukket å bli ganske velstående. Han flyttet tilbake til hjembyen, og her fikk han et professorat i matematikk i 1565. Like etter døde han av forgiftning. Angivelig skal hans egen søster ha forgiftet ham med arsenikk. Eksterne lenker. Ferrari, Lodovico Ferrari, Lodovico Ferrari, Lodovico Souk Ahras (provins). Provinsen Souk Ahras (arabisk: "ولاية سوق أهراس") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Souk Ahras. Craig Thomson. Craig Thomson (født 20. juni 1972) er en skotsk fotballdommer. Han har dømt en gang; det var borte mot i 2004. Dette var faktisk han første internasjonale kamp også. Han har også dømt Vålerenga en gang; det var i kvalifiseringa til 2007. Han har dømt to kamper i Champions League. Byregion. En byregion, eller en storbyregion, er et geografisk område som består av en eller flere nærliggende byer "og" deres omland. Integrasjon med omlandet blir stadig viktigere for moderne byer, og byene og deres omland flyter stadig mer sammen. Høy mobilitet er noe som karakteriserer en byregion. Grensene for byregionen er blitt mer flytende. Det er typisk for byregioner at nye relasjoner eller samhandlingsmønstre stadig oppstår og at gamle forsvinner. Derfor vil kartet over byregionene stadig være i endring, særlig der byene ligger tett. Byregioners struktur. Kommunene i en byregion kan betegnes som senterkommune (bykommune), rundt denne ligger forstadskommuner og pendlingskommuner, ut fra deres viktigste funksjon i regionen som helhet. Studier av byregioner dreier seg ofte om dynamikken i urbaniseringsprosessen. Begepet "byregion", (engelsk: "metropolitan area") er ikke basert på byens synlige strukturer, men på byens funksjon som sentralsted for et større område. Man bruker også begrepet storbyregion for å understreke at dette er mest relevant å anvende for byer over en viss størrelse. Pendling til og fra bysenteret, byens pendlingsomland, er ofte definisjonsgrunnlaget for å avgrense den funksjonelle byregionen. Større tettsteder, med en viss pendling til storbyen, regnes med i en byregion. I undersøkelser av byregioner avgrenses regionene ofte med kommunen som den minste enhet. Statistikk som gjør det mulig å trekke mer nøyaktige grenser finnes ikke. De "administrative grenser", vanligvis kommunegrenser, brukes også til å definere byer. I noen tilfelle kan byen defineres som en gruppe kommuner under en regional administrasjon. Det er lett å skaffe data for administrative områder, men det er ofte slik at de ikke er i overensstemmelse med den virkelige utstrekningen på byen. Begrepet "tettsted" eller "urban area" er basert på byens mest iøynefallende egenskap, tett bebyggelse, "et sammenhengende bebygd område", medregnet forsteder. Den vanligste tillatte maksimale avstand mellom bygninger er 200 meter. Flyfoto er et godt materiale for å avgrense "urban area". Man kan også bruke begrepet "agglomeration" som betyr et utvidet byområde. Administrative grenser tar man ikke hensyn til når det sammenhengende bebygde område avgrenses. Tettstedet Oslo er et eksempel på urban area, eller et tettsted. Metoder for avgrensing av byregioner. Byregioner defineres gjerne som et felles bolig- og arbeidsmarked. Statistikk for pendling legges som regel til grunn for avgrensing av en region. Det er mest vanlig å avgrense byregioner etter pendlingsomland; at en viss del av befolkningen i en kommune har daglige arbeidsreiser til regionsenteret. Byens handelsomland er et annet kriterium som brukes; en kommunes tilhørighet til en byregion avhenger av hvilken by befolkningen oppfatter som sitt naturlige sted for innkjøp. Avisomland er ytterligere en metode for å definere en bys omland. Flerkjernebyregioner. Dersom de opprinnelige byene har beholdt sine respektive bykjerner kalles byregionen også for en "flerkjernebyregion", f.eks Nedre Glomma regionen omkring tettstedet Sarpsborg og Stavangerregionen omkring tettstedet Sandnes. Byregioner i Norge. I den såkalte "storbymeldingen" fra 2002–03 defineres 16 by- og storbyregioner i Norge. Stor-Osloregionen hvor Drammen- og Mossregionen inngår er et eksempel på en byregion eller en storbyregion i Norge, og Stor-Osloregionen er Norges største byregion. Trondheimsregionen er det sammenhengede bo- og jobbeområdet til Trondheim. Byregionen har et folketall på innbyggere per, og er i stor vekst. Tettsted og byregion. Begrepene byregion og tettsted må ikke forveksles; de har en innbyrdes sammenheng, og begge dreier seg om studier av urbanisering. Et tettsted defineres som et sammenhengende bebygd område; det er den fysiske bebyggelsen som definerer områdets avgrensing. Byregionen defineres derimot etter befolkningens samhandlingsmønster, i det en stor del av den arbeidsføre befolkningen søker inn mot et regionsenter i sine daglige arbeidsreiser. En byregion vil som regel bestå av flere tettsteder slik disse er definert av Statistisk Sentralbyrå. Internasjonal bystatistikk. Det er forskjeller fra land til land i definisjonene på hva som konstituerer en by, og hvilke metoder som brukes til å avgrense byer statistisk og geografisk. Derfor kan det by på problemer å sammenlikne byer og byområder ulike steder i verden. Oslo kommune har 590 041 innbyggere (pr. 1. april 2010). Tettstedet Oslo hadde 876 391 innbyggere pr. 1. januar 2009, og Stor-Osloregionen hadde 1 403 268 innbyggere 1. april 2009. Internasjonale metropolområder. En "metropol" eller "storby" er en by med over en halv million innbyggere, og som hovedregel minst én million innbyggere i byområdet med forsteder. Ordet "metropol" kommer fra gresk "metropolis", som betyr «moderby». Et metropolområde (av og til forkortet til metroområde) eller storbyområde vil da dekke hele området rundt denne storbyen, utifra f.eks en pendletid på 1-1,5 time med ulike transportmiddel til denne byens sentrum. Med moderne motorveier og jernbane kan dermed metroområdene bli relativt store, vesentlig større enn tettsteder (engelsk: urban areas) mange steder. Samtidig vil antall innbyggere i metropolområdet svinge veldig utifra hvordan man definerer «vanlig pendletid». Spesielt i det vestlige Tyskland og Nederland er metropolområder fremtredende (i forhold til at tettstedene ikke er gigantiske): Områdene er flate, det ligger mange byer tett-i-tett, og transportnettene er svært gode. Det er likevel ikke gitt at metropolområdene pr definisjon skal være større enn tettstedene: Siden metropolområdene er avgrenset av reisetid, vil svært store tettsteder strekke seg utenfor metropolområdene, spesielt hvis ikke transportårene er tilpasset all trafikken. Manila er et eksempel på sistnevnte (20 millioner innbyggere i tettstedet, "kun" 11 millioner i metropolområdet). Det eneste metropolområdet i Norge er Stor-Osloregionen, grunnet for lavt folketall i de andre større byene i Norge. Sylvestre François Lacroix. Sylvestre François de Lacroix (født 28. april 1765, død 24. mai 1843) var en fransk matematiker. Lacroix vokste opp under fattige kår i Paris i Frankrike. Til tross for at familien var fattig, klarte de å sørge for at sønnen fikk en god utdannelse. Han viste et spesielt talent for matematikk, og allerede som 14-åring regnet han ut planetenes baner. I 1799 ble han professor ved "École Polytechnique". De fleste publikasjonene sine skrev han for å forbedre undervisningen. Eksterne lenker. Lacroix, Sylvestre François Lacroix, Sylvestre François Lacroix, Sylvestre François Alain Hamer. Alain Hamer (født 10. desember 1965 i Luxembourg) er en fotballdommer fra Luxembourg. Han har dømt flere kamper i Mesterligaen, den første i 2000/01. Han har dømt en kamp i Afrikamesterskapet, 32 kamper i fransk Ligue 1. Han dømte i VM-kvalifiseringskampene hjemme mot både i 2005 og 2009. Han har vært FIFA-dommer siden 1993. Gaffelseil. a>en ofte ender i en klo (8). Seilets fremre lik er festet til masten (4). Gaffelseil betegner hovedseilet på seilbåter og –skip med gaffelrigg. Seilet har fire lik og settes mellom mast, bom og gaffel. På større fartøy står gaffelen fast og seilet settes opp til denne, ett gaffelseil per mast. På mindre fartøy er bommen løs slik at seil og bom utgjør en enhet som kontrolleres med pigg- og klofall. Fylkesvei 642 (Østfold). Fylkesvei 642 i Østfold går mellom Vortvedt til Holøs i Rakkestad. Veiens lengde er 10,4 km. Eksterne lenker. 642 Paolo Ruffini. Paolo Ruffini (født i 1765, død i 1822) var en italiensk matematiker og filosof. Et av Ruffinis viktigste bidrag til matematikken var et bevis for at generelle ligninger av femte grad (og høyere) ikke kunne løses ved rotutdragning. Senere viste Niels Henrik Abel at Ruffinis bevis var ufullstendig, og han ga selv et fullstendig bevis for dette. Setningen kalles i dag for Abel-Ruffinis teorem. Eksterne lenker. Ruffini, Paolo Ruffini, Paolo Ruffini, Paolo Fylkesvei 646 (Østfold). Fylkesvei 646 i Østfold går mellom Gudim i Rakkestad til Finnestad i Eidsberg. Veiens lengde er 9,9 km. Eksterne lenker. 646 Peter Fröjdfeldt. Peter Fröjdfeldt (født 14. november 1963) er en svensk fotballdommer. Han har dømt kamper i blant annet Mesterligaen og UEFA-cupen. Han er en av tolv dommere som dømmer i EURO 2008. Han dømte også UEFA-cup finalen 2008 mellom Zenit St.Petersburg og Glasgow Rangers. Karminspinner. Karminspinner ("Tyria jacobaeae" (Linnaeus, 1758)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Karminspinneren har en gråsvart, litt tykk kropp, som er noe butt bak. Den har ikke påfallende hårbekledning på kroppen. Karminspinneren har et tydelig vingemønster. Grunnfargen er grå-svarte. På hver framvinge er det to tydelige karminrøde flekker og et langt rødt felt langs fremkanten. Bakvingene er røde med et smal mørkt felt langs bakkanten. Vingespennet er mellom 30 og 44 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Hanner og hunner er like hverandre. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene, hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i fargene rødt eller orange, med mørke flekker. Høreorganet (tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er nesten nakne, men med lange hår. Store larver har tydelige ringer bakover kroppen i gul-orange og svart. Levevis. Karminspinner finnes på soleksponerte, tørre steder, gjerne der det er noe sandholdig jord. Den voksne karminspinneren er både natt- og dagaktiv og flyr ofte livlig om ettermiddagen. Hunnen legger mellom 200 og 300 egg rett på undersiden av næringsplantens blad, eggene legges i grupper på 20-30 egg. Unge larver lever ofte i grupper (sosialt). De lever av å gnage blad, på ulike planter i slekten svineblom ("Senecio"), som landøyda, eller den nærstående smalsvineblom. Larven er gjerne aktive om dagen. De sitter ofte høyt opp på planten og er lett synlige. Larvene får i seg giftstoffet pyrrolizidin-alkaloider fra plantene de spiser. Utvokst blir den ca. 3 centimeter lang. Karminspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Den overvintrer i puppestadiet og klekkes til våren. Utbredelse. Den er utbredt i palearktis fra Storbritannia østover til Tyrkia. Den finnes videre nord til Polen og mot Ukraina og Ural. Sjelden i Finland. Den finnes øst gjennom Sibir til Kina. Den finnes såvidt inn i sør-østlige Sverige, i Danmark i Jylland og i det sørøstlige Norge langs kysten til Vest-Agder. Navnet. Det latinske navnet "Tyria" betyr "purpur", en rødfarge, som ble eksportert fra byen Tyros. Navnet "jacobaeae" er navnet på næringsplanten "Senecio jabobaea". landøyda. På svensk heter den "karminspinnare", på engelsk "Cinnabar". Max-Planck-Institut für demografische Forschung. Max-Planck-Institut für demografische Forschung holder til i Rostock, Tyskland. Det ble grunnlagt i 1996, og flyttet inn i nybygg i Rostock i 2002. Det er ett av 80 institutt ved Max Planck-instituttet (Max Planck Gesellschaft). Bobby Lennox. Bobby Lennox født 30. august 1943, i Saltcoats, Ayrshire) er en tidligere skotsk fotballspiller. Lennox kom til Celtic i september 1961 og debuterte i mars 1962. Han scoret 273 ligamål på 571 kamper for Celtic, noe som gjør ham til nest nest mestscorende Celticspiller gjennom tidene. Han vant elleve ligamedaljer og åtte cupmedaljer. Han var vant serievinnercupen med Celtics «Lisbon Lions» i 1967. Han var en svært rask ving, og ble kalt 'Buzz Bomb' eller 'Lemon' ("sitron") av fansen da de syntes han fikk motstanderne til å se ut som 'suckers'. Lennox forlot Celtic på slutten av 1970-årene og flyttet til USA for å spille for Houston Hurricane. I 1978 sesongen scoret han 15 mål i 36 kamper, før han vendte tilbake til Celtic i 1979. Samme år var han med å å vinne den skotske ligaen og cupen året etter. Han er en av de få skotter som har spilt to europacupfinaler og er også en av de få som har scoret i en skotsk sedier over på Wembley da han scoret en av målene i den kjente 3-2 seieren i 1967. Han ble tatt opp i det såkalte "Scottish Football Museum Hall of Fame" i november 2005 og utnevnt til Member of the Order of the British Empire, MBE i 1981. Lennox ga ut sin selvbiografi "A Million Miles For Celtic" i 1982. Han bidrar fortsatt for Celtic som vertskap på kampdagene. Malcolm Christie. Malcolm Christie (født 11. april 1979 i Peterborough, Cambridgeshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for tre engelske klubber. Han er angrepsspiller og spiller nå for Middlesbrough i Premier League. Biografi. Malcolm Christie startet sin profesjonelle fotballkarriere i Nuneaton Borough som er et lag som spiller i Football Conference. Han kom til klubben i 1997, og var i denne klubben fram til oktober 1998 da han ble kjøpt av Derby County for £50 000. Han debuterte for Derby den 30. januar 1999 da de slo Sheffield Wednesday 1-0 i en ligakamp i Premier League. Totalt fikk han med seg 2 ligakamper for "The Rams" i 1998/99-sesongen. Hans første ligamål for Derby kom 15. januar 2000 da de slo Middlesbrough 4-1 i en ligakamp. Christie laget to mål i kampen der det første kom i det 8.spilleminutt, mens det andre kom i det 59. spilleminutt. Da 1999/00-sesongen var over hadde Christie spilt 21 ligakamper og laget 5 ligamål for klubben fra Derbyshire. Den påfølgende sesongen ble det 34 ligakamper og 8 ligamål før han fikk bokført 35 ligakamper og 9 ligamål i 2001/02-sesongen. I første del av 2002/03-sesongen spilte han 24 ligakamper og laget 8 ligamål før han sammen med Chris Riggott ble solgt til Middlesbrough den 31. januar 2003 for en samlet sum på £3 000 000. Malcolm Christie debuterte for "Boro" 8. februar 2003 i en ligakamp mot Liverpool, mens hans første mål for klubben kom 22. februar 2003 da de slo Sunderland 3-1 i en ligakamp på Stadium of Light. Totalt fikk han med seg 12 ligakamper, og 4 ligamål, i siste del av 2002/03-sesongen for Middlesbrough. Etter å ha spilt 10 ligakamper og laget 1 ligamål i første del av 2003/04-sesongen brakk Christie foten på trening, og denne skaden sørget for at det ikke ble mer spilletid på han i siste del av denne sesongen. Han slet med å bli helt restituert av skaden og først i februar 2005 var han tilbake i ligakampsammenheng for klubben fra North Yorkshire. Kun fire dager senere, i en ligakamp mot Blackburn Rovers, ble han nok en gang skadet og sommeren 2005 fikk han nok et beinbrudd. Christie var tilbake for Middlesbrough i april 2006, og på slutten 2005/06-sesongen fikk han med seg 6 ligakamper for "Teessiders". Hvit tigerspinner. Hvit tigerspinner ("Spilosoma urticae" (Esper, 1789)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Hvit tigerspinner har hvite vinger, med noen få små, svarte flekker på framvingen. Vingespennet er mellom 32 og  43 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Antennene er hvite (lyse), med et smalt mørkt strek på oversiden. Bakkroppen er forholdsvis tykk bakover og orange med svarte flekker på hvert ledd, på siden og på oversiden. Bakerst er den hvit (hårkledd). Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er ganske sterk behåret. De er mørke brunsvarte og har noen små gule prikker på hvert ledd bakover kroppen. Utvokst blir den ca. 5 centimeter lang. Levevis. Hvit tigerspinner finnes helst på litt fuktige steder, der næringsplanten brennesle vokser. Men den er ikke bundet til en bestemt plante og spiser på mange ulike slag planter. Flygetiden er i juni og juli. Den er nattaktiv. Hunnen legger opp til 350 egg rett på næringsplanten; eggene legges i små grupper. Hunnen dør like etter eggleggingen. Larvene lever på ulike planter og forflytter seg ofte på jakt etter en ny plante. De lever av å gnage blad. Eldre larver er ofte mer nattaktive og holder seg skjult om dagen. Hvit tigerspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er gjennomskinnelig og inneholder ofte noe av larvens hårbekledning. Puppen er plassert helt nede på planten, på jorden, eller under en flat stein eller lignende. Den overvintrer i puppestadiet og klekkes til våren. Utbredelse. Den er utbredt i Mellom-Europa fra Spania og østover til Kina og Japan. Den mangler ved Middelhavet. Nordgrensen går gjennom Sør-Sverige og det sydlige Finland, langs kysten. Den finnes i det sørøstlige Norge langs kysten til Vest-Agder, men mangler langs Oslofjorden. Navnet. Det latinske navnet "Spilosoma" betyr "med flekket kropp". Navnet "urticae" er navnet på næringsplanten brennesle. På svensk heter den "vit tigerspinnare"; på engelsk "Water ermine". Binomialformelen. Binomialformelen er en viktig formel i matematikken. Den viser hvordan potensen av et såkalt binom – formula_1 – kan regnes ut. I sin enkleste form sier formelen at formula_4 leses «"n" fakultet». Max-Planck-Gesellschaft. Max-Planck-Gesellschaft (MPG) (egentlig "Max-Planck-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften e.V.", på norsk "Max Planck-selskapet") er en tysk, almennyttig forskningsorganisasjon finansiert både av den føderale regjeringen og av delstatsregjeringene. Organisasjonen er oppkalt etter vitenskapsmannen og nobelprisvinneren Max Planck. Max-Planck-Gesellschaft driver 80 forskningsinstitutter over hele Tyskland og i visse fall i andre europeiske land. Disse bærer vanligvis navnet «Max Planck-instituttet for...». Forskningen retter seg i hovedsak mot naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora. Max-Planck-Gesellschaft er den ledende tyske institusjonen for grunnforskning, og regnes som en av verdens beste forskningsinstitusjoner. I 2006 ble MPG utpekt til verdens beste forskningsorganisasjon utenfor universitetene av "Times Higher Education Supplement". Max-Planck-Gesellschaft ble grunnlagt under navnet Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (KWG) i 1911. Etter andre verdenskrig ble organisasjonen bygget opp igjen av Otto Hahn, og fikk navn etter KWGs direktør i perioden 1930-1937, Max Planck. Vanlig tigerspinner. Vanlig tigerspinner ("Spilosoma lubricipeda" (Linnaeus, 1758)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Vanlig tigerspinner har hvite vinger, med flere små, svarte flekker på framvingen. Bakvingen har ofte noen få flekker. Vingespennet er mellom 32 og  44 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Antennene er mørke og ikke hvite (lyse). Bakkroppen er forholdsvis tykk bakover og gul-oransje med svarte flekker på hvert ledd, på siden og på oversiden. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller oransje med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er ganske sterk behåret med brune hår på siden og lengre mørke hår på ryggsiden. De er brunsvarte og har noen lysere brune flekker på hvert ledd bakover kroppen. Utvokst blir den ca. 5 centimeter lang. Levevis. Vanlig tigerspinner finnes på tørre og litt fuktige steder, med åpen løvskog. Flygetiden er i juni og juli. Den er nattaktiv. Ved fare eller dersom tigerspinneren føler seg truet, åpner den vingene og viser den gule og svarte bakkroppen, noe som virker som en advarsel for byttedyr. Fargesignalet redder ofte tigerspinneren fra å bli spist. Vanlig tigerspinner er også svakt «giftig» fordi den får giftstoffer i kroppen fra plantene den spiser. Giftstoffene er acetylkolin og histaminer. Hunnen legger opptil 400 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike planter og urter, av å gnage blad. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Larven er utvokst om høsten og begynner da ofte å vandre for å finne et sted å forpuppe seg. Vanlig tigerspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er gråbrun, ofte ganske tett spunnet og består også vanligvis av noe av larvens hårbekledning. Den overvintrer i puppestadiet og klekkes til våren, forsommeren. Utbredelse. Den er utbredt i Mellom-Europa fra Spania østover til Kina og Japan. Den mangler ved middelhavet. Nordgrensen er omtrent midt i Sverige og Finland. I det sørlige Norge langs kysten til Hordaland. Men ikke i fjellet. Navnet. Det latinske navnet "Spilosoma" betyr "med flekket kropp", Navnet "lubricipeda" betyr "den som har smidig fot". På svensk heter den "Prickig tigerspinnare", på engelsk "White ermine". Fylkesvei 581 (Østfold). Fylkesvei 581 i Østfold går mellom Hafslund i Sarpsborg og Krosby i Rakkestad. Veiens lengde er 21,0 km. Eksterne lenker. 581 Gul tigerspinner. Gul tigerspinner ("Spilosoma lutea" (Hufnagel, 1766)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Gul tigerspinner har gule eller gulhvite vinger, med flere små, svarte flekker på framvingen. Flekkene er langs framkanten og som et tverrbånd på skrå bakover framvingen. Bakvingen har ofte noen få flekker. Vingespennet er mellom 32 og  41 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Bakkroppen er forholdsvis tykk, lett hårkledd og er gul-oransje med svarte flekker på hvert ledd, på siden og på oversiden. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller oransje med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er ganske sterk behåret med lyse brunlige hår, kortere på siden og noe lengre hår på ryggsiden. Den er litt gråbrun, men vanligvis mest gyllenbrun og har noen lysere flekker på hvert ledd bakover kroppen. Utvokst blir den ca. 4-4,5 centimeter lang. Levevis. Gul tigerspinner finnes helst på åpne marker uten for mange busker og trær. Den synes å foretrekke varme biotoper og finnes ofte i kulturlandskapet. Flygetiden er i juni og juli. Den er nattaktiv. Ved fare eller dersom tigerspinneren føler seg truet, åpner den vingene og viser den gule og svarte bakkroppen, noe som virker som en advarsel for byttedyr. Fargesignalet redder ofte tigerspinneren fra å bli spist. Hunnen legger opptil 300 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike planter og urter, av å gnage blad. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Larven er utvokst om høsten i september, og begynner da ofte å vandre for å finne et sted å forpuppe seg. Gul tigerspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er lysgrå og ganske tett spunnet og består også vanligvis av noe av larvens hårbekledning. Den overvintrer i puppestadiet og klekkes til våren, forsommeren. Utbredelse. Den er utbredt i Mellom-europa fra Storbritannia, Spania østover gjennom det sydlige Sibir, til Kina og Japan. Nordgrensen er i sydlige Sverige og Finland. I det sørlige Norge langs kysten bare lengst sør på Sørlandet, samt lengst sør i Østfold. Navnet. Det vitenskapelige navnet "Spilosoma" betyr "med flekket kropp", Navnet "lutea" er latin for fargen "gul". På svensk heter den "gul tigerspinnare", på engelsk "Buff ermine". KappAbel. KappAbel er en matematikkonkurranse for ungdomsskoleklasser. Konkurransen startet som et prøveprosjekt ved Froland ungdomsskole høsten 1997. Etter dette ble alle 9. klasser i Aust-Agder invitert til å delta i en fylkeskonkurranse. Finalen ble holdt på Frolands verk. Etter hvert ble det en landsdekkende konkurranse, og i dag er det en nordisk konkurranse med deltakere fra Norge, Island, Finland, Sverige og Danmark. Konkurransen avvikles i et tett samarbeid mellom Froland kommune og Høgskolen i Agder. Finale og semifinale finner sted hvert år i Froland og Arendal i april måned. Konkurransen er oppkalt etter matematikeren Niels Henrik Abel, som døde på Froland verk i 1829. Liste over Max Planck-institutter. Liste over Max Planck-institutt (MPI). Oversikt over hvor Max Planck-instituttet holder til. Rustvingespinner. Rustvingespinner ("Phragmatobia fuliginosa" (Linnaeus, 1758)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Rustvingespinner har en tykk og korthåret kropp. Bakkroppen er karmin rød, med et svart bånd bakover ryggen og ofte svarte sideflekker. Brystet har brun behåring. Framvingene er brunlige. På hver vinge er det noen mørkere, ganske små flekker. Vingespennet er mellom 26 og  38 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Den nord europeiske underarten "f. borealis" skiller seg ut ved at det gråfargede området på bakvingene er større og dekker nesten hele vingen. Bakkroppen er også mer rød med bare en smal svart ryggstripe. Fremvingene har to prikker, og ikke en. Denne fargevarianten eller underarten er ganske vanlig utbredt i Norge. Hvorvidt dette er en underart, eller bare en geografisk betinget variant, av normalformen, er uavklart. I Norden ses ofte larvene krypende på snøen om våren. Larvene er ganske behåret. Unge larver er mørkere, blåsvarte, med orange punktbånd langs sidene og på ryggen. Eldre larver (om høsten og om våren) er mye mer brune eller brunsvarte. Utvokst blir den ca. 3-4 centimeter lang. Levevis. Rustvingespinner finnes i mange naturtyper, vanligst på myr og fuktige marker i skog, skogslysninger og hogstfelt. Den finnes i lavlandet og opp i fjellet. Den foretrekker ofte litt bergknauser og åpent busksatt terreng. Flygetiden er i mai og juni, men kan finnes senere. I varmere strøk har den to generasjoner i året. Den er nattaktiv og hviler i gresset om dagen. Den er noen ganger også på vingene om dagen, særlig i nord der det er midnattsol. Men den flyr aldri i solskinn. Hunnen legger mellom 300 og 400 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene vokser ganske seint. De lever på ulike planter og trær og er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. De lever av å gnage blad og blir utvokst om høsten, i september, men overvintringer som larve. Rustvingespinnerens larver er nok mer kjent enn de voksne sommerfuglene. Larven kryper tidlig om våren, i solskinn, på snøen. De finner vei opp fra vinterhvilen langs trestammer som stikker gjennom snølaget. Rustvingespinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. Den er utbredt i Europa, Asia, Nord-Afrika og Nord-Amerika. Vanlig over hele Norge. Navnet. Det latinske navnet "Phragmatobia" betyr "med skjult liv (levesett)". Navnet "fuliginosa" betyr "sotfarget, sotet". På svensk heter den "Rostvinge", på engelsk "Ruby tiger". Piggsvinspinner. Piggsvinspinner ("Parasemia plantaginis" (Linnaeus, 1758)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Piggsvinspinner har en tykk og korthåret kropp. Bakkroppen er karmin rød hos hunnen og mer oransje hos hannen. Begge har et svart bånd bakover ryggen og svarte sideflekker. Piggsvinspinner har brunsvarte framvinger. På hver vinge er et lysere og lett gjenkjennelig mønster. Hos hunnen er det i gult eller oransje på framvingene, og mer i rødt på bakvingene. Hos hannen er det i gul-oransje på framvingene og i oransje på bakvingene. Vingespennet er mellom 29 og  40 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller oransje med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er ganske behåret. Kroppen er mørk, med gyllen rustrøde punktvis (på hvert ledd) behåring Den har lengre mørke hår bak på ryggsiden. Utvokst blir den ca. 3-4 centimeter lang. Levevis. Piggsvinspinner finnes i mange naturtyper, vanligst på fuktige marker i skog, skogslysninger og hogstfelt. Den finnes i lavlandet og opp i fjellet. Den foretrekker ofte litt bergknauser og åpent busksatt terreng. Flygetiden er i juni og juli, men den kan også finnes senere. Den er dagaktiv. Næringsplanten er helst groblad "Plantago spp.", men den kan leve på flere ulike planter som blåbær og blokkebær (" Vaccinium spp."), engsyre ("Rumex acetosa") og "Hieracium spp." Hunnen legger omtrent 200 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene vokser ganske seint. De lever skjult nede i vegetasjonen og er ikke så lett å oppdage. De lever av å gnage blad. Overvintringen er som halvvoksen larve. De fortsetter å vokse også etter overvintringen om våren. Piggsvinspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er gjennomskinnelig og lite spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Kokongen ligger på jorden blant mose og gress. Utbredelse. Den er utbredt i Mellom-Europa fra Storbritannia, Spania østover til Kina og Japan. Den finnes som underarten "f. petrosa" i nordre og nordvestre Nord-Amerika. I Norge nord til Finnmark. Navnet. Det latinske navnet "Parasemia" betyr "med særskilt kjennetegn". Navnet "plantaginis" er etter slektsnavnet på næringsplanten groblad "Plantago". På svensk heter den "mindre igelkottspinnare", på engelsk "Wood tiger". Abelkonkurransen. Abelkonkurransen eller Niels Henrik Abels matematikkonkurranse er en konkurranse i matematisk problemløsning for elever i videregående skole i Norge. Konkurransen har sin opprinnelse i matematikk-konkurransen "Kronprinsens premie" for norske gymnaselever, som startet i 1921 og pågikk til inn i 1970-årene. I anledning 150-årsminnet for Niels Henrik Abels død ble det arrangert en minnekonkurranse for nordiske gymnasiaster, og i 1981 startet Abel-konkurransen. Konkurransen hadde svært få deltagere, men deltagertallet steg etter at konkurransen i 1985 fikk form av en massekonkurranse, med én innledende runde og en finale. Konkurransen har nå over 4000 deltagere i den innledende runden, og omlag 20-25 deltagere i finalen. Fra 1995 har konkurransen hatt to innledende runder før en avgjørende finale. Konkurransen arrangeres av Norsk matematisk forening i samarbeid med Abelprisen (tdiligere samarbeidspartnere er Aftenposten og Telenor). Det praktiske arbeidet med konkurransen gjennomføres for tiden av Matematisk Institutt ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU); konkurransen ble tidligere gjennomført av Matematisk institutt ved Universitetet i Oslo. På grunnlag av resultatene i finalen og i Den nordiske matematikkonkurransen blir seks deltakere tatt ut til Norges lag i den internasjonale matematikkolympiaden (IMO). Det er gitt ut to oppgavesamlinger med oppgaver fra Abelkonkurransen, en for 1980-1988 og en for 1989-1997. Mange av oppgavene er også tilgjengelige på nettsidene til Abelkonkurransen. Nordlig bjørnespinner. Nordlig bjørnespinner ("Pararctia lapponica" (Thunberg, 1791)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Andre bjørnespinnere som bare lever i fjellet, eller helt nord er stripet bjørnespinner, polarbjørnespinner og flekket bjørnespinner. Utseende. Nordlig bjørnespinner har en tykk og håret kropp og et fargerikt og tydelig vingemønster. Bakkroppen er kraftig farget i orange på sidene, ryggen er mørk brunsvart. Nordlig bjørnespinner har brunlige framvinger. På hver vinge er noen lyse hvite-orange flekker. Vingespennet er mellom 37 og  45 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Bakvingene er hovedsakelig orange, med brune flekker i «samme» mønster som på framvingene. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er ofte sterk behåret med brune hår på siden og lengre mørke hår på ryggsiden. Utvokst blir den ca. 4-5 centimeter lang. Levevis. Nordlig bjørnespinner finnes bare i fjellet eller lengst nord og lever på myrer i fjellbjørkeskogen. Den er også funnet der det er barskog, men da på steder der det er innslag av løvtrær (bjørk). Flygetiden er i juni og juli, og den er dagaktiv. Den kan minne om er perlemorsommerfugl. Hunnen legger mellom 150 og 200 egg rett på næringsplanten, eggene legges trolig i små grupper med ti egg. De lever på ulike planter som finnes i fjellet, dvergbjørk, seljer ("Salix spp."), groblad, og mange flere. Mye er litt ukjent hos denne arten, som hvordan og hvor egglegging foregår, hvilke næringsplanter den lever på med mer. Larvene vokser seint, utviklingen er to-årig eller kanskje tre-årig. Larvene er aktive både dag og natt. Overvintringen skjer første gang når larven er ganske ung og andre gang som fullvoksen larve. Etter siste overvintring, i april eller mai, begynner larven å vandre for å finne et sted å forpuppe seg. Den kryper ofte på snøen, slik som hos rustvingespinneren. Nordlig bjørnespinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. Den finnes bare i fjellet eller lengst nord fra Norge til Sibir. Den finnes i Nord-Amerika, Canada. I Norge i Finnmark og nordlige Troms. Navnet. Det latinske navnet "Pararctia" betyr "ved Arctica". Navnet "lapponica" betyr "fra lappland". På svensk heter den "Lappigelkottspinnare", på engelsk "Lapland Tiger" Flekket bjørnespinner. Flekket bjørnespinner ("Holoarctia puengeleri" (O. Bang-Haas, 1927)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Andre bjørnespinnere som bare lever i fjellet, eller helt nord er stripet bjørnespinner, polarbjørnespinner og nordlig bjørnespinner. Utseende. Flekket bjørnespinner har en tykk og korthåret kropp og et tydelig vingemønster. Bakkroppen er mørk brunsvart med ganske smale lyst hvite eller litt gule ringer på hvert kroppsledd. Bakerst er det lengre oransje eller skittengule hårdusk. (anal-hårdusken). Brystpartiet har lyse svakt gule linjer. Flekket bjørnespinner har brunsvarte eller skifergrå framvinger med et slags rutenett av lyse skittengule flekker og linjer. Bakvingene er hovedsakelig skifergrå eller brunlige uten mønster, men kan ha brune flekker på lysere bunn. Vingespennet er mellom 31 og  38 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er behåret med brunesvarte hår på siden og lengre mørke hår på ryggsiden, særlig bakerst. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Noen av hårduskene har lysere, litt gul farge og de danner derfor langsgående lijer på larvens kropp. Utvokst blir den ca. 4-5 centimeter lang. Levevis. Flekket bjørnespinner finnes bare høyt i fjellet på næringsfattige steder med sparsomm fjellbjørkeskog. Den finnes ofte ved bergknauser med frostsprengt stein eller skifer. Flygetiden er i juni og juli. Hunnen flyr sjelden og finnes ofte krypende i vegetasjonen. Hun legger mellom 300 og 400 egg, eggene legges i grupper med 25-100 egg. Hun velger ofte undersiden av skifer eller flate stein. Vanligvis dør hunnen like etter eggleggingen. Larvene vokser seint, utviklingen er to-årig. De lever på ulike planter som finnes i fjellet, seljer ("Salix spp."), groblad, og mange flere. Larvene er aktive både dag og natt. Overvintringen skjer første gang når larven er ganske ung og andre gang som nesten fullvoksen larve. Larven er fullvoksen i juni. Flekket bjørnespinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen finnes under steiner og er gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Arten er ofte utsatt for parasittveps i gruppen Pteromalidae. Utbredelse. Den finnes bare i fjellet eller lengst nord fra Norge til Sibir. Den finnes i sentral-Asia, Mongolia og Alaska. I Norge bare i Finnmark. Navnet. Det latinske navnet "Holoarctia" betyr "nordlig, bare i nord". Navnet "puengeleri" er utledet av navnet til den tyske entomologen Rudolf Püngeler. På svensk heter den "Arktisk igelkottspinnare". Stripet bjørnespinner. Stripet bjørnespinner ("Grammia quenseli" (Paykull, 1793)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Andre bjørnespinnere som bare lever i fjellet, eller helt nord er nordlig bjørnespinner, polarbjørnespinner og flekket bjørnespinner. Utseende. Stripet bjørnespinner har en tykk og lite håret kropp og et tydelig vingemønster. Bakkroppen farget i gul-orange på sidene, ryggen er mørk brunsvart. Bakerst, hos hannen, er det lengre gul hårdusk. (anal-hårdusken). Brystpartiet har lyse gule linjer. Stripet bjørnespinner har omtrent svarte framvinger. På hver vinge er noen lyse gule flekker eller linjer. Bakvingene er hovedsakelig gul-orange eller lyst grå flekker, eller omvendt, lyst grå, med noen mindre gule flekker. Vingespennet er mellom 27 og  40 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er behåret med brune hår på siden og lengre mørke hår på ryggsiden. Larvens kropp er litt blank og svart, med noen orange flekker på hvert ledd, som danner en punklinje, bakover kroppen. Utvokst blir den ca. 3-4 centimeter lang. Levevis. Stripet bjørnespinner finnes bare i fjellet eller lengst nord og lever på åpne store myrer i fjellbjørkeskogen, men også på steinete marker i fjellet, over tregrensen. Flygetiden er i juni og juli. De tar trolig ikke til seg føde i det voksne stadiet og besøker sjeldent blomster. Trolig tærer de på oppsamlete fettreserver. Hunnen legger mellom 200 og 300 egg rett på marken, et og et. Hunnen lever bare noen dager eller uker og dør like etter eggleggingen. Larvene lever på ulike planter som finnes i fjellet. Larvene er aktive om dagen og utnytter ofte solvarmen til litt soling. Overvintringen skjer som fullvoksen larve. Etter overvintringen, i april eller mai, begynner larven å vandre for å finne et sted å forpuppe seg. Den kryper ofte på snøen, slik som hos rustvingespinneren. Stripet bjørnespinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er plassert på marken, mellom strå eller lignende. Kokongen er gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppestadiet varer i tre til fire uker. Utbredelse. Den finnes bare i fjellet eller lengst nord fra Norge til Sibir, samt i alpene i Europa, Mongolia, Kina og Japan. Den finnes i Nord-Amerika. I Norge i Finnmark og nord-østlige Troms. Men ikke langs kysten. Navnet. Det latinske navnet "Grammia" betyr "pennestrek, den med pennestrek". Navnet "qvenseli" er utledet av navnet til den svenske entomologen C. Quensel, som på slutten av 1700-tallet gjorde reiser til Lappland. På svensk heter den "Alpigelkottspinnare". Rolf Larsen (bedriftsleder). Rolf Larsen er en gründer og bedriftsleder fra Risør. Blant selskapene Larsen har startet og ledet er Telia Internett, Active ISP (senere Active 24) og Netconnect. Larsen bor i dag i Oslo. Emma Carroll. Emma Carroll (født 18. mai 1895 i Iowa, USA, død 10. juli 2007 i Iowa, USA) var ved sin død, 112 år gammel, den eldste personen i staten Iowa og bare 21 personer var eldre på verdensbasis. Hun giftet seg i 1913 med Clair Carroll (1893–1994), et ekteskap som varte i 80 år. Sammen fikk de 4 sønner. Hennes eldste sønn, Lowell, hadde akkurat rundet 93 år og bodde selv på sykehjem sammen med sin 90-årige hustru ved Emmas død, en meget sjelden situasjon med andre ord. Emma bodde alene og stelte seg selv til hun var 105, men flyttet så inn på et sykehjem i Ottumwa, Iowa. Ordspråk. Fil:Bruegel6.jpg|thumb|350px|Den flamske maleren Pieter Bruegel den eldres «Nederlandske ordspråk» fra 1559 illustrerer over 80 vanlige ordspråk og talemåter (idiomer) i samtida. Selv om uttrykkene har forandret seg, forekommer flere fortsatt på norsk, for eksempel «å stange hodet i veggen» (detalj nr. 4), «kaste perler (eller roser) for svin» (10), «væpne seg til tennene» (22), «falle mellom to stoler» (30), «sette verden på hodet» (39), «drite i verden» (40), «se gjennom fingrene» (50), «kaste penger ut av vinduet» (60) og «slå to fluer i ett smekk» (71). Bildet er også kalt "The Topsy Turvy World" («Bakvendtland») på engelsk (høyoppløst versjon a> som hersker, vismann og dommer. a>. Uttrykket «bjørnetjeneste» har i nyere tid skiftet betydning, fra å være en "misforstått, forfeilet tjeneste" til å oppfattes som en "svært stor" tjeneste a> ordspråket "Bing feng san chi, jue fei yi ri zhi han", det vil si «Tre fot is kommer ikke etter én dags kulde». Ordspråk er korte, velformulerte og poengterte setninger som på en konkret måte uttrykker livsvisdom, allmenngyldige sannheter, erfaringer, leveregler eller betraktninger av forskjellig slag. Ordspråk kan også inneholde forklaringer av naturfenomener, skikker og seder. Ordspråk har en fast ordlyd som er kjent og blir sitert, for eksempel for å kommentere noe eller for å gi et råd. Det er vanlig å skille mellom begrepene "ordspråk", som ofte er mer formelle og har en fastere form, og ordtak, som kan være kortere, mer uhøytidelige og spøkefulle og er friere i formen. Mange ordspråk har uklar opprinnelse og er en del av gammel folkediktning og en muntlig fortellertradisjon. Det er også mange som er sitater fra bøker og fortellinger med kjent opphav, for eksempel fra Bibelen og Håvamål, selv om begrepet ordspråk ofte brukes om folkelige uttrykk uten kjent forfatter. Ordspråk og ordtak kan være internasjonale, nasjonale og regionale og finnes i et nærmest uendelig antall og i en mengde varianter over hele verden. Studiet av ordspråk kalles parømiologi (fra gresk παροιμία). Også fraseologien beskriver etablerte flerordsenheter og -forbindelser i et språk, særlig faste uttrykk og idiomer, men også tekster som ordspråk. Synonymer. Ordspråk kalles på latin gjerne "adagium", "proverbium" eller "proverb". Andre betegnelser for stående vendinger og treffende, faste uttrykk er "visdomsord", "visdomsspråk", "fyndord", "fyndspråk" og "gullkorn". Begrepene "munnhell" og "snakkemåte" betegner også spesielle talemåter som brukes av enkeltpersoner og innenfor grupper. Litterære sitater, sentenser og aforismer kalles gjerne "bevingende ord", et uttrykk den greske historiedikteren Homer bruker i Iliaden og Odysseen. I 1863 tok også tyskeren Georg Büchmann i bruk "Geflügelte Worte" om slike uttrykk. Adjektivet "proverbial" eller "proverbiell" kan brukes om uttrykk som er eller likner på ordspråk eller om det som gjelder ordspråk. "Ordtak" kan også kalles "ordstø", "ordtøk" og "ordstev" i norske dialekter. Historikk. Ordspråkene representerer en svært gammel og populær tradisjon, og en stor mengde ordspråk, også de vi bruker i dag, kan spores tilbake til India og høykulturene rundt Eufrat og Tigris for flere tusen år siden. Det samme gjelder for det gamle Egypt og Hellas, der blant andre filosofen og vismannen Anakharsis ble berømt for sine ordspråk. Også Bibelen, særlig Salomos ordspråk i Det gamle testamente, og de jødiske samlingene Talmúd og Midrasj er fulle av ordtak og ordspråkliknende leveregler og praktiske råd. I oldtiden var slik visdomsdiktning en egen litterær sjanger med profesjonelle vismenn, og mange bibelord ble derfor nedtegnet som ordspråk. En kjenner også en mengde latinske mottoer og ordspråk fra Romerriket, både oversettelser og nye. Oldnordisk visdomsdiktning finnes i rikt monn i Den eldre Edda, blant annet i Håvamål. I middelalderen kom det en rekke ordspråk til Spania og Europa fra araberne. Da ble ordspråk brukt i homilier og prekener for å understreke moralske poenger. Den engelske poeten Geoffrey Chaucer (1343–1400) brukte derimot ordspråk humoristisk. Kjennetegn. Både form og innhold i ordspråkene favner vidt. Det kan være praktiske råd og fornuftige leveregler, allmenne betraktninger og religiøse befalinger uttrykt som vakker poesi eller kvikk satire. De fleste vitner imidlertid om en muntlig fortellertradisjon. De er korte, velklingende og lette å huske. Mange ordspråk henvender seg dessuten direkte til tilhøreren, de er poengterte sitater fra fortellinger eller hele historier fortalt i en kort setning. Som skaldekunst og annen diktning inneholder ordspråkene flere dikteriske og språklige virkemidler. Særlig vanlig er sammenlikninger og metaforer, bokstavrim ("brent b'"arn skyr ilden"), gjentakelse og rytme. Andre retoriske og metriske grep kan være bruk av hyperbol, besjeling, paradokser, ordspill og troper, særlig i nyere sitater og aforismer. Ordspråkene forteller ikke bare om menneskelivet og naturen, men også om historie, kultur og skiftende skikker. Svært ofte tar de utgangspunkt i en gjenkjennelig situasjon eller typisk foreteelse og formidler noe generelt i form av et konkret bilde eller handling. Likevel kan gamle ordtak være vanskelig å forstå når tidene forandrer seg. Noen blir også forvansket, som for eksempel «Morgenstund har gull i munn» (fra tysk "Morgemstunde hat Gold im Munde"), som er kjent fra før 1600-tallet. Det skal visstnok ha oppstått som en feiltolkning av det latinske "aurora", det vil si morgenrøden, som "aurum in ore", altså «gull i munn». Tilsvarende er det ordspråkliknende uttrykket «ugler i mosen», som betyr noe mistenkelig eller truende, en språklig misforståelse av det danske "ulve i mosen", det vil si «ulver i myra». På tross av dette har svært mange gamle ordspråk overlevd til moderne tid, ofte nettopp fordi de rommer noe allmennmenneskelig og er lette å kjenne seg igjen i eller fordi selve uttrykker klinger godt. Utenlandske eller fremmede ordspråk og ordtak som er mindre kjent, kan virke særlig treffende fordi de oppleves som friskere og mindre klisjefylte. Når for eksempel begrepet hjemlengsel beskrives med det persiske munnehellet «elefantens drøm om India», vil mange i Norge oppleve dette som spesielt poetisk og spennende. Ordspråksamlinger. Helt siden visdomslitteraturen i oldtiden har ordspråk vært populære i taler, fortellinger og i dagligspråket. Diktere og forfattere har skrevet og spredt nye ordspråk samtidig som folkeminnegranskere og andre har samlet inn og utgitt både klassiske og folkelige ordspråk. Ordspråksamlingene ble utgitt med særlig iver fra 1500-tallet, delvis på grunn av økt interesse for folkediktning, og siden som ledd i styrkingen av de europeiske nasjonalstatene fra 1700- og 1800-tallet. Dansken Peder Laale samlet imidlertid allerede på midten av 1300-tallet nesten 1200 nordiske ordspråk og talemåter, og skrev dem ned både på dansk og latin. I Norge utgav språkforskeren Ivar Aasen "Norske Ordsprog" først i 1856. I Finland samlet blant andre Henrik Florinus (1633–1705) og i Sverige Richard Dybeck (1811–1877) inn ordspråk. Ordspråksamlinger (utvalg). Det har de siste hundreårene blitt utgitt svært mange samlinger med ordspråk og sitater på forskjellige språk. Lista viser et lite utvalg. Ordspråk i litteratur og kunst. Mange kjente forfattere har latt seg inspirere av ordspråk, både av konkrete enkeltordspråk og av ordspråksformen som litterær sjanger. De har sitert gamle ordtak direkte, skrevet dem om eller funnet på nye i gammel stil. Enkelte har også basert fortellinger og sanger på innholdet i kjente ordspråk. Den nederlandske dikteren Jacob Cats (1577–1660) skrev folkelige, moralske ordspråk og annet som ble svært populært i sin samtid. Russeren Ivan Andrejevitsj Krylov (1769–1844) skrev satiriske fabler bygd over russiske ordspråk, populære historier som fikk betydning for det russiske språket. Den romantiske, franske dikteren Alfred de Musset (1810–1857) utgav på 1830-tallet flere komedier under navnet "Proverbes" («ordspråk»), et uttrykk som på den tiden også betegnet en dramatisk sjanger. I nyere tid har den tyske poeten Franz Mon (1926–) har brukt biter av ordspråk, sitater og talemåter i sin såkalte konkrete poesi. Det samme gjelder nigerianeren Gabriel Okara som i 1964 utgav romanen "Voice" der han leker med afrikanske ordspråk og annet. I moderne norsk kan nevnes dikteren Georg Johannessen (1931–2005). I Danmark lagde Piet Hein (1905–1996) sin egen ordspåksjanger gjennom sine gruk, rimede, poengterte smådikt. Flere sitater fra kjente litterære verk har gått inn i språket som ordspråk eller ordtak. I den engelskspråklige kulturen blir særlig verselinjer av William Shakespeare (1564–1616) ofte sitert. I Norge er dramatikeren Henrik Ibsen (1828–1906) den forfatteren som siteres oftest. Hans skuespill har gitt oss munnhell som blant annet «Troll, vær dig selv nok!», «Evig eies kun det tapte» og «Man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke». Av bildekunstnere illustrerte både Pieter Brueghel den eldre (1525–1569) og Jacob Jordaens (1593–1678) ordspråk og talemåter. Også den italienske maleren Domnico Fetti (1589–1624) malte motiver basert på folkelige fortellinger og ordtak. Den engelske poeten og maleren William Blake utgav sin illustrerte bok "Proverbs of Hell", «Ordspråk fra helvete», rundt 1793, mens den spanske billedkunstneren Fransisco Goya (1746–1828) lagde en serie visjonsaktige raderinger under tittelen "Sueños", «Drømmer», eller "Proverbios", «Ordspråk», noen tiår seinere. De alvorlige ordspråkene har også blitt parodiert i ironiske nyskapninger, blant annet i form av såkalte wellerismer. Det samme gjelder i nyere tiders vittighetsblader og moderne graffiti, for eksempel i uttrykk som «bedre å være frisk og rik enn syk og fattig.» I fotobilledboken "I og for seg" av fotograf Jo Michael og forfatter Tor Åge Bringsværd leker forfatteren med nye og uventede tilnærminger til ordspråk, munnhell og idiomer. Eksempler fra Bibelen. Flere bibelord er gått inn som ordspråk i den kristne og jødiske verden Beslektede språklige og litterære sjangre. Andre beslektede sjangre er slagord, valgspråk og mottoer. Også enkelte gåter, enkle stev og haikudikt kan minne om poengterte fyndord. Eksterne lenker. Det er ellers en mengde nettsteder på internettet som lister opp ordtak og sitater på forskjellige språk. Opprinnelsesgaranti. En opprinnelsesgaranti er et verdipapir som fungerer som et bevis på at elektrisk kraft er produsert med fornybare energikilder, definert som all fornybar ikke-fossil energi. Eksempler på dette er vannkraft og vindkraft. Eksempler på energi som "ikke" får opprinnelsesgaranti er strøm fra gasskraftverk og kjernekraftverk. I Norge utstedes opprinnelsesgarantiene av Statnett på forespørsel fra kraftprodusenter. Hensikten med opprinnelsesgarantiene er å øke produksjonen av fornybar energi. Bedrifter som ønsker å ha en grønn profil kan kjøpe opprinnelsesgarantier og dermed dokumentere at bedriftens kraftforbruk ikke forurenser. Privatpersoner kan også kjøpe strøm med opprinnelsesgaranti for å gjøre et bevisst valg av energikilde og for å oppmuntre kraftleverandøren til å produsere fornybar energi. Garantien innebærer ikke at strømmen som faktisk leveres til bedriften eller husstanden er produsert med fornybare ressurser, men at kraftleverandøren garanterer at lik mengde fornybar energi er produsert. En opprinnelsesgaranti angir hvilken energikilde som er brukt, og tid og sted for produksjonen. Hver garanti tilsvarer 1 MWh og utstedes på ukentlig basis. Det er Statnett sitt ansvar å sikre at opplysningene i opprinnelsesgarantiene er korrekte og pålitelige. EUs fornybarhetsdirektiv (RES-direktivet) som trådte i kraft i Norge 1. september 2006 gir alle kraftprodusenter krav på å få utstedt opprinnelsesgarantier derom de produserer energi som oppfyller kravene. I den foreslåtte finansieringsordningen kjent som «Grønne sertifikater» vil alle kjøpere av energi "pålegges" å kjøpe en bestemt andel strøm med opprinnelsesgaranti. Denne ordningen er ikke innført i Norge, og opprinnelsesgarantier fungerer derfor kun som en mulighet for kjøperne til å utøve forbrukermakt. Dikken Zwilgmeyer. Barbara Hendrikke Wind Daae Zwilgmeyer (født 20. september 1853, død 28. februar 1913) var en norsk barnebokforfatter, best kjent for de delvis selvbiografiske Inger Johanne-bøkene, der Risør er kulisse. Hun var født i Trondheim, flyttet til Risør da hennes far, Peter Gustav Zwilgmeyer ble beordret dit som byfogd, i mai 1861. Hun flyttet som voksen til Kristiania, døde under et besøk i Kongsberg. Zwilgmeyer er mest kjent for sine fortellinger for barn, men skrev også bøker for et voksent publikum. Novellesamlingen "Som kvinder er" (1895) er gjenutgitt flere ganger. En statue av Zwilgmeyer står på utsiden av kulturhuset i Risør, Risørhuset. Der er forøvrig også begge kinosalene oppkalt etter forfatteren. Hennes barndomshjem Bakken står fremdeles. Old Firm. Old Film 27. april 2008 Begrepet Old Firm (også kalt Auld Firm) er en betegnelse for de to fotballklubbene Rangers og Celtic fra Glasgow og da særlig i betydningen av derbykampene disse to imellom. Bakgrunn. Begrepet antyder at det bare er disse to klubbene som betyr noe i skotsk fotball, men det har også en bakgrunn i at den første kampen Celtic spilte, var mot Rangers i 1888. Når disse klubbene i dag møtes, «kommer man endelig til saken». Begrepet antyder at det er disse to klubbene som styrer det sportslige interessante, samtidig som det henspiller på de betydelige inntektene begge klubbene har av disse oppgjørene. Begge klubbene har stor støtte i Glasgow-området, men har også supporterklubber over hele Skottland og i utlandet, inkludert i Norge. Det ble i 2005 beregnet at Rangers' og Celtics aktiviteter tilfører skotsk økonomi en verdi av £120 millioner årlig og skaper rundt arbeidsplasser, hvorav 876 er ansatt direkte i klubbene. Politisk/religiøs sekterisme. Få lokaloppgjør i internasjonal fotball har gjennom så lang tid avstedkommet så sterke emosjoner som nettopp dette. Kampene blir også sett på som politiske og religiøse oppgjør mellom det som tradisjonelt har vært oppfattet som «"britiskvennlige og protestantiske"» Rangers, og det «"fattigere, katolske innvandrer- og arbeiderklassepregede"» Celtic. Ut fra klubbenes opprinnelse og historie er dette fortsatt viktige skillelinjer og det kan sies at motsetningene mellom Old Firm-klubbene er en av de viktigste enkeltårsakene til at dette skillet fortsatt holdes i live i dagens Skottland, selv om det i dag ikke er noen religiøs eller politisk utsiling av spillerne. Disse to klubbene er også de mest suksessrike i Skottland, da de samlet har fram til 2010 vunnet 67 cupmesterskap og 95 seriemesterskap. Slik har andre klubber bare unntaksvis klart å gjøre seg gjeldende, men i det siste har rivaliseringen mellom Aberdeen og Dundee United etablert seg som New Firm. I perioden 1995-96 sesongen til 2005-06 sesongen har de to Old Firm klubbene endt på de to øverste plassene, da Hearts klarte å erobre andreplassen bak Celtic. De to Old Firm-klubbene dominans, både publikumsmessig, økonomisk og sportslig, har gjort at den skotske ligaen ikke har hatt den sammen spenningen som mange andre nasjonale ligaer. Samlet fører rivaliseringen disse to klubbene imellom, forsterket av de ulike sosiale, religiøse og politiske uttrykkene begge lagene representerer, at både Celtic og Rangers er fremtredende institusjoner i det skotske samfunnet i langt høyere grad enn noen av de andre store fotballklubbene i Storbritannia, og kanskje ellers i verden. Bakgrunnen for denne rivaliseringen er den katolske innvandringen som først begynte med innflyttere fra det skotske høylandet og de vestlige øyene i Skottland, men senere med innvandrere fra Irland og særlig øst-europeiske land, særlig Litauen, Polen og Tsjekkoslovakia, mens også Italia. Men også mange protestanter er innvandrere, særlig fra Ulster og disse tok med kulturen og de sterke anti-katolske tradisjonene fra dette området. Men også innvandrergrupper som jøder og mer nylige asylsøkere har gjort at byen har en lang tradisjon som kulturell møteplass, med de problemene dette også kan innebære. I dag kommer disse spenningene mest til uttrykk gjennom Old Firm-oppgjørene, som har skapt en møteplass hvor slike følelser er tillat. Men de religiøse forskjellene mellom klubbene er fortsatt distinkte. 74% av Celtic-supporterne anser seg selv for å være katolikker, mens bare 4% ser på seg selv som protestanter. Tilsvarende tall for Rangers-supportere er 5% katolikker og 65% protestanter. På Rangers' Ibrox Stadium har det britiske flagget Union Flag en framtredende plass, mens på Celtic Park dominerer det irske flagget. Fremtid. Det har vært forslag om at Old Firm skulle bli med i den engelske FA Premier League, noe som ville ha vært et sportslig og økonomisk løft for disse to klubbene, men et tap for den øvrige fotballen i Skottland. I tillegg ville dette ha vært til fortrengsel for to engelske klubber, samt at det er antatt at dette ville gjøre nåløyet for kvalifisering til Europaturneringene, også for disse to klubbene som deltar nå hvert år, enda trangere, slik at dette har møtt motstand både i England og Skottland. Samtidig har det vært motstand blant de øvre klubbene i Skottland mot dominansen fra Old Firm, både med hensyn til fordeling av inntektene og stemmesystemet hvor to klubber kan blokkere endringer. Som følger av Rangers' problemer i 2011-2012-sesongen mobiliserte de øvrige ti klubbene i Skotsk Premier League for å få til endringer og bryte opp Old Firms dominans i turneringen i en forventing om at Rangers ikke vil kunne komme tilbake til tidligere styrke. Blant annet de å endre hva som skal til for å få til endringer. Celtic kalte det «skuffende og respektløst» at det ble avholdt møter iten at de og Rangers var invitert, og tok i stede til orde for at SPL heller burde utvides til 14 lag, noe som ville være en fordel for de svakere lagene, både sportslig og økononmisk. Froland kirkegård. Froland kirkegård er en av tre kirkegårder i Froland prestegjeld. Den ligger i Froland kommune i Aust-Agder. De to andre kirkegårdene i prestegjeldet er Mjølhusmoen gravlund og Mykland kirkegård. På Froland kirkegård ligger matematikeren Niels Henrik Abel begravet. Audiometri. Audiometrisk måling, hørselsmåling, er en psykoakustisk test, der man via samarbeid mellom testpersonen og testleder finner frem til personens høreterskler i frekvensspekteret 125-8000 Hz. Instrumentet som brukes kalles et "audiometer". Dette genererer sinustoner (rene toner). Ved helsestasjoner og hos audiopedagogen blir lyden tilført med høreklokker med bøyle over hodet, men hos en spesialist (for eksempel øre-nese-hals lege eller audiograf) kan presentasjonene alternativt gis fra en spesiell vibrator mot mastoidbenet (benknoken bak øret). Ved å sammenligne resultatene fra de to ulike teknikkene får man en pekepinn på om et eventuelt hørselstap er mekanisk (trommehinne og mellomøreben) eller nevrogent (cochlea/sneglehuset). Prosedyre. Prosedyren er at man tester ett øre av gangen, først høyre side. Først presenterer man frekvensen 1000 Hz med gradvis lavere lydstyrke (Hver presentasjon 1-2 sekunder). Testpersonen må avgi korrekt respons, ved å trykke på en knapp eller løfte en hånd, på 3 påfølgende presentasjoner på en spesifikk lydstyrke for å få godkjent resultatet. Deretter testes 1500 Hz, 2000 Hz, 3000 Hz, 4000 Hz, 6000 Hz, 8000 Hz. Nå skifter man over til venstre øre og tester alle nivå med synkende frekvenser til 250 Hz (eller 125 Hz). Til slutt skifter man tilbake til høyre øret og tester frekvensene oppover; 250 Hz, 500 Hz, 750 Hz, 1000 Hz (evt. 125-1000 Hz). Grenseverdier. Resultatet 0 desibel (dB) indikerer normal høreterskel. Et resultat under 0 dB (eksempelvis −10 dB) indikerer at personen hører bedre enn normalt. Normal hørsel regnes i intervallet 0 – 20 dB. Resultater høyere enn 20 dB regnes som nedsatt hørsel. Konsekvenser. Frekvensområdet 250-3500 Hz er viktig for språkoppfattelse. Persepsjon av [f] og [s] krever god hørsel godt over 3000 Hz. For velare konsonanter ([k] og [g]) er 2. formant kritisk for gjenkjenning, og denne har sin topp rundt 2600 Hz. Nedsatt hørsel på frekvenser over 2500 Hz er ikke uvanlig hos eldre personer, og dette medfører problemer med språkpersepsjon. Et høretap for et smalt frekvensområde mellom 4000 og 6000 Hz er vanlig ved skuddstøy og kalles en "dipp". Ikke sjelden assosieres hørselstap med tilstedeværelse av tinnitusubehag, særlig i tilfeller der man ser et tydelig drop i audiogrammet. Per Edmund Mordt. Per Edmund Mordt (født 25. mars 1965 i Arendal) er en norsk fotballspiller som har spilt i klubbene Kolbotn, Vålerenga, IFK Göteborg, Brann og Frogn. Maj Britt Andersen. Maj Britt Andersen (født 15. november 1956 i Østre Toten) er en norsk sanger og artist. Hun er mest kjent for sine mange plater for barn. Hun er søster av Inger Lise Rypdal. Som ung var hun vokalist i dansebandene Bruno og Howards og var med å gi ut to plater med Howards i 1974. I 1975 ga hun ut sin første soloplate "Et lite under", og tre år senere oppfølgeren "Det svinger i meg". Fra midten av 80-tallet begynte hun å samarbeide med bassist, komponist, arrangør og produsent Geir Holmsen og tekstforfatter Trond Brænne. Samarbeidet resulterte i barneplaten "Har du hørt det?" i 1985, gitt ut under navnet Mabben Max. Platen var den første av mange barneplater fra Maj Britt i samarbeid med Holmsen og Brænne og ble nominert til Spellemannprisen 1985. Albumet "Folk er rare" ga hun ut under sitt eget navn, og for den fikk hun Spellemannprisen 1986 i klassen barneplate. I tillegg til plater for barn, har hun også gitt ut tre album med materiale av Alf Prøysen, "Kjærtegn" i 1992, "Dørstokken Heme" i 2004 og "Onger er rare" i 2006. Det første var med ukjente Prøysen-tekster som Geir Holmsen hadde satt melodi til, det andre var med mer kjente Prøysen-sanger mens det tredje var med barnesanger av Prøysen. I 1997 ga hun ut albumet "Vinterkropp" med dikt av Ove Røsbak til Holmsens melodier. I 1984 ble hun med i soulbandet Chipahua, og var med å gi ut liveplaten "The Soul Survivors". Ellers har hun medvirket på en rekke plater med andre artister og prosjekter og vært med i flere teateroppsetninger, TV-serier og andre oppsetinger. Fylkesvei 743 (Østfold). Fylkesvei 743 i Østfold går mellom Mørkved i Askim og Mørkfoss i Trøgstad. Veiens lengde er 6,3 km. Eksterne lenker. 743 Scottish Premier League. Scottish Premier League (forkortet: SPL) er den øverste fotballligaen i Skottland. Den blir også benevnt som "Clydesdale Bank Scottish Premier League" etter hovedsponsoren Clydesdale Bank. De to dominerende lagene er de to Glasgow-lagene Celtic FC og Rangers FC. Glasgow med sine rundt 600 000 innbyggere er Skottlands største by, og disse lagene dominerer ligaen både sportslig og økonomisk, blant annet gjennom oppgjørene Old Firm. Spillesystem. De tolv lagene spiller vanlig serie der hvert lag spiller mot hverandre tre ganger. Etter 33 serierunder deles så tabellen i to, og de seks best plasserte lagene spiller mot hverandre en gang til (til sammen fem serierunder), og det samme gjøres for de seks svakest plasserte lagene. Til sammen blir dette 38 serierunder. Et lag som var blant de seks svakest plasserte etter 33 serierunder kan ikke bli bedre enn nummer syv etter sluttspilt serie. Dermed kan det beste av de svakeste lagene få flere poeng til slutt enn det dårligste av lagene fra den øverste halvdelen av tabellen. Dette har skjedd flere ganger, og i sesongen 2005/06 fikk for eksempel laget som ble nummer syv, Inverness Caledonian Thistle, flere poeng til slutt enn laget som ble nummer fire, Hibernian. Laget fra den nedre halvdelen av tabellen som får dårligst poengsum rykker ned og blir erstattet av vinneren av 1. divisjon, så sant vinneren av 1. divisjon tilfredsstiller Scottish Premier Leagues krav til stadionfasiliteter. Historie. Scottish Football League startet opp i 1890. Etter at ligaen hadde bestått av én divisjon de tre første sesongene, ble det opprettet en 2. divisjon i 1893. De neste tiårene økte antall lag i begge divisjonene. En 3. divisjon kom til i 1923, men økonomisk krise førte til at den gikk i oppløsning etter knappe tre sesonger. Fra midten av 1970-tallet ble ligaen omorganisert, og den nasjonale ligaen fikk da "Premier Division", "First Division" og "Second Division". I 1998 besluttet Premier Division å skille seg ut fra Scottish Football League, og dannet slik Scottish Premier League. Opprinnelig besto ligaen av 10 lag, men ble utvidet til tolv lag i 2000/01-sesongen. En målsetting ved denne omorganiseringen var å få utnyttet de samlede sponsormidlene bedre. Tidligere ble midlene fra ligasponsoren fordelt blant alle klubbene, også i de lavere divisonene, men nå forble de i toppligaen ut fra begrunnelsen om at det var de som også aggregerte midlene. I august 2006 ble det av SPLs leder Lex Gold foreslått at det skulle innføres en "SPL 2"-liga fra 2008/09-sesongen, men dette ble sterkt omdiskutert og ikke vedtatt. Som følge av Rangers' problemer og kunkurs i 2011-2012-sesongen mobiliserte de øvrige ti klubbene i Skotsk Premier League for å få til endringer og bryte opp Old Firms dominans i turneringen i en forventing om at Rangers ikke vil kunne komme tilbake til tidligere styrke. Blant annet de å endre hva som skal til for å få til endringer. Celtic kalte det «skuffende og respektløst» at det ble avholdt møter iten at de og Rangers var invitert, og tok i stede til orde for at SPL heller burde utvides til 14 lag, noe som ville være en fordel for de svakere lagene, både sportslig og økononmisk. Sesonger. 1975–1976, 1976–1977, 1977–1978, 1978–1979, 1979–1980, 1980–1981, 1981–1982, 1982–1983, 1983–1984, 1984–1985, 1985–1986, 1986–1987, 1987–1988, 1988–1989, 1989–1990, 1990–1991, 1991–1992, 1992–1993, 1993–1994, 1994–1995, 1995–1996, 1996–1997, 1997–1998, 1998–1999, 1999–2000, 2000–2001, 2001–2002, 2002–2003, 2003–2004, 2004–2005, 2005–2006, 2006–2007, 2007–2008, 2008–2009, 2009–2010, 2010-2011, 2011-2012, 2012-2013 Polarbjørnespinner. Polarbjørnespinner ("Acerbia alpina" (Quensel, 1802)) er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Polarbjørnespinner har en tykk og korthåret kropp og et fargerikt og tydelig vingemønster. Bakkroppen er svart farget med en oransje hårdust bakerst. (anal-hårdusken). Polarbjørnespinner har gråsvarte framvinger. På hver vinge er noen lyse hvite-oransje flekker som danner noe som ligner tverrlinjer. Bakvingene er hovedsakelig gråsvart som framvingene, men med oransje flekker. Vingespennet er mellom 42 og  50 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller oransje med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er sterk behåret med gulgrønne hår på hvert segment av kroppen. Behåringen er slik at de enkelte segment er lett å skille fra hverandre. Utvokst blir den ca. 6-7 centimeter lang. Levevis. Polarbjørnespinner finnes bare i fjellet eller lengst nord og lever på steder med en del steinblokker, som rasmarker. Flygetiden er i juni og juli. Hunnen legger mellom 150 og 330 egg rett på næringsplanten, eggene legges trolig i grupper med omtrent 100 egg. Hun velger ofte undersiden av skifer eller flate steiner. Vanligvis dør hunnen like etter eggleggingen. Larvene vokser seint, utviklingen er to-årig eller kanskje tre-årig. Larvene lever på ulike planter som finnes i fjellet, seljer ("Salix spp."), groblad, og mange flere. Larvene er dag-aktive men mest aktive om natten. Overvintringen skjer første gang når larven er ganske ung og andre gang som fullvoksen larve. Etter siste overvintring, i april eller mai, begynner larven å vandre for å finne et sted å forpuppe seg. Den kryper ofte på snøen, slik som hos rustvingespinneren. Den leter etter snøfrie flekker hvor den kan gå inn i puppestadiet. Polarbjørnespinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen plasseres vanligvis på steiner som er soleksponert, enten opp steinen eller på solsiden. Kokongen er stor og gjennomskinnelig spunnet og lys hvit, den består også av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekker etter to til tre uker. Polarbjørnespinner er sjelden tross sin vide utbredelse. Fra da den første gang ble fanget og beskrevet som art i nordlige Finland i 1799, skulle det gå 163 år til den igjen ble fanget i Finland i 1962. Antall individer varierer fra år til år, trolig som følge av parasitter (parasittveps) og det harde klima, med kort sommer sesong. Andre bjørnespinner som bare lever i fjellet, eller helt nord er stripet bjørnespinner, nordlig bjørnespinner og flekket bjørnespinner. Utbredelse. Den finnes bare i fjellet og aller lengst nord i Europa, Asia og Nord-Amerika. Bare tre spredte funn fra Norge i Finnmark og nordlige Troms. Første gang i Tana i 1972. Navnet. Det latinske navnet "Acerbia" betyr "noe surt, surhet". Navnet "alpina" betyr "alpin, som finnes i fjellet". På svensk heter den "Nordisk igelkottspinnare". XYY-syndrom. XYY-syndrom er en trisomi hvor en mann har en ekstra versjon av Y-kromosomet. Dette er kjent som en 47,XYY karyotype. Betegnelsen "syndrom" for denne tilstanden er omdiskutert, siden det er en forholdsvis normal kromosomfeil og brorparten av individer med XYY-syndrom ikke er klar over deres karotype. Presentasjon. Det ekstra arvematerialet som cellene innehar, skaper som regel ingen uvanlige fysiske trekk eller medisinske problemer. Derimot er menn med 47,XYY vanligvis høyere enn gjennomsnittet, og gjerne flere centimeter høyere enn sine foreldre og søsken. De fleste menn med 47,XYY er normalt utviklet og er fertile. Siden det eneste fysiske trekk for menn med 47,XYY er høyden, er tilstanden som regel oppdaget kun gjennom genetisk testing for andre grunner. Menn med XYY-syndrom er mer utsatt for lærevansker og utvikler gjerne tale og språk kunnskaper sent. Tidligere ble det også sagt at 47,XYY menn generelt hadde lavere IQ enn sine søsken, dette er senere blitt motbevist. Forekomsten av 47,XYY barn med atferdsproblemer, er ikke høyere enn i resten av befolkningen. Årsak. 47,XYY er ikke arvet, men kommer av en tilfeldig feil under dannelsen av spermien. Hvis en spermie med ett ekstra Y-kromosom befrukter en eggcelle, vil barnet ha en ekstra versjon av Y-kromosomet i alle sine celler. Hyppighet. Rundt 1 av 1000 gutter er født med 47,XYY karotype. Hyppigheten av 47,XYY er ikke påvirket av alderen til foreldrene. Syndromet ble først beskrevet i 1961 da en mann fikk sjekket sin karotype siden han fikk en datter med Downs syndrom Rødfrynset bjørnespinner. Rødfrynset bjørnespinner ("Diacrisia sannio") er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Rødfrynset bjørnespinner er ganske stor og har et fargerik og vingemønster i gult, oransje brunt og rødt. Hannen er litt større og gulere enn hunnen. Begge har noen, mer eller mindre store tydelige flekker, like ved siden av hverandre, omtrent midt på vingene. Bakvingene har mørkere brunlige tegninger og er lysere innved kroppen. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 35 og  40 millimeter. Hannen har røde bånd langs vingekanten av vingene. Bakkroppen er normalt smal bakover og skitten-gul, med en diffus mørkere flekk på oversiden av hvert ledd. Hunnen er generelt mørkere, med rødorange vinger og ganske mørk brune bakvinger. Fordi fargene er så rød-orange er det rødlige båndet langs vingekanten lite markert. Hunnen har flere brede mørke brunsvarte og tynne lyse gule tverrbånd på bakkroppen. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er ofte sterk behåret med brune hår på siden og lengre mørke hår på ryggsiden og særlig bak. Hårene er arrangert i små duskrader på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Langs ryggen er det en markert orange og hvit langsgående linje. Utvokst blir den ca. 4-5 centimeter lang. Levevis. Rødfrynset bjørnespinner finnes på soleksponerte, helst på åpne gressmarker, gjerne med mye urter. Det finnes i lysninger (sletter) i skogen, i åpent busksatt terreng, langs kraftlinjegater men og på lyngheier. Men den kan også finnes på mer tørre sandrike lokaliteter. Flygetiden er i slutten av mai til august. Hunnen er hovedsakelig nattaktiv. Hannen er både natt- og dagaktiv og flyr også i solskinn. Hunnen legger mellom 150 og 200 egg, rett på næringsplanten, i små grupper på 10-30 egg. Larvene lever på ulike planter og mange av bjørnespinnerne er aktive om natten. De lever av å gnage blad. De fleste på trær. Flere av artene er giftige fordi de får giftstoffer i kroppen fra plantene de spiser. Giftige næringsplanter kan være gullregn og poteter. Larvene vokser seint. Den overvintrer omtrent halvveis i utviklingen. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Rødfrynset bjørnespinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter to til tre uker. Utbredelse. Den er utbredt i mellom-europa fra Frankrike østover til Hellas og Tyrkia. Den finnes nord til Skandinavia og østover gjennom Russland, Sibir til det vestlige Kina. Finnes i det sørlige Norge langs kysten til og med Hordaland. Men den mangler i fjellet. Navnet. Det latinske navnet "Diacrisia" eller "diakrisis (gresk ' betyr "forskjell, utskilt, forskjellig". Navnet betyr "sannio" betyr "narr, (å herme)", og Linné, beskrev opprinnelig hannen og hunnen som to ulike arter. På svensk heter den "Rödfransad björnspinnare", på engelsk "Clouded Buff" Gråbrun tigerspinner. Gråbrun tigerspinner ("Diaphora mendica") er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Gråbrun tigerspinner har en tykk og håret kropp, særlig brystpartiet har ganske lange hår. Kjønnene er ulike. Vingespennet er mellom 26 og  37 ,millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Hunner har flere små tydelige flekker på de lyse hvite vingene. Bakkroppen er hvit, ganske tykk, med en liten mørk trekantet flekk på oversiden av hvert ledd. Hannen har ensfargede bleke brunlige vinger. Hannene har også noen små flekker på vingene, men disse blir lite synlig på de ellers ganske mørke vingene. Kroppen er forholdsvis tykk bakover, brunlig som vingene og med en liten mørk trekantet flekk på oversiden av hvert ledd. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er ofte sterk behåret med rød-brune hår både på siden og ryggen. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Både kroppen og hårduskene har samme farge. Utvokst blir den ca. 4-5 centimeter lang. Levevis. Gråbrun tigerspinner foretrekker åpne steder med løvskog og åpent busksatt terreng. På lune områder i skogkanter, veigrøfter og kraftlinjegater. Flygetiden er tidlig om forsommeren, i mai og juni. Den er nattaktiv om dagen, ofte på undersiden av et blad. Hunnen legger opptil 250 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike planter og urter. De lever av å gnage blad av brennesle, ulike seljer ("Salix spp."), bjørk, groblad og flere andre urter og trær. Mange av larvene hos bjørnespinnerne er mest aktive om natten. Larvene er vanligvis aktive om dagen. Larven er utvokst om høsten og er da ca. 4-5 centimeter lang. De begynner da ofte å vandre for å finne et sted å forpuppe seg. Gråbrun tigerspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Den overvintrer i puppestadiet og klekkes til våren. Utbredelse. Den er utbredt i Europa fra Storbritannia østover til Libanon, nord til Skandinavia, østover i Russland. Den finnes øst gjennom Sibir, men ikke lengst nord. I sørøstlige Norge langs kysten til Vest-Agder. Navnet. Det latinske navnet "Diaphora" betyr "skilt, skille seg ut, omkringflygende" fra (gresk "diafero"). Navnet "mendica" betyr "tigger", og det henspiler trolig på den grå fargen hos hannen. På svensk heter den "Grå tigerspinnare", på engelsk "Muslin Moth". Heibjørnespinner. Heibjørnespinner ("Coscinia cribraria") er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Heibjørnespinner har hvite, eller skitten hvite framvinger, med flere tverrbånd av brune punktrekker. Vingespennet er mellom 29 og  39 millimeter. Bakvingene er ensfarget gulbrune med mørkere brunlige partier hos hannen, mens hunnen har jevnt kakaobrune bakvinger. Bakvingenes rand er lys hos begge kjønn. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Bakkroppen er normalt smal hos hannen og noe tykker hos hunnen. Den har en eller flere små svarte flekker på hvert ledd. I nord er det en mindre kontrastrik form, der fargen er mer brungul. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene har forholdsvis korte, men kraftige hår, som er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Hårduskene lengst ned på hver side har lysere, litt gul-orange farge og de danner derfor en langsgående linjer på larvens kropp. Utvokst blir den ca. 3-4 centimeter lang. Levevis. Heibjørnespinner finnes på soleksponerte, tørre steder, gjerne der det er noe sandholdig jord. Den foretrekker litt bergknauser og åpent busksatt terreng. Den er kvelds- og nattaktiv. Flygetiden er i juli og august. Hunnen legger mellom 100 og 100 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små ringformede grupper. Larvene lever på ulike planter, meste på urter, men også på lyng. De lever av å gnage blad. Larvene vokser seint, og er aktive om natten og gjemmer seg for det meste om dagen. Den overvintrer halvt utvokst. Neste vår fortsetter den å vokse og er utvokst i juni. Heibjørnespinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter omtrent tre uker. Utbredelse. Heibjørnespinner er utbredt fra det nordvestlige Afrika, i Mellom-Europa fra Spania østover til Hellas og Tyrkia. Den finnes videre nord til Karelen og østover i Russland. Den finnes øst gjennom Mongolia til Kina. På østlandet og i det sørlige Norge langs kysten til Vest-Agder. Men ikke i fjellet. Navnet. Det latinske navnet "Coscinia" (av gresk "koskinon") betyr "sikt" eller "såld" (å sikte mel, eller sålde). Navnet "cribraria" (av latin hunnkjønn "cribrarius") betyr "å sikte eller sålde", Navnet henspiller trolig på vingenes prikker. På svensk heter den "Punkthedspinnare", på engelsk "Speckled Footman" Glansspinner. Glansspinner ("Callimorpha dominula") er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Glansspinner har et fargerikt og tydelig vingemønster i rødt, gult, oransje og svart. Glansspinner har mørke, blåsvarte framvinger. På hver framvinge er noen lyse gulhvite flekker. Bakvingene er røde med noen mørke, svarte flekker. Vingespennet er mellom 444 og  60 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Bakvingene er røde og svarte. Kroppen kraftig farget i rødt og svart. Bakkroppen er normalt smal bakover og rød med en liten svart linje på oversiden av hvert ledd. Bakerst (anal – hårdusken) er svart. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene har forholdsvis korte, men kraftige hår, som er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Kroppen har på hver side har lyse små flekker i gul og hvit farge, som danner en langsgående punkt-linje på larvens kropp. Utvokst blir den ca. 5-6 centimeter lang. Levevis. Glansspinner finnes på noe fuktige åpne steder, i skog, langs skogsveier og kraftlinjer. Den foretrekker åpen løvskog der sollys kan slippe inn. Den er helst dagaktiv og flyr ofte livlig ettermiddagen. Flygetiden er i juni til august. Hunnen legger mellom 200 og 300 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper eller enkeltvis. Larvene lever på flere ulike planter. De lever av å gnage blad, både på urter og på trær. Den overvintrer ved næringsplantens rot, i ett av sine første stadier, ca. ti millimeter lang. Til våren fortsetter den å leve av de friske skuddene på planten. Larven er utvokst i mai. Glansspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter ca. fire uker. Glansspinner lever i varme strøk, og er sjelden i skandinavia. Den kan være svært lokal og finnes inne et liten område. Samtidig er det en art som migrerer og kan derfor, under migrasjonen, finnes på mange slags ulike lokaliteter. Utbredelse. Glansspinner er utbredt i mellom-europa fra Spania østover til Hellas, og til Irak. Nordgrensen er såvidt inn i sørlige Skandinavia, østover til Russland. Bare ett funn i Norge, fra Lærdal i Sogn og Fjordane i 1897. Det er siden ikke gjort funn av arten i Norge, derfor må en regne med at funnet skyldes migrasjon. Navnet. Det latinske navnet "Callimorpha" betyr "vakker". Navnet "dominula" betyr "liten herskerinne". På svensk heter den "Fläckig glansspinnare", på engelsk "Scarlet Tiger". Baugspryd. Baugspryd er et solid dimensjonert rundholt som går ut over forstevnen på seilskip. Baugsprydet festes til stevn og skrog og er oftest laget i samme materiale som skroget (tre/stål). På større skip og båter med stor seilføring kan baugsprydet forlenges med en klyverbom. Baugsprydet stives av med baugstag og vaterstag. Forseil plasseres mellom masten (stormast/fokkemast) og baugsprydet og en eventuell klyverbom. Brun bjørnespinner. Brun bjørnespinner ("Arctia caja") er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Brun bjørnespinner er den vanligste bjørnespinneren og den som oftest er avbildet. Brun bjørnespinner har en ganske tykk kropp, med et tydelig vingemønster. Kroppen er kraftig farget i rødt, med en liten svart flekk på oversiden av hvert ledd. Den har lyse, gulhvite framvinger. På hver vinge er flere brune flekker. Bakvingene er ensfarget røde, med noen større eller mindre flekker som er mørkegrå i en mørk ring. Vingespennet er mellom 45 og  60 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Antagelig slyldes dette at bjørnespinnerne er giftige, og andre ikkegiftige arter etterligner derfor bjørnespinnerne for å unngå å bli spist av eventuelle bytteetere. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er sterk behåret med rød-brune hår på siden og lengre mørke, nesten svarte hår på ryggsiden. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Hårduskene lengst ned på siden har lysere, litt rustrød farge og de danner derfor en langsgående linje på larvens kropp. Utvokst blir den ca. 7-8 centimeter lang. Levevis. Brun bjørnespinner finnes på åpne steder, langs skogkanter, kraftlinjegater og veikanter. I Norge finnes den blant annet på myrområder. Lengst nord på urterike gressenger ved havet. Flygetiden er i juni og august. Den er nattaktiv. I underfamilien Arctiinae er ofte bakvingene sterkt farget i røde og orange farger. Ved fare eller dersom bjørnespinneren føler seg truet, viser den ofte bakvingene, eller gjør små hopp, noe som virker som en advarsel for eventuelle bytteetere. De kraftige fargene forteller således byttetere at bjørnespinneren er giftig. Siden brun bjørnespinner inneholder også en anselig mengde gift, varsler det kontrastrike mønsteret omverdenen om at den er uspiselig. Beskyttelsen virker effektivt om dagen, men om natta når bjørnespinneren vanligvis svermer, kan dens fiender neppe se mønsteret. Flaggermusa, som lokaliserer og eter nattsommerfugler kan heller ikke registrere hva slags insekt den har på «radaren». Den kan selvfølgelig ikke se bjørnespinnerens kontrastrike mønster. Når bjørnespinneren blir bombardert med flaggermusas lydbølger, registreres disse via høreorganene, og bjørnespinneren sender så tilbake noen kraftige, nærmest kneppende lyder, som registreres på flaggermusradaren. Lydene lages ved å trekke sammen et skjellfritt område under hver bakvinge. Disse returlydene gjør at flaggermusa lar bjørnespinneren være i fred. Tidligere trodde man at bjørnespinneren jammet retursignalene til flaggermusa, slik at den ikke klarte å lokalisere sommerfuglen, men nyere undersøkelser har avkreftet denne teorien. Hunnen legger mellom 600 og 1 000 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på flere ulike planter. De lever av å gnage blad, på urter og trær. Brun bjørnespinner produserer antagelig selv giftstoffene som gjør den voksne sommerfuglen giftig. Larvene er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Men om høsten er larvene også aktive om dagen. De vokser seint, og overvintrer som halvoksen, ca. 15-20 millimeter lange. Til våren fortsetter den å leve av de friske skuddene på planten. Larven er utvokst i juni og begynner da ofte å vandre for å finne et sted å forpuppe seg. Brun bjørnespinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er gråhvit og fint spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter tre til fire uker. Utbredelse. Brun bjørnespinner er utbredt i mellom-europa fra Spania østover til Hellas og øst til Pakistan. Den finnes videre nord til Norden og østover i Russland til Kina. Den finnes øst til Japan. I Norge langs kysten, de nordligste funn er fra Troms. Men mangler i høyfjellet. Det er heller ikke gjort funn fra Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, bortsett fra ett funn i Kristiansund. Navnet. Det latinske navnet "Arctia" betyr "bjørn". Navnet "caja" eller "Gaia" er et romersk kvinnenavn, en (latinsk) hunnkjønnsform av "Gaius". På svensk heter den "Brun bjørnspinnare", på engelsk "Garden Tiger" Karl Dahl. Karl Dahl (født 19. september 1886 i Fredrikstad, død 6. mars 1954 i Oslo) var en norsk reklametegner og bokillustratør. Han illustrerte dusinvis av barnebøker. Dahl er skaperen av blant annet «Maler'n til Bjercke»-figuren, Gjensidige-vekteren (fra 1932), og kinoreklame-løperen. Mange av hans reklametegninger har dukket opp som postere i nyere tider, som den piperøkende fiskeren som reklamerer for tobakk. Karl Dahl var lærer på Kunst- og håndverkskolen, og regnes av mange som norsk reklametegnings far. Piperøyking. a>, ble piperøyking ansett som umoderne og gammeldags. Piperøyking har likevel hatt en viss motestatus i enkelte miljøer. Piperøyking eller piperøking beskriver aktiviteten å stappe en tobakkspipe med pipetobakk, tenne den, røyke den ned til all tobakken er blitt aske, og kan bankes eller skrapes forsiktig ut av pipehodet. Piperøyking og helse. Det må påpekes at selv om en kan argumentere for at piperøyk ikke skal inhaleres og dermed gir mindre tjærestoffer direkte i lungene, er nikotin, det viktigste virkestoffet i tobakk, i seg selv et giftstoff som i store mengder eller inntatt over lang tid er dødelig for alle mennesker og dyr. Den passive røykingen forblir den samme. Piperøyking synes også å bli en sjeldnere aktivitet. Artikkelen har derfor et historisk perspektiv. Historikk. Fra 1600- tallet og oppover ble røyking en stor og sosial aktivitet. I England var det vanlig at der var egne pipeklubber, hvor faste gjester hadde sin egen krittpipe hengende under taket når den ikke var i bruk. Kong Fredrik Vilhelm I av Preussen antas å være stifter av "tobakkskollegiene". I hans tid startet man klokken fem ettermiddag på dager der der ikke var andre forpliktelser og kunne fortsette til de små timer med øl og tobakk. England hadde også sin renhetslov som satte grenser for hva en kunne blande inn i tobakken. Dette utløste stor kreativitet både hos de som tilberedte tobakken i tilknytning til dyrking, og når det gjaldt måter å behandle og blande tobakken før den kunne selges. Pipetobakk. Pipetobakk i plastpose ble regnet for dårlig oppbevart. Pipetobakk fantes etterhvert i mange varianter, avhengig av plante, voksested og viderebehandling fra høsting og til ferdig produkt. Enkelte behandlingsmåter var slik at en sjelden fikk kjøpe denne tobakken i ren form, mens den var en viktig smakstilsetning i ferdige blandinger. Dette beskrives nærmere i artikkelen om tobakk. Piper og tidlig historie finnes også under tobakkspipe. En liten dansk bok fra slutten av 1960-tallet (Paul C. Olrik: "Tobaks krukken") beskriver 125 av de vanligste pipetobakkene og sorterer i 10 hovedkategorier. Andre inndelinger finnes. Alle disse kom i lufttette bokser og måtte passes slik at de ikke tørket ut etter at de var åpnet. Plastposene ble regnet for mindreverdige, spesielt til langtidslagring, men kom for å bli. Dagsdoser ble tatt med i egne tobakkspunger. I tillegg til tobakk, hørte også 2 – 4 piper og et redskap til å stampe tobakken sammen med, ofte kombinert med en stift til å stake og en skje til å grave ut aske med. En pakke piperensere var også påkrevd for å holde røkrøret og munnstykket fritt for olje og tjære. Tobakkspiper. De eldste kjente pipene var y-formet, og ble brukt av mayaindianerne. Etterhvert som skikken bredte seg, ble røykeredskapene mere variert. De ble formet i leire, skåret i bein eller tre eller formet av metall. De enkleste var en rull tobakk som ble vridd sammen og røkt med et grønt blad rullet ytterst. De første pipene som ble tatt i bruk i Europa, var krittpipe. Disse ble laget i store mengder, og er fortsatt i salg. De var lett å knekke og knuse. Spesielt pipehodet voldte problemer, siden treverk så lett ble gjennombrent. Både porselen-, merskum- og kalabaspiper finnes fortsatt å få, men ble aldri særlig annet enn kuriositeter som var lettknuste og for store til å bære med seg. Krittpipene holdt seg fordi de var billige. Roten av en lyngart (Erica arborea) ga opphav til briarpipene (av fr."bruyere"), som var så tettvokst at det varte i mange år. Andre materialer som ble brukt var merskum og porselen. Også «Ceram» ble lansert som et «spin-off» fra romfartsindustrien.(Tåler det meste, inklusive vaskemaskin og sveiseflamme.) Amerikanerne lager også en pipe som er laget med hode av maiskolbe ("Corn Cob"). Denne er lite varig, men er billig i USA. Den er mest kjent i Norge fra tegneserien og -filmene om Skipper'n. I dag er briarpipene så godt som enerådende. Halsen og munnstykket ble laget av ebonitt, men også rav og forskjellige kunststoffer har vært i handelen. Fasong og størrelse varierer fra små «damepiper» til store kalabaspiper og lange krittpiper. Hva som passer den enkelte er en smakssak: Man skal ha en pipe som passer en i utseende. De vanligste modellene har holdt stand fordi de passer de fleste. Innrøking. En ny pipe starter alltid med å bli innrøkt. Ett mulig unntak er for Dunhill-pipene som er spesialbehandlet slik at det ikke skal være nødvendig. En starter da med bare å fylle opp den nederste tredelen av pipehodet og røke til tobakken er nedbrent. Prosessen gjentas med avkjølt pipe til det smaker av tobakk og ikke brent tre. Fyllingen kan nå økes litt og litt, til hodet kan fylles helt. Ett unntak er pipene fra Dunhill som er preparert slik at de smaker søtaktig fra første stapp og ikke gir brent tresmak. Disse pipene ligger i øverste prissskikt for standardproduserte piper, og er laget av toppkvalitet briar. Stappe en pipe. Stapping av pipe er en sak for seg. Regelen er grei: ikke for fast (gir tett pipe) og ikke for løst (gir varm røk og fare for gjennombrenning av treverket). I praksis må en regne med at det enkleste av og til er å kare alt ut og starte om igjen. En vanlig pipestapp varer i ca. tre til fem kvarter og bør røkes i ett. Da bevarer man pipen som den etter all erfaring bør være. Det er mulig å strekke røkeprosessen av et par gram tobakk til å vare i timevis. Tenne en pipe. Har man stappet riktig, skal det tennes over hele toppen, og der skal ikke være steder som gløder fort nedover i stappen. Det jevner man i så fall ut og suger til der er jevnt fyr. Røkingen skal så skje ved rolige drag slik at forbrenningen skjer så jevnt som mulig til alt er brent opp, og asken kan bankes ut. Røkrøret og munnstykket vil nå inneholde en del olje og tjærestoffer som også bør fjernes. Pipen bør bli kald før en fyller på nytt. Vedlikehold. Etterhvert vil det bli et lag av forkokset slagg langs innsiden av pipehodet. Hvis en ikke gjør noe med det, vil pipehodet gro igjen. Det er også høyere risiko for at hodet sprekker, samtidig som en mister kontrollen med det som blir igjen nede i hodet. Der kan lett bli surhet og dårlig lukt. En må derfor skrape det noe ned med jevne mellomrom uten å ødelegge treverket i pipehodet. Piperens fantes før i flere utgaver. De mest rensende ga ekkel smak. Brukes sammen med piperensere. Kilder:. Paul C. Olrik: "Kunsten å røke pipe" J. W. Cappelens forlag 1963 (oversatt fra dansk av Hans Geelmuyden (samme forfatter ga i en årrekke ut tidsskriftet "Stop" om temaet. Klyverbom. Klyverbom er en forlengelse av baugsprydet på seilbåter og seilskip med kutter- eller tomastertakkelasje som brukes til føring av forseil. Når fartøyet er rigget med tre eller fire forseil, er to eller tre av disse ført mellom masten og klyverbommen. Innenfra og utover kalles disse seilene klyver (evnt. indre og ytre klyver) og jager. Nakenspinner. Nakenspinner ("Nudaria mundana") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Nakenspinner er lys grå-brunlig. Vingene er brede og mer avrundet enn hos de andre lavspinnerne. Den har to diffuse tverrbånd på hver framvingevinge, og en mørk diskalflekk. Bakvingene er ensfarget grå-brunt. Randen (frynsene) er mørkere enn vingeoverflaten, og danner en litt markert ramme rundt vingene. Vingene holdes taklagt bakover på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 17 og  23 millimeter. Brystet og bakkroppen er lyst grå-brun. Hunnens bakkropp er normalt spiss bakover og ikke bred som hos dverglavspinner. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er behåret med mørke lange hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp er mørktgrå og svart. Den har også noen gule flekker på ryggen, på hvert ledd, disse danner en dobbel punktlinje langs larvens ryggside. Utvokst blir den ca. 2 centimeter lang. Levevis. Nakenspinner finnes i åpen, gjerne eldre løvskog. Kraftlinjegater, enger og steder der det gjerne er noe sandholdig jord. Den synes å foretrekke litt bergknauser og åpent busksatt terreng. Flygetiden er i juni og juli. Den er både natt- og dagaktiv og flyr ofte livlig ettermiddagen. Flygetiden er i juni og juli og den er aktiv fra skumringen om kvelden til midnatt. Hunnen legger egg på undersiden av steiner, bark med mer. Eggene legges enkeltvis eller i små grupper. Larvene lever på ulike lav og levermoser, hovedsakelig på marken, men også på stammer og greiner på trær. De vokser seint og overvintrer halvt utvokst, i en barksprekk eller lignende. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i mai eller juni. Larver er aktive både dag og natt. Nakenspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. Nakenspinner er utbredt i sentral Europa, øst til Svartehavet. I syd Europa bare nord i middelhavsområdet. Finnes på egnede lokaliteter i det sørøstlige Norge, øst for Kristiansand. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Nudaria" betyr "terning" eller "naken". Navnet "mundana" betyr "elegant", og kommer nok fra artenes framvingeunderside, som har en stor mørk midtflekk. På svensk heter den "Grå hinnvinge", på engelsk "Muslin Footman". Holt kirke. Holt kirke er en langkirke, senere korskirke fra 1100-årene i Tvedestrand kommune, Aust-Agder fylke. Stenkirken er fra middelalderen; og den er sognekirke for Holt menighet. Kirken fremstår i dag hovedsakelig som en barokkirke, og er en av de største og rikest dekorerte i sitt slag i Norge. Middelalderkirken var en langkirke i stein, som i 1753 ble utvidet og tilbygd som korskirke. Tilbygget, koret og korsarmene, er laftet av tømmer. Ved ombyggingen ble kirken også utstyrt med korbue, dekorert i rokkoko. Byggmester Lars Albretsen Øvernes i Holt sto for ombyggingen. Kirkeinventar. Av interiør fra middelalderen er bevart en døpefont i kleberstein, skåret i høygotisk stil. Fra før reformasjonen er også et alterskap fra 1500-tallet; dette har i dag plass på nordveggen i kirkens vestre korsarm. Altertavlen er laget i Christiania i 1732 av snekker Christen Paulsen, og treskjærerarbeidet er muligens utført av Tosten Hoff. Alterbildet har Jesus i Getsemane som motiv, og er malt av en dansk maler, Adam Müller. Bildet er gave fra jernverkseier Jacob Aall i 1837. Korskrankedekor og dåpshuset er skåret av den danske treskjæreren Christian Suchow i 1758. Av de spesielle ting i Holt kirke er en innelukket kirkestol som er bygget til verkseier Ulrich Schnell, en av eierne av Nes Jernverk. Den er utstyrt med slektens våpenskjold. Kirkens eldste orgel er fra 1840 og bygget av den kjente norske orgelbyggeren Peter Albrechtsen. Dette orgelet står fortsatt på sin opprinnelige plass i vest, mens et nytt og større orgel er plassert i tverrskipet i sør. Kirkesogninndeling. Holt kirkesogn var, da kirken ble bygd og fram til 1700-tallet, vesentlig større enn i dag. Holt sogn grenset i middelalderen mot Øyestad sogn, og grensen gikk ved Arendal sentrum, der det inntil 1992 var kommunegrense mellom Øyestad og Moland kommuner. Holt sogn bestod fram til 1742 også av Austre Moland, Tromøy, Barbu, Stokken, Dypvåg og Flosta. I tilknytning til Holt kirke og prestegård ble Norges første lærerseminar, Holt seminar, opprettet. Mange kjente navn knytter seg til Holt kirke og prestegård, først og fremst jernverkseieren, humanisten, teologen og eidsvoldmannen Jacob Aall, presten og folkeminnesamleren Andreas Faye, dikteren Arne Garborg og språkforskeren og språkreformatoren Knud Knudsen. Holt kirke er prostesete for prosten i Aust-Nedenes prosti som omfatter prestegjeldene Holt, Åmli, Risør og Gjerstad med sognene Holt, Tvedestrand, Dypvåg, Risør, Søndeled, Gjerstad, Vegårshei, Åmli, Tovdal og Gjøvdal. Egede-Nissen. Egede-Nissen er en av tre slekter Nissen i Norge, denne med utspring i nordtyske Holstein. De to andre Nissenslekter i Norge har utspring i Fredericia (Nissen fra Fredericia) og Sønderjylland (Nissen fra Sønderjylland). Terje Dahl. Terje Dahl (født 12. oktober 1949 i Oslo) er en norsk eventyrer, forfatter og redaktør. Terje var i mange år tekstforfatter i reklamebransjen og leder/trener innen bordtennissporten. I 1983 dro han fra Norge i seilbåten «Coco Loco», seilte til Stillehavet og besøkte lite kjente øyer, inntil båten etter mer enn fire år ble ødelagt ved Salomonøyene. Etter et besøk i Norge returnerte han til sydhavet. Han giftet seg og slo seg ned på atollen Nukulaelae på Tuvalu, der han bodde fram til 1995, da orkaner tvang dem til å flytte til Norge. Terje engasjerte seg etter dette i kampen mot klimaendringene, og redigerer idag sin egen internettavis, «Klimanytt». Han er også eier og redaktør av internettmagasinet «Sydhav». Terje Dahl har skrevet flere bøker om sine sydhavseventyr, samt andre bøker, artikler og noveller. Chris Riggott. Chris Riggott (født 1. september 1980 i Derby i Derbyshire) er en engelsk tidligere fotballspiller som har spilt for flere engelske klubber. Han er forsvarsspiller og er mest kjent for sine perioder hos Derby County og Middlesbrough. Biografi. Chris Riggott, som har vært en del av Derby County sitt fotballakademi, startet sin karriere i Derby i 1999. Han spilte sin første kamp for "the Rams" den 14. mai 2000 da de tapte 4-0 for Chelsea i en ligakamp i Premier League. Det ble med den ene ligakampen i 1999/00-sesongen, men i den påfølgende sesongen etablerte han seg på førstelaget til Derby med totalt 31 ligakamper og 3 ligamål. Det første av disse 3 ligamålene scoret han 30. september 2000 mot Aston Villa, og det skjedde kun fire dager etter karrierens første klubbmål. Dette målet kom i den engelske ligacupen da Derby vant 4-2 over West Bromwich Albion. I 2001/02-sesongen fikk han bokført 37 ligakamper for klubben fra Derbyshire, mens han i første del av 2002/03-sesongen spilte 22 ligakamper. I januar 2003 ble han sammen med Malcolm Christie solgt til Middlesbrough for en samlet sum på £3 000 000, og hans første kamp for "Boro" var 8. februar 2003 mot Liverpool. I sin andre kamp for Middlesbrough, 22. februar 2003, scoret han to av klubbens tre mål da de slo Sunderland 3-1 i en ligakamp på Stadium of Light. Totalt fikk han med seg 5 ligakamper og 2 ligamål for klubben fra North Yorkshire i siste del av 2002/03-sesongen, mens han i 2003/04-sesongen stoppet han på 17 ligakamper og 0 ligamål. Deretter ble det 21 ligakamper og 2 ligamål i 2004/05-sesongen og 22 ligakamper og 0 ligamål i 2005/06-sesongen for "Teessiders". Oldham (distrikt). Oldham er et administrativt distrikt med status som "metropolitan borough" i Stor-Manchester i England. Det har navn etter den største byen, Oldham, som er administrasjonssenter, men omfatter også andre byer og landsbyer. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Oldham, Chadderton, Crompton, Failsworth og Lees i Lancashire samt Saddleworth i West Riding of Yorkshire. Dverglavspinner. Dverglavspinner ("Thumatha senex") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Dverglavspinner er lys gul-brun eller grå-brun. Vingene er brede og mer avrundet enn hos de andre lavspinnerne. Den har flere mørke, litt utydelige små flekker på hver framvinge. Bakvingene har en flekk hver (diskalflekk). Langs randen av vingene finnes punktrader. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 15 og  21 millimeter. Brystet og bakkroppen er lyst brun-grå. Hunnene kropp er kraftig og bredest bakerst, omtrent dobbelt så bred som brystet. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er ganske kraftige, tett behåret med gråbrune hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Utvokst blir den ca. 1,5-2 centimeter lang. Levevis. Dverglavspinner finnes i åpen løvskog ved våtmark eller fuktige marker. Flygetiden er i juni til begynnelsen av august og den er aktiv om kvelden og på varme kvelder også til midnatt. Hunnen legger ganske få egg i små grupper. Larvene lever på ulike lav og levermoser, hovedsakelig på marken, men også på stammer og greiner på trær. De vokser seint og overvintrer halvt utvokst, i en barksprekk eller lignende. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i mai. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Dverglavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes under en stein eller lignende. Kokongen er løst spunnet og består av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. Toprikket lavspinner er utbredt i sentral Europa, men mangler i middelhavsområdet. Finnes i nordre Balkan og Tyrkia, østi i Asia til Ural. Finnes på egnede lokaliteter i det sørøstlige Norge, øst for Kristiansand. Er funnet med noen få funn i Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nordland. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Thumatha" betyr "av uklar betydning" eller "med terninger". Navnet "senex" betyr "gammel, eldre", og kommer nok fra artenes framvingeunderside, som har en stor mørk midtflekk. På svensk heter den "Grågul hinnvinge", på engelsk "Round-winged Muslin". Toprikket lavspinner. Toprikket lavspinner ("Cybosia mesomella") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Toprikket lavspinner er sjelden i Norge. Vingene er lys gul-brunlig. Den har to små mørke punkt på hver framvinge, tilsammen fire punkt. Hodet og del fremerste delen av brystet er gult. Resten av brystet og bakkroppen er lyst brun-grått. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile slik at de danner et trekantet form. Vingespennet er mellom 27 og  29 millimeter. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er behåret med mørke hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp er mørkt grå og svart. Utvokst blir den ca. 2,5 centimeter lang. Levevis. Toprikket lavspinner finnes i åpen løvskog ved våtmark eller fuktige marker, lyngheier. Flygetiden er i juni og juli og den er aktiv om natten. Hunnen legger egg på bladundersider, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike lav og levermoser, hovedsakelig på marken, men også på stammer og greiner på trær. De vokser seint og overvintrer halvt utvokst, i en barksprekk eller lignende. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i mai eller juni. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Toprikket lavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. Toprikket lavspinner er utbredt i det sydlige og sentrale Europa, og i Tyrkia. I Asia gjennom Russland til Mongolia og Bajkalsjøen. Finnes på egnede lokaliteter i det sørøstlige Norge, øst for Kristiansand. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Cybosia" betyr "terning" eller "med terninger". Navnet "mesomella" betyr "den lille med svart i midten", og kommer nok fra artenes framvingeunderside, som har en stor mørk midtflekk. På svensk heter den "Vit borstspinnare", på engelsk "Four-dotted Footman". Punktlavspinner. Punktlavspinner ("Pelosia muscerda") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Punktlavspinner er på den norske rødlisten, i kategorien V, "sårbar". Trusselen er hogst av gammel skog, drenering eller gjenfylling av våtmark. Utseende. Punktlavspinner er sjelden i Norge. Den er lys gul-brunlig og har fem mørke punkt på hver framvingevinge, tilsammen ti punkt, noe som er opphav til navnet "muscerda". Brystet og bakkroppen er lyst brun-grått. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile slik at de danner et trekantet form. Vingespennet er mellom 23 og  32 millimeter. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er tynt behåret med mørke korte hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har noen svakt brunrøde flekker på ryggen og på siden, på hvert ledd. Utvokst blir den ca. 3 centimeter lang. Levevis. Punktlavspinner finnes i løvskog med høy fuktighet, som sumpskog, skog ved våtmark eller skog der det er flom regelmessig fra vassdrag. Men arten finnes også i tørrere skoger. Flygetiden er i juli og august og den er aktiv om natten. Hunnen legger egg i barksprekker og greiner med mye lav, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike lav, på stammer og greiner på trær. De vokser seint og overvintrer halvt utvokst, i en barksprekk eller lignende. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i mai eller juni. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Punktlavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. Punktlavspinner er utbredt i det sydlige og sentrale Europa, men mangler i Tyrkia. I Asia gjennom Russland til Japan. Det er bare gjort tre funn av arten, på noen få lokaliteter, i sydøstlige Norge langs kysten fra Kristiansand. Finnes i det sydlige Sverige, Danmark og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Pelosia" betyr "leirfarget", av gresk "pelos", som er "leire". Navnet "muscerda" betyr "musemøkk", og kommer nok fra artenes mange små mørke flekker på framvingene. På svensk heter den "Punktlavspinnare", på engelsk "Dotted Footman". Rødhalset lavspinner. Rødhalset lavspinner ("Atolmis rubricollis") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Rødhalset lavspinner er på den norske rødlisten, i kategorien R, "sjelden". Trusselen er hogst av gammel skog med rikelige mengder lav. Utseende. Rødhalset lavspinner er sjelden i Norge. Den er brunlig- svartgrå. Fremerste del av brystet er rødorange. Bakkroppen er også brunlig- svartgrå, men gulorange bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile og den bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Vingespennet er mellom 27 og  37 millimeter. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er tynt behåret med mørke hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har noen røde flekker på ryggen og på siden, på hvert ledd. Utvokst blir den ca. 3-4 centimeter lang. Levevis. Rødhalset lavspinner finnes helst i løvskog, men kan finnes i barskog, eller i blandet skog. Den finnes først og fremst på steder med mye lav, ofte vil det si gammel og noe fuktig skog. Flygetiden er i juni og juli og den er aktiv både dag og natt. Hunnen legger egg i barksprekker og greiner med mye lav, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike lav, på stammer og greiner på trær. Larven er utvokst om høsten. Rødhalset lavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Den overvintrer i puppestadiet og klekkes til våren. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. Rødhalset lavspinner er utbredt i det sydlige og sentrale Europa og den vestlige delen av Asia. Finnes på noen få lokaliteter i sørøstlige Norge langs kysten fra Kristiansand. Finnes i det sydlige Sverige, Danmark og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Atolmis" betyr "den som er feig", av gresk "atolmia", som er "feighet". Navnet "rubricollis" betyr "med rød hals". På svensk heter den "Rödhalsad lavspinnare", på engelsk "Red-necked Footman". Stor lavspinner. Stor lavspinner ("Lithosia quadra") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Stor lavspinner er på den norske rødlisten, i kategorien DM, "bør overvåkes". Det er mulig den blir fjernet fra listen, da dette ikke er en art som normalt finnes i Norge, men som bare migrerer inn i landet enkelte år. Utseende. Stor lavspinner ligner mye på de andre lavspinnerne, men skiller seg ut på størrelsen. Den er dessuten svært sjelden i Norge. Hunnens vinger er lyst gul. Den har to mørke punkt på hver vinge, tilsammen fire punkt, noe som er opphav til navnet "quadra". Hannen har noe mørkere gulebrunlige framvingervinger, som er gulere innved roten. I framkanten av framvingen, er et kort og smalt, mørkere parti. Bakvingene er noe lysere og ensfarget. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Bakkroppen er også gråaktig gul, men mer gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 38 og  56 millimeter. Larvene er tynt behåret med mørke grå hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har gulgrønne flelt på siden av hvert ledd, disse danner linjer langs larvens side. Den har også noen røde flekker på ryggen, på hvert ledd, disse danner en dobbel punktlinje langs larvens ryggside. Utvokst blir den ca. 3-4 centimeter lang. Levevis. Stor lavspinner finnes helst i løvskog men kan finnes i barskog, eller i blandet skog. Den finnes først og fremst på varme steder, gjerne der det er noe sandholdig jord. Flygetiden er i juli og august og den er aktiv om natten. Hunnen legger opptil 250 egg rett på næringsplanten, eller i barksprekker, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike lav, på stammer og greiner på trær. De vokser seint og overvintrer halvt utvokst, i et spinn på jordoverflaten. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i juni. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Stor lavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. Stor lavspinner er utbredt i det sydlige og sentral Europa og Asia helt til Kina og Japan. Sjelden gjest i Norge, som kommer som migrant enkelte år. Er funnet noen få ganger i sørøstlige Norge langs kysten av Aust-Agder og ved Oslo på 1800-tallet. Finnes, sjeldent, i det sydlige Sverige og Danmark. I 1938 hadde arten masseutbrudd og fantes i store mengde flere steder i sentral-europa, Danmark og det sørlige Sverige. Navnet. Det latinske navnet "Lithosia" betyr "som en stein", av gresk "lithos", som er "stein". Navnet "quadra" betyr "firkantet". På svensk heter den "Kungslavspinnare". Barlavspinner. Barlavspinner ("Eilema depressa") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Barlavspinner ligner mye på de andre lavspinnerne i slekten "Eilema". Særlig et slitt eksemplar (avfløyet), kan ligne på artene "Eilema palliatellum", blygrå lavspinner, sølvgrå lavspinner eller "Eilema psaudocomplanum". Det er bare "sølvgrå lavspinner" og "blygrå lavspinner" som med sikkerhet finnes i Norden. For sikker artsbestemmelsen må artens genitalier undersøkes. Framvingene hos hunnen er lyst skitten brunlig grågul. Den har et smalt gult parti i framkanten av vingen. Dette smalner av og blir nesten usynlig før vingespissen. Hos sølvgrå lavspinner er dette gule feltet, jevnt (like bredt) helt ut til vingespissen, mens blygrå lavspinner har mer blågrå vinger. Bakvingene er ensfarget skittengul. Hannen har lysere gule vinger. Bakkroppen er også gråaktig gul, men mer gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 25 og  34 millimeter. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er tynt behåret med mørke grå hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har gulgrønne flekker på hvert ledd, og disse danner en rygglinje på larvens ryggside. På det 7. og 11. leddet er det en litt mer fyldig hårdusk. Utvokst blir den ca. 2-3 centimeter lang. Levevis. Barlavspinner finnes i løv- og barskog, eller i blandet skog. Flygetiden er i juli og august og den er aktiv om natten. Hunnen legger egg rett på næringsplanten, eller i barksprekker, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike lav, på stammer og greiner på trær, eller på steiner. De vokser seint og overvintrer halvt utvokst, i et spinn på jordoverflaten. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i juni. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Barlavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. Barlavspinner er utbredt i Europa og Asia helt til Kina og Japan. I sørøstlige Norge langs kysten til Kristiansand. Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Navnet "depressum" betyr "nedtrykt, flat". På svensk heter den "Mattgul lavspinnare", på engelsk "Buff Footman". Tamanrasset (provins). Provinsen Tamanrasset (arabisk: "ولاية تمنراست") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Tamanrasset. Mye av handlingen i Axel Jensens gjennombruddsroman "Ikaros" (1957) foregår i denne avsideliggende delen av Sahara-ørkenen. Dag Halvorsen (1934–2007). Dag Halvorsen (født 23. desember 1934 i Oslo, død 17. november 2007 i Beograd) var en norsk journalist. Han er først og fremst kjent som utenrikskorrespondent i en årrekke for blant annet NRK. Halvorsen dekket Øst-Europa for flere skandinaviske medier. Oppvekst. Dag Halvorsen ble født utenfor ekteskap som sønn av Ida Halvorsen (1907–1984) (datter av høyrestatsminister Otto B. Halvorsen) og dikteren Gunnar Reiss-Andersen (1896–1964). Han vokste opp hos morens foreldre i Homansbyen, like bak Slottet. Under den andre verdenskrig var hans mor aktiv i den kommunistiske motstandsbevegelsen. Halvorsen startet sin karriere som journalist tidlig med et blad kalt "Den røde front". Mens han studerte kriminologi arbeidet han som ungdomsarbeider i Oslos rocke-klubber i årene 1956–57. Han regnet seg tidlig som intellektuell marxist, men brøt med Arbeiderpartiets Sosialistisk Studentlag og gikk over til Sosialistisk Folkeparti under splittelsen av Arbeiderpartiet i 1961. Siden skulle han igjen gå tilbake til Arbeiderpartiet. Halvorsen var utdannet magister i polsk litteratur (1965) og hadde dessuten en nesten fullført magistergrad i sosiologi, blant annet med studier i kriminologi. Han talte svensk, dansk, engelsk, tysk, fransk, italiensk, serbokroatisk og polsk aksentfritt. Polen og Øst-Europa. Dag Halvorsen pendlet mellom leiligheter i Wien og Warszawa i den perioden han var utenrikskorrespondent. Polen regnet han som sitt annet hjemland, og han betegnet seg selv som «nordmann fra Krakow». Han studerte flere år i Krakow som regnes for Polens kultursentrum. Hans første besøk i Polen var en kort visitt i 1953 sammen med blant annet Johan Galtung og andre radikalere. Andre gang var i 1959 som formann i Sosialistisk Studentlag. Han var blitt kjent med den polske forfatteren Anna Kowalska som hadde holdt foredrag i Studentersamfunnet, og hun hadde ifølge Halvorsen forført ham (Dahl, «Polakken...») til å komme til Polen. I Warszawa møtte Kowalska ham personlig på jernbanestasjonen, og hun viste ham rundt i det Warszawas kulturelle miljø og introduserte ham for «alle». Dag Halvorsen ble etterhvert venn med sentrale polske kommunister som for eksempel Mieczysław Rakowski (som ble statsminister og deretter førstesekretær) og kom også til å stå på god fot med Jerzy Urban. Denne nærheten til den polske makteliten skulle siden vise seg å bli et dilemma som ledet til problemer da han ble bedt om å intervjue Lech Wałęsa da denne vant Nobels fredspris (se under). Halvorsen var også blant de første nordmenn som reiste til Øst-Tyskland, dit han drog som kulturjournalist. Intervjuet som aldri ble noe av. Dag Halvorsen fikk mye oppmerksomhet i norske medier da han i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris til Lech Wałęsa i 1983 nektet å intervjue prisvinneren kort tid før selve utdelingen skulle finne sted i Oslo. Saken skulle belyse flere sider ved både Halvorsens journalistiske særpreg og fremvoksende verdiendringer i det norske medielandskapet, endringer Halvorsen nok ikke helt hadde oppfattet fra sin distanserte korrespondentplass. Halvorsen hadde startet som norsk og nordisk korrespondent for blader og aviser i Øst-Europa frem til han i 1967 snudde om og ble fast korrespondent for norske og danske medier. Han leverte reportasjer også til svenske medier. Han hadde i flere år skrevet kronikker i Aftenposten om polske samtidsforfattere da han begynte som Arbeiderbladets faste østeuropa-korrespondent, en stilling han hadde i flere år. Siden skulle han velge en friere stilling som frilans-korrespondent for ulike medier, blant annet for NRK. Blant annet denne frilansavtalen var bakgrunnen for at NRK ikke forsøkte å presse ham til å intervjue den polske fagforeningslederen og stålarbeideren Lech Wałęsa da han hadde blitt tildelt Nobelprisen, som ville bli mottatt av hans kone (Wałęsa våget ikke selv å komme til Oslo av frykt for at myndighetene skulle gi ham innreiseforbud før han kunne vende tilbake). Halvorsen opplevde at hans stilling overfor de polske makthaverne ville bli vanskelig dersom han utførte intervjuet. Han skal også ha forsøkt å stikke kjepper i hjulene for visumsøknaden til NRK radios utsendte reporter Frøy Kannert Isdal (usignert, Arbeiderbladet 14. januar 1984). Det ble reist alvorlige spørsmål ved Dag Halvorsens journalistiske integritet, men vel så mye måtte ledelsen i NRKs nyhetsavdeling tåle sviende kritikk for unnfallenhet (Hegge, 1983). Ikke så mye for ikke å ha forsøkt å presse Dag Halvorsen til å gjennomføre det aktuelle Wałęsa-intervjuet (han mente selv han hadde gjort sitt gjennom et intervju med Wałęsa noen uker i forveien), men ved å akseptere Halvorsens nyhetsfaglige vurdering av at tildelingen av Nobelprisen til en polsk opposisjonell elektriker ikke var av så stor betydning at det var påkrevet å gjennomføre intervjuet i tilknytning til selve prisutdelingen. Intervjusaken førte til at Dag Halvorsen ble løst fra sin garantiavtale som frilansmedarbeider og at han midlertidig måtte avstå fra å dekke polske forhold, men det fikk ikke følger for hans fortsatte stilling som korrespondent (usignert, Arbeiderbladet 14. januar 1984). Flere episoder. Da New York Times' tidligere Saigon-korrespondent David Halberstam ble utvist fra Polen, skrev Dag Halvorsen en artikkel i Arbeiderbladet om Halberstams totalt manglende forståelse for Polen. Men allerede i oktober 1968 hadde Halvorsen selv opplevd å få et avbrekk fra sitt Polen-arbeid der det bare var spørsmål om ord om det skulle kalles en utvisning eller ikke. Andre vurderinger av Halvorsen. Halvorsens tiltrekning mot landene bak jernteppet, og først og fremst Polen, beskrives av journalistkolleger som en lengsel mot en svunnen tidsånd – det Europa som forsvant i vesten med krigen, men som på mange vis ble værende igjen i det stagnerende Øst-Europa – der kultiverte samtaler om politikk og kultur ennå kunne føres i salonger med sliten rød plysj (Calmeyer). Dag Halvorsen hadde store fagkunnskaper om europeisk politikk og historie. I forbindelse med saken rundt Wałęsa-intervjuet skrev vennen Per Egil Hegge at den opplevelsen av kulturell tyngde han fikk i sitt første møte med Halvorsen «i likhet med det meste av hva Dag Halvorsen sier og gjør», hadde litterære kvaliteter. Selv viste Dag Halvorsen til farens dikt «Huset på den andre siden» som en dypt motiverende faktor i valget av det liv han førte, og han uttalte, «Ethvert fornuftig menneske bør ha et hus på den andre siden. Komme vekk, bytte perspektiv. Mitt har mange rom, for Øst-Europa og alle landene der interesserer meg.»(Dahl, «Polakken...») Dag Halvorsens journalistikk bar preg av søken etter de store linjer. Han har blitt beskrevet som inkarnasjonen av Norges unge urbane radikalisme: borgerlig av opphav, marxistisk i orientering, litterær i sitt uttrykk, bohemisk i sin livsførsel. Per Egil Hegge har beskrevet Halvorsen som en mann med store faglige kunnskaper om europeisk politikk og historie og vare kunstnerantenner, men samtidig blottet for politisk sans og evne til å registrere tidens puls – uunnværlige egenskaper for en politisk journalist hvis evne til å bevege seg rundt blant vanlige folk må sies å være avgjørende for at man skal bevare sin politiske bakkekontakt. Dag Halvorsen var halvbror til kulturmedarbeider i NRK P2, Gry Waage og onkel til høyesterettsadvokat Berit Reiss-Andersen. Tébessa (provins). Provinsen Tébessa (arabisk: "ولاية تبسة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Tébessa. Tiaret (provins). Provinsen Tiaret (arabisk: "ولاية تيارت") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Tiaret. Tindouf (provins). Provinsen Tindouf (arabisk: "ولاية تندوف") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Tindouf. Risør kirke. Risør kirke (Hellig Ånd kirke) er en korskirke fra 1647 i Risør kommune, Aust-Agder fylke. Risør kirke er oppført i 1647 da folk fant turen inn til Søndeled kirke lang og besværlig. Fra før av skal det ha vært en kirkegård ved Rådhuset. Bygningen. Den lave kirken er bygget i tømmer som korskirke, over hovedinngangen på vestsiden er det tårn, avsluttet med spesielt utformet laterne og spir. Tømmerbygningen ble kledt utvendig og innvendig og malt i 1720-årene. Rundt bygningen løper kraftige, profilerte barokke skillelister. Taket er tekket med glassert blå tegl. Interiør. Mellom kirkerommet og alteret sto det oppsatt en korskranke som også var utført av Ridder. Deler av denne står nå ute i våpenhuset. Også Torsten Hoff har i 1750-årene levert arbeider til kirken, bispestolen og døpefonten. Kronen over prekestolen og en del av en senere ramme rundt altertavlen, som nå står i våpenhuset, er laget av Ole Nilsen Weierholt i 1770-årene. Midt på 1700-tallet fikk kirken sakresti og gallerier med utvendig oppganger. Ny takhvelving med skyer ble gjort i 1765. Vinduene var opprinnelig i bly, men ble ved ombygging i 1740 utvidet og erstattet med tresprosser med pilasterformet midtpost. Lysekronen er fra 16- og 1700-tallet. Ved ombygging i 1855 ble taket overmalt og kirken innvendig panelt. Noen år før var korskranken tatt bort. 1881 ble likkjelleren under kirken fjernet, og de innelukkede stolene ombygget til åpne stoler. Kirken ble restaurert i 1928. Overmalingen ble fjernet fra tak, prekestol og vestre galleriet. Altertavlen og prekestolen. Alterbildet er trolig malt av en Rubens-elev, og var bestemt for en kirke i Riga, men skipet forliste mellom Risør og Lyngør. Kjøpmann Isach Lauritzen Falch kjøpte det og skjenket det i 1667 til kirken. Alterbildet forestiller Nattverden. Rammen rundt alterbildet og prekestolen fra 1674 er skåret av billedhugger Christpher Ridder i Christiania. Han har også laget prekestolen. Dette arbeidet er datert før 1674. Orgel. Kirken fikk sitt første orgel i 1747, bygd av den hollandske orgelbygger Gottfried Gloger. Det første orgelet var i bruk fram til 1903. Gloger var kirkens første organist, og i denne perioden fikk han kongelig privilegium til å fungere som orgelbygger i kongeriket Danmark/Norge. Han har bl.a. bygd orgelet i Kongsberg kirke som ble restaurert i 2002. Nåværende orgel i Risør kirke er fra 1985, bygd av Jan Erik Spigseth i Oslo. Dette orgel ble omintonert høsten 2005 av det danske orgelbyggerfirma Bruno Christensen. Tipaza (provins). Provinsen Tipaza (arabisk: "ولاية تيبازة") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Tipaza. Tissemsilt (provins). Provinsen Tissemsilt (arabisk: "ولاية تسمسيلت") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Tissemsilt. Blygrå lavspinner. Blygrå lavspinner ("Eilema lurideolum") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Dette er den vanligste lavspinneren i slekten "Eilema", i Norge. I det sørlige Norge, nord til Dovre. Utseende. Blygrå lavspinner ligner mye på de andre lavspinnerne i slekten "Eilema". Særlig et slitt eksemplar (avfløyet) av blygrå lavspinner, kan ligne på artene "Eilema palliatellum", sølvgrå lavspinner, barlavspinner og "Eilema psaudocomplanum". Men, disse har svakere gråfarge på framvingen. Og det er bare sølvgrå lavspinner og barlavspinner som med sikkerhet finnes i Norden. For sikker artsbestemmelse må artens genitaler undersøkes. Framvingene hos hannen er ensfarget lyst blygrå, det vil si, en litt blålig, lys gråfarge. Den har et gult smalt parti i framkanten av vingen. Dette smalner av og blir nesten usynlig før vingespissen. Hos sølvgrå lavspinner er dette gule feltet, jevnt (like bredt) helt ut til vingespissen. Bakvingene er ensfarget skittengul. Bakkroppen er også gulaktig grå, men mer gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 27 og  34 millimeter. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er behåret med mørke hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har oransje flekker på hvert ledd, og disse danner en dobbelt linje på larvens ryggside. Utvokst blir den ca. 2-3 centimeter lang. Levevis. Blygrå lavspinner finnes i løv- og barskog, eller i blandet skog. Men også på mer åpne enger, med litt bergknauser og åpent busksatt terreng, gjerne der det er noe sandholdig jord. Flygetiden er i juli og august. Hunnen legger mellom 100 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike lav, på stammer og greiner på trær, eller på steiner. De kan også spise visne blad. De vokser seint og overvintrer halvt utvokst. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i juni. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Blygrå lavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. Blygrå lavspinner er utbredt i Europa og den vestlige delen av Asia. Muligens kan den finnes helt til Mongolia og Kina. Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Navnet "lurideolum" betyr "liten og gråblek". På svensk heter den "Blygrå lavspinnare", på engelsk "Common Footman". Tizi Ouzou (provins). Provinsen Tizi Ouzou (arabisk: "ولاية تيزي وزو") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Tizi Ouzou. Tlemcen (provins). Provinsen Tlemcen (arabisk: "ولاية تلمسان") er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Tlemcen. Gul lavspinner. Gul lavspinner ("Eilema lutarellum") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Navnet "lutarellum" betyr "den lille leirfargede". På svensk heter den "Ockragul lavspinnare". Utbredelse. Gul lavspinner er utbredt i nordlige Afrika, Europa, men mangler i Storbritannia. Den finnes i øst i den europeiske delen av Russland. Den er funnet i Norge på kysten fra Vest-Agder, på Østlandet nordover i Gudbrandsdalen og Lærdal i Sogn og Fjordane. Finnes i det sørlige Sverige og Finland, samt i Danmark. Utseende. Framvingene er ensfarget gyllen-gule, men kan ha en svak gråtone. Bakvingene er gule i bakkanten, men gråere (mørk grå-gul) i framkanten, Bakkroppen er gulaktig grå, og gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 23 og  26 millimeter. Gul lavspinner ligner litt på de andre lavspinnerne i slekten "Eilema" og artsbestemmelse kan være vanskelig. For sikker artsbestemmelsen må artens genitaler undersøkes. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er behåret med brune hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har utydelige brun-orange flekker på hvert ledd, og disse danner en dobbelt linje på larvens ryggside. Utvokst blir den ca. 2 centimeter lang. Levevis. Gul lavspinner finnes på varme soleksponerte, steder, gjerne der det er noe sandholdig jord. Den foretrekker litt bergknauser og åpent busksatt terreng. Flygetiden er i juli og august. Den er både dag- og nattaktiv. Hunnen legger mellom 80 og 100 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Etter eggleggningen dør hunnen. Larvene lever på ulike lav, på steiner. Den overvintrer i som halvt utvokst, i noe silkespinn, på marken. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i juni. Gul lavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er brunaktig og ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter fire uker. Kattateateret. Kattateateret, inntil 1994 kjent som Oslo katedralskoles teatergruppe ("Kattastrofe" har også blitt brukt som navn), er et amatørteater grunnlagt 1869. Teateret drives på frivillig basis av elevene ved Oslo katedralskole, med unntak av en lønnet instruktør. Kattateateret er Kattas største elevlag og engasjerer over hundre av skolens elever. Kattateateret drives som en demokratisk og frivillig kulturorganisasjon. Produksjonsstyret består av teatersjefene og representanter for hver av gruppene som er med på å skape teateret. Forestillingene spilles i Oslo katedralskoles festsal. Nytt stykke settes opp hvert år, sedvanlig i første kvartal. Kattateateret arrangerer også den årlige endagsrockefestivalen Kattarock. Historie. "§1. Direktøren kan fratage en, som har vist seg uefterettelig, hans rolle og give den til en anden." "§2. Direktøren vælger to af medlemmerne til i fellesskab med sig selv at udvælge stykker og rollerne." I 1929 ble det laget en teaterlov hvor det i formålsparagrafen het: "Teaterets oppgave er å høine åndsnivået blandt samfundets medlemmer og skolens gymnasiaster for øvrig, samt å gi dem forståelsen av den moderne teaterkunst. Farser, skjemtekomedier og revyer er utelukket fra repertoaret." Det tok likevel ikke lang tid før denne paragrafen ikke lenger ble fulgt. Snart ble komedier satt opp, og utover på 1950-tallet var det stemning blant eleven for å sette opp revy, men skoleadministrasjonen påla dem å sette opp teater i stedet. Et kompromiss ble inngått, og elevene fikk lage en kabaret der det meste var skrevet av elevene selv. Utover på 1960-tallet ble det igjen satt opp mer seriøst teater. ELI-prisen, en årlig konkurranse for beste skoleteater oppkalt etter den tidligere Kattateateret-skuespilleren Eli Skolmen Ryg, var en viktig drivkraft for skoleteateroppsetningene og hevet nivået på produksjonene. Mot slutten av 1960-tallet og gjennom 1970-tallet ble stykker med politisk innhold mer vanlig, ofte fra dramatikere med sosialistisk tilknytning. Det er verdt å merke seg det radikale og nyskapende i "Hittegods, en collage" fra 1967, altså ett år før studentopprøret mai 1968. På slutten av 1980-tallet fikk endelig skolen sin egen festsal der jentenes gamle gymsal i fjerde etasje inntil da hadde vært. Før det hadde oppsetningene vekslet mellom å spilles i de ulike gymsalene. Siden festsalens innvielse i 1988 har teateret utelukkende holdt til der. Scenen og amfiet har likevel tradisjon for å endre både form og plassering hvert år. Da 1990-tallet nærmet seg begynte Kattateateret for alvor å bli større, både i antall publikummere og medlemmer. "Doktor Faustus" i 1993 ble på mange måter en minneverdig oppsetning med ville ideer og en stor produksjon. Hele seks av skuespillerne kom senere inn på Teaterhøgskolen, og flere andre i produksjonen fortsatte med teater som levevei etter sine år i Kattateateret. Instruktøren dette året var Frank Totino, en kanadier fra teatergruppa "Loose Moose Theatre" som er kjent for å ha utviklet teatersport. Han var tilfeldigvis innom Oslo med seilbåten sin, men teatersjefene fikk overtalt ham og familien til å ankre seilbåten sin opp på Aker Brygge for å bli i Oslo høsten og vinteren igjennom for å jobbe med Kattateateret. Dette til tross for språkbarrieren. Mot slutten av 1990-tallet blir stykkene mindre politiske og mer lekne. Rundt årtusenskiftet går stykkevalget mer i den klassiske retningen, eksempelvis mye av Shakespeare. I de senere årene har det blitt gjort poeng ut av å frigjøre seg litt fra det tradisjonsbundne teateret og heller se nye veier. Dette vises i stykkevalg som "A Clockwork Orange" og "Jungelboken". Kattateateret 2012. Kattateateret 2012 satte opp Black Comedy av Peter Shaffer første gang oppsatt i 1965. Stykket er en farse, tradisjonelt en en-akter, men omgjort til to-akter i anledning denne oppsetningen. Handlingen foregår i den oversatte versjonen i en liten leilighet på Grünerløkka, der den unge, fattige kunstneren Benjamin Møller og hans kjæreste Victoria Pulk venter besøk av Georg Bamberger, en rik kunstsamler som vil se på kunsten til Benjamin. Victorias far, Oberst Pulk, skal også komme og møte Benjamin for første gang. Parret har sammen flyttet de fine møblene fra naboleiligheten til Harald Gregersen inn i Benjamins leilighet for å få det til å se penere ut når de skal få fint besøk. Så går lyset, og kaoset begynner. Hele stykket er en ellevill komedie, med flytting av møbler i mørket, bedrukne nabodamer, gamle flammer som dukker opp og millionærer som viser seg å være elektrikere. Stykket ble oppsatt i egyptisk mørke, når det er lys i stykket er det mørkt på scenen og omvendt. Teatersjefer for året var Martin Osnes og Vilde Bjerke Torset. Kattateateret 2011. Kattateateret 2011 satte opp "Popcorn" basert på romanen av Ben Elton fra 1996, oversatt av Torstein Bugge Høverstad. Stykket handler om den oscarvinnende filmregissøren Bruce Delamitri, kjent for sine kontroversielle voldelige filmer, som kommer hjem fra Oscarfesten for å bli holdt gissel av to psykopatiske mordere, Wayne Hudson og Scout O'Reilly. Med i dramaet er også hans familie, date og produsent. Morderne hevder at det er Bruce og filmene hans som har ansvaret for skapelsen av voldskulturen i samfunnet, og at de er et direkte produkt av hans filmer. Bruce er av den motsatte oppfatningen, og mener at hans filmer bare speiler samfunnet. Et aktuelt spørsmål blir dermed om det er voldelig filmer som skaper et voldelig samfunn, eller omvendt. Etter premieren 28. februar 2011 fikk oppsetningen karakter 6 av Oslopuls sin anmelder Cornelia Kristiansen. Dette ble den første sekseren gitt til Kattateateret siden oppsetningen av "Tre Søstre" i 2004. Teatersjefer for året var Jørgen Tresse og Ingrid Mikkelsen Semb. Instruktør for oppsetningen var Peter Lunga. Kattateateret 2010. Kattateateret 2010 satte opp "Farlige forbindelser" basert på brevromanen av samme navn fra 1782 skrevet av Pierre Choderlos de Laclos. Sceneversjonen er skrevet av Christopher Hampton og ble første gang oppført i Stratford-upon-Avon av Royal Shakespeare Company i 1985. Stykket ble i 1987 oversatt til norsk av Pål Løkkeberg for Nationaltheatret. I 1988 kom filmen "Dangerous Liaisons" som er basert på stykket med blant andre John Malkovich og Glenn Close i rollene. Teatersjefer for året var Hjalmar Richter Kolsaker og Thea Crawfurd Svensen. Instruktør for oppsetningen var Christoffer Lossius. Kattateateret 2009. Kattateateret 2009 satte opp "Kirsebærhaven" (1903) av Anton Tsjekhov. Stykket er Tsjekhovs siste og kanskje mest kjente. Uroppførelsen fant sted på Kunstnerteatret i Moskva like før Tsjekhovs død under ledelse av Konstantin Stanislavskij. Tsjekhov og Stanislavskij var imidlertid uenige om stykkets sjanger: Tsjekhov mente at det var en komedie, mens Stanislavskij satte opp stykket som en tragedie. Det er også slik de fleste kjenner "Kirsebærhaven" i dag. Stykket handler om en russisk, aristokratisk kvinne og hennes familie da de returnerer til familiens gods (som inkluderer en stor og kjent kirsebærhave), like før godset skal bli tvangsauksjonert. Selv om familien flere ganger får muligheten til å redde godset, klarer de det likevel ikke. Temaet er "tid" – om tiden som går og smerten ved dette. Stykket handler om fortiden og fremtiden, om å lengte tilbake og om å drømme om en bedre tid uten å eksistere i nåtiden. Nåtiden er for "Kirsebærhavens" karakterer som et sort hull, en slags ikke-eksistens. Det er som om karakterene er rammet av apati og maktesløshet og ikke evner å gjøre noe som helst. Livet er bare noe som hender dem. Selv om de har store lengsler og drømmer klarer de ikke komme ut av dette inngrodde mønsteret. Og det er ingenting de heller vil. Dessuten er flere sosiale klasser representert, og det sosiale og politiske tema er gjennomgående. I lys av tiden er det verdt å legge merke til at "Kirsebærhaven" ble uroppført før 1905-revolusjonen, en tid da aristokratiet fortsatt sto sterkt i Russland. Instruktør for oppsetningen var Line Verndal. Kattateateret 2008. Kattateateret 2008 er basert på Rudyard Kiplings Jungelboken (1894) og Den andre Jungelboken (1895). Menneskegutten Mowgli vokser opp hos ulvene i jungelen etter at de reddet ham fra tigeren Shere Khans tenner da han var liten. Mowgli har nå nådd puberteten. Rundt seg har han andre ungdommer – både ulver og aper. Han er omgitt av velmenende voksne, blant dem Baloo, en overbeskyttende lærer, ulveflokkens leder Akela og den rocka panteronkelen, Bagheera. Shere Khan vender tilbake for å kreve byttet hun mener hun har krav på. Hun konspirerer med en sårbar ulvejente, som er sulten på litt voksenkontakt, og snart er Mowglis trygge jungeltilværelse snudd på hodet. Han må bli voksen i løpet av en natt. Det innebærer å ta valg, å velge side. Den jungelen han møter i denne prosessen byr på større farer og mer smerte enn noen har kunnet forberede ham på. Mowglis prosess griper inn i ens egen virkelighet, der man hele tiden må velge hva som er sant og godt og hva man vil og ikke vil være. Instruktør for Jungelboken var Tiril Pharo. Kattateateret 2007. Kattateateret satte i 2007 opp "A Clockwork Orange", basert på Anthony Burgess' roman fra 1962. "A Clockwork Orange" finner sted i England i en nær framtid. Hovedpersonen er Alex, en fjorten år gammel gutt som er leder for en ungdomsgjeng som fordriver tiden med å banke opp uskyldige og å voldta kvinner. Alex blir forrådt av gjengen etter maktkamp og blir tatt av politiet og kastet i fengsel. Han ønsker seg mer enn noe annet å komme ut, og en dag skal muligheten vise seg. Som den frie sjelen Alex er, lar han seg friste av et tilbud om å bli prøvekanin for et samfunnsprosjekt som skal vise seg å få fatale følger for ham. Stykket handler om individets frihet og rett til å tenke og handle etter egen vilje, i et samfunn ikke så rent ulikt vår tids diktaturer. "A Clockwork Orange" har et stilistisk, voldelig og særegent uttrykk, og har et budskap som også er høyst aktuelt i dag. Instruktør for oppsetningen var Mari Kjeldstadli. Kattateateret 2006. Kattateateret 06 satte opp "Fryktens sirkus presenterer ”Det var en gang...?”" av Bertolt Brecht. Stykket, med originaltittel "Frykt og elendighet i det tredje riket", omhandler nazismens fremvekst i Tyskland fra 1933 – 1939. Det ble skrevet av Brecht mens han var i eksil i Danmark og uroppført i Paris i 1939, og gir et innblikk i hva nazismen fikk å si for den jevne tysker. Det beskriver et samfunn i oppløsning, der frykt, mistillit, ansvarsfraskrivelse og maktmisbruk preger hverdagen. Familier splittes, mellommenneskelige relasjoner ødelegges, holdninger forvrenges og angiveri er utbredt. Dette handler i liten grad om den nazismen slik den vanligvis portretteres, det handler ikke om masseutryddelse av jøder i konsentrasjonsleire og et stereotypt fiendebilde av tyskerne, men om hvordan frykten gradvis overtar og kveler ethvert forsøk på motstand og politisk opinion. Brechts kritikk av nazismen er interessant og fengslende, og ikke minst aktuell. Tematikken i stykket, frykt i samfunnet, er viktigere enn noensinne når vi ser den i sammenheng med vår tids fryktede trussel – terror. Teateret hadde form som et sirkus – en pirrende og underholdende måte å se det Tredje Riket på, tross et seriøst budskap. Stykket er bygget opp av frittstående enkeltscener som er bundet sammen tematisk, og vi ledes gjennom historien av en sirkusdirektør som presenterer scenene som numre i sitt "Fryktens Sirkus". I forberedelsene samarbeidet Kattateateret med dramatikeren Wolfgang Pintzka, som selv har jobbet med Brecht i Berlinerensemblet. Instruktør for oppsetningen var Terje Skonseng Naudeer. Kattateateret 2005. Kattateateret 05 satte opp Vårløsning av Frank Wedekind. Vårløsning var hans første stykke, og ble utgitt på eget forlag i 1891. Det ble straks forbudt på grunn av sitt vovede innhold og sitt kritiske syn på samfunnet. Stykket handler om en gruppe ungdommer som må møte puberteten og ta konsekvensene av egne valg, i en verden som styres utelukkende av de voksnes idéer om etikk og moral. De tvinges til å finne sin egen vei gjennom gryende seksualitet og økende press fra skolen, uten hjelp hverken fra lærere eller foreldre. De eksperimenterer, drevet av lengsel og raseri, og det får fatale følger... Stykket konfronterer en med seg selv, og er dessverre like sart, sørgelig, surrealistisk og sant i dag som i 1891. Instruktør for oppsetningen var Yngve Marcussen Kattateateret 2004. Kattateateret satte i 2004 opp "Tre søstre" av Anton Tsjekhov. Dette var andre gang Kattateateret satte opp et stykke av Anton Tsjekhov, tyve år etter oppsetningen av enakteren Jubileet. I Tre søstre møter man mennesker som alle sliter med å finne sin plass i en verden som er i stor forandring. De ønsker av ulike grunner å endre sin livssituasjon, men det er få som virkelig klarer å ta tak i problemene. I stedet blir drømmer og lengsler det viktigste i livet. Som Kjell Helgheim har skrevet; Tre søstre har også et budskap: "Gjør noe, her og nå, istedenfor å drømme om fjerne steder og en fjern fremtid." Instruktør for oppsetningen var Nic Arnevåg. Bøkelavspinner. Bøkelavspinner ("Eilema sororculum") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Bøkelavspinner ligner litt på de andre lavspinnerne i slekten "Eilema", men er helt gyllen gul, i motsetning til de andre som ofte er mer eller mindre grå. For sikker artsbestemmelsen må artens genitalier undersøkes. Framvingene er ensfarget gyllen-gule. Bakvingene er ensfarget gul, men noe mindre gyllen (blekere gul). Bakkroppen er gulaktig grå, og gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 25 og  31 millimeter. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er behåret med brun-svarte hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har oransje flekker på hvert ledd, og disse danner en dobbelt linje på larvens ryggside. På ledd 1,3,7 og 11 er det noen lengre hårdusker. Utvokst blir den ca. 2 centimeter lang. Levevis. Bøkelavspinner finnes i edelløvskog. Flygetiden er i mai og juni. Den er kvelds- og nattaktiv. Hunnen legger omtrent 100 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Bøkelavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Larvene lever på ulike lav, og den overvintrer i puppestadiet. Puppen klekkes om våren. Utbredelse. Bøkelavspinner er utbredt i Europa. Den finnes øst gjennom Asia til Japan. Den er funnet i Norge på kysten av Aust- og Vest-Agder. Finnes langs kysten av det sørlige Sverige, Danmark og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Navnet "sororculum" betyr "lillesøster". På svensk heter den "Guldgul lavspinnare", på engelsk "Orange Footman" Rankine. Rankine er enheten for absolutt temperatur i det engelske enhetssystemet og har fått navnet sitt fra den skotske ingeniøren og fysikeren William John Macquorn Rankine. Han framsatte skalaen i 1859. "Rankine-skalaen" har samme enhetsstørrelse som Fahrenheit-skalaen, slik at en temperaturdifferanse på 1 °R tilsvarer en differanse på 1 °F. Ved 0 °R er det absolutte nullpunkt, kaldere er det fysisk umulig å få det. "Rankine" er en utbredt enhet for temperatur i engelsk litteratur og er ofte den foretrukne måleenhet blant amerikanske og engelske vitenskapsmenn. Sammenblanding mellom, og feil bruk av Rankine, Fahrenheit, Celsius og Kelvin er en evig kilde til regnefeil blant så vel professorer som studenter. Eilema griseolum. "Eilema griseolum" er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Framvingene er ensfarget grågule, med et lysere gult parti i framkanten. Bakvingene er ensfarget skitne gulgrå. Bakkroppen er også gulaktig grå, men mer gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 29 og  35 millimeter. "Eilema griseolum" ligner mye på de andre lavspinnerne i slekten "Eilema", kanskje særlig på blygrå lavspinner, men skiller seg fra denne ved at framkanten av vingen ikke er så markert gul. Vingenes underside er også mørkere hos "Eilema griseola". For sikker artsbestemmelsen må artens genitalier undersøkes. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er behåret med ganske lange brun-svarte hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har orange flekker på hvert ledd, og disse danner en dobbelt linje på larvens ryggside. Utvokst blir den ca. 2-3 centimeter lang. Levevis. "Eilema griseolum" finnes i flere naturtyper, i både løv- og barskog. Hager og enger, gjerne der det er noe sandholdig jord. Den foretrekker litt bergknauser og åpent busksatt terreng. Flygetiden er i juli og august. Den er både kvelds- og nattaktiv. Hunnen legger omtrent 100 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike lav, og overvintrer halvt utvokste. "Eilema griseola" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter fire til seks uker. Utbredelse. "Eilema griseolum" er utbredt i Europa. Den finnes øst gjennom Asia til Japan. Ikke i Norge. Men er funnet langs kysten av det sørlige Sverige, Danmark og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Navnet "griseola" betyr "liten og grå". På svensk heter den "Askgrå lavspinnare", på engelsk "Dingy Footman" Sølvgrå lavspinner. Sølvgrå lavspinner ("Eilema complana") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Sølvgrå lavspinner ligner mye på de andre lavspinnerne i slekten "Eilema". Framvingene hos hannen er ensfarget lyst skittengule, med et gulere parti i framkanten. Blygrå lavspinner har også et gult, smalt parti lengst fremme på framvingene, men hos den arten smalner dette av og blir nesten usynlig før vingespissen, mens barlavspinner har mer skitten brun-gule vinger. Hos sølvgrå lavspinner er dette gule feltet, jevnt helt ut til vingespissen. Bakvingene er ensfarget skittengul. Bakkroppen er også gulaktig grå, men mer gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 30 og  35 millimeter. De tre artene "Eilema palliatellum", sølvgrå lavspinner og "Eilema psaudocomplanum" ligner mye på hverandre. Men det er bare sølvgrå lavspinner som med sikkerhet finnes i Norden. For sikker artsbestemmelsen må artens genitalier undersøkes. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er behåret med mørke hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har gule og orange flekker på hvert ledd, og disse danner en dobbelt linje på larvens ryggside. Utvokst blir den ca. 2-3 centimeter lang. Levevis. Sølvgrå lavspinner finnes på soleksponerte, tørre steder, gjerne der det er noe sandholdig jord. Den foretrekker litt bergknauser og åpent busksatt terreng. Flygetiden er i juli og august. Hunnen legger mellom 150 og 200 egg rett på næringsplanten, eggene i små grupper. Larvene lever på ulike lav, på stammer og greiner på trær, eller på steiner. De kan også spise visne blad. De vokser seint og overvintrer halvt utvokst. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i juni. Eldre larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Sølvgrå lavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. Sølvgrå lavspinner er utbredt i Europa og Asia helt til Kina. I sørøstlige Norge langs kysten til Rogaland. Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Navnet "complanum" betyr "jevn, plan, slett". På svensk heter den "Mörk lavspinnare", på engelsk "Scarce Footman". Eilema palliatellum. "Eilema palliatellum" er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. "Eilema palliatellum" ligner mye på de andre lavspinnerne i slekten "Eilema". Framvingene hos hannen er ensfarget lyst skittengule, med et gulere parti i framkanten. Bakvingene er ensfarget skittengul. Bakkroppen er også gulaktig grå, men mer gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 30 og  35 millimeter. De tre artene "Eilema palliatellum", sølvgrå lavspinner og "Eilema psaudocomplanum" ligner mye på hverandre. Men det er bare "sølvgrå lavspinner" som med sikkerhet finnes i Norden. For sikker artsbestemmelsen må artens genitalier undersøkes. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Levevis. "Eilema palliatellum" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. "Eilema palliatellum" er utbredt i sør og mellom Europa. Ikke i Norge. I Sverige er det ett tidligere funn fra 1895, i Åhus, Skåne. Nyere forskning på artene indre genetialier ("vesican") kan ikke bekrefte hvorvidt det er denne arten. Trolig er det den nært beslektede arten sølvgrå lavspinner, ("Eilema complanum"), som er vanlig i Skåne. Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. På svensk heter den "Sandlavspinnare". Aritmetisk følge. En aritmetisk følge er en følge der differansen mellom et tall og det neste er konstant. For eksempel er en aritmetisk følge siden differansen mellom to etterfølgende tall alltid er 3. Hvis differansen formula_1 er gitt, og man i tillegg kjenner verdien av det første tallet, formula_2, er følgen entydig bestemt, og det formula_3-te tallet er gitt ved Summen av elementene i en aritmetisk følge (aritmetisk rekke). Hvis man lar formula_5 være summen av de formula_3 første tallene i følgen, danner formula_7 en aritmetisk rekke. Gitt en aritmetisk følge hvor formula_2 og formula_1 er kjent, finnes det en enkel formel for summen av elementene, nemlig En versjon av denne formelen forekommer i Liber Abaci (1202) av Leonardo av Pisa. Summerer vi begge sidene av disse ligningene, vil alle summandene som inneholder formula_1 kanselleres, og vi sitter igjen med Bruker vi formelen for formula_16, som er gitt ovenfor, følger formelen for formula_5. Aritmetiske følger i Ramsey-teori. Flere problemer i Ramsey-teori handler om aritmetiske følger. En generell formulering er at en mengde formula_18 med naturlige tall er gitt, og problemet er å finne ut hvor lange aritmetiske følger som er inneholdt i formula_18. La formula_3 være et naturlig tall, og anta at man fargelegger alle tallene fra 1 til formula_3 med formula_22 farger, slik at hvert tall får én farge. Van der Waerdens teorem fra 1927 sier at hvis formula_23 og formula_22 er gitt, så kan formula_3 alltid velges så stor at det helt sikkert finnes en aritmetisk følge med formula_23 elementer, slik at alle elementene i følgen har samme farge. En slik følge kalles "monokromatisk". En ekvivalent formulering av dette teoremet sier at hvis man fargelegger alle de naturlige tallene med formula_22 farger, så vil det finnes vilkårlig lange monokromatiske følger. I 1975 beviste Szemerédi en generalisering av dette teoremet, som er kjent som Szemerédis teorem. Han viste at for enhver tetthet formula_1, hvor formula_29, og ethvert naturlig tall formula_23, så finnes et tall formula_31 slik at hvis formula_32, så vil enhver delmengde av formula_33 med minst formula_34 elementer inneholde en aritmetisk følge av lengde formula_23. Mer generelt formula_18 være en delmengde av de naturlige tallene. Et problem som har fått en del opperksomhet er spørsmålet om hvilke karakteristikker av formula_18 som garanterer at formula_18 inneholder vilkårlig lange aritmetiske følger. Szemerédis teorem garanterer at det er tilstrekkelig at formula_18 har såkalt "positiv øvre tetthet". En berømt formodning er Erdős’ formodning som sier at hvis summen av inversene til elementene i formula_18 divergerer, så vil formula_18 inneholde vilkårlig lange aritmetiske følger. Erdős har tilbudt 3000 dollar for løsningen av denne formodningen. Green–Taos teorem fra 2004 sier at primtallene inneholder vilkårlig lange aritmetiske følger. Siden summen av inversene til primtallene divergerer, er dette teoremet et spesialtilfelle av Erdős’ formodning. Eilema psaudocomplanum. "Eilema psaudocomplanum" er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. "Eilema psaudocomplanum" ligner mye på de andre lavspinnerne i slekten "Eilema". Framvingene hos hannen er ensfarget lyst skittengule, med et gulere parti i framkanten. Bakvingene er ensfarget skittengul. Bakkroppen er også gulaktig grå, men mer gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 30 og  35 millimeter. De tre artene "Eilema palliatellum", sølvgrå lavspinner og "Eilema psaudocomplanum" ligner mye på hverandre. Men det er bare "sølvgrå lavspinner" som med sikkerhet finnes i Norden. For sikker artsbestemmelsen må artens genitalier undersøkes. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Levevis. "Eilema psaudocomplanum" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter noen uker. Utbredelse. "Eilema psaudocomplanum" er utbredt i sør- og mellom Europa. Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Eilema pygmaeolum. "Eilema pygmaeolum" er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. "Eilema pygmaeolum" ligner mye på de andre lavspinnerne i slekten "Eilema". Framvingene er ensfarget grågule, med et lysere gult parti i framkanten. Bakvingene er ensfarget skitne gulgrå. Bakkroppen er også gulaktig grå, men mer gul bakerst. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 29 og  35 millimeter. For sikker artsbestemmelsen må artens genitalier undersøkes. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er behåret med ganske lange brun-svarte hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har orange flekker på hvert ledd, og disse danner en dobbelt linje på larvens ryggside. Utvokst blir den ca. 2-3 centimeter lang. Levevis. "Eilema pygmaeolum" finnes på kalkrike, varme, enger nær kysten, gjerne der det er noe sandholdig jord. Flygetiden er i juli og august. Den er nattaktiv. Hunnen legger omtrent 100 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike lav, og overvintrer halvt utvokste. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i juni. "Eilema pygmaeolum" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Puppestadiet tilbringes ofte i en barksprekk eller lignende. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter fire uker. Utbredelse. "Eilema pygmaeolum" er utbredt i Nord Afrika, Europa. Den finnes øst gjennom Asia til Iran og det sørvestlige Russland. Ikke i Norge. Men er funnet langs kysten av det sørlige Sverige, Danmark og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Navnet "pygmaeolum" betyr "liten, ung" av ordet "pygme". På svensk heter den "Gulpannad lavspinnare", på engelsk "Pigmy Footman" Touché. Touche (Touché!) – Når man blir truffet i hjertet i fekting sier man touché, og etter hvert er det blitt brukt også i overført betydning. Man utbryter gjerne touché når noen har kommet med en treffende replikk I musikklivet brukes uttrykket om en liten fanfare som markerer for eksempel overrekkelsen av en hedersbevisning eller utrop av en vinner. Ennå brukes toucheen, mens navnet er i ferd med å bli glemt. Tom Tancredo. Thomas Gerard Tancredo (født 20. desember 1945 i Denver i USA) er en amerikansk politiker fra Det republikanske parti. Han satt i Representantenes hus fra 3. januar 1999 til 3. januar 2009, hvor han representerte et distrikt som dekket en del av Denver og omliggende områder i Colorado. Tancredo var kandidat til den republikanske nominasjonen til presidentvalget i 2008, men trakk seg den 20. desember 2007, før noen av valgene var gjennomført. Han tok heller ikke gjenvalg til Kongressen i 2008. Tancredo tilhører sitt partis høyrefløy, og hans nasjonale politiske karriere har vært basert på krav om en strengere immigrasjonskontroll. Tancredo ble nasjonalt kjent for svar på hypotetiske spørsmål under et radiointervju, der han sa at gjengjeldelsesangrep mot Mekka og Medina kunne være reaksjoner dersom islamistiske terrorister gjennomførte atomvåpenangrep i USA. 26. juli 2010 annonserte han at han ville stille i Colorados guvernørvalg 2010, for partiet American Constitution Party. Han hadde tidligere i måneden truet de to republikanske kandidatene, som møtes i primærvalg 10. august, at om de ikke lå bedre an enn den demokratiske kandidaten John Hickenlooper på meningsmålingene, ville han stille. Landssvikrettergangsloven. Lov om rettergang i landssviksaker (kortnavn: "landssvikrettergangsloven") var en norsk lov vedtatt 21. februar 1947. Den avløste provisorisk anordning av 16. februar 1945 og gav hjemmel for en forenklet prosess i det norske landssvikoppgjøret. Tommy Thompson. Tommy George Thompson (født 19. november 1941 i Elroy i Wisconsin i USA), er en amerikansk politiker tilhørende Det republikanske parti. Han har vært guvernør for delstaten Wisconsin fra 1987 til 2001 (fire valgperioder) og senere helseminister i USA fra 2001 til 2005. Han erklærte den 1. april 2007 sitt kandidatur til presidentvalget i 2008, men trakk det tilbake 12. august samme år etter skuffende lav oppslutning i en velgertest i Iowa. Tommy Thompson begynte sin politiske karriere i 1966 i Wisconsins delstatsparlament etter at han hadde avlagt den juridiske eksamen ved "University of Wisconsin Law School". Oldenburger. Oldenburger et en hesterase som ble utviklet på 1600-tallet i Oldenburg. Avlen av oldenburger deles i to avdelinger; Renavl med blodrenhet på 87,5-100 % oldenburgeravstamning, og foredlingsavl hvor blodrenheten er 25-75 %. Oldenburger har en mankehøyde på 160-170 cm. og er som regel brun eller svart, men alle rene farger er tillatt. Renavlet oldenburger. Renavlet oldenburger er en stor, kraftig, rasetypisk oldenburger kjøre- og ridehest med et særdeles arbeidsvillig temperament. Velreist hals, smidig og muskuløs overlinje og tørre og føre lemmer. Bevegelsen skal være taktfast og med kraftig aksjon bakfra. Foredlet oldenburger. Foredlet oldenburger er en ridehest med moderne oldenburgerpreg, som utelukkende er foredlet med XX-fullblods. Den skal ha et særdeles karakterfast og arbeidsvillig temperament, store kroppspartier, velreist hals, smidig og muskuløs overlinje og bakpart og tørre og føre lemmer. Bevegelsen skal være taktfast med ryggsving, frihet i skuldre og albuer, samt fraskubb og bæring bakfra. Bruk. Oldenburgeren er en allsidig brukshest. Med sitt arbeidsvillige temperament er den en ypperlig hobbyhest, så vel som konkurransehest. Rasen er særdeles godt egnet til kjøring, og ikke minst dressur hvor den har flere internasjonale plasseringer i både OL og verdensmesterskap. Rasen er også godt egnet til de andre ridegrenene. Sokodé. Sokodé er den nest største byen i Togo med 86 500 innbyggere (2004). Byen ligger 339 km nord for Lomé. Byen er dessuten hovedstad i Togos sentralprovins. Sport. Byens fotballag er AC Semassi F.C. og Tchaoudjo Athlétic Club, som spiller sine hjemmekamper på Stade Municipal. Mac Carthaighs bok. Mac Carthaighs bok er en samling irske annaler fra perioden 1114–1437. Den tilhørte Fínghin (Fineen eller Florence) Mac Carthaigh Mór (ca 1562–1640), en irsk adelsmann som i flere år satt fengslet i London. Han var velynder av læresteder og var selv en lærd. Mens han var i London i 1633 ansatte han Diarmaid Ó Súilleabháin (Dermot O’Sullivan) til å kopiere eller sette samme disse annalene for seg. Det opprinnelige manuskriptet er for øyeblikket oppbevart i Irlands nasjonalbibliotek. Annalene ble redigert og oversatt av Séamus Ó hInnse og utgitt i 1947 av Dublin Institute for Advanced Studies under tittelen ‘Miscellaneous Irish Annals’ (= "Blandede irske annaler"). "Mac Carthaighs bok" er viktig som en av de få irske opptegnelser av hendelser som skjedde i sørlige Irland i den perioden som den dekker og har overlevert mange interessant informasjoner om effekten som den normanniske invasjonen hadde på området Munster. Foruten å støtte seg på andre irske annaler trakk "Mac Carthaighs bok" også på utenlandske kilder, især Giraldus Cambrensis' "Expugnatio Hibernica". Vegg. En vegg er som regel en solid struktur som avgrenser, skjermer eller beskytter et område. Ordet betegner som oftest en omsluttende eller romdelende konstruksjon i en bygning. Ordet (norr. "veggr") kommer fra en indoeuropeisk rot som betyr å «sno» eller «vinde». Ordet "vidje" har samme etymologiske opprinnelse, noe som kan tyde på at «urveggen» i forhistorisk tid var laget av "leirklint flettverk". Vegger kan ha én eller flere av disse funksjonene: "Bæring" for bjelkelag eller tak; "værhud" mot klimapåkjenninger; "isolering" mot temperaturforskjeller, "skjerming" mot innsyn, "vern" mot inntrengere, eller "deling" av rom for forskjellige formål. "Bærevegger" betegner alle ytter- og innervegger som understøtter etasjeskillere og tak, mens "lettvegger" betegner ikke-bærende, innvendige skillevegger. Vegger kan bygges på mange måter. Vi skiller mellom "massivkonstruksjoner" og "skjelettkonstruksjoner". Massivkonstruksjoner som murverk og lafteverk kan kombinere de fleste funksjonene i én og samme vegg, der det bærende materialet er gjennomgående i hele veggens tverrsnitt fra utside til innside. Skjelettkonstruksjoner har et bærende skjelett av stolper, sviller og skråstivere. Åpningene mellom disse bærende delene må tettes med et romavgrensende og isolerende materiale i mellomrommene, eller få en "kledning" på minst én side av bærekonstruksjonen. Bindingsverk er en typisk skjelettkonstruksjon som enten må "utmures" eller få en kledning. Bygninger for varig opphold i kaldt klima må ha vegger som gir tilstrekkelig isolasjon mot varmetap. I eldre tid ble massivkonstruksjoner av tømmer (laft), murverk, torv eller leire akseptert som tilstrekkelig isolerende. I nyere bygninger brukes som regel tilleggsisolasjon av andre materialer med bedre varmeisolerende egenskaper som utfylling eller som et eget sjikt utvendig eller innvendig. Hvis veggen er isolerende, skjermende, vernende eller hindrende kan man kalle den for en barrikade. Serieteket. Serieteket er en spesialavdeling for tegneserier ved Deichmanske bibliotek og ligger ved filialen på Grünerløkka. Serieteket skal være et ressurs- og kompetansesenter på tegneserier for hele landet, og har derfor foredragsvirksomhet om emnet rettet blant annet mot bibliotek og skoler. I avdelingen finnes en rikholdig samling både av norske og utenlandske tegneserier, samt faglitteratur om emnet tegneserier, som man kan låne. I tillegg arrangeres det jevnlig serieskaperkurs, tegneseriekurs, klassebesøk og utstillinger. Hovedoppgaver. Serieteket er også basen for Oslo Comics Expo, Sproingprisen og Norsk Tegneserieforum. Eilema uniola. "Eilema uniola" er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Levevis. "Eilema uniola" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Eilema uniola" finnes i det sydvestlige Europa, i Spania, Portugal, Frankrike og Italia. Navnet. Det latinske navnet "Eilema" betyr "omsluttet, spole", og slekten har trolig fått navnet fordi noen arter bretter eller «ruller» vingene rundt kroppen som en spole når den hviler. Einerlavspinner. Einerlavspinner ("Setema cereola") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Einerlavspinner har gule framvinger, med et svakt orange farge. Midt på framvingene er det et diffust litt grått felt. Bakvingene er ensfarget gule, eller litt lyst grågule. Vingespennet er mellom 26 og 32 millimeter. Vingene legges bakover kroppen i hvile. Bakkroppen er lyst svart-brun, men helt gul bakerst. Einerlavspinner kan ligne et utslitt (avfløyet) eksemplar av panterspinner. For sikker artsbestemmelsen må artens genitalier undersøkes. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er sterk, men tynt behåret med mørke hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har gule flekker på ryggen av hvert ledd, og disse danner en dobbellinje på larvens ryggside. Utvokst blir den ca. 2 centimeter lang. Levevis. Einerlavspinner finnes gammel blandingskog av løv- og bartrær, eller i barskog med mye lav. Den finnes på myrer eller morener med einerbusker. Flygetiden er i juli og august. Den er kvelds og nattaktiv. Einerlavspinner lever av lav og moser, på steiner og marken (jordbunnen) eller på greiner og kvister. Hunnen legger opp mot 50 egg i grupper på gress. Larvene vokser seint og lever på ulike moser og lav. De overvintrer halvt utvokste. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i juni eller juli. Utviklingen tar lengst tid i nord, der klimaet er kaldere. Einerlavspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppestadiet varer omtrent tre uker. Navnet. Det latinske navnet "Setema" betyr (gresk) "ligner på «mygg»". Navnet "cereola" betyr "voksfarget". Det norske navnet henspiller på flekkene på vingene, som ligner flekkene hos en panter. På svensk heter den "Vaxgul lavspinnare". Utbredelse. Einerlavspinner er utbredt i to adskilte områder i Europa. Ett i alpene og ett i Norden og Russland. Sjelden i Norge, kun noen få funn i det sørøstlige Norge i et området fra Dovre sør til Finnskogen. Men den er også funnet i Aust-Agder. Det er noen norske ubekreftede funn fra Lærdal i Sogn og Fjordane og fra ?Troms. Den finnes i Sverige og Finland. Panterspinner. Panterspinner ("Setina irrorella") er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. Panterspinner har gule framvinger, med et svakt oransje farge. Midt på framvingene er det et diffust litt grått felt. Vingene har flere små mørke flekker, som hos en panter, og herav kommer nok det norske navnet. Bakvingene er ensfarget lyst gråhvite, men har et gulere parti som en rand langs vingekanten. Det er også noen diffuse flekker på bakvingene. Vingespennet er mellom 27 og 35 millimeter. Vingene legges bakover kroppen i hvile. Bakkroppen er mørk svart-brun, men helt gul bakerst. Et utslitt (avfløyet) eksemplar av "panterspinner", kan ligne en einerlavspinner. For sikker artsbestemmelsen må artens genitalier undersøkes. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er sterk, men tynt behåret med mørke hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Larvens kropp har gule flekker på ryggen av hvert ledd, og disse danner en linje på larvens ryggside. Utvokst blir den ca. 2 centimeter lang. Levevis. Panterspinner finnes på soleksponerte, varme steder, gjerne der det er noe kalkrik, sandholdig jord. Den foretrekker litt bergknauser og åpent busksatt terreng, eller sydvendte rasmarker. Flygetiden er i juli og august. Den er kvelds og nattaktiv. Panterspinner lever av lav og moser, på steiner og marken (jordbunnen). Hunnen legger opp mot 50 egg i rader på gress. Larvene vokser seint og lever på ulike moser og lav. De overvintrer halvt utvokste. Neste vår fortsetter den å vokse, og er utvokst i juni eller juli. Utviklingen tar lengst tid i nord, der klimaet er kaldere. Panterspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppestadiet varer i to til fire uker. Utbredelse. Panterspinner er utbredt i Europa østover til Tyrkia. Den finnes videre mot nord i Russland til Kola, og øst til Mongolia. I det sørøstlige Norge fra Vest-Agder nord til Sør-Trøndelag. Men er også funnet i Finnmark. Den finnes i Sverige og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Setina" betyr (gresk) "ligner på «mygg»". Navnet "irrorella" betyr "den med dugg, duggdusjet". Det norske navnet henspiller på flekkene på vingene, som ligner flekkene hos en panter. På svensk heter den "Större borstspinnare", på engelsk "Dew Moth" Arctia festiva. "Arctia festiva" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Arctia festiva" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Navnet. Det latinske navnet "Arctia" betyr "bjørn". Utbredelse. "Arctia festiva" finnes ikke i Norden, men fra samme slekt finnes de to artene "Arctia villica" og brun bjørnespinner. Finnes i mellom og syd Europa, nordgrensen er i Tyskland og Ukraina. Miltochrista miniata. "Miltochrista miniata" er en av lavspinnerne i familiegruppen bjørnespinnere (Arctiidae). Utseende. "Miltochrista miniata" har gul-røde framvinger. På hver vinge er et markert fint sikk-sakk bølgebånd, samt noen mindre flekker. Bakvingene er ensfarget gul-røde. Vingespennet er mellom 21 og  29 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Lavspinnere kan forveksles med flere andre småsommerfugler, kanskje særlig en vikler eller en liten måler. Men de kan skilles fra disse på de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Lavspinnere har også et høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax). Larvene er sterk behåret med tett grå-brune hår. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Utvokst blir den ca. 2 centimeter lang. Levevis. "Miltochrista miniata" finnes i varme soleksponerte, gjerne litt fuktige edelløvskoger. Men flyr også på mer åpne, tørre lokaliteter. Flygetiden er i juli og august. Hunnen legger egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper på omtrent 20 egg. Larvene vokser seint. Den overvintrer som larve. "Miltochrista miniata" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter omtrent fire uker. Utbredelse. "Miltochrista miniata" er utbredt i Europa. Den finnes øst gjennom Asia til Japan. Ikke i Norge. Men er funnet langs kysten av det sørlige Sverige, Danmark og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Miltochrista" betyr "innsmurt med rødt, rødoker.". Navnet "miniata" betyr "mønjefarget rød.". På svensk heter den "Rosenvinge", på engelsk "Rosy Footman". Arctia flavia. "Arctia flavia" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Arctia flavia" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Navnet. Det latinske navnet "Arctia" betyr "bjørn". Utbredelse. "Arctia flavia" finnes ikke i Norden, men fra samme slekt finnes de to artene "Arctia villica" og brun bjørnespinner. Finnes i Europa og Asia. Arctia villica. "Arctia villica" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. "Arctia villica" har brun-svarte framvinger. På hver vinge er flere lyse gulhvite flekker. Bakvingene er ensfarget oransje, med flere mørke flekker. Flekkene er i ulik størrelse. I spissen er det et mørkt brunt felt med noen små lyse oransje flekker. Vingespennet er mellom 45 og  64 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Brystet er lyst kremgult, med en mørke langsgående flekk eller bred rygglinje. Bakkroppen er ganske bred bakover og rødfarget med en liten svart flekk på oversiden av hvert ledd. Larvene er brunsvarte, med brun behåring. Utvokst blir den ca. 5-6 centimeter lang. "Arctia villica" "Arctia villica"△ Levevis. "Arctia villica" finnes på soleksponerte, tørre steder, gjerne der det er noe kalkrik og sandholdig jord. Den foretrekker litt bergknauser og åpent busksatt terreng. Flygetiden er i juni og juli. Den er nattaktiv, men kan av og til fly om dagen. Hunnen legger mellom 500 og 600 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike urter. De lever av å gnage blad. Lavene overvintrer og fortsetter å spise og vokse tidlig neste vår. De er utvokste i allerede i slutten av april eller i mai. "Arctia villica" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter tre til fire uker. Utbredelse. "Arctia villica" er utbredt i nordlige Afrika, Europa, østover til Iran. Den finnes videre nord til Polen og østover mot Ukraina og Russland. Ikke i Norge. Men er funnet noen få ganger i Sverige. Navnet. Det latinske navnet "Arctia" betyr "bjørn". Navnet "villica" betyr "husholderske". På svensk heter den "Fläckig björnspinnare", på engelsk "Cream-spot Tiger". Aloa marginata. "Aloa marginata" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Aloa marginata" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Aloa marginata" finnes i det østlige Australia. Sommerfuglen finnes ikke i Norden. Amerila crokeri. "Amerila crokeri" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Amerila crokeri" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Amerila crokeri" finnes ikke i Norden. Amphicallia thelwalli. "Amphicallia thelwalli" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Amphicallia thelwalli" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Amphicallia thelwalli" finnes i Malawi, Kenya, Uganda, Tanzania. Den finnes ikke i Norden. Cycnia tenera. "Cycnia tenera" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Cycnia tenera" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Cycnia tenera" finnes ikke i Norden. Hypercompe scribonia. "Hypercompe scribonia" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Hypercompe scribonia" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Hypercompe scribonia" finnes ikke i Norden. Euchaetes egle. "Euchaetes egle" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Euchaetes egle" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Euchaetes egle" finnes i Canada, sør til Texas og Florida i Amerika, finnes ikke i Norden. Euplagia quadripunctaria. "Euplagia quadripunctaria" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. "Euplagia quadripunctaria" har grønn-svarte framvinger. På hver vinge er noen lyse gulhvite flekker eller bånd. Disse er opphav til det svenske navnet "Sebraglansspinnare". Bakvingene er ensfarget oransje-rød, med fire mørke flekker. Flekkene er i ulik størrelse, men er opphavet til artens latinske navn "quadripunctaria". Vingespennet er mellom 45 og  62 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Brystet er lyst kremgult, med tre mørke langsgående flekker. Bakkroppen er normalt smal bakover og oransje med en liten svart flekk på oversiden av hvert ledd. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller oransje med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er matt, brusvart, med en oransje rygglinje. På siden finnes lyse gul-hvite flekker. Utvokst blir den ca. 5 centimeter lang. Levevis. "Euplagia quadripunctaria" finnes på varme steder, i skygge og lever i skog, med litt bergknauser og busksatt terreng. Flygetiden er i juli og august. Den er både natt- og dagaktiv og flyr ofte livlig ettermiddagen. Hunnen legger omtrent 250 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike planter og trær. De lever av å gnage blad. Lavene overvintrer, og blir utvokst i begynnelsen av juni året etter. "Euplagia quadripunctaria" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter omtrent fire uker. Utbredelse. "Euplagia quadripunctaria" er utbredt i Europa og det vestlige Asia, fra Spania østover til Iran. Den finnes videre nord i Russland og Ukraina. Arten migrerer nordover hvert år og den er funnet to ganger i Norden, i Danmark og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Euplagia" betyr "velutviklet" eller "gode egenskaper". Navnet "quadripunctaria" betyr "med fire punkt (flekker)". På svensk heter den "Sebraglansspinnare", på engelsk "Jersey Tiger". Grammia parthenice. "Grammia parthenice" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Grammia parthenice" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Grammia parthenice" finnes ikke i Norden. Navnet. Det latinske navnet "Grammia" betyr "pennestrek, den med pennestrek". Halysidota tessellaris. "Halysidota tessellaris" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Halysidota tessellaris" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Halysidota tessellaris" finnes ikke i Norden eller Europa, men i det nordlige Amerika (USA). Hyphantria cunea. "Hyphantria cunea" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. "Hyphantria cunea" har hvit kropp og hvite vinger. På hver framvinge har hunnen noen svakt brunlige flekker. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 22 og  38 millimeter. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er tynt behåret. Kroppen er grønnlig, men har en mørkere grå rygglinje, samt flere gule linjer langs kroppen. Utvokst blir den ca. 3,5 centimeter lang. Levevis. Larvene lever i et hus av spinn. "Hyphantria cunea" finnes på frukttrær (frukthager), hager og i løvskog. Flygetiden er i to generasjoner i sydlige Europa, i april – juni og juli – august. Den er nattaktiv og hviler på en bladunderside om dagen. Hunnen legger omtrent 1 000 egg rett på næringsplanten, eggene legges i store grupper. Larvene lever på ulike planter og trær. Det er funnet larver på ikke mindre enn 240 ulike planteslag. Både frukttrær, prydbusker, urter og gress. "Hyphantria cunea" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Larvene vokser raskt og arten har to generasjoner i det sydlige Europa, med et puppestadium midt på sommeren. Den andre generasjonen overvintrer i puppestadiet og klekkes til våren. Det har vist seg at puppen kan overleve temperaturer ned mot minus 25 grader C° Utbredelse. "Hyphantria cunea" finnes i Europa. Den ble innført fra Nord-Amerika i og første funn i Europa var i Ungarn i 1940, og er et fryktet skadedyr. Arten spredde seg fort i Europa. I Jugoslavia i 1948, Østerrike 1951, Moldova og [Tyrkia 1952. Den finnes nå på hele kontinentet. Den sprer seg fortsatt østover og er funnet i Mongolia, Ukraina og Russland. Spredningsfarten er omtrent 20 km hvert år. Ikke i Norge. Den er funnet en gang i Danmark. Navnet. Det latinske navnet "Hyphoraia" betyr "veverske". Navnet "cunea" betyr "kil" eller "kilformet". På svensk heter den "Sidentigerspinnare", på engelsk "Fall Webworm" Hyphoraia aulica. "Hyphoraia aulica" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. "Hyphoraia aulica" har en tykk, håret kropp og et fargerikt og tydelig vingemønster. Framvingene er brunlige og på hver vinge er det noen lyse gulhvite flekker. Bakvingene er oransje med mørkt brunlige flekker. Vingespennet er mellom 32 og  44 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Bakkroppen er normalt smal bakover og oransje med en svart flekk som danner et bånd på hvert ledd. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller oransje med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er sterk behåret med rød-brune hår på sidene. På ryggsiden er det lengre mørke, nesten svarte hår. De er korte foran, men blir lange lengst bak. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Hårduskene lengst ned på siden har lysere, litt rustrød farge og de danner derfor en langsgående linje på larvens kropp. Utvokst blir den ca. 3-4 centimeter lang. Levevis. "Hyphoraia aulica" finnes på soleksponerte, tørre steder, gjerne der det er noe sandholdig jord. Gjerne ved kysten. Den foretrekker steder med kortvokst gress, og kalkrike enger. Flygetiden er i mai og juli. Hannen er dagaktiv og flyr helst om formiddagen. Hunnen flyr sjelden og sitter helst i gresset. Hunnen legger mellom 150 og 200 egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper på opptil 100 egg. Larvene lever på ulike arter gress og urter. Lavene vokser seint og overvintrer i sitt nest siste stadium. Om våren fortsetter den å spise og vokse. "Hyphoraia aulica" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter ti til fjorten dager. Utbredelse. "Hyphoraia aulica" er utbredt i mellom-europa fra Frankrike østover. Den ikke i hele området, men i små adskilte populasjoner. Den mangler i Spania og i middelhavsområdet. Den finnes videre nord til Baltikum og østover mot Russland til Kina. Ikke i Norge. Men er funnet langs kysten av det sørlige Sverige, Danmark og Finland. Navnet. Det latinske navnet "Hyphoraia" betyr "mistenkelig"eller "den mistenksomme". Navnet "aulica" betyr "aula", "kongshall". På svensk heter den "Gulfläckig igelkottspinnare". Nyctemera amica. "Nyctemera amica" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Nyctemera amica" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Nyctemera amica" finnes i Australia, finnes ikke i Norden. Nyctemera annulata. "Nyctemera annulata" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Nyctemera annulata" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Nyctemera annulata" finnes på New Zealand, finnes ikke i Norden. Lophocampa caryae. Lophocampa caryae er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea, men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Lophocampa caryae" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Lophocampa caryae" finnes i det sydlige Canada, helt sør til Nord-Carolina i USA. Den finnes ikke i Europa. Bertrand Layec. Bertrand Layec (født 3. juli 1965 i Vannes) er en fransk fotballdommer. Han har dømt fotball siden 1981, har siden 1998 dømt i Ligue 1 og ble i 2002 FIFA-dommer. Lophocampa maculata. "Lophocampa maculata" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Lophocampa maculata" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Lophocampa maculata" finnes ikke i Norden. Paul Allaerts. Paul Allaerts (født 9. juli 1964 i Mol, Belgia) er en belgisk fotballdommer. Han har dømt fotball siden 1985 og vært dommer i Jupiter League i Belgia siden 1996. Han er 186 cm høy og veier 84 kilo. Liste over fotballklubber i feil land. Nåværende. The New Saints (tidligere kalt Total Network Solutions FC) har vunnet den walisiske ligaen tre ganger og den walisiske cupen én gang etter at daværende Total Network Solutions FC og Oswestry Town FC slo seg sammen i 2003.) Monaco har vunnet den franske serien syv ganger og den franske cupen fem ganger. Derry City har vunnet serien i den irske republikken to ganger og den irske cupen tre ganger. Juvenes/Dogana har også lag i San Marinos nasjonale serie. Cardiff City vant den engelske FA-cupen i 1927. Storbritannia. Flere andre klubber har tidligere spilt på tvers av landegrensene. Den skotske klubben Queen's Park FC deltok i den engelske FA-cupen på 1880-tallet. Gretna FC, også fra Skottland, spilte i lavere engelske divisjoner mellom 1947 og 2002. Klubben som sommeren 2008 erstattet Gretna i den skotske ligaen, Annan Athletic FC, spilte i England mellom 1952 og 1977. Før Wales fikk sin egen toppdivisjon i 1992, spilte de beste walisiske klubbene i engelske divisjoner. To walisiske klubber som ikke lenger eksisterer, har spilt i engelske The Football League, nemlig Aberdare Athletic FC og Merthyr Town FC. Bangor City FC spilte i Football Conference fra divisjonen ble opprettet i 1979. Da League of Wales skulle opprettes i 1992, nektet åtte klubber å skifte fra engelsk fotball til den nye divisjonen. Foran oppstarten gikk likevel tre av disse klubbene – Bangor City FC, Newtown FC og Rhyl FC – med på å spille i det walisiske seriesystemet. De fem andre klubbene – Barry Town FC, Caernarfon Town FC, Colwyn Bay FC, Merthyr Tydfil FC (som ikke er samme klubb som Merthyr Town FC) og Newport County AFC – nektet fremdeles å spille i den walisiske ligaen, og som straff nektet det walisiske fotballforbundet disse klubbene å spille kampene sine i den engelske serien hjemme i Wales. Disse klubbene flyttet dermed i midlertidig eksil i England. I 1993 flyttet Barry Town FC tilbake til Wales, og i 1995 fikk de gjenværende fire klubbene en rettsavgjørelse på at de igjen kunne spille hjemmekampene sine i den engelske serien hjemme i Wales. Likevel valgte Caernarfon Town FC å bli med i League of Wales samme år, mens Colwyn Bay FC, Merthyr Tydfil FC og Newport County AFC fortsatte å spille i engelsk serie. Motsatt spilte den engelske klubben Oswestry Town FC i walisiske divisjoner i alle årene klubben eksisterte, fram til de gikk konkurs og ble slått sammen med TNS FC (tidligere Llansantffraid FC) i 2003. Fram til 1995 kunne klubber fra den vestlige delen av England delta i den walisiske cupen, og flere engelske klubber ble også walisiske cupmestre: Bristol City FC, Chester FC (nå Chester City FC), Crewe Alexandra FC, Hereford United FC, Oswestry United FC, Oswestry White Stars FC, Shrewsbury Town FC, South Liverpool FC, Tranmere Rovers FC og Wellington Town FC. Fra 1995 har verken engelske klubber eller walisiske klubber som spiller i engelsk serie kunnet delta i den walisiske cupen. I årene 2001–2006 ble den engelske FA-cup-finalen spilt på Millennium Stadium i Cardiff i Wales, mens Wembley Stadium i London ble revet og bygd opp på nytt. Andre land. Etter at de andre lagene fra Bosnia-Hercegovina hadde trukket seg fra den jugoslaviske serien, flyktet det bosniske laget Borac Banja Luka midlertidig til Beograd, og spilte i den rest-jugoslaviske serien i sesongen 1992/93. Flere fotballag fra de tysk-okkuperte områdene under 2. verdenskrig (inkludert mange midlertidige militærlag) ble integrert i den tyske serien. Det mest kjente av dem er Rapid Wien, som ble tyske mestre i 1941. Andre okkuperte byer med lag i tysk serie var Chorzów, Kraków, Łódź, Poznań og Warszawa i Polen; Brno, Kraslice, Most, Olomouc og Varnsdorf i Tsjekkoslovakia; Mulhouse i Frankrike; Dudelange i Luxembourg. Etter 2. verdenskrig var den tyske delstaten Saarland besatt av Frankrike, og fotballagene fra Saarland ble utestengt fra den tyske serien i tre år. Saarland etablerte sin egen serie, men det beste laget, 1. FC Saarbrücken, fikk i stedet tillatelse til å spille i fransk 2. divisjon i sesongen 1948/49. De vant divisjonen, men fikk ikke lov til å rykke opp, og de trakk seg så fra ligaen og spilte bare vennskapskamper de neste to sesongene. Etter at Tyrkia invaderte den nordlige delen av Kypros i 1974, flyktet den gresk-kypriotiske befolkningen fra den invaderte delen av øya. Flere fotballag fra Nord-Kypros etablerte seg på nytt i sør. Blant annet gjelder dette klubbene Anorthosis Famagusta, Nea Salamis Famagusta og Digenis Morphou. Disse klubbene er i en mellomstilling, siden de for såvidt spiller i det landet de tilhører, men i tvungent eksil fra sine hjembyer. Pyrrharctia isabella. "Pyrrharctia isabella" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Pyrrharctia isabella" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Pyrrharctia isabella" finnes i nord Amerika, finnes ikke i Norden. Ryparia purpurata. "Ryparia purpurata" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. "Ryparia purpurata" har gule framvinger. På hver vinge er noen litt utydelige brunlige flekker. Bakvingene er ensfarget røde, men er litt lyser bak, innved kroppen. De har flere markerte mørke runde flekker. Vingespennet er mellom 36 og  52 millimeter. Vingene holdes taklagt bakover kroppen i hvile. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er gråsvart og behåret med gulhvite hår på siden og lengre mørke brune-røde hår på ryggsiden. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Kroppen har lyse hvite og gule flekker på siden som danner en langsgående linje på larvens kropp. Utvokst blir den ca. 5 centimeter lang. Levevis. "Ryparia purpurata" finnes på soleksponerte, steder, gjerne der det er noe sandholdig jord, men også i mer fuktige løvskogsområder. Flygetiden er i juli og august. Den er normalt nattaktiv, men hannen er av og til dagaktiv. Hunnen legger flere hundre egg rett på næringsplanten, eggene legges i små grupper. Larvene lever på ulike planter og urter. De lever av å gnage blad som på seljer ("Salix spp."), blåbær, groblad med mer. Lavene vokser seint. Den overvintrer halvt utvokst. Til våren fortsetter den å spise og vokse og er utvokst i juni og finner et sted å forpuppe seg, på jordbunnen blant noen planterester. "Ryparia purpurata" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er litt hvit, ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Ryparia purpurata" er utbredt i Europa, særlig i sør-øst. Den finnes østover i Asia til til Japan. Ikke i Norge. Men er funnet i helt sør i Finland, hvor den finnes delvis og i perioder med varmt klima. Den er funnet tre ganger i sør-østlige Sverige, disse funn er trolig migresjoner. Navnet. Det latinske navnet "Ryparia" betyr "uren" eller "skitten". Navnet "purpurata" betyr "purpurfarget". På svensk heter den "Citrongul igelkottspinnare", på engelsk "Purple Tiger" Spilosoma canescens. "Spilosoma canescens" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Spilosoma canescens" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Navnet. Det latinske navnet "Spilosoma" betyr "med flekket kropp", Utbredelse. "Spilosoma canescens" finnes ikke i Europa. Spiris striata. "Spiris striata" (Linnaeus, 1758) er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. "Spiris striata" har gule framvinger med tydelige mørke lange strektegninger. Strekene er framkommer fordi den har en mørkere brun farge på mellomrommet mellom vingenes ribbenett. På hver vinge er noen gjennomskinnelige lyse gulhvite flekker. Flekkene er vingeskjell uten farge. Vingene holdes taklagt bakover og sammenrullet rundt kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 28 og  40 millimeter. Bakkroppen er ensfarget gul-brunlige, men litt lyser bakerst. Den har en svart flekk på oversiden av hvert ledd, hos hunnen, og bredere flekker hos hannen, slik at flekkene danner bånd på bakkroppen. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Larvene er ofte sterk behåret med brune hår på siden og lengre mørke hår på ryggsiden. Hårene er arrangert i dusker på hvert ledd. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Den har røde flekker langs ryggen, på hvert ledd, og de danner derfor langsgående linje på larvens kropp. Siden av kroppen er lysere, mer hvit, lengs ned. Utvokst blir den ca. 3 centimeter lang. Levevis. "Spiris striata" finnes på soleksponerte, tørre steder, gjerne der det er noe sandholdig jord. Flygetiden er i juni og august. Sør i Europa flyr den i to generasjoner. Hunnen legger opptil 200 egg rett på næringsplanten, eggene legges i ringformede grupper på 20-100 egg. Larvene lever på ulike planter og urter. De lever av å gnage av bladene, de vokser seint, og overvintrer som halvt utvokst. Til våren fortsetter den å vokse. Larver er vanligvis aktive om natten og gjemmer seg om dagen. Larven er utvokst i mai og finner da et sted å forpuppe seg. "Spiris striata" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Puppen klekkes etter to til tre uker. Navnet. Det latinske navnet "Spiris" betyr "noe som er sammenrullet", og slekten har trolig fått navnet fordi den «ruller» vingen sammen rundt kroppen i hvile. Navnet "striata" betyr "streket". På svensk heter den "Streckhedspinnare", på engelsk "Feathered Footman" Utbredelse. "Spiris striata" er utbredt i det sydligste Europa, østover til Kina. Ikke i Norge. Men er funnet i aller sydligste Sverige og Danmark Spilosoma virginica. "Spilosoma virginica" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Spilosoma virginica" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Navnet. Det latinske navnet "Spilosoma" betyr "med flekket kropp", Utbredelse. "Spilosoma virginica" finnes ikke i Europa. Termessa shepherdi. "Termessa shepherdi" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Termessa shepherdi" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Termessa shepherdi" finnes ikke i Norden. Estigmene acrea. "Estigmene acrea" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. "Estigmene acrea" har hvitt bryst og hvite framvinger. Framvingene har flere små mørke flekker. Bakvingene er gule med noen få svarte flekker. Bakkroppen er oransje og har en eller flere små svarte flekker på hvert ledd. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller oransje med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Estigmene acrea" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Estigmene acrea" finnes i Canada, og det østlige Nord-Amerika. Den finnes ikke i Europa. Utetheisa lotrix. "Utetheisa lotrix" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Utetheisa lotrix" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Utetheisa lotrix" finnes ikke i Europa. "Utetheisa pulchella", fra samme slekt, er funnet i Danmark noen få ganger. Men denne vakre bjørnespinneren er en migrant fra Afrika, som mer tilfeldig finnes så langt nord i Europa. Navnet. Det latinske navnet "Utetheisa" betyr "såret", og slekten har trolig fått navnet fordi framvingene har blodrøde flekker. Utetheisa pulchella. "Utetheisa pulchella" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. "Utetheisa pulchella" har lyst gule framvinger med mange ganske små svarte og røde flekker jevn spredt utover vingene. Bakvingene er lysere, hvit, med noen større flekker i vingekanten, bak. Bakvingene har en hvit rand langs kanten. Kroppen er hvit, men det finnes noe gul-orange og svarte flekker på brystet og hodet. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Utetheisa pulchella" finnes på tørre, kystnære steder rundt middelhavet. "Utetheisa pulchella" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Utetheisa pulchella" er funnet i Danmark noen få ganger. Men denne vakre bjørnespinneren er en migrant fra Afrika, som mer tilfeldig finnes så langt nord i Europa. Navnet. Det latinske navnet "Utetheisa" betyr "såret", og slekten har trolig fått navnet fordi framvingene har blodrøde flekker. Navnet "pulchella" betyr er navnet på en kornsort, næringsplanten "den lille vakre". På svensk heter den "Kattunspinnare", på engelsk "Crimson Speckled" Alfons Johan Johansen. Alfons Johan Johansen (født 3. januar 1891 på Nes i Lødingen, død 23. januar 1941) var stortingsrepresentant for Troms fylke for Det norske Arbeiderparti (DNA) i periodene 1928–30, 1934–36 og 1937 til sin død i 1941. En periode var han også redaktør av arbeiderpartiavisa "Folkeviljen" i Harstad (Organ for Sør-Troms Arb.parti). Johansen var også ordfører i Sandtorg i perioden 1934-37. En gate i Harstad bærer hans navn. The Death of Little Ibsen. The Death Of Little Ibsen er et skuespill om Henrik Ibsens liv, fremført første gang i mai 2006 ved Sanford Meisner Theater i New York. Det har form av dukketeater og ble skapt av Wakka Wakka Productions, Inc, og dukkene ble skapt av Kirjan Waage, medlem av gruppa som grunnla Wakka Wakka. "The Death of Little Ibsen" startet høstforestillingene på Ibsenfestivalen 2006 på Nasjonalteatret i Oslo. 2. og 3. februar 2007 ble stykket fremført som første forestilling på Bowdoin College sin Ibsenfest. Stykket, som er en svart komedie, tar for seg Ibsens biografi med humor og alvor, fantasi og historikk om hverandre. Det har fått gode kritikker i New York Times og Variety. Eksterne lenker. Death Utetheisa pulchelloides. "Utetheisa pulchelloides" er en bjørnespinner (Arctiidae). Utseende. Enkelte arter bjørnespinnere i delgruppen Arctiinae kan kanskje forveksles med andre sommerfugler, kanskje særlig andre arter i gruppen Noctuoidea. Men de kan skilles fra disse ved de to duftkjertlene hunnene har like ved eggleggingsåpningen, helt bakerst på bakkroppen. Samt at mange av artene har en bakkropp i rødt eller orange med mørke flekker. Mens høreorgan (Tympanalorgan) på siden av brystet (metathorax) er felles for gruppen Noctuoidea. Levevis. "Utetheisa pulchelloides" tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der bjørnespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet og består også ofte av noe av larvens hårbekledning. Utbredelse. "Utetheisa pulchelloides" finnes ikke i Europa. "Utetheisa pulchella", fra samme slekt, er funnet i Danmark noen få ganger. Men denne vakre bjørnespinneren er en migrant fra Afrika, som mer tilfeldig finnes så langt nord i Europa. Navnet. Det latinske navnet "Utetheisa" betyr "såret", og slekten har trolig fått navnet fordi framvingene har blodrøde flekker. Viggo Ree. Viggo Ree (født 19. juni 1950 i Nordre Osen i Åmot kommune i Østerdalen) er en norsk billedkunstner, forfatter og biolog. Ree er aktiv naturverner og er engasjert som informasjonskonsulent i Foreningen Våre Rovdyr (FVR). Som tegner, maler og grafiker er han særlig kjent for sine motiver av pattedyr og fugler i norsk natur. Viggo Ree har også illustrert og gitt ut flere bøker, blant annet felthåndbøker om fugler. Oppvekst og utdanning. Viggo Ree vokste opp i Åmot i Østerdalen, men flyttet i 1958 til Jeløy i Moss der han tok examen artium i 1970. Han har kunstutdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, hvor han var student ved grafisk avdelings boklinje og i radérklassen i perioden 1976–1980. Viggo Ree har hatt eget grafikkverksted fra 1981. Han bor i dag i Hole kommune i Buskerud. Viggo Ree er sønn av kunstmaleren Edmund Ree og sønnesønn av forfatteren Ørnulf Ree. Kunstnerisk produksjon. Som kunstner arbeider Ree stort sett med akvarellmaleri, grafikk og tegning. Han har hatt grafikkoppdrag for Den norske Bokklubben og har utført elleve av Postverkets frimerker med fuglemotiv. Fra 1995 har han hvert år levert akvareller av jerv til Den Norske Friluftslivprisen. Han er innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet og Norsk kulturråd. Diana Ross. Diane Ernestine Earle Ross (født 26. mars 1944 i Detroit i Michigan) er en av USAs mest anerkjente artister og en prisnominert filmskuespillerinne. Hun vokste opp i Brewster Housing Projects i Detroit sammen med foreldrene Fred (1920–2007; tidligere soldat) og Ernestine Ross (1916–84; lærer) og fem søsken. Diana drømte om å bli motedesigner og utdannet seg ved Cass Technical High School. The Supremes (1959–70). I 1959 møtte Ross Milton Jenkins, som da fungerte som manager for den lokale gruppa "The Primes" og som var interessert i å starte en «søstergruppe» under navnet "The Primettes". Denne ble å bestå av Betty McGlown, Florence Ballard, Mary Wilson og Ross. Gruppa slapp i 1960 singelen «Tears of Sorrow»/«Pretty Baby» med henholdsvis Ross og Wilson som førstesangere. Den ble ingen stor suksess. Sommeren 1961 hadde gruppa, nå uten McGlown, men med det nye medlemmet Barbara Martin, prøvesunget for det nystartede plateselskapet Motown og dets direktør Berry Gordy. De fikk etter hvert platekontrakt her under navnet "The Supremes". Martin trakk seg ut i 1962, og gruppa ble nå en trio. Gordy var imponert, spesielt over Ross. I 1963 gjorde han henne til frontvokalist i gruppa og degraderte dermed Ballard og Wilson til korister, noe særlig Ballard sies å ha vært lite fornøyd med. Gordy var bestemt på at gruppa med Dianas stemme kunne bli et stort tenåringsidol både for svarte og hvite. Etter flere år med fiaskoer, da gruppa internt ble kalt «The no-hit-Supremes», kom gjennombruddet sommeren 1964 med «Where Did Our Love Go», skrevet av låtskrivertrioen Holland-Dozier-Holland. The Supremes skal ha vært lite fornøyde med låten og blitt advart av andre grupper på Motown om «å ikke ta imot hva som helst». Men låten ble altså den første av ti topplasseringer på den amerikanske hitlista Billboard Top 100 i løpet av bare tre år. Alle disse sangene var også innom topp 40 i Storbritannia. Gruppa byttet i 1967 navn fra til "Diana Ross & The Supremes". Ballard forlot snart gruppa og ble byttet med Cindy Birdsong. Sommeren 1969 hadde Ross distansert seg mer og mer fra de andre og begynt innspillingene til sitt første soloalbum. «Someday We’ll Be Together» ble gruppas tolvte og siste store hit, og Ross hadde sin siste opptreden med The Supremes i Las Vegas 14. januar 1970. Med tolv listetopper regnes gruppa som 1960-tallets mest suksessrike vokalgruppe. I 1988 ble The Supremes, og dermed Ross, innvotert i Rockens æresgalleri. Solokarriere. Ross' første soloplate med navnet "Diana Ross" ble klar etter at hun hadde tilbrakt mesteparten av 1969 og 1970 med innspilling sammen med produksjonsteamet Nickolas Ashford og Valerie Simpson. De sto blant annet bak hitene til Marvin Gaye og Tammi Terrell. Første singel ut var «Reach Out And Touch» som havnet på en skuffende 20. plass. Deretter kom Ross' versjon av «Ain't No Mountain High Enough», som ga henne sin første nummer 1 som soloartist og en Grammy-nominasjon. I 1971 ga Motown ut albumet "Everything is Everything", som førte til Ross' første nummer 1-hit i England med «I'm Still Waiting». Senere det året kom det tredje albumet, "Surrender". På denne tida hadde Gordy fått øynene opp for Hollywood. Det store hovedprosjektet var å gjøre Diana til filmstjerne med filmen "Lady Sings The Blues" om Billie Holiday. Ross møtte stor kritikk siden hun verken lignet eller sang som Holiday. Filmen kom i oktober 1972 og fikk strålende kritikk. Ross fikk sin første Oscar-nominasjon og vant en Golden Globe for beste nykommer. Filmens kjenningsmelodi gikk rett til topps på den amerikanske salgslisten og skal ha solgt 300 000 singler den første uka. Samme året hadde Ross spilt inn jazzalbumet "Blue", som ikke ble gitt ut før i 2006, ettersom Motown ville ha henne til å fortsette med pop. "Touch me in the morning" ble navnet på et nytt album som kom ut i 1973, og tittellåten ble Ross sin andre førsteplass på Billboard-lista. Albumet lå på det beste på en femteplass. Senere samme år hadde Ross og hennes gode venn Marvin Gaye suksess med duettalbummet "Diana & Marvin". Ross begynte i 1975 filmingen til en ny film, "Mahogany", som var en ren Motown-produksjon. Berry Gordy sparket filmens opprinnelige regissør Tony Richardson, og tok plassen selv. Gordy og Ross skal også ha vært uenige under filmingen, noe som fikk Ross til å forlate settet før innspillingen var ferdig. Filmen hadde premiere 8. oktober 1975. Den fikk dårlig kritikk, og det kom anklager om at Gordy «misbrukte et av Amerikas største talenter: Diana Ross». Filmen fikk likevel et stort publikum, og åpningssangen «Do You Know Where You're Going To» gikk rett til topps på salgslista. I 1976 gikk Ross' første disco-singel, «Love Hangover» til topps. Med god hjelp fra de to singlene gikk LPen "Diana Ross" inn på Topp 10 og bidro til å stilne påstandene om at karrieren hennes var over. I begynnelsen av 1977 holdt Ross et «one-woman» show på Broadway, og dette ga henne en Tony-pris. Showet ble filmet og senere sendt på tv under tittelen "One Evening With Diana Ross". Samme året kjøpte Motown rettighetene til filminnspilling av det populære Broadway-stykket "The Wiz", en afro-amerikansk versjon av "Trollmannen fra Oz". Unge Stephanie Mills, som hadde spilt i teaterversjonen, skulle egentlig ha rollen som «Dorothy». Ross overbeviste imidlertid produsenten Rob Cohen hos Universal Pictures om at hun burde få hovedrollen. Stykket ble så endret fra å handle om en elleve år gammel jente til å være om en 24-årig lærer fra Harlem i New York. Andre skuespillere var Michael Jackson, Lena Horne, Nipsy Russell og Ted Ross. Filmen, som kom i oktober 1978, ble en dyr fiasko og Ross' siste film for Motown. Lydsporet, produsert av Quincy Jones, solgte imidlertid 850 000 eksemplarer. Ross gjenforentes i 1979 med de tidligere låtskriverne for hennes første solo-LP, Nickolas Ashford og Valerie Simpson. Resultatet ble "The Boss", hennes første album som solgte til gull. Det inneholdt to hiter, «The Boss» og «It's My House». Begge ble framført i Ross' show på Caesars Palace samme år. I 1980 kom albumet "Diana", produsert av Chic-medlemmene Nile Rodgers og Bernard Edwards. Ross skal ifølge ryktene ha vært lite fornøyd med LPen, som inneholdt monsterhiten «Upside Down», Ross' femte nummer 1, samt topp-5-låten «I'm Coming Out». LPen solgte det året 6 millioner og lå på det beste på andre plass. Sent i 1980 fikk Ross en topp 10-hit med «It's My Turn». Hun begynte i 1981 samarbeid med Lionel Richie. Singelen «Endless Love» var ikke bare en nummer 1-hit, men ble også Oscar-nominert. Følelsen av at Motown og Gordy holdt henne igjen, var sterke hos Ross, og hun forlot plateselskapet til fordel for RCA Records. Her signerte hun en platekontrakt verdt 20 millioner, noe som på den tida gjorde henne verdens best betalte kvinnelige artist. Ross ble også den første kvinnelige artisten til å ha hatt seks nummer 1-hits på den amerikanske salgslista. Ross' karriere i 1980- 1990 årene og frem til i dag. Sommeren 1981 slapp Ross det første albumet hos RCA, med navnet "Why Do Fools Fall in Love". Det inneholdt tre låter som kom på topp 10 i USA: tittelsporet, «Mirror Mirror» og «Work That Body», som var en topp 10 i England. En fjerde singel «It's Never Too Late» ble også sluppet i England, hvor den nådde 43. plass. Ross gjenforentes i 1983 med de tidligere Supremes-medlemmene Cindy Birdsong og Mary Wilson under en TV-sending i samband med Motowns 25-årsfeiring. Ross var lite velkommen, og gjenforenelsen med Supremes og resten av Motown-artistene ble lite hyggelig, ettersom de fleste hadde vært glade da hun forlot plateselskapet i 1981. Wilson og Birdsong hadde på forhånd avtalt å ta et skritt fram når Ross gjorde det, for ikke å havne i skyggen. På et tidspunkt skal Ross ha dyttet Wilson og hennes mikrofon, da Wilson ville introdusere Gordy og få ham opp på scenen. Hendelsen ble slettet da sendingen kom på TV et par dager senere. Sommeren 1983 holdt Ross en konsert i Central Park i New York, hvor pengene gikk til bygging av en lekeplass i artistens navn. 800 000 tilskuere kom den første kvelden. 15 minutter ut i konserten begynte det å regne, og Ross ba tilskuerne om å forlate stedet rolig, mens hun selv sto i regnet og sang, i frykt for hva som ville skje hvis lyskasterne ble skrudd av. Samtidig annonserte hun en ny konsert dagen etterpå, og rundt 500 000 dukket da opp. Heller ikke den konserten gikk smertefritt; flere av tilskuerene ble ranet, og mange saksøkte senere byen for manglende beskyttelse. Da kostnadene for de to konsertene ble kjent, møtte Ross stor kritikk, noe som stilnet da hun selv betalte de 250 000 dollar som trengtes til lekeplassen. Samme året kom singlene «Muscles» (skrevet av Michael Jackson), «So Close» og «Pieces Of Ice» fra albumene "Silk Electric" og "Ross". Disse albumene solgte dårlige, men hennes neste plate "Swept Away" solgte rundt 800 000 eksemplarer, og ble et comeback til toppen. Albumet fikk gull i slutten av 1984. Singelen «Missing You», en hyllest til avdøde Marvin Gaye og tidligere Supremes-medlem Florence Ballard, ble Ross' siste topp 10-hit i USA. I begynnelsen av 1985 begynte Diana samarbeidet med Bee Gees brødrene på plata «"Eaten Alive"» (også produsert og skrevet av Michael Jackson) hvor det ble sluppet to singler; tittelsporet med Michael Jackson som korist og den Motown-inspirerte «Chain Reaction». Albumet lå på sitt beste som 45, og tittelsporet på nummer 77 i USA. Da interessen i USA begynte å dabbe av, hadde Ross fremdeles stor suksses i England og resten av Europa. Låten «Chain Reaction» var i 1986 nummer 1 i England og 66 i USA, mens hennes neste album "Red Hot Rhythm & Blues" bare vaket i den nedre del av salgslista i USA. Ross forlot RCA i 1989 og returnerte til Motown, som artist og deleier. Det første Motown-albumet på åtte år, "Workin' Overtime", ble en fiasko til tross for at tittelsangen klatret opp på en tredjeplass på rhythm-and-blues-lista. De tre neste albumene "The Force Behind The Power" fra 1991, "Take Me Higher" fra 1995 og "Every Day is a New Day" fra 1999 fikk like dårlige salgstall. Flere av singlene var imidlertid hits i Europa, som f.eks «When You Tell Me That You Love Me», som på sitt beste lå på andreplass i England, «One Shining Moment» fra 1992 og «The Best Part Of My Life» fra 1994. Ross var i 1991 hovedartisten på det årlige "Royal Variety Performance" og i 1996 på Super Bowl. I 1999 ble hun kåret til tidenes mest suksessfulle kvinnelig artist, en plass Madonna overtok i 2002. Under Grammyutdelingen i februar 2012 mottok Diana Ross en æresgrammy som anerkjennelse for sin lange karriere. Ross har tidligere kun vært nominert til Grammy. Personlig liv. Ross gikk tilbake til filmen i «Out of Darkness» i 1994, i rollen som en kvinne som slet med schizofreni. Rollen fikk henne nominert til Golden Globe for tredje gang. I 1999 spilte hun rollen som en syngende mor som forlater barnet sitt (spilt av Brandy Norwood). I 2000 annonserte hun en Supremes-turne, som skulle inneholde den originale Supremes-gruppa. Cindy Birdsong og Mary Wilson takket nei på grunn av pengene de ble tilbudt, som de følte var urettferdig. Ross ble tilbudt 15 millioner, mens Wilson skulle få 1 million og Birdsong litt under 1 million dollar. Turneen gikk som planlagt med to andre jenter som var medlemmer etter at Ross hadde forlatt gruppa i 1970. Turneen ble avlyst etter ni konserter. I 2006 kom Diana Ross med et nytt album «I Love You». Med dette albumet gjorde hun et comeback på den amerikanskje albumlista med en 32. plass som høyeste plassering. Hennes beste plassering siden 1984. Ross turnerer fremdeles verden rundt, og hun var en av artistene under Nobels fredspriskonsert i Oslo Spektrum i 2008. I januar 1986 giftet hun seg med norske skipsrederen Arne Næss. Deres sønner er Ross Arne Næss (født 7. oktober 1987) og Evan Olav Næss (født 26. august 1988, nå kjent som Evan Ross). I årene de var gift fortsatte Næss å bo i London og Oslo, mens Diana holdt til i USA. Paret ble offisielt skilt i 2000. Etter at Arne Næss døde i en klatreulykke i 2004, var Diana tilstede i begravelsen i Oslo. +44. +44 (uttales «"plus forty four"» på engelsk) ble startet av Travis Barker (født 14. november 1975) og Mark Hoppus (født 15. mars 1972) i 2005 etter at Blink-182 ble oppløst. De spiller pop punk og alternativ rock. Historie. Det startet med at Blink-182 ble oppløst i 2005. Travis Barker og Mark Hoppus ville fortsette med musikk sammen. De skrev og spilte inn musikk i kjelleren til Barker, de brukte elektriske trommer og keyboard som var koblet til en PC. De jobbet med en demo. Så fikk de Carol Heller inn for å synge, hun spilte opprinnelig i bandet Get the Girl. Gruppen fikk ett nytt medlem tidlig i 2006, det var gitaristen Shane Gallagher. Senere dro Carol Heller fra bandet. Det var fordi hun ventet barn. Men de fikk raskt inn ett medlem til, det var gitaristen Craig Fairbaugh. Bandet jobbet videre med medlemmene Hoppus, Barker, Fairbaugh og Gallagher. Navnet +44 kommer av at Barker og Hoppus, sammen med Shane Gallagher og Craig Fairbaugh, kom frem til ideen i London som har +44 som retningsnummer. When Your Heart Stops Beating. When Your Heart Stops Beating er bandet debut- og eneste album. Det kom ut 14. november 2006 og 13. november i Europa. Det skulle opprinnelig hete «A Little Death Makes Life More Meaningful» som er en del av teksten til sangen «Little Death». Til slutt bestemte Hoppus seg for «When Your Heart Stops Beating». Singelen «Lycanthrope» ble lagt ut på bandets sider i begynnelsen av september 2006. Det var den andre sangen fansen fikk høre fra den nye gruppen. Den første sangen som kom var en akustisk versjon av «No, It Isn't», en versjon som ble endret da albummet ble utgitt. Både «Lycanthrope» og «No, It Isn't» handler om Hoppus' følelser i kjølvannet av oppsplittingen av blink-182, og dette kommer spesielt klart fram i sistnevnte sang med strofer som «This isn't just goodbye, this is I can't stand you», rettet mot tidligere blink-182-kollega, Tom DeLonge Bandet hadde sin første opptreden 7. september 2006 på The Roxy Theatre i Hollywood, det var første gang på to år Hoppus sto på scenen. Så dro de videre å spilte i London i England. Musikkvideoen til «When Your Heart Stops Beating» ble spilt inn like etter konserten deres i Hollywood. Der ble fansen invitert til å være en del av videoen. Den ble spilt inn i en fabrikk. Den ble senere vist på MTV-programmet TRL. Under innspillingen skadet Baker armen sin, dette ble ikke oppdaget før de var ferdig med sin promoturné i Europa. Dette gjorde at de måtte utsette turneen de skulle ha i USA. Etter at bandet avlyste Europa-turneen sommeren 2007, begynte ryktene om en oppslitting av +44 å gå på diverse nettforum. Det la ingen demper på ryktene at Barker stadig er involvert i andre prosjekter (Rihanna, Avril Lavigne, Soulja Boy m.fl.), Hoppus har fungert som produser for en rekke band (The Matches, Rory, Idiot Planet m.fl.), mens Fairbaugh fremdeles spiller for sitt gamle band, Mercy Killers. Disse ryktene ble imidlertid avkreftet av Hoppus, som via sin blogg på www.himynameismark.com bekreftet at bandet hadde skrevet under på en ny platekonrakt med selskapet Interscope Records, 23. oktober 2007. Susanne Bier. Susanne Bier (født 15. april 1960 i København) er en dansk filmregissør. Hun fikk sitt gjennombrudd med filmen "Den eneste ene" (1999), som ble en stor suksess. To av filmene hun har regissert, "Etter bryllupet" (2006) og "I en bedre verden" (originaltittel: "Hævnen"), har blitt nominert til Oscar for bedste udenlandske film, hvorav sistnevnte vant i 2011. Oppvekst og utdannelse. Susanne Bier vokste opp i Svanemøllen i København. Hun gikk på Niels Steensens Gymnasium, og studerte kunst på Hebrew University i Jerusalem og arkitektur ved Architectural Association i London. Hun fullførte sin filmregissørutdannelse på Den Danske Filmskole i København i 1987. Karriere. Etter gjennombruddet med "Den eneste ene" i 1999, regisserte hun i 2002 dogmefilmen "Elsker deg for evig" og i 2004 "Brødre". Til de to siste filmene skrev Bier manuskriptet sammen med Anders Thomas Jensen. "Brødre" ble det i 2009 laget en amerikansk versjon av, hvor hovedrollene (i stedet for Nikolaj Lie Kaas, Connie Nielsen og Ulrich Thomsen, som var med i den danske versjonen) ble spilt av Tobey Maguire, Natalie Portman og Jake Gyllenhaal. Bier var med som konsulent på manuskriptet til den amerikanske versjonen, men regisserte ikke filmen. I 2007 var Bier regissør på Hollywood-filmen "Things We Lost in the Fire", en film som hadde stjernene Halle Berry og Benicio del Toro i hovedrollene. Susanne Bier ble i 2007 nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film for filmen "Etter bryllupet", men vant ikke. I januar 2011 vant hun en Golden Globe i kategorien Beste fremmedspråklige film for filmen "I en bedre verden", som senere samme år vant Oscar for beste fremmedspråklige film. Det var første gang en dansk filmregissør har fått to Oscar-nominasjoner. "I en bedre verden" ga også Bier prisen som "Beste regissør" ved European Film Award i desember 2011. Privat. Bier gift med komponisten og produsenten Jesper Winge Leisner, og sammen har de to barn. Kvaløy. Kvaløy er ei øy som utgjør en krets i Frøya kommune. Øya er knyttet sammen med resten av kommunen med broer. Når man kjører den 14 km lange strekningen mellom Svellingen og Flatval, kan man svinge av og kjøre over Kvaløy til Nord-Dyrøy. På Kvaløy ligger Leirvikhamn med plastfabrikk og hermetikkfabrikk. Ila Auto. Ila Auto er et norsk bluegrassband som består av fetterne Kay Arne Sulutvedt og Stein Are Fevang fra Vivestad i Vestfold, brødrene Matias Hilmar Iversen og Kristoffer Iversen fra Kolbotn og Kai Henrik Ryen fra Kjelsås i Oslo. Bandet ble startet i august 2005. Bandet spiller bluegrass inspirert av Flatt & Scruggs og Bill Monroe med elementer av popmusikk og rock and roll. I tillegg til sitt ordinære repertoar, spiller bandet også av og til barnekonserter med barnesanger i bluegrassversjoner. I 2006 ga de ut sitt debutalbum "If You Keep Pickin' it Might Never Heal" på Auto Records. For albumet fikk bandet Spellemannprisen 2006 i klassen country. Ila Auto var et av bandene som ble tatt ut til å spille på 2007 i Trondheim. Januar 2008 kom bandets andre album, "Over the Next Hill", som også ble Spellemannominert. 18. januar 2010 kom det tredje albumet, "Ila Auto", også det på Auto Records. Fylkesvei 283 (Hedmark). Fylkesvei 283 i Hedmark går mellom Vestby og Oppstadenga i Oppstad i Sør-Odal. Fra Vestby til Auli heter den Skjulstadvegen. Fra Auli til Oppstadenga heter den Ringåsvegen. Veien fikk status som fylkesvei 30. desember 1982. Veiens totale lengde er 7,8 km. Eksterne lenker. 283 Nikolaj Strunnikov. Nikolaj Vasiljevitsj Strunnikov (russisk "Николай Васильевич Струнников", født 16. desember 1886 i Sknjatino i Russland, død 12. januar 1940 i Moskva) var en russisk skøyteløper. Strunnikov ble den første russiske verdensmester på skøyter da han i 1910 slo Oscar Mathisen både i EM og VM. Han ble også dobbeltmester i 1911, men da uten kamp av Oscar Mathisen, som var suspendert denne sesongen. I 1911 gikk han under Jaap Edens verdensrekord på 5000 m i et stevne på Frogner, men han gikk utenfor konkurranse i pokalkampen mellom Norge og Sverige, så tiden 8.37,2 ble ikke godkjent som offisiell verdensrekord før i 1967. Så vidt man vet tapte ikke Strunnikov et eneste løp denne sesongen. Pga en uenighet med det russiske skøyteforbundet deltok han ikke i internasjonale mesterskap etter dette, men han fortsatte å drive idrett, og særlig gjorde han seg bemerket som syklist i mange år. Han drev også som skøytetrener fram til han døde i 1940. The Whitest Boy Alive. The Whitest Boy Alive er et tysk-norsk elektronikaband fra Berlin med blant andre Erlend Øye fra Kings of Convenience som medlem. Bandet startet som et elektronikaprosjekt i 2003, men utviklet seg etterhvert til et band. Bandet bruker ikke programmerte elementer i musikken. I 2006 ga bandet ut sitt første album Dreams på plateselskapet Bubbles. Albumet ble nominert til Spellemannprisen 2006 i klassen elektronika. Justervesenet (andre betydninger). Hovedartikkelen justervesenet er om en norsk statlig etat for metrologi. Fred Akuffo. Frederick William Kwasi Akuffo (født 21. mars 1937, død 26. juni 1979) var president i Ghana fra 1978 til 1979. Han kom til makten ved et militærkupp, og ble henrettet tre uker senere. Fred Akuffo fullførte sin andre utdannelse på Presbyterian Boys' Secondary School i 1955 i Odumase, Ghana. Etterpå vervet han seg til hæren og trente med hæren blant annet i England. Mens han var i hæren, tjenestegjorde han i luftforsvaret i 6. bataljon, som 2. brigader. I 1974 ledet han en kampanje som førte til bytte fra venstrekjøring til høyrekjøring. På grunn av denne suksessfulle kampanjen ble han kommandant av Ghanas militæret. I 1975, ble han leder for forsvarsdepartemantet. Og 5. juli 1978 ble han president. Som president fortsatte han forberedelsene til å gi makten i Ghana tilbake til folket. Men myndighetene gjorde mytteri og Jerry Rawlings ble president den 4. juni 1979. I likhet med flere andre offiserer ble han henrettet ved Teshie militærleir i Ghana. Bøffelheltene. Den består av Veslemøy Mørkrid, Frank Sundal, Øyvind Skogly Pedersen og Vegard Svingen. De ble etablert i 2003 og hadde faste forestillinger på Trikkehallen på Kjelsås i Oslo gjennom 4 år. I tillegg kurset de en rekke ungdommer og voksne i improvisasjonsteknikker. To av medlemmene i gruppen deltok i 2007 i NM i teatersport og fikk en hederlig 3. plass. Gruppen er i dag oppløst, men et av medlemmene, Veslemøy Mørkrid, spiller fortsatt jevnlig på improteateret i Oslo. Gruppen ble flere ganger omtalt i media, og en av artiklene finner du blant annet. Vegard Svingen og Øyvind Skogly Pedersen laget også i perioden et eget halvtimes humorprogram på NRK - Ignatius Kutu Acheamphong. Ignatius Kutu Acheampong (født 23. september 1931, død 16. juni 1979) var diktator og president i Ghana. Han ledet den 13. januar 1972 et statskupp mot den daværende regjeringen og dens leder Kofi Busia. Acheampong ledet et statskupp for å styrte den demokratisk valgte regjeringen og dets leder Dr. Kofi Busia, den 13. januar 1972. Acheampong ble deretter innsatt som statsoverhode og landets leder- Det var utbredt med anklager om korrupsjon i Ghana under hans ledelse. Acheampong ble avsatt i et statskupp den 5. juli 1978, og han ble etterfulgt av av sjefen for forsvarsstaben, general Fred Akuffo. Acheampong ble satt i husarrest etter stataskuppet. Acheampong, ble sammen med flere statsmenn og tidligere høyere offiserer, henrettet ved skyting i juni 1979, etter 4. juni revolusjon som brakte Flight Lieutenant Jerry Rawlings og AFRC til makten. Acheampong var gift med fru Faustina Acheampong. Hans barnebarn er fotballspilleren Charlie Peprah som studerte ved University of Alabama og spilte for NFL. Familien Mørland. Familien Mørland var en teatersportgruppe som besto av søsknene Nils Petter, Stian og Marthe Mørland. Familien Mørland vant Norgesmesterskapet i teatersport i 2003 og 2004. Klinefelter syndrom. Klinefelter syndrom, også kalt 47,XXY syndrom, er en trisomi som rammer menn. Denne kromosomfeilen kommer av en ekstra versjon av X-kromosomet. Den normale kjønnskromosomkonfigurasjonen til menn er 46,XY. Hos individer med Klinefelter syndrom gir det ekstra X-kromosomet en ekstra mengde arvemateriale i alle cellene i kroppen. Derfor utvikler personer med 47,XXY seg ikke normalt, og er disponert for en rekke medisinske problemer. Presentasjon. Det er den ekstra biten med arvemateriale som skaper alle misdannelsene og problemene som er spesifikke for personer med Klinefelter syndrom. Hos menn med 47,XXY er disse misdannelsene av mindre grad, og de aller fleste er velfungerende individer med kun små fysiske og ingen psykisk utviklingshemming. Det mest alvorlige symptomet til Klinefelter syndrom er sterilitet, dårlig eller ingen testikkelfunksjon og lave testosteronverdier. Andre fysiske trekk kan være utvikling av brystvev og et barnslig, ungt utseende. Menn som er rammet er også disponert for brystkreft, åreknuter og diabetes mellitus. Den eneste metoden for å påvist Klinefelter syndrom, er ved genetisk testing. Hyppighet og behandling. Rundt 1 av 500 menn blir født men Klinefelter syndrom. Syndromet ble først beskrevet av dr. Harry Klinefelter i 1942. Tilstanden er kronisk og man må leve med den livet ut. Det er derimot mulig å behandle symptomene, blant annet ved testosteronbehandling. Boiotia. Boiotia, Boeotia, Beotia eller Bœotia (gresk: "Boiōtía", Βοιωτία) var en region i antikkens Hellas, nord for den østlige delen av Korintbukta. Den grenset i sør til Attika og Megaris, i nord til Øst-Lokris og Euriposstredet og i vest til Fokis. Kopaissjøen var den gang en stor innsjø midt i Boiotia, nå uttørket. Prefekturet Viotia er et prefektur i dagens Hellas med omtrent de samme grensene. Legender. I gresk mytologi spilte Boiotia en viktig rolle. Theben, med sin kadmiske befolkning, var en militær stormakt og Orkomenos, hjemmet til minyerne, var en blomstrende handelsby. Disse to byene var blant de viktigste sentrene for legendene. Graia (Γραία), som betyr «antikk» eller «gammel», skal ha vært den eldste byen i Hellas, nevnt som by hos noen forfattere. Navnet "Graia" antas ellers å ha forbindelse med ordet "graikós" (γραικός, «gresk»). Aristoteles sa at byen ble skapt før syndfloden. Den samme antagelsen om opprinnelsen til byen Graia finnes i innskrifter på noen marmorplater fra antikken, kalt Paros-krøniken, som ble oppdaget i 1687 og datert til 267-263 f.Kr., og som for tiden oppbevares i Oxford og på Paros. Rapporter om denne antikke byen finnes også hos Homer, Pausanias, Thukydid m.fl. Theben var fødestedet for den legendariske helten Herakles. Historie. Boiotia hadde betydelig politisk innflytelse, takket være sin posisjon på den nordlige bredden til Korintbukta som strekker seg vestover mellom Thessalia og Peloponnes til landtangen ved Korint, den strategiske styrken til områdets grenser og lette kommunikasjonsforhold innenfor det store området. På den andre siden ble maritim utvikling hindret av mangelen på gode havner. Det boiotiske folket var hovedsakelig på det jevne, selv om det fantes store menn som Pindar, Hesiod, Epaminondas, Pelopidas og Plutark. Viktigheten til de legendariske minyerne har blitt bekreftet gjennom arkeologiske rester, særlig «skattkammeret til myerne». Den boiotiske befolkningen ser ut til å ha gått inn i landet fra nord på et mulig tidspunkt før den doriske invasjonen. Med unntak av minyerne ble snart den opprinnelige befolkningen absorbert av disse immigrantene, og boioterne ser etter dette ut til å ha vært en homogen nasjon. I historisk tid var Theben den ledende byen i Boiotia. Theben hadde en sentral posisjon og militær styrke som gjorde den til en passende hovedstad. Andre betydelige byer var Orkomenos, Plataiai og Thespiai. Det var en konstant ambisjon plant thebanerne å absorbere de andre byene til en eneste stat, på samme måte som Athen hadde annektert de attiske samfunnene. Men de ytterliggende byene lyktes i å stå i mot denne politikken og tillot bare dannelsen av en løs føderasjon som innledningsvis var marginalt religiøs. Mens boioterne, i motsetning til arkadierne, vanligvis handlet samlet mot utenlandske fiender, var den konstante kampen mellom byene en alvorlig hemsko på nasjonens utvikling. Boiotia dukket knapt opp i historien før sent i det 6. århundre f.Kr. Før dette er folket hovedsakelig kjent for å lage en type geometrisk keramikk, tilsvarende dipylon–typen til Athen. Rundt 519 førte Plataiais motstand mot politikken til Theben til at Athen blandet seg inn til fordel for Plataiai. Ved denne anledningen og igjen i 507 beseiret athenerne de boiotiske styrkene. Under den persiske invasjonen i 480 assisterte Theben invasjonshæren. Konsekvensen var at presidentskapet i det boiotiske forbundet for en tid ble fratatt Theben, men i 457 gjeninnsatte Sparta byen som en buffer mot athensk aggresjon etter slaget ved Tanagra. Athen hevnet seg ved å plutselig gå mot Boiotia, og etter seieren i slaget ved Oinfyta tok de kontroll over hele landet med unntak av hovedstaden. I ti år forble landet i athensk kontroll som ble utøvd gjennom de nyinnsatte demokratiene. Folket gjorde opprør i 447, og etter en seier i det første slaget ved Koroneia tok de tilbake sin uavhengighet. Boioterne kjempet med stor intensitet mot athenerne i peloponneserkrigen. Selv om de var noe fremmedgjort fra Sparta etter Nikiasfreden, startet de ikke fiendtligheter mot sine naboer. De gav god tjeneste ved Siracusa og i slaget ved Arginusai, men deres største bedrift var den avgjørende seieren i slaget ved Delion over den athenske hæren (424) hvor både deres tunge infanteri og deres kavaleri viste uvanlig effektivitet. På denne tiden bestod det boiotiske forbundet av elleve grupper av suverene byer og assosierte landsbyer, hver av dem valgte en boiotark eller krigs– og utenriksminister og bidro med seksti delegater til det føderale rådet i Theben. De skaffet en kontingent på rundt tusen fotsoldater og hundre hester til den føderale hæren. Alle viktige spørmål om politikk måtte ratifiseres i de ulike byene som en sikkerhetsventil mot at den sentrale styresmakten ikke skulle kunne ta seg til rette. Disse lokale rådene hvor bare klasser som eide land kunne velges, var delt inn i fire seksjoner som minnet om prytaneis til det athenske rådet som etter tur stemte på alle nye tiltak. Boiotia inntok en viktig posisjon i krigen til det korintiske forbund mot Sparta, særlig ved slaget ved Haliartos (395) og det andre slaget ved Koroneia (394). Denne endringen i politikk ser ut til å skyldes nasjonal harme mot utenlandsk innblanding. Misnøyen mot Theben var en voksende kløft, og Sparta fremmet denne følelsen ved å diktere den fullstendige uavhengigheten til alle byene i Antalkidesfreden (387). I 374 gjeninnsatte Pelopidas det thebanske herredømmet og deres kontroll ble aldri i noen vesentlig grad utfordret igjen. Boiotiske kontingenter kjempet i alle felttogene til Epaminondas mot Sparta, mest kjent er slaget ved Leuktra i 371 f.Kr., og i de senere krigene mot Fokis (356–346 f.Kr.), mens byene marginalt fulgte Theben i forholdet til Filip II av Makedonia. Den føderale konstitusjonen ble også justert siden demokratiske regjeringer nå var de vanligste i landet. Den suverene makten lå i en folkeforsamling som valgte boiotarkene (mellom syv og tolv i antall) og sanksjonerte alle lover. Etter slaget ved Khaironeia hvor det boiotiske tunge infanteriet igjen utmerket seg, ble landet aldri mer velstående. Aleksander den stores ødeleggelse av Theben i 335 ser ut til å ha fjernet all politisk energi fra boioterne. De førte aldri igjen en uavhengig politikk, men fulgte ledelsen til beskyttende makter. Den militære treningen og organiseringen fortsatte, men folket virket ute av stand til å beskytte sine grenser, og landet ble mer enn noen gang «danseområdet til Ares». De var innrullert i det aitoliske forbundet rundt 245, men Boiotia var lojalt mot Makedonia og støttet deres senere konger mot Roma. Roma oppløste forbundet som ble gjenopplivet under Augustus og slått sammen med de andre sentrale greske føderasjonene i den akhaiske synoden. Dødsstøttet til landets velstand ble gitt av ødeleggelsene under første mithridatiske krig. Bruno Conti. Bruno Conti (født 13. mars 1955 i Nettuno) er en italiensk tidligere fotballspiller, senere trener for Serie A-klubben AS Roma (fra 14. mars 2005 til 30. juni 2005. Conti spilte på som vant VM 1982. Han fikk en avgjørende rolle i finalen, selv om han ble tildelt gult kort etter 31 minutter. Han var først sentral ved Italias andre mål, som ble scoret av Marco Tardelli. Han var også mannen bak lagets tredje mål, da han avanserte fra midtstreken og sentret til en fri Alessandro Altobelli etter 81 minutter. Italia vant kampen 3-1. I løpet av karrieren spilte Conti for AS Roma fra 1973 til 1980, og vant ligaen i 1983 og cupmesterskapet fire ganger. Fylkesvei 261 (Hedmark). Fylkesvei 261 i Hedmark går mellom Åbråten og Løkker i Nord-Odal. Veiens lengde er 5,8 km. Eksterne lenker. 261 Songs from a Secret Garden. "Songs from a Secret Garden" er det første albumet fra gruppa Secret Garden. Det kom i 1995 etter at gruppa hadde vunnet Eurovision Song Contest med "Nocturne", den eneste sang uten ord som til nå har vunnet konkurransen. For å være innenfor reglene sang Gunnhild Tvinnereim noen få ord i konkurransen. Albumet solgte i tre millioner eksemplarer. Ørsta Stål. Ørsta Stål AS er en mekanisk produksjonsbedrift med prosessanlegg for varmforsinking og pulverlakk. Bedriften ble etablert i 1947 og ligger i Ørsta på Sunnmøre. Ørsta Stål AS er en typisk innovasjonsbedrift med utvikling og produksjon av egne produkter. Bedriften er markedsleder i Norge innen forretningsområdene Trafikk, Lys og Berg. Bedriftens Combi Coat®-behandling er ledende i Europa og har bidratt mye til å trygge selskapets posisjon i markedet. Bedriften har 230 ansatte, og hadde i 2005 en omsetning på 325 millioner kroner. Geografiske eksportmarked er primært Norden, men bedriften har også en global posisjon innen forretningsområdet Berg med lisensproduksjon i Australia og Korea. Fylkesvei 211 (Hedmark). Fylkesvei 211 i Hedmark går mellom Uthus og Romedal kirke i Stange kommune. Veiens lengde er 3,7 km. Eksterne lenker. 211 211 Bø Taekwondo. Bø Taekwondoklubb ble stiftet i 1987 av Master So Deok Seob. Klubben holder til i Bø i Telemark, og består av elever fra ungdomsskolen, videregående skole og Høgskolen i Telemark. Bø Taekwondoklubb er medlem av Norges Kampsportforbund (NKF), World Taekwondo Federation (WTF) og Traditional Taekwondo Union (TTU) Leikarringen Noreg. Leikarringen Noreg ble stiftet 11. november 1924 som en del av Bondeungdomslaget i Drammen. Lagets første formann var Th. Steinseth. Laget har i dag om lag 60 medlemmer. Organisering. Ringen er ett av tre lag i Bondeungdomslaget i Drammen som alle er selvstendige lag med eget styret og uavhengig økonomi. Innenfor laget er det dannet «Bygdedanslaget» som skal ha fokus på bygdedanser og lagets deltakelse på kappleiker. Denne del av laget er medlem av Landslaget for Spelemenn, LFS. Dansen og sangen. I laget danses turdanser, runddanser, sangdanser, og det legges vekt på alle folkedansformer, også bygdedans. Sangdansen forsøkes holdt i hevd med ekstra undervisning en gang i måneden. Laget har alltid sanger og danser fra lokalmiljøet på repertoaret. Lagets tidligere leikleder Rolf Iversen har laget dansemåte til «Menuett i mai» og konstruert «Drammensmasurka» og «Rolf's turreinlender», og disse er også alltid på lagets repertoar. Nåværende leikleder er Kristin Solhaug. Aktiviteter. Laget er aktivt med mange oppvisninger i løpet av året; deltakelse på leikfester, besøk av venneforeninger i norden, besøk og deltakelse på folkedansfestivaler. Leikarringen Noreg arrangerer «Ball og Leikfester» annethvert år. I de siste årene har laget i samarbeid med Leikarringen i Haug Bondeungdomslag og Eiker Spellemannslag arrangert et folkedansseminar på Prestfoss i slutten av oktober Øving. Laget har danseøvinger ukentlig unntatt i sommermånedene, mens den første øvingen i måneden har et særlig fokus på sangøvelser. Den andre månedlige øvingen kommer Drammen Trekkspillorkester til fellesøving deler av kvelden. Fylkesvei 195 (Hedmark). Fylkesvei 195 i Hedmark går mellom Huse og Nøttestad i Stange kommune. Veiens lengde er 10,2 km. Eksterne lenker. 195 195 Bryn Senter. Bryn Senter er et kjøpesenter på Høyenhall i Oslo og har adresse Østensjøveien 79. Senteret har 42 butikker og en del servicefunksjoner. Senteret ble oppført i 1992 og administreres av Sektorgruppen som også administrerer en rekke andre kjøpesentre. Fylkesvei 238 (Hedmark). Fylkesvei 238 i Hedmark går mellom Fjæstad og Vedrikstad i Stange kommune. Veiens lengde er 11,3 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 216. Eksterne lenker. 238 238 Alexandros Papagos. Aléxandros Papágos (gresk "Αλέξανδρος Παπάγος", født 9. desember 1883 i Athen, død 4. oktober 1955 i Athen) var en gresk feltmarskalk som ledet den greske hæren i den gresk-italienske krigen og i de siste fasene av den greske borgerkrigen. I 1951 sluttet han i hæren for å satse på politikk, og var Hellas' statsminister fra 1952 til 1955. Papagos, Aleksandros Papagos, Aleksandros Papagos, Aleksandros Ngor. Ngor-tradisjonen (tilhengere: "Ngorpa") betegner en undertradisjon til Sakya-tradisjonen i tibetansk buddhisme. Sakya-tradisjonen som utviklet seg i 11. århundre er en av fire store lærtradisjoner (Nyingma, Sakya, Kagyu og Gelug), som oppstodd i Tibet. Grunnleggelsen. Ngor-tradisjonen ble grunnlagt av den første abbed fra Ngor, "Ngorchen Kunga Zangpo" (1382–1456). Han opprettet klosteret "Ngor Evam Chöden" i året 1429 i Tibet. Denne klosteret ble ved siden av klosteret Grå jord hovedsentrum for spredningen av Sakya-tradisjonen i Tibet. Mestrene fra "Ngor Evam Chöden" forfattet mange verker til alle vitenskapsområder som var kjent i denne tid i Tibet og videreførte den tantriske tradisjonen fra Sakya-linjen. "Hevajra"-tantraet og "Lamdre"-læren (Vei og frukt) har derfor stor betydning i tradisjonen. Berømte lamaer. Den daværende overhodet i tradisjonen og abbed fra Ngor er "Luding Khen Rinpoche". Lama "Phende Rinpoche" er en annen betydent mester fra Ngor-tradisjonen, som lærer i Europa ogsa. Taklung-Kagyu. Taklung-Kagyu betegner en tradisjon som utviklet seg ut av Kagyu-tradisjonen i tibetansk buddhisme. Taklung-Kagyu tilhører til de så kalt åtte smae Kagyu-tradisjonene og ble grunnlagt av "Taklung Tashi Pal" i 12. århundre. Han var disipel av "Phagmo Druba Dorje Gaylpo", en viktig elev til Gampopa. Taklung Tashi Pal grunnet to klostrene i Taklung-Kagyu-Tradition. Den daværende overhodet og linjeholderen i Taklung-Kagyu-tradisjonen er "Phakchok Rinpoche". Fylkesvei 290 (Hedmark). Fylkesvei 290 i Hedmark går mellom Disenå stasjon og Skjuleng i Sør-Odal. Veiens lengde er 18,4 km. Eksterne lenker. 290 Högdalen. Högdalen er en bydel i Söderort i Stockholm kommune, i bydelsområdet Enskede-Årsta-Vantör. Bydelen grenser til Bandhagen, Örby, Rågsved, Fagersjö og Gubbängen. Kjemisk symbol. Et kjemisk symbol er en forkortelse for navnet til et grunnstoff. Symbolet er på en eller to bokstaver, ofte fra det greske eller latinske navnet. Gull med det kjemiske symbolet "Au" (etter latin "aurum") er et eksempel på dette. Noen kunstig fremstilte grunnstoff har midlertidige symboler med tre bokstaver. Den første bokstaven i symbolet er alltid stor, den andre liten. Co (kobolt) er et grunnstoff, men CO (karbonmonoksid) er en kjemisk forbindelse. Kjemiske symbol er vist i periodesystemet, og blir brukt i kjemiske formler og reaksjonsligninger. Laurent Blanc. Laurent Blanc (født 19. november 1965 i Alès) er en tidligere fransk fotballspiller som er nåværende trener for. Han var fra 2007 til 2010 trener for Ligue 1-laget FC Girondins de Bordeaux, som han vant det franske seriemesterskapet med i sesongen 2008/2009. Som spiller var han en viktig brikke på. Han var en populær spiller som spilte sin siste kamp mot i semifinalen i VM i fotball 1998. Han ble utvist i denne kampen som Frankrike vant, men måtte selv stå over finalen. Blanc spilte i forsvar og hadde god styrke. I løpet av klubbkarrieren, som varte fra 1983 til 2003, spilte Blanc blant annet for Napoli, Nîmes, Saint Etienne, Auxerre, Barcelona, Olympique Marseille, Inter Milan og Manchester United. Signing. Signing er i utgangspunktet et ord som er synonymt med «velsignelse» og sikter til at en person mottar velsignelse. Ordet skriver seg opprinnelig fra et gammelt ord som innebar tanken om å gjøre korsets tegn over en person. Ordet kan dessuten brukes om signekunster og signeformler, trylleformularer og magiske tegn som gamle dagers signekjerringer, kloke koner og menn har utført for å helbrede eller beskytte. Rytmisk gymnastikk. Gresk rytmisk gymnastikk-gruppe fremfører sitt program under OL i 2000. Rytmisk gymnastikk (RG, tidligere Rytmisk sportsgymnastikk, RS) er en sport med likheter til frittstående i turn, der utøverne gjennomfører et innøvd program til musikk. Programmet skal blant annet inneholde sprang, piruetter, balanseøvelser, bevegelighetsøvelser og artisteri, i samsvar med valgt musikk. Utøverne kan bruke redskapene ball, tau, ring, køller og vimpel, eller frittstående. Et program kan utføres individuelt eller som lag, i en tropp bestående av 5 personer. Nå i nyere tid er det mulig å konkurrere i minitropp der du kan være 2 eller 3 gymnaster, det kalles duo og trio. Dømming. Programmet dømmes av fire forskjellige dommergrupper; artisteri, D1-kroppstekniskevansker, D2-redskapstekniskevansker og utførelse. Det gis poeng, alt etter vanskelighetsgrad og utførelse. Til slutt legger man sammen poengene for et program med f.eks ball, og når man har vist alle programmene (f.eks ball, køller og ring) legger man sammen alle programmene. Klasser. Utøverne er minirekrutter fra det året de fyller fem, rekrutter fra det året de fyller 11, junior fra det året de fyller 13 og senior fra det året de fyller 16. I junior og senior individuell konkurrerer man i en av to ulike klasser med nasjonalt eller internasjonalt reglement. Individuelle program varer mellom 60 og 90 sekunder, mens et troppsprogram varer fra 2.15-2.30 min. Rekrutter kan stille i 2-kamp, 3-kamp eller 4-kamp, de kjører da mellom 2 og 4 programmer. Firkampen er kun åpen for andreårsrekrutter, trekampen for førsteårsrekrutter og tokampen for begge aldersgruppene. I Junior kan man stille i 2-kamp i nasjonal klasse og firkamp i internasjonal klasse. I den nasjonale klassen er det blitt så mange deltagere at kun 2 program blir kjørt hver konkurranse. I senior nasjonal kan man kjøre 2-3 redskap der de 2 beste programmene teller Historie. Rytmisk gymnastikk kommer opprinnelig fra det tidligere Sovjet, og det er også gymnaster fra disse landene som utmerker seg best internasjonalt i dag. Det arrangeres både EM og VM i RG, og idretten er også blitt en olympisk gren, første gang i 1984. Lori Fung fra CAN ble olympisk mester. I Norge arrangeres det Norges Cup og NM i Rytmisk Gymnastikk samt en norgesfinale for gymnaster i nasjonal klasse. Opprinnelig ble sporten kalt Gymnastique Moderne (GM), så til Rytmisk sportsgymnastikk (RS), og i 2004 til Rytmisk gymnastikk (RG). Sugar, We're Goin Down. "Sugar, We're Goin Down" er den første singelen fra det emo-inspirerte bandet Fall Out Boy sin andre store plateutgivelse "From Under the Cork Tree". Singelen kom ut i 2006, på samme tid som albumet. Singelen kom helt opp til 6. plass på den prestisjetunge Billboard Hot 100-lista og albumet solgte til dobbel platina i USA. Masanobu Ando. Masanobu Ando (安藤政信; født 9. mai, 1975 i Kawasaki) er en japansk skuespiller og regissør. Han er mest kjent for rollen som den psykotiske morderen Kazuo Kiriyama i filmen Battle Royale. Masanobu anses som Japans svar på Johnny Depp. Sonic Bandits. Sonic Bandits er et rockeband fra Oslo som startet i 2002 under navnet «Thunder Express». Først i 2004 endret bandet navn til «Sonic Bandits» Etter deres første konsert på «Skuret» i Oslo 2003, har bandet spilt en rekke konserter i Norge. I 2003 kom også deres første demo «The First Recordings»". Samme år forlot bassist Andy Assfire bandet. Han ble umiddelbart erstattet av Bandit #5. I 2006 kom bandets første utgivelse. «One Track Mind EP» ble utgitt på 7" vinyl og resulterte i umiddelbar suksess. Sonic Bandits har i løpet av karrieren underholdt på Audunbakkenfestivalen, Kongsberg Rock Festival, Böghockeyfestivalen og Lyngdal Rock Festival. MARS. "MARS" er den japanske sangeren Gackts første fulle album som soloartist, og ble utgitt den 26. april 2000. Rolf-Erik Nystrøm. Rolf-Erik Nystrøm (født 23. april 1975) er en norsk saksofonist og komponist innen samtidsmusikk. Han er diplomutdannet ved Norges Musikkhøgskole hvor han nå selv foreleser innen faget improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Han har vært solist med alle de store norske symfoniorkstrene og Basel Symfoniorkester og Sveriges Radios Symfoniorkester. Han har vært aktiv i band som Poing, Dozo, Hero og Zanussi five og har deltatt på et 50-talls innspillinger innen forskjellige musikksjangere. I 2006 ga han ut sitt første soloalbum, "Concepts of Sorrow & Dangers" på plateselkapet Aurora. Albumet ble nominert til Spellemannprisen 2006 i klassen samtidsmusikk. Som komponist har han blant annet skrevet musikk for scene, TV-dokumentarer og kammermusikk. Eksterne lenker. Nystrøm, Rolf-Erik Nystrøm, Rolf-Erik Nystrøm, Rolf-Erik Hellstugubreen. Hellstugubreen er en isbre i Jotunheimen. Vestre Memurubreen er en østlig utløper av samme isbre. Breen ligger øst for Hellstugutindene, vest for Memurutinden og munner ut i Visdalen nær Spiterstulen i Lom kommune i Oppland fylke. NVE har gjennomført massebalansemålinger av Hellstugubreen siden 1962. Frontmålinger har vært utført siden 1901. Pendle. Pendle er et administrativt distrikt i Lancashire i England. Det grenser mot Burnley, Ribble Valley, North Yorkshire og West Yorkshire. Administrasjonssenteret er Nelson. Distriktet ble opprettet i 1974 ved sammenslåing av Nelson, Coine, Barnoldswick, Barrowford, Brierfield, Earby, Trawden og deler av Burnley landdistrikt og Skipton landdistrikt. Navnet kommer fra det historiske distriktet Pendle Forest, og går også igjen i Pendle Witches og Pendle Hill, åsryggen som dominerer den sørlige delen av distriktet. Pendle College ved Lancaster University har navn etter området. Buff. Buff brukt som et armbånd Buff er et registrert varemerke på et multifunksjonelt teknisk hodeplagg utviklet og produsert av Original Buff S.L. i Spania. Buff importeres og markedsføres i Norge av. Buff ble utviklet av Juan Rojas i 1992, og kan benyttes bl.a. som skjerf, pannebånd, ankelbånd, svettebånd etc. Produktet lages gjennom en avansert strikkeprosess, og har ingen sømmer. Rune Gjeldnes. Rune Gjeldnes (født 20. mai 1971 i Surnadal) er en norsk eventyrer og polfarer. Sammen med Torry Larsen krysset han i 2000 polhavet fra Severnaja Zemlja i Russland via Nordpolen og til Cape Discovery i Canada. Han ble den første som har krysset begge polene uten assistanse, og står også registrert med verdens lengste skitur på 4804 km etter at han krysset Antarktis alene i 2005/2006. Gjeldnes er utdannet marinejeger ved MJK i Ramsund. Interoptik. Interoptik er en optikerkjede med 73 medlemsbutikker i Norge. Interoptik (Optikk Norge A/S) eies fra mai 2006 av Pearle Europe BV gjennom selskapet Synoptik (Danmark). Pearle Europe BV driver optikerkjeder med om lag 1 700 butikker i 12 land i Europa. Kjemisk serie. En kjemisk serie er en gruppe grunnstoff med lignende kjemiske og fysiske egenskaper, og der visse egenskaper endrer seg systematisk gjennom serien. Noen av seriene overlapper med enkeltgrupper i periodesystemet. Josef Pilates. Joseph H. Pilates (født 9. desember 1883 i Mönchengladbach, død 1967) var en tysk sportsutøver, pugilist og student av yoga. Treningsmetoden Pilates, som nå er på sterk fremmarsj i Norden, ble utviklet av ham. Treningsmetoden har slått godt an i USA og England. Pilates for et sterkt muskelkorsett. I barndommen var han sterkt plaget av astma og dette ga han motivasjonen til å finne en metode for å forbedre sin styrke og fysikk. Han emigrerte til USA og i 1940 introduserte han new-yorkerne for metoden som han i samarbeid med sin sykepleier-kone og en rekke fysioterapeuter hadde utviklet. Han åpnet et treningssenter som delte adresse med New York City Ballet. Siden da har treningsformen vært populær blant berømte dansere, fordi de har behov for styrketrening som gir dem lange og smidige muskler. Josef Pilates utviklet sin egen treningsform basert på et grunnleggende begrep "contrology", som henspiller på opptrening av og kontroll med musklene i mage og rygg – de som stabiliserer ryggsøylen. Du finner mange av de samme øvelsene som i yoga, men i pilates brukes det treningsmaskiner og speil. Pilates er en rent fysisk treningsform med stabilitet og kroppskontroll som mål. Det er en form for styrketrening, men det handler ikke om å "pumpe" opp musklene for at de skal bli så store som mulig. Det handler om å bygge den indre støttemuskulaturen grundig opp fra bunnen av, slik at vi kan bære kroppen vår på en korrekt måte. Dette gjøres med rolige og skånsomme, men effektive øvelser. Noe som gjør at også personer med skader eller problemer med f.eks. rygg eller nakke trygt kan komme hit å trene. Øvelsene gjøres på enkle, spesialdesignede apparater, hele tiden med personlig veiledning. Veiledning underveis er viktig fordi øvelsene må gjøres på korrekt måte for at de skal gi maksimal utbytte. Øvelsene er ikke nødvendigvis så spesielle, men det er måten vi gjør dem på. Alt gjøres på en bestemt måte, ingenting overlates til tilfeldighetene. Josef Pilates sa: "En øvelse utført korrekt, er verd timer med feiltrening". Pilatesmetoden brukes i dag over hele verden. I USA finnes det over 500 studioer og i Storbritannia er det den hurtigst voksende treningsmetoden. Også stadig flere ulike former for terapeuter benytter seg i dag av Pilatesmetoden, slik at pasientene kan delta aktivt i sin egen behandling. Dette har vist seg å ha en meget god effekt. Pilatesmetoden får deg ikke bare til å se bedre ut, du vil også føle deg bedre. Du vil få en sterkere, og en mer utholdende muskulatur. Du blir mykere og mer løs og ledig i kroppen, noe som gjør at du føler deg mer avslappet og harmonisk. Kroppsholdningen blir bedre og du lærer deg å bruke kroppen på en mer korrekt måte. Og ikke minst, du vil få en mye større dose med energi. Og at det virker viser de lange ventelistene verden over med toppmodeller, Hollywood kjendiser og vanlige folk som ønsker å trene kroppen sin vakker med pilates. Pilates, Josef Pilates, Josef DVI. Digital Visual Interface (DVI) er et standard grensesnitt for overføring av videosignaler til en digital fremviser. Overføringen kan f.eks. være fra et skjermkort i en PC til en LCD-skjerm, eller en digital videoprosjektor. Standarden ble utviklet av industrikonsortiet "The Digital Display Working Group (DDWG)". Den er delvis kompatibel med HDMI-standarden. DVI standarder. Det digitale signalet er det samme som benyttes for bildeoverføring i HDMI, derfor kan man i de tilfeller der enheten er HDCP-kompatibel bruke en kabel med HDMI fra avspillerenheten til en visningsenhet med DVI-D eller DVI-I. HDMI har imidlertid også overføring av lyd digitalt i samme kabel, det mister man med en slik overgang. Gustav Bunzel. Gustav Bunzel (født 1943) er en dansk historiker, økonomiteoretiker og samfunnstenker. Bunzel er opprinnelig utdannet historiker fra Århus Universitet. Han er tidligere medlem av flere marxistiske grupper og en markant person i 70-årenes spraglete venstrefløysmiljø i Århus. Han har, innenfor den kapitallogiske skole blant Marx-forskere, bidratt til videreutviklingen av Karl Marx sin økonomiske tenkning på sentrale områder gjennom en rekke skrifter. Sentralt her er «Kritiske elementer til en marxistisk statsteori» (1975) og «Elementer til rekonstruktionen af den kapitalistiske produktionsmådes almene udviklingslogik» (1979). Viktig er også videreutviklingen av en innholdsbestemmelse av Marx' begrep om den kommunistiske produksjonsmåten i «Teser om kommunismen» (1984). I lys av sin forståelse av både den kapitalistiske produksjonsmåtens utviklingslogikk og den kommunistiske produksjonsmåten, avviser Bunzel at arbeiderklassen skal ha noen privilegert posisjon når det gjelder den revolusjonære omformingen av samfunnet. For Bunzel blir overgangen til en kommunistisk produksjonsmåte et resultat av en bevisst politikk som omfatter og mobiliserer mange sosiale grupper, ikke en historisk nødvendighet. Bunzel er særlig opptatt av begrepet arbeid, ikke minst det kapitalistiske lønnsarbeidet, som han har gått til kamp mot (i tradisjonen fra Marx’ svigersønn Paul Lafargue som skrev pamfletten "Retten til dovenskap"). Han var derfor med på å stifte "Sammenslutningen af Bevidst Arbejdssky Elementer" på 1980-tallet. Han har fungert som denne foreningens ideolog. Foreningen utga i 1979 boken "Arbejdsfrihedens spøgelse" (Århus: Husets forlag & Forlaget Afveje, 1979), hvor Bunzel bidro med flere tekster. Bunzel er også talsmann for borgerlønn. Han er medlem av bestyrelsen i Landsorganisationen af Arbejdsledige. Han er dessuten medlem av Minoritetspartiet som stilte ved amts- og kommunevalget i 2005. Hans-Jørgen Schanz. Hans-Jørgen Schanz (født 1948) er en dansk marxist og idehistoriker. Schanz ble født i Sønderborg i 1948. Han var student fra 1967, magister i idehistorie 1973 og dr.phil. 1981. Så virket han som lektor i idehistorie ved Århus Universitet fra 1973 og professor samme sted fra 1992. Schanz har også studert i Århus, Frankfurt am Main og i Berlin. Schanz spilte i 1970-årne en viktig rolle i det fagkritiske miljø omkring Århus Universitet og for introduksjonen av den kapitallogiske marxistiske strømning i Danmark generelt. Han har likevel aldri vært medlem av noen partipolitisk organisasjon. I de senere år har hans forskningsmessige arbeid vært konsentrert omkring relasjonene mellom modernitet og metafysikk. Forretningspalass. Forretningspalass er en bygningstype med 5–6 etasjer typisk for 1890-årenes bysentrumsbebyggelse i Kristiania, særlig henimot og omkring år 1900. Et typisk forretningspalass består av to nedre butikketasjer med store vinduer; herover to kontoretasjer, og øverst innredet loftsetasje med boliger. Idéen var bl.a. hentet fra USA. Forretningspalassets konstruktive forutsetning var de relativt nye varmvalsede stålprofiler, som ble brukt i en bærende skjelettkonstruksjon. Denne ble branninnkledd med tegl. Det var ofte utstrakt bruk av glass i fasadene, som ellers var utført i tegl og huggen stein. Forretningspalassene var utstyrt med moderne tekniske installasjoner, som f.eks. sentralvarmeanlegg og telefonsystem. Eget elektrisitetsanlegg kunne forekomme, med kraft til lysanlegg og heisanlegg. Bygningstypen preger Kvadraturen i Oslo og gir den en tett sentrumsatmosfære. Forretningspalasser kan også forekomme sporadisk i andre norske byer, men har da oftest færre etasjer enn i Oslo. Fylkesvei 265 (Hedmark). Fylkesvei 265 i Hedmark går mellom Mo kirke og Skyrud sag i Nord-Odal. Veiens lengde er 7,5 km. Eksterne lenker. 265 Surna. Surna er ei elv i Surnadal og Rindal kommune. Elva dannes ved Rindalsskogen i møte mellom elvene Lomunda og Tiåa. De viktigste sideelvene til Surna er Rinna, Folla og Vindøla, som alle har sine kilder i Trollheimen. Surna munner ut i Surnadalsfjorden ved Surnadalsøra. Surna sammen med Driva er de viktigste lakseelvene på Nordmøre. Den største laksen som er tatt på stang i Surna er 26,5 kg. Gjennomsnittsstørrelsen på laksen i Surna er ca. 5 kg. De fleste årene tas det imidlertid laks på 17 – 18 kg. Laks og sjøørretfiske er tillatt fra og med 1. juni til og med 31. august. Siden 2001 har Norsk laksefestival blitt arrangert årlig i Surnadal med fiskekonkurranse i Surna. I Nedre Surnadal er elva grense mellom Ranes og Øye kirkesogn. De som bor sør for elva hører til Ranes og de som bor nordom hører til Øye. Fylkesvei 263 (Hedmark). Fylkesvei 263 i Hedmark går mellom Nedre Sand og Toner i Nord-Odal. Veiens lengde er 10,9 km. Eksterne lenker. 263 Ferdinand Bol. Ferdinand Bol (født 24. juni 1616, død 24. august 1680) var en nederlandsk maler og håndverker. Bol ble født i Dordrecht. Han var lærling hos Rembrandt van Rijn og senere ble mange av hans malerier feilaktig tilskrevet Rembrandt. Rundt 1660 var Bol en meget populær maler men mistet mot slutten av tiåret sin posisjon. Bol døde i Amsterdam hvor en gate, «Ferdinand Bolstraat», er oppkalt etter han. Atomic. Atomic er en svensk-norsk jazzgruppe som ble startet i 1999. Bandet består av fem etablerte jazzmusikere, to fra Sverige og tre fra Norge. I 2001 ga de ut sitt første album "Feet Music". De har vunnet Spellemannprisen i klassen jazz to ganger: under Spellemannprisen 2003 for "Boom Boom" og Spellemannprisen 2006 for "Happy New Ears!". Bandet er kjent som et energisk og bra liveband, og har turnert i flere deler av verden. De er blitt tildelt penger fra UDs reisestøtte til norske musikere og utøvere for konserter i utlandet to ganger. Første gang for turné i Europa og Japan i 2005 og andre gang for en turné som skal gjennomføres i USA i februar 2007. De har også gitt ut livealbumet "Bikin Tapes" med opptak fra konserter i 2004. Mørelinjen. Mørelinjen er navnet på NOR-WAY Bussekspress sin ekspressbuss-rute som kjøres på strekningen Trondheim – Surnadal – Halsa – Krifast – Batnfjord – Molde – Ålesund. Navnet er fremdeles i behold, selv etter flere fusjoner og endringer i kjøretraseen. Mørelinjen ble startet i 1935 som et samarbeid mellom flere rutebilselskap og ferjerederier. Historikk. Mørelinjen var opprinnelig det navnet Surnadal Billag brukte på sin buss-rute mellom Kristiansund og Trondheim via Surnadal. Mørelinjen var en samarbeidsrute mellom flere parter der også Angvik Auto og Vestnesruten. Mørelinjen ble markedsført som en rute for turister, men den ble snart en suksess, og mye brukt også av «vanlig reisende». Ruten er lagt om i pakt med utvikling av veinett og ferjeruter. Opprinnelig gikk ruten sørover fra Surnadal via ferjeruten Kvanne-Røkkum, videre til Tingvoll og Kristiansund. På Tingvoll gikk det ferje over fjorden til Angvik, og Angvik Auto kjørte passasjerene videre til Molde. Der var det bytte til ferje til Vestnes, og Vestnesruten kjørte videre til Ålesund. Trafikken utviklet seg, ikke minst etter krigen og utover 1950-tallet. I årene 1948-1970 ble det også kjørt nattrute i sommersesongen. På 1950-tallet hadde bussene egen bussvertinne mellom Molde og Trondheim. Fra 1950-tallet gikk det også flere ekstraruter om sommeren. Etter 1975 ble rutenettet utvidet til også å omfatte faste ettermiddagsavganger i tillegg til den faste avgangen fra hhv. Trondheim og Ålesund om morgenen. På 1970-tallet skjedde det store endringer i rutebilnæringen. Det ble en utvikling mot færre selskaper som trafikkerte større regioner. I 1975 fusjonerte "Surnadal billag" med "Angvik auto", i 1976 med "Rindal kommunale auto". Nytt selskapsnavn ble "Mørelinjen AS". Etter 1985 ble samarbeidet med "Ålesund Bilruter", som også omfattet tidligere Vestnresruten, videreutviklet. Det gikk nå busser sammenhengende mellom Trondheim og Ålesund. Dermed slapp passasjerene å bytte underveis. NOR-WAY Bussekspress ble etablert i 1987, og Mørelinjen sluttet seg til dette selskapet. Bussene ble lakkert hvite og ble merket NOR-WAY Mørelinjen. Utover 1980- og 1990-tallet skjedde det en rekke oppkjøp og fusjoner i rutebilbransjen. I 1988 ble Mørelinjen AS fusjonert med "Trollheimen Trafikk AS". Det nye selskapet beholdt navnet Mørelinjen AS, men hovedkontoret ble lagt til Sunndalsøra. I 1996 kjøpte "Hemne og Orkladal billag" (HOB) majoritet i Mørelinjen AS. I 1997 fusjonerte "HOB" og "Ålvundfjord Skysslag AS", som eide 72 % i "Nordmøre Trafikkselskap AS" i Kristiansund. Samme år kjøpte HOB også "Molde Bilruter AS". Etter dette satt HOB med kontrollen over busstransporten i byene Molde og Kristiansund og korridorene mellom disse byene og Trondheim. I 2001 ble "HOB" og "AS Trondheim Trafikkselskap", etter langvarige forhandlinger, slått sammen til ett selskap. Det nye selskapet fikk navnet "Team Trafikk AS" og ble Norges tredje største busselskap. I 2002 ble "Team Trafikk AS" solgt til NSB-eide Nettbuss for 340 mill kr. Til tross for disse endringene har "Mørelinjen" holdt fram som tidligere, men kjøres fra 2002 av Nettbuss Møre. Hovedstrekningen er Trondheim – Surnadal – Halsa – Krifast – Molde – Ålesund. I tillegg går det busser gjennom Indre Nordmøre, Surnadal – Sunndalsøra – Eidsvåg – Molde, og Ålvundfjord – Tingvoll – Krifast, som korresponderer mmed Mørelinjen videre til og fra Trondheim og Ålesund. Da Kristiansunds Fastlandsforbindelse (Krifast) åpnet i 1992 opphørte forbindelsen over Angvik-Tingvoll. Memfis (Egypt). Memfis var den antikke hovedstaden til den første nomen i Nedre Egypt og til det gamle kongedømmet i Egypt fra dets grunnleggelse rundt 1300 f.Kr. Det antikke egyptiske navnet var Ineb Hedj («de hvite murene»). Både navnet og hieroglyfen det ble skrevet med, tyder på at det var en befestet område med en rekke bastioner. Navnet «Memfis» er den greske versjonen av det egyptiske navnet til Pepi Is (6. dynasti) pyramide, Men-nefer Pepi (= Vedvarer-fullkommenhet Pepi, dvs «Pepis fullkommenhet vedvarer») som ble Menfe i koptisk. Sammen med det store Pyramidekomplekset ved Giza ble Memfis i 1979 oppført på UNESCOs verdensarvliste. De moderne byene Mit Rahina, Dahshur, Saqqara, Abusir, Abu Ghurab og Zawyet El Aryan, sør for Kairo, ligger alle innenfor de administrative grensene til det historiske Memfis. Memfis var også kjent i antikkens Egypt som Ankh Tawy («det som binder de to landene sammen»), som dermed legger vekt på den strategiske posisjonen til byen mellom Øvre Egypt og Nedre Egypt. Byen ble grunnlagt rundt 3100 f.Kr. av Menes av Tanis som forente de to kongedømmene i Egypt. Med rundt 30 000 innbyggere var byen den klart største bosetningen i verden fra den ble grunnlagt til rundt 2250 f.Kr. og fra 1557 til 1400 f.Kr. Memfis nådde et høydepunkt i prestisje under 6. dynasti som sentrum for kulten til Ptah. Den gikk for en kort stund nedover etter det 18. dynastiet da Theben vokste frem, og fikk fornyet fremgang under de persiske satrapene, før den ble underordnet etter Alexandrias grunnleggelse. Under Romerriket forble Alexandria den viktigste byen. Memfis forble den nest viktigste byen i Egypt frem til etableringen av Al Fustat (eller Fostat) i 641. Memfis var fra da av stort sett fraflyttet og tjente som steinbrudd for de omkringliggende bosetningene. Den var fremdeles en imponerende samling av ruiner i det 12. århundre, men bestod snart av bare lave ruiner og spredte steiner. Restene av tempelet til Ptah og Apis har blitt avdekket på stedet, i tillegg til noen få statuer, inkludert to fire meter høye av Ramses II i alabaster. Nekropolisen Saqqara ligger nær Memfis. Sammen med de eldgamle gravene i Helwan på motsatt side av Nilen, må Memfis ha utgjort «porten til deltaet», som ble byens senere tilnavn. Den greske historikeren Manetho henviste til Memfis som Hi-Ku-P'tah («stedet til Ka til Ptah») som han skrev på gresk som "Aί γυ πτoς (Ai-gu-ptos)", gitt til oss på latin som "AEGYPTVS" og det moderne norske ordet "Egypt". Begrepet "kopt" er også antatt å stamme etymologisk fra dette navnet. I Bibelen blir Memfis kalt "Moph" eller "Noph". Kovalent radius. Et atoms kovalente radius er definert som halvparten av lengden til en kovalent binding mellom atomet og et atom av samme type. En binding kan dannes ved at to atomer A og B. Avstanden mellom de to atomene er tilnarmet summen av kobalente bindingsradier" R"(AB) = "r"(A) + "r"(B). For homonuklear AA tok Linus Pauling den kovalente radiusen til å være halvparten av lengden til enkelbindingen i det elementare molkylel, e.g. "R"(H–H, in H2) = 74.14 pm så "r"cov(H) = 37.07 pm. Den kovalente radiusen, "r"cov, er et mål for størrelsen på et atom som er en del av en kovalente bindingen. Kovalent radius blir målt i pikometer (pm) eller ångstrøm (Å). Tabell for kovalente radier. Kovalente radier beregnet selv konsekvent. Summen av to radier gir en obligasjon lengde, "R"(AB)="r"(A)+"r"(B). Den samme, selv konsistent måte ble brukt til å justere tetraedrisk kovalente radier. Burzum (album). "Burzum" er Burzums selvtitulerte debutalbum fra 1992. Albumet ble innspilt i januar 1992 i Grieghallen Studio i Bergen, og utgitt på Øystein Aarseth sitt plateselskap (Deathlike Silence Productions) i mars 1992. Aarseth spiller også gitarsolo på sporet «War». Albumet ble utgitt på nytt i 1995 og 2005 sammen med EP-en Aske, under navnet Aske. Omslaget er illustrert av Jannicke Wiise-Hansen. Aske (EP). "Aske" er en EP av Burzum som ble spilt inn i Grieghallen Studios og gitt ut i 10. mars 1993. EP-en ble begrenset til 1000 enheter. Platen ble først gitt ut på Øystein Aarseth sitt plateselskap Deathlike Silence Productions. Albumbildet viser restene av Fantoft stavkirke. Varg Vikernes ble anklaget for å ha tent på kirken, men ble senere frikjent. Mange tror at Vikernes selv tok bildet. Det ble også lansert en spesialversjon som ble solgt ut med en sigarettenner. Da albumet ble re-lansert på Misanthropy Records ble Aske inkludert med den første utgivelsen. Den engelske tittelen på spor en er «Voice from the Tower». Det som engang var. "Det som engang var" (utgitt 1993) er det tredje albumet fra Burzum, utgitt august 1993. Det ble lansert på Vikernes' eget plateselskap; Cymophane. Kun 950 kopier ble laget, men Misanthropy Records trykket flere da de fikk rettighetene til albumet. Sangen som heter «Det som engang var» kom på neste album, "Hvis lyset tar oss". Albumcoveret er inspirert fra en "Advanced Dungeons & Dragons (1st edition)"-modul kalt «The Temple of Elemental Evil». Hvis lyset tar oss. «Et hvitt lys over skogen» ble byttet ut med en synth-låt kalt «Tomhet». «Et hvitt lys over skogen» ble senere gitt ut på en samleplate med sjeldne og klassiske Burzum-låter, "Draugen". Albumcoveret er tegningen «Fattigmannen» av den kjente norske maleren Theodor Kittelsen. Filosofem. "Filosofem" er et musikkalbum av Burzum, utgitt i 1996. Albumet ble spilt inn i mars 1993 og var det siste albumet til å bli spilt inn før Varg Vikernes ble arrestert. En forkortet versjon av «Rundgang um die transzendentale Säule der Singularität» er med på filmmusikken til Harmony Korines film "Gummo". Pinot blanc. Pinot Blanc er en grønn vindrue. Den dyrkes blant annet i Nord-Italia, hvor den kalles "pinot bianco". Disse druene blir til lette og elegante hvitviner. Det er også vanlig at man her benytter den i musserende viner. Druen dyrkes også i Østerrike og Tyskland, der den går under navnet "Weissburgunder", samt i Frankrike i områdene Alsace og Burgund. Det er i Alsace at de rikeste vinene av denne druetypen produseres. Druen gir best vin når den dyrkes fram i relativt kjølig klima. Vinen har noe begrenset lagringskapasitet, og bør drikkes i løpet av 2-3 år. Smak og struktur. Druen er moderat på syre og ekstrakt, samt relativt rund i stil. På aroma er den relativt nøytral og enkel, med enkelte innslag av gress, høy og noe eple. Dauði Baldrs. "Dauði Baldrs" er et musikkalbum av Burzum, fra 1997. Albumet ble spilt inn med synthesizer mens Varg Vikernes satt i fengsel. Hliðskjálf (album). "Hliðskjálf" er et musikkalbum av Burzum som ble gitt ut den 26. april 1999. Albumet ble spilt inn mens Varg Vikernes satt i fengsel. Dromon. Dromoner (gresk: δρόμων, dromon («løper») var de viktigste krigsskipene til den bysantinske marine fra det 6. til det 12. århundre. De var indirekte utviklet fra de antikke triremene og ble vanligvis drevet av både årer og seil. De ble bygget i mange former og størrelser og varierte mellom 30–50 meter lange og 5–7 meter brede og hadde opp til 300 menn, både marinesoldater og roere. Dromonene hadde et sentralt tårn ("xylokastron", «treborg») nær hovedmasten. Derfra kunne marinesoldatene bruke sine buer og piler eller kaste spyd og andre prosjektiler. De fleste dromoner var utstyrt med flammekastere (syfonofo-rami) som sendte gresk ild og katapulter som kunne sende prosjektiler på 10 kg opp til 250 meter avgårde. Mange dromoner var også halvveis beskyttet mot ramming. Mellomengelsk "dromond" og gammelfransk "dromont" beskrev alle særlig store middelalderske skip. Majorstuen (band). Majorstuen (etablert 2000) er et norsk folkemusikkensemble. Majorstuen består av seks felespillere fra forskjellige deler av landet. I tillegg til at alle spiller fele, spiller enkelte av medlemmene cello,bratsj og oktavfele. Bandet spiller tradisjonell og egenkomponert musikk med utgangspunkt i den norske folkemusikken og tilfører nyere rytmiske og riffbaserte element. Ensemblet har gitt ut fem album, og blitt nominert til Spellemannprisen for to av dem. For debutalbumet "Majorstuen" fikk de Spellemannprisen 2003 i klassen folkemusikk/gammaldans. Ensemblet ble kåret til Årets folkemusikere 2005 av Rikskonsertene som de første vinnerne i et nystartet INTRO-folk, et lanseringsprogram for unge lovende folkemusikere. De fikk dessuten Hilmar Alexandersens Musikkpris samme år. Majorstuen har spilt på en rekke festivaler i Norge og utlandet, og ellers spilt konserter i land som Canada, Aserbajdsjan, Israel, Frankrike, Slovenia, Storbritannia, Tsjekkia, Mexico og Danmark. Eget platemerke. Majorstuen Fiddlers Company (MFC) er Majorstuens platemerke som ble etablert i 2004 i forbindelse med utgivelsen av gruppas andre CD-innspilling, "Jorun jogga". Plateselskapet har siden stått bak gruppens utgivelser "Juledrøm", " Skir" og "Live in Concert". Gruppa Majorstuens firma har også samme navn, Majorstuen Fiddlers Company AS. Audun Strype var lydtekniker på CD-en "Jorun jogga", og Jan Erik Kongshaug og Peer Espen Ursfjord fra Rainbow studio var lydteknikere på CD-ene "Juledrøm" og "Skir". På "Majorstuen – Live in Concert" gjorde Herman Kvelprud opptakene mens Tor-Magne Hallibakken miksa og mastra. Einar Olav Larsen var produsent på de tre siste platene, mens Trond Kverno var produsent på "Jorun jogga" (samt debutplata). Earby. Earby er en by i Lancashire i England. Den ligger nær Barnoldswick og omkring åtte km nord for Colne. Fra 1909 til 1974 utgjorde byen et eget administrativt distrikt. 1. april 1974 ble den en del av distriktet Pendle. Historisk har Earby tilhørt grevskapet West Riding of Yorkshire. Rågsved. Utsikt over nordvestre Rågsved med sitt hesteskoformede sentrum. Rågsved er en bydel i Söderort i Stockholm kommune, i bydelsområdet Enskede-Årsta-Vantör. Bydelen grenser til Hagsätra, Högdalen, Fagersjö samt til Huddinge kommune i sør. Hagsätra. Hagsätra er en bydel i Söderort i Stockholm kommune, i bydelsområdet Enskede-Årsta-Vantör. Den grenser til bydelene Älvsjö, Örby og Rågsved samt til Stuvsta i Huddinge kommune. Technothriller. Technothrilleren er en litterær hybridsjanger, som deler motiv og struktur med spionromanen, thrilleren, krigsromanen og science fiction. Verker i denne sjangeren inneholder i forhold til andre litterære sjangere en uvanlig stor mengde tekniske detaljer. Bare den mest teknisk orienterte science fiction nærmer seg technothrillerens detaljeringsnivå. Selv om technotrillere er filmatisert og kopiert i andre medier, er dette først og fremst en litterær sjanger rett og slett på grunn av at mengden av faktaopplysninger som kjennetegner den knapt kan formidles i andre media enn trykt skrift. Bøker innen sjangeren inneholder gjerne en stor mengde detaljer om den indre mekanikken, virkemåten og organiseringen av så vel «harde» objekter som for eksempel våpen og våpensystemer, som menneskelige tiltak som spionasje, kampkunst, politikk, historie, forskning og annet. Technothrillere hevdes ofte å være underholdningslitteratur skrevet eksklusivt for menn, uten at dette kan sies bevist. Forfattere som for eksempel Dan Brown og Jan Guillou, hvis thrillere kan sies å tilhøre sjangeren, har også et stort kvinnelig publikum. Ettersom teknologi blir stadig viktigere i det globale samfunnet, og dermed også i moderne thrillere, er sjangeren til en viss grad blitt mer diffus. Opprinnelse. Michael Crichton hevdes ofte å være sjangerens «far». Hans tidlige roman "The Andromeda Strain" fra 1969 (norsk utgave "Døden fra rommet", 1971), om et dødelig virus fra verdensrommet som bringes tilbake til jorden med en amerikansk romsonde, blandet trekk fra teknisk orientert science fiction, detektivfortellingen og thrilleren. Som opphavsmenn til den militære technothrilleren regnes gjerne Craig Thomas med sin roman "Firefox" (1977) (norsk utgave "Firefox", 1985) og Tom Clancy med "The Hunt for Red October" 1984 ("Jakten på Rød oktober" 1986). Fylkesvei 204 (Hedmark). Fylkesvei 204 i Hedmark går mellom Akselstua og Austad i Stange kommune. Veiens lengde er 6,9 km. Eksterne lenker. 204 204 Fylkesvei 199 (Hedmark). Fylkesvei 199 i Hedmark går mellom Stange og Sørum i Stange kommune. Veiens lengde er 5,9 km. Eksterne lenker. 199 199 Reymert (slekt). Reymert (slekt) er blant de eldste sørlandsslektene og består av to agnatiske (mannlige) hovedlinjer; en eldre (utdødd på mannssiden) og en yngre (dagens slekt). To brødre som begge var prester på sørlandet, er de første kjente medlemmer i slekten og opphavsmenn for slektens to linjer. De etterfulgte hverandre som sogneprester i Søgne prestegjeld på slutten av 1600-tallet. Slektsnavnets stavemåte. Slektsnavnets stavemåte er usikker/varierer i eldre tid. Både Reijmer, Reimer og Reymer forekommer i de eldste kilder fra 1600-1700-tallet. T-endelsen er trolig et tillegg fra 1700-tallet. (I Nederland kan Reymert forekomme som mannsnavn, men siden t-en mangler i de eldste skriftlige kilder i slektens første generasjoner, er dette trolig ikke utgangspunktet for det norske slektsnavnet Reymert.) Presteembetet i Søgne. De første kjente medlemmer av slekten er sogneprester i Søgne i Vest-Agder. Flere av øyene i den kjente uthavnen Ny Hellesund var «benefisert gods» og hørte dermed inn under Søgne gamle prestegård. I prinsippet var dermed velstående Ny Hellesundsskippere «husmenn» under Søgne prestegård. Gjennom ca. 250 år tilhørte slekten Reymert de dominerende slektene i Ny Hellesund. I Søgne kan man gjennom å følge slektene Faaborg, Reimer(t) og Schive se hvordan et presteembete kunne «gå i arv» gjennom mange slektsledd (i dette tilfellet i ca. 150 år). Den eldre linje. Den eldre linjen stammer fra Henrik Marcussen Reimer(t) (født 1633, død 1713 i Søgne), sogneprest i Søgne og Greipstad fra 1699-1713 (etterfulgte sin yngre bror Christen, se avsnittet "Den yngre linje"). Henrik fikk sønnen Marcus Henrichsen Reymer(t) (1686–1753) som var los og gjestgiver i Ny Hellesund. Hans etterkommere danner i flere slektsledd en ubrutt los- og skippertradisjon i Ny Hellesund. Henrik fikk også en datter, Sille Marie Henriksdatter Reymer (1688–1781), som ble gift med lensmann Besse Johnsen Trysnes (1665–1713). De har en tallrik etterslekt. En av dette parets barn bruker slektsnavnet Reymer (Markus Bessesen Reymer), men denne kognatiske (kvinnelige) slektslinjen bringer ikke navnet videre senere. Denne "eldre linjen" er utdødd på mannssiden. Flere av denne slektlinjens mannlige medlemmer omkom i lostjeneste utenfor Ny Hellesund. 12. oktober 1842 omkom losbrødrene Daniel Larsen Reymert, Augustinius Larsen Reymert og Ommund Larsen Reymert (fra eiendommen St. Olavs strand på Helgøya) under tjeneste. En av uthavnens siste fastboende, Olga Reymert (1891–1998), var slektens siste navnebærer i Ny Hellesund. Den yngre linje. Den yngre linjen stammer fra en yngre bror av Henrik Marcussen Reimer(t), nemlig Christen Marcussen Reimer(t) (født 1636, død 1699 i Søgne), sogneprest i Søgne og Greipstad fra 1678-1699 (etterfulgte sin svigerfar Nils Olsen Faaborg). Christens etterfølger i embetet ble den eldre broren Henrik (se avsnittet "Den eldre linje"). Christens sønn, kapellan Marcus Christensen Reimer(t) (-1713), ble utnevnt til ny sogneprest etter onkelens død, men døde før han tiltrådte. Marcus Christensen Reimer(t)s sønn var Christen Marcussen Reymert (født 1702, død 1766) som var skipper og kongelig privilegert gjestgiver i Ny Hellesund (eiendommen Tønvold på Helgøya, fredet i 2005 – se ekstern lenke nederst på siden). Dagens navnebærere i slekten tilhører normalt etterslekten til dennes sønn Thorn Reymert (født 1743, død 1825), som var reder og verftseier i Kristiansand. Inngifteforbindelser m.m.. Slekten Reymert er sterkt inngiftet i slekten Langfeldt. Dette gjelder særlig den eldre linje. Det er også inngifteforbindelser mellom slektene Reymert og Schive. I den yngre linje er det sterke inngifteforbindelser i skipsbyggerslekten Rolfsen og presteslekten Brun. En av Thorn Reymerts døtre, Birgithe Reymert (1786–1838), er gjennom sitt ekteskap stammor til den norske slekten Hemsen. Slekten i dag. Det er i 2009 ca. 50 personer som bærer slektsnavnet Reymert i Norge. Slektsnavnet er beskyttet. Dagens navnebærere har tilknytning til slektens yngre linje enten gjennom Mandalsgrenen eller Farsundsgrenen. Kun i Farsund er en linje av slekten fremdeles fast bosatt på Sørlandet. Kuriosa. Som en kuriositet kan nevnes at de gamle slektseiendommene Tønvold, se "Den yngre linje"; og St. Olavs strand, se "Den eldre linje", er avbildet i sørlandsmaleren Amaldus Nielsens kjente motiv «Morgen ved Ny-Hellesund». Kristiansandsoriginalen Laumann tilhørte også slekten. Hans navn var egentlig Lauritz Emil Lauritzen Reymert (født 1891 i Kristiansand). Han eide flere hester og hadde som arbeid å tømme utedoer i Kristiansand. Dette er en av historiene som fortelles om Laumann: To fine fruer besværet seg engang høylydt over at Laumann tillot seg å kjøre forbi dem med gjødselkjerra. Da pekte Laumann sindig på lasset og bemerket filosofisk «Om hundre år er vi slig både æ og Dere.» Bergsvein Brøske. Bergsvein Brøske (født 29. oktober 1960 i Stangvik) er senterpartipolitiker og tidligere ordfører i Surnadal. Toåa. Elva Toåa renner igjennom dalføret Todalen i Surnadal kommune og har sitt utspring i Tovatna (756 moh.) i vestre del av Trollheimen. Toåa renner stort sett i nordvestlig retning og får sitt tilløp fra flere elver før den renner ut i Todalsfjorden. Toåa har en lakseførende strekning på ca 8 km, fra elveutløpet og opp til Storfossen. Elva er vernet i henhold til Verneplan III for vassdrag. Supporterunionen for Britisk Fotball. Supporterunionen for Britisk Fotball (SBF), ble stiftet 15. mars 1986 etter initiativ av daværende leder av Evertons supporterklubb, Jan Roger Henriksen. Formålet med SBF er å samle alle supportere av britisk fotball samt å profilere britisk fotball overfor media. Utover 1990-tallet er mange av dagens 46 medlemsklubber stiftet. Det totale antall medlemmer pr 31. mai 2011 er 103 957. Leder i SBF 2011-2012 er Trond Fuhre (Birmingham City) SBF arrangerer den årlige «Supportercupen», en fotballturnering for norske supportere av britiske fotballklubber. SBF har forskjellige kåringer hver sesong, som årets supporter og årets hjemmeside. Drifter også den populære Groundhopperlisten. De har flere samarbeidspartnere, som TV2 og Fotballshop. Supportercupen. Supportercupen er en fotballturnering åpen for medlemmene i de supporterklubbene i Norge som sverger til engelske (eller britiske) fotballklubber. Startet i 1991 etter et samarbeid mellom Asbjørn Karlberg, Manchester United og Velibor Rnkovic, Wolverhampton Wanderers. Den første turneringen trakk 8 lag til 11-mannsspill i Nedre Eiker. Til turneringen i 1992 kom flere lag med, og Supporterunionen for britisk fotball foreslo å spille med 7-mannslag. Også denne turneringen ble spilt i Nedre Eiker. Siden har turneringen vært avholdt på Voldsløkka i Oslo til 2009. Nå arrangers turneringen på kunstgressbanene til Snarøya Sportsklubb på Snarøya ved Fornebu i Bærum kommune. Arrangør er SBF. Gud signe vårt dyre fedreland. Gud signe vårt dyre fedreland er en kjent norsk salme og landshymne. Teksten til denne hymnen er skrevet av Elias Blix. Den har samme melodi som den danske salme «Den signede dag med fryd vi ser», med tekst av N.F.S. Grundtvig fra 1826. Salmens tittel er egentlig "Fedralandet", men den navngis som oftest med første verslinje, "Gud signe vårt dyre fedreland". Melodien er komponert av Christoph Ernst Friedrich Weyse. Salmen blir ofte omtalt som Norges nasjonalsalme og i kirkelig sammenheng benyttes den gjerne jamsides med "Ja, vi elsker" blant annet på 17. mai. Scandinavia. Scandinavia er et norsk danseband etablert i august 1988. Fire av bandets medlemmer kom fra orkesteret Katho som ble oppløst da bandets vokalist Tore Halvorsen begynte i Ole Ivars. De fikk med seg to medlemmer fra Torry Enghs og startet Scandinavia. Bestetningen i bandet har vært den samme siden starten med unntak av vokalistplassen som har vært besatt av fire forskjellige personer. Mest kjent er Rune Rudberg som har vært innom bandet tre ganger, og måtte forlate bandet i 2005 da det ble avslørt at han brukte narkotika. Bandet har gitt ut 13 studioalbum og et livealbum fra en konsert gjort i Hollywood Palladium i Los Angeles foran et norsk publikum. Albumet fikk navnet "De aller beste «live»" og ga bandet Spellemannprisen 2001 i klassen danseorkester. De vant også Spellemannprisen 2006 i samme klasse for albumet "Alle mann til pumpene". I tillegg til å spille til dans rundt om i Norge, har bandet også hatt flere spillejobber i Danmark, Sverige og Finland. Mengdetrening. Mengdetrening er å trene på noe man har innlært, for å komme opp på et automatisert ferdighetsnivå. Det brukes innen områder som idrett, skyting, m.m., for å optimalisere prestasjoner og gi best mulige resultat. Man kan godt bruke uttrykket overlæring i stedet for mengdetrening. Gammeldags pugging er samme prosess. Innen føreropplæring er begrepet i de senere år blitt tatt i bruk med den samme betydningen. Man ser da for seg at den som ønsker å trene for å kunne ta førerkort, erverver seg nødvendige ferdigheter, fortrinnsvis ved en trafikkskole (kjøreskole), for deretter å trene på de ervervede ferdighetene sammen med en ledsager. Denne treningen blir da mengdetrening – de sammensatte, innlærte ferdighetene trenes på, slik at den som skal lære, i større og større grad får ferdighetene "under huden". Dette vil si at bestanddelene i kjøreprosessen gradvis flyter sammen, og blir til automatiserte helheter, der også tidligere erfaringer inngår. Man får på denne måten, i den tiden mengdetreningen pågår, dannet nye deler av sitt atferdsrepertoar. Handlinger vil dermed kunne bli utløst ved gjenkjenning av situasjoner, som man reagerer mer og mer hensiktsmessig på, ved at man automatisk henter opp handlingkjeder, eller reaksjonsmønster, som da altså er nye eller ferske deler av atferdsrepertoaret. Dette innebærer at man ikke lenger trenger å tenke seg om før man handler for å unngå en fare – man trenger ikke analysere situasjonene først, for så å sette sammen hensiktsmessige handlingsrekker – kunnskapen og ferdighetene er allerede kjedet sammen til automatiserte handlingshelheter som utløses. Man regner med at 3000 – 5000 kjørte km i mengdetreningsøyemed vil ha en meget gunstig innvirkning på sikkerheten til ferske førere – spesielt de unge – i den første tiden etter ervervelsen av førerkort. Forskning tyder på en betydelig redusert risiko for personskadeulykker for gruppen som har mengdetrent i et slikt omfang. Mengdetrening er således et verdifullt trafikksikkerhetstiltak. Fylkesvei 193 (Hedmark). Fylkesvei 193 i Hedmark går mellom Basterud og Stange kirke i Stange kommune. Veiens lengde er 10,9 km. Eksterne lenker. 193 193 Ledsager (begrep i veitrafikkloven). Med ledsager i den norske vegtrafikklovens forstand menes det en person som bistår en annen i føreropplæring når det gjelder motorvogn. Ledsageren er da med i bilen; eller han eller hun er innen rimelig synsvidde (da med påbudt, toveis radiokommunikasjon) av en som skal lære å kjøre moped eller lett motorsykkel. En ledsager bistår altså en som skal lære å føre motorvogn under mengdetrening. En ledsager har ikke lov til å ta betaling; bare en trafikklærer (kjørelærer) kan drive kjøreopplæring mot vederlag. En ledsager i personbil under opptrening av kjøreferdigheter skal sitte i høyre forsete, og bistå den som skal lære å kjøre med råd og vink. I sjeldne tilfeller kan det også hende at ledsageren må gripe inn, for å avverge direkte fare. Dersom man velger omgivelser (gater og veier med tilhørende trafikkbilde) som er i samsvar med ferdighetsnivået til den som skal lære, skal inngripen normalt ikke være nødvendig. For å være ledsager, må man ha fylt 25 år. Videre må man ha gyldig førerrett for vedkommende motorvogngruppe. Slik førerrett må man ha hatt uavbrutt i minst 5 år. Keizo Obuchi. Keizo Obuchi (født 25. juni 1937, død 14. mai 2000) var en japansk politiker. Han var Japans 84. statsminister fra 30. juli 1998 til 5. april 2000. Obuchi gikk av som statsminister etter å ha fått slag. Han døde kort tid etterpå. Personbil. Personbil er en bil med totalvekt mindre enn 3500 kilo og maksimum åtte passasjerplasser. Det kreves førerkort «Klasse B» for å kjøre personbil. Personbilbegrepet utviklet seg som en nødvendighet etter hvert som firehjulte, motoriserte kjøretøyer ble mer vanlige. A-modell Ford og andre tidlige bilmodeller ble opprinnelig laget til personbefordring, men ble ofte bygd om med lasteplan. Dette gikk bra så lenge der var solid ramme til å holde motor og hjul sammen (chassis, nå oftest kalt plattform). De første bilene var åpne, med kalesje. Det ble etter hvert vanlig å bygge inne passasjerplassen og mer og mer vanlig å bygge hel kabin der alle satt. Denne typen ble kalt «sedan», mens kalesjevognen ble kalt «kabriolet». Enkelte åpne biler kunne utstyres med ekstra klappseter i bagasjerommet (svigermorssete). Tosetersmodeller med sterk motor ble kalt sportsvogner. Philippe Gilbert. Philippe Gilbert (født 5. juli 1982 i Verviers) er en belgisk syklist, som ble profesjonell i Française des Jeux i 2003. Han er kjent som klassiker-spesialist, og hans største meritter er Liège–Bastogne–Liège i 2011, Giro di Lombardia i 2009 og 2010, og Amstel Gold Race i 2010 og 2011, i tillegg til etappeseire i alle tre Grand Tours. Karriere. Gilbert ble profesjonell for Française des Jeux i 2003. Han tok sin første seier da han vant en etappe i Tour de l'Avenir. 2004 startet med etappeseier og seier i ungdomskonkurransen i Tour Down Under. Han deltok i landeveisrittet i OL, og ble nr. 49. Han vant også Paris–Corrèze. I 2005 vant han flere ritt i Frankrike, som Trophée des Grimpeurs, Tour du Haut-Var og Polynormande og dermed også den franske cupen. Han vant også etapper i Firedagers i Dunkerque og Tour Méditerranéen. I 2006 vant han Omloop Het Volk. I løpet av sesongen vant han også GP de Fourmies og GP de Wallonie i tillegg til etappeseire i Dauphiné Libéré og ENECO Tour. I 2007 tok han kun én seier, etappeseier i Tour de Limousin, men han var nære på flere ganger og ble innhentet like før mål både i Milano–Sanremo og Paris–Tours. Gilbert startet 2008-sesongen med å vinne klatrekonkurransen i Tour Down Under, samt to etapper og sammenlagt i Vuelta a Mallorca. Han vant også Omloop Het Volk for andre gang, etter et solobrudd fem mil før mål. Fire dager senere vant han GP Samyn. Han avsluttet året med å vinne Paris–Tours, i et spurtoppgjør med sine tre bruddkamerater, fire sekunder før hovedfeltet. I 2009 gikk han til Silence-Lotto for å lede det belgiske laget i klassikerne. Han ble nummer tre i Flandern rundt og fire i både Amstel Gold Race og Liège–Bastogne–Liège. Han tok også sin første etappeseier i en Grand Tour da han vant 20. etappe i Giro d’Italia. I Ster Elektrotoer vant han en etappe og sammenlagt. Senere forsvarte han seieren i Paris–Tours. En uke senere vant han Lombardia rundt. Det var fjerde seier på rad i løpet av ti dager etter å ha vunnet Coppa Sabatini, Paris-Tours og Giro del Piemonte. Ved sesongslutt ble han utnevnt til "Flandrien of the Year" og belgisk "Sportman van het jaar". I april 2010 vant han Amstel Gold Race. Han vant første etappe i Belgia rundt. Gilbert avsluttet 2010-sesongen sterkt. Han vant to etapper i Vuelta a España, og avsluttet, som i 2009, med seier i Giro del Piemonte og Lombardia rundt. Som i 2009 ble han "Flandrien of the Year" og belgisk "Sportman van het jaar". I 2011 fortsatte han der han der han slapp i 2010. Han vant etapper i Volta ao Algarve, Tirreno–Adriatico i tillegg til Montepaschi Strade Bianche og etappeseier og sammenlagtseieren i Belgia rundt og Ster ZLM Toer. I april tok han fire seire på rad: først Brabantse Pijl, deretter forsvarte han fjorårsseieren på Amstel Gold Race. Tre dager senere vant han La Flèche Wallonne før han vant Liège–Bastogne–Liège og ble den andre rytteren etter Davide Rebellin til å vinne de tre Ardenner-klassikerne i samme år. Sent i juni ble han belgisk mester i landeveisritt. I Tour de France tok han sin første etappeseier da han vant den første etappen. Han mistet den gule trøya til Thor Hushovd etter lagtempoetappen neste dag. En uke etter Touren vant han Clásica de San Sebastián. En drøy uke senere deltok han i Eneco Tour der han tok en etappeseier og andreplass i sammendraget. Dagen etter at Eneco Tour var avsluttet ble han belgisk mester på tempo. Han tok ytterligere to seire (Grand Prix de Wallonie, Grand Prix Cycliste de Québec) før sesongen var slutt, og endte opp på 18 seire totalt. Han tok også sammenlagtseieren i UCI WorldTour 2011. Neste sesong gikk tyngre, og han tok ikke sin første seier i 2012 før 26. august da han vant 9. etappe i Vuelta a España. Han gjentok bedriften på den 19. etappen. Gilbert ble verdensmester i landeveissykling under VM i landeveissykling, etter at han rykket fra hovedfeltet i den siste bakken, og kunne passere målstreken alene. Medium og kommunikasjon. Noen fylker har valgt å bruke ordet Medium i sitt materiell. Derfor denne redirect-siden. Føreropplæring. Føreropplæring er opplæring som drives med siktemål å kvalifisere personer til å avlegge førerprøve for motorvogn. Bestått førerprøve gir førerkort for den førerkortklasse man har avlagt prøve for. Førerkort er altså et dokument som gir førerrett for en bestemte type kjøretøyklasse eller kjøretøykategori. Pris på opplæringen varierer fra klasse til klasse. En kjøretime på bil ligger mellom 4-600 kroner, mens det er litt dyrere på motorsykkel. Kjøretimer på moped koster vel 500 kr pr. hele dag med kjøring. Mens kjøretimer på lastebil/buss/vogntog koster opp imot dobbelt så mye som en kjøretime på personbil. Føreropplæring gis ved autoriserte kjøreskoler, men for noen faser og for visse førerkorttyper er det godkjent at ledsager er nok. I slik opplæring inngår flere elementer. Viktigst er trafikalt grunnkurs, kjøreopplæring ved trafikkskole (kjøreskole), og mengdetrening. For nærmere definisjoner av typer førerkortklasse, førerrett, kompetansebevis, typer kjøretøykategori, m.m., se Vegtrafikkloven, Kap. 2. Definisjoner m.m. Øvelseskjøring. Øvelseskjøring er en form for opplæring til førerkortklasser der elev har med ledsager og kan kjøre som en vanlig sjåfør, uten spesielle begrensninger, men det stilles en rekke krav for å få øvelseskjøre. Hanne Hukkelberg. Hanne Hukkelberg (født 17. april 1979 på Kongsberg) er en norsk sanger, artist og komponist. Hun spiller musikk i grenselandet mellom jazz og pop. I tillegg til å synge, spiller hun slagverk, piano og gitar. Hun er utdannet Cand. mag. fra Norges musikkhøgskole. I 2004 ga hun ut debutalbumet "Little Things" som ble gitt ut i internasjonal utgave året etter. For sitt andre album "Rykestrasse 68" fikk hun Spellemannprisen 2006 i åpen klasse. I 2006 ble hun tildelt penger fra UDs reisestøtte til norske musikere og utøvere for konserter i utlandet for å gjennomføre turné og festival i Europa og USA. Hukkelberg har skrevet en av låtene på soundtracket til filmen «Legenden om Narnia – Prins Caspian». Låtens navn er Lucy, etter én av filmens hovedkarakterer. Andrew Adamson er en stor tilhenger av Hukkelberg og han skal ha vært personlig involvert i å få henne med i prosjektet. Låten blir imidlertid ikke å høre i selve filmen, men den er med på filmens soundtrack som ble utgitt 13. mai 2008. Madhesi. Madhesi (skrives også "madheshi") er et fellesnavn som brukes på de flernasjonale befolkningene som tradisjonelt bor i Nepals flate, tropiske sletteland Tarai, på grensa mot India. Navnet brukes også omtrent synonymt med Tarai i geografisk betydning. I denne artikkelen er madhesi brukt bare om folket. For geografi, se artikkelen om Tarai. Ordet "madhesh" skal ifølge noen stamme fra forma "Madhya Desh" som betyr "Midtlandet". Andre forskere mener det stammer fra "Matsya Desh", som betyr "Fiskelandet", et navn som finnes i det hellige hinduskriftet Mahabharata. Tilsvarende fellesnavn for befolkninga i andre deler av Nepal er himal for folk i Himalaya, og pahade for mange forskjellige folk som bor i distriktet som vanligvis kalles "åsene" (the Hills) mellom Himalaya og Tarai. Madhesi-befolkninga har vært kraftig diskriminert fra makthaverne i Kathmandu. På slutten av 2006 og begynnelsen av 2007 var det store protestbevegelser blant madhesi-folk i det østlige Tarai. Hvem er madhesi? Madhesi brukes i vid forstand om alle «lavlendinger» i Tarai, inklusive urbefolkninger som tharu. I snever forstand brukes det om dem som snakker språk som ligger nær hindi og er hinduer, "indo-madhesi"-befolkninga. Uttrykk som tilsvarer madhesi brukt i vid forstand, er himal om innbyggere i nepalsk Himalaya, og pahade om innbyggere i "ås-distriktene" som ligger mellom Himalaya og Tarai. I Tarai bor også flere millioner innflyttere av mange nasjonaliteter fra de høyereliggende delene av landet. De regnes "ikke" til madhesi. Tarais totalbefolkning. Litt over halvparten av Nepals befolkning bor nå i Tarai, som er den delen av landet som har hatt sterkest økonomisk vekst og mest storbyutvikling utafor Kathmandu. Tradisjonelt regnes Nepals befolkning til å være mellom 26 og 28 millioner. Men i 2006 blei statsborgerskap innvilga til mellom 3 og 4 millioner som til da hadde levd uten papirer, stemmerett osv. De fleste var i Tarai. Det er uklart om denne gruppa var inkludert i tidligere befolkningsanslag, eller om den kommer i tillegg. Folketallet i Tarai kan derfor være på 13 til 14 millioner, eller kanskje flere millioner høyere. Det virker klart at totalbefolkninga i framtida ligger an til å gå fra befolkninga i resten av Nepal enda mer. Pahade. Madhesi-aktivister har hevda at madhesier nå er i flertall i Nepal. Men dette er sannsynligvis ikke riktig, fordi en stor del av befolkninga i Tarai er innvandra fra de høyere delene av landet etter 1950. Dette er både grupper som snakker nepali som morsmål, og innvandrere som tilhører nasjonale minoriteter (tradisjonelt kalt "hill tribes" eller "janjati" i Nepal). Et anslag over denne (ikke-madhesi) befolkninga i Tarai, er 3 – 4 millioner. Et samlenavn for denne befolkningsgruppa som blir brukt i Tarai, er pahade. Madhesi i aller videste forstand. Regna i aller videsste forstand kan madhesi-befolkninga i Tarai anslås til kanskje 30% av Nepals totalbefolkning eller oppimot 10 millioner, i videste forstand. Denne vide definisjonen av madhesi omfatter forskjellige grupper der mange har samme kulturelle og språklige røtter som store grupper på den indiske sida av grensa, og snakker språk som er nært beslekta med hindi. De fleste av disse madhesi-folka er hinduer, men store grupper er også muslimer, noen tilhører også andre indiske religioner. Sjøl om noen av disse madhesi-folka har vært i Tarai i over 1000 år, er mange etterkommere etter folk som vandra inn fra India for noen generasjoner sida. Tilsammen er dette den største befolkningsgruppa i Tarai. Dette har også ført til at hindi dominerer som språket som brukes til kommunikasjon mellom ulike språkgrupper i Tarai, og ikke nepali, som i de høyereliggende delene av landet. Men det er samtidig verdt å merke seg at ikke alle innafor dette befolkningssegmentet er villige til å sjøl regne seg som madhesi, og at det er sterke motsetninger mellom flere av de gruppene som er slått sammen her. Tharu og andre urbefolkninger.. Med til madhesi regnes i vid forstand vanligvis også de egentlige urinnvånerne i Tarai. Tilsammen er såkalte «etniske grupper», «stammefolk» eller janjati-folk ("tribals") i Tarai anslått til 9% av Nepals befolkning, eller mellom 2, 5 og 3 millioner. Dette er grupper som har levd i området svært lenge, og gjennom årtusener har hatt et slags monopol på de mest tropiske delene av landet fordi de er immune mot den svært smittsomme og farlige forma for malaria som finnes der. Malaria og de store junglene med ville dyr virka som en naturlig hindring for innvandring, både fra de høyere delene av Nepal og fra India, fram til om lag 1950, da effektiv malariamedisin blei tilgjengelig. Disse urinvånergruppene snakka ofte ikke indo-iranske språk, og var buddhister eller dyrka eldre religioner. I nyere tid har mange av dem gått over til å snakke språk med kraftige innslag av hindi og ta inn hinduistiske innslag i religionen sin. Tharu. (Se hovedartikkel Tharu.) Den største og viktigste urinvåner-gruppa er Tharu-folket, som aleine utgjør 6,6% av Nepals totalbefolkning, nærmere 2 millioner. Tharu-ene er mye mindre utvikla og mye fattigere enn de indisk-kulturelle madhesi-ene. Mange har blitt drevet fra jorda si og redusert til leilendinger på storgods der indisk-madhesier er godseiere. De står også religiøst i motsetning både til den nepalske forma for hinduisme og til den indiske hinduismen som dominerer i det østlige Tharai. Andre tradisjonelle nasjonaliteter. Et stort antall mindre nasjonaliteter, tildels med svært forskjellige religioner og språk, bl.a. med gammal tilhørighet til junglene der, bor i Tarai. Her fins grupper som opp til nylig har levd svært tradisjonelt, inklusive smågrupper som har vært eller er jegere, sankere og nomader. Flere av dem har holdt fast på tradisjonelle religioner, som av noen beskrives som naturreligioner eller shamanisme. Noen snakker tibetansk-burmesiske språk. Det finnes også små grupper som snakker dravidiske språk, eller som kanskje tilhører språklige isolater. Som i India fins små grupper med mørk hud som kanskje stammer fra den aller eldste befolkninga på subkontinentet. Disse gruppene er svært fattige og lite utvikla, sett fra en moderne synsvinkel. Deres økonomi og kultur blir pressa og trua både av den nepalske staten og av den mer moderne jordbruks- og industrikulturen i de moderne delene av Tarai. Muslimer. Muslimer er i følge siste anslag 4,2% av befolkninga i Nepal. Dette svarer til rundt 1,2 millioner. Andre bruker lavere og høyere tall. Det store flertallet er sunni. Muslimer begynte å vandre inn i Nepal på 1200-tallet, men det store flertallet har kommet i nyere tid. Det store flertallet bor i Tarai. De snakker for det meste de samme nord-indiske språka som er nær beslekta med hindi som sine ikke-muslimske naboer, men over 200 000 har registrert seg med urdu som morsmål. De rekner seg som et eget samfunn med egne tradisjoner og fester, kulturelle særegenheter osv. I Tarai er de spesielt samla i distriktene Banke (16%) og Kapilvastu (18,3%) i Midtvestlige region, Bara (13,4%), Mahottari (13,5%), Parsa (15,4%), Rautahat (19,5%) og Sarlahi (7,5%) i "Sentralregionen", og Siraha (7,2%), Sunsari (11,1%) og Saptari (8,4%) i "Østregionen" (tall fra 2001). (Se artikkelen Nepals geografi og.) Muslimene har blitt utsatt for den samme regionale og nasjonale undertrykkinga og diskrimineringa som andre madhesi-folk. Men de står også i motsetning til hinduene i Tarai fordi de har blitt undertrykt særskilt som religiøs minoritet. Det har vært tilløp til kamper mellom hinduer og muslimer av samme type som i Nord-India, bl.a. inspirert av ekstreme indiske hindu-organisasjoner. Indo-madhesi-befolkning i det østlige Tarai. Den gruppa i Tarai som i 2006 og 2007 har stått sentralt i protestene, er de som kan kalles indo-madhesier, eller indisk-kulturelle madhesier. Dette er også den gruppa som kan regnes som madhesi i ordets aller strengeste, mest begrensa betydning. De er anslått til om lag 16% av befolkninga, kanskje noe over 4 millioner. Typisk for denne gruppa er at den snakker språk som er nær beslekta med hindi, spesielt maithili (som er Nepals nest største språk etter nepali), bhojpuri og awadhi. Hindi er det dominerende fellesspråket, ikke nepali. Det fins også en tradisjon for hindi som skolespråk her, og politisk konkurrerer ideen om hindi som skolespråk med f.eks. skoler på maithili. Den dominerende religionene er hinduisme av samme type som over grensa til India. I denne gruppa fins både familier som har bodd i Nepal i lang tid og nokså nye innvandrere fra India. Uansett er den kulturelle og religiløse samhørigheta med folk på den andre sida av grensa sterk. Denne folkegruppa bor i det østlige Tarai, som i mer enn 50 år har vært Nepals raskest voksende og rikeste landsdel utenom Kathmandudalen. Økonomien her utvikler seg i samhandel med India. Mens det i "ås-distriktene" og Kathmandu fins politisk støtte for strengere grensekontroll både for varer og mennesker, oppfatter folk her det som et hinder for en fri ferdsel over grensa som de er vant til fra gammalt av, og en hemsko for den økonomiske veksten. Protestbevegelsen våren 2007. Sjåvinistiske grupper i Kathmandu har diskriminert denne folkegruppa kraftig både når det gjelder politisk innflytelse og stillinger i staten. De har også drevet kraftig propaganda for påstanden at disse madhesiene er «utlendinger», «indere» (India oppfattes i ås-distriktene og Kathmandu som Neplas hovedfiende) og «nasjonalt upålitelige». Dette har skapt grunnlaget for sterke protestbevegelser i denne delen av Tarai, som etter 2000 førte til at NKP (Maobadi) fikk betydelig støtte her, og i 2006 og 2007 forskjellige nasjonalistgrupper som for det meste splitta seg ut fra NKP(M), som JTMM og MJF. Disse siste gruppene retta i motsetning til NKP(M) sin protest ikke bare mot Kathmandu-regjeringa, men gikk fysisk til angrep på innvandrere fra de høyere delene av Nepal, pahade. De knytta også kontakter til høyreorienterte hindu-grupper i India. En sentral del av kritikken mot NKP(M) fra ledere av disse gruppene, er at NKP(M) går inn for å dele Tarai i to forskjellige sjølstyrte provinser: "Tharuwan" for Tharu-folket i vest og "Madhesh" for Indo-madhesier i øst. Lederne i gruppene som har brutt med maoistene, avviser dette. De krever et enhetlig, ikke-delt, sjølstyrt Tarai, noen av dem krever også splittelse fra Nepal i en egen stat. De gjør også krav på å representere hele det geografiske Tarai. Splittelse mellom øst og vest i Tarai. Det er interessant å se at nettopp protestbevegelsen deres har ført til ei deling av Tarai som svarer ganske godt til maoistenes delingsforslag. Protestbevegelsen til indo-madhesiene har fått stor oppslutning rundt 10 av de østligste distriktene i "Midtregionen" og "Østregionen" i Tarai, men har bare unntaksvis slått gjennom i de vestligere Tarai-distriktene. Faktisk er den madhesh-regionen som maoistene har foreslått noe større (den går lengre vestover) enn den stripa av Tarai der protestbevegelsen har vært sterkest. I vest har Tharu-folket delvis hatt sine egne protester (i likhet med janjati-folk i indre Tarai østover) og tharu-ledere og andre janjati-ledere fra Tarai har avvist at de har felles interesser med MJF. Dette understreker at sjøl om indo-madhesiene har sterke grunner til å protestere, har lederne deres ikke rett når de sier at de representerer det flertallet av Nepals befolkning som bor i Tarai. Med i dette flertallet er nemlig også millioner av invandrere fra åsene, janjati-folk og muslimer, som ikke støtter dem. Jens Byggmark. Jens Byggmark (født 22. august 1985 i Tärnaby) er en svensk alpinist. Byggmark tok sin første seier i verdenscupen da han vant slalåmrennet i Kitzbühel 27. januar 2007. Bare 24 timer senere vant han sitt andre slalåmrenn på samme sted. Fra før hadde han tre seire i Europacupen (sesongen 2005/06). Athos. Athos (gresk: Όρος Άθως) er et fjell og en halvøy i Makedonia i det nordlige Hellas kalt Άγιον Όρος ("Agion Oros", «hellig fjell»). I klassisk tid ble halvøya kalt Ακτή ("Akte"). Politisk er den kjent i Hellas som den "autonome klosterstaten til det hellige fjell". Stedet er oppført på listen over verdensarv og er hjemmet til 20 ortodokse klostre som utgjør en autonom teokratisk stat innenfor republikken Hellas. Åndelig ligger Athos direkte under lovgivningen til det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel. Halvøya er den østligste «foten» av den større Khalkidiki–halvøya. Athos strekker seg 60 km ut i Egeerhavet med en bredde på mellom syv og tolv kilometer og dekker et område på rundt 390 km². Fjellet Athos og dets bratte sider med tett skog reiser seg til 2033 moh. Farvannet rundt enden av halvøya kan være farlig. Selv om halvøya er forbundet med fastlandet kan den bare nås med båt. Antallet besøkende er begrenset og alle må få en spesialtillatelse før de ankommer til Athos. Bare menn slippes inn i området og ortodokse kristne blir prioritert. Der er religiøse vakter som ikke er munker som assisterer munkene. Alle andre som ikke er munker er påkrevd å leve i halvøyas hovedstad, Karyes. Dagens befolkning er rundt 2250 innbyggere. En spesiell tradisjon på Athos er at barn og kvinner og alle husdyr av hunkjønn ikke har adgang til området. Stig Strand. Stig Strand (født 25. august 1956 i Tärnaby) er en tidligere svensk alpinist. I dag arbeider han blant annet som TV-kommentator. Strand vokste opp i Tärnaby sammen med en annen skistjerne, Ingemar Stenmark. Han konkurrerte for flere klubber, blant annet Tärna IK Fjällvinden og Groko Alpina SK. Han bor nå i Hemavan sammen med familien. I sesongen 1982-83 delte han førsteplassen sammenlagt i slalåmdelen av verdenscupen med Ingemar Stenmark. Chuquicamata. thumb Chuquicamata (Chuqui) er verdens største dagbrudd for kobber i Antofagasta, Chile. Gruven har navnet sitt fra den lille byen som lå på stedet fram til 2003 da den ble avfolket og befolkningen flyttet til Calama 15 km sør for gruven på grunn av stor forurensing. Gruven er ellipseformet med en overflate på 8 000 000 m² og en dybde på rundt 900 meter. Området har vært utnyttet siden før pre-columbiansk tid og havnet under chilensk kontroll under salpeterkrigen. Gruvedriften startet 18. mai 1915 av det amerikanske firmaet Guggenheim Bros. og fortsatte under forskjellige navn fram til nasjonaliseringen utført av Salvador Allende. I dag er det statlige kobberprodusenten Codelco (spansk: Corporación Nacional del Cobre de Chile) som kontrollerer gruven, selskapet planlegger nå å gå over til underjordsdrift på grunn av at den svært store gropen hindrer rasjonell drift. Martina Ertl-Renz. Martina Ertl-Renz (født 12. september 1973 in Bad Tölz, Bayern) er en tidligere tysk alpinist. Allerede som 18-åring vant Martina Ertl to medaljer under junior-VM i Hemsedal, sølv i storslalåm og bronse i kombinasjonen. Meritter. To ganger har hun vunnet storslalåmdelen av verdenscupen i storslalåm sammenlagt. I tillegg kommer 14 enkeltseire i verdenscuprenn (2 i Super-G, 10 i storslalåm og 2 i slalåm). George Emil Palade. George Emil Palade (født i Iaşi, død) var en rumenskfødt amerikansk biolog. I 1974 delte han Nobelprisen i fysiologi eller medisin med Albert Claude og Christian de Duve for oppdagelsene omkring strukturen og funksjonen til organellene i biologiske celler. Liljeholmen. Liljeholmen er en bydel i Söderort i Stockholm kommune. Bydelen tilhører bydelsområdet Hägersten-Liljeholmen. Liljeholmen grenser til bydelene Årsta, Västberga, Midsommarkransen, Aspudden, Gröndal og Södermalm. Aspudden. Dette bygget i kvartalet Lövsmygen ved Manhemsgatan og Hägerstensvägen ble oppført på 1910- og 1920-tallet. Aspudden er en bydel i bydelsområdet Hägersten-Liljeholmen i Söderort i Stockholm kommune. Bydelen grenser til Gröndal, Liljeholmen, Midsommarkransen og Hägersten. Ribble Valley. Ribble Valley er et administrativt distrikt i Lancashire i England. Administrasjonssenteret er Clitheroe. Navnet kommer fra elven Ribble som renner gjennom området ned til fjorden ved Preston. Området er et populært turistmål med mye urørt natur, blant annet i Forest of Bowland. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Clitheroe, Longridge, Clitheroe landdistrikt, deler av Blackburn landdistrikt, Burnley landdistrikt og Preston landdistrikt, samt Bowland landdistrikt som lå i West Riding of Yorkshire. Fylkesvei 117 (Hedmark). Fylkesvei 117 i Hedmark går mellom Kløfta i Stange og Torshov i Hamar kommune. Veiens lengde er 6,4 km. Eksterne lenker. 117 117 117 Kobber- og blikkenslager. Kobber- og blikkenslager er en håndverker som lager og monterer beslag og detaljer til tak, fasader og ventilasjonsanlegg og som bygger opp og tekker fasader og tak. Også isolering og brannsikring er en del av arbeidsområdet. Blikkenslageren arbeider med alle slags metaller i form av tynnplater som for eksempel kobber, sink, stål og aluminium. Til tekking brukes også takstein, skifer og papp. Arbeidet foregår såvel utendørs som innendørs, på verksted og på forskjellige byggeplasser, avhengig av arbeidsoppgavene som skal utføres. Opplæringen i faget skjer i Norge normalt ved to år i videregående skole og to år i lære i bedrift. Opplæringen på arbeidsplassen avsluttes med en svenneprøve. Fra 2005 er tittelen for håndverkeren «blikkenslager». Faget heter «ventilasjons- og blikkenslagerfaget». Historie. Kobber- og blikkenslagerprodukter kan spores langt tilbake i historien. I Norge har man fra tiden rundt Kristi fødsel funnet kjeler, kar og øser av kobber i boplasser og graver. De viser at man til finere bruk brukte kobbergjenstander. Disse gjenstandene var sannsynligvis tilvirket utenfor Norge. I Norge etablerte kobber- og blikkenslagere seg fra slutten av 1200-tallet, først som kjelesmeder, senere som kobbersmeder og kjelepinkere. Kobber- og blikkenslagerfaget var den gang et stort og vel ansett håndverk, og utøverne laget en rekke bruksgjenstander til husholdningene. I Europa fikk faget et skikkelig oppsving i middelalderen med framstilling av harnisker. Fagets utøvere ble da også kalt harniskmakere. Fra 1800-tallet utviklet faget seg i retning av å bli et bygghåndverksfag med tak- og beslag-arbeid, taktekkinger (se taktekker) og pipebeslag. I dag er kobber- og blikkenslagerens arbeidsområde også utvidet til å omfatte fasadearbeider med måltaging, tilvirkning og montering av takrenner, beslag og platefasader. I tillegg er produksjon av ventilasjonskanaler og montering av ventilasjonsanlegg et viktig arbeidsområde i faget. Takarbeid. I forbindelse med takarbeider, utfører kobber- og blikkenslageren tilvirkning og montering av beslag og takrenner, samt tekking av takflater med takstein, skifer og plater av metall. Taktekkingsarbeid utføres med moderne maskiner og utstyr. Etter endt opplæring skal lærlingene kunne tekke detaljer på tak med forskjellige materialer både etter nye og etter gamle tradisjonelle metoder. Taktekking er et stort område innenfor faget. På de fleste større tak du ser rundt deg, har en blikkenslager vært for å tekke eller montere beslag og takrenner. I dag er det en økende bruk av tradisjonsrike materialer som zink, kobber og skifer til tekking. Taket er husets "femte" fasade, og du vil spesielt i de store byene se mange praktfulle tak, noen ganger i skifer lagt i mønster eller kobbertak. Arbeidet som blikkenslager foregår både i verksted og på byggeplasser inne og ute. Det monteres også taksikringsutstyr. Fasadearbeid. Dette arbeidsområdet stiller store krav til nøyaktighet. Fasader er synlige for alle, derfor er det viktig at arbeidet utføres nøyaktig og ut fra estetiske hensyn, slik at byggets ytre er funksjonelt og virker tiltalende. For arkitekt og byggherre er fasaden tillagt stor vekt. Fasaden gir førsteinntrykket av byggverket og er ofte detaljert. Fasadekledninger i metallplater er blikkenslagerens arbeidsområde. Fasaden skal stå imot hardt vær og det kreves nøyaktighet ved montering. Med fasader i metall eller med metalldetaljer kan det skapes mange fine og praktiske løsninger, tenk bare på materialer som rustfritt stål, sink, aluminium og kobber. Ventilasjon. Ventilasjon er blitt en stadig viktigere del av vår hverdag. Blikkenslager lager og monterer ventilasjonskanalene for transport av luft i offentlige og private bygg, anlegg og boliger. Kobber- og blikkenslagere arbeider i små og mellomstore bedrifter over hele landet. På slutten av nittitallet var det ca. 400 bedrifter i faget. Kobber- og blikkenslagerarbeider utføres for en stor del på bygg, ofte i nær tilknytning til andre fagutøvere innen byggesektoren. Kobber- og blikkenslageryrket er variert, med mange forskjellige arbeidsoppgaver og med vekslende arbeidsplasser. Ventilasjonen blir mer og mer spesialisert, og blir dermed en stadig viktigere del av vår hverdag både i hjemmet og på jobb. Det finnes flere firmaer som spesialiserer seg på ventilasjon, og ikke driver med annet. Fylkesvei 200 (Hedmark). Fylkesvei 200 i Hedmark går mellom Vestad og Ekeberg i Stange kommune. Veiens lengde er 7,9 km. Eksterne lenker. 203 200 Jomfru (maritimt). En jomfru på et seilskip er en innretning som brukes til permanent stramming av vant og barduner. Denne funksjonen er i dag erstattet av strekkfisker. En "jomfru" er en rund treskive, ca 10-15cm i diameter og 6cm tykk. Den er utstyrt med 3, noen ganger 4 hull. Langs kanten er det en rand. Vantet legges i denne randen rundt den øvre jomfru og bendsles fast, nedre "jomfru" festes med røstjern til skutesiden. Det hele strammes opp med talje, mens et tynnere tau strammes opp mellom "jomfruene". TuS Koblenz. Turn- und Spielvereinigung Koblenz 1911 e.V. er en tysk fotballklubb fra Koblenz. Inntil 1982 het klubben TuS Neuendorf etter den bydel av Koblenz. Eksterne lenker. Koblenz, TuS Pieria. Pieria (gresk: "Πιερία") er et av prefekturene i Hellas. Den ligger i den sørlige delen av gresk Makedonia (Sentral-Makedonia). Hovedstaden er byen Katerini. Pieria er det minste prefekturet i gresk Makedonia. Navnet Pieria stammer fra stammen og landet til pieriene. I Pieria er der mange arkeologisk interessante steder som Dion, Pydna og Platamonas. Pieria er også hjemmet til fjellet Pieros, samt Orfeus og musene. Olympos, det høyeste fjellet i Hellas og tronen til de antikke greske gudene, tårner på den sørlige siden av Pieria. Fylkesvei 118 (Hedmark). Fylkesvei 118 i Hedmark går mellom Basterud i Stange og Kurud i Hamar kommune. Veiens lengde er 3,8 km. Eksterne lenker. 118 118 118 Andreas Ulland Andersen. Andreas Ulland Andersen (født 6. mai 1989 i Haugesund) er en norsk fotballspiller som spiller for Sandnes Ulf Han har tidligere spilt for Vard Haugesund og gikk til Viking foran 2007 sesongen. Han har også spilt for Randaberg på lån fra Viking høsten 2011. Etter 2011-sesongen signerte han en ettårs kontrakt med Sandnes Ulf. Han var også utlånt til Sandnes fra Viking i 2010-sesongen. Den 29. april 2008, under en G-19 landskamp mot Bulgaria, slo han ned en motspiller og ble utvist. Dette resulterte i at Norge mistet ledelsen i Fair Play-rankingen og en friplass i UEFA-cupen. Ulland Andersen hadde en god start på 2008-sesongen, men så punkterte den ene lungen hans 11. august. Dette resulterte i at Ulland Andersen ble liggende på sykehus både i Finland og i Stavanger. Etter omfattende operasjoner ble han etterhvert friskmeldt. Fylkesvei 235 (Hedmark). Ilseng gård ligger langs fylkesvei 235. Fylkesvei 235 i Hedmark går mellom Skjelve i Stange og Hanum i Hamar kommune. Veiens lengde er 8,5 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 206. Eksterne lenker. 235 235 235 Fylkesvei 220 (Hedmark). Fylkesvei 220 i Hedmark går mellom Tomter i Stange og Solbakken i Løten. Veiens lengde er 12,4 km. Eksterne lenker. 220 220 220 Gröndal. Gröndal er en bydel i stadsdelsområdet Hägersten-Liljeholmen i Söderort i Stockholm kommune, vest for Liljeholmen. Fylkesvei 239 (Hedmark). Fylkesvei 239 i Hedmark går mellom Harstad og Sigfridstad i Stange. Veiens lengde er 9,2 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 217. Eksterne lenker. 239 239 Office of Special Investigations. Office of Special Investigations (OSI) er et kontor i det amerikanske Justisdepartementet som har til oppgave å oppspore, etterforske, påtale og deportere personer som deltok i nazi-regimet under andre verdenskrig. Lommedalen. a>. Øverst til venstre ligger Krydsby alpinanlegg. Lommedalen er en dal med 1 912 innbyggere (pr. 31. desember 2007), som befinner seg inn mot Krokskogen lengst nord i Bærum kommune. Dalen har fått sitt navn etter fuglen lom som det var store mengder av i området i tidligere tider. Elva Lomma renner gjennom dalen, og har antagelig også fått sitt navn fra fuglen. Navnet på dalen kommer altså ikke av den karakteristiske fasongen. "Lommedalen inntar en spesiell plass både i bæringers hjerte og i Bærums historie. Det er 'en bygd i bygda' det er noe av det opprinnelige, som vi etterhvert sårt savner andre steder, det er tradisjoner og det er ekte hjemstavnsfølelse for alle som hører hjemme der." Historie. "En isoleret bygd, henhørende til vestre Bærum, gaar fra Krokskogen av nedover til Bærums jernverk og kaldes Lommedalen. Den trænger seg paa begge sidenr av en elv, fra hvilket Bærumsverket faar sit vand, langs med fjeldsiderne i en smal strækning av 1/2 mil og beboes av driftige bønder, hvis flid naturen skylder at dens forrige raahet er forsvunden, og at den nu aapenbarer seg i blidere former." Forholdet til distriktene. Dalen var knyttet sammen med Hole og Ringerike via Gamleveien skapt av trekulltrafikken fra Lommedalen. Gamleveien ble i 1791 opphøyet til kongevei til Bergen. I 1922 ble busselskapet Lommedalsbussen opprettet etter initiativ fra Lommedalens vel. Det var da lettere å komme seg til Lommedalen med tog fra Oslo til Sandvika og bussforbindelse derfra. Lommedølinger reiste tidligere også til Oslo for å drive handel. I 1912 brukte en tjenestegutt med hest og slede på By gård tre kvarter fra By (i Lommedalen) til Hospitalet i Oslo, og da var det 15 cm snø over Steinskogen. Lommedølinger var imidlertid regelmessig innom hovedstaden før etablering av busselskapet. Det var ikke uvanlig at pikene gikk barbent til Oslo for å bedrive handel. Marsjen gikk til sentrum, men pikene tok skoene på ved Frogner kirke, for det ble dårlig med salg for den barbente. På våren solgte pikene liljekonvall de hadde plukket og på høsten gikk de med 25 liters-spann med bær til byen. Lommedalen i krig. Representanter fra Lommedalen spilte en liten, men viktig rolle under Den store nordiske krig. Svenskene var på vei over Krokskogen i ferd med å overta Europa, da Kari Hiran narret de blågule til å tro at nordmennene var på vei med 1.000 mann i forsterkninger. Med frykt for den møtende armeen trakk svenskene seg tilbake. Hiran har i dag fått utpekt «Benteplassen» på Krokskogen til sin ære. «Benteplassen» har sitt navn fra Hirans mann, Bent Aslesen Finne. Til minne om Hirans mann, Bent Aslesen Finne, og Hiran selv, går barneskoleelever fra naturskolen Lommedalen skole, årlige nattevandringer over Krokskogen. Midtveis er det stopp ved «Benteplassen» der man minnes dette viktige krigshistoriske minnet. Lommedalen var under annen verdenskrig representert med «Lommedalstroppen» i Milorgsgruppe 13313, med operasjonsområde «Lommedalen og omegn». Særlig kan Erik Bye (f 15. juli 1918) nevnes for sin innsats som lagleder, troppsassistent og sabotasjeinstruktør. Bye ble skutt på Akershus festning 9. februar 1945. I dag finnes minnesmerker over Lommedalstroppens innsats i både Trulsrudmarka (mot Rognlia) og bakom Jordbærhaugen mot Småvann. Restene av Trygve Bagåsen og Eivind Ulveruds våpenlager fra 1944, kan fortsatt skimtes på en berghylle under Åmotkollene. Lageret ble aldri funnet av tyskerne. Boka Milorg 13313 - Gruppens historie og opplevelser ble utgitt i 1948 i et begrenset opplag med kun 250 nummererte eksemplarer. Boken er skrevet av gruppesjef Jens Wulfsberg og Per O. Andresen og er på 142 sider. Lommedalen i dag. Carsten O. Five har uttalt om dagens tilstand i dalen: «Lommedalen er Norges svar på Toscana.» I løpet av 1970- og 1980-tallet var det betydelig boligbygging, og det kom en strøm av innflyttere som arbeidet utenfor dalen, noen med akademisk utdanning som bidro ytterligere til at dalens "forrige raahet" forsvandt. Dessverre medførte innflyttingen også at "dialekten i dalen tok bussen til byen", altså en økende utvanning av dalens egenartede dialekt. Til tross for betydelig utbygging gjennom det første tiåret av år 2000 (Trulsrudmarka og Bjerkefeltet), er fortsatt den innerste delen av Lommedalen relativt uberørt. Øst i dalen finner man vannet Burudvann som blir brukt som turmål, som badevann om sommeren og til pilking om vinteren. Skiløypene er populære med gode forhold og lang vintersesong. Lommedalen kirke er en rektangulær, særpreget betongkirke fra 1995 med 700 sitteplasser. Kirken har ikke opphøyet prekestol. Kultur. Ungdomslaget «Lauvsprett» ble dannet i 1876. Lauvsprett arrangerte i løpet av lagets første femti år, mer enn 800 møter, fester, utflukter o.l., oftest arrangert på Solhaug. Laget tillot imidlertid ikke hva som helst, og i 1919 nektet Lausprett å leie ut Solhaug til trekkspillkonsert Lommedalen har også sin egen sang, «Lommedalssangen». Den er skrevet av Signora Burud og stammer fra miljøet rundt Lauvsprett, men det er uvisst når den er skrevet. I 1891 ble det som antagelig er Bærums første 17.-maitog arrangert i Lommedalen. Idrett. Lommedalens Idrettslag (LIL) ble formelt opprettet i 1903 og hadde pr 31. desember 2009 1683 medlemmer. Idrettslagets to komponenter, skytterklubben Blink og skilaget Njård, eksisterte imidlertid allerede på 1800-tallet, skytterlaget Blink fra 1884. Idrettslaget har en rekke tilbud til barn og ungdom som alpint, skihopp, langrenn, fotball, basketball, håndball og orientering. I tillegg finnes også en tennisklubb og to golfklubber (Lommedalen Golfklubb og Bærum Golfklubb) i dalen. I 2009 spilte A-laget (fotball) opprykkskamper mot Frigg for en plass i annen divisjon. Krydsbyløypa i Lommedalen er Bærums lengste og med sine kuler og heng også en særpreget alpinbakke. Krydsbyløypa har to skitrekk, ett barnetrekk nederst som nybegynnerbakke for de aller minste, og en T-krok heis i den store bakken. Barnebakken, eller «Fantaski»-bakken som den også er kalt, var en av landets første skibakker særskilt tilrettelagt for de yngste (og dansker). «Fantaskibakken» er antagelig den fremste i sitt slag på Østlandet. Kjente heng i «voksenløypa» er Bratthenget og Vindheia, kjente hopp er Magasuget og Dracula. Skianlegget har også vært anerkjent for off-piste-mulighetene, blant annet ved løypene "Solo" (på sydsiden) og "Spøkelse" (på nordsiden). Disse løypene er i dag ødelagt av den moderne utbyggingen av Haugsåsen og Trulsrudmarka. Krydsbyløypa ble i sin tid anlagt av Birger Ruud, og har i senere tid fostret toppalpinister som Jan Einar Thorsen og Leif Kristian Haugen som våren 2010 ble tatt ut på landslaget i alpint og som også representerte Norge under vinter-OL i Vancouver samme år. Dalens idrettslag har som logo et våpenskjold med idrettslagets slagord «værg dit land». I og med at idrettslaget formelt ble stiftet i 1903, var nok slagordet sterk inspirert av datidens gryende løsrivelse fra Sverige. I den originale logoen til idrettslaget gjenfinnes blinken og skiene som reflekterer historien til idrettslaget. Kjernereaksjon. Fordeling av fragmenter fra fisjon av Uran-235 etter atomvekt og sannsynlighet Kjernereaksjon er en kjernefysisk prosess der en atomkjerne og en annen atomkjerne eller subatomær partikkel inerakterer (kolliderer) og produserer en eller flere nye atomkjerner og/eller subatomære partikler. Når partiklene vekselvirker uten at en kjernereaksjon opptrer får man en elastisk kollisjon. Kjernereaksjoner kan utløses av tre eller flere partikler som interakterer men dette har svært lav sannsynlighet (lite tverrsnitt) og forekommer bare i noen grad i stjerner. Kjernereaksjoner opptrer i flere beslektede vekselvirkninger som kan løpe eksotermt eller krever energi endoterm. Ofte vil flere reaksjoner løpe i rask rekkefølge, f.eks nøytroninnfangning med påfølgende kjernefysisk fisjon. Nukleosyntese. Nukleosyntese skjer når tyngre kjerner produseres av lettere atomkjerner. Isotopvarianter produseres også ved nøytron og proton innfanging. Bjørvik Jacobsen. Bjørvik Jacobsen (født 1916, død ca. 2000) var en fangstmann og forfatter. Han var sønn av Wanny Woldstad. Vintrene 1933–34 og 1934–35 overvintret han i Hyttevika ved Hornsund sammen med sin mor og sin bror Alf. Han overvintret på Harmon (Halvmåneøya) i 1947. Han hadde med seg isbjørnungen «Sebben» tilbake til Tromsø. Han utdannet seg til lærer og bosatte seg i Nordreisa. De siste årene var han bosatt og gift i Gryllefjord på Senja i Troms. Wanny Woldstad. Wanny Woldstad (født Vanny Ingebritsen i Dvergbjerg i 1895, død 26. oktober 1959) var den første kvinnelige fangstmann på Svalbard. Hun var også Tromsøs første kvinnelige drosjesjåfør. Hun flyttet til Tromsø da hun var 15 år gammel. Her gikk hun husmorskolen. Hun giftet seg ca. 1915 med Othar Jacobsen som drev en forretning på Kvitnes. Sammen fikk de sønnene Alf og Bjørvik Jacobsen. Othar døde i Spanskesyken den 20. oktober 1918, bare 27 år gammel. Wanny fikk jobb på Grand Hotel, og giftet seg med en Woldstad. Hun tok drosjeløyve og begynte å jobbe som drosjesjåfør med egen bil. Gjennom dette arbeidet kom hun i kontakt med fangstmenn fra Svalbard, og ble fascinert av historiene deres om livet i villmarken. Vinteren 1932-1933, og de fire påfølgende vintrene tilbrakte hun i Hyttevika ved Hornsund. Sønnene hennes var med som fangstmenn vintrene 1933-1934 og 1934-1935. Etter andre verdenskrig flyttet hun til Lenvik hvor hun jobbet som husmorvikar. Hun holdt også foredrag om sine opplevelser i villmarken. I 1956 ga hun ut boken "Første kvinne som fangstmann på Svalbard" (Tanum). Hun døde i 1959 etter at hun hadde blitt påkjørt av en lastebil i Sørkjosen under et besøk hos sønnen Bjørvik. Niterocket. Niterocket (uttales «night-rocket») er en radiostasjon som ble startet ca. 1988, og som har dekningsområde over hele Oslo og deler av Akershus. Etter eget utsagn kan de nå 1,6 millioner lyttere. De har sendetid hver dag fra kl 21 til 06, live i studio melom 23-02. Spilleprofilen er rock, heavy metal og lignende sjangre (temaet er "Sex, Drugs and Rock'n Roll" og "R&B" – "Rock&Bullshit) Ansvarlig redaktør og (stort sett) eneste mann i studio er Rune Kjelldahl. Slagordet for stasjonen er: "Vi speller det fatter'n din digger – og snakker om det morra di ikke vil at du skal høre". Som en av få radiostasjoner har Nite Rocket ikke signert "Vær Varsom-plakaten. Niterocket er sterkt imot TONO og Gramo og spiller derfor av prinsipp kun musikk som er signert utenfor Roma Konvensjonen (U.S Label). Men de spiller også usignert musikk og tilbyr promotering av usignerte band over eteren for å hjelpe disse med å bli kjent. Niterocket er kjent som en vulgær og unormal radiostasjon som ikke legger skjul på banneord. Lytterne setter pris på radiostasjonens åpenhet, hvor Rune for eksempel stadig kommenterer hvor primitivt studioet er satt opp. En viktig del av stasjonens profil er lytterne som ringer inn. Kjelldahl tar alle direkte på lufta – uten sensur. Blant de mest profilerte innringerne er "Edel" og "Lucifix" – begge av Kjelldahl karakterisert som "analpasienter". Spøken gikk kanskje noe over streken da "Lucifix" gikk til det skritt å politianmelde Kjelldahl for ærekrenkelser. På hjemmesiden sin har Nite Rocket hengt ut "Lucifix" som zoofil og på direkteradio har "Lucifix" blitt hengt ut med fullt navn, adresse og telefonnummer. Niterocket hadde en periode på begynnelsen av nittitallet stempel som en naziradio i Oslo som sendte nazipropaganda og hilsener mellom nynazister i studio. Da Niterocket fikk innvilget konsesjonssøknaden sin høsten 2001, trådde konsesjonen i kraft 1. januar 2002 med den første sendingen siden 1998. Niterocket var tilbake med et helt nytt ansikt og tema. På grunn av stasjonens fortid ble beboere i miljøet der studioet lå, bekymret og demonstrerte mot radiostasjonen i mars 2002. Niterocket bestemte seg derfor for å flytte ut av Arupsgate. Niterocket sendes nå fra et kontorbygg i Ole Deviksvei 26 på Alnabru i Oslo. Under den meget omstridte tildelingen av nye konsesjoner høsten 2008 fikk Nite Rocket fornyet konsesjon og på frekvensmøtet ble det bestemt at stasjonen skal få utvidet sendetid i helger og på morgener. Den siste tiden har stasjonen engasjert seg sterkt i kampen for bevaringen av FM-nettet. Som en kontrast til tilhengerne av digital radios nettside har Nite Rocket opprettet siden. Brynjolf Bjarme. Brynjolf Bjarme er et pseudonym for Henrik Ibsen. Ibsen utga sitt første drama "Catilina" under dette pseudonymet i 1850 (bearbeidet utgave 1875). Tortellini. Tortellini er en ringformet pasta som kan ha ulike typer fyll, for eksempel kjøtt og parmesanost. Denne typen pasta kommer opprinnelig fra den italienske regionen Emilia-Romagna hvor den serveres i buljong, med ost, eller med en ragu eller lignende saus (spesielt i Bologna og Modena). De fleste restauranter i Bologna såvel som "La Confraternita del Tortellino" er enige om at den ekte tortellinien kun serveres med hjemmelaget buljong. Tortellini med ost er akseptert i Bologna, men dette kritiseres av noen. Selv om tortellini med ragu finnes i regionen, anses dette av de fleste i Bolognesi for ikke å være autentisk. Tortelloni er en større variant av tortellini, som vanligvis er fylt med ricotta og bladgrønnsaker som spinat. Det finnes også varianter der grønnsakene erstattes med steinsopp eller valnøtter. Tortelloni serveres vanligvis med ragu eller smeltet smør og salvie. I Norge finner vi som regel fersk tortellini i kjøledisken, men frossen og til og med tørket tortellini kan forekomme. Mytologi. I følge en legende skal retten ha blitt skapt i Castelfranco Emilia. Da Lucrezia Borgia var på en reise der tok hun inn på et vertshus i en liten by. Verten ble bergtatt av hennes skjønnhet og kunne ikke la være å kikke inn i rommet hennes gjennom nøkkelhullet, men han kunne bare se navlen hennes. Synet inspirerte ham til å skape tortellinien den natten. For andre symboliserer tortelliniens form kjærlighetens gudinne Venus. MBBS. MBBS (forkortelse for Mike's BBS) var et populært BBS-system i de nordiske landene i begynnelsen og midten på 1990-tallet. Det var utviklet av et team av Oslo-baserte entusiaster, anført av Mike Robertson. I likhet med mange BBS-systemer på den tida var det bare tilgjengelig for DOS-plattformen. Fordi én prosess bare kunne ta hånd om én node, var det nødvendig med multitasking slik som DESQview eller Microsoft Windows dersom man skulle drive en BBS med flere noder. MBBS var nødt til å benytte seg av den eneste tilgjengelige metoden for interprosess kommunikasjon under DOS, nemlig å lese og skrive til et sett med filer i en felles underkatalog. Fordi disse filene ble aksessert svært ofte, flyttet mange SysOper dem til en ramdisk. MBBS sitt brukergrensesnitt var et kommandolinjegrensesnitt hvor kommandoer kunne «stackes». Dette innebærer at man istedenfor å skrive inn en kommando, få spørsmål om å oppgi noen parametre, for deretter å skrive inn en ny kommando, kunne skrive dem inn på én kommandolinje adskilt av mellomrom eller semikolon. Ett eksempel er codice_1, som i uforkortet form blir «marks, save message pointers, goodbye, yes». Dette brukergrensesnittet ble senere kopiert i Kim Heinos BBBS-system i den grad at de fleste gyldige MBBS kommando-strenger gjorde det samme i BBBS. MBBS ble utgitt som uforkrøplet shareware av Gallagher & Robertson. Programmet er nå diskontinuert, og den siste versjonen, 10.4, ble utgitt i 1996. Norske MBBS-drevne BBSer. Til sammen 89 norske BBS-er på den ukomplette BBS-listen for januar 1995 brukte MBBS. Florian Meyer. Florian Meyer (født 21. november 1968 i Braunschweig) er en tysk fotballdommer. Han har vært dommer i det tyske fotballforbundet (DFB) siden 1996 og FIFA-dommer siden 2002. Han har dømt én gang; borte mot i kvalifiseringa til fotball-VM i 2006. Smørstabbreen. Smørstabbreen er den største isbreen i Jotunheimen og ligger ved Smørstabbtindan øst for Sognefjellet. Smørstabbreen er en platåbre med tre brearmer, Bøverbrean og Leirbrean mot vest og Sandelvbrean møt nordøst. Isbreen er lett tilgjengelig fra Krossbu ved fylkesvei 55 og fra Leirvassbu. Om sommeren er det fast føring over breen mellom disse to hyttene. DNT har i en årrekke holdt brekurs på Smørstabbrean med utgangspunkt i Krossbu. Toivo Nykänen. Toivo Nykänen er en tidligere finsk kombinertløper som konkurrerte på 1920-tallet. Ekstern lenke. Nykänen, Toivo Nykänen, Toivo Nykänen, Toivo Esko Järvinen. Kauko Esko Järvinen (født 15. desember 1907 i Lahtis, død 7. mars 1976 i Helsingfors) var en finsk kombinertløper og skihopper som konkurrerte på 1920-tallet. OL. Han deltok også på det finske laget som ble nummer 2 i militært patruljeløp, som var demonstrasjonsgren. Sven Åström. Sven Åström er en tidligere svensk langrennsløper. Martti Lappalainen. Martti Lappalainen (født 11. april 1902, død 11. oktober 1941) var en finsk sportsutøver som deltok i flere olympiske leker, 1924 i Chamonix, 1928 i St. Moritz og 1932 i Lake Placid. Hirvonen vant en olympisk sølvmedalje under vinter-OL 1924 i Chamonix. Han var med på det finske laget som kom på andre plass i militært patruljeløp bak Sveits. Det var seks lag som deltok i konkurransen som ble avviklet 31. januar 1924 men det var kun fire lag som fullførte. De andre på laget var Väinö Bremer, August Eskelinen og Heikki Hirvonen. Polykrates. Polykrates, sønn av Aiakes, var tyrann av Samos fra 535 til 515 f.Kr. Han tok makten under en festival til Hera med sine brødre Pantagnotos og Syloson, men fikk snart drept Pantagnotos og sendte Syloson i eksil og tok full kontroll. Han allierte seg så med Amasis II, farao i Egypt, i tillegg til tyrannen Lygdamis av Naxos. Med en marine på 100 pentekontere og en hær på 1000 bueskyttere, plyndret han øyene i Egeerhavet og byene på den joniske kysten av Lilleasia der han beseiret marinene til Lesbos og Milet. Han erobret også den lille øya Rhenea som han knyttet til nærliggende Delos som et offer til Apollon. Han hadde et rykte som både intens kriger og opplyst tyrann. På Samos bygget han en akvedukt, et stort tempel til Hera (som Amasis dedikerte mange gaver til) og et palass som senere ble gjenoppbygget av den romerske keiseren Caligula. I 522 f.Kr. feiret han en uvanlig dobbel festival til ære for guden Apollon av Delos og av Delfi. Det ble antydet at "den homeriske hymnen til Apollon", noen ganger tillagt Kynaithos av Khios, ble satt sammen for denne anledningen. Polykrates var beskytter av poeten Anakreon og den krotonske legen Demokedes. Herodes av Chalkis. Herodes av Chalkis var sønn av Aristobulus og hans hustru Berenice, og bror til Herodes Agrippa I og Herodias. Han ble tildelt kongemakten i Chalkis, et lite kongedømme nord for Israel. En tid hadde han ansvaret for Tempelet i Jerusalem og ypperstepresten. Han nevnes ikke direkte i Bibelen, men det var han som innsatte ypperstepresten Ananias. Han var først gift med en kusine ved navn Mariamne. Hun var datter av Josef, sønn av Josef, en bror av Herodes den store, og Olympias, datter av Herodes den store og Maltake. Olympias var helsøster til Herodes Arkhelaos og Herodes Antipas. Med Mariamne fikk Herodes av Chalkis sønnen Aristobulus av Chalkis. Etter hennes død ble han gift med sin niese Berenike, som overlevde ham. Med henne hadde han to sønner, Berenicianus og Hyrcanus. Vesthordland prosti. Vesthordland prosti er et prosti i Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Straume. Prostiet er inndelt i sogn. Sognet er grunnenheten i Den norske Kirke. Tempranillo. Modne tempranillo med karakteristisk blåsvart farge Spansk tempranillovin med typisk rubinrød farge Tempranillo er en blå vindrue som er utbredt over hele Spania. Druen kalles ofte for «Spanias svar på cabernet sauvignon» og den har stor internasjonal respekt. Druene har tykt skall og de modner tidlig, temprano betyr også «tidlig» på spansk. Smak og struktur. Vin på Tempranillo har dyp farge med stor lagringskapasitet. Den oppnår imidlertid ikke noe vesentlig høye alkoholverdier. De viner med lav syre oppnår ofte smak som jordbær, krydder og lær. Denne druen er ofte for svak i seg selv og blandes derfor gjerne med andre druer av mer parfymerte slag. Dyrking. Dette er ofte hoveddruen i Rioja i Spania, og dyrkes ellers i de fleste vindistrikter i Spania. I Portugal dyrkes den først og fremst i områdene Duero og Dão. Her har også druen vist svært gode resultater. Videre har dyrkingen av tempranillo vært tilfredsstillende både i California og Australia. I Argentina har den også vært dyrket fram, men foreløpig med mindre hell. Rochdale (distrikt). Rochdale er et administrativt distrikt med status som metropolitan borough i Stor-Manchester i England. Det har navn etter administrasjonssenteret Rochdale, som også er største by. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Rochdale, Heywood, Middleton, Littleborough, Milnrow og Wardle. Samtlige distrikter tilhørte inntil reformen Lancashire. Distriktet er det største i Stor-Manchester. World Methodist Council. World Methodist Council ble stiftet i år 1881, og er en samling av Metodistkirker verden rundt som bekjenner seg til John Wesleys lære. Det største kirkesamfunnet innenfor samlingen er United Methodist Church, hvor blant annet skandinaviske metodistkirker tilhører. African Methodist Episcopal Church er en annen stor gruppering som hovedsakelig bare opererer i Amerikas forente stater. Rådet har forsamlingssteder i Lake Junaluska i North Carolina og i Genève i Sveits. Rådet omfatter flere komiteer som tar seg av lærespørsmål, sosialt arbeid, ungdomsarbeid og annet. Herodes Agrippa I. Herodes Agrippa I (født 10 f.Kr., død 44 e.Kr.) var sønnesønn av Herodes den store. Han var sønn av Aristobulos og hans kone Berenice, som var datteren til Salome, søsteren til Herodes den store. Herodes Agrippa I var broren til Herodes av Chalkis og Herodias. Herodes Agrippa fikk opprinnelig navnet "Marcus Julius Agrippa". Han ble gift med Kypros, en datter av Fasael, sønn av Fasael, en bror av Herodes den store. Herodes Agrippa I var far til Herodes Agrippa II, Berenike, Drusilla og Mariamne. Herodes Agrippa ble oppdratt ved hoffet i Roma. Han nøt keiser Tiberius' gunst, og ble utdannet sammen med keiserens sønn Drusus. Senere ble han tvunget til å forlate Roma på grunn av gjeld. Herodes Agrippa førte en tid en omflakkende tilværelse, men han fikk etter hvert hjelp av sin onkel, Herodes Antipas. På et tidspunkt ble han venn med den fremtidige keiser Caligula, og uttalte en gang at han håpet han snart kom til å bli keiser. Dette ble sett på som en fornærmelse mot Tiberius. Da dette nådde ut, ble Herodes Agrippa kastet i fengsel, og risikerte dødsstraff. Imidlertid døde Tiberius ikke så lenge etter, og Caligula ble keiser. Herodes Agrippa vant gunst hos Caligula, som gjorde ham til fyrste. Han var den siste regenten som samlet hele Palestina under sitt styre. Caligula utnevnte ham først til regent over Batanea og Trachonitis, det landområdet som Herodes Filippo hadde regjert over, og senere også Herodes Antipas' landområde. Senere gjorde Claudius ham til konge over hele Palestina. Han regjerte da over et like stort område som Herodes den store hadde regjert over. Han søkte å innynde seg hos folket, og han var med på å forfølge den kristne menighet. (Apg 12) Han lot apostelen Jakob henrette, men han døde selv samme år. (Apg. 12,21-23) Yrjö Kivivirta. Yrjö Kivivirta er en tidligere finsk skihopper som konkurrerte på 1920-tallet. Farouk Al-Kasim. Farouk Al-Kasim (født 1934) er en irakiskfødt norsk geolog som spilte en viktig rolle i oppbyggingen av det norske miljøet for oljeproduksjon. Farouk Al-Kasim ble født i Irak, studerte geologi i Storbritannia ved Imperial College ved London University og avsluttet studiene med en B.sc. Special Honours in Geology. Etter endt utdannelse og frem til 1968 arbeidet Al-Kasim som geolog i Irak. I 1968 begynte han som rådgiver for Industridepartementet i Norge og arbeidet spesielt med utviklingen av regelverket for norsk olje- og gassproduksjon. I 1972 ble han direktør for ressursforvaltning i Oljedirektoratet. Fra 1990 har han arbeidet som selvstendig konsulent i petroleumsbransjen. Al-Kasim skrev det første utkastet til ny oljelov for Irak, etter USAs invasjon av landet i 2003. Selv om han har hatt en sentral rolle i norsk oljeindustri, var det først i 2009, da "Financial Times", skrev en lengre reportasje om Al-Kasim, at han ble kjent utenfor oljemiljøet. I 2006 fikk Al-Kasim ONS Ærespris for sin innsats og sitt bidrag til teknologiutviklingen på norsk sokkel. I 2012 ble Al-Kasim gjort til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. Rabobank (sykkellag). Rabobank er et profesjonelt sykkellag fra Nederland som deltar i UCI WorldTour. Laget har vært sponset av den nederlandske banken Rabobank siden 1996. 19. oktober 2012 offentliggjorde Rabobank at de ville trekke sitt sposorat til sykkellaget Rabobank, grunnet dopingavsløringene som nylig hadde kommet angående 90-tallets dopede utøvere. Ledelsen i Rabobank uttalte at de enda ikke trodde sporten var ren og trakk sitt sponsorat. Serubabel. Serubabel var ifølge Bibelen sønnesønn av Jojakin, som hadde vært konge i Juda, men ble bortført til Babylon før rikets fall. Serubabel ble stattholder etter hjemkomsten og spilte en viktig rolle i gjenoppbyggelsen av Jerusalem og Tempelet. Han ble stamfar til Josef, Jesu fosterfar. Herodes Agrippa II. Agrippa II fra «Promptuarii Iconum Insigniorum» Herodes Agrippa II (født 27/28 e.Kr. - død en gang før 93 e.Kr.) var sønn av Herodes Agrippa I og hans hustru Kypros. Som sin far var han opprinnelig navngitt "Marcus Julius Agrippa". Han var den syvende og siste kongen i Judea fra slekten til Herodes den store. Han var bror av Berenice og Drusilla (den andre hustruen til den romerske fullmektige Antonius Felix). Liv og virke. Agrippa var utdannet ved hoffet til keiser Claudius, og på tiden av hans fars død var han kun 17 år gammel. Claudius beholdt ham derfor i Roma, og sendte Cuspius Fadus som fullmektig for det jødiske kongedømmet, som således igjen ble en romersk provins. Mens Agrippa var i Roma ga han sin stemme for å fremme jødenes sak for keiseren, og imot samaritanere og mot fullmektigen av provinsen Iudaea, Ventidius Cumanus, som historikere senere har antatt var grunnen til uroen i provinsen. Da Herodes av Chalkis døde i år 48 ble hans lille fyrstedømme gitt til Agrippa og med retten til å være overordnet Tempelet i Jerusalem og til å utpeke ypperstepresten. I år 53 tok Claudius fra ham kongedømmet og gjorde ham isteden til guvernør over et utvidet område. Agrippa feiret med å gifte bort sine to søstre Mariamne og Drusilla. I år 55 ga Nero ham byene Tiberias og Taricheæ i Galilea, og Julias i Peraea, sammen med fjorten landsbyer i nærheten av den. Agrippa benyttet store summer i å forskjønne Jerusalem og andre byer, særlig Berytus. Hans forkjærlighet for den sistnevnte byen gjorde ham upopulær blant hans egne undersåtter, og den lunefulle måten som ha utnevnte og avsatte yppersteprester gjorde ham også mislikt av jødene. Agrippa klarte ikke å forhindre at hans undersåtter gjorde opprør og ba dem om å tolerere oppførselen til den romerske fullmektige Gessius Florus. I år 66 forviste jødene ham og Berenice fra byen. I løpet av den første jødisk-romerske krigen i 66-73 sendte Agrippa rundt 2000 menn, bueskyttere og kavaleri, for å støtte Vespasians hær og viste således at selv om han var en jøde i religion sto han helt og holdent på romernes side. Han fulgte også Titus, Vespasians eldste sønn, på enkelte krigstokt og ble såret under beleiringen av Gamala på Golanhøyden. Etter at Jerusalem var blitt erobret reiste han med sin søster Berenice til Roma hvor han ble vist ære som romersk pretor og belønnet med ytterligere landområder. I henhold til Fotios, en senere bysantinsk historiker, døde Agrippa barnløs i en alder av 70 år i det tredje året av regimet til keiser Trajan, det vil si i år 100, men utsagn fra den samtidige jødiske historikeren Josefus, foruten samtidige innskrifter i hans kongedømme, har sådd tvil til Fotios' påstand. Moderne forskere hevder at han må ha dødd en gang før årene 93/94. Han var den siste fyrsten fra huset til herodesene. Det var for ham og hans søster Berenice som apostelen Paulus, i henhold til "Det nye testamente", forfektet sin sak for ved Caesarea Maritima i år 59. Agrippa hadde for vennskapelig forhold til historikeren Justus fra Tiberias, som var hans skriver en tid. Han var også venn med Josefus, som bevarte to av de brevene han mottok fra ham, og mottok informasjon som han trengte til sitt latinske verk om jødenes historie, "Antiquitates Judaicae". Bingolotto. BingoLotto er et svensk spillprogram som går på svensk TV 4 Plus hver søndag kl. 19–21. Det sendes ca 40 program per år. Overskuddet går direkte til det svenske foreningslivet. Den 20. september 2007 kunngjorde Folkspel (som eier BingoLotto) at BingoLotto flyttet sendingsdag fra søndag til den opprinnelige lørdagen. Samtidig kunngjorde de at BingoLotto kom til å sende på kanalen TV 4 Plus. "Guldkvällar", påskeprogram samt sesongfinaler kommer fremdeles til å sendes på den ordinære TV 4. Programmet kan også sees via TV 4 Play For å være med i spillet må man ha en "Bingolott" (bong). Hovedtyngden i programmet er at man får bingo på bongen sin. Man kan så ringe inn til programmet og vinne en «låda». Man kan også bli trukket ut på serie- og bongnummer, eller bare deler av bongnummeret. Den største premien man kan vinne er ett snurr på «Superchanshjulet», hvor man kan vinne opptil 3 millioner svenske kroner. Programleder for tiden er Lotta Engberg. Tidligere programledere har vært Rickard Olsson, Gunde Svan, Lasse Kroner, og Leif «Loket» Olsson. I tillegg er det også underholdning, artister og sofagjester. Fra høsten 2001 er ledet av Jan Bylund. Det er to sesonger per år (vår og høst). Hver sesong har som regel en gullkveld og en oppesitterkveld/sesongfinale, hvor det er mange flere og høyere gevinster. I slutten av hver måned er det også en månedsfinale hvor det også er flere og høyere gevinster, dog ikke så mange og store som på gullkveld og oppesitterkveld/sesongfinale. Det finnes enkeltbonger som koster 50 SEK. Ved månedsfinaler, gullkveld og oppesitterkveld/sesongfinale finnes det også en dobbelbong som dobler alle gevinster. Denne koster 100 SEK. I tillegg til bonger har BingoLotto også en julekalender som selges fra ca 1 oktober til 23 des, hvor det også er mange premier man kan vinne, bl.a. penger, reiser og biler. Man har også "SverigeLotten", hvor man kan vinne over 5 millioner SEK. BingoLotto eies av FolkSpel i Sverige – «foreningslivets eget spelbolag». Programmet produseres for tiden av Eyeworks Gothenburg. Bongene kan bare kjøpes i Sverige, og programmet kan bare sees via svensk TV 4. Miltiades den yngre. Miltiades den yngre (ca 550–489 f.Kr.) var stenevø av Miltiades den eldre. Han gjorde seg til tyrann av de greske koloniene og den thrakiske Kherson rundt 516 f.Kr. ved å ta dem fra sine rivaler og fengsle dem. Han giftet seg også med Hegesipyle, datter til kong Oloros av Thrakia. Deres sønn Kimon var en betydelig athensk personlighet i 470– og 460–årene. Han ble vasall av Dareios I av Persia og sluttet seg til Dareios' ekspedisjon mot skyterne rundt 513 f.Kr. Han sluttet seg til det joniske opprøret i 499 f.Kr. mot det persiske styret, etablerte vennskapsforhold til Athen og erobret øyene Lemnos og Imbros som han til slutt avstod til Athen. Men opprøret kollapset i 494 f.Kr. og Miltiades flyktet til Athen i 492 f.Kr. for å unnslippe den hevnende persiske invasjonen. Hans sønn Metiokhos ble tatt av perserne og satt i fengsel på livstid, men ble likefullt behandlet med ære som en "de facto" medlem av den persiske adelen. Miltiades fryktet til å begynne med fiendtlig mottagelse for sitt tyranniske styre i Kherson da han ankom Athen. Men han lyktes i å presentere seg som beskytter av gresk frihet mot persisk despotisme og unnslapp straff. Han ble valgt til å tjene som en av de 10 generalene ("strategoi") i 490 f.Kr.. Han blir ofte kreditert for taktikkene som beseiret perserne i slaget ved Marathon senere samme år. Året etter ledet Miltiades en athensk ekspedisjon på 70 skip mot de greskbebodde øyene som hadde støttet perserne. Ekspedisjonen var ingen suksess. Flåten angrep Paros som hadde blitt erobret av perserne, men klarte ikke å ta øya. Miltiades ble alvorlig såret i foten under felttoget og ble hemmet av dette. Hans nederlag førte til protester da han returnerte i Athen, noe som gjorde at hans politiske rivaler kunne utnytte hans fall fra gunsten. Han ble anklaget for forræderi, ble dømt til døden, men dommen ble omgjort til en bot på 50 talenter. Dette var en enorm sum som ingen hadde råd til på den tiden. Han ble sendt i fengsel hvor han døde, antagelig av koldbrann fra sitt sår. Aristobulus. Aristobulus eller Aristobulos er et navn som opprinnelig er gresk og som betyr «god rådgiver». Utbredelse. Det greske navnet "Αριστόβουλος" som kan transkriberes "Aristóvoylos" er noe brukt i Hellas. "Aristobulus" er den latiniserte formen av navnet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Aristobulus og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Fellingstitrering. Fellingstitrering er en kjemisk reaksjon der en bruker en saltløsning i standardløsningen, som vil felles ut med et av ionene i prøveløsningen. Et eksempel er Mohrs titrering, hvor man bruker sølvnitrat for å finne konsentrasjonen av halogenioner Anfin Skaaheim. Anfin Jarle Skaaheim (f. 7. juli 1939) er en norsk teolog og profilert kirkeleder på siste del av 1900-tallet. Skaaheim er utdannet prest fra Menighetsfakultetet i Oslo, og har hele sin yrkesaktive karriere innenfor kristelig organisasjonsliv, bl.a. som landsungdomssekretær i Indremisjonsselskapet, generalsekretær i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, generalsekretær i Indremisjonsselskapet og generalsekretær i Normisjon. Skaaheim sto sentralt i forbindelse med fusjonen mellom Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon, og ble også den første generalsekretæren i Normisjon, som er en fusjon mellom Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen. Skaaheim har gitt ut flere bøker innenfor ulike genrer som teologi, kirkeliv, oppbyggelse, biografier og humor. Fylkesvei 75 (Hedmark). Fylkesvei 75 i Hedmark går mellom Hamar stasjon og Vognvegen i Hamar kommune. Traséer: Hamar stasjon – Hakabekkvegen (1,3 km), Storhamargata vest – Vognvegen (3,9 km) Kommuner og knutepunkter. Grønnegata Eksterne lenker. 075 075 For fattig og rik. For Fattig og Rik var et norsk oppbyggelsesblad som ble utgitt i perioden 1848 til 2000. Bladet For Fattig og Rik ble etablert av presten Honoratius Halling i 1848, med undertittelen «Et blad til Oppbyggelig Underholdning». Bladet ble senere overtatt av Den norske Lutherstiftelse (senere Det norske lutherske Indremisjonsselskap) og ble organisasjonens hovedorgan. Særlig på første halvdel av 1900-tallet hadde For Fattig og Rik en sentral plass innenfor norsk kirkeliv, der profilerte personer som Johan Martin Wisløff og Ole Hallesby gav sine kommentarer inn i den norske kirkedebatten. Opplagsmessig nådde For Fattig og Rik sitt høydepunkt like etter andre verdenskrig. I 1946 hadde bladet et opplag på over 60 000. I forbindelse med fusjonen mellom Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon, ble både Santalmisjonens blad, Santalen, og Indremisjonsselskapets blad, For Fattig og Rik, videreført i magasinet. Cytologi. Cytologi er et eget fag innen biologiske fag som omfatter læren om studier av celler, som kan være farget, slik de ser ut på et utstryk under et mikroskop. Den vanligste cytologiske prøven er avskrap fra livmorhalsen som taes enten på grunn av underlivsplager, eller som del av det offentlige screeningprogrammet. Denne prøven kan vise forandringer på grunn av livmorhalskreft eller den kan avsløre forandringer som kan utvikle seg til slik kreft. Det er vanlig å bruke en trepinne eller en børste som gnies mot overflaten av livmorhalsen der slimhinnen går over fra å bestå av flate celler i skjeden, til slimhinnen som i livmoren er mykere og løsere. Det er i overgangen mellom disse typene slimhinne den vanlige livmorhalskreften dannes. Det er også mulig å sentrifugere væsker for å studere celler fra urin, ascites,(væske fra bukhulen), pleuravæske (væske fra lungehulene), cerebrospinalvæske (væske mellom hjernehinnene) og så videre. Ved undersøkelse av kuler som kan være kreft kan det være aktuelt å ta "punksjonscytologisk prøve", det vil si at en nål/sprøytespiss stikkes inn i kulen. Enkelte ganger er det nødvendig med undertrykk, men oftest er det tilstrekkelig kun å skyve sprøytespissen med raske bevegelser i kulen. Materialet sprøytes så ut på ut på en glassplate / objektglass. Når dette er farget studeres cellene under mikroskop, gjerne av en spesialist i patologi. Ved cytologisk undersøkelse kan det bestemmes forskjellige typer celler etter hvor de kommer fra, og det kan sees tegn på betennelse eller kreftforandringer. Fylkesvei 74 (Hedmark). Fylkesvei 74 i Hedmark går mellom Stortorget i Hamar og Alu i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 5,5 km. Eksterne lenker. 074 074 074 Substitute. «Substitute» er en sang av The Who, skrevet av Pete Townshend. Den kom først ut som singel i mars 1966 og nådde 5. plass på de engelske hitlistene. Senere ble den inkludert i albumet "Meaty Beaty Big and Bouncy" fra 1971. Sangen var opprinnelig oppfattet som en kommentar til oppfatningen om at The Who skulle være et substitutt (erstatning) for Rolling Stones, mens den senere er sett på som en kommentar til den fremmedgjøringen som ligger i å viske ut skillet mellom et skapt image og virkeligheten slik at et kunstig image overtar virkelighetsoppfatningen. Sangen har vakt oppsikt, ikke bare på grunn av teksten, men også den intense bassen til John Entwistle. Fra ca 1:50 ut i sangen overtar den som det melodibærende elementet, noe som unektelig var svært dristig på midten av 1960-tallet. Sangen har et høyt driv og ble svært populær blant fansen. Den blir spilt på de fleste The Who-konserter. En konsertversjon er tatt med på det etter hvert klassiske The Who-albumet "Live at Leeds" og på "Live at the Isle of Wight Festival 1970". Da singelen skulle gis ut i USA ble tekstlinjen «I look all white but my dad was black» (jeg ser ut som om jeg er hvit, men faren min var svart) ansett for å være for kontroversiell for det publikumet, og ble derfor endret til «I try walking forward but my feet walk back» (Jeg prøver å gå framover, men mine føtter går bakover). Punk rockgruppen The Ramones spilte inn sangen på albumet Acid Eaters og sangen ble også gitt ut som singel av Sex Pistols. Et klipp av sangen er med i filmen School of Rock. Fylkesvei 77 (Hedmark). Fylkesvei 77 i Hedmark går mellom Vognvegen og Vangsvegen i Hamar kommune. Veiens lengde er 3,1 km. Eksterne lenker. 077 077 Fylkesvei 72 (Hedmark). Fylkesvei 72 i Hedmark går mellom Børstad i Hamar og Berg i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 8,2 km. Eksterne lenker. 072 072 072 George M. Dallas. George Mifflin Dallas (10. juli 1792 – 31. desember 1864), amerikansk senator fra Pennsylvania og den 11. visepresident i USA under James Knox Polk i perioden 4. mars 1845 til 4. mars 1849. Dallas hadde en skiftende karriere med stillinger som ambassadesekretær, banksjef, ordfører, statsadvokat, jurist, senator og som ambassadør til Moskva og London. Byen Dallas i Texas har trolig fått sitt navn etter George M. Dallas. Lars Høgvold. Lars Høgvold (født 11. september 1888 i Løten, død 31. desember 1963 i Lillehammer) var en norsk skihopper. Han var en av landets beste skiløpere i tiden 1909-1926. I 1916 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Han representerte Lillehammer skiklubb. Lars Høgvold var aktiv på ski på den tiden det var kombinert som gjaldt. Han vant Hovedlandskirennet (NM)i Brumunddal 1913 og ble premiert i Holmenkollen i en årrekke. Etter endt karriere fortsatt han innen skiidretten som leder av skiklubben på Lillehammer og han var også styremedlem i Norges Skiforbund og leder for mange delegasjoner norske skiløpere i utlandet. Han var formann i Lillehammer Indrettsforening de 12 først årene etter stiftelsen og var leder for laget som vant Holmenkollstafetten 1928(?) Lars Høgvold var også en av dem som gikk opp traseen til det som ble Birkebeinerrennet. Selv deltok han en gang, i 1933 og ble nr 2 i sin klasse. Han arbeidet i sportsforretningen P.T. Helleberg på Lillehammer, og avanserte etterhvert til butikksjef. Hartvig Sætra. Hartvig Sætra (født 25. oktober 1933 i Krødsherad, død 29. februar 2004) var en nordnorsk skribent som skrev mye i avisene Dag og Tid og Friheten. Sætra var en ihuga venstreradikaler og målmann. Han var opprinnelig med i SV (1975–1983), men meldte seg i 1999 inn i NKP etter å ha vært partiløs en periode. Sætra brukte mye tid på det han kalte «å avsløre medieløgnene» om krigene i det tidligere Jugoslavia. En annen sak han engasjerte seg for var det samiske folkets rettigheter. På 1970- og 80-tallet brukte Sætra mye tid på å dokumentere overgrepene til Pol Pot i Kambodsja. Dette førte naturlig nok til sterkt uvennskap med andre folk på venstresida som soknet til RV og AKP. I kjølvannet av Lund-rapporten viste det seg at Sætra hadde en omfangsrik mappe hos POT. Sætra har skrevet flere bøker og blir av mange vurdert som en viktig premissleverandør for diskusjonen om økologi og sosialisme i Norge. Han var en pådriver for opprettelsen av Reisa nasjonalpark. Han ble født i Krødsherad i Buskerud, hvor han vokste opp som enebarn. Faren døde før han ble født. Han gikk folkeskole på grendeskolen Snersrud i Krødsherad. Han gikk realskole i Vikersund i Modum og gymnas i Hønefoss i Ringerike (1952). Deretter dro han til Gratangen for å jobbe som lærer. Han tok lærerskolen i Oslo, før han returnerte til Gratangen. Han ble gift i 1959, paret fikk sønnene Gunnar og Dagfinn. Han jobbet i skolen som adjunkt, senere lektor med hovedfag i botanikk i 1971. Han studerte også fysikk, kjemi, matematikk og nordisk mellomfag. Han var lærer og lektor på Kongsbakken videregående skole i Tromsø, men flest år var han i Nordreisa hvor han blant annet underviste på Nordreisa videregående skole. Fra april 1999 var han syk med kreftdiagnose. Han giftet seg for andre gang 19. februar 2000. I 2001 fikk han Vinjeprisen fra Riksfondet for nynorsk presse. 25. februar 2004 var han så syk at han ble lagt inn på RiTø, hvor han døde noen dager senere. I Can’t Explain. «I Can't Explain» er en sang med det engelske rockebandet The Who i 1965, hovedsakelig skrevet av Pete Townshend. Det var den første singelen med bandet under navnet The Who. «I Can't Explain» ble også gitt ut som åpningssangen i The Whos utgivelse i 1971 albumet "Meaty Beaty Big and Bouncy". Her kommenterer Townshend at sangen har nære slektskap til The Kinks' hit «You Really Got Me». Bandet har som regel inkludert sangen i konsertoppsetningene, gjerne tidlig i konsertene. Sangen er med på konsertalbumet "Live at Leeds" og er åpningssang på The Whos DVD "Live at Lyon" fra 2006. Gitarriffet som åpner sangen har blitt kopiert utallige ganger, blant annet i The Clashs «Clash City Rockers» og «Guns on the Roof». Sangen uttrykker ungdoms frustrasjoner med å både komme til orde og kunne uttrykke seg på en måte som gjør at en blir hørt og lyttet til i samfunnet av voksne, og den arroganse (reell eller ikke reell) ungdom kan føle at de blir møtt med av «de voksne». Unge mennesker trykket derfor sangen til sitt bryst og gjorde at The Who umiddelbart etablerte seg som et talerør for de mange ungdommer som fant det vanskelig å kommunisere med samfunnet omkring. Dette er et tema som går igjen i flere av The Whos senere produksjoner, ikke minst i «My Generation» Et utdrag av sangen blir framført av Elton John i hans cover versjon av «Pinball Wizard» til filmen "Tommy" fra 1975. David Bowie har spilt inn en versjon av sangen på sitt album "Pin Ups" fra 1973 og den har blitt spilt inn av heavy metal bandet Scorpions i 1989. The Whos originalversjon er blitt rangert som nummer 371 i bladet Rolling Stones liste over de 500 viktigste sangene gjennom tidene. Trygve Brodahl. Trygve Brodahl (født 28. august 1905 i Hønefoss, død 11. april 1996 samme sted) var en norsk langrennsløper som konkurrerte for Fossekallen IF på 1930-tallet. Meritter. Hans bror, Sverre, også en merittert langrennsløper, og var en av grunnleggerne av skifabrikken Alme & Brodahl på Hønefoss. Richard Mentor Johnson. Richard Mentor Johnson (født 17. oktober 1780, død 19. november 1850) var en amerikansk kongressrepresentant, senator og USAs niende visepresident, under Martin Van Burens presidentperiode 1837–1841. Johnson kom fra staten Kentucky. Han er bemerkelsesverdig blant annet fordi han levde i et åpenlyst samboerforhold med familiens slave "Julia Chinn", som han behandlet som sin hustru. Paret hadde to døtre: "Adaline Chinn Johnson" og "Imogene Chinn Johnson". Cornelius Nepos. Cornelius Nepos (ca 100–24 f.Kr.) var en romersk biograf. Han skal ha blitt født i Hostilia, en landsby i Gallia Cisalpina ikke langt fra Verona. Hans galliske opprinnelsen bekreftes av Ausonius, og Plinius den eldre kaller ham "Padi accola" («en innbygger ved elven Po», "Naturhistorie" III.22). Han var venn av Catullus som dedikerte sine dikt til ham, Cicero og Titus Pomponius Atticus. Eusebius plasserte ham i det fjerde året til styret til Augustus som er antatt å være da han begynte å tiltrekke seg kritisk anerkjennelse for sitt forfatterskap. Plinius den eldre forteller at han død under styret til keiser Augustus ("Naturhistorie" IX.39, X.23). Verker. "Chronica", som Catullus synes å ha henspeilet på i sin dedikasjon til Nepos. Ausonius nevner den også i sin sekstende "Epistel" til Probus, det samme gjør Aulus Gellius i "Noctes Atticæ" (XVII.21). Det er antatt å ha blitt skrevet i tre bøker. "Exemplorum libri", som Charisius siterer andre bok, og Aulus Gellius den femte (VII.18). "De Viris Illustribus", som Aulus Gellius trakk en anekdote om Cato den eldre (IX.8). "De Vita Ciceronis". Aulus Gellius korrigerte en feil i dette verket (XV.28). "Epistulae ad Ciceronem", et utdrag som har overlevd i Lactantius ("Divinarum Institutionum Libri Septem" III.15). Det er uklart om de noen gang ble formelt utgitt. Plinius den yngre nevner vers skrevet av Nepos, og i hans egen "Dions liv", referer Nepos selv til et verk fra sitt eget forfatterskap, "De Historicis". Han nevner også et lengre "Catos liv" ved slutten av et bevart "Catos liv", skrevet på anmodning av Titus Pomponius Atticus. Hans eneste bevarte verk er "Excellentium Imperatorum Vitæ", som opptrer i styret til keiser Theodosius den store som verket til grammatikeren Aemilius Probus som presenterte det til keiseren med en dedikasjon på latinske vers. Han hevdet at det var et verk av hans mor eller far (manuskriptene motsier hverandre). Til tross for de opplagte spørsmålene (som hvorfor forordet adresseres til en ved navn Atticus da verket var angivelig dedikert til Theodosius), synes det som om ingen har betvilt Probus' forfatterskap. Til sist oppdaget Peter Cornerus i et manuskript med Ciceros brev, biografiene til Cato og Atticus. Han la dem til andre eksisterende biografier, til tross det faktum at forfatteren snakker om seg selv som en samtidig og som en venn av Atticus, og at manuskriptet hadde overskriften "E libro posteriore Cornelii Nepotis" («Fra den siste boken til Cornelius Nepos»). Til sist hadde Dionysius Lambinus' utgave fra 1569 en kommentar som demonstrerte på stilistisk grunnlag at arbeidet må ha vært gjort av Nepos alene, og ikke av Aemilius Probus. Dette synet har blitt utfordret av moderne forskning som samtykker med Lambinus at det er et arbeid av Nepos, men at Probus sannsynligvis forkortet biografiene da han la til dedikasjonen på vers. "Livet til Atticus" er imidlertid betraktet som utelukkende gjort av Nepos. Hans enkle skrivestil har i våre dager gjort ham til egnet valg for pedagogiske oversettelser ved eksamener. Eksterne lenker. Nepos, Cornelius Nepos, Cornelius William R. King. William Rufus DeVane King (7. april 1786-18. april 1853), medlem av representantenes hus fra North Carolina, senator innvalgt fra Alabama, og USA 13. visepresident. Bortsett fra John Tyler og Andrew Johnson, som begge overtok som presidenter etter at deres forgjenger hadde gått bort (died in office), er King den visepresidenten i USA med kortest tjenestetid. William R. King var visepresident i 45 dager. King var syk av tuberkulose da han ble valgt, og avla eden som visepresident under et rekonvalesentopphold på Cuba. Han døde to dager etter at han kom hjem til Alabama. Embedet som visepresident var ledig ut valgperioden. Kristian Hovde. Alf Kristian Hovde (født 6. desember 1903 i Vikersund, død 19. august 1969 samme sted) var en norsk langrenns- og kombinertløper som konkurrerte på 1920- og 30-tallet. Senere var han bakkesjef i Vikersundbakken. Hovde ble nummer 4 på 30 km i Holmenkollen i 1927 og nummer 2 på 50 km samme sted i 1928. I 1930 tok han 4. plass på 17 km i VM, også det i Holmenkollen. Året etter ble han norgesmester på 30 km på Hamar. Samme år tok han sølvmedalje på 18 km under VM i Oberhof, og dessuten 5. plass på 50 km og 4. plass i kombinert. I OL i Lake Placid i 1932 ble han nummer 13 på 18 km. Han tok 4. plass på 18 km i Holmenkollen i 1934. Kristian Hovde var medlem i komiteen som planla og fikk bygd Vikersundbakken. Senere sto han på for å få utbygd bakken som til slutt ble Nordens første og eneste skiflygingsbakke i 1966. Han drev Hovde Skifabrikk, som han overtok etter faren Alfred i 1938. Kristian Hovde var bror til skihopperen Arne Hovde. Rossendale. Rossendale er et administrativt distrikt i Lancashire i England. Det består av flere små, tidligere industribyer i dalen elven Irwell renner gjennom. Administrasjonssenteret er Rawtenstall. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Bacup, Haslingden, Rawtenstall, deler av Ramsbotton og Whitworth. Kykladene. Kykladene (gresk: Κυκλάδες) er en gresk øygruppe i Egeerhavet, sørøst for fastlandet til Hellas og er et prefektur i Hellas. De er en av øygruppene som utgjør den egeiske arkipel. Navnet henviser til øyene "rundt" (κυκλάς) den hellige øya Delos. Kykladene består av rundt 220 øyer, de viktigste er Amorgos, Anafi, Andros, Andiparos, Delos, Ios, Kea, Kimolos, Kythnos, Milos, Mykonos, Naxos, Paros, Folegandros, Serifos, Sifnos, Sikinos, Syros, Skhinousa Tinos og Santorini. De fleste mindre øyene er ubebodde. Ermoupolis, på Syros, er administrasjonssenter og den viktigste byen i prefekturet. Øyene er topper på en undersjøisk fjellrekke, med unntak av de to vulkanske øyene Milos og Santorini. Klimaet er vanligvis tørt og mildt, men med unntak av Naxos er ikke jorda særlig fruktbar. Landbruksprodukter inkluderer vin, frukt, hvete, olivenolje og tobakk. Kykladene er det eneste prefekturet i Hellas som ikke har statlige motorveier. Alle veiene på øyene er sekundære eller provinsielle. Historie. Den kykladiske kulturen sent i steinalderen og tidlig i bronsealderen er mest kjent for de flate kvinnelige gudebildene som er skåret inn i den hvite marmoren på øyen. Dette ble gjort flere hundre år før Den minoiske kulturen oppstod på Kreta lenger sør. En steinalderkultur med element fra både Anatolia og det greske fastlandet oppstod vest i Egeerhavet før år 4000 f.kr., og var basert på emmerhvete, sauer og geiter, griser og tunfisk. Utgravinger er gjort i Saliagos og Kefala (på Keos) med funn etter kopararbeid. Hver av de små øyene i Kykladane kunne ikke holde mer enn et par tusen innbyggere. Etter at palasskulturen oppstod på Kreta var Kykladane stort sett uviktige, bortsett fra Delos, som var et helig sted gjennom antikken. Plataiai. Plataiai (gresk: Πλαταιαί, "Plataiai"; latin: Plataæ) var en oldtidsby som lå i Antikkens Hellas i det sørøstlige Boeotia, sør for Theben. Den var lokaliseringen for slaget ved Plataiai i 479 f.Kr. hvor en allianse av greske bystater beseiret perserne og gjorde slutt på perserkrigene. Plataiai ble ødelagt i Peloponneskrigen av Theben og Sparta i 427 f.Kr. og gjenoppbygget i 386 f.Kr. Karneia. Karneia (Κάρνεια) var en av de viktigste religiøse festivalene i antikkens Sparta og andre doriske byer, holdt til ære for Apollon Karneios som ble dyrket i forskjellige deler av Peloponnes. Der var ni betydelige festivaler i den spartanske kalenderen. Av de viktigste ble "Karneia", "Gymnopaidia" og "Hyakinthia" avholdt ved Amyklai. Karneia begynte på den syvende dagen i måneden Karneios (den athenske "Metageitnion") og varte i ni dager. Ni telt ble satt opp utenfor bymurene, bebodd av ni menn som levde som soldater og adlød kommandoen til en herald. Presten gjennomførte ofringer kjent som "Agetes", derfor var festivalen noen ganger kjent som "Agetoria" eller "Agetoreion". Fra hver av de spartanske stammene ble det valgt ut fem ugifte menn ("Karneitai") som Agetes' prester, et embete de holdt i fire år. Imens kunne de ikke gifte seg. Noen av Karneitai ble kalt "stafylodromoi" («drueranke–løpere»). I løpet av festivalen jaget "stafylodromoi" etter en mann som bar girlander. Det var et godt tegn for den kommende innhøstingen å fange ham. Ifølge tradisjonen kunne ikke hæren forlate spartansk territorium under denne festivalen. De spartanske herskerne kunne ikke lede felttog eller erklære krig, og alle mannlige borgere måtte rense seg. På grunn av dette måtte athenerne kjempe i slaget ved Marathon alene. Karneia ble også feiret i den doriske byen Kyrene i Nord-Afrika, slik det blir bevitnet i Pindars fjerde pythiske ode og Kallimakhos' hymne til Apollon. Berenike. Berenike var datter av kong Herodes Agrippa I og hans hustru Kypros. Hun ble beryktet for sin livsstil. Hun var gift med sin onkel Herodes av Chalkis frem til denne døde. Siden var hun gift med kong Polemon av Kilikia, men hun skilte seg fra ham. Isteden drog hun hjem til sin bror Herodes Agrippa II som hun skal ha hatt et incestuøst forhold til. På et senere tidspunkt kom hun til Roma. Der skal hun en tid ha hatt et forhold til keiser Vespasian. Senere skal hun ha hatt et forhold til hans sønn og etterfølger, Titus. De skal ha ønsket å gifte seg, men romernes syn på judeerne umuliggjorde det. Nils Kjær. Nils Kjær (født 11. september 1870, død 9. februar 1924) var en norsk forfatter, essayist og litterær kritiker. Kjær var en av de første i norsk litteraturhistorie som levde av forfatterskapet sitt uten å ha fast yrkesmessig tilknytning noe sted. Han var en hyppig gjest på en rekke av Kristianias kaféer. Kretsen rundt Kjær ble kalt «etter-bohemene». Kjærs mest kjente verk er skuespillet "Det lykkelige valg" fra 1913, en satirisk komedie om målsaken, avholdssak, bedehuskristendom og politisk spill. Kjær er ellers kjent for sine skarpsindige epistler, kåserier og reisebrev, i tillegg til sine mange litteraturkritikker i hovedstadsavisene. Bakgrunn. Nils Kjær ble født i Holmestrand som sønn av Christine Smestad og skipper Nils Henrik Kjær. De hadde i tillegg to døtre. Faren døde av tæring allerede våren 1873, på hjemreise fra Lisboa med skipet sitt. Det tidlige tapet av faren kan kanskje forklare Kjærs beundring for sterke mannsskikkelser som f.eks Mussolini, og hans bifile tilbøyeligheter. Enkens slekt hadde gode nok kår til å hjelpe Nils Kjær til en universitetsutdannelse. I 1888 begynte han som gymnaselev ved Hauges Minde på Grünerløkka, et bygg oppkalt etter Hans Nielsen Hauge og etablert av den kjente presten Johan Storjohann, der det foruten bedehus og presteskole for Indremisjonen var middelskole og gymnas. Nils Kjær bodde på internat ved skolen frem til 1890, da han tok artium med godt resultat. Blant medelevene ble han kjent med landsungdom som var aktive målfolk. Etterhvert ble Arne Garborg en skikkelse å se opp til også for Kjær. Målmann og aktivist. Nils Kjærs første artikler stod på trykk i "Fedraheimen", avisen som var grunnlagt nettopp av Garborg. I sine gymnasdager var Kjær aktiv målmann, og skrev 24.februar 1888 i en artikkel rettet mot kirkestatsråd Elias Blix: «"Naar skal tidi komma, daa «maalet hennar mor» skal verta skulemaalet, og Oldnorsken setjast i høgsætet istadenfyr latin, og den norske soga framfor den romerske?"» Han var også en skarp kritiker av skolens kristendomsundervisning, og katekisme-forklaringen av Erik Pontoppidan, som han omdøpte til «Gamle-Erik», også et kjent tilnavn til djevelen. Om bare folk ville tenke selv, mener Kjær at «"det rauk heile stellet, baade den rotne statskyrkja og med henne dei magtsjuke, pengekjære, innfeite prestarne"». Han var talsmann for alminnelig stemmerett for arbeidere og husmenn, og for kvinners sosiale rettigheter. I mai 1888 fikk han trykt et innlegg i "Fedraheimen" om pengestøtte til de streikende arbeiderne, og oppfordrer Stortinget til å yte dem bidrag, «"men so vidt til karar sit det ikkje i tingsalen"». Etter nyttår 1890 gikk Kjær over til å skrive artiklene sine på riksmål, blant annet i "Social-Demokraten", der han tok sterkt til orde mot militær opprustning. Hen mente pengene heller burde gått til å avhjelpe fattigfolks nød, i stedet for å ruste ut soldater som skal settes inn mot streikende arbeidere. Hans siste innlegg ble trykt i mars 1890. 25.februar var fire skolegutter, trolig fra Hauges Minde, anmeldt for gateuorden. Det kan tenkes at en av disse skoleguttene var Kjær, som støttet streiken ved Christiania Seildugsfabrik som lå ved Akerselven i samme strøket som skolen han gikk på. I novellen "Smittekilden" fra 1900 har Kjær skildret dagliglivet på Hauges Minde, også episoden der eleven Eivind Bjelke blir innkalt til skolens ledelse og truet med utvisning om han ikke slutter med sine radikale aktiviteter. Dette kan være selvopplevd, og forklaringen på at Kjær fra da av brøt med sin radikale fortid. Kritikervirksomhet. I 1890 begynte Kjær sine studier. Han tok etterhvert sterk avstand fra nynorsk, og huskes for sin slakt av Garborgs "Haugtussa" i 1895. Hans tid som teaterkritiker i "Aftenposten" fra 1909 til 1920 ble et korstog mot nynorsk teater, ikke minst mot at Det norske teateret skulle få statsstøtte, «"denne udgift for at fugte den lille hentørrende maaloase i Rosenkrantzgaden"». Han tok også til orde mot rettskrivningsreformen av 1917, og spådde at preteritumsendelse på "a" ville skape kaos, når man samtidig også ville ha "a" som hunkjønnsendelse i substantiv. Kjær kritiserer departementets «kjønnsmoral», og den ansette kritiker Anders Krogvig bør avstå fra å være «hunkjønnskonsulent» og sitte som en slags overevnukk i Jørgen Løvlands «vidløftige glose-harem». Kjær beskriver spåkpolitikken ført av Venstres statsråd Løvland som «rampefornorsking» og «språkbolsjevisme». Det var ikke bare målsaken Kjær endret oppfatning av. Kristentroen fant han etterhvert støtte i, mens han tok avstand fra kvinnefrigjøringen. Og riktignok tok han parti for jøder som Alfred Dreyfus og Maximilian Harden, og hadde ingenting til overs for den typen antisemittisme som resulterer i pogromer, men «børsjøden», som stod for vestlig handel og industri og skapte en européisk «blandingsrase» av folkene, var for ham en av menneskehetens «motbydeligste oppfinnelser». Jøden eide pressen, mente Kjær: «"Han fodrer os med sin golde Skepsis, han intimiderer os med sin frække Haan."» Denne motviljen kan bunne i en feide med den dansk-jødiske litteraten Georg Brandes, som Kjær i 1892 hadde ønsket skulle bli professor i litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo. I 1910 kom det til et ordskifte i Studentersamfundet i Oslo, der Brandes offentlig beskyldte Kjær for å ha vært så beruset at han ikke hadde forstått hva Brandes sa. I 1914, da "Det lykkelige valg" ble oppført på Nationaltheatret, gav Brandes stykket en blandet mottakelse med ufine hentydninger til Kjærs alkoholisme. Til gjengjeld kom Kjær i sine artikler med stikk til Brandes, som han engang hadde beundret. Kjærs uvilje mot en borgerlig liberalisme av jødisk opphav ble i hans senere år avløst av frykt for en kommunistisk revolusjon i jødisk regi. Under første verdenskrig var Kjær i likhet med Hamsun, Hjalmar Christensen, Tryggve Andersen og Sigurd Bødtker sterkt tyskvennlig. Han var tidlig blitt oversatt til tysk, og han var blitt spilt på tyske scener. Han kjente samhørighet med tysk kultur, og etter det tyske nederlaget mente han at Tyskland likevel hadde «"bevart det aandelige førerskap blandt folkene"», som han skrev i en artikkel om Oswald Spenglers "Der Untergang des Abendlandes", der han slutter seg til Spenglers budskap om et Vesten i forfall. I 1921 introduserte han med glede sine norske ledere for Mussolinis bevegelse. På reise i Italia hyllet han den fremvoksende fascismen: «"Kommunisterne har til sin skade gjort den erfaring, at dette folk ikke er tilsinds at la seg underkue paa ordre fra Moskva, saalidt som det lar seg søndersnakke av sine egne parlamentariske storsvindlere."» Men han ytret aldri noe ønske om en tilsvarende bevegelse i Norge; det ville vært en «forloren imitasjon». Det var en sterk mann ved roret han ønsket, og da så han for seg en lederskikkelse, slik Fridtjof Nansen hadde vært, i spissen for en samlingsregjering. Siste år. Kjær fikk en alvorlig nyresykdom. Hans enke Margrethe forteller i sin biografi om ham om hans dødsleie, der hun prøvde å trøste ham med at døden ikke kunne bli så vanskelig for ham som trodde på Gud. Kjær svarte: «Jeg har egentlig trodd mer på kristendommen enn på Gud.» Margrethe oppdaget at han var plaget av en forestilling om at hans far, som han ikke hadde noe minne om, kom mot ham for å kreve ham til regnskap. Christian Ziege. Christian Ziege (født 1. februar 1972 i Berlin i Tyskland) er en tidliger tysk fotballspiller som spilte både forsvar og defensiv midtbane. Christian Ziege spilte for klubbene Bayern München (1990–97), AC Milan (1997–99), Middlesbrough FC (1999–00), Liverpool FC (2000–01), Tottenham Hotspur (2001–2004), Borussia Mönchengladbach (2004–05). Han vant Bundesligaen to ganger med Bayern München og Serie A en gang med AC Milan, han har også vunnet UEFA-cupen to ganger med Bayern München i 1996 og med Liverpool i 2001 i tillegg vant han Ligacupen med Liverpool i 2001. For har han spilt 72 kamper og lagd ni mål. Han var med og vant EM i fotball 1996 og i tillegg var han med og spilte i fotball-VM 1998 og fotball-VM 2002, og EM i fotball 2000 i tillegg til det var han med i troppen til EM i fotball 2004 uten å få spille. Fritz Kaufmann. Fritz Kaufmann (født 15. april 1905 i Grindelwald) var en sveitsisk skihopper som konkurrerte på 1930-tallet. Juan Antonio Flecha. Juan Antonio Flecha Giannoni (født 17. september 1977 i Junín, Buenos Aires) er en spansk proffsyklist som sykler for laget Team Sky. Han er den første person født i Argentina som har vunnet en etappe i Tour de France (2003). I 2004-sesongen syklet han for Fassa Bortolo og presterte bra i ritt som Flandern rundt, Paris–Roubaix og Liège-Bastogne-Liège, og tok seieren i Züri-Metzgete og Giro del Lazio. Den påfølgende sesongen fikk han pallplasseringer i Gent-Wevelgem og Paris–Roubaix, og etablerte seg som en av de beste endagsrytterne. Da Fassa Bortolo-laget ble oppløst gikk han til det nederlandske laget Rabobank. I 2007 var hans beste resultat andreplassen i Paris–Roubaix. Fylkesvei 105 (Hedmark). Fylkesvei 105 i Hedmark går mellom Torshov og Tomter i Hamar. Veiens lengde er 4,4 km. Eksterne lenker. 105 105 Fylkesvei 111 (Hedmark). Fylkesvei 111 i Hedmark går mellom Nashaug og Dørum i Hamar. Veiens lengde er 3,0 km. Eksterne lenker. 111 111 Grimstadjolle. Grimstadjolla ble konstruert av Sam O. Berge fra Grimstad. Båten er klinkbygget med fast kjøl. Selve skroget har likhetspunkter med Oslojolle. Det er utført med en bred planke til kjøl. Til denne er boltet en fast kjøl, først i tre og nederst en jernkjøl. Dette er samme løsning som bl.a. i kjølbåtene Kutter, Knarr og BB11. Båten ble tegnet som en juniorbåt i 1943. Tyskerne hadde satt forbud mot båter med større seilføring, og "Grimstadjolla" fikk 10 m², som var akseptert. Antall båter økte etter krigen og kom opp i ca 200 i Grimstad og Oslofjorden. Senere også en antall i Bergen og Ålesund og var i en periode en stor regattaklasse. Rundt 1980 var klassen imidlertid "død" og mange båter forsvant. På begynnelsen av 1990-tallet oppstod det imidlertid et initiativ i Grimstad og mange gamle båter ble restaurert. I dag (2006) er det ca 40 seilende "Grimstadjoller". Dionysios fra Halikarnassos. Dionysios fra Halikarnassos, stikk fra "Le antichita romane", 1800-tallet Dionysios fra Halikarnassos (gresk: Διονύσιος Ἀλεξάνδρου Ἁλικαρνᾱσσεύς, "Dionysios sønn av Aléxandros, av Halikarnassós") (født ca 60 f.Kr. – død etter 7 f.Kr.) var en gresk historiker og lærer i retorikk som levde og virket på den romerske herskeren Augustus' tid. Dionysios kom fra Halikarnassos, som hadde vært et eget rike i Anatolia. Han drog til Roma der han studerte latin. Hans litterære stil var "attikistisk", det vil si en etterligning av klassisk attisk gresk i dens fremste periode. Dionysios skrev en rekke verk om talekunst og filosofi. Mest kjent ble han imidlertid for sitt store verk om romernes historie, "Rhōmaikē arkhaiologia", på latin "Antiquitates Romanum". Verket bestod av tjue deler; i dag er de ti første bevart. Liv. Dionysios dro til Roma etter borgerkrigene var over, og tilbrakte 22 år med å studere latinsk språk og litteratur, og for i forberedelsene av sitt historieverk. I løpet av denne tiden ga han undervisning i retorikk, og nøt selskapet av mange framstående romere. Datoen for hans død er ukjent. Det er vanligvis antatt at han er stamfaren til Aelios Dionysios, en gresk retoriker fra Halikarnassos som levde og virket under tiden til keiser Hadrian. Arbeid. Hans store verk, kalt Ῥωμαϊκὴ Ἀρχαιολογία ("Rhōmaikē archaiologia", på latin "Antiquitates Romanum", som kan oversettes til "Romas oldtidshistorie") behandlet historien til Roma fra den eldste, mytiske perioden og fram til begynnelsen av den første puniske krig., og påpekte særlige romernes greske karakter. Den var inndelt i tyve bøker, og av disse er de første 9 fullstendig bevart for ettertiden, tiende og ellevte er nær komplette, og de gjenværende bøkene eksisterer i fragmenter i utdrag til Konstantin Porphyrogennetos og i et sammendrag som ble oppdaget av Angelo Mai i et manuskript i Milano. De første tre bøkene til Appian og Plutarks "Livet til Camillus" har også lånt fra Dionysios. Hans fremste mål var å forsone grekerne med Roma som de nye herskerne ved å forstørre de gode kvalitetene til grekernes erobrere, og ved å argumentere ved å henvise til antikke kilder om at romerne var deres sanne etterkommere (bok 1,11) fra de eldre grekerne. I henhold til Dionysios er historie opplæring i filosofi ved eksempler, og denne tanken utførte han i synsvinkelen til gresk retorikk. Men han var omsorgsfull med å konsultere de beste autoriteter, og med hans verk og det tidligere til Titus Livius, "Ab Urbe Condita" ("Fra byens grunnleggelse"), er de eneste sammenhengende og detaljerte bevarte redegjørelsene av tidlig romersk historie. De to siste avhandlingene er supplementert av brev til Pompeius og Ammaeus (to). I trykte publikasjoner er referansen til Dionysios ofte forkortet til "Dion. Halic." Dionysisk "imitatio". Dionysisk "imitatio" er den litterære metode for etterligning slik den er formulert av Dionysios som unnfanget den som en retorisk praksis av emulering, tilpasning, omarbeiding, og berikelse/utsmykke en kildetekst ved en tidligere forfatter. Dionysios' konsept markerte en betydelig avvik fra konseptet med "mimesis" slik det var formulert av Aristoteles på 300-tallet f.Kr. som kun var opptatt av «naturens etterligning» og ikke «etterligningen av andre forfattere». Latinske talere og retorikere adopterte den dionysiske metode av "imitatio" og gikk fra Aristoteles' "mimesis". «Deutschland» (1931). «Deutschland» var en tysk panserskip som i november 1939 ble omdøpt til «Lützow»; tyskerne var redd for den negative propagandaeffekten om et skip med navnet «Deutschland» skulle gå tapt. «Deutschland» var klasseskip for Deutschland-klassen med søsterskipene «Admiral Scheer» og «Admiral Graf Spee». I februar 1940 ble «Deutschland» (nå «Lützow») og «Admiral Scheer» omklasifisert til tunge kryssere. «Admiral Graf Spee» var gått tapt 17. desember 1939 ved Montevideo. «Lützow» deltok i invasjonen av Norge den 9. april 1940 og ble skadet av artilleriild fra festningen Oscarsborg. «Lützow» fikk en treffer i fremre kanontårn og skipslararettet ble helt utbrent. Seks drepte og 25 såret. En nyere krysser av Admiral Hipper-klassen fikk også navnet «Lützow». Sûreté du Québec. Tøymerke med Sûreté du Québecs emblem Sûreté du Québec er den provinsielle politistyrken i Québec. Styrken har rundt 5200 ansatte og hovedkvarter i Montreal. Hovedoppgaven er å håndheve provinsielle lover og støtte kommunale politistyrker ved behov. Til tross for det store geografiske ansvarsområdet har styrken færre ansatte enn for eksempel den kommunale politistyrken i Montreal. Justus fra Tiberias. Justus av Tiberias var en jødisk forfatter og historiker som levde og virket på den andre halvparten av 100-tallet e.Kr. Liv og virke. Svært lite er kjent om hans liv, unntatt hva som er blitt fortalt om hans politiske og litterære fiende Flavius Josefus, en annen samtidig jødisk historiker. Justus ble født i Tiberias, en by som den dag i dag ligger i Israel i fjellskråningene ved vestbredden av Genesaretsjøen. Den gangen var det en meget hellenistisk by i Galilea. Justus var sønn av en Pistus, og var åpenbart en velutdannet mann i gresk dannelse og kultur. I sin hjemby ble Justus en av de ledende borgerne. Politisk var han nært tilknyttet Herodes Agrippa II, den syvende og siste kongen i Judea av slekten til Herodes den store. I løpet av den første jødiske-romerske krig (66-73) havnet han i konflikt med Josefus, en ledende jødisk leder i Galilea. Ikke lenge etter at Josefus var blitt guvernør sto han bak en form for politisk-religiøst opprør, blant annet et forsøk på å rive palasset til Herodes etter sigende for at det var dekorert med dyrefigurer. Fra Josefus' egne skrifter synes det som om det var ham selv som var ansvarlig for at opprøret kom i gang, ikke Justus som uansett ble anklaget. Da romerne hadde gjenerobret Galilea søkte Justus tilflukt sammen med Agrippa. Vespasian, som ledet de romerske troppene, krevde at Justus ble henrettet, men Agrippa fikk ham reddet, og kun fengslet. Senere fikk Agrippa fikk ham utnevnt som sin sekretær, men sparket ham deretter som upålitelig. Justus skrev et historieverk om krigen hvor han beskyldte Josefus for vanskelighetene i Galilea. Han framstilte sin tidligere herre Agrippa i et lite fordelaktig lys, men utga ikke sin bok før etter at Agrippa var vel død. Han skrev også en krønike over det jødiske folket fra Moses til Agrippa II. Dessverre har begge hans verker blitt bevart i kun fragmenter. Flavius Josefus, Justus' rival, kritiserte dennes redegjørelse av krigen og forsvarte sin egen atferd i sin selvbiografi. Det er fra dennes polemiske avsnitt som det meste som er kjent om Justus liv er blitt avledet. Live at Leeds. "Live at Leeds" er et konsertalbum med The Who som ble gitt ut i 1970. Albumet er en samling fra den konserten bandet holdt i kantinen på Leeds universitet Valentinsdagen 14. februar 1970. Albumet var gruppens første konsertalbum og ble den mest populære av gruppens livealbum. I 2003 ble den rangert på 170. plass på bladet Rolling Stones liste over de 500 viktigste album gjennom tidene. New York Times kalte albumet «the best live rock album ever made». Nylig plasserte "Q magazine" albumet på topp over listen over tidenes største livealbum. Etter at gruppen hadde gitt ut rockeoperaen "Tommy" i 1969, dro The Who på en stor turne for å promotere albumet. Da de mot slutten av 1969 vendte tilbake til England ønsket de å gi ut et live album fra turneen. I stedet for å gå igjennom det materialet de hadde fra turneen, bestemte de at de i stedet skulle holde to konserter, en i Leeds og dagen etter i Hull og bruke materiale fra disse konsertene til en utgivelse. Tekniske problemer gjorde at de ikke kunne bruke noe av materialet fra konserten i Hull, da bassgitaren ikke ble tatt skikkelig opp. Slik ble det konserten i Leeds som ble materialet for livealbumet. Albumcoveret ser ut som et enkelt piratkopi-cover fra den tiden: enkelt pappcover med teksten "The Who | Live At Leeds" trykket med enkle blokkbokstaver som om det var stemplet med blekk. Service de police de la Ville de Montréal. Service de police de la Ville de Montréal (SPVM) er den kommunale politistyrken i Montreal i Canada. Styrkens ansvarsområde omfatter 496 kvadratkilometer og 1,8 millioner innbyggere. Der er 49 politistasjoner. Struktur. SPVM har også omkring 1000 sivilt tilsatte, samt 200 politikadetter. Rattata. Rattata er en fiktiv hund fra tegneserien Lucky Luke. Han debuterte i 1960 i eventyret "Jakten på Brødrene Dalton («Sur la piste des Dalton»), og har siden forekommet i flere album. I 1987 ble en egen humorserie lansert, til dels i albumlange eventyr, og til dels i halvsideavsnitt. Serien Rattata har blitt produsert av blant andre Morris, Xavier Fauche, Jean Léturgie, Bob de Groot, Vittorio Leonardo, Eric Adam og Michel Janvier. Rattata er kjent som verdens dummeste hund fra Lucky Luke. Han har også sin egen albumserie. De fleste som ser Rattata tror han er en Coyote, men han er en blanding av alle verdens hunderaser. På fransk heter figuren Ran-Tan-Plan, et navn som paroderer en annen firbent helt – Rin Tin Tin. Christine O'Neil. Christine «Chris» O'Neil (født 19. mars 1956) er en tidligere profesjonell kvinnelig tennisspiller fra Australia. Sin største fremgang som tennisspiller fikk hun i 1978 da hun som den første ikke seedede kvinnen vant Grand Slam-turneringen Australian Open, en bedrift som hun var alene om frem til 2007, da useedede Serena Williams vant, som nummer 81 på rankingen over verdens kvinnelige singlespillere. O'Neil er også den siste fra Australia som har vunnet singleturneringen for damer. Steve Elliott. Steve Elliott (født 29. oktober 1978 i Derby, Derbyshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for tre engelske klubber. Han er forsvarsspiller og spiller nå for Bristol Rovers i Football League Two. Biografi. Steve Elliott, som har vært en del av Derby County sitt fotballakademi, startet sin karriere i Derby i 1997. Han debuterte for Derby den 16. september 1997 da de slo Southend United 1-0 i den engelske ligacupen. Den 17. desember 1997 fikk han sin første ligakamp for "the Rams", og det skjedde mot Newcastle United i en kamp i Premier League. Totalt spilte han 3 ligakamper og 3 cupkamper for Derby i 1997/98-sesongen. Den påfølgende sesongen ble det 11 ligakamper, mens han i 1999/00-sesongen fikk bokført 20 ligakamper for klubben fra Derbyshire. Deretter ble det 6 ligakamper både i 2000/01-sesongen og 2001/02-sesongen før han noterte seg for 23 ligakamper og 1 ligamål i 2002/03-sesongen. Målet, som var hans første klubbmål for Derby, scoret han 25. november 2002 i en kamp mot Milton Keynes Dons. Etter 4 ligakamper for Derby i første del av 2003/04-sesongen valgte Steve Elliott å signere på en låneavtale med Blackpool i november 2003, og han debuterte for "the Seasiders" 15. november 2003 i en ligakamp mot Chesterfield. I februar 2004 ble låneavtalen omgjort til en permanent avtale og en måned senere var Elliott med på å vinne FA Trophy som Blackpoolspiller da de 21. mars 2004 slo Southend United 2-0 i finalen på Millennium Stadium i Cardiff. Sommeren 2004 gikk Elliott gratis til Bristol Rovers, og han debuterte for Rovers 7. august 2004 i en kamp mot Mansfield Town. Den 26. februar 2005, i en ligakamp mot Macclesfield Town, scoret han sitt første mål for "the Gas". Totalt fikk han med seg 41 ligakamper og 2 ligamål i sin første sesong for Bristol Rovers, mens han 2005/06-sesongen stoppet på 45 ligakamper og 2 ligamål. Meritter. Vant FA Trophy med Blackpool i 2004. Hot Rod T. Hot Rod T er et norsk rockabillyband som ble dannet av bærumsguttene Jørgen Næsje, og «Hot Rod Torgeir» Listau på 90-tallet. Bandet turnerte både i Norge og USA før de spilte inn materiale til sin første mini-CD i 1994. Besetningen besto da av Næsje på vokal, Mads Ebersen (gitar), Fredrik Schei (bass) og Hot Rod Torgeir på trommer. Etter hvert sluttet Næsje i bandet, og mikrofonen ble overtatt av unge Henrik Horge fra Oslo. Gitaristen ble byttet ut med Anders Skisland, og bandet ble snart livefavoritter i Oslo. De påfølgende årene turnerte bandet i både Finland, USA og Norge/Svalbard. I 1999 ga bandet ut albumet "Cruisin" med gitarist Vidar Busk som gjest på sporet «Got My Eyes On You». Hot Rod T ble oppløst i 2001. På begynnelsen av 2000-tallet samlet Jørgen Næsje de tidligere bandmedlemmene sine igjen, og dannet Teddy Trigger & The Gatling Guns. Teddy Trigger har nå platekontrakt med den britiske rockabilly-labelen Raucous Records, og ga ut sin første plate i 2006. Akershus landsfengsel. Akershus landsfengsel er betegnelsen på en tidligere fengselsanstalt på Akershus i Oslo. Opprinnelig het det "Akershus festnings slaveri", i 1854 ble det omdøpt til "Akershus straffanstalt" og igjen i 1900 til navnet det hadde inntil det ble nedlagt i 1950. Rulon Gardner. Rulon Gardner (født 16. august 1971 i Afton, Wyoming) er en amerikansk bryter som vant gull ved olympiske leker i Sydney i 2000. Han klarte ikke å gjenta bedriften 4 år senere, men fikk bronse ved OL i Aten. Egina. Egina eller Éjina (gresk: Αίγινα) er en av de saroniske øyene i Hellas i Saroniabukta, 50 km fra Athen. Tradisjonen sier at navnet kommer fra Aigina, mor til Aiakos som ble født i og hersket over øya. Øya er del av Pireus prefektur og på større nivå, Attika. Administrasjonssenteret er byen Egina som ligger på den nordvestlige enden av øya. På grunn av sin beliggenhet i forhold til Athen, er den et populært utfartssted for raske turer i løpet av sommermånedene, ganske mange athenere eier et landsted på øya. Det doriske tempelet. Éjinas lokale gudinne i antikken, Afaia, ble dyrket helt tilbake i mykensk tid. En myte identifiserte henne med den kretensiske gudinnen Britomartis, som flyktet fra Kreta ved å kaste seg i havet fra en klippe etter at kong Minos hadde antastet henne, og reddet seg i land på Éjina. Marmor-utsmykningen (nå på et museum i München) fra Afaias doriske tempel på Éjina viser at hun under påvirkning fra det nærliggende Athen var smeltet delvis sammen med Athene. Tyskere reddet utsmykningen i 1811, da de lokale bøndene var i ferd med å rive ned tempelet for å selge marmoren til sement-produksjon – til gjeldende pris for kalk. I gresk mytologi var Aiakos konge over Éjina. Han var sønn av Zeus og Aegina, så Éjina var oppkalt etter hans mor. Da kongedømmet hans ble avfolket av pest, bad han til Zeus om nye undersåtter. Zeus skapte så en ny befolkning ved å forvandle maur til mennesker. De fikk navnet myrmidonere (= maurfolk), og deltok senere i den greske ekspedisjonen til Troja, anført av Akilles. Kong Aiakos var far til heroene Telamon og Peleus, og dermed farfar til Akilles. Aiakos var også gudenes yndling og så kjent for sin fromhet at han etter sin død ble utpekt til å være en av dommerne i dødsriket Hades, sammen med Minos og Rhadamantys. Når villdyret våkner. Når villdyret våkner er en roman av Jack London. Den ble utgitt i 1903 og er Jack Londons mest leste bok. Siden protagonisten er en hund, anses den ofte som en barnebok, men den har en mørk tone og inneholder scener med vold og mishandling. Handling. Boken handler om blandingshunden «Buck» som blir stjålet fra sin trygge tilværelse som familiehund. Han selges og tas med til Alaska der et hardt liv som sledehund venter. Han blir nødt til å tilpasse seg fort. Det harde livet gjør at instinktene hans våkner til. «Buck» har flere eiere, til slutt en som behandler ham bra og lar ham løpe fritt. Han venner seg mer og mer til livet i villmarken. En dag kommer han hjem til eieren og finner ham drept av indianere. Da vender Buck ut i naturen og lever sammen med ulvene, og får små valper med en av dem. Indianerne oppdager at ulvene begynner å få en ny farge på pelsen deres. Brun. Etter dette lever indianerne i frykt for dette nye beistet. Jenka. Jenka er en selskapsdans i 2/4-takt. Opprinnelig var det en finsk folkedans. Dansen er svært enkel. Dansen foregår ved at det er mange mennesker på rekke, hver holder den foran på skuldrene. Dansen starter med to "spark" med hver fot, først høyre. Etter det er det ett hopp frem, ett tilbake og tre frem, så begynner det fra starten igjen. Litispendens. Litispendens (av latin, "lis", «tvist» og "pendere", «henge») er et prosessrettslig begrep, som betyr at en sak verserer for en domstol. Det er en absolutt prosessforutsetning (ubetinget vilkår for å kunne reise sak) at forholdet ikke er litispendent. Om dette er tilfelle skal avgjøres av retten på eget tiltak før saken starter, og finner den at litispendens foreligger skal saken avvises. Andrea Morassi. Andrea Morassi (født 30. august 1988 i Tolmezzo) er en italiensk skihopper. Per 28. januar 2007 er hans beste plassering i verdenscupen en 3. plass i Oberstdorf 28. januar 2007. Det er også den eneste gangen han har vært blant topp ti. Han deltok i OL i Torino, hvor han endte på 36. plass i normalbakke (K-95) og 11. plass i lagkonkurransen i stor bakke. Sven Selånger. Sven Ivan Selånger (født "Eriksson", 19. mars 1907 i Selånger, død 9. november 1992) var en svensk skiløper som konkurrerte på 1920- og 1930-tallet. I 1988 ble det lagd en svensk dokumentarfilm om legendariske svenske skiløpere og skihoppere: "De sista skidåkarna". Her var Sven Selånger med, sammen med mange andre, som Hjalmar Bergström, Nils «Mora-Nisse» Karlsson, Gustav Husum-Jonsson, Arthur Häggblad, Martin Matsbo, m.fl. Meritter. Han ble svensk mester i hopp 8 ganger, i 1928, 1931, 1933, 1935, 1936, 1938, 1939 og 1941. I kombinert ble han svensk mester i 1927, 1928 og 1930. Han var også aktiv i slalåm i siste halvdel av 1930-tallet, og ble svensk mester i slalåm i 1938. I tillegg vant han Holmenkollrennet i 1939, som første utlending. Samme år ble han også første utlending som vant Holmenkollmedaljen, sammen med Lars Bergendahl og Trygve Brodahl. Han vant også Svenska Dagbladets gullmedalje i 1939. Selånger konkurrerte som Sven Eriksson fram til vinter-OL i 1936, da han byttet etternavn til Selånger, etter sitt hjemsted, fordi det var så mange svensker som het Eriksson. Abouriou. Abouriou er en blå vindrue. Den blir dyrket en del i distriktet Côtes du Marmandais sørvest i Frankrike. Her blandes den ofte med andre druer som malbec, cabernet sauvignon, syrah, fer, cabernet franc, merlot og gamay. Vinen på denne druen kan ofte få en noe rød lilla farge. Smaken er ofte med innslag av sorte bær som moreller, kirsebær og bjørnebær. Den har moderat innhold av tanniner. I California blir druen ofte kalt for "early burgundy". Mandals gamle trehusbebyggelse. Mandals gamle trehusbebyggelse skriver seg fra både før og etter den store bybrannen i 1810. De to gamle hovedgatene Store Elvegate og Nordgata ble rettet opp og utvidet etter brannen. Begge disse gatene har et unikt, samlet bygningsmiljø, og disse gatene er nå spesielt brannsikret på grunn av verneverdien. Av spesielt viktige, monumentale trebygninger i Mandal kan nevnes Mandal kirke, Andorsengården og Lindesnesgården (tidligere Bondeheimsgården). Av private bygninger kan dessuten nevnes Christensensgården, Reymertgården, Dedekams hus og Kjøbmannsgaarden. Det spesielle havnemiljøet i Kleven har også stor bevaringsverdi. Se også Bygninger i Mandal kommune. Soyasaus. Soyasaus er en gjæret saus som blir framstilt av brent hvete, soyabønner, vann og salt. Sausen kommer opprinnelig fra Kina og er mest brukt i asiatiske retter. Soyasaus finnes i mange varianter hva gjelder farge og smak, og disse varianter har forskjellige bruksområder. Felles har de imidlertid at de har en eller annen farvenyanse mellom brunt og svart og at de har en saltende effekt på maten. Alle sorter kan benyttes både under selve matlagningen og som bordkrydder. Soyasausen har en distinkt grunnsmak som kalles umami på japansk. Historie. Soyasausen ble til i Kina minst 500 år før Kristus, og spredte seg tusen år etter over til Japan, antagelig med den samme kulturelle ekspansjon som bragte buddhismen til Japan. Den ble kjent i Europa med nederlandske handelsfolk, som begynte storstilt import av den på 1700-tallet. På 1700-tallet offentliggjorde Isaac Titsingh beskrivelser av japansk brygging av soyasaus (shōyu). Han var ikke den som var først ute med å utbre kunnskap om soyasaus, men hans fokusering på nettopp den japanske typen var ny. Henimot midten av 1800-tallet forsvant den japanske "shōyu" ut av det europeiske marked, og europeerne assosierte så soyasaus omtrent utelukkende med de kinesiske typer. Bekgrunnen var nok at de var mye billigere. Europeiske forsøk på selv å brygge soyasaus var mislykkede fordi man ikke forstod den rollen som soppen "Aspergillus oryzae" spilte. Japansk soya. Japansk soya, Shōyu (しょうゆ, 醤油), er litt søtere og lysere i fargen enn den kinesiske. Men også i Japan finnes det et vidt spekter av varianter både av type og etter regionalt opphav. Et vanlig japansk merke er Kikkoman. Fylkesvei 119 (Hedmark). Fylkesvei 119 i Hedmark går mellom Ålstad og Dalfarmen i Hamar. Veiens lengde er 3,9 km. Eksterne lenker. 119 119 Heidal kirke. Heidal kirke ligger i dalen Heidal, en sidedal til Gudbrandsdalen, i Sel kommune i Oppland. Kirken er oppført i perioden 1937-41, og er en kopi av den gamle som brant i 1933. Heidal kirke er en laftet kirke av tre; en korskirke slik storparten av kirkene i Gudbrandsdalen er. Kirken har om lag 300 sitteplasser. Den har tre galleriet. Orgelet er plassert på galleriet over inngangspartiet. De to andre er utstyrt med benker. Kirken er rikt utsmykket, i vesentlig grad preget av utskjæringer med akantusranker. Kunstnerne bak treskurden i Heidal kirke, er de lokale treskjærerne Mattias Fjerdinggren, Anders Johnsgard og Paul Sørhaugen, mens Edvard Bakkom fra Vågå skar figurene. Hovedbildet på altertavlen viser den korsfestede Jesus Kristus. Ved siden av korset står Jesu mor Maria og disippelen Johannes. Hovedbildet er flankert av Moses med lovtavlene og Aron i yppersteprestskrud. Øverst på altertavlen finner vi den oppstandne Kristus med seiersfane. Denne fanen er i Heidalskirken malt med hvitt kors på rød bunn, og ikke rødt kors på hvit bunn, som er det vanlige. En kan dermed få inntrykk av at den oppstandne holder en dansk vimpel. Prekestolen er fullsatt av utskjæringer, det samme gjelder endestykkene på alle kirkebenkene. Takmaleriet under kirkens tårn, viser de fire evangelister, Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Over koret er trekanten med øye (symbol) for Gud, malt. Over orgelet finner vi et maleri av to barneengler som blåser i horn. Kirken, kirkegården, og Bjølstad-kapellet er omkranset av et kraftig, tolags, laftet tømmergjerde med skifertak. Bjølstad-kapellet. Ved siden av Heidal kirke står Bjølstad-kirken, vanligvis omtalt som Bjølstad-kapellet. Som det fremgår av navnet, har kirken tidligere stått på Bjølstad Gård, et par kilometer nord for kirkestedet i Heidal, men den eldste historie strekker seg helt tilbake til kristningen av Norge. Den første kirken som ble bygget i Heidal, var en liten stavkirke som ble reist på garden Nordre Prestgard, antagelig en gang mellom år 1000 og 1050. Funn av gravsteiner og levninger har vist at her har det også vært kirkegård i gammel tid. På 1500-tallet ble Prestgardskirken flyttet til Bjølstad Gård. Etterhvert ble kirken for liten, og en ny kirke ble reist på Bjølstad. Denne var laftet, men materialer fra gamlekirken ble også benyttet. Det mest synlige fra den tidligste kirken i dag er de gamle portstolpene, bevarte portaler som skriver seg helt tilbake til 1000-tallet. Portalene har Norges eldste utskjæringer. Da den nye kirken i Heidal, Tabor, ble reist (1754), ble Bjølstad-kirken til overs og stående ubrukt. En periode ble den benyttet som låve, før den ble tatt ned og lagret. Først i 1962 ble den gamle kirken satt opp igjen, denne gangen ved siden av den nye Heidal kirke. I tillegg til portalstolpene, er andre elementer bevart; så som den gamle prekestolen, et krusifiks, tårnet og klokken. Altertavlen i kapellet, som ble malt av Borgar Hauglid i forbindelse med at kirken ble gjenreist i 1962, viser den oppstandne Kristus med seiersfane. Kirkerommet forøvrig er beskjedent utsmykket. Bjølstad-kapellet har i dag om lag 120 sitteplasser, og brukes til forordnede gudstjenester bare få ganger i året. Koto (musikkgruppe). Koto var en italiensk gruppe grunnlagt i 1983, som opprinnelig bestod av Anfrando Maiola og Stefano Cundari. De er kanskje mest berømt for sangene "Visitors", "Dragon's Legend", "Chinese Revenge" og "Jabdah", sluppet i perioden 1983-1988. Musikken har ofte blitt referert til som synthpop. Stefano Cundari døde en gang mellom 1991 og 1992 av hjernesvulst. I 1989 kjøpte det tyske plateselskapet ZYX Music rettighetene til navnet Koto og samtlige av gruppens innspillinger. Den nederlandske musikkprodusenten Michiel van der Kuy gikk så i gang med å remixe deler av Kotos repertoar, i tillegg til å spille inn nytt materiale. Anfrado Maiola vant senere rettighetene tilbake, og har siden 2001 fortsatt å produsere album under navnet Koto. Prosess (fysikk). Prosess betyr framgangsmåte og brukes som betegnelse på flere forhold. En prosess kan være både en serie fysiske arbeidsoperasjoner og en tankemessig utvikling. I begge tilfeller er formålet normalt å frambringe et bestemt resultat. Fylkesvei 122 (Hedmark). Fylkesvei 122 i Hedmark går mellom Lageråa og Bekken i Hamar. Veiens lengde er 7,3 km. Eksterne lenker. 122 122 Nils Svärd. Nils Svärd (født 10. juli 1908, død 6. august 2001) var en svensk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. Han representerte Frösö IF (Östersund). Han ble født i Vagled på øya Frösön (Jämtland), og døde i Östersund. Han vant sitt første DM (distriktsmesterskap) i en alder av 21 år, på 30 km. I samme DM kom han på 2. plass på 50 km. Meritter. Under Vinter-OL 1932 lå han på 4. plass på 50 km inntil noen km fra mål, men brakk skien, slik at han falt tilbake på resultatlisten. Knallgass. Knallgass benevner en blanding av hydrogen og oksygen. Den antennes lett og forbinder seg ved eksplosjon til vanndamp. I laboratoriet kan hydrogen påvises ved et karakteristisk "bjeff" ved antennelse. Knallgass kan enkelt dannes ved to elektroder i vann med en likespenning på elektrodene. Når et bilbatteri er fullt oppladet, vil videre forsøk på opplading produsere knallgass og redusere vannmengden i batteriet. Blandinger av luft med 4-75 % hydrogen er brennbare, og blandinger mellom 18-59 % er eksplosive. Knallgass av hydrogen og oksygen brukes til rakettdrivstoff. Hydrogen ble også brukt i de første luftskipene som f.eks «Graf Zeppelin», men reaksjon med luft fikk katastrofalt resultat, og det brukes i dag helium. Hydrogen brukes også som sveisegass sammen med oksygen. Det er påstander om at denne teknologien kan brukes som tilleggsdrivstoff for å få ned forbruket på bilmotorer, ved å installere ei elektrolysecelle. Australian Open 2006. Australian Open 2006 ble spilt i Melbourne i januar og er en Grand Slam-turnering i tennis. Singleturneringen for herrer ble vunnet av sveitsiske Roger Federer og dameturneringen av Amélie Mauresmo fra Frankrike Agiorgitiko. Agiorgitiko er en blå vindrue, også kalt «St. George» etter et sted i Hellas. Druen er en av de viktigste som blir dyrket fram i Hellas. Området som produserer best rødvin på denne druen er Nemea, som ligger i høyereliggende strøk på Peloponnesos. Druen blandes gjerne med cabernet sauvignon. Dette kan da gi vin med aroma av røde bær med innslag av vanilje og krydder. Generelt gir druen fruktig og holdbar vin med lite syre. Fargen på skallet er lyserødt. Druen forekommer også i rosévin. Too Much Yang. "Too Much Yang" er det sjette studioalbumet til det norske bandet BigBang. Platen ble utgitt hos Warner 19. mars 2007 og på Grenis eget plateselskap Grand Sport Records. En av singlene fra albumet, «Hurricane Boy», ble gitt ut før lanseringen av albumet, dog ikke til salgs. «Hurricane Boy» er spilt inn hos legendariske Capitol, der blant annet The Beatles har spilt inn plate. Øvrige låter er spilt inn hos Grand Sport Studios. Hubble-krateret. Hubble er et krater på månen. Det ligger nord for Mare Marginis og nordøst for Cannon-krateret. Omkring en kraterdiameter i nordøstlig retning ligger Lyapunov-krateret. Kanten på Hubble er erodert, og er noe ujevn enkelte steder. Innerveggen er bredere på vestsiden, hvor den buler litt ut. Den best bevarte delen av kanten ligger langs den østre delen, og innerveggen av denne kanten er synlig fra jorda. Bunnen av krateret har blitt tildekket med basaltisk lava, noe som gir det en lavere albedo enn omgivelsene. Det er imidlertid ikke like mørkt som månehavet i sør. Denne overflaten er relativt flat og pregløs. Alta prosti. Alta prosti er et tjenestedistrikt i Nord-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Alta. Prostiet er inndelt i sogn s blir regnet som den organisatoriske grunnenheten i Den norske Kirke. Fylkesvei 79 (Hedmark). Fylkesvei 79 i Hedmark går mellom Storhamargata og Kornsilovegen (Nordlyshallen) i Hamar kommune. Veiens lengde er 1,5 km. Eksterne lenker. 079 079 Andreas Heldal-Lund. Andreas Heldal-Lund (født 10. desember 1964 i Oslo) er utgiver av nettstedet Operation Clambake, et anti–scientologi-nettsted. Han var på midten av 1990-tallet et profilert medlem av Hedningsamfunnet, blant annet som lokallagsleder i Rogaland. Skiller mellom scientologi og Scientologikirken. Operation Clambake er et nettsted om scientologi og Scientologikirken. Mesteparten av den informasjonen som presenteres av Operation Clambake, er kritisk til Scientologikirken og dens ledelse, selv om de som er uenige gis god plass til å komme med sine meninger. Heldal-Lund begynte å kritisere Scientologikirken i 1996, etter at kirken var funnet skyldig i bedrageri i Norge. Han har mange ganger uttalt at han ikke motsetter seg at folk praktiserer scientologi som religion, men at han reagerer negativt på lederskapet i det han kaller den «kriminelle og korrupte» Scientologikirken. Tory Christman. En profilert kirkekritiker, Tory Christman, sier Heldal-Lund er grunnen til at hun forlot scientologien etter tredve år. Ifølge Christman hadde hun allerede begynt å komme i tvil vedrørende kirken etter å ha blitt dratt inn et regissert angrep (sporgery) på nyhetsgruppen alt.religion.scientology, men samtaler med Heldal-Lund fikk henne til å forlate bevegelsen. Kritisert på scientolog-nettsteder. Heldal-Lund blir omtalt på scientologen Joel Philips' nettsted "Religious Freedom Watch" der han er oppført i kategorien «anti-religiøse ekstremister». Ifølge Heldal-Lund har Joel Philips kontaktet hans arbeidsgiver i august 2005, idet han identifiserte seg som utgiver av nettstedet "Religious Freedom Watch", og kommet med uttalelser som at Heldal-Lund er en «copyright-anarkist» som med overlegg overtrår opphavsrettsregler og påstanden at Operation Clambake «formidler dødstrusler mot medlemmer av Scientolgikirken og til og med anbefalinger og konkrete metoder for hvordan de skal tas livet av.» Patty Schnyder. Patty Schnyder (født 14. desember 1978 i Basel) er en profesjonell kvinnelig sveitsisk tennisspiller. Schnyder ble profesjonell tennisspiller i august 1994 og hun har hittil vunnet 10 WTA-turneringer i single og fire i double. Hun var nummer 7 på rankingen over verdens beste kvinnelige singlespillerne i november 2005 og i double var hun nummer 15. Schnyder har også deltatt på det Sveitsiske Fed Cup-laget under årene 1996–2004, hun har spilt 40 Fed Cup-kamper hvorav hun har vunnet 25. Bastardo. Bastardo er en blå vindrue. Den kalles også trousseau og er en av de førende blå druer i Jura-området i Frankrike. Druen er imidlertid i tilbakegang i forhold til pinot noir og chardonnay som stadig får større innpass. I Portugal kalles druen for bastardo. Her dyrkes den blant annet i Alentejo og på Madeira. Den finnes fortsatt i en beskjeden grad i gamle vinmarker i Douro og Dão. Karakteristisk for druen er at den modner tidlig, gir lite farge og er svært følsom for råte. Den utmerker seg lite på smak og blandes stort sett alltid med andre druer. Druen er godt egnet i portvin sammen andre drueslag. Nadia Petrova. Nadia Petrova (russisk: "Надежда Викторовна Петрова – Nadezjda Viktorovna Petrova", født 8. juni 1982 i Moskva i daværende Sovjetunionen) er en profesjonell russisk tennisspiller. Petrova ble profesjonell tennisspiller i i september 1999 og hun vant sin første singleturnering i oktober 2005. Hun har hittil vunnet seks singleturneringer og tolv i double. Hun var nummer tre på rankingen over verdens beste kvinnelige tennisspillere i 2006, både som single- og doublespiller. Hennes fremste innsats i Grand Slam-turneringer er to semi-finaler i French Open i 2003 og 2005. Bibelskolen i Grimstad. Bibelskolen i Grimstad (BiG)eies av Normisjon. Skolen ble grunnlagt av Det norske lutherske Indremisjonsselskap og ble innviet 27. august 1982. Bibelskolens markedsføres under slagordet "Et år til utrustning og avklaring" og har et undervisningstilbud i tråd med visjonen, hvor man fokuserer på bibel, personlig vekst og dagsaktuelle utfordringer. Linjetilbud. Som hovedkullselev ved BiG kan du velge mellom fire linjer, Musikk, Ledelse, Vekst og Idrett & Friluft. Linjeundervisningen tilsvarer ca. halvparten av undervisningen man fåt i løpet av en ordinær uke. I tillegg til undervisning i både felles- og linjefag, gjennomfører man flere turer i løpet av et år som hovedkullselev. Noen av turene er for alle, mens andre turtilbud tilbys de som ønsker det (f.eks. Japan, Israel, Ecuador, Mali, India mm.). TT. Dersom man er ettåring, eller frivillig medarbeider på heltid i en menighet, organisasjon, BiG-team eller lignende, kan man velge å følge kurset Til Tjeneste (TT). Her får man relevant undervisning som skal kunne brukes direkte inn i tjenesten man står i. Skolen har plass til ca. 70 hovedkullsstudenter samt TT-studentene som i hovedsak tilbringer 6 uker i løpet av to semester på BiG. BiG Catering. Bibelskolen i Grimstad ligger vakkert til med utsikt over havet, ca. 4 km sør for Grimstad sentrum på Østerhus. Området er svært populært i sommerhalvåret og leies ut til stevner o.l. – hvor man kan tilby både overnatting, gymsal, camping, stort uteareal med tilhørende fotballbane, beachvolley-bane og frisbeegolf-bane, samt fine turmuligheter i skog og langs kyst. På Bibelskolen drive det også BiG catering, som tilbyr alt fra snitter og koldtbord til full bespisning og vertskap. Perfekt til alt fra styremøte til bryllup. Arendal prosti. Arendal prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Arendal. Prostiet er inndelt i sogn. Lister prosti. Lister prosti er et prosti i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Flekkefjord. Prostiet er inndelt i sogn. Kristiansand domprosti. Kristiansand domprosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Siden prostiet er knyttet til Kristiansand domkirke, er det ledet av en domprost. Prostiet er inndelt sogn, og alle disse ligger i Kristiansand kommune Fylkesvei 73 (Hedmark). Fylkesvei 73 i Hedmark går mellom Aslak Bolts Gate i Hamar og Wetten i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 6,9 km. Eksterne lenker. 073 073 073 Out of Exile. "Out of Exile" er et musikkalbum fra 2005. Det er det andre studioalbumet fra Audioslave. Det er det beste mottatte albumet og sangen «Doesn't Remind Me» ble nominert til Grammy for «Best Hard Rock Performance» i 2006. Det ble gitt ut fire singler, «Your Time Has Come», «Out of Exile», «Be Yourself» og «Doesn't Remind Me». Albumet fikk bra kritikk og mange mente at Audioslave nå hadde et eget lydbilde og at likheten mellom Audioslave og Rage Against the Machine var borte. Mange av disse sangene ble innspilt på Cuba. Albumet kom også på første plass i Billboard 200 i 2005. Sporliste. Tekst av Chris Cornell, musikken er skrevet og arrangert av Audioslave. Fylkesvei 76 (Hedmark). Fylkesvei 76 i Hedmark går mellom Ringgata og Prestrudhallen i Hamar kommune. Veiens lengde er 2,9 km. Eksterne lenker. 076 076 The Mighty Peking Man. "The Mighty Peking Man" (王猩猩), også kjent som Goliathon, er en eventyrfilm fra 1977 regissert av Meng Hua Ho. King Kong møter Hongkong. Et syv etasjer høyt apelignende udyr dukker opp i Indias jungel etter et jordskjelv. Ryktet når en liten gruppe erfarne jegere som reiser fra Hongkong for å fange udyret og tjente penger på det. Ekspedisjonen viser seg å bli farlig, men til slutt fanger de apen og tar den med til Hongkong, der ødeleggelsen snart er total. Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Kulltaubane ved Longyearbyen, slike taubaner ble brukt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani for å frakte kullet som utvinnes ned til havneanlegg for videre utskiping Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS er et norsk gruveselskap med hovedkontor i Longyearbyen, stiftet i 1916 etter oppkjøpet av det amerikanske Arctic Coal Company (ACC). Administrerende direktør er Per Andersson. Konsernets hovedvirksomhet er kullgruvedrift på Svalbard, i regi av datterselskapet Store Norske Spitsbergen Grubekompani. Selskapet driver to kullgruver på Svalbard. Den største er Svea Nord i bosettingen Sveagruva, 60 kilometer sør for Longyearbyen. Årsproduksjonen fra Svea Nord er om lag 2 millioner tonn steinkull. Det meste av kullet selges til energiproduksjon, men noe går til stålproduksjon, sementproduksjon og kjemisk industri. Selskapet har 340 ansatte, og genererer med egen og avledet virksomhet om lag halvparten av årsverkene i Longyearbyen. Omsetningen i 2009 var 2 milliarder NOK, med et overskudd på 362 millioner NOK etter skatt. Den norske stat ved Nærings- og handelsdepartementet eier 99,9 % av aksjene i selskapet. Store Norske planlegger i 2014 å åpne en ny gruve i Lunckefjell, som ligger 2 kilometer nord for dagens gruve Svea Nord. Barne- og ungdomsskole. Barne- og ungdomsskole er i Norge betegnelsen på skoler som underviser fra 1. til 10. trinn, dvs. kombinert barneskole og ungdomsskole også kalt kombinerte skoler. 1. til 10. trinn utgjør hele den obligatoriske grunnskoleutdanningen i Norge. Barne- og ungdomsskolen er gjerne underlagt felles administrasjon og felles lokaler, mens barne- og ungdomstrinnet ellers stort sett fungerer som separate enheter. Når elevene begynner på ungdomsskolen blir det dannet nye klasser, ofte blandet med elever som kommer til skolen fra andre barneskoler. Carlos Castaneda. Carlos Castaneda (født i Peru 25. desember 1925 som "César Salvador Arana", død i Los Angeles 27. april 1998) var en forfatter som skrev en rekke bøker om sitt møte med den meksikanske sjamanen Don Juan og sin opplæring hos ham. Det er uavklart hvorvidt Don Juan er en faktisk person, eller om bøkene er fiksjon. Castaneda skrev de tre første bøkene mens han studerte antropologi ved University of California, Los Angeles. Bøkene fremstår som en beskrivelse av hans feltarbeide i forbindelse med studiet, hvor han blir lærling hos sjamanen don Juan Matus. Hans doktorgradsavhandling fra 1970 er samtidig hans tredje bok "Reisen til Ixtlan". «Ifølge Don Joan lever mennesket i to verdener, og sjamanen kan bevege seg mellom disse to virkelighetene. [...] I sine to første bøker om Don Juan innvies Castaneda i hvordan man gjennom kraftplanter som meskalin og peyote kan tre inn i en annen virkelighet. I "Reisen til Ixtlan" går veien til målet ved at man lærer å 'stanse verden'.» Bindingsenergi. Bindingsenergi per Nukleon, Skisse med noen isotoper markert. Bindingsenergi er energien som ligger i at nukleonene i atomkjernen er bundet til hverandre. Fargekraften binder kvarker sammen og bygger f.eks opp nukleoner som et proton (opp-opp-ned kvarker) eller et nøytron (opp-ned-ned). Den sterke kraften har en residuell kraft (Sterk kjernekraft) som binder de enkelte nukleoner i atomkjernen sammen. Den varierer noe avhengig av partikkeltyper og faller meget raskt av, typisk 1/r7 på avstander over 1,4•10-15 m. Fermi modellens fundamentale radius r0 er 1,2•10-15 m som omtrent tilsvarer størrelsen på et proton. Om antall nukleoner er A kan atomkjernens størrelse rundt beregnes som rn = r0 A1/3. Under denne avstanden dominerer residuell kraft, mens på lengre avstander dominerer den elektromagnetiske kraften. Et nukleon, enten et proton eller et nøytron, bindes til de andre nukleonene av den residuelle sterke kraften. Denne binder nukleonet først og fremst til dets nærmeste naboer; fjernere nukleoner i kjernen har liten innvirkning. For økende antall nukleoner i atomkjernen, vil andelen nukleoner som har mange naboer øke, og derfor øker normalt bindingenergien per nukleon fra den residuelle kraften mot en grenseverdi som tilsvarer at alle nukleoner har maksimalt antall naboer. Den elektromagnetiske kraften er imidlertid en omvendt kvadratisk proporsjonal kraft (1/r2), der kraftvirkningen på et proton får vesentlige bidrag fra alle andre protoner i kjernen. Denne kraftvirkningen har derfor ingen slik klar grenseverdi. Nettoresultatet av disse motsatt rettede kreftene er derfor at bindingsenergien per nukleon generelt øker med økende kjernestørrelse opp til grunnstoffene jern og nikkel og så faller for tyngre atomkjerner. Videre blir bindingsenergien påvirket av kvantetilstanden for kjernen. Fordi protoner og nøytroner er fermioner er de underlagt Paulis utelukkelsesprinsipp og kan ikke eksistere i samme energitilstand. Som for elektroner i orbitaler vil nye nukleoner i kjernen måtte innta en høyere energitilstand, og bindingdenergien vil bli lavere. Som man ser av figuren er ikke bindingsenergien rent stigende eller fallende og isotoper med samme nukleontall har forskjellig bindingsenergi. I 4He med to nøytroner og to protoner kan hver partikkel av hver type disse ha forskjellig spinn (+1/2 og −1/2) og derfor kan alle ha laveste energitilstand. Ytterligere nukleoner vil måtte gå i høyere energinivåer, noe som reduserer bindingsenergien for de nærmeste overliggende atomnummerne. Nøytroner påvirkes av den residuelle sterke kraften men frastøtes ikke elektromagnetisk og er nødvendig for at atomkjernen skal ha en viss stabilitet. Store atomkjerner krever relativt flere nøytroner i forhold til protoner enn mindre kjerner. For eksempel har 235U 92 protoner og 143 nøytroner. Tyngre kjerner enn uran (transuraner) er generelt ikke stabile. Totalresultatet av disse effektene krever svært kompliserte beregningsmodeller som praktisk ikke kan gjennomføres for kjerner med mer enn omkring 10 nukleoner. Verdiene må derfor bestemmes eksperimentelt. De fire sterkest bundne atomkjerner er (i fallende rekkefølge) 62Ni, 58Fe, 56Fe, og 60. Resultatet er at atomvekten (mAX) vi være forskjellig fra summen av vektene av protonene (Zmp) og nøytronene ((A-Z)mn) i kjernen. Etter Einsteins kjente formel E = mc2 er masse ekvivalent med energi, og denne forskjellen i masse utgjøres av bindingsenergien B. Jo Durie. Jo Durie (født 27. juli 1960 i Bristol, England) er en tidligere profesjonell britisk tennisspiller. Durie ble profesjonell tennisspiller i 1970 og i løpet av sin tenniskarriere vant hun to single- og fire doubleturneringer og var som best nummer 5 på rankingen over verdens beste kvinnelige singlespillere. Hennes beste plasseringer i Grand Slam-turneringer i single er to semifinaler i 1983 i US Open og French Open. Hun har vunnet to Grand Slam-titler i mixeddouble, sammen med sin landsmann Jeremy Bates vant hun mixeddoubleturneringene i Wimbledon i 1987 og Australian Open i 1991. Karl Lindberg. Karl Lindberg var en svensk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. Eksterne lenker. Lindberg, Karl Lindberg, Karl Lindberg, Karl Nukleosyntese. Nukleosyntese er prosessen som skaper nye atomkjerner (atomer) av eksisterende atomkjerner og subatomære partikler. Nukleonene består av kvarker som bindes sammen av gluoner. De første nukleonene (protoner og nøytroner oppsto i forbindelse med Big Bang da temperaturen (energitettheten) var sunket til omkring 10 millioner grader. I løpet av de første tre minuttene ble de enkleste atomkjernene dannet, og etter Big Bang besto vanlig materie i universet av omtrent 24% helium, 76% hydrogen (etter vekt) og små mengder andre isotoper som Deuterium Helium-3 og Litium-7. Nukleosyntese av lettere atomkjerner foregår vesentlig i stjerner ved kjernereaksjoner. Stjerner som er mer enn 4 ganger solens vekt vil etterhvert eksplodere som en supernova og produserer stadig tyngre atomer opp til jern. I den siste fasen, når kjernen imploderer oppstår intens stråling som kan produsere de aller tyngste kjernene. Disse atomene blir spredt når stjernen eksploderer og kan derfor inngå når nye stjerner og planetsystemer dannes. På denne måten er universets masse i dag fordelt på 74% Hydrogen, 24% Helium, 1% Oksygen, 0,5% Karbon og 0,5% andre grunnstoffer. Solen er en relativt ung 3 generasjons stjerne med en metallisitet på ca 1,6. Dette er en forutsenting for at planeter som jorden kan dannes, ettersom solsystemets planeter har et høyt innold av andre stoffer enn hydrogen og helium. Torstad ungdomsskole. Torstad ungdomsskole er en ungdomsskole i Asker beliggende på en høyde ved Torstad, mellom Hvalstad og Holmen. Den har ca 500 elever fordelt på tre klassetrinn (8-10). Elevene kommer hovedsakelig fra barneskolene Billingstad, Hofstad og Hvalstad. Særpreg. Skolen har gjennom flere år fokusert på faglig utvikling og har resultatmessig kommet godt ut av det ved gjennomføring av nasjonale prøver og avgangseksamener. Rehabilitering. Skolen ble opprinnelig bygget i 1963, men tilfredsstilte ikke lenger moderne krav til undervisningslokaler. I perioden jul 2005 – vår 2007 ble skolen bygget om og rehabilitert og fremstår i dag som en moderne skole med lokaler tilpasset moderne pedagogiske prinsipper med basearealer i stedet for tradisjonelle klasserom. I rehabiliteringsperioden fikk elevene undervisning i Askers reserveskole, den tidligere Varehandelens høgskole på Drengsrud. Forsøksskole. Skolen var ved etableringen i 1963 forsøksskole for den nye ungdomsskolen. Forsøksrådet for skoleverket hadde kontor ved skolen. Ole Stenen. Ole Stenen (født 29. august 1903 i Øyer, død 23. april 1975 i Øyer) var en norsk langrennsløper og kombinertløper som konkurrerte på 1920- og 1930-tallet. Han representerte Øyer IF. Meritter. På grunn av sine seire ble han tildelt han Holmenkollmedaljen sammen med Hans Vinjarengen i 1931. Stenen ble norgesmester i kombinert i 1928 og 1931. Lisa Raymond. Lisa Raymond (født 10. august 1973 i Norristown, Pennsylvania) er en profesjonell kvinnelig amerikansk tennisspiller. Raymond har i løpet av sin tenniskarriere vunnet over spillere som Venus Williams og Martina Hingis, og som best var hun nummer 15 (1997) på rankingen over verdens beste kvinnelige singlespillere. Som doublespiller var hun nummer 1 på rankingen i juni 2000 og hun har vunnet 60 doubleturneringer, blant annet har hun vunnet damedoubletittelen i alle fire Grand Slam-turneringene. Fylkesvei 102 (Hedmark). Fylkesvei 102 i Hedmark går mellom Flagstad og Busterud i Hamar. Veiens lengde er 8,6 km. Eksterne lenker. 102 102 Operasjon Compass. Operasjon Compass er navnet på en operasjon under andre verdenskrig. I november 1940 invaderte italienske styrker sammen med tropper fra Libya, Egypt, der de slo leir langs Middelhavet, en viss avstand fra grensen til Libya. Tidlig i desember åpnet britiske tropper fra «7th Armored Division» (en infanteridivisjon bestående av britiske og indiske tropper) et motangrep som fikk kodenavnet Operasjon Compass. De allierte mente at dette var akseptabelt siden italienske tropper ikke bare hadde invadert Hellas og Frankrike som begge var alliert med det britiske samveldet, men dessuten etter angrepet på Egypt hadde plassert tropper på området til et britisk protektorat. Under motangrepet ble to av de italienske leirene ved Middelhavet isolert fra de øvrige italienske styrkene og derved tvunget til overgivelse. Dette førte til at de italienske styrkene trakk seg tilbake mens samveldetroppene avanserte. Under slaget ved Tobruk (12. januar 1941) ble den okkupert av britiske og australske styrker Franco-Amerika. Franco-Amerika brukes som begrep over områder med høy tetthet av fransk-kanadisk og fransk-amerikansk bosetning. Franskmenn kom i 1603 til det som er dagens Canada i dagens Nord-Amerika og de slo seg ned ved Port-Royal på St. Croix Island som ligger i provinsen Nova Scotia i Canada. I 1608 reiste franskmennene videre vest og slo seg ned i Québec, dagens Ville de Québec i provinsen Québec i Canada. Gjennom det 17. århundre og det 18. århundre fortsatt franskmennen sine reiser i Nord-Amerika. Etter hvert kontrollerte de nesten hele Nord-Amerika, som ble oppkalt La Novelle-France Ny-Frankrike. På det meste, i 1712, strakte Ny-Frankrike seg fra Newfoundland (dagens Newfoundland and Labrador-provins i Canada) til Øvresjøen (Lake Superior) og fra Hudson Bay til Gulf of Mexico. Området ble deretter inndelt i fem kolonier med atskilt administrasjon: Canada (dagens Canada), Acadia (dagens Canada), Hudson Bay (dagens Canada), Newfoundland (dagens Canada) og Louisiana (dagens De forente stater). Mange av dagens amerikanske byer – for eks., New Orleans (opprinnelig La Novelle-Orléans), St. Louis, Detroit (opprinnelig Détroit), Pierre (opprinnelig St. Pierre), Baton Rouge, osv. – var deler av Ny-Frankrike og noen av disse byene har fortsatt fransk-talende mennesker, for eksempel, Cajun (ordet er en dårlig uttalelse av amerikanere av ordet 'Les Canadiens', 'the Canadians') i delstaten Louisiana. I dag finnes det 11 millioner franske etterkommere først og fremst i Canada (i provinsene Québec, New Brunswick, Nova Scotia, Manitoba, Sasktachewan, Alberta). Byen Montréal i provinsen Québec er den største fransk-talende byen etter Paris. De fleste av Ny-Frankrikes etterkommere i De forente stater har blitt assimilert, men i Canada lever fremdeles den franske kulturen og den er sterk i hele landet. Sokkebånd. Sokkeband brukes som navn på flere litt forskjellige remedier. Etter dansk har vi hosebånd som i den britiske "Hosebåndsordenen" («Order of the Garter»). Bandet ble enten anbragt høyt oppe på låret (kvinnelig) for å holde lange tynne strømper på plass – eller like over tykkleggen (mannlig) for knestrømper. Det skulle normalt være skjult under klærne, med unntak for ordenen. Til bunadsknebukser er bandene festet til buksa. De er flettet eller tvunnet av ull, farget i bunadsfargene og utstyrt med dusker. Spesialsydde sokkeband var også brukt av menn for å sikre at ankelsokker ikke ble liggende i en krøll over skoene etter at elastikken var gått ut. De var regulerbare i vidde, satt litt over tykkleggen og holdt oppe en festemekanisme for sokkene. Fylkesvei 103 (Hedmark). Fylkesvei 103 i Hedmark går mellom Hveberg og Gåsbu i Hamar. Veiens lengde er 11,7 km. Eksterne lenker. 103 103 Samantha Stosur. Samantha Stosur (født 30. mars 1984 i Brisbane) er en profesjonell australsk tennisspiller. Stosur ble profesjonell tennisspiller i 1999 og har hittil vunnet 17 doubleturneringer. Som singlespiller er hennes høyeste plassering nummer 27 på rankingen og som doublespiller var hun i februar 2006 ranket som verdensener. Hun har vunnet to Grand Slam (tennis)-turneringer i double, US Open i 2005 og French Open i 2006, begge gangene sammen med Lisa Raymond fra USA. Hun nådde sin første Grand Slam-semifinale i singel under French Open 2009 og hun vant sin første Grand Slam-tittel i singel i US Open 2011. Hun vant finalen over Serena Williams med settsifrene 6-2, 6-3. McNaught. McNaught C/2006 P1 er en ikke-periodisk komet oppdaget 7. august 2006 av den britisk-australske astronomen Robert H. McNaught. Den var nærmest Solen den 12. januar 2007, og ble synlig for det blotte øye for observatører på den sydlige halvkule. Nærmest Jorden var den 15. januar, på en avstand av 0,82 AU. Fjågesund. Utsikt fra Ånås mot Fjågesund og Begstod Fjågesund er en bygd i Kviteseid kommune. Den ligger ved Telemarkskanalen midt mellom Skien og Dalen. Fjågesund betyr «det vakre, blide sundet». Fjågesund gard er eldgammel, med bosetning tidfestet til mellom Kristi fødsel og år 500 e.Kr. Garden strakte seg opprinnelig fra Kviteseid til Tørdal. Kviteseid gard, og Kviteseid gamle kyrkje er trolig bygd på grunn fra Fjågesund. På den andre siden av fjorden er Kilen gard fra samme tidsepoken, mens Østenå trolig er skilt ut fra Fjågesund. Østenå er eneste gården i kommunen der samme slekta har bodd i minst 350 år. Fjågesund har også en skole, som er veldig typisk for utkant-Norge; den er gul, og litt større enn et vanlig hus. Et landemerke i Fjågesund er Ånås, en 300 meter høy fjellvegg som rager over bygda. Dyrevernalliansen. Dyrevernalliansen er en norsk, landsdekkende dyrevernsorganisasjon som jobber spesielt med dyr i landbruket og dyr som brukes til dyreforsøk. Dyrevernalliansen ble etablert i 2001, og har markert seg i mediene blant annet på grunn av sitt arbeid mot pelsdyroppdrett. Organisasjonen benytter kun lovlige virkemidler. Enkeltpersoner kan bli medlem av Dyrevernalliansen, og bedrifter kan inngå sponsoravtale. Dyrevernalliansen har opprettet Dyrevern Ung og Dyrevernfondet. Dyrevernalliansen har i de siste årene også jobbet mot legaliseringen av reptiler i norge. Organisasjonen samarbeider med flere internasjonale dyrevernorganisasjoner, deriblant WSPA. Stildans. Stildans er dans fra de ulike historiske stilperiodene. De strekker seg fra eldre – spesielt engelsk – country dances til balldanser fra 1800-tallet. Det finnes i Norge en del dansegrupper som i hovedsak har sprunget ut fra folkedansmiljøene. I stildans er dansene koreografert spesielt til hver melodi. Det er både pardanser, rekkedanser og kvadriljer (fire par som danser i en firkant). Monument Bineothean. "Monument Bineothean" (utgitt 2006) er debutalbumet til det Norske Progressiv metal-bandet Benea Reach. Albumet kom ut den 29. mai 2006 på Tabu Recordings i Europa og 20. mars 2006 på Candlelight Records i USA. 138P/Shoemaker-Levy. 138P/Shoemaker-Levy, også kjent som Shoemaker-Levy 7 er en periodisk komet i solsystemet. Omløpstiden er 6,91 julianske år, og kometen var sist i perihel i juli 2005. Banen har en inklinasjon på 10,0797° og en eksentrisitet på 0,5294. Største avstand til solen er 5,548 AU og minste 1,707 AU. Kometen ble oppdaget av Carolyn S. og Eugene M. Shoemaker og David H. Levy på et fotografi tatt ved Palomar Observatory i California den 13. november 1991. Et nytt fotogtafi tatt to dager senere bekreftet funnet. Fylkesvei 106 (Hedmark). Fylkesvei 106 i Hedmark går mellom Skjesetengen og Ingeberg i Hamar. Veiens lengde er 5,3 km. Eksterne lenker. 106 106 Shoemaker-Levy 9. Shoemaker-Levy 9 eller D/1993 F2, var en komet som sommeren 1994 delte seg i ca. 20 deler og deretter traff Jupiter, i tidsrommet mellom 16. og 22. juli. Eksplosjonene var så kraftige at de kunne sees med et teleskop fra Jorden. Hendelsen fikk stor mediedekning. Shoemaker-Levy 9 ble oppdaget 24. mars 1993 av Carolyn og Eugene M. Shoemaker, og David Levy. De oppdaget også at kometen ikke gikk i bane rundt Solen, men rundt Jupiter. Det virker sannsynlig at den ble fanget inn fra en bane rundt Solen tidlig på 1970-tallet, skjønt det kan ha hendt så tidlig som midt på 60-tallet. Fylkesvei 104 (Hedmark). Fylkesvei 104 i Hedmark går mellom Hveberg og Gåsbu i Hamar. Veiens lengde er 13,7 km. Eksterne lenker. 104 104 ScummVM. ScummVM er en multi-plattform stack-basert virtuell maskin som opprinnelig ble lagd for å kunne spille LucasArts eventyrspill som bruker SCUMM script-systemet, på en hel rekke plattformer som spillene opprinnelig ikke ble lansert for. Den støtter også flere ikke-SCUMM spill fra utviklere som Revolution Software og Adventure Soft. ScummVM er fri programvare, sluppet under GNU GPL betingelsene. Det ble opprinnelig skrevet av Ludvig Strigeus. Les også på ScummVM wikien. Spill støttet av ScummVM. Ikke alle spillene er fullførbare eller i det hele tatt spillbare. Noen av dem er desidert under sterk utvikling. For en komplett og oppdatert liste, Spill som bare delvis støttes. De følgende spillene har blitt lagt til i ScummVMs Subversion tre. Men disse motorene kan være i varierende stadier av kompletthet og er ikke garantert noensinne til å bli ferdig i det hele tatt. ScummVM gruppen har sagt at de ikke vil svare på noen spørsmål om uferdige motorer. "Another World" var integrert i en kort stund og forårsaket en kort, men opphetet diskusjon, fra emosjonelle til rent tekniske aspekter. Enkelte følte det var mer et action-spill enn et eventyrspill, andre var bekymret for at ScummVM, som hovedsakelig er rettet mot bitmap grafikk, ikke er den ideelle plattformen for et polygon-basert spill. Diskusjonen ble irrelevant da «raw» prosjektet offisielt ble lukket av opphavsmannen, etter forespørsel fra Eric Chahi. Støtte for "Operation Stealth" og "Future Wars" ble lagt til ved å integrere en annen uavhengig rekonstruering av motoren som spillene bruker: cinE, inn i prosjektet. Mulige fremtidige spill. Discworld 1 og 2 ble akseptert som fremtidig støttede spill i ScummVM, og vil bli implementert etter at utviklerene mottar kildekoden. Alle juridiske forhandlinger er ferdige, men det har vært problemer med å få tak i selve kildekoden fra den eneste personen som er kjent av å ha den i besittelse. Noe arbeid har blitt gjort for å finne en annen kopi av kildekoden. Det er også et reverse engineering arbeid i gang for motoren til begge spill, Det har også blitt nevnt i forumer at de samme personene som programmerer motorene for "Kingdom O' Magic" og "Curse of Enchantia" (små steg har blitt tatt for å programmere en "Toonstruck" motor), men dette har ikke enda blitt lagt til i wikien eller bekreftet av en prosjektleder. Tillegg av AGI motor. Den 2006-05-24 ble Adventure Game Interpreter motoren lagt til. Den er basert på Sarien kode, en AGI tyder, som dessverre er utdatert og kjent for å være ustabil på mange måter (som nå er løst i den nye ScummVM motoren=. ScummVMs AGI motor er i et tidlig stadium av konvertering til C++ og blir forbedret på mange måter. Sarien prosjektet stoppet utviklingen, og fortsatte utviklingen av ScummVMs AGI motor. Det har også vært diskusjoner om å muligens integrere TrollVM prosjektet inn i ScummVM, for å spille Sierra spill fra før AGI perioden. Få tak i spillene. På grunn av opphavsrettrestriksjoner, så inkluderer ScummVM ikke spilldata, og dermed må brukere selv eie kopier av spillene. Alderen på den originale utgivelsen betyr at mange av dem er tilgjengelig i relativt billige samlinger, slik som "LucasArts Classics" collection. Under utviklingssyklusen som ledet opp til 0.5.0 utgivelsen 2. august 2003, spillutvikler Revolution Software ikke bare hjalp ScummVM utviklerene med å legge til støtte for adventure spillet deres "Beneath a Steel Sky" ved å gjøre tilgjengelig den originale kildekoden, men bestemte seg også for å spille både CD og diskett versjonen av spillet som freeware, tilgjengelig for nedlasting på ScummVMs nettside. Noen få måneder senere gjorde eierene av "Flight of the Amazon Queen" det også til freeware på tilsvarende måte. Dessverre virker ikke filmsnuttene fra "Broken Sword 1" og "2" direkte ved bruk. Dette er på grunn av at de er kodet i Smacker formatet, som påkrever spesialisert programvare for å bli dekodet. RAD Game Tools er ikke villige til å åpne opp eldre versjoner av Smacker videoformatet, og har spurt ScummVM teamet om å ikke reverse engineere det. Revolution Software har heldigvis tillatt å gjøre re-enkodede versjoner av disse filmsnuttene tilgjengelig på ScummVMs nettside. Damfrosk. Damfrosk hører med til gruppen ekte frosker og arten trives i grunne dammer i områder med mye sol og insekter. I flere land, bl.a. i England, er damfrosken utryddet, og det var nære på at også den lille forekomsten i Norge led samme skjebne. I Europa er arten vanlig noen steder, og artikkelens illustrasjon stammer fra Frankrike. Rødlisteart vernes i Arendal. Damfrosken er Norges mest sjeldne frosk, og den står på rødlista over truede arter i Norge. Man regner forekomsten i Arendal blant verdens nordligste, og ved siden av en forekomst i Uddevalla er dette de eneste ved Skagerrak. Damfrosken antaes å ha kommet til Skagerrakkysten en gang da klimaet var mildere, for flere tusen år siden. Individene som har overlevd er gjennom generasjoner tilpasset et kaldere klima enn artsfrendene lenger sør i Europa, derfor antar man at det har verdi at forekomsten i Arendal består også i framtida. Det er politisk vedtatt at det biologiske mangfoldet skal opprettholdes i Norge. Derfor gjennomføres nå tiltak i regi av miljøavdelingen hos fylkesmannen i Aust-Agder slik at damfrosken skal få utvidet område å leve i. Fisk som spiser froskeyngel er en stor fare for damfrosken. Tiltakene som er satt i verk av fylkesmannen går bl.a. ut på å hindre fisk å komme inn i dammene der froskene holder til. I 2007 regnet man med at maksimum 50 levende individer var tilbake av arten på lokaliteten i Arendal. Innført bestand i Rogaland. Mens den norske bestanden ved Arendal er regnet som sterkt utrydningstruet, finnes det en annen, meget tallrik, norsk bestand på Finnøy i Rogaland. Denne bestanden stammer fra noen individer som ble innført fra Polen tidlig på 2000-tallet. De innførte individene har formert seg kraftig og bestanden teller per 2010 trolig flere tusen kjønnsmodne individer. På Finnøy finnes også hybridfrosker (også kalt spiselig frosk, "Rana esculenta"), som er en hybrid mellom damfrosk og latterfrosk ("Rana ridibunda"). Disse froskene blir vurdert som et uønsket element i Norge, men det er ikke realistisk å utrydde dem. Vitenskaplig navn. Damfrosken tilhører de grønne froskene, i motsettning til de andre norske froskeartene som tilhører de brune froskene. Disse var tidligere regnet som samme slekt, men nyere analyser av slektskapsforholdet mellom ekte frosker antyder at de brune og grunne froskene ikke er spessilet nært beslektet. Damfrosken og de andre grønne artene slik som latterfrosken, har blitt overført til en egen slekt: "Pelophylax". Fordi dette skiftet er relativt nytt, finnes damfroks likevel vanligvis under sitt gamle navn "Rana lesseonae". Barthold Halle. Barthold Johan Halle (født 22. mai 1925 i Horten) er en norsk teaterinstruktør, dramatiker og teatersjef. Barthold Halle har siden 1949 arbeidet som instruktør ved flere teatre, blant annet Studioteatret, Rogaland Teater, Folketeatret, Riksteatret og Nationaltheatret. I tillegg har han hatt oppdrag innen radio, fjernsyn og film. I 1967 begynte han som instruktør ved Oslo Nye Teater, og fra 1978 til 1984 var han sjef samme sted. Siden har Barthold Halle vært frilansinstruktør. Barthold Halle har skrevet sju egne stykker og satt iscene nærmere 150 forskjellige oppsetninger, også opera og dukketeater. I 1999 mottok han Tyrihansprisen for figurteateroppsetninger av Astrid Lindgrens "Mio, min Mio", Henrik Ibsens "Hedda Gabler" og William Shakespeares "Stormen". Imsdalen. Imsdalen er en sidedal til Østerdalen fra vest. I dalen renner elva Imsa, som har et nedbørsfelt på 506 km². Imsroa ligger i Imsdalen, og 7 km fra Imsroa ligger Norwater, kilden som brukes i produksjonen av Imsdal kildevann. Jonathan Richman. Jonathan Richman (født 16. mai 1951) er et amerikansk protopunk-ikon, og en av forfedrene til indie-rock. Han er kjent for sine nærmest barnslig naive tekster, og musikken som er rotfestet i 1950-talls rock and roll-strukturer men kan bli vilt eklektisk. Han var sterkt influert av The Velvet Underground, og grunnla et garagerock-band i Boston med navnet The Modern Lovers. Her spilte også Jerry Harrison og David Robinson. I 1972 spilte de inn en samling spor som ble utgitt i 1976 med tittelen "Modern Lovers". Denne musikken har trekk som få år senere ble allment brukt i punkgenren. Kort tid etter innspillingene ble gruppen oppløst. Siden har Richman i prinsippet arbeidet alene, selv om han lagde flere plater på 70-tallet under navnet «Jonathan Richman and The Modern Lovers». Besetningene på disse platene var imidlertid forskjellige fra gang til gang, og de fungerte mest som Richmans backinggrupper. Karakteristisk for disse tidlige års album er enkle og korte sanger med naivistiske tekster, instrumenteringer og melodier. I de senere år har han beveget seg innenfor mange musikalske genre, blant annet country. Talking Heads. Talking Heads var en amerikansk rockgruppe, dannet i New York i 1974. Gruppen opphørte å eksistere i 1991. Talking Heads' musikk var en blanding av punk, funk og på slutten av karrieren også verdensmusikk. Gruppen hadde sin storhetstid på 1980-tallet. Musikken. Gruppen spilte gjennom sin levetid rock med påvirkninger fra mange steder. Det ga seg utslag i en musikk som er vanskelig å sette i bås. Noen ganger lagde de svært innadvendt og intellektuell musikk, mens de andre ganger kunne lage iørefallende hits som "Burning Down The House", "And She Was" og "Wild Wild Life". Brian Eno var medprodusent på tre av de viktigste av deres album, og har dermed også hatt betydning for gruppens uttrykk. Utover den nyskapende musikken var gruppen kjent for Byrnes spesielle stemme samt de særbregede tekstene som også antydes av albumtitlene. Sikling. Sikling av tysk "ziehklinge"(dra-klinge eller trekke-egg) er et snekkerverktøy. Det er en stålplate ca. 1,5 mm. tykk og ca 10x20cm stor. Alle sider er stilt i 90 graders vinkel til hverandre og slipt slik at kantene er nøyaktig rette og uten ujevnheter. Det kan brukes til siste finpuss av finere trearbeider etter sandpapirbehandling som etterlater seg fine «hår» på overflaten. Det kan også brukes til å skrape ned og fjerne tynne lag av lakk og maling. Siklingen må stilles i en bestemt vinkel i forhold til arbeidet for å fungere, og kan sette stygge riper ved uvøren bruk. Quadruplex. Quadruplex (også kalt 2″ quad eller bare quad) var det første praktiske og kommersielt suksessrike videobåndformatet. Formatet ble utviklet for kringkasting i 1956 av Ampex, et amerikansk selskap med hovedkontor i Redwood city i California. Dette formatet revolusjonerte produksjon og kringkasting av TV-programmer siden det eneste mediet tilgjengelig for TV-industrien var film og kinescope, som var mye dyrere å bruke, hadde dårligere bildekvalitet enn videobånd og tok lengre tid å fremkalle. Siden de fleste TV-nettverkene på vestkysten i USA brukte kinescope for å vise programmer som ikke ble sendt direkte, ville de ha en mer praktisk, kostnadseffektiv og raskere måte å spille inn programmer for senere visninger. Dette var blant grunnene til å lage en video-opptaksteknologi som bruker magnetbånd. Formatet tar navnet sitt fra det faktum at det er fire hoder på lesehodet som leser båndet på tvers med en fart på 14 000 omdreininger per minutt på NTSC-bånd og 15 000 omdreininger per minutt på PAL-bånd. Denne lesemetoden kalles kvadraturskanning (i motsetning til skrueskanning, som brukes på nyere videobåndformat). Båndet gikk i en fart på enten 190 eller 380 mm/s. Lyden vart spilt inn ytterst på hver kant av båndet, et spor for hver kanal. Det var òg lagt inn referansepunkt på kanten av båndet slik at det var mulig å legge inn «innslag» som avleseren kunne spole frem til. En typisk 1500 m rull med 2″ Quadruplex-bånd inneholder rundt én time med innspilt materiale ved 380 mm/s. Hvert innspilte sideliggende spor med video inneholdt en sekstendedel av videofeltet. Med andre ord brukte formatet segmentinnspilling. Det betyr at en ikke kunne lure spilleren med pause, sakte film o.l., men formatet hadde helt kurant bildekvalitet for kringkasting og var en standard som ble brukt til langt ut på 1980-tallet, da mindre og mer effektive innspillingsbånd tok over. I dag er en gått bort fra 2″ Quadruplex i kringkasting og videoproduksjon, da standarden er blitt byttet ut med mer moderne og bedre format. Azumanga Daioh. Azumanga Daioh (Azumanga Daiō, あずまんが大王) er en japansk komedie manga av Kiyohiko Azuma. Serien er basert på fire tegneserieruter som blir trykket i japanske aviser. Disse ble etter hvert samlet sammen og deretter utgitt til fire bøker som forteller hovedpersonenes liv gjennom deres tre år på skolen. Avisstripene ble trykket fra april 1999 og frem til mars 2002. Tegnefilmutgaven, anime, er bygget opp rundt det japanske standardprinsippet med 26 episoder plassert over to sesonger (en sesong tilsvarer ett semester i den japanske skolen, og som varer fra april til september). Totalt er serien bygget opp av 130 5-minutters episoder, dette fordi at serien skulle ligne mest mulig på avisstripene den var basert på. Disse 130 korte episodene ble senere samlet opp i 26 episoder, hver med en lengde på ca. 25 minutter. Mangaserien ble utgitt i "Dengeki Daioh" av Mediaworks i Japan, og serien blir publisert på engelsk av ADV Manga. Handlingen. Azumanga Daioh handler om hverdagen til seks skolejenter i Tokyo gjennom deres tre år på en navnløs skole. Hver av jentene har en unik og fargefull personlighet og det er deres forskjellige, og ofte humoristiske, måte å takle hverdagen på som er det vesentligste i serien. Chiyo Mihama. Chiyo Mihama (美浜 ちよ) er en lystig og geniale 10-åring som får 100 prosent (på japanske skoleprøver teller en alltid resultatene i prosenter) på nesten alle prøver og som derfor har fått hoppe rett opp til på et høyere klassetrinn, selv om hun egentlig gikk på barneskolen. Tomo Takino. Tomo Takino (滝野 智) er en hyperaktiv og skadefro slappfisk som ikke følger med på skolen og ofte irriterer andre. Hun kommer seg gjennom skolegangen ved å skrive av notatene til Chiyo og Yomi. Hun er også meget impulsiv og tenker sjelden over konsekvensene av det hun sier og gjør. Koyomi «Yomi» Mizuhara. Koyomi Mizuhara (水原 暦) er den mest seriøse og voksne i gruppen. Hun har gått i samme klasse som Tomo siden barneskolen og er hennes mobbeobjekt nummer en. Sakaki. Sakaki (榊) er høy, mørk og mystisk. Hun snakker sjelden og har et steinhardt ytre. Hun er også en meget god atlet, men viser ingen interesse for sport annet enn når hun deltar på skolens årlige idrettsdag. Hun er også ganske god på skolen, men får middels karakterer i de fleste fag. Ayumu «Osaka» Kasuga. Ayumu Kasuga (春日 歩) kommer egentlig fra Osaka, men ble overført til Tokyo i første skoleår. Tomo erklærte fort at kallenavnet hennes skulle være «Osaka». Ayumu kan virke treg og dum, og hun sover ofte i timene og har lange filosofiske tankerekker som ender i ingenting. Hun er blant annet meget god på en helt spesiell type gåter. Kagura. Kagura (神楽) går opprinnelig i parallellklassen til de andre, men etter det første året byttet hun klasse og havner sammen med de andre. Hun er ikke flink på skolen, og sammen med Tomo og Ayumu danner hun «Bonkuraazu» (idiot eller dumskalle), en gruppe av de dårligste elevene i klassen. Hun er god i sport og ser på Sakaki som sin store rival. Västberga. Västberga er en bydel i bydelsområdet Hägersten-Liljeholmen i Söderort i Stockholm kommune. Bydelen grenser til Hägerstensåsen, Midsommarkransen, Liljeholmen, Östberga og Solberga. Jerry Harrison. Jerry Harrison (født 21. februar 1949 i Milwaukee, Wisconsin) er mest kjent for å ha vært keyboardist og gitarist i den innflytelsesrike gruppen Talking Heads. Karriere. Harrison spilte opprinnelig med Jonathan Richman i The Modern Lovers, først i Boston hvor han studerte arkitektur, senere i Berkeley, California. Harrison var den siste av de fire Talking Heads-medlemmene som ble med i gruppen; de hadde allerede en singel ute da han forlot The Modern Lovers for å bli med dem. Harrisons soloalbum er "The Red and the Black", "Casual Gods" og "Walk on Water". Sistnevnte album er egentlig kreditert til «Jerry Harrison: Casual Gods», tydligvis i et forsøk på å skape en ny band-identitet koblet til det forrige albumet. Etter bruddet med Talking Heads, begynte Harrison å produsere, og har jobbet med album fra grupper som Violent Femmes, Foo Fighters, The Von Bondies, General Public, Live, Crash Test Dummies, The Verve Pipe, Rusted Root, Black 47, Of a Revolution og No Doubt. Fylkesvei 60 (Hedmark). Fylkesvei 60 i Hedmark går mellom Jevnaker i Løten og Buttekvern i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 20,3 km. Eksterne lenker. 060 060 060 060 Hale–Bopp. Hale–Bopp (også kalt «Stor komet av 1997») er en komet som ble oppdaget av Alan Hale og Thomas Bopp uavhengig av hverandre den 23. juli 1995. Den kunne sees fra Jorden med det blotte øye i 18 måneder i 1996 og 1997, hvilket er rekordlang tid for en komet. Hale-Bopp betegnes formelt C/1995 O1. Kometen var også et viktig innslag da 39 medlemmer av sekten Heaven's Gate begikk masseselvmord den 26. mars 1997. Hale-Bopp har en omløpstid rundt solen på mellom 2520 og 2533 år som fører til at kometen ikke vil sees igjen før en gang på midten av det 4. årtusen. Hans Bagger. Hans Bagger (født 23. august 1646, død 30. august 1693) var en dansk teolog, prest og biskop. Skolegang og studier. Hans Baggers foreldre var Ole Bagger og Maria Lauridsdatter. Han ble født i Lund i Skåne, som på den tiden var dansk, og begynte i 1656 på latinskolen i byen. I 1663 studerte han videre på Københavns universitet, men ble oppfordret av Peder Winstrup til å studere videre på universitetet i Greifswald, som den gang ble styrt av Sverige. Etter et halvt år reiste han videre og fortsatte sine studier ved universitetet i Rostock. Han fikk reisestøtte av professor Hans Wandal og drog i 1666 til Wittenberg for å studere under Abraham Calovius. Deretter (i 1669) reiste han hjem til Lund, hvor han tok magistergrad. Han fikk så en professorstilling i filosofi, og han ble konrektor ved universitetet i Lund. I 1672 reiste han på ny ut for å studere. Denne gang til Oxford og Cambridge i England for å studere østerlandske språk. Han hadde også studier i Holland. Biskop over Sjælland. I 1674 ble han kalt hjem for å bli stiftsprost og prest ved Vår Frue kirke i København av Christian V. Han giftet seg 12. november 1674 med Margrethe Schumacher, søster til Peder Griffenfeld. Året etter ble han utnevnt til biskop over Sjællands stift, 29 år gammel. Administrator og liturg. I hele sin virksomhet ivret Hans Bagger for en streng luthersk rettroenhet, og for at Danmark-Norge skulle være et rent luthersk land. Da katolikkene forsøkte å få innpass i landet, stod Hans Bagger i spissen for motstanden. Han brevvekslet med kardinal Albani, som seinere ble Clemens XI. Han motarbeidet også de reformerte. Som biskop deltok han i arbeidet med revisjon av «Danske Lovs 2. bog», og han var med i en ny revisjon av kirkeritualet som kom ut i 1685. På hans tid var det mange bededager i kirkeåret, og han fikk samlet dem til en felles bededag på 4. fredag etter påske. Det var Hans Bagger som skrev bededagsbønnen. I 1688 utgav han ny alterbok, en håndbok for prestene. I fortalen forsvarer han nødvendigheten av et kirkelig ritus. Kristian Hauger. Kristian «Hauer'n» Asbjørn Hauger (født 24. oktober 1905 i Kristiania, død 18. oktober 1977) var en norsk pianist, komponist og orkesterleder, kjent for å ha skrevet over tusen pop-låter, deriblant "Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Alle", "Gudskjelovkvelden" og "Blåklokker". Etter lengre studier i klaver utga han sin første hit, "Charleston Grukkedalen" (1927). Han spilte på 20-tallet i Le Jazzbandette, Famous Players og Pan Jazzorkester, før han antok lederrollen for Casino Danceband og Bristolorkesteret (1928–30). I hans Kristian Haugers Jazzorkester (1929) spilte Haakon Buntz trompet, Trygve Fjelddalen trombone, Jules de Vries og Erling Gammleng saksofon, Ernst Olsen banjo, Harald Jaang trommer, samt Walfred Andresen vokal. Han ble viden kjent for sitt Kristian Hauger's Radiodanseorkester, som på 30-tallet ble et mye brukt studioband, samt spilte inn en lang rekke av Haugers komposisjoner, bl.a. med Steinar Jøraandstad som vokalist. Kristian Hauger var også den første kapellmesteren ved Regnbuen. Forøvrig var Hauger initiativtaker til NOPA (1937) og mangeårig formann. Flere av hans slagere er presentert på utgivelsen "Når kastanjene blomstrer" (Phillips, 1975). Hans liv og flere verker er beskrevet i biografien "Hauer'n i hundre" (Musikk-husets Forlag, 2005), med hjelp av datteren Else-Marie Hauger. Hauger skrev også filmmusikken til "En herre med bart", "Syndere i sommersol", "Bør Børson Jr." (-versjonen) og "Den forsvundne pølsemaker". Sistnevnte inkluder slageren "Pølsemaker, pølsemaker" fremført av Leif Juster. Grimo. Grimo er ei bygd i Ullensvang kommune i Hordaland. Bygdesamfunnet ligger på vestsiden av Sørfjorden innerst i Hardangerfjorden nær Folgefonna. 5777 Grimo grenser i nord mot Utne og i sør mot Aga. Bygda er en viktig del av jordbrukskommunen Ullensvang. Ca. 10 % av innbyggerne i kommunen bor i Grimo. Barne- og ungdomsskolen for vestsiden av Sørfjorden, Hauso barne- og ungdomsskule, ligger i Grimo. Klimatiske forhold sammen med det rike jordsmonnet gir grunnlag for dyrking av frukt av høy kvalitet. Moreller, epler, plommer og pærer er de viktigste, mens jordbærproduksjonen har hatt en tilbakegang. På Haustveit er det registrert viktige helleristninger fra steinalderen, cirka 100 meter over dagens vannstand. Nesten all næring i dag er fruktbasert mens det tidlig på 1900-tallet var registrert en rekke næringer som ysteri, hotell og bryneproduksjon. Frå sør til nord består 5777 Grimo av disse grendene: Velure (under Velurenuten 1335 moh.), Hetleflot, Jåstad (Jåstadnuten 1393 m), Brandstveit (under Hausanutvatnet 1010 m), Haustveit, Hauso, Årekol, Grimo (under Grimsnuten 1233m), Langesæter og Trones. I den brattlendte bygda er det en rekke bekker og elvefar som viktige element i den pittoreske naturen. God og spredd vanntilførsel er også viktig for produksjon av kvalitetsfrukt. Elvefara har lokale navn som Grimelva, Skotabekken, Nordalsbekken, Hauselva, Haustveitelva, Frederiksbekken, Branstveitelva og Mearebekk. Kristineberg (Stockholm). Kristineberg er en bydel i Kungsholmen bydelsområde i Stockholms innerstad. Den ligger på øya Kungsholmens nordvestlige del, og grenser i øst mot Stadshagen, i vest mot Traneberg, i sør mot Fredhäll og i sørøst mot Marieberg, samt til Huvudsta i Solna kommune. Metallisitet. a> inneholder mest gamle metallfattige stjerner Metallisitet brukes innen astronomi og astrofysikk, for å beskrive den andel materie (f.eks i en stjerne) som består av andre grunnstoffer enn hydrogen og helium. Metaller brukes som et samlebegrep for alle atomer med atomnummer større enn 2. I denne sammenheng bidrar f.eks karbon til metallisiteten selv om det ikke er et metall i vanlig definisjon. Metallisiteten av et objekt kan gi en pekepinn om dets alder. Hydrogen og helium utgjorde henholdsvis 76 % og 24 % av all vanlig materie etter Big Bang, med kun spor av tyngre grunnstoffer som litium og beryllium. Alle tyngre grunnstoffer er senere produsert ved nukleosyntese i stjerner og supernovaer. Derfor vil høy metallisitet tilsi at objektet er dannet relativt senere enn et objekt med lav metallisitet. Høy er et relativt begrep – metallisiteten i unge stjerner er sjelden over 2 (%). Solen er en tredjegenerasjonsstjerne (populasjon I) og har en metallisitet på 1,6. De eldste førstegenerasjonsstjernene (populasjon III) har en metallisitet nær 0. Et annet mål som brukes ved spektroskopi måler forholdet mellom jern og hydrogen i spekteret som (Fe/H) for stjernen eller stjernetåken. Forholdet uttrykkes i forholdet til verdien for solen som normal og oppgis logaritmisk. En (Fe/H)-metallisitet på 0 er derfor det samme som for solen mens (Fe/H)-metallisitet på -1 er en tiendedel av solens. Løren stasjon. Det forutsatte rutetilbudet etter byggingen av Haslesvingen. Utredningen anbefalte dog at ruten som benytter Haslesvingen og Løren stasjon går 2 ganger i kvarteret Løren stasjon er en planlagt fremtidig T-banestasjon i Oslo, som kan bli liggende i tilknytning til Lørenbyen mellom stasjonene Sinsen og Økern. Stasjonen, som vil bli i underjordisk utførelse, bygges i forbindelse med Lørenbanen. Løren stasjon og Lørenbanen er en del av Oslopakke 3 og planlagt byggestart er mai 2013 med ferdigstillelse tidlig i 2017. Etableringen av Lørenbanen og Løren stasjon er kostnadsberegnet til en milliard kroner. Det er beregnet at Løren stasjon vil få 6 000 passasjerer hver dag og dermed bli en av av de 10 største stasjonene i Oslos T-banenett i fremtiden. Utforming. Selv om stasjonen/prosjektet strengt tatt ikke er endelig vedtatt, er det kommet inn arkitektforslag. Kristin Jarmund Arkitekter leverte inn et forslag (illustrert av) på oppdrag av daværende Oslo Sporveier. Forslaget hadde mye av samme design og utforming som Nydalen stasjon som i sin tid ble nominert til Mies van der Rohe-prisen. Kulehop. a> inneholder mest gamle metallfattige stjerner Kulehoper er tette kuleformede ansamlinger av stjerner. Slike hoper har en diameter på omkring 100 lysår og inneholder mellom 10 000 og 10 mill stjerner. Kulehoper finnes i Melkeveien og andre galakser og inneholder vanligvis metallfattige stjerner som derfor er blant de eldste stjernene som ble dannet i universet. Kulehoper dannes fremdeles. Dave Jones. Dave Jones (født 17. august 1956 i Liverpool) er en engelsk fotballtrener som i dag trener Sheffield Wednesday FC. Karriere som spiller. Jones startet sin karriere som stopper hos Everton FC i hjembyen Liverpool. Han spilte for klubben i sju år og var med på landslaget, på ungdoms- og U21-nivå. Han ble solgt til Coventry i 1981 for £275 000. Etter tre sesonger i klubben fikk han en kneskade som satte han på sidelinjen og som truet med å gjøre slutt på karrieren. Han kom seg over skaden og spilte 2 sesonger for Seiko i Hongkong og en siste sesong for Preston før han la skoene på hyllen. Etter at han la opp som profesjonell spiller, ble han assistenttrenger for Mossley A. FC der han også spilte to kamper. Karreiere som trener. Dave Jones startet sin trenerkarriere som assistenttrener for Bryan Griffiths i Mossley AFC i 1988 / 89. I juli 1990 ble han trener for ungdomslaget til Stockport og tok over førstelaget etter Danny Bergara i Mars 1995. Han klarte å få laget opp til Football League Championship gjennom direkte opprykk i 1997. Southampton. Opprykket med Stockport gjorde at andre klubber også fikk øynene opp for Jones. Han fikk et tilbud fra Southampton om å trene deres lag som da lå i Premier League. Hans periode som trener ble overskygget av at han i 1999 / 00 sesongen ble arrestert beskyldt for barnemishandling i en tidligere jobb som omsorgsarbeider på slutten av 80-tallet. Beskyldningene gikk sterkt inn på Jones som måtte forsvare sin sak i Merseyside samtidig som han skulle trene et fotballag poå sørkysteen, flere hundre mil unna. I Januar 2000 fant klubben ut at de skulle suspendere Jones med full lønn inntil saken var ferdig, noe som gjorde at Glenn Hoddle tok over ansvaret for Southampton. Når saken endelig kom inn for retten ble den forkastet i løpet av den første uka, Jones ble renvasket og dommeren kommenterte at saken aldri burde ha kommet så langt som den da hadde. Southampton sa opp kontrakten med Jones og betalte han det som var igjen av kontraktstiden og sa at han kunne finne seg en annen jobb. Jones forsøkte å ta avgjørelsen inn for retten da han mente at dette var ugyldig kontraktsbrudd, men avgjørelsen ble opprettholdt. Wolverhampton Wanderers. Jones tok over som trener for Wolves i januar 2001 og laget kom på 12 plass i serien. I 2001 / 02 sesongen startet bra, men avslutningen var såpass svak at klubben ikke klarte å vinne en play-off plass i ligaen. 2002 / 03 sesongen ble det en play-off plass som igjen resulterte i seier 3-0 i play-off finalen mot Sheffield United og at klubben for første gang på 19 år kunne spille i den øverste divisjonen i England. Dessverre viste laget seg ikke å være sterkt nok for dette nivået og det ble nedrykk året etter. Jones vil uansett være en av de trenerne som rager høyest hos Wolves-fansen for den bragden han klarte med å sikre opprykk for klubben. 2004 / 05 sesongen startet dårlig og Jones ble sparket 1. november 2004. Cardiff City. Han tok over som trener for Cardiff 25. mai 2005 og i sin første sesong klarte de en respektabel plassering midt på tabellen i Football League Championship. Jones brukte sommeren 2006 til å bygge opp laget og de stiller nå et sterkt, talentfullt lag uten de store stjernene som ser ut til å gjøre det bra i ligaen i sesongen 2006 / 07. Fredhäll. Fredhäll er en bydel i Kungsholmen bydelsområde i Stockholms innerstad. Den ligger på øya Kungsholmens sørvestlige del. Bydelen grenser i øst mot Marieberg og i nord mot Kristineberg. United Methodist Church. United Methodist Church er det største metodistiske kirkesamfunn i verden, og har over 11 millioner medlemmer verden over. Kirkesamfunnet er representert i blant annet Skandinaviske metodistkirker. Kirken er representert i World Methodist Council. Bakgrunn. Flere metodistsamfunn gikk sammen om å bli forent på slutten av 1800-tallet. I 1939 ble The Methodist Church dannet, ved en sammenslåing av Methodist Episcopal Church, The Methodist Episcopal Church South og The Methodist Protestant Church. I 1968 gikk The Methodist Church sammen med Evangelical United Brethren, og den nåværende United Methodist Church ble offisielt dannet i Dallas i Texas. Organisasjon. United Methodist Church er organisert med biskoper, pastorer og diakoner, som vanligvis har gjennomgått en form for opplæring. Både menn og kvinner kan ha alle disse vervene. De nordiske landene og Baltikum utgjør et bispdømme i kirken. Medlemskap. Kirken opererer med tre grader av medlemskap. I Norge. I Norge teller Metodistkirken 13 000 medlemmer (2006) i omkring 50 metodistkirker. Metodistkirken i Norge har inngått en avtale med Den norske kirke om at de to kirkene skal godta hverandres embeder, dåp og nattverd. Marieberg. Marieberg er en bydel på øya Kungsholmen i Stockholms innerstad. Marieberg tilhører Kungsholmen stadsdelsområde. Den ligger vest for Fridhemsgatan/Norr Mälarstrand, sør for Drottningholmsvägen og øst for Essingeleden/Viktor Rydbergs gata. Bydelen mangler tunnelbanestasjon, men det er kort avstand til stasjonen Thorildsplan i Kristineberg. Området trafikkeres av mange busser. Bagger. Bagger er et dansk etternavn. Chandigarh. Chandigarh er en by i India og hovedstaden i de nordlige delstatene Punjab og Haryana. Chandigarh er fra 1966 forbundsterritorium. Byen er lokalisert 200 km nordvest for Delhi og omfatter et areal på 114 km² med innb. (2001). Chandigarh var bare en landsby da det 1950 ble vedtatt å bygge en ny statshovedstad der for de to delstatene. Punjab mistet sitt historiske sentrum, Lahore, som ved grenseendringer tilfalt Pakistan. Chandigarh har et universitet, Punjab University. Byen ble grunnlagt i 1952, og byplanen er utarbeidet av Le Corbusier i samarbeid med indiske planleggere, og er basert på prinsippet med selvforsynte boligstrøk. Rundt byen ligger et 8 km bredt grønt belte. Crash Test Dummies. Crash Test Dummies er en canadisk musikkgruppe dannet i Winnipeg i 1989. Medlemmer i gruppen er Brad Roberts (gitar, sang), Ellen Reid (sang), Benjamin Darvill (mandolin), Dan Roberts (bass), og Mitch Dorge (trommer). De er mest kjent for hitlåten «Mmm Mmm Mmm Mmm» (1993). Elvis-imitator. Elvis-imitator er betegnelsen på en som imiterer eller kopierer Elvis Presley enten som en hobby, karriere i underholdning eller nå og da for moro skyld. Elvis-imitatorer kan variere i etnisk bakgrunn, størrelse og talent. Norske Elvis-imitatorer. Kjell Elvis er en norsk Elvis-imitator fra Lyngdal. Hans fulle navn er Kjell Henning Bjørnestad. Han ble kåret til Europas beste Elvis-imitator i 2006. Britta Norgren. Britta Johanna Helena Johansson Norgren (født 30. mars 1983 i Bälinge i Uppsala kommune er en svensk langrennsløper. Hun deltok under OL 2006 i Torino, med ellevteplass på 10 km som sitt beste resultat. Hun var med på stafettlaget, der Sverige endte på fjerde plass. I sprinten ble hun slått ut i kvartfinalen. Per 27. januar er hennes beste individuelle plassering i verdenscupen en 8. plass fra sprintrennet i Düsseldorf 28. oktober 2006. Norgren like bak spanske Laura Orgue under 30-kilometeren i Ski VM i Oslo 2011. Her ble Norgren nr 31. Astrid Uhrenholdt Jacobsen. Astrid Uhrenholdt Jacobsen (født 22. januar 1987 i Trondheim) er en norsk langrennsløper. Hun har tidligere representert Team Sector Alarm og representerer i dag IL Heming i Oslo. Uhrenholdt Jacobsen er bosatt i Oslo. I 2005 tok hun sølv på sprinten under junior-VM. I 2006 tok hun gull på både sprint og 5 km klassisk under junior-VM i Kranj. Hun slo gjennom i verdenstoppen i sprint sesongen 2006/2007, først ved å ta en overraskende fjerdeplass i Kuusamo i november 2006. I januar 2007 tok hun sin første pallplassering i verdenscupen med andreplass på sprinten i estiske Otepää. Hun ble også norgesmester på sprintdistansen i 2007 i Meråker, der hun vant klart foran Marit Bjørgen i finalen. Under ski-VM 2007 i Sapporo vant hun gull i sprint, klassisk stil og bronse i lag-sprint og stafett. To uker senere tok hun gull i sprint og stafett og bronse på 5 km fristil under junior-VM i Tarvisio. I starten av sesongen 2007/2008 viste hun at hun har etablert seg i verdenstoppen. Etter to pallplasseringer i Kuusamo, vant hun sin første verdenscupseier etter å spurtbeseiret resten av feltet under 15 km fristil i Rybinsk. Hun kom på andreplass i verdenscupen denne sesongen, bak Virpi Kuitunen. Jacobsen slet mye med skader før sesongen 09 på grunn av en sykkelulykke, og det ødela nesten hele førjulssesongen. Den 15. januar 2009 slo hun tilbake og tok NM-gull på 10 km klassisk, et drøyt halvminutt foran sølvvinner Marit Bjørgen. I OL 2010 kom hun på sjuendeplass i sprint klassisk og på femteplass i lagsprint der hun gikk sammen med Celine Brun-Lie. Hun deltok i Ski-VM 2011 i Oslo, og fikk der niendeplass på sprinten. Marit Bjørgen vant denne øvelsen. Her tok hun også tredjeplass sammen med Maiken Caspersen Falla i den klassiske lagsprinten. De tidligere tyske østområdene. De tidligere tyske østområdene er en betegnelse på de deler av Tyskland som lå øst for elvene Oder og Neisse. Disse områdene bestod av områdene Schlesien, Pommern, Øst-Brandenburg, Posen, Vest-Preussen og Øst-Preussen. Områdene ble en del av Det tyske rike etter Tysklands samling i 1871, på tross av at deler av dem hadde store polske minoriteter og tildels majoriteter. Historisk bakgrunn. Pommern, Øst-Preussen og Schlesien ble fortysket under den store tyske østekspansjonen i løpet av middelalderen. Pommern og Schlesien inngikk i Det tysk-romerske rike, mens Øst-Preussen var styrt av Den tyske orden. Disse områdene ble protestantiske som følge av reformasjonen, med unntak av Øvre Schlesien, som forble katolsk. Vest-Preussen og Posen inngikk imidlertid i Polen, og kom først under tysk dominans på grunn av Polens deling på slutten av 1700-tallet. Disse områdene var også i all hovedsak katolske. Versaillestraktaten. Versaillestraktaten etter første verdenskrig gjorde at Tyskland måtte avstå Posenprovinsen og Vest-Preussen til den nyopprettede polske staten. Etter folkeavstemning ble den østlige delen av Øvre Schlesien avstått til Polen i 1921. Byen Gdansk ble en selvstyrt by. Dessuten ble Memelland avstått til Litauen. Disse områdene hadde alle en blandet befolkning; byene var preget av tysk språk og kultur, mens landområdene var polskdominerte. Posenland hadde et polsk flertall, mens de etniske forholdene i Vest-Preussen var mer blandet. Etter andre verdenskrig. Etter andre verdenskrig ble Polen forflyttet vestover. De østlige delene av Polen ble annektert av Sovjetunionen, mens Polen ble tildelt omtrent en fjerdedel av Tysklands territorium. Grensen mot Tyskland går langs elvene Oder/Odra og Neisse/Nysa, og derfor kalles den ofte Oder-Neisselinjen. Polens nye territorier omfattet Schlesien, den delen av Brandenburg som ligger øst for Oder og Neisse, Hinterpommern, byen Gdansk/Danzig og den sørlige og største delen av Øst-Preussen. Tsjekkoslovakia fikk en mindre del av Schlesien, mens Sovjetunionen overtok den nordlige delen av Øst-Preussen med byen Königsberg, som de døpte om til Kaliningrad. Befolkningsforflytninger. Mot slutten av 2. verdenskrig flyktet en stor del av den tyske befolkningen fra de østlige provinsene. Det totale antall som enten ble evakuert av nazistene, flyktet fra den Røde arme eller ble fordrevet etter krigen, har blitt anslått til å gjelde rundt 14 millioner mennesker. Dette skjedde under store lidelser for lokalbefolkningen. De som var igjen, ble i stor grad tvunget til å forlate området i årene etter 2. verdenskrig. «Die Vertriebenen», de fordrevne, utgjør en stor del av den tyske befolkningen. De er organisert i Verbände, forbund, som arbeider for å ta vare på kulturarven fra hjemmeområdet. Tidligere var de også en sterk pådriver for å ta de tapte områdene tilbake, men dette kravet har nå mindre kraft. Svært få tyskere ble igjen i de opprinnelige områdene. Et unntak her er Øvre Schlesien, som er et tospråklig og tokulturelt område. Polakker fra det tidligere Øst-Polen ble bosatt i de nye områdene i vest. Ostverträge. Myndighetene i Den tyske demokratiske republikk aksepterte raskt den nye grensen mot Polen. Vest-Tyskland aksepterte imidlertid ikke de nye grensene før Willy Brandts regjering inngikk de såkalte Ostverträge rundt 1970 med sine naboer. I forbindelse med Ostverträge anerkjente også de vestlige landene og Vatikanet de nye grensene. De har siden ikke vært på den politiske dagsorden i internasjonal politikk. Referanser. Øst-Tyskland Tord Bertinussen. Tord Magne Bertinussen, (født 18. august 1956) er mest kjent fra NRK der han har jobbet siden 1979. Han jobbet mange år i NRK TV-sporten før han i 1998 begynte i NRK Nordland igjen. Han er opprinnelig fra Kjerringnes i Sortland, men er nå bosatt i Bodø. Bertinussen fikk Kringkastingsrådets hederspris for beste reportasje 2006 etter sin performance under Landskytterstevnet i Målselv i Troms sommeren 2006. Han startet sitt eget firma, Tordcom, i 2007. Dette gikk i 2008 inn i BrigtId der han tok stillingen som daglig leder. Bots- og bededag. Bots- og bededag er siste søndagen i oktober. Historie. Bots-og bededagene ble avskaffet ved reformasjonen, men gjeninnført litt etter litt. Det var flere årlige bededager, men disse ble slått sammen til store bededag av Hans Bagger i 1686. I løpet av sine tre første år som biskop i Roskilde fikk han tre faste- og bededager. Den midterste av dem ble lovfestet ved kongelig forordning 27. mars 1686 og plassert på fjerde søndag etter påske. På denne måten kunne Christian V rekke å holde bededag i København før han drog ut på sine årlige reiser. Ved lov 28. mai 1915 ble den i Norge flyttet til fredag før allehelgenssøndag, som er første søndag i november, og derpå ved lov 22. des. 1950 flyttet til søndag før allehelgensdag. Den lovfestede bededagen var bare en av mange som var spredt utover kalenderen. F. eks. var hver onsdag bededag på landet. Da bad prestene i kirkene for fred, og man fastet. Den store bededagen var en «ekstraordinær, alminnelig bededag» og ble varslet kvelden før ved at man ringte i kirkens største klokke, stormklokken. Det var et signal om at skjenkesteder skulle lukke og det var ikke lenger tillatt å drive handel. På den måten håpte man å få folk til kirke både i rett tid og at de var edrue. Man skulle faste til gudstjenesten var over, og man måtte avholde seg fra arbeid, reiser, lek, spill og verdslig forfengelighet. Peder Palladius. Peder Palladius eller Peder Plade (født 1503 i Ribe i Danmark, død 1560) var en dansk teolog, prest og biskop. Skolegang og studier. Som ung gikk Peder Palladius på skole i Ribe, Assens og Roskilde, og som så mange andre fattige, begavede studenter reiste han til utlandet ved å ta tjeneste som ledsaker og hovmester hos en rik manns sønn. I 1531 kom han til Wittenberg hvor han etter fullførte studier ble magister i 1533 og doktor i teologi i 1537. Her kom han i kontakt med Philipp Melanchthon og Johannes Bugenhagen. Sistnevnte skrev et brev til Christian III hvor han anbefalte at Peder Palladius skulle ta doktorgraden. Evangelisk-luthersk reformator. Peder Palladius ble den første evangelisk-lutherske superintendent eller biskop i Sjælland da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1537. Kirken skulle renses for de katolske levningene, bilder skulle tas ned, altertavler med katolske fremstillinger skulle skiftes ut og madonnabilder skulle fjernes. Peder Palladius var en flittig og viktig person som arbeidet med å innføre den nye troen. Det var hans oppgave å forklare det nye kirkesynet for menighetene han besøkte. I dette arbeidet brukte han bondefornuft, men diskuterte ikke med menigheten. Han talte mot gammel misbruk og begrunnet det nye uten teologiske spissfindigheter. Det skulle ikke lenger bes for de døde, skjærsilden var ikke mer, men helvete var like fullt en realitet. Oversetter av Bibelen. leftPalladius fikk oversatt bibelen til et språk som folk forstod. Bibelen var på denne tiden kun tilgjengelig på latin, et språk som menigmann ikke forstod. Palladius sørget derfor at Bibelen ble oversatt til dansk, og på Christian IIIs befaling ble den første gang trykt i 1550. Det kom et eksemplar til hver kirke. Eksterne lenker. Palladius, Peder Palladius, Peder Palladius, Peder Mike Huckabee. Michael Dale «Mike» Huckabee (født 23. august 1955 i Hope i Arkansas i USA) er en amerikansk politiker som tilhører det republikanske parti. Han var guvernør i Arkansas fra 1996 til 2007. Han erklærte den 28. januar 2007 at han hadde etablert en undersøkelseskomite med tanke på kandidatur til de amerikanske presidentvalgene i 2008. Etter seier ved nominasjonsvalget i Iowa 3. januar 2008 lå han i ledelsen av den republikanske kappestriden om å bli sitt partis presidentkandidat, men falt senere ned noen hakk. Biografi. Huckabee deler fødeby med Bill Clinton, og har likesom Clinton vært guvernør i Arkansas. Huckabees far var brannmann og mekaniker, og moren var kontorist i et gasselskap. Han har én søster, som er ungdomsskolelærerinne. Huckabees fikk sin første jobb som 14-åring i en radiostasjon der han var oppleser av nyhets- og værmeldinger. Han studerte ved Ouachita Baptist University, og deretter ved Southwestern Baptist Theological Seminary i Fort Worth i Texas. Han giftet seg med Janet McCain den 25. mai 1974. Geistlig karriere. Huckabee var pastor i Southern Baptist-kirker i Arkadelphia, Texarkana og Pine Bluff. Fra 1989 til 1991 var han president for "Arkansas Baptist State Convention". Han var også president for et religiøst orientert fjernsynsselskap. Guvernør for Arkansas. I 1996 prøvde Huckabee for annen gang å bli kandidat til det amerikanske senatet, noe som han lyktes i. Men da det i mai samme år ble klart at den demokratiske guvernøren for Arkansas, demokraten Jim Guy Tucker, ville tre tilbake som følge av Whitewaterskandalen, gikk Huckabee inn for dette vervet i stedet, og ble utnevnt til guvernør den 15. juni. I 1998 vant Huckabee guvernørvalgene med 60 % av stemmene, og i 2002 ble han gjenvalgt med 53 % av stemmene. I november 2005 ble han kåret av Time Magazine som en av USAs fem beste guvernører. Kandidatur som republikansk presidentkandidat. Huckabee ble til å begynne med betraktet som "outsider" i kampen om den republikanske nominasjonen, men den 28. november 2007 offentliggjorde "Rasmussen Reports" en meningsmåling fra forbundsstaten Iowa som viste at Huckabee hadde støtte fra 28% av de spurte, tre prosentpoeng flere enn den så langt ledende kandidaten Mitt Romney. Iowa har nominasjonsvalg den 3. januar 2008. Han vant da også dette nominasjonsvalget den 3. januar 2008, med klar margin til annenmann, Romney. Ved senere nominasjonsvalg falt han noe mer i bakgrunnen i heatet. Huckabee annonserte tidlig i 2011 at han ikke var aktuell som kandidat for det følgende års presidentvalg. Politiske standpunkter. Blant de forhold som gjør det lettere å forholde seg til kandidaten Huckabee enn det ofte er til politiske kandidater, er at han klarere enn mange legger frem sine synspunkter. Ellers er av og til amerikanske valgkamper preget av slagord og generelle uttalelser som kan være vanskelig å finne ut av. Robert Drinan. Robert Frederick Drinan (født 15. november 1920 i USA, død 28. januar 2007 i Washington, DC i USA) var en katolsk prest tilhørende jesuittordenen, jurist, menneskerettighetsaktivist og tidligere kongressmann for det demokratiske parti. Han vokste opp i Boston i delstaten Massachusetts, og trådte inn i jesuittordenen i 1942, som fikk han presteviet i 1953. Han fikk juridisk utdannelse ved Georgetown University i Washington DC, tok juridisk doktorgrad der i 1950, og ble professor i jus ved flere læreanstalter. Han hadde også studert i Firenze og ved Gregoriana i Roma (doktorgrad i teologi 1954). Han ble senere dekanus ved det juridiske fakultet ved ordenens Boston College Law School. I 1980 krevde pave Johannes Paul II at prester i alle land skulle avholde seg fra politiske verv. Drinan bøyde seg, og stilte ikke til gjenvalg. Under og etter sin politiske karriere uttalte han seg til fordel for abortrettigheter, og så sent som i 1996 gjorde han seg bemerket for sin støtte til president Bill Clintons veto mot Partial-Birth Abortion Ban Act. Drinan underviste ved "Georgetown University Law Center" i Washington DC fra 1981 til 2007, der hans akademiske arbeid konsentrerte seg særlig om rettsetikk og internasjonale menneskerettigheter. Drinan gav også støtte til menneskerettighetsforkjemperes granskningsreiser til land som Chile, Filippinene, El Salvador og Vietnam. Han bidro regelmessig til juridiske tidsskrifter og forfattet flere bøler, sist "The Mobilization of Shame: A World View of Human Rights" i 2001. Han mottok en rekke utmerkelser for sitt arbeid. Martin Peder Vangli. Martin Peder Vangli (født 1. februar 1903 i Osen, Åmot, død 5. juni 1976) var en norsk langrennsløper, kombinertløper og skytter som konkurrerte på 1930-tallet. Vangli representerte Osen Idrettslag. I skytterhuset til Osen Skytterlag er Vanglis premiesamling utstilt. Han er begravet ved Nordre Osen kirke i Åmot, Hedmark. Cavognathidae. Cavognathidae er en artsfattig familie av biller som bare er kjent fra Australia og New Zealand. De lever i fuglereir, særlig hos sjøfugler som skarver og stormfugler, men også hos spurvefugler. I sjøfuglkolonier kan de også finnes på bakken og mellom rusk og rask. Det er beskrevet fem arter, men flere ubeskrevne er nevnt i litteraturen. Man vet ikke med sikkerhet hva billene lever av, men det har blitt antatt at de kan være ektoparasitter på fugleungene. Adiel Paananen. Adiel Arthur Paananen (født 3. januar 1897 i Saarijärvi, død 25. juli 1968) var en finsk langrennsløper som konkurrerte på 1920- og 1930-tallet. Han deltok på 50 km under OL 1928 i St. Moritz, men brøt underveis. Under verdensmesterskapet i Oslo to år senere tok han bronse på femmila, slått av gullvinneren Sven Utterström med om lag fire og et halvt minutt, og av sølvvinneren Arne Rustadstuen med tre og et halvt minutt. I det samme mesterskapet ble han nr. 13 på 18 km. Oksana Khvostenko. Oksana Jurijivna Khvostenko (ukrainsk "Оксана Юріївна Хвостенко", født 27. november 1977 i Tsjernihov) er en ukrainsk skiskytter. Khvostenko debuterte i verdenscupen i 1996, da hun havnet på 80. plass i sprinten i Östersund. Den første topplasseringen oppnådde hun med det ukrainske stafettlaget, da de kom på andre plass i Lake Placid i 1999. I sesongen 2002/03 kom hun for første gang blant de ti beste i et v-cuprenn (10. plass på jaktstart) i Khanty-Mansijsk. Den første verdenscupseieren feiret hun 21. januar 2007 i Pokljuka i Slovenia, der hun vant fellesstarten. Fra før hadde hun en tredjeplass på 15 km fra Hochfilzen i desember 2006. Under VM 2008 i Östersund tok hun sin første medalje i et internasjonalt mesterskap, bronsemedalje på sprintøvelsen (7,5 km). Hun tok også bronse på normaldistansen (15 km) og sølv på stafetten sammen med Oksana Jakovleva, Vita Semerenko og Valj Semerenko. Sammen med sin mannlige ukrainske lagkamerat Andrij Deryzemlja vant Khvostenko showrennet i Gelsenkirchen i desember-08, etter glimrende skyting.http://www.dagbladet.no/sport/2008/12/27/559816.html Jori Mørkve. Jori Mørkve (født 29. desember 1980 på Voss) er en norsk skiskytter som reprensietrer IL Eldar Jori Mørkve debuterte i verdenscupen i 2001 i Oberhof (hun kom i mål på 77. plass). Hun fikk ikke fornyet tillit før i 2005, da hun kom på 49. plass på 15 km i Antholz. Hennes beste prestasjon i verdenscupen er en tredjeplass med det norske stafettlaget fra Hochfilzen sesongen 2006/07. Etter flere gode stafettetapper ble hun tatt ut på det norske laget i mixed stafett under VM 2007 i Antholz. Sammen med Tora Berger, Emil Hegle Svendsen og Frode Andresen gikk det norske laget inn til bronsemedalje. Hun fikk også bronse med det norske laget i 4 x 6 km stafett sammen med Tora Berger, Ann Kristin Flatland og Linda Grubben. Eksterne lenker. Mørkve, Jori Mørkve, Jori Fred Lange-Nielsen. Fred Lange-Nielsen (født 28. september 1919, død 28. desember 1989) var en norsk lege og jazzmusiker (bass, vokalist), kjent i det tidlige Oslo-miljøet og fra flere innspillinger. Han spilte i String Swing (1937–41), kvartetten Hot Dogs, i Rowland Greenbergs orkester (1941), i Oslo Swingklubbs orkester, i studiogruppen Syv Muntre, samt med Cecil Aagaards «Swingsters» og kvintetten Sy-We-La (1950–53). Som lege virket han i Tønsberg, og ble med Anton Jervell kjent for å ha oppdaget «Jervell og Lange-Nielsens Syndrom» (JLNS) i 1953. Lilla Essingen (bydel). Lilla Essingen er en bydel i Stockholms innerstad. Den ligger sørvest for øya Kungsholmen og omfatter øya Lilla Essingen. Bydelen grenser til Fredhäll, Marieberg, Långholmen, Gröndal og Stora Essingen. De fleste villaene ble revet på 1930-tallet for å gi plass til leilighetsbygg, noe som har gjort øya temmelig tett bebygd. Fra begynnelsen av 1900-tallet var øya dominert av to store industrivirksomheter, Primus (gasskomfyrer) og Lux (støvsugere). Begge er nå borte. En restaurant på Lilla Essingen bærer i dag navnet Lux. Lilla Essingen (øy). Lilla Essingen er en øy i Mälaren, og ligger i Stockholm. Øya ligger mellom øyene Kungsholmen og Stora Essingen. Øya er 0,23 kvadratkilometer stor, og det høyeste punktet er 26 moh. (ved Essinge Brogata 22). Strandlinjen er 2300 meter og er nesten helt tilgjengelig på turstier. Lilla Essingen er også navnet på bydelen som øya ligger i, se Lilla Essingen (bydel) Finn Bø. Finn Valdemar Johan Bø (født 4. juli 1893 i Oslo, død 24. april 1962) var en norsk vise- og revyforfatter, journalist og instruktør. Finn Bø ble utdannet ingeniør i 1916. Han begynte som journalist og skribent i 1920 og var tilknyttet revyteateret Chat Noir i Oslo fra 1927 til 40. Han skrev 600 viser, blant annet tekstene til de populære sangene «Norge i rødt, hvitt og blått» (1945) og «Nå går'n på gummisåler» (Einar Rose, 1961). Filmsuksessen "En herre med bart" fra 1942 er basert på Finn Bøs lystspill "Det store spørsmål". Stora Essingen (bydel). Stora Essingen er en bydel i Stockholms innerstad. Den ligger på øya Stora Essingen i Mälaren. Bydelen grenser til Fredhäll, Lilla Essingen, Gröndal, Smedslätten, Äppelviken og Alvik. Omkring 1870 begynte man å bygge arbeiderboliger og sommerhytter her. I 1907 begynte man å slge tomter, men først i 1928, da Stora Essingebron ble innviet, ble det fart på salget. I den sentrale delen av bydelen, omkring Essingetorget, finnes det leilighetsbygg, ellers består det meste av bebyggelsen av eneboliger. Stora Essingen (øy i Mälaren). Stora Essingen er en øy i Mälaren. Øyas areal er 0,73 kvadratkilometer. Den er kraftig kupert. Øya ligger i Stockholm by, og utgjør en egen bydel (Stora Essingen), som tilhører Kungsholmen bydelsområde. Øya het tidligere "Hessingen". Militært patruljeløp under Vinter-OL 1928. Under Vinter-OL 1928 i St. Moritz i Sveits var militært patruljeløp demonstrasjonsgren. På grunn av snøstorm natten før løpet ble starten forsinket med 45 minutter slik at løypen kunne bli klargjort. Konkurransen gikk over 30 km, med en høydeforskjell på 1100 meter. Løpet startet på 2108 meters høyde med høyeste punkt på 2887 meter. 9 land deltok i konkurransen. Øvelsen gikk 12. februar 1928. For Norge deltok Ole Reistad, Leif Skagnæs, Ole Stenen og Reidar Ødegaard. Ifølge de norske sekundantene ledet Finland med seks minutter på siste matstasjon på topp-punktet. Ole Reistad ropte før de satte utfor: «Samling i bånn». De lot det stå til utover og etter 35 minutter hadde de hentet inn det finske forspranget. Leif Skagnæs. Leif Skagnæs (født 20. november 1903 i Norderhov) var en norsk kombinertløper som konkurrerte på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet. Juhani. Juhani er en opprinnelig finsk variant av mannsnavnet Johannes, som kommer fra det greske navnet "Ioannes" som betyr «Gud er nådig». Juhani har navnedag 24. juni i Finland. Utbredelse. Juhani er det mest brukte mannsnavnet i Finland. Navnet er svært sjeldent i Norge. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Juhani i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Knut Lunde. Knut Lunde (født 22. februar 1905 i Asker, død 31. mai 1960 i Arendal) var en norsk kombinertløper som konkurrerte på begynnelsen av 1930-tallet. Han var løytnant i militæret, og konkurrerte også i militært patruljeløp, forløperen til dagens skiskyting. Han utdannet seg til lege, og bosatte seg senere i Arendal. Bergen tekniske fagskole. Bergen tekniske fagskole tilbyr utdanning innen bygg og anlegg, maskin, kjemi og prosess og elektro i Bergen. Historikk. Bergen tekniske fagskole er en videreføring av ”Sløidskolen” som ble opprettet i 1886 av ”Bergen Samlag for Brennevinshandel”. Formålet var å forberede innføring av sløidundervisning som fast fag så vel i folkeskolen, som i de høyere allmennskoler. Da sløidskolen startet den 16. februar 1887 var det anmeldt ikke mindre enn 800 elever, mens det var plass til 192. Styret for Sløidskolen besluttet 10. februar 1893 etter forslag fra overlærer Fasting, at en skulle starte med en fagskole i treindustri. Den 9. januar 1895 åpnet fagskolen for treindustri med 10 elever, hvorav 6 fra distriktet. I 1898 kom også en metallavdeling inn i skolen, og navnet ”Bergen fagskole” ble tatt i bruk. På Bergensutstillingen i 1898 var Bergen fagskole representert og fikk hederlig omtale for en samling av verkstedsarbeider og tegninger som forteller om skolens ”selvstendig utarbeidete, og praktisk ordnete undervisningsplan”. I 1920 startet Bergen fagskole en elektroavdeling. Dagens skolenavn ”Bergen tekniske fagskole” ble første gang tatt i bruk i 1945. Skolen har vært drevet sammenhengende som teknisk fagskole fram til i dag og gir nå utdanningstilbud innen linjene bygg og anlegg, maskin, kjemi og prosess og elektro. Bergen tekniske fagskole anno 2005. Bergen tekniske fagskole holder i dag til sentralt i Bergen sentrum. Skolen disponerer to bygninger, Strandgaten 196 og Margaretastredet 2. I hovedbygget i Strandgaten 196 har skolen ca 4000 m2 over 6 etasjer til rådighet og Margaretastredet 2 består av en todelt bygning med til sammen 750 m2. Avstanden mellom undervisningsbygningene er 250 m. Bergen tekniske fagskole har i dag kapasitet til å ta imot ca 400 studenter. Studentene blir tilbudtet godt læringsmiljø i form av erfarne og velkvalifiserte lærere og skolebygninger som gir rom for fleksibel læring. Studentene disponerer alle undervisningsrom, med unntak av noen få laboratorier, fra kl. 07.00 til kl. 22.00 på hverdager. I helgene er det noe begrenset tilgang. Skolen er godt utstyrt med laboratorier, datarom, bibliotek og har trådløst nettverk tilgjengelig for studenter og lærere i begge skolebygningene. For å sikre at studentene får en best mulig oppdatert læring, har skolen også samarbeid med private virksomheter og Høgskolen i Bergen, avdeling for ingeniørutdanning om bruk av laboratorier og utstyr. I tillegg til undervisningsrom har også skolen kantine, treningsrom og tilgang til treningstid i idrettshall i nærmiljøet. Med skolens sentrale plassering i byen, har også studentene tilgang til bredt spekter av næringer og bransjeorganisasjoner som skolen og studentene samarbeider med både i organisert undervisning og selvstendige prosjekter. I tilknytning til skolens samarbeid med næringslivet grunnla Bergen tekniske fagskole ”Gasskonferansen i Bergen” i 1993. Gasskonferansen har som formål å øke kunnskapen om landbasert distribusjon og bruk av naturgass i Norge. Konferansen er i dag den største i landet på dette området og har årlig ca 300 deltagere fra inn- og utland. Under arbeidet med nye planer tilpasset lov om fagskoleutdanning, har skolen deltatt både i det overordnede samarbeidsorganet mellom partene i næringslivet og skoleeiere (NUTF) og i flere av de nasjonale plangruppene. Skolen har engasjert seg sterkt i planarbeidet for å være med på å sikre høy kvalitet i planarbeidet og den framtidige fagskoleutdanningen. Taus kunnskap. Med taus kunnskap menes den erfaringsbaserte kunnskap og viten man får i utøvelse av en aktivitet, et fag eller yrke og som ofte ikke lar seg forklare med ord. Slik kunnskap blir det derfor vanskelig å få med i formuleringer i en lærebok eller rutinebeskrivelse. Begrepet ble lansert på engelsk (tacit knowledge) i boken "The tacit dimension" av den ungarsk-engelske legen og filosofen Michael Polanyi i 1966. Selv om der skrives mange og gode lærebøker, vil der alltid være ting som er lettere å bare vise. Den som blir vist, finner sin egen måte å gjøre det på, uten å sette ord på det, og skriver dermed et nytt avsnitt i den tause kunnskapen. Taus kunnskap kan også beskrives som erfaringskompetanse. Denne er vanskelig å videreføre til andre. Eksempler på dette har vi i maskinisten eller mekanikeren som etter lang tids arbeide er i stand til å «høre på lydene» at noe ikke stemmer, og så gå rett på feilen. Begrepet dukker ofte fram i samband med lønnsoppgjørene for lavtlønnsgrupper med lave kompetansekrav. Siden taus kunnskap er et uttrykk for noe som ikke er beskrevet og dermed vanskelig å verdsette i form av lønn, har det resultert i at der er utarbeidet rutinehåndbøker. Syv Muntre. Syv Muntre (etablert 1942 i Oslo, nedlagt 1944) var en norsk jazzgruppe, bestående av Finn Westbye gitar, Fred Lange-Nielsen bass, Bjarne Nerem/Arvid Gram Paulsen saksofon, Arild Iversen fiolin, Harald Ottho trommer og Carsten Klouman piano. De var et «all-star studioband» som spilte inn sin mest berømte "Sigarettstomp" (1942), komponert av Westbye/Alf Malm/Juul Hansen, samt Robert Normann's "Bob's vuggesang"/"Opus 7" (1943). Deres musikk er å finne på "Jazz in Norway 1940-50 Sigarettstomp, vol. 2" (Herman Records, 2001). Babe Ruth. 250px George Herman Ruth (6. februar 1895 – 16. august 1948), bedre kjent som Babe Ruth, var den statistisk sett beste baseballspilleren i sportens historie. Han startet med å spille for Boston Red Sox, men ble solgt til New York Yankees i en av verdens mest berømte spillerhandler. Pga. sin utagerende livsstil tiltrakk han seg også stor oppmerksomhet utenfor banen, og han ble derfor en av USAs første superstjerner. right Babe Ruth satte et utall rekorder i sine 22 sesonger i Major League Baseball. Selv om nesten alle disse senere er blitt slått, betraktes han generelt som den beste spiller baseball-sporten noensinne har sett. Hans nyskapende, styrkeorienterte spillestil sendte sjokkbølger gjennom baseballverdenen, som han reformerte og eksponerte på mange måter. Efter å ha trukket seg tilbake var han blant de fem første spillerne til å bli valgt inn i Baseball Hall of Fame. I dag er han fortsatt spilleren med best treff-statistikk i MLB, med 349 treff per 1000 kast. 250px Carsten Klouman. Carsten Klouman (født 21. august 1923 i Oslo, død 2. juli 2004) var en norsk pianist, arrangør og komponist, sønn av skuespilleren Thoralf Klouman, samt kjent fra den tidlige jazzperiode (debuterte 1939, plateinnspilling 1941), og som leder av nasjonale teaterensembler. Han var jazzpianist i gruppene String Swing og Syv Muntre, ledet Carsten Klouman Trio med Frank Cook på bass og Tore Birkedal på trommer (1954), før han ble langvarig kapellmester på Chat Noir (1954–). Hans stil var stride piano, og mange mente hans fremste kunstuttrykk fremkom i komposisjonen «Shine». Han ble også kjent som dirigent og arrangør for Kringkastingsorkesteret, og ledet NRK-orkestre for en rekke TV-programmer, som Melodi Grand Prix (1972-73, 75, 77-78) inkludert den internasjonale finalen i Paris (1978) da Jahn Teigen sang den Klouman-arrangerte «Mil etter mil». Klouman medvirket på flere jazzplater, som Bjarne Nerems «Everything happens to me» (1976). Til sammen skrev han rundt 1.500 arrangementer for kringkastingen, samt noe for Kringkastingsorkesteret. Han var styreformann i TONO (1988–91) og NOPA, og mottok endatil NOPA-prisen Årets verk fire ganger («T-bone Steak» 1966; «Gi meg en sebra» 1971; «Capriccio for strykekvartett» 1972; «Lullaby for twins» 1983). Nærkontakt av tredje grad. "Nærkontakt av tredje grad" (originaltittel: "Close Encounters of the Third Kind") er en amerikansk sciencefiction-film fra 1977 om utenomjordiske romfartøy og kontakt med en fremmed sivilisasjon, regissert av Steven Spielberg. Norrmalm. Norrmalm er en bydel i Stockholms innerstad. Navnet brukes også om et bydelsområde som omfatter flere bydeler (deriblant denne). Stockholm sentrum, som omfatter den sørlige delen av Norrmalm, kalles også «Stockholms city». Stockholms ström. Stockholms ström (ofte bare omtalt som Strömmen) omfatter den delen av Saltsjön som ligger vest for Gamla stan og øst for Skeppsholmen og Kastellholmen. Manolo Blahnik. Manolo Blahnik (født 27. november 1942) er en spansk moteskaper og eponym for et av verdens mest prominente designmerker for damesko. Blahnik ble født i Santa Cruz de La Palma på Kanariøyene, og vokste opp på en bananplantasje. Han ble uteksaminert fra Universitetet i Geneve med en grad i litteratur i 1965, og fortsatte med å studere kunst i Paris. Han flyttet til London i 1970, og åpnet sin første skobutikk i 1973 ved å kjøpe opp en eksisterende skobutikk ved navn Zapata i Chelsea i London. Skoene hans blir nå solgt i butikker som bærer hans navn rundt om kring i verden, og varierer i pris fra ca 5000 til 25000 norske kroner. Skoene er ofte stiletthæler, og er gjerne pyntet med perler eller sløyfer. TV-serien "Sex og singelliv" nevnte skoene hans så ofte at det fungerte som god reklame for ham, og han ble omtalt som «den femte stjernen» i serien etter de fire hovedrollene. Sko designet av Manolo Blahnik Den «andre» Manolo. Det har vært en del forvirring i media rundt en blogger som kaller seg selv «Manolo», og har en blogg som han kaller «Manolo's Shoe Blog». Bloggeren omtaler seg selv i tredje person som «The Manolo», og diskuterer emner innen skredderyrket, samt at han av og til gjør narr av kjendiser. Han bidrar også med en ukentlig artikkel i "Washington Post Express". Gamla stan. Gamla stan, inntil 1980 offisielt "Staden mellan broarna", er Stockholms bykjerne, oppbygd på Stadsholmen. Iblant regnes også Riddarholmen med til Gamla stan, men den utgjør en egen bydel. Helgeandsholmen og Strömsborg tilhører bydelen Gamla stan. I flere hundre år utgjorde Gamla stan den egentlige byen. Historie. Stockholm ble grunnlagt på 1200-tallet, og ble bygd innenfor det store borganlegget som Birger Jarl lot oppføre som «lås» for Mälaren. Ved byens hovedtorg, Stortorget, bygde man rådhus og bak dette bykirken – den eldste delen av Storkyrkan. Fra torget gikk det gater mot byportene. Den viktigste, Köpmansporten, førte ned til havnen ved Saltsjön. Gamla stan var lenge "byen" i motsetning til de mer landlige omgivelsene, "malmene" (Norrmalm, Södermalm og Östermalm). Først på 1600-tallet hadde de gamle befestningene utspilt sin rolle, og etter en ødeleggende brann i den sørvestlige delen i 1625, ble det innledet et omfattende moderniseringsarbeid av sentrum. Modum bad. Modum Bad – Gordon Johnsens stiftelse på Modum er en landsdekkende institusjon for behandling av psykiske lidelser. Institusjonen ble opp­rettet i 1957 (den gang som Modum Bads Nervesanatorium) og har som hovedmål å «fremme psykisk helse og livskvalitet, familierelasjoner og samliv gjennom forskning, behandling og forebygging». Modum Bad er en privat institusjon organisert som en ideell stiftelse med et styre som øverste organ og finansieres med offentlige midler kanalisert gjennom Helse Sør-Øst. Med sine rundt 270 ansatte, fordelt på nesten 200 årsverk, er Modum Bad den tredje største arbeidsplassen i Modum kommune. Institusjonen består av fire enheter: Klinikken, Poliklinikken, Forskningsinstituttet og Ressurssenteret Villa Sana. Klinikken. Klinikken­ har 123 pasientplasser, fordelt på seks avdelinger. Behandlings­områdene er angst, spise­forstyrrelser, traumer­, eksistensi­elle spørsmål (Vita), alvorlige samlivs­­problemer, depressive lidelser og komplisert sorg. Poliklinikken. Poliklinikken tar i mot alle typer psykiatriske lidelser til diagnostisk vurdering og behandling. Forskningsinstituttet. Forskningsinstituttet har som overordnet mål å drive med «behandlingsforskning med sikte på å utvikle og forbedre institusjonens behandlingsopplegg, forskning i grensefeltet mellom psykiatri og sjelesorg, samt å gi impulser til det øvrige psykiatriske hjelpeapparatet». Ressurssenteret Villa Sana. Ressurssentret skal gjennom kurs og rådgiving være et tilbud til helsepersonell som har det vanskelig i forhold til yrke. Historie. I henhold til legenden skal kong Olav Haraldsson, den senere Olav den hellige, en gang rundt år 990 ha ridd over moene. Der hvor hesten stopper og sparker i bakken skal det ha sprunget fram en kilde som var jernholdig og helsebringende. Frank Cook. Frank Robert Cook (født 25. mars 1924 i Oslo, død 13. august 1982) var en norsk jazzmusiker (bass) og orkesterleder. Han ble kjent i 1950-årene fra innspillinger med Nora Brockstedt, Per Asplin, Lillian Harriet og Frank Ottersen, i Rowland Greenbergs kvintetter og Carsten Klouman Trio, samt sitt eget Frank Cook's orkester, som spilte med vokalister som Anders Saus og Per Müller. Cook var med på Sverre Cornelius Lund og Arnstein Johansens innspillinger i 1960-årene og medvirket i NRK med Kjell Halvorsen (piano) og Bjørn Krokfoss (trommer) fra 1967. Han skrev filmmusikk til "Gylne ungdom" (1956) og bidro til utgivelsen "Toner fra tigerstaden: musikk, mennesker og miljø fra Oslos revyliv 1905–78" (Fabritius 1979). Orkesteret hans medvirket på innspillinger med bl.a. Britt Langlie, Wenche Myhre og Jan Høiland og var fast inventar i tidlige utgaver av Roald Øyen-programmet "Bit for bit, bilde for bilde" i fjernsynet. Frank Cook ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Han var bror av vokalist og skuespiller Ingeborg Cook. John Walker (friidrettsutøver). John Walker etter et løp i Toronto (1982). John George Walker (født 12. januar 1952 i Papakura) er en tidligere friidrettsutøver fra New Zealand. Han er best kjent for gullmedaljen på 1500 meter under OL 1976 i Montreal. Walker hadde allerede oppnådd verdensberømmelse i 1974 da han tok andreplassen etter Filbert Bayi under Commonwealth Games i Christchurch, der begge løperne slo den gjeldende verdensrekorden. Walker satte verdensrekord på en engelsk mile 12. august 1975 i Göteborg, med tiden 3.49,4. Det var første gang distansen ble løpt på under 3.50, og var nøyaktig ti sekunder raskere enn Roger Bannisters historiske løp 20 år tidligere, da han som førstemann løp «drømmemilen» (en engelsk mile på under 4 minutter). Walkers rekord ble stående i nesten fire år, til 17. juli 1979, da den ble slått av Sebastian Coe. Walker innehadde også verdensrekorden på 2000 meter, etter at han løp på 4.51,4 på Bislett 30. juni 1976. Denne rekorden ble forbedret av Steve Cram i Budapest 4. august 1985, med tiden 4.51,39. I 1996 kunngjorde Walker at han lider av Parkinsons sykdom. Walker ble 1. juni 2009 utnevnt til ridder følgesvenn New Zealands fortjenstorden. han ble derved adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Han er også kommandør av Order of the British Empire. Långholmen. Utsikt over Långholmen og vestre Södermalm. Långholmen er en øy som også utgjør en bydel i det sentrale Stockholm. Det er en lang og smal holme (1380 x 405 meter) som ligger mellom Kungsholmen og Södermalm. Västerbron strekker seg over Långholmen, og mellom Södermalm og Långholmen går det smale Pålsundet. Oldenburg (Oldenburg). Byen Oldenburg i regionen Oldenburg ligger ved elva Hunte og Küstenkanal (Ems) 50 km nordvest for Bremen i Niedersachsen i Tyskland. Gamlebyen har renessanseslott fra 1600-tallet og gamle kirker. Byen har ellers tekstil-, kjøtt- og motorindustri og universitet fra 1974. Byen hadde 158 000 innbyggere i 2005. Historie. Byen var først nevnt i 1108, på den tiden kjent under navnet "Aldenburg". Byen ble viktig fordi det ligger nært knyttet til elven Hunte. Oldenburg ble hovedstaden i landskapet Oldenburg, en liten bystat i skyggen av den langt mer mektige hanseatiske bystaten Bremen. I det 17. århundre, var Oldenburg en velstående by i en tid for krig og opprør, og befolkningen og makten vokste vesentlig. I 1667 ble byen rammet av den katastrofale svartedauden og kort etter ødela en brann byen. De danske kongene, som også var grever av Oldenburg på den tiden, var ikke mye interessert i kårene i byen og den mistet det meste av sin tidligere betydning. I 1773 endte det danske styre av byen. Da hendte det at de ødelagte bygningene i byen ble gjenoppbygget i klassisistisk stil. I 1893 ble en kanal som forbinder elven Hunte og elven Ems opprettet, som forbinder havnen til Oldenburg med Nordsjøen. Dette førte til at byens økonomiske betydning økte betydelig. I 1945 etter andre verdenskrig, vokste befolkingen i Oldenburg til mer enn 100.000 innbyggere, da flyktninger migrerte inn i byen som var lite bombet under verdenskrigen. Oldenburg (land). Oldenburg markert i Tyskland ved starten av det 20. århundre Oldenburg er et landskap ("Landkreis") ved Nordsjøen i delstaten Niedersachsen i Tyskland. Oldenburg har omkring 875 000 innbyggere. Hovedbyen Oldenburg har omkring 156 000 innbyggere. Oldenburg var et dansk grevskap fra 1667 til 1773, ble storhertugdømme i 1815, tysk forbundsland i 1871 og republikk (fristat) i 1918. I 1946 ble det del av delstaten Niedersachsen. Den oldenburgske fyrsteslekten kom i besittelse av den danske tronen i 1448, av den norske i 1450 og av den svenske i 1457 med kong Christian I, og slekten har siden innehatt den danske tronen. Også det norske kongehuset tilhører slekten Oldenburg. De har også tidligere regjert Hellas og Russland, og inkluderer dessuten den britiske tronarvingen. Kjell Schou-Andreassen. Kjell «Schou'en» Schou-Andreassen (født 19. juni 1940, død 19. november 1997) var en norsk fotballspiller og en av landets mest-vinnende fotballtrenere. Han er mest kjent som trener for Norges herrelandslag i fotball 1974–77, sammen med Nils Arne Eggen. Selv spilte han midtstopper for Viking FK (1958-59, 1964-70, 202 A-kamper totalt), avbrutt av opphold i Stavanger Idrettsforening (1960–61) og Sportsklubben Brann (1962–63) der han vant 1. divisjon fotball for herrer 1963. Han fikk en G19-landskamp (1958). Han trente Viking Fotballklubb som assistent til Sverre Andersen (1971), og med hovedansvar (1972), hvilket ga klubben seier i 1. divisjon fotball for herrer 1972 Så var han U-landslagstrener (1973–77) og A-landslagstrener sammen med Nils Arne Eggen (1974–78). I 1977 kom Norge nærmere å kvalifisere seg til et sluttspill enn noen gang tidligere siden krigen. De to hadde også ansvaret for OL-landslaget i 1987. Etter tiden som A-landslagstrener var Schou-Andreassen trener i Bryne FK (1977–79) og Lillestrøm Sportsklubb der han tok over etter Joe Hooley og fikk 2. plass i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1980 og seier i Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1981. Senere vendte han «hjem» til Viking og vant 1. divisjon fotball for herrer 1982. Eggen har aldri lagt skjul på at Schou Andreassen har betydd svært mye for ham og for norsk fotball. De siste 15 årene markerte Schou-Andreassen seg mest i kulissene. Han hadde stor betydning for utviklingen av trenere og ledere i norsk idrett. Han bygget også opp sitt eget selskap innen personalutvikling. Schou-Andreasen døde av leukemi. Västerbron. Västerbron er en bro i Stockholm som strekker seg fra Södermalm, over Långholmen og Riddarfjärden til bydelen Marieberg på Kungsholmen. Broen ble åpnet for trafkk 20. november 1935. Broen var den andre faste forbindelsen i Stockholm i nord-sydlig retning, etter Slussen. Broen begynner ved Långholmsgatan på Södermalm, går over Pålsundet og krysser Långholmen og deretter over Riddarfjärden. Broen er drøyt 600 meter lang. Broens del over vann er ca. 340 meter. Om lag 140 meter av broens høyeste del ligger innenfor bydelen Kungsholmen. Riddarfjärden. Riddarfjärden er det østligste sundet i Mälaren. Riddarfjärden ligger ved Stockholm, mellom bydelene Marieberg, Kungsholmen, Norrmalm, Riddarholmen og Gamla stan i nord, samt Södermalm og Långholmen i sør. Västerbron er den vestlige grensen, mens Vasabron er østlig grense. Riddarfjärden er 2 700 meter lang i øst-vestlig retning, og på det minste 400 meter bred. Gjennomsnittlig dybde er 15-20 meter, den største dybden er 23 meter. Strandlinjen er 6 400 meter. Riddarfjärden munner ut i Norrström og Söderström mot Saltsjön og Østersjøen. Grensen mellom landskapene Uppland og Södermanland går gjennom Västerbrons midtre spenn. Robert Menzies. Robert Gordon Menzies (født 20. desember 1894, død 14. mai 1978) var en australsk politiker. Han var den 12. statsministeren i Australia og den statsministeren som har sittet lengst, med totalt 18 og et halvt år. Menzies fikk makten relativt raskt i Australia, men hans første periode som statsminister mislyktes. Han bodde så i «the Outback» i åtte år, før han stiftet Liberal Party og kom tilbake til politikken. Dette ble en stor suksess, og han dominerte australsk politikk på 1950- og tidlig 1960-tallet. Menzies var kjent som en flink taler, både i parlamentet og «the hustings». Menzies ble utnevnt til ridder av Australiaordenen og av de to britiske ordenenen Tistelordenen og Order of the Companions of Honour. Utnevnelsen til Tistelordenen i 1963 medførte at han ble adlet og han fikk etter dette rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Menzies var "fellow" av Royal Society og fikk tittelen Queen's Counsel. Mittnabotåget. Norsk tog (venstre) og svensk tog (høyre) i Östersund. Nabotåget / Mittnabotåget er et togtilbud mellom Trondheim/Heimdal i Sør-Trøndelag og Östersund i Jämtland. På norsk side føres toget av NSB-personale. Materiellet i trafikken har hele tiden (siden ca. år 2000) vært NSBs av type 92. Den 17. juni 2007 ble den svenske andelen overtatt av Veolia. Veolia kombinerte tilbudet med den svenske Mittlinjen som driver persontransport mellom Östersund og Sundsvall, det felles tilbudet markedsføres under navnet "Mittnabotåget". Strekningen øst for Storlien er elektrifisert, men NSB kjører sine dieselsett likevel helt fram til Östersund. Reisende mellom Sundsvall og Trondheim må derfor bytte tog i Östersund. Alfred Paulsen. Alfred Paulsen (født 9. november 1849 i Oslo, død 4. august 1936) var en norsk komponist, organist og kordirigent. Paulsen var elev av blant annet Edvard Grieg og Ludvig Mathias Lindeman, og han studerte ved musikkonservatoriet i Leipzig. Han var en periode organist i Jakob kirke i Oslo, inntil han i 1888 emigrerte til USA. Fra 1895 var han kordirigent Bethania i Chicago. Han komponerte mye for kor. Blant de mest kjente sangene er «Når fjordene blåner» (1907) og «Norge, mitt Norge» (1911). Videre skrev han – i hovedsak før han dro til USA – en del verker for orgel og klaver, til dels under psevdonymet Leon Lambert. Alfred Paulsen var ridder av St. Olavs Orden. Han var bror av skøyteløperen Axel Paulsen. Kåre Brynjulvsrud. Kåre Brynjulvsrud, (født 2. august 1967), kommer fra Mysen i Østfold. Han er tegner med karikatur som spesiale, men jobber også i andre teknikker. Blant annet har han hatt to separatutstillinger med tegninger for bandet Ni liv Karel Svoboda. Karel Svoboda (født 19. desember 1938 i Praha, død 28. januar 2007 i Jevany) var en tsjekkisk komponist. Svoboda studerte opprinnelig medisin, men ble på 1950-tallet medlem av det tsjekkiske rockbandet "Mefisto". Han arbeidet senere som komponist, og laget særlig filmmusikk og sanger for forskjellige vokalister, bl.a. Karel Gott. I 1973 skrev han musikken til filmen "Tre nøtter til Askepott". Karel Svoboda ble funnet skutt i sin egen have 28. januar 2007. Det antas at han skjøt seg selv. Han var gift og hadde et ettårig barn. Ken-Børre Langås. Ken-Børre Langås, (født 4. desember 1971) er en norsk musiker med hovedinstrument bass/ kontrabass. Han har blant annet spilt med Ni liv (først Bygdabilly Band) fra oppstarten i 2003 og fram til 2009, og medvirket på utgivelser i 2003, 2006 2007 og 2009. Han har siden gått videre med en ny gruppe, Hank's a lot i 2011, og plateutgivelsen "Hjertesjuk blues" (2012), hvor han har gjendiktet amerikanske Hank Williams' sanger til norsk. Eksterne lenker. Langås, Ken-Børre Langås, Ken-Børre Skeppsholmen. Skeppsholmen er en øy i Saltsjön og en bydel i det sentrale Stockholm. Den har broforbindelse med Norrmalm ved Blasieholmen og Kastellholmen. På Skeppsholmen ligger blant annet Moderna museet, fullriggeren Af Chapman (1888) (som fungerer som vandrerhjem) og Skeppsholmskyrkan. Bydelen Skeppsholmen omfatter øyene og Kastellholmen. Bydelen har vanngrense mot Gamla stan, Norrmalm, Djurgården og Södermalm. Reimersholme. Reimersholme er en øy og en bydel i Stockholms innerstad. Den het tidligere Räkneholmen, men 24. juni 1798 fikk den sitt nåværende navn. Den er oppkalt etter hattemakeren og rådmannen Anders Reimers (1727–1816). Han eide en gård på østsiden av øya. Reimersholme ligger inntil Långholmen like vest for Södermalm. De første boligene ble oppført på 1880-tallet ved Charlottenburg. På 1860-tallet ble det oppført en ullfabrikk her, Stockholms Yllefabrik, der det blant annet arbeidet fanger fra fengselet på Långholmen. Fabrikken gikk konkurs i 1934. I perioden 1942–1946 ble det oppført 900 leiligheter, først på den østlige og nordlige siden, og etter 1980 også på sørsiden. Øya er forbundet med Södermalm via Reimersholmsbron, som er 39 meter lang og 13 meter bred. Mandal prosti. Mandal prosti er et prosti i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Mandal. Prostiet er inndelt i sogn. Otredal prosti. Otredal prosti er et prosti i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Vennesla. Prostiet er inndelt i sogn. Sognet er grunnenheten i Den norske Kirke. Smiley. En smiley, smilemerke eller smilefjes er et tegnet symbol, som viser et stilisert ansikt med øyne og munn plassert inne i en sirkel. Randtegninger ved overgangen fra epistler til brev (historikk). Smiley oppsto som randtegninger i brev tidlig på 1800-tallet. Ved overgangen fra høytidelige og moralske epistler, (som skjedde gjennom større mobilitet og skrivekunstens allmenne utbredelse), ble det vanligere å skrive små beskjeder og brev som ble sendt til familie og venner. En egen genré her var Amerikabrevene, men de inneholdt gjerne temmelig trivielle iakttakelser, og i beste fall rent humoristiske meddelelser. Enkelte forsynte brevene med ledsagende randtegninger i form av en sirkel med smilemunn eller vice versa; en sur munn dersom det var uflaks, vanskeligheter eller ulykker som ble meddelt. Hippietid. Designet til det kjente, buttonformede emblemet ble skapt ved et amerikansk universitet i 1963. Det opprinnelige smileymerket viste kun smilefjeset, men det ble snart plassert en mengde forskjellige ansiktsuttrykk innenfor rammene av den samme, trill runde sirkelen. Med hippiebevegelsen ble "smileys"- og blomsterklistermerker (enten en stor, gul sirkel med hvite kronblader eller Solsikker) svært populære. Ofte kunne også de to uttrykkene bli kombinert slik at smileyfiguren utgjorde kjernen i blomsterkurven. Forholdet til broder emotikon. En spesiell grafisk form for smileys, emotikon eller «følelsesmerker», ble skapt av amerikanske typografer på 1860-tallet; f.eks. codice_1, codice_2 eller codice_3 som viser enkle ansiktsuttrykk uten sirkel og liggende på siden med tegn som skal forestille øyne, nese og munn. Ettersom slike var relatert til trykktyper eller skrifttegn fikk de ingen stor utbredelse. Det skjedde først gjennom lanseringen av e-post at "emotikonet" fikk ny aktualitet. Det mest brukte var smilefjeset plassert i en personlig hilsen. Enkelte dataprogrammer og mobiltelefoner har også automatisk overføring av skrevne emotikon til smileys. Tilsvarende følelsesuttrykk er også blitt standard i SMS-meldinger, lagt inn som faste ikon i tegnmenyen. Vest-Nedenes prosti. Vest-Nedenes prosti er et prosti i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Lillesand. Prostiet er inndelt i sogn. Sognet er grunnenheten i Den norske Kirke. Gudrun. Gudrun er et kvinnenavn av norrøn opprinnelse. Det er dannet av de norrøne ordene "guð", «gud», og "rún", som kan bety «skjult kunnskap» eller «trofast venn». Navnet er kjent i runeinnskrift som (kuþrun). Gudrun har navnedag 24. september i Norge og Sverige, og 7. mars i Finland. Utbredelse. Varianten "Guðrún" er det mest brukte kvinnenavnet på Island. Gudrun var et svært vanlig kvinnenavn i Norge på 1300-tallet. Det var også blant de mest populære navnene på jentebarn i Norge ca 1890–1930, men har siden falt i popularitet. Oppdiktede personer. Gudrun er hovedperson i Gudrunkvadene i den eldre Edda. Ifølge diktene ble brødrene hennes drept av hennes egen ektemann Atle. Hun hevnet seg da ved å ta livet av sønnene hun hadde fått med Atle og lurte ham til å spise hjertene deres før hun drepte ham. Aristobulus fra Cassandreia. Aristobulus fra Cassandreia (300-tallet f.kr.) var en gresk skribent som var med Aleksander den store på hans reiser. Han skrev ned historiske og etnologiske opplysninger. Aust-Nedenes prosti. Aust-Nedenes prosti er et prosti i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Holt. Prostiet er inndelt i sogn. Grønn skattepolitikk. Grønn skattepolitikk ble som begrep benyttet av Grønn skattekommisjon som avga sin innstilling til Finans- og tolldepartementet 6. juni 1996. Økonomiske insentiver. En skattepolitikk som søker å fremme økologisk bærekraftige aktiviteter kan erstatte eller komplettere lovgivning. Ofte søker en slik politikk å holde det totale skattetrykket konstant ved å redusere andre skatter i tilsvarend omfang. Miljøavgifter er de avgifter som samfunnet krever til fordel for miljøet. Avgiftene kan legges på f.eks. produkter eller på utslipp av forurensninger. Indirekte virkninger. Indirekte virkninger (eksternaliteter) er utilsiktede virkninger av en handling. For den som foretar handlingen betyr virkningene lite, og han tar derfor ikke hensyn til dem, men virkningene kan ha stor betydning for samfunnet som helhet. F. eks.: Bruk av privatbil med indirekte virkninger som støy, forurensning og arealbeslag. De indirekte virkningene er en type markedssvikt, med andre ord er markedene ikke perfekte. Miljøbevegelsen. Miljøbevegelsen er en løs betegnelse på organisasjoner (miljøorganisasjoner) og andre parter som arbeider profesjonelt eller ideelt med natur- og miljøvern. Betegnelsen er noe upresis bl.a. fordi "miljø", "miljøvern" og "miljøvennlig" er blitt populære (noen mener misbrukte) honnørord. Miljøorganisasjonene. De største norske, landsomfattende miljøorganisasjonene er Framtiden i våre hender (FIVH, ca. 22 000 medlemmer), Norges Naturvernforbund (18 300 medlemmer), og Natur og Ungdom (over 7000 medlemmer). Internasjonale miljøorganisasjoner hvor norske enkeltpersoner og/eller organisasjoner er medlemmer omfatter bl.a. Greenpeace (nesten 3 mill. støttemedlemmer), World Wide Fund for Nature (ca. 5 mill. medlemmer, hvorav ca. 7000 i Norge) og European Environment Bureau (EEB, hvor Bellona og Norsk forening mot støy er medlemmer). I tillegg til disse organisasjonene finnes en mengde mindre, landsomfattende organisasjoner og lokale foreninger, samt organisasjoner som arbeider med én eller flere sektorer innen natur- og miljøvernet: Oljepolitikk, klima, biomangfold, bilisme, flytrafikk, jernbaner, støy, slamdumping, vassdragsvern, jordvern, økologisk jordbruk osv. Grønn Hverdag er et nettverk som særlig jobber med miljøvennlig forbruk, med ca. 44 000 husholdninger og 14 større, frivillige organisasjoner som deltagere. Miljøorganisasjoner deltar noen ganger i allianser med andre organisasjoner om enkelte miljøsaker. Et eksempel er Jernbanealliansen, hvor flere miljøorganisasjoner deltar sammen med NHO og LO. Derimot kan ikke miljøbevegelsen sies å omfatte alle organisasjoner eller personer som bruker et eller annet miljøargument for å fremme sine standpunkter. F.eks. har talspersoner både for Nei til EU og Europabevegelsen fremholdt at EU eller deler av EUs politikk er henholdsvis lite miljøvennlig og miljøvennlig. Og fredsbevegelsen regnes vanligvis ikke til miljøbevegelsen, tross nære koblinger mellom dem, og til tross for at f.eks. bruk av atomvåpen utvilsomt vil være svært miljøskadelig. Kontroverser innen miljøbevegelsen. Enkelte temaer er omstridt innen miljøbevegelsen – f.eks. biodrivstoff, hvor en finner både tilhengere og motstandere eller iallfall skeptikere. Også i EU-debatten (se ovenfor) og i spørsmålet om vindkraft finnes ulike oppfatninger blant miljøvernere. Omdiskutert er også spørsmålet om hvordan og hvorvidt miljøvernet bør organisere: Egne organisasjoner, forsøk på å gjøre de politiske partiene mer miljøvbennlige, danne egne miljøpartier (jf. Miljøpartiet De Grønne, eller ikke organisere seg overhodet. Miljøbevegelsens omfang. Hvor mange som kan sies å tilhøre miljøbevegelsen, vet ingen. I Norge har de store, landsomfattende miljørganisasjonene til sammen noe over 60 000 medlemmer. Fra dette må fratrekkes dem som er medlem flere steder, men til gjengjeld finnes et ukjent antall miljøvernere som ikke er medlemmer av disse organisasjonene. Også en rekke offentlige organer arbeider med natur- og miljøvern (selv om enkelte miljøvernere beskylder dem for å motarbeidet det). Statlige organer av denne typen er bl.a. Miljøverndepartementet og Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif). Kommunene har avdelinger for miljørettet helsevern, noe de er pålagt etter Kommunehelsetjenesteloven. Miljøforskning. Miljøforskning er en ekspertise som omfatter en rekke fagdisipliner innen vann, luft, jord, økosystemer og globale miljøutfordringer. Vern og forvaltning av kulturminner og samfunnsforskning hører også inn under fagfeltene. I miljøforskningen knyttes naturvitenskapelig forskning sammen med samfunnsfaglige og økonomiske analysemetoder. Miljøgeologi. Miljøgeologi er et geologisk fagområde som anvendes innenfor miljø- og ressursforvaltning, f.eks. i betydningen ved å forvalte grunnvann, drikkevann, avfall, erosjon, radioaktivitet o.a. Miljøkriminalitet. Miljøkriminalitet er den juridiske betegnelsen på brudd på lover som beskytter natur og miljø, f.eks. forurensningsloven av 13. mars 1981. Fra og med 1989 ble miljøkriminalitet lagt inn under Økokrim, og statistikk derfra viser en økning i antall miljølovbrudd fra år til år. Clitheroe. Clitheroe er en by i Lancashire i England. Den ligger i den sørlige utkanten av Forest of Bowland, og fungerer som base for mange turister som kommer til området. Byen er administrasjonssenter for distriktet Ribble Valley. Byen ligger svært nær Storbritannias geografiske sentrum i landsbyen Dunsop Bridge. Clitheroe Castle er et av de minste normanniske befestede hus i landet. Det står på en kalksteinsklippe over byen, og er en av grevskapets eldste bygninger. Det er også den eneste bevarte festningen i Lancashire som hadde en rojalistisk garnison under den engelske borgerkrig. Hullet i siden ble laget i 1649 slik at det skulle bli ubeboelig; dermed trengte ikke staten å ha en garnison der, og eventuelle opprørere kunne ikke ta kontroll over det. Det er betydelig industriaktivitet i byen, hvor selskaper som Ultraframe, Castle Cement, Tarmac og Johnson Mattey har fabrikker. Bamble prosti. Bamble prosti er et tjenestedistrikt i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Kragerø. Prostiet er inndelt i sogn. Miljømerking. Miljømerking er en betegnelse på merking av forbruksvarer for å kunne angi at varen er lite miljøskadelig. Merkingen skal være en spore til økt bevissthet og ansvar for miljøet hos både forbrukere og produsenter, slik at de velger og produserer ‘riktige varer’, også kalt ‘grønne varer’. – Miljømerking kan også anvise mulighet for resirkulering, eller miljømerkingen kan betegne spesialavfall. Skien prosti. Skien prosti er et prosti i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Skien. Prostiet er inndelt i sogn. Sognet er grunnenheten i Den norske Kirke. Fuktbiller. Fuktbiller (Cryptophagidae) er en familie av små biller som stort sett lever av sopp. Det er ikke beskrevet mer enn ca. 800 arter men det finnes trolig langt flere. I Norge er det funnet 95 arter. Familien ble før ofte kalt muggbiller på norsk, men dette navnet bør brukes på familien Corticariidae. Fuktbillene finnes særlig i komposter og andre steder der det brytes ned plantemateriale. Utseende. Små (1 – 2,8 mm), ovale til avlange biller, oversiden sterkt hvelvet, vanligvis kledt med korte hår, tydelig punktert og mer eller mindre skinnende. På farge er medlemmene i underfamilien tannfuktbiller (Cryptophaginae) gjerne brunrøde, de i underfamilien småfuktbiller (Atomariinae) er oftest mørkebrune til svarte. Hodet er nokså lite og rundt. Antennene er kraftige, middels lange, 11-leddete, de tre ytterste leddene danner en kølle. Brystskjoldet (pronotum) har "epåletter" på framhjørnene og en tann på hver sidekant hos tannfuktbiller, mens det er jevnt rundet hos småfuktbiller. Dekkvingene varierer mellom eggformede (noen småfuktbiller) og avlangt parallellsidige (noen tannfuktbiller). Ofte har de en tydelig lengdefure (sømstripen) på hver side av midtsømmen. Beina er forholdsvis korte. Levevis. De fleste fuktbillene er soppetere og finnes gjerne i kompost eller mellom løvstrø. De relativt store artene i slekten "Antherophagus" kan finnes på blomster. Noen få arter kan gjøre skade i hagebruk. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Ekstern lenke - Bilde. "Cryptophagus" sp., fra "Atlas of the family Cryptophagidae of Russia".. "Atomaria" sp:. Aust-Telemark prosti. Aust-Telemark prosti er et prosti i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Bø i Telemark. Prost i Aust-Telemark er for tiden Asgeir Sele, utnevnt av kongen i statsråd 25. mars 2011. Prostiet er inndelt i sogn. Frithjof Wilborn. Frithjof Wilborn (født 12. november 1961) er en tidligere programleder i TV 2 og tidligere fotballspiller i Sportsklubben Brann og Strømsgodset. Gift med Tina Wilborn. Han sluttet i TV 2 31. januar 2008 etter elleve og et halvt år i kanalen. Utdanning og yrkesliv. Utdanning: Musikk- og teaterlinja ved Romerike folkehøgskole, ex.phil., ett år med jusstudier, lærerutdannelse med hovedvekt på samfunnsfag og drama. Karriere: Spilte 72 kamper for Strømsgodset fra 1983 til 1985, og rundt 60 kamper for Brann fra 1986 til 1988. Årets spiller i Strømsgodset 1985 og årets spiller i Brann 1986. Jobbet sju år som lærer på Lillehammer, fire år som frilansjournalist i Bergens Arbeiderblad og Gudbrandsdølen. Startet som reporter i TV 2-sporten i 1995. Har siden vært programleder for serier som "Mestermøtet", "Vil du bli millionær?", "Farmen", portrettserien "Mine damer og herrer" og "Jeg gjør hva som helst". Utover dette ledet han TV 2s 10 års jubileum med Nadia Hasnaoui i 2002, og i 2005 ledet han showet i Oslo Spektrum som markerte at det var 100 år siden kong Haakon kom til landet. I 2006 og 2007 var han programleder for gründerkonkurransen "Skaperen". Høsten 2007 sluttet Wilborn etter at han hadde vært i konflikt med TV 2 gjennom lengre tid. I april 2009 tiltrådte han som daglig leder i Os Fotball. I 2011 ble Wilborn ansatt som barneskolelærer på Drengsrud Skole i Asker. Vest-Telemark prosti. Vest-Telemark prosti er et prosti i Agder og Telemark bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Dalen i Tokke kommune. Prostiet er inndelt i sogn. Sognet er grunnenheten i Den norske Kirke. Eckernförde. Eckernförde (dansk: "Egernførde" eller "Egernfjord", nedertysk: "Eckernför" eller "Eckernföör") er en havneby i den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Den har 23 150 innbyggere (2006), og ligger mellom Kiel og Slesvig by på Østersjøen ved enden av Eckernförder Bucht (dansk: "Egernførde Bugt" og "Egernførde Fjord"). Elijah Wood. Elijah Jordan Wood (født 28. januar 1981) er en amerikansk skuespiller som debuterte med en mindre rolle i "Tilbake til fremtiden II" (1989), og hadde deretter en rekke større roller som ga ham anerkjennelse som barneskuespiller i alder av 9 år. Han er best kjent for hans framtredende rolle som hobbiten "Frodo Baggins" i Peter Jacksons trilogi om "Ringenes Herre". Siden da har han motstått roller som har plassert ham i en bestemt kategori, men valgt varierte roller i filmer som blant annet "Bobby", "Evig solskinn i et plettfritt sinn", "Sin City", "Green Street" og "Everything Is Illuminated". Han hadde hovedrollen i filmen "Day Zero" (2007) og var stemmeskuespiller for den animerte filmen "Happy Feet". Han spilte en amerikansk turist ble vampyr i Paris i filmen "Paris, je t'aime". I 2005 lanserte han sitt eget plateselskap, Simian Records. I 2008 ble han også den første personen som krysset Victoriafallene i Afrika med tau i løpet av Jack Osbournes TV-show "Adrenaline Junkie". Den lille traktoren Gråtass (film). "Den lille traktoren Gråtass" er en norsk tv-serie for barn som handler om den lille traktoren Gråtass og vennene hans på en bondegård. Produsert som en TV-serie av S i Tønsberg i 1997. En annerledes jul. "En annerledes jul" er en norsk tv-serie for barn om Den lille traktoren Gråtass og vennene hans på en bondegård. Produsert som en TV-serie av S i Tønsberg i 1999 Hemmeligheten på gården. "Hemmeligheten på gården" er en norsk barnefilm som handler om Den lille traktoren Gråtass og vennene hans på en bondegård. Filmen ble produsert av S i Tønsberg i 2004 Dag Vidar Kristoffersen. Dag Vidar Kristoffersen (født 1957) er en tidligere fotball- og bandyspiller i Drafn 1963-1980. Han har landskamper i bandy, sølvmedalje i VM for yngre to ganger, scoret målet som sikret sølvet ved den ene anledningen. Etter sin aktive karriere ble han trener og trente senere Strømsgodset til sølvmedaljer i Eliteserien i fotball, og ledet laget i UEFA-cupen i 1998 mot Aston Villa. Kristoffersen trente Mjøndalens bandylag 2006/07, Drammen Bandy 2007/08, og er gymlærer ved Drammen Videregående Skole. 25. serierunde i Premier League 2006/07. 25. serierunde i Premier League 2006/07 ble spilt 30. og 31. januar, med unntak av to kamper som ble spilt 21. februar og 17. april. Bob hund. bob hund under konsert i Stockholm. bob hund er et svensk indierockband dannet i 1991. Gruppen består av sangeren Thomas Öberg, gitaristene Johnny Essing og Conny Nimmersjö, bassisten Mats Hellquist, Jonas Jonasson på synth samt Mats Andersson på trommer. Medlemmene i bob hund har også gitt ut to plater på engelsk, da under navnet Bergman Rock. I 2005 startet Thomas Öberg og Jonas Jonasson en DJ-duo som hadde som hovedformål å «skape dumheter og dans». Høsten 2005 gav de ut albumet "Känslan av att jorden krymper, växer" under navnet "Sci-Fi SKANE". 1. september 2006 gjorde bob hund comeback på klubben Debaser Medis i Stockholm. Kiss (album). "Kiss" er det første studioalbumet og debutalbumet til det amerikanske hard rock-bandet Kiss. Albumet kom ut 8. februar 1974, litt mer enn et år etter at bandet ble stiftet. Det ble innspilt i Bell Sound Studios, New York, i oktober/november 1973 Utvalgte sanger. «Strutter»er en rask rockelåt som åpner albumet. Sangen ble skrevet før Ace Frehley ble med i gruppen. Paul Stanley skrev teksten og Gene Simmons tok seg av musikken som var basert på en sang som Simmons hadde skrevet tidligere, «Stanley The Parrot». «Strutter» er en av de få Kiss sangene som Simmons og Stanley har skrevet sammen. Sangen var et standardnummer på Kiss konserter på 70-tallet. «Deuce» er skrevet av om Gene Simmons, men han påstår at han ikke vet hva teksten betyr. «Deuce» har blitt en stor hit for Kiss. Sangen åpnet alle Kiss konserter i perioden 1973 – 1976. Den ble senere spilt igjen i forbindelse med Kiss Hot In The Shade-turneen i 1990, i tillegg til deres Reunion tureneen i 1996. «Cold Gin» er skrevet av Kiss gitarist Ace Frehley. Frehley var usikker på sin egen sangstemme, og lot dermed bassist Gene Simmons overta vokalen. «Cold Gin» ble spilt på de fleste Kiss konserter på 70-tallet. Skjalg Raaen. Skjalg Raaen med Åge Aleksandersen i Langesund. Skjalg Mikalsen Raaen (født 27. desember 1980) er en norsk musiker og gitarist fra Bangsund i Namsos. Han er gitarist i Åge Aleksandersens backingband Sambandet hvor han har vært medlem siden 2005. Han spilte i flere lokale band før han i 2001 var med å starte bandet Funk Fiction som ga ut albumet "Funk It!". Han har spilt med ulike artister som Ida Jenshus, Maria Arredondo, Jorun Stiansen, Tone Damli Aaberge, Terje Tysland, Sie Gubba, Thomas Brøndbo, Ottar «Big Hand» Johansen, Øivind «Elg» Elgenes og Bjarne Brøndbo. I 2004 var han med Åge Aleksandersen som gitarist på en akustisk turné, og ble medlem av Sambandet året etter. Raaen fikk i 2008 Adresseavisens kulturstipend på 75 000 kroner. I tillegg til gitar, spiller han også andre strenginstrumenter som pedal lapsteel, pedal steelgitar, mandolin, banjo, ukulele, mandola og banduria. Nidaros domprosti. Nidaros domprosti er et prosti i Nidaros bispedømme i Den norske kirke. Siden det er knyttet til Nidaros domkirke i Trondheim, er det ledet av en domprost. Prostiet er inndelt i sogn, og alle sognene i dette prostiet ligger i Trondheim kommune. Led Zeppelin IV. "Led Zeppelin IV" (Korrekt tittel: Zozo) er det fjerde albumet til det engelske bandet Led Zeppelin. Albumet ble utgitt 8. november 1971, og har ingen offisiell tittel, men er som ofte omtalt som "Led Zeppelin IV", for å følge trenden fra deres tidligere utgivelser. Det blir også kalt "Four symbols", jfr de fire symbolene. Led Zeppelin-gitarist Jimmy Page har selv kalt albumet "Led Zeppelin IV" i intervjuer, mens vokalist Robert Plant referer til det som «det fjerde albumet». Det er et av tidenes mest solgte album med over 30 millioner solgte eksemplarer, hvor hele 23 millioner av disse er solgt i USA. Albert Finney. Albert Finney jr. (født 9. mai 1936 i Pendleton i Salford i Lancashire) er en engelsk skuespiller som spilte Oliver «Daddy» Warbucks i filmversjonen av musikalen "Annie". Han er også kjent som Hercule Poirot i filmen "Mord på Orientekspressen" (1974). Han har blitt nominert til fem Oscar-priser for sine roller, men aldri vunnet. Finney har imidlertid vunnet en rekke andre priser. Fylkesvei 155 (Hedmark). Fylkesvei 155 i Hedmark går mellom Tomter og Lund i Løten. Veiens lengde er 4,7 km. Eksterne lenker. 155 155 Ohwæææh. "Ohwæææh" er et album av D.D.E.. Det ble utgitt i 1998 og ble produsert av Svein Gundersen. Fylkesvei 151 (Hedmark). Fylkesvei 151 i Hedmark går mellom Balke og Haukstad i Løten. Veiens lengde er 3,6 km. Eksterne lenker. 151 151 Fylkesvei 158 (Hedmark). Fylkesvei 158 i Hedmark går mellom Ånestad bru til Slåttbakken i Løten. Veiens lengde er 5,4 km. Eksterne lenker. 158 158 Jan Fougner. Jan Fougner (født 30. oktober 1961) er norsk advokat og partner i advokatfirmaet Wiersholm. Han er en av Norges mest anerkjente arbeidsrettsadvokater, og har ledet en rekke profilerte granskninger de senere årene. Han er kjent som leder for utvalget som gransket Gerd-Liv Valla i forbindelse med Yssen-saken, samt leder av granskninger av Hydro, Yara, Unibuss og Adecco. Fougner er rangert som ”star performer” innen arbeidsrett i Chambers Global og Chambers Europe, og han er også rangert som nr. 1 i kategorien arbeidsrett i Finansavisens advokatundersøkelse for 2010, 2011 og 2012. Fougner tok juridisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1988. Han var deretter advokat hos Regjeringsadvokaten til han begynte hos Wiersholm i 1993. Fougner fikk møterett for Høyesterett i 1993, og ble partner i Wiersholm i 1994. Fougner har vært forfatter av en rekke fagbøker innen arbeidsrett, herunder kommentarutgaven til arbeidsmiljøloven. Han har også vært medlem i en rekke styrer og lovutvalg. Han tok PhD ved Handelshøiskolen, Universitetet i Århus i 2007. Jan Fougner satt i kommunestyret i Sarpsborg for partiet Høyre på 80-tallet. Sweet Caroline. «Sweet Caroline'"» er en pop-sang skrevet og framført av Neil Diamond og gitt ut som singel i 1969. Singelen nådde fjerde plass på hitlistene i USA og solgte mer enn to millioner eksemplarer. Sangens optimisme, forelskelse og livsglede, kombinert med fengende et refreng og enkel lyrikk gjør den lett å synge, og har vist seg å fungere godt på sportarrangementer innen flere idrettsgrener. Høsten 1969 framførte Diamond denne sangen på en rekke TV-show og den nådde til slutt nr 8 på de britiske UK hitlistene i 1971. __NOTOC__ Bakgrunn for sangen. I et intervju høsten 2007 avslørte Diamond til slutt at hans inspirasjon for denne sangen var datteren til president John F. Kennedy Caroline som var bare syv år da faren ble skutt i Dallas, Texas. Diamond sang denne sangen for henne på hennes 50 års dag i 2007. «It was such an innocent, wonderful picture, I immediately felt there was a song in there.» («Det var et slik uskyldig, vakkert bilde. Jeg føler umiddelbart at det var en sang i det.») Senere, mens han satt på et hotell i Memphis i Tennessee, skrev han ned sangen og tonen på mindre enn en time. Han skal lenge ha ønsket å fortelle inspirasjonskilden om hennes rolle i denne viktige sangen som ble så viktig for ham, som blant annet etablerte han som en nr. 1-sanger på hitlistene. Men da han endelig kunne fortelle dette, ble hun ikke så brydd som han hadde fryktet, men «"seemed to be struck by it and really, really happy"» («..men syntes å ble rørt av det og veldig, veldig glad») Bruk av sangen innen idretten. Blant britisk fotballpublikum har «Sweet Caroline» vist seg særlig populær, særlig blant «Green And White Army», supportere av, hvor sangen er blitt brukt siden bortekampen mot Sveits i august 2004. På denne tiden gjorde laget det ganske dårlig, men ved et tilfelle snudde dette samtidig med at sangen ble tatt i bruk. Sangens linjer om at det har aldri vært så godt som nå («Oh, sweet Caroline – Good times never seem so good») som da laget slo England i Belfast i september 2005 forsterket populariteten og fansen ble stående å synge denne sangen og andre over en time etter kampen. I Storbritannia og i Irland er «Sweet Caroline» en populær sang i brylluper. Andres bruk av sangen. I 1970 hadde Anthony Armstrong en versjon som solgte høyt på hitlistene og i 1972 hadde Bobby Womacks versjon også en høy listeplassering. Andre som har sunget den inn er Andy Williams, Bobby Goldsboro, Elvis Presley, the Ventures, Ray Conniff, Boots Randolph, Bobby Darin, Frank Sinatra og Waylon Jennings. I Irland ble det laget en danseversjon i desember 2001 av Dustin the Turkey som nådde en første plass på hitlistene. Punk-bandet Me First and the Gimme Gimmes bruket sangen på albumet "Have a Ball". Sweet Caroline er også blitt sunget inn av Reggae gruppa Bunny Rugs & The Upsetters i 1974 på albumet "To Love Somebody". Lørdag 8. juli 2006 spilte Dave Matthews Band sangen på deres konsert i Fenway Park som en hyldest til Red Sox' fansen, kalt "Red Sox Nation". Cabernet franc. Cabernet franc, er en blå vindrue og kommer opprinnelig fra Frankrike. Utbredelse. Selv om druen dyrkes først og fremst i Bordeaux i Frankrike, er den også mye plantet i Loire og Anjou. Utenfor Frankrike dyrkes den en god del i Italia i områdene Friuli og Toscana. I Toscana fremstilles det også vin med denne druen som eneste drue. Utenfor Europa dyrkes cabernet franc i Australia, New Zealand, California, Washington og Argentina. Fellestrekk med andre druer. Druen blandes ofte med cabernet sauvignon. Disse to druetypene har så mange fellestrekk at man går ut ifra at den ene er en mutant av den andre. Cabernet franc modnes mer enn en uke før cabernet sauvignon, noe som gjør det lettere å la den modne helt før det kjølige høstværet kommer. Vin på cabernet franc er som regel noe lettere på farge og garvesyre enn cabernet sauvignon. Dette bidrar til at de to druene utfyller hverandre på en meget gunstig måte. Smak og struktur. Druen har aroma med vegetariske innslag av urter, gress og grønn paprika. Den har også enkelte fruktige innslag av jordbær, ofte med fornemmelse av et jordlig preg. Den har bløt karakter og er relativt lett og fruktig. Druen har forholdsvis lavt innhold av tannin og lite sødme, men med relativt høyt innhold av syre. Edo (by). Edo 江戸) var inntil 1868 navnet på Tokyo i Japan. Edo har gitt navn til Edo-perioden (Tokugawa-perioden), idet den var den reelle hovedstaden i denne perioden, selv om keiseren residerte i Kyoto. Tokugawa-shogunatet regjerede landet fra borgen i Edo frem til Meiji-restaurasjonen. Fylkesvei 161 (Hedmark). Fylkesvei 161 i Hedmark går mellom Nyhuset og Klæpa i Løten. Veiens lengde er 2,4 km. Eksterne lenker. 161 161 Fylkesvei 164 (Hedmark). Fylkesvei 164 i Hedmark går mellom Klevfos og Berg i Løten. Veiens lengde er 3,3 km. Eksterne lenker. 164 164 Fylkesvei 167 (Hedmark). Fylkesvei 167 i Hedmark går mellom Løten jernbaneundergang og Bjørnstad i Løten. Veiens lengde er 3,2 km. Eksterne lenker. 167 167 Fylkesvei 165 (Hedmark). Fylkesvei 165 i Hedmark går mellom Skjervetangen og Vealund i Løten. Veiens lengde er 2,5 km. Eksterne lenker. 165 165 Dornfelder. Dornfelder er en blå vindrue som anses for å være Tysklands mest vellykkede krysning av rødvinsdruer. Krysningen ble utført i 1955 av tyskeren August Herold, "Der Staatlichen Lehr- und Versuchsanstalt für Wein- und Obstbau" in Weinsberg. Den stammer fra druene heroldrebe og helfensteiner som igjen er krysninger fra andre blå druer her. Spredning. Druen vinner først og fremst fram i områder i Pfalz, Württemberg og Rheinhessen i Tyskland. Den dyrkes til og med i England. Karakter. Vin fra denne druen har en ganske dyp farge, god syre og en behagelig aroma av frukt. I noen tilfeller kan denne vinen dra stor nytte av fatlagring og flaskelagring. Druen er lett å dyrke og er også ganske motstandsdyktig mot edelråte. Sentralstyre. Sentralstyre er i organisasjoner som består av regionale og lokale ledd betegnelsen på det overordnede styret på nasjonalt nivå. I mange politiske organisasjoner finnes det et høyere organ kalt landsstyre, der f.eks. også representanter for regionale ledd sitter. I juridisk forstand er det likevel sentralstyret som er organisasjonens styre. Nyklassisismen (musikk). Nyklassisismen, eller "neoklassisismen" innen musikken oppstod en gang på begynnelsen av 1900-tallet. Det er litt uenighet om nøyaktig når, men under eller i slutten av første verdenskrig begynte den nyklassiske stilen å blomstre. Det skulle være ett opprør mot den mer moderne stilen som tok overhånd. Det skulle være ett ønske om å gå tilbake til perioden på 1700-tallet hvor alt var «perfekt» og ordentlig. Det skulle være orden i musikken og ikke uforutsigbarheter eller brudd på regler. Musikken tok sterk avstand fra stilene seinromantikken, ekspresjonismen og impresjonismen som var de «ledene» genrene på denne tiden. Den nyklassiske tiden hadde sin storhetstid frem til 1950-tallet, selv om det etter det også har blitt skrevet nyklassiske stykker i den senere tid. Stilen. Nyklassikerne ønsket orden og klarhetsmusikk. De tok derfor utgangspunktet i regler og formtyper som var kjent i barokken og wienerklassisismen, som symfonier, konserter og sonater. Selv om de brukte en barokk måte å skrive musikken på, brukte de også nyvinningene innenfor dynamikk harmonikk, rytme og tonalitet. Musikken skulle ikke beskrive noe eller noen. Det skulle bare være musikk. Andre kjennetegn er at verkene ble kortere og skrevet for en mindre gruppe musikere. En annen inspirasjonskilde var folkemusikken som er lekent og har et tonalt preg. Et par ting som likevel skiller nyklassisismen fra de eldre epokene den tidens behov for å skape orden i datidens kaos, og kunnskapen komponistene hadde om de eldre stilartene. Ehrenfelser. Ehrenfelser er en hvit vindrue fra Tyskland, og er et resultat av en krysning mellom sylvaner og riesling i 1929. Druen vokser primært i områdene Pfalz, Rhin og Rheinhessen i Tyskland. Druen kan gi hvitvin med en klar, ren farge og elegant, lang sødmefull ettersmak. Born to Be Wild. «Born to Be Wild» er en sang skrevet av Mars Bonfire for det canadiske rockebandet Steppenwolf. Den ble opprinnelig gitt ut i 1968, men ble gjenutgitt året etter da låten hadde en fremstående rolle i filmen "Easy Rider". Den er ofte ansett som et symbol på bikerkulturen. Den er også ansett for å være den første heavy metal-sangen og ble slik en trendsetter som ga denne sjangeren navn. Dette stammer fra fra det andre verset i sangen, som referer til «heavy metal thunder». Sangen nådde en 2. plass på den amerikanske hitlisten Billboard Hot 100. Drivhus. Et drivhus eller veksthus er en bygning med tak og vegger av gjennomskinnelig glass eller plast, for dyrking av planter som grønnsaker, frukt og blomster. Formålet med drivhuset er å skape et miljø for plantene som er varmere enn det åpne miljøet utenfor. Strålevarmen fra Solen kan uhindret slippe inn gjennom glass- eller plastflatene, for så å varme opp jord, planter og andre ting. Varmestrålingen fra disse har en lengre bølgelengde enn strålingen fra Solen, og slipper derfor ikke like lett ut igjen. Drivhuset fungerer dermed som en solfanger, og denne såkalte drivhuseffekten kan også utnyttes for bolighus og kontorbygg. Denne passive oppvarmingen er sjelden nok, derfor er drivhus alltid forsynt med utstyr for kunstig oppvarming. Små, uoppvarmede glasshus bør derfor egentlig kalles veksthus. Det norske jentekor. Det Norske Jentekor ble stiftet av Marie Foss i 1947 som NRKs pikekor, og anses i dag som et av Norges beste pikekor. Det består av ca 45 jenter i alderen 10-20 år i tillegg til et aspirantkor og studiokor bestående av tidligere medlemmer. Koret har hatt mange prestisjetunge oppdrag som operaframførelser, urframførelser og konserter med kjente sangere. Koret skiftet navn til "Det Norske Jentekor" etter at NRK i 1994 ikke lenger ønsket å stå som ansvarlig for koret, og er i dag en selvstendig organisasjon. Siden starten i 1947 har koret fostret en rekke berømte artister som: Elizabeth Norberg-Schulz, Lilleba Lund Kvandal, Randi Eckhoff, Elin Rosseland, Hege Schøyen, Tone Ringen, Iselin Alme og Anita Skorgan. I 2005 overtok Anne Karin Sundal-Ask som dirigent i koret. Llangollen International Eistddfodd. Det Norske Jentekor vant i 1999 ungdomskorklassen i konkurransen Llangollen International Eistddfodd i Wales. Samme år ga koret ut en CD med repertoar hovedsakelig fra det tyvende århundre, bla vinnerrepertoaret fra Wales. Landskonkurranse for kor 2009. Det Norske Jentekor vant i 2009 – 1. pris i scenisk, med bestillingsverket Ro – Uro av Maja Ratkje, 3. spris i damekor, med Kärlekens lov av Knut Nystedt, publikumsprisen og Grand-Prix prisen i Landskonkurranse for kor 2009 i Trondheim. Juryen i år bestod av Ragnar Rasmussen, Vivianne Sydnes, Karmina Silec (Slovenia), Øystein Fevang og Jens Johansen (Danmark). Det er Norges Korforbund Sør-Trøndelag og Norges Korforbund Sør-Øst som veksler på å arrangere konkurransen, som fra i år er et årlig arrangement. Jule-CD i 2007. I jubileumsåret 2007 utga koret gjennom Kirkelig Kulturverksted en samling med gamle julesanger arrangert av Henning Sommerro. Landskonkurranse for kor 2011. Det Norske Jentekor vant i 2011 landskonkurransens førstepris i klassen for forhåndskvalifiserte kor med 23,9 poeng. Det fremførte Hildegard songs, et bestillingsverk skrevet til Jentekoret av Ola Gjeilo, vant også førstepris i klassen scenisk med «Aglepta» av Arne Mellnäs, «Jaakobin Pojat» av Pekka Kosztiainen og «Hotaru Koi» av Ro Ogura. Landskonkurranse for kor 2011 ble avholdt Trondheim. Fylkesvei 505 (Hedmark). Fylkesvei 505 i Hedmark går mellom Glåmbrua i Elverum og Eid i Våler. Veiens lengde er 34,7 km. Eksterne lenker. 505 Rita Engedalen. Rita Engedalen (født 17. desember 1971) er en norsk bluesartist fra Kongsberg. Hun platedebuterte med "Hear my Song" i 2004 hvor hun blant annet hjelp av Eric Andersen. Hennes andre album, "Heaven ain't Ready for Me Yet", ble gitt ut i 2006 og for det fikk hun Spellemannprisen 2006 i klassen blues. Hun opptrer som regel med Backbone som backingband, eller sammen med gitaristen Morten Omlid i akustisk utgave. I 2010 vant hun Notodden Bluesfestivals bluespris og Gammleng-prisen i klassen blues. Referanser. Engedalen, Rita Engedalen, Rita Engedalen, Rita Engedalen, Rita Terminalen. "Terminalen" er en amerikansk spillefilm fra 2004 regissert av Steven Spielberg. Historie. "Terminalen" er en film om en mann som strander på John F. Kennedy flyplassen og som hverken får innreisetillatelse til USA og heller ikke kan reise hjem pga. en pågående revolusjon. Filmen er regissert av Steven Spielberg og medvirkende er Tom Hanks, Catherine Zeta-Jones, Stanley Tucci og Chi McBride. Noen har påpekt at filmen virker basert på historien om Merhan Karimi Nasseri, en mann fra Iran som bodde på terminalen på Charles de Gaulleflyplassen i Paris fra 1988 til 2006, etter at hans innreisepapirer ble stjålet. Dog blir aldri Nasseri kreditert noe sted i filmen. En film med lignende plot ble laget i 1993; med navn "Lost in Transit" ("Tombés du ciel"). Plot. Viktor Navorski (Tom Hanks) er en mann fra det fiktive landet Krakozhia som kommer til New York for så å finne ut at mens han var ombord i flyet har revlusjonære overtatt landet han kommer fra og dernest at hans pass er ugyldig. I og med at han er statsløs i det han kommer til New York blir han tvunget til å være på på flyplassen i hele ni måneder, uten mulighet til å komme inn i USA eller dra tilbake. Han skaper mange vennskap blant de ansatte i Terminalen, deriblant flyvertinnen Amelia Warren (Catherine Zeta-Jones). Bergen Bank. Bergen Bank var en norsk bank som ble etablert i 1975 gjennom en sammenslåing av Bergens Privatbank og Bergens Kreditbank. I 1990 fusjonerte Bergen Bank med Den norske Creditbank (DnC) og dannet Den norske Bank (DnB). Somalias riksvåpen. Somalias riksvåpen ble tatt i bruk 10. oktober 1956. Leopardene som støtter skjoldet og den hvite stjernen fantes også på våpnene under italiensk administrasjon. Fra 8. juni 1919 hadde Somalias våpen et skjold delt vannrett av en bølget hvit linje. Den øverste halvdelen av skjoldet var blå med en leopard i naturlig farge plassert under en hvit stjerne med fem tagger. Den norske Creditbank. Den norske Creditbanks hovedkontor i Oslo Den norske Creditbank (DnC) var en norsk bank stiftet den 1. oktober 1857. Banken hadde sitt hovedkontor i Oslo, og var notert på Oslo børs. Den norske Creditbanks bygning i Oslo er tegnet av Kristian Biong sammen med arkitektene Carl Michalsen, Einar Smith, Eystein Michalsen og oppført 1923–26. Kristian Biong fikk tildelt Houens fonds diplom for bygningen i 1928. På 1960- og 1970-tallet kjøpte eller fusjonerte DnC med mange lokale og regionale banker i Norge. Dette inkluderte Odda By- og Bygdebank (1964), Porsgrunds Ørebank (1964), Røkens Bank (1964), Oplandske Kreditbank (1966), Horten og Omegns Privatbank (1970), Privatbanken i Sandefjord (1970), Østfold Privatbank (1970), Finnmarkens Privatbank (1973), Haugesunds Forretningsbank (1973) og Opplandsbanken (1980). I april 1990 fusjonerte DnC med Bergen Bank og dannet Den norske Bank, nå DNB. Jord. Jord utgjør pedosfæren og ligger i grensesnittet mellom litosfæren, biosfæren, atmosfæren og hydrosfæren. Den består av mineraler og organisk stoff, blant annet levende organismer. Jord er blant våre viktigste naturressurser på grunn av sin strategiske plassering og dens dynamiske, fysiske, kjemiske og biologiske funksjoner. Selv om det begrepet jord er vel etablert, er definisjonene varierende, alt etter perspektiv og bruksområde. Jord er alt løsmateriale oppå det faste fjellet. Sedimentologi. Jord kan klassifiseres etter kornstørrelse som Erlenmeyerkolbe. Erlenmeyerkolbe er en kolbe med konisk kropp og en sylindrisk hals. Den er mye brukt i laboratorieforsøk og har merker på kanten for å indikere volum. Den er oppkalt etter den tyske kjemikeren Emil Erlenmeyer, som oppfant den i 1861. Den smale halsen gjør at man kan riste innholdet, noe som er nødvendig ved titrering, for eksempel, uten at noe av innholdet går til spille. Ved oppvarming vil den smale halsen også gjøre at tapet ved fordampingen blir mindre. Uaktsomhet. Uaktsomhet er en form for skyld som innebærer at man har opptrådt i strid med det en alminnelig fornuftig person ville gjort i en tilsvarende situasjon. Man skiller mellom vanlig/simpel uaktsomhet og grov uaktsomhet. I sistnevnte tilfelle kreves det gjerne et markert avvik mellom den utviste atferd og en atferd som objektivt kan betegnes som forsvarlig. Grensen mellom aktsom (forsvarlig), uaktsom og grovt uaktsom atferd vil bero på et skjønn, og kan ofte være vanskelig å trekke. Det skilles videre mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet. Uaktsomheten er bevisst når skadevolderen er klar over at handlingen innebærer en fare, men gjør den likevel (han tar en sjanse). Det kreves imidlertid ikke at skadevolderen er klar over at handlingen rettslig sett kan karakteriseres som uaktsom. Ubevisst uaktsomhet foreligger når skadevolderen ikke tenker over at handlingen innebærer en fare. I erstatningsretten er hovedregelen i de fleste land at skade voldt ved uaktsomhet pådrar skadevolderen erstatningsansvar (omtales også som culpaansvar). Dette i motsetning til der skaden er voldt ved et hendelig uhell, slik at det ikke er utvist subjektiv skyld og dermed ikke oppstått noe erstatningsansvar (se dog objektivt ansvar). Hvilken målestokk som vil bli lagt til grunn når atferden skal bedømmes vil variere utfra situasjonen. Ved vanlige skadevoldende hendelser, som f.eks. kollisjon med bil, vil en alminnelig norm vanligvis bli lagt til grunn, der ordinære personer vil være sammenligningsgrunnlaget. Befinner man seg på spesielle områder vil vurderingen derimot kunne bli strengere. Ved yrkesvirksomhet vil normen man sammenlignes med være den som gjelder innen bransjen, og den vil ofte stille klare krav til aktsom opptreden. Eksempler på dette er ansvar for advokater og revisorer, som fort vil inntre dersom vedkommende ikke har fulgt de reglene som gjelder innen bransjen. I strafferetten kreves som hovedregel forsett for at straff kan komme til anvendelse. I Norge foreskriver imidlertid stadig flere straffebestemmelser at uaktsomhet er nok. Særlig gjelder dette i spesiallovgivningen, det vil si alminnelige lover der det er tatt inn en straffetrussel. I slike tilfeller vil uaktsomhet nesten alltid være likestilt med forsett som skyldkrav. Ribstonveien (Oslo). Ribstonveien (1A-43L, 2-36) er en vei på Refstad i Bydel Bjerke i Oslo. Veien begynner fra Dag Hammarskjølds vei i vest (ved avkjøringen fra Ring 3 vestgående) og fortsetter gjennom villastrøket på Refstad før den ender som blindvei i nordøst. Veien er i underkant av 500 meter lang. Langs veien ligger flere boligfelt med private avstikkere fra Ribstonveien. Veien er oppkalt etter eplesorten Ribston. Løsøre. Sykkel er eksempel på løsøre Løsøre er en betegnelse for alle gjenstander som ikke er fast eiendom. Løsøre kan derfor eksempelvis være ting som hører hjemmet til; som sykler, treningsutstyr eller verktøy. Sikring av rettigheter i løsøre kan skje ved at disse registreres (tinglyses) i Løsøreregisteret. Dette skjer på den måten at rettigheter og heftelser blir registrert på den fysiske eller juridiske personen som har eiendomsretten til tingen. Pantsetting av løsøre vil normalt bare kunne skje ved overlevering (håndpant), men det gjelder visse unntak fra dette. Blant annet kan visse former for løsøre som kan registreres i et realregister, pantsettes ved at panteretten registreres på eiendelens blad i dette registeret. Slike registre, som fungerer omtrent som ved tinglysing av fast eiendom, finnes i Norge for skip, skip under bygging og luftfartøyer. Enkelte andre former for løsøre kan pantsettes sammen med den faste eiendommen de er tilknyttet, blant annet gjelder dette driftstilbehør av forskjellig slag. Et tredje unntak fra hovedregelen om overlevering er reglene om salgspant. Kjøpsloven av 1988 gjelder løsøreomsetning. West Riding of Yorkshire. West Riding of Yorkshire er en av de tre historiske delene av Yorkshire i England. Fra 1889 til 1974 var det et administrativt grevskap, offisielt kjent som County of York, West Riding. Stattholderområdet inkluderte da City of York, og ble kalt "West Riding of the County of York, and the City and County of the City of York". Området dekket omtrent det som har blitt West Yorkshire, South Yorkshire, Craven, Harrogate og Selby i North Yorkshire samt noen mindre deler av Lancashire, Stor-Manchester og East Riding of Yorkshire. Gammel inndeling. West Riding hadde et areal på 7169 km² og strakk seg til Sheffield i sør til Sedbergh i nord, og fra Slaidburn i vest til Adlingfleet i øst. Mens de fleste engelske grevskap ble inndelt i "hundreds" eller "wapentakes" var Yorkshire så stort at det først ble inndelt i "thrydings", fra norrønt "þriðing", «tredjedel». Dette ordet ble forvansket til "riding". I tillegg til North, East og West Ridings var City of York, definert som området innenfor bymurene, en egen enhet. Hver thryding ble så delt inn i wapentakes. Grevskapet. Grevskapet ble opprettet i 1889 gjennom "Local Government Act 1888", og dekket det historiske området med unntak av noen større byområder som ble grevskapsdistrikter. Det var opprinnelig fire av disse: Bradford, Leeds, Halifax og Sheffield. City of York var et grevskapsdistrikt, men ble inkludert i stattholderområdet og i folketellingsområdet. Etterhvert ble det flere grevskapsdistrikter: Rotherham i 1902, Barnsley og Dewsbury i 1913, Wakefield i 1915 og Doncaster i 1927. De eksisterende grevskapsdistriktenes grenser ble også utvidet. Fra 1898 var Wakefield administrasjonssenter for grevskapet, og dette ble tatt over av West Yorkshires grevskapsråd i 1974. Talib Kweli. Talib Kweli (født 3. oktober 1975) er en amerikansk rapper fra Brooklyn i New York. Dødsattest. En dødsattest skal utfylles av lege etterat døden er inntrådt. Dersom det skal utføres obduksjon, er det den legen/patolog som utfører obduksjonen som skriver dødsattesten. Attesten inneholder opplysning om navn, kjønn, adresse, fødselsdato, ekteskaplig status, yrke, dødsdato, dødsted, navn på lege som har behandlet pas. under siste sykdom, dødsårsak, andre diagnoser, inngrep før døden og opplysning om døden var forventet eller plutselig/uventet. Det er anledning til spesielt å underskrive på at det ikke er grunn til å anta at døden er voldt ved straffbar handling, som er nødvendig å erklære ved kremasjon eller om liket skal føres ut av riket. En kopi av dødsattesten kan benyttes som "Melding om unaturlig dødsfall" til lokale politi. Slik melding gies vanligvis pr.telefon fra legen til politiet ved de fleste uventede dødsfall. Attesten sendes lokal Lensmann for utstedelse av skifteattest / uskifteattest, registrering i folkeregister, melding til sognepresten og videresending til den offentlige lege (Kommunelege 1, Kommuneoverlege eller Stadsfysikus) for føring i kommunens dødsprotokoll og til dødsårsakregisteret. Dødsattesten sendes fra den offentlige lege til Statistisk Sentralbyrå. Melding om dødsfall sendes også til NAV trygd, Statens Kartverk, Statens lånekasse for utdanning, Pensjonskasser / forsikringsselskaper og til firmaer som driver med telefonsalg og annen annonsering slik at den døde kan fjernes fra deres registre. Hjelpeverge. Hjelpeverge er en person som er oppnevnt av overformynderiet til å bistå og forvalte verdiene for en myndig person som på grunn av senil demens, utviklingshemning, sinnssykdom eller legemlig funksjonshemming ikke kan ivareta egne interesser. Oppnevnelse av hjelpeverge innebærer ikke at vedkommende som får hjelpeverge er umyndiggjort. Virksomheten er dels regulert av lov og dels av departementale forskrifter. Hjelpeverger skal primært være økonomisk forvalter og rettslig stedforetreder. Personen kan selv søke om hjelpeverge. Dersom personen er innlagt på sykehjem og ikke er i stand til å søke selv, kan søknaden skrives av tilsynslegen. Ved utnevnelse av hjelpeverge blir det nærmere bestemt hva slags formelle saker hjelpevergen kan skrive under på. Hjelpevergen må skrive årsregnskap og rapport til overformynderiet. Noen advokater har slike verv, men vanligere er det med en pårørende eller annen slektning. Angrepet på Kristianopel. Angrepet på Kristianopel var et nattlig overrumplingsangrep som fant sted under en av de blodigste krigene i skandinavisk historie, Kalmarkrigen. Kronprinsen av Sverige, den senere Gustav II Adolf, sto i spissen for et raid fra leiren ved Högsby i Småland mot Kristianopel i Blekinge. Angriperne klarte å overrumple festningsbyen ved å sprenge seg gjennom festningsporten som var dårlig bevoktet. En storstils massakre på hundrer oppstått sammen med voldtekt og plyndring idet befolkningen ble utryddet. Bakgrunnen. Kristianopel ble før krigsutbruddet bygget som en militærbase for et fremstøt mot Kalmar. Store forråd av mat og utstyr ble samlet bak beskyttende festningsvoller og skyttertårn. Christian IV samlet i april 1611 en hær på omkring 3900 fotfolk og 400 ryttere. I Helsingborg ble de danske styrkene mønstret og deretter delt i to avdelinger. Den ene avdelingen rykket mot Älvsborg, mens den andre under den unge kongens ledelse marsjerte mot Kristianopel som ble beskyttet av noen få krigsskip. Etter å ha skaffet seg forsyninger i byen startet Christian IV framrykningen mot Kalmar den 1. mai 1611. Kristianopels betydning som en logistisk base for forsyninger og nødvendighetsartikler som krutt, ble mindre etter hvert det ble bygget opp en sjøverts forsyningstjeneste til hæren ved Kalmar. I Kalmarsund var skip fra den svenske og den danske flåten involvert i en slags stillingskrig der hovedmålet var å sørge for forsyninger til de to lanndenes hærer på land. Men erobringen av Kalmar festning gikk ikke raskt som opprinnelige tenkt, selv om Kalmar by var blitt tatt i et stormangrep 27. mai. Den svenske motstanden var sterkere enn ventet. Christian IV ble varslet 11. juni om at en stor svensk hær – trolig under svenskekongen Karl IXs ledelse, hadde slått leir ikke langt vekk fra hans egen leir. En sterk svensk hærmakt i nærheten med baser i Høgsby, Ryssby og ved Kalmar gjorde et fremstøt mot de danske forsyningslinjene inn i Blekinge mulig. Kaptein Jens Bjørnsen i Kristianopel sendte brev til kongen med bekymringer om et mulig svensk angrep. Christian IV sendte svar tilbake med løfte om forsterkninger, og Bjørnsen ventet derfor på forsterkninger på mellom hundre og to hundre mann. Angrepet. Den unge prinsen hadde vært med sin far Karl IX under framrykningen fra Jonköping til leiren ved Kalmar. Etter de første innledende kampene nektet begge kongene å komme ut i åpent lende av frykt for å utsette seg for angrep. Mens de to hærene lå og voktet på hverandre, besluttet prinsen å sette i verk et raid mot Blekinge med en rytteravdeling på 1500 mann. Om natten til den 26. juni fikk vaktposten ved byporten i Kristianopel øye på ryttere på avstand. Av en eller annen grunn slo han ikke alarm, muligens fordi han hadde fått beskjed fra kaptein Bjørnsen om at de danske forsterkningene som kongen hadde lovet, var på vei. Gustav Adolf tok i bruk en krigslist: under kampene ved Kalmar hadde svenskene erobret flere danske rytterfaner. Disse lot han sine egne ryttere holde, og kom seg dermed tett opp mot porten uten å bli avslørt. Med seg hadde han fire mann med en petard, en sprengladning for å ødelegge en port. Med petarden ble porten sprengt i filler og resten av de svenske rytterne angrep ut av mørket. Med prinsen i spissen stormet rytterne gjennom den ødelagte porten og inn i byen. Garnisonen satte seg til motverge og slåss hardt mot svenskene. Kaptein Bjørnsen ble skutt etter å ha felt fem av de svenske ryttere. Som vanlig ved storming på en befestede by var de angripende troppene gitt lov til å plyndre og herjet for å berike seg og som belønning for å ha påkrevde seg et så farlig oppgave som å angripe sterke befestninger. Mord, voldtekt, mishandling og hærverk nesten som en regel hendte under fritt plyndring. Men plyndringen av Kristianopel var bare begynnelsen. Gustav Adolf hadde i hans beslutning om å angripe Kristianopel, til hensikt på å avbefolke og ødelegge byen. Massakren. Ved vanlig sedvane i krig hadde garnisonen forfektet deres liv ved å settet seg til motverge eller nektet å kapitulere, deretter var alle tre hundre knekter under deres tapre kaptein hugget ned til siste mann selv om det var tvilsomt om disse var gitt anledning til å få overgi seg mot nåde. Men det som kom etterpå fantes det knapt unnskyldning, for en slik avbefolkning som regel hendt på slutten av en langvarig beleiring for å statusere et eksempel gjennom terror og å skremte andre til å kapitulere. Kristianopel var tatt ved overrumpling uten stor tap for angriperne og uten at den mannlige befolkning hadde ytret noe til forsvaret. Massakren på bybefolkningen hvis størrelse er ikke helt kjent, ble forferdelig. Menn som lå på deres senger ble stukket og hugget ned uten motverge, alle menn fra barnalder til de eldre ble uten unntak slaktet under vill panikk i gatene, i deres bygninger som ble utplyndret, senere satt i brann. Kvinner og barn ble ikke spart selv om Gustav Adolf hevdet i ettertiden å ha bedt sine soldatene om ikke å forgripe seg på kvinner, barn og eldre. Mange flyktet opp på vollene hvor disse sprang ut i graven i blind redsel. Flere kom ned gjennom sjøporten til havnen der de kom seg på båter med svenskene lik bak dem. Tre båter overbelastet under vekten av kvinner, barn og menn sank, mange druknet i fortvilelse. En halvnakne prest, Mogens Jørgensen med sin familie og om mulig de meste velstående i byen ble skånte av den unge kronprinsen som bare var seksten år gammel i bytorget der de så fryktelige syn. Etter en beretning som kan være noe overdrevet skrytet prinsen av egne bragd og ment dessuten at Christian IV gjorde en feil ved å føre krig mot hans far Karl IX. Om morgen ved klokken seks marsjerte den svenske rytteravdelingen ut i triumf, etterlatt seg byen under røyk og ild. Selv kirken var nedbrent og ødelagt av svenskene. Hvor mange som omkommet utenom de tre hundre soldater var ikke dokumentert for ettertiden, men flere hundrer var massakrert inkludert barn og kvinner. En vesentlig del skal ha reddet seg ved å rømte på deres båter og over graven som var fylte med mange døde. Etterspillet. Gustav Adolf hadde tatt et rikt bytte med seg og stolte lot de 28 standarder eller faner tatt i Kristianopel vaies i spissen for egne styrke. Idet avdelingen nærmet seg den svenske militærleiren ved Kalmar skjøt vaktposten på rytterne som hadde med seg danske faner i en misforståelse. En ble skutt og drept for misforståelsen var oppklart. Ødeleggelsen av Kristianopel med alle forråder var militært sett lite produktiv siden den dansk-norske orlogsflåten forsynte Christian IV med alle nødvendige forsyninger, dermed fikk liten eller ingen virkning på krigen. Men den var en stor ydmykelse for den stolte Christian IV etter hvert historier om hvordan byen ble tatt ved total overraskelse spredte seg til alle kanter. Men massakren i Kristianopel gjorde Kalmarkrigen mer grusommere enn før. Kilder. Kristianopel Slaget ved Vittsjö. Slaget ved Vittsjö den 11. februar 1612 var den unge svenskekongens første slag som også kunne ha blitt det siste. Under kampene hadde han kommet seg ut på isen som raste sammen, og ved hell ble han berget av sine mennene. Den unge Gustav II Adolf hadde ledet et herjingstog som forårsaket enorme ødeleggelser i Skåne, flere hundre gårder var brent opp og beboere var utsatt for grusomheter av de svenske knektene. Rantzau og Bille innhentet svenskene og påførte dem et alvorlig nederlag. I ettertiden kom de første forfalskede «rapporter» om sammenstøter i den svenske militærhistorien, den nye kongen mente at man hadde et tap på bare 300 falne. De danske opplysningene var meget forskjellige fra den versjonen man hadde påstått. Vittsjø Terningmannen. "Terningmannen" er en roman skrevet av den amerikanske forfatteren George Cockcroft, under pseudonymet «Luke Rhinehart». Deretter kaster han terningen og utfører det valgte alternativet. Rhinehart utvikler etter hvert en teori om at denne typen terningspill skal bidra til å utslette ens personlige egoistiske tankegang i så stor grad at alle handlingene blir vilkårlige. Boka ble en kultklassiker på 1970-tallet og fikk også en oppblomstring på slutten av 1990-tallet. Innen hippiekulturen har det vært individer som prøver å leve etter terningmannens levesett, og også innen populærkulturen er det flere eksempler på at enkelte har tatt etter Luke Rhinehart. Det mest kjente eksempelet er fra livsstilsmagasinet Mann, hvor en journalist skrev en rekke artikler under pseudonymet Terningmannen, spesielt mellom 2000 og 2004, men også sporadisk etter dette. Senest i mars 2009. Romanen kom i norsk språkdrakt i 2001 (oversatt av Bodil Engen). ISBN 82-91614-11-3. Slaget ved Kölleryds hed. Slaget ved Kölleryds hed var det danske motstykket til Slaget ved Vittsjö der den danske kongen var inntatt og overrumplet av en svensk hær etter et herjingstog i Västergötland. I likhet med Gustav II Adolf kom han i livsfare etter å ha mistet sin hest og ble reddet av en dansk adelsmann som ofret sin hest til kongen. Kölleryds hed Beleiringen av Älvsborg festning. Beleiringen av Älvsborg festning som bare varte i to dager, beviste middelalderborgers sårbarhet mot beleiringsartilleri. Etter å ha sprengte porten på Skinnarklippan ble utenverket erobret og det danske beleiringsskytset fikk fri sikt på de gamle borgsmurer. Til tross for stor tapperhet måtte Stråle overga seg mot fri marsj med halvparten av besetningen. Älvsborg Slaget ved Kringen. Slaget ved Kringen'", der et norsk bondeoppbud overfalt og utslettet en skotsk avdeling av leietropper i gjennomfart til Sverige under det såkalte «"skottetoget"», er et av de mer minneverdige slagene i Norgeshistorien. Det ble deretter fulgt av en massakre i den såkalte skottelåven, der mesteparten av fangene ble drept. Bakgrunnen. I Kalmarkrigen var det utstrakt bruk av leietropper hos begge parter. Noen av de fremste rekrutteringsområder i Europa var England og Skottland. Den dansk-norske kongen Christian IV hadde som svoger av kong Jakob av England og Skottland enerett til rekruttering av engelske og skotske leietropper, som ved flere anledninger hadde kommet til stor nytte. Jakob hadde forbudt verving av soldater til bruk i krigen mot svogeren. Den unge svenskekongen Gustav II Adolf ville likevel trosse det kongelige forbudet. Hans far Karl IX hadde tidligere engasjert en verver, en såkalte militæringeniør for rekruttering av leietropper, i svensk tjeneste. I november 1611 skrev Gustav II Adolf et brev på Nyköpings slott til ververen sir James Spens med anmodning om å få levert leietropper i Älvsborg innen. Svenskekongen ønsket seg 3000 leiesoldater, for det meste fotfolk. Spens var en betrodd mann ved kong Jakob Is hoff i London. Han hadde i 1610 besøkt Sverige for å etablere diplomatisk kontakt med Vasa-slekten. Den gang drøftet man planer om et giftermål mellom den unge prins Gustav Adolf og Jakob Is datter Elisabeth. I forbindelse med giftermålsplanene ble det gitt løfte om disse 3000 leiesoldatene. Som vederlag for troppene skulle den svenske dronningens representant i Hamburg betale 20 000 joakimsdaler. Et brev ble sendt for å minne ververen på dette løftet fra 1610, men det kom aldri fram, for skipet ble kapret av et dansk-norsk krigsskip. Oberst Andrew Ramsay måtte kaste brevet på sjøen og ble sluppet fri mot løfte om ikke å verve tropper for den svenske kongen. Den skotske vervingen. Men obersten brøt sitt løfte og engasjerte sin bror Alexander Ramsay, sir Robert Ker og kapteinene George Hay og George Sinclair. Med Spens' hjelp begynte disse å verve soldater med forskjellige metoder. For eksempel ble arresterte røvere i grensetraktene mellom England og Skottland frifunnet mot å la seg verve. Fra tukthusene i Edinburgh og Dunbar ble fanger tatt og tvangsrekruttert. Reisende ble overfalt og ført bort sammen med tjenestefolk og ungdom som skulle til innhøstningsarbeid. Rekrutteringen var blitt så hardhendt at folk la på flukt, og kongen i London ble underrettet. Det skotske riksrådet grep inn, fikk vervingen stoppet og befalte skippere og redere å føre sine skip inn til Leith for å stoppe utskipningen. Etter nærmere gransking utstedte riksrådet befaling om at de kompaniene som allerede var tatt ombord skulle settes i land og oppløses, og at skipene skulle avtakles. En halvdel av troppene skulle landsettes i Leith og en annen på Burntisland av sikkerhetshensyn for å avverge væpnet motstand. Fanger og røvere ombord på skipene måtte utleveres under vakt og føres vekk, mens de øvrige skulle få reise hjem. Men tre kompanier kom seg likevel av sted og kunne ikke innhentes av de skotske myndighetene, noe som gjorde at oberst Ramsey stevnet for riksrådet. Da Ramsay unnlot å møte opp for å svare for sine handlinger, ble han erklært som opprører. Senere ble han arrestert i England etter en episode med sir Robert Ker som var utfordret til duell, beskyldt for å ha røpet foretaket for kongen. Ramsay ble etter arrestasjonen dømt til landsforvisning. Den skotske vervingen som var skjedd uten den engelsk-skotske kongens vitende, førte til diplomatisk forvikling, ettersom Christian IV trodde at vervingen hadde funnet sted ved Edinburgh med kong Jakobs samtykke. Den engelske sendemann i København, sir Robert Anstruther, mottok klager fra kongen over dette. Skottetoget. Etter den opprinnelige planen skulle tre avdelingen av leietroppene, det ene under Johan Mönnichhoven, det andre under general Halkett og det tredje under Alexander Ramsey, møtes ved Shetland for deretter å seile over til Norge i samlet styrke. Men Mönnichhoven fortsatte nordover etter at han ikke klarte å nå fram til Shetland på grunn av sterk vestavind, og Halkett dukket aldri opp som avtalt. Bare Alexander Ramsay fulgte planen og seilte fra Dundee med ett kompani og møtte de to kapteinene, George Sinclair og George Hay, med hver sitt kompani på ett enkelt skip fra Caithness ved Shetland. satte så disse to skipene kurs for Norge, men kom ut for dårlig vær og ble forsinket. Den fikk skottene landkjenning i Romsdal. De valgte å gå i land i Isfjorden innerst i Romsdalsfjorden istedenfor å fortsatt nordover til Trondheimsfjorden, muligens fordi de kjente til veien som førte fra Romsdalen til Gudbrandsdalen. Etter å ha tatt seg innover Romsdalsfjorden, gikk de på land på Åndalsnes, der de tvang to nordmenn til å være veivisere, den ene angivelig Per Klungnes, som etter det lokale sagnet skulle ha fått skottene til å gå i land på nordsiden av fjorden ved Klungnes, der den såkalte «Skottehammaren» lå. Skottene rykket om Bjørnekleiva opp på et fjell på nordsiden som het "Toppen", trolig kalt «Mærratoppen» den gang, og kom ned til Bjorligårdene på grensen mellom Romsdalen og Gudbrandsdalen. En stolpe merket 1612 fra gården Einbu 4 km sør for Bjorli er bevart. Den skal være reist til minne om en døl som ble drept av skottene. Skottene skulle etter det lokale sagnet ha gått voldsomt fram, skjendet jenter og kvinner hvor de kom, plyndret gårdene, og fordrevet folk med skrekk og gru. På gården Skauge skal en eldre bestemor ha blitt slått ihjel og brent i sin egen gård. Krigen førte til en ukontrollert rykteflom gjennom Norge, der mangel på sikre opplysninger i en forvirret tid førte til overdrivelser og løgnhistorier. Stattholderen i Norge kunne ikke bekrefte opplysningene som sagnene formidlet i ettertid, bortsett fra at sølvtøy skal ha blitt stjålet fra en danske på Setnes i Romsdalen. Mild framferd av leietropper var ellers ikke karakteristisk i den tid. Bøndene i Norge var tidligere organisert som bondeoppbud i krigstid, og mobilisering av bønder med våpen og utstyr kunne foregå effektivt. Lensmann Laurits Hage (Lars Hågå) fikk samlet bøndene i Vågå og Lesja, og deretter trakk de seg nedover Gudbrandsdalen etter å ha skaffet seg kunnskap om skottenes egentlige styrke. I Fron og Ringebu gikk det bud til folk om å samle seg under lensmann Peder/Per Randkleiv og Berdon Seielstad. Ramsay kunne ha valgt å marsjere over Dombås og Hjerkinn ned Folldalen til Tynset i en nordlig rute. Det ville ha ført skottetoget gjennom tynt befolkede områder uten risiko for å møte sterkere motstand og ville ha brakt dem i sikkerhet i Sverige over Herjedalen. Men han valgte likevel å fortsette sørover gjennom Gudbrandsdalen. Den nådde Ramsey Kringen. Slaget. Med 300-500 væpnede bønder fra Dovre, Lesja, Vågå, Fron og Ringebu besluttet de to lensmennene "Lars Hågå" og "Per Randkleiv" sammen med bondelederen "Berdon Segalstad" å ta opp kampen. Bondeoppbudet var godt utstyrt med spyd, økser, sabler og ljåer samt noen få geværer og armbrøst. De tok stilling i den bratte skråningen ved Kringen på østsiden av dalen et stykke nedenfor stedet hvor elven Otta renner ut i Lågen. Langs dalbunnen løp elven med flere småøyer og våtlendt terreng på begge sider, så rommet mellom elven og skråningen var ikke bare trangt, men også farlig å krysse. Ramsey hadde på forhold sendte ut speidere som rekognoserte for skottene, så han var varslet om faren ved å forsere passet ved Kringen, som lå gunstig til for et overraskende bakholdsangrep. Bøndene hadde oppført store forskansninger ved veien langs skråningen og forberedt en tømmervelte som kunne slippes på skottene ovenfra. En liten flokk av bønder ble forlagt lenger nord, der de skulle vente til skottene var kommet forbi, for så å rykke ned på veien og sperre den med nedhogde trær og andre hindringer. Lenger sør hadde bøndene bygget en mur av tømmer og stein for å stoppe skottene under skråningen. Detaljene om slaget formørkes av fantasifulle historier gjengitt i vers, prosa og sagn med utbroderinger i senere tid, så det er stor usikkerhet om hvordan slaget faktisk fant sted og hvordan skottene ble nedkjempet. Men den mest sannsynlige versjonen er at man la forhugninger over veien for å sperre skottene inne i en felle. Veien var langstrakt, og skottene var delt i en fortropp, flere separate avdelinger og en baktropp. Da kampen startet, ble veien sperret både foran og bak skottene, og fra forskansningene på skråningen ovenfor ble stokker, stein og spyd kastet ned over dem, slik at de i forvirringen ikke maktet å organisere seg i slagorden i den trange dalen. Deretter stormet bøndene ned, og de kan ha gjort bruk av forberedte tømmervelter for å splitte den skotske styrken og omringe de isolerte avdelingene med overmakten på sin side. Til tross for sterk ild ovenfra, rasende angrep fra begge sider og en elv i ryggen forsvarte skottene seg hardnakket, men forgjeves. Flere kom seg ut til småøyene i elven i forsøk på å redde seg, men mange druknet, og bøndene på vestsiden var raske til å slå i hjel alle som kom seg over. Den amerikanske reisejournalisten Bayard Taylor, som besøkte stedet under en norgesreise i 1857, beskriver de 300 nordmennenes innsats som en feig nedslakting av skottene i bakhold, ved at stokker og stein ble lempet utfor stupet over skottene og knuste dem, slik at bare to av Sinclairs 900 mann slapp unna i live. Etterspillet. De skotske tapene under slaget er ikke kjent, men opptil 200 skulle ha blitt drept. Mange druknet i elven Lågen, som ble sagt ha blitt farget rød, og på veien lå mange døde som siden ble plyndret for sine våpen. Fortroppen ble tatt til fange for andre gang da den brøt sitt ord om å overgi seg. Bondeoppbudet under Slaget ved Kringen var i virkeligheten ikke en utrent enhet fullstendig uten militær kompetanse, for gudbrandsdølene var med i grensevakten mot Sverige i 1611, og der hadde de fått opplæring og nye våpen som tessak, sabler og eventuelt geværer. De skotske leiesoldatene var ikke bedre trent eller bedre utstyrt. De hadde ikke fått opplæring for mer konvensjonell strid, og bare offiserene og noen få andre hadde militær bakgrunn. Lensmenn og bondeførere hadde demonstrert god militær kunnskap i sin slagplan. I ettertid er det blitt påstått at skottene var lettere bevæpnet eller kanskje ubevæpnet, siden få skotske våpen ble funnet etterpå, men dette er mindre sannsynlig. 134 fanger ble ført vekk fra slagstedet til Kvam,hvor de ble sperret inne i Skottelåven. Der ble de dagen etter utsatt for en massakre. Bare atten av fangene ble skånet, blant dem oberst Ramsey. Ramsay sammen med tolken James Moneypenny, løytnantene Henry Bruce og James Scott ble ført til Oslo og siden til København. Andre overlevende ble satt inn i Jørgen Lunges regiment ved Älvsborg i dansk tjeneste. De fire offiserene skulle ha vært stilt for krigsrett, siden de hverken hadde fullmakt fra svenskekongen eller fra Andrew Ramsay. De kunne straffes som røvere etter datidens oppfatning, men sir Robert Anstruther reddet dem ved å overtale danskene til å holde et forhør i nærvær av Brede Rantzau. Etter forhøret fikk de lov til å reise hjem. Sommeren etter ble Lars Hågå, Per Randkleiv og Berdon Segalstad innkalt til møte med kongen på herredagen i Skien. Som belønning fikk de blant annet skjøte på kongens andel av de gårdene de bodde på. De første trykte beretningene om slage ved Kringenble utgitt i 1830-årene av prosten H.P.S. Krag, men den er en upålitelig fremstilling sett fra dølenes perspektiv og farget av senere mytedannelser. Siden har sagnstoffet om Skottetoget blitt ytterligere utbrodert og med mange urimeligheter. Sinklarvisa. Den norske dikteren Edvard Storm skrev i 1781 Zinklars vise, som handler om slaget ved Kringen. Den er historisk unøyaktig, men ble mye sunget både i Norge og på Færøyene. Referanser. Kringen Major League Baseball. Major League Baseball (MLB) er det beste og mest prestisjefylte nivået innen baseball. Det er fellesbetegnelse for de to profesjonelle amerikanske (og til dels canadiske) ligaene "American League" og "National League". Major League Baseball ledes av en kommissær og organisasjonen står for alt det organisatoriske og tar avgjørelser med gensyn til uenigheter, bøtlegging etc. Det er ingen lag som rykker opp eller ned fra MLB og strukturene ligger fast. De kan imidlertid utvides med nye lag, noe som skjer sjelden. På samme måte kan lag bli strøket fra MLB, hovedsakelig på grunn av økonomiske vanskeligheter, noe som imidlertid er en lang og krevende prosess. Struktur. Major League Baseball består av de to ligaene American League (14 lag) og National League (16 lag). Disse to er igjen delt opp i tre geografiske divisjoner: "West", "Central" og "East". Sesongen er organisert slik at et lag hovedsakelig spiller mot andre lag fra sin egen liga, men i 1997 ble de såkalte "interleague play" innført hvor alle lag spiller noen få kamper mot lagene fra den andre ligaen. (*) Spiller i American League West fra 2013 Allkopi. Allkopi AS er et selskap som tilbyr tjenester innen grafisk bransje og som har sitt hovedkontor på Fornebu. Selskapet er eid av det multinasjonale, spanske selskapet Service Point Solutions SA. Virksomheten i Norge ble etablert i 1957 og har 19 avdelinger med totalt 230 ansatte (2011). Den er tilsluttet Grafiske Bedrifters Landsforening. Allkopi har årlig ca 130 000 oppdrag for ca 15 000 kunder. Aforisme. a>ist og foreleser som ofte blir sitert. a> (1844–1900) skrev flere bøker som fikk stor betydning for europeisk filosofi og litteratur omkring århundreskiftet og som seinere er mye sitert. Programmatisk for Nietzsche er setningen "Gott ist tot" («Gud er død»). a> (1854–1900) var kjent for sitt vidd og sine skarpe kommentarer. Hans aforismer siteres ofte. a>er med aforismer og gullkorn. Teksten her betyr omtrent «å klistre litt rister verden våken» og spiller på bevegelsens tankevekkende plakater og aksjoner. En aforisme er en kort setning, et løsrevet sitat eller en strøtanke som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng, en læresetning eller allmenn sannhet, særlig om vitenskap, kunst, moral og psykologi. Aforismer minner både i form og innhold om ordspråk, men aforismene har kjent opphav, enten de er sitater fra litterære verk og taler eller de er nyskrevet. Aforismer er ofte humoristiske, men ikke like komiske som vitser. Aforismediktning eller -kunst regnes av flere som en egen litterær form innen prosasjangeren. I litteraturvitenskaplig teori blir imidlertid en aforisme definert snevrere enn den gjør i dagligtalen. Ordet "aforisme" kommer fra det greske "aforismós" som er avledet av "aphorizein", det vil si «å avgrense». Aforismer, sentenser, litterære sitater og andre gullkorn kalles gjerne «bevingede ord», et uttrykk den greske historiedikteren Homer bruker i Iliaden og Odysseen. I 1863 tok også tyskeren Georg Büchmann i bruk "Geflügelte Worte" om slike uttrykk. Oplandenes amt. Oplandenes amt var et norsk amt (nå: "fylke"), opprettet i 1757, som omfattet de nåværende fylkene Hedmark og Oppland. Oplandenes amt ble skilt ut fra Akershus stiftamt og var underlagt dette hovedamtet. Allerede i 1687 ble det opprettet et Gudbrandsdalen og Hedemarkens amt med Ove Lange som amtmann. Han forlot amtet i 1692 og døde i 1694, trolig i Danmark. Det ble senere ikke utnevnt amtmann for dette distriktet, og det gikk igjen inn som en del av Akershus stiftamt. I 1781 ble Oplandenes amt delt i Kristians amt og Hedemarkens amt, disse ble også kalt Vestre og Østre Oplandenes amter. I 1919 skiftet disse igjen navn til henholdsvis Oppland og Hedmark fylker. I 1864 ble det opprettet bispestol i Hamar og amtmannen i Hedmark ble stiftamtmann for Hamar stift, dvs. Hedemarkens og Kristians amter. Tidligere hadde disse amtene altså ligget under Akershus stiftamt. St. Helens (distrikt). St. Helens er et administrativt distrikt i Merseyside i England. Det har navn etter administrasjonssenteret St. Helens. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av St. Helens, Haydock, Newton-le-Willows, Rainford og deler av Billinge and Winstanley og Ashton-in-Makerfield, samt deler av Whiston landdistrikt. Hele dette området tilhørte tidligere Lancashire. Det grenser mot Knowsley i sørvest, West Lancashire i nord, Wigan i nordøst og Warrington og Halton i sør. Fra 1974 til 1986 ble distriktet styrt som en del av det administrative grevskapet Merseyside, men det fikk så status som metropolitan borough og ble dermed selvstyrt. Akershus stiftamt. Akershus stiftamt var en administrativ enhet (stiftamt) i Norge 1664-1918, som i geografisk utbredelse tilsvarer hele dagens Østlandet med unntak av Øvre Telemark. Etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge 1660 ble den gamle lensordningen avviklet og betegnelsene amt (underamt) og stiftamt (hovedamt) innført i takt med nye embetsutnevnelser i perioden 1662–71. Akershus stiftamt ble opprettet 1662/64 og omfattet tidligere Akershus hovedlen. Seteby for amtmannen var Christiania og stiftet ble også benevnt Christiania stift. Stiftamtet var ved opprettelsen hovedamt for Smaalenenes amt og Brunla amt. I 1867 blir Hedemarken gjort til stiftamt for Hedemarken og Christians amter, som derved ikke lenger var underlagt Akershus stiftamt. Ved overgangen fra amt til fylke i 1919 ble institusjonen stiftamt nedlagt. Underamt og Fogderi. Smaalenenes amt Akershus amt Hedemarkens amt Kristians amt Buskerud amt Jarlsberg og Larvik amt Bratsberg amt Stiftamtmenn. Fra stattholderembetet ble opprettet 1572 var lensherren og senere stiftamtmannen i Akershus stiftamt også stattholder i årene 1664/1679-1710 og 1750-1763. I årene 1583-1588 sto embetet ledig, og 1739-1750 var det nedlagt. Det ble gjenopprettet 1750, og endelig avskaffet som institusjon i fredstid 8. februar 1771. Lamingtoniidae. Lamingtoniidae er en artsfattig familie av biller som bare er kjent fra regnskogs-områdene langs østkysten av Australia. Inntil nylig var det bare én kjent art, men i 2003 ble det beskrevet to arter til. Billene lever på poresopper (kjuker, Polyporaceae). Familien er oppkalt etter Lamington nasjonalpark i Australia, der de først ble funnet. Mor. Mor eller moder, blant mennesker også kalt mamma, er et hunnkjønn (forelder) som har fått avkom. Det blir også brukt for menneskelige personer som spiller en morsrolle for andre, for eksempel Mor Teresa. Ordet mor er en betegnelse som gjelder for den biologiske forelderen, men adopterte barn kaller også ofte fostermoren for mor. Statusen som mor varer livet ut, men morsrollen stopper gjerne når avkommet blir kjønnsmodent. Menneskelige mødre spiller imidlertid gjerne deler av morsrollen livet ut. Den norske kirkes lærenemnd. Den norske kirkes lærenemnd ble opprettet ved kongelig resolusjon 19. februar 1988. Lærenemnda er et selvstendig sakkyndig organ som etter anmodning gir uttalelse i saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære (kirkeloven § 27). Lærenemnda ble opprettet etter forslag fra et offentlig utvalg, det såkalte Læreutvalget, som la fram sin innstilling i 1985 (NOU 1985:21 Den norske kirken og læren). Formålet med opprettelsen av dette organet var å etablere en prosedyre for behandling av læresaker som «ivaretar det hensyn at kirken selv må få avgjøre spørsmål av teologisk art og karakter». Læresak kan alltid reises av Kongen. Læresak mot prester og kateketer kan reises av biskopen i det bispedømme hvor vedkommende gjør tjeneste. I andre saker enn tjenestesaker og tilsettingssaker kan også Kirkemøtet anmode om uttalelse fra lærenemnda. Lærenemnda har ingen forvaltningsmyndighet. Nemnda er ikke overordnet eller underlagt andre instanser i Den norske kirke. Den avgir uttalelse til den instansen som har forelagt saken. Det er opp til organer med relevant myndighet å følge opp lærenemndas uttalelse og eventuelt trekke forvaltningsmessige konsekvenser. Lærenemnda har i alt 20 medlemmer og består av alle tjenestegjørende biskoper i Den norske kirke, tre teologisk sakkyndige oppnevnt av de tre teologiske fakulteter, to teologisk sakkyndige valgt av Kirkemøtet for inntil fire år og fire leke medlemmer valgt av Kirkemøtet for inntil fire år. Leder av lærenemnda er professor Torleiv Austad. Kvikkleire. Kvikkleire er en spesiell type leire som forekommer i Norge, Sverige, Finland, Russland, Canada og Alaska under marin grense. Dette er leire som er er avsatt med en intern gitterstruktur i et marint miljø, deretter har salt blitt vasket ut av ferskt grunnvann etter at landområdene hevet seg etter siste istid. Når saltet som sørger for elektrostatiske bindinger mellom leirepartiklene er vasket bort, regnes leiren som kvikk. Dannelse av kvikkleireskred. Dersom kvikkleire utsettes for belastning eller omrøring som følge av naturlig eller menneskelig påvirkning, kan gitterstrukturen i leirmassene kollapse og bli en flytende suppe i sitt eget porevann. Kvikkleireskred kan raskt forplante seg bakover i over store arealer og skredmaterialet kan flyte over betydelige distanser. Svensk statistikk over kvikkleirekred viser økt hyppighet av skred i perioder da grunnvannsnivået stiger, men ingen økt hyppighet i regnværsperioder. Norges Geotekniske Institutt rådgir kommuner og grunneiere mht fare for kvikkleireskred, og har utført risikokartlegging av kvikkleireområder i Norge på oppdrag for Norges vassdrags- og energidirektorat. International Centre for Geohazards utfører forskning på blant annet kvikkleireskred og forebygging av løsmasseskred av alle slag. Kvikkleireskred i Norge. Ifølge kart fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) bor ca. 64 000 mennesker i kvikkleireområder i Norge, over 33 000 av disse i de to trøndelagsfylkene. Det har vært mange kvikkleireskred i Norge i historisk tid. Fra Trøndelag rapporteres om kvikkleireskred i Børsa i 1254, 1822 og 1823 og Buvika i 1702 og 1864. Et ras nedenfor Kristiansten festning i Trondheim i 1625 dannet Duedalen og krevde 20 menneskeliv. Minst tre mennesker omkom i et nytt ras omtrent samme sted i 1634. Tiller-raset 7. mars 1816 i Tiller sørvest for Trondheim tok med seg kirken i bygda, flere gårder med 500 daa jord, møller, sagbruk og bruer. 15 personer og et ukjent antall husdyr havnet i Nidelva og omkom. Verdalsraset i 1893 var det største kvikkleireskredet i Norge i historisk tid. 55 millioner kubikkmeter raste ut og 116 mennesker omkom. I 1944 omkom fire mennesker i et kvikkleireskred i et tettbebygd område på Lade i Trondheim. I Bekkelagsraset i 1953 omkom fem personer. Leirskredet i Sokkelvika i 1959 på vestsiden av Reisafjorden i Nord-Troms var et kvikkleireskred som startet på sjøbunnen og forplantet seg inn på land. Ni menneskeliv gikk tapt. 14. september 1962 raste to millioner kubikkmeter ut i et kvikkleireras i Skjelstadmark i Stjørdal. En toårig gutt omkom. I Trøgstad i Østfold skjedde to ras i 1967 og 1974. Ved raset i 1967 raste én million kubikkmeter ut og fire mennesker mistet livet. I 1978 skjedde Rissaraset som var det største kvikkleireskredet som rammet Norge på 1900-tallet. 5–6 millioner kubikkmeter leire raste ut fra et område på 330 mål og etterlot en skredkant på 1,5 kilometer. Over 20 hus og gårdsbruk ble tatt av raset og én person omkom. Raset gikk ut i innsjøen Botn og skape en flodbølge på tre meter. I Balsfjord omkom to mennesker i et leirskred i 1988. I 1996 mistet fire mennesker livet i et kvikkleireskred i Finneidfjord i Nordland. Andre kvikkleireras uten tap av menneskeliv skjedde ved Kattmarka i Namsos i 2009, ved Lyngseidet i Troms i 2010 og på Byneset i Trondheim 1. januar 2012. Silt. Silt ved lavvann i en bukt Silt er en finkornet jordart med en kornstørrelse som er mellom 0,002 og 0,06 mm. Andre betegnelser for silt er kvabb, mo og mjele. Siltfraksjonen er den nest fineste fraksjonen som vi får ved sikting av sedimenter. Fraksjonen som har kornstørrelse under 0,002 mm kalles leire. Silt kan enkelt skilles fra leire ved å tygge prøven – hvis det ikke kan høres en knaselyd, er det leire. Silt er dannet ved avleiring i stille vann eller ved isens bevegelse slik som leire, og vil derfor ofte forekomme sammen med leire enten i spesielle sjikt eller blandet med leira. Oddbjørn Evenshaug. Oddbjørn Evenshaug (født 3. juli 1938 i Trondheim), norsk fagpedagog, faglitterær forfatter og kirkeleder. Biografi. Oddbjørn Evenshaug er utdannet lærer ved Oslo offentlige lærerskole (1961) og avla pedagogisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1967. Han har arbeidet i grunnskolen (ungdomstrinnet), i Kultur- og kirkedepartementet (daværende Kirke- og undervisningsdepartementet) og var ansatt ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo fra 1965 til 2003, der han også har vært instituttbestyrer. Han har vært gjesteforsker ved Purdue University, Indiana, USA. Oddbjørn Evenshaug er gift med rektor Turid D. Evenshaug og har fire barn. Faglig arbeid. Faglig har Evenshaug særlig arbeidet innenfor området oppdragelsesteori og familiepedagogikk. Han har spesielt vært opptatt av familien som oppdragelsesinstitusjon og spørsmål som gjelder foreldres oppdragelsintensjoner og –verdier, i de senere år også besteforeldres familiepedagogiske funksjon og rolle. Sammen med Dag Hallen har han utgitt mange fagbøker og artikler og er særlig kjent for boka ”Barne- og ungdomspsykologi” (Gyldendal), som i mange år har vært et standardverk innenfor lærerutdanningen og pedagogikk-studiene i Norge. Boka er også oversatt og utgitt i andre nordiske land. Evenshaug var med å etablere familiepedagogikk som fagområde i pedagogikkstudiet og har sammen med Dag Hallen skrevet innføringsboka ”Familiepedagogikk. Oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor” (Gyldendal). Evenshaug har også arbeidet – både teoretisk og praktisk – med religionspedagogiske spørsmål, praktisk i forbindelse med dåpsopplæringen i Den norske kirke. På 1980-tallet spilte han en viktig rolle i utviklingen av det kirkelige familiepedagogiske støtteprogrammet "TRIPP TRAPP" (”Hjemmenes Dåpsring”), og skrev her sammen med Dag Hallen innføringsboka ”Barnet i våre hender”, som ble en av de mest brukte foreldreopplysningsbøker i Norge. Evenshaug har vært en aktiv deltaker i samfunnsdebatten, ikke minst gjennom avisartikler. Blant annet har han vært fast spaltist i Vårt Land. Han redigerer også nettstedet Besteforeldre.no. Tillitsverv. Evenshaug har hatt mange tillitsverv, særlig i kirkelig sammenheng. I 1977-1983 var han formann i Det norske lutherske Indremisjonsselskap, som den første lekmann i organisasjonens 110 år lange historie. I 1990-1998 var han leder av Kirkerådet. Han har også vært formann i styret for Dronning Mauds Minne, Høgskole for førskolelærerutdanning, Trondheim, formann i styret for Bibelskolen i Staffeldtsgate i Oslo (nåværende Høgskolen i Staffeldtsgate) ordfører i representantskapet for avisen Vårt Land, styreleder i Verbum Forlag og medlem av flere andre styrer og representantskap, bl a styret for Luther Forlag og styret for Institutt for sjelesorg, Modum Bad, forstanderskapet for Menighetsfakultetet i Oslo, representantskapet for Norsk lærerakademi i Bergen, for IKO - Kirkelig pedagogisk senter, for Det Norske Bibelselskap og for Kirkens Nødhjelp. Han har også vært medlem av flere offentlige utvalg, bl a Læreutvalget som på begynnelsen av 1980-tallet utredet spørsmålet om fremgangsmåten ved behandling av teologiske lærespørsmål i Den norske kirke, og som i 1988 førte til opprettelsen av Den norske kirkes lærenemnd. På midten av 1980-tallet var han med i Familiepedagogisk utvalg, som på oppdrag av det daværende Kirke- og undervisningsdepartementet utredet spørsmålet om opplysnings- og støttetiltak for foreldre. I 1998-2001 var han med i styringsgruppa i Verdikommisjonen, som ble oppnevnt av regjeringen Bondevik. I 2003–2008 var han medlem av styringsgruppa for Trosopplæringsreformen i Den norske kirke. Gressholmen. En Sikorsky flybåt på Gressholmen sommeren 1936 Gressholmen er en øy i indre Oslofjord med helårs fergeforbindelse til Vippetangen. Gressholmen henger sammen med Rambergøya og Heggholmen. Store deler av området er et naturreservat, men det finnes også båthavn og enkelte hus og hytter på øya. Gressholmen var tidligere kjent for sine mange villkaniner, men disse ble utryddet i påsken 2007 fordi deres beitesett medførte erosjon og bortbeiting av den vernede floraen. Gressholmen-Rambergøya naturreservat ble opprettet i 1992, for å verne et verdifullt våtmarksområde. Oslos første flyplass, Gressholmen sjøflyhavn, ble åpnet her i 1927. Her finnes også en rekke badeplasser, inkludert en naturiststrand, og Gressholmen kro som holder åpent i sommerhalvåret. Fylkesvei 556 (Hedmark). Fylkesvei 556 i Hedmark går mellom Jernbanegata og Trysilvegen i Elverum. Veiens lengde er 0,8 km. Eksterne lenker. 556 556 Abstrakt forlag. Abstrakt forlag AS er et norsk forlag, etablert i Oslo i 1998 av Einar Plyhn. Det startet i det små som et lite enmannsforlag, men har hatt sterk vekst, og utgir fagbøker for universiteter og høyskoler, næringsliv og offentlig forvaltning. Hovedsatsingen er akademisk publisering innenfor alle sjangre: lærebøker, forskningsmonografier, oppslagsverk og antologier. Forlaget har egne fagredaktører fra forskning og undervisning. Sivilkurasje. Sivilkurasje (fra latin "civilis" = «borgerlig», og fransk "courage" = «mot», det vil si «borgermot») er egenskapen å stå fast for sine verdier og gå i bresjen for sine overbevisninger for eksempel om misforhold, til tross for kunnskap om åpen eller latent motstand fra omgivelser eller overordnede. Sivilkurasje anses av de fleste som en moralsk ettertraktet egenskap, en dyd. Samtidig er det tilfelle at personer som framstår som talspersoner for sosialt uaksepterte meninger vanligvis selv mener de utviser sivilkurasje. Den etiske vurderingen av en persons sivilkurasje må derfor involvere en saklig bedømning av de synspunkter vedkommende forfekter. En person som gir uttrykk for sivilkurasje gjennom å være varsler om misforhold kan risikere å bli stemplet som forræder eller bråkmaker. Adferd som assosieres med sivilkurasje kan derfor ikke bare lede individet opp i farlige situasjoner, men i visse tilfeller være til hinder for karriere, føre til avskjedigelse fra arbeidet eller hardere sanksjoner som fengselsstraff eller utvisning. I Norge, i likhet med de fleste andre samfunn, har en konsensuskultur tradisjonelt vært toneangivende hvor idealet er en felles streben etter å oppnå enighet i en kollektiv beslutningsprosess. Dette kan føre til en ekstra stor belastning for personer med sterk sivilkurasje. Politisk korrekthet kan i enkelte situasjoner anses som det motsatte av sivilkurasje, mens sivilkurasje i andre situasjoner kan være helt på linje med det som regnes som politisk korrekt. Fylkesvei 536 (Hedmark). Fylkesvei 536 i Hedmark går mellom Løvbergsmoen og Likvern i Elverum. Veiens lengde er 13,1 km. Eksterne lenker. 536 Emilia Press. Emilia Press AS er et norsk forlag, etablert i Oslo i 1986 av Ingebjørg Nesheim, Marianne Gunnarsjaa (Wimmer fra 1989), Erik Bergersen og Arne Gunnarsjaa. Sistnevnte gikk ut av forlaget i 1989. Forlaget er lite med en omsetning på rundt 500 000 kroner årlig, men har utvist stor overlevelsesevne og aksjekapitalen var helt eller delvis tapt både i 2006 og 2007. Forlaget har forestått utgivelser med høy litterær kvalitet; sakprosa og skjønnlitteratur; oversatt litteratur og original. En del av utgivelsene kan regnes som kvinnerelatert. Redaktør og daglig leder er Ingebjørg Nesheim, som tidligere har arbeidet som forlagsredaktør i Gyldendal Norsk Forlag. I redaksjonen arbeider også Erik Bergersen. Fylkesvei 545 (Hedmark). Fylkesvei 545 i Hedmark går mellom Løvbergsmoen og Nordstad i Elverum. Veiens lengde er 13,3 km. Eksterne lenker. 545 545 Fylkesvei 544 (Hedmark). Fylkesvei 544 i Hedmark går mellom Finstad og Hernes i Elverum. Veiens lengde er 1,9 km. Eksterne lenker. 544 544 Drømtorp videregående skole. Drømtorp videregående skole er en skole i Ski kommune, og ligger under Akershus fylkeskommune. Skolens ligger i Ski kommune, i hjertet av Follo, 30 km sør for Oslo. Skolens beliggenhet er i et industrifelt to kilometer fra Ski sentrum, og flertallet av elevene er avhengige av buss for å komme til skolen fra dag til dag. Den er en av syv videregående skoler i Folloregionen, som omfatter kommunene Ski, Vestby, Oppegård, Ås, Frogn og Enebakk. Skolen har ca 470 elever og 112 ansatte. Av utdanningsprogram tilbyr skolen helse og sosialfag, medier og kommunikasjon, service og samferdsel, studiespesialiering samt alternativ opplæring. De siste skolevurderingene viser at elever og ansatte trives godt på skolen. Skolens motto er «Ditt potensial – vårt ansvar», og er en del av en større satsning for å bedre miljø og omdømme ved skolen. Historie. Skolen ble etablert i 1967 som Ski yrkesskole for handel og kontor i Kirkeveien i Ski (nå Kontra kulturskole). Ved innføring av videregående opplæring i 1976 fikk skolen navnet Kontra videregående skole. Høsten 1993 flyttet skolen til Ski Næringspark og byttet navn til Drømtorp videregående skole. Navnet Drømtorp er gammelt. På 1400-tallet kunne man finne Drymbulstorp. Drymbull er et personnavn, som er avledet av Drumbr som betyr trekubbe og torp som betyr tett bebodd, folksomt sted. Formen Drømtorp er registrert i 1578. Der hvor Drømtorp videregående skole ligger i dag var det tidligere en sprengstoffabrikk. Høsten 1984 ble den nedlagt. Fylkesvei 540 (Hedmark). Fylkesvei 540 i Hedmark går mellom Moen og Høymodammen i Elverum. Veiens lengde er 8,6 km. Eksterne lenker. 540 540 Merkur (gud). Merkur er i romersk mytologi guden for handel, reising og inntjening, og tilsvarte i gresk mytologi til Hermes (gudenes budbringer). Romerne oppkalte planeten Merkur etter ham, antagelig fordi den beveger seg så fort over himmelen. Merkur var sønn av Maia Maiestas og himmelguden Jupiter. Hans navn er beslektet med det latinske ordet "merx" (handelsvarer, sammenlign med engelsk «merchandise» (handelsvarer) og «merchant» (handelsmann), latinske "mercari" («å handle») og "merces" («arbeidslønn»). I hans eldste former synes han å ha vært beslektet med den etruskiske guddommen Turms, men de fleste vesentrekk og mytologi som kjennes i dag er lånt fra den tilsvarende greske guddom Hermes. Merkur har påvirket navnsettingen av en rekke ting innenfor vitenskapen, som planten Merkur, det engelske navnet på kvikksølv («mercury»), som tidligere var assosiert med det. Ordet «merkurial» er noe eller noen som blir referert til som eksentrisk, flyktig eller ustabilt, antagelig avledet fra Merkurs raske flyvninger fra sted til sted. Fylkesvei 543 (Hedmark). Fylkesvei 543 i Hedmark går mellom Herstad og Sveva i Elverum. Veiens lengde er 3,5 km. Eksterne lenker. 543 543 Scissor Sisters. Scissor Sisters i Portugal, 2007Scissor Sisters er et amerikansk band som trekker mye av stilen sin fra pop, alternativ rock og Glam rock. Bandnavnet kommer fra en sex-stilling mellom to kvinner (tribadisme), og til å begynne med var det fulle bandnavnet «Dead Lesbian and the Fibrillating Scissor Sisters». Deres første album, «Scissor Sisters», fikk i Norge mest oppmerksomhet for den Bee Gees-inspirerte coverversjonen av Pink Floyds "Comfortably Numb", mens låten "Filthy/Gorgeous" i 2005 nådde toppen av listene i USA og flere andre land. Singelen "I Don't Feel Like Dancin fra deres andre album «Ta-Dah» nådde i 2006 toppen av hitlistene i både USA og flere land i Europa, deriblant Norge. Sjøkorpset i Oslo. Sjøkorpset er en meldemsforening, som arbeider for at barn og unge skal få opplæring i sjømannskap og seiling. Foreningen ble etablert i 1920 i Oslo. Foreningen eier den 103 år gamle seilskuta S/Y «Mohawk II». Fylkesvei 537 (Hedmark). Fylkesvei 537 i Hedmark går mellom Sætre kapell og Solheim i Elverum. Veiens lengde er 5,6 km. Eksterne lenker. 537 537 Fylkesvei 561 (Hedmark). Fylkesvei 561 i Hedmark går mellom Tjernmoen i Trysil og Stormoen i Åmot. Veiens lengde er 27,7 km. Eksterne lenker. 561 561 561 Fylkesvei 572 (Hedmark). Fylkesvei 572 i Hedmark går mellom Nybergsund og Bryn i Trysil. Veiens lengde er 32,7 km. Eksterne lenker. 572 572 Fylkesvei 564 (Hedmark). Fylkesvei 564 i Hedmark går mellom Plassen kapell og Ljørdalen i Trysil. Veiens lengde er 20,1 km. Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 25 Eksterne lenker. 564 564 Fylkesvei 570 (Hedmark). Fylkesvei 570 i Hedmark går mellom Støa og riksgrensen ved Linnes i Trysil. Veiens lengde er 41,5 km. Eksterne lenker. 570 570 Sandpapir. Sandpapir er papir der det er en blanding av sand og lim. Sandpapir blir brukt til å overflatebehandle materialer som for eksempel skal lakkeres, eller som skal ha en "finere" overflate. Sandpapir stammer av bruken av knust sandstein i en fille for å få en "fin" og glatt overflate på pilene som ble brukt på jakt. Willis' arterielle sirkel. Willis' arterielle sirkel (Latin: "circulus arteriosus cerebri") er en sirkel av arterier som forsyner hjernen. Den er oppkalt etter Thomas Willis (1621–1673), en engelsk lege. Komponenter. Arteria basilaris og arteria cerebri media, selv om de forsyner hjernen, betraktes ikke som deler av sirkelen. Fysiologisk betydning. Sammenkoblingen av arterier fra nakken, og arteriene som forsyner hjernen med blod, i en sirkelformet forbindelse som «Willis sirkel», (Circle of Willis) øker sikkerheten for at hjernen får tilstrekkelig blodforsyning selv om det oppstår en eller flere hindringer mot blodstrømmen, som embolus (blodpropp) eller en stenose (forsnevring). Mulighet for blodtilstrømning fra flere blodårer reduserer faren for at hjernen skal utsettes for oksygenmangel (ischemi). Anatomiske variasjoner. Blodårene som sees i Circle og Willis varierer mye fra individ til individ. Den vanligste varianten som vanligvis gjengis i lærebøker sees kun hos 34% av befolkningen. Blodtap til armenes blodårer og Willis' arterielle sirkel. Nettverket med muligheter for alternative veier for blod til hjernen og dermed sikrere blodforsyning kan også slå motsatt vei fordi det er mulighet for tap av blod fra Willis arterielle sirkel. Arteria subclavia er en stor blodåre under og bak kravebenet som fører ut i armene. En av arteriene som går til Willis sirkel kommer fra denne arterien. Dersom det oppstår en stenose (forsnevring) av arteria subclavia før denne grenen går av, vil armen få blod gjennom denne grenen fra Willis sirkel. Det kan gi dårligere blodforsyning til hjernen. Arterienes opprinnelse. Høyre og venstre arteria carotis interna avgår fra høyre og venstre arteria carotis communis. "Arteria cerebri communicans posterior" avgår som en en gren fra carotis interna like før den deler seg til sine endegrener, "cerebri anterior" og "cerebri media". Arteria cerebri anterior danner den anterolaterale del av Willis' arterielle sirkel, mens arteria cerebri media ikke bidrar til sirkelen. Høyre og venstre "arteria cerebri posteror" avgår fra arteria basilaris, som igjen er dannet av høyre og venstre "arteria vertebralis". "Arteria vertebralis" avgår fra "arteria subclavia". Arteria cerebri communicans anterior forbinder de to arteria cerebri anterior, og kan dermed sies å avgå fra enten høyre eller venstre side. Alle ovennevnte arterier avgir forgreninger til hjernebarken og dype strukturer. Tribadisme. Tribadisme (fra gresk τρίβειν, «å gni») er en form for seksuelt samkvem der to kvinner gnir kjønnsorganene mot hverandre for å oppnå gjensidig stimulering. Bandet Scissor Sisters har navnet sitt fra en engelsk kollokvialisme for tribadisme ("scissoring", «saksing»). Hilton-hoteller. Hilton Hotels er et av merkenavnene som eies av Hilton Hotels Corporation (HHC) som har hovedkvarter i Beverly Hills (California). Det er en av verdens største hotellkjeder. 533 hoteller verden over (2008) markedsføres som Hilton Hotels. Hilton ble den første kyst-til-kyst-hotellkjeden i USA. Kjeden henvender seg i hovedsak til forretningsmarkedet, men eier og driver også en rekke fritidsrettede hoteller. Hilton-familien eier i dag rundt 5 % av aksjene i selskapet. Hilton-merket ble gjenforent internasjonalt etter mer enn 40 år i februar 2006, da USA-baserte "Hilton Hotels Corporation" kjøpte hotelldelen av det britiske Hilton Group PLC, som hadde eid Hiltons internasjonale virksomhet fra 1987. Den ble opprinnelig delt i 1966. Historie. Hotellgiganten ble stiftet i 1919 av Conrad Hilton. Han kjøpte sitt første hotell, i 1919 i Cisco, Texas. I 1930 åpnet Conrad Hilton sitt første høyhotell i El Paso, Texas, som nå heter Plaza Hotel. Hilton ble den første internasjonale hotellkjeden under åpningen av Caribe Hilton Hotel i San Juan på Puerto Rico. John Lennon og Yoko Ono holdt sin første i perioden 25.-30. mars 1969, ved Hiltonhotellet i Amsterdam, rom 902. Dette rommet har siden blitt et populært turistmål. Hilton Hotels Corporation eier og styrer flere andre hotellkjeder, blant disse er Embassy Suites, Doubletree, Hampton Inn, Hilton Garden Inn og Homewood Suites by Hilton. Filmhistorie. I den seks episoder lange Australske mini-serien 1989 "Bangkok Hilton", er tittelen tatt fra kallenavn på thailandske fengsel. Det er faktisk tre hotell i Bangkok Thailand som for tiden er tilknyttet Hilton Hotels Corporation: Millennium Hilton Bangkok, Conrad Bangkok og Conrad Residences. Hilton International Bangkok, åpnet i 1983, og eies i dag av Raffles International er kjent som Nai Lert Park Bangkok. Selv om "Bangkok Hilton" er et kallenavn på miniserien, blir det stadig vekk brukt av australske media for å referere til thailandske fengsel. USA. Beverly Hilton-skiltet, fotografert fra krysset mellom Santa Monica Boulevard og Wilshire Boulevard Derrick Jensen. Derrick Jensen (født 19. desember 1960) er en amerikansk forfatter og miljøverner som bor i det nordlige California. Han har en bachelorgrad i Mineral Engineering Physics fra Colorado School of Mines og en M.F.A. i Creative Writing fra Eastern Washington University. Han har også undervist i kreativ skriving ved Pelican Bay fengsel og Eastern Washington University. Jensen har markert seg ved sitt syn på den industrielle sivilisasjonen som fundamentalt ødeleggende, og ønsker å se dens sammenbrudd snarest mulig. Hans interesse for urfolks filosofi, levemåte og verdier, samt hans biosentriske tilnærming til naturen, antyder en ideologisk tilhørighet til økoanarkismen og dypøkologien. Jensen gir sin fulle støtte til sabotasjeaksjoner utført av eksempelvis Animal Liberation Front eller Earth Liberation Front i dyrenes eller naturens navn. Vedrørende sin egen aksjonsform, skriver han i "A Language Older Than Words" og essayet «Actions Speak Louder Than Words» at han hver morgen spør seg selv om han skal sprenge en demning eller fortsette å skrive. «Jeg sier til meg selv at jeg burde fortsette å skrive, selv om jeg ikke er sikker på om det er riktig. Jeg har skrevet bøker og drevet aktivisme, men det er verken mangelen av ord eller aktivisme som dreper laksen her i nord-vest. Det er demningene.» Hittil har Jensen forfattet fjorten bøker (noen i samarbeid med bl.a. George Draffan), i hvilke han kritiserer flere aspekter ved det han ser som en voldelig, fremmedgjort og ikke minst destruktiv sivilisasjon (med hensyn til naturen og dyrelivet, men i høyeste grad også medmenneskelige forhold). De fleste bøkene kan betegnes som dokumentarromaner, ved at Jensen gjerne blander – og sammenlikner – svært personlige opplevelser, som farens seksuelle misbruk av ham som barn, med gjenfortellinger og betraktninger av nylige eller historiske hendelser, forskningsmateriale, statistikker, og så videre. Mens noen av verkene hans, som "A Language Older Than Words" og "The Culture of Make Believe", dekker et bredt spektrum av temaer, er andre mindre generelle: "Strangely Like War" handler om avskoging, mens han i "Welcome to the Machine" kritiserer vitenskapen, overvåkning og moderne menneskers behov for kontroll. I "Walking on Water" påstår Jensen at «de fleste elsker å lære, selv om de fleste også hater å gå på skolen» og stiller spørsmål om hvorfor det er slik. Med dette som utgangspunkt presenterer han sine tanker om utdannelse og læring, delvis på bakgrunn av sin erfaring som foreleser. __NOTOC__ Fylkesvei 546 (Hedmark). Fylkesvei 546 i Hedmark går mellom Snippen i Åmot og Sveva i Elverum. Veiens lengde er 33,1 km. Eksterne lenker. 546 546 546 Fylkesvei 542 (Hedmark). Fylkesvei 542 i Hedmark går mellom Grinda og Nordhagen i Elverum. Veiens lengde er 10,3 km. Eksterne lenker. 542 542 Verdikommisjonen. Verdikommisjonen ble oppnevnt av Kjell Magne Bondeviks første regjering i kongelig resolusjon av 30. januar 1998. Resolusjonen inneholdt, foruten mandatet for kommisjonen, en gjennomgang av problemstillinger som Regjeringen oppfattet som særlig sentrale i en slik kommisjons arbeid. Hovedmålet med Verdikommisjonen var at den skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig «å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati». Verdikommisjonens sammensetning. Verdikommisjonen ble organisert i en styringsgruppe og et råd. Et sekretariat hjalp kommisjonen med den praktiske koordineringen av det daglige arbeidet. Styringsgruppa ble først ledet av lagmann Hanne Sophie Greve. Hun fratrådte kommisjonen 1. november 1998 og advokat Jan Erik Langangen ble oppnevnt av statsministeren til ny leder. De andre medlemmene av styringsgruppen var stipendiat Inge Eidsvåg (nestleder), tidligere rektor på Nansenskolen; student Randi Ledaal Gjertsen (nestleder), leder i Ungdom mot narkotika; professor Reidar Almås, bygdesosiolog; førsteamanuensis Oddbjørn Evenshaug, pedagog og leder i Kirkerådet; professor Guttorm Fløistad, idehistoriker; professor Per Fugelli, samfunnsmedisiner; Kine Hellebust, artist; professor Stein Ringen, sosiolog; barnevernskonsulent Kebba Secka, generalsekretær i Islamsk Råd (han trakk seg senere fra styringsgruppa); professor Kari Wærness, sosiolog; avdelingsoversykepleier Marie Aakre. Edel Hætta Eriksen, som først var oppnevnt som medlem av rådet, tiltrådte senere som medlem av styringsgruppa. Styringsgruppa ledet arbeidet i kommisjonen og fungerte som kommisjonens besluttende organ. Styringsgruppa arbeidet også gjennom referansegrupper og samarbeidet med allerede etablerte organer og utredningsarbeid som f.eks. makt- og demokratiutredningen. Styringsgruppa møttes ca én gang pr måned gjennom de vel tre årene kommisjonen arbeidet. Rådet hadde 37 medlemmer og ble ledet av redaktør Hans Erik Matre og nestlederne Astrid Anita Ziegler Stegane Frøysnes og Dag Hareide. Rådet var sammensatt av ressurspersoner med bakgrunn fra forskjellige saksområder og viktige verdiformidlende institusjoner, herunder brede folkebevegelser. Rådets oppgave var å bistå med råd og innspill til styringsgruppa. Rådet hadde i alt seks møter. Sekretariatet bestod av fem-seks personer og ble ledet av ekspedisjonssjef Fred-Olav Sørensen. Verdikommisjonens arbeide. Med utgangspunkt i hovedmålet og i mandatet fastsatte styringsgruppa følgende delmål for kommisjonens arbeide: (1) Skape større bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger. (2) Bidra til analyse og kunnskapsformidling om den verdimessige utvikling og den verdipåvirkning som faktisk skjer. (3) Identifisere aktuelle verdimessige og samfunnsetiske utfordringer – og drøfte mulige svar. (4) Utfordre til handling. Disse målene dannet utgangspunktet for en hel rekke prosjekter som Verdikommisjonen iverksatte eller deltok i iverksettingen av. Verdikommisjonen arbeidet i tre år, og en kan skjelne mellom flere faser i kommisjonens arbeid. Ut fra det faktum at Verdikommisjonen var et unikt eksperiment – og man følgelig ikke hadde noen oppsatt mal å gå etter, måtte kommisjonen i stor grad «la veien bli til» underveis. Første fase bestod i å dra i gang en rekke prosesser rundt om i landet. Dette ble vurdert som et nødvendig grunnarbeid for å sikre at det arbeidet kommisjonen gjorde, ble seriøst, fikk lokal forankring og ble mest mulig langsiktig i sine virkninger. Det ble lagt vekt på at kommisjonen skulle ha en kommunikativ og åpen holdning med vekt på å lytte og samtale. Styringsgruppa valgte å operere med en relativt åpen og omfattende definisjon av verdibegrepet for å unngå å gi svar på vegne av andre. Andre fase ble innrettet mot å sette frem spesielle temaer til debatt i offentligheten. Samtidig med dette sørget man for aktiv oppfølging av de langsiktige prosessene som var satt i gang. I denne fasen laget kommisjonen også, i tråd med Regjeringens mandat, en rapport fra arbeidet midtveis i prosessen. Rapporten fikk navnet «Fellesskap og mangfold – Verdikommisjonens midtveisrapport». Tredje fase videreførte linjen med å sette frem temaer til debatt i offentligheten, samtidig med at de igangsatte prosjektene ble avsluttet. I tillegg ble det arbeidet for at de prosjektene som skulle fortsette uavhengig av kommisjonens eksistens, ble sikret best mulige betingelser. Verdikommisjonens prosess representerte en utvikling fra det konsulterende og beskrivende til det mer normative. Styringsgruppa bestemte seg innledningsvis, til tross for det store forventningspress fra presse og publikum, for å ta seg tid til å finne saker og temaer som kunne lede inn i mer langsiktige verdidebatter og -prosjekter. I perioden fra utgivelsen av Midtveisrapporten høsten 1999 gikk kommisjonen inn i en periode der det ble mer naturlig for kommisjonens styringsgruppe å trekke konklusjoner på basis av de prosesser man har vært gjennom. Målet med Verdikommisjonens prosjekter var imidlertid ikke å nå fram til fasttømrede og endegyldige konklusjoner, men å inspirere til prosesser der verdier ble satt under debatt, utfra en tro på at bevisstgjøring og diskusjon best skapes gjennom utfordringer og endog provokasjon – og i tråd med mandatet som ba kommisjonen «drøfte mulige svar» på verdiutfordringer i samfunnet. Verdikommisjonens prosjekter. Verdikommisjonen igangsatte en hel rekke prosjekter av ulike karakter. Det dreide seg om prosjekter som gjaldt deltakelse, ansvar og demokrati (f.eks. hva som kjennetegner et godt lokalsamfunn), menneskeverdspørsmål (f.eks. verdier ved livets slutt), det flerkulturelle Norge (f.eks. tro- og livssynsdialog), skolespørsmål (f.eks. verdivalg i skolen), miljø og forvaltning (f. eks. rikdom og internasjonalt ansvar), medier og kommunikasjon (f.eks. pressens verdier) og analyse og kunnskapsutvikling (f.eks. om vold i Norge). Verdikommisjonen fremmet flere konkrete forslag til videreføring av verdidebatten og en rekke andre forslag og utfordringer til bl a regjeringen og stortinget. Verdikommisjonens rapporter. Verdikommisjonens formelle sluttprodukt var sluttrapporten i tre bind, som ble overrakt statsminister Jens Stoltenberg 28. mars 2001. Midtveisrapporten ble overrakt statsminister Kjell Magne Bondevik 30. november 1999. Det første av de tre sluttrapportene fra Verdikommisjonen er kalt «Et brev om frihet». Her gjør Verdikommisjonens styringsgruppe et forsøk på å gi et samlet svar på det spørsmålet som kommisjonen oftest møtte på sine mange folkemøter rundt omkring i landet: «Hvilke verdier er viktigst i dagens og morgendagens samfunn?» Kommisjonens tar utgangspunkt i "frihet" som ett av menneskets grunnvilkår. Drøftingen føres gjennom overskrifter som Frihetens verdi, Frihetens pris, Ansvarsmobilisering, Toleranse og likeverd, Samliv og barn, Mennesket – alle tings målestokk, En global bevissthet og Viljens makt. Drøftingen avsluttes med følgende konklusjon: «Frihet uten forpliktelse fører til griskhet og krenkelser. Forpliktelse uten frihet betyr livsfornektelse og moralisme. Derfor ble dette et brev av frihet og forpliktelse.» I tillegg til sine egne rapporter utgav Verdikommisjonen eller medvirket kommisjonen til totalt 20 andre publikasjoner. Utover dette engasjerte kommisjonens medlemmer seg i et mangfold av diskusjoner, dialoger, refleksjoner og utspill. De deltok i mer enn 500 folkemøter, samt på konferanser og debattmøter av ulike slag. Enkelte medlemmer nådde tusenvis av mennesker gjennom landsomfattende foredragsvirksomhet og kulturarrangementer. Vurdering. Opprettelsen av Verdikommisjonen og oppnevnelsen av dens medlemmer ble omfattet med svært stor oppmerksomhet og interesse. Kommisjonen ble i løpet av den tre-årsperioden den var i arbeid omtalt i ca. 8 500 avisartikler, radioprogrammer og TV-innslag. Sekretariatet mottok anslagsvis 5 000 brev og telefonhenvendelser. Verdikommisjonen ble også omtalt i media i Australia, Belgia, Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia og Tyskland. I Sverige og Danmark ble den gjenstand for parlamentsdebatter. Verdikommisjonen ble et av de mest omdiskuterte tiltak i nyere norsk kulturdebatt, og den ble også utsatt for en god del kritikk i mediene. I 2005 leverte Jill Merethe Loga en doktoravhandling der hun søker å belyse paradokset at kommisjonen på den ene side skapte nysgjerrighet og begeistring, samtidig som den ble møtt med sterk motstand og var utsatt for latterliggjøring. I en artikkel i Samtiden om kommisjonens sluttrapport kommenterer Nina Dessau retorisk «den paradoksale situasjon at knapt en av de mange journalister som hadde kritisert Verdikommisjonen syntes å bry seg om å lese kommisjonens rapporter»: «En ikke-dialogisk kampanje fulgte kommisjonen til siste slutt.» På den andre siden mente flere kommentatorer etter sluttrapportens publisering som biskop emeritus Per Lønning at kommisjonen hverken var en fiasko eller suksess, men i sum relativt overflødig: «Det er ikke rett å si at Verdikommisjonen fløt på overflaten. Men det vil være enda mer galt å si at den gikk til bunns. Den fløt halvannen meter under overflaten, og kom med en hel del politiske og småpolitiske forslag, hvorav mange ser ut til å være ganske all right og interessante, som ethvert fornuftig menneske ville ha understøttet på forhånd.» City of Salford. Salford er et administrativt distrikt i Stor-Manchester i England. Det har navn etter byen Salford, som er den største bosetningen i distriktet. Administrasjonssenteret er Swinton. Det har status både som "city og metropolitan borough". Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Salford, Eccles, Swinton and Pendlebury, Irlam og Worsley. Det grenser mot Bury og Bolton i nord, Trafford i sør, Wigan og Warrington i vest og Manchester i øst. Francisco Manuel Durán. Francisco Manuel Durán Vázquez(født 28. april 1988 i Málaga) er en spansk fotballspiller som for tiden spiller for engelske Liverpool FC. Han er på en 18 måneders låneavtale fra den spanske Segunda-klubben Malaga. Det koster Liverpool FC i alt £ 100 000. Duran fikk en trøblete start på Liverpoolkarrieren, og allerede i sin første kamp for reservelaget røk han korsbåndet og må dermed tilbringe om lag et halvt år på sidelinjen. Duran går en lys fremtid i møte, og han er spådd å bli gitt ny kontrakt når låneoppholdet er over. Manager Rafael Benítez har også uttalt seg positivt om ungutten. Jordy Brouwer. Jordy Brouwer (født 26. februar 1988) er en nederlandsk fotballspiller som for tiden spiller i nederlandske RKC Waalwijk på utlån fra Liverpool FC. Liverpool FC. Han signerte på en 4,5-årskontrakt for Merseyside-klubben, etter en overgang fra den hollandske storklubben Ajax i januar 2007. RKC Waalwijk. Brouwer ble lånt ut til den nederlandske klubben RKC Waalwijk fra januar 2009. Utlånsavtalen inneholdt også en kjøpsopsjon for den nederlandske klubben. Under en trening i mars 2009, fikk han et brudd i et mellomben i høyrefoten, noe som satte han utenfor i en lang periode. Meritter. Liverpool FC Fylkesvei 535 (Hedmark). Fylkesvei 535 i Hedmark går mellom Elverum sentrum og Bruberg i Åmot. Veiens lengde er 31,9 km. Eksterne lenker. 535 Magnolia (film). "Magnolia" er en film fra 1999, skrevet, produsert og regissert av Paul Thomas Anderson. Filmen forteller historien om flere individer i løpet av en dag i San Fernando Valley, California. Den vever sammen ni forskjellige historier til en rød tråd. En stil nært beslektet i de uavhengige film-miljøene, og ikke ulikt en del av Robert Altmans filmer. Fthiotis. Fthiotis eller Fthiotida (gammelgresk: Φθιώτις, gresk: Φθιώτιδα) er et prefektur i Hellas. Hovedstaden er byen Lamia. Den grenser til Maliakbukta i øst, til prefekturene Viotia og Fokis i sør, Aitolia-Akarnania i sørvest, Eurytania i vest, Karditsa og Larisa i nord og Magnesia i nordøst. Navnet stammer fra antikk tid. Det moderne prefekturet ble opprettet under den greske uavhengighetskrigen i 1821 og var kjent som "Fthiotis og Fokis" frem til 1947 da den sørlige delen ble dagens prefektur Fokis og navnet ble endret til Fthiotis. Ishockey i Latvia. Ishockey er den mest populære sporten i Latvia. Latvia har en profesjonell ishockeyliga og mange amatørligaer. Ishockey har blitt spilt i Latvia siden 1920-tallet. Da Latvia var medlem av Sovjetunionen fra 1940 til 1991 hadde landet elleve ishockeylag som spilte i den sovjetiske ligaen. Det største laget i den latviske ishockeyligaen er Dinamo Riga. VM i ishockey 2006 ble også arrangert i Latvia. Landslaget har også vunnet VM i ishockey flere ganger, men aldri som selvstendig land. Brenda Ann Spencer. Brenda Ann Spencer (født 3. april 1962 i San Diego, California) skadet åtte barn og en politimann og drepte to voksne i et skytedrama ved Grover Cleveland Elementary School i bydelen San Carlos i San Diego mandag 29. januar 1979. Skolen lå rett ovenfor huset hennes. Hun brukte en rifle hun hadde fått til jul av faren. Da det seks timer lange skytedramaet endte og den seksten år gamle jenta ble spurt hvem hun ville skyte nå svarte hun «Jeg liker rød og blå jakker». På spørsmål om hvorfor hun begikk den kriminelle handlingen, fnyste hun og svarte «Jeg liker ikke mandager. Dette liver opp dagen.» Hun sa også: «Jeg hadde ikke noe grunn for det, det var bare for moro skyld» «Det var som å skyte ender i en dam,» og «(Barna) så ut som en flokk med kuer der de sto, de var veldig lette bytter.» Hun erkjente seg skyldig på to punkter for drap og ukontrollert bruk av dødelig våpen, og ble dømt til fengsel i 25 år til livstid. Hun soner dommen ved The California Institution for Women i Corona. Hun har søkt om prøveløslatelse fire ganger, men har ikke fått innvilget det til nå. Siste gang hun søkte var i 2009. Neste gang hun kan søke er i 2019. I 2005, skyldte hun på at hun var beruset og var høy på narkotisk stoff da skytingen inntraff, og også at faren, Walter Spencer, hadde misbrukt henne seksuelt da hun var barn (en beskyldning hun aldri hadde kommet med i noen av de tidligere rettssakene). Hun har også hevdet at staten og aktoratet prøvde å skjule hennes positive dopingprøver. 23. januar 2006, sendte den britiske tv-kanalen Channel 4 en dokumentar med navnet "I Don't Like Mondays". Der ble familiemedlemmene intervjuet, inkludert Brendas far, som aldri før hadde snakket offentlig om hendelsen 26 år tidligere. Han nektet å ta på seg skylden for drapene og sa at han ikke hadde kjennskap til beskyldningene datteren kom med i 2005. Per dags dato, besøker han henne hver søndag ettermiddag i fengslet. Spencers forbrytelse ble kjent verden rundt, og er temaet i sangen «I Don't Like Mondays» av The Boomtown Rats, skrevet av Bob Geldof. Hege. Hege er en hunkjønnsform av Helge. Mest troverdig er det at Hege betyr «hellig», men noen kilder sier at Hege betyr «due». Hege har navnedag 30. september. Andre former av navnet Hege: Helga, Helge. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Hege i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Eion. Eion er en by nordøst på det greske fastlandet. Den ligger ved munningen til elven Struma som renner ut i Egeerhavet fra det indre av Thrakia. Thukydid henviser til den i "Peloponneserkrigen" som et sted av betydelig strategisk viktighet for athenerne under peloponneserkrigen. Eion ble okkupert av perserne i 476 f.Kr. i etterspillet til perserkrigene. Den ble erobret av det athenske sjøforbundet i 475 f.Kr. under lederskapet til den athenske generalen Kimon, sønn til Miltiades den yngre. Innbyggerne ble gjort til slaver. Erobringen av Eion var begynnelsen til et militært felttog som ble satt i gang av det nylig opprettede sjøforbundet. Deres mål var å renske Egeerhavet for persiske flåter og pirater for å gi athenerne tilgang til Hellespont. Den nærliggende athenske kolonien Amfipolis ble grunnlagt i 437 f.Kr. 5 km oppover elven Struma. Bosetterne, ledet av Hagnon, brukte Eion som deres operasjonsbase til å begynne med. Under peloponneserkrigen var Eion i 424 f.Kr. stedet hvor den athenske kommandanten Aristeides avskar en persisk budbringer som het Artafernes. Budskapet som var på vei til Sparta, var et brev fra den persiske kongen som tok for seg tidligere forespørsler som ble gjort til ham av spartanerne. Senere i krigen, vinteren 424/423 f.Kr., erobret den spartanske generalen Brasidas Amfipolis med sine thrakiske allierte. Men da han gikk mot Eion, klarte han ikke å overmanne de athenske fosvarerne som var ledet av Thukydid. Selv om han holdt Eion, ble Thukydid senere utvist for sin manglende evne til å forsvare den viktigere byen Amfipolis. Struma (elv). Strumas løp gjennom Bulgaria og HellasStruma eller Strymónas (bulgarsk: Струма, gresk: Στρυμόνας) er en elv i Bulgaria og Hellas. Det antikke navnet var Strymōn (gresk: Στρυμών). Dens nedslagsfelt er på 10 800 km². Den har sin kilde i Vitosha–fjellene, renner først vestover, så sørover, går inn i gresk territorium ved landsbyen Kula og flyter ut i Egeerhavet nær Amfipolis i prefekturet Serres. Elvens lengde er 415 km (290 km i Bulgaria). Den er Bulgarias femte lengste elv. Refstad. Refstad er et boligstrøk i Bydel Bjerke i Oslo nord. Refstad ligger i ytterkanten av Groruddalen, og grenser til Sinsen i vest, Årvoll i nord, Bjerke og Risløkka i øst og Økern og Løren i sør. Området har fått navn etter Refstad gård som lå i området tidligere. Refstad kjennetegnes ved at de fleste veiene i området har fått navn etter eplesorter. Refstad består for det meste av villaer og rekkehus. Deler av området består av store sameier med rekkehus, blant annet Gørtz Sameie. Mange av boligtomtene på Refstad er festet bort av Bjerke Travbane. På Refstad ligger et stort friluftsområde kalt Refstadjordet. Her ligger Refstad barnehage, lekeplassen «lekeskogen», idrettsanleggene Løren idrettspark og Lørenhallen, samt en treningsbane for travhestene på Bjerke. Mellom treningsbanen og Løren Idrettspark ligger nye Løren skole som i 2006 flyttet fra Løren som følge av ombyggingen av Ring 3 mellom Ulven og Sinsen. Nærmeste skole med ungdomstrinn er Sinsen skole. Beboerne på Refstad sogner til Sinsen og Tonsen menigheter. Fylkesvei 563 (Hedmark). Fylkesvei 563 i Hedmark går mellom Innbygda og Gjevaldshaug i Trysil. Veiens lengde er 25,5 km. Eksterne lenker. 563 563 Raven-Symoné. Raven-Symoné Christina Pearman (født 10. desember 1985 i Atlanta i Georgia) er en amerikansk skuespiller og artist kjent under navnet Raven-Symoné, eller bare Raven. Hun er best kjent for sitt eget show på Disney Channel, That's so Raven. Eksterne lenker. Sangere fra USA Dionysios. Dionysios (gr. Διονύσιος, kortform Dionysis, Διονύσης) er et gresk navn. Det er dannet fra gudenavnet Dionysos og dets latiniserte form er Dionysius. Prince Edward Islands flagg. Vise-guvernøren av Prince Edward Islands flagg Prince Edward Islands flagg er et heraldisk flagg basert på provinsens våpen innenfor en rød og hvit langs flaggets øvre, nedre og frie ende. Motivet viser et stort eiketre med tre mindre eiketrær ved siden av, samt i flaggets øvre del, en gul løve på rød bunn. Symbolikken knytter i begge deler av motivet an til England: Løven står for England. Det store eiketreet representerer også England, da som landet som beskytter de tre fylkene på Prince Edward Island. Våpenet ble formelt gitt av kong Edward VII 30. mai 1905, men har vært i bruk i provinsens segl siden 1769. Flagget ble innført av provinsforsamlingen 24. mars 1964. Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører et blått flagg med kronet provinsvåpen innsatt i en krans av gule lønneblader. Vise-guvernørens flagg ble innført 18. november 1981. Labbetuss. "Labbetuss" var et norsk barne-TV program som gikk på NRK-TV fra 1982 til 1984. Programmet het egentlig "Tre-fire-fem", men ble mest kjent under tittelen "Labbetuss". Programledere var Halvdan Sivertsen og Vibeke Sæther (vekselsvis), mens Geir Børresen spilte "Labbetuss", som forestilte en hund av rasen Old english sheepdog. Andre figurer var de to hånddukkene "Smitt og Smule" (spilt av Åsmund Huser). Regi var ved Grete Høien. Programmet var rettet mot førskolebarn. Formålet var å lage en serie om barns nære hverdag, mens læring og aktivisering var mindre vektlagt (noe som stod i et vist motsetningforhold til den pedagogiske stil som preget barneprogrammene på 1970-tallet). I hver episode møtte barna en programleder og hunden Labbetuss. Skaperne hadde valgt en hundefigur som barn lett kunne kjenne seg igjen i. Den representerte også barnas reaksjoner, han kunne bli både begeistret og lei seg, slik som et barn. Gjennom sang, lek og samtale tok programlederen opp ett nytt tema i hvert program. Eventyr, fortellinger og små filmer skulle også belyse temaet. Programmet ble svært populært blant barn og regnes som en av de mest kjente barneprogrammer fra 1980-tallet i Norge. En av de episodene som kanskje huskes best var hvor Halvdan Sivertsen fremførte sangen "Labbetuss har bursdag". Sangen er forøvrig å finne på plata "Labbetussviser", utgitt i 1983. Serien bidro i betydelig grad til at Sivertsen ble en TV-kjendis i Norge. Serien ble sendt i reprise i 1986, 1988, 1992 og 1993. Skikkelsen "Labbetuss" hadde også gjesteopptredener i barne-serien "Teodors julekalender" som gikk på NRK i 1986. Nils-Martin Crawfurd. Nils-Martin Crawfurd (født 19. august 1983) er en norsk stemmeskuespiller. Han er best kjent for å gi stemme til Ash Ketchum fra "Pokémon"-animeen og de tre første filmene i serien. Foreløpig gir han stemme til hovedfiguren Robin i "Teen Titans" som vises på Cartoon Network. Han har også gitt stemme i filmene "Napoleon", "Sjørøverplaneten" og noen andre filmer. Albertas flagg. Albertas flagg'", flagget til provinsen Alberta i Canada, er blått og har provinsens våpenskjold i midten. Flagget er i størrelsesforholdet 1:2. Det ble godkjent av dronning Elizabeth II 1. mai 1968. Det ble kunngjort en måned senere, 1. juni 1968. Provinsvåpenet, som ble godkjent av kong Edward VII 30. mai 1907, viser en landskapsscene typisk for provinsen Alberta: En snødekt rekke av fjelltopper, for Klippefjellene (Rocky Mountains), med grønne åser foran og nederst på prærien og de gule hveteåkrene. Øverst i våpenet vises merket for England: Et rødt kors på hvitt felt, et såkalt Georgskors. Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører et blått flagg med kronet provinsvåpen innsatt i en krans av gule lønneblader. Vise-guvernørens flagg ble innført 28. september 1981. Olav Lundanes. Olav Lundanes (født 11. november 1987) er en norsk orienteringsløper. Olav kommer opprinnelig fra Ålesund. Olav er fra en orienteringsfamilie som består av mor Marit, far Lars Roger og fire yngre søsken. Olav løp opprinnelig for orienteringsklubben Emblem. Som junior løp han for Østmarka Orienteringsklubb utenfor Oslo. Fra og med 2009 har han løpt for Halden Skiklubb. I junior-VM i Sveits 2005 vant han langdistansen helt suverent. Terrenget passet ham svært godt, ettersom det var ekstremt mye bakker der, og det er i bakkene han er best, – han kommer jo fra en plass med svært mye bakker oppe på Eikenosa i grenda Emblem i Ålesund. Dette er den høyest beliggende gården i Ålesund kommune – cirka 180 meter over havet ligger gårdstunet. I junior-VM i 2006 tok Olav sølv på langdistansen, bronse på mellomdistansen og bronse på stafetten. I junior-VM i 2007 var målsettingen hans å ta medalje på alle fire distanser. Han kom hjem med to gull (lang- og mellomdistanse) og to sølv (sprint og stafett). Olav tok hele 6 gull under NM i den sterke juniorklassen H19–20 i 2006. I VM i 2010 i Trondheim tok Lundanes gull på langdistansen og sølv på stafetten. I november 2011 bare 23 år gammel blir han kåret av Norges orienteringsforbund til årets orienteringsløper. Olav får utmerkelsen på orienteringsgallaen i Halden. Samtidig blir to idrettslag tildelt O-idrettens rekrutteringspris 2011. Det ene idrettslaget er Emblem I.L og det er foreldrene hans Lars Roger og Marit som er spesielt nevnt og som mottar prisen for sitt mangeårige arbeid med unge orienteringsløpere i laget. I desember 2011 mottar Olav Lundanes årets idrettsspris av regionavisa Sunnmørsposten for sine prestasjoner i o-løypen de siste sesongene. Dette er den idrettsprisen på Sunnmøre som har lengst historie og det er stor prestisje knyttet til den. I januar 2012 ble han utnevnt som MOT-ambassadør i Ålesund. Største meritter. I langrenn har Lundanes seks KM-gull for Møre og Romsdal (2001–2004), samt 10., 14., 16. og 19. plass i norgescupen (2004–2005) Britisk Columbias flagg. V Queen of Oak Bay Vise-guvernøren av Britisk Columbias flagg Britisk Columbias flagg er et heraldisk våpenflagg som viser provinsens våpenskjold i rektangulært format (3:5). Motivet viser en halv sol over bølgelinjer i hvitt og blått. Dette viser til Britisk Columbias plassering ved Stillehavet, som Canadas vestligste provins. Den øvre delen av flagget viser Union Jack med en krone i, et symbol for provinsens opphav som britisk koloni. Flagget ble egentlig autorisert av kong Edward VII 31. mars 1906, samtidig som provinsvåpenet ble fastsatt, men kom først i bruk etter vise-guvernørens vedtak av 27. juni 1960. Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører et blått flagg med kronet provinsvåpen innsatt i en krans av gule lønneblader. Vise-guvernørens flagg ble innført 1. februar 1982. Knut Anders Fostervold. Knut Anders Fostervold (født 4. oktober 1971) er en norsk syklist og tidligere fotballspiller i Molde Fotballklubb. Fostervold har spilt i klubbene Rival, Sandefjord, Stokke, Eik-Tønsberg og hans favorittklubb Grimsby Town FC (10 kamper, 2000-01 som utlånt). Det var i Molde han tilbrakte det meste av sin karriere som fotballspiller. I perioden 1994 – 2002 spilte han 172 eliteseriekamper i forsvaret til klubben, og skåret 13 mål. Fra 1997 til 2001 var han også kaptein på laget. Han la opp etter en kneskade i 2002, og valgte da å satse på sykling. I løpet av få år jobbet han seg opp til å bli en av Norges beste syklister, og sykler nå for Nesset CK Elite. Han deltok i temporittet i VM både i 2006 og 2007, men uten å oppnå store resultater. I september 2007 satte han norsk rekord på 10 og 20 kilometer temposykling. Fostervold har en mastergrad i logistikk fra Høgskolen i Molde og er utdannet trener fra Olympiatoppen. Han er bosatt i Nesjestranda og har sittet i Moldes kommunestyret for KrF, og er storebror til TV 2-sportens Guro Fostervold. I 2011 utøker Fostervold sitt sportslige repertoar og satser på triatlon. Fostervold har deltatt i 2011-utgaven av Norseman. I 1998 fikk han oppmerksomhet for en filming i en kamp mot Stabæk. C.S. Forester. Cecil Scott Forester (født 27. august 1899, død 2. april 1966) er det navnet den kjente novellisten Cecil Louis Troughton Smith var mest kjent under. Han skrev bøker med militært innhold og er spesielt kjent for sin serie på elleve bøker om Horatio Hornblower, som gikk fra Midshipman til "Admiral of the fleet" under Napoleonskrigene, denne serien er filmatisert. Han har også skrevet "Afrikadronningen" (1935) som også er filmatisert. Biografi. Forester var født i Kairo, han hadde et meget komplisert liv, med innbilte foreldre, et hemmelig bryllup og sykdom. Han var utdannet i Alleyn's School og på Dulwich College i sør- London. Han giftet seg med Kathleen Belcher i 1926, de fikk to sønner før de skilte seg i 1945. Den eldste sønnen, John Forester er hva man kaller en sykkelaktivist, og han har også skrevet en biografi om sin far. Under 2. verdenskrig flyttet Forester til USA der han skrev propaganda slik at Amerika skulle bli med i krigen på de alliertes side. Til slutt bosatte han seg i Berkeley, California. I 1947 giftet CS seg i hemmelighet med Dorothy Foster. Han led under sterk åreforkalkning senere i livet. Hornblower. Populariteten til denne figuren var meget stor innen marine og sjøromaner. Bøkene er bygd rundt en heroisk, men likevel ikke heroisk personlighet. Denne seriens eneste "konkurrent" i denne sjangeren er kanskje den senere skrevne serien Aubrey-Maturin skrevet av Patrick O'Brian. Begge hovedpersonene fra disse bøkene er bygget på den historiske Admiral Lord Dundonald fra GB. Hornblower fra Forester sin serie har også visse likhetstrekk med Horatio Nelson (ikke bare navnet). Andre bøker. Forester skrev også mange andre bøker foruten Hornblower-serien. "The General" fra 1936, "Afrikadronningen" fra 1935 og mange noveller og andre bøker. Forester ga ikke bare ut sjøfarerbøker og noveller, men han skrev også to kriminal romaner. "Payment Deferred" fra 1926 og "Plain Murder" fra 1930. Han har også to barnebøker i sitt forfatterskap, i en av disse kommer han tilbake til sjømannslivet fordi historien utspinner seg blant pirater. Manitobas flagg. Manitobas flagg er en red ensign etter britisk mønster og har provinsens våpenskjold i flaggdukens frie ende. Flagget er i forholdet 1:2. Det ble fastsatt av dronning Elizabeth II 12. mai 1966. Provinsen Manitobas våpenskjold ble fastsatt godkjent av kong Edward VII 10. mai 1905, men hadde da vært i offisiell bruk siden 1870. Våpenet viser en bison, en henvisning til dyret som en gang satte sin preg på Manitobas prærielandskap. Øverst i våpenet vises merket for England: Et rødt kors på hvitt felt, et såkalt Georgskors. Dette merket ble også benyttet av Hudson's Bay Company som virket på området som ble til provinsen Manitoba. Det røde korset står også til minne om denne delen av provinsens kolonihistorie. Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører et blått flagg med kronet provinsvåpen innsatt i en krans av gule lønneblader. Vise-guvernørens flagg ble innført 11. mai 1984. Partikkel. Partikkel fra latinsk "particula" 'liten del'. Ulike betydninger. Ordet partikkel har forskjellige betydninger avhengig av fagfelt. New Brunswicks flagg. New Brunswicks flagg er et heraldisk våpenflagg med provinsens våpen i rektangulært format. Våpenet ble fastsatt av dronning Victoria i 26. mai 1868, men flagget ble først innført ved vise-guvernørens beslutning av 24. februar 1965. Motivet viser en galei med årer i vannet. Dette tolkes som et symbol for den betydning skipsfart og skipsbygging har hatt i provinsen. I øvre del står en gul løve på rødt som symbol for provinsen New Brunswicks bånd til England, men også til Braunschweig i Tyskland, som har gitt provinsen navn. Provinsen fikk i 1784 navn etter Storbritannias daværende monark George III, som også var hertug av Braunschweig. Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører et blått flagg med kronet provinsvåpen innsatt i en krans av gule lønneblader. Vise-guvernørens flagg ble innført 19. november 1982. Newfoundland og Labradors flagg. Provinsen Newfoundland og Labradors flaggFlagg for vise-guvernøren av Newfoundland og Labrador Newfoundland og Labradors flagg er i fargene hvitt, blått, rødt og gult. Det er i utformingen et av de mest moderne av de kanadiske provinsflaggene. Flagget ble innført av provinsforsamlingen 28. mai 1980. Flaggets hvite farge symboliserer sø og is, den blå fargen symboliserer havet, rødt står for menneskelig innsats og gult for tiltro til framtiden. De to trianglene i flaggets frie ende står for henholdsvis fastlandsdelen av provinsen, Labrador, og for øya Newfoundland. Den rødkantede gule pilen viser til framtidstro. De hvite delene i som skiller de blå feltene danner en trefork. Dette skal representere betydningen fiskeriene og havet har for provinsen. Før det nåværende provinsflagget ble vedtatt benyttet Newfoundland Union Jack som sitt flagg. Det ble vedtatt innført ved lovgivning i 1931. Fra 1904 til 1931 fantes det en uoffisiell red ensign for Newfoundland. Dette hadde et særlig merke på hvit skive i flaggets frie ende. Merket viste handelens gud, Merkur, som presenterer en knelende fisker som holder fram sin fangst for Britannia, personifikasjonen av Storbritannia. Videre inneholdt merket innskriften «Terra Nova», provinsen Newfoundlands navn på latin, og mottoet «Haec Tibi Dona Fero», som betyr «jeg bringer deg disse gaver». Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører et blått flagg med kronet provinsvåpen innsatt i en krans av gule lønneblader. Vise-guvernørens flagg ble innført 31. januar 1987. Ontarios flagg. Ontarios flagg er en red ensign etter britisk mønster og har provinsens våpenskjold i flaggdukens frie ende. Flagget er i forholdet 1:2. Det ble fastsatt av provinsforsamlingen 14. april 1965. Provinsen Ontarios våpenskjold viser tre gule lønneblad i grønt felt med et hvitt skjoldhode hvorpå et rødt kors. Skjoldhodets (Georgskors) viser tilknytningen til England. Våpenet ble opprinnelig godkjent av dronning Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører et blått flagg med kronet provinsvåpen innsatt i en krans av gule lønneblader. Vise-guvernørens flagg ble innført 27. juni 1981. Fylkesvei 375 (Oppland). Fylkesvei 375 i Oppland går mellom Krekke og Fåvang i Ringebu kommune. Veien er 10,4 km lang. Eksterne lenker. 375 375 Nova Scotias flagg. Vise-guvernøren av Nova Scotias flagg Nova Scotias flagg er et heraldisk våpenflagg utformet som en rektangulær utgave av provinsens våpen. Det består av en hvit duk med et blått diagonalkors, også kalt andreaskors, og med Nova Scotias våpenskjold i midten, en rød løve innenfor en liljebord på gult skjold. Både flagget og våpenskjoldet viser til Skottland, som har gitt provinsen navn. Selve flaggduken har Skottlands flagg i omvendte farger, mens selve våpenskjoldet er identisk med Skottlands. Våpenskjoldet ble gitt provinsen i kongelig våpenbrev i 1625. Flagget ble innført av kong George V i 1929. Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører en variant av Union Jack, der provinsens våpen, omgitt av en krans av grønne lønneblader, er innsatt på en hvit skive i midten av flagget. Vise-guvernørens flagg ble innført 7. august 1869. Douglas Sequeira. Douglas Sequeira Solano (født 23. august 1977 i San José) er en costaricansk fotballspiller. Sequeira spiller nå i den costaricanske fotballklubben Saprissa Han har spilt for Deportivo Saprissa, men har også brukt en del tid I Europa. Der har han spilt for Feyenoord Rotterdam og Karlsruher SC. Solano er egentlig en spiller fra Major League Soccer og Real Salt Lake fra Saprissa der han ble byttet med Pablo Brenes. Han var i midlertid sendt på et lite opphold i Chivas USA, der han var i ett år. Senere endte Sequeira opp i Real Salt Lake, men det var bare i 2006. I desember 2006 signerte han under på en tre års kontrakt med Tromsø IL. Sequeira har spilt for Costa Ricas landslag i mange aldergrupper. Han spilte sin første A-lagskamp i 2004, siden det har han representert Costa Rica 27 ganger men bare skåret i to av kampene. I 1997 spilte Han i FIFA World Youth Championship, som ble holdt i Malaysia. Han markerte seg umiddelbart i Tromsø IL. I sin debutkamp i norsk tippeliga, hjemme mot VIF, 9. april 2007, banket han inn et av årets mål etter bare 7 minutter, og ble kampens matchvinner. Piratforlaget. Piratforlaget er det norske søsterforlaget til svenske Piratförlaget, som ble grunnlagt i 1999 av Jan Guillou, Liza Marklund og bokforleggeren Ann-Marie Skarp. Formålet med virksomheten er å gi forfatterne større innflytelse over bokdistribusjonen, og mer penger for bøkene. I stedet for vanlig royalty-lønn, betaler forlaget forfatterne halvparten av alle inntektene etter at utgifter er trukket fra. Det norske Piratforlaget ble grunnlagt 30. august, 2004, og er et aksjeselskap der det svenske Piratförlaget eier 40% av aksjene (pr. 2005). Forleggeren i Norge er Tine Kjær. Québecs flagg. Québecs flagg er blått og har et hvitt kors med hvite liljer i hvert av de fire blå feltene dannet av korset. Flagget har sine forbilder i franske militære faner og i Frankrikes gamle handelsflagg, et hvitt kors på blå flaggduk. Også den heraldiske liljen er et fransk symbol. I de fleste henseende er flagget et symbol for provinsen Québecs franske språk og kultur og et uttrykk for provinsensbestrebelser på å ivareta sin identitet i det ellers hovedsakelig engelskspråklige Canada. Québecs flagg er ellers unikt blant kanadiske provinser flagg ved at det i Québec i offisiell sammenheng omtales som nasjonalflagg. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Det ble vedtatt av Québecs regjering 21. januar 1948 og ble lovregulert 9. mars 1950. Flagget ble erklært som nasjonalflagg av nasjonalforsamlingen i Québec i november 1999. Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører et blått flagg med kronet provinsvåpen innsatt i en hvit skive midt i flagget. Vise-guvernørens flagg ble innført 1952. Saskatchewans flagg. Saskatchewans flagg er delt i grønt over gult, symboler for provinsens skogdekte nordlige områder og hvetelandet i sør. I flaggets frie ende er det plassert en blomst av arten "western red lily". Dette er provinsens offisielle blomstersymbol. I kantonen er provinsen Saskatchewans våpenskjold plassert. Dette viser en rød løve på gult i skjoldhodet, og under dette tre gule kornbånd på grønt felt. Løven er et kongelig symbol, Englands løve i omvendte farger, mens kornbåndene representerer provinsens rike landbruk. Våpenet ble opprinnelig gitt provinsen av kong Edward VII 25. august 1906. Flagget, som er i størrelsesforholdet 1:2, ble vedtatt av provinsforsamlingen 31. mars 1969 og kunngjort av vise-guvernøren 22. september samme år. Vise-guvernørens flagg. Kronens representant i provinsen, vise-guvernøren, fører et blått flagg med kronet provinsvåpen innsatt i en krans av gule lønneblader. Vise-guvernørens flagg ble innført 26. september 1981. Fylkesvei 378 (Oppland). Fylkesvei 378 i Oppland går mellom Fåvang og Gundershaugen i Ringebu kommune. Veien er 12,0 km lang. Eksterne lenker. 378 378 Yukons flagg. Yukons flagg er delt i tre felter i fargene grønt, hvitt og blått og har territoriets våpen i midtfeltet. Fargene symboliserer Yukon med den grønne taigaskogen, den hvite snøen og det blå elvene og innsjøene. Våpenet i midten viser symboler for territoriets natur, ressurser og historie. Øverst i våpenet vises merket for England: Et rødt kors på hvitt felt, et såkalt Georgskors. Korset har i midten en blå skive med et heraldisk mønster for pelsverk. Dette skal til sammen vise til de første europeiske utforskerne av Yukon og til pelsjakten som dro dem dit. Det hvite bølgemønsteret i den blå hoveddelen av skjoldet representerer Yukon. De røde trekantformene representerer fjellene og de gule skivene gull og andre mineralressurser. På toppen av skjoldet troner en malamute-hund. Skjoldet er flankert av to korslagte grener av blomsten geiterams (eng. "fireweed", vit. "epilobium angustifolium"). Denne er territoriets offisielle blomstersymbol. Flagget ble vedtatt 1. desember 1967. Det er resultatet av en offentlig konkurranse, som ble vunnet av Lynn Lambert. Realregister. Et realregister er et offentlig rettighetsregister, der rettigheter til formuesgoder kan registreres slik at de oppnår rettsvern, det vil si rettsbeskyttelse overfor tredjemenn som gjør gjeldende konkurrerende rettigheter i gjenstanden. Det som særpreger et realregister er at rettighetene er ordnet etter den enkelte gjenstand, og ikke etter den fysiske eller juridiske personen som innehar rettighetene. Dette gjør det enkelt for potensielle erververe av rettigheter i tingen å skaffe seg oversikt over hvilke heftelser og andre forhold han må ta hensyn til, og forenkler dermed omsetningen av slike gjenstander. Et viktig prinsipp for omsetning av gjenstander som er registrert i et realregister, er at man ikke kan gjøre gjeldende rettigheter mot erververen som det ikke fantes opplysninger om i registeret (det gjelder unntak fra dette dersom erververen kjente eller burde kjenne til forholdet). Den andre siden av prinsippet er at erververen må godta alt registeret gir opplysninger om. Dette kalles hhv. for registerets "negative" og "positive" troverdighet. Det mest praktiske realregisteret i Norge er grunnboka, som inneholder en oversikt over rettigheter til fast eiendom. Andre eksempler er skipsregisteret og skipsbyggingsregisteret for skip, Luftfartøyregisteret for luftfartøyer, Petroleumsregisteret for oljeinstallasjoner, samt Kraftledningsregisteret. Verdipapirsentralen og Løsøreregisteret er derimot ikke realregistre, ettersom det her er rettighetshaver og ikke de enkelte eiendeler som er utgangspunktet for registreringen. Sussi Bech. Sussi Bech (født 25. november 1958 i Birkerød i Danmark) er en dansk illustratør, tegneserietegner og -forfatter. Hun er særlig kjent for flere tegneseriealbum med spennende historier om den oldegyptiske prinsessa Nofret. Arbeid. Allerede på tegneskolen i København arbeidet Sussi Bech med sin første tegneserie "Zainab" som kom på dansk, og i norsk oversettelse, i 1985. Historien er hentet fra eventyrene i 1001 natt. Siden 1986 har Sussi Bech konsentrert sine tegneserier om Det gamle Egypt, hvor hun med prinsesse Nofret fra Kreta som hovedfigur har bragt leseren rundt i oldtidens middelhavsland som vitne til datidens politiske og religiøse intriger. Tegneseriealbumene om "Nofret" utgis også i Frankrike, Belgia, Nederland og Indonesia. Forttellingene har også gått som føljetong i danske aviser, blant annet i "Berlingske Tidende" og "Ekstra Bladet". Sussi Bech har også utgitt en flere andre tegneserier, deriblant tobindsverket om eventyrersken "Aida Nur", inspirert av Howard Carters funn av Tutankhamons grav på 1920-tallet. Serien kom som album i 1991 og 1992. Året etter kom Sussi Bechs ungdomsarbeid "Dalila den Drevne", som fortalte forhistorien til "Zainab". I 1998 utgav Bogfabrikken Sussi Bechs tegneserieversjon av H.C. Andersens eventyr "De vilde svaner". Sussi Bech har ellers illustrert barnebøker, blant annet med de populære barne-tv-figurene "Kaj og Andrea" for Danmarks Radio. Hun har mottatt de danske barnebibliotekarers kulturpris og tegneseriebransjens orden, Ping-prisen. "Nofret" er dessuten flere ganger valgt som beste tegneserie og tegneseriefigur av danske tegneseriekolleger. Sussi Bechs tegnestil kjennetegnes av detaljerte motiver med klare linjer og jevne fargeflater i en fransk-belgisk spenningsserietradisjon. Engø. Engø er en liten øy bestående av i hovedsak hyttebebyggelse beliggende i Sandefjord kommune i Vestfold. Det er veiforbindelse fra fastlandet, og ferjeforbindelse til Veierland. Her finnes også båtverksted og båtbrygge. Nordvestterritorienes flagg. Nordvestterritorienes flagg er delt i blått, hvitt og blått på samme måte som i Canadas flagg, det vil si at det hvite midtfeltet er videre enn de to flankerende feltene. Midt i det hvite feltet står territorienes våpenskjold. Flagget er i forholdet 1:2. Det ble til ved avholdelsen av en nasjonal konkurranse. Denne ble vunnet av Robert Bessant fra Manitoba. Flagget ble innført ved territorialrådets vedtak av 1. januar 1969. Fargene blått og hvitt symboliserer henholdsvis innsjøene og havet (blått) og is og snø (hvitt). Våpenskjoldet viser symboler for territorienes natur og ressurser. Det hvite feltet med den blå stripen øverst i skjoldet står for Nordvestpassasjen. Nedre del er delt diagonalt. Dette representerer tregrensen. Den grønne delen står for skogene i sør, mens den røde delen står for tundraen i nord. De gule brikkene står for mineralrikdommene i grunnen, mens revehodet står for pelsjakten. Etter at Nunavut i 1999 ble utskilt fra Nordvestterritoriene har flaggets symbolikk vært diskutert, da en del av natursymbolikken ikke lenger er dekkende for de gjenværende delene av territoriet. Richard Krajicek. Richard Peter Stanislav Krajiicek (født 6. desember 1971 i Rotterdam i Nederland) er en tidligere profesjonell tennisspiller. Krajicek ble profesjonell tennisspillere i 1989 og han vant 14 single- og tre doubleturneringer i løpet av sin tenniskarriere som varte til 2003. Som best var han nummer fire (1999) på rankingen over verdens beste singlespillerne. I 1996 kom han til finalen Wimbledon etter en overraskende seier over amerikanske Pete Sampras i kvartfinalen og seier over australske Jason Stoltenberg i semifinalen. I finalen møtte han MaliVai Washington som han beseiret med 6-3, 6-4, 6-3 og vant dermed sin første og eneste Grand Slam-turnering. Krajicek deltok også på det det Nederlandske Davis Cup-laget i årene 1991–2000, han spilte 15 Davis Cup-kamper hvorav han vant 7. Mount Dana. Mount Dana, 3981 meter høyt, sett fra vest Mount Dana er et fjell i den østlige kanten av Yosemite nasjonalpark i California. Det er 3 981 meter høyt og er det nest høyeste fjellet i nasjonalparken (etter Mount Lyell). Fjellet er oppkalt etter James Dwight Dana, som var professor i geologi ved Yale College. Nunavuts flagg. Nunavuts flagg er delt i gult og hvitt av en rød figur, en såkalt " inuksuk", en steinfigur som reises av Nunavuts inuittiske befolkning for å markere religiøse eller andre steder av særlig betydning. I det øvre hjørnet av flaggets frie ende er det plassert en blå stjerne. Denne skal representere nordstjernen, et tradisjonelt navigasjonsmerke, og skal symbolisere de eldstes lederskap i samfunnet. Blått og gult symboliserer landets og havets rikdommer, mens rødt viser til Canada. Flagget ble innført ved lov vedtatt av Nunavuts territorialforsamling 1. april 1999. Loven om flagget var den første lov denne forsamlingen vedtok, da territoriet ble opprettet og forsamlingen startet sitt virke denne dagen. Fylkesvei 379 (Oppland). Fylkesvei 379 i Oppland går mellom Hilstad og Gamle Våla bru i Ringebu kommune. Veien er 9,9 km lang. Eksterne lenker. 379 Latvias politiske system. Enhetsstaten Latvia er en er parlamentarisk, representativ og demokratisk republikk med et sterkt ettkammerparlament, Saeima, og et svakt presidentembete. Presidenten, som er landets statsoverhode, spiller kun en sermoniell rolle. Utøvende makt ligger hos regjeringa, under ledelse av statsministeren, mens lovgivende makt er tillagt både regjeringa og Saeima. Den dømmende makta er uavhengig av utøvende og lovgivende makt. Grunnloven ("Satversme") fra 1922, med endringer fra 1933, blei gjenoppliva i 1993. Den kan endres av Saeimaen med to tredjedels flertall og minst to tredjedel av representantene til stede. Vedtak om endringer av grunnloven kan fattes etter tre behandlinger og enkelte paragrafer kan i tillegg kun endres ved godkjenning i en folkeavstemning. 20. september 2003 resulterte en folkeavstemning i at 66,9 prosent stemte "for" at Latvia skulle bli medlem av EU. 1. mai 2004 gikk Latvia inn i unionen. Landet har vært NATO-medlem siden 29. mars 2004. Latvias nasjonaldag er den 18. november. Historisk bakgrunn. Latvia fikk første gang sin selvstendighet i 1918 etter Oktoberrevolusjonen i Russland. Kaoset etter første verdenskrig hadde gjort det mulig å rive seg løs fra et Russland i oppløsning. Latvia fikk deretter en demokratisk, republikansk forfatning med et sterkt parlament, forholdstallsvalg og en president valgt av parlamentet. Parlamentet var sterkt fragmentert, alltid med minst 20 partier representert i Saeima. I 1934 gjennomførte statsminister Kārlis Ulmanis et statskupp, men uten at grunnloven blei endra. I 1940 blei Latvia okkupert av sovjetiske styrker og blei en sovjetrepublikk. Dette var en direkte følge av hemmelige tillegg til Molotov-Ribbentrop-pakten, som delte Øst-Europa opp i sovjetiske og tyske interessesfærer. Latvia blei deretter offisielt en del av Sovjetunionen. Mellom 1941 og 1944 var landet okkupert av Tyskland, men blei i 1944 igjen innlemma i Sovjetunionen og et økonomisk-politisk system likt det man hadde i de øvrige delene av Sovjetunionen blei innført. Latvia blei etter andre verdenskrig offer for tung russifisering, der russisk-ættede arbeidere med familier blei flytta inn i landet, både med tvang og med lokkemidler. Dette førte til en sterk endring i den etnisk-språklige situasjonen i republikken. Andelen etniske latviere var 77 prosent i 1935, kun 52 prosent i 1989 og 59 prosent i 2007. I 1985 kom Mikhail Gorbatsjov til makta i Sovjetunionen og han lanserte snart sin glasnost og perestrojka. Året etter starta de første antydningene til protester og demonstrasjoner. "Den latviske folkefronten" blei starta i 1988, opprinnelig til støtte for Gorbatsjovs politikk, men det blei etter hvert stilt stadig sterkere om autonomi. Samme år starta også en annen bevegelse, den mer ytterliggående "Latvias nasjonale uavhengighetsbevegelse". I 1990 organiserte man det første frie parlamentsvalget og året etter, i 1991, blei landet selvstendig. Spørsmålet om statsborgerskap. Av de baltiske statene som fikk tilbake selvstendigheten i 1991 var det Latvia som hadde de største nasjonale minoritetene. I 1989 utgjorde russere, hviterussere og ukrainere til sammen 42 prosent av landets befolkning. Det nasjonale spørsmålet og statsborgerskapspolitikken har derfor vært et sentralt tema i latvisk politikk etter selvstendigheten. Den nåværende statsborgerskapslovgivninga blei vedtatt i 1998 etter mye press fra Russland og EU og den erstatter en mye mer restriktiv lov fra 1994. I henhold til loven er de som bodde i Latvia forut for den sovjetiske okkupasjonen den 17. juni 1940, samt deres etterkommere, latviske statsborgere. De som har bosatt seg i landet under okkupasjonen kan søke om statsborgerskap. Dette gjelder imidlertid ikke de som har bosatt seg i landet etter å ha avslutta tjeneste i den sovjetiske hæren eller personer med tilknytning til KGB eller andre sovjetiske spesialtjenester. Andre personer som utelukkes fra å søke statsborgerskap er dømte kriminelle og medlemmer av kommunistpartiet eller tilknyttede organisasjoner som etter den 13. januar 1991 har motarbeida den latviske staten. For å få innvilga statsborgerskap må man man kunne konversere på latvisk, man må avlegge en troskapsed til Latvia, frasi seg tidligere statsborgerskap, ha bodd minst 5 år i landet, samt ha kjennskap til den latviske grunnloven. Når personer som hadde bosatt seg i landet etter 1940 ikke uten videre fikk statsborgerskap, kan dette forklares med innvandringa i sovjettida blei oppfatta som illegitim fordi landet da var okkupert. Dessuten var Latvia det landet der det hadde vært sterkest motstand mot selvstendigheten og denne motstanden hadde vært sterkest blant de med slavisk bakgrunn. Fra 1998 har imidlertid alle barn av statsløse født i Latvia under uavhengigheten fra 1991 rett på statsborgerskap uten naturalisering. I 2006 var fortsatt 18 prosent av befolkninga i Latvia, det vil si ca. 420.000 personer, uten statsborgerskap. Dette utgjør omtrent halvparten av den ikke-latviske befolkninga. Presidenten. Presidenten velges av Saeima for maksimum to 4 års-perioder. Presidenten blir valgt med minst 51 stemmer, det vil si minst 51 prosent av de 100 parlamentarikerne i Saeima. Presidentens viktigste oppgave er å nominere en statsministerkandidat for Saeima. En president kan dessuten fremme forslag om oppløsning av Saeima og nyvalg, men et slikt forslag må gjennom en folkeavstemning. Dersom flertallet går "mot" forslaget, må presidenten gå av. Dersom det blir flertall "for" forslaget, blir Saeima oppløst og det blir holdt nyvalg. Presidenten kan dessuten kreve at Saeima revurderer et lovvedtak. Dette kan imidlertid bare gjøres "en" gang pr. lovvvedtak. Presidenten kan også utsette å proklamere et lovvedtak i to måneder. Latvias regjering. Presidenten har altså rett til å nominere en statsministerkandidat, men kandidaten må deretter bli godkjent av Saeima. Den nye statsministeren utpeker deretter statsrådene i sin regjering. Disse må deretter godkjennes av Saeima. Saeima kan fjerne statsministeren og regjeringa ved et mistillitsforslag. Saeima. Saeima har 100 representanter, valgt for en periode på 4 år. Representantene velges ved St. Laguës metode i fem store flermannskretser. Dette sikrer høy proporsjonalitet for de partiene som kommer over den nasjonale sperregrensa på 5 prosent. Velgerne har stor innflytelse på personvalget, da representantene ikke er rangert på forhånd. De kan sette et pluss ved en eller flere kandidater for å gi dem en ekstra stemme men de kan også stryke kandidater. Fylkesvei 387 (Oppland). Fylkesvei 387 i Oppland går mellom Våla bru og Våla Bruk i Ringebu kommune. Veien er 552 meter lang. Eksterne lenker. 387 387 Barbara Jordan. Barbara Jordan (født 2. april 1957 Milwaukee, Wisconsin) er en tidligere profesjonell amerikansk kvinnelig tennisspiller. Hun vant to turneringer i løpet av sin karriere, én i double og en singleturnering. I 1979 kom hun til finalen i Grand Slam-turneringen Australian Open etter å overraskende ha slått ut storfavoriten Hana Mandliková i kvartfinale. Hun møtte amerikanske Sharon Walsh i finalen som hun vant over i to strake sett og tok dermed sin første og eneste Grand Slam-tittel. Sestos. Sestos var en antikk by på den thrakiske halvøy, dagens Gallipoli–halvøya i det europeiske Tyrkia. Den ligger ved Hellespont på den andre siden av Abydos og var hjemmet til Hero i legenden om Hero og Leander. Xerxes Is hær krysset her på en bro i 480 f.Kr., og de fleste av Aleksander den stores styrker gikk den andre veien med båt i 334 f.Kr. George Byron svømte fra Sestos til Abydos på fire timer og gjenskapte Leanders bragd. Pindos. Pindos–fjellene, sett fra et fly Pindos (gresk: "Πίνδος") er en fjellrekke som ligger nord i Hellas. Den er rundt 60 km lang, høyeste punkt er fjellet Smolikas (2637 moh). Siden den går langs grensen mellom Thessalia og Epiros, blir Pindos ofte kalt «Hellas' ryggrad». Fjellrekken strekker seg nesten fra den albanske grensen i Nord-Hellas til det nordlige Peloponnes. Haukr Erlendsson. Haukr Erlendsson (født ca. 1265, død 1334) blir regnet som forfatteren av Hauksbok. I dette store håndskriftet finner vi blant annet avskrifter av sagaer og avhandlinger. Det inneholder også en regnebok, kalt "Algorismus", og Voluspå. Det fins ingen sikre kilder på når Haukr Erlendsson ble født, men han ble lagmann på Island i 1294, og omkring 1301 kom han til Norge. I et brev som dateres 1311 blir han kalt for lagmann og ridder av Gulating. Han var lagmann i Gulating fra 1302 til 1322. Han døde i 1334, sannsynligvis i Bergen. Erlendsson, Haukr Fristaden Danzig. Topografisk kart over Fristaden Danzig Fristaden Danzig (tysk "Freie Stadt Danzig", polsk "Wolne Miasto Gdańsk") var to ganger navnet på byen Gdańsk (da kjent under navnet Danzig), som på grunn av sin strategiske betydning ble erklært som fristad. 1809–1814. Dette skjedde første gang under Napoleonskrigene da byen var okkupert av Frankrike. Napoleon erklærte byen og den nærmeste omegnen som Fristaden Danzig 9. september 1809. Dette området var helt og holdent tidligere prøyssisk område. Etter Napoleons mislykkede angrep og felttog i Russland vinteren 1812 frigjorde tsarens armé Danzig i 1813, og året etter ble byen etter Wienerkongressen gjenforent med Preussen. 1920–1939. Etter første verdenskrig bestemte Versailles-traktaten at Danzig skulle bli en fristad under Folkeforbundets overhøyhet. Byen hadde nesten bare tysk befolkning (rundt 96 %), men den nye polske staten gjorde likevel krav på byen, for å sikre seg fri tilgang til Østersjøen, noe landet hadde blitt lovet av de allierte på grunnlag av Woodrow Wilsons «Fjorten punkter». Statusen som fristad ble et kompromiss, som innbyggerne likevel var svært misfornøyde med. Fristaden inkluderte ikke bare selve Danzig, men også byene Zoppot (Sopot), Tiegenhof (Nowy Dwór Gdański), Neuteich (Nowy Staw) samt rundt 252 landsbyer og 63 småsteder. Fristaden dekket et areal på 1 966 kvadratkilometer, noe som gjorde den rundt dobbelt så stor som den tidligere såkalte fristaten etablert av Napoleon. Byen var i tollunion med Polen og underlagt polske lover på det økonomiske området. Samarbeidet med Polen var likevel svært vanskelig. Særlig var bestemmelsen om at Polen skulle ha et militært transittdeponi på Westerplatte konfliktfylt. Etter at nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, blusset det opp anti-polske stemninger i Danzig etter nasjonalsosialistenes initiativ. Samme år fikk det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP 38 % av stemmene i Danzigs "Volkstag". Byens polakker (i første rekke polske tjenestemenn) og polske organisasjoner ble forfulgt, og "«Zurück zum Reich»" («Tilbake til riket») ble det dominerende slagordet som ble brukt i propagandaen blant byens tyske innbyggere. Størsteparten av byens befolkning ønsket at Danzig ble tilbakeført til Tyskland. Det valgte parlamentet "Volkstag", særlig under ledelse av senatspresidenten fra 23. november 1934, Arthur Greiser, og regjeringen i fristaden gikk inn for gjenforening med Tyskland, noe som skjedde i forbindelse med felttoget i Polen i 1939, som blant annet ble innledet med slaget om Westerplatte, og den andre fristadens historie tok slutt med den tyske besettelsen. Området ble av det nasjonalsosialistiske Tyskland fra 2. november 1939 innlemmet i det administrative området Danzig-Westpreussen og var hovedstad for dette. Fristaden ble styrt av senatet, som ble utpekt av den folkevalgte, lovgivende forsamlingen "Volkstag". Denne ble valgt for fire år ad gangen. Arbeidsspråket var tysk, men polsk var sikret gjennom lovgivningen som et likestilt språk. Partiene i Danzig var stort sett tilsvarende de som eksisterte i Weimarrepublikken. De mest toneangivende partiene var det konservative" Deutschnationale Volkspartei", det katolske "Deutsche Zentrumspartei" og "Sozialdemokratische Partei Deutschlands". Et eget polsk parti fikk liten oppslutning. NSDAP var i utgangspunktet et lite og ubetydelig parti i Danzig, første etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland fikk det stor oppslutning, og fikk kontrollen over "Volkstag" ved valget 28. mai 1933. Roger Eskeland. Roger Eskeland (født 11. november 1977) er en norsk tidligere fotballspiller som i en årrekke spilte for Bryne FK. Han har tidligere spilt for Feda, og Kvinesdal fra hjemkommunen. I 1994 ble Eskeland hentet til Bryne, og har tilsammen spilt over 500 kamper for klubben medberegnet treningskamper. Som ung spiller fikk han også med seg en rekke landslagskamper på de forskjellige guttelandslagene (G15,G16,G17,G18,M20 og M21). Til sammen 34 kamper. Eskeland har opp igjennom årenes løp vært linket til andre klubber, både innen- og utenlands. Men han signerte igjen og igjen for nye år i Bryne. Etter 2010-sesongen la han opp på grunn av skadeproblemer og gikk over til å være keepertrener i klubben. Artabazus. Artabazus, sønn av Farnakes, var en satrap i Frygia (nå det nordvestlige Tyrkia) under akamenide-dynastiet i det persiske riket. Han var en av generalene i Xerxes Is invasjon av Hellas hvor han ledet reservestyrkene som voktet tilbaketrekningen til Asia. Han var også ansvarlig for å slå ned et opprør i Potidaia. Invasjonen sluttet med at Mardonios ignorerte råd fra Artabazos og andre, møtte grekerne i slaget ved Plataiai og ble beseiret (479 f.Kr.). Grekerne fulgte opp sin seier ved å seile til Jonia hvor de ødela garnisonsstyrkene under Tigranes i slaget ved Mykale samme år. Artabazos klarte derimot å lede en stor del av den persiske hæren ut av Hellas og tilbake til Jonia. Som belønning ble Artabazos gjort til satrap i Hellespontin Frygia. Dette embetet gikk videre til hans etterkommere i arv. Han ble enten etterfulgt av sin sønn Farnbazos som er for det meste ukjent, eller av sitt barnebarn Farnakes som er kjent for å ha vært satrap i utbruddet av peloponneserkrigen. Farnakes ble senere etterfulgt av sin sønn, en ny Farnbazos som er kjent fra sin rivalisering med Tissafernes og kriger mot spartanerne. South Lakeland. South Lakeland er et administrativt distrikt i Cumbria i England. Administrasjonssenteret er Kendal. Store deler av Lake District ligger i distriktet. Det ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Kendal, Windermere, det meste av Lakes, South Westmorland landdistrikt i Westmorland, Grange, Ulverston og North Lonsdale landdistrikt i Lancashire og Sedbergh landdistrikt i West Riding of Yorkshire. Fylkesvei 686 (Hedmark). Fylkesvei 686 i Hedmark går mellom Plassen og Gammelsetra i Alvdal. Veien er 4,8 km lang. Eksterne lenker. 686 686 Dilos. Dilos (gresk: Δήλος) er en øy i Hellas som ligger isolert i sentrum av en omtrentlig sirkulær ring av øyer kalt Kykladene, nær Mykonos. Øya hadde en posisjon som en helligdom i et årtusen før den olympiske greske mytologien gjorde den til Apollons og Artemis' fødested. Fra denne hellige havnen, ser en to koniske høyder i horisonten som identifiserte hellige landskaper for en guddinne andre steder. En beholdt sitt arkaiske navn, fjellet "Kynthos", er kronet med helligdommen til Dionysos. Øya var befolket siden det tredje årtusenet f.Kr. og var mellom 900 f.Kr. og 100 et betydelig kultsentrum. Øya var et naturlig møtepunkt for det athenske sjøforbundet som ble opprettet i 478 f.Kr. Et separat kvarter var reservert for utlendinger og helligdommene til utenlandske guddommer. I det 3. århundre f.Kr. konkurrerte hellenistiske monarker om å ære Dilos med monumenter. Dilos ble gitt av romerne til den athenske bystaten i 166 f.Kr., men i moderne tid har den blitt ubebodd. Den er for tiden kun brukt av arkeologer og turister. Tanagra. Tanagra (gresk: Τανάγρα) er et samfunn nord for Athen i Boiotia, ikke langt fra Theben. Stedet var kjent i antikken for sine masseproduserte terrakotta–figurer. Pausanias nevner den antikke byen Graia på dens sted, noe som regnes av enkelte akademikere som opprinnelsen til navnet gresk. Navnet i antikken var Poimandria etter sin grunnlegger Poimandros som deltok i trojanerkrigen. Stedet var åstedet for to slag, i 457 f.Kr. og 426 f.Kr. Johannes (navn). Johannes er et opprinnelig gresk mannsnavn, Ioannes (Ἰωάννης). Ioannes kommer fra hebraisk Yochanan og betyr «Gud er nådig». Det er mye brukt i kristen kultur. Bibelen omtaler både døperen Johannes og evangelisten Johannes. Johannes er et vanlig mannsnavn i veldig mange land. Johannes er ett av de mannsnavn som har gitt opphav til flest variasjoner. Johan, John, Jan, Hannes, Jon, Jöns, Jens, Heinz og Hans er alle varianter eller kortformer som forekommer i germanske språkområder, i romanske språkområder finns former som Juan (spansk), Giovanni (italiensk), Jean (fransk). Navnet Ivan er den russiske formen av Johannes. Utbredelse. Johannes er blant de mest bruke mannsnavnene i Finland, og varianten "Ioánnes" (Ιωάννης) er blant de mest brukte i Hellas. Johannes var blant de ti mest populære navnene på guttebarn født i perioden ca 1890–1950 og igjen fra ca 1980. Siden ca 1940 har "Juhani" vært en mer populær variant av navnet i Finland. Navnet er kjent i Norge fra 1000-tallet, i formen "Jon". Johannes var et svært populært navn på gutter født i Norge på 1600-, 1700- og 1800-tallet, og de første tiårene på 1900-tallet. Navnet falt siden i popularitet, men tok seg noe opp igjen på begynnelsen av 2000-tallet. I 2006 var det i Norge 6 848 menn som hadde Johannes som første fornavn. Det var 5 344 menn i Norge som hadde Johannes som eneste fornavn i 2006. I Sverige er Johannes kjent fra 1100-tallet. Det har på 1900-tallet aldri vært blant de aller mest populære navnene på guttebarn født i Sverige. Størst popularitet hadde navnet i 1993, da det var på 43. plass. I Tyskland var Johannes et populært navn på guttebarn på begynnelsen av 1900-tallet, og igjen i 1980-årene. Navnedag. Johannes har navnedag den 24. juni. Wimbledon-turneringen 1995. Wimbledon-turneringen 1995 ble spilt i juni i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gress. Amerikanske Pete Sampras vant sin tredje strake singletittel i Wimbledon da han vant singelfinalen for herrer. Singleturneringen for damer ble vunnet av tyske Steffi Graf som dermed vant sin sjette singletittel i Wimbledon. Double-turneringen for herrer ble vunnet av det australske paret Mark Woodforde / Todd Woodbridge og damedouble av tsjekkiske Jana Novotná og spanske Arantxa Sánchez Vicario. Martina Navratilova vant sammen med Jonathan Stark mixed double. Austerdalsbreen. Austerdalsbreen med Odinsbreen (t.v.) og Torsbreen. Austerdalsbreen er en brearm av Jostedalsbreen. Austerdalsbreen ligger ved Veitastrond i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Austerdalsbreen er en dalbre med tre store og bratte brefall fra Jostedalsbreens platå, Odinsbreen, Torsbreen og Lokebreen. Austerdalsbreen har et særegent "krepsehale"-mønster, av mørke og lyse partier, som lettest ses på avstand. Breen er også kjent for brebord – store steinblokker som blir liggende på en søyle av is. Austerdalsbreen har også en midtmorene, skapt av Odinsbreen og Torsbreen. Kryssingen av Jostedalsbreen fra Tungestølen opp Austerdalsbreen og Kvitesteinsvarden over breen ned til Kattenakken og Briksdal, er blant de mest klassiske breturer i Norge. Turen ble først gått av William Cecil Slingsby og hans følge i 1894, og på samme dag og uten å vite om hverandre, av Kristian Bing og Daniel Sygnesand. Sosiale roller. Sosiale roller er de posisjonene mennesker har i forskjellige grupper i samfunnet og de reglene som tradisjonelt gjelder og forventes for atferden og oppgavene til personene i disse posisjonene. Ordet er dannet av "sosial", som betyr «samfunnsmessig» og handler om fellesskap, og "rolle", som brukes i teaterspråket for en handlende persons bestemte oppgaver i for eksempel et skuespill. Sosiale roller er et flertydig begrep og en forklaringsmodell som særlig brukes i samfunnsvitenskapene. Kendal. Kendal preges av grå kalksteinshus Kendal er en by i Cumbria i England. Den er administrasjonssenter og største by i distriktet South Lakeland, og tredje største by i grevskapet. Kendal er mest kjent som et turistmål, for konfekten "Kendal mint cake" og for bygningene i lokal, grå kalkstein som har gitt byen kallenavnet «Auld Grey Town». Geografi og kommunikasjon. Kendal ligger ved elven Kent, og er omgitt av lave åser. Den ligger rett utenfor nasjonalparken Lake District, og regnes ofte med til parken fordi mange turister bruker den som base under turer. Ettersom den er omgitt av landsbygd har byen lenge vært et viktig handelssenter for området. Kendal stasjon betjener Windermere Branch Line, og har forbindelser til Windermere i nord og Oxenholme og Lancaster i sør. Det er omkring tolv km til motorveien M6. Hovedveien A65 stopper i Kendal, mens A6 går gjennom byen. Lancasterkanalen ble utvidet til Kendal i 1819, men den nordlige delen ble ufarbar da M6 ble anlagt. Deler av den seksjonen ble drenert og fylt igjen for å hindre lekkasjer. Den delen av kanalen som gikk gjennom byen er restaurert, og det er pr. 2007 planer om å restaurere resten. Historie. Kendal nevnes i "Domesday Book" (1086) som "Cherchbi". Den var i flere århundrer kjent som "Kirkbie Kendal", som betyr «landsby med kirke i Kentdalen». Den ble en periode også kalt Kirkbie Strickland. Normannerne reiste en festning av motte and bailey-type der, vest i den moderne byen. Som mange andre markedsbyer i området fikk Kendal en hovedgate, "high street", med befestede sidegater, "yards", slik at befolkningen lett kunne søke beskyttelse når den ble raidet av Border Reivers, anglo-skotske plyndrere. Hovedindustrien var ullprodukter, noe som reflekteres i byens våpen med mottoet "Pannus mihi panis", «ull er mitt brød». Det ble laget et stoff, Kendal Green, med en lokal produksjonsmåte, som skal ha blitt kjent etter at bueskyttere fra Kendal kjempet ved Agincourt iført klær av slikt stoff. Det ligger flere slottsruiner i byen, hvorav det nyeste, Kendal Castle, ble rest mot slutten av det 12. århundre. Svebere. Sveberne var et germansk folkeslag. Svebere ("suebi" eller "suevi", fra urgermansk *swēbaz basert på en urgermansk rot *swē- i betydningen «ens egen» i form av folk, slekt, fra en indoeuropeisk rot *swe-, tredje person refleksivt pronomen) ble først nevnt av Julius Cæsar i forbindelse med Ariovistus' hærtokt, ca år 58 f.Kr. Noen svebere forble en periodevis trussel mot romerne langs elven Rhinen inntil slutten av Romerriket. En annen germansk folkegruppe, alamannerne, sammen med svebere, overfalt og ødela romerske festningsverk og okkuperte Alsace (i dagens Frankrike mot den tyske grensen), og derfra mot Bavaria (Bayern) og Sveits. Omkring 150 e.Kr. forsvinner navnet fra kildene, men dukker så opp igjen under folkevandringstiden. Sveberne krysset Rhinen i år 406 sammen med alanerne og vandalene. Med unntak av en lomme i Schwaben, som de har gitt navn til, invaderte de Gallia og videre til Spania hvor de grunnla et kongerike i Galicia. Dette riket ble til slutt knust av vestgoterne i 585. Navnet forsvant da folket gikk opp i den øvrige stedfaste befolkningen der. I norrøn mytologi. Navnet til sveberne går også igjen i norrøn mytologi og i de tidligste norrøne kildene. Det tidligste vitnesbyrd er det urnordiske navnet Swabaharjaz (“svebersk kriger”) på runesteinen Rö i det tidligere norske området Båhuslen (dagens Bohuslän i Sverige) og i stedsnavnet Svogerslev. "Sváfa", viss navn betyr «svebersk» var en valkyrie som opptrår i Edda-diktet "Kvadet om Helge Hjorvardsson" ("Helgakviða Hjörvarðssonar"). Kongedømmet «Sváfaland» nevnes i dette kvadet og i "Tidreks saga" ("Þiðrekssaga"). Klassifisering i de klassiske kilder. Sveberne besto av semnonene, som er «de eldste og edleste av sveberne», langobardere, de syv stammene i Jylland og Holsten: reudigni, avionene, anglii (anglerne), varini, eudosere (judere), suarini, nuitonere; hermundui ved Elben; tre langs Donau: naristi (variskere), marcomanni (markomannere), quadi; marsigni og buri. Deretter er det en fjellkjede og bortenfor denne i avløpsområdet til Wisła fem stammer fra lugii inkludert harii, helveconere (hillevionene?), manimi, helsii og naharvali; gotere, rugii (rugiere / rugere), lemovii langs den baltiske sjøen (Østersjøen); alle stammene av svebene, lokalisert på halvøya Skandinavia; og til slutt også de ikke-germanske aestii, og sitonene, bortenfor aestii langs Baltikum «fortsette med sveberne». Deretter sier Tacitus: «Her slutter Svebia». Det er blir dog gitt få holdepunkter på identiteten til sveberne. De kan bli identifisert ved deres tradisjon med å knyte en svebersk hårknute som «skiller en fri mann fra en slave», i andre ord, en form for markering av sosial rang. Det samme avsnittet slår fast at høvdingene «brukte en mer utsøkt stil». Et annet kriterium for være en sveber er å bo i området «Svebia». Dette landområdet strekker seg utover der hvor man snakker germansk. Det er ikke bare det at sveberne er alle stammene i sentrale Germania eller selv en blokk av stammer som deler det samme språket og vanene: «det er klart at det er ingen monolittisk (enhetlig) ‘svebersk’ gruppe, men en rekke av stammer som kan dele noen vaner (eksempelvis krigergraver), men de kan også være svært ulike.» Tacitus’ beskrivelse av Svebia består av hele omkretsen av Østersjøen, inkludert innenfor det, stammene med sitonere som må ha oppholdt seg der hvor Finland er nå, og som snakket finsk-ugriske språk, og det har ikke blitt en endring av disse språk siden antikken. På sørenden av Østersjøen er aestii i området til dagens baltiske språk, og som også er like gamle språk som germansk. Et tredje kriterium er å dele navnet sveber som er «virkelig ekte og gammelt». Øyensynlig er navnet således fleretnisk og multikulturelt, men det er grunn til å påstå at den opprinnelige gruppen av germanskspråklige var de som ble kalt for svebere og som for en tid ved erobring eller kolonisering dominerte de finsk-ugriske og balterne. Hovedstammen av sveberne var semnonene – og deres navn betyr svebere. Maurers kulturkretser. Friedrich Maurer baserte arkeologiske og litterære analyser av germanske stammer på forskning som tidligere var blitt gjort av Gustaf Kossinna og sitt eget lingvistiske arbeid med isogloss. Han delte germanerne fra første århundre f.Kr. til fjerde århundret e.Kr. i fem kulturkretser eller kulturgrupper: de nordlige, Oder-Vistula, Elben, Weser-Rhinen og Nordsjø-germanerne. Herminonene besto av svebere (i smal forstand), hermunduri og andre var gruppen rundt Elben. De var ble stamfedre til dagens moderne høytysk. Disse fem gruppene dannet seg i den romerske jernalderen en gang etter 800 f.Kr. Maurer tilegner urgermansk til den nordiske bronsealder som han daterer til 1200-800 f.Kr. i henhold den informasjon som var tilgjengelig for ham. Datoene har endret seg noe og en pre-romersk jernalder har siden blitt brutt ut som en del forskere har tildelt et urspråk. Det strakte seg over en grov triangel med vertikaler i sørlige Skandinavia, munningen av elven Rhinen og munningen av Wisła. Faktisk var Østersjøen var kjent for romerne som "Mare Suebicum", et navn som uten tvil var bebodd fra tid til annen av svebere da de bosatte seg på kystene og sannsynligvis var felles med suionene / svearne Sveberne utvandret etterhvert sør- og vestover for å oppholde seg for en til i området Rhinland i dagens Tyskland hvor deres navn har overlevd i den historiske regionen som Schwaben («Svabia»). Sveberne under Ariovistus ble invitert til Gallia av sequani, men kom snart til å dominere disse og ble til slutt beseiret av Julius Cæsar i år 58 f.Kr. Julius Cæsars svebere. De svebere som nevnes i Julius Cæsars "Commentarii de Bello Gallico" ("Kommentarer til Gallerkrigen" eller bare "Gallerkrigen") levde i 100 distrikter av oppdyrket åkerland hvor hvert område var selvstendige, utstykning av gårder til individer for å bruke opp til ett år. De var kledd i dyreskinn, badet i elver og drakk ikke vin. De tillot bare handel for å bli kvitt krigsbytte og hadde ellers ingenting å handle med. De sto til militær disposisjon, innkalte årlig 1000 mann for hvert distrikt for militærtjeneste i et år. Med disse troppene herjet de ofte i Gallia på den andre siden av Rhinen, således involverte Gallias beskytter, den romerske republikk, hvis representant i området er en av dets største generaler, Julius Cæsar. Ved at de ikke hadde en sentralregjering og ingen respekt for autoriteter støttet de seg på tjenestene til krigshøvdinger som folkevandringstiden ble svebernes konger. Angående deres lokalitet var de naboer til cherusci. Det plasserer dem ved elven Rhinen og midten av elven Elben. Deres innerste tilfluktssted er "Silva Bacenis" («Bøkskogen») som flere forfattere antar må være Thüringer Wald, fjellområdet Harz og Schwarzwald, eller en kombinasjon av disse. I gamle tider var Tyskland dekket av skog og disse tre skogsområdene var bortimot sammenhengende. De kunne ikke ha jordbruk i skogsområdene, noe som betydde at disse stedene var sørenden av elven Main og de øvrige områdene av elven Elben som eneste muligheter. Dio Cassius’ svebere. Dio Cassius, som selv om han var en romer skrev på klassisk gresk, begynte sin opptegnelsene om sveberne med Julius Cæsars korte opphold på andre siden av Rhinen i år 55 f.Kr. Hos Dio Cassius er det sugambriene som trekker seg tilbake til sine befestingssteder, men Cæsar hører at sveberne samler hæren for å komme dem til hjelp, og han trekker seg tilbake. En generasjon senere i eller lenge før 29 f.Kr. krysser sveberne Rhinen bare for å bli beseiret av Gaius Carrinas som sammen med den unge Octavian Cæsar feiret en triumf i år 29 f.Kr. Kort tid etter dukker de opp og sloss som gladiatorer mot en gruppe fra Dakia under en romersk religiøs feiring. Dio Cassius skriver at de «oppholdt seg over Rhinen (skjønt mange byer andre steder gjør hevd på deres navn)» og at de ble kalt for keltere. Tidligere hadde han forklart at «...begge folk var svært gamle og oppholdt seg på begge sider og ble kalt for keltere». I enda en generasjon, i 9 f.Kr., krysset Nero Claudius Drusus som konsul Rhinen og fortsatte mot germanerne ved å starte med chattiene. Han krysset landet «så langt unna som til sveberne» og deretter angrep cherusciene nord for sveberne. Her nådde han Elben. Det er ingen bevis hos Dio Cassius at han underkuet sveberne. Som Julius Cæsar trakk han seg tilbake til Rhinen etter kort tid, men «døde på vegen av en form for sykdom» med ulvene løpende ulende rundt leiren Florus’ svebere. Den romerske historikeren Florus rapporterte at cheruskerne, sveberne og sugambrerne dannet en allianse ved korsfeste 20 romerske centurioner, men Nero Claudius Drusus beseiret dem, konfiskerte deres krigsbytte og solgte dem som slaver. Antagelig ble bare krigerne solgt ettersom sveberne fortsatte å opptre i de antikke kildene. Strabos svebere. Den greske historikeren og geografen Strabo i Bok IV i sitt verk "Geogrfi" fortalte om "soēboi" at de levde «bortenfor hele dette elvelandet» (Rhinland) og «overgår alle andre i makt og antall». Han plasserer dem også i nærheten av Herkynischer Wald, en gammel og tett skog som strakte seg østover fra elven Rhinen og tvers over sydlige Tyskland som i ordene til den engelske historikeren Edward Gibbon «overskygget størstedelen av Tyskland og Polen». I Bok VII knytter han alle stammene mellom over Rhinen, Donau og Elben til "soēboi": stammene "coldui", inkludert de i Böhmen hvor "markomannerne" holdt til, "lugii, zumi, butonene, mugilonene, sibini" og "semnonene" som var «en store stamme av sveberne selv». Noen av disse stammene var «inne i skogen»” og noen «utenfor den». Dette avsnittet er den første skjelningen mellom snevre og brede begrep av svebere, men bred er ikke så bred som hos Tacitus: «stammen til sveberne... strakte seg fra "Rhenus" (Rhinen) til "Albis" (Elben); og en del av dem var også på den motsatte siden av Albis, som for eksempel hermondori og langobardere». De siste ble framstilt som omstreifere som levde i små, midlertidige hytter og fraktet sin eiendeler i vogner og levde «av deres flokker». Plinius den elders svebere. Plinius den eldre skrev en nå tapt "Historie om de germanske krigene", og av den følge hadde han lite å si om germanerne i "Naturalis Historia", men ettersom det meste av hans militære tjeneste var langs den germanske grensen var han sannsynligvis en autoritet og det er antatt at han var kilde for Tacitus, skjønt den siste oppgir ikke nøyaktig hva som kommer fra Plinius den eldre. Plinius deler germanerne i fem "genera" («typer»), deriblant "hermionere" ("irminonere") som består av "gentes" («stammer») av svebere, "hermunduri", "chatti" og "cheruskere". I hans øvrige tekst er de bare spredt nevnt. Ptolemaios’ svebere. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios har også to meninger av begrepet sveber i sitt omfattende opptegnelse av Stor-Germania ‘Sveber-langobardere’ er lokalisert nord for sugambrere som er ved Rhinen, et sted vest for Strabos, kanskje kilden til Strabos omstreifere i vogner. Øst for langobarderne, muligens de samme eller forbundet med ‘sveber-langobardere’, er ‘sveber-anglere’, men disse er innlands i sør, og strekker seg så langt nord som på midten av Elben, oppstrøms fra chaukere, en senere gruppe som ble saksere. Til øst er sveber-semnonnene mellom Elben og en mystisk, ukjent elv, "Suevus", som åpenbart er navngitt etter dem, og som renner ut i Østersjøen mellom Oder og Elben. Og til slutt er det en stamme som blir kalt for kun svebere og som finnes ved Rhinen øst for elven Ems, omtrent der hvor Svebia (Schwaben) senere ble lokalisert. Selv om Ptolemaios gir koordinater for elver, byer og fjell er han upresis ved å plassere folk og grupper, en del er faktisk gjentatt med ulik stavemåte. Han etterlater leseren til å gjette hvilken by som skal knyttes til hvilket folk. Hans liste på rundt 94 byer gjør det åpenbart at Tacitus’ beretning om germanerne som kun landsens folk ikke er helt nøyaktig, selv om det kanskje var hovedtrekkene. Lucanus’ svebere. Den romerske forfatteren Marcus Annæus Lucanus forteller både om sveberenes sted og opptreden «...forlot Elbens og Rhinens uerobrede hode løst fra lengre nord de blonde ("flavi") svebere;...kun henimot borgerkrig». Dette stedplasserer sveberne i smal betydning og varierer Tacitus’ tema som hevdet at alle germanere var utelukkende rødhårete. Folkevandringstiden. Nært beslektet med alamannerne og ofte i samarbeid med dem forble sveberne for det meste på den høyre siden av Rhinen inntil 31. desember 406 da det meste av stammen slo seg sammen med vandalene og alanerne brøt gjennom de romerske befestningene ved Mainz og således innledet en invasjon av den romerske provinsen Gallia. Deler av sveberne, de nordlige svebere, ble nevnt i 569 under merovingernes kong Sigibert I i de områder som i dag er Sachsen-Anhalt. I sammenheng med sveberne ble saksere og langobardere som kom tilbake fra den italiske halvøya i 573 også nevnt. Da vandalene og alanerne støtet sammen med de romerske allierte frankerne i kampen om overherredømmet i Gallia dro sveberne under deres konge Hermeric sørover, krysset Pyreneene og dro inn i den iberiske halvøy som romerne ikke lenger styrte etter opprøret til Gerontius og Maximus i 409. Kongedømme i Gallaecia. Sveberne passerte gjennom det baskiske området før de slo seg ned i den romerske provinsen Gallaecia i det nordvestlige Hispania (dagens Galicia og nordlige Portugal), sverget troskap til keiser Honorius og ble akseptert som "foederati", allierte, og gitt tillatelse til å slå seg ned under deres egen selvstyre og lover. Samtidig med den selvstyrte provinsen Britannia ble svebernes kongedømme i Gallaecia det første kongedømme innenfor Romerriket. Sveberske Gallaecia var også det første kongedømme løsrevet fra Romerriket som begynte å prege mynter, noe som tidligere var en del av det romerske systemet og infrastrukturen. Svebernes kongedømme i Gallaecia og nordlige Lusitania ble etablert i 410 og varte til 484 etter et århundre i langsom nedgang. Mindre enn det østgotiske kongedømmet Italia eller det vestgotiske kongedømmet i Hispania, og nådde aldri betydelig politisk betydning. Etter at svebernes kongedømme ble erobret av vestgoterne i 585 fremstilte Braulio av Zaragoza (590 – 651) regionen som «på kanten i vest er det en uutdannet landområde hvor man hører intet annet enn lyden av stormene». Bosetning og integrering. De germanske inntrengerne bosatte seg hovedsakelig i områdene Braga ("Bracara Augusta"), Porto ("Portus Cale"), Lugo ("Lucus Augusta") og Astorga ("Asturica Augusta"). Bracara Augusta, den moderne byen Braga og tidligere hovedstad i romerske Gallaecia ble hovedstaden for sveberne. En annen germansk stamme som fulgte med sveberne og bosatte seg i Gallaecia var buri. De bosatte seg regionen mellom elvene Cávado og Homem i det området som også i dag kjennes som Terras de Bouro («Burienes land»). Etter som sveberne hurtig gikk over til å snakke det lokale spansk-romerske språket er det få spor igjen av deres germanske språk. Noen påvirkninger på den galiciske språket og portugisiske språket har likevel skjedd, som "lawerka" på portugisisk og "laverca" på galicisk som er synonymt for "cotovia" = moro og leven. Hedensk kongedømme. I årene 416 til 418 førte visigoterne, som allierte av den romerske keiseren, krig mot vandalene og alanerne i Spania. Da visigoterne til slutt forlot halvøya for å bosette seg i Aquitania etterlot de disse to folkegruppene sterkt redusert men forent under en felles konge, Gunderik. Gunderik forsøkte så å undertvinge seg sveberne også, men dette mislyktes etter romersk inngripen. I 429 krysset vandalene over til Afrika og etterlot seg dermed sveberne som den eneste germanske folkegruppa i Spania. I 438 ratifiserte Hermeric en fred med den lokale spansk-romerske befolkningen og trøtt av krig gikk han av som konge til fordel for sin sønn Rechila. Rechila innledet en ny ekspansjonistisk politikk. Vestromerriket, på denne tiden styrt av generalen Aetius, var opptatt på andre fronter. Dette skapte et maktvakuum i Spania som sveberene utnyttet til å utvide sitt herredømme. På det meste strakte det sveberske kongedømmet seg så langt unna som til Mérida og Sevilla. I 448 døde Rechila og hans sønn Rechiarius ble konge. Sistnevnte hadde konvertert til katolikk en gang rundt 447. I 456 døde han etter å ha blitt beseiret av den visigotiske kongen Teoderik og den svebernes storhet begynte å falme. Svebernes kongedømme ble satt i et hjørne i fiendtlig nordvest og politiske ble de delt langs elven "Minius" (Minho eller Miño) med to ulike konger på hver sin side av elven. Sveberne forble stort sett hedenske og deres tillegg priscillianisme inntil en ariansk misjonær ved navn Alex, sendt av den vestgotiske kongen Teoderik etter sigende på forespørsel av den sveberske kongen Remismund i 466 for å konvertere dem. Således ble den arianske kirke etablert som kom til dominere troen til befolkningen inntil de ble konvertert på nytt til katolisismen på 560-tallet. Konvertering til katolisismen. Svebernes konvertering til katolisismen blir presentert svært forskjellige i opprinnelige opptegnelsene. Den eneste samtidige opptegnelsen, referatene fra Det første kirkemøtet i Braga som kom sammen den 1. mai 561 uttaler uttrykkelig at kirkemøtet ble holdt på ordre fra en konge ved navn Ariamir. Mens man ikke tviler på dennes katolisisme vet man ikke om han var den første katolske konge siden Rechiarius ble motarbeidet på de grunner at han ikke uttrykkelig slo fast at han var det. Han var derimot den første til å holde et katolsk kirkemøte. "Historia Suevorum" av historikeren og kirkefaderen Isidor av Sevilla forteller at en konge ved navn Teodemar fikk sitt folk konvertert fra arianismen ved hjelp av misjonæren Martin av Dumio I henhold til den frankiske historikeren Gregorius av Tours på den andre siden var det en ellers ukjent hersker ved navn Cararic som hadde hørt om Martin av Tours og lovte å akseptere helgenens tro om hans sønn ble kurert fra spedalskhet. Ved hjelp av relikvier og forbønn fra Sankt Martin ble sønnen leget, Cararic og hele den kongelige familie og husholdning konverterte til katolisismen. Endelig ble svebernes konvensjon tilskrevet, ikke til en sveber, men til en vestgoter ved Johannes av Biclaro, som konverterte dem samtidig med goterne, noe som skjedde under den vestgotiske kongen Reccared I i 587 – 589. De fleste forskere har forsøkt å forene disse motstridende informasjonene. Det har blitt påstått at Cararic og Teodemir må ha vært etterfølgere til Ariamir ettersom denne var den første sveberske monark som løftet forbudet mot katolske kirkemøter. Isidor har derfor blandet sin kronologi. Reinhart foreslår at Cararic ble konvertert først via Sankt Martins relikvier og at Teodemir ble konvertert senere ved prekenene til Martin av Dumio. Dahn utligninger Cararic med Teodemir og går så langt som å si at den siste var det navn som den første tok ved dåpen. Det har også blitt foreslått at Teodemir og Ariamir var samme person og sønn av Cararic. Enkelte historikere hevder at navnet Cararic er ikke noe annet enn en trykkfeil fra Gregorius av Tours og har aldri eksistert Endelig mener Ferreiro at svebernes konvertering var progressiv og gradvis og at Cararics offentlige konvensjon var bare en følge da forbudet mot katolske kirkemøter ble fjernet under regimet til hans etterfølger som kan ha vært Ariamir. Toedemir var ansvarlig for at arianere ble forfulgt for å fjerne deres kjetteri. Kongedømmets skumring. I 569 kalte Teodemir Det første kirkemøtet i Lugo som handlet om arianismen hvor kirkemøtet i Braga i 561 hadde behandlet priscillianismen. I 570 gjorde den arianske kongen til vestgoterne, Liuvigild, det første militære angrepet på sveberne. Mellom 572 og 574 invaderte Liuvigild og hæren hans dalen til elven Douro og presset sveberne nordover. I 575 gikk den sveberske kongen Miro en fredsavtale med Liuvigild, men i 583 støttet han opprøret til den gotiske og katolske prinsen Hermenegild og ble selv avsatt. Svebernes kongedømme kunne overleve Liuvigilds press. Først ble kong Andeca beseiret i 585 og deretter kong Malarik og det sveberske kongedømmet ble utslettet. Den sveberske befolkningen gikk opp i den øvrige lokale befolkningen. Margaret Molesworth. Margaret «Mall» Molesworth (født 1894 i Queensland død 9. juli 1985) var en kvinnelig australsk tennisspiller. Molesworth vant den første singlefinalen for damer i Grand Slam-turneringen Australasiatiske mesterskapet i 1922. Hun beseiret Esna Boyd med 6-3, 10-8 i finalen som ble spilt på gressbanen på "Warehousemen´s Cricket Club" i Albert Park i Melbourne. Hun vant også turneringen i 1923, i finalen møtte hun også denne gang Esna Boyd som hun beseiret med 6-1, 7-5. Drøyt ti år senere, i 1934 spilte hun i singlefinalen i det australske mesterskapet, men hun tapte til Joan Hartigan med 1-6, 4-6. Men hun vant doubleturneringen samme år sammen med Emily Hood Westacott. Det var forøvrig deres tredje doubletittel. De vant også i 1930 og 1933. Vestiberiske språk. Vestiberiske språk er en gren av den romanske språkgruppen som inkluderer spansk, jødespansk, asturiansk, leonesisk, mirandesisk, galisisk og portugisisk. De som har et av disse språkene som morsmål hevder stort sett at de kan lære å lese de andre språkene i denne språkgruppen ved å kun øve seg, uten å måtte studere grammatikken. Tospråklighet er vanlig langs språkgrensene i denne språkgruppen. Alkoholfritt øl. Alkoholfritt øl er øl i skatteklasse A. Det kan ha inntil 0,7% alkohol selv om det selges som alkoholfritt øl. I Norge er det særlig merkene Munkholm fra Ringnes og Clausthaler fra Hansa som benevnes som alkoholfritt øl. Man må ikke opplyse om alkoholinnholdet i øl så lenge det ikke inneholder over 1,2% volumprosent alkohol. En helt alkoholfri ølart er vørterøl. I desember 2006 ble det solgt 915 000 liter alkoholfritt øl, det var en økning på 9% i forhold til desember 2005. Totalt økte salget av alkoholfritt øl i 2006 med 22% i forhold til 2005, mens totalomsetningen av alt øl økte med 4,1%. Foreningen for spanske språkakademier. Land hvor det fins et spansk språkakademi Foreningen for spanske språkakademier (spansk: "Asociación de Academias de la Lengua Española") ble opprettet i Mexico i 1951 og representerer unionen av alle de forskjellige språkakademiene i den spansktalende verden. Iberoromanske språk. Iberoromanske språk er en undergruppe i den romanske språkfamilien. Denne gruppen består av de språkene som utviklet seg fra latin på den iberiske halvøy. Den er delt inn i østiberiske og vestiberiske språk. Det eneste øst-iberiske språket er katalansk. I tillegg er det tre mindre grupper av iberoromanske språk: asturleonesisk, aragonesisk og oksitansk. USAs økonomi. Amerikansk økonomisk politikk fra begynnelsen av 1900-tallet og mellomkrigstiden ble ført videre etter den annen verdenskrig. Antitrustpolitikken og stimulering av privat eierskap var viktige prinsipper som nødig ble rokket ved. John Maynard Keynes fikk sterk innflytelse på slutten av 1930-tallet med sin motkonjunktur-teori, men regjeringene holdt seg til styring av overordnete makroøkonomiske parametre. USA's økonomiske historie begynte som engelske kolonier med marginalt suksessrike økonomier og ble etter hånden til den største økonomi i verden i det 20. århundre og i begynnelsen av det 21. århundre. USA's bruttonasjonalprodukt (BNP) er i dag (estimat for 2010) verdens største med 14,7 billioner dollars. a> i New York, er symbol på USA's rolle som en stor global finansiell makt. USA's økonomi kan beskrives som en kapitalistisk blandingsøkonomi, der selskaper, andre private virksomheter og enkeltindivider treffer de fleste mikroøkonomiske beslutninger og hvor det offentlige såvel lokalt som nasjonalt foretrekker å ha en mindre rolle i den innenlandske økonomi. Selv om den samlede offentlige økonomi - lokal og nasjonal - er relativ stor med 36% av bruttonasjonalproduktet. De fleste virksomheter i USA er ikke selskaper men selvstendig erhvervsdrivende.. USA har et sosialt sikkerhedsnett, som er en anelse mindre finmasket enn andre utviklede nasjoners og forretningsverdenen reguleres en anelse mindre enn de fleste utviklede nasjoners. Medianen for husholdningerne i USA lå på $43,318. Den økonomiske aktivitet varierer voldsomt fra sted til sted. For eksempel er New York sentret for amerikansk finans, forlag, aviser, radio og TV og reklame, mens Los Angeles er det viktigste senter for film- og fjernsynsproduktion. San Francisco området er et stort senter for teknologi. Midtvesten er kjent for sine fabrikker og tungindustri, med Detroit som et historisk senter for bilindustri og Chicago som et center for regionens forretningverden og finans. Det sydøstlige USA har store arealer med landbruk og gartneri og en stor turist- og tømmerindustri og på grunn lønninger og omkostninger, som er lavere enn det nasjonale gjennomsnittet, tiltrekker det også fabrikasjon. a> står for mindre enn 1 % av USAs BNI, men er stadig en stor økonomisk aktivitet. Den største sektor i USAs økonomi er servicesektoren, den syselsetter 75 % av USAs arbeidsstyrke. Økonomien næres av en overflod av naturressurser så som kull, olje og sjeldne metaller. Allikevel er landets energibehov for en stor del avhengig av andre land. Innenfor landbruk er landet storprodusent av mais, soyabønner, ris og hvete. Den gamle prærien kalles for «verdens brødkurv» på grunn av den store landbruksproduksjonen. USA har verdens tredje største turistindustri, og er også storeksportør av fly, stål, våpen og elektronikk. Canada står for 19 % (mer enn noen annen nasjon) av USAs internasjonale handel fulgt av Kina, Mexico og Japan. Bruttonasjonalinntekt pr. innbygger er blant de høyeste i verden. Inntekten er således høyere enn i Vesteuropa, men er fordelt mindre jevnt enn der. Siden 1975 har USA hatt et oppdelt arbeidsmarked, hvor nesten alle stigninger i realinntekten er gått til de øverste 20% av husholdningene og med størstedelen av disse stigninger til de aller best avlønnede i denne gruppen. Denne polarisering er resultatet av en forholdvis høy grad av økonomisk frihet. Den sosiale mobilitet i USA sett i relasjon til andre land er gjenstand for megen debatt. Nogen forskere har funnet, at den sosiale mobilitet er lav i forhold til andre OECD land, spesielt sammenlignet med Vesteuropa, Skandinavia og Canada. Lav sosial mobilitet kan delvis skyldes USA's utdannelsessystem. Folkeskolen i USA er hovedsakelig finansiert av lokale eiendomsskatter supplert med midler fra enkeltstaten. Dette resulterer ofte i store forskjeller mellom budsjettene i fattige skoledistrikter i fattige enkeltstater og de mer velhavende områder. Noen forskere hevder, at den sosiale mobilitet var størst i 1960-årene og begynte å falle sterkt i 1980-årene. Alan Greenspan, tidligere formann for den amerikanske nasjonalbank, har antydet at voksende forskjellene i inntekt og lav sosial mobilitet kan true hele systemet i nær fremtid. Innovasjon. a> letter på en bemannet ferd til rommet. USA har stor innflytelse på vitenskapelig og teknologisk forskning og produksjonen av innovative teknologiske produkter. Finansieringen til denne forskningen og utvikling (69 %) kommer fra den private sektor. Under andre verdenskrig førte USA an i de alliertes program som utviklet atombomben. Fra begynnelsen av den kalde krig hadde USA en meget vellykket romforskning, hvilket førte til romkappløpet, som så igjen førte til hurtig utvikling innenfor forskningsområder som rakett- og våpenteknologi, samt computeren og mange andre områder. Dette teknologiske fremskritt ble åpenlyst for alle ved den første mann på månen, da Neil Armstrong trådte ut av Apollo 11 i juli 1969. USA var også landet bak store deler av utviklingen av Internettet, og utviklet dets forgjenger, Arpanet. USA kontrollerer i dag størstedelen av Internettets infrastruktur. Innenfor vitenskapen har amerikanerne en stor mengde Nobelpriser, spesielt innenfor fysiologi og legevidenskap. National Institutes of Health, en sentral instans for biomedisinsk forskning i USA, såvel som det privat-finansierte Celera Genomics har bidratt til ferdigstillelsen av HUGO. Den sentrale regjeringsorganisasjonen for luftfart og romforskning er NASA. Store selskaper som Boeing og Lockheed Martin har også stor betydning. Transport. Bilindustrien utviklet seg tidligere og hurtigere i USA enn i de fleste andre land. Ryggraden i nasjonens transportinfrastruktur er et nettverk av høykapasitetsmotorvei, som transporterer et stort antall person- og lastbiler. Ifølge opplysninger fra 2004 er det omkring 6 407 637 kilometer landevei i USA, hvilket er verdens lengste. Massetranportsystemer finnes i de store byer så som New York, som har en av de travleste undergrunnsbaner i verden. Med få unntak er de amerikanske byer ikke så tettbebodde som byer i andre verdensdeler. Den lave tetthet er til dels et resultat av at de fleste husholdninger har bil, hvilket igjen medfører at det er nødvendig å ha bil. USA har været alene om å ha så mange private jernbaner til persontog. I 1970-årene ble det ved regjeringsinngrep foretatt en sammenlegning av gods- og personruter i det regjeringsstøttede selskap Amtrak. Intet annet land har så mange kilometer jernbaneskinner. Flyreiser er den foretrukne langdistansereiseform. Målt i passasjerer lå i 2004 17 av de 30 travleste lufthavner i USA, her i blant den travleste Hartsfield–Jackson Atlanta International Airport (ATL). Målt i fraktmengder lå også i 2004 12 av verdens 30 travleste lufthavner i USA, her i blant den travleste Memphis International Airport. USA har adskillige store havne; de tre største er Californias havn i Los Angeles, havnen i Long Beach, New York, samt New Jerseys havn. Disse er alle blant verdens største havner. I det indre USA finnes også større vannveier, herunder St. Lawrence Seaway og Mississippi-floden. Den førstnevnte forbandt de store sjøer med Atlanterhavet via Erie-kanalen og muliggjorde den hurtige utvikling av landbruk og industri i midtvesten, og banet samtidig veien for New York Citys utvikling til landets økonomiske sentrum. Galloiberiske språk. Galloiberiske språk er ei undergruppe av romanske språk. I denne gruppa finner man de romanske språkene som snakkes på Den iberiske halvøy og i Frankrike. De største av disse språkene er spansk, fransk, portugisisk, katalansk, galisisk og oksitansk. Østiberiske språk. Østiberiske språk er en undergruppe av språkgruppen romanske språk. Det finnes bare ett østiberisk språk: katalansk. Lasse Gjertsen. Lasse Gjertsen (også kjent som Lassegg) (født i Larvik) er en animatør som er blitt verdenskjent for videoen "Hyperactive", lagt ut på YouTube der Gjertsen opptrer som en hyperaktiv «human beatbox» og videoene hans er lastet ned over 25 millioner ganger bare fra YouTube. Gjertsen har utdannelse fra animasjonslinjen på Møre Folkehøgskule i Ørsta og animasjonslinen på Kent Institute of Art & Design i England. Han har fått en rekke tilbud om arbeid, blant annet fra selskap i Hollywood og bilprodusenten Chevrolet. Han takket antagelig ja til å jobbe for MTV. I NRK-programmet Store Studio, 29. januar 2007 hvor han ble intervjuet, viste de reklamen "Bloo Beatbox" for Cartoon Network i splittet skjerm ved siden av "Hyperactive". Sekvenser som ble vist viste seg å være nesten helt like. Lasse Gjertsen sa at han ikke har blitt spurt eller fått kompensasjon for denne bruken av hans åndsverk. Lasse Gjertsens video "Hyperactive" var nominert til i kategorien "Most Creative"-video i YouTubes "2006 Video Awards", hvor den endte på en tredjeplass. I tillegg til hans videoarbeid har Gjertsen produsert et album med "electronica"-musikk. Sammen med produksjonsselskapet Alligator jobber Gjertsen i 2008 med kortfilm med Nintendo-grafikk. Filmen skal etter planen være ferdig til Bergen Animasjonsfestival i oktober, senere skal også den legges ut på nettstedet YouTube. I 2009 håper han på å få starte arbeidet med en egen animasjonsserie for NRK. Wilhelm Andreas Falck. Wilhelm Andreas Falck (født 1734 i Kristiania, død 28. mai 1814 i Sandefjord) var en norsk prest. Ungdom og utdannelse. Wilhelm Andreas Falck var sønn av Wilhelm Falck og Margreta Olsdatter. Han gikk på Kristiania latinskole, og reiste i 1754 til Københavns universitet for å studere videre. Der tok han anneneksamen i 1755, drog hjem igjen, men fortsatte studiene etter en stund og fikk embetseksamen i 1757. Hjemme i Holmestrand fikk han post som huslærer hos kaptein Hageman. Seinere var han pedagog i Kristiania til han ble ansatt som kapellan hos Henrik Wissing Ørsted i Hedrum i 1763. Falck giftet seg i 1765 med Fredrika Sofia Ørsted og fikk 13 barn med henne, hvorav seks vokste opp. Prest på Nøtterøy. I 1773, da han var 39 år, ble han kalt til sogneprest på Nøtterøy. I denne stillingen var han en nidkjær og samvittighetsfull prest. Han opparbeidet seg et godt omdømme, og folk besøkte kirken flittig i hans 40-årige embetstid. Wilhelm Andreas Falck søkte avskjed fra prestestillingen i 1813 og flyttet til sin datter i Sandefjord. Han døde etter kort tid, og ble begravet i Sandeherred kirke. Saint Kitts. Sørspissen av Saint Kitts. På den andre siden av stredet ligger Nevis Saint Kitts er en øy i det karibiske hav. Øya utgjør sammen med øya Nevis landet Saint Kitts og Nevis. Innbyggertallet på Saint Kitts er 35 000, og arealet er 168 km². Øya ligger ca. 2.100 km sørøst for Florida. Den største byen på Saint Kitts er Basseterre, som også er hovedstad i landet. Historien som sukkerprodusent basert på slaveri under engelsk herredømme gjør at flertallet på øya har afrikansk opprinnelse. Lee McCulloch. Lee Henry McCulloch (født 14. mai 1978 i Bellshill i North Lanarkshire i Skottland) er en skotsk fotballspiller som for tiden spiller for Rangers FC. Han startet sin karriere som tenårig spiss hos Motherwell FC i Skotsk Premier League. Etter å hatt en god scoringsstatistikk de to siste årene i klubben gikk han til Wigan i 2001 for £700,000 det var da klubbrekord for Wigan som da lå på tredje øverste nivå i Engelsk Fotball. Etter som han spilte for Wigan fant de ut at han passet bedre på midtbanen og det er der han spiller for Wigan i dag. Languriidae. Languriidae er en familie av biller som ser ut til å være kjent fra alle verdensdeler. De fleste artene lever i tropene. De typisk utseende languriidene er lange, smale og flate, men det finnes også noen undergrupper som er kortere og bredere og ligner sterkt på visse fuktbiller (Cryptophagidae). Languriidenes larver utvikler seg gjerne inne i stenglene på ulike slags urter, og den lange og smale kroppsformen kan være en tilpasning til dette miljøet. Én art er kjent fra Sverige og Finland, men ikke fra Norge. Utseende. Små til middelsstore (1,5 – 10 mm) biller, noe flate, ovale til lange og smale. Underfamiliene Cryptophilinae og Toramiinae er små og ganske kort ovale, og ligner sterkt på fuktbiller (Cryptophagidae). Xenoscelinae og særlig Languriinae er lange og smale biller, mer eller mindre parallellsidige. På farge er de ofte svarte med røde flekker eller tegninger, oversiden er oftest blank og ikke påfallende hårete. Hodet er nesten like bredt som brystskjoldet, med små, runde, utstående fasettøyne. Antennene er omtrent så lange som hodet og brystskjoldet til sammen, 11-leddete og ender i en tre til fem-leddet kølle. Brystskjoldet er mer eller mindre firkantet sett ovenfra, omtrent så langt som bredt, og tydelig punktert. Dekkvingene er lange og smale, parallellsidige og blanke, med tydelige punktrekker. Beina er temmelig lange, føttene er fem-leddete, og et eller flere av fotleddene er gjerne tolappede. "Zavaljus brunneus", som forekommer i Norden, er en liten, rødbrun art som ligner en slank fuktbille. Levevis. Languriidene kan finnes i skogkanter, på blomsterenger, i veikanter og lignende åpne områder. Larvene utvikler seg i stenglene på forskjellige slags urter. De voksne billene kan man finne på blomster, der de spiser pollen, eller på bladene av ulike urter. Alitalia. Alitalia – Linee Aeree Italiane (IATA kode «AZ», ICAO kode «AZA») er det nasjonale flyselskapet i Italia. Selskapet ble opprettet 16. september 1946 som Aerolinee Italiane Internazionali av British European Airways og den italienske stat. Selskapet har idag et rutenettverk som spenner over Europa, med interkontinentale flygninger til Nord- og Sør-Amerika, Afrika og Asia. Selskapet har om lag 18 000 ansatte. Hovedflyplassene i rutenettverket er Malpensa lufthavnen i Milano og Leonardo Da Vinci lufthavnen i Roma. Selskapet fusjonerte med Linee Aeree Italiane i 1957 og ble da hetende Alitalia Linee Aeree Italiane. Staten overtok selskapet i 1961, idag er statens eierandel på 49%. I 2001 ble Alitalia medlem av luftfartsalliansen SkyTeam. Alitalia havnet i økonomiske vanskeligheter etter nedgangen i luftfartsindustrien i 2001, og i 2004 var selskapet på randen av konkurs. Tiden var preget av konflikter mellom fagforeningene og selskapets ledelse med ulovlige streiker som rammet mange passasjerer. Konkurranseregler har vanskeliggjort forsøk på å få selskapet på økonomisk fote gjennom subsidier. Det har blitt spekulert om selskapet vil bli kjøpt opp av Air France. Langdistanseflåten består av Boeing 767-300 (13 fly) og Boeing 777 (10 fly) maskiner. På mellomdistanse har Alitalia flere McDonnell Douglas MD-80 (74 fly), i tillegg til noen nyere Airbus A319 (12 fly), A320 (11 fly) og A321 (23 fly) maskiner. Alitalia har også noen mindre Embraer 170, Embraer ERJ145 og ATR 72 maskiner. Darkwing Duck. Darkwing Duck er en amerikansk tv-serie, produsert av Disney. Denne animerte tv-serien handler om en maskert helt, kjent som Darkwing Duck. Hovedkarakteren kan sammenlignes med Batman, siden begge to er rike personer, som har høyteknologisk utstyr for å redde byen fra skurkene. I Norge ble serien sendt på TV3, på 1990-tallet. Serien er egentlig en spinoff fra to episoder i serien "DuckTales" Karakterene. Hovedpersonen er "Darkwing Duck", en rik and som bruker sine penger for å redde byen, "St. Canard". Darkwing Duck er alter egoet til Drake Malard (originalstemme: Jim Cummings). Når Drake blir til Darkwing synes det som oftest lilla og grå røyk, samtidig som han sier sin standardfrase "La oss bli farlige". Ellers kan han gjenkjennes ved sin lilla kappe, lilla dress og store lilla hatt. Andre viktige karakterer er Gizmoduck, Gakkeline og Rotor McKvakk. Harry Hole. Hole er en politetterforsker som sliter med livet og med alkohol, men han er iherdig og gir ikke opp i etterforskningen av de sakene han har. Leseren følger ham gjennom de ulike miljøer han kommer bort i og lar seg fascinere av arbeidet han gjør på tross av de problemer livet bringer. At han er en ensom ulv i sitt etterforskerarbeide er antagelig også en del av fascinasjonen. Harry Holes bolig ligger i Sofies gate på Bislett, Oslo. Under sine alkoholsprekker er Harry stamgjest på Restaurant Schrøder. Årsta holmar. Årsta holmar er tre sammenhengende holmer i Årstaviken mellom stranden nedenfor Årsta Gård og Tantolunden på Södermalm. De tre øyene er forbundet med hverandre med gangbroer. Øyene tilhører bydelen Årsta, og ligger i bydelsområdet Maria-Gamla stan. De utgjorde en egen bydel fra 1926 til 1934. Bergsholmen. Bergsholmen er den midterste øya, 208 meter fra Årstas fastland. Den måler 260 × 170 meter, og det høyeste punktet er 19 moh. Tidligere ble den kalt Tallholmen. Alholmen. Alholmen er den vestligste av holmene, 184 meter fra Södermalm og 195 meter fra Årstas fastland. Den måler ca. 260 × 170 meter, og det høyeste punktet er 7 moh. Årstabroene går over øya, men har ingen passasje til den. På den nordlige stranden ligger eiendommen Årsta Holmar fra 1737. Lillholmen. Lillholmen er den østligste holmen, 93 meter fra Södermalm. Den måler ca. 200 × 120 meter, og høyeste punkt er bare 4 moh. Undervisning. Undervisning er en form for læring der kunnskap og ferdigheter formidles av en eller flere personer til andre personer. Undervisning er sammen med oppdragelse et hovedbegrep i pedagogikken. Oppdragelse. Oppdragelse er et hovedbegrep i pedagogikken. Oppdragelse er et så omfattende og sammensatt fenomen at det vanskelig lar seg fange inn i en kortfattet og enkel definisjon. Kort kan oppdragelse bestemmes som tiltak for å hjelpe barn og unge til å leve og til å utvikle seg mot voksen ansvarlighet og selvstendighet. Ifølge den engelske pedagogiske filosof R. S. Peters må fire kriterier være oppfylt for at noe skal kunne kalles kunne kalles oppdragelse. For det første må de kunnskaper, holdninger og verdier som overføres til barnet og den unge være verdifulle i seg selv. For det andre må den som oppdras tilegne seg kvaliteter som hjelper ham/henne til å forstå virkeligheten. For det tredje må oppdragelsesprosessen være moralsk forsvarlig, og endelig må barnet og den unge være klar over hva som foregår. Den norske pedagogen Reidar Myhre har ut fra en liknende tankegang definert oppdragelse som den voksne generasjons bestrebelser på å formidle til barn og unge – under gjensidig påvirkning – de kunnskaper og ferdigheter, holdninger og innstillinger, samlivsformer og trosformer som er uttrykk for den sosiale og kulturelle sammenheng oppdragelsen foregår i, på en slik måte at den nye generasjon får hjelp til å realisere sine evner og muligheter i retning av medmenneskelighet, ansvarlighet og selvstendighet og gjennom dette virke tilbake på samfunn og kultur i både stabiliserende og nyskapende forstand. Oppdragelsesbegrepet blir ofte innsnevret til stort sett bare å gjelde holdnings- og karakterdannelsen, dvs. tilegnelsen av holdninger, normer og verdier, som utvilsomt er den mest sentrale siden ved oppdragelsen. Begrepet kan imidlertid utvides til å omfatte alle sider ved barnets personlighet og atferd, slik at man kan f. eks. snakke om så vel den intellektuelle og emosjonelle oppdragelse som den sosiale, moralske, estetiske og religiøse oppdragelse. Ut fra en slik forståelse blir det naturlig å oppfatte oppdragelse som et overordnet begrep i forhold til undervisning, som er pedagogikkens andre hovedbegrep. Med en snevrere forståelse av oppdragelsesbegrepet blir oppdragelse og undervisning mer sideordnede begreper. Sålegjenger. Sålegjengere eller plantigrad (zool.) er en fellesbenevnelse på pattedyr som går og løper (trår ned) på hele fotsålen (fra hælen til tåspissen), eksempelvis bjørner, gnagere, mårdyr og primater (herunder mennesker). Sålegjengeri regnes som en primitiv egenskap hos pattedyr og finnes hos mange amfibier, og krypdyr, men ikke hos fugler. Oppdragelsesteori. Oppdragelsesteori er et fagområde innenfor pedagogikken som har nær sammenheng med didaktikk. I vid forstand omfatter oppdragelsteori en teoretisk drøfting av oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor. Det dreier seg om hva man forstår som oppdragelsens oppgave og mål, hva innholdet i oppdragelsen skal være, de verdier og normer som legges til grunn for oppdragelsen, hvordan man kan oppdra, dvs. hvilke virkemidler som kan brukes, oppdragelsesmiljøet, oppdragerens holdninger osv. og begrunnelsen for oppdragelsesvalgene. En teoretisk drøfting av oppdragelsen aktualiserer viktige grunnlagsproblemer i pedagogikken, ikke minst menneskesynet. I snevrere forstand kan oppdragelsesteori bety mer praktisk orienterte anvisninger på den gode oppdragelse – mer eller mindre i form av konkrete råd og veiledning om hvordan skal takle konkrete oppdragelssituasjoner og -problemer. Karjol. Karjol er et tohjult hestedrevet kjøretøy til persontransport. Den rommet en eller to passasjerer og ble drevet av en hest. Den hadde en skvettskjerm foran til vern mot sprut og hestelort, plass til reisekiste eller lignende bak, og en polstret benk som vendte forover for passasjerene. Den var ofte utstyrt med nedfellbar kalesje for passasjerene. Konstruksjonen var lett og hjulene store, for å gjøre farten høyest mulig. Karjolen ble brukt av skyssbønder og postbønder til transport av øvrighetspersoner og andre som skulle ut å reise. Postsendinger som var for store til å gå i en sadelsekk ble ofte kjørt med karjol. Mange hesteeiere hadde ikke karjol, men andre, og for dem mere nyttige, farkoster på både to og fire hjul. Kusk. Kusken var han som styrte hest og vogn under transport av mennesker. Ofte var passasjervogner utstyrt med eget kuskesete utenpå passasjerrommet. Plasseringen av dette kunne variere. Som yrke kunne det være på heltid, som på større post- og passasjerruter eller tilfeldig deltid. Noen steder var kusken en ansatt, mens andre kusker satset på selveierskap der dette var mulig. Mange steder hadde stallkaren kusking som tilleggsarbeide. Størrelsen på kjøretøyet kunne variere, fra karjol til dilligense. Familiepedagogikk. Familiepedagogikk er et fagområde innenfor pedagogikken som omhandler oppdragelsen av barn og unge innenfor familiesammenhengen. Viktige tema innenfor familiepedagogikken er hva som kjennetegner familien som oppdragelsesarena, foreldrenes ansvar og autoritet i oppdragelsen i forhold til andre oppdragelsesinstanser, foreldrenes oppdragelsesverdier og mål og virkemidler i oppdragelsen i familien, samspillet mellom foreldre og barn og hvordan barnets egenart påvirker oppdragelsen, hvordan faktorer utenfor familien påvirker oppdragelsen i familien, familieutviklingens betydning for oppdragelsen, spesielle problemer knyttet til oppdragelsen innenfor ulike familieformer, besteforeldres og slektens familiepedagogiske funksjon og rolle og foreldreopplysning og andre familiepedagogiske støttetiltak. Familiepedagogikk tilbys i dag som studieemne ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo og ved Norsk lærerakademi i Bergen. En omfattende innføring i fagområdet er skrevet av Oddbjørn Evenshaug og Dag Hallen i boka "Familiepedagogikk. Oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor" (Gyldendal). Snabel. "Snabel er også slang for penis" Snabel er et organ hos dyr som ofte har en flerfunksjonell funksjon, eksempelvis en snabel der munndelene er omdannet til en stikk- og/eller sugesnabel. Folk flest tenker imidlertid på uttrykket snabel som «"elefantens nese"». Sugesnabel finnes hos sommerfugler (Lepidoptera), teger (Heteroptera), sikader (Auchenorryncha) eller stikkmygg (Culicidae). Elefantsnabel. En elefantsnabel er en lang, kraftig og meget muskuløs og sterkt forlenget sammenvoksning av nesen og overleppen hos elefantdyr. Hos elefanten fungerer snabelen som et kombinert lukte- og gripeorgan, omtrent på linje med en menneskelig arm. Elefantens snabel har omkring 150 000 ulike muskler, så det er ikke så merkelig at det tar elefantkalven lang tid å lære seg å mestre bruken av den. Den ytre delen av snabelen er svært følsom, bevegelig og gripedyktig, på linje med en menneskehånd. Ytterst på snabelen har elefantene ett (asiatiske) eller to (afrikanske) utspring som gjerne kalles en "elefantfinger". Denne kan elefanten bruke til å plukke opp småting med. Snabelens anatomi gjør det vanskelig for elefantene å lukte på samme måte som andre pattedyr. Elefanter har allikevel det mest utviklete neseorganet blant alle pattedyr. De lukter ved å bruke tuppen av snabelen til å «ta på» dufter, for deretter å føre den inn i ganetaket og avsette luktstoffene i et såkalt jacobsons organ (også kalt det "vomeronasale organ"), på samme måte som slanger og andre reptiler gjør. Konebæring. Konebæring er en sport der det gjelder å bære kvinner. Et lag består av en mann og en kvinne, der mannen skal bære kvinnen gjennom en spesialbygd hinderbane på kortest mulig tid. Sporten ble først lansert i Sonkajärvi i Finland. Det blir avholdt konkurranser i Sonkajärvi (der premien er kvinnens vekt i øl) og Marquette i Michigan. Kaj Munk. Kaj Harald Leininger Munk (kjent som Kaj Munk) (født 13. januar 1898, Maribo på Lolland død 4. januar 1944 Hørbylunde Bakke ved Silkeborg) var en dansk prest og dramatiker. Kaj Munk mistet sine biologiske foreldre i 1901 og 1903 og flyttet som 5-åring til sin mors kusine Marie og hennes mann, Peter Munk, som adopterte ham og gav ham Munk-navnet. Han tok realeksamen på den private realskolen i Maribo og ble student i 1917 fra Nykøbing Falsters Katedralskole. Han ble cand. theol. i 1924 fra Københavns Universitet. Munk var prest i Vedersø fra 1924 og frem til sin død i 1944. Ved siden av prestegjerningen var han også en ivrig samfunnsdebattant og dramatiker. Hans mest kjente stykke er "Ordet" (1925) om miraklet. Stykket ble filmatisert av Carl Th. Dreyer. "Ordet" er tatt opp i den danske Kulturkanonen. Politisk sett tok Munk avstand fra parlamentarismen som han betraktet som svak. I stedet beundret han «den sterke mann» og i begynnelsen av 1930-årene omtalte han med beundring Adolf Hitler og Benito Mussolini og de resultater de oppnådde. Med jødeforfølgelsene og Mussolinis invasjon av Etiopia endret han holdning. Han skrev stykket "Sejren" (1936) mot Mussolini og stykket "Han sidder ved Smeltediglen" (1938) imot jødeforfølgelsene. Munk reagerte sterkt i mot Tysklands okkupasjon av Danmark i april 1940 og han var en av de første til å avvise samarbeidspolitikken og stod lenge meget alene med den holdningen. Først etter regjeringens avgang den 29. august 1943 ble Kaj Munk en av de samlende figurer i motstanden mot den tyske okkupasjonsmakten. Hans skuespill "Han sidder ved Smeltediglen", "Niels Ebbesen" og "Før Cannæ" var direkte angrep på nazismen. Den 4. januar 1944 ble Munk hentet av fem Gestapo-folk i prestegården i Vedersø. De førte ham til en gård ved Silkeborg, hvor Munk ble skutt. På stedet er det i dag et minnekors. Skuespill. Kaj Munk skrev adskillige dramaer, blant annet "Pilatus" (1917, offentliggjort 1937), "Ordet" (1925), "En Idealist" (1928), "I Brændingen" (1929), "Cant" (1931), "De Udvalgte" (1933), "Sejren" (1936), "Han sidder ved Smeltediglen" (1938), "Egelykke" (1940), "Niels Ebbesen" (1942), "Før Cannae" (1943). Flere av disse stykkene har blitt oppført på Det kongelige Teater; innenfor inngangen til teatrets Gamle Scene er det en minneplate med Kaj Munks navn anbragt på en fremtredende plass. Kaj Munk-prisen. I 1945 ble Kaj Munks Mindefond stiftet etter en innsamling til støtte for «nationale, kunstneriske og kirkelige formål». De utdeler blant annet "Kaj Munk-prisen". Blant mottakerne av prisen er skuespiller Caspar Koch, dramatiker og instruktør Jakob Christensen, forfatter Bjarne Nielsen Brovst, professor, Dr.phil. Bent Jensen, samt dr. phil. Per Stig Møller. Vedersø prestegård. I oktober 2010 overtok staten v/Kulturministeriet Vedersø prestegård hvor Munk bodde de siste årene av livet. Hestelort. "Gjødselsamlerne", av den danske maleren Peter Hansen (1904) Hestelort eller hestepærer er folkelige navn på hestens avføring. I likhet med andre planteetere, spiser hesten store mengder med celluloseholdige fibre sammen med de stoffer den nyttiggjør seg ved å fordøye dem. Restproduktene kommer ut av endetarmen som gass (hovedsakelig metan) og hestepærer. I og med at hesten støter slike ting ut mens den er i bevegelse, blir det ofte liggende igjen. Dette var et kjent problem før bilens tidsalder. En kjent statistisk beregning fra 1880-årene viste at der var et økende transportbehov i London. Dette førte allerede til at hestebestanden økte fortere enn befolkningen. Siden hver hest produserte samme mengde lort, var det lett å vise at Londons gatenett i 1920 ville være begravd under metervis av stoffet. Hestelort kan inneholde bakterier som er skadelige for mennesker, (for eksempel tetanus) og bør omgås med forsiktighet. Den ble ellers regnet som særlig god som rosegjødsel, og ble derfor tatt vare på også i byene. Thomas Löfkvist. Thomas «Gotland» Löfkvist (født 4. april 1984 i Visby) er en svensk syklist. Han ble profesjonell i 2004, som den yngste svensken gjennom tidene, i det franske laget Française des Jeux, før han før 2008-sesongen gikk til Team High Road. Etter 2009-sesongen gikk han over til det nystartede Team Sky. Han har lenge blitt betraktet som Sveriges mest lovende syklist, og enkelte mener han til og med er en av de mest talentfulle i hele sykkelsporten. Löfkvist var den yngste deltageren i Tour de France i 2005 (61. plass) og 2006. Det er noe uenighet blant ekspertene om det var et godt valg av lagledelsen i Française des Jeux å la ham stille i så mange ritt i så ung alder, og spesielt i et hardt ritt som Touren. Resultatene de siste årene har heller ikke vært imponerende i forhold til de høye forventningene som stilles til ham. Som rytter er Löfkvist er typisk sammenlagtkandidat, med gode ferdigheter på tempo og i bakkene. De senere årene har Thomas fått tilnavnet "Gotland" på grunn av sitt fødested, men som ung gikk han under navnet "Little Onion". 2003 - 2007. Löfkvist vant den siste etappen i Circuit de la Sarthe 2004 og vant da også rittet sammenlagt. Det er kun Bernard Hinault og Greg Lemond som har vunnet dette rittet i en yngre alder enn Löfkvist. Franck Bouyer ble nummer to, 19 sekunder etter svensken. Fire dager senere ble rekkefølgen den motsatte, da Franck Bouyer slo Löfkvist med ett sekund i den franske semiklassikeren Paris-Camembert. Han deltok i OL i Aten, der han ble nummer 34 av 37 syklister under temporittet. Han startet på landeveisrittet i OL, men brøt løpet. Löfkvist ble nummer to på Vuelta a Españas 14. etappe i 2007 til Villacarrillo. Det var Sveriges beste innsats i Spania rundt på 25 år. 2008. Sesongen 2008 åpnet svært bra for Thomas Löfkvist. Han ble nummer tre i UCI ProTour-rittet Tirreno-Adriatico etter Fabian Cancellara og Enrico Gasparotto, og vant dessuten konkurransens ungdomstrøye. Löfkvists beste etappeplassering i rittet var tredjeplassen på femte etappe, en tempoetappe, etter Fabian Cancellara og David Zabriskie. I klassikeren Milan-Sanremo, noen få dager etter Tirreno-Adriatico, gikk Löfkvist i et brudd sammen med blant andre Paolo Bettini og Davide Rebellin. Bruddet holdt lenge avstand ned til hovedfeltet og hadde på det meste rundt 40 sekunders ledelse på hovedfeltet. Gruppen ble hentet rett før siste bakke og Löfkvist trillet inn til en 86. plass. Under Tour de France kjørte han i ungdomstrøya på fem etapper. Nyttig idiot. Nyttig idiot er et uttrykk som brukes i politisk sjargong for å betegne noen som oppleves å bli manipulert av en politisk bevegelse eller annen maktgruppe til, uten selv å forstå det, å gå deres ærend. Historie og bruk. Begrepet skal opprinnelig ha blitt anvendt av Vladimir Lenin til å beskrive vestlige reportere og reisende som i Vesten ga sin støtte til Sovjetunionen i dens politiske veivalg. I USA ble uttrykket første gang brukt i 1948 i en artikkel om italiensk politikk i "New York Times", og deretter ikke før i 1961. Uttrykket «nyttig idiot» er ikke funnet i noe offentliggjort Lenin-dokument, og det er heller ikke kjent at noen har sagt de har hørt ham bruke det, så den utbredte oppfatningen om at uttrykket skal tilskrives Lenin er usikker. Strategien med å gjøre bruk av nyttige idioter har kommet til å bli brukt innen forskjellige etterretningstjenester for å utbre propaganda, falske rykter, med mere uten at det kommer fram hvem som står bak. I stedet vil det se ut som om det er signaturen «bekymret medborger» som står bak, en person som antakelig ser på seg selv som nettopp dette, en «bekymret medborger» og ingenting annet. Begrepets opprinnelige betydning skal være «døvstum», hvilket var et synonym for idiot på russisk. Øvrevoll Galoppbane. Øvrevoll Galoppbane er Norges eneste galoppbane, og ligger på Jar i Bærum. Den ble åpnet 26. juni 1932 med Kong Haakon VII og Dronning Maud tilstede. Banen består av en gressbane på ca. 2000 meter i omkrets og en sandbane ("dirt track") på 1375 meter i omkrets. Det mest prestisjefylte løpet som arrangeres i løpet av året er Norsk Derby. Hatteparaden samt hesteløpet har vært en årelang tradisjon. Adressen er Vollsveien 132, 1358 Jar Fagpedagog. Fagpedagog er en uoffisiell betegnelse som ofte brukes av pedagoger som har universitets- eller høgskoleutdanning i pedagogikk på hovedfagsnivå, mastergradsnivå, pedagogisk embetseksamen eller doktorgrad og som i sitt yrke arbeider innenfor lærerutdanning, pedagogisk forskning, undervisning eller oppdragelse. Dette skiller dem fra pedagoger, faglærere, adjunkter, lektorer og andre som jobber skoleverket. Disse har gjerne sin faglige fordypning i akademiske fag som realfag, filologiske fag eller samfunnsfag, og ikke fordypning i faget pedagogikk utover den praktisk-pedagogiske utdanningen. "Fagpedagog" er ikke en beskyttet tittel, men brukes som stillingstittel for eksempelvis veiledere i arbeidstreningsbedrifter og andre stillinger innen undervisning eller veiledning utenfor skoleverket. Skåkleiva. Skåkleiva (786 moh) er et fjell i Rindal kommune på indre Nordmøre, nord for Trollheimen. Toppen har en god utsikt tross sin lave høyde. Kjente topper som Snota og Trollhetta kan sees i sør, mens kysten skimtes i nord. Trollhetta. Trollhetta, eller Trollhøtta, (1616 moh) er et fjell på grensa mellom kommunene Surnadal og Rindal i Møre og Romsdal. Fjellet ligger sentralt i Trollheimen. Fjelltoppen kan nåes fra Jøldalshytta (ca. 800 moh.) eller Trollheimshytta (ca. 500 moh.). Fjellet består av tre topper, øst, vest og nord. Østtoppen er tilgjengelig stort sett hele året, mens nord- og vesttoppen vesentlig kun kan nåes om sommeren grunnet en bratt egg mellom nordtoppen og østtoppen. Stien fra Jøldalshytta til Trollheimshytta via Trollhetta er meget godt merket. Samir Fazlagić. Samir Fazlagic (født 21. oktober 1982 i Copljina, Bosnia-Hercegovina) er en norsk fotballspiller som spiller på det norske laget Kongsvinger IL. Han kom til Strømsgodset i 2005 fra Skeid på utlån fra Stabæk og debuterte for «Godset» 10. april 2005 i hjemmekampen mot Sandefjord Fotball. Fazlagic ble brukt på midtbanen i sin første sesong i Godset, men ble etterhvert omskolert til venstre back. Derfor anses han også som en back med sterkere offensive kvaliteter enn defensive. Etter 2009-sesongen fornyet ikke Strømsgodset kontrakten med Fazlagic. Skrev under for Nybergsund IL-Trysil 22. januar 2010. 20. januar 2011 skrev under en ettårskontrakt med Kongsvinger IL. Kjukebiller. Kjukebiller (Erotylidae) er en familie av biller som er ganske artsrik i tropene. I Norge finnes det bare noen få arter. Disse billene er ofte nokså fargerike og kalles derfor "pleasing fungus beetles" på engelsk. De aller fleste artene lever av sopp som vokser på død ved, særlig fruktlegemene til kjuker (Polyporaceae). Utseende. Små til middelsstore (3 – 25 mm) biller, vanligvis ovale på form, blanke, ofte kontrastrikt fargede i svart og gult eller rødt, noen ganger metalliske. Hodet er kort og bredt med små fasettøyne. Antennene er oftest lengre enn hodet og brystskjoldet til sammen, 11-leddete, med en tre til fem-leddet kølle. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, mer eller mindre firkantet til halvsirkelfomet, fint punktert, vanligvis uten påfallende hår. Det har en markert siderand og en slett overflate. Dekkvingene er glatte, vanligvis med markerte, fine punktrekker. De har vanligvis mørk grunnfarge, ofte med røde flekker eller tverrbånd. Hos mange tropiske arter er dekkvingene trukket ut til en spiss bakerst. Beina er ganske korte, føttene fem-leddete. Larvene kan variere mye i utseende. Larver som utvikler seg i kortlivede ressurser (for eksempel hattsopper, som brytes ned svært raskt) er bløte, bleke og marklignende, og utvikler seg svært raskt. De som utvikler seg i mer langvarige ressurser som for eksempel kjuker er gjerne harde og sterkere pigmenterte. Levevis. De aller fleste er soppetere, men det finnes noen få arter som lever på planter og muligens spiser pollen. Mesteparten av artene er knyttet til sopper som vokser på død ved, og denne gruppen kan derfor være truet av skogbruk som reduserer mengden av død ved i skogen. Både voksne og larver kan finnes på fruktlegemer av ulike slags sopper, under barken på døde, soppbefengte trær og i råtten ved. En del av artene er ikke flygedyktige, og har derfor svært dårlig spredningsevne. Dette gjør dem sårbare for lokale endringer. Kilder. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (liste over Nordens biller). Helsinki. Skelley, P.E. 2001. Pleasing fungus beetles of North America. Family Erotylidae (med bilder av mange slekter). Dumphuske. a> og to sitteplasser i hver ende. Den enkleste formen for dumphusker er planker lagt over et vippepunkt. Dumphuske, vippe, bikkedisse, kaksedisse eller humpedisse (bergensk og trøndersk) er et lekeapparat der en bred planke, ofte utstyrt med håndtak og sitteplass for en eller flere personer i hver ende, vipper opp og ned om et balansepunkt midt på. Dumphusken bygger på vektstangprinsippet og er i sin enkleste form bare en rett planke lagt løst over et vippepunkt, for eksempel en stokk. Dumphusker brukes først og fremst av barn og finnes på lekeplasser og i barnehager. Dumphusker brukes også i akrobatikk, ofte som en form for springbrett, eller som balanseinstrument i dyresport. Når to personer husker eller vipper på en dumphuske, sitter de på hver sin ende av planken og skyver fra med føttene mot bakken etter tur, slik at de løftes opp i været og faller ned igjen annen hver gang. For å unngå skader, for eksempel hvis et barn hopper av dumhusken slik at barnet i den andre enden treffer bakken med høy hastighet, er dumhuskene ofte polstret med et mykt materiale, gjerne gummi. Kristin Hestnes. Kristin Hestnes (født i 1974) er billedkunstner og filmskaper, utdannet ved Goldsmiths College, University of London. Hestnes driver filmproduksjonsselskapet PelikanFilm. Hun vant i 2004 prisen for beste utenlandske kortfilm ved New York International Independent Film Festival. Quiksilver. Quiksilver er et australsk konsern, etablert i 1970 og er en av verdens største produsenter av surfeklær og annet relatert utstyr. Quiksilvers hovedkvarter ligger i Torquay i Australia. Genser. Genser er ei strikket trøye med korte eller lange ermer. De kan være mer eller mindre tjukke, vanligvis hele foran og tres på over hodet. Gensere kan bæres av både kvinner, menn, voksne og barn. Det er et klesplagg som først og fremst skal varme og blir særlig brukt når det er kaldt. Gensere kan være strikket av garn laget av ulltråd, bomull, kunstfibre og annet. De er ofte pyntet med ulike mønstre som oppstår ved å strikke på forskjellige måter eller bruke garn med forskjellige farger. Etymologi. Ordet "genser" er dannet av det engelske "Guernsey (shirt)", det vil si «trøye fra Guernsey (ei øy i Den engelske kanal)». De kalles også jumpere eller pullovere som på engelsk. Mer sjelden brukes det amerikanske sweater. Tynne gensere er ofte ensfarget, mens tykke gensere fås i mange mønstre. Noen typer gensere. Det er blitt laget egne gensermodeller til vinteridrettsarrangementer i en årrekke. Thoralf Gilbrant. Thoralf Gilbrant (født 23. mai 1919, død 11. februar 2006) var en profilert predikant og forfatter innen pinsebevegelsen. Bakgrunn. Thoralf Gilbrant var egentlig født Gulbrandsen i Stavanger i 1919, som en av syv søsken. Han vokste opp i Ryfylke og ble tross sin ungdomsomvendelse til aktiv kristentro på et luthersk bedehus en av pinsebevegelsens store frontfigurer i Norge. Han var gift med Tobine og sammen hadde de fem barn. En av deres døtre er gift med Oslo-biskop Ole Chr. Kvarme. Karriere. Han hadde en lang karriere som redaktør av pinsebevegelsens avis Korsets Seier. Han redigerte (Illustrert Norsk Bibelleksikon) 1965–1969 og ny utgave 1986–1992. Gilbrant var også nær medarbeider med Carl Fredrik Wisløff og Arthur Berg i arbeidet med å fremskaffe en moderne språklig bibeloversettelse for de lavkirkelige kristne. Bibelutgaven Norsk Bibel kom i 1988. Gilbrant utgav også en lang rekke andre verk, deriblant Studiebibelen, en gresk-norsk lineæroversettelse av det nye testamente i fem bind 1977–1982. Sistnevnte har senere blitt utvidet. I de siste ti årene av sitt liv utgav Gilbrant en rekke bøker, blant annet en bok som omhandlet Sir Isaac Newton og hans forhold til Bibelens profetier. Romtid. I fysikken er romtid definert som en matematisk modell som kombinerer vårt tredimensjonale syn på universet med tid. Romtid er vanligvis tolket som firedimensjonale objekter hvor objektet har de tre "kjente" romdimensjonene, i tillegg til tid som en fjerde dimensjon. Begrepet romtid har i nyere tid blitt en fellesbetegnelse på teorier som går utover de tre dimensjonene. Hvor mange dimensjoner man faktisk må ta i bruk for å beskrive universet er fremdeles et åpent spørsmål. Strengteorien tilsier at vi har fra 10 til 26 dimensjoner. Arthur Berg. Arthur Berg, (født 8. april 1916 i Brunlanes i Vestfold, død 20. juli 1998) var en norsk avisredaktør, Ja-til-Livet-forkjemper, EU-motstander og nynorskmann. Biografi. Arthur Berg ble født i Brunlanes i Vestfold den 8. april 1916. Han tok artium i 1934. Berg ble etter en periode som ateist, frelst av vekkelsespredikanten Ernst Hallen i Kristiansand. Begynnende karriere. Berg avbrøt studiene ved Menighetsfakultetet i Oslo grunnet det pasifistiske synet som rådet blant samtidens studenter. Han tok befalsskolen og ble uteksaminert som sersjant 8. april 1940. Teologistudiet ble fullført i 1941. Berg tok aktivt del i forsvaret av Norge under kampene i 1940 og under frigjøringen av Finnmark i 1944–1945. I 1944 måtte han selv flykte til Sverige hvor han ble ordinert til feltprest for de norske styrkene. I etterkrigsårene ble han forkynner og senere redaktør i Norges Samemisjon, før han i 1955 ble sjefredaktør i avisen Dagen i Bergen. Redaktør. Berg var redaktør for "Dagen" i 30 år, til han i 1985 gikk av for aldersgrensen. Den kristne avisen ble under Arthur Berg preget av en sterk kampprofil mot avkristningen av landet og til forsvar for bibelsk kristentro. Berg var overbevist om at ateismen ikke kunne stå seg mot bibeltro kristendom. Ja til Livet. Berg ble også aktiv abortmotstander og en støttespiller for biskop Per Lønning som i 1975 gikk av i protest mot innføringen av fri abort. Senere forsvarte Berg sokneprest Børre Knudsen og Strandebarm Prosti under ledelse av sokneprest Per Kørner. Nei til EEC. Arthur Berg var engasjert i kampen mot medlemskap i EEC (senere EF og EU). Han var en av grunnleggerne av Folkebevegelsen mot EEC. Israel. Berg kjempet for staten Israel, og ble regnet som sionist. Mange av hans lederartikler i Dagen forsvarte Israel. Ken Vedsegaard. Ken Vedsegaard (født 14. oktober 1972) er en dansk skuespiller. Han begynte sin karriere som barneskuespiller, og fullførte sin formelle skuespillerutdannelse ved Aarhus Teater i år 2000. Vedsegaard fikk sitt store gjennombrudd i rollen som Erik i TV-serien "Krøniken". Før det hadde han hatt en rekke mindre roller i TV, film og teater. Etter "Krøniken" har han også hatt andre større roller. Filmografi. Vedsegaard, Ken Vedsegaard, Ken Folk og Forsvar. Folk og Forsvar er en norsk organisasjon som driver informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den ble stiftet i 1951 etter et enstemmig vedtak i Stortinget. Strengteori. Strengteori er en modell i fysikken som har som mål å beskrive universets minste byggesteiner. De fundamentale byggesteinene i strengteorien er endimensjonale strenger. Det vil si at de har en utstrekning, i motsetning til tidligere modeller som har vært basert på null-dimensjonale partikler. Analogien til strengteori er musikk, og det vi oppfatter som energi/materie er bare frekvensen/tonen til en vibrerende streng.Strengteori innebærer flere romdimensjoner, noen strengteorier baserer seg på ti dimensjoner, mens andre har så mange som 26 dimensjoner. Strengteorien har som mål å løse ett av de store problemene innen teoretisk fysikk: Å forene kvantemekanikk med den generelle relativitetsteorien for å finne den endelige «teorien om alt». Kvantemekanikk er nødvendig for å beskrive fysikk over små avstander og har fram til nå kunnet anvendes til å beskrive tre av de fire fundamentale naturkreftene: elektromagnetismen, fargekraft og svak kjernekraft. Den generelle relativitetsteorien er en klassisk (i motsetning til kvantemekanikk) teori som beskriver gravitasjon. Det har vist seg gravitasjon ikke lar seg formulere som en kvantemekanisk teori. Det er her en av de viktigste utfordringene ligger for dagens fysikere; å forene de fire fundamentale naturkreftene i en og samme teori. Den hittil mest vellykkede strengteorien er M-teori. Julian Dean. Julian Dean (født 28. januar 1975 i Rotorua, New Zealand) er en profesjonell syklist som sykler for GreenEDGE. Dean startet sin profesjonelle karriere på landevei i amerikanske Shaklee i 1996. I 1999 fortsatte han i US Postal, før han gikk til Team CSC i 2002. Der var han i to sesonger før han ble hentet til Crédit Agricole. Dean var Thor Hushovds viktigste spurtopptrekker. Han deltok i Tour de France i 2004, 2006 og 2007, og bidro til flere etappeseire. Han deltok ikke i Tour de France i 2005 fordi han pådro seg et armbrudd i Giro d'Italia. Etter at han kom til Crédit Agricole fikk han på grunn av sin rolle som hjelperytter begrenset med muligheter for å vinne løp selv. Fra VM har han en 9. plass fra Madrid i 2005, og en 10. plass fra Belgia i 2002. I 2007 og 2008 vant han New Zealands nasjonale mesterskap i landeveissykling. Julian Dean forlot Crédit Agricole etter 2007-sesongen til fordel for det amerikanske teamet Slipstream. Tanken var at han skulle få sykle for sine egne sjanser, men lykkes ikke helt, og måtte i mange av rittene fungere som spurtopptrekker for blant andre Tyler Farrar. I 2009 var han den eneste syklisten som fullførte både Giro d'Italia, Tour de France og Vuelta a España. Itslearning. itslearning er en digital læringsplattform utviklet av det norske selskapet itslearning AS. itslearning er en nettbasert læringsplattform for undervisning i grunnskole, videregående skole og høyere utdanning. Systemet har over to millioner aktive brukere i Norge, Sverige, Danmark, Nederland, Storbritannia, Spania, Italia, Frankrike, Tyskland, USA og Brasil. Mange norske skoler og utdanningsinstitusjoner benytter seg av systemet. itslearning blir brukt av universiteter som NTNU, Handelshøyskolen BI og Universitetet i Stavanger, barne- og ungdomsskoler og videregående skoler. Fylkeskommunene Akershus, Buskerud, Hordaland, Hedmark, Nordland, Nord-Trøndelag, Rogaland, Vest-Agder og Vestfold bruker itslearning i den videregående skolen. itslearning har sitt hovedkontor i Bergen, der også selskapet opprinnelig kommer fra. Innhold. Systemet er en arena for kommunikasjon og samarbeid, samt et verktøy for administrasjon, evaluering og oppfølging av elever/studenter. itslearning er spesielt tilpasset skoler, og gjør det mulig å legge ut fagplaner, sende meldinger til enkeltpersoner eller en gruppe (for eksempel en klasse). I et prosjektarbeid kan elever opprette en gruppe hvor filer kan lastes opp, tanker deles og diskuteres. Det er også mulig å lage prøver, tester og konkurranser. Man har også tilgang til en ePortfolio, som tillater alle medlemmene til å lage en presentasjon om seg selv. En slik hjemmeside inneholder blogg, mulighet til å laste opp bilder med mer. Mottakelse og kritikk. De få offentlig tilgjengelige evalueringene av itslearning viser at brukerne av systemet er fornøyd med systemet. En undersøkelse gjennomført i 2003 viste at en høy prosentandel av brukerne ved Høgskolen i Bergen var fornøyde med med systemet. En ny undersøkelse gjennomført i forbindelse med Martin Grønlands mastergrad i applikasjonsadapsjon viser at et flertall av studenter ved ulike fakultet ved NTNU og HiST er fornøyde eller svært fornøyd med itslearning. En offentlig kritikk av itslearning har blitt fremsatt av NTNU-professor Martin Ystenes, som i 2007 kalte itslearning "en katastrofe", da systemet etter fem år fortsatt ikke var tilpasset NTNUs behov, men heller videregående skoler. Den samme professoren kritiserte også selskapet for å ha en arrogant holdning etter at de blant annet kjørte systemoppgradering helgen før semesterstart våren 2007. Dette førte til store problemer hele den første uken i semesteret. South Ribble. South Ribble er et administrativt distrikt i Lancashire i England. Administrasjonssenteret er Leyland. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Leyland, Walton-le-Dale og deler av Preston landdistrikt. Leyland. Leyland er en by i Lancashire i England, omkring en mil sør for Preston. Den er administrasjonssenter og største by i distriktet South Ribble. En av de eldste bygningene man finner er sognekirken viet til apostelen Andreas, som ble reist omkring år 1200. Et steinkors ved kirken er datert til saksisk tid. Byen er mest kjent for bilprodusenten Leyland Motors, som fra 1950- til 1970-årene kjøpte opp flere andre britiske bilprodusenter og utviklet seg til konsernet Britisk Leyland (BL). I 1980-årene ble BL stykket opp, men lastebilfabrikken er fortsatt en av de største arbeidsplassene i byen. Leyland stasjon ligger på West Coast Main Line. Stasjonen markerer midtpunktet mellom London og Glasgow, som ligger omkring 316 km unna. Det er også bussforbindelse til Chorley og Preston. Aristobulus, sønn av Herodes den store. Aristobulus var sønn av Herodes den store og hasmoneeren Mariamne. Aristobulus ble gift med Berenice, datter av Salome, søsteren til Herodes den store, og Costobarus, guvernør i Idumea. Aristobulus, hans mor og to andre av Herodes den stores sønner ble i løpet av farens regjeringstid henrettet fordi de ble mistenkt for sammensvergelse. Til tross for at Aristobulus led en slik skjebne, ble hans barn og barnebarn betydningsfulle personer. Han hadde sønnene Aristobulus den yngre, Herodes Agrippa I og Herodes av Chalkis, og døtrene Herodias og Mariamne. Gullalderen. a> da alle levde i rettferdighet og uten sorger. a> (Forvandlingene), et langt, episk dikt av mytologiske fortellinger, fra 1581. Gullalderen var i følge gresk mytologi navnet på den første og beste av de fire tidsaldre som menneskenes historie er delt inn i. Etter Gullalderen fulgte Sølvalderen, Kobberalderen og Jernalderen, som tilsvarer nåtida. Denne inndelinga i perioder stammer opprinnelig fra India og er uttrykk for et syklisk historiesyn. Gullalderen i den Hellenske antikken svarer til satya yuga, liksom kali yuga svarer til jernalderen; satya kan oversettes med sant, autentisk eller det som motvirker overdrivelse.; og kali kan forstås som det dårligste kastet i det mystiske terningspillet, falskhet og mørke, eller noe som ligner noe annet på en tvilsom måte. Treta yuga blir tradisjonelt oversatt med sølvalderen og dvapara yuga med bronsealderen. Det norrøne "gullaldr" ble også brukt i Voluspå om gudenes lykkelige tid på Idavollen etter at verdensordningen var fullbrakt. Tilsvarende forestillinger forekommer også i kristendommen og islam, der Edens hage og Himmelriket kan betraktes som liknende lykkeland. I overført betydning brukes gullalder som betegnelse på en glansperiode, et historisk høydepunkt eller en storhetstid preget av rik utvikling og aktivitet innenfor samfunnet eller et fag, for eksempel kunst, kultur og vitenskap. Gullalder brukes også om en blomstringstid da noe er på det mest populære. The Piass. The Piass er et japansk visual kei-band, stiftet i 1993. Tidligere medlemmer. Alle de opprinnelige bandmedlemmene, med unntak av gitaristen og bassisten, døde den 25. oktober 1995 i en drukningsulykke mens de filmet en musikkvideo, hvor de skulle hoppe fra en bru og ned i elva under. Bassisten Yoshio begikk selvmord to år etter ulykken. Monolitten. Vigelandsanlegget med Monolitten i sentrum av bildet. Monolitten er en steinsøyle plassert i Vigelandsparken i Oslo og ble ferdigstilt av Gustav Vigeland i 1943. Søylen, som består av 121 figurer, står på Vigelandsparkens høyeste punkt og er 17 meter høy. Steinen av type iddefjordsgranitt er hentet fra et steinbrudd ved Halden og ble transportert til Oslo via vannveien og på skinner resten av veien til Vigelandsparken. De første skissene skal skrive seg fra 1919, men steinblokken kom ikke til stedet før i starten av 1927 og ble ikke reist til stående stilling før 1928. Harmonimodell. Harmonimodell er en modell for forståelse av samfunnet, og forholdet mellom mennesker. Harmonimodellen går ut på at gruppene i samfunnet ikke undertrykker hverandre, men er gjensidig avhengige av hverandre. Ulike klasser har derfor sammenfallende interesser. "Vi er alle i samme båt" er en måte å beskrive harmonimodellen på. Det motsatte av harmonimodell er konfliktmodell Harmonimodell i praksis. Harmonimodellen er et viktig grunnlag for ideologier som konservatisme, liberalisme, og sosialdemokrati. Den skandinaviske samfunnsmodellen er også bygd på harmonimodellen. Funksjonalismen er et eksempel på en type av harmonimodellen. Kritikk av harmonimodellen. Harmonimodellen har blitt kritisert av marxister (som baserer seg på en mer konfliktorientert forståelse av samfunnet) fordi den etter deres mening legger skjul på de grunnleggende motsetningene i samfunnet. Spesielt mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Megabyzos. Megabyzos var en persisk general, sønn av Zopyros som var satrap av Babylon. Hans far ble drept da området gjorde opprør i 482 f.Kr., og Megabyzos ledet styrkene som tok byen tilbake. Etter dette ble statuen av guden Mardok ødelagt for å forhindre fremtidige opprør. Megabyzos tok etter dette del i felttoget mot Hellas. Herodot hevder at han nektet å handle på ordre om å plyndre Delfi, men det er tvilsomt om slike ordrer ble gitt. Ifølge Ktesias som ikke er særlig pålitelig men som ofte er vår eneste kilde, ble Amytis, Megabyzos kone og datter til Xerxes I, anklaget for ekteskapsbrudd kort tid etter. Megabyzos tok del i konspirasjonen til Artabanos for å myrde kongen, men forrådte ham før han kunne drepe også den nye kongen, Artaxerxes I. I et slag ble Megabyzos' sønner drept og Megabyzos såret, men Amytis grep inn på hans vegne og han ble pleiet slik at han ble frisk. Etter dette ble Megabyzos satrap av Syria. Sammen med Artabazos, strapen i Frygua, ledet han de persiske arméene som ble sendt for å slå ned opprøret til Inaros i Egypt. De ankom i 456 f.Kr. og innen to år hadde de slått ned opprøret, tatt Inaros og de forskjellige athenerne som støttet ham til fange. De vendte så sin oppmerksomhet til Kypros som var under athensk angrep, ledet av Kimon. Kort tid etterpå tok fiendtlighetene mellom Persia og Athen slutt, kalt Kalliasfreden. Megybyzos gjorde selv opprør en tid etterpå. Ktesias forteller oss at grunnen var at Amestris henrettet fangene fra det egyptiske opprøret, selv om Megabyzos hadde fått hans løfte om at de ikke skulle skades. Arméer under Usiris fra Egypt og så Menostanes fra Babylon ble sendt mot ham, i begge tilfeller ble det utkjempet (ikke–dødelige) dueller mellom generalene før slagene, og i begge tilfeller seiret Megabyzos. Etter at hans ære var gjenopprettet gikk Megabyzos med på å overgi seg og ble benådet og fikk sin posisjon tilbake. En stund senere reddet Megabyzos Artaxerxes fra en løve under en jakt og ble etterpå sendt i eksil til Kyrtai for å ha forgrepet seg på den kongelige retten til å drepe det første dyret. Han returnerte til Susa ved å late som han var spedalsk og ble benådet. Megabyzos døde kort tid etterpå, 76 år gammel. Hans sønn Zopyros besøkte Athen og hjalp byen i sitt angrep på Kaunos under sin fars eksil hvor han ble drept av en stein. Setesdalsgenser. Setesdalsgenser (også kalt lusekofte) er et klassisk mønster for gensere. Mønsteret er satt sammen av en bord av åttebladroser. I tillegg brukes elementer som kalles kross og kringle. Dette mønsteret finnes øverst på genseren. Deretter følger hovedbolen med strikkede lus i kontrastfarge. Den enkle genseren har tradisjonelt en hvit kant nederst, den vanlige genseren har svart bunn helt ned. Den er spesiell ved at det er en brodert kant rundt halsen i tillegg til det strikkede plagget. Denne broderte kanten fås i to varianter, en enklere som kalles "antikk" og en med fullt utbrodert krage. Setesdalsgenseren kan også brukes som plagg i forbindelse med Setesdalsbunad for menn. Da har den i tillegg til kragebroderier også broderier på håndleddene. I tillegg er det sølvknapper både på armene og foran. Eredivisie. Eredivisie (norsk: Æresdivisjonen) er den nederlandske eliteserien i fotball. Serien ble grunnlagt i 1954. Konfliktmodell. Konfliktmodell er en modell for forståelse av samfunnet og forholdet mellom mennesker. Konfliktmodellen tar utgangspunkt i at noen samfunnsgrupper undertrykker andre. Derfor har samfunngruppene motstridende interesser. De grunnleggende konfliktene kan bare løses med kampmidler. Det motsatte av konfliktmodellen er harmonimodellen. Konfliktmodellens betydning. Konfliktmodellen er viktig i marxismen. Marxistene har vært opptatt av forholdet mellom undertrykkende og undertrykte samfunnsklasser. Marxistene mener at de undertrykte må ta kampmidler i bruk for å få i gjennom\forsvare sine interesser. Dette er klart prega av konfliktmodellen. Kritikk av konfliktmodellen. Konfliktmodellen har vært kritisert, spesielt av konservative, fordi konstant konflikttenking kan virke destabiliserende og destruktivt. Funksjonalismen har ofte blitt sett på som et slags konservativt svar på konfliktmodellen. Denne retningen har igjen på sin side blitt kritisert av konflikteoretikere for å skjule undertrykkelsesmekanismer i samfunnet. Stockport (distrikt). Stockport er et administrativt distrikt med status som "metropolitan borough" i Stor-Manchester i England. Det har navn etter administrasjonssenteret Stockport, som også er den største byen i distriktet. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Stockport, Bredbury and Romiley, Cheadle and Gatley, Hazel Grove and Bramhall og Marple. Animal Planet. Animal Planet er en kanal som distribueres via satellitt og kabel-tv. Animal Planet eies 80% av amerikanske "Discovery Communications, Inc", og 20% av BBC Worldwide. Kanalen er for å fremheve forholdet mellom mennesker og dyr. Kanalen gikk på lufta for første gang 1. januar 1997. Kanalen er tilgjengelig i USA, og over 70 land i verden. Norge er blant de landene som sender Animal Planet med teksting på eget språk. Land-baserte versjoner har blitt opprettet i Canada, India og andre land. Techno. Techno er en elektronisk musikksjanger. Den vokste fram i Detroit, Michigan mot slutten av 1980-tallet og var en blanding av chicago-house og europeisk synthmusikk. I dagligspråket omtales gjerne all elektronisk musikk som «techno». Det riktige samlebegrepet å bruke i en slik sammenheng er imidlertid «elektronisk musikk» – techno er en undersjanger av dette på lik linje med trance, dance, house og andre sjangre. Disse sjangrene er i utgangspunktet blitt til uavhengig av hverandre, men som en av de første elektroniske sjangrene har nok techno hatt en viss innflytelse på utviklingen av øvrige sjangre, særlig gjelder dette house og tidlig trance-musikk. Techno stammer riktignok fra Detroit, men dagens technoproduksjoner kommer som oftest fra Europa og Sør-Amerika, mens Berlin regnes som hovedstaden for enkelte varianter av techno og mye annen elektronisk musikk. Jon. Jon er en nordisk og baskisk kortform av mannsnavnet Johannes, som kommer fra det greske navnet "Ioannes", «Gud er nådig». Navnet kan også være en kortform av Jonathan. Jon har navnedag 24. juni i Norge og 21. august i Sverige. Utbredelse. Jon er et nokså vanlig navn i Norge. Varianten Jón er det mest brukte mannsnavnet på Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Jon og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. "Jon" var det nest mest brukte mannsnavnet i Norge på midten av 1300-tallet, etter "Sigurd". "Jon" var også blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge på hele 1700-tallet og igjen i perioden ca 1965–1985, men har siden falt i popularitet. Robert Esdaile. Robert Clarke Esdaile (født 24. oktober 1918 i Toronto i Canada, død 24. november 1987 i Bærum) var en norsk-canadisk arkitekt, skulptør og maler. Han studerte 1936–1941 ved McGill-universitetet i Montreal og deretter ved Cambridge-universitetet, siden foreleste han ved McGill-universitetet og var arkitekt i Bærum 1948–1954. Fra 1955 hadde han sitt eget arkitektkontor i Oslo. 1965–1971 var han foreleser ved Arkitekthøgskolen og fra 1971 professor ved NTH. Han har blant annet utført dekorasjoner på skolene Haugestua og på Høvik barne skole i Bærum.Sofienborg i Oslo og i Hovedbygningen på NTNU (tidligere NTH) Gløshaugen. Lars Eskeland. Lars Eskeland (født 1867 på Stord, død 1942 i Bergen) var en norsk skolemann og forfatter. Eskeland skrev flere lærebøker og flere biografier, blant annet om Ole Vig og Ivar Aasen, og skrev dessuten teksten til «Vossasongen». Han var bestyrer ved Voss Folkehøgskule fra 1895 til 1927, da han måtte gå av etter å ha konvertert til katolisismen. I 1949 ble det avduket en statue av Lars Eskeland på Voss, laget av billedhuggeren Torleiv Agdestein. Lars Eskeland var bror til skolemannen Severin Eskeland og onkel til forfatteren Ivar Eskeland. Kristian Lykkeslet Strømskag. Kristian Lykkeslet Strømskag, (født 5. august 1980 i Molde og oppvokst der) er dramaturg. Han er utdannet ved Universitetet i Oslo med mastergrad i Nordisk litteratur med hovedoppgaven «En postfenomenologisk dramaturgi – En nærlesning av Jon Fosses "Nokon kjem til å komme"». I tillegg har han studert teater på Humboldt-Universitetet i Berlin. I 2002 ble han ansatt som dramaturg ved Teatret Vårt, og i 2007 ble han engasjert som dramaturg ved Rogaland Teater. Lykkeslet Strømskag debuterte som dramatiker med "Havfruens sønn" på Teatret Vårt 17. mars 2006. "Havfruens sønn" var Teatret Vårt sitt bidrag til Ibsenåret. Utover dette har han skrevet flere småtekster for teater. Våren 2007 dramatiserte han Anna Karenina for Rogaland Teater. Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund var et norsk fagforbund som organiserte lønnstakere i jern- og stålverk, skipsbygging, mekanisk industri og verksteder. Forbundet ble stiftet i 1891. Fra 1905 var det tilsluttet Arbeidernes Faglige landsorganisasjon (senere LO). I 1907 fikk forbundet etablert den første norske landsomfattende tariffavtalen. I 1960 gikk NJMF sammen med Norsk Støperiarbeiderforbund, som var stiftet i 1898. I 1988 slo Jern- og Metallarbeiderforbundet seg sammen med Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, Norsk Papirindustriarbeiderforbund, Norsk Skog- og Landarbeiderforbund og Norsk Bekledningsarbeiderforbund, og dannet det nye Fellesforbundet. Evvia. Evvia (gresk: Εύβοια "Évia", gammelgresk: Εὔβοια "Eúboia"), tidligere Euboia, er den nest største av de greske øyene i areal og befolkning etter Kreta. Den er separert fra fastlandet av Evviahavet. Den er 150 km lang og varierer i bredde fra 50 km til 6 km. Den strekker seg fra nordvest til sørøst og har en fjellrekke som utgjør en del av rekken som er Thessalias grense i øst og som fortsette sør for Evvia som øyene Andros, Tenos og Mykonos. "Evvia" er også navnet på et prefektur i Hellas (Se Lokal administrasjon). Geografi. En mener at Evvia opprinnelig skal ha vært en del av fastlandet, og at et jordskjelv skilte områdene fra hverandre. Helt nord er sundet mellom Evvia og Thessalia på et punkt bare 40 meter bredt (se satellittbilede). I området rundt Khalkis, der sundet er på det smaleste, blir det kalt Evripos-sundet. De kraftige tidvannstrømmene i dette sundet har blitt beskrevet siden antikken. En bro ble bygget over sundet i det 21. året av peloponneserkrigen (410 f.Kr.). Navnet Evripos ble endret i løpet av mellomalderen til Evripo og Egripo, som etter hvert spredde seg og ble navnet på hele øyen. Seinere, da venetianerne okkuperte området, ble navnet endret til Negroponte, som refererte til øyen som går til fastlandet. Som de fleste andre greske øyer var Evvia opprinnelig kjent under andre navn, som Makris og Dolikhe fra formene hennes og Ellopia og Abantis (Άβαντες) fra stammene som bodde der. De høyeste fjellene på øyen er Dirfys (1 745 m), Pyxaria (1 341 m) i nordøst og Okhi (1 394). Nabobuktene er Pagastikosbukta i nord, Maliakosbukta, Voreios Evvoikos-bukta i vest, Det evviaiske havet og Petaliosbukta. Antikken. Historien om øyen dreier seg i hovedsak om de to største byene, Khalkis og Eretria. Begge byene var joniske bosetninger fra Attika og at de var viktige ser en på de mange koloniene deres i Magna Graecia og på Sicilia, som Cumae, Rhegium og Naxos, og på kysten av Makedonia. Med dette åpnet de nye handelsruter for Hellas og utvidet området til den vestlige sivilisasjonen. At de var en mektig handelsnasjon ser en på at de evviaiske vektene og målene ble brukt i Athen fram til Solon, og hos de joniske byene generelt. Byene var rivaler og ser først ut til å ha vært like mektige. Et av de første sjøslagene i gresk historie fant sted mellom dem og det blir sagt at mange andre greske stater tok del i dette slaget. I 490 f.Kr. ble Eretria nesten lagt i grus og innbyggerne transportert til Persia. Den ble bygd opp igjen etter slaget ved Marathon like bortenfor der den opprinnelige byen lå, men den fikk aldri tilbake storheten den hadde hatt. Den var derimot fremdeles den andre byen på øya. Fra denne perioden var Khalkis overlegen, men led under at Athen stadig fikk mer makt. I 506 f.Kr. tapte Khalkis et slag mot Athen, som sende fire tusen attiske kolonister til øyen og så ut til å få noe kontroll over øyen. Igjen, i 446 f.Kr., da Evvia prøvde å bli selvstendig, ble de nok en gang redusert av Perikles og flere kolonister ble satt i land ved Istiea nord på øyen, etter at innbyggerne i denne byen hadde blitt drevet bort. Athenerne ga dem korn og kveg, sikret handelen deres og ga dem garantier mot sjørøveri. I 410 f.Kr. klarte likevel øyen å få sn selvstendighet. Etter dette tok de parti for en eller flere av de andre ledende statene fram til Slaget ved Khaeronea i 338 f.Kr. da Filip II av Makedonia tok øyen. Til slutt ble den en del av Romerriket. Moderne tider. Evvia sprang fram under hendelsene etter det fjerde korstoget. Etter latinerne delte opp Østromerriket ble den delt i tre len som ble under Republikken Venezia sin suverenitet. 12. juli 1470 ble Khalkis tatt fra Venezia av Mehmed II og hele øyen ble en del av Det osmanske riket. Etter den greske selvstendighetskrigen, i 1830, ble øyen en del av Hellas. Evvia har to broer til fastlandet. Den ene går gjennom Khalkis til Theben, og den andre går forbi Khalkis mot Athen. Økonomi. Det blir drevet gruvedrift etter magnesitt i Mantoudi og Limni, brunkol i Aliveri og jern og nikkel i Diprhys. Marmor blir gravd ut 3 km nord for Eretria og asbest nordøst for Karystus i Okhifjella. Av tre finner en mye kastanje. Lokal administrasjon. Evvia prefektur er noe store enn øyen, og omfatter både to bykommuner på fastlandet, Anthidona og Avlida, og øyen Skyros som er egen kommune. Ved folketellingen i 2001 hadde prefekturet 215 136 innbyggere, mens øyen selv hadde en befolkning på 198 130. Prefekturets areal er på 4 167,449 km², mens det totale arealet for kommunene på øyen er 3 684,848 km². Dette arealet inkluderer en mengde små øyer, (hvor den største er Petalioi-øyen, nær sørøstspissen av Evvia). Provinser. Det er ingen provinser på øya Skyros. Eksterne lenker. Evvia Evvia Evvia Raptus von Rupp. Raptus von Rupp er en av slektningene til Donald Duck. Han omtales ofte som Donalds onkel, men det nøyaktige slektskapet har aldri blitt fastslått. Raptus von Rupp er en person med høy utdannelse. Han leser mange bøker. Samtidig er han en med sprelske påfunn. Han har kinnskjegg og hatt og går vanligvis med grønne klær. Klaus Knegg. Klaus Knegg (eng. Horace Horsecollar) er en tegnefilm- og tegneseriefigur skapt av Ub Iwerks og Walt Disney. Klaus Knegg opptrer som regel som bifigur i filmene om Mikke Mus. Hans første opptreden var i filmen "The Plow Boy" fra 1929. Han er en hest og går med en stor ring rundt halsen, og er venn av Mikke Mus, Langbein og Klara Ku. Peterbald. Vegas of Natural Elegance - Norges første Peterbald Peterbald (PEB) er en katterase som første gang ble anerkjent av FIFé i 2006. I Norge eksisterte det bare én Peterbald pr. 31.01.2007. Pr 12. september 2008 er det rundt fire Peterbalds i Norge. Norges første Peterbald, "Vegas of Natural Elegance", ble importert fra Russland til Norge 01.11.2006. På sin utstilling i Strømmen 27. januar 2007 fikk Vegas of Natural Elegance det aller første CAC (Certificat d'Aptitude au Championnat) som er gitt til en Peterbald i Norge. Opprinnelse og alder. Peterbald som rase er forholdsvis ny, og en av de mest sjeldne katterasene i verden. I 1988 reddet russiske "Irena Kovalyova" en katt som tilsynelatende led av en pelssykdom. Katten mistet alt av pels, og uansett hvor mye katten ble behandlet med medisiner, fortsatte den å miste pelsen. Det ble klart at det lå noe genetisk bak, og at katten slett ikke var syk. "Varya", som katten het, ble stammor til to nye fantastiske, men likevel forskjellige raser. Noen av "Varyas" kattunger ble krysset med europeiske korthårskatter, og resultatet av denne kryssingen ble en veldig kompakt og kraftig bygget katt. Denne rasen ble etterhvert kjent som Don Sphynx (DSX) – også kalt Don Hairless. I 1993 ble en bruntabby Don Sphynx hannkatt med et utpreget orientalsk utseende, "Afinguen Myth", paret med en skilpaddefarget Orientalsk hunnkatt, "Radma Von Jagerhof". De to første kullene resulterte i fire hårløse kattunger: "Mandarin iz Murino", "Muscat iz Murino", "Nezhenka iz Murino" og "Nocturne iz Murino". Disse fire kattene utgjør grunnlaget, eller såkalt foundation, for rasen Peterbald. I januar 1994 ble disse kattene anerkjent som en egen rase. Rasen ble fort veldig populær blant katteoppdrettere i St. Petersburg. Disse hårløse kattene, som så ut som orientalere, ble derfor kalt for Peterbalds. I 1996 ble rasen Peterbald inkludert i med en standard og forkortelsen PBD. I 1997 ble rasen inkludert i (TICA), og i 2003 ble den inkludert i (WCF). Peterbald ble i 2006 godkjent i (FIFe), og er godkjent i (NRR) fra og med 1. januar 2007. Utseende, anatomi og fysikk. (N)Deviant Cats Boris - en av få Peterbald i Norge Uansett pelstype, så er katten fortsatt en Peterbald, så lenge den har det utseendet som standarden krever. I disse dager utvikler rasen seg i retning av moderne utseende orientalere, noe som innebærer et langt snuteparti, bredt plasserte ører, flate kinnben, og en elegant kropp på lange ben. Dette er grunnen til at standarden for rasen oppmuntrer til paring med orientalere og siamesere, og semi-langhårs varianter av disse, som balinesere og javanesere. Lynne og væremåte. Peterbalden har et særdeles vennlig temperament og er rolige, nysgjerrige, smarte og energiske katter med orientalsk blod i årene. Peterbalden har arvet orientalernes sterke binding til sine eiere, de elsker å snakke med sine mennesker og er ingen utpreget uavhengig rase. Annen informasjon. Peterbalden er en nakenkatt, og i norsk vinterklima har den lett for å fryse. Av den grunn liker Peterbalden seg gjerne på et gulv med varmekabler, under et teppe, eller foran peisen. Tameside. Tameside er et administrativt distrikt med status som "metropolitan borough" i Stor-Manchester i England. Administrasjonssenteret er Ashton-under-Lyne. Navnet kommer fra elven Tame, som renner gjennom distriktet. Det grenser mot Derbyshire i øst, Oldham i nord, Stockport i sør og City of Manchester i vest. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Ashton-under-Lyne, Mossley, Audenshaw, Denton og Droylsden i Lancashire samt Stalybridge, Hyde, Dukinfield oh Longdendale i Cheshire. Haber-Bosch-prosessen. a> i 1931Haber-Bosch-prosessen eller ammoniakkprosessen er en prosess innen kjemi, som blir benyttet til industriell framstilling av ammoniakk ved at nitrogen og hydrogen blir ført sammen under høyt trykk. Prosessen er oppkalt etter de tyske kjemikerene Fritz Haber (1868–1934) og Carl Bosch (1874–1940). Historie. Haber-Bosch-prosessen ble utviklet av den tyske kjemikeren Fritz Haber i 1908, og ble videreutviklet av en annen tysk kjemiker, Carl Bosch. De teoretiske prinsippene for trykk-syntetiseringen av ammoniakk ved hjelp av katalysator ble patentert i 1908. Selve metoden ble patentert gjennom BASF i 1910 og den første store ammoniakkfabrikken i Oppau startet opp i 1913. Haber ble tildelt nobelprisen i kjemi i 1918 for "for hans syntetiske fremstilling av ammoniakk". I 1931 fikk Bosch også nobelprisen i kjemi for hans "bidrag til kjemisk høytrykkmetoder". Haber-Bosch-prosessen var bakgrunn for en av de største industriulykkene i Tyskland, nemlig Oppaueksplosjonen, der en silo som inneholdt ammoniumnitrat og ammoniumsulfat eksploderte 21. september 1921 med en kraft som tilsvarer omtrent 1-2 kilotonn med TNT. Eksplosjonen drepte 500-600 personer, skadet omtrent 2000 og etterlot 6500 mennesker hjemløse. I Norge hadde Sam Eyde og Kristian Birkeland utviklet en egen måte å utvikle ammoniakk på (se Birkeland-Eyde-metoden), men den var langt mer energikrevende enn Haber-Bosch-prosessen, og de gikk raskt over til den. Norsk Hydro produserer en økende mengde med ammoniakk, og flytter etterhvert produksjonen fra Rjukan til Herøya, Porsgrunn. I 2004 ble den gjødselproduserende delen av Norsk Hydro skilt ut som et eget selskap og børsnotert som Yara International ASA. Prosessen. Selve Haber-Bosch-prosessen har endret seg lite gjennom årene. Kildene for hydrogenet har gjennomgått forandringer, men i det store og hele er det fremdeles de samme grunnleggende prinsippene som ligger til grunne for prosessen: få tak i rent hydrogen og nitrogen og la dem reagere ved høyt trykk, temperatur og ved hjelp av en katalysator. Jakten på hydrogenet. Selv om den kjemiske reaksjonen er forholdsvis enkel, er det vanskelig å utvinne rent nitrogen og hydrogen. Moderne bedrifter bruker gjerne metan eller våtgass som grunnbasis for hydrogenutvinningen. Denne gassen er som regel uren og inneholder visse svovelforbindelser som må bort gjennom en prosess som kalles avsvovling. Avsvovlingen fungerer ved å la de svovelholdige molekyler reagerer med sink og danner sinksulfid, ZnS. Disse reaksjonene foregår på svært høy temperatur for å forhindre at karbonmonoksidet skal reagere med hydrogengass og produsere metan igjen i en eksoterm reaksjon. I tillegg er den originale reaksjonen med våtgass eller metan endoterm, så om vi øker temperaturen vil vi få dannet mer hydrogen, som er akkurat det vi vil. Etter primærreformeren kommer sekundærreformeren, der det blir lagt til luft. Her kommer nitrogenet inn i gassen, og den blir med videre i prosessen uten at det skjer noe med den: den er allerede på formen N2, slik vi ønsker. Hydrogen og karbonmonoksid reagerer med oksygenet i lufta og forbrenner, og det dannes i første omgang vann og karbondioksid respektivt. Etter forbrenningen reagerer mer metan med vann og det dannes mer hydrogengass; karbonmonoksid reagerer med vann og danner mer karbondioksid. I tillegg til oksygen og nitrogen kommer det inn litt argongass som bare blir med i hele prosessen som en blindpassasjer. Denne reaksjonen skjer først med høy temperatur, deretter lav temperatur, og når gassen går ut av konverteringsavsnittet har den en karbonmonoksidkonsentrasjon på bare 0,2 %. Neste steg er fjerning av CO2. Dette gjøres gjerne ved vannrensing der Henrys lov (mengden av gass som kan løses i en væske er proporsjonal med gassens partialtrykk over væsken) blir utnyttet. Gassen blir komprimert opp til ca 25 bar og passerer vann. Mye CO2 binder seg til vannet, og vi får vann som er rikt på kullsyre (teknisk sett Farris). Nå er ammoniakksyntesegassen klar. Den inneholder omtrent 75 % hydrogen og 25 % nitrogen, pluss litt metan og argon. Den er fri for alle stoffer som vil forstyrre katalysatoren senere i ammoniakksyntesen. Ammoniakksyntesen. Ammoniakksyntesen skjer ved ekstremt høyt trykk, og derfor må gassen komprimeres før den kommer inn i syntesekretsløpet. I tillegg vaskes gassen én siste gang med flytende ammoniakk for å fjerne rester av olje og vann som eventuelt har blitt med. Deretter føres gassen inn i en seperasjonstank, der syntesegassen blir tilført ammoniakkholdig gass som kommer fra reaksjonstankene. Gassen holder et ekstremt høyt trykk (omtrent 280-300 bar), og gassenes kokepunkter stiger. I tillegg er temperaturen inne i tanken forholdsvis lav (opp til 70 °C). Ammoniakk har lavest kokepunkt av alle stoffene i tanken, og kokepunktet stiger over den temperaturen som holdes der inne: ammoniakken kondenseres og ledes flytende ut i rør og passerer ny, fersk syntesegass. Til slutt dekomprimeres ammoniakken for å fjerne urenheter i væsken, før den føres bort som ferdig ammoniakk. Stoffene i syntesereaktorene holder en høy temperatur, for selv om det er ugunstig for likevekten gjør det at reaksjonen går mye raskere. Gassen som går inn i reaktorene inneholder omtrent 5 % ammoniakk, mens gassen som kommer ut kan under ideelle driftsforhold holde ca 20 %. Gassen går nå tilbake til synteseseparatoren, der den blandes med ny, frisk gass og avkjøles, slik at ammoniakken kan kondensere. Hydrogenet og nitrogenet som ikke reagerte tidligere, går tilbake inn i kretsløpet tilbake mot syntesereaktoren. Avfallshåndtering. Syntesegassen som kommer inn i syntesekretsløpet, inneholdt som sagt litt argon og metan. Disse gassene inngår ikke i noen reaksjoner videre i kretsløpet, og blir bare med som «blindpassasjerer». Dette blir problematisk etter en stund, ettersom vi hele tiden tilfører ny syntesegass og tapper av ferdig ammoniakk: argon- og metangassen vil rett og slett hope seg opp i systemet, og derfor må man på en eller annen måte fjerne dem fra kretsløpet. Dette gjøres ved å ta ut deler av lufta ut av sirkulasjonen etter at den har vært i synteseseparatortanken. Ved å balansere får man tatt ut like mye argon og metan som man tilfører gjennom ny, frisk syntesegass, og problemet med opphopning av blindpassasjerstoffer er løst. Gassen som tas ut av sirkulasjon brukes gjerne til andre foremål, gjerne utvinning av argon og forbrenning av metan. Nitrogenet og hydrogenet som også blir tatt ut kan utvinnes som eget produkt, eller de kan føres tilbake inn i syntesekretsløpet. Likevekt reaksjonshastighet. Temperaturen er veldig viktig for Haber-Bosch-prosessen. Siden ammoniakksyntesen er en eksoterm reaksjon, og det frigis energi, vil økt temperatur føre til at likevekten forskyver seg mot reaktantenes side per Le Châteliers prinsipp – akkurat det motsatte av det vi ønsker oss. Likevel foregår reaksjonen på ganske høy temperatur. Dette er fordi temperaturen samtidig påvirker reaksjonshastigheten – er temperaturen lav, vil reaksjonshastigheten være tilsvarende lav. Selv om en lav temperatur er gunstig for likevekten, er det ikke gunstig for ammoniakkproduksjonen som en helhet. Vi kan bedre reaksjonshastigheten på andre måter ved hjelp av trykk og katalysator. Økt trykk medfører både at likevekten forskyver seg mot produktets side og en større reaksjonshastighet, men det er både dyrt og farlig å opprettholde et svært høyt trykk i en slik reaksjon – rørene som frakter gassen må være forsterket, det høye trykket medfører stor slitasje på maskiner, og det er svært energikrevende å komprimere luft på denne måten. Det blir altså mange økonomiske faktorer som må vurderes når man skal bestemme seg for hvor høyt trykk man bør kjøre reaksjonen på. Thasos. Thasos (gresk: Θάσος, osmansk: طاشوز "Taşöz") er ei øy i det nordlige Egeerhavet, nær kysten til Thrakia og sletten til elven Nestos, som i osmansk tid het "Kara–Su". Det høyeste punktet på Thasos er Ypsario (1045 moh). De viktigste landbruksproduktene på øya er honning og olivenolje i tillegg til vin, oppdrett av sauer og geiter, foruten fiske. Andre foretak inkluderer tømmer og turisme. Gruveindustrien produserer marmor, særlig i Panagia–området hvor et av fjellene nær det thrakiske hav har et stort marmorbrudd. Et antikt marmorbrudd ses ytterst på den fredede halvøen Aliki. Forhistorie. Liggende nær kysten av østlige Makedonia ble Thasos bebodd fra den paleolittiske perioden og framover, men den tidligste bisetningen som har blitt undersøkt i detaljer er den ved Limenaria hvor den midtre og sene neolittiske levninger har blitt funnet som minner sterkt om de som er funnet på Dramasletten. I kontrast er levningene fra tidlig bronsealder på øya på lik linje med kulturen som ble utviklet på øygruppene Kykladene og Sporadene som ligger noe lengre sør i Egeerhavet. Ved Skala Sotiros er det eksempelvis funnet en liten bosetning som ble omkranset av en sterk forsvarsmur. Selv tidligere aktivitet er demonstrert ved tilstedeværelsen av store megalitter som ble bygget inn i disse murene som så langt er det ikke funnet noe lignende i Egeerhavet. Det er deretter et hull i det arkeologiske materialet mot slutten av bronsealderen en gang rundt 1100 f.Kr. da de første gravstedene skjedde ved det store gravstedet ved Kastri på øyas innland. Her ble det reist gravsteiner som ble dekket av et tynt lag med jord som var typisk fram til slutten av jernalderen. I de tidligste gravsteinene var det en lite antall av lokalt imitert mykensk steintøykrukker, men flertallet var håndlagt keramikk med dekorasjon av snittskår som reflekterte forbindelser østover med Trakia og bortenfor. Antikken. Øya ble bosatt tidlig av fønikerne, sannsynligvis tiltrukket av dets gullgruver. De grunnla et tempel for guden Melqart som grekerne identifiserte som «Thasianske Herakles», og fønikernes kult smelter etterhvert sammen med den tilsvarende for Herakles da øya ble hellenifisert. Tempelet eksisterte fortsatt på historikeren Herodots tid. Et eponymisk Thasos, sønn av Føniks – eller av Agenor, slik pausanianerne rapporterte – skal etter sigende ha vært fønikernes leder og gitt navn til øya. I enten år 720 eller 708 f.Kr. kom den en gresk bosetning fra Paros, en annen øya i Egeerhavet. Det var en i en krig som parianske kolonistene hadde mot saianerne, en thrakisk stamme, hvor poeten Arkhilokhos kastet vekk sitt skjold. Grekernes makt strakte seg til fastlandet hvor de eide gullgruver som var mer verdifull enn de på øya. Fra disse kildene fikk thasianerne stor rikdom, deres årlige utbytte talte opp til 200 eller selv 300 talenter. Herodot, som besøkte Thasos, sa at de beste gruvene på øya var de som blitt åpnet av fønikerne på den østlige siden av øya vendt mot Samothraki. Trafford. Trafford er et administrativt distrikt med status som "metropolitan borough" i Stor-Manchester i England. Administrasjonssenteret er Stretford. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Altrincham, Sale, Bowdon, Hale og deler av Bucklow landdistrikt i Cheshire samt Stretford og Urmston i Lancashire. Elven Mersey renner gjennom distriktet og deler det i North Trafford og South Trafford. Den utgjør også grensen mellom de tradisjonelle grevskapene Lancashire og Cheshire. Warrington. Warrington er en by med status som enhetlig myndighet i Cheshire i England. Omkring tre fjerdedeler av befolkningen i distriktet bor i selve Warrington by, mens resten bor i omegnen som også er inkludert i den enhetlige myndigheten. Historisk har byen tilhørt Lancashire, men den ble i 1974 slått sammen med Lymm, Runcorn landdistrikt og deler Warrington landdistrikt og overført til Cheshire. I Redcliffe-Maud-rapporten ble det foreslått at distriktet skulle tilhøre Stor-Manchester, men dette ble endret på grunn av lobbyvirksomhet. Lokalbefolkningen ville helst fortsette å tilhøre Lancashire, men dette var ikke mulig fordi distriktet da ville blitt en eksklave. I 1998 fikk Warrington status som enhetlig myndighet. Fylkesvei 735 (Hedmark). Fylkesvei 735 i Hedmark går mellom Tolga skole og Røset i Tolga. Veien er 15,6 km lang Eksterne lenker. 735 735 Pro Cycling Manager. Pro Cycling Manager "(PCM)" er et dataspill av Cyanide Studios hvor spilleren kontrollerer et profesjonelt sykkellag. Oppgave er å trene syklistene og hente inn nye, samt ta kontroll over dem under selve løpene i 3D-grafikk. I tillegg må du holde orden på finansene og andre utenomsportslige ting. Hver etappe kan enten spilles av deg eller simuleres. Velger du å spille etappen, vises rittet på skjermen. Du har kontroll over hver enkelt rytters innsats, hvordan de skal oppføre seg i feltet (gå i brudd, kjøre i front etc.), når de skal få mat, hvem som skal beskyttes, når de skal spurte og lignende. Tiden mellom rittene er tiden der du tar for deg alt som har med laget å gjøre; kjøper utstyr, skaffer sponsorer, forhandler om kontrakter med rytterne og lignende. Det er over 60 lag med på spillet, over 580 forskjellige løp. Spilleren kan for eksempel styre lag som Astana, Lampre og Quickstep. Det fins også mange tilleggspakker som kan lastes ned fra Internett. Blant disse finnes det en pakke med over 2770 løpere og to norske lag, og to ekstra løp, "Rogaland GP" og "Ringerike Grand Prix". Originalen (2005). Over 40 lag og over 1000 syklister. Mer enn 450 løp. Sesong 2006. 50 lag og 1200 ryttere. 465 løp. Sesong 2007. Delta i over 500 ritt. 61 profesjonelle sykkelteam og mange ryttere. Fylkesvei 732 (Hedmark). Fylkesvei 732 i Hedmark går mellom Eggestua og Nordvangen i Tolga. Veien er 9,1 km lang Eksterne lenker. 732 732 Fylkesvei 751 (Hedmark). Fylkesvei 751 i Hedmark går mellom Osmoen og Gruben i Os. Veien er 10,2 km lang Eksterne lenker. 751 751 Stan Cullis. Stan Cullis (født 25. oktober 1916 i Ellesmere Port, Cheshire, England, død 28. februar 2001) var fotballspiller og fotballtrener og er nok mest kjent for sine gode prestasjoner som trener for Wolverhampton Wanderers. Karriere som spiller. Cullis gikk på "Cambridge Road School" i Ellesmere og sommeren 1930 startet han sin karriere for lokalklubben "Ellesmere Port Wednesday". Han ble forsøkt hentet av flere klubber, men i februar 1934 signerte han for Wolves og han var kaptein på 3. laget og reservelaget til klubben. 12 måneder senere gjorde han sin førstelagsdebut for klubben i et 2–3 tap hjemme mot Huddersfield. Han ble også kaptein for førstelaget før han var 20 år gammel. På den tiden var Wolves i ferd med å bli et av topplagene i England, noe de beviste gjennom å bli nr 2 i serien i 1938 og 1939. Dessverre tok 2. verdenskrig vekk syv lange år av Cullis karriere på fotballbanen og på grunn av krigen spilte han kun 12 offisielle kamper for, selv om han også i tillegg til dette 20 landskamper under krigen. Han ble også spiller nr 62 som fikk æren av å være kaptein på landslaget i en bortekamp mot Romania den 24. mai 1939. Når ligafotballen i England startet opp igjen etter krigen i 1946, spilte Cullis bare 1 sesong til i Wolves-trøya. Det ble også en sesong der klubben såvidt klarte å hente hjem sitt første ligatrofé. Etter 171 spilte kamper for klubben uten å vinne noen troféer, la Cullis opp i 1947 og ble med i trenergruppen til Wolves. Karriere som trener. I 1948, kun 31 år gammel, ble Cullis hovedtrener i Wolves og han ledet klubben gjennom den mest suksessrike perioden til dags dato. I sin første sesong ble han den yngste treneren til å vinne FA-Cupen da Wolves slo Leicester på Wembley. Dette var klubbens første trofé siden 1908 og fem år senere passerte de rivalene West Bromwich Albion og vant sitt første ligagull. Cullis ledet Wolves til to ligatittler til, i 1958 og 1959 og når de i tillegg var de veldig nære i 1960 å vinne sitt tredje ligagull på rad, men klarte istedenfor å vinne FA-Cupen var klubben nå definitivt etablert som et av de beste lagene på de britiske øyer. Utover 1960-tallet begynte klubben å slite og Cullis ble overraskende sparket i 1964. Han uttalte at han aldri ville jobbe innen fotball igjen, men han returnerte ett år senere som trener for Birmingham City uten at han klarte å få samme suksess som han hadde hatt i Wolves. Cullis ga seg som trener i 1970 og han døde i 2001 i en alder av 84 år. Klassekamp. a>et med pengesekken aller øverst, dernest konge og statsmyndigheter, kirkemakten, militærapparatet, borgerskapet og nederst arbeiderklassen som brødfør alle. Klassekamp er en klassekonflikt slik den betraktes ut fra sosialistisk teori eller perspektiv. Marx' klassebegrep har intet å gjøre med noen nedarvet kaste, og det heller ikke helt det samme som en sosial klasse i sosiologisk forstand, som i overklasse, middelklasse og underklasse (begreper som er knyttet til inntekt eller formue, men også til kulturelle preferanser). Under det kapitalistiske historiske utviklingsstadium som Marx beskriver forstås klasseinndelingen som plassering i det økonomiske system, eller den sosiale struktur som eksisterer under kapitalismen. Marx opererer i hovedsak med to klasser, som omfatter det meste av befolkningen: proletariatet og borgerskapet "(bourgeoisiet)". Andre klasser, slik som småborgerskapet, har karakteristika fra begge disse klassene. Proletariatet eller arbeiderklassen er arbeidstakere i bedriftene, og borgerskapet eier bedriftene. De to klassene har dermed stikk motsatte interesser, ved at arbeidstakerne ønsker høyest mulig lønn og best mulige arbeidsbetingelser, mens borgerskapet vil at lønnsnivået skal være så lavt som mulig for å holde kostnadene nede. Denne interessemotsetningen er grunnlaget for kampen mellom klassene. Innenfor de sosialistiske tankesystemer er det variasjoner i hvordan klassekampen skal betraktes og innordnes. Karl Marx og Friedrich Engels, som var kommunismens ledende ideologer, fremla sitt grunnsyn på klassekampen i skriftet "Det kommunistiske manifest" av 1848. Etter deres syn er klassekampen et drivende element i historien (se historisk materialisme), og klassekampen mellom kapitalismens proletariat og borgerskap vil lede til proletariatets seier gjennom opprettelsen av en sosialistisk statsmakt. Forestillingen om klassekampen før Marx. Trass i den utbredte oppfatning om at Karl Marx står bak begrepet "klassekamp", forekom forestillingen om samfunnets som splittet i klasser som kjemper mot hverandre alleredde lang tidligere, før ordsammensetningen «klassekamp» ble til. Således talte den franske historikeren og politikeren François Guizot (1787–1874) om Frankrikes historie og mente at «klassenes kamp fyller, eller rettere sagt utgjør, hele landets historie». Fylkesvei 752 (Hedmark). Fylkesvei 752 i Hedmark går mellom Os skole og Smedås i Os. Veien er 6,7 km lang Eksterne lenker. 752 752 Nidaros domkor. Nidaros domkor, et av Nidarosdomens fem faste kor, er et kammerkor som fremfører sentrale kirkemusikalske verk fra hele det omfattende korrepertoaret. A cappella-musikk, gjerne både nyere og norsk sådan, er et viktig satsningsområde, men også større og mindre verk med orkester og solister er en del av korets repertoar. Koret kjennetegnes ved sine allsidige uttrykksformer, som spenner fra unison gregoriansk sang og sang i mindre ensembler til verk for to kor. Dette gir den enkelte sanger store musikalske utfordringer. Koret ble startet i 1946 og består av ca 40 sangere. Nidaros domkor har under sin dirigent og kunstneriske leder Vivianne Sydnes etablert seg som en sentral aktør i byens musikkliv. Koret har deltatt på Trondheim Kammermusikkfestival og samarbeider med blant andre Trondheim Symfoniorkester, Trondheim Jazzforum, Norsk Barokkorkester og NRK. Årlig gir koret om lag 15 konserter og spiller en sentral rolle i Nidarosdomens gudstjenesteliv. Koret reiser jevnlig på utenlandsturneer. Fylkesvei 753 (Hedmark). Fylkesvei 753 i Hedmark går mellom Os bru og Smedås i Os. Veien er 6,7 km lang uten felles trasé. Eksterne lenker. 753 753 Kompostering. Kompostering beskriver nedbrytningsprosessen som organisk avfall gjennomgår for å bli til ny jord. Bønder har til alle tider samlet opp og fordelt gress- og planteavfall, for eksempel under frukttrær. Nedbrytningen har deretter skjedd i det tempo naturen har muliggjort ("kaldkompost"). I møkkakjelleren har tempoet i nedbrytningen vært raskere. En del av prosessene utvikler varme som fører til at mikrobene kan holde høyere tempo enn ute (tilnærmet "varmkompostering"). Kompostering fremstår mange steder som alternativ til innsamling og forbrenning av matavfall. Hjemmekompostering var lansert i 1990-årene med tilbud om flere typer kompostbinger for varmkompostering. Enkelte kommuner gikk ut med tilbud om nedsatt renholdsavgift. Det ble fort klart at dette krevde både tilsyn og gode bruksanvisninger. I tillegg ble der en mengde ny jord som måtte fordeles på egen eiendom. Tiltaket fikk derfor noe begrenset omfang. For huseiere med hage er likevel haugen eller bingen i et hjørne av hagen et godt sted å anbringe planteavfallet etter at det er fjernet med rive og løvrake. Komposteringsanlegg. I Norge finnes mer enn 40 komposteringsanlegg for behandling av mer enn 450 000 tonn våtorganisk avfall. Moderne anlegg er bygget for anaerob behandling av avfallet. Det største selskapet i Norge er BioPlan Norge AS, som er et driftsselskap som driver komposteringsanlegg med mottak og behandling av avfallsprodukter som matavfall og slam. Anleggene som eies av BioPlan er plassert i Odda, Eidfjord og Flora. Det lages ulike typer jord og gjødselsprodukter basert på kompost ved anleggene. Bokashi. Bokashi er en anaerob komposteringsmetode som fermenterer eller gjærer matavfallet. Metoden ble opprinnelig ble utviklet i Japan. Fermentering skjer ved hjelp av melkesyrebakterier. Enzymene aktiveres og blandes med strø. Strøet er normalt kim/ kli. Prosessen er temmelig lik vanlig kompostering, men resultatet er en gjæret masse som kan spaes ned i jorda, eller blandes alt i utekomposten. Prosessen beskrives som totalorganisk, men avhenger av et kommersielt produkt som skal starte og opprettholde prosessen. Det angitte produktet inneholder bl.a. melkesyrebakterier, melasse, og strø. Dion Dublin. Dion Dublin (22. april 1969 i Leicester i England) er en tidligere engelsk toppspiller i fotball. Han spilte for blant andre Manchester United, Aston Villa, Celtic FC og to ganger for Norwich City. Han slo gjennom i Cambridge United og har fire landskamper for. Han er mest kjent som spiss, men har også spilt forsvar de siste årene. Dublin har spilt for flere engelske klubber. Han startet sin karriere i Norwich, men gikk til Cambridge United i 1988 på grunn av for lite spilletid. I Cambridge fikk han stor suksess, og rykket opp to sesonger på rad; fra fjerde til andre divisjon. Han ble kjøpt av Manchester United for £1million, men han mistet mesteparten av 1992/93- sesongen på grunn av beinbrudd og fikk ikke medaljen for å ha vunnet Premier League på grunn av for få spilte kamper. Han gikk i 1994 for £2 millioner til Coventry City. Der etablerte han seg som en engelsk toppspiss, og sesongen 1997/98 fikk han sin første av i alt fire kamper for England. Han ble også toppscorer i Premier League sammen med Michael Owen og Chris Sutton med 18 mål. I 1998 gikk han til Aston Villa for £4.5 millioner, hvor han fikk en pangstart med 7 mål på de første tre kampene. Han fikk spille ganske fast på Villa inntil i 2002 da han ble tredjevalg etter Juan Pablo Ángel og Peter Crouch, og ble lånt ut til Millwall. Da han kom tilbake fra lån var han igjen førstevalg på topp sammen med Darius Vassell. I 2004, gikk han til Leicester City som Bosman-spiller. Der var han til januar 2006, da gikk han til Celtic. Der spilte han bare til september 2006. Da gikk han tilbake til Norwich, hvor han hadde startet sin karriere nesten 20 år tidligere. Fylkesvei 531 (Hedmark). Fylkesvei 531 i Hedmark går mellom Os skole og fylkesgrensen ved Rektørsvollen i Os. Veien er 5,9 km lang Eksterne lenker. 531 Møllergata skole. Møllergata skole er en barneskole i Bydel St. Hanshaugen i Oslo. Skolen ble etablert som "Nordre skole" i 1861 og er med det Norges eldste byfolkeskole. Skolen er tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og var en gang Norges største med over 1 000 elever som måtte gå på skole på to skift. Skolen tok over elevene fra blant annet Hammersborg skole, som ble nedlagt sammen med opprettelsen av Nordre skole i 1861. Møllergata skole har også Norges første og eldste skolemusikkorps, startet av William Farre i 1901. Fra 2008 er Eva Kjøge rektor ved skolen. Odinsbreen. Austerdalsbreen med Odinsbreen til venstre. Odinsbreen er et brefall på Jostedalsbreen, og er et av tre brefall ned mot Austerdalsbreen. Odinsbreen ligger ved Veitastrond i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Odinsbreen har ca 900 meter høydeforskjell. Torsbreen. Austerdalsbreen med Torsbreen til høyre. Torsbreen er et brefall på Jostedalsbreen, og er et av tre brefall ned mot Austerdalsbreen. Torsbreen ligger ved Veitastrond i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Torsbreen har ca 900 meter høydeforskjell og er så bratt at isras skjer hyppig. Lokebreen. Lokebreen er et brefall på Jostedalsbreen, og er et av tre brefall ned mot Austerdalsbreen. Lokebreen ligger ved Veitastrond i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Lokebreen henger ikke sammen med Austerdalsbreen, men tilfører denne masse gjennom isras. Wigan Borough FC. Wigan Borough FC var en engelsk fotballklubb fra byen Wigan i Lancashire i England. De ble medlem av The Football League i 1921/22-sesongen og var der i Third Division North, de spilte der i ti år før det ble lagt ned. Etter Wigan Borough ble det laget en ny fotballklubb i Wigan, nemlig Wigan Athletic. Men de ble ikke medlemmer av The Football League før i 1978. Borough spilte sine kamper på Springfield Park, den ble også brukt av Wigan Athletic helt til 1998 da de byttet til JJB Stadium Der Tunnel. "Der Tunnel" er en tysk dramafilm fra 2001 regissert av Roland Suso Richter. Filmen er delvis basert på en sann historie som handler om hvordan en gruppe mennesker gravde en tunnel under Berlinmuren for å hente venner og familie fra Øst-Berlin til Vest-Berlin. På 60-tallet ble det gravd mange slike tunneler under Berlinmuren, men denne er spesielt kjent, ettersom gruppen, av økonomiske grunner, inngikk en avtale med den amerikanske fjernsynskanalen NBC om lov til å filme en dokumentar om tunnelgravingen. På denne måten ble historien om den 126 meter lange tunnelen verdenskjent. Plot. Hovedkarakteren er Harry Melchior (Heino Ferch), han er basert på den ekte tunnelgraveren, Hasso Herschel. Sjøl om han er fengsla for rolla han spilte under opprøret i juni 1953 i Øst-Tyskland (DDR) deltar han i DDR-mesterskapet i svømming i 1961 og vinner. Han flykter til Vest-Berlin forkledd med et falskt pass. Bestekameraten hans, Matthis (Sebastian Koch) klarer å rømme gjennom kloakken, mens Matthis sin gravide venninne Carola (Claudia Michelsen) ikke greide å komme seg ut av Øst-Berlin. Harry sin elskede søster, Lotte (Alexandra Maria Lara) og mannen og dattera hennes er mer usikre på å forlate DDR. Harry og Matthis er fast bestemt på å få dem de er glad i ut av DDR, og fordi alle rutene over jorda er strengt vokta, begynner de å sjekke mulighetene for å stikke av under jorda. Matthis er ingeniør og de slår seg sammen med noen få folk til for å få til dette. Først med Vittorio 'Vic' Constanza (Mehmet Kurtulus) og Fred van Klausnitz (Felix Eitner). De finner en ubrukt fabrikk like ved veggen der det er mye plass under jorda. Senere blir Fritzi Scholz (Nicolette Krebitz) med. Hennes forlovede er også fanga i øst. Jobben med gravinga er sein, tung og av og til farlig, og gruppa tar motvillig inn flere hjelpere. I løpet flere måneders arbeide tar tunnelen form sånn som Matthis har designa den. Da lederne oppdager et filmcrew fra NBC i byen overbeviser de NBC om at de må hjelpe dem økonomisk mot at de får enerett på å filme gravinga og den eventuelle rømminga fra DDR. I mellomtida var kontakta med de som skulle rømme fra DDR farlig, men nødvendig. Vic som er amerikansk statsborger kan reise fritt fram og tilbake mellom øst og vest. Han holder kontakta med Lotte og Carola. Carola har blitt svartmalt av Stasi, om ikke hun jobber for dem vil staten ta fra henne ungen hun snart skal føde. Hun sladrer på Vic og han holdes igjen når han prøver å reise tilbake til Vest-Berlin. Han sleppes etter en stund, men kan ikke reise tilbake til øst etter det. Heiner, som Fritzi er glad i, prøver å stikke av over piggtråden og veggene, men blir skutt av grensepolitiet (Grepos) og de lar ham ligge å dø i en scene som speiler det som skjedde med Peter Fechter. Oberst Krüger (Uwe Kockisch) er den som følger med på anstrengelsene for å stoppe tunnelgravere og andre forsøk på «illegal emigrasjon» fra Stasi sin side. Endelig er alt på plass for at den planlagte rømminga skal kunne finne sted. Det er rundt 30 som skal stikke av, og de blir varsla selv om Stasi følger nøye med. Stasi reiser hjem til Fred enkemamma for å arrestere henne, men hun dreper seg sjøl før de greier det. Carola har tilstått til Lotte at hun har sladret til Stasi, men sverger at hun kan stoles på nå. Hun gir ungen sin til Lottes familie og lokker skyggen fra Stasi langt bort fra der folkene skal flykte fra. Fritzi krysset grensa med et falskt pass, og Harry gjennom tunnelen. Harry overfaller en grensevakt og tar uniforma, stålhjelmen og geværet fra han og blander seg med troppene som opererer i området. Folkene som skal flykte samler seg på en kafe på andre siden av gata fra bygningen der tunnelen begynner, og Fritzi henter dem over etterhvert. Det blir anspent når Oberst Krüger kommer nærmere, og jager dem gjennom tunnelen. De har satt opp et trafikkskilt i den som angir grensa med den franske sektoren i Vest Berlin, og Krüger og folka hans har politisk vett nok til å stoppe der. Rita Abrahamsen. Rita Abrahamsen (født 26. august 1953 i Trondheim) er en norsk teaterregissør og spesialpedagog. Abrahamsen begynte som skuespiller og regissør på "Scene 7" i Oslo før hun tok regiutdannelse i Storbritannia i 1977-81. Hun har i hovedsak hatt sitt virke ved Trøndelag Teater, men har også arbeidet med oppsetninger ved Det Norske Teatret, Telemark Teater og Nationalteatret. Ved Trøndelag Teater er hun kjent for stykker som "Den gang nå" (1982), "Dager blir så lange" (1986), "Svarte okser" (1988) og Helge Hagerups "Napoelons død" (1988). Ved Det Norske Teatret har hun blant annet hatt regien på "Chop Suy" (1987). Rita Abrahamsen er utdannet ved Constructive Teaching Centre i London og Brighton Alexander Training Centre. Hun er utover sitt virke som regissør også medlem av Norsk Forening for Lærere i Alexanderteknikk (NFLAT) og The Society of Teachers of the Alexander Technique (STAT), Alexanderteknikkens internasjonale fagforening. Hun har drevet praksis i Trondheim siden 1993 og underviser i tillegg ved Institutt for Musikk, NTNU. Hun har uttalt at vekslingen mellom yrket som regissør og spesialpedagog er noe hun finner svært givende. Hun er også formann for Det mosaiske trossamfunn i Trondheim, og var ved flere anledninger i pressen i forbindelse med skuddene mot Det Mosaiske trossamfunn i Oslo sommeren 2006. Isbad. Isbad brukes ofte til kjemiske reaksjoner eller andre ting som krever stasjonær og stabil kjøling. Den mest vanlige og kjente versjonen er en kjele\bolle fylt med vann og isbiter, som gjenstanden (reagensrør etc..) senkes ned i og holder temperaturen i mediumet\væsken stabil. Ved kuldeblanding erstattes vannet med andre kjemikalier, vanligvis koksalt. Blandingsforholdet avgjør hvor lav temperatur som oppnås. Aktiviteten isbading er noe annet. Aurorauniversitetet i Shanghai. Aurorauniversitetet (fransk: "Université l'Aurore", tradisjonell kinesisk: 震旦學院; pinyin: "Zhendan Xueyuan") i Shanghai var et katolsk universitet i Shanghai i Kina fra 1903 til 1952. Det lå i mesteparten av denne perioden ved Avenue Dubail. Universitetet ble stiftet som "Aurora-akademiet" i 1903 av fader Joseph Ma Xiangbo S.J. (1840–1939), med støtte fra Cai Yuanpei (1868–1940) og andre reformsinnede kinesere mot slutten av Qing-dynastiet. Det skjedde bare tre år etter det antikristne bokseropprøret. Ma var født i 1840 til en velstående katolsk familie i Dantu fylke i provinsen Jiangsu. Han ble utdannet i de kinesiske klassikere ved sen lokale klanskolen. I en alder av 12 år begynte han på de franske jesuitters nyåpnede St. Ignatius' kollegium "(Xuhui gongxue)" ved Xujiahui i Shanghai. Da han var 30 (i 1870) fikk han sin teologiske slutteksamen og ble presteviet.To år etter ble han utnevnt til rektor ved St. Ignatius' kollegium, der han ble en skattet lærer i astronomi, matematikk og latin. Han begynte på et ambisiøst oversettelsesprosjekt til kinesisk av europeisk vitenskapelig faglitteratur. I 1876 trådte han ut av prestestanden og begynte på en 21 år lang karriere innen forretningslivet og styringsverket, med tilknytning til den nasjonalt sinnede Selvstyrkelsesbevegelsen. Dette bragte ham på reiser til Korea, USA og Europa. Etter at hans mor og også hans hustru døde, gikk han tilbake til jesuittene i Shanghai i 1898, og fikk gjenoppta sitt prestelige virke. Fem år etter opprettet han Auroraakademiet "(Zhendan xueyuan)", ved jesuittenes gamle stjerneobservatorium i Xujiahui, sentralt i det som er det nåværende bydistriktet Xuhui. Det første årskullet var på 24 studenter, som kom fra forskjellige kinesiske provinser. For Ma symboliserte navnet "Zhendan" («soloppgang i øst») den nye begynnelse for Kina som man hadde forhåpninger om, likesom den østlige morgenrøde innvarsler en ny og strålende dag. Akademiet skulle spesialisere seg på å oversette den vestlige litteratur som kunne være tjenlig for Kinas modernisering, og i utviklingen av lærebøker i naturvitenskapene og humaniora til bruk ved kinesiske universiteter. Ett år etter hadde akademiet 106 studenter, og åtte av dem var Hanlin-lærde og over tyve hadde bestått den offisielle byråkrateksamen på provinsnivå "(juren)". Den 2. september 1905 avskaffet Qing-regjeringen dette konfucianske eksaminasjonssystemet, som hadde bestått i landet i over tusen år. Auroraakademiet tilbød et toårs kursopplegg. Studentene var pålagt å studere latin i dybden, og måtte dessuten spesialisere seg i ett moderne europeisk språk: fransk, engelsk, tysk eller italiensk. Det ble også forventet at de under veiledning eller på egen hånd utvidet sine kunnskaper utenfor litteraturens grenser. De hadde to valgmuligheter: De liberale kunster/humaniora (filosofi, geografi, politikk, sosiologi, økonomi eller internasjonal rett) og vitenskap (fysikk, kjemi, matematikk, astronomi eller naturvitenskaper). Ma motsatte seg at det skulle diskuteres religion eller proselytteres på akademiet. Selv om det var variasjoner, holdt man fast på den tradisjonelle konfucianske læringsmodell (mester-disippel), og på søndager ble det holdt offentlige debatter for å fostre den kritiske tenkning. Ett karakteristisk trekk ved Aurora var dens forbindelseslinjer til de reformistiske og revolusjonære miljøer. Ledende reformatorer som Liang Qichao og Cai Yuanpei fikk latinundervisning ved Aurora, mens revolusjonære som Yu Youren (pseudonym "Liu Xueyu") var studenter ved Aurora. I september 1904 ble en jesuittmisjonær i provinsen Anhui, pater François Perrin, kalt til Shanghai gjort til visepresident og studierektor ved skolen, etter at de franske jesuitter var blitt utrolige over Ma Xiangbos lite ortodokse ledelsesstil. I august 1905 trakk Ma seg fra presidentvervet ved Aurora-akademiet, og sliuttet seg til de 128 studentene som hadde stemt imot de endringer som de franske jesuittene hadde innført. De ville opprette en ny skole. Den følgende høsten Aurora åpnet sine dører på nytt, for et nytt studieår. Da Ma og de andre studentene som hadde sluttet fikk vite det, endret de navnet på den skolen de hadde startet til «gjenoppliv Aurora» "(Fudan gongxue", – ut av dette utsprang Fudanuniversitetet). Zhendanakademiet ble under de franske jesuitter videreutviklet, med flere fag og med et lengre – fireårig – studieprogram. I 1906 registrerte 172 studenter seg. De fikk ikke lov til å være aktive i noe revolusjonært arbeid. Neste år fikk akademiet etablert en ny "campus" i bydelen Lujiawan. I 1909 stiftet Zhendanakademiet et sykehus, St.-Marie (senere endret til Guangqihospitalet, og nå kjent som Ruijinhospitalet) og et medisinsk kollegium med et toårig forberedende kurs. I 1912 hatte det medisinske kollegiet et femårskurs, og i 1917 et doktorsprogram for medisinere. I 1934 tilkom en sykepleierskole. I de sykehusene som ble drevet av Den katolske kirke i Kina var mer enn 75% av legene utdannet ved Aurora. I 1947 hadde det medisinske kollegiet 290 studenter. Et tsjekkoslovakisk kart over Shanghai fra 1930, med Aurorauniversitetet i den franske konsesjon inntegnet I 1917 endret man navnet på Zhendanakademiet til "Zhendan daxueyuan", og i 1930 til "Zhendan daxue" («Universite l'Aurore»). I 1932 ble Zhendans fire fakulteter (jus, litteratur og kunst, vitenskap og ingeniørkunst, medisin) formelt regjeringsregistrert. Samme år ble det utnevnt en kinesisk universitetspresident, Hu Wenyao (fra 1932 til 1952), etter at en rekke franske jesuittprester hadde hatt dette vervet i kortere og lengre perioder siden 1905. I 1930-årene fikk man også de første utenlandske studentene. I 1934 var det 113 studenter fra 22 utland immatrikulert. I 1937 opprettet Zhendanuniversitetet en avlegger for kvinner "(wenli xueyuan)", subsidiert av amerikanske Jesu-Hjerte-søstre. I 1952 avskaffet den nye kommunistiske kinesiske regjering alle private læreanstalter. Alle av Zhendanuniversitetets fakulteter ble lagt inn under andre skoler, som Fudanuniversitetet, East China Normal "(Huadong Shida") og Shanghai Nummer To medisinske universiteter. SC Paderborn 07. SC Paderborn 07 er en tysk idrettsklubb fra Paderborn. Klubben spiller for tiden i 2. Bundesliga. Klubben oppstod 1985 ved sammenslåing av TuS Schloß Neuhaus og 1. FC Paderborn til TuS Paderborn-Neuhaus. I 1997 byttet klubben navnet til SC Paderborn 07. Ekstern lenke. Paderborn Esna Boyd. Esna Boyd Robertson (født 21. september 1899 i Melbourne død 1966 i Skottland) var en kvinnelig australsk tennisspiller. I 1922 fikk damer for første gang delta i Grand Slam-turneringen Australske mesterskapet. Boyd deltok og kom til finalen der hun møtte Margaret Molesworth som hun tapte til med 3-6, 8-10. Begge disse damene møttes også i finalen året etter, Boyd tapte med 1-6, 5-7. Boyd spilte hele sju finaler på rad i det Australske mesterskapet i årene 1922–28. Hun tapte de fem første finalene men i den sjette, i 1928, vant hun sin første og eneste Grand Slam-tittel i single. Hun vant finalen over Sylvia Lance Harper med 5-7, 6-1, 6-2. Boyd vant også doubleturneringen for damer i Australske mesterskapet fire ganger og mixeddoubleturneringen tre. Rune Slagstad. Rune Slagstad (født 22. februar 1945 i Bergen) er en norsk intellektuell, sosiolog, idéhistoriker og rettsteoretiker. Han har vært medredaktør av PaxLeksikon, som han også var initiativtager til, og tidsskriftet Kontrast, og ansvarlig redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift 1984–2009. Han er professor Høgskolen i Oslo og Akershus, senter for profesjonsstudier. Slagstad har blant annet gitt ut "De nasjonale strateger" fra 1998, "Rettens ironi" og den idéhistoriske studien "(Sporten)" fra 2008. Biografi. Slagstad har røtter fra gården Slagstad på nordsiden av Gloppefjorden i Gloppen kommune, men er født og oppvokst i Bergen. Han bor nå i Oslo, hvor han er gift med advokat Anine Kierulf. Han har tre barn. Han tok magistergraden i sosiologi 1975 og ble dr. philos. i 1986 med avhandlingen "Rett og politikk – et liberalt tema med variasjoner". Slagstad var forlagsredaktør i Pax Forlag 1971 til 1978 og medredaktør av PaxLeksikon fra 1978 til 1981. Han har vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning fra 1989, der han var forskningsleder innenfor Norges forskningsråds program "Ledelse, Organisasjon, Styring" (LOS). I denne perioden hadde han også bistillinger som professor ved Universitetet i Oslo (rettsteori, statsvitenskap og teologi). Ett resultat av LOS-arbeidet var verket "De nasjonale strateger", en nyfortolkning av det norske moderniseringsprosjekt siden 1800-tallet. I 2008, på dagen 10 år etter lanseringen av "De nasjonale strateger", lanserte han boken han selv kaller en oppfølger; '. I 2010 var Slagstad redaktør for festskriftet, "Elster og sirenenes sang" utgitt på Pax Forlag, utgitt til Jon Elsters 70-årsdag. I 2012 kom boken "Spadestikk", betegnet som "en slags intellektuell selvbiografi". Slagstad ble i 2006 ansatt ved kallelse som professor i profesjonenes teori og historie ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo. Han er den første som er ansatt i en full professorstilling ved kallelse ved HiO. Slagstad er medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, styremedlem i Fondet for dansk-norsk samarbeid (1998–) og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (2002–). Han har tidligere vært nestleder i Sosialistisk Venstreparti og styremedlem i Morgenbladet (2003–2009). Dreamweaver. Dreamweaver er et program for administrasjon og redigering av nettsider og nettsteder. Det inngår i dag som en del av Adobe Creative Suite, og kommuniserer tett med de andre CS-produktene. Dreamweaver har en mengde utvidelser, "Extensions", både gratis og betalt, som kan lastes ned fra Adobe Marketplace & Exchange. Historie. Dreamweaver var tidligere et Macromedia-produkt, men da Macromedia i 2002 kjøpt av Adobe Systems, ble programmet en erstatter for Adobes tidligere program for websider, GoLive. Liste over Norges sentralbanksjefer. Dette er en liste over Norges sentralbanksjefer, dvs. innehavere av sjefsstillingen i Norges Bank. Ordningen med permanent direksjonsformann ble innført i 1892. I 1985 endret man "direksjon" til "hovedstyre", og samtidig ble tittelen "sentralbanksjef" innført. Kilde. Sentralbanksjefer Nuneaton and Bedworth. Nuneaton and Bedworth er et administrativt distrikt i Warwickshire i England. Det består av de to byene Nuneaton og Bedworth, landsbyen Bulkington og området mellom disse. Distriktet grenser mot Rugby i øst, North Warwickshire i vest, West Midlands i sør og Leicestershire i nord. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Nuneaton og Bedworth. Det het først "Borough of Nuneaton", men dette ble endret i 1980 på grunn av protester fra innbyggerne i Bedworth. Vaksdal kirke. Vaksdal kirke er en langkirke fra 1933 i Vaksdal kommune, Hordaland fylke. Kirken er tegnet av arkitekt Ole Landmark. Byggverket er i stein og har 300 plasser. Alterskap fra 1933, signert Sigurd Lunde, Bergen. Viser: Getsemane, Golgata, begravelse, påskemorgen. Det er to klokker fra Olsen Nauen 1933 Telford and Wrekin. Telford and Wrekin er en enhetlig myndighet i Shropshire i England. Administrasjonssenter og største by er Telford, som ble grunnlagt som en "new town" i 1960-årene. Den nest største byen er Newport. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Telford, Dawley, Newport, Oakengate, Wellington, Wellington landdistrikt og deler av Shifnal landdistrikt. Det het opprinnelig "The Wrekin", etter åsen Wrekin som er et kjent landemerke i området. Den 1. april 1988 fikk det status som enhetlig myndighet. Mange offentlige tjenester er fortsatt organisert i samarbeid med Shropshires myndigheter. Distriktet betjenes av West Mercia Constabulary. I 2000 søkte Telford og Wrekin om status som "city", men søknaden førte ikke frem. Wolfgang Rottmann. Wolfgang Rottmann (født 15. mai 1973) er en tidligere østerriksk skiskytter. Under VM 2000 i Holmenkollen ble han verdensmester på 20 km. Under VM 2005 på hjemmebane i østerrikske Hochfilzen var han med på laget som tok bronse på stafetten. Etter at italiensk politi foretok en uanmeldt dopingrazzia i huset der det østerrikske skiskytterlaget oppholdt seg under OL 2006 i Torino, stakk Rottmann og kollegaen Wolfgang Perner plutselig av fra leiren. Begge ble deretter utestengt fra den østerrikske OL-troppen. I mars 2006 kunngjorde Rottmann at han la opp som aktiv idrettsutøver. Utestengt for livstid. Wolfgang Rottmann ble av det østerrikske skiforbundet 16. juli 2007 utestengt på livstid etter bloddopingsaken som ble kjent i forbindelse med Vinter-OL i Torino 2006. Han er også utetengt på livstid fra andre forbund tilknyttet østerriksk idrett. Tidligere i 2007 ble han også utestengt på livstid av Den internasjonale olympiske komité. Ann Kristin Flatland. Ann Kristin Aafedt Flatland (født 6. november 1982 i Oslo) er en norsk skiskytter som representerer Vik Idrettslag. Karriere. Ann Kristin Flatland debuterte i verdenscupen i 2003 i finske Kontiolahti, der hun kom på 56. plass på sprinten. Allerede i sesongens andre konkurransehelg, i Hochfilzen, debuterte hun på det norske stafettlaget som gikk i mål på femte plass. Før hennes første verdenscupseier på sprint i Oberhof i januar 2011 var hennes beste individuelle plasseringer i verdenscupen var to tredjeplasser fra sprinten i Oberhof og fra jaktstarten i Antholz 10. Hun representerte Norge under VM 2005 i Hochfilzen, og oppnådde en 22. plass på sprinten og 37. plass i jaktstarten. Under VM i Antholz 2007 tok hun en femteplass på sprinten. Under OL 2010 i Vancouver gikk hun inn til tiendeplass på sprinten, åttendeplass på jaktstarten, 14.-plass på normaldistansen og ellevteplass på fellesstarten. Hun gikk også på det norske laget som ble nummer fire på 4 x 6 km stafett. Flatland gikk på det norske laget som tok sølv i mixed stafett i Khanty-Mansijsk 28. mars 2010. Tora Berger, Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen gikk de øvrige etappene. Et snaut år senere tok hun gull i samme øvelse under VM i skiskyting 2011 i Khanty-Mansijsk, da sammen med Tora Berger, Ole Einar Bjørndalen og Tarjei Bø. Verbum Forlag. Verbum Forlag er en privat stiftelse med et ideelt formål. Stiftelsen driver nonprofit forlagsvirksomhet på kristen basis. Verbum Forlag ble stiftet 26. april 1820, og er dermed Norges eldste eksisterende forlag (9 år eldre enn Cappelen). Forlaget het opprinnelig Selskabet for Christelige Underviisnings- og Andagts-bøkers Udgivelse, etter hvert forkortet til Andaktsbokselskapet. Det sprang ut fra Det Norske Bibelselskap som ble stiftet fire år tidligere, i 1816. Forlaget har vært i kontinuerlig drift siden, under ulike navn. Navnet Verbum Forlag har vært i bruk siden 1985. I den første tiden hadde forlaget mange viktige bøker som solgte i store opplag. Blant disse var Pontoppidans katekismeforklaring, Luthers lille katekisme og W. A. Wexels' "Andagtsbok for menigmand", som inneholdt klassiske tekster og salmer. I mange år var liturgiske bøker og salmebøker de viktigste utgivelsene på forlaget. Fra 1985 ble det imidlertid ved siden av salmebøker, liturgiske bøker og kirkelige håndbøker også satset på å utvikle andre utgivelsesområder. Det gjelder blant annet litteratur og annet materiell som kan brukes til trosopplæring og kirkelig undervisning, litteratur som tolker og formidler kristen tro og tradisjon og litteratur i skjæringspunktet kirke – kultur – samfunn. Forlaget utgir nå 25-30 titler årlig. I 1998 ble vedtektene endret slik at forlaget nå er tverrkirkelig – med representanter både fra Den norske kirke og andre kristne trossamfunn i styret. Forlagssjef er Turid Barth Pettersen. Styreleder er Gunnar Husan. Forlaget er medlem av Forleggerforeningen og Norsk Forleggersamband. Ved årsskiftet 2010/2011 ble Verbum Forlag økonomisk og styremessig igjen slått sammen med Det Norske Bibelselskap etter 190 års atskillelse. Verbum Forlag lever likevel videre, dels som imprint og dels som en egen avdeling i Bibelselskapets forlagshus. Felix Thoresen. Felix Patrick Julius Hartmann Thoresen (født 30. januar 1923 i Kragerø, død 22. februar 1991 i Oslo) var en norsk forfatter og kunstmaler. Hans bokserie "Amal Nor", utgitt mellom 1966 og 1984, hører til det som kan kalles en norsk fantasy-tradisjon, med kretsing om gralslegenden osv. Under andre verdenskrig meldte Thoresen seg til Regiment Nordland våren 1941 og tjenestegjorde i SS-Flak.Abt. 5 «Wiking» inntil han høsten 1942 ble sendt på et forberedelseskurs ved SS-Junkerschule i Bad Tölz i Bayern. Han gjennomgikk deretter i tiden 1. februar til 31. juli 1943 "9. Kriegs-Junker-Lehrgang" på Junkserskolen og ble deretter beskikket til SS-Untersturmführer den 1. september 1943. Han tjenestegjorde deretter ved Narva fra våren 1944 i 5 og 10. kompani i SS-Panzer-Grenadier-Regiment 23 "Norge" og deretter i den nyoppsatte I. bataljon av SS-Panzergrenadier-Regiment 23 «Norge», et av regimentene i 11. SS Pansergrenaderdivisjon Nordland‎. Fra 1. juli 1944 ble han overført til troppeøvelsesplassen Hammerstein i Pommern hvor I. bataljon skulle settes opp på nytt og han ble troppsfører. Ved avslutningen av krigen deltok han i kampene i Ungarn under operasjon «Konrad I» hvor han i perioder tjenestegjorde som kompanisjef. For sin krigsinnsats mottok han blant annet Jernkorset av 1. klasse. Etter krigen etablerte han seg som forfatter. På sytti- og åttitallet bodde han lenge på øya Hydra utenfor Athen. Annet. Én av Thoresens brødre tjenestegjorde også som frontkjemper under krigen. Gunnar Sørensen. Gunnar Sørensen (født 1947) er en norsk kunsthistoriker. Han er magister i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo. og har tidligere ledet både Stenersenmuseet og Munch-museet i Oslo. Sørensen har forfattet en rekke monografier om norske kunstnere. Røde Mølle. Røde Mølle (etablert 1920 i Kristiania, nedlagt 1935) var en norsk danserestaurant, etablert av restauratør Sigurd Paulsen i området Tivoli (Oslo). Navnet kom av husets dekorative røde mølle (over inngangen), inspirert av den franske Moulin Rouge. Etablissementet ble lagt der det tidligere «Apollosalongen» (senere «Florasalongen») befant seg. Man hadde en spisesal arrangert rundt et sentrert dansegulv, og to orkestre i hver ende. Første band var det amerikanske Don Parkers jazzorkester. Norske band og eget husorkester (blant annet med Willie Vieth og Yngvar Wang) spilte fra 1928. Etterhvert antok musikken en mer pop-orientert stil, som i «Røde Mølle Melody Boys». Stedet var aktivt inntil Tivoliområdet ble revet (1937). Navnet er brukt om flere bygninger. Tidligere hadde man på 1910-tallet folkerestauranten «Den Røde Mølle» i første etasje av Deichmanske Biblioteks bygning på Grønland (Oslo). I dag finner man teaterscenen «Røde Mølle» i Fredrikstad, samt restauranthuset «Den Røde Mølle» i hovedstaden. Tangenten. Tangenten er et tidsskrift med fokus på matematikk i skolen. Tidsskriftet ble startet i 1990, da det kom ut med to nummer. Siden da har det kommet ut i fire nummer hvert år. Tangenten blir utgitt av Caspar forlag i Bergen. Redaktør for Tangenten er Christoph Kirfel. Det europeiske flagg. Det europeiske flagg består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Stjernene er plassert i sirkel for å symbolisere enhet og samhold. Antallet stjerner har alltid vært det samme og forklares som et symbol på perfeksjon. Det europeiske flagget ble i 1955 tatt i bruk av Europarådet og var ment å representere hele Europa, og ikke spesielle organisasjoner. I 1986 antok også Den europeiske union flagget, etter å ha innhentet Europarådets tillatelse. Flagget benyttes nå av begge organisasjoner. Stjernemotivet og blåfargen i flagget er også tolket som et forkortet symbol for Maria som var Jesu mor. I kristen kunst er hun ofte avbildet med en krans av tolv stjerner og på blå bakgrunn. Dette henspiller på kvinnen som viste seg på himmelen med en krans av 12 stjerner på hodet, i Bibelens nye testamentes Johannes' åpenbaring kap 12,1. Det er imidlertid omstridt om det er en slik forbindelse mellom mariasymbolet og det europeiske flagget. Finn Strømsted. Finn Christian Stabel Strømsted (født 9. juni 1925 i Harrisburg, Pennsylvania, USA, død 4. juli 2003 i Oslo) var en norsk lyriker og billedkunstner. Han debuterte i 1956 med diktsamlingen "Angelicafløyten". Han har utgitt et ti-talls diktsamlinger, den siste utgivelsen var "En fugl har tent meg" (1995). Han har også skrevet bøker om samisk eventyrtradisjon, og en fotobok fra rullesteinsøya Målen. Som billedkunstner malte Finn Strømsted hovedsakelig figurativt, som oftest sterkt abstraherte tolkninger av landskaper på sørlandskysten og Vestlandet. I tillegg var han virksom som grafiker, bokillustratør osv. Tidlig på 1980-tallet fikk han Statens garantiinntekt, og i 1989 ble han hedret med Aust-Agder fylkes kulturpris. Caspar forlag. Caspar forlag er et norsk forlag med base i Bergen. Forlaget gir ut bøker og hefter om matematikk, matematikkdidaktikk og pedagogikk for lærerutdanningene, og i tillegg har forlaget siden 1990 gitt ut tidsskriftet Tangenten. Forlaget ble stiftet våren 1981 av Stieg Mellin-Olsen og Marit Johnsen Høines. Målet med forlaget var å bidra til å utvikle et miljø for å støtte matematikkdidaktikk som eget fagområde. I samarbeid med Høgskolen i Bergen har Caspar utviklet det digitale læremiddelet "matemania.no". Dodraugen. Dodraugen er navnet på et monster som bor i toalettet og trekker barn ned i kloakken. Skikkelsen og navnet ble først brukt i en norsk eventyrparodi som ble utgitt på plate i 1980. Bakgrunn. Fortellingen om Dodraugen ble opprinnelig presentert i komikeren Rolv Wesenlunds sketsj "For dei minste 1". Der parodierer han en nynorsktalende eventyrforteller, lett basert på den populære barnetimeonkelen Ingebrigt Davik. Parodien ble første gang utgitt på LP-platen "Geilokameratene – Det er ingen skam å snu" i 1980. Navnet Dodraugen er et ordspill på sjøgjenferdet draugen. Wesenlund nevner såvidt også Kloakkongen og Septikknissen i teksten sin. Som en oppfølger til Dodraugen laget Wesenlund også figuren Mjølkeheksa. Begrepet Dodraugen har siden gått inn i det norske språket og i populærkulturen, blant annet som navn på en bifigur i den norske tegneserien "Eon". Ordet brukes i dag spøkefullt, særlig blant barn og unge, i slang og i mediespråket. Da det i 2006 ble rapportert funn av en liten øgle i en toalettskål i Bergen, døpte avisene straks dyret Dodraugen. Dyret ble hentet av politi og dyrevernsnemnd og fikk siden lovlig opphold i et terrarium i Akvariet i Bergen. I Odd Nordstogas album November (2010) omhandler tittelmelodien frykt for bl.a. dodraugen. Nutrio. Nutrio (etablert 1992 i Trondheim, nedlagt 1994) var en norsk jazzgruppe med Eldbjørg Raknes vokal og komposisjon, Christian Wallumrød piano og Arve Henriksen trompet. Gruppen fremkom i studentmiljøet på Jazzlinja (NTNU). De fremførte musikk til lyrikk av bl.a. Dorothy Parker og Karin Boye, og gjennomførte turne i Norge og Tyskland. Man finner også den amerikanske «NuTrio», ledet av Mark Taylor. Familiepedagogisk utvalg. Familiepedagogisk utvalg ble oppnevnt av det daværende Kirke- og undervisningsdepartementet i april 1984 for å utrede behovet for opplysnings- og støttetiltak for foreldre, skissere rammer for innholdet i slikt arbeid og vurdere hvem som bør ha ansvar for familiepedagogiske tiltak og hvordan slikt arbeid kan organiseres. Utvalget leverte sin utredning til statsråd Kjell Magne Bondevik 13. januar 1986. Utredningen ble kort tid etter utgitt i bokform på Universitetsforlaget under tittelen "Familie og oppdragelse. Hva kan gjøres for å støtte foreldrene i oppdragelsesarbeidet?" Tilsynskomitéen. Tilsynskomitéen for Trondhjems Domkirkes Restaureringsarbeider (fra 1929 Tilsynskomitéen for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider) ble opprettet av Kirkedepartementet i 1905 som rådgivende komité for departementet, som en følge av diskusjonen rundt domkirkearkitekt Christian Christies utkast for nyreising av vestfronten på Nidarosdomen. Komitéen besto først bare av tre arkitekter – en fra Kristiania, en fra Bergen og en fra Trondhjem – men snart kom andre rådgivende krefter med: således kunsthistorikeren Jens Thiis 1908–1911. I tillegg knyttet komitéen til seg en kunstnerisk konsulent fra billedkunstnernes rekker; oftest en billedhugger. Fra 1971 var også en representant for Riksantikvaren med, og fra 1981 også kirkens domprost (erstattet av biskopen fra 1991). Fra 1984 var kunsthistorikerne fast representert med en person; i tillegg kom en representant oppnevnt på fritt grunnlag (spøkefullt kalt «representant for den sunne fornuft»). Fra 1990 hadde komitéen også tilsyn med Erkebispegården i Trondheim. Tilsynskomitéen var ikke noe styre eller noe forvaltningsorgan, men var et hensiktsmessig redskap for å ivareta både de nødvendige arkitektoniske, antikvariske og kunstneriske hensyn i forbindelse med restaurering og nyskaping i Nidarosdomen; en verdifull arbeidspartner for domkirkearkitekten. Dessuten var kirkelige hensyn ivaretatt. Komitéen ble avviklet i 1996 da Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider ble omorganisert med eget styre og direktør som leder. Mark Oliphant. Sir Marcus «Mark» Laurence Elwin Oliphant (født 8. oktober 1901 i Kent Town, Adelaide, død 14. juli 2000 i Canberra) var en australsk fysiker som spilte en nøkkelrolle i utviklingen av Atombomben. Han deltok også i humanitært arbeid. Han siktet først på en karriere innen medisin eller odontologi, men bestemte seg etter påvirkning fra fysikkforeleseren tidlig i studiene for å bli fysiker. I 1925 overhørte han en tale gitt av Ernest Rutherford og bestemte seg for å søke å arbeide for ham. I 1927 ble dette oppfylt ved at han fikk en stilling ved Cavendish-laboratoriet ved University of Cambridge som på denne tiden lå lengst framme på forskning innen kjernefysikk. Oliphants bidrag i denne perioden var oppdagelsen av helium-3 og tritium. Han observerte kjernefysisk fusjon for første gang i 1932 Oliphant ble utnevnt til professor i fysikk ved University of Birmingham. Her arbeidet han også med videreutvikling av radarer. Ved utbruddet av annen verdenskrig hadde kolleger ved universitetet i Birmingham (Otto Frisch og Rudolf Peierls) beregnet at en atombombe basert på Uran.235 var mulig. Mark Oliphant ble overbevist om nødvendigheten av å utvikle en atombombe på alliert side og øvet sterkt påtrykk både i Storbritannia og USA for å få dette arbeidet i gang. Etter angrepet på Pearl Harbor kom USA med i andre verdenskrig og arbeidet med atombomben ble startet opp kort tid etter i Manhattanprosjektet. Fra November 1943 deltok Oliphant i prosjektet som medlem av den Britiske delegasjonen, men konsentrerte seg på arbeidet med anrikning av Uran-235. Han gjenopptok stillingen som professor ved universitetet i Birmingham etter Tysklands kapitulasjon i 1945. Bruken av den første atombomben over Hiroshima forsterket de motforestillingene mot atomvåpen han hadde fått i løpet av Manhattanprosjektet. I 1950 vendte han tilbake til Australia og ble leder for «Research School of Physical Sciences» ved det nyopprettede Australian National University. Han ble adlet i 1959, pensjonert i 1967 og fra 1971 til 1976 var han guvernør i Syd-Australia. Mark Oliphant døde i Canberra i 2000, 98 år gammel. Sportsklubben Herd. Sportsklubben Herd (stiftet i 1932) er et idrettslag fra Ålesund. Klubben har avdeling for fotball, håndball og svømming, og dessuten idrettsskole. Herd var opprinnelig et bydelslag fra bydelen Aspøya, men i 1982 valgte klubben å flytte til et areal på Moa med skolekretsene Åse og Lerstad som rekrutteringsområde. Disse bydelene har hatt en stor vekst og Sportsklubben Herd har dermed også vokst tilsvarende. Fotball. Herds A-lag i fotball for menn spiller fra 2012 i 3. divisjon. De spilte i 2011 i 2. divisjon etter at de vant sin regionale 3. divisjonsavdeling overbevisende og slo deretter Sunndal 8-2 over to kvalifiseringskamper. De rykket imidlertid direkte ned igjen til 3. divisjon etter en sesong. På kvinnesiden spiller Herd i lokal 3. divisjon. I fotball er Herd største breddeklubb i Sunnmøre Fotballkrets med 53 påmeldte lag (2008) og med ca. 700 aktive fotballspillere. Herd arrangerer i mars hvert år Mørecup som er en innendørs fotball turnering som går i Sunnmørshallen med ca 2300 deltagere fra 6 – 16 år. Herd er kjent for sin spillerutvikling. Herds hjemmebane for fotball er Herdbanen (kunstgress) på Moa i Ålesund. Håndball. Klubbens håndballavdeling har et damelag, samt lag i aldersbestemte klasser. Sørlandsbadet. Sørlandsbadet med utsikt mot Rosfjorden Sørlandsbadet er et 4000 kvadratmeter stort badeanlegg i Lyngdal. Det ligger innerst i Rosfjorden, et par kilometer fra Lyngdal sentrum. Badet ble åpnet 1. februar 2007. Badet er saltvannsbasert og uten klor og består av badeland og idrettsbasseng med stupetårn. Sørlandsbadet har også treningssenter, spa og velværeavdeling. Sørlandsbadet har investert i ny teknologi som gjør det mulig for gjestene å bruke armbånd som inngangsbillett, lås til garderobeskap og kredittkort. Hovefestivalen. Hovefestivalen er en årlig norsk musikkfestival som ble arrangert for første gang den 26. – 30. juni 2007. Festivalen har sitt navn etter friluftsområdet Hove på Tromøy, hvor både konsertarenaene og festivalcampen er lokalisert. Festivalen presenterer internasjonale og norske artister og tilbyr i tillegg publikum kunstopplevelser og filmer som ikke er kommet på kino ennå. I 2010 utpekte "The Daily Telegraph" Hovefestivalen som en av de ti beste i Europa, og "The Times" rangerte festivalen til den fjerde beste sommerfestivalen i Europa. Om Hove. Festivalcampen på Hove er omgitt av natur, strender og havet, og hvor Raet landskapsvernområde er en del av området hvor skogen har vært fredet siden 1914. Miljø. Hovefestivalen ønsker å være en foregangsfestival på miljø, ikke bare fordi festivalen vil bevare den spesielle naturen rundt festivalområdet, men også fordi en antar at en festival er et godt utgangspunkt for vekke miljøengasjement, både hos festivalgjestene og hos samarbeidspartnere. Frivillige. Festivalen satser på frivillig arbeidskraft innenfor områder som dekor, vakthold, rigging og servering. Til 2008-festivalen ble det vervet 3 000 frivillige pr 22. april 2008. I en pressemelding hevdet festivalen at dette var dobbelt så mange som noen andre festivaler i landet. Hove 08-medarbeiderne kom fra hele Norge, fra Kirkenes i nord til Florø i vest. Det var også flere søkere fra resten av Europa. Både Skottland, England, Sverige og Danmark var representert. Festivalen var ifra denne dato nødt til å sette strek for inntak av nye medarbeidere. Besøkstall. I 2008 var det 17 000 publikummere på festivalen, og i 2010 ble det satt ny rekord med 19 000 første dagen. Dette gjør festivalen til Norges største festival besøksmessig. I 2012 hadde festivalen 61 000 besøkende, en liten nedgang fra året før. Eierskap. Hovefestivalen AS, som sto bak festivalen fra begynnelsen av, var delt 50/50 mellom de to selskapene Concept Communications AS, eid av Nina Ribe og Morten Sandberg, og Toffen Music Solutions AS eid av Toffen Gunnufsen. Etter at Hovefestivalen AS ble begjært konkurs i desember 2008, skrev den britiske festivaldirektøren Melvin Benn leiekontrakt med eierne av festivalområdet på vegne av det britiske selskapet Festival Republic for nye 10 år. 9. januar samme år ble det klart at det britiske selskapet Festival Republic gikk inn med ny kapital for å drive Hovefestivalen videre. 15. januar kom avklaringen om at Festival Republic hadde kjøpt tilbake rettighetene til festivalnavnet fra konkursboet i Hovefestivalen AS. 30. januar 2009 ble det klart at festivalen flyttes i tid og arrangeres i dagene 22. til 25. juni mens festivalcampen åpner allerede 19. juni 2009. Økonomi. Første år hadde festivalen en omsetning på 51 millioner kroner, men kostnadene var langt høyere, slik at resultatet ble et underskudd på 6,6 millioner. I mai 2008 måtte festivalen derfor be om, og fikk innvilget, et likviditetslån på 3 millioner kroner fra Arendal kommune. Den 8. desember 2008 ble Hovefestivalen AS begjært konkurs av Skatt Sør på grunn av manglende innbetaling av merverdiavgift. 23. desember samme år var konkursen et faktum, da festivalens eierselskap, Hovefestivalen AS, ikke hadde midler til å dekke det utestående momskravet fra Skatt Sør på 1 361 075 kroner. Den totale gjelden var på 17 millioner. Det ble tatt ut tiltale mot daglig leder Morten Sandberg, og tidligere økonomisjef Nina Riibe med mistanke om at de hadde tappet selskapet for penger. Begge ble frifunnet. Etter at Festival Republic tok over festivalen fikk festivalen et underskudd i 2009 på 6,6 millioner kroner, etter inntekter på 46,5 millioner kroner. 2010 tallene viste et overskudd på 3,4 millioner etter inntekter på 52,1 million kroner. Egenkapitalen var på minus 3,1 millioner kroner. Tom A. Haug. Tom Arne Haug (født 7. desember 1968) er en norsk skuespiller. Haug debuterte på Det Norske Teateret i 1988 i stykket «Heiki Gani», og han har siden vært ved flere teatre i Norge. Han er kanskje mest kjent for sin rolle som "Rolv Espevoll" i TV 2s såpeserie "Hotel Cæsar". I tillegg driver Tom A. Haug med seiling, golf og fekting. I 2005 ble han uteksaminert med en Bachelor i Utmarksforvaltning fra Høgskolen i Hedmark. Haug bor i Oslo og i 2011 uteksaminerte han fra Kunsthøgskolen i Oslo, KHIO med en praktisk pedagogisk utdanning i teater, PPU. Han jobbet tidligere som lærer på teaterlinja ved Trondarnes Frilynte Folkehøgskole i Harstad. Pr 2011 er han lærer i skuespillerteknikk på Danvik Folkehøgskole. Tom A. Haug var regissør på familiemusikalen Det Store Julespillet i Harstad Kulturhus i 2007 og 2008 og regissør i 3 år for Kvæfjordrevyen i Kvæfjord Kommune. Haug har blant annet deltatt i Skal vi danse i 2005, Zebra Grand Prix høsten 2009 og 4-stjerners middag halv åtte vinteren 2011. Barnetimen for de minste. Barnetimen for de minste er et radioprogram som blir sendt av Norsk rikskringkasting (NRK) og inneholder hovedsakelig opplesninger og musikk for småbarn. Programmet startet i 1947 og har fra 1952 blitt sendt praktisk talt hver ukedag siden. Begynnelsen. Barneprogrammet Barnetimen begynte allerede i desember 1924 med Carl Bødtker ("Onkel Bødtker") som programleder. Det ble opprinnelig kringkastet av det private Kringkastningsselskapet, men ble en del av det statsdrevne Norsk rikskringkastings programtilbud i 1933 da NRK ble dannet, fikk enerett til kringkasting i Norge og dermed overtok for alle de private selskapene. Denne Barnetimen ble etterhvert et av selskapets mest populære program for hele familien. Barnetimen for de minste oppstod i 1947 som et eget programtilbud for de minste, sendt på formiddagstid og hverdager, til forskjell fra den opprinnelige, ukentlige Barnetimen som da ble omdøpt til Lørdagsbarnetimen. Initiativet til Barnetimen for de minste ble tatt av barnepsykologen Åse Gruda Skard. Hun foreslo overfor Kringkastingsrådet en opprinnelig australsk idé om et radioprogram som skulle være «inspirasjon til dagens lek» for de minste. Den første tida var det ansatt bare førskolelærere som programledere, deriblant Else Wildhagen (1913–1990) og Kari Skjønsberg (1926–2003), og innholdet var sang, prat med barn i studio og barnehagelek som henvendte seg direkte til lytterne. I 1951 ble det sendetid om morgenen. Samtidig kom Thorbjørn Egner (1912–1990) som begynte med sammenhengende småbarnsfortellinger over flere dager. Det var opplesninger avbrutt av små viser til teksten, og allerede i 1952 presenterte han sine egne fortellinger med Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Samme år fikk Barnetimen for de minste sendetid seks dager i uka, med et eget musikkprogram på lørdagene. Lederen for barne- og ungdomsavdelinga i NRK, radiopioneren Lauritz Johnson, engasjerte samtidig Alf Prøysen og Anne Cath. Vestly. Disse var også kjent fra Lørdagsbarnetimen, og sammen med Egner skapte de en egen sjanger med episodebaserte fortellinger iblandet muntlig formidling og viser. Flere sterke forteller- og underholdningstalenter kom til etterhvert, også flere som snakket på nynorsk. Lyttere. Barnetimen for de minste har preget flere generasjoner norske barn. Programmet var særlig populært som formiddagsunderholdning for hjemmeværende småbarn på 1950-, 1960- og 1970-tallet, da det ble sendt hver hverdag fra klokka 8.40 til 9.00 og hadde svært høye lyttertall. I 70-åra ble imidlertid barneprogrammer på TV mer populære og viktigere enn radioprogrammene. I tillegg ble stadig flere småbarn sendt i barnehagen på dagtid, og dermed minket lytteroppslutningen ytterligere. I 2003 ble Barnetimen for de minste flyttet fra NRK P2 til NRK P1 der det lagt rett etter Barne-tv, det vil si med fast sendetid fra klokka 18.40 til 19.00. Omleggingen førte til økt oppslutning, fra 4 prosent av alle norske barn mellom 3 og 8 år, til 17 prosent, det vil si totalt 62 000 ukentlige lyttere. Bidragsytere og innhold. Barnetimen for de minste, sammen med Lørdagsbarnetimen, som er beregnet for de eldre barna, har i stor grad også vært med på å stimulere barnebokforfattere og profesjonell barnekultur i Norge i etterkrigstida. Programposten har således gjort stemmene og historiene til flere fortellere landskjente. Det gjelder foruten klassikerne Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath. Vestly, forfattere som Kirsten Langbo (1909–1996), Arne Espeland (1885–1972), Vidar Sandbeck (1918 – 2005), Kjell Lund (født 1927), Jens Bolling (1915 – 1992), Marie Takvam (1926–2008), Berit Brænne (1918–1976), Amund Schrøder (1925 – 2004), Helge Sverre Nesheim (1919 – 2012), Ingebrigt Davik (1925–1991) og Magnhild Gravir (født 1941). I nyere tid har Erlend Loe, Ingvar Ambjørnsen, Tove Nilsen, Erna Osland, Rune Belsvik, Geirr Lystrup og en mengde andre skrevet barnetimefortellinger. I 1950-åra kom det mellom 30 og 40 barnebøker basert på Barnetimen for de minste. Også et stort antall barnesanger har blitt klassikere gjennom Barnetimen for de minste. Dette gjelder ikke minst Egners og Prøysens viser fra 1950- og 60-tallet og Knutsen og Ludvigsens populære låter fra 1970-tallet. Flere av melodiene ble skrevet av forfatterne selv eller av kjente visekomponister som Johan Øian, Finn Ludt og andre. Disse ble også framført av innleide sangere og skuespillere, deriblant Yukon Gjelseth og Per Asplin. Mange sanger og fortellinger fra Barnetimen for de minste ble utgitt på barneplater, flere med store salgstall. Truls Ove Karlsen. Truls Ove Karlsen (født 25. april 1975 i Oslo) er en norsk alpinist. Han kjører for Steinkjer Skiklubb i Steinkjer, og kjørte tidligere for Sæli Alpinklubb. Han har vunnet ett verdenscuprenn i slalåm, i Kranjska Gora i Slovenia 29. februar 2004. I VM 2007 i Åre ble han nummer seks i storslalåm og nummer sju i slalåm. I Vinter-OL 2010 oppnådde Karlsen en 21. plass i storslalåm som beste resultat. TITAN Teaterskole. TITAN Teaterskole (The International Theatre Academy Norway), nå TITAN teaterakademi, ble startet i 2004 av Jim Hart. TITAN er den første skolen som tilbyr teaterutdanning som kombinerer kunst og entreprenørskap, og en av få skoler i Norge som tilbyr profesjonell skuespillerutdanning godkjent av staten. Skolen holder til på Lilleborg i Oslo. Studentene får opplæring i skuespillerkunst, ledelse, skriving og produksjon. Skolen har et internasjonalt fokus og undervisningen foregår på engelsk og norsk. Grunnlegger og tidligere rektor på TITAN, Jim Hart, bygde utdanningen for å fylle det han anså for å være et hull i både europeisk og amerikansk teatertrening. Ifølge Hart har ”utdanningene ved de kunstfaglige utdanningsinstitusjonene med få unntak et rent fokus på det kunstfaglige og lite eller ingen undervisning i ferdigheter innen forretningsdrift. Konsekvensen blir at mange kunstnere vet hvordan de skal lage kunst, men ikke nødvendigvis hvordan de skal leve av kunsten. Dette fører til myter som ’den sultende kunstneren’ og ’skuespillere er egentlig servitører’. Kunstnere ønsker å leve av kunsten sin og bør få opplæring i hvordan.” Alle lærerne ved TITAN Teaterskole er profesjonelle kunstnere som er utøvende innen sitt fag. TITAN Teaterskole er et to års fulltidsstudium og er godkjent av NOKUT og Statens lånekasse for utdanning. Skolen bygger på filosofien bak The Hart Technique. Kissingen-diktatet. Kissingen-diktatet var et diplomatisk aktstykke om Balkankrisen diktert av Otto von Bismarck den 15. juni 1877 i Bad Kissingen, og beskriver viktige prinsipper for Bismarcks utenrikspolitikk. Bismarck var foruroliget av faren for en anti-tysk koalisjon, og skisserte den ideelle målsetningen om å tilstrebe «.. ikke ytterligere landerobringer, men en politisk totalsituasjon der alle makter utenom Frankrike trenger oss, og der de gjennom sine relasjoner til hverandre, i den grad mulighetene byr seg, kan avholdes fra å inngå koalisjoner mot oss». Diktatet inneholdt konseptet for Bismarcks diplomatiske program, som ble virkeliggjort i hans alliansepolitikk, og tok sikte på å trygge den prøyssisk-tyske statens utenrikspolitiske stilling, ut fra en realistisk innsikt i de internasjonale styrkeforholdene. Olsenbanden jr. Sølvgruvens hemmelighet. "Olsenbanden jr. Sølvgruvens hemmelighet" er en norsk familiefilm fra 2007, regissert av Arne Lindtner Næss. Filmen hadde norgespremiere den 2. februar 2007, og handler om Olsenbanden Jr. Handling. Handlingen i filmen utspiller seg i Oslo på 1960-tallet. Egon Olsen sitter i husarrest på barnehjemmet, etter en plan som gikk i vannet. Når Egon til slutt slipper ut blir han plukket opp av den rike gutten Preben. Preben har en plan, og før Egon forstår hva som skjer befinner han seg på flukt fra Prebens villa, mens alarmen uler. Egon oppsøker kompisene Kjell og Benny, og de tre planlegger sin hevn over Preben. Hevnen involverer en sparegris og en bløtkake, men planen slår selvfølgelig feil ut igjen, og Egon ender opp innelåst i et skap. Inne i skapet overhører han hvordan Prebens foreldre planlegger å slå kloa i en skatt som ligger gjemt i Kongens gruve på Kongsberg. Olsenbanden planlegger dermed hvordan de skal få tak i skatten før Prebens foreldre, og de tar med seg Dynamitt-Harry i planen. Også denne planen slår feil ut, og Olsenbanden ender opp i klørne på skurkene i steden, og blir stengt inne i en gruve over 300 meter under bakken. Pedagogisk forskningsinstitutt. Pedagogisk forskningsinstitutt (Pfi) er et institutt for pedagogisk forskning og utdanning ved Universitetet i Oslo. Instituttet er det største fagmiljøet for pedagogisk forskning i Norge. Den faglige orienteringen er både allmennpedagogisk og profesjonsrettet. Samtidig rommer instituttet en rekke spesialiseringer innen faget, samt internasjonale og engelskspråklige mastergrader. Virksomheten bygger på tradisjoner fra både samfunnsvitenskap og humaniora. Historie. Instituttet ble vedtatt opprettet av Stortinget i 1936 etter initiativ fra norske lærerorganisasjoner. Stortinget vedtok samtidig opprettelsen av et professorat i pedagogikk. Dr. philos Helga Eng ble i 1937 utnevnt til professor. Hun tiltrådte 1. januar 1938 og tok straks til med sine forelesninger. Året etter ble pedagogikk innført som bifag, hovedfag og magistergrad ved Det historisk-filosofiske fakultet, og den første magister i pedagogikk ble uteksaminert høsten 1939. Da Helga Eng i 1948 fratrådte professoratet etter nådd aldersgrense, overtok Johs. Sandven instituttledelsen. Han ble utnevnt til professor i 1950 og satt som instituttbestyrer fram til 1972. Ansatte og studenter. Helt fram til annen halvdel av 1950-tallet var professoratet den eneste faste stilling ved instituttet. Da fikk instituttet et dosentur, en stipendiatstilling og et par stillinger som universitetslektor. Siste halvdel av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene var en stor ekspansjonsperiode både med hensyn til stillinger og studenttilstrømming. I 1973 var antall stillinger ved instituttet nådd opp i 44 og studenttallet var kommet opp i nærmere 1200. Instituttet har i dag 79 ansatte, hvorav 36 i faste vitenskapelige stillinger, 31 i stipendiat- og rekrutteringsstillinger og 12 i administrative/tekniske stillinger. Instituttet har ca 900 studenter. Ca 550 av disse befinner seg på bachelornivå og 350 på masternivå. Instituttets PhD-utdanning omfatter ca. 40 kandidater. Forskning. I de to-tre første tiårene var forskningen ved instituttet sterkt testpsykologisk orientert. Etter hvert ble det også utført historisk pedagogisk studier samtidig som den sosiologisk orienterte pedagogiske forskning kom i fokus for manges interesse. I og med den store stillingsutvidelsen og studenteksplosjonen på 1970-tallet ble perspektivene kraftig utvidet. I dag finner en både stor tematisk bredde og svært ulike forskningsmetodiske tilnærmingsmåter i forskningen ved instituttet. Instituttets forskningsvirksomhet omfatter også en organisert forskerutdanning som er knyttet til doktorgradsproduksjon. Internasjonal orientering og forankring er i dag høyt prioritert, både når det gjelder studietilbud og forskning. Studier. I begynnelsen av 1970-årene var instituttet inne i en sterk brytningstid med til dels store konflikter. Striden hadde dels sammenheng med misnøye med den utforming pedagogikken fag og vitenskap hadde fått, dels med frustrasjon over en styringsordning som mange fant udemokratisk. Striden førte bl a til at det i 1974 ble opprettet et nytt studietilbud, som ble kalt ”Det sosialpedagogiske studiealternativet”. På slutten av 1980-tallet smeltet de studiealternativene sammen igjen i ett felles studietilbud ved instituttet. Helt fram til den nye bachelor- og mastergradsordningen ble innført i 2003 tilbød instituttet studier på grunnfags-, mellomfags- og hovedfagsnivå. Det var også mulig å ta magistergrad i pedagogikk. I 1961 vedtok Stortinget å opprette Fra begynnelsen av 1960-tallet ble det også mulig å ta pedagogisk embetseksamen, etter at Stortinget i 1961 hadde vedtatt opprettet en slik eksamen som skulle gi rett til tittelen candidatus paedagogiae. Fakultet. Da Det samfunnsvitenskapelige fakultet ble opprettet på 1960-tallet, ble Pedagogisk forskningsinstitutt overført til dette fakultetet fra Det historisk-filosofiske fakultet. I 1996 ble det ved Universitetet i Oslo opprettet et eget fakultet for pedagogisk fag, Det utdanningsvitenskapelige fakultet. Pedagogisk forskningsinstitutt ble da en del av dette fakultetet. Pedagogisk forskningsinstitutt holder til i Helga Engs Hus på Blindern. Nåværende instituttleder er Ola Stafseng. Stephanie av Monaco. Stephanie av Monaco (født Stéphanie Marie Elisabeth Grimaldi 1. februar 1965), er det yngste av Grace Kelly og Rainier III av Monacos tre barn. Hun vokste opp i Monaco og fikk sin videregående utdannelse i Paris. Deretter begynte hun å studere til motedesigner, men sluttet før hun ble uteksaminert. Hun arbeidet først i motehuset Dior før hun senere ble fotomodell. Stephanie har tre barn. De to eldste, Louis og Pauline, fødte hun utenfor ekteskap. Da hun senere giftet seg med barnas far, hennes livvakt Daniel Ducruet, fikk de plass i den monegassiske tronfølgen. Det tredje barnet, Camille, har hun ikke oppgitt far til. Prinsessen er en kjent person i det internasjonale jet-set. Som en følge av bilulykken som fant sted 13. september 1982 på en fjellvei mellom La Turbie og Monaco, døde hennes mor og Stephanie ble skadet. På grunn av dette var Stephanie innlagt på sykehus da moren ble begravet, og dermed forhindret fra å delta. Om hun var sjåfør eller passasjer i bilen er ikke kjent. Helse Sør-Øst. a>, en del av Helse Sør-Øst. a>, en del av Helse Sør-Øst. a>, som eies av Helse Sør-Øst. Helse Sør-Øst er det største blant den norske stats fire regionale helseforetak (RHF). Helse Sør-Øst ble opprettet 1. juni 2007 gjennom en sammenslåing av Helse Sør og Helse Øst. Det første foretaksmøtet i Helse Sør-Øst fant sted i Helse- og omsorgsdepartementet onsdag 30. mai. Helse Sør-Øst er med sine 57 000 ansatte Norges største arbeidsplass. Hovedkontoret for Helse Sør-Øst ligger i Hamar, og har i tillegg kontorsted i Skien. Styret ble utnevnt 11. mai 2007, med Hanne Harlem som leder. Den 21. mai ble Bente Mikkelsen tilsatt som administrerende direktør. Ansvarsområde. Som en statlig virksomhet er Helse Sør-Østs hovedoppgaver definert gjennom oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Helse Sør-Øst har ansvar for spesialisthelsetjenestene i Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Hovedoppgavene er pasientbehandling, forskning, utdanning av helsepersonell og opplæring av pasienter og pårørende. Virksomheten omfatter sykehus, institusjoner i psykiatrien og innen rusbehandling, ambulansetjenesten, nødmeldingstjenesten, pasienttransport, opptreningsinstitusjoner, sykehusapotek og laboratorier. Organisasjon. Virksomheten i Helse Sør-Øst er organisert i 10 underliggende datterselskaper, kalt helseforetak (HF). Sykehuspartner er en egen enhet i Helse Sør-Øst, som ble etablert i 2003 som en tjenesteleverandør innenfor ikke-medisinske støttetjenester. Helse Sør-Øst vil inngå avtaler med private helseleverandører, og har allerede avtaler med fem private, ikke-kommersielle sykehus: Betanien Hospital, Diakonhjemmet Sykehus, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Martina Hansens Hospital og Revmatismesykehuset. Eksterne lenker. Sør-øst Bisque. Fil:Lobster bisque.jpg|thumb|En skål med hummer bisque. Bisque er en betegnelse man bruker på en kremet suppe som er lagd på en puré av sjømat, kjøtt eller grønnsaker, som for eksempel: Hummerbisque eller blomkålbisque. Suppen blir deretter tilsatt fløte og tyknet med bechamelsaus. Man antar at suppens opprinnelse er Biscayabukta og at navnet kommer derfra. Elefantfører. Elefantfører, elefantdriver eller mahoot som de fleste kaller slike personer, er en yrkestittel som har eksistert i Asia gjennom århundrer. I tidligere tider ga det stor satus å være mahoot, men i de siste tiårene har behovet for slike tjenester vært sterkt synkende. Mange mahooter har derfor måttet finne seg annet arbeid for å brødfø familien. Ordet "mahoot" stammer fra ordene "mahaut" og "mahavat" på hindi, som begge stammer fra ordet "mahamatra" (sanskrit), og betyr "den med store mål" (som i fysisk stor). I Myanmar/Burma) kaller man denne profesjonen for "oozie", mens man sier "kao-chang" i Thailand. Mahootene er drivere, røktere og dressører av elefanter. Yrket har tradisjonelt gått i arv fra far til sønn, og opplæringen til mahoot har begynt alt på guttestadiet. Det viktigste arbeidsredskapet mahooter har er en stav med brodd som kalles "anlius" eller "ankusha ". Mahootene bruker staven til å signalisere kommandoer til elefantene, gjennom å prikke brodden på baksiden av elefantens hode (fra øre til øre). Mahootene kan sies å være fortidens tungtransportsjåfører. Deres viktigste oppgaver har vært å fange inn unge elefantkalver, trene og dressere dem til å utføre bestemte handlinger på kommando, føre og kontrollere dem på jobb, og stelle og pleie dem etter utført tjeneste. Å være mahoot er derfor en heldagsbeesskjeftigelse. Profesjonen har hatt enorm betydning i deler av Asia, spesielt i Sør-Asia og Sørøst-Asia. Mahootene har tradisjonelt utnyttet elefantenes enorme styrke og framkommelighet til å utføre handlinger det ellers ikke ville vært mulig å gjennomføre, selv ikke med kraftige motoriserte kjøretøy. Deres tjenester har vært spesielt viktige for tømmerindustrien i Asia, men også for en rekke andre næringer. De har utført oppdrag for såvel kongelige som vanlige folk, herunder også jakt på eksotiske, ville dyr (eksempelvis tiger) og mye annet. I dag omfatter mahootenes tjenester også safarioppdrag for turistnæringen. Elefanten kan komme fram der motorisert ferdsel er umulig eller svært vanskelig. Elefantens enorme styrke setter dem i stand til å løfte tungt eller dra tunge lass, eksempelvis lunne tømmer i vanskelig terreng. Dyret bruker snabelen og støttennene når det løfter. Styrt av mahooter kan de også samarbeide om å løfte spesielt tunge gjenstander, for eksempel store stokker av edeltre som teak og lignende. Megafon (tidsskrift). "Megafon" er et non-profit gatemagasin som utgis månedlig i Bergen. Første utgave kom ut 1. februar 2007. Magasinet tar for seg tema omkring rusmiddelbrukere og andre vanskeligstiltes stilling i samfunnet. Selgerne får et enkelt kurs som forberedelse, før de kjøper blader og selger dem videre på gaten til dobbel pris. Mellomlegget beholder selgeren som lønn. Magasinet bygger på samme idé og modell som =Oslo (Oslo), Asfalt (Stavanger) og «The Big Issue» i Storbritannia. "Megafon" er en avdeling av Senter for Arbeidslivsforberedelse AS, ALF AS. Daglig leder og ansvarlig redaktør i "Megafon" er Thomas A. Nielsen. Los Alamos National Laboratory. Los Alamos National Laboratory, flyfoto fra 1995. Los Alamos National Laboratory (LANL) er et amerikansk nasjonalt laboratorium og en av de største multidisipline forskningsinstitusjoner i verden, med mer enn 16 000 tilknyttede personer i forskjellige funksjoner. Forskning og utvikling foregår innen forskjellige områder som kjemi, fysikk, materialteknikk, biologi, matematikk, datateknikk og ingeniørfag. LANL er sammen med Lawrence Livermore National Laboratory et av to steder i USA der det foregår forskning og utvikling av atomvåpen. LANL ble opprettet som "Site Y" i 1943 under Manhattanprosjektet. Det sorterer under Energidepartementet og drives av selskapet Los Alamos National Security med et årlig budsjett på rundt 15 milliarder kroner. Åsmund Gylder. Åsmund GylderÅsmund Gylder, (født 24. oktober 1971) er en norsk forfatter, komponist, musiker og sanger. Den 23. november 2006 ble Åsmund Gylder tildelt Hans Christian Ostrøs minnepris. I pressemeldingen sto det; "Åsmund Gylder tildeles årets Hans Christian Ostrøs minnepris fordi han skaper nye multikulturelle musikalske uttrykk for nye arenaer gjennom fredsprosjektet ” One People”, for sitt arbeid som brobygger mellom forskjellige kulturer, og for sin glødende entusiasme og sterke idealisme for fredsarbeid, forbrødring og sameksistens mellom mennesker av ulik nasjonalitet, med ulik bakgrunn og ståsted. Åsmund Gylder var frontfigur i Soldogg, en viserockgruppe fra Oslo. Soldogg ble dannet i 1994 av Åsmund Gylder (vokal, gitar) og Kristian Sveen (gitar). De øvrige medlemmene var, Yngve Hågvar (bass) og Atle Borgeteien (trommer). Bandnavnet Soldogg ble hentet fra en norsk kjøttetende plante. Det latinske slektsnavnet til soldoggplanten er Drosera, derav tittelen på gruppens andre CD. Gylder startet sin platekarriere i det lokale bandet Food First, som ga ut singlen «Falne graner» sent på 80-tallet. Inntektene fra platen gikk til å bevare pensjonistkafeen på Haugenstua. Gruppen Soldugg ble dannet i 1990. Samme år kom EP-en «Et hyl mot månen», men i 1992 ble gruppen oppløst. To år senere startet Gylder bandet opp igjen, denne gang som Soldogg. Gruppens første CD åpnet med en monolog av Odd Børretzen, der den kjente forfatteren og plateartisten leste fra et leksikon om soldoggplanten. Blant det øvrige innholdet var et dikt skrevet av Dakotaindianeren Tom Lablanc, «Ørnen snakker», tonesatt av Åsmund Gylder. Platen ble sendt til Lablanc, som kvitterte med å delta på gruppens neste innspilling. Han leste sitt dikt «Go Beyond», mens gruppen fremførte den norske oversettelsen «Hinsides». Soldogg ble oppløst i 2003. Gruppens frontmann fortsatte som soloartist under navnet Gylder, og ga ut albumet Gnist i august 2004 Åsmund Gylder er også styreleder og ansvarlig for Stiftelsen One People Trust som er en møteplass for kreativt samarbeid på tvers av religion, kultur og etnisk tilhørighet. Prosjektene underlagt Stiftelsen One People Trust vil bidra til nyskaping innen fredsarbeid og miljøarbeid i form av musikkutgivelser, konserter, kunstutstillinger, bokutgivelser, seminar om fred, workshops for barn og ungdom og samarbeid med skoler. I tillegg ønsker One People på sikt å etablere en fredskafé i Oslo der konfliktløsning og framtidsrettet felles kreativitet er rammen. Sitter også i styret i Stiftelsen Marcello Haugen der det jobbes med å spre korrekt og nyttig informasjon om mystikeren Marcello Haugen. Pete Brown. Pete Brown (født 16. oktober 1921 i Trondheim, død 13. mars 2009) var en norsk jazzmusiker (slagverk), kjent som en av swingjazz-æraen's fremste her til lands, og leder av flere ensembler og utgivelser. Etter oppveksten på Lillestrøm etablerte han trio med Robert Normann og Lulle Kristoffersen i Sarpsborg (1939). Siden medvirket han i Oslo's jazzband ledet av Svein Øvergaard, Rowland Greenberg, Scott Lunde, Will Arild, Jens Book-Jensen (på Chat Noir), Thorleif Østereng og Frank Ottersen. Fra 1943 spilte han på skandinavisk plan med Arthur Österwall på Nalen, Thore Erling, Jimmy Woode og Jay Elwing, og spilte også med gjestende Louis Armstrong, Ella Fitzgerald og Dizzy Gillespie. Brown var også ofte i NRK. I hans første band (1946–) fant man en debuterende Nora Brockstedt. Hans eget turnéorkester (1951–) hadde blant annet Arvid Gram Paulsen, Arne Hermandsen, Øistein Ringstad og Eivin Sannes i besetningen, og Brown ledet også eget storband (1957). Etter flytting til Røros (1980) ledet han egen trio til Hans virke er omtalt i Yacoub Cissé, "Pete Brown – et norsk musikkikon", Genealogen 2(6-9):2003. I jazzen finner man også den amerikanske altsaksofonisten Pete Brown (1906–61). Lawrence Livermore National Laboratory. Luftfoto av Lawrence Livermore National Laboratory Lawrence Livermore National Laboratory (LLNL) er et amerikansk nasjonalt laboratorium, en multidisiplin forskningsinstitusjon med nesten 10 000 tilknyttede personer i forskjellige funksjoner. Forskning og utvikling foregår innen områder som kjemi, fysikk, materialteknikk, biologi, matematikk, datateknikk og ingeniørfag. Laboratoriet beskriver seg selv som et ledende forsknings- og utviklingssenter for vitenskap og teknologi anvendt på områder som angår nasjonal sikkerhet. LLNL er sammen med Los Alamos National Laboratory et av to steder i USA der det foregår forskning og utvikling av atomvåpen. LLNL forsker også på områder som kjernefysisk fusjon basert på treghetsinnelukking, tungregneteknikk og datasikkerhet og forskning på isotoper. LANL ble opprettet i 1952. Det sorterer under Energidepartementet og drives av University of California med et årlig budsjett på rundt 10 milliarder kroner. New Jersey Devils. New Jersey Devils er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Her gjorde klubben sin debut i sesongen 1982/83 etter å ha blitt flyttet fra Colorado. Det var klubbens andre sådanne flytting siden grunnlegglesen. Fra 1974-76 het klubben Kansas City Scouts, før den første flyttingen gjorde de til Colorado Rockies i perioden 1976-82. Klubben spiller hjemmekampene sine i Prudential Center i Newark, New Jersey. Klubbfargene er rødt, svart og hvitt. Tilnavnet Devils er knyttet opp mot et sagn om et monster som en gang i tiden skulle ha holdt til i området rundt New Jersey. Klubben hadde i mange år rollen som lillebror i New York-området, i skyggen av New York Rangers og New York Islanders. I årene rundt millenniumskiftet har imidlertid «djevlene» vært den mest suksessfulle klubben i området med tre Stanley Cups. Sirkusdyr. Med sirkusdyr mener man dyr som er temmet og dressert til å opptre på sirkus. Tradisjonelt har dette vært pattedyr som hester, hunder, katter, elefanter, løver, tigre, bjørner, primater, sjøløver og seler, men også eksotiske fugler, amfibier og krypdyr kan sies å tilhøre gruppen av sirkusdyr. Mange har stilt spørsmål ved om det er bra for dyr å opptre og reise rundt med et sirkus, ikke minst dyrevernorganisasjonene. De fleste industriland har et lovverk som regulerer sirkusvirksomheten. Noen av disse har i de senere årene gjort dette regelverket strengere, blant annet Norge. Det har ført til at en rekke dyr ikke lenger kan vises fram på sirkus i Norge, eksempelvis løver, tigre, bjørner og aper. Støttet av moderne forskning forventer mange at lignende forbudet vil komme i flere land, og etter hvert omfatte stadig flere arter. New York Islanders. New York Islanders er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben ble grunnlagt i 1972 og har vunnet Stanley Cup fire ganger. Samtilige triumfer kom i klubbens gyldne æra fra 1980-83 Islanders spiller hjemmekampene sine i Nassau Veterans Memorial Colliseum på Long Island, New York. Klubbfargene er blått, hvitt og orange. Islanders St. Torfinns kirke. St. Torfinns kirke er en katolsk kirke i Hamar. Den har fått sitt navn etter den hellige Torfinn. Et kapell ble innviet på Kristi himmelfartsdag i 1924, ved St. Carolus Borromeussøstrenes ankomst. 15 år senere, den 3. september 1939, ble kirken innviet. Kirkens klenodium, St. Olavs-antemesalet, er en gave fra Sigrid Undset som var medlem i menigheten. Også den eldste klokken, "Angelus-klokken", er en gave fra henne. I dag består menigheten av omtrent 900 medlemmer spredt over hele Hedmark og deler av Oppland fylke (Gjøvik og de nærliggende kommunene). Mange prester og søstere har kommet fra Nederland, og mange av dagens medlemmer er innvandrere. På 60-tallet ble Lillehammers menighet (med Mariakirken) skilt ut fra Hamars-menigheten. Et annet bemerkelsesverdig medlem av menigheten var Rolf Jacobsen som konverterte til katolisismen, og ble tatt opp i menigheten i 1951. Eksterne lenker. Torfinn Philadelphia Flyers. Philadelphia Flyers er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben var en av seks som ble tatt inn i ligaen ved den store utvidelsen i 1967. Flyers har spilt i åtte Stanley Cup-finaler, og vunnet to av disse, hhv i 1974 og 75. I 2010 tapte laget for Chicago Blackhawks i finalespillet. Klubben spiller hjemmekampene sine i Wells Fargo Center i Philadelphia, Pennsylvania. Klubbfargene er orange, svart og hvitt. Flyers har alltid vært kjent som et av ligaens tøffeste klubber. De har satset på en hard fysisk spillestil og sjelden hatt andre venner enn sine egne fans. Laget som vant to Stanley Cuper på rad i midten av 70-årene var kjent som the Broad Street Bullies. Også i senere år har klubben markert seg på dette området blant annet med rekka kjent som Legion of Doom bestående av Eric Lindros, John LeClair og Mikael Renberg. 23. februar 2008 hentet de den norske spilleren Patrick Thoresen vederlagsfritt fra Edmonton Oilers. Den 30. juli 2009 signerte den tidligere Columbus Blue Jackets spilleren Ole-Kristian Tollefsen en ettårskontrakt for laget. Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals. Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA) er en britisk dyrevernorganisasjon (veldedig organisasjon) med virke i England og Wales. Den ble grunnlagt i 1824 (som SPCA) og har siden dannet grunnlaget for en rekke lignende organisasjoner i andre land, blant annet Scottish SPCA, RSPCA Australia og ASPCA i USA. Pittsburgh Penguins. Pittsburgh Penguins er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben var en av seks som ble tatt inn i ligaen ved den store utvidelsen i 1967. Penguins har vunnet Stanley Cup tre ganger (1991, 1992 og 2009) Klubben spiller hjemmekampene sine i Consol Energy Center i Pittsburgh i Pennsylvania. Klubbfargene er svart, gult og hvitt. Mario Lemieux er Penguins største personlighet gjennom tidene. En av tidenes beste ishockeyspillere kom til klubben i 1984 og løftet de fra å være en av de dårligste lagene i NHL til å vinne Stanley Cup to ganger. I 1999 kjøpte han klubben sammen med noen investorer, og reddet den dermed fra konkurs. Lemieux er i dag fortsatt eier av klubben som står foran en ny spennende æra med supertalentene Sidney Crosby og Jevgenij Malkin i spissen. The Jersey Girls. The Jersey Girls er kallenavnet for fire enker som mistet sine ektemenn under terrorangrepene på World Trade Center i New York den 11. september 2001. Alle de fire kvinnene, Kristen Breitweiser, Patty Casazza, Lorie Van Auken og Mindy Kleinberg, er bosatt i New Jersey. De har kjempet for at Kongressen skulle opprette en granskningskommisjon som skulle undersøke angrepene. Skepsis mot offisiell rapport. Da kommisjonen avleverte sin endelig rapport, mente enkene den var mangefull, og at den for eksempel ikke hadde undersøkt terroristenes forbindelser til pakistansk etterretning. I tillegg mener enkene at den granskningskommisjonen verken er uavhengig eller upartisk siden den blant annet er utnevnt og godkjent av president George W. Bush. Deres skepsis mot granskningskommisjonen må ikke forveksles med den mer omfattende type kritikk som fremsettes av 9/11 Truth-bevegelsen, i og med at de ikke har satt frem påstander om medvirkning fra amerikanske myndigheter i terrorangrepene, kun at de samme myndighetenes inkompetanse forårsaket dem. I motsetning til 9/11 Truth-bevegelsen, støttes også deres synspunkter offisielt fra aktører i amerikansk venstreside. Her har for eksempel Noam Chomsky erklært sin støtte til enkenes krav om at hemmeligstemplede dokumenter som vedrører terrorangrepene 11. september, 2001, må frigis til offentligheten. Mediedekning. Jersey-enkene ble intervjuet på PBS-showet som kalles "Now". En dokumentarfilm kalt ', ble sluppet 5. september 2006 med "Jersey Girls". Den kan sees på Google video. Dag Hallen. Dag Hallen (født 28. april 1936) er en norsk fagpedagog og faglitterær forfatter. Hallen har lærereksamen (1959) og magistergrad i pedagogikk ved Universitetet i Oslo (1968), med en avhandling der temaet barn og fjernsyn ble behandlet forskningsmessig for første gang i Norge. Hallen har vært lærer i grunnskolen og har arbeidet ved Pedagogisk forskningsinstitutt som vitenskapelig assistent og førsteamanuensis (1964–2003). Sammen med Oddbjørn Evenshaug har han utgitt en rekke bøker innenfor fagområdene familiepedagogikk, religionspedagogikk og barne- og ungdomspsykologi, bl a ”Familiepedagogikk” og ”Barne- og ungdomspsykologi”. Sanitetsbataljonen. Sanitetsbataljonen er en bataljon i Den norske hæren som har til oppgave å behandle sårede og syke i strid og krigssituasjoner. Bataljonen består av cirka 230 soldater og befal, som er organisert i tre sanitetskompanier (Sankp Brigade, Sykehuskp, og Sankp HRS) og en bataljonstab. Bataljonen er forlagt på Setermoen i indre Troms og på Rena leir i Hedmark. Sanitetsbataljonens oppdrag er å behandle syke og sårede så snart som mulig etter at skade eller sykdom har oppstått, for å redusere omfanget av skadene og forhindre ettervirkninger. Sanitetsbataljonen har til en hver tid personell i utenlandsoperasjoner, og sender hvert halvår ut et sanitetskompani til Afghanistan. Combat Service Support bataljon. Tung Transport – Troppen er kjent som bataljonens signaturtropp som frakter det tyngste av det tyngste på sine 6 akslede semitilhengere. TT utdanner sjåfører på førerkort klasse CE, men folk med CE fra før har veldig stor sjanse til å komme inn på TT. Bergingstropp – den kanskje viktigste troppen. Det er fordi bergingstroppen driver med bergingstjeneste i området. Bergingsbilene har lastebilkran og vinsj. De kan slepe opp det meste som skulle ha kjørt ut av veien. De er "på" hele tiden. Ellers opererer nesten hele bataljonen med kjøretøy. F,eks: beltevogn, personbil, lastebil (krokbil, bakløfter, kranbil, bergingsbil), vogntog og et fåtall på hjullaster. Eneste unntak er folk i vedlikeholdstroppen som har 1 vognfører pr. lag, og resten er mekanikere på diverse kjøretøy. Hvilket betyr at tilnærmet alle i CSS får førerkort på klasse C, gratis. Et fåtall får klasse CE, og noen får kompetansebevis på hjullaster. Utdanningen på lastebil og vogntog foregår på Forsvarets kjøreskole Bardufoss som ligger i leirer. GBU står for Grunnleggende Befalsutdanning og er underlagt Hærens Befalsskole på Rena. GBU-troppen i CSSBn er også delvis underlagt Kp4 og består av et utvalgt antall befalselever som blir selektert gjennom Felles opptak og seleksjon (FOS) om sommeren, noe som betyr at denne utdanningen krever en viss mental og fysisk robusthet utover det normale. Befalselevene spesialiserer seg innenfor ammunisjon, transport og forsyning. Etter utdanningsåret blir noen sendt til andre avdelinger, mens de fleste blir i CSSBn og avtjener sitt år som sersjanter. Utdanningens tyngde gjør befal med GBU-utdanning ettertraktet både i resten av Hæren og Forsvaret, og også sivilt. Saab MFI-15 Safari. Saab MFI-15 Safari, også kjent som Saab MFI-17 Supporter, er et skolefly blant annet brukt av det norske Luftforsvaret. Flyet er et en-motors propellfly. Flyet hadde sin jomfrutur i 1969, men Luftforsvaret kjøpte ikke flytypen før i 1981. I dag bruker Luftforsvaret totalt 16 av flyene, og alle flyene er stasjonert på Bardufoss flystajon. Flyet er ikke utstyrt med våpen. Flyet ble opprinnelig bygget ved Malmö Flygindustri som MFI-15. Den militære versjonen fikk betegnelsen MFI-17 og Saab Supporter da prosjektet ble tatt over av Saab. Totalt 150 fly ble bygget. Flyet har en 200 hk Lycoming motor. Flåtestad skole. Flåtestad skole er en ungdomsskole i Oppegård i Akershus. Skolen dekker områdene Greverud og Myrvoll. Den sto ferdig i 2004. I 2006 hadde skolen ca. 270 elever fordelt på tre trinn. Skolen blir populært kalt "den digitale skole", grunnet at den ligger langt foran på teknologi og IKT-bruk i skolehverdagen. Skolen har fire baser. A, B, C og D. I basene er det elever fra 8. klasse, 9. klasse og 10. klasse. Noen fag har elevene sammen med alle i basen. For eksempel i musikk. Flåtestad har egen kantine, der de selger rundstykker, salat, gjærbakst og drikke. Kantina drives av skolens elever, som lager og selger maten, og holder styr på økonomien. I desember 2009 ble Flåtestad skole tildelt dronning Sonjas Skolepris 2009. I juryens begrunnelse for tildeling av prisen heter det at Flåtestad skole vurderes som en komplett skole som makter å ivareta likeverd og inkludering på en overbevisende måte. Autodesk. Autodesk Inc. er et amerikansk IT-selskap, etablert i 1982, som har som formål å lage programvare for todimensjonal tegning og tredimensjonal modellering. Selskapet har hovedkontor i California, USA, samt en del regionale kontorer i Europa, Russland, Australia og Asia. Autodesk er mest kjent for programmet AutoCAD, som er det mest utbredte programmet på verdensbasis for produksjon av både todimensjonale tegninger og tredimensjonal visualisering Autodesk har også en del tyngre programverktøy, hvorav flere bygger på AutoCAD, for konstruksjon, arkitektur, VVS, elektro og røranlegg (piping). Det finnes også Autodeskprogrammer for bl.a. oppmerking av landområder og produksjon av kart. I de seneste årene har Autodesk også rettet fokus mot produkter for media og underholding. Autodesk Inventor Suite og Autodesk Inventor Professional er Autodesks flaggskip innen mekanisk design. Et Gjensyn. Et Gjensyn er et lengre episk dikt av Knut Hamsun utgitt i 1878. Det var hans andre bok, og han ga den ut under navnet Knut Pedersen Hamsund. Den er blitt omtalt som «et senromantisk pastisjdikt». Om denne boka sa han selv, idet han også nevnte noen andre av de tidlige bøkene sine: "«Jeg vilde ikke ha gaat hen og trykt noe sligt som Et Gjensyn, Den Gaadefulde, Bjørger hvis det ikke hadde været for at vise mine Søsken hver gang at jeg ikke var til at gjøre nar af..»" Norsk Sangerforbund. Norsk Sangerforbund ble stiftet 1. mai 1908 og er den eldste landsdekkende sangerorganisasjon. Forbundet var opprinnelig et forbund for arbeiderkor. I dag er Norsk Sangerforbund et forbund med sterke tradisjoner som ikke har politisk eller religiøs tilknytning. Alle damekor, mannskor og blanda kor kan ha medlemskap i NSF. Forbundet har også et eget utvalg for barne- og ungdomskor. Forbundet gir ut medlemsbladet «Tonens makt», som i dag kommer ut med fire nummer i året. Forbundets innledende historie er beskrevet i Aksel Zachariassen: Med sang mot felles mål. Norsk Arbeidersangerforbund gjennom 50 år. (Oslo 1971) (Som det framgår, har forbundet en periode hett Norsk Arbeidersangerforbund, men er siden gått tilbake til det opprinnelige navnet.) Aksel Zachariassen har også omtale av Norsk Sangerforbund i Hampus Huldt-Nystrøm (red.): Sangerliv, bd. I-II (Oslo 1958). Frontal heving. Frontal heving oppstår i forbindelse med værfronter. Når en varm luftmasse rykker fram mot en kald luftmasse, vil den varme luften stige over den kalde luften langs en gradvis stigende flate. Denne flaten kalles en varmfront. Den stigende varme luften avkjøles, luften kondenserer og skyer blir dannet. I forbindelse med varmfronter kan vi få alt fra høye cirrus- til altostratusskyer og ned til tykke nimbostratusskyer, som gir kontinuerlig regn over et vidstrakt område. Når en kald luftmasse rykker fram mot en varm luftmasse, vil den kalde luften presse seg under den varme luften, og varmluften begynner å stige. Grenseflaten mellom disse to luftmassene kalles en kaldfront. Grenseflaten i forbindelse med kaldfronter er som regel brattere enn grenseflatene i varmfronter. Skyene som blir dannet på grunn av den stigende luftbevegelsen er cumulus eller cumulonimbus. Disse kan føre til kraftige regnbyger, tordenvær, turbulens og ising. Manhattanprosjektet. Manhattanprosjektet var et militært forskningsprosjekt som ble opprettet for å utvikle atomvåpen under andre verdenskrig. Deltakere i prosjektet var Amerikas forente stater, Storbritannia og Canada. Formelt refererer betegnelsen Manhattan Engineering District (MED) til perioden 1942 til 1946 under styring av United States Army Corps of Engineers under ledelse av general Leslie Groves. Vitenskapelig leder var den amerikanske fysikeren Robert Oppenheimer. Prosjektet baserte seg på frykten for at Tyskland allerede på 1930-tallet hadde planer om å utvikle atomvåpen. Fra 1939 hadde USA et utviklingsprogram for atomvåpen som kom i gang basert på et brev fra Albert Einstein, Leó Szilárd og Eguene Wigner til president Franklin D. Roosevelt. Det ble likevel ikke noen større satsing før USA kom med i andre verdenskrig etter angrepet på Pearl Harbour. Prosjektet ble etablert som et felles program etter sommeren 1942, og økte etter hvert i omfang til å sysselsette mer en 130 000 mennesker, med en total kostnad på nær 2 milliarder USD eller omkring 200 milliarder kroner i 2007-pengeverdi. Regnskygge. En regnskygge (eller mer nøyaktig en nedbørsskygge) er et tørt område på jordoverflaten som ligger på lesiden av et fjell i forhold til den rådende vindretningen. Når fuktig luft stiger mot toppen av en fjellkjede eller et stort fjell, vil luften avkjøles og kondensere til regn eller snø. Denne nedbøren faller på den siden av fjellet som vender mot vindretningen. Denne prosessen kalles orografisk heving. Luften som så strømmer over på lesiden av fjellet og synker ned er mye tørrere og gir som regel ikke nedbør. Dette skaper et tørt område på lesiden av fjell. Områder kjent for regnskygger. Vi finner mange områder rundt om i verden med vedvarende vind innenfor visse vindretninger. Passatvinden er en østlig vind som blåser i en sone mellom 30°N og 30°S. Mellom 30° og 65° har en vestavindsbeltet. Europa. Skjåk er et av de tørreste områdene i Europa. The Revelers. The Revelers var en vokalkvartett fra USA som var svært berømt sent i 1920-årene og tidlig i 1930-årene. Kvartetten var også populær i Europa og var forbilde for den tyske gruppa Comedian Harmonists Historie. The Revelers utviklet seg fra gruppa "The Shannon Four" med medlemmene Charles Hart (tenor), Harry Hindermyer (tenor), Elliot Shaw (baryton) og Wilfried Glenn (bass). Fra 1917 spilte denne gruppa inn plater for selscapet Victor. Senere byttet den navn og besetning med Lewis James (tenor) og Franklin Baur (tenor) under navnet "Shannon Qartett". Med pianostemme og arrangementer av Ed Smalle som også delvis sang tenor buffo, oppsto The Revelers, som spilte inn for flere plateselskap. På Columbia kalte gruppa seg "The Singing Sophomores" og på Brunswick "The Merrymakers". Gruppa tjente mye penger på platesalg. Mellom 1925 og 1932 ble rundt 150 titler gitt ut. Orografisk heving. a> ved orografisk heving av luftmasser over øya. Dette skaper bølger i luften på nedstrømssiden av øya. Orografisk heving oppstår når luftmasser blir tvunget oppover av stigende terreng. Når luften stiger utvider den seg og blir adiabatisk avkjølt. Denne avkjølte luften kan ikke holde på like mye fukt som varmere luft, og når etter hvert metningspunktet (over 100 % relativ fukt). Dette skaper skyer og ofte nedbør. Effekter av orografisk heving. a>, med en fanesky som strekker seg utover på lesiden av fjellet Nedbør. Nedbør som oppstår som følge av orografisk heving skjer mange steder i verden. Her i Norge er Vestlandet et godt eksempel på at orografisk heving fører til nedbør. Fuktige luftmasser fra Nordsjøen går ofte østover og blir presset oppover av Langfjellene. Dette er en av hovedårsakene til at Vestlandet er det våteste området i landet (og et av de våteste i Europa). Steder på sjøsiden av fjellrekker kan ofte få over 2500 mm nedbør i løpet av et år. Ofte finner vi disse områdene i lavtrykksbanene, som derfor får ekstra mye nedbør. Regnskygge. De største nedbørsmengdene finner vi på losiden like nedenfor toppen av fjellryggen, der den oppoverrettede bevegelsen ofte er størst. Når luften synker på lesiden av fjellet, blir den varmet opp og tørker. Dette skaper en regnskygge på lesiden av fjellet, der det altså ikke regner. På lesiden av fjell, av og til bare så lite som 25 km fra områdene med de største nedbørmengdene, kan den årlige nedbørmengden være så liten som 200 mm. Atmosfæriske bølger. Når luft strømmer over en fjellrekke, kan orografisk heving føre til flere bølgeeffekter, som dannar vertikale luftbevegelser nedstrøms fjellet. Hvis luftmassen er nær duggpunktet, kan bølgene danne bølgeskyer på lesiden av fjellet. Vind på lesiden. Det oppstår vind nedover lesiden av en fjellrygg når stabile luftmasser blir løftet over fjellryggen av kraftig vind som øker med høyden. Fukten blir fjernet og latent varme frigjort når luftmassene blir orografisk hevet. Når luften synker igjen blir den komprimert og oppvarmet. Den varme fønvinden er et eksempel på slik vind, og er delvis drevet av at den orografiske hevingen fører til nedbør som frigjør latent varme. Mouna Husseini. Mouna Husseini er en fiktiv person som opptrer i Jan Guillous bokserie om Carl Hamilton. Hun er en høyt rangert offiser i Jihaz as-Rased, PLOs etterretningstjeneste. Hun dukker opp igjen i den siste boka, "Madame Terror", der har hun en større rolle en før. Eldar Vågan. Eldar Vågan (født 30. august 1960 på Kapp) er mest kjent som låtskriver og gitarist i Vazelina Bilopphøggers. Vågan er også en habil illustratør, har i tillegg spilt i en del norske filmer og fjernsynsproduksjoner, og er dessuten en stor Saab-entusiast. Han har også vært med i Karl og Co som Torstein. Eldar Vågan og Bjørn Berg var begge med i bandet Baiage før Vazelina ble dannet. Vågan har vært gitarist i Vazelina siden starten i 1979. Han er gitarist og vokalist i Eldar Vågan and The Eldarados. Vågan vokste opp på Kapp på Østre Toten, og bor idag på Jar i Bærum. Han er samboer, har to barn. Våren 2009 deltok han i Zebra Grand Prix. National Institute of Standards and Technology. National Institute of Standards and Technology (NIST) er en amerikansk offentlig etat som er underlagt Handelsdepartementet. NIST ble grunnlagt 3. mars 1901 under navnet "National Bureau of Standards", hvilket ble endret til nåværende navn i 1988. NISTs hovedanlegg, der noen tusen forskere (cirka to tredeler fast ansatte og resten gjesteforskere) arbeider innen vidt forskjellige fagdisipliner, ligger i Gaithersburg, Maryland, men noen avdelinger, blant annet den som har ansvaret for USAs referansetid, ligger i Boulder, Colorado. En av NISTs forskere, William D Phillips, fikk en delt Nobelpris i fysikk i 1997 for sitt arbeid med å avkjøle atomer ved hjelp av laserlys. Laboratorier innen NIST. Laboratoriene er i sin tur uppdelte på divisjoner, og divisjonene er tilslut innelte i grupper. Fylkesvei 636 (Hedmark). Fylkesvei 636 i Hedmark går mellom Nordvang i Åmot og Sætre i Stor-Elvdal. Veien er 4,4 km lang. Eksterne lenker. 636 636 636 Entrena. Entremas plassering i La Rioja Entrena er en småby i La Rioja i Spania, 13 km fra Logroño. Byen har 1.289 innbyggere (2006) og ligger 559 moh. Sverre Horge. Sverre Horge (født 10. mai 1944) er norsk skuespiller. Han har spilt i en rekke norske filmer og TV-serier. Mest kjent er nok rollefiguren "Sverre" i den populære norske julekalenderserien Nissene på låven på (TV Norge). Horge har også gjestet andre populære TV-show, bl.a. Tonight med Timothy Dahle, "Melonas", Seks som oss, Senkveld med Thomas og Harald. Da Håvard Lilleheie startet "Manshow" i 2006 ble Horge fast deltaker, både i rollen som faren til "Emil" og karakteren "Rolf "Ni-seks" Hansen". I 2007 spilte han hovedrollen i animasjonsfilmen Janus som vant Amanda-prisen for beste kortfilm. Horge har spilt i en rekke norske filmproduksjoner siden 1970-tallet. Han ble ofte benyttet av filmskaperduoen Wam og Vennerød, og er å finne i filmer som "Det tause flertall", "Hvem har bestemt?" og "Liv og død". Sverre Horge er far til skuespiller Henrik Horge. Marinens jegervåpen. Marinens jegervåpen er en avdeling som består av Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Taktisk Båtskvadron. Disse avdelingene ble slått sammen til Marinens jegervåpen 1. januar 2006, med begrunnelse i at avdelingene blir mer slagkraftige sammenslått. Til sammen har disse sammenslåtte avdelingene kompetanse innen eksplosivrydding, overvåkning, sikring og spionasje – mens Taktisk Båtskvadron holder jegervåpenet med transport sjøveien ved hjelp av stridsbåt 90N. Karl Marginson. Karl Marginson (født 11. november 1970 i Manchester) er en engelsk fotballtrener som for tiden er trener for FC United of Manchester. Som spiller spilte han for flere klubber blant annet Blackpool FC, Rotherham United, Macclesfield Town, Salford City, Hyde United, Stalybridge Celtic, Barrow AFC, Chorley FC, Droylsden FC, Curzon Ashton og Bacup Borough. 22. juni 2005 ble han utpekt som FC Uniteds aller første manager noensinne. Han ble anbefalt av en av spillerene deres, Joz Mitten. Heino Ferch. Heino Ferch (født 18. august 1963 i Bremerhaven) er en tysk skuespiller. Ferch har spilt i flere store tyske filmer, deriblant Der Tunnel, Der Untergang og Løp, Lola, løp!. Sebastian Koch. Sebastian Koch (født 31. mai 1962 i Karlsruhe) er en tysk skuespiller. Sebastian Koch har vært en av Tysklands mest fremtredende skuespillere de senere år, gjennom sine roller i store tyske TV- og filmproduksjoner. Koch spilte i 1997 Andreas Baader i Todesspiel, men det store gjennombruddet kom med "Der Tanz mit dem Teufel – Die Entführung des Richard Oetker" i 2001. Koch medvirket samme år i Der Tunnel og Die Manns. 2004 spilte Koch Albert Speer noe han fikk stor anerkjennelse for. I 2005 spilte han forfatteren som fikk sitt liv overvåket av Stasi i filmen "De andres liv". Arteria cerebri media. Arteria cerebri media (ACM) er en av tre større parrede arterier som forsyner hjernen med blod. Den avgår fra arteria carotis interna og fortsetter inn i sulcus laterale hvor den deler seg og projiseres ut til store områder av den laterale del av hjernebarken. Den forsyner også fremre del av tinninglappen og hjernebarken i insula. ACM avgår fra trifurkasjonen av arteria carotis interna og er dermed forbundet med arteria cerebri anterior og arteria cerebri communicans posterior, som er forbindelsen til arteria cerebri posterior. ACM betraktes ikke å være en del av Willis' arterielle sirkel. Dorrit Moussaieff. Dorrit Moussaieff (hebraisk: דורית מוסאיוף) (født 12. januar 1950 i Jerusalem, Israel) er en juveldesigner og forretningskvinne. Hun er den andre og nåværende kone av Ólafur Ragnar Grímsson, Islands president. Moussaieff er datter av Shlomo Moussaieff og Aliza Moussaieff og er Islands andre førstedame som er født utenfor landet (den første presidenten, Sveinn Björnsson, hadde dansk kone). Som ung flyttet Dorrit Moussaieff til London. Ettersom hun led av dysleksi, gikk hun ikke på ordinære skoler, men ble undervist hjemme. Moussaieff har vært svært aktiv i kulturlivet i Storbritannia og USA, og har vært bidragsytende redaktør i det engelske tidsskriftet "Tatler". Som eiendomsselger skal hun ha tjent 45 millioner pund ved å selge eiendommer i Londons Canary Wharf. Da hun i mai 2006 besøkte Israel, ble hun holdt tilbake på Ben Gurion internasjonale lufthavn i Tel Aviv, der de nektet å anerkjenne hennes britiske pass. Dette utløste en mindre internasjonal episode, ettersom hun tross alt var Islands førstedame. Den israelske ambassade beklaget senere episoden, men gjentok at israelske statsborgere må ha israelske pass for å ankomme landet. Moussaieff ble islandsk statsborger den 31. juli 2006. Som Islands førstedame har Dorrit Moussaieff arbeidet aktivt med å presentere Islands kultur utenfor landets grenser. 24 timers service. "24 timers service" er den første albumutgivelsen til det norske rock'n'roll- og underholdningsbandet Vazelina Bilopphøggers. Bandet fikk platekontrakt etter NM i rock i 1980 og ga ut albumet høsten samme år. Singelen «Gi meg fri ikveld»/«Bilopphøggerboogie» ble gitt ut før albumet, og begge sangene gjorde det bra på Norsktoppen. Albumet var forøvrig det eneste med Bjørn Berg og Torbjørn Nicolaysen i besetningen. Slitin i knea. "Slitin i knea" er det andre albumet til Vazelina Bilopphøggers. Albumet ble Innspilt i Rosenborg Studios, Oslo, våren 1981 og gitt ut samme år. Av medlemmene fra bandets første album, var det bare Eldar Vågan, Jan Einar Johnsen og Arnulf Paulsen som fortsatt var med i bandet. De nye medlemmene var Viggo Sandvik Hansen og Rune Endal, og disse fem utgjorde bandets besetning fram til 1990. Viktor Dyk. Viktor Dyk (født 31. desember 1877, død 14. mai 1931) var en kjent tsjekkisk poet, prosaforfatter, politiker, politisk forfatter og advokat. Han var født i Pšovka ved Mělník i det daværende Böhmen. Blå lys. "Blå lys" er det tredje albumet til Vazelina Bilopphøggers. Albumet ble innspilt i Rosenborg Studios våren 1982 med unntak av låtene «Kysse med meg» og «Limousine» som ble innspilt i Wineyard Studios, London vinteren 1982. Albumet ble produsert av Jan Paulsen. Jon Macken. Jonathan Macken (født 7. september 1977 i Manchester, England) er en irsk landslagspiller i fotball som har spilt for sju engelske klubber. Han spiller nå for Derby County i Premier League. Macken har spilt 1 landskamp for. Klubblag. Jon Macken startet sin fotballkarriere i Manchester United, men han forlot United i 1997 uten å ha spilt en obligatorisk kamp. Preston North End ble hans neste klubb, og han debuterte for Preston den 9. august 1997 i en ligakamp mot Gillingham. Mackens første mål for Preston kom 12. august 1997 da Preston slo Rotherham United 3-1 i den engelske ligacupen, og fire dager senere kom hans første ligamål da "the Lilywhites" vant 2-1 over Millwall. Totalt spilte Macken 29 ligakamper og han scoret 6 ligamål for Preston i 1997/98-sesongen. Den påfølgende sesongen ble det 42 ligakamper og 8 ligamål før han i 1999/00-sesongen noterte seg for 44 ligakamper og 22 ligamål. I hans fjerde sesong som Prestonspiler ble det 19 ligamål på 38 kamper, mens han i sin siste sesong for klubben fra Lancashire scoret 8 mål på 31 ligakamper. I februar 2002 kjøpte Manchester City Macken for £5 000 000. Han debuterte for City 8. mars 2002 da de slo Bradford City 2-0 i en ligakamp. Macken ble byttet inn i denne kampen i det 80. spilleminutt og i det 90. spilleminutt scoret han sitt første mål "the Sky Blues" da han la på til 2-0. På sine 8 ligakamper i siste del av 2001/02-sesongen laget han 5 ligamål for City. I 2002/03-sesongen ble det ingen ligamål på 5 ligakamper, mens han den neste sesongen scoret 1 mål på 15 ligakamper. I hans siste sesong, 2004/05-sesongen, for klubben fra Manchester ble det 1 ligamål på 23 kamper. Sommeren 2005 gikk han for et ukjent beløp til Crystal Palace, og han debuterte for Palace 6. august 2005 da de tapte 2-1 for Luton Town i en ligakamp. Hans første nettkjenning for "the Eagles" kom 15. oktober 2005 da Palace vant 4-1 over Coventry City i en ligakamp. Totalt ble det 2 ligamål på 24 kamper for Macken i 2005/06-sesongen. Etter å ha spilt 2 ligakamper for Palace i starten på 2006/07-sesongen skrev han under på et låneopphold hos Ipswich Town i september 2006. Han debuterte for Ipswich 9. september 2006 i en ligakamp mot Southampton, mens hans første mål for "the Tractor Boys" kom 17. oktober 2006 i en ligakamp mot hans gamle klubb, Preston North End. Etter å ha laget 3 ligamål på 14 kamper vendte han tilbake til Crystal Palace i januar 2007. Den 31. januar 2007, på overgangsvinduets siste dag, gikk Macken gratis til Derby County. Han spilte sin første kamp for Derby den 10. februar 2007 da klubben spilte 2-2 mot Hull City i en ligakamp. Totalt spilte han 8 ligakamper og 3 andre obligatoriske kamper for Derby i siste del av 2006/07-sesongen. I starten på 2007/08-sesongen fikk han ikke noen obligatoriske kamper for Derby County, og han valgte derfor å takke ja til en låneavtale med Barnsley i november 2007. Han debuterte for "the Tykes" den 3. november 2007 i en ligakamp mot Preston, mens hans første mål for Barnsley kom 22. desember 2007 da de tapte 3-2 for Bristol City i en ligakamp. Etter å ha scoret 3 mål på 11 kamper for klubben fra South Yorkshire vendte han tilbake til Derby County den 27. desember 2007. Landslag. Jonathan Macken debuterte på det irske landslaget den 18. august 2004 da Irland spilte 1-1 mot i en vennskapskamp. Macken startet kampen på innbytterbenken, men han fikk sin debut da han erstattet Clinton Morrison i det 64. spilleminutt. Tysk litteratur. Tysk litteratur eller tyskspråklig litteratur betegner alle litterære verker, som er forfattet på tysk. I tradisjonell litteraturskrivning innbefatter begrepet derfor også litteratur fra både østerriksk og sveitsiske forfattere, forfattere fra tidligere tyskspråklige områder i Øst-Europa samt tysk-jødiske forfattere. Fram til barokken ble det meste av litteratur i tysktalende områder skrevet på latin (se "Latinsk litteratur"). Først med Martin Luther begynte tysk å vinne innpass som de foretrukne litterære språk. Den tidlig blomstringen av tysk litteratur er den middelhøytyske perioden innenfor høymiddelalderen. Moderne litteratur begynner med tyske forfattere i opplysningstiden med forfattere som Johann Gottfried Herder og når sin «klassiske» form ved århundreskiftet til 1700-tallet med Weimarklassisismen med Christoph Martin Wieland, Johann Wolfgang Goethe, Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller. Den tyske litteraturen følger i store trekk de samme perioder som andre europeiske lands litterære tradisjoner, men spissformulert anses den tyske litteraturen for gjennomgående å ha hatt en dypere, innadvendt og større interesse for menneskets skyggeside og indre konflikter enn mange andre land. Begreper som "Sturm und Drang" og "Weltschmerz" stammer derfor ikke uten grunn fra nettopp tysk litteratur. Metafysiske overveielser har derfor spilt en større rolle hos tyske forfattere, og således har tysk filosofi med blant annet Johann Gottfried Herder, Immanuel Kant, Arthur Schopenhauer, Friedrich Nietzsche og Oswald Spengler betydning også for tysk litteraturforskning. Tidlig middelalder (ca. 750–1100). Dikting i tidlig middelalder ble spredt muntlig, og er derfor nesten fullstendig gått tapt. Nedskrevet kunnskap betydde oftest samtidig oversettelse til latin (for eksempel germanske stammeretter). Det var hovedsakelig aristokratisk historieoverlevering, med dikt og sanger, (for eksempel om helter og fyrster) og lyrisk folkeminne (dans-, kjærlighets- og klagesanger). Enkelte av disse er tilfeldigvis nedtegnet i kloster. Eksempel er Merseburger Zaubersprüche og to germanske trylleformularer, eneste belegg for den hedenske religiøsiteten i de tyskspråklige områdene. Verdifull for germansk heltedikting er også Hildebrandslied. De eldste gammelhøytyske skriftfunnene stammer fra det 700-tallet, og er kirkelige. Her finnes råd om misjonering og veiledning til latinske tekster. En litterær selvbevissthet ble dannet på grunnlag av latinsk episk dikting og i den folkespråklige klosterlitteratur, som for eksempel i de to store bibeleposene fra det 9. århundre, den gammelsaksiske Heliand, i gammelt stavrim, og i evangelieboken til Otfrid von Weißenburg i nye enderimvers. Rundt år 1000 oversatte og kommenterte Notker i St. Gallen filosofiske tekster tekster fra antikken på høyt filologisk nivå til gammelhøytysk. Han gjelder som den første store tyske prosaist. På 1000-tallet oppstod framfor alt religiøst belærende og formanende tekster i tidlighøytyske rimparvers. Frelseshistorier, for eksempel Ezzolied (ca. 1065), legendedikting, f.eks. Annolied (ca. 1077), gammel- og nytestamentlig bibelepikk (første og andre mosebok, samt Jesu liv), dogmatiske redegjørelser, eskatologisk dikting og dikting om Jomfru Maria preget den første fasen av denne geistlige diktingen, som hadde innflytelse på adelig lekmannskristendom. Høymiddelalderen (ca. 1100–1250). Dikting i tidlig middelalder ble spredt muntlig, og er derfor nesten fullstendig gått tapt. Nedskrevet kunnskap betydde oftest samtidig oversettelse til latin (for eksempel germanske stammeretter). Det var hovedsakelig aristokratisk historieoverlevering, med dikt og sanger, (f.eks. om helter og fyrster) og lyrisk folklore (dans-, kjærlighets- og klagesanger). Enkelte av disse er tilfeldigvis nedtegnet i kloster. Eksempel er Merseburger Zaubersprüche og to germanske trylleformularer, eneste belegg for den hedenske religiøsiteten i de tyskspråklige områdene. Verdifull for germansk heltedikting er også Hildebrandslied. De eldste gammelhøytyske skriftfunnene stammer fra det 8. århundre, og er kirkelige. Her finnes råd om misjonering og veiledning til latinske tekster. En litterær selvbevissthet ble dannet på grunnlag av latinsk episk dikting og i den folkespråklige klosterlitteratur, som for eksempel i de to store bibeleposene fra det 9. århundre, den gammelsaksiske Heliand, i gammelt stavrim, og i evangelieboken til Otfrid von Weißenburg i nye enderimvers. Rundt år 1000 oversatte og kommenterte Notker i St. Gallen filosofiske tekster tekster fra antikken på høyt filogosik nivå til gammelhøytysk. Han gjelder som den første store tyske prosaist. I det 11. århundre oppstod framfor alt religiøst belærende og formanende tekster i tidlighøytyske rimparvers. Frelseshistorier, f.eks. Ezzolied (ca. 1065), legendedikting, f.eks. Annolied (ca. 1077), gammel- og nytestamentlig bibelepikk (første og andre mosebok, samt Jesu liv), dogmatiske redegjørelser, eskatologisk dikting og dikting om Jomfru Maria preget den første fasen av denne geistlige diktingen, som hadde innflytelse på Senmiddelalderen (ca. 1250–1500). Ved slutten av middelalderen viste Johann Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten med bevegelige bokstaver seg å ha en revolusjonerendevirkning. Betydningen av denne fornyelsen av bokproduksjon overgår muligens alle impulser fra Firenze og Roma når det gjelder overgangen til det som betegnes som den nyere tid- Dessuten kunne endelig pergamentet erstattes av billig papir. Ved overgangen til nyere tid står Johannes von Tepls "Der Ackermann aus Böhmen". Tidlig nytid (Humanisme, Reformasjonen) (ca. 1450–1600). Martin Luther, maleri av Lucas Cranach d.y. Denne perioden er preget av tre hovedstrømninger i det tyskspråklige område: “ humanismen“, “reformasjonen“, og en mer “folkelig tradisjon“. Den første var et utslag av impulsene fra renessansen i Italia. I de tyskspråklige områdene var Erasmus von Rotterdam og Johannes Reuchlin de fremste representantene. Deres verker var på latin, noe som gjorde dem lite tilgjengelige i samtiden ut over en liten skare lærde. De kan muligens ha vært en inspirasjonskilde ved siden av Dante for den langt mer populære Sebastian Brant (1458–1521), som skrev på tysk. Hans bok „Narrenes skip“ oppnådde en enorm suksé etter datidens målestokk. Den viktigste inspirasjonskilde for tyskspråklig litteratur og utviklingen av det tyske språk i denne perioden var nok ved siden av utbredelsen av boktrykkerkunsten Martin Luthers (1483–1546) skrifter, spesielt hans bibeloversettelse, som da den kom i 1522 og 1534, markerte et definitivt brudd med latinens dominans i det religiøse liv. Luthers relativt folkelige skriftspråk bidro sannsynligvis både til at reformasjonen fikk et slikt gjennomslag i store deler av det tyskspråklige område og til at bruken av tysk i litteraturen fikk en ny status Ved siden av humanismen og reformasjonen finner vi det tredje, folkelige sporet. Sebastian Brant er allerede nevnt. Videre finner vi “Meistersang“, Schwankdiktning og Fastelavnsspill. En sentral representant for denne tradisjonen er Hans Sachs (1494–1576) fra Nürnberg. Ein viktig genre der fra denne tiden var “Volksbuch“ (folkebok). De typiske folkebøkene ble utgitt anonymt og omhandlet populære temaer. Kjente eksempler er ”Till Eulenspiegel” og ”Historien om Doktor Johann Faust“ og Førstnevnte fikk en utbredelse og popularitet som kan sammenliknes med Brants Narrenes skip og med Hans Sachs’ verker. Den sistnevnte ble en inspirasjonskilde for en rekke senere forfattere og andre kunstnere som tok opp dette temaet, blant annet: Marlowe, Goethe og Gounod. Barokken (ca. 1600–1720). Barokken i Tyskland var mindre nyskapende enn i f.eks Italia, Spania, Frankrike og England. Dette skyldes nok i stor grad at de tyskspråklige områdene var økonomisk og åndelig utarmet etter Trettiårskrigen (1618–1648), en krig som først og fremst fant sted på tysk jord. I den senere barokktiden fikk de tyske statene imidlertid rike impulser utenfra, spesielt fra engelsk dramatikk, og et bredt spekter av litterære retninger og sjangere ble dyrket. Opplysningstiden (ca. 1720–1785). Christian Thomasius regnes gjerne som „den tyske opplysningens far“. Allerede i 1687 brøt han med tradisjonen og foreleste på tysk istedenfor på latin. For øvrig spilte de kjente filosofene Christian Wolff og Gottfried Wilhelm Leibniz en sentral rolle i den tidlige opplysningstiden. Innen litteraturen spilte Johann Christoph Gottsched (1700–1766) den viktigste rollen i denne tidlige perioden, ikke minst ved sine literaturteoretiske verker. I det hele tatt var det innen litteraturkritikk og –teori denne perioden først og fremst markerte noe nytt. Ut over dette kan de fleste forfatterne regnes til barokk, og de første tiårene av 1700-tallet kalles ofte senbarokken. Senere oppsto strømninger som betonte følelsene i første rekke og regnes til rokokkotiden. Fremst blant disse kan nevnes Friedrich von Hagedorn og Ewald Christian von Kleist. Ved siden av Kleist, regnes gjerne Friedrich Gottlieb Klopstock (1724–1803), Christoph Martin Wieland (1733–1813) og framfor alt Gotthold Ephraim Lessing (1729–1781) som de mest betydningsfulle fra opplysningstiden. Kloppstock ble et forbilde for sin generasjon med sin episke stil i „Messias“. Wieland regnes gjerne som opphavsmannen til genren dannelsesroman. Lessing var blant annet kjent som kritiker og teoretiker, men det verket som er blitt stående som hans viktigste, og som mest representativt for opplysningstidens humanistiske ideal er „Nathan den vise“ (1779), hvor Lessing betoner menneskeverdets uavhengighet av religion og nasjonalitet. Fra "Sturm und Drang" til Weimarklassisismen (ca. 1780–1805). „Sturm und Drang“ var en motbevegelse mot opplysningstidens teoretiserende og akademiske form. I stedet for saklighet og fornuft ville denne bevegelsens unge menn legge vekt på følelsene. I stedet for antikken satte de nåtiden. De var mot alle former for tyranni, også meningstyranni, og dyrket geniet som brøt med reglene. Den unge Goethe oppnådde en enorm suksess med brevromanen „Den unge Werthers lidelser“, som satte ulykkelig kjærlighet på dagsordenen. o einen Mann, der an seinem Gefühlsüberschwang und einer unglücklichen Liebe stirbt. Friedrich Schillers (1759–1805) mest kjente verk fra denne perioden er dramaet „Røverne“ som handler om opprør mot familiebånd og politiske autoriteter. I 1786 reiste Johann Wolfgang von Goethe på en studiereise til Italia, hvor han ble til 1788. Samtidig kom Friedrich Schiller til Weimar, hvor han i 1789, på Goethes anbefaling, ble ansatt som professor ved universitetet i Jena. De kom begge under innflytelse av Wieland, som hadde fått ansettelse i Weimar i 1772. Weimarklassisismen regnes gjerne fra Wielands ankomst i Weimar. Den var sentrert rundt det som gjerne omtales som „Weimarer Viergestirn“ (firerstjerne): " – Herder – Goethe – Schiller", men orienterte seg mot humanistiske idealer, tildels under klassisistisk anvendelse av antikke temaer. alle med bakgrunn i "Sturm-und-Drang"-bevegelsen. Enkelte innsnevrer begrepet Weimarklassisisme ytterligere til å gjelde Goethe und Schiller‘, og setter starten først ved deres inntreden i Weimar. De to møttes, men ble ikke nære venner før i 1794. Årene som fulgte var preget av et svært tett og produktivt samarbeid mellom disse to. Man regner Weimarklassisismen som slutt etter Schillers død i 1805. Romantikken (ca. 1799–1835). Den tyske romantikken deles gjerne inn i "Tidligromantikk", "Høyromantikk", "Senromantikk" og "Etterromantikk" uten at det er mulig å sette noe skarpt skille i tid eller mellom de ulike diktere/forfattere. Tidligeromantikken er i stor grad knyttet til en krets unge diktere og forfattere i Jena. En av de mest kjente fra denne kretsen var Novalis (pseudonym for Friedrich von Hardenberg (1772–1801)). Som hans frender fra Jena var han sterkt under påvirkning av Goethes tidligere verker („Werther“, „Wilhelm Meister“), og blandet gjerne sjangere, som lyrikk og prosa. Høyromantikken var i stor grad konsentrert om Heidelberg. Denne fasen var i stor grad preget av nasjonalromantikken og var med på å gi det ideologiske grunnlaget for den påfølgende samlingen av Tyskland. Typisk er samlingen av tyske folkeviser („Des Knaben Wunderhorn“ redigert og bearbeidet av Achim von Arnim og Clemens Brentano) og folkeeventyr (Brødrene Grimms eventyr, samlet og gjenfortalt av Jacob und Wilhelm Grimm). I denne perioden ble også noe av grunnlaget lagt for Goethes status som tysk nasjonalikon, blant annet ved Bettina von Arnims utgivelse av „Goethes brevveksling med et barn Senromantikkens største navn var E. T. A. Hoffmann (1776–1822). Han brakte et element av ironi inn i romantikken, som dermed redet grunnen for en moderne poesi. Med Heinrich Heine (1797–1856) ble denne tendensen videreført, og ironien ble til dels vendt mot romantikkken selv. "Biedermeier" og "Vormärz" (ca. 1830–1850). De litterære strømningene mellom klassisismen og romantikkens «kunstperiode» på den ene siden og den borgerlige realismen på den andre lar seg ikke oppsummere under et enkelt epokebegrep. Man benytter de historiske og kunsthistoriske begrepene "Biedermeier" og "Vormärz". Forfattere som regnes til "Vormärz" engasjerte seg politisk og brakte det politiske diktet til en blomstring. Mange av dem tilhørte den løse grupperingen "Junges Deutschland", slik som Georg Herwegh, Heinrich Laube, Karl Gutzkow og Ferdinand Freiligrath. Beslektet med dem er også Heinrich Heine, Ludwig Börne og Georg Büchner. Den nåværende teksten til Tysklands nasjonalsang "Das Lied der Deutschen", også kalt "Deutschlandlied", oppsto i denne perioden, skrevet av August Heinrich Hoffmann von Fallersleben i 1841. Også denne ble oppfattet politisk i samtiden med sin oppførdring til samling av de tyske statene. Andre forfattere regnes om ikke til realismen, så i alle fall til "Biedermeier". Kjent først og fremst som lyrikere er Nikolaus Lenau, Eduard Mörike, Friedrich Rückert og August von Platen. Blant prosaforfatterne kan nevnes Annette von Droste-Hülshoff, Adalbert Stifter, Jeremias Gotthelf og eventyrdikteren Wilhelm Hauff. Dramatikere som i større eller mindre grad tilhører "Biedermeier"-epoken er Franz Grillparzer, Johann Nepomuk Nestroy og Ferdinand Raimund. Grillparzer skrev tragedier i Weimar-klassisismens ånd, mens Nestroy og Raimund representerte det wienerske folkestykket. Poetisk realisme (1848–1890). I den poetiske eller borgerlige realisme unngikk forfatterne de store sammfunnsmessige problemene, og vendte seg mot hjemstedet med dets landskap og mennesker. I sentrum for alle romaner, drama og dikt står enkeltmennesket, individet. Det stilistiske merket i mange av verkene innenfor den poetiske realismen er humoren, som skaper distanse til det uutholdelige og opprørerende ved virkeligheten. Den retter dermed en anklage mot enkelte feil og mangler ved samfunnet, men ikke mot systemet som et hele. Den foretrukne uttrykksformen var til å begynne med novellen. Eksempler er "Das Amulett" av sveitseren Conrad Ferdinand Meyer og "Der Schimmelreiter" av Theodor Storm. Blant dramatikerne huskes Friedrich Hebbel. Senere kom også romanen til ved siden av novellen. Her kan nevnes for eksempel Gustav Freytag og Wilhelm Raabe. De største forfatterne innenfor den borgerlige realismen er sveitseren Gottfried Keller, som blant annet sto i brevkontakt med Theodor Storm, og Theodor Fontane. Keller skrev dannelsesromanen "Der grüne Heinrich" samt novellesamlingene "Züricher Novellen" og "Die Leute von Seldwyla", hvor man finner "Romeo og Julie i landsbyen". Fontane, som hadde begynt som journalist, skrev romaner som "Frau Jenny Treibel" eller "Effi Briest". Han utvidet sitt emne stadig videre fra en sentral person til samfunnsromanen. I Østerrike ble landsbylivet skildret av Marie von Ebner-Eschenbach, Ludwig Anzengruber og Peter Rosegger. Naturalisme (1880–1900). Naturalismen var en ny kunst- og litteraturretning, som skånselsløst ville avdekke forholdene på alle samfunnsmessige områder. Hovedgjenstand for denne litterære retningen ble alt som ennå hadde vært bannlyst for realistene ved midten av århundret. Uten hensyn til den såkalte gode smaks grenser og borgerlige smaksoppfatninger, skulle utsnitt av virkeligheten helst gjengis så nøyaktig som mulig. Det var da en vesentlig stilistisk fornyelse, at omgangsspråket, sjargongen og dialekten holdt sitt inntog. Den individuelle helten, som fritt kan gjøre sine egne valg, sto ikke lenger i sentrum for fortellingen eller dramaet, derimot mennesket bestemt av et kollektiv eller av opphav, miljø og tidsomstendigheter. I motsetning til i den russiske eller i den franske litteraturen ble det ikke skrevet noen betydelige naturalistiske romaner på tysk. Arno Holz skrev sammen med Johannes Schlaf lyrikk og kortprosa ("Papa Hamlet"). Holz er kjent for sin ligning «Kunst = natur – x», hvor x helst bør gå mot null, slik at kunsten altså ikke bør være noe annet enn en avbildning av virkeligheten. En betydeligere forfatter er Gerhard Hauptmann, som oppnådde internasjonal anerkjennelse med dramaer som "Veverne". I naturalismens ytterkant finner man Frank Wedekind. Hans drama "Vårløsning" viser med dets pubertetserotiske tematikk alt mot "fin de siècle". Fra århundreskiftet til 1933. Med naturalismen og symbolismen begynte det som man ofte betegner som det klassisk moderne. Tiden var preget av en stilpluralisme og forskjellige strøminger som eksisterte ved siden av hverandre. Selv om vi velger å se denne perioden under ett, kan en nok til en viss grad sette et skille ved sjokket som fulgte det tyske nederlaget etter 1. verdenskrig. Den tyske filosofen Oswald Spenglers verk "Der Untergang des Abendlandes", som forutså hele den vestlige kulturs forfall, fikk på denne bakgrunn en stor betydning for alle de ulike litterære retninger. Hans innflytelse peker direkte inn i den påfølgende nasjonalsosialistiske perioden i Tyskland. Uavhengig av dette tidsskillet, som mest berørte innholdet, mindre formen, lar de fleste forfatterne seg innordne i minst én av de følgende stilretningene. Symbolisme. I det klassisk moderne oppnådde begrepet «avantgarde» en spesiell viktighet. Denne epoken tok til ved slutten av 1800-tallet med den franske symbolismen, med diktere som Stéphane Mallarmé, Charles Baudelaire og Arthur Rimbaud. De viktigste representantene for den tyske symbolismen er Stefan George, Hugo von Hofmannsthal og Rainer Maria Rilke. Symbolismens program er noe helt annet en den omtrent samtidige naturalismens, som er beskrevet over. Den symbolistiske lyrikken er elitistisk og legger stor vekt på skjønnhet og form. En beslektet kunstretning er Jugendstilen, mens epoken kalles "fin de siècle". De tyske litteratursentrene var Berlin og Wien; derfor bruker man ofte betegnelsene "Berliner Moderne" og "Wiener Moderne". Dette fikk imidlertid en brå slutt ved utbruddet av første verdenskrig. Moderne epikk. Parallelt med disse strømningene som var rettet mot tradisjonen oppsto prosaverker som grep tilbake til og videreutviklet gamle former. Her kan man nevne Rainer Maria Rilke med hans roman "Malte Laurids Brigges opptegnelser" (1910), Heinrich Mann, Thomas Mann, Hermann Broch, Robert Musil, Franz Kafka og Hermann Hesse. "Heimatkunst". "Heimatkunst" (på norsk brukes ofte det nynorske ordet «heimstaddikting») var en litterær strømning i det tyskspråklige området fra omkring 1890 til 1910. Den oppsto i umiddelbar nærhet til naturalismen. Hovedtalsmannen for denne nye bevegelsen ble forfatteren og litteraturhistorikeren Adolf Bartels, som i en artikkel i tidsskriftet "Der Kunstwart" fra 1898 første gang anvendte begrepet "Heimatkunst". Sammen med Friedrich Lienhard spredte han sitt syn i det kortlivede berlinertidsskriftet "Heimat". Den nye retningen skulle vende seg bort fra storbyens temaer, mot hjemstedet og folkeligheten. Med det vidtfavnende begrepet "Heimat" («hjemsted») mente man ikke bare livet på landet, men også i byen, siden også en by kan være et hjemsted. I likhet med naturalismen skulle den ikke bare vise sin kjærlighet til, men også rette kritikk mot hjemstedet, skjønt dette gjennomgående ikke lyktes. Med sin konservative, antimodernistiske grunnholdning var denne retningen en forløper for den nasjonalsosialistiske "Blut und Boden"-diktningen. Ekspresjonismen (ca. 1910–1920) og avantgarde. Ekspresjonismen anses som Tysklands siste store litterære strømning. Som symbolismen var den en avantgardistisk strømning. Som antennelsesgnisten for den ekspresjonistiske lyrikken anses Jakob von Hoddis' dikt «Weltende» fra 1911. Gottfried Benn, som akkurat avsluttet sine legestudier, vakte oppmerksomhet med den lille samlingen "Morgue", som inneholdt dikt i prosavers om emner som aldri før hadde blitt bragt på bane (som likhus, fødsler og prostitusjon). Andre ekspresjonistiske forfattere var Alfred Döblin, Albert Ehrenstein, Carl Einstein, Salomo Friedlaender, Walter Hasenclever, Georg Heym, Heinrich Eduard Jacob, Ludwig Rubiner, Else Lasker-Schüler, August Stramm, Ernst Toller, Georg Trakl og Alfred Wolfenstein. "Neue Sachlichkeit" (Ny saklighet). Etter ekspresjonismen satte en mer nøkternt-realistisk holdning inn, kjent som "Neue Sachlichkeit" (ny saklighet). Innenfor dramatikken kan man nevne Ödön von Horvath, Bertolt Brecht og regissøren Erwin Piscator, innenfor epikken blant andre Erich Kästner, Anna Seghers, Erich Maria Remarque og Arnold Zweig, samt Marieluise Fleißer, Irmgard Keun eller Gabriele Tergit. Nasjonalsosialisme og eksillitteratur. 30. januar 1933 tok nasjonalsosialistene med den opprinnelige østerrikske Adolf Hitler makten i Tyskland. Alt samme år ble det holdt offentlige bokbål. Uavhengig litteratur og litteraturkritikk var ikke lenger mulig. For republikken Østerrike inntraff dette først med "Anschluss" i 1938, da det ble holdt bokbrenninger også her. Regimet krevde "Blut und Boden"-diktning, ellers oppsto bare underholdningslitteratur mer eller mindre fri for ideologi. Kjente regimekritikere kunne vente døden, hvis de ikke gikk i eksil; en slik skjebne fant Jakob van Hoddis og Carl von Ossietzky. Enkelte forfattere forble i landet, skjønt de sto i opposisjon til nasjonalsosialismen; de regnes til den såkalte «indre emigrasjon». De var nødt til å tie, og skrev for skrivebordsskuffen eller om upolitiske emner, derfor er det ofte vanskelig å trekke linjen mellom dem og de upolitiske forfatterne. Kjente navn blant dem som ble tilbake er Gottfried Benn, Ernst Jünger, Erich Kästner, Gerhart Hauptmann, Hermito von Doderer og Wolfgang Koeppen. 1500 berømte forfattere gikk i eksil, og flere begikk selvmord (Stefan Zweig, Kurt Tucholsky). Det oppsto sentra for den tyske eksillitteraturen i flere land, også i den tyskspråklige delen av Sveits, som var viktig særlig for teaterforfatterne. På grunn av den store mengden forfattere kan man knapt tale om en tematisk eller stilistisk enhetlig eksillitteratur. Blant forfatterne som forble produktive også i eksil kan nevnes Thomas og Heinrich Mann, Bertolt Brecht, Anna Seghers, Franz Werfel og Hermann Broch. Andre, som Alfred Döblin, Heinrich Eduard Jacob eller Joseph Roth fant seg bare med møye eller slett ikke til rette. Etter krigen forble de til dels i utlandet, mens noen vendte tilbake. Etter at Elias Canetti som følge av "Anschluss" hadde utvandret fra Wien til London, fikk han Nobelprisen i litteratur som britisk statsborger. Etterkrigstid 1945-1989. Etter slutten av andre verdenskrig talte man om et litterært nullpunkt. Litteraturen kjent som "Trümmerliteratur" («ruinlitteratur») beskrev en verden som hadde brutt sammen, men snart besinnet man seg for å ta igjen den forsømte utviklingen i verdenslitteraturen. Den såkalte "Wiener Gruppe" praktiserte innovative lyrikkformer, og i Vest-Tyskland oppsto "Gruppe 47", hvis løst sammenknyttede medlemmer var toneangivende i etterkrigslitteraturen. Ved opprettelsen av nye tyske stater oppsto det forskjellige betingelser for litteraturen. I det følgende blir litteraturen i Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, Østerrike og Sveits beskrevet hver for seg, men forskjellene bør ikke overvurderes, for det dreide seg fremdeles om et felles språk og, med unntak av Øst-Tyskland, om et felles marked. Etter Murens fall og den påfølgende samlingen av Tyskland i 1989, er dette skillet opphørt. Vest-Tyskland. Umiddelbart etter 1945 skildret man krigens gru og de hjemvendtes situasjon. En nyoppdaget form var novellen, representert ved f. eks. Heinrich Böll. Etter at det tyske "Wirtschaftswunder" hadde satt inn, konsentrerte man seg om nåtiden, slik som i romanene av Wolfgang Koeppen, Siegfried Lenz, Christine Brückner og Martin Walser. Günter Grass skrev "Blikktrommen", en pikareskroman, som behandlet Tysklands nyere historie og ble internasjonalt berømt. I 1999 fikk Grass Nobelprisen i litteratur. En viktig lyriker var Günter Erich, som også skrev hørespill, en meget populær sjanger på den tiden. Konkret poesi ble skrevet av blant andre Helmut Heißenbüttel. Blant forfattere vanskelig kan innordnes under en bestemt retning, finner man Uwe Johnson, Ror Wolf, preget av den såkalte "Nouveau roman", og Arno Schmidt, som likte å eksperimentere. Wolfgang Hildesheimer skrev absurde drama i en tid da teaterlandskapet ennå var preget av Bertolt Brecht. Med Vietnamkrigen og sekstiåtterne slo man inn på det politiske diktet (Hans Magnus Enzensberger, Erich Fried) og det politiske dramaet (Peter Weiss, Rolf Hochhuth). En motsatt tendens var den såkalte "Neue Subjektivität" («ny subjektivitet»), som befattet seg med private tema (bl. a. Jürgen Theobaldy). En fremstående pop- og undergrunnslyriker fra 1960- og -70-tallen var Rolf Dieter Brinkmann. På 1980-tallet trådte Botho Strauß (drama), Ulla Hahn og senere Durs Grünbein (lyrikk) frem. Øst-Tyskland. «Østtysk litteratur» omfatter både litteratur fra DDR og fra tiden som sovjetisk okkupasjonssone 1945–1949. Litteraturen i 45–49 er sterkt preget av sosialistisk realisme og kontrollert av den kommunistiske regjeringen. Litteraturen fra det senere DDR ble i årevis etterpå avvist som «Gutt møter Traktor-litteratur», men den er likevel en av de mest pålitelige kildene til forståelse av det tidlige DDR. Georg Lukács hadde sterk innflytelse på den østtyske litteratur. Hans teorier fungerte som en bro mellom den nødvendige uavhengige kreativiteten til forfatteren og teorien om sosialistisk realisme som var dominerende i Sovjetunionen. Dette banet vei for en østtysk litteratur som var mer uavhengig og original enn i Sovjetunionen. I Vest-Tyskland ble 1945 generelt ansett som «År Null», en frase som var ment å definere en ny begynnelse etter at nazismens grusomheter, men som også kunne antyde at det var best å glemme det som hadde skjedd. I motsetning til dette mente regimet i den sovjetiske okkupasjonsonen og DDR, at kulturen deres sprang ut av en kommunistisk antifascistisk tradisjon samtidig som den hadde forfedre i den liberale humanistiske kulturelle arv fra 1700- og 1800-tallet. Dette førte til en kombinasjon av eldre borgerlig litterær og nåtidig marxistisk litterær innflytelse. Litteraturen i perioden 1945–1949 var først og fremst antifascistisk, og ble først skrevet av flyktninger fra det nazistiske Tyskland. Den typiske biografi for en slik forfatter bestod av en aktiv interesse i forsvar av Weimarrepublikken og demokratisk makt mot statsautoritet, fulgt av eksil under nazismen og deretter returnering til den sovjetiske okkupasjonssonen for å støtte opp under utviklingen av en antifascistisk-demokratisk reform gjennom sin litteratur. Mellom 1949 og 1961. Litteraturen og andre kunstformer ble en offisiell del av regjeringens planlegging. Kultur og kunst skulle reflektere sosialismens idealer og verdier og fungere som midler i utdannelsen av massene (sosialistisk realisme). Det ble satt opp særlig avdelinger i statsapparatet, som "Amts für Literatur und Verlagswesen" (Kontor for litteratur og forlag) og "Staatlichen Kommission für Kunstangelegenheiten" (Statlig kunstkommisjon). Litteraturen på 1950-tallet tok for seg emner som industrietablering og mønsterarbeidere, og ble kalt "Aufbau" (oppbygning, konstruksjon). Etter Berlinmuren. Etter at Berlinmuren ble bygget i 1961 hersket i årene frem til 1965 en liberal kultur- og ungdomspolitikk. SED-ledelsen lovet ungdommen i sitt Jugendkommunique i 1963 mer selvstendighet og medbestemmelsesrett. På samme tid kunne kritiske musikere og intellektuelle igjen opptre offentlig, som Wolf Biermann som etter lang tid i stillhet igjen fikk gi konserter. I det litterære felt gjaldt dette også. Bitterfelder-konferansen i 1959 (som var ment å styrke DDR-litteraturen og gjøre den til en nasjonal litteratur) sammen med det faktum at etter Berlinmurens oppbygging var DDR helt stengt, gav grunnlag for en ny dreining i litteraturen. Brigitte Reimanns "Ankunft im Alltag" fra 1961 og Christa Wolfs "Der geteilte Himmel" er typiske eksempler. I disse verkene finner man unge intellektuelle mennesker som mest er opptatt av å bevare og forsvare seg selv. Det er på samme tid en økende tendens til å bruke kvinnelige hovedfigurer. Fra 1965 til 1971. Fra 1965 ble det igjen gjennomført restriksjoner i kulturpolitikken. Regimekritikeren Robert Havemann ble i 1963 stengt ute fra universitetenes partiledelse og ble i 1964 ekskludert fra partiet. I november 1965 krevde Erich Honecker, daværende Sekretær for det nasjonale forsvarsråd, på det 11. plenum i SEDs sentrakomitee at «lerretet skulle gjøres rent» og han advarte mot skadelige tendenser, skeptisisme og umoral. Litteraturen som hadde blomstret opp i første halvdel av 1960-tallet, fikk et skudd for baugen. Honecker kommer til makten. Walter Ulbrichts avgang i 1971, der han ble fortrengt av Erich Honecker, var en viktig hendelse for DDR-litteraturen. Man snakker i denne sammenheng om den andre generasjon. Honecker la frem et liberaliseringsprogram for hele kunst- og litteraturområdet. I begynnelsen fikk DDR-forfatterene mer frihet så lenge landets sosialisme lå som en basis i det de skrev. Viktig i denne sammenhengen er den «subjektive autentisitet», som ble sterkt preget av Christa Wolf (for eksempel i hennes Nachdenken über Christa T, 1968). I Christa Wolfs subjektive autensitetskonsept står ikke lenger sosialismen i forgrunn men individets problemer i et sosialistisk samfunn. Liberaliseringsprogrammet fikk en plutselig slutt i 1976 med utvisningen av Wolf Biermann og fratakelsen av borgerskapet og emigrasjonen av rundt 100 øst-tyske forfattere, deriblant Sarah Kirsch, Günter Kunert og Reiner Kunze som slo seg ned i Vest-Tyskland. 1980-tallet. Et viktig begrep i DDR-litteraturen på 1980-tallet var "Prenzlauer-Berg-Forbindelsen". Dette området i Berlin ble tilholdssted for unge mennesker og deres kunstneriske undergrunn. De uttrykte seg selv gjennom punk, ulovlig performance, multimediaeksperimenter og publisering av uoffisielle magasiner og litteratur. Prenzlauer Berg drog også til seg de som var offisielt stengt ute fra den østtyske kulturen. Mange kjennere anser litteraturen fra denne perioden som den beste i hele DDRs eksistens. I 1990 ble DDR og Vest-Tyskland gjenforent. Dette plasserte de østtyske forfatterne i en uvanlig kontekst. Den verdenen de hadde skrevet i var borte. På samme tid ble den verdenen også sett på som irrelevant for fremtiden til den nye forente Tyskland. Østerrike. Østerrike har en rik litterær tradisjon, men de mest kjente navnene tilhører det 19. og første halvdel av det 20. århundre: Blant disse kan nevnes: Hugo von Hofmannsthal, Bertha von Suttner, Stefan Zweig, Franz Kafka, Rainer Maria Rilke, Joseph Roth og Robert Musil. Flere av disse stammer fra andre land enn det nåværende Østerrike, men siden de skrev på tysk og mer eller mindre var knyttet til Wien eller Praha (den nest største tysk-språklige byen i Østerrike før 1918), er det vanlig å regne dem til den østerrikske litteraturtradisjon. Dette tidsrommet er behandlet ovenfor. Sammenliknet med Vest-Tyskland hadde ikke Østerrike noe systematisk og omfattende oppgjør med nazitiden, selv om dette var tema hos flere av de yngre forfatterne. Paul Celan med sin jødiske bakgrunn var en av disse. Han var sterkt påvirket av symbolismen og kan på mange måter regnes som en arvtaker for Rainer Maria Rilke. Elias Canetti (1989) og Elfriede Jelinek (2004) regnes som etterkrigstidens østerrikske vinnere av Nobelprisen i litteratur, selv om Canetti førte et så omflakkende liv at hans tilknytning til Østerrike er noe tvilsom. Sveits. Sveits var som nøytral stat en frihavn for tyske og senere også østerrikske forfattere og kulturpersonligheter som flyktet fra det nasjonalsosialistiske regimet under Hitler. Thomas Mann og Hermann Hesse er kanskje de to mest kjente tyske forfatterne som emigrerte til Sveits på 30-tallet for å slå seg til mer eller mindre permanent. Forøvrig var to av de mest betydningsfulle sveitsiske forfattere i det 20. århundre Max Frisch og Friedrich Dürrenmatt, begge med en produktiv karriere både innen prosa og dramatikk. Romania. Etter første verdenskrig kom områder med en betydelig tyskspråklig befolkning under rumensk styre – spesielt gjelder dette Transylvania (på tysk: Siebenbürgen) og Banat. De fleste tyskspråklige har etter hvert emigrert fra Romania. Utvandringen startet for alvor etter kommunistenes maktovertakelse i 1945, men spesielt i Banat har det vært og er fortsatt et levende tyskspråklig litterært miljø. I 1972 oppsto en undergrunnsbevegelse knyttet til en tyske litterær krets «Aktionsgruppe Banat», inspirert av ekstiåtterbevegelsen. Denne ble imidlertid avslørt av sikkerhetspolitiet allerede i 1975 og medlemmene fengslet. Dagens mest leste rumensk-tyske forfatter er Eginald Schlattner, som fremdeles bor i Romania. Nobelprisvinner fra 2009 Herta Müller, bor derimot for tiden i Tyskland. Etter Murens fall, 1989-. Den rumensk-tyske forfatteren Herta Müller fikk Nobelprisen i litteratur i 2009. Se også. Europeisk litteratur Emil Erlenmeyer. Richard August Carl Emil Erlenmeyer Richard August Carl Emil Erlenmeyer (født 28. juli 1825, død 22. januar 1909) var en tysk kjemiker, kjent bare som Emil Erlenmeyer. I 1861 fant han opp erlenmeyerkolben. I 1880 formulerte han en regel om at alle alkoholer hvor hydroksygruppen er bundet til et karbon med dobbelbinding, blir til aldehyder eller ketoner. Erlenmeyer, Emil På tur. "På tur" er Vazelina Bilopphøggers fjerde plateutgivelse. Albumet ble spilt inn i Talent Studios i Oslo i 1983. Med seg på albumet hadde bandet blant annet den amerikanske gitaristen Bo Diddley og strykere fra Oslo Filharmoniske Orkester. Albumet ble nominert til Spellemannprisen. Fem fyrer med ved. "Fem fyrer med ved" er det fjerde musikkalbumet av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet ble innspilt i 1984 i Rosenborg Studios, Oslo, Crazy Mama’s Studio, Nashville, Tennessee og Scanax Studios, Oslo og produsert av Nils Kvam. Albumet lå i 13 uker på VG-lista i 1984, med en sjetteplass som beste plassering. Eurodance. Eurodance er en sjanger innen populærmusikken som oppsto på slutten av 1980-tallet. Begrepet Eurodance ble gradvis over tid, knyttet til en spesiell type europeisk Dance Musikk. Tidlig på 90-tallet når Eurodance hadde sin topp, ble sjangeren ofte kalt "Euro-House" eller "Euro-NRG"; I Europa ble musikken ofte kalt "Dancefloor" eller "Dance". Eurodance ble ofte spilt på diskotek og nattklubber. Den var også kommersiell nok til å bli spilt på Radio stasjoner, og tv-kanaler, som MTV. Det meste av Eurodance musikken ble produsert i Europa. Eurodance bestod oftest av en kvinnelig forsanger og en mannlig rapper. Det er mange underklasser av eurodance, for eksempel happy trance, som er mer technobasert, eller Aquas Bubblegum dance. Sang-teksten ble nesten alltid utført på Engelsk. Noen artister ga ut låtene både på Engelsk og sitt eget morsmål. De fleste låter inneholder en kraftig bass/tromme rytme og suggererende riff som er produsert av en synthesizer. Den går ofte i den klassiske 4/4 takten. Taktslag per minutt ligger på mellom 110-150, men en BPM på 135 per minutt er ganske vanlig. Lydbildet til Eurodance er også preget av raske synthesizer arpeggios, ofte med en piano lyd. Historie. Original Eurodance musikk er en blanding av flere forskjellige musikk stiler. Hi-NRG, House Musikk og Disco har har hatt stor innflytelse på lydbildet til Eurodance. På slutten av 80-tallet begynte diskoteker å spille eurodance, og produsentene ble imponert over lyden. Lydbildet ble banebrytende da eurodance ofte blandet dance og rap. Derfor ble det også startet mange band på begynnelsen av 90-tallet. Det første bandet som fikk et stort kommersielt gjennombrudd var det nederlandske bandet 2 Unlimited. Dette begynte med deres gjennombruddssingel "Get Ready For This", som senere har blitt flittig brukt av Real Madrid. Låten de er mest kjent for, er imidlertid "No Limit". Bandet hadde mange hits i Europa, og etter hvert ble de populære i USA, hvor sjangeren også fikk fotfeste. I perioden 1990-1997 var det mange eurodance-band. Eksempler er 2 brothers on the 4th floor, Dj Bobo, Cappella, Culture Beat, Corona og La Bouche. Corona hadde en stor hit med "Rhytm Of The Night", mens Culture Beat herjet med "Mr. Vain". Populariteten daler. I 1997 ble "Teenpop" populært, og snart hadde trance utkonkurrert eurodance. Sjangeren ble umoderne, og de fleste band mistet kontraktene med sine plateselskaper. Blant de overlevende gruppene var Scooter, som ennå gir ut materiale. DJ Bobo og Aqua lager også musikk ennå, men musikkstilen er noe forandret. Turisme i Norge. Turismen i Norge vokser (status 2006), men verdensturismen vokser mer. Det samlede antallet ankomster i Norge fra utlandet var mer enn sju millioner i 2006. Dette tallet omfatter mer enn 3,9 millioner overnattingsgjester og 1,3 millioner dagsbesøkende som ankom Norge. I tillegg foretok utenlandske cruisepassasjerer 1,8 millioner dagsbesøk i norske havner. Det er nå veksten i flytrafikken som er motoren i den utenlandske trafikken til Norge. Mens antall overnattingsgjester med ferge gikk ned med to prosent og antall overnattingsgjester på veg var uendret i forhold til nivået i 2005, økte tallet på overnattingsgjester med fly med hele åtte prosent. Av overnattingsgjestene var 940 000 på forretningsreise og tre millioner på feriereise. Totalt resulterte denne trafikken i 26 millioner utenlandske over-nattinger i Norge, hvorav forretningsreisende sto for 4,3 millioner og feriegjestene for 21,7 millioner gjestedøgn. Hovedtyngden av trafikken fra utlandet finner sted i sommersesongen: To tredeler av alle overnattingsgjestene ankommer i perioden mai til september, mens 20 prosent kommer i vintersesongen (januar–april). Attraksjoner. Fløibanen holder stand som den best besøkte attraksjonen i Norge med 1 131 707 besøkende, nesten det dobbelte fra Holmenkollen i Oslo. Nykommer på listen, Verdenskulturminnet Bryggen i Bergen med 583 510 besøkende, kaprer tredjeplassen foran Kristiansand Dyrepark som hadde en økning på syv prosent med totalt 532 044 besøkende. Vigelandsparken antas å være den best besøkte attraksjonen i Norge, men har ikke mulighet til å foreta tellinger og er derfor ikke med på listen. Museet Erkebispegården har hatt den største prosentvise økningen i forhold til fjoråret på hele 64 prosent. Magnor Glassverk har opplevd en nedgang. Fornøyelsesparkene; Tusenfryd, Dyreparken, Hunderfossen og Bø Sommarland alle opplevd en økning. Liste over de mest besøkte turistattraksjoner i Norge. Innovasjon Norge lager en årlig rapport over de mest besøkte attraksjonene i Norge. Denne listen inneholder 50 kulturattraksjoner og 20 naturattraksjoner. Dette er en oversikt over de 10 best besøkte. Naturattraksjoner. På toppen av listen over Norges naturattraksjoner ligger som i fjor Vøringsfossen med sine 655 000 besøkende. På plassene etter følger Trollstigen (563 331), Kjosfossen (457 400) og Geirangerfjorden (423 643). Høyest prosentvise økning har båtturer på Lysefjorden med 24 prosent hatt, tett fulgt av Dalsnibba ved Geiranger med 22 prosent. Nye på listen er Besseggen og Galdhøpiggen på hhv 21. og 24. plass. Viggo Sandvik. Viggo Sandvik (født 17. april 1951) er en musiker fra Hunndalen, Gjøvik. Han var vokalist i Vazelina Bilopphøggers fra 1981 til 2006. Howards. Viggo Sandvik (Hansen) var på 1970-tallet med som trompetist i gruppa Howards, sammen med bl.a. Maj Britt Andersen. "La oss leve livet her" – Euronett Norsk AS – 1974 – Nett 518. Bruno. Maj Britt Andersen (vokal), Carl Erik Hedløv (gitar), Sveinung Hovensjø (bass), Kjell Reidar Hellum (trommer), Viggo Sandvik Hansen (trompet), Torbjørn Sunde (trombone), Morten Wentzel (orgel og fløyte), og Johannes Dotseth (sax). Som en kuriositet: Bruno var navnet på hunden til trommeslager Hellum. Vazelina Bilopphøggers. Viggo var vokalist i Vazelina fra 1981 til 2006. Med Vazelina ga Viggo ut 15 plater. I tiden med Vazelina ga Viggo også ut to soloalbum. London Wall. Rest av London Wall ved Tower Hill, med statue av Trajan Rest av bastion fra 1200-tallet ved Barbican London Wall er Londons gamle bymur, opprinnelig anlagt av romerne til forsvar av deres strategisk viktige havn ved Themsen, "Londinium". Deler av bymuren er fortsatt synlig flere steder i City of London. London Wall er også navnet på ei gate i London. Den er en øst-vestgående hovedforbindelse i City mellom Bishopsgate og Aldersgate. Bymuren. Bymuren hadde flere porter ut mot viktige romerske veger – fra vest mot øst: Ludgate, Newgate, Aldersgate, Cripplegate, Bishopsgate og Aldgate. Moorgate mellom Bishopsgate og Cripplegate ble bygd i middelalderen, og Londons sju porter er blitt et begrep i byens litteratur og tradisjoner. De fleste portene ble revet i andre halvdel av 1700-tallet for å gi plass for økende trafikk, men lever videre i gatenavn – flere av dem viktige gjennomfartsveger den dag i dag. Ruiner av London Wall kan studeres flere steder i City, blant annet inne i bymuseet Museum of London, ved boligkomplekset Barbican og omkring Tower Hill. Den mest ruvende og lettest tilgjengelige ruinen av London Wall står ved Tower Hill undergrunnsstasjon; her er også reist en statue av den romerske keiseren Trajan. Muren er bygd i sandstein fra Kent, som ble frakta vannvegen fra Maidstone. Den omslutta et areal på omkring 1.3 km², var 2-3 m brei og omkring 5 m høy. På utsida av muren ble det anlagt en 2 m dyp og 3-5 m brei vollgrav ("fossa"). Med omkring 60 m mellomrom var muren forsterka med bastioner; den best bevarte av disse står ved Barbican, like ved kirka St Giles-without-Cripplegate. Muren synes å være anlagt i 2. århundre. Utbedringer og forsterkning ble foretatt like til slutten av det 4. århundre, og London Wall er dermed et av de siste større romerske byggeprosjektene i Britannia. Etter at romerne trakk seg ut i 410, fortsatte imidlertid muren å tjene som et forsvarsverk i over 1000 år. I middelalderen ble muren utbygd med krenelering og flere bastioner. På 1700- og 1800-tallet inntrådte en avgjørende forfallsperiode, dels ved forsømmelse og manglende vedlikehold, dels ved nedrivning. Under andre verdenskrig var de delene av byen som muren løper gjennom blant de som ble verst ramma av Tysklands blitzkrieg, men mange steder i city var nettopp restene av romernes gamle mur det som raget høyest i ruinhaugene. Gata. London Wall domineres i dag av ruvende kontorblokker fra siste halvdel av 1900-tallet, etter at den eldre bebyggelsen var blitt fullstendig lagt i grus under Blitzen. Så seint som i 1955 var fortsatt London Wall i ruiner, og ble dette året brukt som location for Michael Andersons filmatisering av George Orwells "1984", med digre plakater med teksten «Big Brother Is Watching You» slått opp på restene av ødelagte bygninger. Tidlig på 1960-tallet ble London Wall utsett som åsted for et byplanmessig eksperiment, ved bygginga av kontorblokker på podier over gatenivå, forbundet med bruer slik at de danner en bilfri fotgjengersone. Londons bymuseum (Museum of London) ligger ved rundkjøringa Cross Keys Square ved enden av London Wall. City Road. City Road er ei gate i sentrale London, i bydelen Islington. City Road begynner ved Angel undergrunnsstasjon. Her danner den en fortsettelse vestover av Pentonville Road inn mot City – herav navnet. Pentonville Road er en del av Londons første ringveg, New Road from Paddington to Islington, som ble anlagt midt på 1700-tallet. City Road er i dag en del av Londons indre ringveg (A501). Fra Angel stiger City Road forholdsvis bratt opp mot krysset med East Road, før den dreier sørover og ender i Moorgate på grensa til City of London. Det siste stykket opp mot East Road danner gata grense mellom bydelene Islington og Hackney. Aristobulus av Chalkis. Aristobulus av Chalkis var sønn av Herodes av Chalkis og hans første kone Mariamne. Han overtok med tiden riket Chalkis nord for Israel. Han ble gift med Salome etter at Herodes Filippo var død. Aristobulus fikk tre sønner med henne. De het Herodes, Agrippa og Aristobulus. Mynter med bilde av Aristobulus av Chalkis har blitt funnet. Nøtterøy videregående skole. Nøtterøy videregående skole er en skole i Nøtterøy kommune. Skolen ligger i kommunens administrasjonssentrum, Borgheim, rett ved siden av en annen skole, Borgheim ungdomsskole. Den ligger også ved siden av Wilhelmsenhallen, som blir brukt i kroppsøvingstimene. Nøtterøy videregående skole tilbyr utdanningsprogram både for studiespesialisering og for helse- og sosialfag. Skolen har ca. 550 elever og ca. 75 ansatte. Rektor ved skolen er Harald Møller. Old Street. Old Street er ei gate i det sentrale London. Den går fra Clerkenwell i bydelen Islington vestover til Shoreditch i Hackney. Old Street omtales som "Ealdestrate" omkring 1200 og som "le Oldestrete" i 1373. Navnet antyder at gata er av betydelig alder; den kan være en del av en gammel romerveg mellom Silchester og hovedstaden Colchester. Old Street undergrunnsstasjon ligger ved rundkjøringa der Old Street krysser City Road. Borgheim. Borgheim er administrasjonssentrum i Nøtterøy kommune i Vestfold. Den lille høyden hvor kommuneadministrasjonen holder til heter Tinghaug. På Borgheim ligger også kommunens brannstasjon og to skoler, Nøtterøy videregående skole og Borgheim ungdomsskole. Det er blant annet to dagligvarebutikker, en blomsterbutikk, en kiosk, en elektrisitetsforretning og en frisør på Borgheim. Sist men ikke minst har Nøtterø Bakeri utsalg der. Borgheim hadde eget postkontor som ble lagt ned 26. oktober 2010. Rema 1000 overtok som Post i Butikk dagen etter. Borgheim postkontor var det siste postkontor i Nøtterøy kommune. Borgheim er også et statistisk delområde og en grunnkrets. Delområdet Borgheim omfatter grunnkretsene Vestskogen, Vestskogen sentrum, Labakken, Herstad, Borgheim og Stangeby, og har 4689 innbyggere, mens grunnkretsen Borgheim har 463 innbyggere (2010). På Borgheim møtes nesten alle bussrutene på øya, og det går busser i alle retninger. Det ledende busselskapet fra 1941 til 1997 var Øybuss. Navnet Borgheim var opprinnelig navnet på bygningen som i dag utgjør den nordligste delen av Rema 1000-butikken. Etter hvert begynte man å bruke Borgheim som et navn på hele området. Denne bygningen ble bygd i 1877, og skulle da fungere som forretningsbygg for Nøterø Forbrugsforening. Kjøpmann Carl Fosaas kjøpte bygningen i 1921, som drev kolonialforretning der fram til 1959. Da ble den kjøpt opp av Dagfinn Karseth, som fortsatte driften av forretningen. Rema 1000 tok over i 1990. Bebyggelsen på Borgheim er en del av tettstedet Tønsberg, og kan betraktes som et bydelssentrum i byen Tønsberg. 5 års jubileum. "5 års jubileum" er et musikkalbum av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet er et samlealbum med høydepunkter fra de første fem albumene. Albumet inneholder også to nye sanger, «Tarzan Boogie» og «Hoots Mon», hvor det skotske rockebandet Johnny & The Roccos medvirker. Sporliste. Spor 1-8 produsert av Jan Paulsen, spor 9-13 produsert av Nils B. Kvam og spor 14-15 produsert av Mike Vernon. Jakov Melnikov. Jakov Fjodorovitsj Melnikov (russisk "Яков Фёдорович Мельников", født 13. januar 1896 i Moskva, død 2. juli 1960) var en russisk skøyteløper. Melnikov var en russisk storløper under første verdenskrig og i mellomkrigstiden. Han ble russisk/sovjetisk mester 11 ganger – 1915, 1917, 1918, 1919, 1922, 1924, 1927, 1928, 1933, 1934 og 1935. Pga første verdenskrig og den russiske revolusjonen, fikk han ikke anledning til å møte verdenseliten før i 1923. Han debuterte med fjerdeplass i EM, og fortsatte med bronse i VM, med distanseseier på 5000 m. Dette ble hans eneste internasjonale mesterskap, fordi sovjet-russerne ikke deltok i internasjonale mesterskap på flere tiår etter dette. Melnikov dominerte arbeideridretten i denne perioden, og konkurrerte også flere ganger i Norge. I 1928 vant han både 5000 m og 10 000 m under vinter-spartakiaden som ble arrangert på Bislett. Blant konkurrentene var bl.a. nordmannen Hans Engnestangen, senere verdensmester og verdensrekordholder. Han deltok i nasjonale mesterskap helt til 1939, 25 år etter sin debut i 1914. Det siste året vant han milløpet, og ble nr 3 sammenlagt. Musikk tel arbe'. "Musikk tel arbe er det sjette studioalbumet til rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet ble innspilt i Rosenborg Studios i Oslo i 1986 og utgitt samme år og ble produsert av Jan Paulsen og Eldar Vågan. For første gang bidro trommeslager Arnulf Paulsen som vokalist under en innspilling. Hans bidrag var på sangen «Hei Paulsen» hvor vokalist Viggo Sandvik i teksten lokker den sjenerte trommeslageren fram til sangmikrofonen. Badstue. Badstue eller Badstu kan være et eget hus, eller et rom i et hus, gjerne knyttet til bad eller svømmeanlegg. Det internasjonale ordet "sauna" kommer fra Finland, og den finske form for sauna er også den mest velkjente, men mange kulturer har varianter som er tett på den finske. Disse er blant andre den nordamerikanske "sweat lodge", den tyrkiske "hamam", romernes "thermae", mayaenes "temescal" og den russiske "banja". Badstuen inneholder en elektrisk eller vedfyrt ovn med steiner. Vanligvis er det trebrisker til å sitte eller ligge på. Trebriskene er ofte laget av svartor. Øvrig utstyr er vannbøtte, øse, termometer og fuktighetsmåler. I en finsk badstu finnes det også bjørkeris med bladene på. Bruken av badstuen startes med å varme opp ovnen til temperaturen blir passe høy. Innimellom tar en litt vann på steinene slik at luften fylles av damp. Dette overfører varmen fra steinene til alle overflater i rommet. I badstuen svetter man godt før badstubadet avsluttes med «kald avrivning» med bad i kaldt vann eller snø som stopper svettingen. Utebadstuer blir ofte bygget nær vann. Ved badstu om vinteren er det vanlig å ta et isbad eller rulle seg i snøen etter oppholdet i badstua. Badstu ansees for å være sunt og rensende. De som har hjertesykdommer og enkelte andre plager bør bruke badstu med forsiktighet. Før i tiden pleide finnene å bruke badstuen til det aller meste. Hjemmefødsler foregikk gjerne i badstua, der de nyfødte også fikk sin første vask. Badstu har alltid blitt brukt til både sosialt samkvem og til eget bruk. Badstu-tradisjoner. Etter finsk tradisjon pleier man å varme opp badstuen før man går inn, slik at man skal bli svett på en rolig og behagelig måte. Deretter kaster man vann på ovnen for å øke fuktigheten og man pleier gjerne å daske seg lett med en såkalt "vihta" eller "vasta", som er en bunke bjørkekvister satt sammen til slikt bruk. Ved bruk av en slik "vihta", får man et masserende og rensende resultat. Badstue i Nord-Europa. Badstubad hadde utbredelse i store deler av Nord-Europa i middelalderen, også i Norden. Siden badetøy var ukjent, og begge kjønn hadde samme badedag, var dette noe som ble mislikt av presteskapet. Bruken gikk etter hvert i glemmeboken i middelalderen bortsett fra i Finland som har en ubrutt tradisjon. Badstua er likevel en kjent bygning i norsk byggeskikk, bl.a. i Setesdal. Men badstua ble ikke brukt til bading, den ble brukt til tørking av korn og malt. Badstua var et hus for bruk av åpen ild, og den lå derfor gjerne for seg selv i utkanten av tunet; dette på grunn av brannfaren. Badstue og røykbadstue. Begrepet "røykbadstue" er introdusert som en presisering av en tradisjonell vedfyrt badstue i motsetning til en moderne badstue – som varmes opp med elektrisk badstueovn. Før elektriske ovner ble introdusert på 1900-tallet var det en selvfølge at en badstue var fyrt med ved. Det finnes også såkalt Infrarød badstu eller også kalt IR sauna, der varmen stråles mot baderen uten at luften blir oppvarmet. Gå for gull! "Gå for gull!" er det syvende studioalbumet av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet ble spilt inn i 1987 i Rosenborg Studios, Oslo og gitt ut samme år. Per Sveinson var produsent og tekniker mens Eldar Vågan var medprodusent. Tempo (album). "Tempo" er det åttende studioalbumet av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet ble spilt inn i Slager Studios i Oslo i 1989 og ble produsert av Nils B. Kvam og Eldar Vågan. Strandsitter. Strandsitter brukes i historiske dokumenter om personer og hushold som ikke eier eller disponerer matrikulert jord. Begrepet er kjent fra 1600-tallet til midt på 1900-tallet. Begrepet brukes om folk som har hus på en tomt de ikke eier, og som tilhører en gård. Strandsitteren kan betale en årlig festeavgift for sin tomt, eller han kan ha en muntlig avtale om tillatelse til å benytte tomta. Strandsitter-vesenet var særlig vanlig i fjordene på Vestlandet, ikke minst rundt Sognefjorden. På 1600-tallet brukes begrepet også om beboere som driver borgerlig næringsvirksomhet, handel og håndverk, i urbane miljøer, for eksempel i ladestedene. En kilde som bruker begrepet er "Strandsittermanntallet" fra Bragernes og Strømsøe fra om lag 1665. Dette dokumentet gir en oversikt over beboere som driver borgerlig næring, uten å ha skaffet seg borgerbrev. På 18- og 1900-tallet brukes begrepet "strandsitter" omtrent synonymt med "Husmann uten jord". En vanlig titulering i kystbygdene er "strandsitter og fisker". Begrepet strandsitter er ikke begrenset til kystområdene. Også i kilder fra innlandsbygdene brukes begrepet. Full behandling. "Full behandling" er det niende studioalbumet av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet ble spilt inn i MajorStudio i 1990. For første gang brukte ikke bandet ekstern produsent, men produserte albumet selv med Eldar Vågan som hovedprodusent. Alois Stadlober. Alois Stadlober (født 11. april 1962 i Judenburg, Steiermark) er en tidligere østerriksk langrennsløper. Karriere. Karrieren til Alois Stadlober nådde sitt toppunkt under VM 1999, da han var med på det østerrikske laget som vant stafetten (de andre på laget var Markus Gandler, Christian Hoffmann og Mikhail Botvinov. Bare få dager senere tok han også sølv på 10 km klassisk. I løpet av en lang internasjonal karriere deltok Stadlober i hele fem OL, uten å vinne noen medaljer. Alois Stadlober er gift med den tidligere østerrikske alpinisten Roswitha Stadlober (født Steiner). 11 år uten kvinnfolk. "11 år uten kvinnfolk" er det tiende studioalbumet av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet ble spilt inn i MajorStudio i 1992 og produsert av Eldar Vågan og Vazelina Bilopphøggers. Etter at bassist Rune Endal sluttet i bandet i 1990 var bandet blitt redusert til en kvartett. Roswitha Steiner. Roswitha Steiner, gift Stadlober (født 14. juni 1963 i Radstadt, Salzburg) er en tidligere østerriksk alpinist. Hun tilhørte verdenseliten i slalåm på 1980-tallet. Til å begynne med deltok hun også i storslalåm. Den første verdenscupseieren kom i 1983 i slalåmrennet i Waterville Valley (USA). I 1986 vant hun slalåmverdenscupen for første gang, takket være fire seire i enkeltrenn. Under VM 1987 i Crans-Montana tok hun sølvmedaljen i slalåm etter sveitsiske Erika Hess. Hun ledet med over et sekund på Hess etter første omgang, men ble såvidt tatt igjen av Hess i finaleomgangen. I Steiners siste sesong 1988 vant hun nok en gang slalåmcupen sammenlagt. Like etterpå kunngjorde hun at hun la opp. Roswitha Steiner er gift med den tidligere langrennsløperen Alois Stadlober. Rock-A-Doodle (album). "Rock-A-Doodle" er et album av Vazelina Bilopphøggers med musikk fra tegnefilmen "Rock-A-Doodle" som bandet ga de norske stemmene til. I filmen ga Viggo Sandvik stemmen til rollefiguren "The King", Jan Einar Johnsen til "Sneips", Eldar Vågan til "Patoo" og Arnulf Paulsen til grisen "Skaus". Albumet ble innspilt i MajorStudio i 1993 og ble produsert av Eldar Vågan og Vazelina Bilopphøggers. .et. .et er Etiopias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registrering gjøres på tredje nivå, under etablerte, kategoriserte subdomener på andre nivå. .fj. .fj er Fijis nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registrering gjøres på tredje nivå, under kategoriserte subdomener på andre nivå. Hææærli' på toppen ta væla. "Hææærli' på toppen ta væla" er det ellevte ordinære studioalbumet av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet ble spilt inn i i MajorStudio og Froskedammen Lydstudio i 1996 og ble produsert av bandet selv. Coveret er inspirert av coveret til The Beatles' LP "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band". Gammel Oppland. "Gammel Oppland" er et musikkalbum av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet er bandets andre samlealbum og ble gitt ut like før jul 1994 i forbindelse med bandets 15-årsjubileum. Albumet inneholder fire bonusspor som alle er fra Vazelina-showet "På høgg tid". Bjarne. Bjarne er et mannsnavn med norrøn opprinnelse. Det er en kortform for Bjørn, Bjørngeir og Bjørnulv. Bjarne betyr således bjørn, eller egentlig «det brune dyret», og karakteriserer styrke og kraft. Utbredelse. Varianten "Bjarni" er et svært vanlig navn på Island. Navnet "Bjarne" har foruten å være populært i Danmark og Norge også hatt en viss spredning i Sverige og Tyskland. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Bjarne og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I Norge var Bjarne blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i perioden ca 1895–1935, men har siden falt i popularitet. .at. .at er Østerrikes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av NIC.AT. Registrering. Det er imidlertid også mulig å registrere, uten restriksjoner, direkte på andre nivå. Registrering av internasjonaliserte domenenavn aksepteres i henhold til følgenede. Domenehacking. Gitt antallet engelske ord som slutter på -at, så gir dette sammen med.at-domenets tilgang på registrering uten restriksjoner direkte på andre nivå mange muligheter for domenehacking. bo.at er et eksempel på dette. Domenehacking som betrakter «at» som et ord i seg selv (så som arrive.at) er også utbredt. Hjulkalender. "Hjulkalender" er et musikkalbum av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet inneholder musikk fra TV-serien Vazelina Hjulkalender som gikk første gang på TV 2 julen 2000. Albumet ble spilt inn i Fagerborg Studios og ble produsert av Eldar Vågan, med unntak av sangen «Baller i luften» som første gang var med på "Blå lys" som ble produsert av Jan Paulsen. Idéen til "«Riverdæns»" fikk Vazelina utpå natta da de bodde på Utsikten kro og hotell i Kvinesdal. De hadde før på kvelden spilt på en plass som var kombinert sagbruk og bar. Jay Krishna Goit. Jay Krishna Goit (transkriberes også "Jaya") er en separatistleder i Nepals flate, tropiske grensedistrikt mot India Tarai. Han er stifter av organisasjonen JTMM (Goit) som anklages for terrorisme, og tidligere medlem av flere kommunistpartier. Politisk bakgrunn. Goit er en kommunistveteran som var medlem av det illegale, prosovjetiske kommunistpartiet NKP(Manandahar) på 1980-tallet. Dette partiet hadde mesteparten av styrken sin i det sentrale og vestlige Tarai. Etter 1990 gikk han over i det da nystifta, store, moderate kommunistpartiet NKP(EML), utafor Nepal best kjent som UML. Seinere gikk han videre til maoistpartiet NKP(Maobadi). Han skal ha blitt rekruttert personlig av NKP(M)s ledende madhesi-politiker Matrika Prasad Yadav. Leder for Madhesi-fronten til NKP(M). Da NKP(M) begynte sitt opprør i 1996, hadde det mest støtte i de veiløse, fattige minoritetsområdene i det som blir kalt "åsene" vestover i Nepal. (For oversikt, se artikkel Nepals geografi.) På grenselandet mot India, et flatt område der det finnes relativt mange byer og gode kommunikasjoner, kom maoistenes militære kamp ikke i gang for alvor før etter 2001. Antallet rekrutter i maoistenes "folkehær" (PLA) var også hele tida mye lavere, også i forhold til befolkninga, enn i de høyereliggende områdene. Etter at opprøret begynte, starta partiet oppbygging av "nasjonale frigjøringsfronter" for de viktigste områdene i landet der nasjonale minoriteter dominerte. (Mer om dette, se hovedartikkel NKP(M) – masseorganisasjoner). I Tarai betydde det "Tharuwan National Liberation Front" i det vestlige Tarai, berekna på Tharu-minoriteten (eller samlinga av minoriteter), og "Madheshi Liberation Front (Madhesi Mukti Morcha)", for Madhesi-minoriteten av grupper som språklig og kulturelt står nær India i det østlige Tarai. Goit blei leder for denne fronten. Han satt også i NKP(M)s toppledelse politbyrået, og var en av mange representanter i Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd, den revolusjonregjeringa som opprørerne proklamerte i november 2001. I januar og februar 2004 grunnla " Folkerådet" sju "sjølstyrte regionale republikker" som tilsammen dekka hele Nepal. Blant dem var "Tharuwans Auonome Region" og "Madesh Autonome Region", som blei proklamert på et massemøte i Sarlahi distrikt, Sentralregionen, 25. januar. Ulikt lederne for mange av NKP(M)s andre nasjonale fronter, blei Jay Krishna Goit "ikke" utnevnt til regjeringssjef i Madhes-republikken. Leder blei isteden politbyråmedlem i NKP(M) "Matrika Prasad Yadav". Bruddet med NKP(M) i juli 2004, JTMM. 27. juli 2004 sendte Goit ut ei pressemelding der han erklærte at han og "Madhesi Mukti Morcha" hadde brutt med NKP(M). Han anklaga partiet for å ikke mene alvor når det gjaldt å kjempe for sjølstyre for Tarai, og for å diskriminere madhesi-minoritetsfolk i sine egne rekker. Når det gjelder bakgrunnen for bruddet, virker det også som om Goit var mot NKP(M)s linje med å dele Tarai i to autonome republikker. Hans støtte var i hovedsak i Sentral- og Østregionen, der et flertall er hinduer og har nær kulturell kontakt med India. Grupper her, særlig fra de midlere og øvre kastene, står i motsetning til den fattigere og mindre utvikla Tharu-minoriteten i vest, som bl.a. anklager hinduer og innvandrere fra India for å ha tatt mesteparten av jorda deres. Det har også kommet fram at Goits tilhengere mente han blei satt til side innafor NKP(M) og ikke fikk de posisjonene han fortjente. Goit stifta en ny organisasjon Janatantrik Terai Mukti Morcha (JTMM – Nepals Demokratiske Nasjonale Frigjøringsfront, som skulle kjempe både mot regjeringa i Kathmandu og maoistene, for Tarais interesser. Da bruddet skjedde, skal Goits JTMM ha hatt sin hovedstøtte i Saptari distrikt i Nepals østlige sone. JTMM etter diktaturets sammenbrudd. Det virker som om JTMM ikke spilte noen særlig rolle før etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006. Sommeren 2006 begynte det å komme nyhetsartikler som anklaga JTMM bl.a. for terrorisme, bankran og kidnapping for løsepenger, dvs. nærmest å virke som en røverbande. Aviser hevda at JTMM hadde 150 til 200 geriljasoldater. 17. juli 2006 sa Matrika Prasad Yadav, som nå hadde tatt over som leder for NKP(M)s madhesi-frigjøringsfront, at JTMM hadde gått til krig mot NKP(M) og drepte deres kadre. Yadav anklaga JTMM for å samarbeide med den tidligere diktatoren, kong Gyanendra. I tida som fulgte blei det kjent at det var ei rekke sammenstøt mellom JTMM ot NKP(M) i det østlige Tarai. 23. september blei medlem i 1999-parlamentet for det moderate monarkistpartiet RPP, "Krishna Charan Shrestha", skutt med maskinpistol og drept utafor sitt hjem i Tarai. JTMM erklærte at de sto bak likvideringa. Drapet fikk stor oppmerksomhet og førte til at det blei nedsatt en undersøkelseskommisjon. Splittelsen mellom Goit og Jwala Singh. Seinhøstes 2006 blei det kjent at JTMM var splitta i to stridende organisasjoner. Goits nestkommanderende, Jwala Singh, som også var kommandant for JTMMs vestlige avsnitt, organiserte i august sin egen kongress der han blei valgt til leder. Splittelsen blei likevel ikke kjent før et par måneder seinere, da Singh sa offentlig at Goit ikke lenger hadde noen posisjon i organisasjonen. Grunnlaget for splittelsen var uklart. Goit skal angivelig ha kritisert Singh for brutale og voldsomme aksjoner, men hans eget JTMM er også anklaga for det. Singh har sagt at han fortsatt ser Goit som et forbilde, men har bl.a. lagt vekt på at Goit er eldre og han er mye yngre. (De to er begge tidligere medlemmer av NKP(M).) Det kan virke som en hovedgrunn er personlig maktkamp – ikke uvanlig i partisplittelser i Nepal. Goit åpent inn for etnisk rensing, separatisme. Seinhøstes 2006 blei begge JTMM-organisasjoners aksjoner voldsommere og mer uforsonlige. Dette uttrykte kanskje også konkurransen mellom Goit og Singh. Men det svarte også til stemninga i det østlige Tarai, som blei stadig mer fiendtlig mot regjeringa i Kathmandu. Etter seieren i Jana Andolan 2006 hadde Nepals minoriteter – blant dem befolkninga i Tarai – håpa på at det svært sentralistiske styret fra regjeringa skulle avløses av et system med føderalt sjølstyre, som bl.a. kunne bidra til å gjøre slutt på den grove historiske diskrimineringa av madhesi-befolkninga. Dette var også et av de sentrale krava i maoistopprøret fra 1996 til 2006, og NKP(M) krevde å få det med i den nye "overgangsgrunnlova" som skulle være en del av fredsslutninga. Men statsminister G.P. Koirala, som også provoserte minoritetene ved å støtte det upopulære kongedømmet, nekta å godta overgangen til en føderal og desentralisert statsordning. Av minoritetene blei han oppfatta som en politisk representant for det tradisjonelle, reaksjonære høykaste hindu-herredømmet fra åsene i Nepal. Da NKP(M) til slutt gikk med på ei fredsslutning og overgangsgrunnlov der dette ikke var avgjort (partileder Prachanda sa at dette skulle bli ei hovedoppgave i tida fram til valget i 2007) – eksploderte sinnet i det østlige Tarai. Både Goit og Singh hadde alt begynt å lage aksjoner retta mot alle innflyttere til Tarai fra de høyere delene av Nepal, kreve at "nepalerne" skulle flytte ut, at madhesier skulle ta over jobbene deres. JTMM forbøy biler fra det øvre Nepal å trafikkere veiene i Tarai og angrep kjøretøyer med skilt som viste at de var fra åsene, osv. Nå gikk begge inn for at Tarai skulle skilles ut fra Nepal som en sjølstendig stat. Goit sa han ville kjempe for å hindre at valget på ei grunnlovsgivende forsamling, som etter planen skulle holdes i juni 2007, blei gjennomført i Tarai. Goit, Jay Krishna Bedre hell' all medisin! "Bedre hell' all medisin!" er et musikkalbum av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet er bandets tredje samlealbum og ble gitt ut i 2005 i forbindelse med bandets 25-årsjubileum som plateartister. I tillegg til 38 tidligere utgitte sanger, inneholder albumet to nye sanger: «Halve Helga på meg» og «Sammarkveld Blues» som er omskrivinger av henholdsvis Nick Lowes «Half a Boy, Half a Man» og Eddy Cochrans «Summertime Blues». Roseveien (Oslo). Roseveien (1A-9B, 2-6) er en vei på Refstad i Bydel Bjerke i Oslo. Veien begynner som blindvei ved Ringveien i sør og ender opp i Liljeveien i nordøst. Veien er i overkant av 150 meter lang og består av villabebyggelse. Veien er oppkalt etter eplesorten Rose. Gunnar Syverstad. Gunnar Bryde Syverstad (født 6. februar 1910 i Horten, død 11. mars 1945 i Rauland) var laboratorieassistent på Vemorkanlegget, Rjukan tungtvannfabrikk. Han var på innsiden og ga motstandsstyrkene informasjon. I februar 1944 måtte Syverstad flykte til England. Her ble han med i Kompani Linge og fikk sersjants grad. Han ble i oktober samme år sluppet ned med fallskjerm over Ugleflott i øvre Telemark for å delta i Operasjon Sunshine. 11. mars 1945 hadde gruppen tatt lensmannen til fange da de fryktet at gruppen kunne ha blitt avslørt. Under avhør av lensmannen i en hytte på Syrebekkstølen kom broren til lensmannen og skjøt lensmannen fri. Både Leif Tronstad og Syverstad ble drept i oppgjøret. Broren til lensmannen hadde funnet frem ved å følge sporene i hytta, og da han kom frem var det ikke vakthold der. Motstandsmannen Jon Landsverk og Einar Skinnarland gjemte likene i et vann like ved, men de ble funnet av tyskerne og ble fotografert og brent dagen etter. Lensmannen ble i 1947 dømt til fem års fengsel for drapsforsøk, og broren fikk ti års fengsel for drap. En bauta til minne om agentene ble reist på Syrebekkstølen etter krigen. Patricia Routledge. Katherine Patricia Routledge (født 17. februar 1929) er en engelsk skuespillerinne, mest kjent fra rollen som «Hyacint Bucket» i TV-serien "Høy på pæra". Før "Høy på pæra" hadde Routledge en karriere innen teater, og da spesielt i musikaler i Storbritannia og USA på 1960- og 70-tallet. Bakgrunn. Routledge ble født i Birkenhead i Cheshire i 1929. Etter fullført utdanning ved Birkenhead High School og Universitetet i London, begynte hun sin skuespillerkarriere ved Liverpool Playhouse. Hun studerte også ved Bristol Old Vic Theatre School. Teater. Routledge har opptrådt i en mengde sceneproduksjoner, blant annet "Little Mary Earnest", "Noises Off", "The Importance of Being Earnest" og "The Solid Gold Cadillac". Hun hadde sin debut på Broadway i 1969, i musikalen "Darling of the Day", en opptreden hun vant en Tony-pris for. Etter "Darling of the Day" hadde Routledge roller i flere mindre suksessfulle produksjoner. Film og TV. Routledge har opptrådt i flere TV-serier, blant annet "Coronation Street" og "Høy på pæra". I "Høy på pæra" hadde hun rollen som den fisefine «Hyacint Bucket» (som krevde at folk uttalte etternavnet hennes som "Bouquet") som er kjent for sine «middager i lyset av stearinlys». I 1996 fikk hun hovedrollen i en annen TV-serie, "Hetty Wainthropp Investigates", der Dominic Monaghan hadde rollen som hennes assistent. I 1993 ble Routledge utnevnt til offiser av Order of the British Empire, og i 2004 ble hun forfremmet til kommandør av samme orden. Bringebærbiller. Bringebærbiller (Byturidae) er en liten familie av biller som har larver som utvikler seg i ulike slags frukter. De best kjente artene ("Byturus tomentosus" i Europa og "B. unicolor" i Nord-Amerika) går på bringebær og det er vanligvis de som er ansvarlige for "mark" i bringebærene. De er et stort problem i dyrking av bringebær. Utseende. Små (2,5 – 5,5 mm), avlangt ovale biller, matt brunlige eller gråaktige, oversiden svakt hvelvet, kledt med fine, lyse, silkeaktige hår. Hodet er kort og bredt med små fasettøyne. Antennene er middels lange, 11-leddete og ender i en tydelig, tre-leddet kølle. Brystskjoldet (pronotum) er bakerst så bredt som dekkvingene, jevnt rundet tilsmalnet framover. Det har en markert siderand og er dekket av fine hår som ofte danner et virvelmønster. Dekkvingene er avlange, tydelig men uregelmessig punkterte. Beina er ganske korte og slanke. Larvene er de velkjente "bringebærmark", kort sylindriske, lyse og tynnhudete med en tydelig hodekapsel. Levevis. De voksne billene spiser på ulike slags blomster, der de gjerne angriper både kronblader og støvbærere, larvene utvikler seg på ulike slags frukter. To arter er alvorlige skadedyr på bringebær og bjørnebær, "Byturus tomentosus" i Europa og "B. unicolor" i Nord-Amerika. Disse billene gjør skade både på blomstene og på fruktene under utvikling. De voksne billene spiser på blomsterknoppene og huler dem ofte helt ut, slik kan de redusere fruktsettingen kraftig. De kommer fram tidlig på våren og mens de venter på at bringebærene skal begynne å blomstre spiser de på forskjellige slags andre blomster, særlig rogn. Hunnene legger egg på blomster eller kart og larvene utvikler seg på blomsten, fruktknuten og fruktkjernene. I tillegg til ubehaget ved å finne mark i bærene bidrar de til at mange bær råtner hvis det blir fuktig vær. En hunn kan legge opptil 100 egg, og larver kan finnes så sent som i september. Den ferdig utviklede larven slipper seg ned på bakken, graver seg ned og forvandler seg til en puppe. Den klekkes før vinteren og overvintrer som nyklekket voksen bille. Bringebærbillene bekjempes gjerne ved sprøyting når bringebærene står i knopp. Andre arter i denne familien angriper andre plantearter, gjerne i rosefamilien. Den andre arten som forekommer i Norge, "Byturus ochraceus", har larver som angriper humleblom ("Geum" spp.), de voksne finnes gjerne på løvetann ("Taraxacum" spp.). Kilde. Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. "Teknologisk forlags store bok om insekter". N. W. Damm. Om bringebærbillen, s. 304-305. Markus Gandler. Markus Gandler (født 20. august 1966 i Kitzbühel) er en tidligere østerriksk langrennsløper. Gandler deltok i verdenscupen i 16 år, og la opp i mars 2000. Hans beste verdenscupprestasjon var en tredjeplass i Canmore i Canada vinteren 1989/90. Et foreløpig karrierehøydepunkt ble stafetten under OL 1988 i Nagano, da han tok sølvmedaljen på 10 km, bare slått av Bjørn Dæhlie. Det var Østerrikes første OL-medalje i langrenn noensinne. Året etter ble det nok en triumf for Gandler, da Østerrike tok et overraskende stafettgull på hjemmebane under VM 1999 i Ramsau. Han var startmann på det østerrikske laget, som hadde Alois Stadlober, Mikhail Botvinov og Christian Hoffmann på de øvrige etappene. Siden våren 2003 har Markus Gandler vært direktør for langrenn og skiskyting i det østerrikske skiforbundet. Barne- og ungdomspsykologi. Barne- og ungdomspsykologi er et fagområde som tar sikte på å beskrive og forklare endringene i opplevelse og atferd gjennom barne- og ungdomsalderen. Barne- og ungdomspsykologi er en del av utviklingspsykologien, som omhandler utviklingen gjennom "hele" livsløpet – fra unnfangelse til død. Barne- og ungdomspsykologi er et viktig studieområde innenfor pedagogisk psykologi og dermed innenfor pedagogikken. Christopher Wren. Christopher Wren (født, død) var en engelsk vitenskapsmann og arkitekt, berømt for sin rolle i gjenoppbyggingen av Londons kirker etter storbrannen i London i 1666. Wren er særlig kjent for sine plantegninger av St. Pauls katedral, en av Englands få domkirker oppført etter middelalderen, og landets eneste renessansedomkirke. Han hentet inspirasjon fra Peterskirken i Roma, og selv om planene ble møtt med stor motstand, lyktes det ham å gi London og England et av byens og landets prektigste byggverk. Wren ble født i 1632 i Wiltshire som sønn av domprosten i Windsor. Som gutt møtte han den unge prins Karl, som senere ble konge og ansatte Wren som arkitekt. Han fikk sin utdannelse på Westminster School og Wadham College ved Universitetet i Oxford, og ble valgt til All Souls. I 1657 begynte han å undervise i astronomi ved Gresham College, og fire år senere ble han professor i astronomi ved Oxford, inntil han gikk av i 1673. Wren var også medstifter av Royal Society, som han var formann for fra 1680 til 1682. Hans første større arkitektoniske arbeid var Sheldonian Theatre, som er bevart i Oxford, og han tegnet flere andre universitetsbygninger i både Oxford og Cambridge, blant annet universitetskirkene ved Pembroke College og Emmanuel College i Cambridge. Etter den store bybrannen i London ble han valgt som arkitekt for St Pauls katedral, og deretter viet han seg helt til arkitekturen. Planleggingen og oppføringen av den nye domkirken fant sted fra 1675 til 1710, og i mellomtiden tegnet Wren sammen med sine kolleger Robert Hooke og Nicholas Hawksmoor, mange andre bygninger, blant annet 51 kirker i London som erstatning for de 81 som var blitt ødelagt, og hvorav mange er bevart. Han deltok også i tegningen av Monument to the Great Fire of London, Royal Greenwich Observatory, Chelsea Hospital, Greenwich Hospital, Marlborough House, Ashmolean Museum i Oxford, Wren Library ved Trinity College i Cambridge, og mange andre fremtredende bygninger. Christopher Wren ble slått til ridder i 1673, og var medlem av parlamentet i periodene 1685–1688 og 1702–1705. Forfatteren John Aubrey skrev at Wren ble frimurer i 1691. Wren døde i 1723 og ble begravd i St Pauls katedral. En innskrift i domkirken, dedikert til arkitekten, lyder «"Lector, si monumentum requiris, circumspice"» («"Leser, hvis du søker et minnesmerke, så se deg omkring"»). Fotnoter. Wren, Christopher Wren, Christopher Wren, Christopher Knut Bjørnsen. Knut Bjørnsen (født 26. juli 1932, død 14. november 2008) var en norsk sportsjournalist og programleder for NRK. Bjørnsen startet sin journalistiske karriere i 1953 i "Verdens Gang" og var der til han i 1961 ble ansatt i NRK. For nordmenn flest huskes han best som TV-reporter i NRK fra utallige mesterskap på skøyter og friidrett, ofte i tospann med Per Jorsett. Han stod som programleder for seks runder av den originale, norske versjonen av "Kvitt eller dobbelt", med nesten 30 år mellom første og siste sesong fra 1966 til 1994. Han ledet også spørreleken "Avspark!" i 1970. Etter at han sluttet i NRK, medvirket Bjørnsen i en del eksperimenter med TV-shop i norsk reklamefjernsyns barndom. Han demonstrerte gryter og kasseroller og annet nyttig til hus og hjem, og fikk etter dette kallenavnet Gryte-Knut. På slutten av 1960-tallet ble han også kjent for reklame for vaskemidler, noe som førte til at han fikk kallenavnet Vaske-Bjørnsen. Han var også programleder for "Lykkehjulet" og "Ønskebrønnen" på TV3. Bjørnsen spilte seg selv i to episoder av "Karl & Co" på TV 2. Han var dommer i "Isdans" på TV 2 i 2007. Bjørnsen var i sin ungdom en svært lovende skøyteløper som konkurrerte for Oslo Skøiteklub. Han vant blant annet det utsatte junior-NM 24. til 25. februar 1951 på Hamar stadion foran Hroar Elvenes, Oslo Idrettslag (sølv) og klubbkamerat Per Ødegård (bronse). Det ordinære mesterskapet ble annullert etter første dag på grunn av ulike løpsforhold, bløt is. Personlige forhold. Bjørnsen var gift med Karin i 20 år. Paret hadde ingen barn sammen, men fra før hadde Bjørnsen en sønn og en datter. I april 2008 fikk han konstatert kreft i bukspyttkjertelen. Syv måneder senere døde han, 76 år gammel. Knut Bjørnsen ble gravlagt fra Dybvåg kirke i Tvedestrand den 25. november 2008. Kalevi Huuskonen. Kauko Kalevi Huuskonen (født 21. april 1932 i Vesanto) er en tidligere finsk skiskytter. I det tredje VM i skiskyting 1961 i Umeå gikk han til topps på 20 kilometer. Buffo. Buffo betegner den tenor eller bass (sjeldnere baryton) i en opera eller operette som har en komisk rolle. Uttrykket brukes også om komiske sangstemmer i andre ensembler. Bufforoller er gjerne karakterer som nærmer seg karikaturer, overdrevne figurer eller typer som bare gjennom gester, mimikk og kostymering kan få publikum til å le. Ofte gis en bufforolle i en oppsetning et lokalt tilsnitt ut fra stedet stykket spilles. En buffo besitter gjerne ikke det samme stemmematerialet som sangere med lyrisk- eller helterepertoar. Skuespillerevnene kan derimot være desto større. Det kvinnelige motstykket til buffo kalles soubrette og blir vanligvis sunget av en sopran. Religionspedagogikk. Religionspedagogikk er at fagområde som i snever betydning kan defineres som læren om den religiøse undervisning og oppdragelse, som enten kan være forankret i teologien eller i den allmenne pedagogikk. I videre betydning kan religionspedagogikk forstås som en teologisk begrunnet lære om undervisning og oppdragelse. Etter en slik forståelse blir religionspedagogikk et fagområde som har hele den pedagogiske virkelighet som sitt studieområde – ut fra den tanke at den religiøse tro omfatter alle sider ved livet og dermed kan kaste lys over alle sider ved barnets og den unges utvikling og oppdragelse. Religionspedagogikken har da felles problemområde med den allmenne pedagogikken, men behandler de pedagogiske spørsmål ut fra en annen synsvinkel – den teologiske. Andre velger pedagogikk – og ikke teologi – som basisfag for religionspedagogikken. Men også med et slikt utgangspunkt vil en legge verdier til grunn for det religionspedagogiske arbeid. Gilles Marguet. Gilles Marguet (født 3. desember 1967) er en tidligere fransk skiskytter. Dåpsopplæring. Dåpsopplæring er opplæring i kristen tro på grunnlag av eller med tanke på dåp. Det teologiske grunnlaget for dåpsopplæring ligger i kirkens lære om at kristen dåp forutsetter opplæring i kristen tro. Det kommer til uttrykk i prestens dobbelte spørsmål til foreldre og faddere når et barn blir døpt: «Vil dere at barnet skal døpes … og oppdras i den kristne forsakelse og tro?» Det bibelske grunnlaget ligger i Jesu befaling om å forkynne evangeliet ved å døpe og lære (Matt. 28, 19–20). Helt fra Det nye testamentets tid har det derfor vært en nær sammenheng mellom dåp og opplæring. Dåpsopplæringens betydning for kirken kan uttrykkes slik: En kirke som ikke overleverer, vil heller ikke overleve. I den senere tid har en begynt å bruke betegnelsen «trosopplæring» i stedet for dåpsopplæring. Stortingsmelding nr. 7 (2002–2003), som gjaldt reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke har tittelen «Trusopplæring i ei ny tid». I kirkelig sammenheng står ordene for det samme. I politisk sammenheng har betegnelsen trosopplæring den fordel at den også kan betegne opplæringstiltak i ikke-kristne trossamfunn og i livssynsorganisasjoner. Dåpsopplæring Den norske kirke. Nærmere 80% av barn og unge født i Norge blir døpt i Den norske kirke. En tilsvarende andel av de unge som er medlemmer av Den norske kirke deltar i kirkens konfirmasjonsundervisning. Tradisjonelt har den viktigste dåpsopplæringen i Den norske kirke skjedd gjennom grunnskolens kristendomsundervisning, konfirmasjonsundervisningen og i søndagsskolen. I forbindelse med behandlingen av ny grunnskolelov i 1969 slo Stortinget fast at kirken selv har ansvaret for å gi dåpsundervisning i kirkelig forstand. Dermed var en mer enn 200-årig tradisjon brutt. Den første skoleloven – som kom i 1739 – kan med stor rett kalles en «dåpsopplæringslov», ettersom den hadde sin bakgrunn i konfirmasjonsloven fra 1736. I mer enn 200 år framover representerte skolens kristendomsundervisning det viktigste elementet i dåpsopplæringen i kirken. Formelt sett var en med stortingsvedtaket i 1969 på en måte tilbake til tiden "før" skoleloven av 1739. Kirken måtte ta fatt på oppgaven å bringe dåpsopplæringen tilbake dit den egentlig hører hjemme, og der den opprinnelig også hørte hjemme. Det ble derfor igangsatt et omfattende kirkelig reformarbeid av kirkens dåpsopplæring, som bl.a. i 1991 førte fram til at Kirkemøtet vedtok Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke – som en retningsgivende rammeplan for dåpsopplæring i menighetene. Denne planen gav en ny giv til dåpsopplæringsarbeidet. I årene som fulgte ble dåpsopplæringen det største satsingsområdet i Den norske kirke og menighetene begynte å utarbeide lokale læreplaner for dåpsopplæringen i lokalmenigheten. Kirken ble imidlertid ikke tilført den nødvendige økonomiske midlene til å realisere planen. Etter forslag Stortinget i 1996 startet arbeidet med å utrede og vurdere å fremme forslag om lovfestet rett til dåpsopplæring. Dette utredningsarbeidet resulterte i NOU 2000:26 «… til et åpent liv i tro og tillit.» Dåpsopplæring i Den norske kirke, som etter en bred høring ble behandlet av Kirkemøtet 2001. Kirkedepartementet la i 2002 fram en stortingsmelding om saken (St.meld. nr. 7, 2002–2003), og 27. mai 2003 vedtok Stortinget en reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke og har siden bevilget midler til et omfattende reformprosjekt som nå pågår i kirken. Selvbilde. Med selvbilde menes summen av de inntrykk og tanker et enkeltmenneske har om seg selv og sin plass i forhold til andre individer og samfunnet forøvrig. Begrepet selvbilde brukes i psykoterapi, pedagogikk og i historiske analyser, men også i dagligtale («Han/ hun har et dårlig selvbilde»). Selvbildet er et komplekst fenomen med mange deler. Dette henger sammen med at alle i løpet av kort tid går inn og ut av flere sett av sosiale roller som ikke alltid synes å henge sammen. Dette oppleves av mange ungdommer som et stort og akutt problem («Finne meg sjæl»). Sett utenfra vil det ofte bli tolket forenklet, og ut fra den eller de rollene som tilskueren har møtt. Ofte vil tilsynelatende uforståelig adferd kunne bli forklart med at vedkommende har et urealistisk selvbilde. Selvbildet kan skifte over tid eller være stabilt, avhengig av hvilke opplevelser individet får, og måten disse oppfattes på. En tilsynelatende vellykket person kan ha et selvbilde som den som bare nesten får det til - og nesten er ikke godt nok. En i andre øynes lite vellykket person kan finne at tilværelsen er strålende, fordi han/ hun mestrer de krav som er aktuelle. Et eksempel på det siste finnes i Gabriel Scotts fortelling "Kilden". FK Lokomotiv Moskva. Futbolnyj Klub Lokomotiv Moskva (russisk: Футбольный клуб «Локомотив» Москва) er en fotballklubb fra Moskva. Den ble grunnlagt i 1923 som «Oktoberrevolusjonsklubben» og forandret navn til dagens navn i 1936. Under Sovjettiden var klubben organisert i Lokomotiv-systemet, og var dermed underlagt jernbanearbeidernes fagforening. Lokomotiv har vunnet det russiske seriemesterskapet to ganger (2002 og 2004), og den russiske cupen fem ganger (1996, 1997, 2000, 2001 and 2007). Den sovjetiske cupen ble vunnet i 1936 og 1957. Lokomotiv Moskva var i semifinalen i Cupvinnercupen i 1998 og 1999, spilte i gruppespillet i Champions League i 2002/2003 og ble slått ut av turneringen av Monaco i åttendedelsfinalen i 2004. Lokomotiv Moskva spiller sine hjemmekamper på Lokomotiv stadion. Egersunds Idrettsklubb. Egersunds Idrettsklubb (også kjent som «EIK», eller «tigrene») et idrettslag som holder til i Egersund. Klubben driver med fotball, håndball og friidrett, og har nærmere 1000 medlemmer totalt sett. Klubben ble stiftet i 1919, og A-laget spiller i sesongen 2012 i 2. divisjon, avd. 3 (nivå tre). Historie. Klubben ble stiftet i 1919. I årene før krigen hevdet A-laget seg bra i Rogalands kretsserie, med tredjeplass i klasse A i 1932 som beste plassering. Laget spilte i Norgesserien i den avbrutte sesongen 1939-40, men har senere aldri spilt på øverste nivå i norsk fotball. Etter krigen fulgte noen dårlige år, før EIK spilte i Landsdelsserien i årene 1957-61. Etter omorganiseringen av fotballserien i 1963 har EIK stort sett befunnet seg på nivå fire. Unntaktene er ni sesonger på nivå tre (1963, 1969-70, 1982-85, 1993 og 2005), samt to sesonger på nivå fem (1995 og 1999). Etter at EIK scoret en dramatisk utligning ett minutt før full tid mot Klepp i siste serierunde i 2011-sesongen ble klubben igjen klar for andre divisjon. Nåværende spillerstall. "Oppdatert 31. desember 2011" Aleksandr Popov. Aleksandr Vladimirovitsj Popov (russisk Александр Владимирович Попов, født 22. februar 1965 i Tobolsk) er en russisk skiskytter som konkurrerte for Sovjetunionen, SUS og Hviterussland. Siden 1999 har han vært hovedtrener for det hviterussiske skiskytterlandslaget. Youjeen. Cho Youjeen er en etnisk koreaner, født og oppvokst i Japan. Hun gikk på en koreansk skole hvor hun møtte personene som skulle utgjøre bandet Cherry Filter. Youjeen forlot senere Japan og reiste til Korea for å gjøre en karriere innenfor musikk i bandet Cherry Filter. Hun snakker flytende japansk, koreansk og engelsk og bruker alle tre språkene i sangene sine, men de fleste sangene er på japansk. Youjeen forlot midlertidig Cherry Filter i 2001 for å prøve seg i Japan som solo-artist. Der fikk hun hjelp av ex-LUNA SEA medlemmet J og Franz Stahl fra Foo Fighters. Youjeens karriere var noe vellykket der hun utgav 5 singler og 2 album over en periode på to år. Men etter hennes andre japanske album BEWITCH, begynte hennes japanske musikalske aktiviteter å opphøre. Men Youjeen er fremdeles veldig aktiv i Korea som et medlem av Cherry Filter. Tungekyss. Et tungekyss (også kalt fransk kyss) er et kyss der tungene på de som kysser, rører ved hverandre. I et tungekyss forekommer det gjerne at man lar tunga gli inn i munnen på den andre, eller at man suger og småbiter på leppene. Denne måten å kysse på gir større kroppslig nytelse enn enkle leppekyss og er å regne for en kjønnslig handling. Tungekyssing blir ofte benyttet i forbindelse med mer intimt kjønnslig samkvem, slik som samleie, eller som forspill til dette. Adrian Boothroyd. Adrian «Aidy» Boothroyd (født 8. februar 1971 i Bradford) er en engelsk tidligere fotballspiller og senere trener som for øyeblikket er manager for Northampton Town FC. Boothroyd spilte i de lavere divisjoner som venstreback. Han spilte for Huddersfield Town, Bristol Rovers, Hearts, Mansfield Town og Peterborough United. Han spilte flest kamper for Mansfield av klubbene han var innom. Boothroyd måtte legge opp da han var 26 år på grunn av skader. I mars 2005 ble han ansatt som Watford-manager. I hans første sesong i klubben, førte han laget til Premier League. Han var da den yngste manageren i Premier League. Boothroyd var i Watford til 2008. I 2009 ble han ny manager i Colchester United FC etter at Paul Lambert ble ny manager i Norwich City FC. Lysende nattskyer. Lysende nattskyer, også kjent som noctilucente skyer eller polarmesosfæriske skyer, er et lysende skyfenomen som oppstår et stykke før solen står opp eller etter solen har gått ned. De er mest vanlig i sommermånedene mellom 50° og 70° nord og sør for ekvator. De er de høyeste skyene som kan oppstå i atmosfæren, og er å finne i mesosfæren i høyder på rundt 75 ~ 85 km. De er bare synlige når solen skinner på dem fra under horisonten og de lavere delene av atmosfæren er mørk. Vi vet ikke så mye om de lysende nattskyene, særlig fordi de er så høyt oppe at fly og værballonger ikke når så høyt. Skyer oppstår vanligvis ikke i så store høyder. I 2006 skal det derimot sendes opp en satellitt (AIM) som skal brukes i forskning på slike skyer. Tidligere var en forklaring at skyene kunne bestå av vulkansk aske eller meteorstøv, men i dag vet vi at de hovedsakelig består av iskrystaller. Det kan se ut til at det er et relativt nytt fenomen siden de først ble rapportert i 1885, like etter et utbrudd av vulkanen Krakatau, og det har blitt foreslått at de kan være et resultat av klimaendringer. Dr. Michael Stevens, en amerikansk forsker fra Naval Research Laboratory, tror at utslipp fra romfartøy kan føre til lysende nattskyer. 28. august 2006 fortalte forskere fra Mars Express-ferden at de fant skyer av karbondioksid 100 km over planeten Mars, som lignet lysende nattskyer. Beşiktaş. Beşiktaş Jimnastik Kulübü (norsk: Beşiktaş Gymnastikk Klubb), eller ganske enkelt Beşiktaş (tyrkisk uttale: [beʃiktaʃ]), er et profesjonelt idrettslag som ble stiftet i 1903 i distriktet Beşiktaş i Istanbul, Tyrkia. Klubben konkurrerer innen en rekke idrettsgrener, inkludert fotball, basketball, volleyball, håndball, friidrett, boksing, bryting, sjakk, bridge, turn, roing, bordtennis, og paralympiske idrett. Klubbens farger er svart og hvit. Beşiktaş fotballag. Hjemmebanen til Beşiktaş fotballag er İnönü Stadyumu med 32 145 sitteplasser etter en renovering gjennomført i 2004. Stadiumet ligger ved Bosporus, nær Dolmabahcepalasset. Beşiktaş vant sist den tyrkiske Super Liga i 2008-2009 sesongen og har oppnådd "the double" etter å ha vunnet den tyrkiske cupen i tillegg. De norske spillerne Ronny Johnsen, Thomas Myhre, John Carew og Arild Stavrum har spilt for Beşiktaş. Meritter fotballag. 1956-1957, 1957-1958, 1959-1960, 1965-1966, 1966-1967,Scudetto della stella (10°), 1981-1982, 1985-1986, 1989-1990, 1990-1991, 1991-1992,Scudetto della stella (10°), 1994-1995, 2002-2003, 2008-2009 1974-1975, 1988-1989, 1989-1990, 1993-1994, 1997-1998, 2005-2006, 2006-2007, 2008-2009, 2010-2011 1967, 1974, 1986, 1989, 1992, 1994, 1998, 2006 Darbu. Darbu er et tettsted i Fiskum, som er ei bygd i Øvre Eiker kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. E134 går like utenom tettstedet. Darbu ligger ved Sørlandsbanen, omtrent midt mellom Kongsberg og Hokksund. Det er omtrent 1 200 innbyggere på Fiskum per 2008. På Darbu ligger Buskerud Folkehøgskole. Fiskum Grendeutvalg ble opprettet i 2005 for å jobbe med stedsutvikling av stedet. Bygdas viktigste kulturminne er Fiskum gamle kirke, en middelalderkirke fra ca. år 1200, som ligger like ved Fiskumvannet. Dette er Eikers desidert eldste bygning. Sommeren 2009 er det avdekket arkeologiske funn fra eldre steinalder på Darbu nær ved Gamle Kongsbergvei. Funnene er foreløpig datert til å være 12 000 år gamle. Flintavslag og flekker av flint er gjenstandene som er funnet. Værballong. En værballong er en innretning meteorologer bruker til å foreta målinger i atmosfæren. Den består av en stor ballong som er fylt med gass (som oftest hydrogengass, men helium kan også brukes), der det henger en kapsel med meteorologiske måleinstrumenter på undersiden. Denne kapselen kalles en radiosonde. Værballonger blir brukt til å måle for eksempel atmosfæretrykk, luftfuktighet og temperatur, og hvordan disse varierer oppover i luftlagene. Data om vindstyrke og vindretning gis ved enten å spore ballongen med en radar eller å få data sendt fra en GPS. Ballongene kan nå opp til 40 km høyde før reduksjonen i lufttrykket gjør at de sprekker. Målingene sendes til målestasjonene med en mobilantenne. Frank Ottersen. Frank Ottersen (født 14. mars 1921 i Oslo, død 22. mai 1971 i Kolding, Danmark) var en norsk musiker (fiolin, saksofon, bass) og orkesterleder, kjent fra Oslos jazzmiljø og opptredener på radio og utgivelser. I 1950-årene var han orkesterleder for plateselskapet Philips og akkompagnerte blant annet Søstrene Bjørklund. Han ble med i Oslo Rytmeklubb (1938) og ledet snart flere besetninger som «Swing Ensemble» (også kalt «Frankie Swingers»), diverse husband, ved Edderkoppen teater og diverse restaurant-orkestre. Ottersen virket også som kapellmester på Chat Noir, gjorde flere komposisjoner (bl.a. innspilt av Robert Normann) og spilte i orkestre ledet av Robert Normann, Alf Søgaard og Rolf Syversen. Han var mangeårig vinner av nasjonale utøverkonkurranser på sitt instrument. I den senere tid virket han i København med fiolinist Stuff Smith. Rolf. Rolf er et mannsnavn. Det har sin opprinnelse i det germanske navnet "Hrolf", en innsnevring av "Hrodwulf", som er en forbindelse mellom ordene "hrod" («berømt») + "wulf" («ulv»). Det norrønske kognatet er "Hrólfr". Utbredelse. Rolf er et vanlig navn i Tyskland, Sverige og Norge. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Rolf i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Rolf var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca 1900–1960. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Magnus Broo. Magnus Broo (født 1965 i Huskvarna) er en svensk jazzmusiker (trompet) kjent fra egne innspillinger og samarbeid med norske jazzmusikere. Han er sønn av trompetist, oppvokst i Västervik, medvirket i Visby storband før han tok utdanning ved North Texas State University (1984–90). Tilbake i hjemlandet ble han innlemmet i Fredrik Norén's band (1991–99), samt deltok i Lennart Åberg's orkester. Broo's uttrykk er en videreføring av frijazz og Ornette Coleman's stil fra 60-tallet, og er sentralt i det norske Han leder også sin egen Magnus Broo Quartet med Torbjörn Gulz piano, Mattias Welin bass og Jonas Holgersson trommer. De ga ut Fredrik Nordström Quintet. Billy Fury. Statue av Billy Fury i Liverpool Billy Fury (født 17. april 1940, død 28. januar 1983) var en britisk rockestjerne og tenåringsidol. Han var en av de første britiske rockeartistene. Han turnerte med andre samtidige storheter som Cliff Richard og Marty Wilde. Attenåringen Billy Fury (f. Ronald Wycherley) ble oppdaget av impressario Larry Parnes. Billy hadde tidligere jobbet på en taubåt på Mersey. Han fikk platekontrakt med Decca Records i november 1958. Hans første offisielle single var "Maybe Tomorrow" (1959). I 1960 hadde han to selvkomponerte låter på de engelske hitlistene ("Colette" og "That's Love"), samt et rockabilly-album ute. I løpet av karrieren ga han også ut plater med backingbandet The Tornados og slagordet "The Sound of Fury". Etter 1965 og frem til sin død i 1983 var Billy Fury mye syk, og ble borte fra rampelyset (med unntak av en opptreden i rockefilmen "That'll Be The Day" med David Essex). Carl Sandburg. Carl August Sandburg (født 6. januar 1878, død 22. juli 1967) var en amerikansk forfatter, Lyriker, historiker og folklorist. Han var født i Galesburg i Illinois av svenske foreldre og døde hjemme, med navnet Connemara, i Henderson County i Nord-Carolina. I løpet av karrieren vant Sandburg Pulitzerprisen to ganger, først for biografien over Abraham Lincoln ("Abraham Lincoln: The War Years") og senere for diktsamlingen "The Complete Poems of Carl Sandburg". Image. Ulik bruk. Image er det bildet eller inntrykket en mer eller mindre bevisst prøver å formidle til omverdenen om seg selv. Slik image kan kalles "public image" eller offentlig bilde. Dette er den synlige delen av det vi beskriver som sosiale roller. Imaget kan ansees å være vellykket hvis det blir oppfattet slik det var ment å sees. Det motsatte kalles «å miste ansikt». Dette uttrykket har vi fra Kina, hvor det offentlige ansiktet har alt å si for ens prestisje. Sett innenfra personen selv, kan "image" tilsvare selvbilde eller identitet, som kan falle mer eller mindre godt sammen med imaget. Image brukes også om det inntrykk og omdømme firmaer og organisasjoner prøver å skape rundt seg selv, sine frontfigurer, varer og tjenester i et marked eller i offentligheten. Det betyr så mye at mange har egne pressekontakter som er trent i å håndtere vanskelige spørsmål og bruker PR-byråer for å planlegge det som kalles profil. Virkemiddeler er f.eks. også profilprodukter og visuell kommunikasjon. Imagebygging er en del av arbeidet med å skape en popstjerne. Det Beste. Det Beste er den norske utgaven av det amerikanske månedsmagasinet "Reader's Digest". Reader's Digest ble grunnlagt av Lila Acheson Wallace og Dewitt Wallace i 1922. Den norske utgaven kom i 1947. I 2004 hadde den amerikanske utgaven 44 millioner lesere hver måned. Det Beste blir gitt ut på lisens fra S. Forlaget er en del av Egmont-konsernet. Globalt har Det Beste 100 millioner lesere og hver måned trykkes cirka 25 millioner eksemplarer. Bladet utgis i 50 versjoner i 70 land. I 1994 trykket den amerikanske versjonen sitt blad nr. 1 000 000 000. Det Beste (Norge) har i dag 120 000 lesere. Reader's Digest utgis i 48 utgaver på 21 forskjellige språk; engelsk, portugisisk, spansk, norsk, finsk, svensk, dansk, tysk, fransk, italiensk, nederlandsk, russisk, kinesisk, ungarsk, tsjekkisk, koreansk, slovakisk, thai, argentinsk, og polsk. Paramita. Pāramitā (sanskrit) eller parami ("pāli"): «Perfeksjon» eller «Transcendent». I buddhismen viser paramitaene til perfeksjoneringen eller kulminasjonen av bestemte praksiser. Disse praksisene kultiveres av bodhisattvaer for at de skal bli i stand til å krysse fra sansebasert liv (samsara) til Opplysning (nirvana). I theravada-buddhisme er de Ti Perfeksjoner ("Paramis"): (opprinnelige navn på pali) Jegersberg. Jegersberg (Jægersberg) er et stedsnavn på Oddernes i Kristiansand. Navnet ble til da kjøpmann Niels Winther Luth Jæger (1772–1840) bygde opp industrien rundt Prestebekken. I 1809 fikk han festet de gamle kvernrettighetene fra Oddernes prestegård, kvernhuset på Sødal, litt jord av prestegården og et større område utmark av Sødal. Dette området kalte han Jægersberg. To vannmøllebruk ble oppført i 1812–1813. Disse ble en stor suksess, men vannmengdene var store nok til mer industri, og dette førte til at Jæger anla papirfabrikk i 1813–1814. "Papirmøllevannet" (Øvre Jegersbergvann) er naturlig nok en betegnelse som har sin bakgrunn i denne virksomheten. Papirfabrikken ble en kortvarig affære for Jæger, og etter et par år ga han opp. Fabrikken ble solgt i 1816 til Jægers egne folk – Cornelius Møller og Gudbrann Haagensen. De to startet også et brennevinsbrenneri på Jægersberg, og drev i tillegg stampemølle. I 1824 ble også kornmøllene solgt, og Jægers eventyr på Jegersberg var over. Men industrien fortsatte på Jegersberg. Den nye eieren het Iver Albrecht Dahm. Han startet bomullsspinneri og veveri. Deler av denne virksomheten ble senere til Høie fabrikker på Mosby. Dahm utvidet også virksomheten ved å anlegge et mekanisk verksted, og et dampbakeri. Etter at Jæger gikk konkurs, ble den store herregården på Jegersberg overtatt av staten. I 1918 ble barnehjemmet Vaisenhuset Ebenezer flyttet fra Bakkegård til Jegersberg, og dette ble drevet helt fram til 1952, den siste tiden av Tormod og Solveig Marie Engebu. I 1953 ble gården overtatt av Tormod Engebu, og i den senere tid av Jan-Martin og Bjørg Engebu. De har drevet med landbruk på gården i flere tiår. Siden ble driften lagt om til hestesenter. Alf Søgaard. Alf Søgaard (født 5. juni 1912, død 8. april 1961) var en norsk musiker (trommer, xylofon) og orkesterleder, sentral i Oslos underholdningsmiljø i tiden rundt den andre verdenskrig. Han ledet flere orkestre fra 1936 (først en kvintett på restaurant Humlen) og utover, med engasjementer over det ganske land, samt i radio og teatre som Chat Noir og Edderkoppen teater (1942–). Et av disse var et 11-manns storband med bl.a. Trygve Fjelddalen trombone (1943) og et 10-manns ditto (1947). Forøvrig medvirket han i orkestre ledet av Thode Fagelund og Kristian Hauger. Thomas Strønen. Thomas Strønen (født 7. desember 1972) er en norsk jazzmusiker (slagverk) og komponist, kjent fra mer enn 40 plateinnspillinger, samt internasjonale samarbeid. Karriere. Strønen er utdannet ved Jazzlinja (NTNU) (1995–99). Han har medvirket i gruppene «Pohlitz» som eneste utøver, "Humcrush" med Ståle Storløkken, "Food" med Iain Ballamy, Arve Henriksen & Mats Eilertsen, og den svensk-norske Parish, samt Meadow med Britiske John Taylor og Tore Brunborg. Videre er han i Maria Kannegaard trio, Phil Bancroft quartet, Trinity og Turanga. Han har også laget flere bestillingsverk, samt produsert og arrangert verk for en rekke artister. Strønen er også førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole. Strønen har utgitt en rekke plater på Rune Grammofon og ECM. Eksterne lenker. Strønen, Thomas Strønen, Thomas Gålå Høgfjellshotell. Gålå Høgfjellshotell er et hotell i setergrenda Gålå i Sør-Fron kommune i Gudbrandsdalen. Hotellet ligger 930 meter over havet ved det store Gålåvatnet med utsyn mot Jotunheimen, Rondane og Ringebufjellene. Gålå Høgfjellshotell ble opprettet som Golaa Høifjeldssanatorium allerede i 1892, dit slitne bymennesker kom for rekreasjon og hvile. Hotellet har i dag 42 rom og flere selvstellshytter. Gålå er særlig kjent for å være et alpint tettsted, men naturen rundt brukes også til friluftsaktiviteter om sommeren. Marty Wilde. Marty Wilde (født Reginald Leonard Smith 15. april 1939 i Greenwich, London) er en engelsk sanger og låtskriver. Han var blant den første generasjonen britiske popstjerner som imiterte amerikansk rock'n'roll. Karriere. Han opptrådte under navnet "Reg Patterson" på Condor Club i London i 1957, da han ble oppdaget av impresario Larry Parnes. Fra 1958 til slutten av 1959 var Wilde en av Storbritannias ledende rockevokalister, sammen med Tommy Steele og Cliff Richard. Far til popartisten Kim Wilde som hadde stor suksess på 1980-tallet med hits som "Kids In America" og "You Came". Lee Cartwright. Lee Cartwright (født 19. september 1972 i Rawtenstall i Rossendale i Lancashire i England) er en engelsk fotballspiller som spiller for Scarborough FC men er mest kjent for sin tid i Preston North End. Tidlige år. John McGrath tok ham opp som trainee hos Preston North End i 1989. Han gjorde sin førstelagsdebut som 18-åring mot Shrewsbury Town i mars i 1991, kampen endte 1-1. Sesongen etter i 1991/92 sesongen ble han kåret til årets spiller i klubben. En Preston-legende. På sine tretten år i klubben fikk han 472 kamper og 30 mål for klubben. Han var viktig på laget da de rykket opp til Andredivisjon i 1996 og når de rykket opp til Førstedivisjon i 2000. Han var også med i play-off finalen der de tapte for Bolton Wanderers i kampen om å rykke opp til Premier League. Avgårde hjemmefra. I januar 2004 gikk han på free transfer til Stockport County på grunn av skadeproblemer fikk han bare 38 kamper og 1 mål der og i 2005 gikk han til Rochdale AFC. Igjen ødela han seg etter 29 kamper og 1 mål og han ble frigitt fra kontrakten. Scarborough. Han vurderte etter dette å legge opp som fotballspiller men så kom Mark Patterson den nye manageren for Scarborough FC og tilbydde ham en kontrakt for 2006/07 sesongen. Deposisjon. Deposisjon er en prosess der et stoff går direkte fra gassform til fast stoff. Den motsatte prosessen heter sublimasjon. Snø kan bli til ved deposisjon i skyene, mens rim blir til på samme måten nær bakken. Tesfaye Bramble. Tesfaye Bramble(født 20. juli 1980 i Ipswich) er en engelsk/montserratisk som spiller for Stevenage Borough FC som spiss. Noen av hans tidligere klubber er Stockport County, Southend United, Cambridge City og Chelmsford City. Broren hans Titus Bramble spiller for Newcastle United. Gålåvatnet. Gålåvatnet er navnet på en innsjø som ligger 777 meter over havet på høyfjellsdraget vest for Hundorp i kommunene Sør-Fron og Nord-Fron i Gudbrandsdalen. Vannet har avløp i nord via elva Golo til Vinstra. Setergrenda Gålå ligger ved vannet, med utsyn blant annet mot Jotunheimen i vest og Rondane i nord. Gålåvatnet ble opprinnelig kalt "Gålåen", et navn som antakelig er dannet av ordet "gard" i betydningen «gjerde» etter alle ledegjerdene for fangstfolk ved vannet. Hvert år blir Peer Gynt-stemnet holdt ved Gålåvatnet. Bæverfjord. Bæverfjord er ei bygd som ligger innerst i Hamnesfjorden i Surnadal kommune. Elva Bævra er ei lakseelv som renner gjennom dalen og ut i Hamnesfjorden. Bygda har en egen barneskole med 42 elever (2006) og barnehage. Småøyan camping ligger ved riksvei 65 og Hamnesfjorden og er godt besøkt blant annet av fisketurister i sommersesongen. Bæverfjord IL har fotballgruppe, trimgruppe og dessuten årlig basar på skolen i bygda. Gravvold flyplass ligger ca. 7 km øst for Bæverfjord. Adelsbrev. Adelsbrev, også kalt «adelspatent», er et dokument utstedt av en myndighet som har rett til å utnevne eller stadfeste adelskap. Slike dokumenter har vært utstedt i de fleste europeiske land helt fra middelalderen og til så langt inn i nyere tid som det enkelte land har opprettholdt «adel» som en egen kategori. En variant av adelsbrev er «våpenbrev» som bare tildeler et våpenskjold og ikke et adelsskap.I Sverige blir imidlertid også adelsbrev til dels kalt for «sköldebrev». Våpenbrevene er for øvrig flott utstyrt på omtrent samme måte som adelsbrevene, både i innhold og form. Våpenbrev gir uttrykk for en enerett (privilegium eller «patent») til et våpenskjold under et visst rettsvern fra den myndigheten som har tildelt våpenet. I Danmark-Norge var forskjellen neppe stor til de mange rent selvtatte våpenskjoldene. I Norge etter 1814 har ikke myndighetene utstedt verken våpenbrev eller adelsbrev. I Storbritannia tildeler fortsatt heroldsmyndighetene våpenskjold i våpenbrev og hevder at folk ikke selv kan ta et nytt våpenskjold uten å ha fått en slik tildeling mot god betaling. Innhold og omfang. Flere adelsbrev fra middelalderen finnes fortsatt bevart. Utstyr og form. Adelsbrev kan være svært flotte dokumenter på pergament med elegant skrift, farger, ornamenter og andre tegninger. Språket er vanligvis formelt i høytidsstemte ord og vendinger. Også skandinaviske adelsbrev har våpenbeskrivelser (blasoneringer) etter heraldisk metode, ved at de nevner bare skjoldets farge- (tinktur-) og figur-sammensetning, hjelmtegnet og eventuelt ytre utstyr. Den mer detaljerte formgivningen er dermed ikke omtalt. Enkelte heraldiske faguttrykk forekommer, for eksempel felt og vesselhorn. Under det danske-norske eneveldet, måtte den adlede personen selv betale alle kostnadene til pergament, skriver, tegner og andre involverte, i tillegg til en dokumentavgift. Dette var kostbart og forutsatte at bare velstående personer fikk adelsbrev. Dersom det dreier seg om tildeling av en adelig tittel, som friherre, baron, greve eller annet, har det vært brukt betegnelser som «friherrebrev», «grevepatent» og lignende. Slekten Løvenskiolds adelsbrev fra 1739, utstedt av den dansk-norske kongen, er sitert under artikkelen om slekten Løvenskiold. Dette adelsbrevet er også med i en avskrift i presten J.L. Quislings bok "Gjerpen – En bygdebok", og finnes her: http://www.slekt.org/books/quisling/gaard1/010.html Moses Hansen. Moses Hansen, fra Lolland, nå bosatt i Kolding i Danmark, er en omstridt dansk predikant og leder for den kristne bevegelsen Vægterne. Hansen har blant annet uttalt at islam er dobbelt så farlig som nazismen og kommunismen til sammen, og omtaler seg selv som en jihadist for Jesus. Han har også tatt til orde for at muslimske palestinere bør tvangsdeporteres til Afghanistan. Hansen ble særlig lagt merke til i forbindelse med sitt selverklærte korstog mot islam og hedenskap på Nørrebro i august 2002, da han sammen med Vægterne, Faderhuset og flere høyreekstremister arrangerte torgmøter fire dager på rad. Disse møtene ble møtt med bredt sammensatte demonstrasjoner med utgangspunkt i lokalmiljøet. Han har også markert seg som en krass kritiker av Ungdomshuset, og arrangerte i desember 2006 en uke med bønnemøter for å bekjempe det han har kalt demonene i Jagtvej. I 2003 deltok han og andre danske kjendiser i reality-tv-serien "Big Brother VIP". Der fortalte han blant annet om et pedofilt forhold med en åtte år gammel gutt da han selv var 16. Han fortalte også at han en gang nesten drepte sin nyfødte datter ved å kaste henne i veggen i raseri da hun ikke ville slutte å gråte, samt kastet en kniv etter sin kone. Dette førte til at de andre deltagerne ble såpass nervøse av å være i samme hus som Hansen at han måtte forlate "Big Brother". Bakgrunn. Før han ble frelst var Hansen hippie, og har vært omtalt som både alkoholiker og narkoman. Etter en utdannelse som lærer og en lærerjobb på Bornholm forlot han jobb, hus og hustru og flippet i flere år ut, hvor han på jakt efter livet, reiste jorden rundt som hippie og vagabond. På reisen arbeidet han blant annet i en kobberminene ved Rødehavet. Videre har han krysset Saharas ørken, og var villsvin- og diamantjeger i Sør-Amerika jungler. I disse år endte han som alkoholist og stoffmisbruker og kom inn i det kriminelle miljø. Flere av hans venner døde. Forsøkte så å ta sitt eget liv da han var på en strand i New Zealand. Har ellers utgitt en selvbiografi med tittelen "På jagt efter livet". Referanser. Hansen, Moses Kristeligt Dagblad. Kristeligt Dagblad er en dansk avis, med et opplag på omkring 27 000 eksemplarer mandag-lørdag. Avisen leses daglig av omkring 110 000. Den har kommet ut siden 1896. Kristeligt Dagblad var Danmarks hurtigst voksende betalte avis i perioden fra 2001 til 2006. Det er også den avisen som skriver mest om tro, etikk og eksistens. Det skjer gjennom spesielle utvelgelseskriterier, prioriteringer og innfallsvinkler til temaområdene. Sjefredaktør siden 1994 er Erik Bjerager. Janez Brajkovič. Janez Brajkovič (født 18. desember1983 i Metlika, Novo Mesto) er en slovensk syklist. Han konkurrerer for UCI WorldTourlaget Astana. Brajkovic vant temporittet under U23-VM i 2004 foran forhåndsfavoritten Thomas Dekker. I 2007 vant han Tour de Georgia sammenlagt. Hans største seier kom i juni 2010, da han vant Critérium du Dauphiné sammenlagt. Dagbladet Arbejderen. "Dagbladet Arbejderen" er Danmarks eneste sosialistiske dagsavis. Utgiver er Kommunistisk Parti. Papiravisen kommer tirsdag-lørdag, mens internett-utgaven oppdateres jevnlig. Avisen har som mål å være samlende organ for det den betegner som den progressive og aktive delen av den danske arbeiderbevegelsen – samt EU-motstandere, fredsaktivister og miljøforkjempere. Avisen uttrykker i sine ledere og andre artikler Kommunistisk Partis politik. "Dagbladet Arbejderen" ble grunnlagt av KSML (Kommunistisk sammenslutning Marxister og Leninister) i 1978 som "Arbejderen". Til å begynne med kom avisen ut månedlig. Etter stiftelsen av Danmarks Kommunistiske Parti Marxister-Leninister (ML) i 1978–1979 ble avisen dette partiets hovedorgan. DKP/ML videreutviklet avisen, og fra september 1982 var den dagsavis. Fra 2006 ble flere kommunistiske partier samlet under navnet Kommunistisk Parti, som derfor er nåværende utgiver. Det har umiddelbart ikke endret dens redaksjonelle linje. Avisen har et opplag på ca. 2000 eksemplarer. Eksterne lenker. Arbejderen, Dagbladet Shkodërsjøen. Utsikt fra broen over Skhodersjøen ved Krusevac. Moraca-elvens delta er et sumpområde ved våtmark som har Ramsar-status. Shkodërsjøen (albansk: "Liqeni i Shkodrës", serbisk: Скадарско језеро, "Skadarsko jezero") er en innsjø på grensen mellom Montenegro og Albania, og er den største innsjøen på Balkan. Innsjøen har fått navn etter byen Shkodër nord i Albania. Overflaten er seks meter over havnivå, og arealet varierer mellom 370 og 530 kvadratkilometer. Innsjøen får det meste av vannet fra elva Morača og renner ut i Adriaterhavet via den 41 km lange elva Buna, som danner grensen mellom Albania og Montenegro den siste halvdelen før den når havet. Den montenegriske delen av innsjøen og området rundt ble utpekt til nasjonalpark i 1983. I nordvest er det store delta- og sumpområder. Dette er et av de største fuglereservatene i Europa med 270 fuglearter, blant annet noen av de siste pelikanane i Europa. Innsjøen inneholder også mye måke og hegre, i tillegg til store mengder fisk, som karpe, laue og ål. I 1996 ble området en del av Ramsar-konvensjonens liste over våtmarksområder av internasjonal betydning. Stockfleths gate (Oslo). Stockfleths gate (35-53, 36-60) er en gate på Sagene i bydel Sagene i Oslo. Gaten er ca. 350 meter lang og går fra snuplass ved Griffenfeldts gate, langs Arkitekt Rivertz' plass og til Kierschows gate ved Gråbeinsletta. Langs gaten ligger det Rivertzke kvartal, et tidlig eksempel på frittliggende boligblokker, bygget 1911-1912. Gaten er fra 1879 oppkalt etter sogneprest Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth (1787–1866). Han oversatte Bibelen til samisk og utga norsk-samisk ordbok. Stockfleth ofret seg helt for finnemisjonen. José. José er en opprinnelig spansk og portugisisk variant av mannsnavnet Josef. Opprinnelsen er det hebraiske navnet "Yosef" som betyr «han (Gud) vil mangfoldiggjøre». "Jose" er også en finsk kortform av kvinnenavnet "Josefine". Utbredelse. Figur som viser i blått hvilke deler av Spania hvor "José" er mest utbredt "José" er i dag det mest brukte mannsnavnet i Spania og Chile, hvor det brukes av henholdsvis 10 og 7 prosent av den mannlige befolkningen. Navnet er også svært vanlig i Argentina. "José Luis" er det vanligste mannsnavnet i Mexico, mens bare "José" er det fjerde vanligste. Formen "José Antonio" er også vanlig i Mexico, mens "Jose" er vanlig i USA. Varianten "Jože" er svært vanlig i Slovenia. I Spania er navnet "José" mest utbredt i de nordøstlige delene av landet, det vil si i Catalonia og Comunitat Valenciana, og i Baskerland. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Operette. Operette er et musikalsk lystspill med sang, tale og ofte også dans. Operetter likner formmessig på operaer, men er musikalsk og tematisk lettere og mer tilgjengelige. Hovedmotivet er ikke sjelden en romantisk kjærlighetshistorie, og handlingen kan være både komisk og parodisk. Operette som egen sjanger oppstod i Paris på 1850-tallet, og kom på tysk få år seinere i Wien. Som musikkteater ble operettene etter hvert svært populære, og særlig "wieneroperetten" var en utbredt form med en rekke kjente slagere. Opprettene ble forløperne til dagens musikaler og musikkspill. Ordet "operette" er italiensk og betyr «liten opera». Kjente operetter og komponister (utvalg). Av operettesuksesser kan nevnes Johann Strauss d.y.s "Flaggermusen" (på tysk "Die Fledermaus") fra 1874 med tekst av Carl Haffner og Richard Genée, Franz Lehárs "Den glade enke" ("Die lustige Witwe") fra 1905 til tekst av Victor Léon og Leo Stein, Lehárs "Smilets land" ("Das Land des Lächelns") fra 1929 der teksten er skrevet av L. Herzer og F. Löhner, samt Leonard Bernsteins "Candide" fra 1956 med sangtekster av John Latouche, Dorothy Parker og Richard Wilbur (over en libretto av Lillian Hellman). Amerikaneren Jerome Kerns operette "Teaterbåten" ("Show Boat") fra 1928, som har et mer seriøst preg og inneholder jazz- og bluesinspirerte sanginnslag, anses av mange som den første moderne musikal, og operettene er i dag avløst av musikaler på teater og film. Lista viser kjente komponister og noen av deres operetter. Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår. Vægterne. Vægterne er en dansk kristen bevegelse som er knyttet til pinsemenigheten Apostolsk Kirke i Kolding. Bevegelsen ledes av Moses Hansen, som er bevegelsens eneste ansikt utad. Bevegelsen er en apokalyptisk bevegelse som mener at verdens ende er nær, og at menneskene må gjøre opp for sine synder. Dette innebærer blant annet sterk støtte til Israel i og med tråd med den bibelske profetien om at jødene skal vende tilbake til sitt historiske opphavsområde. Det betyr også at muslimer og andre «vantro» må bekjempes. I tråd med dette har bevegelsen arrangert det de omtaler som et korstog mot islam i innvandrerbydelen Nørrebro og har i det siste markert seg gjennom bønnemøter for å drive ut det de omtaler som demonene i det selvstyrte autonome Ungdomshuset. Enkelte uttalelser fra bevegelsen har endog fått Apostolsk Kirke til å ta avstand fra deler av bevegelsens virke. På tross av sin tilknytning til Apostolsk Kirke, med i underkant av 2 500 medlemmer, er Vægterne en liten bevegelse, som i sine aktiviteter blant annet har samarbeidet med Faderhuset og ulike høyreekstreme aktivister. Bevegelsen gir ut bladene "Blæs Alarm" og "Korstogsbulletinen". Oswestry (distrikt). Oswestry er et administrativt distrikt i Shropshire i England. Det har navn etter administrasjonssenteret Oswestry. Distriktet ligger mot grensen til Wales, og har også et walisisk navn, Croesoswallt. Distriktet er det minste i grevskapet både i forhold til areal og folketall. Det omfatter også de tre fattigste områdene i det administrative grevskapet, kretsene Victoria, Gatacre og Llanyblodwei. Det ble opprettet 1. april 1974 som en direkte etterfølger til Oswestry landdistrikt. Reidar Omang. Reidar Omang (født 26. november 1897 i Kristiania (like ved Gamle Aker kirke), død 15. oktober 1964) var lærer, bibliotekar blant annet ved Det Kongelige Slott, sjef for arkivet i Utenriksdepartementet i en periode som også omfattet andre verdenskrig, og etterhvert Norges riksarkivar. Han var også forfatter og historiker. Han var dessuten sønn av den kjente botanikeren Simen Oscar Fredrik Omang. Utdannelse. Omang tok artium fra Skiens offentlige skole i 1916. Han tok graden Cand. mag. ved Universitetet i Oslo i 1924 og videre graden Cand. philol. samme sted i 1930, med historie som hovedfag og geografi og engelsk som bifag. Virke. Reidar Omang var lærer ved Kviteseid private middelskole fra 1918-1919. Han var så årsvikar ved Skien Gymnas fra 1919-1920. Fra 1923-1935 var han ansatt ved Universitetsbiblioteket. I deler av denne perioden (1928–1935) var han også sjef for Håndskriftsamlingen. I årene 1928 til 1945 var han bibliotekar ved Det Kongelige Slott. Med stipend fra Universitetets jubileumsfond oppholdt han seg i 1932 og 1934 i Sverige for å drive forskningsarbeid i Riksarkivet og i håndskriftsamlingene i Kungl. Biblioteket, Nordiska Museet og Göteborgs Stadsbibliotek. Ved kgl. resolusjon av 4. september 1935 ble han utnevnt til sjef for Utenriksdepartementets arkiv (førstearkivar). Her bygde han opp et arkivsystem som ble brukt lenge i Utenrikstjenesten. Denne stillingen hadde han under hele andre verdenskrig og videre frem til 1960. Krigsårene ble dramatiske år for Reidar Omang. 9. april 1940 ledet han evakuering fra Oslo av dokumenter fra UD-arkivet og bidro til å bringe dem i sikkerhet i Sverige. Han oppholdt seg først på Sälen i Dalarna noen uker, og kom så til Stockholm. Herfra dro han i mai samme år til Tromsø hvor Regjeringen oppholdt seg. Da så Kongen og Regjeringen forlot landet, reiste Omang tilbake til Stockholm, og ble der i vel ett år. I august 1941 ankom han London med den nye flyruten som var opprettet, og arbeidet i det norske utenriksdepartementet der i resten av tiden frem til frigjøringen. Etter krigen foretok Reidar Omang tallrike – og til dels langvarige – reiser til Sverige, Danmark, Tyskland (for studier av dokumentene vedrørende Norge 1905-1940 i Auswärtiges Amt), England og Frankrike. Han deltok i registreringen av arkivsaker vedrørende Norge i det svenske utenriksdepartement og det svenske riksarkiv samtidig med at det norske riksarkivet drev lignende arbeid. I kgl. resolusjon av 19. februar 1960 ble Reidar Omang utnevnt til riksarkivar i det ledige embetet etter Asgaut Steinnes, som hadde tatt avskjed fra 1. januar 1960. Omang tiltrådte embetet 16. mars samme år og hadde dette vervet til sin død i 1964. Reidar Omang var medlem av Det Norske Vitenskapsakademiet i Oslo fra 1957. Han var også ridder av første klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Han var gift med Vigdis Havig Omang (f. Havig) og fikk tre barn. Guri Schanke. a>. Norges bidrag fikk for få stemmer til å gå videre til finalen. Guri Annika Schanke (født 14. desember 1961) er en norsk skuespiller, sanger og danser. Guri Schanke er kjent for sin teaterkarriere, særlig i revyer og musikaler. Hun var i 1988 med i den norske oppsetningen av Les Misérables. I 1990 spilte hun rollen "Betty Løvberg" i ABC-teater-oppsetningen av forviklingskomedien Den spanske flue. En av forestillingene er udødeliggjort gjennom NRK-opptak som fremvises hvert år i romjulen. I 6 år spilte hun "Gudrun" i Spelet om Heilag Olav på Stiklestad tidlig på 1990-tallet. Fra 1998 til 2003 spilte hun i TV-serien "Hotel Cæsar" i rollen som "Torild Hammerfest". Hun var med i TV 2s populære underholdningsprogram Skal vi danse i 2006. Den 10. februar 2007 vant Guri Schanke den norske finalen av Melodi Grand Prix med låten «Ven a bailar conmigo» komponert av svenske etter å ha fått om lag en tredel av telefonstemmene. Sangen gikk også rett inn som nummer en i sin første uke på Norsktoppen Schanke representerte Norge under semifinalen i Eurovision Song Contest 2007 10. mai 2007 i Helsingfors i Finland, en semifinale hun måtte gjennom da Norges bidrag i 2006 ikke ble blant de ti beste. Guri Schanke fikk for få stemmer til å gå videre til hovedfinalen. I 2011 var hun tilbake i MGP, som gjesteartist i åpningsnummeret under finalen i Oslo Spektrum. Guri Schanke giftet seg med skuespilleren Øivind Blunck i 1991, men de ble skilt i 2008. Hun er datter til teaterinstruktør Liv Borg Thorsen og niese av revydirektøren og -forfatter Einar Schanke. Hun er nå kjæreste med TV-produsent Dag Hvaring. Sitat. Sitat er et litterært eller kunstnerisk fragment, større eller mindre, som gjengis fra en annen kilde. Sitatet er i de fleste tilfeller mer eller mindre uforandret, hvilket f.eks. skiller sitatet fra referaret. Sitater blir brukt i svært mange sammenhenger, både i muntlig og skriftlige framstillinger. Det er vanlig folkeskikk å merke sitater med anførselstegn slik at det ikke er tvil om at en har hentet sitatet fra andre. Også av hensyn til opphavsretten bør kilden nevnes. I foredrag og taler innledes sitatet vanligvis med en henvisning til hvor eller hvem man har lånt det fra. Etter som åndsverkloven inneholder egne sitatregler, er det i utgangspunktet fullt tillatt å sitere. Men åndsverkloven oppstiller samtidig klare grenser. Sitatskikk og opphavsrett. Det å støtte seg på hva andre har gjort er en nødvendighet, og har gitt opphav til mange og tildels ganske kompliserte måter å håndtere dette på. Det vanlige er å merke sitatet på måten som er bestemt for den type publisering, og oppgi hvor det stammer fra, enten der og da, eller i egen liste. Både ordtak og stående uttrykksmåter er på sitt vis en form for sitater, men oftest av ukjent opphav. Disse er vanligvis så allment kjent at de ikke behøver oppgis som sådanne. Sitat gir kke rett til ukritisk kopiering av tekst og bilder man for eksempel finner på Internett. Det kalles også på norsk "Copyvio", (eng:"Copy violation") eller "kopilovbrudd". Slikt kan sies å være kanskje lovlig til privat bruk, avhengig av hva og hvordan. (Jf. pågående diskusjoner om fildeling.) Det er ikke lov å flytte slike ting fra en tekstleverandør til en annen, som for eksempel Wikipedia. Wikipedia er derimot «allemannseie», men bør brukes med skjønn og gjerne med sitatmerking. I dagliglivet og til festbruk. Sitater er mye brukt fordi en formulering gjort av en annen kanskje er bedre egnet til å få fram viktige poenger i en samtale eller diskusjon. Når en så klok person har sagt det så godt, blir det ikke mer å si om den saken. Sitater av hva motparten har sagt tidligere, gjerne i andre sammenhenger, er en måte å la ham eller henne «møte seg selv i døra» på. «Kall meg hva som helst – gjerne Frognertrikken» sa skribenten Odd Eidem i en debatt om konservatisme. Berge Furre fikk ordet og la ut om Frognertrikkens fortreffelighet – som nedlagt historisk fenomen. Eidem sa ikke mer i den debatten som gikk på NRK fjernsynet for en god del år siden. Mange korte sitater er så vel kjent at de er blitt til fyndord og ordspråk. Dersom de ellers blir for lange, kan de bli stående uttrykk som forutsetter at begge parter forstår bakgrunnen for uttrykket. Eksempler på det siste er sisyfosarbeide og augiasstall, begge med bakgrunn i gresk mytologi. En annen slektning av sitatet er aforismen. Den danske dikteren Kumbels underfundige gruk er flittig sitert. Vitser er en annen form for frie sitater. Bruken av sitater og vitser er så viktige og populære at det er gitt ut egne sitatleksika og en mengde vitsebøker. Disse er viktige hjelpemidler for de som skal holde taler eller være toastmastere i selskapelige sammenhenger. Neil Hefti. Neil Hefti (født 29. oktober 1922 i Hastings, Nebraska, død 11. oktober 2008) var en amerikansk jazzmusiker (trompetist). Han skrev musikk til flere filmer, deriblant "Sex and the Single Girl, How to Murder Your Wife, Synanon, Boeing Boeing, Harlow, Lord Love a Duck, Duel at Diablo, Oh Dad Poor Dad Mama's Hung You in the Closet and I'm Feelin' So Sad", og "Barefoot in the Park". Mest kjent er han for arrangementene han gjorde av «Lil' Darlin», «Splanky», «The Kid from Red Bank» og «Cute», som alle ble udødeliggjort av Count Basie. Mads Wiel Nygaard. Mads Wiel Nygaard (født 26. november 1898, død 21. november 1952 i Oslo) var en norsk forlegger og ledet Aschehoug fra 1940–1952. Oppvekst og utdannelse. Mads Wiel Nygaard var oppkalt etter sin olderfar på morsiden Mads Wiel, grunnlegger av Norges første egentlige industribedrift, "Haldens Bomuldsspinderi & Væveri". Han vokste opp på Frogner på Oslos beste vestkant i familiens residensliknende eiendom i Drammensveien 99. Faren var William Nygaard (1865–1952) og moren Constance Nygaard (født Wiel – 1866–1931) i et intellektuelt borgerlig miljø. Mads var nummer fem i en søskenflokk på sju, men den eldste av sønnene. Han gikk på Vestheim skole og tok latinartium i 1917. Han gikk i lære hos Albert Bonniers forlag i Stockholm fra 1918 til 1919. Mads Wiel Nygaard studerte fransk ved Sorbonne i 1920. Påvirket av radikale strømninger i Europa var han en periode i kontakt med studenter knyttet til den kommunistiske studentgruppen «Mot Dag». Men bare et par år senere skulle han ta avstand fra denne ideologien. I 1922 reiste Mads Wiel Nygaard til München for å studere litteratur og kunsthistorie. Samme år var han tilbake i Kristiania for å fortsette studiene ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Han tok sin magistergrad i 1925 på forfatteren Hans E. Kinck og var i sin samtid stort sett bare omtalt som "«magisteren»". Forlagsarbeidet. Mads Wiel Nygaard var administrerende direktør i Aschehoug 1940–1952, men allerede i 1921 ble han første gang satt inn i arbeidet som forlagssjef da faren ble innvalgt på Stortinget. Denne første perioden ble kortvarig og ikke så vellykket og endte med et opphold på Vensmoen Sanatorium i Saltdal. Den depresjonen dette hadde påført ham skulle bli ved ham i mange år framover. Mads Nygaard ble ofte sammenliknet med Gyldendals dynamiske forlagssjef Harald Grieg, en sammenlikning som ofte fikk ham til å framstå noe sjenert, ihvertfall tlbakeholden. Mads Wiel Nygaard har blitt beskrevet som en person som mer enn noen kom til å karakterisere mellomkrigstidens liberal-konservative kulturborgerskap Philips SAA 1099. Brikken lager firkantbølger så vel som støy på tre forskjellige frekvenser. Den viktigste egenskapen var at den kan lage lyd i to kanaler. Man kunne sette volumet på forskjellig styrke på hver kanal. Hilde Indreberg. Hilde Indreberg (født 22. oktober 1957 i Oslo) er en norsk jurist og dommer i Høyesterett. Indreberg tok juridisk embedseksamen i 1987 og har tidligere jobbet som vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo, dommerfullmektig og som avdelingsdirektør i lovavdelingen i Justisdepartementet. Hun ble i Statsråd den 18. januar 2007 utnevnt til høyesterettsdommer og tiltrådte den 1. april samme år. Første dissens som høyesterettsdommer kom i desember 2007. Øistein Parmann. Øistein Parmann (født 10. mars 1921 i Kristiania, død 8. februar 1999 på Nesodden) var en norsk forlegger, kunsthistoriker, forfatter og statsstipendiat. Parmann tok artium i 1940 og studerte deretter ved Universitetet i Oslo, ved siden av kveldskurs på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). Han debuterte med romanen "Kanskje dette – av en ung manns dagbok" i 1943, og vakte betydelig oppsikt med intervjuboken "Ungdommen har ordet" i 1945. Fra 1948 til 1959 arbeidet han i Morgenbladet, etterhvert som kulturredaktør. Fra 1959 til 1968 arbeidet han som lærer ved Steinerskolen i Oslo. Han var redaktør av Forbruker-rapporten 1968-73 og begynte deretter i Dreyer forlag. Fra 1975 var han forlagssjef i Dreyer, og fra 1982 preses i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Begge deler verv han fratrådte i 1988. Som forlagssjef var Parmann særlig aktiv i å utvikle forlagets tilbud av New Age- og annen "alternativ" litteratur. Ved siden av sitt litterære arbeid var Parmann aktivt engasjert i Steiner-bevegelsen, som lærer i Oslo i 8 år, gjennom flere kulturdebatter på 1950-tallet, som initiativtager til Steinerskolen på Nesodden, og som leder av Camphill-bevegelsens representantskap i Norge 1970–80. Parmann ble utnevnt til statsstipendiat 1986. Terry McDermott (fotballspiller). Terry McDermott (født 8. desember 1951 i Kirkby i Merseyside i England) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte på det legendariske Liverpool FC-laget på 70- og 80-tallet. Karriere som spiller. McDermott startet sin profesjonelle karriere i 1969 i Bury FC før han signerte for Newcastle United i 1973. Han ble ikke lenge i klubben, for allerede i november 1974 gikk han til klubben han støttet som smågutt; Liverpool FC. 16. november 1974 fikk han sin debut sammen med Phil Neal mot Everton i Merseyside derbyet. Han fikk en treg start på karrieren sin i sin nye klubb. De to første årene fikk han lite spilletid, og han fikk ikke medaljene for seier hverken i ligaen eller UEFA-cupen på grunn av for få spilte kamper. 1977 ble et fantastisk år for ham med «Årets mål» mot Everton i FA-Cup semifinalen. De hadde vunnet ligaen og kommet til finalen i FA-Cupen og Europacupen. Liverpool kunne gå mot en trippel, men Anfield klubben tapte for Manchester United i FA-Cup finalen. Men de vant Europacup finalen 3-1 mot Borussia Mönchengladbach. 7. september 1977 ga Ron Greenwood McDermott sin debut for det engelske landslaget i en treningskamp mot. Sitt første mål for fikk han 10. september 1980 mot, da han lagde to mål i en 4–0-seier i kvalifiseringen til VM i Fotball. I 1977/1978-sesongen tapte de Ligacupfinalen mot Nottingham Forest, men de beholdt Europacupen ved å vinne 1–0 over Club Brugge i finalen på Wembley. Sesongen etter ble han kåret til «PFA Players' Player of the Year». I 1981 slo de West Ham i finalen og vant Ligacupen for første gang. De vant også Europacupen igjen etter og ha slått Real Madrid i finalen. De fulgte på med ligatittelen og Ligacupen sesongen etter, men han var ikke lenger så selvskreven på laget. Han ble med Englands herrelandslag i fotball til VM i Fotball i Spania i 1982 men fikk ikke spilletid. I 1982 gikk han tilbake til Newcastle United hvor han sammen med tidligere Liverpool-lagkamerat Kevin Keegan og ungguttene Chris Waddle og Peter Beardsley tok dem tilbake i toppsjiktet av europeiske klubber. Han forlot Newcastle i 1984 for å dra til Cork City i Irland. Sesongen etter det spilte han for APOEL Nikosia, hvor han var med og vant ligaen i Kypros. Karriere som trener. Da Kevin Keegan tok over Newcastle United ble han hentet til klubben som førstelagstrener. Disse gjorde stor suksess sammen. Han ble værende da Kenny Dalglish tok over, og han var faktisk manager for klubben i en kamp mellom trenerbyttet. Den nye manageren ble Ruud Gullit. Da Graeme Souness ble hentet inn som manager til klubben, fikk han tilbake jobben, og den har han fortsatt nå under Glenn Roeder. Hans sønn Neale McDermott er også fotballspiller som spiller for Carlisle United. Han er blitt en legende på både Merseyside og Tyneside, og han ble nummer 37 på kåringen av 100 Players Who Shook The Kop av Liverpool FCs supportere. Jan Einar Johnsen. Jan Einar Johnsen (født 2. juni 1959 på Raufoss) er medlem av rock/underholdningsbandet Vazelina Bilopphøggers. Johnsen har vært med i Vazelina siden 1980, men var allikevel med på Vazelinas oppstart i 1979 som korist i Mannskoret Vrakpant sammen med Bjørn Bogetvedt og Halvard Høynes. Halvard Høynes var den første som ga seg – før den første plata ble spilt inn. Bjørn Bogetvedt ga seg etter plateinnspillingen. Jan Einar Johnsen var dermed det eneste medlemmet, og dermed ble Mannskoret Vrakpant lagt ned. Johnsen ble så fulltidsmedlem av Vazelina Bilopphøggers. I tillegg til å kore spiller Johnsen både orgel og saksofon. Jan Einar Johnsen har også fungert som produsent i selskapet Impress Event og Marketing, som han startet sammen med Eivind Rølles. Johnsen har også medvirket i "Vazelina Hjulkalender", der han spilte seg selv. Han spilte også livvakt i filmen "Carl Gustav, gjengen og parkeringsbandittene" fra 1982. Penélope Cruz. Penélope Cruz Sánchez (født 28. april 1974 i Madrid i Spania) er en spansk skuespiller. Penélope Cruz er første spanske skuespiller som har blitt nominert til Oscar for «beste kvinnelige hovedrolle» i Pedro Almodóvars film "Volver" under den 79. Oscar-utdelingen. I 2009 ble hun igjen nominert til Oscar for sin birolle i "Vicky Cristina Barcelona", og denne gangen vant hun prisen. I 2006 spilte Cruz en av hovedrollene i den norskregisserte filmen "Bandidas". I 2008 spilte hun i musikalen "Nine" sammen med Oscar vinnerene Daniel Day-Lewis, Marion Cotillard, Nicole Kidman, Judi Dench og Sophia Loren med Oscar-nominerte Kate Hudson og Grammy Award-vinner «Fergie» i biroller. Filmen hadde premiere i november 2009. Cruz ble sammen med Javier Bardem i 2007. Paret giftet seg på Bahamas hos en venn i juli 2010 og fikk sitt første barn den 22. januar 2011. Valter Tomaz Junior. Valter Tomaz Junior (født 25. juli 1978) er en brasiliansk fotballspiller som for tida spiller for Örgryte. Han har tidligere spilt for den svenske klubben Örgryte og Molde FK. Valter Tomaz jr startet sin karriere i den brasilianske klubben Pequeninos do Jockey. Boston Bruins. Boston Bruins er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben ble grunnlagt i 1924 og er en av de såkalte Original Six i ligaen. Klubben har vunnet Stanley Cup seks ganger (1929, 1939, 1941, 1970, 1972 og 2011) og vært tapende finalist ved 12 anledninger. Klubben spiller hjemmekampene sine i TD Garden i Boston, Massachusetts. Klubbfargene er Svart, gult og hvitt. Boston Bruins var den første amerikanske klubbens som ble tatt med i NHL da ligaen utvidet sørover i 1924. De har siden opprettholdt sin plass som et av ligaens klassiske lag, og stort sett gjort seg gjeldende selv om det gikk 35 år uten større triumfer da de vant Stanley Cup igjen i 2011. Klubben er mest kjent for stjerner som Bobby Orr, Phil Esposito, Ray Bourque og Cam Neely. Klubbens gamle hjemmearena, Boston Garden, var en av de mest beryktede i ligaen på grunn av intimiteten og støynivået fra det svært engasjerte hjemmepublikummet. I 1996 flyttet klubben over i en helt ny arena bygd vegg i vegg med den gamle. Buffalo Sabres. Buffalo Sabres er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben ble grunnlagt i 1970, og har deltatt i to Stanley Cup-finaler uten så langt å ha vunnet. Klubben spiller hjemmekampene sine i HSBC Arena i Buffalo, New York. Klubbfargene er Blått, gult og hvitt. Brødrene Seymour og Northrup Knox lyktes etter lang tids kamp å få et NHL-lag til hjembyen Buffalo i 1970. De gjorde bra fra seg fra start og kvalifiserte seg for finale allerede etter fem år. Siden det var det stille fra klubben inntil de på ny gikk til finale i 1999. Ved begge anledninger måtte imidlertid klubben bite i det sure eplet. Montreal Canadiens. Montreal Canadiens ("Canadiens de Montréal") er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben ble grunnlagt i 1909 og er en av de såkalte Original Six i ligaen. Klubben har vunnet Stanley Cup 24 ganger, senest i 1993 Klubben spiller hjemmekampene sine i Centre Bell i Montréal, Québec. Klubbfargene er Rødt, hvitt og blått Le Club de hockey Canadien, eller le Habs, som de også kalles er NHLs grand old lady og mest suksessfulle klubb. Stiftet allerede så tidlig som i 1909 var klubben med å grunnla National Hockey League i 1917. Med sine 24 Stanley Cup-mesterskap er de suverent mestvinnende i ligaen med 11 titler mer enn Toronto Maple Leafs. Legendariske navn som forbindes med klubben er Jacques Plante, Jean Béliveau, Bernard Geoffrion, Howie Morenz, Maurice Richard og Henri Richard, Guy Lafleur og Yvan Cournoyer Tom T. Hall. Tom T Hall (født 25. mai 1936 i Olive Hill, Kentucky) er en amerikansk country-artist og låtskriver. Han har fått kallenavnet «The Story Teller» og har skrevet sanger til mange kjente countryartister blant andre Johnny Cash, George Jones, Loretta Lynn, Waylon Jennings og Alan Jackson. Hans kanskje mest kjente sang er "Harper Valley PTA" (på norsk Fru Johnsen) som ble spilt inn i 1968 av Jeannie C. Riley og som solgte over seks millioner eksemplarer. Sangen ble også til film og et TV-program med samme navn. I 2008 ble han innvalgt som medlem i æresgalleriet Country Music Hall of Fame. Gjerdinga. Gjerdinga er ei øy i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Øya ligger plassert ved hovedskipsleia 8,3 nautiske mil nord for Rørvik i Vikna. Øya har i 2010 omlag 20 innbyggere, i tillegg har mange fritidshus her. Det er ferjeforbindelse til Eidshaug på fastlandet med seks daglige avganger. Navnet Gjerdinga betyr fra gammelt av «gjerde mot storhavet». De fleste yrkesaktive fastboende har sine arbeidsplasser på fastlandet. Øya har gjestehavn med vann og strøm, turstier og gode muligheter for naturopplevelser. Her kan du låne grillhus gratis, og gå merkede turstier til Hallarsfjellhula, ei hule som havet lagde for 20-30 tusen år siden. Hallar betyr fra gammel av katedral. Du finner også merkede turstier til Øyrshatten, øyas høyeste punkt på 118 moh. På toppen av Øyrshatten er det fortsatt krigsminner fra tyske luftskytsstillinger. Øya har gode fiskemuligheter fra båt og fra land. På Gjerdinga kan du se rådyr, ørn og mange fulgearter på nært hold. Gjerdinga er en del av. Ottawa Senators. Ottawa Senators er en ishockeyklubb i den nordamerikanske proffligaen NHL. Klubben ble tatt med i ligaen i 1992. Klubben spiller hjemmekampene sine i Scotiabank Place i Ottawa, Ontario. Klubbfargene er svart, gull, rødt og hvitt. Etter nærmere seksti års fravær fikk Ottawa i 1992 endelig et NHL-lag igjen. I 1934 hadde det gamle Senators måttet legge inn årene til tross for at de var ett av ligaens mest suksessrike mannskaper. Så langt har ikke det moderne Senators klart å gjenoppta forgjengernes suksess, og har tilgode å spille finaler i playoff til tross for å ha vært blant de ledende klubbene i ligaen i flere år. Værste. Værste var det folkelig navnet på Fredrikstad Mekaniske Verksted på Kråkerøy i Fredrikstad. I dag brukes Værste som navn på et "bytransformasjonsområde" på det tidligere verkstedområdet. Det ligger på nordenden av Kråkerøy, rett over Vesterelven for bydelen Seiersten, noe vest for Fredrikstad sentrum. Verkstedet, som på begynnelsen av 1900-tallet var en av Norges største arbeidsplasser med omkring 2500 arbeidstakere på det meste, ble nedlagt i 1987. I 1998 ble eiendommen solgt fra Kværner til et nyopprettet byutviklingsselskap ved navn Værste AS, som bestod av en gruppe lokale investorer og den mekaniske bedriften Jotne AS. Områdets totale størrelse er på ca. 800 mål, hvorav Værste AS eier 650 mål og Jotne AS de resterende 150. Værste er definert som et bytransformasjonsområde i kommuneplanens arealdel og den kommunale strategien er å utvikle området til en ny sentral bydel. Transformasjonen er i gang, men utviklingen hindres av et sprengt vegnett i Fredrikstad sentrum. Ny infrastruktur er satt som betingelse for større utbygging av området. Et nytt internt og eksternt veinett, inkludert en ny firefelts broforbindelse til sentrum, vil stå klart i 2009. Dette prosjektet er hovedsakelig brukerfinansiert. Til tross for at den nye veiforbindelsen til sentrum ikke vil stå klar før i 2009 har Værste AS fått tillatelse til en beskjeden start på transformasjonen, blant annet på bakgrunn av bygging av en ny gangbro mellom torvet og Værste. Til tross for at utbyggingen såvidt er startet huser Værste allerede i dag en rekke bedrifter og institusjoner. Høgskolen i Østfolds avdeling for helsefag ligger på Værste og høgskolens avdeling for real- og ingeniørfag er vedtatt flyttet fra Sarpsborg til Værste i løpet av nær framtid. Det Norske Veritas, Xscreen, Øst Tech, Eimskip, Europark, Norsk Institutt for Scene og Studio og Stiftelsen Østfoldforskning er blant aktørene som allerede er etablert. I tillegg finnes Medieparken AS som er et medieproduksjonsselskap og en tilhørende medieklynge. For tiden bygges det et nytt idretts- og næringsanlegg, som vil huse Fredrikstad Fotballklubbs nye hjemmebane, med plass til 12 500 tilskuere, og 30 000 kvadratmeter næringsareal, blant annet et filmstudio for Medieparken Studios. Det bygges også et nytt kontorbygg for COWI som vil stå ferdig i november 2007, i tillegg til en ny eksklusiv leilighetsblokk som vil stå ferdig høsten 2008. Tollregion Øst-Norge flytter inn i sine nye lokaler i mai 2007. Jotne AS sin utbygging kan starte når den nye veiforbindelsen er ferdigstilt i 2009. De har opprettet selskapet Elvebyen AS sammen med FOBBL og OBOS, som vil stå for boligbyggingen på deres område. Arkitektfirmaet Snøhetta AS er engasjert for å utarbeide reguleringsplan og bokonsepter for området. Totalt planlegger Værste AS omkring 1000 leiligheter og en ukjent antall kvadratmeter næringsareal ved ferdig utbygging, mens Jotne AS planlegger 900 boliger og 30 000 kvadratmeter næringsareal. Toronto Maple Leafs. Toronto Maple Leafs er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben ble grunnlagt i 1917 og er en av de såkalte Original Six i ligaen. Klubben har vunnet Stanley Cup 11 ganger, senest i 1967. Klubben spiller hjemmekampene sine i Air Canada Centre i Toronto, Canada. Klubbfargene er blått og hvitt. «The Leafs» er et av de riktig klassiske lagene i NHL. De var med å grunnlegge ligaen i 1917 under navnet Toronto Arenas. Senere tok de navnet Toronto St. Patricks, men da den visjonære Conn Smythe kjøpte klubben i 1927 ble navnet endret til Maple Leafs. Smythe bygde også en ny arena til laget, Maple Leafs Gardens, og gjorde de til den mest populære klubben i Canada. Rivaler er Montreal Canadiens og Ottawa Senators. De opplevde sin storhetstid på 40-, 50- og 60-tallet, men har oppsiktsvekkende nok ikke vært i en eneste Stanley Cup-finale siden 1967. Kjente spillere Terry Sawchuk, Mats Sundin, Tie Domi, Darcy Tucker,Dave Keon, Tim Horton, Johnny Bower, Weldell Clark Fylkesvei 611 (Hedmark). Fylkesvei 611 i Hedmark går mellom Osen i Åmot og Bekken i Rendalen. Veien er 24,3 km lang. Veien er ikke asfaltert. Eksterne lenker. 611 611 611 Første konsil i Konstantinopel. Første konsil i Konstantinopel, var det andre økumeniske kirkemøtet og ble avholdt i 381. Keiser Theodosius I sammenkalte til møtet for at kirkene skulle anta Den nikenske trosbekjennelse og for å ta opp spørsmål i forbindelse med arianismen. Det deltok 150 biskoper på møtet, men ingen fra den vestlige delen av kirken. Gregor av Nazianz ledet deler av konsilet Patriarkene Timoteus av Alexandria, Meletius av Antiokia, biskopene Gregor av Nazianz og Nectarius av Konstantinopel delte på å lede møtet. Gregor av Nazianz var opprinnelig utpekt til patriark av Konstantinopel, men måtte trekke seg etter få måneder, og Nectarius ble utnevnt som etterfølger. Konsilet bekreftet Den nikenske trosbekjennelse som sann og en riktig beskrivelse av den hellige skrift. Konsilet utarbeidet også en trosbekjennelse som inkluderte teksten fra Nikea, men utvidet omtalen av Den hellige ånd og en del andre endringer. Sylvia Lance Harper. Sylvia Lance Harper (født 1895, død ukjent) var en australsk kvinnelig tennisspiller. Hun vant i 1924 singlefinalen i Grand Slam-turneringen Australske mesterskapet og hun spilte i ytterligere to singlefinaler i mesterskapet; i 1927 og i 1930, hun tapte begge henholdsvis til Esna Boyd Robertson og Daphne Akhurst Cozens. Harper vant også tre doubletitler på rad i Australske mesterskapet 1923–25 og var i ytterligere tre doublefinaler; 1927, 1929 og 1930. Hun vant også mixeddoubletittelen i 1923 sammen med Horace Rice. Kampen park. Toppen av Kampen park sett fra syd (Sons gate) Plaskedammen på toppen av Kampen park Kampen park er en park på Kampen i Oslo, avgrenset av Økernveien (Oslo) og Ensjøveien i nord, jernbanen i øst, Sons gate i sør og Brinken i vest. Bøgata går gjennom parken i østenden. Beliggenhet og utforming. Parken er utformet i landsskapsstil typisk for byparker på slutten av 1800-tallet. Den ligger på den bratte og høyeste delen (høyeste punkt 77 meter over havet) av strøket Kampen, med flere høydenivåer og flott utsikt over byen. Den dekker 36 dekar, av dette 2,9 dekar sørøst for Bøgata. På det høyeste punktet, over et vannreservoar, er det plaskedam. På plenen på sørsiden av vannreservoaret står skulpturen "Svømmeren" av Anders Svor. I damvokterboligen, oppført 1890 i sveitserstil, har Damvokteren friluftsbarnehage vært drevet siden 1990, og på nedre platå ligger en barnepark. Ved nedre platå finnes en grotte med rennende vann. Historie. Parken ligger på grunn som hørte til eiendommen Udsikten under middelaldergården Bergsløkka, som igjen lå under Oslo Ladegård. Fra 1780 var høyden ekserserplass for borgervæpningen, inntil Etterstad og St. Hanshaugen overtok i 1795. Bebyggelsen rundt parken kom etter byutvidelsen i 1879. Vannreservoaret ble bygget på ett år og var ferdig i 1886. Damvokterboligen var ferdig i 1890 og ble kalt «Alpehytta». Parkmessig opparbeidelse av det da 24 mål store området ble vedtatt i 1885 og startet i 1888 med bidrag fra Kristiania brennevinssamlag. I formannskapsdebatten var enkelte skeptiske til park og mente terrenget var for bratt og dessuten var høyden svært utsatt for vind og vær. Parken ble raskt en av de mest brukte blant byens parker. I 1899 bevilget kommunen penger til den tre meter brede trappen opp fra Brinken, med den begrunnelse at parken ble mye brukt hele sommeren av befolkningen på østkanten. I skrenten mot vest ble det anlagt en vanngrotte hvorfra vann flommet ut i en kaskade ut i et lite basseng. I 1913 ble skulpturen Svømmeren satt opp. Parkkvelder med konserter i kommunens regi startet i 1921 eller noe tidligere. I 1931 ble Vestbygaten (nå Sons gate) innskrenket til 7,5 meter brede for å gjøre inngangen til parken fra syd slakere. Ny grunn ble innkjøpt slik at parken ble utvidet helt til jernbanen. I 1937/38 kom lekeplass med uværstak, plaskedam og hvilebu. Dammen på toppen av vannreservoaret, som hadde vært tørrlagt siden annen verdenskrig, ble i 1999 satt i stand og tatt i bruk som plaskedam. I 2009 ble trappa fra parken til Brinken rehabilitert med nylegging av de 100 trinnene, nytt rekkverk og nye lysmaster av typen «Oslolykten». Hana Idrettslag. Hana Idrettslag ble opprettet i 1976 og holder til på Hana i Sandnes kommune i Rogaland. Hana ILs hjemmebane er kunstgresset i Hana Idrettspark, mens håndballagene holder til i den nye Hanahallen. Hana IL har både håndball og fotball som tilbud for barn og unge, og har i dag i overkant av 700 spillere. Hana IL hevder seg godt med flere aldersbestemte lag i Rogaland og er den nest største klubben i Sandnes bak Sandnes Ulf. A-laget til Hana IL ligger for tiden i 4. divisjon. Heroldsfigur. Heroldsfigur eller "heraldisk figur" (eng.: ordinaries) er en type grafiske figurer i våpenskjold som utgjør en inndeling av skjoldflaten i geometriske former. De vanligste heroldsfigurene med engelske betegnelser Den andre typen figurer i våpenskjold er de såkalte "alminnelige figurer", så som løve, rose, sverd, borg, stjerne, anker, ski, tresko osv osv, fra virkelighetens eller fantasiens verden. Heroldsfigurer finnes i våpen hele tiden fra middelalderen til idag, og i alle land som har europeiske våpenskjold. Vi ser heroldsfigurer i riksvåpen, kongevåpen, kommunevåpen og slektsvåpen fra svært mange land. Typer. Eksempler på heroldsfigurer er skjold delt inn i to like deler, vannrett delt («deling»), loddrett kløvd («kløvning») eller skrådelt (f.eks.kommunevåpen Ørland og slektsvåpen Rømer). Andre heroldsfigurer er firedeling (også kalt «kvadrering», f.eks. den tyske fyrsteslekten Hohenzollern), skjoldhode, skjoldfot, spiss, flanke, sparre, bjelke og stolpe. Heroldsfigurer som ikke berører skjoldets eller feltets kanter, blir kalt for «svevende». Svevende heroldsfigurer er på engelsk kalt for «subordinaries». En heroldsfigurs omriss (silhuett) kan være dannet av et heraldisk snitt, bl.a. en bjelke eller en streng dannet av bølgesnitt slik at hele figuren ofte blir kalt for en «bølge», f.eks. i Arendals byvåpen og i Grimstads. Mens korsformer som går fra skjoldkant til skjoldkant (f.eks. i Nord-Trøndelag fylkeskommunes skjold) ofte regnes som heroldsfigurer, er dette diskutabelt for kors som svever og ikke berører kantene (f.eks. i Rogalands fylkesvåpen). Skjoldfot. Skjoldfot er en betegnelse i heraldikken på den nederste delen av et skjold. Normalt utgjør skjoldfoten ca en tredjedel av skjoldflaten. Våpenskjold med skjoldfot finnes hele tiden fra middelalderen til idag og i alle land som har europeisk heraldikk. Skjoldfot forekommer i fyrstelige våpen, kommunevåpen og slektsvåpen. I våpenet til den norske kommunen Lesja fra 1987, er det på sølv bunn en blå skjoldfot med spiss oppover. Noen ganger er skjoldfoten valgt i nyere tid, som en heraldisk form, i stedet for en gress- eller jordbakke som var vanlig fra 1600- til 1900-tallene i mange by- og slektsvåpen. I byvåpenet til Skien gjorde Hallvard Trætteberg om en slik gressbakke til en skjoldfot, da han ca 1933 tegnet om en del norske byvåpen for «Norske by- og adelsvåben», utgitt som samlehefte av firmaet Kaffe Hag. Skien bruker idag våpenet med skjoldfoten. Mosvik og Verran. Mosvik og Verran er en tidligere kommune i Nord-Trøndelag. Kommunen ble opprettet 1. januar 1867 da Ytterøy kommune ble delt og Mosvik og Verran ble skilt ut som egen kommune med 2 949 innbyggere. Kommunen eksisterte frem til 1. januar 1901 da den ble delt i to. Mosvik kommune hadde ved opprettelsen 969 innbyggere, Verran 1 456. Martin Stenshorne. Martin Stenshorne, (født 23. juni 1975) er en norsk motorsportsutøver fra Vestfossen i Øvre Eiker kommune. London Palladium. London Palladium er et av West Ends største og mest kjente teatre, med over 2 200 seter. Teateret ligger i Argyll Street like ved Oxford Circus. Teateret er tegna av den kjente teaterarkitekten Frank Matcham i 1910, bak en 1700-tallsfasade som opprinnelig tilhørte Argyll House. De første åra var Palladium en varietescene, og det var her Louis Armstrong første gang spilte på en britisk scene i 1932. Året etter kunne Duke Ellington oppleves på Palladium for første gang i Storbritannia. Mellom 1955 og 1967 ble scene sete for det populære TV-showet "Sunday Night at the London Palladium", der blant annet den norske artisten Sølvi Wang opptrådte. I januar 1973 satte glamrockbandet Slade publikum i slik bevegelse at balkongen nesten brøt sammen. Marvin Gaye spilte inn sin dobbel-LP "Marvin Gaye Live at the London Palladium" her i 1976. I 2000 ble teateret overtatt av Andrew Lloyd Webbers Really Useful Group, og har siden vært mest kjent for sine musikaler, som "The King and I", " Chitty Chitty Bang Bang " og "The Sound of Music". Daphne Akhurst. Daphne Jessie Akhurst Cozens (født 22. april 1903 i Ashfield New South Wales i Sydney død 9. januar 1933 i Sydney) var en australsk kvinnelig tennisspiller. Akhurst vant damesingletittelen i Grand Slam-turneringen Australske mesterskapet fem ganger, i 1925, 1926, 1928, 1929 og 1930. Det er kun to kvinner som har vunnet flere singletittler i mesterskapet; Margaret Smith Court med elleve og Nancye Wynne Bolton som har vunnet seks ganger. Hun har også vunnet fem doubletitler; i 1924 og 1925 med Sylvia Lance Harper, i 1928 med Esna Boyd Robertson og i 1929 og 1931 sammen med Louise Bickerton. Hun har i tillegg vunnet fire mixed doubletitler i det Australske mesterskapet. Daphne Akhurst døde i 1933 kun 29 år gammel. Til hennes ære er troféen til vinneren av singleturneringen for damer i Australian Open oppkalt etter henne; "the Daphne Akhurst Memorial Cup". Liljeveien (Oslo). Liljeveien (1A-25B, 2A-18D) er en vei på Refstad i Bydel Bjerke i Oslo. Veien begynner i krysset Ribstonveien/Åkerøveien i vest og ender opp som blindvei ved en snuplass i øst. Fra snuplassen går det en privat vei inn til et boligsameie. Veien er ca. 250 meter lang og består av rekkehus- og villabebyggelse. Veien er oppkalt etter eplesorten Lilje. Tyrone Mears. Tyrone Mears (født 18. februar 1983 i Stockport, Stor-Manchester, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for flere engelske klubber. Han spiller nå for Bolton Wanderers i Premier League. Biografi. Tyrone Mears startet sin profesjonelle fotballkarriere i Manchester City i 2001, og han debuterte for City den 30. mars 2002 i en ligakamp mot Nottingham Forest. Mears erstattet Stuart Pearce i det 84. spilleminutt i en kamp som "the Blues" vant 3-0. Det ble med den ene kampen for Manchester City i 2001/02-sesongen, og sommeren 2002 kjøpte Preston North End Mears for £200 000. Han spilte sin første kamp for Preston 19. oktober 2002 da de spilte 3-3 i en ligakamp mot Walsall. Karrierens første mål kom 15. april 2003 da "the Lillywhites" tapte 5-1 for Reading, og da 2002/03-sesongen var over hadde Mears fått bokført 22 ligakamper for Preston. Den påfølgende sesongen ble det 12 ligakamper og 1 ligamål, mens han i 2004/05-sesongen stoppet på 4 ligakamper. I Mears fjerde og siste sesong for Preston spilte han 32 ligakamper og han scoret også 2 ligamål. I tillegg spilte han begge play-off semifinalekampene mot Leeds United i denne sesongen. I juli 2006 ble West Ham United hans nye arbeidsgiver da de betalte en overgangsum på £1 000 000 til Preston North End. Hans første kamp for "the Hammers" var 19. august 2006 da de slo Charlton Athletic 3-1 i en kamp i Premier League. Mears slet med å etablere seg i startoppstillingen til West Ham, og etter å ha spilt 5 ligakamper for klubben fra London i første del av 2006/07-sesongen signerte han den 31. januar 2007 på en låneavtale med Derby for resten av 2006/07-sesongen. Denne avtalen inkluderte også en opsjon om kjøp ved sesongslutt. Han debuterte for Derby 3. februar 2007 da han ble byttet inn i det 86. spilleminutt i en ligakamp mot Southampton, mens hans første mål for "the Rams" kom 6. mai 2007 i en ligakamp mot Leeds United. Totalt ble det ett mål på 13 ligakamper, og i tillegg spilte han 4 andre obligatoriske kamper for Derby før han returnerte til West Ham i slutten av mai 2007. Den 4. juli 2007 benyttet Derby seg av opsjonen om å kjøpe Mears for £1 million. Han ble kjøpt av Burnley for £500 000 30. juni 2009. Kontrakten hans er på tre år. Mears har siden starten av 2005/06-sesongen brukt kallenavnet sitt, Tye, bak på drakten. Atlanta Thrashers. Atlanta Thrashers var en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben ble grunnlagt i 1999, men besluttet solgt og flyttet til Winnipeg 21. juni 2011 (mer om dette nedover i artikkelen). Klubben spilte sine hjemmekamper i Philips Arena i Atlanta, Georgia. Klubbfargene var lyseblå, mørkeblå, burgunder og gult. Atlanta fikk sitt andre NHL-franchise i 1999. Det forrige, Atlanta Flames, ble flyttet til Calgary i 1982. I sin korte historie har ikke klubben oppnådd nevneverdig suksess. Russiske Ilya Kovalchuk var lagets store stjerne og ansett som en av de beste hockeyspillerne i verden. I mai 2011 ble det meldt at Thrashers ble solgt til en canadisk eiergruppe, under forutsetning av at kjøpet ble godkjent av NHL. Både salget og flyttingen ble altså godkjent av NHLs "Board of Governors" 21. juni 2011. Winnipeg Jets er det «nye» laget, som holder til i Manitoba i Canada. Florida Panthers. Florida Panthers er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben ble grunnlagt i 1993 og har spilt en Stanley Cup-finale. Klubben spiller hjemmekampene sine i BankAthlantic Center i Sunrise, Florida. Klubbfargene er Blått, rødt og gult. Panthers sjokkerte alle da de tok seg til Stanley Cup-finale i bare sin tredje sesong i NHL. Finalen endte i tap mot Colorado Avalanche. Siden har klubben nådd sluttspill bare to ganger, og ingen av gangene gått videre fra første runde. Tampa Bay Lightning. Tampa Bay Lightning er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben ble grunnlagt i 1992 og har vunnet Stanley Cup en gang (i 2004) Klubben spiller hjemmekampene sine i St. Pete Times Forum i Tampa, Florida. Klubbfargene er svart, blått og hvitt. Lightning ble en av de første klubbene etablert i det sørlige USA, også kalt «the sunbelt». Etter moderat suksess i tidlige år med bare to sluttspillopptredener på 11 sesonger gikk laget til finalen i 2004 og vant Stanley Cup etter å ha beseiret Calgary Flames. Tone Søyset Døving. Tone Søyset Døving (født 1. mai 1975 i Todalen på Nordmøre) er en norsk sanger og skuespiller. Tone Søyset Døving har fire års sangutdanning fra Griegakademiet i Bergen (1996–2000), og har med sin klassiske sangbakgrunn gjort en rekke anerkjente konserter. Hun har imidlertid vært mest aktiv på teaterscenen, med flere store roller både ved institusjonsteatre og ved Operaer som Den Nationale Scene, Riksteatret og Opera Nordfjordeid. Hun har hatt hovedroller i "Olav Engelbrektsson", "Café Isogaisa", "Lady Arbuthnot" og "My Fair Lady". Døving har også som sanger i musikkgruppa Famntak gitt ut albumene "Famntak" (2003) og "Leirfivelandet" (2006). Hun var også en av flere kjente artister på platen Absolute Syver, og fikk topplassering på norsktoppen for låten "Det boble som rødbrus i magan" som hun sang i duett med Frode Alnæs. Kölnerdomen. Kölnerdomen (egentlig Hohe Domkirche St. Peter und Maria) er en romersk-katolsk katedral i Köln og et av byens mest kjente arkitektoniske landemerker. Kirken er katedralen til erkebiskopen av Köln. Byggingen ble påbegynt i 1248 og ikke avsluttet før 1880, noe som innebærer en byggetid på 632 år. Kirken ble bombet under andre verdenskrig og gjenåpnet i 1956. Det er den kirkebygning i verden med størst fasade og også verdens nest høyeste gotiske bygning. Begge tårnene er 157 m høye, og det gjorde Kölnerdomen til verdens høyeste bygning frem til Washingtonmonumentet stod ferdig i 1884. Katedralen ble listet på UNESCOs verdensarvliste i 1996. I juli 2004 havnet imidlertid katedralen på listen over truede verdensarvsteder. Bakgrunnen for dette var at en ny bydel med høyblokker var planlagt på den andre siden av Rhinen, omkring messeområdet Koelnmesse, som fra UNESCOs side ble vurdert til å true Kölnerdomens visuelle karakter. Byen Köln endret imidlertid retningslinjene for bygningshøydene i det planlagte området, og juli 2006 ble katedralen strøket fra listen over truede verdensarvsteder. Bakgrunn. Det er funnet levninger av kristne byggverk på stedet som er datert tilbake til 300-tallet, eventuelt kan disse ha blitt bygd på stedet til et tidligere romersk tempel. Fra 500-tallet fantes det et baptisterium, dåpskapell, ved den nåværende katedralens østre del. Denne ble revet på 800-tallet for å gi plass til «den gamle katedralen» som sto ferdig i 818. Den brant ned den 30. april 1248. I år 1164 fikk Kölns erkebiskop Rainald relikviene av de tre vise menn av den tysk-romerske keiser Fredrik Barbarossa som selv hadde tatt dem fra Milano i Italia. Relikviene hadde stor symbolverdi ved at de trakk seg pilegrimer og besøkende fra hele den kristne verden. Kölnerdomen ble bygget blant annet for å oppbevare relikviene og for å ta imot de mange besøkende. Relikviene finnes fortsatt i katedralen i en forgylt sarkofag. Grunnsteinen for hva som i dag er Tysklands største kirke ble lagt ned den 15. august 1248 av erkebiskop Konrad von Hochstaden. Innledningsvis skjedde byggingen i et raskt tempo, koret ble innviet i 1322, men deretter sank tempoet langt mer. På 1500-tallet stoppet byggingen helt opp og i 1560 var langhuset kun halvferdig og fortsatt med et provisorisk tak. 1800-tallets romantiske entusiasme for middelalderen og selvbevisstheten ved det prøyssiske hoffet førte til at arbeidet ble gjenopptatt i 1842 under ledelse av arkitekten Ernst Friedrich Zwirner og etter dennes død i 1861 av Karl Eduard Richard Voigtel. Det var først nå at tvillingtårnene ble bygd ferdig. Katedralen ble ferdigstilt i stor grad av middelalderens opprinnelige tegninger som hadde blitt gjenfunnet av Georg Moller og Sulpiz Boisserée, men den fikk dog en moderne takkonstruksjon av stål. Den 14. august 1880 ble den ferdige bygningen innviet i nærvær av den tyske keiseren Vilhelm I Under den andre verdenskrigen ble katedralen truffet av 14 bomber, likevel uten alvorlige sammenbrudd som resultat, men bebyggelsen rundt ble totalt ødelagt av de 262 bombeangrep som byen ble utsatt for. Det hadde sin årsak i at domen var et perfekt landemerke for de alliertes bombefly. Rekonstruksjonen av katedralen ble klart i 1956, men det er byggearbeider hele tiden på en eller annen del av domen den dag i dag på grunn av renoveringsarbeid og reparasjoner stadig må skje på grunn av vind, regn og forurensning som langsomt sliter ned steinene. Under den andre verdenskrigen eksisterte det en militærbunker under kirken med store tilfluktsrom. Etter krigen ble det omgjort til vandrerhjem. Dynamo Kiev. FC Dynamo Kiev er et ukrainsk fotballag som kommer fra hovedstaden Kiev. Laget ble grunnlagt i 1927 har blitt seriemester 24 ganger og cupmester 16 ganger. De vant også UEFA super cup 1974/1975. De har vunnet cupvinnercupen to ganger i 1974/1975 og 1985/1986. I 1998/99-sesongen spilte de seg fra første kvalifiserende runde og helt til semifinalen i Champions League. Wolverhampton Wanderers statistikk for sesongen 1946–1947. Kamper for Wolverhampton Wanderers i sesongen 1946 / 47. Her følger en oversikt over kampene til Wolverhampton Wanderers for sesongen 1946 / 47 Eksterne lenker. Statistikk 1946-47 Slovan Liberec. Slovan Liberec er en tsjekkisk fotballklubb fra byen Liberec. I sesongene 2001/02 og 2005/06 vant de den tsjekkiske ligaen. Laget består for det meste av tsjekkere. Klubben ble stifta i 1921 og lagets trener er Jaroslav Šilhavŷ. Legia Warszawa. Legia Warszawa er en polsk fotballklubb fra hovedstaden Warszawa. Klubben ble grunnlagt i mars 1916. Laget er sammen med Wisla Kraków ofte i toppen av polsk fotball. North Tyneside. North Tyneside er et administrativt distrikt med status som "metropolitan borough" i Tyne and Wear i England. Administrasjonssenteret er Wallsend. Distriktet ble opprettet i 1974, i et område som tilhørte Northumberland, ved sammenslåing av Tynemouth, Wallsend, deler av Whitley Bay, Longbenton og deler av Seaton Valley. Steder i distriktet. De største byene, Wallsend, North Shields og Whitley Bay, inngår i et urbant område som er har vokst sammen med Newcastle upon Tyne. ABB. ABB Group (ABB Ltd.), tidligere Asea Brown Boveri, er et multinasjonalt selskap med hovedkontor i Zürich i Sveits. Selskapet har sin hovedvirksomhet innen utvikling og omsetning av produkter og teknologiske løsninger innen kraft og automasjon. Selskapet ble etablert etter en fusjon mellom multinasjonale svenske ASEA og sveitsiske BBC i 1988 som begge var omkring 100 år gamle. ABB har virksomhet i mer enn 100 land og totalt 120 000 ansatte (2008). I Norge har selskapet ca 2000 ansatte og en omsetning på ca 6,2 mrd kroner (2006). Hovedkontoret til ABB i Norge ligger på Billingstad. I tillegg har ABB kontorer i Bergen, Bryne, Drammen, Oslo, Skien, Stavanger og Trondheim. Historie. Allerede noen måneder før fusjonen hadde ASEA kjøpt opp 67% av EB-konsernet i Norge, og ABB i Norge besto etter fusjonen av de tidligere selskapene Elektrisk Bureau AS, Elektro Union og en rekke mindre selskaper, samt NEBB (BBCs datterselskap i Norge) og ASEA Per Kure, (ASEAs norske datterselskap). På det meste hadde disse selskapene nesten 14 000 ansatte. Selskapet beholdt navnet EB for gruppens virksomhet i Norge til ut 1993. 1990-årene. En hovedretning gjennom 1990-tallet var å endre selskapet fra tradisjonell kapitalkrevende tung elektroteknisk produksjon til systemer med høyt teknologiinnhold rettet mot automatisering, datateknikk og kommunikasjon. Martin Ebner bygget seg i denne perioden opp til å være hovedaksjonær i ABB og var en viktig støttespiller for Percy Barnevik i gjennomføringen av denne strategien. Barnevik ble styreformann for ABB i 1996 og ble etterfulgt av Göran Lindahl. Problemer ved årtusenskiftet. Resultatet ble nedgradering og det ble vanskelig å refinansiere kortsiktig gjeld etter hvert som denne forfalt. Det lyktes heller ikke gjennom 2001 og 2002 den nye konsernsjefen Jørgen Centerman å overbevise markedet om at nødvendige endringer ville bringe situasjonen under kontroll. Aksjekursen fortsatte å falle dramatisk, og nådde et bunnivå på 1,80 CHF i oktober 2002. På dette tidspunktet var ABB bare timer fra å gå tom for likvid kapital. Nå hadde styreformannen Jürgen Dormann overtatt som konsernsjef og ledergruppen lyktes å forhandle en finansieringspakke for ABB som hindret konkurs. Denne forutsatte imidlertid at store virksomheter ble solgt for å redusere total gjeld sammen med betydelige restruktureringer. I de følgende årene ble offshorevirsomheten (ABB Offshore Systems, nå Vetco Gray og Aibel), ABB Building Systems (nå YIT i Norge), ABB Financial Services (til General Electric) og en rekke andre virksomheter solgt. I løpet av restruktureringen ble antall ansatte i ABB redusert med over 80 000 ansatte. Man fikk imidlertid kontroll over gjeld og kostnader. Vekst i kjernevirksomheten. I 2006 lyktes det endelig å få en rettskraftig avgjørelse på asbestsøksmålet. Samtidig ga utsalgene, omstruktureringer og gode markedsforhold for konsernets produkter gode resultater, med en betydelig resultathevning og reduksjon av gjeld som resultat. Aksjekursen gikk i begynnelsen av 2006 over 10 CHF per aksje, og har i 1. desember 2007 nådd 33 CHF som er omtrent 75% av historisk toppverdi. Virksomheten. ABB består av 5 divisjoner: Automasjonsprodukter, Prosessautomasjon, Kraftprodukter, Kraftsystemer og Roboter. Prosessautomasjon. Divisjonen omfatter blant annet forretningsområdene Marine og turbolading, Olje, gass og petrokjemi og Papir og metall. Kraftprodukter. Virksomheten omfatter produkter for produksjon, transmisjon og fordeling av elektrisitet. Produktene dekker hele området fra de høyeste spenningene og ned til distribusjon i lokalsamfunnet. Divisjonen består av forretningsområder innen høyspenning, mellom spenning og transformatorer. I Norge finnes fabrikker i Skien og Drammen som leverer produkter til verdensmarkedet. I Norge selges produktene gjennom Front-End Salg-organisasjonen som er representert over hele landet. Kraftsystemer. Leveransene her er komplette transformatorstasjoner på alle spenningsnivåer og effektive løsninger for ombygging, oppgraderinger og service. Enheten i Norge har kompetanse på hele leveransekjeden inkl. automasjon og sikkerhet. Ansvaret for utvikling av relevern og løsninger for å sikre anleggene inngår her Produksjon og overføring av energi er en komplisert prosess som krever avanserte hjelpemidler for å styre og overvåke hele prosessen. ABB er ledende leverandør av systemer for overordnet styring av både kraftproduksjon og overføring til kundene, samt markedssystemer for kjøp og salg av kraft. Slike løsninger består av avanserte IKT systemer som har spesielt fokus på sikkerhet og tilgjengelighet. Enheten i Norge er lokalisert i Oslo og betjener hele landet med leveranser og service. Et nytt satsningsområde er signalsystemer for jernbane basert på kostnadseffektive standardløsninger. ABB leverer komplette løsninger for automasjon og elektriske systemer for alle typer kraftverk. I Norge er enheten spesialisert mot vannkraft og leverer både innenlands og for eksport Her inngår systemer for likestrønsoverføring av kraft i kabler og linjer. Dette er et meget spennende område som ventelig vil få stor betydning fremover etter hvert som det blir større innslag av fornybar produksjon og ikke minst motstand mot kraftlinjer i naturen. Roboter. ABB er en ledende leverandør av industrielle roboter og ABB AS Robotics på Bryne er verdens ledende produsent av lakkeringsrobotsystemer. Kundene er bilindustrien og vareproduserende industri generelt. 100 % av robotene som lages ved ABB AS Robotics blir eksportert ut av Norge. Andre virksomheter. ABB har fremdeles en rekke mindre virksomhetsområder innen for eksempel engineering og telekommunikasjon, Konsernledelse. 17. juli 2008 kunngjorde styret i ABB-gruppen at Joseph Hogan ville overta som administrerende direktør fra 1. september samme år. Inntil da var Hogan leder for GE Healthcare. ABBs styre er ledet av Hubertus von Grünberg. Han tok over posisjonen som styreformann etter Jürgen Dormann i mai 2007. Jürgen Dormann hadde da vært styreformann siden 2002. MFK Ružomberok. MFK Ružomberok er en slovakisk fotballklubb fra byen Ružomberok. Klubben ble grunnlagt i 1906. Klubbens farger har tradisjonelt vært hvitt, gult og rødt, men fra 2005 har det vært oransje, svart og hvitt. Laget spiller i Corgoň Liga (nivå 1). De vant både serien og cupen i 2006. De spiller sine hjemmekamper på Pod Čebraťom Stadion som har en kapasitet på 5 000. Lagets trener er Goran Milojević. Tidligere Rosenborg-spiller Marek Sapara har spilt for klubben. Ružomberokspillere med flest landskamper. "Listen er oppdatert pr. 18. oktober 2011." Ján Mucha - 32 kamper Erik Jendrišek - 30 kamper, 3 mål Vladislav Zvara - 30 kamper, 1 mål Marek Sapara - 29 kamper, 2 mål Flest mål scoret for Ružomberok. "Listen er oppdatert pr. 9. juli 2011." Eksterne lenker. Ružomberok Ružomberok Røde Stjerne Beograd. Crvena zvezda (serbisk: Црвена звезда) (norsk: Røde Stjerne Beograd) er en serbisk fotballklubb fra Beograd. Klubben er stort sett kjent under med lokal oversettelse av Røde Stjerne. Crvena Zvezda, Rotter Stern, Stella Rossa, Estrella Roja, osv. Røde Stjernes stadion i Beograd. Detalj fra arena og tribuner. Røde Stjerne i bortekamp mot Cork City, 2006 Klubben ble stiftet i 4. mars 1945 av studenter fra universitetet i Beograd, etter at noen klubbene ble oppløst da Første Verdenskrig var over. Klubben har frambrakt flere spillere som har hevdet seg på europeisk toppnivå, bla. Dragoslav Šekularac, Dragan Džajić, Dragan Stojković, Dejan Savićević, Vladimir Jugović, Siniša Mihajlović, Darko Pančev, Dejan Petković, Dejan Stanković, Darko Kovačević, og Nemanja Vidić. Klubben spiller sine hjemmekamper på Stadion Crvena Zvezda. De har totalt 18 seriemesterskap fra "Prva Liga" (Jugoslavia) og 6 fra "Jelen Superliga" (Serbia). De har også 21 cupmesterskap fordelt på de samme to epokene. Internasjonalt har de to store cupseiere som kom i 1991. Lokalderby med klubbens største rival FK Partizan regnes som en klassiker blant fotbalderbyene i verden. Disse kampene er meget spesielle, alltid rike med god og tøff fotball, og ikke minst en fantastisk atmosfære på tribuner. Supporterne Delije og Grobari hever smaken av kampen. Stadioner til klubbene ligger bare 200 meter fra hverandre, og det er ikke rart at denne kampen også har fått et spesielt navn, "Večiti derbi", eller "Den evige derbien". Historie. Røde Stjerne er eneste serbisk klubb som har vunnet UEFA og FIFA trofeer, de vant Champions League i 1991 som ble spilt på Stadio San Nicola i Bari, Italia. De slå Olympique de Marseille på straffespark etter at kampen endte uten mål. Høsten samme året spilte de Intercontinental Cup finale og vant 3-0 over Colo-Colo fra Chile i Tokyo. Intercontinental Cup er nå kjent som VM i fotball for klubblag. Røde Stjerne tapte Europeisk Super Cup finale også det samme året mot Manchester United, men da spilte de bare en kamp, i Manchester, pga. politisk situasjon i Jugoslavia. United vant 1-0 etter en stor Røde Stjerne prestasjon. Klubben også spilte finale i UEFA Cup i 1979 og tapte mot Borussia Mönchengladbach. Returkampen i Mönchengladbach blir husket av fansen, en italiensk dommer spilte stor rolle i Borussia sin seier. Røde Stjerne har vunnet flere andre trofeer, store og små turneringer rundt i hele verden. Alle medaljer og trofeer er utstilt i klubbens museum som ligger på selve stadion, og på toppen av alle ligger de to viktigste fra Champions League og Intercontinental Cup. München-ulykken. I 1958, etter å ha vunnet 2-1 på hjemmebanen, Manchester United spilte Mesterliga-kvartfinale og bortekamp mot Røde Stjerne i Beograd, men ingen viste at denne kampen fra 5. februar skulle være den siste for mange av såkalte Busby Babes. Den 6. februar 1958 blir husket som en av de store tragediene som har rammet fotballverden og sport generelt. Flyet som var på vei til Manchester landet i München for å fylle bensin, og da flyet skulle ta av igjen i tett snøvær, gikk flyet i bakken. 21 av de 44 passasjerene og mannskapet mistet livet i styrten. Blant andre, åtte United spillere mistet livet. Tragedien er kjent som München-ulykken. Stjerner i klubben. Klubben har gjennom historien kåret fem spillere til "klubbens stjerner", og hele "Gull generasjonen" som den 6. stjernen. Internasjonale titler. Anerkjent av UEFA og FIFA Stadion. Røde Stjerne spiller sinne kamper på Stadion Rajko Mitić, tidligere kjent som Stadion Crvene Zvezde. Men stadion blir også kalt Marakana, som sammenligning med den store Maracanã i Rio de Janeiro. Stadion ble åpnet i 1963, og rekord tilskuertall kommer fra 23. april 1975 og Cupvinnercupen semi-finale kampen mot ungarske Ferencváros TC (2-2). Offisielt ble det registrert 96 070 tilskuere med kjøpte billetter, men stadion var maksimalt full og 110 000 supportere opplevde den kampen. Supportere. Røde Stjerne har en stor supportergruppe bak seg, som er kjent under navnet Delije. FK Mladá Boleslav. FK Mladá Boleslav er en tsjekkisk fotballklubb fra Mladá Boleslav. Klubben ble stifta i 1902 og de spiller sine hjemmekamper på Městský Stadion. Lagets trener er tsjekkiske Dušan Uhrin jr. Høsten 2006 slo de ut Vålerenga av Champions League-kvalifiseringen. GNK Dinamo Zagreb. GNK Dinamo Zagreb er en kroatisk fotballklubb fra hovedstaden Zagreb. Klubben ble grunnlagt 9. juni 1945. De spiller sine hjemmekamper på s nasjonalstadion, Stadion Maksimir, som har en kapasitet på. Lagets trener er den tidligere jugoslaviske landslagsspillere, Velimir Zajec. Dinamo Zagreb ble jugoslaviske seriemestere fire ganger (1947/48, 53/54, 57/58 og 81/82), og vant den jugoslaviske cupen syv ganger i perioden 1945-1991 i årene 1951, 1960, 1963, 1965, 1969, 1980 og 1983. Dinamo spilte seg også frem til finalen i Messebycupen i 1962/63, hvor de måtte gi tapt for Valencia etter å ha tapt 1-2 hjemme, og 0-2 borte. I 1966/67 gikk de imidlertid til topps da Leeds United ble slått 2-0 i finalen sammenlagt. Zagreb har vunnet den kroatiske ligaen hele 13 ganger etter løsrivelsen fra Jugoslavia, og den kroatiske cupen ved ti anledninger. Kanskje Kroatias beste spiller gjennom tidene, Davor Suker, spilte i klubben fra 1989 til 1991. Dinamo Zagreb er også verdenskjent for sine fryktede Hooligans Bad Blue Boys. FK Rabotnički. FK Rabotnički (makedonsk: ФК Работнички Кометал) er en makedonsk fotballklubb fra byen Skopje. Klubben ble etablert i 1937 og fikk sin første suksess i 2001/2002-sesongen da de spilte i UEFA-cupen. De nådde også andre kvalifiseringsrunde i Mesterligaen. De har to nasjonale seriemesterskap og to nasjonale cupmesterskap. Rabotnicki ND Gorica. ND Gorica er en slovensk fotballklubb fra byen Nova Gorica, grunnlagt i 1947. De har vunnet det slovenske seriemesterskapet tre ganger på rad fra sesongen 2003/2004. Matej Mavrič, som tidligere spilte for Molde FK, har spilt for klubben. Gorica Gorica Redcar and Cleveland. Redcar and Cleveland er en enhetlig myndighet i North Yorkshire i England. Administrasjonssenteret er South Bank, som er en forstad til Middlesbrough. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 med navnet "Langbaurgh", som var navnet på et "wapentake" i Yorkshire. Området tilhørte frem til reformen i 1974 Teesside. Det ble så del av Cleveland. I 1996 ble dette grevskapet avskaffet, og distriktene ble enhetlige myndigheter. Det var ved denne endringen at distriktet fikk sitt nåværende navn. FC Sioni Bolnisi. FC Sioni Bolnisi er en georgisk fotballklubb fra byen Bolnisi. Klubben ble grunnlagt i 1936 og er blitt seriemester én gang; i 2005/2006-sesongen. De spiller sine hjemmekamper på Tamaz Stephania Stadion. Lagets trener er Khvicha Kasrashvili. Sioni Bolnisi B36 Tórshavn. B36 Tórshavn er en færøysk fotballklubb som holder til i hovedstaden på Færøyene, Tórshavn. Klubben ble stifta i 1936 og lagets trener er Sigfríður Clementsen. Hjemmebanen deres heter Gundadalur og har kapasitet til 5 000 tilskuere. Meritter. Tórshavn MyPa. Myllykosken Pallo –47 (eller bare MyPa'") er en finsk fotballklubb, grunnlagt i 1947 og basert i byen Anjalankoski. Den spiller i den finske toppdivisjonen ("Veikkausliiga") og er moderklubben til blant andre Sami Hyypiä og Jari Litmanen. FK Ekranas. Futbolo Klubas Ekranas er en litauisk fotballklubb som holder til i byen Panevėžys. Klubben ble grunnlagt i 1964. Lagets trener er Valdas Urbonas, og de spiller sine hjemmekamper på Aukštaitija Stadion, som har en tilskuerkapasitet på 9940. Ekranas spiller med blå hjemmedrakter og røde bortedrakter. Klubben har vunnet den litauiske serien seks ganger, i 1985, 1993, 2000, 2008, 2009 og 2010. Ekranas vant den litauiske cupen i 1985, 1998, 2000, og i 2010 og den litauiske supercupen i 1998 og 2006. I 2004 og 2007 ble klubben slått ut av UEFA-cupen av Odd Grenland og Vålerenga. I 2008 ble Ekranas slått ut av Intertoto-cupen av Rosenborg. Meritter. Ekranas The French House. The French House er en pub i Dean Street nr. 49 i Soho i London. Puben åpna som "The Wine House" i 1910, og var den første tida drevet av en tysker. Eieren ble deportert under første verdenskrig, og puben ble overtatt av franskmannen Victor Berlemont, som endra navnet til "The York Minster". Under andre verdenskrig ble puben et møtested for franske motstandsfolk i landflyktighet; bl.a. var Charles de Gaulle en av stamgjestene. Etter krigen hadde en gruppe malere sitt tilhold på York Minster – blant dem Francis Bacon. I 1951 ble driften overlatt til Victor Berlemonts sønn Gaston, som holdt stedets franske tradisjoner ved lag. French House French House Wigan Warriors. Wigan Warriors er en rugbyklubb fra byen Wigan i Stor-Manchester i England. Treneren deres er Brian Noble som også har trent Bradford Bulls. Wigan Warriors ble etablert i 1872. De spiller sine hjemmekamper på DW Stadium. Klubben er eid av Dave Whelan som også eier fotballklubben Wigan Athletic og JJB Sports. Fra Wigan Warriors Akademiet har noen av de aller beste rugby-spillerne i Rugby Union kommet fra. De har vunnet ligaen 18 ganger, Challenge Cup 17 ganger og World Club Challenge 3 ganger, noe som gjør dem til et av Englands mest suksessfulle rugbylag gjennom tidene. Famntak. Famntak er en norsk visegruppe som består av medlemmene Anders Larsen (fiolin), Tone Søyset Døving (sang), Trygve Brøske (piano, flygel, trekkspill, munnspill) og Jostein Ansnes (gitar, sang) Gruppa ga ut sin første plate, "Famntak", i 2003 med musikk av Henning Sommerro til dikt av Hans Hyldbakk. Til deres andre plate, "Leirfivelandet", har de selv, ved Trygve Brøske og Jostein Ansnes, komponert musikken med bidrag bl.a. fra Frode Alnæs og Henning Sommerro. Tekstene er skrevet av forfattere og lyrikere som Ivar Selmer-Olsen, Stig Nilsson, Ragnhild Lund Ansnes, Ivar Nergaard, Randi og Sverre Hatle, Kristofer Uppdal og Jørgen Gravvold. Pillars of Hercules. Pillars Of Hercules er en tradisjonsrik pub i Greek Street nr. 7 i Soho i London. Dagens lokaler er fra 1910, men puben har en historie som går tilbake til 1733. Charles Dickens nevner puben i sin roman "En fortelling om to byer" (1859). I seinere år er puben blitt et stamsted for mange yngre britiske forfattere, blant dem Martin Amis, Ian Hamilton, Julian Barnes og Ian McEwan. Litteraturkritikeren Clive James har gitt en av sine bøker navn etter stedet: "At The Pillars Of Hercules". Selve navnet er en engelsk oversettelse av Herkulessøylene, den antikke betegnelsen på Gibraltarstredet. Løvrake. thumb Løvrake er et redskap som er laget til å rake løv med. Den består av et langt, rett skaft som ender i en vifte av tynne, myke klør, ca. 50 cm bred med klørne et par centimeter nedfor viftens hovedflate. Innenfor klørne er det et tverrstykke som skal gjøre det lettere å rense klørne for ting som har satt seg mellom. Det er mykheten og kloformen som gjør det til spesielt godt egnet som løvsamler. Utformingen var fra tidligere tider i tre, siden avløst av tykk ståltråd, men er nå i støpt mykplast. Utformingen er i hovedsak uendret fra de tidligste tider til nå. Redskapet er fortsatt i bruk i villahager og parker, og brukes om våren til å fjerne vissent gras og om høsten til løvfjerning. Mange bruker anledningen til å lage en komposthaug for å få hjemmelaget jord av sitt hageavfall. Standardatmosfære. Standardatmosfære (symbol: atm) er en måleenhet for trykk. Det er ikke en SI-enhet. Det tiende "Conférence Générale des Poids et Mesures" godkjente "standardatmosfære" for generell bruk og definerte det til å være nøyaktig 1 013 250 dyn per cm² (101 325 Pa). Denne verdien skal representere det gjennomsnittlige lufttrykket ved havnivå i Paris, men i praksis representerer den middeltrykket ved havnivå for områder på samme breddegrad som Paris. Bruk. I kjemi er standardtemperatur og standardtrykk definert som referansetemperaturen 0 °C og trykk på 101,325 kPa (1 atm). I dykking brukes av og til ordet "atmosfære" i stedet for 1 bar (1000 millibar, eller 1000 hPa). Enheten teknisk atmosfære (at) er omtrent lik overtrykket under 10 meter vann. 1 at) 98066,5 Pa (980,665 hPa) Trocadero (London). Trocadero er en tradisjonsrik restaurant og music hall ved Piccadilly Circus i London. Trocadero ble etablert som music hall i 1882 i et lokale på Shaftesbury Avenue som tidligere var kjent som Argyll House, et slags finere horehus. I 1895 ble etablissementet supplert med en fasjonabel restaurant som ganske snart ble innbegrepet av storslagen engelsk restaurantkultur. Det er etter dette stedet Trocadero barer, restauranter og nattklubber over hele verden har fått sitt navn. I 1965 opphørte restauranten, og stedet ble etter hvert til et andreklasses underholdningssenter retta mot turister, med tilhørende kino og kjøpesenter. En tid kunne stedet skilte med turistmagnetene "Sega World" og "Guinness World Records Exhibition", men disse eksisterer ikke lenger. Framtida for Trocadero er i øyeblikket uviss. Suzanne Lenglen. Suzanne Rachel Flore Lenglen (født 24. mai 1899 i Paris død 4. juli 1938) var en fransk kvinnelig legendarisk tennisspiller. Lenglen er en av tennishistoriens beste kvinnelige spillere og hun ble kalt «den guddommelige». Hun vant i stort sett alle turneringer hun deltok i, i årene fra 1915 til 1926. Hun var sammen med amerikanske Bill Tilden den første store internasjonale tennisstjernen. Lenglen spilte sin første finale i det franske mesterskapet i 1914, hun tapte for Marguerite Broquedis med 7-5, 4-6, 3-6. Etter det tapet, tapte hun kun én singlekamp i større turneringer, mot norsk-amerikanske Molla Mallory under US Open i 1924, da hun gav opp på grunn av et astma-anfall. Suzanne Lenglen vant sin første singletittel i Wimbledon i 1919 da hun beseiret Dorothea Chambers som hadde vunnet turneringen hel syv ganger før. Lenglen vant singletittelen i Wimbledon seks ganger hvorav fem strake titler i årene 1919–23. Hun vant også turneringen i 1925 og notabelt er at hun i tre av kampene vant med 6-0, 6-0. Hun vant det franske mesterskapet i single sju ganger, en turnering som frem til 1923 kun var åpen for franske spillere. Hun vant også to olympiske gull- og en bronsemedalje under OL i Antwerpen i 1920; gull i single for damer og sammen med Max Decugis i mixed double. Bronsen vant hun i damedoublen. Lenglen var den første spilleren som ble profesjonell, hun signerte et proffkontrakt sommeren 1926 for "C.C «Cash and Carry» Pyle". Hun spilte som profesjonell 38 kamper mot amerikanske Mary Browne og vant alle. Etter en sesong trakk hun seg som aktiv spiller og åpnet tennisskole i Paris. I 1978 ble hun opptatt i International Tennis Hall of Fame. Nathalie Tauziat. Nathalie Tauziat (født 17. oktober 1967 i Den sentralafrikanske republikk) er en tidligere, profesjonell, fransk, kvinnelig tennisspiller. I 1998 nådde hun finalen i Grand Slam-turneringen i Wimbledon og tapte for tsjekkiske Jana Novotna med 4-6, 6-7. Åndedrettsvern. Åndedrettsvern er pusteutstyr brukt til å puste steder man normalt ikke kan puste, som regel brukt om røykdykkerutstyr. Åndedrettsvern består av en trykkflaske, manometer, meis og seletøy samt maske. Trykkflasken er som regel en komposittflaske, men tidligere ble det ofte brukt både stål- og aluminiumsflasker. Komposittflasken kom på grunn av ønsket om lettere vekt. En røykdykkerjobb er stort sett meget krevende fysisk og derfor vil det være en fordel om utstyret røykdykkeren må ta med seg inn er lettest mulig. På endel åndedrettsvern er det en fløyte som gir lyd fra seg når trykket på flaskesettet har sunket til et vist nivå. Vanligvis når det er 50 eller 70 bar igjen. Dette for å gi røykdykkeren tilstrekkelig tid til å avbryte og komme seg ut. Manometer. Et manometer, trykkmåler eller trykksensor er et måleinstrument for trykk, vanligvis av gasser eller væsker. Andre betegnelser er trykktransduser, trykktransmitter, trykkavsender, trykkindikator og piezometer. Trykket er et uttrykk for den kraften som kreves for å stoppe en væske fra ekspanderende, og oppgis vanligvis i form av kraft per arealenhet. Et manometer er standardutstyr for dykkere og på åndedrettsvern for å lese av trykket på trykkbeholdere. Alle brannslokningsapparater som drives av lagret gasstrykk skal være tilsvarende utstyrt, men da ofte med forenklet skala, der rødt betyr at der må fylles mere trykk, mens grønt forteller at gasstrykket er tilfredsstillende. Trykksensorer kan også brukes til indirekte måle andre variabler som væske/gass -flow, -hastighet, -høyde, og vannstand. Manometere kan være forskjellig utført både m.h.t funksjon og montasje. I dykkerutstyr har de vanligvis standardtilkobling med en BSP-gjenge. En kategori trykksensorer er utformet for å måle raske trykkendringer. Eksempel på bruksområder for denne typen sensor er måling av forbrenningspress i en motorsylinder eller i en gassturbin. Disse sensorene er vanligvis produsert av piezoelektriske materialer som kvarts. Noen trykksensorer, kjent som trykkbrytere, fungerer for å fullføre eller bryte en elektrisk krets. Slike finnes i endel trafikkovervåkingskameraer. Olavsvern base. Olavsvern base var en norsk marinebase som lå i Tromsø kommune. Marinebasen har siden -50 tallet vært topphemmelig. NATO har betalt minst tre milliarder norske kroner for anlegget. 1. januar 2003 ble basen underlagt Haakonsvern orlogsstasjon (HOS) i Bergen. Basens hovedoppgave var å støtte sjøforsvarets undervanns- og missiltorpedobåter som opererer mest i Nord-Norge. Basen var forpliktet til å støtte alliert virksomhet under forskjellige omstendigheter. I 2009 bestemte Stortinget at Forsvaret ikke lenger hadde bruk for marinebasen. Denny Laine. Denny Laine, eg. Brian Frederick Arthur Hines (født 29. oktober 1944 i Birmingham) er en engelsk låteskriver og gitarist, men spiller også flere andre instrumenter. Han er best kjent for sin rolle som gitarist og sanger i The Moody Blues og senere for å ha dannet Wings sammen med Paul McCartney. Biografi. Laine har bakgrunn fra Romanifolket. Han ble født i Tyseley i Birmingham og fikk utdannelse ved Yardley Grammar School i Birmingham. Da han opptrådte første gang var han 12 år gammel etter å ha begynt å spille gitar i ung alder etter å ha blitt inspirert av Django Reinhardt. Han begynte en karriere som profesjonell musiker i en gruppe kalt Denny And The Diplomats hvor ett av medlemmene var den framtidige trommeslageren i gruppene Move og Electric Light Orchestra, Bev Bevan. I 1964 forlot Laine Denny And The Diplomats for å bli med i The Moody Blues, og han sang på deres største hit «Go Now». Hans tid med bandet ble derimot kortvarig, og etter en tid med flere mislykkede utgivelser sluttet han. Han dannet deretter gruppa Denny Laine's Electric String Band med seg selv på gitar og sang, Trevor Burton (også gitar og framtidig medlem av Move), og Viv Prince (trommer). Gruppa benyttet elektriske strykere i et opplegg som ikke var ulikt til hva Electric Light Orchestra senere skulle gjøre til sitt varemerke. Gruppa gjorde to singler, «Say You Don't Mind / Ask The People» (april 1967) og «Too Much In Love / Catherine's Wheel» (januar 1968); og i juni 1967 delte de en opptreden med The Jimi Hendrix Experience og Procol Harum i London, men den nasjonale anerkjennelsen uteble og selv om bandet var en pioner i sin genre ble det oppløst. Med Wings fikk Danny Laine sine største suksesser og som overgikk også The Moody Blues’ utgivelse av «Go Now»". Han hjalp Paul McCartney å skrive slike store sanger som blant annet «Mull of Kintyre». Sammen med McCartneys kone Linda McCartney dannet Laine grunnstammen i bandet, og både sang og spilte rytmegitar, bass, tangentinstrumenter foruten å kore og stundom også synge førstevokalen. Laines sang fra 1967, «Say You Don't Mind», ble en hit da den ble innspilt i 1972 av tidligere medlem av Zombie, Colin Blunstone. I januar 1980 hadde Wings planlagt en turne i Japan, men da de ankom på flyplassen ble McCartney arrestert for å ha med seg marijuana. Turnen ble kansellert og Laines forhold til McCartney kjølnet og ble bittert. I 1982 utga han sangen «Japanese Tears» som var et betydelig angrep på MCartney, tilsvarende John Lennons «How Do You Sleep?» i 1971. Laine fløy deretter lavt. På midten av 1980-tallet måtte han erklære seg personlig konkurs. Han da tidligere solgt sine lukrative rettigheter til sangen «Mull of Kintyre» til McCartney. Han fortsatte å utgi musikk og har opptrådt på Beatles-festivaler og på hyllester til The Beatles og Wings. For tiden bor han i USA og skriver på en selvbiografi. Han var kortvarig gift med Jo Jo Laine (13. juli 1953-29. oktober 2006) og fikk en datter, Heidi, med henne. Dikotisk lytting. Dikotisk lytting (DL) er en metode for måling av en rekke kognitive og emosjonelle prosesser knyttet til lateralitet og hemisfærisk asymmetri. Særlig har interessen blitt rettet mot å måle språklig asymmetri ved å identifisere locus for fonologisk prosessering under stimulering med konsonant vokal (CV) stavelser: /pa/, /ba/, /ta/, /da/, /ka/ og /ga/. DL ble for første gang brukt som en test i 1954 av Donald Broadbent. Han ønsket å måle effekten av oppmerksomhet relatert til Cocktailparty-effekten, men det ble Doreen Kimura som i 1960 presenterte DL som en teknikk for måling av lateralitet i hjernen. I 1967 presenterte hun sin klassiske strukturelle forklaringsmodell for DL med CV-stavinger. Kinsbourne kom 3 år senere med en forklaringsmodell for oppmerksomhetsrelaterte effekter under DL-situasjonen. Prosedyre. Eksempel på språklig variant av dikotisk lytting ble første gang brukt av Kenneth Hugdahl i 1986. (Den test som brukes i dag ble laget av Kenneth Hugdahl, Tormod Thomsen og Sonja Ofte ved IBMP UiB i 1998). Stavelsene [pa], [ba], [ta], [da], [ka] eller [ga] blir gitt som stimuli (syntetisk). Hver presentasjon blir gitt med 4 sekunder intervall, og varighet 400-500 mesc. Testen gjennomførers i 3 testsekvenser (vilkår), hver med 36 stimuli. To "ulike" CV-stavelser blir presentert samtidig og med samme lydstyrke i hvert øre totalt 30 ganger i hver av de tre testsekvensene. I tillegg blir det gitt to "helt like" CV-stavelser i alt 6 ganger i hver testsekvens (kontrollbetingelser). Forklaring. Ved dikotisk stimulering settes ørene i en konkurransesituasjon. Kimura mener at denne konkurransesituasjonen mellom ørene er helt nødvendig for å kunne demonstrere auditiv asymmetri. Forklaringen ligger i at et øre er representert med større antall nervefibre til kontralateral (motsatt) hemisfære. Impulstrafikken som sendes den veien vil dessuten aktivere hemming av informasjon som sendes via de ipsilaterale fibrene (oppover samme side som øret). Språklig informasjon som når frem til høyre hemisfære må dessuten sendes via hjernebjelken for å nå frem til språksenteret i venstre hemisfære (Wernickes senter). Dette vil forlenge overføringstiden med 5 – 20 msec. Siden venstre hemisfære (hos ca. 94%) er spesialisert for språk, vil informasjonen fra høyre øre bli favorisert når stimuli er CV-stavinger. Maria Bueno. Maria Ester Audion Bueno (født 11. oktober 1939 i São Paulo i Brasil) er en tidligere tennisspiller. Bueno vant sin første Grand Slam-tittel i 1958 da hun sammen med Althea Gibson vant double-turneringen for damer i Wimbledon. Året etter, i 1959, vant hun sin første Grand Slam-tittel i single, hun beseiret Darlene Hard med 6-4, 6-3 i Wimbledon-finalen. Samme året vant hun også Amerikanske mesterskapet og ble dermed den første ikke amerikanske kvinnelige spilleren til å vinne både US Open og Wimbledon i et og samme år. Bueno vant singleturneringen i Wimbledon tre ganger og US Open fire. Hun nådde finalen i både Franske- og Australske mesterskapet men tapte begge gangene til australske Margaret Smith Court. Boeno vant tolv Grand Slam-turneringer i double sammen med seks ulike partnere og i 1960 ble hun den første kvinnen som klarte å vinne alle fire Grand Slam-titlene i løpet av et kalenderår. Hun spilte i totalt 35 GS-finaler, 12 single og 23 double, hvorav hun vant 19, 7 single og 12 i double. Hun vant singleturneringen for damer i de Panamerikanske leker 1963 i São Paulo i Brasil. Marie Bueno ble i 1978 opptatt i International Tennis Hall of Fame. Allan Clarke (fotballspiller). Allan John Clarke (født 31. juli 1946 i Short Heath, Willenhall, Staffordshire) er en engelsk tidligere fotballspiller og en av engelsk fotballs beste målscorere på 1970-tallet. Han er mest kjent for sin tid hos Leeds. Clarke startet sin karriere i Walsall og debuterte i en alder av 16 år, før han dro til Fulham. I 1968 kjøpte Leicester City Clarke for 150 000 pund. Han spilte en sesong i Leicester og fikk med seg FA-cup finalen i 1969 der Leicester tapte for Manchester City. Noen uker senere ble han kjøpt opp av Leeds United. Manager Don Revie betalte 165 000 pund til Leicester, og fikk en av de farligste målscorerne i engelsk fotball. Clarke fant seg raskt til rette i Leeds og scoret 26 mål i sin første sesong da klubben jaktet på FA-cupseier, seriegull og Europacupseier. De vant ingen av troféene. Senere skulle han hjelpe Leeds til seier i Messebycupen og i FA-cupen og til et ligamesterskap. Han avsluttet sin aktive karriere med to sesonger som spillende manager for Barnsley. Etter to år hos Barnsley var han tilbake i Leeds, denne gang som manager for klubben. Der var han i to år før han igjen gikk til Barnsley etter en kort periode som Scunthorpe-manager. Etter hans siste jobb som manager for Lincoln City i 1990, har han ikke hatt noen jobber innen fotball. Alfons Bērziņš. Alfons Bērziņš (født 9. november 1916 i Riga, død 6. desember 1987 samme sted) var en latvisk skøyteløper. Bērziņš er Latvias største skøyteløper gjennom tidene. Han ble europamester i 1939 da EM ble arrangert på hans hjemmebane i Riga. Han fikk sølv i VM samme år. Han vant også det uoffisielle VM på Bislett krigsvinteren 1940. Etter den sovjetiske okkupasjonen av Latvia i 1940 engasjerte Bērziņš seg i den latviske selvstendighetsfronten, og han måtte betale for dette med 12 års Gulag-tilværelse i Sibir. Wolverhampton Wanderers statistikk for sesongen 2003–2004. Kamper for Wolverhampton Wanderers i sesongen 2003/04. Statistikk 2003-04 Rett i lomma. "Rett i lomma" er en farse skrevet av Michael Cooney. Stykket ble spilt på Chateau Neuf i 1995/1996 og er senere sendt på NRK flere ganger. Handling. Stykket handler som Erik Bruun (Nils Vogt) som melker trydesystemet ved å dikte opp en masse leieboere med den ene trygdeberettigede skavanken verre enn den andre, etter at han selv fikk sparken i e-verket for to år siden. Hans kone Linda (Kjersti Døvigen) vet ingenting om dette, men så en dag når trygdeinspektør Fylking (Ole Jørgen Nilsen) brått banker på døra en dag for å sjekke forholdene, starter en enorm og stadig mer komplisert prosess for å dekke over svindelen. Brownsville. Brownsville er en by i Cameron County i Texas, USA med cirka 140 000 innbyggere. Den ligger sør i delstaten ved elven Rio Grande på grensen til Mexico. Byen ble grunnlagt 13. januar 1849 av Charles Stillman. Den er oppkalt etter en amerikansk major, Jacob Brown, som deltok i den mexikansk-amerikanske krig. Brownsville er den sørligste byen i Texas, og en av de sørligste byene i den kontinentale delen av USA. Skaftetryne. Skaftetryne er en kriminell skikkelse som opptrer i tegneseriene om Mikke Mus. Han har en lang snute med pistrete skjegg under og går gjerne med hatt. Skaftetryne er blant Mikkes verste fiender. Som regel skildres han som Svarte Petters høyre hånd, men han har også opptrådt alene eller sammen med andre banditter. The Teddybears. The Teddybears er et norsk rock'n'roll-band etablert i 1980. Emil Jellinek. Emil Jellinek (født 6. april 1853 i Leipzig, død 1. januar 1918 i Genève i Sveits) var en rik europeisk gründer som satt i styret til Daimler-Motoren-Gesellschaft (DMG) i årene 1900–09. ReDead. ReDeads (Udøde) er fiktive skapninger som dukker opp i flere titler i videospillserien "The Legend of Zelda". ReDeads er zombie-liknende vesener som dukket opp og formerte seg i Hyrule grunnet magien til den onde Ganondorf. Den legendariske helten Link støtte først på dem i videospillet "Ocarina of Time", hvor de dvelte i "Hyrule Market" etter at Link hadde blitt vekket fra sin sju år lange hvile. ReDeads er onde, vandrende skapninger som forpester de mer skyggefulle steder i Hyrule. ReDeads er kjent for å være noen av de mest skremmende fiendene i "The Legend of Zelda"-spillene. Angrepsmåter. ReDeads besitter visse overnaturlige krefter de bruker for å angripe sine ofre. Om man går for nær en ReDead, vil den utstøte et høyt, skrekkinnjagende skrik som gjør at offeret blir paralysert av frykt og ute av stand til å bevege seg. Det er mulig å unnslippe denne psykiske fellen hvis personen kjemper hardt nok, men hvis en ReDead kommer for nær, vil den gå til fysisk angrep, enten offeret er paralysert eller ei. Den vil da som oftest springe opp på offeret og omfavne den, før den biter seg fast og begynner å tappe personen for livskraft. Offeret kan kaste en ReDead av seg ved å kjempe hardt imot fysisk. ReDeads kan bekjempes med de fleste konvensjonelle våpen som man finner i spillene (slik som sverd, piler og så videre) selv om noen våpen er betydelig bedre enn andre. ReDeads kan også bli midlertidig paralysert ved å bestråle dem med lys. En ReDead er blind og orienterer seg etter lyd. Om man går mot en ReDead uten å lage en lyd, vil den ikke reagere, men straks den fornemmer lyder, vil den ustøte det høye skriket sitt og gå til angrep. Opptredener. ReDeads hadde en fremtredende rolle i "Ocarina of Time" og "Majora's Mask". ReDeads dukker også opp i "The Wind Waker", selv om utseendet deres er annerledes enn deres motstykker fra "Ocarina of Time" og "Majora's Mask". Her virker de mer urgamle og mer stammesystem-liknende, med store øreringer og folkestammemerker. Skriket er annerledes og de går heller ikke med masker, men har istedet en stor gapende munn. Angrepsmåten skiller seg ut; istedet for å bite seg fast i Link når de angriper, omfavner de ham før de begynner å klemme ham hardt gjentatte ganger. For hver gang de klemmer, mister Link livskraft (hjerter). Ikke alle våpen biter på dem i spillet og noen våpen er svært lite effektive mot dem (først og fremst piler). Bomber er, sammen med lyspiler, sett på som de mest effektive våpnene, enten alene eller i kombinasjon med Mestersverdet. Når man dreper en ReDead, vil andre ReDeads i nærheten gå bort til den og se eller krøke seg over den. Når «liket» forsvinner, angriper de resterende ReDeads. Denne pussige oppførselen dukker også opp i "The Wind Waker". ReDeads dukker også opp i "Twilight Princess", nå kalt ReDead Knights (Udøde riddere). Til forskjell fra ReDeads i "Ocarina of Time" minner de her mer om en krysning mellom et skjelett og en mumie. Skriket de paralyserer Link med her, høres mer ut som en gjennomtrengende ralling, og i stedet for å springe opp og bite seg fast i ham, hogger de til mot ham med de svære sverdene de bærer på. Dette angripet gjør at Link mister to og et halvt hjerte for hvert treff av sverdet. Når man først støter på en ReDead Knight, ligger den på ryggen på bakken, men så snart man nærmer seg, reiser de seg og begynner å gå mot Link. Når de kommer innenfor angrepsvidde, ustøter de skriket sitt og angriper med sverdet. De kan effektivt beseires med bombepiler og gjenstanden «Ball & Chain», som er en svær metallkule festet til en lenke som kan svinges og slenges mot en fiende. Gibdo. En liknende fiende i "The Legend of Zelda"-serien, kalt en Gibdo (en mumie) har svært likt utseende og atferd som en ReDead. Derimot kan de ikke bite seg fast i offeret eller paralysere det. I "Majora's Mask" var det mulig å brenne vekk svøpene til en Gibdo, som gjorde dem til en ReDead. I andre spill ble den til en Stalfos (en skjelettkriger) når svøpene ble fjernet. Damaged. "Damaged" er det amerikanske hardcorebandet Black Flag' debutalbum. Det blei utgitt i 1981. Quarter Moon in a Ten Cent Town. "Quarter Moon in a Ten Cent Town" er et album med Emmylou Harris som kom i 1978. Henry McCullough. Henry McCullough spilte sammen med Joe Cocker på Woodstockfestivalen i 1969. Henry McCullough (21. juli 1943) er en irsk gitarist som har spilt ulike grupper som Spooky Tooth, Paul McCartneys Wings og The Grease Band. Født i Portstewart, Londonderry i Nord-Irland, Henry McCullough er en gitarist, vokalist og låtskriver, og den eneste irlender som har spilt Woodstockfestivalen da han backet Joe Cocker. Han opptrer også mange steder på som utøvende musiker på egne vegne. Fra rythm and blues til folkrock. McCullough gjorde seg først bemerket tidlig på 1960-tallet som gitarist i et tenåringsbandet "The Skyrockets" fra Enniskillen. I 1964 dannet han et nytt band sammen med tre av medlemmene fra The Skyrockets som ble frontet av den sørafrikanske sangeren Gene Chetty, kalt for "Gene and The Gents". McCullough gikk deretter tilbake til det som han egentlig likte å spille, nemlig rhythm and blues, og erstattet Mike Cox i et band fra Portadown kalt for "The People" og som bygget seg opp en solid tilhengerskare over hele Irland. De fikk kontrakt i 1967 av tidligere bassist med The Animals, Chas Chandlers administrasjon og skiftet da navn til Éire Apparent. Under Chandlers lederskap turnerte gruppen i Storbritannia på samme plakat som Pink Floyd, The Move og The Jimi Hendrix Experience. Likevel tok McCulloughs karriere en uvanlig vending da han flyttet tilbake til Irland og ble med i Sweeney's Men, en gruppe som primært spilte folkemusikk. Under innflytelse av McCullough begynte de etter hvert å spille en blanding av folk og rock, og noen betrakter gruppen som foregang for nettopp folkrock-genren. Fra Cocker til McCartney. Etter et år i Irland dro McCullough tilbake til London for spille sammen med Joe Cocker som et medlem av hans backingband, The Grease. Med Cocker turnerte han i USA og opptrådte på Woodstockfestivalen. Paul McCartney spurte om han ville bli medlem av hans nye band Wings sammen med Denny Laine og Denny Sewell. Hans gitarsolo på McCartneys sang «My Love» blir av mange sett på som rockemusikkens fineste soloer. Musikalsk uenighet med McCartney fikk McCullough igjen til å flytte på seg i løpet av året. McCullough deltok også som førstegitarist på den originalinnspillen fra 1970 av Andrew Lloyd Webber og Tim Rices rockopera "Jesus Christ Superstar". Fra Irland til Polen. McCullough gjorde deretter studioarbeid og spilte på konserter med Roy Harper, Frankie Miller, Eric Burdon, Marianne Faithfull, Ronnie Lane (dennes «Kuschty Rye» er av McCulloughs personlige favoritter) og Donovan. Han tilbrakte en god del tid sammen med det progressive bandet Spooky Tooth. Da han fikk en skade i hånden mens han besøkte familien i 1980 ble han tvunget til å ta det rolig og besluttet da å bli i Irland. Han tilbrakte da en del tid sammen gamle venner i The Fleadh Cowboys på deres søndagskonserter på The Lower Deck i Dublin, og deretter besluttet han å flytte tilbake til Portstewart og sette sammen et nytt band. Han fikk med seg by Percy Robinson på pedalsteelgitar, Roe Butcher på bass, og Liam Bradley på trimmer. I 1998 dro McCullough til Polen hvor han øvde sammen et band av polske musikere for en kommende turne. Etter turnen innspilte de en «live» album som ble utgitt under tittelen "Blue Sunset". Denne ble etterfulgt av suksessfull turne i Polen. Da McCullough kom tilbake til Irland utga han «Failed Christian», en sang som siden har blitt spilt av Nick Lowe på hans album "Dig My Mood". På 2000-tallet. McCullough fortsatte å spille inn plater og opptre, og har utgitt en del solomateriale, inkludert "Belfast To Boston" (2001) og "Unfinished Business" (2003). Den siste inneholdt hans singel fra 1998, «Failed Christian», en kraftfull sang som best kommer til sin rett på konserter. Musikalsk tenderer han mot blues og upbeat, men med utflukter til country og folkemusikk. McCullough spiller regelmessig i Nord-Irland og Skottland sammen med entusiastiske medmusikanter. Anders Grönhagen. Anders Grönhagen (født 22. mai 1953 i Gudmundrå i Sverige) er en svensk fotballtrener som nå står uten klubb. Han har kallenavnet "Grönis". Anders Grønhagen ble i mars 09 operert for forstadium til kreft i blærehalskjertelen. Grönhagen slo seg opp som spiss i GIF Sundsvall og Djurgården. Han spilte 18 landslagskamper for det svenske landslaget. I 1979 prøvespilte han for Universidad de autonom Guadalajara i Mexico men takket nei til kontrakt som ville gitt 1 mil. dollar i året. Kontratenor. Kontratenor (latin "contratenor") er et mannlig stemmeleie som gjør bruk av falsetteknikk for å synge i alt- eller sopranleie. Øivind Lunde. Øivind Lunde (født 21. august 1943 i Oslo), norsk arkeolog, forsker og antikvar. Lunde ble i 1968 tilknyttet Riksantikvaren med ansvar for den arkeologiske virksomheten. Han ble utnevnt til riksantikvar i 1991 for en seks års åremålsperiode, men ble avløst av Nils Marstein i 1995. Lunde ble fil. dr. 1977 i middelalderarkeologi ved Universitetet i Lund. I 1985 ble han utnevnt til professor II ved Oldsaksamlingen, Universitetet i Oslo, og fratrådte som professor 1. januar 2007. Lunde ble i 1996 tilsatt i stillingen som direktør for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Han hadde tidligere vært medlem av Tilsynskomitéen for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Utdanning. Lunde er utdannet ved Universitetet i Oslo (kunsthistorie i 1964), ved arkitektavdelingen på Norges Tekniske Høgskole i Trondheim 1965–1967 (hospitant) og ved Universitet i Lund, Sverige (arkeologi, spesielt middelalderarkeologi 1968–1975). Han disputerte i Lund for den filosofiske doktorgrad med avhandlingen «Trondheims fortid i bygrunnen» i 1977. Virke. Lunde begynte sitt virke som arkeolog som daglig leder for Gerhard Fischers arkeologiske undersøkelser i Erkebispegården i Trondheim 1965–1968. Dette er et arbeid han senere har gjenopptatt i samarbeid med historikeren Terje T. V. Bratberg. I 1968 ble han ansatt som antikvar hos Riksantikvaren med ansvar for den arkeologiske virksomheten. Han ble avdelingsleder for arkeologi i 1970 og organiserte deretter de regionale utgravningskontorene i Oslo, Trondheim, Tønsberg og Bergen. I 1978 ble han førsteantikvar, og fikk ansvaret for å lede kulturminnedelen i det nasjonale prosjektet «10 års vernede vassdrag». Prosjektet ble et pionerarbeid i å vurdere forskjellige verneinteresser i ulike landskap. Dette førte til ny vurdering av betydningen kulturminner har for samfunnet som helhet. I samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning og andre etater har Lunde påvirket bruken av våre landskapsomgivelser. Spesielt må her nevnes Lundes arbeid med å etablere en samisk kulturminneforvaltning og dessuten arbeidet med kulturminneforvaltningen på Svalbard. Av internasjonale oppgaver som Lunde har deltatt i kan man nevne samarbeidet med NORAD for å bistå Zimbabwe med å organisere landets kulturminneforvaltning. Da Lunde ble underdirektør hos Riksantikvaren i 1988, var arbeidet med organiseringen av kulturminneforvaltningen i Norge høyt prioritert og Riksantikvaren ble dette året direktorat for fagfeltet. Lunde hadde en sentral rolle i forhold til museumsvesenet, spesielt da i forhold til de oppgaver som ble forvaltet av de arkeologiske museene og sjøfartsmuseene. I 1991 ble Lunde assisterende riksantikvar og han ble utnevnt til riksantikvar senere samme år. Lundes mest krevende oppgave var etableringen av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU (1994)). Dette medførte at en stor del av riksantikvarens ressurser ble overført til det nye instituttet. Dessuten hadde Lunde ansvaret for samarbeidet med Forsvaret om å verne etatens antikvariske og historiske anlegg. I tillegg ble det i hans periode utformet verneplaner for kystdirektoratets verneverdige fyr og andre anlegg. Lunde var sentral i arbeidet med å få etablert en sektorovergripende kulturminneforvaltning. Nordisk og internasjonalt samarbeide. Maltakonvensjonen medførte at Lunde tok et initiativ til et nordisk samarbeid mellom organene som hadde ansvaret for kulturminneforvaltningen. Dette fikk også på Lundes initiativ betydning for vernet av den arkeologiske kulturarven i Europa. Dette forumet er nå formelt knyttet til Europarådet. Lundes innsats medførte at Norge fikk ansvaret for sekretariatet og bidro dermed sterkt til etableringen av den europeiske arkeologorganisasjonen ”European Association for Archaeologists” (EAA). Universitetet i Lund. Lunde ble i 1984 utnevnt til dosent i middelalderarkeologi ved Universitetet i Lund og underviste der. I 1986 ble han utnevnt til professor II ved Universitetet i Oslo. Han ble professor i 1996. Lunde har vært gjesteforeleser og sensor ved en rekke universiteter. Han har publisert flere arbeider innenfor sitt fagområde hvor han spesielt har lagt vekt på byarkeologi. Andre verv. Lunde ble i 1993 medlem av Det Norske Vitenskaps-Akademi og i 2003 medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han er æresmedlem av European Association of Archaeologists fra 2004 og Norsk kulturarv fra 2005. Lunde er leder av foreningen Munkholmens venner. Utmerkelser. Kongen utnevnte 20. november 2008 Lunde til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans innsats for bevaringen av norske kulturverdier.» Publiserte arbeider. 1971 «Premonstratenserklosteret i Tønsberg», Vestfold-minne 1971, utgitt av Tønsberg Sparebank som særtrykk i 1971 under tittelen 1977 "Trondheims fortid i bygrunnen. Middelalderbyens topografi på grunnlag av det arkeologiske materialet inntil 1970". Trondheim 1977. 305 s. 1978 «Byarkeologi – kildemateriale – hypotesedannelser», Heimen XVII, 1978 «Våre middelalderbyer – Arkeologi og fornminnevern». Middelalderske bykjerner. Deres historiske betydning og juridiske status. Innlegg og referat fra konferanse i Bryggen Museum, nov. 1977, Bergen 1978, 1982 "Dokumentasjon ved bygravninger i Norden". Nordisk seminar i Tønsberg Norge, 23.–26. februar 1981. Øvre Ervik 1982. Riksantikvarens Rapporter nr. 3. 1984 ‹The Medieval Town as a Protected Historical Monument›. Foredrag holdt på konferansen Archaeology and Planning, Colloquy organised jointly by the Council of Europe and the Region of Tuscany, Florence, 22–25 Oct., 1984 (Eng., fr., og italiensk). Strasbourg 1984. 7 s. Også utgitt i Architectural Heritage. Reports and Studies, No. 5. Strasbourg 1987. 1984 «The Planning of Archaeological Investigation ant the Establishment of Priorities». Interchange of Experience concerning the Care of Archaeological Remains – Seminar in Stockholm, 7.–9. Nov. 1983, s. 23–26. Stockholm 1984. Riksantikvarieämbetet, International Report No. 3. 1985 «Archaeology and the Medieval Town of Norway». Medieval Archaeology, Vol. XXIXm 1985, s. 120–135. 1986 «Tre norske middelalderbyer i 1970-årene». Fornminne- og utgravnings- resultater. Hamar – Oslo – Tønsberg. Redaktør Ø. Lunde. Øvre Ervik, 1986 «Middelalderbyen – forvaltningen av det skjulte fornminne». Riksantikvarens Rapporter, nr. 12, Øvre Ervik 1986, s. 7–20. 1986 «Kan arkeologien forbli politisk nøytral?» Nicolay, nr. 46, 1-1986, s.14– 1986 «Norske klostre i fugleperspektiv» – Medeltiden och Arkeologin, Lund 1987, s. 183-189. Lund Studies in Medieval Archaeology, no. 1. 1987 «Archaeology in Medieval Towns». Monuments & Sites. Norway, A Cultural Heritage, Oslo 1988, s. 298–309, ICOMOS Bulletin No. 7. 1987 «Klosteranleggene». Foreningen til norske fortidsminnemerkers 1988 «Byene under gatene», Kulturarv og Vern, Riksantikvaren, Oslo 1988, 1989 «When did it really begin?». Historisk Museum Arkeologiske skrifter, No 5, Bergen 1989, s. 41–51. 1990 «Samisk kulturminnevern. Kompetansekrav». Samisk kulturminnevern- forskning. NAVF, Oslo 1990, s. 50–55. 1992 «Fra middelalderarkeologi til historisk arkeologi». Meta, nr. 4, 1992, 1993 «Kulturminnevern i Zimbabwe og Tanzania». ICOMOS nytt, Del 1. nr.1, 1993, s. 5–8. Del 2, nr. 2, 1993 s. 5–8. 1994 ”Forord”, s.6 og ”Rein kloster”, s.155-161, En reise gjennom norsk byggekunst, Fortidsminneforeningens eiendommer 150 år, redaktør Terje Forseth. 1996 «Gamlebyen som middelaldersentrum i et moderne Oslo», Mennesker, miljø og kirkeliv i Gamlebyen: Oslo Hospitals kirke 1796–1996, 1997 ‹Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Ny tid og nye oppgaver i tradisjonsrike spor», Menighetsblad for Nidaros domkirke og Vår Frues kirkes menigheter, 3/97, s.5–9 1998 «130 Jahre Dombauhütte Nidaros: Restaurering gestern, heute und, morgen», Storemyr,P. & Lunde.Ø.: Internationale Tagung der Dombau-,Münsterbau- und Hüttenmeister, Dombauhütte Köln, Tyskland. 1998 «Restaureringsplan for Nidarosdomen 1999–2019», Storemyr, P. & Lunde, Ø., NDR rapport 9801, 58 sider. 2001 «Report Raphael II Nidaros Cathedral restoration Trondheim 2000», Kristin Bjørlykke...[et al.], red. Arne Gunnarsjaa og Øivind Lunde 2003 «Erkebispegården – fra maktsentrum til symbol», Det Kgl. Norske Videnskabers selskabs Forhandlinger 2003, s.87–100. 2003 «Roar Hauglid, Minneord», Det Kgl. Norske Videnskabers selskabs Forhandlinger 2003, s.61–65. Litteratur. 2006 "Jeg skulle være en førerhund" – Et intervju med Øivind Lunde, Nicolay 98, 2006, s.45–50 26. serierunde i Premier League 2006/07. 26. serierunde i Premier League 2006/07 startet 3. februar klokka 13:45 med Merseyside-derbyet melleom Liverpool og Everton på Anfield. Runden avsluttes i London med Tottenham hjemme mot Manchester United på White Hart Lane den 4. februar klokka 17:00. Tur. Tur brukes ofte synonymt med reise, men en tur tar kortere tid og krever mindre planlegging. Ordet er en forkortning av turisme som er en planlagt reise med overnatning. Det franske ordet "tour" betyr rundreise eller runde, det vil si at turen ender i utgangspunktet. Den som gjennomfører turen, kalles en turgåer eller turist. Reisemål eller tema brukes gjerne som forstavelse, for eksempel Oslo-tur eller ridetur. Annet. Ordet tur har på norsk også andre betydninger. For eksempel betyr "å ha tur" «å ha hell». Nils Marstein. Nils Marstein (født 4. februar 1950) er en norsk arkitekt. Han var riksantikvar i perioden 1995 til 2009. Nils Marstein ble utdannet ved NTH i 1974. Var vitenskapelig assistent her 1974–1976 og universitetsstipendiat samme sted 1976–1978, og ansatt hos Norsk kulturråd som konsulent 1978–1979. Dette året ble han ansatt hos Riksantikvaren som antikvar, deretter som førsteantikvar, og så som avdelingsdirektør for Teknisk avdeling, fra 1. januar 1991. Den 13. september 1995 ble han konstituert som Riksantikvar, og avløste da Øivind Lunde for den gjenværende del av Lundes seks års åremålsperiode, til 1997. Da ble Marstein utnevnt til Riksantikvar for en seks års periode, fram til 2003, og dette året ble han beskikket som Riksantikvar for en ny seks års periode, til 2009. Hans etterfølger fra oktober s.å. var jurist Jørn Holme. Marstein er den andre arkitekten som har innehatt stillingen som Riksantikvar. Den første, og den første Riksantikvar, var Herman Major Schirmer (1912–1913). I 2011 utnevnte kongen ham til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for hans «innsats for norsk kulturvern.» Nürnbergkrøniken. "Nürnbergkrøniken" er en krønike fra senmiddelalderen. Den er en av de første trykte bøker, en såkalt inkunabel. Forfatteren var Hartmann Schedel (1440–1514), en forsker som opprinnelig var fra Nürnberg. Originalutgaven ble gitt ut i Nürnberg, på latin, den 12. juni 1493. En tysk utgave var planlagt fra starten av, og Georg Alts oversettelse ble gitt ut 23. desember samme år. Bøkene er rikt illustrert med tresnitt. Navn. I likhet med mange andre tidlige trykte bøker hadde ikke Nürnbergkrøniken noen tittelside, og den har derfor gått under flere forskjellige navn. Blant forskere, som hadde latin som arbeidsspråk, gikk den under navnet "Liber Chronicarum", «Krønikeboken». Denne tittelen er hentet fra introduksjonen til indeksen. I engelsktalende land fikk den navnet "Nuremburg Chronicle" etter byen hvor den ble utgitt; dette navnet er blitt overtatt på norsk. Tyske forskere har i nyere tid begynt å kalle den "Die Schedelsche Weltchronik", «Den schedelske verdenshistorie», etter forfatteren. Innhold. "Nürnbergkrøniken" inneholder de første trykte beskrivelser og kart over en rekke byer og land. En oppfatning om at krøniken var den første trykte bok som inneholdt et avsnitt om Norge, var noe av bakgrunnen for at Nasjonalbiblioteket i 2007 kjøpte inn et eksemplar for 1,4 millioner kroner. Det ble dog kort tid etter innkjøpet klart at den ti år eldre trykte versjonen av "De proprietatibus rerum" av Bartholomeus Anglicus også har et avsnitt om Norge. Trykking. Trykkeren Anton Koberger var innehaver av et av Europas største trykkerier, som han åpnet i Nürnberg omkring 1470. Innen 1500 hadde han trykt hele 250 titler, noen av dem i opplag på flere tusen. Han hadde hele atten trykkpresser og mer enn hundre ansatte. Koberger stod selv bak flere av titlene han trykket, og ville i nyere tid også blitt kalt en forlegger. "Nürnbergkrøniken" var ikke et av disse verkene; det ble trykket under kontrakt. Schedel og Koberger bodde i samme gate, noen få hus fra hverandre. Illustrasjoner. Krøniken er illustrert, og ansvaret for dette ble gitt til Michael Wohlgemut og hans stesønn Wilhelm Pleydenwurff. Blant de som ble hyret inn for å illustrere boken var en ung Albrecht Dürer, som var Wohlgemuts lærling fra 1486 til 1489. Det antas at det ble bruk 645 originale tresnitt for å illustrere boken. Tallet er noe usikkert, fordi enkelte illustrasjoner er generiske slagscener eller monarkbilder som ble brukt flere ganger, i enkelte tilfeller med små endringer. Doreen Kimura. Doreen Kimura (født i 15. februar 1933 i Winnipeg, Manitoba) er professor ved Simon Fraser-Universitetet. Biografi. Doreen Kimura vokste opp i Neudorf, et lite sted i Qu’Appelle Valley i sørlige Saskatchewan. Ettersom det ikke var mulighet for å studere naturfag der, var hun mest interessert i skriving, språk og algebra. Men hun fullførte ikke high school. I stedet begynte hun 17 år gammel som lærer i fådelt skole, først i Saskatchewan, siden i Manitoba. Mens hun var i Manitoba, kom hun over en annonse for et stipend til McGill University i Montreal. Hun søkte for moro skyld og fikk stipendet. Donald O. Hebb ble hennes lærer på introduksjonskurset i psykologi og gjordet Kimura interessert i faget. Hebb var den berømte nevrologen som identifiserte hjernestrukturer som han kalte cellesamlinger, nå kjent som Hebbs synapser. Etter at Kimura tok sin doktorgrad i 1961 i fysiologisk psykologi, studiet av hvordan hjernens biologi påvirker oppførsel og erfaring, var hun i to år i en postdoktoral stilling ved Montreal Neurological Institute før hun arbeidet ved University of California, Los Angeles Medical Center og Zürich Kantonsspital i Sveits. Hun ble professor i psykologi ved University of Western Ontario i 1967 og arbeidet der i 30 år. I 1998 flyttet hun til Vancouver til en stilling ved avdeling for psykologi ved Simon Fraser University. Interesser. I 1960 presenterte hun dikotisk lytting som en test for å måle lateralitet i hjernen. Hun er interessert i forholdet mellom kjønn og kognisjon og har skrevet en bok om det som er oversatt til svensk ("Kön och kognition" 2001). Kimura er en av grunnleggerne av Society for Academic Freedom and Scholarship (SAFS). Hun støtter også synspunktet om at ulikheter i kognitive egenskaper mellom menn og kvinner er biologisk betinget. Men hun liker ikke vekten som nå legges på forskningssamarbeid og mener det dreper den kreative frihet til den enkelte. Hartmann Schedel. Hartmann Schedel (født 13. februar 1440, død 28. november 1514) var en tysk lege, humanist og historiker. Han var en av de første historikerne som gav ut en trykt bok, "Nürnbergkrøniken" ("Liber chronicarum") som kom ut i 1493 i Schedels fødeby Nürnberg. Boken inneholder blant annet en rekke detaljerte tresnitt som viser bypanoramaer. Hartmann Schedel studerte først humaniora i Leipzig fra 1456 til 1462. Deretter fulgte han sin lærer Peter Luder til Padova, der han studerte medisin. Han studerte samme sted, som en av de første tyskere, klassisk gresk under Demetrios Khalkondydes. I 1466 tok han doktorgrad i medisin, men faget forble et sidespor i hans liv; det var bøker og humaniora som opptok ham mest. Schedel var også boksamler. Størsteparten av hans private bibliotek er bevart. Samlingen består av 370 manuskripter, hvorav mange er kopiert av ham selv, og 670 trykte bøker. Schedel, Hartmann Schedel, Hartmann Schedel, Hartmann Schedel, Hartmann Inkunabel. Inkunabel eller vuggetrykk betegner en bok, et ark eller et bilde som er trykt, ikke håndskrevet eller -tegnet, før 1501 i Europa. Inkunabler er svært sjeldne, og dermed også meget verdifulle både som historiske dokumenter og i pengeverdi. Ordet kommer fra latinsk "incunabula", tøystykket spedbarn ble svøpt i, og refererer til noe som er i sin spede barndom. Første gang det ble brukt i denne betydningen var i 1639, i Bernhard von Mallinckrodts bok "De ortu et progressu artis typographicae". Forfatteren nevner "typographicae incunabula", og setter en grense ved slutten av året 1500. Denne grensen har blitt beholdt, selv om den er helt tilfeldig og ikke sammenfaller med noen fornyelse innen boktrykkerkunsten. Mens von Mallinckrodt bruker ordet om trykkeprosessen, ble det fra slutten av det 17. århundre brukt om selve bøkene, hvilket er den vanlige bruken i moderne tid. Det finnes to typer inkunabler: De som er trykket fra blokker hvor en hel side er skåret inn, ofte kalt de "xylografiske inkunabler" (blokkbøker), og de som er laget med løse typer på en presse av den typen Gutenberg fant opp; disse kalles typografiske inkunabler. Mange forskere forbeholder begrepet inkunabel for sistnevnte type. Henrik Pedersen. Henrik Pedersen (født 10. juni 1975 i Kjellerup i Danmark) er en dansk fotballspiller som spiller for Bolton Wanderers som spiss. Han gjorde sin profesjonelle debut for Silkeborg IF i 1995, og i 2000 fikk han sin debut på s landslag. Han var med og vant cupen i Danmark med Silkeborg i 2001. Den 3. juli 2001 signerte Sam Allardyce ham for Bolton. Han slet med spilletid i Premier League og i 2002 gikk han tilbake på lån til Silkeborg for hjelpe dem å unngå nedrykk. Etter han kom tilbake fra lån har han fått plass på laget til Bolton og i 2005/06-sesongen viste han sin anvennelighet ved og spille en del på venstrebacken. Han har tre landskamper for Danmark. Junkers Jumo 210. Junkers Jumo 210 var en flymotor produsert av tyske Junkers Motoren før og under andre verdenskrig. Utviklingen av motoren ble påbegynt i 1931, og den første prøvekjøringen ble utført 22. oktober 1932. Den ble testet i et Junkers W 33 5. juli 1934, og de første motorene kom i serieproduksjon samme år. Motoren hadde en effekt på ca. 650 hk, og var verdens første motor med direkte bensin-innsprøytning. Jumo 210 regnes som Tysklands første moderne motordesign og drev, i forskjellige varianter, noen av de mest kjente flyene fra andre verdenskrig. På slutten av 1930-tallet gikk de fleste flyprodusenter imidlertid over til den større Daimler-Benz DB 600-motoren. Junkers svarte på dette med å produsere en egen, større motor; Junkers Jumo 211. Gareth Bale. Gareth Frank Bale (født 16. juli 1989 i Cardiff i Wales) er en walisisk fotballspiller som spiller venstreback eller venstreving for Tottenham Hotspur og det walisiske landslaget. Southampton-tiden. Bale gjorde sin debut for Southampton den 17. april 2006, noe som gjorde han til den nest yngste spilleren for Southampton etter Theo Walcott. Det ble totalt 40 kamper for «the Saints» før han ble solgt til Tottenham i mai 2007. Tottenham. Tottenham kjøpte Bale for en startsum på fem millioner pund (omtrent 57 millioner kroner). Summen kan etterhvert komme opp i ti millioner pund. Bales første obligatoriske ligakamp for Tottenham kom mot Manchester United den 26. august 2007. Bale ble kåret til årets spiller av spillerene i 2011. Landslagskarrière. Den 27. mai 2006 gjorde han sin debut for mot. Han ble da den yngste gjennom tidene til å spille for Wales, bare 16 år og 315 dager gammel. Den 7. oktober 2006 ble han den yngste til å score for Wales, mot på et frispark. Stargate (produksjonsteam). Stargate Studios as (markedsnavn: Stargate) er et norsk Grammy Award-vinnende musikkproduksjons- og låtskriverselskap eid av Hallgeir Rustan. Stargate er det eneste norske selskap som har vært involvert i produksjoner som har toppet Billboard Hot 100-listen fire ganger. Stargate har hatt stor suksess med blant annet Beyonce-låten «Irreplaceable» som toppet USA-listen i 10 uker, og var som første låt nummer 1 på 13 forskjellige Billboard-lister i samme uke i desember 2006. I 2009 vant selskapet en Grammy Award for beste R&B låt med «Miss Independent» fremført av Ne-Yo. I 2010 toppet en av selskapets produksjoner igjen Billboard Hot 100 med låten «Rude Boy» fremført av Rihanna. Stargate ble etablert i Trondheim i 1996 av Tor Erik Hermansen, Mikkel S. Eriksen og Hallgeir Rustan som StarGate Studio AS. Deres gjennombrudd var med det britiske TV-skapte bandet S Club 7s debutalbum "S Club". Stargate produserte og skrev i 1999 «S Club Party» som ble nummer to på de britiske listene. Albumet solgte 600 000 i England og over to millioner på verdensbasis. De neste årene var Stargate med å skrive og produsere over 40 Topp 10-hiter på de britiske øyer, og var med på å selge over 25 millioner plater på 8 år. Blant artistene de jobbet i Norge er Noora, Espen Lind, Multicyde, Van Eijk, Sissel Kyrkjebø og Lene Marlin. I 2005 flyttet Tor Erik Hermansen og Mikkel S. Eriksen til New York for å etablere seg på det amerikanske platemarkedet, mens Hallgeir Rustan fortsatte på egen hånd som produsent i Norge. Begge opererer idag under navnet StarGate, uten ytterligere forbindelse. Hermansen og Eriksens gjennombrudd i USA kom i 2006 med sangen «So Sick» for R&B-artisten Ne-Yo, en sang som ble nummer 1 både i USA og Storbritannia. StarGate samarbeidet også med Ne-Yo på album for artister som Beyoncé og Rihanna. StarGate har oppnådd en rekke salgssuksesser i USA og resten av verden, og etablert seg som ettertraktede låtskrivere og produsenter. De bor og arbeider idag i New York. De er store fans av popkongen Michael Jackson, og i 2008 hadde de et møte med legenden. Stargate bekreftet at det var planer om å produsere låter for Michael, som dessverre ikke skjedde pga. popkongens død i 2009. Stargate har fått platestudioet som Quincy Jones og Michael Jackson brukte når de laget verdens mestselgende album Thriller. Jackson kalte rommet "The lucky room", og her har Stargate laget sine toplåter i dette studioet. Destroyer (album). "Destroyer" er det fjerde studioalbumet til det amerikanske hard rock-bandet Kiss. Albumet kom ut i 1976 og ble produsert av Bob Ezrin. Fra albumet ble singlene "«Shout It Out Loud»", "«Flaming Youth»" og "«Detroit Rock City»" utgitt. Sistnevnte hadde «Beth» som B-side. «Beth» fikk mest oppmerksomhet, og singelen ble utgitt på nytt med Beth på A-siden istedenfor, noe som førte til at singelen gikk høyest på singellisten i USA av alle Kiss-singler gjennom historien. Den endte på en 7. plass, og solgte til Gullplate, noe som kun «I Was Made for Lovin' You» har klart i tillegg. Metal Skin Live. "Metal Skin Live" er en konsertplate med det australske thrash metal bandet Deaths Head. Musikken er tatt opp under "Melbourne ISD Memorial Gig" 11. september 2004. Platen ble utgitt i 2006 og låtene 10-18 er hentet fra en "rehearsal tape". Love Gun. "Love Gun" er et studioalbum fra det amerikanske hard rock-bandet Kiss. Albumet ble utgitt i 30. juni 1977, og var det andre albumet til Kiss som solgte til platinaplate. Albumet er det første hvor Ace Frehley synger alene på et spor. KNM «Valkyrien» (1994). KNM Valkyrien er et av Sjøforsvarets logistikkfartøy. Det er bygget i 1981 til sivile formål. Skipet har en besetning på 20 personer. Til daglig gir fartøyet logistikkstøtte til MTB-kommandoen. Dette innebærer bl.a å forsyne MTBer og stridsbåter med drivstoff, ammunisjon, proviant, reservedeler, teknisk vedlikehold og sanitet. Skipet kan også disponeres for andre oppgaver. I 2006/2007 støttet KNM «Valkyrien» de fire norske MTBene som da var på fredsbevarende oppdrag i Libanon. Valkyrien Messerschmitt Bf 110. Et Bf 110G-4 utstyrt med radar. Messerschmitt Bf 110 (også kjent som Me 110) var et to-motors tysk tungt jagerfly («Zerstörer») produsert av Messerschmitt for Luftwaffe under andre verdenskrig. Senere i krigen ble det også produsert jagerbomber- («Zerstörer-Jabo») og nattjagervarianter. Bf 110 ble sågar en av Luftwaffes viktigste nattjagere under krigen. Flyet fløy for første gang 12. mai 1936, og det ble satt i serieproduksjon i 1937. Opprinnelig skulle Bf 110-flyene utrustes med Daimler-Benz DB 600 motorer, men på grunn av leveranseproblemer ble de tidlige flyene utstyrt med mindre kraftige Junkers Jumo 210 motorer. I 1938 ble den kraftigere Daimler-Benz DB 601 motoren tilgjengelig, noe som økte rekkevidden og hastigheten drastisk. Operativ tjeneste. Bf 110 ble benyttet av Luftwaffe i en rekke krigssituasjoner, deriblant under slaget om Storbritannia. James Harry Lacey («Ginger» Lacey), en britisk flyver som blant annet deltok under slaget om Storbritannia, uttalte etter krigen at de britiske flyverne på denne tiden anså Bf 110 som til dels farligere enn Bf 109, mest på grunn av den store ansamlingen av maskinkanoner og maskingevær flyet hadde i sitt neseparti. Etterretningsvesenet hadde også informert om at flyet var mer manøvrerbart enn det i virkeligheten var, og flyverne holdt seg derfor på avstand, og unngikk lenge kamp med Bf 110 – inntil man fant ut at flyet var langt mindre manøvrerbart enn man hadde trodd. Når det er sagt, var ikke Bf 110 ubrukelig som jagerfly: Bf 110 skjøt ned flere britiske jagerfly, og dette kan også ha underbygget frykten for flyet. Messerschmitt Bf 110 var også i bruk under okkupasjonen av Norge. Under slaget om Storbritannia viste det seg at flyet var lite egnet som jagerfly på grunn av størrelsen. Flyet var lite manøvrerbart, og til tross for at det var bemannet med haleskytter, ble det et relativt enkelt bytte for mindre, mer manøvrerbare jagerfly. Flyet hadde høyere hastighet enn samtidige jagerfly som det britiske Hawker Hurricane, men det hadde dårligere akselerasjon. Det ble derfor som regel benyttet som eskortefly for høytgående bombefly, hvor de kunne angripe fiendtlige fly ved å stupe ned, angripe, for så å bryte av og komme seg opp i høyden igjen. Flyet ble imidlertid etterhvert trukket tilbake som jagerfly og satt inn i rollen som nattjager og angrepsfly. Det ble også produsert en rekognoseringsvariant utstyrt med kamera. Annet. Den 10. mai 1941 fløy den høytstående nazisten Rudolf Hess en Bf 110 fra Augsburg, nord for München, til Skottland, for å forsøke å få i stand en fredsavtale mellom Tyskland og Storbritannia. Han hoppet ut i fallskjerm, mens flyet styrtet til bakken og ble knust. Knust ble også fredsforsøket til Hess; han fikk ikke støtte for det hos verken de tyske eller allierte lederne. Liknende flytyper. Messerschmidt Bf 110 med britiske farger Krigskom. Krigskom (el. EMIL-Krigskom) er en miljøorganisasjon/komité under Energi og Miljø (EMIL). Gjennom forskjellige holdningskampanjer vil de endre holdningen til folk slik at man er bevisst på hvilke konsekvenser deres handlinger har for omverdenen. Deres mest kjente tiltak er "Ett tørk er nok"-kampanjen som i hovedsak går ut på å redusere forbruket av papir ved vaskene på do. Det har blitt hengt opp lapper på de fleste toalett ved NTNU (både Gløshaugen og Dragvoll) og det er et ønske om at også andre offentlige steder i fremtiden vil har "Ett tørk er nok"-lapper hengende på doene. Historisk sett var EMIL-Krigskom kun for EMIL'ere, men i det siste har det også blitt medlemmer fra for eksempel Elektro (som forøvrig byttet til Energi og Miljø). Folk og røvere i Kardemomme by. Røverne Kasper, Jesper og Jonatan inntar en nøkkelrolle i historien. Fra temaparken Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark. Politimester Bastian og Tante Sofie er Kardemomme bys prektige moralister og samfunnsstøtter. Fra temaparken Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark. "Folk og røvere i Kardemomme by" er en norsk barnebok fra 1955 som er skrevet og illustrert av Thorbjørn Egner og som forteller historien om Kardemomme by. Byen er i prinsippet en effektiv, idyllisk og idealistisk stat, der det bare er en, lov som gjelder, nemlig kardemommeloven. Boka ble svært populær allerede på 1950-tallet, med egne sanger, plateutgivelse og radioopplesninger, og betraktes som en av de viktigste norske barnebøkene. Den kommer fremdeles ut i nye opplag. Boka har også dannet grunnlag for teaterforestillinger. Bakgrunn. Selve stedet og de ytre miljøskildringene av "Kardemomme by" skal bygge på erfaringer og opplevelser Egner gjorde på en stipendiereise fra 1949 til Italia, Sør-Frankrike, Alger og Marokko. Særlig skal gamlebyene (medinaene) i Fès og Marrakech i Marokko være viktige inspirasjonskilder. Kardemomme er er en urt i ingefær-familien som opprinnelige kommer fra India, men blir ofte brukt av arabere i kaffen. Handling. "Folk og røvere i Kardemomme by" handler om den fredelige byen Kardemomme og de som bor der. Noen få skaper vanskeligheter; det er de tre røverne, Kasper, Jesper og Jonatan som lever utenfor byen og ofte går inn til byen for å stjele det de trenger. Til slutt blir røverne arresterert, men de blir godt behandlet i fengselet, og i siste kapittel blir de dagens helter når de slukker brannen i byens tårn. Temapark. Historien om Kardemomme by samt skikkelsene og illustrasjonene derfra, dannet grunnlaget for en temapark i Kristiansand Dyrepark, som stod ferdig i 1991. Andrij Deryzemlja. Andrij Vasyljovytsj Deryzemlja (ukrainsk Андрiй Васильович Дериземля), fødd 18. august 1977 i Zjovtneve i Sumy oblast, er en ukrainsk skiskytter. Deryzemlja begynte med skiskyting da han var 11 år gammel. Han har vært på det ukrainske landslaget siden 1996, da han også debuterte i verdenscupen. Han har deltatt i tre OL og ni VM i skiskyting. Første gang han var på pallen i et verdenscuprenn var i 1998/99-sesongen i sprinten i Holmenkollen. Siden har det blitt en del pallplasseringer, uten at han har oppnådd det store gjennombruddet. Han har vunnet ett verdenscuprenn, fellesstarten i Antholz/Anterselva i 2002/03-sesongen. I VM i 2007 samme sted kom han på 3. plass på 20 km. I jula-08 vant han innendørs-showrennet i Arena AufSchalke sammen med Oksana Khvostenko foran over 50000 tilskuere, og vant med det en solid pengepremie. Han er gift og har ei datter. Bolognese. Bolognese (FCI #196) er en liten selskapshund som stammer fra Bologna i Italia. Den er vennlig og knytter seg tett til sine eiere. Den er trolig nært beslektet malteser og kan i tillegg regnes som en av progenitorene til bichon havanais, sammen med bichon frisé. I Skandinavia kom de første hundene til Sverige i 1988. Opprinnelse og alder. Bolognese kommer fra den italienske byen Bologna., som den har fått sitt navn fra. Allerede på 1100-tallet var den berømt for sin skjønnhet og sitt vennlige vesen. I gamle dager ble den ofte skjenket som en æresbevisning til høyt avholdte personer, noe som viser hvor spesiell man anså hunden for å være. I diplomatiske kretser ble en slik gave ansett å være det mest verdifulle man kunne få. Rasen kan ses på mange gamle malerier og er forbausende lik dagens bolognese, bortsett fra at den dengang kunne være sort og hvit, mens i dag skal være ren hvit. Bolognese er en forholdsvis sjelden rase i de fleste land, også Italia. Utseende, anatomi og fysikk. Bolognese er en liten hund med fyldig pels, som skal være lang, tett og rufset, og dekke hele kroppen, med unntak av neseryggen. Av farger er kun ren hvit tillatt. Av utseende minner den mye om Bichon Frisè, men er noe mer reservert i temperamentet. Ørene er høyt ansatt med rikelig pels. Store, mørke øyne og saksebitt. Mankehøyde for hannhunder er 27-30 cm og 25-28 cm for tisper. Bruksområde. Rasen var avlet frem som selskapshund og det er også dens rolle i dag. Lynne og væremåte. Bolognese er en hyggeig hund med godt lynne. Den tar lett lydighetstrening, egner seg som selskap for barn og kommer godt overens med andre hunder. Den er riktignok noe reservert. Surnadalsøra. Surnadalsøra er et tettsted i Surnadal kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal, ved utløpet av elva Surna. SSB definerer Skei og Surnadalsøra som ett sammenhengende tettsted som pr. 1.1.2006 hadde 2.256 innbyggere. Skei/Surnadalsøra og Glærem er de eneste tettstedene i Surnadal kommune. Fram til om lag 1970 var Surnadalsøra Surnadals kommunesenter og distriktetes handelssentrum og «havneby» med et tydelig bymessig preg. Stedet var viktig som gjennomfartsåre for reisende, utskipningshavn og handelssted. I dag er dette et bygningsmiljø hvor først og fremst trehusene fra tidlig på 1900-tallet gjør seg gjeldende. Plassmangel gjorde at ekspansjon og nybygging som ble nødvendig etter andre verdenskrig skjedde på Skei. Samtidig skjedde en generell overgang i samfunnet fra båttransport til transport på landeveien, noe som også talte for videre utbygging på Skei. Trosopplæringsreformen. Trosopplæringsreformen er en betegnelse på en reform av dåpsopplæringen i Den norske kirke som Stortinget vedtok i 2003. Vedtaket hadde sin bakgrunn i et mer enn 30-årig kirkelig-pedagogisk reformarbeid, som startet etter at Stortinget i forbindelse med behandlingen av grunnskoleloven i 1969 slo fast at skolens kristendomsundervisning ikke lenger kunne kalles kirkens dåpsundervisning og at kirken selv har ansvaret for å gi dåpsundervisning i kirkelig forstand. I det politiske miljø har det etter 1969-vedtaket vært en økende erkjennelse av at staten har et ansvar for å bidra til å legge til rette for at kirken selv kan få muligheter til å ivareta sitt opplæringsansvar – på samme måte som man ser et ansvar for at også andre trossamfunn skal få muligheter til å gi trosopplæring til sine medlemmer. Den positive viljen til å bidra er også begrunnet i et politisk ønske om å opprettholde Den norske kirke som en folkekirke. Bakgrunnen for reformen. På 1960- og 70-tallet pågikk det utredningsarbeid og forsøk for å bygge opp et kirkelig undervisningsprogram etter en fasemodell. Dette arbeidet lå til grunn for Plan for dåpsopplæring i Den norske kirke, vedtatt av "Kirkemøtet" i "1991", som en retningsgivende rammeplan for dåpsopplæring i menighetene. Etter forslag i Stortinget i 1996 startet arbeidet med å utrede tanken om lovfestet rett til dåpsopplæring. Dette utredningsarbeidet resulterte i NOU 2000:26 "…til et åpent liv i tro og tillit." Dåpsopplæring i Den norske kirke, som etter en bred høring ble behandlet på Kirkemøtet i 2001. NOU 2000:26 danner bakgrunn for Stortingsmelding nr. 7 (2002–2003) Trusopplæring i ei ny tid. Om reform av dåpsopplæringa i Den norske kyrkja, som regjeringen la fram i oktober 2002. Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite avga sin innstilling i saken 8. mai 2003: Innst. S. nr. 200 (2002–2003) og Stortinget vedtok reformen 27. mai 2003. Stortingets begrunnelse for reformen. Flertallet i Stortingets kirke-, undervisnings- og forskningskomite understreket at hensikten med reformen er å sikre at alle menigheter i Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn får mulighet til å tilby opplæring til barn og unge. Komiteen mente at hvis Den norske kirke fortsatt skal kunne opprettholdes som en bred folkekirke, er det av avgjørende betydning at barn og unge får grunnleggende kunnskap om den kristne tro og gis støtte til å mestre sitt liv i lys av den kristne tro. Komiteen mente det er viktig at barn og unge får opplæring i egen tro, og begrunnet dette med at uten kunnskaper om eget trosgrunnlag mangler viktige deler av grunnlaget for å få utviklet egen identitet. For det enkelte individ er det av avgjørende betydning å utvikle og å kunne være trygg på egen identitet. I denne sammenheng er tros- og livssynsopplæring og -kunnskap viktig. Komiteen understreket at dette er særlig viktig i et samfunn med et økende kulturelt og religiøst mangfold. Videre ble det pekt på at kunnskaper om eget grunnlag for tro og livssyn, identitet og tilknytning er viktig i møte og dialog med dem som har et annet livssyn, en annen tro eller en annen kulturbakgrunn. Forankring i egen tradisjon og identitet er et viktig vilkår for å forstå andre kulturer og å møte andre tradisjoner med ekte respekt og toleranse, ble det hevdet. Disse synspunktene ble fulgt opp i Statsbudsjettet for 2004 der det heter at Kirken har i oppgave ”å gi mennesker livshåp og fundamentale verdier ut over den materielle trygghet. Som den fremste bærer av vår kristne kulturarv har kirken som oppgave å føre denne kulturarven videre. For å ivareta sitt oppdrag må kirken bevares og videreutvikles som folkekirke. Systematisk opplæring av de døpte er en viktig forutsetning for å bygge og bevare vår folkekirke for framtiden. Gjennom kirkens tros- eller dåpsopplæring skal den døpte gis opplæring i den tro barnet er døpt til. – Å styrke kirkens arbeid blant unge handler om å gi de unge del i vår kristne kulturarv.” Trosopplæring for alle. Stortinget anså det nødvendig å styrke og fornye trosopplæringen for alle tros- og livssynorganisasjoner, og slo fast at de ulike tros- og livssynsamfunn skulle være likestilte når det gjelder offentlig støtte. Av reglene i lov av 13. juni 1969 om trudomsamfunn og ymist anna og lov av 12. juni 1981 om tilskott til livssynsamfunn følger det at en økonomisk satsing på dåpsopplæring i Den norske kirke vil føre til samme økning i den offentlige støtte til andre tros- og livssynsamfunn, regnet pr. medlem. Det vil være det enkelte tros- og livssynsamfunn selv som tar stilling til hvordan opplæringen skal organiseres. Stortinget har også slått fast at styrkingen av trosopplæringen skal ikke føre til endring av KRL-fagets plass, omfang og innhold i skolen. Hovedmomenter i reformen. Målet for trosopplæringsreformen er å utvikle en systematisk trosopplæring som fremmer kristen tro, gir kjennskap til den treenige Gud og gir hjelp til livstolkning og livsmestring for alle døpte i alderen 0-18 år uansett funksjonsnivå. Tilbudet skal også gjelde udøpte barn som ønsker å delta. Det legges til grunn et langsiktig perspektiv for gjennomføringen av reformen, sett i lys av behovene for styrking og endring på mange områder – blant annet bemanning, organisering, informasjonsarbeid og programutvikling. Trosopplæringsreformen har en veiledende dimensjoneringsnorm på i alt 315 timer fordelt på ulike alderstrinn. Reformen skal være innført i alle landets menigheter innen 5-10 år. Man tenker seg opplæringen organisert som en kombinasjon av opplæring i avgrensede faser og i kontinuerlige tiltak. Nærmere halvparten av tiden foreslås lagt til småskolealder, i form av kirkeskole og juniorkonfirmasjon. Målet er at tilbudet skal gå til alle døpte, og at det skal tilpasses barn og unge med fysiske og psykiske handikap. "Bredde" er et viktig mål for reformen, både kvantitativt og pedagogisk. Målet er at det skal utvikles et tilbud som kan nå alle døpte barn i alle menighetene i landet, og at det blir organisert og utformet slik at alle døpte kan ta del i det. I erkjennelsen av at det er lokalmenigheten som har ansvaret for dåpsopplæringen i kirken og at det er i lokalmenigheten at dåpsopplæring skjer, er reformen ikke basert på et sentralt vedtatt program. Det er i lokalmenigheten at dagens og framtidens dåpsopplæring skal formes. Den "lokale" forankringen er et sentralt poeng i reformen. Derfor er det den enkelte menighet ved menighetsråd og fellesråd som skal ha det formelle og faktiske ansvar for trosopplæringsarbeidet som foregår i den enkelte menighet. Dette anses som en viktig garanti for at bredden i folkekirken blir ivaretatt i opplæringen. For å få den ønskede bredde og omfang anses det også nødvendig med aktiv deltaking og engasjement fra kirkens frivillige organisasjoner som driver barne- og ungdomsarbeide. Pedagogiske utfordringer. Pedagogisk sett innebærer reformen et ønske om at dåpsopplæringen bør inn i et nytt spor, bort fra det teoretiske og ”skolemessige”. Tenkningen i reformen innebærer en avsvekking av det tradisjonelle undervisningsperspektivet i forhold til mer integrerte begreper for formidling, der tradisjonsformidling er et nøkkelord. Det er i forutsetningene for reformen lagt vekt på at en styrket og fornyet trosopplæring må få et innhold som appellerer både til hjerte og hjerne hos barn og unge. I målbeskrivelsene for en fornyet dåpsopplæring er kjennskap, livshjelp og livstolkning nøkkelord. Den pedagogiske utfordringen er å skape en opplæring som setter lys på de sentrale dimensjonene ved menneskelivet, der de kognitive aspektene knyttes sammen med opplevelse og deltakelse. Det dreier seg om å finne fram til en spesifikk kirkelig formidling som når alle. En slik tilnærming krever samarbeid på tvers av faggrenser, noe som vil utfordre ikke bare kirkens tradisjonelle pedagogiske arbeide, men også kirkens liturgiske språk, kirkemusikken og diakonien. Det er stor enighet om at et bredt samarbeid er nødvendig for å nå trosopplæringens målsetting. Foreldrene har hovedansvaret for barnet og for barnets dåpsopplæring. Kirkens viktigste samarbeidspartner er derfor foreldrene. Hjemmet skulle være den viktigste arenaen for trosopplæring, og foreldrene kanskje barnas viktigste dåpslærere. En 5-årig prosjektorganisert forsøks- og utviklingsfase. Den første delen av reformprogrammet ble organisert som en 5-årig forsøks- og utviklingsfase organisert som et prosjekt, som startet i 2003. Målet med prosjektorganiseringen var å få en organisatorisk basis for å utvikle en felleskirkelig strategi på feltet og for å legge til rette for samordning av de ulike oppgavene og tiltakene innen forsøks- og utviklingsarbeidet. Ledelsen av forsøks- og utviklingsfasen ble lagt til en styringsgruppe på ti medlemmer, oppnevnt av Kirkerådet, ledet av biskop Helga Haugland Byfuglien, med førsteamanuensis Oddbjørn Evenshaug som nestleder. Et prosjektsekretariat arbeidet etter oppdrag fra styringsgruppa. Forsøksmenigheter. Stortingets bevilgninger i prosjektfasen ble i det alt vesentlige kanalisert til lokale forsøk. Menighetene ble hvert år invitert til å utarbeide forsøksprosjekter og søke om midler. På grunnlag av en kvalitetsvurdering av søknadene tildelte styringsgruppa midler til et bredt spekter av forsøk i menigheter over hele landet. Et stort flertall av de 1280 menighetene i Den norske kirke søkte om prosjektmidler, og det satt i gang prosjekter som involverte ca 400 menigheter. Videre er det satt i gang en rekke utviklingsprosjekter i regi av regionale og nasjonale organisasjoner og institusjoner. De fleste forsøksmenighetene ansatte prosjektledere og andre som hadde det daglige ansvaret for forsøket i menigheten. Det ble også satset på å rekruttere frivillige medarbeidere. Mentortjeneste. Som et ledd i kvalitetssikring av det lokale forsøks- og utviklingsarbeid hadde alle prosjektene en egen mentor som fulgte prosjektet gjennom jevnlige møter med de lokale prosjektansvarlige. En viktig oppgave for mentorene var å bidra til en fagliggjøring av menighetenes erfaringer og gi reformen kontakt til et bredt fagmiljø. Erfaringsinnsamling. Utviklingsarbeidet i prosjektmenighetene har et dobbelt sikte. De skal drive et utøvende forsøks- og utviklingsarbeid i forhold til barn og unge i sin menighet. Samtidig skal det de gjør gi erfaring og kunnskap til utvikling av en fornyet trosopplæring i alle norske menigheter. Prosjektenes årlige årsrapporter med tiltaksrapporter samles i en ressursbank som er lagt ut på internett. Pr 1. januar 2008 er det lagt ut ca 2400 slike rapporter, samt en rekke mer fyldige beskrivelser av enkelttiltak som ressursmateriell for andre menigheter. Nasjonalt kompetansenettverk. Det ble opprettet et nasjonalt kompetansenettverk for trosopplæring som i reformens forsøks- og utviklingsfase hadde som mål å skape dialog mellom det lokale forsøksarbeidet og ulike faggrupper og fagmiljø, både blant ansatte i kirken og ved institusjoner som arbeider innenfor f. eks pedagogikk, teologi og samfunnsforskning for at kirkens praksis og fagfeltet kirkelig opplæring kunne utvikles gjennom reformen. Evalueringsforskning. Stortinget stilte krav til en forskningsbasert dokumentasjon av forsøks- og utviklingsarbeidet. En gruppe forskere fra Det teologiske Menighetsfakultet og Diakonhjemmet Høgskole under ledelse av Otto Hauglin Rådgivning AS dannet et arbeidsfellesskap som på oppdrag fra styringsgruppa fulgte prosjektet med forløpende evaluering. Forskerne kartla hvilke erfaringer forsøksmenighetene, de døpte og deres foreldre gjorde. De vurderte også konsekvensene av å være forsøksmenighet, og la et grunnlag for å vurdere overgangen fra forsøk til varig reform. ”Arbeidsfellesskapet" leverte årlige underveisrapporter som oppsummerte status for reformen, samt delrapporter om spesielle spørsmål. Alle rapporter er offentliggjort på nettstedet etor.no. Implementering av en fornyet trosopplæring. 2008 var det siste året i den 5-årige prosjektorganiserte fasen som innledet trosopplæringsreformen, og i oktober 2008 la styringsgruppa fram sin sluttrapport fra den prosjektorganiserte fasen. I den neste fasen skal reformen innføres i hele kirken. På grunnlag av erfaringene fra forsøksfasen vedtok Kirkemøtet i november 2009 ny plan for trosopplæring i Den norske kirke:, som gjelder fra 1. januar 2010. Burgenlands flagg. Burgenlands flagg er delt i rødt over gult. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Fargene er delstatens tradisjonelle farger og er avledet av våpenet som ble bestemt for delstaten etter at den som yngste forbundsland ble innlemmet i Østerrike i 1921. Våpenet for Burgenland ble innført året etter, i 1922. Flagget forekommer i to varianter, med og uten våpenet. Flagget med våpen er statsflagg til bruk for delstatens myndigheter, mens flagget uten våpen er til bruk for delstatens innbyggere. Burgenlands flagget ble sist lovregulert 15. november 1990. Litteratur. Peter Diem: "Die Symbole Österreichs", Wien, 1995 Fylkesvei 760 (Vestfold). Fylkesvei 760 i Vestfold går mellom Hvitsten i Holmestrand og Kornto i Re kommune. Veiens lengde er 6,1 km. Eksterne lenker. 760 Jimmy McCulloch. Jimmy McCulloch (4. juni 1953 – 27. september 1979) var en skotsk musiker, født i Glasgow, som er mest kjent for ha å spilt gitar i Paul McCartneys Wings fra 1974 til 1977. Før tiden i Wings var McCulloch medlem av Thunderclap Newman da han var 15 år gammel og Stone the Crows. Han har deltatt på mange plateinnspillinger, kanskje mest påtagelig på John Entwistles "Whistle Rymes" i 1972 og som førstegitarist spilte han sammen med en ung Peter Frampton på to spor — «Apron Strings» og «I Feel Better». McCulloch var en venn av The Who og hans band Thunderclap Newman ble oppdaget av og produsert av Pete Townshend. I 1976, mens de øvde på den første konserten for Wings Over America Tour i Forth Worth småsloss McCulloch for moro skyld med David Cassidy, og brakk håndleddet. Uhellet forsinket konsertturnen med flere uker og McCartney var ikke spesielt fornøyd. McCullochs utstyr besto vanligvis av en Gibson SG, Gibson Les Paul, og stundom spilte bass da McCartney spilte piano eller akustisk gitar. Etter å ha forlatt Wings var han en kort tid med i et gjenforent Small Faces for en kort klubbturne og hadde minimal deltagelse i bandets to comeback-album. McCartney skal etter sigende ha ringt til Steve Marriot og sagt: «Du kan beholde ham!» Jimmy McCullochs siste band var The Dukes. Hans siste innspilte sang, «Heartbreaker», ble utgitt på deres første og siste album, "The Dukes". McCulloch døde av en heroinoverdose i 1979 i London da han var kun 26 år gammel. Ironisk nok var han komponisten av antidop-sangen «Medicine Jar» på Wings’ album "Venus and Mars", og den tilsvarende «Wino Junko» på "Wings at the Speed of Sound". Kärntens flagg. Kärntens flagg er delt i gult over rødt over hvitt. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Fargene er delstatens tradisjonelle og er avledet av delstatsvåpenet, som er delt i tre svarte løver i gull i første felt og en hvit bjelke på rødt i andre felt. Fra 1608 førte Kärnten rødt og hvitt som sine farger, men dette ble endret 4. juni 1930 da gult ble lagt til. Dermed fikk Kärnten farger som skiller seg fra andre delstater der hvitt og rødt er hyppig forekommende. Både Salzburg, Tyrol, Oberösterreich, Vorarlberg og Wien fører flagg i rødt og hvitt. Flagget forekommer i to varianter, med og uten våpenet. Flagget med våpen er statsflagg til bruk for delstatens myndigheter, mens flagget uten våpen er til bruk for delstatens innbyggere. Litteratur. Peter Diem: "Die Symbole Österreichs", Wien, 1995 Fylkesvei 920 (Vestfold). Fylkesvei 920 i Vestfold går mellom Gullhaug og Bekk i Holmestrand kommune. Veiens lengde er 3,1 km. Eksterne lenker. 920 Nordmarka i Surnadal. Nordmarka ligger mellom Surnadalen og Bæverdalen og er et skogkledd friluftsområde for turgåing, med eller uten ski. Nordmarka skisenter har lang snøsesong, men området brukes også for innlandsfiske og bærsanking. Området har mange hytter og det går bilvei fra vestre til østre del av området (bomvei). Fylkesvei 765 (Vestfold). Fylkesvei 765 i Vestfold går mellom Guran i Holmestrand og Bettum i Re kommune. Veiens lengde er 7,9 km. Eksterne lenker. 765 Niederösterreichs flagg. Niederösterreichs flagg er delt i blått over gult. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Fargene er delstatens tradisjonelle og er avledet av Niederösterreichs våpen, fem gule ørner på blått felt. Fargerekkefølgen har variert gjennom historien. Fra 1836 til 1902 var blått over gult gjeldende, men i 1903 ble rekkefølgen ombyttet. I delstatens forfatning fra 1934 ble rekkefølgen blått over gult gjenopprettet. Delstatens forfatning av 1945 bekrefter dette. Flagget forekommer i to varianter, med og uten våpenet. Flagget med våpen er statsflagg til bruk for delstatens myndigheter, mens flagget uten våpen er til bruk for delstatens innbyggere. Litteratur. Peter Diem: "Die Symbole Österreichs", Wien, 1995 Drammensbiblioteket. Drammensbiblioteket er et nytt bibliotek som rommer både Drammen bibliotek, Buskerud fylkesbibliotek og høgskolebiblioteket i Drammen. Drammensbiblioteket åpnet for publikum 26. februar 2007. Drammen United. Bystyret i Drammen vedtok i midten av desember 2004 at det skulle bygges en kunnskapspark i Drammen. Samtidig ble det vedtatt å etablere det nye Drammensbiblioteket. Biblioteket har en sentral plassering på Papirbredden i Drammen og har ca kvadratmeter til disposisjon fordelt over tre etasjer. Byggestart var 1. mai 2005 med innflytting 1. desember 2006. Juryen var enstemmig i sitt valg av LPO arkitektur & design og deres forslag «Drammen United». Flere bibliotek i ett. Det er første gang i Norge at tre bibliotek med forskjellige målgrupper, ulike eiere og hvert sitt forvaltningsnivå, går sammen om å danne ett felles bibliotektilbud til publikum. En lignende samarbeidsløsning mellom høgskolebibliotek og folkebibliotek ble utredet på Rena i 1989, men ble ikke realisert. Det nye «sambiblioteket» krever en ny organisasjon og ledelsesstruktur siden tre selvstendige bibliotek skal framstå overfor publikum som ett. ABM-utvikling (Statens senter for arkiv, bibliotek og museum) har bidratt med prosjektmidler for å få dette til. En prosjektgruppe bestående av representanter for Drammen kommune, Buskerud fylkeskommune, folkebiblioteket, fylkesbiblioteket, høgskolebiblioteket og BI-biblioteket ble etablert og har jobbet med utviklingen av det nye biblioteket. Surnadal alpinsenter. Surnadal alpinsenter (også kalt Sæterlia alpinsenter) i Surnadal består av ca. 4000 meter preparerte løyper, hvorav 1750 meter med lys. Den ble åpnet i 1985, og erstattet datidens alpinbakke som lå på Bergheim. Oberösterreichs flagg. Oberösterreichs flagg er delt i hvitt over rødt. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Fargene er delstatens tradisjonelle og er avledet av Oberösterreichs våpen. Første felt viser her en gul ørn på svart, mens andre felt er delt i hvitt og rødt. Oberösterreichs farger ble bekreftet 21. september 1904, etter å ha vært i bruk siden 1800-tallets første halvdel. Delstatens senere forfatninger og lovgivning har ved hver anledning videreført fargene. Oberösterreichs flagg og andre symboler ble sist regulert ved lov av 3. juli 1997. I tillegg til Oberösterreich fører også Salzburg, Tirol, Vorarlberg og Wien flagg i rødt og hvitt. Fargene er også Østerrikes nasjonalfarger og benyttes i Østerrikes flagg. Flagget forekommer i to varianter, med og uten våpenet. Flagget med våpen er statsflagg til bruk for delstatens myndigheter, mens flagget uten våpen er til bruk for delstatens innbyggere. Litteratur. Peter Diem: "Die Symbole Österreichs", Wien, 1995 The Beautiful People. The Beautiful People er en sang fra den amerikanske sangeren Marilyn Mansons andre album "Antichrist Superstar", utgitt som en singel i september 1996. Sangen er en alternativ metal hit skrevet av Manson og Twiggy Ramirez, og produsert av Trent Reznor, David Ogilvie og Marilyn Manson. Teksten diskuterer to store temaer: hva Manson ser på som «the culture of beauty», skjønnhetens kultur, og denne kulturens forbindelse med Friedrich Nietzsches teori om herre og slave-teori. Singelen var såvidt innom Modern Rock Tracks-lista som nummer 26 og forblir kjent som en av Marilyn Mansons mest suksessfulle og mest kjente originale sanger. Alex Rosseau. Alex (Alexandra) Rosseau er en figur i Tv-serien Lost. Hun er datteren til Danielle Rosseau og Robert. Da hun var nyfødt ble hun bortført av «De andre» og tilsynelatende adoptert av Ben Linus. Selv om Alex har vært med på å bortføre Michael, Kate, Sawyer, Jack og Hurley er hun likevel opptatt av deres sikkerhet. Hun reddet Claire, og senere hjalp hun også Kate og Sawyer med å rømme fra øya hvor de ble holdt fanget. Hun sendte også sin kjæreste Karl med båten hun lånte bort til Kate og Sawyer. Rosseau, Alex Amfi Eiendom. Amfi Eiendom ASA er et norsk eiendomsfirma som har drifts- og forvaltningsansvar for 64 kjøpesentre i Norge (2011). Samlet årsomsetning for sentrene er ca. 30 milliarder kr (2011). 44 av sentrene markedsføres som Amfi-sentre "(2011)". Kjedens hovedkontor ligger i Surnadal på Nordmøre. Amfi Drift eies 80 % av Olav Thon Eiendomsselskap og 20 % av LL Holding. Amfi Kreativ. Amfi Kreativ AS er et datterselskap av Amfi Eiendom. Selskapet er Amfi Eiendoms interne reklamebyrå, og ble stiftet 1. januar 2005. Salzburgs flagg. Delstaten Salzburgs flagg er delt i rødt over hvitt. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Fargene er landet Salzburgs tradisjonelle og er relatert til våpenet som er delt i svart løve på gult felt i første felt og en hvit bjelke på rødt i andre felt. Fargene rødt og hvitt har vært i bruk som Salzburgs farger siden 1800-tallet. I tillegg til Salzburg fører også Oberösterreich, Tirol, Vorarlberg og Wien flagg i rødt og hvitt. Fargene er også Østerrikes nasjonalfarger og benyttes i Østerrikes flagg. Flagget forekommer i to varianter, med og uten våpenet. Flagget med våpen er statsflagg til bruk for delstatens myndigheter, mens flagget uten våpen er til bruk for delstatens innbyggere. Litteratur. Peter Diem: "Die Symbole Österreichs", Wien, 1995 Steiermarks flagg. Steiermarks flagg er delt i hvitt over grønt. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Fargene er landets tradisjonelle og er avledet av Steiermarks våpen, en hvit heraldisk panter på hvitt. Den heraldiske panteren, et fabeldyr som spruter ild, er et eldgammelt symbol for Steiermark. Det er først kjent i heraldisk sammenheng 1160 og står i en bredere europeisk sammenheng der draken forekommer som symbol. Delstatens flagg har sitt opphav på 1800-tallet og rekkefølgen av fargene har variert. Flagget forekommer i to varianter, med og uten våpenet. Flagget med våpen er statsflagg til bruk for delstatens myndigheter, mens flagget uten våpen er til bruk for delstatens innbyggere. Litteratur. Peter Diem: "Die Symbole Österreichs", Wien, 1995 Tirols flagg. Tirols flagg er delt i hvitt over rødt. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Fargene er landet Tirols tradisjonelle og er avledet av våpenskjoldet, en rød ørn på hvitt. I tillegg til Tirol fører også Salzburg, Oberösterreich, Vorarlberg og Wien flagg i rødt og hvitt. Fargene er også Østerrikes nasjonalfarger og benyttes i Østerrikes flagg. Flagget forekommer i to varianter, med og uten våpenet. Uten våpen er flagget til bruk for delstatens innbyggere. Flagget med våpen er statsflagg til bruk for delstatens myndigheter. Det er utformet på en spesiell måte med en frittsvevende ørn på hvit bakgrunn som strekker seg fra det øvre feltet og ned i det røde som en halvsirkel. Litteratur. Peter Diem: "Die Symbole Österreichs", Wien, 1995 Mo kirke (Surnadal). Mo kirke ligger i Surnadal kommune og er en av 5 Y-formede kirker i Norge. Bygget i 1728, i en spesiell form som symboliserer Treenighetskirken. Det er gjort funn av en vikingegrav ved kirken. Byggverket er i tre og har 190 plasser. Vorarlbergs flagg. Vorarlbergs flagg er delt i rødt over hvitt. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Fargene er landet Vorarlbergs tradisjonelle og er avledet av våpenet, et rødt kirkebanner på hvitt. Våpenet er kjent i farger fra midten av 1300-tallet. Fargene kom i første halvdel av 1800-tallet også i bruk i flaggsammenheng. I tillegg til Vorarlberg fører også Salzburg, Oberösterreich, Tirol, og Wien flagg i rødt og hvitt. Fargene er også Østerrikes nasjonalfarger og benyttes i Østerrikes flagg. Flagget forekommer i to varianter, med og uten våpenet. Flagget med våpen er statsflagg til bruk for delstatens myndigheter, mens flagget uten våpen er til bruk for delstatens innbyggere. Litteratur. Peter Diem: "Die Symbole Österreichs", Wien, 1995 Buskerud fylkesbibliotek. Buskerud fylkesbibliotek er fylkesbibliotek for innbyggerne i Buskerud fylke. Fylkesbiblioteket hører inn under utviklingsavdelingen i Buskerud fylkeskommune og er det fylkeskommunale nivået i folkebibliotekvesenet i fylket. Fylkesbibliotekets lovpålagte oppgaver er å ivareta fjernlånsvirksomheten i fylket og organisere det lokale lånesamarbeidet, yte bibliotekfaglig veiledning og assistanse til folke- og skolebibliotekene i fylket og rådgi de lokale myndighetene og bibliotekeierne. Fylkesbiblioteket arrangerer kurs og møter om bibliotekspørsmål og saksbehandler fordelingen av statlige midler til folkebibliotekene. I tillegg kjører fylkesbiblioteket bokbuss i mange kommuner i Buskerud og administrerer ordningen med utlån av klassesett til skolene i fylket. Fylkesbibliotekets brukere er først og fremst andre bibliotek. Utlån fra fylkesbibliotekets samlinger skjer enten ved utlån fra bokbussene, som fjernlån via det lokale folkebibliotek eller ved direkte lån i Drammensbiblioteket. Fylkesbiblioteket flyttet i 2007 inn i et nytt bibliotekbygg på Papirbredden i Drammen. Det er første gang i Norge at tre bibliotek med forskjellige målgrupper, med ulike eiere og hvert sitt forvaltningsnivå, går sammen om å danne ett felles bibliotektilbud til publikum. Sambiblioteket har fått navnet Drammensbiblioteket. Mediesamlingene til de tre bibliotekene står sammen på hyllene og biblioteket har felles skranke og utlån. Biblioteket vil ha to ulike biblioteksystemer, Bibliofil og Bibsys, noe brukerne i praksis ikke vil merke. Utad fremstår sambiblioteket som en felles tjeneste. I januar 2011 ble biblioteket kåret til Årets bibliotek 2010 av Norsk bibliotekforening. Mo i Surnadal. Mo er ei grend i øvre deler av Surnadalen på Nordmøre. Mo kirke ligger her og er en av 5 Y-formede kirker i Norge. Den er også den eldste kirka i kommunen. Røv mølle ligger et ca 1 km sørvest for Mo. Tegl. En vegg av teglstein i løperforband Tegl er et keramisk materiale som fremstilles ved brenning av leire i spesielle ovner. Ordet kommer fra latinsk "tegula" (brukt om takstein) fra verbet "tegere" som betyr «å dekke». Fargen vil fra naturens side oftest være gul, rød eller brun, avhengig av leiras kvalitet. Innholdet av jernoksid gir rødlige farger ved brenning, mens kalkholdig leire gir gulfarget tegl. Tegl kan gis ønsket farge ved tilsetting av fargestoff til leiren, eller ved glassering med et tynt ytre lag med farge. Tegl brukes først og fremst til murstein og takstein. Men ble i eldre tider også brukt som søkke/garnstein. I dagligtalen brukes ofte ordet «murstein» upresist for å betegne teglstein. Teglstein. Teglstein er kunstig stein i standardformater, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Teglstein har siden oldtiden vært et av de vanligste materialene til murverk. Soltørket tegl ble brukt i de tidlige sivilisasjonene i Mesopotamia og brukes fortsatt innenfor folkelig byggeskikk mange steder i verden. Romerne oppførte de fleste av sine byggverk i tegl, ofte i form av relativt store skiver. Teglmuren ble som regel pusset med mørtel eller forblendet med bearbeidet stein eller keramiske fliser. I middelalderen ble brent tegl tatt i bruk i store deler av Europa, både til bruksbygninger og til monumentalbygg. I Norge kom tegl i bruk omkring 1300, mest til kongelige anlegg som kirker og borger. I flere hundre år ble det bare unntaksvis brent tegl i Norge, men fra midten av 1700-tallet kom flere teglverk i drift. Innføring av "murtvang" i byene på 1800-tallet satte fart i norsk teglproduksjon. Atskillig tegl ble også importert til norske havnebyer med skip. Skip i trelastfart trengte ballast til hjemturen og murstein og taktegl fungerte både som salgsvare og ballast. Teglformat og forband. Tegl fremstilles som regel i formater hvor forholdet mellom lengde og bredde (inkludert vanlig fugebredde) tilsvarer 2:1. Det gir mulighet til å mure i forband uten gjennomgående vertikale fuger, slik at muren blir fastere. I mange byggemiljøer inngår også teglsteinens høyde i proporsjonssystemet, slik at forholdet mellom lengde, bredde og høyde er 4:2:1. Gjennom flere hundre år inntil omkring 1840 fulgte det norske standardformatet på tegl dette systemet. Lengden varierte rundt 23 cm, bredden rundt 11 cm, og høyden rundt 4,5 cm. Til oppmuringen av Slottet fra 1833 til 1836 ble det brukt tegl med samme lengde og bredde, men med større høyde, ca. 6,5 cm. Dette ble etterhvert standardformatet for tegl her i landet. Wiens flagg. Wiens flagg er delt i rødt over hvitt. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Fargene er byen og delstaten Wiens tradisjonelle og er avledet av byens våpen, et hvitt kors på rødt. Dette har vært Wiens våpen siden slutten av 1270-tallet. Også andre steder i utkanten av det Hellige romerske rike, som Danmark, Sveits og Savoia har tilsvarende våpen eller flagg, alle relatert til det keiserlige militærflagg ført fra slutten av 1100-tallet. I tillegg til Wien fører også andre østerrikske delstater flagg i rødt og hvitt: Salzburg, Oberösterreich, Tirol og Vorarlberg. Fargene er også Østerrikes nasjonalfarger og benyttes i Østerrikes flagg. Flagget forekommer i to varianter, med og uten våpenet. Flagget med våpen er statsflagg til bruk for delstatens myndigheter, mens flagget uten våpen er til bruk for delstatens innbyggere. Litteratur. Peter Diem: "Die Symbole Österreichs", Wien, 1995 Thorn Reymert. Thorn Christensen Reymert (født 1743 i Søgne, død 1825 i Kristiansand), var reder, verftseier, kjøpmann og gjestgiver i Kristiansand. Verftet. "Thorn Reymerts verft" nevnes i 1783 som et av de store på Vestersiden, sammen med blant annet verftet til Tønnes Rolfsen (som for øvrig var Thorn Reymerts svigerfar), Niels Moe m.fl. Reymert lot bygge flere egne skip på verftet, som ble solgt rundt begynnelsen av 1800-tallet. Senere eiere var familien Isaachsen og deretter firmaet Reinhard. Thorn Reymerts bygård på hjørnet av Vestre Strandgate og Kongens gate (eid av Reymert fra slutten av 1760-årene til ca. år 1800) ble i 1824-25 kjøpt av klubselskapet «Foreningen». Bygården ble i 1760 beskrevet som ett-etasjes med kvist, og hadde 8 værelser samt bryggerhus, fjøs, stall og «gresshave» ned til stranden (der Reymerts verft ble anlagt). Eiendommen til klubbselskapet Foreningen brant i 1881, og ble etterpå oppført i den form det har i dag. Gjestgiveriet. "Reymerts gjestgiveri" ble startet på begynnelsen av 1800-tallet da Thorn Reymert kjøpte Gjerdrum-huset i Kongens gate. Fra 1803 fikk han kongelig bevilling til å holde gjestgiveri og herbergeri. Bevillingen ble gitt etter at det danske kanselli i 1802 hadde blitt oppmerksom på at Kristiansand manglet herberge for reisende. Christen Pram, som er en viktig kilde for Kristiansands historie, omtaler i 1805 Thorn Reymert slik: «Trelast- og krambodhandler, en bra mann. Anses å eie 20 000 rdl. eller mer. Holder – uten som det synes å beregne det til fordel eller næringsvei – herberge for reisende, da her ellers ingen herberger er uten for bønder og sjøfolk.» Reymert holdt også skysskafferi. Bevillingen til å drive gjestgiveri og herberge sa han opp i 1814. (Thorn Reymert var for øvrig sønn av Christen Marcussen Reymert, som drev det kjente kongelige privilegerte gjestgiveri i Ny Hellesund.) Litteratur. Reymert, Thorn Christensen Reymert, Thorn Christensen Kristent fellesskap. Kristent Fellesskap Bergen er en menighet som startet på 1970-tallet som en bønnegruppe, og er i dag en større menighet som holder til i Møllendalsbakken i Bergen. Siden oppstarten, har denne menigheten vært en forløper for flere andre menigheter rundt om i landet. Blant annet Karmøy, Bømlo, Tromsø, Stord, Stokke, Oslo, Trondheim, Frekhaug, Osterøy, Sotra, Sortland og Harstad. Ifølge menigheten selv er «troen på Jesus som Herre og Frelser» og at «menigheten er til for Gud og ikke omvendt» det viktigste som kjennetegner menigheten. Menigheten i Bergen ledes av "eldste". Ledende eldste fra sommeren 2008 er Per Arne Gjerde. Menigheten driver blant annet studentarbeid, barnearbeid og ungdomsarbeid, og legger vekt på fellesskap med hverandre, og fellesskap med Gud. De driver også en bibelskole i Bergen (Bergen Bibelskole) som tar inn ca 30 elever per år. Hver påske og sommer, arrangerer menigheten en "felles" konferanse for menighetene rundt om i landet. Og ungdommene pleier å arrangere en egen konferanse rundt nyttår. Fylkesvei 755 (Vestfold). Fylkesvei 755 i Vestfold går mellom Skjeggestad i Holmestrand og Bjune i Re kommune. Veiens lengde er 16,7 km. Eksterne lenker. 755 Carl Fredrik Liljevalch, d.e.. Carl Fredrik Liljevalch (født 10. juli 1796 i Lund, død 24. juni 1870 i Stockholm) var en svensk forretningsmann og diplomat. Liljevalch var lenge aktiv i skogsindustrien og organiserte også Sveriges to første verdensomseilinger. Liljevalch var far til Carl Fredrik Liljevalch, d.y., hvis formue finansierte Liljevalchs konsthall. For å dra nytte av de nye mulighetene for handel med Kina som oppsto etter opiumskrigen sendte kong Oscar I Liljevalch til Kina som sin representant. I mars 1847 avtalte han og den manchuiske statsmannen Qiying den første handelsavtalen mellom Sverige-Norge og Kina i Guangzhou, den såkalte Kantontraktaten. Avtalen var basert på en foregående kinesisk-amerikansk handelsavtale; den ga Sverige-Norge samme fordeler som andre vestlige makter hadde fremtvunget etter opiumskrigen. Avtalen la grunnlaget for det svensk-norske konsulatvesen i Kina og var i kraft til 1908, da Sverige og Kina inngikk en ny handelsavtale. Prøvelsesrett. Prøvelsesrett er den rett den dømmende makt har til å prøve lover og andre vedtak fra den lovgivende makt opp mot landets grunnlov (konstitusjon). Denne retten er en del av kontrollmekanismene mellom styresmakter som har maktfordeling seg imellom. Retten har sitt opphav i USA og Presidentmodellen, men instituttet er tatt i bruk også i parlamentariske land. Begrepet prøvelsesrett brukes også om domstolenes rett til å prøve forskrifter utarbeidet av den utøvende makt opp mot formelle lover. I Norge kan man få prøvet for domstolene om lover og andre vedtak av Stortinget er i samsvar med Grunnloven. Retten kommer ikke frem av noen lovbestemmelse, men er ansett som konstitusjonell sedvanerett. Dette ble første gang slått fast av Høyesterett i en dom fra 1866. Bronze Star Medal. Bronze Star Medal er en amerikansk militær utmerkelse som gis for fremragende fortjenester i strid. Historie. Medaljen ble innstiftet i 1944 og gis både til amerikanere og utlendinger som kjemper på amerikansk side for et amerikanskalliert land. Når den gis for mot i strid, er utmerkelsen den fjerde høyeste kamputmerkelsen i USA, og har en V for "Valor". Når medaljen gis flere ganger til samme person får man et eikeløv i bronse (hær/luftvåpen) for hver ekstra gang medaljen mottas. Når en får den for femte gang får man et eikeløv i sølv. I marinen får man stjerner istedenfor eikeløv. Wilhelm Swensen. Wilhelm Swensen (født 1894, død 1966 i Trondheim) var en norsk arkitekt. Utdannet ved Trondhjems tekniske læreanstalt i 1914. Fra 1934 var han tillitsmann for Telemark i Fortidsminneforeningen. Han nedla et stort arbeide her gjennom mange år, og ble utnevnt til æresmedlem i 1965. Fra 1946 arbeidet han ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, og ble byggeleder her 1948–1964. Han tegnet samtidig ombygging av uthus i 1949 som egen bolig ved Waisenhuset i Kongsgårdsgata 2, nær Nidarosdomen. Han restaurerte kirker i Nes i Telemark, Hjartdal, Langesund, Porsgrunn og Kongsberg. Et særlig fremtredende eksempel er hans restaurering av Austråttborgen (1961). Han målte opp mange historiske byggverk, og publiserte oppmålingene som del av hans omfattende skriftproduksjon. Han var dessuten en dyktig frihåndstegner og en god akvarellist. Frida Kahlisto. Frida Kahlisto (født 1964 i Oslo) er en norsk forfatter og barnevernskonsulent. Hun har utdanning som sosionom og videreutdanning i rusbehandling fra Diakonhjemmets høgskole samt i sexologi fra København og Høgskolen i Agder. Kahlisto har gitt ut "Kjærlighet ved første klikk – Din guide til nettdating" (Gyldendal 2006) og "Venus – Norske kvinner sett nedenfra" (Gyldendal 2005) sammen med Eva Henriette Mohn. Ron Paul. Ronald «Ron» Ernest Paul (født 20. august 1935 i Pittsburgh i Pennsylvania i USA) er en amerikansk lege og politiker, og kandidat for Republikanerne i primærvalget 2012, noe han også var i 2008. Ron Paul er kongressmedlem i sin tiende periode. Han har representert Texas sitt 14. kongressdistrikt i representantenes hus i kongressen siden 1997 og har tidligere representert Texas sitt 22. kongressdistrikt i 1976 og fra 1979 til 1985. Han er far til øyelegen og senatoren Rand Paul. Paul annonserte formelt den 13. mai 2011 at han vil stille som presidentkandidat for det Republikanske partiet til valget i 2012. Den 12, juli 2011 uttalte Paul at han ikke vil søke en ytterligere periode i Kongressen, slik at han kunne fokusere på sitt kandidatur som president. Politiske synspunkter. Ron Pauls politiske synspunkter har mange elementer fra fra minarki, anarko-liberalisme, libertarianisme og paleokonservatisme. Paul ønsker en ikke-inngripende utenrikspolitikk, og vil begrense de føderale myndighetenes rolle, senke skattene, øke frihandelen, avskaffe sentralbanken og erstatte den med markedsbasert varepenger (f.eks gull). I økonomisk politikk er han en profilert kritiker av keynesianisme og en erklært tilhenger av Hayek, Ludwig Von Mises,Murray Rothbard og Den østerrikske skole. Han sluttet i sin karriere som fødselslege etter å ha lest den østerrikske skolen sine advarsler om at pengesystemet kalt Bretton Woods opprettet under Keynes sin styring ville bryte sammen og når den brøyt sammen i 1971 engasjerte han seg i politikk for arbeide mot et varebasert pengesystem. Paul har fått tilnavnet «Dr. No» grunnet sin medisinske bakgrunn og fordi han har hatt det med å stemme i mot lovforslag som han mente brøt med den amerikanske grunnlov. Han har aldri stemt ja til et lovforslag om å øke skatter og nekter å delta i pensjonssystemet til den amerikanske kongress. Paul stemte imot USA Patriot Act, the Military Commissions Act of 2006. Basert på stemmegivningen i Representantenes hus, er han den mest prinsippfaste tilhenger av sivile rettigheter. Han har konsekvent stemt imot alle forsøk på å innskrenke personvern, privatliv, individets frihet og forbrukerrettigheter. Paul var den eneste av republikanernes presidentkandidater for 2008 som stemte imot resolusjonen om å gå til krig mot Irak i 2002. Ron Paul er den presidentkandidaten som, på tvers av begge de politiske partiene, har mottatt mest støtte fra velgere i militære og veteraner. Presidentkampanje 2008. Ron Paul fikk lite medieomtale sammenlignet med enkelte av hans motstandere fra samme parti. Han erklærte først sitt presidentkandidatur i mars 2007 og hadde mindre tid til pengeinnsamling enn andre kandidater. Den 6. juli 2007 var Ron Paul tredjemann av kandidatene med mest penger på bok med 2,4 millioner USD, noe som satte ham foran John McCain. Over nittini prosent av Pauls økonomiske støtte kom fra enkeltpersoner, med nesten halvparten (47%) av støtten fra små bidrag (200 USD eller mindre). Ron Paul deltok i alle kandidatdebattene vist på nasjonalt fjernsyn i USA. Under presidentkampanjen lå Paul i toppsjiktet i prøveavstemninger og i pengeinnsamling, men hadde betydelig lavere støtte i gallupundersøkelser per telefon. Han genererte sterk støtte ved hjelp av Internett, og var den kandidat som var mest søkt på på Internett ifølge internettmålingssider som Hitwise, Alexa Internet og Technorati. YouTube-kanalen til Dr. Paul var på YouTubes Topp40-liste over de mest abonnerte videokanalene gjennom tidene, med over 33 000 abonnenter i oktober 2007. Den 5. november 2007 mottok Ron Paul tidenes største internettdonasjon til en republikansk presidentkandidat, da over 37 000 enkeltdonasjoner utgjorde 4,2 millioner USD. Prøveavstemninger. Ron Paul kom godt ut i de mange dialogskapende og ikke-bindende prøveavstemningene som ble foretatt av forskjellige private organisasjoner. Imidlertid fikk han for de fleste stater dårlige resultater i meningsmålinger, og vant bare en håndfull delegater. center Stilisering. Stilisering er en betegnelse på å framstille et fenomen annerledes enn originalen. Fenomenet blir gjerne framstilt i en forenklet form, og omarbeidet ved hjelp av en metode. Ofte brukes betegnelsen stilisering som en motsetning til naturalistisk eller virkelighetstro visuell framstilling. Stilisering kan være verbalt ved en beskrivelse, visuelt ved en avbildning eller hørbart ved en lyd. Stilisering finner vi stort sett i alle land og til alle tider som vi har menneskelige vitnesbyrd fra. I pedagogiske framstillinger blir stilisering benyttet, og i håndverk og kunst er stiliseringer mye brukt. De historiske og kunstneriske stilartene er basert på stilisering. Stilisering brukes i symboler, kjennetegn, flagg, våpenskjold, bumerker, segl og andre merker samt i lydsignaler. Fylkesvei 880 (Vestfold). Fylkesvei 880 i Vestfold går mellom Eidsfoss og Bråtaskogen i Hof kommune. Veiens lengde er 9,4 km. Eksterne lenker. 880 Aktivitør. En aktivitør arbeider med å aktivisere eldre på et dagsenter for eldre eller et alders- og sykehjem. Det kan også være aktivitører ansatt i omsorgen for psykisk utviklingshemmede eller funksjonshemmede, for eksempel på vernede bedrifter. I noen tilfeller vil en aktivitør også besøke klienter hjemme. Vedkommende må like å arbeide med mennesker og ha tålmodighet og kreativitet, for arbeidet består i å hjelpe mennesker ved å aktivisere dem. Dette kan gjelde husflids- og håndverksaktiviteter, daglige gjøremål og fysiske aktiviteter. I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Du må gå to år på skole og to år i lære i bedrift. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Aktivitør. Assyrere. Assyrere er en etnoreligiøs gruppe og omfatter tilhengere av kristne kirker som benytter den vest- eller østsyriske ritus og som tradisjonelt har brukt arameisk som liturgisk språk. Assyrerne har sin opprinnelse i Mesopotamia (eller Assyria), dvs. dagens Irak, vestlige Iran, Syria og sydøstlige Tyrkia. På grunn av forfølgelse, fremfor alt under det tyrkiske folkemordet på armenske og assyriske kristne, har hundretusener av assyrere flyktet til bl.a. Kaukasus, Libanon, Europa, USA og Australia. "Assyrere" kan i snever forstand betegne tilhengerne av Østens assyriske kirke. Vanligvis brukes navnet i en videre betydning, som også omfatter tilhengere av bl.a. den kaldeisk-katolske kirke, den syrisk-katolske kirke, den syrisk-ortodokse kirke og Østens gamle kirke (såfremt de bor i eller stammer fra Midtøsten). Assyrere snakker forskjellige øst-semittiske språk, men også arabisk, persisk, tyrkisk eller andre språk, alt etter hvilken stat de bor i. Kuldeblanding. Kuldeblanding er en sammenblanding av to eller flere kjemiske stoffer for at reaksjonen dem imellom skal kreve mere varme enn den som er tilstede i stoffene. Det fører til at varmen må tas fra omgivelsene, som blir nedkjølt. Den vanligste kuldeblandingen er vann og salt. Saltstrøing av veier fører til at veien kjøles ned når der kommer fuktighet til. Saltlaken som dannes er imidlertid flytende ved temperaturer godt under nullpunktet, og gir dermed bedre friksjon enn vann alene, som blir til is. Virkningen er ikke varig, siden laken blir tynnere og tynnere etter hvert som luften avgir mere fuktighet på grunn av kjølingen. Svak saltlake har høyere frysetemperatur. Hundeeiere som lufter hund langs saltede veier bør være oppmerksomme på mulige frostskader, og skylle godt av labbene etter turen. Også salpeter kan gi grunnlag for kuldeblanding. Metoden ble populær fordi den ikke trengte is. Kuldeblanding med salt og is ble brukt til å kjøle ned iskrem med, mens den ble laget. I rett blandingsforhold, med 23,3 % salt, kan temperaturen komme ned mot -21 grader celsius. Is ble saget ut av fjorder og vann om vinteren og lagret i ishus til bruk utover sommeren. Ingrediensene ble blandet sammen i et metallkar som ble senket i kuldeblandingen og vispet mens «suppa» langsomt ble stivere og stivere. Uten visping ble blandingen full av isnåler. Før elektromotorene gjorde arbeidet lettere, ble røringen utført for hånd. Mark King (musiker). Mark King (født 20. oktober 1958) er en engelsk musiker fra Isle of Wight. Han er mest kjent for å være bassist og vokalist i bandet Level 42. Tidlig på 1980-tallet var King med på å popularisere slap-stilen på bassgitar ved å inkorporere det i popmusikk. Fylkesvei 81 (Buskerud). Fylkesvei 81 i Buskerud går mellom Hvittingfoss og Efteløt kirke i Kongsberg. Veien er 19,6 km lang. Eksterne lenker. 081 Focke-Wulf Fw 44. Focke-Wulf Fw 44 «Stieglitz» (Stillits) var et toseters, dobbeltdekker trenings- og sportsfly produsert av Focke-Wulf. Prototypen fløy første gang sensommeren 1932. Den første produksjonsserien av flyet fikk betegnelsen Fw 44B. Denne hadde en Argus AS 8 firesylindret rekkemotor på 120 hk. Men produksjonen gikk hurtig over til Fw 44C som ble utstyrt med en Siemens Sh 14A stjernemotor istedet. Dette førte til at flykroppen ble 44 cm kortere. Vekten forble den samme, men Fw 44C hadde bedre flyegenskaper. Fw 44 ble eksportert til en rekke land. Det finske flyvåpenet skaffet 40 Fw 44 i 1940 og ytterligere 5 i 1944. Flyet bar kallenavnet "Stigu" i finsk tjenenste og ble brukt mellom 1940 og 1960. Flyet ble også brukt sivilt. Andre land flyet ble eksportert til inkluderer Bolivia, Chile, Kina, Romania og Tyrkia. Fw 44 ble også produsert på lisens i flere land. I Bulgaria ble det produsert under betegnelsen DAR-9, og i Sverige for bruk i det svenske flyvåpenet under betegnelsen Sk 12. Den ble også produsert i Brasil og 500 fly ble produsert i Argentina av FMA, og 600 i Tsjekkoslovakia. Appian. Appian av Alexandria (c. 95-165) var en gresk historiker som var aktiv i regjeringstiden til keiserne Trajan, Hadrian og Antoninus Pius. Appian var en viktig embedsmann i Romerriket. Han arbeidet som jurist og ble med tiden landshøvding i Egypt. Han skrev en historie om Romerriket (Ῥωμαικα) på 24 bøker, som mye av er bevart i sin helhet. Forskerne tror at verket ble fullført før 162 e.kr. fordi Appian nevner at deler av Italia blir styrt av prokonsuler og at dette blir avsluttet av Antoninus Pius. Samtidig er det ikke nevnt at dette ble gjeninnført av Marcus Aurelius i år 162. Fylkesvei 84 (Buskerud). Fylkesvei 84 i Buskerud går mellom Volden og Labru i Kongsberg. Veien er 8,5 km lang. Eksterne lenker. 084 NOR-WAY Bussekspress. NOR-WAY Bussekspress AS er Norges største kjedesamarbeid mellom 30 ulike busselskaper, som kjører ca. 40 ekspressbussruter. Da NOR-WAY Bussekspress ble lansert 1. april 1988, var det et positivt gjennombrudd for rutebilnæringen. Et tidlig problem var at det ikke ble gitt tillatelse til å kjøre buss parallelt med jernbanen. Men den restriktive politikken myknet etterhvert og det medførte nye bussruter, samt at tidligere ekspressbussruter ble forlenget. Et eksempel er ruten fra Sogn og Fjordane som tidligere bare gikk til Gol, hvor passasjerene måtte skifte til jernbane, før turen fortsatte til Oslo. Gradvis ble ekspressbuss-rutenettet utbygd til et landsomfattende rutenett. En Nor-Way Bussekspress buss mellom Fauske og Narvik Dagens ruter. "Rutene nedenfor har utgangspunkt i ekspresslinjenes egentlige trasé og inkluderer derfor ikke korresponderende ruter. Derfor ikke f.eks Bergen destinasjon for Haukeliekspressen, fordi avgangene til/fra Bergen i dag kjøres av en lokalrute." Dagens eiere/operatører. "Listen er alfabetisk og oppdatert pr. 19.08.10" Vannets kretsløp. Bevegelsen av vann rundt, over og gjennom jorda kalles vannets kretsløp. Vannets kretsløp, også kjent som den hydrologiske syklusen, er den kontinuerlige bevegelsen vann har i jordatmosfæren. Denne drives av solenergien og er nødvendig for alt liv på jorda. Når vannet beveger seg gjennom kretsløpet veksler det mellom fasene flytende, fast stoff og gass. Vannet beveger seg fra vannlager til vannlager, for eksempel fra elv til hav, gjennom prosessene fordampning, nedbør, infiltrasjon, avrenning og underjordisk vannstrøm. a> er en viktig del av vannets kretsløp Beskrivelse. Vannets kretsløp er den kontinuerlige syklusen til vann over, på og under jordoverflaten. Drivkraften er solenergi, og fordi det er en syklus har kretsløpet ingen begynnelse eller slutt. På veien gjennom kretsløpet veksler vannet mellom å være i væskeform (vann), fast form (is) og gassform (vanndamp). Tiden det tar for et vannmolekyl å bevege seg fra et punkt i kretsløpet til et annet kan variere fra sekunder til tusenvis av år. Selv om vannet er i konstant bevegelse regnes den totale mengden vann i kretsløpet for å være så godt som konstant. Bevegelsen av vannet skjer gjennom flere forskjellige fysiske og biofysiske prosesser. De to prosessene som beveger mest vann er nedbør og fordampning. Disse flytter omtrent 505,000 km³ vann hvert år. Elver transporterer middels mye vann og sublimasjon av is direkte til vanndamp står for veldig lite transport relativt sett. Her følger en oversikt over de forskjellige prosessene. Vannlagre. Med vannlagre i forbindelse med vannets kretsløp menes vannet som befinner seg på de forskjellige punktene i syklusen. Det største lageret er havene, hvor 97% av vannet på jorda befinner seg. Det nest største lageret, med 2%, er vann i fast form på polene og forskjellige isbreer. Vannet som befinner seg i alle levende organismer er det minste vannlageret. Tiden i vannlagrene. Med tiden i vannlagrene menes den gjennomsnittlige tiden et vannmolekyl vil tilbringe i dette lageret (se tabellen til venstre). Det er et mål på gjennomsnittsalderen på vannet i lageret, men det må regnes med at noe av vannet vil være der mye kortere og noe mye lengre. Grunnvann kan tilbringe over 10 000 år under jordens overflate. Spesielt gammelt vann kalles "fossilt vann". Vann som er lagret som fuktighet i jorden forblir der ganske kort tid fordi det er spredt tynt ut over hele landjorda og er utsatt for fordampning, transpirasjon, avrenning og grunnvannsinfiltrasjon. Etter at det fordamper forblir vannet i atmosfæren omtrent 9 dager før det kondenserer og faller ned til jordoverflaten som nedbør. Forandringer over tid. I det siste århundret har vannets kretsløp blitt mer intenst, med en økning i både fordampning og nedbør. Dette er et utslag av den globale oppvarmingen, siden høyere temperaturer øker fordampningen fordi varm luft har høyere kapasitet til å holde på fuktighet. Isbreenes tilbaketrekning er også et eksempel på et vannkretsløp i forandring. tilgangen av vann gjennom nedbør klarer ikke å holde tritt med vanntapet gjennom sublimasjon og snøsmelting. Siden 1850 har tilbaketrekningen av isbreene i verden vært stor. Effekten på klimaet. Vannets kretsløp drives av solenergi. 86% av den globale fordampningen skjer fra havene, og fordampningen reduserer temperaturen der. Uten den avkjølende effekten som fordampning gir ville drivhuseffekten ført til mye høyere temperaturer, opp mot 67°C, og en mye varmere planet. Mesteparten av solenergien varmer opp havene i de tropiske strøkene. Derfra stiger vanndampen opp i atmosfæren og vinder fører den bort fra tropene. Det meste av denne vanndampen kondenserer til regn i den intertropiske konvergenssonen. Dette frigjør latent varme, noe som igjen bidrar til den atmosfæriske sirkulasjonen. Lønnsarbeid. Arbeid eller lønnsarbeid er aktiviteter eller deltakelse i yrkeslivet som gir lønnsinntekt. Hva som betraktes som arbeid, varierer både over tid og på tvers av kulturer. Arbeid blir likevel oftest knyttet til posisjoner i yrkeslivet som gir inntekt. Arbeidskraftens formidling og pris (lønn) foregår og fastsettes i arbeidsmarkedet. Noen mener at denne definisjonen er med på å nedvurdere mange ulønnede aktiviteter som for eksempel omsorgsoppgaver i hjemmet. Men hvis man spør noen hva de jobber med, svarer de gjerne det de holder på med på arbeidsstedet sitt. Arbeidslivet i privat sektor deles ofte inn i "selvstendige næringsdrivende" og "lønnstakere". Eksempler på selvstendige næringsdrivende er advokater eller tannleger som driver sin egen praksis eller andre som eier sitt eget firma. Lønnstakere er de som arbeider hos selvstendige næringsdrivende. Eksempler på dette er personer som jobber i en butikk eller en annen bedrift. Andre eksempler kan være sykepleiere og lærere. Disse jobber ikke for selvstendige næringsdrivende, men i offentlig sektor, altså i staten, fylkeskommuner eller kommuner er arbeidsgiver. Arbeid i Norge. En stor del av den voksne befolkningen arbeider sammenliknet med andre land. Hovedsakelig kommer dette av at de fleste norske kvinner er yrkesaktive. Syv av ti kvinner og nesten åtte av ti menn er i yrkesaktive i dag. På 1970-tallet var under halvparten av kvinner i Norge sysselsatte eller arbeidssøkere. Norske menn er omtrent like yrkesaktive som for 30 år siden. Statistikken kan være noe misvisende ettersom mange kvinner og menn i dag er uføre, disse kommer derfor ikke med i statistikken og står også utenfor arbeidslivet. Blåleire. Blåleire brakt opp fra et dypt lag ved Århus i Danmark, leiren er veldig finkornet Blåleire er en finkornet leire, avsatt som sedimenter på havbunnen. Blåleire finnes i områder som ligger under den marine grense. I områder med store blåleireressurser har denne vært grunnlag for teglindustri, som hovedsakelig har produsert murstein og takstein av tegl. Jim Hart. James David Hart (født i Dallas i Texas) er en amerikansk skuespiller, produsent, og regissør. Han startet TITAN Teaterskole på Makrellbekken i Oslo. Han har utdanning fra den anerkjente Meadows School of the Arts som er en del av Southern Methodist University (SMU). Siden kom han sammen med 16 andre av 1400 søkere inn på Yale University School of Drama. Etter endt utdanning dro han til Los Angeles som skuespiller. Han har også studert teater på Bali og Taiwan før han startet Etudes Workshop i New York. Hart er gift med Kristina Kirkenær-Hart, som nå driver Kirkenær Ballettskole etter sin bestemor Jorunn Kirkenær. I 2006 og 2007 startet Jim Hart en debatt i Dagbladet om monopolistisk tankegang i Norge, og dets beskyttere. Han navnga Statens Teaterhøyskole, skuespillerforbundets leder Agnete Haaland og lederen i Norsk Teaterlederforum, Carl Morten Amundsen. Artikkelforfatteren hevdet at denne tankegangen bremser utviklingen i norsk teaterkunst, og hindrer hardt arbeidende skuespillere fra å arbeide profesjonelt. Norske ekspedisjoner. Norge har gjennom historien vært ledende til utforskning av havet, isbreer og polarområdene. Norsk Polarinstitutt har fortegnelse og bilder fra en rekke Norske ekspedisjoner til Svalbard, Arktis og Antarktis. Ishus. Ishus var lagre for oppbevaring av naturis i blokker til bruk om sommeren og gjerne utover høsten. Huset eller rommet var isolert med doble vegger, golv og tak, gjerne med sagflis eller halm som isolasjonsmateriale i mellomrommene. Isen ble saget ut av nærmeste vann eller sjøarm når den var frosset passe tykk. Denne virksomheten ble kalt isdrift. Isblokkene ble stablet i ishuset, som ble lukket. Det skulle åpnes så sjelden som mulig. Isen ble brukt til isskap, til å holde kjøtt og fisk fersk hos salgsmenn og under transport, og til kuldeblanding når konditoren eller kolonialkjøpmannen skulle lage iskrem. Bruken av ishus og issaging (isdrift) dabbet av etter hvert som andre kjølemetoder (elektrisk drevne apparater) ble vanligere. I dagligtale kan man ennå høre replikker som: «Du lager ishus» om å glemme å lukke døren etter seg og «Det var som å være i et ishus» om det følelsesmessige klima som kan oppleves på randen av en skilsmisse, f. eks. Fylkesvei 90 (Buskerud). Fylkesvei 90 i Buskerud går mellom Bergmannsveien og Kongsberg kirke i Kongsberg. Veien er 619 meter lang. Eksterne lenker. 090 Haroldswick. Kart over Shetland, med Haroldswick avmerket i nord Haroldswick (opprinnelig norsk navn: "Haraldsvik") er et tettsted på øya Unst som er en del av den skotske øygruppen Shetland. Tettstedet har fått sitt navn etter den norske kongen Harald Hårfagre, som kom til dette stedet med sin flåte i 875 for å støtte det norske kravet på Shetland. Haroldswick ligger 96 km nord for Shetlands hovedstad Lerwick. Storbritannias nordligste metodistkirke ligger her. Timon. Timon er et gresk mannsnavn, som betyr «respekt». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Timon i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Tancred Ibsen jr.. Tancred Ibsen jr. (født 6. juli 1921 i Oslo) er en norsk diplomat. Ibsen er utdannet cand. oecon. og cand. jur. Han trådte inn i den norske utenrikstjenesten i 1947, og arbeidet dels i departementet og dels ved en rekke utenriksstasjoner. Han har vært Norges ambassadør i Budapest, Kairo, Beijing, New Delhi og Aten. Han var ambassaderåd ved den norske EF-delegasjonen i Brussel i 1962. Ibsen er sønn av regissøren Tancred Ibsen og skuespilleren Lillebil Ibsen, barnebarn av statsminister Sigurd Ibsen og oldebarn av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Tancred Ibsen jr. er kommandør av St. Olavs Orden. François Ozon. François Ozon (født 15. november 1967) er en fransk filmregissør og manusforfatter. Fylkesvei 220 (Vestfold). Fylkesvei 220 i Vestfold går mellom Brufoss i Lardal og Hvarnes i Larvik kommune. Traséer: Brufoss – Hvarnes (19,6 km), Hvåra bru – Holm (12,0 km) Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 306 Eksterne lenker. 220 Glassverksgata (Gjøvik). Glassverksgata er en gate i Gjøvik bysentrum. Den løper ut fra Bakkegata i nord-vest og ender som blindvei like nord for Gjøvik Rådhus. Ved utløpet av Bakkegata krysser den Gjøviks hovedgate, Storgata. Glassverksgata har 5 nummer – og er oppkalt etter det tradisjonsrike Gjøvik Glassverk, som var berømt for sine glassprodukter i den spesielle fargen Gjøvikblå. Glassverksgata heter på folkemunne mest Knivstikkeren. Se også. Liste over Gjøviks gater Isbading. Isbading er en aktivitet som bare kan drives om vinteren og av og til tidlig på våren. Den går ut på å gå i vannet mellom isflak eller i en råk med eller uten badetøy. De mest filmede isbaderne finnes i dag trolig i Moskva, hvor nyttårsbadet er en begivenhet som de faste pressebyråene får med seg hvert år. Aktiviteten har trolig lengst ubrutt tradisjon i Finland i tilknytning til sauna-bruk. Også i Norge finnes isbadere, selv om dagens klima ikke alltid sørger for at sesongen blir særlig lang. Uyeasound. Kart over Shetland med Uyeasound avmerket i nord. Uyeasound er et tettsted på øya Unst i den skotske øygruppen Shetland. Severdigheter i Uyeasound er Muness Castle og Greenwell's Booth, et handelshus fra hansatiden. Ole Reistad. Ole Imerslun Reistad (født 26. juni 1898, død 22. desember 1949) fra Furuset i Oslo var en norsk idrettsmann, flyger og offiser. Han ble oberst i 1946. Oppvekst. Reistad var hele livet idrettsinteressert, og i guttedagene var det fotball og langrenn som gjaldt. Han gikk på folkeskolen i det som den gang het Østre Aker, og fortsatte senere på middelskolen inne i byen. Som femtenåring var Reistad med og stiftet gutteforeningen "Jarlen", som 14. januar 1914 ble omdannet til Furuset Idrettsforening. Idrettsprestasjoner. Ole Reistad var en allsidig idrettsutøver, om vinteren var det langrenn, hopp og kombinert, og om sommeren var det friidrett og fotball. Som 18-åring debuterte han i Holmenkollbakken. Det store gjennombruddet som skiløper kom i Nydalsrennet i 1920, da han som relativt ukjent B-løper vant hele rennet flere minutter foran vinner i A-klassen, den senere olympiske mester Thorleif Haug. Han deltok under sommer-OL for Norge i 1920 i Antwerpen med 14. plass i femkamp, og ble Norgesmester i femkamp i Bergen i 1922. Han tok også NM-sølv i 1921 og NM-bronse i 1922, begge i diskos. For sine «fremragende prestasjoner som skiløper og utmerkede prestasjoner i friidrett», ble han tildelt Egebergs Ærespris for 1922. Han var norsk flaggbærer i vinter-OL 1928 i St. Moritz og ledet det norske laget i militært patruljeløp under OL i St.Moritz. Militært patruljeløp kan sies å være en forløper til våre dagers skiskyting, og var oppvisningsgren i OL i 1928. Med på laget var Leif Skagnæs, Ole Stenen og Reidar Ødegaard. Noe overraskende vant de foran finske og sveitsiske favoritter. Det var under dette løpet at Reistad før en lang utforkjøring kom med ordren som siden har blitt et standardutrykk: «Samling i bånn, gutter». I OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen var han hovedleder for den norske troppen. Militær karriere før andre verdenskrig. Reistad ble uteksaminert fra Krigsskolen i 1921. Han begynte som elev ved Hærens flyskole på Kjeller i 1922, og ble etterhvert instruktør på samme sted. Han hadde også jobben som innflyver, dvs. at han ble sendt utenlands for å teste nye fly for Hærens flyvåpen. Etter at andre verdenskrig hadde brutt ut, ble mange av de vernepliktige flygerne innkalt til nøytralitetstjeneste. Ole Reistad var da sjef for Speidervingen, stasjonert på Kjeller ved Lillestrøm. De hadde som oppgave å overvåke kysten, og prøve å identifisere fremmede fly som krenket norsk luftterritorium. Oppgaven var vanskelig, da de norske flyene var altfor umoderne og saktegående i forhold til de utenlandske som kom inn over norsk luftrom. Norsk Aero Klubb. I perioden 1935 til 1946 var Reistad formann for Norsk Aero Klubb. Virksomheten i Norge lå nede under krigen, men ble gjenopptatt under hans ledelse da freden kom. Antall lokallag vokste kraftig mens Reistad var formann, og det ble etterhvert en landsdekkende organisasjon. Felttoget i Norge 1940. Tyskerne tok raskt kontroll over Oslo-området, dermed måtte Reistad flytte nordover med sine fly og mannskaper. Siden flyene hadde skiunderstell montert ble islagte vann brukt som landingsplasser. Ganske raskt havnet de i Gudbrandsdalen, først på Fefor, men de flyttet raskt over til Espedalsvannet, da Fefor lå litt for åpent og utsatt til. Da Sør-Norge ble oppgitt 1. mai, dro Reistad og hans menn mot Lierne i Trøndelag, og derfra videre til Bardufoss, hvor de ankom 5. mai. Reistad ble da beordret som midlertidig sjef for Hærens Flyvåpen i Norge av general Ruge. Flyplassen ble ryddet for snø, slik at engelske jageravdelinger kunne bruke flyplassen med sine Gloster Gladiator og Hurricane-jagere. Kampene i Nord-Norge fortsatte fram til den 8. juni da engelskmennene måtte trekke seg ut da situasjonen på kontinentet var blitt så prekær at de ikke lenger kunne fortsette operasjonene i Norge. Reistad demobiliserte da Hærens Flyvåpen, og flygerene ble anmodet om å prøve å komme seg over til England for å fortsette kampen derfra. Rundt jorden til Canada. Etter at kampene i Norge var over, skulle Reistad først prøve om det gikk å få startet en norsk flyskole i Finland, siden finnene hadde fått mye hjelp fra Norge under Vinterkrigen. Det viste seg å være vanskelig, og da Reistad fikk inntrykk av at finnene ble mer og mer tyskvennlige måtte han gi opp forsøket. Han reiste så til Stockholm for å prøve å få overført så mange som mulig av de som hadde flyktet fra Norge til England eller Canada. Selv kom han til Toronto like før jul 1940 via fly til Moskva, tog til Vladivostok, båt til Tokyo, båt til Vancouver og deretter tog til Toronto og Little Norway, der han meldte seg for sjefen for Hærens Flyvåpen, major Bjarne Øen. Little Norway. Flyvåpnenes Treningsleir ble offisielt åpnet i november 1940. Den lå i havneområdet i Toronto, skilt fra flyplassen «Island Airport» med en liten kanal. Øen reiste til London våren 1941 og 4. april ble Reistad forfremmet til major og beordret som sjef for leiren. Under hans ledelse skjedde mye i leiren. Han tok initiativet til en innsamlingsaksjon for å skaffe soldatene et rekreasjonssted, og for 12000 dollar ble et sted 160 km nord for Toronto innkjøpt. Tømmerhuset som lå der ble pusset opp, og flere hus ble bygd. Det var mannskapene som eide stedet, men det ble også brukt til opplæring av rekrutter, derfor stod Flyvåpenet for administrasjon og vedlikehold av stedet som ble hetende «Vesle Skaugum». Reistad ble etterhvert forfremmet til oberstløytnant. I 1943 ble selve treningsleiren også flyttet ca. 100 km nord for Toronto til et sted som het Muskoka, dette ble finansiert ved å selge leiren i Toronto til kanadierne. Mot slutten av krigen ble all trening overført til Winkleigh i England, og virksomheten i Canada opphørte. Under tiden i Canada kom Reistad på kant med flere av de mektige norske lederne som var i eksil, bl.a. stortingspresident Carl J. Hambro. Dette skyldes antagelig misforståelser og en viss misunnelse fordi Reistad bl.a. lyktes svært godt med å samle inn penger til virksomheten blant skandinavisk ættede i USA og Canada. Dette hadde ingen god innvirkning på hans videre karriere i Luftforsvaret. I 2010 ble det kjent at han høsten 1942 planla å invadere Norge med 1100 fly og 120 000 allierte soldater. En forutsetning var at Sverige skulle gi opp nøytraliteten og bli med på angrepet. Invasjonen skulle starte med flydropp av rundt 10 000 soldater øverst i Gudbrandsdalen og like mange i Valdres. I tillegg var Helgeland et hovedmål. Reistad mente dette var den beste måten å utnytte allierte styrker på. Planen skal ha blitt utarbeidet på ordre fra amerikanske myndigheter. Retur til Norge. Reistad ble beordret til Bardufoss flystasjon som sjef for Luftkommando Nord ved frigjøringen. Først ved St.Hans-tider fikk han anledning til å møte igjen familien som hadde vært hjemme i Norge under hele krigen. Dette skjedde under stor festivitas på Furuset Stadion som Reistad hadde vært primus motor for byggingen av før krigen. Sykdom og død. Mens han var sjef for Luftkommando Nord på Bardufoss ble han syk og måtte legges inn på Rikshospitalet for en vanskelig og farlig hjerneoperasjon. Han kom seg gjennom operasjonen, men var naturlig nok sterkt redusert. Helsetilstanden ble snart verre igjen. Kort før hans død ble han av Kong Haakon utnevnt til Kommandør med stjerne av St. Olavsorden for sin store innsats for Norge. Han etterlot seg kona Bergljot og tre barn: Ole, Ragnhild og Kjell Arne. Gjøvik Glassverk. Gjøvik Glassverk er en tradisjonsrik bedrift i Gjøvik by med historie tilbake til 1807. Bedriften er i dag etablert i Brennerigata 1-3, ved bredden av Hunnselva i Gjøvik sentrum. Gjøvigs Glasværk ble etablert i 1807 av Caspar Kauffeldt på gården Hunn i daværende Vardal kommune. Verket ble senere flyttet til det som i dag er Gjøvik sentrum. Rundt verket utviklet det seg et lite lokalsamfunn som la grunnlaget for byen på begynnelsen av 1800-tallet. Sammen med to andre verk, laget Gjøvigs Glasværk i en hundreårsperiode det som senere har fått navnet "gammelt norsk glass". Produksjonen ved verket omfattet først taffelglass, hvitt glass samt butelje- og og apoteketglass. Verket hadde også eget glassliperi. Gjøvikglasset representerte empirestilen. Blant et svært bredt produktspekter, er potpurrikrukker blant det flotteste som er laget på Gjøvigs Glasværk. Med sin stramme form og enkle profil kan de stå som eksponent for empirens smaksideal i Norge. Fra 1825 ble det ved Gjøvik Glassverk også produsert farget glass. Den spesielle fargen Gjøvikblå har siden blitt kjent over hele landet som spesielt og eksklusivt for produktene fra Gjøvik. Blåfargen er også representert i Gjøviks byvåpen (hvit svane på blå bunn). Reidar Ødegaard. Reidar Ødegaard (født 24. november 1901 på Lillehammer, død 11. april 1972 samme sted) var en norsk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. Han representerte Lillehammer Skiklubb. Han fikk bronse på 18 km under Vinter-OL 1928 i St. Moritz, der det ble trippelt norsk på pallen; Johan Grøttumsbråten vant foran Ole Hegge. I tillegg fikk han gull i militært patruljeløp, som var demonstrasjonsgren. Fylkesvei 44 (Telemark). Fylkesvei 44 i Telemark går mellom Våla i Sauherad og Skien sentrum. Veien er også kjent som "Valebøveien". Den er 36,1 km lang. Eksterne lenker. 044 Gjøvikblå. Gjøvikblå ble etablert som et begrep etter at Gjøvik Glassverk i perioden 1810–1817 økonomisk sett hadde hatt stor fremgang. Tyngden i produksjonen ved verket var drikkeglass og karafler av klart eller farget glass. Det ble også fremstilt finere glassarbeider – og fra 1825 spesialiserte verket seg på produkter med den svært særpregede blåfargen som senere ble oppkalt etter byen der glasset med denne fargen ble produsert. Glassverket, som i 1804 ble grunnlagt av Caspar Kauffeldt, har hatt en omskiftende historie. Det ble nedlagt i 1844, men driften er senere gjenopptatt – og Gjøvik glassverk er i dag en levende bedrift med tilhold i Brennerigata 1-3, Gjøvik sentrum. Glassverksgata i Gjøvik er oppkalt etter den tradisjonsrike bedriften. Peder Belgum. Peder Belgum (født 18. juli 1903, død 25. september 1996) var en norsk kombinertløper. Brennerigata (Gjøvik). Brennerigata er ei gate i Gjøvik sentrum. Gata begynner like vest for Gjøvik rådhus – og løper parallelt med Hunnselva fra Glassverksgata til krysset der Niels Ødegaards gate i øst fortsetter over brua ved Hunton fabrikker. I gata ligger blant anna den tidligere kornsiloen i Gjøvik. Gata har navn etter Holmen Brænderi, som ble etablert her i 1854 (Brennerigata 1). Brenneriet huser i dag Vitensenteret Innlandet, Gjøvik Glassverk og Mjøsmuseet. Kristian Johansson. Kristian Johansson (født 25. desember 1907 i Asker, død 9. mars 1984 i Oslo) var en norsk skihopper som konkurrerte på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet. Jostein Ansnes. Jostein Ansnes (født 10. november 1972 i Surnadal) er en norsk gitarist og produsent. Ansnes er tidligere gitarist i gruppene Dadafon og Famntak. Ansnes jobber nå hovedsakelig som produsent i Øra Studio i Tr.heim, og som omreisende gitarist for Kristin Asbjørnsen. Har også jobbet med Ulf Risnes, Åge Aleksandersen, Siri Gjære. Fikk Spellemann i 2008 som produsent for Rasmus Rohdes barneplate "Kyssing e hæslig" og i 2009 som produsent for Trondheim Sinfonietta. Kilder. Ansnes, Jostein Ansnes, Jostein Ansnes, Jostein Anouk. Anouk Stotijn-Teeuwe (født 8. april 1975 i Haag) er en nederlandsk sangerinne. Hennes største hit er «Nobody's Wife». Diskografi DVD-er. Stotijn-Teeuwe, Anouk Stotijn-Teeuwe, Anouk Bakkegata (Gjøvik). Bakkegata er en av gatene i kvadraturen i Gjøvik sentrum. Gata har kun 11 nummer, men strekker seg likevel gjennom viktige områder av bysentrum. Ved Bakkegata ligger Gjøvik fengsel og flere sentrale kontorer knyttet til sentrumsfunksjoner i byen. Gata har navn etter bakkene som reiser seg like nord-vest for sentrum. I det samme området strekker Bakkegata seg mot Jørgen Moes gate og Prost Bloms gate ved friluftsområdet Fastland. Se også. Liste over Gjøviks gater Anders Larsen (fiolinist). Anders Larsen (født 30. mars 1978 i Surnadal) er en norsk fiolinist. Larsen studerte ved Musikkonservatoriet i Trondheim og Barratt Due musikkinstitutt. Han er fiolinist i TrondheimSolistene, Trondheim Symfoniorkester, og Famntak. Han har blant annet turnert med Anne-Sophie Mutter som musiker i TrondheimSolistene. Larsen avla sin diplomeksamen som solist med Kringkastingsorkesteret i Alban Bergs fiolinkonsert høsten 04. Har vikariert som 2.konsertmester og gruppeleder 2. fiolin i Trondheim Symfoniorkester. Var også solist med TSO høsten 2001, på deres unge talentkonsert. Vikarierer jevnlig som 35. konsertmester i Surnadal strykeorkester. Kvadraturen (Gjøvik). Kvadraturen i Gjøvik er et resultat av byens unge historie og den moderne form for byplanlegging som gjorde seg gjeldende fra midten av 1800-tallet. Gateplanleggingen mellom Marcus Thranes gate i vest og Strandgata i øst består av nærmest likerettede kvadraturer mellom Svolders gate, Øvre Torvgate og Trondhjemsveien i nord-sørlig retning og Kirkegata, Bjørnsonsgate og Jernbanegata i øst-vestlig retning. Samme gatekvadratur var også planlagt sør for Hunnsveien – om enn ikke gjennomført like regelmessig. Se også. Liste over Gjøviks gater Trygve Brøske. Trygve Brøske (født i 1973 i Surnadal) er en norsk pianist og komponist. Han er tidligere elev av Henning Sommerro, og har en variert produksjon som komponist, med en interesse for revy som de siste årene har resultert i komposisjoner og arrangement til for eksempel "Norge, Midt-Norge" og musikalen "Gro" på Trøndelag Teater. Brøske er initiativtaker til Stangvikfestivalen og har mottatt kleivaprisen. Han spiller blant annet trekkspill, munnspill, piano, flygel og cembalo i visegruppen Famntak. Sørafrikansk vin. Under kolonialtiden var Sør-Afrika et av de første områdene for vindyrking utenfor Europa med planting av de første vinstokkene på 1600-tallet. I nyere tid gjorde handelsboikotten av landet under apartheidregimet at sørafrikansk vin bare ble solgt i mindre kvanta utenfor landet. Vinen er nå i ferd med å gjenerobre sin tidligere status. Sør-Afrika har generelt et varmt middelhavsklima. Men både klima og jord varierer sterkt. Store deler av området har et surt jordsmonn, og vinmarkene må ofte kalkes. I dag er landet sjette største vinprodusent i volum. Historie. De første vinmarkene ble etablert på 1600-tallet ved Cape Town. Det var i 1659 at kolonister fra Nederland satt i gang vinproduksjonen. Nederlenderne var spesielt interessert i vin, da de mente dette motvirket skjørbuk på lengre sjøreiser. I 1685 ble franske protestanter (hugenotterne) jaget ut av Frankrike. Noen slo seg ned i Sør-Afrika og begynte blant annet med vinproduksjon. Innvandrerene fra disse to landene ble etter hvert slått sammen til et folk, nemlig Boerne, som kom til å styre landet helt frem til år 1815, da engelskmennene overtok. På sent 1700-tallet og tidlig 1800-tallet var vinen fra høydene sør for Cape Town legendarisk og konkurrerte med det ypperste av viner fra berømte europeiske vingods. Det gjelder for eksempel for Napoleons påståtte yndlingsvin, en søt dessertvin "Vin de Constance" fra godset Klein Constantia. I 1918 ble kooperativet KWV (Kooperatieve Wijnbouwers Vereniging) grunnlagt. KWV har vært en regulerende faktor for den sørafrikanske vinindustrien. Vinlus (Phylloxera) slo til i Sør-Afrika i 1885. Etter at man fikk bukt med dette problemet, oppsto et problem med overproduksjon, og derav dårlige priser på vin. I 1992 ble dette kvotesystemet opphevet. Det ble fastsatt kvoter og minstepriser for vin. I 1992 ble dette kvotesystemet opphevet. Etterhvert isolerte boikotten av apartheid sørafrikansk vinproduksjon både økonomisk og vitenskapelig. Ved overgangen til demokratisk styre i 1994 var derfor vinene preget av gammeldagse produksjonsmetoder og et uhensiktsmessig distribusjonssystem med KWM som dominerende produsent. KWV ble privatisert og omorganisert i 1998. Særlig etter årtusenskiftet har man prøvd å modernisere produksjonen med etterhvert stor suksess. Vinlover. Den sørafrikanske vinloven – Wine of Origin (WO) – kom i 1973. Her defineres vinområdene, årgang og drue. Av vin som skal eksporteres må den angivne druesort være ca. 85 %. Estate indikerer at all vin er produsert på eiendommen, det finnes ca. 70 slike steder. Druesorter. Sør-Afrikas blå nasjonaldrue er Pinotage, som er en krysning mellem Pinot Noir og Cinsault. Pinotage er en sørafrikansk spesialitet, som er avlet og foredlet de siste 75 år. I tillegg er vin av druen Steen ganske kjent her. Ellers dyrkes det en del av internasjonale druer som Cabernet Sauvignon, Shiraz, Merlot, Sauvignon Blanc og Chardonnay. Sør-Afrikas vinområder. Sør-Afrika har en ganske komplisert inndeling av vinområder. Øverst står fem regioner: Coastal, Breede River Valley, Klein Karoo, Olifants River og Boberg. Noen av regionene kan ha underdistrikter, mens distriktene igjen kan ha underområder (wards). Noen distrikter tilhører ingen region eller områder. Et eksempel er Western Cape som er et stort vinområde som ble etablert i 1994. Betegnelsen brukes for viner utenfor WO-systemet og angir en slags bordvin. Palace Theatre (London). Palace Theater spiller Les Miserables, mars 2004. Palace Theatre er teater i London, mest kjent for sine store musicalproduksjoner. Det ligger i Shaftesbury Avenue, nær Charing Cross Road. Teatret ble bygd i 1891 som "Royal English Opera House", og det var eierens intensjon at det skulle bli en scene for engelsk opera. Ideen viste seg å være for ambisiøs, og teateret ble i stedet en music hall – "Palace Theatre of Varieties". Siden 1960 har Palace Theatre spesialisert seg på store musicaloppsetninger som gjerne er blitt spilt i årevis: "Sound of Music" (1961–1967), "Jesus Christ Superstar" (1972–1980) og "Les Miserables" (1985–2004). I 2003 ble Palace Theatre kjøpt av komponisten Andrew Lloyd Webber, som har lagt ned et betydelig arbeid med å restaurere teateret og tilbakeføre det til sitt opprinnelige utseende. Vårsøg (visegruppe). Vårsøg var en visegruppe som eksiserte i perioden 1976 til 1980 og besto av Knut Blekken (bass), Johnny Gausemel (trommer) og Henning Sommerro (vokal, tangenter). Gruppen tok navnet etter Hans Hyldbakks dikt Vårsøg som Henning Sommerro laget melodi til og ble deres mest kjente sang. De vant Spellemannprisen 1978 i klassen visesang for albumet "Sola e komma". IKO – Kirkelig pedagogisk senter. IKO er et pedagogisk senter innen Den norske kirke. IKO ble etablert i 1945 som Kristelig Pedagogisk Kontor. Kontoret skiftet i 1948 navn til Institutt for Kristen Oppseding. I dag er navnet IKO – Kirkelig pedagogisk senter. IKO arbeider uten fast offentlig støtte. Inntektene kommer i hovedsak gjennom frivillige gaver, kirkeofringer og kurs- og prosjektstøtte. Oppgaver. IKO gir faglig veiledning til lærere, førskolelærere og andre ansatte i barnehagen. Instituttet holder kurs og konferanser, arrangerer verksteder, holder foredrag og utvikler materiell til bruk barnehage og skole, i kirkelig undervisning og i det enkelte hjem. Instituttet gir høringsuttalelser og deltar i den offentlige debatt når det gjelder oppdragelse, verdiformidling og kristendomsundervisning. Tidsskriftet Prismet. IKO utgir det religionspedagogiske tidsskriftet Prismet, som ble etablert i 1950. Tidsskriftet henvender seg til alle som er engasjert i pedagogisk arbeid og verdiformidling i skole og barnehage, kirke og organisasjoner. IKO-Forlaget. IKO-Forlaget er et aksjeselskap som eies av instituttet. Det utgir materiell for hjem, kirke, skole og barnehage som støtter opp om IKOs målsetting. Dåpsklubben TRIPP TRAPP. Dåpsklubben TRIPP TRAPP tilbyr gjennom medlemskap materiell (bøker og musikk) til barn i alderen 0-12 år som hjelp i dåpsopplæringen i hjemmene. Dåpsklubben har ca 8300 medlemmer. TRIPP TRAPP er en integrert del av IKO-forlaget. Samarbeidspartnere. IKO har samarbeidsavtaler med Kirkerådet og Prosjeksekretariatet for trosopplæringsreformen i Den norske kirke, er hovedsamarbeidspartner i Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO), har faglig samarbeidsavtale med Det teologiske Menighetsfakultet, Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo og Høgskolen i Staffeldtsgate. Ledelse. IKO ledes av et styre på 7 medlemmer. Styreleder er Berit Øksnes. Direktør er Eigil Morvik. IKOs øverste myndighet er representantskapet, som består av en representant for Bispemøtet, en representant fra hvert av de 11 bispedømmerådene i Den norske kirke, en representant fra Den Evangelisk Lutherske Frikirke og en representant fra hver av følgende organisasjoner: Det Norske Misjonsselskap, Indremisjonsforbundet, Kristent Pedagogisk Forbund, Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Norges KFUK-KFUM, Norges KFUK-KFUM-speidere, Norges Samemisjon, Normisjon, Norsk Søndagsskoleforbund. Ansatte og økonomi. IKO har 14-15 ansatte, inkludert IKO-forlaget teller staben 24-25 ansatte. IKO arbeider uten fast offentlig støtte. Inntektene kommer i hovedsak gjennom frivillige gaver, kirkeofringer og kurs- og prosjektstøtte. Duke of York's Theatre. Duke of York's Theatre er et teater i London. Det ligger i St Martin's Lane, mellom Trafalgar Square og Leicester Square. Teateret åpna i 1892 som "Trafalgar Theatre", og fikk sitt nåværende navn tre år seinere. Det var her den italienske operakomponisrten Giacomo Puccini fikk inspirasjon til operaen "Madame Butterfly", etter å ha sett David Belascos skuespill med samme tittel. 27. desember 1904 hadde James Matthew Barries "Peter Pan" urpreiere her. Where Did You Sleep Last Night. «Where Did You Sleep Last Night», også kjent som «In The Pines» og «Black Girl'"», er en tradisjonell amerikansk folkesang som i hvertfall kan dateres tilbake til 1870-tallet. Man tror den originalt er sør-appalachiansk. Identiteten til sangens forfatter er ukjent, men den er blitt fremført av en rekke artister som Lead Belly, Bill Monroe, Doc Watson, Pete Seeger, Bob Dylan, Chet Atkins, Grateful Dead, Connie Francis,Mark Lanegan, Nirvana, Dolly Parton, og Smog. Tidlig historie. I 1925 ble sangen spilt inn på en fonografsylinder av en folkesangsamler. Det følgende året ble det gjort en rekke kommersielle innspillinger av varierende hillbilly-band. Disse variantene er noen ganger kjent som «The Longest Train». Albery Theatre. Albery Theatre er et teater i London. Det ligger i St Martin's Lane mellom Trafalgar Square og Leicester Square. Teateret åpna i 1903 som "New Theatre". Det var ved New Theatre den store engelske skuespilleren John Gielgud feira store triumfer på 1930-tallet, blant annet i rollen som "Hamlet" i 1934. Under krigen holdt teatrene Old Vic og Sadler's Wells-kompaniet hus her, etter at de var blitt bomba ut av sine faste lokaler. I 1944 gjorde Ralph Richardson en legendarisk tolkning av "Peer Gynt" her, og på 1950-tallet gjorde teateret furore med John Osbornes stykke "Look Back in Anger" med dets dristige språkbruk. En av teaterets største suksesser gjennom tidene var musicalen "Oliver!", som ble spilt over 2000 ganger mellom 1960 og 1967. I 1973 fikk teateret sitt nåværende navn, oppkalt etter impresarioen Sir Bronson Albery. Hevd (rettighet). Hevd (av norrønt: "hefð" = det å ha eller eie) er et rettsinstitutt som gjør at man kan få eiendomsrett eller bruksrett til fast eiendom eller løsøre som tilhører en annen. Hevd reguleres i Norge av hevdslova av 9. desember 1966. Hevd av eiendomsrett. For at man skal kunne hevde må man ha brukt tingen som eier i hevdstid. Hevdstiden er 20 år for fast eiendom, 10 år for løsøre. Man kan hevde gjennom generasjonene, det vil si at hevdingen kan påbegynnes av far og avsluttes av sønn eller en annen som det har vært en lovlig overgang til. Når hevdstiden er utløpt vil tingen være hevdet. Forutsetningen er at samtlige oppfyller vilkåret om god tro, se nedenfor. Dersom man har rett til tingen kan man ikke hevde. Man kan eksempelvis ikke hevde en ting som man har fått låne av den rettmessige eier. Imidlertid kan tingen hevdes dersom den blir overført til en annen, eksempelvis ved arv, som var i god tro om at tingen ikke var lånt. Hevd av bruksrett. Bruksrett kan typisk være rett til vei over en annens eiendom, rett til å ha husdyr på beite i annens utmark eller til å legge opp båt på en annens eiendom. Man hevder kun den retten man har utøvd – dersom man har hatt sauer på beite i hevdstid vil man ikke hevde rett til å hugge ved. Hevdstiden til bruksrett på fast eiendom er 20 år og for bruksrett til løsøre er det 10 år. Dersom bruken til fast eiendom ikke viser seg ved en fast tilstelning er likevel hevdstiden 50 år, såkalt langhevd. Fast tilstelning kan for eksempel være påle som viser en båtplass eller grind i et gjerde som viser at det er ferdsel. At det alene blir en sti anses ikke som tilstrekkelig til at det er en fast tilstelning. Dersom bruken ikke viser seg i fast tilstelning taler hensynet til eier for at hevdstiden er lenger, bruken vil da være vanskeligere for eier å oppdage. Langhevd gjelder ikke dersom det er nødvendig vei eller opplagsplass som hevdes. På samme måte som for hevd av eiendomsrett kan man ikke hevde dersom man har fått retten av eier. Kravet om god tro. Uavhengig av om man hevder bruksrett eller eiendomsrett, er det et vilkår at man er i god tro om at man i utgangspunktet har rett til bruken. Man må tro at den bruken man gjør er berettiget. Man kan heller ikke hevde dersom man ikke har vært så aktsom som man burde være etter forholdene omkring retten. Dersom man burde ha undersøkt hvorvidt man faktisk hadde den retten man trodde, vil man ikke være i god tro. Dette kan skje gjennom at man eksempelvis får høre at jordstykket eies av en annen eller andre forhold som gir grunn til å undersøke nærmere. Det er et absolutt vilkår at man må ha vært i god tro gjennom hele hevdstiden. Dersom man etter ni år får et dokument som sier at man ikke har den retten man trodde, vil man ikke lenger være i god tro. Er det skjedd en eiendomsoverføring ved eksempelvis arv, er det krav om at begge må ha vært i god tro dersom hevdstiden skal legges sammen. Dersom faren fisker i et vann for å hevne seg på naboen, kan ikke den tiden han har fisket regnes med i hevdstiden. Hevdstiden vil da regnes fra det tidspunkt sønnen har tatt over bruken, så lenge han var i god tro om at faren egentlig hadde fiskerett. Stansing av hevd. Hevding stanses ved at eieren tar ut søksmål mot hevderen. Hevd avsluttes også dersom hevderen mister tingen i mer enn to år. Hevd kan også stanses ved at hevder blir frarøvet sin gode tro, dette kan eier gjøre for eksempel ved å vise dokumenter som viser at han er rettmessig eier. Sverre Kolterud. Sverre Christiansen Kolterud (født 15. mars 1908 på Dokka, død 7. november 1996 i Oslo) var en norsk kombinertløper som konkurrerte på begynnelsen av 1930-tallet. Biografi. Sverre Kolterud vokste opp i en stor søskenflokk på gården Søndre Kolterud i Nordre Land kommune. Hele fire av søskenene fikk premie i Holmenkollen. Sverre fikk to kongepokaler, han vant også Damenes pokal flere ganger. Han deltok i Vinter-OL 1932 i Lake Placid og var også tatt ut til å delta i Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen, men da ble han skadet og måtte følge konkurransene fra tribunen. Etter den aktive karrieren ble Sverre Kolterud profesjonell skiløper. Han turnerte både i London og i de store metropolene i USA og hadde oppvisninger, blant annet sammen med isdronningen Sonja Henie. Han deltok også i filmen Trysil-Knut, der han gjorde stuntene som stand-in for Alfred Maurstad. Senere arbeidet han i flere av de store sportsbutikkene i Oslo, hvor han stilte ut premiene og veiledet kunder. Siste del av sin yrkeskarriere fikk han i Oslo Sparebank, der han ble til han gikk over i pensjonistenes rekker. Leif Jarmann Wilhelmsen. Leif Jarmann Wilhelmsen (født 13. desember 1910 i Stokke, død 14. november 1976) var en norsk embetsmann, kulturbyråkrat og statsstipendiat. I perioden 1965-72 var han den første formannen i Norsk Kulturråd, som ble opprettet i 1965. Han var utdannet cand.philol. i engelsk ved Universitetet i Oslo 1934. Han arbeidet som kulturattaché ved Den norske ambassaden i London 1946-49. Samtidig underviste han ved Norges Handelshøyskole 1947-49 og arbeidet deretter som direktør for Universitetet i Bergen 1949-57. Wilhelmsen flyttet i 1957 til Oslo og ble ansatt som ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementets kulturavdeling; en stilling han hadde til 1964. Han arbeidet som forretningsfører i Det Norske Videnskaps-Akademi 1965-67. I 1967 ble han utnevnt til statsstipendiat. I krysningspunktet mellom sin engelsk-utdannelse og arbeidet ved handelshøgskolen utgav han bøker som "English textile nomenclature" (1943), "Engelsk statsskikk og samfunnsliv" (1946) og "Norsk tekstilordbok, med oversettelser til engelsk og tysk" (1954). Brynjulf Fosse. Brynjulf Fosse (født 2. desember 1930 i Sandviken, Bergen, død 28. mars 2006 i Bergen) var en norsk bokbinder, arkivkonservator og statsstipendiat. Fosse tok svennebrev som protokollbokbinder i 1953, og arbeidet som bokbinder ved Statsarkivet i Bergen fra 1958 til 1993. Han deltok i i 1969 i det internasjonale redningsarbeidet etter 1966-flommen i Firenze, og ble etterhvert en anerkjent kapasitet på området. Fra 1973 utviklet han et økende samarbeid med professor Knut Kleve, hvor han etterhvert kom fram til sin egen metode for å rulle ut, og gjøre gamle og forkullede papyrusruller leselige. Kleve og Fosse arbeidet med papyrer fra en villa som hadde tilhørt Cæsars svigerfar, og var blitt begravet av aske fra Pompeii i år 79. Fosse gikk av som arkivkonservator ved Statsarkivet i Bergen i 1993, og ble utnevnt til statsstipendiat for fullt ut å kunne konsentrere seg om arbeidet med papyrusrullene i Herculaneum. Milada Blekastad. Milada Blekastad (født 1. juli 1917 i Praha, død 25. oktober 2003) var en norsk litteraturhistoriker, oversetter, kulturarbeider og statsstipendiat. Hun kom til Norge som 16-åring som gjest hos forfatteren Inge Krokann, og ble boende i landet. Ett år senere giftet hun seg med maleren Hallvard Blekastad. Hun har hatt et bred virke på flere felt, mest knyttet til studier i Comenius og formidling av litteratur og kultur mellom Norge og Tsjekkoslovakia / Tsjekkia. Fra 1957 til 1987 underviste hun i tsjekkisk litteratur ved Universitetet i Oslo og tok selv en doktorgrad der i 1969: "Comenius: Versuch eines Umrisses von Leben, Werk und Schicksal des Jan Amos Komenský". Hun har også skrevet en kortere, norskspråklig biografi om Comenius. Hun har oversatt noen norske bøker til tsjekkisk, og enda flere fra tsjekkisk til norsk, av bl.a. Václav Havel, Ivan Klima, Milan Kundera, Ludvik Vaculik og Karel Čapek. Ved siden av undervisning og oversettelse var hun aktiv som kåsør, skribent og foredragsholder. Hun ble statsstipendiat i 1970, mottok Bastianprisen i 1969 for oversettelsen av Ludvik Vaculiks "Øksa", og mottok den "Tsjekkiske fortjenestemedalje" i 1997. Hun mottok også en særlig pris fra skribentgruppen Charta 77 for sin innsats for tsjekkisk litteratur. Hans Lindkjølen. Hans Gunnar Lindkjølen (født 21. desember 1923 i Eidskog, død 4. november 2009 i Drammen) var en norsk skolemann, statsstipendiat og forfatter av bøker om samisk historie. Han var utdannet cand.philol. med nordisk hovedfag, etnologi mellomfag og pedagogikk og kristendomskunnskap grunnfag. Han har vært lærer og rektor ved Den samiske folkehøgskolen i Karasjok, rektor ved Sameskolen i Målselv og Vestbygda skole i Drammen. Lindkjølen drev aktiv idrett; deltok i femmila på ski i Holmenkollen og som løper i Holmenkollstafetten. Han var med i Milorg under krigen 1940-45 og ble tildelt Deltagermedaljen. Som statsstipendiat fra 1987 til 1991 arbeidet han med å studere eldre litteratur om samene. Ørnulf Hodne. Ørnulf Andreas Hodne (født 28. september 1935) er en norsk folkeminneforsker, sakprosaforfatter og statsstipendiat. Hodne er utdannet lektor med fagkretsen nordisk språk og litteratur (hovedfag), historie, geografi med etnografi og folkeminnevitenskap. Mens han fremdeles arbeidet som lektor ved Kristelig Gymnasium i Oslo, ble han i 1978 dr.philos. på en avhandling om "Jørgen Moe og folkeeventyrene: informanter og utgivelsesprinsipper". Siden 1986 har han vært statsstipendiat. I 1988 sluttet han som lærer i den videregående skolen og ble på fulltid knyttet til det kulturhistoriske forskningsmiljøet ved Universitetet i Oslo. Hodnes forskning har foregått innenfor et bredt felt, og av særlig betydning er hans analytiske typologi i "The types of the Norwegian folktale" (1984). For det allmennne leserpublikumet er han nok likevel mest kjent for sine bøker om års- og livshøytider (blant annet "Jul i Norge", "Påske, tradisjoner omkring en høytid" og "«Der stod seg et bryllup», ekteskapet i Norge gjennom tidene"), om naturen i norsk folketro ("Jutulhogg og riddersprang: sagn fra norsk natur" og "Mystiske steder i Norge") og om folkeventyrene ("Det norske folkeeventyret: fra folkediktning til nasjonalkultur"). Ørnulf Hodne gjorde et omfattende arbeid med å utarbeide et finmasket emneregister over Nasjonalforeningen for Folkehelsens minneoppgaver for eldre fra 1964 og 1981. Katalogiseringsarbeidet foregikk ved Institutt for folkeminnevitskap etter at originalmaterialet fra 1981 ble overført til Norsk Folkeminnesamling og 1964-oppgavene ble kopiert ved samme institusjon. Det nye kildetilfanget førte til en nyorientering innenfor faget med livsløpsstudier, muntlige kilder («historie innenfra») og vanlige folks erindringer. Gjennom prosjektet "Fritid og ideologi" fra 1988-1995 deltok Hodne i et arbeid med å studere kulturelle uttrykk i mellomkrigstiden i idretten, arbeiderbevegelsen, kristenliv og Noregs Ungdomslag. Prosjektet var en del av det større prosjektet "Endringer og stabilitet i dagliglivets kultur i Norge etter 1900". Hodne ble i 2011 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Tromsdalen Ungdoms- og Idrettslag. Tromsdalen Ungdoms- og Idrettslag (stiftet i 1938 som "Idrettslaget Fart" og "Ungdomslaget Freidig") er et idrettslag i Tromsø. Historikk. TUILs historie strekker seg tilbake til 1938, da idrettslaget het Fart og ungdomslaget Freidig. I 1947 ble det nye navnet Radar, men det skulle bare vare frem til 27. oktober 1951 da klubben fikk navnet Tromsdalen Idrettsforening. Klubben har hatt sitt nåværende navn, Tromsdalen Ungdoms og Idrettslag, siden 1968. U-en kommer fra sammenslåingen av ungdomslaget Freidig og Tromsdalen Idrettsforening. TUIL har nå fem avdelinger. TUIL fikk i 2002 Den nasjonale idrettens verdipris, blant annet for arbeidet med å integrere rusmisbrukere og innvandrermiljøene i lokalmiljøet. Deres integreringsarbeid omfatter også samarbeid med et lokalt forankret kultur-, revy- og underholdningsmiljø ved Tromstun ungdomsskole, Tromsdalen videregående skole og Kulta (Tromsdalen Kulturhus). Idretter. TUIL-alliansen består av TUIL Fotball, TUIL Friidrett, TUIL Ski, TUIL Turn og TUIL Ungdomslag. Fotball. Herrelaget Tromsdalen Fotball spiller i 2010-sesongen i 1. divisjon, og laget for kvinnene spiller i 2. divisjon. Pole position. Pole position er et begrep fra motorsportskonkurranser på bane, og som betegner "beste startposisjon". Rekkefølgen i startoppstillingen blir vanligvis bestemt etter en kvalifisering hvor deltagerne konkurrerer om å oppnå raskeste rundetid på banen. Raskest rundetid kvalifiserer normalt for beste posisjon. Forskjellige motorsport-serier bruke forskjellige former for å bestemme hvilken fører som får beste startposisjon. Olavi Remes. Olavi Remes (født 8. september 1909, død 31. desember 1942) var en finsk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. John Wikström. John Wikström (født 1903, død 5. februar 1991) var en svensk langrennsløper, orienteringsløper og syklist som konkurrerte på 1920- og 1930-tallet. Han representerte Luleå SK, IF Thor, Fyrishovs SK (de to siste ligger i Uppsala), samt Stigfinnarna (Stockholm). I orientering representerte han Sanderby SK. Johns bror, Helge Wikström var også en merittert langrenns- og orienteringsløper, med deltakelse i 2 ski-VM og 2 SM-gull. En annen svensk langrennsløper med samme etternavn, Axel Wikström var derimot ikke i slekt med John og Helge. Meritter. Han deltok i Vasaloppet mange ganger, men vant aldri. Fra 1926 har han likevel en imponerende rekke med plasseringer: 4-2-21-7-6-18-2-4-8. Han vant også 3 lagseire i Vasaloppet, for Luleå SK. I SM 1926 vant han 30 km, et halvt sekund foran Sven Utterström. Samme år kom han på 5. plass i Nordiska spelen, en konkurranse som ble arrangert i perioden 1901 og 1926. Han var med og vant orienteringsstafetten Budkavle i 1931, der begge brødrene Wikström deltok. Seierstiden var 19t 17m 15s, hele 1 time og 38 minutter før neste lag. Som elitesyklist har han ingen spesielle meritter, men en 7. plass på Mälaren Rundt er respektabelt. Han begynte også litt med skyting i voksen alder. Nigel Martyn. Anthony Nigel Martyn ble født den 11. august 1966, i byen St. Austell i England. Opprinnelig var han midtbanespiller, men fant etterhvert ut at han passet best mellom stengene i målet. I løpet av proffkarrieren spilte han for Bristol Rovers (1987–89), Crystal Palace (1989–96), Leeds (1996–03) før han avsluttet karrieren i Everton (2003–06). Det var ikke bare de fremragende prestasjonene på fotballbanen som gjorde Martyn populær blant fansen i alle klubbene han spilte for. Han har bestandig vært kjent som en hyggelig og jordnær type, som alltid har tatt seg tid til fansen. I løpet av karrieren spilte Martyn bare 23 landskamper for, fordi David Seaman ble foretrukket som landslagsmålvakt da han var på toppen av karrieren. Martyn ble dessverre tvunget til å legge støvlene på hylla foran 06/07-sesongen på grunn av en skade. Axel Wikström. Axel Wikström (1907–1976) var en svensk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. Han var fra Skellefteå og representerte Skellefteå AIK. Meritter. Under OL i 1936 fikk han 2. plass bak en annen svenske; Elis Wiklund, med landsmennene Nils-Joel Englund og Hjalmar Bergström på de neste plassene. Denne seieren ble det skrevet om i lang tid, og disse fire kalt «kvartetten som ikke kunne sprenges». Neste gang én nasjon tok de øverste 4 plassene på femmila var i 2005, der Norge tok storeslem. Han vant ingen individuelle SM-gull, men vant lag-gull i 1936 på 30 km sammen Allan Karlson og Alvar Hägglund. Han lyktes med andre ord bedre i internasjonale konkurranser enn på hjemmebane. Selv om han har samme etternavn som de to meritterte brødrene Helge og John Wikström, er han ikke i slekt med disse. Väinö Liikkanen. Väinö Liikkanen (født 1. november 1903, død 15. oktober 1957) var en finsk langrennsløper som konkurrerte på 1920- og 1930-tallet. Liikkanens første store mesterskap var VM 1929 i Zakopane, der han ble nummer 4 på femmila. Under OL 1932 tok han sølv på femmila. Han deltok også under VM 1933 i Innsbruck, der det ble bronse på 18 km og fjerdeplass på femmila. Liikanens siste mesterskap ble VM 1935 i Vysoke Tatry, der han gikk for det finske stafettlaget som tok gull. Elis (band). Elis er et gothic metal-band fra Liechtenstein og Sveits. Bandet startet sin musikalske karrière med Sabine Duenser som frontfigur under navnet Erben der Schöpfung. I 2001 kom deres første CD-single, Elis, og deretter debutalbumet, Twilight. Bandet skiftet senere navn til det nåværende navnet Elis, som også var navnet på debutsingelen. Under innspillingen av bandets tredje studioalbum, "Griefshire" (2006), døde daværende vokalist Sabine Duenser av hemorrhagisk hjerneslag, men platen ble likevel utgitt, siden Duenser var ferdig å spille inn vokalen da hun døde. Sandra Schleret ble Sabines etterfølger. Eksterne lenker. Liechtenstein Ole Bremseth. Ole Bremseth (født 2. januar 1961) er en norsk tidligere skihopper. Bremseth representerte Hokksund Idrettslag. I VM på ski i nordiske grener 1982 i Oslo vant Bremseth gull i lagkonkurransen i Holmenkollbakken sammen med Johan Sætre, Per Bergerud og Olav Hansson. Individuelt vant Bremseth en bronsemedalje i hopp normal bakke i Midtstubakken etter Armin Kogler, Østerrike og Jari Puikkonen, Finland. Etter VM i Oslo vant Bremseth seks renn i verdenscupen, to i Lahtis, to i Štrbské Pleso og to i Planica, og han endte på femteplass totalt i verdenscupen dette året. I NM på ski i 1982 på Raufoss vant Bremseth sølvmedalje i normal bakke etter Roger Ruud. Michal Šlesingr. (født 3. februar 1983 i Ústí nad Orlicí) er en tsjekkisk skiskytter. Šlesingr deltok i verdenscupen første gang i Lahtis i sesongen 2001/02 og han har vært på det tsjekkiske landslaget i skiskyting siden 2003. Han vant en sølvmedalje i VM-sprinten i 2007 i Antholz. Šlesingr skjøt feilfritt, men han ble slått av Ole Einar Bjørndalen, som hadde et bomskudd, med 4,8 sekunder. Den 16. mars 2008 tok han sin første verdenscupseier da han så vidt slo Nikolaj Kruglov i et spurtoppgjør. Han ble nummer 19 i verdenscupen totalt. Sabine Duenser. Sabine Duenser (født 27. juni 1977, død 8. juli 2006) var en liechtensteinsk vokalist i gothic metal-bandet Elis. Duenser døde av hemorrhagisk hjerneslag i 2006. Sandra Schleret. Sandra Schleret (f. 26. juni 1976) er vokalist i bandet Elis. Hun har tidligere spilt i band som Dreams of Sanity, Siegfried, Soulslide og Eyes of Eden. Canon PIXMA MP810. PIXMA MP810 er en multifunksjonsskriver fra Canon som kom på markedet i 2006. Den har skanner-, printer- og kopimaskin-funksjonalitet. Den kan lage tosidige utskrifter i 9600 x 2400 dpi, med fem separate blekkpatroner. Den kan skrive direkte på CD-er og DVD-er. Den har en kortleser og en tretommers TFT-skjerm for å forhåndsvise bilder og navigere i menyene. MP810 er etterfølgeren til MP800, og gir bedre utskriftskvalitet. Skanneren er dog tregere. Med sine tolv kilo er det en tung skriver. Den har ingen nettverksmuligheter, men er basert på et USB-grensesnitt. Skottelåven. Skottelåven på et gammel postkort fra før 1907 Skottelåven var en toetasjes låvebygning på Klomstad, Kvam på en skråning med bru til annen etasje oppstilt av tømmer i laft, om lag 9 meter lang og 4,5-5 meter bred. Der ble en skånselløs massakre utøvet på de skotske fangene tatt under Slaget ved Kringen. Etter Slaget ved Kringen var 74 skotske leiesoldater, medregnet offiserene, tatt til fange på veien og på småøyene samt på vestsiden av elven Lågen. Fortroppen på seksti mann ble innhentet av bøndene som tok dem til fange. Skottene hadde overgitt seg, men da skottene så at det var færre bønder med våpen enn de hadde trodd, brøt de sitt løfte om overgivelse og tok til våpen igjen. Etter en kort strid ble skottene tvunget til å overgi seg for annen gang, men episoden vekket sinne hos bøndene som hardhendte førte disse til Klomstad. Der ble alle 134 fangene ved aften kastet inn i den trange låven, inkludert de sårede. Utover aften og natt feiret dølene sin seier med dans og drikk mens skottene vansmektet i redsel over sin situasjon, for bøndene hadde tradisjonelt mye nag mot yrkesoldater som man betraktet med stor mistenksomhet og fiendskap. Om morgenen skulle fangene bli ført til Oslo, men bondeførerne kom i debatt om man burde påta seg et slikt foretagende som ville koste dem tid de trengte for jordbruksarbeid i august-måneden. Deres motiver forblir dunkle i ettertiden, men de kan ha vært i viten om massakren på 300 nordmenn i Massakren i Nya Lödöse i vinteren 1612 og hva som hendt under Mönnichhoven-marsjen gjennom Stjørdalen få uker før. En mer sannsynlig forklaring kan være at man besluttet å drepe fangene, men lot dem som kunne betale for seg, eller som hadde høy nok rang for belønning, få leve videre. Man ville på denne måten slippe byrden ved å vokte fangene på en 320 kilometer lang marsj til Oslo. Siden fortroppen hadde gått tilbake på sitt ord fra dagen før, regnet man ikke soldatenes æresord verd å stole på. Ved 27. august 1612 startet massakren. To og to ble fangene tatt ut av låven og stilt mot låveveggen for å bli skutt med børser. Kulehullene som var sagt å være synlige i nordveggen er omstridt, så øks og spyd "kan" ha vært benyttet. Bøndene som foretok massakren kan ha vært oppspilt etter festen med mye fyll og mulig opphisselse. Det ble intet stolt øyeblikk for dølene, i ettertiden var minnet om grusomhetene ved Skottelåven noe pinlig for dem. Noen få ble spart for å være leilendinger eller selv slaver for bønder som ønsket ekstra arbeidskraft. Bare atten mann ble spart, 14 av disse ble sendt videre til Oslo. De drepte ble kastet i en massegrav nordover for skottelåven på den lokale kirkegården som senere het «Skothaugen» på Kvam. Kaptein George Sinclair ble av en uviss årsak, som er forsøkt forklart i sagn, ikke gravlagt i vigslet jord og hans gravsten lå utenfor kirkegården med en gravstein. I senere tid skiftet elven Lågå sitt løp og kirkegården ble forlatt da kirken var tatt ned og flyttet tre kilometer mot nord. Bare Skothaugen og gravsteinen besto. Skottelåven eksisterer ikke mer. Den ble ødelagt av artilleri og ild under de intense britiske-tyske stridigheter ved Kvam i 1940. Ishockey-VM 1976. Ishockey-VM 1976 var det 43. verdensmesterskapet og det 54. europamesterskapet i ishockey. Turneringen ble arrangert i Polen fra 8. april til 25. april og kampene ble spilt i Katowice. Åtte lag deltok i A-VM, det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes én gang. De fire beste spilte om medaljene og lagene som kom 5-8 i grundserien spilte mot hverandre i en nedflyttingserie. Lagene tok med seg resultatene fra grunnserien. Tsjekkoslovakia vant ni kamper og spilte en uavgjort og ble verdensmestere for fjerde gang. Spooky Tooth. Spooky Tooth var et engelsk progressivt rockeband som spilte hardrock fra slutten av 1960-tallet. De forsvant ut i ubemerkelse, et problem tilsvarende til The Band i det at de var mer populær blant andre musikere enn hos de jevne publikum. Gruppen fikk aldri noen større hit, men mange av deres album lå jevnt på topp-100 listen over de mest solgte. Spooky Tooth ble dannet i oktober 1967 fra resten av tidligere band som The Ramrods og The VIPs. Medlemmene skiftet flere ganger, men de som dannet kjernen i bandet var Mike Harrison (født Michael Harrison, 3. september 1942 i Carlisle i Cumbria på tangentinstrumenter og vokal), Greg Ridley (født Alfred Gregory Ridley, 23. oktober 1942 i Aspatra i Cumbria på bass og vokal, døde 19. november 2003 på Java i Spania), Luther (Luke) Grosvenor (født Luther James Grosvenor, 23. desember 1946 i Evesham i Worcestershire, på gitar og vokal), Mike Kellie (født Michael Kellie, 24. mars 1945 i Birmingham i Warwickshire, på trommer) og Gary Wright (født 26. april 1943 i Creskill, New Jersey i USA, på orgel og vokal). Bandet ble oppløst høsten 1970, men gjenforent i september 1972, oppløst på nytt i september 1974 og på nytt gjenforent i 1998. Andre velkjente medlemmer var Mick Jones (født Michael Leslie Jones, 27. desember 1944 i London, på gitar og vokal) fra mars 1973 til september 1974, senere i Foreigner, og Mike Patto (født Michael Thomas McCarthy, 22. september 1942 i Cirencester, Gloucestershire, på vokal) fra februar til mai 1974. Ridley ble medlem av Humble Pie i 1969. Grosvenor spilte med Stealers Wheel og Mott the Hoople. Wright hadde en tildels heldig solokarriere. Spooky Tooths velkjente sang «Better By You, Better Than Me» ble senere innspilt av Judas Priest. Plateutgivelser. Spooky Tooth Kardesk. En kardesk eller drueskudd er en form for prosjektil, brukt i eldre, glattborede kanoner. En kardeskladning består av en serie mindre kuler (ofte muskettkuler) som virker på omtrent samme måte som en hagle, med vid utspredningsgrad av mindre fragmenter fra en hovedpatron. Kardesk ble brukt som anti-personellvåpen over kortere avstander, og var særlig effektiv mot tette infanteriformasjoner slik de ble brukt på 17- og begynnelsen av 1800-tallet. Det finnes mange forskjellige design av kardesk. Felles for alle er at de består av en sylindrisk beholder (av tre, blikk, jern eller lignende) med mindre, ofte skarpe fragmenter på innsiden, særlig av bly, sten eller jern. Kardesker kunne være produsert sentralt ved arsenalene, eller improviseres i felt ved at vanlige blykuler ble sydd inn i en egnet beholder av tøy, med en forladning i bunnen. Kardeskladninger gikk av bruk etterhvert som man gikk over til riflede kanoner på midten av 1800-tallet. Joe English. Joe English (født 7. februar 1949) er en amerikansk musiker som i løpet av 1970-tallet spilte trommer i Paul McCartneys band Wings og senere i bandet Sea Level, foruten andre grupper. English kom fra Rochester i New York og var medlem av Jam Factory, et band basert i Syracuse. Da han søkte en mulighet for å utvikle seg som musiker svarte han på en annonse som søkte etter en trommeslager. Han møtte opp i en gammel bygning hvor han til sin overraskelse møtte Paul McCartney og en audition for Wings. Hans første album med Wings var "Venus and Mars", og et album senere, "Wings at the Speed of Sound", fikk han lov til å synge på en av sangene, «Must Do Something About It». Han var trommeslager på Wings Over the World-turne. I løpet av september 1977 i løpet av innspillingen av Wings' "London Town" forlot English Wings grunnet interne uenigheter og flyttet til Macon i Georgia hvor han begynte å spille sammen med Chuck Leavells band Sea Level. På grunn av sin kristne overbevisning dannet han Joe English Band med seg selv som sanger og trommeslager. Bandet turnerte verden og spilte med andre kristne band. Bandet spilte inn en plate, AKA, men uten Joe English på vokal. I 1986 spilte English i Pieces of Eight, et annet kristent band. På slutten av 1980-tallet gikk English sammen med Randy Stonehill, Phil Keaggy, Rick Cua og andre for å danne det kristne bandet Compassion All Star Band. I 1988 spilte bandet inn konsertplaten "One by One" som også ble deres eneste plate sammen. På slutten av 1990-tallet sluttet Joe English å spille trommer på profesjonell basis grunnet kroniske helseproblemer. Liste over byer i USA med mer enn 100 000 innbyggere. Liste over byer i USA med mer enn 100 000 innbyggere i juli 2005. Wisconsin. USA Mönnichhoven-marsjen. Mönnichhoven-marsjen var en marsj gjennom Stjørdalen til Sverige av et regiment på mellom åtte hundre og tusen mann i juli til august 1612. Marsjen ble ledet av en flamsk oberst og er i motsetning til Skottetoget ikke husket i ettertiden. Bakgrunnen. Da den svenske konge Karl IX i høsten 1611 hadde lidd nederlag ved Kalmar overfor en mindre, men mer krigsvant dansk hær, som hadde et sterkt innslag av leiesoldater, ønsket han seg nye leietropper i egen tjeneste. En flamlender som var i svensk tjeneste som spesialist i beleiringskrig, oberst Johan van Mönnichhoven, fikk i oppdrag å reise til hjemlandet for å verve leiesoldater. Generalstatene som nå utgjorde Nederland hadde i 1609 inngått våpenstillstand med Spania og hadde derfor store mengder leiesoldater som de ikke kunne demobilisere av redsel for banditteri og ukontrollert vold. Til tross for forbudet mot å avgi leietropper til Sverige for strid mot Christian IV under Kalmarkrigen hadde Generalstatene interesse av å kvitte seg med de belastende leietropper og tillot dermed svensk verving. I juni 1612 kunne Mönnichhoven mønstre et regiment på ca. 1200 mann som var vervet av svenske agenter og ført til Amsterdam der fire armerte skip ble utrustet og forberedt for reisen til Älvsborg. Allerede i november 1611 la den nye konge Gustav II Adolf planer om å verve 3000 leiesoldater og la dem overføres til Sverige. Planen om sommeren var å samle de tre separate leietroppeavdelinger hver på tusen mann på deres medbrakte skip ved Shetland for et utfall mot Norge. Den tidlige planen om å få disse skipene til Älvsborg måtte kanselleres da Älvsborg ble blokkert av en dansk-norsk eskadre på syv skip under Jørgen Daa i april 1612. Værforholdene i Nordsjøen var dårlige den sommeren, og skipene kunne ikke sette kurs nordover fra Amsterdam før i midten av juli. Det var sterk vestavind så å krysse seg nordvestover var ikke enkelt, det var god bør som gjorde at de fire armerte skutene kom seg fort framover. Mönnichhoven kom ikke til møtestedet utenfor Shetland, fortsatt videre mot Trondheimsfjorden og mistet en skute som kom bort fra de andre under reisen. Christian IV var allerede underrettet om vervingen og om disse fire skutene. Han beordret Jørgen Daa ut med tre krigsskip den 3. juni. Daa skulle med krigsskipene krysset mellom Norge og Jylland, men ikke langs norskekysten. Muligens hersket det en misforståelse om hvor Mönnichhoven hadde tenkt seg, men vestavinden kan ha vært viktig for å forhindre den mindre eskadren på Nordsjøen å fortsette vestover. Mönnichhoven-marsjen. Ved midten av juli 1612 kom Mönnichhoven inn til Valderhaug på Sunnmøre hvor han kom over et skotsk og et dansk handelsfartøy, erobret dem og satte en del av troppene ombord på disse. Noen nordlandsjekter som kom gjennom leia ved Valderhaug ble oppbrakt og plyndret av nederlenderne for å supplementere deres proviant som det var dårlig av fra før. Den lange ventetiden hadde tæret for mye på provianten. Etter å ha herjet på land på Valderhaug styrte han til havs igjen og holdt nordover. Natt til søndag den 19. juli kom de fem skipene inn Trondheimsfjorden med sterk vestlig vind, og kom som en ubehagelig overraskelse på beboerne midt under høymessen i Trondheim. Mönnichhoven har hatt til hensikt på å angripe og plyndre havnebyen, men kom først ved kveldstid til munningen av Nidelva. Da hadde borgerne klart å få folk under våpen og å ta fram kanonene. Da de nederlandske leietroppene på skipene hadde gjort seg klar for angrep, ble de lagt under ild fra landbatterier i byen. En artillerikamp tok seg opp og fortsatte gjennom natten, men de landbaserte kanoner var mer treffsikkre, og traff skipene flere ganger. Om mandag den 20. juli så trondheimerne til deres lettelse at de fem skipene lettet anker og seilte videre innover fjorden. Mönnichhoven kunne ikke angripe en by som forsvarte seg så godt, og kunne heller ikke våge å sløse mer tid av frykt for sterk organisert motstand. Han satte troppene i land på nordsiden av Stjørdalsfjorden, trolig i Vikan, og tok fire stjørdalinger til fange og tvang disse til å være veivisere. Lensherre Steen Bille fikk raskt organisert de sprede styrkene og sendte Anders Ørum og Arlid Olsen østover Gjevingsåsen med noen ryttere, knekter og en del bondesoldater. Disse skulle se hvor de fremmede gjorde landgang. Da det skotske og det danske handelsfartøyet kom til Trondheim etter å ha blitt sluppet fri, forstod Bille at det var en marsj til Sverige fremfor et angrep på Trondheim. Fra Verdalen kom kaptein Frederick Nahen med 300 bønder til hest. I mellomtiden ble 225 mann sendt på et handelsfartøy fra Kolding til landgangsstedet. Hva som hendte med de tre nederlandske skipene, som trolig var hyret, er ikke kjent, men de kan ha dratt vekk uten strid. Mönnichhoven rykket østover gjennom Stjørdalen med ca. 600 musketerer og 150–200 pikener foruten trenet, kom seg fram til gårdene Kil og Einang der han slo leir for natten til den 21. juli. I mellomtiden hadde de norske styrkene på mellom fem hundre og tusen mann under kapteinene Nahen og Christoffer Haar kommet fram. Et nattlig sammenstøt begynte, for Mönnichhoven hadde forskanset seg og dessuten hadde krigsvante og erfarne leiesoldater med musketter til å avverge ethver angrep. Trønderne kunne ikke gå til angrep siden de var raskt sammensatt på kort varsel, istedenfor gikk de opp i terrenget. Derfra skjøt de med sine flintbøsser ned på nederlenderne som svarte med de mer effektive muskettene som kunne skyte mye lengre. Om morgenen brøt Mönnichhoven opp og fortsatte opp gjennom dalen der de plyndret og herjet, og etterlot tilsammen 13 hele og halve gårder i aske. Men marsjen gjennom Stjørdalen og over Jemtland var hard, for man hadde med seg et tren og mye utstyr som måtte dras over ufremkommelig fjellterreng. De norske styrkene som på avstand fulgte etter, fant en god del våpen, rustninger og flere døde. Terrenget var så uvanlig for nederlenderne at marsjen ble svært vanskelig i juli til august. 31. august 1612 var Mönnichhovens regiment på ca. 700 til 800 mann i Stockholm der de ble viktig for forsvaret av byen mot et angrep av Christian IV. Etterspillet. Marsjen gjennom Stjørdalen ble delvis glemt i ettertiden og trukket fram som et eksempel på forfallet i det norske forsvaret i begynnelsen av 1600-tallet. Men ekspedisjonen under ledelse av van Mönnichhoven hadde støtt på lett motstand som var mer et resultat av overraskelse fremfor overlegen stridskapasitet, for beredskapen hos det lokale forsvaret i Trøndelag var meget god. Sammentrekningen av bøndene over store avstander fungerte så raskt at det bare tok få timer i en eneste dag. Dessuten var Trondheim forsvart med sterk nok styrke til å forhindre et angrep fra sjøsiden til tross for at angrepet kom totalt overraskende. Overrumplingen gjorde at bondesoldatene ikke var godt organisert, de var dårlig rustet og hadde verken proviant eller utstyr for lengre operasjoner, den 21. juli 1612. Trønderne var ikke i stand til å ta opp kampen eller å følge etter leiesoldatene som en organiserte styrke. I virkeligheten hadde ikke forsvaret av Trøndelag vært feilslått eller for dårlig, men sjøforsvaret var dårlig skikket av ledelsen i den dansk-norske orlogsflåten. Jørgen Daa hadde ikke vært i stand til å oppsnappe verken skip eller kaperbåt på Nordsjøen. Under hele Kalmarkrigen hadde orlogsflåten ikke avsett nok skip til beskyttelse av norskekysten eller skipsleia over Nordsjøen. Christian IV hadde i begynnelsen flere skip som foretok undersøkelse av alle skip langs norskekysten og Jylland, men det kom sterke protester fra Nederland. I mai 1612 var kongen nødt til å tilbakekalle alle orlogsfartøyer og kaperbåter fra Nordsjøen. Hvis Mönnichhoven seilte under nederlandsk flagg kan det ha vært grunnen til at han kom seg videre nordover. United Pentecostal Church International. United Pentecostal Church International forkortet til UPC, er et pinsesamfunn av menigheter som har sin hovedutbredelse i USA. De er et "ikke-triniansk trossamfunn", og tror at Gud, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd er én og samme person (Gud) og ikke en treenighet. United Pentecostal Church International ble etablert i 1945, ved sammenslåingen av de to ikke-trinitariske pinsesamfunnene, "the Pentecostal Assemblies of Jesus Christ" (PAJC) og "the Pentecostal Church, Incorporated" (PCI) Etter sammenslåing var det 617 menigheter tilsluttet "United Pentecostal Church International". Historie. De har sine røtter tilbake til det som skjedde i Topeka, Kansas i 1901, da Agnes Ozman, som den første i nyere tid ble åndsdøpt og fylt av ånden og talte i tunger. I 1916 kom en splittelse, på grunn av to lærestridigheter, synet på treenigheten og dåpen i vann. Fra da skilte de lag med de andre pinseretningene i pinsevekkelsen. En av pinsesamfunnets betydningsfulle forkynnere var Frank J. Ewart. Dåpssynet og treenigheten. Treenighetslæren går ut på, svært forenklet forklart: – at de tre personene Gud, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd – samtidig bare er én personlighet. United Pentecostal Church International døper kun i "Jesu navn", og ikke med bruk av treenighetsformularet "i Faderens (Gud), Sønnens (Jesus Kristus) og Den Hellige Ånds navn". Begrunnelsen ligger i tolkningen av Bibelen som omtaler at kristen dåp skal skje "i Jesu navn". Alle stedene i det nye testamentet hvor mennesker blir døpt skjedde dette "i Jesu navn". Bare ett sted er det nevnt at den omvendte skal døpes "i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn". Her er det i følge grunnteksten likevel kun ett navn, som i den engelske oversettelsen av bibelverset, der "in the name", og ikke "names" i flertall. Den teologiske begrunnelse skal være at både "Faderen", "Sønnen" og "Den Hellig Ånd" kun er titler, og at "navnet" den omvendte skulle døpes i var "i Jesu Kristi navn". Det vil si at Gud har åpenbart seg på forskjellige måter, eller som flere «personligheter». Dette er grunnen til betegnelsen "Jesus Only", som brukes om pinsesamfunnet. Den katolske kirke og de fleste andre kristne kirker og trossamfunn godkjenner bare vanndåpen dersom den er gjort i treenighetens navn. Dette innebærer at de mener at Gud er bare én person, og avviser hele treenigheten, noe som bryter med resten av kristenheten. Utbredelse. United Pentecostal Church International har sin hovedutbredelse i USA med omtrent 350 000 medlemmer i USA og Canada. I verden består pinsesamfunnet av 3764 menigheter (churches). De har misjonsarbeid i 131 land og omtrent 10 000 pastorer. Det skal være omtrent 1 millioner medlemmer i verden. Utbredelse i Norden. United Pentecostal Church ble i Norden etablert av Eddie Anderson Tilley, han er fra Amerika og tredje generasjons "ikke-trinitarisk pinsevenn". I 1978 kom Tilley til Bergen. Han fikk snart et samarbeid med Full Gospel Business Men Fellowship International og pinsemenigheten Tabernaklet Bergen. Han begynte også med møter ved universitetet og i sitt private hjem. Da det noe senere ble klart at Tilley hadde et "ikke-trinitarisk syn" slapp han ikke lenger til i menighetene i Bergen. I 1980 begynte han med møter i Oslo. Han har leide flere steder før virksomheten til sist fikk leie de nåværende lokalene i Grefsenveien. I Norge er det to menigheter. I menigheten i Oslo er det litt over 100 medlemmer, og totalt i Norge omtrent 200 medlemmer. Den andre menigheten ligger i Kristiansand. I Sverige har Tilley grunnlagt to menigheter. Ikke-trinitariske samfunn. Ikke-trinitariske samfunn er kristne samfunn som ikke bekjenner seg til treenighets dogmet. De fornekter med andre ord at Gud er 3 personer. Det finnes flere alternative syn på forholdet mellom Fader, Sønn og Den Hellige Ånd enn treenighetslæren, og et av de mest utbredte er enhetslæren eller modalismen som sier at Fader, Sønn og Den Hellige Ånd er manifestasjoner av én og samme (Gud) og ikke en treenighet av distinkte personer. Om treenigheten. Den kristne treenighetslæren hevder, svært forenklet forklart at Gud er tre personer Fader, Sønn og Den Hellige Ånd, som alle er evige, og likeverdige. Samtidig som Gud er disse tre personene er han også en udelelig enhet. Ikke-trinitariske trossamfunn mener at ideen om at Gud er tre evige personer bryter med hovedpoenget i jødisk og kristen tro, nemlig at Gud er en. De hevder videre at de første kristne ikke bekjente seg til treenigheten og at menigheten var i en frafallsprosess i den perioden hvor treenighets dogmet ble antatt. Dåpen. Noen ikke-trinitariske samfunn døper kun i "Jesu navn", og ikke med bruk av treenighetsformularet "i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn". Begrunnelsen ligger i tolkningen av Bibelen som omtaler at kristen dåp skal skje "i Jesu navn". Når Jesu mijonsbefaling sier at man skal døpe "i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn" tolkes dette som at Fader, Sønn og Hellig ånd kun er titler på Jesus og at"Navnet" den omvendte skulle døpes i er "i Jesu Kristi navn". De som hevder at oldkirken døpte i Jesu navn finner også støtte for sitt syn hos flere kirkehistorikere. Den katolske kirke og de fleste andre kristne kirker og trossamfunn godkjenner bare vanndåpen dersom den er gjort i treenighetens navn. Unitarisme. Unitarisk kristendom eller unitarisme er en gren av kristendommen som legger vekt på fornuftsbasert og dogmefri tro. De unitariske kirkesamfunn oppsto på 1568-tallet som en direkte følge av reformasjonen i Transilvania og Polen. Felles for de fleste unitarkirker er at de betrakter treenighetslæren som uforenlig med troen på at Gud er én, derav navnet "unitar" (fra latin: "unitas", som betyr "énhet"). Den norske unitarkirke. Unitarismen kom til Norge i 1894 da den første norske unitariske tidsskriften "Frie ord" ble utgitt. Året etter ble den første unitarkirken grunnlagt i Norge. Unitarforbundet Bét Dávid (Den norske unitarkirke) er kirkesamfunnet til unitarene i Norge. Ikke-trinitarisk pinsesamfunn. Ikke-trinitarisk pinsesamfunn har sine røtter tilbake til det som skjedde i Topeka, Kansas i 1901, da Agnes Ozman, som den første i nyere tid ble åndsdøpt og fylt av ånden og talte i tunger. Men omtrent i 1916 det ble en splittelse blant de pinsekristne, på grunn av to lærestridigheter, synet på treenigheten og dåpen i vann. Fra da skilte de lag med de andre pinseretningene i pinsevekkelsen. United Pentecostal Church. United Pentecostal Church International er et pinsesamfunn av menigheter som har sin hovedutbredelse i USA, og ble etablert i 1945, ved sammenslåingen av de to ikke-trinitariske pinsesamfunnene, "the Pentecostal Assemblies of Jesus Christ" (PAJC) og "the Pentecostal Church, Incorporated" (PCI). Det er omtrent 350 000 medlemmer i USA og Canada, og omtrent 1 millioner medlemmer i verden. I Norge er det fire menigheter. Charles Fox Parham. Charles Fox Parham (født 4. juni 1873 i Muscatine, Iowa døde i sitt hjem 29. januar 1929 i Baxter Springs, Kansas) var en amerikansk predikant og pastor i metodistkirken. Han regnes blant grunnleggerne til pinsevekkelsen som fikk sitt verdensvide gjennombrudd i 1906. Han giftet seg med Sarah Thistlewaite i 1886. Parham begynte å holde møter allerede som 15-åring. Han hadde sin bakgrunn i metodistkirken, men var også opptatt av hellighetsbevegelsen. I 1895 brøt han med metodistkirken og etablerte en egen virksomhet. I 1898 flyttet han virksomheten til Topeka i Kansas. Topeka. Parham startet en bibelskole i Topeka, den ble åpnet den 1. oktober 1900. Åndsdåpen (dåpen i den Hellige Ånd) fikk en radikal oppvåkning på begynnelsen av 1900-tallet og var et av de viktig tema i skolens undervisning. Den 1. januar 1901, "falt ånden" på Agnes Ozman. Hun regnes som den første som talte i tunger i nyere tid. Noen dager senere fikk Parham oppleve det samme. Bibelskolen i Topeka eksisterte bare i ett år. Bygningen som rommet skolen ble solgt og Parham måtte flytte ut. Det ble forsøkt å finne nye lokaler, uten å lykkes. Bethel Bible College. Parham flyttet og startet bibelskolen Bethel Bible College. En av elevene, i 1905, var William J. Seymour, som tok et ti ukers bibelkurs. Seymour hadde en lengsel etter å tjene Gud med sitt liv. Seymour var afroamerikansk og farget. På grunn av raselovene fikk han ikke komme inn i klasserommet sammen med de andre elevene, men måtte sitte på gangen. Seymour utviklet en tro på tungetalen (glossolalia) som en stadfestelse på åndsdåpen (å bli fylt av Den Hellige Ånd). Seymour reiste i 1906 til Los Angeles som evangelist. I Los Angeles ble Seymour pastor i Apostolisk trosmisjon, menigheten der vekkelsen i Azusa street oppstod, vekkelsen som spredte seg utover i verden og ble til den moderne pinsevekkelsen. Hundre år senere teller pinsevekkelsen 600 millioner medlemmer. Kritikk. Parham har fått noe kritikk mot seg i ettertid. Han skal ha vært negativt innstilt og kommet med kritikk ovenfor vekkelsen i Azusa street og William J. Seymour. Muligens fordi Seymour var farget (afroamerikaner). Parham skal visstnok også ha vært medlem i Ku Klux Klan. Han ble også i 1907 anklaget for overgrep på to yngre kvinner i San Antonio, Texas. Anklagen ble senere droppet. Vekkelsen i Wales. Vekkelsen i Wales var en spesiell og sterk kristen vekkelse som rystet Wales i 1904 - 1905. Vekkelsen var en av de kraftigste og merkeligste vekkelser i moderne tid fordi den fikk slik innvirkning på hele samfunnet. Trolig opplevde 150 000 mennesker å bli omvendt i vekkelsen. Det var tegn og mirakel, syner og åpenbaringer, budskap i tunger og tungetale i på ulike språk, såkalte "språkunder". Vekkelsen ble kjent over store deler av verden, mange dro til Wales for å oppleve Guds nærhet. En regner den som betydningsfull for og forløperen til pinsevekkelsen. Evan Roberts var lekpredikant og vekkelsens leder. Han hadde lenge vært i bønn til Gud for det sekulære Europa. Forhistorie. Storbritannia hadde tidligere opplevd vekkelser. På 1850-tallet var det en stor vekkelse. Den var spredt over hele Storbritannia og det regnes med at omtrent 100 000 mennesker hadde blitt frelst dengang. Den vekkelsen hadde innvirkning på hele samfunnet. Hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika på 1800-tallet var nok kjent i Wales. Mot slutten av 1800-tallet hadde mange mennesker en lengsel etter en berøring av den Hellige Ånd. Dette var en lengsel etter hellighet hos en rekke kristne på den tiden. Det var særlig baptister og metodister som ble berørt av den åndelige lengselen. John Wesley snakket om to tyngdepunkter i den kristens liv, "rettferdiggjørelsen" og "helliggjørelsen". Det var den 1. januar 1901 at Den Hellige Ånd "falt på" Agnes Ozman, som ble åndsdøpt (dåpen i den Hellige Ånd) med tungetale som tegn. Dette var nok også kjent i Wales. Begynnelsen. Evan Roberts møtte Gud på en sterk måte, og hevder å ha blitt rykket inn i Guds nærhet og talt ansikt til ansikt med Gud i fire timer. Roberts liv ble forandret etter dette og han reiste til byen Lughor i Wales. Sammen med andre kristne, begynte han med bønnekampanjer. Mange kristne opplevde en lengsel etter mer av Guds nærhet og gudshusene var fulle av kristne i bønn, hele døgnet. Et forandret folk. Det spesielle med denne vekkelsen var ikke at mange menneske samlet seg, men det som skjedde i samfunnet. Vekkelsen kom til å forandret folk og samfunn totalt. Møtelokalene var fulle av mennesker, mens teater, dansehaller og kinoer hadde nedgang i besøkstallet. Stjålne ting ble levert tilbake. Gammel gjeld betalt. Rettssaler var ubrukte og i fengslene var det mange tomme celler. Familiefedre sluttet å drikke opp lønningene sine. De fikk et bedre forhold til kone og barn. Barer og nattklubber i de store byene i Wales merket en markert nedgang i omsetningen. Vertshus måtte stengt fordi de ikke lengre hadde alkoholdrikkende kunder. Ordenspolitiet som vanligvis hadde endel å gjøre i gruvebyene i Wales fikk en rolig tid. I bygatene jublet og sang mennesker lovsanger for sin nye tro på Jesus Kristus. Kuskene hadde sluttet å banne og hestene kjørte feil, fordi de ikke lenger forstod kommandoene. Gruveselskapene opplevde økt produktivitet etterhvert som arbeiderne ble frelst. Språkunder. Mennesker ble åndsdøpte og fikk tungetale. Det fortelles om unge menn og kvinner som pratet gammelwalisisk i tunger. Disse unge menneskene kunne ikke dette utdødde språket. Fenomenet der mennesker snakker et fremmed språk uten å kunne det, kalles for et språkunder. Hundretusener ble frelst på halvannet år. Trolig opplevde 150 .000 mennesker å bli omvendt i vekkelsen. Men tallene er noe usikre. Enkelte mener at 250 000 ble frelst. Den første uken skal omtrent 60 ha tatt imot frelsen. I løpet av de tre første måneden var tallet steget til omtrent 70 000. Etter seks måneder var det omtrent 100 000 nyfrelste og etter ennå ett år var tallet blitt 200 000. Ringvirkninger. Ryktet om vekkelsen spredte seg over hele Storbritannia og ut i verden. En regner den som betydningsfull for og forløperen til pinsevekkelsen. I India hørte Pandita Ramabai, en brahmakvinne, om vekkelsen. Hun drev en jenteskole i Mukti. I 1904, brøt det ut en vekkelse på stedet. 700 jenter ble åndsdøpte. Da dette skjedde begynte flere av jentene å tale i tunger på fremmede språk. Det fortelles at noen snakket britisk-engelsk og ikke engelsk med indisk-aksent. Andre talte på hebraisk, gresk og sankrit. Etter noen få år hadde1 200 jenter blitt døpt i vann. Evan Roberts. Evan Roberts (født 8. juni 1878 døde 29. september 1951) var en lekpredikant og leder i forsamlingen som opplevde vekkelsen i Wales. Even Roberts var en ydmyk mann og trakk seg tilbake og gav Gud æren for det som skjedde. Helsen ble etterhvert dårlig og han døde i 1951. Evan Roberts hadde 13 søsken og var sønn av Hanna og Henry Roberts. Han vokste opp i Lughor i Wales. Søkende etter Guds nærhet. Roberts hadde lenge vært i inderlig bønn til Gud og møtte Gud på en sterk måte, og hevder å ha blitt rykket inn i Guds nærhet og talt ansikt til ansikt med Gud i fire timer. Roberts liv ble forandret etter dette og han reiste til byen Lughor i Wales. Roberts kjente til Hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika på 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet hadde mange mennesker en lengsel etter en berøring av den Hellige Ånd. Dette var en lengsel etter hellighet hos en rekke kristne på den tiden. Det var særlig baptister og metodister som ble berørt av den åndelige lengselen. John Wesley snakket om to tyngdepunkter i den kristens liv, "rettferdiggjørelsen" og "helliggjørelsen". Det var den 1. januar 1901 at Den Hellige Ånd "falt på" Agnes Ozman, som ble åndsdøpt (dåpen i den Hellige Ånd) med tungetale som tegn. Dette var nok også kjent for Roberts. Storbritannia og Europa hadde tidligere opplevd store vekkelser. På 1850-tallet var det en stor vekkelse. Den var spredt over hele Storbritannia og det regnes med at omtrent 100 000 mennesker hadde blitt frelst dengang. Den vekkelsen hadde innvirkning på hele samfunnet. Evan Roberts hadde en sterk nød for sine medmennesker og var oppgitt over synden og umoralen i samfunnet. Han bad særlig om en kristen vekkelse for det sekulære Europa. Han har skrevet "…allerede i lang tid har jeg vært dypt ulykkelig over kristendommens forfall…". Vekkelsen i Wales. Sammen med andre kristne i byen Lughor, begynte han med bønnekampanjer. Mange kristne opplevde en lengsel etter mer av Guds nærhet og gudshusene var fulle av kristne i bønn, hele døgnet. Vekkelsen i Wales var en sterk kristen vekkelse som rystet Wales i 1904–1905. Vekkelsen var en av de kraftigste og merkeligste vekkelser i moderne tid fordi den fikk slik innvirkning på hele samfunnet. Det var tegn og mirakel, syner og åpenbaringer, budskap i tunger og tungetale i på ulike språk, såkalte "språkunder". Stjålne ting ble levert tilbake, vertshus måtte stengt fordi de ikke lengre hadde alkoholdrikkende kunder. Kuskene hadde sluttet å banne og hestene kjørte feil, fordi de ikke lenger forstod kommandoene. Trolig opplevde 150 .000 mennesker å bli omvendt i vekkelsen. Vekkelsen ble kjent over store deler av verden, mange dro til Wales for å oppleve Guds nærhet. En regner den som betydningsfull for og forløperen til pinsevekkelsen. Eksterne lenker. Roberts, Evan Roberts, Evan Roberts, Evan Språkunder. Språkunder er et fenomenet der mennesker snakker et fremmed språk uten fra før å kunne språket. India. I India hørte Pandita Ramabai, en brahmakvinne, om vekkelsen i Wales. Hun drev en jenteskole i Mukti. I 1904, brøt det ut en vekkelse på stedet. 700 jenter ble åndsdøpte og fylte av Den Hellige Ånd. Da dette skjedde begynte flere av jentene å tale i tunger på fremmede språk. Det fortelles at noen snakket britisk-engelsk og ikke engelsk med indisk-aksent. Andre talte på hebraisk, gresk og sanskrit. Vekkelsen i Wales. Under vekkelsen i Wales i 1904-1905, ble mennesker åndsdøpte og fikk tungetale. Det fortelles om unge menn og kvinner som pratet gammelwalisisk i tunger. Disse unge menneskene kunne ikke dette utdødde språket. Gaston Barnabas Cashweld. Gaston Barnabas Cashweld, var 44 år gammel, i 1906 og kom fra North Carolina. Han reiste for å oppleve vekkelsen i Azusa street og ble åndsdøpt. Det fortelles at han i ånden snakket flytende tysk, uten at han tidligere hadde lært seg dette språket. Jennie Evans Moore. Jennie Evans Moore som ikke kunne spille piano, ikke bare spilte på instrumentet, men også sang på både fransk, spansk, latin, gresk, hebraisk og på hindustani. Dette skjedde under vekkelsen i Azusa street. Karsten Ekorness. Karsten Olav Ekorness (født 17. mai 1917, død 2. mai 2012 i Oslo) var en norsk sanger, musikkpedagog, organist, dirigent og skribent. Ekorness ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull, i 1986, for sin innsats for musikklivet i menigheten Filadelfia. Han var også tilknyttet Musikkonservatoriet i Oslo som vokalpedagog og senere til Norges Musikkhøgskole som amanuensis i sang. Han deltok på flere grammofonplateinnspillinger og var aktiv som sanger nesten helt til det siste. Ekorness døde den 2. mai 2012 og ble begravet fra Ullern kirke, den 15. mai 2012. Solist. På Thomas Ball Barratts 75 års dag debuterte Karsten Ekorness som solist i menigheten, og det var Barratt som akkompagnerte på piano. Sangen var "Klippe du som brast for meg." Barratt og Ekorness fikk noen fine år sammen i Filadelfia. Siste gang Barratt sang en solosang i menigheten (Filadelfia Oslo) var første søndag i 1940. Rollene var byttet, Barratt sang og Ekorness akkompagnerte på piano. Teksten i sangen ble profetisk … "Jeg kommer, jeg kommer, for mitt hode bøyes ned, jeg hører stemmer kaller meg til himlens fred." Barratt døde noen uker senere. Fra 1955 til 1964 var Ekorness knyttet til NRK som sanger i Andaktskvartetten og NRKs kammerkor, og fra 1955 var han leder av IBRA radio, Norge. Som solist har Ekorness deltatt på mange grammofonplateinnspillinger. Han var aktiv som sanger hele sitt liv, bortsett fra de aller siste årene. Filadelfiakoret. I 1934 ble Ekorness medlem i pinsemenigheten Filadelfia Oslo, og medlem i "Filadelfiakoret" fra 1935. Med sitt musikalske talent ble han snart leder av "Filadelfiakoret", noe han fortsatte med i 47 år, helt til 1986. Koret ble startet av Thomas Ball Barratt i 1932. Ekorness og Barratt hadde et nært samarbeid om menighetens musikkliv. Barratt var en musikalsk person og har betydde mye for sang og musikklivet, ikke bare i menigheten, men innen hele den nordiske pinsebevegelsen. Musikeren, oratoriesangeren og pedagogen. Ekorness var organist og har tjenestegjort i en rekke sammenhenger i og utenfor menighetslivet. Som oratoriesanger var han en av Norges mest benyttede i Johann Sebastian Bachs pasjoner, Georg Friedrich Händels oratorier og verk av Joseph Haydn og Wolfgang Amadeus Mozart med flere. Også i det lille format har han sunget hundrevis av sanger og arier, salmer og åndelige sanger. Som vokalpedagog var han knyttet til Musikkonservatoriet i Oslo og senere til Norges Musikkhøgskole som amanuensis i sang. Som solist ved bisettelser og begravelser i Oslo og omegn har han opptrådt tusenvis av ganger, og han formidlet og koordinerte i flere tiår solosang for en rekke norske begravelsesbyråer. Forfatteren. Ekorness har i en årrekke skrevet korte eller lengre stykker i kristne blad. Særlig i Korsets Seier har han hatt mange bidrag. En av hans andaktsserier hadde navnet "Det lune hjørnet". Priser. Ekorness fikk Kongens fortjenstmedalje i gull, i 1986, for sin innsats for musikklivet i Filadelfia. Erik A. Nordquelle. Erik Andersen Nordquelle (født 12. juni 1858, på "Månejordet" i Kvelde i Hedrum, døde 1938) var leder (pastor) for De Frie Evangeliske Forsamlinger, eller "De frie venner" som de også kalles. Han kunne med god grunn vært kalt «pinsebevegelsens mor» og «den frie evangeliske bevegelsens far» i Norge. De Frie Evangeliske Forsamlinger, regnes av mange som en del av pinsebevegelsen. Historisk har det vært noen små forskjeller i synet på dåpen i Den Hellige Ånd (åndsdåpen). Barratt og åndsdåpen. Thomas Ball Barratt hadde vært i USA og blitt "åndsdøpt" der. Da han kom tilbake til Norge vakte åndsåpen stor oppsikt. Våren 1907 hadde Thomas Ball Barratt vekkelsesmøter i Kristiania, med forkynnelse om dåp i Den Hellig Ånd, helliggjørelse og tungetale. Det var vanskelig å finne et egnet lokale. Nordquelle og hans venner i menigheten "de frie venner" i Torvgaten 7, i Kristiania (Oslo), overlot sin talerstol til Barratt. Det ble etter hvert et nært samarbeid mellom Nordquelle og Barratt. Mange kristne var skeptiske til Barratts åndsdåp, og den nye vekkelsen møtte sterk motstand også blant kristne. De åndsdøpte ble gjort til latter som religiøse fanatikere. I avisene kom det vitsetegninger. Tross motstand, eller som følge av medieoppmerksomhet og folkesnakk, fikk møtene stor oppslutning. Vekkelsen i Kristiania spredde seg med stor fart utover i Norge, og flere allerede etablerte menigheter sluttet seg til bevegelsen. Samarbeidet mellom Barratt og Nordquelle (De frie venner) var godt lenge. Men da Barratt leide et eget lokale i Møllergata 38. begynte samarbeidet å bli til en konflikt. De frie venner mente Barratt hadde startet med konkurrerende møter. Det endte med en splittelse. Nordquelle ble leder (pastor) for De Frie Evangeliske Forsamlinger. Barratts møter i Møllergata ble etter hvert til pinsebevegelsen. I 1916 ble virksomheten i Møllegata 38 etablert som en pinsemenighet. Idag heter menigheten Filadelfia Oslo og ligger i St. Olavs gate. Albert Benjamin Simpson. Albert Benjamin Simpson (født 15. desember 1843 døde 29. oktober 1919) regnes blant de mest betydningsfulle «pinsevenn-forkynnere» i perioden like før vekkelsen i Azusa street. Simpson holdt til i New York og var grunnleggeren av misjonsorganisasjonen "Christian & Missionary Alliance". Tidlig på 1900-tallet hadde Simpsons et gjestehus på Manhattan i New York, som var oppholdssted for misjonærer som ventet på utreise. Utreise den gang var med skip og misjonsfeltene befant seg som regel i Afrika eller Asia. Det var her norske Thomas Ball Barratt leide rom under sitt New York opphold i 1906. Like ved gjesthuset (eller i samme bygning) lå "Glad Tidnings Tabernacle". Det var her Barratt søkte å få åndsdåp (dåpen i Den Hellige Ånd), noe han fikk den 15. november 1906. Østre Borgesyssel prosti. Østre Borgesyssel er et prosti i Borg bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Mysen. Prostiet er inndelt i sogn. Sognet er grunnenheten i Den norske Kirke. Follo prosti. Follo er et prosti i Borg bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Ås kommune. Prostiet er inndelt i sogn. Nedre Romerike prosti. Nedre Romerike er et prosti i Borg bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Lillestrøm. I 1998 ble Sørum, Fet, Aurskog og Høland prestegjeld utskilt fra prostiet – og etablerte sammen med Nes prestegjeld fra Øvre Romerike prosti det nyopprettede Østre Romerike prosti, fra først av med prostesete i Nes hovedsokn, deretter på Årnes i Nes kommune. Prostiet er inndelt i sogn. Øvre Romerike prosti. Øvre Romerike er et prosti i Borg bispedømme i Den norske kirke. Prosten har tradisjonelt hatt sete i Eidsvoll prestegård, men etter prost Torgeir Havgars tid ble prostesetet flyttet først til Ullensaker hovedsokn, deretter til Jessheim/Hovin sokn i Ullensaker kommune. Dette skjedde på bakgrunn av Eidsvoll kommunes manglende forståelse for de økonomiske konsekvensene et prostesete innebar. Nes prestegjeld ble i 1998 overført til det nyopprettede Østre Romerike prosti. Prostiet er inndelt i sogn. Sognet er grunnenheten i Den norske Kirke. Proster i Øvre Romerike prosti. Prostesetet ble etter Torgeir Havgars tjenestetid flyttet til Ullensaker. Dette skyldtes Eidsvoll kommunes manglende bevilgninger til merkostnadene et prostesete innebærer. Musala. Musala (2925 moh.) er det høyeste fjellet i Bulgaria og også det høyeste på hele Balkanhalvøya. Fjellet ligger i Rilafjellene som ligger ca. 10 mil sørøst for Sofia. Musala regnes som et lett fjell å bestige. Det går taubane fra Borovets opp til Jastrebetshytta på 2369 moh. og herfra er det enkelt å gå opp til toppen. Trosopplæring. Trosopplæring brukes i kirkelig sammenheng synonymt med "dåpsopplæring." I videre betydning kan ordet betegne opplæringstiltak i alle typer trossamfunn og livssynsorganisasjoner som har til hensikt å formidle kunnskap og kjennskap til medlemmene om trossammfunnets eller organisasjonens tro og verdier. Barometer. Et barometer er et instrument som brukes til å måle lufttrykk. Siden lufttrykket ofte har sammenheng med værtype har barometeret gjerne blitt brukt for å varsle været. Vannbaserte barometer. Konseptet om at «minkende trykk gir dårlig vær» er grunnlaget for et primitivt værvarslingsredskap kalt et "værglass". Det består av en glassbeholder med en bred søyle. Beholderen og søylen er omtrent halvfullt med vann, mens det også er noe luft i beholderen. Når trykket øker, vil luften i røret trekke seg sammen og suge vannet oppover i røret. Disse instrumentene er en tilnærmet vannbasert utgave av kvikksølvbarometeret. Kvikksølvbarometer. Et standard kvikksølvbarometer har et glassrør, som er omtrent 85 cm høyt, lukket i den øvre enden og med den nedre enden dukket ned i et kar med kvikksølv. Alternativt, at røret er bøyet slik at det danner en «U» der den ene enden er lukket. Røret er fylt med kvikksølv til en høyde av ca 760mm. Over kvikksølvsøylen må røret være lufttomt. Kvikksølvet holdes dermed på plass av det ytre lufttrykket. Dersom lufttrykket stiger, vil kvikksølvhøyden øke tilsvarende. Det første barometeret av denne typen ble laget i 1643 av Evangelista Torricelli. Torricelli ville lage et instrument som kunne måle vekten av luften, eller lufttrykket, og studere vakuum. Han brukte kvikksølv, kanskje etter forslag fra Galileo Galilei, fordi det er tettere enn vann. For å lage et vakuum med vann må man ha en søyle som er over 10 meter høy, og med kvikksølv mindre enn 1 meter. Torricelli dokumenterte at høyden på kvikksølvet i barometeret endret seg litt hver dag, og konkluderte med at det var lufttrykket som førte til endringen. Kvikksølvbarometeret ble i begynnelsen målt i tommer eller millimeter (torr eller mmHg) av hvor høyt kvikksølvet stod i søylen. 1 atmosfære er lik 760 millimeter kvikksølv. Denne enheten blir fremdeles mye brukt i USA, men er ikke en del av SI-systemet, som stort sett resten av verden bruker. Aneroidbarometer. Et "aneroidbarometer" (fra gresk: "a neros" = ikke flytende) er et barometer som ikke inneholder kvikksølv eller annen væske. Her brukes en liten, fleksibel metallboks kalt en aneroidcelle. Boksen er helt tett forseglet etter at noe av luften er fjernet, slik at små forandringer i lufttrykk sørger for at cellen utvider seg eller trekker seg sammen. Løsningen blir også kalt Vidie-celle etter oppfinneren Erfinder Lucien Vidie (1805-1866). Enkelte barometere har opp til åtte celler montert oppå hverandre for å øke utslaget. Utvidelsen eller sammentrekningen beveger en viser på barometeret. Mange modeller har en ekstra viser som kan stilles manuelt på punktet for avlesning slik at det skal bli lettere å se forandringer. Et problem med denne løsningen er følsomhet overfor temperaturforandringer. Dersom det er innestengt luft i cellen, vil denne forandre volum ved temperaturendringer. Det er derfor vanlig å tilstrebe vakuum i esken. Selve metallesken vil også være utsatt for volumendinger. Det er derfor vanlig å lage denne av en legering av beryllium og kobber som er mindre ømfindlig for temperaturendringer . Det vil likevel være en rekke målefeil som er vanskelig å kompensere for. Et aneroidbarometer er enkelt og robust. Prinsippet er derfor brukt i en rekke instrumenter og tekniske løsninger som høydemåler, dybdemåler, variometer og enkelte fartsmålere. Bruk. Et barometer blir som oftest brukt for å varsle været, siden høyt lufttrykk i et område som regel indikerer fint vær, mens lavt trykk indikerer at et lavtrykk er mer sannsynlig. Barometermålinger fra mange stasjoner gjør at man kan lage kart over lufttrykket. Isobarer er linjer mellom steder med samme trykk, og gir et konturkart over områder med høy- og lavtrykk. Ofte kan fallende trykk indikere at dårlig vær eller nedbør er på vei, mens stigende trykk tyder på at det kan bli finere vær eller ikke nedbør. Temperatur. Tettheten til kvikksølv endrer seg med temperaturen, så en avlesning fra et barometer må justeres etter temperaturen. Derfor er det som regel et termometer festet til barometeret. Et aneroid barometer trenger derimot ingen justering. Høyde. Lufttrykket minker med høyden, slik at en barometeravlesning er avhengig av hvor det blir avlest. Dette trykket blir så redusert til havnivå, slik at alle værstasjoner i praksis viser trykket i samme nivå, og kan sammenlignes. Aneroide barometer har en mekanisk tilpasning for høyde som gjør at vi kan lese av havnivåtrykket direkte uten å justere avlesingsdataene. Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone. "«Come Out, Come Down, Fade Out, Be Gone»" er bandet 120 Days' første utgivelse siden de skiftet bandnavn fra The Beautiful People og Sex Beat. Tittel-låten er også å finne på deres selvtitulerte album, "120 Days". Singelen har kun blitt gitt ut på 12" vinyl. Svart arbeid. Svart arbeid er en betegnelse for arbeid som utføres uten av det betales skatt, arbeidsgiveravgift, trygdeavgift eller merverdiavgift og som er ulovlig. Svart arbeid representerer et samfunnsproblem ved at det offentlige taper inntekter. Omfanget av svart arbeid ble i 2001 beregnet til 11 milliarder kroner. Det er også et problem for virksomheter som driver «hvitt», fordi det gir ulike konkurransevilkår. Den norske regjeringen fremmet i 2009 forslag om at private kjøpere av tjenester, eller varer sammen med tjenester, blir medansvarlige for selgerens eventuelle skattesnusk, hvis betalingen er over 10 000 kroner i kontanter. Det gjelder både skatt og merverdiavgift. Samtidig fremmes et forslag om at næringsdrivende og andre vil ikke få fradrag i skatteregnskapet eller i momsregnskapet for kostnader over 10 000 kroner som er betalt kontant. Svart arbeid er ulovlig og man kan bli straffet hvis det har foregått i stor målestokk eller der har vært rot med penger som skulle betales til det offentlige. Det er arbeidsgiver som har ansvar for registrering og trekk og innbetaling til skattemyndighetene, men arbeidstaker har plikt til å sikre sine interesser ved ikke å inngå slike avtaler. Lønnsarbeid for en enkelt oppdragsgiver, der betalingen er under en viss verdi årlig (4 000 kroner), er ikke innberetningspliktig og betegnes ikke som svart arbeid. Næringsdrivende skal ta med all slik inntekt i sin innberetning og har ingen minstegrense for inntekt. Det er ofte privatpersoner som engasjerer håndverkere til mindre oppdrag som utføres og betales svart. Det går også under betegnelsen «strøjobber». Hallmark Channel. Hallmark Channel er opprinnelig en amerikansk tv-kanal. Den ble distribuert til hele Norden fra 1996-2009, blant annet gjennom nettverkene til Canal Digital, Get og Viasat. Hallmark Channel var uten reklame, og alle visninger hadde norsk undertekst. Kanalen viste mange serier og under finner du en komplet liste over de seriene som gikk på kanalen igjennom alle dissa årene. For utenom serier viste kanalen også filmer og miniserier. Hallmark Channel var dedikert til å tilby en kombinasjon av prisbelønte dramaserier fra verdens beste studioer; UK premiere av filmer og serier, og episke eventyr fra NBC Universal omfattende bibliotek. Kanalen viste i all hovedsak serie fra NBC og CBS. I tillegg viste kanalen noe britiske, og ikke minst australske serier (da fra det australske TV-selskapet Nine Network) Denne allsidige blandingen gjorde kanalen til en spesialist når det kom til familieunderholdingen. Men flere gripende og ikke minst sanne historier som kidnappingen av Elizabeth Smart, førte til at flere norske seere så på Hallmark Channel med årene. Men selv om kanalen var godt likt valgte altså NBC Universal Global Networks å vrake kanalen i Norden. Kort om Hallmark Channel i Norge og resten av verden. Kanalen sendte altså serier og filmer for hele familien 24-timer i døgnet fra lanseringen i 1998 og helt fram til 31. august 2009 kl: 23:59. Kanalen var tilgjengelig i de fleste grunnpakkene fra TV-distributørene i Norge som; Canal Digital, Get, Viasat, Nextgentel og Altibox. Fra 1998-2004 delte Hallmark Channel kanalplassen med Jetix (tidligere kjent som Fox Kids og som nå har blitt til Disney XD) i det analoge kabelnettet til Canal Digital. Så da Fox Kids/ Jetix var ferdig med sine sendinger kl: 18:00 tok Hallmark Channel over til kl:06:00 morgen etter. Men fra 2004-2009 ble kanalen kun sendt digitalt fra samtlige TV-distributørene, noe som førte til at kanalen fikk sin egen kanalplass, hvor kanalen ble sendt 24-timer. Men selv om Canal Digital sendte kanalen digital, ble den aldri til en 24-timers kanal for deres kunder, for de skaffet kun rettigheter til å sende kanalen 12-timer hver dag, så her var det kun sendinger fra kl: 18:00-06:00 til manges irritasjon. Her i Norge forsvant Hallmark Channel den 31. august 2009 kl: 23:59, men i verden over lever kanalen videre, hvor den fortsatt blir eid av NBC Universal Global Networks som er et datterselskap av NBC Universal. I USA er Hallmark Channel eid av Hallmark International Channel Network, som på linsens fra Crown Media, tilbyr navnet ”Hallmark Channel” til NBC Universal Global Networks. Så det som vises på Hallmark Channel i USA finner du IKKE igjen på Hallmark Channel ellers i verden. I USA eies altså Hallmark Channel av Hallmark International Channel Network, som igjen eies av Crown Media. TV-kanalen blir sendt i over 150 land og har over 60 millioner abonnenter, daglig har Hallmark ca 100 millioner seere noe som gjør Hallmark Channel til en av verdens største filmkanal. Du kan se en markant forskjel på Hallmark Channel som blir sendt i USA (som eies av Crown Media), og til den som NBC Universal Global Networks tilbyr, da ikke bare programtilbudet. For logoen til Hallmark Channel i USA har ikke den karakteristiske krona over logen, noe logoen til Hallmark Channel som NBC Universal Global Networks eier har. Crown Media er en amerikansk mediaproduksjonsselskap med hovedkontor i Studio City, California. Crown Media opererer med Hallmark Channel i USA, mens den på lisens tilbyr merkenavnet til NBC Universal Global Networks. I USA var starten for Hallmark Channel et samarbeid mellom Crown Media og The Jim Henson Company's. Men i 2003 kjøpte Crown Media, The Jim Henson Company's halvpart, slik at Crown Media nå eier 100% av Hallmark Channel i USA. Serier som ble vist på Hallmark Channel. Det som står i blått er serier som ble vist fra 1998-2003, mens det som står i gult er serier som ble vist fra 2000-2009. Hallmark Channel i USA. Det hele startet i 1988. I USA ble en fusjon mellom VISN (visjonen Fleirreligiøs Satellite Network) & ACTS (American Christian Television System), starten for Hallmark. VISN & ACTS fikk til en tv-kanal med navne «Faith and Values Channel» (fra 1988-1990). Etter noen år ble tv-kanalen kun kalt for Faith (fra 1990-1996). Faith sendte kun religiøse programmer, noe som skulle varer i seks år. I 1996 fikk kanalen en litt annen luk med flere ikke religiøse programmer, samtidig med at kanalen ble omdøpt til Odyssey Channel, ved å bruke domenenavnet fra Odysseyfamily.com. Hallmark Entertainment og The Jim Henson Company kjøpte andeler i Odyssey i november 1998. Etter at Hallmark Entertainment (som nå har blitt til Hallmark International Channel Network), kjøpte opp The Jim Henson Companys halvpart av kanalen i 1999, fikk Hallmark overta kanalen 100%. Kanalen ble offisielt omdøpt 5. august 2001, da til Hallmark Channel. Hallmark Channel viser segmenter fra sitt morselskap Hallmark Hall of Fame, som har skap flere TV-filmer og mininserier, dette blir sendt hos samtlige Hallmark kanaler i verden. I USA har Hallmark Channel fått selskap av en søsterkanal (Hallmark Movie Channel), som tilbyr filmer fra et stort uivers, men med spesielt fokus i filmer fra Hallmark Hall of Fame. I Storbritannia finns det to nesten helt identiske TV-kanaler (Movies 24 & Movies 24 +) som begge tilbyr mange prisbelønte filmer fra de største studioene i USA, samt filmer fra Hallmark Hall of Fame Milepæler. 1988: Det hele startet i 1988. I USA ble en fusjon mellom VISN (visjonen Fleirreligiøs Satellite Network) & ACTS (American Christian Television Station), starten for Hallmark. 10 år senere kom kanalen til Norge, da i en nordisk utgave som viste et bilde og med flere lydspor (i norsk, svensk, dansk og finsk). 1996: Kanalen ble for første gang distribuert ut til resten av verden, det hele startet i England. I USA får kanalen en litt annen luk, med flere ikke religiøse programmer og kanalen forandrer navn fra Faith (Faith and Values Channe) til Odyssey. 1998: Etter 10 år kom kanalen til Norge, da i en nordisk utgave. Denne utgaven sendte et bilde, med flere lydspor (i norsk, svensk, dansk og finsk). I USA kjøper Hallmark Entertainment og The Jim Henson Company andelen i Odyssey, dette i november 1998. 1999: Hallmark International Channel Network), kjøper opp The Jim Henson Companys halvpart av kanalen og eier kanalen nå 100%. 2001: Kanalen blir offisielt omdøpt 5. august, da fra Odyssey til Hallmark Channel. 2006: I oktober ble Henry Schleiff utnevnt til ny administrerende direktør, Schleiff var styreformann og administrerende direktør i Court TV. I desember kjøper NBC Universal Global Networks alle rettighetene til samtlige Hallmark-kanaler i verden, for utenom den i USA. I avtalen kommer det fram at navne ”Hallmark Channel” fortsatt skal bli lisensiert i gjennom de amerikanske eierne (Crown Media). I Norge får oppkjøpet konsekvenser for navne på kanalen som blir døpt om til ”Hallmark Channel. I tillegg blir logoen forandret fra kun en enkel «H» til den logoen som ble brukt fram til 2009. 2006-2007: NBC Universal Global Networks lanserer flere kanaler rundt omkring i verden; Movies 24, Movies 24 +, Sci-Fi Channel, 13th Stree, Kids Co, Steel, Diva TV og Studio UNIVERSAL. I USA blir søsterkanalen Hallmark Movie Channel lansert. 2007: I januar droppet Hallmark krona fra sin logo i USA, men fortsatt bruker de den på bestemte steder på lufta. Dette for at kanalen skal skille seg ut, fra den NBC Universal Global Networks tilbyr, dette betyr igjen at krona ble beholdt i resten av verden. I Norge får kanalen en egen web-side: http://no.hallmarkchannel.tv/ 2008: Hillary Clinton-kampanjen fikk kjøpt en time på Hallmark Channel's PrimeTime (i USA) under valgkampen, 4. februar 2008, dagen før multi-stat "Super tirsdag (2008)". 2009: Den 7. august kunngjorde NBC Universal Global Networks og Hallmark Channel at de skulle legge ned kanalen fra det nordiske markedet. Dette sto i en kunngjøring som ble publisert på den norske web-siden, samt på tekst-tv: "Hallmark Channel regret to announce that the channel will close its Nordic feed from September 1st this year (2009). We would like to take this opportunity to thank all our loyal viewers for their support over the years." På norsk: "Hallmark Channel beklager å måtte meddele at kanalen vil lukke de nordiske sendingene fra 1. september i år (2009). Vi vil benytte denne anledningen til å takke alle våre lojale seere for deres støtte gjennom alle disse årene." 31. august var kanalens sin siste sending i Norge, det hele ble avsluttet med filmen: ”Snow In August” som hos Dagbladet fikk en "4" på terningen. Hallmark Channel i Norge. Hallmark UK kanal ble lansert i Storbritannia i 1996 og har hatt en vedvarende vekst siden da, for tiden med nesten 15 millioner abonnenter bare i Storbritannia. Hallmark Channel har vært, og er lojale ovenfor sitt publikum i UK, og har holdt sin stil lengre enn noen annen underholdningskanal i betal-tv-sektoren og fortsatt distribusjon har sikret et sterkt fotfeste i et svært konkurranseutsatt marked. I Storbritannia har Hallmark Channel fått selskap av flere søskenkanaler som (Movie24 og Sci-Fi Channel). I tillegg har Movie24+ som er en tilleggskanal for Movie24, blitt tilgjengelig for det britiske folk. I starten var det kun Canal Digital som tilbydde kanalen i sitt analoge kabelnett. Dette var den aller første film- og familiekanalen som kom til Norge (foruten TV1000, som er en betalingskanal). Hallmark ble senere døpt om til Hallmark Channel og forandret logoen fra kun en enkel «H», til den logoen som den bruker den dagen i dag. Fra 1998-2004 ble Hallmark Channel og Jetix (før Fox Kids og bedre skjent som Disney XD i dag) sendt på samme kanalplass i det analoge kabelnettet til Canal Digital, så da barnekanalen sluttet med sine sendinger klokka 18.00 tok Hallmark Channel over fram til klokka 06.00. Men fra 2004-2009 ble kanalen kun sendt digitalt fra samtlige TV-distributørene, noe som har førte til at kanalen fikk sin egen kanalplass, hvor den ble sendt 24 timer. Det er kun Canal Digital som kun har sendt kanalen 12 timer i døgnet fra 1998-2009 da fra 18:00-06:00. Senere fikk også kunder hos Viasat, Get, Altibox, Nextgentel også Hallmark Channel, og disse kundene kunne nytte kanalen 24-timer i døgnet. Da TV 2 lanserte sin Filmkanal i 2006-2007, og ikke minst når Showtime kom i 2004 trodde mange at Hallmark Channel skulle miste en god del seere, men slik gikk det ikke. For de fleste seerne var fornøyd med det Hallmark Channel viste, og da Showtime/ Star skulle ta over kanalplassen til Hallmark Channel/ Fox Kids (som seinere har blitt til Disney XD) i det analoge kabelnettet ble det opprør. Showtime fikk aldri det taket på seerne, så kanalen ble fjernet fra det analoge kabelnettet til Canal Digital 2007-2008. Den 7. august kunngjorde NBC Universal Global Networks og Hallmark Channel at de skulle lege ned kanalen fra det Nordiske markede. Dette sto det i en kunngjøring som ble publisert på den norske web-siden, samt på tekst-tven; Hallmark Channel regret to announce that the channel will close its Nordic feed from September 1st this year (2009). We would like to take this opportunity to thank all our loyal viewers for their support over the years. På norsk: Hallmark Channel beklager og måtte meddele at kanalen vil luke de Nordiske sendingene fra 1. septembers i år (2009). Vi vil benytte denne anledningen til å takke alle våre lojale seere for deres støtte i gjennom alle disse årene. Så den 31. august ble til kanalens sin siste sending som gikk av ved midnatt, med felles melding til alle de nordiske landene: Hallmark Channel er ikke lengre tilgjengelig i Norden… Eurosport. Eurosport er en reklamefinansiert europeisk sportskanal som distribueres til over 59 land og på 20 ulike språk. Den ble etablert i 1989 og eies av det franske konsernet TF1 SA. Kanalen er en av de ledende sportskanalene i Europa og var lenge en konkurrent til Screensport, som ble oppkjøpt av Eurosport i 1993. Etter millenniumskiftet har kanaltilbudet til Eurosport blitt utvidet til Eurosport News (2000), Eurosport 2 (2005) og Eurosport HD (2008). Det kan ellers nevnes at i 2010 hadde kanalen prøvesendinger i 3D, som den første kanalen i verden. Eurosport begynte som et samarbeide mellom 15 medlemsland i EBU og den australske mediagiganten Rupert Murdoch. I Norge var den fra starten av tilgjengelig via frekvensen til Sky Channel, som var under avvikling i Skandinavia på den tiden. Sendingene fra OL i Salt Lake City er en av de mest sette mesterskap noensinne på kanalen. Hele 132 millioner seere totalt fulgte hele eller deler av mesterskapet på den europeiske sportskanalen. Termometer. Et termometer er et instrument for å måle temperatur. Ordet kommer fra de greske ordene "thermo" som betyr varme og "meter" som betyr å måle. Temperatur måles i enheten "grad", men der er flere forskjellige skalaer. Den internasjonale standarden er kelvinskalaen. Den mest brukte i Norge er celsiusskalaen. Videre fins blant andre fahrenheit- og réaumurskalaen. Det finnes også et utall forskjellige termometre som bygger på forskjellige prinsipper for temperaturmåling. Historie. Det første termometeret var et termoskop, og forskjellige utgaver av dette ble funnet opp av flere forskjellige oppfinnere omtrent samtidig. I 1593 fant Galileo Galilei opp et enkelt vanntermometer. Glassbeholdere med væsker med ulik tetthet ble lagt i en vannfyllt glasskolbe, og siden disse væskene ble utvidet ved forskjellige temperaturer kunne man måle temperaturen etter som disse beholderne steg eller sank. En av væskene han brukte i glassbeholderne var alkohol. I 1714 fant Daniel Gabriel Fahrenheit opp det første kvikksølvtermometeret. 1. oktober 1998 ble det forbudt i Norge å produsere, importere og selge termometre som inneholder kvikksølv. Temperaturvakt. En termostat er en "temperaturvakt", et instrument som gir et signal når temperaturen går over eller under fastsatte grenser. Termostaten kan være sett sammen av et temperaturelement og et relé eller en bryter eller man bruker en halvlederkomponent og måler elektronisk. Det er vanlig å bruke termostater i svært mange apparat med varmeelementer, som komfyrer og varmeovner. Temperaturvakter kan også være integrerte elektronisk i en måleomformer, en PLS eller lignende. Stangvikfestivalen. Stangvikfestivalen er en kammermusikkfestival i Stangvik på Nordmøre som har vært arrangert hver sommer siden 1999. Kvarts (band). Kvarts (etablert 1998 i Ål) er et norsk band som spiller tradisjonell folkemusikk fra Norge og Sverige i tillegg til egenkomponert musikk. Bandet har gitt ut fire album på eget plateselskap, og vunnet Spellemannprisen i klassen folkemusikk/gammeldans for to av dem: Spellemannprisen 1999 for det selvtitulerte debutalbumet og Spellemannprisen 2006 for albumet "Steinsprang". Bandet har laget og framført bestillingsverk til tre festivaler: "Gneister" til Den Norske Folkemusikkveka på Ål i Hallingdal i 2000, "Skal, skal ikkje" under Førde Internasjonale Folkemusikkfestival i 2002 og "Messe for tvil" til Tvilsdagene på Hamar i 2005. Kvarts har mottatt Norsk Kulturråds ensemblestøtte for grupper på høgt kunstnerisk nivå i perdioden 2003–2006. Hilary Minc. Hilary Minc (født 24. august 1905 i Kazimierz Dolny, død 26. november 1974 i Warszawa) var en polsk økonom og politiker. Han ble medlem av det polske kommunistiske arbeiderpartiet i 1921, og fra 1939 oppholdt han seg i Sovjetunionen. Fra 1943 deltok han i organiseringen av den første polske infanteridivisjonen «Tadeusz Kościuszko», som senere dannet kjernen i den kommunistiske polske folkearméen. Han var medlem av forskjellige kommunistiske organisasjoner, og var medlem av politbyået i det polske kommunistpartiet fra 1944. Fra 1944 til 1947 var han også industrimiinister, og fra 1947 til 1949 industri- og handelsminister. Fra 1949 til 1956 var han visestatsminister i Polen. Mellom 1949 og 1954 var han også formann for den statlige kommisjonen for næringslivsplanlegning. Minc var ved siden av Bolesław Bierut og Jakub Berman den mest innflytelsesrike politikeren i Polen i de årene stalinismen stod sterkest. Etter 1956 trakk han seg tilbake fra det offentlige livet. Psykologisk thriller. Psykologisk thriller er en undersjanger av den vidtfavnende litterære og dramaturgiske sjangeren thriller. Som hovedregel fokuserer en thriller på plott foran personskildring, og på spennende fysisk handling framfor personenes psyke. Den psykologiske thrilleren reverserer til en viss grad dette forholdet, og knytter spenningsmomentet til personenes indre liv mer enn til den ytre handlingen. Oftere enn den rent handlingsrettede thrilleren har den psykologiske thrilleren en knytning til detektivfortellingen. I kriminallitteraturen brukes betegnelsen psykologisk thriller også om fortellinger der leseren følger forbryteren, gjerne også før forbrytelsen begås. Noen kjente forfattere innenfor denne genren er Patricia Highsmith og Ruth Rendell. Gattaca. Gattaca er en amerikansk science fiction film fra 1997, skrevet og regissert av Andrew Niccol, og med Ethan Hawke, Uma Thurman og Jude Law i de ledende rollene. I filmen blir alle barn av foreldre i middel- og overklassen født etter en nøye utvelgelse av in vitro-fertiliserte embryoer basert på embryoenes genetiske profil. På den måten blir alle gjenkjennelige genetiske defekter luket ut, og resultatet blir en «perfekt» baby. Samtidig blir mange barn født som resultat av in vivo-fertilisering, og disse blir utsatt for systematisk diskriminering og blir en sosial underklasse i samfunnet. If You Leave Me Now. «If You Leave Me Now» er en popballade av den amerikanske gruppen Chicago som er gitt ut på deres album "Chicago X". Den er skrevet og sunget av bassisten Peter Cetera og gitt ut på singel i juni 1976. Singelen gikk til topps i USA 23. oktober 1976, noe som var gruppen første topplassering, og den holdt posisjonen i to uker. Den var fra første stund svært populær i radioene, og på et tidspunkt ble det registrert at fire radiostasjoner i New York City spilte den samtidig. Sangen var også Chicagos største, internasjonale hit med topplasseringer i mange land. Den vant to Grammy Awards. Storbritannias Channel 5 avholdt i 2006 en avstemning over, hvor «If You Leave Me Now» kom på åttende plass. Natalie Imbruglia. Natalie Jane Imbruglia (født 4. februar 1975) er en australsk sangerinne, tekstforfatter, modell og skuespillerinne. I likhet med Jason Donovan og Kylie Minogue begynte hun sin karriere med en rolle i såpeoperaen "Neighbours" før hun gikk videre til en sangkarriere. Hun er kjent over store deler av verden for sin hit-låt «Torn». Imbruglia er gift med Daniel Johns, kjent fra gruppa Silverchair. Til dags dato har hun solgt mer enn 8 millioner album over hele verden. Tidlig liv. Imbruglia ble født som den andre av fire døtre av en italiensk far og en australsk mor. Hun vokste opp på Central Coast i New South Wales, nord for Sydney. Imbruglia studerte ballett som barn, og håpet å skape seg en karriere innen dans. Senere dro hun på flere prøver til australske TV-reklamer, og opptrådte blant annet i filmer for Coca-Cola og det populære australske godteriet Twisties. I en alder av 16 sluttet hun på high school for å begynne en karriere innen skuespill. Etter hvert fikk hun sjansen til å få en fast rolle i den australske såpeoperaen "Neighbours", en TV-serie som har vært startgropen for en rekke australske artister. Etter to år i serien reiste hun til London og ble en del av byens klubbmiljø. I London bestemte hun seg for å prøve seg som sangerinne, noe hun aldri hadde gjort før. Forsøkene hennes viste seg vellykkede, og hun fikk platekontrakt med RCA Records etter at hun ga dem en demo av sin coverversjon av «Torn». Musikk. Natalie Imbruglia er en av de to mest suksessrike australsk-fødte sangerinnene, sammen med Kylie Minogue. Hun fikk en MTV Video Music Award i 1998, og ble nominert til tre Grammy-priser året etter. Torn. Imbruglias første internasjonalt lanserte singel, «Torn», ble en av de største hitlåtene på 1990-tallet, og solgte over 8,5 millioner kopier over hele verden. Skrevet av Ednaswap i 1991, og covret tidligere av Lis Sørensen i 1993 med dansk tekst, og norske Trine Rein i 1996, da på engelsk, før Imbruglia gjorde den verdenberømt i 1997. "Left of the Middle". Hennes debutalbum, "Left of the Middle", fulgte kort tid etterpå. Den andre, lanserte singelen fra albumet var «Big Mistake», og etterpå kom «Wishing I Was There». Begge disse låtene var vellykkede, om ikke like store suksesser som «Torn». Den siste singelen fra albumet var «Smoke», en låt som fikk dårligere kritikker enn de tre første, og som heller ikke nådde like høyt på hitlistene. "White Lilies Island". Imbruglias neste album, "White Lilies Island", kom i 2001. Albumet var oppkalt etter et av sommerhusene hennes, og det tok henne nær tre år å fullføre det. Den første singelen fra albumet, «That Day», hadde en svært annerledes stil enn de tidligere singlene hun hadde sluppet, og ble heller ingen stor suksess. Den andre singelen fra albumet, «Wrong Impression», ble en moderat suksess i USA. Den tredje singelen fra albumet, «Beauty On The Fire», var heller ingen suksess, men fikk svært gode kritikker, og er i ettertid omtalt blant en del fans som hennes mest undervurderte singel. Albumet i sin helhet solgte imidlertid omtrent en million eksemplarer, men ble ikke like stor suksess som det første albumet. I 2003 giftet Imbruglia seg med sin kjæreste, Daniel Jones. "Counting Down the Days". Imbruglias tredje album var klart for lansering i november 2003. Plateselskapet nektet imidlertid å lansere det på grunn av at det var for nært rockesjangeren, og ikke særlig egnet for radiospilling. Hun ble senere gitt sanger som hun skulle spille inn med skandinaviske popprodusenter, noe hun nektet å gjøre. Natalie og plateselskapet hennes skilte lag i begynnelsen av 2004, og fire måneder senere signerte hun kontrakt med Brightside Recordings. Imbruglia startet arbeidet med et album igjen, og i april 2005 lanserte hun sitt tredje studioalbum, "Counting Down the Days", med låten «Shiver» som den første singelen. «Shiver» ble en enorm suksess, og ble den av hennes singler som lå lengst på de britiske hitlistene siden «Torn». Det fjerde albumet. Imbruglia startet arbeidet med sitt fjerde album mot slutten av 2005. Albumet har et enormt budsjett, og blir skrevet både i Storbritannia, USA og Australia. Albumet er planlagt lansert i 2008. Andre innspillinger. I 1999 lanserte Imbruglia singelen «Identify», skrevet av Billy Corgan fra The Smashing Pumpkins, og utgitt kun som singel og på lydsporet til filmen "Stigmata". Imbruglia skrev også en sang sammen med Nick Seymour og David Biegel i 1999 ved navn «Troubled By The Way We Came Together», en singel som var del av lydsporet til filmen "Go". "Johnny English". Imbruglia gjorde sin kinodebut som skuespillerinne i den britiske komedien "Johnny English", der hun hadde hovedrollen sammen med Rowan Atkinson. Filmen gjorde det rimelig bra i kinosalene rundt om i verden, til tross for de negative kritikkene den mottok. "Elise". Siden 2004 har Imbruglia forberedt seg til en liten, selvfinansiert rolle som Elise Silverton i den australske, uavhengige filmen "Elise". Filmen er basert på Georgia Blains roman "Closed for Winter", og regisseres av James Bogle. Singler som har nådd topp ti-plasseringer. "Listet opp nedenfor er singler som har vært på hitlistene enten i Storbritannia eller i Norge. Eksterne lenker. Imbruglia, Natalie Imbruglia, Natalie Liste over Lost-episoder. Sesong 1 (2004–05) . Et fly krasjer på en øde øy. De overlevende må jobbe sammen for å holde seg i live. Øyen skjuler mystiske farer, og i skogen finnes det et monster. Spesialepisoder (2005–2009). Lost Arne Hovde. Arne Hovde (født 28. august 1914 i Vikersund, død 1936) var en norsk skihopper som konkurrerte på begynnelsen av 1930-tallet. Han var bror av langrenns- og kombinertløperen Kristian Hovde. Naturviterne. Naturviterne organiserer 5 200 akademikere og naturvitere med naturvitenskapelig utdanning og kompetanse i både privat og offentlig virksomhet. Naturviterne er tilsluttet Akademikerne. Organisasjonen fikk sitt navn i 2007. Naturviternes ble dannet i 1961. Røtter strekker seg imidlertid over 100 år bakover i historien. "Norsk Naturforvalterforbund" var den direkte forløperen, og forut for det, Norsk Landbruksakademikerlag. Alt på 1890 tallet følte akademikere behov for å organisere sine felles faglige interesser bedre og etablerte i årenes løp Norsk Forstmannsforening. Aurora (gudinne). Aurora var romernes personifisering av morgengryet. Hun var romernes motstykke til den greske Eos. Hun var en vakker kvinne som fløy over himmelen og annonserte for Solen. Aurora hadde to søsken – hennes bror er Solen, og hennes søster er Månen – og hun hadde mange ektemenn og sønner. Fire av sønnene hennes var de fire vindene, Aquilos (Nordavinden), Favonius (Vestavinden), Auster (Sønnavinden) og Eurus (Austavinden). Morgendugg er Auroras tårer. Hun gråter over avdøde sønner og elskere. En gang bad hun Zevs om å gjøre en av elskerne sine udødelig. Men hun glemte å be om at han fikk evig ungdom, så etter hvert ble han gammel. Ceres (gudinne). Ceres var i romersk mytologi datter av Saturn og Ops og gudinne for fruktbarhet og jordbruk; særlig korn – (derav det engelske ordet cereals for kornprodukter). Hun var også vernegudinne for morskjærlighet. Hun og datteren Prosepine var motstykker til de greske gudinnene Demeter og Persefone/Kore. Grekerne hevdet at Demeters glede over å treffe igjen datteren Persefone hver vår, var årsaken til at all vegetasjon begynte å vokse. Denne tanken ble introdusert i Romerriket i det femte århundre f.Kr, og Ceres-kulten som grodde fram ble svært populær, særlig blant plebeierne (det lavere lag av folket). Mange seremonier, opptog og ritualer var knyttet til korndyrkingen. Den store festen for Ceres ble kalt Cerealia, og ble feiret 12. til 19. april. Kvinnene gikk syngende i prosesjon, og ved hvert veikryss stemte de i med en klagesang, til minne om Ceres’ søken etter Prosepine. Også dødsritualer var knyttet til Ceres, for når kornet var høstet og vel i hus, så gikk naturen inn i vinterens dvale og død. Den viktigste Ceres-dyrkingen var knyttet til Ceres-templet på Aventinerhøyden i Roma, men hvor og hvordan Ceres-kulten først oppstod, er litt uvisst. Trolig var Ceres en gammel, italiensk jordbruksgudinne, og gudinne for morskjærlighet, og nær knyttet til jordgudinnen Tellus. Daimler-Benz DB 600. Daimler-Benz DB 600 var en tysk flymotor utviklet og produsert før og under andre verdenskrig av firmaet Daimler-Benz. Motoren var av en væskekjølt, omvendt V12-type, og drev tidlige versjoner av en rekke kjente fly deriblant Messerschmitt Bf 110 og Heinkel He 111. En tidlig prototype av Messerschmitt Bf 109 ble også testet med DB 600, men denne konfigurasjonen ble ikke ansett som vellykket. DB 600 ble ikke karakterisert som en spesielt pålitelig motor, og de fleste flyprodusenter droppet etter hvert denne til fordel for mer stabile og større motorer. Til tross for dette var DB 600 en viktig utvikling og de fleste Daimler-Benz motorene som ble brukt under andre verdenskrig var basert på denne. Den videreutviklede motoren Daimler-Benz DB 601 ble konstruert med direkte innsprøytning, mens Daimler-Benz DB 603, og Daimler-Benz DB 605 hadde større slagvolum. Toy Dolls. Toy Dolls er et punk rock band som kommer i fra Storbritannia. Toy Dolls ble stiftet i 1979 og spilte sin første konsert i den engelske byen Sunderland 20. oktober 1979. Noen mener de hører hjemme i kategorien Oi!, mens andre foretrekker kategorien pop-punk/new wave. Toy Dolls er fortsatt aktive. Baltzarfeiden. Baltzarfeiden, "Balsefejden", er det svenske navnet på stridighetene i Jemtland og Herjedalen under Kalmarkrigen 1611–1613. I norsk omtale beskrives denne fronten som "Jemtlandstoget". Bakgrunnen. De to østlige landsdeler av Norge med deres geografiske beliggenhet utgjorde et gunstig utgangspunkt for utfall inn i Sverige med bare seksti kilometer mellom grensen og Bottenhavet. Men disse var tynt befolket med liten evne til å forsyne hæravdelinger over store avstander. De geografiske forholdene var slik at det norske forsvaret vanskelig kunne forsvare Jemtland og Herjedalen. Mellom Trøndelag og Jemtland lå den såkalte "Kjølen", et fjellterreng som forvansket effektiv underhold og frakt av tyngre tren. Nedover mot de svenske landsdeler Medelpad og Hälsingland var terrenget derimot åpent tross enorme avfolkede strøk. Den eneste skikkelige vei gjennom Jemtland var den gamle pilegrimsveien over Åre og Medstugan til elven Ljungan. Gjennom Herjedalen gikk en vei fra Ljungan og langs elven Ljusnans dalføre. Jemtland. Christian IV utsendte et brev med instrukser til lensherre Steen Bille om å skrive ut 2 000 mann fotfolk som senest i juni 1611 skulle dra inn i Jemtland og anlegge leir for å kunne foreta angrep inn i Sverige. Steen Bille og hans nestekommanderende Jens Bjelke som fra før hadde et dårlig forhold, hadde ikke militær kyndighet. Først i juli var avdelingene på tilsammen mellom 2 000 og 2 500 mann klargjort under Jens Bjelke som overtok den faktiske ledelsen etter Steen Bille valgt å bli i Trondheim, sammen med Hans Basse som hans nestekommanderende. Men det var mangel på rytteri med altfor få hester som ble brukt til transport og rekognosering og forsørgingsproblemet ble merkbart i Jemtland. Trønderne var ikke nok disiplinert til å følge de kongelige påbuder om å betale for det de fikk eller tok fra jemtene som ellers var lite villig til å skaffe forsyninger. Små angrep ble foretatt inn i Medelped og Hälsingland hvor de norske styrkene herjet, men stort sett fulgte kongens anmodning som forbudte disse fra å går for hardt ut. Disse også spredte hans opprop til den svenske almuen om å vende seg mot Karl IX og gi deres støtte til den dansk-norske kongen. Det synes ikke å ha vært uten virkning i forsvarløse grensetrakter. Den proklamerte stattholderen over samene og hele "Lappmarken" som ment alt samebefolkede land opp mot Finnemarkskysten, Baltzar Beck, var i Norrland i påvente av en svensk militæravdeling for en framrykning nordover. Trusselen som disse 2 000-2 500 norske bondesoldater representerte fulgte til at Karl IX skrev et brev der han bad Beck om å vende denne militæravdelingen mot Jemtland. Samtidig ble stattholderen Karl Bonde underrettet om å forberede et innfall inn i Jemtland gjennom Herjedalen med et bondeoppbud av dalkarene og 100 ryttere fra Kopparberg. I august rykte Beck over grensen og slo leir ved Stavre over tjue kilometer innover med militæravdelingen oppgitt til 4 fenniker (kompanier på 100 til 200 mann) og en fane samt en del artilleri. Beck hadde utmerket etterretning om forholdet i Jemtland så han visste om det dårlige underholdet for den norske styrken som var to ganger større og at jemtene var lite stemt for en ødeleggende krig. Ved å sto leir og avvente norske reaksjoner samt ha nær forbindelse med Sverige håpet Beck å vente ut nordmennene, undergravde deres situasjon ved bruk av opprop og åpent brev med både løfter og trusler mot jemtene. Ufullstendig og slett ledelse gjort at nestekommanderende Hans Basse fikk mesteparten av ansvaret for de norske troppene nesten overlatt til seg selv i stigende spenning med jemtene som etterhvert ble så fiendtlige stemt mot det trønderske nærværet at de rømte til skogs med deres eiendeler. Basse besluttet å tvunget fram et oppgjør og vil møte Beck i et slag ved Revsundssjön, men styrkene nektet og trakk seg tilbake til Brunflo ved Storsjön etter to uker. I disse to uker var flere småtrefninger hendt uten at det kom til strid mellom hovedstyrkene. Et jemtsk opprør i Oviken sogn på den andre siden av Storsjön oppsto etter Basse sendte ut befalingsmenn for å kalle jemtene til å danne bondeoppbud. Bare hver fjerde mann møtte fram. I Ovviken ble disse forsøkt narret og deretter jaget bort. Med uriktige meldinger kom befalingsmennene til Jens Bjelke som hadde gjentatt ledelsen om at Beck hadde ca. 6 000 mann med seg. Allerede i forveien hadde han reagerte på uholdebare opplysninger fra tilfangetatte svensker om at man hadde til hensikt på å besette broen ved Undersåker. Det fulgte til at Basse måtte brøt opp fra Brunflo og trakk seg tilbake til Undersåker for å holde stilling til unnsetning av forsyninger og tropper kunne nå fram. Bjelke den 15. august 1611 forledet av disse uriktige meldinger formidlet av jemtene om minst tre ganger så stor overmakt mot egne styrker bestemte seg for tilbakeretrett over Kjølen og deretter oppgav Jemtland som var ikke mulig å holde med den prekære forsyningsmangelen. Ifølge en beretning var en flokk på 150 mann i Ragunda tvunget til å overgi seg da de var etterlatt uten å ha blitt informert om retretten. Men opplysningene er ikke sikret om dette. Uten å støtte på motstand rykket Beck fra leiren i Stavre 14. august og besatte Jemtland. Bjelke allerede den 22. august var kommet til Trondheim etter fire til fem dager tilbaketog der sult hadde tatt en del liv. Herjedalen. Den svenske fremferden i Jemtland var mild med få overtredelser dersom det var planer om å underlegge seg Jemtland som skulle integreres i Sverige og man var hjulpet av befolkningen som hadde hadde ikke minner fra den forrige krig å støtte seg på. De eldste jemtene var de meste opposisjonelle mot svensk nærvær. Men i Herjedalen husket herjedølene den forrige krig som var usedvanlig brutalt og det var deretter større motvilje mot svensk overtakelse. Dalkarene under Olaf Ingemarsson herjet og plyndret, rykte opp i dalen der de svidde av Sveg sogn. Etter å ha vært i Jemtland for å hjelpe Beck dro Ingemarsson tilbake en uke senere og brente resten under stor grusomhet. Det var harde og ubarmhjertige kamp mellom dalkarer og herjedøler. Karl IX hadde nemlig sendt en fullmakt til Karl Bonde om å brenne alle gårder og drepe alle «juthar». Herjedølene ytret tapper motstand, men måtte rømte til Tydalen for å unngå utryddelse. Hvorfor herjedølene var så hardt behandlet og endog utsatt for forsøk på avbefolkning er det intet forklaring på. Den svenske okkupasjonen. Baltzar Beck gikk forsiktig fram i begynnelsen, men snart tvang han jemtene til å sverge troskap mot den svenske kongen, drevet bort de norske prestene og erstatte dem med svenske prester for å styrket kontrollen om almuen som ble pålagt krigsskatt og utskrivning med harde metoder. Ganske fort fikk jemtene erfaret at deres motvillighet i sommeren lønnet seg dårlig og mange la ut på flukt over til Trøndelag. En del var skrevet ut til krigstjeneste i Russland der de forsvant. Etter å ha oppført en skanse ved Mörsil ved innfallsveien fra Trøndelag sør for Järpen befestet han den gamle kongsgården på Frøsøya (Frösön) som ble residens. Beck ble så upopulært at frykt for opprør fra jemtenes side ble sannsynlig etterhvert tiden gikk. Fra Jemtland foretok han få streiftog over fjellet ned i Trøndelag, men kunne ikke gå til større angrep etterhvert misnøyen spredte seg i Jemtland. I høsten 1612 dro Beck tilbake med sine styrker til Stockholm for å støttet den nye konge Gustav II Adolf mot et angrep fra sjøsiden av Christian IV. Gustav II Adolf hadde ved varsel om den ankommende dansk-norske flåte fra Vaxholm gitt ordrer i alle kanter om å møte opp snarest mulig ved Stockholm. Smalahove. Smalahove, smalehovud, sau(d)ehau(d) eller skjelte, er en matrett av svidd, røykt og kokt hode av lam eller sau. Hodene kan også flås og tørkes før ferdig tilberedning. Retten har lange tradisjoner på vestlandet i Norge, særlig på Voss og i perioden før jul, og oppstod for å utnytte all mat på dyrene. Smalahove betraktes i dag av mange, blant annet turister, som en eksotisk delikatesse. Ordet "smalahove" kommer av dialektordet "smale", som betyr «småfe» eller «sau». Jakub Berman. Jakub Berman (født 23. desember 1901 i Warszawa, da i Russland, død 10. april 1984 i Warszawa) var en polsk kommunistisk politiker. Han tilhørte en jødisk familie, og gikk på gymnaset i Warszawa. Deretter studerte han jus og senere sosiologi ved byens universitet, hvor han også arbeidet som assistent. Hans doktorgradsprosjekt handlet om polsk byhistorie på 1700-tallet, men på grunn av utbruddet av annen verdenskrig avsluttet han ikke doktorgraden. Han ble medlem av det polske kommunistpartiet i 1928 og var aktiv som funksjonær i partiet. I 1939 flyktet han til den sovjetokkuperte delen av Polen, og senere videre til Minsk, hvor han arbeidet som journalist. Etter utbruddet av krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen reiste han til Moskva. Han arbeidet som lærer ved Kominterns skole i byen Ufa. I desember 1943 ble han tatt imot av Josef Stalin i Kreml, og vant diktatorens gunst. Han ble medlem av det polske kommunistpartiets politbyrå i august 1944, og ble senere medlem av sentralkomitéen. Sammen med Bolesław Bierut og Hilary Minc utgjorde han i de følgende årene ledertrioen i den stalinistisk orienterte partiledelsen. Berman hadde ansvaret for Służba Bezpieczeństwa, propaganda og ideologi. Dermed spilte han en sentral rolle i undertrykkelsen av den antikommunistiske opposisjonen i Polen i andre halvdel av 1940-årene. Både Berman og Minc ble tidvis mobbet av Stalin for sin jødiske herkomst. Nå det falt ham inn, snakket han til dem med jiddisk aksent. (Fortalt av Berman selv til Toranska og gjengitt i hennes bok.) Etter Bieruts død forlot han partiledelsen, og ble i 1957 ekskludert fra partiet, idet han ble gitt ansvaret for «Stalin-tidens feil». Frem til han ble pensjonist, arbeidet han for det statseide forlaget "Książka i Wiedza". Under en bilulykke i 1980 ble han sterkt skadet. Fire år senere døde han glemt i Warszawa. Tjeldbergodden. Tjeldbergodden (også stavet Kjeldbergodden eller Kjellbergodden) er et område i Aure kommune på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. I løpet av 1990-åra ble Tjeldbergodden industrianlegg bygget av Statoil. Arkeologi. Før området ble bygd ut ble det foretatt arkeologiske utgravninger der det ble gjort store funn fra Fosnakulturen. Hamnavoe. Hamnavoe, (norrønt: Hafnavagr = Havnevåg), er hovedtettstedet på øya Vest-Burra, som er en øy i den skotske øygruppen Shetland. Stedet har 500 innbyggere fordelt på 150 husstander. Hamnavoe er et planlagt tettsted, oppført i 1850 rundt havnen som ble ble bygd på samme tid. Hovednæringsvei er fiske. Like ved Hamnavoe er det to stående steinstøtter på 2,4 og 1,8 meter fra neolittisk tid, ca 2000 f. Kr. Naturviter. Naturviter betegner en person som har avlagt eksamen på hovedfags- eller mastergradsnivå innen naturvitenskapelige fag, miljø, landbruk, forvaltning av naturressurser eller kulturlandskap fra universitet eller høgskole, men som ikke har en forskerstilling. Uttrykket brukes ofte som oversettelse for det engelske «naturalist», et uttrykk som brukes om folk som arbeider med naturvitenskaplige emner, uten å ha formell kompetanse. Historisk har disse bidratt med betydelig kunnskap innen naturvitenskapen. Om naturviter oversettes til engelsk blir det scientist som betyr vitenskapsmann. Helt korrekt blir ikke oversettelsen siden[naturviter er et svevende begrep. Naturviter er vitenskapsmann i den meningen at man er trent i å forstå og bruke vitenskapelige metoder. Hverken scientist eller naturviter er det samme som forsker. Forsker er et yrke, og scientist eller naturviter er noe man er. Tadeusz Kościuszko. Andrzej Tadeusz Bonawentura Kościuszko (født 4. februar 1746 i Mereszowszczyzna, Polen, i dag i Hviterussland, død 15. oktober 1817 i Solothurn, Sveits) var en polsk nasjonalhelt, general og anfører for den såkalte Kościuszko-oppstanden mot Russland og Preussen i 1794. Han kjempet også i den amerikanske uavhengighetskrigen på George Washingtons side. Kościuszko studerte fra 1765 ved militærhøyskolen Szkoła Rycerska i Warszawa. Ved siden av militære fag lærte han latin, tysk, fransk, jus, økonomi, aritmetikk, geometri og ingeniørkunst. Etter å ha fått et kongelig stipendium kunne han fortsette studiet i Paris fra 1769. Oppholdet i det førrevolusjonære Frankrike preget hans politiske anskuelser i betydelig grad. Etter et studieopphold i Dresden ble han rekruttert i Frankrike av Silas Deane og Benjamin Franklin, og ankom Amerika i 1776. Der ble han utnevnt til oberst og sjefsingeniør for «den kontinentale arméen». I 1777 ble han knyttet til «den nordlige arméen» under Horatio Gates. Han hadde ansvaret for oppføringen av flere befestninger ved den kanadiske grensen, og deltok i slaget ved Ticonderoga og slaget i Saratoga. Til slutt tjenestegjorde han i «den sydlige arméen». I 1783 ble han gitt graden brigadegeneral og amerikansk statsborgerskap av den amerikanske kongressen. I 1792 ledet han polske tropper mot den russiske invasjonen i Polen. Polakkene led nederlag mot russerne, og det kom til Polens andre deling. Kościuszko flyktet til Sachsen, men i 1794 kom han tilbake til Polen og ledet den oppstanden som ble oppkalt etter ham. Under slaget ved Maciejowice ble han skadet og kom i russisk fangenskap. Etter å ha blitt løslatt reiste han i 1796 i eksil i USA og senere i Sveits. Han fortsatte arbeidet for polsk uavhengighet, men forgjeves. Kościuszko ble etter sin død bisatt i Wawel-katedralen i Kraków. Mount Kosciuszko, Australias høyeste fjell (2228 m.), er oppkalt etter ham. I Philadelphia ligger Thaddeus Kosciuszko National Memorial. Eksterne lenker. Kościuszko, Tadeusz Kościuszko, Tadeusz Kościuszko, Tadeusz The Dandy Warhols. The Dandy Warhols er en rockegruppe fra Portland i Oregon, og ledes av Courtney Taylor-Taylor. Bandnavnet er et ordspill på navnet til kunstneren Andy Warhol. Bandet er mest kjent for sangen «Bohemian Like You», som finnes på tredjealbumet "Thirteen Tales From Urban Bohemia". Album. Dandy Warhols Blood & Honour. Blood & Honour er en britisk nynazistisk organisasjon som ble stiftet på 1980-tallet av personer som brøt ut av National Front. Ian Stuart Donaldson var leder fram til han ble drept i en bilulykke høsten 1993. Blood & Honour er fortsatt en aktiv organisasjon som blant annet distribuerer musikk, film og litteratur. Nå finnes det avdelinger av Blood & Honour flere steder i Europa og verden forøvrig. Det er også "Blood & Honour Scandinavia" med hovedsete i Sverige, opprettet i 1997 i Helsingborg, hvorfra den tidligere lederen av Norsk Front, Erik Blücher, nå Erik Nilsen, skriver på Blood & Honours nettsider under psevdonymet «Max Hammer». Britiske Blood & Honour har nære bånd til grupperingen Combat 18, mens "Blood & Honour Scandinavia" er nært knyttet til Info 14, som ledes av Sverigedemokraternas tidligere ungdomsleder Robert Vesterlund. Uttrykket "blood and honour" («blod og ære») stammer fra en bok av den nazistiske ideologen Alfred Rosenberg. "Blut und Ehre" var også motto og hilsen til den nazistiske ungdomsorganisasjonen Hitler Jugend fra 1926 til 1945. Xenopatologi. Xenopatologi av gresk "Xenos" = «Fremmed» "pathos" = «følelse, smerte, lidelse» og "logos" = «undersøkelse eller behandling» refererer til undersøkelse på og av fremmede legemer. Den fremste beskriveren av xenopatologiske problemstillinger er den irske science fictionforfatteren James White med novelleserien om Sector General. Polska Akademia Umiejętności. Polska Akademia Umiejętności (forkortet PAU, tidligere Akademia Umiejętności, forkortet AU'") er et vitenskapelig akademi med sete i Kraków i Polen. Det har ca. 500 medlemmer i inn- og utland (2006). Akademiet går tilbake til Krakóws vitenskapelige selskap ("Towarzystwo Naukowe Krakowskie", etablert 1815), som i 1872 ble omdannet til "Akademia Umiejętności". Etter første verdenskrig fikk akademiet dagens navn. Fra begynnelsen har akademiets viktigste oppgave vært å fremme vitenskap gjennom utdeling av stipendier og å utgi vitenskapelige verk. Akademiets arbeid opphørte i perioden mellom 1939 og 1945, og i 1952 ble dets eiendom beslaglagt og overført til det statlige Polska Akademia Nauk. PAU selv ble imidlertid ikke oppløst, og etter 1989 har aktiviteten økt. Ecclesia Gnostica. Ecclesia Gnostica er den eldste offentlige gnostiske kirken i USA. Den ble først opprettet som «the Pre-Nicene Gnostic Catholic Church», først i England og fra 1959 av i USA av den nå avdøde biskop Richard, Duc de Palatine. Etter Duc de Palatines bortgang på 1970-tallet, fortsatte den amerikanske kirken sitt arbeid under navnet Ecclesia Gnostica. Kirkens regionale biskop er dr. Stephan A. Hoeller, som ble vigslet av Duc de Palatine i 1967. I tillegg til USA har Ecclesia Gnostica en virksomhet i Norge, drevet av billedkunstner og prest Jan Valentin Sæther. Born to Run. "Born to Run" er Bruce Springsteens tredje album, utgitt i 1975. "Born to Run" regnes som Springsteens gjennombruddsalbum. I 2003 kom albumet på 18. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album». Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bruce Springsteen. Lauri Valonen. Lauri Johannes Valonen (født 28. september 1909 i Helsingfors, død 2. oktober 1982 i Lahtis) var en finsk kombinertløper og skihopper som konkurrerte på 1930-tallet. Stephan A. Hoeller. Stephan A. Hoeller, (født 1931 –) er forfatter, forsker og religiøs leder. Han ble født i Budapest, Ungarn, og studerte ved Universitetet i Innsbruck, Østerrike. Hoeller er professor emeritus i sammenlignende religionsstudier ved the College of Oriental Studies i Los Angeles, California. I tillegg til å ha forsket og publisert en rekke bøker om gnostisisme og jungiansk psykologi, er han regional biskop i Ecclesia Gnostica, medlem av den forelesende staben ved the Philosophical Research Society, nasjonal talsmann for the Theosophical Society of America, og direktør for studiene ved the Gnostic Society i Los Angeles. Castiglione delle Stiviere. Castiglione delle Stiviere er en by og kommune i provinsen Lombardia i Italia. I 2001 var befolkningen 18 430. Historie. Under Den spanske arvefølgekrigen ble byen okkupert av franske styrker. Etter Slaget ved Solferino i 1859 ble kvinner fra byen mobilisert til å hjelpe sårede på slagmarken av sveitseren Henri Dunant; det var begynnelsen til den verdensomfattende humanitære organisasjonen Røde Kors. Marian Spychalski. Marian Spychalski (født 6. desember 1906 i Łódź, død 7. juni 1980 i Warszawa) var en polsk kommunistisk politiker. Han tilhørte en arbeiderfamilie, og utdannet seg i 1931 til arkitekt ved den tekniske høyskolen i Warszawa. Samme år ble han medlem av det polske kommunistpartiet, og arbeidet som byplanlegger. Under annen verdenskrig deltok han i den kommunistiske undergrunnskampen og ble sjef for generalstaben i den polske hæren. Etter krigen var han frem til 1949 medlem av politbyåret og sentralkomitéen i kommunistpartiet. Han var samtidig viseforsvarsminister og stedfortredende øverstkommanderende for stridskreftene. 18. september 1944–mars 1945 var han Warszawas ordfører. I forbindelse med at Władysław Gomułka ble styrtet på grunn av «høyrenasjonalistisk avvik», mistet også Spychalski sine posisjoner og ble fengslet i 1950. Den planlagt skueprosessen mot ham kom likevel ikke istand, og da Gomułka kom tilbake til makten i 1956 ble også Spychalski rehabilitert. Han fikk tilbake sine tidligere posisjoner, og i november samme år ble han forsvarsminister i Folkerepublikken Polen. I 1963 ble han utnevnt til marskalk. I forbindelse med den antisemittiske kampanjen i 1968 fikk han det representative vervet som formann for statsrådet, dvs. statsoverhode. Dette vervet innehadde han til 1970. I 1972 trakk han seg tilbake fra det politiske livet. Rubato. Rubato (egentlig "tempo rubato", fra italiensk "rubare"="stjele", dvs. "stjålet tid") er et musikkuttrykk som angir utførelse. Purdue University. Purdue University er et delstatseid, land-grant-universitet i West Lafayette i delstaten Indiana, USA, ca 100 km nord for Indianapolis og ca 200 km sør-øst for Chicago. "Purdue" har også colleger i Westville og Hammond, IN. Det er ialt seks campuser, åtte colleger og fjorten skoler under Purdue University System. Disse må ikke forveksles med de to lærestedene som bærer navnet Indiana University - Purdue University i byene Indiana og Fort Wayne, som hører inn under Indiana University, og så det eid av delstaten. Universitetet fikk sitt navn etter forretningsmannen John Purdue, som gav en stor pengesum ved oppstarten i 1869. Lærestedet har hatt en meget sentral plass innen utviklingen av flyindustrien og flygningen i USA. Den kvinnelige pioneren Amelia Earhart kom til "Purdue" i 1935 og fikk flere kvinner til å trekke til flygningen. Ialt 22 astronauter har studert ved "Purdue", deriblant den første på månen – Neil Armstrong – og den siste mannen på månen – Eugene Cernan. Det foregår en massiv satsing på høyteknologisk forskning ved universitetet. "Purdue University System" har ca 70 000 studenter, hvorav ca 39 228 i West Lafayette høsten 2006. Skolepengene ved samme lærested var samtidig US$ 7 096 årlig, men bare omkring US$ 5 000 ved de andre campusene. Purdue er kjent og rangert blant de beste universitetene i USA innenfor ingeniørvitenskap, jordbruksfag og administrative fag. Ikke minst har Purdue framhevet seg innenfor flyforskning og romforskning. Idrettslig er Purdue kjent for sine fremragende fotballag og basketballag, som populært kalles «The Boilermakers». Guilherme Finkler. Guilherme Ozelame Finkler (født 24. september 1985) er en brasiliansk fotballspiller. Han har spilt for den brasilianske klubben Juventude og kom på et langtidslån til Wolverhampton Wanderers etter å ha imponert klubben tilstrekkelig under oppkjøringen før sesongen 2006/07. Klubben fikk en opsjon på kjøp av spilleren for £100 000, men han klarte ikke å imponere klubben tilstrekkelig til at overgangen ble permanent. 31. januar 2007, uten at Finkler hadde spilt en eneste obligatorisk kamp for klubben, ble kontrakten terminert og Finkler dro til Belgia for å spille for Excelsior Mouscron. Morendo. Morendo (it. "utdøende") er et musikkteoretisk uttrykk som angir både dynamikk (styrkegrad) og tempo. Det er diminuendo (gradvis svakere) og ritardando (gradvis langsommere) på samme tid. Det brukes ofte i slutten av en sats; slik dør musikken bokstavelig talt ut. Per Kleppe. Per Andreas Hildte Kleppe (født 13. april 1923 i Kristiania) er en norsk sosialøkonom og politiker (Ap). Han var statsråd i alle Arbeiderparti-regjeringene i 1970-årene, herunder den lengstsittende finansministeren på 1900-tallet med sine seks år i departementet 1973–1979. Han var ellers handels- og skipsfartsminister 1971–1972 og minister for samordnet langtidsplanlegging 1980–1981. Kleppe stod «sentralt i utformingen av norsk økonomisk politikk i årene da grunnlaget for norsk oljeøkonomi ble lagt.» __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han var sønn av advokat Knut Sigurd Kleppe (1897–1980) og husmor Nathalie Mathilde Andersen (1896–1973). Per Kleppe var fra 1951 gift med den svenskfødte redaktøren og ingeniørdatteren Margaretha Ström (1917–1997). For Per Kleppe var det i mange år et «åpent sår» at hans bror, Fartein Simling Kleppe, falt i kamper ved Kaprolat i Karelen sommeren 1944. Levningene etter Kleppes bror ble funnet og identifisert sommeren 2009, og Fartein Simling Kleppe ble begravet i Ris kirke i Oslo i januar 2010. Han ble født i Kristiania, men flyttet med familien til Bergen som seksåring, og tok examen artium her i 1941. Videre har han sosialøkonomisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1956. Kleppe var sekretær i Finansdepartementet 1952–1953, sekretær i Statistisk sentralbyrå 1953–1954, sekretær i Forskningsrådenes fellesutvalg 1954–1957, heldagssekretær i Den finanspolitiske komité 1962–1963, avdelingssjef ved EFTA-sekretariatets økonomiske avdeling i Genève 1963–1967, utredningssjef ved Arbeiderbevegelsens utredningskontor 1967–1971 og 1972–1973 samt generalsekretær i EFTA 1981–1988. Etter sin tid i EFTA har han vært tilknyttet Forskningsstiftelsen Fafo, hvor han har deltatt i utredningsarbeid og aktuelle politiske debatter. Politisk arbeid. Kleppe hadde en borgerlig bakgrunn, men orienterte seg mot arbeiderbevegelsen etter å ha hatt Trygve Bull som lærer på middelskolen, og meldte seg inn i AUF som 14-åring. Kleppe tok kontakt med Arbeiderparti-miljøet i Oslo da han flyttet dit for å studere etter andre verdenskrig, og var formann i Sosialistisk Studentlag 1948–1949, det eneste medlemmet av AUFs sentralstyre med borgerlig bakgrunn 1949–1955 og formann i Det europeiske ungdomsråd 1953–1955. Som student var han også varamedlem av Oslo bystyre 1952–1955 og 3. vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1954–1957. Etter fullendte studier var han statssekretær i Finansdepartementet 1957–1962, og som utredningssjef ved Arbeiderbevegelsens utredningskontor fikk han ansvaret for å trekke opp linjene for Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Deretter var han handels- og skipsfartsminister i Trygve Brattelis første regjering 1971–1972, og spilte en sentral rolle i forhandlingene om norsk medlemskap i EF. Kleppe var forøvrig varamedlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 1969–1981. Kleppe var senere finansminister i Trygve Brattelis andre regjering og Odvar Nordlis regjering 1973–1979, og kom således inn i departementet med en sjelden faglig tyngde, men opplevde å bli utskjelt i media og upopulær i LO, som oppfattet ham som egenrådig. Hans hovedoppgave var å holde økonomien igang og sikre full sysselsetting etter oljekrisen, som mange fryktet ville forårsake økonomiske nedgangstider internasjonalt. Kleppe førte en keynesiansk motkonjunkturpolitikk for å redusere inflasjon og arbeidsløshet. Per Kleppes navn er også sterkt forbundet med «Kleppe-pakker». I 1979 gikk han over til å bli statsråd i Planleggingssekretariatet, eller minister for samordnet langtidsplanlegging, og trakk seg ut av rikspolitikken etter stortingsvalget 1981. Senere har han vært involvert i en rekke offentlige utvalg, og ledet dessuten Arbeiderpartiets eldrepolitiske utvalg 1999–2007. Utmerkelser. Kleppe ble i 1989 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs orden. Han er også tildelt en rekke andre lands ordener, og er innehaver av storkors av den portugisiske Kristusordenen fra 1978, Det jugoslaviske flaggs orden med gullstjerne i halsbånd (3. klasse) fra 1987, storkors av Finlands løves orden fra 1988, storkors av Den islandske falkeorden fra 1988 og storkors av den svenske Nordstjerneordenen fra 1988. Lee Carsley. Lee Carsley (født 28. februar 1974 i Birmingham, West Midlands, England) er en irsk landslagspiller i fotball som har spilt for fire engelske klubber. Han spiller nå for Coventry. Carsley har spilt 38 landskamper for. Klubblag. Lee Carsley startet sin fotballkarriere i Derby County der han skrev under på sin første kontrakt sommeren 1992. Han debuterte i ligasammenheng i 1994/95-sesongen, og totalt fikk han med seg 23 ligakamper og 2 ligamål i denne sesongen. Den påfølgende sesongen ble det 35 ligakamper og 1 ligamål før han i 1996/97-sesongen fikk bokført 24 ligakamper og 0 ligamål. Deretter ble det 34 ligakamper og 1 ligamål i 1997/98-sesongen før han i første del av 1998/99-sesongen fikk med seg 22 ligakamper og 1 ligamål for "the Rams". I mars 1999 ble Carsley kjøpt av Blackburn Rovers for £3 400 000, og han debuterte for Blackburn 3. april 1999 i en ligakamp mot Middlesbrough. Totalt fikk han med seg 8 ligakamper for Rovers i siste del av 1998/99-sesongen. Den 13. august 1999 scoret han sitt første mål som Blackburnspiller da klubben i en ligakamp mot Huddersfield Town tapte 3-2. Totalt spilte Lee Carsley 30 ligakamper, og han laget 10 ligamål, i 1999/00-sesongen. Etter å ha spilt 8 ligakamper for Blackburn i første del av 2000/01-sesongen ble han i desember 2000 solgt til Coventry City for £2 000 000, og hans første kamp for Coventry kom 10. desember 2000 i en kamp mot Leicester City. Hans første mål for "the Sky Blues" kom 20. januar 2001 i en ligakamp mot Everton, og da 2000/01-sesongen var over hadde Carsley spilt 21 ligakamper og scoret 2 ligamål for Coventry. I første del av den neste sesongen ble det 26 ligakamper og 2 ligamål for Coventry før han i februar 2002 ble kjøpt av Everton for £1 900 000. Lee Carsley debuterte for Everton 10. februar 2002 i en ligakamp mot Arsenal, og han scoret sitt første mål for klubben den 11. mai 2002, også det i en kamp mot Arsenal. Da 2001/02-sesongen var over hadde han fått med seg 8 ligakamper og 1 ligamål for "the Toffees". De neste sesongene ble det 24 ligakamper og 3 ligamål, 21 ligakamper og 2 ligamål, 36 ligakamper og 4 ligamål før skader gjorde at han bare spilte 5 ligakamper i 2005/06-sesongen for klubben fra Liverpool. Empty Sky. Empty Sky er debutalbumet til Elton John. Albumet ble gitt ut i 1969 og ble produsert av Steve Brown. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John. Elton John (album). "Elton John" er det andre studioalbumet til Elton John. Albumet ble gitt ut i 1970 og ble produsert av Gus Dudgeon. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Bernie Taupin og Elton John. 11-17-70. "11-17-70" (også kjent som "17-11-70" i Storbritannia) er et konsertalbum av Elton John. Albumet ble spilt inn 17. november 1970 live i A&R studio i New York og sendt direkte i radio. Albumet ble produsert av Gus Dudgeon. Sporliste. Alle sanger skrevet av Bernie Taupin og Elton John unntatt hvor annet er notert. Fransk litteratur. Fransk litteratur omfatter generelt litteratur skrevet på fransk, spesielt av franske borgere, men begrepet kan også henvise til litteratur skrevet av forfattere som bor i Frankrike, men taler andre språk enn fransk. For litteratur skrevet på fransk av forfattere fra andre land (slik som Belgia, Sveits, Canada, Senegal, Algerie og Marokko), se frankofon litteratur. «Lingua franca». Fransk litteratur er en romansk dialekt avledet fra vulgærlatin og tungt påvirket av keltiske språk og det germanske språket til frankerne. Den litteraturen som oppsto i middelalderens Frankrike på begynnelsen av 1000-tallet var et av de eldste litteraturen på morsmålet, og ikke på latin, i det vestlige Europa og ble en nøkkelkilde til litterære temaer i middelalderen over hele det europeiske kontinentet. Selv om den europeiske framspringet av fransk litteratur ble forbigått og delvis overskygget av morsmålslitteraturen i Italia på 1300-tallet gikk litteraturen i Frankrike gjennom en revolusjon på 1500-tallet, og gjennom det politiske og kunstneriske programmet til Ancien Régime kom fransk litteratur til dominere europeiske brev på 1600-tallet. På 1700-tallet ble Frankrike det litterære «lingua franca» og diplomatspråket i Vest-Europa, og til en viss grad også i Amerika, og franske brev hadde en gjennomgående innvirkning på alle europeiske og amerikanske litterære tradisjoner mens det på samme tid ble selv tungt påvirket av andre nasjonale tradisjoner, eksempelvis den britiske og tyske romantikken på 1800-tallet. Den franske litterære utviklingen på 1800-tallet og 1900-tallet hadde en spesiell sterk effekt på den moderne verdenslitteraturen, blant annet på symbolismen, naturalismen, «roman-fleuves» til Honoré de Balzac, Émile Zola og Marcel Proust, surrealismen, eksistensialismen og «det absurde teater». Fransk imperialisme og kolonialisme i Amerika, Afrika og det fjerne Østen hadde brakt fransk språk til ikke-europeiske kulturer som omformer og bidrar til den franske litterære erfaringen av i dag. Under de aristokratiske idealene til ancien régime («honnête homme») ble den nasjonale ånd av det postrevolusjonære Frankrike og masseutdanningsidealene til Den tredje republikken og det moderne Frankrike. Franskmennene har fått en gjennomgående kulturell tyngde til deres litterære arv. I dag legger franske skoler vekt på studiet av romaner, teater og poesi (ofte lært utenat). De litterære kunstarter er tungt støttet av staten og litterære priser er nyheter i media. Académie française og Institut de France er viktige lingvistiske og kunstneriske institusjoner i Frankrike, og fransk fjernsyn viser programmer i beste sendetid om og med forfattere og poeter. Det mest sette programmet i Frankrike gjennom tidene var "Apostrophes", et ukentlig talkshow om litteratur og kunst. Litteratur har stor betydning for det franske folk og spiller en viktig rolle i deres følelse av identitet. Gustave Moynier. Gustave Moynier (født 21. september 1826, død 21. august 1910) var en sveitsisk jurist, aktiv i flere humanitære foreninger i Genève. Sammen med Henri Dunant var Moynier en av de opprinnelige stifterne av det som etterhvert ble Den internasjonale Røde Kors-komiteen og han ble dens president, en stilling han hadde i 46 år. Danis Tanović. Danis Tanović (født 20. februar 1969) er en bosnisk filmregissør og manusforfatter. Han har både bosnisk og belgisk statsborgerskap, og bor i Paris i Frankrike. Han er mest kjent for å ha laget filmen "Ingenmannsland" som omhandler Bosnia-krigen (1992–1995). Trygve Edin. Trygve Johan Edin (født 11. juli 1911, død 9. april 1948) var en norsk skiløper fra Jakobsbakken i Sulitjelma. Han representerte IL Malm. Han ble nummer 6 i spesielt hopp i VM i Sollefteå i 1934, og var også en habil kombinertløper. Trygve Edin var grenselos under 2. verdenskrig, og hjalp flyktninger fra Sulitjelma over til Sverige. Like før jul i 1944 foretok de tyske okkupantene en razzia i Sulitjelma, og Edin greide såvidt å slippe unna. Da han kom hjem fra Sverige i 1945, var han syk med tuberkulose, og han døde i 1948. Fransk litteratur på 1900-tallet. Fransk litteratur på 1900-tallet omfatter i denne artikkelen litteratur skrevet på fransk fra omkring 1895 til 1990. For litteratur skrevet etter 1990, se artikkelen Samtidig fransk litteratur. Mye av utviklingen innenfor fransk litteratur i denne perioden tilsvarte forandringer innenfor de bildende kunster. For mer om dette, se Fransk kunst på 1900-tallet. Fra 1895 til 1914. Århundrets første år (ofte kalt "Belle époque") ble det gjort radikale eksperimenter i alle sjangre, og symbolismen og naturalismen undergikk dyptgripende forandringer. Alfred Jarry forente symbolismen med elementer fra dukketeatret og en slags ursurrealisme. Scenen ble ytterligere radikalisert både i retninge av ekspresjonisme (Aurélien Lugné-Poes "tháâtre de l'oeuvre") og hyperrealisme (André Antoine). Teaterlederen Jacques Copeau la vekt på å utdanne skuespilleren til en komplett person og forkastet den italienske scenen til fordel for noe som nærmet seg den elisabethanske modellen, og hans visjon skulle få stor innvirkning på 1920- og 1930-årenes "Cartel" (se under). Guillaume Apollinaire radikaliserte Baudelaires poetiske utforskning av det moderne liv ved å skrive om fly, Eiffeltårnet og storbyen, og han bragte poesien i kontakt med kubismen gjennom sine "calligrammes", en form for visuell poesi. Inspirert av Rimbaud brukte Paul Claudel en slags frie vers for å utforske sin mystiske konversjon til katolisismen. Andre diktere fra denne perioden er Paul Valéry, Max Jacob (et viktig medlem av gruppen omkring Apollinaire), Pierre Jean Jouve (en tilhenger av Romain Rollands unanisme), Valery Larbaud (oversetter av Whitman og en venn av Joyce), Victor Segalen (venn av Huysmans og Claudel), Léon-Paul Fargue (som studerte sammen med Stéphane Mallarmé og sto Valéry og Larbaud nær). Innenfor romansjangeren forfulgte André Gides tidlige verker, særlig "L'Immoraliste" (1902), problemene omkring frihet og sensualitet fremsatt ved symbolismen. Alain-Fourniers roman "Le Grand Meaulnes" er et dyptfølende portrett av en nostalgisk fortid. Men radikal eksperimentering ble ikke verdsatt av alle litterære og kunstneriske kretser i begynnelsen av århundret. Den folkelige og borgerlige smak var temmelig konservativ. Edmond Rostands poetiske drama, spesielt "Cyrano de Bergerac" fra 1897, var svært populære ved århundreskiftet, liksom Georges Feydeaus skuespill og farser. Anatole France, Maurice Barrès og Paul Bourget var de ledende forfatterne i denne perioden som brukte fiksjonen for å beskrive ideer om mennesker og ting. Tradisjonen fra "le roman-fleuve" inspirert av Balzac og Zola hadde fortsatt stor tiltrekningskraft, som i Romain Rollands "Jean-Christophe" (1912). Fra 1914 til 1945. Første verdenskrig førte til enda mer radikale tendenser. Dada-bevegelsen – som begynte i en kafé i Sveits i 1916 – kom til Paris i 1920, men innen 1924 hadde forfatterne omkring Paul Eluard, André Breton, Louis Aragon og Robert Desnos – påvirket av Sigmund Freuds teori om det underbevisstheten – omdannet dadaismens provokasjon til surrealisme. Ved hjelp av automatisk skrift, kreative spill (som "cadavre exquis") og rus forsøkte surrealistene å avsløre underbevissthetens irrganger. Gruppen gikk i spissen for eldre forfattere de anså som radikale (Arthur Rimbaud, Comte de Lautréamont, Baudelaire, Raymond Roussel) og forfektet en anti-borgerlig filosofi (spesielt med henblikk på seksualitet og politikk) som ville drive de fleste av dem til å slutte seg til kommunistpartiet. Andre forfattere som forbindes med surrelismen er Jean Cocteau, Renér Crevel, Jacques Prévert, Jules Supervielle, Benjamin Péret, Philippe Soupault, Pierre Reverdy, Antonin Artaud (som revolusjonerte teatret), Henri Michaux og René Char. Surrealistbevegelsen fortsatte å være en mektig kraft innenfor den eksperimentelle litteraturen og internasjonal kunst inntil andre verdenskrig. Surrealistteknikken passet spesielt godt for poesien og teatret, skjønt Breton, Aragon og Cocteau også skrev prosa, slik som Bretons roman "Nadja". Påvirkningen fra surrealismen kom også til å føles blant forfattere som strengt tatt ikke var en del av gruppen, slik som dikteren Alexis Saint-Léger Léger (som skrev under pseudonymet Saint-John Perse), dikteren Edmond Jabès (som kom til Frankrike i 1956 da den jødiske befolkningen ble forvist fra Egypt) og Georges Bataille. Den sveitsiske forfatteren Blaise Cendrars sto Apollinaire, Pierre Reverdy, Max Jacob og kunstnerne Chagall og Léger nær, og hans verker oppviser likheter med både surrealismen og kubismen. Den tradisjonelle romanen gjennomgikk ytterligere forandringer. Louis-Ferdinand Célines romaner – som "Voyage au bout de la nuit" – brukte en elliptisk, muntlig stil påvirket av "slang" for å rase over hans generasjons hykleri og moralske feiltrinn (hans antisemittiske avhandlinger fra 1940 førte imidlertid til at han ble fordømt som medløper). Georges Bernanos romaner brukte andre formelle teknikker (som dagboksformen) for å fremme utforskningen av det psyken. Psykologisk analyse var også sentralt for François Mauriacs romaner, skjønt Sartre kom til å se ham som en representant for en gammeldags fatalisme. Jules Romains 27 binds roman "Les Hommes de bonne volonté" (1932–46), Roger Martin du Gards romansyklus "Les Thibault" i åtte deler (1922–40) og Marcel Prousts mesterverk "À la recherche du temps perdu" i syv deler (1913–27) bygget på "le roman-fleuve". André Gide fortsatte å ekserimentere med romanen, og hans mest sofistikerte utforskning av grensene for den tradisjonelle roman finnes i "Les faux-monnayeurs", en roman som tilsynelatende handler om en forfatter som prøver å skrive en roman. Teatret på 1920- og 1930-tallet ble utviklet videre gjennom en løs gruppering av teatre (kalt kartellet) omkring regissørene Louis Jouvet, Charles Dullin, Gaston Baty og Ludmila og Georges Pitoëff. De fremførte verker av de franske forfatterne Jean Giraudoux, Jules Romains, Jean Anouilh og Jean-Paul Sartre, gresk og shakespearsk teater, og verker av Luigi Pirandello, Anton Tsjekov og George Bernard Shaw. I slutten av 1930-årene ble Hemingways, Faulkners og Dos Passos’ verker oversatt til fransk, og deres prosastil fikk dyptgående innflytelse på forfattere som Jean-Paul Sartre, Andé Malraux og Albert Camus. Sartre, Camus, Malraux og Simone de Beauvoir (som også er berømt som feministisk forfatter) kalles ofte eksistensialistiske forfattere, med referanse til Sartres eksistensialistiske filosofi (skjønt Camus avviste tittelen eksistensialist). Sartres drama, romaner og noveller omhandler ofte individer som tvinges til å trosse sin frihet eller som forgår på grunn av handlingslammelse. Malraux' romaner om Spania og Kina under borgerkrigene konfronterer individets handling med de historiske krefter. Lignende tema opptrer i Henri Troyats romaner. 1930- og 1940-årenes franske litteratur fikk mange bidrag fra forfattere i de franske koloniene, og Aimé Césaire, sammen med Léopold Sédar Senghor og Léon Damas skapte det litterære tidsskriftet "L'Étudiant Noir" som var en forløper for "Négritude"-bevegelsen. Litteraturen etter andre verdenskrig. 1950- og 1960-årene var turbulente år i Frankrike: Til tross for en dynamisk økonomi ("les trente glorieuses") var landet spilttet på grunn av arven fra kolonitiden (Vietnam og Indokina, Algerie), på grunn av den kollektive skyldfølelsen for Vichyregimet, på grunn av ønsket om fornyet nasjonal prestisje (gaullisme) og på grunn av konservative tendenser innenfor undervisning og industrien. Inspirert av teatereksperimentene i århundrets første halvdel og av krigens uhyrligheter, avviste det såkalte avantgardistiske Paris-teatret ("Le Théâtre de l'Absurde") omkring forfatterne Eugène Ionesco, Samuel Beckett, Jean Genet, Arthur Adamov og Fernando Arrabal simpelthen enkle forklaringer og oppga de tradisjonelle rollene, handlingen og iscenesettelsen. Andre eksperimenter innenfor teatret omfattet desentralisering, regionale teatre, folketeater (for å bringe arbeiderklassen til teatret), teater inspirert av Bertolt Brecht (stort sett ukjent i Frankrike før 1954) og Arthur Adamovs og Roger Planchons produksjoner. Avignonfestivalen ble startet i 1947 av Jean Vilar, som også spilte en viktig rolle ved opprettelsen av T. N. P. eller "Théâtre national populaire". Fra 1950-tallet gjennomgikk den franske romanen en lignende eksperimentering i forfattergruppen som ble utgitt av "Les Éditions de Minuit", et forlag. Denne "nouveau roman", som forbindes med Alain Robbe-Grillet, Marguerite Duras, Robert Pinget, Michel Butor, Samuel Beckett, Nathalie Sarraute og Claude Simon, oppga også den tradisjonelle handlingen, forfatterstemmen, personene og psykologien. Til en viss grad tilsvarte denne utviklingen forandringene i filmen fra samme periode ("Nouvelle Vague"). Forfatterne Georges Perec, Raymond Queneau og Jacques Roubaud forbindes med den kreative bevegelsen Oulipo (grunnlagt i 1960), som bruker omstendige matematiske strategier og innskrenkninger (slik som lipogrammer og palindromer) for å utløse ideer og inspirasjon. Etterkrigstidens poesi følger en del sammenkjedede baner, først og fremst fra surrealismen (som René Chars tidlige arbeider) eller fra filosofiske og fenomenologiske tanker påvirket av Heidegger, Friedrich Hölderlin, eksistensialisme, forholdet mellom poesi og de bildende kunster, og Stephane Mallarmé forestillinger om språkets utilstrekkelighet. En annen viktig påvirkning stammet fra den tyske dikteren Paul Celan. Diktere som var opptatt av filosofiske og språklige problemer, spesielt konsentrert omkring tidsskriftet "L'Ephémère", omfatter Yves Bonnefoy, Andé du Bouchet, Jacques Dupin, Roger Giroux og Philippe Jaccottet. Mange av disse ideene var også viktige for Maurice Blanchots arbeid. Francis Ponges unike poesi hadde stor innflytelse på en rekke forfattere (både fenomenologister og dem fra gruppen "Tel Quel"). De senere dikterne Claude Royet-Journoud, Anne-Marie Albaich, Emmanuel Hocquard og til en viss grad Jean Daive, beskriver en omdreining fra Heidegger til Ludwig Wittgenstein og en reevaluering av Mallarmés forestilling om fiksjon og teatrikalitet. Disse dikterne ble også påvirket av visse moderne engelskspråklige diktere (slik som Ezra Pound, Louis Zukofsky, William Carlos Williams og George Oppen) sammen med visse amerikanske postmodernistiske og avantgardistiske diktere løst knyttet til gruppen omkring ("Langauge poetry")-bevegelsen (som Michael Palmer, Keith Waldrop og Susan Howe; sammen med sin ektemann Keith Waldrop hadde Rosmarie Waldrop nær kontakt med disse dikterne, i stor grad på grunn av hennes oversettelser til engelsk av Edmond Jabés og Paul Celans prosa). Begivenhetene i mai 1968 markerte et vannskille i utviklingen av en radikal ideologi om revolusjonær forandring i undervisningen, klassene, familien og litteraturen. Innenfor teatret avviste begrepet "création collective" utviklet av Ariane Mnouchkines "Théâtre du Soleil" inndelingen i forfattere, skuespillere og regissører: Målet var et altomfattende samarbeid, flere synspunkter, opphevelse av skillet mellom skuespillere og publikum og at publikum skulle finne sine egne sannheter. Det viktigste tidsskriftet i tiden etter 1968, "Tel Quel", forbindes med forfatterne Philippe Sollers, Julia Kristeva, Georges Bataille, dikterne Marcelin Pleynet og Denis Rouche, kritikerne Roland Barthes, Gérard Genette og filosofene Jacques Derrida og Jacques Lacan. Et annet fenomen fra tiden etter 1968 var "Ecriture Féminine", fremmet av det feministiske "Edition des Femmes", med nye kvinnelige forfattere som Chantal Chawaf, Hélène Cixous og Luce Irigaray. Fra 1960-tallet stammer mange av eksperimentene innenfor fransk litteratur fra forfattere født i de oversjøiske departementene eller i tidligere kolonier. Denne frankofone litteraturen] omfatter Tahar ben Jelloun (Marokko), Patrick Chamoiseau (Martinique), Amin Malhouf (Libanon) og Assia Djebar (Algerie) Regjeringsrådet/statsrådet i 1814. Regjeringsrådet/statsrådet i 1814 ble opprettet etter oppløsningen av unionen mellom Danmark og Norge den 14. januar 1814. Det ble oppløst 11. november 1814. Rådet ble opprettet den 2. mars 1814 i Christiania etter instruks og kunngjøring av den daværende prins (senere konge) Christian Frederik. Det ble dannet etter mønster av det danske geheimestatsrådet av 1784, og hadde bare rådgivende myndighet. Det skulle møtes to ganger i uken, og behandle saker som på forhånd hadde sirkulert mellom medlemmene. Rådets sekretær skulle føre protokoll under møtene, og ha tilsyn med denne. Grunnloven av 17. mai 1814 fastsatte at regjeringsrådet skulle betegnes som kongeriket Norges statsråd, og bestå av minst fem medlemmer. Dette ble stadfestet ved kongelig resolusjon av 19. mai 1814. Etter dette skiftet også medlemmene tittel fra regjeringsråd til statsråd. (*) Fra 19. mai ble tittelen «regjeringsråd» endret til «statsråd» og «regjeringssekretær» til «statssekretær». Grunnloven fastsatte altså at regjeringsrådet skulle betegnes som statsråd. Kongen skulle selv føre forsete ved statsrådets møter. Ved hans fravær skulle eldste statsråd lede møtene. Statsrådets sekretær fikk fra nå benevnelsen «statssekretær». I juni 1814 ble det bestemt at en av statsrådene skulle tiltre Komitéen for undervisnings- og kirkesaker, og foredra dens innstillinger i statsråd. Etter at Grunnloven var vedtatt, ønsket kong Christian Frederik å utnevne general Carl von Schmettow, kommandant i Trondhjem, til utenriksminister. Da denne ikke ønsket å påta seg oppgaven, gjorde ikke kongen ytterligere forsøk på opprette et norsk utenriksministerembete. Ansvaret for utenrikspolitikken var derfor plassert hos kongen da unionen med Sverige ble inngått samme høst. Da statsrådet i løpet av sommeren 1814 fikk forslagsrett, ble Grunnlovens adgang til å tilkalle utenforstående til statsrådets møter benyttet flere ganger. Første gang var 6. juli 1814, da statsrådet behandlet Preussens, Russlands, Storbritannias og Østerrikes ultimatum vedrørende unionen med Sverige. Foruten statsrådets faste medlemmer, møtte godseier Peder Anker, oberst Diderik Hegermann, kommandør Jens Schow Fabricius og professor Georg Sverdrup – alle medlemmer av Riksforsamlingens presidentskap. Til et par av statsrådsmøtene etter dette, ble sekretæren i Riksforsamlingens konstitusjonskomité, Christian Adolph Diriks, innkalt. I statsråd i Moss den 13. august, det siste hvor kong Christian Frederik møtte, var følgende innkalt utenfra: Christian Adolph Diriks, Georg Sverdrup, sorenskriver Christian Magnus Falsen og sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie. Etter at Stortinget 4. november 1814 hadde akseptert unionen med Sverige, og Grunnloven var blitt revidert deretter, ble grev Hans Henrik von Essen utnevnt til stattholder den 11. november 1814 av den svenske visekongen i Norge, kronprins Karl Johan. Essen hadde siden Kiel-freden 14. januar 1814 formelt vært svensk generalguvernør i Norge. De sittende statsrådene ble samtidig stadfestet i sine embeter. Emmerich Kálmán. Emmerich Kálmán eller Imre Kálmán (24. oktober 1882 i Siófok Ungarn - 30. oktober 1953 i Paris) var en ungarsk komponist særlig kjent for sine operetter. Biografi. Kálmán ble født i Siófok ved bredden av Balatonsjøen i daværende Østerrike-Ungarn. Han studerte musikk i Budapest samtidig med Béla Bartók og Zoltán Kodály under Hans Kössler. En sykdom i hans høyre hånd forhindret ham fra å bli konsertpianist som han egentlig ville. Isteden ble han musikkritiker og komponerte blant annet sanger, klavérstykker og også symfonier. Alt i 1917 ble han tildelt byen Budapests Franz-Joseph-pris. Etter at hans første operette Tatárjárás ble en suksess i Budapest i 1908 flyttet han til Wien og gjentok snart suksessen, ikke minst med Czardasfyrstinnen (1915), Grevinne Mariza (1924) og Sirkusprinsessen (1926). På grunn av sin jødiske avstamming måtte Kálmán forlate Wien og Østerrike i 1938. Han emigrerte først til Paris og derfra til USA i 1940. Der virket han som dirigent og komponist av amerikansk underholdningsmusikk. Han ble utnevnt til æresdoktor ved New York City College og Music. I 1945 drog han tilbake til Europa og slo seg ned i Paris. I 1949 kom han tilbake til Østerrike, men foretrakk å leve i Paris fra 1951. Emmerich Kálmán døde i 1953, hans siste verk Arizona-Lady ble fullført av hans sønn Charles og urframført i Bern i 1954. Sammen med Franz Lehár har han æren for wieneroperettens store popularitet i mellomkrigstida. Han ligger gravlagt på Zentralfriedhof i Wien. Otakar Německý. Otakar Německý (født 2. mars 1902, død 18. mars 1967) var en tsjekkoslovakisk kombinert- og langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. Polens presidenter, eksilpresidenter og statsrådsformenn. Denne siden inneholder en oversikt over statsoverhodene for de polske statene etter 1918, samt de polske eksilpresidentene. Presidenter og statsrådsformenn i det kommunistiske Polen (fra 1944) og Folkerepublikken Polen (fra 1952). Bolesław Bierut ble utnevnt av Sovjetunionen. Fra 1956 måtte den polske lederen godkjennes av Sovjetunionen. Presidenter for Republikken Polen («den tredje republikken», fra 1990). Fra 1990 har presidentene blitt demokratisk valgt. Alain-Fournier. Alain-Fournier var pseudonym for Henri Alban-Fournier (født 3. oktober 1886 i Chapelle d'Anguillon (Cher), død 22. september 1914 ved Les Éparges (Meuse), en fransk forfatter og soldat. Han skrev en eneste roman, "Den store Meaulnes" ("Le Grand Meaulnes", 1913), som har blitt filmet to ganger og anses som en klassiker i fransk litteratur. Liv. Alain-Fournier var sønn av en landsbylærer. Han tilbragte barndommen sammen med sin tre år yngre søster Isabel på landet, før han 12 år gammel ble sendt til en privatskole i Paris, hvor han siden kom inn på Lycée Voltaire. Studiene ble imidlertid avbrutt, og 15 år gammel begynte han på sjøfartsskolen i Brest, for å bli marineoffiser. Men alt året etter oppga han denne ideen og tok istedet 17 år gammel baccalauréat-graden i Bourges. Siden studerte han ved Lycée Lakanal i Sceaux (Hauts-de-Seine), nær Paris, hvor han forberedte seg på opptaksprøvene til École Normale Supérieure, men uten å lykkes. Her knyttet han vennskap til Jacques Rivière, og sammen med ham begynte han å interessere seg for litteratur. Rivière giftet seg i 1909 med hans søster. Fra 1907 til 1909 gjennomførte han militærtjenesten. Han vendte tilbake til Paris i 1910 og ble litteraturkritiker for "Le Journal". Her møtte han André Gide og Paul Claudel. Fra 1910 til 1912, samtidig som han var personlig assistent for politikeren Casimir Perrier, skrev Alain-Forunier på romanen "Den store Meaulnes", som baserte seg på en rekke forskjellige episoder og virkelige personer fra forfatterens eget liv. Romanene ble utgitt i 1913, først i "Nouvelle Revue Française", deretter som en bok. "Den store Meaulnes" ble nominert til den prestisjefylte Goncourt-prisen, men vant ikke frem. I 1914 begynte Alain-Fournier å arbeide med en ny roman, "Colombe Blanchet", men denne var ikke fullført da han sluttet seg til hæren i august, etter utbruddet av første verdenskrig. Han døde i kamp ved Les Éparges (Meuse), i nærheten av Verdun, en måned senere. Liket hans forble uidentifisert inntil 1991, da han ble stedt til hvile i Saint-Remy-la-Colonne-kirkegården. Alain-Fourniers grav på den nasjonale Saint-Rémy-la-Calonne-kirkegården Mesteparten av det Alain-Fournier skrev ble utgitt etter hans død: "Les Miracles" (en samling av dikt og essays) i 1924, brevvekslingen med vennen og kritikeren Jacques Rivière i 1926 og brevene til familien i 1930. Guillaume-Henri Dufour. General Guillaume-Henri Dufour i uniform Guillaume-Henri Dufour (født 15. september 1787, død 14. juli 1875) var en sveitsisk general, kartograf, politiker og humanist. Som kartograf bidro han vesentlig til å produsere nøyaktige kart over Sveits. Han er dog mest kjent for å være blant stifterne av det som etterhvert ble Den internasjonale Røde Kors-komiteen, sammen med Henri Dunant og tre andre sveitsere. František Donth. František Donth var en tsjekkoslovakisk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. I tidenes første verdensmesterskap i nordiske grener vant han gull på femmila med en vinnertid på 5 timer, 9 minutter og 56 sekunder. Mesterskapet ble arrangert i Donths hjemland Tsjekkoslovakia. Under Nordiske grener under Vinter-OL 1928 kom han på 11. plass på 18. kilometer og 14. plass på 50. kilometer Stephen Dartnell. Stephen Dartnell (død i 1994) var en britisk skuespiller som spilte i "Doctor Who"-historiene "The Keys of Marinus" og "The Sensorites" i seriens første sesong. Han spilte også i filmene "A Circle of Deception" og "Oscar Wilde" (begge i 1960) og som Jacques One i TV-serien "A Tale of Two Cities" i 1965. Henryk Jabłoński. Henryk Jabłoński (født 27. desember 1909 i Waliszewo ved Łowicz, død 27. januar 2003 i Warszawa) var en polsk kommunistisk politiker og historiker. Under andre verdenskrig kjempet Jabłoński i Den selvstendige Podhalebrigaden under slaget om Narvik. Han ble i 1931 medlem av det polske sosialistiske partiet, og etter annen verdenskrig gikk han inn for en sammenslåing av dette og det polske kommunistpartiet til Polska Zjednoczona Partia Robotnicza. Han ble innvalgt i Sejmen i 1947, hvor han satt til 1972. Fra 1948 til 1981 var han medlem av kommunistpartiets sentralkomité, og fra 1971 også av politbyrået. Han satt i regjeringen fra 1965 til 1966 som høyskoleminister og fra 1966 til 1972 som minister for utdannelse og høyskolevesen. Han gav ordre til utvisningen av studenter som demonstrerte under marsurolighetene i 1968. Etter initiativ fra Edward Gierek ble Jabłoński i 1972 utnevnt til formann for statsrådet, dvs. statsoverhode, i Folkerepublikken Polen. Dette vervet innehadde han til 1985, da han ble etterfulgt av Wojciech Jaruzelski. Jabłoński var i tillegg professor i historie ved Universitetet i Warszawa (fra 1948) og ved Det polske vitenskapsakademiet (fra 1952), og arbeidet spesielt med partihistorie og samtidshistorie. Publikasjoner. Jabłoński, Henryk Jabłoński, Henryk Jabłoński, Henryk Fylkesvei 49 (Telemark). Fylkesvei 49 i Telemark går mellom Klyve i Skien og Knarrdalstranda i Porsgrunn kommune. Eksterne lenker. 049 Fylkesvei 48 (Telemark). Fylkesvei 48 i Telemark går mellom Klosterskogen og Bjørndalsjordet i Skien kommune. Eksterne lenker. 048 To gode naboer. To gode naboer er det norske navnet på en animert dukkefilmserie ved navn "Pat & Mat" eller "... a je to!", produsert i det tidligere Tsjekkoslovakia og nå i Tsjekkia. Serien handler om de to naboene Pat og Mat, som hjelper hverandre å fikse alle mulige slags ting, oftest med uheldig resultat. Likevel kommer de alltid fram til en slags løsning. Serien ble laget av Lubomír Beneš og Vladimír Jiránek. Animasjonen er såkalt stop-motion, der figurene er dukker som beveges ørlite grann mellom hvert bilde, hvilket gir illusjonen av at dukkene beveger seg når bildene kjøres etter hverandre. Omgivelsene dukkene beveger seg i er også kunstige og utført i tilsvarende stil. Serien er en stum serie uten dialog (dog ikke i den nederlandske versjonen hvor Pat og Mat faktisk snakker), kun bakgrunnsmusikk og lydeffekter. Handlingen er gjort slik at man likevel forstår hva som foregår uten nærmere forklaring. Dette har ført til at serien er lett å distribuere i utlandet, siden den ikke behøver oversettes. Episodenes lengde varierer mellom 6 og 10 minutter. Serien ble kjent i Norge gjennom Barne-TV, som sendte mange episoder av den i løpet av 1970-, 80- og 90-tallet. Historie. De to karakterene dukket først opp i en kortfilm fra 1976, som het "Kuťáci (Klønene)". Senere ble det laget flere episoder som deler av TV-serien "... a je to! (... og det var det!)", hvor figurene fikk sitt endelige utseende. De to fikserne fikk navnene "Pat" og "Mat" i 1989, og fra da av var det navnet på showet. Forfatterne hadde et voksent publikum i tankene da de skapte serien, men den ble fort populær blant alle aldersgrupper. I tidligere Tsjekkoslovakia ble de første 35 episodene av serien produsert i barnevennlig kortformat på 7 minutter. Serien ble populær i mange land, og ble sendt i blant annet Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia og Slovakia), Sverige, Polen, Jugoslavia, Island, Tyskland, Sveits, Brasil, Finland, Nederland, Kroatia, Norge, Spania og Iran. I 1990 startet Lubomír Beneš (død 1995) sitt eget AIF Studio i Praha (produksjon) og Zürich (markedsføring, salg, finansiering), der han sammen med sitt team produserte 14 nye episoder. De introduserte alle 49 episodene på det internasjonale markedet. Senere tok Lubomír Beneš' sønn, Marek Beneš, over og har laget ytterligere episoder av serien. I 2005 fantes det totalt 78 episoder, og mange av disse er også utgitt på DVD. Ettpartistat. Oversikt over de ulike styreformene i verden i dag. Land som er merket med brun er ettpartistater. Klikk på bildet for å få forklaring på de andre fargene. En ettpartistat er en stat hvor det er ett parti som har makten og alle de politiske lederne tilhører dette partiet. Det kan være mange grunner for at en stat er en ettpartistat, for eksempel ideologi eller religion. Dette betyr ikke nødvendigvis at ingen andre partier eller kandidater kan stille til valg. I dag er Kina, Cuba, Nord-Korea, Laos, Syria, Turkmenistan og Vietnam land hvor ingen andre parti får stille. Mange ettpartistater er kommet som et resultat av demokrati, men hvor vinneren har eliminert alle andre parti. Norge. Etter andre verdenskrig var norsk politikk fullstendig dominert av et parti, Arbeiderpartiet, som alene hadde flertall på Stortinget fra 1945 til 1957. Dette førte til at historikeren Jens Arup Seip valgte å sammenligne norsk politikk med en ettpartistat i et berømt foredrag fra 1963. Det er derimot viktig å presisere at Norge aldri var en ettpartistat i ordets riktige forstand, siden det var frie valg og opposisjonen hadde en reell mulighet til å overta makten, slik de også gjorde etterhvert. Andrzej Wajda. Andrzej Wajda (født 6. mars 1926) er en polsk filmregissør og manusforfatter. Han mottok heders-Oscar (Academy Honorary Award) i 2000, og er blant de mest fremtredende medlemmer av Den polske filmskole ("Polska Szkoła Filmowa"). Hans film "Jernmannen" vant Palme d'Or på Filmfestivalen i Cannes i 1981. Tre av filmene hans er dessuten blitt Oscar-nominert i kategorien beste fremmedspråklige film. Fylkesvei 35 (Telemark). Fylkesvei 35 i Telemark går mellom Kreppa og Ballestad i Skien kommune. Veien er 8,8 km lang. Eksterne lenker. 035 August Zaleski. August Zaleski (født 13. september 1883 i Warszawa, død 7. april 1972 i London) var en polsk diplomat og politiker. Han var utdannet historiker og økonom og trådte inn i utenrikstjenesten i 1918 som sendemann til Bern. Fra 1919 til 1926 tjenestegjorde han i Hellas og Italia. Etter Józef Piłsudskis statskupp 12. mai 1926 ble han utnevnt til polsk utenriksminister og innehadde denne stillingen frem til 1932. Fra 1935 til 1939 var han styreformann i den polske handelsbanken. Mellom 1939 og 1941 var han utenriksminister i den polske eksilregjeringen, men trådte tilbake i protest mot Władysław Sikorskis samarbeid med Sovjetunionen. Fra 1943 til 1945 var han sjef for eksilpresidentens kontor. Etter at Władysław Raczkiewicz døde i 1947 overtok han vervet som polsk eksilpresident. I henhold til forfatningen kunne han bare sitte to perioder på syv år hver og skulle altså gått av i 1961. Han hadde sogar forpliktet seg til å gå av i 1954 og overlate presidentembedet til general Kazimierz Sosnkowski. Zaleski vegret seg imidlertid for å gå av, og forble president til sin død i 1972. Mange eksilpolakker regnet dette som ulovlig, og det ble opprettet et «triumvirat», "Rada Trzech" (bestående av Edward Raczyński, Władysław Anders og Tomasz Arciszewski), til å utøve presidentembedet til Zaleski gikk av. I omkring tyve år gjorde både Zaleski og «triumviratet» krav på å representere den lovlige presidentmakten. Blant hans etterlatte papirer ble det funnet to motstridende utnevnelser av etterfølgere: Et dokument utnevnte Stanisław Ostrowski, et annet, som muligens var forfalsket, Juliusz Nowina-Sokolnicki. «Triumviratet» aksepterte utnevnelsen av Ostrowski og oppløste seg selv. Zaleski, August Zaleski, August Zaleski, August Fylkesvei 39 (Telemark). Fylkesvei 39 i Telemark går mellom Åmot og Frogner i Skien kommune. Veien er 4,0 km lang. Eksterne lenker. 039 Haakon Sandøy. Haakon Sandøy i sin leilighet i Oslo Haakon Sandøy (født 1941) er en norsk filmregissør. Sandøy har filmutdannelse i Polen, hvor han bl.a. var regiassistent på filmen "Żywot Mateusza" (etter Tarjei Vesaas' roman "Fuglane", 1967). Sandøy har også regissert "Brannen" (etter Vesaas' roman, 1973), "Dagny" (co-produksjon med Polen, 1976), "Engler i sneen" (1982), samt flere dokumentarfilmer. James Bourne. James Elliot Vaughn Bourne (født 13. september 1983) er en engelsk artist som er medlem i bandet Son of Dork. Han synger hovedvokalen med Steve Rushton og han spiller også gitar. Medlemmene i bandet er Steve Rushton, Chris Leonard, Danny Hall og James Bourne. Bourne var medlem i Busted fra 2001 til 2005, men bandet ble splittet opp pga. Charlie Simpson sa han var blitt lei, og han hadde lyst til å drive mere med sitt andre band, Fightstar. James Bourne og Matt Willis prøvde å overtale Charlie til å fortsette med Busted, men han hadde bestemt seg. 14. januar 2005 var bandet splittet opp «I’m devastated that Charlie has chosen to quit Busted, but I have to respect his decision and I fully support him and wish him all the best for the future. I would like to say a personal thank you to all the fans who have made the last three years the best years of my life. I’ll remember these years forever.» James har to brødre, Nick og Chris, og en søster, Melissa. Han er låtskriver, og skriver de fleste sangene han og bandet synger selv. Den første sangen han skrev var «What I Go to School For». Edward Ochab. Edward Ochab (født 16. august 1906 i Kraków, da i Østerrike-Ungarn, død 1. mai 1989 i Warszawa) var en polsk kommunistisk politiker og general. Han var av bondeslekt, og ble medlem av det polske kommunistpartiet i 1929. I tiden etter ble han fengslet flere ganger. Ettersom han i 1938 fremdeles satt i fengsel overlevde han Stalins utrenskninger i partiet. Mellom 1939 og 1944 oppholdt han seg i Sovjetunionen og meldte seg i 1941 som frivillig til Den røde armé. Han var blant organisatorene av «Forbundet av polske patrioter» og Berlingarméen. Fra 1945 til 1946 tilhørte han sentralkomitéen i PPR, og fra 1950 til 1956 og igjen fra 1959 til 1964 sentralkomitéen i PZPR. Han satt i regjeringen som minister for offentlig forvaltning og arbeidet som første partisekretær i Katowice. Han ble også utnevnt til general, og var viseforsvarsminister og sjef for den politiske avdelingen i den polske hæren fra 1949 til 1950. Etter Bolesław Bieruts død i Moskva ble han valgt som kompromisskandidat til partisjef av politbyrået i mars 1956. Etter urolighetene i Poznań ble han imidlertid avsatt og erstattet av Władysław Gomułka. Fra 1957 til 1959 var han landbruksminister, fra 1961 til 1964 stedfortredende statsrådsformann og fra 1964 til 1968 statsrådsformann, dvs. statsoverhode i Folkerepublikken Polen. I forbindelse med den antisemittiske kampanjen i 1968, som han ikke støttet, trakk han seg tilbake. Stephen Carr. Stephen Babeson Carr (født 29. august 1976 i Dublin) er en irsk fotballspiller som spiller for Premier League-laget Birmingham. Tottenham Hotspur. Etter at han ble avvist av Arsenal som femtenåring, var Carr på prøvespill i Tottenham Hotspur og ble hentet av daværende manager Ossie Ardiles. Han debuterte for klubben den 29. september 1993, borte mot Ipswich Town. Han klarte likevel ikke å etablere seg som en førstelagsspiller før 97-sesongen, da han spilte 28 seriekamper. Han vant Ligacupen med Spurs i 1999, etter at å ha slått Leicester City 1-0 i finalen. 2000-sesongen var antakelig Carrs beste sesong noensinne. I tillegg til at han scoret på et vakkert langskudd mot mesteren Manchester United, ble han også kåret til årets spiller. Ryktet hans fortsatte å vokse i 01-sesongen, og andre klubber var interessert i å hente ham. Men sommeren 2001 begynte Carr å få problemer med kneet sitt, og han måtte opereres. Operasjonen ble foretatt i september samme år. Han var ikke på banen i en eneste kamp i 02-sesongen og han gikk også glipp av VM 2002. Det var ikke før i oktober 2003 at Carr var tilbake i trening og frisk. Etter hvert som han fant formen igjen, begynte andre klubber igjen å vise interesse for ham. Han var linket til Manchester United, men også Newcastle United var interesserte. Newcastle United. Carr signerte for Newcastle i august 2004 da manager Sir Bobby Robson hentet ham for £2 millioner, og kontraktens varighet var fire år. Ikke lenge etter ble Robson sparket av styreformann Freddy Shepherd. Robsons erstatter ble Graeme Souness, som i likhet med Robson, så på Carr som førstevalg. Carr debuterte for klubben i 2-2-kampen borte mot Middlesbrough den 14. august 2004. I løpet av 05-sesongen fikk Carr totalt 26 seriekamper, og han scoret ett mål. Hans første scoring kom mot Southampton på et langskudd. Han hjalp Newcastle til kvartfinalen i UEFA-cupen og semifinalen i FA-cupen denne sesongen. I serien endte Newcastle på 14. plass, noe som satte press på manager Graeme Souness. I 06-sesongen spilte han bare 19 seriekamper, fordi en kneskade satte ham ut av spill i to måneder. Laget endte på 7. plass i serien under den nye manageren Glenn Roeder, Souness ble sparket i februar. Carr har spilt 87 kamper for Newcastle, hvorav ingen som innbytter. Det irske landslaget. Han har representert landet sitt som skolegutt, junior, U-18, U-21 og seniorspiller. Han gikk glipp av VM-sluttspillet i 2002 på grunn av en skade. Han trakk seg fra internasjonal fotball etter at Irland mislyktes i å kvalifisere seg til VM 2006. Senere overtalte den nye irske sjefen Steve Staunton ham om å fortsette. Aleksander Zawadzki. Aleksander Zawadzki (født 16. desember 1899 i Dąbrowa Górnicza ved Sosnowiec, død 7. august 1964 i Warszawa) var en polsk kommunistisk politiker. Han var statsrådsformann, dvs. statsoverhode i Folkerepublikken Polen, fra 1952 til 1964. Zawadzki, Aleksander Zawadzki, Aleksander Zawadzki, Aleksander Stanisław Ostrowski. Stanisław Ostrowski (født 29. oktober 1892 i Lviv (da Lemberg, polsk Lwów), død 22. november 1982 i London) var en polsk lege, offiser og politiker. I 1914 trådte han inn i de såkalte Piłsudskilegionene, og deltok i forsvaret av hjembyen mot ukrainerne i 1918. Han deltok i den polsk-sovjetiske krig 1919–1921. Deretter studerte han medisin i hjembyen, tok doktorgraden i 1924 og åpnet en legepraksis der. På 1920- og 1930-tallet var han medlem av Sejmen, det polske parlamentet. Han ble borgermester i Lwów i 1936 og ledet forsvaret av byen mot tyskerne. Etter at tyskerne overgav byen til Sovjetunionen i henhold til Molotov-Ribbentrop-pakten ble han arrestert av russerne og dømt til en lang straff i GULag, det sovjetiske konsentrasjonsleirsystemet. Han ble imidlertid løslatt i 1942 og vervet seg til den polske arméen dannet i Sovjetunionen. Slik kom han seg til Midtøsten og senere til Italia, hvor han var militærlege under slaget ved Monte Cassino. Etter krigen reiste han til Storbritannia, hvor han arbeidet som lege. Etter at eksilpresident August Zaleski døde i 1972, ble han utnevnt til ny president. Han utøvet embedet i syv år, frem til 1979, i henhold til forfatningen av 1935. Litteratur. Ostrowski, Stanisław Ostrowski, Stanisław Ostrowski, Stanisław Feilprodusering. Feilprodusering går ut på at det oppstår feil under produksjonen av en vare. Feilprodusering kan ikke sammenlignes med feil bruk av produktet eller naturlig slitasje etter langvarig bruk. Selv automatisert produksjon er belemret med feil. Ofte blir varene kvalitetskontrollert, og de verste blir ryddet unna som usalgbare. Slik kontroll vil ofte være stikkprøvekontroll(utvalgstesting) (eng:sampling), hvor en har brukt statistikk for å beregne nivåer av sikkerhet for at en ved hjelp av denne metoden har sjanse til å avdekke feiljusteringer og andre problemer før alle produktene i en serie blir kassable. Man bør derfor være OBS på feilprodusering hvis man vurderer å anskaffe for eksempel håndlagde produkter eller masseproduserte varer. Der er flere års reklamasjonsrett på de fleste dyrere varer, selv om enkelte bransjer ikke er helt sikre på hvordan dette skal tolkes. Forbrukerkontorene vil kunne veilede i de fleste slike saker. Markedsføringsloven gir kunden rett til å gå tilbake til sin forhandler, og be om å få tingen rettet, alternativt få et nytt produkt. Feilproduksjon vil vanligvis resultere i det siste. Hvis en forhandler oppdager feilproduksjon i hele kolleksjonen, kan han trekke tilbake alle solgte varer innenfor denne kolleksjonen og gi kundene tilgodelapp, tilbud om alternativt produkt eller (sjeldnere) pengene tilbake. Vårsøghelga. Vårsøghelga er en kulturfestival i Surnadal på Nordmøre som har blitt arrangert hvert år siden 1995, normalt i pinsehelga. Diktet «Vårsøg», skrevet av Hans Hyldbakk og tonesatt av Henning Sommerro, har gitt namn til festivalen. Hyldbakk og Sommerro har satt sitt preg på arrangementet som har sitt utspring fra deres forfatterskap og musikk. Vårsøghelga er en allsidig kulturfestival for alle aldersgrupper, men med folkemusikk og forfattertradisjon i fokus. Både lokale, nasjonale og internasjonale navn er normalt på programmet. Medeo. Finalen i Asian Winter Games Medeo (kasakhisk: Медеу, uttalt [ˈmedʲeɥ]; russisk: Медео спортивный комплекс, "Medeo sportivnyj kompleks") er en berømt skøyte- og bandybane i fjellene ved Almaty (tidligere Alma Ata) i Kasakhstan. Banen ligger 1691 moh. Historie. Den første Medeobanen i Almaty ble åpnet i 1951, og ble umiddelbart en suksess. Noen år senere ble imidlertid banen ødelagt av steinras, og den lå i flere år ubrukt. Banen ble bygget opp igjen på 70-tallet og kostet da 200 millioner norske kroner, og den ble gjenåpnet i 1973. I årene som fulgte fikk vi et skred av nye verdensrekorder, og russiske skøyteløpere inntok rekordlistene og adelskalenderen. I vårmånedene lå russerne «på været» og gikk svært gode løp. Mange mente at Medeo-banen skapte kunstig gode forhold, og ødela skøytesportens publikumsappell. Den første verdensrekorden ble satt 5. februar 1951, da Sofja Kondakova gikk 1000 m på 1.36,8. Det er totalt satt 120 verdensrekorder (senior) på Medeobanen, 51 for menn og 69 for kvinner. Den foreløpig siste ble satt av Karin Kania 22. mars 1986, med 168.271 i liten firkamp. Banens hemmelighet, i tillegg til den tynne lufta, var de berømte fallvindene, som gjorde at skøyteløperne hadde medvind nærmest rundt hele banen. På samme måte som været kunne gjøre forholdene perfekte, kunne vinden og solen ofte forandre forholdene i løpet av dagen. Dette kunne forholdene veldig ulike for løperne. Dette hadde stor innvirkning på resultatene i det eneste VM for menn som ble avholdt på Medeo, VM i 1988. Til tross for dette vant amerikaneren Eric Flaim et fortjent mesterskap. Etter at innendørs skøytebaner ble introdusert i 1986 mistet Medeo litt av magien og hegemoniet når det gjaldt verdensrekorder. Etter Sovjetunionens fall har banen forfalt pga. mangel på penger og vedlikehold. Opprustning av Medeo. Den 6. januar 2006 i Kuwait ble Alma Ata tildelt det "7th Asian Winter Games 2011". Bandy var eneste sport på Medeo da. Regjeringen i Kasakhstan har satt av 276 mil. US$ til opprustning av anleggene i Medeo dalen fra like nedenfor Medeo og opp til Chimbulak (Skianlegg) øverst i dalen. Det er også (sommeren 2008) satt opp nye master for nytt heisanlegg som strekker seg fra ca. 500 m. nedenfor Medeo og har trase på vestsiden av skøytebanen og videre over demningen ovenfor Medeo og videre helt opp til Chimbulak 2260 moh. Det blir da tilsammen 4 heiser fra ca. 1680 moh. nedenfor Medeo og helt til toppen av Chimbulak 3163 moh. Medeo er den viktigste arena for Bandy-VM 2012. Kjente løp. I løpet av 14 dager – fra 15. mars til 29. mars 1975 – senket Jevgenij Kulikov og Valerij Muratov verdensrekorden på 500 m 5 ganger, fra 38,0 til 37,00. Under en landskamp mellom Sovjet, Nederland og Norge i mars 1976 ble Sten Stensen den første til å gå en 10 000 m under 14.40 da han satte ny verdensrekord med 14.38,08. Under landskampen mellom Norge og Sovjetunionen 19. mars 1977 gikk sovjetrusseren Sergej Martsjuk 5000 m på 6.58.88 og ble den første som gikk 5000 m under 7 minutter. I et senere par gikk Kay Arne Stenshjemmet inn til 6.56.9, som derved ble stående som offisiell verdensrekord etter landskampen. I tillegg til de offisielle verdensrekordene ble det en rekke ganger gått under gjeldende verdensrekord i uapproberte stevner. Bl.a. gikk Sergej Martsjuk 3000 m på 3.56,65 i 1977 – 11,6 sekunder under gjeldende verdensrekord. Dette var verdens beste tid på distansen i 15 år. Mesterskap. Medeobanen arrangerte EM for damer 1974 og 1984 og VM for herrer 1988. De kasakhstanske mesterskap på skøyter har flere ganger blitt arrangert her på 2000-tallet. Det ble også arrangert verdenscup her i 1995/96-sesongen Far Cry Instincts Predator. "Far Cry Instincts: Predator" er et spill til Xbox 360, og inngår i serien "Far Cry". Det ble utviklet av Ubisoft Montreal og utgitt av Ubisoft i 2006. Spillet er en grafisk forbedret versjon av ' som var en oppfølger til "Far Cry Instincts". Rudolf Burkert. Rudolf Burkert (født 31. oktober 1904 i Polubný, Liberec, død 1985) var en sudettysk tsjekkoslovakisk skihopper og kombinertløper som konkurrerte på 1920- og 1930-tallet. Tumbleweed Connection. "Tumbleweed Connection" er det tredje albumet til Elton John. Albumet ble gitt ut i 1970 og ble produsert av Gus Dudgeon. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John unntatt hvor annet er notert. Elektromotorisk spenning. Elektromotorisk spenning ("ems") er spenningen mellom polene til en elektrisk strømkilde som ikke leverer strøm. Ems symboliseres med ℰ, formula_1, formula_2 eller bare "E". Enheten er volt (V). Emsen til et elektrisk batteri kan måles ved hjelp av et voltmeter koblet til pluss- og minuspolen på batteriet. Så lenge ikke noe annet er koblet til batteriet, vil den store motstanden i voltmeteret gjøre at svært lite strøm går i kretsen. Voltmeteret vil dermed tilnærmet måle emsen. Siden "RyI = Up" (polspenningen) kan vi se at polspenningen alltid vil være mindre enn eller lik emsen. Vi kan også se fra likningen at hvis spenningskilden er ubelastet, så er emsen lik polspenningen. Gian Carlo Menotti. Gian-Carlo Menotti (født 7. juli 1911, død 1. februar 2007) var en italiensk komponist virksom i USA. Sentralt i hans produksjon er hans operaer, hvis suggestive virkning ikke minst avhenger av tekstene, som han har utformet med et sikkert blikk for det scenisk effektfulle. Ut over et antall operaer (heriblant "The Consul", oppført på Det kongelige Teater i Danmark som "Konsulen") har han skrevet balletter, en klaverkonsert, en fiolinkonsert, kammermusikk og andre instrumentale verker samt sanger. Fylkesvei 73 (Oppland). Fylkesvei 73 i Oppland går mellom Skreia og Håjenbakken i Østre Toten. Veien er 11,3 km lang. Eksterne lenker. 073 073 Norsk laksefestival. Norsk laksefestival arrangeres midtsommers hvert år i Surnadal på Nordmøre. Festivalen har blitt arrangert siden 2000 med laksefiske i fokus og innledes normalt med en faglig villakskonferanse. Hovedarrangementet er fiskekonkurranse i elva Surna, der den som fanger den største laksen blir kåret til laksekonge. Også utedans, andeløp, martnadsgate, tivoli, konserter og andre aktiviteter er en del av festivalen. Marcel Reymond. Marcel Reymond (født 7. juli 1911) er en tidligere sveitsisk skihopper som konkurrerte på 1930-tallet. Han vant VM-gull i 1933. Norske skihoppere hadde dominert alle mesterskap de hadde deltatt i, men Norges Skiforbund bestemte seg for å ikke sende deltakere til VM i Innsbruck 1933. I nordmennenes fravær var Reymond klart best. Likevel var det to nordmenn som hoppet lengst i Innsbruck. Brødrene Sigmund og Birger Ruud var tilstede i Innsbruck og hoppet som prøvehoppere. I et oppvisningshopp der de to hoppet i par, hoppet de begge 74 meter – 3,5 meter lenger enn Reymonds lengste hopp. Madman Across the Water. "Madman Across the Water" er et musikkalbum av Elton John fra 1971. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John. Korister og forfattere. Lesley Duncan, Sue og Sonny, Barry St. John, Liza Strike, Roger Cook, Tony Burrows, Terry Steele, Dee Murray, Nigel Olsson, Chris Spedding. Publisert av Dick James Music Limited. Fylkesvei 92 (Oppland). Fylkesvei 92 i Oppland går mellom Bilitt og Fredheim i Østre Toten. Veien er 7,5 km lang. Eksterne lenker. 092 092 Di beste med Di Derre. "Di beste med Di Derre" er en dobbel samleplate fra Di Derre gitt ut i 2006. Honky Chateau. __NOTOC__ "Honky Château" er et musikkalbum av Elton John fra 1972. Albumet var det første Elton John-albumet som kom på 1. plass på albumlistene i USA. I 2003 kom albumet på 357. plass i musikkmagasinet "Rolling Stones" liste over «Tidenes 500 beste album». Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John. Hjalmar Bergström. Hjalmar Bergström (født 19. januar 1907, død 30. mars 2000) var en svensk langrennsløper som konkurrerte på 1920- og 1930-tallet. Han representerte Sandviks IK, og vant SM-gull på 50 km i 1932 og 30 km i 1936. Internasjonale meritter. Under OL i 1936 fikk han 4. plass bak tre andre svensker; Elis Wiklund, Axel Wikström og Nils-Joel Englund. Etter dette ble de kalt «kvartetten som ikke kunne sprenges». Neste gang én nasjon tok de øverste 4 plassene på femmila var i 2005, der Norge tok storeslem. Han deltok også i Ski-VM 1934 i Sollefteå, men greide bare 18. plass på 18 km og 9. plass på 50 km. I 1988 ble det lagd en svensk dokumentarfilm om legendariske svenske skiløpere og skihoppere; «De sista skidåkarna». Her var Hjalmar Bergström med, sammen med mange andre, som Nils «Mora-Nisse» Karlsson, Martin Matsbo, Gustav Husum-Jonsson, Arthur Häggblad, Sven Selånger, m.fl. Friends – The Movie. "Friends – The Movie" er et musikkalbum med soundtrack fra filmen "Friends". Det kom ut i 1971 Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John unntatt hvor annet er notert. Teknisk personale og forfattere. John Gilbert (producer), Robin Godfrey Cable (ingeniør), Steve Brown (koordinator) Ed Caraeff (cover). Publisert av Dick James Music Limited Fylkesvei 87 (Oppland). Fylkesvei 87 i Oppland går mellom Viker og Oppsal i Østre Toten. Veien er 6,5 km lang. Eksterne lenker. 087 087 Anselm Knuutila. Anselm Knuuttila (født 1. februar 1903, død 29. juni 1968) var en finsk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. Fylkesvei 85 (Oppland). Fylkesvei 85 i Oppland går mellom Andersgard og Fagerlund i Østre Toten. Veien er 9,9 km lang. Eksterne lenker. 085 085 Francesco Maria Piave. Francesco Maria Piave (født 18. mai 1810, død 5. mars 1876) var en italiensk librettist. Han var en livslang venn av og samarbeidet mye med Giuseppe Verdi. Som Verdi selv var Piave en svoren italiens patriot. I 1848, under Milans "Cinque Giornate," da Josef Wenzel Radetzky von Radetz' østerrikske tropper trakk seg tilbake fra byen, mottok Piave i Venezia et brev fra Verdi adressert til "Borger Piave". Piave ble født i Murano i Venezia-lagunen under det korte, Napoleonske Kongedømmet Italia. Han etterfulgte Salvatore Cammarano som Verdis viktigste librettist midt i dennes karriere. Han skrev librettoene til Verdis operaer "Ernani" (1844), "I due Foscari" (1844), "Attila" (1846), "Macbeth" (1847), "Il Corsaro" (1848), "Stiffelio" (Verdi, 1850), "Rigoletto" (1851), "La traviata" (1853) "Simon Boccanegra" (1857) og "La forza del destino" (1862). Piave ville også ha skrevet librettoen til "Aïda", en bestilling Verdi aksepterte i 1870, hvis han ikke hadde blitt sterkt svekket av slag. Mindre kjent er at Piave også skrev librettoer for Giovanni Pacini, Saverio Mercadante, Federico Ricci og én for Michael Balfe. Piave døde i Milano i 1876, 65 år gammel. Han ble begravet fra Cimitero Monumentale i samme by. Eksterne lenker. Piave, Francesco Maria Piave, Francesco Maria Don't Shoot Me I'm Only the Piano Player. "Don't Shoot Me I'm Only the Piano Player" er et album av Elton John. Albumet ble gitt ut i 1973 og ble produsert av Gus Dudgeon. For andre gang på rad gikk et Elton John-album på 1. plass på listene i USA. Albumet inneholdt to Topp 10-singler, «Daniel» og «Crocodile Rock», med sistnevnte som ble Elton Johns første singel på førsteplass i USA. Albumet solgte om lag 14 millioner eksemplarer verden over. Dette er det ene av kun to album fra Elton Johns band med Davey Johnstone, Dee Murray og Nigel Olsson der perkusjonisten Ray Cooper ikke medvirker. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John. Fylkesvei 86 (Oppland). Fylkesvei 86 i Oppland går mellom Valle i Østre Toten og Helsetsvingen i Vestre Toten. Veien er 8,2 km lang. Eksterne lenker. 086 086 086 Oscar (fisk). Oscar er en art i gruppen ciklider, og kan bli 40-45 cm lang, og er populær innen akvaristikken. Tross størrelsen er de fleste relativt fredelige, men ved lek kan den bli aggressiv. Fiskene holdes helst parvis, da den danner parforhold. Om man skal holde flere, anbefales et likt antall fisker, da man ellers risikerer at ett av individene fryses ut. Oscar er en populær akvariefisk viden kjent for sine fargekombinasjoner og sitt majestetiske inntrykk. Mange akvarister kjøper dessverre unge oscarer uten tanke på hvor store de blir. Allerede ved 15 cm lengde tar den tetraer og andre små innboere i et selskapsakvarium. Det tryggeste er å holde oscar med andre store fisker slik som Jack Dempsey og gullsøm. Akvariet bør være på minst 200 liter. Super Bowl XLI. Super Bowl XLI var den 41. utgaven av Super Bowl, mesterskapskampen i National Football League, det årlige høydepunktet i amerikansk fotball i USA. Kampen ble spilt 4. februar 2007 på Dolphin Stadium i Miami Gardens i Florida. Lagene som møttes var gruppevinnerne i American Football Conference (AFC) og National Football Conference (NFC), henholdsvis Indianapolis Colts og Chicago Bears. Nasjonalsangen ble framført av Billy Joel og i pausen underholdt blant andre Prince. Indianapolis Colts slo Chicago Bears 29–17. Caribou. "Caribou" er det åttende studioalbumet av Elton John. Albumet ble gitt ut i 1974 og ble produsert av Gus Dudgeon. Det var Elton Johns fjerde strake topplasserte album i USA og hans tredje i Storbritannia. Albumet ble oppkalt etter Caribou Ranch i Colorado, studioet der albumet ble spilt inn. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John unntatt hvor annet er notert. Åkerøveien (Oslo). Åkerøveien (1A-25C, 2-28B) er en vei på Refstad i Bydel Bjerke i Oslo. Veien begynner i krysset Ribstonveien/Liljeveien i sørvest og ender opp i Eltonveien i nordøst. I enden av veien ligger Åkerøveien – Eltonveien lekeplass. Fra krysset Åkerøveien/Nellikveien går det en tverrforbindelse opp til Sinsenveien i form av en gangvei kalt «Teigenbakken». Åkerøveien er ca. 500 meter lang og består av villabebyggelse. Veien er oppkalt etter eplesorten Åkerø. American Football Conference. American Football Conference (AFC) er en av de to delene av National Football League (NFL). Den andre er National Football Conference (NFC). De to delene av NFL er resultatet av fusjonen mellom NFL og American Football League tidlig på 1970-tallet. Bergen landdistrikt. Bergen landdistrikt var en kommune i Hordaland fylke, Norge. Kommunen (herredet) ble etablert i 1837. I 1835/1875 hadde området 1381/4833 innbyggere. Ved lov av 18. mai 1876 ble Bergen landdistrikt tatt opp i Bergen (som den gang var et eget fylke) fra 1. januar 1877. Herredet omfattet Domkirkens og Korskirkens landsogn, med strøkene Møhlenpris, Nygård, Kalfaret, Sandviken og Ytre Sandviken (totalt ca. 4,7 km²), og byfjellene Fløyfjellet og Sandviksfjellet. Disse inngår i dag i bydelen Bergenhus. National Football Conference. National Football Conference (NFC) er en av de to delene av National Football League (NFL). Den andre er American Football Conference (AFC). De to delene av NFL er resultatet av fusjonen mellom NFL og American Football League tidlig på 1970-tallet. Olle Hansson. Olle Hansson (født 1904 i Luleå, død januar 1991) var en svensk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. Han representerte Luleå SK. Han ble født på "Altappen", en øy i Luleås skjærgård, men familien flyttet snart inn til Hertsölandet på fastlandet. Senere bodde han sentralt i Luleå, og brukte barndomshjemmet i Hertsölandet som feriehus. Han begynte ikke å konkurrere før i 1922, men allerede 4 år senere var han i toppen i Sverige. Da ble han vervet til Luleå SK, som hadde et godt og sterkt skimiljø. Luleå vant alle lagkonkurranser i SM det året Hansson begynte i klubben. John Wikström og Konrad Petterson var også på laget. Han var i svensk elite fram til 1935. Han var gift med Ethel og hadde 3 barn. Meritter. Nasjonalt vant han ett SM-gull; på 50 km i 1931. Han vant også 5 lagseire i SM og 3 laggull i Vasaloppet sammen Luleå SK. Bronisław Czech. Branislaw Czech (født 25. august 1908 i Zakopane; død 4. juni 1944 i Auschwitz) var en polsk kombinertløper. Han var født i Zakopane, og er polsk mester 24 ganger i ulike skigrener. Han ble fengslet og døde under andre verdenskrig mens han var i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Internasjonale meritter. Han deltok også i Vinter-OL 1936. From My Song Book. "From My Song Book" er et album av Elton John. Albumet ble gitt ut i 1973 og ble produsert av Gus Dudgeon, unntatt «Just Like Strange Rain» og «It's Me that You Need», som ble skrevet av Stephen Brown. Albumet er en samling singler og tidligere ikke utgitte sanger, og finnes i flere varianter. Sporliste. Alle sanger skrevet av Bernie Taupin og Elton John. Fylkesvei 84 (Oppland). Fylkesvei 84 i Oppland går mellom Borglund og Ensrud i Østre Toten. Veien er 6,2 km lang. Eksterne lenker. 084 085 Arrigo Boito. Arrigo Boito (født 24. februar 1842 død 10. juni 1918) var en italiensk komponist og forfatter. Som operakomponist forente han impulser fra Wagner med italiensk tradisjon. Han ble kjent for sin opera "Mefistofele." Han har bl.a skrevet libretto til Verdis operaer "Otello" og "Falstaff." Pinotage. Pinotage er en blå vindrue som kun dyrkes i Sør-Afrika. Planten ble utviklet i 1925 ved universitetet i Stellenbosch, og er en krysning mellom pinot noir og cinsault. Kvaliteten på disse vinene kan være bra, dersom de kommer fra gamle, buskbeskårne planter. Tanninnivået er gjerne ganske høyt. Vinen er best dersom den får tid til å lagres og utvikle seg. Den kan gjerne lagres på eikefat. Pinotage kan oppnå en fyldig, fruktig aroma av bjørnebær og moreller, med innslag av tjære og røyk. Elton John's Greatest Hits. "Elton John's Greatest Hits" er et samlealbum av Elton John. Albumet ble gitt ut i 1974 og ble produsert av Gus Dudgeon. Albumet kom på 1. plass på både Billboard 200 i USA og UK Albums Chart i Storbritannia. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John. Cinsault. Cinsault er en blå drue som har opprinnelse fra Sør-Frankrike. Planten trives best på tørre skråninger med skrint jordsmonn. Generelt gir den bløte, fargeløse, syrefattige viner, og gjør seg da best som rosévin. De viktigste blandingsdruene for Cinsault er shiraz og grenache noir, som begge gir fin karakter til vinene. Planten er er sammen med pinot noir opphavet til den sørafrikanske nasjonaldruen, pinotage. Spredning. Cinsault dyrkes mye i Provence, den sørlige del av Côtes-du-Rhône, Languedoc, Algerie, Marokko, Libanon og Sør-Afrika. Karakter. Gir lette og elegante viner med noe florale aromaer. Den innehar ofte moderat innhold av alkohol, lite tannin og moderat med syre. Fylkesvei 80 (Oppland). Fylkesvei 80 i Oppland går mellom Kvigstadenga i Østre Toten og Ås i Vestre Toten. Veien er 8,0 km lang. Eksterne lenker. 080 080 080 Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy. "Captain Fantastic and the Brown Dirt Cowboy" er et album av Elton John. Albumet ble gitt ut i 1975 og er i store trekk selvbiografisk. Det ble produsert av Gus Dudgeon. Albumet er Elton Johns sjette strake 1. plasserte album på Billboard 200 i USA, og toppet også UK Albums Chart i Storbritannia. Albumet er et av Elton Johns høydepunkter i karrieren, og i 2003 kom det på 158. plass på musikkmagasinet "Rolling Stones" liste over «Tidenes 500 beste album». Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John. Black ghost. Black ghost («svart spøkelse») er en tropisk fisk i knivfiskfamilien (Apteronotidae). De holdes av og til i akvarier. Fisken er helt svart, unntatt to hvite ringer på halen. Den beveger seg hovedsakelig ved å vifte med en lang finne på undersiden. Den vokser til en maksimal lengde på 50 cm. I naturen lever black ghost hovedsakelig i hurtigstrømmende vann med sandbunn i et tropisk klima. De foretrekker vann med en pH på mellom 6,0 og 8,0, og en hardhet på 5-19 dGH. Temperaturen ligger mellom 23-28 grader Celsius. De er nattaktive, og finner insektlarver med et elektrisk organ og reseptorer over hele kroppen. Rock of the Westies. "Rock of the Westies" er et album av Elton John. Albumet ble gitt ut i 1975 og ble produsert av Gus Dudgeon. Albumet er det sjuende Elton John-albumet på rad som kom på 1. plass på albumlisten Billboard 200 i USA. Albumet kom også på 1. plass på UK Albums Chart i Storbritannia. Sporliste. Alle sanger skrevet av Bernie Taupin og Elton John unntatt hvor annet er notert. Jet. "Jet" er en sang av Paul McCartney og hans gruppe Wings. Sangen ble først utgitt på albumet Band on the Run fra 1973. Jet var en svart labrador som McCartney-familien eide. Denne hunden ga tittelen til denne sangen, som også McCartneys tidligere hund Martha hadde gjort på Beatles-albumet "The Beatles (White Album)" fra 1968, der med sangen Martha My Dear. "Jet" er den andre singelen fra perioden rundt albumet Band on the Run (den første var Helen Wheels), og ble en stor hit i 1974. Etter at den ble spilt massivt på radio, klatret den til 7. plass på singellistene i både USA og England. Sangen er også fast invetar på McCartney-konserter, da oftest som en av åningsnummerne. Sangen er også inkludert på alle McCartneys samlealbum fra hans solokarriere. Blue Moves. "Blue Moves" er det ellevte studioalbum av dan britiske sangeren Elton John. Albumet ble gitt ut i 1976 og ble produsert av Gus Dudgeon. Dette er det første albumet som ble utgitt på Elton Johns eget plateselskap Rocket Records. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John unntatt hvor annet er notert. Elefantfisker. Elefantfisker (Mormyridae) er en gruppe beintungefisker. Arter i denne gruppen er populære men krevende akvariefisk. Den mest utbredte arten i akvaristikken er elefantnesefisk ("Gnathonemus petersii"). De er kjent for sine evner til å lage svake elektriske felter som tillater fiskene å sanse omgivelsene i turbulent vann hvor sikten er dårlig. Hvordan disse feltene genereres er gjenstand for omfattende forskning, det samme er kommunikasjonen mellom og innen arter. De elektriske utladningene skjer oftest i pulser, med "Gymnarchus niloticus" som et unntak. Denne arten genererer en sinus-aktig bølge på nær 500 Hz. Det elektriske organet er en struktur som er utviklingsmessig i slekt med muskler. Noen arter har spesielle munnpartier for å kunne livnære seg på små virvelløse dyr som ligger begravet i slamsubstratet, formen på disse har ledet til populærnavnet «elefantfisk». Utvekstene på munnpartiene (vanligvis kjøttfulle forlengelser av underkjeven) er fleksible og utstyrt med taktile (og muligvis smaks-)sensorer. Fylkesvei 88 (Oppland). Fylkesvei 88 i Oppland går mellom Grimstad og Viker i Østre Toten. Veien er 1,7 km lang. Eksterne lenker. 088 088 Here and There. "Here and There" er et konsertalbum av Elton John. Albumet ble gitt ut i 1976 og ble produsert av Gus Dudgeon. Albumet består av opptak fra konsertene 18. mai 1974 i Royal Festival Hall i London («Here»), og 27. november 1974 i Madison Square Garden i New York City («There»). Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bernie Taupin og Elton John, unntatt hvor annet er notert. A Single Man. "A Single Man" er et album av Elton John. Albumet ble gitt ut i 1978 og ble produsert av Clive Franks og Elton John. Dette er Elton Johns første album uten støtte fra hverken låtskriveren Bernie Taupin og plateprodusenten Gus Dudgeon. Sporliste. Alle sanger skrevet av Gary Osborne og Elton John unntatt hvor annet er notert. Natalja Sorokina. Natalja Vladimirovna Sorokina (russisk: "Наталья Владимировна Сорокина", født 12. september 1982 som "Natalja Guseva" i Tikhvin) er en russisk kvinnelig skiskytter. Hennes hittil største meritt er en bronsemedalje i VM i skiskyting 2007 i Antholz på 7,5 km sprint. VM-medaljer. Guseva, Natalja DNB Eiendom. DNB Eiendom AS er et selskap som eies DNB ASA. Selskapet er en del av DNB, Norges største finanskonsern, som ble grunnlagt 4. desember 2003 etter en fusjon mellom DnB og Gjensidige NOR. Selskapet tilbyr tjenester innen salg av bolig og fritids-eiendommer, salg av leilighetsprosjekter og rådgiving i forbindelse med omsetning av fast eiendom. DNB Eiendom har 108 kontorer i Norge med 545 ansatte og omsatte eiendommer for ca 40 milliarder i 2011. DNB Eiendom er Norges største prosjektmegler av nye boliger. Selskapet har sitt hovedkontor og forretningsadresse i Kongensgate 18 i Oslo. Alois Kratzer. Alois Kratzer (født 27. mai 1907 i Rottach-Egern) var en tysk skihopper som representerte SC Rottach-Egern. Han ble nummer 19 i OL i St. Moritz i 1928. Han deltok i VM i 1929, 1931, 1933 og 1938, og ble henholdsvis nummer 4 i Zakopane i 1929, 10 i Oberhof i 1931, 10 i Innsbruck i 1933 og 41 i Lahtis i 1938. Coral Buttsworth. Coral McInnes Buttsworth (født 1900 i Taree, New South Wales død 20. desember 1985 i Hazelbrook, NSW) var en kvinnelig tennisspiller fra Australia. Buttsworth vant tre finaler i Grand Slam-turneringen Australske mesterskapet, i 1931 vant hun singlefinalen og 1932 vant hun både single- og doubletittelen. Mrs Vandebilt. «Mrs. Vandebilt» er en sang av Paul McCartney og hans gruppe Wings. Sangen ble først utgitt på albumet "Band on the Run" fra 1973. Sangen ble også utgitt som singel i enkelte områder av verden. I Sør-Amerika, nærmere bestemt Argentina ble den en stor hit, og kapret 1. plassen på singellistene der. Den ble også utgitt som singel i enkelte land i Europa, hvor den hadde «Bluebird» som b-side. Bluebird. «Bluebird» er en sang av Paul McCartney og hans gruppe Wings. Sangen ble først utgitt på albumet "Band on the Run" fra 1973. Sangen ble også framført live av gruppa under konserter. Dette på turneene "Wings Over The World" og "Wings Over America" i 1975-76. Let Me Roll It. «Let Me Roll It» er en sang av Paul McCartney og hans gruppe Wings. Sangen ble først utgitt på albumet "Band on the Run" fra 1973. Opprinnelse. Sangen ble opplevd av kritikerne som en pastisj på John Lennons stil, særskilt riffet og bruken av ekko på vokalen. McCartney har derimot hevdet at sangen aldri hadde til hensikt å være en pastisj på Lennon, og at vokalen «ikke høres ut som John... Jeg innså ikke at jeg sang som John.» Den ble også opplevd som et motsvar til Lennons bitre sang «How Do You Sleep?» fra hans album "Imagine" (1971) hvor han omtaler sin tidligere partner svært negativt. I et intervju med magasinet "Clash" i 2010 forklarte McCartney at sangen var egentlig en dopsang til lette rusmidler som marijuana: «Den handlet mer om å rulle en joint, men det er en dobbel mening her, "let me roll it to you".» Konsertversjoner. «Let Me Roll It» er en av Paul McCartneys store live-favoritter. Den har blitt spilt på hver eneste turné han har vært på siden 1973. Den er også inkludert på flere konsertalbum og DVDer, blant annet "Wings over America", "Back in the U.S.", "Good Evening New York City", "Paul Is Live", og andre. Andres versjoner. «Let Me Roll It» har blitt gjort i andre musikeres versjoner av blant annet Brendan Benson, Richie Sambora, Jerry Garcia Band, The Grapes of Wrath, The Melvins, Meat Puppets, Mandy Moore, Robyn Hitchcock, Fiona Apple og Big Sugar. Josef Wenzel Radetzky von Radetz. Johann Josef Wenzel Anton Franz Karl Graf Radetzky von Radetz (tsjekkisk: Jan Josef Václav hrabě Radecký z Radče) (født 2. november 1766 i Třebnice, død 5. januar 1858 i Milano) var en böhmisk adelsmann og østerriksk feltmarskalk, udødeliggjort av Johann Strauss d.e. i hans "Radetzkymarsj". Han var Østerrikes mest betydelige hærfører i første halvdel av det 19. århundre. Feltmarskalk Radetzky tjenestegjorde i militæret i over 70 år, helt til sin død 91 år gammel. Militært er han kjent for seieren i slaget ved Novara (1849) som han vant 23. mars 1849. Radetzky von Radetz, Josef Wenzel Bergen Handelsgymnasium. Bergen Handelsgymnasium (BHG) er en fylkeskommunal videregående skole i Kalfarveien i Bergen sentrum. Skolen ble åpnet i 1904 og feiret sitt 100-årsjubileum i 2004. Sammen med de andre sentrumsskolene er Bergen Handelsgymnasium kjent for å ha høye inntakskrav og flinke elever. Tall fra høsten 2011 viser at det går 275 jenter på skolen og bare 179 gutter. Skolen er kjent for sitt gode klassemiljø og for sine prosjekter i internasjonalisering, tverrfaglighet og differensiering. Beliggenhet. Skolen ligger i Kalfarveien 2 like ved Stadsporten, og kjennetegnes ved den karakteristiske sørlige veggen som er dekket av eføy. Opplæringstilbud. Programmet for studiespesialisering kan tas komprimert over 2 år eller som normalt på 3 år. Programmet for medier og kommunikasjon ved skolen er et av de mest populære i landet. 3-årig. Studiespesialisering ved Bergen handelsgymnasium omfatter programområdene realfag og språk, samfunnsfag og økonomi. Det første året har alle elevene kun obligatoriske fellesfag 30 uketimer, de to neste årene har man 15 uketimer med fellesfag og minimum 15 uketimer med programfag hvert år. Elevene må da velge enten programområdet realfag, eller programområdet språk, samfunnsfag og økonomi. Minst to programfag skal velges fra det valgte programområdet, mens ett tredje programfag velges fritt blant alle fagene skolen tilbyr. De aller fleste programfagene har 5 uketimer per år. Elever som velger Matematikk R eller Matematikk S som programfag det andre året, fritas fra fellesfaget Matematikk andre året og skal isteden velge ett fjerde programfag. Elever som ikke har hatt fremmedspråk utenom engelsk på ungdomsskolen skal kun velge to programfag det siste året, det tredje må være det fremmedspråket man hadde som obligatorisk fellesfag de to første årene. Bergen handelsgymnasium tilbyr programfagene Entreprenørskap og bedriftsutvikling, Markedsføring og ledelse, Reiseliv og språk, Samfunnsøkonomi, Økonomistyring, Økonomi og ledelse, Engelsk, Fransk, Japansk, Kinesisk, Spansk, Tysk, Historie og filosofi, Medie- og informasjonskunnskap, Politikk og menneskerettigheter, Rettslære, Samfunnsgeografi, Sosialkunnskap, Sosiologi og sosialantropologi, Biologi, Fysikk, Kjemi, Informasjonsteknologi, Matematikk R og Matematikk S. Fellesfagene alle elevene på studiespesialisering må ha er Norsk, Matematikk, Engelsk, Fremmedspråk, Naturfag, Geografi, Historie, Religion, Samfunnslære og Kroppsøving. Utdanningsprogrammet studiespesialisering leder frem til generell studiekompetanse som kvalifiserer til opptak på de fleste universitets- og høyskolestudier. Enkelte utdanninger krever spesiell studiekompetanse, med krav til visse programfag fra videregående skole, for eksempel: Matematikk R1 eller Matematikk S1 & S2 (Siviløkonom NHH), Matematikk R1 & R2 og Fysikk 1 (Sivilarkitekt og Sivilingeniør NTNU), Matematikk R1, Fysikk 1 og Kjemi 1 & 2 (Medisinske studier). Ved opptak til universiteter og høyskoler gis det tilleggspoeng for realfag og for fremmedspråk utenom engelsk. 2-årig. Bergen Handelsgymnasium startet høsten 2009 et forsøk med å tilby et utdanningsprogram for studiespesialisering over to år, og er eneste skole i Norge med dette tilbudet. Det er et krevende studium som kun egner seg for elever med stor motivasjon, arbeidskapasitet og evne til å arbeide selvstendig og strukturert. Søkere må ha en snittkarakter på minimum 4,5 fra ungdomsskolen, og minst 5 i fagene norsk, engelsk og matematikk. Det toårige utdanningsprogrammet innebærer at elevene begynner med programfag allerede fra første skoledag. Studiet har akkurat samme lærerplanmål som utdanningsprogrammet over 3 år. Det toårige studiet innebærer hele 38,5 timer per uke. Etter to år og bestått vitnemål fører dette studiet til generell studiekompetanse på lik linje med det treårige studiet. Medier og kommunikasjon. Dette undervisningopplegget fører til genrell studiekompetanse, og muligheten til å søke de fleste studiene ved høgskoler og unviersiteter. Medier og kommunikasjon er spesielt tilpasset retninger som journalistikk, film- og videoproduksjon, animasjon, lyd- og lysproduksjon og nettbasert medieproduksjon. Service og samferdsel. Dette er en yrkesutdanning med lærlingordning. Den består av to år på skole og to år som lærling. Denne utdanningen fører fram til fagbrev i ett av følgende fag: Reiselivsfaget eller Resepsjonsfaget. Skolerevy. Hvert år arrangeres det revy i elevenes regi. For å delta i revyen som skuespiller blir det holdt auditioner og bare noen få blir valgt. Revyen blir sett på som en av de store revyene ved videregående skoler i Bergen. Revyen har blant annet et eget band, dansere, skuespillere, teknikere, fotografer, manusforfattere og en gruppe som sørger for økonomi. Revyen som ble oppsatt i 2011 het: Hva vi elsker, -et bedre stykke Norge. Den handlet om hva som er typisk norsk. Historie. BHG tidlig på 1900 tallet, uten eføy‎ Det eksisterte handelsutdanning i Bergen på hele 1800-tallet, men først i 1904 ble Bergen Handelsgymnasium opprettet. Den ble tegnet av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland som var nevø av den kjente forfatteren Alexander Kielland. Formålet med skolen var å gi ungdom en tidsmessig utdannelse i næringslivsfag og økonomi. Det er bakgrunnen for at skolen også i dag er spesielt sterk i økonomi og språk. I de senere år er reiseliv, markedsføring, realfag og mediekunnskap blitt en naturlig del av skolens fagtilbud. Skolen var en privat stiftelse fra 1904 med representanter for Bergen kommune og handelsnæringen i Bergen i styret. Den ble drevet ved hjelp av fondsmidler, skolepenger og kommunal støtte. Hordaland fylkeskommune overtok driften til BHG i 1976. Til å begynne med var utdanningen ved skolen toårig, men allerede i 1912 ble det mulighet til å ta et tredje år, en høyere avdeling. I 1927 kom det første studentfagkurset i gang, et studium som skulle gi en ettårig utdannelse på linje med handelsgymnaset. Skolen hadde også et ettårig ettermiddagskurs for kvinner. I 1952 ble dette ble avløst av en ettårig sekretærskole for studenter på dagtid. Både det ettårige studentfagkurset og den ettårige sekretærskolen ble avsluttet i 1995. All postgymnasial utdanning skulle fra da av ligge under høgskolesystemet. Perioden fra 1953 til 1981 var på mange måter glanstiden for handelsgymnaset. Elevene fikk en god økonomisk yrkesutdanning samtidig som de fikk studiekompetanse. Etter 1981 har de økonomiske fagene vært på vikende front, og realfag og nye fag som mediekunnskap er blitt en naturlig del av skolehverdagen. I 1994 ble Bergens Handelsgymnasium slått sammen med Anton Johannessens videregående skole, som hadde studieretning for handel og kontor. Dette medførte en økning i det økonomiske fagtilbudet ved skolen. Skolen fikk da 700-800 elever og var lokalisert på to steder inntil leieforholdet i Nygaten opphørte i 2000. Da ble elevtallet ved skolen redusert til dagens nivå. I 2006 var det flere politikere som ønsket å legge ned skolen. Dette skapte store protester, og etter engasjement fra flere hold, gav til slutt politikerne etter og skolen fikk bestå. Alumni. Av kjente personer som har gått på Bergen Handelsgymnasium kan man nevne, Herman Friele (politiker), Arne Skauge (politiker), Svein Alsaker (politiker), Sissel Kyrkjebø (vokalist) og Audun Lysbakken (politiker). Pediatrisk forskningsinstitutt. Pediatrisk forskningsinstitutt er en del av Barneklinikken på Rikshospitalet, og er Norges eneste institutt for forskning på barns somatiske helse. Det forskes bl.a. på problemer hos for tidlig fødte barn, sykdommer hos nyfødte og spedbarn, stoffskiftesykdommer, kreft og infeksjoner. Instituttet deltar i stor grad i internasjonalt forskningssamarbeid. Dets bestyrer er professor Ola Didrik Saugstad (fra 1991). Enhanced Messaging Service. Enhanced Messaging Service, "EMS", er en utvidelse av SMS-standarden. Mobiler med EMS-støtte har mulighet til å sette inn enkle bilder i svart/hvitt og monotone ringetoner i SMS-meldinger. Standarden er støttet av de fleste mobilprodusenter med unntak av Nokia, som har sin egen standard. Da MMS gir bedre mulighet til å sende fargebilder og polyfone ringetoner, har ikke EMS-meldinger blitt spesielt vanlig. Tekno. Tekno er et norsk TV-program på NRK2. Programmet går torsdag kveld på NRK2. Sesong 2 av serien startet å sendes 26. mars 2009. Programmet produseres av redaksjonen bak Schrödingers katt i Trondheim, og programleder er Hanne Kari Fossum. Programmet handler om morgendagens teknologi. Programmet produseres i HD og legges ut i NRKs BitTorrent-nedlaster før sending. Tomorrow. «Tomorrow» er en sang av Paul McCartney og hans gruppe Wings. Sangen ble først utgitt på albumet "Wild Life" fra 1971. Sangen er også inkludert på ', et samlealbum fra Wings-perioden til Paul McCartney. Dear Friend. Dear Friend er en sang av Paul McCartney og hans band Wings. Sangen ble først utgitt på albumet "Wild Life" fra 1971. Mumbo. «Mumbo» er en sang av Paul McCartney og hans band Wings. Sangen ble først utgitt på albumet "Wild Life" fra 1971. Sangen er spesiell av den grunn at det er vokal, men ikke tekst. Det man hører på albumversjonen er kun improviserte lyder som McCartney skriker underveis mens han spiller. Det ryktes likevel om at sangen har hatt en virkelig tekst når den har blitt spilt live. Hi Hi Hi. «Hi, Hi, Hi» var en energisk singel utgitt i 1972 av Paul McCartney og gruppa Wings. Sangen ble bannlyst for spilling i BBC grunnet dens «antydende» lyrikk. Den spesifikke seksuelle referansen som BBC merket seg var etter sigende tekstlinjen «get you ready for my body gun». McCartney har siden sagt at den korrekte tekstlinjen var «get you ready for my polygon», ment som et abstrakt bilde. Uansett antok BBC at tittelfrasen «We're gonna get hi, hi, hi» var en referanse til narkotika. Sangen ble favoritt på Wings’ konserter. Singelens B-side, «C Moon» var en tidlig faux ska-melodi. «Hi Hi Hi» ble bannet av blant andre BBC. Dette førte til at «C Moon» ofte ble spilt i stedet slik at også den ble en stor hit. Slaget ved Novara (1849). Slaget ved Novara eller "Slaget ved Bicocca" (Bicocca er et grevskap i Novara) var ett av slagene utkjempet mellom Keiserdømmet Østerrike og Kongedømmet Sardinia under første italienske frigjøringskrig i tidsepoken for Italias samling. Krigen varte hele dagen 22. mars 1849 og endte ved daggry 23. mars og resulterte i store tap og tilbaketrekking for den piedmontesiske (sardiniske) hæren. C Moon. «C Moon» er en sang av Paul McCartney og hans gruppe Wings. Sangen ble utgitt som singel i 1972. Sangen var opprinnelig B-siden til «Hi Hi Hi», men da «Hi Hi Hi» ble bannlyst fra radiostasjoner som BBC ble «C Moon» spilt i stedet. Dette førte til at også den ble en stor hit. Den klatret helt opp til plass nummer 3 på de britiske singellistene. Megler. En megler er en mellommann som legger til rette for å oppnå forlik og enighet mellom to eller flere parter. Dette kan for eksempel være i en tvist eller ved inngåelse av kontrakter. Megleren kan opptre på oppdrag fra én av eller begge avtalepartene. Eksempler på meglere er fredsmeglere, aksjemeglere, skipsmeglere, eiendomsmeglere, fondsmeglere, arbeidstvistmeglere og juridiske meglere. En megler kan også referere til en endestolpe i trapp som formidler overgangen mellom gulv og trapp og fungerer som støtte til et gelender (håndløper/håndlist). My Love. «My Love» er en sang av Paul McCartney og hans gruppe Wings. Sangen ble først utgitt på albumet "Red Rose Speedway" fra 1973. «My Love» var en kjærlighetserklæring til hans kone Linda McCartney. Sangen omtalte han selv som den nye «Yesterday», og ble en umiddelbar suksess. Sangen føk rett til topps på hitlistene i USA og ble gruppas første #1-hit. Den blir også hyppig spilt på McCartneys turneer den dag i dag, og regnes som en av hans vakreste kjærlighetsanger. Okavangodeltaet. Okavangodeltaet er verdens største innlandsdelta. Det dekker et areal på ca 22 000 km², og ligger nord i Botswana, der hvor elva Okavango renner ut i Kalahariørkenen og danner et stort og frodig område med et rikt dyre- og fugleliv. I den østre delen av deltaet ligger Moremi viltreservat, som er berømt for sin skjønnhet og sitt fantastiske dyreliv, bl.a. med elefanter, kafferbøffel, giraff og flere arter med antiloper, gnu, steinbukk, vannbukk, sebra og en rekke rovdyr, som den truede afrikanske villhunden, sjakaler, hyener, løver og leopard. Dessuten finnes det mange eksotiske fugler, samt en rekke arter med fisk, insekter og planter, samt flodhester og krokodiller. Safariturer med uthulte trestammer er en populær aktivitet for turister i landet. The Thom Bell Sessions. "The Thom Bell Sessions '77" er en EP av Elton John. EP-en ble gitt ut i 1979 og ble produsert av Thom Bell og Clive Franks. Utespiller. Utespiller er et uttrykk som brukes i mange lagspill. I idrettene hvor uttrykket brukes har hvert lag en målvakt eller lignende, og for denne gjelder andre regler enn for de øvrige spillerne. Alle spillerne som ikke er målvakt kalles utespillere. Eksempler på idretter hvor dette uttrykket brukes er fotball, håndball og ishockey. Østerrikes historie (1804–1867). I perioden fra 1804 til 1917 var Østerrike et keiserdømme. Denne artikkelen vil ta for seg den første halvdelen av denne perioden, nærmere bestemt tidsrommet fra 1804 fram til keiserriket blei en del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn i 1867. Bakgrunn. Franz 2. grunnla i 1804 keiserriket Østerrike og tilegna seg som Franz 1. tittelen som keiser av Østerrike. I 1806 nedla han imidlertid keiserkrona for det hellige tysk-romerske riket etter press fra Napoleon og med det opphørte dette riket også de jure å eksistere. Han var dermed i to år den eneste dobbeltkeiseren i historia. Napoleon og Wienerkongressen. Med oppløsninga av det tysk-romerske riket grunnla ei rekke tyske fyrstedømmer Rhinforbundet etter press fra Napoleon. Østerrikes utenriksminister, Klemens von Metternich, fikk i stand et ekteskap mellom Frans 2.'s datter Marie Louise og Napoleon. Ved Wienerkongressen fikk Østerrike mange områder tilbake og fikk dessuten kontroll over erkebispedømmet Salzburg. Gjennom familiebånd herska habsburgerne nå også over store deler av Mellom-Italia. I 1815 blei det tyske forbund stifta som en slags avløser for det tysk-romerske riket. Den nye forbundsdagen under ledelse av Østerrike blei lagt til Frankfurt. Samtidig gikk Preussen, Østerrike og Russland sammen i den hellige allianse, som skulle sikre den politiske stabiliteten i Europa. Nasjonalisme, liberalisme og revolusjon. I løpet av den første halvdelen av 1800-tallet blei de nasjonalistiske bevegelsene forsterka. De forskjellige nasjonalitetene i Østerrike, som jo var et land med mange forskjellige folkeslag, motarbeida hverandre kompromissløst. Samtidig hadde industrialiseringa skapt en arbeiderklasse som var i en elendig sosial situasjon. Borgerskapet søkte på si side politisk innflytelse, men blei undertrykt av fyrst Metternichs absolutisme. Den 13. mars i revolusjonsåret 1848 samla flere stender seg ved Niederösterreichs landdagshus i Wien. Det blei stilt krav om ei rekke frihetsrettigheter, samt ei forfatning. Erkehertug Albert beordra ild mot demonstrasjonen, og revolusjonen fikk sine første martyrer. Revolusjonære tilstander bredte seg i Wiens forsteder, hvor fabrikker blei besatt og forretninger plyndra. Samme kveld trådte Metternich tilbake og flykta til England. Det blei raskt gitt innrømmelser til demonstrantene og keiser Ferdinand oppheva sensuren. Det blei gitt løfter om ei ny forfatning etter belgisk forbilde, og det blei utnevnt ei ny regjering. Den nye forfatninga blei forkynt den 25. april 1848. Men forfatninga støtte på motstand, først og fremst på grunn av uklarheter om parlamentet og forholdet mellom kronlanda og sentralregjeringa. Det kom til nye uroligheter i mai, noe som førte til at forfatninga blei endra igjen. På dette grunnlaget trådte Riksdagen sammen den 22. juli 1848 i Wien. Dette var Østerrikes første parlament i moderne betydning. Imens grep revolusjonen om seg i andre landsdeler (Ungarn, Milano, Venezia og Praha). Oppstanden i Milano blei slått ned av feltmarskalk Radetzky, mens oppstanden i Praha blei slått ned av feltmarskalk Windischgrätz. I september overtok Lajos Kossuth makta i Ungarn og erklærte republikk. Da de keiserlige troppene i Wien motsatte seg å marsjere mot Ungarn og blei støtta av borgerne, utbrøt det heftige kamper. Hoffet flykta til Olomouc i Tsjekkia og la Riksdagen til nabobyen Kromeríž. Wien blei erobra av keiserlige tropper under ledelse av Windischgrätz den 1. november. Det fulgte et massivt rettsoppgjør med mer enn 100 henrettelser og tusener av kortere eller lenge frihetsstraffer. Ungarn blei tilbakeerobra ved hjelp fra Russland, som grep inn på grunn av den hellige allianse. Revolusjonen var slått ned. Etter 1848. I Olomouc abdiserte keiser Ferdinand til fordel for nevøen, Frans Josef Karl, som besteg trona som Frans Josef I av Østerrike-Ungarn. Han var på dette tidspunktet kun 18 år gammel. Riksdagen i Kromeríž hadde utarbeida ei ny forfatning, som blant annet bygde på keiserens og riksdagens suverenitet, samt en føderal stat som bygde på absolutt likeberettigelse mellom alle befolkningsgruppene innafor riket. Men den nye keiseren oppløste den 4. mars 1849 parlamentet, og den samme dagen trumfa han gjennom ei ny, sterkt sentralistisk forfatning. Da oppstandene i Italia og Ungarn var fullstendig slått ned, oppheva Frans Josef den 31. desember 1851 forfatninga og innleda dermed en fase av nyabsolutisme. I 1853 led den hellige allianse stor skade, da verken Preussen eller Østerrike ville gripe inn i Krimkrigen. Årsaken var motsatte interesser, og Russland blei nå plutselig Østerrike og Preussens motstander. Også Preussen og Østerrike blei motstandere i diskusjonen om lederskapet i det tyske forbund. Det førte til den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 med slaget ved Königgrätz, som Preussen med Otto von Bismarck vant. Det tyske forbund blei oppløst, og Bismark oppretta det nordtyske forbund mot Østerrikes vilje. Året etter blei Ungarn et sjølstendig monarki, i personalunion med Østerrike. Vest for elva Leitha var keiserdømmet Østerrike, på østsida kongedømmet Ungarn. Da keiser Frans Josef kronet seg til konge av Ungarn i 8. juni 1867. Var Østerrike og Ungarn forent bare gjennom keiseren av Østerrike. De to landene hadde også felles forsvarsdepartement, utenriksdepartement og finansdepartement. Böhmen ønsket mer selvstendighet. Innenfor Habsburg monarkiets grenser var en stor del av befolkningen slavere. Disse ønsket også mer og mer selvstendighet. I 1880 årene ble Tsjekkisk hovedspråket i Böhmen. I 1882 ble Tsjekkisk innført som undervisningsspråk. Tidligere var hovedspråket og undervisningsspråket tysk. Nick Oliveri. Nick Oliveri'", (født 21. oktober 1971 i Los Angeles), var bassist i rockebandet Queens of the stone age. Hans Gamper. Hans Gamper (født i Winterthur, Sveits, 22. november 1877, død 30. juli 1930, Sveits), også kjent som Joan Gamper, Joan Kamper og Hans Kamper, var en fotballpionér, fotballspiller og klubbpresident. Han grunnla klubber i Sveits og Spania, blant annet FC Barcelona i 1899. Som klubbpresident hjalp han FC Barcelona med å stabilisere seg som en av Spanias ledende klubber. Lørenskogveien (Lørenskog). Lørenskogveien (25, 73-75 er fortsettelsen på Østre Aker vei i Oslo. Veien er del av riksvei 163 og går mellom Akershus' fylkesgrense og Robsrud. Inferno 2007. Inferno-festivalen ble arrangert på Rockefeller og John Dee i Oslo 5.-7. april 2007. Det komplette programmet ble offentliggjort på Inferno Kick-Off 3. februar 2007. Amon Amarth spilte denne kvelden. Sylvinho. Sylvinho (fullt navn: Sylvio Mendes Campos Junior, av og til stavet Silvinho, født 12. april 1974 i São Paulo) er en brasiliansk fotballspiller som for tiden er klubbløs etter å ha spilt for Manchester City ut våren 2010. Han spiller vanligvis på venstre side i forsvar. Jon Ola Norbom. Jon Ola Hauger Norbom (født 15. desember 1923 i Bærum) er en norsk økonom og politiker for Venstre. Han var finansminister i 363 dager i Korvald-regjeringen. Før det var han statssekretær i Finansdepartementet i tre år, under Ole Myrvoll da Per Borten var regjeringssjef. Etter artium i 1942 fulgte tre måneder på Grini. Han påbegynte deretter studiet i sosialøkonomi før han havnet 18 måneder i tysk fangenskap i Buchenwald. Han ble cand. oecon. (sosialøkonomisk embetseksamen) i 1949, og begynte samme år som sekretær i Industridepartementet, samtidig som han ble formann i Unge Venstre. Han studerte internasjonal økonomi ved Europa-colleget 1952-1953 (Certificat) og var dermed en av de første norske studentene ved den belgiske eliteskolen. Året etter ble han forsker ved National Bureau of Economic Research i New York, og arbeidet som statistiker i FN 1955–59. Han ble så forsker og spesialrådgiver ved GATT i Genève. Etter at han gikk av som finansminister ble han direktør for Det internasjonale handelssenteret i UNCTAD/GATT (1973–84). Han var departementsråd i Sosialdepartementet 1984-1992. Acidose. Acidose er syreforgiftning som oppstår når pH-verdien i blodet er lavere enn 7,36 (avhengig av laboratoriets normalområde). __NOTOC__ Acidoser inndeles etter årsaker i metabolske og respiratoriske eller kombinasjoner av disse. De inndeles videre i akutte, delvis kompenserte, kompenserte og overkompenserte. Organismen forsøker å kompensere en metabolisk tilstand respiratorisk og omvendt. Respiratorisk acidose skyldes nedsatt ventilasjon med økning av blodets innhold av CO2. Metabolsk acidose skyldes opphopning av ikke-flyktige syrer i blodet eller tap av HCO3-. Symptomer. Som regel ligger alvorlig sykdom til grunn for denne komplikasjonen, og sykdomsbildet vil vanligvis være preget av hovedsykdommen. Milde acidoser trenger ikke gi symptomer i det hele tatt. Vage symptomer som kvalme og oppkast kan være tidlige tegn på en metabolsk acidose. Inferno 2004. Inferno-festivalen ble arrangert på Rockefeller og John Dee i Oslo 8.-10. april 2004. Santiago Ezquerro. Santiago Ezquerro Marín (født 14. desember 1976 i Calahorra, La Rioja, Spania) er en tidligere spansk fotballspiller som sist spilte for FC Barcelona i den spanske ligaen. Han hadde tidligere spilt for CA Osasuna (1994–96), Atlético Madrid (1996–97), RCD Mallorca (1997–98) og Athletic Bilbao (1999–2005). Hans posisjon på banen var angriper. Han har spilt én kamp for det spanske landslaget. Det gode spillet hans i 2004/05-sesongen gjorde at han ble hentet til FC Barcelona. I Barcelona klarte han aldri å etablere seg på førstelaget, og spilte 2008/2009-sesongen i Osasuna. Denne sesongen spilte han kun ni kamper og scorte ett mål. Etter sesongen ble han frigitt, og han la opp fordi han ikke kunne finne en ny klubb. Inferno 2005. Inferno-festivalen ble arrangert på Rockefeller og John Dee i Oslo 24.-26. mars 2005. Inferno 2006. Inferno-festivalen ble arrangert på Rockefeller og John Dee i Oslo 13.-15. april 2006. Daimler-Benz DB 601. Daimler-Benz DB 601 var en tysk flymotor utviklet og produsert av Daimler-Benz under andre verdenskrig. Motoren var en væskekjølt, omvendt V12-type, med direkte bensin-innsprøytning. DB 601 var en videreutvikling av Daimler-Benz DB 600. Den ble produsert i mange varianter, og drev mange av Tysklands militære fly under krigen. Motordesignet ble også eksportert til blant annet Japan og Italia. Fly med DB 606 motor. I enkelte tunge bombefly ble to DB 601 motorer satt sammen for å drive en propeller. Denne motorkonfigurasjonen ble kalt Daimler-Benz DB 606. Attila Csihar. Attila Csihar (født 29. mars 1971) er en ungarsk metal-vokalist. Han startet sin karriere i det ungarske bandet Tormentor, men er mest kjent som vokalisten fra Mayhems album De Mysteriis Dom Sathanas (1994). Han ble fast vokalist i Mayhem i 2004, etter at Maniac sluttet. I april 2007 gav Mayhem ut sitt siste album, Ordo Ad Chao. Attila har også tidligere vært med i band som Keep of Kalessin, og har gjentatte ganger vært gjestevokalist i drone doom-bandet Sunn O))), både på plate og på konserter. Diskografi. Anaal Nathrakh Burial Chamber Trio Grave Temple Keep of Kalessin Limbonic Art Plasma Pool Sear Bliss Sunn O))) Radetzkymarsj. Radetzkymarsj, Op. 228 er en marsj komponert av Johann Strauss d.e. i 1848. Den ble dedisert til den østerrikske feltmarskalken Josef Wenzel Radetzky von Radetz‎ og ble en svært populær marsj blant soldater. Da den første gang ble spilt, for østerrikske offiserer, klappet disse resolutt og stampet med føttene da refrenget ble spilt. Denne tradisjonen er videreført til moderne tid når marsjen spilles i fremførelser av klassisk musikk i Wien. Marsjen spilles nesten alltid som avslutning på Nyttårskonserten, en årlig konsert i Wien som TV-overføres til de fleste land i Europa og andre deler av verden. Til tross for marsjens åpenbare militære opphav fremstår den som mer festlig enn strengt militær. Marsjen spilles vanligvis på under 3 minutter. Crooning. a> er en moderne crooner eller smørsanger. Han skal ha solgt over 100 millioner plater over hele verden. Crooning er en spesiell sangstil som kjennetegnes av myk, sentimental stemmebruk. Stilen har vært særlig populær innenfor den lette, melodiøse underholdningsmusikken i USA fra 1930-tallet og framover. Ordet brukes oftest i formen "crooner" som navn på mannlige sangere som synger ballader på en smektende måte, gjerne akkompangert av et stort orkester eller storband. Mange av sangene i Great American Songbook er typiske crooner-sanger. Croonerstilen oppstod med mikrofoner og moderne lydopptak. I motsetning til tradisjonelle konsertartister som må bruke kraftig stemme, utnytter croonere mikrofonen på en uttrykksfull måte som skaper nærhet. Dermed erstattes ofte intensitet med intimitet. Ordet "crooning" er lånt fra engelsk, der det uttales «kruning» og egentlig betyr «nynning». På norsk tilsvarer "crooner" omtrent «smørsanger», en betegnelse som er mer spøkefull og lett nedsettende. Kjente croonere. Croonerstilen begynte for alvor med Bing Crosby, som snart fikk følge av populærartister som Frank Sinatra og Dean Martin, selv om Frank Sinatra i et intervju skal ha uttalt at han ikke anså hverken seg selv eller Bing Crosby som croonere. En lang rekke av smørsangerne ble verdensberømte, deriblant Mel Tormé, Tony Bennett, Pat Boone, Sammy Davis Jr., Nat King Cole, Neil Sedaka, Engelbert Humperdinck og Jim Reeves. Fylkesvei 132 (Oppland). Fylkesvei 132 i Oppland går mellom Kronborg i Søndre Land og Gjøvik rådhus i Gjøvik. Veiens er 33,3 km lang. Eksterne lenker. 132 132 Fylkesvei 149 (Oppland). Fylkesvei 149 i Oppland går mellom Ringen og Bybrua i Gjøvik. Veien er 0,4 km lang. Eksterne lenker. 149 149 Bitterdram. Bitterflasker fra 2cl til halvflaske. Den eldste flasketypen kaltes "jomfru" eller "madam" Bitter eller bitterdram er navn på en gruppe krydrede brenneviner som preges av at urtene som er tilsatt er lite sukkerholdige, og gjerne bitter i smak. Strengt definert er akevitter og snapser i denne kategorien, sammen med genever og gin. Disse er omtalt i egne artikler. "Absint" ble populær i 1880-årene og forbudt en tid før den igjen selges. Den originale inneholdt for store mengder av giftstoffet "tujon" som finnes i malurt. "Angostura" er en amerikansk bitter, med uropphav i Angostura som er en by i Bolivar-distriktet i Venezuela. Den brukes mest som dråpevis tilsetning i drinker og cocktails. "Fernet Branca" baseres på anis og lakrisrot, og blir ofte brukt mot «løs mage». "Ratzeputz" er et tysk krydderbrennevin/bitterdram smaksatt med ingefær. "Vinmonopolets bitter" ble ofte brukt som «dagen derpå»-medisin. Hovedmotivet på etiketten var en hane og produktet ble derfor populært kalt «Kykkeliky». Mange bittere selges i miniatyrflasker på 2, 4 eller opptil 10 cl. De brukes ofte etter et bedre måltid i håp om at de skal gi bedre fordøyelse. Fylkesvei 151 (Oppland). Fylkesvei 151 i Oppland går mellom Tobru og Vardal ungdomsskole i Gjøvik. Veien er 6,8 km lang. Eksterne lenker. 151 151 Kabaret. a> og dannet med sine storslåtte show og dansepiker skole for andre kabaretscener i vesten. En kabaret, også skrevet kabarét (uttales "kabaré"), er et lite, intimt teater- eller kafélokale der det er servering, ofte ved småbord, og samtidig variert revyunderholdning. Betegnelsen "kabaret" brukes også om selve programmet og denne typen underholdning generelt. En kabaret framføres vanligvis av forskjellige artister og består av ulike numre som visesang, diktopplesning, små sketsjer, dans og musikk. Ordet "kabaret" kommer av det franske "cabaret" som betyr «lite vertshus«, «kneipe«eller «kro». Kabaret kalles på tysk "Kabarett" og kan på fransk også omtales som "à la daube". I Sverige blir kabaretliknende underholdning ofte kalt «krogshow». Historikk. Kabaretkunsten var særlig populær i årtiene omkring forrige århundreskifte. Den står i nært slektskap med de gamle vaudeville- og burleskteatrene, den nyere revy- og showtradisjonen, og også moderne standup-komikk. Det blomstrende, tyske kabaretmiljøet på 1920-tallet har dannet grunnlaget for den populære amerikanske musikalen Cabaret fra 1966. Av berømte show- og kabaretscener kan nevnes revyteateret Folies-Bergère i Paris som åpnet i 1869 og som dannet mønster for flere andre tilsvarende etablissementer. I Norge åpnet Chat Noir i Oslo som intim kabaret i 1912. Cabaret. "Cabaret" er navnet på en populær, amerikansk musikal som hadde premiere på Broadway i New York i 1966. Manus ble skrevet Joe Masteroff, sangtekstene av Fred Ebb og musikken av John Kander, som har skrevet mange musikaler, blant annet "Chicago". Musikalen handler om livet på og omkring en kabarétscene i Berlin rundt 1930.bHandlingen bygger på John Van Drutens teaterstykke "I Am a Camera" fra 1951 som igjen baserer seg på Christopher Isherwoods roman "Goodbye to Berlin" fra 1939. Handling. Bakteppet for musikalen er Berlin omkring 1929-1930 da nazistene stadig får større innflytelse i det tyske samfunnet selv om Hitler ennå ikke har tatt makten. Selve handlingen dreier seg om briten Brian Roberts som kommer til Berlin for å drive språkundervisning og oversette bøker fra tysk til engelsk. Han tar inn på samme hotell som en amerikansk, litt lurvete B-skuespiller og danser, Miss Sally Bowles, og innleder et forhold til henne. Miss Bowles, viser det seg, har en høyst fordomsfri holdning til sex og kjærlighet, og hennes tendens til å stadig omgi seg med nye bekjentskaper, skaper problemer i forholdet deres. Filmen beskriver den kulturelle dekadansen og nazifisering i datidens Berlin, både gjennom grunnhandlingen og det som skjer på Miss Bowles' arbeidssted "The Kit-Kat Club". Musikalen i Norge. Musikalen er spilt flere ganger på norske scener, første gang på Oslo Nye Teater i 1968 med Toralv Maurstad, Wenche Foss og Georg Richter i rollene. Finn Ludt stod for den norske oversettelsen. Cabaret ble også satt opp på hovedscenen ved Trøndelag Teater våren 2008, med blant andre Silje Lundblad (Sally Bowles), Svein Tindberg (konferansieren) og Ola G Furuseth (Cliff Bradshaw) i rollene. Hålogaland Teater satte også opp musikalen i 2007, med bl.a. Kristian Fr. Figenschow jr på rollelisten. Filmversjon. Musikalen "Cabaret" kom som spillefilm i 1972 med Bob Fosse som regissør og Liza Minnelli i hovedrollen som Sally Bowles. Filmen fikk åtte Oscar-priser, blant annet én til Liza Minnelli. Fylkesvei 156 (Oppland). Fylkesvei 156 i Oppland går mellom Redalen og Bråstad i Gjøvik. Veien er 9,8 km lang. Eksterne lenker. 156 156 Eschweiler (Rheinland). Eschweiler er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen på grensen til Belgia og Nederland. Byen dekker 76,56 km² og har 56 000 innbyggere (2006). Metallindustri, forhenværende bergverksdrift, kraftverk, kaserne, sykehus, rett, mange borgen, kunstig innsjø "Blausteinsee", lang karnevaltradisjon. Jernbane: "Eschweiler Hauptbahnhof", "Eschweiler-Aue", "Eschweiler-West", "Eschweiler-Talbahnhof", "Eschweiler-Nothberg" og "Eschweiler-Weisweiler". Motorvei A 4: "Eschweiler-West" og "Eschweiler-Ost". Fylkesvei 160 (Oppland). Fylkesvei 160 i Oppland går mellom Roli og Grøtterud i Gjøvik. Veien er 18,9 km lang. Eksterne lenker. 160 160 Brut y Tywysogion. Brut y Tywysogion eller Prinsenes krønike er en av de viktigste primære kildene for walisisk historie. Det er en annalistisk krønike som tjenestegjør som en fortsettelse av Geoffrey av Monmouths "Historia Regum Britanniae". Brut y Tywysogion har overlevd i flere walisiske oversettelser av den opprinnelige latinske utgaven som har gått tapt. De viktigste versjonene er "Peniarth MS. 20" og en noe mindre komplett utgave i "Llyfr coch Hergest" (= "Hergests røde bok"). Den versjonen som kjennes som "Brenhinedd y Saeson" (= Saksernes (Engelskmennenes) konger) kombinerer materiale fra de walisiske annaler med materiale fra en engelsk kilde. "Peniarth MS. 20"-versjonen beginner i år 681 med en opptegnelse av dødsfallet til Cadwaladr av Gwynedd og ender i 1332. Opptegnelsene for de tidligste årene er kortfattet, vanligvis notater av dødsfall og hendelser som solformørkelser, pestutbrudd og jordskjelv, men de senere opptegnelser gir flere detaljer. Hovedfokuset er herskerne av kongedømmene Gwynedd, Powys og Deheubarth, men kirkelige hendelser er også nevnt, som da datoen for påskefeiringen i den walisiske kirken ble lik den romerske kirke ved «Elbodius» (Elfodd), biskop av Bangor, i 768. Hendelser i England, Irland, Skottland og noen ganger i Frankrike blir også stundom kortfattet nevnt. Krøniken er også en kilde for arthurianske forskere. Det er antatt at de opprinnelige kongeannalene ble skrevet ved klosteret Strata Florida Abbey, men de kan ha blitt oppbevart ved det gamle klosteret i Llanbadarn på 1000-tallet. Annaler fra andre klostre kan også ha vært benyttet for komposisjonen. Minst en av de walisiske oversettelsene er antatt å ha vært skrevet ved Strata Florida. Helena Ekholm. Helena Ekholm (født Jonsson 6. september 1984) er en svensk skiskytter. Helena Ekholm debuterte i verdenscupen i 2005 i Östersund i en stafett. Under de neste verdenscuprennene i Hochfilzen deltok hun for første gang i et individuelt renn og kom i mål på 41. plass. Sesongens beste plassering ble en 16. plass. Neste sesong oppnådde hun bedre resultater, de beste plasseringene var fjerde plass på 15 km og 8. plass på sprinten. Under VM 2007 i Antholz gikk hun første etappe på Sveriges lag som vant gull på mixed stafetten, de andre på laget var Anna Carin Olofsson, Björn Ferry og Carl Johan Bergman. 18. mars 2007 vant hun sin første verdenscupseier da hun vant sesongens siste renn – fellesstarten i Khanty-Mansijsk. 4. desember 2008 tok hun sin andre seier, denne gangen på det første rennet i sesongen, normaldistansen i Östersund. Samme sesong tok hun gullmedalje i jaktstart og bronse i fellesstart i verdensmesterskapet, fire verdenscupseire, samt sammenlagttittelen. Hun vant 15 km under VM i skiskyting 2011 i Khanty-Mansijsk, og tok bronse på jaktstarten. Hun ble tildelt både Svenska Dagbladets gullmedalje og Radiosportens Jerringpris for 2009. Fylkesvei 155 (Oppland). Fylkesvei 155 i Oppland går mellom Elvedalen og Sjåheim i Gjøvik. Veien er 11,5 km lang. Eksterne lenker. 155 155 Fylkesvei 162 (Oppland). Fylkesvei 162 i Oppland går mellom Nykirke i Gjøvik og Snertin i Nordre Land. Veien er 21,7 km lang. Eksterne lenker. 162 162 162 Michela Ponza. Michela Ponza (født 12. februar 1979 i Bozen) er en italiensk skiskytter. Hun har i flere år vært Italias fremste kvinnelige skiskytter. Hun har sin styrke i skytingen, i sesongen 2005/06 hadde hun en treffprosent på 87 % (liggende: 90 %, stående: 85 %), og var med det blant de 15 beste skytterne i verdenscupen. Hun har hatt flere topp 10-plasseringer i verdenscupen. Hennes beste verdenscupplassering er andreplassen i sprinten i Holmenkollen i sesongen 2005/06. I internasjonale mesterskap er hennes beste resultater en femte plass på jaktstarten under OL 2006 i Torino, og en sjetteplass på sprinten under VM 2007 i Antholz. Smells Like Teen Spirit. «Smells Like Teen Spirit» er en grungelåt skrevet av Kurt Cobain fra Nirvana i 1991. Sangen markerte grungens kommersielle gjennombrudd og ble utgitt på albumet "Nevermind". Smells Like Teen Spirit er grungebandet Nirvanas gjennombruddslåt, utgitt som singel den 10 september 1991. Den er åpningsporet, og den første singelen fra Nirvanas andre album Nevermind som utkom to uker senere. Kom som nummer åtte på musikkmagasinet Rolling Stones liste over tidenes 500 beste låter. Låten ble skrevet av Kurt Cobain og regnes for å være sangen som gjorde alternativ rock og grunge verdensberømt, og som signaturmelodi for den såkalte Generasjon X. Bakgrunn, popularitet og coverversjoner. Det sies at Kurt Cobain fikk tittelen fra at vennen Kathleen Hanna hadde skrevet «Kurt smells like teen spirit» på en vegg, og at Cobain missoppfattett det og trodde hun mente noe annet når det egentlig handlet om en deodorant med navnet «Teen Spirit». En del av refrenget låter «… here we are now, entertain us», som på norsk betyr «… her er vi, underhold oss», som var noe Kurt Cobain av og til pleide å si når han var på fester. Låtens tekst regnes å være om Cobains liv i en kort resume. Låten ble spilt live første gang den 17. april 1991 på OK Hotel i Seattle i delstaten Washington i USA. Bandet la merke til at publikum ble helt ville av låten så de bestemte at alle som var på den konserten skulle medvirke i videoen til låten. Idéen til Smells Like Teen Spirit-videoen fikk Cobain etter en av hans favorittfilmer der ungdomene på en skole blir helt ville og begynner å ødelegge alt på hele skolen. Cobain selv sa i flere intervjuer at han var lei av å spille «Smells Like Teen Spirit» på hver eneste konsert, og at han ikke heller var så veldig begeistret for låtene på "Nevermind" i forhold til f.eks. låtene på albumet "In Utero", som slapp ut i 1993. Mange artister har gjort versjoner av «Smells Like Teen Spirit», blant annet Tori Amos på EP-skiven "Crucify", jazzbandet The Bad Plus, The Melvins og industrigruppen Xorcist. Japaneren Do Kaka har også gjort et cover på den. I 2005 ble det gjort en versjon i swing-stil av Paul Anka. Den den ble tatt med av tyske Atari Teenage Riot i deres sang «Atari Teenage Riot» på albumet "Burn, Berlin, Burn!" fra 1997. En instrumental versjon ble gjort av World Championship Wrestling som entrémusikk for Diamond Dallas Page. Sangen ble framført i kabaréstil i filmen "Moulin Rouge!" fra 2001. 1992 ble det laget en parodi på sangen av «Weird Al» Yankovic, kalt «Smells Like Nirvana», på hans album "Off The Deep End" og handlet om hvor hvor vanskelig han syntes det var å forstå teksten og dens innhold. Fylkesvei 148 (Oppland). Fylkesvei 148 i Oppland går mellom Breiskallen i Vestre Toten og Ringen i Gjøvik. Veien er 9,9 km lang. Eksterne lenker. 148 148 148 Rolpa distrikt. Rolpa er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Rolpa distrikt ligger "Rapti sone" i "Midtvestregionen", og reknes til Nepals ås-distrikter. Rolpa grenser mot Salyan distrikt i vest, Rukum distrikt i nordvest, Baglung distrikt i nordøst, Pyuthan distrikt i øst og Dang distrikt i sør. Distriktets areal er 1 879 km². Befolkninga var i 2001 210 004. Rolpa inneholder 51 landsbyutviklingssoner og ingen bykommuner. Rolpa er et av Nepals fattigste og minst utvikla distrikter, og var fram til 2001 helt uten veier. Hæren bygde dette året de første veiene, for å frakte forsyninger fram til avdelinger som kjempa i Nepals borgerkrig 1996 - 2006. Distriktet er helt uten industri og har ellers svært lite moderne indfrastruktur, med en økonomi og kultur som kan minne om Norges på 1300-tallet. Forventa levealder var 58,1 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 83, befolkning uten tilgang til reint drikkevann 37,9% (tall fra 2001). antall leger 2 (2002). Andel parbatiya 35,55%, dalit 16.93%. Buddhister var 24,3%. (Alle tall fra 2001.) Nasjonalt er distriktet kjent for å være dominert av magar-nasjonaliteten, som snakker flere nær beslekta tibeto-burmesiske språk og blander tradisjonell religion med innslag fra hinduisme og buddhisme. Et anslag er at 80% av befolkninga er magar. Magarene står i motsetning til den herskende forma for hinduisme i Nepal, som bl.a. har undertrykt noen av deres religiøse seremonier. Kvinnene har også en på mange måter friere stilling enn i reinere hinduiske befolkninger. Kaste-systemet var historisk sett fremmed for magarene, og er i den grad de har det, kommet gjennom hinduisk misjon. I det nordlige Rolpa står "kham magar" sterkt. De er ei egen undergruppe av magar-folket med språklige og religiøse særegenheter, bl.a. sterke innslag av shamanisme. Distriktet har fra 1950-tallet vært et feste for kommunisme. Landsbyen "Tawang" var kjent alt da for å være fullstendig kommunist-dominert. Tidlig på 1990-tallet blei Rolpa dominert av maoistene, som vant alle representanter i parlamentsvalget i 1991 og fikk flertall i lokalvalga i 1992. Det utvikla seg borgerkrigsliknende tilstander som førte til at tusener gikk under jorda, noe som bidro til at borgerkrigen i Nepal brøyt ut i 1996. Mange av opprørernes angrep den første opprørsdagen, 13. februar, skjedde mot politistasjoner og regjeringskontorer i Rolpa. Rolpa og nabodistriktene Rukum og Jajarkot var det viktigste kampområdet i borgerkrigens første år. Alle tre har stor magar-befolkning, og magarer dominerte fra starten av maoistenes styrker. Opprørerne fra NKP (Maobadi) dominerte snart området, og Rolpa blei i Nepal kjent som opprørets hjerteland og et viktig symbol for maoistene. Da opprørerne begynte å sette ut i livet sitt program for å gjøre om det sterkt sentraliserte Nepal i en føderal republikk med sjølstyre for nasjonale minoriteter og regioner, var den første regionen de proklamerte den 9. januar 2004 et nasjonalhjem for magarene, "Den Autonome Magarat-regionen". Regionens "folkeregjering" blei utropt på et massemøte i "Tawang" der det blei opplyst at 75 000 var tilstede. Blant kjente nepalere fra Rolpa er magar-lederen, tidligere Tawang-ordfører og parlamentsrepresentant Barman Budha, og Krishna Bahadur Mahara, som er NKP(M)s leder i Nepals overgangsparlament 2007 og informasjonsminister i Nepals overgangsregjering 2007. Tadeja Brankovič-Likozar. Tadeja Brankovič (født 20. desember 1979 i Kranj) er en slovensk skiskytter. Hun debuterte i verdenscupen i 1995 i Östersund. Den første sesongen oppnådde hun få gode plasseringer, og fikk verdenscuppoeng i bare tre renn. Sesongen etter fikk hun sin første plassering blant de ti beste med en sjetteplass på sprinten, igjen i Östersund. Fra og med OL 1998 i Nagano har hun deltatt i samtlige OL, men uten å oppnå noen plasseringer blant de 30 beste. Hennes hittil fremste mesterskapsplassering er en femteplass på jaktstarten under VM 2007 i Antholz. Moby Duck. Moby Duck er en karakter i «andeuniverset». Han er sjømann og reiser rundt i et stort skip sammen med Wimson. Moby Duck og Wimson er antagelig fjernere slektninger av Donald Duck på farssiden, men det nøyaktige slektskapet er ikke klarlagt. Moby Duck går med noen blå bukser, en t-skjorte og en matroslue og røyker ofte på en pipe. Han er hvalfanger, men utfører også oppgaver i forbindelse med å frakte last. Wimson er klønete og lager ofte problemer på skipet. Moby Duck dukket opp i 1967 og ble skapt av Tony Strobl og Vic Lockman. Opprinnelig ble Donald skildret som hans følgesvenn, men senere dukket Wimson opp. Botafogo de Futebol e Regatas. Botafogo de Futebol e Regatas (oftest omtalt i kortformen Botafogo) er en fotballklubb fra Botafogo i Rio de Janeiro i Brasil. Den ble stiftet 12. august 1904. Laget spiller i svart- og hvitstripede drakter, svarte bukser, og grå strømper. Klubben spiller for tiden i den øverste serien i Brasil (Série A), en turnering den har vunnet én gang (1995). I tillegg har klubben vunnet Rio de Janeiro-mesterskapet 18 ganger. Botafogo spiller hjemmekampene sine på Estádio Olímpico João Havelange. Berømte spillere som tidligere har spilt for klubben er blant annet Bebeto, Jairzinho, Garrincha og Mario Zagallo. Haglegevær. under) med enkeltavtrekk og engelsk skjefte Et haglegevær – ofte bare kalt hagle – er et skytevåpen med glattboret løp, som er ment for å avfyre mange små prosjektiler (hagl av bly eller andre metaller eller legeringer) i en sverm, isteden for et enkelt prosjektil. Man kan også skyte et enkelt prosjektil i mange ulike fasonger, kalt «brenneke». Det er kraften av alle de små haglene kombinert med vitale skader som dreper. En hagle kan være enkelt- eller dobbeltløpet. Hagle er et mye brukt jaktvåpen til småviltjakt. Det brukes også til leirdueskyting, figurjakt og jakt på rådyr som blir betegnet som storvilt. Konstruksjon. Haglgeværer finnes i flere varianter, hvor de vanligste spenner fra enkeltskudds med ett løp til pumpehagler med eget ladeløp med magasinløsning. Haglepatroner kan være fylt med hagl i samme størrelse eller forskjellig (duplex). Haglstørrelse benyttes etter behov og vilt. Den vanligste varianten er dobbeltløpet, med løpene enten ved siden av hverandre eller over/under. Løpet brekkes ned for ladning og oppspenning av hane. På våpen med automatisk sikring vil denne også bli satt som «sikret». Et haglegevær har enten en avtrekker til hvert løp, eller enkel avtrekker og evt. løpsvelger. Hagle fås også kjøpt som halvautomat og pumpemekanisme. Man får også kjøpt våpen med både hagleløp og rifleløp, såkalte kombinasjonsvåpen. Løpene smalner av mot munningen for å samle svermen avhengig av antatt avstand til målet. Dette kalles haglens trangboring (engelsk: "choke"). Vanligvis er det løpet som brukes sist laget slik at haglspredningen blir minst mulig (størst trangboring), dette for å øke rekkevidden av et dødelig skudd. Ammunisjon og kaliber. Hagler fås kjøpt i flere ulike kalibre (engelsk: "gauge" (US) eller "bore" (UK)), som betegner diameteren på hylsa. Kaliberet på haglegevær oppgis på formen «diameter/hylselengde», f.eks. angir 12/76 en hagle av kaliber 12 som kan bruke patroner på inntil 76 mm. I Norge brukes for det meste 20, 16 og 12, hvor tolv er størst. Bruken av 16 og 20 har gått ned etter at blyhagl ble forbudt, ettersom disse ikke har nok kraft når det brukes lettere materialer i haglene. Kalibertallet blir bestemt av hvor mange kuler med den samme løpsdiameteren man kan støpe på et pund bly. Størrelsen på haglene angis i nummer som går fra 8-1 i norsk målestokk og 9-2 i amerikansk målestokk. Desto mindre nummer, desto større hagl. Haglegevær og norsk lov. I Norge må magasinhagler som halvautomatiske hagler og pumpehagler plomberes slik at det ikke kan være mer en to skudd i hagla om de skal brukes til jakt. Dette må gjøres på en slik måte at plomberingen ikke kan fjernes ved et enkelt håndgrep. Haglene ble tidligere laget av bly, som er et giftig tungmetall. Med det antall skudd som ble løsnet i løpet av et år, ble tonnevis av bly spredt i naturen. For å bøte på dette er blyhagl erstattet med stål, wolfram, vismut og andre mindre farlige metaller. Skuddkraften blir dermed redusert på grunn av at alternativene er lettere, og det er blitt mer krevende å være jeger og unngå skadeskytning. Til en viss grad bevares effektene og egenskapene til blyhagl i andre produkter som for eksempel vismut- eller wolframhagl, samt kommersielle patroner som Remington Hevi-Shot. Johan Fahlstrøm. Johan Peter Broust Fahlstrøm (født 1867 i Trondhjem, død 1938) var en norsk skuespiller og billedkunstner, og ble betraktet som en av Norges fremste mannlige skuespillere i mellomkrigstiden. Han var også teaterdirektør, og sammen med sin kone Alma drev han Fahlstrøms teater i Christiania. Bygningen hvor teateret lå, huser i dag kinoen Eldorado. Fahlstrøm debuterte på Christiania Theater i 1887, i de nye lokalene etter brannen på Bankplassen. Han kom i konflikt med teatersjef Schrøder og var også røket uklar med instruktør Hans Wiers-Jenssen. Fahlstrøm opprettet Centralteatret i 1897, som tidligere hadde vært ølhall og basarlokale under navnet Alhambra. På folkemunne ble stedet kalt "Ølhambra" og lå i Akersgata. Centraltheatret hadde åpning med Drachmanns "Det var engang". Fahlstrøm og hans kone Alma drev teatret frem til 1899. Teatret er fremdeles i full drift på samme sted. I 1899 ble Fahlstrøm engasjert ved et nytt teater i byen, Nationaltheatret. Her kom han også i klammeri med Bjørn Bjørnson, og så var det igjen på leting etter nytt teaterlokale. I 1903 opprettet han Fahlstrøms Teater i gamle Eldorado teater i Torggata, som rommet ca. 2 000 personer, hvor de også åpnet med Drachmanns "Det var engang", og Grønland Folketeater i 1906. Eldorado er i dag kino og Grønland folketeater er restaurant Olympen, populært kalt Lompa. I 1911 trakk han seg tilbake, men opptrådte sporadisk. Dette året startet Eldorado teater med kinodrift under navnet Verdensspeilet. Senere skiftet Fahlstrøm navnet på kinoen til Admiral-Palads. Fahlstrøm solgte lokalene til Oslo kinematografer i 1928. Året etter åpnet kinoen igjen under navnet Eldorado og var den første lydkino i Norge. Åpningsfilmen var "The singing fool" med Al Jolson. Fahlstrøms skuespilleri var kjennetegnet av kraft, fantasi og myndighet. Fahlstrøm var også virksom som maler og billedhugger og er representert ved Nasjonalgalleriet. Hans sønn ble sendt til Amerika i 1912 for å lære seg det nye fenomenet kinematografi. Han fikk aldri lært seg dette, og kom heller aldri til Amerika. Båten han var med, RMS «Titanic», gikk som kjent ned på jomfruturen over Atlanterhavet. Fahlstrøm døde i 1938. Familien Fahlstrøm skjenket midler til en dyreskulptur i bronse, «Villsvinet fra Firenze» som i 1948 ble reist på Slemdal skole, som var skolen for sønnen Arne, som omkom ved Titanics forlis. Som billedkunstner malte han verker som i dag er utstilt i Nasjonalgalleriet Parets eneste sønn, Arne Fahlstrøm omkom i forliset til RMS «Titanic». Ettersom de ikke hadde flere barn, donerte de hele sin formue til Redningsselskapet, som bygde en redningsskøyte og kalte den "Arne Fahlstrøm" etter sønnen. Botafogo. Botafogo er en bydel i Rio de Janeiro i Brasil. Den befinner seg i Guanabarabukta mellom fjella Mundo Novo, Dona Marta (som skiller den fra Laranjeiras) og São João (som skiller den fra Copacabana). Den er stort sett et middelklasseområde. Bydelen ligger ved ei bukt med ei flott sandstrand, Praia de Botafogo, og har godt utsyn til Sukkertoppen. Bydelen er hjemstedet til fotballklubben Botafogo. En rekke konsulater holder også til i Botafogo, deriblant det norske. Hårteigen. Hårteigen er et av de høyeste fjell på Hardangervidda. Toppen ligger i Ullensvang kommune i Hordaland fylke. Fjellet er det mest karakteristiske landemerket på vestvidda og er synlig over store områder. Det kalles derfor kongen av Hardangervidda. Fra toppen (1690 moh.) er det i klarvær godt utsyn til mange landemerker som Folgefonna (i vest), Gaustatoppen (sydøst) og Fravikbreen (Nord). Botanikeren Christen Smith, J. Fr. Schouw og prost Nils Hertzberg fra Ullensvang besteg Hårteigen 18. august 1812. Den karakteristiske hatteformen skyldes at Hårteigen er en rest av et overskjøvet lag av gammel havbunn fra den kaledonske fjellkjedefoldning. Denne skjedde som resultat av en kollisjon mellom Grønland og Norge for omkring 400 mill år siden i overgangen mellom silur og devon. På grunn av sterk hevning av vestvidda er store deler av dette dekket senere erdodert bort. Hårteigen, Hallingskarvet og grunnen under Hardangerjøkulen er eksempler på gjenværende deler. Grunnen rundt Hårteigen er eldre sedimenter som ligger over grunnfjell (gneis). Harde bergarter over sedimenter gir ofte opphav til topper med bratte skrenter. Til toppen tar man gjerne utgangspunkt ved Torehytten: Avkjøring fra Rv7 ved Øvre Eidfjord til parkering ved Hjølmo. Deretter til Viveli og DNT-sti merket til turisthyttene Hedlo (har77), Hadlaskard (har78) og Torehytten (har62) på 1330 m, totalt en 6–8 timer. Deretter mot turisthytten Litlos (motsatt har61/60) til østsiden av Hårteigen ca. 1 time. Her er den enkleste oppstigningen (merket, ikke DNT) opp et gjel (ofte på snø), og til høyre ved toppen av gjelet på hyller i nørdøstveggen (tau og vaier). Etter veggen er det kort til toppen mot sydvest. Tharu. Tharu er navnet på en nasjonalitet som bor på slettelandet i Tarai i Nepal. De er utbredt i hele Tarai, men med en noe større konsentrasjon i midtre og østlige Tarai. En mindre gruppe bor også på den andre siden av grensen, i India. Andel av Nepals befolkning, antall. Tharu er offisielt anerkjent som en nasjonal minoritet i Nepal, anslått til å utgjøre 6,6% av befolkningen. Ut fra dette skal gruppen være på mellom 1,5 og 2 millioner. (Folketellingen i 2001 kom til at antallet var 1 533 879.) Totalt utgjør urbefolkninger i Tarai nærmere 10%, oppimot 3 millioner. Geografisk utbredelse. Bardia i midtvestre Tarai er et distrikt der tharuer er største gruppe. Dang (der mange bor i indre Tarai), Banke, Kailali og Kanchanpur er andre distrikter i vestre Tarai med stor tharu-befolkning. Surkhet har tharu-befolkning i indre Tarai. I "Sentralregionen" har alle grensedistrikter mot India fra Chitwan (også mange i indre Tarai) i vest til Dhanusa tharu-bosetninger. Tharuer fins også i distriktene innafor Makwanpur og Sindhuli. I "Østregionen" finnes større tharu-andeler i distriktene Siraha, Saptari, Sunsari, Dhankuta, Morang, og indre Tarai-distriktet Udayapur. Immunitet mot malaria. Historisk var tharuene den største og viktigste urbefolkningen i Tarai. Dette grenseområdet var lenge en naturlig bariere mellom India og Nepal, fordi det var dekket av jungler med ville dyr og infisert av en spesielt smittsom og dødelig form for malaria, som urbefolkningen var immun mot. Dette beskyttet også tharuene mot innflytting, både fra de tett befolkede nord-indiske slettene og fra de høyereliggende områdene i Nepal. Tharuenes tradisjonelle livsområde var inne i de store skogene som dominerte Tarai, og i utkanten av dem mot de flate elveslettene på sørsiden av skogsområdene. Før den store innflyttingen begynte, eide tharu-folk mesteparten av jordbrukslandet i Tarai. Kultur og religion. Tharu-folket snakker flere nærbeslektede indo-europeiske språk eller dialekter. Språkforskere mener at folket tidligere har snakket et språk som kom før tibeto-burmesiske språk til området. Dette er et av flere indisier på at tharuene har meget gamle røtter i området. I dag likner det offisielle språket deres, "tharu", mye på maithili, et indo-iransk språk som ligger nær hindi. Kulturelt og økonomisk er tharu-ene nært knyttet til alderdommelig jordbruk og håndverk i Tarai, til naturen og jungelen. Fra en moderne synsvinkel er tharu-befolkninga svært lite utviklet. En egen tharu-identitet ser også ut til å ha oppstått mellom beslektede grupper først i ny tid, i sammenheng med ytre press fra storsamfunnene i Nepal og India. De har innslag av tradisjonell religion, buddhisme og hinduisme, uten å dyrke verken den nepalske formen for hinduisme eller den indiske formen som er typisk for de store indisk-kulturelle folkegruppene i Tarai. Kastevesen var tradisjonelt ikke utbredt før i ny tid, under innflytelse av hinduismen. Ofre for kolonisering. Malariamedisin gjorde rundt 1950 at det ble mulig for grupper utafra å flytte til Tarai. Dette førte til kraftig immigrasjon, både fra de høyere områdene i Nepal, der det er jordmangel, og fra de folkerike naboområdene i India. Immigrasjonen førte både til felling a jungel og utvidelse av jordbruksområdene, og til en gryende industrialisering med bygging av byer. For urbefolkningene betydde det at de ble drevet ut av områder som tradisjonelt var deres. Livegenskap – kamaiya-systemet. I en del tradisjonelle tharu-områder har det utviklet seg store jordgods, eid av ikke-tharuer. Tharu-befolkninga som har mistet jorden sin ble leilendinger – kontraktarbeidere som levde i en slaveliknende tilværelse. I Nepal kalles denne formen for livegne kamaiya, og spesielt kasteløse (dalit) og tharu-folk er blitt kamaiya på storgods i Vest-Nepal. Kamaiya-systemet ble offisielt forbudt 17. juli 2000. Alle kamaiya-livegne ble offisielt befridd, gjelden deres opphevet, og de ble lovet land. Men i praksis fikk de ikke noe å leve av, og for mange fortsatte systemet i virkeligheten som før. Kamaiyaer, de fleste av dem tharu-folk, førte etter dette en kamp for å få løftene innfridd, og spesielt for å få tilbake land. I januar 2007 utpekte NKP (M) nestlederen for de befridde kamaiyaenes samfunn, "Moti Devi Chaudhari" fra "Kailali distrikt", til medlem av Nepals overgangsparlament 2007. Hun er ikke medlem av NKP (M) og står ikke under partiets disiplin i parlamentet. Chaudhari er den første Kailali og den første kvinnelige tharu som har vært parlamentsrepresentant i Nepal. Tharu-folket og madhesiene i det østlige Tharai. Tharu-folket står i et motsetningsforhold til den mye større indisk-nepalske befolkningen i det østlige Tarai. Denne befolkningsgruppen er også diskriminert innenfor den nepalske staten. Samtidig er den mye rikere, mer utviklet og mer moderne, og mange av undertrykkerne av de fattigste tharu-folkene kommer fra denne gruppen. I vid forstand regnes både tharu-folket og andre urbefolkninger med til madhesi-folket i Tharai. I snever forstand regnes madhesi spesielt som indisk-kulturelle hinduer. Da maoistpartiet NKP (Maobadi) begynte å utvikle en politikk for Tharai, gikk det inn for at det skulle dannes en selvstyrt republikk for Tharu-ene i det østlige og sentrale Tharai, "Tharuwan". Dette førte til splittelser blant NKP (M)s tilhengere i det østlige Tharai, der flere indo-madhesier gikk ut, blant annet fordi de var imot å dele Tharai i en østlig madhesi-republikk og en vestlig tharu-republikk. I begynnelsen av 2007 sto disse gruppene i ledelsen for et opprør mot regjeringen i det østlige Tharai. I tharu-områdene i det vestlige Tarai fikk dette opprøret ikke støtte. Tharu-organisasjoner erklærte at de ikke følte seg som madhesier. Det uttrykte at de så de østlige madhesi-organisasjonenes motstand mot et eget Tharuwan som uttrykk for et ønske om å fortsette dominansen over tharu-folket. MTV Movie Awards 1998. MTV Movie Awards 1998 var en amerikansk prisutdeling holdt av MTV i 1998, som skulle gi priser til de beste filmene lansert i 1997. Seremonien ble avholdt den 30. mai 1998, og Samuel L. Jackson opptrådte som vert for TV-programmet. Beste skurk. Mike Myers for "Austin Powers – Agenten som kom ut av fryseren" Lifetime Achievement Award. Clint Howard Eksterne lenker. 1998 Josef Erleback. Josef Erleback var en tsjekkoslovakisk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. Han deltok i tidenes første verdensmesterskap i 1925, der han kom på tredje plass på 18 km og ble nr. 5 på femmila. Torehytten. Torehytten er en selvbetjent turisthytte i vest på Hardangervidda, i Ullensvang kommune i Hordaland fylke. Hytten drives av Den Norske Turistforening. Torehytten er et vanlige utgangspunktet for turer til Hårteigen. Josef Adolf. Josef Adolf (født 1898 død ?) var en tsjekkoslovakisk kombinertløper som konkurrerte på 1920-tallet. Kjølbiller. Kjølbiller (Biphyllidae) er en liten familie av biller som lever på sopp, særlig under barken på døde trær. To arter er funnet i Norge. Utseende. Små til middelsstore biller (1,4 – 8,5 mm), avlange, brunlige, oversiden oftest med lange, oppstående hår. Hodet er stort og bredt med små, utstående fasettøyne. På undersiden av hodet, rett under og bak fasettøynene, sitter det et par groper som åpner utover, i bunnen av disse sitter en hårtufs. Antennene er litt kortere enn hodetog brystskjoldet til sammen, 11-leddete, med en stor, to- eller tre-leddet kølle. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent firkantet sett ovenfra, noe tilsmalnende forover, bredere enn langt og grovt punktert. På hver side, parallelt med sideranden, er det en lengdekjøl som bærer en rekke av krumme børster. Dekkvingene er parallellsidige, med fine hår og tydelige punktrekker. Beina er korte og slanke, føttene fire- eller fem-leddete. Levevis. Kjølbillene treffes hyppigst under barken på døde trær, og er mest sannsynlig soppetere, selv om noen har ment at i alle fall noen av artene er rovdyr. The Chemical Brothers. The Chemical Brothers er en britisk elektronisk musikk-duo, som består av Tom Rowlands og Ed Simons. Duoen kalte seg i begynnelsen The Dust Brothers, men måtte oppgi dette navnet etter en rettslig tvist. Etter gjennombruddet i 1996-97 ble de verdenskjente og ansett som pionerer innen sjangeren big beat, sammen med artister som The Prodigy, Fatboy Slim og The Crystal Method. Deres første, store hit var «Setting Sun», hvor Noel Gallagher fra Oasis er med og synger, og «Block Rocking Beats». The Chemical Brothers bruker mange spesielle effekter og trekker iblant inn elementer fra gitarrock. Andre artister har ofte vært med på deres innspillinger og de har selv bidratt på andre artisters plater. Atle Hammer. Atle Jonas Hammer (født 11. mars 1932) er en norsk sivilingeniør og jazzmusiker (trompet, flygelhorn), sentral i Oslos jazzmiljø og kjent fra flere internasjonale samarbeid. Atle vokste opp på Røa i Oslo, er sønn av sivilingeniør Eivind Hammer og barnebarn til Hans Gudbrand Hammer. Han utdannet seg til sivilingeniør i Wyoming, USA og arbeidet i NSB og Jernbaneverket. Han ledet på 50-tallet sin egen sekstett som utga "Seven eleven" (1954) og innbefattet bl.a. Erik Amundsen bass. Videre spilte han i The Modern Quartet, i Kjell Karlsens orkester, Mikkel Flagstads kvintett, Egil Kapstads «Syner», i Radiostorbandet, i gruppen Ool-Ya-Koo. Han har også samarbeidet med jazzstorheter som Laila Dalseth, Pepper Adams, George Russell, Bjarne Nerem og James Moody. I perioden 1980-85 han ledet egen kvintett med bl.a. Terje Venaas bass, Eivin Sannes piano og Tom Olstad trommer; denne ble etterfulgt av kvintett med Harald Bergersen saksofon, Erling Aksdal piano (1985–89). Utover 80-tallet og 90-tallet spilte han i band med Thorgeir Stubø, i Per Husby kvintett, Magni Wentzel kvintett, i storband ledet av Harald Gundhus/Ole Jacob Hansen, med Erling Wicklunds «Storeslem» m.fl. Med Harald Bergersen utkom "Joy spring" (Gemini Records, 1988). Hans egen Atle Hammer Sextett innbefattet Egil «Bop» Johansen trommer, Egil Kapstad piano, Jon Gordon, Red Holloway og Terje Venaas bass; de ga ut "Arizona blue" (Gemini Records, 1992). I den senere tid har han ledet sin egen kvartett med Rune Nicolaysen saksofon, Freddy Hoel Nilsen piano, Carl Morten Iversen bass og (i kvintetts form) Lars Erik Norum trommer. I senere år har han også vært medlem av skabandet The Phantoms. Fjernstyrt undervannsfarkost. ROV som blir satt ut Fjernstyrt undervannsfarkost (ofte forkortet ROV, fra engelsk "Remotely operated vehicle") er en robot som blir fjern-manøvrert fra et kontrollrom på skip eller plattform. Farkostene blir brukt til utallige oppgaver på havdypet, som detaljert kartlegging av havbunn, inspeksjon, vedlikehold og reparasjon av havbunnsinstallasjoner, søk og bergningsoperasjoner m.m. Vanlig operasjongdypde er fra 0 til 3000 meter og i helt spesielle tilfeller ned til 7000-8000 meter. Fjernstyrte undervannsfarkoster utfører i dag mange oppgaver som før krevde dykkere. Farkostene med dens styresystem er meget teknisk avanserte og det kreves høy kompetanse innen en rekke fagfelt for drift og vedlikehold av systemene. Hovedtyper av fjernstyrte undervannsfarkoster er kartlegging-, observasjons- og arbeidsfarkoster. Det er også utviklet en rekke spesialfarkoster. Merk at den generelle termen ROV kan referere til hvilken som helst fjernstyrt farkost. Observasjonsfarkoster. En observasjonsfarkost er som oftest en forholdsvis liten farkost med varierende utforming. Størrelsen kan variere fra størrelse med en skoeske til en fryseboks. Den blir drevet av tre eller flere elektriske posisjonspropeller, er utstyrt med et videokamera som sender levende bilder til overflaten og noen ganger utstyrt med et stillbilde-kamera, i spesielle tilfeller har den også en eller flere manipulatorer (armer). Obersvasjonsfarkosten blir brukt til små, visuelle kartleggings- og inspeksjonsjobber og som støttefarkost for arbeidsfarkoster og ved dykkeoperasjoner. Arbeidsfarkoster. Arbeidsfarkoster er vesentlig større enn observasjonsfarkostene, i likhet med observsajonsfarkostene er de elektrisk drevet. De har dog som oftest med et hydraulikkaggregat som driver posisjonspropellene. Hydraulikkaggregatet driver også en mengde valgfritt ekstrautstyr som høytrykksspyler, moment-trekkeverktøy, kutteverktøy, roterende børsteverktøy og annet. De fleste arbeidsfarkostene har også en eller flere hydrauliske manipulatorer (armer). Alt ekstrautstyret kan demonteres og monteres raskt og farkosten kan relativt raskt skreddersys til hvert enkelt arbeidsoppdrag. Surveyfarkoster. Surveyfarkoster (kartleggingsfarkoster) er i hovedsak oppbygd på samme måte som arbeidsfarkostene, men har kartleggingsutstyr som mer eller mindre er montert permanent på farkosten. Kartleggingsutstyret er akustisk utstyr som kartlegger havoverflaten og grunnforhold. Særlig før, etter og under legging av rør og kabler på havbunnen. Surveyfarkostene har også flere videokameraer. Det finnes også en rekke ekstrautstyr og verktøy for forskjellige arbeidsoppgaver, som sporing av rør og kabler under havbunnen, sporing av pigger i rør m.m. Manipulator. Manipulator er fra latin:"manipulus" som betyr "håndfull". En manipulator er en fjernstyrt arm som monteres på fjernstyrte undervannsfarkoster og andre steder der tekniske behov tilsier det. De er velkjente på blant annet romstasjonene. Felles for alle manipulatorer er at de virker som enkle hender, og har gripefunksjon tilsvarende vår tommelfinger. En manipulator kan ha en eller flere funksjoner. Man skiller mellom hovedtyper ved antall funksjoner. Mest vanlige utrustning på en fjernstyrt undervannsfarkost er en 5-funksjons manipulator og en 7-funksjons manipulator. De mest brukte manipulatorene er hydraulisk drevet av hydraulikkaggregat på farkosten, men det finnes også elektriske varianter. I sciencefictionlitteraturen ble avanserte manipulatorer «oppfunnet» av forfatteren Robert A. Heinlein så tidlig som 1950. Han kalte dem Waldoer og skrev en short story med den tittelen. Utviklingen er ennå ikke helt på høyde med hans forestillinger, men ser ut til å gå den veien. I samfunnsvitenskapene brukes uttrykket manipulator om en som får folk til å gjøre som han/hun vil, gjerne uten at noen merker det. Dette blir ofte tillagt negativ mening (Hitler kunne kunsten, bl.a.). Også innen psykologien blir manipulerende adferd forbundet med noe negativt, se dyssosial personlighetsforstyrrelse og psykopati. På den annen side blir manipulering i betydningen håndverk brukt bevisst av terapeuter, f.eks. fysioterapeuter eller kiropraktorer. Bilcross. Bilcross er en motorsport for biler som kjøres enten på rene grusbaner eller på baner med blandet dekke. Bilcross er den rimeligste formen for bilsport, og for å motvirke at førerne legger altfor mye penger i bilen, finnes det en ordning med tvunget salg til fast pris (Se under). Aldersgrensen for å kjøre bilcross på trening er 15 år, og man kan begynne å kjøre konkurranser det året man fyller 16. Bilcross arrangeres på baner over hele landet, både i nasjonale og lokale turneringer. Bud. Under bilcross-konkurranser er det mulig å legge inn bud på de bilene som har kvalifisert seg til finalene(junior). I senior kan man by på alle bilene. Etter siste finale er kjørt har man femten minutter til å legge inn bud, og dersom det da er flere budgivere på en bil, så avholdes det trekning om hvem som får tilslaget. Budene foregår med fastpris, og man må betale 300 kroner for å få legge inn bud, og deretter 9000 til forrige eier dersom man får tilslaget på bilen. Eierne selv kan også delta i budkonkurransen. Ved eierskifte fjernes personlig utstyr som sete, belte, dekk (bilen skal leveres med godkjente dekk) og evt FIA nett fra bilen før overdragelse. Christianus Sextus. Christianus Sextus, eller bare "Sextus" på folkemunne var en av de viktigste gruvene til Røros Kobberverk for utvinning av kobbermalm og svovelkis. Gruven er beliggende nord i det såkalte Nordgruvefeltet drøye 2 km rett nordøst for Kongens gruve og 13 km nord for Røros. Den ligger i i sydskråningen av Storkletten mot Orvsjøen. Sextus ble drevet i hovedsakelig to perioder mellom 1723 og 1940. Opprinnelig benevnt "Sandkjernen grube", men fikk så navnet etter Christian VI, konge av Danmark-Norge. Forekomsten som ble til Christianus Sextus gruve ble oppdaget i 1723 av Peder Monsen Rugelsjøen, en lokal gårdbruker fra Rugldalen som jobbet ved den nærliggende Arvedals gruve. Det var opprinnelig strid om finneretten med Mathias Volqvart Brun, organist ved Røros kirke og ivrig med skjerping, men Brun oppgir sin påståtte finnerrett til Sextus i 1735. Første driftsperiode i Sextus varte til 1763, og gruven lå deretter brakk i et drøyt århundre. Ved etableringen av Rørosbanen i 1877 åpnet det seg nye muligheter for eksport av svovelkis, og driften på kis ved Kongens tok seg kraftig opp på 1880-tallet. Nye undersøkelser ble gjort på Sextus og en ny malmgang med opptil 5 m mektighet ble funnet og oppfart med diamantboringer. Gruven ble følgelig lenset i 1891 og driften startet opp igjen med rundt 60 mann. Malmen ble i første omgang fraktet med hest til Arvedals gruve. I 1886 ble det etablert en jernbane, Arvedalslinja, fra Arvedals til Tyvold stasjon på Rørosbanen. En ny lovende malmgang ble funnet i 1907 på et undre nivå, igjen ved diamantboringer, og ny sjakt ble derfor åpnet i 1914. Gruven ble elektrifisert og det ble bygget en ca 600 m lang taubane ned til Arvedals gruve. I 1910 ble Arvedalslinja nedlagt og det ble etablert taubane fra Arvedals, via Sextus og ned til Harborg stasjon på Rørosbanen. Taubanen var i drift helt til Nordgruvefeltet som helhet ble nedlagt i 1945. Kobberprisene sank imidlertid kraftig etter første verdenskrig og gruven ble stengt igjen i 1919. I 1927 ble gruven atter lenset og driften kom i gang, dog i beskjeden skala og med stadige avbrudd frem til 1934. Det var igjen noe drift i 1937 og 1938, og aller siste gang Sextus var i drift var våren 1940. Forekomsten består av to soner, "undre og øvre leie". Det øvre ble drevet stort sett før 1907, da det undre nivået ble funnet. Avstanden mellom nivåene er bare 10-15 m i de ytre deler og avtar mot nord. Begge soner er stort sett flattliggende. Den øvre sonen består vesentlig av pyritt med lokalt store mengder sinkblende, mens den undre sonen er anriket i magnetkis med høyere innhold av kobberkis. Det være tatt ut totalt 250.000 tonn, fordelt på 120.000 tonn smeltemalm og 130.000 tonn kis. Det kjente samlede areal av de to malmnivåene er ca. 50000 m². Alle gruveåpningene med unntak av sjakten fra 1914 er gjenfylt. Taubanestasjonen for frakting av malm til Kongens står fremdeles, men er falleferdig. Flere av bukkene langs taubanetraseen står også, likeledes bukker østover som senere fraktet malm fra Kongens via Sextus til Harborg på Rørosbanen. Like øst for taubanestasjonen står grunnmuren etter den siste arbeidsbrakken og likeledes står stallen like ved intakt. Johan Falkberget og Sextus. 12 år gammel begynte Johan Falkberget som «vaskar-ryss» ved Sextus i 1891. Jobben som «vaske-gutt» bestod i å stå ved et trebord, overskyllet med vann. Malmen ble fuktet for at kisen skulle synes bedre og gråberget skilt ifra med hammer – et tungt og kaldt arbeide. Han steg i gradene som gruvearbeider frem til han sluttet i 1906. Han skildret senere gruvens tidlige historie i romansyklusen "Christianus Sextus", hvor nevnte Peder Monsen og Mathias Brun var rollemodeller for sentrale romankarakterer. Ragnhild Butenschøn. Ragnhild Butenschøn født Jakhelln (født 21. september 1912 i Oslo og død 3. september 1992 i Enebakk) var en norsk billedhugger. Hun var utdannet ved SHKS, Kunstakademiet og ved "Aba Novaks kunstakademi" i Budapest. Kjente skulpturer er "Frans av Assissi" (1953), "Maria med barnet" (1961), "Monument over Henrik Sørensen" (1968), "Rosepiken" (1971) og "Hellige Olav" (1984). Hun mottok i 1985 kongens fortjenstmedalje i gull og i 1990 Enebakk kommunes kulturpris. Ragnhild Butenschøn var gift med forlegger Barthold A. Butenschøn. Hun er mor til statsviteren Nils Butenschøn og arkitekt Peter Butenschøn. Thode Fagelund. Thode Fagelund (født 29. mai 1904 i Tønsberg, død 19. november 1944) var en norsk fiolinist, komponist og orkesterleder. Etter organisteksamen ved Musikkonservatoriet i Oslo, ble han kapellmester på Grand Hotell (1925–30), hvorpå han ledet Bristolorkesteret (1930–33), datidens ledende danseorkester, og til sist Lyches Restaurant's husorkester frem til sin tidlige død (1933–44). Han medvirket forøvrig i Kristian Hauger's orkestre, skrev musikk til den norske helaftensfilmen "Fant" (1937), og komponerte operetter som "Reisen til Rio" og "Frist meg ikke" (1943). Hans eget Thode Fagelund orkester spilte inn hans egne låter som "Du er den skjønneste blant kvinner"/"Slik er du". Fagelund var en av initativtakerne til Norsk Slagerkomponistforening (1937) og Norsk Filmkomponistforening (1939). «Thode Fagelund» var også navnet på to fartøy eid av Wilh. Wilhelmsen (1904–1917) og (1920–1941), som ble senket under henholdsvis den første verdenskrig og den andre verdenskrig. Disse skipene var egentlig oppkalt etter en av Fagelunds forfedre, ambassadøren og skipsmegleren Jacob Thode Krog Fagelund. Nicolae Titulescu. Nicolae Titulescu (født 4. mars 1882, død 17. mars 1941) var en kjent rumensk diplomat som holdt flere stillinger i rumensk politikk. Han var president for Folkeforbundet ved to anledninger. Han var også frimurer. Titulescu, Nicolae Titulescu, Nicolae Titulescu, Nicolae Indeks. En indeks er et sammensatt statistisk mål som sammenfatter flere variabler. Variablene som inngår i en indeks kalles indikatorer. Hensikten med indekser er å kunne sammenfatte tallinformasjon fra flere kilder for å gi en bedre innsikt i et abstrakt sammensatt fenomen. Ofte er selve fenomenet som skal undersøkes ikke observerbart, slik at fenomenet må analyseres ved hjelp av å sammensette tall fra observerbare kilder. Dersom indeksen kan sies å måle det fenomenet det er ment å måle, har indeksen høy grad av validitet. Om tallmaterialet kan sies å være nøyaktige observasjoner, er tallmaterialet reliabilt. Vračar. Plasseringen av Vračar i Beograd. Vračar (serbisk: "Врачар") er en av de 17 bykommunene i Beograd by. Kommunen hadde 58 386 innbyggere i 2002. Med en utstrekning på bare 2,97 km² er Vračar i areal den minste kommunen ikke bare i Beograd men i hele Serbia. Kommunen har derimot den høyeste befolkningstettheten av alle kommuner i Serbia, med 19 658,6 innbyggere per kvadratkilometer. Ordfører (2009) er Branimir Kuzmanović som representerer Det demokratiske parti. Vracarplatået hvor Vracar ligger er mest kjent for Sankt Savakirken, verdens største ortodokse kirke. Univers (statistikk). Universet ofte kalt populasjonen, er et begrep i statistikkfaget for å beskrive alle objekter som en analyse kan ta for seg. Et utvalg er en andel av populasjonen som brukes for å representere hele populasjonen. Å bruke et utvalg istedenfor hele populasjonen kan skape forskjeller mellom det virkelig og resultatet som kommer frem av utvalget. Bruk av utvalg er derimot mer brukbart i tilfeller der det å bruke hele populasjonen ikke er gjennomførbart eller ikke ansees som nødvendig. Det å trekke konklusjoner om populasjonen på grunnlag av kunnskap om et utvalget basert på kvantitive data kalles statistisk inferens eller mer generelt; generalisering. Stratifisert utvelging. Stratifisert utvelging betegner innen statistikk en sannsynlighetsutvelging som forutsetter at enhetene i universet inndeles i kategorier (såkalte "strata") etter hvilken verdi de har på stratifiseringsvariabelen. Deretter trekkes det enheter separat fra hvert stratum til utvalget. Hvis alle stratums frekvens er like hyppig representert i utvalget som i universet, er utvalget proporsjonalt. Dersom minst et stratum er mer er relativt sterkere representert i utvalget enn i universet er utvalget disproporsjonalt. Disproporsjonalt stratifisert utvelging brukes gjerne for å sikre tilstrekkelig sterk representasjon i utvalget av en kategori som forskeren er særlig opptatt av å undersøke, og som er sjelden i det teoretiske universet. For eksempel: Dersom det skal gjøres en markedsundersøkelse om hvor fornøyd Volvo-bileiere er med bilen sin kan f.eks halvparten av de intervjuede personene i undersøkelsen være eiere av en Volvo, og den andre halvparten eiere av andre bilmerker. Intervjuobjektene med et annet bilmerke brukes for å ha et sammenligningsgrunnlag. Utvalget er disproporsjonalt, ettersom det er en langt mindre del av befolkningen (universet) som er eiere av Volvo enn 50%. Ved å stratifisere utvalget kan en sammenligne grad av fornøydhet mellom gruppene Volvo-eier og eier av annet bilmerke. František Häckel. František Häckel var en tsjekkoslovakisk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet Antonín Ettrich. Antonín Ettrich var en tsjekkoslovakisk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. Xaver Affentranger. Xaver Affentranger (født 1. desember 1897) var en sveitsisk kombinertløper som konkurrerte på 1920-tallet. Målenivå. Målenivå er innen statistikk en egenskap ved variabler og indekser. Målenivået er et uttrykk for hvor nyansert og detaljert informasjon variabelen eller indeksen gir, samt hvilke metoder som kan brukes i analyser av denne. Den statistiske teorien om målenivå ble først beskrevet av psykologen Stanley Smith Stevens i en artikkel i Science fra 1946. Dersom variabelen kun har to verdier er den en dikotom variabel og faller utenom dette klassifiseringssystemet. Regresjonsanalyse. Regresjonsanalyse er innen statistikk en kvantitativ analyse av sammenhenger mellom en avhengig variabel og en eller flere uavhengige variabler. I motsetning til korrelasjonsanalyse som kun påviser hvorvidt det er korrelasjon mellom variabler, så kan regresjonsanalyse vise i hvilken grad en variabel samvarierer med en annen variabel. Man skiller ofte mellom lineær regresjon og ikke-lineær regresjon. I denne modellen er det gitt at kun X (med a og b som koeffisienter) forklarer Y. En slik modell kalles deterministisk. Regresjonsanalysen når den er ikke-deterministisk: Y=a+bx+e, hvor "e" er et restledd som tar med alle variasjoner som resten av modellen (variabelen X) ikke forklarer. En modell med flere forklaringsvariabler (X1, X2...Xk) kalles en multivariat modell. formula_1 i en dimensjon, formula_2 i "n" dimensjoner, hvor "y" er den målte verdien i et gitt punkt spesifisert ved en eller flere uavhengige variable "x". "f" er funksjonen man ønsker å finne og "e" er feilen eller residualet til målefeilen. Øistein Ringstad. Øistein «Tinka» Ringstad (født 9. desember 1917, død 27. juni 1991) var en norsk jazzmusiker (piano og vibrafon), kjent fra Oslo's jazzmiljø og ansett for en av landets ypperste innen swingjazz. Han spilte i orkestre ledet av Rowland Greenberg, Bjarne Nerem og Lasse Gerlyng på 40-tallet, og turnerte en tid med amerikanske Anthony Ortega på 50-tallet. Senere spilte han i band ledet av Hein Paulsen, Pete Brown, Karl Otto Hoff og Per Borthen. På 60-tallet ledet han eget husband på Metropol Jazz Club, mottok Buddyprisen 1964 og spilte med Ben Webster da denne besøkte Moldejazz (1969). Han ble beæret med albumet "Øistein Ringstad 50 år" (1967). På 70-tallet ledet han kvintett med Kristian Bergheim (plateinnspilling 1977). Svein Øvergaard. Svein Øvergaard (født 1. januar 1912, død 1986) var en norsk bokser og jazzmusiker (saksofon, slagverk) og bandleder, kjent fra Oslo's jazzmiljø. Han spilte i Willie Vieth's Kabaorkester og det mektig populære Funny Boys som var aktivt fra 1932 til 1939. Fra 1937 ledet han siden sitt eget orkester, som innbefattet Fred Lange-Nielsen bass, Per Gregersen trommer, Finn Westbye gitar, Arvid Gram Paulsen saksofon, og Einar Gustavsen klarinett. Han virket ellers mye sammen med Pete Brown trommer og Robert Normann gitar. I 1938 vant han NM i boksing i lett tungvekt (junior) for BK Pugilist. Under den andre verdenskrig reiste han til England og ble en del av Kompani Linge med telegrafi som arbeidsområde. Stasjon Z. Stasjon Z (Tysk: Station Z) var under andre verdenskrig navnet på retterstedet i Sachsenhausen konsentrasjonsleir. Anlegget ble benyttet til massehenrettelser, men var også reserverettersted for Berlin. Navnet Stasjon Z hevdes å ha blitt til som en grusom «spøk» fra SS. Siden vakttårnet der fangene kom inn hadde betegnelsen Station A, måtte stasjonen ved enden av «reisen» være Station Z – siden Z var den siste bokstaven i det tyske alfabetet. Antall ofre. Hvor mange som ble drept ved Stasjon Z er ukjent, siden mennesker som ble sendt direkte til henrettelse ikke ble innregistrert i leiren. De antatte dødstallene for hele Sachenhausen, konsentrasjonsleir, inkludert Stasjon Z, varierer fra 30 000 til 100 000. Dette inkluderer også dødsfall på grunn av sult, sykdom, skader, mishandling og medisinske eksperimenter. I følge leirkommandant Anton Kaindls forklaring for et sovjetisk militærtribunal i 1947 ble det i hans tid «tilintetgjort» 42 000 mennesker i hele Sachenhausen, hvorav 18 000 i selve hovedleiren. Dersom disse tallene er riktige, ligger antallet drap ved Stasjon Z et sted mellom 20 000 og 25 000. Historie. Byggingen av Stasjon Z startet i januar 1942 som en utvidelse av Industriehof, konsentrasjonsleiren Sachenhausens industripark hvor fanger utførte slavearbeide i forskjellig småindustri. Industriehof hadde allerede fra 1940 vært åsted for sporadiske massehenrettelser ved skyting. Høsten 1941 ble en brakke ombygget som «nakkeskuddanlegg» med tre portable krematorieovner tilknyttet. Fanger ble sendt inn til en simulert legeundersøkelse. Når høyden skulle måles ved et målestativ satt opp mot en vegg, ble de gjennom en skjult åpning skutt i nakken av en SS-mann med pistol i et tilstøtende rom. 14 500 sovjetiske krigsfanger ble fra september dette året henrettet her. Hitler hadde personlig beordret at 18 000 skulle dø, men resten av kvoten ble fylt ved dødsfall på grunn av sult og sykdom. Stasjon Z ble bygget som en utvidelse av dette anlegget. Henrettelsene ved Stasjon Z ble i begynnelsen hovedsakelig utført ved hengning eller skyting i spesielle løpegraver. Anlegget hadde eget krematorium. Ved innvielsen den 28. mai 1942 ble flere høye embedsmenn fra Reichssicherheitshauptamt invitert til å bevitne skytingen av 96 jøder, som en demonstrasjon av anleggets effektivitet. I løpet av 1942 ble det ved Stasjon Z påbegynt bygging av et gasskammer i forbindelse med krematoriet. Opplysningene om når dette først ble tatt i bruk varierer, de fleste kildene oppgir mars 1943. Gasskammeret var lite etter nazistenes målestokk, med en grunnflate på 2,5 x 3,5 meter. Det var beregnet for drap på grupper på inntil 35 personer. Kammeret var innredet som en virkelig dusj, gassen ble ledet inn i kammeret gjennom seks dusjhoder. Krematoriebygningen ved Stasjon Z ble revet av øst-tyske myndigheter på 1950-tallet. Litteratur. Se Sachsenhausen (konsentrasjonsleir). Karl Otto Hoff. Karl Otto Hoff (født 27. november 1930 i Oslo, død 7. april 1994) var en norsk jazzmusiker (slagverk) og bandleder, kjent fra flere innspillinger. Han medvirket i orkestre ledet av Rowland Greenberg, Mikkel Flagstad, Leiv Flisnes, Terje Kjær, Scott Lunde, Frank Ottersen, Sigurd Jansen, Lars Sandsgaard, samt Verden Rundt All Stars Band. I tillegg ble han på 50-tallet jazzanmelder i Verdens Gang. Med Einar Schancke ledet han eget storband, i tillegg at Hoff ledet egne mindre ensembler utover 50-tallet, det mest kjente var Karl Otto og hans hoff på 60-tallet, bl.a. Kongsberg Jazzfestival 1967 der de jammet med Roland Kirk. Han spilte over tyve år i Big Chief Jazzband, og på tampen i Eivin Sannes' gruppe «All Stars». Kayfabe. Kayfabe er et uttrykk brukt i wrestlingsammenheng om en handling eller story-line som skal forestille å være virkelig. En wrestler som bryter kayfabe, kan sies å være det samme som en skuespiller som bryter sin rolle på kamera. Uttrykkets opprinnelse kommer fra piglatinsk og ordet «akefay» som betyr falskt eller uekte. Fylkesvei 157 (Oppland). Fylkesvei 157 i Oppland går mellom Vang og Skyberg i Gjøvik. Veien er 14,7 km lang. Eksterne lenker. 157 157 Ursula. Ursula er et kvinnenavn dannet av det latinske ordet "ursa" som betyr «binne». Ursula er også navnet til en katolsk helgen som har merkedag den 21. oktober, jomfrudagen. Legenden om henne forteller at hun og 11 000 (antallet er trolig en feiltolkning av tallet 11) andre jomfruer ble drept i ca år 238 (Köln) på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Primstavmerket er gjerne en eller flere kvinnefigurer, en krone, pil, palme eller en ring. Ringen ble gjerne tolket som et forbud mot arbeide der noe ble dreid rundt på denne dagen. Utbredelse. Ursula er det 33. mest brukte kvinnenavnet i Tyskland. Navnet er uvanlig i Norge. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Skagerak International School. Skagerak International School er en internasjonal skole som ligger i Sandefjord kommune i Vestfold der undervisningsspråket er engelsk. Det er en IB World School der alle 3 IB programmene (Diploma, Middle og Primary) er autorisert av International Baccalaureate Organisaton (IBO). High School ble grunnlagt i 1991, og Primary og Middle School samt barnehagen ble grunnlagt i 2000. Skolen ligger samlet i nye oppussede lokaler på Framnes i Sandefjord. NLA Høgskolen. NLA Høgskolen i Bergen er en akkreditert høgskole som tilbyr bachelor- og masterstudier med fagområdene kristendomskunnskap, pedagogikk og interkulturell forståelse, grunnskolelærer- og førskolelærerutdanning. Studieåret 2009/10 hadde høgskolen 1400 studenter og ca 120 ansatte. Høgskolen har lokaliteter i Amalie Skrams vei 3 i Sandviken, og i Olav Bjordals vei 41 på Breistein i bydelen Åsane (grunnskolelærer, førskolelærerutdanning). Institusjonen har fra starten av hatt som hovedformål å bidra til teologisk og pedagogisk gjennomtenkning av oppdragelse og undervisning i hjem og kirke, på de forskjellige trinn i skoleverket og innen de forskjellige skolefagene, gjennom forskning, utviklingsarbeid og undervisning. Videre bidra til teologisk og pedagogisk gjennomtenkning av oppdragelse og undervisning med sikte på en tjeneste blant andre folk og i andre kultursamfunn. Dessuten gi studenter hjelp til livs- og kulturtolking, fremme gode yrkesetiske holdninger og bidra til deres danning som oppdragere og kulturformidlere og utruste til tjeneste i hjem og kirke, offentlige og frie barnehager og skoler, og i samfunnet ellers. Høgskolen skal også gi ulike etter- og videreutdanningstilbud. Historie. NLA Høgskolen gir dessuten grunnskolelærerutdanning- og førskolelærerutdanning og videreutdanning for lærere. Disse utdanningene har adresse Olav Bjordalsvei 41, Breistein, i Åsane bydel, Bergen. I oktober 1993 ble det vedtatt å starte en ny kristen lærerutdanning i Bergen, undervisningen begynte høsten 1996 og da med eksamensrett i allmennlærerutdanning. To år senere fikk høgskolen også eksamensrett for førskolelærerutdanning. Bedehus. Bedehus er en type forsamlingshus, bygget, eid og drevet av kristne organisasjoner, eller som selveiende enheter. Husene brukes til små og store møter og andre arrangement, hovedsakelig innenfor den lavkirkelige lekmannsbevegelsen. Slike forsamlingshus ble reist fra midten av 1800-tallet over hele Norge, og er fremdeles vanlige over hele landet, men har i dag størst kulturell betydning på bygdene. Det er i dag rundt 3 000 bedehus, misjonshus og kristelige ungdomshus i landet. Halvparten eies og drives av lutherske misjons- og ungdomsorganisasjoner innenfor Den norske kirke. Resten drives av lokale og frittstående grupper. Navnet. Navnet bedehus er hentet fra Bibelen der det hos profeten Jesaja i kapittel 56 vers 7 i den norske bibeloversettelsen fra 1930 lyder «dem vil jeg føre til mitt hellige berg og glede dem i mitt bedehus, deres brennoffer og slaktoffer skal være til velbehag på mitt alter; for mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk». Også i Markus-evangeliet kapittel 11 vers 17 gjentas det at «Mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk». I seinere oversettelser er «bedehus» erstattet med ordet «bønnenes hus». Bedhus kalles også misjonshus, og tilsvarende hus kalles "menighetshus" hvis de eies av menigheter i Den norske kirke. Dissentermenigheter bruker betegnelsen "forsamlingshus" om sine møtelokaler. Bedehus kan kalles «bönhus» i Sverige, særlig innen de frikirkelige menighetene. I USA betegner kvekerne og andre lutherske trossamfunn sine bedehus som «meeting houses». Historie. Bedehus brukes mest om gudshus tilknyttet Den norske kirke. Men det er vanligvis frittstående fra Kirken og arbeider i samsvar med kirkens bekjennelse. Opprinnelig var det et samlingshus for bekjennende kristne (troende) til bønnemøter og vitnemøter. Senere ble det stedet for vekkelsesmøter og bibeltimer og samlinger for de forskjellige misjonsorganisasjoner. De første bedehusene ble trolig bygd i 1840-åra. De første vi kjenner til er i Strand kommune og Hjelmeland kommune i Rogaland. Det første huset som ble kalt bedehus var likevel «Hauges Minde» i Skien, som ble bygd i 1850. De siste tyve årene har det i økende grad vært en utvikling i retning av "frimenigheter" ved mange bedehus, ofte som en reaksjon på det som oppleves som forfall i Den norske kirke. Menighetsdannelsen innebærer blant annet at dåp, nattverd og konfirmasjon utføres i bedehusene, med forsamlingsledere som liturg/prest. Samtidig har bedehusbevegelsen og -kulturen gått tilbake med økt sekularisering og avkristning av samfunnet. Innredning og utførelse. De første bedehusene var enkle og uanselige, med trebenker og ingen kunst. Etter hvert kom Kristusbilder på plass. Andre bibelske motiv var også brukt, samt bilder av framtredende menn i bygda, i kirken og kjente predikanter. Etter andre verdenskrig er mange bedehus blitt større, vakrere og mer utsmykket. Noen predikanter har for eksempel bidratt med malerier, det gjelder blant andre Adolf Bjerkreim i Åkrehamn på Karmøy og Odd Dubland i Dirdal i Rogaland. Sistnevnte har også laget endel relieffarbeider i tre og keramikk til bedehus. Fylkesvei 164 (Oppland). Fylkesvei 164 i Oppland går mellom Karmel og Ramsrud i Gjøvik. Veien er 7,1 km lang. Eksterne lenker. 164 164 Fylkesvei 166 (Oppland). Fylkesvei 166 i Oppland går mellom Sigstadplassen og Klomsteinroa i Gjøvik. Veien er 8,2 km lang. Eksterne lenker. 166 166 Bjørn Tronstad. Bjørn Tronstad (født 11. april 1957) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte i Brann fra 1974 til 1979. Tronstad scoret fantastiske 127 mål på 3 år for Brann. Tronstad la opp bare 25 år gammel, men ble likevel en av de mestscorende Brannspillerne gjennom tidene. Kasper Schmeichel. Kasper Schmeichel (født 5. november 1986 i København) er en dansk fotballspiller. Schmeichel spiller fortiden i Leicester City. Han er sønn av en av tidenes beste keepere, Peter Schmeichel, som tidligere spilte for bl.a. Brøndby, Manchester United, Sporting Lisboa, Aston Villa og Manchester City. Spillerkarriere. Han signerte lærlingkontrakt med Manchester City allerede 1. juli 2003 og har sittet på benken ved en rekke anledninger. Første gang på benken var som reserve for Kevin Stuhr-Ellegaard i november 2003 da både David Seaman og Nicky Weaver var skadet. Proffkontrakt ble signert på 18-årsdagen i 2004. Det var nettopp City som var farens siste aktive klubb, og han la opp sommeren 2003, men klubben skulle ikke være lenge uten en Schmeichel i stallen. Han har spilt åtte kamper for Danmarks U-19 landslag (tre seiere, to uavgjort og tre tap, med 13–14 i målforskjell). Han har også én kamp for Danmarks U-20 landslag (i 2006). Manchester City har tidligere lånt ut Schmeichel til Darlington FC, der han fikk sin ligadebut i Football League Two 14. januar 2006 mot Peterborough United, i en kamp de vant 2–1, og Kasper slapp inn mål av Peterborough-angriperen James Quinn. Schmeichel har vært utlånt til Bury ved to anledninger. Bury spilte også på laveste nivå i den engelske proffligaen (Football League Two. Første opphold ga 15 kamper og andre opphold ga 14 kamper. Begge oppholdene i Bury skjedde i 2006. Debuten kom 25. februar borte mot Shrewsbury, i en kamp laget vant 1–0. Klubbens manager, Chris Casper, var så fornøyd med Schmeichels prestasjoner at de ønsket ham på lån en tredje gang, noe Manchester City takket nei til på grunn av at klubben spiller på for lavt nivå. Schmeichel selv stortrivdes under låneoppholdene i Bury, og ble veldig populær blant publikum. I januar 2007 ble han sendt på utlån til skotske Falkirk FC, som spiller i øverste divisjon i Skottland. Schmeichel debuterte 13. januar mot Dunfermline Athletic F.C. i en kamp Falkirk vant 1–0, for øvrig med sin far på tribunen. I slutten av januar kom meldingen om at sjef for Danmarks U-21 landslag i fotball, Keld Bordinggaard, hadde inkludert Schmeichel i troppen mot Nederland 7. februar. Etter dette har han fått elleve kamper for U-21 landslaget. Kasper Schmeichel spås en stor fotballfremtid av ekspertene, men har foreløpig fått mest oppmerksomhet på grunn av sin velkjente og karismatiske far. Allerede som 16-åring var han i media på grunn av dette, og fikk spesielt oppmerksomhet fordi han lignet så mye i utsende på sin far. I desember 2006 sa Kasper Schmeichel i et eksklusivt intervju med den danske avisen Berlinske Tidene at han ikke ønsket å bli sammenlignet med sin far, men heller bli bedømt ut fra egne prestasjoner, men at han selvsagt var glad for å få råd av den gamle mesteren. Det nevnes at faren som 20-åring spilte for Gladsaxe/Hero, og var på vei mot Hvidhovre, mens Kasper allerede er fast inventar i Skotsk Premier League. Skotsk media mener allerede at Kasper er på vei ut av «sin fars skygge». Det var Manchester Citys manager Stuart Pearce som anbefalte Kasper til sine skotske kollegaer. Fotball begynte han først å spille seriøst som 14-15 åring da han gikk på Oure Idrætsefterskole. Det var også der han fant ut at han passet som keeper. Før den tid hadde han spilt overalt ellers på banen, men selvsagt også en del som keeper. Som keeper i Citys stall hadde han Tim Flowers som keepertrener. Utenom å spille fotball var Schmeichel en del av Citys utdanningssystem, og studerte blant annet sportspsykologi og kroppens anatomi, en utdannelse som etterhvert kan gi en grad i fysioterapi. Sommeren 2009 skrev han under for Notts County. Stian Heimlund Skjæveland. Stian Heimlund Skjæveland (født 19. november 1973 i Stavanger) er en norsk figurativ maler og tegner. Heimlund Skjæveland har utdannelse fra Kunstskolen i Bergen (KiB), Merkantilt Institutt (MI) avd. Bergen og Tegne- og maleskolen i Bergen. Han har arbeidet som billedskaper siden 1995 og driver eget galleri, Galleri Skjæveland i Jørpeland by, der han vokste opp og er bosatt. Stian Heimlund Skjæveland har blant annet laget fortellende landskapsmotiver og figurkomposisjoner. I sin kunst henter han inspirasjon fra spenningen mellom lys og mørke, såkalt "chiaroscuro". Eksterne lenker. __NOTOC__ 27. serierunde i Premier League 2006/07. 27. serierunde i Premier League 2006/07 starter 10. februar med Reading FC hjemme mot Aston Villa klokka 13:45. Runden avsluttes søndag 11. februar klokka 17:00 i London: Arsenal mot Wigan Athletic. Alte Kameraden. Alte Kameraden (Heeresmarsch II, 150) («Gamle kamerater») er en tysk militærmarsj komponert av den tyske komponisten Carl Albert Hermann Teike (1864–1922) i 1889 i Ulm. Marsjen var opprinnelig 136 takter (nærmere fem minutter lang), og skrevet for janitsjarorkester, men er senere utgitt i mange forskjellige arrangementer. Da Teikes overordnede ble presentert marsjen, var svaret «vi har mer enn nok marsjer. Du kan like godt kaste den i ovnen». Notene ble imidlertid ikke brent, og "Alte Kameraden" ble en av de mest spilte tyske marsjene. Under andre verdenskrig ble marsjen mye spilt av tyske militærorkestre, og ble populær også i land som var okkupert av Tyskland. Populariteten holdt seg etter slutten av krigen, og marsjen er i dag en av de mest spilte tyske marsjene i hele verden. I Tyskland ble "Alte Kameraden" definert som konsertmarsj, og ikke som gatemarsj. Dette var en av grunnene til at den ikke ble tatt med i den tyske hærens marsjsamling før i 1939. Det finnes også en sangtekst til marsjen, men denne fremføres sjelden i dag. Yankee Doodle. «Yankee Doodle» er en kjent amerikansk sang. Den skal ha oppstått under den europeiske sjuårskrigen på 1700-tallet, og oppleves i dag ofte som en folkelig, patriotisk hyllest til amerikanere og USA. Sangen er staten Connecticuts offisielle hymne. Denne melodien har etter hvert blitt synonymt med USA. Voice of America begynner og avslutter alle sine sendinger med et signalblås lett gjenkjennelig fra «Yankee Doodle». Norsk versjon. Arne Bendiksen har skrevet en norsk tekst («Reise til Amerika»). Den ble utgitt som baksiden til «Jeg vil ha en blå ballong» på singlen Triola TN-309 i 1962. Asker Symfoniorkester. Asker Symfoniorkester (ASYM) er det eneste symfoniorkesteret i Asker kommune og ble stiftet i 1972 med navnet "Asker Orkesterforening". Navneskifte til "Asker Symfoniorkester" ble vedtatt i 1999. Orkesteret eksisterte også før 1940 (uvisst stiftelsesdato og -år), men ble formelt oppløst som følge av Den andre verdenskrig selv om videre uoffisiell aktivitet skal ha fortsatt noe inn i krigsårene. Helt frem til 1998 hadde orkesteret Arne Hagen som fast dirigent. Etter dette har orkesteret basert seg på å bruke forskjellige profesjonelle dirigenter fra prosjekt til prosjekt. Orkesteret er besatt for det meste av amatørmusikere, men også med innslag av personer med bakgrunn fra musikkutdanning. ASYM holder minst fire prosjekter årlig og én konsert for hvert prosjekt, men har hatt opptil ni prosjekter på et år (2005) der enkelte av dem bare har involvert deler av orkesteret. Repertoaret i løpet av et år baserer seg på å holde én barne- og familiekonsert, én solistkonsert, én kirkekonsert og én konsert med Symfoniorkestrene i Akershus (SIA). Asker kommune er en viktig økonomisk støttespiller for orkesteret. SIA ble opprettet i 1999 som et samarbeid mellom ASYM og Romerike Symfoniorkester (RSO) og med økonomisk støtte fra Akershus fylkeskommune. Målet var å få til et stort orkester én gang i året med et noe større repertoar enn det som hvert enkelt orkester kan spille til vanlig. I tillegg har det vært åpnet for andre interesserte utenom ASYM og RSO. Follo Kammerorkester også har deltatt enkelte år. Symfoniorkester Festiviteten. Festiviteten er navnet på flere tradisjonsrike konsert- og kulturhus i Norge, blant annet Macaroni (mote). Macaroni var en engelsk betegnelse på en mannlig motelaps fra midten av 1700-tallet som kledte, snakket og oppførte seg overdrevent og kunstig «utenlandsk», gjerne androgynt eller feminint forfengelig. Den affekterte framtoningen framstod som en lattervekkende jålebukk i satiriske framstillinger fra denne tida. Den engelske betegnelsen "dandy" som opprinnelig beskrev en «aristokratisk» oppkomling fra middelklassen, skal ha oppstått som en maskulin motreaksjon på macaroni-rollen. Det er både før og seinere vært en rekke overdrevne motestiler som omgivelsene har oppfattet som karikerte og latterlige. Frank J. Fletcher. Frank Jack Fletcher (født 29. april 1885 i Marshalltown, Iowa, død 25. april 1973 i Bethesda, Maryland), var en admiral i den amerikanske marinen under den andre verdenskrig. Fletcher var den operative sjefen ved de avgjørende slagene ved Coral Sea og Midway. Han var nevø av admiral Frank Fletcher. Fletcher ble født i Marshalltown, Iowa 29. april 1885. Han ble opptatt ved United States Naval Academy i 1902, og han ble uteksaminert fra Annapolis den 12. februar 1906. De første årene av hans karriere ble tilbrakt på slagskipene USS Rhode Island (BB-17), USS Ohio (BB-12), og USS Maine (BB-10). Han brukte også mye tid på USS Eagle (1898) og USS Franklin (1864). I november 1909 ble han tildelt kommandoen på USS Chauncey (DD-3), en enhet av den asiatiske Torpedo Flotilla. Han overtok kommandoen over USS Dale (DD-4) i april 1910 før han i mars 1912 returnerte tilbake til USS Chauncey som skipssjef. Han ble overført til USS Florida i desember 1912, og han var ombord på dette slagskipet under USAs okkupasjon av Veracruz, Mexico, i april 1914. For sin fremragende opptreden i slaget ved Veracruz mottok han Medal of Honor. Ved utbruddet av første verdenskrig tjenestegjorde han på hangarskipet USS Kearsarge (BB-5) frem til september 1917, etterpå mottok han kommandoen over USS Margaret (SP-527). Han ble tildelt USS Allen (DD-66) i februar 1918 før han tok kommandoen over USS Benham (DD-49) i mai 1918. For sin utmerkede tjeneste som skipssjef på USS Benham, der han var engasjert i viktige, krevende og farlige patruljerer i europeiske farvann, mens han drev beskyttelse av meget vital betydning av konvoier, ble han tildelt medaljen Navy Cross. Admiral Frank Jack Fletcher døde den 25. april 1973, bare fire dager før sin 88nde bursdag på Bethesda Naval Hospital i Bethesda, Maryland. Han ble deretter gravlagt i Arlington National Cemetery. Fylkesvei 130 (Oppland). Fylkesvei 130 i Oppland går mellom Hov stasjon og Hevopp i Søndre Land. Veiens er 11,4 km lang. Eksterne lenker. 130 130 130 Ik. Ik (russisk: Ик, tatarisk: Ык – "Iq", basjkirsk: Ыҡ) er ei elv i Russland. Den starter i Orenburg oblast og renner gjennom republikkene Basjkortostan og Tatarstan. Voice of America. Voice of America (VOA) er den amerikanske føderale regjerings offisielle, internasjonale radio- og TV-kanal. VOA produserer og distribuerer i dag 1500 timer hver uke på 43 ulike språk. VOA har anslagsvis 141 millioner lyttere og seere rundt om i verden. Andre verdenskrig. Sendingene startet 1. februar 1942 på tysk, under vignetten «Stimmen aus Amerika». Formålet var å forklare verden hvorfor USA deltok i Andre verdenskrig. Deretter ble sendingene utvidet og mot slutten av krigen distribuerte VOA sendinger på 40 språk over 39 ulike sendere. Etter at krigen var over ble nyhetssendinger på 20 språk lagt ned. Et amerikansk lovvedtak forbød stasjonen å kringkaste innenlands i USA, av frykt for at enhver regjeringsfinansiert nyhetskilde ville kunne utvikle seg til et propagandaredskap for den til enhver tid sittende administrasjon. Det var VOA som utviklet sendinger i "Special English", et forenklet engelsk som ble lest langsommere, nøyde seg med et ordforråd på 1 500 ord, og med korte setninger som i regelen bare skulle uttrykke ett poeng hver. Disse sendingene ble etterhvert et viktig språkopplæringsredskap, men denne effekten var ikke årsaken til at sendingene ble utviklet. Årsaken var derimot den tidvis sterke jammingen av sendingene, og med "Special English" mente man at lytterne likevel kunne ha muligheten til å pusle sammen meningen ut fra de lydbrokker som de likevel kunne høre. Kanalen er ikke helt forskjellig fra andre internasjonale kringkastere, som BBC World Service, Deutsche Welle, Radio Nederland Wereldomroep, Radio France Internationale, Russlands stemme og Radio Canada International, selv om disse ikke er fullstendig statskontrollerte. Voice of America er under internasjonalt oppsyn av organet International Broadcasting Bureau som i sin tur forplikter seg til å påse «public diplomacy». VOA på nordiske språk. Etter etableringen i 1942 vokste VOA kraftig og det ble etablert sendinger på flere språk, deriblant de nordiske. I 1942 startet sendinger på norsk, dansk og finsk, mens de svenskspråklige sendingene startet i 1943. I 1944 ble det også sendt på islandsk. Alle språkversjonene ble lagt ned etter andre verdenskrigs slutt i 1945. De finske sendingene ble tatt opp igjen i 1951 og på ny lagt ned i 1953. Vinterland. "Vinterland" er en norsk novellefilm fra 2007. Hovedrollene bekles av Raouf Saraj og Shler Rahnoma. Alle skuespillerne i Vinterland er amatører. Vinterland er en karakterdrevet komedie. Regissør for filmen er Hisham Zaman. Manus er skrevet av Kjell Ola Dahl. Vinterland er produsert av produksjonsselskapet 41/2 ved Turid Øversveen. Filmmusikken er komponert av Øistein Boassen. Vinterland ble filmet på location i Målselv. Filmen ble satt opp på kino i Norge som spillefilm. Vinterland var åpningsfilmen på Tromsø Internasjonale Filmfestival i 2007. Filmen fikk god mottakelse både av kritikere og publikum. Handling. Det er vinter i Norge og kaldt. Isen ligger på vannet og snøen ligger meterhøy. Renas (Raouf Saraj) er en kurdisk innvandrer som bor alene i Øverbygd i Målselv i indre Troms. Hans nærmeste kontakt med hjemlandet er telefonkiosken som står utenfor huset han bor i. Renas er ikke helt ung lenger. Allikevel presser foreldrene hans på for å få ham gift. Renas liker ungkarstilværelsen men gir etter og gifter seg in absentia med Fermesk (Shler Rahnoma). Bryllupet blir gjennomført og feiret i hennes landsby i Nord Irak. Renas er ikke fysisk til stede, men er representert ved et portrettfotografi. De to skriver siden brev til hverandre og utveksler fotografier. Selv om de bor i hvert sitt land, utvikler forelskelsen seg. Renas søker om familiegjenforening med Fermesk. En dag henter han henne på Bardufoss lufthavn. Men Fermesk er ikke like ung og vakker som på bildene hun har sendt. Heller ikke Renas svarer til hennes forventinger.Men de er gift og må lære å leve sammen i det enslige huset ved siden av telefonkiosken. Det blir ikke problemfritt, men de går begge til oppgaven med stort pågangsmot. De bestemmer seg for å gifte seg på nytt i Norge. Det viser seg at Fermesk bærer på en truende hemmelighet. Hun bestemmer seg for å fortelle alt til Renas på bryllupsnatten. Dette leder forholdet ut i nye vanskeligheter. Han vil skilles. Dette kunngjør han den samme bryllupsnatten. Men snart kommer han til at det gjelder å holde fasaden overfor omgivelsene. Han bestemmer at de skal leve under samme tak, men ikke som mann og kone. Dermed går de inn i hverdagen må på nye premisser. De må lære seg å bli kjent på en annerledes måte. Det stadige maset gjennom telefoner fra hjemlandet går dem på nervene. Litt etter litt begynner de også å kjenne dypere følelser for hverandre. Sesong (band). Sesong er en norsk soul/jazzgruppe fra Stavanger. Sesong er et samarbeid mellom Snorre Seim, Øyvind Jakobsen og Thomas Dybdahl. I tillegg bidrar Britt Synnøve Johansen med vokal. Fylkesvei 47 (Oppland). Fylkesvei 47 i Oppland går mellom Bjoneroa i Gran og Vassenden i Søndre Land. Traséer: Bjoneroa – Bålerud (10,5 km), grensen Ringerike/Gran – Øyvasselva (0,2 km). Sammen med Fylkesvei 184 (Buskerud) i Buskerud utgjør den én strekning. Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av Fylkesvei 184 (Buskerud) i Ringerike Eksterne lenker. 047 047 047 Rømåsen. Rømåsen er et stort hytteområde beliggende 3-4 km sør for Sjusjøen sentrum i Ringsaker kommune. Rømåsen ligger 800 moh., bare 17 km fra Lillehammer. Tidligere utmarks- og seterområde. Grunneier er Ringsaker Allmenning. På Rømåsen ligger Sjusjøen skisenter, Natrudstilen, med nytt alpinanlegg og helårs skistadion for langrenn, der det arrangeres world cup renn. Rømåsen er tilknyttet det store skiløypenettet i Sjusjøenområdet. Rømåsen seter (sommerdrift ca 1820 til ca 1950) har servering av tradisjonsmat hele sommeren og i påsken. "Liv på Rømåssetra" er et kulturarrangement som holdes hvert år i månedsskiftet juli-august. Butti 49. Butti 49 er en norsk soul- og jazzgruppe fra Stavanger. Butti 49 gav ut flere singler og EP-er før de i 2004 gav ut albumet Habit. Butti 49 er et samarbeid mellom Snorre Seim og Øyvind Jakobsen. På utgivelsene har artister som Thomas Dybdahl, Mayia James, Emo og Per Zanussi bidratt. …that great October sound. "...that Great October Sound" er Thomas Dybdahls debutalbum, utgitt i 2001 av Checkpoint Charlie Audio Productions. One Day You'll Dance for Me, New York City. "One Day You'll Dance for Me, New York City" er et musikkalbum fra Thomas Dybdahl, med hjelp av hans faste band The Great October Sound samt Silje Salomonsen, Arne Næss og Frode Gjerstad med flere. Albumet ble utgitt i 2004. Habit. "Habit" er debutalbumet til Stavangerbandet Butti 49. Albumet ble utgitt på det britiske plateselskapet Exceptional i 2004. På platen bidrar blant annet Emo, Mayia James, (vokal), Kjetil Ingebretsen fra Fenomenon, og Azhar. Som bakgrunn for utgivelsen hadde de en rekke singler som var blitt godt mottatt. De er også kjent for en rekke remixer og musikken deres har også vært med på flere samlinger. The National Bank (album). "The National Bank" er debutalbumet til bandet The National Bank. Albumet ble utgitt på Universal Music i 2004 og ga bandet Spellemannprisen 2004 i klassen beste popgruppe. Nellikveien (Oslo). Nellikveien (1-3, 2-6) er en vei på Refstad i Bydel Bjerke i Oslo. Veien er en tverrforbindelse mellom Åkerøveien i nord og Ribstonveien i sør. Veien er ca. 150 meter lang og består av villabebyggelse. Veien er oppkalt etter eplesorten Nellik. Samferdsel. Samferdsel omfatter transport av gods, "personer" og informasjon lokalt, regionalt og internasjonalt. Til samferdselssektoren hører planlegging, forvaltning og drift av anlegg (veg, bane, havner, fyr, radiomaster, telefonlinjer, bredbånd osv); og utvikling, vedlikehold og kontroll av transportmidler (bil, jernbanetog, fly, båt osv). North Warwickshire. North Warwickshire er et administrativt distrikt i Warwickshire i England. Administrasjonssenteret er Atherstone, som også er den største byen. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Atherstone landdistrikt og deler av Meriden landdistrikt. Det består for det meste av landsbygd, med en del små byer. Historisk har det vært mye kullgruvedrift der, men nesten alle gruver er nedlagt. North Warwickshire grenser mot Nuneaton and Bedworth i øst, Leicestershire i nordøst, Staffordshire i nordvest og West Midlands i sør og sørvest. Bleikvasslia. Bleikvassli kirke, innviet i 1955 Køta i Bleikvasslia, kopi av sørsamisk gamme Bleikvasslia er ei bygd og poststed (8647) i Hemnes kommune, to mil sør for kommunesenteret Korgen. Det har vært bosetning i Bleikvasslia siden 1700-tallet, og en årestue fra 1750-tallet er fremdeles intakt. Øst for Bleikvasslia ligger Okstindmassivet og Bleikvatnet, i sør ligger Røssvatnet, Norges nest største innsjø. Bleikvassli gruber driver nå entreprenørvirksomhet etter at gruvedriften ble lagt ned for noen år siden da gruva ble oversvømt. Forøvrig er landbruk hovednæring. Ved sentrum av bygda ligger en kopi av en sørsamisk boplass. Den gamle internatskolen ble oppført i 1920, og er nå eid av Bleikvassli bygdelag. Bygdelaget har restaurert bygget På Karihaugen lå en arbeidsleir under andre verdenskrig. Brakkene er nå revet, og det er oppført et nytt bygg som brukes som leirsted. Bygda har butikk, skole og ungdomsklubb. Willemstad. Willemstad er hovedstaden i Curaçao og den største byen i De små Antillene. Den var fram til 2010 hovedstaden i De nederlandske Antillene. Den har en befolkning på om lag (1. januar 2009). Byen består av to hoveddeler: Punda og Otrobanda. De er delt av St. Anna-bukten, en dyp bukt med form som en kanal, ca 1,6 km lang og opp til 90 meter dyp som forbinder det karibiske hav med den naturlige lagunen med havneanlegg som kalles «Schottegat». Det nederlandske selskapet Royol Dutch Shell etablerte et oljeraffineri i havnen allerede i 1914. Punda, på østsiden av kanalen, ble bebodd fra 1634, da nederlenderne overtok øyen fra Spania. Antageligvis betyr Punda noe sånt som «punktet». Otrobanda, som ble bebodd fra 1707, er den nyere delen av byen og er betraktet som en fattigere del av byen, men i de senere år som dens kulturelle sentrum. Selve navnet kommer fra papiamento "otro banda", som betyr «den andre siden». Punda og Otrobanda er forbundet med en svingbro på pontonger, Koningin Emmabrug som ble bygd tre i 1888. Etter at biltrafikk over broen ble forbudt på 1970-tallet går nå det meste av trafikken mellom de to bydelene over Konigin Julianabrug. Ca 15 000 fotgjengere benytter fortsatt den gamle broen daglig. Willemstad har et bysentrum med en rekke koloniale, arkitektoniske mesterverk, sterkt influert av ulike nederlandske stilarter. Dette har medført at den historiske delen av byen er erklært minneverdig av UNESCO. Den særegne arkitekturen og beliggenheten langs St. Anna-bukten har ført til at Willemstad omtales som «Den vestlige halvkules Amsterdam». På grunn av plasseringen er Willemstad en utmerket havn. Willemstad ble setet for et større raffineri til Royal Dutch/Shell fra 1914. Byen er også et viktig turistmål. Willemstad betjenes av Hato International Airport, som også er hjemmebasen til Insel Air, Curaçaos flyselskap. Bidenkaps gate (Oslo). Bidenkaps gate (1-3, 2-4) er en tverrgate på Meyerløkka i Oslo mellom Nordahl Bruns gate og Wessels gate. Den fikk i 1901 sitt navn etter stadsfysikus Johan Lauritz Bidenkap (1828–1892), konstituert stadsfysikus i Christiania fra 1867 og utnevnt fra 1869. Checkpoint Charlie Audio Productions. Checkpoint Charlie Audio Productions (CCAP) er et norsk plateselskap basert i Stavanger. Det ble grunnlagt i 2000 av Tom Brekke, eieren av Checkpoint Charlie Hard Rock Café i Vågen i Stavanger. CCAP har gitt ut musikk av artister og band som Thomas Dybdahl, The Low Frequency in Stereo, Popface, The Substitutes, Helldorado og Lano Places. Markus Rotvold. Markus Rotvold (født oktober 1914) er fra Tromsø og hjalp mange jøder under andre verdenskrig. Han fikk medaljen Righteous Among the Nations av den israelske ambassadøren Miryam Shomrat i august 2006, samt Tromsø kommunes kulturpris 2006. Rotvold var på båt på Ishavet allerede som 14-åring. Han har også vært aktiv i Tromsøs revyliv siden ungdommen. Hans innsats i Tromsøs revy- idretts- og yrkesliv, samt hans heltemodige innsats under krigen, dannet bakgrunnen for kulturprisen. Pengene Rotvold fikk med kulturprisen, ga han til Tromsø Sanitetsforening, Tromsø Bymisjon, Bjørg Karin Macks innsamlingsaksjon til kapellet, og til Frelsesarmeen. Innsatsen under krigen. Markus Rotvold begynte motstandsarbeide allerede før krigen. Han gikk ombord i tyske trålere som lå i havn i Tromsø for å fortelle hva Hitler stod for. 9. april ble han arrestert av tyskerne i Narvik, men han rømte. Sammen med Kåre Kleivan var Rotvold senere på tur til Finland. På fjellet traff de den jødiske familien Smith fra Tromsø, som hadde ligget i skjul i Balsfjord og nå prøvde å komme seg til Finland. Kleivan og Rotvold tok ansvaret for å hjelpe familien frem. Llyfr coch Hergest. side 240-41 fra Llyfr coch HergestLlyfr coch Hergest eller Hergests røde bok er et av de mest betydningsfulle walisiske manuskripter fra middelalderen. Det inkluderer både prosa og poesi og ble skrevet en gang i tidsrommet 1382–1410. Verket blir nå oppbevart på Jesus College, Oxford ("MS 111") etter at det ble gitt som en gave av presten Thomas Wilkins i 1701. Et av flere avskrivere som har bidratt på dette manuskriptet (MS 111) har blitt identifisert som Hywel Fychan fab Hywel Goch av Buellt. Man kjenner til at han har arbeidet for Hopcyn ap Tomas ab Einion (ca. 1330 – etter 1403) av Ynysforgan i Swansea, og det er mulig at manuskriptet ble satt sammen for ham. Manuskriptets navn er avledet fra det faktum at det er innbundet i rødt lær og for dets forbindelse til stedet Hergest Court (Plas Hergest) i Herefordshire i grenseområdet mellom England og Wales fra rundt 1465 og til begynnelsen av 1600-tallet. Den første delen av manuskriptet inneholder prosa, inkludert Mabinogion som også er en del av manuskriptets kilder (det andre er "Llyfr Gwyn Rhydderch" eller "Rhydderchs hvite bok"), andre fortellinger, historiske tekster (inkludert en walisisk oversettelse av Geoffrey av Monmouths "Historia Regum Britanniae"), og andre forskjellige tekster inkludert en serie av walisiske triader (folklorer). Resten av manuskriptet inneholder poesi, spesielt fra perioden for hoffpoesi kjent som "Gogynfeirdd" eller "Beirdd y Tywysogion" eller "Prinsenes poesi". Manuskriptet inneholder også en samling av urtelegemidler assosiert med Rhiwallon Feddyg, grunnleggeren av et middelalderdynasti som varte i over 500 år – "Legene fra Myddfai". J. R. R. Tolkien lånte tittelen "Hergests røde bok" for sin egen fiktive "Westmachs røde bok", en tenkt legendarisk kilde for Tolkiens fortellinger. Gabriel Narutowicz. Gabriel Narutowicz (født 17. mars 1865 i Telsiai, Litauen, død 16. desember 1922 i Warszawa) var det første valgte statsoverhodet i den andre polske republikken. Narutowicz bodde i mange år i Sveits, hvor han arbeidet som ingeniør og professor. Etter at Polen ble uavhengig ble han utnevnt til polsk transportminister. Etter forslag fra Józef Piłsudski ble han i desember 1922 valgt til Polens president, med stemmer fra bondepartiet og venstresiden. Forgjengeren Piłsudski hadde ført tittelen «statssjef», og var ikke valgt. Valget av Narutowicz ble tatt dårlig imot av nasjonalister, og han ble kort etter valget myrdet av fanatikeren Eligiusz Niewiadomski utenfor kunstgalleriet Zachęta i Warszawa. Narutowicz, Gabriel Narutowicz, Gabriel Narutowicz, Gabriel Johan Lauritz Bidenkap. Johan Lauritz Bidenkap (født 6. november 1828 i Drammen i Buskerud, død 20. oktober 1892 i Kristiania) var en norsk lege. Etter examen artium 1847 og cand.med. 1853, kartla han 1857 til 1859 utbredelsen av lepra på Vestlandet og mottok H.K.H. Kronprinsens gullmedalje 1863 for å ha påvist årsakene til syfilis. Han arbeidet senere som overlege ved hudavdelingen på Rikshospitalet i Christiania 1868-88, og ble konstituert stadsfysikus fra 1867 og utnevnt fra 1869. Bidenkaps gate på St. Hanshaugen i Oslo ble oppkalt etter Bidenkap. Britt Lafforgue. Britt Lafforgue (egentlig "Brigitte Lafforgue", født 5. november 1948 i Luchon) er en tidligere fransk alpinist. Hun er tvillingsøster til Ingrid Lafforgue og datter av Maurice Lafforgue. Under OL 1972 i Sapporo kom hun på åttende plass i storslalåm. Hun oppnådde ingen topplasseringer i verdensmesterskapene, men hadde mye større suksess i verdenscupen, hvor hun oppnådde fem seire i slalåm og to i storslalåm. I sesongene 1970/71 og 1971/72 gikk hun til topps sammenlagt i slalåmcupen. Maurice Lafforgue. Maurice Lafforgue (født 26. mars 1913 i Luchon, død 1970) var en fransk alpinist. Lafforgue var den første franske utøveren som tok medalje i et verdensmesterskap i alpine grener. Lafforgue kom fra den lille byen Luchon i Pyreneene. I 1931 ble han, bare 17 år gammel, for første gang fransk mester i slalåm. Karrierens høydepunkt kom i 1937, da han tok sølv i utfor og i kombinasjonen under VM i Chamonix. Lafforgue var gift med den svenske alpinisten May Nilsson. Deres tvillingdøtre Ingrid og Brigitte var også suksessrike alpinister. Osteoporose. Osteoporose, benskjørhet eller for lav benmasse, er en risikofaktor for brudd og defineres som en systemisk skjelettsykdom. Den kjennetegnes ved redusert knokkelstyrke på grunn av redusert bentetthet (BMD= Bone Mineral Density). WHOs operasjonelle definisjon på osteoporose er en benmasse 2,5 standardavvik eller mer under gjennomsnittet for friske, unge, voksne kvinner (T-score ≤÷2,5). Pasienter med osteoporose vil fungere normalt helt til de får brudd (etablert osteoporose). Siden tilstanden øker faren for brudd skal det mye mindre av slag og fall til for å få et brudd. Det kan være smertefullt å ha flere brudd som tilheles langsomt på grunn av lite kalsium i skjelettet. Det er først og fremst kvinner som rammes av osteoporose. Normalt er en kvinnes skjelett på sitt sterkeste rundt 25-35 års alder. Bentettheten holder seg så omtrent konstant med balanse mellom nedbryting (resorpsjon) og nydannelse (ossifikasjon/osteogenese) i omtrent 10 år. Så følger en periode med bentap på ca 0,3-0,5% pr. år. Etter overgangsalderen øker gjerne bentapet hos kvinner sterkt på grunn av bortfall av østrogenproduksjon – hos enkelte opptil ti ganger, dvs. 3 til 5% pr år i en periode på fra 5 til 7 år. definerer benskjørhet som tap av benmasse større enn 25%. Forstadiet til osteoporose er «lav benmasse» og kalles osteopeni. Osteopeni er definert som benmasse i området mellom 1 og 2,5 standardavvik under gjennomsnittet ((÷1> T-score >÷2,5) Diagnose. Osteoporose kan sees på røntgenbilder ved at kontrasten mellom benvev og annet vev blir mindre enn normalt. For å diagnostisere osteoporose må man bruke spesielle røntgenbaserte målemetoder for måling av bentetthet (DEXA (DXA), SXA, QUS, pQCT, RA, DPA, SPA. pDXA) Behandling. I behandling av osteoporose er primæranbefalingen fra helsemyndighetene bruk av kosttilskuddene kalsium og vitamin D, samt medikamentell behandling med bisfosfonater. Sekundært anbefales SERM (Selective Estrogen Reseptor Modulators) eller østrogentilskudd (til kvinner). I tillegg er nå et PTH-basert medikament som stimulerer oppbyggingen av benvevet tilgjengelig på markedet. En studie ved Universitetet i Rostock, Tyskland indikerer at fysikalsk behandling som inkluderer slyngebehandling og slyngetrening kan gi pasienter med osteoporose høynet livskvalitet, betraktelig smertereduksjon og forbedret funksjon i hverdagen. Astronauter mister fort kalsium fra benbygningen fordi det blir lite trykk langs de lange knoklene. Under lange romferder har det blitt praktisert å sette bena under press for kunstig å skape trykk langs knoklene. Det er ikke kjent at slik behandling er forsøkt som behandling for osteoporose. Kari Martinsen. Kari Marie Martinsen (født 20. januar 1943 i Oslo) er en norsk sykepleier, magister i filosofi og dr.philos. Hun er professor i sykepleievitenskap ved Høgskolen i Harstad og Haraldsplass diakonale høgskole. Martinsen er anerkjent for å har kommet med egne bidrag innenfor omsorgstenkning og sykepleie. Martinsen har vært ansatt ved Danmarks sygeplejerskehøgskole, nå Institutt for sygeplejevidenskab ved Århus universitet, og senere ved Avdeling for sykepleie, Universitetet i Tromsø. I 1998 ble hun tilknyttet Lovisenberg diakonale høgskole, og i 2002 ble hun ansatt ved Institutt for samfunnsmedisin, Seksjon for sykepleievitenskap, Universitetet i Bergen. Martinsen har skrevet en rekke bøker og artikler innenfor omsorgsfilosofi, historie og sosialpolitikk. Martinsen opplevde i sine studiedager herskende teorier om sykepleie som problematiske og søkte å omformulere dem. Istedet for fokus på begrepsdefinisjoner og tekniske oppgaver har hun søkt å rette blikket mot hva pleie og omsorg egentlig handlet om. Derfor påbegynte hun studier i filosofi for å finne ut av dette, og hun markerte seg som en kritiker av den herskende positivismen, influert av Hans Skjervheim. Utover i hennes karriere har hun lagt større og større vekt på den danske filosofen Løgstrup. På mange måter er Martinsens tanker på et mer metafysisk nivå enn et rent sykepleie-praksis nivå, men det tar opp grunnleggende problemstillinger som man møter som sykepleier i kontakt med pasienter. Martinsens utgivelser på 90-tallet ble betraktet som samfunnskritiske, og hun mottok kritikk fra Norsk Sykepleierforbund som oppfordret sine medlemmer til ikke å lese hennes tekster. De utestengte Martinsen fra NSF, men i 1993 ba forbundet offisielt om unnskyldning. Kongen utnevnte i 2011 Martinsen til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes innsats innen sykepleie.» Ingrid Lafforgue. Ingrid Lafforgue (født 5. november 1948 i Luchon) er en tidligere fransk alpinist. Hun er tvillingsøster av Britt Lafforgue og datter av Maurice Lafforgue. Ingrids største suksess var seieren i slalåm under VM 1970 i Val Gardena, foran Barbara Cochran og Michèle Jacot. I verdenscupen vant hun ett storslalåmrenn og seks slalåmrenn i løpet av karrieren. I sesongen 1970/71 gikk hun til topps sammenlagt i slalåmcupen. Ismael Beko Fofana. Ismael Beko Fofana (født 8. september 1988) er en fotballspiller fra Elfenbenskysten. I hjemlandet spilte han for ASEC Abidjan, som er farmerklubb for engelske Charlton Athletic. Spilleren kom til Fredrikstad Fotballklubb foran 2006 sesongen, i 2008 vraket FFK Fofona og landsmannen Serge Konan Kouadio. Jason Talbot. Jason Talbot (født 30. september 1985 i Irlam, Stor-Manchester, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fire engelske klubber. Han er forsvarsspiller og spiller nå for Livingston FC i Skottland. Biografi. Jason Talbot startet sin profesjonelle karriere i Bolton Wanderers i 2003. I september 2004 signerte han på en utlånsavtale med Derby County, og han debuterte for Derby 25. september 2004 i en ligakamp mot Wigan Athletic. Etter 2 ligakamper for "the Rams" returnerte han tilbake til Bolton i oktober 2004. I november 2004 var han klar for nok et låneopphold, og denne gang gikk turen til Mansfield Town. Hans første ligakamp for Mansfield var mot Boston United 20. november 2004 i en kamp som endte 0-0. Etter to ligakamper for "Stags" vendte han tilbake til Bolton i desember 2004. Sommeren 2005, og uten å ha spilt en obligatorisk kamp for klubben, ble han frigitt av Bolton Wanderers og kort tid etter skrev han under for Mansfield. Etter å ha spilt bare 6 ligakamper for Mansfield i første del av 2005/06-sesongen ble han lånt ut til Port Vale i januar 2006. Han debuterte for Port Vale 14. februar 2006 da de spilte mot Barnsley. Talbot spilte 5 ligakamper under dette låneoppholdet før han vendte tilbake til Mansfield da 2005/06-sesongen var over. Kort tid etter gikk han gratis til Port Vale. Ignacy Mościcki. Ignacy Mościcki (født 1. desember 1867 i Mierzanów ved Ciechanów, Polen, død 2. oktober 1946 i Versoix ved Genève, Sveits) var en polsk politiker og kjemiker. Han tilhørte en velstående adelsslekt og studerte kjemi ved det tekniske universitetet i Wien og i Riga. I 1912 ble han utnevnt til professor i kjemi i Lemberg (nå Lviv, polsk Lwów), hvor han virket frem til 1922. Han publiserte i tiden frem til 1926 over 60 vitenskapelige arbeider og høstet internasjonal anerkjennelse. Etter Józef Piłsudskis statskupp i mai 1926, som førte til at den polske presidenten, Stanisław Wojciechowski, gikk av, ble Mościcki foreslått som president av Piłsudski og valgt av Sejmen den 1. juni 1926. Det var likevel Piłsudski som hadde den faktiske makten frem til han døde i 1935. Den 23. april 1935 trådte en ny polsk forfatning i kraft, som gav presidenten omfattende fullmakter, bl.a. retten til å utpeke en etterfølger under en krig eller unntakstilstand. Selv om det hadde blitt forventet at presidenten skulle gå av etter at forfatningen trådte i kraft og at det skulle bli holdt et nytt valg, ønsket Mościcki ikke å gå av. Hans embedsperiode hadde uansett først endt i 1940. Etter Piłsudskis død oppstod to maktsentre i Polen, den såkalte «slottsgruppen» rundt Mościcki (med navn etter presidentens residens, kongeslottet i Warszawa) og den såkalte «oberstgruppen» rundt den nye marskalken Edward Rydz-Śmigły. Det polske nederlaget i krigen i september 1939 tvang Mościcki til å gå av. Han flyktet først til Romania, og derfra reiste han i desember 1939 til Sveits, hvor han døde i oktober 1946. I 1993 ble hans urne overført til Warszawa og bisatt i krypten i Johanneskatedralen. Der Kunstwart. "Der Kunstwart" var et tysk tidsskrift for diktning, teater, musikk, bildende kunst og anvendt kunst. Det utkom fra 1887 til 1894 på forlaget Kunstwart i Dresden og deretter fra 1894 til 1937 hos G. W. Callwey i München. Utgiverne var Ferdinand Avenarius (1887–1923), Wolfgang Schumann (1924–1925) og Hermann Rinn (1931–1937). Etter 1937 gikk "der Kunstwart" opp i tidsskriftet "Das Innere Reich". Forfattere. Kunstwart, Der Kunstwart, Der Kunstwart, Der Kunstwart, Der Dynamitt. Alfred Nobel, svensken som oppfant dynamitt Dynamitt er et sprengstoff som består av nitroglyserin som aktivt stoff, som adsorberes i kiselgur (leireaktig jord) og andre tilsatsmaterialer. Dynamitt ble oppfunnet av svensken Alfred Nobel i 1863 og videreutviklet til produksjon i Krümmel (Geesthacht, Schleswig-Holstein, Tyskland) og patentert i 1867. Bruksområdene er flere, blant annet i veibygging og store tunnelarbeider. Dynamitt kan også brukes til sprengning under vann. Den ble normalt solgt i dynamittgubber på 2,5 cm i diameter og 20 cm lengde for å passe vanlige fjellboringshull. Dynamitt ble testet ut i Norge allerede i 1868. Dynamitt er forskjellig fra krutt ved at stoffet detonerer. Det betyr at antenning skjer ved en sjokkbølge som forplanter seg fortere enn lydens hastighet i mediet. Sjokkbølgen komprimerer stoffet, og gir temperaturøkning til antenningspunktet. Krutt forbrenner ved termisk ledning under lydens hastighet i stoffet. Detonasjonen må igangsettes med en fenghette. I dag framstilles en rekke forskjellige sprengstoffer som oftest ikke er dynamitter. Dette gjelder blant annet trinitrotoluen (TNT), plastiske sprengstoffer og slurry som ikke er basert på adsorbert nitroglyserin. Dette er fordi slike sprengstoffer ofte er sikrere i transport og bruk og fordi dynamitt kan bli ustabilt ved lagring fordi nitroglyserin kan svette ut. Den er derfor videreutviklet ved adsorbsjon i nitrocellulose som også kalles cordit. Neon Bible. "Neon Bible" er det andre albumet fra det canadiske indierockbandet Arcade Fire, som ble utgitt i mars 2007 via Merge Records. Albumet ble først annonserte den 16. desember 2006 gjennom bandets hjemmeside. Majoriteten av albumet ble spilt inn i en kirke som bandet kjøpte og pusset opp. "Neon Bible" debuterte som nummer to på "Billboard 200", og ble Arcade Fires beste album på topplisten. Da det ble gitt ut samme måneden som andre suksessrike album av The Shins ("Wincing the Night Away") og Modest Mouse ("We Were Dead Before the Ship Even Sank"), og ble vist frem som et eksempel på at indierocken var blitt mer populær. Kritikere gav det selvproduserte "Neon Bible" stort sett gode anmeldelser. "NME" og IGN priset albumet for dets grandiøse natur, mens "Rolling Stone" og "Uncut" sa at det resulterte i en distant og overblåst lyd. Produksjon. Etter utgivelsen av "Funeral", som hadde blitt spilt inn i et loftstudio kjent som Hotel2Tango, bestemte Arcade Fire at det var nødvendig med et spesifikt innspillingssted. Etter de var ferdige med støtteturnéen for "Funeral", kjøpte bandet Petite Église i Farnham, Quebec. Da det ble kjøpt ble det brukt til en café, men hadde før vært en kirke og et frimurertempel. Etter at oppussingen av kirken var ferdigstilt, brukte bandet den andre halvdelen av 2006 på å spille in størsteparten av albumet der. De spilte også inn i Budapest, hvor et ungarsk orkester og et militært mannskor hjalp til. Bandet spilte også inn deler langs Hudsonelva i New York, fordi de ville være i nærheten av vann. Etter å ha spilt inn så mange forskjellige idéer, som ofte koliderte, for hver sang, ble det bestemt at man skulle få noen helt andre til å mikse albumet for dem. Bandet sendte spor til flere kjente miksere/produsenter, for at de skulle eksperimentere med det, og bestemte seg for at Nick Launay var det beste valget. Han ble invitert til studioet for å jobbe mer med sangene. Launer jobbet sammen med albumets lydtekniker og medprodusent, Marcus Strauss, på miksingen av hver sang, mens bandet ofte kjørte fra Montreal for å se hvor langt de hadde komt. I et intervju med HitQuarters beskrev Launay mikseprosessen som «leken». Komponering. Da han begynte på arbeide med "Neon Bible", like etter å ha avsluttet en støtteturné i Nord-Amerika for bandets første album, "Funeral", sa låtskriveren Win Butler, født i USA, men som har tilbrakt store deler av sitt liv i Canada, at han følte han observerte sitt hjemland fra utsiden. Albumet bærer sterke preg av americana, og Bob Dylan, Bruce Springsteen og Elvis Presley har blitt nevnt som viktige innflytelser. Denne tankegangen reflekteres i arrangementet og albumets komposisjon, som fører til en lyd som virker skremmende og uharmonisk. Bandet brukte flere mindre vanlige instrumenter for å oppnå denne lyden. I tillegg til et orkester og et kor, kan man finne blant annet dreielire, mandolin, trekkspill og pipeorgel på albumet. Win Butler har sagt at han, under innspillingen, hadde håpet at albumet skulle ha en slags naken lyd, men at alle sangene trengte flere instrumenter. Plateomslag. Albumets plateomslag er et bilde av et seks fot høyt neonskilt som bandet bestilte for bruk under turné. I bildet brukt på fremsiden av albumet, blas det i den opplyste bibelen. "Rolling Stone" sa at kunstbilaget på albumet var et av de fem beste det året. AOL Music brukte omslaget som et eksempel på en kunstner som «kept artwork alive.» Tracy Maurice og François Miron vant også en Juno Award for beste CD/DVD design i 2008. Win Butler sa i et intervju at navnet på albumet kom fra at han likte det bildet veldig godt, og ikke fra romanen av John Kennedy Toole, "The Neon Bible". Markedsføring. I hovedsak på grunn av Régine Chassagnes haitiske avstamming, har bandet prøvd å samle penger for de sosiale og økonomiske problemene på Haiti gjennom hele sin karriere. Den 26. desember 2006 støttet de den haitiske veldedighetsorganisasjonen Partners in Health ved å gi ut «Intervention» på iTunes, for så å donere inntektene. Ved et uhell ble «Black Wave/Bad Vibrations», sporet like etter «Intervention» på "Neon Bible", lagt ut istedenfor. Sangen ble snart fjernet da det ble oppdaget, men fildelere la sangen snart ut på forskjellige P2P-nettverk. På bloggen sin sa Win Butler følgende: «I guess it is sort of charming that we can send the wrong song to the whole world with a click of a mouse... Oh well.» Den 28. desember 2006 lot bandet tilhengere få høre den første singelen, «Black Mirror», ved å ringe inn til (866) NEON-BIBLE. Sangen kunne også høres på bandets nettside fra 6. januar 2007. Den neste dagen gav bandet ut mye informasjon om det kommende albumet via en video som ble lagt ut på YouTube. I videoen ble flere lydklipp fra det kommende albumet lagt ut, mens «Den Juno-vinnende gitaristen Richard Reed Perry» avslørte albumets sporliste, utgivelsesdato, og plateselskap. Den 2. februar 2007 ble alle tekstene til "Neon Bible" lagt ut på bandets nettside. I tillegg la bandet ut teksten til og et lydklipp av en unge som leste «Ulven og reven», en fransk fabel som visstnok ble skrevet av den franske poeten Jean La Fontaine på 1700-tallet, en referanse til «The Well and the Lighthouse», som er løst basert på fabelen. Dette ble fulgt opp av en reklame som ble lagt ut som et JPEG-bilde på bandet hjemmesiden den 5. februar 2007, med bilder som relaterte til albumet og både den franske og engelske teksten til «Reven og Ulven». I oktober 2007 opprettet Arcade Fire nettstedet beonlineb.com, som kun inneholdt datoen «6. oktober». Etter spekulasjoner om hva hjemmesiden handlet om, inkludert rykter om nytt materiale eller en visning avn en konsert, ble det avslørt at det var en video for «Neon Bible», med Win Butlers ansikt og hender, som lytteren kan interagere med mens sangen spilles. «Neon Bible» var den første sangen fra det nye albumet med en musikkvideo. Turné. Arcade Fire begynte på støtteturnéen for albumet i januar og februar 2007, hvor de spilte konserter i kirker og andre mindre lokaler i Ottawa, Montreal, London og New York. Dette ble oppfulgt av en 23 dager lang turné i Europa i mars og tidlig april, hvor de siste 9 datoene ble kansellert på grunn av sykdom. Turnéen kom først til Nord-Amerika den 26. april, i San Diego, og den 28. april, på Coachella Valley Music and Arts Festival, og bestod totalt av 26 konserter. I løpet av turnéen i Nord-Amerika var flere kjente band åpnere, blant annet The National, St. Vincent og Electrelane. Bandet gikk så videre til en turné i Europa som varte i 11 dager og begynte på Glastonbury Festival den 22. juni, før de returnerte til Nord-Amerika for 10 ny dager med konserter sammen med LCD Soundsystem, som begynte den 15. september på Austin City Limits. "Neon Bible"-turnéen fortsette med 14 konserter i Europa mellom 25. oktober og 19. november, og senere seks konserter som startet den 18. januar 2008 i Australia og New Zealand, som en del av Big Day Out-festivalen. Turnéen ble avsluttet etter tre konserter fra den 7. februar i Japan. Mottagelse. I forhold til bandets debutalbum, "Funeral", ble "Neon Bible" en stor kommersiell suksess. I løpet av deen første uken debuterte albumet på toppen av listene i både Canada og Irland, mens den havnet på andreplass i USA, Storbritannia og Portugal. I USA havnet Notorious B.I.G.s Greatest Hits på første, mens Kaiser Chiefs "Yours Truly, Angry Mob" havnet på første i Storbritannia. Albumet ble sertifisert til gull av CRIA i Canada i mars 2007. Da det ble gitt ut fikk "Neon Bible" stort sett positiv kritikk, med den syvende høyeste poengsummen i 2007 på Metacritic. Mark Beaumont fra "NME" sa at albumet «is a climactic monolith of a record in the grand tradition of melodic transatlantic clamour rock.»Kyle Ryan fra The A.V. Club tolket albumet som en kommentar på den amerikanske verden etter 11. september, og sa at «the band is seemingly sending a beacon to other reasonable people forced underground by the world's insanity.»Derek Miller fra Stylus Magazine tolket albumet på lignende måte, sa at mens albumet berørte temaer som «violence, paranoia, the falsity of simple labor, the war-call of organized religion—a what's what of indie turmoil after 2003», gikk bandet videre til et punkt hvor de «thematic threads bind the songs.» IGN, som gav albumet 8.9 av 10, sa at «the playing overall seems tighter and more cohesive» og at albumet er et «grandiose project, one teeming with jubilant enthusiasm and reverent abundance.» Andre anmeldelser var enige, men så på dette som negativt. David Fricke fra "Rolling Stone" sa at han var oversaket av et så stort band kunne «sound so distant here so often,», og sa at «the result is a huge sound that only sparkles on the edges, leaving Butler alone in the middle.» "Rolling Stone" plasserte allikevel albumet på fjerdeplass på sin liste over årets beste albumer i 2007."Uncut"s anmelder gav albumet 3 av 5 stjerner, og sa «at its overblown worst Neon Bible is one of those records that takes itself too seriously to be taken seriously.» "Neon Bible" var nominert til Polaris Music Prize 2007, men havnet bak Patrick Watsons "Clvse to Paradise". "Neon Bible" ble nominert til en Grammy for beste alternative album i 2008. "NME" og "Rolling Stone" plasserte albumet på fjerde plass på deres lister over årets album, mens "Q" valgte albumet til årets beste i desember 2007. Albumet vant en Juno i 2008 for årets alternative album. Belle Époque. "La Belle Époque" (fransk, «den skjønne tiden») var en epoke i Frankrikes historie som tok til ved slutten av 1800-tallet og varte inntil første verdenskrig. "La Belle Époque" ble ansett som en gullalder dominert av skjønnhet, nye oppfinnelser og fred mellom Frankrike og nabolandene i Europa. Studenten. Studenten er et arrangementslokale i Steinkjer, drevet og bestyrt av Stiftelsen Studentenes Hus. Studenten ligger i det som i 1952 var Norges første samfunnshus. Huset er bygd i funkisstil, og er lokalisert midt i sentrum av byen. Norgesnettet hadde en scene i dette lokalet, men avtalen ble sagt opp i 2008. Hovedsalen rommer ca 450 personer. I kjelleretasjen ligger studentpuben Bodegan, med en kapasitet på ca 100 personer. Studenten benyttes også som scene for Steinkjerfestivalen. Historikk. Ferdigstilt i 1952, med en grunnflate på 1 398 kvadratmeter og samlet bruksareal på 3 191 kvadratmeter. Arkitekt var Sverre Olsen, Steinkjer. Innredningen ble gjennomført etappevis. Kommunens kontorer ble ferdig i juli 1951, og bystyresalen og formannskapsalen i Oktober samme år. Fest og forsamlingsavdelingen sto ferdig i november 1951. Innredningen av kino- og teatersalen og hovedvestibylen var et omfattende arbeid. Kinosalen hadde 514 sitteplasser og ble innviet 7. mars 1953 med Henrik Ibsens «En folkefiende» fremført av Riksteatret. Folkeboksamlingen med lesesal sto ferdig i oktober 1952. Siste byggeetappe var badeavdelingen, som var ferdig i november 1952. Nytt rådhus (1997), nytt kulturhus (1992) og nytt badeanlegg (1995) har ført til at huset har endret bruk. Festsalen var i bruk frem til 2006, og Arbeiderbevegelsen har brukt kontorene i etasjen under festsalen siden bygget var nytt. Kinosalen har vært brukt som flerbrukshus for studentene i Steinkjer, mens det gamle badeanlegget er fritidssenter. Den 20. desember 2006 ble midtblokka tatt i bruk som ungdomshus. Det nye Samfunnshuset ble offisielt åpnet 23. mai 2007. Shetlands historie. Shetland er i dag en region, stattholderskap og øygruppe i Skottland. Shetland var en del av Norgesveldet under navnet Hjaltland, inntil øyene ble pantsatt til den skotske kongen av den dansk-norske kongen Christian I 28. mai 1469 for 8000 rhinske gylden. Shetlands motto er "Með lögum skal land byggja", som er hentet fra Frostatingsloven. Forhistorisk tid. Shetland har vært bebodd siden 3000 f.Kr. Befolkningen levde av kveg- og landbruk, og anla megalittiske monumenter. Fra omkring år 2000 f.Kr (Bronsealderen) ble klimaet kjøligere og befolkningen flyttet ut mot kysten. I Jernalderen ble det bygget mange stenhus, og en del av ruinene er i dag bevart, som for eksempel Jarlshof og Stanydaletemplet. Omkring år 297 e.Kr beretter romerske skrifter om det keltiske folkeslaget pikterne, som på 800-tallet ble fortrengt av vikingene. Norsk kolonisering av Hjaltland (Shetland). På slutten av 800-årene endret vikingene fokus fra plyndring til kolonisering ("landnåm"). Endringen skyldtes at Norge begynte å bli overbefolket etter datidens målestokk, og tilgangen til ledige naturressurser og dyrkbar jord avtok. Skipene deres fraktet nå i tillegg nybyggere og nødvendig utstyr for å starte på nytt et annet sted. Vikingene dro til Orknøyene, Hjaltland, Island og Grønland, og senere også til Vinland. Det var hovedsakelig nordmenn som reiste i den retningen, danskene rettet sin oppmerksomhet mot mer befolkede områder som England og Frankrike, mens svenskene dro østover. Hjaltland ble kolonisert av norske vikinger på slutten av 800-tallet. Kolonistene kalte øygruppen for Hjaltland og etablerte seg med egne lover og språk. Språket utviklet seg til det vestnordiske språket norn, et språk som døde først ut på 1800-tallet. Etter at Harald Hårfagre hadde samlet Norge til et rike, flyktet mange av hans motstandere og noen av dem slo seg ned på Orknøyene og Hjaltland. Herfra drev de plyndringstokter mot Skottland og Norge, noe som resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte og i 875 ankom hans flåte det som i dag er det lille tettstedet Haroldswick på øya Unst. Samme år tok Harald Hårfagre og hans menn kontroll over øyene og annekterte både Orknøyene og Hjaltland. Ragnvald Mørejarl fikk Orknøyene og Hjaltland som sitt jarledømme av Harald Hårfagre som erstatning for at hans sønn Ivar (frillesønn) hadde falt i kamp i Skottland. Ragnvald Mørejarl ga øyene videre til sin bror Sigurd Eysteinsson, som gikk under tilnavnet Sigurd den mektige. Strid med Norge. I 1194 da kong Sverre Sigurdsson var konge i Norge og Harald Maddadsson var jarl over Orknøyene og Shetland, samlet lendmannen Hallkjell Jonsson og jarlens svoger Olav en hærstyrke som ble kalt for øyskjeggene ("eyjarskeggjar") på Orknøyene og seilte mot Norge. Som konge hadde de Olavs unge fostersønn, Sigurd, sønn av kong Magnus Erlingsson. Øyskjeggene ble beseiret i slaget ved Florvåg utenfor Bergen. Om lag 2500 mann ble drept i det blodige slaget. Liket av Sverre Magnusson ble vist fram for kong Sverre i Bergen slik at han skulle forsikre seg at motstanderen var død. Deretter løftet kong Sverre hodet mot Orknøyene og krevde at Harald Maddadsson (Harald jarl) måtte svare for seg for sin andel i opprøret. I 1195 seiler jarlen til Norge for å forlike seg med Sverre. Det såkalte "såttmålet" utredet de rettslige og politiske forbindelsene mellom jarl og konge. Som passende straff for å ha støttet opprørere tok kong Sverre jarldømmet over Shetland fra Harald jarl og som ble lagt direkte under den norske tronen og aldri gitt tilbake. I praksis blir Harald Maddadsson sittende som jarl, men var underlagt den norske kongen. Harald Maddadsson måtte også akseptere en kongelig sysselmann, men denne ble drept etter Sverres død. Forliket mellom jarl og konge ble senere stadfestet i 1210 og på nytt i 1267. Jarldømmets makt var betydelig svekket, og det ble dermed trukket nærmere under skotsk innflytelse. Skottland lå knappe 16 km unna Orknøyene og Harald Maddadsson kjempet for å bevare sin uavhengighet. Økt skotsk interesse for de norske øyene. Da Alexander III av Skottland fylte 21 år i 1262 og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da han døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen Håkon Håkonsson. Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet og vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet. Fra norsk side var de ytterste øyene over Nordsjøen en del av det norske riket. For å sette tyngde bak det norske standpunktet, utlyste den norske kongen leidang og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist. Flåten samlet seg i "Breideyarsund" (sannsynligvis dagens Bressay Sound) før Håkon og hans menn seilte til vestkysten av Skottland og gikk i land på Isle of Arran for å starte forhandlinger med den store hæren i ryggen som pressmiddel. Alexander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret de øvrige til å foreta landgang. Slaget ved Largs i oktober 1263 ble ikke avgjørende og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerer han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær og hvor han dør av feber den 17. desember 1263. En død som forpurrer videre norsk ekspansjon i Skottland. Kong Magnus Lagabøte brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong Alexander III av Skottland. Ved freden i Perth i 1266 oppga kong Magnus de mest fjerne norske besettelsene og avga øya Man i Irskesjøen og Sudreyar (Hebridene) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland anerkjent av Skottland. Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel. Pantsettelse av øyene til Skottland. På 1300-tallet behandlet Norge fortsatt Orknøyene og Shetland som en norsk provins, men den skotske innflytelsen vokste, og i 1379 tok den skotske jarlen Henry Sinclair kontroll over øyene på vegne av den norske kongen Håkon VI Magnusson. I 1348 ble Norge sterkt svekket på grunn av svartedauden, og i 1397 ble Norge en del av Kalmarunionen. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Kong Christian I av Danmark, Norge og Sverige var i pengenød, og da hans datter Margaret i 1468 ble forlovet med Jakob III av Skottland trengte han penger til betaling av medgift. Uten det norske riksråds vitende inngikk han 8. september 1468 en kontrakt med skottekongen om pantsettelse av Orknøyene for 50 000 rhinske gylden, og 28. mai året etter Shetland for 8000 rhinske gylden. For å være på den sikre siden sørget han for en klausul om innløsningsmuligheter for fremtidige norske konger: For en fast verdi av 210 kg gull eller 2310 kg sølv vil øyene igjen være på norske hender. Flere konger av dobbeltriket forsøkte i løpet av 1600- og 1700-tallet forgjeves å innløse øyene med ble hver gang avvist av geheimerådet i Edinburgh. Øyene var den gang allerede under sterk engelsk innflytelse, men forbindelsen med Norge ble ikke straks avbrutt. Norske institusjoner og myndigheter fortsatte delvis å fungere, og norsk var både tale- og skriftspråk i ganske lang tid. På Hjaltland betalte man langt inn i det 14. århundre en årlig avgift til Bergens bispestol. Hansatiden. Etter vikingenes tilbakegang kom fire århundrer hvor Shetland solgte sine varer til omverdenen via Hansakjøpmennene i Bergen, Bremen, Lübeck og Hamburg. Hansaene hentet ut skip lastet med saltet torsk og lange og tilførte øybefolkningen kontanter, korn, klær, øl og andre varer i bytte. Denne handelen varte frem til unionsavtalen mellom Skottland og England i 1707 da Hansaene ikke lengre fikk tilgang til å drive handel med Shetland. Som en følge av utestengelsen av Hansaene gikk Shetland inn i en økonomisk depresjon, da skotene og de lokale kjøpmennene ikke var like dyktig i saltfiskhandel. For Shetlands uavhengige bønder førte den økonomiske depresjonen til at de kom inn i en negativ spiral. Først måtte de selge jorden til godseierne, for så å leie jorden tilbake, for deretter å bli gradvis livegne. Den liberale statsministeren William Ewart Gladstone frigjorde leilendingene i 1880-årene fra godseiernes styre. Den spanske armada. Den spanske armadas rute i 1588 Pave Sixtus V ville knekke protestantismen i England og allierte seg med spanskekongen Filip II av Spania. 28. mai 1588 sendte kongen ut den spanske armadaen med 130 skip, 18 000 soldater, 7 000 sjømenn og 2 500 kanoner ut fra Lisboa til den engelske kanal med henblikk på å invadere England. En armé på 30 000 mann ventet i De spanske Nederlandene. Planen var å sette av Lisboa-arméen i Plymouth og for deretter å flytte troppene i de spanske Nederlandene til et sted nær London. Angrepet gikk ikke som planlagt og spanjolene bestemte seg for å flykte ut i Atlanterhavet. Flåteutsendelsen skjedde under den lille istid, og spanjolene ble overrasket over dårlig og kaldt vær når de rundet nordspissen av Skottland. Flere skip og mannskap gikk tapt på grunn av været enn i kamphandlinger. Omkring 20. september 1588 kom skipet "El Gran Grifón" og tre andre skip bort fra flåten og søkte ly ved Fair Isle, en øy tilhørende Shetland. Et forsøk på å strande skipene for å unngå at skipene sank lyktes ikke og skipene gikk ned ved Stroms Hellier. Omkring 300 soldater tok seg i land på den lille øya som hadde få innbyggere og knappe ressurser. En gjenfunnet spansk dagbok forteller at 50 menn døde mellom 28. september og 14. november, hovedsakelig på grunn av sult. Sjømennene og soldatene oppholdt seg på øya i to måneder, da de ble lovet fritt leide av Elizabeth I. Spanjolene dro de til St. Andrews og Edinburgh før de satte kursen mot Spania. Skipet ble hevet i 1970 og restene står i dag i Shetland Museum. Napoleonskrigene. 3000 shetlendere tjenestegjorde i Storbritannias marine under Napoleonskrigene som pågikk i perioden fra 1800 til 1815. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble en norsk marineavdeling med tilnavnet Shetlandsgjengen etablert av Special Operations Executive, Norwegian Section høsten 1940 med base i Scalloway på Shetland for operasjoner mot Norge. På Shetland hadde det etter hvert samlet seg ca. 30 fiskeskøyter som norske flyktninger hadde seilt over. En del av disse skøytene ble nå leid og norske fiskere ble vervet som frivillig mannskap. Shetlandsgjengen seilte i hemmelige oppdrag mellom Norge og Shetland, og fraktet Linge-karer, etterretningsfolk, flyktninger, instruktører for motstandsbevegelsen og militære forsyninger. Motsatt vei ble mange som var i tysk søkelys brakt i sikkerhet og viktig informasjon om tyskerne i Norge ble formidlet videre til de allierte. I enkelte tilfeller ble det lagt ut miner og foretatt aksjoner mot tyske skip. I begynnelsen av krigen stod avdelingen helt under britisk kommando, men senere kom også nordmenn med i ledelsen. Fiskeskøytene foretok til sammen 80 turer over Nordsjøen. Tyske angrep og uvær førte til at 10 skøyter med en besetning på 44 mann og mer enn 60 flyktninger gikk tapt. På grunn av de store tapstallene ble det besluttet å skaffe hurtiggående fartøyer. Amerikanerne stilte de tre ubåtjagere KNM «Hessa», KNM «Hitra» og KNM «Vigra» til disposisjon. Ingen av turene med ubåtjagerne medførte tap av personell eller utstyr. I alt gjorde Shetlandsgjengen over 200 turer, hvor den mest kjente personen Leif Larsen (Shetlands-Larsen) var skipper for 52 av turene. Shetland i dag. I samme tidsperiode som det ble funnet olje og gass på norsk sokkel, fant man også dette utenfor Shetland. Østshetlandsbassenget er et av Europas største oljefelter, og oljen som utvinnes her sendes til oljeterminalen i Sullom Voe (norrønt: "Solheimavagr"). Sullom Voe-terminalen åpnet i 1978 og er Storbritannias største oljeeksporthavn med et volum på 25 millioner tonn årlig. Studie. En studie er en vitenskapelig undersøkelse. Ordet må ikke bli forvekslet med et studium. Det er vanlig å publisere resultatene fra en studie i form av f.eks. en eller flere forskningsartikler i vitenskapelige tidsskrifter, eller i bokform. I mange vitenskapelige tidsskrifter forutsetter publisering fagfellevurdering som skal fungere som en sikring i forhold til metode, seriøsitet og NPOV. FNs miljøprogram. FNs miljøprogram – United Nations Environmental Programme (UNEP) – koordinerer FNs miljøaktiviteter, støtter utviklingsland i å innføre miljøvennlig politikk og oppfordrer til bærekraftig utvikling gjennom sunne miljøvennlige tiltak. FNs Miljøprogram ble etablert som et resultat av "FNs konferanse om det menneskelige miljø" i 1973 og hovedkvarteret er i Gigiri, Nairobi, Kenya. FNs Miljøprgram har også seks regionale kontorer, og mange land-kontorer. FNs miljøprogram har et kontor i Norge, GRID-Arendal. Miljørapport GEO. Sammen med Verdens meteorologiorganisasjon etablerte FNs miljøprogram Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) i 1988. GEO4-rapporten ble presentert i Norge den 25. oktober 2007. Rapporten kommer ut hvert femte år og regnes som det viktigste internasjonale oppslagsverket om miljøspørsmål. Skader på miljøet øker i omfang. Pete Namlook. Pete Namlook (eller Peter Kuhlmann som er hans egentlige navn) er en tysk musiker som er en av de fremste og mest anerkjente produsentene innen den elektroniske musikksjangeren ambient. Tidlig i karrieren produserte han også trance og hard techno, men han konsentrerte seg etterhvert fullt og helt om ambient-sjangeren. Namlook er kjent som grunnleggeren av det meget anerkjente ambient-plateselskapet 450464, som ble stiftet sent i 1992. Namlook står selv bak mesteparten av utgivelsene på selskapet, enten alene eller i samarbeid med andre artister. Kjente artister han har jobbet sammen med inkluderer Atom Heart, Tetsu Inoue, Richie Hawtin, Klaus Schulze og norske Geir Jenssen (aka Biosphere). Namlook er kjent for å være svært produktiv, og har per utgangen av 2006 gitt ut over 140 album. Blant hans mest kjente utgivelser er "Silence"-serien (med Dr. Atmo på to av fem utgivelser), "2350 Broadway"-serien (med Tetsu Inoue), "The Dark Side of the Moog" (med Klaus Schulze og Bill Lasswell) og "Jet Chamber"-serien (med Atom Heart). Sammen med Geir Jenssen ga han ut "The Fires of Ork" I og II i henholdsvis 1993 og 2000. Victim of Love. "Victim of Love" er et discoalbum av Elton John fra 1979, innspilt i Musicland, München og Rusk Sound Studios, Hollywood. Det ble ikke spesielt godt mottatt verken av kritikere eller publikum, og ble Elton Johns dårligst solgte album til dats dato. Sinclair ZX81. ZX 81 var en liten, britisk hjemmedatamaskin lansert i mars 1981 av Sinclair Research. Den var basert på en Zilog Z80A CPU som kjørte på 3.5 MHz og kom med 1 KB RAM. Programmeringsspråket var en variant av BASIC. Erlend Øye. Erlend Øye (født 21. november 1975) er en norsk musiker fra Bergen, mest kjent som den ene halvdelen av popduoen Kings of Convenience. Han har gitt ut flere singler, samt soloalbumet "Unrest", i 2003. Øye har tidligere spilt med bandet Skog og Peachfuzz før han dannet Kings of Convenience med Eirik Glambek Bøe i 1998. Deres debutalbum "Quiet is the New Loud" kom ut i 2001. Øye gav senere ut sitt debutalbum "Unrest" som ble innspilt i ti ulike byer med ti ulike elektronikaprodusenter, som Bjørn Torske, Prefuse 73 og Schneider TM. Erlend Øyes nyeste prosjekt er bandet The Whitest Boy Alive. Deres debutalbum ble utgitt på Smalltown Supersound i 2006. Michèle Jacot. Michèle Jacot (født 5. januar 1952 i Le Pont-de-Beauvoisin) er en tidligere fransk alpinist. I løpet av karrieren vant hun ti verdenscuprenn – ett i utfor, seks i storslalåm og tre i slalåm. I 1970 vant hun verdenscupen sammenlagt, og gikk i tillegg til topps i slalåmcupen. Jacot er per i dag den eneste franske kvinnen som har vunnet verdenscupen sammenlagt. Den største mesterskapstriumfen feiret hun under VM 1970 i Val Gardena, da hun ble verdensmester i kombinasjonen. I tillegg tok hun bronsemedalje i slalåm, bak Ingrid Lafforgue og Barbara Cochran. På grunn av skader gikk hun glipp av hele sesongen 1972/73, og nådde ikke opp til sitt tidligere nivå. Unntaket var VM 1974 i St. Moritz, hvor hun tok sølvmedaljen i slalåm etter Hanni Wenzel. Hun kjørte sitt siste verdenscuprenn i Val Gardena i 1975, bare 24 år gammel. Symfoni nr. 41 (Mozart). Symfonien har blitt kalt for "Symfonien med finalefugen" og "Jupiter-symfonien". Opphavet til sistnevnte er uklart. Det dukker opp første gang på et programblad til en konsert i London den 26. mars 1821, med andre ord først 30 år etter Mozarts død. Et bemerkelsesverdig kjennetegn ved denne symfonien er den femstemte fugatoen (som representerer de fem viktigste temaene) mot slutten av fjerde sats. Det finnes også fugeseksjoner gjennom hele første sats, spesielt under mellomspillet av treblåserne der ett av de fem temaene blir introdusert og temaet i G-dur som innleder andre halvdel av eksposisjonen. Finalen representerer etter manges mening ett av de ypperste eksemplene på oppbygning av et musikkverk. Hovedtemaet består av fire noter som utvikles med en forbløffende kompleksitet utover hele satsen. Fire nye temaer kan høres i symfoniens finale, som er på formen sonate. Alle fire motivene kombineres utmerket i den fugale codaen. Det er også interessant å anføre at de fire notene som utgjør hovedtemaet i finalesatsen sammenfaller eksakt med nøklene i Johannes Brahms' fire symfonier (C-moll, D-dur, F-dur, E-moll) – kanskje en subtil indikasjon på denne komponistens beundring for Mozarts musikk. Symfoni nr. 41 i populærkulturen. I Woody Allens film fra 1979, "Manhattan", opplever Allens figur andresatsen i denne symfonien som én av de viktigste grunnene til at livet tross alt er verdt å leve. I Woody Allens "Jeg og Annie - en nervøs romanse" spilles tredjesatsen fra symfonien i bakgrunnen når Allen og hans kvinnelige medskuespiller kjører på motorveien. Referanser. 41 Willen Dick. Willen Dick (død 1947) var en sudettysk tsjekkoslovakisk skihopper som konkurrerte på 1920-tallet. Meritter. Under Ski-VM 1926 konkurrerte han for Tyskland under navnet Wilhelm Dick, både i skihopping og kombinert. Dick døde i en hoppulykke i 1947. Unrest. "Unrest" er debutalbumet til Erlend Øye som soloartist. Albumet ble spilt inn i ti ulike byer med ti ulike elektronikaprodusenter og ble gitt ut i 2003. Tore Edman. Tore Edman (født 25. juli 1904 i Arvika, død 16. juni 1995) var en svensk skiløper som representerte Arvika IS. Han ble verdensmester i skihopping i Cortina d'Ampezzo i 1927. I det samme mesterskapet ble han også nummer 13 i kombinert og nummer 23 på 18 kilometer langrenn. Samme år ble han også svensk mester i skihopping. Edman var svensk landslagstrener fra 1945 til 1950. Han var minkfarmer av yrke. Han ble tildelt Nya Wermlands-Tidningens gullmerke i 1932. Give Ireland Back To The Irish. «Give Ireland Back To The Irish» er en sang av Paul McCartney og hans band Wings. Sangen ble utgitt for første gang som en enkeltstående singel i 1972. Denne sangen var McCartneys svar på den blodige dagen i Nord-Irland, kjent som Bloody Sunday, hvor flere mennesker ble drept av britiske soldater. Sangen ble skrevet på under ett døgn, og ble raskt innspilt og utgitt. Sangen ble ikke uventet boikottet av BBC på grunn av dens politiske budskap. «Give Ireland Back To The Irish» ble en moderat hit i England, hvor den solgte til en 16. plass på singellistene. Men i Irland og Spania ble den større, og klatret helt til topps på hitlistene i de to landene. Manhattan (film). "Manhattan" er en film (romantisk komedie) fra 1979. Filmen er regissert av Woody Allen, som også har hovedrollen i filmen. Goodnight Tonight. «Goodnigt Tonight» er en sang av Paul McCartney og hans gruppe Wings. Sangen ble først utgitt som enkeltstående singel i 1979. Sangen ble gruppas svar på den nye diskotrenden i musikken. Sangen ble populær og ble en topp 5 hit i både England og USA. «Daytime Nightime Suffering» var b-siden på singelen. Skisse. En skisse betyr vanligvis en kort plan, et utkast eller et foreløpig forslag. I billedkunsten er en skisse en enkel og raskt utført tegning som kan være en kladd eller et forslag til et mer forseggjort bilde. I arkitekturen kan ordet også brukes om den ferdige arkitekttegningen. I musikk er en skisse et forslag til en komposisjon, og i litteraturen en kortfattet skriftlig framstilling eller rask disposisjon. Å skissere noe kan bety å antyde hovedlinjene i en plan eller idé i korte trekk. Det kan også bety å risse opp linjer som grunnlag for en tegning, oftest med blyant eller penn. Skisse i billedkunsten. En mer inngående fortegning eller øvelse til et større arbeid eller til en detalj i et annet verk kalles i billedkunsten ofte en "studie". Slike forberedende skisser og studier til kjente avdøde kunstnere har i ettertid ofte blitt vurdert som selvstendige kunstverker. En rask, skissepreget tegning kan antyde en stemning eller situasjon og passer godt til illustrasjoner som vignetter i bøker og vitsetegninger. 250px 250px Detaljert skisse, en såkalt studie, og et ferdig kobbersnitt av Albrecht Dürers "Ritter, Tod und Teufel" 1513. Rembrandts skisse av "Susanna i badet" Rembrandts malte versjon av "Susanna i badet" "Susanna i badet" av Pieter Lastman fra 1614, Rembrandts raske skisse av dette bildet fra 1634 og hans egen malte versjon av det samme motivet fra 1647. Say Say Say. «Say Say Say» er en sang av Paul McCartney og Michael Jackson. Sangen var hovedsingelen fra Pauls plate "Pipes of Peace", og ble en enorm internasjonal hit. Med topplasseringer i både USA og England, samt mange andre land, inkludert Norge, var nok en singelsuksess fra duoen et faktum. De hadde tidligere samarbeidet på sangen «The Girl Is Mine». Sangen er, som plata, produsert av den tidligere Beatles-produsenten George Martin. Petra Kelly. Petra Kelly i 1987 i Forbundsdagen Petra Karin Kelly (født 29. november 1947 i Günzburg som "Petra Karin Lehmann", død 1. oktober 1992 i Bonn) var en tysk politiker, fredsaktivist og en av grunnleggere til partiet Die Grünen. Livsløp. Petra Kelly ble født i Günzburg av tyske foreldre, men hennes far forlot hjemmet da hun var sju år. Petras mor måtte arbeide, slik at datteren vokste opp hos sin bestemor. Etter morens giftermål med en amerikansk offiser, tok Petra etternavnet Kelly og i 1960 flyttet familien til USA. Fra 1966 til 1970 studerte Petra Kelly statsvitenskap og politikk i Washington, D.C. og var der også aktiv i skolepolitikken. I 1968 engasjerte Kelly seg i valgkampen for senatorene Robert F. Kennedy og Hubert H. Humphrey. Fra 1972 til 1982 var hun aktiv i den Europeiske Kommisjon. Petra Kelly var opprinnelig medlem av SPD, men i 1979 var hun blant grunnleggerne av partiet De Grønne og fra 1980 og i flere år deretter, partiets leder. I 1983 til 1990 var hun medlem av Forbundsdagen. Kelly var leder av JEF (Jeunes Européens Fédéralistes) og hennes hovedarbeidsområder der var fredspolitikk, menneskerettigheter og minoriteter. Fra 1985 engasjerte Petra Kelly seg for Tibet. Sammen med sin samboer, politiske venn og partikollega Gert Bastian holdt hun kontakt med internasjonale freds- og frigjøringsbevegelser. Petra Kelly døde natten til 1. oktboer 1992 under uklare omstendigheter. Det antas at hun ble drept av sin samboer politikeren Gert Bastian, mens hun sov. Bastian skjøt seg deretter selv. Likene ble ikke funnet før 19. oktober. Kelly er gravlagt på Würzburg Waldfriedhof (skogskirkegård). Heder. I 1982 ble Petra Kelly tildelt Right Livelihood Award i Sverige. I april 2006 ble en del av Franz-Josef-Strauß-Allee i det tidligere regjeringskvartalet i Bonn omdøpt til Petra-Kelly-Allee. Petra-Kelly-prisen ble opprettet til minne om henne av Heinrich-Böll-stiftelsen. Litteratur. Saskia Richter: "Die Aktivistin. Das Leben der Petra Kelly" Deutsche Verlags-Anstalt, 2010, ISBN 978-3-421-04467-9. Liste over ordførere i Trondheim. Liste over ordførere i Trondheim er en liste over Trondheims ordførere, også før kommunesammenslåingen fra 1. januar 1964, da Trondheim ble slått sammen med nabokommunene Strinda, Leinstrand, Tiller og Byneset. Eksterne lenker. Trondheim Ram (album). "Ram" er Paul McCartneys andre soloplate etter bruddet med The Beatles. Plata er kreditert til Paul & Linda McCartney og er den eneste plata som ble utgitt med dette artistnavnet. Bakgrunn. Etter suksessen med hans første plate "McCartney" tidligere det året, bestemte Paul og Linda seg for å dra til New York høsten 1970 for å spille inn sitt neste album. I motsetning til forrige plate, hvor McCartney spiller alle instrumentene, ble det bestemt at denne skulle spilles av Paul og Linda, backet av profesjonelle studiomusikere. Denny Seiwell som senere skulle bli Wings' første trommeslager, sto for trommespillet på plata, mens blant annet Dave Spinozza og Hugh McCracken spilte gitar. Innspillingene i studio var svært produktive og i tillegg til sangene som havnet på albumet, ble også sanger som «Another Day», en enkeltstående singel fra 1971, «Dear Friend» fra albumet "Wild Life" fra 1971 og Little Lamb Dragonfly og «Get on the Right Thing» fra Wingsplata "Red Rose Speedway" fra 1973, spilt inn under disse innspillingene. McCartney hadde etter den hjemmesnekrede solodebuten, store forventninger til den nye plata. Men han skulle vise seg å bli en smule overrasket. Utgivelse. Da "Ram" kom ut 28. mai 1971 ble den møtt av et ikke overbegeistret kritikerkorps. De likte ikke det de hørte, og ga McCartney slakt. Dette kom som et sjokk for McCartney som selv hadde den oppfatning at han hadde lagd et meget bra album. På tross av kritikerslakten, virket det ut som publikum støttet McCartney i hans syn på plata. "Ram" solgte til toppen av albumlistene i England, og til nummer to i USA. I USA holdt plata seg på topp 10-listen i hele fem måneder og solgte til platina. Dette var et stort plaster på såret for McCartney. Singelslippene fra "Ram" var forskjellige fra land til land. I England ble avslutningslåta «The Back Seat of My Car» valgt som singel. Det var ikke et godt valg, da den endte sin ferd med en 39. plass som høyeste notering. I USA derimot var det den ambisiøse «Admiral Halsey» som ble radioagn. Dette var, i motsetning til valget i England, en strålende suksess. Sangen ble en listetopper og sørget for McCartneys første nummer en singel etter The Beatles. I deler av Europa, inkludert i Norge, ble rockeren «Eat At Home» utgitt som singel. I Norge solgte den til en 8. plass på singellistene. Tvisten rundt bruddet til Beatles var i fyr og flamme på denne tiden, og det gikk ikke ubevitnet hen på "Ram". John Lennon oppfattet sangene «Too Many People», «The Back Seat of My Car» og «Dear Boy» for å handle om ham og hans kone Yoko Ono. Når det gjelder «Too Many People» kan det virke som han hadde rett, med tanke på at McCartney selv aldri har nektet for disse påstandene. Når det gjelder de to andre sangene har dette blitt avkreftet. Faktisk handler «Dear Boy» om eksmannen til hans kone Linda, hvor han synger om at han ikke visste hva han hadde da han var gift med henne, og at ting aldri ville bli det samme uten henne. John Lennon svarte McCartney på sitt album "Imagine" fra samme år, hvor han synger meget direkte og nedsettende om McCartney og hans musikk i sangen «How Do You Sleep?». Ettermæle. Ettermælet til plata er likevel et helt annet enn det som var tilfellet rundt utgivelselsdatoen. Det finnes teorier som sier at McCartney fikk en ufortjent behandling av kritikerne, grunnet hans offentliggjøring av hans brudd med The Beatles. Han var den som kritikerne gjort til syndebukk. "Ram" anses i dag som en av hans beste soloplater, både av den gjennomsnittlige publikummer og kritikere. I 1977 kom albumet "Thrillington" av artisten Percy «Thrills» Thrillington. Albumet besto av orkestrale versjoner av samtlige sanger fra "Ram". Selv om mange lenge hadde mistanker om det, ble det først i 1989 avslørt at Percy Thrillington var et pseudonym Paul McCartney hadde benyttet. Bjørn Torske. Bjørn Torske (født 4. januar 1971 i Tromsø) er en norsk produsent av elektronisk musikk. Torske har gitt ut fire album, "Nedi Myra" (1998), "Trøbbel" (2001), "Feil Knapp" (2007) og "Kokning" (2010). Han er blitt nominert til Spellemannprisen 2001 for "Trøbbel", til Alarmprisen 2007 for "Feil knapp" og til Spellemannprisen 2010 for "Kokning", alle i klassen elektronika. Torskes musikk kan klassifiseres i flere sjangre, primært house, techno, disco og downtempo. Han har også gitt ut musikk under navnene Krisp og Alegria. Patrick Russel. Patrick Russel (født 22. desember 1946) er en tidligere fransk alpinist. På slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene var han en av de dominerende slalåm- og storslalåmkjørerne i verdenscupen. Russel kunne feire sine første verdenscuptriumfer med to seire i 68. Etter at Jean-Claude Killy la opp etter OL 1968 fremstod han som franskmennenens nye idol i slalåmbakken. I løpet av 13 år vant han 13 verdenscupseire, like mange ganger stod han på et lavere trinn på seierspallen. 70 var han like ved å gå helt til topps i den sammenlagte verdenscupen, men ble til slutt slått med tre poeng av østerrikeren Karl Schranz. Han lyktes aldri hundre prosent i de internasjonale mesterskapene, men han fikk to sølvmedaljer under VM 1970 (slalåm og kombinasjonen). Tre uker før OL 1972 i Sapporo falt han stygt under verdenscuprennene i Berchtesgaden og brakk leggen. Han kom tilbake i den franske landslagstroppen, men ble snart satt ut av laget til fordel for yngre krefter. Keeper of the Seven Keys Part I. "Keeper of the Seven Keys Part I" er det andre albumet til det tyske power metal-bandet Helloween. Albumet skulle egentlig bli gitt ut som en dobbel LP ifølge plateselskapet, men Helloween ønsket å dele det i to. Ett år senere ble oppfølgeren, "Keeper of the Seven Keys Part II", gitt ut. I ettertid regnes dette albumet som starten på power metal-sjangeren slik den nå fremstår. Gianni Bugno. Gianni Bugno (født 14. februar 1964 i Brugg i Sveits), er en tidligere italiensk profesjonell sykkelrytter. I 1988 vant han sin første av fire etappeseire i Tour de France. Han vant klassikeren Milano–Sanremo i 1990. Samme år vant han også sammenlagtseieren i Giro d'Italia og to etapper i Tour de France. I 1991 vant han Clásica de San Sebastián og en Tour de France-etappe opp til Alpe d'Huez, og ble nummer to sammenlagt i Tour de France. Året etter ble han nummer tre sammenlagt. I 1994 vant han klassikeren Flandern rundt. Bugnos største suksess var de to VM-gullene. I 1991 slo han nederlenderen Steven Rooks og spanjolen Miguel Indurain, og i 1992 slo han franskmannn Laurent Jalabert og russeren Dimitri Konishev. Flóahreppur. Floáhreppur på kart over Island Flóahreppur er en 290 km² stor kommune i regionen Suðurland på Island. Den ble dannet 10. juni 2006 ved at Villingaholtshreppur, Gaulverjabæjarhreppur og Hraungerðishreppur ble slått sammen. 1. desember 2007 hadde den 576 innbyggere. Margrét Sigurðardóttir er ordfører i kommunen, som grenser til Árborg i vest, Skeiða- og Gnúpverjahreppur og Hvítá i nord, Þjórsá i øst og Atlanterhavet i sør. Nepals overgangsgrunnlov 2007. Nepals overgangsgrunnlov 2007 (engelsk: "The Interrim Constitution of Nepal, 2063 B. S.") blei vedtatt 15. januar 2007. Grunnlova var i første del av februar ennå ikke redigert ferdig. Samtidig sa Nepals regjering seg villig til å endre den, etter voldsomme protester, særlig i det østre Tarai. Vedtak og gyldighetsperiode. Overgangsgrunnlova erstatter " Nepals grunnlov 1990" som offisielt gjaldt fram til 15. januar. Overgangsgrunnlova blei vedtatt på det siste møtet i Nepals Parlament valgt i 1999 (som blei oppløst våren 2002 og gjeninnkalt i slutten av april 2006), og på det første møtet i Nepals overgangsparlament 2007, som fulgte like etter. Grunnlova skal etter planen gjelde til "Nepals grunnlovsgivende forsamling" får vedtatt ei ny og permanent grunnlov. Den grunnlovsgivende forsamlinga skal etter planen velges ved allmenne valg i juni 2007. Muluki Ain 1854. Da kong Prithvi Narayan Shah av Gorkha erobra ei lang rekke småstater og dermed skapte det som blei den monderne staten Nepal, var styreforma hans absolutistisk kongedømme. Det fantes ei rekke lover fra det gamle Gorkha-kongedømmet, men landet hadde ingen grunnlov i moderne forstand. Jang Bahadur, den første statsministeren fra Rana-dynastiet, skapte i 1854 den første store lovsamlinga i Nepal i moderne tid: Muluki Ain. Jang Bahadur Rana ønska nok egentlig å gjøre seg til konge, men da det blei klart at Storbritannia ikke ville tillate at Shah-dynastiet blei avsatt, sørga han isteden for at tronen mista all makt, tok sjøl statsminister-tittelen i navnet men hadde makt som en konge i gavnet, og institusjonaliserte et system med statsminister-diktatur innenfor Rana-familien som skulle vare helt til 1851. I 1850 dro Jang Bahadur på statsbesøk til England, et for sin tid uhørt skritt som gjorde at han utsatte seg for faren for å bli erklært for "urein" av konservative hinduer. Han vendte tilbake med sterkere forbindelser med Storbritannia og stor beundring for mange sider ved landets kultur og dronning Victorias styre og institusjoner. Dette førte også med seg at han gjennomførte ei rekke reformer, men med den strenge begrensninga at de skulle styrke statsministerembedets makt, uten å true den middelalderske føydale samfunnsforma. Reformene tok derfor også sikte på å bevare Nepals isolasjon mot påvirkninger utafra som kunne true bl.a. den tradisjonelle forma for hinduisme og kastesystemet som herska. Lovsystemet "Mulukti Ain" var en viktig del av disse reformene. Det redigerte og nyskreiv et samla lovsystem på 1400 sider, som inkluderte sivilrettslige forhold og kriminalrett, skatteinnkreving, forholdet mellom godseiere og leilendinger, ekteskaps- og familielov, og forholdet mellom kastene. Mens mange gamle, brutale straffemetoder blei forbudt (og dødsstraff blei f.eks. avskaffa for "bhramin-kasten"), kodifiserte Mulukti Ain et tradisjonelt kastesystem, basert på den tradisjonelle forma for hinduisme som herska i lille fjellstaten Gorkha, for hele den nye nepalske staten (som fortsatt på dette tidspunktet het Gorkha). Dette betydde bl.a. at også folk som ikke var av hinduisk religion, som muslimer, buddhister og stammefolk med andre religioner som tradisjonelt ikke hadde noen form for kastevesen, blei tildelt sin fast bestemte plass innafor statens helhetlige kastevesen. Disse lovreglene gjaldt helt til de blei avskaffa da kong Mahendra innførte sin diktatoriske grunnlov i 1962. "Mulukti Ain" var ikke noen egentlig grunnlov, men det nærmeste Nepal hadde før kong Mahendras første grunnlov i 1959. Lovsamlinga kom også til å prege seinere grunnlovsdiskusjoner, bl.a. oppfatninga av Nepal som en "hinduisk stat" som var grunnlovsfesta fram til mai 2006. Grunnlovsdiskusjonen på 1940-tallet. Da moderne demokratiske bevegelser begynte å oppstå på 1930- og 1940-tallet dukka også kravet om at Nepal måtte få en moderne, demokratisk grunnlov opp. Da Storbritannia måtte gi nasjonal sjølstendighet til India var dette et kraftig varsku til Rana-dynastiet som herska i Nepal om at deres middelalderske, diktatoriske styringssystem ikke kunne fortsette. Våren 1947 begynte med kraftige protestbevegelser. Den reformvillige Rana-statsministeren Padma Shamsher Rana svarte på det med å holde en tale den 16. mai, der han lovet skritt i demokratisk retning. Dette fikk det nystifta, illegale Nepals Kongressparti til å innstille protestbevegelsen og søke samarbeid med ham. I januar 1948 annonserte Padma Shamsher et forslag til grunnlov. Det innebar bare begrensa skritt i demokratisk retning, men fikk Nepals Kongressparti til å love å arbeide innenfor grunnlovas rammer. De mer erke-konservative delene av Rana-familien kunne ikke godta dette. De trua Padma Shamsher på livet, noe som fikk ham til å gå av 30. april og rømme landet. Mohan Shamhsher Rana tok over som statsminister, forbød Kongresspartiet og la grunnlovsforslaget tilside. Dermed hadde reformforsøket slått feil. Veien var åpna for Nepals første demokratiske revolusjon i 1950 til 1951. Etter revolusjonen i 1951. Like etter at Nepals første demokratiske revolusjon hadde seira, holdt kong Tribhuvan en tale i Kathmandu den 18. februar 1951. Der lovet han at suvereniteten i Nepal fra nå av skulle tilhøre folket, og det skulle holdes frie valg på ei konstitusjonell forsamling som skulle skrive og vedta landets grunnlov. Dette løftet blei aldri holdt av kong Tribhuvan, og heller ikke av hans sønn og to sønnesønner som fulgte ham på tronen. Kravet om ei folkevalgt grunnlovsgivende forsamling var felles for Nepals Kongressparti, Nepals Kommunistiske Parti og NKPs etterfølgerpartier fram til demokratirevolusjonen i 1990. Det blei reist i den store massebevegelsen for demokratisk valg som tvang kong Mahendra til å godta landets første parlamentsvalg i 1959. Men kongen tillot ikke at det blei valgt ei grunnlovsgivende forsamling. Isteden proklamerte han sin egen grunnlov rett før valget. Kravet blei igjen reist i den store demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990. Men da revolusjonen var over, blei ei ny grunnlov skrevet av de største opposisjonspartiene og kongehuset i fellesskap. Etter dette gikk Nepals Kongressparti og det største, moderate kommunistpartiet UML fra kravet om valg på grunnlovsgivende forsamling. NKP (Maobadi) var av de mindre, radikale partiene som fortsatt holdt fast på dette kravet. I maoistopprøret som NKP(M) starta i 1996 var kravet om valg på grunnlovsgivende forsamling som skulle vedta ei ny grunnlov sentralt. Da NKP(M) og de parlamentariske partiene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal i november 2005 gjorde avtale om å kjempe sammen for å gjenninføre demokratiet, var valg på ei grunnlovsgivende forsamling en viktig del av avtalen. Overgangsgrunnlova 2007 skal forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling, etter planen i juni 2007. Tidligere grunnlover. Nepals overgangsgrunnlov 2007 er Nepals 4. grunnlov fra 1959. "Nepals grunnov 1959" blei ensidig proklamert av kong Mahendra, kort tid før parlamentsvalget samme år. I desember 1961 gjorde Mahendra statskupp og satte i praksis grunnlova ut av kraft. "Nepals grunnlov 1962" blei proklamert av kong Mahendra tidlig i perioden med nesten 30 års kongelig diktatur. Grunnlova kodifiserte det royalistiske diktaturet under navnet Panchayat-demokratiet. Denne grunnlova opphevde også endelig kastesystemet som var lovfesta i Muluki Ain i 1854. Grunnlova blei flere ganger betydelig endra av kongen under diktaturet. "Nepals grunnov 1990" blei utarbeida etter demokratiopprøret Jana Andolan 1990s seier over det kongelige diktaturet. Grunnlova blei skrevet av en komite der det satt representanter for Nepals Kongressparti, alliansen av moderate kommunistpartier ULF og to representanter for kong Birendra. Den blei vedtatt i Nepals ikke-valgte koalisjonsregjering (av de samme partnerne) høsten 1990. 1990-grunnlova gikk gjennom flere store endringer etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006. Bl.a. blei Nepal som stat gjort sekulær (hinduismen var innført som statsreligion i grunnlova av 1962) og kongen mista makta over hæren. Disse grunnlovsendringene var ulovlige i følge grunnlova av 1990. Forhandlingene om overgangsgrunnlova. Overgangsgrunnlova av 2007 er et resultat av seieren i demokratiopprøret i 2006, og fredsforhandlingene mellom Nepals regjering og NKP(Maobadi) som fulgte. NKP(M) starta et opprør i februar 1996 som førte til borgerkrigen i Nepal 1996 - 2006. En av NKP(M)s hovedbetingelser for å slutte fred var at det gamle løftet om at det skulle velges ei grunnlovsgivende forsamling skulle innfris. Dette var også en del av den samarbeidsavtalen som NKP(M) og de parlamentariske partiene i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal slutta i november 2005. Da fredsforhandlinger på dette grunnlaget starta på forsommeren 2006, blei partene i juni enige om at det i første omgang skulle nedsettes et overgangsparlament og vedtas ei overgangsgrunnlov, og etter dette dannes ei felles overgangsregjering av Sjupartialliansen og NKP(M). Etter dette fulgte flere måneders drakamp, som særlig dreide seg om NKP(M) og mange innafor Sjupartialliansen gikk inn for republikk, mens statsminister G.P. Koirala og ei gruppe rundt ham i Nepals Kongressparti ville bevare et konstitusjonelt kongedømme. Koirala, støtta bl.a. av USA og høyresida i Nepal, insisterte på at opprørshæren "Folkets Frigjøringshær" skulle avvæpnes før overgangssystemet blei oppretta. NKP(M)s svar var at full avvæpning var umulig før republikken var innført og den grunnlovsgivende forsamlinga hadde trådt i funksjon. Motsetningene var harde, og mange observatører frykta at fredssamtalene skulle bryte sammen. Men i november 2006 kom det et gjennombrudd i forhandlingene, som førte til en fredsavtale som formelt avslutta den 10 år lange borgerkrigen. Som en del av pakka rundt fredsavtalen blei det også enighet om å nedsette overgangsparlamentet og vedta overgangsgrunnlova. Opprinnelig sa avtalen at dette skulle gjøres i slutten av november. Men etter flere forsinkelser og kriser i forhandlingene skjedde det 15. januar 2007. Uenigheter og kompromisser i sluttforhandlingene om overgangsgrunnlova. Fram mot det formelle vedtaket var det harde kamper om mange ulike punkter i forslaget til overgangsgrunnlov. Partene hadde blitt enige om å la spørsmålet om monarki eller republikk bli løst ved ei flertallsavstemning på det første møtet i den grunnlovsgivende forsamlinga, som etter planen skulle velges sommeren 1997. Det var samtidig helt klart at for NKP(M) var det eneste akseptable utfallet republikk, mens G. P. Koirala sa at han ville kjempe for et konstitusjonelt kongedømme (noe som han også møtte sterk motstand for i sitt eget parti.) Det ser ut til at G. P. Koirala fram til siste øyeblikk forsøkte å få inn formelle henvisninger til kongedømmet, og bevare ihvertfall enkelte seremonielle funksjoner for kongen. For NKP(M) var det helt uakseptabelt og blei oppfatta som forberedelser til et comeback for monarkiet. Løsninga blei at den overgangsgrunnlova ikke nevner at Nepal fortsatt hadde en konge da den blei vedtatt, og ikke sier noe om kongedømmet i det hele tatt. Alle kongens tidligere funksjoner blei under forhandlingene overført til "statsministeren", noe som bidrar til å gjøre statsministerpostens stilling usedvanlig sterk. Nepal har vært av de aller mest sentraliserte stater i Verden. Staten er helt dominert av det politiske, økonomiske og kulturelle senteret Kathmandu, og distrikter og andre lokale administrative enheter i resten av landet er som regel Kathmandu-styrt. Lokale valgte kommunestyrer osv har liten makt og små budsjetter. Det finnes ingen regional eller nasjonal autonomi, noe som i mange tiår har vært sentrale krav fra de mange nasjonale og regionale minoritetene som til sammen er i flertall. Kravet om reorganisering til en føderasjon med nasjonalt og regionalt sjølstyre var sentralt i det ti år lange maoistopprøret. NKP(M), som på slutten kontrollerte over 70% av landområdet, reorganiserte sin statsmakt i 9 nasjonale og regionale sjølstyrte områder i januar og februar 2004. () NKP(M) fremma kravet om føderal reorganisering under forhandlingene, men i sluttforhandlingene om overgangsgrunnlaget ga partiet opp dette kravet, antakelig for å komme til enighet og kanskje for å få nedsatt det sterkt forsinka overgangsparlamentet. Prachanda uttalte etter dette at kampen for ei føderal reorganisering av staten skulle bli ei hovedsak for partiet våren 2007. Realiteten var at overgangsgrunnlova i mellomtida bevarte den tradisjonelle nepalske sentralstaten som før, og hverken NKP(M) eller regjeringa skjønte under forhandlingene hvor stort et problem dette skulle bli. Overgangsgrunnlova skulle også ta stilling til valgordninga for den grunnlovsgivende forsamlinga i 2007. Nepal har hatt ei valgordning med enkeltmannskretser som likner på den engelske. Det største parlamentariske partiet, Nepals Kongressparti, har hatt fordel av den i de fleste valga og kjempa for å beholde den. Det store moderate kommunistpartiet UML derimot tapte parlamentsvalget i 1999 på grunn av dette valgsystemet, og ønska en overgang til reine forholdstallsvalg (som i Norge. NKP(M) ønska valg med sterk lokal forankring, med ordninger som ga representasjon til kasteløse, nasjonale minoriteter, kvinner osv. Dette var også et sentralt krav i opprøret. Men mye av dette blei vanskeligere å få gjennom da en føderal reorganisering blei avvist. Resultatet blei et valgsystem som var ei blanding av valgkretser, som før, med mange mandater som skulle velges ved forholdstallsvalg ved sia av. Forskere hadde undersøkt et sånt system og mente det ville gi nokså rettferdig utfall. Det ville også gi muligheter for små, lokale minoriteter til å få valgt representanter i en del valgkretser. Men valgkretsene som blei brukt var gamle. Overgangsgrunnlova tok ikke hensyn til at noen av dem hadde hatt sterk befolkningsvekst sia siste valg. Både Sjupartialliansen og NKP(M) lovet etter seieren i Jana Andolan 2006 at valget til grunnlovsgivende forsamling skulle garantere proporsjonal representasjon for nasjonale minoriteter, kasteløse (dalit), kvinner osv. Nå blei dette overlatt til de enkelte partiene. Det var også uenighet om flere spørsmål som gjaldt hvordan valget skulle gjennomføres. Skulle det f.eks. brukes to forskjellige stemmesedler for valga i kretsene og forholdstallsvalga, eller skulle samme stemmeseddel brukes i begge valg? NKP(M) var for det første, Nepals Kongressparti det andre. Dette og en del andre spørsmål blei ikke løst før overgangsgrunnlova skulle vedtas, og blei utsatt. Dette var krav fra NKP(M), som Koiralas side i første omgang satte seg imot med det argumentet at de ikke kunne innfris i praksis. NKP(M) fikk til slutt inn en del sånne formuleringer. Kua er et hinduistisk symbol. Nepals grunnlov var fra diktaturets tid i 1962 og fram til sommeren 2006 hinduistisk. Hinduismen er også knytta til monarkiet (kongen er for hinduer en reinkarnasjon av guden Vishnu. NKP(M) sloss derfor mot kua som fortsatt statssymbol, Koiralas fløy kjempa hardt for den. Kua vant. Dette kom opp helt på slutten av forhandlingene. Grunnlova av 1990 blei kritisert fordi regjeringa og særlig statsministeren hadde en ekstremt sterk stilling – parlamentet kunne f.eks. ikke "foreslå" lover, bare stemme "for" eller "mot" lover som regjeringa foreslo. Dette nøra opp under Nepals føydale politiske tradisjoner og bidra til å gjøre parlamentarismen svak. Nå viste det seg at statsministeren i den nye overgangsgrunnlova fikk en sterkere stilling enn i noen annen grunnlov etter at Rana-diktaturet falt i 1951. Det er f.eks. statsministeren som bestemmer om og når overgangsparlamentet skal kalles sammen, og han kan ikke fjernes ved mistillitsvotum! Statsministerens posisjon er blitt sammenlikna med kongenes og kalt vel så sterk. Tilmed G.P. Koirala, som er statsministeren som etter overgangsgrunnlova ikke kan avsettes, kritiserte statsministerens stilling for å være for sterk rett før grunnlova skulle vedtas. Det er ikke klart hvordan grunnlova blei slik. Skyldes det at mange myndigheter blei skjøvet fra kongen og over på statsministeren? Var statsministerens diktatoriske posisjon et krav Koirala stilte til NKP(M) for å gå med på å lage en avtale? Tross Koiralas egne protester, er det klart at denne modellen passer hans diktatoriske, autokratiske politiske stil. Motsetningene og kritikken (som også kom fra mange jurister) gjorde at overgangsgrunnlova ikke blei redigert helt ferdig før den gikk til vedtak i det gamle og det nye parlamentet. Det blei derfor sagt at lova skulle vedtas, men redigeres videre i ettertid. På dette grunnlaget stemte det store flertallet i både 1999-parlamentet og overgangsparlamentet for den. Det var likevel stemmer mot. Bl.a. reserverte Tarai-partiet NSP (A) seg fordi grunnlova var utilfredsstillende når det gjaldt å løse problemene med diskrimineringa av madhesi-befolkninga i Nepal. Kritikk av overgangsgrunnlova i januar 2007. Lederne i det som nå ofte blei kalt «de 8 partiene» (Sjupartialliansen og NKP(M)) sa seg i første omgang godt fornøyd med overgangsgrunnlova da den blei vedtatt i januar 2007. For NKP(M) betydde den en milepæl. Opprøret og borgerkrigen var over, overgangsparlamentet var nedsatt der NKP(M) var et av de tre store partiene. Nå var veien til overgangsregjeringa der partiet ville være en hovedpartner klar, og forhåpentlig til en valgseier sommeren 2007. NKP(M)s leder i overgangsparlamentet, Krishna Bahadur Mahara, sa på den nye grunnlovas første dag at Nepal nå i praksis var blitt en republikk. Formelt var det langt på vei sant. Overgangsgrunnlova er den første grunnlova i Nepals historie der kongehuset ikke har deltatt i utforminga, og der kongen er helt uten formell makt. Samtidig blei den nye grunnlova møtt med kritikk fra mange forskjellige sider. "Jurister" kritiserte det de så som tvilsomme formuleringer og juridiske feil. "Ekstreme høyreorienterte monakister og hinduer" og noen andre partier i opposisjon til regjeringa kritiserte den for å lage et "diktatur av Sjupartialliansen og NKP(M)". "Kvinneaktivister og organisasjoner for kasteløse (dalit)" kritiserte den bl.a. fordi den ikke innfridde løftene fra våren 2006 om kvoter til kvinner, lavkaster og andre diskriminerte grupper. Lova skiller også på kvinner og menn som er gift med utlendinger. Utenlandske kvinner gift med nepalske menn har rett til statsborgerskap, utenlandske menn gift med nepalske kvinner ikke. "Nasjonale minoriteter" kritiserte den også for å ikke innfri løftene til dem om særegen representasjon, og for ikke å ha skapt autonome områder for minoriteter og ha løst problemet med Nepals ekstreme sentralisering. Protestene i det østre Tarai. Det østlige Tarai er av Nepals rikeste og mest utvikla områder utenom landets maktsentrum, Kathmandu-dalen. Samtidig har befolkninga med indisk kultur og religion i dette området vært diskriminert av eliten i Kathmandu, beskrevet som «indere» og «en 5. kolonne for India», holdt ute av jobber i staten osv. Høsten 2006 var ei terroristgruppe som hadde splitta seg fra maoistene, JTMM, blitt kjent for mord, kidnappinger og aksjoner som spesielt retta seg mot innflyttere fra de høyere områdene i Nepal (også kalt "pahadi") for å jage dem ut. Det viste seg at denne gruppa var delt i to rivaliserende organisasjoner, men det førte heller til at aktiviteten økte. Begge disse gruppene gikk inn for at Tarai skulle løsrives fra Nepal og bli en sjølstendig stat, og annonserte at de ville hindre valget på grunnlovsgivende forsamling i Tarai. Etter den 15. januar brente en leder for en i utgangspunktet fredelig og legal gruppe, MJF, en kopi av den nye overgangsgrunnlova i protest. Dette blei møt med politiundertrykkelse, og førte snart til store sammenstøt i deler av det østlige Tarai. MJF-demonstrasjoner, ofte med deltakere fra de to JTMM-gruppene, angreip og ødela regjeringskontorer, partikontorer osv. Et sammenstøt mellom MJF-aktivister og maoister, der en MJF-aktivist blei skutt og drept, blei fulgt av flere sammenstøt der de drepte snart var nærmere 20. Protestene i kirat-folkets land. Kirat eller kirant-folket i det østligste Nepal er blant de mest nasjonalbevisste nasjonale minoritetene. Folket snakker nærbeslekta tibeto-burmesiske språk, og mange praktiserer en gammal religion som også setter dem i skarp motsetning til hindu-kongedømmet som har styrt dem fra Kathmandu. Her organiserte "Kirat Workers Party", også det en organisasjon som har samarbeida med, men brutt med maoistene, brenning av overgangsgrunnlova. Dette blei fulgt av en "bandh" (generalstreik der også trafikken blir stoppa) med stor oppslutning fra mange forskjellige organisasjoner som ser ut til å ha dominert Kirat-området fullstendig. Ulikt Tarai er dødsfall, brenning av kontorer eller andre voldsomheter ikke kjent fra denne aksjonen. Partienes og regjeringas reaksjon på demonstrasjonene. Ettersom protestene vokste, erklærte partiene i Sjupartialliansen, NKP(M) og regjeringa alle at de anså krava fra Tarai for å være rettferdige, og at den nettopp valgte overgansgrunnlova skulle endres i tråd med dem. NKP(M) hevda at infiltratører som støtta kong Gyanendra og ekstreme hinduiske partier fra India hadde infiltrert protestene og ville bruke dem til å hindre valget på grunnlovsgivende forsamling. NKP(M) sa samtidig at krava som blei reist i demonstrasjonene var «rettferdige» og måtte innfris. Med dette mente de reorganisering av Nepal til en føderal stat med garanterte rettigheter bl.a. til Tarai, og endringer i valgsystemet. Statsministe Koirala og hans Kongressparti erklærte at de nå gikk inn for «føderalisme» og ville komme krava fra protestantene i møte. Regjeringa sa også at den ville forhandle med MJF. Tarai-partiet NSP(A) trua med å trekke seg fra regjeringa, og slutta å møte på møter i Sjupartialliansen som ikke behandla krisa i Tarai. Men partiene klarte ikke i begynnelsen av februar å bli enige om hva de konkret skulle gå inn for, og et felles forslag til endring av overgangsgrunnlova. Tellé Records. Tellé Records er en norsk elektronika plateselskap, grunnlagt av Mikal Telle i 1998. Plateselskapet har gitt ut musikk av artister som Bjørn Torske, Erot, Annie, Röyksopp og Ralph Myerz And The Jack Herren Band. Historie. Den opprinnelige idéen med Tellé Records var at de 10 første utgivelsene skulle være vinylsingler med stort jukebox-hull som skulle kunne settes i en spesialboks hvis en samlet alle. TELLÉ 001 bærer preg av denne tanken og kom uten cover (kun whitesleeve). Men allerede ved utgivelse nummer to så ser en at Tellé er i ferd med å bevege seg bort fra "jukebox singelklubb-konseptet". Röyksopp sin debututgivelse kommer i et flott biledcover designet av Bjørn Torske. Vinylutgivelser med Annie, Bjørn Torske og Ralph Myerz And The Jack Herren Band følger. Det store gjennombruddet til Tellé Records kommer i 2000 med utgivelse nummer syv: Tellé Samleplate. Paradoksalt nok er det plateselskapet sin første CD-utgivelse. Samleplaten som inneholder spor fra de første vinylsingel-utgivelsene og et par "bonusspor" blir både en salgssuksess og en kritikerfavoritt. Mikal Telle blir etter denne utgivelsen hyllet som "Bergensbølgens far" og mottar i 2002 årets kunstnerpris fra Bergen kommune. I 2004 får Tellé Records store økonomiske problemer og må si opp alle sine ansatte. Det resulterer i at Tellé Records etter å ha gitt ut Kaptein Kaliber sitt "LP! Digitalt Remastret" album går inn i en lang dvale. I august 2007 begynner det å skje ting igjen. Tellé Records våkner til live igjen og gir ut album med amerikanske Matt & Kim og svenske Familjen. Tellé Records logo er designet av Tore Kroknes (DJ Erot). Tore Kroknes sto for mye av coverdesign i plateselskapet sin begynnelse og var viktig for Tellé Records i startfasen. Tore Kroknes døde i 2001. Underlabeler av Tellé Records er Éllet (som gir ut pop), Primitive Records (punk), Footnotes (house) og Tellektro (electro). Steve Nash. Steven John «Steve» Nash er en kanadisk basketballspiller. Han ble født i Sør-Afrika, men flyttet til Canada som ung. Nash spiller i dag for Los Angeles Lakers, og har utviklet seg til å bli en av de beste spillerene i NBA (National Basketball Association). Han spiller point guard, og står dermed for playmaker-delen av spillet. NBA. Nash har blant andre priser vunnet kåringen av NBA Most Valuable Player to ganger, noe som beviser hans status i basketverden. Han blir også regnet som en av verdens beste straffeskyttere og 3-poengskyttere. Enkelte sesonger hadde Nash mer treff fra 3-poengslinjen enn 2-poengskudd. Redditch. Redditch er en by og et administrativt distrikt i Worcestershire i England. Den ligger i ved A441 som går mellom Birmingham og Cookhill. Den romerske veien Icknield Street går rett øst for byen. Byen nevnes første gang i 1348 som "Red-Dych", antagelig en referanse til den røde leiren ved elven Arrow. I middelalderen ble den et sentrum for produksjon av nåler, og senere har fiskekroker og annet fiskeutstyr vært viktige produkter. Nåleproduksjonen er dokumentert på Forge Mill Needle Museum. I 1964 fikk den status som "new town", og befolkningstallet økte på noen år fra drøyt 30 000 til over 75 000. En betydelig andel av de som flyttet til de mange nye boligområdene som sprang opp kom fra Birmingham, og mange pendler dit for å arbeide. Den tradisjonelle nåleproduksjonen er erstattet av moderne industri. Blant produkter byen er kjent for å nyere tid er motorsykler og stålfjærer. Mentiqa. Mentiqa er navnet på en dansk privat grunnskole for elever med særlige begavelsesmessige forutsetninger. Den første skole som ble startet i Buddinge (Danmark), ble stiftet i 2004, mens den andre åpnet i 2006 i Odense. Det er planer om å opprette en tilsvarende skole i Århus med skolestart i august 2007. Skolenes stifter Pernille Buch-Rømer ble i september 2006 sagt opp som skoleleder på skolen i Buddinge. Etter dette skiftet skolen i Buddinge navn til Atheneskolen. Symfoni nr. 20 (Mozart). Selv om Mozart ikke spesifikt krevde tempo allegro for den fjerde satsen, kan det trygt antas ut fra verket og den standardmessige symfoniske form for tidsepoken at Mozart mente satsen skulle spilles slik. Eksterne lenker. 20 Michael Haydn. Johann Michael Haydn (født 14. september 1737 i Rohrau; død 10. august 1806 i Salzburg) var en østerriksk klassisistisk komponist. Han var Joseph Haydns fem år yngre bror. Biografi. Michaels far, Mathias Haydn, var hjulmaker og landsbyens "Marktrichter" (en borgermesterlignende funksjon). Moren Maria Koller arbeidet tidligere som kokke ved slottet til grev Harrach, aristokraten i Rohrau. Mathias var en entusiastisk folkemusiker som hadde lært seg å spille harpe, og han sørget for at barna lærte seg å synge. I likhet med sin langt mer kjente bror Joseph var Michael korgutt i Stefansdomen i Wien. Etter korskolen ble han først fiolinist og i 1760 kapellmester hos biskopen i Oradea. Michael Haydn skrev i 1763 en hornkornsert som skapte oppmerksomhet i Wien, og erkebiskopen i Salzburg utnevnte ham 14. august samme år til "Hofmusicus und Concertmeister". Senere ble han i tillegg organist ved Trefoldighetskirken, og tilslutt også ved domkirken. Michael Haydn var 43 år i Salzburg og i denne tiden skrev han 360 verdslige og kirkemusikalske verk. Han var venn av Mozart, og de to hadde gjensidig respekt for hverandres komposisjoner. Carl Maria von Weber og Anton Diabelli var elever av Michael Haydn. Michael og Joseph var hele livet nært knyttet til hverandre. Joseph holdt Michaels komposisjoner høyt og mente at kirkemusikken hans var bedre enn sin egen. Michael Haydn døde i Salzburg 68 år gammel – i likhet med Mozart uten å få fullført sitt siste rekviem – og ble bisatt på Petersfriedhof. I anledning en rutinemessig sanering av graver fikk Michaels enke tak i kraniet til sin avdøde mann. Dette hadde hun stående ved sengen sin, og etter hennes død ble det oppbevart i en urne ved Haydns gravstøtte. I dag oppbevares Michael Haydns kranium i en safe i St. Peterskirken. Verker og betydning. Gravmonument i "Stiftskirche St. Peter", Salzburg Michael Haydn katalogiserte aldri sine verk, men siden han nesten alltid daterte manuskriptene er arbeidet relativt enkelt. Kirkemusikken hans regnes som viktigst, for eksempel påvirket "Requiem pro defuncto Archiepiscopo Sigismundo" («Rekviem for erkebiskop Siegmunds død») i c-moll Mozarts Rekviem. Men han komponerte også mye verdslig musikk: 40 symfonier og partitas, en rekke konserter og kammermusikk, inkludert en strykekvintett i C-dur som man en gang trodde var av Joseph Haydn. Michael Haydns "symfoni nr 25" ble tidligere holdt for å være Mozarts 37. symfoni (K. 444) fordi det eksisterte en autograf hvor åpningssatsen var i Mozarts håndskrift, og resten i en annens. Man regner nå med at Mozart av ukjente grunner hadde komponert den nye langsomme åpningssatsen. Som Mozartsymfoni ble stykket oppført ganske ofte, men atskillig sjeldnere etter at man i 1907 oppdaget at den var av Michael Haydn. I det hele var flere av Mozarts verker påvirket av Michael Haydn. Et eksempel er "Te Deum" som Mozart fulgte ganske tett i K. 141. Et annet er finalen i Michaels symfoni nr 23 som påvirket finalen av Mozarts strykervartett nr 14 i G-dur K. 387. I katolske messer blir "Deutsches Hochamt" mye sunget. Ellers regnes Michael Haydn som en viktig grunnlegger av mannskor. En grunn til at Michael er mye mindre kjent enn broren Joseph er at ingen av Michaels verk ble publisert i hans egen levetid, men stort sett vandret mellom klostrene i form av håndskrevne kopier. Størstedelen av Michael Haydns verk er fortsatt ukjent for publikum og bare venter på å bli gjenoppdaget. Short Sunderland. Short S.25 Sunderland var et britisk fire-motors sjøfly, utviklet for Royal Air Force av Short Brothers. Flyet var basert på sjøflyet Short S.23 Empire og prototypen fløy for første gang 16. oktober 1937. Navnet er tatt fra byen Sunderland i England. Sunderland i militær tjeneste. Flyet var et av de kraftigste og mest robuste sjøfly under andre verdenskrig, og det ble brukt i patruljetjeneste og anti-ubåtkrigføring i de fleste krigsområder. I Norge ble Short Sunderland benyttet av 330 skvadron. Sunderland i sivil tjeneste. Etter krigen ble en rekke av Sunderland-flyene konvertert til sivile passasjerfly. Disse fikk betegnelsen Sandringham. Louise Bickerton. Louise Bickerton (1902 – 6. juni 1998), var en kvinnelig tennisspiller fra Australia. Hun vant fire Grand Slam-turneringer, tre i double og en mixeddouble, alle i Australske mesterskapet. I single var hun i finalen i 1929 men tapt til Daphne Akhurst Cozens med 1-6, 7-5, 2-6. Hun vant doubleturneringen i 1927, 1929 og 1931 og i 1935 vant hun mixeddouble sammen med Christian Boussus. Bickerton var god venn til Daphne Akhurst Cozens og hun giftet seg med hennes enkemann Royston Stuckey Cozens etter at Daphne døde kun 29 år gammel. A Million Penguins. A Million Penguins er et prosjekt av det britiske forlaget Penguin books for å produsere en roman etter samme prinsipp som Wikipedia bruker for å skrive en encyklopedi. Prosjektet startet 1. februar 2007 og er beregnet å vare i seks uker. Om det resulterer i en bok, er ikke sikkert. Penguin ønsker å prøve ut prinsippet i forhold til skjønnlitteratur for å se om det kan fungere. Åraksbø. Åraksbø er ei bygd som ligger på østsiden av Åraksfjorden i Sandnes sokn, 6 km sør for Ose og 15 km nord for tettstedet Bygland i Bygland kommune, Aust-Agder fylke. Åraksbø faller naturlig i tre deler: Bygda, Gardan og Kleivegrend. Gardan er nordbygda og følger Hovassåne fra Nordenåbrua til Haugetveit, som ligger fire kilometer langs vegen opp fra bygda. Kleivegrend hører til sørbygda og ligger på sørsida av juvet som Hovassåne har gravd ut. Fra bygda til Rosevall og Fossli, som er endepukt for postvegen, er det om lag 3 km. Folk fra Åraksbø kalles en «årakke» med lokal uttale. Altså en «årakk». I 2011 bodde det totalt 82 mennesker i Åraksbø og på Sandnes. Åraksfjorden til høgre, Segberg oppe til venstre, Nordenå i forgrunnen. Gründere. I Åraksbø har de lange tradisjoner for å ligge langt framme som gründere, da de var først ute i Setesdal med meieri (1896). Likevel må det kunne hevdes at det mest ambisiøse var Koparværket som kom i drift i 1845, men som bare noen få år senere ble nedlagt grunnet økonomisk vanstyre og manglende kunnskap om slik drift. Krafta fikk de fra Hovassåne fra Hovatn som har utløpet i Åraksbø. Her var også sag fra gammelt av. Denne var en særs god sag på grunn av den store vassføringa i åa. I 1922 ble det satt i sving kraftverk her. Dette var i drift til 1939. I 1935 ble kirken på Sandnes (Sandnes kirke) flyttet til Åraksbø på grunn av den store forskjellen i folketallet på de to stedene. På den gamle tomta etter Koparverket, «Kolbotn», ble nytt skolehus satt opp i 1926, dette var i drift til 1966, og bygningen brukes som samfunnshus i dag. Et funn. I 1973 ble det gjort et unikt funn ved Topsæ, om lag halvannen mil inne på heia, øst for Åraksbø: En eldgammel stokkebåt som ble datert til om lag år 830. Dessverre har denne båten kommet på avveier. Av andre kulturskatter Åraksbø har å by på må «Haugeloptet» nevnes. Dette loftet med de enorme stokkene er tidsdatert nøyaktig til år 1219. Det vil si at de eldste stokkene var voksne trær da Harald Hårfagre samlet Norge. Saab 91 Safir. Saab 91 Safir, også kjent som Tp 91 og Sk 50 er et svensk en-motors lavvinget treningsfly utviklet og produsert av Saab. Flyet fløy første gang 20. november 1945. Det ble brukt av en rekke flyvåpen, deriblant det norske Luftforsvaret. Mat og drikke. Mat og drikke er i tillegg til å være en livsnødvendighet, av de viktigste kulturbærende faktorene i et samfunn, og forskjellige nasjoner og kulturer har forskjellige matvaner. Noen matvaner vandrer over landegrenser og har blitt en del av en internasjonal populærkultur. Joan Hartigan. Joan Hartigan Bathurst (født 6. juni 1912 i Sydney død 31. august 2000) var en kvinnelig tennisspiller fra Australia. Hartigan vant singleturneringen for damer i Australske mesterskapet tre ganger. Hun nådde semifinalen i Grand Slam-turneringen Wimbledon i 1934 og 1935 som hun tapte for henholdsvis Helen Jacobs og Helen Wills Moody). I 1934 vant hun sammen Edgar Moon mixed doubletittelen i Australske mesterskapet og hun var finalist i double for damer tre ganger, 1933, 1934 og 1940. Hermanni Vuorinen. Hermanni Vuorinen (født 27. januar, 1985) er en finsk fotballspiller som har spilt på det finske U-21 landslaget som spiss. Han spiller nå for finske FC Honka. Hermanni Vuorinen er 193 cm høy. Han begynte sin fotballkarriere for FC Jazz. Som attenåring prøvde han seg for den tyske klubben Werder Bremen, men avbrøt fant seg ikke til rette. Sesongen 2005 Vuorinnen spilte for Honka og var med å redde dem fra å rykke ned fra den finske eliteserien (Veikkausliiga). Få trodde at FC Honka ville «overleve» i eliteserien, men i slutten av september 2005 var laget på toppen av tabellen. Vuorinen var da toppskårer med 16 mål på 18 kamper. 29. august 2006 ble det annonsert at Fredrikstad Fotballklubb (FFK) hadde inngått en 3 årig kontrakt med Hermanni Vuorinen. Imidlertid returnerte han til finsk fotball i HJK Helsinki på utlån fra FFK. Deretter returnerte han til Honka. Pipetobakk. Pipetobakk er tobakk som fabrikanten har laget kun til å røkes i en tobakkspipe. Denne fantes i et stort antall varianter, hver med sin egen karakteristiske smak. I 1968 skaffet den danske skribenten "Paul C. Olrik" fram opplysninger om 125 forskjellige tobakker og blandinger og ga ut i lommebokformat. Da var utgåtte varianter ikke tatt med. Denne artikkelen er ment å være historisk, og vil derfor omtale både utgåtte og fortsatt eksisterende fremstillingsmetoder. Den som vil finne ut hvor mange tobakker som er i salg nå, må trolig til London, som fortsatt er pipehovedstaden i verden. Mange av de små fabrikantene er gått inn i kjeder og selger bare egne produkter, så oppsøkende virksomhet er på sin plass. Tobakksdåser og egenkomponert oppbevaring av rester som «Mix de la Maison» Helse. Det er på sin plass å minne om at røking er helseskadelig, og om mange av de skadelige stoffene blir igjen som pipeolje, er det røyken i ren form som går til omgivelsene. Passiv røyking er usunt for ikke-røykende voksne og trolig skadelig for barn. Dyrking. Tobakk tar smak og aroma fra jordsmonn og solforhold, og etter hvilken variant av planten som dyrkes. I den videre behandling utvikles disse trekkene videre ved forskjellige metoder slik at hver plantasje kommer på markedet med sine varianter. Kvaliteten går også på om det er de store bladene nede eller de finere i toppen på planten som selges. Fabrikanten har sin representant som har erfaring for hva som lar seg kombinere til den tobakken som i slutten av prosessen kommer ut med samme smak fra dåsen, som en dåse kjøpt for flere år siden. En dåse med tobakk kan inneholde tobakk fra flere land og distrikter. "se forøvrig artikkel:Tobakk". Distrikter og land. De fleste pipetobakker har bestanddeler fra amerikanske områder. Dette har nok historiske årsaker: Engelske tobakksfabrikanter var vant med det slik, og hadde funnet sine oppskrifter. Tobakk dyrket på andre kanter hadde sine markeder og bruksområder. Noe eksotisk tobakk kom likevel inn som ingredienser. Etter at tobakken var kommet til England, var der lover som satte grenser for hva som kunne tilsettes. Lovene var formulert slik at det ble mulig å blande allerede behandlede tobakker fra utlandet, med visse begrensninger, slik at lovgiverne fikk ha sine blandinger. Virginia, USA leverer hovedingrediensene til de fleste blandinger. Virginiatobakken går gjennom forskjellige modningsprosesser og kan etter disse enten leveres ren, eller i blandinger. Der er forskjell på smak etter område. Farge fra lys til nesten svartbrun. Den er også vanlig bestanddel i "Cavendishtobakk". Perique er en sær tobakkssort som nekter å trives andre steder enn i et lite område i Louisiana. Den gjennomgår en spesiell modningsprosess som gjør den sterk og rik i smaken, men så sær, at den bare brukes i blandinger. Et uforberedt møte med en tobakk som har mere enn 20% perique kan være en åndeløs opplevelse. Tobakken er mørkebrun i dåsen, og får mellombrune tobakker til å se lyse ut. Den lukter litt bittert. Burley blir ofte ovnstørket i egne tørkehus, hvor en fyrer med hickoryved. Den er også gjæret og modnet på annen måte. Også en sterk opplevelse i ren form. Smaken er spisst syrlig og lukten bittersøt. Brukes i en del krydrede miksturer. Vanlig i sausete tobakker. Latakia er et område i midtøsten hvo en dyrker en annen tobakksvariant som blir 15 – 20 cm. høy. Hele planten blir gjæret og tørket blant annet ved hjelp av røyk i 3 til 6 måneder. Resultatet er svart og stramt på smak. De svarte kornene i mange miksturer viser at den er med, men i begrensning. Ren latakiatobakk smaker brent, men er nikotinsvak. Pakningen. I plastpakke er tobakk ferskvare, og tørker fort opp i vanlig inneklima. Pipetobakk er en vare som selges langsomt. De fleste fabrikantene satset derfor på dåser av blikk i forskjellige utforminger. Disse kan lagres uåpnet i årevis. Tørkingen starter når boksen er åpnet. Boksen bør da lagres ved en luftfuktighet på 65%, hvis mulig. Olriks kategorier. Selv om vi deler tobakkene opp i ti hovedkategorier, vil der innenfor hver kategori være svært så ulike tobakker. Dette gjør det også mulig å kategorisere på andre måter. Disse kommer ofte på store runde dåser. Inni er der brun, ofte nesten ensfarget tobakk som enten er skårne blader eller pressede tobakksplater som er rubbet ut. Noen av tobakkene er finskårne, men alle er lette å stappe i en pipe. Regnes for gode begynnertobakker. Miksturene er tilsatt flere forskjellige smaksrike tobakker. «Ukrydret» må derfor oppfattes som «mildt krydret» på indonesisk restaurant: av og til stemmer det, andre ganger blir man svett. De fleste krydres med Latakia- og Perique-tobakk, men noen få er uten. De kommer uten unntak på store runde dåser. Disse finnes på små dåser, som gjerne er firkantede. Tobakken er behandlet i store kaker som er blitt skåret opp til skiver som er lagt kompakt i boks. Det er ikke meningen at den skal smuldres noe særlig før den stappes, bare nok til at stappen blir jevn. Riktig brukt vil den brenne helt ned. Disse tobakkene var svært populære og fantes i mange varianter fra lette virginia til sterkt krydrede og sære smaker. Når man åpner en av disse store dåsene, vil en få et inntrykk av spraglet tobakk i flere sjatteringer av brunt, kanskje med litt grønnaktige strimler innimellom. Både lukt og smak er svært forskjellig. Tiedemanns Tobakksfabrikk leverte en utmerket mikstur kalt «Garter Mixture». Den ble for lite solgt, og er forlengst stoppet. Når man ruller sammen tobakksblader og skjærer den i skiver, får man "Curly Cut". Størrelsen på krøllene varierer fra gammel tiøringsstørrelse til portugisisk "Escudo"(Perique og Virginia), (dvs.ca. 20-kroning). Stappes mest mulig usmuldret. Dåsene er relativt små, og kan være både runde og firkantede. Kraftig smak, som skiller mellom dem som ikke synes den er noe og de som bare må ha den. Historien bak Cavendishtobakken omfatter et par romfat som var sendt fra England til påfyll i Vestindia, men levert i Virginia og ved en glipp fylt opp med tobakk og sendt til England. De som skulle ha tobakken mente det var feil, og sendte tønnene i retur uten å tømme dem – men de fortsatte å reise til Lord Cavendish fant at skipets lastekapasitet ble misbrukt. Han kjøpte tønnene og var innstilt på å lide seg gjennom et stapp eller tre, før han eventuelt vraket resten. Mange av de «ekte» cavendishtobakkene som selges i dag er tilsatt karamellsaus og andre søtningsmidler. Mange amerikanske blandinger er granulert. Europeiske piperøkere har bare i liten grad sans for disse smakene. Det må ha vært en blandet fornøyelse for den britiske dronningen at en av de mere populære tobakkene hadde samme navn som hennes avdøde prinsgemal "Prince Albert" – og kom i boks. Disse er bare i liten grad laget i England. Tilsetning av eplesaus og lignende var ikke lovlig der, noe irer og skotter ikke var hemmet av. Mange av disse tobakkene lukter parfymert. Vanlige ingredienser også i dag er whisky, rum, sviskesaus, eplesaus og karamellsaus, ofte med billigere tobakker som utgangspunkt. De typiske vannpipetobakkene som en får kjøpt i midtøsten og Asia hører inn i denne kategorien. Disse tobakkene er rene, som for eksempel ren latakia eller ren burley og selges til dem som vil piffe opp andre tobakker med en dose av noe annet. Har man forøvrig kjøpt en tobakk man ikke liker, kan den også bli et interessant tillegg i en annen og mere smakelig tobakk. Oppbevaring. Rester av tobakk som er blitt for tørr i dåsen kan med fordel legges på en krukke og samles opp. Fukting foregår ved at man fukter en svamp eller et trekkpapir og plasserer det slik at vanndampen kan gå fra vannkilden til tobakken uten å gjøre den gjennomvåt. Moderne hus er så tørre innendørs at det er viktig å passe på at fuktigheten blir i tobakken. Noen tilsetter en dose rom, noe som endrer smaken betraktelig. Jesus College (Oxford). Jesus Colleges våpenskjold.Inngangen til rektors bolig.Jesus College i Oxford, eller dets fulle navn Jesus College in the University of Oxford of Queen Elizabeth's Foundation, er et av kollegiene ved Universitetet i Oxford i Storbritannia. Det er åttende rikeste kollegiene med reserver og donasjoner verd £79,700,391 (2003). Hovedinngangen er på vestsiden av Turl Street. Det er flankert av Ship Street i nord og Market Street i sør. Jesus College har blitt kalt for «det første protestantiske kollegiet i Oxford» og ble grunnlagt av dronning Elisabeth I i 1571 for å utdanne geistlige. En viktig grunn for etableringen var Hugh Price (eller Aprice), en geistlig fra Brecon i Wales som ble gitt stillingen skattemester, "Diocesan Treasurer of St David's", det samme året som fakultet mottok dets første charter. Kollegiet har siden formelt beholdt sin forbindelse til Wales fram til våre dager. Forbindelsen til Wales. Selv om kollegiet aksepterer studenter fra hele Storbritannia, og fra resten av verden, har Jesus College hatt en spesiell forbindelse til Wales og blir ofte referert til som «the Welsh college», det walisiske kollegiet. Universitetets professorat i keltisk er lagt til kollegiet og har også et spesialisert keltisk bibliotek i tillegg til kollegiets ordinære bibliotek. Flere betydelige manuskripter fra middelalderen blir oppbevart ved kollegiet, blant annet "Llyfr coch Hergest" eller "Hergests røde bok". Ettersom kollegiet på grunn av sin walisiske assosiasjon har studenter fra nettopp Wales en tendens til å søke seg dit, noe som igjen forsterker det walisiske inntrykket og kollegiet har den dag i dag en større andel walisiske studenter enn noe annet kollegiet i Storbritannia. Marjorie Cox Crawford. Marjorie Cox Crawford var en kvinnelig tennisspiller fra Australia. Crawford nådde finalen i Grand Slam-turneringen Australske mesterskapet i 1931, hun tapte til Coral McInnes Buttsworth med 1-6, 6-3, 6-4. Året etter, i 1932, vant hun sammen med Coral McInnes Buttsworth doubletittelen i australske mesterskapet, hun hadde tidligere spilt i to doublefinaler; i 1926 sammen med Daphne Akhurst Cozens og i 1930 sammen med Sylvia Lance Harper. Hun spilte i fem strake finaler i mixeddouble i Australske mesterskapet, 1929–33 sammen med sin mann Jack Crawford. De vant mixeddoubletittelen tre ganger; 1931, 1932 og 1933. Ramme. En ramme er en konkret eller abstrakt avgrensning. Rammene skal begrense, understreke, avmerke, beskytte eller støtte et område, en situasjon eller en konstruksjon. I konkret forstand er rammer særlig innfatninger for bilder. I middelalderen ble det vanlig å ramme inn malerier når de ikke var malt direkte på vegger og tak. Slike bilderammer finnes i et uttall utforminger. Moderne bilderammer kan være utstyrt med beskyttende glass og en bred, nøytral innerkant av papp, såkalt passepartout. Innramminger brukes også i grafisk design, vanligvis i form av tydelige streker omkring en tekst, annonse eller et bilde. Fysiske rammer kan ellers være vindus- og dørkarmer og andre omsluttende eller boksliknende konstruksjoner i bygninger eller gjenstander, for eksempel sykkelrammer som utgjør «skjelettet» sykkelen er bygd rundt. Begrepet ramme brukes i overført betydning synonymt med «avgrensning» og «begrensning», men også «setting», «bakgrunn» og «grunnlag». En snakker for eksempel om rammeverk og rammebetingelser (rammevilkår) i politiske og økonomiske sammenhenger for grensene for hvordan institusjoner og bedrifter skal bygges opp og styres. Referanserammer er sett av referanser, prinsipper og verdier som begrenser handlingsrom og synspunkter. Tidsrammer er grenser for planer og handlinger, gjerne med konkrete tidsfrister. Rammer i bildekunst. Bruken av rammer i bildekunsten oppstod i middelalderen da løse oljemalerier kom i tillegg til freskomalerier som var malt på vegger og tak. Rammene skulle beskytte bildet, men også ligne en vindusramme for å gi inntrykk av at bildet var et utsnitt av en større virkelighet, som om motivet var sett gjennom en åpning eller et vindu og fortsatte videre utenfor bildekanten. Rammene ble etter hvert utstyrt med dekorative detaljer som en del av utsmykningen eller arkitekturen i rommet. Særlig i barokken ble rammene overdådige, også for å understreke maleriets verdi. Enkelte modernister, blant annet Georges Seurat, malte rammene inn i bildene som en del av kunstverket for å understreke at bildet nettopp ikke var kopi av virkeligheten, men noe i seg selv. Dekorative rammer kan også brukes omkring speil. Konstruksjon. Materialet i en bilderamme er oftest tre, men også plast brukes spesielt til billigere utgaver. Bilderammer kan også lages av f.eks. stein, plast, MDF eller andre materialer. Den vanligste måten å lage en bilderamme på, er å sette sammen fire biter treverk med stifter samt evnt. lim slik at de utgjør en firkant med 90 graders vinkler. Andre vinkler er også mulig, og f.eks. åttekantete rammer var på mote i en periode. Som regel har en bilderamme et glass i front og en bakplate i papp som er festet med flinner på baksiden for å holde glass og bilde på plass. Olje- og akrylmalerier som er malt på lerret spennes ofte opp på blindrammer, og slike bilder rammes som regel inn uten glass. I dag vil man kunne se en del olje- og akrylmalerier kun med blindramme uten bilderamme. Rammer kan være smale og enkle eller store og forgylte. I gamle dager virker det som mange ikke helt betydelige personer som fikk sitt portrett laget, trodde at en pretensiøs ramme økte deres egen betydning. En kan derfor finne mange flotte rammer på kunsthistorisk museum. På Kjell Aukrustmuseet i Alvdal står en forgylt ramme på to stolper, med signaturen Solan Gundersen i ene hjørnet. Den rammer inn den fineste utsikten derfra ifølge «kunstneren». Tilskueren må bare ta bryet selv med å finne den. På et vindu er rammen den delen som glasset er festet til. En kan fremdeles se falske rammer med små ruter på store glass brukt på bolighus som en del av utsmykningen. Rammeverk er også brukt som navn på reisverket i enkelte hustyper. Brennivín. Brennivín (n.: "Brennevin") eller sortedød er en islandsk snaps og sies å være den nasjonale alkoholdrikken. Den fremstilles av potet og er smaksett av spisskummen, karve og kvann. Den blir brukt til "þorramatur", da spesielt til hai. Valbo-Ryr. Valbo-Ryr, sted i sydvestligste Dalsland nåværende Västra Götalands län. Her fant den 14. desember 1659 slaget ved Valbo-Ryr sted mellom norske og svenske styrker. Karl Pilkington. Karl Pilkington (født 23. september 1972 i Manchester) er kjent fra podcastserien "The Ricky Gervais Show" og TV-serien "An Idiot Abroad" sammen med Ricky Gervais og Stephen Merchant. The Ricky Gervais Show. Pilkington kom i kontakt med Gervais og Merchant da de hadde sitt eget radioshow på den London-baserte kanalen XFM. Han jobbet som produsent for showet, og ble raskt lagt merke til for sine merkelige, ofte ufrivillig morsomme innspill og uttalelser. Etter hvert begynte showet å dreie seg om Pilkington og hans forunderlige syn på stort og smått. Konseptet ble ført videre i podcastserien, som ble svært populært med et gjennomsnitt på 261 670 nedlastinger per episode i sin første måned. Karl oppnådde raskt status som et fenomen, og blant annet ble T-skjorter og andre effekter med bilde av hans helt runde hode etterspurte salgsobjekter. I 2009 ble podcastene animert i samarbeid mellom amerikanske HBO og britiske Channel 4. Populære innslag. "White Van Karl", der Pilkington kom med sine meninger om ditt og datt. Merchant stilte et spørsmål om hva som helst som han måtte ta stilling til. Merchant innrømte skamløst at ideen var hentet ut fra The Suns spalte «White Van Man». Dette er innslaget som kanskje bidro mest til veksten av Pilkingtons popularitet. "Monkey News", hvor Pilkington presenterer utrolige historier om aper som han oftest har lest på Internett, selvfølgelig uten kildekritikk eller hensyn til sunn fornuft. "Cheeky Freak of the Week" hvor Pilkington snakker om, igjen uten kildekritikk eller med hensyn til sunn fornuft, handikappede eller deformerte mennesker. Et eksempel er den trebente damen som jobbet som sjonglør på et sirkus, som Karl irriterte seg over, fordi hun «burde brukt bena i stedet». Det ble flere ganger presisert på showet at meningen aldri var å henge ut noen, men etter klager måtte de fjerne innslaget. Allikevel kunne spesielle mennesker fortsatt dukke opp i samtaler. "Rockbusters", en håpløs musikkquiz hvor lytterne skal komme fram til et band eller en artist ved at Pilkington gir et ordspillaktig hint eller gåte, i tillegg til bandet/artistens initialer. Når svarene senere avsløres må man legge en god porsjon godvilje til for at hintet/gåten skal fungere, noe Gervais og Merchant ofte påpeker med høy røst. Et av de første innslagene Pilkington introduserte i The Ricky Gervais Show på XFM, som hadde en kort levetid på podcastene. "Karl's Diary", hvor Merchant leser utdrag fra Pilkingtons dagbok, og vi får et dypere innblikk i hans snodige hverdag og hjerne. "Knob News" som varte en kort stund. Dette handlet om rare og forunderlige nyheter rundt peniser, som for eksempel mannen som fikk operert en penis på armen sin. Kildekritikk og logikk var ikke å finne her heller. Det innslaget Gervais nok har likt mest, er innslaget "Hollywouldn't", der Pilkington tar et lydklipp med dialog fra en film, og redigerer inn sin egen stemme. Dette innslaget kunne man ikke høre på podcastene, men på radioprogrammet på XFM. Det han snakker om med «medskuespillerene» er som oftest noe han nylig har pratet om på showet, eller om Gervais eller Merchant. An Idiot Abroad. I 2010 kom TV-serien "An Idiot Abroad" på Sky1 hvor Karl Pilkington fordomsfullt reiser rundt i verden og skal besøke verdens sju nye underverk. Gervais og Merchant legger opp reisene for Pilkington, og de har alltid en overraskelse på lur. Serien er dokumentarisk, og Pilkington utsettes stadig for ubehagelig og pinlige situasjoner, til Gervais og Merchant store glede. Seriens sesong to ble sendt i 2011, hvor Pilkington velger selv hvor han skal reise utifra en «100 steder å besøke før man dør»-liste. Overraskelsene kommer som perler på en snor, og reisene er langt ifra behagelige, til Gervais og Merchant store fornøyelse. Serien ble også vist på NRK under navnet "Ein idiot på tur". Derek. I 2012 spilte Pilkington i pilotepisoden av mockumentarien "Derek". Serien ble produsert av Gervais, sendt på den britiske TV-kanalen Channel 4. Resten av serien er under produksjon og Pilkington skal spille inn seks episoder til i sesongen. Pilkington spiller rollen som Dougie, vaktmester på et sykehjem for eldre. Filmer. Pilkington hadde en mindre rolle i filen The Invention of Lying, hvor hovedrolleinnhaveren var Gervais. Han har også hatt en mindre opptreden i Cemetary Junction, en film produsert av Gervais og Merchant. Bøker. I 2006 ble den første boken til Karl Pilkington utgitt. Den heter "The World of Karl Pilkington" og inneholder samtaler og sitater fra podcastserien, og er illustrert av Pilkington selv. Den andre boken hans ble utgitt i oktober 2007 og har navnet "Happyslapped by a Jellyfish". Boken handler om Karls mange reiser utenlands. Den inneholder en rekke ferieskildringer både fra barndommen og med hans kjæreste Suzanne. Boken er prydet av Pilkingtons egne illustrasjoner og dikt. Boken ' kom ut i oktober 2008. Boken er formet som et pensum og inneholder flere emner, som blant annet engelsk, biologi og historie. Pilkington kommer deretter med hans egne tanker om disse emnene og stiller spørsmål til eksperter. Boken inneholder mange fakta og myter om disse emnene. Fiktiv karakter? Enkelte kritikere har spekulert i om Pilkington er en karakter spilt av en skuespiller, det er rett og slett vanskelig å tro at det er en ekte person bak hans merkelige utspill. Dette har flere ganger blitt tilbakevist av Ricky Gervais, samt journalister som har intervjuet Pilkington. Hvis man lytter til opptak av de gamle radiosendingene, kan man dessuten selv høre hvordan Pilkington gradvis får en større rolle i programmet, og hvor oppriktig forundret og fascinerte Gervais og Merchant er over denne kuriositeten av en mann. Bokusatsu Tenshi Dokuro-chan. "Bokusatsu Tenshi Dokuro-chan" (撲殺天使ドクロちゃん, "Club-to-death-angel Dokuro-chan", «Klubb-til-døden-engel Dokuro-chan«) er tittelen på en japansk fiksjonserie som fokuserer rundt opplevelsene til en ung gutt og en merkelig engel fra fremtiden som konstant gir ham problemer og dreper ham gjentatte ganger med en stor, piggete klubbe. "Dokuro-chan" begynte som en japansk "light novel" som senere ble etterfulgt av en manga som i 2005 ble basisen til en anime med samme navn. TV-serien er kjent for blodige men likevel sterkt overdrevne komiske voldsscener og seksuelle spydigheter. Handling. "Dokuro-chan" forteller historien om Sakura Kusakabe, en ung gutt som går i andre året på High School (omrent det samme som videregående skole). En gang i fremtiden kommer han til å fornærme Gud ved å oppdage udødelighet ved et tilfelle, som innebærer at alle kvinner slutter å eldes når de har fylt tolv år og aldri vil endre utseende etter det. Sakura blir derfor anklaget for å være bestemt til å skape en pedofil verden. Dokuro Mitsukai er medlem av en orden med englemordere under navnet "Rurutie" fra fremtiden som blir sendt fra fremtiden for å drepe Sakura slik at han aldri får skapt sin "pedofile verden". Dokuro har imidlertid også makt til å gjenoppreise de døde. Idet hun tror han kan reddes fra sin skjebne gjenoppreiser hun ham derfor hver gang hun har mistet besinnelsen og drept ham med sin gigantiske, piggete "tetsubo" (klubbe) ved navn "Excalibolg". Det blir ikke bedre når et annet medlem av Rurutie, Sabato, blir sendt fra fremtiden for å utføre oppdraget Dokuro nekter å fullføre: å drepe Sakura. Hovedfigurer. Sakura Kusakabe er en ung gutt som går i andreåret på High School. Hans liv forandrer seg totalt når han møter Dokuro, som flytter inn hos ham og gir ham mye problemer. I fremtiden skal visstnok Sakura være skjebnebestemt til å skape en teknologi som gjør at kvinner slutter å eldes etter fylte tolv år. Denne spådommen har gitt Sakura et rykte på seg blant sine medelever for å være pedofil, til tross for at han ennå er for ung til å bli betraktet som en. Sakura havner ofte opp i problematiske situasjoner på grunn av Dokuro, som ofte ender med at hun klubber ham til døde og deretter gjenoppliver ham igjen. Han er forelsket i sin klassekamerat og venninne Shizuki Minakami, selv om han ennå ikke våger å tilstå det for henne. Hans mange forsøk på å gi utrykk for sine følelser blir ofte forpurret av Dokuro. Dokuro Mitsukai er en søt engel sent fra fremtiden for å myrde Sakura Kusakabe for å hindre ham i å finne opp udødelighet, som betraktes som en fornærmelse mot Gud. Hun tror imidlertid han kan reddes og nekter derfor å fullføre oppdraget. Dokuro skiller seg fra vanlige personer ved at hun bruker sin enorme "tetsubo", "Excalibolg", for å uttrykke sitt sinne. Hun trekker da frem klubba og klubber offeret brutalt til døde (offeret er som oftest Sakura). Hun kan også bruke "Excalibolg" til å gjenoppreise noen fra de døde ved å messe på formelen "Pipiru piru piru pipiru pi". Denne formelen kan også forvandle personer delvis til dyr, noe hun gjorde med en av Sakuras klassekamerater. I tillegg kan det skje merkelige ting med en person om hun ikke fullfører formelen i sin helhet. Dokuro gjør også alt hun kan for å forpurre Sakuras forsøk på å gjøre det bra på skolen, idet hun tror det kan bidra til å forhindre at han finner opp teknologien som "Rurutie" ønsker ham drept for. Det gjør hun ofte med hårreisende seksuelle spydigheter som alltid bringer Sakura ute av fatning. Sabato er enda en engel fra fremtiden hvis oppdrag også er å drepe Sakura. Sabato bruker sin feminine skjønnhet for å få jobben gjort og er uvanlig høflig, selv når hun skal til å myrde Sakura. Hennes kampvåpen er et elektrosjokkvåpen kalt "Durandal" som ifølge Sabato kan "char blue whales in the blink of an eye" (forkulle en blåhval på et blunk). Zanzu er en mannlig engel fra fremtiden som samarbeider med Dokuro i forsøket på å redde Sakuras liv. Av utseendet ligner han mer på et medlem av en MC-klubb enn en engel og oppfører seg svært så rart når han dukker opp. Zakuro er Dokuros yngre, ni år gamle søster. Til tross for at hun er yngre enn Dokuro ser hun mye eldre og modnere ut enn Dokuro. Hun er iført en kjole modellert etter en marineuniform og går med lapp over det venstre øyet. Hun er rolig og god i kamp. Hennes kampvåpen er det livsfarlige håndkleet "Eckilsax" som kan dele seg i to eller flere deler for nærkamp og binde fast en motstander. Shizuki er en av Sakuras beste venninner og går i klassen hans. Hun tilbringer mesteparten av tiden med Sakura og er en av de mer normale figurene i serien idet hun aldri blir oppsilt eller reagerer likt med hennes rarere klassekamerater når noe mystisk skjer. Thule (band). Thule er et progrock-band fra Honningsvåg etablert i 1983. Siden albumdebuten i 1987 har bandet gitt ut fem album. Alle bandets utgivelser har kommet i begrensede opplag, og flere av dem går for relativt høye priser på bruktmarkedet, på tross av at bandet er lite kjent utover prog-miljøet. Musikalsk har bandet gått gjennom en viss utvikling, men progrock-røttene har alltid vært klare, og det samme har det noe dystre arktiske preget. Den til dels psykedeliske 1970-tallslyden på de første platene har imidlertid blitt erstattet av et lydbilde som på de siste platene er mer preget av goth. Musikken er også preget av inspirasjon fra såvel folkemusikk som jazz. På sin siste plate, "Liquid", har de også gått bort fra å synge på dialekt og heller valgt engelskspråklige tekster. Diskografi. I tillegg deltar Thule med «Blindvei» på samlealbumet "Revenge of the Orange". Prajnaparamita. Den 8-delte veien symboliseres med et hjul med 8 eker Prajñāpāramitā (devanāgarī: प्रज्ञा पारमिता, pali: "Paññapāramitā") er et sammensatt sanskrit-ord, som ofte blir oversatt som «visdommens perfeksjon». En mer ordrett oversettelse er «visdommen (prajñā) som har trengt hinsides eller transcenderer (pāramitā)». Det er visdommen som fører den søkende til «den andre bredden» over verdenslidelsens hav. Prajñāpāramitā er mahāyāna-buddhismens fundament, og tidfestes av orientalister til perioden 100 f.Kr. – 100 e.Kr. Prajñāpāramitā som teknisk begrep. Prajñāpāramitā er et teknisk begrep i mahāyāna-buddhismen. De seks pāramitās er seks egenskaper ved personligheten til en bodhisattva. Den sjette pāramitā er "prajñā" eller visdommen. I den store prajñāpāramitā sūtra er Buddha's fjerde edle sannhet – den 8-delte veien, inndelt i etiske regler (Śīla), kontemplasjon (Samādhi) og visdom (Prajña). Prajña er å innse tomheten "(Śūnya)" og den ontologiske tomheten "(Śūnyata)" ved alle fenomener. Fenomenene er flyktige og forgjengelige fordi de er tomme for egen eksistens "(svābhava)". Som hjelp til meditasjon inneholder Prajñāpāramitā-tekstene en rekke numeriske lister "(mātŗka)" fra den skolastiske "Abidharma"-litteraturen. Tantriske perspektiver. Sanskrit-utgaven av den store prajñāpāramitā i 100 000 vers benytter det tekniske begrepet «Prajñāpāramitā-Yoga», og dets derivater "yukta" og "yojayati". Dette tekniske begrepet er benyttet i det som utgjør kjernen av "hjertet av Prajñāpāramitā", populært kalt hjertesūtraen. Ifølge Tantra er det mulig å knytte lærdommene til chakraene. Prajñāpāramitā-litteraturen. Forsiden til et sanskrit-manuskript av Prajñāpāramitā i 8 000 vers fra Nepal, skrevet på palmeblader i året 1080 e.Kr. 6,7 × 20 cm. Prajñāpāramitā er malt som en Bodhisattva som personifiserer tekstene. Bodleian Library, Oxford Prajñāpāramitā er også navnet på den mest omfattende litteraturen innenfor mahāyanā-buddhismen. Den utgjør omkring 40 tekster, som i størrelse varierer fra 125,000 vers ned til en tekst bestående av det enkle ordet ikke på sanskrit. Den store prajñāpāramitā sūtra finnes i utgaver på 8 000, 10 000, 18 000, 25 000 og 100 000 vers. Prajñāpāramitā i 8 000 og 10 000 vers er i utgangspunktet den samme teksten. Forskjellen består i at den sistnevnte repeterer avsnitt i den førstnevnte. Prajñāpāramitā i 18 000, 25 000 og 100 000 vers er likeledes den samme teksten. Forskjellen er antall repetisjoner av avsnitt i teksten. I tillegg finnes det en rekke forkortede utgaver. De mest kjente er diamantsūtraen og "Hjertet av Prajñāpāramitā", også kalt hjertesūtraen, som er en kompakt fremstilling av læren om tomheten. Store deler av denne litteraturen er bevart i sanskrit-manuskripter som kan dateres til perioden 100 f.Kr. – 100 e.Kr. Den er også bevart i oversettelser til tibetansk og kinesisk foretatt mellom det 2. århundre og det 9. århundre e.Kr. I tillegg er et stort antall eksegeser tilknyttet denne litteraturen. Eksegeser ble skrevet av mahāyāna-buddhister i Sør-India i det 1. århundre e.Kr., i Nord-India i det 3. århundre e.Kr., og senere i Tibet, Sentral-Asia, Kina, Korea og Japan. Den store prajñāpāramitā sūtra. Den sjette teksten, en forkortelse av «Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers», er bevart i en kinesisk oversettelse fra sanskrit som ble foretatt i det 7. århundre. Den store prajñāpāramitā sūtra er den største teksten i mahāyanā-buddhismen. I den tibetanske buddhistiske kanon utgjør 5 av tekstene 20 bind i Derge-utgaven av Kenguyr. I tibetansk tradisjon er den store prajñāpāramitā sūtra kalt GYE DRING DU SUM, «tre bøker, lang, middels, kort»: Lang (GYE) er utgaven i 100 000 vers, middels (DRING) er utgavene på 25 000 og 18 000 vers, og kort (DU) er utgavene på 10 000 og 8 000 vers. Den originale prajñāpāramitā sūtra ble ødelagt av muslimske brann-stiftere under den islamske invasjonen av India, der blant annet Universitetet i Nalanda gikk opp i flammer. Etiketter som «8 000 vers» var neppe tekstenes opprinnelige titler. For det første er benevnelsene upresise. Manuskriptet Add.866 av «Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers» ved Cambridge University, et sanskrit-manuskript fra Nepal fra 1008 e.Kr., har 8 411 vers. Likeledes har «Prajñāpāramitā sūtra i 100 000 vers» fra Nepal mer enn 125 000 vers. For det andre ble slike titler aldri brukt i Kina. Oversettelsen av utgaven på 25 000 vers til kinesisk i året 291 e.Kr. ble tildelt tittelen «Prajñāpāramitā sūtra som utstråler Lyset», på bakgrunn av tittelen på første kapittel. Oversettelsen til kinesisk i årene 172-179 e.Kr. av utgaven på 8 000 vers, hadde tittelen «Sūtra om praktisering av veien». På grunn av prajñāpāramitā-litteraturens kompleksitet, er betegnelsene 8 000, 10 000, 18 000, 25 000 og 100 000 vers likevel brukt for å lette forståelsen. Tekstens struktur. Prajñāpāramitā i 8 000 og 10 000 vers har begge 32 kapitler og er egentlig den samme teksten. Forskjellen er at den sistnevnte repeterer avsnitt i den førstnevnte. Prajñāpāramitā i 18 000, 25 000 og 100 000 vers er likeledes den samme teksten, men varierer i antall gjentagelser. Prajñāpāramitā Sūtra i 18 000 vers har 83 kapitler i Narthang-utgaven av den tibetanske kanonen Kenguyr. Sanskrit-manuskriptene av Prajñāpāramitā sūtra i 25 000 vers har også 83 kapitler med de samme emnene. I Derge eller New Delhi Kenguyr har de henholdsvis 87 [18 000] og 76 [25 000] kapitler. Prajñāpāramitā sūtra i 100 000 vers (86 kapitler i den tibetanske og 76 kapitler i den kinesiske oversettelse) er en videre utvidelse av utgavene i 18 000 og 25 000 vers med enda flere repetisjoner. To forskjellige tekster. Den tyske orientalisten Dr. Edward Conze (1904–1979), betraktet Prajñāpāramitā i 8 000 vers som den eldste teksten, og de 5 andre som senere utvidelser. Han begrunnet dette med at flere kapitler i Prajñāpāramitā i 8 000 og 18 000 vers omhandlet "lignende emner". Senere orientalister betrakter Conze's argument som utilstrekkelig: Flere kapitler i 8 000 og 18 000 vers har "lignende emner", men her stopper også alle likheter. Prajñāpāramitā sūtra i 18 000 vers er ikke en utvidelse av Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers, i betydningen "repetisjoner av avsnitt". Stadig flere orientalister mener at det dreier seg om to forskjellige tekster, som opprinnelig var to deler av en felles urtekst. Omkring 350 e.Kr. skrev kineseren Chih Tun at prajñāpāramitā sūtra på 25 000 og 8 000 vers var to forskjellige og klart adskilte tekster som «utgikk fra en opprinnelig kilde, hvis tekst som teller 600 000 ord, nå sirkulerer i India, men aldri har kommet til Kina.» Den japanske orientalisten Shogo Watanabe har erstattet inndelingene etter antall vers med benevnelsen Ashtasāhashrikā-Pañchavimshāti (AD-PV) linjene av den store prajñāpāramitā sūtra. Prajñāpāramitā-biblioteket til Xuán Zăng (玄奘) 660-663 e.Kr.. Oversettelsen til Xuán Zăng (玄奘, 602-664) er den største buddhistiske tekst som eksisterer. Den omfatter 600 bokruller, inneholdende 5 millioner kinesiske skrifttegn, der hvert tegn uttrykker et helt ord. Originalen var en sanskrit-tekst som ble ervervet i Sørøst-India like før året 643 e.Kr. Xuán Zăng oversatte teksten til kinesisk ved klosteret Yù Huá Gōng (玉華宮) i nærheten av Jade-blomster palasset mellom den 16. februar 660 og den 25. november 663. Keiser Shomu i Japan (701-756) hadde en særskilt tro på denne teksten, og fremmet sermonielle opplesninger av teksten og beordret kopiering av mange sett. Kopieringen av de 600 bokrullene begynte i året 730, og var avsluttet etter 15 år. Hver av de 600 bindene ble bemyndiget av et medlem av en liten gruppe av ansatte ved hoffet. Fra Nara-perioden (710-794) og fremover, ble denne enorme teksten lest fra begynnelsen til slutten i ritualer som en bønn for en rikelig avling og for beskyttelse av staten mot pest. Senere leste prester bare ut av tittelen eller en seksjon av hver rull. På japansk er tekstens tittel "Daihannyaharamita-kyo". Prajñāpāramitā som bodhisattva. Prajñāpāramitā er også navnet på en kvinnelig bodhisattva som personifiserer tekstene. Bilder og statuer av henne er å finne i Bengal, Sumatra, Java, Kambodsja, Nepal, Tibet, Kina og Japan. Som gudinne er Prajñāpāramitā mor til alle Buddhaer "(Buddha Mātri)" og total opplysning. Hun er arketypen for alle buddhistiske gudinner. Den kinesiske reisende Fa-hsien beskrev statuer av henne i India i året 400 e.Kr. De eldste bevarte bilder og statuer er fra 800-tallet og senere. Dyrkelse av Guān Yīn i tempelet Innenfor japansk Shingon (Tantra) finner man henne i malerier av "garbhadhātu-mandala", hvor hun opptrer i den lysbærende forsamling. I Tantra er hun beskrevet som det feminine aspekt av Ādi Buddha (den første Buddha). Hun er vanligvis portrettert som gul og hvit, med 4 armer; noen ganger også med 2, 6, 10 eller 12 armer. I Kambodsja er hun ofte avbildet med 11 hoder og 22 armer. Hendene er avbildet i belærende gester "(dharmā chakrā mūdras)". I øverste høyre hånd holder hun ofte tordenkilen eller diamantstaven (vajra) for å demonstrere uforanderlighet og tomheten (sunnyatā). I øverste venstre hånd holder hun ofte visdommens bok Prajñāpāramitā Sūtra for å demonstrere prajñā eller visdom. Laveste høyre hånd holder hun ofte på hennes bryst for å demonstrere mangel på frykt og tilbakedrive onde krefter, og laveste venstre hånd hvilende i hennes skjød for å demonstrere meditativ stabilitet. Enkelte ganger holder hun også en lotus-blomst, en rosenkrans, et sverd (som skiller sannhet fra løgn) og en tiggerbolle (fornektelse av materielle goder for å oppnå visdom). I Kina kalles hun Guān Yīn, barmhjertighetens og medlidenhetens bodhisattva. Poll. Poll er en innestengt fjord og er kjennetegnet ved at munningen utgjør en flaskehals for vannmassene inne i fjorden (Etymologi: «pollr» på gammelnorsk; en vik med smalt innløp). Navnebruken er kjent langs norskekysten, men er ikke konsekvent. Fagfolk som geografer, geologer og vannforskere vil derfor bruke ordet poll om en del «fjorder» og «vann». Her kan nevnes Nordåsvannet og "Selenvannet" i Bergen og Skjerstadfjorden ved Fauske. Tidevannsstrømmene i munningen av enkelte poller kan utgjøre rene malstrømmer. I noen poller er der mye liv, mens andre poller ser ut til å være døende. Studiet av disse forskjellene er blitt mere viktige i dag fordi havbruksnæringen ser seg om etter nye utvidelsesmuligheter, hvor bruk av poller til skjelldyrking og fiskeoppdrett er aktuelt. Strupning kan forekomme også når terskeldybden er mer enn 5 meter. - Ekstremt grunn fjordTerskel (forekommer i noen strupede bassenger) Ekstremt dårlig vannutskifting gir mange innestengte fjorder en naturtilstand på randen av økologisk kollaps. De tåler svært lite gjødsling / organisk belastning. De mest innestengte pollene kan geologisk være på vei til å bli innsjøer, og flere lavtliggende ferskvann har startet som innestengte fjorder og beholdt en arv av saltholdig og råttent bunnvann (" Lakes"), f.eks i Søgne. Bunnvannsforgiftning. Bunnvannsforgiftning oppstår når bunnvann som pga. sin tyngde blir fanget i groper eller bak fjordterskler (evt. nede i næringsrike innsjøer som Østensjøvannet) blir liggende lenge og mottar nedfall av organiske partikler (rester av døde planter og dyr). Organisk materiale har oksygenunderskudd (oksygenet skilles ut under fotosyntesen) som fører til at forråtnelsen forbruker oksygen. Innestengt bunnvann kan ikke erstatte dette forbruket med tilførsel fra luft eller oksygenrikt vann, og når det frie oksygenet er forbrukt, vil bakterier hente bundet oksygen fra sulfater og slippe ut giftig hydrogensulfid, ammoniakk og metan slik at bunnvannet blir giftig og lukter som råtne egg (dette skjer også med vann som er stengt inne i næringsrik bløtbunn, som da får en metallisk sort farge). Hvis det råtne vannet deretter løftes opp ved at tyngre (saltere/kaldere) vann sildrer inn på dypet, vil giftigheten utløse en lokal økokatastrofe på grunna. Fisk flykter og bunndyr dør av ren forgiftning eller oksygenmangel. Slike hendelser kan legge produktive fjorder øde i flere år. Ved innblanding med friskt vann nøytraliseres hydrogensulfid og oksygen innbyrdes til hvitt svovel og vann. Envisat. Envisat er en forkortelse for «Environmental Satellite», en miljøsatellitt bygget av ESA. Envisat ble skutt opp med Ariane 5G 1. mars 2002 fra Kourou i Fransk Guyana og er med sine 8211 kg pr. dags dato den største satellitten som er skutt opp. Den sirkulerer i en solsynkron polar bane i ca. 790 km høyde og sveiper rundt Jorda på 101 minutter. Satellitten er en videreføring av ERS-programmene. Ny teknologi gir mer presise instrumenter og vi får bedre resultater enn med ERS-satellittene. Dette sikrer god kunnskap om miljøet og prosesser på Jorda samt overvåkning og styring av Jordas ressurser. __TOC__ Bruksområder. Envisat blir blant annet benyttet til GLOBCOVER-prosjektet der MERIS-instrumentet tar detaljerte bilder av jordoverflaten og setter det sammen til et kart. Bildene som nå blir tatt med Envisat gir en oppløsning på ca. 300 m og dette kartet har tre ganger høyere oppløsning enn tidligere satellittkart. Når kartet er ferdig vil det få mange bruksområder, blant annet for studier av menneskeskapte økosystemer og studier av klimaendringer. Totalt regner man 20 terrabyte bildemateriale for å sette sammen hele GLOBCOVER-kartet. Jordobservasjonssattelitter kan redde liv. Det så vi da orkanene Katrina (28. august 2005) og Rita (22. september 2005) herjet over Mexico-gulfen i 2005. Bildene tatt med ASAR og MERIS ga informasjon om vindhastighet og retning, og bidro derfor til økt beredskap før orkanene slo til for fullt. Bildene tatt med instrumentene MERIS OG ASAR dekker et areal på 100 x 75 km. Instrumentering. Envisat inneholder ni instrumenter for jordobservasjon og gir oss informasjon om Jorda (land, vann, is og atmosfære). De fleste av Envisats instrumenter er videreutviklede modeller av instrumenteringen fra andre satellitter, hovedsakelig ERS-1 og ERS-2. Instrumenteringen veier 2118 kg og instrumenteringsinnkapslingen opptar 3099 kg på massebudsjettet. Envisat inneholder også en rekke kontrollmoduler (bl.a. nyttelaststyringsmodul, servicemodul og fremdriftsmodul) og kommunikasjonsantenner i tillegg til instrumenteringen. AATSR. AASTR er siste utgave av instrumentene ATSR-1 og ATSR-2 som fantes ombord på ERS-1 og ERS-2. Instrumentet måler temperaturen på havoverflaten, har en oppløsning på ca. 1 km² og gir en nøyaktighet på 0,5K ved 80 % skyer. Har kanalene 1,6, 3.7, 11 og 12mm. AASTR-instrumentet er et imaging radiometer, som observerer i det infrarøde og det synlige frekvensspekteret. Instrumentet har en synsbredde på 512 km sentrert i nadir. ASAR. ASAR er Envisats største instrument og er pr. dags dato operativ. ASAR er et aktivt radarsystem og fordelen med det er at radaren kan se i all slags vær, både om natten og om dagen, og kan i tillegg se gjennom skydekket. For å forklare ASAR ser vi på SAR generelt. SAR betyr syntetisk aperturradar og med dette mener vi at når radarantennen beveger seg vil avstanden mellom antennen og målet variere kontinuerlig, og fasen for det mottatte signalet vil variere i takt med avstanden. Når vi for et gitt tidsrom kjenner posisjonen for sending og mottak av en rekke pulser, kan vi addere ekkoene som om de var sendt samtidig fra en mye større vanlig radarantenne. SAR fungerer derfor som om det var brukt en antenne med diameter lik avstanden SAR-antennen har beveget seg. Uten denne teknikken ville SAR-antennen blitt 80 ganger større enn fartøyet i seg selv. SAR, BISSAT, L-band SAR, L-SAR, PALSAR, RLSBO, SAR (RADARSAT), SAR (RADARSAT-2), SAR (SAOCOM) og TerraSAR-X, Bildene fra ASAR gir informasjon om polene, snødekke, havbølger, størrelse og bevegelse av ishav, landegenskaper, jordfuktighet og avskoging. Vi har også mulighet til å katastrofeovervåke jordskjelv og oversvømmelser. Bildene kan også benyttes for å bestemme informasjon angående skipstrafikk (størrelse, posisjon og fart), og blir på den måten en del av overvåkningstjenesten til havs. ASAR er bygd opp på erfaringer fra ERS-1 AMI og ERS-2 AMI (Active Microwave Instrument) for å fortsette og utvide jordobservasjon med SAR. I forhold til ERS AMI er ASAR et avansert instrument som bruker mange nye teknologier med forbedret ytelse, slik som en aktiv gruppeantenne, en digital «chirp»-pulsgenerator og ScanSAR modus for å operere med stråleskanning i elevasjon. ASAR opererer i C-båndet med en frekvens som ligger i mikrobølgeområdet (5,331 GHz) med fem polarisasjonsvalg (VV, HH, VV/HH, HV/HH, or VH/VV). Denne frekvensen ligger i et område der atmosfærisk dempning og nedbør har liten innvirkning på signalene. Antennen er en såkalt gruppeantenne, det vil si at antennearealet består av en rekke antennesegmenter, der hvert segment er utstyrt med sin egen sender og mottaker. ASAR-antennen på Envisat består av 20 plater som hver består av 16 moduler, totalt 320 sende- og mottakermoduler. I hver modul kan man endre både fasen og amplituden og på den måten endre formen og retningen på strålingsdiagrammet. ASAR kan tilpasses forskjellig operative krav, dekke forskjellige strålebredder og operere med forskjellige polarisasjoner. Den høyeste oppløsningen er 30 m, og den kan kun operere i 30 minutter for hvert omløp. Datahastigheten er lav i global modus (0,9 Mbps), og det benyttes moderat effekt, ca. 700 W. I global modus kan ASAR brukes kontinuerlig over hele banen. I regional modus er datahastigheten betydelig større (100 Mbps), og en effekt mellom 1200 W og 1395 W. Operasjonstid ca. 30 minutter. Det er tre forskjellige typer områdemodi; DORIS. Doppler Orbitography and Radiopostioning Integrated by Satellite DORIS er et trackingsystem som kommuniserer med et tett nettverk av bakkemerker. På bakkestasjonene og i satellitten blir målingene presisjonsbearbeidet slik at Envisat får en omløpsbane med bare få centimeters avvik. I tillegg gir DORIS data som hjelper oss å forstå dynamikken til Jorda, overvåke isbreer, jord-ras og vulkaner. Den hjelper også med å bedre modelleringen av Jordas gravitasjonsfelt og ionosfæren. For å studere Jordas ionosfære brukes et dobbelt frekvenssystem som estimerer antallet frie elektroner. DORIS ble opprinnelig laget for å utføre en presis omløpsanalyse av LEO-satellitter. Den ble konstruert for å gi en nøyaktighet på 10 cm eller mindre, og det realiseres ved hjelp av dopplerskifte som referanse. DORIS ble første gang brukt om bord på SPOT2-satellitten som ble sendt opp i 1990. Siden den gang har det blitt sendt opp flere satellitter med DORIS installert. DORIS-instrumentet består av en ultrastabil krystalloscillator (USO) som er identisk med USOen som blir brukt på bakkemerkene til DORIS. Den har også dobbel frekvensantenne som sender i alle retninger. Hvert signal som sendes fra en bakkestasjon inneholder ID, som gir meteorologiske data og informasjon om stasjonens operasjonsstatus. Meldingen varer i 0,8 sekunder og blir sendt hvert 10. sekund. Toulouse og Kourou fungerer som tidsreferanse til DORIS. Her benyttes atomklokker for å få nøyaktig tid. Hovedkvarteret for posisjoneringen av DORIS ligger Toulouse. MERIS. MERIS (MEdium Resolution Imaging Spectrometerer) et spektrometer som måler solstrålingen som reflekteres fra skyer og jordoverflaten. Instrumentet analyserer 15 spektralbånd i det synlige og infrarøde spekteret, fra 390 til 1040 nanometer, har en synsvinkel på 68,5° og en oppløsning på 300 m. Ved hjelp av et spektrometer og en todimensjonal CCD-matrise gir den både romlig- og spektral sampling. Dette spektrometeret kan for eksempel overvåke algeoppblomstringer og vannkvalitet langt kysten. Den primære oppgaven er å observere fargen og sirkulasjonen i havet. Dette reflekterer biologisk aktivitet. Instrumentets målinger er et viktig bidrag til forskere som vil forstå havet og dets systemet. Den sekundære oppgaven er undersøkelser av atmosfæriske parametere i skyer, vanndamp og aerosoler. I tillegg kommer jordoverflateparametere som vegetasjonsprosesser der den spektrale signaturen til vegetasjonen gir informasjon om vekstfase og klorofyllnivå. GOMOS. Global Ozone Monitoring by Occultation of Stars GOMOS er et såkalt middels spektrometer og er ESAs nyeste tilskudd til familien av instrumenter for undersøkelse av ozoninnholdet i atmosfæren. Hovedoppgaven til GOMOS er å måle profilen til O3, NO2, NO3, OClO, temperatur og vanndamp. Den kan måle både dag- og nattside. Ca. 180 stjerner på dagsiden og 1450 på nattsiden. GOMOS kan foreta over 600 målinger pr. dag. Målinger foretas mellom tropopausen og 100 km høyde. Instrumentet måler hvordan atmosfærens gasser absorberer strålingen fra stjerner ved forskjellige bølgelengder i forskjellige luftlag. Instrumentet rettes mot en forhåndsbestemt stjerne som er synlig over atmosfæren og kontinuerlig måler spekteret fra ultrafiolett (250 nm til 675 nm) via synlig (756 nm til 773 nm) til det nære infrarøde (926 nm til 952 nm). Etter hvert som stjerner forsvinner bak horisonten vil strålingen gå gjennom en stadig større og tykkere del av atmosfæren. Spekteret vil forandre seg siden strålingen går gjennom lavere og lavere luftlag. Den kjemiske sammensetningen av atmosfæren i forskjellige høydelag bestemmes ut fra kunnskapen om spekteret til stjernen og atmosfæregassenes evne til absorpsjon av ulike bølgelengder. MIPAS. Michelson Interferometer for Passiv Atmospheric Sounding Dette er et såkalt Fourier-transform-spektrometer, som måler termisk stråling fra gasser i den midlere og øvre atmosfæren. Målingene foretas i bølgelengdeområdet fra ca. 4 μm til 15 μm. Instrumentet kan kartlegge global distribusjon av opptil 20 forskjellige gasser, bl.a. O3, HNO3, H2O, N2O, CH4, og KFK-gasser. Instrumentet veier 320 kg, har et effektforbruk på 210 W og en datarate på 550 kbit/s. MIPAS kan registrere og spektralt løse opp store mengder emisjoner som opptrer i atmosfæren. Fordelen med dette instrumentet er at alle gassene kan måles samtidig, men dette fører til at analysemetodene for å skille ut og bestemme konsentrasjonen til den enkelte gassen blir svært ressurskrevende. Data fra MIPAS gjør det enklere å forstå ozonproblematikken og klimaoppvarmingen. Målinger fra MIPAS gir data med en unik global dekning, uavhengig av lysforhold eller årstid. MIPAS-instrumentet kan også observere loddrett i forhold til omløpsbanen. MWR. Hovedoppgaven til mikrobølgeradiometeret er måling av den totale vannmengden som er i atmosfæren og vanninnholdet i skyene. Dette brukes for å korrigere RA-2 signalet. MWR er et tokanals radiometer som opererer på frekvensene 23,8 GHz og 36,5 GHz. Disse frekvensene brukes for å måle styrken av den svake vanndampsemisjonslinjen. MWR veier 25 kg, har et effektforbruk på 23 W og en datarate på 16,7 kbit/s. RA-2. RA-2 er en radarhøydemåler som bruker en nadir-rettet-puls for å bestemme en toveis forsinkelse av radarekkoet fra Jordens overflate. Den har en hovedfrekvens på 13,575 GHz og har en veldig høy presisjon på målingene. En kanal med frekvens 3,2 GHz, beregner feil i rekkeviddemålinger, forårsaket av gjenomløpstid av radarsignalet gjennom ionosfæren. Nøyaktigheten på målingen avhenger av karakteristikken til Jordoverflaten. Best nøyaktighet fåes ved målinger rett over havet, fordi det er tilnærmet homogent. Tida fra utsending av puls til mottak av ekko, er proporsjonal med høyden til satellitten. Styrken og formen til ekkoet inneholder informasjon om karakteristikken til overflaten som forårsaket refleksjonen. SCIAMACHY. SCanning Imaging Absorption spectroMeter for Atmospheric CHartographY. Primæroppgaven til instrumentet er å utføre globale målinger av gasser i troposfæren og stratosfæren. SCIAMACHY tar målinger av solspektre, topografi, egenskaper til skyer, hav- og bakkerefleksjon. SCIAMACHY er en fortsettelse av GOME-instrumentet som så «verdensrommet» på nært hold første gang i 1995 om bord på ERS-2. Forskjellen er de fire første kanalene på SCIAMACHY som dekker de samme bølgelengdene i UV og synlig lys som GOME dekker. Det som også er nytt i forhold til GOME er at SCIAMACHY har muligheten til å kalkulere sfærisk geometri, og kan ta høyoppløselige bilder av H2O, O3 og CH4. SCIAMACHY kan også brukes til å lage ozonkart. LRR. LRR er et passivt speil og kan derfor ikke betraktes som et instrument. Den brukes som støtte til posisjonsbestemmelse og til RA-2 instrumentet som høydekalibrering. Ved hjelp av ILRS-stasjoner, som er et globalt nettverk av bakkebaserte laserstasjoner, kan man få en veldig nøyaktig posisjonsbestemmelse til satellitten. Laserstasjonene sender korte pulser opp mot Envisat, og måler deretter tiden det tar til ekkoet mottas. Dermed kan posisjonen til Envisat beregnes. Fremdriftsmodul. Envisat benytter enkomponentdrivstoff av typen hydrazin, N2H4, for banekorreksjon. Envisat bærer 319 kg drivstoff og dette er fordelt på fire tanker. Fremdriftssystemet drives av en termisk kontroll og et solcellepanel med modifisert maskinvare fra SPOT-4, alt forbundet med servicemodulen. Det forventes et drivstofforbruk på 1/3 innen ti år. Banekontrollmodul. Banekontrollmodulen (OCM) sørger for at Envisat holder seg innenfor de krav som er stilt til avvik fra sin planlagte rute. Dette kravet er satt til 1 km og med minimal forstyrrelse av målinger og Envisats oppdrag generelt. Såkalte "in-plane-manøvreringer" korrigerer høyde for å kompensere luftmotstand. Viktige faktorer her er baneforsinkelsen, lufttettheten og solaktiviteten. Dette er faktorer som henger direkte sammen og bestemmer hyppigheten til "in-plane-manøvreringene" (normalt to ganger pr. mnd.). "Out-of-plane-manøvrering" kompenserer for inklinasjonsavvik forårsaket av sol- og månegravitasjon. Solvind påvirker også inklinasjonen, men i mindre grad enn sol- og månegravitasjon. Manøvreringene skjer i ellipse for å unngå og skade optiske sensorer i direkte solstråling. Høyde- og banekontrollsystemet bruker en stjernesensor og flere gyroer sammen med solsensorer og jordsensorer. RA-2 og MWR måler, ved hjelp av en dobbel frekvensmodulert puls, satellittens høyde over Jordas overflate med 4,5 cm nøyaktighet. Den første frekvensen er hovedsignalet og den andre frekvensen brukes til ionosfæregjennomløpstidskorreksjoner. DORIS og LRR måler eksakt baneposisjon til satellitten med 4,5 cm nøyaktighet og banehastighet med nøyaktighet 0,4 s. Dette er basert på nøyaktig måling av dopplerskift i radiofrekvenssignaler sendt fra bakkepunktene til satellitten. Dopplermålingene gjøres ved 2,03625 GHz og de ionosfæriske korreksjoner måles ved 401,25 MHz. DORIS er et standardsystem brukt på flere satellitter som trenger høy posisjonsnøyaktighet. Servicemodul. Envisats servicemodul (SVM) er en videreføring av SPOT-4 hvor designet er nytt, men prinsippet er det samme. SVM veier 2673 kg, har et effektforbruk mellom 684 W og 859 W avhengig av posisjon og er utviklet av Astrium (Dornier). Anomalier. I det følgende kommer en oversikt over en del publiserte feil og uregelmessiggeter som har oppstått i Envisats levetid. «ASAR antenna gain problem» er et problem som stadig dukker opp i forbindelse med ASAR-instrumenteringen. Siden 10. juli 2003 har dette problemet dukket opp 59 ganger. På grunn av denne feilen ble strålingsmønstret i antennen endret og måledata ble derfor påvirket. I noen tilfeller ble måledata så dårlig at de måtte forkastes. ASAR opplevde også problemer med timing i innkjøringsfasen. Feilkoden «Elevation voice coil command saturation error» inntraff første gang 24. januar 2005, og førte til kontrollsvikt i teleskopets elevasjonsdrivmekanisme (kalt «elevation voice coil mechanism»). Svikten inntreffer i forberedelsen til observering av en stjerne, dvs. når teleskopet innstilles mot den aktuelle stjernen. Instrumentet blir automatisk satt i hvilemodus og må deretter restartes fra bakken. Vanlige gjenopprettingsprosedyrer feilet, og feilen inntraff igjen umiddelbart. En del tester ble utført og problemet lå i MDE-apparaturen (Mechanism Drive Electronics), med usikkerhet om denne modulen fikk nok strøm hvis observasjonen mellom to stjerner hadde vinkel >20º. Løsningen ble derfor å redusere asimutrekkevidden til ±10° samt å modifisere instrumentet til å ignorere denne type feil. Konsekvensen var at GOMOS mistet en til fem stjerneobservasjoner pr. omløp. Modifikasjonen ble utført 29. august 2005 og instrumentet er nå operativt igjen, foruten dagens Ka-bånd-problemer. I mars 2004 opplevde MIPAS et større antall feil og instrumentet ble satt i redusert modus. Feilene vedvarte i redusert modus og 20. august 2004 planla ESA 20 dagers utilgjengelighet for å rette feilen. Småfeil ble oppdaget like etter aktivering og disse feilene lå i ICU-programvaren (Instrument Control Unit). En korreksjonsfil ble lastet opp for å rette dette. RA-2 instrumentet lider av periodisk feil i mottak av S-båndets radarekko. Målingene ble derfor ubrukelige. En spesiell algoritme ble utviklet for å kunne rekonstruere signalene. Ariane 5. Ariane 5 er den siste, og hittil kraftigste, bæreraketten utviklet av den europeiske romfartsorganisasjonen ESA. Ariane 5-prosjektet ble påbegynt i 1987 som en fortsettelse av Ariane-programmet. Den første testoppskytingen i 1996 feilet, mens den neste i 1997 ble delvis vellykket. I 1999 ble første kommersielle Ariane 5-rakett skutt opp med X-ray Multi-Mirror satellitt. Den er skreddersydd for å sende satellitter inn i geostasjonær overføringsbane (GTO), selv om den også blir brukt for oppskytning til MEO, LEO og solsynkrone baner. Den kan sende opp to fullvoksne satellitter og er 98.5 % pålitelig. Hovedkvarteret til ArianeSpace befinner seg i Paris, mens launchpad er i Kourou i Fransk Guyana. ENVISAT ble løftet opp i bane ved hjelp av en Ariane 5-bærerakett. Navnet kommer fra den greske gudinnen Ariadne. Akustiske overflatebølger. Akustiske overflatebølger (Engelsk: "Surface acoustic wave", ofte forkortet SAW) er bølger som brer seg på overflaten til et elastisk materiale. Historie. John William Strutt, beviste – så tidlig som i 1885 – at bølger beveger seg langs frie grenser til et solid stoff. Han beviste videre det matematiske aspektet for bølgenes bevegelse. Siden den gang har John Strutts bevis utviklet seg til en teknologi vi i dag benytter oss mye av – den såkalte SAW-teknologien. Prinsipp. Prinsippet for et SAW-filteret er enkelt. Innkommende signal blir konvertert til lydbølger ved hjelp av en transducer som lager et mekanisk trykk i det piezoelektriske materialet, som igjen lager bølger. En transducer er en enhet – typisk elektrisk, elektronisk eller elektromekanisk – som konverterer en type energi til en annen. En transducer brukes oftest i målinger eller overføring av informasjon. Videre går disse bølgene over en avstand på det piezoelektriske materialet frem til en annen transducer som plukker opp de ønskelige frekvenskomponentene og konverterer disse tilbake til et elektrisk signal. Dette fungerer som et filtersystem; høyere signalfrekvens krever høyere lydfrekvensbevegelse og med denne teknikken kan man oppnå veldig gode filter med brå filterkarakteristikk. SAW-teknologi har i de senere år blitt oppdaget som svært versatil og med et enormt kommersielt potensial. Den har også blitt utviklet mye i de siste årene, men de største oppdagelsene ble gjort før 1980. I 1965 kom det hittil største gjennombruddet – Interdigital Transducer (IDT) – en oversetter fra elektrisk energi til mekanisk energi og tilbake til elektrisk energi. Den blir brukt som bindeledd mellom den elektriske kretsen og det piezoelektriske materialet, både som sender og som mottaker. Når en variabel spenning settes på metallelektrodene, dannes det mekaniske bølger (SAW) i det piezoelektriske materialet. Skjematisk fremstilling av en typisk SAW konstruksjon. SAW-transducerene, som ligger på hver side av det piezoelektriske materialet, består av to interdigitale paneler av tynne metallelektroder. Disse er plassert på en glatt, piezoelektrisk bane av for eksempel kvarts. Elektrodene skifter polaritet med variasjon av radiofrekvensene og dette medfører at det piezoelektriske materialet ekspanderes og komprimeres. Dette fenomenet gir en Rayleighbølge, eller overflatebølge som den også kalles. Disse interdigitale elektrodene er vanligvis plassert ½ eller ¼ bølgelengde fra senterfrekvensen. Frekvensen til transduceren bestemmes av avstanden mellom elektrodene. Maksimal frekvens oppnåes ved minimal avstand. Den tynneste banebredden som kan produseres er 0.0762 mil (0.3 µm) og denne banebredden fåes å benytte seg av fotolitografi som pr. i dag er den beste teknikken til dette formålet. Dette tilsvarer en ¼ bølgelengde, noe som gir en maksimal frekvens på rundt 3 GHz. Fotolitografi er en nøkkelprosess for ekstrem miniatyrisering, og gir stor produksjon til lav kostnad. Men på grunn av begrensninger innen fotolitografi vil de mest typiske frekvensene til SAW ligge mellom 10MHz til 3GHz. Effektiviteten i disse innretningene kommer også av at bølgene forplanter seg nesten ideelt. For litografiprosessen. Tidligere konvensjonelle materialer begrenser SAW-filtre til en øvre frekvens på ca. 2.5 GHz. En utbredt tanke er derfor at diamantbaserte SAW-enheter vil bli benyttet i nyere teknologi der høyhastighetskommunikasjon er et nøkkelelement. Diamanter blir vurdert som et høyhastighetsmateriale i SAW-teknologi. Dette grunnet sin ekstreme hardhet, høyest av alle kjente materialer, som kan gi hastigheter, i SAW-øyemed, på over 10 000 m/s. Sammenliknet med analoge ZnO/saffir-enheter (5500 m/s) er diamanter meget gunstige til dette formålet. Selv om diamanter ikke er et piezoelektrisk materiale besitter den høye akustiske forplantningsegenskaper som gjør den godt egnet som et substrat til SAW-enheter når den kobles med en piezoelektrisk tynn film – som ZnO. Senere forskning hos Sumitomo Electric har ledet til en Litiumniobat (LN) piezoelektrisk film på et diamantsubstrat. Det foreslåes at LN/diamant-enheten vil ha en mye høyere elektromekanisk koblingskoeffisient enn tidligere enheter med høy akustisk hastighet. Piezoelektrisitet. Piezoelektrisitet er generering av en elektrisk ladning grunnet en mekanisk påkjenning. Piezoelektrisk materiale kan sees på som en spole som gjennomføres en magnet. Innføring av magneten induserer en spenning, ε, for å motvirke sin årsak. Motsatt når magneten trekkes ut av spolen og fører til negativt utslag med lik amplitude – som ved innføring – gitt at farten (υ) er konstant både ved inn- og utføring. Piezoelektrisitet ble oppdaget av brødrene Paul-Jacques og Pierre Curie så tidlig som i 1880, og fikk navnet av Wilhelm Hankel i 1881. Ordet piezoelektrisitet stammer fra det greske ordet piezein, som betyr å klemme eller presse. Lenge forble piezoelektrisitet en kuriositet, men i 1921 oppdaget Walter Cady at man kunne bruke en kvartsresonator for å stabilisere elektroniske svingninger. Hverdagsgjenstander som benytter piezoelektrisitet er blant annet flintløse lightere. Så å si alle enheter basert på akustiske bølger benytter et piezoelektrisk materiale for å generere den akustiske bølgen. Mange materialer innehar piezoelektriske egenskaper, men for å benytte materialet i SAW-anretninger må det være anisotropisk. Anisotropisk betyr at de fysiske egenskapene er forskjellige i ulike lengderetninger. Siden det piezoelektriske materialet er anisotropisk, avhenger SAW-egenskapene av orienteringen til banene som har blitt frest ut. Det finnes forskjellige standarder for orientering i SAW-teknologi mellom X- og Y-planet. En type orientering som gir gode SAW-egenskaper er der vinkelen mellom kvartsens X- og Y-plan er 34°, som betyr at den akustiske overflatebølgen forplanter seg i X-retningen til krystallen, med et plan som er rotert 34° fra Y-aksen. Bølgenes hastigheter er frekvensuavhengige, noe også isotropiske materialer er. Krystallens kutt i Y-retning gir parabolsk frekvens/temperatur-karakteristikk og kan derav gi ypperlig stabilitet i temperatur. Turnover-temperaturen kan varieres ved å justere kuttvinkelen. Materialer. Piezoelektrisitet oppstår i mange materialer, men materialet må være anisotropisk, slik at egenskaper avhenger av orientering relativt til indre arrangering av atomene. Dette betyr at krystallinske materialer må brukes. Vanligste materialer for SAW er krystaller av kvarts, litiumniobat (LN) eller litiumtantalat (LT), som alle er piezoelektriske. I disse krystallene er SAW- bevegelsen lik den isotropiske, selv om forskjellen er at bølgene nå har et elektrisk felt. Ytelsen til SAW avhenger veldig av hvilket materiale som brukes. Kvarts er svakt piezoelektrisk, noe som begrenser båndbredden til rundt 4 %. Bortsett fra det har den en veldig god temperaturstabilitet, gir frekvensstabilitet i temperatur intervallet ±20 °C. Litiumniobat er motsatt og gir større båndbredde (20 %), men dårligere temperaturstabilitet. Litiumtantalat er middels på begge områdene. Diamant igjen, gir bedre ytelse på begge områder og vil i fremtiden ta over for kvarts, LN og LT, men er enda i sin spede barndom. Anvendelser. Akustiske bølger har egenskaper som er veldig attraktive til utvalgte formål. Det er ikke ukjent at dyrere armbåndsur bruker kvartskrystall for å få nøyaktig svingefrekvens. Dette er en akustisk resonator selv om den bruker bulkakustiske bølger istedenfor overflatebølger. SAW-filtre. Det finnes flere forskjellige SAW-filtre. Noen av hovedtypene er bidireksjonale-, low-loss- og resonatorfiltre. De bidireksjonale filtrene er mest brukt og gir typisk en brå filterkarakteristikk og har en lineær fase. Low-Loss-filtre besitter alle fordelene tradisjonelle bidireksjonale filtre har. I tillegg motvirker de Triple Transit-Response-effekten bedre enn andre filtre. Wideband low-loss-filtre har størst båndbredde av alle typer filtre som presenteres i denne rapporten. Resonatorfiltre er den siste typen vi skal behandle. Dette filteret er designet for UHF-området og benytter ulike høyfrekvente krystallfiltre. Dette filteret har lav enhetskostnad og har stor undertrykkelse av intermodulasjonsprodukter og uønskede nivå. Vi vil i det følgende se nærmere på hvert av filtrene som her ble presentert. Bidireksjonale filtre. Disse filtrene er transversale filtre, og er den mest brukte typen SAW-filter. Siden disse er mest brukte har de også vært under lupen til forskere og derfor mest utviklede. Bidireksjonale filter dekker et ganske bredt frekvensområde mellom 10 MHz og 2.5 GHz. En annen fordel med disse filtrene er at de har veldig steile flanker noe som gjør at de egner seg spesielt godt som bandpass filtre. Ulempen med disse filtrene er at de har relativ stor rippel som gjør at man kan komme opp i tap på 20dB, dette blir kalt «Triple Transit Response». Low-Loss filtre. En metode for å konstruere et low-loss SAW-filter uten rippel-problemet som oppstår i de bidireksjonale, transversale filtrene er å bruke Single Phase Unidirectional Transducers (SPUDT), som er en modifisert utgave av IDT. Utforming av elektrodene, som i dette filteret er ganske smale, gir begrensning i maksimalfrekvens til under 1GHz. En annen fordel med å bruke denne typen filter er at de fysisk sett er mindre enn de transversale, bidireksjonale filtrene. De er derfor billigere å produsere, samt at de kan brukes på områder der man har bruk for minst mulige komponenter. Nyere forskning er konsentrert rundt Wideband Low-Loss filtre, som har en større båndbredde og kan operere opp til 3 GHz. Disse er ment for bruk i nye system som for eksempel tredje generasjons mobiltelefoni (3G). Det siste filteret vi tar for oss er basert på SAW-resonatorer. En resonator lages ved å plassere en transducer mellom to SAW-reflektorer. Dette er designet for bruk i UHF-området. Transverse Coupled Resonator (TCR) filtre består av to identiske resonatorer, som er produsert rett etter hverandre, og er avhengig av en akustisk kobling mellom de to resonatorene. Bølgene i den ene resonatoren beveger seg litt utenfor dens fysisk struktur og dette gjør slik at noe av energien lekker over i den andre resonatoren. Dette gir en kobling mellom de to resonatorene som gjør at enheten får en to-pols respons. Disse resonatorene egner seg utmerket som bandstopp filtre og ved å kaskade koble to slike filtre får man et fire-pols bandstopp filter med opp til 50dB dempning. Longitudinally Coupled Resonators (LCR) er en annen type resonator filter. Her er to transducere plassert mellom to reflektorer, og ved å bruke to IDT’er med stor intern refleksjon oppnår vi et filter med høy kvalitetsfaktor i begge polene. Dette filtret gir et relativt lite tap i området 1Ghz og oppover til ca 2GHz. RFID. Brikker som benytter RFID er en form for elektroniske merkelapper basert på SAW. Disse bruker piezoelektriske krystaller med reflektorer på bestemte avstander til å representere merkelappens data. Data kan avleses ved hjelp av variasjoner i amplitude, tid, fase og andre variabler. Når en innkommende radiobølge blir overført langs overflaten, vil reflektorene reflektere deler av signalet tilbake. Intervallene til disse refleksjonene (eller ekkoene) indikerer stedet og den relative posisjonen til hver reflektor. Posisjonen til hver reflektor kan bli beregnet og oversatt til en data representasjon. Fordeler og ulemper. De moderne produksjonsteknikkene som benyttes i dag tillater stor produksjon av billige og driftssikre enheter. Størrelsen på en SAW-enhet kan variere fra 3 mm2 til 10 mm². SAW-teknologiens to hovedfordeler er dens evne til å gi elektroakustisk åpning og hente ut bølgen ved overflaten av krystallen. Overflatebølgenes hastighet er 100 000 ganger mindre enn lyshastigheten, noe som fører til at bølgelengden til akustiske bølger vil være mye mindre enn elektromagnetiske bølger. Ved at bølgelengden blir mindre, kan komponentstørrelsen reduseres betraktelig. Dette er en av de store fordelene som gjør SAW-teknologien så populær. Mange av fordelene ved SAW-teknologien ligger i dens fysiske natur. Siden driftsfrekvensen blir bestemt ved de fotolitografiske produksjonsmetodene, krever de ikke kompliserte innstillingsprosedyrer og blir ikke ”ustemt” i ute i felten. En liten opplisting av diverse andre fordeler og ulemper relatert til bruksområdene blir gitt nedenfor. Sleivdal. Sleivdal er en norsk tegneserie, skrevet og tegnet av Ivan Emberland og Øyvind Sveen. Serien ble første gang sett på trykk i fotballbladet BOING høsten 1995, der den fortsatt dukker opp hver måned. I Sleivdal møter du verdens aller labreste fotballag, og serien kommer i tillegg ut som album, julehefter og avisstriper (se utgivelser nederst). Siden februar 2006 har serien også utkommet i Sverige (som BK Slarvhult), først i svensk BOING, nå i Forza Fotboll. I Finland fikk Sleivdal fire sesonger på trykk (som FC Hutivaara). Historien. En kvart mannsalder har gått siden trenerfantomet Hallvar Thorkildsen og hans disipler i bygdeklubben Sleivdal IL tok steget opp i eliteserien i fotball. Likevel har Sleivdal idag fortsatt færre resultater å vise til enn portugisisk bandy, uten at Thorkildsen har vurdert å trekke seg. Motivasjonen er fortsatt rødglødende til stede, og i tøffe stunder er det godt å vite at du disponerer en spillerstall som glatt passerer som grove syndebukker hos selv den mest velvillige. Keeperveteranen Ola Bøg Rises har plasseringsevnen til et snøblindt polarekorn og en redningsprosent som ville gjort letemannskapene i Røde Kors nærmest til mordere, mens klareringsprosenten til backen Albin Somnia ville lagt ned Kripos på timen. Midtbanen ødelegges av droget Martin Hval, mens angrepene spoleres av Goliat Siklesæter. Kantspilleren er sjansebrenner av format, og er nærmere en nobelpris i fysikk enn sin første scoring i Sleivdal-trøya. Og Siklesæter eier ikke fysikk. Det blir snaut med poeng av sånt. Sleivdal i BOING. Episoder i samtlige BOING-blader fra nr. 8/1995 Striper. På trykk i BOING skoledagbøker og BOING KlubbInfo, og i diverse norske aviser, bl.a. Bergensavisen, Troms Blad, Byavisa Drammen, Byavisa Tønsberg, Bodø Nu, Østfoldavisen, avis1, og Sleivdalposten m.fl. Per Østvold. Per Østvold under LO-kongressen 2009 Per Østvold (født 28. april 1949 i Rygge i Østfold) er en norsk politiker og organisasjonsmann. Fra 1970 studerte han juss i Oslo. I 1976 ble han ansatt i Linjegods, og var aktiv i Linjegodsstreiken samme året. Han ble leder i Oslo Transportarbeiderforening i 1986, og ble valgt som forbundssekretær i Norsk Transportarbeiderforbund i 1991. Han overtok som leder i 1996, og satt som leder fram til juni 2009. Østvold har også vært leder i Nordisk Transportarbeiderføderasjon, medlem av arbeidsutvalget og styret i Europeisk Transportarbeiderføderasjon og i Internasjonal Transportarbeiderføderasjon. Han var medlem av Det Norske Arbeiderparti fra 1967 til 1971. I 1972 ble han medlem av SUF(m-l), og fra 1974 til 1990 var han medlem i AKP(m-l). I 1991 ble ham medlem av Sosialistisk Venstreparti (SV), hvor han har hatt en rekke tillitsverv. Østvold er i dag leder i Oslo SV. Han var styreleder i Manifest Analyse fram til 2012. Østvold ble i 2011 valgt som leder for det folkevalgte bydelsutvalget i Grunerløkka bydel i Oslo. Tollpost Globe. Tollpost Globe er et skandinavisk logistikkselskap. Selskapet ble etablert i Norge i 1926 under navnet Tollpost for å gjennomføre fortolling og distribusjon av pakker fra utlandet. Gjennom fusjonen med biltransportselskapet Globe, som hadde blitt etablert i 1951, fikk selskapet navnet Tollpost/Globe, senere skrevet Tollpost Globe. Tollpost Globe er eid av svenske Posten AB, og har tidligere bl.a. vært eid av det danske rederiet DFDS. Selskapet har sin virksomhet knyttet til distribusjon av stykkgods, partier og pakker. Distribusjonen skjer med fly, skip og bil. I Norge har selskapet avtale med Ica-konsernet om utlevering av pakker til privatkunder i Ica- og Rimi-butikker. MyPack, pakker til private, er en satsning på nordisk nivå og er i Norge en direkte konkurrent til Posten Norge. Selskapet er en franchisetager av DPD (Deutsche Paket Dienst). Tollposts opprinnelige logo var en T i en sirkel. Oslo Sporveier begynte å bruke en tilsvarende logo og fikk beholde denne mot å betale en erstatning til Tollpost. Globe hadde brukt en blåfarget logo, mens Tollpost opprinnelig hadde brukt sort og rødt. I 1976 fikk selskapet navnet Tollpost/Globe AS og dagens logo med en grind oppstod. Samtidig ble firmafargene gult og grønt valgt. Selskapet gikk over til en blå firmafarge etter årtusenskiftet. Ica. Plaza de Armas i Ica Ica er en by i Peru. Den ligger langs Icaelva sør i landet, og er hovedstad i Ica-regionen. Byen hadde 219 856 innbyggere i 2005. Byen blei grunnlagt av spanjolene 17. juni 1563. Området hadde imidlertid lenge vært befolka av en rekke andre folkegrupper, deriblant Paracaskulturen. Byen ligger i et ørkenområde, og er et populært turistmål. Like ved ligger også den godt besøkte oasen Huacachina. Brennevinet pisco kommer opprinnelig fra Ica. Posten Finland. Posten Finland Abp er en finsk postoperatør. Posten Finland ble grunnlagt i 1638 og virksomheten har vært organisert som aksjeselskap siden 1994, fram til 2001 helt statseid. Posten Finland er en av Finlands største arbeidsgivere med rundt 24 000 ansatte. 1. juni 2007 endret selskapet navn til Itella Oyj Abp. Posten Sverige. Posten AB er Sveriges ledende postoperatør og det eneste postforetaket som tilbyr posttjenester i hele Sverige. Postvesenet ble startet i Sverige i 1636 av Axel Oxenstierna under navnet "Kungliga Postverket ". Posten ble i 1994 et aksjeselskap som er heleid av den svenske staten gjennom Näringsdepartementet. Posten har konsesjon fra Post- och telestyrelsen. Selskapet er eier norske Tollpost Globe. I april 2008 ble det bekjentgjort at Posten AB slår seg sammen med Post Danmark AS til Posten Norden. Det nye selskapet får nærmere 40 milliarder svenske kroner i omsetning og snaut 50 000 ansatte. Tunnelbiller. Tunnelbiller (Bothrideridae) er en liten familie av biller som lever i ganger i død ved. Noen er soppetere, andre er parasitter på vedborende insekter. Det er funnet fem arter i Norden, én av dem i Norge. Utseende. Små til middelsstore (3,5 – 8 mm), avlange, sylindriske til noe flate biller, dekkvingene vanligvis med lengdekjøler. Hodet er stort og bredt med små, utstående fasettøyne. Antennene er omtrent så lange som hodet er bredt eller litt lengre, 11-leddete med en kraftig, to-leddet kølle (av og til synes den bestå av bare ett ledd). Brystskjoldet (pronotum) er omtrent firkantet sett ovenfra, lengre enn bredt, av og til med påfallende groper, opphøyde kjøler eller pigger. Dekkvingene er avlange, parallellsidige, fint hårete, vanligvis med flere tydelige lengdekjøler, av og til også med påfallende knøler. Beina er middels lange, slanke, med fire-leddete føtter. Levevis. Tunnelbillene lever i ganger i død ved. Noen er soppetere, andre angriper larver, pupper og nyklekte voksne av treborende biller, særlig trebukker (Cerambycidae). Arten "Dastarcus helophoroides" har blitt forsøkt i biologisk bekjemping av trebukken "Monochamus alternatus" i Kina og Japan. Denne angriper bartrær og kan gjøre stor skade fordi den sprer en parasittisk sopp. "Dastarcus"-hunnene legger egg i klynger på veggene i vertens larveganger. Disse klekkes til aktive, førstestadiums larver, som kryper rundt til de finner en larve eller puppe, paralyserer denne og forandrer seg til beinløse "mark"-lignende larver, som spiser av den lammede verten. De utvikler seg ganske raskt, spinner en kokong, forvandler seg til en puppe, den voksne billen klekkes og overvintrer inne i larvegangen. Forsøk tyder på at "Dastarcus" kan ødelegge en stor del av "Monochamus"-larvene og -puppene i et område. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (liste over Nordens biller). Helsinki. Johann Karl Ehrenfried Kegel. Johann Karl Ehrenfried Kegel (født 3. oktober 1784 i Mansfeld, Tyskland; død 25. juni 1863 i Odessa) var en tysk agronom og forskningsreisende. I perioden 1841–1847 reiste han igjennom Kamtsjatka. Kegel, Johann Karl Ehrenfried Kegel, Johann Karl Ehrenfried Kegel, Johann Karl Ehrenfried Kegel, Johann Karl Ehrenfried Ryan Peake. Ryan Anthony Peaker, bedre kjent som Ryan Peake, (født 1. mars 1973 i Brooks, Alberta, Canada) er gitarist og pianist (i noen sanger) i det canadiske bandet Nickelback. Ryan spiller på Les Paul og Gibson gitarer. Han synger koret på sangene, ilag med Danial Adair (trommer). Peake, Ryan Peake, Ryan Mike Kroeger. Michael Douglas Henry Kroeger, bedre kjent som Mike Kroeger (født 25. juni 1972 i Hanna, Alberta, Canada) en bassist i det canadiske bandet Nickelback. Han spiller som regel på en 5-strengs Warwick-bass. Mike er halvbror til bandets vokalist Chad Kroeger. Han var den første i bandet som giftet seg og han tar ofte med seg kona og barna på turnerne. Daniel Adair. Daniel Patrick Adair, bedre kjent som "Daniel Adair" (født 19. februar 1975) er trommeslager i det canadiske bandet Nickelback. Han var tidligere trommeslager i bandet 3 Doors Down og tok over etter Ryan Vikedal i Nickelback i 2003. Hans første album med bandet var All The Right Reasons som ble gitt ut i 2005. Adair begynte allerede å spille trommer da han var tretten år. Bjørn Willberg Andersen. Bjørn Willberg Andersen (født 28. oktober 1959) er en norsk skuespiller som kanskje er best kjent som stemmen til Varg Veum i Gunnar Staalesens historier i Radioteatret. __TOC__ Andersen gikk ut fra Statens Teaterhøgskole i 1988 og har vært ansatt ved Den Nationale Scene siden. I tillegg har han bakgrunn fra bl.a. Riss Dansekompani og har vært skuespiller ved div. film-, radio- og TV-produksjoner. Ved Den Nationale Scene debuterte han i Ibsens "Samfundets støtter" og er siden kjent for større roller i en rekke stykker, som bl.a. Erling Gjelsviks Nordahl "I våre hjerter" 1990, Norvald Tveits "Bruredansen" 1991, Ibsens "Peer Gynt" 1993, "Mirad" av Ad de Bont 1999, "Besøk" av Jon Fosse 2000, Seks personer søker en forfatter av Luigi Pirandello, August Strindbergs "Påske", "Livet x 3" av Yasmina Reza (alle 2001), "Jo,jo – bevares vel!!" av Arvid Ones, "Kiss Me, Kate" av Cole Porter (begge 2002). I de senere år huskes han kanskje fra "Sugar" av Jules Styne, "Don Ranudo" av Ludvig Holberg, "Kameliadamen" av Alexandre Dumas (alle 2004). I 2005 var han aktuell i rollen som Nick Arnstein i "Funny Girl", i Jon Fosses "Draum om hausten" og Jan Eggums "På 'an igjen". Film og TV. Andersen har medvirket i de norske filmene "Drømspel" og "Trollsyn" (begge fra 1994). Han hadde også en liten rolle i den norske miniserien "Ved kongens bord" (2004). Det ble i 2007 gjort kjent at han skal spille en større rolle i filmen om detektiven Varg Veum. Annet. Bjørn ble tildelt Pernillestatuetten i 1996 for sitt skuespillerarbeid. Vidar Lande (musiker). Vidar Lande (født 1949) er en norsk folkemusiker med filosofisk utdanning. Oppvekst og utdanning. Vidar Lande vokste opp i Froland og Bygland, Aust-Agder. Cand.mag. 1975, med faga gresk grunnfag, norsk mellomfag og religionshistorie mellomfag. MA-Philosophy fra 1978, ved Brock University, Ontario, Canada. PhD-Philosophy frå 1990, ved Université d'Ottawa / University of Ottawa, Ontario, Canada. Professor. Lande har arbeidet i videregående skole, og undervist som førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo og Høgskolen i Telemark. Han arbeider for tida som professor i tradisjonskunst ved Høgskolen i Telemark, Rauland, der han har hatt hovedansvaret for å bygge opp et MA-program i tradisjonskunst (folkekunst-folkemusikk). Folkemusiker. Lande har vært aktiv folkemusiker på hardingfele siden begynnelsen av 1960-tallet, og har gitt ut mange musikkinnspillinger med lokal folkemusikk siden slutten av 1970-talet. Publikasjoner. Landes praktiske folkemusikalske virksomhet er i størst grad rettet mot rekonstruksjon av spillestiler i Setesdals- og Agder-området. Vidar Lande har vært nyttet mye i kulturelle program, både i Norge og i utlandet. Han har alltid hatt et internasjonalt siktemål med arbeidet sitt i folkemusikk. Curb. "Curb" er debutalbumet til det canadiske rockebandet Nickelback. Albumet ble gitt ut i 1996 og etterfulgte EP-en "Hesher". Sangen «Fly» ble gitt ut som singel fra albumet. The State. "The State" er det andre albumet til det canadiske rockebandet Nickelback. Albumet ble gitt ut 7. mars 2000 med «Leader of Man» som singel. Siden bandets første album hadde Ryan Vikedal erstattet Brandom Kroeger som trommeslager. Etter utgivelsen ventet en ny tilværelse for bandet. Fra å være et ukjent band få visste om, spilte de nå foran store folkemasser. Albumet ble raskt populært og solgte over 500 000 kopier på kort tid. Silver Side Up. "Silver Side Up" er det tredje albumet til det canadiske rockebandet Nickelback. Albumet ble gitt ut 11. september 2001. Mange av tekstene var skrevet før "The State", bandets forrige album, kom ut men ble først spilt inn til denne platen. Denne gangen skrev Chad Kroeger tekster som var direkte og realistiske. «Too Bad» handler om Mike Kroegers far, som aldri var der under oppveksten og «Never Again» handler om ødelagte hjem, om mishandling og hvordan barn opplever det. Populariteten til Nickelback ble bare større og større. Platen solgte over 6 millioner eksemplarer bare i USA og 10 millioner i hele verden mens singelen «How You Remind Me» ble en av de mest spilte på amerikansk radio i 2002. The Long Road. "The Long Road" er det fjerde albumet til det canadiske rockebandet Nickelback. Albumet ble gitt ut 23. september 2003. Albumet solgte mindre enn forgjengeren "Silver Side Up", men var likevel en storselger med over 3 millioner solgte eksemplarer i USA og totalt 5 millioner i hele verden. Dette var forøvrig siste album til trommeslager Ryan Vikedal som kort tid etter ble byttet ut med Daniel Adair. All the Right Reasons. "All the Right Reasons" er det femte albumet til det canadiske rockebandet Nickelback. Albumet ble gitt ut 4. oktober 2005. Abumet ble populært med en gang og solgte over 250 000 kopier i løpet av den første uken. Det er også det første albumet til Nickelback som toppet Billboard-listen. Under Billboard Music Awards i 2006 vant det tre priser i klassene Rock Album of the Year, Duo/Group of the Year og Hot 100 Artist Duo/Group of the Year. Det ble sluppet hele seks singler fra albumet: «Photograph», «Animals», «Savin' Me», «Far Away», «Rockstar» og «If Everyvone Cared». Totalt har albumet solgt nesten 5 millioner eksemplarer i USA og totalt 7 millioner i hele verden. Andrássy-Universität. Andrássy-Universität (fullt navn: Andrássy Guyla Deutschsprachige Universität Budapest) er et tyskspråklig universitet i Budapest i Ungarn. Dets rektor er professor Masát András. Universitetet ble åpnet 2. september 2002 som et samarbeid mellom Republikken Ungarn, Republikken Østerrike, Fristaten Bayern, Baden-Württemberg og Sveits. Det er oppkalt etter den østerriksk-ungarske statsmannen Gyula Andrássy (1823–1890), som bl.a. var den første statsministeren i Ungarn og utenriksminister i Østerrike-Ungarn. Andrássy-Universität har sete i Festetics-paléet i nærheten av nasjonalmuseet i Budapest. Bygningen ble oppført mellom 1862 og 1865 på oppdrag fra grev György Festetics II, og etter forbilde av Festetics-paléet i Wien. Bygningen eies nå av den ungarske stat, som stiller den til disposisjon for universitetet. Universitetet har ca. 20 vitenskapelig ansatte. László Sólyom, som ble valgt til president i Ungarn i 2005, har vært professor ved universitetet siden 2002. Ansatte, studenter og studietilbud. Det er 16 fast ansatte professorer, 20 gjesteprofessorer og omkring 150 studenter. Næringslivet i Norge. Næringslivet i Norge består av selskaper og bransjer som tilsammen bidrar til landets brutto nasjonalprodukt (BNP). Norges BNP er det 23. høyeste i hele verden og det tolvte største i Europa. Per innbygger er BNP cirka 500 000 kroner, kun slått av Luxembourg. Grunnen til at Luxembourg ligger foran er høy innpendling fra nabolandene, og disse pendlerne teller ikke med når man skal dele BNP på innbyggerne som har bidratt til det. I likhet med resten av Norden er næringslivet i Norge kjennetegnet av generøse velferdsordninger, høye lønninger, høyt privat forbruk, velstand, relativt lav sysselsetting, (med unntak for olje og gass, tildels fisk) små naturressurser, kaldt klima, dårlige jordbruksvilkår og høye produksjonskostnader. Norges viktigste handelspartnere har vært Norden, Europa, USA og Japan. De senere år har Russland blitt en viktig handelspartner. Private aksjeselskaper notert på Oslo Børs. Staten eier fremdeles en stor del av næringslivet, men andelen er mindre etter at blant annet Telenor og Statoil delvis ble privatisert. I Norge er det 180.000 bedrifter som har ansatte. Hele 133.000 av bedriftene er småbedrifter med 1-9 ansatte, mens 44.000 bedrifter er mellomstore med 10-99 ansatte. 2.700 bedrifter har over 100 ansatte. Norge er en råvarenasjon. Eksport av råolje og gass utgjør størst bidrag til BNP i dag, mens solenergi og lakseoppdrett vokser raskt. Petroleum er en ikke-fornybar naturresurs som forventes å gi et avtagende økonomisk bidrag, og inntektene avsettes derfor i det såkalte Petroleumsfondet. Norge har under én promille av verdens befolkning, men eier via Petroleumsfondet én prosent av verdien av de selskaper som er notert på verdens børser. Funnet av olje på Ekofisk i 1969 førte til en restrukturering av næringslivet i Norge. Landet var da underlegent i Norden, og det var stort sett skipsfarten som holdt økonomien oppe. Etterhvert som produksjonen av petroleum kom igang, ble næringslivet gradvis mer relatert til petroleumsvirksomhet, og ulønnsomme bedrifter ble lagt ned. Norges største selskaper. Statoil har større omsetning enn de 7 neste på listen til sammen, og er rangert som nr 49 i hele verden, foran selskaper som Nestlé, BMW, Nokia og Boeing. Kilde: DN500 (omsetning i mrd. kr i 2009) Bransjer. Bank: DNB Bank ASA er den største banken. Banknæringen omfatter også finansierings- og kredittselskaper som Acta og Aktiv Kapital. Forsikring: Storebrand er det største forsikringsselskapet i Norge, men internasjonalt er det lite og kan lett kjøpes opp. Storebrand har skilt ut og solgt virksomhet som ikke er livsforsikring, deriblant If Skadeforsikring. Eiendom: De største eiendomsselskapene har vært Steen og Strøm og Olav Thon. 2007 er det etablert et nytt selskap, Norwegian Property, som har kjøpt opp næringseiendom. Hilde Andersen. Hilde Andersen (født 22. august 1951) er en norsk teaterregissør. Andersen har vært engasjert som regissør ved sentrale norske teaterscener og var blant annet fast tilknyttet ved Nationaltheatret i Oslo. Hun gjorde seg sterkt bemerket med sin oppsetning av Cecilie Løveids "Balansedame" på Den Nationale Scene i 1985 og har i ettertid hatt en rik bakgrunn som iscenesetter av samtidsopera hvor hun i tillegg til samarbeid med komponisten Synne Skouen har arbeidet med oppsetningene av "Glassmenasjeriet", "Maid of Norway" og "Kassandra". Hun har også hatt stor suksess med regien av musikaler som "My Fair Lady" og "Evita". Hun har de senere år vært knyttet til Den Norske Opera hvor hun bl.a. har vært assisterende regissør for Mike Ashmanns "Ringen syklus", samt har hun vært ansvarlig regissør for "Den flyvende Hollender, Rigoletto" og "Maskeballet" i tillegg til å regissere "Karmelittsøstrene". Hilde Andersen har cand. mag fra Universitetet i Bergen og studerte deretter regi ved Statens teaterhøgskole i 1979–1982. Natt på museet. "Natt på museet" ("Night at the Museum") er en amerikansk filmkomedie fra 2006. Filmen er basert på "The Night at the Museum", en barnebok skrevet av Milan Trenc i 1993. Filmen hadde norsk premiere den 16. februar 2007, og ble skrevet av Ben Garant and Thomas Lennon. Regien var ved Shawn Levy, og Ben Stiller, Robin Williams, Dick Van Dyke, Mickey Rooney, Ricky Gervais, Carla Gugino, Charlie Murphy, Steve Coogan og Owen Wilson medvirker. Handling. Larry Daley er en skilt far som har problemer med å holde på jobbene han forsøker seg på. Han er desperat for at sønnen Nick skal respektere ham, da Nick er i ferd med å knytte bånd med sin mer suksessrike stefar. Etter å ha fått sparken fra nok et arbeidssted, søker han på jobb ved Museum of Natural History, og får stilling som nattevakt. De tre eldre nattevaktene gir ham en rask omvisning, anbefaler ham å la noen av lysene være på, og advarer ham mot å slippe noe «inn… eller ut». Larry følger selvsagt ikke instruksjonsboken han får utdelt, og kaos er snart et faktum. Dexterm, en ape fra den afrikanske utstillingen, river instruksjonsboken i filler, og en slåsskamp oppstår. Larry blir heldigvis reddet fra slåsskampen av en voksmodell av Theodore Roosevelt, som forklarer at helt siden den egyptiske steintavlen kom på museet, har alt som er utstilt blitt levende. Han forklarer også at hvis noen av utstillingsobjektene ikke står på plassen sin i det solen står opp, forvandles de til støv. Dagen etter anbefaler en av de eldre nattevaktene ham å studere historien rundt hendelser og personer utstilt på museet slik at han kan forberede seg bedre til natten. Dagen etter kommer Larry opp med en plan. Planen slår feil ut i det Dexter stjeler nøklene hans, og en neandertal rømmer ut av et vindu og forvandles til støv i det solen står opp. Larry beholder såvidt jobben etter det som hendte i hulemannutstillingen. For å overraske sin sønn, tilbyr Larry å ta ham med seg på jobb den følgende natten, men ingenting kommer til live. Larry oppdager at de tre eldre nattevaktene har stjålet den egyptiske steintavlen, på grunn av at den gjør dem yngre. Nick stjeler tilbake steintavlen fra dem igjen, og gjør så utstillingsobjektene springer til live igjen. En av de eldre nattevaktene stjeler tavlen på nytt, og låser Larry og Nick inn i det egyptiske rommet. Etter å ha kommet seg unna noen store statuer, åpner Larry sarkofagen i rommet og slipper løs mumien Ahkmenrah som beordrer statuene til ikke å angripe Larry, men heller bryte igjennom porten som stenger dem inne. Ved hjelp av Ahkmenrah blir Larry venn med hunneren Atilla, og sammen roer de ned de slåssende utstillingsobjektene. Larry overbeviser dem om at de må jobbe sammen for å fange nattevaktene, og sammen greier de å få tak i to av dem, mens den tredje stikker av med steintavlen. Larry og en gruppe utstillingsobjekter tar opp jakten, og de får til slutt tak i den tredje nattevakten. Ahkmenrah utfører en trylleformel på steintavlen for å få utstillingsobjektene til å roe seg ned. Dagen etter gir Mr. McFee Larry sparken, til tross for hans forsøk på å rydde opp på museet. Larry får imidlertid tilbake jobben etter at en rekke nyhetsoppslag gjør at flere kommer for å se utstillingen. Senere den natten holder Larry og Nick fest sammen med utstillingsobjektene. Produksjon. Bygningen som vises i filmen er et sett som ble bygget i Vancouver i Canada, og er basert på American Museum of Natural History i New York. Øyvind Berekvam. Øyvind Berekvam (født 29. august 1977) er en norsk musiker, journalist, musikkblogger og politisk rådgiver fra Sandnes. Han startet sin musikerkarriere som gitarist i alternativ country bandet Gone Dead Train, som gav ut sitt første og eneste album, "Just Like A... Gone Dead Train", i 1997. Han var senere trommeslager i popgruppa Preacherman's Daughter, frontet av søstrene Marit Hjorthaug Andersen og Kari Grethe Hjorthaug. I 2001 bidrog han med munnspill og mandolin på Thomas Dybdahls andre EP-utgivelse, "John Wayne EP". Han ble senere medlem av Dybdahls faste backingband «The Great October Sound», der han i hovedsak spilte pedal steelgitar i tillegg til munnspill, mandolin, gitar og bakgrunnsvokal. Berekvam sluttet i The Great October Sound i 2006 for å konsentrere seg om andre prosjekter. Berekvam har også vært medlem av Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars, som gav ut sitt debutalbum "Love's Come To Town" i august 2006, men han sluttet i gruppa like før plata ble utgitt. Han var medlem av The List frem til 2007, som gav ut sin debut-EP i 2005. Han har i 2007 spilt en del sammen med Hanne Sørvaag. Øyvind Berekvams eget musikalske prosjekt er The Jedson Project, som bidrog med en ambientlåt på Fenêtre Records' samlealbumet "Rufs", som ble utgitt i januar 2007. Berekvam har jobbet som journalist i Sandnesposten, Rogalands Avis, Adresseavisen, Bergens Tidende, Fædrelandsvennen og Stavanger Aftenblad. Fra februar 2010 til februar 2011 arbeidet han som nettredaktør og presseansvarlig ved Rogaland Teater. Han er også faglærer i journalistikk ved Norges Kreative Fagskole i Stavanger og har vært prosjektkonsulent ved Stavanger Konserthus. Han er i tillegg medlem av programrådet for Stavangers nye konserthus. Fra februar til september 2011 var han ansatt som politisk rådgiver for daværende fylkesordfører Tom Tvedt og Rogaland Arbeiderparti. Han jobber nå som nettredaktør ved Stavanger kulturhus Mary. Mary er en engelsk form av kvinnenavnet Maria som er en gresk variant av det arameiske kvinnenavnet Miriam. Den opprinnelige betydningen er omstridt, muligens «den tykkfalne». Utbredelse. På slutten av 1500-tallet var Mary et svært vanlig navn i England. Mary er i dag det mest brukte kvinnenavnet i USA. "Mary" var fram til 1950-tallet det vanligste navnet på jentebarn i USA. "Mary" har også helt fram til årtusenskiftet vært den vanligste formen av navnet i USA, men har på 2000-årene blitt tatt igjen av "Maria". Den franske formen "Marie" var populær fram til 1950-årene. Mary var blant de mest brukte navnene på nyfødte jenter i Norge rundt 1920, men har siden falt i popularitet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Mary i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Liberatores. "Liberatores" («frigjørere») er navnet Cæsars drapsmenn brukte om seg selv. Mennene som er regnet for å være lederne av sammensvergelsen, var Gaius Cassius Longinus og Marcus Junius Brutus (sønn av Cæsars elskerinne Servilia Caepionis) Marcus Tullius Cicero var ikke en medlem av sammensvergelsen, og ble overrasket da attentatet var et faktum, men skrev senere til konspiratoren Trebonius at han ønsket han hadde blitt «invitert til den herlige banketten.» Cicero mente at liberatorene også skulle ha drept Marcus Antonius. Konspiratorene mente, imidlertid, at en tyranns dødsfall ville ha en sterkere symbolsk effekt, og hevdet i tillegg at hensikten ikke var et statskupp, men et tyrannmord. Planer. Cæsar ble drept i Pompeius' teater, men attentatmennene hadde også vurdert andre muligheter for drapet. Et alternativ var å dytte ham ut fra en bro, et annet var å drepe ham under en gladiatorkamp. Patrick Staudacher. Patrick Staudacher (født 29. april 1980 i Sterzing, Syd-Tirol) er en italiensk alpinist. Under OL 2006 i Torino kom han på niendeplass i utfor. Hans beste prestasjon i verdenscupen er en femteplass i utfor i Bormio 28. desember 2006. Under VM 2007 i Åre gikk han svært overraskende til topps i Super-G. Inger Marie Andersen. Inger Marie Andersen (født 25. november 1930 i Glemmen (Fredrikstad), død 29. april 1995 i Bergen) var en norsk skuespiller som på 1950- og 1960-tallet var blant den norske filmens ledende krefter. Hun ble særlig ble kjent fra rollene som ung tidstypisk husmor i en rekke filmkomedier i den perioden. Andersen debuterte 1950 på Nationaltheatret som Nina i Tsjekhovs "Måken". Hun ble fra 1954 ansatt ved Den Nationale Scene hvor hun blant annet medvirket i stykker som "Brand" og "Mordet på Marat". Utover disse dramastykkene har hun vist seg som medrivende komiker både på scenen og på film. Hun var gift med kunstanmelder og grafiker Thomas Breivik. Film og TV. Hun filmdebuterte 1951 i den kjente norske komedien "Vi gifter oss" sammen med Henki Kolstad. Det var rollen som den prototypiske unge husmoren i denne filmen, og en rekke andre andre komedier, som gjorde henne særlig populær på 1950- og 1960-tallet. Videre fulgte filmkomedier med henne i som "Støv på hjernen" (1959), "Sønner av Norge" (1961) og "Sønner av Norge kjøper bil" (1962). Hun fremstilte også yrkeskvinner på film, slik som i Nils R. Müllers "Kvinnens plass" (1956) og i Bjarne Andersens "Roser til Monica" (1956). I filmen "Bjurra" (1970) var hun og Henki Kolstad igjen det sympatiske paret. Sammen ble disse to 1950-årenes populære filmpar. Se også. Om kunstnerslekten Solløs (Andersen) Christian Mayer. Christian Mayer (født 10. januar 1972 i Finkenstein, Kärnten) er en tidligere østerriksk alpinist. Fra 1991 til 2006 var han aktiv i verdenscupen, og oppnådde i løpet av karrieren sju enkeltseire (6 i storslalåm og 1 i Super-G). I 1994 gikk han til topps i storslalåmcupen. Under OL 1994 på Lillehammer tok han bronse i storslalåm, og under OL 1998 i Nagano bronse i slalåm. I VM 1999 i Vail i Colorado ble det bronse i kombinasjonen. 9. mars 2006 kunngjorde Mayer at han la opp som aktiv alpinist. Titania. Titania, også betegnet Uranus III, er den største av Uranus' måner og åttende største månen i solsystemet etter med en diameter på  km. Månen ble oppdaget av William Herschel i 1787 og fikk navn etter alvedronningen "Titania" fra Shakespeares "En midtsommernattsdrøm". Månens bane ligger på innsiden av Uranus' magnetosfære. Tiania består av omtrent like mengder av is og stein, og er sannsynligvis differensiert til en steinete kjerne og en isete mantel. Et lag av flytende vann kan også finnes i grensen mellom kjernen og mantelen. Overflaten, som er relativ mørk og noe rød i fargen, synes å ha blitt formet av både nedlsag og endogene prosesser. Den er dekket med en rekke nedslagskratere som er opp til 326 km i diameter, men er likevel mindre dekket av krater enn overflaten til den ytterste av de store månene – Oberon. Titania gjennomgikk trolig en tidlig endogen fornyelse av overflaten som skjulte den gamle overflaten som var full av kratre. Titanias overflate er avskåret av et system av enorme kløfter og forsenkninger som er et resultat av det indres ekspansjon i løpet av de senere stadiene av utviklingen. Som alle store måner rundt Uranus er Titania trolig dannet fra en akkresjonsskive som omga planeten like etter at den ble dannet. Infrarød spektroskopi utført i perioden 2001–2005 viste at der finnes vannis i tillegg til frossen karbondioksid på overflaten, noe som i sin tur antydet at månen kan ha en tynn atmosfære av karbondioksid med et overflatetrykk på omtrent én 10 trilliondels bar. Målinger under Titanias okkultasjon av en stjerne ga en øvre grense for overflatetrykket til en mulig atmosfære på 10–20 bar. Per 2012 har Uranus-systemet blitt studert på nært hold bare en gang, av romsonden "Voyager 2" i januar 1986. Romsonden tok flere bilder av Titania, noe som gjorde det mulig å kartlegge ca. 40 % av månens overflate. Oppdagelse og navnsetting. Titania ble oppdaget av William Herschel 11. januar 1787, samme dag som han oppdaget Uranus' nest største måner Oberon. Han meldte senere fra om oppdagelsen av ytterligere fire satellitter, men disse ble senere avslørt som falske. I nesten femti år etter oppdagelsen ble ikke Titania eller Oberon observert med noe instrument annet enn William Herschels, til tross for at månene kans ses fra jorden med et godt amatørteleskop. Alle månene til Uranus er oppkalt etter skikkelser skapt av William Shakespeare og Alexander Pope. Navnet Titania ble hentet fra alvedronningen Titania i "En midtsommernattsdrøm". Navnet til Titania ble sammen med navnene til de fire andre (da) kjente satellittene til Uranus foreslått av Herschel sin sønn John Herschel i 1852, etter oppfordring av William Lassell som oppdaget månene Ariel og Umbriel året før. Titania ble i begynnelsen bare omtalt som «Uranus' første måne», og i 1848 fikk den betegnelsen "Uranus I" av William Lassel, selv om han noen ganger brukte Herschels nummerering hvor Titania og Oberon er "II" og "IV". I 1851 nummererte Lassell til slutt alle fire kjente måner med romertall etter avstand fra månen, og Titania har siden da hatt betegnelsen "Uranus III". Navet på Shakespeares skikkelse uttales, men månens navn uttales ofte, med analogi til det kjemiske grunnstoffet titan (). Adjektivformen "titansk" er homonymnt med adjektivformen for saturnmånen Titan. Navnet "Titania" kommer fra antikkens Hellas og betyr «titanernes datter». Bane. Titania går i bane ca.  km fra Uranus og ligger med det lengst unna av de frem største månene. Banen har en liten eksentrisitet og er svært lite inklinert i forhold til Uranus' ekvator. Titania er en synkron eller tidevannslåst satellitt. Det vil si at omløpstiden og rotasjonsperioden er like (8,7 dager) og at den samme siden av månen alltid er vendt mot planeten. Banen ligger i sin helhet på innsiden av magnetosfæren til Uranus. Dette er viktig, fordi den bakre halvkulen til måner som ligger innenfor en magnetosfære treffes av plasma fra magnetosfæren som romterer med planeten. Dette bombardementet kan føre til at overflaten på den bakre halvkulen blir mørkere, noe som faktisk er observert på alle av Uranus' måner med unntak av Oberon (se under). På grunn av at Uranus går i bane rundt solen nesten liggende på siden, og at månene går i bane rundt planetens ekvatorplan, er de alle gjenstand for ekstreme sesongsykluser. Både de nordlige og sørlige polene tilbringer 42 år i komplett mørke og deretter 42 år i kontinuerlig sollys med solen som stiger opp nær senit over en av polene for hver solverv. "Voyager 2"s forbiflyvning i 1986 sammenfalt med sommersolvervet på den sørlige halvkulen da nesten hele den nordlige halvkulen var ubelyst. Hvert 42. år, når Uranus her et jevndøgn og ekvatorplanet skjærer jorden, blir gjensidige okkultasjoner av Uranus' måner mulig. I 2007–2008 ble en rekke slike hendelser observert, ikludert to tilfeller hvor Umbriel okkulterte Titania 15. august og 8. desember 2007. Sammensetning og indre struktur. Titania er den største og mest massive av Uranus' måner, og den åttende mest massive månen i solsystemet. Tettheten på 1,71 g/cm³ er mye høyere enn den typiske tettheten til Saturns satellitter, og indikerer at den består av omtrent like andeler vannis og kompakte komponenter som ikke er is – for eksempel bergarter og karbonholdige materialer som organiske forbindelser. Tilstedeværelsen av vannis støttes av infrarøde spektroskopiske observasjoner fra 2001–2005 som avslørte krystallin vannis på månens overflate. Vannisens absorpsjonsband er noe sterkere på Titanias førende halvkule enn på den bakre. Dette er motsatt av hva som er observert på Oberon, hvor den bakre halvkulen har sterkere signaturer på vannis. Årsaken til denne asymmetrien er ikke kjent, men den kan være relatert til bombardementet av ladde partikler fra Uranus' magnetosfære som er sterkere på den bakre halvkulen (på grunn av plasmaens med-rotasjon). De energetiske partiklene tendenserer til å sprute vannis, bryte ned metan fanget i isen som gasshydrat og gjøre andre organiske stoffer mørkere. I tillegg etterlater de mørke, karbonrike rester. Med unntak av vann, er karbondioksid () den eneste forbindelsen som identifisert av infrarød spektroskopi på overflaten, og det viser seg at den hovedsakelig er konsentrert på den bakre halvkulen. Opphavet til karbondioksiden er ikke helt klar. Den kan ha blitt dannet lokalt fra karbonater eller organiske materialer påvirket av solens ultrafiolette stråling eller energetisk ladde partikler som kommer fra Uranus' magnetosfære. Sistnevnte prosess ville forklart assymetrien i fordelingen, siden den bakre halvkulen er gjenstnd for en mer intens magnetosfærisk påvirkning enn den førende halvkulen. En annen mulig kilde er utgassingen av den opprinnelige som ligger fanget av vann i Titanias indre. Utslipningen av fra de indre kan være relatert til tidligere geologisk aktivitet på denne månen. Titania kan være differensiert med en steinete kjerne omgitt av en isete mantel. Hvis dette er tilfelle, er radiusen av kjernen 520 km, eller 66 % av månens radius, og massen er rundt 58 % av månens masse – fordelingen er hentet ut av månens sammensetning. Trykket i sentrum av Titania er ca. 0,58 GPa (5,8 kbar). Den nåværende tilstanden til ismantelen er uklar. Hvis isen inneholder tilstrekkelig ammoniakk eller annen kjølevæske, kan Titania ha et lag med væskehav i grensen mellom kjernen og mantelen. Tykkelsen på dette havet, hvis det eksisterer, er opp til 50 km og temperaturen ligger rundt 190 K. Den indre strukturen er avhenger imidlertid mye av den termiske historien, og denne er lite kjent. Overflateformasjoner. Titania med merkede overflateformasjoner. Sydpolen ligger nær det uidentifiserte lyse krateret nederst og til venstre for krateret Jessica. Blant Uranus' måner er Titania middels lys sammenlignet med de mørke Oberon og Umbriel og de lyse Ariel og Miranda. Overflaten viser en sterk opposisjonseffekt: reflektiviteten synker fra 35 % ved en fasevinkel på 0° (geometrisk albedo) til 25 % ved en vinkel på ca. 1°. Titania har en relativt lav Bond albedo på ca. 17 %. Nye nedslagsavleiringer er imidlertid blåere, mens de glatte slettene som ligger nær Ursula på den førende halvkulen er noe rødere. Det kan være en asymmetri mellom den førende og bakre halvkulen; førstnevnte synes å være rødere enn sistnevnte med ca. 8 %. Denne forskjellen er imidlertid relatert til de glatte slettene, og kan være tilfeldig. Rødheten av overflater kommer stammer sannsynligvis fra romvær forårsaket av bombardement av ladde partikler og mikrometeoroider gjennom hele solsystemets eksistens. Fargeasymmetrien på Titania er imidlertid mer sannsylig relatert til akkresjon av et rødaktig material som kommer fra de ytre delene av det uranske systemet, muligens fra irregulære satellitter som ville ført til avleringer hovedsakelig på den førende halvkulen. Atmosfære. Det at det finnes karbondioksid på Titania antyder at Titania kan ha en tynn atmosfære av under deler av året, lignende den til den jovianske månen Callisto. At det finnes andre gasser, som nitrogen og metan, er lite sannsynlig siden månens svake gravitasjon ikke kunne forhindre at de forsvinner ut i rommet. Ved den høyeste mulig temperaturen under sommersolverv (89 K) er damptrykket til karbondioksid ca. 3 nbar. 8. september 2001 okkulterte en lys stjerne () med en visuell magnitude på 7,2. Dette var en mulighet til både å finjustere månens diameter og efemeride og å oppdage en eventuell atmosfære. Dataene fra okkultasjonen avslørte imidlertid ingen atmosfære ved et overflatetrykk på 10–20 nanobar, og hvis den hadde eksistert, ville den ha vært langt tynnere enn den på Triton eller Pluto. Denne øvre grensen er fortsatt flere ganger høyere enn det høyest mulige overflatetrykket for karbondioksid, hvilket betyr at målinger egentlig ikke gir noen begrensninger for parametrene for atmosfæren. Den særegne geometrien til Uranus-systemet gjør at månenes mottar mer solenergi ved polområdene enn ekvatorområdene. Siden damptrykket for er en bratt funksjon av temperaturen, kan dette føre til opphopning av karbondioksid i de lavere lengdegradsregionene hvor den kan eksistere stabilt på flekker med høy albedo og i form av is på skyggelagte områder av overflaten. I løpet av sommeren, når temperaturen ved polene blir så høye som 85–90 K, sublimerer karbondioksid og migrerer til den motsatte polen og ekvatorregionene. Dette gir grunnlag for en form for karbonkretsløp. Opphopningen av karbondioksidis kan forsvinne fra kuldefeller av magnetosfæriske partikler. Det antas at Titania har mistet en betydelig mengde karbondioksid siden dannelsen for 4,6 milliarder år siden. Opprinnelse og utvikling. Titania antas å ha blitt dannet fra en akkresjonsskive eller sub-stjernetåke, det vil si en skive av gass og støv som enten eksisterte rundt Uranus i noe tid etter dannelsen eller ble dannet etter et gigantisk nedslag som sannsynligvis ga Uranus sine skjevheter. Den nøyaktige sammensetningen til en sub-stjernetåke er ikke kjent. Den relative høye tettheten til Titania og andre av Uranus' måner sammenlignet med Saturns måner, indikerer imidlertid at den kan ha vært relativ fattig på vann. Betydelige mengder nitrogen og karbon kan ha eksistert i form av karbonmonoksid og i stedet for ammoniakk og metan. Månene som ble dannet i en slik sub-stjernetåke ville inneholdt mindre vannis (med CO og fanget som klatrater) og mer bergarter, og på den måten forklart den høyere tettheten. Titanias akkresjon varte sannsynligvis i flere tusen år. Nedslaget som fulgte med akkresjonen forårsaket oppvarming av månens ytterste lag. Den høyeste temperaturen på ca. 250 K ble nådde i en dybde på ca. 60 km. Etter at månen ble dannet ble overflatelaget avkjølt, mens det indre ble varmet opp på grunn av henfall av radioaktive grunnstoffer i bergartene. Avkjølingen av laget nær overflaten førte til at det trakk seg sammen samtidig som det indre utvidet seg. Dette førte til sterk spenning i månens skorpe, som igjen førte til oppsprekking. Noen av de sprekkene og kløftene som finnes i dag kan være et resultat av dette. Prosessen varte i ca. 200 millioner år, og det antyder at de endogene aktivitetene opphørte milliarder av år siden. Den innledende oppvarmingen fra akkresjonen, sammen med kontinuerlig henfall av radioaktive grunnstoffer, var sannsyligvis så sterk at den kunne smelte isen hvis noe kjølevæske som ammoniakk (i form av ammoniakkhydrat) eller salt også fantes. Ytterligere smelting kan ha ført til delingen av is fra bergartene og deretter en dannelse av en steinete kjerne omgitt av en ismantel. Et lag av flytende vann (hav) rikt på oppløst ammoniakk kan ha blitt dannet i grensen mellom kjernen og mantelen. Den eutektiske temperaturen for denne blandingen er 176 K. Hvis temperaturen falt under denne veriden, ville havet seneret ha frosset. Frysingen av vannet ville ha ført til at det indre utvidet seg og kan ha vært årsaken til størstedelen av canyonene. Den nåværende kunnskapen om Titanias geologiske utvikling er imidlertid ganske begrenset. Utforskning. Så langt kommerde eneste nærbildene av Titania fra "Voyager 2"-sonden, som tok bildene under forbiflyvningen av Uranus i januar 1986. Siden sonden bare var  km fra månen på det nærmeste, har det beste bildene en romlig oppløsning på ca. 3,4 km – en oppløsning som bare Miranda og Ariel slår. Bildene dekker ca. 40 % av overflaten, men bare 24 % ble fotografert med den presisjonen som kreves for geologisk kartlegging. På tidspunktet for forbiflyvningen pekte den sørlige halvkulen (som de til de andre månene) mot solen, og derfor kunne ikke den nordlige (mørke) halvkulen studeres. Ingen andre romfartøyer har noen gang besøkt Uranus-systemet eller Titania, og ingen oppdrag er under planlegging i overskuelig fremtid. En mulighet, som nå er forkastet, var å sende "Cassini" fra Saturn til Uranus på et utvidet oppdrag. En annen mulighet er Uranus orbiter and probe-konseptet som ble utredet i 2010. Uranus ble også vurdert som del av en bane for en forløper til et interstellart sondekonsept kalt Innovative Interstellar Explorer. Volkswagen Crafter. Volkswagen Crafter er den største varebilmodellen fra Volkswagen i klassen 3-5 tonn. Crafter ble introdusert i 2006, og erstattet den 31 år gamle Volkswagen LT-serien. Den er bygd på Mercedes Sprinter, og hovedkonkurrentene i Europa er Opel Movano, Ford Transit, Fiat Ducato og Iveco Daily. Ben Webster. Benjamin Francis Webster (født 27. mars 1909 i Kansas City, død 20. september 1973 i Amsterdam) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon) kjent som en av swingjazz-epokens ledende (sammen med bl.a Coleman Hawkins og Lester Young). På 30-tallet spilte han tidlig i hjembyens orkestre som «The Young Family Band» med blant annet Lester Young (1930), samt «Blanche Calloway and her Joy Boys» (1931). Med Bennie Moten ble han kjent gjennom soloer på "Lafayette" og "Moten Swing" (1931–33). Derpå spilte han med Andy Kirk (1933). Etter flytting til New York City, spilte han med Cab Calloway, Fletcher Henderson (1934) og Teddy Wilson, samt ble meget kjent i Duke Ellingtons orkester (1936, 1939, 1940–43, 1948–49), spesielt for sin solo på "Cotton Tail" og "Chelsea bridge". Webster innledet så en lengre periode der ledet egne orkestre, medvirket på utgivelser med Jazz at the Philharmonic (1953–54), tilbrakte fem år på vestkysten, samt spilte storheter som Coleman Hawkins, Oscar Peterson og Art Tatum (1944–64). Han ble en Skandinavia-venn og flyttet til København (1964). Hans første besøk i Norge var en ukes gjestespill ved Metropol Jazz Club i februar 1965, med Bjørn Pedersen bass, Karl Otto Hoff trommer og Tore Sandnæs ved flygelet. Webster gikk da også på ski ved Bogstad. Med Omar Heide Midtsæter trommer og Steinar Thue klarinett spilte han på Jan Brodin sin «M/S Ragtime» i august samme året. Webster spilte ved åpningen av Down Town jazzklubb i oktober 1965. Han fisket edel-kreps i Steinsfjorden (Buskerud) og spilte med Tore Sandnæs trio ved Manhattan i august 1966. Webster gjestet Moldejazz i 1967 med Kenny Drew piano og Niels-Henning Ørsted Pedersen bass. Han gjentok besøket (1969) med norsk besetning Rowland Greenberg trompet, Øistein Ringstad piano, Bjørn Pedersen bass og Omar Heide Midtsæter trommer. I mars 1970 gjøres der i Trondheim opptak fra to konserter med Webster, Tore Sandnæs piano, Kjell Johansen drommer og Bjørn Alterhaug bass. Med Trygve Windingstad trommer, Terje Venaas og Jack Reilly flygel, debuterte han ved Club 7 den 7. oktober 1971. Da Big Chief Jazzband fylte femti i Chateau Neuf 12. januar 1972, var han med, en forestilling som ble vist i NRK 29. januar. Han gjestet jazzklubben "Loftet" i Drammen i september 1972 med Svein Alfredsen piani, Halvard Kausland gitar, Bjørn Pedersen bass og Karl Amund Amundsen trommer. Han var ved Down Town jazzklubb i juni 1973 og samtidig i en kvintett med nevnte Amundsen trommer, Pedersen bass, Kausland gitar og Henryk Lysiak piano, hvorfra NRK også sendte i juli. Han døde kort tid etter. I Danmark finner man «Ben Webster Foundation» som støtter amerikansk-danske jazzkonstellasjoner, og deler ut den årlige Ben Webster Prize. Normann Records. Normann Records er et norsk platelabel og forhenværende plateselskap. Selskapet. Selskapet Normann Records AS hadde adresse Kalvesund, Staubø i Arendal kommune, og ble drevet av familien Normann med Wenche Normann som daglig leder. Selskapet har gjenutgitt flere plater med den norske gitaristen Robert Normann (1916–1998) og annen årgangsmusikk opprinnelig utgitt på 78-plater, samt barneplater og annet. Normann Records AS drev også foreningen "Robert Normanns Venner". I en periode på seks år kjempet selskapet i retten mot Siri Juster, datteren til Leif Juster, om rettighetene til lyd- og bildematerialet etter hennes far. Selskapet hadde lånt i overkant av hundre lydopptak, og da datteren ville ha dem tilbake, krevde selskapet erstatning for brutt avtale. Selskapet tapte i lagmannsretten i november 2011, og ble også idømt saksomkostninger på 450 000 kroner. Samme måned begjærte selskapet oppbud etter å ha oppgitt gjeld på 288 603 kroner og verdi på aktiva til 140 888 kroner. Labelet. Labelet «Normann Records» er et varemerke som forvaltes av Normann Management og fortsatt i drift. Frode Skarsgard Bjørnevik. Frode Skarsgard Bjørnevik (født 4. november 1980) er en norsk fotballspiller. Han spiller midtstopper, og kom foran 2007-sesongen til Ham-Kam fra Eidsvold Turn, der han spilte i ni sesonger og var kaptein mot slutten. I dag spiller han for Strømmen. Bjørnevik spilte sin første ordinære kamp for Hamarkameratene mot Skeid den 9. april 2007, og fikk sin tippeligadebut omtrent ett år senere mot Glimt den 30. mars 2008 da han kom inn som innbytter for Knut Henry Haraldsen. Han spilte sin første tippeligakamp fra start mot Vålerenga den 5. juni 2008 og fikk i tiden etter dette positiv omtale i rikspressen. Frode Bjørnevik har for øvrig tidligere spilt ungdomsfotball for Kløfta IL. Georg Wissowa. Georg Wissowa (født 17. juni 1859 i Neudorf ved Breslau, død 11. mai 1931 i Halle an der Saale) var en tysk klassisk filolog. Hans fremste fagområde var utforskningen av gammel romersk religion. Liv. Wissowa gikk på skole i Breslau og studerte ved Universität Breslau og Ludwig-Maximilians-Universität München. Han tok doktorgraden i Breslau i 1880 og habiliterte seg samme sted i 1882. I 1886 ble han utnevnt til professor ved Universität Marburg og i 1895 fikk han en lærestol ved Universität Halle. Han er kjent som nyutgiver av "Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft", som ble oppkalt etter ham og verkets opprinnelige utgiver August Friedrich Pauly ("Pauly-Wissowa"). Fra 1893 til 1910 utgav han bindene 1,1 til 7,1. Frem til avslutningen av nyutgaven i 1978 hadde verket vokst til 66 halvbind og 15 supplementsbind. Zero Mostel. Samuel Joel «Zero» Mostel (født 28. februar 1915 i Brooklyn i New York City, død 8. september 1977 i Philadelphia i Pennsylvania) var en amerikansk skuespiller. Zero Mostel har spilt i en rekke filmer, hovedsakelig komedier, blant annet "A Funny Thing Happened To Me On My Way To Forum", "The Model and the Marriage Broker", "Du Barry Was a Lady", "The Producers" (i rollen som Max Bialystock) og "Rhinoceros". Nordic Coca-Cola Collectors Club. Nordic Coca-Cola Collectors Club er en klubb for alle som er interessert i historien om og effekter fra The Coca-Cola Company. Klubben ble stiftet i 1994 og er i dag en underklubb (et «Chapter») av The Coca-Cola Collectors Club, Atlanta, i USA, som er den eneste klubben The Coca-Cola Company har godkjent som en offisiell samlerkubb. Siden 1974 har The Coca-Cola Collectors Club arbeidet med å informere og samle historie tilknyttet The Coca-Cola Company. Mange medlemmer er det etter hvert også blitt. På verdensbasis har klubben etter sigende 6 000 medlemmer, og i Norden rundt 100 medlemmer. The Coca-Cola Collectors Club. The Coca-Cola Collectors Club er den eneste klubben The Coca-Cola Company har godkjent som en offisiell samlerkubb. Siden 1974 har The Coca-Cola Collectors Club arbeidet med å informere og samle historie tilknyttet The Coca-Cola Company. Mange medlemmer er det etter hvert også blitt. På verdensbasis har klubben ca. 6 000 medlemmer. Klubben har en nordisk underklubb som heter Nordic Coca-Cola Collectors Club. Stig Arild Råket. Stig Arild Råket (født 6. mars 1978) er en tidligere norsk fotballspiller som sist spilte i Kristiansund Ballklubb. Han spilte tidligere for Kristiansund Fotballklubb, Clausenengen, Molde og Glimt. Stig Arild Råket kom til Glimt fra Molde foran 2005-sesongen. Han spilte i ca halvparten av kampene til Glimt i en det som skulle bli en marerittsesong med sisteplass i Tippeligaen og nedrykk. 2006-sesongen startet bra for Råket. Han scoret sesongens første mål for Bodø/Glimt og ble machvinner i åpningskampen hjemme mot Sparta Sarpsborg 9. april 2006. Han spilte relativt fast i første halvdel av sesongen. Bodø/Glimt hadde store økonomiske problemer og måtte kvitte seg med mange spillere midt i 2006-sesongen. Råket var en av spillerne som måtte gå, og gikk da gratis til Kristiansund BK. Han la opp som aktiv fotballspiller etter 2007-sesongen og er for tiden (2009) spillerutvikler for Molde FK Charles Durning. Charles Durning (født 28. februar 1923 i Highland Falls i New York) er en amerikansk skuespiller. Han har vunnet en Tony-award 1990 for "Cat On A Hot Tin Roof". Gavin MacLeod. Gavin MacLeod (født Allan George See 28. februar 1930 i Mount Kisco i New York) er en amerikansk skuespiller. Han har spilt i en rekke filmer, blant andre "The Love Boat". MacLeod gjorde 19. januar 2004 en opptreden hos David Lettermans Late Show with David Letterman, i forbindelse med det regelmessige segmentet «Potatoes or Gavin MacLeod», der poenget var å gjette på 30 sekunder om det var Gavin MacLeod eller Idaho Russet poteter tilsvarende hans vekt som var bak døra. Hashtabell. En telefonbok lagret i en hashtabell. Man ser at abonnentens navn t.v. brukes som nøkkel ("key"), og brukes for å beregne det egentlige sted i lageret. Kapasiteten i lageret er N=1000 objekt, og i dette tilfelle vil et objekt være en peker til ytterligere informasjon om abonnenten. Hashtabell er en av datafagets viktigste datastrukturer. I stedet for å lete gjennom en serie, som kan ta O(N) i verste fall, eller en sortert liste på O(log N) tid, vil letetiden i en hashtabell være konstant, O(1). Leting etter et objekt iverksettes på basis av en nøkkel x, som klienten oppgir. Nøkkelen kan være et tall eller en tekst. Plassen beregnes så til k=h(x), der h(x) er hashfunksjonen som da skal være utført på O(1) tid. Objektet kan da hentes ut fra plass k, som er en av de N plassene til rådighet. En hashtabell kalles således "assosiativ tabell", da den assosierer (kobler) nøkkel og verdi (engelsk: "key" og "value"). Lagerstedet er vanligvis en tabell i maskinens hurtigminne, der man har O(1) tilgang til alle plassene. Man har den senere tid utviklet distribuert hashtabell som sprer lagringen på en eller flere maskiner for å øke pålitelighet og ytelse. Lageret vil til enhver tid ha en lastfaktor på B/N, der B er antall belagte plasser. Hvis flere nøkler kobles til samme plass oppstår "kollisjon". Hashfunksjonen er laget for å unngå kollisjoner, men ved kollisjon må objektet lagres et annet sted, for eksempel i ekstra datastrukturer (trær, lister, såkalt «chaining»). En alternativ teknikk er å ta i bruk neste ledige lagerplass (lineær prøving), eventuelt lete seg eksponensielt frem til et ledig sted (kvadratisk prøving); en tredje teknikk er tilfeldig prøving, der man seriekobler flere hashfunksjoner for å beregne stedet. Dette øker tiden for å beregne h(x), men er da ment å redusere antall kollisjoner, og derigjennom gi redusert letetid. Sjansen for kollisjon øker med lastfaktor. Man kan da øke lagerplassen (N), etterfulgt av «rehashing», der objektene plasseres på det som vil være nytt korrekt sted. Dette er en O(N) operasjon. Eksempler på hashfunksjon er h(x) = x MOD N (der nøkkel er et heltall). Hvis nøkkelen er en tekst (eksempelvis en abonnents navn, som i figuren) kan h(x) være beregnet ut fra summen av et utvalg av tekstens tegn. Målet vil alltid være å unngå kollisjon, i hovedsak, ved å spre bruken jevnt over tabellen. Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792). Den russisk-tyrkiske krigen i årene 1787 til 1792 var en av flere konflikter mellom Det osmanske riket og Russland fra 1676 frem til første verdenskrig. Østerrike allierte seg med Russland under denne konflikten. Krigen var over 9. januar 1792 med inngåelsen av Jassytraktaten. Der godtok Det osmanske riket Russlands anneksjon av Krim-khanatet. Også store deler av det som idag er kjent som Moldavia og Ukraina gikk til Russland. Dnestr ble den nye grensen til Europa. Krigen førte til en ytterligere russisk dominans i Svartehavsområdet. Se også. Territorielle endringer som følge av krigen Kristian Bergheim. Kristian Bergheim (født 6. juni 1926 i Bærum, død 30. mai 2010) var en norsk jazzmusiker (saksofon), en av landets ledende på 50- og 60-tallet, sammen med Bjarne Nerem. Han spilte tidlig i Oslo-orkestre ledet av Stein Lorentzen, Arne Klette, Hein Paulsen, Hans Backe, Rowland Greenberg og Ivar Wefring. Han leder flere egne besetninger, og tok del i skandinaviske orkestre. Siden 1980 har han blant annet ledet Kristian Bergheim/Øistein Ringstad kvintett (1974–84), og medvirket på utgivelser med Per Borthen, Radiostorbandet og Bjarne Nerem. Bergheim utga selv platen "Live at Malla" (1977). Han mottok Buddyprisen 1978, Gammleng-prisen 1991, og ble hedret med utgivelsen "Portrait of a Norwegian Jazz Artist" (Gemini Records, 2001). Det første serbiske opprøret. Det første serbiske opprøret var en serbisk nasjonal revolusjon som varte fra 1804 til 1813. Revolusjonen var en reaksjon på at Det osmanske riket henrettet flere høytstående riddere i det serbiske samfunnet. I Serbia er dette kjent som "Seca knezova". Opprøret ble brutalt slått ned i 1813. Koalesens. Koalesens er en prosess der to eller flere dråper eller partikler slår seg sammen ved kontakt til å danne en enkel dråpe (eller boble). Dette kan skje i mange prosesser, blant annet i meteorologiske og astrofysiske prosesser. For eksempel er prosessen viktig både i dannelsen av regndråper og i dannelsen av planeter og stjerner. Koalesens er også et uttrykk som blir brukt i sveising, der to (eller flere) metaller blir sveiset sammen. Innen meteorologi spiller prosessen en svært viktig rolle i hvordan regndråper oppstår. Små dråper blir fanget av luftstrømmene i skyene og kolliderer med hverandre og danner større dråper. Når de små dråpene blir store og tunge nok til at oppdriften ikke lenger kan holde på dem vil de falle ut av skyene som regn. Når skytoppene er kaldere enn -40°C eller hvis det er cirrusskyer over skyene kan iskrystaller som kommer inn i skyene hjelpe i dannelsen av regndråper. Barkglansbiller. Barkglansbiller (Cerylonidae) er en ganske artsrik familie av stort sett små, blanke og flate biller som gjerne finnes under barken på døde trær. De er sannsynligvis rovdyr. Utseende. Dette passer på underfamilien Ceryloninae, som er den eneste som forekommer i Nord-Europa. De andre underfamiliene er ofte kortere, rundere og mer hvelvede, og kan ha tydelige hår. Knøttsmå til små (0,8 – 3 mm), avlange, flate, glatte, blanke, mørkt rødlige eller gulbrune biller. Hodet er forholdsvis lite, fasettøynene er ganske små, sterkt utstående, med grove fasetter. Antennene er nokså korte, 6-11-leddete, med en kraftig, 1-3 leddet kølle ytterst. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent firkantet sett ovenfra, bredere enn langt, grovt og spredt punktert og temmelig blankt. Dekkvingene er parallellsidige og har tydelige punktrekker, beina er ganske korte og slanke. Levevis. Barkglansbillene finnes vanligst under barken på døde trær, men kan også forekomme i kompost og annet råtnende plantemateriale. Man vet lite konkret om biologien deres men man antar at de er rovdyr som lever av andre smådyr. De synes sjelden å være spesielt tallrike men de er lette å overse på grunn av sin beskjedne størrelse. Systematisk inndeling. Bare utvalgte slekter er tatt med Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Filiki Eteria. Filiki Eteria (også kjent som Philikí Etaireía, gresk: Φιλική Εταιρεία) var en hemmelig organisasjon som var aktiv på 1800-tallet. Hovedmålet var å bekjempe det osmanske riket (dagens Tyrkia) og gjøre Hellas til en uavhengig stat. Medlemmene var stort sett unge fanarioter og lokale ledere fra Hellas. Mahmud II. Mahmud II (osmansk tyrkisk: محمود ثان Mahmud-ı sānī) var (født 20. juli, 1785, død 1. juli, 1839) var den 30. sultanen av Det osmanske riket. Han hersket fra 1808 frem til hans død i 1839. Mahmud II sitt styre huskes ofte for omfattende militære og rettslige reformer, blant annet avskaffelse av Janitsjarkorpsene. Kamesennin Mutenrōshi. Kamesennin Mutenrōshi er en fiktiv figur i Akira Toriyamas kjente manga- og anime-serie "Dragon Ball" hvor han hadde sin første opptreden i kapittel tre. I animeutgaven av serien ga Kōhei Miyauchi stemme til ham frem til han døde, hvoretter Hiroshi Masuoka overtok rollen. Tittelen "Kamesennin" (亀仙人) betyr noe i nærheten av "skilpadde-eremitten" eller "skilpadde-vismannen" på norsk. Kamesennin går også under navnet "Mutenrōshi" (武天老師), oversatt noe i nærheten av "gammel himmelkriger-mester". Kamesennin er Son Gokūs første læremester og opphavsmannen til teknikken Kamehame-ha. Han er en gal etter kvinner og en pervers gammel mann, egentlig er han en mann som liker livets goder men som er villig til å dø for å redde andres liv. Han bor på en øy med sin skilpadde og den unge jenta Lunch. Kamesennin lovte å trene Gokū fordi han kjente bestefaren Son Gohan. Han ville ikke trene noen andre, men når kampentusiasten Kuririn gav ham pornoblader som betaling sa han gledelig ja. For å vise seg verdig måtte Gokū finne en dame til Kamesennin, da fant han Lunch. Kamesennin trente Kuririn og Gokū beinhardt, og senere dro de til kampturneringen Tenkaichi Budōkai som arrangeres en gang hvert tredje år. Kamesennin skulle også slukke flammene på Frypan-fjellet, men i stedet ødela han det med en Kamehame-ha. Gamma-hydroksysmørsyre. Gamma-hydroksysmørsyre eller 4-hydroksysmørsyre, norsk betegnelse på GammaHydroksyButyrat (4-hydroxybutanoic acid, GHB). Forekommer naturlig i alle celler i kroppen. Stoffet ble første gang fremstilt i 1960 og er blitt brukt som legemiddel (beroligende og bedøvende). Den kan forekomme som en fargeløs og luktfri væske med salt smak eller som pulver. Som narkotisk stoff doseres den gjerne i bruskorker og fremkaller rus etter en liten halvtime. Den 28. juni 2012 avsa Høyesterett dom i HR-2012-01340-A, (sak nr. 2012/488), straffesak, anke over dom angående GHB/GBL. Her blir farligheten drøftet. "Lagmannsretten har konkludert med at "straffenivået for GBL bør ligge mellom hasjisj og heroin, men noe nærmere hasjisj". Jeg er enig i at faremomentene knyttet til overdose kan tale for en slik angivelse av straffenivået. På den annen side er faremomentet ved overdose ved GBL/GHB en annen enn ved for eksempel heroin, og det er i liten grad påvist dødsfall som har sin hovedårsak i bruk av GBL/GHB. Jeg viser også til at i en artikkel fra november 2010, inntatt i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet, Vol. 376 No. 9752 side 1558 til 1565, er faregraden ved GHB og cannabis så godt som likestilt. Sivilingeniør Bønes og overlege Aamo uttaler at artikkelen gir "en svært god og nyansert framstilling av de mest aktuelle faktorer som vanligvis benyttes i forbindelse med etablering og opprettholdelse av kontroll og restriksjoner av illegale stoffer og skadelig bruk av legale stoffer" GHB. GHB, ofte feilaktig kalt flytende ecstasy, er en forkortelse for det syntetiske stoffet og rusmiddelet gammahydroksybutyrat. GHB regnes som moderat skadelig etter vitenskapelige tester, og har skadevirkninger som er sammenlinbare med MDMA og poppers. De fleste skadene av stoffet kommer fra overdoseringer, ettersom det er meget vanskelig å beregne rett dosering. Det er vanskelig å behandle tilfeller av GHB-overdose, da det ikke finnes noen motgift. GHB ble framstilt som et bedøvelsesmiddel i 50-årene. GHB blir i dag illegalt framstilt og omsatt som tabletter, i pulverform eller flytende på små flasker. Det siste alternativet er mest vanlig. GHB blir også solgt som medisin på resept under merkenavnet Xyrem. Små doser GHB gir en oppkvikkende rus: Man føler seg våken og kunstig pigg og opplagt. Større mengder kan gi en bedøvende og sløvende effekt, og en hallusinogen effekt (sansebedrag). Virkningen kommer etter 5–20 minutter og kan vare i halvannen til tre timer. Mange blir hissige og aggressive under rus. Selv små doser kan føre til svimmelhet, snøvling, hodepine, kramper og lavere blodtrykk. Ved overdose kan brukeren svime av og havne i koma mens hjertet svekkes eller luftveien blokkeres. GHB er spesielt farlig når det brukes sammen med alkohol. Langtidsbruk av GHB kan føre til leverskader, nyreskader, psykiske problemer og depresjoner. Donkey Kong Junior. Donkey Kong Jr. er et arkadespill fra Nintendo, laget i 1982 og oppfølgeren til Donkey Kong. Selv om spillet ble forholdsvis godt mottatt oppnådde den aldri den samme populariteten til sin forgjenger. I motsetning til det opprinnelige spillet der spilleren styrer den etterhvert kjente spillfiguren Mario, er Mario nå en skurk som har fanget apen Donkey Kong i et bur på toppen av skjermen, og spilleren styrer istedet Junior, sønnen til den store apen. Slik som i Donkey Kong, består skjermen av ymse hindere som spilleren må forsere på vei oppover mot målet for å redde faren sin. Spillet har tilsammen fire baner, når man har klart disse begynner spillet forfra igjen, men litt vanskeligere. Spillet ble sluppet på en rekke spillkonsoller, blant annet NES, Famicom Disk System, Atari 2600, Atari 7800, ColecoVision og Intellivision. En bærbar Game & Watch variant ble også laget. Spillet finnes nå på Wii Virtual Console anlegget. Harald Gundhus. Harald Gundhus (født 3. januar 1942 i Ådal ved Hønefoss, død 10. august 2007 i Kragerø) var en norsk jazzmusiker (saksofon, fløyte) og komponist. Han var også kjent som formidler av musikk, orkesterleder og som medvirkende på en rekke utgivelser. Gundhus studerte klassisk fløyte og komposisjon ved Norges Musikkhøgskole, fulgt opp med studier under de amerikanske Frank Wess og George Coleman i New York City. I perioden 1970-88 ledet han (blant annet med Egil Kapstad piano, Eyvind Olsen trommer, Bjørn Johansen trommer og Per Løberg bass) NRK-serien "Syng, klapp & swing" (del av Lørdagsbarnetimen) som resulterte i platene "Grammofonplate med barn og Harald Gundhus" (1974) og "Swing med oss" (1978). Videre kombinerte han med folkemusikk på utgivelsen "Å de va du, å de va je" med Anne Karin Tønset (1976). I Oslo's jazzmiljø har han siden 1980 spilt mye med Atle Hammer, Ole Jacob Hansen (storband) og Eivin Sannes ("Jubilee" 1997), samt bidratt i Radiostorbandet og Tenor Gladness. Gundhus har siden 1985 utstrakt samarbeid med tsjekkiske jazzmusikere som resulterte i fremførelser ved Kongsberg Jazzfestival (1985), og Czech-Norwegian Band som ga ut "Jazznost" (Hot Club Records, 1990) med bidrag fra Benny Bailey. Gundhus ga derpå ut "While my lady sleeps" med Bailey (1991), samt "Bohemian nights" (1993) i kvartett. Etter flytting til Kragerø (1997) ga han ut plate (1998) og ledet Harald Gundhus Quintet med Terje Venaas bass, Roger Johansen trommer, tsjekkiske Emil Viklický piano og Frode Thingnæs trombone. Gundhus fikk Kardemommestipendiet i 1991. Ganding. Ganding, av og til skrevet "ganning", er en avledning av et gammelt nordisk ord som var knyttet til den norrøne seiden. Fra 1500-tallet, og særlig i nordafjelsk folketro, er ordet blitt brukt om trolldomskunster og tryllemidler knyttet til samer. «Å gande» eller «å sette gand» vil i dagens tradisjon si å utøve trolldom, nemlig med å kaste vondt over folk, helt abstrakt. Utvikling. Middelalderkildene nevner bare substantivet "gandr" (m.). Det kunne ikke i seg selv bety «trolldom», men ble brukt om en åndeutsending, gjerne utsendt i transe, og som kunne utrette alle slags ærend, bla. å skaffe opplysninger og gjøre skade på folk. Betydningen «trolldom» og ordene "ganding" og verbet "gande" ser ut til å ha utviklet seg fra dette i seinmiddelalderen. Det er ikke belagt i middelalderkilder at "gandr" skal ha betydd «"spiss" kjepp» eller «tryllestav», trass i vanlig oppfatning. Likevel er det sannsynlig at "gandr" opprinnelig (etymologisk) har betydd «stav (til å støte med)». (Forbindelsen med betydningen «åndeutsending» er i så fall at åndeutsendingar kunne ha en slik «støtefunksjon».) Det er òg belagt at man kunne ri i "gandreið" («gandritt») på staver, på samme måte som heksene i seinere tradisjon. Gand i betydningen «trolldomsprosjektil» finner vi i folketradisjonen helt til midten av 1900-tallet. Parallelt til dette finner vi fra seinmiddelalderen og framover ordene «ganding» og «å gande». De er sekundære, betydde lenge «å sende gand = trolldomsprosjrktil». Først på 1900-tallet kom dagens betydning av «ganding» og «å gande», som er «å kaste vondt over folk (helt abstrakt)» Fenomenet ganding blir særlig tillagt samene. For eksempel ble kong Christian IV av Danmark-Norge angivelig utsatt for ganding på en tur til Vardø i 1599, og 30 samer ble henrettet for trolldom og hekseri i prosessene som fulgte på 1600-tallet, ifølge historikeren Rune Blix Hagen i Tromsø. Overtroen om farlige samer levde så seint som inn på 1950- og 60-tallet, da barn i Nord-Norge kunne bli advart mot «lapper» fordi «de driver med ganding». Også i 2012 er ganding en levende del av folketroen i Finnmark. Christopher Massey. Christopher Massey ved utgang fra High School Christopher Massey (født 26. januar 1990 i Atlanta i Georgia) er en amerikansk skuespiller. Massey er kanskje mest kjent fra TV-serien Zoey 101 der han spiller Michael Barret. Christopher er broren til Kyle Massey fra TV-serien That's So Raven. Gand. Gand kan på norsk henvise blant annet til Finn Holmer-Hoven. Finn Holmer-Hoven (født 14. september 1942 i Farsund) var ansvarlig redaktør i regionavisen Fædrelandsvennen fra 1995 til 2007. Holmer-Hoven ble ansatt i Fædrelandsvennen i 1990 og ble politisk redaktør i 1993. Han er cand.polit. fra Universitetet i Oslo 1970 med statsvitenskap hovedfag. Han har vært ansatt som lektor ved Norges kommunal- og sosialhøgskole og var fra 1971 knyttet til Agder distriktshøgskole i Kristiansand som dosent i offentlig administrasjon og rektor fra 1983 til 1987. Holmer-Hoven var et par perioder medlem av hovedstyret i Norsk Redaktørforening, leder av Rogaland og Agder Redaktørforening og styreleder ved Institutt for Journalistikk. Follo krets av Norges speiderforbund. Follo krets av Norges speiderforbund (stiftet 1. mai 1929) er plassert sør for Oslo og dekker kommunene Ski, Oppegård, Ås, Frogn, Nesodden, Vestby, Råde, Våler, Rygge og Moss. Karate (radioprogram). Karate var et radioprogram på NRK P3 som gikk i perioden 1998 til 2003. Programmet ble ledet fra studio av brødrene Kristopher og Aleksander Schau mens Kyrre Holm Johannesen var utegeående reporter og intervjuet tilfeldige personer på Majorstuen. Programmet hadde en sær og intern humor som etterhvert fant en fast fanskare. Karate hadde også et stort persongalleri av faste «gjester», som for eksempel loggfører Bjørn Tellnes, brødrene Kim og Jim Enoksen fra Bråkebeltet, den ekstremt dumme Daniel Svellanger som nesten alltid snakket om «hundene» på Svellanger, Ralf Ralfsen – formann i «Trønderstiftelsen», swingeren Lloyd Persen, Oslo-patriot Jørgen Tidemann, og svenske Gjöte Paré som var ekspert på ender. Alle disse karakterene ble spilt av Kristopher Schau. I tillegg var også Trond Viggo Torgersen gjest med jevne mellomrom under navnet «Doktor Viggo». Siste sending var en direktesending fra Quartfestivalen fredag 4. juli 2003 hvor programlederne bokstavlig talt fløy inn i radiohistorien i et innleid helikopter. Kristopher Schau avsluttet programmet med uttalelsen «Bare prøv å glemme oss, det er nok det beste». Fylkesvei 191 (Oppland). Fylkesvei 191 i Oppland går mellom Leppa bru og Loengsbygda i Nordre Land. Veien er 10,3 km lang. Eksterne lenker. 191 191 Fylkesvei 189 (Oppland). Fylkesvei 189 i Oppland går mellom Tomlevoll og Nordgardane i Nordre Land. Veien er 4,7 km lang. Eksterne lenker. 189 189 Tidsskrift for samfunnsforskning. Tidsskrift for samfunnsforskning, forkortet TfS, er det mest anerkjente, flerfaglige, norskspråklige fagtidsskriftet for samfunnsvitenskap. Tidsskriftet utkom første gang i 1960, og utgis i samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning (ISF) og Universitetsforlaget. Det utgir fagfellevurderte artikler og forskningskommentarer, samt debattinnlegg og bokomtaler. TfS er det eneste, norske samfunnsvitenskapelige tidsskriftet i databasen til Institute for Scientific Information (ISI). Finsetunnelen. Finsetunnelen er en 10,3 km lang jernbanetunnel vest for Finse på Bergensbanen, i Ulvik kommune i Hordaland. Av alle tunnelene på selve Bergensbanen (mellom Hønefoss og Bergen) er Finsetunnelen den lengste, selv om tog som kjører over Drammen på vei inn mot Oslo passerer gjennom Liertunnelen, som er litt lengre. Arbeidene med tunnelen startet i 1990 og den ble offisielt åpnet av Kong Harald V den 16. mai 1993. Før tunnelen ble bygget måtte togene over den værutsatte strekningen over Fagernut, og snøryddingsbasen ved Finse kunne stenges da sporet ble beskyttet av tunnelen. Det høyeste punktet på Bergensbanen passeres inne i tunnelen, 1237 meter over havet; før tunnelen ble bygget var den maksimale høyden 1301 meter over havet. Banen ble 4,5 kilometer kortere som en følge av tunnelen og reisetiden ble redusert med mellom åtte og ti minutter Etter at tunnelen ble åpnet ble også elleve kilometer av banen øst for Finse oppgradert slik at den tålte høyere fart og ble mer beskyttet mot snømengdene. I 2004 ble det utgitt en rapport som advarte mot mulige sikkerhetsproblemer med flere norske tunneler, deriblant ble Finsetunnelen utpekt som farlig på grunn av sin lengde og vanskelige tilgjengelighet for redningsmannskaper. Tunnelen har riktignok en del sikkerhetsutstyr som mangler ved flere andre tunneler, som nødlys, kommunikasjonssystem og nødareal, men rapporten kritiserte manglende katastrofeøvelser og mulighetene for å evakuere tunnelen dersom det skulle bli brann. Fylkesvei 186 (Oppland). Fylkesvei 186 i Oppland går mellom Elverom og Hugulia i Nordre Land. Veien er 18,4 km lang. Eksterne lenker. 186 186 Eikefat. Eikefat er en tønne laget av eiketre som brukes under lagring av brennevin eller vin. Eikelagringen forbedrer fargen, levetiden og gir en kompleks karakter i innholdet. Amerikansk eik og fransk eik er mest vanlig i vin. For Cognac er det mest vanlig med en annen type eikefat, de mest vanlige er Limousin og Troncais. Drikkevise. En drikkevise er en kort eller lang sang som ofte omhandler det å drikke (alkohol) eller det som er i situasjonen rundt drikkingen. Drikkeviser kan påvises så langt tilbake som til grekeren Aristofanes. Hva våre nordiske forfedre gjorde har derimot ikke blitt registrert. Drikkevisene ble brukt i middelalderens Europa, og som en kuriositet kan vi ta med at universitetets «Gaudeamus Igitur» er en gammel skålsang på latin. Skiller en mellom drikkeviser og hva en kan kalle skålsanger med annet innhold av hyllest til gudene, til årstiden, til ungdommen eller patriotisme, er drikkevisene mest folkelige. Av rene drikkeviser ble lite skrevet av norske poeter i 1700- og 1800-tallet, da de var mer opptatt av det patriotiske, hvor siste vers ikke sjelden munnet ut i en «skål» for fedrelandet. Mer rene drikkeviser var det på den tid først og fremst svenskene som skrev. Noen syntes nok det tok rent for lang tid med så mange vers før en endelig kunne si skål. Norske drikkeviser fikk et oppsving med den nye ungdomskulturen i etterkrigstiden, godt hjulpet av trondhjemsstudentene som samlet opp til «Smørekoppens visebok», hvor drikkevisene fikk bedre plass for hvert nytt opplag. Visebølgen fra 1960-årene ga sine bidrag og der er etterhvert et godt utvalg for den som liker å synge. Avslutningen er her opplagt og består av ett ord. Pedal steelgitar. Pedal Steel - (D10 ZumSteel) Pedal steelgitaren er type elektrisk gitar med pedaler og knepedaler og som har egne bein og står på gulvet. Utøveren sitter alltid på en krakk bak gitaren. Høyre fot brukes på en volumpedal, mens venstre fot brukes til å trykke ned en eller flere av pedalene. Knærne plasseres under gitarkassen, slik at en kan bevege på knepedalene som henger under kassen ved å bevege knærne til høyre eller venstre. Strengene henger høyt over halsen på instrumentet. I stedet for å trykke strengene mot båndene, holder gitaristen et massivt metallstål ("bar") ned på strengene. Stålet kan føres opp og ned langs strengene for å skape den karakteristiske «slidelyden». Ved å bruke pedalene og spakene endrer en strengenes tonehøyde. Pedal steel spilles nesten alltid med fingerplektere ("picks"). Fylkesvei 193 (Oppland). Fylkesvei 193 i Oppland går mellom Dokka Mølle og Veisten i Nordre Land. Veien er 19,6 km lang. Eksterne lenker. 193 193 Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars. Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars er et norsk band som spiller alternative country og bluegrass. Bandet ble dannet i 2004 av norsk-nigerianske Olav Larsen. Bandets første EP, "Gospel And Drinking Songs", ble utgitt som MP3 på britiske BeatPick. Debutalbumet "Love's Come To Town" kom ut i august 2006 på svenske Rootsy og fikk bra kritikker i både norsk, svensk og britisk presse. Albumet ble deretter lansert i Storbritannia (november 2006) og i USA (mars 2007). I månedsskiftet januar / februar 2007 reiste de på sin første turne i England, der de blant annet spilte på anerkjente The Borderline i London. Ed O'Neill. Edward Phillip «Ed» O'Neill, Jr. (født 12. april 1946) er en amerikansk skuespiller. Han spiller Al Bundy i serien Våre verste år. Didier Cuche. Didier Cuche (født 16. august 1974 i Le Pâquier) er en sveitsisk alpinist. Cuche tok sølv i Super-G under OL 1998 i Nagano, bare slått av Hermann Maier, og på samme tid som Hans Knauß. Han tok gull i Super-G og sølv i utfor under VM i alpint 2009. Under VM i Garmisch-Partenkirchen 2011 tok han sølv i utfor. Han har vunnet utforcupen fire ganger (2007, 2008, 2010, 2011), storslalåmcupen én gang (2009) og super-G-cupen én gang (2011), og i 2011-sesongen kom han på andreplass i verdenscupen sammenlagt. Han har kommet fire ganger på tredjeplass i verdenscupen sammenlagt (2007, 2008, 2009 og 2010). Erik Guay. Erik Guay (født 5. august 1981 i Québec by) i provinsen Québec i Canada er en canadisk alpinist. Under VM 2003 i St. Moritz overrasket han ved å bli nummer seks både i utfor og Super-G. Han oppnådde sin første pallplassering i verdenscupplassering da han ble nummer to i utforrennet i Lake Louise (i provinsen Alberta i Canada) tidlig i sesongen 2003/04 (slått av Michael Walchhofer). Like etterpå pådro han seg en stygg kneskade i utforrennet i Vail (i delstaten Colorado i De forente stater), og måtte stå over resten av sesongen. Han gjorde comeback i sesongen 2004/05 med flere topp 10-plasseringer i verdenscupen. Under VM 2007 overrasket han i Super-G-rennet med å bli nummer 6. 24. februar 2007 vant han sin første verdenscupseier da han vant Kandahar-rennet i utfor i Tyskland. Han har deltatt i to OL, i 2006 og 2010. I 2006 skadet han seg to uker før OL, og måtte stå over utfor, men deltok i Super-G, der han fikk fjerdeplass. I 2010 fikk han femteplass i både utfor og Super-G, og 16. plass i storslalåm. Guay vant sin andre verdenscupseier og sin første seier i Super-G på Kvitfjell 7. mars 2010. Bare noen dager senere vant han i tillegg Super-G-rennet under verdenscupavslutningen i Garmisch-Partenkirchen 11. mars 2010. Dette sikret ham seieren i Super-G-cupen for 2010-sesongen. 12. februar 2011 kronet han karrieren ved å bli verdensmester i utfor i Garmisch-Partenkirchen. Insulinpumpe. Insulinpumpe er en liten infusjonspumpe på størrelse med en mobiltelefon, som brukes av diabetikere for å mer nøyaktig kunne styre tilgangen på insulin. En insulinpumpe brukes istedenfor å injisere insulin med sprøyte eller insulinpenn, og den infuserer insulin som regel gjennom et subkutant kateter i magen. Brukeren kan selv bestemme hvor mange enheter pumpen skal levere. Basaldoser. Basaldoser pumpes kontinuerlig for å levere den insulinen som trenger å ligge til grunne mellom måltidene og om natten (dette erstatter langtidsinsulin som blir satt med sprøyter/insulinpenner). Basaldosene kan endres gjennom døgnet, og lagres i profiler til forskjellige bruk på forskjellige dager. Den kan programmeres til å gi f.eks. 1,5 IE per time på morgenen, 3 på dagen og 2 om natten. Den kan også endres midlertidig over en kortere periode. Bolusdoser. Bolusdoser settes ved behov for å dekke matinntak eller for å rette et forhøyet blodsukkernivå. Bolusdosene kan settes til å påvirke insulindosen i forskjellige mønstre og over forskjellige tidsperioder avhengig av behov, f.eks når man spiser mat som er tungt fordøyelig og som brytes ned over lengre tid. Insulinpumper kan også ha et innebygd system for å regne ut insulinbehov basert på inntak av karbohydrater. Brukeren må først ha regnet ut sitt insulin-til-karbohydrat-forhold, noe som også kan variere etter tid på døgnet. Selv om dette verktøyet gjør det enklere å beregne insulindoser, må diabetikeren alltid tenke på egne behov, dagsform og andre faktorer som kan endre insulinbehovet. Bruk av insulinpumpe med CGM. Insulinpumpen kan også kobles til en Kontinuerlig Glukosemåler (CGM) som kan vise sanntidsinformasjon og blodsukkertrender i insulinpumpens display. Insulinpumpen kan dermed varsle når blodsukkeret går for høyt eller for lavt i forhold til brukerdefinerte verdier. Dette gir et helhetlig behandlingsbilde og lar brukeren se trender og ta avgjørelser raskere for bedre regulering av blodsukkeret. Man kan laste ned informasjon fra insulinpumpen til en PC og dermed få oversikt overblodsukkertrender og insulinbruk over en gitt periode. Rammer. I Norge er det egne regler for hvem som kan få insulinpumpe, og det foreligger nasjonale avtaler om hvilke leverandører som leverer insulinpumper og forbruksmateriell til det norske helsevesenet. Den store prajnaparamita sutra. Forsiden til et sanskrit-manuskript fra Nepal skrevet på palmeblader i året 1080 e.Kr. 6,7 × 20 cm. Prajñāpāramitā er malt som en Bodhisattva som personifiserer tekstene. Bodleian Library, Oxford Den sjette teksten, en forkortelse av «Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers», er bevart i en kinesisk oversettelse fra sanskrit som ble foretatt i det 7. århundre. I tibetansk tradisjon er den store prajñāpāramitā sūtra kalt GYE DRING DU SUM, «tre bøker, lang, middels, kort»: Lang (GYE) er utgaven i 100 000 vers, middels (DRING) er utgavene på 25 000 og 18 000 vers, og kort (DU) er utgavene på 10 000 og 8 000 Den originale prajñāpāramitā sūtra ble ødelagt av muslimske brann-stiftere under den islamske invasjonen av India, der blant annet Universitetet i Nalanda gikk opp i flammer. Etiketter som «8 000 vers» var neppe tekstenes opprinnelige titler. For det første er benevnelsene upresise. Manuskriptet Add.866 av «Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers» ved Cambridge University, et sanskrit-manuskript fra Nepal fra 1008 e.Kr., har 8 411 vers. Likeledes har «Prajñāpāramitā sūtra i 100 000 vers» fra Nepal mer enn 125 000 vers. For det andre ble slike titler aldri brukt i Kina. Oversettelsen av utgaven på 25 000 vers til kinesisk i året 291 e.Kr. ble tildelt tittelen «Prajñāpāramitā sūtra som utstråler Lyset», på bakgrunn av tittelen på første kapittel. Oversettelsen til kinesisk i årene 172-179 e.Kr. av utgaven på 8 000 vers, hadde tittelen «Sūtra om praktisering av Veien». På grunn av Prajñāpāramitā-litteraturens kompleksitet, er betegnelsene 8 000, 10 000, 18 000, 25 000 og 100 000 vers likevel brukt for å lette forståelsen. Tekstens struktur. Prajñāpāramitā i 8 000 og 10 000 vers har begge 32 kapitler og er egentlig den samme teksten. Forskjellen er at den sistnevnte repeterer avsnitt i den førstnevnte. Prajñāpāramitā i 18 000, 25 000 og 100 000 vers er likeledes den samme teksten, men varierer i antall gjentagelser. Prajñāpāramitā sūtra i 18 000 vers har 83 kapitler i Narthang-utgaven av den tibetanske kanonen Kenguyr. Sanskrit-manuskriptene av Prajñāpāramitā sūtra i 25 000 vers har også 83 kapitler med de samme emnene. I Derge (New Delhi) Kenguyr har de henholdsvis 87 [18 000] og 76 [25 000] kapitler. Prajñāpāramitā sūtra i 100 000 vers (86 kapitler i den tibetanske og 76 kapitler i den kinesiske oversettelse) er en videre utvidelse av utgavene i 18 000 og 25 000 vers med enda flere repetisjoner. To forskjellige tekster. Den tyske orientalisten Dr. Edward Conze (1904–1979), betraktet Prajñāpāramitā i 8 000 vers som den eldste teksten, og de 5 andre som senere utvidelser. Han begrunnet dette med at flere kapitler i Prajñāpāramitā i 8 000 og 18 000 vers omhandlet "lignende emner". Senere orientalister betrakter Conze's argument som utilstrekkelig: Flere kapitler i 8 000 og 18 000 vers har "lignende emner", men her stopper også alle likheter. Prajñāpāramitā sūtra i 18 000 vers er ikke en utvidelse av Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers, i betydningen "repetisjoner av avsnitt". Stadig flere orientalister mener at det dreier seg om to forskjellige tekster, som opprinnelig var to deler av en felles urtekst. Omkring 350 e.Kr. skrev kineseren Chih Tun at Prajñāpāramitā sūtra på 25 000 og 8 000 vers var to forskjellige og klart adskilte tekster som «utgikk fra en opprinnelig kilde, hvis tekst som teller 600 000 ord, nå sirkulerer i India, men aldri har kommet til Kina.» Den japanske orientalisten Shogo Watanabe har erstattet inndelingene etter antall vers med benevnelsen Ashtasāhashrikā-Pañchavimshāti (AD-PV) linjene av den Store Prajñāpāramitā Sūtra. Sanskrit-manuskripter. Denne monumentale teksten eksisterer i flere Nepalesiske sanskrit-manuskripter fra Pala-perioden, oppbevarte i Calcutta, New Delhi, Cambridge (Ms. Add.1630), Paris og Tokyo. De 14 første kapitlene ble oversatt av Pratap Chandra Ghosa og publisert i 1913. Den er ennå ikke dechiffert og oversatt i sin helhet. "Indira Gandhi National Center of Arts" har påtatt seg oppgaven å oversette og utgi denne massive teksten. Tibetansk oversettelse. Teksten ble oversatt til tibetansk fra sanskrit av Yeshe De (ye shes de), en disippel av Padmasambhava, også kalt Guru Rinpoche (730-805), i 300 "bampos". Den tibetanske versjonen er ennå ikke oversatt i sin helhet. Kapitlene 1-12 er oversatt av Pratap Chandra Ghosa på slutten av 1800-tallet. Ca 1600 ble den oversatt fra tibetansk til mongolsk av Siregetu guusi chorji. Kinesisk oversettelse. I årene 660-663 e.Kr. oversatte Xuán Zăng teksten til kinesisk i 400 bokruller med tittelen «den innledende forsamling» (初會, chū huì). Den er første del av hans monumentale oversettelse av et Prajñāpāramitā-bibliotek. Hans oversettelse har 79 kapitler (hvorav de to siste kapitler er kapitlene 30-31 i utgaven på 8 000 vers). To tibetanske oversettelser. Oversettelsen fra sanskrit til tibetansk ble foretatt av Yeshes De i det 8. århundre. I Derge (New Delhi) utgaven av Kenguyr, har Prajñāpāramitā i 25 000 vers 76 kapitler, mens Prajñāpāramitā i 18 000 vers har 87 kapitler. I Narthang Kenguyr har begge tekstene 83 kapitler i tre bind: 1 (1-33), 2 (34-73), 3 (74-83). En annen versjon i Tenguyr ble oversatt til tibetansk av kommentatoren Haribhadra ca 750 e.Kr., basert på et manuskript fra Nepal (sanskrit: Pañchavimshātisāhashrika prajñāpāramitā). Prajñāpāramitā i 25 000 vers ble oversatt fra tibetansk til mongolsk av Siregetu guusi chorji omkring 1600. Kinesiske oversettelser. Fire oversettelser til kinesisk er bevart. Ifølge «etterord til Fàngguâng Jíng», i «en samling notater om oversettelsen av Tripitaka», ervervet Chu Shih-hsing et sanskrit-manuskript, skrevet på bjørkebark, i Khotan i året 260 e.Kr. Denne teksten eksisterte i Kina frem til 500-årene. Tibetansk oversettelse. Denne teksten ble oversatt til tibetansk. Originalen var et sanskrit-manuskript fra Nepal med tittelen Ārya ashtadasha-shāhasrikā prajñāpāramitā nāma mahāyāna sūtra (Den store mahāyāna sūtra ved navn prajñāpāramitā sūtra i 18 000 vers). Fra tibetansk ble den oversatt til mongolsk omkring år 1600. Kinesisk oversettelse. Under tittelen «Den tredje forsamlingens leksjon, den tredje forsamlingens sekvens» (Sânhuì dì sânhuì xù, ㆔會第㆔會序) utgjør den tekst nr 3 i Xuán Zăngs Prajñāpāramitā-bibliotek. Xuán Zăngs oversettelse har 31 kapitler og bestod av 58 bokruller. Prajñāpāramitā sūtra i 10 000 vers. Denne teksten er ikke bevart i Indisk språkdrakt, og ble heller ikke oversatt til kinesisk. Den finnes utelukkende bevart i en oversettelse fra sanskrit til tibetansk, foretatt av Jinamitra, Prajñāvarman, Surendrabodhi og tibetaneren Lotsa Ba Ye-Shes-Sde. Tittelen på sanskrit-originalen fra Nepal var Ārya dasha-shāhasrika prajñāpāramitā nāma mahāyāna sūtra (Den store mahāyāna sūtra ved navn prajñāpāramitā sūtra i 10 000 vers). To kapitler på sanskrit ble rekonstruert av Sten Konow i 1941. Omkring år 1600 ble den tibetanske utgaven oversatt til mongolsk av Siregeti Guusi Chorji Sanskrit-manuskripter. I 1999 ble 56 fragmenter av Ashtasāhashrikā prajñāpāramitā fra Kushāna-perioden bragt fra Bamyan i Afghanistan til Norge av manuskript-samleren Martin Schøyen. Daterte til 150 – 200 e.Kr., er dette de eldste kjente sanskrit-fragmenter av teksten. Fragmentene er fra et manuskript skrevet på palmeblader. Språket er såkalt «Buddhistisk Sanskrit» (sanskrit med elementer av prākrit). Manuskriptet stammer fra et kloster som tilhørte Mahāsanghika-skolen, og innholdet harmonerer ordrett med yngre sanskrit-manuskripter fra Pala-perioden. Pala-manuskriptene fra Nepal daterer seg fra omtrent år 1000 til 1150 e.Kr. De ble brukt som originaler i oversettelsen til Edward Conze. Et av Pala-manuskriptene av Prajñāpāramitā i 8 000 vers, er det tidligst daterte illustrerte Indiske manuskript. Det er datert år 997 e.Kr., og dets illustrasjoner ble publisert i år 2000 med et forord av Dalai Lama. Pala-manuskriptene er kopier av langt eldre tekster. Lingvistiske bevis, fremlagt av Edward Conze og andre, har gjort det mulig å lokalisere originaltekstene til Sør-India og datere dem til perioden 100 f.Kr. – 100 e.Kr. Den tibetanske oversettelsen. Pala-manuskriptene stemmer overens med den tibetanske oversettelsen. Den tibetanske oversettelsen av et sanskrit-manuskript med tittelen Ārya ashtasāhashrikā prajñāpāramitā (Den store prajñāpāramitā i 8 000 vers) ble kopiert i Katmandu-dalen i Nepal og bragt til klostrene i Tibet. Kolofonen til den tibetanske oversettelsen forteller at den ble oversatt ca 850 e.Kr. av munkene Shakyasena og Jnanasiddhi fra Nord-India og Dharmatashila, deretter igjen i 1020; deretter sammenlignet med mange Indiske manuskripter og kommentarer og revidert i 1030, i 1075 og i 1500. Under styret til Narendra Deva og Udaya Deva, ble den kopiert i Nepal i året 999 e.Kr. for Sa-Sakya klosteret i Tibet. 1069 e.Kr. ble enda en kopi av teksten skrevet i Nepal for Nor-klosteret i Tibet. Kinesiske oversettelser. Av Prajñāpāramitā i 8 000 vers er 6 oversettelser til kinesisk bevart. Den yngste oversettelsen, foretatt av Dānapāla i året 985 e.Kr., er svært lik Pala-manuskriptene fra Nepal. Denne likheten gjelder i mindre grad grad Xuán Zăngs oversettelse fra 660–663 e.Kr.. Forskjellen mellom de tidligste kinesiske oversettelsene og Pala-manuskriptene er imidlertid så store at det må ha eksistert minst to versjoner av teksten i Indisk språkdrakt i det første århundre e.Kr. I Xuán Zăngs oversettelse fra sanskrit til kinesisk i årene 663 e.Kr., er kapitlene 30 og 31 tilføyd slutten av utgaven på 100 000 vers, mens de mangler i hans oversettelse av utgaven på 8 000 vers. Ukategorisert Prajñāpāramitā sūtra. Dette er en forkortelse av versjonen på 8 000 vers, som bare er bevart i en kinesisk oversettelse fra sanskrit. Under tittelen «Den femte forsamlingens leksjon, den femte forsamlingens sekvens» (Wùhuì dì wùhuì xù, 五會第五會序), i 24 kapitler og 10 bokruller, utgjør den tekst nr 5 i Xuán Zăngs Prajñāpāramitā-bibliotek. Kommentarer. Den eksegetiske tradisjonen til denne litteraturen er enorm. Kommentarer ble skrevet av mahāyāna-buddhister innenfor ulike skoler i India, Tibet, Sentral-Asia, Kina, Korea og Japan. Khotan. «Oppsummering av den 100-myriaders Mahāprajñāpāramitā» (Khotanesisk: Ssa-byūryi mahāprrajñāpārāme hīya hambeca) er en liten kommentar fra den sentralasiatiske bystaten Khotan. Teksten ble oversatt av Baily i 1951. De fire årstidene. "De fire årstidene" ("Le quattro stagioni" i den opprinnelige italienske tittelen) er fire fiolinkonserter skrevet av Antonio Lucio Vivaldi og regnes som hans mest kjente verk. Stykkene ble skrevet i 1723 og ble første gang fremført i 1725. De fire solokonsertene bærer oversatt til norsk titlene «Våren», «Sommeren», «Høsten» og «Vinteren». Vivaldi skrev beskrivende sonetter til hver av konsertene. Utah Lake. Utah Lake dekker 392 km² og er den største naturlige ferskvannssjøen i delstaten Utah i USA. Vannet kommer rennende fra mange små Wasatch fjellers vassdrag som samler seg her, og renner videre ved Jordan River nord fra Utah Lake til Great Salt Lake. I sjøen finnes 13 forskjellige fiskearter. Bakgrunn. Utah Lake er en av restene fra den store sjøen Lake Bonneville som eksisterte under istiden for 32 000 til 14 000 år siden. Fylkesvei 235 (Oppland). Fylkesvei 235 i Oppland går mellom Tonsåsen og Bruflat i Etnedal kommune. Veien er 6,8 km lang. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 252. Eksterne lenker. 235 235 Walter Prager. Walter Prager (født 2. april 1910, død 1984) var en sveitsisk alpinist. Han ble den første verdensmesteren i utfor da han vant rennet i sveitsiske Mürren i 1931 foran to landsmenn. Han tok sin andre verdensmestertittel to år senere i Innsbruck. Red Harvest. Red Harvest er et norsk industrielt metal-band som ble dannet i 1989. Red Harvest har et stort publikum internasjonalt og er blant Norges mest anerkjente innen industriell/støy-relatert metal. I 2002 var "Sick Transit Gloria Mundi" nominert til Spellemannpris. Albumet "A greater Darkness" ble lansert 17. februar 2007. Dornier Do 17. Dornier Do 17, med kallenavn "Fliegender Bleistift" («flyvende blyant»), var et tysk to-motors lett bombefly. Flyet ble produsert av Dornier som passasjerfly, og fløy for første gang i 1934. De første flyene ble levert i 1937, og produksjonen varte frem til 1940. En oppdatert versjon under betegnelsen Do 215 ble også produsert med tanke på eksport, deriblant til Sverige, men endte opp i Luftwaffe-tjeneste ved krigens utbrudd. Flytypen ble brukt av Luftwaffe som bombefly i de tre første årene av andre verdenskrig, og ble deretter enten sendt til andre tysk-allierte land eller konvertert til nattjagere. De siste Do 17 ble tatt ut av Luftwaffe-tjeneste i 1944. Etterfølgeren, Dornier Do 217 fløy første gang i 1938, og ble satt inn i tjeneste i 1940. Bakgrunn. Da nazistene kom til makten i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet var en av hovedprioriteringene en kraftig modernisering av luftflåten i landet. Tysk opprustning ble imidlertid kraftig begrenset av Versailles-traktaten, og regimet brukte ulike metoder for å skjule opprustningen. Nesten hver flyprodusent fikk ordre om å komme frem til nye flydesign under dekke av at disse skulle bygges som sivile fly. Jagerfly ble derfor designet som «kurerfly», mens bombefly ble bygget som «passasjerfly». En ny flytype ble utviklet under denne perioden; en såkalt "Schnellbomber". Dette var lette, raske bombefly som skulle kunne fly raskere enn fiendens jagerfly. Dette var mulig ved å produsere lette, strømlinjeformede fly med kraftige motorer. For å kunne teste disse flykonseptene bestilte Lufthansa et antall «postfly», som skulle være små, raske og med lang rekkevidde. Resultatet var en rekke banebrytende design slik som Heinkel He 70 "Blitz" og Focke-Wulf Fw 200 "Condor". I 1933 begynte Dornier utviklingen av et raskt to-motors fly som et svar på Lufthansas anbud. Resultatet var Do 17, et smalt fly med sylindrisk kropp. Det ble bygget tre prototyper som ble testet i 1935. Disse ble imidlertid returnert til Dornier da test-passasjerene hadde klaget over dårlig plass og komfort. Til tross for klagene ble det bestilt 10 fly. Tre av disse var passasjer-/postfly for Lufthansa, mens resten var bombefly. Prototypen hadde hatt ett haleror, men dette viste seg å være et ustabilt design, og de serieproduserte flyene fikk doble haleror. En annen fordelen med dette var at haleskytteren fikk bedre sikt. Do 17E og F. Prototypene hadde Daimler-Benz DB 600 motorer, men disse var ikke tilgjengelige for serieproduksjon, så de første flyene ble utstyrt med BMW VI rekkemotorer. Disse fikk betegnelsene Do 17 E-1 (bombefly) og Do 17 F-1 (rekognoseringsfly). E-1 hadde en lastekapasitet på 500 kg bomber, og var bestykket med to MG 15 maskingevær. Otto Furrer. Otto Furrer (født 19. oktober 1903 i Zermatt død 26. juli 1951 på Matterhorn) var en sveitsisk alpinist og fjellklatrer. Fylkesvei 237 (Oppland). Fylkesvei 237 i Oppland går mellom Flatøygarden og Smiugard i Etnedal kommune. Veien er 8,8 km lang. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 250. Eksterne lenker. 237 237 Soul Mining. "Soul Mining" er The Thes andre album, utgitt i 1983. Albumet regnes som et av bandets viktigste utgivelser. Albumet kategoriseres som en "klassiker" av musikkavisen Panorama. Kyra Kyrklund. Kyra Kyrklund (født 30. november 1951 i Helsingfors) en finsk rytter, som har fått en strålende karriere. Hun er finlandssvensk og bor sammen med sin trener som også er hennes ektemann. Ektemannen hennes heter Richard White. De bor i Storbritannia i Surrey hvor de har eget treningssenter. Historie. Kyrklund begynte å ri som elleveåring på en skole i Helsingfors. Kristina ”Jepa” Idman var læreren hennes. Men før dette brukte Kyrklund å ri på arbeidshesten til tanten sin. Men da Kyrklund falt av en dag og brakk handleddet, bestemte foreldrene seg for at hun måtte få lære å ri ordentlig. Hun begynte å konkurrere i 1967 med en lånt hest som het Dragon i nordisk konkurranse i sprangridning i Lahtis. To år senere fikk hun sin egen hest, Kasper, som hun fortsatte å konkurrere med i juniorklasse. Hun lyktes i dressurridning, sprangridning og terrengridning. I 1972 dro hun til Sverige, til Strömsholm, som var et nasjonalt ridesenter, og studerte ridning. Hun ble der i over to år. Da hun kom tilbake til Finland begynte hun å jobbe med spranghester, men gikk over til skolerytter. Hun grunnla sitt eget firma, Helsingin kilpatalli (Helsingfors konkurransestall), som hun ledet 1976-1991.I 1991 dro hun til Flyinge hestesenter i Sverige der hun ble hovedlærer i dressur. I 1998 dro hun til Storbritannia, til Vest-Sussex for å lede et eget treningssenter. Litt om trening. Walter Christensen, Herbert Rehbein og ektemannen Richard White har vært hennes trenere. Kyrklund har selv også trent Matador11, Edinburg og Maester i tillegg til at hun er internasjonalt kjent som rideskoletrener, som drar rundt i verden med denne jobben. Karriere i konkurranse. Kyrklunds mest kjente hest var den svarte hingsten Matador 11, som brakte henne opp mot verdenstoppen. Kyrklund fikk VM-sølv i 1990. Med en ny hest nådde hun femte plass i olympiske leker. Idag. Kyra Kyrklund sin nåværende konkurransehest er halvblodshesten Max (f. 1995), som er etterkommeren til Master. Hun red i dressur i VM-konkurransene i Aachen med Max, hun kom på 7. og 18. plass, i 2006. Under de olympiske leker i Beijing ble hun nr. 8. Kyrklund holdt en clinic under Arctic Equestrian Games på Brunstad Conference Center 28. januar 2009. Hun er nå trener for det svenske landslaget. Prosessforutsetning. Prosessforutsetningene er et sett med vilkår som må være oppfylt for at man skal kunne reise sak for domstolene. Prosessforutsetninger kalles også søksmålsbetingelser. Det skilles mellom absolutte og relative prosessforutsetninger. De absolutte prosessforutsetningene skal retten ta hensyn til av eget tiltak, dvs. at saken uansett ikke kan fremmes dersom en slik finnes å foreligge. De relative prosessforutsetningene derimot skal retten kun ta hensyn til dersom det påberopes av en av partene. Som utgangspunkt vil prosessforutsetningen være absolutt, slik at det kreves særskilt grunnlag for å hevde at den er relativ. Innenfor straffeprosessen vil alle prosessforutsetningene være absolutte. Dersom retten finner at en eller flere prosessforutsetninger ikke er oppfylt skal saken avvises. Begrepet prosessforutsetninger benyttes både i sivile saker og straffesaker. En del prosessforutsetninger er felles for begge typer saker, mens andre er spesielle og kun gjelder for en av kategoriene. Straffesaker. En tiltale vil måtte avvises, dersom tiltale ikke er tatt ut (dvs. undertegnet) av rett påtalemyndighet (dvs. politi, statsadvokat eller riksadvokat). Reglene har sin begrunnelse i at jo mer alvorlig tiltalen er, jo høyere opp i påtalemyndigheten bør spørsmålet om å ta ut tiltale avgjøres for å sikre at beslutning om tiltale er riktig og klarert ut. Fylkesvei 44 (Oppland). Fylkesvei 44 i Oppland går mellom Augedals bru og Hennung i Gran. Veien er 9,9 km lang. Eksterne lenker. 044 044 Fylkesvei 45 (Oppland). Fylkesvei 45 i Oppland går mellom Skari og Bleiken i Gran. Veien er 3,2 km lang. Eksterne lenker. 045 045 Willi Steuri. Willi Steuri var en sveitsisk alpinist. Han vant bronse i det første verdensmesterskapet i alpint i sveitsiske Mürren i 1931. Han ble slått av to landsmenn; Walter Prager gull og Otto Furrer som tok sølv. Steuri ble aldri verdensmester men han tok medalje i fem verdensmesterskap. VM-medaljer. Steuri, Willi Maliriket. Maliriket (1200 e.Kr. – 1400 e.Kr.) er sammen med Ghanariket (ca. 500 – 1000) og Songhai (1400 – 1591) blant de viktigste av de førkoloniale sudanesiske sentrale kongedømmene. Da Ghanariket kollapset rundt midten av 1000-tallet og hovedstaden Kumbi Saleh ble tatt av Sosoene, ble riket etterhvert erobret og inkorporert i Maliriket. Mange historikere mener at det er den transsahariske handelen som la grunnlaget for at Sudanstatene kunne vokse fram som riker. Og mye av årsaken til at den transsahariske handelen vokstre fram, må tilskrives strategisk plasserte byer som Gao og Timbuktu. Timbuktu, som skulle vokse opp til å bli Malirikets hovedstad, ble grunnlagt av tuaregnomader, ved Nigerbuktningen rundt 1100-tallet. En antar at disse nomadene, på sine vandringer over ørkenen, lot slaver være igjen ved Nigerelven for å ta vare på ting som de ikke kunne ta med videre på vandringene. Slavene dyrket jorda og tuaregleirene vokste gradvis opp til å bli en landsby og senere et handelssentrum på grunn av sin strategiske plassering midt mellom to andre viktige handelsbyer, Gao og Djenné. Dermed ble Timbuktu knutepunktet mellom savannens jordbrukere og ørkenens nomader. Både tuareger, maurere, songhayer, fulanier, jøder og arabere fant veien til Timbuktu. I løpet av Malirikets tid ble befolkningen i områdene omvendt til islam. Dette hadde startet allerede under Ghanariket, da islamske handelsmenn og nomader etter hvert slo seg ned i byene. Ghanakongen ble likevel ikke omvendt og dette kan forklare at ikke hele befolkningen ble omvendt. Da Malikongen konverterte til islam, fulgte folket i større grad etter. Islam førte forøvrig også med seg utdannelse, ferdigheter og kunnskap, ny teknologi samtidig som skriftlærde og statsmenn kom via handelsrutene. Konvertering til islam kunne også gi en beskyttelse mot krig, da islam kan tenktes å være et forhandlingskort under eventuelle fredsavtaler med arabiske erobrere. Innføringen av islam førte til en økende følelse av samhold og fellesskap i Mali og det er grunn til å tro at dette kan ha bidratt til at folket følte plikt og stolthet over sitt eget land, noe som smittet over på militær og økonomisk slagkraft. En antar at handel i stor grad ble monopolisert under Maliriket. Europeerne var mer eller mindre utelukket fra handelen, som var forbeholdt muslimer. Europeerne ble først en del av handelen, da de utviklet teknologi til å seile til Gullkysten og fikk opprettet handelsstasjoner der. Rundt 1200-tallet inngikk Mali allianser med Marokko, noe som forsterket denne muslimske monopoliseringen. Det er forøvrig viktig å understreke at Mali-imperiets økende makt ikke bare kom som følge av handel, men også på grunn av jordbruksutvikling. Mali lå i de fruktbare kjerneområdene mellom dagens Guinea og dagens Mali. Dette må ha ført til befolkningsvekst, større utbytte og dermed flere handelsvarer, samt at flere kunne befatte seg med handel og liknende. Man antar at det fram til 1200-tallet var vanskelig å nå gjennom de store skogene sør for savannebeltet. Rundt 1300-tallet klarte en tilslutt å penetrere skogen og et økende handelssamarbeid med Akanriket ble opprettet. Dette befestet Malirikets posisjon som strategisk transittstasjon for handel. Ved hjelp av toll og skatter økte kongens formue formidabelt. Mali og Timbuktus rikdom ble etter hvert verdensberømt. Rikdommen gikk det gjetord om helt til Europa og Arabia. Blant annet er Mansa Musa, kongen av Mali spesielt kjent på grunn av sin pilegrimsreise til Mekka i 1324. I følge Tarikh es-Sudans krønike fra 1655 hadde han med seg 60000 tjenere og slaver på sin ferd over Sahara og så mye gull at gullprisen i Kairo sank med 10-12 prosent i løpet av kongens opphold der. På tross av denne rikdommen ble likevel ikke Musa, i følge myten, regnet som viktigere enn sin far, Sundjata, som ble regnet som gudekonge. At malikongen ble tilbedt som en gudekonge ble oppdaget av Muhammed al-Tunisi, på en av sine oppdagelsesreiser. Han oppdaget at Sudanområdene fremdeles hadde pre-islamske ideer om divine kingship, med faraoiske ritualer og menneskeofringer. Etter sin pilegrimsreise vendte Mansa Musa tilbake til Mali. Her utrustet han flere hundre skip og satte ut for å nå den andre siden av havet. Mansa Musa kom aldri noensinne tilbake. Etter Mensa Musa eksisterte Maliriket i rundt 100 år til. Hvorfor Mali gikk i oppløsning vet en ikke, men en antar at det hadde med konflikter om arverett til tronen, i tillegg til at flere småkonger forsøkte å løsrive seg fra Mali. Kongedømmet ble således svekket og songhayene øst for Timbuktu overtok snart byen med makt. Mali ble raskt erobret og inkorporert i Songhairiket. Christian Michelsens gate (Oslo). Christian Michelsens gate (1–53, 57–65, 2–66) er en Oslogate i bydelene Grünerløkka og Sagene. Gaten er en del av Riksvei 161/Ring 2 og går fra Carl Berners plass til Vogts gate. Gaten er oppkalt 1934 etter Norges statsminister i perioden 1905–07, Christian Michelsen. Ghanariket. Ghanariket (ca. 500 e.Kr. til ca. 1000 e.Kr.) er et sentralt kongedømme som lå i området rundt dagens Mali. Ghanariket (eller "Wagadou", som det ble kalt av innbyggerne, Soninkefolket) begynte å ta form allerede på 300-tallet og hadde sin storhetstid mellom 700 og 1000 e. Kr. Ved hjelp av godt utviklet krigsteknologi og bra organisasjon la Ghana småkongedømmer under seg. Ghanariket lå strategisk plassert på grensen mellom ørkenen og Sahel, som tillot styresmaktene å fungere som mellommenn for den transsahariske handelen med gull, elfenben, kobber, salt og slaver (salt var sannsynligvis verdens viktigste handelsvare før oppdagelsen av olje og gass). Kontroll av salthandel og saltutvinning ville derfor gi store inntekter. Ghana økte sin makt ved hjelp av effektiv toll- og skattlegging av handel og handelsruter. Dette sørget i tillegg for å regulere markedet slik at det ikke ble overproduksjon av varer. Dermed ble inflasjon forebygget. Samtidig var området velegnet for hester og kameler, noe som gjorde at de ghanesiske kongene kunne stable store hærer på beina, som kunne holde lov og orden i landet. Ghanariket kollapset rundt midten av 1000-tallet og hovedstaden, Kumbi Saleh, ble tatt av Sosoene. Siden ble Ghanariket erobret og inkorporert i Maliriket. Peter Berg Hestad. Peter Berg Hestad (født 7. september 1987) er en norsk fotballspiller som spiller for Molde FK. Berg Hestad spilte tidligere for Molde FK, og har vert på utlån til Kristiansund BK og Byåsen. Han ble tatt opp i A-lagstroppen til Molde i 2007. Han har også spilt på aldersbestemte landslag. Han er sønn til fotballspilleren Stein Olav Hestad og bror til Daniel Berg Hestad. David Zogg. David Zogg (født 18. desember 1902, død 26. juli 1977) var en sveitsisk alpinist og kombinertløper. Han ble den første verdensmesteren i slalåm da han vant rennet i Mürren i 1931. Han ble også verdensmester i utfor i 1934 i St. Moritz og nummer to i slalåm hvilket gjorde at han også vant alpinkombinasjon. Han vant totalt sju VM-medaljer, tre gull og fire sølv, i løpet av sin skikarriere. Han deltok også i noen skifilmer på 1930-tallet. Rivaldo. Vítor Borba Ferreira (født 19. april, 1972 i Recife, Pernambuco), mest kjent som Rivaldo, er en brasiliansk fotballspiller, som spiller for den angolanske klubben Kabuscorp. Mest kjent fra klubbfotballen er hans fem år i den spanske klubben FC Barcelona, der han også vant ligaen i 1998 og 1999, samt den spanske cupen i 1998. Han ble kåret til FIFA World Player of the Year og Årets spiller i Europa i 1999. Han ble kåret av Pelé som en av de 125 beste levende fotballspillere (FIFA 100) på en FIFA prisutdeling i 2004. Mellom 1993 og 2003 spilte Rivaldo 74 landskamper og scoret 34 mål for. Blant annet var han med å vinner fotball-VM 2002, der han gjennom turneringen scoret hele 5 mål og endte på 2. plass på toppscorerlisten, med bare lagkameraten Ronaldo foran seg. Hans posisjon på fotballbanen er som offensiv midtbanespiller. Han er kjent som en «playmaker», med glimrende teknikk, skudd og brassespark. Barndom og begynnelse av karrieren. Rivaldo vokste opp under ekstremt fattige kår i en Favela i havnebyen Recife. Hans bærer fortsatt fysiske merker etter den fattige oppveksten. Han har Genu varum også kjent som «Blounts syndrom», som er en deformasjon av lårene på en slik måte at de er utoverbøyde. Han har også lidd tap av flere tenner i denne perioden. Faren hans ble drept i en bilulykke i 1989, noe som satte stort preg på livet hans. Faren hadde allerede tidlig velsignet hans forsøk på å bli profesjonell fotballspiller, og hans død førte til at han arbeidet enda hardere for å oppnå dette. Senere samme året fikk han sin første proffkontrakt. Hans profesjonelle karriere begynte hos Paulista da han var 16 år i 1989, selv om klubbens trenere mente han var for svak fysisk til å kunne lykkes. Rivaldo signerte for Santa Cruz FC i 1991, før han reiste videre til provinsen São Paulo i 1992, der han spilte for Mogi Mirim EC på nest høyseste nivå i Brasiliansk fotball. I 1993 reiste han videre til SC Corinthias, som da spilte i øverste divisjon. Samme året fikk han sin debut for Brasils landslag da han scoret kampens eneste mål mot i en vennskapskamp. Påfølgende år reiste han videre til SE Palmeiras, og hjalp klubben til å forsvare ligagullet i 1994. Både i 1993 og 1994 fikk han Bola de Prata for å være den beste spilleren i sin posisjon i Brasil, en pris som deles ut av Plazar Magazine. Han ble tatt ut til Brasils olympiske lag i 1996. Laget vant bronsemedalje, men Rivaldo fikk en stor del av skylden for at laget røk ut i semifinalen mot, og ble derfor ekskludert fra landslaget av trener Mario Zagallo. Videre til Europa. Etter sommerolympianden i 1996 ble Rivaldo solgt til Deportivo de La Coruña i den spanske toppserien. Der ble han bare værende én sesong, men ble en kjempesuksess. Han delte fjerdeplassen på toppscorerlisten i La Liga den sesongen med 21 mål på 41 kamper, og klubben hans endte på en imponerende tredjeplass. Dermed ble han kjøpt opp av rivalen Barcelona i en overgang som kostet ca. $26 millioner. I sin første sesong i Barcelona nådde han andreplass på toppscorerlisten i La Liga, med 19 mål på 34 kamper. Klubben vant «The double», altså både La Liga og Copa del Rey. Rivaldo returnerte til det brasilianske landslaget til fotball-VM 1998, der han scoret 3 mål, blant annet 2 mål i kvartfinalen mot Danmark (3–2 seier). Rivaldo hadde ikke vært en del av Brasils lag som vant Copa América i 1997, men var den store stjernen da laget forsvarte gullet i 1999. Da ble Rivaldo turneringens toppscorer med 5 mål. Et av målene var et klassisk Rivaldo-frispark i kvartfinaleseieren mot (2-1), og to i finaleseieren over (3-0). Han ble også kåret til turneringens beste spiller. I 1999 vant han den spanske serien på nytt, og igjen scoret han nest mest i ligaen. I 1999 vant Rivaldo både «FIFA World Player of the Year» og «European Footballer of the Year». I sin tredje sesong med Barcelona ble Rivaldo uvenner med manager Louis van Gaal da han insisterte på å spille «playmaker» istedet for venstreving. Likevel scoret han hele 10 mål i UEFA Champions League, da klubben nådde semifinalen. Van Gaal fikk sparken i juni 2000. Den påfølgende sesongen (2000–01), ble Rivaldo nok en gang andremann på toppscorerlisten i ligaen. I sin siste kamp den sesongen, mot Valencia CF scoret Rivaldo hat-trick, som gjorde at Barcelona vant 3-2. Det siste målet var et brassespark fra hjørnet av 16-meteren i det 90. spilleminuttet, og er regnet som et av hans beste mål noensinne, både når det gjelder dyktighet og viktighet. Seieren sikret nemlig Barcelona plass i UEFA Champions League påfølgende sesong. Fotball-VM 2002. Rivaldo hadde lenge fått kritikk når Brasil ikke vant kamper. Helt siden olympiaden i 1996 hadde dette hengt igjen. Kritikerne mente at han sparte seg til klubbkampene. Gjennom kvalifiseringen til VM-2002 spilte Brasil så dårlig at de ble buet ut av sitt eget publikum. I en 1-0 seier over Colombia i november 2000 ble Rivaldo så kraftig pepet ut at han truet med å legge opp landslagskarrieren. En stund var han offer for stridigheter mellom Barcelona og landslagsledelsen for Brasil. I løpet av bare ti dager sommeren 2001 måtte han spille for Brasil mot Panama i en oppvisningskamp, deretter fly til Polen for å spille for Barcelona, deretter returnere til Brasil for å spille kvalifiseringskamp mot Paraguay. Hans landslagshøydepunkt kom i VM-sluttspillet 2002, som ble arrangert i Sør-Korea og Japan. Han scoret i Brasils 5 første kamper. Ronaldo hadde scoret i de fire første, noe som fikk media til å spekulere i at de to var rivaler. Rivaldo benektet dette og sa at det eneste han ønsket var at laget skulle vinne VM. Belgias trener Robert Waseige mente at Rivaldo var tungen på vektskålen, etter han blant annet hadde scoret et spektakulære mål mot dem i åttendedelsfinalen. Ronaldinho hjalp Rivaldo til å score et viktig mål i 2-1 seieren over England i kvartfinalen, etter at laget hadde ligget under. Brasil gikk helt til finalen mot Tyskland og vant 2-0. Rivaldo huskes for sitt skuespill i gruppespillkampen mot Tyrkia. Mot slutten av andre omgang, med ballen ute av spill, sendte tyrkeren Hakan Ünsal ballen mot Rivaldo, som ventet ved cornerflagget. Rivaldo fikk ballen i knærne, men han falt mot bakken mens han holdt mot ansiktet sitt. Dommeren viste ut tyrkeren på grunn av gult kort nr. 2. Etter en videogjennomgang fikk Rivaldo en bot på 11 670 Sveitserfranc av FIFA. Denne episoden har bidratt til at Rivaldo har fått et frynsete ettermæle som «jukser» eller «skuespiller». Barcelona exit. I Juni 2002 returnerte Van Gaal som manager for Barcelona, og Rivaldo fikk lov å forlate klubben. Han signerte en treårsavtale med den italienske storklubben AC Milan. Med denne klubben vant han Serie A og UEFA Champions League i 2002-03 sesongen. Hans opphold i Italia ble imidlertid en stor skuffelse, og han forlot klubben etter bare én sesong. Mest kan dette skyldes mye skadeproblemer. Han returnerte til Brasil og spilte for Cruzeiro, men var tilbake i Europa allerede i 2004 da han signerte for den greske klubben Olympiakos. Rivaldo scoret noen minneverdige mål i sin første sesong for Olympiakos, inkludert en fantastisk lobb fra en vanskelig posisjon nær hjørneflagget i den greske cupfinalen. Han scoret også to minneverdige mål på frispark den sesongen. Det første mot Athen-rival Panathinaikos, og det andre mot Liverpool FC i UEFA Champions League. Liverpool vant den siste kampen og sendte laget videre til de siste 16. I den siste ligakampen i Rivaldos første sesong måtte klubben vinne borte mot Iraklis for å holde Panathinaikos bak seg, for dermed å sikre ligagull. Nok en gang scoret Rivaldo og sikret 1-0 seier og ligagull. Påfølgende sesong fortsatte Rivaldo å score i UEFA Champins League. Men et strålende frisparkmål fra 30 meter mot Rosenborg og et mål mot Real Madrid var ikke nok til at klubben gikk videre fra gruppespillet. I ligaen spilte han best i andre halvdel av sesongen, da scoret han 2 ganger i seieren mot Panathinaikos etter at laget lenge lå under. Han scoret også 2 mål i 3-0 seieren mot Thrylos, noe som sikret klubben ligamesterskap nok en gang. Han sendte også Olympiakos videre til semifinalen i den greske cupen, med scoringer på frispark i begge kvartfinalekampene mot Skoda Xanthi. Rivaldo fornyet kontrakten med Olympiakos for et tredje, men siste år. Han lovet å gjøre sitt beste, selv om han var fylt 34 år. Allerede i sesongens første kamp beviste han dette. I dramatisk snuopperasjon vant Olympiakos 2-1 over Skoda Xanthi, og Rivaldo scoret begge målene. Dermed ble han kåret til den greske ligaens første «ukens spiller» og den første «ukens mål». I juli 2006 annonserte Rivaldo at sesongen 2006-07 ville bli hans siste med Olympiakos. Steven Vincent Taylor. Steven Vincent Taylor (født 23. januar 1986 i London) er en engelsk fotballspiller, som spiller for Premier League-klubben Newcastle United. Han spiller som oftest som midtstopper, men kan også operere som høyreback og også på venstresiden av forsvaret. Klubbfotball. Tidligere i karrieren var Taylor innom Wycombe Wanderers på lån. Han har representert England på skoleguttnivå og U21-nivå. 25. mars 2004 gjorde Taylor sin debut for Newcastle, tilogmed sin internasjonale debut. Den kom i UEFA-cupkampen mot RCD Mallorca, der Newcastle vant 3-1. Taylor var innbytter for Andy O'Brien. Han debut i Premier League, kom 28. mars mot Bolton Wanderers FC. Hans første mål for Newcastle kom i en kamp mot Celta Vigo 23. november 2006 i UEFA-cupen. Det blei seiersmålet i en kamp Newcastle vant 2-1. Hans første mål i Premier League, kom i en 3-1 seier over Blackburn Rovers 9. desember samme år. Taylor ble høsten 2007 også koblet til en mulig overgang til Liverpool, Tottenham og Chelsea FC. Landslagsspill. 17. august 2007 ble Taylor tatt ut i landslagstroppen for i en vennskapskamp mot. Taylor spilte ikke i kampen. Trivia. Selv om han er født i London, flyttet familien hans til Whitley Bay da han bare var et par måneder gammel. Han vokste opp som Newcastle-supporter. Han gikk på Valley Gardens Middle School, og deretter på Whitley Bay High School. Akkurat slik som hans tidligere medspiller i Newcastle United, Peter Ramage. Paraply. Paraplyer fra begynnelsen av 1900-tallet. Paraply (fransk "parapluie", av italiensk "parare", «beskytte» eller «verne mot», og fransk "pluie" «regn») er en bærbar, sammenleggbar skjerm av vanntett stoff brukt til å skjerme seg mot regn og annen nedbør. Paraplyer, på samme måte som parasoller, har vært i bruk i tidligere tider hos assyrerne, egypterne, i Kina og India, men da hovedsakelig som et symbol på en høytstående person. I Europa tok man først i bruk paraplyer på 1500-tallet. Another Day. «Another Day» er en sang skrevet og innspilt av Paul McCartney i New York i 1970 under innspillingen av hans album "Ram", men ikke benyttet på denne. Sangen ble utgitt som single, den første i McCartneys solokarriere, på plateselskapet Apple Records' i februar 1971 med «Oh Woman, Oh Why» på B-siden. «Another Day» er skrevet i en observasjonsstil som minner til dels om «Eleanor Rigby» and «She's Leaving Home» fra The Beatles-perioden. Sangens lyrikk beskriver en dag i det triste livet for en fortvilet kvinne på arbeid og hjemme, med melodiøse vers og «du du du»-ene i omkvedet som kontrasteres med den mørkere tone, både lyrisk som musikalsk, i sangens overganger. Linda McCartney sang harmonier og hennes ektemann krediterte henne som medkomponist, men det har blitt sett på som en forretningsmanøver i The Beatles' juridiske forhold etter gruppas nedleggelse. Det er antatt at sangen er en referanse i John Lennons hatsang «How Do You Sleep?» Sangen ble en stor hit på begge sider av Atlanterhavet. I England gikk den nesten helt til topps, og endte på en 2. plass, mens den i USA ble en topp 5 hit. Sangen og B-siden er inkludert som bonusspor på den remastrede CD-utgivelsen fra 1993. Kiltunnelen. Kiltunnelen er en nederlandsk veitunnel under tidevannselven Dordtsche Kil mellom 's-Gravendeel i Hoeksche Waard og Dordrecht i Zuid-Holland provinsen. Den ble bygget som en synketunnel, det vil si at prefabrikkerte tunnelelementer ble senket ned i elven og koblet sammen. Tunnelen ble åpnet 1. oktober 1977, og var den første bompengefinansierte tunnelen i Nederland. Unntatt fra denne regelen er langsomtgående trafikk og offentlig transport, som passerer gratis. Bomstasjonen for all trafikk ligger på Dordrechts side av tunnelen, og der kan man enten betale kontant eller med et «telekort» (abonnementskort). At det ikke kunne betales med bankkort var noe som i 1990-årene førte til en del irritasjon. Fylkesvei "N217" går fra riksvei "A29" gjennom Kiltunnelen til industriområder ved Dordrecht og riksveiene "A16" og "N3". Noen få kilometer lengre sør er en jernbanetunnel anlagt for høyhastighetslinjen fra Amsterdam til Brussel i Belgia under Dordtsche Kil. Tunneldriften koster årlig ca. 8 millioner euro, herav betales 6.5 millioner med bompengene. (Kilde: Budsjett 2005 «Wegschap Dordtse Kil») Christoph Gruber. Christoph Gruber (født 25. mars 1976 i Schwaz) er en østerriksk alpinist. Christoph Gruber har representert Østerrike internasjonalt siden 1993. I 1995 ble han juniorverdensmester i storslalåm og i kombinasjonen. I 1997/98 vant han Super-G sammenlagt i Europacupen, og i sesongen 1999/2000 gikk han til topps i totalsammendraget i Europacupen. Han debuterte i verdenscupen 27. november 1998 i Aspen, og har hittil (per februar 2007) vunnet fire verdenscuprenn. Beltemotorsykkel. Beltemotorsykkel er den norske førerkortdefinisjonen på snøskuter eller snøscooter. Imidlertid har det også eksistert rene beltemotorsykler, slik som den tyske SdKfz 2. Uncle Albert/Admiral Halsey. «Uncle Albert/Admiral Halsey» er en sang av Paul McCartney og Linda McCartney fra deres album "Ram", utgitt i 1971. Sangen ble også utgitt som singel i USA hvor den ble en stor hit. Sangen ble McCartneys første listetopp etter bruddet med The Beatles, og er inkludert på de fleste samleplatene fra hans solokarriere. Sangen er eksprimintell i stilen. Det er ikke bare en sang på sporet, men mange individuelle låtsnutter som er samlet sammen og gjør opp sangen. Dette var en metode som McCartney og hans tidligere partner John Lennon brukte når de hadde mange uferdige sanger. Denne type låtskriving ser vi blant annet på Beatles-albumet "Abbey Road". Gagan Thapa. Gagan Kumar Thapa (født i Kathmandu 16. juli 1976, familien stammer fra "Solukumbu distrikt" i åsene i øst) er en berømt studentleder i Nepal. Thapa deltok i sine første demonstrasjoner som 13-åring i Jana Andolan 1990. Han blei sosiologistudent og innskrevet ved Tribhuvan-universitetet, medlem, sekretær og leder av "Free Student Union", og president i Kathmandu-avdelinga, visepresident og generalsekretær i Nepals Kongresspartis studentorganisasjon "Nepal Student Union" (NSU). I store studentkamper og politiske demonstrasjoner på den første delen av 2000-tallet blei han Nepals kanskje best kjente studentleder, berømt som aktivist og demonstrasjonsleder (flere ganger arrestert), og en karismatisk taler. Trolig fordi han var uavhengig av partiledelsen og blei kjent som aktivist, kom han i motsetning til partilederen G. P. Koirala, som er kjent for å styre partiet ved hjelp av familiemedlemmer og lydige tilhengere. Koirala har anklaga G. Thapa både for å være "monarkist", men kritiserte ham noen år seinere for å være for radikal, fordi han gikk inn for valg av ei "grunnlovsgivende forsamling" (et krav maoistpartiet NKP(M) gikk i spissen for). Under det kongelige diktaturet fra 1. februar 2005 blei Gagan Thapa en sentral demokratiforkjemper og sto fram som erklært "republikaner". Han blei fengsla i flere perioder, og internasjonale solidaritetskampanjer krevde ham frigitt. Under demokratiopprøret i april 2006 var han en viktig leder og taler på gatene og blei mye sitert i internasjonal presse. Etter seieren over diktaturet har det vært mer stille om Gagan Thapa, trolig fordi G. P. Koirala i den nye situasjonen ønska å befeste sitt lederskap over Nepals Kongressparti uten å slippe til en uavhengig, populær yngre leder av Thapas type, som er kritisk til Koiralas politikk og kan komme til å true hans ledelse. 30. desember 2006 uttalte han seg etter en studentdemonstrasjon mot «det tyranniske monarkiet» i Ratna Park, Kathmandu, der et stort antall studenter skal ha blitt mishandla av politiet. «Vår kamp kan ikke undertrykkes. Fra nå av skal vi lage større protester!» sa Gagan Thapa. Gagan Thapa sier at hans viktigste politiske forbilder er Nelson Mandela og Nepals Kongresspartis legendariske første leder, B. P. Koirala. Tito Beltrán. Tito Ernesto Beltrán (født 1. juli 1965 i Chile) er en operasanger (tenor), og er siden 1986 bosatt i Sverige. Han har opptrådt med blant andre Robert Wells på det årlige Rhapsody in Rock og har vært med å sette publikumsrekord i Sverige for show med 43 000 personer på Ullevi lørdag 9. august 2003. Han fikk en Grammy Award for platen «La Dolores». Waldo (roman). Waldo er en kortroman av den amerikanske sciencefictionforfatteren Robert A. Heinlein. Den ble første gang utgitt i 1940, og er siden kommet i flere utgaver, vanligvis sammen med andre shorts og med variable titler. Den er gitt ut i England i 1966 under tittelen "A Heinlein Triad", og i ny kombinasjon med eget navn 1969. Boken er en fremtidsskildring der all kraftforsyning går trådløst via store sendere montert på kraftstasjonene. Kraften tas direkte ut av luften til apparatet, som kan være en flysykkel som manipulerer tyngdekraften. Antennen likner mest på en sopelime og sitter bakerst. Hovedpersonen er en ung mann, nærmest en gutt, som lider av mystenia gravis som er en svekkelsessykdom uten kjent kur. Han er svært begavet og gjør en del oppfinnelser som setter ham i stand til å finansiere sin egen romstasjon, hvor vektløsheten gjør at svakheten ikke er noe stort problem. Han bygger selv videre på romstasjonen ved hjelp av sine Waldoer, og driver fjernundervisning til brukere, som har gjennomgått kurs i selvbeherskelse på forhånd. Waldo har nemlig utviklet seg til å bli lite egnet til medmenneskelig selskap, men helt uunnværlig som problemknekker for verden under ham. Noen få mennesker har funnet ut at spredning av så mye fri stråling gjør noe med tenkeevnen. De er flyttet under jorden, og går bare ut iført blyskjerming. Intelligenssvekkelsen er allerede så stor at ingen klarer å bekrefte eller avkrefte dette, men de tekniske problemene øker. En som fremdeles får litt respekt hos Waldo, får en batteristyrt landing nær en av huleboerne med flysykkelantennen ute av drift. Reparasjonen av antennen foregår ved håndspåleggelse, og antennen er forandret på en merkelig måte. Han er ikke alene om å få problemer og problemet blir Waldos. Han får bragt opp den forvandlede sykkelen, men blir like klok. For første gang i hans liv klarer han ikke å finne ut noe som helst, og må oppsøke jorden for å be om veiledning. Der blir han forklart at den enorme atmosfærestrålingen må ta slutt, og at løsningen ligger i «å tenke kraft». «Happy end» er at Waldo løser problemet ved å tenke seg en alternativ verden hvor han også finner kraft til å holde seg selv oppreist på jorden, og danse Hostorien er en av de første der Heinlein bruker World as Myth som verktøy i sine fortellinger. Roland Collombin. Roland Collombin (født 17. februar 1951) er en tidligere sveitsisk alpinist, som i begynnelsen av 1970-årene tilhørte verdenseliten i utfor. Collombins største meritt er sølvmedaljen fra utforrennet i OL 1972 i Sapporo (etter Bernhard Russi), samt seieren i utfordelen av verdenscupen i 1973 og 1974. I 1973 endte han også på tredjeplass i totalsammendraget. Totalt vant han åtte verdenscuprenn (se tabell under). 8. desember 1974 falt han stygt i sesongens første utforrenn i Val-d'Isère, og måtte holde seg borte fra sporten i et år. 7. desember 1975 falt han under trening på nøyaktig samme sted. Han skadet seg så stygt at måtte legge opp som idrettsutøver. Gråbeinsletta. Gråbeinsletta er en park på Sagene i Oslo. Parken. Gråbeinsletta ligger mellom Uelands gate (med Nordre gravlund på andre siden av gaten), Kierschows gate, Kristiansands gate (med Sagene kirke på andre siden) og Arendalsgata. Parken er 7 mål stor. Det tilstøtende grøntområdet der Sagene kirke ligger er 4 mål stort. I parken står skulpturen «Ung mann (Josef)» av J. Gudmundsen Holmgren, satt opp i 1947. Skulpturen står ved enden av et basseng med trerekker på hver side, som danner en akse mot inngangen til kirken. Historie. Parken ligger på grunnen til Dannevigsløkka, som omfattet også det området kirken står på, og som lå like utenfor bymarka. Ingeniør-, senere veivesenet brukte området til materiallager og pukksteinslåing fra 1850-årene, da gatene på Moløkka nord for parken ble opparbeidet. «Graabeinsletten er forvandlet fra at være en ørken med pukstenshauger til en nydelig liten park», skrev byarkitekt Harald Aars i 1924. Parken ble opparbeidet i årene 1920-1922. Under annen verdenskrig ble Gråbeinsletta brukt til felles potetdyrking. Etter krigen var det i en periode kommunal parktanteplass i det nordvestlige hjørne av parken. Parken fikk navnet i 1891. Fra 1914 til 1923 het den Luthers plass, deretter igjen Gråbeinsletta. Navnet skal ifølge tradisjonen komme av et slag mellom ulver (gråbein) og hunder her i 1671. Plassen ved parkens nordøstlige hjørne ble i 1999 opparbeidet som torg (Arne Gjestis plass), blant annet med inngang til samfunnshus. Too Many People. «Too Many People» er en sang av Paul McCartney og hans kone Linda McCartney. Sangen er hentet fra deres album "Ram", utgitt i 1971. Sangen er mest kjent for sin angivelige henvisninger til hans tidligere partner John Lennon. Lennon mente sangen handlet om han, og hadde muligens rett i det. McCartney har aldri avkreftet påstanden. Sangen er inkludert på samleplaten ' fra 2001. Den ble også spilt live for første gang på McCartneys turné i USA høsten 2005. Isabelle Mir. Isabelle Mir (født 2. mars 1949 i Saint-Lary-Soulan i departementet Hautes-Pyrénées) er en tidligere fransk alpinist. "Mirabelle", som hun ofte ble kalt, tok sølvmedalje i utfor under OL 1968 i Grenoble, bak østerrikske Olga Pall. I slalåm kom hun på femte plass, og i storslalåm ble hun nummer seks. Under VM 1970 i Val Gardena tok hun nok en sølvmedalje i utfor, denne gangen slått av sveitserinnen Annerösli Zryd. I verdenscupen oppnådde hun flere sterke resultater. I 1968 gikk hun til topps i utforcupen (delt med Olga Pall). I 1970 gjentok hun bedriften, denne gangen vant hun klart foran Annie Famose. Totalt vant hun ni verdenscuprenn (åtte i utfor og ett i storslalåm). Hun la opp som aktiv alpinist i januar 1973. The Back Seat of My Car. «The Back Seat of My Car» er en sang av Paul McCartney og hans kone Linda McCartney. Sangen er hentet fra deres album "Ram", utgitt i 1971. Sporet ble utgitt som singel i England, men solgte dårlig og klatret ikke høyere enn 39. plass på hitlistene. Lindsey Vonn. Lindsey Vonn (født 18. oktober 1984 i St. Paul, Minnesota), født Kildow, er en amerikansk alpinist. Under oppveksten var Picabo Street hennes forbilde. Vonn har deltatt i tre olympiske leker, 2002 i Salt Lake City og under trening foran utforrennet i OL 2006 i Torino kjørte hun ut og ble fraktet til sykehus med helikopter. Til tross for en skadet hofte stilte hun i rennet og endte på en åttendeplass. I VM 2007 kom hun på andreplass i både super-G og utfor bak Anja Pärson. Lindsey Vonn har vunnet Verdenscupen sammenlagt fire ganger. Under Vinter-OL 2010 tok hun gull i utfor, og bronse i Super-G. Under VM i Garmisch-Partenkirchen i 2011 tok Lindsey Vonn sølv i utfor. Hun er gift med den tidligere alpinisten Thomas Vonn. Verdenscupseire. Totalt: 53 seire (26 i utfor, 18 i super-G, fem i kombinasjonen, to i slalåm og to i storslalåm) (per 14. mars 2012) Sopelime. Sopelime er en feiekost laget av et treskaft og et knippe bjørkeris som er bundet til ene enden av skaftet med de tynne endene nederst. Sopelimer er blitt laget mange steder i verden, også i Norge, der de ble laget på gårdene og reparert etter behov. Surringen var fra gammelt med vidjeknute, men ståltråd overtok raskt da den ble tilgjengelig. Produksjon av sopelimer ble en viktig attåtnæring for enkelte bygder. Christiania ble for eksempel forsynt med sopelimer fra Nesodden, noe som ga bygden omdømme som «Sopelimebygda». I følge folketroen skulle hekser kunne lage en egen smøring som kunne få henne og kosten til å fly. Denne kunsten ble brukt ved heksehøytider til å fly til et møtested, som kunne være Blokksberg, men også andre fjell som var kjent som møtesteder for heksesabbater. Dordtsche Kil. Dordtsche Kil (eller Dordtse Kil) er en tidevannselv i den nederlandske provinsen Zuid-Holland som forbinder elven Oude Maas med Hollandsch Diep og skiller Hoeksche Waard fra øyen Dordrecht. Elven var opprinnelig en tidevannsbekk som ble fordypet i det 19. århundre. I den ligger også kommunegrensen mellom Dordrecht og 's-Gravendeel. Under elven ligger to tunneler, Kiltunnelen (bompengefinansiert) for veitrafikk og noen få kilometer lengre sør jernbanetunnelen for høyhastighetslinjen fra Amsterdam til Brussel i Belgia. På elven er det mye skipstrafikk, den er en del av forbindelsen mellom Rhinen og Schelde. Den benyttes også av havgående skip som skal til og fra Moerdijk via Oude Maas, de kommer inn i og forlater Nederland via havnen i Rotterdam. Langs Dordtsche Kil befinner tre industriområder seg, disse er kalt Dordtse Kil (eller «de Kil») og inndelt i Kil I, Kil II og Kil III. Devil May Cry 2. "Devil May Cry 2" (også kjent som "DMC 2") er et action-adventure spill for Playstation 2 produsert av Capcom. Spillet er nummer to i "Devil May Cry"-serien. Gameplay. I spillet styrer spilleren Dante og Lucia gjennom et urbant miljø, der de slåss mot grupper av demoner i fortløpende kamp. Historie. Devil May Cry 2 begynner med at Lucia og Dante entrer et musem, hver for seg, hvor et viktig item kalt Medaglia er lagret. Etter å ha overvunnet en gruppe med demoner i museet, inviterer Lucia Dante til å følge henne til Dumary Island. Der blir han introdusert for Matier, moren hennes, og hun forklarer at hun en gang i tiden slåss ved siden av Dantes far, Sparda, for å beskytte øya mot demoner. Hun spør Dante om hjelp til å overvinne Arius, en internasjonal forretningsmann som bruker demoniske krefter og ønsker å ta over verden. Dante flipper en krone som svar og bestemmer seg for å hjelpe da kronen viser mynt. Karakterer. Dante er tvillingsønn av Sparda, en demon som opprørte mot demonlederen og hans armé for 200 år siden. Han driver en enmannsforretning hvor han har dedikert seg selv til å kvitte seg med demoner. Ansvarlig for dødsfallet til moren sin og korrupsjonen til broren sin bruker Dante sine overnaturlige krefter, samt pistolene Ebony og Ivory, for å nå sine objektiver. En half-breed, dette er Dantes demoniske form. Hans utseende forandrer seg drastisk når han er i denne formen, og han blir mye sterkere. Lucia er en demon laget av Arius, som lever som datteren til Matier, et medlem av klanen Vie de Marli. Hun er en rask kampperson som bruker to velformede kniver for å tilintetgjøre sine fiender. Sargasso lever mellom jorda og havet, og likner på flytende menneskelige hodeskaller. De er demonbeskyttere for Abyss, og selv om den bruker angrepet sjelden, kan den slippe giftig gass ut gjennom munnen. Britt Janyk. Britt Janyk (født 21. mai 1980 i Vancouver, Britisk Columbia) er en kvinnelig canadisk alpinist. Janyk er en slalåm- og storslalåmspesialist. Hennes beste plassering i verdenscupen er en femteplass i storslalåm fra Åre i 2003. Under VM 2007 kom hun på delt fjerde plass i super-G, kun seks hundredels sekund bak bronseplassen. Hun deltok for Canada under Vinter-OL 2010 og oppnådde en sjetteplass i utfor som beste resultat. Devil May Cry 4. Devil May Cry 4 (også kjent som DMC 4) er et action-eventyrspill for PlayStation 3, Xbox 360 og PC, produsert av Capcom. Spillet ble gitt ut den 5. februar 2008. Spillet er nummer fire i Devil May Cry-serien. I kronologisk rekkefølge er spillets historie den tredje i serien, etter Devil May Cry og Devil May Cry 2. Det ble offentliggjort i mars 2007 at spillet ville bli utgitt samtidig på nevnte konsoller. I spillet styrer spilleren Nero, spillets protagonist, og Dante, seriens hovedfigur, og slåss mot fiender i kamp ved hjelp av skytevåpen, sverd og andre våpen. Figurene Lady og Trish fra tidligere spill i serien dukker opp, sammen med de nye figurene Kyrie, Credo, Gloria og Agnus. Spillet mottok generelt god kritikk, med en score på 84 % rating fra Metacritic. GameSpy kommenterte om spillmekanismene, og mente at «DMC4 overgår seg selv på mange nivåer med sitt underholdende gameplay», og kommenterte på grafikken med uttalelsen «grafikkmessig er DMC4 en dynamo». Spillmekanismer. Spillmekanismer i "Devil May Cry 4" ligner de tidligere spillene i serien. Spilleren må slåss gjennom levler kalt «missions», til tider løse puslespill eller samle inn ting (items). Utførelsen i en mission blir gradert fra D, som er bunnkarakter, via C, B, A og S, som er den høyeste karakteren. Karakterer er basert på items brukt, Red Orbs samlet, tidsforbrukt og mengden Style Points oppnådd. Hver Style Point har et eget tag-ord. For eksempel, SSS karakteren dukker opp med ordene «Smokin' Sick Style» ved siden av skjermen når den er oppnådd. Stylish kamp er fokuset i spillet, som oppnås gjennom fullførte komboer og varierte angrep samtidig som spilleren unngår skade. Spilleren må unngå fiender for å fortsette komboer, ofte ved å memorere angrepsmønstre. Devil Trigger, en supertilstand som kan aktiveres, gjør spilleren i stand til å bli sterkere med mindre vitalitetsgjenoppbygging. Devil Trigger blir aktivert gjennom Devil Trigger-måleren når spilleren enten mottar eller gir mye skade under en kamp, eller gjennom bestemte items. Etter at en minimumsmengde er full, kan spilleren aktivere Devil Trigger når som helst. Noen endringer introdusert i Devil May Cry 4 er muligheten for å spille med to figurer, Dante og Nero, og en liten modifikasjon i kjøpesystemet. En ny valuta, Proud Souls, kan brukes til å kjøpe nye talenter, mens Red Orbs kan brukes til å kjøpe items. Proud Souls blir belønnet i slutten av hvert mission. Mengden varierer avhengig av hvor bra spilleren har utført med S-karakter. Prisen på talentene går også oppover ved kjøp av andre talenter; de kan også selges tilbake. Spilleren spiller som Nero gjennom mesteparten av spillet. Han starter og ender spillet med sitt Red Queen-sverd, Blue Rose-revolver, og sine krefter fra Devil Bringer (hans demoniske høyrearm). Spilleren spiller som Dante gjennom syv missions, som overtar halvveis gjennom spillet. Hans gameplay er lik den i Devil May Cry 3, hvor han har muligheten til å bruke flere våpen som han får etter bosskamper, og kan velge fritt mellom dem i løpet av kamper, i stedet for å måtte velge to våpen før begynnelsen av hvert mission, som før. Figurer. Som medlem av Order of sanctus, en eldgammel sekt som tilber Sparda pga. hans beslutning å spare menneskeheten, har Nero sverget en ed på å tilintetgjøre alle demoner. Han har alltid med seg revolveren Blue Rose og sverdet Red Queen. Dante er tvillingsønn av Sparda, en demon som gjorde opprør mot demonlederen og hans armé for 2000 år siden. Han driver en enmannsforretning hvor han har dedikert seg selv til å kvitte seg med demoner. Som ansvarlig for dødsfallet til moren sin og korrupsjonen til broren sin, bruker Dante sine overnaturlige krefter, samt pistolene Ebony og Ivory, for å nå sine mål. Kyrie er søster av lederen i Holy Knights og sangerinne i Sword Festival. Etter å ha tatt vare på den foreldreløse og forlatte Nero, har hun fått en plass i hans hjerte som både søster og mor. Credo er Supreme General i Holy Knights, en organisasjon som er pålagt av Order of the Sword å beskytte byen Fortuna. Han har fortjent tittelen sin gjennom å vise eksepsjonelt god håndtering av sverdet. Han disiplin og talenter har fått flere hundre til å se på ham som en elsket leder og kamerat. Som Kyries bror har han akseptert Nero som familie, til tross for ungdommens stadige nekt. På rask vei mot lederposisjon i Order of the Sword kort tid etter at hun ble medlem, har Glorias eksotiske utseende og sensuelle kvaliteter skilt henne fra resten. På samme tid har hennes tidlige suksess, kombinert med utseende og talenter, fått flere rykter til å svirre. Agnus fungerer som Chief Alchemist i Order of the Sword. I sin oppgave med å finne opp anti-demoniske teknologier og våpen er Agnus ansvarlig for det ikoniske mekaniske sverdet brukt av Holy Knights. Han har en tendens til å stenge seg inne i lab-en alene, i den grad at hans eksistens ikke vites om av noen medlemmer. Hun er et menneske, og yrket hennes består av å tilintetgjøre demoner. Hun møtte på Dante i en tidligere episode, og hun har nå et venneliknende forhold med ham etter at de har gått gjennom opp- og nedturer sammen. Når hun har en altfor vanskelig jobb, henvender hun seg til Dante. Hun er en demon som likner veldig på moren til Dante. Hun pleide å jobbe under den onde Mundus, og prøvde å drepe Dante, men etter at han reddet livet hennes, regenerte hun seg selv og ble Dantes partner. Hun har litt humørsvingninger, og hun har forsvunnet fra Dante en stund. Handling. Spillet åpner med at Nero skynder seg mot Opera House hvor Order of the Sword har en seremoni. På samme tid begynner Kyrie åpningen av seremonien med en sang, og er skuffet over ikke å se Nero tilstede. Hun starter uansett, mens Nero støter på flere Scarecrow-demoner på veien mot Opera House; han slår dem og fortsetter til sin bestemmelsessted, akkurat i tide til å høre slutten av sangen. Kyrie kommer til ham, hvor hun finner en gave fra Nero i form av et gullkjede. High Priest av Order of the Sword, Sanctus, får alle Order-medlemmene til å samles i bønn. Nero legger ikke skjul på kjedsomheten dette medfører, og skal til å dra, selv etter Kyries protester, når hans høyrearm plutselig gløder mørkt. Kort etter kommer Dante dundrende gjennom taket og dreper Sanctus. Nero legger ut på en hevn-jakt etter Dante for å hevne sin leders død, for kun å finne hemmeligheten bak en enda større og farligere konspirasjon. Série A. Campeonato Brasileiro Série A er den øverste divisjonen i brasiliansk herrefotball. 20 lag spiller i denne divisjonen og 4 av dem rykker ned, mens de 4 øverste lag fra Série B rykker opp. Bakgrunn. Historisk sett har den brasilianske serien vært sett på som kaotisk, der oppsettet har forandret seg fra sesong til sesong, til og med underveis i sesongen. Bakgrunnen har vært for å unngå at de mest ressurssterke lagene skulle rykke ned (fortrinnsvis i 1993, 1996 og 2000), eller fordi lag har saksøkt ligaen for å unngå nedrykk (1997 og 2000). Siden 2003 har ligaen vært spilt etter normal europeisk standard, med borte og hjemmekamp og det laget med flest poeng vinner serien. At man ikke lenger har en finalekamp er svært omdiskutert i Brasil. Tidligere har serien blitt avgjort med et sluttspill der de 8 øverste lagene på tabellen har spilt cup, der vinneren går videre til neste runde, og avslutningsvis med en finalekamp. I 2005 spilte alle klubbene 42 kamper, 21 borte og 21 hjemme. Tilsammen ble dette 462 kamper. De to øverste lagene blir automatisk kvalifisert for Copa Libertadores, som er det Sør-Amerikanske svaret på UEFA Champions League. Lagene som ender på tredje- og fjerdeplass møter utenlandske lag i en kvalifisering for å delta i turneringen. Lagene fra femte- til ellevteplass får spille i Copa Sudamericana. I 2005 måtte elleve kamper spilles om igjen på grunn av en kampfiksingsskandale. I 2006 ble antall lag i Série A redusert til 20, og dette skal være det «endelige» formatet. Fløytekonsert nr. 1 (Mozart). Wolfgang Amadeus Mozart fløytekonsert i G-dur, KV 313 er den første av to fløytekonserter Mozart har skrevet. Den ble skrevet i 1778 under et opphold i Mannheim. Konserten, som er den eneste av de to som er originalskrevet for fløyte, ble skrevet som en del av en bestilling på fire fløytekvartetter og tre fløytekonserter fra den nederlandske amatørfløytisten Ferdinand De Jean. Mozart så nok likevel for seg Johann Baptist Wendling fra det fremdragende Mannheimorkesteret som den som egentlig skulle fremføre disse virtuose konsertene. Den andre fløytekonserten vi kjenner til er Mozarts fløytekonsert i D-dur, KV 314, skrevet til samme bestilling. Denne konserten er ikke originalt for fløyte, men Mozart utarbeidet et arrangement av sin egen obokonsert i C-dur, KV 271. Det er ikke kjent om Mozart skrev en tredje fløytekonsert, men noen mener at den vakre Andante i C-dur, KV 315, enten er en alternativ midtsats til D-dur-konserten, eller en midtsats til en tapt eller uferdig konsert. Satser. Konserten innledes med en pompøs, men samtidig lystig "Allegro maestoso" der Mozart utforsker hele registeret slik det var mulig å spille på fløytene på den tiden. Andre sats er en praktfull "Adagio ma non troppo" med lyriske melodier som etterfølges av en spenstig "Rondo (Tempo di Menuetto)". Mozart og fløyten. Mozart viser i dette verket stor forståelse for fløyten og begge konsertene er blitt stående som monumenter innenfor fløytelitteraturen. På tiden da verket ble skrevet var g’’’ den lyseste noten som var mulig å spille, Mozart valgte derfor denne tonearten for å virkelig kunne vise fløytens register. En myte som har gitt mange fløytister hodebry, er at Mozart ikke skal ha vært spesielt glad i å skrive for fløyten. Kilden til denne myten er en brevveksling han hadde med sin far i forbindelse med denne bestillingen. Uttalelsen kom som en av flere unnskyldninger til Leopold Mozarts anklager om at Wolfgang Mozart hadde løyet om premissene rundt de bestilte verkene. Blant annet hadde Mozart skrevet at han var lovet 200 gulden, men da bare to av konsertene ble fullført mottok han bare 96. Til tross for Mozarts tilsynelatende motvilje mot fløyten, som muligens beror på de tekniske begrensningene datidens fløyter med blant annet bare én klaff, er G-durkonserten et prakteksempel på god musikk skrevet for instrumentet. Konserten er virtuos og bærer preg av det skiftende lunet vi ofte kan spore i Mozarts musikk samtidig som den inneholder et mangfold av praktfulle melodier. Tamale. Tamale er Ghanas tredje største by med 305 000 innbyggere (2005) og hovedstad i Northern Region. Byen ligger i savannen i den nordlige delen av Ghana. Byen har et sentrum med flere moderne bygninger. Utenfor sentrum bor mange i tradisjonelle jordhytter. The University of Development Studies har en egen campus i Tamele. Befolkningen er i hovedsak dagombaer, som snakker dagbani. Flertallet av dagombaene er muslimer. Befolkningen er kjent for sine tradisjonelle lange kapper og sine luer, som brukes for å markere status. Fløytekonsert nr. 2 (Mozart). Wolfgang Amadeus Mozarts fløytekonsert i D-dur, KV 314 er den andre av to fløytekonserter Mozart har skrevet. Den ble skrevet i 1778 under et opphold i Mannheim. Verket er ikke originalskrevet for fløyte, men er et arrangement Mozart gjorde av sin egen obokonsert i C-dur, KV 271. Konserten ble skrevet som en del av en bestilling på fire fløytekvartetter og tre fløytekonserter gitt av den nederlandske amatørfløytisten Ferdinand De Jean. Den første fløytekonserten vi kjenner til er Mozarts fløytekonsert i G-dur, KV 313, skrevet til samme bestilling. Åkebergveien (Oslo). Åkebergveien (7-23, 8-62) er en vei i bydel Gamle Oslo. Veien går fra Grønlandsleiret ved foten av Enerhaugen. Fra krysset ved Kjølberggata frem til slutten på veien i Galgebergkrysset er veien en del av Riksvei 161/Ring 2. Veien har navn etter løkkeeiendommen Åkeberg (etter norrønt: "Valkabjargir", senere «Valkaberg», etter mannsnavnet Valki, populærform for Valgarðr) betegnelse for høydedragene mellom Kampen og Grønlandsleiret, herunder Enerhaugen. Deler av høydedragene ble sprengt bort i forbindelse med byggingen av Botsfengselet i årene 1845 til 1851. Heinenoordtunnelen. Heinenoordtunnelen ligger sør for Rotterdam i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Den ble bygget for å overta rollen den Barendrechtse broen hadde som forbindelse mellom Hoeksche Waard og øyen IJsselmonde og går under elven Oude Maas. Riksvei "A29" er lagt gjennom tunnelen, som er oppkalt etter landsbyen Heinenoord like ved. Joop Bakker, som da var minister for det nederlandske departementet for offentlige arbeider og vannforvaltning åpnet tunnelen 22. juli 1969. Den første Heinenoordtunnelen har to rør, opprinnelig var det to motorveifiler og en fil for langsom trafikk og syklister. I 1991 ble tunnelens kapasitet midlertidig økt ved at det østlige røret mistet filen for langsom trafikk, som ble omgjort til motorveifil. I 1990-årene ble Heinenoordtunnel nummer to bygget, og nå blir all langsom trafikk ført gjennom denne. Den var den første boretunnelen i Nederland. Da den ble åpnet, ble den første Heinenoordtunnelen utvidet til 2 x 3 motorveifiler. Landbruksmaskiner hadde akkurat nok plass til at de for egen maskin kunne kjøre gjennom tunnelen, som hadde en hellingsgrad på 1:15. Det var ikke mulig for syklistene å bruke en så bratt tunnel, for dem var maksimal hellingsgrad på 1:30. For disse trafikantene ble da også et «tårn» i hver ende av tunnelen bygget. I hvert tårn er det en rulletrapp og en stor heis. Tunnelene er åpne 24 timer i døgnet. 16. september 1999 åpnet prins Willem-Alexander den andre Heinenoordtunnelen. Bolteløkka. Kart over Bolteløkka, ca. 1900 Bolteløkka er et strøk i bydel St. Hanshaugen i indre by i Oslo, avgrenset av Thereses gate i vest, Ullevålsveien i nord og øst og Louises gate og Wilhelms gate i syd. Andre gater i strøket er Bolteløkka allé, Brageveien, Eugenies gate, Johannes Bruns gate, Snorres gate, Sofies gate og Vidars gate. Nabostrøkene er Adamstuen og Valleløkka i nord, Fagerborg i vest, Bislett i syd og St. Hanshaugen i øst. Bolteløkka har sitt navn fra David Bolt som i 1761 kjøpte løkken Henrichenberg fra bymarken. Den store trebygningen (Ullevålsveien skole) i Bolteløkka allé 8 er løkkebygningen. Strøket ligger i en bakke og har gode sikt- og lysforhold, mellom de to høydene Stensparken med Blåsen og St. Hanshaugen. Før den bymessige utbyggingen fra 1870-tallet var det utsikt til byen og fjorden. Inntil 1893 eller noe tidligere lå Bislettbekken åpen. Den rant der Sofies gate er nå. Bolteløkka har svært variert bebyggelse. Langs Thereses gate er det leiegårder og tette kvartaler. Den nordlige delen av strøket øst for Sofies gate består av villaer i tre og mur og frittliggende leiegårder med balkonger. Her er mange stilarter i en sjarmerende blanding. Strøket har to skoler: Bolteløkka skole, Eugenies gate 10, grunnskole 1.-7. trinn grunnlagt 1898, og Ullevålsveien skole, Bolteløkka allé 8, for barn med spesielle lærevansker, 3.-10. trinn, som tar opp barn fra et større område. Per 1. januar 2006 bodde det ca. 2600 mennesker på Bolteløkka. Larabanga. LarabangamoskéenLarabanga er en landsby i Northern Region i Ghana. Landsbyen ligger ved inngangen til Mole nasjonalpark og er mest kjent for sin store moské bygget i leire. Byggestilen minner om den store moskéen i Djenné, om enn i mindre skala. Moskéen dateres til 1421, da den transsahariske handelen var på sin høyde. Det sies forøvrig at Ghanas eldste koran ligger i denne moskéen. Larabangas hovedinntekt kommer fra jordbruk og økoturisme. Oscars gate (Oslo). Oscars gate (1-81, 2-92) er en gate i bydel Frogner. Gaten går fra Pilestredet til Frognerveien. Gaten har navn etter kong Oscar I, konge av Sverige og Norge fra 1844 til 1859. Den ligger bak slottet, parallelt med Parkveien. De fleste byggene ble oppført i perioden fra 1860 til utover til 1890 i henhold til byplanen for Homansbyen. Gaten fremstår som staselig, med store murvillaer og leiegårder med romslige leiligheter. Det er i dag flere ambassader som har adresse til denne gaten. Nattmann. En nattmann (tidligere betegnelse også rakker), var en person som utførte arbeid med tømming av utedoer og latriner i bymessige strøk. Han kastrerte hester, tok seg av bortkjøring og nedgraving av kadavere av selvdøde dyr og feide piper. Rakkeren var også hundefanger. Nattmannen kjørte omkring med hest og nattmannssluffe for å gjøre jobben sin. Navnet kommer av at enkelte av disse arbeidsoppgavene gjerne ble utført om natten eller svært tidlig om morgenen for at innbyggerne skulle bli minst mulig sjenert, bl. a. av lukt. Nattmannen hadde gjerne avtale med en gårdbruker i området om levering og/eller deponering av avfallet. Avfallet kunne også inkludere vanlig husholdningsavfall. Navn som f.eks "Nattmannsbekken" tyder imidlertid på at også andre former for deponering var i vanlig bruk. Frem til 1871 ble avfallet fra deler av Oslo tømt på den såkalte «Natmandshaugen», der Stensparken og Fagerborg kirke ligger i dag. Nattmannen fikk også oppgaver som assistent for bøddelen eller skarpretteren i forbindelse med henrettelser og andre avstraffelser. Etter en halshogging var det rakkeren som fikk i oppgave å sette det avhogde hodet på stake. Og det var han som måtte grave ned det maltrakterte liket på retterstedet. Arbeidet ble regnet som skittent, og statusen til en nattmann var svært lav. Nattmannen og alt hans vesen og familiens eventuelle rakkerunger, var foraktet av alt og alle; folk regnet dem som urene, og de utgjorde 1700-tallets urbane pariakaste. Betegnelsen rakker anses å komme fra tysk «Racker» (svensk «Rackare»). Se også. I Forordningen av 7. februar 1749 utstedt av kong Fredrik V er både skarpretterens og nattmannens oppgaver i forbindelse med tortur og henrettelse av dømte mordere klart beskrevet. Botlektunnelen. Botlektunnelen ligger sørvest for Rotterdam by i den nederlandske provinsen Zuid-Holland. Den ble bygget for å overta rollen til Botlekbroen som ble bygget i 1956. Gjennom tunnelen under elven Oude Maas er riksvei "A15" mellom Rotterdam og Europoort lagt. Gjennom Botlektunnelen går all slags veitransporter, med unntak av transporter av farlige stoffer. Disse må fremdeles bruke Botlekbroen. Design og byggeteknikk. Tunnelen består av to rør, hvert med tre filer. Mellom disse to ligger et ekstra, smalere rør som kan brukes i nødstilfeller. Tunnelens lukkede del er utført som en synketunnel, bygget opp av 5 elementer (fire 115 meter lange og en på 87,5 meter) som er 30,9 meter brede og 8,95 meter høye. Innkjørslene ble bygget på stedet ved at tørrdokker ble laget på stedet. Innkjørselen på vestsiden er 320 meter langt, mens det østlige er 530 meter. Byggestart var i 1975, og elementene ble bygget i samme dokk som elementene for Beneluxtunnelen som ble ferdigstilt i 1967. Til byggeforberedelsene hørte mudring av byggedokken. Byggingen av tunnelelementene begynte 1. juni 1976. Forberedelser treffes for å øke veinettets kapasitet ved å anlegge en Botlektunnel til («Tweede Botlektunnel»). Et definitivt vedtak er ikke gjort, undersøkelser pågår for å se om det er mulig. Videre må finansieringen av den klargjøres. For Betuweruten ble en jernbanetunnel bygget, Botlekjernbanetunnelen som ble tatt i bruk i 2006. Llyfr Gwyn Rhydderch. Llyfr Gwyn Rhydderch eller Rhydderchs hvite bok er et av de mest bemerkelsesverdige og feirete av walisiske manuskripter fra middelalderen. Det er skrevet på midten av 1300-tallet og er en av de tidligste samlingene av walisisk prosatekster, skjønt det inneholder også noen eksempler på tidlig walisisk poesi. Det er nå en del av samlingen til Det nasjonale bibliotek i Wales. Det som opprinnelig var ett manuskript er nå bundet inn som to bind og er kjent som «Peniarth MS 4» og «Peniarth MS 5». Førstnevnte inneholder walisiske fortellinger som nå kollektivt er kjent som "Mabinogion", og sistnevnte (den første delen av det opprinnelige manuskriptet) inneholder religiøse tekster på walisisk, de fleste oversatt fra latin. Den hvite boken ble skrevet av og kopiert på midten av 1300-tallet, mest sannsynlig for Rhydderch ab Ieuan Llwyd (ca. 1325–1400) fra Parcrhydderch i kirkesognet Llangeitho i Ceredigion. Rhydderch, som kom fra en familie med en lang tradisjon av å støtte litteraturen, hadde en stilling under den engelske kronen, men var også i seg selv en autoritet på lokal walisisk lov. Hendene til fem skriverne har blitt identifisert i manuskriptet og de arbeidet mest sannsynlig i klosteret Strata Florida Abbey, ikke langt fra Rhydderchs hjem. Martin Hangl. Martin Hangl (født 17. juni 1962 i Samnaun) er en tidligere sveitsisk alpinist. Karrierens høydepunkt var gullmedaljen i Super-G under VM 1989 i Vail i Colorado, der Pirmin Zurbriggen sikret sveitsisk dobbeltseier. I tillegg vant Hangl tre verdenscuprenn i løpet av karrieren, som varte fra 1981 til 1994. Under OL 1988 i Calgary startet han i Super-G, storslalåm og i kombinasjonen, uten å oppnå gode plasseringer. Upendra Yadav. Upendra Yadav (født 1959? i landsbyen Bhagbatpur, Saptari distrikt) er lederen av protestorganisasjonen Madhesi Janaadhikar Forum – MJF, som er aktiv i Nepals østlige Tarai, grensedistriktet mot India. Kandidat for UML i 1961. U. Yadav stilte til parlamentet for det store, moderate kommunistpartiet UML i "Sunsari distrikts" valgkrets nr. 4 ved valget i 1991. Han fikk 21%, mot den seirende kandidaten fra Nepals Kongressparti som fikk 58%. Yadav kritiserte partiledelsen fordi han mente han ble tilbudt et valgdistrikt der han var sikker på å tape, og fikk mindre støtte fra partiet til valgpropaganda fordi han var madhesi. Samarbeid med NKP (Maobadi). Etter at han hadde vært politisk passiv noen år, startet han organisasjonen MJF, opprinnelig som "Institute for Madhes Intellectual Political Studies", en organisasjon som vakte liten oppmerksomhet. Han begynte å samarbeide med NKP (Maobadi). Det er ikke kjent om han var partimedlem, men han samarbeida blant annet nært med NKP (M)s viktigste madhesi-leder Matrika Prasad Yadav. Da maoistlederne "Matrika Prasad Yadav" og "Suresh Ale Magar" i 2004 ble arrestert i Delhi i India, var Upendra Yadav sammen med dem. Mens de to kjente NKP (M)-lederne ble overført til Nepal, der de ble satt i fengsel, var det i første omgang ukjent hva som skjedde med Upendra Yadav. Det viste seg seinere at indisk politi hadde beholdt ham, for så å sette ham fri. Yadav har seinere hevdet at Ram Raja Prasad Singh brukte sin innflytelse for å få ham løslatt. Episoden førte til at Upendra Yadav ble anklaget av folk fra NKP (M) for å ha gått i tjeneste hos det indiske politiet. Fra nå av ble det brudd mellom Upendra Yadav og NKP (M). Kontakter med hinduiske organisasjoner. U. Yadav kom nå i nærmere kontakt med ekstreme hinduiske nasjonalister i India, blant annet organisasjonen "Rastriya Swayamsewak Sangh" (RSS) som ga støtte til MJFs virksomhet. Etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006, var det store forventninger i Tarai om slutt på den langvarige diskrimineringa av madhesi-befolkninga fra Kathmandu, og innføring av regionalt selvstyre. 19. november 2006 deltok U. Yadav sammen med ledere fra det indiske RSS og nepalske monarkister på et monarkistisk, hinduistisk møte i "Gorakhpatra" i India. Møtet vedtok å starte en kampanje for et hinduisk monarki i Nepal. Opprøret i Østre Tarai januar–februar 2007. Da Nepals overgangsgrunnlov 2007 ble vedtatt den 15. januar 2007 uten at regionalt sjølstyre var innført, gikk Upendra Yadav i spissen for demonstrasjoner, der han blant annet brente en kopi av den nye grunnloven offentlig. Dette ble starten på omfattende demonstrasjoner i det østlige Tarai, som ledet til at Nepals regjering i slutten av januar sa seg villig til å forhandle med MJF og U. Yadav. Av yrke er Upendra Yadav college-lærer i "Sunsari distrikt". Fylkesvei 1 (Oppland). Fylkesvei 1 i Oppland går mellom Sløvika i Jevnaker og Kittelsrud i Gran. Veien er 6,9 km lang. Eksterne lenker. 001 001 001 Fylkesvei 39 (Oppland). Fylkesvei 39 i Oppland går mellom Tingelstad og Hvattum i Gran. Veien er 5,6 km lang. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 34. Eksterne lenker. 039 039 Messierobjekt. Et messierobjekt er et sett på 110 astronomiske stjernetåker og stjernehoper som Charles Messier katalogiserte i Messierkatalogen. Første utgave i 1774 hadde de 45 første objektene, endelig utgave i 1781 hadde hele katalogen. Charles Messier observerte egentlig kometer, men observerte objekter som kunne forveksles med disse. Han ga derfor ut katalogen for å unngå sammenblanding. Mange slike objekter betegnes fremdeles med sine messiernummer (M1-M110), selv om vi nå vet at de omfatter mange forskjellige typer objekter, fra tåker i vår egen galakse til andre galakser. Fordi Messier levde og virket i Frankrike, er katalogen begrenset til objekter som kan observeres fra Frankrike gjennom året, det vil si til deklinasjon –35°. Alle messierobjekter kan sees med selv små astronomiske teleskoper eller kikkerter under gode forhold. Mateja Svet. Mateja Svet (født 16. august 1968 i Ljubljana) er en tidligere slovensk alpinist. Hun representerte Jugoslavia. Hun deltok i sitt første verdenscuprenn som sekstenåring, og hun vant sitt første renn i en alder av sytten. Under VM 1987 i Crans-Montana sikret hun seg hun tre medaljer: sølv i storslalåm og bronse i Super-G og slalåm. Under OL 1988 i Calgary tok hun sølv i slalåm, bare slått av Vreni Schneider. Kronen på verket ble satt under VM 1989 i Vail, da hun ble verdensmester i slalåm. I tillegg tok hun bronse i storslalåm (først etter at Christelle Guignard ble fratatt medaljen på grunn av dopingmisbruk). Mateja Svet vant totalt sju verdenscuprenn (seks i storslalåm og ett i slalåm). I sesongen 1987/88 gikk hun til topps i storslalåmcupen. Våren 1990 kunngjorde Svet at hun la opp som toppidrettsutøver, før hun fylte 22 år. Fylkesvei 23 (Oppland). Fylkesvei 23 i Oppland går mellom Svingen og fylkesgrensen ved Helleren i Lunner. Veien er 14,1 km lang. Eksterne lenker. 023 023 023 Frank Wörndl. Frank Wörndl (født 28. juni 1959 i Sonthofen) er en tidligere tysk alpinist. I løpet av karrieren vant han aldri noe renn i verdenscupen. Han gikk imidlertid svært overraskende til topps i slalåm under VM 1987 i Crans-Montana. Under OL 1988 i Calgary viste han nok en gang evnen til å slå til når det gjaldt som mest, og tok sølv i slalåm. Etter at han la opp, har Wörndl arbeidet som TV-kommentator for ZDF og Eurosport. Florence Steurer. Florence Steurer (født 1. november 1949 i Lyon) er en tidligere fransk alpinist. Hun deltok i verdenscupen fra 1966 til 1972 og vant fire renn (ett i storslalåm og tre i slalåm). Under VM 1966 tok hun bronsemedalje i storslalåm. I VM 1970 kom hun på andre plass i kombinasjonen. Under OL 1972 i Sapporo tok hun bronse i slalåm. Hun tok også sølv i kombinasjonen, men dette hadde bare status som VM-øvelse. Oppsummering av Prajnaparamita sutra i 8 000 vers. Oppsummering av Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers (Sanskrit: Ratnaguna-sañcayagātha) er en liten tekst med 32 kapitler og 302 vers. Denne lille teksten er en oppsummering av den store Prajñāpāramitā sūtra i 8 000 vers. 52 vers av Ratnaguna-sañcayagātha mangler i Prajñāpāramitā i 8 000 vers: Kapitlene 11, 13, 15, 17-20, 29–32, kapittel 3, 5–8, kapittel 7,7, kapittel 9,1, kapittel 12, 6–9, kapittel 14, 3–5, kapittel 21,8, kapittel 22,6, kapittel 24 2,6 og kapittel 27,8. Sanskrit-manuskripter. To sanskrit-manuskripter fra Nepal (Mss A og B, Calcutta) bærer tittelen "Prajñāpāramitā Ratnaguna samcaya-gātha": «(302) vers om Prajñāpāramitā som er skattkammeret av verdifulle dyder». Edward Conze daterte sanskrit-teksten til 100 f.Kr. grunnet dens arkaiske språk. Sanskrit-tittelen er av relativt ny dato. Den er bare nevnt i kapittel 29, vers 3 "(idam gunasamcayānam)" og kapittel 27, vers 6 "(ayu vihāra gune ratānām)" i sanskrit-teksten. Tittelen var imidlertid i bruk allerede rundt år 600. To vers er nemlig sitert av Candracirti under tittelen Ārya-Sañcatagātha. Den tibetanske oversettelsen. Den tibetanske oversettelsen bærer tittelen "’Phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa sdud pa tsigs su bcad pa" og ble oversatt fra et Nepalsk sanskrit-manuskript med tittelen Ārya prajñāpāramitā samcaya-gātha. Den kinesiske oversettelsen. Teksten ble oversatt til kinesisk av Fă Xián (法賢, 320–420), som var en pilegrim i India i årene 399–414, med tittelen Fóshuō fómǔ băo dé cáng bānruò bōluómì Jīng (佛說佛母寶德藏般若波羅蜜經) i 31 kapitler. Den kinesiske utgaven har således tilføyd «Mor til Buddha» (fómǔ, bodhisattva Prajñāpāramitā) som en del av tittelen. Kommentar av Haribhadra (ca 750). Omkring 750 skrev Haribhadra, fra Bihar i India, en kommentar med sanskrit-tittelen "Bhagavan Ratnaguna-sañcayagāthā nāma Pañjika" («En kommentar av vanskelige punkter i Ratnaguna-sañcayagātha»), som er bevart i en tibetansk oversettelse med tittelen "Bcom ldan vdas yon tan rin po che sdud pa’i taiga su bcad pa’i dkcav vgres zhes bya ba". Det nasjonale bibliotek i Wales. Bibliotekets fasade.Det nasjonale bibliotek i Wales, eller på walisisk Llyfrgell Genedlaethol Cymru, ligger i Aberystwyth i Wales. Biblioteket er berettiget til å motta en kopi av hver eneste utgitt verk fra Storbritannia og Irland og huser nå over fire millioner trykksaker. Bygningen var formgitt av arkitekt Sidney Greenslade som vant en konkurranse til å tegne bygningen i 1909. Selve byggingen startet i 1911. Biblioteket har mange sjeldne bøker, inkludert "Yny lhyvyr hwnn", den aller første boken som ble trykket med walisisk språk i 1546 og den første walisiske oversettelsen av hele Bibelen i 1588. Det oppbevarer også mange sjeldne og betydningsfulle manuskripter, blant annet "Llyfr Du Caerfyrddin", eller "Carmarthens svarte bok", som er det tidligste overlevde manuskript som er fullstendig skrevet på walisisk, og "Llyfr Taliesin" eller "Taliesins bok", og et manuskript som inneholder arbeidene til Geoffrey Chaucer. Biblioteket inneholder også "Det politiske arkiv for Wales" ("The Welsh Political Archive") og "Det nasjonale audiovisuelle arkiv for Wales" ("The National Screen and Sound Archive of Wales"). I tillegg oppbevares også kart, fotografier, malerier, topografiske og landsskapstrykk, tidsskrifter og aviser. Mange av de mest betydningsfulle manuskripter og bøker har blitt digitalisert og gjort tilgjengelig for offentligheten via bibliotekets nettsted. I 2000 klarte en tyv å stjele bortimot femti ekstremt sjeldne kart fra biblioteket. Kartene er antatt solgt til private samlere. Storgata (Oslo). Storgata (1-107, 2-42) er en gate i bydelene St. Hanshaugen og Grünerløkka i Oslo. Nr 1-51 og 2-32 ligger i bydel St. Hanshaugen og resten i bydel Grünerløkka. Gaten starter ved Kirkeristen og går til Nybrua over Akerselva hvor den fortsetter som Trondheimsveien. Storgata er sørøstlige grense for strøket Hausmannsområdet mellom Hammersborggata og Nybrua. Det er også nordgrensen for Vaterland, og nordvest- og deretter vest- grensen for Fjerdingen. Anaheim. Anaheim er en by i fylket Orange County i California. Den ligger 45 kilometer sørøst for Los Angeles. Innbyggertallet ble i 2006 estimert til å være 342 410, noe som gjør Anaheim til den tiende største byen i California og den femtisjette største i De forente stater. Anaheim er den nest største byen i fylket målt i innbyggertall (etter Santa Ana), og den største i målt i areal. Anaheim er mest kjent for sine fornøyelsesparker og profesjonelle idrettslag. Historie. Anaheim ble grunnlagt i 1857 av bønder og vinmakere fra Franken i Bayern. Det nye tettstedet fikk navnet "Annaheim", der «Anna» refererte til Santa Ana-elven og «heim» til «hjem». Navnet ble senere noe endret til den nåværende formen. Den 10. februar 1870 fikk Anaheim bystatus. Vinrankene i området ble ødelagt av en insektspest på 1880-tallet. Bøndene gikk da over til å dyrke valnøtter, appelsiner og sitroner. På 1920-tallet fikk Ku Klux Klan det for seg at byen skulle gjøres til modellby. De fikk inn fire medlemmer i det fem mann store bystyret, i tillegg til at ni av ti medlemmer i byens politistyrke var klansmenn. De fire klansmedlemmene i bystyret satt i nesten ett år, før de ble avslørt. Dette førte til et nyvalg, der de mistet plassene sine. hele 95 % av byens innbyggere deltok i dette valget. Disneyland ble åpnet den 17. juli 1955, og har siden være Anaheims største turistattraksjon. Den 8. februar 2001 åpnet Disneys California Adventure Park, den største utvidelsen i Disneylands historie. Historisk sett var Anaheim en rik forstad til Los Angeles, med blant annet det eksklusive strøket Anaheim Hills. På slutten av 1900-tallet vokste innbyggertallet i Anaheim kraftig, nå har Anahiem en mer blandet sosioøkonomisk og etnisk sammensetning. Politikk. Anaheim ledes av et fem mann sterkt byråd, som velges direkte av velgerne. Disse utpeker så en City Manager, som leder den daglige driften av byen. Siden 2002 har David M. Morgan hatt stillingen som City Manager. Borgermesteren, siden 2002 Curt Pringle, har stort sett seremonielle oppgaver. Byen er delt mellom tre distrikter til Representantenes hus. Pr. 2007 er de tre kongressrepresentantene fra byen er Ed Royce (R), Gary Miller (R) og Loretta Sanchez (D). Disse har sittet siden henholdsvis 1993, 1999 og 1997. Næringsliv. Den viktigste næringsveien i Anaheim er turisme. Anaheim Convention Center huser en mengde konferanser, i tillegg til den verdensberømte Disneyland. Disneyland er byens største arbeidsgiver. Idrett. I tillegg spilte laget NFL-laget Los Angeles Rams i Anaheim fra 1980 til 1994. Laget ble da flyttet til St. Louis og omdøpt til St. Louis Rams. Los Angeles Angels of Anaheim var frem til januar 2005 kjent som Anaheim Angels. Eierne av laget byttet da navn på laget slik at det skulle få bredere publikumsappell utenfor Anaheim. Dette skapte sterke reaksjoner i byen. Sissel Ingri Andersen. Sissel Ingri Andersen (født 4. april 1955) er en norsk skuespillerinne. Hun ble ansatt ved Den Nationale Scene i 1978, avbrutt av et engasjement ved Rogaland Teater hvor hun spilte Ofelia i "Hamlet" i 1986. Blant hennes viktigste roller på Den Nationale Scene var rollen som Sonja i "Raskolnikov" (1982) og i Ibsens "Samfundets støtter" i 1988 (begge i regi av Kjetil Bang-Hansen). I 1982 spilte hun også i Fjernsynsteatrets Cecilie Løveid-oppsetning "Kan du elske?". Hun har også medvirket i flere radiohørespill, blant annet "Panikk i Polford" som ble sendt på NRK-radio første gang i 1983. John C. Breckinridge. John Cabell Breckinridge (16. januar 1821 – 17. mai 1875) var en advokat, politiker og general for konføderasjonen under den amerikanske borgerkrigen. Som politiker satt han i kongressen, både i Representantenes hus og i Senatet som senator for Kentucky. Etterhvert ble han den 14. visepresidenten i USA. Han tjenestegjorde under president James Buchanan i perioden 1857 – 1861, og er den yngste visepresidenten i USAs historie. Breckinridge stilte opp som presidentkandidat ved valget i 1860, men tapte da for republikaneren Abraham Lincoln. Han var den siste krigsministeren for konføderasjonen. Vinnie Jones. Vincent Peter Jones (født 5. januar 1965), populært kalt bare Vinnie eller The Axe, er en walisisk skuespiller og tidligere fotballspiller. Han ble født i den engelske byen Watford, den 5. januar i 1965. Jones innledet fotballkarrieren i nonleague-klubben Wealdstone FC. Etter et kort opphold i den vesle klubben, skrev den unge midtbanespilleren under for storklubben Wimbledon i 1986. I november 1986 debuterte Vinnie Jones som profesjonell fotballspiller, for Wimbledon mot Nottingham Forest. Jones fant seg raskt til rette blant lagkameratene sine i den nye klubben, gjengen som snart skulle bli verdenskjent som 'The Crazy Gang'. Vinnie Jones' spillestil karakteriseres av enorm innsats og arbeidsmoral på banen. I 1989 byttet han klubb til Leeds United, hvor han spilte en sesong. Neste stopp ble Sheffield United, også kun en sesong, før turen gikk videre til hovedstadsklubben Chelsea. Også her ble oppholdet kortvarig. Før starten av 92/93-sesongen valgte han å vende tilbake til Wimbledon. Vinnie Jones spilte 384 kamper i engelsk toppfotball, og scoret 33 mål. I løpet av karrieren fikk han også med seg 9 landskamper for Wales. Etter fotballkarrieren var over har han skiftet yrke til skuespiller, og har medvirket i en rekke storfilmer. Pernille Anker. Pernille Anker (født 9. mai 1947, død 11. august 1999) var en norsk skuespillerinne og sanger som ble mest kjent for å ha lagd skuespill for barn. Hun var tilknyttet Scene 7 i 1972-75, der hun sammen med Turid Balke startet opp barneteatervirksomhet, før de to fortsatte med Filiokus barneteater fra 1975. Hennes virksomhet i La Strada Musikkteater, som hun drev i 1977–1987, beskrives ofte som et musikalsk fortellerteater basert på bearbeidelse av treadisjonsstoff. Siden 1987 solovirksomhet, også med voksenforestillinger som "Stev" og "Fra mødrenes rike". Anker spilte mange forestillinger med frie grupper og vant sammen med Anne-Mali Sæther i 1991 Norsk Kassettavgiftsfonds Scenario-konkurranse for beste enakter med forestillingen "Saft". Fra 1994 spilte hun også urkvinne i Bentein Baardsons oppsetning av "Draumkvedet". På film hadde hun mindre biroller i de tre filmene "Hvem har bestemt?" (1978), "Det tause flertall" (1977) og "Lasse & Geir" (1976). Pernille Anker døde av kreft 52 år gammel. Merete Armand. Merete Armand (født 8. juni 1955) er en norsk skuespillerinne som for det meste av sin karriere har vært ansatt ved Den Nationale Scene. Armand gikk ut fra Statens Teaterhøgskole i 1979 og hadde sin debut samme år i stykket "Ole Brumm" ved Sogn og Fjordane Teater. Har videre vært ved Telemark Teater, Trøndelag Teater, Homansbyen Teaterselskap, Riksteatret og ansatt ved Den Nationale Scene siden 1986. Ved Den Nationale Scene. På Den Nationale Scene er hun kjent fra roller i stykker som "Vaskerelvens rose" av Gunnar Staalesen (1986), "Måken" av Anton Tsjekhov (1987), "Hellemyrsfolket" av Amalie Skram og Gunnar Staalesen (1992), "Løvet i Vallombrosa" av Lars Norén (1997), "Erasmus Montanus" av Ludvig Holberg, "Presidentinnene" av Werner Schwab, (begge 2000), "Heksene" av Roald Dahl (2001–02), "1900" av Gunnar Staalesen (2002–03), "Ronja Røverdatter" av Astrid Lindgren (2003–04), "Ved Kattemyra" av Marina Carr, "Kameliadamen" av Alexandre Dumas d. y. (begge 2004) og "Idioten" av Fjodor Dostojevskij i 2005. Høsten 2006 var hun aktuell som Rottejomfruen i forestillingen i "Lille Eyolf" av Ibsen. Ved siden av teatret hadde hun en mindre rolle i den britiske filmen "The Witches" (Heksene) i 1990. Annet. Hun ble tildelt Pernillestatuetten i 1997 for sitt skuespillerarbeid. Merete Armand er datter av skuespilleren Eilif Armand og søster til skuespillerne Frøydis Armand og Gisken Armand. Koforidua. Koforidua er en by i regnskogbeltet i Ghana og er hovedstad og kommersielt senter i regionen Eastern Region. Byen ble grunnlagt rundt 1875 av flyktninger fra Ashantikongedømmet. Majoriteten av innbyggerne er kristne. Byen har et sentrum, der man finner et sentralmarked, taxi og busstasjon, kino, bokhandlere og en lokal radiostasjon. Byen har også flere hoteller og herberger. Ada (Ghana). Ada er en ghanesisk landsby som ligger 3 – 4 timers kjøretur øst for Accra i Greater Accra Region. Landsbyen er delt inn i tre områder: Big Ada, Ada Foah og Ada Kasseh. Landsbyen ligger i munningen til Voltaelven og er kjent for sine strender. Hvert år i august arrangeres en festival, Asafotufiam, for å minnes Adakrigere som har dødd i krig. Man kan også finne ruinene etter Fort Kongensten, en festning som ble bygd av danskene i 1784. Adas hovedinntekter kommer fra saltproduksjon og turisme. Akosombo. Akosombo er en landsby i Eastern Region i Ghana. I landsbyen finner man Akosombodemningen, som har skapt verdens største menneskeskapte innsjø, Voltasjøen. Mikkel Gaup. Mikkel Mathis Gaup (født 16. januar 1968 i Alta i Finnmark) er en norsk-samisk skuespiller. Film. Gaup gjorde sitt store gjennombrudd i den Oscar-nominerte spillefilmen "Veiviseren" i 1987. Han har allsidig bakgrunn fra både teater, TV og film, der han blant annet har vært med i filmen "Breaking The Waves" av Lars von Trier. Både Veiviseren og Breaking The Waves ble nominert til Oscar og til filmfestivalen i Cannes. I februar 2008 spilte han hovedrollen som Aslak Jacobsen Hætta i Nils Gaups film om Kautokeino-opprøret, "Kautokeino 1852" TV. Gaup spilte Tvilling i NRK-serien "Jul i Blåfjell", og har også vært med i TV-serien "Den lille traktoren" (Gråtass), samt vært programleder i "Påskemorgen". Etter Veiviseren spilte han i miniserien "Solens sønn og månens datter" der han hadde rollen som samegutten Niilas, som innledet et «forbudt» forhold til jenta Birte, spilt av Liv Heløe. Serien gikk på NRK i 1993. Han var også å se på Barne-TV i serien "Amuletten". Høsten 2008 deltok han i «Skal vi danse», hvor han røk ut i semifinalen. I 2009 deltok han i Zebra Grand Prix på TV2 Zebra, hvor han kom på 2. plass på lag sammen med Hanne Sørvaag. Teater. Mikkel har tidligere jobbet på Den Nationale Scene, Riksteatret, ABC-teateret og Beaivvaš Sámi Teáhter. Han var også med i Vardøger som Nordland Teater var med på å produsere på Festspillene i Nord-Norge i 2001. Mikkel spilte Jåvva i Vaajesh Gaaltije/Eventyrkilden som Åarjelhsaemien Teatere/Sydsamisk Teater og Nordland Teater som hadde première og turné i Nordland våren 2005. Han har spilt tittelrollen i den kritikerroste "Faust" på Beaivvás Sámi Teáhter. I 2009 spilte Mikkel ved Hålogaland Teater, hvor han medvirket i "20 Teddy uten filter" og "Bør Børson Jr." Annet. Mikkel er faren til modell og tidligere Frøken Norge deltager Maiken Madeleine Gaup. Coleman Hawkins. Coleman «Hawk» Hawkins (født 21. november 1904 i Saint Joseph, Missouri, død 19. mai 1969 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende. Hawkins var oppvokst i Chicago og Topeka, Kansas, og spilte tidlig med Mamie Smiths «Jazz Hounds» (1922–23) og Wilbur Sweatman, før han i New York City var i Fletcher Hendersons orkester (1924–34) på Cotton Club, og i perioden 1925-26 utviklet sin avanserte stil inspirert av bandkollega Louis Armstrong. Derpå fulgte soloperioden 1934-39 i Europa der han blant annet spilte med Arne Hülphers orkester (Stockholm, 1935), medvirket på innspillinger med Hot Club of France, Django Reinhardt og Stephane Grappelli (1937), samt spilte med gjestende amerikanere som Benny Carter, Joe Coleman og Arthur Briggs. Tilbake i USA, spilte han inn sin mest kjente solo på "Body and Soul" (1939), ble kåret til årets utøver av Down Beat, samt skrev filmmusikk til "Stormy Weather" (1943). Samtidig endret han kurs til den nye bebop-stilen, startet egne besetninger (1944) med Thelonious Monk piano, Miles Davis trompet og Max Roach bass. Hawkins ledet den første bebop-innspilling med Dizzy Gillespie og Roach (1943), senere med J. J. Johnson, og Fats Navarro. Han opptrer alene på utgivelsen "Picasso" (1948). På 50-tallet spilte han i Jazz at the Philharmonic, og fulgte det stilmessige kjølvann av Charlie Parker og Lester Young, samt spilte inn med Ben Webster (1957). Han spilte med Roy Eldridge, Eric Dolphy, John Coltrane, såvel som Duke Ellingtons orkester (1962). Hawkins var igjen, med Oscar Petersons trio, på besøk i Stockholm (1967), og var aktiv inntil sin død (lungebetennelse, 1969), hvorpå hans liv ble biografert av John Chilton i "The song of the Hawk" (1990). Lorenzo da Ponte. Lorenzo Da Ponte, født Emanuele Conegliano (10. mars 1749 i Ceneda (nå Vittorio Veneto), død 17. august 1838 i New York) var en italiensk librettist og dikter. Han er mest kjent for å ha skrevet librettoene til tre operaer av Wolfgang Amadeus Mozart, "Le nozze di Figaro", "Don Giovanni" og "Così fan tutte". Mange av hans verk tilhører genren "Opera buffa". Ceneda. Ceneda er det tidligere navnet på byen Vittorio Veneto i Italia. Byen ble i 1866 forent med Serravalle og tok det nye navnet fra dette år. Ceneda var fødebyen til Lorenzo da Ponte, kjent librettist for Wolfgang Amadeus Mozart. Alf Hildrum. Alf Ivar Hildrum (født 18. april 1948 i Overhalla i Nord-Trøndelag) er en norsk pressemann, konsernsjef og sjefredaktør for TV 2. Han er utdannet som siviløkonom fra NHH i 1973. I sin tid ved NHH var han aktiv som styremedlem av Studentersamfunnet i Bergen og som organisasjonssekretær i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Han var i en periode formann i AUF i Hordaland. Han har redaksjonell erfaring fra en rekke A-presse-redaksjoner siden 1979, blant annet i A-pressens Oslo-redaksjon (APOR) både som journalist og redaksjonssjef, redaktør og disponent i Bergens Arbeiderblad, og var i perioden 1987 til 2007 konsernsjef i A-pressen og leder av Medier Russland. Fra 2006 var han styreleder for TV 2 fram til han overtok rollen som sjefredaktør og administrerende direktør i TV 2 Gruppen etter Kåre Valebrokk den 13. juni 2007. Som journalist er Hildum blant annet kjent for avsløringene av statsminister Odvar Nordlis helseproblemer tidlig i 1981, som i sin tur bidro til at Nordli gikk av som regjeringssjef. Han har hatt sterk partipolitisk tilknytning til Arbeiderpartiet, og var blant annet informasjonssekretær og personlig sekretær for Hallvard Bakke i Handels- og skipsfartsdepartementet fra 1978 til 1979. Guy Périllat. Guy Périllat (født 24. februar 1940) er en tidligere fransk alpinist. Han er dobbelt verdensmester og har vunnet to olympiske medaljer. Périllat feiret sin største triumfer i 1960-årene. Under OL 1960 i Squaw Valley ble Périllat verdensmester i den ikke-olympiske kombinasjonsøvelsen. I utforrennet tok han bronse. To år senere hadde han igjen suksess i VM, da han tok sølv i slalåm, bak landsmannen Charles Bozon. Under VM 1966 i Portillo i Chile tok Périllat sin andre verdensmestertittel, denne gang i storslalåm, og tok sølv i slalåmrennet. Endelig tok han sin andre olympiske medalje under OL 1968 i Grenoble, med sølv i utfor. Périllat la opp som aktiv alpinist etter sesongen 1968/69. Skotsk Premier League 2003–2004. Den Skotske Premier League 2003–04 ble avlsuttet med Celtic som mester. Eltonveien (Oslo). Eltonveien (1-111, 2-24) er en vei på Refstad i Bydel Bjerke i Oslo. Veien begynner i krysset Sinsenveien/Refstad allé i nordvest og ender opp i Haugmannsveien i sørøst. Veien er i underkant av 400 meter lang, og består av villa- og rekkehusbebyggelse. Det er gangforbindelse mellom Eltonveien og Ribstonveien. Veien ble i 1934 oppkalt etter eplesorten, samtidig med de andre "epleveiene" Åkerøveien og Ribstonveien. Discolomatidae. Discolomatidae er en familie av små, tropiske biller som lever på barken av ulike slags trær. Familien har ofte blitt kalt Discolomidae, og omfatter gruppene som av og til har blitt kalt Aphanocephalidae og Notiophygidae. Utseende. Små (1,2 – 2 mm), kort ovale til nesten sirkelrunde, flate biller. De er blanke, glatte, tett punkterte og brunlige til svarte på farge. Hodet er temmelig lite, på sidene vanligvis dekket av brystskjoldets framskutte framhjørner. Antennene er nokså korte, 9- eller 10-leddete, med en en-leddet kølle. Brystskjoldet (pronotum) er mye bredere enn langt, mer eller mindre halvsirkelformet sett ovenfra, jevnt og ganske tett punktert, uten påfallende groper eller knøler. Dekkvingene er brede, ovale, ganske tett punkterte men uten punktrekker. Noen arter mangler flygevinger. Beina er ganske korte, lårene er tykke, hoftene (coxae) er uvanlig små og delvis innesluttet i groper på undersiden. Føttene er tre-leddet. Levevis. Billene blir ofte funnet på barken av ulike slags tropiske trær, og er blant annet blitt samlet inn ved trekrone-gassing ("canopy fogging"). Frankie Laine. Frankie Laine (Frank Paul LoVecchio) (født 30. mars 1913, død 6. februar 2007) var en av de mest suksessfulle og innflytelsesrike amerikanske sangere gjennom det meste av det 20. århundre. I sin karriere har han utgitt og sunget en lang, lang rekke av hits (blant annet «Jealousy», «That Lucky Old Sun» og «I Believe») og har på verdensplan solgt mer enn 250 millioner plater. Han var kjent under kunstnernavnene "Mr. Rhythm", "Old Leather Lungs" og "Old Man Jazz". Han var gift to ganger, første gang fra 1950–1993 og igjen fra 1999, da han rundet 86 år. Milan Kučan. Milan Kučan (født 14. januar 1941 i Križevci i Prekmurje) er en slovensk politiker og statsmann. Han var Slovenias første president etter landet ble uavhengige fra Jugoslavia i 1991. Kučan ble gjenvalgt i 1997 og avsluttet sin presidentperiode i 2002. Jugoslavisk politikk. Kučan er jurist fra Universitetet i Ljubljana, der han gikk ut i 1964. Han ble politisk aktiv i studietiden. Fra 1968 til 1969 var han leder i det slovenske ungdomsforbundet. Kučan var med i Slovenias kommunistliga, der han fra 1969 til 1973 var medlem av sekretariatet, og Det arbeidende folks sosialistallianse, som samlet ulike organisasjoner. Kučan ble i 1973 sekretær i sosialistalliansen, et verv han hadde til 1978, da han ble president i republikkforsamlingen i Slovenia. I 1982 tok Kučan steget over i jugoslavisk rikspolitikk og det fulgte politiske verv i Beograd, der han fra 1982 til 1986 var slovensk representant i ledelsen for Jugoslavias kommunistforbund. Kučan vendte i 1986 tilbake til Slovenia der han ble president i Slovenias kommunistliga. Han begynte nå å fremme et program for større politisk deltagelse og frihet. Kučan ble en forkjemper for etniske minoriteters rettigheter, ønsket å bryte ettpartisystemet i Jugoslavia, ville skille parti og stat og ha frie valg. Det selvstendige Slovenia. Etterhvert som konfliktene innad i Jugoslavia tilspisset seg, sto Kučan i spissen for ikke-voldelig løsning på konfliktene og en fredelig oppløsning av forbundsstaten. Han vant det første frie flerpartivalget i Slovenia i april 1990 og ble valgt å føre forsete i det kollektive presidentskapet. Etter at et stort flertall stemte for slovensk uavhengighet i desember 1990, ledet Kučan Slovenia til selvstendighet gjennom en kort krig som fulgte etter den jugoslaviske hærs angrep på landet. Han representerte Slovenia i forhandlingene om det tidligere Jugoslavia og kunne i 1992 se landet tatt opp som medlem i FN. Slovenia fikk ny grunnlov og i 1992 ble han valgt til president med støtte fra 64% av velgerne. Han stilte som uavhengig kandidat. Kučan vant i 1997 gjenvalg, denne gang med 55,5% av de avgitte stemmene. Kučan ledet an å å få Slovenia integrert i Europa og det nordatlantiske forsvarssamarbeid, prosesser som ble fullført etter hans presidentperiode ved at Slovenia har blitt medlem av EU og NATO. Han ble i 2002 etterfulgt i presidentembetet av Janez Drnovšek. Etter presidenttiden. a> under et arrangement på reformasjonsdagen i 2010 I 2002 medvirket Kučan til grunnleggelsen av grunnla International Ethical Collegium, der han ble president sammen med den tidligere franske statsminister Michel Rocard. Kučan ble i 2004 med i Madrid-klubben av tidligere stats- og regjeringssjefer. I 2008 deltok han i grunnleggelsen av Det europeiske råd for toleranse og forsoning (European Council on Tolerance and Reconciliation, ECTR). Utmerkelser. Kučan har mottatt en rekke ordener og utmerkelser. Han har mottatt Republikken Slovenias frihetsorden i gull, Slovenias fremste orden. Kučan er ridder av den danske Elefantordenen, storkorskommandør av den latviske Trestjerneordenen, har mottatt den kroatiske Kong Tomislavs stororden, storkjede av den portugisiske Infante Dom Henriks orden, 1. klasse av den slovakiske Det hvite dobbeltkorsets orden, storkorskommandør og 1. klasse av den estiske Terra Mariana-korsets orden. Kučan mottok i 2002 Den hvite ørns orden fra Polens president. Fra paven har han mottatt Piusordenen. Kučan er æresborger av Ljubljana. TV 2 Gruppen. TV 2 Gruppen er Norges største kommersielle mediehus. TV 2 Gruppen tilbyr tjenester via TV, tekst-TV, radio, Internett, Web-TV, bredbånds-TV, mobiltelefoni og ulike informasjonsskjermer. Konsernet omfatter TV 2, TV 2 Zebra, TV 2 Nyhetskanalen, TV 2 Filmkanalen, TV 2 Sport, TV 2 Science Fiction, TV2.no, TV 2 Mobil. Institutt for samfunnsforskning. Institutt for samfunnsforskning (forkortet ISF) er en privat, uavhengig, ikke-kommersiell forskningsstiftelse, lokalisert i Oslo. Instituttet søker å skape et bredt fagmiljø uten skarpe grenser mellom grunnforskning og anvendt forskning. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom et mangfold av samarbeidspartnere og oppdragsgivere. Instituttet samarbeider med universitetsmiljøer i inn- og utland, høyskoler og andre forskningsinstitutter, og har forskningsoppdrag fra både Norges forskningsråd, departementene, frivillige organisasjoner og næringslivet. Institutt for samfunnsforskning har siden starten vært tverrfaglig orientert, og fører denne tradisjonen videre. Historikk. Institutt for samfunnsforskning ble formelt opprettet som en stiftelse i 1950, med utspring i miljøet omkring bl.a. Arne Næss, Vilhelm Aubert, Erik Rinde og Stein Rokkan. Rett etter krigen arbeidet disse for å få opprettet universitetsfaget sosiologi, samtidig som de så behovet for å utvikle et redskap for å løse aktuelle problemer i samfunnet. Dette anvendte perspektivet på samfunnsvitenskapene, en tverrfaglig tilnærming til problemer og empirisk metode lå bak stiftelsen av ISF. Instituttet startet sin virksomhet i Arbiens gate, og har fra 1960 holdt til i Munthes gate 31. Fra opprettelsen fram til omkring 1970 spilte instituttet en avgjørende rolle for veksten av samfunnsforskningen i Norge. Arbeid og velferd. Forskningsgruppen har som mål å gi økt innsikt i arbeidstakernes atferd, virksomhetenes tilpasning og arbeidsmarkedets virkemåte, samt hvordan goder og ulemper fordeles gjennom yrkesarbeid. Likestilling, inkludering, migrasjon. Forskningsgruppa favner et bredt felt av studier av sosial ulikhet og endring. Hovedsatsningsområdene er forskning om inkluderings- og integrasjonsproblematikk innenfor et flerkulturelt og fleretnisk samfunn, internasjonale migrasjonsstrømmer og kontrollpolitikk og kjønnsrelasjoner og likestillingspolitikk. Politikk, demokrati, sivilsamfunn. Gruppen «Politikk, demokrati, sivilsamfunn» retter sin forskning mot fire faglige felter som utgjør viktige samfunnsmessige, politiske og samfunnsvitenskapelige arenaer: politisk adferd, deltakelse og demokrati; demokratiske institusjoner og prosesser; offentlig politikk; sivilsamfunn og frivillig organisering. Forskningen kombinerer et nasjonalt og et komparativt perspektiv på disse feltene, og drives i samarbeid med nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer og nettverk. Det er i mange tilfeller et nært samarbeid mellom gruppene på enkeltprosjekter. Instituttet ønsker en rimelig balanse mellom integrering av enkeltprosjekter i samlende forskningsprogrammer på den ene siden, og åpenhet for å ta opp problemstillinger som faller utenfor de opptrukne rammer på den andre. Forskningen ved ISF omfatter derfor også prosjekter som ikke lar seg plassere naturlig innenfor noen av de trehovedområdene. Tidsskrifter. Instituttet gir ut Tidsskrift for samfunnsforskning og Søkelys på arbeidslivet i samarbeid med Universitetsforlaget. Institutt for sjelesorg. Institutt for Sjelesorg – Einar Lundbys stiftelse – er en privat institusjon, én av flere, ved Modum Bad. Instituttet tilbyr rekreasjonsopphold, driver kommersielt, og har en tydelig statskirketilhørighet Historie. Instituttets historie er knyttet til legen og sjelesørgeren Einar Lundbys liv. Da driften av Lundbys kristne hvilehjem, Solborg ved Jevnaker, opphørte i 1964, ble det besluttet at arbeidet skulle søkes videreført i form av et Institutt for Sjelesorg, beliggende på Modum Bad. Da instituttet ble opprettet i 1975, var det et synlig uttrykk for samarbeidet mellom tre av samtidens markante kristne ledere, psykiateren Gordon Johnsen, presten Peder Olsen og Einar Lundby. Virksomhet. Institutt for sjelesorg har et omfattende kurs- og seminartilbud i sjelesorg og relaterte emner for alle som er interessert i å lære mer om samtale og sjelesorg. Institutt gjennomfører hvert år rundt 20 rekreasjonsuker. Dette er uker som kan benyttes av enkeltpersoner og ektepar til rekreasjonsopphold eller studieopphold ved instituttet. Tilbudet er åpent for alle. Med støtte fra Kultur- og kirkedepartementet og Den norske kirkes presteforening holder instituttet såkalte ressursuker for prester for å motvirke utbrenthet hos prestene. I tillegg til sjelesorg tilbyr ansatte ved instituttet også arbeidsveiledning, enten individuelt eller i gruppe. Instituttet utgir også Tidsskrift for sjelesorg. Instituttets deltakelse i den offentlige debatt rundt sekter, både i form av deltakelse i rapporten "Religiøse grupper og bruddprosesser", og ved flere foredrag og avisartikler, har blitt kritisert med hensyn til objektivitet. Instituttleder er Arne Tord Sveinall. Don Juan. Don Juan er en legendarisk, oppdiktet libertiner, hvis historie har blitt fortalt av mange forskjellige forfattere. Navnet brukes også figurativt som et synonym på en "skjørtejeger" eller forfører. Legenden om Don Juan. Legenden sier at Don Juan forførte en ung kvinne av adelsfamilie og drepte hennes far. Senere kom han over farens statue på en kirkegård og inviterte statuen på middag. Gjenferdet av pikens far ankom middagen som et forvarsel på Don Juans død. Statuen ba om å få håndhilse på Don Juan, og i det denne strakte ut hånden ble han trukket ned til helvete. De fleste autoriteter er enige om at den første skrevne versjon av verket om Don Juan er "El burlador de Sevilla y convidado de piedra" (Frekkasen fra Sevilla) av Tirso de Molina. Datoen for publiseringen varierer fra kilde til kilde, 1620 til 1625, selv om verket fantes i Spania allerede i 1615. Her fremstilles Don Juan som en ikke-angrende kvinnebedårer som forfører piker ved å forkle seg som deres faktiske elskere eller ved å tilby ekteskap. Han etterlater seg brustne hjerter og fedre og ektemenn i harnisk. Til slutt dreper han en viss Don Gonzalo. Når han senere inviteres på middag i katedralen av Don Gonzalos gjenferd, aksepterer han for ikke å fremstå som en feiging. Avhengig av de forskjellige versjonene av legenden, fremstilles Don Juan I ett av to lys. Noen mener at han var en simple, vellystig kvinneforfører, en brutal skjørtejeger som skaffet seg sex der han kunne. Andre ser Don Juan i stedet som en som oppriktig elsket alle kvinner han forførte. Hans gave besto i å se skjønnheten i enhver kvinne. Tidligere versjonen av legenden fremstilte ham bestandig som den første av disse to arketypene. Zermatt. Zermatt (wallisertysk "Zermat", fransk "Praborgne", avledet av latin "Pratobornum") er en kommune i distriktet Visp i den sveitsiske kantonen Wallis. Den ligger ved enden av Matterdalen i en høyde av 1610 moh., og er kjent for sin beliggenhet nedenfor fjellet Matterhorn. Zermatt er et kjent vintersportssted, og er også et populært feriested om sommeren. Wiślanere. Wiślanerne (polsk "Wiślanie") var en lekhitisk stamme som fra det 7. århundre bebodde områdene som i dag utgjør Lille-Polen. I det 9. århundre dannet wiślanerne en stammestat, med hovedsentre i Kraków, Wiślica, Sandomierz og Stradów. Sannsynligvis ble de underlagt Stor-Mährens konge Svatopluk I, som var vasall av keiser Arnulf, og wiślanernes hertug ble tvunget til å motta dåpen. Etter en senere periode med tsjekkisk dominering, ble wiślanernes land kontrollert av polanerne sent i det 10. århundre og inkorporert til Polen. Kulebiller. Kulebiller (Alexiidae) er en liten familie av små, runde biller. Én art, "Sphaerosoma pilosum", er ganske vanlig i Norge. Familien har ofte vært kalt Sphaerosomatidae, eller blitt regnet som en undergruppe av soppmarihøner (Endomychidae). Utseende. Små (mindre enn 2 mm), ovale til nesten kulerunde, sterkt hvelvede, blanke men hårete biller. Hodet er kort og bredt med små fasettøyne. Antennene er middels lange, 10-leddete, de to innerste leddene er store og omtrent pæreformede, de tre ytterste danner en kølle. Brystskjoldet er mye bredere enn langt, sterkt rundet tilsmalnet framover. Dekkvingene er ovale, uten tydelige punktstriper. Både brystskjold og dekkvinger er dekket av punktgroper som varierer fra svake og spredte til ganske dype og tette, og av fine, oppstående hår. Hos noen arter kan disse være lange og stå ganske tett. Beina er korte, særlig de fire-leddete føttene. Levevis. Den norske arten, "Sphaerosoma pilosum", er vanlig mellom løvstrø i skog, selv om man sjelden legger merke til den fordi den er så liten. Den lever sannsynligvis av sopp. Wenche-Britt Hagabakken. Wenche-Britt Hagabakken (født 8. desember 1952 i Askim, bosatt i Hamar) er en norsk forfatter, tidligere lærer og journalist. Hennes debutroman "Gjenopprettelse" (utgitt i 2004) fikk meget god mottakelse. Romanene "Zürich]", som kom i 2006, "Kjære Jonny Henriksen", som kom i 2008, og "Hula Lou", som kom ut i 2012, ble også møtt med begeistrete kritikker. Wenche-Britt Hagabakken har dessuten bidratt i flere antologier; "Ser du meg nå" (1995), "Gatelangs, gårdimellom" (2004), "Innenfor Utenfor" (2005) og brevboken "Bastard" i 2008. Hun samarbeider også med andre kunstnere i tverrfaglige prosjekter, blant annet med jazzgruppen Amherst og videokunstneren Morten S. Vernegg om konsertforestillingen "A Light Exists in Spring" som hadde premiere i Oslo høsten 2008, og tar for seg 1800-tallspoeten Emily Dickinsons liv og diktning. Hun er leder for Gravdahls Skrivekurs i regi av prisbelønnede Gravdahl Bokhandel i Hamar. Et resultat av dette kurset er debutantantologiene "Åtte pluss en" (2009), red: Wenche-Britt Hagabakken og kulturredaktør og kritiker Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad, og "12 i ord" (2011), red: Wenche-Britt Hagabakken, Geir Vestad og Widar Aspeli. Hun er tildelt Hedmark fylkes to-årige kunstnerstipend 2011. Bibliografi. __NOTOC__ Hannibal Hamlin. Hannibal Hamlin (født 27. august 1809, død 4. juli 1891) var USAs 15. visepresident. Han tjenestegjorde under president Abraham Lincoln i perioden 1861 – 1865. Hamlin var utdannet jurist, og praktiserte i hjemstaten Maine fram til han begynte sin politiske karriere som representant i Underhuset i Maine i 1836. Derfra gikk han i 1843 videre til Kongressen, hvor han først satt i Representantenes hus i 4 år og deretter, fra 1848, i Senatet. Det vakte oppsikt da Hamlin i 1856 trakk seg fra det demokratiske partiet og gikk over til det nystartede republikanske partiet. Grunnen til overgangen var uenighet rundt spørsmålet om slaveriet i USA. Hamlin hadde lenge vært motstander av slavehold. Republikanerne nominerte ham til guvernør for Maine, og i januar 1857 tiltrådte han. Etter presidentvalget i 1860 ble han visepresident i USA. Han ble da den 15. i rekken, og den første fra Det repuplikanske parti. Her jobbet han videre mot slaveriet og i 1865 var det i praksis avskaffet. Hamlin forble i politikken som senator fram til 1881. Hannibal Hamlin døde 4. juli 1891, 81 år gammel. Polanere. Polanerne (polsk "Polanie") var en vestslavisk stamme som førte til grunnleggelsen av den første stat på områdene som utgjør dagens Polen. Polaner-stammen gav opphav til huset Piast, som i sin tur grunnla staten Polen. Fra det 8. århundre bebodde polanerne dagens Stor-Polen. Mot slutten av det 9. århundre klarte de å forene de fleste slaviske stammer mellom Karpatene og Østersjøen og mellom elvene Odra og Bug. Mot det 10. århundre klarte de også å integrere landområdene Masovia, Kujavia og Stor-Polen. Hovedsentrene i polanernes stat var Giecz, Poznań, Gniezno og Ostrów Lednicki. Arawak (språk). Arawak er et språk i arawak-språkfamilien i Sør-Amerika. Språket hadde rundt 2 450 brukere i 1980. Jacques Brel. Jacques Brel (født 8. april 1929, død 9. oktober 1978) var en belgiskfødt visedikter og sanger. Han flyttet etterhvert til Paris, der han utover 50- og 60-tallet gjorde stor suksess med melodier som "Ne me quitte pas" og "Les Vieux". Jacques Brel spilte også i flere filmer og i musikaler. På norsk. Her i Norge ble tyve av Brels sanger brukt i kabareten "20 Brel uten filter" i 1989. Olav Gjærevoll. Olav Gjærevoll (født 24. september 1916 i Alvdal, død 30. august 1994 i Trondheim) var en norsk botaniker og politiker (Arbeiderpartiet). Gjærevoll ble aktiv i motstandskampen under krigen, og var sentral i arbeidet med den illegale avisen "Vi vil oss et land". Han unnslapp så vidt tyskernes opprulling av avisen, og måtte selv flykte til Sverige. Han var utdannet cand.real fra Universitetet i Oslo (1947). Ved Uppsala universitet tok han graden fil.lic (1955), og doktorgrad (1956). Han var ansatt som konservator ved Vitenskapsmuseet i Trondheim fra 1947 til 1979. I tillegg hadde han en professorstilling ved Norges lærerhøgskole fra 1958 til 1986. Som botaniker arbeidet han mest med planter til fjells, og i arktiske strøk. Foruten de mer faglige publikasjonene, skrev han også populærvitenskapelige bøker, og drev opplysningsarbeid om botanikk. Hans "Fjellflora" (skrevet sammen med Reidar Jørgensen, illustrert av Dagny Tande Lid) har fast plass i lomma hos mange fjellvandrere. Gjærevoll var ordfører i Trondheim fra 1958 til 1963, og fra 1979 til 1981. Han var sosialminister fra 1963 til 1965, med et avbrudd mens John Lyng var statsminister. Fra 1965 til 1969 møtte Gjærevoll på Stortinget som fast representant for Sør-Trøndelag. Han satt i denne perioden i Finans- og tollkomiteen, (fra 1967 Finanskomiteen) og var også vararepresentant i Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomiteen. I Trygve Brattelis regjering var han statsråd i Lønns- og prisdepartementet fra 1971 til 1972, da han ble utnevnt til Norges, og verdens, første miljøvernminister. Han hadde denne posten i fem måneder, til regjeringen Bratteli gikk av i oktober 1972 etter folkeavstemningen om EF. Giacomo Casanova. Giacomo Girolamo Casanova (født 2. april 1725 i Venezia, død 4. juni 1798) var en italiensk eventyrer og forfatter. Han opptrådte i mange år som kvinnebedårer og bedrager i de fornemme kretsene i Europa. Casanova tilbrakte sine siste år som bibliotekar i Böhmen og skrev sine erindringer som utkom i 1826–1838. Ifølge en legende var ikke Casanova så veldig mye å se på, men han kunne kunsten å tilfredsstille en kvinne. Å kaste sten i glasshus. Å kaste sten i glasshus er et ordtak som benyttes for å beskrive at man ikke skal kritisere andre for ting man gjør selv. Ordtaket har i følge "The Urban Dictionary" opprinnelse fra et tyggegummiomslag. Det er mange bibelsitater som ligger tett opp til dette ordtaket. For eksempel fra Johannes 8.7: "«Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: ‘Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.’»" Selim III. Selim III (osmansk tyrkisk: سليم ثالث) (født 24. desember 1761, død 29. juli 1808) var sultan av Det osmanske riket fra 1789 frem til 1807. Han ble avsatt til fordel for sin nevø Mustafa IV og senere drept av sjefsevnukken i haremet. Øystein Wingaard Wolf. Øystein Wingaard Wolf (født 17. april 1958 i Oslo) er en norsk forfatter og sanger. Han er særlig kjent for sin lyrikk. Gjennomgående temaer i hans diktning er individ, sjel og gud. Med et energisk og billedrikt språk skildrer Wolf enkeltmenneskets mentale og emosjonelle holmgang med livets store gåter. Reisen og det ukjente spiller også viktige roller i forfatterens kaleidoskopiske univers. I norsk samtidslyrikk figurerer han som en original og kraftfull outsider. Han har også utgitt flere CDer med egne viser. I en covertekst kaller Øyvind Pharo musikken til Wingaard Wolf «en gryte av musikalske inspirasjoner...parisisk kabaret, meksikansk ballade, østeuropeisk jødisk musikk, litt Taube, litt Brel, calypso, frelsesarmémusikk à la Tom Waits, noir blues og klassisk songwriter-pop» Øystein Wingaard Wolf er også aktiv i kultursenteret Volapük i Oslo. Han er tidligere redaktør for litteraturmagasinet Jupiter. Paraíba (elv). Utløpet av elven Paraíba, sett mot innlandet Elven Paraíba, også kjent som Rio Paraíba do Norte eller Rio Paraíba er en brasiliansk elv som går igjennom delstaten Paraíba. Det er en av de viktigste i staten grunnet sin utbredelse og økonomiske relevans. Elven begynner i Serra do Jabitacá i kommunen Monteiro, mer enn 1000 meter over havet, og løper igjennom delstatens sentrale sørregion og dekker et område på km². Elven går blant annet igjennom hovedstaden João Pessoa samt den nest største byen Campina Grande. Jørn Simen Øverli. Jørn Simen Øverli (født 1. august 1950 i Oslo) er en norsk visesanger. Han har blant annet arbeidet med russisk og sentraleuropeisk vise- og sangtradisjon. Han vant Spellemannprisen 1989 i klassen visesang for "Levende bandasjer", en plate med gjendiktninger av den russiske gitarpoeten Vladimir Vysotskijs sanger. Jørn Simen Øverli har også drevet Josefine viseklubb i Oslo siden 1995 sammen med Kari Svendsen, Lars Klevstrand og andre. I 2000 fikk han Gammleng-prisen i klassen viser. Plateutgivelser. Platene er utgitt på plateselskapet Kirkelig Kulturverksted bortsett fra "Teietid" som er utgitt på Via Music. Claude Joseph Rouget de Lisle. de Lisle synger Marseillaisen for første gang Claude Joseph Rouget de Lisle, født 10. mai 1760 i Lons-le-Saunier, Jura, Frankrike, død 26. juni 1836 i Choisy-le-Roi, Frankrike, var en fransk forfatter og komponist, leder av revolusjonsarméen under den franske revolusjonen. Han er mest kjent for å ha skrevet den franske nasjonalsangen la Marseillaise på en natt, 24. til 25. april 1792. Lisle, Claude Choisy-le-Roi. Choisy-le-Roi på kart over Paris Choisy-le-Roi er en by ("commune") i arrondissementet Créteil i departementet Val-de-Marne, sørøst i Paris i Frankrike. Byen er 5.43 km² stor og hadde i 1999 34 336 innbyggere. Gjennom den går elven Seinen. Byen ligger 10.7 km fra Paris' sentrum. Byer i nærheten er Alfortville i nordøst, Créteil i øst, Valenton og Villeneuve-Saint-Georges i sørøst, Orly i sørvest, Thiais i vest og Vitry-sur-Seine i nordvest. Transport/forstadstog. Choisy-le-Roi betjenes av Choisy-le-Roistasjonen på Paris RER-linje C. Videre betjenes den av Villeneuve – Prairiestasjonen på Paris RER-linje D. Mustafa IV. thumb Mustafa IV (Osmansk tyrkisk: مصطفى رابع) (født 8. september 1779, 15. november 1808) var sultan av Det osmanske riket fra 1807 til 1808. Han kom til makten ved å slå seg sammen med Janitsjariske opprørere som ville avsette hans onkel Selim III. Etter nyhetene om et nytt opprør som ville avsette han, beordret han henrettelsene av Selim III og hans egen bror Mahmud II for å være den eneste som hadde krav på tronen. Selim III ble henrettet, mens Mahmud II unnslapp. Mustafa ble selv avsatt og henrettet. Borettslaget Friis' gate 6. thumb Borettslaget Friis' gate 6 er et sosialt borettslag i Friis' gate på Grønland i Oslo. Borettslaget er en av syv boligblokker i kvartalstruktur i postmodernisme som ble oppført i 1987 av USBL med mer fellesrom og fellesskap enn vanlig i bygårder. Gården ble bygd med tanke på å fungere som et bofellesskap. Kvartalsbygging. Friis' gate 6 er omtalt som et eksempel på postmodernisme i en kvartalstruktur. De andre blokkene i kvartalet er: "Heimdalsgata" 37-39, 30, 36, "Herslebs gate" 37," Tøyengaten" 32, og "Urtegaten" 46. Bygningene har ulik plassering i kvartalene og er forskjellig i størrelse og form. Byggeoppgaven ble brukt til å eksperimentere med ukonvensjonelle boligformer og boliger for spesielle grupper. En ønsket å skape bygningsmiljøer der nytt og gammelt dannet fysiske enheter hvor det var lagt tilrette for lokal stedstilhørighet. USBL ønsket også å styrke fellesskapet i bomiljøet. Bygningene inneholder derfor en rekke fellesrom for å oppmuntre til dette. Utseende. Husene har en felles karakter der materialer og fasadeelementer er ens for alle husene, men brukt på forskjellig måte slik at hver bygning skal få individualitet. En veksler mellom frilagte og pussede teglflater som lager ulike figurer på fasadene. Disse er også med på å fremheve inngangspartier, sokkelpartier, hjørner og tilknytning til omgivelsene. Abdülâziz. Abdülâziz (osmansk tyrkisk: عبد العزيز) (født 9. februar 1830, død 4. juni 1876) var sultan av Det osmanske riket fra 1861 til 1876. Wyre (distrikt). Wyre er et administrativt distrikt i Lancashire i England. Administrasjonssenteret er Poulton-le-Fylde. Distriktet har navn etter elven Wyre, som renner gjennom området. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Fleetwood, Poulton-le-Fylde, Preesall, Thornton Cleveleys og Garstang landdistrikt. Ricardinho. Ricardo Luiz Pozzi Rodrigues (født 23. mai 1976 i São Paulo, Brasil) er brasiliansk fotballspiller. Ricardinho spiller nå i Clube Atlético Mineiro, men har også spilt for ni andre klubber. Han spiller som sentral midtbanespiller og er 1,73 cm. høy. Han debuterte for det den 28. mars 2000, og har spilt 23 kamper og scoret ett mål på landslaget. Ricardinho var med i Brasils tropp til VM 2002 og VM 2006. Steinhuskatedralen i Guangzhou. Steinhuskatedralen "(Shizhi)" er det alminnelig brukte navnet på den katolske domkirken i Guangzhou (Kanton) i Folkerepublikken Kina. Kirkens egentlige navn er Det hellige Hjerte-kirken (fra "Jesu Hellige Hjerte", 耶穌聖心主教座堂), men fordi dens vegger og søyler er av svære granittblokker fikk den raskt tilnavnet Steinhuskatedralen. Kirken ligger ved Yide-gaten sentralt i Guangzhou. Den er den eneste gotiske granittkirken i Kina, og det mest majestetiske karakteristiske katolske byggverket i erkebispedømmet Guangzhou. Kirken ble i 1996 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. En tredje gjennomgripende restaurering begynte i juli 2004, og var ferdig i februar 2007, med gjenåpningsmesse den 7. februar. Det omfattet utskiftning av tak og glassmalerier, rensing og reparasjon av veggene og gjeninstallasjon av en mekanisk klokke og av bronseklokker i de to klokketårnene. Lys- og lydsystem ble oppgradert og det ble plantet grønt i området utenfor kirken. De forrige restaureringene var i 1920- og 1980-årene (påbegynt i juni 1979 – da anbragte man blant annet en nymalt utgave av korsveien langs veggene og hengte opp et hovedkors). Forstørr bildet for å se granittblokkene tydelig Forut for gjenåpningsmessen i 2007 hadde man i desember begynt med søndagsgudstjenester på mandarin-kinesisk, kantonesisk, engelsk og koreansk. I 1996 ble kirken erklært som et nasjonalt historisk monument av det kinesiske statsråd. Restaureringen kostet 26 millioner yuan, hvorav byregjeringen bidro med 21 mill. (ca 80 prosent), bispedømmet 3 mill. og gaver fra katolikker på 2 mill. Katedralen ble reist mellom 1863 og 1888 under ledelse av franske misjonærer tilhørende det parisiske misjonsselskap og den franske arkitekt de hadde engasjert. På denne tomten var tidligere residens og sete for viseregenten for Guangdong og Guangxi, men hele anlegget var blitt forlatt etter at franske krigsskip hadde bombardert det fra elven ikke langt unna under en krig. Innvielsen fant sted på Jesu-Hjertefest den 28. juni 1888. Den var inspirert fra kirken Sainte-Clotilde i Paris, men arkitektene inkorporerte i tillegg to nesten 60 meter høye og oktagonale klokketårn. Da kirken stod ferdig var den Guangzhous høyeste og mest ruvende bygning, ellers var bybebyggelsen for det meste av ganske lave hus. Kirken er en av Kinas største gotiske kirker med gulvareal på 2.754 kvadratmeter. Foran kirken, på de hhv østre og vestre hjørnesteinene, er det hugd inn ordene Jerusalem og Roma, for å uttrykke at den katolske kirke hadde sitt utspring i Jerusalem i øst og utviklet seg i Roma i vest. Fra hvert sted var det hentet ett kilo jord som ble anbragt under fundamentene. Kirken er 35 meter vid, 78,69 meter lang fra nord til sør og 58,5 meter høy til spirets topp. Til byggingen ble det hentet steinblokker fra Hongkongøya og fra Kowloon og bragt med seilbåter inn til Guangzhou. Den som foretok det konkrete tilpassingsarbeidet var oppsynsmannen Cie Xiao fra Jiexi. Forstørr dette bildet fra 2. januar 2007 for å se litt av de nye glassmaleriene. Etter den siste renovasjonen har alle vinduer nå glassmalerier, 98 i alt, utformet og produsert i Filippinene. De viser scener fra Bibelen og noen helgener. Ved siden av alteret er det et par av dem som viser den italienske jesuitten pater Matteo Ricci og den keiserlige stormandarinen Paul Xu Guangqi (1562–1633), og skriften er på engelsk – ikke kinesisk (eller fransk, som de opprinnelige). Apsis med statue og glassmaleri med Jesu Hellige Hjerte Kirken ble alvorlig bombardert av japanerne under den andre kinesisk-japanske krig (1937–1945) og alle gjenværende glassmalerier ble knust da nasjonaliststyrkene under sin tilbaketrekning sprengte en nærliggende bro under den tildels samtidige borgerkrigen mellom Kuomintang (det kinesiske nasjonalistparti) og kommunistene. Under kulturrevolusjonen (1966–1976) ble noen steinsøyler og samtlige inventarstykker såsom alter, stoler, kirkebenker, knelebenker og helgenstatuer brutalt smadret. Det samme skjedde med kalker og annet kirketøy. Kirken ble så benyttet som lagerbygning. På veggen bak hovedalteret er det fremdeles spor etter kulturrevolusjonen, og de bevares som en påminnelse om denne fasen av Kinas historie. Etter at mursten var blitt fjernet og da veggene ble vasket ble det synlig store slagord malt i rødt: «Lenge leve Formann Mao» og «Arbeiderklassen må utøve lederskap i alt». Skader på granittblokker er også synlige fremdeles. En senere renovasjonsfase er påtenkt innen de nærmeste ti år for å skape bedre forhold rundt katedralen. Det midlertidige kapellet som ble satt opp for messer under renovasjonene 2004-2007 skal taes ned senere, og det skal reises en bygning for prestegård og menighetskontor. Noe som det første som bygges, er et kloster som hovedkvarter for nonnene som er knyttet til katedralen, tilhørende kongregasjonen "Søstrene av den uplettede unnfangelse". Det er nå (2008) 38 av dem, skjønt noen bor i kommuniteter ute i menighetene er om lag 30 sammentrengt i et alt for lite kloster på katedraltomten nå. Guangzhou Fleetwood. Fleetwood er en by i Lancashire i England. Den ligger på den nordlige spisse av Fylde-halvøya. Byen inngår i distriktet Wyre, men regnes også en del av Stor-Blackpool. Byen ble grunnlagt i 1836 av Peter Hesketh Fleetwood, og ble for det meste tegnet ut av Decimus Burton. Den vokste raskt som havneby, og ble senere også kjent som et feriested. I 1960-årene ble fiskeriet i Fleetwood i stor grad ødelagt av torskekrigen mellom Storbritannia og Island. De fleste av byens trålere fisket torsk i Nord-Atlanteren, og tapet av fiskeområdene rammet hardt. Den siste tråleren forlot byen i 1982, og det er nå bare mindre båter som fisker innenskjærs. Det hender at trålere fra andre steder leverer til fiskemarkedet i byen; fiskeforedling er fremdeles en betydelig industri i Fleetwood. For mange er byen mest kjent som opphavsstedet til halspastillen Fisherman's Friend; den produseres fortsatt der. Blant severdigheter i byen finner man piren, to fyrtårn og The Mount, en paviljong med klokke. Det finnes også et bymuseum. Det er fergesamband over elven Wyre til Knott End-on-Sea og til Larne i Nord-Irland. På sommeren er det også fergeavganger til Douglas (Man) på Man. Fotballklubben Fleetwood Town FC spiller sine hjemmekamper på stadionet Highbury. Bandh. Bandh er et indisk ord som beskriver ei politisk aksjonsform. Det svarer grovt sett til, men er ikke helt identisk med, det som ellers i verden blir kalt "generalstreik". Opprinnelig stammer ordet fra hindi, der det betyr "lukket" eller "stengt". Bandh er gått inn også i indisk engelsk, avisspråk osv. i den nye betydninga. "Bandh" kan erklæres for f.eks. en by eller et større område, gjerne for en dag eller for noen få dager. Da legges alt arbeid ned, alle butikker og markeder stenges, trafikken og transporten stoppes også. I overført betydning "stenges" hele samfunnet. Aksjonistene kan bruke midler fra fredelig blokade til aggressive demonstrasjoner, hærverk og vold for å stoppe de som ikke respekterer oppfordringa til "bandh". Butikker kan f.eks. bli plyndra og knust, offentlige kontorer stengt og satt fyr på, og biler og busser stoppa og brent. Bandh kan brukes som våpen i en arbeidskonflikt eller for å sette makt bak politiske krav. Fagforeninger eller politiske bevegelser kan erklære "bandh". Dette er et fryktet våpen, fordi aksjonsforma stopper all økonomisk virksomhet og etter kort tid fører til store tap, varemangel, kanskje mangel på mat og bensin osv. Aksjonsforma blei først utvikla i India. Men den spredde seg seinere til de fleste andre landa på subkontinentet, og ordet "bandh" har også gått inn i det politiske språket der. Wolfmother (album). "Wolfmother" er debutalbumet til den australske trioen Wolfmother. Det ble kåret til årets album i avisen Aftenposten i 2006. Sporliste. Alle spor er skrevet av Andrew Stockdale, Chris Ross, og Myles Heskett. Antidiuretisk hormon. Antidiuretisk hormon (ADH) er et menneskelig hormon som blir dannet i hypothalamus og som lagres i hypofysen. Reguleringen av urinutskillingen virker ved hjelp av ADH. Hormonet får nyrene til å spare vann, og slippes hovedsakelig ut når kroppen mangler vann. Dette gjøres ved å konsentrere urinen og redusere urinens volum. ADH blir ført med blodet til nyrene. Hormonet har også diverse funksjoner i hjernen og i blodårene. Ved inntak av alkohol, reduseres produksjonen av ADH, og en må fortere på toalettet. Ole Martin Synnes. Ole Martin Synnes (født i 1993) har spilt rollenn som "Herman" i Olsenbanden Jr.. Münchhausens syndrom by proxy. Münchhausens syndrom by proxy («Münchausens syndrom ved stedfortreder»), forkortet MBP, er en psykiatrisk forstyrrelse der en omsorgsperson skaper falske symptomer hos et annet menneske ved å påføre det sykdom eller skade for å tilfredsstille sine egne indre behov. Offeret er som regel barnet til personen som dermed får oppmerksomhet og sympati som lidende forelder. Syndromet er i slekt med Münchhausens syndrom og har navn etter baron von Münchhausen, en tysk adelsmann og skrønemaker fra 1700-tallet. Jon Steele. Jon Steele (født 1950) er en amerikansk TV-fotograf og forfatter. Han ble født i Spokane, Washington, USA og vokste opp i Great Falls, Montana. Han reiste hjemmefra i en alder av 16 år og hadde en rekke forskjellige jobber på begge sider av loven før han begynte å jobbe for London-baserte Independent Television News (ITN) i 1982. Han bygde raskt opp et rykte som en av verdens beste TV-fotografer i farlige områder. Han er også kjent som forfatteren av sin autobiografi Krigsjunkie. Boken hans gir leseren et annerledes bilde av den krigen vi ser på TV. Som tittelen på boken hans var Jon Steele selv en krigsjunkie. Kort tid etter at han begynte å jobbe som TV-fotograf begynte han å føle en tiltrekning til steder vanlige mennesker blir evakuert fra. Ikke lenge etterpå begynte han å leve for rusen som kommer når kuler flyr rundt hodet ditt og bomber eksploderer ved siden av deg. Et normalt liv kunne ganske enkelt ikke sammenlignes lenger. Dårlige nyheter var stor moro. Ibsenmuseet (Oslo). Ibsenmuseet er et litterært museum i Oslo som ivaretar arven etter den norske dikteren og dramatikeren Henrik Ibsen (1828–1906). Museet åpnet i 1990 i Henrik Ibsens gate 26 / Arbins gate 1 like ved Slottet i Oslo sentrum, der Ibsen bodde fra 1895 til 1906. Museet viser blant annet forfatterens leilighet og arbeidsværelse. Ibsenmuseet i Oslo er en del av Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Historie. Etter Suzannah Ibsens død i 1914 ga sønnen dr. jur. Sigurd Ibsen bort sin fars arbeidsværelse og soveværelse til Kristiania kommune. Leseværelset ble skjenket til Fylkesmuseet i Skien og spiseværelset til Ibsenhuset og Grimstad bymuseum, hvor apoteket som Henrik Ibsen arbeidet ved var blitt museum allerede i 1909. Ettersom Henrik og Suzannah Ibsen kun hadde vært leietakere i Arbins gate 1, ønsket naturligvis ikke Sigurd Ibsen å betale husleie lengre enn høyst nødvendig. Leiligheten måtte således være tømt til 14. oktober, som var regulert til flyttedag om høsten. Sigurd Ibsen hadde lovet sine avdøde foreldre å ta vare på «den røde salong» og det meste av interiøret herfra, og maleriene som hadde hengt i stuene, ble tatt med til Villa Ibsen i Suisi nær Bolzano i Italia, der Sigurd Ibsen bodde frem til sin død i 1930. I 1968 gikk Villa Ibsen ut av familiens eie, og ble solgt til italienere. I 2002 ble stoler, speil, lamper, skjermbrett og så videre kjøpt tilbake til Oslo med støtte fra Kulturdepartementet. Nettverket «Ibsenmuseene i Norge». De tre Ibsenmuseene har inngått et eget nettverkssamarbeid. Henrik Ibsen Museum på Venstøp like utenfor Skien har sitt fokus på Henrik Ibsens barndomsår, hans skolegang, oppvekst og familiære forhold, Ibsenmuseet i Grimstad ivaretar dikterens ungdom, første forelskelser og dikteriske debut, mens museet i Oslo har ansvar for den gamle, verdensberømte dikter som etter 27 års opphold i utlandet vendte tilbake til Norge i 1891. Ibsenmuseene inngår også i et samarbeid med andre litterære museer i Norden. Blant annet arrangeres det årlige seminarer som går på rundgang mellom de ulike aktørene i samtlige deltakerlandene. Ibsenmuseene fungerer ikke bare som litterære møtepunkter og dramatiske arenaer lokalt, men er på flere hold engasjert i ulike internasjonale sammenhenger som følger opp de temaene dramatikeren selv reiste i sin diktning. Spirit – Hingsten fra Cimarron. "Spirit – Hingsten fra Cimarron" er en amerikansk animasjonsfilm utgitt i 2002 av DreamWorks Pictures. Filmen følger opplevelsene til Kiger Mustang som lever i paradis med flokken sin i den amerikanske villmarken. Moren hans heter Esperanza, og faren hans heter Strider. Bryan Adams synger sangene i filmen på den originale versjonen. Skaperne bak "Spirit", DreamWorks, skapte den suksessfulle animasjonsfilmen "Shrek". Handling. Spirit ble oppvokst i flokken sin sammen med andre hester. En dag Spirit løp ut på eventyr, ble han fanget av cowboyer som tok ham med bort fra paradiset og flokken. Han måtte finne en måte å komme seg hjem igjen. I den actionfylte reisen hans møter han den vakre hoppa Rain og en indianer Little Creek. Fylde-halvøya. Fylde er en halvøy i det vestlige Lancashire i England. Den består av en elveslette som er avgrenset av Morecambe Bay i nord, Ribble i sør, Irskesjøen i vest og Forest of Bowland i øst. Den utgjør den vestlige delen av et område som tidligere var kjent som Amounderness. Administrativt er Fylde delt mellom distriktene Fylde, Wyre og Blackpool. Det ble tidligere tatt ut torv flere steder på halvøya. Erik Johannessen. Erik Johannesen (født 20. mars 1952) er en norsk fotballtrener og tidligere -spiller. Han spilte på Viking fra 1971 til 1983, og er klubbens mestvinnende spiller noensinne. Pr. 2009 er Johannesen keepertrener i Viking. Johannesen fikk hele 501 kamper for Viking, og er dermed på tredjeplass på listen over hvem som har spilt flest kamper for Viking (bak Svein Kvia (551) og Sigbjørn Slinning (523)). Johannesen var med på gullalderen på 70-tallet, der Viking fikk seriegull i 1972, 1973, 1974, 1975 og 1979. Disse gullårene fikk en fantastisk avslutning, da Viking vant «The Triple» ved å bli både seriemester, cupmester og cupmester for juniorer. Johannesen fikk tilsammen med seg seks seriemesterskap og ett cupmesterskap, og ble i tillegg kåret til årets keeper i eliteserien i 1973, 1974 og 1975. Johannessen holdt buret rent i 672 minutter (over syv kamper) i 1974 hvilket ennå er Norgesrekord. Erik Johannesen fikk i løpet av sin fartstid i Viking oppleve den store triumfen da FC Köln ble slått 1-0 hjemme i 2. runde av Europacupen (1972). Johannesen regnes som en av Vikings beste spillere, og har fått egen vegg på Viking Stadion. Forbordsfjellet. Forbordsfjellet (590 moh.) er det 5. høyeste fjellet i Stjørdal kommune, og det høyeste i bygda Skatval. Det er bilvei opp til toppen, og denne blir vedlikeholdt ved hjelp av bompenger. Ved toppen er det også plassert signalantenner for blant annet fjernsyn og radio, og alle signaler til Stjørdal går innom Forbordsfjellet. Forbordsfjellet blir også brukt til basehopp, noe det egner seg fint til da det ikke er noen større fjell nedom selve Forbordsfjellet i sørlig retning. Mange turister såvel som fastboende kommer opp til toppen for å se på utsikten over Nedre Stjørdalen, Åsenfjorden og mot Trondheim. Historie. Tusenårsmarkeringen i 2000 ble markert med et gedigent fyrverkeri på toppen. Bygda Skatval, som fjellet ligger i, bidro aktivt, og alle ble oppfordret til å ta seg en tur opp til toppen 31. desember 1999 for å sende opp raketter. Navnet kommer fra grenda Forbord som ligger vest for fjellet, og navnet "Forbord" betyr visstnok «ved foten av fjellet». Dermed kan navnet "Forbordsfjellet" pussig nok oversettes til «ved foten av fjellet-fjellet». Løsningen på dette logiske problemet kan være at grenda ved foten av fjellet kanskje fikk navnet "Forbord" først, men da de lokale glemte navnets betydning, ga man fjellet navnet Forbordsfjellet. Det foreligger ingen andre kjente navn på fjellet. Obokonsert (Mozart). Wolfgang Amadeus Mozarts obokonsert i C-dur, KV 314 ble trolig komponert i 1777 for oboisten Giuseppe Ferlendis. Den ble året etter omarbeidet av Mozart selv til fløytekonsert i D-dur og begge har samme Köchel-Verzeichnisnummer. Bergstien (Oslo). Bergstien (5-17, 2-16) er en gate i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den går fra Akersbakken ved Vår Frelsers gravlund til Geitmyrsveien ved St. Hanshaugen. Gaten består i hovedsak av leiegårdsbebyggelse. Gatene som krysser Bergstien, er Waldemar Thranes gate, Fredrikke Qvams gate og Bjerregaards gate. Syd for Bjerregaards gate ligger gaten i strøket Gamle Aker, nord for Bjerregaards gate er den grense mellom St. Hanshaugen (vest) og Ila (øst). Bygninger. Bergstien 2b – 1,5 etasjes murvilla oppført i begynnelsen av 1870-årene for skipsreder Greger Plade Strange i Winge & Co. Bygget har siden 1970 vært eid av Betanien Hospital og Søsterhjem. Bergstien 3 – Eiendom skilt ut fra Prokuratorløkken i 1840-årene og kjøpt av Maria Schandorff. Schandorff grunnla Eugenia Stiftelsen og denne holdt til her i perioden 1878–1949, da bygningen ble revet. OBOS oppførte fem boligblokker på stedet, tegnet av arkitekt Edgar Smith Berentsen. Bergstien 4 – Hus oppført i 1754 av tømmer i to etasjer og panelt i 1850-årene. Bygningen var prestegård for Aker i perioden fra 1750-årene til 1856. Bergstien 5 – Oslo sanitetsforening Bergstien 13 – Samfunnshus for Det mosaiske trossamfunn i Oslo, oppført i 1960. Arkitekt Odd Borgerud Pedersen. Bergstien 15 – Synagogen for Det mosaiske trossamfunn i Oslo, oppført i 1918. Arkitekt Herman Herzog. Den ble innviet 21. mai 1920. Over inngangen står det et sitat fra Tanak på hebraisk: «Dette skal være bønnens hus for alle folkeslag». Köchel-Verzeichnis. Köchel – Verzeichnis er en komplett, kronologisk katalog over Wolfgang Amadeus Mozarts komposisjoner. Katalogen ble opprinnelig laget av Ludwig von Köchel. Katalogen forkortes K eller KV. For eksempel var Mozarts Requiem i d-moll i henhold til Köchels opptelling Mozarts 626. verk. Derfor har verket KV 626. Katalogen er ikke bare opprettet med tanke på å holde oversikt over kronologien, men også som "kortnavn" til Mozarts verker. Shrewsbury and Atcham. Shrewsbury and Atcham er et administrativt distrikt i Shropshire i England. Det har navn etter de to distriktene som ble slått sammen ved opprettelsen den 1. april 1974, Shrewsbury og Atcham landdistrikt. Shrewsbury er den eneste byen i distriktet, men det er flere landsbyer. Elven Severn renner gjennom distriktet. Den forårsaket i 1998, 2000, 2002 og 2004 store oversvømmelser i Shrewsbury og på landsbygda. McCartney. "McCartney" er det første studioalbumet som soloartist av det tidligere Beatles-medlemet Paul McCartney. Albumet, som kom i 1970, er i dag kanskje mest kjent for at McCartney selv spiller alle instrumenter på platen, og for sangen «Maybe I'm Amazed» som regnes som en av de beste sangene han noen gang har skrevet, Beatles eller solo. Bakgrunn. Mot slutten av 1969 var The Beatles i oppløsningsfasen. John Lennon hadde allerede annonsert for de andre medlemmene at han ville forlate gruppa, men av forretningsmessige årsaker ble dette holdt hemmelig en stund. Det pågikk fortsatt forhandlinger mellom Beatles-manager Allen Klein og plateselskapet EMI, i tillegg til at et nytt og siste Beatles-album skulle utgis. Denne perioden var en tøff tid for McCartney. Han ville ikke at gruppa skulle oppløses, men måtte innse at ingen kunne holde de fire individene sammen lenger. Han trakk seg derfor tilbake med sin kone Linda McCartney, og bosatte seg på en gård i Skottland. Med hjelp fra kone og barn kom Paul seg gjennom den vanskelige perioden og begynte å skrive låter til sitt første soloalbum. Rundt juletider ankom Paul London for å spille inn sitt nye album. Han spilte alle instrumenter på platen, inkludert trommer, og synger alt selv (med unntak av noen få harmonier av Linda). Platen ble spilt inn hjemme i hans eget studio, hvor han brukte et firebånds opptakersystem. På flere av låtene tok han turen til et skikkelig studio. Han booket seg inn i Abbey Road Studios og Morgan Studio i London under pseudonymet Billy Martin. Dette for at de andre ikke skal vite om det hemmelige prosjektet hans. Innspillingene tok fire måneder, og var dermed ferdig like før det siste Beatles-albumet "Let It Be" skulle slippes. Det ble avtalt at albumet skulle slippes den 8. april 1970. Men så endrer John, George og Ringo seg, og vil at "Let It Be" skal utgis før "McCartney". Paul, som har fikk klarsignal om den 8. april, misliker denne endringen. Det ender med at releasedatoen blir flyttet til 10. april 1970. Utgivelse. April 1970 ble en begivenhetsrik måned. Først ble det endelig offentliggjort: Den 10. april kunngjorde Paul McCartney at han forlot bandet, og dermed er tidenes mest suksessfulle gruppe oppløst (selv om gruppa på dette tidspunkt hadde i realiteten vært oppløst i nærmere ett år allerede). Kun en uke etter blir hans solodebut "McCartney" tilgjengelig i platebutikkene og albumet skulle vise seg å bli en suksess. Men McCartneys utgivelsesdato ble ikke tatt godt i mot av de tre andre eks medlemmene John Lennon, George Harrison og Ringo Starr. For det er nemlig ikke lenge til gruppas siste album "Let It Be" skal slippes, og dette gjorde tvisten mellom de tidligere bandkameratene enda bitrere. "McCartney" ble likevel en opptur for Paul. Selv om kritikerne ikke tok den godt i mot på grunn av dens enkelhet og hjemmesnekrede sound, lot ikke publikum seg affisere av den grunn. I England solgte plata meget bra, men ble likevel holdt borte fra 1. plassen av Simon & Garfunkels "Bridge Over Trouble Water". I USA gikk den derimot helt til topps og holdte seg på listene i 47 uker. Faktisk var albumet som tok over 1. plassen til "McCartney", hans tidligere gruppes siste album, den etterlengtete "Let It Be"-plata. McCartney bestemte seg for å ikke utgi noen singler fra plata, selv om sangen «Maybe I'm Amazed» gjorde seg bemerket av både kritikere og radiostasjoner som spilte den hyppig. Paul ble fortalt at dette ville være en sikker førsteplass på listene, men ingen singler ble utgitt. Ettermæle. Plata "McCartney" har fått et helt annet ry i ettertid enn hva den hadde rundt utgivelsesdatoen i 1970. Plata er i dag allment akseptert som et hjemmesnekret prosjekt fra McCartney, med sjarme, varme, og en personlig vri som gjør platen helt unik. Dette vises blant annet ved at platen er inkludert i boken "1001 album du må høre før du dør", som ble utgitt på Orion Forlag. Platen passet også meget godt som debut for Paul McCartney. Ikke bare fikk han realisert sin visjon om et «tilbake til røttene»-album knust, da Phil Spector overtok produsentjobben på "Let It Be" og produserte den på en måte Paul ikke likte. Denne plata er også det reneste McCartney noensinne har gitt ut. Her har han bestemt alt. Han har spilt alle instrumenter, sunget alle vokalene og produsert platen på egenhånd – i sitt eget hjem. Platen anses i dag som å være blant hans 10 beste utgivelser som soloartist, mye på grunn av platas unike lydbilde. Den er på grunn av denne enkelheten derfor en favoritt blant mange fans, som muligens føler at han har blitt for overdreven i produksjonen av enkelte andre soloprosjekter. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Paul McCartney. Hanns Eisler. Hanns Eisler (født 6. juli 1898 i Leipzig, død 6. september 1962 i Berlin) var en østerriksk-tysk komponist og musikkteoretiker. Hanns Eisler er særlig kjent for sine revolusjonære arbeidersanger, blant annet Øst-Tysklands nasjonalsang "Auferstanden aus Ruinen" fra 1949, og teatermusikk til dramatikeren Bertolt Brechts tekster, deriblant "Galileo Galilei" fra 1947 og "Schweyk im zweiten Weltkrieg" fra 1957. Eisler skrev også filmmusikk. Hanns Eisler studerte under Arnold Schönberg og Anton Webern i Wien. I 1925 ble han selv lærer ved Klindworth-Scharwenka-konservatoriet i Berlin. Hanns Eisler støttet den revolusjonære arbeiderbevegelsen og måtte flykte fra Tyskland ved nazistenes maktovertakelse i 1933. Han var innom blant annet Spania og Danmark før han kom til USA i 1938. Som kommunist ble han i 1947 imidlertid anklaget av amerikanske myndigheter for anti-amerikansk virksomhet, og i 1950 bosatte hans seg i Øst-Tyskland. Hellerud videregående skole. Hellerud videregående skole er en skole i Oslo. Den ligger på Tveita ved Tveita senter. Skolen flyttet til Hellerud i 1984. Skolen utdanningsprogram for studiespesialisering, bygg og anleggsteknikk Vg1 med byggteknikk Vg2, Medier og kommunikasjon og Påbygging til generell studiekompetanse. I skoleåret 2006–2007 hadde skolen ca. 550 elever. Siden skoleåret 2007–2008 har skolen vært realfagssenter for Groruddalen. Historie. Skolen ble ferdigstilt i 1984, og mottok da elever og ansatte fra Teisen Gymnas som samtidig ble lagt ned. Granulært materiale. Et granulært materiale er en samling av atskilte solide partikler som mister energi når de kolliderer. Sand, snø, kull, ris, nøtter og ulike pulver er eksempler på granulære materialer. Totalitarisme. Totalitarisme (eller totalitært styre) er et politisk system hvor staten ikke anerkjenner noen grenser for sin myndighet og forsøker å regulere alle aspekter av det offentlige og private liv hvor det er mulig. Totalitarisme kjennetegnes som regel av et sammenfall av autoritært styre (hvor vanlige borgere har liten innflytelse over politikken) og ideologi (et omfattende sett av verdier som fremmes av myndighetene for å styre det meste, om ikke alt, av offentlig og privat liv). Totalitære regimer eller bevegelser opprettholder politisk makt gjennom allomfattende propaganda som spres gjennom statskontrollerte massemedier, ett parti som ofte preges av persondyrkelse, statlig kontroll over økonomien, regulering og innskrenkning i ytringsfrihet, masseovervåkning og omfattende bruk av statsterrorisme. Etymologi. Uttrykket totalitarisme som betegnelse på «total» politisk makt ble formulert i 1923 av Giovanni Amendola, som beskrev den italienske fascismen som et system som er grunnleggende forskjellig fra andre former for diktatur Begrepet ble senere brukt i en positiv betydning av Giovanni Gentile, Italias mest fremtredende fascistiske filosof og teoretiker. Han brukte uttrykket "totalitario" til å betegne strukturen og målsetningene til den nye staten. Den nye staten skulle være den «totale representasjonen av nasjonen» og gi «totale» svar på nasjonale mål. Han beskrev totalitarisme som et samfunn hvor ideologien til staten hadde innflytelse, om ikke makt, over de fleste borgerne. I følge Benito Mussolini politiserer dette systemet alt åndelig og menneskelig. Kritikk. Definisjonen har blitt kritisert for å være for vid. Ifølge kritikerne passer den f. eks også "perfekt på de amerikanske grunnlovsfedrene". Og et begrep som falmer så bredt, kan ikke regnes som noe seriøst analyseverktøy. Andre har pekt på at det er svært tvilsomt at samtlige av disse punktene kan anvendes på disse ideologiene. F. eks gikk Marx - som regnes som den moderne kommunismens grunnlegger - gjentakende inn for både ytringsfrihet og demokratiske styreformer, og mot "målet-helliger-midlene" tenkningen. I så fall kan ikke kommunismen regnes som en totalitær ideologi. Og en svært vanlig kritikk er at totalitarismeforskningen generelt lider av svake metodekrav, som gjør at totalitarismebegrepet ikke er noe seriøst akademisk begrep, men et politisk verktøy for å svartmale motstandere. Forskjeller mellom autoritære og totalitære stater. Sammenlignet med totalitære systemer, gir autoritære regimer ofte større frihet til den private sfæren, mangler en styrende ideologi, tolererer en viss grad av pluralisme, mangler makten til å mobilisere hele befolkningen til å gå inn for nasjonale mål, og utøver makten innenfor rimelig forutsigbare grenser. Opprinnelse. Totalitære idéer og systemer baserer seg i større eller mindre grad på blant annet følgende kjente idéstrømninger. Eksempler på bruk av begrepet. En av de første som brukte uttrykket totalitarisme var den østerrikske forfatteren Franz Borkenau i boken "The Communist International" fra 1938, hvor han skrev at det forente mer enn det skilt det sovjetiske og tyske diktaturene. Isabel Paterson brukte begrepet i boken "The God of the Machine" (1943) for å betegne Sovjetunionen og det nasjonalsosialistiske Tyskland. Under en forelesningsserie i 1945, med tittelen "The Soviet Impact on the Western World" (utgitt som bok 1946), hevdet den pro-sovjetiske britiske historikeren E. H. Carr at «trenden bort fra individualisme og i retning totalitarisme skjer alle steder» og at marxismen-leninismen er den mest vellykkede formen for totalitarisme, som demonstrert av den industrielle veksten i Sovjetunionen og Den røde armés rolle i seieren over Tyskland. Bare den «blinde og uhelbredelige» kunne ignorere trenden i retning totalitarisme, hevdet Carr. Karl Popper formulerte i "The Open Society and Its Enemies" (1945) og "The Poverty of Historicism" (1961) en innflytelsesrik kritikk av totalitarismen; i begge bøkene sammenlignet han det liberale demokratiets «åpne samfunn» med totalitarismen, og argumenterte for at totalitarismen bygger på en forestilling om at historien beveger seg mot en uforanderlig fremtid i overensstemmelse med forutsigbare lover. I "The Origins of Totalitarianism" argumenterte Hannah Arendt for at nazistiske og kommunistiske regimer var nye former for styresett, og ikke bare oppdaterte versjoner av gamle tyrannier. I følge Arendt er ideologien kilden til de totalitære regimenes brede appell, fordi den gir et enkelt, «trøstende» svar på mysteriene i fortiden, nåtiden og fremtiden. For nazismen er all historie historien om kamp mellom ulike «raser», for marxismen er all historie historien om kamp mellom ulike «klasser». Straks et slikt premiss er akseptert, vil alle statens handlinger kunne rettferdiggjøres gjennom å appellere til naturen eller historiens lov. Forskere som Lawrence Aronsen, Richard Pipes, Leopold Labedz, Franz Borkenau, Walter Laqueur, Karl Popper, Eckhard Jesse, Leonard Schapiro, Adam Ulam, Raymond Aron, Claude Lefort, Richard Löwenthal, Hannah Arendt, Robert Conquest, Karl Dietrich Bracher, Carl Joachim Friedrich og Juan Linz beskriver totalitarismen på litt forskjellige måter. De mener imidlertid alle at totalitarismen forsøker å mobilisere hele befolkninger til støtte for en offisiell statlig ideologi, og er intolerant overfor aktiviteter som ikke styres i retning av statens mål, f.eks. gjennom undertrykkelse eller statlig kontroll over næringsliv, fagforeninger, religion eller politiske partier. Forskning på totalitarismen under den kalde krigen. Statsviterne Carl Friedrich og Zbigniew Brzezinski hadde stor betydning for utbredelsen av totalitarisme-begrepet og tilhørende teorikompleks i samfunnsvitenskapelig forskning, og definerte det som et paradigme for kommunistiske og fascistiske regimer. For Friedrich og Brzezinski måtte de definerende elementene forstås som en gjensidig støttende, organisk enhet, og bestod av: En utførlig ledende ideologi, ett enkelt masseparti, som regel ledet av en diktator, statlig terror satt i system, monopol på all kommunikasjon og fysisk maktbruk, sentralstyring og kontroll over økonomien gjennom planøkonomi. Slike regimer hadde sine røtter i kaoset etter første verdenskrig, da moderne våpen og kommunikasjonsmidler gjorde det mulig for totalitære regimer å befeste makten. Skippergata (Oslo). __NOTOC__ Skippergata (3-35, 8-44) er en av gatene i Kvadraturen i Oslo. Skippergata er fortsettelsen av Akershusstranda fra Myntgata. Gaten går til Storgata i krysset Nygata. Gaten ble anlagt etter at man i 1657 besluttet å utvide byen nedenfor Dronningens gate ved å fylle sjøbunnen, og var derfor ikke en del av Christian IVs opprinnelige festningsby. Noen vil derfor hevde at den ikke er en del av Kvadraturen. Den startet opprinnelig ved nåværende Grev Wedels plass. Frem til 1840-tallet var den sørlige delen stengt av sjø- og forstadshus som var bygget ved Revieret før gaten ble anlagt. I 1868 ble gaten forlenget sydover til Glacisgata. I dag er den sydlige delen en del av Akershusstranda. Nordover ble den først i 1931 ført frem til Storgata. Mange betrakter nå Skippergata som «en gate som er overtatt av narkomane og prostituerte.» Charles Bozon. Charles Bozons gravsted i Chamonix-Mont-Blanc Charles Bozon (født 15. desember 1932 i Chamonix, død 1963) var en fransk alpinist. Under VM 1962 i Chamonix gikk han til topps i slalåm. Under OL 1956 kom han på andre plass i kombinasjonen, og under OL 1960 i Squaw Valley tok han bronse i slalåm. Han omkom i en snøskredulykke på Mont Blanc i 1963. Raser i The Legend of Zelda-serien. I "The Legend of Zelda"-verdenen lever det mange forskjellige raser. Deku Scrub. Deku Scrub-rasen består av plantelignende humanoide vesen, som kan skyte/spytte deku nøtter (deku nuts). Istedenfor å ha hår på hodet, har en Deku Scrub blader. Deku Scrub-rasen ble først introdusert i Nintendo 64-spillet Ocarina of Time (1998). Deku Scrubene sine hjemsteder er små hull i bakken omgitt av fire blader. Disse hullene kan brukes som «Bunkere» til å angripe fra. I Majoras Mask er en deku maske en av de maskene Link får tak i. Feer. Feer støter en på i mange av spillene "Zelda"-serien. I "Ocarina of Time" lever Link sammen med Kokiri-folket, som alle mottar en fekompangjong når de blir myndige. Link får først følge av en slik når han må sette ut for å stanse Ganondorfs ondskap. Denne feen, Navi, ble en god venn av Link og det hintes om at han forlot Hyrule etter Ganondorfs nederlag for å søke etter henne. I tillegg finnes det også små feer i spillene som kan fanges i flasker og som vil fylle opp Links livskraft (eller en stor del av den) om han faller i kamp. Disse feene er ikke samme type som fekompangjongene en hører om i "Ocarina of Time". I noen av spillene finnes det en eller flere «Great Fairies» som vil skjenke Link oppgraderinger av forskjellige slag. Goron. Goronene er et folkeslag av steinspisende, sterke humanoider som livnærer seg på gruvearbeid. Selv om noen goroner er kjent for å ha nådd gigantiske proporsjoner, er de fleste på størresle med en voksen mann. De er svært harde og kan krølle seg sammen til en uknuselig ball, både til forsvar eller for rask transport. I "Ocarina of Time" holdt Goronene til ved "Death Mountain" nordøst i Hyrule. Det gjør de fremdeles i "Twilight Princess" (nordvest i den speilvendte Wii-versjonen) mens de i "The Wind Waker" nesten er blitt utryddet og nå livnærer seg som kjøpmenn. De tre gudinnene. De tre gudinenne, Din, Nayru og Farore er tre mektige gudinner som skapte landet Hyrule. Din er gudinnen for makt, Nayru for visdom og Farore for mot. De tre gudinnene skapte også den legendariske "The Triforce", de tre legendariske trianglene som inneholder essensen av gudinnenes kraft, oppfyller ønskene til enhver som rører ved den, og som for alltid er bundet til Hyrules skjebne. Gudinnen Din er maktens gudinne og skal ha formet land og berggrunnen i Hyrule med sine sterke, flammende armer. Dins del av "Triforce", det såkalte "Triforce of Power" er triangelet som står øverst av de tre. Dins farge er rød og hun blir ofte forbundet med elementet ild. Hennes triangel blir ofte assosiert med Ganondorf, siden han er den som ofte er i besittelse av dette triangelet. Nayru er visdommens gudinne og brukte sin visdom til å etablere de fysiske lover. Hennes farge er blå eller lilla og hun blir ofte forbundet med elementet vann. Nayurus del av "Triforce", "Triforce of Wisdom", blir assosiert med Prinsesse Zelda siden hun er den som ofte besitter dette triangelet. Visdommens trekraft er triangelet nederst til venstre blant de tre trianglene. Farore er motets gudinne og var den som brakte liv til Hyrules marker. Hennes del av "the Triforce", "Triforce of Courage". blir ofte assosiert med fargen grønn og Link, siden han, som helten som alltid triumferer over Ganondorfs ondskap, er den som ofte har dette triangelet. Havmennesker. I spillet "Link's Awakening" møter Link en havfrue ved navn Martha i Martha's Bay på Koholint. Det er uvisst om denne rasen faktisk eksisterer eller ikke, ettersom handlingen i spillet er en drøm. Bortsett fra dette ene Zelda-spillet har det aldri vært noen havmennesker med. Den eneste referansen man har til havmennesker ellers, er i "Oracle of Ages" hvor man finner «Mermaid Suit» i en grotte kalt Mermaid's Cave. Hylian. Hylian (ハイリア族, Hairia-zoku) er folkeslaget i Hyrule som i "Twilight Princess" blir hevdet å stå nærmest i kontakt med de tre gudinnene. De skiller seg ut utsendemessig fra vanlige mennesker på de lange, spisse alvelignende ørene. Det hevdes at disse ørene gjør dem i stand til å høre spesielle beskjeder fra gudene og Hylianer blir sett mye opp til i Hyrule. Hylianere blir født med magisk blod og besitter derfor visse psykiske krefter og evner i trolldom. De var også de som opprettet de første organiserte byene i Hyrule. I "Twilight Princess" blir en presentert for en helt ny rase, kjent som "Ooca", skyfolket. De skal visstnok stå enda nærmere i kontakt med gudene og skal ha skapt Hylianene. I "Wind Waker" er det gamle språket som Hylianere talte og skrevet blitt glemt og det er kun de figurene i spillet med dype røtter til Hyrule som behersker det (slik som "The Great Deku Tree"). I "Ocarina of Time" var det Hylianske alfabetet tatt fra det japanske skriftspråket, i "Twilight Princess" er skrifttegnene rett og slett engelske bokstaver som har blitt vridd, noe som gjør dem vanskelige å lese, men ikke umulig. Sheikah. En sheikah er en ninja-lignende kriger som ofte kalles for "Hylianernes skygge", da det har sverget på at de skal beskytte den kongelige familien. Sheikah-stammen er innen "Ocarina of Time" begynner nesten utdødd, og det er kun én igjen. Hun heter Impa og er lederen av Kakariko Village, i tillegg til å være dagmamma for Prinsesse Zelda. Det sies i "Ocarina of Time" at sheikahene søkte etter sannheten, og dette er muligens en grunn til Sheikahsymbolet som består av et mystisk øye. Det er flere gjenstander som går igjen i en del Zelda-spill som har blitt skapt av sheikah-folket. Dette inkluderer "The Lens of Truth" (Sannhetens øye) og "The Mask of Truth" (Sannhetens maske). Disse gjenstandene er nyttige for spilleren for å finne hemmeligheter som ikke ville ha vært mulig uten. Begge de nevnte gjenstandene har sheikah-symbolet på seg. Gerudo. Gerudoer er en stamme som stort sett består kun av kvinner, og de får barn ved å finne seg en mann utenifra. Det blir forøvrig født én mann i stammen en gang hvert hundrede år, og den mest kjente Gerudoen er spillseriens hovedfiende Ganondorf. I Ocarina of Time lever de i et fort i Gerudo Desert, og kaster alle inntrengere i et fangehull. De er også allierte med Ganondorf, selv om lederen ikke stoler på han. Dette var forøvrig beskrivelsen av hvordan Gerudoene er i "Ocarina of Time". Folkeslaget er også representert i oppfølgeren "Majora's Mask" til Nintendo 64. Her er de sjørøvere, og det viser seg at de har stjålet noen egg fra en Zora (fiskelignende skapninger), og dette skaper problemer som spilleren må løse. Gerudoene er også med i "Four Swords Adventures" til GameCube, men har en mye mindre rolle enn i de foregående spillene de er representert i. Kokiri. Kokirier er barn i grønne klær som Link går i. Link vokste nemlig opp sammen med dem i Kokiri Forest, selv om han ikke var en av dem. Kokirier vokser aldri opp, men forblir barn resten av livet. De har en fe, som de får av Deku Tree. Deku Tree er et snakkende, vist tre. Deku Tree er hellig for kokiriene. Minish (Picori). En "picori" er en ørliten skapning som ikke kan sees med det blotte øyet. Disse er representert i "The Minish Cap" til "Game Boy Advance". Oocca. Oocca er små, gule skapninger som lever på en flygende by kalt "City in the sky". Ooccaene ble først vist i "Twilight Princess". Her møter du to Ooccaer i hvert tempel. Disse Ooccaene kan teleportere deg ut av templet når du vil, og få deg tilbake igjen på akkurat samme sted. Link møter forøvrig på de samme Ooccaene i alle grottene de er representert i. Rito. Rito-stammen (Rito tribe) er en fuglelignende rase fra The Legend of Zelda-serien. De forbindes mest som postfugler i spillet The Wind Waker. I The Wind Waker, lever de på øya Dragon Roost Island, en vulkan-øy, hvor de har postkontoret sitt. Når unge Ritoer kommer i en viss alder, vil de kunne få vinger. For å få dette, må de til toppen av vulkanen, hvor de skal møte «Skyenes ånd», Valoo, som har evnen til å gi dem vinger. Blant de mest kjente Ritoene, finner vi blant annet Medli, prins Komali og Quill. Twili. Twili er et svart- og gråfarget type menneske som finner sted i det åttende templet i Twilight Princess. Etter at Zant overtok kontrollen over Hyrule og Twilight Realm, ble Midna omgjort til en smådjevel og det andre folket om til "Shadow Beasts" som Link møter noen ganger i spillet. Yeti. Yeti er ikke en form for folkeslag, mer et vesen. Det finnes bare én av dem, sammen med sin kone i Twilight Princess. Den Yetien ser ut som yetier flest, bare at den har en stor bieaktig rumpe. Ingen andre enn Link får greie på at den finnes. Zora-folket og en forsker finner ut av at det var et slags monster, som det går rykter om at har blitt sett. Men ingen utenom Link vet at det er en yeti, eller hvor den bor. Yetien bor sammen med kona si i et tempel oppi de snødekte fjellene. Zora. Zora var opprinnelig et ildpustende folkeslag som dukket opp i de første todimensjonale spillene i The Legend of Zelda-serien. Fra og med "Ocarina of Time" ble Zoraene reintrodusert som intelligente, menneskelignede vannlevende skapninger med egen kultur og samfunn. Senere ble de delt opp i to underarter, de fiendtlige elve-Zoraene og de mer vennlige humanoidene kjent som hav-zoraer. Som regel refereres det mest til hav-zoraer i spillene, da disse er de mest prominente i spillene. Alle zoraer er meget gode svømmere, faktisk så gode at de med letthet kan svømme opp fossefall (blant annet vist i "Twilight Princess"). Gerhard Nenning. Gerhard Nenning (født 29. september 1940 i Lech am Arlberg, død 1996 i Bregenz) var en østerriksk alpinist. I løpet av karrieren vant han tre verdenscuprenn i utfor, og sikret seg sammenlagtseieren i utforcupen i 1968. Under VM 1962 i Chamonix tok han sølv i kombinasjonen og bronse i slalåm. Under OL 1964 i Innsbruck ble han igjen toer i kombinasjonen. Dette talte bare som verdensmesterskap, da denne disiplinen ikke stod på det offisielle olympiske programmet. Nenning la opp som aktiv alpinist i 1970. Montroc. Montroc er en landsby i kommunen Chamonix i det østlige Frankrike. Landsbyen ble delvis ødelagt i 1999 da byen ble truffet av et snøras fra Mont Blanc. 12 mennesker mistet livet og ordføreren i Chamonix ble erklært skyldig i forsettelig drap for ikke å ha evakuert området, og fikk en betinget dom. Diano Marina. Diano Marina er en liten by eller kommune i Nord-Italia, i provinsen Imperia i regionen Liguria. Byen ligger cirka 90 kilometer sørvest for Genova. På starten av året 2005 hadde byen 6199 innbyggere. Diano Marina blir besøkt av turister i tusentall. Derfor har byen et mangfold av restauranter og hoteller. Nesten hele byen ligger lands stranden og ofte er det salgsboder over en lang strandstripe. Byen har bydelene Diano Calderina, Diano Serreta, Diano Gorleri, og Muratori, og den grenser til Diano Castello, Imperia (provinshovedstad) og San Bartolomeo al Mare. Caproni. a>, og kun dette ene eksemplaret ble bygget. Caproni var en italiensk flyprodusent etablert i 1908 av Gianni Caproni. Firmaet ble etablert som Società de Agostini e Caproni, men endret senere navn til Società Caproni e Comitti. Caproni konstruerte det første italienske flyet i 1911, og det første italienske jetflyet, Campini Caproni CC.2, i 1940. Under første verdenskrig utviklet Caproni en serie tunge bombefly som ble brukt av flyvåpen i Italia, Frankrike, Storbritannia og USA. I mellomkrigstiden kjøpte Caproni opp en rekke mindre selskaper og utviklet seg til et større firma under navnet Società Italiana Caproni. Noen av datterselskapene var Caproni Bergamasca, Caproni Vizzola, Reggiane og motorkonstruktøren Isotta-Fraschini. Flyene som ble produsert i mellomkrigstiden var hovedsakelig bombefly og lette transportfly. Società Italiana Caproni ble nedlagt i 1950. Fylkesvei 810 (Vestfold). Fylkesvei 810 i Vestfold går mellom Revetal og Ramnes i Re kommune. Veiens lengde er 2,8 km. Eksterne lenker. 810 Friksjonsvinkel. Friksjonsvinkel er en egenskap til granulært materiale. Når store mengder med granulært materiale blir tømt utover en horisontal flate blir det dannet en kjegleformet haug. Vinkelen mellom den horisontale flaten og overflaten på haugen blir kalt friksjonsvinkelen og avhenger av tettheten, overflatearealet og friksjonskoeffesienten til stoffet. Stoff med lav friksjonsvinkel danner flatere hauger enn stoff med høy friksjonsvinkel. Bruk. Denne egenskapen blir av og til brukt for å designe utstyr i foredling av forskjellige partikler. For eksempel kan det brukes til å designe en passende silo til å lagre materialet. Det kan også brukes til å avgjøre størrelsen på et transportbånd for å transportere stoffet, for å avgjøre hvorvidt en skråning vil kollapse eller ikke, eller for å regne ut stabiliteten til fartøy. Målinger. Det er flere måter å måle friksjonsvinkelen på, og hver av dem gir litt forskjellige resultater. Resultatet avhenger også av den nøyaktige metoden som blir brukt. På grunn av dette kan ikke resultater fra forskjellige laboratorium alltid sammenlignes. Jørgen Clevin. Jørgen Hans Clevin (født 24. april 1920 i Frederiksberg, død 7. august 1993) var en dansk tegner, barnebokforfatter, pedagog og barne-tv-vert. Han er kjent for godt over hundre populære bildebøker og pedagogiske hobbyhefter og flere serier korte fjernsynsinnslag med hobbytips. Arbeid. Jørgen Clevin var opprinnelig lærer, men begynte med tegneserier for barn på slutten av 1940-tallet. Han leverte da daglige tegneserier om strutsen Rasmus til nordiske aviser via Presse Illustrations Bureau i København (PIB Copenhagen). Ikke lenge etter fikk han jobb i Danmarks Radio, der han fra 1952 i flere omganger lagde tv-serier med korte hobbyforslag for barn. Disse er også vist på norsk og utenlandsk fjernsyn. Strutsen Rasmus og andre skikkelser ble siden beskrevet i flere bildebøker. Mens Rasmus-bøkene har kommet i flere nye opplag i Danmark er disse bøkene i dag stuet bort på norske bibliotek på grunn av framstillinga av negre som morsomme jungelfigurer. Jørgen Clevins enkle og uanstrengte brukstegninger har en naiv likeframhet som først og fremst uttrykker et ønske om formidling og ikke kunstneriske ambisjoner. Sammen med andre danske barnebokillustratører, tegneserieskapere, vitse- og bladtegnere kom Clevin til å prege flere tiår av dansk og nordisk populær- og barnekultur. Humanoid. Humanoid er et begrep brukes om alle slags vesen som har en kroppsstruktur som ligner på menneskenes, det vil si en kropp med to armer, to ben og et hode på toppen. Dette inkluderer også fiktive vesen og roboter. Ordet er mest brukt innen populærkulturen, spesielt i fantasy og science fiction. Murstein. Murstein er stein brukt til murverk i bygninger og andre konstruksjoner. Murstein kan være naturstein i utbearbeidet eller bearbeidet form, kunstig fremstilt tegl av tørket og/eller brent leire, eller støpt stein med sement eller annet som bindemiddel. I dagligtalen brukes ofte ordet «murstein» upresist for å betegne «teglstein». Tegl til muring er oftest formet til rektangulære klosser hvor forholdet mellom bredde og lengde er 1:2, inkludert én fugebredde. Med slike dimensjoner kan steinene mures opp i regelmessige forband uten gjennomgående vertikale fuger, slik at murverket blir mer solid. Standardformatet for norsk tegl siden omkring 1840 har vært ca. 11 x 23 x 6,5 cm. Marc Platt. __NOTOC__ Marc Platt (født i 1953 i Wimbledon i London i England) er en forfatter. Han er mest kjent for sine "Doctor Who"-relaterte arbeider. Platt studerte catering på college og jobbet først for Trust House Forte før han fikk jobb i administrasjonen for BBC. Han skrev "Doctor Who"-historien "Ghost Light", som var basert på to forslag han la frem for serien. Det ene av forslagene ble senere til boken "Lungbarrow". Mange fans så frem til denne romanen fordi den var kulminasjonen av Andrew Cartmels såkalte masterplan, som han begynte på da han var manusredigerer for "Doctor Who" for seriens tre siste sesonger før den ble lagt ned i 1989. Den avslørte detaljer om Doktorens bakgrunn og familie. Etter at serien ble lagt ned, skrev Platt hørespillet "Spare Parts". Den ble brukt som inspirasjon for "Doctor Who"-historien "Rise of the Cybermen" / "The Age of Steel" i 2006. Platt ble kreditert i rulleteksten og fikk betaling for disse episodene. Trine Bakke. Trine Bakke (født 11. januar 1975 i Trondheim, tidligere Trine Bakke Rognmo) er en tidligere norsk alpinist. I løpet av karrieren vant hun to verdenscuprenn i slalåm (St. Anton 1999 og Maribor 2000). Hun oppnådde totalt ti pallplasseringer, samtlige i slalåm. Bakke er brannkonstabel tilknyttet Trøndelag brann- og redningstjeneste. Hun er også ekspertkommentator i NRK radio og TV. Karrierens høydepunkt var bronsemedaljen i slalåm under VM 1999 i Vail, bak australske Zali Steggall og svenske Pernilla Wiberg. Zali Steggall. Zali Steggall (født 16. april 1974 i Sydney) er en tidligere australsk alpinist. Hun kjørte i verdenscupen i ti år, og deltok i fire olympiske leker. Under OL 1998 i Nagano tok hun bronsemedalje i favorittdisiplinen slalåm, og sikret dermed Australia historiens første medalje i alpine grener. Hun deltok i fem VM, og ble belønnet med verdensmestertittelen i slalåm 13. februar 1999 under VM 1999 i Vail. I verdenscupen vant hun én gang, slalåmrennet i Park City 23. november 1997. Hun la opp i 2002. Clube de Regatas do Flamengo. Clube de Regatas do Flamengo (oftest omtalt i kortformen Flamengo) er en idrettsklubb fra Flamengo i Rio de Janeiro i Brasil. Klubben startet som en roklubb 15. november 1895, men er klart mest kjent for sitt fotballag, som er det mest populære i Brasil. Fotballvirksomheten ble offisielt startet opp 24. desember 1911, som følge av at en del utbrytere fra Fluminense Football Club hadde meldt overgang til klubben. Fluminense er som følge av dette klubbens erkerival, og oppgjørene mellom lagene er blant de mest berømte derby'ene i brasiliansk fotball. Flamengo spiller til daglig i brasiliansk Série A ("Campeonato Brasileiro"). Blant klubbens meritter kan nevnes 6 Série A-titler, (1980, 1982, 1983, 1987, 1992 og 2009), en Copa Libertadores (1981), en VM i fotball for klubblag i (1981), da de slo Liverpool FC 3–0 i finalen, en Copa Mercosur (1999) og 32 Rio-delstatsmesterskap. Klubben vant dessuten den brasilianske cupen i 1990 og 2006. Berømte spillere som har spilt for klubben er blant annet Júlio César, Aldair, Sócrates, Gérson, Leônidas da Silva, Zagallo, Romário, Júnior Baiano, Bebeto, Djalminha, Adriano, Júnior og Zico. Nahua. Nahuaer er en gruppe av språklig beslektede urfolk i Mexico. Språket deres, nahuatl, tilhører den uto-aztekiske språkfamilien. Dette språket snakkes i en rekke dialekter, som til dels ikke er innbyrdes forståelige. Nahuafolket stammer muligens fra den sørvestre delen av USA, hvorfra de vandret inn i det sentrale Mexico ca. 2000 f.Kr. De slo seg ned i Mexicodalen, og kom etterhvert til å dominere hele det sentrale Mexico. Noen av de viktiste høykulturene i Mesoamerika var nahuatl-språklige, slik som aztekerne, tepaneca-kulturen, acolhua-kulturen, tlaxcala-kulturen og flere. Det spekuleres i om noen av de tidligere kulturene, f.eks. Teotihuacán-kulturen og toltekerne også var nahuatl-språklige, men dette er ikke avklart. Språket nahuatl snakkes i dag av 1,5 millioner mennesker i det sentrale Mexico, og nahua-folket er dermed det viktigste av Mexicos rundt 60 ulike urfolksgrupper. Da nahuafolket var på sitt kulturelle høydepunkt rundt 1500, var det nahuabefolkninger i hele Mexico, Guatemala, El Salvador og Nicaragua, og så langt sør som til Panama. Spørsmålet fra Suvikrānta (Prajñāpāramitā sūtra i 2 500 vers). Guan Yin, Dongguan, Guangdong Provinsen, Kina Spørsmålet fra Suvikrānta (sanskrit: "Suvikrāntavikrāmiparipriccha"), også kalt Prajñāpāramitā sūtra i 2,500 vers (sanskrit: "Sārddhadvisa sahashrikā prajñāpāramitā") er en hymne til den buddhistiske gudinnen Prajñāpāramitā. Hymnen ble skrevet av Rahulabhadra i året 225 e.Kr., og er noen ganger også kalt «hymne til Prajñāpāramitā» ("Prajñāpāramitā stotra"). Sanskrit-manuskriptet som lå til grunn for oversettelsen til kinesisk i året 565 e.Kr. hadde tittelen "Devarāja pravara prajñāpāramitā". Et sanskrit-manuskript fra Nepal finnes i Cambridge University Library. Den tibetanske oversettelsen. En tibetansk oversettelse fra det 8.århundre ("’Phags pa rab kyi rtzal gyis rnam par gnon pas shus pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa bstan pa") ble oversatt fra en sanskrit-original fra Nepal som hadde tittelen Ārya suvikrāntivikrāmi-pariprccha prajñāpāramitā nirdesha. To oversettelser til Kinesisk. En mer komplett oversettelse finnes i den 16. og siste teksten i Xuan Zang's Prajñāpāramitā-bibliotek: Shì liù huì dì shì liù huì bán ruo4 bô luó mì duô fên xù (㈩㈥會第㈩㈥會般若波羅蜜多分序). Titus Bramble. Titus Malachi Bramble (født 21. juli 1981 i Ipswich) er en engelsk fotballspiller. Han spiller for Premier League-klubben Sunderland, og er en forsvarsspiller. Tidligere har han spilt for Ipswich Town, Colchester United (hvor han var på lån), Newcastle United og Wigan Athletic. Selv om han ofte spilte for Englands U21-landslag, har han enda til gode å spille for a-landslaget. Grunnen til dette er at han har konsentrasjonsvansker, og gjør en del enkle feil på grunn av det. Gjennom sine foreldre er han kvalifisert til spill for Montserrat. 8. mai 2006 scoret Titus et fabelaktig volleymål mot Chelsea i en 1-0-seier, og dette sikret Newcastle en plass i Intertotocupen. 10. august 2006 scoret Titus enda et viktig mål for Newcastle. Dette kom i UEFA-cupens andre kvalifiseringsrunde mot latviske FK Ventspils. Dette målet sendte Newcastle videre i UEFA-cupen. 16. mai 2007 annonserte den nye Newcastle-manageren Sam Allardyce at han ikke ønsket å fornye kontrakten med Bramble, og han ble sluppet fra klubben. Det var flere interesserte klubber, men det var Wigan som trakk det lengste strået. Bramble signerte en treårs-kontrakt med klubben 4. juni. Nordbyen studenthjem. Nordbyen Studenthjem ligger omtrent 1,5 km nord for Gjøvik sentrum og omtrent 2,5 km fra høgskoleområdet til Høgskolen i Gjøvik (HIG). Studenthjemmet har til sammen 96 enkelthybler m/bad på alle rom, og i første etasje finnes det 6 parleiligheter. Etasjene har 20 hybler og 4 hybler deler kjøkken. I kjelleren er det fellesvaskeri med (kortautomater), man betaler for hver vask. Hver enkelt hybel har egen bod i kjelleren. Nordbyen Studenthjem har en lang tradisjon for gangfester. Dette er fester hvor man tar spisebord fra alle etajser og plasserer dem i gangen foran heisen i en etasje. For å gjøre gangfestene størst mulig blir de ofte markedsført med plakater en god stund i forveien. Miljøet på Nordbyen blir derfor veldig godt blant studentene. Enkel hybel har sovesofa, bord, stol, skrivebord, skrivebordsstol, bokhylle. På felleskjøkkenet er det komfyr, microbølgeovn, kjøle-/ fryseskap, kjøkkenbord med stoler. Leilighetene i første etasje har komfyr, kjøle-/fryseskap, og oppvaskmaskin, men ellers umøblert. I alle boliger er det telefon, internettilknytning og uttak for kabel-TV. Man betaler kun for bruken av telefonen, og kan ringe gratis rundt på bygget til andre hybler. Det er egentlig ikke sengetøy og kjøkkenutstyr på boligene. Men gjennom årene er det lagt igjen mye kjøkkenutstyr og man trenger ikke ta med seg så mye selv. Vaktmesteren på bygget er en veldig hyggelig fyr med godt humør, selv i dårlig vær. Det er parkeringsmuligheter på området, og mulighet for leie av motorvarmer. Turisthytte. a> mange selvbetjeningshytter. Steinhytta ble reist i 1922, mens den større trehytta ble oppført i 1953 og restaurert i 1980. Ei turisthytte er ei bu eller hytte som er åpen for allmennheten. DNT-hytter. DNT-hytter er eid av Den Norske Turistforening. De aller fleste hyttene er låst med DNTs standardnøkkel. Private hytter. Mange turisthytter er privateide. Hvordan en får adgang til disse varierer. Betjente hytter. De største hyttene er betjente. Det vil si at de har eget personale i alle fall deler av året. Selvbetjente hytter. Selvbetjente hytter er uten personale, men med mat som kan kjøpes ved selvbetjening. Ubetjente hytter. De minste hyttene er ubetjente. Disse har ikke mat. Norge 1:50 000. På kartene i serien brukes følgende symboler uavhengig av hvorvidt hytten er eid av DNT eller andre. Flamengo. Flamengo er en bydel i Rio De Janeiro i Brasil. Den befinner seg i enden av Guanabarabukta, mellom Catete og Botafogo, litt sør for byens sentrum. Bydelen har ei lang sandstrand, Praia do Flamengo, og har godt utsyn til Sukkertoppen. I området mellom stranda og bebyggelsen ligger den store parken Parque Brigadier Eduardo Gomes. Hovedveien mellom sentrum og de sørlige delene av byen går gjennom parken. Navnet Flamengo betyr «flamsk» på portugisisk. Det stammer fra da nederlenderen Olivier van Noort forsøkte å invadere byen herfra i 1599. På den tida ble nederlendere kalt «flamske». Idrettsklubben Flamengo kommer fra denne bydelen. World Association of Girl Guides and Girl Scouts. World Association of Girl Guides and Girl Scouts (WAGGGS) er verdensorganisasjonen for jentespeidere, og ble opprettet av Olave Baden-Powell (gift med Robert Baden-Powell) i 1928. Club de Regatas Vasco da Gama. Club de Regatas Vasco da Gama, oftest omtalt som Vasco da Gama eller bare Vasco, er en idrettsklubb fra Rio de Janeiro i Brasil, mest kjent for sitt fotballag. Klubben ble stiftet 21. august 1898 av portugisiske immigranter, som oppkalte den etter den berømte portugisiske oppdageren med samme navn. Klubbens hjemmebane heter "São Januário" (kapasitet 31 000), men enkelte kamper blir spilt på Maracanã, som har en betydelig større kapasitet (anslag varierer fra 95 000 til 103 000). Draktene er helhvite, med unntak av en diagonal svart stripe vertikalt på trøyen. Vasco spiller i brasiliansk Série B. Av andre meritter kan nevnes en Copa Libertadores (1998), en Copa Mercosur (2000) og 22 Rio-delstatsmesterskap. Klubbens viktigste byrivaler er Clube de Regatas do Flamengo (hovedrival). Noen berømte spillere som har spilt for klubben er Romário, Bebeto, Edmundo, Juninho Pernambucano og Sonny Anderson. Hunton Fiber. Hunton Fiber AS (etablert 1889) ligger i Gjøvik sentrum. Den hvite fabrikkbygningen ved innfartsveien (Riksvei 4) og Hunnselva, er et av de første store byggverk som møter tilreisende til Gjøvik. Hunton Fiber produserer en rekke trefiberbaserte produkter hvorav en porøs bygningsplate, Asfalt Vindtett er hovedproduktet. Historie. Bedriften het fra begynnelsen i 1889 Hunton Bruk, og produserte på den tida trepapp basert på egenprodusert tremasse. Eierne ønsket å utnytte den lokale Hunnselva og benytte vannfallene til produksjon – derav navnet Hunton. Som første fabrikk i Norge startet Hunton Bruk produksjon av trefiberplater i 1932. Dagens trefiberplater har en langt mer sammensatt og komplisert produksjonsprosess, men det grunnleggende er uendret fra den gang. Fra sin start i 1889 og frem til idag har Hunton vært en ledende leverandør til byggeindustrien. Grand Hotel (Gjøvik). Grand Hotell ligger like ved Fahlstrøms plass og Panparken i Gjøvik sentrum. Sammen med naboeiendommen, Vingården, danner husene en majestetisk inngangsport til Trondhjemsveien – og Gjøviks nordlige sentrumsområde. Hotellet, som er Gjøviks eldste, har adresse Jernbanegata 5. Grand Hotell tilhører i dag Quality-kjeden, men har en omskiftende historie helt tilbake til 1902. FK Partizan. Fudbalski Klub Partizan (serbisk: ФК Партизан) er en fotballklubb fra Beograd i Serbia. Klubben er en viktig del av sportsklubben Partizan Belgrade. Andredivisjonsklubben FK Teleoptik er også eid av Partizan Belgrade. FK Partizan ble grunnlagt 4. oktober 1945, og var den jugoslaviske hærens sportsklubb. Klubben har totalt 22 nasjonale ligamesterskap og 11 nasjonal cuptriumfer. Største internasjonale suksess hittil kom i 1966 der de tapte finalen i Mesterligaen mot Real Madrid. For å komme dit hadde klubben, blant annet, slått ut Manchester United i semifinalen. Spillere som Stjepan Bobek, Dragan Mance, Predrag Mijatović, Savo Milošević, Mateja Kežman og Slaviša Jokanović har alle sitt opphav i Partizan. Nåværende trener er Aleksandar Stanojević. Eksterne lenker. Partizan Partizan Every Night. «Every Night» er en sang av Paul McCartney fra hans solo-debutalbum "McCartney" fra 1970. Sangen er en av de mest kjente fra albumet og er blant annet blitt inkludert på samlealbumet ' fra 2001, i tillegg til å ha blitt spilt live på en rekke turnéer av McCartney. Senest på hans USA-turne i 2002. Sangen ble også utgitt på hans unplugged-album fra 1991, sammen med to andre låter fra "McCartney". Disse er «That Would Be Something» og «Junk». Hanne Müller. Hanne Müller (født 1947) er en norsk sosialantropolog. Hun er for tiden førsteamanuensis ved Haugesund. Hun har bakgrunn fra ml-bevegelsen, og var medlem av AKP(m-l) fra 1973 – 1982. Hun var medlem av partiets distriktsstyre i Hordaland i årene 1974 – 1975, og forkvinne i Kvinnefronten i Bergen i 1974 – 1975. Hanne Müller ble mag. art. i 1978, ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Bergen. Hun ble dr. philos. i 2000 ved samme institusjon. Hun har siden arbeidet med forskning knyttet til arbeidsliv – først som stipendiat, siden som forsker, ved SEFOS, Universitetet i Bergen. Hun var en periode førstelektor ved samme institusjon. Fra 2007 av er hun i stilling som førsteamanuensis. Müllers dr. philos.-grad, kalt "Indre erfaring som antropologisk blikk og stemme", var et arbeid som på antropologisk vis tematiserte «taus kunnskap» i norsk arbeidsliv. Fluminense Football Club. Fluminense Football Club er en idrettsklubb fra Rio de Janeiro i Brasil, stiftet 21. juli 1902. Klubben ble opprinnelig stiftet som en ren fotballklubb, og det er fotballaget den er klart mest kjent for. Klubben har et hett rivalforhold til Clube de Regatas do Flamengo, og derbyene mot denne klubben er blant de mest beryktede i Brasil. Fluminense spiller for tiden i brasiliansk Série A, som den har vunnet én gang (1984). Ellers er 30 Rio-delstatsmesterskaptitler det viktigste på klubbens merittliste. Klubbens kallenavn "Tricolor" kommer av de tre fargene på lagets drakter: vinrød, grønn og hvit. Også lagets fans benevnes med dette navnet. Klubbens egentlige hjemmebane heter Laranjeiras, og er det eldste fotballstadionet i Brasil (bygget 1905). Kapasiteten er imidlertid etter hvert blitt redusert til 8 000, og av den grunn spilles nå hjemmekampene på Maracanã. Rivelino, Gérson, Romário og Branco er blant de mest kjente spillerne som har spilt for klubben. Trondhjemsvegen (Gjøvik). Trondhjemsvegen er en av sentrumsgatene i Gjøvik (Nordbyen). Den løper ut fra Nedre Torvgate ved Panparken – og fortsetter mellom de to tårnhusene i Gjøvik sentrum, Vingården og Grand Hotel. Derfra fortsetter vegen nordover – og utgjør et stykke av Kvadraturen i Gjøvik. Fra krysset med Marcus Thranes Gate til endepunktet ved Bråstadberget er Trondhjemsvegen del av fylkesvei 172. Modalen-Eksingedalen Billag. Modalen-Eksingedalen Billag A/S (MEB) ble stiftet i 1977 etter en fusjon mellom selskapene Modalen Billag og Eksingedalsruta. Forretningsadressen er Eidslandet i Vaksdal kommune. Billaget har rutekonsesjon i Modalen og Vaksdal kommuner, og kjører ruter på kontrakt for Hordaland fylkeskommune til Romarheim/Ostereidet i korrespondanse med Tide Buss AS og Ekspressbussen Bergen - Trondheim/Vestlandsbussen. I sør kjører billaget ruter til Dale stasjon i korrespondanse med NSB og Tide Buss AS. Modalen-Eksingedalen Billag driver også godstransport og turbusskjøring. Selskapet utfører snøbrøyting, og verkstedet på Eidslandet utfører oppdrag for eksterne kunder. Videre har billaget drosjeløyve i sitt område. Modalen-Eksingedalen Billag er, sammen med Odda Rutebuss, de siste gjenværende, «gamle» ruteselskapene i Hordaland som ikke har gått inn i transportgiganten Tide ASA. Samfunnsstraff. Samfunnsstraff er en form for straff, som kan idømmes i stedet for fengsel. Samfunnsstraff innebærer at den domfelte må avtjene et visst antall timer. Straffen kan gå ut på (ulønnet) samfunnsnyttig tjeneste, deltakelse i program eller andre tiltak som kan motvirke kriminalitet. Formålet med samfunnsstraffen er å unngå å bruke fengsel når det ikke anses nødvendig. Samfunnsstraffen gjennomføres i regi av det lokale friomsorgskontor. Vilkårene for bruk av samfunnsstraff er at I dommen skal det fastsettes et timetall fra 30 til 420 timer, en subsidiær fengselsstraff og en gjennomføringstid. Hvis den domfelte bryter vilkårene for samfunnsstraffen eller begår en ny straffbar handling før utløpet av prøvetiden, kan retten ved dom bestemme at den subsidiære fengselsstraffen skal fullbyrdes i fengsel. Samfunnsstraffen avløste i 2002 samfunnstjeneste, som ble innført som en prøveordning i Norge på 1980-tallet og som en lovfestet ordning fra 1991. I praksis er anvendelsesområdet for samfunnsstraff blitt utvidet i de senere årene, og Høyesterett har i flere prinsippavgjørelser idømt samfunnsstraff der det tidligere ville blitt idømt fengsel. Utgangspunktet er hvor alvorlig den straffbare handling er, men også virkningene av fengselsstraff på tiltalte har stor vekt. Særlig hvis tiltalte er ung eller under rehabilitering, vil domstolene lettere velge samfunnsstraff fremfor fengsel. Prajñāpāramitā sūtraene i 500, 50 og 25 vers. Prajñāpāramitā sūtraene i 500, 50 og 25 vers er tre nært beslektede forkortede utgaver av den store prajñāpāramitā sūtra. Prajñāpāramitā sūtra i 50 vers (sanskrit: "Prajñāpāramitārdhaśatikā") er en forkortet utgave av Prajñāpāramitā sūtra i 500 vers (sanskrit: "pañchashatika prajñāpāramitā"), som i seg selv er en forkortet utgave. Prajñāpāramitā sūtra i 25 vers (sanskrit: "pañchavimshatika prajñāpāramitā") er en ytterligere forkortelse av den samme teksten. Alle tre tekstene er bevart både på sanskrit, tibetansk og kinesisk. Prajñāpāramitā sūtra i 500 vers. Teksten er bevart i et sanskrit-manuskript fra Nepal. Tibetansk oversettelse. I den tibetanske buddhistiske kanon finnes en oversettelse fra det 8. århundre "(’Phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa lqa bcu pa)" oversatt fra et nepalsk original-manuskript med tittelen "Ārya-nāma-pañchashatika prajñāpāramitā". Kinesisk oversettelse. Teksten ble oversatt til kinesisk med tittelen Fóshuō kāi jué zì xìng bānruò bōluómìduō Jīng (佛説開覺自性般若波羅蜜多經). Prajñāpāramitā sūtra i 50 vers. Teksten er bevart i et sanskrit-manuskript fra Nepal. Tibetansk oversettelse. I den tibetanske buddhistiske kanon finnes en oversettelse fra det 8. århundre "(’Phags pa bcom ldan vdas ma shes rab kyi pha rol tu phyin pa lqa bcu pa)" oversatt fra et nepalsk original-manuskript med tittelen "Ārya bhagavati prajñāpāramitā pañchashatika". Kinesisk oversettelse. Teksten ble oversatt til kinesisk av Dānāpala under tittelen Fóshuō wŭshí sòng shèng bānruò bōluómì jīng (佛說五十頌聖般若波羅蜜經). Prajñāpāramitā sūtra i 25 vers er en av de minste Prajñāpāramitā-tekstene. Det er en forkortet utgave av Prajñāpāramitā sūtra i 50 vers, som igjen er en forkortet utgave av Prajñāpāramitā sūtra i 500 vers. Prajñāpāramitā sūtra i 25 vers. Teksten er bevart i et sanskrit-manuskript fra Nepal. Tibetansk oversettelse. I den tibetanske buddhistiske kanon finnes en oversettelse fra det 8. århundre – "(’Phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pavi sgo nyi shu rtza lqa pa zhes bya ba theg pa chen po’i mdo)" – oversatt fra et Nepalsk original-manuskript med tittelen "Ārya pañchavimshatika prajñāpāramitāmukha nāma mahāyāna sūtra". I den tibetanske kanon finnes det også en tantrisk versjon med den samme tittel. Kinesisk oversettelse. Denne lille teksten ble også oversatt til kinesisk med tittelen Fóshuō kāi jué zì xìng bānruò bōluómìduō Jīng (佛説開覺自性般若波羅蜜多經). Fylkesvei 755 (Telemark). Fylkesvei 755 i Telemark går mellom Austbygda og fylkesgrensen ved Kroktjørni. Veien er 29,0 km lang. Eksterne lenker. 755 Gjentatt straffeforfølgning. Gjentatt straffeforfølgning (latin "ne bis in idem") eller "dobbeltstraff" betegner at en straffesak blir tatt opp på ny etter at den først er blitt endelig avgjort. I norsk rett kan en straffesak ikke reises på ny hvis den er avgjort ved rettskraftig dom. Etter Den europeiske menneskerettskonvensjons syvende tilleggsprotokoll artikkel 4 må en sak avvises hvis den tidligere er endelig avgjort. Også FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 inneholder et slikt forbud. Disse konvensjonene er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven av 1999. Unntak fra prinsippet gjøres der det foreligger grunnlag for gjenåpning (tidligere kalt gjenopptakelse) (nye bevis av vesentlig betydning eller lignende). Vilkår. Etter Den europeiske menneskerettskonvensjon skal en straffesak mot en borger (eller et foretak) avvises hvis en sak om det samme forhold mot det samme rettssubjekt tidligere er endelig avgjort i en straffesak i den samme stat. Begrepene «straff» og "straffesak" må tolkes i lys av reglene i Menneskerettskonvensjonen slik de er fortolket av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Det er ikke avgjørende om det nasjonale rettssystem har definert saken som en straffesak eller reaksjonen som straff. Man kan altså tenke seg at et forvaltningsvedtak avskjærer påtalemyndigheten fra å reise straffesak for det samme forholdet, eller at en avgjørelse i straffesak hindrer forvaltningen i å treffe et vedtak som rammer borgeren. I praksis er det viktig å merke seg at det ikke er tilstrekkelig for avvisning at sakene omhandler «straff» i konvensjonens forstand. I mange saker blir hovedproblemet om andre vilkår (endelig avgjort, samme forhold osv) er oppfylt. I Norge har Høyesterett truffet avgjørelse i mange saker om dette spørsmålet, flere ganger i plenum, og problemstillingene må anses som juridisk kompliserte. Det er avgjørende om den nye saken dreier seg om "samme forhold" som den første. I mange saker har både Høyesterett og EMD lagt til grunn at samme faktiske handling kunne være forskjellige forhold, rettslig sett. Etter EMDs storkammerdom av 2009 i saken er det på det rene at det avgjørende er om de to sakene dreier seg om samme faktiske forhold. Høyesterett har lagt det samme til grunn i en avgjørelse i 2010. Sakstyper. I Norge var det spørsmål om tilleggsskatt etter ligningsloven som først ble tatt opp i rettsapparatet. I 2000 fant Høyesterett at forhøyet tilleggsskatt var straff etter EMK. I 2002 kom Høyesterett i plenum til at ileggelse av forhøyet tilleggsskatt sperret for straffesak. I 2006 fant Høyesterett i plenum at "ordinær" tilleggsskatt ikke sperret for straffesak. (Se nå riksadvokatens retningslinjer av 2009 om Zolotukhin-dommen, som gjør at plenumsavgjørelsen ikke lenger har samme betydning.) Ellers har Høyesterett bl.a. vurdert saker om gebyr for trikkesniking, inndragning av gjenstander brukt til straffbare handlinger, inndragning av førerkort, konkurskarantene, prøveløslatelse fra fengsel, disiplinærreaksjoner i fengsel, utesperring fra rett til dagpenger under arbeidsledighet, tvangsplassering etter barnevernloven, gebyr for unnlatt levering av regnskap, tap av rett til å fiske og tap av rett til å kjøpe råfisk. Dommer avsagt av Norges Høyesterett. Gjentatt straffeforfølgning etter en lovovertredelse er i strid med den europeiske menneskerettskonvensjon (protokoll 7 artikkel 4). På fire år har Høyesterett avsagt mer enn ti slike avgjørelser; inndragning av førerkort, inndragning av gjenstander brukt til en straffbar handling, og disiplinærstraff i fengsler i form av reduserte dagpenger. Enkelte av disse avgjørelsene med strafforfølgning medfører samtidig tilleggsskatt og utestenging fra retten til dagpenger ved arbeidsløshet. Tvangsplassering etter barnevernloven § 4-24 overfor barn på grunn av alvorlig eller gjentatt kriminalitet ble i 2003 regnet som straff. (Det ble senere avgjort at slik tvangsplassering likevel ikke sperret for straffeforfølgning.) Høyesterettsdommer Jens Edvin A. Skoghøy kritiserer i lederartikkelen i Lov og Rett 2003 s. 449-50 Høyesteretts tre kjennelser 23. september 2003 om at konkurskarantene ilagt ved skjellig grunn til mistanke om straffbare forhold i forbindelse med konkursen, ikke er til hinder for senere straffesak om disse forholdene. To av disse sakene ble imidlertid brakt inn for menneskerettsdomstolen, som 1. februar 2007 fant at klagene var åpenbart ugrunnede («Manifestly ill-founded») – riktig nok bare delvis med samme begrunnelse som Høyesterett hadde brukt. Dommer ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Flere saker er reist mot Norge ved EMD, uten at det per juni 2010 er konstatert at Norge har brutt denne bestemmelsen overfor sine borgere. Straffebegrepet i Tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 sammenholdt med Menneskerettskonvensjonens artikler 6 og 7. I menneskerettskonvensjonens artikler 6 og 7 brukes også uttrykket "straff". Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) hadde inntil 2006 fastslått i sin praksis at straffebegrepene i de tre artiklene skulle tolkes på samme måte, altså slik at praksis om artiklene 6 og 7 var avgjørende for forståelsen av tilleggsprotokoll 7 artikkel 4. I 2007 avsa EMD imidlertid tre avvisningsavgjørelser i Norge der domstolen nyanserte straffebegrepet i TP 7 art 4 slik at det ikke lenger ville være fullt ut sammenfallende med begrepet etter EMK artikkel 6. I 2008 og 2009 kom EMD imidlertid i to andre avvisningsavgjørelser til at det eldre prinsipp om sammenfall gjaldt. Vekten av de siste avgjørelsene svekkes av at EMD ikke kommenterer avgjørelsene fra 2007, men samtidig kan det diskuteres om de tre avgjørelsene fra 2007 har påvirket rettsstillingen så mye når andre dommere i EMD ikke en gang nevner dem. I februar 2009 kom EMD i storkammersaken til at straffebegrepet i P7-4 måtte ses "i lys av" prinsippene fra EMK artikkel 6. Antakelig er koblingen til straffebegrepet i EMK artikkel 6 løst opp, men det er per juni 2010 ikke endelig avklart hvor stor forskjellen er. Litteratur. Jon Petter Rui: Forbudet mot gjentatt straffeforfølgning, Oslo, Universitetsforlaget, 2009 ISBN 978-82-15-01283-4. Jens Edvin A. Skoghøy: Konkurskarantene, EMK og Høyesterett, Lov og Rett 2003 s. 449-450. Inge Lorange Backer: Dobbeltstraff og rolleforståelse, Lov og Rett 2003 s. 577-578. (Svar på Skoghøys leder vist til like ovenfor) Jens Edvin A. Skoghøy: Menneskerettsdomstolens straffebegrep, Lov og Rett 2007 s. 193-194. Simple and Clean. «Simple and Clean» er navnet på åpningssangen for den engelske versjonen av videospillet "Kingdom Hearts" komponert og sunget av J-pop artist Hikaru Utada. Den japanske versjonen "Hikari (lys)" er ganske forskjellig fra Simple and Clean. Hvis du oversetter Hikari til engelsk, vil du se at teksten er ganske forskjellig fra Simple and Clean. Melodien er også ganske annerledes. Henry Ljungmann. Henry Ljungmann (født 3. desember 1897 i Kristiania) var en norsk skihopper og roer som konkurrerte på 1920-tallet. Idrettskarriere. Han ble den første nordmannen som vant VM-medalje innen nordiske grener da han vant sølv i normalbakke under Ski-VM 1925 i Johannisbad, Øst-Bøhmen i Tsjekkoslovakia. Tsjekkiske Willen Dick vant rennet. Kun to nordmenn, Johan Blomseth og Henry Ljungmann deltok i dette VM, fordi de studerte i området. Svensker og finner deltok ikke. Ski-VM i Lahtis 1926 regnes av de fleste som det første offisielle ski-VM. I 1925 satte Henry Jungmann bakkerekord i Kochelbergbakken i Garmisch-Partenkirchen med 59,5 meter. Henry Ljungmann ble norgesmester i roing (singlesculler) i 1924. Bhaskara. Bhaskara (født 1114, død 1185) var en indisk matematiker og astronom. Han representerer på mange måter det ypperste av matematisk og astronomisk kunnskap på 1100-tallet. Han leverte viktige resultater innen aritmetikk, algebra og trigonometri, og han regnes som en av forløperne til den moderne matematiske analysen. Karpe Diem. Karpe Diem-konsert på Gjøvik. thumb Karpe Diem er en norskspråklig rapgruppe fra Oslo, og består av Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel. Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid (født 3. juni 1984 i Oslo) er oppvokst i Oslo. Hans far er fra Egypt og hans mor er fra Stryn i Sogn og Fjordane. Han har en bachelorgrad i Asiatiske og Afrikanske studier, studieretning Midtøsten og Nord-Afrika, fra UiO. Chirag Rashmikant Patel (født 20. juli 1984 i Lørenskog) er av indisk opprinnelse, men oppvokst i Oslo. Hans far er flyktning fra Uganda og hans mor er fra Gujarat i India. Han har en bachelorgrad i Medier og Kommunikasjon fra HiO. Historie. Duoen møttes første gang i 1998, og begge drev da med musikk hver for seg. I år 2000 dannet de Karpe Diem og begynte å spille konserter sammen. I 2004 debuterte Karpe Diem med ep-en "Glasskår", som lå seks uker på VG-lista Topp20 med 9. plass som høyeste plassering. Debuten solgte til gulltrofé. I 2006 kom deres første album, "Rett fra hjertet", som solgte 18 000 eksemplarer og gjorde Karpe Diem til en av Norges største hiphopgrupper. Albumet mottok Alarmprisen 2007 og ble nominert til Spellemannprisen 2006 i klassen hiphop. I 2008 kom albumet ”Fire Vegger”, som solgte over 30 000 eksemplarer og ble det mestselgende norskspråklige hiphopalbumet noensinne. Med albumet vant de også Spellemannsprisen i klassen hiphop. I 2010 kom albumet "Aldri solgt en løgn", som ble det første norske hiphopalbumet som nådde førsteplassen på VG-lista. Albumet ble nominert til Spellemannsprisen i klassen hiphop, og singelen «Ruter» ble nominert i klassen «årets hit». Karpe Diem mottok under utdelingen den gjeveste av alle Spellemannsprisene, Årets spellemann. Karpe Diem ble dermed de første hiphopartistene noensinne til å bli årets spellemenn. I 2010 ble Karpe Diem første artister til å få tildelt Bendiksenprisen, utdelt av kulturdepartementet. Samme året mottok de også prisen for «Best Norwegian Act» under MTV Europe Music Awards. I 2010 mottok Karpe Diem Sigval Bergesen d.y.´s Almennyttige Ærespris. De valgte å bruke prispengene på å renovere Røde Kors sitt ressurssenter i Groruddalen, samt å holde en gratiskonsert for de under 18 år på Rockefeller i Oslo. Sangen «Tusen Tegninger» fra albumet «Aldri solgt en løgn» ble fremført under Nasjonal Minnesseremoni for 22.07.11 i Oslo Spektrum. Karpe Diem vakte mye positiv oppmerksomhet da de som hindu og muslim fremførte låtene «Byduer i dur» og «Tusen tegninger» i Oslo Domkirke. Konserter. Karpe Diem turnerer fast med både fullt band (Something Sally) og DJ (Marius Thingvald), men har også av og til med seg et strykeorkester. Karpe Diem har gradvis posisjonert seg som et av norges største liveband. Gjennom utallige konserter, opptredener og norgesturneer har de opparbeidet seg en liveerfaring siden slutten av 90-tallet. Andrine Flemmen. Andrine Flemmen (født 29. desember 1974 i Molde) er en tidligere norsk alpinist. Hennes favorittdisiplin var storslalåm. I denne disiplinen vant hun tre renn i verdenscupen. Karrierens høydepunkt var sølvmedaljen i storslalåm under VM 1999 i Vail, bare slått av østerrikske Alexandra Meissnitzer. František Wende. František Wende (født 3. juni 1904 i Freiheit, død 1968 i Bad Harzburg) var en tsjekkoslovakisk skihopper og kombinertløper som konkurrerte på 1920-tallet. Brahmagupta. Brahmagupta (født 598, død 668) var en indisk matematiker og astronom. Han ble født i byen Bhinmal i staten Rajasthan i dagens nordvestlige India. Som matematiker er han mest kjent for å ha oppdaget tallet null. Hans verk "Brahma Sphuta Siddhanta" fra omkring 628 er det tidligst kjente verket som behandler nullen som et tall i egen forstand, og i dette verket angir han også regneregler for aritmetikk med negative tall og null. Han forsøkte også å definere divisjon med null. Astrid Sandvik. Astrid Olsdatter Sandvik, senere Moe, (født 1. oktober 1939 i Aker) er en tidligere norsk alpinist. Sandvik deltok tre ganger i OL: 1956 i Cortina d'Ampezzo, 1960 i Squaw Valley og 1964 i Innsbruck. Hennes beste resultat var en delt sjetteplass i slalåm i 1956 (delt med Inger Bjørnbakken). I VM oppnådde hun to fjerdeplasser i slalåm (1958) og 1962. I 1963 ble Sandvik tildelt Holmenkollmedaljen (sammen med Alevtina Koltsjina, Pavel Koltsjin og Torbjørn Yggeseth). NKS. NKS er blant annet forkortelse for Viktor Schneider. Viktor Schneider var en tysk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. Billingstad skole. Billingstad skole er en barneskole i Asker. Skolen ble bygd i 1978, og har circa 250 elever fordelt på sju trinn. Det er små grupper på mellom 14 og 28 elever. Det er om lag 30 ansatte på skolen og skolefritidsordningen (SFO). Skolen ligger øverst i Billingstadveien rett ved Åstad gård og grensen mot marka. Den ligger i skogen ved Åstad gård. Der har vi der godt og vi trives i lag, og mye vi lærer hver eneste dag. For skolen vi roper tre raske hurra av glede fordi vi får ha det så bra. Srinivasa Aiyangar Ramanujan. Srinivasa Aiyangar Ramanujan (født 22. desember 1887, død 26. april 1920) var en indisk matematiker. Han regnes som en av tidenes mest talentfulle matematikere innenfor tallteorien. Ramanujan var et barnegeni, og han var i stor grad selvlært i matematikk. Hans matematiske geni ble oppdaget av den britiske matematikeren G.H. Hardy, og Hardy sørget for at Ramanujan fikk komme til Universitetet i Cambridge. Mens han var i Cambridge mellom 1914 og 1918, produserte Ramanujan over 3000 matematiske teoremer. Marco Büchel. Marco Büchel (født 4. november 1971 i Balzers) er en liechtensteinsk tidligere alpinist. Büchel debuterte i verdenscupen 3. desember 1994. Det tok tre år før han oppnådde en plassering blant de ti beste. I årene som fulgte ble han stadig bedre, og oppnådde flere andre- og tredjeplasser. Karrierens foreløpige høydepunkt var VM 1999 i Beaver Creek i Colorado, der han tok sølv i storslalåm etter Lasse Kjus. Han har vunnet fire verdenscuprenn i løpet av karrieren (se tabell under). Büchel har deltatt i seks OL. De beste plasseringene oppnådde han i 2006 i Torino, med en sjetteplass i Super-G og sjuendeplass i utfor. Under 2010 oppnådde han en åttendeplass i utfor. Da han vant utforrennet i Lake Louise 25. november 2006, ble han historiens eldste vinner av et verdenscuprenn i alpint (35 år og 21 dager), og etter seieren i Kitzbühel i 2008 er denne rekorden ytterligere forlenget til 36 år og 75 dager. Büchel la opp i 2010, i det siste rennet i Garmisch-Partenkirchen skålte han i sjampanje og kjørte i kortbukse og dressjakke. Meitefiske. Meitefiske er fiske med meite som agn. Meitefiskets grunnprinsipp er å forsøke å fange fisk ved å presentere noe som faktisk er spiselig for fisken. I motsetning til f.eks fluefiske og slukfiske, der det benyttes kunstige agn. Utstyr. Over tidens løp har det blitt utviklet mye utstyr for meitefiske av forskjellig art. Stenger. Enkelte stenger klassifiseres med betegnelsen "lbs", som forteller hvort mange pund som må til for å bøye stanga slik at håndtak og tupp står 90 grader på hverandre. En 2,5lbs stang kaster 60-100g søkker greit, men en direkte omregning fra "lbs" til kastevekter slik stenger vanligvis klassifiseres er ikke alltid lett. Sneller. Snellene finnes i mange størrelser, fra ørsmå til uventet store. Mange fabrikanter bruker om lag samme betegnelser for å angi størrelse. En "1000"-snelle er relativt liten, og tar kanskje 120m med tynn (0,16mm) sene. En 4000-snelle er en mellomstørrelse, og tar ca 250m med 0,25mm sene. En 10 000-størrelse snelle brukes til tungt surf/kyst meite og kan ta 500m med 0,40 sene. Snellene har brems som brukes når man "kjører" fisken. Denne opereres med et hjul enten foran eller bak på snellen. For meitefiske er en variant av haspelsnellen spesielt interessant, såkalte "Baitrunner" sneller. Dette er sneller hvor spolen kan frikobles så den løper tilnærmet fritt. En fisk som tar agnet vil ikke merke motstand fra snøret før man slår av baitrunnerfunksjonen og gjør tilslag. Sene. En undervariant av vanlig mono sene er fluorokarbonsener, som har høyere bruddstyrke, og er nesten usynlige i vann. Disse er som regel relativt dyre, og brukes mest på de siste 3-4 meterne. Hvilken senetype man bruker til meite er en smaks- og erfaringssak. På korte hold/mindre fisk brukes hovedsakelig mono-sene. På store dyp/lange avstander nesten utelukkende multisene. Dupp. Dupper finnes i et utall varianter, fra små penner som tåler et par splitthagl, til digre sigarer som bærer en hel agnfisk. Det finnes spesielle dupper for rennende vann og for stille vann, dupper som festes i bunn og på toppen. osv.. Forkurv. En avart eller videreføring av søkker er bruk av fôrkurv. Dette er en fortynget plast- eller nettinghylse, som fylles med lokkefôr. Fôrkurven knyttes i en søkkefortom istedet for et søkke, og kroken med agnet knyttes i en krokfortom. Med denne metoden vil fisken lokkes til stedet av lokkefôret, og forhåpentlig bite på agnet. Kroker. Enkeltkroker finnes i størrelser fra denne: J og opp til 12-15cm lange. Størrelsen angis som et tall: 24, 22, 20, 18, 16, 14, 12, 10. 8, 6, 4, 2, 1/0, 2/0, 4/0, 6/0, 8/0 osv. En 28-krok er omtrent så stor: J, en 8'er er om lag én cm lang, en 2'er er om lag 2cm, og en 10/0 ca 8 cm lang. Størrelsen varierer mellom fabrikantene, en 1/0 hos én kan være større enn en 2/0 hos en annen.Kroken tilpasses størrelsen på agnet, og deretter størrelsen på munnen til fisken man er ute etter. De fleste enkeltkroker har et øye i enden for å feste senen, enkelte typer har en flat "spade" i enden hvor man knyter senen rundt krokstammen istedet for i øyet. Formen varierer også, med kort/lang stamme, tykt/tynt gods, med eller uten hakk i stammen for å holde agnet på plass, med eller uten vridd krogspiss osv. En spesiell variant er sirkelkroken, hvos spissen er vendt innover istedet for oppover. Hensikten med denne er at fisken selv skal kroke seg i munnviken uten at man gjør tilslag. Treblekroker er tre enkeltkroker loddet sammen så de står 120° på hverandre. Ved meiting brukes den mest til takling av hel agnfisk eller større fileter. Fordelen er at man kan begrave én krok i agnet, og la de andre være fire for å kroke fisken. Stangholdere. Til å holde stangen under meite brukes en stangholder, enten en "bankstick"/jordspyd, eller et mer avansert tre- eller firebent stativ, såkalt "rodpod". Stangholderen kan utstyres med nappvarslere, forskjellige inretninger som kan hjelpe til å vise et napp. Fiske etter de forskjellige artene. Meitefiske er godt egnet etter fiske etter alle typer ferskvannsfisk. Men på grunn av fiskeartenes høyst forskjellige levesett er det svært forskjellige metoder som benyttes når man målrettet fisker de forskjellige artene. Under følger noen korte punkter som kan være nyttig når man fisker etter en bestemt art. Meitefiske (agnfiske) i sjøen. Dette fisket omfatter alt fra barn med en stein i hyssing med eller uten agn på krabbefiske, til yrkesfiske med drivline. Bunnsnøre. Bunnsnørefiske med håndsnøre er i dag en lite brukt fiskemetode. Det kunne foregå fra land der fjellet var stupbratt mange meter ned. Der fikk man fisk som gikk i taren, som berggylte og «sypike». En og annen hvilling kunne også forville seg til å bite. Traff man riktig med plassen, var det også torsk som hadde sitt revir der. Dette fisket var for å få fisk til kraften i fiskesuppa. Mer vanlig var å ro eller seile ut og fiske på med. Med var den gamle måten å vite hvor man var hen på havet. For ikke å drive av, kunne man slippe ned en ilestein i grastau som holdt båten på plass over stedet en visste der var godt fiske. Ilet var ikke det mest pålitelige bunnfestet, så en måtte gløtte opp i ny og ne for å kontrollere om vind og strøm hadde ført en vekk fra medet. Bunnsnøret var kveilet opp på en grind og de to krokene var festet med fortom til et blylodd med to messingstenger som pekte i hver sin retning. Agn var stykker av fisk. Snøret ble kveilet ut til loddet var i bunnen, og så trukket fire favner opp igjen. Ble snøret liggende på bunnen var det knurr man fikk. Den ble kastet overbord som ufisk. Utbyttet kunne variere med sted og årstid, men det var vanlig å komme hjem med i hvertfall torsk, sei, hyse eller kolje, og en og annen lange. I dag er dette fisket delvis avløst av sluk- og pilkefiske. Større plastbåter har så stort vindfang at de lett driver av medet selv med dregg som bunnfeste. I den grad metoden benyttes er det for fritidsfiske. Fra en forholdsvis liten båt kan man velge å ligge i ro med f.eks en dregg, eller man kan drive med strøm og vind. Da dekker man et større område, og sannsynligheten for å få fisk er større. Blåskjell benyttes ofte som agn. Linefiske. Linefiske kunne drives med bunnline eller flyteliner. Agn var stort sett hva som kunne skaffes i store nok mengder, ofte stimfisk som sild eller makrell. Petar Popangelov. Petar Popangelov (bulgarsk: Петър Попангелов; født 31. januar 1959 i Samokov) er en tidligere bulgarsk alpinist. Han var slalåmspesialist, og var i verdenseliten i denne disiplinen fra slutten av 1970-årene til midten av 1980-årene. Han vant to verdenscuprenn i løpet av karrieren. Under OL 1980 i Lake Placid, og fire år senere, under OL i Sarajevo kom han på sjette plass i slalåm. Han la opp etter sesongen 1986/87. Karl Leewy. Karl Marius Leewy (født i 1881 og døde i 1959) var oberstløytnant, men er særlig kjent for sin omfattende lokalhistoriske dokumentasjon fra Kristiansand gjennom sitt bokverk "Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider". Leewy tok systematisk for seg bygninger og kvartaler i den gamle kvadraturen, og verket er en viktig kilde for byens eldre historie. Leewy, Karl S. Leewy, Karl S. Omar Khayyám. Omar Khayyam, persisk: عمر خیام (født 31. mai 1048 i Nishapur i Iran, død 4. desember 1131), var en persisk dikter, matematiker, filosof og astronom. Biografi. Omar Khayyam, hvis fulle navn var Ghiyath al-Din Abul Fateh Omar Ibn Ibrahim Khayyam'", ble født 18. mai 1044 i Nishapur i Khorasan-provinsen i nordlige Iran hvor han vokste opp og tok sin utdannelse. Den unge Omar var en ivrig student og utmerket seg raskt i matematikk, astronomi og filosofi. Han tilbragte det meste av sitt liv i persiske intellektuelle sentra som Samarkand og Bukhara, Balkh og Isfahan. Khayyam skrev flere verk innen matematikk og også en bok om musikk, før han var 25 år. I 1070 flyttet han til Samarkand i Usbekistan, hvor han fikk økonomisk støtte av kadien der, Abu Tahir, og dette gjorde ham i stand til å skrive det meste av hans berømte verk om algebra. De politiske hendelsene i det 11. århundre hadde også føringer for Khayyams liv. De tyrkiske seljukkiske stammene invaderte sørvest Asia tidlig på 1000-tallet og etablerte etterhvert et regime som inkluderte det meste av regionen. I dette ustabile militære riket, som også hadde religiøse problemer ettersom det forsøkte å etablere seg som en muslimsk stat, vokste opp Khayyam opp. Den seljukkiske sultan Malik Shah I Jalal al-Din hadde hovedsete i Isfahan, og Khayyam ble invitert av Malik Shah I og hans vesir, Nizam al-Mulk, til å sette opp et observatorium der. Sammen med andre av datidens fremtredende astronomer, ledet Khayyam vitenskapsmennene i deres forskning i 18 år og produserte arbeid av usedvanlig kvalitet. Den politiske situasjonen hadde også stabilisert seg til en periode med fred, noe som tillot Khayyam å hengi seg fullstendig til forskningsarbeidet. I løpet av denne tiden utviklet han avanserte astronomiske tabeller og bidro til å reformere kalenderen i 1079. Den var utviklet etter forespørsel fra sultanen og hans behov for et nytt program for skatteinnkreving. Khayyams kalender, kalt "Al-tarikh al-Jalali" etter sultanen, overgår den Gregorianske kalenderen i nøyaktighet. Spesielt målte han solåret til 365.24219858156 dager, noe som viser at han anerkjente viktigheten av nøyaktighet. I 1092, en måned etter at vesiren Nizam al-Mulk ble myrdet på vei til Bagdad av den beryktede Assasinerordenen, døde sultan Malik Shah I. Dette avsluttet Khayyams fredelige eksistensperiode. Hans finansielle støtte ble fratatt ham og midlene til observatoriet opphørte. Selv om kalenderreformen ble satt til side etter Malik Shah Is død, har Jalalikalenderen overlevd og er fortsatt i bruk i deler av Iran og Afghanistan idag. Poesi. Med dette som historisk bakgrunn skrev Khayyam sine "rubaiyat". Ruba’iyat (fra arabisk "ruba’i" som betyr fire) er epigrammer som består av 4 linjer med rimskjema AABA eller AAAA. Rubaiyat var populære i Persia på 800- og 900-tallet, og var sporadisk improviserte vers. De ble resitert i alle samfunnslag og kunne uttrykke både en form for hedonistisk verdsetting av livet men også sufiske, mystiske erfaringer. "Vi har returnert til fordervelsens vane" "Vi gir avkall på de fem daglige bønnene" "Hvorenn det finnes et beger vil du kunne se oss" "Med vår hals lik flaskehalsen strukket frem mot det" "Jeg drikker vin og mine motstandere fra venstre og høyre" "Sier:”Drikk ikke vin, for den er troens fiende.”" "Nå som jeg vet at vinen er troens fiende, ved Allah!" "Vil jeg drikke fiendens blod, for det er tillatt" Oversettelser. I 1859 kom det ut en engelsk diktsamling oversatt og fortolket fra persisk av den engelske poeten Edward Fitzgerald, som plasserte den persiske poesien på det vestlige verdenskartet - "Rubaiyat of Omar Khayyam". Med disse versene fulle av humoristisk skepsis og vidd, og gledene over vin og kjærlighet skildret med poetisk dyktighet, fikk den vestlige verden øynene opp for den klassiske persiske litteraturen. Fitzgerald var den første til å introdusere Omar Khayyams "rubaiyat", eller på norsk kvartetter eller epigrammer, til Vesten, og diktene ble blant den mest kjente poesi fra Østen. "Rubaiyat of Omar Khayyam" av Fitzgerald ble sagt å være den mestselgende boken ved siden av Bibelen i Europa og Amerika, hvor Omar Khayyam ble den mest berømte orientalske poet. Boken har siden blitt en klassiker i verdenslitteraturen og har i stor grad bidratt til å påvirke europeiske ideer om persisk poesi og litteratur. Fitzgeralds utgave må imidlertid sies å være en noe unøyaktig oversettelse, og originalen er betydelig fordreid for å tilpasse den til datidens viktorianske romantikk. Men dens betydning for den persiske litteraturs introduksjon til Vesten er uvurderlig. Kort tid etter Fitzgerald utgave fulge oversettelser til fransk og tysk. På norsk kom et utvalg på 91 dikt først i 1997, gjendiktet av Johannes Gjerdåker. Filosofi og mystik. Khayyam tillegges ofte et sufi tankesett men dette står i kontrast til Avicennas filosofi. Khayyam var dessuten en entusiastisk vitenskapsmann innenfor flere disipliner og må derfor også ha vært en meget rasjonell mann. Det er lite sannsynlig at Khayyam hadde noe å gjøre med sufismen i det hele tatt, og hans poesi viser seg i stor grad som en motsats til sufismen. Det har derfor lite for seg å sammenligne sufiers og Khayyams mystisisme. Han hadde kanskje sin gudstro, men han dyrket mer den frie tanke, vitenskapens forskning og vinens beruselse, og han kritiserte religiøs og vitenskapelig dogmatisme. Nettopp vinen og dens beruselse ble ofte brukt som et sufistisk bilde for mystikerens ekstatiske opphøyelse mot det guddommelige, tilintetgjørelsen av selvet og opphevelsen av det jordiske. At Khayyam dyrker vinen i sine dikt anvendes derfor som et argument for hans sufiske sinnelag. I Omars penn er det derimot ikke noe mer enn tilbedelsen av selve vinen og den jordiske, sanselige kjærlighet, og hans forhold til vin må derfor heller anses som et symbol på den frie tanke. At han blir tillagt sufiske holdninger skriver seg også fra de mange forfalskninger som har dukket opp i forskjellige diktsamlinger. Det er ikke tvil om at de mange frittalende versene i forhold til religion har vært et problem for kopistene på den tiden. For å ufarliggjøre dem for leserne har skriverne derfor benyttet seg av et par metoder ved å legge til endel ikke-Omarske "rubaiyat". Én metode har vært å skyte inn en rekke fromme og mystiske "rubaiyat" i åpningen av samlingen slik at leserne blir presentert for poeten som en from sufi og kan dermed med litt velvilje tolke de vågale, religionskritiske versene som følger, i en mer mystisk og allegorisk betydning. En annen metode har vært å illustrere hvilken gudløs poet Omar var og hvordan han hadde falt i fortapelse. Ved å åpne en samling med beskrivelser av dette, vet leseren at Omar brenner i helvete, og kan dermed nøye lese gjennom hele samlingen med skrekk og forferdelse og med et fromt grøss konstatere for seg selv at han var moralsk fordervet. For eksempel i Fitzgeralds utgaver viser det seg i ettertid at en god del av diktene er ikke-Khayyamske vers. På den annen side er det også funnet vers i diktsamlinger av Hafez og Rumi som anses for å være Omar Khayyams. Muntlig tradisjon må også legges til grunn for variasjonene i versene. Falske vers kan ha oppstått ved at folk lærte seg dem utenat, siterte dem og gjentok dem, noen ganger med betydelige forandringer. Dessuten hvis en dikter komponerte et litt frittalende "ruba’i", kunne han si det var Omar Khayyam som hadde diktet det for å unngå ubehageligheter. På den måten blandet hundrevis av falsknerier seg med Omar Khayyams egne "rubaiyat". I ettertid har det utviklet seg en liten vitenskap for å avdekke om disse "rubaiyat" som florerer er ekte omarske eller falsknerier, og i en analyse fra tidlig forrige århundre ble det konstatert at av 1213 analyserte "rubaiyat" som var tilskrevet Khayyam ble bare 121 ansett som ekte. "Siden utfallet av den menneskelige eksistens i dette vertshuset med to porter (livet)" "Er ingenting annet enn et blødende hjerte og overgivelsen av livet" "Lykkelig er det menneskets hjerte som ingen kjenner" "Og i fred det mennesket som aldri var født av en mor" "Hvis mitt komme var avhengig av meg, hadde jeg ikke kommet" "Og igjen, hvis min avreise avhang av meg, hvorfor skulle jeg gå?" "Var det ikke bedre hvis i denne vekst og forråtnelse" "At jeg ikke hadde kommet, eller gått, eller aldri vært?" Ifølge Khayyams filosofi har mennesket ingen fri vilje, vi er bare brikker i et spill. Han har ingen tiltro til gode makter; himmelens hjul er fullt av hat og sikter på våre rene sjeler, og Gud er særlig hard mot visdommens menn. Han fører en bitter anklage mot Gud, og han uttrykker tvil om det gode i det ondes eksistens. Han plages over logikken, eller mangelen på den, i Skapelsen: Hvorfor er vi skapt, når Han vet vi er fordømt likevel? "Siden vårt opphold i denne verden ikke er en permanent hvile" "Er det en stor misforståelse [å leve] uten vin og den elskede" "Hvor lenge skal jeg være i håp og frykt i forhold til ” begynnelsesløs” eller ”begynt”?" "Når jeg har reist hva spiller det for rolle om den (verden) har en begynnelse eller ikke?" "Bak hemmelighetens slør (døden) finnes ingen vei for noen" "Av disse tingenes skjema har menneskets sjel ingen kunnskap" "Det finnes intet vertshus (hvilested) utenom i støvets hjerte" "Drikk vin, for slike beretninger er ikke korte å fortelle" "Evighetens hemmeligheter kjenner verken du eller jeg" "Og ordet som løser gåten kan verken du eller jeg uttale" "Bak dette slør snakkes det om deg og meg" "Når sløret dras til side forblir verken du eller jeg" "Drikk vin for under jorden skal du sove lenge" "Uten en venn eller ledsager eller følgesvenn eller hustru" "Vær forsiktig! Fortell ingen om denne hemmelighet:" "Når tulipanen først har visnet vil den ikke blomstre igjen" Så den sanne filosofi hos Khayyam er å gripe dagen og leve i nuet. Ingen vet hva morgendagen bringer. Vin er derfor det vi trenger, og den elskede, og hvile etter tilfredsstilt lengsel. Han tilegner mange av versene til vinens gleder: vin er den første og siste av alle gleder, og den største av ungdommens gleder; den er evig liv – bitter men skjønn. For å komplettere gleden i vinen, trenger man sang og musikk og kjærlighet. Han nyter lyden av fløyte og "rebab" og den elskede må være tilstede i vinens selskap. Og han undrer seg over vinselgerne, for hva kan vel de kjøpe som er bedre enn det de selger? Matematikk. Blant persene selv var det derimot ikke Khayyams poetiske ferdigheter som ble mest hyllet, men hans fremragende kunnskaper innen vitenskaper som matematikk, astronomi og legekunst, noe man også har dratt nytte av flere århundre senere i den vestlige delen av verden. Særlig hans arbeid innen geometri var så langt forut for sin tid at det ikke ble brukt igjen før René Descartes bygde på Khayyams teorier på 1600-tallet. Som matematiker var Khayyám kjent for å ha funnet en metode for å løse tredjegradsligninger. I 1070 skrev han sitt mest kjente verk om algebra, hvor han klassifiserte ligninger etter graden. Her presenterte han også en metode for å løse andregradsligninger som er svært lik den vi bruker i dag. Den demokratiske terroristen. "Den demokratiske terroristen" er den andre boken i serien om Carl Gustav Gilbert Hamilton skrevet av Jan Guillou i 1987. Boken handler om Carl Gustav Hamilton som infiltrerer en vest-tysk terroristgruppe. Dette er for å hindre et attentat mot Sverige. Hamilton blir mer og mer følelsesmessig involvert med terroristgruppen, og har til tider problemer med å velge side. Han er heller ikke alene som dobbelagent i terrorgruppen. I det en annen dobbelagent skal til å forklare ham at de er på samme side, oppdager en av terroristene som Hamilton har utviklet et forhold til dette. Operasjonen ender med at leiligheten de er i stormes og terroristgruppen utslettes. Vendetta (bok). "Vendetta" er skrevet av Jan Guillou. Den ble først lansert på norsk i 1992 av Cappelen, den utgaven som er i salg i Norge nå ble utgitt i 2007 av Piratforlaget. Det er bok nummer seks om Carl Hamilton. I 1991 ble boken gitt ut i Sverige med samme tittel. Romanen ble i 1995 filmatisert med Stefan Sauk i hovedrollen, se Vendetta (film). Handlingen. Den sicilianske mafiaen har kidnappet flere svenske statsborgere. Dette blir bekreftet av en avkappet finger som kommer i posten til UD. Den svenske regjeringen sender Carl Hamilton og Joar Lundewall til Sicilia som forhandlere. Siden de kun er forhandlere bestemmer Carl at de skal opptre ubevæpnet. Dette resulterer i Joars død, Carl tar Joar med hjem og begraver han. Rett etter begravelsen drar han til San Diego og henter ut Luigi Bertoni-Svensson som nettopp er ferdig med sin feltoperatør-utdannelse (utdannelsen Carl har.) Deretter drar han ned igjen til Sicilia, hvor Åke Stålhandske har etablert seg med turistdykker som cover. Luigi kommer også hit, han er halvt italiensk og passer godt inn. Disse svenske etterretningsoffiserene starter da en krig mot den sicilianske mafiaen. Det blir deres vendetta (blodhevn på italiensk) samtidig som de befrir de svenske gislene med makt. Bertil Carlsson. Bertil Carlsson (fødgt 25. august 1903, død 26. november 1953) var en svensk skihopper som konkurrerte på 1920-tallet. Copa del Rey. Copa del Rey er en årlig cup for spanske fotballag. Dens fulle navn er Copa de S.M. El Rey Don Juan Carlos I ("Hans majestet Kong Carlos den førstes cup"). Den var egentlig kjent som "Copa del Ayuntamiento de Madrid" ("Madrids byrådscup"). Mellom 1905 og 1932 var den kjent som Copa de S.M. El Rey Alfonso XIII ("Hans Majestet Kong Alfonso den åttendes cup"). Mens Spania var republikk på 1930-tallet, var turneringen kjent som "Copa del Presidente de la República" ("Republikkens presidentcup") eller bare ved forkortelsen Copa de España ("den spanske cupen"). I årene med Francos diktatur var turneringens navn "Copa de S.E. El Generalísimo" eller Copa del Generalísimo ("Den eneherskende generalscup"). Format. Før den spanske serien ble startet i 1928 var cupen det eneste nasjonale mesterskapet. Lagene kvalifiserte seg via regionale ligaer. Gjennom årenes løp har man benyttet flere formater, blant annet med gruppespill. Deltakelsen er begrenset til De to øverste divisjonene (Primera Division og Segunda División A), samt 23 lag fra det tredje øverste nivået (Segunda Division B). I tillegg får vinneren av fjerde nivå (Tercera Division) delta, men hvis dette er et B-lag så får neste lag på listen delta. I de første rundene spilles bare én kamp, der laget fra den nederste divisjonen får hjemmebanefordelen. I sekstendedels-, åttendedels-, kvart- og semifinalene spilles det best av to kamper. Finalen er én enkelt kamp som skal spilles på nøytral bane. Vinneren kvalifiseres for den spanske Supercupen og for en plass i UEFA-cupen påfølgende sesong. Navneendringer. Real Madrid var tidligere kjent som «Madrid FC», og fikk ikke navnet «Real» før i 1920. Mellom 1931 og 1939 droppet klubben igjen navnet «Real» (som betyr kongelig, men landet var nå styrt som republikk av Franco). I 1941 ble ikke-spanske navn bannlyst, og dermed ble FC Barcelona og Sevilla FC til «CF Barcelona» og «Sevilla CF», mens Athletic Bilbao forandret stavemåten til «Atlético». RCD Espanyol var kjent som «RCD Español» til 1995. Abu Bakr al-Karaji. Abu Bakr Muhammad ibn al-Hasan al-Karaji (arabisk: ابو بكر محمد بن الحاسب الكرجي) (født ca. 953, død ca. 1029) var en matematiker og ingeniør med persisk bakgrunn. Mange av hans resultater i matematikk blir stadig verdsatt, og et av de mest kjente bidragene hans er knyttet til utregningen av binomialkoeffisienten. Al-Karaji skrev også om arbeidene til tidligere matematikere, og han regnes som den første som løsrev algebra fra geometriske operasjoner. Billingstad. Billingstad er et delområde i Asker kommune som dels ligger på grensen til Bærum. Billingstad har godt over 2000 innbyggere og ligger ca 2 mil fra Oslo sentrum. Billingstad ligger flott til med umiddelbar nærhet til naturen. Det er flere turstier i området, og skiløype til Vestmarka. Billingstad Vel. Vellet på Billingstad har i tillegg til å arbeide med utbyggings, vedlikeholds og trafikksaker, også arrangement av sosiale aktiviteter som julegrantenningen med fakkeltog ved stasjonen og på Lyn samt den årlige Lynfesten. Skoler og barnehager. Øverst på Billingstad ligger Billingstad skole med rundt 250 elever. Elevene på Billingstad skole begynner som oftest på Torstad ungdomsskole. Det er flere barnehager og -park på Billingstad. Stasjonen. Billingstad stasjon ble åpnet 3. mars 1919. En ny stasjonsbygning ble bygget i 1958 i forbindelse med at Drammensbanen ble utbygd til dobbeltspor. Naboområder. Billingstad ligger nær mange andre små boligområder i Asker og Bærum: Hvalstad, Nesbru, Holmen samt Tanum i Bærum og Slependen i både Asker og Bærum. Billingstad Idrettsforening - B.I.F. BIF ble opprettet i 1996, og har fotball og allidrett (om vinteren) for barn, og gubbeidrett for de eldre. Aktivitetene er både på Billingstadbanen og på Lyn, en fotballøkke, akebakke og skøytebane med belysning. Næringsliv. På nedre Billingstad og langs Billingstadsletta er det mange ulike bedrifter og forretninger. IKEA holder til mot Slependen, Varner-gruppen har hovedkontor her, og like ved er Biltilsynet med en trafikkstasjon og ABB. Lokalavisen Budstikka har redaksjonen sin på Billingstad. Gårdsdrift. Åstad gård ligger øverst og sør-vest på Billingstad. Gården tilhører nå kommunen og er leid ut til et Impulssenter. Jordene forpaktes av Berger gård. Lenger vest ligger Groset gård og Stokker gård. Simon Stevin. Simon Stevin (født 1548/49, død 1620) var en flamsk matematiker og ingeniør. Han var aktiv innen flere deler av vitenskapen. Han oversatte flere matematiske begrep til nederlandsk, og dette er dermed det eneste europeiske språket hvor ordet for matematikk ("wiskunde") ikke kommer fra gresk. Han var den første som systematisk tok i bruk desimalbrøk, og foreslo desimalinndeling av mynt, mål og vekt to hundre år før dette ble innført i Frankrike. Hyssing. Hyssing er en spunnet tråd, som er ca. 1–2 mm tykk og brukes til å binde rundt pakker, til små provisoriske reparasjoner og alt man kan bruke fantasi på å fikse ved et slikt hjelpemiddel. Småbarn med hjemmelaget fiskesnøre brukte ofte hyssing til bekkefiske eller ved bryggekanten. Metoden kan fortsatt sees når barn fisker småkrabbe. Hyssing kom på ruller av varierende lengde, og ble brukt i butikker. I hjemmene ble vanligvis knutene omhyggelig løst opp, og lengdene ble tatt vare på til senere bruk, gjerne i store nøster. Noen hyssingnøster ble brukt som leketøy for huskattene. Fibrene var oftest simpel bomull, men også lin har forekommet. Under annen verdenskrig var bomull lite tilgjengelig, og det ble laget papirtau og -hyssing. Disse tålte lite fuktighet før de begynte å gå i oppløsning. Nyere hyssing er laget av kunstfiber og selges i småruller til husholdningsbruk. Butikker har gått over til bæreposer, blisterpakninger, teip og pakkebånd. Jørstad elv-sabotasjen. Jørstad elv-sabotasjen var en sabotasjeaksjon med påfølgende togulykke som skjedde den 13. januar 1945 ved Jørstad i Snåsa kommune. En geriljaoperasjon fra Kompani Linge ved navn Operasjon Woodlark hadde til mål å sprenge en jernbanebro slik at tyskerne ikke fikk transportert tropper via land, og deretter måtte ty til sjøtransport. På grunn av problemer ved det opprinnelige målet ble jernbanebrua over Jørstadelva valgt. Et tog ankom brua seks timer etter sprengningen, ukjent med sabotasjen, og toget kjørte ut i elva. Ulykken var den siste av 12 jernbaneulykker i løpet av andre verdenskrig, og den togulykken i Norge som har krevd flest menneskeliv. 78 tyske soldater og to norske jernbaneansatte omkom i ulykken. Ca 100 personer ble skadet. I tillegg omkom én nordmann under opprydningsarbeidet. Omlag 200 hester som var med toget måtte avlives. Kenny Miller. Kenneth «Kenny» Miller (født 23. desember 1979 i Edinburgh i City of Edinburgh) er en skotsk landslagsspiller i fotball som blant annet har spilt for flere britiske fotballklubber. Han spiller nå for den canadiske klubben Vancouver Whitecaps FC. Miller har scoret 14 landslagsmål på 55 landskamper for. Biografi. Kenny Miller startet fotballkarrieren i Hutchinson Vale, som er en mindre klubb fra Edinburgh, i 1995. I mai 1996 gikk han til Hibernian, og han debuterte for "Hibs" den 29. november 1997 da de spilte 1-1 mot Motherwell i en ligakamp. Miller startet kampen på benken, men ble byttet inn i det 63. spilleminutt. Totalt spilte han 7 ligakamper for Hibernian i 1997/98-sesongen. I starten på 1998/99-sesongen ble det 2 ligakamper og en cupkamp for Hibernian før han i november 1998 skrev under på en låneavtale med Stenhousemuir. Han debuterte for Stenhousemuir den 28. november 1998 i en ligakamp mot Albion Rovers. "The Warriors" vant denne kampen 3-1 og Miller scoret to av målene deres. Etter å ha scoret 8 ligamål på 11 kamper returnerte han til Hibernian i mars 1999. I siste del av 1998/99-sesongen spilte han 5 ligakamper og laget ett mål for "Hibs". Målet laget han 1. mai 1999 da Hibernian vant 4-0 over Stanraer. I 1999/00-sesongen etablerte Miller seg i startoppstillingen til laget fra Edinburgh og da sesongen var over hadde han fått bokført 11 ligamål på 31 kamper. I juni 2000 ble Miller solgt til Rangers for £2 000 000, og han debuterte for Rangers i en kvalifiseringskamp til Mesterligaen mot Kaunas den 26. juli 2000. Han spilte sin første ligakamp for "the Gers" 29. juli 2000 da de slo St. Johnstone 2-1, mens hans første mål for klubben fra Glasgow kom den 5. august 2000 i en ligakamp mot Kilmarnock. Totalt ble det 8 ligamål på 27 kamper for Rangers i 2000/01-sesongen. I starten på 2001/02-sesongen spilte han 3 ligakamper for "the Gers" før han den 6. september 2001 signerte på en låneavtale med Wolverhampton Wanderers. Hans første kamp for Wolverhampton kom 8. september 2001 da de i en ligakamp tapte 2-1 for Preston North End, og han laget sitt første mål for "Wolves" den 18. september 2001 da de slo Gillingham 3-2 i en ligakamp. Etter å ha notert seg for 2 ligamål på 5 kamper ble låneavtalen gjort til en permanent avtale den 13. desember 2001. Wolverhampton betalte £3 000 000 for Miller som signerte på en 4 og et halvt år lang kontrakt med klubben fra West Midlands. I siste del av 2001/02-sesongen laget han ingen flere ligamål på de 15 kampene han spilte. Den påfølgende sesongen scoret han regelmessig for "Wolves" og da sesongen var over hadde hatt fått bokført 19 ligamål på 43 kamper. I tillegg laget han 5 andre obligatoriske mål i denne sesongen, blant annet ett av målene i play-off finalen mot Sheffield United den 26. mai 2003. Wolverhampton vant denne kampen 3-0, som dermed rykket opp til Premier League, og Miller laget i det 45. spilleminutt deres tredje mål i denne kampen. Den 27. september 2003 debuterte han i Premier League da Wolverhampton spilte 1-1 mot Bolton Wanderers, mens hans første mål i Premier League kom 17. januar 2004 da "Wolves" vant 1-0 over Manchester United. 2003/04-sesongen endte med nedrykk for Wolverhampton og Miller laget bare 2 ligamål på 25 kamper i denne sesongen. Deretter laget han 19 ligamål på 44 kamper i 2004/05-sesongen og 10 ligamål på 35 kamper i 2005/06-sesongen før han i juli 2006 gikk gratis til Celtic. Allerede i januar 2006 skrev han under på en 3-års kontrakt med "the Bhoys", og det kunne han gjøre siden kontrakten med Wolverhampton utløp da 2005/06-sesongen var over. Han spilte sin første kamp for Celtic den 29. juli 2006 da de vant 4-1 over Kilmarnock i en ligakamp, og han ble da den tredje spilleren etter Alfie Conn og Mo Johnston som hadde spilt for både Celtic og Rangers etter krigen. Han hadde måltørke i de første kampene, men denne tok slutt da laget møtte hans tidligere klubb Rangers i Old Firm-oppgjøret den 23. september 2006, noe som brakte hans popularitet på topp blant Celtic-supporterne, og tilsvarende lavmål hos hans tidligere supportere i Rangers. Totalt fikk han bokført 4 ligamål på 31 kamper for klubben fra Glasgow i 2006/07-sesongen. Etter å ha scoret 3 mål på 2 ligakamper tidlig i 2007/08-sesongen for Celtic ble han solgt til Derby County den 31. august 2007 for omtrent £3 000 000. Kenny Miller debuterte for Derby den 17. september 2007 i en ligakamp mot Newcastle United, og i denne kampen laget han også sitt første mål for "the Rams" som vant kampen 1-0. Prajñāpāramitā sūtra i 700 vers. Prajñāpāramitā sūtra i 700 vers er en av de mindre Prajñāpāramitā-tekstene. Teksten er bevart på sanskrit i form av et manuskript fra Nepal ved Cambridge University Library. Tibetansk oversettelse. Teksten ble oversatt til tibetansk i det 8. århundre ("’Phags shes rab kyi pha rol tu phyin pa bdun brgya pa zhes bya pa theg pa chen po’i mdo") basert på en sanskrit-original fra Nepal ned tittelen Ārya saptashastikā nāma prajñāpāramitā mahāyâna sūtra. Chronicon Scotorum. Chronicon Scotorum, det vil si "Skottenes (eller irenes) krønike", en krønike om irske hendelser fra middelalderen. Chronicon Scotorum er en samling av annaler som ble satt sammen på klosteret Clonmacnoise, og dekket perioden fra de førhistoriske tider og fram til år 1150, men med flere hull. Et tillegg inneholder hendelser fra 1141 og til 1150. Den er tett beslektet med "Tigernach-annalene". Verket har overlevd via en papirkopi som ble avskrevet av Dubhaltach MacFhirbhisigh en gang rundt 1640 fra et eksemplar som ikke lenger eksisterer. MacFhirbhisighs kopi ble oppbevart av hans venn og sannsynligvis også hans elev Roderick O Flaherty på slutten av 1600-tallet. Det var i Frankrike for en tid på 1760-tallet før det ble ervervet av Trinity College i Dublin i 1776. Det er også to kopier i Det kongelige irske akademi. Verket ble redigert og utgitt av William M. Hennessy i 1866. Verket blir ansett for å være en av de mest betydningsfulle irske annaler ved at den inneholder informasjon som ofte ble fortegnet i andre samlinger og har også spesiell betydning for forståelsen av Skottlands konger, men også kristendommens utbredelse i Irland og Skottland. Anton Seelos. Anton «Toni» Seelos (født 4. mars 1911 i Seefeld, død 1. juni 2006 i Seefeld) var en østerriksk alpinist. Seelos vant en sølvmedalje i slalåm i det første verdensmesterskapet i alpint i 1931 i Mürren. To år senere i Innsbruck og i 1935 vant han både slalåm og kombinasjonsøvelsen. Han fikk ikke lov å delta i de olympiske leker på grunn av at han var profesjonell skilærer. Under vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen var han prøvekjører i første omgang i slalåmrennet og kjørte ca. seks sekunder raskere enn vinneren. Deklinasjon. Deklinasjon (forkortet DEC eller δ) betegner innen astronomi "breddegrad" i himmelkoordinater, projisert på himmelhvelvingen. Himmelekvator (dec=0) ligger i samme plan som jordens geografiske ekvator. Positiv deklinasjon (dec +0..90°) ligger nord for himmelens ekvator mens negativ deklinasjon (dec = -0..-90°) ligger syd for ekvator. Man bruker alltid fortegn, og verdien oppgis i grader,minutter og sekunder, eller grader og desimalgrader. I Ekvatorialkoordinater er den andre koordinaten rektascensjon (RA). Et objekt i senit (rett opp) har samme deklinasjon som observatørens breddegrad. Polarstjernene har derfor deklinasjon +90° eller -90°. Deklinasjonen varierer over lang tid med forskjellig periodisitet, f.eks som følge av presesjonen, og må oppgis basert på en referansedato. Faktiske koordinater kan da kompenseres basert på beregnet aktiellt avvik. Friedl Däuber. Friedl Däuber (født 5. januar 1911 i Berchtesgaden, død 1. mai 1997) var en tysk alpinist og langrennsløper. Däuber vant to VM-medaljer i løpet av sin skikarriere; én bronsemedalje i det første VM i alpint i slalåm i 1931 i Mürren. Året etter ble han verdensmester i slalåm. Däuber var også en dyktig langrennsløper. Under VM 1933 i Innsbruck ble han nummer seks på 18 km. I 1933 ble han tysk mester i stafett, og i 1935 deltok han i Holmenkollrennene. Under OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen ble han nummer seks med det tyske stafettlaget og nummer 29 på 18 km. Jubalong. Jubalong var en norsk TV-serie for barn som NRK viste på Barne-TV. Sendingene startet den 23. september 2006 og ble avslutet i 2008. Programmene i serien var ledet av en dukke ved navn "Rebecca Makaroni". Rektascensjon. Rektascensjon (forkortet RA eller α) betegner innen astronomi "lengdegrad" i himmelkoordinater, projisert på himmelhvelvingen. Nullmeridianen går gjennom punktet der ekliptikken krysser ekvator ved vårjevndøgn. Vårjevndøgnspunktet ligger i stjernebildet væren). RA regnes i timer, minutter og sekunder mot øst, opp til 24 timer. En time tilsvarer 15 grader, og er også så langt jorden roterer på en time. I Ekvatorialkoordinater er den andre koordinaten deklinasjon (DEC). Gullmarsfjorden. Gullmarsfjorden eller Gullmarn, er en 25 kilometer lang fjord i Bohuslän i Sverige. Med de to fjordarmene Färlevfjorden og Saltkällefjorden er den omtrent 30-35 kilometer. Den er Sveriges mest utpregede fjord med fjordterskel. Fjorden er Sveriges eneste marine verneområde. Ekvatorialkoordinater. Ekvatorialkoordinater tilsvarer vanlige geografiske koordinater, og har sammenfallende nord- og syd-retning. Jordens ekvatorplan er også planet for himmelekvartor. Fordi jordens ekvatorplan endrer seg over lang tid, f.eks som følge av presesjonen, og må koordinatene oppgis basert på en referansedato. Faktiske koordinater kan da kompenseres basert på beregnet aktuelt avvik. Astronomiske teleskoper har ofte ekvatorialmontasje med instillingsskalaer for RA og DEC slik at teleskopet lett kan søke til rett himmellegeme. Ofte vil RA-aksen ha motrotasjon (elektronisk eller urverksdrevet) som holder teleskopet rettet mot samme punkt når jorden roterer. Alternativt brukes lokalt horisontalkoordinater (asimut og elevasjon/høyde) med basisplan i horisontalplanet. Rems-Murr. Rems-Murr-Kreis er et forvaltningsområde på krets-nivå (ty: "Kreis", tilsvarer et norsk kommune) i delstaten Baden-Württemberg i Tyskland. Området ligger nordøst for Stuttgart og er en integrert del av stor-Stuttgart. Det består av de to dalførene Murr, med byen Backnang og Rems med byen Schorndorf og har byen Waiblingen som administrasjonssentrum. Det er særlig kjent for vinproduksjon og en omfattende industri. Interasjonalt kjent er motorsagprodusenten Stihl. Carlo Senoner. Carlo Senoner (født 24. oktober 1943 i Sëlva) er en tidligere italiensk alpinist. Karrierens største seier kom under VM 1966 i Portillo i Chile, der han ble verdensmester i slalåm. Dermed greide han, som eneste utøver, å bryte seiersrekken til det franske landslaget, som vant alle de andre øvelsene. Senoner ble samtidig den første italienske verdensmesteren i alpint siden Zeno Colò gikk til topps i 1952. Stig Sollander. Stig Oskar «Solla» Sollander (født 25. juni 1926) er en tidligere svensk alpinist. Sollander kom på tredje plass i slalåm under vinter-OL i 1956 og ble dermed Sveriges første olympiske medaljør i alpint. I løpet av sin skikarriere vant han også tre VM-medaljer alle i bronse. Sault Ste. Marie (Ontario). a>slusene deler byene Sault Ste. Marie mellom Canada og USA. Sault Ste. Marie (uttales) er en by i den kanadiske provinsen Ontario. Byen ligger ved St. Marys River, rett overfor en by i Michigan med samme navn. Sault Ste. Marie har 74 566 innbyggere (2001). Historie. Området var opprinnelig bebodd av Chippewa-indianere, og ble da kalt "Baawitigong". Da den franske oppdageren Étienne Brûlé kom til området i 1623 gav han det navnet "Sault de Gaston", etter Gaston, hertug av Orléans, bror av kong Ludvig XII. Senere kom jesuitter til området, og døpte det om til Sault Sainte Marie. Jesuitten fader Jacques Marquette grunnla også byen. Sault Ste. Marie fikk bystatus i 1887 (som «town»), og i 1912 status som «city». Næringsliv. Sault Ste. Marie er kjent for stålindustri. Byens største arbeidsgiver er Algoma Steel, med 3150 ansatte. I tillegg kommer selskapet Tube Mill Tenaris med 550 ansatte. Under andre verdenskrig var stålproduksjonen i byen en viktig brikke i rustningsindustrien i Canada og i Amerikas Forente Stater. Ena nne viktig næring i byen er skogbruk. I denne sektoren er St.Mary's Paper den største bedriften i byen, med 380 ansatte. Møbelprodusenten Flakeboard er også basert i byen. I den senere tid er outsourcede callsentre blitt en viktig næring i Sault Ste. Marie. 3600 personer jobber i denne sektoren i byen. Strauss. Strauss eller Strauß er et tysk etternavn som flere betydningsfulle personer har båret. Thunder Bay. Thunder Bay er en by i Canada, i den vestre delen av Ontario. Byen ligger nær grensen til USA, ved den nordre kysten av Øvresjøen. Innbyggertallet i byen er inklusive forsteder ca 125 000. De første europeerne kom til området på 1600-tallet, i form av franske pelsjegere. Disse grunnla en rekke handelsstasjoner i området de kalte "Baie de Tonnere". Etter syvårskrigen tilfalt området i likhet med hele Ny-Frankrike Storbritannia. Britene grunnla i 1798 befestningen Fort William, som kom til å vokse til en liten by. På 18- og 1900-tallet kom det mange immigranter til området. 10,7 % av befolkningen oppgier å ha finsk bakgrunn, og det hevdes at Thunder Bay med dette er det sted som har den største finske befolkningen utenfor Norden. I 1970 skjedde det en sammenslåing av de to nabobyene Fort William og Port Arthur. Den nye byen tok navnet Thunder Bay. Thunder Bay har innlandsklima, selv om påvirkningen fra den veldige Øvresjøen gjør at sommerne er noe kaldere og vinterne noe varmere enn hva som eller hadde vært tilfelle. Skogs- og transportindustri dominerer byens næringsliv. Dog har antallet ansatte i disse bransjene stadig minsket de senere årene. Thunder Bay har idag den høyeste arbeidsledigheten i hele Ontario. Ski-VM 1995 ble arrangert i Thunder Bay. Libertas (gudinne). Libertas var navnet på frihetens gudinne i romersk mytologi. Ruiner etter templer til hennes ære er funnet på to av Romas sju høyder, Palatinerhøyden og Aventinerhøyden. Ordet libertas betyr «frihet» på latin. Frihetsstatuen ved innseilingen til Manhattan i New York i USA representerer en moderne versjon av frihetens beskytterinne og personifikasjon Libertas. Skikkelsen framstilles også som Marianne og Columbia, den kvinnelige personifikasjonen av henholdsvis Den franske republikken og USA, ofte iført frygisk lue («frihetslue» fra den franske revolusjon). Skotsk Premier League 2002–2003. Viktig: Det var ingen lag som rykket ned fra Skotsk Premier League denne sesongen. Kalevi Oikarainen. Kalevi Oikarainen (født 27. april 1936 i Kuusamo) er en tidligere finsk langrennsløper. Under VM 1966 i Oslo var han med på å ta finsk stafettsølv. Under OL 1968 i Grenoble var han igjen med på finnenes stafettlag, som nå tok bronse. Hans beste individuelle plassering var sjuende plass på femmila. Han deltok også på 50 km under Vinter-OL 1972 i Sapporo, men fullførte ikke løpet. Karrieren ble kronet da han ble verdensmester på 50 km under VM 1970 i Vysoke Tatry. I dette mesterskapet ble det et nytt VM-sølv på det finske stafettlaget. Skotsk Premier League 2001–2002. Vinner av Skotsk Premier League 2001-02 ble Glasgow Celtic. Dette var den 105. sesongen med organisert ligafotball i Skottland. Skotsk Premier League 2000–2001. Den skotske Premier League 2000-01 ble vunnet av Glasgow Celtic. Dette var den 104. sesongen med organisert ligafotball i Skottland. Ryggmargsbrokk. Ryggmargsbrokk eller myelomeningocele (MMC) er en medfødt utviklingsforstyrrelse med manglende lukning av ryggvirvler og ryggmargen (nevralrøret), ofte benevnt nevralrørsdefekt. Dette fører til en brokkdannelse der ryggmargshinner med nervevev poser ut gjennom defekten i ryggraden. Komplisert og sammensatt tilstand med varierende grad av lammelser, urinveis- og tarmproblematikk, utvikling av vannhode (hydrocephalus) og kognitive vansker. I Norge fødes det fra 10 til 15 barn i året med ryggmargsbrokk. Antall som får diagnosen påvist per år er ca 30, og halvparten aborteres bort. Forskning har vist at risikoen for å få barn med slike misdannelser blir mindre dersom moren tar tilskudd av folat, et B-vitamin, hvilket har medført at man i Norge har innført anbefaling om at gravide kvinner tar tilskudd av dette vitaminet i første del av svangerskapet. Arv kan også spille inn ved utviklingen av nevralrørsdefekter hos fostre. Seth Green. Seth Green (født 8. februar 1974) er en amerikansk skuespiller og TV-produsent. Personlig liv. Green ble født i Overbrook Park i Philadelphia. Greens første filmrolle var i "A Billion for Boris" fra 1984. Han hadde også en rolle i Woody Allens "Radio Days" i 1987, og opptrådte i "Big Business" fra 1988 som Bette Midlers sønn. Senere samme år hadde han en rolle i filmen "Min stemor fra verdensrommet", der han spilte mot sin kommende medspiller fra "Buffy the vampire slayer", Alyson Hannigan. Green opptrådte i miniserien "It", alle tre Austin Powers-filmene, og "Enemy of the State", der han hadde en cameorolle som dataspesialist. I de siste årene har han hatt roller i filmer som "The Italian Job" og ', der han også spilte mot en medspiller fra "Buffy, vampyrenes skrekk", Sarah Michelle Gellar. Greens første opptreden på TV var i "Tales from the Darkside" og "Amazing Stories" i midten av 1980-tallet. Han har også hatt andre småroller i kortlivede serier, men ble kjendis da han hadde rollen som «Daniel 'Oz' Osbourne», varulven i TV-serien "Buffy, vampyrenes skrekk". Annet arbeid og interesser. I 2005 var Green med og skapte "Robot Chicken" sammen med Matthew Senreich for Cartoon Networks søsterkanal Adult Swim. Han var også med å skape boken "Freshmen" med Hugh Sterbakov. Eksterne lenker. Green, Seth Robert Hofstadter. Robert Hofstadter (født 5. februar 1915 i New York, død 17. november 1990 i Stanford, California) var en amerikansk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1961 for sine studier av elektronkjerner og oppdagelser av nukleoners (protoner og nøytroner) struktur. Han delte prisen med vesttyskeren Rudolf Mößbauer som fikk prisen for sin forskning på resonansabsorpsjon av gammastråling og hans funn i forbindelse med Mößbauer-effekten. Han var far til filosofen og forfatteren Douglas Hofstadter. Gunnar Kongsrud. Gunnar Kongsrud (født 9. mai 1983) er en norsk politiker (H). Han har siden januar 2008 vært ansatt i Høyres Hovedorganiasjon. I september 2012 ble han ansatt som Markedssjef for Høyre. Kongsrud studerte økonomi og administrasjon ved Handelshøyskolen BI fra 2006 til 2010. Kongsrud var leder i Oppland Unge Høyre fra 2001 til 2004. Han var medlem i Gjøvik kommunestyre, samt medlem i Hovedutvalg for velferd, helse og omsorg, fra 2003 til 2007. Han var organiasjonssekretær i Unge Høyre fra 2003 til 2004, og deretter generalsekretær fra 2004 til 2007. Han var leder i Gjøvik Høyre fra 2008 til 2010. I forbindelse med Stortingsvalget i 2009 og i Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 arbeidet Kongsrud som rådgiver for Høyres kampanjeavdeling. Kongsrud ledet valgkomiteen til Unge Høyre i 2008 og valgkomiteen til Europeisk Ungdom i 2009. Kongsrud er 2. vararepresentant til Stortinget fra Oppland fra 2009. Vincenzo Demetz. Vincenzo Demetz (født 10. oktober 1911, d. 24. november 1990) var en italiensk langrennsløper som konkurrerte på 1920- og 30-tallet. Han deltok i alle tre langrennsøvelsene under OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. I de individuelle øvelsene ble han nr. 13 (18 km) og 16 (50 km). I tillegg gikk han stafetten, der Italia ble beste ikke-nordiske nasjon med en fjerdeplass. Han tok sine første (og eneste) medaljer i internasjonale mesterskap under VM 1937 i Chamonix, der han i tillegg til bronsemedaljen på 50 km var med på å gå det italienske stafettmannskapet inn til tredjeplass. Norsk bondereising. "Norsk bondereising" er en sakprosabok skrevet av Halvdan Koht utgitt i 1926. Dette er et av de viktigste verkene som spesielt omhandler forholdet mellom bondesamfunnet og øvrighet i Norge i tidlig nytid. Halvdan Koht ser på de lange linjene i norsk historie i et marxistisk perspektiv og viser hvordan norske bønder sakte, men sikkert kjempet seg til makten i det norske samfunnet i århundrene frem mot 1800-tallet. For Koht var ”bondepolitikken” på 1800-tallet gjort mulig av den beinharde kampen om økonomisk og politisk makt ført av bøndene, først mot adelen, siden mot embetsmenn og borgere. Det var økonomiske vanskeligheter som var den dypere årsaken til bøndenes klassekamp, men selve striden ble ofte utløst av embetsmenn som utnyttet bøndene. All uvilje fra bøndenes side mot representanter for øvrigheten var uttrykk for bøndenes stridsånd og en økt klassebevissthet, i følge Koht. Til å begynne med kjempet bøndene mot korrupte embetsmenn på det lokale nivå og var mest opptatt av sine egne problemer. Etter hvert forandret dette seg. Fra slutten av 1700-tallet vokste det fram en klassebevissthet bloant bøndene som i større grad knyttet dem sammen politisk og økonomisk. Kohts oppfatning er altså at bøndene reagerte med strid. Med dette konfliktorienterte perspektivet fokuserte han på de voldelige og tilspissede episodene som oppsto mellom bønder og øvrighet. Det var som regel griske og uærlige embetsmenn bøndenes uvilje rettet seg mot. I en slik konflikt hadde bøndene to alternativer: de kunne legge frem sin klage til kongen, enten ved å sende supplikker eller ved å fremme klagen personlig i København, eller de kunne gjøre motstand, for eksempel ved å angripe futen, gjøre opprør på tinget eller kollektivt nekte å betale skatt. Bøndene sto ”utanfor makta”, og ulovlig og krass motstand var den vanligste måten for dem å påvirke sin situasjon på når de følte de var blitt behandlet urettferdig. Predrag Mijatović. Predrag Mijatović (serbisk: Предраг Мијатовић) (født 19. januar 1969 i Titograd, SFR Jugoslavia) er en tidligere serbisk fotballspiller som nå er sportsdirektør i Real Madrid. I løpet av sin karriere som spiller spilte han for Budućnost Podgorica, FK Partizan, Valencia, Real Madrid, Fiorentina og Levante. Han spilte også 73 landskamper og scoret 28 mål for. Han deltok i VM i fotball 1998 og EM i fotball 2000. Anders Magnus. Anders Christian Magnus, født den 10. april 1952, er en norsk kringkastingsmann. Magnus begynte, etter endte magistergradsstudier ved Universitetet i Bergen, sin journalistkarriere i siste halvdel av 1970-tallet ved NRK Hordaland, og ved begynnelsen av 1980-tallet kunne han blant annet høres i NRK Hordalands humorspalte "Løgn og lyvenytt". Fjernsynskarrieren begynte i NRK Dagsrevyen på 1980-tallet, og han skrev i denne tiden et hyllestverk til Bergen, boken "Bergen sett fra luften". Ut over dette har Anders Magnus beskrevet bergenseren sett gjennom utgivelsen "Erkebergenserne". I 1992 gikk han over til TV 2 der han var et av kanalens første nyhetsankere, og senere ledet debattprogrammene "PS" og "M". I 1998 gikk han tilbake til NRK som Afrika-korrespondent, med kontor i den sørafrikanske Kappstaden, der han var frem til 2002. På grunnlag av dette oppholdet skrev han boken "Min afrikanske reise", med utgivelse i 2004. Etter tiden i Afrika har Anders Magnus og vært medarbeider i programposten Forbrukerinspektørene, vært medprogramleder for en landsdekkende innsamlingsaksjon på fjernsyn og arbeidet som journalist i Dagsrevyen. Han har og arbeidet som utenriksjournalist i Bergens Tidende og har, foruten å foreta reportasjereiser verden over, intervjuet størrelser som Aung San Suu Kyi, Nelson Mandela, Yassir Arafat, Jimmy Carter og Dalai Lama. Under dekning av en Blitz-demonstrasjon mot den danske ambassaden i mars 2007, ble Anders Magnus og en kollega fysisk angrepet. Denne saken førte til anmeldelse. Gjennom sitt journalistiske virke har Anders Magnus utviklet en pågående og kritisk måte å dekke sakene på, særlig har dette vært rettet mot topper i forvaltning og næringsliv. Hans innsats i samfunnsprogrammet "Brennpunkt", sammen med blant andre Arne Oscar Holm, kan stå som eksempel her. Ellers kan nevnes at Anders Magnus har noen år bak seg som politisk journalist, der han har dekket de fleste politiske fagfelt, som eksempelvise forsvars- og justispolitikk, samferdselspolitikk og sosial- og helsepolitikk. Nyåret 2010 skapte Magnus overskrifter da han under et Dagsrevy-innslag beskrev forskjellene i Oslo-skolen, der disse kunne synes å være inndelt etter elevenes hudfarge: brune overfor hvite elever. Forfatteren Unni Lindell var blant de argeste kritikerne av denne måten å vinkle saken på, mens språkforskerne Sylfest Lomheim og Helene Uri stilte seg blant forsvarerne av Magnus' språkbruk i det nevnte innslag. Fra sommeren 2010 er Anders Magnus NRKs korrespondent i Asia. Muslimsk studentsamfunn. Muslimsk studentsamfunn (MSS) er en norsk studentorganisasjon for muslimske studenter etablert 20. mars 1995. Studentsamfunnet er partipolitisk nøytralt, uavhengig av andre organisasjoner og åpent for alle muslimske studenter uavhengig av kjønn eller etnisk tilhørighet. MSS er medlem i paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge. Historie. Muslimsk studentsamfunn ble grunnlagt den 20. mars 1995 av en gruppe muslimske studenter ved Universitetet i Oslo med Saleem Raza Ahmed og Usman Abdi Dahir som initiativtakere. På det første møtet kom det elleve studenter og på det andre kom det 16. Gruppen begynte med å arrangere temakvelder om dagsaktuelle temaer og studiesirkler. Høsten 1996 startet foreningen tidsskriftet "Tankevekkende" som ble gitt ut to ganger i året. Våren 2004 ble det relansert med det nye navnet "Salam" og en mer profesjonell utforming samtidig som utgivelsesfrekvensen ble beholdt. Siden oppstarten i 1995 har foreningen også fått medlemmer ved andre institusjoner for høyere utdanning i Oslo og andre deler av landet og høsten 2009 ble et lokallag etablert i Bergen. Aktiviteter. Siden oppstarten har hovedformålet med Muslimsk studentsamfunn vært å skape et forum for muslimske studenter for å diskutere og lære mer om islam. Dette har blitt søkt spesielt gjennom studiesirkler og temakvelder, etterhvert også med inviterte foredragsholdere. Etterhvert har foreningen også i økende grad jobbet med utadrettet informasjons- og dialogarbeid. Siden terrorangrepet 11. september 2001 har foreningen opplevd i økende grad å bli kontaktet av media og andre ikke-muslimer som ønsker å lære mer om islam i Norge. I 2001 arrangerte de et dialogseminar sammen med Norges kristelige studentforbund og de to foreningene har siden holdt kontakt. I 2004 ble det arrangert en felles pilegrimstur til Palestina. Styret. Styret i MSS velges for ett år om gangen og består av 9 medlemmer. Leder, nestleder, sekretær, økonomiansvarlig, dialogsansvarlig og 4 øvrige styremedlemmer. Per juni 2012 ledes studentsamfunnet av Sumayya Javed. Lester Young. Lester «Prez» Young (født 27. august 1909 i Woodville, Mississippi, død 15. mars 1959 i New York City), var en amerikansk jazzmusiker (saksofon, klarinett) kjent som en av verdens ledende på 30 -40- og 50-tallet. Etter å ha turnert vaudeville med familieorkesteret, spilte han med Art Bronson og hans Bostonians (-1930) og Walter Page's «Blue Devils; (1931). Han var en tid i Minneapolis, før han flyttet med bandet «The Thirteen Original Blue Devils» til Kansas City, og ble opptatt i Bennie Moten's orkester (1933). Young spilte med en rekke band, også i New York City, der han tok over saksofon-pioneeren Coleman Hawkins's rolle i Fletcher Henderson's orkester (1934), gikk til Andy Kirk's orkester, og endelig Count Basie's band (1934–40), der Young oppnådde nasjonal berømmelse. Med deler av Basiebandet ga han ut sin mest kjente solo "Lady be Good" (1936), og komponerte selv "Lester leaps in" (1939). En til tider klarinettspillende Young fikk tilnavnet «Prezident» av Billie Holiday, som igjen av Young fikk tilnavnet «Lady Day» de to ga ut bestselgerne "The man I love" (1939) og "All of me" (1941). På 40-tallet ledet han egen trio ved Kelly's Stables, fulgt opp med en periode på vest-kysten med sin yngre bror, jazztrommeslageren Lee Young. Young medvirket ga ut "Lester Young – Nat King Cole Trio" (1946), samt fortsatte sitt virke i New York City med Basie (1943–44) og Dizzy Gillespie og tilbrakte et år i militæret. Etter dette spilte han inn sin kjente "These foolish things" (1946) og "Coleman Hawkins & Lester Young" (1946). Han figurerte i filmen "Jammin' the blues" (1944), spilte i Jazz at the Philharmonic (1946), ga ut "Prez in Europe" (1953) og "Pres and Teddy" (1956) før han døde. Komposisjonen "Pork pie hat" (1959) av Charles Mingus, er dedikert Young, likesom Wayne Shorter's "Lester left town". Flere biografier er skrevet, deriblant Douglas H. Daniels, "Lester leaps in: The life and times of Lester 'Pres' Young" (2005). Salam. "Salam" er et norsk studenttidsskrift utgitt av Muslimsk studentsamfunn siden 2004. Tidsskriftet lages på frivillig basis av studenter ved Universitetet i Oslo og høyskoler i Oslo-området og gis ut to ganger i året. "Salam" er en relansering av bladet "Tankevekkende" som ble utgitt av Muslimsk studentsamfunn siden høsten 1996. Et av målene med "Salam" er å engasjere studenter og medlemmer i foreningen til å skrive om de temaer som er interessante for dem. Enkeltpersoner kan selv velge det de vil skrive, men redaksjonen kommer også med forslag. Bladet tar opp temaer som omhandler islam og innvandrerkultur med spesiell fokus på innvandrernes situasjon i Norge. Målet er å skape forståelse og toleranse mellom to kulturer ved å lære dem mer om hverandre. Målgruppen er primært studenter – muslimer så vel som ikke-muslimer og generelt alle andre. Gruppen oppfordrer leserne til å sende inn bidrag, og fungerer slik som en arena hvor studentene og vanlige folk kan ytre seg. Bladets innhold er dermed en kombinasjon av innsendte bidrag og redaksjonens eget arbeid. Studentpublikasjonen er allsidig og inneholder alt fra faktaartikler, aktuelle temaer og intervjuer, til tekster av mer humoristisk preg. Savo Milošević. Savo Milošević (serbisk: Саво Милошевић; født 2. september 1973) er en serbisk fotballspiller. Han er den som har flest landskamper og mål for Jugoslavia/Serbia. Han sluttet på Serbias herrelandslag i fotball etter den siste kampen i VM i fotball 2006. Som klubbspiller har han spilt for FK Partizan (1992–95), Aston Villa (1995–98), Real Zaragoza (1998-2000 og 2002), Parma (2000–01), Espanyol (2002–03), Celta Vigo (2003–04) og CA Osasuna (2004–). Han deltok også i VM i fotball 1998 og EM i fotball 2000 der han ble toppscorer med 5 mål sammen med Patrick Kluivert. Abaya. Niqab brukt av tre mennesker i Tyrkia Abaya er plagg som blir båret av noen kvinner i muslimske kulturer. Det er den tradisjonelle formen for hijab, eller moderat islamsk drakt i mange land i på den arabiske halvøy. Drakten brukes også i noen andre deler av den islamske verden. Tradisjonelle abayaer er svarte, og kan enten bestå av et stort, firkantet stoffstykke som draperes fra skuldrene eller hodet, eller en lang, svart kaftan. Abayaen bør dekke hele kroppen, unntatt ansiktet, føttene og hendene. Den kan bæres med niqab, et ansiktsslør som dekker alt unntatt øynene. Noen kvinner velger å også bære svarte hansker, slik at hendene deres er tildekket under abayaen. I Saudi-Arabia er det påbudt for kvinner å bruke abaya på offentlige steder, mens niqab er valgfritt. Det religiøse politiet mutaween (eller «mutawa») har ansvaret for at kvinner bruker abaya. I dag er abayaene vanligvis kaftaner, laget av lette stoffer som crape, georgette eller chiffon. De lages også i andre farger enn svart. I Iran refereres en gjerne til abayaen som en «arabisk chador». Pipaluk. Pipaluk er et grønlandsk kvinnenavn som betyr «sykepleier» eller «den lille». Utbredelse. Pipaluk er et vanlig navn på Grønland, og var det mest populære navnet på nyfødte jenter på Grønland i perioden 2000–2003. Navnet er svært sjeldent i Norge. Den muslimske verden. Nasjoner med muslimsk majoritet er grønne, mens nasjoner som har ca. 50 % muslimske innbyggere er gule. Begrepet den muslimske verden har to betydninger. I kulturell sammenheng blir begrepet brukt om alle mennesker som tilhører det verdensomspennende fellesskap av de som tilhører religionen islam. Dette fellesskap der medlemmene er kjent som muslimer består av omtrent 1,4–1,6 milliarder mennesker. Dette fellesskapet består ikke av bestemte raser, men er spredt ut blant alle raser; verdens muslimer er kun knyttet sammen ved tilslutningen til en felles religion. I geografisk og politisk sammenheng (spesielt i historisk sammenheng) brukes begrepet muslimske verden og islamske verden som referanser til geografiske og politiske enheter som er dominert av islam. I denne sammenheng referer begrepet i hovedsak til den islamske termen "Dar al-Islam". Diaspora av muslimer er også kjent som "ummah". Islamsk tro poengterer enhet og forsvar for alle medtroende, så det ville være å forvente at alle muslimske land skulle samarbeide; men nasjonalistiske strømninger har hatt en tendens til å splitte heller enn å forene muslimske land, spesielt i andre halvdel av det 20. århundre. Kara Mustafa. Merzifonlu Kara Mustafa Pasha (arabisk: كارا باشا) (født 1635, død 25. desember 1683) var en osmansk militærleder og storvesir. Han var sentral i rikets forsøk på ekspansjon i Europa. Etter hans knusende tap i slaget ved Wien i 1683, ble han beordret til Beograd der han ble henrettet ved kvelning med en silketråd og hodet hans ble sendt i en fløyelspose til sultan Mehmed IV. Mustafa, Kara Mustafa, Kara Mustafa, Kara Roy Hellvin. Roy Hellvin (født 9. januar 1944) er en norsk pianist og arrangør, kjent fra Oslo's teater- og jazzmiljø og en rekke innspillinger. Han ledet tidlig (1961) egen besetninger, som med Lucky Thompson, Carl Magnus Neumann og Jesper Thilo var ved Kongsberg Jazzfestival (1968); trioen ga ut "Roy Hellvin" (1973). Videre spilte han i Bernt Anker Steen/Harald Bergersen kvintett, var lenge i Radiostorbandet (1968–81) og medvirket på utgivelser med Laila Dalseth (1976–80). Hellvin har vært tilsatt ved Oslo Nye Teater (1976) som musikalsk leder og arrangør for drøyt 60 oppsetninger, samt medvirket på oppsetninger for Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Riksteatret, Trøndelag Teater, Rogaland Teater og Chat Noir. På 80-tallet har han spilt med Per Nyhaug's studioband samt Frode Thingnæs' besetninger. Han leder også Roy Hellvin Trio med Bjørn Jacobsen bass og Leif Osen trommer, som ga ut "Old Friends" (Curling Legs, 2003). Den senere tid har han ledet en kvartett med nevnte Osen, samt Terje Johansen trompet og Kåre Garnes bass. Hellvin mottok Gammleng-prisen 2001 i klassen "Studio". Det osmanske interregnum. Mehmed I stod igjen som seierherre etter det osmanske interregnum. Det osmanske interregnum (også kjent som Det osmanske triumviratet, tyrkisk: "Fetret Devri") var en periode på begynnelsen av 1400-tallet da kaos var rådende i Det osmanske riket etter Sultan Bayezid I tapte til den mongolske krigsherreen Timur Lenk. Suleyman Çelebi hersket over det nordlige Hellas, Bulgaria og Trakia. Hans bror İsa Çelebi hersket over Hellas og mesteparten av Anatolia, men ble senere avsatt av sin yngre halvbror Mehmed I. Suleyman overtok da hele Hellas og deler av Anatolia. Mehmed sendte sin yngre bror Mûsa over Svartehavet med en stor hær for å vinne over Suleyman. Mûsa erobret Bulgaria i 1410 og Suleyman måtte trekke seg tilbake til Hellas. Etter dette erklærte Mûsa seg selv til Sultan av Det osmanske riket. Mustafa var ikke fornøyd med det og sendte en liten hær til Gallipoli hvor de ble slått. Han inngikk så en avtalen med Østromerriket og sendte på ny en hær som erobret Mûsas områder. Hans siste slag var i Kamerlu, Serbia. Det var så en enkel sak for Mehmed å erobre Hellas og erklære seg for Sultan av Det osmanske riket. Skagafjörður. Kart som viser de ulike fjordene på Island Skagafjörður er en fjord på Island, mellom Eyjafjörður og Húnaflói. Der ligger det to kommuner; Sveitarfélagið Skagafjörður og Akrahreppur. Sauðárkrókur, Varmahlíð og Hólar er de største tettstedene i regionen. Eyjafjörður. Kart som viser hvor Eyjafjörður ligger Eyjafjörður er en fjord på nord-Island, mellom Skagafjörður og Skjálfandi. Her ligger Akureyri, Islands største tettsted utenfor Reykjavík-området. Eyjafjörður har hatt en stor betydning i islandsk landbrukshistorie og er i dag et av landets største melkeproduksjons-regionene. Murad V. Murad V (arabisk:مراد الخامس) (født 21. september 1840, død 29. august 1904) var den 33. sultanen av Det osmanske riket og regjerte kun fra 30. mai 1876 til 31. august samme året. Han ble avsatt pga mentale lidelser. Méd. «Å ta méd» er en førteknologisk navigasjonsmåte, eller bestemmelse av en posisjon. Inntil alle fyr og sjømerker kom på plass, var medene de eneste sikre markører man hadde for å unngå skjær og båer. Et méd er når landemerker er i et bestemt forhold til hverandre (være overett) når en var på ett bestemt sted på hav eller sjø. Medene var ofte langs synlige trekk i landskapet innafor, slik at beskrivelsen kunne formidles muntlig ved behov. Det var ønskelig, men ikke alltid mulig, at siktelinjene var i 90 graders vinkel på hverandre for å holde en rimelig presisjon på stedet. Noen steder der seilleia var trang og landskapet ikke passet til naturlige med, ble det malt eller montert opp seilmerker. Disse var trekanter der den nedre hadde spiss opp, og den øvre ned. Når spissene sto loddrett overett, var en midt i leia. Med ble som regel tradert muntlig, men ble også samlet i håndskrevne skallbøker. Disse var viktige for kystseilasen, som var hovedferdselsveien langt inn i det 19de århundret. Méd ble oftest brukt på sjø, men kan også brukes i fjellterreng. Når man rodde, var det vanlig å ta sikte på et landemerke overett med akterstavnen til man var på tvers av neste merke. Da kunne det være at en måtte skifte med for ikke å treffe et skjær eller båe. En medbeskrivelse kunne være: «Du ror rett ut fra Småskjæret i retning Storfyret. Når du har den store skåra i midten av Ullholmen rett under Lilletoppen på tvers og Småskjæret fortsatt er rett akter, så er du der.» Gode fiskeplasser ble ofte holdt hemmelige, slik at de ble i slekta. Denne formen for navigering er nå avløst av radar, ekkolodd, fargelyssektorer fra fyr og fyrlykter, og GPS. Posisjonssystem. Et posisjonssystem er et tallsystem hvor sifrenes plassering har betydning for tallets verdi. Posisjonssystemer har også et grunntall. I vårt titallsystem, for eksempel, er tallet 10 grunntallet. Her står 1-tallet på 100-plassen, 2-tallet på 10-plassen, 3, tallet på 1-plassen, 4-tallet på 1/10-plassen og 5-tallet på 1/100-plassen. Et annet eksempel på posisjonssystem er totallsystemet, eller det binære tallsystem. Dette tallsystemet består kun av sifrene 0 og 1, og plassverdien utgjøres av potenser av 2, slik plassverdiene i titallsystemet utgjøres av potenser av 10. Abd-ul-Hamid II. Abd-ul-Hamid II (Osmansk tyrkisk: عبد الحميد ثانی) (født 21. september 1842, død 10. februar 1918) var den 34. sultanen av Det osmanske riket. Han regjerte fra 31. august 1876 til han ble avsatt 27. april 1909. Han blir ofte omtalt som den som utsatte oppløsningen av Det osmanske riket med sitt nesten undertrykkende styresett og sine gode diplomatiske evner. Han er idag blant de mest omdiskuterte sultanene i Tyrkia. Sultanen ble avsatt i et kupp gjennomført av Ungtyrkerne i 1909. Han ble overtalt til ærverdig forvaring i Thessaloniki og ble senere flyttet til Istanbul. Der bruke han sin siste tid i Beylerbeyi palasset og skrev sine memoarer. Sultan Abdul Hamid II ble 11. februar 1885 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. Albert Luque. Albert Luque Martos (født 11. mars 1978 i Terrassa, Katalonia) er en spansk fotballspiller som spiller for det spanske laget Málaga CF. Han kan spille både som venstreving og som angriper. Mehmet V. Mehmet V (Osmantyrkisk: محمد خامس) (født 2. november 1844, død 3. juli 1918) var den 35. sultanen av Det osmanske riket. Som veldig mange andre potensielle tronarvinger levde han stort sett i Yildiz palasset. Hans regjeringstid startet 27. april 1909 etter kuppet av Ungtyrkerne mot Abd-ul-Hamid II, men han hadde liten reel politisk makt. Alle avgjørelser ble tatt av de forskjellige medlemmene av den osmanske regjeringen og til slutt under første verdenskrig av "de tre pasjane" Enver Pasja, Talat Pasja og Djemal Pasja. Olav Hurum. Olav Hurum (født 12. august 1884 i Hole i Buskerud, død 15. juli 1908 på Nordstrand i Oslo) var en norsk lyriker. Hans opprinnelige navn var Olaf Andreasen Hurum, og som dikter brukte han navnet Olav Hurum. Han flyttet i ung alder til Kristiania (Oslo) og ga ut i alt to diktsamlinger: "Skogtyngd" i 1905 og "Dvergmaal" i 1907, begge på Olaf Norlis Forlag. Selv om målformen hans var bokmål, skrev Olav Hurum alle sine dikt på nynorsk. Olav Hurum døde av tuberkulose den 15. juli 1908. Libertas. Libertas betyr «frihet» på latin. Ordet brukes som Mehmet VI. thumb Mehmet VI (arabisk: محمد السادس) (født 14. januar 1861, død 15. mai 1926) var 36. og siste sultan av Det osmanske riket og den nest siste kalifen. De to titlene var samlet i hans regjeringstid. Han var yngre bror av forgjengeren Mehmet V. Første verdenskrig endte med katastrofe for Det osmanske riket. Ved krigens slutt hadde britene erobret Bagdad og Jerusalem og store deler av de europeiske territoriene ble utskilt, og delt mellom seierherrene. Mehmet VI overtok sultanatet 4. juli 1918 etter kapitulasjonen, mens de allierte styrkene fortsatt okkuperte Istanbul. Under forhandlingene med Ententemaktene godtok Mehmet VI å avgi Syria, Palestina, Mesopotamia, Anatolia og Izmir. Hejaz ble anerkjent som uavhengig stat. Tyrkiske nasjonalister mislikte sterkt vilkårene i fredsavtalene. En nasjonalistisk bevegelse under ledelse av Mustafa Kemal nådde toppen da grekerne inntok Izmir 15. mai 1919. Den nasjonalistiske bevegelsen drev grekerne ut igjen med militær makt og dannet en alternativ revolusjonær regjering i april 1920. 24. mai 1920 undertegnet Mehmet dommen om dødsstraff for Mustafa Kemal til ingen nytte. Sultan Mehmet VI fratrådte tronen den 1. november 1922. Han forlot Konstantinopel 17. november ombord i et britisk krigsskip. Kalifatet (den religiøse makten) ble overført til fetteren Abdülmecid II 19. november. Han gikk han i eksil på Malta, deretter på den italienske Rivieraen. 3. mars 1923 erklærte folkeforsamlingen i Ankara sultanatet (den politiske makten) for opphevet. 29. oktober samme år ble Tyrkia formelt opprettet med Mustafa Kemal som president. Kalifatet (den religiøse makten) ble offisielt opphevet i 1924. Han døde i Sanremo, Italia den 15. mai 1926. Samfoto. Samfoto bildebyrå representerer arkivbilder fra en rekke norske og nordiske frilansfotografer. Byrået har kontorer i Oslo. Bildesamlingen favner mer enn 300 000 bilder, hvorav over 250 000 er presentert på Internett (pr. nov. 2009). Historie. Samfoto ble stiftet av en gruppe fotografer i 1976, ut fra ønske om å skape et fotograf-fundert bildebyrå. Utover på 1980-tallet og 1990-tallet sluttet vel 100 norske fotografer seg til byrået. I 1988 innledet foreningen Norske Naturfotografer samarbeid med byrået, og bildesamlingen fra Naturfotografenes Bildebyrå ble innlemmet i Samfoto. I 1989 sluttet kvinnelige fotografer fra Hera-gruppen seg til Samfoto-arkivet. I årene 2000–2001 ble arkivdriften lagt om fra distribusjon av fysiske bilder til digitale. Samfoto-arkivet er søkbart på Internett. Soppmarihøner. Soppmarihøner (Endomychidae) er en familie av biller som er nært beslektet med marihøner (Coccinellidae). Disse små til middelsstore billene kan grovt deles i to grupper. Den ene, som blant annet omfatter underfamilien soppmarihøner (Endomychinae) er middelsstore, glatte og gjerne kontrastrikt farget i svart og rødt. Den andre gruppen, som blant annet omfatter børstemarihøner (Mycetaeinae) og stokkmaurbiller (Leiestinae), er små, ensfarget rødbrune og ofte påfallende hårete. I alt blir disse billene gjerne delt inn i 12 underfamilier, fire av dem finnes i Norge med til sammen fem arter. Soppmarihønene lever, som navnet tyder på, på ulike slags sopp, for eksempel røyksopp og kjuker. Utseende. Små til middelsstore (1 – 7,5 mm) biller, kroppsformen varierer fra nesten sirkelrund til ganske avlang. På farge er de vanligvis enten matt svarte, svarte og røde eller ensfarget rødbrune. Mange av de mindre artene har oversiden kledt med fine, lange, oppstående hår. Hodet er forholdsvis lite. Antennene varierer mye i lengde og er maksimalt så lange som resten av kroppen. Slekten "Trochoideus" har antenner som bare består av fire ledd, det ytterste leddet er svært og danner en stor kølle. De andre slektene har vanligvis 11-leddete antenner. Antennene kan være fortykket mot spissen uten en tydelig kølle, eller de kan ha en tydelig, 1-3 leddet kølle. Brystskjoldet (pronotum) hos de større artene er mer eller mindre firkantet, med sterkt framskytende framhjørner, hos de mindre artene er det gjerne mer avrundet. Det er vanligvis bredre enn langt, og varierer i bredde mellom mindre enn halvparten så bredt som dekkvingene og like bredt som dem. Hos de fleste artene er det to lengdefurer med roten av brystskjoldet. Dekkvingene varierer i form fra nesten sirkelrunde til ganske lange og smale. Hos enkelte tropiske arter (blant andre i slekten "Cacodaemon") bærer de flere lange pigger. Beina er forholdsvis lange og kraftige, føttene er enten fire-leddet med et svært lite tredje ledd, eller tre-leddet. Larvene er ofte fargerike likesom de voksne billene. Soppmarihønene kan ligne på slektningene marihøner (Coccinellidae), men kan som oftest skilles fra disse på at de har lengre og ikke så tydelig klubbeformede antenner, og på brystskjoldets to lengdefurer. Levevis. Soppmarihønene lever av sopp av ulike slag. De kan finnes på kjuker, på ulike slags sopp-fruktlegemer, under barken på døde trær, mellom råtnende plantedeler og i tilknytning til maur. Kilder. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. "Teknologisk forlags store bok om insekter". N.W. Damm. Om soppmarihøner, s. 314-315. Peter Spier. Peter Spier (født 6. juni 1927) er en nederlandskfødt amerikansk forfatter og illustratør som har utgitt mer enn tretti barnebøker. Peter Spier er særlig kjent for sine detaljerte, men lette pennetegninger av dyr og har mottatt flere priser i USA, blant annet for boka "Noas ark" som kom på norsk i 1979 Spier var en av ni fanger fra Villa Bouchina, et oppsamlingssted for jøder, under andre verdenskrig. Norske utgivelser. Følgende barnebøker med Peter Spiers tekst og tegninger er oversatt til norsk. Lista viser norske utgivelsesår. Lorenz Frølich. Lorenz Frølich (født 25. oktober 1820 i Hellerup i Danmark, død 25. oktober 1908 i København) var en dansk maler, tegner, grafiker og illustratør. Frølich er i dag mest kjent for sine bokillustrasjoner, men han utførte også utsmykningsoppgaver. Lorenz Frølich var ikke utdannet ved kunstakademiet i København, men allerede som barn hadde han fått undervisning av blant annet Martinus Rørbye og Herman Wilhelm Bissen, seinere av Christoffer Wilhelm Eckersberg og Christen Købke. Under reiser til Tyskland på 1840-tallet ble han kjent med den tyske illustratørstilen. Frølich har illustrert atskillige bokverk, for eksempel Adam Kristoffer Fabricius' "Illustreret Danmarkshistorie for Folket", Andreas Munchs "Kongedatterens Brudefart", H. C. Andersens eventyr og en lang rekke barnebøker. Eksterne lenker. Frølich, Lorenz Frølich, Lorenz Frølich, Lorenz Frølich, Lorenz Hypokinesi. Hypokinesi er den medisinske betegnelse på få eller langsomme kroppsbevegelser. Hypokinesi kan være symptom på sykdom i basalgangliene (f.eks. Parkinsons sykdom, mentale lidelser, langvarig inaktivitet p.g.a. sykdom. Operation Nordlicht. Kart over den tyske tilbaketrekningen i Operation Nordlicht Operation Nordlicht (Operasjon Nordlys) var en plan om å trekke tyske styrker ut av Finland og Finnmark og det østlige Troms til en linje mellom Lyngen og finskegrensen mot slutten av andre verdenskrig. Finland var Tysklands allierte mot Sovjetunionen, og frontlinjen ved Murmanskfronten mellom tyske og russiske styrker lå fra høsten 1941 i Litsadalen, omtrent midtveis mellom Kirkenes og Murmansk. Etter avslutningen av Den finske fortsettelseskrigen inngikk finnene våpenstillstandsavtale med russerne i september 1944, og tyskerne var forberedt på at de ville bli angrepet av russerne på frontavsnittet i nord. Ifølge Operation Nordlicht skulle storparten av den tyske 20. Gebirgsarmee, 200 000 soldater, forflyttes over 1 000 km vinterstid. Enkelte avdelinger hadde over dobbel så lang distanse å dekke. Som følge av planen ble det besluttet at befolkningen i Finnmark og Nord-Troms også skulle evakueres. I tillegg skulle landsdelen legges øde slik at den fremrykkende røde armé ikke fikk noe gratis. Dagen etter at planen ble igangsatt, 7. oktober 1944, angrep den røde armé med 19. armékorps med full tyngde på Kola-fronten, og den 18. oktober krysset russerne norskegrensen. Den 28. oktober nådde de fram til Tana. Samme dag bestemte tyskerne seg for evakuering og brenning av resten av Finnmark og Nord-Troms. I direktivet fra Hitler het det på Josef Terbovens oppfordring: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass». Sjefen for 20. Gebirgsarmee, general Lothar Rendulic, etterfulgte ordren. Tyske tap under selve Operasjon Nordlicht er beregnet til 22 236 falne. Forfatter og historiker Arvid Petterson kaller tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms Norges største krigstragedie. I en ny bok dokumenterer han at 339 personer mistet livet som en direkte følge av evakueringen. De tyske forhåndsanslagene hadde vært at 40 % av befolkningen, eller 30 000 mennesker, ville omkomme. Norske nazister anslo 25 %, altså omkring 20 000 døde. Disse anslagene slo feil blant annet grunnet det milde været og at de fleste reiste uten direkte tvang. Referanser. Nordlicht Tore Hillestad. Tore Hillestad (født 23. oktober 1971) er en norsk samfunnsviter, økonom og forsker. Hillestad er utdannet cand.polit. ved Universitetet i Bergen. Han tok i 2005 en doktorgrad på hvordan toppledere tar selvkritikk og fikk graden dr.oecon. Doktorgradsavhandlingen undersøker toppledelsens troverdighet ved kriser. Hillestad er førsteamanuensis ved Institutt for strategi og ledelse, Norges Handelshøyskole. Han har blant annet jobbet som forsker og konsulent ved Administrativt forskningsfond (AFF) ved NHH. Han er for tiden ansatt som senior organisasjonsutvikler i Tryg og har programleder- og undervisningserfaring fra NHHs executive programmer i strategisk ledelse. Schuyler Colfax. Schuyler Colfax (født 23. mars 1823, død 13. januar 1885) var den 17. visepresidenten i USA. Han tjenestegjorde i den første av de to periodene til president Ulysses S. Grant, og stilte også til valg for den andre perioden. Han måtte da se seg slått av Henry Wilson. Han var i store deler av sitt liv, et aktivt og betydningsfult medlem av Ordenen Odd Fellow. Det var Colfax som sørget for "likestilling" i Brorskapsordenen og gjorde det mulig for kvinner å delta, ved å opprette Rebekkainstitusjonen. Colfax døde av et hjerteinfarkt i 1885. Daniel Albrecht. Daniel Albrecht (født 25. mai 1983 i Fiesch) er en sveitsisk alpinist. I junior-VM 2003 ble han tredobbelt mester ved å vinne både utfor, storslalåm og kombinasjonen. I tillegg tok han sølv i slalåm bak landsmannen Marc Berthod. Like før mesterskapet hadde Albrecht debutert i verdenscupen. I 2007 gikk Albrecht til topps i superkombinasjon under VM i Åre, og i storslalåm vant han sølv. Han hadde vunnet fire verdenscuprenn da han 22. januar 2009 falt stygt i den siste treningsomgangen til utforrennet i Hahnenkammrennene i Kitzbühel. Etter å først ha ligget i kunstig koma i tre uker ble han restituert og deltok i verdenscupen igjen 5. desember 2010. Marc Berthod. Marc Berthod (født 24. november 1983) er en sveitsisk alpinist. I 2002 tok Berthod sølvmedalje i slalåm under juniorverdensmesterskapet i Sella Nevea. Året etter, da mesterskapet gikk i Montgenèvre, vant han slalåmtittelen, og tok i tillegg bronse i utfor. Siden januar 2003 har Berthod deltatt i verdenscupen. I OL-debuten i 2006 i Torino kom han på sjuende plass i kombinasjonen. Den 7. januar 2007 gikk han svært overraskende til topps i slalåmrennet i Adelboden, med startnummer 60! Han lå på 27. plass etter første omgang, men kjørte raskest av samtlige i finaleomgangen. Under VM 2007 i Åre tok han bronsemedalje i kombinasjonen, etter landsmannen Daniel Albrecht og østerrikske Benjamin Raich. Han fikk også bronse i lagkonkurransen. Roser. Roser ("Rosa") er en planteslekt med mange arter, som er utbredt i Nord-Amerika, Europa, Asia og Nord-Afrika. Det finnes ca. 250 ulike rosearter på den nordlige halvkule. En rosebusk er som regel tornete, med sammensatte blad og store, ofte velluktende blomster. Historie. Roser har en helt spesiell plass i menneskenes kulturhistorie. Det første kjente maleriet av en rose stammer fra Kreta og er datert til ca. 1600 f. kr. Roser ble dyrket i antikkens Hellas og i Romerriket. I middelalderen ble mesteparten av den kontrollerte rosedyrkingen ivaretatt i klostrene. I Europa ble planten derfor tidlig assosiert med kristendommen. På 1600-tallet og 1700-tallet skapte det voksende borgerskaps etterspørsel etter planten en sterk interesse for dyrking og eksperimentering med nye varianter. Roser ble den mest ettertraktede motivblomsten i produksjonen av stilleben. Ved å krysse nyinnførte rosearter fra Kina med de opprinnelige europeiske sortene skaptes utover på 1800-tallet et utall nye varianter. Romantikken gjorde roser til symbol på kjærlighet, edelhet og dype følelser. Romantikerne gav rosene en selvskreven førsteplass i enhver hage. Planten har gjennom tidene blitt ilagt stor symbolverdi. For eksempel kan nevnes Englands nasjonalemblem Tudorrosen. Det eksakte antallet rosesorter er ukjent. Stadig lanseres nye varianter eller man oppdager hittil ukjente krysninger som har oppstått på naturlig vis. Gjennom århundrene har det stadig dukket opp nye roser, mens andre igjen har forsvunnet eller dødd ut. En ny sort kan oppstå ved naturlig krysning eller ved planmessig fremdyrking. Rosenes store popularitet har medført en omfattende kommersiell eksperimentering i jakten på stadig mer perfekte planter. Roser er relativt enkle å krysspollinere. Men fordi planten ikke er frøekte er resultatet alltid uforutsigbart. Det kan ta år før man med sikkerhet vet om en ny variant er bevaringsverdig. De mange rosesortene har ulike egenskaper hva gjelder farger, antall kronblader, bladverk, duft, voksemåte, blomstringslengde, høyde og bredde. Det finnes i dag roser tilpasset de fleste dyrkingsforhold. Tendensen er at nyere rosesorter er mer hardføre og sykdomsresistente enn de eldre, selv om dette langt fra alltid er tilfellet. "Louise Odier", en sterktduftende historisk roseDe nye sortene har oftest svakere duft og mangler mye av den nostalgiske sjarmen til de gammeldagse duftrosene. I de seneste årene har det utviklet seg en fornyet interesse for dyrking av de gamle sortene. Roseentusiaster betegner gjerne disse som "historiske roser". Anvendelse. Roser er mye brukt som prydvekster i hager og parker hvor de vokser enten som busker, hekker eller markdekkere. Roser er svært etterspurte som snittblomster. Den eteriske planteoljen i de duftsterke sortenes kronblader utvinnes til bruk i parfyme og kosmetikk. Avblomstrede roser utvikler seg i siste stadium til nyper som med sin karakteristiske sursøte smak brukes i syltetøy og supper. Nyper har et meget høyt innhold av vitamin C. Dyrkingsforhold. Generelt foretrekker roser å vokse i sollys, men mange sorter trives også med delvis skygge. De kultiverte sortene er grådige på næringstilførsel og krever god, litt luftig jord for å utvikles maksimalt. De fleste roser foretrekker et nøytralt, eller svakt alkalisk jordsmonn. En gammel regel sier at nye roser ikke må plantes der det har vokst roser før. Den gamle jorden må i så fall skiftes ut ned til en dybde av minst 50 cm. Citroën Berlingo. thumb Citroën Berlingo er en bil produsert av den franske fabrikanten Citroën siden 1996. Den er bygget på samme plattform som Peugeot Partner og har kun noen små kosmetiske forskjeller. Bilen finnes i både i familiebil og varebil, et populært valg innen byggbransjen. Den har en 1,4i liters på 75hk eller 1,6i liters på 110hk bensinmotor og 1,6HDi på 70hk eller 1,6HDi på 90hk dieselmotor. I perioden 1998–2005 ble Citroën Berlingo også produsert som elbil. Bilen er fortsatt populær både ny og som bruktbil. Barra (Skottland). Barra (gælisk "Eilean Bharraigh") er sammen med Vatersay (Eilean Bhatarsaigh) den sørligste av de befolkede øyene på Ytre Hebridene i Skottland. Den er knyttet til Vatersay med en molo. Befolkningen på 1078 (folketellingen 2001) er gælisk-talende. Castlebay ("Bàgh a' Chaisteil") er den største landsbyen på øya. Den har fått navnet etter slottet som ligger i bukta, Kisimul Castle. Øya og Kismul Castle har vært sete for klanen MacNeil og Parlamentsmedlemmet Angus MacNeil kommer fra Barra, hvor han var sauebonde. Han representerer Scottish National Party og vant setet ved valget i 2005. Vestsiden av øya har fine, hvite strender. På østsiden ligger Barra flyplass på Cockle Strand med en rullebane som er avhengig av tidevannet. Fly kan bare lande på den skjellsandkledte stranda ved lavvann. Fra Castlebay går det ferje til Skottland og til South Uist ("Uibhist a' Deas") I 1949 ble filmen Whiskey Galore! spilt inn på Barra. Filmen er basert på en roman med samme navn av Sir Compton Mackenzie, som bodde på øya. Mackenzie er også forfatteren bak boken som danner grunnlaget for TV-serien Kar for sin kilt. Thorleif Dahl. Thorleif Brandtmann Dahl (født 1891, død 1967) var en norsk reklamemann, forlegger, filolog og mesén. Han var utdannet historiker ved Det Kgl. Frederiks, med hovedoppgave om Balkan. Kort etter første verdenskrig arbeidet han i et år som lærer for norske elever ved Lycée Corneille i Rouen. I 1920 begynte han som sekretær i Utenriksdepartementet, men etter at hans eldre bror Georg Sverdrup Dahl døde i 1922, så han seg forpliktet til å videreføre reklamebyrået broren hadde etablert, Sverdrup Dahl A/S, en oppgave han gikk inn for med stor energi. Firmaet konsentrerte seg først om kinoreklame, men under annen verdenskrig begynte han å satse mer på forleggervirksomhet. Forretningsdriften fortrengte likevel aldri hans sterke interesse for kunst, kultur og folkeopplysning. Hans suksess i forretningslivet gjorde det mulig for ham å donere betydelige midler til slike formål. Han var redaktør for "Aschehougs verdenshistorie" fra 1953 til 1958 og "Vårt folks historie" fra 1961 til 1964. Dahl var opptatt av at den klassiske litteraturen måtte oversettes til et moderne norsk riksmål og at riksmålsbevegelsen måtte mobilisere mot samnorsktilhengernes fremstøt, og opprettet i 1956 et fond som skulle utgi klassisk litteratur under vignetten «Thorleif Dahls Kulturbibliotek». Grunnkapitalen ble utgjort av verdipapirer på 200 000 NOK. Fondet ble etablert som en stiftelse knyttet til Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Med midlene Dahl stilte til rådighet har en rekke verker, både gammelnorsk litteratur og klassiske verker fra oldtiden, middelalderen og nyere tid inntil 1800, blitt utgitt på norsk. Det Norske Akademis Pris til minne om Thorleif Dahl er oppkalt etter ham. Heinz von Allmen. Heinz von Allmen (født 10. august 1913, død 11. november 2003 i Lauterbrunnen) var en sveitsisk alpinist og langrennsløper. Chicago Bulls. Chicago Bulls er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. De regnes som et stort lag, og ett av de mest kjente lagene i NBA. Laget holder til i Chicago i Illinois, og spiller hjemmekampene i United Center. Lagets glansdager kan regnes som årene 1991, 1992, 1993, 1996, 1997 og 1998 da store spillere som Scottie Pippen og Michael Jordan spilte der. Fylkesvei 256 (Telemark). Fylkesvei 256 i Telemark går mellom Tangen i Kragerø og Heldøla i Drangedal kommune. Veien er 19,2 km lang. Eksterne lenker. 256 Süleyman Shah. Süleyman Shah (arabisk: سليمان شاه) – Süleyman bin Kaya Alp; var far til Ertuğrul og dermed bestfar til Osman I som var grunnlegger av Det osmanske riket. Lengden sier at han druknet i elva Eufrat og ble begravet i nærheten på plassen som nå heter «tyrkerens grav» ("Türk Mezarı") og blir nå sett på som en hellig plass for tyrkere. Geografisk sett er det i Syria, men som følge av Lausanne-traktaten har Tyrkia rett til å heve det tyrkiske flagget og ha en æresvakt der. Henry Wilson. Henry Wilson (16. februar 1812 – 22. november 1875) var en amerikansk senator fra Massachusetts og den 18. visepresidenten i USA. Wilsons ble født Jeremiah Jones Colbath i Farmington, New Hampshire. Familien på 12 kunne ikke forsørge seg selv, og han ble adoptert bort til en mann med etternavnet Wilson. I 1833 endret han også sitt eget navn til Henry Wilson. Samme år flyttet han til Massachusetts og begynte å jobbe som skomaker. I 1841 engasjerte han seg i lokalpolitikken, og fra 1848 til 1851 var han eier og redaktør av avisen "Boston Republican". Wilson stilte til kongressvalg i 1852, men det skulle gå tre år før han ble valgt inn, da som senator fra Massachusetts. Han ble gjenvalgt tre ganger, og satt til han i 1873 ble visepresident. Wilson satt som visepresident fram til han døde i 1875. Wilson engasjerte seg sterkt i kampen mot slaveeiernes makt, og skrev flere bøker, blant annet: "History of the Anti-Slavery Measures of the Thirty-seventh and Thirty-eighth Congresses, 1861-64" (1864); "History of the Reconstruction Measures of the Thirty-ninth and Fortieth Congresses, 1865-68" (1868); og den svært verdifulle "History of the Rise and Fall of the Slave Power in America", (tre bind, 1872-77). Osgood and Co., 1873-77) Frants Dræby. Frantz Dræby (1740 – 1814) var en dansk embedsmann, som i ettertiden er mest kjent for å ha oversatt første del av Adam Smiths "An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations" (Nasjonenes velstand) til dansk i 1779. Dræby ble født i København som sønn av en brennevinsprodusent. Etter å ha fullført Kiøbenhavns Skole, studerte han teologi ved Københavns Universitet. Rundt 1766 ble han ansatt som huslærer i Norge. Som huslærer for James Collett i 1760-årene hadde Dræby nær kontakt med handelsborgerne i Christiania, herunder den ledende norske familien Anker. Etter flere år som huslærer, hvor han bl.a. foretok flere reiser i Europa, ble han i 1777 ansatt som sekretær i Økonomi- & Kommercekollegiet i København, med funksjon som leder for Kommercekollegiets norske sekretariat. I statsadministrasjonen i Danmark-Norge gjorde han karriere, og oppnådde han rang som kammerråd i 1781, som justitsråd i 1797, og som etatsråd i 1804. Oversettelsen kom i stand med bakgrunn i to andre medlemmer av Kammerskollegiet, Andreas Holt og Carsten Anker. Sistnevnte hadde sammen med sin bror Peter truffet Adam Smith i Glasgow i 1762 og to år senere i Toulouse. Dræby påbegynte muligens oversettelsen av Adam Smiths økonomiske hovedverk allerede i 1776, da den første utgaven kom ut i London. I 1779 ble oversettelsen utgitt under tittelen "Undersøgelse on National-Velstands Natur og Aarsag" på Gyldendal Forlag i København. Hovedtyngden av kundene holdt sannsynligvis til i Norge. Dette var den første offisielle oversettelsen av "An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations" til noe språk. Korrespondansen mellom Andreas Holt og Adam Smith viser at Smith var meget beæret over at boken var oversatt til dansk. Fylkesvei 109 (Telemark). Fylkesvei 109 i Telemark går mellom Lunde i Nome og Drangedal. Veien er 36,5 km lang. Eksterne lenker. 109 Fylkesvei 810 (Telemark). Fylkesvei 810 i Telemark går mellom Skafså kirke og Grimdalen i Tokke kommune. Veien er 4,9 km lang. Eksterne lenker. 810 Aronsløkka skole. Aronsløkka skole er en barneskole i Drammen, beliggende vest i kommunen, i bydelen Åssiden. Skolen ligger praktfullt plassert med utsikt over byen mot sør-øst og Eikerbygdene mot vest, tett opp til marka og med alpinanlegget Aronsløypa som nærmeste nabo. Skolen ble bygd i 1974 og har i skoleåret 2006/07 333 elever og 32 ansatte. Skolens særpreg og pedagogiske profil kommer til uttrykk i mottoet ”Vi vokser – sammen”, som uttrykker en fellesskapsholdning til faglig og sosial utvikling som alle ved skolen er ansvarlig for å arbeide mot. Skolens satsingsområder er IKT, tilpasset opplæring, (læringsstiler) og matematikk. Skolens rektor er Hildegunn Lie. Andrzej Bachleda. Andrzej Bachleda-Curuś (født 21. januar 1947 i Zakopane) er en tidligere polsk alpinist. Han er den eneste polakk som har vunnet en medalje i et alpin-VM. Han vant bronsemedalje i den alpine kombinasjonen i VM 1970 i Val Gardena og sølv i samme øvelse fire år senere i St. Moritz. Bachleda vant den eneste verdenscupseieren i sin karriere 19. februar 1972 i Banff i Canada da han vant slalåmrennet. Samme sesong kom han på tredjeplass i slalåm tre ganger og kom på andreplass totalt i slalåmcupen. Synnfjorden. Synnfjorden er et vann som ligger i Nordre Land kommune i Oppland fylke. Innsjøen ligger ved foten av, og nordøst for, Spåtind (1414 moh.). Fylkesvei 802 (Telemark). Fylkesvei 802 i Telemark går mellom Tveiten og Lårdal i Tokke. Veien er 11,3 km lang. Eksterne lenker. 802 Bispegata (Oslo). Bispegata (15–17, 2–38), tidligere "Strandgata" og før det igjen "Biskopallmenningen", er i dag del av en østvestgående vei gjennom Oslo. Bispegata er navnet på den delen av veiløpet som skjærer gjennom Gamlebyen og Bjørvika. I Gamlebyen ligger veien innenfor kjerneområdet av Middelalderbyen der grunnen er fredet og Riksantikvaren har avgjørende myndighet. Lenger vest ligger den over de tidligere havområdene som utgjør Bjørvikas landområder. Mens Bispegata i dag er del av en gjennomfartsåre som deler Gamlebyen i to, var den tidligere en klart avgrenset bygate med samlende funksjon for Gamlebyen og Gamlebyens innbyggerne. Fra tidlig middelalder og langt opp mot nyere tid var den dessuten forbindelsen mellom Gamlebyens sentrum – Oslo torg – oppe ved St. Hallvardskatedralen i øst og Gamlebyens brygge som stakk ut i Bjørvika i vest. I nær framtid vil kun den delen av veien som skjærer Gamlebyen på tvers hete Bispegata, med referanse til middelalderens Biskopallmenning. Gjennom Bjørvika, det vil si vest for krysset med Kong Håkon 5.s gate (dagens Sørenggata), vil navnet være Dronning Eufemias gate. Fra å være underlagt Statens vegvesen som riksvei og til dels også som europavei, skal Bispegata og Dronning Eufemias gate nedgraderes til lokalgater og underlegges Samferdselsetaten i Oslo. Bispegata mellom Oslo gate og Kong Håkon 5.s gate er regulert til tofelts kollektivgate, mens Dronning Eufemias gate ser ut til å få seks felt. Ifølge reguleringsbestemmelsene for Bjørvika skal Bispegata stenges for biler like vest for krysset med Oslo gate. Bispegata øst for krysset med Oslo gate løper langsmed Ruinparken. Denne delen av Bispegata ble anlagt mot slutten av 1800-tallet, tvers over St. Hallvardskatedralens kirkegård, hovedstadens eldste domkirkegård. Bispegata langs Ruinparken er ikke kommet med i de nye reguleringsbestemmelsene, men i henhold til planer avgitt Statens vegvesen, er det tilrettelagt for at Bispegata langs Ruinparken kan tas helt ut av vei- og gatenettet. I så fall kan hele ruinen av St. Hallvardskatedralen og kirkegårdsområdet sør for den frilegges. Tiltaket tilrettelegger for en historieriktig reetablering av Oslo torg vest for domkirkeanlegget. Navnebakgrunn. Oslo er Norges eldste bispesete sammen med Bergen og Trondheim: Rundt 1070 ble det opprettet tre bispedømmer i Norge med "Alpsa" (Oslo), "Biargina" (Bjørgvin) og "Nithirosa" (Nidaros) som bispeseter. Den første biskopen med sete i Oslo het Asgaut, og var opprinnelig misjonsbisp. Oslos eldste kjente bispegård lå på nordsida av Oslo torg/Bispeallmenningen, der Oslo Ladegård ligger i dag. Bispegården ble satt opp i tre på begynnelsen av 1100-tallet, og forsterket og utvidet til et lukket borganlegg i stein under det påfølgende hundreår. I 1554 flyttet biskopen over i Olavsklosterets østfløy, noen meter øst for sitt tidligere tilholdssted, og her har han holdt hus siden. Dagens gatenavn skriver seg fra 1874. Ifølge navnevedtaket er Bispegata navnsatt «Efter Oslo gamle Bispegaard (den nuværende Ladegaard)». Historie. Fra 1000-tallet og fram til slutten av 1800-tallet var Bispegata en liten gatestump i Gamlebyen. Den var bare noen få hundre meter lang all den tid den var avgrenset av Oslo torg (i dag krysset Bispegata – Oslo gate) med St. Hallvardskatedralen i øst, og fjorden med bryggene (i dag Middelalderparkens vannspeil) i vest. I nyere tid er gatestumpen forlenget i begge retninger, og inngår nå i en sentral gjennomfartsåre. Den delen av gjennomfartsåren som heter Bispegata strekker seg fra St. Hallvards gate i øst, over St. Hallvardskirkegården, over Oslo torg, via Bispelokket ved Oslo S, og fram til den kryssende Strandgata i vest. Fra Bispelokket til Strandgata er Bispegata en del av E18. Vest om Strandgata fortsetter veiløpet som Prinsens gate. I øst kan Bispegata sies å være forlenget videre østover i og med den nyere Dyvekes vei. Middelalderens Biskopallmenning. a> opprinnelig tilknyttet den gamle Oslodomen. Skolen som har eksistert i alle fall fra 1153, holdt hus i området rundt Gamlebyens bispekirke til tida rundt 1630. Allmenningene lå på tvers av byen, mens stretene – "Langstrete" og "Østre strete" – fulgte byens utstrekning på langs. Av stretene var det kun to, av allmenningene flere. Kun to av Middelalderbyens allmenninger er kjent ved navn i dag: i tillegg til Biskopallmenningen, "Klemetsallmenningen". Allmenningene hadde sitt vestre endepunkt ved bryggene nede ved Bjørvikshavna, herfra gikk de østover. Klemetsallmenningen, den eldste av Oslos allmenninger/bygater, krysset over Langstrete ("Vestre strete"), over Østre strete, over Alnaelva i og med Geitabru, og fortsatte østover og sørover i ulike avgreninger. Biskopallmenning hadde, i motsetning til Klemetsallmenningen, et klart definert østre endepunkt: Oslo torg. Østover fra Oslo torg gikk altså ingen gate eller vei. Der lå Oslo bispedømmets hovedkirke, St. Hallvardskatedralen, med kirkegård. Den mektige steinkatedralen sto etter alt å dømme ferdig senest i 1130, da kong Sigurd Jorsalfare ble gravlagt i denne daværende Oslodomens kor. Ved nordsida av Oslo torg/Biskopallmenningen lå Oslo bispegård. Bisp Nikolas Arnesson utvidet bispegården med blant annet tårn og festningsmurer, derav betegnelsen Oslo bispeborg. Bisp Nikolas sørget for å kunne gå uforstyrret til og fra til kirke, da han fikk satt opp ei takoverbygd bru mellom borgen og kirka. Ved sørsida av Oslo torg/Biskopallmenningen lå bygårdene tett i tett, hver av dem bestod av flere små tømmerhus som ivaretok ulike funksjoner og behov. Ved Oslo torg ser det også ut til at Gamlebyens rådhus lå mot slutten av middelalderbyens tideverv. Rådhuset kunne skilte med åpen vinkjeller. Biskopallmenningen hadde ifølge arkeologiske utgravinger, et slakt utsving mot sør sammenlignet med dagens rette løp for Bispegata. I tilknytning til Bispebrygga lå det sjøboder. Mens Biskopallmenningen stoppet i og med torget, fant man Langstrete igjen på begge sider av Oslo torg – sør for torget kjent som Vestre strete, nord for torget kjent som Nordre strete. Vestre strete løp sørvestover fra torget til Kongsgården og Mariakirka ytterst på Øra. Nordre stretet løp nordover fra torget, over "Nonneseter bru" og forbi Nonneseter kloster. (Oslo gate nord for Oslo torg følger Nordre stretes løp. Oslo gate sør for Oslo torg ble først anlagt etter 1624.) Østre strete (i dag St. Halvards gate) hadde ingen direkte forbindelse til Oslo torg/Biskopallmenningen, all den tid den lå på østsida av St. Hallvardskatedalen med sin kirkegård. Biskopallmenningen og Bispebrygga etter 1624. a>formet utvidelse av "Strandgata" opp mot Oslo gate. Strandgata. På et kart fra 1742 er Biskopallmenningen navnsatt "Gaden Fra Gamelbys Brygge". På sørsida av gata ligger "Opslo Lade Gaards Søndre Eng" (Sørenga), på nordsida "Opslo Lade Gaards Nordre Eng" (Nordenga). Rundt år 1600 oppstod tettstedet "Stranden" nede ved Gamlebyens brygge (Bispebrygga). Etter hvert skjøt tømmerhusene opp på hver side av den gamle Biskopallmenningen og rundt Oslo torg. Utpå 1700-tallet finner vi Gaden fra Gamleby Brygge omtalt som "Strandgata". I Strandgata bosatte det seg stadig flere loser. Nye samferdselsstrukturer i Gamlebyen. På kartet fra 1742 er Biskopallmenningen-Oslo torg tydelig inntegnet. Bortsett fra at Biskopallmenningens slake kurve er rettet ut, er gata og torget etter alt å dømme uendret i forhold til middelalderens løp og utforming. Middelalderens Vestre strete er tildekket med jord, og inngår som en del av Sørenga. Til gjengjeld er Oslo gate (middelalderbyens Nordre strete) forlenget over østre delen av Gamlebyens torg og videre sørover. Rundt 1780 ble de siste restene av St. Hallvardskatedralen over bakkenivå tatt ned. Utydeliggjøringa av Gamlebyens sentrum er nå i gang. Bispegata på Kristianiakartet fra 1917. Bispegata er forlenget både østover og vestover jamført med 1860-kartet. Av kartutsnittet sees den vestre forlengningen inkl. den gamle Bispebrua over Akerselva. I 1874 ble Strandgata offisielt navnsatt «Bispegaden» da det var tre andre gater i Christiania som het Strandgata. Fra lokal gatestump til sentral gjennomfartsåre. På 1880-tallet ble Bispegata ført østover middelalderens St. Hallvardskirkegård og fram til St. Hallvards gate. Bispegatas østforlengelse er visualisert på "Kart over Kristiania 1887". Middelaldertorget er nå utvisket. I vestenden ble det reist ei enkel jernbru over Akerselva. Brua som fikk navnet Bispebrua, ble åpnet for allmenn ferdsel i 1887. Like før andre verdenskrig ble også Bispegatas østende utstyrt med bru, ei bru over jernbanen i det tørrlagte elveløpet for Alna. Østbrua fikk navnet Dyvekes bru, og matet Bispegata med trafikk østfra Dyvekes vei (anlagt på nødsbudsjett mellom 1914-39). På samme tid ble den gamle Bispebrua over Akerselva byttet ut med ei kraftigere bru. Bispegata var nå blitt en del av en sentral gjennomfartsåre mellom øst og vest. På 1960-tallet begynte de store veiutvidelsene: Den daværende leiegårdsbebyggelsen langs sørsida av Bispegata ble revet. I 1962 ble Loenga bru reist tvers over Sørenga i Gamlebyen, og E18 ble lagt via Loenga bru-Bispegata. Et par år senere ble Dyvekes bru utvidet med ei parallellbru sør for den gamle. Samtidig ble Ruinparken redusert mot sør, og fundamentet av Gamlebyens domkirke – St. Hallvardsruinen – som hadde blitt frilagt i 1921, ble lagt delvis under betonglokk slik den ligger den dag i dag. Fra 1964 gikk det seks felt over Dyvekes bru og ned Bispegata. I perioden 1964–69 ble Akerselva lagt i kulvert mellom Vaterlands bru og Bjørvika, og Bispebrua kunne dermed erstattes av trafikkmaskina Bispelokket. På 1970-tallet ble Bispegatas vestre del opparbeidet og knyttet opp til Kvadraturen på vestsida av Bjørvika. Middelalderbyen Oslo setter premisser. a>. Fra 1962 til 1996 gikk E18 på bru over Klemetskirkeruinen og fram til Bispegata. Til Oslos 1000-årsjubileum ble ruinen frilagt, og kirkegårdsområdet tydeliggjort med en rekonstruert kirkegårdsmur. Oslos gamleby blir stadig omtalt som Nordens Pompeii. Ikke noe annet sted i Norden er mengden levninger etter middelalderenes liv og virke så godt bevart som nettopp i Oslo. "Nordens Pompeii" ble første gang brukt i 1937 av den daværende svenske riksantikvar Sigurd Curman, på bakgrunn av mengden av ruiner og spor etter middelalderens bosetning over og under bakkenivå. I 1970 startet nye større arkeologiske utgravninger. Utgravningene ble ledet av arkeolog og forfatter Erik Schia som skulle komme til å bli en sentral aktør i arbeidet for å fremme Middelalderbyen Oslo i det offentlige rom. Det ble slått fast at hovedstadens gamleby var Nord-Europas mest sammenhengende middelalderbyområde etter Visby. På sørvestsida av dagens kryss Bispegata – Vestre strete, tok Erik Schia initiativet til "treruinparken" – en park med rekonstruerte ruiner av to høymiddelalderske bygårder. Et stadig sterkere fokus ble rettet mot den store mengden fragmenterende, belastende og ødeleggende transportårer. Krysset Bispegata-Loenga bru ble i den sammenhengen betegnet som «landets mest dramatiske veikryss». Trafikktellinger viste at krysset var Norges mest trafikkerte gjennom tidene. En rekke instanser i norsk kultur- og samfunnsliv tok til orde for frilegging av Oslo middelalderby på bekostning av trafikken. Parallelt presset Gamle Oslos beboermiljøer på med krav om trafikksaneringer for en generell miljøoppgradering. På 1990-tallet begynte de store trafikkomleggingene. Bispegata gjennom Gamlebyen ble redusert til tofelts veibane i 1995, og året etter ble Loenga bru revet. Oppryddingen langs Bispegata representerte starten på de konkrete tiltakene for å løfte fram Middelalderbyen Oslo for allmennheten. Området rundt Klemetskirkeruinen ble istandsatt som Oslos tusenårssted. Like etter ble Middelalderparken opparbeidet sør for Bispegata, med et vannspeil i vest som illuderer 1200/1300-tallets havsnivå mot Gamlebyens søndre bydel. Ved åpninga av Middelalderparken framførte ordfører Per Ditlev-Simonsen at «Byen har gjenvunnet dette området som tidligere lå skjult under jernbanespor og motorveier...» Bispegata i framtida. a>s utløp i nord. I fall utvidet vannspeil vil Bispegata igjen kunne framstå som Middelalderbyens sentrale allmenning mellom havna og torget. Det er over flere tiår brukt formidable ressurser på å legge et nytt hovedveisystem som leder trafikken utenom Middelalderbyen og Bjørvika. I og med åpninga av Bjørvikatunnelen, skal E18 løftes fra Bispegata til den nye undersjøiske senketunnelen. Bispelokket skal rives etappevis, og rivingen startet den 4. november 2011. Bispegata blir dermed nedgradert til lokalgate. Ansvaret for gata vil overføres fra Statens vegvesen til Samferdselsetaten i Oslo. Bispegata vest for Oslo gate. Gamlebyen vest for Oslo gate inngår i reguleringsplanen for Bjørvika. Ifølge denne skal Bispegata stenges ved Oslo Ladegård for å unngå at gata igjen tettes til med gjennomfartstrafikk. Videre er Bispegata vest for Oslo gate regulert til tofelts kollektivgate. Den delen av Bispegata som går gjennom Bjørvika, og som i framtida vil hete Dronning Eufemias gate, ser ut til å bli seksfelts vei med trikk i midten. Det er klart uttalt at den nye Bjørvikabyen skal betjenes kollektivt av bane så vidt mulig for å gi best mulig miljøforhold for det nye byutviklingsområdet rundt Akerselvas tidligere munning. Det er i dag uvisst om den vedtatte trikken i Dronning Eufemias gate vil gå østover Bispegata og koples til Ekebergbanen på Oslo torg, eller om den vil svinge sørover – som Fjordbanen. Bispegata øst for Oslogate. Tiltaket vedrørende Bispegata øst er ikke vedtatt. I forbindelse med at det nye hovedveisystemet var under utvikling kom Statens vegvesen med følgende henstilling: «På bakgrunn av den pågående planleggingen av Bjørvikaforbindelsen er det ønskelig fra Statens vegvesen Oslos side at vi venter med reguleringen av Bispegata. Dette fordi vi ønsker å se hele området i sammenheng». Den nye reguleringsplanen for området (S-4099) ble vedtatt i 2003, men Bispegata øst for Oslo gate er ikke kommet med. Årsaken til utelatelsen henger trolig sammen med at fokus var flyttet fra Gamlebyen til Bjørvika. Det ligger imidlertid godt til rette for å fjerne Bispegata mellom Oslo gate og St. Hallvards gate når Bjørvikatunnelen står ferdig og Østre tangent åpnes (2011). Hovedveianlegget er skapt nettopp med tanke på å løfte fram Middelalderbyens helhet og indre sammenheng. Alliansen av Bydel Gamle Oslos ti vel- og interesseforeninger går inn for å lukke Bispegata øst for Oslo gate for trafikk, i tråd med opprinnelige planer. Uvisshet om Bispegatas framtid. Samferdselsetaten har i februar 2009 offentliggjort "Konsekvensanalyse for utvikling av Bispegata". Analysen er utarbeidet av konsulentfirmaet Asplan Viak på oppdrag for Samferdselsetaten. Tre alternativer for Bispegatas framtid presenteres. Asplan Viak anbefaler alternativ B: «Regulert kollektivgate i Bispegata forlenges fra Oslo gate til St. Halvards gate». Om alternativ B velges ujustert, vil Bispegata bli en ren kollektivgate fra St. Halvards gate i øst til Trelastgata i vest. Det er lagt inn som en mulighet at det kan føres skinner østover den planlagt nedlagte delen av Bispegata. Dette for en eventuell framtidig trikk til Kværnerbyen og/eller en framtidig "light rail" via Kværnerbyen. De ulike ideene om skinnegående løsninger over Bispegatas øvre del presenteres imidlertid som lite aktuelle. Om konsekvensanalysen følges opp, vil Bispegata vest for Ladegården utvides fra to til fire felt («parallell oppstillingsplass for buss og trikk»). Ifølge konsekvensanalysen skal Bispegata romme lokalbusser og regionbusser i tillegg til trikk og eventuelt light rail. Planen krever en ny omregulering all den tid Bispegata øst for Oslo gate ikke er regulert med skinner, og Bispegata vest for Oslo gate kun er regulert med to felt. Det er ikke gjort politisk vedtak om hvorvidt den vedtatte trikken i Dronning Eufemias gate skal føres østover Bispegata eller sørover Lohavngata eventuelt Kong Håkon 5.s gate. Både Lohavngata og Bispegata er regulert med trikkeskinner ifølge reguleringsbestemmelsene fra 2003. De seneste politiske signalene tyder på at Bjørvikalinjen vil føres sørover i Kong Håkon 5.s gate, som østre del av Fjordtrikken. I så fall vil Bispegata sannsynligvis utvikles uten trikk. Det er dessuten signaler som tyder på at også rutebusstrafikken legges utenom. Det ser ut til at regionbussene må kjøre Ekebergtunnelen sammen med bilene og de øvrige langdistansebussene. Om Oslo torg-vedtaket følges opp i sin ideelle form, vil også bybussrutene legges utenom torget og Bispegata. I så fall er muligheten til stede for at Bispegata kan utvikles uten gjennomfart fra biler, busser og trikk. Det vil si at Bispegata kan utvikles på kulturmiljøet Oslo middelalderbys premisser, som en gate for myke trafikanter. Bispegata i språkhistorien og skjønnlitteraturen. Arne Garborg (1851–1924) leide et kvistrom i Bispegata fra midten av 1870-tallet. Mens Garborg bodde i Bispegata gikk han over til å skrive landsmål, han debuterte som romanforfatter med "Ein Fritenkjar" (1878), og han tok til å gi ut ukebladet "Fedraheimen". Garborg forteller i et intervju fra 1917: «Fyrste nummeret av det nye bladet, "Fedraheimen", kom laurdag 6. oktober 1877... Redaktionskontor hadde eg paa hybelen min i Bispegata 1 nedmed hamni ute i Oslo. Stortingsstenograf Halvorsen var den som hjelpte meg mest med skriving, han og Steinar Schjøtt. Halvorsen fylgde godt med i utanlandske blad og skreiv ein utanlandsartikel til kvart nummer. Janson skreiv og mykje.» Målmannen, forfatteren og presten Ivar Mortensson Egnund forteller fra tida rundt 1875: «Det var ved dette leitet Moltke Moe fekk meg med til hybelen hans (Garborgs) i ein liten gamal tregard i Bispegata i Gamlebyen. Og der var det gildt å vera. Kaldtokken kvarv.» Alf Prøysen (1914–1970) har foreviget Bispegata i visa "Å, den som var en løvetann". Teksten er tonesatt av Alf Cranner, og visa er fremdeles litt av en slager. Torill Thorstad Hauger (f. 1943) omtaler ved flere anledninger "Biskopallmenningen" i sine skildringer av middelalderens Oslo i den historiske romanen "Måne over Eikaberg" (1998). Bjelkebro. Bjelkebro er en bro som består av et bjelke som hviler på pilarer. Dette er den enkleste brotypen. En bjelke støttes i hver ende. Kreftene presser nedover mot støttepunktene. Når bjelken belastes presses toppen sammen mens bunnen strekkes. Avstanden mellom støttepilarene kan være opptil 300m. Mange broer har bjelketverrsnitt på tilfartbroene på land, og fortsetter med et hovedspenn utformet som en hengebro, buebro eller forskjellige andre varianter. Apenninerhalvøya. Apenninerhalvøya, eller Den italienske halvøya er en støvelformet halvøy som ligger i Middelhavet og utgjør hoveddelen av Italia. På halvøya ligger også de selvstendige statene Vatikanstaten og San Marino. Halvøya har fått sitt navn fra fjellkjeden Apenninene, som strekker seg gjennom hele halvøya. Det høyeste fjellet er Corno Grande. Halvøya omgis av Det liguriske hav og Tyrrenhavet i vest; Det joniske hav i sørøst og Adriaterhavet i øst. Avgrensningen av Apenninerhalvøya mot det italienske «fastland» er ikke fastlagt. Ofte regnes en linje mellom Genova i vest og Venezia i øst som skillet. Temperaturen kan variere kraftig mellom den sørlige og den nordlige delen av halvøya: Temperaturen kan være helt nede i ÷15°C lengst i nord, mens det fremdeles er plussgrader i syd. Chengzong-keiseren. Chengzong-keiseren (kinesisk: 成宗, pinyin: "Chéngzōng", Wade-Giles: "Ch'eng-Tsung", eller egentlig Uldjaitu-Timur Khan, mongolsk: "Öljiyt Tömör", Өлзийт Төмөр, "Öljeytü Temür", fødenavn Temür, tradisjonell kinesisk: 鐵穆耳; forenklet kinesisk: 铁穆耳; pinyin: "Tiě mù ěr"); født 1265, død 10. februar 1307 i Khanbaliq), var en av keiserne under den mongolske Yuan-dynastiet som på hans tid hersket over Kina og noen tilgrensende områder. Han var barnebarn til sin forgjenger på keisertroen, Kublai Khan, og regjerte mellom 1294 og 1307. Han ihukommes som en mild hersker som unngikk kriger, og som fremmer av Konfucius' lære. Ved hjelp av feltherren Bayan (død 1295) klarte Timur å hevde seg overfor broren Kamala og på den måten komme til makten. Det var nok en mangel på gode konkurrenter, for Timur var alkoholiker og storeter og led fra år 1300 av vond gikt. Han forsvarte imidlertid kinesiske interesser. Konkurrenten Kamala skal ha hatt en talefeil og likte helst livet på steppene. Regjeringstid. Timur ble likevel en bedre keiser enn bestefaren Kublai hadde engstet seg for. Han klarte med en kraftanstrengelse å tøyle sitt alkoholproblem, og ble en kompetent leder for riket. Han klarte å beholde riket noenlunde i samme stand som Kublai Khan hadde overlatt det uten å gjøre større varige endringer. Etter Qaidu Khans sammenbrudd og død ble Timur i 1303/04 anerkjent som allhersker over alle de mongolske riker, selv om det på dette tidspunkt var mer en ærestittel – storriket var i realiteten allerede oppsplittet. Også innen Yuan-dynastiet oppstod det spenninger, da stattholderen for Gansu, fyrst Ananda, gikk over til islam med størstedelen av sine militære styrker. Timur fortsatte mange at Kublai Khans økonomiske reformer og forsøkte å forbedre økonomien som var blitt så kraftig svekket av Kublai Khans mange og kostbare militærekspedisjoner. I 1303 fordrev han 18.473 av sine mandariner fra deres poster fordi de utpinte folket. Mannge høyere embedsposter i riket ble besatt av folk av de frorskjelligste bakgrunner: Hankinesere, musliker og enkelte kristne. Ideologisk viste administrasjonen respekt for konfucianismen og konfucianske lærde. Kort etter at han kom til makt, utstedte Timur et edikt om reverens for Konfucius. Timur utnevnte Harghasun, en mann som stod de konfucianske lærde særlig nær, til sekreteriatets høyre hånds kansler. Men mongolerhoffet tok ikke til seg hele det konfucianske prinsippapparat. Mongolske og vestlige embedsbærere ble hjulpet av en rekke kinesiske administratorer og muslimske forretningsfolk. Den mest fremtredende muslimske statsmann var Bayan (Баян), barnebarns barn av Saiyid Ajall Shams al-Din, som leder av finansministeriet. Også mange tibetanere fikk høye stillinger i styringsapparatet. Under Timurs tid ble det en så alvorlig inflasjon at man måtte gå over til nye papirpenger i 1309/10. Under Timurs siste leveår var makten overdratt til regenter, med hans hustru Buluyan i ledelsen. Litteratur. Chengzong-keiseren Pongtong. Pongtong (fra fransk "ponton") er et flytemiddel som kan bære last. Den er benyttet i mange ulike sammenhenger. En pongtong er hul innvendig, hvor den er fylt med luft eller luftfylt kunststoff. Den kan være produsert av aluminium, stål, glassfiber, tre, betong eller gummi. Den kan også ha et eller flere innvendige rom. Eksempel på pongtonger er understell på sjøfly, understell for flytebruer og flytebrygger. Ullersmo fengsel. Ullersmo fengsel er et fengsel i Ullensaker kommune i Akershus som ble åpnet i 1970. Fengselet var ment som avløsning for Botsfengslet i Oslo. Det benyttes for langtidsfanger fra hele landet og har plass til 205 innsatte. Fengselet inneholder blant annet sykeavdeling, verkstedbygning med mekanisk verksted, snekkerverksted, konfeksjonsverksted og skoleavdeling. Audi 100. C1 Audi 100 Coupe S C2 Audi 100 sedan (europeiske lys) Audi 5000 pre-1981 (nordamerikanske lys) Audi 100 C4 sedan (S4-versjonen) Audi 100 var en middels stor bil fra Audi, laget mellom 1968 og 1994. C1, 1968–76. Audi 100 ble vist til pressen 26. november 1968. Opprinnelig hadde den et motor på 100 hk, noe som gjorde den til seriens største bil etter at Audi-merket ble gjenopplivet av Volkswagen i 1965. C1-plattformen kom i flere varianter: to- og firedørs sedaner, og "Audi 100 Coupé S", en stilfull coupe med skrå hekk. C1 versjonen ble produsert i over 800 000 frem til den ble avløst av C2 modellen. (ref; Histomobile.com) C2, 1976–84. C2 ble lansert i 1976, med mer markant styling og en uvanlig femsylindret motor (den første bensin-rekkefemmeren i verden — Mercedes-Benz hadde vist vei i 1974 med sin treliters dieselmotor med fem sylindre i Mercedes-Benz W123). Den ytte opprinnelig 100 hk (74 kW) og ble markedsført som fem sylindres kraft med firesylinders økonomi. Senere ble den oppgradert til 136 hk (100 kW). Coupé-versjonen gikk ut av produksjon, men en modell med fem dører, "100 Avant", ble sluppet som en del av denne generasjonen. C2 ble solgt som Audi 5000 i USA for å unngå assosiasjon med C1. Den ble en suksess på det amerikanske markedet, noe som ga Audi muligheten til å spre utviklingskostnadene utover en mye større base enn de konkurrentene som konsentrerte seg om Europa. I 1980 kom "Audi 200", med blant annet en turboladet modell på 170 hk. I Storbritannia kom den som 200 5E og 200 5T, sistnevnte med turbo. 200 5T hadde også oppvarmede seter, fartsholder, skipose, grønne varmeisolerende vinduer, elektrisk soltak og elektrisk oppvarmede bakspeil. Den var tilgjengelig standard med tretrinns automatgir. Det eneste ekstrautstyret som var listet opp i brosjyren, var femtrinns manuell girkasse uten tillegg i prisen, air condition og skinnseter. Denne bilen ble markedsført i USA som 5000 Turbo. Audi 100 ble etterfulgt av C3-plattformen i 1983, og 200 fulgte ett år senere. C3, 1983–91. 1983-modellen av Audi 100 hadde et oppsiktsvekkende strømlinjeformet utseende, og oppnådde en luftmotstandskoeffisient på 0,30 på sin glatteste basismodell. Verdens forbrukere begynte på denne tiden å oppdage at aerodynamiske biler er mer økonomiske, og denne ble et godt salgsargument for Audi. Audi klarte å oppnå det moderne glatte utseendet først sett i denne sektoren på 1975-modellen av Citroën CX. Audi i sin tur påvirket Ford Taurus, en amerikansk sedan fra 1986. Dette avrundede utseendet ble normen på 1990-tallet. Audi introduserte med C3 vinduer som gikk jevnt over i rammene, noe som bidro sterkt til å senke luftmotstanden. Denne løsningen har spredt seg til mange andre bilmerker. Og det var med denne modellen Audi introduserte sikkerhets systemet "Procon-ten" (Programmed Contraction-Tension). Systemet gikk ut på at de la en vaier som ble festet til girkassen, karosseriet, styre mekanismen og sikkerhetsbeltet. Så når motor/girkasse ble skyvd bakover ved en front kollisjon ble vaieren automatisk strammet og trakk da rattet bort fra føreren og sikkerhetsbeltet ble automatisk strammet. Dette ble mulig med at de forsterket bunnplaten i karosseriet slik at motor og girkasse ble skyvd ned under bilen i steden for rett bakover og inn i bilens kupe. Todørsmodellene var ikke lenger tilgjengelige, og Audi 100 Avant ble gjenintrodusert som Audis første forsøk på en stasjonsvogn. Audi 200 var fortsatt tilgjengelig i rollen som toppmodell. Audi 200 ble også levert som Avant utgave. Quattro ble introdusert høsten 1984 som 1985 modell. Først som sedan og etter hvert som Avant i både Audi 100 og 200 utgaver. Audi 100 var tilgjengelig med 3 fem sylindrede motorer; 2.0L med 115 HK, 2.3L med 136 HK og den turboladede 2.2L motoren med 170 HK. Dette kom også på Audi 200, men da med motorer på 2.2L 10V 200HK og og kom i 1989 med 2.2L 20V på 220 HK. I Audi 200 var det 7 forskjellige motorer å velge i mellom; Med unntak av de minste motorene, diesel utgaven og alle Quattro utgavene så kunne man velge imellom manuell og automat gir kasse. I USA gikk Audi bort fra 5000-navnet etter at bilene hadde fått svært negativ publisitet på grunn av et problem med «ufrivillig akselerasjon» i 60 Minutes. Den amerikanske trafikksikkerhetsadministrasjonen, NHTSA, konkluderte med at flertallet av tilfellene, blant annet alle som ble tatt opp i 60 Minutes, var forårsaket av menneskelig feil, som for eksempel at føreren tok feil av pedalene. CBS gikk ut med et delvis dementi. En ettervirkning av dette er de intrikate mønstrene mange girkasser bruker, hvor standarden var at spaken ble ført bak og fram. Skaden på var imidlertid skjedd, modellens rykte hadde fått en knekk, og Audi lot den hete 100 igjen i 1989. Det tok 15 år før Audis salgstall i USA ble de samme igjen. C4, 1991–97. C4 ble introdusert i 1991, og var en kraftig revidert utgave av C3. Den viktigste endringen av intruduksjonen av en 2.8 l V6 motor. Denne ble senere etterfulgt av en 2.6 l variant. De var i hovedsak samme motorer som ble introdusert i Audi 80 i 1992. Alle C4 modellene kunne kjøpes med Quattro firehjulstrekk, og Audi 100 Quattro var også tilgjengelig med en ZF 4-trinns automatgirkasse. Fra 1995 modellen skiftet C4 navn fra Audi 100 til Audi A6, samtidig som modellen fikk en mindre ansiktsløftning med endringer på grillen, front- og baklykter, samt hellakkerte støtfangere. Quattrosystemet ble modernisert ved at den bryterbetjente differensialsperren på bakakselen ble erstattet av et helautomatisk elektronisk system "EDL" som bruker hjulbremsene på både for- og bakhjul til å gi sperreeffekt. I tillegg ble toppmodellen av C4, som tidligere ble solgt under navnet Audi S4 omdøpt til Audi S6. Ilestein. Ile eller ilestein er den eldste form for ankerfeste en kjenner til. Ilet var en stein godt knyttet til et tau som ble sluppet ned til bunnen. Øvre enden av tauet ble festet i båten, slik at en kunne fiske uten for stor risiko for å drive av. Dette var viktig fordi en kunne holde seg på gode fiskeplasser. Disse fant en fram til ved å bruke méd til navigasjonen. Tauet som hang bidro til å gjøre fisken nysgjerrig, slik at den holdt seg på stedet til en hadde fått ut bunnsnøre eller pilk. Iletauet var ofte et såkalt gresstau eller kokostau og ble brukt også til teiner og ruser. Det var hårete og fanget lett opp brenntråder fra brennmaneter som passerte. Pekka Niemi. Pekka Niemi (født 15. november 1909, død 21. desember 1993) var en finsk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. Anna Nicole Smith. Anna Nicole Smith (født Vickie Lynn Hogan  28. november 1967 i Houston i Texas, død 8. februar 2007) var en amerikansk modell og skuespillerinne som fikk sitt gjennombrudd som Playboys "Playmate of the Year" i 1993, og ble i Norge kjent som som undertøysmodell for Hennes & Mauritz samme år. Hennes ekteskap med oljemagnaten og milliardær J. Howard Marshall, som var 63 år eldre enn henne, skapte spekulasjoner rundt hennes hensikt med ekteskapet. Etter hans død ble det innledet en lang rettslig prosess, som varte fram til hennes død.allikevel fikk hun 532 millioner norske kroner i arv. Hun etterlot seg ektemann og datter. Ektemannen skal også ha vært utro med en annen mann da Anna Nicole fant dem begge i sitt eget hjem 10. september 2006 mistet Anna Nicole Smith sønnen Daniel Wayne Smith som ble 20 år gammel. Død. 8. februar 2007 ble Smith funnet bevisstløs på et hotell i Hollywood, og alle forsøk på å redde livet hennes var til ingen nytte. I etterkant ble det lenge spekulert i dødsårsaken, og om hun ble drept eller begikk selvmord. Obduksjonsrapporten som ble lagt frem 26. mars fastslo imidlertid at var snakk om en overdose bestående av «sovepiller og minst åtte andre medikamenter»   . Grastau. Grastau (gresstau) var navnet på det billigste tauverket til bruk i båtliv og fiske for en del år siden. Tauet var slått av fibre av jute, kokos eller andre vegetabilske fibre. Disse fibrene var i seg selv ganske stive, men flettingen gjorde at tauet ble rimelig føyelig ved bunting eller kveiling. Det råtnet lite i vann og forble like mykt også i våt tilstand. Ulempen var lav bruddstyrke på grunn av at fibrene var relativt korte og sprø. Grastau ble brukt til iletau og mellom teine, åleruse og fle (flytemarkør). Tauet var kjent som storoppsamler av «slye» (tråder fra brennmaneter), men beholdt sin popularitet på sine bruksområder på grunn av prisen. Sainte-Clotilde de Paris. Basilikaen Sainte-Clotilde i Paris ("Basilique Ste-Clotilde") er en nygotisk katolsk kirke i "Rue Las Cases" i bydelen Saint-Germain-de-Pres. Den er best kjent for sine tvillingspir som rager opp 69 meter. Forslag om bygging av kirken ble først luftet av byrådet i Paris i 1827. Den ble tegnet av den tyske arkitekten Christian Gau fra Köln. Byggingen tok til i 1846, og etter at Gau døde i 1853 ble arbeidet videreført av Théodore Ballu. Den ble åpnet av kardinal Morlot av Paris den 30. november 1857. Interiøret er klart og sobert. Glassmaleriene er av Thibaut, en av Frankrikes ledende glassmalerimakere på 1800-tallet. Ellers er kirken utsmykket med malerier av Lenepveu (taket i Mariakapellet) og skulpturer utført av Pradier og Duret (korsveien). Kirken dominerer den lille Samuel-Rousseau-parken med sine kastanjetrær, judastrær og sophora. Den store komponisten César Franck var i sin tid organist i kirken, ved et berømt orgel bygget av Cavaillé-Coll. Det samme var den blinde organisten Jean Langlais. Helldalsåsen. Helldalsåsen er et boligområde i Fana bydel i Bergen, mellom Midtun i sør og Sædalen i nord, 2-3 km øst for bydelssenteret Nesttun. Her ligger Kringlebotn skole og tettbebygde boligområder. Området dekker Kjenndalen grunnkrets, som hadde 2 632 innbyggere 1. januar 2012, og et areal på 1,41 km² og 0,02 km² ferskvann. Buss. Etter at Bybanen i Bergen mellom Bergen sentrum og Nesttun åpnet sommeren 2010, er gamle busslinje 22 erstattet av nye linje 80 fra Nesttun terminal til Birkelundstoppen. Bussen kjører gammel trasé gjennom Helldalsåsen og Sædalen, og i rushtiden kjører den også videre fra Birkelundstoppen til Bergen sentrum. Annet. NM i sykling ble arrangert i Helldalsåsen i juni 2008. Kaoru Niikura. Kaoru Niikura, aka Kaoru (født 17. februar, 1974 i Hyogo), er en av gitaristene i den japanske gruppa Dir en grey. Aani Aanisson Rysstad. Aani Aanisson Rysstad (født 13. juli 1894 i Valle, død 18. desember 1965) var bonde og stortingsrepresentant fra Aust-Agder. Han representerte Arbeiderpartiet på Stortinget fra 1945 til 1949. Han var i to perioder vararepresentant. Han satt i Hylestad kommunestyre fra 1922 til 1955, og var ordfører 1934–1937. Aani Aanisson Rysstad var også spellemann og flere opptak er gjort der han spiller munnharpe. Han er også forfatter av boka "Lagnad. Folkelivsskildring frå Setesdal", utgitt i Kristiania (Oslo) i 1924. Olaf Hoffsbakken. Olaf Hoffsbakken (født 2. september 1908 i Snertingdal i nåværende Gjøvik kommune, død 23. november 1986 i Gjøvik) var en norsk langrennsløper og kombinertløper som konkurrerte på 1930-tallet. Også i yrkeslivet dreiv Hoffsbakken med ski. Han var fra 1935 til 1938 ansatt ved Madshus skifabrikk, men da denne flytta til Lillehammer, var Hoffsbakken i 1938 med og grunnla Gjøvik skifabrikk. Teine. En teine er et redskap som brukes til fiske etter krabbe, hummer og kreps. Også ål ble fanget i teiner, som i tidligere tider var i trespon flettet i flaskeform. Det består av en sylinder eller kasse av sprinkelverk, med åpninger kolver hvor krepsdyra kan komme seg inn, men ikke så lett ut igjen. I tillegg er der en luke hvor en kan ta ut fangsten og legge inn agn, samt synkemiddel (stein eller sementlodd). Teinene ble sluppet ned på steder en visste der var krabbe eller hummer, festet til et grastau med en trebit(fle) som overflatemarkør, i dag benyttes en beholder med luft eller en blåse. Fleet var merket med eiers bumerke for å unngå forviklinger. I eldre tider ble teinene laget av treverk, mens en i dag kjøper fabrikkproduserte i nylon og plast. Alle teiner (hummer, krabbe, kreps) skal etter dagens regler være merket med fullt navn og eieridentifikasjon, av hensyn til særbestemmelsene som gjelder for dette fisket, det er også begrensninger på hummerfiske i forhold til årstider. Fritidsfiskeres krabbeteiner skal ha minst to fluktåpninger med 80 mm diameter, slik at man minimerer risikoen for å fange hummer. På hummerteiner skal diameteren på fluktåpningene være 60 mm, slik at hummer under minstemålet kan gå ut av teinen av seg selv. Organist. Organist er en person som spiller orgel. Da de fleste orgel står i kirker, er arbeidsmarkedet for en organist stort sett knyttet til kirkemusikalsk virksomhet. Dette gjelder så vel i Norge som i andre land. I en del land har det imidlertid vært tradisjon for å ha orgel i en kino- eller teatersal, noe som skriver seg fra stumfilmens dager, da filmene gjerne ble akkompagnert med lydeffekter av en organist. Utdanning. Etter grunnutdanning kan man bygge på til diplomorganist. Yrkesmulighet. Det er mangel på organister i Norge, spesielt utenfor byene. En av grunnene til det er nok at arbeidstiden blir sett på som ubekvem, i og med at organisten spiller til gudstjenestene, det vil som oftest si klokka 11 søndag formiddag. I tillegg deltar organisten i ulike aktiviteter i menigheten, oftest på kveldstid, i løpet av uka. I andre land kan forholdene være annerledes, ofte er det vanskelig å få heltidsarbeid som organist. Det har gjort at utenlandske organister finner det attraktivt å søke jobb i Norge. Ettersom det ikke er mange nordmenn som velger denne utdanningen, har det vært jobbmuligheter for utlendinger mange steder i Norge. Det er knapt noen norske organister som har etablert seg som konsertorganister med verden som virkefelt, men det er en rekke organister av andre nasjonaliteter som har valgt en slik karrière. Folk & Røvere (avis). "Folk & Røvere" var en radikal/anarkistisk landsdekkende månedsavis som ble produsert på UFFA i Trondheim i perioden 1986 til 1994. Opplaget varierte mellom 800 og 6000 pr. utgave. Blant andre Harald Nissen, Roger Aasegg, Magne Njåstad, Roy Krøvel, Viggo Mastad, Yngve Sæther og Håvard Houen var medlemmer av redaksjonen. Fle. Fle er det gamle navnet på en flottør til markering av teiner og ruser som var satt ut. Fleet var et stykke tre som var smalhogd slik at en kunne bore hull og tre inn et tau der. Fleet var merket med bumerket til eieren ved brenning eller skåret inn. Andre flyteredskaper kaltes bøyer og garnkuler og hadde annen bruk. I dag er det vanligvis ei plastkanne som gjør jobben. Etter reglene skal eier fortsatt merke utestående redskap på fleet, spesielt ved hummerfangst. Akersbakken (Oslo). Akersbakken (1-39, 2-32) er en gate i strøket Gamle Aker i bydel St. Hanshaugen. Akersbakken starter i Maridalsveien ved foten av Akersberget, like nedenfor avgreningen med Uelands gate. Ved starten på Casparis gate svinger Akersbakken brått til venstre. Gaten går over i Stensberggata i krysset med Ullevålsveien. Fra Akersveien og ned til Maridalsveien er gaten enveiskjørt i den retningen. Gaten kaltes opprinnelig «Kirkeveien», et navn som måtte oppgis etter byutvidelsen i 1878, da den nåværende Kirkeveien til Vestre Aker kirke havnet innenfor bygrensen. Gaten fikk navnet Akersbakken i 1879. Som navnet sier, var dette bygdefolks vei til sognekirken for Aker. Gaten er en del av Oslos eldste veifar, i bruk siden middelalderen. Deler av Stensberggata, Dalsbergstien og Professor Dahls gate har inngått i samme trasé. På høyderyggen ved kirken danner Akersveien endepunktet for en annen av byens eldste veifar, Akersveien og Akersgata. Et sted i nærheten antar man at bebyggelsen til navnegården "Aker" har ligget. Her lå også inntil midten av 1800-årene Akers prestegård på hjørnet av Bergstien. Under og bak industribebyggelsen på Akersbakken 10-12 finnes rester av det som antas å være Norges eldste gruve, Akersbergets sølvgruver. Skrenten fra Akersberget ned mot Maridalsveien er et minne om gruven, som ble drevet i en gang av den sølvholdige bergarten diabas eller «grønnstein». Gruvedriften etterlot seg en smal og dyp kløft som på folkemunne kaltes "Dragehullene". Den gjenstående bergknausen øst for kløften ble sprengt vekk da "Asola sjokoladefabrikk" ble oppført omkring 1900. I 1977 ble rester av en tverrgående gruvegang oppdaget under byggearbeider på eiendommen. På sørsiden av den bratte strekningen ned mot Maridalsveien ligger en inngang til de store underjordiske ølkjellerne med hvelv av tegl som ble bygget for "Ytteborgs Bryggeri" i 1840-årene, opprinnelig under et stort hus av bindingsverk som ble revet omkring 1950 etter at eiendommen ble innlemmet i Gamle Akers kirkegård. Nedenfor ølkjelleren lå tidligere en forstadsbebyggelse fra første del av 1800-årene (avbildet på veggmaleri i restaurant "Schrøder"). Bebyggelsen ble revet i etterkrigstiden, bortsett fra bindingsverkshuset på Akersbakken 14. Martin Matsbo. Martin Johannes Matsbo (født 4. oktober 1911, død 6. september 2002) var en svensk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. Meritter. I 1946 var han med og stiftet skismøringsselskapet Swix, som fra 1978 har vært norskeid. I 1988 ble det lagd en svensk dokumentarfilm om legendariske svenske skiløpere og skihoppere; «De sista skidåkarna». Her var Martin Matsbo med, sammen med mange andre, som Hjalmar Bergström, Nils «Mora-Nisse» Karlsson, Gustav Husum-Jonsson, Arthur Häggblad, Sven Selånger, m.fl. Bengt Fjällberg. Bengt Fjällberg (født 15. september 1961 i Tärnaby) er en tidligere svensk alpinist. Fjällbergs største sportslige prestasjon var i VM i alpint 1982 i Schladming, da han tok en bronsemedalje i slalåm. I verdenscupen var han blant de ti beste ved tolv tilfeller, to ganger på medaljeplass. Philanthropin (Frankfurt am Main). Philanthropin var en av skolene til det jødiske trossamfunnet i Frankfurt am Main, og eksisterte fra 1804 til den ble stengt av nazistene i 1942. Den ble grunnlagt av Mayer Amschel Rothschild. Skolen hadde inntil tusen elever og var den største jødiske skolen i Tyskland. Den nå fredede skolebygningen i Hebelstrasse 15-17 i Frankfurt-Nordend ble oppført i 1908. Fra 1954 til 1978 var bygningen sete for administrasjonen til den jødiske menigheten i Frankfurt, og ble så solgt til kommunen. Bygningen var sete for Dr. Hoch's Konservatorium fra 1986 til 2004. Bygningen ble så gitt tilbake til den jødiske menigheten, og bygget om frem til oktober 2006. Den offisielle gjenåpningen fulgte 31. oktober 2006. Fra høsten 2006 har bygningen vært sete for den jødiske privatskolen "I. E. Lichtigfeld-Schule", som ble grunnlagt i 1949. Skolen har ca. 400 elever, og omfatter førskole, barneskole og ungdomsskole. Schladming. Schladming er en by vest i delstaten Steiermark i de sentrale delene av Østerrike, nær delstatene Salzburg og Oberösterreich. Byen ligger mellom Dachsteinfjellet i nord og Niedere Tauern i sør, ved foten av Planai. Byen har cirka fem tusen innbyggere og er kjent for sitt øl, Schladminger Bier. I 1982 ble VM i alpint arrangert i Schladming og byen har også arrangert flere verdenscuprenn. Olav Halse. Olav Halse (født 5. mai 1903, død 16. februar 1981) var en norsk maler. Olav Halse debuterte på Vestlandsutstillingen i 1929, og senere holdt han en rekke separatuststillinger i Kristiansund, Ålesund, Molde, Haugesund, Volda og Hareid. Motivene i maleriene er svært varierte slik som skoginteriør, stilleben, landskap, bondestueinteriør og portretter. Olav Halse fikk sin første undervisning i malerkunst hos konservator Ola Seter sommer 1917 og 1918. I 1923 ble han elev på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, der han blant annet studerte maleri. Samtidig gikk han på Ola Abrahamsons private malerskole. Samme år som han kom inn på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole kom han inn på Musikkakademiet i Oslo, der han fikk Andreas Haarklou som lærer. Vinteren 1931 var Olav Halse elev ved Trondheim Musikkskole, der han studerte orgel og praktisk modulering. Han var organist ved Halsa kirke fra 1935 til 1975. Olav Halse har vært med på å utsmykke en rekke kirker, for eksempel Valsøyfjord kirke og Gullstein kirke og en rekke kirker i Romsdal. Sjøforsvarets uniformer. Arbeidsuniform . Sjøforsvaret benytter marineblå M-2000 som arbeidsuniform, den erstattet marineblå M-82 på generell basis i 2000. En grønn versjon av M-2000 med distinksjon på brystet i stedet for på skuldrene benyttes av landavdelinger. Feltuniform. Sjøforsvarets rekruttskole KNM Harald Haarfagre benytter M-75 feltuniform, andre landavdelinger benytter Cato Ringstad membranjakke og evt. -bukse som en del av M-2000. Permuniform. Sjøforsvarets vernepliktige menige mannskaper benytter T2 tjenesteuniform med rødt anker påsydd på venstre arm, uoffisielt kjent som 'gakk-gakk' eller 'Donald Duck-uniform'. ULM benytter rød krone i stedet for anker. Befal, matroser og lærlinger med gjennomført førstegangstjeneste benytter T1 tjenesteuniform. Feltstøvler. Overmateriale i kromgarvet lær og såler av polyuretan. Feltstøvler i størrelse 43 veier 1350 gram paret. Lette feltstøvler. Sydd i en blanding av lær og kordura, og et utviklet med fokus på pusteegenskaper. Støvlene veier 1240 gram paret i størrelse 42. Joggesko. Sjøforsvarets avdelinger bruker sivile joggesko av forskjellige merker. Feltlue. Lue, Felt, M51 – "Caps" med nedbreddbare ørevarmere. Lue, Ull. Tettstrikket lue i ren ull. Luen ble utviklet for bruk under stålhjelm M1, men blir også brukt til patruljetjeneste. Balaklava. Vendbar "finlandshette" med olivengrønn og hvit side. Loslue. Beregnet for ekstreme vinterforhold. To store nedbrettbare øreklaffer med syntetisk pels. Beret og beretfarver. Militærpolitiet bruker sort båtlue når de ikke er i tjeneste. Snorer. Snorene indikerer avdelingstilhørighet og/eller beståtte tester. Sapporo snøfestival. Sapporo snøfestival, på engelsk Sapporo Snow Festival, er en festival i Sapporo i Japan. Festivalen ble første gang arrangert i 1949. I 2002 var Norge med for første gang. Festivalen samler årlig rundt 30 deltakerland og det er en mengde flotte isskulpturer og annet å se på i de ukene festivalen varer. Rundt to millioner mennesker besøker festivalen og det er ikke lett å finne hotellrom i Sapporo så lenge den varer. José Luis Chilavert. José Luis Félix Chilavert (født 27. juli 1965 i Luque) er en tidligere fotballkeeper fra Paraguay. Hans styrker som målvakt var smidighet, lynraske reflekser og stor rekkevidde. I løpet av karrieren spilte han for klubbene Club Guaraní (Paraguay), San Lorenzo de Almagro (Argentina), Real Zaragoza (Spania), Vélez Sarsfield (Argentina), RC Strasbourg (Frankrike) og Peñarol (Uruguay). I tillegg til at han var meget god til å forhindre mål, var Chilavert også en meget målfarlig keeper. Han scoret totalt 56 mål for de forskjellige klubblagene han spilte for, i tillegg til 8 mål på 74 landskamper. Det var særlig frispark som var hans varemerke, men han scoret også flere mål på straffespark. Chilavert ble kåret til verdens beste målvakt i 1995 og 1997. Etter en lang og innholdsrik karriere la han støvlene på hylla i 2004, 38 år gammel. Frognerveien (Oslo). Frognerveien (1-67, 2-64) er en vei i bydel Frogner som går fra Solli plass til Frogner hovedgård, hvor den etter krysset med Nobels gate fortsetter videre vestover som Halvdan Svartes gate. Veien passerer Frogner plass. Navnet har gaten fått fordi den oppsto som landevei til Frogner-gårdene. Den krokete traséen på mye av veistrekningen røper at dette var en gårdsvei som ble utvidet og regulert etter at den ble innhentet av den voksende byen. I 1902 anla Kristiania Elektriske Sporvei linjen fra Drammensveien ved Solli Plass til Frogner plass. Studentkoret Blandede Akademikere. Studentkoret Blandede Akademikere (BLAK) er det offisielle blandakoret ved Universitetet i Bergen. Koret består av rundt 35 studenter og studiner fordelt på fire stemmer (SATB). Koret ble stiftet i 1991 av Tore Kloster, og består av medlemmer fra alle Bergens læresteder for høyere utdanning. "Studentkoret Blandede Akademikere" er medlem av Norges Korforbund. Musikken. "BLAK" spesialiserer seg ikke på én type musikk. Repertoaret er derfor variert, både når det gjelder sangenes geografisk opphav, alder og «seriøsitet». Koret har sunget alt fra italiensk 1500-tallsmusikk til «Rudolf er rød på nesen», poplåter og nasjonalromantiske sanger. Korets dirigent er Martine Heid, og korets leder er Niels Torger Granum (2012). Korets aktiviteter. "BLAK" deltar på regelmessige studentkorarrangementer ved UKA i Trondheim, UKA i Ås og UKEN i Bergen. "BLAK" opptrer også på fakulteter og institutter på de forskjellige lærestedene i Bergen, for bedrifter og næringsliv, eller andre organisasjoner. I tillegg arrangerer de egne konserter både før jul og til våren. Vinter-OL 1940. Vinter-OL 1940, de femte olympiske vinterlekene, skulle opprinnelig vært avholdt i Sapporo i Japan, men ble avlyst på grunn av andre verdenskrig. Fylkesvei 108 (Vestfold). Fylkesvei 108 i Vestfold går mellom Elvevegen og Reipbanegata i Larvik kommune. Veien er 0,9 km lang. Eksterne lenker. 108 Vinter-OL 1944. Vinter-OL 1944 skulle opprinnelig vært avholdt i Cortina d'Ampezzo i Italia, men ble avlyst på grunn av andre verdenskrig. Fylkesvei 110 (Vestfold). Fylkesvei 110 i Vestfold går mellom Torstrand og Nansetgata i Larvik kommune. Veien er 2,8 km lang. Eksterne lenker. 110 The Bouncing Souls. The Bouncing Souls er et amerikansk punkrock band som ble stiftet i 1987. Bandet kommer opprinnelig fra New Brunswick i New Jersey. Før de ble kjent i det nasjonale punkmiljøet, hadde de kommet med et trekk til punkrocken i New Jersey ved å spille raske og lystige sanger, noe som andre lokale band fulgte opp med. De er kjent for å ha energiske konserter. Bandets navn er en referanse til Doc Martens' sko, som var en populær sko i punkemiljøet. Selv i dag bruker fortsatt Doc Martens-slagordet «with bouncing soles» for deres luft-polstrede såler. Fylkesvei 104 (Vestfold). Fylkesvei 104 i Vestfold går mellom Kverken og Møllegata i Larvik kommune. Veien er 4,5 km lang. Eksterne lenker. 104 Ishockey-VM 1999. Verdensmesterskapet i ishockey i 1999 ble arrangert i Norge 1.–16. mai og kampene ble spilt i Oslo (Jordal Amfi), Hamar (Hamar OL-Amfi) og Lillehammer (Håkons hall). Det var det 63. verdensmesterskapet og i A-VM deltok 16 lag, fire grupper med fire lag, der de tre beste i hver gruppe gikk videre til en mellomrunde. Finalene (best av to kamper) ble spilt i Håkons hall, og det var Tsjekkia som vant gullmedaljene. Fylkesvei 215 (Vestfold). Fylkesvei 215 i Vestfold går mellom Kvelde kirke og fylkesgrensen i Larvik kommune. Veien er 6,5 km lang. Eksterne lenker. 215 Moheia. Moheia er en bydel i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Her ligger den lokale fotballarenaen og Studiested Moheia. Båsmoen. Båsmoen er en bydel i byen Mo i Rana som ligger i Rana kommune i Nordland. Her ligger blant annet skianlegget Skillevollen hvor det tidligere har vært arrangert NM i både langrenn og skiskyting. Herman Skretting. Herman Skretting (født 7. desember 1952) er grunnlegger og innehaver av Jærradiogruppen, et nettverk som består av over 25 norske radiostasjoner og betegnes som «Norges største kommersielle lokalradiokonsern». Han har fått lokalradioprisen for 2004 som deles ut av Norsk Lokalradioforbund. Naddodd. Snølandet, ble det kalt det nye landet. Eyjafjallajökull.Naddodd (fra norrønt "Nadd" = "Orm" og "Odd") var en nordmann som var den første så Island en gang rundt år 860. Naddodd var født i Agder i Norge og var blant de som bosatt seg på Færøyene etter at Grim Kamban var den første som hadde bosatt seg der i 825. Det var på sjøfarten over fra Norge til Færøyene at Naddodd og to andre menn ble slått ut av kurs av en storm og kom lengre mot øst enn ventet. De kom til østkysten av et land de ikke hadde hørt om før. De gikk i land ved ei bukt og et høyt fjell som siden ble kalt for ved Reidarfjellet (Reyðarfjörður). Naddoadd utforsket omgivelsene og klatret opp på toppen av fjellet for å se etter røyk etter folk, men så intet og slo dermed fast at landet var ubebodd. Da høsten kom heiste han seilet for å komme seg videre til Færøyene. Da begynte det å snø mye på fjellet, og han kalte således landet for Snølandet, «Snæland». Dette landet ble senere kjent som Island. Dette har blitt fortolket som «kors til minne for Naddodds datter Ann». Det kan dog ikke bevises at denne faren til kvinnen Ann er den samme som den Naddodd som oppdaget Island. Det har også blitt hevdet at Naddodd seilte videre og oppdaget Amerika 150 år før Leiv Eiriksson, men det er kun spekulasjoner. The World of Lily Wong. "The World of Lily Wong" var en tegneserie av Larry Feign (en amerikaner bosatt i Hongkong) som ble laget i årene 1986 til 2001. Den løp i en rekke aviser, blant annet storavisene "Hongkong Standard" og "South China Morning Post" fra november 1986 til mai 1995; "The Independent" fra mars 1997 og juni 1997 (for å følge forberedelsen av "The Handover" – Storbritannias tilbakeføring av kronkolonien til Folkerepublikken Kina, og så i "HK iMail" fra mai 2000 til september 2001. Navnet "The World of Lily Wong" er et spill på den meget populære spillefilmen The World of Suzie Wong "(Suzie Wongs verden)" fra 1960, som også utspiller seg i Hongkong. Tegneserien fulgte sin protagonist Lily Wong, en kantonesisk ung kvinne i Hongkong (mens byen fremdeles var styrt av britene). Hennes foreldre, hennes rampete bror Rudy og hennes ektemann, en "gwailo", var med i ofte satiriske kommentarer til nyhetsbildet i og rundt Hongkong og Kina, og for å sammenligne kultur og politikk i Orienten og den vestlige verden. Seriens kritikk av menneskerettighetsbrudd i Folkerettighetene motiverte Amnesty International til å gi Feign priser i 1996 og 1997. Larry Feigns politiske dialog i Lily Wong-serien gjorde at de medier som stod Fastlandet nærmest etterhvert tok avstand fra serien. Han ble oppsagt av South China Morning Post. Det hjalp lite at serien også fremførte kritikk blant annet av vestlige folk i Hongkong. For en seks måneders lang periode ble tegneserien gjenopplivet på engelsk og kantonesisk fra 2007 til mars 2008. Candida Xu. Candida Xu (født 1607, død 1680) var en ledende katolikk i Shanghai under slutten av Ming-dynastiet og begynnelsen av Ming-dynastiet. Hun var barnebarn av Xu Guangqi (født 1562, død 1633), en av Kinas ledende mandariner som konverterte tidlig på 1600-tallet. Hun var en meget rik kvinne, og var en av jesuittmisjonærenes fremste og viktigste velgjørere. En viktig kilde til Candida Xus liv er Kinamisjonæren pater Philippe Couplets verk "Histoire d'une dame chrétienne de la Chine, Candide Hiu", skrevet kort etter hennes død. Her beskrives enkefruen Candida Xu som en kvinne som gav betydelig åndelig og materiell støtte til utviklingen av kristendommen i Kina. Han var kateket for sin slekt og deres store hushold, og hun støttet sterkt opp om de katolske sodaliteters virke. De kulturelle barrierer i Kina som gjorde det vanskelig for prestene å utøve nær pastoral rådgivning av kvinner, på et tidspunkt da det ennå ikke var kommet noen nonner til Kinamisjonen, var hun med på å finne løsninger på. Hun var den drivende kraft bak det meste av det den formelt ansvarshavende misjonæren i Shanghaiområdet, pater Francesco Brancato, fikk utført. Hun fikk jesuittene til å spre passende religiøs litteratur blant kvinnene, og underviste selv tenåringsjenter om hvordan de, i strid med sosiale konvensjoner, skulle skrifte for prestene. Hennes finansielle bistand var også svært betydningsfull, både ved å muliggjøre bygging av kapeller og å utsmykke dem. Det er beregnet at hun virkeliggjorde byggingen av over hundre kapeller i Shanghai-området og annetsteds. Hun var blitt enke i ung alder, og ble så raskt den ledende kinesiske katolske kvinne på sin tid. Hun donerte midler som anskaffelsen av den boksamling som pater Philippe Couplet (1623–1693) presenterte for pave Innocent XI i 1685 og om nå oppbevarers i Vatikanbiblioteket. Pater Couplet fremholdt henne i sin biografi som en inspirasjon for europeiske kvinner. Da hun døde, forordnet jesuittenes generalsuperior i Roma at alle jesuitter skulle frembære tre messer for hennes sjel ettersom hun var en slik støtte for Kinamisjonen. Andre kvinnelige forbilder. Candida var ikke det eneste forbilde for katolske kvinner den gang. Kildene nevner og priser også kvinner som "Agnes Yang" i Hangzhou (datter av Yang Tingyun) som ledet en gruppe konsekrete jomfruer som utførte karitativt arbeid, "Agata Tong" (hustruen til mandarinen Tong Guoqi) som samarbeidet med Candida Xu og fikk sin mann til å gjenoppbygge kirker i Fuzhou og Ganzhou etter en forfølgelsesperiode og bistå med å bygge kirken i Hangzhou (1659). "Justa Zhao" og "Monique Min" hjalp pater Giandomenico Gabiani med å opprette menigheter i Yangzhou og Zhenjiang i Jiangnan. Noen kilder gir grunn til å anta at de viktigste av misjonens kinesiske støttespillere på det praktiske plan var kvinner, som vel også var klare over at kristendommen hadde et frigjørende potensial i forhold til de kinesiske kjønnsroller. Xu Zhanzeng. Sønnen til Candida, Xu Zhanzeng (1627-c. 1696, døpt Basil) oppnådde graden "jinshi" ved sin embedsmannseksamen i 1647 og bekledte en rekke offentlige stillinger, og ble svært sentral for utbredelsen av katolisismen under sin levetid. Litteratur. Xu, Candida Skråkabelbro. Nr.1. Parallelle kabler, ett tårn Nr.2 Parallelle kabler, to tårn En skråkabelbro er en bro som består av en eller flere søyler (tårn eller pyloner), med kabelforankringer som støtter brodekket. Kabler spennes over tårn og forankres på begge sider. Kablene utsettes for strekk og holdes tilbake i forankringene. Det er to hovedtyper av slike skråkabelbroer, definert etter hvordan kablene er festet til tårnet. Den ene hovedtypen går ut på at avstandene mellom kablene er lik både i tårnet og i festet under selve brodekket, se oppriss nr. 1 og 2 til høyre. Den andre går ut på at kablene er montert i en viftefasong, hvor kabelfestene er ganske tett i selve tårnet samtidig som kablene er festet mer spredt utover brodekket, se oppriss nr. 3 til høyre. En skråkabelbro krever mindre kabler enn en hengebro og er betydelig lettere i vekt enn en typisk «fritt fram»-bro. Historie. a> fra 1851 er den første «slektningen» til skråstagbro i Norge Den første skråkabelbroen ble bygd i tømmer i 1784 og var tegnet av en tysk konstruktør ved navn C.T. Loescher. Mange tidligere hengebroer var bygd som kombinerte hengebroer og skråkabelbroer som gangbroen Dryburgh Abbey fra 1817, og senere Brooklyn bro (1883). Konstruktørene bak disse broene fant frem teknologier som kunne gjøre broen stivere. John A. Roebling dro nytte av denne teknologien da han konstruerte hengebroen i Niagara Falls. Denne konstruksjonsmetoden gav mindre deformasjoner ved jernbanelaster. I det tyvende århundre dukket de aller første skråkabelbroene opp, som A. Gisclards Cassagnes bro 1899. Den horisontale delen av kabelkreftene balanseres av en separat horisontal båndkabel som igjen forhindrer betydelig kompresjon av dekket. Den første, anerkjente, moderne skråkabelbroen ble utformet på Strömsund av Franz Dischinger 1955. På denne tiden var det en tendens til å benytte færre kabler, som i Theodor-Heuss-broen i Düsseldorf bygd i 1958. Broer med færre kabler gir større monteringskostnader da det trengs mer midlertidig understøttelse av brodekket under bygging. I dag bruker en ofte flere kabler i stedet Ulikheter mellom hengebro og skråkabelbro. Uddevallabroen i Sverige, Byggeteknisk konsulent Johs Holt AS En flertårns skråkabelbro har visse likhetstrekk med en hengebro, men er faktisk ganske ulik når det gjelder konstruksjonsprinsipper. I en hengebro er to store kaber ført over to eller flere tårn og festet i begge ender med ankerfeste i grunnen eller til en massiv motvekt. Slike kabelanordinger har kun en primær last-bære funksjon for brodekket. Før dekket kommer på plass spennes kablene kun etter sin egenvekt. Deretter monteres vertikale kabler direkte i hovedkabelen og ned på dekket. Spenningen i hovedkabelen økes betraktelig og det kreves at hovedkabelen er godt festet til grunnen på begge sider. Denne konstruksjonsmetoden stiller strenge krav til grunnforholdene. I skråkabelbroer er tårnene den primære last-bærestrukturen. Ofte bygges slike skråkabelbroer ut ifra tårnet etter «fritt fram prinsippet». En bygger en seksjon og strammer opp kabelen som er festet til den, flytter fram vognen og støper en seksjon til. Da kablene her er skrå, i motsetning til i hengebroene hvor sekundærkablene er vertikale, vil dette kreve at brodekket er sterkere grunnet horisontale trykklaster. Arrangert ekteskap. Et arrangert ekteskap er et ekteskap der valget av ektefelle blir gjort av foreldrene eller andre familiemedlemmer/bekjente av de to som skal gifte seg. Denne formen for ekteskap er spesielt vanlig i enkelte arabiske land og i India. Denne praksisen er ellers utbredt også i andre deler av verden, og forekommer like hyppig nå som tidligere. Også i Europa og vesten var arrangerte ekteskap tidligere vanlig i høyere sosiale lag. Det er en glidende overgang mellom arrangert ekteskap og ekteskap der ektefellene har funnet hverandre selv. Noen ganger brukes uttrykket semi-arrangert ekteskap om ekteskap som hvertfall delvis er inngått med familiens assistanse/godkjennelse. I vestlig tradisjon var det lenge vanlig at en mannlig beiler spurte sin tilkommendes far om tillatelse til å gifte seg med hans datter («anholdt om hennes hånd»), en tradisjon som i en viss grad holdt seg til det 20. århundre, men som i dag er blitt sjelden. Et arrangert ekteskap som gjennomføres til tross for at minst én av partene er motvillige, kalles tvangsekteskap. I samfunnsdebatten blir ofte disse begrepene blandet, og det kan iblant være vanskelig å skille dem fra hverandre. Et arrangert ekteskap går først over til å være et tvangsekteskap når en eller begge partene utsettes for sterkt press eller tvinges til å inngå ekteskap. Mens tvangsekteskap er forbudt ved lov i Norge og en rekke andre land, er arrangerte ekteskap fullt lovlige. Smil. Smil er et grunnleggende følelsesuttrykk og en grimase hvor mange av musklene i ansiktet trekkes sammen. Spedbarn begynner å smile omkring seks uker gamle, ofte når de ser andre ansikter. Smil brukes som oftest for å uttrykke glede og vennlighet, og smilet tolkes derfor vanligvis positivt over hele verden. Å smile gjør at hjernen produserer mer endorfin, som i sin tid minsker smerte. Det finnes flere typer smil, både med åpen og lukket munn. De fleste mennesker ser intuitivt forskjell på et «ekte», oppriktig ment smil og et «falskt», tilgjort smil, og tolker følelsene hos andre mennesker riktig. Et hjertelig smil vises i hele ansiktet, også i «smilende» øyne, og ikke bare i oppadvendte munnviker eller blottede tenner. For dyr har denne sammentrekningen av ansiktsmuskler en annen betydning enn for mennesker. Hos sjimpanser kan et «smil» være uttrykk for frykt, mens det hos bjørner, hunder og andre som blotter tennene, kan være en truende grimase. Fausto Radici. Fausto Radici (født 24. september 1953 i Bergamo, død 14. april 2002 i Peia, Valle Seriana) var en italiensk alpinist. Fra 1973 til 1978 var han en av de sterkeste slalåmkjørerne i den alpine verdenscupen. Bare tre år gammel mistet Radici synet på det venstre øyet på grunn av grønn stær. Til tross for dette utviklet Radici seg til en av verdens fremste slalåmkjørere. Sammen med landslagskollegene Gustav Thöni og Piero Gros var han på midten av 1970-tallet en av få alpinister som var i stand til å ta opp kampen med svenske Ingemar Stenmark. Radici oppnådde for første gang en plassering blant de 10 beste under et storslalåmrenn i Val-d'Isère i 1973. Senere var det først og fremst slalåm han hevdet seg i. Mellom desember 1973 og januar 1978 oppnådde han 29 topp 10-plasseringer. Han hadde bare én olympiadeltakelse, under OL 1976 i Innsbruck. Han var en av favorittene til å ta slalåmgullet, men kjørte ut. I storslalåm endte han på 7. plass. Maxfield Parrish. a> bygger på en illustrasjon av Maxfield Parrish. Maxfield Parrish (født 25. juli 1870, død 30. mars 1966) var en amerikansk maler og illustratør. Han er særlig kjent for et suverent tegner- og malerhåndverk og for dekorative og romantiske illustrasjoner, blant annet til eventyr for barn, utført som oljemalerier i klare farger og ofte dramatiske komposisjoner. Parrish studerte ved Howard Pyles klassiske illustrasjonsskole Brandywine School. Nancy Kerrigan. Nancy Kerrigan (født 13. oktober 1969) er en amerikansk kunstløper. Hun har to OL-medaljer, sølv fra OL 1992 i Albertville, og sølv to år senere på Lillehammer. Hun ble amerikansk mester i 1993. I Norge er hun kanskje mest kjent for å ha blitt slått ned i forkant av OL 1994. Overfallsmannen ble innleid av hennes konkurrent Tonya Hardings eksmann. Overfallet ble gjennomført for at Harding skulle overta Kerrigans plass på det amerikanske OL-laget. Begge fikk imidlertid delta, Kerrigan fikk sølv mens Harding måtte bryte. Hele episoden skapte en stor og medieprofilert kontrovers mellom de to. Hun har deltatt som profesjonell i isshow som Champions on Ice, Grease on Ice, Broadway on Ice, Dreams on Ice og Skating with Celebrities. Etter karrieren har hun jobbet som TV-reporter og hun har gitt ut to bøker, "In My Own Words" i 1996 og "Artistry on Ice" i 2002. Kerrigan er gift med Jerry Solomon og de har tre barn, Matthew (1996), Brian (2005) og Nicole (2008). Erika Nissen. Erika Røring Møinichen Lie Nissen (født 17. januar 1845 i Kongsvinger, død 27. oktober 1903) var en norsk pianist og musikkpedagog. Med sin medelev Agathe Backer Grøndahl ble hun av læreren Halfdan Kjerulf sendt til Berlin for studier hos Theodor Kullak 1861-66. Der ble hun forlovet med medeleven Richard Nordraak. Etter debuten 1866 var hun tre år i Paris (der hun oppdaget Jenny Lind), deretter ble hun lærer ved konservatoriet i København og fant Niels Wilhelm Gade. Nissen foretok flere konsertturneer både i Norge og ellers i Europa, og ble blant annet kjent for flere urfremføringer av norske musikkverk. Nissen fikk statlig kunstnerlønn fra 1894. Både som barn og voksen omgikk Nissen flere av samtidens kunstnere og kulturpersonligheter, for eksempel Ole Bull, Bjørnstjerne Bjørnson, Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg, og hun var en periode forlovet med komponisten Rikard Nordraak. Familie. Erika Nissen var datter av prokurator Michael Strøm Lie og Ingeborg Birgitte Møinichen, og grandtante til maleren Jonas Lie. Hun var søster til Thomasine Lie som var gift med fetteren, forfatteren Jonas Lie. Med legen Oscar Nissen var hun gift 1874-95 og ble mor til jurist Erika Lie og pianist og dirigent Karl Nissen, som hun spilte mye med. Tour de Barents. Tour de Barents er et internasjonalt skirenn etter samme form som Tour de Ski, men rennene vil ikke være en del av verdenscupen i langrenn. Tour de Barents er planlagt å avholdes med fem renn i tre land, fordelt på byene Vadsø, Rovaniemi, Saariselkä og Murmansk etter at verdenscup-sesongen er ferdig for verdenseliten i langrenn. Det er håp om å gjennomføre første utgave av Tour de Barents i 2009. Stereoskop. a>, antakelig på 1950-tallet. Stereskopet har originalt test-kort. a> dybdevirkning dersom betrakteren skjeler kraftig og ser i kryss slik at bildene overlapper hverandre og flyter sammen til ett motiv midt på. a>r som er montert på ei rund pappskive. View-Master selges i dag først og fremst et leketøy for barn. Stereoskop er et apparat for å gi tredimensjonalitet og dybdesyn når man betrakter en type tilrettelagte bilder eller fotografier, ofte kalt stereofotografier eller stereokort. Teknikken kalles stereoskopi og omfatter forskjellige teknikker, også tredimensjonal film. Begrepet er dannet av de greske ordene "stereos" («romlig») og "skopein" («se seg omkring»). Adjektivet "stereoskopisk" betyr «med romvirkning» eller «tredimensjonal» og brukes særlig om opplevelsen av dybdesyn med to øyne som ser i samme retning. Virkemåte og bruk. Prinsippet bygger på at vi ser med to øyne som har en viss avstand. Det ene øyet ser en gjenstand i en litt annen vinkel enn det andre øyet i forhold til øvrige objekter. Forskjellen i vinkel gir hjernen en indikasjon på avstanden til objektet. Ved å ta to bilder fra samme avstand, og med linsen (objektivet) forskjøvet tilsvarende øyeavstanden, og ved at disse bildene betraktes samtidig, kan vi få en tilsvarende effekt ved hjelp av bilder. Hvis slike bilder monteres i samme ramme og betraktes med et kikkertlignende apparat vil de gi en illusjon av dybdesyn. Binokkulare kikkerter bygger forøvrig på samme prinsipp. Filmindustrien har forsøkt med stereoskopisk film flere ganger. Tilskueren måtte da bruke spesielle briller for å få effekten med seg. Utgiftene med slike opptak har tydeligvis ikke stått i forhold til inntjeningen. Den visuelle effekten viser seg også å være mindre viktig enn den fortellertekniske. Mange av 3D-filmene er rett og slett for kjedelige på tross av teknikken. Stereoskoper brukes i dag i sammenhenger der nytteverdien av den merinformasjon en bare kan få på denne måten, forsvarer utgiftene. De store oljeletingsmiljøene bruker for eksempel en variant og videreføring der tredimensjonale data legges inn i et hologram, som bare kan studeres med spesialbriller i et eget rom. Enkelte mikroskoptyper gir stereoskopiske bilder. Noen flyfotos i etterretningsøyemed blir nok fortsatt tatt med stereokamera. Landmålere har også apparater av lignende slag. Ved kartlegging med høydekurver, blir det tatt fortløpende bilder fra fly som flyr i «striper», og der bildene overlapper hverandre med 60 %. Bildene blir plassert i en konstruksjonsmaskin hvor nabo-bildene blir satt parvis sammen. Man får da en kraftig stereovirkning. Tidligere ble kartene på dette grunnlag tegnet manuelt ved hjelp av konstruksjonsmaskiner (f.eks. "Autograf WILD A8"). I dag skjer konstruksjonen etter de samme prinsipper i hovedsak automatisk ved hjelp av dataprogrammer. O’boy. O’boy er sjokoladedrikk (eller kakao) som selges i pulverform. Den ble lansert på slutten av 1950-tallet av den svenske sjokoladeprodusenten Marabou. I dag er det Kraft Foods som står for produksjonen. O’boy selges i Sverige, Norge, Finland, Danmark og Estland. En periode ble det også solgt O’boy med jordbærsmak, men denne ble relativt raskt fjernet fra markedet. O’boy selges i pakker, og på emballasjen er det avbildet en gutt som drikker O’boy. Breifoss-ulykken. Breifoss-ulykken var en togkollisjon som inntraff på Bergensbanen 28. februar 1944, under den tyske okkupasjonen. Ulykkesnatten var tog nr. 607 på vei fra Oslo til Bergen, trukket av damplokomotiv 31b nr. 403. På vei fra Bergen til Oslo var godstog nr. 1428, trukket av damplokomotiv av type 39a nr. 169, med olje, bensin og fisk i de femten vognene med en togvekt på 460 tonn. Det kraftige lokomotivet, som tidligere hadde trafikkert Ofotbanen, tok seg lett opp til Taugevatn, 1301 moh. Alt gikk også normalt ned til Finse der toget hadde et kort stopp før det fortsatte østover. Lokomotivføreren bremset rutinemessig ned mot Haugastøl, men på rettstrekningen mellom Haugastøl og Ustaoset er det ikke nødvendig å bremse, og i fallet ned til Geilo sviktet bremsene på godstoget. Toget raste gjennom Geilo stasjon, rev opp sporvekslene og ved Breifoss vest for Hol kolliderte de to togene. Brenselet i godstoget antente slik at flere av passasjervognene tok fyr. 25 nordmenn og et ukjent antall tyskere som satt i første vogn omkom i ulykken som er blant de verste i norsk jernbanehistorie. Nattogslokomotivet ble sterkt skadet og hugget opp mens nr. 169 ble bygget opp igjen. Årsaken til den fatale bremsesvikten var den svært kalde vinteren, og at smøringsoljen som ble brukt under krigen var av dårlig kvalitet. Sandnes Idrettslag (Finnmark). Sandnes Idrettslag (stiftet 1920) er idrettslag for beboerne på tettstedet Sandnes mellom Hesseng og Bjørnevatn i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Klubben har aktive grupper innen fotball, orientering, friidrett, langrenn, skihopping og alpint. Idrettslaget har et stort nett med langrennsløyper, eier Sandnes alpinsenter og disponerer også en fotballbane. Sintring. Sintring er når løse korn eller partikler i et kornet materiale (f.eks. pulvermateriale) blir bundet sammen slik at en får større stykker av sammenhengende korn. Sammenbindingen kan skje ved smelting av kornoverflaten eller ved sammengroing ved diffusjon. Sintring foregår som oftes under trykk eller ved bruk av varme. Sintring brukes som produksjonsmetode i industrien. Sintring foregår i snø, når overflaten på snøkrystaller smelter og fryser igjen. Da vil snøkrystallene være bundet sammen av små «isbruer». Den kinesiske buddhistiske kanon. Den kinesiske buddhistiske kanon (大藏經; Kantonesisk: "Dai Zorng Ging"; Mandarin: "Dà Zàng Jīng"; koreansk: "Dae Jang Kyung"; japansk: "Daizōkyō"; vietnamesisk: "Đại Tạng Kinh") er en fellesbenevnelse på kanoniske buddhistiske tekster i Kina, Korea og Japan. "Dà Zàng Jīng" betyr «det store skattkammer av tekster», og omfatter tekster fra både de tidlige buddhistiske skolene såvel som mahāyāna-skolene. Den første trykte utgave i Szechuan i årene 972–983 e.Kr. bestod av 1,076 tekster i 480 bind. Den ble etterfulgt av mange forskjellige utgaver på forskjellige steder og til forskjellige tider. De to mest brukte utgavene idag er Taishō Shinshū Daizokyō og Dainippon Zokuzōkyō. Tripitaka Koreana. Tripitaka Koreana fra 1200-tallet er verdens største og eldste intakte kinesiske buddhistiske kanon, og er uten noen kjent skrivefeil i dens 52 382 960 tegn, mer enn 1514 titler og 6 568 bind. 19 tekster i Tripitaka Koreana er ikke tilstede i Taishō Shinshū Daizokyō, omtalt nedenfor. Dàmíng sānzáng shèngjiào mùlù. "Dàmíng sānzáng shèngjiào mùlù" (大明三藏聖教目錄) var grunnlaget for katalogen over 1662 kinesiske buddhistiske tekster, publisert av Bunyiu Nanjio (1849–1927) i 1883. Katalogen ble brukt av sinologer på 1800-tallet og i store deler av 1900-tallet, og refererer til 17 tekster som ikke finnes i versjonene nedenfor. Dainippon Zokuzōkyō. Dainippon Zokuzōkyō (卍大日本續藏經), «Skattkammeret av buddhistiske tekster, samlet i Japan» (1912–1922), ofte forkortet Zokuzokyō eller 卍, består av 150 bind og inneholder 1684 tekster. Dainippon Zokuzōkyō kalles ofte et «supplement» til Taishō Shinshū Daizokyō. De to utgavene overlapper hverandre; mange tekster i Dainippon Zokuzōkyō finnes også i Taishō Shinshū Daizokyō. Dainippon Zokuzōkyō er rik på eksegeser til mahāyāna-sūtraer av kinesiske buddhister og som ikke er bevart andre steder. Den utgjør (sammen med Taishō Shinshū Daizokyō) den primære referanse til Øst-Asiatisk buddhisme, både blant buddhister og filologer. Taishō Shinshū Daizokyō. Taishō Shinshū Daizokyō (大正新修大藏經), «Buddhistisk kanon publisert under (den japanske) Taishō-æraen (1912–1926)», ofte forkortet Taishō (大正), er en tekstsamling i 100 bind som ble samlet av Takakusu Junjirō (高楠順次郎,1866–1945) og Watanabe Kaikyoku (渡辺海旭, 1872–1932). I bind 1–55 (1924) er tekstene fra den eldre kinesiske kanon arrangert mer systematisk, etterfulgt av japanske tekster i bind 56–84 (1929–1932), tekster fra Dunhuang i bind 85 (1932) og bind 86–100 (1932–1935). Tekstsamlingen baserer seg på kinesiske tekster i eldre japanske manuskripter (fra det 8. århundre og fremover) og Tripitaka Koreana. Bind 1–4: Âgamas og Jātakas. Den første seksjonen av Taishō Shinshū Daizokyō (bind 1–2) inneholder lange, mellomstore, blandede og små "āgamas" "(Nikāya sūtraer)", samt enkelte tekster som tilsvarer deler av Pāli Khuddaka. Den andre seksjonen (bind 3–4) inneholder "Jātakas", omtaler Buddhaenes forskjellige liv, og inneholder fabler og lignelser. Bind 5–17: Sūtra. De buddhistiske sūtraene er fordelt på syv seksjoner (seksjon 3–9) i tekstsamlingen. Seksjon 3 (bind 5–8) består av kinesiske oversettelser av den omfattende prajñāpāramitā-litteraturen. Seksjon 4 (mesteparten av bind 9) består av Lotussūtraen og beslektede tekster. Seksjon 5 (resten av bind 9 og bind 10) inneholder Avataṃsaka sūtraen, og enkelt-kapitler fra denne teksten i ulike oversettelser, samt beslektede tekster. Seksjon 6 (bind 11) inneholder de 49 tekstene i den kinesiske versjonen av Ratnakūţa sūtra og beslektede tekster. Seksjon 7 (bind 12) består av Mahāparanirvāna sūtra og beslektede tekster. Noen buddhister regner disse tekstene som en del av Ratnakūţa sūtra. Seksjon 8 (bind 13) – «den store forsamling» (Dàjí bù, 大集部), består av "Mahāsamnipāta sūtra" og beslektede tekster. Seksjon 9 (bind 14–17), «seksjonen med samling av sūtraer», består av diverse sūtraer, for det meste mahāyāna-sūtraer Bind 18–21: Tantra (Vajrayāna). Denne seksjonen omfatter tekster fra den hemmelige eller esoteriske buddhismen, og består av Vajrayāna sūtraer, Tantraer, rituelle manualer og "dharanis". Bind 22–24: Vinaya. Denne seksjonen av tekstsamlingen inneholder Vinaya-tekstene til skolene Mahīśāsakāḥ, "Dharmaguptaka", "Sarvāstivāda" og "Mūlasārvastivāda", og enkelte tekster om bodhisattvaers leveregler. Bind 25–26: Tekster av Indiske buddhister. Denne delen av tekstsamlingen inneholder kommentarer til sūtraer, āgamaer og mahāyāna-sūtraer, skrevet av indiske buddhister. Bind 26–29: Abidharma. Denne seksjonen av tekstsamlingen inneholder skolastiske avhandlinger (Abidharma) fra de indiske skolene "Sarvāstivāda", "Dharmaguptaka" og "Sautrāntika". Bind 30–31: Madhyamika og Yogachāra. Første del av bind 30 inneholder tekster fra Madhyamika-skolen. Slutten av bind 30, samt bind 31 inneholder tekster fra Yogachāra-skolen. Bind 33–48: Tekster av kinesiske buddhister. Bind 33–39 inneholder kinesiske kommentarer til mahāyāna-sūtraene. Første del av bind 40 inneholder kinesiske kommentarer til Vinaya. Siste del av bind 40, bind 41–43 og første del av bind 44 inneholder kinesiske kommentarer til indiske "shastras". Resten av bind 44 frem til bind 48 inneholder sekteriske tekster av sentrale personer i ulike mahāyāna-skoler i Kina. Bind 49–55: Diverse. Bind 49–52 består av 95 tekster med historisk og biografisk materiale. Bind 53 og størstedelen av bind 54 inneholder leksikalske oppslagsverk og ordbøker. Den siste delen av bind 54 består av lærdommer fra de indiske filosofiske skolene "Samkhya" og "Vaisheshika", samt manikeistiske og nestoriansk kristne tekster. Bind 55 består av 40 suksessive kataloger over den kinesiske, buddhistiske kanon, og innledes med katalogen til Sēng Yòu (僧佑) fra året 515 e.Kr. Bind 56–84: Tekster av japanske buddhister. Bind 56–84 består av tekster, skrevet av fremtredende skikkelser innenfor ulike skoler av japansk mahāyāna-buddhisme. Bind 86–100: Illustrasjoner og indeks. Bind 86–97 inneholder forskjellige tegninger relatert til buddhismen, deriblant tegninger av buddhistiske symboler, av dhyāni buddhaer og bodhisattvaer. Bind 98–100 inneholder forskjellige tekster som består av indekser til buddhistiske tekster i Japan. Zhōnghuá Dàzángjīng. Zhōnghuá Dàzángjīng (大日本續藏經), «Kinas skattkammer av buddhistiske tekster» i 106 bind, ble utgitt i Beijing i perioden 1984–1996. De 90 første bindene inneholder 1771 tekster. Denne versjonen inneholder 143 tekster som ikke er tilstede i Tripitaka Koreana, Taishō Shinshū Daizokyō eller Dainippon Zokuzōkyō. Fylkesvei 106 (Vestfold). Fylkesvei 106 i Vestfold går mellom Møllegata og Øvre Torggate i Larvik kommune. Veien er 0,3 km lang. Eksterne lenker. 106 Fylkesvei 102 (Vestfold). Fylkesvei 102 i Vestfold går mellom Herregårdssletta og Revet i Larvik kommune. Veien er 1,2 km lang. Eksterne lenker. 102 Tredimensjonal. Med tredimensjonal mener vi at et gjenstand eller matematisk figur har tre dimensjoner, det vil si en utstrekning både i høyden, bredden og dybden. Alt vi betrakter og omgås i den fysiske, konkrete verden rundt oss, er tredimensjonalt. Dette kan vi sanse direkte gjennom berøring, kroppens bevegelser og balansefølelse og gjennom lydinntrykk som forandrer seg. Særlig viktig for denne opplevelsen er imidlertid menneskets to øyne som skaper et stereoskopisk dybdesyn. Det gir oss visuelle opplysninger om de tredimensjonale omgivelsene, om avstander og størrelser i et rom eller volum. Visuelle effekter i filmer, datagrafikk og annet som skal gi en optisk illusjon av en slik tredimensjonal virkelighet, kalles ofte "3D" og "3D-effekter". Todimensjonale objekter betegner først og fremst flate bilder. En slik bildemessig flatevirkning kalles ofte grafisk. Endimensjonal kan i overført betydning bety «enkel og grunn» og brukes for å beskrive en personlighet, et uttrykk eller noe annet som mangler dybde og utstrekning og er flatt og kjedelig. Matematisk tredimensjonalitet. Det finnes en rekke tredimensjonale geometriske former, det vil si matematisk definerte grunnformer med et tenkt volum. Det er bare i matematisk teori vi møter «ekte» en- og todimensjonale figurer, som punkt, linje og flate. Vi kan forestille oss slike, men i praksis ser vi dem først når de står på et ark, der punkt og linje har fått bredde og utstrekning, og arket og streken har en viss tykkelse og dermed strengt tatt har en utstrekning også i dybden. Visuelle 3D-effekter. Tredimensjonalitet har alltid vært viktig i billedkunstens forsøk på å etterligne eller gjenskape virkeligheten. Det gjelder alt fra skulpturelle uttrykk som Venus fra Willendorf, oldtidsrelieffer og greske statuer til 3D-effekter innen male- og tegnekunsten, det være seg skyggelegging, objekter som overlapper hverandre, perspektivtegning, Trompe d'oeil, op-kunst, fotorealisme eller moderne dataskapt 3D-design. Det er også utviklet flere bildeteknikker og apparater for å gi en forsterket stereoskopisk virkning i et flatt bilde, altså en tredimensjonal rom- og dybdevirkning som egentlig ikke er der. Slike teknikker omfatter først og fremst stereofotografi og tredimensjonal film samt holografi og stereogrammer som gir en tredimensjonal synsopplevelse i et flatt mønster. Litsadalen. Litsadalen eller Litzadalen er et dalføre i Murmansk oblast på Kolahalvøya i Russland, cirka 50 km nordvest for Murmansk og 100 km sørøst for Kirkenes. Under andre verdenskrig lå det nordligste frontavsnittet mellom tyskerne og Sovjetstyrkene ved Litsadalen. Det er reist et minnesmerke over krigshandlingene. Det tyske angrepet mot Sovjetunionen via den finske korridor startet 29. juni 1941 etter en ettårig militæroppbygning i Finnmark og spesielt Kirkenes-området. Målet var å innta Murmansk, som var en viktig strategisk by og hovedhavn for Murmanskkonvoiene med forsyninger fra vestmaktene Storbritannia og USA. På grunn av for få styrker i forhold til veiløse terrenget og derav vanskelige forsyningslinjer, strandet fremstøtet ved Litsadalen ikke langt fra Murmansk. Tyskerne har i ettertid mer karakterisert angrepet mer som en ekspedisjon enn en reell militær framrykning fordi man manglet mannskaper til å få nok trykk i angrepene. Store deler av styrkene som var tiltenkt militære oppgaver måtte i stedet benyttes til forsyningsoppgaver og veibygging. I praksis hadde man trengt en divisjon til hvis man skulle nådd fram til Murmansk. Det tredje og siste angrepet over Litsa-elven foregikk i tiden 8. sept. til kvelden den 23. sept. 1941, og tyskerne oppnådde å få dannet deler av en frontlinje på andre siden av elven. Man var innforstått med at man ikke hadde kapasitet til å makte noen videre framrykning og det ble planlagt å legge en permanent støttepunktslinje over en strekning på rundt 40 km fra Litsa-fjorden på østsiden av Litsa-elven og sør-vestover mot den finske grensen. Angrepene østover mot Murmansk og Murmansk-banen gikk jo i starten over tre frontavsnitt, men ingen av angrepene nådde sine mål om henholdsvis å nå Murmansk eller å nå fram til og avskjære Murmansk-banen lenger sør. Det midtre frontavsnittet fikk etterhvert navnet Salla-fronten og det sørligste frontavsnittet "den karelske fronten". I utgangspunktet ønsket tyskerne angivelig et samlet angrep over kun ett av frontavnittene for å få kontroll over Murmansk-banen, men for finlenderne var dette helt utelukket, og tyskerne måtte føye seg og bli med på et trefronts angrep; noe som i ettertid viste seg å gi for liten anslagskraft på alle tre frontavsnittene. Det fortelles at våren 1942 fikk de tyske styrkene inndratt vinterutrustningen i april, firkantet som Wehrmachts system var ble dette gjort samtidig over alt. Men klimaet ved ishavsfronten er ikke det samme som ved Svartehavet, og en voldsom snøstorm brøt ut. De tyske soldatene som ikke lenger hadde vinterklær kjempet desperat for ikke å fryse i hjel. Samtidig utnyttes dette av de sovjetiske styrkene som går til angrep. Det blir en forferdelig kamp, og hele frontavsnittet vakler. Den tyske sjef for 6. Gebirgsdivisjon general Schörner var nådeløs. Alt som kunne krype og gå, kokker og hestepassere, kontorpersonale og lagerfolk, får stukket et gevær i neven og blir sendt til fronten. Både tyskere og russere går seg vill i stormen og dør av kulde og utmattelse. Mange omkommer når de forsøker å bringe forsyninger fram til den tyske frontlinjen. Stormen raser videre og flere plasser søker villfarne tyske og sovjetiske soldater sammen og forsøker å berge livet. De blir funnet etter at slaget er over – ihjelfrosset. Etter 3 døgn gir snøstormen seg, og det samme gjør det sovjetiske angrepet. Kampene har kostet ufattelige lidelser, russerne har 8000 døde, mens de tyske tapene er vanskelig å anslå, et eksempel er et ingeniørkompani som opprinnelig bestod av 494 mann – etter 4 dagers kamp i snøstorm var de 12 mann tilbake. På sovjetisk side ser man at det trengs enda større slagkraft for å overmanne tyskerne, og frontlinjene blir liggende inntil sovjetstyrkenes siste og avgjørende storangrep i oktober 1944. Tyskerne har da allerede begynt sin planlagte tilbaketrekning, men må i praksis flykte hals over hode vestover og inn i Norge. Venus fra Willendorf. Venus fra Willendorf, også kjent som Kvinnen fra Willendorf, er en 11,1 cm høy statuett formet som en kvinne. Figuren ble oppdaget av arkeologen Josef Szombathy under utgraving av et paleolittisk funnsted nær byen Willendorf i Wachau-dalen i Østerrike i 1908. Den er skåret ut i oolitisk kalkstein som ikke finnes i området, og har vært fargelagt med rød oker. Stratigrafiske analyser fra 1990 viser at funnstedet er 22 000 til 24 000 år gammelt. Lite er kjent om hvordan figuren er laget og til hvilket formål. Figuren er ikke noen realistisk framstilling, men har overdimensjonerte bryster, mage og kjønnslepper, mens armer og ben er små. Hodet er dekket av fletter eller et hodeplagg og mangler ansikt. Det spekuleres derfor i om det dreier seg om en universell morsskikkelse eller kvinnelig guddom. Tilnavnet «Venus» har vekket reaksjoner hos nyere analytikere som ikke synes at man på den måten viser avstand til våre «primitive» forfedre. Navnet er imidlertid blitt hengende. Det er senere funnet en rekke lignende statuetter som blir klassifisert som «venusfigurer» Madsen maskingevær. Madsen maskingevær var ett lett maskingevær utviklet av den danske artillerikaptein Madsen i 1903. Det var et av de første lette maskingevær produsert i stor skala. Det ble brukt av den russiske hæren under den den russisk-japanske krig og under første verdenskrig. Det ble også brukt i liten målestokk av den tyske hæren under første verdenskrig. Flere andre land brukte det i samme tidsperiode, blant annet ble det brukt i Kina i krigsherreperioden. Det var kjent som et kvalitetsvåpen, men var dyrt å produsere. I den norske hæren var det standard, lett maskingevær under angrepet på Norge i 1940 (Modell 1914 og Modell 1922), og de norske maskingeværene ble senere benyttet av tyske styrker. De norske modellene av Madsen var i kaliber 6,5 x 55 mm. Den danske hæren benyttet Madsen maskingevær frem til 1955 og det ble også benyttet i det danske jagerflyet Hawker Dankok. Mark (navn). Mark og Marc er kortformer av mannsnavnet Markus/Marcus som er av latinsk opprinnelse. Navnet "kan" ha fått sin opprinnelse fra guden Mars. Márk er en ungarsk variant av navnet. Mark og Marc har navnedag 25. april i Estland, Frankrike, Norge og Ungarn. Utbredelse. Marc er et svært vanlig navn i Belgia, og er også mye brukt i Frankrike og Spania. Formen Mark er vanlig i USA. I Tyskland var "Marc" og "Mark" populære navn på guttebarn født på 1970-, 1980- og 1990-tallet. Næringsfattig innsjø. En næringsfattig innsjø, "oligotrof innsjø" (fra gresk "oligo", «få», «lite» og "trophe", «mat», «næring») er en innsjø som har liten tilførsel av næringssalter og dermed liten produksjon av plante- og dyrearter, både plankton, høyere planter, insekter og fisk. Vannet er svakt surt eller nøytralt, noe som avhenger av hvordan bunnen er. I tillegg er vannet klart, og siktedypet stort. Vannet i næringsfattige innsjøer er vannet som er best egnet til å ha som drikkevann. Næringsfattige innsjøer finnes oftest på høyfjellet, der det ikke er stor tilgang til næringssalter. "Oligotrof innsjø" er en av hovedtypene i limnologisk klassifikasjon av innsjøer. Paraguays historie. Spansk koloni. De første europeerne kom til området tidlig på 1500-tallet, kolonien Asunción ble grunnlagt i 1537. Området var geografisk dårlig avgrenset, men betydelig større enn dagens Paraguay og omfattet tilgrensende deler av Bolivia, Brasil, Uruguay og Argentina. Siden den ikke var særlig interessant på grunn av sin avsides beliggenhet og lite naturressurser hadde den lengre perioder med forholdsvis fredelig utvikling. Asuncíon ble senteret for den spanske koloniadministrasjonen i området under visekongedømmet av Peru. Jesuittiske reduksjoner. Fra 1588 startet jesuittordenen sin misjonsarbeid ovenfor guaraníindianerne i de sørlige områdene som i dag ligger i Paraguay, Brasil og Argentina. I begynnelsen var området truet av slavehandlere, men etterhvert fikk de jesutittstyrte indianerne lov å bærer våpen og militser ble dannet. Misjonssentrene ble over de neste 150 år forholdsvis velstående med for eksempel skoler og musikkundervisning. Den berget sannsynligvis den etniske integriteten av Guaraníene og skapte misunnelse i de omkringliggende områdene. Jesuitten ble utvist fra Sør-Amerika i 1767 og den indiansk-jesuittiske kulturen som hadde fremvokst forfalt. Uavhengighet. Paraguay erklærte seg uavhengig ifra Spania 15. mai 1811 etter press fra Argentina. Etter en noen år med usikkerhet ble landet fra 1814 regjert av ulike diktatorer. Den utviklet seg forholdsvis bra og var rundt 1860 et av de rikeste og bestfungerende i Sør-Amerika. Trippelalliansekrigens katastrofe. Landets militarisme førte til at landet erklærte krig mot Argentina og Brasil i 1864. Disse allierte seg med Uruguay til trippelalliansen. Den såkalte trippelalliansekrigen varte til 1870 og ble altødeleggende for Paraguay. Soldaten døde på begge sider i svært store tall, mest på grunn av sykdom. Hele enheter døde av kolera på vei til krigssonen. For Paraguay er det sannsynlig at minst to tredjedeler av den voksne mannlige befolkningen døde, enkelte mener opp til 90%. Fra en befolkning på i underkant av en halv million endte landet med ca 150-180.000 innbygger, derav ca. 28.000 menn. Som tapende part måtte Paraguay avstå omtrent 140 000 km² til Brasil og Argentina. Som resultat stoppet utviklingen i landet etter at Paraguay hadde tidligere hatt en av Sør-Amerikas mest lovende økonomiske utviklinger. 1870-1954. Ettervirkningene gjorde at landet ikke roet seg før århundreskiftet. I første verdenskrig forble det nøytral og klarte å få frem en avtale med Bolivia om Gran Chaco området. Oljefunn i det området rundt 1928 destabiliserte den situasjonen og førte til Chacokrigen (1932–1935) der Paraguay erobret viktige økonomiske områder ifra Bolivia. I perioden 1904-1954 hadde landet 31 presidenter, de fleste ble avsatt med makt. Stroessner-diktaturt. I 1954 ble det gjort militærkupp og Alfredo Stroessner etablerte en diktatur som skulle vare i 35 år. Under Stroessner var landet politisk undertrykt, internasjonalt isolert og uten særlig økonomisk utvikling. Demokrati. Først et nytt militærkupp i 1989 ledet av general Andrés Rodríguez endte Stroessners diktatur. Rodríguez lot flere ledende regjeringsmedlemmer og militære arrestere, innførte pressefrihet og satt i gang en prosess som førte til Paraguays første frie og demokratiske valg i 1993. Juan Carlos Wasmosy ble tatt i ed som den første sivile presidenten i over 40 år. Paraguays demokrati var truet utover 1990-tallet, særlig etter et kuppforsøk i 1996. De siste valgene har likevel vært ansett som frie og rettferdige. I 2008 ble venstrekandidaten Fernando Lugo valgt til president. Han ble i 2012 avsatt ved riksrett i Kongressen og visepresident Federico Franco overtok presidentembetet. Gulljade. Gulljade er et elfenbenlignende materiale som stammer fra nebbhjelmen (en nebblignende utvekst som vokser ut på oversiden av det egentlige nebbet) på hjelmkledt nesehornfugl ("Rhinoplax vigil"). Gulljade, som kan minne om ekstra gyllent elfenben, både i farge og struktur, er ikke ekte elfenben (dentin), men et materiale som har mer til felles med utvekster av horn hos noen pattedyrarter, eksempelvis hos nesehorn. Gulljade regnes som mer verdifullt enn alt ekte elfenben, og lovlig omsatte kunstverk gjort i dette materialet er som regel eksepsjonelt kostbare. Hjelmkledt nesehornfugl tilhører den biologiske familien av nesehornfugler (Bucerotidae), som består av en rekke arter som enten er utrydningstruet eller nær utrydningstruet. Hjelmkledt nesehornfugl står på CITES Appendix I, som forbyr all internasjonal handel med denne arten. Fylkesvei 163 (Vestfold). Fylkesvei 163 i Vestfold går mellom Tjøllingvollen og Verningen i Larvik kommune. Veien er 5,1 km lang. Eksterne lenker. 163 Fylkesvei 159 (Vestfold). Fylkesvei 159 i Vestfold går mellom Klåstad og Ula i Larvik kommune. Veien er 4,3 km lang. Eksterne lenker. 159 Arthur Rackham. Arthur Rackham (født 19. september 1867 i London, død 6. september 1939) var en engelsk bokillustratør. Arthur Rackham var svært produktiv, men ble særlig kjent for sine virtuose, dekorative og energiske illustrasjoner i tusj og akvarell til eventyr for barn, blant annet "Brødrene Grimms eventyr" (1900), "Rip Van Winkle" (1905), "Peter Pan" (1906), og "Alice i Eventyrland" (1907). Han illustrerte også bøker for voksne, deriblant "En midtsommernattsdrøm" (1908), "Rhingullet og valkyrien" ("Das Rheingold") (1911), fortellinger av Edgar Allan Poe og deler av "Gullivers reiser" (1931). Nolberto Solano. Nolberto «Nobby» Albino Solano Todco (født 12. desember 1974 i Callao) er en peruansk fotballspiller som spiller for det engelske League One-laget Hartlepool. Han er veldig populær i hjemlandet sitt, der han blir sett på som en av de mest berømte peruanerne. Han har til og med et eget frimerke med sitt navn og bilde på. Karrieren hans startet i Peru. Først spilte han for Municipal (1993), deretter Sporting Cristal (1994–97), hvor han vant tre seriemesterskap (1994–96) og nådde finalen i Copa Libertadores i 1997. Etter det dro han til Argentina for å spille for Boca Juniors, før turen gikk til England og Newcastle United 12. august 1998. Han debuterte i Premier League i en kamp mot Chelsea 22. august, da han i det 67. minutt kom inn for målscorer Andreas Andersson. Til Aston Villa og tilbake til Newcastle. I juni 2001 signerte han en ny femårskontrakt med Newcastle, men Newcastles daværende manager Sir Bobby Robson var misfornøyd med Solanos lojalitet til fedrelandet sitt. Derfor ble han solgt i januar 2004 til Aston Villa. Solano hadde vært meget populær blant Newcastles supportere og mange viste misnøye med salget. For Aston Villa ble Solano en viktig spiller. Han ble toppscoreren deres i 05-sesongen, og ble kåret til Årets spiller av supporterne, pressen og spillerne. Likevel ble Solano på ny Newcastlespiller 31. august 2005, bare timer før overgangsvinduet stengte. Avtalen kostet Newcastle £1,5 million, i tillegg til at James Milner gikk på et sesonglangt lån til Aston Villa. Solano undertegnet en toårskontrakt, og overgangen ble godt tatt i mot blant Newcastlefansen. I sine to perioder i Newcastle United har Solano scoret totalt 47 mål for klubben. Fredag den 13. mai 2011 gikk Solano på en fri overgang fra Championship-klubben Hull City til League One-klubben Hartlepool. Han lanserte umiddelbart en idé for ledelsen i klubben om å selge sesongkort for bare £100, noe som nå har ført til at Hartlepool har de billigste sesongkortene i hele det engelske ligasystemet. Omplassering. I 07-sesongen flyttet manager Glenn Roeder Solano til høyreback etter at Stephen Carr ble skadet. Etter sesongen gikk Solanos kontrakt ut, og turen gikk videre til West Ham. Internasjonal karriere. For har Solano spilt over 90 kamper, og scoret 20 mål. Han har vært en viktig brikke i laget siden midten av 1990-tallet. I 2005 valgte Solano å gi seg på det peruanske landslaget på grunn av uoverensstemmelser med treneren, Freddy Ternero. I 2006 klarte den nye treneren, Franco Navarro, å overtale ham tilbake til landslagsspill. Fylkesvei 160 (Vestfold). Fylkesvei 160 i Vestfold går mellom Eidebakke og Kjerringvik i Larvik kommune. Veien er 4,8 km lang. Eksterne lenker. 160 Fylkesvei 180 (Vestfold). Fylkesvei 180 i Vestfold går mellom Sandefjord stasjon og Rødbøl i Larvik kommune. Veien er 8,4 km lang. Eksterne lenker. 180 Arne Busterud. Arne Busterud (født 1904 på Vang i Hedmark, død 1961 i Løten) var en norsk skiløper. Busterud var i slutten av 1920-årene og i begynnelsen av 1930-årene en av Norges mest kjente skiløpere. Han deltok i en lang rekke skirenn i både inn- og utland. Busterud ble tildelt æresmedlemskap i Vang skiløperforening og Hedmark skikrets' Bragd-diplom. Broren Kaare Busterud var også en god skiløper. Punktbiller. Punktbiller (Corylophidae, omfatter også Orthoperidae) er en familie av bittesmå biller som lever av soppsporer. De kan finnes i komposter og andre steder der plantedeler brytes ned av sopp. Seks arter er kjent fra Norge. Utseende. Knøttsmå til små (0,5 – 2 mm), ovale biller, flate til sterkt hvelvede. Noen er glatte og blanke, andre fint hårete og matte, på farge vanligvis brunlige eller svarte. Hodet er ganske lite, hos de fleste slektene (men ikke "Orthoperus") ligger det under brystskjoldet og er ikke synlig ovenfra. Antennene er 8-10 leddete, med en tre- eller femleddet, løs kølle, omtrent så lange som hodet og brystskjoldet til sammen. Brystskjoldet (pronotum) er mye bredere enn langt, vanligvis omtrent halvsirkelformet dett ovenfra. Bakhjørnene er ofte trukket bakover til spisser. Bakerst er brystskjoldet vanligvis litt bredere enn dekkvingene. Disse er rundet ovale, ofte tvert avbrutt bakerst slik at de ikke dekker de bakerste bakkroppsleddene. De mangler punktrekker. Beina er ganske korte, lårene flate, føttene fire-leddete. Punktbillene kan ligne mye på fjærvingebiller (Ptiliidae), men kan skilles fra disse på at hodet er mindre, flygevingene "normalt" utviklede, ikke fjærformede, og kroppsformen vanligvis mer hvelvet. Levevis. Punktbillene finnes mellom råtnende plantedeler, for eksempel i løvstrø og komposter. Både larver og voksne spiser sannsynligvis soppsporer. Kilder. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Ekstern lenke - Bilde. "Sericoderus" sp., fra "Atlas of the family Corylophidae of Russia". Boris Gleb. Boris Gleb, "(russisk: Борисоглебский, norsk: Skoltfossen, finsk Kolttaköngäs)" er et russisk område på ca. 3,6 km² på vestbredden av Pasvikelven på grensen mot Finnmark. Trifon av Petsamo, som levde på 1500-tallet og som misjonerte blant skoltesamene, bygget de russisk-ortodokse kirkene i Boris Gleb og i Neiden i 1565. Navnet Boris Gleb kommer av helgenene Boris og Gleb, som spiller en viktig rolle innenfor den russisk-ortodokse kirke. Kirken i Boris Gleb var en enkel tømmer­bygning bestående av tre deler som ble skoltesa­menes viktig­ste kirke. Den brant ned i 1944. Mot slutten av 1800-tallet ble det bygget en større og staseligere kirke ved siden av den opprinnelige. Denne nye kirken står fremdeles og er blitt restaurert og tatt i bruk igjen for kun få år siden. Grensen mellom Norge og Russland ble endelig fastlagt som en del av Grensekonvensjonen av 1826 mellom Sverige og Russland. Fra 1500-tallet var Varangerfjorden regnet som grensen mellom de to riker, mens det indre av landet ikke var formelt delt. På grunn av den historiske tilknytningen til Russland ble området rundt Boris Gleb lagt til Russland, selv om dette lå på «norsk» (vestre) bredd av Pasvikelven. Som kompensasjon ble hele området mellom nedre del av Pasvikelven og Grense Jakobselv lagt til Norge. Boris Gleb tilhørte Finland som en del av Petsamo (Petsjenga) mellom 1920 og 1944, men ble tatt tilbake av Den røde arme under offensiven i 1944 da de tyske soldatene trakk seg tilbake fra Murmanskfronten. Etter krigen ble Boris Gleb igjen formelt en del av Russland, denne gangen i Russiske SFSR som en del av Sovjetunionen. Formelt ble dette hjemlet i våpenhvileavtalen etter Den finske fortsettelseskrigen. I 1965 åpnet russerne for visumfri adgang for nordmenn til Boris Gleb. Ordningen med dette såkalte «drikkehullet» ble raskt stoppet fra norsk side av Den viktigste grenseovergangen (E105) mellom Norge og Russland går over Storskog på norsk side og Boris Gleb på russisk side, men denne ligger riktignok på østbredden av Pasvikelven. Kraftverket i Boris Gleb leverer mye av sin produksjon til Norge. Kraftverket disponerer et av grensen som er gjerdet inn. Alan O'Brien. Alan O'Brien (født 20. februar 1985 i Dublin) er en irsk fotballspiller som for øyeblikket er klubbløs. Han spilte i perioden 2009 til 2011 for det engelske Football League-laget Swindon Town FC. Han spiller vanligvis på venstrevingen. Han er kjent for å ha god ballkontroll og holder høyt tempo, noe som har gjort ham til en trussel for mange lag. Det er mange som tror at han har store ting i vente i fremtiden. Karriere. O'Brien ble hentet av Newcastles juniortrener Alan Irvine da han var 16 år gammel. Han spilte i det nasjonale U17-mesterskapet, og vant turneringen etter å ha slått Manchester United 5-2 sammenlagt over to kamper på henholdsvis Old Trafford og St. James' Park. Han var på låneopphold i Carlisle United i slutten av 2005, og han scoret etter bare 10 minutter i debuten sin. Låneoppholdet ble kort grunnet en skade. O'Brien har spilt sammen med flere unge spillere i Newcastle, blant annet Steven Taylor, Peter Ramage og Michael Chopra. Den 7. januar 2006 debuterte han for Newcastles a-lag, da han i FA-cupkampen mot Mansfield Town. Vanligvis har O'Briens opptredener på førstelaget kommet som innbytter. Lørdag den 20. januar 2007 spilte O'Brien sin første hele kamp for Newcastle, mot West Ham United på St. James' Park. Den 25. juni 2007 ble det klart at O'Brien hadde signert en treårskontrakt med Hibernian FC, da kontrakten hans med Newcastle løp ut. Den 1. juli 2009 ble han fristilt av Hibernian og signerte for Swindon Town FC. Internasjonal karriere. Han har spilt for Irlands U14-, U15-, U16- og U19-lag. Etter å ha imponert i treningskamper før sesongstart i 2006 ble han for første gang kalt opp til Irlands førstelag. Sammen med lagkameratene Stephen Carr, Shay Given og Damien Duff var han med i troppen som møtte i en vennskapskamp. O'Brien kom inn i andre omgang, og fikk med det sin første landskamp for Irland. Trompe-l'œil. a>en. Særlig den malte arktitekturen er eksempler på "trompe-l´oeil". Trompe-l'œil, også skrevet trompe l'oeil, (dannet fra fransk "trompe", «bedra», og "l'œil", «øyet», uttales «tråmp-løy»), illusjonsmaling eller illusjonsmaleri er en malestil der noe er framstilt så naturtro at betrakteren skal tro det er virkelig. Stilen kjennetegnes av en realistisk tredimensjonal effekt og gjenstander eller figurer i naturlig størrelse. Tromp l'oeil kan også brukes om et maleri med en slik effekt. Teknikken er brukt i malerkunsten, dekor- og teatermaling i form av mindre staffelimalerier, store freskoarbeider, fasadekorasjoner og materialimitasjoner. Historikk og bruk. Forsøket på å lage så virkelighetsnære bilder som mulig og lure øyet begynte allerede i antikken, kjent for eksempel gjennom historien om grekeren Timanthes og veggmalerier i Pompeii. Uttrykket ble særlig populært i Europa fra midten av 1400-tallet. Stilen og begrepet nådde høydepunktet i barokken, da malekunst, fargeteknikker og perspektivlære var utviklet slik at en kunne male slik at bildet ble til forveksling likt naturen eller tingen i seg selv. Teknikken egnet seg best til vegg- og takmaling, der en tilskuer under rette lysforhold kunne stå på et bestemt sted i rommet og være ute av stand til å si om søyler og dører var ekte eller bare malt på. Taket fortsatte ofte opp i en himmel som enten hadde «ekte» skyer, eller var befolket med engler og eroter. Teknikkene er fortsatt i bruk. Noen steder i utlandet ser man fra gaten, par som står på hver sin balkong og snakker sammen, gjerne over to etasjer. Man må enten se dem på feil årstid eller se svært nøye etter før en ser at de er malt på. Trompe l'oeil var den vanligste måten å ferdiggjøre kulisser og scenedekorasjoner på i klassisk teater. I nyere tid er dette ofte gjort på andre måter, der publikum selv må forestille seg hva scenografien eventuelt skal forestille. Et eksempel fra nyere tid i Norge er fra Stavanger der moromannen Per Inge Torkildsen søkte bygningsrådet om lov til å sette et nytt vindu inn i huset sitt. Han fikk nei, og fikk deretter en lokal kunstner til å male på et vindu, komplett med ytre ramme, karm, glass og gardiner og litt gjenskinn av hva en så inne. Kunne ikke han få vindu, skulle i hvertfall naboene få. George Martin (fotballspiller). George Martin var både fotballspiller og trener. Han spilte for Luton Town før han ble manager. I 1947 ble han utnevnt til manager for Newcastle United, den første etter 2. verdenskrig. En av hans avgjørelser var å selge den notoriske målscoreren og fansens favoritt, Len Shackleton til Sunderland for £13 000. Dette bekymret noen supportere, og Martin ble til å begynne med kritisert for handelen. Men protestene gav seg fort, fordi Newcastle rykket opp uten Shackleton på laget, og andre populære spillere ble introdusert. Deriblant Jackie Milburn, som scoret 200 mål for klubben. I 1950 forlot han Newcastle, til fordel for Aston Villa, og senere dro han for å lede hans tidligere klubb, Luton Town. Fylkesvei 45 (Vestfold). Fylkesvei 45 i Vestfold går mellom Stavern og Tanum i Larvik kommune. Veien er 6,1 km lang. Eksterne lenker. 045 Andy Cunningham. Andy Cunningham (født 30. januar 1890, død 1973) var en skotsk fotballspiller og trener. Hans posisjon var spiss. Cunningham startet karrieren i Kilmarnock, før han dro videre til Glasgow Rangers i 1915. Han debuterte for Rangers i 1-0-tapet mot Partick Thistle 5. april 1915. I sin første sesong på Ibrox fikk han fem kamper. Cunningham ble brukt en gang i blant av manager William Wilton, før han etablerte seg på laget i 1918/19-sesongen. Totalt fikk han 389 kamper og 182 mål for Rangers. Han vant syv ligatitler og spilte i den berømte cupfinalen i 1928, da Rangers slo Celtic 4-0. Med det vant Rangers sin første cuptittel på 25 år. I 1928 flyttet Cunningham på seg igjen. Denne gangen til Newcastle United. Han ble dermed den eldste spilleren som har debutert i det engelske fotballigaen, i en alder av 38. Han startet karrieren som spillende manager, og i det han la opp ble han den første fulltidsmanageren noensinne i klubben. Teknisk sett var hans forgjenger, Frank Watt, klubbens første manager, men han hadde ingen kontroll over laguttaket. I 1932 førte han laget sitt til topps i FA-cupen. Arsenal ble slått 2-1 i finalen. Likevel rykket klubben ned til 2. divisjon mens han var i klubben, og i 1935 trakk Cunningham seg. Han var en delvis suksess i Newcastle, med 105 seire på 251 kamper. Cunningham var dessuten skotsk landslagsspiller. Han fikk 12 kamper og scoret fem mål for. Av de 12 kampene, tapte Cunningham bare én. Etter perioden i Newcastle, returnerte han til Skottland, hvor han tok over Dundee i årene 1937-40. Etter 2. verdenskrig ble han sportsjournalist. Heklunger. Heklunger kalte kong Sverre og hans birkebeinere sine motstandere, kong Magnus Erlingssons menn. Til grunn for betegnelsen skal ligge at de sistnevnte hadde ranet og delt mellom seg en del sølvpenger, som de hadde funnet innsydd i en hekle ("hekla"), dvs. en kappe (av "hökull" (messe)-hakel), etter en gammel tiggerkjerring. Kuvlungene. Kuvlungene var et norsk opprørsparti som året etter Magnus Erlingssons fall reiste seg mot kong Sverre. Navnet «kuvlunger» (av "kufl", munkehette) var et spottenavn birkebeinerne ga partiet fordi dets fører Jon, som ble utgitt for å være sønn av Magnus Erlingsson, hadde vært munk i Sancta Mariae kloster på Hovedøya. Kuvlungene vant mange tilhengere i Viken og gjorde farlige streiftog både til Nidaros og Bergen inntil det i 1188 lyktes Sverre å sprenge flokken og felle Jon. Birkebeinerne påsto at Jon var en bedrager fra Bergen. Slittungene. Slittungene var en norsk opprørsflokk, stiftet 1217–18 i Marker av presten Benedikt, kalt Bene skinnkniv (d. 1222), som utga seg for å være sønn av Magnus Erlingsson. Flokken ble knust på Gunnarsbø ved Tønsberg (1219) av birkebeinerne og ribbungene i fellesskap. Navnet slittunger kan muligens stamme fra gårdsnavnet Slitu i Eidsberg. Fylkesvei 210 (Vestfold). Fylkesvei 210 i Vestfold går mellom Åsrum i Larvik og Skjeggerød i Sandefjord kommune. Veien er 7,4 km lang. Eksterne lenker. 210 Prajñāpāramitā sūtra i 800 vers. Guan Yin, Dongguan, Guangdong Provinsen, Kina Prajñāpāramitā sūtra i 800 vers er en av de mindre Prajñāpāramitā-tekstene. Teksten er bevart på sanskrit i form av et manuskript fra Nepal ved Cambridge University Library. I likhet med Spørsmålet fra Suvikrānta (Prajñāpāramitā sūtra i 2 500 vers), er dette en hymne til gudinnen Prajñāpāramitā. På tross av tittelen «800 vers» (Ashtashataka), omfatter den bare to folioer i lengde og er en av de korteste Prajñāpāramitā-tekstene. To tibetanske oversettelser. Teksten ble oversatt to ganger til tibetansk fra sanskrit i det 8. århundre, basert på manuskripter fra Nepal. Kinesisk oversettelse. I året 950 e.Kr. ble hymnen oversatt til kinesisk av Dānapāla under tittelen «Mañjushris Dhāranī om de 108 Navn til Prajñāpāramitā», kinesisk: Shèng bā qiān sòng bānruò yìbăibāmíng zhēn shí yuán yì tuóluóní Jīng (聖八千頌般若波羅蜜多一百八名眞實圓義陀羅尼經). Ribbungene. Ribbungene var et opprørsparti i Norge, stiftet i 1219 av Gudolf av Blakstad på restene av baglerpartiet. De tok Erling Steinveggs sønn Sigurd Ribbung til konge og vant en viss innflytelse på Østlandet. Året etter gikk bønder og birkebeinere til kamp mot ribbungene ved Leinestrand på Røyse ved Bønsnes i Tyrifjorden. Der skal 240 ribbunger ha falt i kamp; Sigurd kom seg unna. Vinteren 1221/1222 skal han ha kommet tilbake og tatt gisler blant bøndene på Røyse. Sigurd tok tilhold på Frognøya rett utenfor der kampene sto. Øya skal ha blitt en base for ribbungenes kommende tokter. I 1223 ble Sigurd Ribbung fanget av Skule jarl, men klarte å flykte fra fengslet i 1224. Ribbungene var deretter i noen år herrer på Romerike og til dels Hedmarken inntil det lyktes kong Håkon å fordrive dem i 1227. Sigurd Ribbung døde året før. Vårbelgene. Vårbelger kaltes Skule Bårdssons tilhengere under hans opprør mot kong Håkon Håkonsson 1239–40. Tidligere hadde navnet «vårbelger» vært anvendt om en flokk som i 1190 reiste seg mot kong Sverre under en foregitt sønn av Magnus Erlingsson. Fylkesvei 114 (Vestfold). Fylkesvei 114 i Vestfold går mellom Nansetgata og Frostvedtveien i Larvik kommune. Veien er 1,5 km lang. Eksterne lenker. 114 Hot As Sun/Glasses. «Hot As Sun/Glasses» er en instrumentallåt av Paul McCartney fra hans solodebut "McCartney" fra 1970. «Hot As Sun» er bundet sammen med låten «Glasses» hvor man hører McCartney spiller på vinglass (pluss et lite klipp av sangen «Suicide», en låt som ennå ikke er utgitt). «Hot As Sun» er en gammel sang. I pressemeldingen Paul ga ut med sin solodebut, sier han at sangen antakelig er skrevet i 1958-59. Hans tidligere band The Beatles spilte den på studioøvninger (blant annet under Let It Be-innspillingene). Den er også framført live av McCartneys 1970-tallsband Wings under deres turne i Storbritannia i 1979. Junk. «Junk» er en sang av Paul McCartney, først utgitt på hans solodebut "McCartney" fra 1970. Men sangen ble faktisk skrevet under hans tid med The Beatles og var opprinnelig tenkt som en låt på deres "The Beatles (White Album)", men kom ikke med der av ukjente grunner. Til slutt havnet den på McCartneys første soloplate. Den er blant annet også spilt på hans "Unplugged"-plate fra 1991. Edvard Hagerup Bull (1922). Edvard Hagerup Bull (født 10. juni 1922 i Bergen, død 15. mars 2012) var en norsk komponist, ofte assosiert med samtidsmusikk. Veslenevø av Edvard Grieg. Bosatt i Paris som voksen. Utdannet ved konservatoriet i Oslo, under Darius Milhaud, Jean Rivier og Olivier Messiaen (musikkonservatoriet i Paris, 1948-1953), samt diplomstudier under Charles Koechlin og Boris Blacher (musikkhøgskolen i Berlin). Han skrev to operaer og tretti orkesterverk og kammermusikk. Hans tredje trompetkonsert, «Rhapsody in Rags», er tilegnet Ole Edvard Antonsen. Andre verk: fløytekvartetten «Ad usum amicorum», «Pastorale og Perpetuum mobile». Han var sønnesønn av stortingspolitikeren og finansministeren Edvard Hagerup Bull (1855–1938). Edvard Hagerup Bull (1855). Edvard Hagerup Bull (23. januar 1855 i Bergen, død 25. mars 1938) var en norsk jurist, politiker (Høyre), stortingsrepresentant, finansminister og justisminister. Edvard Hagerup Bull ble cand.jur i 1876. Han ble byråsjef i Finansdepartementet i 1882. I 1889 var han konstituert statsråd i Finansdepartementet i Johan Sverdrups regjering i 1889. I 1893 ble han høyesterettsdommer. I 1903 ble Hagerup Bull valgt inn på Stortinget for Høyre i Akershus og formann for budsjettkomiteen. I 1905 ble han justisminister i Christian Michelsens regjering, deretter finansminister i samme regjering fra november 1905. Han var sentral i regjeringens planlegging forut for unionsoppløsningen i 1905 og den påfølgende folkeavstemningen. Hagerup Bull ble valgt inn på Stortinget igjen i 1909. I 1912 ble han parlamentarisk fører for Høyre. I 1918 tok han ikke gjenvalg til Stortinget og sa samtidig opp sitt embede som høyesterettsdommer. Imidlertid ble han allerede to år senere finansminister i Otto Bahr Halvorsens første regjering (1920–1921). Bull ble i 1895 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. 7. november 1906 ble han forfremmet til kommandør av 1. klasse «for statsborgerlig og embedsfortjeneste». Han var også innehaver av 7. juni-medaljen. Han var farfar til komponisten Edvard Hagerup Bull (1922). Claudio Caniggia. Claudio Paul Caniggia (født 9. januar 1967 i Henderson) er en tidligere argentinsk fotballspiller fra storbyen Buenos Aires. Han spilte 50 landskamper for, og deltok i tre VM-sluttspill (1990, 1994 og 2002). Han innledet proffkarrieren som 18-åring i River Plate, før han tre sesonger senere flyttet til Italia og Verona. Fra Verona gikk turen videre til Atalanta, AS Roma, Benfica og Boca Juniors før han vendte tilbake til Atalanta. Nomaden fortsatte videre i de skotske klubbene Dundee og Rangers. Karrieren ble avsluttet i Qatar S.C i en alder av 38 år. Caniggia var en offensiv playmaker. Han hadde en god teknikk, var enormt hurtig og hadde en egen evne til å spille sine offensive medspillere gode. I 1993 ble han utestengt i 13 måneder for bruk av kokain. Xu Zhanzeng. Basil Xu Zhanzeng (født 1627, død ca. 1696) var en ledende støttespiller under Den katolske kirkes misjoner i Kina under det tidlige Qing-dynastiets år. Han var sønn av Candida Xu, en ledende katolsk kvinne som spilte en stor rolle for kirken i områdene rundt Shanghai, og barnebarns barn av den ledende katolske stormandarinen Paul Xu Guangqi. Xu Zhanzeng oppnådde graden "jinshi" ved sin embedsmannseksamen i 1647 og bekledte en rekke offentlige stillinger, hvorav rundt nesten ti år ved Hanlin-akademiet (1648–1658) og ni år i forskjellige provinser (Jiangxi, Sichuan, Henan og Yunnan). Da han dro til Yunnan i 1661 tok han med seg en jesuitt, pater Claude Motel (1618–1651), som tok bolig i hans residens i Chongqing. Model døpte rundt 170 personer i løpet av et knapt år. I 1665 mistet han stillingen under kristenforfølgelsene utløst av kalenderstriden i Beijing, men regjeringen restituerte ham i 1669. Han fik dog ordre om ikke å distribuere noen eksemplarer av Li Zubais "Tianxue chuan'gai" (Sammendrag av Den himmelske læres utbredelse), bronsestauer eller religiøse gjenstander. Xu var interessert i bøker om moral, og skrev forordet til pater Francesco Brancatis (1607–1671) "Tianzhu shengjiao shijie quanlun shengji" (1650), en bok som presenterer ved hjelp av eksempler hvordan overholdelse de ti bud får sin lønn. Han kommenterte og fikk trykket en ny utgave av det daoistiske "Taishang ganying pian tushuo" (1665) og var forfatter av "Yuyingtang quanshan yen (Beskrivelse av rådgivning om velgjørenhet for hittebarnshjem) som beskriver et hittebarnshjem i Songjiang. Nuno Marques. Nuno Marques (født 17. mars 1981) er en portugisisk fotballspiller som spiller for Notodden Fotballklubb. Han har tidligere spilt i blant annet Bryne FK, Lyn og FK Tønsberg. Bernhard Nyheim. Bernhard Nyheim (født 4. juni 1989) er en norsk fotballspiller. Han har tidligere spilt for FC Show, Bryne FK og Lura IL. Eksterne lenker. Nyheim, Bernhard Nyheim, Bernhard Nyheim, Bernhard Ronny Espedal. Ronny Espedal (født 9. mai 1975) er en norsk fotballspiller som spiller for Sandnes Ulf. Ronny kom til Bryne FK fra Haugesund før 2004 sesongen. Han har også spilt for Vidar og Randaberg.Vinteren 2009/10 meldte han overgang til Sandnes Ulf. Vegar Landro. Vegar Landro (født 21. februar 1983) er en norsk fotballspiller som spiller for Bryne FK. Landro spiller høyreback. Han kom til Bryne i 2006. 6. juni 2010 spilte han sin 150. kamp for Bryne i en kamp mot Nybergsund. Han har tidligere spilt for, Løv-Ham, Kongsvinger IL Toppfotball og Sportsklubben Brann. Prajñāpāramitā sūtra i 150 vers. Prajñāpāramitā sūtra i 150 vers er en av mange forkortede utgaver av den store Prajñāpāramitā sūtra. Tre tibetanske oversettelser. Teksten ble oversatt til tibetansk "(P’hags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa’i tsul brgya lqa bcu pa)" i det 8. århundre fra et Nepalsk sanskrit-manuskript med tittelen Ārya Prajñāpāramitā naya shatapañśashātikā. Den tibetanske kanon buddhistiske kanon inneholder også to tantriske versjoner. Den første er en utvidet utgave med samme tittel. En tredje versjon på tibetansk "(pal rdo rje snying po rgyan shes bya bai rgyid kyi rgyal po chen po)" ble oversatt fra et Nepalsk manuskript med tittelen «Den store kongelige Tantra av Vajra-essensens mandala» (sanskrit: "Śrī-vajramaņdalamkāra-nāma-mahātantrarāja)". En Tantra-tekst. Enkelte orientalister har klassifisert dette som en tantrisk tekst. Prajñāpāramitā i 150 vers er basert på Vajraśekhara Sūtra (Kinesisk: Jīngāng dĭng Jīng, japansk: Kongōchō kyō), en Tantrisk tekst som nådde Kina i det 8. århundre og Japan i det 9. århundre. Den presenterer en mandala bestående av 1 461 guder, som alle sitter på en lotus og er omgitt av auraer. Sammen med Mahāvairocana Sūtra er den en av de to sentrale «Rot-Tantra’er» i kinesisk Tantra. Den japanske tittelen er "Rishukyō", og den har spilt en sentral rolle i japansk Shingon, både i dens historie og praksis. En 100-dagers disiplin kalt "Shido Kego" (firedelt Prā-Yoga) ved Shingon-skolen, som inkluderer prostrasjon, messing av Sūtra’er og mantraer, meditasjoner og ritualer, starter med messingen av "Rishukyō". Dānapāla oversatte en tantrisk versjon i året 980. Den hadde samme tittel som en av de tantriske utgavene i den tibetanske kanon, nemlig «Den store kongelige Tantra av vajra-essensens mandala», med undertittelen «en del av prajñāpāramitā-læren» (佛説金剛場莊嚴般若波羅蜜多教中一分, Fóshuō Jīngāngchāng zhuāngyán bānruò bōluómìduō jiàozhōng yīfēn). Dānapālas oversettelse tilsvarer den siste seksjon av den tibetanske versjonen. Da Bu Kong (不空), som tilhørte Tantra-skolen i Kina, oversatte teksten i året 770, skrev han også en kommentar til teksten sett fra et tantrisk perspektiv. (大樂金剛不空真實三昧耶經般若波羅蜜多理趣釋, Dàlè Jīngāng Bùkōng zhēnshí sānmeyē Jīng bānruò bōluómìduō lĭqùshì). Fylkesvei 98 (Buskerud). Fylkesvei 98 i Buskerud går mellom Grettefoss i Flesberg og Djupdal i Rollag. Veien er 27,0 km lang. Eksterne lenker. 098 Støttann. a>er har kun ei vridd lanselignende støttann Støttenner er egentlig modifiserte fortenner, og må ikke sammenlignes med verken rovtann eller hoggtann. Flere arter med pattedyr har støttenner. De vokser som regel fremover i kjeven, men hos noen arter vokser de også mer tradisjonelt, likt hoggtenner. I forhistorisk tid, før siste istid, hadde mange arter støttenner, men de fleste av disse er utdødd. Dyr som i dag har typiske støttenner er elefanter og narhval, men også flodhester, hvalross, spermhval, spekkhugger og vortesvin kan sies å ha støttenner. Man skiller derfor gjerne støttenner fra andre tenner ved at de er svært store og gjerne stikker ut av munnen på dyret. De fleste dyr med støttenner har et tannpar, men narhvalen har kun ei vridd lanselignende støttann. Elfenben. Støttenner er også kjent som kilde for elfenben, et kostbart og mye brukt materiale til å lage kunst og pynteting av. Elfenben er finkornet og hardt, nærmest hvitt i fargen (helst gulhvitt, men av og til også rosahvitt, avhengig av kilde) og ugjennomsiktig, og når det behandles blir overflaten svært glatt, nærmest lik edelstener. Per definisjon kan man imidlertid gjerne kalle alt tannben fra pattedyr, som er stort nok til å kunne bearbeides og har en allmenn økonomisk interesse, for elfenben. Alle støttenner har altså samme kjemiske struktur, uavhengig av hvilken dyreart de kommer fra. Kjemiske- og gemmologiske verdier. Den kjemiske sammensetningen for elfenben varierer fra art til art. Elfenben fra elefanter består av en type dentin som inneholder ca. 65-70% hydroksylapatitt Ca5(PO4)3OH (en variant av apatitt), kollagen og proteiner fra elastin. De viktigste gemmologiske verdiene er en lysbrytningsindeks på 1,54, hardhet på 2,5-2,75, og egenvekten på 1,7-2,0. Fylkesvei 134 (Buskerud). Fylkesvei 134 i Buskerud går mellom Lampeland i Flesberg og Sandsbråten i Sigdal. Veien er 29,2 km lang. Eksterne lenker. 134 Maybach Exelero. Maybach Exelero er en to-seters supercoupé. Den er ikke satt i produksjon. Modellen ble bestilt hos bilprodusenten Maybach av dekkfabrikanten Fulda, som bruker den til utprøving av dekk. Den ble vist offentlig i mai 2005 og er brukt som rekvisitt i en musikkvideo med Jay-Z. Den har en 5,9 liters V12 biturbo på 700 hk og over 1000 nm. Den er 589 cm lang og 214 cm bred og veier 2660 kg. Den har en toppfart på 350 km/t. 0-60 MPH: 4.4 sekunder med 110 oktan bensin. Prisen oppgis til 8 millioner USD. Matthew Pattison. Matthew «Matty» Joseph Pattison (født 27. oktober 1986 i Johannesburg) er en sørafrikansk fotballspiller som spiller for engelske Norwich City i Championship. Han er en midtbanespiller. Pattison begynte tidlig å spille fotball, og han lærte mye i sin første klubb, Alberton FC fra Johannesburg. Han og hans familie flyttet til England i 1997, da Pattison var 11 år gammel. Tre år senere ble han en del av Newcastles ungdomsakademi. Han spilte for første gang seniorfotball i en treningskamp mot Celtic i august 2004. Uheldigvis var Pattison ute hele 05-sesongen grunnet kneskader. Disse skadene truet karrieren hans før den hadde begynt. Han var i stand til å overvinne skadene, og spilte for første gang i en tellende førstelagskamp 25. februar 2006 i Premier League-oppgjøret mot Everton, da han kom inn som innbytter. Hans første kamp fra start kom samme sesong. Han fikk 80 minutter mot West Bromwich, og han ble kåret til banens beste i 3-0-seieren. I 07-sesongen har Pattison kommet inn som innbytter flere ganger, og fikk blant annet cirka en halvtime i oppgjøret mot Manchester United i oktober. Pattison ble for første gang kalt opp til landslagsspill 1. november 2006, for å representere landet sitt i en kamp mot. 15. november ble kampen spilt. Etter å ha vært på lån i Norwich City siden november 2007, ble avtalen gjort permanent 4. januar 2008. Kontrakten hans varer frem til sommeren 2011. Fylkesvei 64 (Buskerud). Fylkesvei 64 i Buskerud går mellom Bakke kirke i Øvre Eiker og Ramvik i Flesberg. Veien er 28,2 km lang. Eksterne lenker. 064 Maybach 57 og 62. Maybach 57 (chassisnr. W240) og 62 (chassisnr V240) var de to første modellene under Maybachmerket etter gjenopprettelsen av merket av DaimlerChrysler (nå Daimler AG). Modellene har sitt utspring fra en konseptbil fra Mercedes-Benz som ble presentert på bilutstillingen i Tokyo, Japan i 1997. Konseptbilen var basert på Mercedes-Benz S-Klasse. Produksjonen av Maybach 57 og 62 startet opp i 2002, hvor forskjellen mellom modellene er lengden, henholdsvis 5 728 mm (57) og 6 170 mm (62). En spesialutgave Maybach 57 S (S for spesial) ble lansert på bilutstillingen i Genève i 2005. 57S hadde en 6,0 liters V12-motor med dobbel turbo produsert av Mercedes-AMG med 604 hk og 1000 nM. Maybach 62 S ble lansert i november 2006 på bilutstillingen i Beijing med de samme motorspesifikasjoner som 57 S. Metropol. En metropol eller storby er en by med over en halv million innbyggere, og som hovedregel minst én million innbyggere i byområdet med forsteder. Ordet "metropol" kommer fra gresk "metropolis", som betyr «moderby». Fredrik Christian Schübeler. Fredrik Christian Schübeler, født 25. september 1815 i Fredrikstad, død 20. juni 1892 i Oslo, var en norsk botaniker. Schübeler var cand. med. og praktiserte en tid som lege, men han hadde alt tidlig hatt botaniske interesser og gikk fra 1848 helt over til botanikken. 1848–51 foretok han med offentlig stipend en omfattende utenlandsreise, hvor han studerte hagedyrkning og spesielt botaniske hager og museer. Deretter ble han universitetsstipendiat og konservator ved det botaniske museum og var fra 1866 professor ved universitetet i Kristiania og bestyrer av universitetets botaniske hage og museum. Han utga en rekke populære skrifter om hagedyrkning, slik som "Havebog for almuen" (1856) og "Kjøkkenhaven" (1865), som kom ut i flere opplag og ble oversatt til flere europeiske språk. Han foretok også forsøk med kulturplanter og fikk interesserte hagedyrkere over hele landet til å gjøre det samme. Schübelers gate på Tøyen, like ved Botanisk hage er oppkalt etter ham. Maybach 62. Maybach 62 er en modell av luksusbilmerket Maybach. Sifferet tilsvarer lengden på bilen. "Maybach 62" er altså 62 desimeter. Maybach 62 S. "Maybach 62 S" er sportsutgaven av "Maybach 62". Amy Winehouse. Amy Jade Winehouse (født 14. september 1983 i London, død 23. juli 2011 i Camden i London) var en engelsk soul-popsangerinne. Hun var kanskje mest kjent for sangen «Rehab» fra 2006. Winehouse debuterte i 2003 med albumet "Frank" hvorpå låta «Stronger Than Me» ble den største hiten. Høsten 2006 kom hennes andre album, "Back To Black", hvorpå singelen «Rehab» ble en kjent hit vinteren 2007. Winehouse hadde en jazz-bakgrunn, noe som hennes første album bærer preg av. Hun ble ofte beskrevet i pressen som en artist som har utviklet seg fra å være en kul jazzvokalist med hiphop-ambisjoner til å bli en fullblods souldiva. Referansene til gammel soul, Motown og 1960-tallet beskrives som bærebjelken i hennes musikk. Hun hadde en karakteristisk dyp kraftfull stemme. Amy Winehouse ble nominert til Brit Awards både i 2004 og 2007. Personlig liv. Den 18. mai 2007 giftet Winehouse seg med Blake Fielder-Civil i Florida. I august samme år la de seg begge inn på en avrusningsklinikk, men avbrøt oppholdet etter få dager. Det ble i løpet av 2007 gjort kjent at Winehouse slet både med rusmisbruk, spiseforstyrrelser og depresjoner. Høsten 2007 ble hennes mann arrestert og fengslet etter en razzia mot deres hjem i London. 16. juli 2009 var skilsmissen med Blake Fielder-Civil et faktum etter et turbulent ekteskap bestående av utroskap og krangler. 23. juli 2011 på ettermiddagen ble Amy Winehouse funnet død i sitt hjem i Camden i London. Dødsårsaken ble ikke fastslått, men ble av pressen antatt å være følgen av en overdose. Den 23. august forelå imidlertid resultat av de toksikologiske undersøkelsene fra obduksjonen. Rapporten sa at det ikke var påvist ulovlige (les:narkotiske) stoffer i prøvene, og bare moderate mengder alkohol, videre at man ikke hadde kunnet avgjøre dødsårsaken I slutten av oktober ble dødsårsaken endelig fastslått; Amy Winehouse hadde slett ikke bare moderate mengder alkohol i kroppen, med en promille på 4,16 var dødsårsaken alkoholforgiftning. Det er hevdet i ettertid at Winehouse døde 22. juli, på kvelden og ikke 23, som det ble hevdet først. Fylkesvei 63 (Buskerud). Fylkesvei 63 i Buskerud går mellom Skotselv i Øvre Eiker og Lyngdal i Flesberg. Veien er 27,0 km lang. Eksterne lenker. 063 Fylkesvei 99 (Buskerud). Fylkesvei 99 i Buskerud går mellom Letmolia og Låg i Flesberg. Veien er 7,9 km lang. Eksterne lenker. 099 Kathrin Zettel. Kathrin Zettel (født 5. august 1986 i Scheibbs) er en østerriksk alpinist. Hun slo gjennom i februar 2004 da hun tok gull i slalåm og sølv i kombinasjonen under junior-VM i Maribor. En måned senere debuterte hun i verdenscupen. Under VM 2005 i Santa Caterina kom hun på fjerde plass i slalåm. På mesterskapets siste dag var hun med på å ta sølv i den nye lagkonkurransen, sammen med lagkameratene Nicole Hosp, Renate Götschl, Benjamin Raich, Rainer Schönfelder og Michael Walchhofer. Hun vant sitt første renn i verdenscupen 25. november 2006, storslalåmrennet i Aspen. VM. Sølv i lagøvelsen St. Caterina 2005 Fylkesvei 131 (Buskerud). Fylkesvei 131 i Buskerud går mellom Kolsrud i Sigdal og Jerpetun i Flesberg. Veien er 13,7 km lang. Eksterne lenker. 131 Sagbruksprivilegier. Sagbruksprivilegier het i Norge den enerett personer eller sagbruk før 1860 kunne ha til å avvirke og forhandle skåren trelast. Eneretten kunne være hjemlet i lov eller sedvanerett. Privilegiene ble innført av den dansk-norske enevoldsregjeringen for å beskytte skogene mot uthogst og for å skape en inntekstkilde for staten. Handelen med trelast var i Norge opprinnelig fri, og etter at vannsagene ble innført fra 1503, anla bøndene mange små sagbruk, og drev handel fra disse, spesielt med hollenderne. Ofte forsynte de seg med tømmer fra kronens eller kirkens skoger. I 1587 ble det påbudt at alle sager som var oppført på kronens eller kirkens grunn, skulle nedlegges. Ved kongebrev av 15. august 1616 ble retten til å anlegge og bruke sagbruk knyttet til eiendom av egen odelsgrunn, og samtidig ble det laget en fortegnelse over alle anlegg i det sønnenfjelske Norge. Det var imidlertid lett å få bevilling til nyanlegg. Trelasthandelen samlet seg heretter mer og mer i byene, og byborgerne fikk ved kjøbstadsprivilegiene av 30. juli 1662 enerett til utskipning av trelast. Dette bidro til oppkomsten av flere byer som Drammen, Skien, Fredrikstad, Moss. En resolusjon av 6. september 1688 reduserte antallet sagbruk fra ca. 1200 til 664 og fastsatte hvor stor andel, av en samlet produksjon på 5 millioner bord, som hvert av disse, «kvantumsagene», skulle ha lov til å skjære. Innskrenkningene gikk i løpet av 1700-tallet av hensyn til bevarelsen av skogene stadig videre, slik at trelasthandelen ble samlet på stadig færre hender. Det utviklet seg et arvelig monopol, som i høy grad ble til skade for skogbøndene. Til slutt måtte loven ta disse under sin beskyttelse og lempe på de stramme båndene (forordning av 22. april 1795). Loven av 8. juni 1818 begrenset de gamle forbudene slik at bare innkjøpt tømmer måtte skjæres ved privilegerte sager; tømmer fra egen skog kunne man heretter skjære fritt. Ved lov av 26. august 1854 ble også denne resolusjonen opphevet fra 1. januar 1860. Håvard Melnæs. Håvard Grundt Melnæs (født 23. mars 1973) er en norsk journalist og forfatter som kommer fra Askim kommune i Østfold. Håvard Melnæs startet som frilansjournalist i Østfold-Posten i 1988. Fra 1996 til 2005 arbeidet Håvard Melnæs i ukebladet Se og Hør der han blant annet var med på å gjøre kronprinsesse Mette Marits far, Sven O. Høiby, til kjendis. I 2007 utgav Melnæs boka "En helt vanlig dag på jobben" der han forteller om sin tid som aktiv reporter i Se og Hør og kjendisenes forhold til bladet. Han er samtidig kritisk til sine egne og redaksjonens arbeidsmetoder og til underholdnings- og sensasjonsjournalistikken i Se og Hør. Utgivelsen og forfatteren fikk stor oppmerksomhet i mediene da boka kom ut. Šárka Záhrobská. Šárka Záhrobská (tsjekkisk uttale: [ˈʃaːrka ˈzaːɦropskaː]; født 11. februar 1985 i Benecko) er en tsjekkisk alpinist. Hun debuterte i internasjonale konkurranser allerede som 15-åring, og skapte overskrifter under VM 2001, da hun på sin 16-årsdag kom på 21. plass i storslalåm, selv om hun aldri tidligere hadde deltatt i noe verdenscuprenn. I verdenscupdebuten i 2002 kom hun på femte plass. Under VM 2003 kom hun på 9. plass i storslalåm. Året etter tok hun to bronsemedaljer i junior-VM (slalåm og storslalåm). Det hittil fremste resultatet kom under VM 2005 i Santa Caterina, da hun tok bronsemedalje i slalåm, bare slått av Janica Kostelić og Tanja Poutiainen. 27. februar 2005 vant hun sin første seier i verdenscupen, da hun gikk til topps i slalåm i San Sicario. 16. februar 2007 ble hun verdensmester i slalåm i Åre. Hun tok OL-bronse i slalåm i Vancouver 2010. VM-medaljer. VM 2007 Åre – gull i slalåm Brabus. Brabus er et tysk tuningfirma for Mercedes-Benz, Smart og Maybach. De har hovedkvater i Bottrop utenfor Düsseldorf. Firmaet ble grunnlagt av Bodo Buschmann i 1977. Blant de mest kjente modellene er Brabus CLS V12 S, også kalt «Rocket» med en en 6,3 l V12 på 730 hk og 1320 NM, men den er sperret på 1100 NM. Den har en toppfart på 366 km\t. Den har en pris på 348 000 euro. E V12 Barbus (Mercedes w210) kom i 1996 og hadde en 7,3 l v12 med 48 ventiler og 582 hk og 772 NM. E V12 Brabus (Mercedes w211) har en 6,3 l V12 på 640 hk og 1026 Nm. Den har en toppfart på 350,2 km\t. De har også mange andre modeller. Nāgaśripa-priccha Prajñāpāramitā. Nāgaśripa-priccha Prajñāpāramitā er en av de forkortede utgaver av den store Prajñāpāramitā Sūtra Sakefall. Sakefall er utbytte av bøter som ilegges for rettstridige handlinger. Slike tilfalt tidligere delvis private eller kommunene, men etter nyere norsk straffelov tilfaller alle bøter statskassen. Kate Pace. Kate Pace (født 13. februar 1969 i North Bay, Ontario) er en tidligere canadisk alpinist. Pace ble verdensmester i utfor 1993 i Morioka og i VM 1996 var hun én hundredels sekund fra en bronsemedalje. Hun vant seks verdenscupmedaljer i utfor i løpet av sin skikarriere og hun deltok i to olympiske leker. Under OL på Lillehammer kom hun på femte plass i utfor og 11. plass i super-G. Sakførerpartiet. Sakførerpartiet kaltes av og til i den konservative pressen i Norge på 1850- og 1860-tallet den liberale gruppen av reformvenner som forente seg med de opposisjonelle gruppene av bondepartiet (på stortinget 1868–69), og under Johan Sverdrups ledelse tok føringen i det nye, store venstrepartiet. Grensekonvensjonen av 1826. Grenseområdet mellom Norge og Russland i 1825Grensekonvensjonen av 1826 mellom Norge og Russland ble undertegnet 14. mai 1826 og regulerte for andre gang grensen mellom de to land. Avtalen av 1826 var ikke den første av sitt slag. Nøyaktig 500 år tidligere var det inngått en grense- og fredsstraktat mellom den russiske og norske konge (av 3 juni 1326, undertegnet i Novgorod. Grensen da gikk ved Lyngstuva. Skoltesameområdene Petsjenga, Pasvik og Neiden ble fra begynnelsen av 1600-tallet til først på 1800-tallet betraktet som et felles norsk-russisk skattland, det såkalte "fellesdistriktet". Frem til 1813 skattet skoltene både til Russland og til Danmark-Norge, men de sto under russisk verdslig og kirkelig jurisdiksjon. I perioden mellom 1814 og 1826 krevde heller ikke Sverige-Norge skatt av skoltene. Det var et dansk-norsk krav fram til slutten av 1700-tallet om en grense som la hele fellesdistriktet under Norge. Hvert år fra 1602 til et stykke ut på 1800-tallet dro fogden i Finnmark fra Vardøhus til Malmis (Kola by) for å legge frem den dansk-norske kongens territorielle krav overfor russerne. Russland mente å ha sterkere krav til fellesdistriktet, fordi de russiske samer (skoltene) var russiske borgere og de var i tillegg underlagt russisk jurisdiksjon. I tillegg hadde skoltene også tidligere mottatt privilegier av den russiske tsar og ikke minst hadde skoltenes viktigste handelsvei alltid gått østover. Da fogden i Finnmark unnlot å gjøre sine krav gjeldende i 1816, 1819 og 1822, tok de russiske myndigheter det for gitt at nordmennene hadde gitt avkall på fellesdistriktene. De klaget på at nordmenn hadde krenket skoltesamene og at soldatene fra Vardøhus hadde skutt rein som tilhørte samene. Konfliktene i 1820-årene bevirket at grensedistriktene ble besluttet delt. Etter oppdrag fra sine lands regjeringer laget to offiserer – oberst Spørck på norsk side, og oberstløytnant Valerian Galjamin på russisk – et grensekart sommeren 1825. Kartet var et kompromiss mellom norske og russiske krav og dannet utgangspunktet for grensekonvensjonen mellom Norge og Russland. Konvensjonen ble undertegnet i St. Petersburg den 14. mai 1826 (2. mai etter russisk tidsregning) av kongen av Sverige og Norge Karl XIV Johan og den russiske tsar Nikolai I. Sommeren 1826 ble det foretatt grenseoppgang og grensemerking. Grensegaten over land ble hugget 6 alen eller 5 arsjiner bred (ca. 4m). Djupålsprinsippet ble lagt til grunn for grensetrekkingen både i Pasvikelven og Grense Jakobselv. I 1920 ble Petsamo-området på russisk side overdratt til Finland og Norge hadde ikke lenger grense mot Russland (Sovjetunionen). Etter våpenstilstandsavtalen av 19. september 1944 måtte Finland gi tilbake Petsamo-området til Sovjetunionen, og den gamle grensen fra 1826 dannet igjen grensen mellom Norge og Russland. Catullus. Gaius Valerius Catullus (ca. 84. f.Kr – ca. 54 f.Kr.), også kjent som Catull, var en av de mest innflytelsesrike romerske diktere i det 1. århundre f.Kr. Hans dikt studeres stadig, og hans innflytelse kan stadig gjenfinnes innenfor diktningen og andre kunstformer. Han hører med til de tidligste lyriske dikterne i Romerriket. Biografi. Man vet lite sikkert om Catullus' liv. De fleste antikke kilder, som Suetonius og dikteren Ovid er samstemmige om at han ble født i eller i nærheten av Verona. Han var medlem av en førende ridderfamilie fra Verona, men levde i Roma det meste av livet. I 61. f.Kr. forelsket han seg i kvinnen som figurerer i diktningen hans som «Lesbia» (det vil i «kvinnen fra Lesbos» en øy i Egeerhavet som var hjemstedet til Sapfo). I 57. f.Kr. fulgte han sin venn Memmius til Bithynia, hvor Memmius hadde fått stillingen som propraetor. Catullus' eneste politiske stilling var ett år som stabssjef for guvernøren i Bithynia. Det er usikkert når Catullus døde. Enkelte antikke kilder forteller at han døde av utmattelse 30 år gammel. Tradisjonelt sies han å ha levd fra 84 f.Kr. til 54 f.Kr., siden man ikke kjenner noe dikt fra etter 54 f.Kr. Diktning. Catulls forfatterskap har blitt overlevert i en antologi med 116 "carmina" (sanger). Disse kan deles i tre: 60 korte dikt på ulike former, 8 lengre dikt og 48 epigrammer. Om det er Catull selv eller noen andre som står for rekkefølgen på diktene, vites ikke. Catull regnes blant neoterikerne, en gruppe unge poeter som hentet inspirasjon fra hellenistisk diktning fra 200-tallet f.Kr. Alle disse diktene viser den epikureiske holdningen til Catull og vennene hans. De holdt seg for det meste utenfor politikken og var mest interessert i poesi og kjærlighet; man foretrakk "venustas" (sjarm) fremfor "virtus" (dygd, bevist i det politiske eller militære) som blant andre Cicero forfektet. Romerske diktere tok vanligvis for seg spørsmål om livets virkelige verdier ("mos maiorum") og mening. Catull skriver heller om kjærlighetens gleder og sorger. Han utleverer egne følelser og lyster, og bryr seg lite om det romerske idealet om måtehold. Denne subjektiviteten var ny i den romerske litteraturen, og dannet skole for en diktning der «den personlige kjærlighetsopplevelsen står i sentrum». Senere sto Tibull, Properts og Ovid for liknende dikt. De åtte gjenværende diktene er syv hymner og ett "epillion" (et lite epos),en sjanger foretrukket av neoterikerne. En stadig tilbakevendende skikkelse i Catulls amorøse dikt er kvinnen Lesbia. Kjærligheten til henne beskrives i alle faser, fra første tilnærming til avsluttende motvilje og hat. Både Tibull og Properts dikter opp en kvinne med navn etter greske øyer som sin elskede, henholdsvis Delia og Cynthia, men i motsetning til dem tror man Lesbia sto for en virkelig kvinne, Cloadia. 113 dikt av Catullus har blitt bevart for ettertiden. Disse er blitt oversatt til nynorsk av Erik Eggen, Sigmund Skard og Asgaut Steinnes (Samlaget 1978). De er også blitt oversatt til bokmål av Johann Grip og Henning Hagerup (Tiden 1996). Dainippon Zokuzōkyō. Dainippon Zokuzōkyō (大日本續藏經), «Samling av Buddhistiske tekster i Japan» (1912–1922) ofte forkortet Zokuzokyō eller 卍, består av 150 bind og inneholder 1684 tekster. Denne artikkelen fokuserer på tekster i bind 51–150 som ikke er tilstede i tekstsamlingen Taishō Shinshū Daizokyō. For innholdet i de 50 første bindene, se artikkelen Dainippon Zokuzōkyō, bind 1–50. Clube Atlético Mineiro. Clube Atlético Mineiro, oftest omtalt som Atlético Mineiro, er en fotballklubb fra byen Belo Horizonte i delstaten Minas Gerais, Brasil. Klubben ble stiftet 25. mars 1908, og er en av Brasils mest tradisjonsrike fotballklubber. De spiller i svart- og hvitstripede trøyer, svart shorts og svarte strømper. Klubbens kallenavn "Galo", kommer av maskoten som er en hane. Atlético Mineiro var den første klubben som vant en offisiell Série A tittel i 1971. Dette er imidlertid foreløpig eneste gang de har vunnet denne turneringen. De innehar imidlertid rekorden i antall Minas Gerais delstatsmesterskap, med 38 titler. Klubben rykket ned til Série B for første gang etter opprettelsen av det nye ligasystemet i 2005. Med første plass i divisjonen i 2006, er de imidlertid tilbake i Série A igjen foran 2007-sesongen. Klubbens erkerival er Cruzeiro, som kommer fra samme by. Av berømte spillere som tidligere har spilt for klubben kan nevnes Gilberto Silva, Reinaldo, Juliano Belletti og Guilherme. Eksterne lenker. Atlético Mineiro Atlético Mineiro Christin Cooper. Christin Cooper (født 8. oktober 1959) er en tidligere amerikansk alpinist fra Ketchum i Idaho. Coopers beste sesong var i 1982, da hun endte på tredje plass sammenlagt i verdenscupen sammenlagt. Under verdensmesterskapet samme år tok hun tre medaljer (sølv i slalåm og storslalåm, bronse i kombinasjonen). Under OL 1984 i Sarajevo vant hun sølv i storslalåm, og sikret dermed amerikansk dobbeltseier (gullmedaljen gikk til Debbie Armstrong). Da Christin Cooper la opp etter denne sesongen, 24 år gammel, hadde hun vunnet sju verdenscuprenn og stått på seierspallen 26 ganger. Extremadura. Extremadura er en autonom region vest i Spania. Den består av to provinser, Cáceres i nord og Badajoz i sør. Hovedstaden er Mérida, som ligger i Badajoz. Badajoz og Cáceres er henholdsvis Spanias største og nest-største provins. I nord grenser Extremadura til Castilla y León, i øst til Castilla-La Mancha, i sør til Andalucia og i vest til Portugal. Andre viktige byer i Extremadura er: Trujillo, Guadalupe, Plasencia, Alburquerque, Olivenza, Jerez de los Caballeros og Zafra. Fylkesvei 107 (Buskerud). Fylkesvei 107 i Buskerud går mellom Stærnes og Mykstu bru i Rollag. Veien er 15,4 km lang. Eksterne lenker. 107 Fylkesvei 108 (Buskerud). Fylkesvei 108 i Buskerud går mellom Veggli og Lien i Rollag. Veien er 4,9 km lang. Eksterne lenker. 108 Fylkesvei 116 (Buskerud). Fylkesvei 116 i Buskerud går mellom Kravikfjord bru og Hvåle i Nore og Uvdal. Veien er 9,8 km lang. Eksterne lenker. 116 Sandwell. Sandwell er et administrativt distrikt med status som "metropolitan borough" i West Midlands i England. Administrasjonssenteret er Oldbury, mens den største byen er West Bromwich. Årsaken til at en mindre by ble valgt som administrasjonssenter er gammel rivalisering mellom West Bromwich og Smethwich. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Warley i Worcestershire samt West Bromwich og Rowley Regis i Staffordshire. I 1986 ble grevskapsrådet i West Midlands oppløst, og alle distrikter i grevskapet fikk status som metropolitan boroughs. Det grenser mot City of Birmingham i øst, Dudley i sør, Walsall i nord og City of Wolverhampton i nordvest. Det har navn etter Sandwell Priory, et kloster som man finner ruinene av i Sandwell Valley. Det har vært diskusjoner om å endre navnet fordi mange utenfor West Midlands ikke har noe fast holdepunkt om hvor det ligger, men en undersøkelse blant innbyggerne i juni 2002 viste at 65 % ville beholde navnet Sandwell. Sandwell College ble opprettet i 1986 ved en sammenslåing av Warley College og West Bromwich College. Fylkesvei 118 (Buskerud). Fylkesvei 118 i Buskerud går mellom Gvammen og Vrenne i Nore og Uvdal. Veien er 1,2 km lang. Eksterne lenker. 118 Fylkesvei 120 (Buskerud). Fylkesvei 120 i Buskerud går mellom Rødberg i Nore og Uvdal og Bruvoll i Hol. Veien er 56,3 km lang. Eksterne lenker. 120 Cruzeiro Esporte Clube. Cruzeiro Esporte Clube, oftest omtalt som Cruzeiro, er en fotballklubb. som kommer fra byen Belo Horizonte i delstaten Minas Gerais, Brasil. Klubben ble stiftet 2. januar 1921 av italienske immigranter, da under navnet "Palestra Itália". Som følge av at Brasil ble involvert i andre verdenskrig ble det i 1942 forbudt for klubber å bruke navn som inneholdt henvisninger til fiendtlige land. Dette resulterte i at klubben skiftet til sitt nåværende navn, offisielt presentert i november samme år. Cruzeiro er blant Brasils mest tradisjonsrike og suksessfulle fotballklubber. Etter at det moderne ligasystemet ble introdusert i 1971 har de aldri vært utenfor den øverste divisjonen (Série A) – noe de er alene om sammen med Internacional og Flamengo. De er også det eneste laget som har tatt "The Treble" i Brasil med seier i både Série A, den brasilianske cupen og delstatsmesterskapet, noe de klarte i 2003. Denne sesongen satte de også et par så godt som uslåelige rekorder, med 100 poeng og over 100 scorede mål i Série A. Triumfen i 2003 er lagets foreløpige eneste ligatittel. Andre meritter inkluderer to Copa Libertadores (1976 og 1997), fire cuptitler og 34 Minas Gerais delstatsmesterskap. Klubben spiller i mørkeblå trøyer og hvite shorts. Hjemmebanen heter "Mineirão", som deles med erkerivalen Atlético Mineiro. Noen berømte spillere som har spilt for klubben inkluderer Ronaldo, Rivaldo, Dida, Cris, Serginho og Giovane Élber. Alpaca Ensemble. Alpaca Ensemble er et norsk samtidsmusikkensemble med varierende besetning, forankret i den klassiske pianotrioen Trio Alpaca og komponist/saxofonist Eirik Hegdal. De har gitt ut EP-en "Skråpanel" og albumene "Tapet Tapet" (Jazzaway, 2007), "Elevator" (Øra Fonogram, 2010) og "Systema Naturae" (Øra Fonogram, 2010). For "Systema Naturae" ble de nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen samtidsmusikk. Musikken er skrevet av Hegdal og ligger i krysningspunktet mellom jazz og samtidsmusikk. Tor Haugerud deltar på perkusjon på "Tapet Tapet". Musikken til "Elevator" er skrevet av Hegdal, med tekst av Matt Burt. Brat. Brat (etablert 2004 i Trondheim) er en norsk jazzkvartett utsprunget av jazzlinja på NTNU. Den består av saxofonistene Eirik Hegdal og Kjetil Møster, bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Ole-Thomas Kolberg. Grêmio Foot-Ball Porto Alegrense. Grêmio Foot-Ball Porto Alegrense, oftest omtalt som Grêmio, er en tradisjonsrik fotballklubb fra byen Porto Alegre i delstaten Rio Grande do Sul, Brasil, stiftet 15. september 1903. Klubben spiller i hvit-, svart- og blåstripede trøyer, svarte shorts og hvite strømper. Hjemmebanen heter "Olímpico Monumental", og tar drøyt 54 000 tilskuere. Grêmios erkerival er Internacional, og derby'ene mellom disse to klubbene er et av de mest beryktede i Brasil. Klubben spiller for tiden i Brasils toppdivisjon (Série A), etter å ha blitt nummer tre i 2006-sesongen. Grêmios viktigste meritter er to Série A titler (sist i 1996), to Copa Libertadores (1983 og 1995), fire cuptitler og 34 Gaúcho delstatsmesterskap. I tillegg vant de Interkontinentalcupen i 1983. Ronaldinho innledet sin karriere i klubben, og andre kjente ex-spillere er blant annet Emerson (nå AC Milan), Anderson, Lucas Leiva og Mário Jardel. UseModWiki. UseModWiki er en type wikiprogramvare utviklet mellom 1999 og 2000 av Clifford Adams, basert på programmeringsspråket Perl. Det er lisensiert under GNU General Public License. Sider i UseModWiki lagres som vanlige filer, ikke i en relasjonsdatabase. Adams laget programvaren for sitt Usenet Moderation Project (Usemod) som eksisterte fra 1991 til 1999. Han baserte sin programbare på AtisWiki 0.3, laget av Markus Denker. Denne var igjen basert på CvWiki, laget av Peter Merel. CvWiki var basert på Wiki Base, wikiprogramvaren til Ward Cunninghams WikiWikiWeb. Den første internettsiden som brukte UseModWiki var Clifford Adams' egen side usemod.com, som hadde brukt AtisWiki fra 11. oktober 1999. Den andre hjemmesiden som tok i bruk UseModWiki var MeatballWiki, som ble laget av Adams og Sunir Shah. Fra januar 2001 til begynnelsen av 2002 ble UseModWiki brukt av alle versjoner av Wikipedia. Utviklerne i Wikipedia-miljøet utviklet senere den programvaren som idag er kjent som MediaWiki, men enkelte mindre prosjekter fortsatte å bruke UseModWiki frem til desember 2003. Dette gjaldt blant annet norsk Wikipedia. I desember 2003 ble de siste prosjektene flyttet over fra UseModWiki til den nye programvaren, som dengang het «fase 3». UseModWiki er teknisk forholdsvis enkel og lett å installere, sammenlignet med annen wikiprogramvare. Programvaren er lite avansert og med begrenset funksjonalitet. Sidetitlene kan ikke inneholde mellomrom. Programvaren har heller ikke funksjonalitet for å laste opp bilder slik som i MediaWiki, men bilder lagret på andre nettsteder kan brukes på sidene. Mange av funksjonene utviklet for MediaWiki, som kategorier, innholdsfortegnelser osv., mangler også. Børre Næss. Børre Næss (født 23. januar 1982) fra Efteløt i Kongsberg er en norsk langrennsløper. Han debuterte i verdenscupen 8. mars 2003, da han ble nummer 64 på den klassiske femmila i Holmenkollen. Fra og med 2004 har han utelukkende deltatt i sprintøvelser. Per 25. januar 2008 har Børre Næss vunnet tre enkeltrenn i verdenscupen, og har vært på pallen totalt sju ganger. I 2006 gikk han til topps under norgesmesterskapet som ble arrangert i Kongsberg. Under NM i 2008 i Granåsen ble han nummer 3 i sprinten. Agder Energi. Agder Energi er et energiselskap som er resultat av en fusjon 30. juni 2000 mellom Aust-Agder Energi (AAE), Vest-Agder Energiverk (VAE) og Kristiansand Energiverk (KEV). Selskapet eies av 30 Agderkommuner (54,5 %) og Statkraft (45,5 %). Selskapets hovedkontor ligger i Kristiansand. Selskapet eier 31 og er deleier av 16 kraftverk, og disse har en årlig gjennomsnittsproduksjon på 7,8 TWh. Konsernsjef er Tom Nysted og styreleder er Sigmund Kroslid. Selskapet ble ved fusjonen verdsatt til 14,8 milliarder kroner. Eierandelene ble fordelt med 31,23% på AAE-kommunene, 38,36% VAE og 27,96% KEV. Statkraft Holding kjøpte 45,5% av aksjene i Agder Energi i 2002. Agder Energi har som visjon å være et ledende norsk konsern innen fornybar energi. Konsernets virksomhet omfatter produksjon, distribusjon og salg av energi, samt energitilknyttede tjenester. Agder Energi har 1 580 ansatte. Se også www.ae.no. Agder Energi er eier av Fjeldskår vindmøllepark ved Lindesnes. Trio Alpaca. Pianotrioen Trio Alpaca er sentrale utøvere av ny musikk i Norge, og har fått flere verk skrevet til seg. Trioen, bestående av Sigrid Stang (fiolin), Marianne Baudouin Lie (cello) og Else Bø (piano) ble stiftet i 1996 i Trondheim. De har samarbeidet bl.a. med Øyvind Brandtsegg (komponist/elektronikk), sangeren Anne-Lise Berntsen og saksofonisten/komponisten Eirik Hegdal. Trio Alpaca har i en utvidet versjon (Alpaca Ensemble) gitt ut verket "Skråpanel" (2007) av Eirik Hegdal. Sport Club Internacional. Sport Club Internacional, oftest omtalt som Internacional, er en tradisjonsrik fotballklubb fra byen Porto Alegre i delstaten Rio Grande do Sul, Brasil, stiftet 4. april 1909. Klubben spiller i røde trøyer og hvite shorts og strømper. Hjemmebanen heter "Beira-Rio", og har en kapasitet på drøyt 58 000 tilskuere. Erkerivalen er Grêmio, som de har spilt noen klassiske derbys mot gjennom tidene. Internacional hadde en minneverdig 2006-sesong, som endte med andreplass i ligaen (Série A) og seier både i Copa Libertadores og i VM for klubblag. I finalen i sistnevnte turnering beseiret de selveste Barcelona med 1-0, og fulgte dermed opp den brasilianske suksessen fra året før (São Paulo slo da Liverpool i finalen med samme sifre). Klubben har utover dette tre Série A titler (som alle er vunnet på 70-tallet), en cuptittel og 37 Gaúcho delstatsmesterskap. Noen berømte ex-spillere er Dunga, Cláudio Taffarel, Lúcio og André Cruz. Eksterne lenker. Internacional Internacional Fylkesvei 514 (Telemark). Fylkesvei 514 i Telemark går mellom Treungen og Nesland i Nissedal. Veien er 26,7 km lang (utenom fergestrekningen). Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 354. Eksterne lenker. 514 Bergtunveien (Oslo). Bergtunveien (1-13, 2-20) er en vei i Oslo. Den går på tvers mellom gatene Linjeveien, og et kryss der veien deler seg i tre; til Høybråtenveien i to retninger, og Bjerkeliveien. Gaten som krysser Bergtunveien heter Fredheimveien. Bergtunveien ligger i bydel Stovner. Slaget ved Little Bighorn. Little Bighorn er et fjellområde hvor et av de største slagene mellom indianere og de hvite foregikk, og er det største slaget under indianerkrigene der indianerne vant. Slaget var en del av Black Hills-krigen, som varte fra 1876 til 1877. Slaget. Custer under slaget ved Little Bighorn I selve slaget møttes hundrevis av sioux- og cheyenne-indianerne det amerikanske 7. kavaleriregiment under ledelse av oberstløytnant George Armstrong Custer. Det amerikanske kavaleriet var sendt ut av den amerikanske stat for å stoppe gruppen av sioux- og cheyenne-indianerne, som ble ledet av blant andre Sitting Bull og Crazy Horse. Amerikanerne hadde ikke ventet at indianerne hadde samlet så mange krigere som de hadde, og gjorde mange feil da de skulle disponere og plassere troppene sine. Custer beordret blant annet at troppen skulle deles i to, noe som skulle vise seg å bli fatalt for gruppen under hans ledelse. De ble drevet opp på en høyde der til slutt alle som en ble drept av indianerne, som angrep fra alle kanter. Custer skal ha vært blant de siste fem til ti soldatene som døde. Amerikanske historieskrivere har hatt en tendens til å kalle slaget for en «massakre», mens det som skjedde ved Wounded Knee kalles et «slag». Wounded Knee var imidlertid en massakre mot ubevæpnede menn, kvinner, barn og gamle, mens begge parter i Little Bighorn var bevæpnet. Ettervirkninger. Selv om indianerne vant dette slaget, skulle nettopp dette få store konsekvenser for dem selv. Seieren førte til at «Den amerikanske staten» ble sterkt provosert og sendte inn større styrker for å stoppe det som ble oppfattet som et indiansk overtak. Frykten som ble vakt, med store overskrifter i avisene, skapte en ny bølge indianerhat blant de hvite, med mord og massakrer i kjølvannet. Indianerne som hadde slåss ved Little Bighorn, inkludert deres leder Sitting Bull, var stadig på flukt. Mens Sitting Bull og hans stamme flyktet til Canada, overgav de andre seg på grunn av sult og sykdom. Sitting Bull vendte noen år tilbake til USA og overgav seg til myndighetene. Indianerhøvdingen, som hadde vært en av de mest respekterte og største indianerlederne, ble senere med på Buffalo Bills omreisende sirkus i Amerika for å la seg vise fram. Tripitaka Koreana. Tripitaka Koreana er en koreansk samling av mahāyāna-tekster, som er inngraverte på 81 340 trykkplater av tre fra 1200-tallet. Det er verdens største og eldste intakte versjon av en buddhistisk kanon i kinesisk skrift, og er uten en eneste kjent skrivefeil i dens 52 382 960 tegn, mer enn 1514 titler og 6 568 bind. Hver treplate er 70 cm bred og 24 cm lang, tykkelsen varierer fra 2,6 til 4 cm, og veier 3–4 kilogram. Skriftsamlingen befinner seg i dag i det buddhistiske Haeinsatempelet i Sør-Gyeongsangprovinsen i Sør-Korea. Den første Tripitaka Koreana (1087). Tripitaka Koreana ble opprinnelig inngravert på treplater i året 1087 da det koreanske kongedømmet Goryeo ble invadert av Khitan i den tredje krig mellom Goryeo og Khitan. Arbeidet med å gravere tekstene inn på treblokkene ble ansett som en måte å påkalle Buddha's hjelp. Goryeo var navnet på Korea fra det 10. århundre fram til det 14. århundre. Tekstsamlingen ble derfor opprinnelig kalt egentlig "Koryŏ Taejanggyŏng" (MR) eller "Goryeo Daejanggyeong" (RR). Unger den mongolske invasjonen av Korea i 1232, ble den første utgaven ødelagt av hærstyrkene til Dsjengis Khan; bare noen få spredte deler av trykkplatene er bevart. «Koryŏ Tripitaka» tjente senere som referanse for Taishō Shinshū Daizokyō. Den andre Koreana Tripitaka (1236-1251). Under den mongolske invasjonen ble Goryeos hovedstad flyttet til Ganghwa. Der beordret kong Gojong å lage en ny og revidert utgave. Inngraveringen på treplater tok 16 år, fra 1236 til 1251. I 1398 ble platene flyttet til Haeinsatempelet, hvor de er oppbevart i fire bygninger. Hver treplate ble laget av bjørk fra de sørlige øyene av Korea, og ble behandlet på en spesiell måte for å hindre forringelse av treverket. Treplatene ble først lagt i sjøvann i tre år, hvorpå de ble beskjærte til sin endelige form og kokt i saltvann. Etterpå ble treplatene plassert i skyggen og utsatt for vind i tre år, før tekstene ble inngravert på dem. Etter at hver treplate var blitt inngravert med tekst, ble den dekt av en giftig lakkering som holdt insekter unna, og med metall for å hindre at treet skulle vri seg. På hver treplate er det på begge sidene inngravert 23 linjer med tekst, med 14 tegn per linje, det vil si 644 tegn på hver treplate. Kalligrafien er en vakker kinesisk stil fra Sung-Kina, og Tripitaka Koreana er derfor kjent for sin estetiske verdi. Stilen er svært konsistent, og kan tyde på at én enkelt mann inngraverte hele samlingen. Ifølge koreanske kilder ble arbeidet utført av mester-kalligrafen Ou-yang Hsun. Det er imidlertid senere blitt antatt at et team på 30 menn arbeidet med å gravere tekstene inn på platene. Tripitaka Koreana er også enestående i sitt slag fordi fordi den inneholder unike gjengivelser av flere tekster i versjoner på gammelt Nordlige Sung-kinesisk, Khitansk, og gammel-koreansk. I tillegg inneholder den tekster skrevet av respektable koreanske munker. Tripitaka Koreana er orientalistenes eneste kilde til mange av de eldre kinesiske og khitan-versjonene av tekstene. Haeinsatempelet i ble i 1995 plassert på UNESCOs verdensarvliste. UNESCOs komité har beskrevet Tripitaka Koreana som en av de «aller viktigste og mest komplette samling av Buddhistiske lærebøker i verden». Mime (mytologi). a>, for å vinne kunnskapen. Adolf Lange, 1903 Mime (norrønt "Mímir") er en av jotnene eller æsene i norrøn mytologi, og ble regnet som den klokeste av alle. Han voktet kunnskapens brønn, Mimes brønn, som ligger under ei av røttene til verdenstreet Yggdrasil. Mime er også fremstilt som et norrønt motstykke til gresk mytologis orakel når Mimes avskårne hode omtales som Odins rådgiver. Mime - Ås (gud) eller jotun? Kildene gir ikke noe klart svar på om Mime er en Ås (Gud) eller en jotun. oppgir uten kildehenvisning av han er jotun. Dette støttes på enkelte andre nettsteder. I sin bok "Norrøn mytologi" skriver forfatteren Idar Lind: "«Mime. Ås eller jotun som bur ved Mimesbrønnen, under Yggdrasil.»" Hilda Ellis Davidson: "Nordisk mytologi" omtaler Mime som en gud. Det er spekulert i Mimes avstamning på bakgrunn av et sitat i Håvamål: "«Nie tryllesongar fekk eg, av den fræge son til Bolthorn, far til Bestla; og drikke eg fekk av den dyre mjøden, aust opp av Odrere.»" En tolkning av dette kan være at Mime er sønn av Bolthorn, og han blir dermed bror til Bestla (Odins mor) og blir faktisk Odins onkel. Bolthorn er en jotun, og teorien om hans mulige jotun-avstamning stammer herfra. Selv om Mime regnes blant jotnene har han en høy anseelse blant æsene (gudene) på grunn av sin visdom og sin stilling som vokter av kunnskapens brønn. Kildene sier ikke noe om stridigheter mellom Mime og æsene slik de ellers forteller om kamper mellom æser og andre jotner. Vokteren av Mimes brønn. Mime omtales som en klok mann, den viseste blant gudene, og hans klokskap kommer av at han vokter kunnskapens brønn og drikker av den hver dag. Odin har også drukket av denne brønnen og fått visdom, men for å få det måtte han pantsette sitt ene øye. Dette øyet omtales i kildene som Valfaders pant. Gissel i striden mellom vaner og æser. Etter krigen mellom æsene og vanene ble partene enige om å utveksle gisler. Vanene utleverte Njord og Frøy som gisler til æsene. Fra æsene utleverte man Høne og Mime. Vanene var etter hvert misfornøyd med de gislene man fikk fra æsene – spesielt med Høne som etter æsenes anbefaling var blitt utnevnt til høvding, og de hevnet seg med å hugge hodet av Mime og sende det tilbake til æsene. Mimes hode som orakel. Odin tok vare på Mimes hode når de fikk det tilbake fra vanene. Han preparerte det med urter for at det ikke skulle råtne, og ga det trolldomskraft slik at det fikk en status som orakel eller rådgiver hos Odin. Odin spør Mimes hode til råds når ragnarok inntreffer. Kildelitteratur om Mime. Mime er ikke mye omtalt i den norrøne mytologiens kildeskrifter. De viktigste stedene han omtales er i Voluspå i Den eldre Edda (Den poetiske Edda) og i Snorres Ynglingesaga. Voluspå. Mimes visdom skyldes at han drikker av denne kunnskapens brønn hver dag av hornet Gjallarhorn. Gjallarhorn nevnes også som det hornet guden Heimdall blåser i for å varsle verdens undergang – ragnarokk. Odin har også fått drikke av Mimes brønn, men for å få lov til det måtte han først sette det ene øyet sitt i pant. Han er siden alltid omtalt som den enøyde. Mime nevnes også mot slutten av Voluspå når Odin rir til Mimesbrønnen og spør Mime til råds når Ragnarok begynner. Begge disse omtaler av Mime gjenfinnes også i Snorre Sturlassons Gylfaginning. Ynglingesagaen og krigen mellom æser og vaner. Mime ble sendt av æsene som gissel til vanene sammen med guden Høne etter vanekrigen. Snorre skriver om dette i Ynglingesagaen: "«Odin for med en hær mot vanene; men de sto seg godt mot ham og verget landet sitt; det skiftet med seier for dem, de herjet landet for hverandre og gjorde skade. Da begge parter ble lei dette, stevnte de hverandre til forlik, og ga hverandre gisler. Vanene ga sine gjeveste menn, det var Njord den rike og sønnen hans, Frøy; æsene ga derimot en mann som het Høne, og sa at han høvde så godt til å være høvding, han var stor og en meget vakker mann; med ham sendte æsene en som het Mime, en merkelig klok mann, og vanene ga derimot den viseste mann i sin flokk, han het Kvase. Da Høne kom til Vanaheim, ble han straks gjort til høvding; Mime gav ham råd i alt. Om Høne var på ting eller stevner og Mime ikke var med ham, og det kom vanskelige saker opp, svarte han alltid det samme: «De andre får rå». Da gikk det opp for vanene at æsene nok hadde sveket dem i mannebyttet. Så tok de Mime og hogg hodet av ham og sendte det til æsene. Odin tok hodet og smurte det med urter slik at det ikke kunne råtne, kvad så galdrer over det og ga det slik kraft at det talte med ham og sa ham mange skjulte ting.»" Hrafnagaldur Óðins. Det norrøne diktet "Hrafnagaldur Óðins" nevner også Mime og Mimes brønn. Opphavet til dette diktet er bestridt. Historikeren Sophus Bugge hevder det er skrevet så sent som i det 17. århundre, mens andre (Annette Lassen) tidfester det som en middelaldersk kilde. Tolkninger av Mimes rolle i forhold til andre mytologier. Motivet med en ånd eller guddom som vokter og byr fram livgivende eller kunnskapsgivende drikk fra en kilde er kjent fra andre primitive mytologier. I boka "«Edda i aust»" av Arnt Løftingsmo viser han blant annet til den finske religionshistorikeren Uno Harva som har påvist motivet i både egyptisk mytologi og russiske sjamanistiske kulter. Den finske folkloristikk-professoren Kaarle Krohn har ifølge samme bok påvist likhet mellom hodeskalle-rituset som Odin gjennomførte med Mimes hode og sjamanistiske religioner som tar vare på og gjør ære på hodeskallen til den første i ætta eller den første sjamanen. Krohn hevder at det fins paralleller i greske sagn og hos de paleosibirske jukagirene. Jukagirene har praktisert skikken med å spørre skallen om råd helt opp mot moderne tid. Metoden som brukes kan ha vært å bruke skallen som en slags terning og få den til å svare «ja» eller «nei». Løftingsmo refererer også til tyske mytologer fra 1800-tallet (Wilhelm Mannhardt, Adalbert Kuhn) som hevder at valfaders pant var sola. Ernst Siecke hevdet på 1900-tallet at Odins blinde øye var månen, mens det andre øyet var sola. Drikkehornet Gjallarhorn som Mime drikker av fra brønnen blir dermed et månesymbol, og den svenske religionshistorikeren Åke Ohlmarks har hevdet at også guden Heimdalls horn – det samme Gjallarhorn – er månen. Løftingsmo sammenligner nå denne myten med det jødiske hornet sjofar som også er et månesymbol, og også kan brukes både som blåseinstrument og drikkebeger. Mimes brønn er også sammenlignet med det greske orakelet. I Delfi i Hellas var det en åpning i jorda som det steg velluktende dufter opp fra, og prestinnen drakk også her av en magisk kilde som ga henne den fullkomne spådomsevnen. Etymologi. En tolkning er forbindelsen til begrepene visdom og hukommelse, og betyr «den som husker». Navnet er beslektet med det gammelengelske "mimorian", latisk "memor" og den indoeuropeiske ordstammen "*smer-", eller "*mer-". Den andre tolkningen peker på forbindelsen til den gammelnorske "meima" (mål) eller det anglosaksiske "māmrian" (grublende) og er avledet fra det indoeuropeiske "*mer-" i betydningen den endelige, den som taper sin skjebne. Arne Tuft. Arne Tuft (født 16. januar 1911 i Hønefoss, død 23. juni 1989 i Oslo) var en norsk langrennsløper. Han var bestefaren til den canadiske syklisten Svein Tuft. Gjettum ungdomsskole. Gjettum skole er en ungdomsskole på Gjettum som ligger i Bærum i Akershus, ikke veldig langt fra Sandvika. De fleste som går på Gjettum kommer fra barneskolene Løkeberg, Evje og Levre skole. Historie. Skolen ligger i den gamle jordbrukskommunen Bærum, og skolen har fått sitt navn etter en av nabogårdene – "Gjettum". Gårdsnavnet er satt sammen av ordene «geit» og «heim». Navnet har sitt opphav fra 600 år tilbake, da først som «Gæitænni», senere som «Giettumb», «Giettum» og til slutt «Gjettum». Dette er forklaringen på at geiten er Gjettums symbol. Skolen stod bygget ferdig som den nye framhaldsskolen i bygden i 1959 – en skolebygning som skulle romme samtlige framhaldsskoleklasser som var spredt rundt omkring i bygden. Skolen var en praktisk orientert skole, og da hadde den behov for rom og utstyr til aktiviteter som søm, veving, sveising, snekring og matlaging. Skolen har fremdeles i dag en smie knyttet til sløydsalen. Gjettum skole ble bygget som et datidens arkitektonisk mesterverk, og skolen var lenge et flaggskip for skolebygninger. Det betyr idag at vi må ta hensyn til verneinteresser, hvis noe skal gjøres med bygningen. I 1968 startet det første ungdomsskolekullet ved skolen, med ni fulle klasser på trinnet. Ordningen med niårig grunnskole stilte nye krav til skolebygget, og flere ombyggelser og renovasjoner har vært nødvendig for å fylle opp disse kravene. Skolen fremstår i dag med en klasseromsbasert bygning. Skolen var tidlig ute med teamorganisering, med tema– og prosjektbasert undervisning. Det har hele tiden vært et mål å få dette til i en slik tradisjonelt innredet skole. Skolen har hele tiden lagt vekt på aktiviteter som skaper fellesskap og tilhørighet i miljøet. Skolens tradisjonsrike ball for 10. klasse ble første gang arrangert i 1973. Gjettumstafetten og en orienteringsdag for hele skolen er også to arrangementer med lange tradisjoner. Skolen ligger ikke lenger i sentrum av et jordbruksområde. Nå ligger det villa– og rekkehusbebyggelse, kontorbygg og handels– og sevicesentrene Sandvika og Bekkestua i skolens nærområde. Skolen fikk høsten 2001 en paviljong, som 10. klasse idag holder til i. Sommeren 2006 ble en paviljong nr. 2 bygget, og den er en musikkpaviljong. Det gamle musikkrommet ble da et klasserom for de nye 8. klassene som begynte det året. Paviljongene er blant elevene kalt «brakkene» og «musikkbrakkene». For sistnevnte paviljong er også «MP3» et hyppig brukt kallenavn, da dette er navnet på det største rommet (MusikkPaviljong, rom 3). I løpet av skoleåret 2006/07 fikk også samtlige klasserom, grupperom og datarom air conditioning-anlegg, da det ble foretatt målinger og det ble bevist at luften var for dårlig. Selv om skolen fikk ny aircondition i noen av klasserommene er luften fortsatt for dårlig nå i 2009/2010. Veldig mange elever sliter med og puste etter en time i de fleste klasserommene. Klassene. Skolen har det mer og mer vanlige systemet med duogrupper. F.eks. 8A (15 elever) + 8B (15 elever) = 8AB (30 elever). Dermed kan 8AB splittes, slik at 8A og 8B kan ha to forskjellige fag samtidig. Hver gruppe har en kontaktlærer. Skolen har også en egen mottaksklasse, som heter MOT, for minoritetsspråklige elever. Denne klassen er trinnsuavhengig, så det går elever der, med alder som hører til alle ungdomsskoletrinn. Streiken 2008. Den 26. mai 2008 ble skolen rammet av skolestreiken. 25 lærere ble tatt ut. Kun et fåtall av årets 10. trinn ble trukket ut til muntlig eksamen på grunn av manglende lærere innen de forskjellige fag. Solihull (distrikt). Solihull er et administrativt distrikt med status som "metropolitan borough" i West Midlands i England. Det har navn etter administrasjonssenteret, byen Solihull. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Solihull og det meste av Meriden landdistrikt. I 1986 fikk det i likhet med de andre distriktene i West Midlands status som metropolitan borough. Motorveiene M6 og M40 går langs distriktets grenser, og M42 går mellom den urbaniserte delen i nord og den mer landlige i sør. De gode kommunikasjonsmulighetene har ført til at blant annet National Exhibition Centre og Birmingham International Airport har blitt lagt til distriktet. Matti Lähde. Matti Lähde (født 14. mai 1911, død 2. mai 1978) var en finsk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. Midtbygda. Midtbygda er navn på flere tettsteder og kommunesentre i Norge, blant annet Kalle Jalkanen. Kalle Jalkanen (født 10. mai 1907 i Suonenjoki, død 5. september 1941) var en finsk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. Han falt under fortsettelseskrigen da han trådte på en mine i Kirjasalo, Ingermanland. Markmus. Markmusa tilhører de såkalte korthalemusene. Halen er kortere enn halve kroppslengden, øyne og ører er relativt små, de sistnevnte er nesten skjult i pelsen. Dette skiller den fra husmus og skogmus, som har lang hale og større ører. Pelsfargen på oversiden er gråbrun, noe som skiller markmusa fra bl.a. den mer rødbrune klatremusa, som også har kort hale. Markmusas nærmeste slektninger i Norge er de svært like artene fjellmarkmus og østmarkmus. Den sistnevnte finnes i Norge kun på Svalbard. Markmusa kan oppnå en vekt på ca. 85 gram. Den kan bli ca. tre år, men i naturen er dette sjelden på grunn av den store dødeligheten. Et markmuskull består oftest av fire-seks unger, men over ti forekommer også. En hunn kan få fra tre til sju kull i løpet av sommerhalvåret, og markmusa er altså meget produktiv. Bestanden varierer mange steder kraftig fra år til år, med "museår" hvert tredje eller fjerde år, såkalte smågnagersvingninger. De er da viktige byttedyr for rødrev, røyskatt, rovfugler og ugler, som i slike år kan få fram mange unger. Markmusa er planteeter. Sommerstid spiser den særlig gress, starr og urter. Om vinteren utgjør røtter og rotknoller en viktig del av føden. Den kan da også gnage bark, og det kan oppstå store skader i frukthager som følge av dette. Siden markmusa ikke klatrer i trær, er det de 10-15 nederste cm av stammen som blir barket. Treet bli vanligvis fullstendig ringbarket, og følgelig drept. For å tak i barken på bl.a. bringebær og bjørnebær, feller markmusa skuddene nede ved bakken på samme måte som en bever gjør med større trær. Deretter deler den skuddene opp i passelige biter som den tar med til en egen spiseplass. Her blir barken spist før musa henter en ny bit. På slike spiseplasser kan det samle seg en haug av pinner som minner om bevergnagde pinner i miniatyr. Markmusa lager store systemer av ganger, både i det øverste jordlaget, i høyt gress og på bakken under snøen. Gangene i snøen fores ofte med mengder av avbitte gressbiter, og disse kan sees som karakteristike "pølser" av gress når snøen smelter. Hvor stort leveområde en markmus har, varierer bl.a. med tilgangen på føde og bestandstettheten. I forskjellige undersøkelser har man funnet leveområder på fra 200 til 1000 kvadratmeter. Hannenes leveområder er gjerne omtrent dobbelt så store som hunnenes. Markmusa kommer ikke så ofte inn i hus som enkelte andre musearter. King Oliver. Joe «King» Oliver (født 19. desember 1885, Louisiana, død 10. april 1938, Savannah, Georgia). King Oliver var født i Aben i Louisiana, men flyttet tidlig til New Orleans. King Oliver var Louis Armstrongs mentor. Oliver veiledet Louis og lærte han alt om Jazzen. Oliver ble Louis idol og Louis kalte han for Papa Joe. King Oliver er en viktig person i den gamle jazzen, og når mange snakker om Hot Jazz refererer de til hans måte å improvisere på. Oliver startet å spille Jazz i New Orleans i 1908, og på den tiden var han medlem av band som The Olympia, The Onward Brass Band, The Original Superior and the Eagle Band. Han jobbet ofte i Kid Orys band og i 1917 fikk han kallenavnet ”King” av lederen i bandet. I 1919 flyttet han til Chicago sammen med Bill Johnsons The Original Creole Orchestra på Dreamland Ballroom. Han for på turne med bandet, men da han kom tilbake til Chicago i 1922 startet han King Oliver’s Creole Jazz Band på Lincoln Gardens (459 East 31st Street). Oliver bandet besto av Louis Armstrong, Johnny Dodds, Honore Dutrey, Lil Hardin og Baby Dodds. Uheldigvis falt bandet fra hverandre i 1924, og Oliver startet å gjøre duetter med pianisten Jelly Roll Morton. Senere tok han over bandet til Dave Peyton i 1925, og navnga det The Dixie Syncopators. Oliver flyttet bandet til New York i 1927. Han var også berømt for sin kjærlighet for sukker sandwicher, dette førte til problemer som gjorde det vondt å spille kornett. Og på toppen av det led han av en dårlig rygg. I 1929 overtok Luis Russell The Dixie Syncopators og byttet navn til Luis Russell and his Orchestra. Oliver fortsatte med innspillingen av plater til 1931, men han ble fort et glemt navn. Han fortsatte med turneer i sør med forskjellige grupper, helt til han ble blakk og slo seg ned i Georgia, hvor han jobbet som dørvokter til sin død i 1938. I dag er King Oliver husket ikke bare for sin klassiske Creole Jazz Band melodier, men også for sin briljante kornett spilling og hans mange komposisjoner, som f.eks. Dippermouth Blues, Canal Street Blues, Doctor Jazz, Riverside Blues, Sweet Like This, Too Late, og Camp Meeting Blues. Oliver Oliver Oliver Midtbygda (Røyken). Røyken Rådhus ligger i tettstedet Midtbygda i Røyken kommune. Midtbygda er et sted i Røyken kommune i Buskerud. Midtbygda er kommunens administrasjonssenter, og har rundt 1600 innbyggere. Statistisk sentralbyrå regner Midtbygda som en del av tettstedet Røyken. Midtbygda består hovedsakelig av de to byggefeltene Gleinåsen og Katrineåsen. Mellom de to åsene ligger Røyken rådhus. Midtbygda har bussforbindelse retning Oslo, Hurum og Drammen. Ved foten av Gleinåsen ligger Midtbygda skole.Ved foten av Katrineåsen ligger Røyken videregående skole og Røykenhallen. På Katrineåsen ligger Røyken ungdomsskole. Begge disse skolene har gymtimer i Røykenhallen, som er en flerbrukshall med håndballbane. Søvnapné. Søvnapné er et syndrom der pasienten har apné (åndedrettsstopp) eller hypopné (åndedrettsreduksjon) på 10 sekunder eller mer minst 10 ganger i timen i gjennomsnitt under søvn – enten på grunn av obstruksjon (blokkering) av øvre luftveier (obstruktiv søvnapné), på grunn av nevrologiske faktorer (sentral søvnapné) eller på grunn av en blanding av disse to typene (blandet søvnapné). Grunnleggende. Ifølge Lindback er disse de klart hyppigst forekommende søvnsykdommer; av menn i alderen 40–60 år er behandlingstrengende, noe færre kvinner og yngre. I Norge beregnes at over personer lider av dette, og syndromet kan forårsake alvorlige konsekvenser som hjerte- og karsykdommer eller diabetes. Kunnskapen om syndromet er mangelfull, noe som kan medføre at pasienter ikke får stilt riktig diagnose. Hjerte- og karsykdommer som rammer personer med søvnapné er en av de vanligste dødsårsakene i Norge. Disse episodene, som kalles apner («uten pust») varer hver for seg lenge nok til at en eller flere innpustinger mistes og forekommer gjentatte ganger gjennom hele søvnforløpet. Standarddefinisjon er minimum 10 sekunders intervaller mellom hver innpusting med enten nevrologisk utslag (3-sekunder eller større shift i EEG-frekvens, målt på C3, C4, O1, eller O2), eller surstoff reduksjon i blodet på eller mer, eller begge deler. Søvnapné er diagnostisert ved polysomnografi, en søvntest over natten som resulterer i et polysomnogram. Klinisk signifikante nivå for søvnapné er definert som 5 hendelser eller mer av den ene eller den andre typen per time av søvntid (fra polysomnogrammet). Det er to distinkte former for søvnapné: Sentral og obstruktiv. Pusting er avbrutt ved manglende anstrengelse i sentral søvnapné, på grunn av mangelfull stimulans til pustemekanismene. I obstruktiv søvnapné er pusting avbrutt ved fysisk blokkering av luftstrømmen uten anstrengelse på grunn av trange forhold i ganebuer, drøvel (uvula), mandler (tonsiller) og svelg. I blandet søvnapné er det en overgang mellom sentral til obstruktiv under selve hendelsene. Uansett type er individer med søvnapné sjelden klar over at de har vanskeligheter med å puste, selv ved oppvåkning. Søvnapné er betegnet som et problem av andre som observerer individet under episodene eller blir mistenksomme på grunn av effektene på kroppen (sequelae). Symptomer kan være tilstede i årevis og til og med tiår uten identifikasjon, mens en person med sykdommen blir vant med betydelig søvnighet og tretthet på dagtid. Søvnapné symptomer. Alltid trett, spesielt om morgenen; trett og lite opplagt på dagtid på grunn av dårlig søvnkvalitet; urolig søvn, men dette vil personen ikke merke selv, den urolige søvnen skyldes pustestopp om natten; kraftig snorking (sover med åpen munn, noe som kan gi høy munntørrhet). Dette kan igjen føre til panikkartet bråvåkning med kvelningsfornemmelser, pustebesvær og angst. Over tid kan dette føre til dårligere prestasjon på jobb. Å sovne bak rattet er ikke uvanlig for personer med søvnapné, noe som kan føre til trafikkulykker. Vektøkning er en annen bivirkning, fordi pasienten er så trett og uopplagt at vedkommende ikke orker mye. Nedsatt forbrenning. Over tid kan søvnapné føre til problemer med høyt blodtrykk, hjerteproblemer, økt hjertedødelighet eller slag. Behandling. Tradisjonelt sett har personer med alvorlig grad av søvnapné blitt behandlet med snorkeoperasjon eller tilbudt CPAP-maskin ("Continuous Positive Airway Pressure" = "kontinuerlig positivt luftveistrykk"). Denne maskinen «blåser» luft med et lite overtrykk inn i nesa på brukeren, noe som fører til færre pustestopp pr. time. De senere år har snorkeskinnen blitt introdusert som et nytt hjelpemiddel mot søvnapné. Skinnen gjør at underkjeven kommer noe lengre frem, som gjør at man åpner opp noe i ganen. Det gjør også at man puster med nesen, som er mer gunstig for å hindre snorking/søvnapné. Snorkeskinnen kan være god behandling for pasienter med lett og moderat søvnapné, spesielt når tungen er hovedårsaken til pustestansene. Kagrra,. Kagrra, ("kagura"), tidligere kjent som Crow, er et japansk visual kei-band. Gruppa er kjent for å bruke tradisjonelle japanske elementer i både musikken og kostymene sine. Sverre Brodahl. Sverre Brodahl (født 26. januar 1909 i Haugsbygd, død 2. november 1998 i Hønefoss) var en norsk langrennsløper og kombinertløper som konkurrerte på 1930-tallet. Han representerte IL Fossekallen på Hønefoss. I tillegg til karrieren som aktiv skiløper, etablerte han skifabrikken Alme & Brodahl sammen med Ivar Alme på 1930-tallet. Brasiliansk cruzeiro. Cruzeiro (Cr$) var Brasils valuta mellom 1942 og 1986 og på nytt mellom 1990 og 1993. 1 cruzeiro var 100 "centavos". Cruzeiro, 1942-1967. I perioden mellom 1942 og 1967 ble cruzeiro benyttet som myntenhet for første gang. Den ble innført som realens oppfølger, med en kurs på 1000 réis = 1 cruzeiro. Myntene ble opprinnelig slått med verdier mellom 10 centavos og 5 cruzeiros, og senere med verdier opp til 50 cruzeiros. De første sedlene var milréis som ved hjelp av overtrykk ble gitt verdier mellom 5 og 500 cruzeiros. Sedler på 1 cruzeiro ble innført i 1944, og senere gav man ut verdier inntil 10,000 cruzeiros. Cruzeiro Novo, 1967-1986. I 1967 ble "cruzeiro novo" («den nye cruzeiro») innført i Brasil. En ny cruzeiro tilsvarte ett tusen «gamle» cruzeiros. De første myntene ble slått i verdier mellom 1 og 50 centavos. Senere ble mynter slått i verdier opp til 500 cruzeiros. De første sedlene var gamle sedler som fikk nye verdier ved hjelp av et enkelt håndstempel. Deres verdier var fra «1 centavo» stemplet på 10-cruzeiro sedler opp til «10 cruzeiros novos» stemplet på 10,000-cruzeirossedler. Da sedler i den nye valutaen ble utgitt i 1970, ble forstavelsen "novo" tatt ut av bruk. Etter hvert ble det trykket sedler i verdier opp til 100,000 cruzeiros. I 1986 gikk Brasil over til en ny valutaenhet, "Cruzado". En cruzado tilsvarte 1000 (novo) cruzeiros. 1990-1993. I 1990 gikk Brasil tilbake til å kalle sin valuta "cruzeiro". En cruzeiro tilsvarte da en "cruzado novo". Opprinnelig ble myntene slått i verdier mellom 1 og 50 cruzeiros, og senere med verdier opp til 1000 cruzeiros. Som tidligere var de første sedlene overtrykte cruzado novo-sedler med verdier mellom 50 og 500 cruzeiros. Senere ble sedler utgitt i verdier opp til 500,000 cruzeiros. Denne gangen ble cruzeiro brukt frem til 1993, da den ble byttet ut med "Cruzeiro real". En cruzeiro real tilsvarte 1000 cruzeiros. Dornier Flugzeugwerke. Dornier Flugzeugwerke var en tysk flyprodusent etablert i Friedrichshafen i 1914 av Claudius Dornier. Dornier er kjent for en rekke flydesign både for det sivile og det militære markedet. Før andre verdenskrig var firmaet spesielt kjent for sine store flybåter, deriblant Dornier Do J Wal og Dornier Do X. Under andre verdenskrig produserte firmaet en rekke bombefly som Dornier Do 17 og etterfølgeren Do 217. Dornier produserte også det raskeste stempelmotor-drevne flyet fra denne perioden; Do 335 som var utstyrt med to motorer, en i fronten av flyet og en bak haleroret. Etter krigen flyttet Dornier produksjonen til Spania og deretter Sveits. I 1954 flyttet de produksjonen tilbake til Tyskland, hvor de begynte å produsere sivile fly. I 1974 utviklet de Alpha Jet i samarbeid med franske Dassault Breguet. I 1985 ble firmaet kjøpt opp av Daimler-Benz og i 1996 ble store deler av firmaet kjøpt opp av Fairchild. Da dette firmaet gikk konkurs i 2002, ble Dornier kjøpt opp av Avcraft. Sørkedalsveien (Oslo). Sørkedalsveien (1–11, 15–381, 2–14, 22–110, 134–266) er en vei i bydelene Frogner og Vestre Aker. Veien starter i Majorstukrysset på sydvest-siden av Majorstuen stasjon. Den er forlengelsen av Bogstadveien. Nr. 1–11 og 2–14 hører til bydel Frogner. Deretter går skillet mellom bydelene Ullern og Vestre Aker i Sørkedalsveien, nr. 22–110 er i Ullern. Når veien nærmer seg Huseby, ligger begge sidene av veien i bydel Vestre Aker. Veien ender inne i dalen som har gitt den navn, Sørkedalen. Sørkedalsveien er en del av riksvei 168 fra sin start til Griniveien hvor denne fortsetter som riksveien. Frederik Konow Lund. Frederik Ludvig Konow Lund (født 20. oktober 1889 i Bergen, død 30. august 1970 i Fana) var en norsk arkitekt. Konow Lund regnes blant Norges fremste arkitekter i første halvdel av 1900-tallet og en av Bergensskolens fremste representanter. Utdannelse og praksis. Fra 1908 studerte han kunsthistorie ved universitetet i Kristiania. Mellom 1910–14 studerte han arkitektur ved den tekniske høyskolen i Dresden. I samarbeid med Leif Rustad praktiserte han som arkitekt i Bergen årene 1915–16 og deretter var han et år i USA. Mellom 1917–19 var han assistent hos Ole Landmark og fra 1919 etablerte han eget arkitektkontor i Bergen. Arkitektur. Arkitektene Arnstein Arneberg, Magnus Poulsson og Frederik Konow Lund bidro til å skape en særegen regional arkitektur; Arneberg, Poulsson en østlandsk, Konow Lund en vestlandsk. Deres innsats kan sees som et bidrag til en større internasjonal bevegelse – Arts and Crafts-bevegelsen. Konow Lunds arbeider viser slektskap med den engelske arkitekten Edwin Lutyens og den amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wright, både i bruk av lokale materialer og planløsninger. Materialvalg, fargesetting og detaljering er forankret i vestnorsk byggeskikk med bruk av gråsteinsmur, supanel i tradisjonelle farger og med varierende bygningskropper som er tilpasset det vestnorske landskapet. Han er mest kjent for sine eneboliger i og rundt Bergen, men utførte også flere restaureringsarbeid (Rosenkrantztårnet, Fana kirke, Nykirken og Nonneseter kloster som minnehall). To av de mest kjente husene Lund tegnet er Villa Blaauw og Villa Konow i Bergen. Konow Lund fikk Houens fonds diplom for Villa Blaauw i 1930 og Villa Konow ble fredet av Riksantikvaren i 1993. Kråkenes. Konow Lund arvet en stor eiendom på Kråkenes i Fana bydel utenfor Bergen. Her utparsellerte han tomter og disse ble solgt med en klausul om at han skulle tegne husene. Salget av eiendommen resulterte i at Konow Lund ble økonomisk uavhengig og at Kråkenes ble et område preget av villaer av høy arkitektonisk kvalitet. Bergen kommune meldte i 2008 oppstart på en reguleringsplan for Kråkenes som har som formål å bevare rundt 48 verk av Konow Lund. Annet. Konow Lund giftet seg med Edith Myhre (1899–1993) den 12. november 1926 og fra 1935 bodde de på det gamle lyststedet Sophies Minde ved Kråkenes. De hadde fire barn sammen, og Edith hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Magnus Ueland. Magnus Ueland (født 17. mars 1986) er en norsk fotballspiller som spiller for Bryne FK. Han spiller i forsvaret, og gikk til Hønefoss Ballklubb i 2008 fra Bryne. Han har også vært utlånt til Ålgård Fotballklubb. Oddgeir Salte. Oddgeir Salte (født 14. januar 1988) er en norsk fotballspiller som spiller for Klepp IL. Han har tidligere spilt for Bryne FK. Salte er et produkt fra klubbens egen ungdomsavdeling, og han debuterte på A-laget i 2006, 18 år gammel. Høsten 2007 var han utlånt til Ålgård Fotballklubb. Horisontalkoordinater. Polpunktet rett opp (elevasjon 90°) på den synlige himmelhvelvingen kalles senit (Z). Det motsatte punktet, dvs polpunktet på den usynlige motsatte halvkulen heter "nadir" Fordi retningen refererer seg til observatørens lokale posisjon og ikke et fast plan eller punkt på himmelen, vil et objekts posisjon på himmelen i Alt/Az forandre seg. Et teleskop med Alt/Az montasje må korrigere for jordens rotasjon ved å styre begge akser, ikke kun en akse som ved ekvatorialmontasje. Ekvatorialkoordinater kan regnes om til horisontalkoordinater når lokal posisjon og dato/tid er kjent. Med elektronisk styring av begge akser kan innstillingen være noe raskere, men sporingen har ofte noe dårligere nøyaktighet med toakset motrotasjon. Ved geodesi og innstilling av artilleri er dette ikke av betydning Omregning fra Ekvatorial- til Horisontal-koordinater. formula_5 formula_6 formula_7 Fylkeslandbruksstyre. Et fylkeslandbruksstyre var et statlig organ som fantes i hvert norske fylke, og som blant annet behandlet saker etter jordloven og konsesjonsloven. Organet skulle ha 7 medlemmer som delvis ble oppnevnt etter forslag fra ulike organisasjoner, men selve valget fant sted i fylkestinget. Oslo hadde en spesialordning der alle medlemmer ble valgt direkte av bystyret. "I kvart fylke skal det vera eit statleg fylkeslandbruksstyre på sju medlemer med varamedlemer. Valet av fylkeslandbruksstyret skal vera kunngjort med ein frist på minst fire veker. Distriktslag av Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Skogeierforbund og Fellesforbundet har kvar rett til å gjera framlegg om tre medlemer med varamedlemer. Medlemer og varamedlemer vert valde av fylkestinget for den fylkeskommunale valperioden. I Oslo vel bystyret fylkeslandbruksstyre. Leiar og nestleiar vert valde særskild. Valet skal gå føre seg som høvetalsval om nokon medlem av fylkestinget krev det. Føresegnene i kommunelova §§ 14, 15, 36 og 37 gjeld tilsvarande." Etterhvert som store deler av avgjørelsesmyndigheten i saker etter jord- og konsesjonsloven ble delegert ned til kommunen, fungerte fylkeslandbruksstyret på slutten mere som en ankeinstans for avgjørelser tatt på kommunalt nivå. Gjennom endring i jordloven 19. juni 2009, ble oppgavene til fylkeslandbrusstyret overførte til fylkesmennene fra 1. januar 2010. Osteopeni. Osteopeni betegner en tilstand med lav bentetthet (BMD) i skjelettet som kan gi risiko for brudd i knokler, spesielt lårhalsbrudd (fractura colli femoris) og håndleddsbrudd (fractura radii typica). Osteopeni er et forstadium til osteoporose og defineres som benmasse i området mellom 1 og 2,5 standardavvik under gjennomsnittet ((÷1> T-score >÷2,5). Ostopeni er ikke en sykdom, men et forstadium til osteoporose – som er definert som en risikotilstand. I likhet med osteoporose er tilstanden usynlig og umerkelig siden den rammer skjelettet og ikke gir symptomer av noe slag og sjelden oppdages før et eventuelt brudd eller ved en røntgenscanning (DEXA (DXA), SXA, QUS, pQCT, RA, DPA, SPA. pDXA). Osteopeni finnes i likhet med osteoporose først og fremst hos kvinner. Normalt er en kvinnes skjelett på sitt sterkeste rundt 28 års alder. Bentettheten holder seg så omtrent konstant med balanse mellom nedbryting (resorpsjon) og nydannelse (ossifikasjon) i omtrent 10 år. Så følger en periode med bentap på ca 0,3-0,5% pr. år. Ved menopausen øker gjerne bentapet hos kvinner sterkt – hos enkelte opptil ti ganger, dvs. 3 til 5% pr år i en periode på fra 5 til 7 år. Norsk Osteoporoseforening definerer benskjørhet som tap av benmasse større enn 25%. Nyere viten. Risiko forbundet med bentap har i første rekke vært fokusert på eldre kvinner og osteoporose siden bruddhyppigheten er økende med alder. Imidlertid viser bl.a en amerikansk langtidsobservasjonsstudie (NORA=National Osteoporosis Risk Assessment study) med 200.160 kvinner at hele 82% av bruddene rammet kvinner som hadde bentetthet på osteopeninivå (T-score >÷2,5). 67% av bruddene rammet kvinner som hadde T-score >÷2,0. Kun 18% av lårhalsbruddene skjedde hos kvinner som hadde bentap på osteoporosenivå. Spørsmålet om når og hvilke tiltak skal settes inn for å forebygge brudd kan ha betydning for å redusere forekomsten av bentapsbrudd – også i Norge. Styrking av benbygningen. Kostholdsbevissthet, regelmessig mosjon og ikke-røyking er blant de viktige livsstilsfaktorene som kan påvirke bentap og styrke benbygningen. Bruk av kosttilskuddene kalsium og vitamin D sammen er også anbefalt av skandinaviske helsemyndigheter – både for unge og eldre, kvinner og menn. Jørn Hagen. Jørn Hagen (født 25. juni 1983) er en norsk fotballspiller som spiller i forsvaret. Han har spilt for Bryne FK, Sandnes Ulf, Hana IL, Austrått IL og Stavanger Idrettsforening. Han gav seg med fotball på toppnivå midtveid i 2010-sesongen og gikk da tilbake til Austrått som trener. Antalya. Antalya (tidligere kjent som Adalia; fra gresk: Αττάλεια "Attália") er hovedstaden i Antalya-provinsen og ligger ved Antalyagulfen ved middelhavskysten i Tyrkia. Befolkningen teller i dag 677.242 (2005), men byen kan romme opp til to millioner mennesker i den hektiske turistsesongen om sommeren. Byen er plassert på en bratt klippe, omgitt av fjell, skoger, Middelhavet og mange antikke ruiner, og har et anerkjent arkeologisk museum. Utviklingen av turistindustrien, som ble påbegynt på 1970-tallet, har omvandlet byen til et internasjonalt rekreasjonssenter. Byens flyplass og sentrale plassering har gjort den til inngangsporten til den tyrkiske riviera, og omtales ofte som hovedstaden for turisme i Tyrkia. Den rustikke gamlebyen Kaleici har mange vernede historiske hus, både tyrkiske og greske. Dette er den mest populære bydelen i Antalya, med sine trange, brolagte gater og gamle hus som nå er hoteller og turistrettede butikker. Spor av lykisk, gresk, romersk, bysantinsk, seldsjukisk og osmansk arkitektur og kultur kan fortsatt ses. Dessuten huser mange funn fra Anatolias historie. Konyaalti and Lara strendene i Antalya er kjent for å ha det reneste vannet i hele Middelhavet. Etymologi. På 100-tallet f.Kr. beordret kong Attalos II av Pergamon sine undersåtter å finne "Himmelen på jorden". Etter en lang leting, oppdaget de dette området og erklærte at "dette må være Himmelen", og kong Attalos grunnla byen og gav den navnet "Attaleia" (gresk: "Αττάλεια") som senere ble Adalia og deretter Antalya. Historie. I Karain-hulene, 30 km nord for Antalya, er det funnet spor av bosetting fra tidlig paleolitisk tid (150.000-200.000 år siden). Andre funn, både fra neolitisk tid og fra nyere perioder, viser at området har vært befolket av mange forskjellige sivilisasjoner opp gjennom tidene. Skrifter fra hettittisk tid henviser til området som en del av «Lukkalandene» (som er opprinnelsen til navnet «Lykia») og dokumenterer det livlige samkvemmet mellom provinsene i det andre årtusen før vår tidsregning. Som sine etterkommere var folket i Lukka, eller Lykia, kjent som dyktige sjøfarere (spesielt som pirater) og viste et glødende uavhengig sinnelag. Hverken hettittene eller kongedømmet Arzawa på vestkysten kunne holde dem i ro særlig lenge. Historiske dokumenter viser hvordan byene utviklet seg uavhengig, hvordan området som helhet ble kalt Pamfylia og hvordan det i klassisk tid ble dannet en føderasjon av bystater i provinsen. Det er også historier om innvandringen av Akha-klanen til området etter Trojanerkrigen. Området var underlagt kongedømmet Lydia fra det syvende århundre f.kr. Lydias herredømme i Vest-Anatolia tok slutt da de ble beseiret av perserne i slaget ved Sardis i 546 f.Kr.. Persernes styre ble stoppet av den makedonske hærføreren Alexander den store som rundt 334 f.Kr. erobret byene i området en etter en – unntatt Termessos og Sillyon som klarte å slå tilbake hans armeer i 333 f.Kr. Etter Alexanders død i 323 f.Kr. fulgte en periode med strid som varte til 188 f.Kr.. Etter nederlaget til seleukidenes hær ved Apamea begynte herredømmet til kongedømmet Pergamon. I 150 f.Kr. grunnla kong Attalos II av Pergamon byen Attalia (dagens Antalya) som base for sin mektige flåte. Da Attalos III, Pergamons siste konge, døde i 133 f.Kr. overlot han kongedømmet til romerne. Etter det starter en epoke i regionen hvor piratene og piratenes små byer spiller en betydelig rolle. Kristendommen begynte å bli utbredt i området etter det 2.århundre. Mens Antalya var under bysantinsk overhøyhet hadde byen en betydelig utvikling, frem til det 5. og 6. århundre, da Antalya hadde spredt seg utenfor bymurene. Fra det 7.århundre av begynte muslimske arabere å bli dominerende i regionen. Ludvig VIIs hær seilte dit med kurs for Syria i 1148, og flåten til Richard Løvehjerte av England samlet seg der før erobringen av Kypros. Mellom årene 1120 og 1206 var Antalya igjen under bysantinsk herredømme. Antalya spilte en betydelig rolle i Levantens middelalderhistorie. Kilij Arslan hadde et palass der. Med de seldsjukkiske tyrkernes erobringen av Konya i 1207 og deretter Alanya i 1220 var det slutt på det bysantinske herredømmet for siste gang. Antalya ble hovedstad i provinsen Tekke, som etter seldsjukkenes fall passerte gjennom mange hender, inkludert Venezia og Genova, før den endelige okkupasjonen av de osmanske tyrkerne under Murad II i 1432. Hıdırlık-tårnet, bygget på 200-tallet e.kr. I det 18.århundre, i likhet mest mesteparten av Anatolia, var byens faktiske hersker en Dere Bey. Familien Tekke Oglu med hjemsted ved Perga, fortsatte, selv om de ble redusert til underkastelse i 1812 av Mahmud II, å være en rivaliserende makt til den Osmanske guvernøren helt opp til nåværende generasjon, og overlevde fallet til Anatolias øvrige store Bey'er med mange år. Arkivene til det engelske The Levant Company, som hadde et viktig kontor her til 1825, inneholder besynderlig informasjon om de lokale Dere Bey'er. Befolkningen i Antalya var i 1911 rundt 25 000, og inkluderte mange kristne og jøder, som i likhet med i middelalderen bodde i separate kvarter, med de førstnevnte rundt den muromkransede minaen, eller havna. Havna ble kun betjent av de kystgående dampbåtene til de lokale selskapene. Antalya (som da het Adalia) var på den tid et svært pittoresk, men dårlig bygd og tilbakestående sted. Det viktigst å se på her var bymuren, hvor det på utsiden gikk en god og ren promenade som har overlevd til denne dag. Kontorene til styresmaktene og husene til overklassen var alle på utsiden av muren. Italienernes korte okkupasjon av området fikk en brå slutt etter første verdenskrig var over, i og med dannelsen av den Tyrkiske republikk i 1923. Området er nå en provins i republikken Tyrkia. En betydningsfull historisk person som besøkte Antalya var apostelen Paulus, som beskrevet i Apostlenes gjerninger (14:25-26), hvor Antalya refereres til som Attalia. Paulus og St. Barnabas dro til Antalya og seilte derfra til Antiokia etter å ha preket i regionene Pisidia og Pamfylia. Klima. Antalya har middelhavsklima. De milde værforholdene gjør det mulig å feriere der hele året. Enkelte dager kan man i Kemer oppleve fire årstider i løpet av en dag. 300 dager av året er solfylte. Dette gjør at Antalya er en av få byer som benytter seg av solenergi for byens bygninger. Somrene er regnfattige og varme. Om vinteren er det regnfullt og mildt. Det faller aldri snø nær kystlinjen. Fjellene i nord og den milde vinden fra syd gjør at temperaturen sjelden faller under 10 °C i dette området. Med unntak av enkelte uker med mye regn, er havstemperaturen vanligvis alltid over 15 °C, hvilket gjør at man i prinsippet kan bade året rundt. Natteliv. Etter mørkets frembrudd pulserer Antalya med hva som unektelig er den tyrkiske sørkystens livligste og villeste uteliv, fokusert på et bredt utvalg av klubber og barer. De fleste barene gjør også tjeneste som diskoteker, og de fleste hoteller tilbyr variert underholdning, vanligvis med magedans, som også er åpent for ikke-gjester. Konyaalti Beach Park og Lara Beach. Facilitetene ved Beach Park har mange klubber og barer. Strandklubbene som serverer om dagen blir til nattklubber etter solnedgang. Økonomi. Hjørnestenene i Antalyas økonomiske struktur er turisme, jordbruk, handel og industri. I dag har byen en bred jordbruksproduksjon av sitrusfrukter, bomull og blomster. De fleste i arbeidslivet i Antalya er enten ansatt innen turistnæringen eller jordbruket. Hoveddelen av Antalyas vekst og utvikling startet i republikktiden. Stedets natur og passende klimatiske forhold økte tilflyttingen til byen. Byens befolkning var 17.635 i 1927, 27.515 i 1950, 50.908 i 1960 og nådde 95.616 i 1970. I 1980 var befolkningen økt til 258.139, og nådde 603.190 i år 2000. Tilflyttingen har medført bygging av nye distrikter i byen, og har satt byggesektoren i høygir. Jordbrukssektoren har utviklet seg i takt med turistnæringen, som også har medført betydelig utvikling av transportsektoren. Antalya er et sub-regionalt senter som kontrollerer hovedsakelig kommersiell og jordbruksrettet økonomisk aktivitet i landområdet rundt. Proof (rapper). Proof er scenenavnet til DeShaun Dupree Holton (født 2. oktober 1973 i Detroit, Michigan, USA, død 11. april 2006 i Detroit). Han var en amerikansk rapper og medlem av rappegruppen D12. Proof var lenge venn og pressesjef for Eminem, med navn som: «Big Proof», «P», «Dirty Harry» og «Oil Can Harry». Han var også Eminems forlover. Proof begynte sin karriere i en freestyle-turnering arrangert av en hip hop-organisasjon i Detroit. Det var der han møtte og ble venner med flere av medlemmene av det som senere ble D12. Han ble skutt og drept 11.april 2006 Gamma Ray. Gamma Ray er et tysk power metal-band. Bandet ble startet av avtroppende Helloween-gitarist Kai Hansen i 1989. Bandet hadde en rekke medlemsskifter under første halvdel av 90-tallet, men siden 1997 har bandet hatt en stabil line-up. Biografi. Den første utgaven av bandet bestod, foruten Kai Hansen på gitar og backing-vokal, av Ralf Scheepers (vokal), Uwe Wessel (bass) og Mathias Burchardt (trommer). I 1990 ga bandet ut sitt første album, "Heading For Tomorrow", etterfulgt av EP-en "Heaven Can Wait" senere samme år. Mellom innspillingen av disse to platene hadde bandet sitt første medlemsbytte da trommeslager Mathias Burchardt ble erstattet av Uli Kusch. Under innspillingen av begge disse platene medvirket Dirk Schlächter på gitar, og da bandets andre studioalbum "Sigh No More" ble utgitt i 1991 var han blitt et fast medlem av bandet. I 1993 var bandet klart med sitt tredje album, "Insanity And Genius". Trommeslager Uli Kusch og bassist Uwe Wessel var nå byttet ut med henholdsvis Thomas Nack og Jan Rubach. Foran bandets fjerde album var det vokalist Ralf Scheepers som forlot bandet. Istedet for å rekruttere en ny vokalist tok Kai Hansen på seg rollen som syngende gitarist, en rolle han også hadde hatt under de første årene i Helloween. Det første Gamma Ray-albumet med Kai Hansen på vokal het "Land Of The Free" og ble utgitt 1995. To år senere opplevde Gamma Ray nok en gang at medlemmer forlot bandet og at nye kom til. Ut gikk trommeslager Thomas Nack og bassist Jan Rubach. Inn kom Dan Zimmerman og tok over trommeslager-rollen, mens gitarist Dirk Schlächter tok over rollen som bassist. Dermed måtte bandet finne en ny gitarist, et valg som til slutt falt på Henjo Richter. Dermed var det med denne line-upen Gamma Ray ga ut "Somewhere Out In Space" i 1997. I 1999 kom albumet "Powerplant", og for første gang i bandets historie skjedde ikke noe medlemsbytte mellom utgivelsen av to plater. Dette var en trend som skulle vise seg å fortsette da denne utgaven av bandet ga ut "No World Order!" i 2001, livealbumet "Skeletons In The Closet" i 2003 og "Majestic" i 2005. Bandet startet en verdensturné med Helloween og Axxis i november 2007, og 6. desember spilte de på Rockefeller i Oslo. Roland Thöni. Roland Thöni (født 17. januar 1950 i Trafoi) er en tidligere italiensk alpinist. Han konkurrerte i første halvdel av 1970-årene. Sammen med fetteren, Gustav Thöni, tilhørte han i en kort periode den absolutte verdenseliten i slalåm. Thöni fikk sin første topp 10-plassering i et verdenscupen med en sjuendeplass i slalåm i Mürren i februar 1971. Sesongen 1971/72 ble Thönis beste. Under OL 1972 i Sapporo tok han bronsemedaljen i slalåm, bak spanjolen Francisco Fernández Ochoa og fetteren Gustav. En måned etter lekene opplevde han å vinne sine to første (og siste) verdenscuprenn. Thöni la opp etter OL 1976 i Innsbruck. Jarle Steinsland. Jarle Steinsland (født 10. juli 1980) er en norsk fotballspiller som spiller for FK Haugesund. Forsvarsspilleren kom til Haugesund foran 2008-sesongen. Han har tidligere spilt for flere klubber, bl.a Bryne, Rosenborg, Hønefoss og Vard Haugesund. Jaakko Nyberg. Jaakko Nyberg (født 19. desember 1980) er en finsk fotballspiller som spiller for Turun Palloseura. Han er forsvarsspiller. Tidligere har han bl.a. spilt for Kongsvinger og Bryne. Eksterne lenker. Nyberg, Jaakko Vidar Nisja. Vidar Nisja (født 21. august 1986 på Vigrestad, Hå) er en norsk fotballspiller som spiller på midtbanen for Viking FK. Han kom til Bryne FK fra Vigrestad i 2004, men etter å ha slitt benken i deler av sesongen 2007, ønsket han å flytte på seg, og valget falt på rivalen Viking FK, som kom til enighet med Bryne om en overgangssum, noe som ble offentliggjort 12. juli 2007. Han beskrives ofte som en hurtig og driblesterk høyreving. Det første målet for Viking skåret han i den 25. serierunde i Tippeligaen 2007, da kom han inn som innbytter for André Danielsen etter 67 minutter og målet kom etter 80 minutter i kampen mot Brann. 2008. Vidar Nisja scoret sitt 1. mål i Tippeligaen denne sesongen etter 6 minutter borte mot Vålerenga. Aleksander Midtsian. Aleksander Midtsian (født 2. oktober 1982) er en norsk fotballspiller som spiller for Bryne FK. Fra 2003 til 2006 spilte han for Star. I andre halvdel av 2007-sesongen var han på utlån til Kristiansund Ballklubb, men returnerte til Bryne foran sesongen 2008. I 2009 ble han omskolert til venstreback. Han er sønn av fotballtreneren Geir Midtsian. Kai Ove Stokkeland. Kai Ove Stokkeland (født 27. januar 1978) er en norsk fotballspiller som spiller for Bryne FK. Posisjonen hans på banen er midtbane. Stokkeland kom fra Egersund IK i 1998. For Bryne har han 178 seriekamper og 18 mål (per 2009). Eksterne lenker. Stokkeland, Kai Ove Stokkeland, Kai Ove Stokkeland, Kai Ove Bjørn Ingvar Kydland. Bjørn Ingvar Kydland (født 26. oktober 1978) er en norsk fotballspiller med lang fartstid som spiller for Bryne FK. Fra 2007 til 2010 spilte han for Skeid. I februar 2010 ble han enig med Skeid om å avslutte samarbeidet. Han har 88 seriekamper og 23 mål for Bryne (per 2006). I tillegg har Kydland spilt for Sandnes Ulf og Varhaug IL. Henning Rugland. Henning Rugland (født 6. juli 1987) er en norsk fotballspiller som spiller for Sandnes Ulf. Rugland har tidligere spilt for Bryne FK og Vigrestad IK. Elevasjon. Elevasjon (eller høyde: Alt) innen astronomi er vinkelen (0-90°) mellom horisontalplanet (horisonten) og objektet. Elevasjon 90° er rett opp og benevnes senit. Elevasjon under horisonten har negativt fortegn, og -90° kalles nadir I horisontalkoordinater er den andre koordinaten Asimut For artilleri og ballistikk betegner elevasjon vinkelen mellom horisontalplanet og løpets lengderetning. Dersom løpet senkes under horisontalplanet (negativ elevasjon) "plongeres" kanonen Madonna di Campiglio. Madonna di Campiglio er et italiensk vintersportssted i Trentino, om lag 30 kilometer nordvest for Trient og 60 km øst for Gardasjøen (i luftlinje). Stedet ligger ca. 1550 moh, og tilhører kommunene Pinzolo og Ragoli. De snaut 1800 innbyggerne lever hovedsakelig av turisme, etter at stedet ble populært blant den østerrikske og mellomeuropeiske adelen og borgerskapet på siste halvdel av 1800-tallet. Årlig arrangeres det renn i verdenscupen i alpint i Madonna di Campiglio. Bartholomeus Anglicus. Illustrasjon av livets stadier fra "De proprietatibus rerum" av Bartholomeus Anglicus, utgitt 1486 Bartholomeus Anglicus var en engelsk fransiskanermunk som levde i det 13. århundre. Han ble født i Suffolk; årstallet er ikke kjent. Etter å ha studert naturvitenskap og teologi ved University of Oxford under Robert Grosseteste reiste han til Paris for videre studier. I 1224 eller 1225 sluttet han seg til den nyopprettede fransiskanerordenen, men fortsatte å virke som lærer ved universitetet i Paris. I 1231 reiste han så til Magdeburg i Tyskland for å undervise. Mens han var der skrev han encyklopedien "De proprietatibus rerum" (latin for «om tings egenskaper»). Det antas at verket var ferdig mellom 1242 og 1247, og i alle fall innen 1260. Boken ble i 1483 trykt, og regnes som den første trykte bok hvor Norge er omtalt. Han blandes ofte sammen med Bartholomeus de Glanvilla, som levde et århundre senere. De proprietatibus rerum. "De proprietatibus rerum" (latin for «om tingenes egenskaper») er en encyklopedi skrevet av den engelske fransiskanermunken Bartholomeus Anglicus. Verket ble skrevet mens han underviste i Magdeburg i Tyskland, og antas å ha vært ferdig mellom 1242 og 1247, og i alle fall innen 1260. En trykt versjon av verket, en inkunabel fra 1483, regnes for å være den eldste trykte bok hvor Norge er omtalt. Innhold. Verket dekker alle de vitenskaper man hadde på Bartholomeus' tid, inkludert teologi, filosofi, medisin, astronomi, kronologi, zoologi, botanikk, geografi og mineralogi. Det var ment som et instruktivt verk for hans medbrødre i fransiskanerordenen, da det var forventet at disse fikk en bred utdanning samtidig som de ikke hadde mulighet til å studere alle områder individuelt. Asimut. Asimut (Az) er vinkelen langs horisonten i horisontalkoordinater. Innen astronomi måles vinkelen (0-360°) vestover fra sydpunktet på horisonten (S). Ved geodesi (kart og oppmålingsarbeid) måles asimut østover fra nordpunktet. Vinkelen måles i begge tilfeller med klokken. I horisontalkoordinater er den andre koordinaten elevasjon (Alt). I tredimensjonale polarkoordinater er asimutvinkelen mellom den positive x-aksen og projeksjonen av en vektor fra origo mot objektet i xy-planet. I sylindriske polarkoordinater betegnes vinkelen θ (theta), i sfæriske polarkoodinater brukes enten θ eller φ (phi). Azimut kan også sammenlignes med kartkurs. I magnetbåndspillere betegner asimut vinkelen mellom båndet og lesehodet. Sebastian Mila. Sebastian Mila (født 10. juli 1982 i Koszalin) er en polsk fotballspiller. Han er midtbanespiller, og spiller for den polske Ekstraklasa-klubben Śląsk Wrocław. Mila har 28 landskamper for og 6 mål. Han har tidligere vært innom østerrikske Austria Wien, norske Vålerenga og flere polske klubber. Peyton Manning. Peyton Manning (født 24. mars 1976 i New Orleans i Louisiana) er en amerikansk fotball-spiller. Han spiller quarterback for klubben Denver Broncos. Manning har flere NFL-rekorder, flest sesonger på rad med over 4000 yards med pasninger (6, fra 1999 til 2004), og flest sesonger med enn 4000 yards med pasninger (7). Manning er sønn av tidligere quarterback på New Orleans Saints, Archie Manning. Han er broren til New York Giants-quarterback Eli Manning. Manning spilte college-fotball for University of Tennessee, og har flere rekorder som Tennessee-spiller. Han har blant annet kastet hele 11 201 yards med pasninger, har 863 fullstendige pasninger, og 89 touchdowns. Tennessee vant 39 kamper og tapte seks kamper med Manning med fra start, noe som var rekord i serien på den tiden. Manning var førstevalget i draften i 1998. Med Colts har Manning hatt skuffende resultater i sluttspillene, og det var ikke før med seieren i Super Bowl XLI i 2007 at Manning opplevde stor suksess. Vinger og Odal prosti. Vinger og Odal prosti omfatter sørlige deler av Hedmark fylke, med kommunene Kongsvinger, Eidskog, Sør-Odal, og Nord-Odal. Johann Strauss d.e.. Johann Strauss den eldre (født 14. mars 1804, død 25. september 1849) var en østerriksk komponist, dirigent, bratsjist og fiolinist. Han var far til Johann Strauss d.y. og Josef Strauss. Strauss begynte sin karriere som bratsjist i Joseph Lanners kvintett, som senere ble et stort orkester. Her delte Strauss dirigentopgavene med Lanner. I 1825 dannet han imidlertid sitt eget orkester. Han begynte selv å komponere, og sammen med Lanner gav han wienervalsen dens endelige udforming. Strauss, Johann d.e. Strauss, Johann d.e. Strauss, Johann d.e. Anthony Annan. Anthony Gildas Kofi Annan (født 21. juli 1986 i Accra) er en ghanesisk landslagsspiller i fotball som spiller for klubben Osasuna, på utlån fra Bundesliga klubben Schalke 04. Han er mest kjent for tiden i Rosenborg Ballklub hvor han ble kjøpt den 31. august 2008 fra Start for ca 12 mill. Før dette spilte han for Stabæk på utlån fra Start. Han er midtbanespiller og regnes for å være et av Ghanas største talenter. Tidlig karriere. Annan kom fra ungdomsklubben Eleven Wise, før han i 2003 gikk til den ghanesiske klubben Sekondi Hasaacas FC. Der tilbrakte han to år, før han gikk til en annen ghanesisk klubb, hovedstadsklubben Accra Hearts of Oak. Han tilbrakte en suksessfull periode der, noe som tiltrakk interessen fra europeiske klubber. Start. Han signerte treårs kontrakt med Start 30. januar 2007. har sagt at han kommer til Start for å utvikle seg. Uheldigvis ble han plaget med skader og sykdom under den første delen av 2007-sesongen, og fikk lite tillit fra treneren Benny Lennartsson i de viktige siste kampene for å unngå nedrykk fra Tippeligaen. Stabæk. Etter at Start allikevel rykket ned i 2007, gikk han på utlån til Stabæk frem til august 2008. Han spilte bra på midtbanen hos Bærumslaget, og Stabæk ymtet at de ønsket å kjøpe han fra Start, men Kristiansandslaget uttalte at de da må betale en «europeisk overgangssum». I tillegg var flere europeiske storklubber som Arsenal og Manchester United.interessert i Annan. 1. august 2008 ble det kjent at Annan dro på prøvespill i England hos Blackburn Rovers. Andre klubber som var interesserte var AC Milan, Atletico Madrid og Racing Santander. Rosenborg. Ble kjøpt fra Start for 10 millioner kroner 31. august 2008 og presentert på Lerkendal før kampen mot VIF. Han ble kåret til årets Rosenborg spiller i 2009. Han scoret sitt første mål som seniorspiller for Rosenborg i en cupkamp mot Start, der Rosenborg vant 4-3. I 2010 ble han kåret til «Årets spiller» i Tippeligaen etter å ha blitt tildelt Kniksenprisen. Den 28. januar 2011 ble det bekreftet at Annan hadde signert en avtale med den tyske klubben Schalke 04. Landslagsspill. Annan fikk sin A-landslagsdebut for mot 27. mars 2007, som erstatning for den skadde Michael Essien. I ettertid har han spilt fast på landslaget og deltok også i Fotball-VM 2010 for sitt kjære Ghana. Laget imponerte kraftig med Anthony som fast inventar. Laget nådde faktisk kvartfinalen som eneste afrikanske nasjon men ble slått ut i straffesparkkonkurranse som de tapte mot Uruguay 4-2. Magnus Ask Mikkelsen. Magnus Ask Mikkelsen (født 27. april 1987) er en norsk fotballspiller. Sesongen 2006 var han en del av stallen til Idrettsklubben Start. Han debuterte for klubben på høsten 2006 borte mot Ajax på Amsterdam Arena i 07. Like før 2007-sesongen ble han utlånt til Mandalskameratene, og da han vendte tilbake til Start etter at sesongen var ferdigspilt ble han ikke ansett som god nok. Konkurransen fra de andre spissene; Bernt Hulsker, Ole Martin Årst, Bruno, Aram Khalili og Jesper Mathisen, ble for sterk. Dette kom fram i media den 6. desember 2007. Magnus Ask Mikkelsen spilte for Fløy i 2008 og 2009, men forlot klubben den 1. august 2009 for å studere i Oslo. I 2002 var han blant de unge fotballtalentene som medvirket i programmet Proffdrømmen på TV. Ginpalass. Gin palace kan i engelsk ses brukt som betegnelse på en pub med originalinteriør fra viktoriansk tid. Opprinnelig var ginpalasser overdådig innreda barer som i hovedsak solgte gin. På 1700-tallet ble gin solgt til hjemmebruk eller til å nytes på stedet fra små og enkle «dram shops». Disse var ofte en del av et apotek, ettersom gin og annet brennevin var ansett som legemiddel. Nye lover førte til at forbindelsen mellom brennevinssalget og farmasien ble løsere; i stedet krevdes lisens for servering av brennevin, øl og vin. På 1820-tallet ble de første ginpalassene bygd i London – Thompson and Fearon's i Holborn og Weller's i Old Street. De var utstyrt i stil med de fasjonable forretningene som begynte å komme på samme tid – blant annet med gassbelysning – og ble raskt mektig populære. Charles Dickens gir i "Sketches by Boz" en levende beskrivelse av ginpalassenes strålende indre i kontrast til de dårlig opplyste gatene. Utover på 1800-tallet gikk bruken av gin tilbake, mens øl mer og mer tok over som det foretrukne drikke for sosialt liv. Ginpalassene fortsatte imidlertid å være et mønster for pubenes innredning. Pubenes bardisk er en fortsettelse av ginpalassenes butikkdisk, ideell for montering av ølpumper og rask servering. Bruken av speil og dekorerte glassflater er likeledes en arv fra ginpalassene. Det seine 1800-tallet var gullalderen for bygging og innredning av puber i Storbritannia, og selv om ingen originale ginpalasser har overlevd, lever ordet videre som betegnelse på puber fra denne tida. Godt bevarte eksempler på det seine 1800-tallets engelske puber kan studeres i "The Princess Louise" i Holborn, London og i "The Philharmonic Dining Rooms" i Liverpool. FK Austria Wien. Fußballklub Austria Wien er en østerriksk fotbalklubb i Wien. Klubben vant den nasjonale serien i 2006/07-sesongen, og har totalt vunnet 24 seriemesterskap i Østerrike. Klubben ble grunnlagt 12. mars 1911 og spiller sine hjemmekamper på Franz-Horr-Stadion som har en kapasitet på 12 400. I første runde av UEFA Cupen 2007/08 slo Austria Wien ut Vålerenga. De tidligere norske landslagsspillerne Mons Ivar Mjelde, Petter Rudi og Thorstein Helstad, Raymond Kvisvik og Sigurd Rushfeldt har alle spilt for Austria Wien. Eksterne lenker. Austria Wien Austria Wien Drury Lane. thumb Drury Lane er ei gate i den delen av sentrale London som kalles Covent Garden. Drury Lane går fra Aldwych opp til High Holborn. Den sørlige delen ligger i bydelen Westminster og den nordlige i Camden. Gateløpet går tilbake til middelalderen, men navnet fikk gata etter en Sir William Drury, som i 1590 satte opp sitt Drury House ved den sørlige enden av gata. Et av de verste utbruddene under pesten som krevde 100 000 liv i London i 1665, forekom i Drury Lane. Kronikøren Samuel Pepys beretter at mange hus var merka med et rødt kors og påskriften «Lord have mercy upon us» på døra. Væpna soldater ble utplassert for å hindre at folk forlot området, men til liten nytte. På 1500- og 1600-tallet var Drury Lane en respektabel adresse, men området forfalt og ble utover på 1700-tallet invadert av horehus, billige skjenkesteder og slum. Mot slutten av 1800-tallet ble en del av slummen sanert. Etter hvert som folk flytta vekk fra området, fikk Drury Lane mer karakter av forretningsgate. Sainsbury's åpna sitt første utsalg i Drury Lane nr. 173 i 1869. Drury Lane er ellers kjent som en av Covent Gardens teatergater, og «Drury Lane» brukes ofte synonymt med det store teateret Theatre Royal Drury Lane, som siden 1812 har hatt sitt tilhold her. På hjørnet av Parker Street ligger siden 1973 New London Theatre. Skogbrann. En skogbrann er en ukontrollert brann i naturen. Slike branner kan, i tillegg til å forstyrre naturens gang, true hus og jordbruksområder. Det er en mobil brann, det vil si at den forflytter seg og utgjør en annerledes utfordring for slokkemanskaper enn andre branner. Årsaker til slike branner kan være lyn, vulkansk aktivitet, menneskelig uforsiktighet og ildspåsettelse. El Niño, hetebølger og tørke bidrar til at det blir flere og større skogbranner. Allikevel er 90% av alle skogbranner forårsaket av menneskelig aktivitet. Dette kan være ildspåsettelse, uforsiktig omgang med ild ved f. eks grilling, gnister fra jernbane eller annen næringsvirksomhet. Bakgrunn. Mange skogbranner er forårsaket av en eller annen form for menneskelig aktivitet. I enkelte tilfeller står også pyromaner bak. Skogbranner kan også starte av naturlige årsaker, f.eks lynnedslag. Økende anvendelse av tekniske hjelpemidler og maskiner utgjør også en brannfare. Det samme gjør økende krav til produktivitet. Togbremser har antent flere skogbranner. Også elektriske ledninger som faller ned er et problem. Til gjengjeld forsvant gnister fra damplok som brannårsak da jernbanene fikk diesel- eller eldrift. Skogbrannfaren er ekstra stor i varme og tørre områder, særlig i perioder med sterk vind. Lengre tørkeperioder blir ofte avsluttet med tordenvær. Disse blir vanligvis ledsaget av kraftig nedbør, men av og til forekommer «tørre tordenvær», det vil si at nedbøren uteblir, eller nedbøren er så beskjeden at mye av vegetasjonen forblir tørr. I sådant vær er risikoen stor for antennelse, ofte på flere steder på samme tid. De blir vanskelige å slukke. Skogbranner forekommer mange steder i verden, spesielt der klimaet er fuktig nok til å gi grunnlag for vegetasjon, men har lange tørkeperioder om sommeren og høsten. I tørkeperioder blir løv og grener som har falt på bakken ekstra brennbare, og sjansene for skogbrann øker. Dager med sterk vind øker også faren for skogbrann. Selv om skogbranner kan virke destruktive, er de også en naturlig del av økosystemet. Noen planter har utviklet seg slik at de overlever branner ved hjelp av forskjellige strategier. De kan ha reserveskudd som spretter ut etter brann, andre har flammebetstandige frø. Noen planter, som eukalyptusplanten, har til og med brennbare oljer i bladene. For disse plantene er skogbranner en måte å eliminere konkurransen fra mindre flammemotstandige planter. I 2004 oppdaget forskere at røyken fra brennende planter faktisk fremmet spiringen hos andre typer planter. De fleste dyr er også flinke til å overleve branner. Forkullet landskap etter en skogbrann Ved flere tilfeller har skogbranner forårsaket store skader på private og offentlige bygninger og også dødsfall, spesielt når de nærmer seg utkanten av urbaniserte områder. Enkelte skogbranner har utslettet hele byer og landsbyer, og krevd hundrevis av menneskeliv. Ettervirkningene av en skogbrann kan også være katastrofale. En stor skogbrann brenner ned planter og trær som forhindrer erosjon. Hvis det regner kraftig etter en slik brann, kan det komme jordskred eller oversvømmelser. Da kan områder også utenfor brannsonen rammes, både ved ødeleggelse av hus og eiendommer og ved at vannkvaliteten på elver og bekker forringes. De tidligste skogbranner vi har klart å datere går så langt tilbake i tid som til Devontiden (ca 365 millioner år siden. I Norge har antallet skogbranner gått ned de siste 25 årene. Årsaker til dette kan være et fuktigere klima, bedre slukkeutstyr og bedre veinett slik at tilløp til brann kan slukkes mye tidligere. På disse årene er det blitt vanlig at nesten alle går med en mobiltelefon på seg, og har langt enklere mulighet for å varsle brannen enn for noen tiår siden. Oppførsel. Fordampningen av vann fra planter balanseres av vann som absorberes av jordoverflaten. I tørkeperioder forstyrres denne balansen, og idet planter tørker inn og dør, gir de fra seg etylengass. Konsekvensen av dette er at luften inneholder brennbare gasser samtidig som den uttørkede vegetasjonen er uhyre brennbar. Av og til kan tørrlagte myrer og sumper avgi metanholdig gass, som kan eksplodere og sette ytterligere fart i brannen. Slike eksplosjoner bidrog til bl.a. Peshtigo-brannens voldsomhet. Sør i California bidrar Santa Ana-vinden til at skogbranner sprer seg med voldsom fart. En brann kan bevege seg opp til 60 kilometer på en dag, og den kan fortære opp mot 4 km² med vegetasjon i timen. Glør og brennende vegetasjon sprer seg uten pause og hopper over branngater uten problemer. Dette gjør disse brannene svært vanskelig å bekjempe. I tillegg kan oppdriften som brannen skaper trekke til seg luft fra de omkringliggende områdene og dermed skaper skogbrannen sin egen vind som er med på å forsterke brannen ytterligere. Slike vinder kalles gjerne ildstormer. Franske skogbrannmodeller sier at en branns frontlinje vil ha form som en pære, med hovedaksen på linje med vindretningen. Det estimeres at branner i Frankrike vil spre seg med en hastighet på 3% til 8% av vindhastigheten, avhengig av vegetasjonstype og -tetthet og terreng. Andre modeller sier at formen vil være elliptisk når terrenget er flatt og vegetasjonen er homogen. Skogbrann i kupert terreng vil spre seg betydelig fortere oppoverbakke enn nedoverbakke. Derfor kan det være aktuelt å lage branngater der brannen må spre seg i nedoverbakke. Elver, vann og myrer vil ofte danne hindringer for flammene som kan benyttes i brannslukkingen. En annen type skogbrann er ulmebrann, hvor overflatematerialer forbrenner uten å skape flammer. Glørne sprer seg sakte, men sikkert, og kan holde det gående i dager og uker etter at flammene har gitt seg. Slike branner kan gi stor luftforurensning, samtidig som det varmer opp bakken og påvirker røtter og frø under bakken. Forebygging. a>. Når nivået er på rødt, blir det røde flagget hengt på. I Norge er det lovfestet at alle skogbranner skal slukkes, og i mange tiår var det også vanlig politikk i USA at alle skogbranner skulle bekjempes. På 1960-tallet ble det sådd tvil om riktigheten av denne tankegangen. Det viste seg da at ingen nye mammuttre hadde vokst opp i California, fordi brann var en viktig del av livssyklusen til treet. De gikk istedet inn for kontrollerte branner for å redusere vegetasjonen i feltsjiktet og busksjiktet i skogen. Dette gjorde skogene mer framkommelig for jegere og turgåere, samtidig som det reduserte mengden av brennbart materiale til nye branner. Fordelen med kontrollerte branner er at man kan tenne dem når været er egnet slik at man ikke mister kontrollen. Mennesker som bor i utsatte områder treffer ulike tiltak for å begrense skadeomfanget i tilfelle skogbrann. Valg av materiale for husbygging, rydding av området rundt husene (både fjerning av brennbart materiale og rydding av branngater) og diverse former for brannslokningsutstyr er viktig for disse menneskene. Skogbrannovervåkning. Røyk fra bål og små skogbranner kan ses på mange mils avstand fra småfly i klart og stille vær. I Norge organiseres skogbrannovervåkningen i et samarbeide mellom kommunene i hvert fylke og NAKs Flytjeneste. Vanligvis har skogbrannflyet kontakt med en brannvaktsentral i en av fylkets største kommuner. Cessna 172 er flytypen som er mest brukt i skogbrannovervåkningen i Norge. Skogbrannovervåkningen har to forskjellige typer utrykninger for flyklubbene. Når det er tørt flys en fastsatt rute, gjerne i stor høyde, for å se etter røyk. Dersom det er ekstremt tørt kan det være aktuelt å fly ruten flere ganger daglig. Disse rutene er planlagt i samarbeide mellom kommuner, brannvesen og flylkets beredskapsavdeling. Det kan ta 3-4 timer å fly hele ruta. Den er lagt inn i datasystemet som benyttes av flygelederen for lufttrafikkledelsen det aktuelle området. Ved observasjon av røyk eller ild, lokaliseres brannstedet med kartreferanse, og melding gis til brannvakta. Det er viktig å beskrive beste adkomst til området og rettlede brannbilene riktig vei. Mulige vannkilder sees lett fra lufta og blir beskrevet for brannfolk på bakken. Den andre typen utrykning er når det er observert røyk på avstand som er meldt til brannvesenet. Da blir småfly sendt opp for å lokalisere og assistere som beskrevet ovenfor. Dersom brannvesenet rykker ut på grunnlag av bakkeobservasjoner, har det skjedd at de har havnet langt unna brannen og har brukt lang tid på å komme seg til riktig sted. Fra midten av 90-tallet har også en finsk satellitt brannovervåket sør-Norge og andre nordiske land. Skogbrannkanal. En egen radiokanal på VHF båndet benyttes av skogbrannflyene, brannmannskapene, skogbrannhelikoptrene, brannvakta, ambulanser og politiet. Kanalen er også lagt inn som standard på helseradioer. Kanalen er en en-frekvens kanal som også gir forstyrrelse mellom to skogbrannfly. En to-frekvens skogbrannkanal med basestasjons-gjennomsnakk i flyet kunne gitt alle håndapparater på brannstedet samme rekkevidde som flyradioen, og det ville fjerne forstyrrelse mellom skogbrannfly ved hver sin skogbrann. Når det digitale nye nødnettet basert på Tetra radiostandarden innføres, vil disse problemene forsvinne, siden apparatene automatisk kan fungere som link for andre apparater uten radiodekning til samarbeidende radioer og til basestasjon. Tetrastandarden gir mulighet for å definere gruppen med radioer som skal ha kontakt. Slokking. a> slipper flammehemmende kjemikalier over en skogbrann i California Slokking av av skogbranner representerer helt spesielle utfordringer for brannmannskaper. Framkommelighet og omfang gjør arbeidet ekstra vanskelig. Likevel har de fleste utsatt områder nå spesielle avdelinger som trener på skogbranner og som er utstyrt med det utstyret som trengs for å bekjempe en skogbrann. Mannskapet deles gjerne opp i forskjellige avdelinger, hvor en avdeling flyr inn til vanskelig tilgjengelige områder for å slukke småbranner og rydde branngater med motorsag og annet lett utstyr. Disse kalles gjerne en rask angrepsavdeling, fordi de kan reagere kjapt og er meget effektive for å hindre spredning. En annen avdeling kjører inn i retning brannen med tyngre utstyr for å rydde større branngater slik at ikke brannen skal spre seg videre når den kommer dit. Et helikopter fyller vannbøtten sin i et svømmebasseng før det flyr inn for å slippe vannet over en skogbrann utenfor Napoli i Italia. De raske angrepsavdelingene regnes ofte som elitestyrken innen brannbekjempelse, siden de noen ganger må bruke ukonvensjonelle metoder. Hvis brannen er i spesielt bratt terreng eller et område med tett skog må de rappellere ned fra helikoptre. Dersom brannen er i et avsidesliggende område kan det også være aktuelt å benytte fallskjerm for å komme fram. I tillegg til bakkemannskaper disponerer brannvesenet ofte helikoptre og vannbombefly som er spesialutstyrt for slukking av skogbranner. Disse kan nå områder som er utilgjengelige for bakkemannskaper og kan slippe store mengder vann eller flammehemmende kjemikalier over et større område. Etter brannen. I årene etter en skogbrann skjer en nedbrytning av dødt materiale, der forkullede trær bruker fra 10 til 25 år på å forsvinne. I tidligere tider har en ofte satset på å fjerne slikt og plante ny skog. Mange steder har en i dag latt brent skog stå som studiefelt for ulike forskningsprosjekter.En del steder langs norske veier vil en på rasteplasser nær disse feltene finne informasjonstavler som forteller om disse prosjektene. Statistikk over årlige branner i verden. Wildfires across the Balkans in late July 2007 (NASA satellite image) Wilrijk. Wilrijk (fra gammelt «Wilrijck») er et distrikt i Antwerpen og den flamske regionen i Belgia. Det totale området er på 13,61 km² og har en befolkning på 38 220 innbyggere (2004). Sivilisasjon i dette området var allerede til stede ved 600 f.Kr. Dette har blitt påbevist ved et arkeologisk funn i en utgraving av en keltisk grav i Wilrijk, som til nå er det eldste tegnet på sivilisasjon oppdaget i regionen rundt Antwerpen. Denne forstaden er også kjent som «Geitelandsbyen» på grunn av Geiteparaden (Geitestoet) som finner sted hvert 5. år. Den siste paraden fant sted 18. september 2005. New London Theatre. New London Theatre er et teater i Covent Garden i London, på hjørnet av Drury Lane og Parker Street. Det åpna i 1973, og har gjennom det meste av sin historie spilt musikaler. Mellom 1981 og 2002 spilte New London Theatre "Cats", som dermed ble den lengst spilte musikalen gjennom tidene i London. Da dagens teaterbygning ble reist i 1973, var det på den tomta der det stemningsfulle Winter Garden Theatre hadde stått, men hjørnet av Drury Lane og Parker Street har teatertradisjoner som går lenger tilbake i tid. I 1848 ble det bygd en music hall her – Mogul Saloon. Den var oppkalt etter tavernaen Great Mogul fra 1600-tallet, og tjener som eksempel på hvordan den engelske music hall-tradisjonen vokste ut av de eldre skjenkestedenes mer sporadiske underholdning. I 1911 ble Mogul Saloon revet og erstatta med New Middlesex Theatre of Varieties, som i 1919 skifta navn til Winter Garden Theatre. Aldwych Theatre. Aldwych Theatre er et teater i Aldwych på Londons West End. Teateret åpna i 1905, og har gjennom det meste av sin historie spilt lettere stykker. Fra 1960 var teateret tilholdssted for Royal Shakespeare Company sine London-produksjoner, før de i 1982 flytta til Barbican i City. Teateret har en kapasitet på 1150 seter. Theatre Royal. Theatre Royal er navn på flere teatre, særlig i Storbritannia. Navnet angir at teateret hadde kongelig privilegium i en tid da teaterforestillinger var konsesjonsbelagt. Mercedes-Benz W211. thumb Mercedes-Benz W211 er en bil produsert av Mercedes-Benz Ctrl+Alt+Del (CAD). Ctrl+Alt+Del er en spillrelatert online tegneserie og animert serie, skrevet av Tim Buckley. Den premierte 23. oktober 2002. Karakterene. Ethan er en 25 år gammel mann, spillfanatiker, amatørkunstner og tidligere Everquest-avhengig. Hans ofte meningsløse, rare og til og med sprøe ideer er tegneseriens hovedfokus. Jobber i spillbutikken GameHaven. Lucas er romkameraten til Ethan, og er en mer roligere og sarkastisk person. Han er noe slapp, og foretrekker et spill fremfor arbeid. Lucas er en programmerer, og jobber i en PC-butikk. Lilah er Ethans forlovede og profesjonell gamer. Ulikt Ethan er hun rolig, smart og ansvarlig. Zeke er Xbox-en som Ethan bygde om til en antropomorfistisk robot. Theatre Royal Drury Lane. Theatre Royal Drury Lane er et av Londons eldste og mest kjente teatre. Det ligger i Drury Lane i Covent Garden. I dagligtale går det ofte under navnet «Drury Lane». Teatret eies i dag av Andrew Lloyd Webbers selskap Really Useful Group. Teaterets historie går tilbake til 1660, da Thomas Killigrew, en tidligere pasje hos Charles II fikk kongelig lisens for å framføre drama. Det første teateret brant i 1672, men ble gjenoppbygd i større skala av arkitekten Christopher Wren. Det var her «God Save the King» ble sunget offentlig for første gang 28. september 1745. Den store engelske skuespilleren og teatermannen David Garrick eide og drev teateret fra 1747, og gjennom tretti år nedla han et stort arbeid med å forbedre kvaliteten på oppsetningene og de tekniske installasjonene. Etterfølgeren Richard Brinsley Sheridan var ikke like dyktig da han i 1795 satte opp stykket "Vortigern", som svindleren William Ireland hadde overbevist ham om var et glemt stykke av Shakespeare. Sheridan bestemte at premieren skulle gå som normalt til tross for at det like før var blitt offentliggjort overveldende bevis for at stykket var et bedrag. Premieren ble en veritabel fiasko. Dagens teaterbygning er fra 1812 og tegna av Benjamin Wyatt, med Grand Theatre i Bordeaux som forbilde. I 1922 ble det foretatt en større innvendig ombygning, slik at salen i dag kan romme mellom 2200 og 2300 mennesker. Etter andre verdenskrig har teateret særlig vært kjent for sine musikaloppsetninger. En rekke av Rodgers og Hammersteins musikaler har hatt London-premiere på Drury Lane; bl.a. "Oklahoma!" i 1946, "South Pacific" i 1951 og "The King and I" i 1953. Lerner og Loewes "My Fair Lady" gikk i fire år fra 1958. Andre store oppsetninger i seinere tid er "42nd Street" (1984–89) og "Miss Saigon" (1989–99). Teateret forbereder for øyeblikket (2007) en musikalversjon av "Ringenes herre". Vice Fund. The Vice Fund (nasdaq:VICEX) er et investeringsfond som investerer i bedrifter som involverer seg signifikant i, eller får en stor del av overskuddet fra industrier som tobakk, hasardspill, forsvar/våpen, sprit og andre bedrifter som driver med aktiviteter som ikke betraktes som sosialt korrekt. Fondet har oppnådd mye omtale fra medier i den engelskspråklige verden. Andre "Vice funds" eksisterer på andre børser. Christian De Lorenzi. Christian De Lorenzi (født 18. februar 1981 i Sondalo) er en italiensk skiskytter. De Lorenzi debuterte i verdenscupen i 2002, da han gikk på det italienske stafettlaget i Osrblie (9. plass). Under OL 2006 i Torino deltok han i alle fem konkurransene, og kom for første gang blant de 10 beste i et individuelt renn (7. plass på 20 km). Under VM 2007 i Antholz var han med på det italienske laget som tok en fjerdeplass på stafetten. Det britiske frikorps. Det britiske frikorps, engelsk: British Free Corps (BFC), tysk: Britisches Freikorps var en enhet i Waffen SS under andre verdenskrig. Enheten besto av krigsfanger fra Storbritannia og samveldet som ble rekruttert til krigsinnsats for Tyskland. Den britiske journalisten Adrian Weales forskning har identifisert 59 briter som deltok i denne enheten i større eller lengre tid, noen i bare noen få dager og enheten besto aldri av mer enn av 27 soldater. Antall mann var med andre ord mindre enn en ordinær tysk tropp, noe som gjorde at gruppen aldri ble utplassert som en ordinær militær enhet. Oppstart. Enheten ble startet av briten John Amery, sønn av det konservative regjeringsmedlemmet Leo Amery. John Amery var en aktiv anti-kommunist før krigen, og hadde blant annet deltatt i Den spanske borgerkrigen på Francos side. Han sluttet seg tidlig til den nazistiske ideologien. Han reiste etter oppholdet i Spania rundt i Europa, men ble sittende fast i Vichy-regimets del av Frankrike etter Frankrikes fall i juni 1940 fram til han ble hentet til Berlin i september 1942. Her ble enheten etablert som en «britisk anti-bolsjevikist» enhet. Amery ga enheten navnet «"Den britiske St. Georg-legionen"» og skulle settes inn i kampene på Østfronten, ut fra en forestilling om at Tyskland ikke skulle stå alene i kampen mot bolsjevikene. Han sto for en rekke rekrutteringsbesøk i krigsfangeleire, men til tross for at de første forsøkene var fiaskoer fortsatte han arbeidet og fikk endelig rekruttert de første fire rekruttene. Men en av dem var for gammel, den andre ble rekruttert som spion og sendt til England hvor han ble avslørt og hengt i mars 1944. Amery satt igjen med to, hvor kun den 17 år gamle Kenneth Berry senere ble en del av BFC. Etter disse magre resultatene, kuttet tyskerne ut Amery i oktober 1943. Videre rekruttering. a> kan sees på ermet, helt nederst til venstre på bildet Tyskerne opprettet en spesialleir for krigsfanger som de ønsket å rekruttere, og som deres britiske talerør rekrutterte de artilleri sersjant John Brown. Brown hadde før krigen vært aktiv i den britiske fascistiske organisasjonen British Union of Fascists (BUF). Brown ble imidlertid nå mer styrt av sitt kristne ståsted og klarte å rapporterte til den britiske militære etterretningsorganisasjonen MI6 gjennom kodede brev. For sin innsats i dette arbeidet ble han tildelt Distinguished Conduct Medal etter krigen. Det lyktes tyskerne å rekruttere en håndfull personer, som ofte hadde enten en tysk familiær bakgrunn eller en bakgrunn fra BUF. Motivasjonen skal ha vært sterkt varierende, fra de sterkt ideologisk baserte til utsiktene til et behagelig liv med tilgang til god mat, alkohol og kvinner. Den mest bemerkelsesverdige av de som ble rekruttert var Thomas Cooper, som hadde tysk mor og foretrakk å bruke den tyske versjonen av etternavnet "Boettcher". Han hadde vært medlem av BUF og befant seg i Tyskland ved krigsutbruddet. Han sluttet seg da til Leibstandarte-SS Adolf Hitler og senere 3. SS-divisjon Totenkopf. Han ble såret ved Leningradfronten 13. februar 1943 og deretter dekorert med Såretmerket i sølv. Slik ble han den eneste britiske statsborgeren som fikk en tysk kampmedalje under andre verdenskrig. En annen, menig Thomas Freeman sluttet seg til gruppen, men sørget i følge MI5 for å sabotere arbeidet slik at han ikke ble straffet etter krigen for sin deltakelse. Roy Courlander deltok også i rekrutteringsarbeidet sammen med Cooper. Courlander var et tidligere medlem av British Union of Fascists og ble tatt til fange av tyske soldater i 1941 mens han tjenestegjorde i New Zealand 2. divisjon i Hellas. Han uttrykte sterke anti-sovjetiske holdninger og lot seg verve til BFC og arbeidet sammen med Cooper i å verve flere. Navn. Tyskerne likte ikke de religiøse referansene i Amerys navnevalg «"Den britiske St. Georg-legionen"», men kunne heller ikke endre det til Den britiske legion (som ville vært naturlig), «British Legion» var navnet på en britisk veterangruppe fra første verdenskrig. Etter modell av den danske Waffen SS avdelingen «Freikorps Danmark» ble navnet British Free Corps eller Britisches Freikorps, offisielt stiftet 1. januar 1944. Avdelingen etablerte seg i et tidligere kloster ved Hildesheim i Niedersachsen. Avdelingen fikk sine egne avdelingsmerker som blant annet inkluderte Union Jack og teksten «British Free Corps» i gotisk skrift. Lav moral. De svært ulike oppfatningene og motivasjonene internt i gruppen gjorde samarbeidet vanskelig og moralen var lav. Det ble eksempelvis kranglet rundt det at Union Jack var plassert under den tyske ørn på uniformen. Etter invasjonen i Normandie økte de interne problemene ytterligere, og mange av medlemmene så etter muligheter til å komme seg unna. Avdelingen ble flyttet til Dresden og satt til opplæring i å rydde hindringer, minefelt etc. De ble utstyrt med feltutstyr og våpen, samt gitt våpentrening. Det var stadige interne uroligheter og medlemmer ble fjernet fra gruppen og sendt tilbake til fangeleirer, slik lyktes det aldri å få tilstrekkelig stabilt medlemskap av 30 medlemmer som gjorde at avdelingen kunne bli overført til de regulære Waffen SS avdelingene. Blant annet Freeman sørget for å få med seg en del andre tilbake til fangeleirene da medlemstallet begynte å nærme seg faretruende nivået for utplassering. I kamp. Men i mars 1945, i en periode hvor mannskapsmangelen var desperat for tyskerne, ble det besluttet å sette avdelingen ut i kamp. De ble overført til området rundt Stettin, hvor de var i rundt en måned. Gruppen ble satt til å rydde frontlinjene, tett opp til Den røde arme. Den tyske øverstkommanderende, Felix Steiner var imidlertid lite imponert over gruppen og så det betenkelige i å bruke krigsfanger i kampoperasjoner, slik at han til slutt trakk ut gruppen. 16. april 1945 ankom gruppen Templin og skulle tjenestegjøre i Steiners transportavdeling. Gruppen fulgte Steiners flukt mot vest og overga seg 2. mai 1945 til amerikanske styrker nær Schwerin. Den britiske etterretningen hadde god oversikt over gruppen etter Browns rapporter, men det tok allikevel noen uker før alle deltakerne var funnet. En hadde returnert til England og startet opplæring som politi. Amery ble arrestert i Nord-Italia. En annen, Eric Pleasants gikk i dekning i Øst-Tyskland, men tatt i 1946 og satt syv år i sovjetisk fangeleir før han ble sendt tilbake til England, hvor han fram til sin død i 1997 skrøt av at han angivelig var regjerende Waffen SS mester i boksing i middelvektklassen. Etter krigen. Amery, Cooper, Willian Joyce og Walter Purdy ble dømt til døden for høyforræderi, men Coopers og Purdys straffer ble omgjort til livsvarig fengsel. Cooper ble løslatt i 1953 og flyttet til Fjerne Østen en del år før han vendte tilbake til Storbritannia i 1970-årene hvor han døde i 1987. De øvrige ble stilt overfor militære domstoler og dømt til straffer varierende fra 15 til 10 års fengsel. Alle var løslatt etter syv år. Kenneth Berry, den første som ble rekruttert, sonet ni måneders fengsel. Courlander overga seg i Brussel i september 1944 da de britiske styrkene rykket inn i byen, og ble 3. oktober 1945 dømt til 15 års fengsel. Året etter ble han overført til New Zealand for soning, og løslatt i 1951. Han skal etter dette ha levd på ulike adresser i Australia fram til han døde i 1979 hvor han bodde i en kummerlig leilighet utenfor Sydney. Blomsterdekoratør. Blomsterdekoratør er et fag innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket at man må gå to år på skole og to år i lære ute i bedrift. Første skoleåret er vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er vg2 Blomsterdekoratør. Alternativt kan man gå opp i eksamen som preventist etter minst 5 år (60 måneder) arbeidserfaring i bransjen. Fagbrevet består av en teoretisk og praktisk eksamen som går over tre (3) dager. Blomsterdekoratørfaget er et håndverksfag med få tekniske hjelpemidler. Faget har rike variasjonsmuligheter, og befatter seg i stor grad med dekorasjonsmaterialer av levende og tørt plantemateriale, blomster og planter av forskjellige slag settes sammen og benyttes til diverse formål for mennesker i ulike livssituasjoner. Blomsterdekoratører må ha kjennskap til kunst- og stilhistorie for å kunne utføre alle fagets disipliner i riktig stilform og tilpasset de aktuelle omgivelsene. Det er nødvendig med gode kunnskaper om levende og tørt plantemateriale og andre varer som brukes i faget, for å kunne utnytte disse riktig og gi råd og veiledning ved salg. Ved bruk av levende materialer må elevene ha kunnskaper om plantenes livsbetingelser og forutsetninger for god holdbarhet. Dyktige håndverkere kan utføre tjenester og salgsarbeid på en god måte og som forstår verdien av et godt håndverk, produktivitet og kvalitet i all produksjon. En av Norges mest kjente blomsterdekoratør er Finn Schjøll Penny Arcade. Penny Arcade er en online tegneserie og blogg skrevet av Jerry Holkins og illustrert av Mike Krahulik, som fokuserer på data- og videospill. "Penny Arcade" er for øyeblikket blant de mest populære tegneseriene tilgjengelig på internett. Den debuterte 18. november 1998. Nye tegneseriestriper blir lagt ut hver mandag, onsdag og fredag. Angus MacNeil. Angus Brendan MacNeil (født 21. juli 1970) er representant for Scottish National Party i Storbritannias parlament. Han representerer valgkretsen Na h-Eileanan an Iar (tidligere Western Isles) og er bosatt på Barra, der han driver som sauebonde. Han ble valgt i 2005 og etterfulgte Labours representant Calum MacDonald, som hadde sittet der fra 1987 til 2005. I mars 2006 meldte Angus MacNeil Labour til politiet for å tildele adelstitler, og dermed seter i Overhuset, til personer som støttet Labour med penger til valgkampen. I april samme år skrev han og tidligere parlamentsmedlem Martin Bell brevet "Clean Up Westminster" til Tony Blair og ba ham stoppe å utnevne personer til Overhuset inntil politiet var ferdig med sine undersøkelser. I november ble han kåret til Best Scot at Westminster. Utstillingsdesigner. Utstillingsdesignere har en allsidig kompetanse. De er designerne som kan jobbe med utstillinger, skilt, plakater, utforming av forskjellige dekorelementer og oppsetting av disse, bildekor, messestands, logodesign, modellbygging, hurtigskrift, kulissearbeid, produksjon og montering av salgsutstillinger i butikkvinduer og butikklokaler. De kan være forretningens trendskapere. I Norge i dag er utdannelsen til dette yrket innen utdanningsprogrammet Design og håndverk. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Interiør og utstillingsdesign og det tredje skoleåret er Vg3 Utstillingsdesign Man går ikke i lære i dette yrkesfaget. British Union of Fascists. British Union of Fascists (BUF), også kjent som "svartskjortene", var et britisk fascistisk parti grunnlagt i 1932 av sir Oswald Mosley. Som navnet tilsier var partiet en samling av flere ulike indre fascistiske grupperinger. Partiet opptrådte svært voldelig og antisemittisk i perioden 1934–1935. Mosley tok særlig etter Benito Mussolini i Italia, både med hensyn til hvordan partiet ble bygget opp og med hensyn til uniformering, hvilket innebar de svarte skjortene. De marsjerte i gatene slik SA gjorde i Tyskland, og deres hymne var en tilpasset versjon av Horst Wessel sangen. Partiet var anti-parlamentarisk og ønsket å erstattet de demokratiske organene med utpekte representanter for de ulike deler av samfunnslivet som i den italienske korporativismen. 4. oktober 1936 hadde BUF planlagt å marsjere fra Royal Mint Street gjennom Londons East End. Dette hadde partiet gjort tidligere, på tross av at det ble oppfattet som en sterk provokasjon mot beboerne i området som var jøder og arbeidere som i hovedsak stemte på Labour, det britiske arbeiderpartiet. Da marsjen startet, møtte deltakerne snart motdemonstranter som jaget fascistene. Dette tilbakeslaget viste seg å bli et vendepunkt, og etter slaget ved Cable Street forsvant mange av medlemmene. Partiet ble forbudt i 1940. Celesta. Celesta er en type klaverinstrument med stålstaver og resonatorer i stedet for strenger. En celesta har et omfang fra c1-c5, men noteres en oktav lavere. Den har en myk, sølvklar klang. Verker med celesta. Celesta finnes for det meste i klassisk musikk og filmmusikk. Her er en liste med noen små og store verk hvor instrumentet blir brukt. I populær musikk. Celesta har også blitt brukt i populærmusikk her og der siden midten av det 20. århundre. Thor Olsens gate (Oslo). Thor Olsens gate (3-9, 2-12) er en gate i bydel St. Hanshaugen. Gaten er en av hovedtraffikkårene i Oslo. Den går fra krysset Ullevålsveien/Akersveien/Akersgata på Hammersborg til krysset Fredensborgveien/Wilses gate på Fredensborg. Len White. Len White(født 11. mai 1924, død 1994) er en tidligere, engelsk fotballspiller som var spiss. Han er mest kjent fra tiden i Newcastle United. Han startet sin karriere i Rotherham og i 1953 ble han solgt til Newcastle United for £12 000. Det var ganske mye penger på den tiden. Han spilte på topp sammen med den veletablerte Jackie Milburn for Newcastle, og derfor kom han ofte i skyggen av den mer kjente partneren. De vant FA-cupen i 1955 og da Milburn la opp sent på 50-tallet tok White over som den ledende målscoreren i klubben – før han gikk til Huddersfield Town i 1962. Med 153 mål ligger han på tredjeplass på toppscorerlisten til Newcastle United, bak Jackie Milburn (204 mål) og Alan Shearer (206 mål). Len White døde i Huddersfield i juni 1994. Helligdag. En helligdag er en dag som man tradisjonelt sett skal holdes hellig, ved å gå i gudstjeneste og ikke arbeide. Helligdagene varierer fra land til land, men deles gjerne i to grupper: Faste og bevegelige helligdager. De faste helligdagene opptrer på samme dato hvert år, mens bevegelige helligdager, som ofte knyttes opp til påske, varierer fra år til år. Helligdager i middelalderen. På grunn av de mange helgenfestene regner man med at hver fjerde dag var helligdag i middelalderen. Etter reformasjonen bidro avskaffelsen av mange av disse helligdagene til merkbart større effektivitet. Da de ble innført under kristningen av Norge, skapte de slike problemer som man kunne forvente i et jordbrukssamfunn langt mot nord, med vanskelige klimaforhold. Norske bønder fikk derfor utstedt et dispensasjonsbrev fra kardinal Vilhelm av Sabina, etter at han hadde tilbrakt sommeren 1247 på Vestlandet. Han anførte at det hadde regnet hele sommeren mens han var der, minus tre dager med tørt vær, «dog ikke sammenhengende». Kardinal Vilhelm presiserte derfor at norske bønder stod fritt til å berge høyet på helligdager, eller dra på fiske hvis silden plutselig dukket opp på en helligdag. Helligdagsreformen av 1770. Reformen var et resultat av opplysningstiden. Man ønsket å fjerne de siste restene av katolisismen, og mente å øke respekten for helligdagene når det ikke var slik overflod av dem. Dessuten kostet helligdagene staten store summer i tapt produksjon. Ikke minst var de allerede avskaffet av andre protestantiske land: «"Skiønt deres Anordning kan have havt et gudeligt Øiemerke, ere de dog mere blevne anvendte til Lediggang og Laster, end til sand Guds Dyrkelse; hvorfore det er bedre, at de efter andre Protestantiske Landes Exempel blive anvendte til Arbeide og nyttig Gierning."» Sweet Children. The Sweet Children ble stiftet i 1988 av Billie Joe Armstrong og Mike Dirnt, begge fra California. The Sweet Children var det egentlige navnet på bandet Green Day. Medlemmene av bandet var Billie Joe Armstrong (gitar og vokalist), Mike Dirnt (bass) og John Kiffmeyer(trommer). Den første Sweet Children-forestilling fant sted den 17. oktober 1989, på Rod's Hickory i Vallejo, California hvor Billie Joes mor jobbet. The Sweet Children fikk et godt rykte, men etter to år sluttet trommeslageren John Kiffmeyer, og Tré Cool startet istedenfor. Men da trommeslageren Trè Cool startet, forandret de band navn til Green Day. Dette var slutten på The Sweet Children og begynnelsen på det store bandet Green Day. Universitetsgata (Oslo). Universitetsgata (7-13, 2-26) er en av Oslos sentrumsgater. Gaten går fra St. Olavs plass til Karl Johans gate. Gaten gikk tidligere helt til Fridtjof Nansens plass, men denne søndre delen fikk navnet Roald Amundsens gate da dennes tidligere gate fikk navnet Olav Vs gate. I Universitetsgata 13 ligger Nasjonalmuseet og i nr. 20-24 ligger Norlis bokhandel. På den andre siden av gaten ligger bygningene som har gitt gaten navn, Universitetet i Oslo, med adresse Karl Johans gate 47. Studentene i Oslo kjøpte og bygde Universitetsgata 26 etter innsamling som pågikk på 1850-tallet. Bygningen med to etasjer og høy kjeller stod ferdig i 1871. Den ble tegnet av den svenske arkitekten Victor Emil Langlet, som også tegnet Stortingsbygningen. Festsalen ble tatt i bruk allerede ved universitetets 50-års jubileum i 1861. Fra 1879-94 holdt Deichmanske bibliotek til i loftsetasjen. Bjarne Iversen. Bjarne William Iversen (født 2. oktober 1912 i Vestre Aker, død 7. september 1999 i Nittedal) var en norsk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. Han representerte BUL. Almeida Theatre. Almeida Theatre er et teater i Highbury i bydelen Islington i London. Repertoaret har siden åpninga i 1980 bestått av stykker av ledende dramatikere, britiske og utenlandske, gamle og nye. Almeida har vunnet ry for sin høye kvalitet både på regissører og skuespillere, og forestillingene går for fulle hus. Teateret ble grunnlagt av Pierre Audi som et ikke-kommersielt teater i et nedlagt lager i 1980. Bygningen er bygd i 1837 og tilhørte opprinnelig Islington Literary and Scientific Institution. Seinere har den tjent både som music hall og som lokale for Frelsesarmeen. Første oppsetning var Howard Barkers "Scenes from an Execution" med Glenda Jackson. I 1990 tok Ian McDiarmid og regissøren Jonathan Kent over den kunstneriske ledelsen av teateret, og gjorde Almeida til et fast, fulltids teater. Etter en større oppussing og investeringer i scene og tekniske installasjoner gjenåpna teateret i 2002 med Michael Attenborough som sjef. John Berger (langrennsløper). John Filip Berger (født 31. juli 1909 i Överluleå, død 12. januar 2002 i Stockholm) var en svensk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. Han representerte Jokkmokks Skidklubb. Han var med på det svenske laget som vant bronse under Vinter-OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen, sammen med Erik Larsson, Arthur Häggblad og Martin Matsbo. Berger gikk første etappe, og både han og finske Sulo Nurmela falt. Dette gjorde at Norge ledet med et minutt ved første veksling. Finland vant til slutt stafetten foran Norge. Ernst Alm. Ernst Alm (født 1. mars 1900 i Norsjö, død 17. oktober 1980) var en svensk langrennsløper. Alm vant det første Vasaloppet som ble arrangert 19. mars 1922. Han er også den yngste vinneren i Vasaloppets historie. Han ble svensk mester på 60 km i 1924 og på 20 km i 1925. Hans fremste plassering internasjonalt er en sjette plass på 50 km under de første olympiske lekene i Chamonix i 1924. Haakon VIIs gate (Oslo). Haakon VIIs gate (1-9, 2-10) er en gate i Oslo sentrum. Gaten går fra Kronprinsesse Märthas plass til Ruseløkkveien. Den ble i 1954 oppkalt etter Kong Haakon VII (1872–1957). Gaten ble opparbeidet i forbindelse med sanneringen av Vestre Vika, og gatens vestre del følger omtrent den tidligere "Bakkegatens trasé". Den ender i en trapp opp 7. juni-plassen, der Nils Aas' statue av Haakon VII er plassert. Alfred Schläppi. Alfred Schläppi (født 30. januar 1898 i Leysin, død 15. april 1981) var en sveitsisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterlekene 1924 i Chamonix. Sammen med Eduard Scherrer, broren Heinrich Schläppi og Alfred Neveu vant han olympisk gull i de første olympiske vinterlekene i Chamonix i 1924. De vant med Scherrers bob «"Acrobate"». Heinrich Schläppi. Heinrich Schläppi (født 30. april 1905 i Leysin, død 18. februar 1958) var en sveitsisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterlekene 1924 i Chamonix. Sammen med Eduard Scherrer, broren Alfred Schläppi og Alfred Neveu vant han olympisk gull i de første olympiske vinterlekene i Chamonix i 1924. De vant med Scherrers bob «"Acrobate"». Alfred Neveu. Alfred Neveu (født 24. desember 1890 i Leysin, død 20. mai 1975) var en sveitsisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterlekene 1924 i Chamonix. Sammen med Eduard Scherrer og brødrene Alfred og Heinrich Schläppi vant han olympisk gull i de første olympiske vinterlekene i Chamonix i 1924. De vant med Scherrers bob «"Acrobate"». Eduard Scherrer. Eduard Scherrer (født 15. april 1890 i Leysin, død 4. juli 1972) var en sveitsisk bobkjører som deltok i de olympiske vinterleker 1924 i Chamonix. Sammen med Alfred Neveu og brødrene Alfred og Heinrich Schläppi vant han med sin bob «"Acrobate"» olympisk gull i de første olympiske vinterlekene i Chamonix i 1924. MS «Fjordtind». M/S «Fjordtind» var en norsk hurtig-/skyssbåt som var eid av Rogaland Trafikkselskap Den russiske hær under første verdenskrig. Østfronten før og etter Brusilovoffensiven Historie. I 1914 bestod den russiske hæren av cirka 1,3 millioner soldater. Russland eller Det Russiske Imperiet (på den tiden), kunne kalle inn cirka 26 millioner menn i reserve, men de hadde bare rundt 4 millioner av dem i reserven. I Europa trodde man at den russiske hæren ville ha en "dampveivalseffekt", men dette skjedde aldri. Russland mistet 3 millioner soldater bare i 1915. Ofte var det bare en offiser per. 1000 soldat. De var dårlig trent og Russland led store tap. Noen ganger fikk bare hver tredje soldat våpen og taktikken var at når den soldaten døde skulle neste soldat ta opp våpenet og fortsette. Fabrikkene klarte bare å lage 70 000 rifler i måneden og dette lå langt under krigens behov. Produksjonen burde vært minimum på 200 000 gevær i måneden. En stor grunn til at det gikk så dårlig for russerne under verdenskrig, var at de ikke hadde forutsett en langvarig krig. Derfor måtte russerne importere over 2 millioner rifler som skapte kaos fordi de brukte opptil 10 ulike typer rifler. Russisk kavaleri brukte blant annet lanser og sabler som hovedvåpen. I 1916 var den Russiske hæren bedre utrustet, men senere ble Russland rammet av økonomiske problemer og soldatene fikk ikke vesentlige behov som klær, mat o.l. Til slutt kunne de ikke sende flere soldater for å fronte tyskerne og de måtte derfor kapitulere. Aleksej Brusilov. Aleksej Brusilov var den mest vellykkede russiske generalen under den første verdenskrigen. Han ledet sin avdeling som var Russlands åttende arme gjennom utallige slag og hadde mange suksesser. Brusilov satte i gang en offensiv i Galicja sommeren 1915, og de østerriksk-ungarske styrkene ble fullstendig nedkjempet. På under en uke ble 193 000 østerriksk-ungarske soldater tatt til fange av Brusilovs soldater. Han tok kommando senere over sørvestfronten i 1915 som følge av hans lederskap i Galicja som er en region i østlige Sentral-Europa, i dag delt mellom Polen og Ukraina. Etter februarrevolusjonen i 1917 fikk Brusilov kommando over hele den russiske hæren. russiske tropper Bakersfield. Bakersfield er den adminastrive byen for Kern County i California. Med forsteder har byen cirka 468 000 inngyggere og er på ellevteplass blant de raskest voksende i California. Den er også den ellevte største byen i California og den 59. største byen i USA. Kesam. Tysk ostekake lagd med kesam Kesam er en surmelksost, en mager ferskost. Den blir også kalt kvarg. Den kan erstatte smør, rømme, fløte og annet fett og reduserer i de fleste tilfeller ikke smak eller konsistens. Derfor passer kesam i de fleste matretter, men i paier må man bruke noe smør for å hindre at de blir seige. Kesam kan også brukes i iskrem, kalde sauser og dressinger. Kesam kan ikke kokes, men i varme retter som tilberedes i stekeovn passer den godt. Edward Eagan. Edward Patrick Francis «Eddie» Eagan (født 26. april 1897 i Denver, Colorado, død 14. juni 1967 i Rye, New York) var en amerikansk sportsutøver. Han har vunnet olympisk gull i både sommer- og vinter-OL. Eagan vant olympisk gull i boksing i lett-tungvekt i Antwerpen i 1920. Han deltok også i Sommer-OL 1924 uten fremgang. I Vinter-OL 1932 i Lake Placid ble han historisk, da han vant gull i firer-bob sammen med Billy Fiske, Clifford Gray og Jay O'Brien. Senere ble Eagan advokat, han tjenestegjorde i hæren som oberst under andre verdenskrig. Kaare Wahlberg. Kaare Wahlberg (født 3. juli 1912 i Hamar, død 29. februar 1988 samme sted) var en norsk skihopper. Han representerte Hamar idrettslag (HIL), i dag Hamar Skiklubb. Cort Adelers gate (Oslo). Cort Adelers gate (17-41, 2-30) er en gate i Oslos bydel Frogner oppkalt etter den norsk-danske Admiral Cort Adeler. Gaten går fra Henrik Ibsens gate til Munkedamsveien, hvor Dokkveien fortsetter ned Aker brygge. Torill Fjeldstad. Torill Fjeldstad (født 22. februar 1958 i Bærum) er en tidligere norsk alpinist. I begynnelsen av 1980-årene tilhørte hun verdenseliten i utfor. Under OL 1980 i Lake Placid kom Fjeldstad på syvendeplass i utforrennet. I VM 1982 havnet Fjeldstad på fjerdeplass, like utenfor seierspallen. Hun la opp som aktiv alpinist i 1984. Felix Steiner. Felix Martin Julius Steiner (født 23. mai 1896 i Stallupönen, Øst-Preussen, død 12. mai 1966 i München) var en tysk offiser i Wehrmacht og Waffen-SS i første og andre verdenskrig. Steiner blir holdt for å være en av de mest innovative kommandantene i Waffen-SS. Han er kjent for sin dyktige ledelse av "SS-Deutschland Regiment" under invasjonen av Polen, Frankrike og Nederland/Belgia. Heinrich Himmler valgte personlig ut Steiner til å stå for etableringen av den frivillige Waffen SS-divisjonen "5. SS-Panzer-Division «Wiking»". I 1943 fikk han kommandoen over "III.SS-Panzerkorps" og mot slutten av krigen hadde han kommandoen over den 11. SS Panzer Armee. Av forståelige grunner nektet han å følge Hitlers ordre om å angripe Den røde armé da denne var på vei inn i Berlin, tatt i betraktning at styrkeforholdet var 10:1. Da Hitler ble gjort oppmerksom på dette 22. april 1945, førte det til hans kjente raserianfall og erkjennelsen om at krigen var tapt. Steiner satt fengslet etter krigen fram til 1948, da alle anklager om krigsforbrytelser ble avvist. Han har i ettertid beklaget sitt engasjement for nasjonalsosialistene. Karriere. Da første verdenskrig brøt ut, meldte Steiner seg som kadett ved det prøyssiske offiserskorps. I løpet av verdenskrigen ble han tildelt Jernkorset av både andre og første klasse. Ved krigens slutt hadde han grad av oberleutnant. I de vanskelige årene etter første verdenskrig, ledet Steiner et Freikorps i den østprøyssiske byen Memel. Han ble tatt inn i hæren igjen i 1922 og i 1933 var han major. Etter NSDAPs maktovertakelse ble han tatt inn i staben i Reichswehr og sto for utvikling av nye opplæringsprogrammer og taktikkutvikling. I løpet av denne tiden ble han utsatt for tenkningen som lå til grunn i Schutzstaffel og Sturmabteilung. Han var fascinert av måten å tenke på: de tette båndene og lojaliteten på tvers av grader og posisjoner og de uformelle relasjonene på tvers av de formelle strukturene. I 1935 fikk Steiner kommandoen over en SS-avdeling, og etter et år ble han forfremmet til SS-Standartenführer og hadde kommandoen over "SS-Deutschland". Ved utbruddet av andre verdenskrig var Steiner SS-Oberführer og fortsatt sjef for SS-Deutschland. Han ledet regimentet så godt i felttoget mot både Polen og Frankrike at han ble tildelt Jernkorsets ridderkors ("Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes") 15. august 1940. 5. SS-Panzer-Division «Wiking». SS-Reichsführer Heinrich Himmler valgte Steiner til å stå for etableringen og senere kommandoen av den første internasjonale divisjonen innen Waffen SS, nemlig 5. SS-Panzer-Division «Wiking». Denne ble etablert av ikke-tyske frivillige, herav mange norske, som Per Imerslund og Olaf T. Lindvig med flere. Senere kom også Fredrik Jensen til denne divisjonen. Da den ble etablert, var det tenkt at den skulle bestå vesentlig av nederlendere, flamlendere og skandinaver. Selv om det ikke kan finnes noen spor av krigsforbrytelser i divisjonens offisielle kampjournal, blir det hevdet av historikere at divisjonen deltok i massakrer, særlig i Ukraina. Steiner ble tildelt Ridderkorset med eikeløv 23. desember 1942 og med sverd 10. august 1944. Den 22. april 1942 ble han tildelt Krigsordenen av det tyske kors i gull. Steiner hadde kommandoen over III. SS Panzer Korps under tilbakeslagene i øst og tilbaketrekningen fra Leningrad-fronten til Kurland. I januar 1945 fikk han kommando over den nyoppsatte 11. Armee, som ble satt opp på restene av III. SS Panzer Korps med forsterkninger, som var trukket ut av Kurland og ble reorganisert i områdene rundt Stettin i Polen. Etter krigen. Steiner var alltid en av Hitlers favoritter, som beundret Steiners handlekraft og hans lojalitet som gikk mer til Waffen SS enn til sin bakgrunn fra det prøyssiske offiserskorps som Hitler alltid hadde en mistro til. Men da Hitler beordret Steiner til å komme den omringede Berlin til unnsetning, prioriterte Steiner å redde sine gjenværende mannskaper og gikk i stedet mot vest for å overgi seg til vestlige styrker for å unngå at de ble utsatt for sovjetisk krigsfangenskap. 2. mai 1945 overga han seg til amerikanske styrker ved Schwerin. Han satt internert til 1948 og stilt for retten ved Nürnbergprosessen, men alle anklager ble frafalt. Han viet de siste årene av sitt liv til sine memoarer og en rekke andre bøker om krigen, hvor han har beklaget sin rolle som støttespiller for Hitlers regime. Han var aktiv i veteranorganisasjonen HIAG. Litteratur. Trevor-Roper, Hugh: "Final Entries 1945 The Diaries of Joseph Goebbels". New York: G.P. Putnam's Sons, 1978. Michaelis, Rolf: "The 11.th SS-Freiwilligen Panzer-Grenadier Divisjon "Nordland". Schiffer Publishing, 4880 Lower Valley Road, Atgelen, PA 19310, USA. 2008 ISBN 978-0-7643-3100-8 With a Little Luck. «With a Little Luck» er en sang av Paul McCartney og hans band Wings, først utgitt på albumet "London Town" fra 1978. Sangen ble også utgitt som singel, noe som førte til nok en 1. plass på hitlistene i USA for McCartney. Singelversjonen er noe kortere enn hva albumversjonen av sangen er. Royal National Theatre. Royal National Theatre fra Waterloo BridgeDenys Lasduns bygning har vært omstridt, men har god utsikt over London fra de mange terrassene. Royal National Theatre er et teater på South Bank i London. Det omtales til daglig som The National Theatre eller bare «The National». Teateret har tre scener og står for et variert program, med Shakespeare og andre klassikere, ledende samtidsdramatikere og klassiske musikaler. Bygningen. National Theatre er tegnet av Denys Lasdun og åpnet i 1976. Arkitektens utstrakte bruk av ubehandlet betong både ute og inne har vekket mye strid; prins Charles beskrev en gang National Theatre som «et kjernekraftverk midt i London». Bygget er regnet som et framstående eksempel på brutalisme i arkitekturen, og har klare referanser til Le Corbusier. Med årene har kritikken stilnet, og bygningen er i dag listeført som et verneverdig bygg av National Trust. Forgården mot elva brukes til regulære utendørsforestillinger i sommermånedene, og terrassene og foajeen har vært brukt til eksperimentelle oppsetninger. Kristian Prestrud. Kristian Prestrud (født 22. oktober 1881 i Vang i Hedmark , død 11. november 1927 i Kristiansand) var en norsk polfarer og løytnant i hæren som deltok i Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen fra 1910 til 1912. Prestrud var med i gruppen på åtte som den 8. september 1911 gjorde et mislykket forsøk på å nå polpunktet. På grunn av ekstrem kulde ble det bestemt at gruppen skulle fortsette til depotet på 80 S° for deretter å snu tilbake til Framheim. Tilbaketuren ble uorganisert og kaotisk, gruppen ble raskt delt opp i flere mindre grupper. Prestrud og Hjalmar Johansen ble hengende etter og kom tilbake til Framheim 6 timer etter de andre, de var da utslitt og Prestrud hadde fått frostskader. I mørket og tåken hadde de funnet basen bare på grunn av at de hørte bjeffingen fra hundene. Prestrud ville sannsynligvis frosset ihjel dersom han ikke hadde fått hjelp fra Johansen til å komme seg tilbake til basen. Neste morgen ble Amundsen kritisert av Johansen for måten tilbaketuren ble gjort på. Amundsen mislikte sterkt at det ble reist kritikk mot ham, og han valgte som en følge av dette å reorganisere gruppen som skulle reise til polpunktet. Prestrud, Johansen og Jørgen Stubberud ble skilt ut fra gruppen og fikk som oppgave å foreta en mindre ekspedisjon til Edward VII Land. Prestrud ble utnevnt til leder av denne ekspedisjonen, til tross for at han hadde en grad lavere militær rang og at Johansen tidligere hadde vært lederen hans. Prestrud ble i 1926 ansatt som havneassistent i Kristiansand, men døde allerede året etter. Fylkesvei 252 (Aust-Agder). Fylkesvei 252 i Aust-Agder går mellom Mollestad og Oggevatn i Birkenes kommune. Veien er 20,2 km lang. Eksterne lenker. 252 Fotball under Sommer-OL 1920. Fotballturneringen under Sommer-OL 1920 ble spilt i Antwerpen. Fjorten lag deltok. Det ble spilt en innledende runde med seks kamper der vinnerne sammen med Belgia og Frankrike gikk videre til kvartfinalene. Belgia og Tsjekkoslovakia møttes i finalen, der Belgia ledet 2-0 mot slutten av første omgang da de tsjekkiske spillerne forlot banen i protest mot dommeren. Tsjekkoslovakia ble diskvalifisert og Belgia ble olympiske mestere i fotball. Turneringen ble spilt etter Bergvall-systemet, der tapende kvart- og semifinalister ville få en ny sjanse til å spille mot tapende finalist om sølvmedaljene. Siden Tsjekkoslovakia var disket ville vinneren av dette omspillet få sølv direkte. Spania slo ut de tre øvrige kvartfinalistene, mens Nederland gikk direkte til sølvfinalen da Frankrike trakk seg. Spania slo deretter Nederland med 3-1 og fikk sølvmedaljene. Fylkesvei 257 (Aust-Agder). Fylkesvei 257 i Aust-Agder går mellom Birkeland og Repstad i Birkenes kommune. Veien er 10,9 km lang. Eksterne lenker. 257 Wolf Biermann. Wolf Biermann (født 15. november 1936 i Hamburg i Tyskland; egentlig "Karl Wolf Biermann") er en tysk visesanger og lyriker, kjent som dissident i det tidigere DDR. Ungdomsår i Hamburg. Wolf Biermann var sønn av Dagobert og Emma Biermann. Faren var en jødisk verftsarbeider fra Hamburg og medlem av den kommunistiske motstandsbevegelsen. Han døde i konsentrasjonsleiren Auschwitz etter å deltatt i sabotasje mot tyske krigsskip som skulle levere forsyninger til Legion Condor i den spanske borgerkrigen. Morens familie var katolsk, skjønt hun var selv ateist. Wolf Biermann overlevde det angloamerikanske bombeangrepet på byen sommeren 1943 gjennom at moren kastet seg i Nordkanalen med ham og reddet dem begge fra flammene i kvartalet Hammerbrook. Etter krigen ble Biermann medlem av Junge Pioniere i Vest-Tyskland, og representerte Vest-Tyskland under Freie Deutsche Jugends Tysklandstreff i DDR. Han var et av få arbeiderbarn som gikk på Heinrich-Hertz-Gymnasium i Hamburg. Emigrasjon og liv i DDR. Etter å ha avsluttet gymnaset i 1953 flyttet han sytten år gammel til DDR, etter invitasjon fra Margot Honecker, som han kjente fra barndommen. Han bodde frem til 1955 i et internat knyttet til "Polytechnische Oberschule" i Gadebusch ved Schwerin, og begynte så å studere politisk økonomi ved Humboldt-Universität zu Berlin. Fra 1957 til 1959 arbeidet han som regiassistent ved Berliner Ensemble. Frem til 1963 studerte han så filosofi og matematikk i Berlin. I 1960 ble Biermann kjent med Hanns Eisler, som fikk stor betydning for ham. Biermann begynte å skrive dikt og sanger. I 1961 grunnla han "Arbeiter- und Studententheater" i Øst-Berlin. Hans oppsetning av stykket "Berliner Brautgang", som handler om byggingen av Berlinmuren, ble forbudt, og teateret ble stengt før premieren 1963. Biermann fikk et midlertidig forbud mot å opptre på teatre. Kommunistpartiet, SED, aksepterte i 1963 heller ikke hans søknad om medlemskap, uten å oppgi noen grunn for dette. Etter kommunistregimets fall ble det imidlertid oppdaget i Stasis etterlatte dokumenter at SED mente Biermann måtte bruke narkotiske stoffer på grunn av sitt omfattende kunstneriske engasjement. I 1964 hadde Biermann sin første gjesteopptreden i Vest-Tyskland, og i april 1965 opptrådte han med egne sanger i en kabaret laget av Wolfgang Neuss i Frankfurt am Main. Opptak fra denne opptredenden ble utgitt på plate under tittelen "Wolf Biermann (Ost) zu Gast bei Wolfgang Neuss (West)". Samme år offentliggjorde Biermann lyrikksamlingen "Die Drahtharfe" i Vest-Tyskland. I desember bestemte kommunistpartiets sentralkomité at Biermann fikk et totalt scene- og publikasjonsforbud. Etter at Biermann gjennom flere år hadde avstått fra å utgi plater i vest, for å kunne få mulighet til å utgi sine sanger i DDR, utkom i 1968 platen "Chausseestraße 131". Ettersom han på grunn av scene- og publikasjonsforbudet ikke hadde mulighet til å benytte et profesjonelt musikkstudio, fant opptakene til "Chausseestraße 131" sted i Biermanns leilighet. Han hadde fått smuglet opptaksutstyr fra vest. Senere fulgte flere utgivelser i Vest-Tyskland, som ble illegalt distribuert i DDR. I september 1976 fikk Biermann for første gang på mange år opptre i DDR, da han holdt en konsert i en kirke i Prenzlau. Tap av statsborgerskap etter «Köln-konserten». I 1976 ble Biermann invitert av IG Metall til en konsertreise i Vest-Tyskland, og fikk reisetillatelse av DDRs myndigheter. Den første konserten han holdt den 13. november i Kölns "Sporthalle" ble overført direkte av Westdeutscher Rundfunks program 3. Under konserten ytret Biermann forsiktig kritikk av DDR, men i andre sammenhenger under oppholdet i Vest-Tyskland forsvarte han kommunistregimet, f.eks. når det gjaldt knusingen av arbeideroppstanden i Berlin. Biermanns kritikk førte likevel til at kommunistpartiets politbyrå fratok ham hans statsborgerskap «på grunn av alvorlig krenkelse av statsborgerlige plikter». Etter tapet av statsborgerskap sendte ARD-fjernsynet Köln-konserten i full lengde. Først gjennom denne sendingen ble Biermanns sanger kjent for et bredt publikum også i DDR, ettersom Westdeutscher Rundfunks sendinger ikke kunne mottas av vanlige DDR-borgere. Følger. Behandlingen av Biermann var en avgjørende og pregende hendelse for mange kunstnere og dissidenter i DDR. Etter at Erich Honecker kom til makten i 1971 hadde flere hatt håp om en viss liberalisering og utvikling i retning av ytringsfrihet. Mange mistet alle illusjoner etter hendelsen i 1976. Flere dissidenter endret sin holdning til DDR fra en «solidarisk kritikk» til en radikal distansering. Berømte personer i både Vest-Tyskland og DDR protesterte mot behandlingen av Biermann. Den 17. november 1976 offentliggjorde 13 kjente forfattere fra DDR et åpent brev til kommunistledelsen der de krevde av beslutningen ble omgjort. Initiativet til brevet ble tatt av Stephan Hermlin, som skrev det sammen med Stefan Heym. For å sikre seg at brevet ble offentliggjort ble det både sendt til partiorganet "Neues Deutschland" og til det franske nyhetsbyrået AFP. Ytterligere et hundretalls forfattere, skuespillere og bildende kunstnere skrev under på brevet i dagene etter offentliggjøringen av det. Denne åpne og uventede protesten førte imidlertid bare til at kommunistledelsen igangsatte forskjellig sjikane mot undertegnerne, noe som førte til at flere forlot DDR. I 1977 flyttet Biermanns tidligere kjæreste, den kjente skuespilleren Eva-Maria Hagen, Nina Hagens mor, til Vest-Tyskland. Gerulf Pannach og Christian Kunert fra det forbudte bandet Renft og forfatteren Jürgen Fuchs ble allerede i november 1976 fengslet av Stasi, og etter ni måneders fengsel og under trussel om lange fengselsstraffer tvunget til å forlate DDR. Også den internasjonalt kjente skuespilleren Katharina Thalbach måtte forlate kommuniststaten. En av DDRs mest populære skuespillere, Manfred Krug, fikk yrkesforbud og filmer han hadde spilt i ble ikke lenger vist. I 1977 søkte han om å forlate DDR. Også i Vest-Tyskland protesterte flere, også kommunister som stod nær SED, mot behandlingen av Biermann. En rekke DKP-medlemmer i Marburg undertegnet et protestopprop. Dette ble trykket på det første coveret til platen fra «Köln-konserten», "Das geht sein' sozialistischen Gang". Liv i Vest-Tyskland. Biermann fortsatte sin karriere som visesanger og lyriker i Vest-Tyskland. Han brøt med sin tidligere sosialistiske overbevisning, og i sangene kritiserte han ofte DDR. Også før dette bruddet hadde han alltid vært kritisk til stalinismen. Han fikk lov å besøke det kommunistiske DDR en siste gang, da regimekritikeren Robert Havemann lå for døden i april 1982. Stasi skal flere ganger ha forsøkt å likvidere Wolf Biermann. Sommeren 1989 mottok Biermann Friedrich-Hölderlin-prisen. I forbindelse med stordemonstrasjonen på Alexanderplatz den 4. november 1989 forsøkte borgerrettighetsforkjemperen Bärbel Bohley å få Biermann til å opptre med sine sanger, men kommunistregimet forhindret dette. Først den 1. desember 1989, etter murens fall, kunne han igjen reise inn i DDR, og deltok under en konsert i Leipzig. Konserten ble direkteoverført i fjernsynet både i vesten og DDR. Etter gjenforeningen. Wolf Biermann under en demonstrasjon i 1990 I det gjenforente Tyskland mottok Biermann mange priser og æresbevisninger: I 1991 fikk han Mörike-prisen og Georg Büchner-prisen. I 1993 mottok han så Heinrich Heine-prisen. Den 17. mai 1998 fikk han Deutscher Nationalpreis og i 2006 Joachim Ringelnatz-prisen for lyrikk. I anledning hans 70 års fødselsdag mottok han Großes Bundesverdienstkreuz fra president Horst Köhler i Schloss Bellevue. Fra slutten av 1990-tallet har Biermann gjort seg bemerket med markert antipasifistiske utsagn. Han gikk helhjertet inn for NATOs krig mot Serbia i 1999 og krigen mot Irak i 2003. Høsten 2006 uttalte han at Irakkrigen kunne vært unngått dersom Tyskland og Frankrike hadde sluttet seg til «koalisjonen av villige» før krigen, siden Saddam Hussein da i følge Biermann ville blitt presset til å gå av. I 2006 brøt Biermann etter mer enn tredve års samarbeid med sitt forlag "Kiepenheuer & Witsch", etter at forlaget hadde utgitt boken "Lichtjahre – Eine kurze Geschichte der deutschen Literatur von 1945 bis heute" av Volker Weidemann, hvor det ble hevdet at Biermann hadde vært medlem av KPD, og først brutt med kommunismen etter DDRs sammenbrudd. De tre sidene om Biermann sluttet med å nevne publiseringen av "Großer Gesang des Jizchak Katzenelson" i 1994, og hevdet at «siden har det blitt svært, svært stille rundt Wolf Biermann». Etter forslag fra CDU, FDP og De grønne besluttet Berlins parlament den 1. februar 2007 å utnevne Biermann til æresborger av Berlin. I forslaget heter det at Biermann «har som ingen andre besunget byen og bekjempet SED-uretten og delingen av Berlin». Marianne Birthler, som har ansvaret for Stasis etterlatte arkiver, hadde allerede i 2003 i et brev til Berlins regjerende borgermester Klaus Wowereit foreslått at Biermann skulle utnevnes til æresborger. I Berlins senat, byregjeringen, var det uenighet om forslaget. Den største koalisjonspartneren, SPD, støttet det, men etterfølgeren etter kommunistpartiet i DDR, Die Linkspartei, var imot å utnevne Biermann til æresborger og avholdt seg fra å stemme i byparlamentet. Biermann er en sterk kritiker av Die Linkspartei, og av SPDs samarbeid med dette partiet, som han har kalt en forbrytelse. Die Linkspartei klarte lenge å trenere utnevnelsen med påstander om saksbehandlingsfeil. Berlins senat aksepterte til slutt beslutningen fra bystatens parlament den 6. februar. 26. mars fant den høytidelige utnevnelsen til æresborger sted i Rotes Rathaus. Fylkesvei 251 (Aust-Agder). Fylkesvei 251 i Aust-Agder går mellom Årdalen i Birkenes og Grøsle i Grimstad kommune. Veien er 18,3 km lang. Eksterne lenker. 251 Fylkesvei 260 (Aust-Agder). Fylkesvei 260 i Aust-Agder går mellom Herefoss i Birkenes og Mjåvatn i Froland kommune. Veien er 11,7 km lang. Eksterne lenker. 260 Saudasangen. «Saudasangen» er en sang som handler om Sauda. Den ble skrevet og framført av Vestlandsfanden og Bjørn Eidsvåg. Giulio Gerardi. Giulio Gerardi (født 30. november 1912, død 10. juli 2001) var en italiensk langrennsløper som konkurrerte på 1930-tallet. The Cut (London). Teateret Old Vic på hjørnet mot Waterloo Road The Cut er ei gate i sentrale London, på sørsida av Themsen. The Cut er ei tverrgate mellom hovedgatene Waterloo Road og Blackfriars Road. Den vestre delen av gata ligger i bydelen Lambeth og den østre i Southwark. Ved den ene enden av gata ligger det tradisjonsrike teateret Old Vic, mens det nyere Young Vic ligger noe lengre opp på motsatt side. The Cut er også adressa til Southwark College. Southwark undergrunnsstasjon ligger på hjørnet av The Cut og Blackfriars Road. Ellers preges gata av mange gode, lokale restauranter. Cut South Shropshire. South Shropshire er et administrativt distrikt i Shropshire i England. Administrasjonssenteret er Ludlow; denne byen og Church Stretton er de eneste steder i distriktet med mer enn 3 000 innbyggere. Nesten to tredjedeler av distriktet tilhører Shropshire Hills AONB, et "Area of Outstanding Natural Beauty". Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Clun landdistrikt, Bishop's Castle landistrikt og Ludlow. Djevel. Djevel er en ond ånd eller demon i flere religioner, i mytologi og folketro. Ordet djevel eller jævel kan også brukes om et ondt eller listig menneske eller om personer i faste uttrykk som «å være en djevel til noe» eller «en stakkars djevel». I flere sammenhenger er djevler en motsetning til engler og gode ånder. Djevelen i bestemt form er i kristendommen, jødedommen og islam «Den onde», personifikasjonen av ondskapen i verden og herskeren over de ondes makter eller rike. I kristendommen og jødedommen kalles Djevelen ofte Satan, i islam Iblis, og beskrives som Guds eller Allahs motstander. Koranen gjør det klart at djevelen blir tilgitt på dommens dag, og noen av sufiene hevder at han falt i unåde fordi han elsket Gud høyere enn noen av de andre englene. Djevel het "djafull" på norrønt, men ordet stammer opprinnelig fra det greske "diabolos" som betyr «bakvasker». Djevelen har også gitt stoff til folkelige forestillinger, djevelpakt, besvergelser, eventyrfortellinger; («Fanden i Nødden», «Mumle Gåsegg» og «Fanden og Futen»), til en rekke sagntyper; («Unnslippe fra svarteskolen i Wittenberg» som omfatter historier om Petter Dass, «Djevelen som fjerde hjul på vogna», «Kortlaget og fanden», «Ukyndig bruk av svarteboka» og «Luftfart med djevelen eller en ond ånd») og sagnet til feleslåtten «Fanitullen», som også finnes dikterisk bearbeidet av Jørgen Moe. South Staffordshire. South Staffordshire er et administrativt distrikt i Staffordshire i England. Det ligger nordvest for Wolverhampton, og grenser mot Shropshire i vest og Worcestershire i sør. Administrasjonssenteret er Codsall. Det er ingen større byer der; de fleste bosetningene er landsbyer som fungerer som sovebyer for Wolverhampton, Birmingham og Telford. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Cannock landdistrikt og Selsdon landdistrikt. Fylkesvei 291 (Aust-Agder). Fylkesvei 291 i Aust-Agder går mellom Iveland og Engesland i Birkenes. Veien er 22,9 km lang. Eksterne lenker. 291 Fylkesvei 278 (Aust-Agder). Fylkesvei 278 i Aust-Agder går mellom Solås og sentrum i Åmli kommune. Veien er 5,7 km lang. Eksterne lenker. 278 Fylkesvei 274 (Aust-Agder). Fylkesvei 274 i Aust-Agder går mellom Vallekilen og Åmfoss bru i Åmli kommune. Veien er 4,4 km lang. Eksterne lenker. 274 Daniel Wayne Smith. Daniel Wayne Smith (født 22. januar 1986, død 10. september 2006) var en amerikansk skuespiller og produsent. Han var sønn av modellen og skuespilleren Anna Nicole Smith og hennes første ektemann, Billy Smith. Seksten år gammel hadde Daniel sin første fjernsynsopptreden i morens "The Anna Nicole Show". Han fikk så mindre filmroller i "Skyscraper" og "To the Limit". I 2006 var han assisterende produsent for science fiction-komedien "Illegal Aliens". Daniel Wayne Smith døde plutselig og under uklare omstendigheter på Bahamas den 10. september 2006. JR Ewing. JR Ewing var et hardcore punk/screamo band fra Norge. De startet i Oslo i 1998, og splittet etter en Europa-turne etterfulgt av en mindre norgesturne i 2006. Bandet vant Alarmprisen 2003 i klassen rock for albumet "Ride Paranoia". Fylkesvei 515 (Telemark). Fylkesvei 515 i Telemark går mellom Vehus og Nobbesund i Nissedal. Veien er 11,0 km lang. Eksterne lenker. 515 Fylkesvei 8 (Vest-Agder). Fylkesvei 8 i Vest-Agder går mellom Åshavn og Geiderøy i Kristiansand kommune. Veien er 4,8 km lang. Eksterne lenker. 008 Observatorie terrasse (Oslo). Observatorie terrasse (5-15, 2-18) er en delt vei i bydel Frogner. Den første delen er en liten stikkvei som går ut fra Observatoriegata. Resten av veien går mellom Thomles gate og Munkedamsveien. Veien går parallelt med Drammensveien. Severino Menardi. Severino Menardi (født 1. november 1910 i Cortina d'Ampezzo) var en italiensk langrennsløper og skihopper. Janské Lázně. Janské Lázně ("Johannisbad" på tysk) er en liten by i Tsjekkia. Den har cirka 900 innbyggere og ligger 519 meter over havet. 1675–1680 ble byen bygget av Johann Adolf, prins av Schwarzenberg. I 1881 fikk stedet status som by. Johannisbad var vertsby for det første Verdensmesterskapet på ski, nordiske grener i 1925. Fylkesvei 11 (Vest-Agder). Fylkesvei 11 i Vest-Agder går mellom Frikstad og Tømmerstø brygge i Kristiansand kommune. Veien er 2,9 km lang. Eksterne lenker. 011 Fylkesvei 4 (Vest-Agder). Fylkesvei 4 i Vest-Agder går mellom Bjørnstad og Kongshavn i Kristiansand kommune. Veien er 3,2 km lang. Eksterne lenker. 004 Filip Vujanović. Filip Vujanović (Филип Вујановић) (født 1. september 1954 i Beograd i Serbia) er en montenegrinsk politiker, og president i Montenegro siden 22. mai 2003. Før det var han fungerende president siden 25. november 2002. Han vant presidentvalget 11. mai 2003 med 63 % av stemmene, etter at to tidligere presidentvalgene ble underkjent på grunn av for lav valgdeltagelse. Før det tredje presidentvalget ble loven endret, slik at en valgdeltagelse på over 50 % ikke lenger var nødvendig. Vujanović var tilhenger av selvstendighet for Montenegro, og da landet erklærte selvstendighet i mai 2006 ble han den første presidenten i den selvstendige republikken Montenegro. Han studerte jus ved Universitetet i Beograd. Observatoriegata (Oslo). Observatoriegata (1-25, 2-16) er en gate i bydel Frogner som går fra Solli plass til Ruseløkkveien. I nr. 1 ligger Observatoriet som har gitt navn til gaten. Liste over teatre i London. Liste over teatre i London er en liste som gir oversikt over teatre i en by med et stort utvalg av institusjoner. Eksterne lenker. * Old Vic. Old Vic er et teater i bydelen Lambeth i London, ikke langt fra Waterloo stasjon på sørsida av Themsen. Teaterbygningen er fra 1818, og Old Vic er et av Londons eldste teatre i kontinuerlig drift. Da bygginga ble satt i gang i 1816, var det på et myrlendet område i Lambeth kjent som Lambeth Marsh. Stein til bygginga ble tatt fra Savoy Palace på Strand på andre sida av Themsen, som måtte rives i forbindelse med anlegget av den nye Waterloo Bridge. Teateret åpna 11. mai 1818 under navnet "Royal Coburg Theatre", og ble snart en suksess som trakk kjente skuespillere fra teatrene på West End. Programmet bestod stort sett i melodrama og lettere stykker. Etter en mindre ombygning i 1833 gjenåpna teateret som "Royal Victoria Theatre". I 1858 inntraff en katastrofe ved teateret idet en falsk brannalarm skapte panikk og 16 mennesker ble drept. Dårligere tider gjorde at teateret skifta eier og navn flere ganger i siste halvdel av 1800-tallet. Fra 1890 ble teateret drevet som et avholdsetablissement under navnet "Royal Victoria Hall and Coffee Tavern". Fra 1912 ble teateret drevet av Lilian Baylis, som la ned et stort arbeid for å utvide repertoaret. Under hennes ledelse begynte teateret med operaoppsetninger, og det ble holdt symfonikonserter og filmforestillinger. I 1914 begynte teateret å sette opp Shakespeare, og som første teater i verden spilte Old Vic mellom 1914 og 1923 alle de 36 stykkene i førsteutgaven av Shakespeares verker (First Folio). Det var i Baylis' tid at teaterkompaniet National Theatre – som i dag spiller ved Royal National Theatre – ble danna. I mai 1941 ble teateret sterkt skadd av tyske bomber, og kunne ikke gjenåpne før i 1950 som base for National Theatre. National Theatre tok over Old Vic i sin helhet i 1963, og drev teateret under sin leder Laurence Olivier fram til dets nye teaterbygg sto ferdig på South Bank i 1976. Old Vic fortsatte å spille klassisk og nyere drama etter 1976. I 1998 ble teateret kjøpt av stiftelsen Old Vic Theatre Trust 2000. Fra 2003 har skuespilleren Kevin Spacey vært teaterets kunstneriske leder. Fylkesvei 66 (Vest-Agder). Fylkesvei 66 i Vest-Agder går mellom Graslia i Vennesla og fylkesgrensen ved Grua. Veien er 8,6 km lang. Eksterne lenker. 066 Græsli. Græsli (også skrevet Gressli) er ei grend i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Det berømte Græslifunnet ble gjort her i 1878. Kombinerthopperen Ola Morten Græsli er oppvokst i grenda. I Græsli finnes det et flerbruksfjøs som er drevet av lokale bønder som har slått seg sammen. Spongtun ungdomshus er det lokale «grendahuset». Ungdomslaget UL Vårfryd bruker å sette opp en revy rundt juletider som har premiere 4. juledag, med påfølgende fest. Kronprinsesse Märthas plass (Oslo). Kronprinsesse Märthas plass (Rådhushagen) er en plass med parkanlegg langs vestveggen av Oslo rådhus, i Pipervika i Oslo sentrum. Plassen har navn etter kronprinsesse Märtha, Olav Vs ektefelle, som døde før han ble konge. Plassen, parken og skulpturene. Kun ett bygg har adresse til plassen: forretningsbygget nord for plassen (nr. 1), bygget 1940 med fasade tegnet av Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Parken, som er 4 mål stor, er holdt i en streng stil, med geometriske former, og mot sydenden kunstferdige blomsterbed i renessansestil. Langs Olav Vs gate står en rad lindetrær. På rådhusveggen ut mot parken finnes Anne Grimdalens rytterskulptur av Harald Hårdråde, oppstilt 1950. Historie. Tomten plassen ligger på var tett bebygget av lave hus før saneringen av Pipervika rundt 1930 (byggingen av Rådhuset startet 1931). I årene før annen verdenskrig ble plassen brukt til blomstertorg. Plassen het "Solplassen" frem til den fikk nåværende navn i 1955. Parkleggingen skjedde i årene etter annen verdenskrig etter en plan som Parkvesenet og rådhusets ene arkitekt Arnstein Arneberg la frem i 1943. Navnet "Rådhushagen" har vært i bruk om plassen helt siden den ble parklagt, og brukes offisielt av Friluftsetaten. Stafford (distrikt). Stafford er et administrativt distrikt i Staffordshire i England. Det har navn etter administrasjonssenteret Stafford, og inkluderer også flere andre byer og landsbyer. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Stafford, Stone, Stafford landdistrikt og Stone landdistrikt. Young Vic. Young Vic er et teater i området South Bank i London. Teateret har spesialisert seg på å gi muligheter for unge skuespillere og regissører, med oppsetninger som er sikta inn mot et ungt teaterpublikum. Siden 2000 har teateret vært leda av dramatikeren David Lan. Navnet har direkte sammenheng med det tradisjonsrike teateret Old Vic, som ligger like ved. I 1970 ble Young Vic Company etablert som en avlegger av Old Vics teaterskole. Hensikten var å skape et tilgjengelig teater med høy kunstnerisk kvalitet til en overkommelig pris for et ungdommelig publikum. Tiltaket var ment som et forsøk i midlertidige lokaler, men er blitt permanent. Teateret stengte i 2004 for en gjennomgripende ombygging og forbedring av lokalene, og gjenåpna i 2006. Young Vic spiller fortrinnsvis klassiske stykker, men ofte i nyskapende tolkninger og oppsetninger. Mange kjente skuespillere har arbeidet ved Young Vic, blant andre Vanessa Redgrave, Helen Mirren, Judi Dench, Timothy Dalton, Ian McKellen, og Jude Law. Staffordshire Moorlands. Staffordshire Moorlands er et administrativt distrikt i Staffordshire i England. Det ligger mellom Stoke-on-Trent og nasjonalparken Peak District. Administrasjonssenteret er Leek. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Biddulph, Leek, Cheadle landdistrikt og Leek landdistrikt. De viktigste næringsveiene er jordbruk, turisme og moteindustrien. Blant turistattraksjoner i området finner man Biddulph Grange som eies av National Trust, fornøyelsesparken Alton Towers og den årlige festivalen Leek Arts Festival. Det er også gode muligheter for friluftsaktiviteter. Som navnet antyder består distriktet i stor grad av myrlandskap, med en del skoger og innsjøer. The Roaches er en serie skarpe åsrygger som er populære blant fjellklatrere. Det høyeste punktet i Staffordshire ligger i The Roaches, på 505 moh. Fylkesvei 23 (Vest-Agder). Fylkesvei 23 i Vest-Agder (Marviksveien) går mellom Østerveien og Teglverksveien i Kristiansand kommune. Veien er 1,1 km lang. Eksterne lenker. 023 Blaze. Blaze (ofte skrevet B L A Z E p.g.a. logoen) er et britisk heavy metal-band som ble stiftet av den tidligere Wolfsbane- og Iron Maiden-vokalisten Blaze Bayley i 1999. Historie. Blaze ble stiftet i 2000. Blaze Bayley hadde nettopp blitt vraket fra Iron Maiden, til fordel for deres tidligere vokalist, Bruce Dickinson. Iron Maiden fans påsto at Blaze Bayley ikke klarte å fylle skoene til Bruce Dickinson og var hovedgrunnen til Iron Maidens store nedtur sent på 90-tallet. Blaze ga ut sitt første album "Silicon Messiah" i 2000. Bandet har til nå gitt ut 3 studioalbum og et livealbum fra Tenth Dimension-turneen i 2003. Tamworth. Tamworth er en by og et administrativt distrikt i Staffordshire i England. Den ligger omkring 27 km nordøst for Birmingham. Navnet kommer fra elven Tame, som renner gjennom byen; det gjør også elven Anker. I byen finner man de historiske bygningene Tamworth Castle og Moat House, Snowdome som er den første innendørs skibakken med ekte snø i Vest-Europa og fornøyelsesparken Drayton Manor Theme Park De viktigste industriene er logistikk, ingeniørvirksomhet og tegl-, flis og papirproduksjon. Bilprodusenten Reliant hadde sitt hovedkvarter i Tamworth inntil selskapet flyttet i 2001. Fylkesvei 27 (Vest-Agder). Fylkesvei 27 i Vest-Agder (Tollbodgata) går mellom Honnørbrygga og Elvegata i Kristiansand kommune. Veien er 880 meter lang. Eksterne lenker. 027 Softis. Softis (fra engelsk "soft ice") er en type iskrem som ble utviklet av et forskningsteam i Storbritannia (hvor Margaret Thatcher var medlem som ung), som fant en måte å doble mengden luft i iskremen på, noe som tillot produsentene å kutte ned på råstoffmengden og dermed kostnadene. Iskremen ble også populær blant forbrukerne som foretrakk en lettere tekstur. De fleste større iskremmerker bruker nå denne fremstillingsmetoden. Metoden muliggjorde også softismaskiner hvor softisen fordeles og serveres i kjeks på stedet. De vanligste typene er vaniljesoftis, men det finnes også softis med andre smaker, som med jordbær eller sjokolade. František Šimůnek. František Šimůnek (født 2. desember 1910) var en tsjekkoslovakisk langrennsløper og kombinertløper som konkurrerte på 1930-tallet. Walsall (distrikt). Walsall er et administrativt distrikt i West Midlands i England. Det har navn etter administrasjonssenteret Walsall, og er et "metropolitan borough". Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Walsall og Aldridge-Brownhills. I 1986 ble grevskapsrådet i West Midlands avskaffet, og som de andre distriktene der ble Walsall en selvstyrt metropolitan borough. Harrachov. Harrachov (tysk: "Harrachsdorf") er en liten by i det nordlige Tsjekkia. Byen ligger ved elva Mumlava, bare 4 km fra grensa mot Polen. Harrachov ligger i fjellkjeden Krkonoše, ca. 665 meter over havet. Byen har 1696 innbyggere. Harrachov er blant annet kjent for skiflygingsbakken Čerťák. Kulm. Terrengløp i unnarennet i Kulm, september 2011 Kulm er en skiflygingsbakke i Bad Mitterndorf i Østerrike. Den har K-punkt 185 meter og bakkestørrelse 200 meter, og er med det den minste av de fem skiflygingsbakkene som er i bruk. Bakken følger terrenget, og regnes som verdens største såkalte naturbakke. Den er eid av WSC Bad Mitterndorf. Kulm har hatt VM i skiflyging 4 ganger, og brukes jevnlig i verdenscupen. Bakkerekorden er 215,5 meter, satt av Gregor Schlierenzauer (Østerrike) i verdenscupen 10. januar 2009. Historie. Den første hoppbakken i Bad Mitterndorf ble bygd i 1908, og fikk med tiden hopp på over 30 meter. Planleggingen av skiflygingsbakken startet i 1947, og bakken ble åpnet i 1950. Den hadde da størrelse K100. Hubert Neuper senior, far til den senere verdenscupvinneren Hubert Neuper junior, gjorde det første hoppet på 96 meter. Den første anerkjente bakkerekorden var 103 meter, satt under åpningsrennet av Rudi Dietrich. Etter at FIS i 1951 besluttet å tillate bygging av skiflygingsbakker med maksimal størrelse K120, bygde arrangørene i Bad Mitterndorf ut bakken, og under skiflygingsuka i 1953 satte Sepp Bradl bakkerekord med 122 meter. Fra og med 1952 gikk skiglygingsukene på rundgang slik at Oberstdorf, Bad Mitterndorf og Planica hadde skiflygingsuke hvert tredje år. Den første verdensrekorden i Kulm ble satt i 1962, da Peter Lesser (DDR) tangerte rekorden på 141 meter. Lesser satte også verdensrekord i Kulm i 1965, da han hoppet 145 meter. Kulm var i 1975 arena for det tredje verdensmesterskapet i skiflyging. Skiflygings-VM har også blitt arrangert i denne bakken i 1986, 1996 og 2006. VM i 1986 ble preget av mange stygge fall, blant annet falt Rolf Åge Berg (Norge), Masahiro Akimoto (Japan) og Ulf Findeisen (DDR) og skadet seg alvorlig. Under VM i 1986 tangerte Andreas Felder verdensrekorden på 191 meter. I tiden etter dette stod Planica for verdensrekordene, frem til Vikersundbakken ble utbygget (2010) og ny verdensrekord ble satt der 11. februar 2011 av Johan Remen Evensen (246,5 meter). Den gjeldende verdensrekorden i skiflyging for kvinner er satt i Kulm. I februar 1997 forbedret Eva Ganster (Østerrike) verdensrekorden flere ganger, sist til 167 meter. I januar 2003 satte Daniela Iraschko (også Østerrike) verdensrekord med 200 meter. Arrangørene i Bad Mitterndorf planlegger å bygge ut skiflygingsbakken så den kan tåle hopp opp mot 250 meter. De satser på å få VM i skiflyging i 2016. Matrika Prasad Yadav. Matrika Prasad Yadav (født i 1958 (?) Kharauda, Dhanusa distrikt i det sentrale Tarai) er en kommunistleder i Nepal, medlem av politbyrået i NKP (Maobadi), og partiets viktigste leder i Tarai – det tropiske distriktet langs den sørlige grensa til India. Ungdom som kommunist. M. P. Yadav skal ha blitt organisert kommunist da han var 19 år gammal. Bakgrunnen skal ha vært at hans familie blei utsatt for hard føydal undertrykkelse, og Yadav tok opp kampen. Han blei fengsla første gang på 1970-tallet. Verv på 2000-tallet. I november 2001 blei han med i Nepals Forente Revolusjonære Revolusjonsråd, som da var revolusjonsregjeringa til NKP(M). På et tidspunkt skal han ha skrevet et brev til ledelsen av NKP(M) der han protesterte mot diskriminering av madhesi-medlemmer i partiet og trakk seg fra sine verv. Perioden han var ute av alle verv kan ikke ha vært langvarig (hvis han kom så langt?), så han må ha fått medhold på de viktigste eller alle punkter. I 2003 var han en del av delegasjonen fra NKP(M) som forhandla med Nepals regjering under den 2. våpenhvilen i Borgerkrigen i Nepal. 25. januar 2004 blei M. P. Yadav proklamert som regjeringssjef i "Madesh Autonome Region" på et massemøte i Sarlahi distrikt. Samarbeid med J. K. Goit og Upendra Madav. M. P. Yadav samarbeida med flere ledere som seinere kom til å bli blant NKP(M)s bitreste fiender i Tarai. Han rekrutterte Jay Krishna Goit til partiet. Goit satt i "folkerådet" fra 2001 og blei den første lederen av NKP(M)s frigjøringsfront for Tarai, "Madhesi Mukti Morcha". Da Goit i juli 2004 sammen med sine tilhengere brøyt med NKP(M) og oppretta sin egen organisasjon Janatantrik Terai Mukti Morcha (JTMM) skal en av grunnene ha vært at M. P. Yadav og ikke han blei leder for revolusjonsregjeringa i Madhes. (Ironisk nok skal Goit ha vist til Yadavs tidligere kritiske brev da han gikk ut.) M. P. Yadav fulgte også Goit som leder for "Madhesi Mukti Morcha". Matrika Prasad Yadav samarbeida også nært med Upendra Yadav, lederen av Madhesi Janaadhikar Forum (MJF). Fengsel 2004 - 2006. I februar 2004 blei M. P. Yadav arrestert i Delhi, India sammen med "Suresh Ale Magar" og Upendra Yadav. Uprenda Yadav blei frigitt i India. Etter dette fulgte bruddet mellom U. Yadav og maoistene. M. P. Yadav og S. A. Magar blei snart utlevert til Nepal, der de satt fengsla i Kathmandu til etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan II og frigitt i mai 2006. M. P. Yadav fortalte at han blei torturert under fengselsoppholdet. Etter Jana Andolan II. Sommeren 2006 sa M. P. Yadav på en pressekonferanse at Goits JTMM i praksis hadde gått til krig mot maoistene, etter at JTMM-aktivister hadde skutt NKP(M)s kadre. 15. januar blei han utnevnt til en av NKP(M)s 73 medlemmer av Nepals overgangsparlament 2007. I begynnelsen av februar blei han utnevnt til medlem as sekretariatet i "Revolusjonsrådet" som nå var den samlende enhetsfronten som representerte de forskjellige masseorganisasjonene til NKP(M). 1. april blei han utnevnt til "minister for skogs- og jordvern", som en av NKP(M)s 5 representanter i Nepals overgangsregjering 2007. Cesare Chiogna. Cesare Chiogna var en sveitsisk kombinertløper og alpinist. I tillegg gjorde han det godt i en lokal konkurranse i St. Moritz, der de konkurrerte i å oppnå raskest til på en «stående kilometer» ned en bakke i fjellet, der største fall var 37°. Han oppnådde hele 131,76 km/t. Tautrekking under Sommer-OL. Tautrekking under sommer-OL. Tautrekking var olympisk øvelse i fem OL i årene 1900 til 1920. Opprinnelig var det klubblag som konkurrerte, hvilket førte til at et land kunne vinne flere medaljer. Dette skjedde i 1904 i St. Louis og 1908 i London, da henholdsvis USA og Storbritannia vant alle medaljene. Royal Court Theatre. Royal Court Theatre er et ikke-kommersielt teater på Sloane Square i Chelsea i London. Teateret har gjennom hele det 20. århundre vært kjent som et av Londons mest progressive teatre, og en ledende scene for ny britisk dramatikk. Royal Court Theatre er det faste tilholdsstedet for teaterkompaniet "English Stage Company". Royal Courts historie går tilbake til 1870-åra. Etter at teateret noen år hadde hatt tilhold i en tidligere frikirke på Sloane Square, ble dagens teaterbygning reist i 1888. I 1904 ble teateret overtatt av Harley Granville-Barker, som satte opp flere stykker av George Bernard Shaw – blant dem "Major Barbara", "Heartbreak House" og "Candida". Etter et mellomspill som kinolokale og etter bombing under krigen, ble Royal Court gjenåpna som teater i 1952. Den nye eieren George Devine skapte furore med John Osbornes stykke "Look Back in Anger" og flere nyskrevne stykker som utfordra den tidas offentlige sensur. Royal Court har satt opp tidlige stykker av John Arden, Arnold Wesker, Athol Fugard, Caryl Churchill, Sam Shepard og Martin McDonagh. "The Rocky Horror Show" hadde sin urpremiere på Royal Court. Teateret har to saler; en tradisjonell scene («Theatre Downstairs») med 400 plasser og en studioscene («Theatre Upstairs») med 80 plasser. Bekkefaret (Oslo). Bekkefaret (1-21, 2-20) er en vei i bydel Ullern. Veien går fra Ullernveien til Ring 3/Ullernchauseen. Lilleakerbanen har en planovergang mellom og. Tautrekking under Sommer-OL 1920. Tautrekking under Sommer-OL 1920. Tautrekking var en olympisk øvelse under sommer-OL i Antwerpen. Det var med for femte og siste gang på OL-programmet. Fem lag fra fem nasjoner deltok, laget fra Storbritannia ble olympiske mestere og Nederland vant sølv. Rock in Rio. Rock in Rio før en konsert (Madrid, 2012) Rock in Rio er en musikkfestival i Rio de Janeiro i Brasil. Det samles opp mot 200 000 mennesker når de største bandene spiller. Festivalen ble arrangert for første gang i 1985. Siden har festivalen blitt arrangert i 1991 og 2001. Noen av de mest kjente bandene som har gjestet festivalen er a-ha, DC, Iron Maiden, Oasis, Prince, Carlos Santana, Red Hot Chili Peppers, Queen, Guns N'Roses og Metallica. Kinesisk kirkehistorie. a> er et av de fremste historiske monumenter over kristendommen i Kina og Øst-Asia. Kinesisk kirkehistorie er historien om kristen misjon og kristent nærvær i Kina. Selv om kristendommen alltid har vært et minoritetsfenomen i Kina, og i lange tider etter sin første ankomst sannsynligvis helt fraværende, strekker den kinesiske kirkehistorie seg over en periode som er lengre enn for mange av de europeiske land. Den er tradisjonelt blitt inndelt i hovedepoker. En mulig periodisering er 1) Nestorianismen (syro-orientalsk kristentro) under Tang-dynastiet, 2) Fransiskanermisjonen på 1200- og 1300-tallet, 3) den store katolske misjon under sent Ming-dynasti og tidlig Qing-dynasti (ca 1550-1796), 4) den fornyede misjonstid 1850-1949, 5) kristne under og etter Mao Zedongs Kina. Denne inndelingen er imidlertid noe grov, så denne artikkelen vil følge et finere raster. Det egentlige Kina. En stentavle fra Xian fra 781 beretter at den første kristne misjonær kom til Kina i 635. Den tradisjon som knytter det til en misjonsreise til Kina av selveste apostelen Thomas synes imidlertid å stamme fra et syro-malabarsk breviar fra 1200-tallet. Dette er en underlig beretning: Den hl. Thomas skal ha reist til Kina, omvendt noen til kristendommen og deretter vendt tilbake til Meliapore, der han døde. Det finnes intet som beviser at apostelen foretok en slik reise. Denne beretningen tidfester de første kristne i Kina til den samme tid da, ifølge noe omstridte kilder, da en keiser fra det sene Han-dynastiet i 67 e.Kr. tok imot de første buddhistiske utsendinger fra India. I så fall gjorde mahayanabuddhismen og kristendommen entré samtidig. Historikere har lenge avvist dette som en legende uten hold, og det er sannsynligvis den fremherskende sitasjon også i dag (2007). Det er imidlertid andre stemmer. Ifølge professor Xie Bizhen ved "Teachers' University of Fujian" i Fuzhou ble tanken om at Thomas kan ha forkynt i Kina avvist fordi man mente at det ikke var kommunikasjonsruter fra Midtøsten og dit. Men Xie påpeker at slike ruter allerede eksisterte i det første århundre, slik at en avvisning av legenden i hvertfall ikke kan tilbakevises på det grunnlag. Enten apostelen Thomas kom eller ikke; muligheten for at andre kristne kan ha kommet under det første århundre kan ikke avfeies. Dette er en spekulasjon som har fått ny næring blant annet fra professor Wang Wei-fan i artikler fra 2001 og 2003, som viser bl.a. til funn av et gammelt kors som kan stamme fra årene rett etter den senere Han-tiden (25-220 e.Kr.) og til gravinnskrifter fra 86 e.Kr., oppbevart i kunstmuseet i Xuzhou i Jiangsu. En gang mellom år 100 og 220 ble en mandarin i Xuzhou begravd i et gravkammer som ikke ble oppdaget før i 1954. Veggene i gravkammeret hadde forskjellige dekorasjoner om livet før og etter døden, slik som var vanlig under Han-dynastiet. Men en historiker la nylig (2005 eller noe før) merke til at ett panel viste et par med et barn i noe som kunne være en krybbe, tre besøkende bærende på gaver, og mordere nærme seg fra en annen retning. Et annet panel viste en kvinne som plukker frukt fra et tre mens hun blir bitt av en slange. Det er også fire fiskere som kaster ut nettet sitt. Kanskje er dette spor etter en misjonærs virke? Ett av de tre motivene kunne godt vært jødisk, men neppe alle tre. Arnobius (død 330) omtaler i sin apologia "«Disputationes adversus gentes»" (ca. 303) om misjonsarbeid blant "«sererne»", men det fremgår ikke hvem og hvor de var. Ifølge den syro-orientalske biskop Ebedjesus (1200-tallet) var det en overlevering i den syriske kirke at Archæus, erkebiskop av Seleucia, hadde opprettet et metropolitansete (erkebispedømme) i Kina i 411, og det impliserer i så fall et kristent nærvær i landet innen det tidspunkt. De munkene som i 511 bragte silkeormer til Konstantinopel fra sine klostre ble hevdet å komme fra Kina, men det synes mer sannsynlig at de kom fra Persia, Turkestan eller Ceylon. Mer sikkert er det at manikeismen fant sin vei til Kina på et meget tidlig tidspunkt, denne ikke-kristne sekten med mange kjennemerker hentet fra kristendommen. Karakteristisk manikeistiske trekk synes å la seg identifisere i beskrivelsen av gamle sekter i kystprovinsen Fujian. Det gamle Tibet. Det moderne Kinas grenser gjør det naturlig å nevne Tibet. Det er sannsynlig at syro-orientalsk kristendom nådde Tibet (som var større en dagens Tibet) omkring år 549. Det var da heftalittene (De hvite hunnere), en fryktet sentralasiatisk nomadisk stamme, konverterte til kristendommen. Man vet ikke hvordan dette gikk til, men det ble sendt en biskop til dem fra Bagdad og de forble tro kristne i århundrer. Ellers var Tibet shamanistisk den gang; buddhismen gjorde ikke sin entré før mot slutten av 700-tallet, og forble i hundrevis av år avgrenset til eliteklassene. Det fantes en sterk kirke i Tibet på 700-tallet, patriark Timoteus I (727-823), leder for den syro-orientalske kirke, skrev fra Bagdad ca år 794 om nødvendigheten av å utnevne enda en biskop for Tibet. I et tidligere brev (782) hadde han beskrevet tibetanerne som en av kirkens mer betydelige fellesskap. Bispesetet antas å ha vært i Lhasa, og var sannsynligvis levende så sent som på 1200-tallet, da buddhismen bredte seg i de jevne lag av folket. Kors og kristne inskripsjoner er blitt funnet i Ladakh-området som da var del av Tibet. Ekskurs om terminologi - syro-orientalere eller nestorianere? Denne artikkelen foretrekker uttrykket syro-orientalere fremfor nestorianere om de syriske og persiske kristne som tilhørte den kirke som var etablert i Perserriket. Men det meste av faglitteratur vil bruke ordet nestoriansk. Imidlertid er det i 1990-årene blitt alminnelig gjennomslag for at betegnelsen nestoriansk, som disse kristne ikke har brukt om seg selv og som de oppfatter som nedsettende, aldri har vært treffende. Nestorianismen skulle i utgangspunktet være den teologiske lære som presten Nestorius (ca.386-ca.451) forfektet, og som ble avvist som vranglære i 431 på Konsilet i Efesos. Nå har imidlertid forskere kunnet enes om at det dreier seg om en eldgammel misforståelse, i det minste hva gjelder syro-orientalerne. Nestorius' skrifter gir ikke dekning for at han var «nestorianer». Men viktigere er det at kirken i Perserriket (Østens assyriske kirke), som trykket ham til sitt bryst, uansett ikke utviklet den kristologiske lære som i mangel av et bedre navn kalles nestorianisme. I ny kirkehistorisk faglitteratur er det derfor i ferd med å skje en terminologiutveksling. Andre uttrykk som brukes er Den assyriske kirke, eller Den assyriske kirke av Østen. Syro-orientalernes komme. a> (gult) og dets vasaller (beige) ca år 660 Med syro-orientalerne trer man inn i den historie der man har sikker kunnskap. Tang-dynastiets fremste keiser var den store Taizong (627-649), som forente hele det siviliserte Øst-Asia inklusive store deler Sentralasia og Nord-India, men unntatt Japan, under sitt septer. Kina fikk aktive handelsforbindelser med Persia og dermed Mesopotamia og andre deler av Midt-Østen. Det hersker ingen tvil om at det var på denne tid at jødene kom til Kina - den lille gruppen jøder som den dag i dag (2006) finnes i Kaifeng i Henan stammer fra denne innvandringen. muslimene kom ikke lenge etter. Det er også sannsynlig at det allerede var endel utenlandske syro-orientalske handelsmenn i Chang'an (Xi'ans gamle navn). Det kan også virke sannsynlig at det var små syro-orientalske grupper i andre større byer, som Kaifeng. De var i alle fall på plass før biskop Alopen dro til Kina for å organisere sjelesorgen blant dem. Alopen er den første syro-orientalske misjonær til Kina man kan si noe sikkert om. Imidlertid finnes det også indikasjoner på at syro-oriantalerne kanskje noe tidligere hadde forsøkt seg på misjonsfremstøt sjøveien, helt sikkert til dagens Sri Lanka men også muligens til Java, Malayahalvøya og opp til Kinas sørkyst. Den nestorianske stele. Den nestorianske stele (kinesisk: "Jingjiao beiwen" = Den strålende religions stele), som ble gjenoppdaget i eller nær Xian (tidligere Chang'an) i 1623, er en stele som ble oppstilt der i Tangrikets hovedstad i 781. Den gjengir på en troverdig og detaljert måte hvordan den syro-orientalske (såkalt nestorianske) form for kristentro kom til Kina med biskopen Alopen, og hvordan den ble velvillig mottatt av keiseren i året 635, spredte seg og presenterte sin lære, som stelen kaller "Den lysende religion" evt. "den strålende religion" (kinesisk: "Jingjiao"). Alopen kom ikke plutselig og uventet, keiseren kjente til hans komme og sendte han i møte en eskorte som førte ham til hovedstaden Chang'an. Alopens virke, kirkens vekst. Alopen oversatte de nestorianske sutraer til kinesisk. Det er grunn til å anta at de medbragte skrifter ikke var skrevet på syrisk, men på persisk eller sogdiansk. I 638 var den første oversettelsen klar: «"Sutraen om Jesus Messias"» ("Xuting mishi suojing"), med elementer fra Bibelen. Den gjorde det klart at det var intet i det kristne budskap som kunne true de kinesiske tradisjoner. Alopen understreket her det kristne budskaps universalitet, og benyttet også noen konfucianske, taoistiske og buddhistiske begreper i fremstillingen. Han understreket at Kristus var frelseren for alle folkeslag. Han fikk frem at lojalitet til staten og barnlig pietet til foreldrene ikke ble anfektet av kristendommen; kristendommen støttet selv disse verdier. Det kristne budskap truet ikke den kinesiske samfunnsorden men var med om å støtte opp om den. Keiser Taizong var fornøyd, og gav tillatelse til at den nye lære kunne forkynnes i hele riket. a> var blant de få tidlige Tang-herskere som diskriminerte den syro-orientalske kristentro. Ved et edikt erklærte keiseren samme år at den kristne lære skulle være en av rikets tolererte religioner, og Alopen fikk forkynnelsestillatelse. Dette utløste stor misjonsaktivitet, og det ble opprettet klostre i landets viktigste byer. Den neste keiser, Gaozong (650-683), gav Alopen tittelen "«Den store åndelige herre og beskytter av riket»". Innskriften på den nestorianske stele hevder at "«troen er utbredt i alle ti provinser... og det er klostre i hundre byer»". Kildene viser at syro-orientalerne la vekt på å formulere det kristne budskap i konfucianismens filosofiske språkstil. Ved sine overlegne kunnskaper i medisin og kirurgi ble syro-orientalere syro-orientalerne satt høyt i samfunnet, men ettersom deres lederskap var gjennomgående ikke-kinesisk og mange av deres medlemmer utenlandske handelsfolk ble de kategorisert sammen med buddhismen og zoroastrianismen som en «utenlandsk religion». Senere fulgte det en tid da de kristne ble diskriminert eller undertrykt. Den første kraftige motstand kom fra buddhistisk hold 698-699, under keiserinne Wu Zetian. Rundt 713 var det taoistene som fulgte på. Men kristendommen reiste seg etter disse kritiske perioder. På bakgrunn av An Lushan-opprøret i 755 med den sosiale og politiske omveltning som fulgte, samt vitamininnsprøytningen taoismen og konfucianismen fikk på denne tid, er det faktisk nokså overraskende at den nestorianske stelen lot seg oppsette i 781; det kan bare forklares med at syro-orientalernes tro kom seg levende gjennom motgangen. Kristendommen svinner hen. For det første kan det synes som om den syro-orientalske kristendom aldri slo rot i den vanlige kinesiske befolkning selv om den hadde endel konvertitter, men forble en religion for utlendinger og preget av dem. For det andre synes syro-orientalsk tro å ha kommet til Kina på et tidspunkt det ikke var noen hunger etter noe nytt. Tradisjonell folketro stod sterkt, og buddhismen kan ha oppfylt behovet som endel kan ha hatt for noe avansert - og ettersom syro-orientalerne tilpasset seg særlig buddhistisk religiøs terminologi kan det også være at den jevne kineser oppfattet dem som en buddhistisk sekt. For det tredje var syro-orientalernes lederskap avskåret fra jevn kommunikasjon med de kirkelig overordnede i vest, ikke bare pga. lang reisevei men også av de muslimske erobringer som etterhvert svekket kirken i Persia. Og til sist, da Tang-dynastiet til slutt gikk under, var de syro-orientalere som likevel måtte ha vært igjen ikke lenger i stand til å finne velvilje hos de nye ledere i det nå fraksjonerte Kina. I 843 begynte Tang-dynastiet å forfølge manikeismen, og kort etter var det buddhistenes tur. Det antas nå generelt blant forskere at den kristne nedgangstid fulgte etter 845, da dynastiet beordret presteskapet i ikke-kinesiske religioner (inklusive buddhismen) å tre ut og bli lekfolk. Dermed var manikeere, buddhister og kristne ikke lenger velkomne i hovedstaden. De kristne fortrakk til Sør-Kina, men uten forbindelser med sin kirke i Midt-Østen var de enda mer sårbare. Det var ikke bare Tang-kinesisk uvilje som var problemet, man kjenner også til kinesiske opprøreres direkte forfølgelse av sine motstandere og av tilhengere av de «utenlandske» religioner. En arabisk reisende, "Abu Zeid", kunne i 878 berette at da Kanton ble erobret av opprøreren Huang Chao det året, ble 120 000 muslimer, jøder, kristne og zoroastriere slaktet ned der. De siste rester svinner hen også. En syro-orientalsk munk sendt til Kina mot slutten av 900-tallet vendte tilbake til Bagdad med den beskjed at kristendommen i Kina var utdødd. Man vet riktignok at det i annen halvdel av 1000-tallet ble sendt en syro-orientalsk biskop til Cathay (Nord-Kina). Men slik forskningssituasjonen er nå (2007) foreligger det ikke sterke grunner til å formode noen kontinuitet mellom Tang-dynastiets kristne og Yuan-dynastiets. Hvis det fantes noen kristne grupper som nedstammet fra Tang-tiden som klarte seg gjennom århundrene, har de ikke latt seg oppfange av historikerne. Syro-orientalerne i Kinas omkrets. Kristendommens annet komme til Kina fant sted da sentralasiatiske stammer av syro-orientalsk bekjennelse forflyttet seg inn i Kinas nordligere deler. De var blitt influert av den mer avanserte ughuirske kultur, og mange av dem ble engasjert som administratorer av Liao-dynastiet (947-1125) og Jin-dynastiet (1125-1234). Da mongolene kom senere, var altså mange syro-orientalere på plass allerede. Samtidig ble syro-orientalske metropolitaner sendt ut fra Bagdad for å opprette nye erkebispeseter langs handelsveiene til Kina. De syro-orientalere som befant seg i Kina, kan grupperes i tre: Dem av keraitisk stamme, dem av öngütisk opphav, og syro-orientalere fra andre stammer. Syro-orientalske keraiter. Lederen for keraiter holdt og 200 000 av hans stamme holdt til sørøst for Bajkalsjøen langs Orkhonelven var det en tyrkisk stamme, keraitene, og gikk ifølge syriske og arabiske kilder over til syro-orientalsk kristendom i 1007. Etter at Timurlenk eller Djengis Khan hadde vunnet over dem ble de viktige allierte. Dermed fulgte de med da Kina ble erobret. Syro-orientalske öngöter. Öngötene holdt til nord for Ordosplatået i Den gule flods store bue inn i dagens Indre Mongolia. Det vites ikke når denne stammen av turkomongolsk bakgrunn konverterte til kristendommen, men deres kristentro er vel belagt både i kinesiske og vestlige kilder. Også de gjorde seg etterhvert gjeldende i Yuan-Kina. Syro-orientalere av andre stammer. Også blant de uighurer, naimaner, merkiter og oyirater som bosatte seg i Kina var det syro-orientalske kristne. Uighurene, der flertallet var buddhister, holdt til rundt dagens Turfan i Xinjiang. Hovedtyngden av naimanene, som alle var kristne, bodde vest for Orkhon-elven. Det var blant dem at den reisende fransiskaneren Willem av Rubruck fant en kristen leder som han (naturligvis feilaktig) identifiserte som den legendariske «Prestekongen Johannes». Merkitene var før sin inntrengen i Kina i området sør for og oyiratene øst for Bajkalsjøen. Det var også andre syro-orientalere i Mandsjuria, blant folk i Nayan. Pax mongolica. Under Djengis Khans ledelse klarte et hans mongolskstyrte allianse i Sentralasia gjennom en rekke militære seire å pasifisere store deler av Eurasia fra Stillehavet til dagens Ungarn, skape en "pax mongolica" og samle dem under én ledelse, til og begynne med utøvd fra Karakorum men senere fra Khan-balyq (en del av dagens Beijing) i Kina. Handel og kulturutveksling fulgte. Mongolenes herredømme fra 1206 til 1294 Pavene på 1200-tallet hadde fra sin side lenge vært oppsatt på å få en oversikt over situasjonen i det fjerne Østen for å kunne styrke de troende som skulle befinne seg der og for å drive misjon. Ellers var europeerne blitt svært redde for mongolene. Først hadde de bare hørt historier om dem. I 1238 hadde kongene av Frankrike og England mottatt forslag fra ismailierne i Syria (de såkalte assassinerne) om en kristen-muslimsk allianse mot det beskrev som sivilisasjonens verste fiender, mongolene. Verken Frankrike eller England var interessert i det. Kong Henrik III av England fikk det råd fra biskopen av Winchester: "«La heller disse hundene ødelegge hverandre og gå skikkelig til grunne, og så skal vi se den universelle katolske kirke reise seg på deres ruiner og det skal bli én hjord og en hyrde»". Men så dukket mongolene overraskende opp i Sør-Russland og erobret Kiev i 1240 og året etter nedkjempet de madjarene (i Ungarn). Når de snudde og forsvant, skyldtes det Storkhan Ögödeis død og uenighet om tronfølgen. Pave Innocent IV (1243-1254) skjønte at så snart mongolerne hadde funnet en løsning på sin tronfølgestrid, kunne det brake løs igjen. Dette ville han avverge. Til sin rådighet hadde de til en viss grad både fransiskanerordenen og dominikanerordenen, begge nystiftede ordener uten "stabilitas", det vil si til disposisjon for reiser. En Østenreise av fransiskaneren frater Laurentius fra Portugal vet man lite om, men etterpå reiste Johannes de Plano Carpini O.Min. som pavelig utsending sammen med noen ledsagere til Karakorum. I ett av brevene paven sendte med, var han nokså rett på sak: "«[Jeg ber om at] dere for fremtiden avstår fullstendig fra angrep av dette slag, og særskilt fra forfølgelse av de kristne»". Johannes, som kom til Karakorum i juli 1246 fikk ikke utvirket noen slike løfter, men hva gjaldt trosforfølgelser var dette noe som allerede var blitt forbudt i Djengis Khans lov; det som også kom for en da, var at mange mongoler faktisk var blitt kristne. I Karakorum opplevde utsendingene kroningen av storkhanen Göyuk og fikk foretrede for ham i 1246. Selv om storkhanen ikke gav seg inn på noe som kunne kalles forhandlinger, klarte pater Giovanni å utføre sitt oppdrag, slik han selv så det, med stort hell. Hans senere rapport beskrev utførlig mongolenes levemåte, seder, politiske forhold og militære midler, og munnet ut i en rekke forslag om hvordan trusselen fra øst kunne bemøtes bedre i fremtiden. Svarbrevet fra storkhanen til paven er bevart for ettertiden. Storkhanen uttrykker i brevet, forfattet på persisk (med innledning på tyrkisk og datering på arabisk), at han ikke kan begripe hvorfor paven vil at han skal la seg døpe, at han ikke er villig til å trekke seg ut fra magyarenes områder, og at han ingen tro på pavens oppriktighet vedrørende fredelige relasjoner, i alle fall ikke før paven selv og de kristne fyrster kommer til hans hoff og yter ham tributt. Giovanni di Pian del Carmine overleverte brevet til paven da han kom til Roma i slutten av 1247. (Det er fremdeles bevart, og befinner seg i Vatikanets hemmelige arkiv, som har lagt det ut på internett). I 1247 kom en delegasjon dominikanere under ledelse av Anselm av Lombardia også til Karakorum. Ingen av de tre ekspedisjonene nådde Kina, men Johannes de Plano kunne ta med seg hjem første- og annenhånds skildringer av riket. Den franske konge Ludvig IX sendte mens han var på korstog i 1249 dominikaneren André de Longjumeau, og litt etter fransiskaneren Willem av Rubruck som sendemenn til Storkhanens rike i håp om å få i stand en mongolsk-kristen allianse mot muslimene. Noen slik kom ikke i stand, men kontakt var oppnådd. Willem av Rubruck nådde frem i 1253 og traff storkhanen Möngke som ikke var kristen men som deltok i syro-orientalske kristne gudstjenester. I Sentralasia kom fransiskanerne i kontakt med mange grupper av syro-orientalske kristne, blant annet med keraiterne, var blitt allierte og samarbeidspartnere med mongolene. Alliansen ble forseglet ved at Djengis Khan lot sin sønn Tulai gifte seg med keraitisk kristen prinsesse, Sorghagthani Beki. Yuán-dynastiet ble formelt proklamert i 1271, av Djengis Khans barnebarn storkhanen Kublai Khan (storkhan 1260-94). Kulturåpenheten gjorde seg gjeldende også på religionenes område, og Kublai Khan var meget velvillig innstilt overfor kristendommen. Hans mor var den kristne Sorghaghtani Beki. Hun var også mor til Hülegü (grunnlegger av Ilkhanatet i Persia) og av Möngke (den fjerde storkhanen). Syro-orientalerne i Yuan-Kina. Både syro-orientalere og etterhvert katolikker nøt godt av mongolenes religiøse toleranse. Tibetansk buddhisme seilte i medvind, mens den tradisjonelle taoismen ble forsøkt undertrykt av mongolene. Mongolene gjenopplivet de konfucianske styringsskikker og mandarineksamener som kommet i bakleksen under de forutgående tiders splittelser. Islam fikk en oppsving i provinsene Yunnan og Gansu. Syro-orientalerne var allerede på plass i hovedstaden. Det dreide seg ikke om etterkommere av menighetene fra Tang-dynastiet, men om folk som var kommet før den mongolske erobring, og fortsatte å komme med mongolene. Både syro-orientalsk kristendom og monofysittisme stod relativt sterkt blant mongolene. Skal man tro den kanskje forutinntatte Willem av Rubruck er det mulig at deres kristentro var blitt kraftig utvannet; han traff bare noen grupper av dem i Sentralasia og i Karakorum (1254-1255) og skrev at de var "«verre enn hedningene rundt seg»" (de drakk, bedrev åger og hadde flere koner, de kunne ikke forstå språket i sine hellige bøker og sang som de mest uvitende europeiske munker). Willem kom aldri til Kina, så beskrivelsene gjelder andre områder. Det var mange syro-orientalere i sentrale stillinger ved storkhanens hoff. En araber ved navn Isa (eller i kinesiske kilder: Aixue) var sentral rådgiver for Kublai Khan, og ble i 1289 også første leder av det nyopprettede "Chongfu si", Yuan-dynastiets «kirkedepartement» med ansvar for «administrasjonen av kristne biskoper, prester, klostre, riter og så videre». Hans sønner fikk kristne navn og fikk alle høye stillinger ved hoffet. Keraitene Chinqai/Zhenhai, Khadakh og Bulghai må også fremheves. Man kan saktens lure på hvorfor storkhanen Kublai Khan selv ikke ble kristen. Det kan ha noe å gjøre med den fire år lange borgerkrigen han utkjempet mot sin bror Arik-buka (1260-1264), som var støttet av syro-orientalerne, og av det senere Nayan-opprøret (1287), da en syro-orientaler utfordret ham på slagmarket med korset på sin fane. I Beijing var det innen 1275 kommet på plass en syro-orientalsk metropolitanbiskop, og det var også flere prester. Det kan se ut som om de alle, eller for det meste, var ongutere som var knyttet til de mongolske erobrere. Og det var ikke bare i hovedstaden de fantes. Syro-orientalerne skal ha stått særlig sterkt i Xinjiang. Yangzhou hadde tre kirker, Hangzhou én, og det var også syro-orientalere i Yunnan, Gansu og i Zhili. Den syro-orientalske erkebiskopen av Soltaniyeh i Persia anslo i 1330 at det var 39 000 syro-orientalere i Kina. Syro-orientalerne hadde to erkebispeseter innen Kinas moderne grenser, det ene i Khanbalik (Beijing) og det andre i «Tangut» (eller «Tanchet»). Ettersom det siste er et folkeslagsnavn sikter kildene det sannsynligvis til tangutenes daværende hovedstad Khara-Khoto (kinesisk: "Heicheng", sannsynligvis identisk med Marco Polos "Etsina"), og det er sannsynlig at dette erkebispedømmet etter noen år ble flyttet til Ningxia. Kildene gir ikke full eller sikker oversikt over hvor syro-orientalerne dessuten hadde suffraganbispedømmer i Kina, men i Gansu er Ganzhou nær Zhangye og Shazhou nær Dunhuang (moderne stedsnavn) er henholdsvis sikkert og svært sannsynlig. Ved en tilfeldighet (bl.a. funn av usedvanlig detaljerte annaler) har man et innblikk i det syro-orientalske nærvær i en større regionsby sørover i landet, i Zhenjiang. Denne byen ligger ved et naturlig handelsknutepunkt: Ved Keiserkanalen der den krysser Chang Jiang. Byen hadde med tre omliggende distrikter 636 500 innbyggere i 1331, hvorav nesten 13 503 var innflyttere og av dem 215 kristne. De var syro-orientalere (med et forbehold for at dset kan ha vært en håndfull armenere eller katolikker der også), og byen hadde fem kirker og klostre. En rekke av byens mandariner var kristne, og de hadde levende bånd med kristne annetsteds fra; sannsynligvis inviterte de en gang biskopen av det fjerne Marakanda (Samarkand) for å foreta kirkeinnvielser. Analysen fra denne byen, og fra andre steder i Kina, viser at de kristne var få i forhold til folketallet, var for det meste knyttet til mongolerregimets embedsverk eller var handelsfolk, og at deres skjebne på godt og vondt var knyttet til Yuan-dynastiets. Storkhanens ønske om katolske misjonærer. Allerede i 1268 hadde Kublai Khan i et personlig budskap til paven bedt om misjonærer. Det ble overbragt av Nicolo og Maffeo Polo (hhv far og onkel til Marco Polo, de var kommet til Storkhanens rike i 1260); khanen ønsket at paven skulle sende ham 100 lærde til hans hoff i Kina. Polobrødrene fortalte dette til en pavelig representant i Akko i 1269; da meldingen nådde Roma var det da pavestolen stod tom i lengre tid. Ingen ny pave var valgt da de i 1271 reiste østover på nytt, men rett etter ble pave Gregor X valgt. Han sendte ilbud, og så fikk de snart som reisefølge to dominikanere, Nikolas av Vicenza og Viljam av Tripoli - og Marco. De to dominikanerne fikk imidlertid snart kalde føtter og snudde. Polo-gruppen fortsatte, og kom etterhvert frem til Cathay. Marco Polo tok tjeneste hos Storknanen og ble der flere år. Etter noen år nådde et falsk rykte Roma om at Storkhanen hadde latt seg døpe. Paven Nikolas III sendte da fem fransiskanere avsted i 1278, men de kom ikke frem - kanskje snudde de i Sentralasia da de fikk bud om at ryktet ikke stemte. Rabban Bar Saumas reise til Europa. I 1286, da atter pavestolen stod tom, kom samme ønskemålet fra Storkhanen formidlet av ilkhanen Arghun og videre via Rabban Sauma til Roma, og da var det tydeligere at det var misjonærer khanen ønsket seg. Henimot 1280 dro den ösgötiske syro-orientalske munken Rabban Sauma (eller Çauma) og hans unge ledsager Markus fra Dadu på en lang pilegrimsferd til Vesten. I Bagdad ble Markus vigslet til patriark for alle byer i Cathay (Nord-Kina). I Roma feiret Rabban Sauma en messe etter orientalsk skikk, og deltok i pave Nikolas IVs palmesøndagsmesse i 1288 og mottok kommunion fra hans hånd. En av grunnene til Rabban Saumas reise var å foreslå en mongolsk allianse med det kristne Vesten mot muslimene. Forslaget vant ingen tilslutning, skjønt Edvard I av England viste en viss interesse for det dog uten å følge opp tanken på noen måte. Johannes av Montecorvinos reise til Kina. Omtrent samtidig kom den fransiskanske pavelige utsending Johannes av Montecorvino tilbake fra det sin reise i Østen med lignende budskap som han hadde plukket opp i Armenia. Det endte med at pave Nikolas IV gav ham i oppgave å reise som pavelig utsending til Kina og overrekke Kublai Khan noen pavelige brev. Han reiste i følge med dominikaneren Nikolaus av Pistoia, som imidlertid døde underveis. I 1294 kom Johannes av Montecorvino via India og til Zaitun i Fujian og derfra frem til Khan-balyq. Kublai Khan var akkurat død, men den nye storkhan Temür tok ham vel imot. Fransiskanermisjonen i Kina. Om Johannes av Montecorvino skal regnes som den første katolske misjonær i Kina, avhenger av perspektivet. Syro-orientalerne betrakter ikke seg selv som katolikker. Men de kinesere som har skrevet om den kinesiske katolske kirkes historie har en tendens til å betrakte dem som katolikker, og dermed blir den katolske ankomst til landet fremskjøvet med nesten tusen år. I Kina møtte Johannes heftig motstand fra syro-orientalerne, men ble likevel godtatt av hoffet. I 1300 hadde han bygd en kirke med klokketårn og tre klokker i Cembalue. Frem til 1305 hadde han døpt omkring 6 000 konvertitter, og i 1306 var en annen kirke klar i hovedstaden. Religiøse skrifter ble utgitt. Johannes arbeidet i tolv år alene som prest, men unntak av to år da han var hjulpet av en Arnold av Köln. Paven hadde riktignok sendt av sted flere prester som forsterkninger, men de andre kom seg enten ikke av gårde eller falt fra (antagelig døde) under ferden østover. Johannes av Montecorvinos virke var svært fruktbart, og i 1307 gjorde pave Klemens V ham til erkebiskop med fullmakter til å etablere og organisere kirkelige strukturer. Bispevielsen fant sted i 1310 under nærvær av storkhanen, Külüg Khan (keiser Wuzong), da tre av de seks biskopene som ble sendt for å ordinere ham og forsterke misjonen endelig ankom. To katolske bispedømmer ble opprettet. Det første var erkebispedømmet "Cambalue" (Běijīng) i 1307, og seks år etter fikk Sør-Kina et katolsk bispesete i landsdelens viktigste havneby, Zaitun (nå Quanzhou) i Fujian. Den første biskopen, Gerard, var en av de tre som var kommet i 1310, og da han døde overtok den annen (Peregrinus), og da han døde i 1323 den tredje og siste (Andreas av Perugia). Misjonen i begge bispebyene var svært fremgangsrik. En av de mest kjente av fransiskanermisjonærne der var Oderik av Pordenone, som virket der fra 1322 til 1328)., som skulle bli saligkåret i 1755. Kirkens institusjoner og virksomhet ble støttet finansielt av keiserne. Da erkebiskop Johannes døde i 1328 (eller noen år senere) hadde hans 34 års virke i hovedstaden ført til et katolsk fellesskap på flere titusener, med mange kirker, klostre, skoler og andre institusjoner. Bibelen og prestenes bønnebok var også oversatt, skjønt til mongolsk (erobrerfolkets språk) og ikke til kinesisk. Keiseren sendte etter noen år en delegasjon til Roma om å be om en etterfølger for Johannes da ikke noen var kommet (i virkeligheten hadde paven sendt av sted en, Nikolaus, som synes å ha dødd på veien dit). Paven sendte da biskop Giovanni de Marignolli, som reiste ut fra pavens by Avignon samme år i følge med femti fransiskanere, og var på plass i Khan-balyk i 1342. Med som gave til keiseren hadde han en vestlig stridshest, fremgår det av Yuan-dynastiets annaler. Men Giovanni forble bare i noen få år, 1347 gjorde han vendereis og var tilbake i Avignon i 1353. Ikke lenge etter begynte Yuan-dynastiet å miste grepet om Kina. I 1362 ble den siste katolske biskop av Zaitun, Giacomo da Firenze, drept av de kineserne som hadde grepet makten i byen. I 1369 ble alle kristne, det være seg katolikker eller syro-orientalere, utvist av det kinesiske Ming-dynastiet som nå var kommet til makt. Hvem katolikkene var. Det kan avgrenses fire distinkte gruppe katolikker i Kina under fransiskanergruppens tid: Italienske handelsfolk som bodde fast eller midlertidig i handelsbyer, et lavere antall etterkommere av slaver som mongolerne hadde tatt med seg tilbake fra sine erobringstokt i Øst-Europa, fransiskanermisjonærene selv, og konvertitter. Italienerne: Reiseberetninger, kinesiske kilder og arkeologiske funn gjør at man kan fastslå italiensk nærvær for eksempel i Khan-Balyk, Zaitun, Yangzhou, Shangdu (Xanadu) og langs Keiserkanalen. Det berettes om både venetianske og genovesiske handelsfolk, og de kjente både Silkeveien og sjøveien til Vest-Asia og videre til Europa. Europeiske slaver av første generasjon kjenner man først til fra mongolerhoffet før erobringen av Kina, men de og deres etterkommere fulgte med på erobringen. Selv om de var fange i Ungarn eller lenger øst, er det vesteuropeere det for det meste dreier seg om. De fleste var franskmenn (Willem av Rubruck nevner flere), men der var også en engelskmann som var nevø til en normannisk biskop i Ungarn, og en tysk slave med barn født på steppene. Fransiskanere, pavelige legater: De fleste europeiske katolikker man kjenner med navn, er - på grunn av de rapporter og skildringer de selv sendte hjem - biskoper, misjonærer og pavelige utsendinger. Konvertitter: De som gikk over til katolisismen i Yuan-Kina kan deles i to: Utlendinger (særlig fra det mongolske herskerfolk og kinesere. Man vet med sikkerhet at de utenlandske dominerte; hva gjelder kinesiske katolikker blir de ikke nevnt direkte i noen kilder, men indirekte kan gir kildene grunnlag for å si at det må ha vært noen få. I det hele representerer Yuan-tidens lokale kilder en utfordring ved at alle kristne kalles det samme uansett trosretning, nemlig "Yelikewen". Utlendingene var tildels fra de turkomongolske eller mongolske stammer som allerede var eksponert for kristendommen, men det er også kildefast at et stort antall "armenere" og "bysantinere" i hovedstaden (altså kristne grupper uten egne sjelesørgere) sluttet seg til katolikkenes rekker. Fransiskanerne forkynte også blant jøder og muslimer, men uten at noen av dem lot seg døpe. Fransiskanermisjonens endelikt. Etter det man vet, var Johannes av Marginolli den siste biskop som lyktes i å komme frem til Kina. Det kan sannsynligvis tilskrives Svartedauden som rammet kirken hardt i Europa og kraftig reduserte evnen til å sende folk til Orienten. Samtidig ble reiseveien til Kina farligere i og med sammenbruddet av de sentralasiatiske mongolske riker. Men det må ha vært flere navnløse fransiskanere som nådde frem, og det er kjent at Cembaluc hadde ti erkebiskoper etter Johannes av Montecorvino. Cembaluc gikk under etter at erkebiskopen ble bortført av tyrkerne i 1375. Etter syv års fangenskap ble han løslatt, og han døde i 1383 i Italia. Det hele svant hen, skjønt ingen av bispedømmene ble formelt opphevet. Når den store kirke i Běijīng gikk under, kan det også skyldes at svært mange av de troende var mongoler, og at mange rett og slett ble utvist fra Kina etter at Ming-dynastiet overtok. De kinesere som måtte ha blitt katolikker, falt antagelig fra, men om det gikk raskt eller tok generasjoner, er umulig å vite. Det antas at det katolske fellesskap i Zaitun holdt seg lengst ettersom byen fremdeles var en verdensåpen havneby også til langt inn i Ming-tiden, men at det gikk under før 1500-tallet. Da jesuittene senere kunne etablere seg i landet, lette de iherdig etter spor av disse katolikkene, men uten å finne noe levende. Det eneste var at de hørte rykter om folk i Jiangsu som slo korsets tegn uten å vite hva det betød, men ettersom man ikke har noen kilder som tyder på at det noensinne var noen fransiskanermisjon der, kan det ha vært en feiltolkning. I Quanzhou fant de tre kors og i Changshu (i Jiangsu) en latinsk Bibel fra rett tidsepoke, men ingen menighet av noe slag. I 1940-årene ble det dessuten funnet et betydelig antall steinkors i Quanzhou blant steinene fra den delen av bymuren som ble tatt ned og brukt som befestning mot japanerne. Andre kristne i Yuan-Kina. Til forskjell fra den syro-orientalske og den katolske kirke opprettet ikke de armenske, bysantinske eller de jakobittiske kirker noen offisielle strukturer i Yuan-Kina. Men disse kirkene hadde medlemmer der. Armenerne var for det første representert med en gruppe slaver i Karakorum som senere ble tatt med til Kina, og av handelsfolk som hadde kommet til Quanzhou sjøveien. Ananerne, russerne, melkittene og tsjerkasserne var alle kristne av bysantinsk ritus. Alanere kom til Kina etter at de i 1239 ble del av storkhanens garde og deltok i mongolernes hærtog mot det sørlige Song-dynasti. De konverterte senere til katolisismen, og etter erkebiskop Giovanni da Montecorvinos død skrev de til paven i 1338 og bad om en ny biskop. Paven svarte med å sende dem den før nevnte biskop Giovanni de Marignolli. Peregrinus da Castello anslo antallet alaner i Khan-balyk til 30 000. De andre ovennevnte gruppene bysantinere finner man bare sporadisk nevnt i fransiskanernes skrifter. Nærværet av jakobittiske kristne langs handelsveiene til Kina er bevitnet i Marco Polos reiseskildring "Il Milione". Det er ikke direkte belegg for at de kom så langt som til hovedstaden eller til havnebyene, men det anses som mulig. Bakgrunn: Portugisernes visjoner. Med Yuan-dynastiets undergang i 1368 ble på nytt de sårbare båndene mellom Kina og Vesten brutt. Nå fikk landet et helt kinesisk herskerdynasti, Ming-dynastiet. Selv om det til å begynne med førte en svært ekspansiv politikk med handel og oppsiktsvekkende oppdagelsesferder under admiral Zheng He, trakk det seg etter Yongle-keiserens tid (1403-1425) tilbake til bak sine tradisjonelle grenser. Slik overlot de i praksis den sjøverts asiahandel til muslimene fra den arabiske halvøy eller Persia, og islam spredte seg så langt østover som til Molukkene og deler av Mindanao. På samme tid var portugisernes store oppdagelsesferder akkurat begynt, særlig med Henrik sjøfareren (1394-1460). I 1498 fant Vasco da Gama sjøveien til India. I 1511 erobret Afonso de Albuquerque Malakka fra den muslimske sultaten der, og nå hadde portugiserne en base for sin videre ferd mot Krydderøyene og Østasia. Fra paven hadde de også blitt innvilget patronatsrettigheter i henhold til de kirkelige ting: Som motytelse for å bringe den kristne tro til de land de oppdaget og finansiere misjonsarbeidet der, fikk de vidtgående rettigheter overfor og kontroll med misjonene. Dette var en oppgave som de katolske makthavere gikk inn i med oppriktig iver, både for troens sak i seg selv og for å demme opp for og rulle tilbake den muslimske innflytelse som de til sin forskrekkelse kunne fastslå nesten hvor enn de kom øst for Kapp det Gode Håp. Dette var på den tid da katolske portugisere og spanjoler nettopp hadde fullført sin "reconquista" (gjenerobring) av muslimsk land på den iberiske halvøy. I Spania var man samtidig over seg av begeistring over å ha oppdaget øyene øst for Kina og Japan. Christofer Columbus var på grunnlag av vage tradisjoner (skapt særlig av lurendreieren John Mandeville som hadde plagiert og diktet videre på bl.a. Johannes de Plano Carpinis, Oderik av Pordenones og Marco Polos skildringer) drevet på leting etter Cathays og Zipangus (Japans) fabelaktige rikdommer seilt vestover fra Spania og kommet til Antillene i 1493. Den geografiske feilidentifikasjonen ble ikke oppdaget før Balboa i 1513 krysset Panamaeidet og fikk se Stillehavet. (Da var imidlertid forlengst et slikt havs eksistens antatt men ikke riktig størrelsesberegnet av mange europeere, blant annet av portugiserne, noe som fremgår av Cantino-planisfæren av 1500.) Men Portugals og Spanias oppdagelser i hver sin retning fikk begge betydning for Kinamisjonen. Spanierne og portugiserne hadde etter pavelig megling og ikke uten vanskeligheter blitt enige om en skillelinje mellom sine innflytelsessoner i 1494 (Tordesillastraktaten). Traktaten trakk linjen langs en lengdegrad i Atlanterhavet, og gav de to landene rett til å erobre og opprette kolonier på hver sin side, på betingelse av at de kristnet områdene. Selv om man var fullt klar over at jorden var rund, var denne kunnskapen bare på det teoretiske plan så man forsømte å tenke på en tilsvarende linje på jordens «bakside». Spanjolene var uansett på dette tidspunkt overbeviste om at de allerede stod rett øst for Cathay og Zipangu, og at avtalen sikret disse hovedmålene. Portugiserne hadde da ennå ikke rundet Kapp det Gode Håp. Forglemmelsen ble aktualisert da Magellans flåte fullførte den første verdensomseiling i 1522. Hva nå? Det enkleste var bare å føre atlanterhavslinjen videre symmetrisk rundt jorden, og det ble gjort med Zaragozatraktaten i 1529. Men ettersom man ennå ikke var så sikker på hvor stor jorden var, løste den ikke det praktiske problem. Spanjolene mente seg (i strid med Zaragoza) berettinget til å etablere seg på Filippinene i 1565. De var inne på å fortsette nordvestover til Kina, men utsatte det. Senere hindret europeiske begivenheter at det skjedde. Både spanjolenes og portugisernes perspektiv var preget av en sterk europeisme. Dette perspektiv ble kombinert med den nære forbindelse som fikk oppstå mellom misjonen og den sekulære verdslige makt. I motsetning til holdningene under de første atskillige århundrer av kristen misjonshistorie, som stort sett var meget villig til å tilpasse det kristne uttrykk til de lokale kulturer, var det i senmiddelalderen oppstått en eurosentrisme som så på ikke-kristne kulturer som suspekte, kanskje som djevelens verk, og det gjaldt ikke bare å kristne dem men også å europeisere dem. Både i Portugal og i Spania, de to store oppdagernasjonene, var denne europeismen blitt videre spisset med en brennende nasjonalisme. Det gjaldt å gjøre de fremmede folkeslag til en slags portugisere eller spanjoler. Ved dåpen fikk de omvendte ikke bare et kristent dåpsnavn, men det ble gitt etter den spanske eller portugisiske tunge, og de fikk likeså godt et europeisk etternavn også. At den høykultur man kom til i India faktisk i det meste var langt mer komplisert enn den vestlige, førte ikke til noen kurskorrektur før etter en god stund. Når portugisere med dette sinnelag møtte den kinesiske verden, var følgelig ikke betingelsene for gjensidig forståelse særlig gode. Her stod man overfor en kinesisk kultur som var om mulig ennå mer selvbevisst enn deres egen europeiske som tross alt var undersøkende og lærenem, ja, som var overbevist om at den var nådd sivilisasjonens høyeste tinde. Med unntak av de aller første keisernes rejeringsperioder var ikke Ming-dynastiet noe særlig vitalt; på 1500-tallet var det blitt gammelt og lite eventyrlystent. Man hadde en mild forakt for alt nytt som manglet røtter i den eldgamle kinesiske kulturs fortid. Få var seg bevisst at dette kunne være et tegn på stagnasjon. Man var overbevist om at den kinesiske kultur var et ferdig og formfullendt produkt, som forlengst hadde funnet sine strukturer og verdier. Intet nytt trengte å legges til. Sung-dynastiets nykonfucianisme hadde, mente man, frembragt et statsfilosofi som var definitiv. Portugiserne og det lukkede Kina. Det kinesiske Mingriket som kom i berøring med portugiserne i sør, var et så velstående land at det utløste stor undring blant europeerne. Det var et helt selvforsynt land som egentlig ikke trengte noen utenrikshandel og derfor ikke drev med slikt. Handelsstanden i Kina var uansett sett ned på, så noen innvendinger eller nye ideer derfra hadde liten sjanse til gjennomslag. Omliggende lands utsendinger kom stort sett bare for å gjøre kowtow og gi tributt til keiseren. Kineserne følte intet behov for å bli kjent verken med noen nye sivilisasjoner eller nye religioner. De fleste fremmede som nådde Kinas kyster, var enten korsarer eller smuglere som samarbeidet fordekt med myndigheter på land. Portugiserne opptrådte slik at de raskt ble forvekslet med kontrabandister. Og da de ville rette opp førsteinntrykket, gikk det ikke så bra: Den portugisiske konges første ambassadør, apotekeren Tomé Pires (ca 1468-1524), fikk lov til å reise til Běijīng, men mandarinene som i oversettelsesøyemed fikk se det kongelige brevet oppfattet det som uhørt - Portugals konge tiltalte keiseren som om de to skulle være likemenn. Imens hadde noen portugisiske offiserer med et kolonialistisk tankesett ved sin opptreden provoserte frem en skarp motreaksjon. De seilte inn til Kanton (Guangzhou) og fyrte av en kanonade og satte i gang med å bygge et feste. Kineserne ble ytterst skeptiske og avvisende, og beskjed gikk straks til keiserhoffet, der Pires ventet på foretrede. Noe møte mellom keiseren og Pires ble det ikke noe av. En annen reaksjon på episoden i Guangzhou var at landet ved keiserlig edikt ble lukket for portugiserne i 1521. Noe som bedret situasjonen var at det gikk bedre for portugiserne i Japan. Der ble de tatt vel i mot, og snart seilte de i pepperfart mellom øya Kyushu (der de etterhvert bygde opp havnebyen Nagasaki) og Kina. Fra 1544 utviklet det seg en trekanthandel mellom Japan, Kina og portugisiske Goa i India. Lenge gikk portugisernes kinahandel over øya Shangchuan vest for Perleflodens delta i Guangdong, men de hadde også rett til å ankre ved Macao. Pater Frans Xavier i Asia (1542-1552). Før jesuittordenen ble grunnlagt i 1540 var det først og fremst fransiskanere som hadde fulgt med de portugisiske flåtekspedisjoner østover. I India trodde de først at innbyggerne enten var muslimer eller thomaskristne (indiske syro-orientalere), men innså snart at det bare var tilfellet akkurat i de byene de først ankom, og knapt nok der. Hvordan skulle de så ta fatt på oppgaven med å evangelisere de ikke-kristne folkemasser, med sitt kastesystem, sine innviklede religiøse skikker og regler? Det ble til at de holdt seg til de få havnebyer der portugiserne etablerte seg, inntil en ivrig prest fra Goa drev misjon blant paravaner helt sør på Deccan i 1537. Mange av dem ble døpt, men noen egentlig trosopplæring fikk de ikke. Faren for at slike misjonsfremstøt ville være fånyttes var åpenbar, og derfor henvendte kong João III av Portugal seg til pave Paul III med ønske om noen prester som var bedre kvalifisert for de vanskeligheter misjonene hadde i den asiatiske kontekst. Dette sammenfalt med at Ignatius av Loyolas lille flokk jesuitter hadde tilsikret paven sin beredvillighet til å settes inn hvor enn paven ville. Det ble til at paven sendte pater Frans Xavier til India som sin apostoliske nuntius. Hans utvikling som misjonær og som misjonsteolog lar seg følge usedvanlig godt på grunn av hans omfattende korrespondanse med detaljerte skildringer av hendelser og egne refleksjoner. Frans Xavier ble en stor misjonær, og de innsikter som har relevans for jesuittenes senere kinamisjon fikk sitt gjennombrudd hos ham i Japan. Han innså raskt etter ankomsten på Kyushu at overfor en høykultur som den japanske krevde det en heroisk ydmykhet i forhold til egen bakgrunn (og han kom etter sin universitetsutdannelse i Paris usedvanlig godt rustet) og betydningen av å knele ned i den fremmede kultur, dens filosofi og skikker, og adaptere den kristne lære til den nye kultur uten gi avkall på noe av det sentrale. Han fikk aldri begynt på denne prosessen i Kina: Han døde den 3. desember 1552 på den kinesiske øya Shangchuan mens han ventet på skipsleilighet til Kanton. På Kinas terskel. Like etter Frans Xaviers død kom det i stand en dialog mellom portugiserne og lokale kinesiske myndigheter i provinsen Guangdong som førte til at de fikk fotfeste ved sin ankringsplass på en liten snipp av fastlandet, Macao. Fra 1553/54 ble Macao deres faste tilholdssted. Noe av kinesernes motivasjon for denne konsesjonen var at portugiserne hjalp med å bekjempe piratproblemet som herjet kystene. De første misjonærene kom dit i 1557. En til to ganger årlig fikk portugiserne dra til markedet i Kanton. Men de tok grundig feil dersom de trodde at Kina var i ferd med å åpne seg. Vanlig folk overøste dem med fornærmelser (handelsfolk hadde uansett lav anseelse i Kina), og det gikk tidvis brev til keiseren i Běijīng om Macao som en kreftbyll på provinsen. Macao vokste raskt, og det vokste frem en stor «macanesisk» befolkning (etterkommere av portugisere og kinesere) av aktive kristne. Men det ble med Macao; hvis misjonærer forsøkte å komme seg innover i provinsen, ble de prompt tilbakevist. Den relative stillstand i Macao stor i skarp kontrast mot utviklingen av misjonen i India og Japan. I 1576 ble Macao bispedømme, med (foreløpig på papiret:) kirkelig jurisdiksjon over hele daværende Kina, Japan, Molukkene og andre øyer, som det het i opprettelsesbullen, "Super specula militantis ecclesiae". Første biskop var jesuitten og titularbiskopen Melchior Miguel Carneiro, som var «ledig» ettersom han ikke kunne tiltre som koadjutor til patriarken av Etiopia. Imens var spanjolene på plass på Filippinene (1565); de ville ikke lenger være med på at hele Østasia skulle være under portugisisk patronat og hadde fått paven til å godkjenne Manila som bispesete. Dermed fantes det to rivaliserende utgangspunkt for katolsk misjon i Kinas nærhet. Portugals svekkelse fortsatte etter at kong Sebastian døde i Marokko i 1578 uten å etterlate seg mannlige arvinger. To år senere var spanskekongen Filip Ii blitt kronet også til Portugals konge. Bundet til Spanias skjebne fikk Portugal del i den nedturen som fulgte etter tapet av den spanske armada (1588) da verdenshavene fikk nye slagkraftige aktører i England og fremfor alt Holland. Man Macao holdt seg, og skulle også klare å slå tilbake senere nederlandske erobringsforsøk. Spanjolene var også interessert i Kina. I 1586 foreslo borgerlige og kirkelige myndigheter på Filippinene for kong Filip II at landet skulle forberede seg på å erobre Kina, med omvendelsen av befolkningen til kristendommen som et hovedmål. Dette ble det ikke noe av. Pater Alessandro Valignanos initiativ og Matteo Riccis virke (1578-1610). Mens misjonen i Japan etter en tidlig kneik fortsatte strålende og misjonærene var fulle av håp, vansmektet de i Macao og anså utsiktene i Kina som håpløse. Jesuittordenen hadde sendt pateren Alessandro Valignano som «visitator og generalvikar for hele Orienten», og han kom til Macao i 1578 der han ikke likte hva han så, og dro året etter til Japan. Der utviklet han sine misjonsprinsipper, og kunne også sammenligne dem med tilnærmingen han hadde observert i Macao. Valignano skjønte at man så langt hadde neglisjert den kinesiske elite og forsømt å gjøre seg kjent med den store kinesiske sivilisasjons kilder. Dette ville han endre på. Valignanos granskning av de senere tiårs katolsk misjon førte ham til en rekke konklusjoner som skulle bli av stor betydning fremover. Den første var at kristendommens bånd til den ekspanderende vestlige kolonihandel var mer en hemsko enn en støtte for forkynnelsens gjennomslagskraft. Han begynte derfor å løsne på misjonens bånd til og nær avhengighet av den portugisiske stat, og passet på at ikke kolonimakten la seg for meget opp i kirkens arbeide. Videre forbød han jesuittordenens medlemmer å samarbeide med den portugisiske inkvisisjonens jakt på heretikere. Inkvisisjonen var blitt gitt innpass i India i 1540. Men det viktigste var pater Valignanos tredje overbevisning, nemlig om kulturell tilpasning (adaptasjonsmetoden). Denne tilpasningslinjen skulle bli pregende for jesuittenes misjonsinnsats i Asia i nær to hundre år fremover. Valignano var den katolske Orientmisjonens fremste og mest toneangivende «missiolog» (for å bruke et moderne ord). Hans tankegang, som han også ville gjøre gjeldende for Kina, lar seg illustrere ved hans standpunkter i Japan:Misjonærene måtte tilpasse seg den japanske sosiale orden. De må venne seg til japansk mat, og omhyggelig etterleve japansk etikette. Klærne de bar måtte gjenspeile deres ordens fattigdomsløfte (alle misjonærer i Japan var jesuitter). Misjonærene måtte lære seg språket, og ikke slå seg til ro med tolkers hjelp. Man må fremme japanske prestekall, for at kirken raskt kunne komme på japanske hender. Trosfremstillingen skulle skje med adaptasjon av beskrivelser og eksempler til japansk bevissthet, tankemåter, historie og samfunnsforhold, men det måtte ikke foretas avkortelser hva gjelder den kristne læres innhold. Det skal ikke stikkes under en stol eller relativiserte at kristendommen er veien bort fra fortapelsen og til frelsen. Etter at den japanske hersker Toyotomi Hideyoshi i 1587 ved et edikt (som han dog ikke fulgte opp) ville utvise misjonærene fra Japan, vurderte Valignano nye tiltak. I 1592) holdt han et møte i Japan med jesuittene der, og de besluttet å opprette et eget kollegium i Macao for utdannelse av japanske prester. Med pavelig godkjenning kunne St. Pauls universitetskollegium åpne i 1594. Her ble ikke bare japanere presteutdannet, men også europeiske misjonærer øremerket for Japan fikk sin endelige formasjon der i samlivet med sine japanske medbrødre. For Valignano var det grunnleggende at det var europeerne som skulle tilpasse seg japanerne, - ikke omvendt. Da Japan senere ble helt lukket for misjonen, forandret kollegiet karakter ved at det nå helt og holdent konsentrerte seg om forberedelse av prestetjeneste i Kina. Valignano kalte Michele Ruggieri som virket i India til å komme til Macao, der han først skulle vie sin tid til et grundig studium av kinesisk. Så ble han med på markedsferd til Guangzhou, der han snart vant mandarinenes gunst som tolk og lærd mann. Han forfattet i 1581 en katolsk katekisme: "Tiānzhǔ Shilu Zhengwen" («Sann kompilasjon om Himmeles Herre», på grunnlag av han egen latinske tekst «Vera et Brevis Divinarum Rerum Expositio»). Noe senere kom den unge Matteo Ricci som også lærte seg språket grundig, og de to fikk tillatelse til å slå seg ned i provinshovedstaden Zhaoqing. Ruggieri hadde oppholdt seg en kort periode i Zhaoqing året før (1582), sammen med jesuitten Francisco Passius. De slo seg ned i "Tiān níng sì" (Den himmelske freds tempel, 天宁寺). De to jesuittene ble beordret til å kle seg i buddhistmunkers gevandter og rake seg på hodet. De ble jaget vekk noen måneder etter, etter den stedlige guvernørens død. Også Ricci kledte seg etter anvisning i buddhistmunkers klær og glattbarberte sitt hode. Etter å ha gått gjennom mange vanskeligheter og med hjelp fra provinsguvernøren Wang Pan, fikk de etter to år, i mai 1585, tillatelse fra myndighetene til å bygge hus og en kirke i Zhaoqing. Dette var den første kristne byggevirksomhet i Kina etter fransiskanermisjonens tid. Misjonen ble tatt vel imot. Men dette syntes helt utilstrekkelig for dem som kun målte misjonens frukter etter antall døpte. Til Manila var det kommet en spansk jesuitt, Alonso Sanchez, han skjulte ikke sin misbilligelse. Han mente at et væpnet protektorat over misjonen var det eneste riktige, og hadde ingen tro på Valignanos metode. Men Valignano, som hadde gode erfaringer med sin metode i Japan, holdt på sitt. Pater Ricci begynte etterhvert på en ferd nordover med det endelige mål å få foretrede for keiseren i Beijing og slik få et gjennomslag for den kristne sak. Det var på denne ferden at pater Ricci tok sitt viktigste initiativ så langt: Han skrev i 1594 fra Nanchang og bad sine overordnede i Macao om å få lov til å legge av seg den buddhistiske drakten de var blitt bedt om å kle seg i, og det ble innvilget. Det var kanskje ikke så vanskelig å forstå, for Valignano visste også at Ricci og de andre jesuittene var hånt og banket opp på grunn av sine drakter: Mange kinesere så ned på buddhismen som noe mindreverdig og fremmed. Pater Ricci anså han etterhvert at konfucianismen var nøkkelen til akkomodasjon - Ruggieri hadde avvist konfucianismen, og ment at den kinesiske buddhisme var bedre egnet. Ricci hadde merket at buddhistdrakten hadde hemmet hans kontakt med konfuciansksinnede kinesere. Men etter (kles)skiftet hadde han med ett et nytt og bedre innpass blant de kinesiske høylærde. Det var også med på å redusere både forvekslingsfaren med hemmelige buddhistiske selskap som "Den hvite lotus", og dempe spionasjemistanke etter at det var brutt ut krig mellom Kina og det buddhistiskdominerte Japan i Korea. Ricci var nå "Læreren fra det store vestlige osean", og kledte seg i mandarinenes silkekappe og seremonielle firkantede hatt. Stadig med støtte fra Valignano studerte han de kinesiske klassiske skrifter og modifiserte sin presentasjon av kristendommen deretter. Etter et mislykket forsøk i 1598 lyktes det ham i januar 1600 å ble mottatt i Wanli-keiserens hoff i Beijing. Hans trosinnføring "Tiānzhǔ Shiyi" («Den sanne lære om Himmelens Herre»), som ble utgitt i 1603, var av stor betydning i mange tiår. Verket viser Riccis svært inngående innsikt både i kinesisk filosofi og i europeisk filosofi og teologi. Ricci fikk raskt ry på seg blant kineserne for sin tekniske og vitenskapelige innsikt. Han fremviste slike noviteter som venetianske prismer, europeiske bøker og malerier og gravurer, solur, klokker, og gjorde ferdig den første versjon av sitt verdenskart: "Det store kart over de ti tusen land". Alt dette tiltrakk en stadig tilstrømning av vitebegjærlige kinesiske mandariner. Den alminnelige tanke blant kineserne hadde vært at jorden var flat: Riccis kart åpnet dem for en helt ny virkelighetsoppfatning. Hans kart, som skulle gjennomgå en rekke korrekturer og forbedringer, innledet en helt ny era i kinesisk kartografi. De fikk nå en bedre forståelse om landmassene og verdenshavene. Et av Matteo Riccis verdenskart (ca. 1600) Dette var bare en begynnelse: Over årene i Kina skulle han gjøre kineserne kjent med en rekke utviklinger innen europeisk vitenskap, blant annet innen matematikk, og han utgav også mange verker om kristendommen på kinesisk. Han introduserte trigonometriske og astronomiske instrumenter, og forfattet skrifter om astrolabiet, sfærene, mål og isoperimetri. Mange av hans verker ble høyt skattet av keiseren og hans hoff. Ricci oppfordret også sin orden om å sende dyktige astronomer og vitenskapsmenn. Ikke alle var enige i eller forstod misjonsstrategien, men han fikk gjennomslag. Astronomen pater Sabbatino de Ursis kom i 1606. Han skulle i 1611, bare noen måneder etter Riccis død (1610), bli satt til å videreføre arbeidet i det kinesiske keiserlige stjerneobservatorium i Beijing for å utarbeide en mer nøyaktig kalender. Dette var blitt et presserende behov for keiseren, for han hadde like før gått ut med en forutsigelse av en solformørkelse som var én time feil. Det keiserlige astronomibyrå som var satt til å assistere keiseren i hans embedsplikt om å merke sol- og måneformørkelser var altså ikke sakkyndig nok. Den keiserlige beslutning av 1611 som overdro ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium og ledelsen av det keiserlige astronomibyrå til jesuittene, bød dem også å oversette europeiske verker om astronomi til kinesisk. Pater Ricci var blitt kjent med en rekke ledende mandariner. Paul Xu Guangqis konversjon skjedde etter han ble kjent med pater Ricci. De to skulle samarbeide nært på mange områder, blant annet med oversettelse av vestlige lærde skrifter, som de første delene av "Euklids Elementene". En annen mandarin som ble katolikk var Li Zhizao. En rekke sentrale skikkelser ved keiserhoffet lot seg døpe. Valignano satte stor pris på disse fremgangene, men opplevde ikke at kirkens vekst akselererte. Da han døde i 1606 var det ennå bare 2 000 katolikker i Kina utenom Macao. Pater Ricci hadde vært i Kina i 20 år da hans tanker om adaptasjon til kinesiske konfucianske skikker var modnet. Det gjaldt blant annet spørsmålet om Guds navn og om de kinesiske riter, særlig forfedrekulten. I desember 1603 gav han i egenskap av misjonssuperior et epokegjørende direktiv om saken, etter å ha klarert det med pater Alessandro Valignano. Direktivet er ikke bevart for ettertiden, men det skal ha foreskrevet som både legitimt og nødvendig for det kristne apostolat at man tillot observans av to omdiskuterte riter, dvs. knyttet til Konfucius og knyttet til de avdøde forfedre. I senere skrifter fra Ricci blir vi kjent med hans begrunnelse, som hviler på overbevisningen om at Konfuciusdyrkingen var definitivt rent akademisk og utenfor religiøs-filosofisk dyrkelse, og at den kinesiske forfedrekulten ikke var overtroisk. Enkelte av jesuittmisjonærene var kritisk til dette, særlig pater Niccolò Longobardo, men de fikk etter en tid almen aksept i ordenen. Men striden om ritene blusset opp igjen flere ganger senere, i forhold til misjonærer fra andre ordenere og etterhvert med engasjement fra Pavestolen. Det tok over hundre år før ritestriden ble endelig avsluttet med et definitivt pavelig dekret, som på vesentlige punkter underkjente Valignanos og Riccis standpunkter. Arven etter pater Matteo Ricci. Del av Matteo Riccis gravmæle. Keiserlig gravplass til pater Ricci. Pater Ricci hadde kjøpt seg et bosted i Beijing som ble kjent under navnet Nantang. Det var der han døde. Da han følte at timen nærmet seg, preste han sine brev og ordnet sine papirer, og skrev i sitt aller siste brev til ordensledelsen i Roma hvor viktig det var å sende prester som ikke bare er «gode, men også menn med talenter, siden vi har å gjøre med et folk som er både intelligent og lærd». a>gravfeltet sentralt i Beijing i dag; opprinnelig var det langt mer omfattende og anbragt i et langstrakt felt med flere haller. Under dødsleiet ble huset overfylt av folk som ville ta farvel, både katolske og andre, og Ricci bad om å bli båret til et større rom for å kunne ta imot flest mulig av dem. Ved hans død den 11. mai 1610 gav keiseren deler av gravlunden Zhalan til jesuittene, og der ble han gravlagt. Gravfeltet lå ganske nær porten i vestmuren til Den forbudte by. Slik hadde Ricci klart å slå en første bresje inn til Kinas tillukkede indre sirkler. Også i døden bragte han kristendommens sak femover: Hoffembedsmenn, regjeringsministre og stormandariner kappedes om å hylle ham og de var så mange som ville være med under den offisielle hyllest som ble hogd inn på hans gravmæle at det måtte rasjoneres hvor mange navn som kunne meisles inn. At han fikk et gravmæle skjenket av selve keiseren bled av umåtelig betydning for misjonens prestisje. Hans medbror pater João Rodrigues, en veteran fra japanmisjonen, gikk så langt som å si at Ricci hadde «utrettet mer ved sin død enn ved sitt liv». Jesuittordenens nye superior for Kinamisjonen, pater Longobardo, selv anbefalt av Ricci som sin etterfølger, hadde en lang stund misbilliget Riccis metoder på grunn av den langsomme fremdriften av dette indirekte apostolatet, men fulgte nå opp etter å ha sett at andre metoder bar liten frukt. Tidlige kinesiske konvertitter. Svært viktige for at katolisismen fikk rotfeste i lærde kretser ble de tre tidlige konvertitter som senere ble kjent under tilnavet "kristendommens tre søyler i Kina". Det var mandarinene Li Zhizao, Xu Guangqi og Yang Tingyun. De tre var alle hengivne det konfucianske tankegods, ennskjønt Li var kritisk til neokonfucianismen. De hadde alle nådd opp til «doktorgradsnivået» "(jingshi)", den høyeste klassen innen mandarinhierarkiet. Før de ble døpt hadde deres interesse for buddhismen vært forskjellig; Yang var antagelig den mest interesserte. Men etterhvert var alle tre sterke kritikere av buddhismen. Intellektuelt harmoniserte de alle tre kristendommen med konfucianismen. Man kunne godt også inkludert en fjerde i "søyle"gruppen, som var fullt på høyde med dem av betydning: Wang Zheng. To andre stormandariner er også nevneverdige: Xu Leshan og Zheng Yiwei. Nå er det ikke slik at de første misjonærer neglisjerte vanlig folk. Faktisk var den første som jesuittene døpte i Shaoqing en dødssyk mann av laveste rang, og pater Riccis aller første konvertitt i Beijing var fra folkets bredere lag - hans kinesiske navn er nå ukjent men han ble døpt "Benedikt", og levde et forbilledlig kristenliv til sin død i 1624 i den høye alder av 84 år. Xu Guangqi (1562-1633) fra Shanghai var den fremste av "«de tre søyler»". Han var blant annet jordbruksforsker og matematiker, og ble katolikk i 1604. Han ble kjent med Matteo Ricci, og forfattet bøker sammen med ham. I 1607 oversatte de sammen de første deler av Euklids "Elementene" til kinesisk. Hans etterkommere forble overbeviste katolikker i mange generasjoner. Li Zhizao (1565-1630) fra Hangzhou ble døpt i 1610; også han hjalp Ricci og de andre jesuittene med utforming av deres oversettelser av vitenskapelige verker til høyverdig språkform. Det var han som gjorde kjent funnet av den nestorianske stele i 1625, og han utgav en viktig kompilasjon av jesuittenes verker i 1626, "Tianxue chuhan". Yang Tingyun (1562-1627), døpt ca 1611, var gjennom sin utdannelse rotfestet i neokonfucianismen og var også før sin konversjon en aktiv buddhist; etter han ble kristen arbeidet han for å forklare kristendommen ved hjelp av konfucianistisk tankegods, og kritiserte buddhismen som utilstrekkelig. Han hjalp jesuittmisjonærene i deres forfatterskap og under 1616-17-forfølgelsene, utgav også selv verker, og var med på å organisere kirken på sitt hjemsted Hangzhou og andre steder. "Wang Zheng" (1571-1644), døpt ca 1616, var i tillegg til å være en forfatter av religiøse og andre skrifter også en oppfinner, og han hjalp med å tilrettelegge for misjonen i sin hjemprovins Shaanxi. Det har vært diskutert blant sinologer om hvor stor påvirkning kristendommen hadde på det kinesiske samfunn i den overgangsperiode som kalles Ming-Qing-årene. Det er klart at den innflytelsen er blitt overdrevet av mange. Andre har derimot ment at det kristne tankegods i virkeligheten var uforenlig med kinesisk tanke og dermed var det bare unntaksvis at den kunne gjøre seg gjeldende, og andre mente at katolisismens sentralisering med sentrum utenlands og jesuittenes forsøk på å være både vitenskapmenn og prester på én gang var en umulig rollekombinasjon som vanskeliggjorde gjennombruddet. Men studerer man hvordan jesuittenes ledende konvertitter med styrke og relativ letthet klarte å skape en inkulturert kinesisk kristendom, som for eksempel i Hangzhou der de stod særlig sterkt i lang tid, ser man at en vellykket inkulturasjon faktisk var mulig. Ritestridens stridsspørsmål skissert. Valignanos og Riccis standpunkter til «de kinesiske riter» skulle danne skole for misjonen i over hundre år, men den var gjentatte ganger utsatt for kritikk, noen ganger åpenbart fra dårlig informert hold, andre ganger fra mer kompetente kritikere. På en måte kan det sies at ritestriden ikke var en strid "i Kina". De som stred om de kinesiske riter, var europeere, og de fleste av de viktigste aktørene befant seg også i Europa. Mange av de hensyn som stod på spill var ikke kinesiske anliggender, selv om utfallet av striden i høy grad fikk konsekvenser i Kina fordi det dreide seg om kristendommens kulturelle tilpasning og fremtid der. Ritespørsmålet hadde to elementer, både det som i egentlig forstand hadde med riter å gjøre, og med det som bedre kan beskrives som "terminologispørsmålet". Av ritene dreide det seg primært om Konfuciuskulten og om forfedrekulten. "Konfuciuskulten" bestod av seremonier i templer eller haller til ære for Konfucius. Konfucius var etablert som nasjonens vismann, og for misjonærene dreide saken seg både om seremoniene og om spørsmålet om det var riktig for dem å benytte seg av konfuciansk etikk i sin undervisning i kristen tro og moral. "Forfedrekulten" var inngrodd i alle samfunnslag, og gav seg ytre uttrykk blant annet i «kowtow»-bøyninger, røkelsesbrenning og matservering foran de avdødes lik, graver eller minnetavler. Det misjonærene måtte ta stilling til, var om disse riter for den jevne kineser var så innbundet i hedenske instinkter at deltagelse i seremoniene var å betrakte som en åndetilbedelse som Bibelen fordømmer, eller om de var å betrakte som aspekter av en eldgammel høykultur og nasjonalfølelse som hørte med til forståelsen av det å være ekte kineser, slik at seremoniene kun var uttrykk for akseptabel barnlig pietet (selv om kanskje den ene og annen knyttet overtroiske forestillinger til dem). Blant "terminologispørsmålene" var det sentrale punkt om oversettelsen av ordet Gud (eller rettere sagt latinens Deus). Allerede Michele Ruggieri hadde etter råd fra kinesere tatt i bruk ordet "Tiānzhǔ" (天主 «Himmelens herre»). Matteo Ricci overtok dette, og brukte synonymt også Tiāndì (天帝 «Himmelens hersker») og Shàngdì (上帝 «Den høyeste hersker»). Tiān (天, «himmel») og Shàngdì var gamle ærverdige konfucianske termer som kineserne oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som "tu-si" for det latinske «Deus» og, enda tidligere, "a-luo-he" for det assyriske og nestorianske «Allah», igjen beslektet med "Elohim" fra 1. Mosebok) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde jesuittene hentet alle de ord som var knyttet til den kristne kult fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, osv). Men det skulle oppstå usikkerhet om ordet tiān. Ordet refererer både til den materielle himmel, men også til den øverste guddom for Hàn-kinesere og ble nært assosiert med keiseren og keiserverdigheten. Ved jesuittenes møte om språkspørsmålene i Jiading i 1627 (Jiadingkonferansen) ble man enig om å oversette «Gud» med "Tiānzhǔ", og legge bort ordet "Shàngdì", unntatt der ordet forekom i pater Matteo Riccis verker, som var i bruk i misjonsøyemed. Det annet punkt av tildels språklig natur dreide seg om kalligraferte skrifttavler med inskripsjonen «dyrk himmelen», jìng tiān (敬天). Slike tavler (også kalt keisertavler fordi de annetsteds ble knyttet til keiserkult og ofringer til keiseren) ble kopiert og anbragt i de kinesiske katolske kirker. Men disse tavlene kunne også gi en direkte assosiasjon til den kinesiske keiserdyrkelse som kristne oppfattet som avgudsdyrkelse. Eller var det bare et symbol for en bønn om at keiserens beskyttelse? Både i de egentlige ritespørsmålene og i terminologispørsmålene var Ricci klart på den mest åpne side, mens motstanderne som etterhvert meldte seg var mer engstelige og restriktive. Jesuittenes virke innen vitenskap og teknologi. Hele tiden under jesuittenes virke i Kina spilte vitenskap en viktig rolle. Det ble brukt som et evangeliseringsredskap: Matteo Ricci hadde funnet ut at det var en god måte å vekke de kinesiske høylærdes interesse og respekt på. Med få unntak var jesuittene alene om å følge denne strategien. De sendte mange av sine beste hoder den temmelig farefylte sjøveien til Kina, en lang reise der tapene kunne være store til sykdommer, uhell under uvær, og forlis. Astronomi og kalenderarbeid ble fra tidlig av sentrale satsningsområder, fulgt av matematikk. Men jesuittenes innflytelse var også merkbar innen geografi, særlig kartografi. Ikke bare kineserne, men også europeerne, fattet interesse. Ikke minst pater Martino Martinis kart over Kina, "Novus Atlas Sinensis" (1655), fikk stor innflytelse også i Europa. P. Martini hadde bygd både på mongolske og kinesiske kilder, og utgav verket på flere språk. Det var i mange år det nøyaktigste og mest fullstendige atlas over Kina. Innen botanikken spilte jesuittene også en rolle, om enn en noe mindre. De introduserte også en rekke nye teknologiske innovasjoner, som for eksempel artilleri og klokkemakerkunst. Generelt han det sies at jesuittene også gav Kina svært viktige impulser ved å gjøre den vestlige humanistiske kultur kjent i landet og ved å bruke humanismens metoder (som "ad fontes!" - studiet av kinesiske kildeskrifter) i sin dialog med de kinesiske lærde. At jesuittene var i stand til å spille på disse strenger, skyldes at de fra begynnelsen av i Europa hadde inkludert naturvitenskaplig utdannelse i sitt omfattende og dyptpløyende opplæringssystem av sine prester. I tillegg til en grundig filosofisk-teologisk og generelt humanistisk dannelse gikk de inn i naturvitenskapene i en slik grad at jesuitter på en rekke områer ble de ledende europeiske vitenskapsmenn. Christoffer Clavius gav matematikken en viktig plass i jesuittenes utdannelsessystem, og en rekke av Kinamisjonens jesuitter hadde sittet under hans lærestol. Pater Ricci hadde før sin død oppfordret sin franske medbror Nicolas Trigault til å tråle Europa for nødvendig vitenskapelig utstyr for å kunne assistere ved det kinesiske hoff særlig på teknikkens og astronomiens område. Trigault anskaffet også en boksamling etter modell av Ambrosiana-biblioteket i Milano, og fikk det bragt til Kina. Etterhvert ble meget oversatt eller gjengitt tilpasset til kinesisk. Det store katolske kinesiske bibliotek som vokste fram var til halvparten viet de religiøse vitenskaper, og til halvparten de profane vitenskaper - i alt dreide det seg om rundt tusen titler. Under sitt Europabesøk var Trigault også i Roma og bad om tillatelse til å utdanne et kinesisk presteskap og benytte en kinesisk liturgi. Den 26. mars 1615 gav Kongregasjonen for ritene, under ledelse av kardinal Robert Bellarmin S.J., sin tilslutning til ønsket. Samme år gav pave Pius V med sitt dekret "Romanae Sedis Antistis" tillatelse til at Bibelen skulle bli oversatt til kinesisk, og for at både utenlandske og kinesiske prester kunne benytte kinesisk for Messen, Breviaret og forvaltningen av sakramentene. Noen egentlig bibeloversettelse ble imidlertid ikke gjennomført. Men i 1635 skrev imidlertid jesuittmisjonæren Giulio Aleni en bok med tittelen "Tianzhu Jiangsheng Yanxing Jilüe" («Den sanne historie om den inkarnerte Himmelens Herres ord og gjerninger»), som i form av en Jesusbiografi gjengav innholdet av de fire evangelier. I de følgende to århundrer ble det kontinuerlig utgitt en rekke «direkte forklaringer» og «korte forklaringer» som predsenterte bibelsk stoff i de forskjellige sammenhenger, det være seg liturgisk, åndelig eller sjelesørgerisk. Med seg tilbake til Kina hadde Trigault sin sveitsiske medbror Johannes Terrentius. Han var tidligere lege og var nå astronom og venn av både Johannes Kepler og Galileo Galilei, og klarte å legge grunnlagene for en astronomisk encyklopedi før han døde i 1630. Hans viktigste etterfølger som hoffastronom i Beijing ble kølneren Adam Schall, som kom til hovedstaden samtidig med sin medbror astronomen Giacomo Rho - begge riktignok fordi keiseren mente at de kunne fungere som militærrådgivere. De ble imidlertid raskt opptatt med keiserens planlagte kalenderreform og med forutsigelsen av sol- og måneformørkelser. Disse hoffjesuittene nøt høy prestisje ikke bare ved minghoffet men også generelt blant høylærde mandariner. De utgav både filosofiske, religiøse og naturvitenskapelige verker og nøt høy prestisje, trass i opposisjon fra endel buddhistiske bonser og funksjonærer. Den neokonfuciansk-kristne ortodoksi. Jesuittenes kateketiske arbeid skapte en særegen ny ortodoksi som noen forskere har kalt «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi». "Tiānzhǔ Shiyi" 1603: En tidlig og viktig spore for «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi» var Matteo Riccis teologiske arbeider, og da fremfor alt katekismen "Tiānzhǔ Shiyi". At dette fant gehør, ble gjenspeilet av de ledende mandarinene som konverterte til kristendommen. a>s forbedrede utgave av p. Riccis verdenskart "Wanwu Zhenyuan" 1628: Mange andre misjonærer fulgte i hans fotspor, men den viktigste av dem var pater Giulio Aleni, som utgav katekismen "Wanwu Zhenyuan" («Alle tings sanne opprinnelse») fra 1628. Denne fremstillingen av naturlig teologi ble et hjørnesteinsverk for kinamisjonen, slik at kineserne ut fra sine kulturelle forutsetninger kunne undervises i hvordan mennesket ved bruk av sine naturlige evner og opplyst av sin naturlige fornuft kunne nå frem til kunnskap om Gud. I åpningskapittelet «Alle ting har sitt opphav» tok Aleni for seg den påstand endel kinesiske lærde kom med om at de kinesiske klassikere tiet om himmelens og jordens opphav. Dette var ikke korrekt, fremholdt Aleni siden klassikerne berettet om at alle ting hadde sitt opphav på Fuxis, Shennongs og Huangdis tid, den legendariske kinesiske urtid. De gamle kjente til perioden før deres egen era, og innså at himmelens og jordens opphav ikke kunne ha vært så lenge før det. Uten å krenke de kinesiske bilder av himmelen som fader og jorden som moder, eller deres begges mildhet "(en)", fremholdt Aleni at hverken jord eller himmel - verken alene eller i spontant samvirke - hadde frembragt mennesket eller tingene. Denne argumentasjonen går over i en drøftelse av skaperen av himmel, jord og alle ting, som ikke bare skaper men også opprettholder alt i deres eksistens. Dette er Himmelens herre "(Tiānzhǔ)", himmelens og jordens skaper, all skapnings opphav, og som selv ikke har noe opphav. "Zhujiao yuanqi" 1643: Adam Schall bygget på Aleni men var klarere i sin fremstilling av det universelle ved læren om «Himmelens Herre». Vel var det blitt vanlig i Kina å kalle den for «Læren fra Vest», men sannheten om Himmelens Herre var større enn at den kunne karakteriseres med kompassretninger. Adam Schalls viktigste verk i så måte var hans firebinds fremstilling "Zhujiao yuanqi" (Kristendommens opprinnelse og fremgang, 1643) og den kortversjonen ("zonglun") av dette verket som han i 1642 hadde utarbeidet for en siste Ming-keiseren, Chongzhen. Kosmologien og argumentasjonen for Guds eksistens ut fra den naturlige åpenbaring var mer utviklet, og han fremhevet hvordan den gode hersker, både den himmelske hersker og de forskjellige jordiske hersker, bygde sitt herredømme på «Den Store Fred». For å vise veien til Den Store Fred, analyserte han de tre tradisjonelle lærer konfucianismen, taoismen og buddhismen. De to sist nevnte brukte han lite plass til, fordi de aller fleste av disse lærers tilhengere "«aldri når frem til denne vei»". Han fant mer å bygge på innen konfucianismen, men sa at den ikke kunne anses for å representere den universelle lov. Men den ferske innsikt om den nyoppdagede nestorianske stele gav ham, gjorde han rede for hvordan lærde fra Syria hadde bragt innsikten om "jingjiao beiwen" til Kina under Zhen'guan-perioden av Tang-dynastiet. Denne lære var gått tapt, men det var denne som Matteo Ricci hadde bragt tilbake til Midtens Rike nesten tusen år etter. Schall medgav også at kinesiske kritikere hadde rett i at læren om ikke å være hevnlysten mot sine fiender og om å elske sin neste, var krevende. Men man ville gå i mot "«Himmelens herres rette instruksjoner»" hvis man justerte på dette for å gjøre læren lettere å følge. Langsom vekst under Ming-dynastiets nedgangstider. Det kinesiske rikes tilsynelatende velvære maskerte dype problemer, og det hjalp ikke keiseren levde sitt eget liv i sitt enorme palass med sine konkubiner og evnukker. Dyktige patrioter mistet motivasjonen. Politisk selvtekt og korrupsjon tok overhånd, hungersnøder og opprør brøt ut. I mens rykket de halvnomadiske mandsjuene langsomt men sikkert nærmere hovedstaden. Lærde kristne så med fortvilelse på Ming-dynastiets gradvise sammenbrudd. Midt i det hele arbeidet et tyvetall misjonærer spredt rundt i landet og tok seg tålmodig av de små kristne grupper i landets indre, rundt Chang Jiangs nedre løp, i Shanghai, i Hangzhou og så videre, i alt bare noen få tusen. Overalt var det Matteo Riccis eksempel de fulgte, men etterhvert slik den ble videreutviklet av pater Giulio Aleni i Fujianprovinsen. Sammenlignet med de tall spanjolene kunne vise til fra Latinamerika eller Filippinene var det ikke meget. Men Kina var en høykultur; det stiller andre krav til misjonen. Og jesuittenes metode bar rike frukter i andre høykulturland. Pater Alexandre de Rhodes vant mange tusener til kristendommen i Annam og Tonkin, og rett før utbruddet av forfølgelsene i Japan var antallet katolkker der vokst til rundt 300 000. Manila-baserte misjonærers komme (1631 og utover). Frem til 1631 var jesuittordenens misjonærer i det portugisiske patronatets tjeneste de eneste som drev kristent misjonsarbeid i Kina. Men i 1620-årene tapte Ming-dynastiet tapte mer og mer grepet om de hovedstadsfjerne områder, som provinsen Fujian. Fra akkurat Fujian var det svært mange utreiste kinesere som hadde slått seg ned i og rundt Manila på de spanskstyrte filippinske øyer. Der bygde spanske ordensprester egne menighetskirker for dem, og ble til en viss grad kjent med deres levesett. De spanske prestene dro også til Formosa og misjonerte der, og håpet på muligheten å ta over til Fastlandet en gang. Portugal og padroadobispedømmene Goa og Macao ville ikke ha slik innblanding, og det var også jesuitter som engasjerte seg for å forhindre spanjolenes komme; de var jo understilt det spanske patronatet. Men den nyopprettede (1622) Propagandakongregasjonen i Roma var ikke så tilbøyelig til å la portugisiske interesser stille seg hindrende i veien for at flere misjonærer engasjerte seg i Kina. Andre misjonsmetoder. Fra sine ordeners ferske fotfester på Formosa gikk i 1631 så dominikanerpateren Angelo Cocchi og i 1633 dominikaneren Juan Morales og fransiskaneren Antonio de Santa Maria i land i Kina. De ble tatt i mot av kristne i Fu'anområdet i Fujian som var blitt døpt av den italienske jesuittpater Giulio Aleni. Dette var på en tid da bispestolen i Macao hadde vært vakant i lengre tid, og jesuittene til tross for et relativt høyt antall var spredt tynt utover landet. Det var også oppstått usikkerhet i misjonen på grunn av ritestriden. Den striden skulle få ny næring med de nye ordeners komme. Flere av de nye prestene hadde verken jesuittenes humanistiske utdannelse og heller ikke deres lange erfaring med de stedlige forhold. Det er likevel ikke rettferdig å anta at de forfektet avleggse metoder i sitt arbeide, som middelaldermennesker under renessansen. Det er noen ganger blitt hevdet at de spanske ordensfolk og hele den spanske kirke sørget for troens utbredelse ved hjelp av undertrykkelse av loale religiøse tradisjoner. Men realitetene er langt mer sammensatt. De ble bestyrtet over truslene mot «den rene tro» som de mente å se i de katolske fellesskap jesuittene hadde grunnlagt. Det er blitt hevdet at disse dominikanere og fransiskanere felte sin dom over jesuittenes metoder uten å ha den minste bakgrunn for å vurdere kinesiske forhold. Det er ikke helt rettferdig. De et utstrakt arbeid i utenlandskinesiske miljøer på Filippinene, særlig i bydelen "Parian" i Manila, der befolkningen stammet fra det sørlige Fujian. Misjonærene hadde dermed til og med et grunnlag i den relevante kinesiske dialekt som de stod overfor i Fujian. At de vurderte situasjonen såpass annerledes enn jesuittene kan dermed ikke tilskrives overfladiskhet; uenigheten var mer solid fundert. Martyrium og utvisning. Deres intense pågangsmot førte til mange konversjoner. Men deres fordømmelser av konfucianske skikker som overtroiske provoserte de stedlige mandariner, som anskaffet og utviklet store mengder anti-kristne skrifter, og appellerte til den nye keiseren for å få ryggdekning for mottiltak. Svaret kom til Fuzhou den 4. november 1646, og raskt ble en av de mest fremgangsrike av dominikanere, Francisco Fernández de Capillas arrestert i Fu'an og underkastet en skueprosess. Han ble halshogd 15. januar 1647 og betraktes ofte (litt unøyaktig) som Kinas «protomartyr». Resten av prestene ble utvist samme år. De kunne imidlertid vende tilbake etter kort tid. (Augustinere fra Filippinene kom også, men de etablerte seg ikke før i 1680 og skulle aldri bli så fremtredende som de andre.) Ritestriden inn i en ny fase. Med dominikanerne og fransiskanerne ble ritestriden skjerpet. Stridens første fase, den internt jesuittiske, var bilagt ved at hovedkvarteret i Roma etter granskning ikke hadde reagert og etter Jiadingkonferansen i 1629 hadde skapt enighet blant jesuittene i Kina. Fra dominikanernes side var det fremfor alt pateren Juan Bautista de Morales O.P. som målbar kritikken, fra fransiskansk hold var det pater Antonio Caballero de Santa María O.F.M. Antagelig uten å ha gitt seg selv nok tid til å bli kjent med kinesisk kultur og finne ut hva jesuittene hadde gjort, sendte de en fordømmelse til biskopene på de filippinske øyer. Pater Morales utarbeidet i 1639 et memorandum om saken til jesuittermisjonens visitator pater Emmanuel Diaz (senior). Biskopene sendte den klagen de hadde mottatt til pave Urban VIII (1623-1644) i 1635, og snart var almenheten kjent med kritikken. Da pater Diaz drøyde med å svare, reiste Morales selv til Roma og fremla spørsmålet der i 1645. Der endte det i første omgang med at pave Innocent X (1644-1655) i et dekret av 12. september samme år tok stilling mot aksepten av de kinesiske riter. Patronatsproblematikken. I tillegg til særlig dominikanernes og jesuittenes avvikende tilnærming til misjonsmetodene, var det også andre grunner til friksjonene mellom nykommerne og jesuittene. Jesuittene var beskyttet av Portugal og deres beskyttere var så nært som i byen og padroadobispesetet Macao. Men fransiskanerne og dominikanerne var spanjoler, og de søkte sin ryggdekning fra erkebiskopene og generalguvernørene i Manila. Så tidlig som i 1638 brøt det ut en åpen kontrovers på Filippinene mellom de stedlige jesuitter som forsvarte sine ordensbrødre, og på den annen side dominikanerne og fransiskanerne. I Roma var det allerede langt tidligere blitt klart at de portugisiske og spanske patronatene ikke lenger gav de gevinster for troens spredning som de en gang gjorde. Tvert i mot klarte de ikke å leve opp til de store utfordringer misjonenstod overfor, og samtidig innskrenket de kraftig Pavestolens mulighet til å få satt remedier ut i livet. Pavestolen hadde først forsøkt å bøte på problemet med å engasjere ordensprester fra andre nasjoner enn Portugal og Spania. Men disse ordensfolkene var også bundet til sine ordensforesatte, som ikke nødvendigvis tenkte likt og heller ikke alltid var lydhøre overfor Roma. Så det tiltaket gav ikke fullgode resultater. I tillegg omfattet patronatsbispedømmene ofte så svære områder at misjonærene ofte var isolerte og overlatt til seg selv. Koordinasjon var vanskelig, og isolasjonen førte til at heller ikke vilje til koordinasjon var den helt stor blant folk som var blitt vant til å foreta sine egne selvstendige vurderinger. Ettersom misjonærene ikke hadde biskops rang, kunne de heller ikke stifte fullverdige lokalkirker. Det var først etter at Propagandakongregasjonen ble grunnlagt og jesuitten Alexandre de Rhodes senere i århundret bragte nye ideer med til Roma etter mange års arbeid i Indokina og Macao at man slo inn på nye veier (se nedenfor: "Propagandakongregasjonens engasjement). Dynastiovergripende ekskurs 1: Katolske kvinner og kinesisk kultur under det sene Ming- og tidlige Qing-dynasti. Før 1800 var det ingen kvinnelige misjonærer i Kina. Konsilet i Trient hadde fastholdt og foreskrevet at medlemmer av kvinnelige ordenssamfunn, det vil si for det meste nonner, skulle leve strikt klaustrert. Dette, sammen med de særegne kinesiske kjønnsroller, betød at det katolske arbeid blant kvinner i Kina stod overfor utfordringer som krevde stor kreativitet. Det er et faktum at kvinner spilte en essensiell rolle for spredningen av kristendommen i Kina. Men lite forskning er foretatt på dette området, og selv om interessen for emnet er blitt påtakelig siden slutten av 1900-tallet, tilsier den beskjedne kildesituasjonen at dette trass i tiltakende forskning vil forbli utilfredsstillende utforsket. Dette gjelder særlig for tiden før år 1800. Misjonærenes brev beskriver riktignok i endel detalj kvinners rolle i det kinesiske samfunn (aspekter som fotbinding, konkubinat og prostitusjon), og det gjenstår her fremdeles ugjort forskning (2007). Men det er relativt få biografier om kvinner, og intet som kan sammenlignes med det man finner om ledende kristne kinesiske menn. Et bemerkelsesverdig unntak er Candida Xu, hvis innsats og levned ble beskrevet i en bredt publisert biografi av jesuitten Philippe Couplet ("Historia nobilis feminæ Candidæ Hiu christianæ Sinensis", 1688, oversatt til en rekke språk). Candida Xu. Candida Xu (1607 - 1680) var barnebarn av stormandarinen Xu Guangqi, og særlig etter hun ble enke gav hun betydelig åndelig og materiell støtte til misjonen. Han var kateket for sin slekt og deres hushold, og hun støttet sterkt opp om katolske sodaliteters virke. De kulturelle barrierer i Kina som gjorde det vanskelig for prestene å utøve nær pastoral rådgivning av kvinner var hun med på å finne løsninger på. Hun var den drivende kraft bak det meste av det den formelt ansvarshavende misjonæren i Shanghaiområdet, pater Francesco Brancati, fikk utført. Hun fikk jesuittene til å spre passende religiøs litteratur blant kvinnene, og underviste selv tenåringsjenter om hvordan de, i strid med sosiale konvensjoner, skulle skrifte for prestene. Hennes finansielle bistand var også svært betydningsfull, både ved å muliggjøre bygging av kapeller og å utsmykke dem. Det er beregnet at hun virkeliggjorde byggingen av over hundre kapeller i Shanghai-området og annetsteds. Hun var blitt enke i ung alder, og ble så raskt den ledende kinesiske katolske kvinne på sin tid. Hun donerte midler som anskaffelsen av den boksamling som pater Philippe Couplet presenterte for pave Innocent XI i 1685 og om nå oppbevarers i Vatikanbiblioteket. Da hun døde forordnet jesuittenes generalsuperior i Roma at alle jesuitter skulle frembære tre messer for hennes sjel ettersom hun var en slik støtte for Kinamisjonen. Candida Xu var ikke det eneste forbilde for katolske kvinner den gang. Kildene nevner og priser også kvinner som "Agnes Yang" i Hangzhou (datter av Yang Tingyun) som ledet en gruppe konsekrerte jomfruer som utførte karitativt arbeid, "Agata Tong" (hustruen til mandarinen Tong Guoqi) som samarbeidet med Candida Xu og fikk sin mann til å gjenoppbygge kirker i Fuzhou og Ganzhou etter en forfølgelsesperiode og bistå med å bygge kirken i Hangzhou (1659). "Justa Zhao" og "Monique Min" hjalp pater Giandomenico Gabiani med å opprette menigheter i Yangzhou og Zhenyang i provinsen Jiangnan. Noen kilder gir grunn til å anta at de viktigste av misjonens kinesiske støttespillere på det praktiske plan var kvinner, som vel også var klare over at kristendommen hadde et frigjørende potensial i forhold til de kinesiske kjønnsroller. Ikke bsare jesuittenes misjon fikk uvurderlig hjelp av slike kvinner; dominikanerne hadde for eksempel den viktige "tertiar" "Petronilla Teing" i Xiapu i Fujian. "nei" 内 og "wai" 外. Det kinesiske kjønnsrollemønster var et stort hinder for presters kontakt med kvinner. De var henvist til hjemmet, og de atskilte kvinne- og mannssfærer (henholdsvis "nei" 内 og "wai" 外) forbød fysisk kontakt mellom kvinner og menn. Kjønnsrollene var sterkt diskriminerende, og bak den lå det en systemimmanent logikk. I grunnlaget for det konfucianske relasjonssystem var forståelsen om en naturgitt orden og harmoni, en lov som overordner og understiller, og en kvinne er underlagt sin far/mann/eldre bror. I tillegg kommer yin/yang. "Tang" er en positiv kraft, synonymt med maskulin kraft, den opplyste dag, åpenheten utad, innrettet mot det sosiale liv. "Yin" er en negativ kraft, synonymt med feminin svakhet, mørke, åpenhet mot det indre, mot hus og hjem og familie. Dermed var prestene oftest henvist til indirekte adgang til kvinner, som derfor måtte formidles trosundervisningen fra sine ektemenn. Man ska ikke tro at hustruene fulgte sine menn nærmest som vedheng; i hvert fall i de høyere samfunnslag hadde de en status som tilsa at de tillot seg å fatte egne beslutninger om slikt. Da stormandarinen Yang Tingyun først sendte bort sine sekundære hustruer og lot seg døpe i 1613, måtte det grundige undervisningsrunder til for resten av husholdet, og hans hustru lot seg ikke overbevise før to år etter. Det var ikke noe snakk om å følge med på lasset, eller bli kristen utelukkende i takknemlighet for at misjonærene hadde ryddet opp i det polygamiet som de fleste kinesiske kvinner i virkeligheten var lite tilfreds med. Men straks de konverterte, ble de ofte svært aktive i spredningen av tro og andakter i "nei"-sfæren av familien. Dermed ble de i virkeligheten misjonærer av stor betydning. Katolske kvinner ved Ming-hoffet. De kvinnelige konvertitter ved det keiserlige hoff mot slutten av Ming-tiden er særlig interessante. Det begynte med at noen evnukker konverterte i 1632, og dette var «menn» som hadde en mulighet til vanlige samtaler med palassets kvinner, noe som var umulig for andre. Snart fulgte en bølge konversjoner blant dem. Man skal ikke tro at det her dreide seg om konkubiner. Mange var tjenestekvinner for keiserens hustruer og konkubiner, men mange var meget mer enn det. Ettersom palasset ikke kunne ha «vanlige» menn i staben var det velutdannede kvinner og evnukker som innehadde en rekke nøkkelposisjoner. Noen av de katolske kvinnene var sekretærer, andre var "«ghostwriters»" for keiseren som utformet keiserlige reskripter, edikter og andre dokumenter. I 1637 hadde 18 slike kvinner konvertert. Likesom i mandarinsystemet var det også et hierarki blant palasskvinnene med et begrenset antall på hvert trinn: Tre av de konverterte var blant de 12 av høyeste eller første klasse, én av 2. klasse, fire av 3. klasse, åtte av fjerde klasse, de to siste var emeriterte fra 1. klasse. I 1638 steg antallet katolske kvinner i Den forbudte by til 23, i 1639 til førti og i 1642 til femti. De dannet et særegent fellesskap. Den eneste kontakt med misjonærene de hadde, var pr brev. Pater Schall skrev utlegninger om kristen lære som evnukken Wang bragte videre; de bad i svarbrev om åndelig rådgivning, listet opp sine feil og bad om tilgivelse. Noe sakamentalt skriftemål kunne ikke dette bli, brevene ble det nærmeste man kom. Et kapell ble innredet for dem der de samlet seg til bønn og instruksjon formidlet ved Wang, og her døpte Wang nyomvendte. I 1640 utnevnte pater Francisco Furtado (jesuittenes superior i Nord-Kina) én av damene til direktør for gruppen. Det er høyt usannsynlig at pater Schall noensinne kunne feire noen messe for dem. Han gjorde det leilighetsvis for evnukkene, men skriver at misjonærene var ute av stand til ha noen gudstjeneste for kvinnene i palasset. Keiseren og keiserinnen var godt oppmerksom på hva som gikk for seg, og de katolske kvinnenes fromhet og iver gjorde inntrykk på dem. Noen av konvertittene foreslo frimodig at de også burde la seg døpe. Bare én av keiserens hustruer, en from buddhist, bar negativt innstilt til katolikkene. Det ble også sagt at keiseren foreslo for noen av sine hustruer at de skulle konvertere. Ming-dynastiets fall gjør at man ikke kan vite om disse misjonerende katolske hoffkvinner ville ha lykkes i å vinne keiseren for kristendommen. Jesuittene var meget klar over at den kristne monogame ekteskapslære ville være en stor utfordring, men de ville helt sikkert ikke vært med på å gi noen «særordning» for keiseren. De hadde heller ikke unnlatt å ekskommunisere en av sine viktigste konvetitter og støttespillere, stormandarinen Wang Zheng, da han tok seg en konkubine. Kvinnegudstjenester og kvinnekapeller. Forholdene i palasset var ekstra rigide, men også generelt i Kina måtte det regel være et heller fjernt forhold mellom prester og døpte kvinner; det var også nødvendig for at misjonærene ikke skulle bli utsatt for mistanke om seksuelle forhold med gifte kvinner. Ett resultat var at kvinner organiserte egne liturgier med synging av bønner, slik som var vanlig også blant buddhistene. Noen kilder indikerer at det under mandsju-styret raskt ble noe lettere, slik at kvinner kunne komme til presteledede gudstjenester, men da til andre tider enn mennene. De rikere katolske kvinner i Beijing kunne møtes slik flere ganger om året, men på landsbygda var det mer sjeldent. Det ble tidlig klart at den kristne blanding av kjønnene under messene utløste en masse mistanker; å operere med manns- og kvinneside var slett ikke tilstrekkelig. Det ble nødvendig med atskilte gudstjenester. Det var ikke bare mistanker (og i forlengelsen av det: antikristen propaganda) og seksuelle orgier og presters omgang med kvinner, men det ble også assosiert til Den hvite lotus. Dette buddhistisk-inspirerte hemmelige selskap som ofte var arnested for samfunnsomveldende konspirasjoner hadde også møter der kjønnene ble blandet. Det bestod en reell forvekslingsfare flere steder: Var kanskje kristendommen en variant av dette undergravende hemmelige selskap? Som misjonen utviklet seg arrangerte kirken ikke bare forskjellige møtetidspunkter, men også atskilte møtesteder, for kvinnene. For eksempel nevner en kilde fra 1732 at av de 15 kirker som fantes i Guangzhou var det åtte for menn og syv for kvinner - med sine egne kvinnelige ledere. Det var likeså separate foreninger for kvinner og menn. Selv om disse ordningene samsvarte til den kinesiske samfunnsorden, innebar de at kvinner gjennom sine nettverksoppbygninger fikk større innvirkning samfunnsmessig enn de ellers ville ha hatt - fordi kristendommen betrodde oppgaver mer likeverdig mellom kjønnene. Noen kvinner ble opplært til å døpe syke barn eller til å gi dåpsforberedelse til voksne kvinner. Berøringsproblemet. Misjonærene måtte tilpasse liturgiene til det strikte "nei/wai"-skillet. I liturgien krevde både dåpen og særlig den siste olje at presten berørte den troende. Misjonærene innhentet tillatelser som reduserte berøringene til et minimum, og fikk også fritak fra en rekke av dem. Datidens ritualer foreskrev egentlig en rekke berøringer: Ved dåp var det i tillegg til overøsning av vann også plassering av salt på dåpskandidatens lepper, berøring med finger vætet med spytt på hans/hennes ører, og salving med olje på panne og bryst; for den siste olje ble det lett oljing av panne, ører, øyelokk, munn, håndflate, osv. Et annet aspekt var segregeringen av kjønnene i det vanlige gudstjenestelige liv. Ikke alltid fungerte tillempningene etter intensjonen. Ettersom kroppssalvingene ved dåp ble redusert eller bortfalt ble det åpenbart fra enkelte presters side «kompensert» med desto grundigere salving på hodet. Dominikanerpater Domingo Fernandez Navarrete anklaget noen jesuitter for «å gni og frottere kvinnenes ansikter med sine hender», og det var ikke det minste overraskende at vakte mistanker hos deres kinesiske ektemenn, mente han. Det kan dog se ut til at dette problemet ikke kan ha vært så stort; det kan rett og slett ha dreid seg om skrupuløsitet hos helt nyordinerte prester som aldri hadde foretatt noen dåp før de var i Kina. Med veiledning rettet denslags seg. Skriftemålet. Et særlig problem var skriftemålet, som foregår ved en privat samtale mellom (den mannlige) presten og den kinesiske kvinne. I forhold til især hennes ektemann var dette noe meget kulturfremmed: En religion som foreskriver at kvinnen til gitte tider skulle gi en fremmed mann hemmeligstemplet innsikt i hennes innerste tanker og handlinger, i en kultur der ektemannen selv knapt hadde anledning til å møte sin brud på tomannshånd før bryllupet og som også etter bryllupet bare sjelden kunne ha noen dypere samtale med hennes nærmeste slektninger. Skriftemålsdisiplinen var nok en viktig grunn til at det ble satt ut lidderlige rykter allerede om pater Ricci og pater Longobardo, og den alltid gjestmilde pater Schall - som i de farefulle tider rundt dynastiskiftet både gikk på husbesøk for å se til kristne i skjul og hadde enda mer «åpent hus» enn vanlig for alle som fryktet for overfall, var utsatt for en vedvarende ryktestrøm. Jesuittene utviklet forsiktigvis et svært godt system for kvinners skriftemål for at tenkende mennesker ikke skulle falle for ryktene. Én metode var denne: I borterste enden av husets største rom ble det hengt ned en matte fra taket. Skriftefaren satt på den ene side, og den skriftende på den andre, begge tett inntil matten for å kunne høre den annens lave stemme. I motsatt ende av rommet satt husets mester, slik at han kunne alt se men intet høre. Konsekrerte jomfruer. Kvinner som viet seg til det religiøse liv ble under forfølgelsestider gjennomgående mildere behandlet enn mennene. Men dette var ikke en generell sannhet. Det var særlig vanskelig når en ung kvinne valgte å leve jomfruelig av religiøse grunner og avla kysthetsløfte i stedet for å gifte seg. I et samfunn der forholdene mellom ektemann og hustru ikke alltid var preget av respekt for likeverd, og ekteskap og enkers gjengifte gjerne var arrangerte og tvungne, var det sikkert mange katolske kvinner som så på muligheten av å leve som konsekrerte jomfruer som meget befriende. Man finner de første eksempler på slike jomfrufellesskap allerede i 1630-årene i de dominikanskledede misjoner i Fujian. De oppgaver som slike organiserte grupper av konsekrerte jomfruer fikk, var også svært meningsfylte. De opererte utenfor den sedvanlige patriarkalske kontroll, og som regel var deres ansvarsforhold i forhold til de omreisende misjonærer basert på tillit og stor selvstendighet. Et særlig kinesisk initiativ var grunnleggelsen av et institutt for kristne jomfruer i provinsen Sichuan mot midten av 1700-tallet. Det var disse kvinnene som primært stod for katolisismens vitalitet og vekst der. Selv om de til å begynne med syntes å hold seg til det kontemplative liv, tok de villig på seg oppgaver innen evangelisering og sosial virksomhet fra 1770-årene av. De utøvet en rekke kirkelige verv og forestod nødhjelp og medisinsk omsorg. Deres mest vedvarende bidrag lå i at de drev en rekke skoler for jenter (hvis utdannelse i regelen ellers ble neglisjert). Da en rekke misjonærer ble utvist og kinesiske prester forvist før og etter århundreskiftet mellom 1700- og 1800-tallet var det som oftest slike konsekrerte jomfruer som ble betrodd de kirkelige eiendommer. Drap av småpiker, barneekteskap, polygami og jenteskoler. Helt frem til langt inn på 1900-tallet forble de kinesiske kvinners svake stilling i samfunnet et stort problem og ofte et viktig anliggende for den kristne misjon, både den katolske og den protestantiske. Det dreide seg om spørsmål som skikken med brudepris, som hang sammen med den alternative løsningen på det store og selvpåførte samfunnsproblemet med kvinneunderskudd som var salg av unge piker som husslaver kombinert med barneekteskap. Kvinneunderskuddet var forårsaket av den hyppige forekomsten av småbarnsdrap eller utsettelse på gaten av småjenter. Et annet problem var polygami eller konkubinat, særlig der den første hustru ikke hadde født noen sønn. Det var også en liten forståelse for nytten av kvinners utdannelse. De vestlige misjonærs radikalt avvikende syn på kvinners kår representerte en vedvarende friksjonsflate mellom misjonen og kinesiske kulturbærere. Den første katolske misjon 1619-1642. Den første kristne på øya Formosa (Taiwan) var katolsk, og begynte i 1619. Dette var før Formosa kom under fremmed styre (først nederlandsk, så kinesisk), og før den massive innvandring av kinesere, og på en tid da det heller ikke var skjedd noen form for statsdannelse på øya. De første misjonærer var spanjoler, men blant dem var det også en japansk prest som senere skulle lide martyrdøden i sitt hjemland (han ble levende begravd i Nagasaki den 15. august 1633). I 1629 hadde dominikanerne to misjonsstasjoner på øya, i Jilong og i Danshi, begge helt nord på øya. Fransiskanere og augustinere kom også til øya. I 1641 var det allerede flere enn 4 000 katolikker. Dette var under den nederlandske periode, men de anti-katolske nederlendere hadde til å begynne med i virkeligheten bare kontroll med en liten del av øya. I 1642 var det imidlertid slutt; nederlenderne fordrev de katolske misjonærer. Mot slutten av 1600-tallet, først da øya var underlagt ming-lojale flyktninger, og senere da øya var blitt annektert av Kina og lagt inn under provisen Fujian, kom det en antikristen bølge, og katolisismen kunne ikke lenger utfolde seg. Den sank hen. Ser man bort fra noen kortere besøk var det ikke før i 1859 at det igjen kom katolske misjonærer til øya. Nederlandsk reformert misjon 1624-1661. Den aller tidligste protestantiske misjon i det som i dag er Kina fant sted på Formosa da øya i drøyt førti år (1624-1662) var helt eller delvis kontrollert av Det nederlandske Ostindiske kompani "(Verenigde Oostindische Compagnie - VOC)". Siden det ble organisert i 1601 hadde det engasjert geistlige til å være med på ferden mot Orienten - for å vareta sjelesorgen blant sine landsmenn. Med unntak av maktstrategisk motivert misjonsarbeid blant ambonesere og tamiler, engasjerte de seg ikke i misjon under kompaniets to hundre år lange historie. Formosa ble et bemerkelsesverdig særtilfelle. Etter at VOC hadde etablert hovedkvarter i Batavia vendte det blikket mot det kinesiske marked. Generalguvernør Jan Pietersz Coen mislyktes i å kaste portugiserne ut av Macao i 1622. Men to år etter etablerte hollenderne seg isteden på sandtangen Tayuan/Tayoan (opprinnelsen til det moderne navn Taiwan) sørvest på Formosa. Der bygde de fortet Fort Zeelandia. De hadde fra først av kinahandelen for øynene og hadde liten interesse for den lokale befolkning. Men fra 1634 kom en brå og stor territoriell utvidelse ledsaget av en skarp økning av dåp av øyboere. Det var prestene som hadde bevirket denne nye kolonipolitikken. Ca tretti geistlige ble sendt til Formosa så lenge nederlenderne var på øya, og hvor mange lekkateketer og landsbylærere som var i sving vites ikke. De første geistlige var Georgius Candidius og Robertus Junius, som bodde blant lokalbefolkningen og kunne konvertere noen landsbyer, fremme bedre landbruksmetoder, gi undervisning særlig til barna, og oversette evangeliene til lokale taiwanske språk. Junius begynte i 1637 å forberede unge menn innen teologi ettersom handelskompaniet nektet å ta dem med til Holland for at de skulle ble teologisk utdannet der. Fra 1647 ble de to erstattet av et nytt og større misjonsteam, som fortsatte i de samme spor. Mange tusener ble protestanter, men det er usikkert om noen av dem var kinesere. At de ikke forsøkte seg på noen bibeloversettelse til kinesisk forsterker formodningen at alle de kristne var urtaiwanere. Hele eksperimentet ble bragt til opphør da Ming-lojalisten Koxinga satte over fra Kina med en stor hær på 25 000 mann i 1661. Under nederlendernes motstand ble noen av misjonærene drept, og andre sluppet fri etter nederlenderne overgav seg i 1662. Da jesuittmisjonæren Joseph-Marie de Mailla besøkte øya i 1715 fant han tydelige rester av protestantismen, og den devosjon som fremdeles var levende var tegn på at det slett ikke bare hadde dreid seg om «ris-kristne». Noen spor av misjonen levde videre til godt inn i annen halvdel av 1800-tallet. Dynastiovergripende ekskurs 3: Tidlig misjon i Tibet. Heller ikke Tibet var kinesisk eller kinesiskkontrollert i Qing-Ming-tiden. Men ettersom området er det i dag, er det riktig å nevne at det på denne tiden og uavhengig av jesuittenes kinamisjon ble foretatt to heller kortlivede misjonsfremstøt med utgangspunkt i India. Det var jesuittene som stod for disse; en misjonsekspedisjon til kongedømmet Guge i det vestlige Tibet, og en ekspedisjon til kongedømmet Utsang i det sentrale Tibet. I 1624 og 1625 ledet pater António de Andrade en ekspedisjon til Tsaparang, hovedstad i Guge. Del Andrades ekspedisjon fikk lov til å bygge et kapell i Tsaparang og undervise folk om kristendommen. Deretter, og kanskje som mottrekk, kom en muslimsk hær bestående av ladakhier fra det nåværende Kashmir og erobret Guge i 1632, og dermed var det 700 år gamle kongedømmet ødelagt. De portugisiske jesuittene Estévão Cacela og João Cabral dro til Utsang i 1627-28, og deretter p. Francisco de Azevedo til Leh i 1631-32. Misjonen fortsatte sporadisk til 1640, og ble startet opp igjen for en stakket stund mellom 1715 og 1721 av p. Ippolito Desideri. ..Mandsjuenes seier, første og midtre Qingtid (1644-1796). Mandsjuene beseiret på 1600-tallet Ming-dynastiet for så å ta makten over Kina og innføre Qing-dynastiet i 1644. Det bestod til revolusjonen i 1911 som styrtet keiserdømmmet. Jesuittene og ming-pretendentene i Sør-Kina. Mens pater Schall i Beijing straks tilpasset seg de nye maktforhold, tok det tid før maktskiftet fant sted nedover mot sør og sørøst i Kina. En rekke Ming-pretendenter gjorde motstand mot de fremrykkende mandsjuene. Noen av jesuittene i de sørlige landsdeler kom ikke bare i berøring med dem, men ble også knyttet til deres hoff. Den nyankomne pater Martin Martini virket sør i Hangzhou. Der var han blitt høyt skattet av ming-myndighetene. Da mandsjuene erobret Hangzhou, flyktet Martini inn i fjellene i det sørlige Zhejiang og nordlige Fujian. Der gikk han i tjeneste i hoffet til en av ming-pretendentene, Longwu-keiseren, og støpte kanoner for dem. Han ble også gjort til mandarin av første klasse, og fikk på grunn av kanonen det stedlige tilnavnet «kruttmandarinen» "(huoyao dachen). Senere seiret Qing-dynastiet, men det gikk smertefritt for p. Martini. Også det nye styre trengte astronomer for sine kalendere, og takket være hans astronomiske kunnskaper var han høyt skattet av erobrerne. Han dro da med kanallekter opp til Beijing for å bistå sin medbror Adam Schall. Men pater Schall var engstlig for at hovedstadens mandsjuer etterhvert skulle få vite om p. Martinis tette bånd til Ming-pretendentene, og ville ikke befale ham overfor astronomistyret. Han fikk han så til å gjøre vendereis nesten med det samme. Han ble kun forunt en liten avstikker for å beskue den kinesiske mur. En jesuitt som kom enda tettere inn på Sør-Kinas Ming-ledere var polakken Michał Piotr Boym. Han ble knyttet til hoffet til pretendenten Zhu Youlang (Yongli-keiseren) som holdt til i Guangxi og det sørlige Huguang. Lykken vendte seg dramatisk i Ming-styrkenes favør i 1648, og Yongli-hoffet kunne da for en tid slå seg til i Zhaoqing. På denne tiden konverterte keiserens hustru til katolisismen og tok dåpsnavnet "Helena". Også mange andre av hans familie og hoff ble døpt av de to jesuittene som virket ved hoffet. Navnet "Helena" var helt klart en helspilling til den hellige Helena, keiser Konstantins mor, så her lå også et håp hos misjonærene til grunn for navnevalget. En av keisersønnene fikk dåpsnavnet Konstantin. Men selv om keiseren også syntes å stå kristendommen nær - ellers ville det jo aldri hans nærmeste ha konvertert - ble han vissnok ikke døpt selv. Keiseren hadde håp om å ville bevege Vestens katolske majesteter til å komme Ming-Kina til unnsetning. Han sendte også, forgjeves, brev med bønn om hjelp til en rekke europeiske fyrster. Brevene ble overbragt fyrstene av pater Boym. Etter en lang reise kom han til Venezia. Dogen gav ham audiens etter noe nøling. Men verken pave Innocens X eller den nyvalgte generalsuperior for jesuittordenen, pater Goswin Nickel, var begeistret for Boyms engasjement. I 1655 ble det valgt ny pave, Alexander VII, og tre år etter, den 18. desember 1658, gav han pater Boym en audiens. Paven var velvillig overfor Ming-dynastiet og dets anliggende, men kunne ikke tilby noen praktisk støtte. Hans svarbrev til keiseren hadde lite annet enn trøstens ord og en forsikring om at han ville be for keiseren. Men dette brevet gjorde at mange flere dører nå åpnet seg for pater Boym, og under en audiens lovet kong João IV av Portugal å støtte keiseren med militærmakt. Boyms tilbakerreise til Kina ble sinket av portugisiske handelsmenn, som ønsket å holde seg inne med det nye styre. Han rakk aldri tilbake til keiserhoffet i fjellene. Noen militær unnsetning kom heller ikke, og til slutt fikk mandsjuene tak i Yongli-keiseren og henrettet ham i 1667. Dynastiskiftet. Da mandsjuene erobret Běijīng i 1644 og raskt begynte å etablere sitt nye dynasti, Qing-dynastiet, ble den seks-årige Shunzhi-keiserens første regjeringsår ivaretatt av to regenter. En av de lærde som det nye regimet «arvet» fra Ming-dynastiet, var pater Adam Schall. Historien om hans mot under røverregimet i ukene før de rykket inn i hovedstaden, har nok også imponert mandsjuene. Han opplevde den siste Ming-keisers råskap før han hengte seg på kullhøyden i palasset - da han forstod at alt håp var ute, var det (nest) siste han gjorde å ta livet av flere av kvinnene i sitt keiserlige hushold, hvorav mange var katolikker. Under de villskapens dager som fulgte, tok mange kristne tilflukt i pater Schalls hus. Huset ble en dag beleiret av en mobb som ville ta livet av dem og utplyndre residensen. Han tok da oppstilling i porten med et stort japansk sverd høyt hevet og lot en tjener stå ved siden av. Røverne trakk seg tilbake, men svor å komme bedre forberedt neste dag. Schall flyktet ikke. På et for vår tid noe ufint vis regnet han med at de ville finne på noe annet å gjøre dagen etter: «Man kjenner kineserens vis; mannens pågangsmot, kvinnens svakhet i oppfølgingen» "(Noverat Chinensium ingenium, quorum impetus virum, progressus foeminam monstrat)." Etter at mandsjuene rykket inn, bestemte de at hele byens nordlige del skulle rømmes på tre dager for at mandsjuene selv skulle overta den som sin egen bydel. Det var her pater Schall bodde, og her hadde han sitt bibliotek og sine vitenskaplige instrumenter. Skulle han kunne bidra med kalenderberegninger også for den nye keiser, måtte han ha tilgang til sine notater. Han fremla da øyeblikkelig et bønneskriv til den nye regjering om å få bli, og etter at mandsjuene hadde inspisert hans hus fikk han bli, og ble gitt beskyttelsesskriv ikke bare for eget hus men også for øvrige eiendommer og residenser som jesuittene hadde i byen. Pater Adam Schall og Shunzhi-keiseren. Pater Schall, som ble direktør for Det keiserlige astronomibyrå, arbeidet på palassområdet der stjerneobservatoriet stod, og ble kjent med den unge Qing-keiseren. Da Shunzhi ble gammel nok til å ta styringen selv, gjorde han Schall til sin personlige rådgiver og gav ham fri adgang til hvor han ville i palasset. Han søkte ikke bare om prestens råd innenfor astronomi og teknologi, men til og med om hvordan han burde styre sitt rike. Pater Schalls nøkkelstilling var med på å sikre jesuittenes landsomfattende misjoner gode arbeidsvilkår. Keiseren tillot i 1650 byggingen av en stor katolsk kirke i Běijīng (Nantang-kirken = "Sørkirken"), og hadde heller ingen innvendinger da keiserinnen og en av prinsene gikk over til kristendommen. Pater Schall håpet naturligvis på at keiseren selv ville bli katolikk; om det ville ha gått slik om hadde han levd lenger, er ikke lett å vite. Men mot slutten av sitt korte liv hadde keiseren heller begynt å tendere mot Chán-buddhismen. Ritestriden fortsetter. Jesuittene i Kina slo seg ikke til ro med det pavelige dekret mot ritene (1645). De mente at de spørsmål ("quaesita") som dominikanerne hadde lagt frem i Roma gav et vrengebilde av det som gikk for seg. I 1650 sendte de derfor den lærde pater Martin Martini S.J. til Roma for å fremlegge deres side av saken. Reisen tok svært lang tid, med omveier og nederlandsk fangenskap. Han var også innom Bergen i Norge på reisen. Først i 1654 ankom han Roma. Der fremla han to memoranda til forsvar for kristnes deltakelse i de kinesiske riter (forfedrekulten og konfuciuskulten, som han erklærte var kun borgerlige skikker) med fire spørsmål for Det Hellige Officium. Martinis intellekt og klare analyse spilte en meget større rolle for den vending ritestriden nå tok enn det han ofte krediteres for. Resultatet var at pave Alexander VII (1655-67) igjen tillot kinesiske katolikker å ta del i dem. Det skjedde ved et dekret fra Det hellige Officium den 23. mars 1656 godtok og godkjente pater Riccis praksis og erklærte at seremoniene til Konfucius' og forfedrenes ære syntes å utgjøre «en rent sivil og politisk kult», og tillot "prout exposita" («slik som fremstilt» dvs. av Martini) visse kinesiske riter for en periode på femti år mens man arbeidet videre med de troendes rette forståelse av dem. Dermed hadde jesuittenes akkommodasjonsmetode i Kina fått romersk ryggdekning. Den 9. september 1659 løste samme pave dessuten innfødte kinesiske geistlige fra plikten til å lese officiet på latin. Dominikanerne gav seg ikke uten videre, og bad om en avklaring i forhold til det restriktive 1645-dekretet. Men det var nå dissens innad i ordenen: Den kinesiske dominikaner Luo Wenzao sendte et eget skriv til Roma og forsvarte ritene. Svaret fra Roma fulgte den 20. november 1669, der nå pave Klemens IX (1667-1669) regjerte. Der het det at begge dekretene skulle gjelde «med full kraft» og skulle etterleves «i henhold til de spørsmål, omstendigheter, og alt som inngikk i de fremførte tvilsspørsmål». Et ikke helt tilfredsstillende svar, men i mens var misjonærene i Kina blitt enige selv imellom, - så lenge det varte. Regentstyrets misjonærforfølgelse. I 1661 døde Shunzhi-keiseren plutselig og uventet, og da fikk anti-vestlige krefter ved hoffet sjanse til å organisere seg. Ettersom den nye keiser, Kangxi, var mindreårig, hadde faren utpekt hans fire verger, Sonin, Suksaha, Ebilun og Oboi, til regenter i tilfelle han selv døde ung. De var konservative mandsjuer som var meget imot Shunzhi-keiserens åpenhet både for kinesere og utlendinger. Rådgiverstyret henrettet en rekke embedsmenn som hadde stått den tidligere keiser nær. Regentene ville også få bukt med all annen uønsket innflytelse innen hoffet: De avsatte alle buddhister, og reduserte jesuittenes innpass. Under kristenforfølgelsen i 1664-1665, som var iscenesatt av fremmedfiendtlige konfucianere, anført av Yang Guangxian, og tillatt av riksregenten Oboi som snart var den enerådende av de opprinnelig fire, ble den alvorlig syke pater Schall kastet i fengsel. Alle utenlandske misjonærer, unntatt dem i ved keiserhoffet i Běijīng, ble forvist og holdt innesperret i Guangzhou. Yang anklaget Schall for bevisst å ha anvist en uheldig dato i 1658 for begravelsen av en prins som døde som småbarn, for på denne måte å lyse forbannelser over hans foreldre slik at også de døde kort tid etter. Pater Schall hadde lammelser og hadde vanskelig for å snakke. Hans astronomiske assistent, pater Ferdinand Verbiest S.J., forsvarte ham for domstolen, men var hemmet av at han ennå ikke talte kinesisk så godt. Uansett - det strakk ikke til; her lå det intriger bak. Den 15. april 1665 ble Schall og syv kinesiske astronomer dømt til døden, fem andre kinesere ble også dømt til døden, og andre som var «involvert», blant dem tre andre misjonærer som da var i Běijīng, skulle piskes og forvises. Men den påfølgende dag var det et jordskjelv, og det ble tolket som himmelens protest. Den 17. mai ble Schall løslatt likesom alle kineserne, med unntak av fem kinesiske konvertitter som ble henrettet. Men selv om Schall ble løslatt, så det ut til at det astronomiske embede nå var lukket for jesuittene og deres astronomer. Enighet om ritespørsmålet, men midlertidig. Dominikanerpater Domingo Fernandez Navarrete, som også var med på konferansen, kunne imidlertid ikke komme til rette med overenskomsten, som han så mange svakheter ved. Under dikusjonene, som også dekket en rekke andre forhold som for eksempel hvorvidt man skulle be kinesiske katolikker blotte sitt hode i forbindelse med skriftemålet og hvordan dåp av kvinner best burde finne sted uten at deres ektemenn skulle feiltolke de prestelige berøringer, hadde gjentatte ganger funnet seg på motsatt side i debattene enn jesuittene, og var også sjokkert over enkelte av de jesuittiske tillempninger. Han skulle ikke lenge etter fornye sin motstand mot det jesuittiske og nå tilsynelatende omforente standpunkt itil ritene, og bringe denne kritikken videre til Pavestolen. ...Propagandakongregasjonens engasjement. Kurieorganet "Sancta Congregatio de propaganda fide" (Den hellge kongregasjon for troens utbredelse) var blitt opprettet 22. juni 1622 av pave Gregor XV, i bullen "Inscrutabili Divinae". Den oppgave var fra begynnelsen av misjonsvirksomhet, og da spesielt koordinering av misjonsinnsatsen, retningslinjer for misjonærene, fremme av dannelsen av et lokalt kleresi og grunnleggelse av katolske institusjoner i misjonsområdene, og økonomisk støtte til områder hvor kirken er under oppbygging. I årevis hadde den strevd med å fravriste Spania og Portugal den kontroll de hadde med kirkens misjoner, men uten særlig fremgang. I 1649 ankom imidlertid den avignonske jesuittmisjonæren Alexandre de Rhodes fra Orienten. Han foreslo at paven opprettet apostoliske vikariater i Det fjerne Østen, det vil si pusset støvet av en sjeldent brukt kirkerettslig struktur og justerte den litt: Ettersom avtaler med de iberiske stater hadde innrømmet dem retten til å innrette bispedømmer, kunne paven istedet reservere misjonsmarkene fjernt fra disse bispesetene under seg selv, altså selv være deres direkte overhyrde. Så kunne han sende bispeviede vikarer som han selv utnevnte og som stod direkte ansvarlig overfor ham selv. Løsningen slo an. De Rhodes tok også skritt for å sikre vikarene et eget «pool» av misjonsprester, og ble en av initiativtagerne og stifterne av «Det parisiske ytremisjonsselskap» ("Missions Etrangères de Paris" = MEP). De fleste av første apostoliske vikariatene omfattet områdene sør for det egentlige Kina (skjønt det apostoliske vikariat Tonking (1659) strakk seg inn i det sørvestlige Kina). Men i 1660 ble et vikariat opprettet i Nanjing, noe som på kartet innebar at godt over halvparten av Kina ble adskilt fra bispedømmet Macao, og i 1680 ble et annet vikariat opprettet for Sichuan, slik at hele det vestlige Kina også ble fratatt Macao. Portugiserne likte det ikke, og deres mottrekk var rett og slett å ikke anerkjenne endringene. ...Første del av Kangxi-keiserens eget styre (1668-1700). I 1669 klarte pater Verbiest å bevise for Kangxi-keiseren at det etter pater Schalls avsettelse ble stadig flere feil i den årlige astronomiske kalender. Keiseren utnevnte da Verbiest til ny president for det keiserlige matematisk-astronomiske byrå, og ble ikke lenge etter også annenpresident for embedet for offentlige arbeider. Dermed hadde han nådd enda høyere opp i det kinesiske byråkrati enn pater Schall. Dermed var det ikke lenger noe stom forhindret at de misjonærer som var blitt forvist til Macao eller Kanton under Oboi kunne vende tilbake. Tiltakene mot misjonen ble reversert. Schall-affæren førte til at keiseren ble oppmerksom på hva vesten kunne tilby, og han var meget vennlig innstilt overfor kristendommen. Keiseren ble svært interessert i matematikk, og han bestemte seg for å sette seg inn i det selv. Som lærere valgte han astronomikyndige jesuitter. Keiserens interesse for vitenskap og teknikk var gunstig. Flere prester med høy naturvitenskapelig utdannelse ble sendt til Kina, og ble etterhvert meget sterkt representert ved det keiserlige hoff. Det renomme de nøt for sin kompetanse innen teknisk materie, og som hadde gjort at også Ming-keiserne hadde innbudt dem til hoffet, ble forsterket under Kangxi-keiseren. Deres innsats førte til at misjonen fikk en veldig medvind; mange høyere embedsmenn konverterte og dette gav katolisismen høy prestisje. Blant de fremste jesuitter i Beijing var pater Ferdinand Verbiest. Han underviste keiseren i matematikk, geometri og astronomi, og i 1674 utarbeidet han et nytt verdenskart som i sin detaljrikdom langt overgikk alle tidligere kinesiske kart. Som leder for det keiserlige astronomibyrå bygde han også en «stjerneglobus» som vakte stor oppsikt. Verbiest var også ansvarlig for utviklingen av de kanonene som skulle vise seg så effektive mot opprørere både i sør og i nord. Også jesuittene Jean-François Gerbillon og Jean-Baptiste Régis underviste keiseren i matematikk. Andre fikk i oppdrag å lage et omfattende atlas over alle kinesiske provinser. Arbeidet tok til i 1708, atlaset, "Huangyu quan lang tu", var ferdig i 1717. «Båtreise på floden nedenfor buddhisttempelet», av Wu Li, malt mellom 1690 og 1710. Det var også på denne tiden at jesuittene først begynte å gjøre kristen innflytelse innen malerkunsten og den kinesiske poesi. Gjennombruddet kom med maleren og dikteren Wu Li, en kineser som ble presteviet i 1688. Men også tidligere hadde for eksempel pater Michele Ruggieri gjort sine forsøk, pater François de Rougemont forfattet en kristen folkepoesi "(Cantiones rusticae)" etter forbilder fra han- og hakkadiktning. Men med pater Wu Li vokste det frem en stor og estetisk vellykket kristen kinesisk poesi. Han utmerket seg både i "shi"- og i "qu"-stil. Sentrale gudstjenestetekster oversatt til kinesisk. Fra 1670 og fremover kom en rekke viktige kirkelige tekster på kinesisk. Oversetteren var jesuittpater Lodovico Buglio. Førs kom Det romerske missale til kinesisk (1670). Breviaret og Det romerske rituale fulgte i 1674 og 1675. I og med at disse liturgiske bøker inneholdt en god del bibeltekster, må Buglio også regnes som en slags bibeloversetter, selv om han aldri oversatte noen hele deler av de bibelske bøker, bare de (mange) utdrag som forekommer i den katolske ordinarieliturgi. Disse oversettelsene krever en særlig forklaring, idet Den katolske kirke generelt foreskrev at Messen skulle feires på latin - dermed skulle et kinesisk missale egentlig ha vært overflødig. Men jesuittene hadde ivret for at det skulle gjøres et særlig unntak for Kina, for bedre å kunne forme et kinesisk presteskap og for at messen skulle kunne feires på folkespråket i alle fall av de kinesiske prester slik at man slik kom den kinesiske høykultur imøte og fikk raskere gjennomsalg i hele det kinesiske folk. Denne planen ble, som nevnt tidligere, approbert av pave Paul V som den 26. mars 1615 hadde tillatt dette både for messefeiring og forvaltningen av sakramentene. Denne tillatelsen, gitt til de kinesiske prester, ble imidlertid aldri utnyttet. Det er litt uklart hvorfor ikke, men det er nærliggende at det svært lave antall kinesiske prester førte til at det krevende oversettelsesarbeidet ikke fikk prioritet. Da pater Philippe Couplet forsøkte å få tillatelsen fornyet i 1680-årene, nådde han ikke frem i Roma. I 1685 donerte Couplet et eksemplar av missalet "(Misa jingdian)" til paven, men noen fornyet tillatelse til messefeiring på kinesisk fulgte ikke. Dermed ble pater Buglios oversettelser knapt brukt. Det er igjen vanskelig å vite noe om den saksbehandling saken ble underkastet i Roma, og hvordan man tenkte. Men det er mulig at det henger sammen med et annet forslag som var blitt luftet tidligere: Kunne ikke kinesiske prester slippe å lære seg latin overhodet? Roma var imidlertid av den oppfatning at selv om meget ble oversatt til kinesisk, ville et presteskap som ikke behersket latin komme i fare for å miste kontakten med verdenskirkens liv og utvikling, og til å gli inn i heresier eller skisma. ... Det keiserlige toleranseedikt. Mot slutten av 1600-tallet hadde særlig jesuittenes arbeid ført til svært mange konvertitter, og tusenvis av dem tilhørte den velutdannede embedsstanden, mange av den tilknyttet det keiserlige hoff. Kangxi-keiseren var med tiden blitt mer og mer vennlig innstilt overfor jesuittmisjonærene, og skulle også personlig gjennomgå pater Riccis verk "Tiānzhǔ Shiyi", og sette pris på den lære som her ble fremlagt. Dekretet må betraktes ikke «bare» som et toleranseedikt, noe som i seg selv var banebrytende nok, men som et utslag av Kangxi-keiserens sterke personlige interesse og engasjement for å sikre den kristne misjons fremtid i Kina. Han hans interesse var ikke bare av politisk karakter (å sikre det fortsatte nærvær av jesuitter ved keiserhoffet og den hjelp disse kunne yte på mange områder), han la også for dagen en personlig oppfattning om at kristendommen var en høytstående, verdifull og respektabel religion. En viktig bakgrunn for toleranseediktet finnes i det gode inntrykk kaiseren hadde av de hoffjesuitter han hadde engasjert på en rekke områder. Frem og tilbake: To paver ombestemmer seg om patronatsbispedømmene. I 1690 snudde paven etter påtrykk og kanskje etter et uheldig råd, hva gjaldt satsningen på apostoliske vikariater i Kina for å motvirke det ineffektive og tildels uheldige portugisiske patronatet. Pave Alexander VIII (1689-1691) opprettet med bullen "Romanus pontifex" (10. april 1690) de to patronatsbispedømmer Beijing og Nanjing som fikk seg tildelt territoriene til de apostoliske vikariater som tidligere paver hadde noen år før. Dermed var hele Kina igjen entydig understilt det portugisiske padroadosystemet, med bispedømmene Macao, Beijing og Nanjing understilt metropolitansetet Goa i India. Den neste pave, Innocens XII (1691-1700), hadde øyensynlig andre rådgivere og annen innsikt. Han ville omgjøre forgjengerens verk, noe han etter endel besvær fikk gjort med skrivet "E sublimi sedis" 15. oktober 1696, i hvertfall på papiret. Det var enda tyngre å få det gjennomdrevet ute på misjonsfeltet, men i hvertfall i endel av de åtte apostoliske vikariater han hadde opprettet/genopprettet (for Sichuan, Guizhou, Yunnan, Huguang, Shaanxi, Shanxi, Fujian) til virkelighet. Alle tre patronatsbispedømmer fortsatte, men med vesentlig reduserte områder under sin jurisdiksjon. Ikke alle av vikariatene ble virkeliggjort; i noen tilfeller forhindret politiske problemer utnevnelsen av den apostoliske vikar, og i andre tilfeller var de utnevnte ute av stand til å nå frem til sine poster. Dette utløste flere små og store justeringer og midlertidige ordninger i tiårene som fulgte. Epokeovergripende ekskurs: Russerne og den ortodokse kirke i Kina under Kangxi- og Yongzhengkeiserdømmet. Det skulle bli nettopp under Kangxi-keiseren at det endelig lyktes russerne å etablere et eget kirkelig nærvær i selveste Beijing. Feilslåtte kontakter. Det hadde ikke skortet på tidligere fremstøt: Den første russiske sendemann kom til Beijing under Mingtiden i 1567 men ettersom han ikke hadde tatt med seg noen gaver, fikk han ikke keiserlig audiens. Det samme gjentok seg i 1618-1619, av samme årsak. I 1654 ble tsarens ambassadør avvist fordi han nektet å gjøre kowtow for keiseren. Tsar Aleksej Mikhailovitsj sendte så en offisiell delegasjon i 1676, men trass i støtte fra pater Ferdinand Verbiest slo også den feil. Grensetvisten i nord, Nertsjinsktraktaten og «albazinerne». Stadige grensetvister i nord gjorde det tilslutt nødvendig for Kina å inngå sin første grenseavtale med en utenlandsk makt; det var siste utvei for å få slutt på de stadige kinesiske krigstap. En kinesisk hær på 15 000 mann og hundre kanoner hadde i 1685 klart å jage russerne bort fra Albazin som de mente var kinesisk land, og etter det lå det tilrette for grenseforhandlinger. Det var i stor grad hoffjesuittene Jean-François Gerbillon og Thomas Pereyra som ved sitt oversettelsesarbeid og forhandlingskunst bidro til at Nertsjinsk-traktaten (1689) var blitt såpass gunstig for Kangxi-Kina, og etterhvert bante det seg frem en åpenhet for at russerne skulle få et offisielt nærvær. Etter kampene ved Albazin var imidlertid ikke alle tsarens styrker returnert til Sibir; en liten flokk på 31 kosakker og noen desertører og eksfanger var i 1685 gått over til kineserne og ble et eget kompani i mandsjuhæren, og kom til Beijing. Blant dem var deres prest, Maksim Leontjov, og han hadde med seg gudstjenestebøker og ikoner. Kangxi-keiseren gav dem en bygning nord i Beijing (Beiguan) og støttet dem med land og lønn. De giftet seg mandsjiske kvinner, ble assimilert i kulturen og tjenestegjorde for det meste som tolker. Etter at metropolitten av Tobolsk, Sibirs hovedstad, sendte dem presten Grigorij og diakonen Lavrentij fikk de i 1696 overta et tidligere buddhisttempel som de konsekrete som kirke og gav navnene "Den hellige visdom" og "St. Nikolas" (kineserne kalte den "Luochamiao"). Samtidig hadde disse albazinere fått tsar Peter den Stores oppmerksomhet, og han ville sende dem en arkimandritt som både kunne betjene albazinerne og de russiske handelskaravaner som nå fikk komme til Beijing annenhvert år. Det var tsaren som nå var i ferd med å bli kirkens faktiske leder idet hans reformer (skjeggforbudet var særlig provoserende for geistligheten) og suspensjon av patriarkembedet og innsettelse av en stattholder betød at kirken nå var blitt «en keiserlig statskirke». De representasjoner som han fikk gjennom for kirken ble på en måte samtidig diplomatisk-statlige. I 1700 beordret han ved et "ukas" (dekret) metropolitten av Kiev, Varlaam, til å utsende til Kina en dyktig prest og to-tre munker med gode språkører. Han måtte være utdannet fra det kirkelige akademi i Kiev slik at «keiserens mann» var av samme akademiske kvalitet som hoffjesuittene. Det ble imidlertid ikke noe av dette prosjektet. Derimot klarte Tobolsk-metropolitten noen prester med handelskaravanen i 1702, med stadige henvendelser og forhandlinger førte til at arkimandritten Ilarion Lezhaiskij fikk slå seg ned i hovedstaden i 1716 og opprette en menighet. Keiseren utnevnte ham og hans diakoner til mandariner. Offisielt russisk-ortodoks nærvær i Beijing fra 1727. Den russisk-ortodokse kirke fikk endelig etablere seg offisielt i 1727 i Beijing; det var en av bestemmelsene i Kiakhta-traktaten fra samme år. Betingelsen var at de skulle nøye seg med å studere det mandsjuiske og det kinesiske språk i diplomatisk øyemed, og at personellet ble utskiftet hvert tiende år. Dette ortodokse nærvær var installert to år etter i "Eluosi guan" («det russiske herberge»). I dette anlegget skulle både arkimandritten og den russiske ambassadør bo, og slik vedvarte det helt til 1860. Albazinerne fikk bygge en annen kirke for seg selv, slik at det nå ble to russisk-ortodokse menigheter i byen. Noe sterkt misjonsengasjement oppviste ikke russerne på denne tiden, de synes rett og slett å ha manglet entusiasme for det. I 1731 var det bare ni kinesere som var blitt døpt i Beijing. Dessuten slo ikke de ortodokse misjonærene seg ned for å bli livet ut i Kina (i motsetning til de katolske). Et resultat av dette langt svakere engasjement var imidlertid at de russisk-ortodokse gikk klar av de fleste forfølgelser og ble latt i fred. Ettersom de russiske handelskaravaner ble forbudt å komme til Beijing fra 1760-årene, avtok det russisk-ortodokse nærvær. Ved utgangen av 1700-tallet talte de ortodokse i byen fire kvinner og 30 menn, hvorav fem kinesere og 25 albazinere. I perioden frem til 1860 hadde 155 ortodokse prester oppholdt seg i kortere eller lengre perioder ved den russiske misjon og studert språk, de hadde bedrevet nesten intet misjonsarbeid blant kinesere eller mandsjuer. ... Ekskurs: Figuristene. Noen større rolle i det kirkelige liv i Kina spilte ikke teologene som går under navnet «figuristene». Dertil ble de for effektivt marginalisert også innenfor egen orden, og de fikk for det meste heller ikke anledning til å publisere sine funderinger. Figuristene var en liten krets franske jesuitter rundt pater Joachim Bouvet S.J., en krets som fungerte som et lite vitenskapelig-missiologisk privatakademi etter kinesisk forbilde. De portugisiske jesuitter, og de jesuitter underlagt portugiserne, var helt avvisende. Selv innenfor misjonens franske seksjon, som hadde egen ledelse, var deres teologiske spekulasjoner omstridte. Pater Bouvets forskning vakte stor interesse hos den tyske tenker og polyhistor Gottfried Leibniz, ikke minst fordi Bouvet i sitt arbeid avdekket en form for det matematiske binære system i det kinesiske klassiske verk "Yijing". De to hadde en inngående brevveksling om dette og om figurismen. Figuristene søkte å påvise en rekke konkrete tegn på guddommelig inspirasjon og prefigurasjon av kristen lære i gammel kinesisk historie. En viktig inspirator for disse misjonærene var pater Riccis arbeide med tidlig kinesisk filosofi, og en viktig drivkraft var å forsvare jesuittenes akkomodasjonsmetode under ritestriden i Kina. Ricci mente å kunne gjenkjenne Guds finger i tidlig kinesisk religion, og var åpen for at det måtte ha bestått en forbindelse mellom gamle kinesiske forestillinger og den jødiske og kristne tradisjon. Jesuittene arbeidet for å integrere tenkegods fra den klassiske konfucianisme med kristendommen. En ensartet fremstilling av figuristenes tanker kan ikke gis. De var ofte uenige seg imellom om mange enkeltheter, og flere av teoriene deres befant seg på utviklingsstadiet da de ble beordret til å legge det fra seg. Men det var særlig en grunnleggende oppfatning med tre elementer de konvergerte rundt. Det første av og utgangspunktet for det de alle kunne samles rundt, var at en viss tidlig epoke av kinesisk historie var noe mer enn det kinesiske folks historie, men representerte et eget spor innen Guds frelsesplan. Etter storflommen, som beskrives i Det gamle testamente, mente figuristene at Noas sønn Shem må ha reist til Det fjerne Østen, og dit bragt med seg innsikten om Adam. Figuristene mente å kunne identifisere en rekke skjulte spor av denne og annet førkristen guddommelig åpenbaring i de kinesiske klassiske verker. Figuristene mente også at Fuxi, som skal ha forfattet "«Yijing»", i virkeligheten var den bibelske patriark Enok. Det spillerom de fant for denne antagelsen var bibelstedene 1. Mos 5,23-24: "Enok vandret med Gud. Så ble han borte; for Gud tok ham til seg", og Hebr 11,5: "I tro ble Enok rykket bort uten å dø. Ingen så ham mer, for Gud hadde tatt ham til seg." Videre mente de at Shèngrén (聖人), eller «vismannen» som omtales i gamle kinesiske tekster, i virkeligheten var en allusjon til Den Salvede (Messias). De mente å finne forvarsler om f.eks. Jesu fødsel i de kinesiske klassikere. Én fra kretsen, pater Jean-François Foucquet, hadde som spesialområde var taoismen og hvordan den kunne tolkes i lys av kristendommen. I 1711 ble han etter p. Bouvets ønske kalt til Beijing for å bistå ham i studiet av det klassiske konfucianske verket "Yijing". Samtidig arbeidet han for Kangxi-keiseren, og forfattet et antall astronomiske og matematiske traktater på hans oppdrag. Den franske ordenssuperior i Beijing pater Pierre Vincent de Tartre (1669-1724) og jesuittvisitatoren pater Kilian Stumpf (1655-1720) mente at fortolkningsarbeidene med "Yijing" representerte en risiko for jesuittmisjonen, i lys av ritestriden som da var på et høydepunkt. Da deres press på Foucquet og Bouvet ble for stort, bestemte Foucquet seg for å tre ut av ordenen og forlate Kina. I 1720 ble han kalt tilbake fra Kina etter eget ønske, og tok med seg sitt store kinesiske bibliotek (4000 bøker) den 9. januar 1722. Keiseren støtter jesuittene i ritestriden 1700. Kangxi-keiseren var fortørnet over at jesuittenes tolkning av de kinesiske riter ble satt spørsmålstegn ved i Roma, og engasjerte seg i forsvaret av deres misjonsmetoder. I 1700 rettet jesuittene et memorandum til keiseren med spørsmål om den autentiske forståelse av de omstridte ritene. Keiseren svarte med å attestere i dekrets form (30. november) at jesuittenes fortolkning var «veldig riktig», både av ritene som nasjonale riter uten religiøs betydning og at termene "Tiānzhǔ" og "Shàngdì" var monoteistiske. De fem jesuittene ved keiserhoffet i Beijing som hadde utvirket dette enestående dokument, Claudio Filippo Grimaldi, Antoine Thomas, Jean-François Gerbillon, Thomas Pereyra og Joachim Bouvet, gikk skriftlig god for det og ekspederte det den 2. desember til den nye pave i Roma. Både memorandumet og keiserens svar ble dessuten offentliggjort i Kinas offisielle meldingsgazette. Det ble kjent i den europeiske almenhet, men vekket merkelig nok ikke særlig oppsikt. Pave Klemens XIs dekret "Cur Deus optimus" 1704. Fremstillingene sprikte sterkt. Det var svært vanskelig for Det Hellige Officium å nå frem til en konklusjon. At paven nå presset på og ønsket å avklare spørsmålet én gang for alle, gav heller ikke det beste klima for rolig refleksjon. Jesuittene nådde ikke frem. Maigrot oppnådde et nytt pavelig forbud mot de kinesiske riter. Det skjedde ved at pave Klemens XI (1700-1721) den 20. november 1704 godkjente en dom fra Det hellige Officium i dekretet "Cur Deus optimus" og slik så seg nødt til å forby Konfucius- og forfedredyrkelsen blant kinesiske katolikker og misjonærenes bruk av kinesiske riter og uttrykk, spesielt uttrykkene "Tien" og "Shàngdì" om Gud. To jesuitter, patrene François Noël og Kaspar Castner, hadde reist fra Kina til Roma for å forsøke å utvirke en god løsning på ritestriden i Kina. De ble også konsultert av Vatikanet, men resultatet, nedfelt i dette dekretet, ble nærmest det motsatte enn det jesuittene hadde ønsket seg. Erkebiskop de Tournons legasjon til Kina 1705. Ingen i Kina visste om dette i første omgang, for "Cur Deus optimus" var ikke blitt offentliggjort. Paven sendte en utsending, patriarken Maillard de Tournon, til Kina for å gjøre dette: Han ankom i 1705. Til å begynne med sa han ingtet om det pavelige dekret, men det var tydelig hva slags innstilling han bragte med seg. Keiseren var ganske sikkert fornærmet over at hans forsikringer ikke syntes å ha gjort inntrykk i Roma, men stilte likevel opp da jesuittene bad ham om å gå i dialog om spørsmålene med utsendingen. Han var en mann som ikke hadde noen særlig bakgrunn for å forstå kinesisk kultur, og de stedlige jesuitter gjorde sitt ytterste for å få han fra å omtale de kinesiske skikker som overtroiske eller som avgudsdyrkelse, ettersom dette var ordbruk som kineserne ikke kom til å sette pris på. De sa til ham at selveste keiseren var villig til å forklare for ham ritenes indre mening, og fikk i stand tre keiserlige audienser for Tournon. Men de nådde ikke frem: Paven hadde sagt, fremholdt de Tournon, at alle Kinas lærde var avgudsdyrkere, og at jesuittene og de øvrige kinamisjonærer bare hadde én ting å gjøre: Underkaste seg pavens beslutning. Legaten hadde også sine støttespillere: Under de kontroverser som fulgte, stilte biskop Maigrot seg på legatens side. Det gjorde også jesuitten Claude de Visdelou, som slik brøt med sine medbrødres standpunkter. Kangxi-keiseren, som fant at jesuittene var bedre orientert enn deres motstandere, beordret de Tournon til å forlate Beijing den 28. august 1705; Maillard de Tournon returnerte da til Nanjing. Keiseren forviste så biskop Maigrot fra Kina den 17. desember samme år. I Nanjing fikk Tournon etterhvert vite at keiseren hadde beordret alle misjonærer til å ansøke om "piao" (en kombinert yrkeslisens og oppholdstillatelse) for å få tillatelse til å forkynne Evangeliet, - ellers ville de bli utvist. Og kun de misjonærer som lovet ikke å gå imot de nasjonale riter ville få dette "piao". Maillard de Tournon anså at det var ingen tid å miste, kunngjorde så det allerede gitte, men så langt hemmeligholdte pavelig riteforbudet i "Cur Deus optimus". Det gjorde han i et fordømmende dekret "«Regula»" i Nanjing i februar 1707. Da keiseren fikk vite om dette dekretet, beordret han at de Tournon skulle føres til Macao. Nå våknet det kinesiske hat mot det de betraktet som hedendom, og oppildnet av anklagen om at de kristne var motstandere av de nasjonale riter ble de nydøpte katolikker utsatt for forfølgelser. Den apostoliske konstitusjon "Ex illa die" 1715. Dekretet fortsatte med å forsikre at de kinesiske skikker og tradisjoner som ikke var av hedensk art ikke skulle forbys, og at man ikke skulle legge seg opp i hvordan kineserne gestalter sitt familieliv eller styrer sitt land. Grenseoppgangen mellom hva som kunne tillates eller forbys overlot paven til den pavelige legat i Kina, eller - i hans fravær - lederen for den katolske kinamisjon eller biskopen av Kina. Erkebiskop Mezzabarbas legasjon til Kina 1720. Pave Klemens XI forsøkte etter noen år å bøte på situasjonen ved å sende en ny legat til Kina, Giovanni Ambrogio Mezzabarba. Ikke uten besvær klarte han høsten 1720 å få foretrede for keiseren i Beijing, og kunne kun unngå sin øyeblikkelige bortvisning og alle misjonærers utvisning ved å gjøre kjent noen av de lettelser han var bemyndiget å gjøre av paven, og forespeile Kangxi-keiseren at paven nok ville gi flere konsesjoner. Kangxi gav Messabarba hele tretten audienser, men innså til slutt at noe ekte gjennombrudd ikke kunne komme. Kangxi-keiseren forbyr kristen forkynnelse 1721. Imens hadde Mezzabarba hastet tilbake til Macao der han den 4. november 1721 sendte ut et hyrdebrev til Kinamisjonærene og meddelte dem ordlyden til hans åtte «tillatelser» vedrørende ritene. Han erklærte at han ikke ville tillate noe av det som konstitusjonen hadde forbudt, men i praksis mildnet hans konsesjoner de pavelige forbudenes strenghet. Kristendomsforbudet utvidet 1724. Den neste kinesiske keiseren, Yongzheng-keiseren (1723-1735), som allerede fra før var kritisk til kristendommen, gikk et skritt lenger. I 1724 utvidet han forkynnelsesforbudet til et generelt forbud av kristendommen. Bestemmelsene var harde: Enhver som i sitt hjem gjemte en Bibel eller et kors, risikerte dødsstraff. I oktober 1724 ble de fleste misjonærer deportert til Kanton og i august 1732 til Macao. Unntakene var i Beijing der de jesuittene som hadde oppgaver ved det keiserlige hoff fikk forbli. Kristendomsforbudet ble ujevnt men etterhvert tidvis strengt håndhevet, mange konvertitter ble forfulgt og undertrykt, og det kirkelige liv som overlevde ble i stor utstrekning trengt ned i undergrunnen. Rundt 300 kirker gikk tapt; de ble for eksempel gradvis omgjort til templer, kornkamre, skoler eller annet. Regelrett forfølgelse skjedde ikke med det samme, og endel misjonærer klarte å holde seg i skjul - det var også noen nye som klarte å komme seg inn i landet. Den første lokale forfølgelse synes å ha kommet i Fujian sent i 1733.. Men mange flere skulle følge under den neste keiserens periode, under Qianlong-tiden (1735-1796). Vanligvis ble de etterfulgt av relativt rolige perioder som muliggjorde at man kunne komme seg igjen. Det er vanskelig å gi noen sammenbindende oversikt av de tallrike lokale forfølgelser, for som oftest hadde de ikke forbindelse med hverandre. At forfølgelsene tross alt ikke var enda verre eller ivrig koordinert av en keiser som granngivelig var negativt innstilt til kristendommen, kan tilskrives en rekke forhold. Én grunn var at man mange steder for det meste ikke fant nærværet av kristne så provoserende, et annet var at keiseren selv hadde prester tilknyttet hoffet, blant dem malere som malte vakre bilder av ham selv og hans bragder. Hoffjesuittene under forbudstiden. Det var ikke uten personlige frustrasjoner at jesuittene ved hoffet utførte sine gjøremål og tjenester alt mens det var den strengt forbudt å engasjere seg på noen måte som misjonærer. Det som var deres egen grunn til å reise til Kina hadde jo vært å misjonere, selv om deres overordnede hadde gjort det klart at det for tiden og uvisst for hvor lang tid var umulig for hoffjesuittene å drive forkynnelse. Deres nærvær var likevel av stor betydning i en viktig defensiv forstand. Det var godt kjent rundt om i riket at disse kristne prester virket ved hoffet; dette dempet utvilsomt lokal iver for å gå løs på de undergrunnskristne menigheter som fremdeles fantes i alle landsdeler. Der var det også en rekke prester, ikke bare kinesere som var blitt utdannet utenlands, men også utenlandske som hadde reist inn i landet "incognito" men som naturligvis ikke klarte å holde seg helt i skjul i lokalsamfunnene. Det inngav også de kristne et som regel berettiget håp om at fra selve keiserrikets ledelse ville det ikke utgå oppfordringer om strengere håndhevelse av kristendomsforbudet. Hoffjesuittenes dyktighet innen sine områder, særlig astronomien og billedkunsten, virket således som et skjold for de troende rundt om. a> i seremoniell rustning på hesteryggen; "Keiser Qianlong inspiserer troppene" Astronomi'": Jesuittene hadde opprinnelig innført det ptolemeiske system innen astronomien, men de gikk allerede under Ming-tiden over til det tychonske, ifølge hvilket fem av planetene gikk rundt solen, mens solen og månen gikk rundt jorden. Noen av jesuittene var kopenikanere på svært tidlig tidspunkt, som pater Wenzel Kirwitzer. De fant snart tiltro til det kopernikanske heliosentriske system, men innførte det ikke i den kinesiske vitenskapelige diskurs. Det var faktisk like sikkert og raskt å foreta de nødvendige kalenderberegningene ut fra den tychonske modell. At de ventet med å introdusere kopernikanismen skyldtes ikke bare at systemet hadde store bevisproblemer Galileos beregninger stemte ikke med astronomiske observasjoner idet Galileo fremdeles opererte med sirkelbaner, et premiss som ved observasjon innebar merkelige planetmenuetter - det var først senere at man innså at banene var elliptiske, og dessuten var det andre teoretiske problemer. Noen ble løst av Galileo selv da han fikk arbeidsro i sin husarrest i det erkebiskoppelige palass i Firenze, andre måtte vente på Kepler og Newton, og et problem knyttet til jordas raske rotasjon som ikke fikk sin tilfredsstillende forklaring før langt senere - corioliseffekten var ukjent. Som beregningsmetode var imidlertid det kopernikanske system det klart overlegne, og jesuittene holdt forsåvidt ikke Galileo skjult for kineserne. I 1757 var de rede til å innføre det kopernikanske system offisielt. Da hadde pavestolen opphevet det formelle forbud mot diskusjon rundt metoden. Men det var likevel en intern debatt om det var tjenlig å introdusere det i Kina; om dette system som på en måte motsa at Kina var verdens sentrum var noe som de vitenskapsteoretisk mer stivbente kinesere ville godta, eller om det ville føre til en skepsis som i verste fall kunne føre til at jesuittenes nærvær ved keiserhoffet ble satt i fare. Den hoffastronom som til slutt forklarte det heliosentriske system var pater Michel Benoist (bedre kjent som keiserlig fontenebygger) i det kommenterte kartverket "Kunyu quantu" i 1761. Malerkunst: Den mest kjente av hoffmalerne var jesuittlegbroren Giuseppe Castiglione fra Italia. Han begynte allerede som hoffmaler i 1715, samtidig som sekularpresten Matteo Ripa, som innførte kunnskapen om kobberstikk og som utviklet hagedekorasjonskunsten med vannfontener. Snart hadde Castigliones måte å forene kinesisk og europeisk malerkunst på dannet en egen skoleretning innen kinesisk kunst. Mange av hans malerier hentet sine motiver fra faktiske hendelser, og har derfor ikke bare kunstnerisk men også historisk verdi. Han regnes som en mester hva gjaldt detaljerte og levende naturalistiske skildringer, gjerne i monumental størrelse. a>s serie "ti fine hunder" (1755-1758) Pater Castigliones og andre jesuitters verker gjorde at perspektivmalingen etter forsvinningspunktteknikken ble utbredt ved Qing-hoffet. Denne malerkunsten hadde den europeiske renessanse og dens vitenskapelige fremskritt som sitt utgangspunkt. Keiserne satte stor pris på denne teknikk, som førte til naturtro gjengivelser av bygningers tredimensjonalitet. Det var også Castiglione som bragte oljemalingskunsten til gjennombrudd og dominans, også dette i pakt med en europeiske mote. Slik ble oljemaling den nest mest utbredte malerteknikk i Kina, etter den tradisjonelle kinesiske malerteknikk. Ikke bare tillot Yongzheng- og Qianlong-keiserne de europeiske prestemalere å bruke denne oljemalingsteknikken, men de påla etterhvert også de kinesiske hoffmalere å lære teknikken fra dem. Selv om det er høyst usannsynlig at Castiglione selv beskjeftiget seg med vasedekorasjon, er det kjent at han hadde nære kontakter med keramikkdekoratører knyttet til Kinas fremste porselensproduserende by, Jingdezhen i provinsen Jiangxi. Man gjenkjenner stilelementer på endel keiserlige vaser som minner sterkt om Castigliones særegne europeisk-kinesiske stil. Av andre viktige jesuittiske malere som kom til hoffet kan fremheves særlig den franske pater Jean-Denis Attiret og den bøhmisk-tyske Ignaz Sichelbarth. I 1754 utnevnte keiseren Attiret til mandarin av 3. klasse, men han avslo og bad Qianlong om heller å beskytte kirkens religionsfrihet, noe som ville glede ham langt mer. Jesuittmalerne kombinerte europeiske særmerker som sentralperspektiv og chiaroscuroteknikk med den tradisjonelle kinesiske malerkunst og utviklet slik en helt egenartet stil – kinesisk jesuittstil. I fellesskap skapte de den berømte syklus "Qianlong-keiserens ti seierrike felttog", som ble gjort til kobberstikk i Paris rundt 1770 for derfra å returneres til det kinesiske keiserhoff. Etter patrene Castigliones og Attirets død ble pater Sichelbarth i 1768 direktør for Det keiserlige malerakademi og til keiser Qianlongs hoffmaler. I 1778 ble han innlemmet i mandarinenes rekker. Forfølgelsen i Fujian og Jiangnan 1746-1748. Forfølgelser i større målestokk av katolikker fant sted i annen del av 1740-årene og rundt 1785. Den førstnevnte brøt ut den 25. juni 1746 i Fujian og spredte seg til Jiangnan. Den kostet blant annet den apostoliske vikar biskop Pedro Sanz og fire andre spanske dominikanere, Francisco Serrano, Juan Alcobar, Joaquin Royo og Francisco Diaz deres liv i 1747. Jesuittene Tristano Francesco d'Attimis og Antonio José Henriques ble drept i Suzhou den 12. september 1748. Et svært høyt antall kinesiske lekfolk mistet også livet. Oppløsningen av jesuittordenen 1773. Da paven i 1773 besluttet å oppløse jesuittordenen, hadde det intet å gjøre med forholdene i Kina, og alt å gjøre med den politiske utvikling i Europa og at jesuittene var kommet under et voldsomt press fra borgerlige myndigheter. Portugal hadde utvist jesuittene allerede i 1759 og Frankrike fulgte etter i 1764. dette var de to land hvorfra de fleste europeiske jesuittiske kinamisjonærer kom på misten av 1700-tallet. Som en følge ble jesuittene tvunget til å forlate det portugisiskstyrte Macao, men dette ble ikke effektuert før i 1762. Helt inn til det siste klarte jesuittene likevel å opprettholde sin virksomhet i Kina, selv om kinesisk lov egentlig forbød utenlandske misjonærers komme og de fleste ordener ikke maktet å omgå den bestemmelsen; i perioden 1763 til 1773 klarte jesuittene å tilføre Kina 17 nye rekrutter, både kinesere og europeere. Da meldingen om oppløsningen av ordenen kom til Beijing i 1774 måtte jesuittene bare føye seg. De enkelte prestene forble for så vidt på plass, men de var ikke lenger å regne som jesuitter og kunne ikke påregne rekruttering. Riktignok hadde keiserinne Katarina II av Russland forbudt at oppløsningsdekretet ble opplest der og insisterte på å beholde jesuittene «sine», og senere skulle gjenlevende eks-jesuitter i Kina forgjeves prøve å få forsterkninger nettopp fra jesuittene i Russland. Men istedet døde de unna én etter én. Den siste eks-jesuitt døde i 1814; det var pater Louis de Poirot. Det var samme år som jesuittordenen ble gjenopprettet av paven, men det tok tid før ordenen hadde bygget seg opp og igjen ble i stand å sende misjonærer til Kina. "Den store religiøse episode": Forfølgelsen 1784-1785. Forfølgelsen 1784-85 (ofte kalt «den store religiøse episode» - "da jiao'an") brøt ikke ut på grunn av noen brå antikristen stemningsbølge men fordi fire fransiskanere var blitt arrestert i Hubei på vei fra Macao til sine nye menigheter i Shaanxi (oktober 1784). Noen mistenkte at de var på vei for å assistere det muslimske opprøret som var brutt ut i Gansu i 1781. Arrestasjonene ble etterfulgt av en jakt på misjoner og kristne i andre provinser. Slik ble myndighetene i Beijing nødt til å forholde seg til at en rekke prester var blitt sluset inn i landet. Etter ett års kartlegging av dette ble både utenlandske og kinesiske prester sendt i eksil til grenseområdet Ili nordvest i Xinjiang. Andre ble deportert til Beijing der de ble dømt til livsvarig fengsel. Ti av dem døde der. Da det etter en tid ble klart at de intet hadde å gjøre med opprørske muslimer ble de tolv overlevende misjonærer løslatt (november 1785) og fikk velge mellom å forbli i Beijing eller dra til Macao. Selv om dette hadde vært et alvorlig tilbakeslag for de nå i større grad presteløse undergrunnsmenigheter rundt om i landet, fulgte nå en 20 år lang relativt fredelig periode. Den uro som nå var innen kirken, var den egenpåførte; dels overgangsproblemene etter at jesuittordenen ikke fantes mer, der de vedvarende jurisdiksjonskollisjoner på grunn at patroadosystemet og Romas forsøk på å få bukt med det og avskaffe det mer og mer. De to bispedømmene Nanjing og Beijing bestod helt til 1856, da de siste rester ble deler av apostoliske vikariater. Her ble det problemer, som da det i 1780-årene var to apostoliske administratorer utnevnt for ett og samme bispedømme, Beijing; biskop Gottfried Xavier von Laimbeckhofen S.J. utnevnt fra Roma, og pater João d'Espinha utnevnt av portugiserne. Lasaristenes ankomst fra 1784. Oppløsningen av jesuittordenen gjorde det nødvendig å finne noen som kunne overta jesuittenes misjonsmark i Kina. De franske eks-jesuitter bad gjentatte ganger kong Ludvig XVI om hjelp, og han henvendte seg til flere ordener. Etter at flere hadde avslått å ta på seg en så stor oppgave svarte lasaristene ja, og den 7. desember 1783 gav Propagandakongregasjonen dem det formelle oppdrag. Lasaristene var ikke en orden i egentlig forstand, men sekularprester som hadde organisert seg som en kongregasjon for å arbeide blant de fattige. De hadde allerede noen prester i virksomhet i Kina. Kongregasjonen hadde også enkelte prester med vitenskapelig utdannelse som de kunne sende til Kina. De tre første franske lasarister som nå kom i 1784 dro til Beijing, ble tatt i mot av keiseren og fikk overta de franske jesuitters kirke, Nordkirken (Beitang). I 1795 ble deres leder, pater Nicolas Raux, utnevnt til visepresident for Det keiserlige astronomibyrå. Franske lasarister overtok også jesuittenes menigheter i dobbeltprovinsen Huguang (i Hebei), i områder som forøvrig også omfattet det misjonsfelt ved Laohekou som Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund kom til drøyt hundre år senere. Dit kom den senere martyrdrepte pater Jean Clet, som i årene 1795-1810 var den eneste europeer sammen syv kinesiske lasarister. Det kom også portugisiske lasarister. De fikk, likesom jesuittene før dem, engasjement ved keiserhoffet som kunstnere, mekanikere, matematikere, astronomer og tolker. Men vel så viktig var det at de portugisiske lasarister fikk ansvar for "Colegio San José", det presteseminar som Beijing-biskopen Alexandre de Gouveia opprettet i Macao i 1784 med sikte på å utdanne kinesere til prester. I 1804 ble seminaret flyttet til Beijing. Lasaristene hadde bare såvidt rukket å etablere seg da den franske revolusjon og napoleonskrigene kastet Europa ut i voldsom krise som skulle vare et kvart århundre, og det ble ytterst vanskelig å sende midler eller menn til Det fjerne østen. Korrupsjon, hemmelige selskap og oppstander. Etter forfølgelsene i 1784-1785 skulle det gå tyve år før den neste generelle kristenforfølgelse fulgte. Til tross for at det bare noen få lokale forfølgelser, var forholdene svært vanskelige: Det var få prester, lite tilsig fra Europa (der kirken led under den franske revolusjon og napoleonskrigene) og svært vanskelig å få innreisetillatelse. Det var flere kinesiske enn europeiske prester, men likevel så få at de kristne gruppene gikk uten sakramenter og instruksjon i årtier. Nanjing var uten biskop i 14 år etter 1790; kirken syntes å gå sin undergang i møte. Hvor mange kristne Kina hadde rundt 1800, er litt uklart. Men vanligvis mener forskerne at et antall på 200 000 eller litt mer (da ikke Macao medregnet) er det mest sannsynlige. Dette var en tid da keiserdømmet slet med mange problemer. Landet var i økonomisk tilbakegang. Under de to keisere som regjerte i denne perioden, Jiaqing- (1796/99-1820) og Daoguang-keiserne (1820-1851), ble Kina plaget av en rekke opprør, flere av dem med utgangspunkt i merkelige hemmelige brorskap og religiøse sekter. Et stort opprør ledet av det hemmelige selskap "«Den hvite lotus»" raste fra 1796 til 1804, og hakk i hel fulgte "«Himmelloven»"s (eller "«De åtte dobbelttegn»"s) opprør i 1813. Qing-dynastiet var under tilbakegang og forfall, men skulle beholde makten i hundre år til. De urolige tidene rammet også de kristne, for de ble selv mistenkt for å være en farlig og potensielt opprørsk sekt. Kirken hadde jo sine underlige ritualer som ble foretatt i det skjulte (som det hemmelige skriftemål, og dåp av syke spedbarn eller sykesalving av eldre syke rett før de døde), og uforstanden om kristne ritualer betød at det faktisk fantes en forvekslingsfare med opprørssektene. Korrupsjonen var nådd nye høyder. Keiserdømmet isolerte seg så godt det kunne mot utenverdenen, og avviste det ene fremstøt etter det andre bl.a. fra Storbritannia (Macartney-sendeferden i 1793 og Amhurst-sendeferden i 1815) om å opprette diplomatiske forbindelser og regulere handelen mer direkte for å sjalte ut cohongkjøpmannslauget i Guangzhou. En grunn til at sendeferdene ble avvist, var den britiske uvilje til «kowtow», noe de avviste både av politisk stolthet og av religiøse grunner. Protestanter på den tiden hadde anfektelser mot kroppsgester som kunne forveksles med tilbedelse. Den kinesiske statskassen var tom; og den omfattende men uoffisielle handelen med opium fra Britisk India gjorde handelsbalansen enda tyngre. Omkring 1820 var opiumsimporten oppe i 40 000 kasser i året. Handelen tappet Kina for svært store mengder sølv. Det var det økonomiske tapet og ikke så meget den umoralske siden av handelen av opiumsbruk som gjorde kineserne rasende; mange mandariner skodde seg stort på kontrabandehandelen. 1805-forfølgelsen. Under de tidligere store og små forfølgelser hadde de kristne i hovedstaden for det meste gått fri. Det skyldes utvilsomt den sterke stilling jesuittene hadde som hoffastronomer. Men nå var de ikke lenger der, bare en gjenlevende portugisisk eks-jesuitt som døde i 1805 ikke fikk noen etterfølger. Med forfølgelsen som fulgte i 1805 ble det omvendt: Den rammet i hovedstaden, men ikke så meget i provinsene. Foranledningen var at det ble funnet et kart som augustineren Adeodat i Běijīng ville sende til Propagandakongregasjonen; den skulle danne grunnlag for at Roma skulle kunne bilegge en tvist mellom prester av forskjellige nasjoner og ordener om misjonsansvaret i et område nær hovedstaden. Kretser i Běijīng hadde lenge ønsket å slå til mot de kristne, og med en kreativ illvilje ble kartet oppfattet som del av en plan for oppdeling av Kina mellom de europeiske makter. Hoffevnukkene, som hadde full kontroll med keiseren som var mest opptatt av kvinner og fester, fikk Jiaqing-keiseren til å godkjenne et edikt mot de kristne, og satte så i gang. Selv om Adeodat var ansatt som klokkemaker ved hoffet ble han forvist til Jehol. Kristne bøker og trykkplatene de var produsert med ble ødelagt. Man ville tvinge de kristne til å avsverge sin tro, men de fleste stod fast. Mange ble torturert og forvist til fjerne hjørner av keiserriket. Den i 1804 utnevnte nye hjelpebiskop for Beijing, msgr. de Souza Saraiva, ble nektet å reise dit, selv når den ordinære biskop Gouveia døde i 1808 ble de Souza nektet å komme og måtte holde seg i Macao. Også andre geistlige på vei til Běijīng ble avvist, eller arrestert og utvist. 1811-ediktet og påfølgende forfølgelser. I 1811 kom et keiserlig edikt som betød ny generell forfølgelse. Nå ble enda strengere restriksjoner ilagt det katolske arbeide i Beijing. Alle misjonærer ble utvist derfra, med unntak av seks lasarister og en gammel eks-jesuitt. Vestkirken og rett etterpå Østkirken i Beijing ble jevnet med jorden, mens de to siste kirkene, Sør- og Nord-kirkene fortsatte noe lenger (den sistnevnte ble revet i 1827). En lokal forfølgelse i Sichuanprovinsen fikk et oppsving i 1814. Et presteseminar der som var bortgjemt i fjellene ble ødelagt, mange kateketer og andre kristne ble arrestert i Chengdu; noen ble henrettet, de fleste ble forvist til det fjerne Ili En av de fremste av de henrettede var Augustin Zhao Rong. Samme året ble den lokale biskop i området, Gabriel Dufresse, ble tatt til fange, ført til Chengdu de han ble kvalt og halshugd i 1815. Årene etter ble to kinesiske prester, Josef Yuan Zaide og Paulus Liu Hanzuo, henrettet i provinsen. I 1816 ble fransiskaneren Giovanni Lantrua di Triora henrettet i Changsha i Hunan. I Hubei ble fire år etter den aldrende presten François-Régis Clet henrettet i Wuchang, og året etter en kinesisk prest. Senere forfølgelser flammet opp i forskjellige provinser vekselvis i 1824, 1830, 1834, 1835 og 1836. Den første protestantiske misjon i keiserdømmet. Det var på denne tiden at protestantiske misjonærer gjorde sin entré. Riktignok hadde det vært noe nederlandsk misjon på Formosa på 1600-tallet, men dette var før øya var blitt innlemmet i det kinesiske keiserdømme. Det første moderne protestantiske misjonsselskap ble organisert i 1792 av engelske baptister. Andre fulgte, som "Church Missionary Society" (1799) og "British and Foreign Bible Society" (1804). I De Forente Stater tilkom "American Board of Commissioners for Foreign Missions" (1810). De kastet sine øyne på Kina, men for disse nyankomne var tilgangen til keiserrikets indre under de vanskelige rådende forhold ikke lett; de hadde ikke som katolikkene noen små flokker troende i landet å støtte seg til. De ble dermed tvunget til å nøye seg med arbeid på Kinas terskel, der de arbeidet litterært. Anglikaneren Joshua Marshman ledet en oversettelse av Bibelen til kinesisk fra sin base i Serampore i India 1806-1811. Den skotske presbyterianeren Robert Morrison kom til Kanton fra september 1807 dro tilbake til Macao i 1808, men var tilbake i Kanton året etter. Han var den første protestantiske misjonær i Kina. Han mestret da kantonesisk og kinesisk såpass godt at han kunne begynne på sin bibeloversettelse, som delvis var inspirert av et katolsk bibelmanuskript han hadde funnet i London og tatt med seg. Morrison ga seg ikke før han etter tolv år hadde oversatt hele Den Hellige Skrift og etter 16 hadde fullført en grundig ordbok. Protestantene etablerte også et anglo-kinesisk kollegium i Malakka i 1814, og begynte misjon blant de mongolske burjatene i 1817. De første amerikanske protestantiske misjonærer kom til Kanton i februar 1830. ..Nytt liv i de katolske misjoner. I de katolske land i Europa begynte kirken å komme seg etter kriseårene under den franske revolusjon, og forberedte seg på ny misjonsinnsats. Kong Ludvig XVIII av Frankrike bistod i å blåse nytt liv i "Det parisiske misjonsselskap" og "lasaristene". Propagandakongregasjonen ble gjenopprettet i Roma i 1814 og begynte på nytt sitt koordinerende arbeid. Jesuittordenen gjenoppstod høsten samme år. I Frankrike opprettet Pauline-Marie Jaricot "Selskapet for Troens Utbredelse" i 1822 som støttet misjonene med bønn og økonomiske midler. Misjonsiveren gjenoppvåknet også i Østerrike, Bayern, Rhinlandet, Belgia, Nord-Italia, Spania og Portugal, og Kina var et etterlengtet mål. Meget langsomt begynte misjonene utenfor hovedstaden å få nye misjonærer. De forsterket de kinesiske prester og de stadig færre og eldre utenlandske som fremdeles var i landet (1810: 80 kinesere, 31 utenlandske). Mellom 1820 og 1838 kom tolv til Sichuan. Det dryppet også inn spanske dominikanere fra Filippinene til deres gamle misjonsmark i Fujian, og kinesiske prestekandidater ble utdannet i Macao, Manila, Penang og Napoli. I Beijing var det ikke lenger noen europeisk prest igjen etter at den portugisiske lasaristpater Pires døde i 1838. I 1838 begynte Roma med en nyorganisering av Kinamisjonene, og opprettet i løpet av få år ti nye kirkelige jurisdiksjoner i Kina, de fleste av dem apostoliske vikariater. Opiumskriger og traktater. Kinesisk skip ødelegges av de britiske krigsskipet «Nemesis» under opiumskrigen. En gjennomgang av de to opiumskrigene (den første i 1839-1842, og «Arrowkrigen» i 1856-1860) er ikke helt nødvendig, men konsekvensene for den kristne misjon var store. Første opiumskrig førte til en anglo-kinesisk traktat, Nankingtraktaten (1842), som bandt Kina til fri handel, inkludert handel av opium. Hong Kong ble overlatt til Storbritannia, og Guangzhou, Amoy (Xiamen), Fuzhou, Ningbo og Shanghai ble «traktatshavner» åpnet for alle handelsmenn. Traktaten behandlet ikke religion, og det gjorde heller ikke utkastene til traktatene med De Forente Stater eller Frankrike (hhv. Wangxia- og Whampoa-traktatene). Imidlertid var den franske forhandler Lagrené opptatt av de kristne og deres prester. Takket være Lagrenés gode forhold med den kinesiske forhandler Qiying førte Whampoa-traktaten (1844) til at Yongzheng-keiserens forbud mot kristendommen ble trukket tilbake, og landet ble offisielt åpnet for misjonærer. Daoguang-keiserens påfølgende edikt (20. mars 1846) utvidet faktisk de konsesjoner som var gitt av Kangxi-keiseren i toleranseediktet av 1692. Tidligere hadde Qiying gått med på amerikanernes krav om rett til å kjøpe land for kirker og misjonsdrevne sykehus i de fem traktatshavnene. Så meget er skrevet om tidlige protestantiske misjonærer at man skulle anta at de spilte en vesentlig rolle i Kina allerede ved opiumskrigenes utbrudd. Men faktisk var de i mars 1839 bare tolv i tallet på kinakysten, og de opptrådte eller virket ikke alle som misjonærer engang men snarere som for eksempel embedsmenn og oversettere. De tolv var Abeel, Bridgman, Brown, Gützlaff, Lockhart, J. Morrison, Parker, Roberts, Shuck, Squire, Stanton og Williams. (Fem år tidligere hadde det kun vært syv, hvorav én kineser.) De katolske misjonærer var mer tallrike, men relativt «usynlige» for utenforstående observatører som bare hadde oversikt over de utenlandske miljøer i kystsonen. De betjente noen hundretusener katolikker. I alt var det i 1839 158 kinesiske eller utenlandske prester i Kina, utenom Macao. I mars 1839 var det 29 franske katolske misjonærer i landet, og i tillegg var det blant annet italienere, spanjoler, og portugisere (særlig i Macao) og kinesiske prester og ikke minst mange kinesiske "konsekrerte jomfruer" i virksomhet. Den sino-franske traktaten av 1846 ble av særlig betydning, og Frankrike oppkastet seg på grunnlag av den til protektor for all katolsk misjon. Ettersom det for tiden ikke var noen reelt konkurrerende fremmedmakt som kunne gjøre franskmennene rangen stridig (det portugisiske padroadosystemet var "de facto" blitt kraftløst) kunne franske koloniinteresser på et vis be sin konge Ludvig XVIII om å «videreføre» den kongelige proteksjon som «Solkongen» i sin tid hadde tilerkjent sine utsendte jesuittiske "matematiciens de roi". Etter forhandlingene kom det til forstemmelse da det ble oppdaget at den kinesiske oversettelsen inneholdt en setning som manglet i den franske original. Den franske prest som hadde assistert med oversettelsen hadde, formodentlig på eget initiativ, tilføyd en klausul om at "«de franske misjonærer kan erverve land i alle provinser og kan fritt bygge kirker»". Kineserne oppfattet dette som et tegn på misjonærenes aggressive metoder. a> før det ble brent, fotografi tatt av Felice Beato mellom 6. og 18. oktober 1860 Da keiser Daoguang døde, falt Qiying i unåde. Under Xianfeng-keiseren brøt det ut forfølgelser på nytt. Den franske presten Auguste Chapdelaine M.E.P. ble dømt til døden og døde etter tortur i Guangxi i februar 1856, og samtidig brøt det ut generell kristenforfølgelse i Tonkin og Annam. Keiser Napoleon III satte da inn franske styrker; de ble første gang Frankrike markerte at de ville bruke maktmidler for å forsvare misjonene. Britene hadde sine egne grunner til å sette inn styrker senere samme år, og i allianse med hverandre, med russerne og amerikanerne utkjempet de så den andre opiumkrig. Kina så seg tvunget til å inngå nye traktater i 1858, som åpnet en rekke nye traktatbyer. For det meste handlet de om annet enn religion. Men alle traktatene, fire i tallet, garanterte toleranse av kristendommen og satte ikke bare misjonærene men også de kristne under sine respektive fire beskyttelsesmakters protektorat. Misjonærer skulle også få reise inn i landets indre deler. Da det drøyde med den kinesiske ratifikasjon kom det til nye kamper og denne gang rykket franskmenn og briter inn i Beijing (1860) og plyndret og brente store deler av Sommerpalasset. Nye konvensjoner fulgte samme år, og i den nye sino-franske traktaten het det at de religiøse og karitative institusjoner som var blitt konfiskert under Kangxi-keiseren i 1721 skulle tilbakeføres til den katolske kirke via den franske minister (ambassadør) i Kina. I årene som fulgte inngikk også andre regjeringer traktater med Kina. De fleste av dem inneholdt lignende toleranseklausuler for misjonærer som 1858-traktatene (traktatene med Preussen (1861), Nederland (1863), Danmark (1863), Spania (1864), Belgia (1865), Italia (1866) og Portugal (1887). På denne måten endte både katolsk misjon og protestantisk (særlig anglosaksisk) misjon opp med protektoratssituasjoner der fremmede makter sikret deres bevegelsesfrihet og en rekke privilegier. Dette representerte et markant brudd med den metode som var anvendt av den gamle kinamisjon fra Matteo Riccis tid og fremover. Verken katolikker eller protestanter syntes å se noe problematisk i dette. Flere katolske misjonærer. I 1841 kom de første jesuitter tilbake. De tok ikke mål av seg å virke så langsdekkende som de hadde gjort tidligere, men begynte i Shanghai og Jiangnan og fikk etterhvert ansvaret for tilleggende områder. Etter 1826 var det ikke lenger noen europeere tilknyttet det keiserlige astronomibyrå i Beijing, og jesuittene måtte innse at med den nå regjerende keiser var de tider forbi. De gjorde ikke fremstøt for å gjeninnta sin gamle rolle der. De etablerte seg ved Paul Xu Guangqis grav i Sikawei i Shanghai og bygde opp et variert apostolat hvor det foruten sjelesorg også snart inngikk et stort bibliotek og et astronomisk observatorium. Lasaristene forsterket sine rekker (fra 1846 til 1849 med 52 nye prester), og dominikanerne i Fujian gjenoppbygde en rekke av sine gamle kirker og kapeller. Men det var fremfor alt det parisiske ytremisjonsselskap som gikk inn med tyngde, både i nord og i sør. På Formosa ble det på nytt satt i gang katolsk misjon i 1859. Ettersom øya helt frem til 1885 var del av provinsen Fujian, som dominikanerne hadde ansvar for, var også Formosa deres misjonsterritorium. Først nå kom de første kvinnelige ordener til Kina. De første ble "Søstrene av Saint-Paul-de-Cluny" (1846), og året etter kom "Vincentinerinnene" til Ningbo. I tillegg ble to nye kinesiske søsterordener grunnlagt; "Presentasjonssøstrene" (1855, Sikawei) og "Søstrene av Maria hl. hjerte" (1858, Mandsjuria). Dermed kom det for Kina så karakteristiske systemet med ugifte kvinners kirkelige innsats karitativt og kateketisk inn i nye former. Slikt arbeide utfør av dedikerte jomfruer eller enker hadde lang tradisjon i kinesisk katolsk kirkehistorie, og gikk tilbake til Candida Xus dager. Protestantisk misjon til traktatshavnene. Samtidig fulgte det første større innrykk av protestantiske misjonsselskaper. De måtte i motsetning til katolikkene i første omgang stort sett holde seg i traktatshavnene. De vendte det meste av sin oppmerksomhet mot litteraturspredning og bibelarbeid; et av deres største bragder var en gjennomarbeidet og fullstendig bibeloversettelse. En rekke protestantiske misjonsselskaper klarte å etablere seg i Kina rundt 1850, ofte etter mange års forberedelser. De viktigste var "London Missionary Society" som raskt var på plass i Hongkong og tre av de da fem traktatshavner, med ledende misjonærer som James Legge og John Stronach; "American Board of Commissioners for Foreign Missions"; de amerikanske prebyterianere, baptister og metodister; tyske misjonsselskaper tildels under Karl Gützlaffs veiledning; og engelske wesleyanere og presbyterianere. Det Norske Missionsselskab sendte en representant til Hongkong i 1847 men bestemte seg for å konsentrere sin innsats om Afrika. Det var Hans Palludan Smith Schreuder som tidligere hadde virket blant zuluene i Afrika. Gützlaff frarådet Schreuder å satse i Kina: Han ville ikke lykkes «på grunn av sitt ukinesiske utseende». Protestantisk bibelsamarbeid. Opphopningen av protestantiske misjonærselskap i Hongkong og fem traktatsbyer førte stort sett ikke til den indre konkurranse eller lokale kinesiske irritasjon som man kanskje kunne fryktet. Det var for det meste nokså store byer slik at man ikke tråkket i hverandres bed, og ettersom de fleste var av lignende pietistisk evangelisk bakgrunn var de stort sett enige om hva som var rett tilnærming. Det førte ikke i denne omgang til noen fordelig av arbeidsoppgaver, annet enn på ett område: Bibeloversettelen. Det var bare et fåtall av misjonærene som hadde lingvistiske forutsetninger til å oversette til litterært kinesisk, og de arbeidet i hver sine misjonsselskap. De engelske og amerikanske selskapene fant det derfor tjenlig å samarbeide. I 1843 bestemte de i Hongkong å fordele bibeldelene til oversettergrupper i hver sin by. Selv om dette ikke fullt ut lot seg gjennomføre (noen var raske, andre svært sene), slapp man overlapping og tidsspille. På et terminologimøte i Shanghai i 1847 løste de en rekke oversettelsestvister, men ikke alle. Baptistenes ønske om et ord for «dåp» som pekte tydelig mot neddykking var ett slikt problem. Verre var det med navnet for Gud (gresk: Θεός - "theos"). Der ble man ikke enige. At katolikkene for lang tid siden hadde landet på "Tiānzhǔ" (天主 - Himmelens Herre) synes overhodet ikke å ha vært retningsgivende, for uenigheten stod til slutt mellom "Shén" (神 - Ånd) og "Shàngdì" (上帝 - Den høyeste hersker). Da Bibelen var klar for setteriene lot man det rett og slett stå åpent, med det resultat at de bibler som ble trykket av britene fikk "Shàngdì" og de amerikanske bibler fikk "Shén". Også ordet for Ånd (Πνεύμα - "pneuma") i konteksten "Den Hellige Ånd" ble nærmest overlatt til trykkeriene. Det skulle bli bibeltrykkerienes virksomhet som skulle føre til at det begrep tilslutt fikk et klart «overtak». Gradvis vokste "Shàngdì"-utgavene i andelen av nyopptrykk (1894: Bare 11,6 % av de nye biblene hadde "Shàngdì", i 1908 var andelen 78,9 %, og i 1913 99,7 %). Det er hva gjelder dette oversettelsesspørsmålet fremdeles to versjoner av den protestantiske bibel i Kina. Da bibelpressene i Folkerepublikken Kina kunne settes i gang etter kulturrevolusjonen sørget man for å gå over til forenklede tegn, men både "Shén"versjonen 神 og "Shàngdì"versjonen ble videreført. Det ble på 1800-tallet etterhvert foretatt fem oversettelser av Bibelen i protestantisk regi. Særlig i fra midten av århundret var det en rekke dyktige oversettere i sving. En av de mest interessante var den amerikanske litauisk-fødte konvertitt fra jødedommen, Samuel Isaac Joseph Schereschewsky, anglikansak biskop av Shanghai. Taipingopprøret (1851-1864). Seglet til «Den fullkomne freds himmelske kongerike». I 1851 brøt Taipingopprøret ut i Sør-Kina. Den ble en av verdenshistoriens blodigste konflikter: kanskje så mange som 30 millioner livet. Oppstanden har sitt navn etter "Taiping Tianguo" ("Den fullkomne freds himmelske kongerike"), grunnlagt av opprørerne. Konflikten var en konfrontasjon mellom det keiserlige Kina under Qing-dynastiet og en sekt rundt Hong Xiuquan, en mystiker som var gått over til kristendommen. I 1836 hadde han under et besøk i traktatsbyen Kanton fått noen pamfletter om «Gode ord formaner tidene» forfattet av Liang A-fa, som var tilknyttet London Missionary Society. På dette og annet grunnlag som delvis må ha vært hentet fra hans egen fantasiverden, begynte han å utvikle en synkretistisk lære. Litt etter fikk han noen måneders trosundervisning fra en amerikansk baptistisk misjonær, Issachar Jacox Roberts, som han besøkte i Kanton. Han ble ved en misforståelse aldri døpt selv, men døpte selv folk rundt seg. Han prekte en lære han hadde utviklet av sosialutopiske tanker, egne mystiske åpenbaringer og elementer han hadde fått med seg fra undervisningen i Det gamle testamente. Hong Xiuquan dannet en sekt som fikk navnet «Selskapet for Shangdi-dyrkerne». "Shàngdì" var det navn som mange protestantiske misjonærer brukte om Gud, men det hadde også en religiøs resonans for ikke-kristne. Tilhengerne måtte kvitte seg med sine gudebilder, bekjenne sine synder og la seg døpe. Han vant seg sine tilhengere i en svært urolig periode, først blant hakkaer og miaoer, men etterhvert også blant vanlige kinesere. En antimandsjurisk stemning grep om seg, særlig i Sør-Kina, og det var her Hong fikk sine fleste tilhengere. Sekten utviklet raskt en militarisme på 1840-tallet, men da opprinnelig rettet mot bandittuvesenet. Men myndighetene begynte å forfølge sekten. Dette var gnisten som utløste opprøret. De begynte med geriljakrigføring, etterhvert utviklet det seg til regulær krig. Opprøret tok til i provinsen Guangxi; de keiserlige styrker gikk til angrep, men ble slått tilbake. I august 1851 proklamerte Hong opprettelsen av "Den fullkomne freds himmelske kongerike" og seg selv som dets "himmelske konge". Opprøret bredte seg nordover med stor hastighet. Til å begynte med feiltolket endel protestantiske misjonærer Taipingopprørerne. De var forsåvidt selv i havnebyene, og lenge avskåret fra direkte kunnskap om sekten. En stund betraktet de den som en gyllen anledning til å spre kristendommen, og satte igang bibelpressene i håp om å spre én million nytestamenter i de områdene opprørerne kontrollerte. (På langt nær så mange ble trykket.) Det var betydelig interesse blant protestantiske misjonærer for fenomenet. Her var en gruppe som bekjente seg til Gud og Jesus, kjente Bibelen og publiserte egne bibelkommentarer. De praktiserte voksendåp, og hadde muligens en slags nattverd.. De kuttet ut studiet av de konfucianske klassikere og foreskrev bibelstudier istedet, de forbød fotbinding, fremmet monogami, og forbød opium, gambling, tobakk, alkohol, polygami (inkusive konkubinat), slaveri og prostitusjon. Blant katolikkene var det ingen lignende interesse. For det første hadde de mer førstehånds kjennskap til sekten ettersom de var representert i innlandet selv, og merket at sekten var anti-katolsk. Gudsnavnet "Shàngdì" gav ikke opphav til noen misforståelse heller, ettersom det ordet ikke var i bruk blant katolikker (var blitt forbudt av paven i 1715), og i den grad man mente det var kristentro i sekten så var den protestantisk. Den protestantiske velvilje snudde nokså raskt så snart man ble bedre kjent med sektlederens lære og liv, og den brutalitet sekten fór frem med. Én utsending kom tilbake fullt overbevist om at Hung var en gal mann. De fant ut at Hung var av den oppfatning at han og Jesus var brødre (sønner av Maria). De var da også snare med å informere de vestlige konsesjonsmakter om sektens vesen, og vestlige styrker hjalp til med å slå ned opprøret. Taipingopprøret hadde forskjellige følger for katolikker og protestanter. Protestantene holdt til i traktatsbyene, og det var bare når opprørerne erobret Ningbo i 1860 og 1861 at man ble noe hindret. Men i 1862 var den krisen over. Langt verre var det for katolikkene som fantes innover i landet. De fikk lide fra begge sider. De ble for det meste dårlig behandlet av taipingerne (blant annet for deres «billeddyrkelse»), og flere prester og hundrevis av troende ble drept av dem i Nanjing, Yangzhou, Jinjiang og Hangzhou. For Qing-myndighetene var imidlertid alle katter grå; de så ikke annet enn nyanser mellom katolikker og taipingere og utstedte like så godt antikatolske dekreter. Katolikker ble arrestert enten som taipingere, eller for sikkerhets skyld. Antagelig skyldtes deres henrettelse av en fransk prest i Guangxi en kobling til taiping, og det var også derfor at korset på Beijings da eneste kirke ble beordret nedtatt. Stabilere forhold mellom Kina og de utenlandske makter. Etter den andre runden med traktater var det storpolitiske forholdet mellom Keiserriket og Vesten relativt stabilt i nesten førti år. Det var imidlertid friksjoner, og kriser kom og gikk. I 1875/76 førte Margary-affæren nesten til krig mot Storbritannia, og i 1879 ble stridigheter mot russerne såvidt avverget. I 1884-85 var det faktisk krig mot Frankrike. Kina tapte terreng og noen territorier til fremmede makter: Burma og Tonkin ble hhv. britisk og fransk, russerne sikret seg trans-Ussuri-regionen og deler av Ili. Vestlige kanonbåter patruljerte kystene og nedre Chang Jiang. I forhold til Japan tapte også Kina: Først tributtområdet Loo Choo-øyene, og i 1895 Formosa og Pescadorene. Samme år mistet Kina det siste landet hadde igjen av innflytelse over Korea. Grunnet Chefoo-konvensjonen (1876) ble reiser i Kina sikrere, også for misjonærene, og nye kystbyer ble åpnet for utenlandsk bosetning. Under de relativt stabile årene mellom 1860 og 1897 kunne protestantiske og katolske misjonærer etablere eller utbygge arbeid i stadig flere deler av landet. For katolikkene, som kunne bygge på århundrelang erfaring, innebar det en sterk vekst på gammel og ny misjonsmark. For protestantene, som hadde kortere fartstid, var dette fortsatt en pionerperiode. Selv om dette var relativt stabile år, kom det også tidvis til forfølgelser. Det var katolikkene som ble rammet. Tianjinmassakren 1870. Tianjinmassakren den 21. juni 1870 var uten sammenligning det mest dramatiske angrepet på katolisismen etter opiumskrigene og før bokseropprøret. De endelige dødstall kom opp i 30-40 kinesiske katolikker og 21 utlendinger. Befolkningen i Tianjin hadde mange og tildels gode grunner for å mislike franskmennene, men i den folkelige fantasi var det mistanker mot vincentinerinnene, en nonneorden som drev et hjem i byen for foreldreløse barn som ble det store fokus. Det løp rykter om at nonnene drepte barna, og at de fikk medhjelpere til å kidnappe barn som de så kjøpte. Antikatolske mandariners forfatterskap spilte en viktig rolle for at slike rykter fikk grobunn. I lange tider hadde det kommet skrifter som understreket at kristendommen var uforenlig med kinesiske verdier. Mange hevdet at denne vestlige religion bare var en korrumpering av buddhismen, og ikke hadde noe av verdi å tilføre det konfucianske Kina. Denne polemikken fikk en skarpere brodd fra 1860, og landet ble oversvømmet av pamfletter som tok direkte sikte på å oppflamme følelsene. Én av de traktatene var "Bi xie ji shi" («Fakta som avverger heresi»). Her ble det spilt på at det kinesiske uttrykket for katolisisme, «Den himmelske herres religion», er lydlig likt «grynt fra den himmelske gris», ved at Jesus ble fremstilt som en gris. Teksten forteller at Jesus ble korsfestet fordi han forførte Judeas lederes hustruer og døtre, og til og med kongens konkubiner. På korset utstøtte han høye rop, ble forvandlet til en gris og døde. Det fortelles at de utenlandske misjonærer fjerner fostre og morkate fra gravide kvinner, klemmer øynene ut av konvertittene og bruker dem i alkymi, og forfører kinesiske kvinner. Selv om bakmennenes siktemål nok var generelt antivestlig, var det især den katolske kirke og katolikkene som ble rammet. I tiårsperioden 1860-1870 ble over 50 tilfeller av konkrete gjenstand for diplomatisk oppmerksomhet, men på lokalplan i landet kan det ha dreid seg om tusenvis av episoder. Den klart verste var i Tianjin: Nonnene som ble anklaget for overgrepene mot barnehjemsbarn fikk klærne revet av seg, ble voldtatt, fikk brystene skåret av og øynene gravd ut før de til slutt ble brent levende. Franske krav om reparasjoner førte til at 18 kinesere ble halshugd, 25 andre ble dømt til hardt straffearbeid ved grensen, og skadeserstatninger og reparasjoner på sammenlagt 492 500 tael. Det franske protektoratet og Vatikanets motstand. Som nevnt førte traktatene av 1844, 1858 og 1860 til at de katolske misjonærer og deres troende kom under fransk beskyttelse. Frankrikes motiv for dette protektoratet var neppe noen iver for kristentroen, men snarere prestisje og makt. Selv når Frankrike selv ble styrt av anti-kirkelige lover holdt man fast på protektoratet i Kina, og støttet misjonene meget mer iherdig enn Portugal hadde gjort under patronatstiden. Protektoratet utstedte reisepass for misjonærer som dermed slapp å reise "incognito" i innlandet. Det franske påtrykket førte til at da Kina fornyet de keiserlige lover "(Daqing lüli)" i 1870, var alle dekreter som la restriksjoner på kristendommen fjernet, og når det skjedde overgrep i provinsene grep faktisk regjeringen inn slik at myndighetene i provinsene ikke forsømte seg men grep inn. I Beijing fikk den katolske biskop Mouly i 1861 tilbake den gamle katolske kirkegård, og kirketomtene der de fire klassiske kirkene hadde stått: Sørkirken (den eneste som ennå var intakt), Nordkirken, Vestkirken og Østkirken. De tre siste kirkene stod gjenreiste hhv. i 1866, 1867 og 1884/1890 (ombygging ble nødvendig). Frankrike så på sin protektoratsrolle som videreføring av en stolt historisk rolle som var vokst frem fra 1500-tallet i forhold til de kristne i de overveiende muslimske områder i Levanten. På 1800-tallet måtte kommunikasjonen mellom Pavestolen og Konstantinopel, og mellom Pavestolen og Beijing, løpe via Paris. Frankrike fastholdt på denne rolle trass i protester fra Vatikanet. Den rettslige basis for dette opplegget i forhold til Kina avledet franskmennene av Tianjin-traktatene (1858 og 1860) og Beijingkonvensjonen (1860). De franske misjonærer selv var for det meste varme tilhengere av protektoratet. Når andre land forsøkte å hevde lignende rolle overfor de sine, møtte de motstand fra Frankrike. Bare Russland hadde i første omgang en lignende rolle, men bare overfor sine egne. Slik måtte for eksempel biskopen av Macao be den franske legasjon om at en portugisisk misjonær som skulle til Hainan om at vedkommende fikk fransk pass (1876). Da den spanske minister i Beijing hadde prøvd å overta protektorrollen overfor spanske misjonærer i 1868, protesterte de og fikk beholde sine franske pass. I 1880 kontaktet Guangxu-keiserens regime paven og sa at hans representant ville være hjertelig velkommen i Nanjing og ville få nyte diplomatisk rang ikke lavere enn de andre som var akkreditert til den kinesiske regjering. Mange forberedelser ble gjort, og Vatikanet bestemte seg også for hvem de skulle sende. Men det ble ikke noe av på grunn av de sterke franske protester om at dette ville krenke deres rettigheter og privilegier. Frankrike truet også med å hjemkalle sin ambassadør fra Roma, og hintet at man dessuten kunne fristille seg fra konkordatet mellom Paven og Frankrike, som var det eneste rettsinstrument som beskyttet de katolske ordenssamfunn mot tidens franske antiklerikalisme. Vatikanet lot da sitt kinainitiativ falle, men gjorde det klart at dette ikke innebar noen anerkjennelse av det franske protektoratet i Kina. Dette var ikke første gang det var diplomatiske kontakter mellom pave og keiser. Allerede Giovanni da Pian del Carpine var pavelig utsending (1246) til hoffet, og det innledet en rekke diplomatiske sendeferder frem til Yuan-dynastiets undergang i 1371. Matteo Ricci hadde status som pavelig utsending rundt år 1600, og det var ofte diplomatisk kontakt frem til 1742. Det var flere ting som var bakvendt med det franske protektoratet fra 1880-årene og utover, i tillegg til at det brukt av fransk utenrikspolitikk for å fremme franske kolonialinteresser og til å stikke kjepper i hjulene for Pavestolens og Qing-dynastiets interesser for diplomatiske forbindelser og samarbeid. I Kina var protektoratet ivrig etter å hegne om de kristne misjonærers oppbygging av skolevesen, men hjemme i Frankrike innførte man i 1882 en skolelov som (i tillegg til å gjøre grunnskolen obligatorisk) foreskrev en rent laisistisk skoleundervisning, altså motbeidet det kirkelige skolevesen. For ikke å snakke om i 1905 da nye lover gjorde hele det franske statsskikk laisistisk: Patronatet ble fortsatt håndhevet. Et lignende inkongruens mellom hjemme og ute rådet i tysk politikk. Mens kansleren Otto von Bismarcks innenriks religionspolitikk lenge var preget av den sterkt antikatolske Kulturkampf (kulturkamp) som tvang en rekke presteordener som for eksempel de tyske Steylermisjonærene til å legge sitt hovedkvarter og sitt seminar til steder rett over grensen til Nederland, var han fra 1880-årene i sin kolonipolitikk svært oppsatt på å utøve et protektorat over de samme ordeneres misjonsarbeid i tyskdominerte deler av Shandong og i øvrige tyske kolonier som i Togoland. Protestantisk misjon innover i landet og på Formosa. Med de siste traktatene ble dørene åpnet for de protestantiske misjonærer som ventet i traktatbyene til å trenge innover i landet. For det første ble antallet traktatsbyer forøket, og noen av de nye byene var elvebyer, som Hankou, Jiujiang og Zhenjiang. Flere slike innlandsbyer ble lagt til fortløpende, helt frem til Qing-dynastiets fall. For det andre ble det organisert misjonsarbeid for det øvrige innlandet. Viktigst i denne sammenheng ble den britiske misjonæren Hudson Taylor, som i 1865 opprettet "China Inland Mission". I tillegg til det arbeidet som ble foretatt i egen regi, bidro selskapet til å utpeke og fordele nye misjonsområder til andre misjonsselskaper som fulgte deres eksempel. Protestantene kom også i gang på Formosa i 1860-årene; misjonen gikk trått i flere år men skjøt så fart, med etablering av skoler og sykehus. En lokalt utbrudd av misjonshat i 1868 rammet både både katolikker og protestanter; mest dramatisk var det når de taiwanske angripere og skar ut og spiste en av de kinesiske kristnes hjerte, fordi de trodde at de dermed ville få del av hans mot. Men når det er sagt, var ikke brodden rettet mot sosial innsats som for eksempel helsevirksomhet (som man satte meget høyt), men snarere mot et formentlig interessesammenfall med vestlige politiske og økonomiske interesser. Den protestantiske misjon var også i ferd med å opparbeide seg en svært tallrik ekspertise på kinesisk kultur som tidligere bare var tilstede hos de få. De protestantiske misjoner satset også stort på skoler, mange av dem fikk vokse seg opp til å bli "college"r rundt eller etter århundreskiftet, og noen ble senere universiteter av amerikansk modell. Denne satsningen avtegnet tegnet seg særlig fra 1880-årene. Disse skolene spilte også sin rolle ved å berede grunnen for overgangen fra et tilstivnet Qing-styre til en moderne republikk. Baptistmisjonæren Timothy Richard tok ledelsen for opprettelse av et universitet for provinsen Shanxi, her var imidlertid det statlige engasjement og styreformen slik at det ikke ble et egentlig kristent universitet. Det begynte på sett og vis i 1844: En skole de amerikanske presbyterianerne startet da i Ningbo vokste, flyttet, og utviklet seg til «Hangchow Christian University». Andre lignende historier gjelder «Fukien Christian University» (Fuzhou 1915), «Ginling College» (Nanjing 1915), «Huachung Christian University» (Wuchang 1924), «Hwa Nan College» (Fuzhou), «Lingnan University» (Guangzhou), «Methodist Nanking University», «St. John's University (Shanghai)», «Shanghai University» (1906), «Shantung Protestant University (Cheeloo)» (1904, etterhvert i Jinan), «Soochow University» (1911) «West China Union University» (1910, etterhvert i Chengdu) og «Yenching University» (Beijing 1919). For noen misjonærer var sinifiseringen av misjonen et sentralt anliggende. Den amerikanske hollandsk-reformerte John Van Nest Talmage ba allerede i 1856 om å få organisere et "«classis»" (presbyterat eller forstanderskap) bestående av kinesere. Det fikk han ikke lov til av sine arbeidsgivere i hjemlandet, noe som opprørte ham - og han gjorde det til slutt likevel. Det var et viktig skritt, men det fikk ikke de store ringvirkninger. Det oppsto også noen protestantiske misjonsforetak ledet av kinesiske pastorer. Et interessant eksempel er pastor Xi (Hsi), en tidligere opiumsavhengig og tilhenger av den daoistiske sekten "Den gylne pilles religion". Kurert fra sin opiumsavhengighet og omvendt til kristen tro fikk han særlig i 1880- og 1890-årene en meget sterk tilstrømning i og rundt det sultherjede Shanxi, ikke minst blant opiumsavhengige og drukkenbolter. De to første norske kinamisjonærer, frikirkelutheranerne Anna Sofie Jakobsen og Sofie Reuter fra Christianssand og utsendt av China Inland Mission, havnet i det engelske misjonærmiljøet som bygde seg opp i utkanten av pastor Xis arbeide. Også andre nordmenn reiste ut gjennom China Inland Mission, som for eksempel brødrene Ole og Ole S. Næstegaard. De første norske misjonærer som stod i norske misjonsselskapers tjeneste kom i helt på tampen av det 19. århundre. Aller først var Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund, grunnlagt 1891. De første misjonærne kom til det som skulle bli deres misjonsmark, områdene rundt Laohekou i Hebei, i 1894. Området ble valgt særlig fordi ingen annen protestantisk misjonsorganisasjon virket der. Etterhvert utvidet de virksomheten slik at det også rakk inn i de sørvestlige deler av naboprovinsen Henan i nord. Misjonens første menighet ble organisert i 1898. I 1900, samme år da Bokseropprøret flammet opp, sendte Det Norske Missionsforbund sine første misjonærer. En rekke norskfødte og norsktalende misjonærer også kommet til Kina i det samme tiåret, utsendt av norsk-lutherske misjonsselskaper i Minnesota i deres nye hjemland USA. ..Bokseropprøret og de kristne (1899-1900). Sent 1899 kom meldinger om bander og hemmelige selskap som gikk løs på vestens mennesker og kristne kinesere. En av de første og viktigste av dem som gjorde seg bemerket fikk av de vestlige navnet "bokserne" (navnet "Yìhétuán" betyr omtrent "de i rettskaffenhet forente nevekjempere", noen av gruppene drev trening som kan minne om Tai Chi, og et av de mange bannere som ble ført hadde en rød knyttneve). Det dreide seg om en utvikling av de samme bevegelser som stod bak misjonærmassakrene i 1895. Utbruddet i 1899 kom i Shandong, men spredte seg raskt til omliggende provinser, særlig vestover til Shanxi og nordover til Zhili med Beijing og Tianjin. Bakgrunnen for opprøret var svært sammensatt. Blant faktorene som gjorde seg gjeldende var det en rekke som ikke hadde noe direkte med misjonen å gjøre, men det var også endel forargelse over rettstvister med misjonærer som på grunn av rettsprivilegier noen ganger kunne føres etter utenlandsk rett. Det var også irritasjon over misjonenes erverv av eiendom i landets indre, endel misjonærers forbud mot mange gamle kinesiske ordninger og skikker, og mot de kristne som sluttet seg til det som mange kinesere oppfattet som en samfunnsdestabiliserende lære. Utlendingers, deriblant taktløse misjonærers, reelle eller innbilte krenkelser av kinesiske fornemmelser var også en faktor. Mange tok anstøt av kristne skikker som de som regel ikke forstod men misforstod eller propagandisk fortegnet på det groveste. En bokserpamflett som går hardt ut mot kristne. Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen Cixi arresterte sin nevø, den unge keiseren Guangxu, fant bokserne anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte. Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shandong, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi, Jilin, Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den 1. juni 1900. Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian. Selv om opprørerne var generelt antivestlige, var de altså i særlig grad antikristne, og det er klart at den kristne tro var et selvstendig hatobjekt, ikke kun en følgevirkning. De fleste dødsofre var kinesiske kristne (mest katolikker; dem var det flest av også, for provinsen Zhili var et hovedområde for kinesisk katolisisme). Det gikk også svært hardt ut over utenlandske misjonærer. "China Inland Mission" og "Christian Mission Alliance" mistet flest folk blant de protestantiske misjonsselskap, med særlig mange misjonærdrap i Baoding (Zhili) og Taiyuan (Shanxi). Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne. a>, som lå inne i et muromgitt «katolsk bykvartal», var gjenstand for langvarig beleiring av bokserne. Den var den eneste katolske kirken i Beijing som ikke ble ødelagt av bokserne. I hvilken grad opprøret også var anti-mandsjuisk, krever et mer nyansert svar. På den ene tiden var mange opprørere fiendtlig til Qing-dynastiet, som tross alt ble betraktet som utenlandsk, for dets korrupsjon og manglende kraft til å motstå utenlandske makters virksomhet, men samtidig fikk opprørerne tidlig underhåndsoppmuntring og -støtte fra regionale og sentrale Qing-myndigheter, og under beleiringen av den katolske Nordkirken i Beijing fikk Qing-styrkene fra hoffet tillatelse og oppfordring til å støtte og direkte delta i fremstøtene. Under opprøret ble minst 48 katolske misjonærer og ca 30 000 kinesiske katolikker drept. I Shandong ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10 000 kristne fordrevet. Protestantenes tap var 186 misjonærer (medregnet 53 misjonærbarn) og 1 912 kinesiske protestanter. 222 kinesiske ortodokse kristne ble også myrdet. Katolikkene hadde sine største tap blant de troende i Chihli og Shandong, mens 85 % av de protestantiske tap i misjonnærfamilier var i Shanxi. I det sørlige Shanxi ble også avdøde Xi Shengmos kinesiske protestantiske sekt så godt som utslettet. Av de 186 drepte protestantiske misjonærfamilier var 98 britiske, 56 skandinaviske, og 32 amerikanske. Herjingene kan eksemplifiseres med et par skildringer fra området rundt Taiyuan, der den antikristne Yu Xian var innsatt som visekonge. Den 1. juni ble 22 protestanter drept på grusomt vis i Fanshi, noen ved å bli brent levende. Det lokale kapellet ble satt fyr på, og bokserne tok så dets pastor, Zhou Yongyao, bandt ham og kastet ham levende inn i flammene. Noen timer senere kom de over en annen kristen, Gao Zhongdang, slo ham lhelseløs og bar ham med seg til det fremdeles brennende kapellet og kastet ham inn. Yu Xian dirret av sinne og slo biskopen to ganger med knyttneven, og ropte: «Drep dem! Drep dem!». Soldatene stormet inn og trakk dem straks ut av hoffsalen. Biskop Grassi ga gruppen absolusjonen, før han og biskop Fogolla ble drept av Yu Xian selv med et sverd. Soldatene slaktet ned de andre med sine sverd, først misjonærene, så seminaristene og seminarstaben. Drapene ble utført med mer eller mindre grusomhet, alt etter soldatenes ferdighet med sverdet og sverdets skarphet eller sløvhet, og det hatet som drev dem. Imens ventet søstrene på at det skulle bli deres tur. De tok av seg slørene og la dem over øynene, og slik blottet de sine nakker slik at soldatene skulle treffe dem med sverdene. Søster Maria della Pace istemte "«Te Deum»" og de andre falt inn og sang videre inntil sangen stilnet da den siste ble drept. I alle de nordlige provinser ble mange kirker ble brent ned, i Beijing Sør-, Øst- og Vestkirkene, og i forbindelse med massakrene av nonner og prester ved hospitalet ved Zhalan ble også dette gravfeltet tilført store skader. I august 1900 kom en internasjonal styrke på cirka 45 000 mann utlendingene til unnsetning. Åtte-nasjoners-alliansen besto av Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn. Bokserne hadde fra da av ingen sjanse; opprøret ble knust, de siste restene av det ebbet ut i 1901. I Beijing under bokseropprøret hadde en av de norske misjonærer, Ole Næstegaard, sett sin misjonsstasjon bli nedbrent. Det er åpenbart at han ble mentalt forvirret. Han tok tilflukt i den beleirede britiske legasjon, men oppførte seg så besynderlig at han ble holdt under bevoktning. En natt klarte han å snike seg ut derfra og flykte over til kineserne. Han skal ble mentalt forvirret, og gav informasjoner til bokserne som nesten bragte katastrofe over utenlandske misjonærer. Men etter opprøret ble han ikke straffet idet man innså hva slags mental tilstand han var i. Han ble året etter, i 1901, sendt tilbake til Norge av den svensk-norske konsul i Shanghai. Bokserprotokollen. Syv nasjoner hadde samarbeidet for å slå ned bokseropprøret. Etter dette var Qing-keiserdømmets dager talte. I september 1901 måtte kineserne underskrive Bokserprotokollen, som bestemte at de blant annet måtte betale 333 millioner dollar i skadeserstatning, og restituere gammel konfiskert eiendom. Dessuten fikk utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt leide i landet. Én av bestemmelsene foreskrev at de hovedansvarlige for overgrepene og forbrytelsene skulle straffes, og det førte til at provinsguvernørene Yu Xian ble halshogd og Li Bingheng degradert. Misjonærene, i alle fall protestantene, synes å ha istemt. Skadene var store, og kirkene fikk skadeserstatning. For eksempel fikk den katolske kirke i Shanxi 2,25 mill. tael og et stort kollegium i Taiyuan som vederlag for at den store domkirken der og andre bygninger var blitt ødelagt. Biskop Favier i Beijing aksepterte kompensasjon for ødelagte bygninger, men intet for tapte menneskeliv. De nedbrente Sør- og Østkirkene ble gjenoppbygd og åpnet i 1904, med Vestkirken tok det åtte år til. Moderniseringen av samfunnet som så fulgte, gav seg også utslag i undervisningsvesenet, der kirkene engasjerte seg sterkt, særlig protestantene men også katolikkene. Landets første katolske universitet, Aurorauniversitetet, ble opprettet av jesuittene i Shanghai i 1903. Senere fulgte Ingeniør- og handelsuniversitetet i Tianjin (1922, kalt Tsinku-universitetet fra 1948) og Fu Jen-universitetet i Beijing (1925). Det ble også åpnet flere utdannelsesinstitusjoner for religionslærere, prestestudenter og søstre, og helsestasjoner og sykehus. Særlig den katolske kirke hadde sterk tilstrømning, og kunne registrere nesten en fordobling fra ca 720 000 ved århundreskiftet til 1 431 000 troende i 1912. Nær en tredjedel var i eller nær provinsen Zhili, og deretter fulgte Jiangsu, Sichuan og Shandong. Tallmessig svakest stod katolisismen i Heilongjiang og Gansu I disse tallene er ikke katekumenene medregnet, som talte over 400 000. Protestantene økte proporsjonalt sterkere enn katolikkene, men fra et lavere utgangsnivå. I 1900 var de rundt 85 000, og i 1914 ca. 235 000, nesten en tredobling. Selv om protestantenes uensartethet og de ekstra statistiske usikkerhetsfaktorer det gir, kan ikke tallene eller tendensen være langt fra virkeligheten. Fremdeles holdt Frankrike fast på sitt protektorat over misjonene, selv etter at det laisistiske Frankrike gav seg selv en lov i 1905 og skille mellom kirke og stat. Tyskland og Italia misunte franskmennene denne særstilling, og Pavestolen var slett ikke glad for det. Mange av de franske misjonærer syntes at det var i sin skjønneste orden; et særlig ekstremt fransknasjonalt eksempel ble gitt av den apostoliske vikar av Zhejiang, med sete i Ningbo, biskop Paul-Marie Reynaud C.M., som i 1901 talte om «Frankrike i Zhejiang» og «Zhejiang i Frankrike» ut fra en tidligere fransk militær intervensjon der. At Zhejiang faktisk var kinesisk område, syntes ikke å spille noen rolle for biskopens vurderinger. Republikken Kina ønsket i 1918 å opprette diplomatiske forbindelser med Pavestolen, men Frankrike protesterte da så ettertrykkelig at det hele ble forpurret for den omgang. Frankrike ønsket å beholde protektoratet: Det var et system som i meget i praksis gjorde den franske ambassade i Beijing til viktigere i en rekke spørsmål enn paven i Roma. Misjon og stormakter. Mens kristendommen tidligere hadde en prestisje blant kineserne som ble forsterket av den vitenskap og kultur den representerte, som under Kangxi-keiseren, var den nå assosiert med vestmaktenes maktapparat. Det skyldtes også den store tilstrømningen av misjonærer. Det var nå særlig protestantene som var synlige, med 6 500 misjonærer i 1920 (katolikkene hadde samtidig 3 000 utenlandske prester, søstre og lekmisjonærer, og med et større antall kinesiske prester osv. og deres større/tynnere spredning utover landet fremsto de som noe mindre «truende» for de nye anti-kristne bevegelser som var et storbyfenomen). Særlig de amerikanske misjonærene gjorde seg sterkt gjeldende, med et relativt sterkt nærvær i traktatsbyene og med mange nye høyere skoler. De norske protestantiske misjonærer derimot hadde sine misjonsmarker inne i landet og bidro ikke noe særlig til å vekke anti-kristne byakademikeres uro. a>. Den er Kinas største kirke. Nye katolske ordener. Under disse årene ankom en rekke nye katolske misjonsordener, og de allerede eksisterende ble kraftig forsterket. De nye var presteordnene "Salesianerne" (1902, Guangdong) og "Parmamisjonærene" (1904, sørlige Henan) og søsterkongregasjonene "Helligåndsøstrene" (1902), de fransk-kanadiske "Søstrene av Maria uplettede unnfangelse" (1909, Guangzhou) og "Fransiskanersøstrene av Egypt" (1915, nordvestre Hubei). Blant de nye misjonærer som ankom, var belgieren Vincent Lebbe, som skulle bety meget for fremmet av en ny misjonsbevissthet som så det som maktpåliggende å gjøre kirken mer kinesisk og unngå alt som kunne vekke inntrykk av at kristne var kolonialherrenes håndlangere. Han kom til Beijing i 1901. Katolsk bibelarbeid. I det moderne Kina oversatte og utgav Den katolske kirke Bibelen på kinesisk lenge etter at de protestantiske kirker hadde gjort det. Men noen kinesiske katolske akademikere tok fatt i oversettelsesoppgaven tidlig på 1900-tallet. Li Wenyu utgav "Xinjing Shiyi" (Adnotasjoner fra Det nye testamente) i Shanghai i 1907. Xiao Jingshan (Joseph Hsiao) oversatte "Xinjing Quanji" (Det nye testamentets samlede verker), og den ble utgitt i Xianxian i 1922. Men selv om katolsk kinesisk bibelarbeid hadde sin begynnelse helt tilbake på 1500-tallet, skulle det vare helt til 1968 til en fullstendig katolsk bibel forelå. Den var resultat av et samarbeid ledet av fransiskaneren Gabriele Allegra. Han hadde påbegynt det under annen verdenskrig, og arbeidet ble sluttført i Hongkong. ... Forsterket protestantisk misjon. Fra protestantisk side ankom også en rekke nye aktører på misjonsmarken under disse årene. I 1900 skal 61 protestantiske misjonsselskap ha virket i landet, fra alle hovedretninger innen protestantismen. I 1906 var tallet økt til 67, og i 1919 til 130. Det kan tenkes at dette antallet ligger noe for lavt; enkelte mindre grupper kan ha blitt oversett av forskerne. En stor del av de tilkommende protestantiske misjonærgruppene (men ikke alle) la vekt på å etablere seg i "xiàn" (县, fylker) som ikke hadde noen protestantisk misjon fra før. I 1920 var det således kun 106 av Kinas og Mandsjurias i alt 1 704 fylker der det ikke var noe form for protestantisk misjonsvirksomhet. Noen få av de nye gruppene, kanskje litt tilfeldige, nevnes i tabellen ved siden av. Skandinavisk misjon ble ikke bare styrket med nye misjonsselskaper, men også med forsterket innsats fra dem som allerede var ankommet. Under bokseropprøret hadde alle Det norsk-lutherske Kinamissionsforbunds misjonærer unntatt én reist fra Kina, men høsten 1901 kunne de vende tilbake. Og i 1902 sendte forbundet ti nye misjonærer for å forsterke sin stab ved misjonene i det nordvestlige Hebei og sørvestlige Hunan, og åpnet i de følgende år en rekke nye misjonsstasjoner. Marie Monsen og Knut Samset kom på den tiden. I 1909 kom legemisjonæren Tønnes Frøyland, som bygde et sykehus i Laohekou og ble drept av en røverbande i 1914. Arbeidet på deres felt, særlig i Hunan-delen, ble også forsterket av amerikanske lutheranere sendt av "The Board of Foreign Missions of the Lutheran Church in America". Det samarbeidende amerikanske "Hauge Synodes Kinamission", som nesten utelukkende hadde utvandrede norskfødte eller norsk-amerikanske misjonærer på sitt felt som grenset til Kinamissionsforbundets i øst, styrket også sitt nærvær i Hubei og i Henan. Svenska Missionsförbundet utvidet fra tre til syv misjonsstasjoner i Hubei, og deres amerikanske søsken "The Swedish Evangelical Mission Covenant of America", som arbeidet i samme provins, gjorde det samme. Det Danske Missionsselskab, som fra 1896 hadde virket i det sørlige Mandsjuria, utvidet slik at de hadde stasjoner i alle tre Mandsjuriaprovinsene. "China Inland Mission" fortsatte å befeste sin fremskutte stilling, også etter stifteren Hudson Taylor trakk seg tilbake (1903) og døde (1905). Den spredte sin virksomhet til nye områder (dvs "okkuperte" tidligere "uokkuperte" områder, en ordbruk som på datidens engelsk kunne være grei nok - «opptatt» "(occupied)" av andre misjonsselskaper - men som senere ble tatt opp som krenkende og bevis på kolonoalistisk mentalitet fra kinesiske nasjonalisters side) og åpnet 52 nye stasjoner før 1911. Veksten fortsatte også etterpå, bare litt langsommere. De trengte helt frem til Urumqi i vest og til grensetraktene til Tibet i Sichuan og Gansu. Nordiske misjoner koordinerte med "China Inland Mission", og slik var det at Det Norske Missionsforbund fikk sitt felt i Longjuzhai i Shaanxi (1903) og øvrige skandinaver utvidet eller begynte sitt arbeide. Den sterke innsprøytning av misjonærer til Kina hadde også den side at det er vanskelig å ha forbedringer både av kvantitet og kvalitet samtidig. Ikke alle var så godt utdannet. Noen mener at dette først og fremst var et problem på protestantisk side. Andre misjonshistorikere istemmer i at den teologiske utdannelse den gang kunne være svak i den protestantiske misjon, men at dette også tildels var tilfelle blant katolikkene. Med YMCA gjorde forkjemperne for "«The Social Gospel»" sitt definitive inntog innen amerikanskinspirert protestantisme i Kina. De senere kinesiske YMCA-ledere gjorde sitt for å sinifisere denne teologiske retningen ved å bringe den i samklang med enkelte konfucianske verdier. Manchu-keiserdømmet opphørte reelt i 1911 da det ble innsatt et republikansk styre, skjønt den siste keiser fortsatte som «ikke-regjerende», med unntak av noen få dagers restaurasjon i 1917. For noen år kunne det virke som om tingenes vante tilstand skulle fortsette, om enn under nye ledere. Men med «den litterære revolusjon» i 1917, da blant annet det gamle skriftspråket måtte vike for det mål som ble brukt i vanlig dagligtale brast for godt de demningene som hadde holdt utviklingen tilbake. Nå ble nye og radikalt forskjellige ideer kjent meget raskere og opphevet uigjenkallelig den gamle konfucianske statsideologis monopol. Lutheranerne vil samle seg. I 1920 ble Kinas lutherske kirke ble formelt opprettet. Samlingen skjedde etter en prosess som hadde vart i tretten år. Det begynte med to misjonskonferanser i 1907 og et møte i 1908. Ifølge en oversikt som ble offentliggjort da var det på det tidspunkt 25 misjonsgrupper med luthersk bakgrunn som virket i Kina. Bokseropprøret i 1900 og andre begivenheter bidro til at man mente at det ville være nyttig om de forskjellige lutherske gruppene forente seg i en eneste organisasjon for å kunne virke mer effektfullt i Kina. Ankomsten av ytterligere lutherske misjonsselskaper til Kina etter 1907, som "Evangelical Lutheran Mission for China" (1913), "Den lutherske frikirkes misjon" (1917) og "Svenska kyrkans mission" (1918) aksentuerte behovet fot en nasjonal luthersk union. I 1915 ble det dannet en midlertidig komité for Kinas lutherske kirke, og den tok fatt på siste etappe, opprettelsen av en eneste nasjonal kinesisk kirke. Under det annet ULC-møtet i 1917 ble alle forberedelser, deriblant utkast til konstitusjonene, ferdigstilt. Kinas lutherske kirke ble formelt opprettet den 22. august 1920 i Jigongshan i Henan og dens første generalforsamling trådte også sammen der. Til å begynne med var det bare fem lutherske misjonsgrupper som var med, og blant dem var Det Norske Misjonsselskaps lutheranere fra deres felt i det nordlige sentrale Hunan. Men jevnt og trutt kom nye til slik at kirken i 1946 omfattet det overveldende flertall av lutheranere i Kina. Også Det norsk-lutherske Kinamissionsforbunds felt som strakk seg fra det nordvestlige Hunei og inn i det sørlige Henan, og formodentlig i alle fall i teorien deres felt rundt Qiqihar i Manchukuo, kom med mot slutten, i 1944. ... Protestantiske uavhengige kirker. I 1920 ble "Den nasjonale konferanse for kinesiske uavhengige kirker" organisert. Dette var en sammeslutning av protestantiske kirker som var helt eller i stor grad uavhengige av utenlandsk misjon. Selv om de var uavhengige, beholdt de i stor grad konfesjonelle kjennetegn fra den kirke de var gått ut fra. Et slagord i tiden var «de tre selv». Det var i sin tid blitt utmyntet av misjonæren Henry Venn i 1851: "Self-supporting, self-governing, self-propagating" ("selvforsørgende, selvstyrt, selvutbredende"). Disse tankene fikk ny vind i seilene i 1920-årene. Forkjemperne var da folk i protestantiske organisasjoner med sterke røtter til Vesten, fremfor alt personer tilknyttet det kinesiske YMCA (KFUM), Kinas episkopale (anglikanske) kirke, "St. John's University" i Shanghai, og til og med "Union Theological Seminary" i New York. Blant kinesiske protestanter kan de første større anstrengelser for å danne uavhengige eller separate kirker spores til slutten av 1800-tallet i Guangzhou, Shandong og Shanghai. De første selvstendige kirkene oppsto noe etter århundreskiftet, inspirert av tidens nasjonalistiske og revolusjonære bevegelser. Da "Den nasjonale konferanse for kinesiske uavhengige kirker" ble organisert i 1920 deltok 120 representanter for 189 protestantiske kirker. Den mest kjente av dem var pastor Yu Guozhens "Chinese Independent Church" ("Zhongguo Yesujiao zhilihui") grunnlagt i 1906 og med mer enn 150 kirkebygninger og 30 000 medlemmer på sitt meste. Etter 1927, da den nasjonalistiske Kuomintang-regjeringen konsoliderte seg, og mange av de gamle misjonskirker var blitt sinifisert i stor grad, forsvant de fleste uavhengige kirker idet de gikk inn i de konvensjonelle konfesjonelle kirkene igjen. Denne «historiske tre-selv-bevegelse» inspirerte på svært forskjellige måter både de kommunistiske antikirkelige strateger og en rekke frie protestantiske bevegelser. Blant disse fri bevegelser må fremheves "Jesusfamilien" ("Yesu Yiating") med utspring i Shandong, "Den Sanne Jesu Kirke" som i 1949 hadde 120 000 medlemmer og 700 kirker, og "Den lille hjord", ledet av Watchman Nee. Amerikanere også blant de katolske misjoner. De utenlandske protestantiske misjonærkorps var i motsetning til sine katolske motstykker overveiende nordamerikansk. Men fra rundt 1920 ble den nesten totale europeiske dominans på katolsk side gradvis brutt. Vel hadde det kommet enkelte amerikanere også tidligere, som jesuitten "William Hornsby" som ble presteviet i Kina etter at han var reist ditt som engelsklærer i 1891 var det ikke før i det annet tiår av det nye århundre at Vatikanet oppfordret nordamerikanske (og irske) ordensfellesskap å trå støttende til i Kina. Mye av grunnen var at første verdenskrig reduserte tilgangen på europeiske misjonærer. En annen var at nordamerikanere og irer kunne styrke det katolsk skolevesen på høyere nivå, der det engelske språk var det foretrukne fremmedspråk blant kineserne. Amerikanske vincentinere fikk et felt rundt Ganzhou i Jiangxi, der de også fikk en resolutt biskop, John A. O'Shea, som skulle få tidlig nærkontakt med kinesisk kommunisme da «Den kinesiske sovjetrepublikk» ble opprettet akkurat i de traktene. Han brukte situasjonen for å vise at «vi ikke er en rase av dollarjegere, men har en nidkjær tro...».. Amerikanske prester og søstre fra Maryknollordenen kom også, likeså amerikanere og kanadiere fra en rekke andre ordener (pasjonistene, prester fra The China Mission Seminary ved Toronto, Canadian Sisters of Charity, med flere). Konservative og liberale strømninger blant de protestantiske misjonærer. (1) De pastorer og kateketer som først var kommet til Kina, og nesten alle de som misjonerte i Kina på 1800-tallet, kunne karakteriseres som representanter for en linje preget en den ortodokse linje innen tradisjonell protestantisme. (2) Også de kvinnelige forkynnere "(«Bible Women»)" og det store gross av hjelpestyrkene som ikke hadde mottatt noen seminarutdannelse lå også på denne linjen. (3) Fra århundreskiftet av ble det liberalteologiske element svært aksentuert blant professorer på kollegier og universiteter og blant lederne for organisasjonene for ungdom og for sosial aksjon. (4) Dette ble også tilfelle for en god prosentandel av de kinesiske pastorer som hadde studert ved utenlandske universiteter eller ved teologiske seminsarer i sitt eget land. (5) I den nye generasjon misjonærer var det en stor andel som representerte ofte uklare teologiske tanker vedrørende de sannheter som tradisjonell protestantisme hadde betraktet som uforanderlige. (7) Mange kinesiske protestantiske ledere som var blitt slik preget ble på en ensidig måte opptatt av det som ble kalt "«the social Gospel»", til fortrengsel eller skade for andre grunnleggende prinsipper ved Jesu lære. En slik oppsummering er kun gyldig som en grov generalisering. Man skal være klar over at en god del av de amerikanske trossamfunn som misjonerte i Kina ikke i samme grad tok del i denne teologiske utvikling, og tenker man på de norske misjonærer er det enda vanskeligere å gjenkjenne disse utviklingstrekkene. Imidlertid var denne utviklingen påtagelig i de store og tunge miljøene som drev universitetene og de fleste protestantiske seminarene, som for eksempel blant de episkopale. Deres sammensatte studentmasse hadde også et stort innslag av studenter som var blitt inspirert av 4. mai-bevegelsen og den radikale sekularisme og nasjonalistiske sosialisme som miljøet som hadde invitert Bertrand Russell til Kina var preget av. Som eksempler på protestantiske misjonærer som etter noe tid forandret sin innstilling til den misjon de bedrev, kan nevnes dr. Edward Hicks Hume, pastor Frank Joseph Rawlinson og den senere forfatter ognobelprisvinner Pearl Sydenstricker Buck. "Edward H. Hume", som var legemisjonær ved Yale-in-China-misjonen i Changsha og grunnla et sykehus og en medisinsk høyskole, forlot Kina i 1927 med nye holdninger av respekt og ydmykhet for kinesisk kultur. "Frank J. Rawlinson" oppviste en slik åpenhet for kinesisk religion at han ble nødt til å finne seg et annet misjonsselskap; han forsvarte kinesisk nasjonalisme til og med under antiutlendingutskeielsene i 1927 og ble temmelig isolert. "Pearl S. Buck", som var skolemisjonær, brøt med misjonen, ble grunnleggende avvisende til misjonsvirksomheten og angrep den som «subtil imperialisme», og kunngjorde at Konfucius betød like så meget for henne som Jesus Kristus. De antikristne bevegelser 1920-1928. Fra 1920 gjorde den anti-kristne bevegelse som hadde vokst frem under de forutgående tiårene seg sterkt gjeldende. Denne bevegelse hadde lange røtter, og hadde hentet næring fra nasjonalistisk forargelse over de ulikeverdige traktatene, de store reparasjoner som måtte betales etter bokseropprøret men også i den senere tid av vestlige religionsfiendtlige ideologier. Mange av eksponentene hadde også tilhørt 4. mai-bevegelsen. Bertrand Russells religionskritiske foredrag under hans årslange opphold i Beijing fra 1920-1921 gav næring til bevegelsen. Det ble til og med opprettet et Russelselskap som utgav et månedstidsskrift "(Lo-su yueh-k'an)" som gjorde hans foredrag i Beijing med hans analyser kjent for et bredere publikum. Russell delte religion i to kategorier, institusjonell og individuell, og fant begge typene skadelige. Kinesiske disipler av Russell fulgte opp i aviser og tidsskrifter. I utgangspunktet var den anti-kristne bevegelse også anti-kommunistisk. Dette skyldes en ideologisk antijødisk innstilling de hadde overtatt fra sine utenlandske forbilleder. De mente at både kristendommen og kommunismen var vokst fem fra den samme rot av «jødisk intoleranse», og derfor var begge deler farlige for menneskeheten. Ettervert hang også endel marxister med på den anti-kristne bevegelse; de var tilhengere av læren om den dialektiske materialisme og naturligvis ikke antikommunistiske. I mars 1922 kom bevegelsen inn i en ny fase: Da organiserte en gruppe studenter i Shanghai en "anti-kristen føderasjon", som fremholdt at kristendom og vitenskap var uforenlig, og at kristendommen var alliert med kapitalismen og imperialismen, som undertrykket svakere nasjoner. Noen dager etter organiserte studenter i Beijing en "antireligiøs føderasjon", og erklærte at all religion var utelukket av vitenskapelige grunner. Til tross for det mer utvidede navnet var det kristendommen som var bevegelsens hovedfiende. Bevegelsen spredte seg raskt til andre byer, og det ble utgitt kristendomsfiendtlige skrifter, ofte av primitiv og grovkornet karakter. Det var særlig studenter ved de statlige skoler som gikk i bresjen. I 1924 ble angrepene fokusert på misjonsskolene. Stadig mer antikristen litteratur ble utgitt, og det ble organisert demonstrasjoner og protester, noen steder blant annet for å forstyrre julefeiringen (1926, 1927). På grunn av den russiske og kommunistiske innflytelse/infiltrasjon av nasjonalistpartiets venstrefløy var det særlig kirkene som ble rammet. I områder okkupert og kontrollert av disse krefter ble det særlig intenst; i Fuzhou ble kirkelig eiendom plyndret (1927) og i Nanjing ble det drept misjonærer (24. mars 1927). Innen sommeren 1927 hadde en stor andel av misjonærene, særlig de protestantiske, trukket seg ut fra Kinas indre områder, også fra områder som ennå ikke var blitt okkupert av nasjonaliststyrker. Ikke bare kirkebygninger, men også skoler og sykehus ble forlatt av de utenlandske misjonærer og kunne ikke alltid bli videreført av de gjenværende kinesiske tilknyttede. Myndighetenes forsøk på å motvirke de antikristne eksessene var ofte halvhjertede og uten særlig virkning. De protestantiske evakueringer skyldtes i svært liten grad fiendskap på «grasrota» men desto mer agitasjon og angrep fra folk som kom utenfra. Ikke hele Kina ble berørt av evakueringene; det ble ikke evakuert fra sørvest, nordvest eller fra de tre mandsjuriske provinser. Nettopp under denne periode utgav protestantene en bok med en tittel som egentlig ikke betød det som ordene kunne gi inntrykk av ("The Christian Occupation of China" - om fordelingen av misjonsområder over hele Kina), og dette ble lagt merke til og fikk sin plass i den anti-religiøse propaganda og kristendommen som redskap for imperialismen. Ideologisk gikk det tråder mellom 4. mai-bevegelsen, Russell, 30. mai-bevegelsen og den anti-religiøse bevegelse som stadig ble tilført radikaliserende elementer fra tidens ateistiske marxisme og frem til Mao Zedongs kommunisme. Ikke desto mindre skulle maoistene i sin tid ta avstand fra den anti-religiøse bevegelse, som de mente kom til kort. Offisielle forbindelser med Pavestolen fra 1922. Etter tilbakeslaget i 1918, da Frankrikes press fikk Kina til å avbryte sitt annet forsøk på å opprette diplomatiske forbindelser, gikk Vatikanet på offensiven. Den 30. november 1919 kom en klinkende klar encyklika fra pave Benedikt XV, "«Maximum illud»", et dokument som er blitt kalt «den katolske missiologis Magna Charta», som beklaget den effekt som europeisk nasjonalisme hadde på kirken i mange misjonsland og fremholdt viktigheten av å få den kirkelige ledelse over på de aktuelle folkenes egne hender. I februar 1922 ble den pavelige diplomaten kardinal Achille Ratti valgt til pave (Pius XI), og han klarte i løpet av få måneder det hans forgjengere siden 1881 hadde prøvd: Å få opprettet "de facto" diplomatiske forbindelser med Kina. Hver eneste tidligere tilnærming var blitt forpurret av Frankrike som ville hegne om sin innflytelse over kirken som dens protektormakt i Kina. Ønsket om forbindelser var gjensidig; på 1800-tallet var ett slikt initiativ utgått fra Kinas side. Vatikanet så med voksende utro på at misjonene mer og mer fremstod som en side ved kolonimaktenes virke, og var fortvilt over at franskmennene forhindret de viktigste grep som måtte til for å bryte dette. Fremtredende misjonærer som pater Vincent Lebbe hadde rapportert om farene, og pavene var ivrige i å komme i gang med å sinifisere kirken ved å promovere kinesiske prester til bispembedet. I august 1922 ble den italienske biskopen Celso Costantini utnevnt til apostolisk delegat og sendt til Kina. Han installerte seg i Hankou, midt i landet. Hans tittel var rett nok ikke en diplomatisk tittel. Men det var en kolonimaktsuavhengig pavelig utsending som i meget oppfylte den rolle som en fullstendig nuntiaturløsning skulle innebåret. Selv om det skulle gå helt til 1943 at Kina sendte en ambassadør til Pavestolen, betød i praksis Costantinis komme at det franske patronatsystem havnet på historiens skraphaug. Et av hans viktigste prosjekter var å finne egnede kinesiske bispeemner, og å sørge for at misjonene i Kina var på linje med de modernere retningslinjer som avdøde pave Benedikt XV hadde trukket opp i "«Maximum Illud»". Men først måtte han gjøre seg kjent med forholdene, og hjelpe biskopene til å områ seg uten fransk mellomkomst. Disse mål ble langt på vei nådd ved den første kinesiske bispesynode, som han innkalte til mai 1924. Synoden fant sted i i Sikawei i Shanghai. Den kom i grevens tid; antagelig ville det bare ett år senere vært umulig å samle så mange kirkeledere (42 biskoper og en rekke andre misjonsledere) fra hele Kina på ett sted, på grunn av at landet ble stadig mer oppslitt av lovløse bander og av nasjonalistiske voldsutbrudd, også i Shanghai. Blant spørsmålene som ble behandlet var forholdet mellom innenlandsk og utenlandsk presteskap, utvikling av apostolater på nasjonalt nivå, og overvinnelsen av det franske apostolat. De bad også Roma om å foreta en ny granskning av ritespørsmålet; selv ville de ikke bruke synoden til å diskutere det fordi de fryktet at det ville være som å stikke hånden inn i et vepsebol. I mars 1926 styrket paven misjonene med en ny misjonsencyklika, "«Rerum ecclesiae»" som igjen viste at her var det ingen plass til noe usunt samarbeid med kolonimakter og deres interesser. Den kom bare måneder før de seks første kinesere (siden 1600-tallet) ble bispeviet den 28. okober. Det skjedde i Peterskirken i Roma, for paven selv ville gjøre det. Costantini og pater Lebbe hadde reist med gruppen til Roma for anledningen. Forhistorie. En rekke faktorer gjorde at det på 1900-tallet lå til rette for en revisjon av riteforbudet. Støtet til Vatikanets nye beskjeftigelse gav situasjonen i Japan, de riteforbudet også gjaldt og representerte en potensielt delikat situasjon dersom Meijiperiodens militarister, som klart styrte mot å gjøre shintoismen til statsreligion, skulle presse katolikker til å ta del i æresbevisningene for avdøde nasjonalhelter i "jinja"-helligdommene, og at deres nekt kunne utsette kirken for problemer på grunn av manglende patriotisme. Den katolske kaptein og senere kontreadmiral Shinjiro Yamamoto, som i 1918 var kommet til Europa for å delta på Versailleskonferansen, benyttet sitt europaopphold til å orientere msgr. Tiberghien, en saksbehandler i Kongregasjonen for Troens Utbredelse, om saken. Han var kjent med noen ferske forskningsarbeider (av abbed Emile Beurlier og en "Boisier") om kristendommens adaptasjoner for å redusere konfliktflaten mot gammel romersk religion. Tiberghien henvendte seg til den franske historiker Pierre Batiffol med det japanske dilemma og bad om en vurdering ut fra historiske paralleller, og denne trakk inn en autoritet innen bysantinske studier, Louis Bréhier. Resultatet ble en studie ved navn "Les Survivances du Culte Impérial Romain, à propos des rites shintoïstes" (1920). Disse to arbeider og øvrige studier foretatt av msgr. Thibergien viste hvordan kirken i Østromerriket etter grundig gjennomtenkning hadde kunnet fastslå at gamle opprinnelig religiøse hylningsriter overfor keiseren forlengst var blitt sekularisert til rent borgerlige seremonier, og derfor ikke hadde noen særlige problemer med å la de troende ta del i dem. Denne historiske forskning synliggjorde at dilemmaet kirken hadde kommet opp i var løsbart, lignende dilemmaer hadde den løst allerede da den skulle slå rot i den greske og romerske antikke kultur. Resultatet ble at man i Vatikanet skaffet seg teologisk og teologihistorisk faglig ryggdekning for en mer åpen holdning til Den hellige Ånds latente virke i ikke-kristne kulturer. Man forstod nå også bedre Østens filosofi og kultur. Mandsjukuo 1935 og Japan 1936. Men ritespørsmålet meldte seg ikke konkret igjen før i 1935. I den japanskdominerte marionettstaten Manchukuo (dannet i Mandsjuria i 1932) gjorde regjeringen Konfuciuskulten (kalt "Wangtao" - «den kongelige vei») obligatorisk for alle innbyggere. Dette representerte en samvittighetskonflikt for katolikkene der. Vatikanet, ved Kongregasjonen for Troslæren, bad da biskopene om å vurdere ritene. Den apostoliske vikar for Nord-Mandsjuria, biskop Auguste Gaspais M.E.P., som var bosatt i hovedstaden Xinjing, svarte i februar 1935 at seremoniene hadde en religiøs utforming men var likevel «en rent borgerlig æresbevisning til en fremragende mann og filosof», og sammen med de øvrige biskoper bad han måneden etter om en avklaring fra Romas side. Pave Pius XI gav sin tilslutning til ritene i mai, men stilte tre betingelser, som var lette å oppfylle. Året etter, i 1936, gav samme pave gjennom Kongregasjonen for Troens Utbredelse en rekke tillatelser til kirken i Japan. Problemet var blitt akutt ved det at de japanske styresmakter hadde krevet at også de katolske skoler skulle innføre besøk ved slike nasjonale shintohelligdommer for å ære døde og falne, med pliktig oppmøte for alle elever. Under et besøk ved Yasukuni-helligdommen i 1932 hadde noen katolske studenter nektet å presentere gevær, og dermed begynte det å komme mer og mer truende lyder fra kempeitai og annet militaristhold. Dette ble løst med de nye vatikaninstruksjoner. Den katolske kirkes infrastruktur før kommunismen. Det er meget lettere å få et overblikk over den katolske kirke i Kina rundt 1948/49 enn over de mange uensartede protestantiske, på grunn av de enhetlige og detaljerte rapportskjemaer fra hvert bispedømme (eller tilsvarende) og hvert ordenssamfunn som ble sendt til Vatikanet. Katolikkene var på dette tidspunkt fremdeles langt flere enn protestantene i Kina (over 3,2 mill mot ca 0,7 mill). Det er imidlertid blitt satt spørsmålstegn om de statistiske opplysninger om katollikkenes (og forsåvidt protestantenes) antall reflekterte deres reelle styrke. Frafall var ikke uvanlig, og ikke alltid registrert og justert for i statistiske årsmeldinger; det var også frafall blant kinesiske kateketer. I 1949 fantes det 144 katolske territorielle jurisdiksjoner (og en personaljurisdiksjon for russisk-bysantinske katolikker med teoretisk sete i Harbin). I 1947-48 var det 5 788 prester, hvorav 2 698 kinesere, og 7 463 ordensbrødre og (for det meste) -søstre (nonner) hvorav 5 112 kinesiske. Det var samme statistiske år 3 274 740 katolikker, noe som i kinesisk sammenheng ikke var mye, bare 0,7 prosent av befolkningen. Men denne ubetydeligheten var i utakt med nærværet av katolske institusjoner. Antallet katolske skoler var sunket fra 12 739 før den japanske bombingen og de øvrige krigsødeleggelser til 4 446 skoler, med 319 444 elever og studenter. Bare bispedømmet Shanghai drev 509 utdannelsesinstitusjoner med over 50 000 studenter, hvorav minst 75 % var ikke-katolikker. Og kirken drev tre universiteter i Shanghai, Beijing og Tianjin. Kirken drev 209 hjem for foreldreløse barn, med 2 020 gutter og 13 676 piker. Bare i løpet av 1948 ble 17 357 spedbarn, mange av dem på dødens rand, lagt ved nonnenes porter. Det var den derav følgende høye dødeligheten blant dem (under 2 000 overlevde de første dager og uker) og dermed mange mange begravelser som kommunistene senere fant å kunne forvrenge til sine propagandaformål senere. De 216 katolske sykehus behandlet i 1948 mer enn 81 000 pasienter. Man drev fire leprosarier, og 781 helsestasjoner som i 1948 hadde over 11 mill. behandlinger eller konsultasjoner. Nær 5 000 gamle var på 150 gamlehjem, og man hadde 103 enklere håndverkskoler for ungdom, og en rekke skoler for blinde, døve og stumme. Så omfattende var den katolske kirkes institusjonelle nærvær at en opptelling viser at det før krigen var flere kirkelige bygninger i Kina (32 930) enn i USA (32 091). I 1946 var det en viss optimisme å spore i Kinas katolske kirke. En situasjonsanalyse som den franske jesuitt F.X. Legrand la frem for kirkeledelsen i 1946, sa at pavens prestisje og moralske innflytelse da var større enn noensinne, og at han var høyt respektert i Kina. De tre katolske universiteter blomstret, og trass i de vanskeligheter de stod overfor i de trange årene etter krigen ville deres fremtid være sikret - og lys. Pater Legrand påviste hvordan den katolske presse utviklet seg; det var aviser i Tianjin, Beibing, Shanghai, Nanjing, Chongqing og Xi'an, med flere planlagt for Kanton eller Hongkong. Problemer, og nytt liv, for de protestantiske misjonærer. De urolige årene fra sent 1920-tall og fremover en tid med atskillige tilbakeslag for protestantisk misjon. De antikristne angrepene som toppet seg i 1927 hadde ført til over en halvering i misjonærer, fordi de hadde søkt tilflukt utenlands. Tallet steg raskt frem til midten av 1930-tallet, men nådde ikke helt opp til gamle høyder. Den japansk-kinesiske krig fra 1937 førte til at det meste av misjonens arbeid i de japanskokkuperte områder måtte innstilles; de fleste misjonærer ble enten fordrevet derfra eller plassert i interneringsleirer. Utbruddet av annen verdenskrig i Europa og snart etter i Stillehavet førte også til at de protestantiske misjoner ble avskåret fra både pengestøtte og forsterkninger fra sine hjemland; det samme gjaldt noen grad også den katolske misjon. Men den hadde på grunn av sin arbeidsmåte, sine sølibatære misjonærer og det større antall kinesiske troende de hadde i ryggen noe lettere for å utstå den nye situasjon. Elve av de tretten protestantiske universiteter (noen av dem "colleges", men på universitetsnivå) ble tvunget av krigshandlingene og den japanske okkupasjonen av de østlige landsdeler til å sette opp nød-campuser dypt inn i landet; slik var for eksempel fem av dem i Chengdu. Frem til vestmaktene kom med i krigen mot Japan kom det fremdeles vesentlig støtte fra USA, Canada og i mindre grad fra Storbritannia. Høsten 1941 var én av fem studenter på universitetsnivå i Kina immatrikulert ved et eller annet av disse protestantiske lærestedene. Da krigen var over i 1945 var det lite igjen av det protestantiske misjonsarbeid som hadde vært. Det var på mange måter som å begynne forfra. Det var mange observatører som mente at protestantismen umulig kunne hevde seg på nytt, og gjenvinne sin gamle dynamitt. Som regel var det ikke mulig å gjenoppta arbeidet umiddelbart. Mange misjonærer som hadde vært i Kina så langt stod klar for hjemreise, men de som skulle overta etter dem hadde ofte et langvarig språkstudium foran seg. Særlig sant var dette for europeisk, deriblant norsk, misjon. Likevel avtegnet det seg snart et bilde av en sterk gjenoppliving av protestantisk misjon. At en kinafødt misjonærsønn, ordinert protestantisk kinamisjonær og skolemann (første president for det ledende Yenching-universitetet), dr. John Leighton Stuart, ble utnevnt til USAs ambassadør i Nanjing innvarslet fornyelsen. Dr. Stuart ble å se på de fleste misjonskonferanser, som predikant i kapeller, som taler ved semesteråpninger på protestantiske universiteter, og hans nærvær styrket utvilsomt protestantismens prestisje i nasjonalistregjeringen. Det ble inngått en avtale den 13. november 1946 mellom USA og Kina om handel, navigasjon og vennskap, og den hadde en seksjon om vitenskapelig, utdannelsesmessig og religiøs virksomhet, som gav amerikanske borgere en privilegert stilling i Kina. Av enda større betydning var "U.S.-China Education Fund Agreement" (9. november 1947) som, selv om den ikke spesifikt hadde protestantisk misjon for øye, åpenbart ville gavne denne misjon ved den store støtte som avtalen ville dirigere primært til deres universiteter. Det var også en sterk misjonsentusiasme blant de amerikanske protestantiske misjonsstyrer; store grupper gamle og nye misjonærer la på vei for å fylle de stillinger som misjonen måtte evakuere tidligere, og de amerikanske misjonsstyrene sprøytet inn store pengesummer til infrastruktur. Entusiasmen smittet: I desember 1946 holdt det kinesiske "nasjonale kristne råd" sin første etterkrigskongress i Shanghai der man lanserte en djerv treårsplan for evangelisering, utdannelse og sosialt arbeid. YWCA avholdt i oktober et knapt år etter sin verdenskongress i Hangzhou, med talere som den amerikansk-utdannede Madame Chiang Kai-shek (metodist, som hadde fått sin ektemann til å konvertere fra buddhisme til metodistisk kristendom i 1929) og andre ledende orotestantiske kinesiske personligheter. Radioforkynnelse ble tatt i bruk i stor målestokk i arbeidet, og optimismen var stor. For europeisk protestantisk misjon, var det noe annerledes. Gjenoppbygging av ødelagte kirker, skoler og sykehus kostet penger, men det krigsherjede Europa hadde ikke så meget å avse. Da den kinesiske borgerkrig blusset opp igjen for alvor i 1947 var det også vanskelig og mangesteds umulig for misjonærene å arbeide. På papiret var noe slikt som nær 4 100 protestantiske misjonærer - over halvparten av dem fra Nord-Amerika - tilknyttet kinamisjonene etter fredsslutningen, men i virkeligheten var tallet lavere ettersom nesten 800 av dem var på «midlertidige» opphold i hjemlandet eller annetsteds utenlands. Dem som faktisk utførte aktivt virke kan ha vært ca 2 000 i 1948/49, hvorav 1 100 nordamerikanere. For tysk misjon var situasjonen særlig tung. Andre misjonsselskaper trådte til etter evne; slik gikk for eksempel Det Norske Misjonsselskap i 1947 med på å hjelpe på Berlinermisjonens bibelskole og seminar blant hakka-kinesere i Guangdong. Før borgerkrigens sluttfase. Fra «den lange marsjen» 1934–1935 kan det nevnes at katolske kirker ofte ble tatt i bruk for kommunistenes formål. Det gjelder fremst møtet for den røde armés politbyrå i den katolske kirke i Zunyi (Guizhou) i januar 1935, en rådslagning som bidro til å føre Mao mot toppen i den kommunistiske bevegelse. Et legendeomspunnet militært sammenstøt noe senere, "Slaget ved Luding-broen", skal ha funnet sted rundt den katolske kirke i Luding i provinsen Sichuan, og turistguidene der forteller at sognepresten der etterpå «konverterte» til kommunismen og fulgte Mao, som hadde overnattet i kirken. Nå er kirken er minnehall tilegnet Mao. Vel fremme i Yan'an ble byens katolske domkirke, Qiao'ergou-kirken, i 1937 omgjort til "Lu Xun-akademiet" for opplæring av kommunistiske kadre. Der fikk de opplæring blant annet om viktigheten av å utrydde religionene. Alle de tre kirkene er fremdeles (2004) nasjonale kommunistiske minnesmerker, og etter de verste kristenforfølgelsene har katolikkene på stedene kunnet bygge nye kirker i begge byer.; i Yan'an bygges det nå (2007/2008) en større katolsk kirke for byens 1 000 katolikker på offentlig bekostning ettersom erstatningskirken viste seg å være for liten. Forfølgelser i de kommunistkontrollerte landsdeler (1947–1948). Senere under den kinesiske borgerkrig ble det klart at det var et viktig og selvstendig mål for kommunistene å knuse kristendommen. Tiden 1947–1948 var særdeles blodig, og eksemplene er mange. Trappistenes store kloster Yangjiaping i fjellene nordvest for Beijing ble grundig utplyndret i juli 1947, og også bønder i området ble invitert/tvunget til å delta og gå løs på munkene, som egentlig hadde en høy stjerne lokalt. De ble stilt for en "ad hoc" «folkedomstol» og fler dømt til døden, og bønder som nektet å vitne slik de var blitt instruert til ble offentlig pisket. De overlevende munkene, nesten utelukkende kinesere, ble dratt rundt på dødsmarsj og de svakere døde en etter en av tortur, sult og utmattelse. Nær Chifeng ble en kinesisk prest før sin henrettelse torturert ved at han avkledd og slept i to timer over steinete og røft terreng i et rep etter bena mens en kar satt på ryggen hans - stedets kristne ble tvunget til å delta. To andre prester i samme strøk, en av dem en 70-åring, ble slept rundt i timevis før henrettelsen. Lignende grusomheter fant sted også over store deler av Mandsjuria og det nordlige Kina forøvrig. I juli 1948 offentliggjorde Shanghai-tidsskriftet "China Missionary" en liste de (med rette) kalte «ufullstendig» over 87 prester og nonner som var blitt drept de siste 18 måneder, oversikt over drepte lekfolk var det umulig å gi. Protestantisk misjonseksodus. De fleste protestantiske misjonærer forlot Republikken Kina før Mao kom til makt mot slutten av 1949. Noen hadde reist på grunn av de lovløse tilstander under den kinesiske borgerkrig, men andre ble trukket ut, eller reiste på eget initiativ, for å komme seg bort fra de fremrykkende kommunistiske styrker. En stor andel av de protestantiske misjonærer var familiefolk med ansvar for egne barn. Det var også slik at den støtte fra hjemlandet som hadde bortfalt fra annen verdenskrigs begynnelse i 1939/1940 ennå ikke i særlig grad var gjenopptatt, fattige og krigsskadede som de fleste av de europeiske utsendende land var i etterkrigstiden. De utenlandske protestantiske misjonærer talte omkring 3 200 i 1947. Av dem var et lite mindretall ordinerte menn; kvinnelige gifte eller ugifte misjonærer utgjorde flertallet. Mange av begge kjønn var lærere, leger eller sykepleiere, i administrasjonen eller lignende hjelpetjenester som delvis bortfalt av en rekke årsaker, ikke bare av ødeleggelser som ledsaget den kommunistiske fremrykning. Tallet misjonærer falt til 2 000 i 1949 og til 1 000 i 1950. I 1952 var det bare en liten håndfull igjen. Mange av dem som forlot Kina, ble misjonærer i Hongkong, Taiwan eller i land med stor eksilkinesisk befolkning i Sørøstasia. Også amerikanske misjonsstiftelser for finansiering av universitets- eller helsearbeid ble omdirigert på lignende vis. Slik endret det amerikanskke «United Board for Christian Colleges in China» sitt navn og fokus til «United Board for Christian Higher Education in Asia» og understøttet nye universiteter som Tunghai University på Taiwan og Ch'ung Chi University i Hongkong. Mao bremser forfølgelsene (1948–1949). Men høsten 1948 avtok angrepene på katolikker og protestanter kraftig. Det var helt påtagelig, både katolikker og protestanter ble slått av den markante endringen. Frem til våren 1948 ble kristne hetset som «løpehunder for imperialistene», men så snudde det og på høstparten registrerte protestantene ikke lenger noen forfølgelse av pastorer eller kirker. Redaktørene av den katolske "China Missionary" i Shanghai kunne registrere det samme for den katolske kirkes del, og lurte på om slutten på forfølgelsene kunne Den innstilte kristenforfølgelsen (som likevel foregikk mange steder lokalt, særlig i nord) må forstås på samme måte. For Mao lærte også at Etterhvert som kommunistene rykket sørover fra 1949 og utover ble det klart at de kommunistiske feltherrer der var fullt på det rene med linjeskiftet. De oppførte seg utsøkt korrekt, vennlig og høflig i sin kontakt med kirkens folk. I Chengdu i Sichuan dukket det opp plkater som proklamerte religionsfrihet, ytringsfrihet, samvittighetsfrihet, beskyttelse av utlendinger, og templers og kirkes ukrenkelighet. "China Missionary Bulletin" (nå flyttet til Hongkong) la merke til dette, misforstod grunnen, men hadde en anelse om at det kanskje var situasjonsbestemt: "«Faktisk er kommunistene for travle med å reorganisere de enorme territorier de har erobret til å bekymre seg med en så ubetydelig minoritet som vi katolikker i Kina» og uttrykte et håp om at misjonærene vil bli «latt noenlunde i fred for en viss tid»." Opplevelsene fra kommunistenes fremferd mot katolikker under borgerkrigen, hadde befestet de troendes antikommunisme. Mange av de geistlige hadde godt greie på kommunistisk religionsforfølgelse i Øst-Europa, og var også kjent med den kommunistiske ideologis religionssyn, nemlig at religion i sitt vesen hemmet fremveksten av revolusjonære krefter og derfor måtte utryddes. Pavestolen fordømte «den ateistiske kommunisme», selv om man påpekte at kommunismen og kirken faktisk ver enige om visse verdier som rettferdig pris, rettferdig lønn, og statens plikt til å beskytte almenheten mot å bli utbyttet av de rike og mektige. Fellesfronter, ny familielov og jordbruksreform (1950). Folkerepublikken Kina ble proklamert den 1. oktober 1949. Kommunististenes metodikk for å sikre og fordype sin kontroll i Kina fulgte samme mønster som i Sovjetunionen og i Øst-Europa. Man innbød til å begynne med ikke-kommunister til samarbeide (i det som innenfor kommunistisk strategi gjerne kalles "fellesfronter"), mens partiet målrettet sikret seg kontrollen med nøkkelposisjoner i væpnede styrker, politi og sikkerhetspoliti. Så ble ikke-kommunistiske organisasjoner penetrert og enten overtatt eller søkt splittet innenfra. Man brukte manipulerte valg for å ikke fremstå som nakent diktatorisk. Til å begynne med fratok man ikke bøndene deres land eller forretningsmenn deres bedrifter; det fulgte etter 1955-1956 etter at de som ikke «frivillig» hadde stilt sine eiendommer til statens disposisjon. Kampanjer mot «kontrarevolusjonære» begynte tidlig, og skjøt fart etter 1955 og kostet mange menneskeliv. Tiltakene overfor religiøse grupper fulgte omtrent samme progresjon. Meget tyder på at seieren i 1949 var kommet så brått på kommunistene at de ikke hadde fastlagt sin generelle religionspolitikk. Men det ideologiske fundamentet stod likevel fast og skulle raskt gi seg nedslag i praktisk politikk. Standpunktet er at marxismen er ateistisk og har intet til felles med religionene, men vil veilede dem i kampen mot imperialismen. Den vil ikke tillate forkynnelse utenfor kirker og templer, men vil heller ikke avskaffe trossamfunnene ved dekret. To viktige lover ble vedtatt i 1950. Først kom den nye familielov som på den ene side representerte en forlengst overmoden modernisering (innføring av monogami, forbud mot tvangsekteskap...), men på den annen side skapte en ubalanse og usikkerhet som innebar at samfunnets sosiale stabilitet var rokket på en måte som vanskeliggjorde motstand mot de senere samfunnsomveltinger som skulle foretas. Kort etter kom en stor jordreform, som også hadde elementer av modernisering og tilsiktet ubalanse som tilrettela for lettere innføring av et nytt ideologisk system. Under påskudd av å skape bedre vilkår for jordreformens gjennomføring ble slike distraksjoner som var knyttet til kirkelig virke «midlertidig» suspendert. Det betød at nesten samtlige av kirkene på landet ble stengt, og det var også forbudt med bønnemøter og andakter. Publikasjoner som krenket folkedemokratiet ble forbudte og ødelagte. Kristne skoler fikk fortsette såfremt de fulgte pålagt undervisningsplan for politisk skolering; det kom inn fag som ikke vanligvis undervises på kristne skoler (som "«Religion er opium for folket»"). Kirkelige lærere fikk fortsette, men ikke i noen nøkkelstillinger. Kirkelig eiendom skulle ifølge landreformen kun overtas av staten etter kirkelig samtykke. Disse regler, som ble promulgert i 1950, gjaldt både katolikker og protestanter. I virkeligheten skulle det vise seg at suspensjonene ikke ble opphevet, og mange kirker ble jevnet med jorden. Alle skoler gikk tapt. Ikke-konfiskert kirkelig eiendom ble så kraftig skattelagt slik at det mye av den bare "måtte" selges. Etter at Koreakrigen brøt ut var det forventet at alle skulle yte både pengegaver og klær, og forventningene overfor kirkens folk var særlig høye. Konsekvensene av manglende «giverglede» var at man ble beskyldt for manglende solidarisk patriotisme, og kunne utløse så alvorlige konsekvenser at de fleste av kirkens folk gav etter og dermed ytterligere tappet ned de økonomiske reserver de trengte for å drive sin virksomhet. Misjonærstøtte til Mao. Memorandumet viste at i det minste ett segment av de protestantiske misjonærer trodde fast på koeksistens mellom de kristne kirker og kommunistataten. Den kommunistiske politikk de hadde førstehånds erfaring med syntes å representere en fordelaktig, om enn delikat, atmosfære for fortsatt misjon. Selv om dette var et mindretallsstandpunkt blant misjonærene, og et som ikke ble delt av den katolske misjon som var den dominerende i landet, er den et vesentlig aspekt ved utviklingen. Den er med på å gi noe av bakgrunnen for hvorfor det gikk relativt smertefullt for kommunistene å senere omorganisere protestantene i en regimetro kirke. Men det var også en rekke andre årsaker til dette. Optimisme: Selv om det ikke kan betraktes som en støtte, så var det likevel uttrykk for en begrunnet optimisme at en vesentlig del av de gjenværende protestanter som hadde opplevet den ikke-truende fremferd fra de kommunistiske styrker i løpet av 1950 bestemte seg for å forbi i Kina. Dette var etter og tildels imens det pågikk en storstilt evakuering av protestantiske misjonærer. Noen av dem som ville bli, hadde sikkert rent heroiske motiver (komme hva komme vil), men mange var rett og slett optimister og stolte på god behandlig og gode arbeidsvilkår. Det gjaldt for eksempel amerikanske frelsesarmefolk i Shanghai og en gruppe på 22 amerikanske misjonærer i Chengdu. En av pilotene av det hongkongbaserte lutherske misjonsflyet "St. Paul", som var travelt opptatt med å evakuere misjonærer fra det indre av Kina, meldte at nesten alle de 200 europeiske misjonærene i Chongqing og omegn hadde bestemt seg for å forbli der. Byrået for religiøse anliggender. I januar 1951 følte kommunistpartiet et behov for å opprette et særskilt byrå bemannet med folk med spesialistkompetanse om religionene. Tre motiver var fremtredende: De fleste partikadre var uvitende om religioner, selv om de var fiendtlig innstilte. De manglet bakgrunn for å håndtere komplekse religiøse problemer, og noen av dem var med på «avvik» som klosterraseringer, noe man fryktet bare ville virke kontraproduktivt ved å styrke de troendes motstandsvilje. Man ønsket altså å moderere disse partielementer. For det andre hadde Beijing bestemt at religiøse grupper skulle integreres i folkefrontene, og for å oppnå dette trengtes det kadre med større finesse og innsikt. For det tredje ønsket utenlandske besøkende, særlig buddhister og muslimer, å møte representanter for sine trosfeller. Staten trengte dermed å fremskaffe slike som ville gi besøkerne et fordelaktig inntrykk. Dermed opprettet man Byrået for religiøse anliggender, et særlig byråkratisk hierarki som strakk seg fra Beijing og helt ned til små kommunale enheter på landsbygden. Byrået var formelt et statlig organ, men reelt og konfidensiellt underlagt partiet i den grad at statsapparatet hadde ordre om ikke å legge seg opp i byråets virksomhet. Blant protestantene. De to første ukene av mai 1950 hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister Zhou Enlai som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren. Det var ført i pennen av Wu Yaozong fra det kinesiske YMCA (KFUM), som hadde vært kommunist i lengre tid. Det er også blitt hevdet at han var hemmelig medlem av det kinesiske kommunistparti med det oppdrag å infiltrere og kontrollere kinesisk protestantisme. Manifestet proklamerte forskjellige kristne gruppers antiimperialistiske patriotisme og fremholdt at de protestantiske kirker måtte være fri fra bånd fra utenlandske imperialister hva gjaldt administrasjon, finanser og forkynnelse. I sin utviklede form ble bevegelsen manifestet lanserte kalt "San Zi Jun Dong". I utlandet oversettes dette blant protestanter som "Tre-Selv-bevegelsen" og blant katolikker vanligvis som "De tre autonomiers bevegelse" eller "Trippelautonomibevegelsen". Wu Yaozong ble en ledende skikkelse i den organiserte strukturen som dette senere på året førte til på protestantisk side, Den kinesiske kristne Tre-Selv patriotiske bevegelses komite («Tre-Selv-kirken») med sete i Shanghai. Alle de forskjellige protestantiske trossamfunn skulle legges inn under denne. Manifestet ble offentliggjort på forsiden av kommunistpartiets offisielle organ "Renmin Ribao" (Folkets Dagblad) den 23. september 1950 med en underskriftsliste med 1 525 navn. Blant dem som undertegnet var nesten samtlige av denominasjonssekretærene (på tre nær) i Det nasjonale kirkeråd, representative kirkeledere, YMCAs og YWCAs sekretærer i Shanghai, 43 fra protestantenes utdannelsesvesen hvorav en rekke fra flere protestantiske universiteter og teologiske seminarer. (Senere sa Tre-Selv-ledere at 400 000 protestanter etterhvert undertegnet manifestet). Tre-Selv-bevegelsen satte i 1950/1951 i gang med å «forene» de protestantiske kirker under den paraply som kommunistpartiet hadde slått opp. Ettersom bevegelsens nøkkelledere ikke hadde sentrale lederposisjoner verken i egne kirker eller i Det nasjonale kirkelige råd, gjaldt det først å vinne kontrollen over disse institusjonene. For eksempel ble Wu Yaozong etter sterkt påtrykk fra kommunistpartiet valgt til viseformann for Det nasjonale kirkelige råd og moderator (leder) for "Church of Christ" i Kina. Deretter ble institusjonene omorganisert. Den 21. april 1951 dannet disse nøkkelpersoner organisasjonen "Den forberedende komite for den kinesiske kristne Motstå Amerika og Hjelp Korea Tre-Selv reformbevegelses komite" for å fortrenge og erstatte de eksisterende protestantiske institusjoner. På denne tiden var helhjertet støtte til Sovjetunionen "de rigeur" blant kinesiske kommunister, og Tre-selv-bevegelsen viste seg som en føyelig samarbeidspartner. I "Tianfeng", bevegelsens offisielle organ, gratulerte man til Stalins fødselsdag, og publiserte en artikkel av sitt rådsmedlem (og senere leder) K. H. Ting som hyllet undertrykkelsen av oppstanden i Ungarn høsten 1956. Blant katolikkene. Det var ingen katolikker med på de nevnte møtene med Zhou Enlai, og det viste seg vanskelig for kommunistene å finne samarbeidspartnere til et tilsvarende prosjekt der. Men i november 1950 var det kommet så langt. Regjeringen hadde funnet en prest, Wang Liangzuo, i Guangyuan nord i det fjerne Sichuan som ville ta et parallelt initiativ. Det ble offentliggjort et katolsk «manifest» som ble tilskrevet ham og ble sagt skulle stamme fra et møte med 500 katolikker. De gikk inn for å «bryte alle bånd med imperialismen og å etablere en selvstyrende, selvfinansierende og selvforkynnende ny kirke». En knapp måned etter kom det et lignende katolsk manifest i Sichuan (Chongqing-dokumentet), som ble sagt å stamme fra generalvikaren fader Shi Mingliang etter et reformmøte med 700 katolikker. "China Mission Bulletin" så på språkføringen og skrev at Vurderingen virker riktig; for eksempel er ikke ordet «likvidere» dagligtale i kirkelige dokumenter "(«Vi må likvidere de elementer i kirken som er beredt til å tjene imperialismen, for å utslette alle spor av imperialisme». Underskrifter ble så innsamlet for å støtte også bevegelsen, som på lignende vis som sitt protestantiske motstykke ble presentert som en patriotisk fornyelsesbevegelse.. Religionsfrihetspolitikken i praksis, andre religioner. Også i de andre religioner opprettet regjeringen ved hjelp av sine infiltratører eller medhjelpere lignende patriotiske foreninger, og gjennom dette ble det foretatt forskjellige former for (påtvunget) «frigjøring» fra undertrykkende ordninger. Ettersom man håndhevet et prinsipp om at ikke-troende skulle bli spart for å bli eksponert for religiøse uttrykk, og et prinsippvedtak i kommunistpartiet om religionsfrihet i de dertil approberte og registrerte bygninger, fikk denne politikken en rekke interessante konsekvenser. Protestantiske familiesamlinger i hjemmene ble forbudt, katolske pilegrimsferder og buddhistiske og taoistenes bønneseremonier for døde i hjemmene ble forbudt. Protestantiske pastorer, katolske geistlige og ordenssøstre og buddhistmunker og -nonner ble forbudt å opptre i karakteristisk religiøs/geistlig drakt i offentligheten. Buddhistmunker og -nonner fikk «frihet» til å spise kjøtt og til å gifte seg. Når løftet om sølibat, vegetardiett og religiøs drakt ble avskaffet ble den religiøse symbolikk tømt for innhold og buddhismen svekket. Antallet buddhist- og taoisttempler sank fra 60 000 på 1950-tallet til 8 000 ved utbruddet av kulturrevolusjonen. Muslimske bønder opplevde at de av sin patriotiske forening fikk «frihet» til å oppdrette griser, og straks kom det pålegg fra myndighetene om svineproduksjon. Dette var blant årsakene for hui-kinesernes lokale oppstander i 1952, 1953, og 1958 i Hunan og særlig i Gansu og Ningxia. Undertrykkelse av «kontrarevolusjonære» og «barnemordere» (1951-1952). 1951 ble det første store året for undertrykkelse av «kontrarevolusjonære». Kampanjen hadde som utgangspunkt et regjeringsdekret av 20. februar. Ett mål var å kaste ut de utenlandske misjonærer. Et flertall av de protestantiske var allerede reist, noen av dem før kommunistenes maktovertagelse, ofte fordi de var gifte og hadde ansvar for familier. Men ikke alle: De siste norske protestantiske misjonærer reiste i 1951, blant annet Annie Skau Berntsen. I løpet av 1952 var det bare tilbake en liten håndfull protestantiske misjonærer. De katolske utenlandske prester og søstre var stort sett blitt igjen alle sammen, selv om også endel av dem var blitt utvist. De gjenværende ble meget hardt rammet av de nå tiltagende forfølgelser. En annen grunn til at katolikkene ble hardest rammet, var at oppslutningen om «deres» patriotiske forening var så minimal. Man ville også bryte kirkens bånd med Roma. På den tid var fremdeles den pavelige internuntius i det gamle regimes hovedstad Nanjing, den monegaskiske erkebiskop Antonio Riberi. Han hadde allerede i 1949 bedt om en audiens hos Mao Zedong og ville flytte til Beijing, og hadde ennå ikke fått svar. Han hadde samme år også bedt de utenlandske katolske misjonærer om ikke å forlate sine poster og reise hjem. Etter aksjonene for å opprette en katolsk "San Zi Yun Dong"kirke sendte han i slutten av mars et latinsk skriv til landets biskoper og advarte dem mot dette som et truende skisma. Det utløste en voldsom kampanje. "Renmin Ribao" fremholdt der som "«Ugjendrivelig bevis på Vatikanets støtte til at imperialister intervenerer i forskjellige lands indre anliggender»", det kom (angivelig) en masse protester fra opprørte katolske patrioter mot den pavelige diplomaten med krav om hans utvisning, og "Renbin Ribao" konkluderte senere med at han var "«en løpehund for amerikansk imperialisme og en borger av fyrstedømmet Monaco»". Fra juni 1951 ble erkebiskopen holdt i husarrest, og i november det endelige svar: Utvisning. Det ble igangsatt propagandaangrep mot katolske institusjoner. Først i ildlinjen kom to nonnedrevne hjem for foreldreløse og hittebarn, "De fransiskanske Mariamisjonærer"s barnehjem i Nanjing og et lignende barnehjem drevet av kanadiske søstre i Guangzhou. Folk fikk høre at mange småbarn var blitt myrdet av søstrene. Lignende påstander ble så fremsatt om andre katolske barnehjem landet rundt, og særlig anklagene om nonnene i Shanghai skulle bli en gjenganger i propagandaen opp gjennom årene. Antallet drepte barn i Nanjing var på 2 000, ble det sagt, og søstrene der ble dømt til ti års fengsel. Etter dommen var avsagt ble fem søstre iført sorte kinesiske buksedrakter (de fikk ikke beholde ordensdrakten) og kjørt rundt i byen på lasteplanet av en lastebil; noen folk kastet stener og søppel på dem og én av søstrene, sr. Germaine Gravel, ble så skadet at silblod dekket hele ansiktet hennes. Om nonnene i Nanjing het det også at de hadde begravd barn levende. I Wuchang og andre byer ble det holdt folkemøter som fremsatte beskyldninger mot nonnene der. De amerikanske maryknollmisjonærer i bispedømmet Kaying i nordøstre Guangdong viser i et nøtteskall omslaget i religionspolitikken. Da de kommunistiske styrker jagde bort nasjonalisthæren våren 1949 fryktet men det verste, men de oppførte seg meget korrekt, betalte for det de kjøpte, leverte tilbake hva de lånte, reparerte hva de skadet, og roste til og med prester og søstre for deres innsats for «folket». Misjonærene ble tillitsgfulle og lot seg sjarmere, endret for eksempel uten oppfordring messetidene for at de ikke skulle kollidere med fellesprosjekter og kommunistiske møter. Utover 1950 og særlig ble det gradvis verre; reiserestriksjoner, nekt av innreise for eksempel etter sykebesøk i Hongkong, beslagleggelse av eiendom og bosted (eller de fleste rom i konventene), stadige fiendtligsinnede avhør, husarrest, ryktespredning om presters og søstres spionasje til USAs gunst (dette var under Koreakrigen), kollaborasjon med japanerne under annen verdenskrig, og deres seksuelle utskeielser. Ransakelser der man «fant» både pakke med opium, patroner og våpen, spredning av smedebrosjyrer med karikaturtegninger av presters og nonners forbrytelser, arrestasjoner av ordenssøstre som ble utsatt for seksuell fornedring, fremtvingelse av falske tilståelser. Misjonærenes beslutning om ikke å la seg presse til å be om utreisetillatelse ble omgjort da det ble klart at forfølgelser av kinesiske troende ble verre av misjonærenes standhaftighet. Én søster fikk bare slippe ut av fengsel og reise ut etter å ha undertegnet en tilståelse om de forferdeligste ting inklusive drap av 4 000 småbarn; biskop Francis Xavier Ford ble mishandlet og døde i fengsel i februar 1952 før de rakk å utvirke det de ønsket av tilståelser. I alt ble det holdt rettssaker mot nonner som drev barnehjem på minst 30 steder fra Harbin i nord til Hainan i sør. Mange ble ilagt lange fengselsstraffer (men ble som regel enten utvist, satt i husarrest eller endt til omskoleringsleir). I Ningbo publiserte kommunistpressen en grotesk tegneserie som viste hvordan søstrene der på 99 år hadde «drept mer enn 24 000 foreldreløse barn»: Slaktet, torturert, matet som høns krypende på bakken, likene matet til villhunder. Disse og lignende karikaturserier ble ikke bare trykket lokalt; de ble etterhvert publisert i pressen over hele landet.. Søstrene i Chongqing ble under rettssaken anklaget for å ha spist drepte foreldreløse barn. Det ble også gjennomført spionasjerettssaker mot utenlandske katolske prester og biskoper, og avisene skrev oppildnende artikler om de katolske kontrarevolusjonære. Særlig gikk man løs på lekbevegelsen Marialegionen, som Folkets Dagblad beskrev som et reaksjonært fascistisk hemmelig selskap. Samme avis forklarte også at hele den katolske kirke var en terroristorganisasjon, og gav sine lesere inngående beskrivelser om nonner som pisker barn, sulter dem ut og behandler dem som slaver. I utstillinger ble det fremvist bevis mot prestene: Våpner, vitnemål om usedelighet og spionasje, hemmelige rom, radiosendere og så videre. Jesuittordenen ble fremstilt som særlig farlig. Utvisningene av utenlandske katolske biskoper, prester og nonner begynte i 1951, men det tok flere år før alle var arrestert og utvist, endel etter fengselsopphold. Status ved utgangen av 1951 var at nuntien og ni andre utenlandske biskoper var blitt utvist, 19 utenlandske og kinesiske biskoper arrestert og fremdeles i fengsel, ca 300 utenlandske og kinesiske prester i fengsel eller arbeidsleirer, og mer enn tusen prester, ordensbrødre og ordenssøstre utvist ofte etter fengselsopphold under ekstremt tøffe vilkår. De kinesiske nonner som ble igjen, fikk en svært hard tilværelde. I Nanjing var det nonner som ble tvunget til å gifte seg med soldater. Marialegionen, grunnlagt i Dublin i 1921, var en katolsk lekbevegelse som gjennomlevde en rask vekst verden over og arbeidet for medlemmenes vekst i fromhet og helligelse. Den kom til Kina få år den kommunistiske seier under borgerkrigen. Den var først ute på katolsk side med å ta avstand fra propagandaen til støtte for Bevegelsen for de tre autonomier. "Folkets Dagblad" beskrev den (5. juli 1951) som "«en internasjonal fascistisk hemmelig organisasjon, et internasjonalt redskap for aggresjon, og Kinas dødsfiende»", og beskyldte medlemmene for spionasje, mord, ildspåsettelse og oppbygging av hemmelige våpenarsenaler. Marialegionen ble først forbudt i Tianjin, og deretter i Beijing, Shanghai, Chongqing og Tianshui (i Gansu), og til slutt i hele landet. Et terrorregime begynte for de unge katolikker som utgjorde hovedmassen av medlemmene. De ble bedt av sikkerhetspolitiet til å undertegne utmeldelser med teksten Men å undertegne noe slikt kunne være som å undertegne sin egen dødsattest. Regjeringsdekretet «Undertrykkelse av kontrarevolusjonære» (23. juli 1950) og den påfølgende utrenskningsordinans (21. februar 1951) foreskrev dødsstraff eller livsvarig fengsel for «opprør mot landet og kontakt med imperialismen». Gutter og piker fra Marialegionen ble utsatt for endeløse forhør. Mange av dem havnet i fengsel. Legionens nasjonale leder, fader Aiden McGrath, ble fengslet. Pater Jean de Leffe S.J. ved Aurorauniversitetets middelskole ble fengslet for å nekte å opplyse for politiet hvem som var medlemmer av Marialegionen. Arrestasjon og fengsling av en rekke andre prester og nonner og to erkebiskoper ble begrunnet med at de hadde organisert eller samarbeidet med Marialegionen; utvisningen av biskop Auguste Gaspais av Jilin ble begrunnet tildels på samme måte. Det ble kunngjort funn av «Marialegionens våpenlagre» i Hangzhou. Kommunistene slet med å få opprettet katolske patriotiske komiteer, og det tok tid både i Beijing og i Shanghai. Trusler måtte til: Ved Fu Jen-universitetet i Beijing fikk de prester som studerte der til å bøye hodet for et bilde av Mao. I Shanghai døde pater Beda Chang (Zheng Boda), en dekanus ved Aurora-universitetet, i fengselscellen. Kommunistene ble indignert over at byens katolikker kalte hans død en hederskrans, fremholdt ham som forbilde og begynte å ære ham som martyr. Motkampanjen, presseoffentligjørelsen av hans angivelige forbrytelser, hadde liten overbevisningskraft blant de troende. Nye krafttak (fra 1953). Annet krafttak mot kirken kom i 1953. I juni 1953 ble syv utenlandske misjonærer arrestert i Shanghai, og de vanlige anklager og beviser (våpen, radioer) ble fremført og fremlagt. Det ble laget en propagandafilm om disse prestenes forbrytelser som ble fremvist landet rundt. I Guangzhou ble de siste utenlandske prestene arrestert og utvist. I det store og hele lyktes ikke kommunistene særlig med å organisere slagkraftige katolske patriotiske foreninger. Generalvikaren av erkebispedømmet Nanjing, Li Weiguang (som var blitt ekskommunisert av Pavestolen) klaget under Folkekongressens første møte i september 1954 over alle de prestene som «ikke oppfylte sine patriotiske plikter». I storbyene ble de større kirkene holdt åpne, men utover landet forble de katolske og protestantiske kirker som var «midlertidig» stengt under landreformen lukket. Men bøndene fant sine egne veier rundt forbudet mot religiøs aktivitet. Under Folkekongressens annet møte (juli 1955) meldte kommunistene at de bare i Hebei hadde oppdaget og stengt nær 200 jordhuler og lignende, noen med plass til hundre troende. Her hadde «hemmelige selskap» møttes under dekke av den katolske kirke... I Shanghai fengslet myndighetene biskop Ignatius Kung Pin-Mei og det de kalte hans kontrarevolusjonære gruppe høsten 1955, og fulgte opp med en intens propagandakampanje. Anklagene mot biskopen ble flere og flere, men i de troendes ører virket de bare som bekreftelser på hans fryktløshet. En 76-årig prest ble plukket ut til å overta styringen av bispedømmet; katolikkene ignorerte ham. Folk i Shanghai ble bragt til den tidligere franske "Circle sportif" for å se en antikatolsk utstilling med blant annet poster som viste en nonne som holdt et blødende barn ove kokende vann og vred blod ut av det. Et slikt poster ble satt opp på porten utenfor Kristi Konge-kirken der mange prester var blitt arrestert. Det gjaldt tydelig å motvirke den økende tilstrømning til byens katolske kirker opplevde de første årene; også mange protestanter begynte å oppsøke disse kirkene.. Patriotisk-katolsk brudd med Roma (1957). I mars 1957 ble det offentliggjort at katolske patriotiske foreninger var etablert 200 steder i Kina. I juni/juli 1957 møttes deres utsendinger, over 200 av dem, til stiftelseskongress i Beijing av Den kinesiske patriotiske katolske forening. Etter en studiesesjon om Mao Zedongs "Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket" (februar 1957) valgte de til sin leder erkebiskop Ignatius Pi Shushi av Shenyang, en mann som hadde sittet i årevis i fengsel og husarrest og hvis motstand var brutt. I Shanghai kritiserte senere pressen noen fremstående lekfolk som hadde deltatt på kongressen, men hadde argumentert for opprettholdelse av nære bånd med Vatikanet. En av dem ble lagt til last at han hadde forsvart nonnene i Shanghai, og beklaget det monumentet som var satt opp ved det tidligere barnehjemmet over de barna som var blitt «myrdet av nonnene». I april 1958 ble de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i Wuhan, av fransiskanerne Bernardine Dong Guangqing (for erkebispedømmet Hankou) og Markus Yuan Wenhua (for bispedømmet Wuchang). Ordinerende biskop var Joseph Li Daonan av Puqi; han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter. Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene. Fra patriotisk side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til Vatikanet i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en encyklika fra pave Pius XII, "Ad Apostolicum Principis", som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet. Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner. Noe annet som var rimelig godt kjent, var den maoistiske kommunismes etterhvert svært effektive bruk av hjernevask. En rekke utviste misjonærer hadde personlig vært utsatt for dette, og kunne på midten av 1950-årene redegjøre for metodene og de resultatene de kunne få. Katolske kirkerettseksperter og andre fagfolk har i etterkant vurdert grundig om bispevielsene i 1957 og de påfølgende år, samt de bispevielser som fant sted i noe mindre dramatiske tider etter kulturrevolusjonen, utløste noen latae sententiae (selvfelt) ekskommunikasjon enten på grunn av manglende pavelig mandat eller et skismatisk sinnelag. Selv om argumentsjonsrekkene kan variere noe, synes det som om det er enighet om at omstendighetene har vært av en slik art at det er vanskelig ennsi umulig å opprettholde en slik formodning. Arrestasjonene under Det store spranget. Tiltakene mot Roma-lojale biskoper og kirkefolk fortsatte. Den 5. februar 1958 ble biskop Dominic Tang Yi-ming (apostolisk administrator for Guangzhou) arrestert. Han ble aldri anklaget for noen konkret forbrytelse, men skulle tilbringe 22 år i fengsel, hvorav syv i isolat. Slikt var ikke enestående, også vanlige lekfolk kunne få slik medfart, både i fengsel og som slaver i tvangsarbeidsleirer. Den siste utenlandske biskopen i Kina, amerikaneren James E. Walsh M.M. ble etter fem års husarrest i Shanghai tatt i fengselsforvaring i oktober 1958, sammenfallende med de massearrestasjoner som fulgte som "Det store spranget"-kampanjen begynte å gå galt og krevde sine syndebukker. Under en offentlig rettssak i Shanghai i oktober ble han dømt til tyve års fengsel («en veteran blant de amerikanske spioner, ledet personlig Kung-Pinmeis klikk av forræderske kontrarevolusjonære», og erkebiskop Kung ble dømt til livsvarig («hovedmannen i klikken»). Den katolske patriotiske forening var under prosessene et redskap for myndighetene, knyttet tiltak og dommer mot Roma-lojale biskoper til kampen mot «USA-imperialismen», og sørget for å fylle noen av de bispestolene som slik ble tomme med patriotiske biskoper. Den nye kirkelige orden på plass (1960-1966). Etter 1960 var alle de viktige slagene mot kirken over, og myndighetene oppviste heller liten interesse i tiden frem til 1966. Dette var en periode som ellers var preget av en stadig mer utviklet personkult rundt Mao Zedong. Den Roma-tro katolske kirke var knekket og hadde ikke lenger noen fungerende strukturer, og en regimetro struktur hadde tatt dens plass og fikk fungere innenfor de rammer de kommunistiske myndigheter fant passende. Lignende kontroll ble fra myndighetene utøvet overfor protestanter, buddhister, taoister og muslimer, men det kan sies at Den katolske kirke fikk særlig røff medfart på grunn av sine bånd til Vatikanet, som i de dager ble betraktet som et redskap for USA-imperialismen. Hva gjaldt protestantene, ble det samme slaget vunnet flere år tidligere. De forskjellige protestantiske konfesjoner og enkeltkirker var opphevet / tvangssamlet i den regimetro Tre-Selv-kirken, og problematiske elementer var i fengsel og arbeidsleirer. Rett nok var det tilkommet en rekke husmenigheter i undergrunnen, men de ble ikke lenger ansett som noen vesentlig trussel selv om de mange steder lokalt kunne bli gjenstand for forfølgelsestiltak. I januar 1962 møttes Den kinesiske patriotiske katolske forening til sin annen nasjonale kongress; møtet fant sted i Beijing og det var 256 deltakere. Imens var et stort antall ytterligere bispevielser funnet sted. Det fastslått at prester og troende måtte godta kommunistpartiets føringer og etter behov underkaste seg indoktrinering og reform ved kroppsarbeid. Kirken i Kina måtte stå imot enhver underordning under Pavestolen. I et pressekommuniké fra konferansen het det at Konferansen formulerte sine fremtidige oppgaver i fem punkter: 1) Full aksept av Det kinesiske kommunistpartis lederskap; 2) Opposisjon mot imperialismen og «To Kina»-[modellen], fortsatt avsløring av Den Hellige Stols og USA-imperialismens manipuleringer, og full virkelliggjøring av kirken som selvbestemmende og selvstyrende; 3) mer politisk indoktrinering og mer [kropps]arbeid ved hvilket fortsatte følelsesmessige bindinger til Den Hellige Stol kan bli utrenset; 4) innrettelse av det religiøse liv i pakt med regjeringens politikk og lover; og 5) opprettelse av en teologisk skole for å trene «prestelig personell og intellektuelle elementer». Som formann for foreningen ble biskop Pi Shushi gjenvalgt. Vatikanske følere. Mellom 1963 og 1965 gjorde Vatikanet sporadiske forsøk på å få Folkerepublikken tillatelse til kinesiske biskopers deltagelse under annet Vatikankonsil, uten hell. Men Pavestolen forble diplomatisk tillitsfull, og pave Paul VI impliserte i sin tale i New York til FN i 1965 støtte til at Folkerepublikken skulle få bli med i Verdensorganisasjonen - dette på et tidspunkt da det ennå var betydelig motstand mot dette, også fra stormaktenes side. Samme år prøvde han å få det kommunistiske regime i tale ved en henvendelse til den kinesiske ambassadør i Bern i Sveits, og før nyttår sendte han også et gratulasjonstelegram og en fredsappell vedrørende Vietnam til Mao Zedong. I 1966 sendte paven et personlig signert brev til Mao Zedong og oppfordret til at Kina intervenerte til fordel for fremmet av en fredsavtale for Vietnam. Andre overtyrer kom han med i 1967, 1970 og 1973, uten kjent gehør. Man merket seg imidlertid at Kinas diplomater anerkjente apostoliske nuntier som "doyens" for det diplomatiske korps i de land der dette var systemet. ..Kulturrevolusjonen. De "patriotiske" kirkestrukturer på katolsk og protestantisk side fortsatte så på samme vis, men med hver sine undertrykte "«undergrunnskirker/husmenigheter»", frem til 1966, da kulturrevolusjonen brøt inn over landet. Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det var i virkeligheten lite rødegardistene trengte å gjøre ytterligere for å bryte ned kirkens strukturer, de var forlengst knust. Men det hindret ikke at rødegardistene ødela alt de kom over i sin kamp mot "«de fire gamle»" (i betydningen "avleggse"): Gammel tenkning, gamle vaner, gammel kultur og gamle sedvaner. De få kirker som fremdeles var åpne, ble så godt som alle angrepet, utplyndret, vandalisert og rensket for sine religiøse symboler. Steinkors, statuer og andre arkitektoniske elementer som vitnet om bygningenes religiøse karakter ble fjernet, holdt vekk elle sprengt vekk. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet. Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sent til tvangsarbeidsleirer. De siste kjente utenlandske misjonærer i frihet i landet var åtte nonner fra kongregasjonen "Franciscan Missionaries of Mary" som drev en skole for utenlandske diplomaters barn i Beijing. Rødegardistene angrep en tidlig morgen i august 1966 og ramponerte skolen mens søstrene ble innelåst på sine rom. Under to massemøter erklærte myndighetene bygningen for konfiskerrt og søstrerne som uvist, og de ble under væpnet eskorte sendt med tog til Hongkong der én av dem rett etter døde av påkjenningene. I 1970 løslot og utviste myndighetene den siste utenlandske misjonæren, biskop James E. Walsh. Avisene stanset å skrive om religion; til og med anti-religiøse artikler ble det slutt på. Religion skulle ikke lenger være et tema, skulle ikke eksistere. De katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i de to respektive patriotiske bevegelser, ble nå rammet som om de skulle være store og farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere, kapitalistveivandrere, forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige kamp- og selvkritikkmøter med plakater som proklamerte dem som «oksespøkelser og slangeånder». Det som skjedde med den «patriotiske» katolske biskop av Shanghai, Zheng Jiazhu, er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene, som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til almen spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop Wu Guohuan av Hangzhou, som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive talløse erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase. «Patriotisk» biskop Guo Zeqian av Hanyang ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop Zong Huaimo av Yantai (Shandong). Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro. Mange biskoper og prester som giftet seg tok seg nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller et trekk som hadde til hensikt å fortsette å leve "de facto" sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene "pro forma"-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Og det må også sies at enkelte av de «patriotiske» biskoper hele tiden hadde hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen. En biskop i et fjernt nordøstlig bispedømme be fengslet sammen med en gruppe prester og sendt til tvangsarbeidsleir, og de ble meget brutalt herjet med. Til slutt gav biskopen etter og fiftet seg med en eks-nonne som ble presentert for ham, med den visshet at det ville lette mishandlingen av de andre prestene. Etter kulturrevolusjonen ble det klart at mange prester og lekfolk i hans bispedømme hadde stor sympati for det valg han fattet, selv om han selv aldri helt kom over sitt «svik». Forholdene i fengsler og tvangsarbeidsleirer forverret seg også vesentlig. Men det var likevel en fordel for kirkens folk å bli fengslet ellel sendt til leirer for "Omskolering gjennom arbeid" "(láojiào)"; faren for grov mishandling og død var der mindre enn i rødegardistenes vold. Det hendte at kirkefolk ble henrettet i fengsel (som pavetro biskop Li Dehua og «patriotisk» biskop Lei Zhenxia tidlig i 1970), men vanligere var død av mishandling eller utmattelse ute i «friheten». Den regimetro protestantiske Tre-selv-kirken ble også rammet. Den ble forbudt, dens institusjoner og kirkebygninger ble stengt og mange ganger ramponert, og en god del av deres tro tjenere fikk merke utrenskningsterroren på kroppen. Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over tidlig på 1970-tallet, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder K. H. Ting, som hadde vært en av lederne av den nå "de facto" nedlagte protestantiske bevegelsen, ble fra 1973 gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme. Da Lin Biao falt i unåde i 1971 skjedde det en liten endring. Etter påtrykk fra den italienske ambassade ble en messe for diplomater godtatt i Beijing, og snart var også en protestantisk gudstjeneste tillatt i byen. Dette innvarslet dog ikke noen generell oppmykning. Året etter ble de offentlige angrep på religionene, og særlig kristendommen, gjenopptatt. Det skjedde på en merkelig måte. I april 1972 ble et antireligiøst verk av den ateistiske 1700-tallsfilosofen Paul-Henri Holbach trykket, en oversettelse av hans "Théologie Portative, ou Dictionnaire abrégé de la religion chrétienne" (1768). Det var et giftig verk, men sikkert temmelig ubegripelig i en kinesisk kontekst 200 år etter. I mai 1973 utgav man en billedbrosjyre i millionopplag i Shanghai som på nytt gav til beste historien om de imperialismens lakeier mordernonnene, og katolikker ble utkommandert til "de ti tuseners grav", det monumentet som var satt opp for å minnes begivenheten, for at de skulle «lære seg å hate det gamle samfunn». ..Folkerepublikken Kina etter Mao (1976-). To år etter Maos død (september 1976) begynte under Deng Xiaopings regime en kritikk av den nære fortid og en forsiktig liberalisering. Da "Det kinesiske folks politiske konsultative konferanse" trådte sammen i februar 1978, var 16 delegater fra de godkjente religioner representert, to av dem katolske biskoper. Oppgjøret med den såkalte «firerbanden» pågikk til 1981, men de politiske endringer for de troende ble merkbare tidligere. I 1979 ble mange politiske fanger løslatt, og blant dem var det også biskoper og prester. De fikk vende tilbake til sine hjemsteder, men ikke til å fungere som prester. "Dokument 19". Dokument 19 påpeker at maktbruk "«vil føre til at det skapes de gunstigste betingelser for en liten minoritet av kontrarevolusjonære til under dekke av religionen å anspore til lovløsheter og kontrarevolusjonære handlingere»", det vil si at "«bruk av makt skape martyrer og bare akselererer religionens utbredelse»". Men dokumentet holdt fast på hevdvunnen marxistisk historieteori innenfor den historiske materialismes rammer den om at religionene uansett ville dø en naturlig død før det sosialstiske samfunn gikk over til det kommunistiske stadium. Dermed holdt man fast på partidogmet om religionen som et historisk fenomen som ville svinne hen så snart sosialismens triumf var fullstendig, samtidig som man tok skritt for å styrke de kinesiske religiøse institusjoners selvstendighet slik at de bedre kunne arbeide i isolasjon fra negativ utenlandsk innflytelse, skrii som blant innebar åpning av presteseminarer. Kirkeåpninger. I 1980 ble noen katolske kirker åpnet for alminnelig folk i Beijing, og kort etter fikk man også den første åpning av en protestantisk kirke, i Ningbo i Zhejiang. Deretter fulgte det slag i slag: Ved utgangen av 1980 ble det feiret katolske messer i minst 15 byer, og i alt var over 56 kirker skulle ha blitt tilbakeført til protestantene, om enn ikke gudstjenestelivet var kommet i gang igjen over alt. Kommunistpartiets Fellesfrontsavdeling (fordømt og avskaffet under kulturrevolusjonen for å ha tatt for lett på trossamfunnene) ble gjenopprettet, og begynte å gjenopplive de gamle «patriotiske» religiøse organisasjoner som også hadde bukket under. I Shanghai hadde den lokale protestantiske Tre-Selv-kirken først nøyd seg med å ta imot én kirke, usikker på hvor stor responsen ville bli. Snart etter var tre protestantiske kirker åpnet, ettersom tilstrømningen viste seg å bli på 8 000 til 9 000 hver søndag. Lignende pågang ble meldt også i byer som Beijing, Guangzhou og Hangzhou. Nye strukturer. Den protestantiske Mu'en-kirken i Shanghai (fra 1887). Fotografert i 2003, til venstre er det senere kommet nok en skyskraper. Protestantene opprettet under et møte i oktober 1980 en ny struktur, "«Kinas kristne råd»", som skulle fungere parallelt med Tre-selv-kirken. Tre-selv-kirken tilsluttet seg på nytt regjeringens "fellesfronts"politikk ved å erklære kirkelig aktivt samarbeid i landets sosialistiske modernisering. Kinas kristne råd skulle hjelpe kirken med å oppfylle sine religiøse og sjelesørgeriske oppgaver. De to strukturene fikk felles underkomiteer, og mange personer holdt sammenlignbare stillinger både i Tre-selv-kirken og Kinas kristne råd. Denne særegne dualiteten kan sies å reflektere at den offentlig anerkjente protestantisme hadde to innretninger: På den ene side vendte den blikket mot sine sjelesørgeriske oppgaver i forhold til sine troende, og på den annen side var den forpliktet på samarbeid med kommunistpartiets religionspolitikk. På statlig side var "Rådet for religiøse anliggender" det utøvende organ for statens religionspolitikk og det organ kirken måtte forholde seg til i alle kirke-stat-spørsmål. Den kinesiske protestantisme var ikkekonfesjonell i den forstand at de forskjellige protestantiske trosretninger som ble lagt sammen i 1950-årene nå var blitt homogenisert, og Kinas kristne råd var paraplyorganisasjon over alle lokalmenigheter. Det ble utviklet en felles katekisme. Selv om de tidligere protestantiske trosretninger ikke lenger eksisterte, vedvarte spor av de forskjellige skikker og trosretninger i daglig kirkeliv. Det forente nasjonale teologiske seminar i Nanjing var det første seminaret som ble åpnet etter kulturrevolusjonen. Siden åpnet et dusin flere seminarer og teologiske skoler i de viktigste storbyer, med både mannlige og kvinnelige studenter. Husmenigheter. I tillegg til de etterhvert 12 000 offisielt registrerte protestantiske kirker (2000) var det et meget stort antall grupper med protestantisk kristen selvforståelse som foretrakk å møtes i hjemmene eller andre steder. Uttrykket huskirker (eller husmenigheter) ble benyttet hyppig i Vesten, da med den tilleggskarakteristikk at de møtes slik fordi de tok avstand fra "Kinas kristne råd". Dette var sikkert riktig i mange tilfeller, men likevel er bildet ikke så entydig. Det er en overforenkling å forestille seg de registrerte protestantiske menigheter og husmenighetene som to diametralsk motsatte størrelser. Slike utenomkirkelige forsamlingsmåter er intet ukjent fenomen innen protestantisk kristenliv, og det finnes også fremdeles en rekke fellesskap som ikke har noen lokal kirke i rimelig nærhet. Mange av de titusener av «møtesteder» er registrerte og anerkjente av Kinas kristne råd. Samtidig må det fastholdes at det er en rekke av huskirkene som samlet seg slik nettopp i avstandtagen fra enhver regjeringsregulering og nektet ethvert samarbeide med Tre-selv-kirken og Kinas kristne råd. Mange av de kristne det her dreier seg om tilhørte bibelfundamentalistiske miljøer, og levde under konstant trussel om bøtelegging og arrestasjon, og fare for at deres uregistrerte møtesteder skulle bli tatt fra dem eller regelrett revet. Etter kampanjen mot Falun Gong tok til i 1999 tiltok slike forfølgelsestiltak kraftig. Statistiske overslag. Endel i den etablerte protestantiske kirke var av den mening at de selvisolerende kristne fellesskapene hadde utviklet alvorlige læremessige uregelmessigheter, og det oppstod en debatt om alle disse kristent inspirerte bevegelsene kunne betraktes som genuint kristne. Overslag over det totale antall protestantiske kristne har blant annet av den grunn spriket sterkt. Rundt år 2000 tenderte de fleste overslag både i og utenfor Kina mot et antall på rundt 15 millioner protestanter i den registrerte kirke, og i tillegg minst like mange i undergrunnen. Det ble regnet med mer enn 1 400 pastorer og flere tusen evangelister og andre leke medarbeidere. Tendensen var utvilsomt stigende, og mange har lagt merke til at det langt i fra bare er landsens folk som blir kristne, men også velutdannede unge byborgere. Senere overslag, fremdeles sterkt sprikende og de høyeste utvilsomt påvirket av en ubendig optimisme, er kommet opp i mellom 60 og 100 millioner protestanter (tall hørt i 2005 - 2007), ja man har til og med sett at vilt optimistiske overslag er blitt tolket som tilbakeholdne og så er blitt ytterligere ekstrapolert til 150 til 200 millioner, noe som har utløst oppgitthet i fagkretser. Men selv om det rette antallet kanskje skulle være endel under dette spennet, noe som er mulig/sannsynlig men ikke sikkert, står man overfor den paradoksale situasjonen at protestantisk forkynnelse aldri har hatt noen mer fruktbar grobunn verken i Kina eller noe annet sted i verden enn den har hatt i Folkerepublikken etter Mao Zedongs død. Det er på det rene at et er skjedd en fenomenal vekst; et uttrykk som har vært brukt er "Jidujiao Re" («kristendomsfeber»). Den har ikke vært jevnlig fordelt; særlig påtakelig har den vært i visse storbyer og f.eks. i provinsen Fujian, der protestantismen alltid hadde vært sterkere enn i omliggende områder. Veksten er under enhver omstendighet langt kraftigere enn befolkningsveksten og raskere en noen annen religions vekst i landet. Dette var bakgrunnen for et internt dokument fra Det kinesiske kommunistpartis Sentralkomite i 2004 som gikk inn for at man igjen styrket fremmet av areisme innenfor utdannelsessystemet. Antallet studieplasser for religionsplasser er blitt redusert, og det kan spores en frykt blant myndighetene for utenlandsk «infiltrasjon». At antallet kristne er økt kraftig ble også rapportert i kinesisk presse. I februar 2007 skrev Folkets Dagblad om en religionssosiologisk undersøkelse foretatt av et universitet i Shanghai som kom til at antallet religiøse var på ca 300 millioner, tre ganger flere enn myndighetenes overslag, og at 40 millioner av dem var kristne (protestanter og katolikker). Protestantismen i Kina er ingen enhetlig størrelse. I 1949/1950 var den delt i to hovedstrømninger: På den ene side de klassiske konfesjonelle trossamfunn (anglikanske, metodistiske, lutherske, osv) som så ble tvunget sammen i Tre-selv-kirken, og på den annen side de mange og sammenlagt svært store kinesiske stort sett ikkekonfesjonelle små og store kirker og menigheter av generell protestantisk type og oftest med karismatiske trekk. Disse ble i liten grad med i Tre-selv-kirken og ble dermed nesten umiddelbart hardt forfulgt. Etter kulturrevolusjonen finnes fremdeles Tre-selv-kirken selv om det er gjenoppstått til en viss grad egne grupper som tidligere var tvinget inn i den; de gamle kinesiske huskirkemiljøer er også kommet for dagen igjen. Men det som kanskje er den protestantiske hovedtyngde er tilkommet ved helt nye menighetsdannelser og som ikke i særlig grad har - eller i praksis forholder seg til - røtter i den protestantiske kirkelige geografi fra før kommunismen. Av dem er det også miljøer der religiøse sammenblandinger er funnet sted. Statistiske overslag over disse forskjellige segmenters relative styrke er det ennå (2007) vanskelig å foreta. Selv om protestantiske grupper vokser meget sterkt over hele landet, peker særlig provinsene Henan, Zhejiang og Fujian seg ut. En fremskriving av økningen inntil årene etter årtusenskiftet og frem til 2025 kan til og med gi en kristen (protestantisk og katolsk) befolkningsandel på over 50 prosent før da. Men det er ingen gitt å oppgi en slik prognose som sannsynlig; den betinger at ingen faktorer endrer seg, noe som er usannsynlig over en så lang tid. Protestantisk samfunnsaksjon og offentlighetsarbeid. I 1985 ble "Vennskapelighetsstiftelsen" (engelsk: Amity Foundation) opprettet på initiativ blant annet av den tidligere anglikanske biskop K. H. Ting. Den representerte en helt ny form for protestantisk samfunnsinnsats i det moderne Kina. Stiftelsen konsentrerte sin innsats om særlige behov innen utdannelse, helse og velferd, og hadde prosjekter i fattigslige deler av Vest-Kina, prosjekter for eldre og for arbeidsløse. Stiftelsen lyktes også i å få støtte fra utenlandske kristne organisasjoner til sitt virke; penger, utstyr, eksperter, språklærere. Vennskapelighetsstiftelsens andre store virksomhet var dens forlagshus og trykkeri. Tidligere var protestantiske publikasjoner avhengige av statseide trykkerier. I juli 1995 begynte deres trykkeri med bibeltrykk, og kom i løpet av få år over ti millioner trykte bibler. Det ble også trykket annet kristent materiale, og rent almennyttige utgivelser. Tre-selv-kirkens og Kinas kristne råds offisielle publikasjon "Tianfeng" («Den himmelske vind») var som forsåvidt all religiøs litteratur underlagt strikt kontroll og var utilgjengelige gjennom vanlige bokhandlere. Det var bare tillatt å distribuere den i kirkens lokaler eller ved abonnement eller etter bestilling. Teologisk opplæring i Kina og utenlands. Kinas kristne råd hadde frem til 1999 opprettet og begynt å drive 18 protestantiske teologiske seminarer og bibelskoler, enten på nasjonalt, regionalt eller provinsielt nivå. Antallet menn og kvinner som søkte slik teologisk utdannelse var sterkt økende, og gitt både den personalmangel man kom ut av kulturrevolusjonen med og den eksplosive kirkevekst var disse 18 institusjoner utilstrekkelige for å møte behovet for nye pastorer og teologer. Protestantiske kirker utenfor Kina var tidlig rede til å assistere der det var mulig og ønsket. Fra 1987/1988 begynte det å dukke opp studieprogrammer for kinesiske protestanter ved seminarer og universiteter utenfor Kina. Et voksende antall ble sendt til USA, Canada, Storbritannia og Tyskland med det for øye å kunne vende tilbake til hjemlandet som dosenter ved kinesiske seminarer. Fra 1989 ble dette brått stanset, men bare i forhold til Vesten. Tidlig i 1990-årene var det særlig Hongkong og Singapore som fikk motta slike studenter, og etterhvert begynte tilstrømningen til vestlige land på nytt. Også Norge fikk noen slike studenter. Skisma mellom to katolske kirker? I motsetning til det som ofte er blitt hevdet, har det aldri vært erklært noe skisma i kirkerettslig forstand blant Kinas katolikker. Noen av betingelsene for å kalle hendelser f.eks. i 1950-årene for skismatiske, men ikke nødvendigvis alle. Det er nå snarere slik at kirken eksisterer i to former, med ett ansikt vendt mot Roma, og ett i utgangspunktet mot Beijing. Men det ansiktet som er vendt mot Beijing, er i virkeligheten i ferd mot å vende seg mot Roma. Den ene gruppen er anerkjent av regjeringen og knyttet opp mot Den kinesiske patriotiske katolske forening. Den kalles nå vanligvis for Den åpne kirke fordi den fungerere åpent og dens institusjoner er regjeringsregisterte. Den andre gruppen kalles gjerne for Undergrunnskirken, og avviser enhver kontroll fra det kommunistiske regime og opererer derfor i stor grad uten å søke regjeringsgodkjenning. Den åpne kirke. Selv om røttene kan forfølges tilbake til Den katolske patriotiske forenings endelige tilkomst 1957, ble skillet ikke skikkelig åpenbart før prestene vendte tilbake til virke i sine bispedømmer i 1978 og 1979. Ettersom regjeringens politikk etter kulturrevolusjonen tillot dem å virke i det åpne i stedet for i skjul, var det mange som valgte det. Under 30 biskoper var fremdeles i live. Noen hadde sittet fengslet på grunn av sin usvikelige troskap mot paven og hadde nektet enhver tilknytning til Den katolske patriotiske forening, men var nå mer villige til å samarbeide med organisasjonen for å kunne bidra best mulig til kirkens fremtid. Etter 1981 sluttet Den katolske patriotiske forening å kreve at både konsekrerende biskoper og de som skulle konsekrert skulle sverge på deres uavhengighet fra Roma. Det førte til at flere prester var villige til å la seg bispevie. Flere av disse biskopene innhentet i all hemmelighet en legitimering av sin status fra paven. Det var også dem som aktivt søkte seg til høyere posisjoner innen Den katolske patriotiske forening i den hensikt å påvirke beslutninger og tøyle deres tendens til unilateral kontrollutøvelse. .."Den katolske patriotiske forening"s virke. I mai 1980 kunne Den kinesiske patriotiske katolske forening holde sin tredje nasjonale konferanse. (De tidligere hadde vært i 1957 og 1962.) Mer enn to hundre delegater fra den regjeringsregistrerte katolske kirke samlet i Beijing for dette, og i umiddelbar tilslutning var det dagene etter et møte for det som ble kalt «Den nasjonale forsamling av katolske representanter». Møtene bekreftet de gamle selvstyreprinsippene, og selv om man ville ha kontakt med «utenlandske venner» skulle det ikke være noen innblanding aller avhengighet. Dette var naturligvis en antipavelig markering. Leder for foreningen ble Joseph Zhong Huaide, en av de første som i 1958 var blitt bispeviet uten pavelig mandat. Man organiserte også en patriotisk bispekonferanse, og noe som ble kalt «Den kirkelige administrative kommisjon», og den «patriotiske» biskop av Shanghai, eks-jesuitten Louis Zhang Jiashu, ble valgt til formann for begge. Noe av det første konferansen gjorde, var å forfatte en skarp uttalelse mot «onde mennesker og reaksjonære krefter som i religionens navn skaper mirakler, sprer rykter, sår splid og forårsaker splittelser». Bakgrunnen var at etterkommere av katolske fiskere noen uker før hadde hatt en spontan tredagers pilegrimsferd til det stengte valfartsstedet Zose ved Shanghai, og brutt seg inn i de stengte og ramponerte kapeller for å be, og begynt med reparasjoner. Noen hadde hevdet at de hadde hatt visjoner av Jomfru Maria. (I 1981 overtok Den patriotiske forening stedet; de to kirkene der ble åpnet og likeså ble et «patriotisk» presteseminar etablert der.) Fra nå av frasa Den katolske patriotiske forening seg formelt rollen som tilsynsmyndighet over alle kirkelige anliggender, og omdefinerte sin rolle til eksterne anliggender og kirke-stat-relasjoner. Ansvaret for læremessige og sjelesørgeriske anliggender ble gitt til kleresiet og kirkelige ledere. I 1992 kom nok en reorganisering, idet Bispekonferansen ble satt på samme nivå som Den katolske patriotiske forening, mens Den kirkelige administrative kommisjon ble redusert til en komite understilt Bispekonferansen og med ansvar for sjelesørgeriske anliggender. Det ble dessuten etablert fem komiteer i tillegg, for seminarutdannelse, liturgi, teologistudier, finansiell utvikling og internasjonale relasjoner. Initiativer innen disse områder gjorde det klart at de nye strukturendringer ble effektivt implementert. Fra 1990-årene har utvalgte seminarister og geistlige kunnet reise ut for videre teologisk utdannelse ved katolske seminarer og universiteter i USA. Et resultat for dette har vært utviklingen av flere kanaler for en fremtidig forsoning mellom Pavestolen og Den åpne kirke. Med mange opp- og nedturer har den åpne kirkes holdning til det pavelige primat blitt mer og mer imøtekommende. Bønnen for paven som var blitt fjernet fra boken «Kompendium av viktige bønner», ble gjeninnført i 1982. I februar 1989 tillot regjeringen i det såkalte Dokument 3 at man hadde en åndelig affiliering til Pavestolen, og ved Bispekongeransens møte i april 1989 anerkjente de straks og offentlig paven som den katolske kirke som kirkens åndelige leder. Ved slutten av 1990-årene hadde de fleste åpne menigheter også gjeninnsatt bønnen for paven under Messens eukaristiske bønn. Katolsk preste- og søsterutdannelse etter 1980. I 1980 var det færre enn 1 300 sjelesørgerisk aktive katolske prester i Kina, og det overveldende flertall var godt opp i årene. Med nonnene var det minst like ille: Under tusen nonner. Fra 1979 og fremover ble det åpnet mer enn 30 katolske presteseminarer. De kan inndeles i fem grupper: Det nasjonale seminar, regionale seminarer (betjener mer enn én provins), provinsseminarer, forberedende seminarer på provins- eller bispedømmenivå, og uoffisielle («undergrunnskirkens») seminarer. Grunnstammen med tolv seminarer ble etablert i løpet av få år i 1980-årene. Opprinnelig var det meningen at alle seminarer skulle være regionale, men etterhvert ble fem lokale forberedende seminarer utvidet til provinsseminarer. Ingen av Folkerepublikkens seminarer ligger (2007) i Sør-Kina (hvis man bortser fra seminarene i Hongkong og Macao), noe som reflekterer det forhold at katolisismens tyngdepunkt er i Nord-Kina og Shanghaiområdet. Regner man presteseminarer på alle nivåer, også forberedende seminarer, var det i år 2000 24 seminarer som fungerte med regjeringens godkjenning, og i tillegg ti drevet av undergrunnskirken. Det var også etablert formasjons- og utdannelsesprogrammer for de kvinnelige ordener: 40 slike læresteder i den åpne kirke og ca 20 i undergrunnskirken. (De samme tall ble også oppgitt av kinaeksperten Jean Charbonnier i 2004.) Ingen mannlige ordenssamfunn er representert i Kina (2004), og nonnene i Kina kunne ifølge etter kinesisk religionspolitikk ikke knytte sine formelle bånd til de internasjonale nonneordener som mange av deres fellesskap hadde tilhørt. Noen få av dem hadde hele tiden vært lokale kinesiske kongregasjonen (av biskoppelig rett), men mange hadde vært av pavelig rett. Uformelt er nok endel bånd blitt knyttet. De kinesiske søsterkongregasjoner har også som regel beholdt sine opprinnelige (og internasjonale) navn, og mange av dem etterlever også så godt de evner den særegne åndelige innretning (spiritualitet) de hadde som unge kongregasjoner i landet. Slik er det for eksempel dominikanerinner i Fujian, en provins de sjelesorgen tradisjonelt var betrodd dominikanerordenen. Og nonnene i Guangzhou bærer fremdeles navnet "Søstrene av den uplettede unnfangelse", etter den fransk-kanadiske kongregasjon som i sin tid kom til byen men hvis utenlandske søstre ble tvunget ut i 1950-årene. Et stort problem både for preste- og søsterformasjonen viste seg å bli «de tapte generasjoner», nemlig at den offentlige religionspolitikk og -forfølgelse gjorde at antall nye prester og søstre sank fra 1950-tallet og omtrent bortfalt under kulturrevolusjonen. Særlig for søstrene, som lever religiøst kommunitetsliv, ble det en utfordring. Kvinner som trådte inn f.eks. i 1980-årene kunne ikke alltid få så meget formasjon om hvordan man lever et religiøst ordensliv. De eldre søstre, som regelt svært mye eldre, gjorde som best de kunne. Men de hadde gjennomlevd kulturrevolusjonen da noe slikt fellesliv var umulig, og grep tilbake til det de kunne huske fra langt tidligere. Søsterkongregasjoner av forskjellig slag blomstret opp igjen på forskjellige steder i Kina, særlig fra 1990-tallet, for eksempel "Sisters of Our Lady of All Holy Souls" i provinsen Hebei, "Sisters of the Presentation of Mary" i Shanghai, "Franciscan Missionaries of Mary" i hele landet men med hovedsete i Xi'an og "Søstrene av den uplettede unnfangelse" i Kanton som trenger et nytt kloster for å huse over hundre søstre (2007). Høsten 2007 gjenåpnet det lokale presteseminaret i Macao, som hadde vært stengt i 43 år. Blant studentene var det også kandidater fra Fastlandskina. Den katolske undergrunnskirken. Mange geistlige som ble løslatt ved slutten av kulturrevolusjonen var helt i mot å gå inn i noen katolsk organisasjon som var regjeringsregistrert. De nektet å bo i prestegårder sammen med prester som hadde giftet seg, eller forrådt andre, eller offentlig avvist pavens primat. Derfor drev de sin sjelesorg på privar plan, og snart tiltrakk de seg et meget høyt antall katolikker. Biskop Fan Xueyan av Baoding i Hebei ble løslatt i 1979, og ble snart den ubestridte leder av undergrunnskirken. Han så det prekære behov for biskoper i flere bispedømmer, og konsekrerte tre slike uten å blande inn regjeringen eller innhente tillatelse fra den åpne kirke. Da pave Johannes Paul II ble kjent med omstendighetene som utløste denne handlemåten, legitimerte han de nye biskopene og gav biskop Fan særlige fullmakter til å fortsette slik, det vil si tillatelse til å ordinere koadjutor-biskoper og nye biskoper i vakante nabobispedømmer. Kort etter ble biskop Fan arrestert på nytt, men da var det hele i gang og undergrunnskirken fikk stadig flere nye bispevielser ved at andre videreførte de hemmelige bispevielser. I 1989 hadde undergrunnskirken således mer enn 50 biskoper, og den organiserte i november samme år sin egen bispekonferanse, og sørget for å gjøre det godt kjent. Bispekonferanser er nasjonale strukturer som var vokst frem fra annet vatikankonsil (1962-1965), og de innebærer på én måte en grad av kirkelig nasjonalt selvstyre som ikke var tilstede i den katolske kirke forut for konsilet. Opprettelsen av en slik konferanse kunne også bestaktes en demokratisk fornyelse som var i pakt med Deng Xiaopings intensjoner. Tar man med at undergrunnskirken også så smått var kommet i gang med å innføre messefeiring på kinesisk (i stedet for latin), ble den regimenære patriotiske forening stilt i forlegenhet også på dette punktet. (Det var først i Shanghai at den «åpne» kirke under ledelse av biskop Aloysius Jin Luxian begynte messefeiring på kinesisk i 1989.) Roma hadde også gitt undergrunnsbiskoper tillatelse til å prestevie menn som ikke hadde den ellers påkrevede lange seminarsutdannelse. Det man da har måttet ta med på kjøpet, er at endel undergrunnsprester ble svakere teologisk enn godt var. Noen steder er det også blitt uoversiktige situasjoner, med noen bispedømmer der opptil tre biskoper har ansett seg som den rettmessige embedsinnehaver. Fra 1989 ble undergrunnskirken utsatt for økt press fra myndighetene. I det samme dokumentet fra februar det året der myndighetene tillot katolikkene å betrakte paven som sin åndelige leder, ble det også satt opp hva slags tiltak man skulle bekjempe undergrunnskirken med. De kommunistiske kadre ble bedt om å skjelne mellom to grupper undergrunnskatolikker: Dem som holdt fast ved en fiendtlig innstilling og som oppildnet de troende, og dem som ikke ville tilslutte seg den åpne kirke på grunn av sin troskap til paven. Den første gruppen måtte det slås hardt ned på, men den annen skulle behandles med tålmodighet. Mange ble arrestert, blant annet biskop Fan. Den nye generalsekretær for kommunististpartiet, Jiang Zemin, var etter alt å dømme enige med dem som mente at det var den polske fagforeningen Solidaritet, støttet av den katolske kirke og særlig av den polske pave Johannes Paul II, som satte i gang den utvikling som førte til kommunismens fall i Polen og så til dens kollaps i hele Østeuropa. Jiang og andre så i dette en viktig grunn til å holde kirken under partiets kontroll, og slå ned undergrunnskatolikkene. Den ekstraordinære tillatelsen gitt til undergrunnsbiskoper om nye bispevielser uten forhåndsklarering med paven gjaldt helt til Roma tolv år etter fant at forholdene hadde endret seg slik at slik klarering var praktisk gjennomførbar, og på et møte i Vatikanet mellom sakkyndige og avsvarlige innen Statssekreteriatet og Kongregasjonen for troens utbredelse ble det den 26. september 1993 besluttet å trekke tilbake spesialtillatelsen. Dette skiftet sammenfalt med at de illegitime KPKA-biskoper begynte å henvende seg underhånden for å få sine ordinasjoner legitimert. Romas nye holdning fra 1993 hadde etterhvert den effekt at det ble slutt på ordinasjonen av nye «undergrunnsbiskoper»: Siden annen halvdel av 1990-årene er det såvidt kjent ikke kommet noe "nihil obstat" for flere undergrunnsbiskoper. På lokalplanet etterfulgte myndighetene de forskjellige sentrale direktiver om opptreden overfor ikkeregistrerte religiøse grupper meget forskjellig og tildels lunefullt. Man opplevde flere steder rivninger av kirker, arrestasjoner og forsvinninger, kraftig bøtelegging. Etter at Falun Gong-bevegelsen ble forbudt i juli 1999 økte også repressive tiltak mot uregistrerte katolske menigheter. En ledende av de «regimetro» katolske biskoper som ikke hadde forsøkt å innhente noen pavelig legitimering av sitt verv som biskop av Beijing, Michael Fu Tieshan, kom offentlig med et sterkt forsvar av myndighetenes inngripen mot Falun Gong. Tilnærming mellom de katolske fraksjoner. I årene etter 1980 var det mange steder en dyp kløft mellom de katolikker som levde sitt kirkelige liv i statsautoriserte former, og de som nektet å gjøre det. Men bitterhet og mistro begynte gradvis sluppet taket hos stadig flere, og de to gruppene begynte gå innlede praktisk samarbeide på en del steder og felter. Forsoningen mellom gruppene førte til at skillelinjene mellom dem begynte å bli utvisket. Troskap overfor paven var ikke lenger samme prøvestein som før etter at pave Johannes Paul II legitimiserte stadig flere av den åpne kirkes biskoper og de fleste av deres nye biskoper ble ordinert etter å ha innhentet pavelig godkjenning. For yngre generasjoner av prester, nonner og lekfolk betød de gamle skillelinjer mindre og mindre. Tilnærmingen opplevde imidlertid stadige tilbakeslag. På begge sider fantes det miljøer som ikke ønsket noen forsoning (eller kun ville ha den på egne premisser). Det er også dem som antar at det er de blant myndighetene som har sett det som fordelaktig at katolikkene i Kina plages av indre strid og ikke er i stand til å opptre som en enhetlig størrelse i samfunnet. Det har også vist seg å være et voksende problem at personer innenfor de offisielle strukturer, det være seg i den regjeringsregistrerte kirke selv, den patriotiske forening eller med forbindelser med de regionale eller det sentrale myndigheters råd for religiøse anliggender, fikk foretatt salg av kirkelig eiendom og latt inntektene forsvinne til personlige formål. Slik har enkelte meget verdifulle og på grunn av beliggenheten i praksis uerstattelige tomter i det sentrale Beijing i tilknytning til to av de fire katolske hovedkirker gått tapt, de fleste ved at en person som stod den «registrerte» beijingbiskopen Michael Fu Tieshan (død april 2007) under hans lange sykeleie med eller uten hans fulle viten klarte å selge dem unna. Forbitrelsen over slike salg er imidlertid ikke bare tilstede blant «undergrunns»katolikkene, men også blant de andre troende. Sino-vatikanske forbindelser. Da Mao Zedong kom til makt og utropte Folkerepublikken i 1949 i Beijing bad Pavestolens diplomatiske representant i Kina om et møte med Mao Zedong. Han satt likesom det øvrige diplomati i Nanjing, der Republikken Kina hadde hatt sin hovedstad inntil den trakk seg over til Taiwan. De fleste vestlige diplomater hadde forlatt fastlandet, men internuntien, erkebiskop Antonio Riberi, ble igjen i håp om å kunne videreføre relasjonene med den nye regjering. Istedet ble han til slutt utvist i september 1951; Folkerepublikken avviste dermed diplomatiske forbindelser med Vatikanet. Dermed fulgte Pavestolen noe forsinket med på det diplomatiske flyttelass til Taipei. En fullstendig normalisering mellom Pavestolen og Folkerepublikken Kina avhenger av en normalisering på det religiøse plan, dvs. av om Den katolske kirke i Kina får anledning til å virkeliggjøre sine relasjoner til paven i henhold til katolsk troslære. Uformelle samtaler mellom Vatikanet og den kinesiske regjering pågitt periodisk siden 1980. Beijing innså at landet hadde meget å vinne med å gjenopprette slike forbindelser, men har insistert på at Vatikanet først brøt forbindelsene med Taiwan. Vatikanet anså en normalisering som et mål for å kunne forsvare trosfriheten for Kinas katolikker. Kontaktene var etter manges mening nær et gjennombrudd i 1999, og på tegnebrettet lå det etter sigende en rekke kirkelige tiltak med utnevnelser av biskoper og koadjutor-biskoper og andre reguleringer. Men i år 2000 kom et tilbakeslag, vel planlagt fra de kinesiske myndigheters side. Under stor hemmelighet hadde man foretatt forberedelsene - det skulle bispevies tolv biskoper uten pavelig mandat. Den 6. januar ble det så konsekrert fem biskoper for den åpne kirke uten at dette mandat (flere av de tolv kandidatene trakk seg eller stakk av), og senere gjennomdrev myndighetene en bispevielse også den 25. januar. Noe slikt hadde ikke skjedd på mange år. Da planene om bispevielsene ble kjent, reagerte Vatikanet ved sin pressetalsmann Joaquin Navarro-Valls offentlig: "«Jeg må gi uttrykk for Den hellige Stols overraskelse og skuffelse, fordi denne beslutning kommer på en tid da det fra alle sider høres stemmer som reiser ekte håp om en normalisering av forbindelsene mellom Den hellige Stol og Beijing. Denne handling oppsetter hindringer som uten tvil hindrer denne prosess.»" Alle dem som ble konsekrert var under press, de tre yngre var særlig plaget av tvil. Én av dem betrodde seg etterpå og sa: «Presset var sterkt, og jeg er svak.» For Vatikanet ville det vært lite aktuelt å gjenopprette de diplomatiske forbindelser med Beijing bare for diplomatiets egen skyld. De kontakter som hadde vært mellom partene hadde gitt Vatikanet et håp om at en nyordning av de diplomatiske forbindelser ville ledsages av en nyordning og normalisering av de kirkelige forhold. Ifølge den italienske avisen Il Messaggero skulle den avtalen som man trodde holdt på å bane seg frem, gå ut på at Vatikanet skulle fremlegge navnene på sine bispekandidater for regjeringsgodkjenning før utnevnelsene ble offentliggjort og ordinasjonene foretatt. I dette lys ble de uhjemlede bispevielsene i Peking ha manifestert for Roma de de løfter eller signaler som kineserne måtte ha gitt, likevel ikke var til å stole på. Derfor reagerte Roma. Det er mye som tyder på at det var personer i Den patriotiske bevegelse og i Rådet for religiøse anliggender som med de uhjemlede bispevielser så seg tjent med å stikke kjepper i hjulene for tilnærmingen. Kanskje fryktet noen av dem en vesentlig svekket fremtidig rolle, og andre en utvikling sammenlignet med Falun Gong-bevegelsen som man nettopp hadde stått ned på. Senere samme år, den 1. oktober, ble 120 kinesiske martyrer helligkåret i Roma. Dette utløste krass kritikk fra Beijing, og ble et nytt tilbakeslag for underhåndstilnærmelsene mellom Roma og Beijing. Beijing reagerte på valget av datoen, som er den kinesiske nasjonaldagen og årsdagen for formann Mao Zedongs proklamering av Folkerepublikken Kina i 1949. Men de raste også mot helligkåringen av 86 av ofrene fra det såkalte Bokseropprøret i 1900, som hadde som formål å eliminere den europeiske innflytelsen i Kina. Den kommunistiske propagandaen hyller de fanatiske Bokserne som tidlige patriotiske helter. Hundrevis av kinesiske katolske nonner, prester og misjonærer ble slaktet ned under opprøret. Beijing hevdet at Vatikanet med denne handlingen forfalsket historien, forherliget imperialismens invasjon og såret det kinesiske folk ved å ære mennesker som har begått «alvorlige forbrytelser». "«Det fleste av dem ble henrettet fordi de under kolonialismens og imperialismens invasjon brøt kinesiske lover, eller de ble drept fordi de tyranniserte det kinesiske folk under Opiumskrigen eller invasjonen fra de utenlandske maktene»", sa en talsmann for det kinesiske utenriksdepartementet. Vatikanet understreket at det ikke lå noen politiske eller diplomatiske vurderinger bak datoen 1. oktober. Dagen ble valgt fordi det var en søndag og fordi det er minnedagen for Teresa av Lisieux, misjonærenes skytshelgen, og Vatikanet insisterte på at dagen ikke var ment som noen provokasjon. De avviste også kinesiske beskyldninger om at regjeringen på Taiwan sto bak anmodningen om å helligkåre martyrene. Alle martyrene døde før 1930, og ingen av de mange kristne som er myrdet av det ateistiske kommunistpartiet var inkludert. Da paven i 2001 skrev et etter manges mening rørende brev til Kinas folk og myndigheter i anledning pater Matteo Riccis ankomst til Beijing, et brev som understreket at han ikke bad om noen «privilegier» men bare om «frihet» for kirken for å kunne bidra til «å fremme det store kinesiske folks gode», og bad om unnskyldning for alle tidligere misforståelser og negative signaler, avfeide Den patriotiske forening ved biskop Fu Tieshan det hele offentlig som "«utilstrekkelig»". Etter en kort pause kom det stilltiende og underhånden på plass en ny prosedyre ved bispeutnevnelser. Det var stadig mange dødsfall blant de aldrende katolske biskoper, og set skapte problemer i de mange titallsbispedømmer som ble uten overhode. I mer enn fem år lot de kinesiske myndigheter det skje at de lokale prester, noen ganger sammen med nonner og med ledende lekfolk, nominerte ved valg en bispekandidat og sendte navnet også til Roma for godkjenning. Myndighetenes godkjenning ble så innhentet i etterkant, skjønt rekkefølgen kunne også være den omvendte, eller prosessene løp parallelt. Slik gikk det for seg i bispedømmene Xianxian og Jinxiang (provinsen Hebei), i Nanning (Guangxi), Bameng (Indre Mongolia) og Xi'an (Shaanxi) og Wanzhou (Sichuan). At et slikt system var kommet på plass, kan betegnes som «en stille revolusjon»; det ble aldri offentlig eller åpent innrømmet, skjønt det hendte at kinesiske lokale embedsmenn eksplisitt sa til lokale prester: «Nå har vi gjort vår jobb, nå får dere gjøre deres». Tidlig 2006 var det altså god grunn til å tro at de sino-vatikanske forbindelser var kommet inn i smulere farvann. Men i løpet av noen uker i mai-juni ble to unge biskoper ordinert uten at mandat fra Roma, den ene for Kunming og den annen for Anhui. Den kinesiske katolske patriotiske forening, som stod bak, viste til kirken i Kina selvstendighet, det vil si gav dermed implisitt tilkjenne at de stilltiende ordninger der bispenominerte ble gitt tid til å innhente pavelig grønt lys før de gikk med på å la seg ordinere, ikke lenger ville videreføres. En tredje biskop, en av dem som i Romas øyne var blitt ulovlig ordinert i januar 2006, ble innsatt som biskop i Mindong i Fujian. Det var også en bispekandidat som faktisk hadde fått underhånds godskjenning av Roma, og han ble omtrent på samme tid, i mai 2006, ordinert som hjelpebiskop for Shenyang.». Grunnen til at den fem års stille nyordning kom til en brå slutt, er ennå ikke klar. Det har vært spekulert i at pave Benedikt XVIs utnevnelse av Hongkongs biskop Joseph Zen Ze-kiun til kardinal ble oppfattet som en provokasjon som kalte på mottrekk som en markering overfor den nye pave. Msgr. Zen var like frittalende etter han ble kardinal som han hadde vært før, og det kom snart til en åpen, offentlig og skarp strid mellom ham og Den patriotiske forenings leder Anthony Liu Bainian». I juni 2007 sendte pave Benedikt XVI et omfattende «brev til biskopene, prestene, de konsekrerte og det troende lekfolk i den katolske kirke i Folkerepublikken Kina». Brevet ble først gjort kjent for myndighetene før det den almene offentliggjøringsdato 30. juni. Brevet ble først gjort kjent for myndighetene før det den almene offentliggjøringsdato 30. juni. Det gav uttrykk for en stor vilje til forståelse for tilpasninger til de rådende forhold, så lenge dette ikke gikk på bekostning av kirkens ekklesiologi og dens prinsipielle uavhengighet fra statsmaktene. I brevet modifiserte paven et direktiv fra 1988 der Vatikanet på det sterkeste frarådet kontakt med regimeutnevnte biskoper, et direktiv som i virkeligheten lenge hadde vært inoperativt selv om Roma ikke eksplisitt hadde trukket det tilbake. Men samtidig trakk paven også tilbake særtillatelser gitt til kinesisk presteskap blant annet vide dispensasjoner om forvaltningen av ekteskapets sakrament - grunnen til reverseringen var at det nå var bedre kommunikasjonsmuligheter mellom kirkelige instanser. En rekke biskoper uttrykte umiddelbart stor takknemlighet og tilslutning til pavens brev. Det gjaldt både legitimerte «åpne» biskoper som Shanghais biskop Aloysius Jin Luxian «undergrunnsbiskoper» som Joseph Wei Jingyi av Qiqihar, «undergrunnsbiskoper» som senere er blitt godtatt av kinesiske myndigheter som biskop Lucas Li Jingfeng av Fengxiang, og biskoper som er blitt godkjent av Roma innen de ble ordinert med myndighetenes tillatelse, altså legitime «åpne» biskoper som Peter Feng Xinmao, koadjutor av Hengshui. I september 2007 fant det sted to bispevielser, begge av prester som var blitt gitt pavelig mandat av Vatikanet og var regjeringsapproberte: Guiyang fikk den 8. september en koadjutor-biskop (Paul Xiao Zejiang), og Beijing fikk en ny (erke)biskop den 21. samme måned, msgr. Joseph Li Shan. Protestantene. Det protestantiske nærvær i Hongkong går tilbake til 1841. Det er i 2007 omkring 300 000 protestantiske kristne bosatt i Hongkong, i over 1 300 menigheter fordelt på mer enn 50 trossamfunn. Baptistene er det største av de protestantiske trosretningene, fulgt av lutheranerne. Andre større trossamfunn er adventistene, anglikanerne, Christian and Missionary Alliance, Church of Christ in China, metodistene, Pinsebevegelsen og Frelsesarmeen. Med stor vekt på ungdomsarbeid har mange menigheter en høy andel av yngre medlemmer. De protestantiske kirker er også svært engasjerte innen utdannelse, helsearbeid og sosialt arbeid. Protestantiske organisasjoner driver pr. 2007 tre utdannelsesinstitusjoner på tertiærnivå: Chung Chi College ved Chinese University of Hong Kong, Hong Kong Baptist University og Lingnan University. De driver 144 middelskoler, 192 barneskoler, 273 barnehager og 116 småbarnshjem. Dessuten har de 16 teologiske seminarer og bibelinstitutter, 16 kristne forlag og 57 kristne bokhandlere. De har syv sykehus med 3749 senger, 18 klinikker og 59 sosialtjenesteorganisasjoner som yter et bredt spekter av tjenester som for eksempel 227 samfunns- eller ungdomssentra, 74 "day care"-sentra, 17 barnehjem, 35 gamlehjem, 106 eldresentra, to skoler for blinde og døve, 47 opplæringssentra for mentalt funksjonshemmede og 15 leirteder. Fem internasjonale gjestetype med hotellmessig preg drives av YMCA og YWCA. Kirkene støtter nødhjelps- og utviklingsprosjekter i fattige land. Det utgis to protestantiske aviser, "The Christian Weekly" og "The Christian Times". To økumeniske organer bidrar til å koordinere samarbeidet blant protestantene i byen. Den eldre, som ble stiftet i 1915, heter Hong Kong Chinese Christian Churches Union. Den andre er Hong Kong Christian Council, opprettet i 1954. De større tradisjonelle trosretningene støtter aktivt opp om disse. Katolikkene. Den katolske kirke organisere et apostolisk prefektur i 1841 som ble oppgradert til apostolisk vikariat i 1874 og bispedømme i 1946. Omkring 239 400 hongkongborgere er katolikker. Men det er også store mengder utenlandske katolikker, særlig filippinske hushjelper. De betjenes (2007) av 309 prester, 60 lekbrødre og 519 søstre. Det er 52 menigheter med 40 kirker, 30 kapeller og 28 haller for gudstjenester, som gjennomføres på kantonesisk. Et stort antall kirker har dessuten gudstjenester på engelsk og tagalog. Bispedømmet opprettholder de tradisjonelle bånd med paven og Roma. Det finnes 320 katolske skoler og barnehaver med omkring 286 000 elever/barn. Katolikkene driver seks sykehus, 15 klinikker, 13 sosialsentra, 15 hosteller, 12 gamlehjem, 15 rehabiliteringstjenestesentra og mange selvhjelpsklubber og -foreninger. Caritas Hong Kong er bispedømmets offisielle organ for sosiale anliggender, og hjelper trengende av alle religiøse bakgrunner; 95 prosent av de som nyter godt av tjenestene er ikke katolikker. Bispedømmet utgir to ukeaviser, "Kung Kao Po" og "The Sunday Examiner". .. Katolsk kirkevekst 1949-1963. Mens den bitre forfølgelsen av den katolske kirke i Folkerepublikken stod på i 1950-årene, opplevde den katolske kirke en vekst uten sidestykke på Taiwan. Misjonsblader omtale det hele som «Taiwanmirakelet»; kirken vokste fra under 10 000 medlemmer i 1945 til 220 501 i 1962. Konversjonene slo alle tidligere rekorder i 1963 med 18 500. Det var mange årsaker til veksten. For det første var det mange katolikker som flyktet til Taiwan fra fastlandet. For det andre var det blant de ikke-kristne flyktningene en rådvillhet som gjorde at mange lette etter nye ankerfester. For det tredje kom det mange kinesiskkyndige misjonærer til Taiwan etter at de var blitt tvunget ut av Folkerepublikken, eller som ble nektet innreise til Folkerepublikken etter mange års forberedelser. For det fjerde distribuerte kirkene amerikansk nødhjelp, og det førte nok til et antall «riskristne». Resultatet ble en katolsk kirke på øya som var svært preget av rike og velutdannede fastlandskinesere. Katolikkene tilhørte i stor grad den urbane elite. Den raske veksten ble fulgt opp av Pavestolen, som i løpet av få år utviklet den kirkelige hierarkiske struktur fra ett apostolisk vikariat (Formosa, utskilt fra det apostoliske vikariat Amoy på fastlandet i 1913, da var det kun 3 000 katolikker på øya) til en kirkeprovins med ett erkebispedømme (Taipeh) og seks bispedømmer (Hsinchu, Hwalien, Kaohsiung, Kiayi, Taichung og Tainan), alt i løpet av perioden 1949-1963. De fikk på to unntak nær kinesiske biskoper. Det kom også utviste biskoper fra Folkerepublikken til Taiwan, og de hadde som regel intet ansvar for de nye bispedømmer. Et viktig og fremtredende unntak var Beijings erkebiskop og kardinal Thomas Tien-Ken-Sin, som i 1959 ble apostolisk adminiatrator i Taipei. Noen fikk andre sentrale oppgaver, som f.eks. Nanjings utviste erkebiskop Paul Yü Pin (senere kardinal). Han ble rektor fra Fu Jen-universitetet. Han stod Kuomintang-regjeringen nær og assisterte den i diplomatiske sammenhenger. Kirkens erfaringer under kommunismen bidro til å styrke den almene antikommunisme blant de kinesiske katolikker. De fleste av de misjonærer som var blitt utvist fra Folkerepublikken og kom til Taiwan hadde historier å fortelle, og det oppstod en hel litteraturgenre av beretninger med titler som "Four Years in a Red Hell". Det kirkelige nettverk gav denne litteraturen en utbredelse blant folk som langt overskred dens litterære kvaliteter. Etter at Folkerepublikken Kina hadde avvist Vatikanets forsøk på å få den apostoliske nuntius akkreditert til det nye regime i Beijing og istedet gav ham husarrest og så utviste ham, var han en kort stund i Hongkong og kom deretter til Taiwan, ettersom de sino-vatikanske forbindelser av 1942 jo i utgangspunktet var med den kinesiske republikk som nå hadde etablert seg på Taiwan. Det var altså fra Vatikanets side ikke snakk om en bortvelgelse av Folkerepublikken til fordel for det gamle regime, men om en videreføring av de allerede etablerte forbindelser etter at en endring var blitt avvist av Mao. En rekke av de kirkelige institusjoner som ble undertrykket i kommunistenes Kina, fikk videreført sine liv på Taiwan. Viktigst blant dem var Fu Jen-universitetet, som opprinnelig hadde holdt til i Beijing. Fu Jen ble gjenopprettet på Taiwan først med en skole i filosofi i 1961. I 1963 åpnet det sitt Hsinchuang-"campus", nå under fellesledelse av kinesisk sekulærgeistlighet, verbitter, søstrene av Det hellige Kors, og jesuittene. Den katolske kirke i Taiwan hadde knyttet mange kontakter med kirken i USA, og spilte en viktig rolle i å vinne økonomisk og politisk støtte for den nasjonalistiske Taiwan-regjeringen. Erkebiskop Yü Pins personlige kontakter med New Yorks kardinal Francis Spellman hadde stor betydning. Kardinal Yü Pin spilte også en viktig rolle da den spanske regjering i 1952 bestemte seg for å gjenopprette dette diplomatiske forbindelser med Taiwan-Kina. Den katolske kirke hadde ingen direkte kampanje mot taiwansk uavhengighet, og i 1950-årene holdt de fleste katolske geistlige seg unna lokalpolitikken. Men regjeringen oppfattet likevel den katolske kirke som en definitivt positiv og velvillig kraft i samfunnet. Uforholdsmessig mange av katolikkene kom fra fastlandet, og hierarkiet var stort sett fastlandskinesisk; få talte taiwansk. Katolikker engasjerte seg i regjeringen på høyt nivå. Nasjonalistregjeringen la aldri skjul på hvor viktig de anså den katolske støtte. Da pave Pius XII døde i 1958 flagget det offentlige på halv stang i tre dager, og Republikken Kina sendte en delegasjon på 53 personer til begravelsen. Den vedvarende kommunistiske undertrykkelse av den katolske kirke på Fastlandet bare økte den katolske anti-kommunistiske standhaftighet på Taiwan. Etter at kommunistene dømte biskop Walsh til tyve års fengsel, samarbeidet katolikker, buddhister, taoister og muslimer om et kjempemessig folkemøte i Taipei i 1960 mot den kommunistiske religionsforfølgelse. Det eneste større unntaket fra den fastlandskinesiske orientering innen kirken var bispedømmet Taichung, der Maryknollmisjonærer hadde ledelsen. Da disse amerikanske misjonærene kom fra fastlandet holdt de fast på sin mer sørkinesiske tilnærming. De lærte seg taiwansk, ikke de nordkinesiske flyktningers offisielle mandarin. Dette førte til anstrengte relasjoner både med fastlandsgeistligheten i andre bispedømmer og med regjeringen. Hen ettersom maryknollerne var antikommunister og ellers holdt seg nøytrale i politiske spørsmål på øye, tolererte Kuomintang-regjeringen deres taiwanske fokus. Regjeringen tillot dem til og med bruk at romaniserte liturgiske og bibelske tekster som de nektet protestantene. Men et mindre antall maryknollprester ble likevel "personae non gratae" på grunn av sin støtte til taiwanerne. Taiwanerne er ikke den eneste minoriteten i den kinesiskdominerte katolske kirke på øya. Det er også minoriteter av malayisk og polynesisk bakgrunn. .. Protestantisk kirkevekst. Den første protestantiske misjon på Taiwan siden den nederlandske på 1600-tallet, var presbyteriansk: Engelske presbyterianere kom til sør på øya i 1865, og kanadiske syv år etter. Politiske tilbakeslag (som da øya ble japansk i 1895) og kraftig vekst blant stammefolkene avvekslet hverandre, og de få protestanter som var på øya i 1949 var preget av dette. En protestantisk misjon var blitt gjenopptatt på 1800-tallet. Engelske presbyteranere misjonerte sør på øya fra 1865, og i 1871 begynte G.L. Mackay fra den kanadiske presbyteranske kirke i nord. Den kinesiske "«Jesu sanne kirke»" kom i 1926 og virket både blant taiwanesere (for det meste kinesere med røtter i det sørlige Fujian) og urbefolkningen. (Kirken hadde 51 952 medlemmer i 2005.) Fra Japan var misjonærer fra "«Hellighetskirken»" kommet i 1929. Da protestantiske misjonærer evakuerte fastlandet etterhvert som kommunistene kom til makt der, var det mange av dem som fulgte med de mange kinesiske nasjonalistene som flyktet over til Taiwan. Slik kom nye gruppper protestanter til øya, og mange flere misjonærer. Det ble også sendt misjonærer direkte fra nye misjonsselskap, særlig fra Nord-Amerika. Størst fremgang blant disse nye grupper var misjonærene fra USAs Southern Baptist Convention. At president Chiang Kai-shek var protestantisk kristen, bidro klart til kristendommens prestisje. Den tredje største kirke på øya (etter den katolske og den presbyterianske) ble "Den lille hjord", som var blitt etablert på Fastlandet i 1926 under Watchman Nees åndelige lederskap. Gruppen har ikke en selvforståelse av å være protestanter, men deler sentrale protestantiske trosmessige karaktertrekk. Den etablerte seg på Taiwan i 1948, vokste til et medlemstall på 70 000 i 1970, og holdt seg siden på omtrent dette nivå. Den fjerde største kristne konfesjon var "Den sanne Jesu kirke", en pentekostal gruppe grunnlagt i Beijing av Paul Wei i 1917. Den hadde som nevnt spredt seg til Taiwan i 1926, vokste til 5 000 medlemmer etter annen verdenskrig og så videre til over 40 000. Det Norske Misjonsselskap (NMS) fikk et nærvær på øya i 1949 da misjonærene Helga Waabenø og Gjertrud Fitje ankom. Men NMS organiserte ikke noen varig misjon der. Norsk Luthersk Misjonssamband begynte sitt offisielle engasjement på Taiwan med Sigrun Omestads ankomst. Sambandets arbeid gikk etterhvert over til å bli en lokal luthersk kirke LCROC (Republikken Kinas lutherske kirke, "Lutheran Church of the Republic of China", 中國信義會, etablert 1985), og norske misjonærer virket i etterhvert en rekke større og mindre byer og landsbyer. Det første synodestyret for NMS ble dannet i 1968, i årene 1978-1992 var kirke og misjon to enheter, men etter 1992 er misjonens arbeid integrert i den nasjonale kirken. Et bibelseminar i Hsinchu startet i 1966, radioarbeid i 1974. LCROC har også samarbeid med en annen luthersk kike, Taiwan Lutherske Kirke, om radioarbeidet. Kina Lutherske Seminar (CLS) er drevet av seks lutherske kirkesamfunn og støttet av åtte misjoner (2007). Det er nå (2007) seks lutherske kirker på Taiwan, hvorav fem er videreføringer av den lutherske kirke i Kina som ble organisert som en «paraply» over de lutherske misjonsorganisasjoners virke på fastlandet. To av dem har særlig entydige norske fødselshjelpere: "Lutheran Church of the Republic of China" har røtter i Norsk Luthersk Misjonssamband, og "China Lutheran Gospel Church" 中華福音信義會 i Den norske evangelisk-lutherske Frikirkes kinamisjon. Selv om den katolske kirke er Taiwans største, er summen av medlemmer av de forskjellige ikke-katolske kirker og grupper høyere. Ifølge en beregning foretatt av Barrett var det i 2000 ca 1,4 millioner kristne på øya (6,3 prosent av befolkningen), hvorav han kategoriserer drøyt én million enten som "«Independents»" (450 000), "«Protestants»" (400 000) eller "«Unaffiliated Christians»" (230 000). Revierstredet (Oslo). Revierstredet (3) er en av gatene i Kvadraturen i Oslo sentrum. Gaten går fra Dronningens gate på baksiden av Norges Bank til Nedre Slottsgate. Saab 340. Saab AEW & C militærflyutgaven, i forbindelse med Saab's Diamant jubileum, Linköping i 1997 a> sine Saab 340. Bildet er av den første 340 som kom i operasjon i Australia. Saab 340 er et turbopropfly med plass til 34 passasjerer. Flyet ble i utgangspunktet utviklet i et samarbeid mellom Saab (65%) og Fairchild (35%) (da het flyet SF-340, der SF = SAAB-Fairchild) som startet opp i 1979. Første prøveversjon av flyet var ferdig 25. januar 1983] og den ble sertifisert i 1984. Senere i 1984 ble Fairchild, av det amerikanske forsvarsdepartementet, bedt om å fokusere på utvikling og produksjon av forsvarsmateriell og de trakk seg fra dette samarbeidet. Utviklingen ble fullstendig overtatt av Saab og modellen endret navn til Saab 340A. I 1989 kom det en oppdatering på modellen, Saab 340B, som innebar sterkere motorer (fra General Electric CT7-5A2 på 1735 hk til General Electic CT7-9B på 1750 hk) og bredere haleparti. I 1994 kom siste versjon, Saab 340B Plus, som hadde en del oppdateringer som blant annet lydreduksjon i kabinen og flytting av toalettet fra akterenden av flyet til å være rett bak cockpiten som medførte en økning i lastekapasitet. Dette var oppdateringer som samtidig ble introdusert på modellen som skulle etterfølge 340-serien, Saab 2000. Det første 340B Plus flyet ble levert til Hazelton Airlines, Australia i 1995. Saab 340 hadde typisk 30, 33, 34, 35 eller 36 sitteplasser, der 34 seter var den vanligste konfigurasjonen. Det ble også laget en militær variant av Saab 240 som het Saab 340 AEW & C, som var en elektronisk overvåkningsfly. Pr oktober 2005 var det 430 fly av Saab 340 serien i produksjon hos 56 ulike operatører i 25 forskjellige land. 2006 var det 361 fly igjen hos 49 ulike operatører. Saab stoppet produksjon av sivile fly i 2005. Flyselskaper. De største selskapene som fremdeles benytter noen av de 361 Saab 340 som fremdeles er i produksjon pr august 2006, er: American Eagle (78), Mesaba Airlines (59), Regional Express (32), Colgan Air (31), Air Nelson (17), Loganair (13), Japan Air Commuter (11), Shuttle America (11) og Aerolitoral (AeroMexico) (6). Ulykker med 340-serien. Det er registrert 3 ulykker der denne flytypen har hatt en direkte eller indirekte rolle og som har krevd menneskeliv. Tautrekking under Sommer-OL 1912. Tautrekking under Sommer-OL 1912. Tautrekking var en olympisk øvelse under sommer-OL i Stockholm. Sveriges lag ble olympiske mestere og Storbritannia vant sølv. Det opprinnelig fem lag som var påmeldt men kun to lag som stilte, konkurransen ble gjennomført 8. juli 1912. Tautrekking under Sommer-OL 1908. Tautrekking var en olympisk øvelse under sommer-OL 1908 i London. Det tyske laget og laget fra Hellas trakk seg før turneringen. Fem lag deltok, tre britiske politilag og et lag fra Sverige og et fra USA. Storbritannia vant alle medaljene, London-politiets lag vant gull og Liverpool-politiet vant sølv. Medaljer. Londonpolitiets lag vant olympisk gull Sedgefield (distrikt). Sedgefield er et administrativt distrikt i Durham i England. Det har navn etter landsbyen Sedgefield, men administrasjonssenteret er Spennymoor og den største byen er Newton Aycliffe. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Sedgefield landdistrikt, Spennymoor og Shildon samt deler av Darlington landdistrikt. I april 2009 opphørte denne kommunen å eksistere da den ble gjort del av en såkalt super-grevskap. Grevskapet Durham er altså gjort om til én kommune. Malm Idrettslag. Malm Idrettslag (stiftet 27. mars 1946) er det største idrettslaget i bygda Malm, i Verran kommune i Nord-Trøndelag. Klubben ble til etter en sammenslåing av "Idrettslaget Glimt" og "Malmguten Idrettslag". Blant kjente utøvere som representerer eller har representert Malm IL finnes Alisa Andersen, Kenneth Myhre og Stein Landsem. Malm IL må ikke forveksles med Idrettslaget Malm, stiftet 15. mars 1893, fra Sulitjelma i Fauske kommune. Arrangementer. Malm IL arrangerer blant annet det nasjonale ultraløpet Malm Ultraintervall. I 2012 blir Malm ILs ultraarrangement arrangert som et 100 km landeveisløp, som også er NM i ultraløp 2012. Picture archiving and communication system. Picture archiving and communication system, oftest forkortet som akronymet PACS, er en betegnelse brukt for datamaskiner eller datanettverk dedikert til lagring, distribusjon og presentasjon av bilder innenfor Medisin. PACS er i dag mest utbredt brukt innen medisinsk billeddiagnostikk. Et normalt pacs-arkiv er basert på sending/lagring av bilder via DICOM-standarden. PACS er et bildelager som normalt styres av et RIS (Radiologisk informasjonssystem). Helge Mæhlum. Helge Mæhlum (født 11. april 1924 i Ringsaker, død 3. februar 2007) var en norsk teolog og professor i teologi fra 1985 ved Norsk lærerakademi i Bergen, hvor han ble tilsatt fra starten i 1968 som forskningsstipendiat. Han var også Lærerakademiets første rektor fra 1968 til 1970, et verv han også hadde fra 1975 til 1977. Før han kom til NLA hadde han ulike lærer og prestestillinger fra 1954. Mæhlum var medlem av hovedstyret i Norsk Luthersk Misjonssamband fra 1970 til 1976. Selv om han hadde sin teologiske embetseksamen fra Menighetsfakultetet, valgte han å ta doktorgraden i Basel i Sveits. Det gjorde han på en avhandling om Paulus sine fangenskapsbrev i den etiopiske tekst-tradisjonen. Av den grunn lærte han seg det gamle etiopiske språket ge'ez. Etter at han ble pensjonist i 1989, tok han filologisk embetseksamen med tysk hovedfag og gresk og hebraisk mellomfag. South Tyneside. South Tyneside er et administrativt distrikt med status som "metropolitan borough" i Tyne and Wear i England. Administrasjonssenteret er South Shields. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av South Shields, Jarrow, Boldon og Hebburn som alle lå i Durham. Det grenser mot Newcastle upon Tyne og Gateshead i vest, Sunderland i sør og North Tyneside i nord. Mot øst ligger Nordsjøen. NRK Sogn og Fjordane. NRK Sogn og Fjordane er NRKs distriktskontor i Sogn og Fjordane. Hovedkontoret ligger i Førde, og distriktsredaktør er Rolf Sanne-Gundersen. Sogndal og Måløy har også hvert sitt lokalkontor. NRK Sogn og Fjordane har ca. 40 ansatte. Over halvparten av innbyggerne i fylket lytter daglig til radiosendingene. Hver dag produserer NRK Sogn og Fjordane i overkant av 5 timer med radio og 25 minutter med nyheter på TV. Distriktskontoret står bak lokalleksikonet NRK Sogn og Fjordane Fylkesleksikon. Eksterne lenker. Sogn og F Stockton-on-Tees (distrikt). Stockton-on-Tees er et administrativt distrikt med status som enhetlig myndighet i det nordøstlige England. Den nordlige delen av distriktet ligger i North Yorkshire, mens den sørlige er i Durham; distriktet er det eneste i England som er delt mellom to seremonielle grevskap. Administrasjonssenteret er Stockton-on-Tees, men distriktet omfatter også flere andre byer og landsbyer. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av deler av Teesside, deler av Stockton landdistrikt og deler av Stokesley landdistrikt. Det var tilhørte da grevskapet Cleveland. Da dette grevskapet ble oppløst 1. april 1996 fikk Stockton-on-Tees status som enhetlig myndighet og ble delt mellom to seremonielle grevskaper, noe som skyldes at delen som ligger nord for Tees tradisjonelt har tilhørt Yorkshire mens delen sør for elven har tilhørt Durham. Stovner Senter. a> nede til høyre på bildet" Stovner Senter er et kjøpesenter i Oslo. Det ble oppført 11. desember 1975. Senteret er plassert i bydel Stovner, mot nordvest i Groruddalen, ved grensen til Nittedal og Skedsmo kommuner. Stovner Senter har vinmonopol og postkontor, og er regionens største kjøpesenter både i areal og omsetning. Det går gangbro over Fossumveien fra senteret til Stovner politistasjon og en rekke boligblokker og rekkehus i området på vestsiden av politistasjonen. Tautrekking under Sommer-OL 1904. Tautrekking under Sommer-OL 1904. Tautrekking var en olympisk øvelse under sommer-OL i St. Louis. Seks lag deltok, fire amerikanske, et fra Hellas og et fra Sør-Afrika. De amerikanske lagene kom på de de fire første plassene Tilbake til fremtiden III. "Tilbake til fremtiden III" (orig. tittel "Back to the Future Part III") er en amerikansk science fiction/drama/komedie-film fra 1990 med Michael J. Fox og Christopher Lloyd i hovedrollene. Den er den tredje og siste filmen i trilogien, og ble spilt inn samtidig med. Lyonel Feininger. Lyonel Charles Feininger (født 17. juli 1871 i New York, død 13. januar 1956 i New York) var en tysk-amerikansk, kubistisk og ekspresjonistisk maler som også arbeidet som illustratør, tegneserieskaper og karikaturtegner. Liv og arbeid. Lyonel Feininger hadde tysk opphav men vokste opp i New York i USA. I 1887 flyttet Feininger til Berlin i Tyskland der han studerte ved Königliche Akademie Berlin under Ernst Hancke. Han studerte også i Hamburg og ved Académie Colarossi i Paris sammen med skulptøren Filippo Colarossi. Feininger begynte som karikaturtegner for flere vittighetsblader og magasiner, deriblant "Harper's Round Table", "Harper's Young People", "Humoristische Blätter", "Lustige Blätter", "Das Narrenschiff", "Berliner Tageblatt" og "Ulk". Feininger giftet seg med datteren til maleren Gustav Fürst, Clara Fürst, som han fikk to døtre med. Siden fikk han flere barn med Julia Berg, som han seinere også giftet seg med. Feininger var representert med tegninger på de årlige kunstutstillingene "Berlin Secession" 1901, 1902 og 1903, men begynte som kunstmaler først som 36-åring. Han hadde til da arbeidet som kommersiell karikaturtegner i tjue år for ulike aviser og blader i USA og Tyskland. Som kunstner ble han medlem av Berliner Sezession i 1909 og knyttet til ekspresjonist-gruppa Die Brücke, Blaue Reiter-kretsen fra 1913, Novembergruppe og Gruppe 1919. I 1924 dannet han gruppa Blauen Vier sammen med Vasilij Kandinskij, Paul Klee og Alexej von Jawlensky. Han var også med på Bauhaus-manifestet i 1919, der han blant annet dekorerte omslaget med en ekspresjonistisk «katedral», og ble leder for trykkeriet og lærer ved Bauhaus i Weimar, en skole for arkitektur og anvendt kunst fra 1919 til 1933. Da det tyske nazistpartiet NSDAP kom til makta i 1933, ble Bauhaus-skolen stengt og tilværelsen vanskelig for Feininger og kona, som delvis var av jødisk herkomst. De flyttet til USA etter at nazistene stemplet bildene hans som Entartete Kunst, det vil si «utartet» og mindreverdig kunst, i 1936, like før den beryktede utstillinga i München året etter. Lyonel feiningers kubistiske arkitekturmotiver fikk stor betydning for den geometriske malerkunsten etter andre verdenskrig. Feininger er én av forholdsvis få kunstmalere som også lagde tegneserier. Hans kortvarige serier "The Kin-Der-Kids" og "Wee Willie Winkie's World" for "Chicago Tribune" 1906-1907 var preget av sær humor og grafisk raffinement. Tegningene av karikerte figurer var utført med klare, kantete linjer i delvis jugendstil, samtidas dekorative, tyskinspirerte flatestil. Han deltok på documenta I og posthumt på 3. Feininger arbeidet også tidvis som pianist og komponist med flere komposisjoner for piano og fuger for orgel. Lyonel Feininger sønn, den arkitektutdannede Andreas Feininger (1906–1999), ble en berømt fotograf i New York. Eksterne lenker. Feininger, Lyonel Feininger, Lyonel Feininger, Lyonel Feininger, Lyonel Feininger, Lyonel Feininger, Lyonel Myntgata (Oslo). Myntgata (1-5, 2) er en gate i Kvadraturen i Oslo sentrum. Myntgata går fra Akershusstranda/Skippergata til Akershus festning. Endepunktet skjærer forlengelsen av Akersgata, en gatestrekning som forsvant etter bybrannen i 1686. Myntgata har navn etter myntverkstedet som kong Christian IV anla ved Akershus festning i 1628 for å utmynte sølvet fra Kongsberg Sølvverk. Akershusstranda (Oslo). Akershusstranda er en gate mellom Oslofjorden og Akershus festning og slott i Oslo. For området se Akershusstranda. Akershusstranda (35-57, 10-50) er gaten som går på sjøsiden av Akershus festning og slott. Gaten går fra gaten Rådhusplassen ved Rådhusbryggenes Utstikker 1, gjennom området som også heter Akershusstranda (se neste avsnitt), forbi Vippetangen til den blir til Skippergata i krysset Myntgata. Gaten var tidligere en del av E18 hvor den var det østlige løpet. Rådhusgata var det vestlige løpet. Med omleggingen av E18-systemet fikk veien og området vesentlig mindre trafikk. Kappkolonien. Kappkolonien i det senere Sør-Afrika ble etablert av det nederlandske Ostindiske kompani i 1652 da Cape Town ble grunnlagt. Den ble grunnlagt som en mellomstasjon for skip som seilte mellom Nederland og Batavia. Denne rollen beholdt kolonien lenge, men etter hvert beveget nybyggere seg inn i landet og kultiverte landet. Nybyggerne kom raskt i konflikt med khoikhoier («hottentotter») og sanfolket («buskmenn»). Storbritannia okkuperte kolonien i 1795, rett før og under Napoleonskrigene, og tok den til slutt i 1806. Stadige konflikter mellom boere og innfødte gjorde at britene i 1820 satte i gang en kampanje for å få briter til å slå seg ned i kolonien. Frem til dette tidspunktet hadde nederlandsk vært enerådende, men nå begynte engelsk å gjøre seg gjeldende. I årene 1836 til 1840 flyttet mengder av misfornøyde boere, i det som ble kjent som Great Trek, ut av kolonien over elvene Oranje og Vaal og etablerte en rekke boerrepublikker, deriblant Sørafrikanske republikk (Transvaal) og Oranjefristaten. De neste 100 årene skulle området preges av konflikter mellom briter og boere, en konflikt som kulminerte i første og andre boerkrig. Med den britiske seieren i 1902 ble Oranjefristaten og Sørafrikanske republikk britiske kolonier, og Kappkolonien sluttet seg til disse i Unionen Sør-Afrika i 1910. Kappkolonien var lenge helt avhengig av landbruk. Funnet av diamanter i Kimberley i 1871 utløste en strøm av kolonister fra Europa, hovedsakelig briter, og det vokste raskt frem store gruvesamfunn i Kappkolonien. Cecil Rhodes ble gjennom denne gruvedriften en mektig mann, og han brukte sin posisjon til å fremme britisk imperialisme. Han ble etter hvert statsminister i kolonien, men måtte gå av som resultat av et mislykket kuppforsøk i Transvaal, kjent som Jameson-raidet. Kappkolonien hadde et areal som tilsvarte Kapprovinsen, og den strakte seg fra Atlanterhavskysten inn i landet og østover langs den sørlige kysten. Kolonien utgjorde rundt halvparten av dagens Sør–Afrika. Grensen mot øst gikk til slutt langs Fish River etter flere kriger mot xhosaene. I nord var elven Oranje, også kjent som Gariep, lenge grensen, men noe land mellom elven og den sørlige grensen av Botswana ble senere lagt til kolonien. Den første europeiske bosetningen. Den nederlandske bosetningen i området begynte i mars 1647 da "«Nieuwe Haarlem»" led skipbrudd. De skipbrudne bygget et lite fort som de kalte «Sand Fort av Kapp det gode håp». De ble værende der i nesten ett år før de ble reddet av en flåte på tolv skip under ledelse av W.G. de Jong. Etter at de returnerte til De forente Nederlandene, forsøkte noen av de skipbrudne å overtale det nederlandske Ostindiske kompani (VOC) til å åpne et handelssenter ved Kapp. Jan van Riebeeck ankommer Kapp det gode håp. Maleri av Charles Bell Kolonien startet for alvor i 1671 med det første landkjøpet fra khoikhoiene (kalt «hottentotter» av nybyggerne) på innsiden av de opprinnelige grensene til fortet som ble bygget av van Riebeeck. De tidligste kolonistene var for det meste fra lavere arbeiderklasser og viste en likegyldig holdning mot å utvikle kolonien, men etter at en kommisjonær som ble sendt ut i 1685 for å få flere nybyggere, tiltrakk kolonien seg en mer hengiven gruppe av immigranter. franske hugenotter ankom Kapp etter å ha forlatt sitt land etter opphevelsen av Nantesediktet. Denne lille gruppen av immigranter hadde en merkbar innflytelse på de nederlandske nybyggernes karakter. Takket være politikken som ble innført i VOC som dikterte at skolene utelukkende skulle undervise på nederlandsk og strenge lover om forsamlinger, sluttet de franske hugenottene innen midten av det 18. århundre å opprettholde sin identitet, og kunnskapen om fransk forsvant. Kappkolonistene skaffet seg etter hvert alt landet til khoikhoiene mot nord og øst fra deres base i Cape Town. Store antall khoikhoier ble drept av kolonistene. Ved siden av de som døde i krigføring, ble hele khoikhoistammer alvorlig skadet av utbrudd av kopper–epidemier i 1713 og 1755. Noen få gjenværende stammer opprettholdt sin uavhengighet, men majoriteten av khoikhoiene tok jobber hos kolonistene som gjetere. Den nederlandske regjeringen innførte i 1787 en lov som underla de nomadiske khoikhoiene visse restriksjoner. Den direkte effekten av denne loven var at den gjorde khoikhoiene enda mer avhengige av bøndene, eller tvang dem til å migrere nordover utenfor koloniens grense. De som valgte å dra, støtte på fiendtligheter fra deres gamle fiender, sanfolket, som bodde på slettene fra Nieuwveld– og Sneeuberge–fjellene til Oranje. Ettersom de europeiske kolonistene fortsatte å presse seg innover i sanfolkets territorium, kom de i kontakt med dem. Bøndenes kveg og sauer som kun var voktet av khoikhoi–gjetere, var svært fristende å stjele for sanfolket. Represalier fulgte, og situasjonen ble så spent at det virket for myndighetene som at den eneste sikre veien å fortsette, var å utrydde sanfolket helt. Krigsbander, kjent som «kommandoer», dro ut for å utrydde sanfolket. Innen en periode på seks år skal kommandoene ha drept eller tatt til fange opp til 3000 san. Ut av organiseringen til disse kommandoene, med deres feltkommandanter og feltkornetter, vokste systemet til den lokale styresmakten i de nederlandsk–bosatte distriktene i Sør–Afrika frem. De nederlandske kolonistene importerte også arbeidere fra India, Indonesia, Madagaskar og Mosambik. Fra disse arbeiderne stammer Cape Coloureds som for tiden utgjør majoriteten av befolkningen i dagens Western Cape–provins. Konflikter med det nederlandske Ostindiske kompani. Hverken fiendtlighetene til de innfødte eller kampen for å få landbruk til å lønne seg på "Karoo" eller "veld" forsinket utviklingen til kolonistene så mye som den trange og tyranniske politikken til VOC. Kompaniet stoppet koloniens åpne immigrasjon, monopoliserte handelen, slo de administrative, lovgivende og dømmende maktene sammen til et enhet, fortalte bøndene hvilke avlinger de skulle dyrke, krevde en stor prosentandel av hver bondes avling og trakasserte dem. Dette hadde en tendens til å legge en demper på ytterligere utvikling av industri og foretak. Fra disse røttene steg det opp en motvilje mot organisert styresmakt og libertarianske synspunkter som preget «boerne» eller nederlandske bønder i mange generasjoner. Bøndene trakk seg lenger og lenger unna styresmaktens sete på leting etter et fristed fra VOCs undertrykkelse. Kompaniet etablerte i 1745 et magistrat i Swellendam for å kontrollere emigrantene og et nytt i Graaff Reinet i 1786. Myndighetene erklærte at Gamtoos skulle være koloniens østlige grense, men emigrantene krysset den snart. For å unngå konflikter med krigerske afrikanske stammer som rykket sørover og vestover fra det østlige sentrale Afrika, gikk nederlenderne i 1780 med på å gjøre Fish River til koloniens grense. De tungt skattlagde boerne i grensedistriktene som ikke fikk beskyttelse mot afrikanerne, utviste i 1795 embetsmenn fra VOC og etablerte uavhengige styresmakter ved Swellendam og Graaff Reinet. De forente Nederlandene falt for den franske hær under Napoleon Bonaparte i 1795. Nederlands svakhet førte til at en britisk armé under general James Henry Craig dro til Cape Town for å sikre kolonien for stattholder prins Vilhelm V av Oranje mot franskmennene. Guvernøren i Cape Town nektet først å bøye seg for ordrene fra prinsen, men etter at britene truet med å bruke makt, kapitulerte han. En av grunnene til at han gav etter, var at khoikhoiene deserterte sine tidligere herrer og flokket seg rundt britene. Boerne i Graaff Reinet overgav seg ikke før en hær ble sendt mot dem, og i 1799, og igjen i 1801, gjorde de opprør. Kolonien kom i februar 1803 under kontrollen til den bataviske republikk som et resultat av Amiensfreden. Republikken introduserte mange reformer som kom i tillegg til de britene gjorde under deres åtte år lange styre. General Craig hadde for eksempel avskaffet bruken av tortur i domstolsapparatet. Xhosakrigene og de første britiske immigranter. De første av mange kriger mot xhosaene ble utkjempet da Kappkolonien ble overført til Storbritannia. Xhosaene som krysset kolonigrensen ble kastet ut fra distriktet mellom elvene Sundays og Fish, kjent som Zuurveld, et slags nøytralt område. En gang før 1811 hadde xhosaene inntatt det nøytrale området og angrep kolonistene. For å kaste dem ut fra Zuurveld, gikk oberst John Graham inn i området med en hær av blandede etnisiteter i desember 1811, og xhosaene ble drevet over Fish River. Rundt oberst Grahams hovedkvarter vokste det opp en landsby som bar hans navn, Graham's Town, som senere ble til Grahamstown. En konflikt spisset seg til mellom Kappkoloniens regjering og xhosaene i 1817. Den umiddelbare årsaken var et forsøk fra koloniens myndigheter på å håndheve tilbakeleveringen av noe stjålet kveg. 22. april 1817 angrep de Graham's Town, ledet av en profethøvding som het Makana. Graham's Town var beskyttet av en håndfull hvite soldater. Hjelp ankom tidsnok og fienden ble slått tilbake. Partene ble da enige om at landet mellom elvene Fish og Keiskamma skulle være nøytralt territorium. Krigen i 1817–19 førte til den første bølgen av immigrasjon av britiske nybyggere i betydelig skala, en hendelse med langtrekkende konsekvenser. Den daværende guvernøren, Charles Henry Somerset, viss avtaler med xhosahøvdingene hadde vist seg ugjennomførbare, ønsket å reise en barriere mot xhosaene ved å få hvite kolonister til å slå seg ned i grenseregionen. Etter råd fra lord Somerset, stemte parlamentet i 1820 for å bruke £ 50 000 for å promotere migrasjon til Kapp, noe som fikk 4000 briter til å emigrere. Disse immigrantene som i dag er kjent som nybyggerne i 1820, utgjorde Albanybosetningen, senere Port Elizabeth. Disse gjorde Grahamstown til sitt hovedkvarter. Dette var primært ment som et tiltak for å sikre grenseområdet, og den ble av den britiske regjeringen hovedsakelig regnet som en måte å finne arbeid for noen tusen av de arbeidsløse i Storbritannia. Men migrasjonen klarte noe som hadde langtrekkende virkninger som dets organisatorer ikke hadde ment. Nybyggerne som kom fra nesten alle deler av de britiske øyene og fra nesten alle samfunnslag, beholdt sin sterke lojalitet til Storbritannia. I tidens løp dannet de en motpart til de nederlandske kolonistene. Ankomsten til disse immigrantene introduserte også det engelske språket i Kapp. Engelskspråklige dekreter ble gitt ut for første gang i 1825, og i 1827 var dets bruk utvidet til rettssaker. Men nederlandsk var ikke kastet ut, og kolonistene ble stort sett tospråklige. Kolonien blomstret, men mange nederlandske bønder var like misfornøyde med britisk styre som de hadde vært med VOC, selv om deres misnøye ikke handlet om de samme sakene. Herrnhutiske misjonærer hadde i 1792 etablert seg med tanke på khoikhoiene, og i 1799 begynte London Missionary Society sine forsøk på å konvertere både khoikhoiene og xhosaene. Forsvaret av khoikhoiene fra misjonærenes side skapte mye misnøye blant majoriteten av kolonistene. Deres konservative syn fortsatte derimot å være rådende, for i 1812 ble det gitt ut et dekret som gav magistratene makten til å knytte til seg khoikhoibarn som lærlinger under forhold som skilte seg lite fra slaveri. I mellomtiden ble bevegelsen for avskaffelse av slaveri sterkere i England, og misjonærene appellerte til både kolonister og Storbritannia. En hendelse som utspant seg i 1815 og 1816 bidro mye til å gjøre de nederlandske pionérene permanent fiendtlige overfor britene. En bonde som het Bezuidenhout nektet å adlyde en innkalling han fikk etter at en klage fra en khoikhoi ble registrert. Han skjøt på mennene som ble sendt for å arrestere ham, og han ble drept av motilden. Dette førte til et mindre opprør. Da det ble slått ned, ble fem ringledere offentlig hengt av britene ved Slagter's Nek hvor de opprinnelig hadde sverget å kaste ut «de engelske tyrannene». Motviljen som hengingen av disse mennene førte med seg ble forsterket av henrettelsens omstendigheter, for skafottet som opprørerne samtidig ble hengt fra, kollapset under deres vekt, og mennene ble hengt en etter en etterpå. De dypt religiøse nederlandske nybyggerne trodde at skafottet som kollapset var en Guds handling. Et dekret som ble gitt ut i 1827 avskaffet de gamle nederlandske domstolene «"landdrost"» og «"heemraden"» og byttet de ut med bofaste magistrater. Dekretet stipulerte videre at alle juridiske saker fra nå av skulle føres på engelsk. Et etterfølgende dekret i 1828 gav like rettigheter til khoikhoiene og andre frie fargede menneskene som til hvite etter at misjonærer hadde kjempet for deres rettigheter. Et annet dekret i 1830 innførte strenge straffer for hard behandling av slaver, og til slutt ble frisettelsen av slaver proklamert i 1834. Hvert av disse dekretene tiltrakk seg ytterligere sinne fra bøndene rettet mot regjeringen. Videre gav den for dårlige kompensasjonen for slaveeierne og mistanken som betalingsformen førte til, mye misnøye. I 1835 startet igjen trenden med at bønder trakk inn i det ukjente landet for å unnslippe mislikte regjeringer. Migrasjonen utenfor koloniens grenser hadde faktisk vært kontinuerlig i 150 år, men nå tok den langt større proporsjoner. På den østlige grensen oppstod ytterligere problemer mellom myndighetene og xhosaene. 11. desember 1834 drepte en kommandoavdeling en høvding av høyere grad. En hær på 10 000 menn ledet av Macomo, bror av høvdingen som ble drept, sveipte over grenselandet, plyndret og brente landsbyene og drepte alle som gjorde motstand. En koloni av frisatte khoikhoier var blant de som led mest. Disse hadde i 1829 fått slå seg ned ved Kat–dalen av britiske myndigheter. Der var få tilgjengelige soldater i kolonien, men guvernør Benjamin d'Urban reagerte raskt, og alle tilgjengelige styrker ble samlet under oberst Harry Smith som nådde Graham's Town den 6. januar 1835, seks dager etter at nyhetene om opprøret nådde Cape Town. Britene kjempet mot xhosaene i ni måneder før fiendtlighetene tok slutt den 17. september 1838 med signeringen av en ny fredsavtale som anerkjente at hele landet til Kei skulle være britisk. Dets innbyggere ble erklært britiske undersåtter. Et sted for myndighetenes sete ble valgt og gitt navnet King William's Town. Great Trek. Den britiske regjeringen likte ikke handlingene til sir Benjamin d'Urban. Den britiske kolonisekretæren, lord Glenelg, erklærte i et brev til kongen at «Kappkoloniens store ondskap består i dens omfang» og krevde at grensene skulle flyttes tilbake til elven Fish. Han fikk også d'Urban sagt opp fra embetet i 1837. «Kafferne,» sa lord Glenelgs sending 26. desember, «hadde en rettferdig begrunnelse for krig. De måtte vise misnøye og dro ut, men med avmakt, for å hevne en rekke tilranelser.» Denne holdningen mot xhosaene var en av de mange grunnene trekboerne oppgav for å forlate Kappkolonien. Great Trek som den kalles, varte fra 1836 til 1840. Trekkerne som talte rundt 7000, grunnla samfunn med styresett med republikanske trekk på den andre siden av elvene Oranje og Vaal og i Natal. I Natal hadde riktignok britiske immigranter slått seg ned i forveien. Fra nå av sluttet Kappkolonien å være det eneste europeiske samfunnet i Sør–Afrika, selv om det var det mest dominerende i mange år. De migrerende boerne skapte betydelige problemer på begge sider av elven Oranje, hvor boerne, basothoer, san og griquaer kjempet om herredømmet, mens Kappregjeringen bestrebet seg på å beskytte rettighetene til de innfødte. På råd fra misjonærer som utøvet stor innflytelse på alle ikke–nederlendere, ble et antall innfødte stater anerkjent og subsidiert av Kappregjeringen med mål om å skape fred på den nordlige grensen. Den første «avtalestaten» som ble anerkjent var Griqualand West til griqua–folket. Etterfølgende stater ble anerkjent mellom 1843 og 1844. Mens den nordlige grensen ble sikrere, var tilstanden på den østlige grensen forferdelig, regjeringen var enten ikke i stand til eller ikke villig til å beskytte bønder fra xhosaene. Men andre steder gjorde kolonien framskritt. Forandringen fra slaveri til frie arbeidere viste seg å være fordelaktig for bøndene i de vestlige provinsene. Et effektivt utdanningssystem ble innført, takket være John Herschel, en astronom som levde i Kappkolonien fra 1834 til 1838. Veistyrer ble etablert og som viste seg å være svært effektive i byggingen av nye veier. Et nytt husdyrhold, saueoppdrett, ble lagt til det opprinnelige settet av hvetedyrking, kvegdrift og vinproduksjon. Innen 1846 ble ull landets mest verdifulle eksportartikkel. En lovgivende forsamling ble etablert i 1835 som gav kolonistene del i styresmakten. Nok en krig med xhosaene, kjent som øksekrigen, brøt ut i 1846 da en khoikhoieskorte som hadde blitt lenket til en xhosatyv med håndjern, ble myrdet mens han transporterte mannen til Graham's Town for å bli stilt for retten etter å ha stjålet en øks. En gjeng xhosaer angrep og drepte eskorten. Xhosaene nektet å overlevere morderen, og det ble erklært krig i mars 1846. Ngqikaene var den viktigste stammen som deltok i krigen, assistert av tambukiene. Xhosaene ble beseiret den 7. juni 1846 av general Somerset på Gwangu, noen få kilometer fra Fort Peddie. Men krigen fortsatte til Sandili, høvdingen til ngqikaene overgav seg. Andre høvdinger fulgte gradvis hans handling, og innen begynnelsen av 1848 hadde xhosaene blitt fullstendig kuet etter 21 måneder med kamper. Utvidelse av britisk herredømme. I desember 1847, eller det som skulle bli den siste måneden i øksekrigen, nådde Harry Smith Cape Town med båt for å bli den nye guvernøren i kolonien. Han omgjorde Glenelgs politikk kort tid etter at han ankom. Han offentliggjorde en proklamasjon den 17. desember 1847 hvor han utvidet koloniens grenser nordover til Oranje og østover til elven Keiskamma. I et møte med xhosahøvdingene den 23. desember annonserte han annekteringen av landet mellom Keiskamma og elven Kei til den britiske trone. Dermed hadde han tatt tilbake territoriet som ble oppgitt av lord Glenelg. Landområdene var riktignok ikke innlemmet i Kappkolonien, men istedet gjort til et avhengig område under navnet Britisk Kaffraria. En stund aksepterte xhosaene de nye myndighetene siden de stort sett ble overlatt til seg selv. Guvernøren var opptatt med andre viktige saker, inkludert innføringen av britisk styre over boerne på den andre siden av Oranje og etablering av fredelige relasjoner med boerne i Transvaal. Et forslag om å gjøre Kappkolonien til en fangestasjon førte til en krise. Et rundskriv skrevet i 1848 av jarl Henry George Grey som da var kolonisekretær, ble sendt til guvernøren i Kapp, i tillegg til andre koloniguvernører, og ba dem bringe på det rene hva kolonistene tenkte om å ta imot en viss mengde fanger. Jarlen hadde tenkt å sende irske bønder som var blitt drevet til kriminalitet av hungersnøden i Irland i 1845 til Sør–Afrika. På grunn av en misforståelse ble en båt ved navn "«Neptune»" sendt til Kappkolonien før kolonistenes mening var blitt mottatt. Båten hadde 289 fanger ombord, blant dem den kjente irske opprøreren John Mitchel og hans kolleger. Da nyheten om at dette fartøyet var på vei nådde Kapp, ble folk voldelig opprømte og etablerte en antifangeforening viss medlemmer forpliktet seg på å avstå fra enhver samhandling med enhver person som kunne assosieres «med landgangen, forsyningen eller ansettelsen av fanger». Sir Harry Smith, konfrontert med voldelig offentlig agitasjon, gikk med på ikke å slippe fangene på land da "«Neptune»" ankom i Simon's Bay 19. september 1849. Istedet ble de holdt ombord i skipet til han fikk ordre om å sende dem andre steder. Da hjemmeregjeringen ble klar over sakens tilstand, ble det sendt ordre om å sende "«Neptune»" til Tasmania. Skipet lettet anker etter å ha ligget i Simon's Bay i fem måneder. Agitasjonen forsvant ikke uten ytterligere progresjon, siden den førte til en annen bevegelse som var ment å skaffe en fri, representativ styresmakt for kolonien. Den britiske regjeringen innvilget dette kravet som var blitt lovet av lord Grey, og en konstitusjon ble etablert i 1854 med en frihet en nesten ikke hadde sett før. Kontroversen hadde knapt lagt seg da kolonien igjen ble involvert i krig. Xhosaene var bitre for sitt tap av uavhengighet og hadde i hemmelighet forberedt seg på ny kamp helt siden forrige krig. Smith ble informert om den økende truende holdningen til de innfødte og dro til grenseregionen. Her tilkalte han Sandili og de andre høvdingene til et møte. Sandili nektet å adlyde, og guvernøren erklærte ham avsatt fra sitt høvdingsete på en forsamling med de andre høvdingene i oktober 1850. Han utnevnte en engelsk magistrat som het mr Brownlee til å være midlertidig høvding av ngqika–stammen. Det ser ut til at guvernøren trodde han kunne forhindre krig og at Sandili kunne arresteres uten væpnet motstand. Oberst George Mackinnon som hadde blitt sendt ut med en liten hær med mål om å sikre seg høvdingen, ble angrepet den 24. desember 1850 i en trang kløft av et stort antall xhosaer. Han var tvunget til å trekke seg tilbake etter å ha mistet noen menn. Dette lille slaget utløste et generelt opprør i hele ngqika–stammen. Nybyggere i militærlandsbyer som hadde blitt etablert langs grensen, ble tatt i et overraskelsesangrep etter at de hadde samlet seg for å feire 1. juledag. Mange av dem ble drept, og husene deres ble satt i brann. Andre tilbakeslag fulgte i rask rekkefølge. Størstedelen av xhosapolitiet deserterte, mange av dem tok med seg sine våpen. Oppmuntret av sin innledende suksess, omringet og angrep xhosaene Fort Cox hvor guvernøren var stasjonert med et lite antall soldater med en voldsom styrke. Mer enn et mislykket forsøk ble gjort på å drepe sir Smith, og han trengte å finne en fluktvei. I ledelsen for 150 geværmenn til hest, fulgt av oberst Mackinnon, galopperte han ut av fortet og red til King William's Town gjennom tung fiendtlig ild, en distanse på 19 km. Imens dukket en ny fiende opp. Rundt 900 av khoikhoiene ved elven Kat som i tidligere kriger hadde vært faste allierte av britene, sluttet seg til sine tidligere fiender, xhosaene. Khoikhoiene hadde tjent som soldater i tidligere kriger. Kapps ridende geværmenn bestod stort sett av khoikhoier. De klaget over at de ikke hadde mottatt samme behandling som andre som tjente i forsvaret av kolonien. De mente at de ikke hadde fått kompensasjon for tapene de bar, og på forskjellig vis følte de at de var en såret og dårlig behandlet etnisk gruppe. En hemmelig allianse ble dannet med xhosaene for å ta til våpen for å fjerne europeerne og etablere en khoikhoi–republikk. Deres opprør ble fulgt av khoikhoiene ved andre misjonsstasjoner, og noen av khoikhoiene i Kapps ridende geværmenn fulgte deres eksempel, inkludert noen av de samme mennene som hadde eskortert guvernøren fra Fort Cox. Men mange av khoikhoiene forble lojale, og mfenguene stod på samme vis ved britenes side. Etter at forvirringen etter overraskelsesangrepet hadde sluppet taket, snudde Smith og hans styrke krigens gang mot xhosaene. Amatola-fjellene ble stormet, og Sarhili, den øverste høvdingen som i hemmelighet hadde assistert ngqikaene hele tiden, ble hardt straffet. I april 1852 ble Harry Smith kalt tilbake av jarl Grey som anklaget ham, urettmessig etter hertugen av Wellingtons mening, for å ha ønsket å utløse krigen, og han ble etterfulgt av generalløytnant Cathcart. Sarhili ble igjen angrepet og kuet. Amatolas var nå renset for xhosaer, og små fort ble satt opp for å forhindre at de ble okkupert igjen. De britiske kommandantene manglet etterhvert utstyr, og det var ikke før i mars 1853 at den største av krigene i grenseområdene ble ført til en slutt etter tapet av flere hundre britiske soldater. Kort tid etterpå ble Britisk Kaffraria gjort til britisk kronkoloni. Khoikhoi–bosetningen ved Kat ble værende, men khoikhoienes makt innenfor kolonien var knust. Den store amaXhosa–hungersnøden. Nongqawuse (høyre) med profeten Nonkosi Xhosa–stammene gav kolonien få problemer etter krigen. Dette skyldtes hovedsakelig en ekstraordinær vrangforestilling som vokste frem blant xhosaene i 1856 og førte til at rundt 50 000 mennesker døde i 1857. Denne hendelsen er en av de mest utrolige tilfellene av feilplassert tro som er nedtegnet i historien. Xhosaene hadde ikke akseptert sitt nederlag i 1853 som avgjørende og forberedte seg på å fornye kampen mot europeerne. En sykdom spredte seg i 1854 blant kveget til xhosaene. Den ble antatt å ha spredt seg fra kveget som nybyggerne eide. Resultatet var utstrakt kvegdød, og xhosaene trodde at dødsfallene skyldtes "ubuthi", eller heksekunst. En jente som het Nongqawuse gikk i mai 1856 for å hente vann fra en dam nær munningen av Gxarha–elven. Da hun returnerte fortalte hun sin onkel Mhlakaza at hun hadde møtt tre ånder ved dammen. De fortalte henne at alt kveget skulle slaktes og deres avlinger ødelegges. Dagen etter ødeleggelsene skulle de døde xhosaene returnere og hjelpe til med å kaste ut de hvite. Forfedrene skulle bringe kveg med seg for å erstatte de som ble drept. Mhlakaza trodde på profetien og tok den med til høvding Sarhili. Sarhili gav ordre om at kommandoen til åndene skulle adlydes. Til å begynne med ble xhosaene beordret til å ødelegge sitt fete kveg. Nongqawuse hørte overnaturlige lyder da hun stod i elven hvor åndene først hadde dukket opp. Dette ble tolket av hennes onkel som ordre til å drepe flere og flere av kveget. Etterhvert gav åndene ordre om at ingen av deres dyr i alle deres flokker skulle få leve, og hvert kornfrø skulle ødelegges. Dersom det ble gjort på en gitt dato, skulle myriader av kveg vakrere enn det som ble ødelagt dukke opp fra jorda, mens store marker av korn, klar til innhøsting, ville plutselig dukke opp. De døde skulle stå opp, problemer og sykdom forsvinne, og ungdom og skjønnhet skulle komme til alle. Vantro og de hatede hvite menn skulle forsvinne på dagen. Folket hørte og adlød. Sarhili er antatt av mange mennesker å ha vært igangsetteren av profetiene. Det er sikkert at noen av de fremste høvdingene trodde at de handlet i forberedelse for en siste kamp med europeerne, deres plan var å kaste hele xhosanasjonen, fullt bevæpnet og motiverte, mot kolonien. Tro på profetien ble styrket av dødsfallet til generalløytnant George Cathcart i Krimkrigen i 1854. Hans død ble tolket som innblanding fra deres forfedre. Noen trodde hverken på profetiene eller søkte suksess i krig, men ødela deres siste rester av mat i lydig troskap til sin høvdings ordre. Et voldsomt antall av folket handlet, enten i sublim tro eller i like stor lydighet. Store kraaler ble også forberedt for det lovede kveget, og store skinnsekker til å holde melken som snart skulle være vanligere enn vann. Til slutt kom dagen som ifølge profetiene skulle bringe med seg jordens paradis. Sola steg og sank, men intet forventet mirakel skjedde. Høvdingene som hadde planlagt å kaste de motiverte krigerne mot kolonien hadde begått en utrolig feil i å ikke samle nasjonen under unnskyldning om å bevitne oppstandelsen. De innså sin feil for sent og forsøkte å rette på situasjonen ved å endre oppstandelsen til en annen dag, men ren fortvilelse hadde tatt plassen til håpet og troen, og det var bare sultende og tryglende at xhosaene søkte britene. Ifølge boken "War of the Axe" gjorde kolonistene hva de kunne for å redde liv, men tusenvis døde. I deres ekstreme hungersnød vendte mange xhosaer seg til kannibalisme, og et tilfelle av foreldre som spiste sitt eget barn er bekreftet. Blant de overlevende var jenta Nongqawuse, men hennes onkel døde. En fargerik beretning om hele hendelsen finnes i G.M. Theal's "History and Geography of South Africa" (3. utgave, London, 1878). Det avfolkede landet ble etterpå befolket av europeiske nybyggere, blant dem medlemmer av den tyske legionen som hadde tjent med den britiske hæren i Krim, og rundt 2000 driftige nordtyske immigranter som viste seg å være en verdifull berikelse for kolonien. Historikere ser nå på denne bevegelsen som en dommedagsrespons både direkte til en lungesykdom som spredte seg blant xhosakveget på den tiden og i mindre grad til det stresset som xhosasamfunnet ble påført gjennom kontinuerlig tap av sitt territorium og autonomi. Minst en historiker har også antydet at det kan sees på som et opprør mot overklassene i xhosasamfunnet som brukte kveget som et middel til å konsolidere velstand og politisk makt og som hadde mistet respekten siden de ikke klarte å stanse den hvite ekspansjonen. Guvernør George Grey. Sir George Grey ble guvernør i Kappkolonien i 1854. Etter hans mening var politikken som Storbritannias regjering påførte kolonien om ikke å styre bortenfor Oranje feil. I 1858 foreslo han en plan for en konføderasjon som ville inkludere hele Sør–Afrika, men den ble forkastet av Storbritannia. Grey holdt åpen en britisk vei gjennom Bechuanaland langt inn i de indre delene av Afrika og fikk støtte fra misjonærene Moffat og David Livingstone. Grey forsøkte også for første gang, ved siden av misjonærene, å utdanne xhosaene og å etablere fast britisk autoritet blant dem, noe som xhosaenes selvødeleggelse gjorde lett. Bortenfor Kei ble de innfødte overlatt til seg selv. Grey forlot Kapp i 1861. Under hans guvernørskap hadde ressursene til kolonien økt med åpningen av kobber–gruvene i Little Namaqualand, mohairullindustrien hadde blitt etablert og Natal gjort til en separat koloni. Åpningen i november 1863 av jernbane fra Cape Town til Wellington og byggingen i 1860 av den store moloen i Table Bay som var lenge tiltrengt på den utilgjengelige kysten, markerte begynnelsen på offentlige byggverk i stor skala i kolonien. De var mer eller mindre resultatet av at kolonien fikk stor del i styret av seg selv. Provinsen Britisk Kaffraria ble innlemmet i kolonien i 1865 under tittelen "valginndelingene til King William's Town og East London". Overføringen ble markert med fjerningen av forbudet mot salg av alkoholholdige drikker til de innfødte, og den frie handelen i rusmidler som fulgte, hadde beklagelige resultater blant xhosastammene. En alvorlig tørke som hadde innvirkning på nesten hele kolonien i flere år, førte til stor økonomisk depresjon, og mange bønder led hardt. Det var i denne perioden i 1869 at strutseoppdrett ble vellykket etablert som en separat industri. Enten det var med eller uten hjemmeregjeringens ønske, fortsatte grensene for de britiske myndighetene å utvide seg. Basothoene som bodde i de øvre dalene til Oranje, hadde vært underlagt et semiprotektorat til den britiske regjeringen fra 1843 til 1854, men ble overlatt til sine egne ressurser da herredømmet over Oranje ble oppgitt. De havnet i langvarig krigføring med boerne i Oranjefristaten. I en presserende petisjon fra høvding Moshesh ble de erklært britiske undersåtter i 1868, og deres territorium ble del av Kappkolonien i 1871. Samme år ble den sørøstlige delen av Bechuanaland annektert av Storbritannia under navnet Griqualand West. Denne annekteringen var en konsekvens av oppdagelsen der av rike diamantforekomster, en hendelse som skulle ha langtrekkende konsekvenser. Utvikling av moderne forhold. a>, den 4. jarlen av Carnarvon Da diamantene ble oppdaget, opplevde Sør–Afrika depresjon i økonomien. Strutseoppdretten var i sin startfase, og landbruket var bare lettere utviklet. Boerne, med unntak av dem i den umiddelbare nærheten av Cape Town, levde i primitive forhold. De handlet bare i begrenset grad med kolonien. Selv britiske kolonister var langt fra velstående. Diamantindustrien var derfor svært attraktiv, særlig for kolonister av britisk opphav. Den var også et middel til å demonstrere at Sør–Afrika som så ut til å være øde og fattig på overflaten, var rikt under overflaten. Det tar 40 dekar av Karoo å fø en sau, men det var nå mulig med noen få kvadratmeter av diamantholdig blå jord å fø et dusin familier. Innen slutten av 1871 hadde det allerede samlet seg en stor befolkning i diamantgruvene, og immigrasjonen økte dramatisk. Blant de første som søkte lykken i diamantgruvene, var Cecil Rhodes. Greys plan for en føderasjon av alle de forskjellige koloniene i Sør–Afrika ble avslått i 1858 av myndighetene i Storbritannia. Henry Howard Molyneux Herbert, den 4. jarl av Carnarvon, statssekretær for koloniene, vendte sin oppmerksomhet til en føderasjon i Sør–Afrika etter at han lyktes i å opprette en føderasjon i Canada. Han så for seg en lignende ordning i Sør–Afrika. Den representative regjeringen i Kappkolonien ble erstattet i 1872 av en «ansvarlig regjering», dvs selvstyreregjering, og det nye parlamentet i Cape Town motsatte seg måten som lord Carnarvon presenterte sitt forslag. Det vedtatt en resolusjon den 11. juni 1875 som sa at enhver planlegging av en konføderasjon måtte ha sin opprinnelse innenfor selve Sør–Afrika. James Anthony Froude, en anerkjent historiker, ble sendt av lord Carnarvon for å fremme sin politikk i Sør–Afrika. Men den generelle offentligheten i Sør–Afrika så på ham som diplomat og representant for den britiske regjeringen, og han lyktes derfor ikke i å få kolonistene til å akseptere lord Carnarvons plan. Fingoland, Idutywa–reservatet og andre trakter av land i grenselandet til xhosaene ble i 1876 annektert av Storbritannia på den forståelsen at Kappregjeringen skulle sørge for styret av det. Lord Carnarvon var fremdeles fast bestemt på konføderasjon og utnevnte nå Henry Bartle Frere til guvernør i Kappkolonien og som høykommissær i Sør–Afrika. Frere hadde ikke før inntatt embetet som høykommissær før han ble konfrontert med alvorlige problemer med innfødte i Zululand og i grenseområdet til Xhosaene i Kappkolonien. Der var et alvorlig opprør i 1877 blant galekaene og gaikaene. Det krevdes en betydelig styrke av imperie- og kolonitropper for å slå ned opprøret, og krigen ble senere kjent som den niende xhosakrigen. Den berømte xhosahøvdingen Sandili mistet livet under krigen. Etter krigen sluttet ble Transkei, eller territoriet til galekastammen som var ledet av Kreli, annektert av britene. Mens krigen fremdeles pågikk, gikk lord Carnarvon av fra sin stilling i den britiske regjeringen, og hans planer for konføderasjon ble oppgitt. Bartle Frere som hadde vunnet tilliten og respekten til de sørafrikanske kolonistene gjennom sin energiske og statsmannsaktige holdning til relasjonene til de innfødtes stater, ble kalt tilbake i 1880 av John Wodehouse, 1. jarl av Kimberley, den liberale statssekretæren for koloniene. Bartle Frere ble etterfulgt av Hercules Robinson. Griqualand West som inkluderte mesteparten av diamantforekomstene, ble også en innlemmet del av Kappkolonien. Opprinnelsen til Afrikander Bond. Den katastrofale avslutningen på første boerkrig i 1881 hadde konsekvenser for hele Sør–Afrika. Et av de viktigste resultatene var den første kongressen til Afrikander Bond som ble avholdt i 1881 ved Graaf Reinet. Bevegelsen spredte seg til Transvaal og Oranjefristaten, i tillegg til Kappkolonien. Hvert land hadde en provinsiell komité med distriktskomitéer. Avdelinger spredte seg i Sør–Afrika. Senere trakk Bond i Kappkolonien seg bort fra sine republikanske avdelinger. Politikken til Bond oppsummeres best av et utdrag fra "De Patriot", en avis som ble publisert i kolonien og som var støttespiller av Bond. I tillegg til sine presseorganer, offentliggjorde Bond offisielle uttalelser fra tid til tid som var mindre ærlige i sin tone enn uttalelsene fra deres aviser. Noen av artiklene i Bonds opprinnelig manifest kan regnes som helt nøytrale, dvs de som henviste til justisadministrasjonen, æret folket osv. Men disse klausulene var meningsløse i synet på myndighetene i Kappkolonien, for artikkel 3 i manifestet talte for en fullstendig uavhengighet ("zelfstandieheid") for Sør–Afrika, noe som tilsvarte høyforræderi mot tronen. Det er sannsynlig at mange engelskmenn som leste Empire Leagues manifest regnet det som en urettmessig alarm, men etterfølgende hendelser beviste fornuften i synene som det tilkjennegav. Fra 1881 av, festet det seg to store rivaliserende ideer, hver av dem i sterk opposisjon til den andre. En var imperialismen, fulle sivile rettigheter for alle «siviliserte» menn, uansett hvilken rase han tilhørte, under herredømmet og beskyttelsen til Storbritannia. Den andre var nominelt republikansk, men var faktisk eksklusivt oligarkisk og nederlandsk. Politikken til ekstremister av den siste gruppen ble oppsummert i en appell som president Paul Kruger gav til Fristaten i februar 1881 da han ba dem: «Kom og hjelp oss. Gud er med oss. Det er hans vilje å forene oss som et folk… å lage et forent Sør–Afrika fritt fra britisk autoritet.» De to faktiske grunnleggerne av Bond var tyskeren Borckenhagen som levde i Bloemfontein og afrikanderen Reitz som etterpå ble statssekretær i Transvaal. Der er to nedtegnede samtaler som viser de virkelige målene til grunnleggerne av Bond helt fra begynnelsen av. En skjedde mellom Borckenhagen og Cecil Rhodes, den andre mellom Reitz og T. Schreiner viss bror senere ble statsminister i Kappkolonien. I den første samtalen bemerket Borckenhagen til Rhodes: «Vi ønsker et forent Afrika,» og Rhodes svarte: «Det gjør jeg også». Borckenhagen fortsatte så med: «Der er ingen ting i veien, vi vil ta deg som vår leder. Der er bare en liten ting: Vi må selvsagt være uavhengige av resten av verden.» Rhodes svarte: «Du tar meg enten for en kjeltring eller en tosk. Jeg ville vært en kjeltring dersom jeg gav avkall på min historie og mine tradisjoner, og jeg ville vært en tosk fordi jeg ville blitt hatet av mine egne landsmenn og hatt mistillit av dine.» Men som Rhodes sa i Cape Town i 1898, «den eneste sjansen for en virkelig union er den overhengende beskyttelsen til en overlegen makt, og enhver tysker, franskmann eller russer vil fortelle deg at den beste og mest liberale makten er den som hennes majestet regjerer over.» Den andre samtalen fant sted akkurat idet Bond ble etablert. Reitz søkte Schreiner og protesterte mot det faktum at Bond til slutt hadde som mål å kaste britenes styre og fjerne det britiske flagg fra Sør–Afrika. Til dette svarte Reitz: «Vel, hva dersom det er slik?» Schreiner omformulerte seg på følgende vis: «Du antar ikke at flagget vil forsvinne uten en voldsom strid og harde kamper?» «Vel, jeg antar ikke det, men selv med det, hva med det?» svarte Reitz. Stilt overfor dette vitnemålet med referanser til to av de fremste av Bonds forkjempere, er det umulig å nekte for at fra begynnelsen av lå den underliggende idéen til Bond om et uavhengig Sør–Afrika. Hofmeyr. Kapps lovgivende forsamling vedtok i 1882 en lov som gav parlamentsmedlemmer retten til å snakke på nederlandsk på forsamlingens talerstol dersom de ønsket det. Meningen med vedtaket var liberal, men øyeblikket for å introdusere det var uheldig, og dets effekt var å gi ytterligere stimulus til Bonds aksjoner. Den tillot også et antall afrikandere å bli valgt til forsamlingen. Afrikanderne var dårlig utdannede og ville ikke ha blitt valgt dersom det ble krevd at de skulle snakke engelsk. Dermed fikk afrikandiske ledere større innflytelse. Lederen for Afrikander Bond i Kappkolonien samt leder for den afrikandiske opinionen var på den tiden Jan Hendrik Hofmeyr. Selv om han ble anerkjent som leder for afrikanderne i Kappkolonien, nektet han konsekvent å innta embeter, siden han foretrakk å lede politikken og handlingene til andre fra avstand. Hofmeyr satt i forsamlingen som medlem for Stellenbosch, et sterkt afrikandisk valgområde. Hans innflytelse på de afrikandiske medlemmene var svært sterk, og i tillegg til å lede politikken til Bond i Kappkolonien, støttet og forsvarte han den aggressive ekspansjonspolitikken til president Kruger og Transvaal–boerne. Under en debatt om disanneksjonsvedtaket for Basotholand i 1883, anklaget Rhodes Hofmeyr åpent for å ønske å skape et «Forente stater av Sør–Afrika under sitt eget flagg.» Hofmeyr ledet i 1884 Bond i sin sterke støtte til Transvaal–boerne som hadde invadert Bechuanaland, ved å proklamere at dersom "freebooterne" i Bechuanaland ikke fikk beholde territoriet de hadde tatt, selv om de hadde totalt sett bort fra konvensjonene fra 1881 og 1884, ville der bli opprør blant afrikanderne i Kappkolonien. Heldigvis for freden i Kappkolonien på den tiden, klarte Charles Warren som hadde blitt sendt av imperieregjeringen for å opprettholde britiske rettigheter, å fjerne de invaderende boerne fra Stellaland og Goshen som var to republikker som ble satt opp av de invaderende boerne i mars 1885. Dermed skjedde det ikke noe opprør. Bond–bevegelsen var likevel så sterk i forsamlingen at de tvang regjeringen under Thomas Scanlen til å gå av i 1884. Den logiske og konstitusjonelle retningen for Hofmeyr å følge i disse omstendighetene, ville ha vært å akseptere embetet og danne en regjering selv. Dette nektet han å gjøre, istedet foretrakk han å gi støtte til noen som ville være fullstendig avhengig av ham. Denne personen, Upington, var en dyktig irsk advokat som dannet det som senere ble kjent som «Warming Pot»–regjeringen i 1884. Mange britiske kolonister som forble lojale til Storbritannia var sterkt kritiske mot hans politiske gjerning. Konstitusjonen som Storbritannia hadde gitt Kappkolonien, gjorde at de ønsket at mannen som hadde reell politisk makt skulle være den ansvarlige lederen. Hofmeyrs avslag mot å akseptere ansvaret i tillegg til naturen i hans Bonds politikk, gav ham det politiske kallenavnet «muldvarpen». Engelskmenn og engelske kolonister ville ha akseptert og ønsket velkommen åpen og ansvarlig utøvende makt slik det var nedlagt i konstitusjonen til landet. Men undergrunnsmetodene til den afrikandiske politikken ble dypt foraktet av britisk–lojale kolonister. Hofmeyr bestemte praktisk talt hvordan afrikandiske representanter skulle stemme fra 1881 til 1898, mens han også ledet politikken bak Bond gjennom dens historie. Han sa fra seg sitt sete i parlamentet i 1895, noe som gjorde hans politiske diktatorskap enda mer bemerkelsesverdig. Andre velkjente politikere fra Kapp forandret etterhvert sine syn til de som Bond hadde for å opprettholde sin popularitet. Rhodes og afrikandisk sentimentalitet. Cecil Rhodes innså sin vanskelige stilling og viste et ønske om å forsone afrikandisk sentimentalitet ved hensynsfull behandling fra av starten i hans politiske karriere. Rhodes ble først valgt som medlem av forsamlingen fra Barkly West i 1880. Han støttet loven som tillot bruken av nederlandsk i forsamlingen i 1882, og tidlig i 1884 ble han utnevnt til sin første ministerpost som generalkasserer under Thomas Scanlen. Rhodes hadde bare hatt denne stillingen i seks uker da sir Scanlen trakk seg. Sir Hercules Robinson sendte ham til Britisk Bechuanaland i august 1884 som nestkommissær for å avløse pastor John Mackenzie, London Missionary Societys representant ved Kuruman som proklamerte dronning Victorias autoritet over distriktet i mai 1883. Rhodes' forsøk på å forsone boerne slo feil, derfor var Warren–oppdraget nødvendig. Territoriene til Kappkolonien ble i 1885 ytterligere ekspandert, og Tembuland, Bomvanaland og Galekaland ble formelt lagt til kolonien. Gordon Spriggs ble statsminister i 1886. Der var betydelig uro i Kappkolonien i perioden fra 1878 til 1885. I denne korte tidsperioden var der kroniske problemer med basothoer som fikk Kapp til å gi dem tilbake til imperiemyndighetene, i tillegg til en rekke innfødte forstyrrelser som ble fulgt av første boerkrig i 1881 og uro i Becuanaland i 1884. Til tross for disse tilbakeslagene, utviklingen av landet fortsatte. Diamantindustrien blomstret. En konferanse ble holdt i London i 1887 for å «fremme en tettere union mellom de forskjellige delene av det britiske imperiet gjennom imperiesatser på toll». På denne konferansen foreslo Hofmeyr en slags plan om «zollverein» hvor felles tollsatser skulle legges uavhengig av toll som ble betalt på alle varer som gikk inn i imperiet fra utlandet. Ved å legge frem forslaget, sa han at målet hans var «å fremme imperiets union, og samtidig skaffe inntekter for formålet med dets generelle forsvar». Planen ble funnet å være upraktisk på den tiden. Men ordleggingen, i tillegg til sentimentaliteten som fulgte den, skapte et positivt syn på Hofmeyr. Til tross for det mislykkede forsøket til statsmenn og høykommissærer på å skape en politisk konføderasjon, satte medlemmene i Kapparlamentet seg fore å etablere en sørafrikansk tollunion i 1888. Tollunionen ble vedtatt og utgjorde en betydelig utvikling mot føderasjon. Kort tid etter at loven ble vedtatt, sluttet Oranjefristaten seg til unionen. Der ble da gjort et forsøk, og i mange år etterpå, på å få Transvaal til å slutte seg til, men president Kruger som fulgte sin egen politikk, håpet å gjøre Sørafrikanske republikk fullstendig uavhengig av Kappkolonien gjennom en jernbane til Delagoa Bay. Planen om å skape en tollunion som inkluderte Transvaal, falt dessuten ikke president Krugers nederlandske rådgivere i smak, siden de deltok i planene til Nederlands jernbaneselskap som eide jernbanene i Transvaal. En annen viktig økonomisk hendelse for Kappkolonien, ment for hele Sør–Afrika, var samlingen av diamantgruveselskaper som hovedsakelig ble gjennomført av Cecil Rhodes, Alfred Beit og «Barney» Barnato i 1889. Ett av de fremste og mest fordelaktige resultatene av oppdagelsen og utviklingen av diamantfeltene, var det store løftet som det gav jernbaneekspansjonen. Linjer ble åpnet opp til Worcester, Beaufort West, Grahamstown, Graaff Reinet og Queenstown. Kimberley ble nådd i 1885. I 1890 ble linjen utvidet nordover på den vestlige grensen til Transvaal så langt som til Vryburg i Bechuanaland. Fristaten inngikk en avtale i 1889 med Kapp og dermed ble den viktigste godsjernbanen utvidet til Bloemfontein. Fristaten mottok halvparten av profitten. Etterpå kjøpte Fristaten delene av jernbanen som lå i eget territorium til kostpris. Fristatens jernbane ble ytterligere forlenget til Viljoen's Drift ved elven Vaal, og i 1892 nådde den Pretoria og Johannesburg. Rhodes som statsminister. Henry Brougham Loch ble i 1889 utnevnt til høykommissær og guvernør av Kappkolonien etter Robinson. Statsminister Sprigg gikk av i 1890, og det ble dannet en ny regjering med Rhodes som statsminister. Før denne regjeringen ble dannet, og mens Sprigg fremdeles var statsminister, hadde Hofmeyr oppsøkt Rhodes og tilbudt ham embetet på vegne av Bond, men tilbudet ble avslått. Men da Rhodes ble invitert til å danne regjering etter fallet til Sprigg–regjeringen, ba han Bond–lederne møte ham og diskutere situasjonen. Hans holdning med hensyn til toll– og jernbaneunioner mellom de forskjellige statene, samt den personlige tiltroen som mange afrikandere på den tiden hadde til ham, gjorde at han kunne sette i gang med og lykkes i å gjennomføre regjeringens arbeid. Koloniene Britisk Bechuanaland og Basutoland ble nå inkludert i tollunionene mellom Oranjefristaten og Kappkolonien. Pondoland, et annet innfødt territorium, ble lagt til kolonien i 1894. Vedtaket tok for seg innfødte som bodde i visse innfødte reservater og sørget for deres interesser og eiendeler. Det gav dem også visse privilegier som de til nå ikke hadde hatt, og krevde også av dem at de skulle betale en liten inntektsskatt. Da parlamentet var samlet i 1895, kunne Rhodes rapportere at vedtaket hadde blitt gjennomført overfor 160 000 innfødte. Arbeiderklausulen som ikke var blitt gjennomført, ble fjernet i 1905. Klausulene hadde noe suksess siden de fikk mange tusen innfødte til å oppfylle deres arbeidskrav for å slippe arbeiderskatt. På andre områder ble Rhodes politikk overfor de innfødte preget av en kombinasjon av omsorg og fasthet. Helt siden de fikk selvstyre, hadde de innfødte hatt retten til å stemme. Et vedtak i 1892, etter Rhodes' insistering, innførte en utdanningstest på søkere som ønsket å registrere seg for å stemme i tillegg til å opprette flere andre restriksjoner på innfødtes stemmerett, siden der var frykt for at «stammer» ville sette styresettet i «fare». Rhodes motsatte seg at innfødte ble påtvunget alkohol og fjernet det helt i diamantgruvene, med fare for å fornærme noen av sine tilhengere blant brandy–bøndene i de vestlige provinsene. Han la også ned restriksjoner mot ordningen så godt han kunne i innfødte reservater og territorier. Men alkoholsalget fortsatte på kolonigårdene og til en viss grad i de innfødtes territorier og reservater. Khoikhoiene var spesielt glade i drikken siden de hadde blitt nesten fullstendig demoraliserte etter sine militære nederlag. Et lite kjent tilfelle av Rhodes' ivrige innsikt i innfødtes affærer som fikk varende resultater for koloniens historie, er hans handlinger i en arvesak. Etter at territoriene øst for Kei ble lagt til Kapp, kom et arvekrav inn for retten. I henhold til lovene i kolonien, fastholdt retten at den eldste sønnen av en innfødt var hans arving. Avgjørelsen ble sterkt mislikt blant de innfødte i territoriet, siden det direkte motsa de innfødtes stammelover som anerkjente største sønn, eller sønnen til høvdingens kone, som arving. Regjeringen ble truet med ytterligere opprør blant de innfødte. Rhodes telegraferte sin forsikring om at kompensasjon skulle gis og at slike avgjørelser aldri ville bli gjort igjen. Hans forsikring ble akseptert og roen ble gjenopprettet. Da det gikk mot slutten av den neste perioden som parlamentet var samlet etter at denne hendelsen skjedde, la Rhodes frem et lovforslag han hadde skrevet som var det korteste i forsamlingens historie. Den sa at alle sivile rettssaker skulle føres av magistrater og at appeller skulle sendes til sjefsmagistraten i territoriet med en vurdering. Strafferetten skulle føres for høyesterettsdommere på omgang. Loven ble vedtatt med den effekt at siden magistratene praktiserte i henhold til de innfødtes lov, ble innfødte ekteskapsvaner og lover, inkludert polygami, legalisert i kolonien. Hercules Robinson ble igjen utnevnt til guvernør og høykommissær i Sør–Afrika i 1895 som etterfølger til Henry Loch. Samme år ble Joseph Chamberlain statssekretær for koloniene. Bevegelsen for kommersiell føderasjon. President Kruger og Transvaal–regjeringen fant enhver mulig protest mot denne politikken. Deres handlinger i det som skulle bli kjent som "Vaal River Drift Question" illustrerer best handlingsplanen som Transvaal–regjeringen mente var best. En rekke uenigheter dukket opp over avsluttingen av avtalen fra 1894 mellom Kapps jernbane og Nederlands jernbane. Kappregjeringen hadde forskuttert £600 000 til Nederlands jernbane og Transvaalregjeringen med tanke på å utvide jernbanen fra Vaal til Johanneburg. Samtidig ble det stipulert at Kappregjeringen hadde rett til å fastsette trafikksatsen frem til slutten av 1894 eller til Delagoa Bay–Pretoria–linjen var fullført. Trafikksatsen ble fastsatt av Kappregjeringen til 2d per tonn per 1,6km, men i begynnelsen av 1895 ble satsen for de 87 km av jernbane fra Vaal til Johanneburg hevet av Nederlands jernbane til ikke mindre enn 8d per tonn per 1,6 km. Ut fra president Krugers etterfølgende handlinger, er det tydelig at disse endringene var basert på hans personlige godkjennelse med det mål å tvinge trafikken til Transvaal til å bruke Delagoa–ruten istedet for den koloniale jernbanen. For å konkurrere med denne svært høye satsen, begynte handelsmennene i Johanneburg å flytte varene sine over Vaal med vogner. Som en direkte respons, stengte president Kruger vadestedene langs Vaal for å forhindre vogntrafikken. Dette skapte en enorm blokkering av vogner på breddene av Vaal. Der var flere protester som ble levert fra Kappregjeringen mot handlingene til Transvaal siden det var et brudd på Londonkonvensjonen. President Kruger lot seg ikke rokke av disse protestene, og en appell ble gjort til imperieregjeringen. Regjeringen inngikk en avtale med Kappregjeringen med den effekt at dersom Kapp ville bære halvparten av kostnadene ved et nødvendig felttog, assistere med tropper og gav full bruk av Kapps jernbane for militære formål dersom det trengtes, skulle en protest bli sendt til president Kruger om emnet. Disse betingelsene ble akseptert av Rhodes og hans kolleger, blant andre W.P. Screiner, og en protest ble sendt av Chamberlain som sa at regjeringen regnet de stengte vadestedene som brudd på Londonkonvensjonen og som en uvennlig handling som krevde den alvorligste respons. President Kruger gjenåpnet vadestedet umiddelbart og sa at han ikke ville gi ytterligere direktiver om emnet uten konsultasjon med imperieregjeringen. Leander Starr Jameson gjorde sitt berømte raid inn i Transvaal den 29. desember 1895, og Rhodes' medvirkning i saken tvang ham til å gå av som statsminister i Kapp i januar 1896. Gordon Sprigg tok den tomme posten. Ettersom Rhodes' medvirkning ble kjent, var der en sterk motvilje og lamslåtthet blant hans kolleger i Kapp–regjeringen som hadde vært uvitende om hans forbindelser med slike planer. Bond og Hofmeyr fordømte ham særlig sterkt, og afrikanderne ble enda bitrere mot britene i Kapp, noe som hadde innflytelse på deres påfølgende holdning mot Transvaalboerne. Der var et innfødt opprør under bantu–høvdingen Galeshwe i Griqualand West i 1897, men Galeshwe ble arrestert og opprøret tok slutt. Under forhør sa Galeshwe at Bosman, en magistrat i Transvaal, hadde gitt ham ammunisjon og oppmuntret ham til å gjøre opprør mot regjeringen i Kappkolonien. Der var nok bevis til å tro at anklagene var sanne, og det sammenfalt med metodene til boerne som av og til ble brukt blant de innfødte. Alfred Milner ble utnevnt til høykommissær for Sør–Afrika og guvernør i Kappkolonien i 1897 og avløste Hercules Robinson som ble adlet under tittelen baron Rosmead i august 1896. Schreiners politikk. Kart over Sør–Afrika i 1885. Den kommersielle føderasjonen ble utvidet med enda en stat da Natal gikk inn i tollunionen i 1898. Det ble skrevet et utkast til en ny konvensjon på den tiden som opprettet en «enhetlig tariff på alle importerte varer som konsumeres innenfor en slik union, og en lik distribusjon av toll samlet inn på varer blant partene i en slik union, og frihandel mellom koloniene og statene med tanke på alle sørafrikanske produkter». Det ble avholdt parlamentarisk valg samme år, og her ble en ny Bond–regjering valgt under W.P. Schreiner. Schreiner var statsminister i Kappregjeringen frem til juni 1900. Under forhandlingene som foregikk før utbruddet av andre boerkrig i 1899, var temperaturen svært høy i Kapp. Siden lederen for et parti var avhengig av støtte fra Bond, måtte han balansere flere forskjellige innflytelser. Men som statsminister i en britisk koloni, følte lojale kolonister at han burde avstå fra å åpent blande seg inn med Transvaals og imperieregjering. Hans offentlige uttalelser var fiendtlige i tonen mot politikken som Chamberlain og Alfred Milner førte. Schreiners fiendtlighet er antatt å ha oppmuntret president Kruger til å forkaste de britiske forslagene. Under fire øyne brukte Schreiner enhver innflytelse han hadde til å få president Kruger til å godta en «fornuftig» kurs, men uansett hvor gode hans intensjoner var, ødela hans offentlig uttrykte misnøye med Chamberlain/Milner–politikken mer enn hans private innflytelse hos Kruger kunne gjøre godt. Schreiner ba høykommissær den 11. juni 1899 om å informere Chamberlain om at han og hans kolleger bestemte seg for å akseptere president Krugers Bloemfontein–forslag som «praktiske, fornuftige og et betydelig steg i riktig retning». Men senere i juni begynte afrikandiske Kapp–politikere å innse at president Krugers holdning ikke var så fornuftig som de hadde trodd, og Hofmeyr, sammen med mr Herholt, Kapps landbruksminister, besøkte Pretoria. Etter at de ankom, oppdaget de at Transvaals Volksraad var i trassig kampvilje og at den akkurat hadde vedtatt en resolusjon som gav fire nye seter i Volksraad som skulle representere gruvedistriktene og femten eksklusive burgher–distrikter. Hofmeyr, da han møtte regjeringen, uttrykte indignasjon over denne utviklingen. Hofmeyrs innflytelse ble mer enn motbalansert av utsendingen Abraham Fischer fra Fristaten. Han utgav seg for å være fredsskaper, men oppmuntret praktisk talt boernes regjering til å ta mer ekstreme tiltak. Hofmeyrs etablerte rykte som skarpskodd diplomat og leder av Kapps afrikandiske parti, gjorde ham til en mektig delegat. Dersom noen kunne overbevise Kruger om å endre sin plan, var det Hofmeyr. De moderate på alle sider av saken så med forventning til Hofmeyr, men ingen i så stor grad som Schreiner. Men Hofmeyrs oppdrag, som alle andre slike oppdrag for å overbevise Kruger om å legge om til en «fornuftig» og rettferdig kurs, viste seg å være resultatløs. Han returnerte skuffet til Cape Town, men ikke overrasket over at hans oppdrag mislyktes. Imens skisserte boerregjeringen et nytt forslag som fikk Schreiner til å skrive et brev den 7. juli til "South African News" hvor han, mens han refererte til sin egen regjering, skrev: «Mens denne regjeringen er bekymret og fortsatt er aktive og ved godt håp i arbeidet med å sikre fornuftige modifikasjoner i det eksisterende representasjonssystemet i Sørafrikanske republikk, er vi overbevist om at det ikke foreligger grunnlag for aktiv innblanding i republikkens interne affærer». Brevet viste seg å være å svært uheldig. Den 11. juli, etter et møte med Hofmeyr etter hans hjemkomst, appellerte Schreiner personlig til president Kruger om å møte imperieregjeringen med en vennlig holdning. En annen hendelse skjedde samtidig som skapte ekstremt fiendtlige offentlige følelser mot Schreiner. 7. juli ble 500 rifler og 1 million runder med ammunisjon lastet av i Port Elizabeth, adressert til regjeringen i Fristaten og sendt videre til Bloemfontein. Schreiner ble gjort oppmerksom på sendingen, men han nektet å stoppe den. Han rettferdiggjorde sin avgjørelse med å si at siden Storbritannia ikke var i krig med Fristaten, hadde han ingen rett til å stoppe våpenlasten gjennom Kappkolonien. Men hans manglende handling gav ham kallenavnet «Ammunition Bill» blant britiske kolonister. Han ble senere anklaget for å ha forsinket sendingen av artilleri og rifler for å forsvare Kimberley, Mafikeng og andre byer i kolonien. Han unnskyldte seg med at han ikke forventet krig, og at han ikke ønsket å skape en uønsket mistenksomhet hos Fristatens regjering. Hans fremferd i begge tilfeller var kanskje teknisk korrekt, men skapte stor misnøye hos lojale kolonister. Chamberlain sendte en forsonende melding til president Kruger den 28. juli og ba om et møte av delegater for å vurdere de siste forslagene. 3. august telegraferte Schreiner til Fischer og tryglet Transvaal om å akseptere Chamberlains forslag. Senere, etter å ha mottatt en forespørsel fra Fristaten om bevegelsene til britiske styrker, avviste Schreiner bryskt å utlevere informasjon og henviste Fristaten til høykommissær. 28. august la Gordon Sprigg frem forslaget i forsamlingen om å diskutere fjerning av våpen fra Fristaten. Som svar krevde Schreiner sterkest mulig sensurering av Sprigg som mulig, både i kolonien og i Storbritannia. Schreiner slo fast at dersom det skulle dukke opp problemer, ville Sprigg holde kolonien på tærne både med tanke på militæret og folket. I løpet av sin tale, leste han et telegram fra president Steyn hvor presidenten tilbakeviste enhver aggressiv handling fra Fristatens side som absurd. Talen skapte skandale i britisk presse. Det er ganske opplagt fra en gjennomgang av Schreiners fremferd i siste del av 1899 at han feilvurderte situasjonen i Transvaal totalt. Han viste den samme manglende evnen til å forstå uitlandernes misnøye, den samme fåfengte troen på den endelige rettferdigheten til president Kruger, som statsminister i Kapp, som han hadde vist da han vitnet foran British South Africa Select Committee i saken om Jamesonraidet. Erfaring skulle ha lært ham at det ikke gikk an å appellere til president Krugers fornuft og at beroligelsene fra president Steyn var uærlige. Den andre boerkrigen, 1899–1902. Boere i en skyttergrav som beleirer britene i byen Mafeking i 1899. Det første skuddet i den andre boerkrigen ble avfyrt ved Kraipan, en liten jernbanestasjon i Kappkolonien, 65 km sør for Mafeking. Et tog ble avsporet og ammunisjon som var tiltenkt oberst Robert Baden-Powell, ble tatt. Dette avskar Mafeking fullstendig. Mafeking var den nordligste byen i Kappkolonien og var beleiret i over syv måneder etter dette. 16. oktober 1899 ble også Kimberley isolert. Det ble gitt ut proklamasjoner fra Transvaal og Oranjefristaten som annekterte deler av Kappkolonien som inkluderte Britisk Bechuanaland og Griqualand West, hvor diamantfeltene befant seg. 28. oktober 1899 signerte Schreiner en proklamasjon fra Alfred Milner som høykommissær som erklærte boerannekteringen av territorium innen Kappkolonien for å være ugyldig. Så kom de britiske tilbakeslagene ved Magersfontein (11. desember 1899) og Stormberg (10. desember 1899). Effekten av disse tilbakeslagene i utbruddet av krigen, med tanke på at de skjedde innenfor Kappkolonien, skulle gi et antall av koloniboere i grenseområdet mot til å slutte seg til sine slektninger fra republikkene. Boerne formerte seg raskt, og familiene deres var store. Mange unge sønner fra kolonien, som ikke hadde noe å tape, forlot sine hjem med hest og rifle for å slutte seg til de republikanske styrkene. Samtidig ble de lojale Kappkolonistene hemmet av den trege innrulleringen til imperiemyndighetene. Det var ikke før lord Roberts og lord Kitchener ankom Cape Town 10. januar 1900 at disse uvurderlige, og mange av dem erfarne, mennene fritt ble invitert til å delta. Så sterke meninger hadde lord Roberts om emnet at han med en gang gjorde oberst Brabant, en velkjent og respektert veteran og medlem av folkeforsamlingen, til brigadegeneral og startet å rekruttere lojale kolonister for alvor. 15. februar 1900 kom general French Kimberley til unnsetning, og boergeneralen Cronje evakuerte Magersfontein og trakk seg tilbake til Bloemfontein. Cecil Rhodes var innestengt i Kimberley under hele beleiringen, og hans nærvær inspirerte uten tvil boerne i sitt forsøk på å ta byen, men hans unike posisjon og innflytelse hos arbeiderne i De Beers, gjorde det mulig for ham å samle småbrukere og skapte entusiasme og mot hos innbyggerne. Produksjonen av en stor kanon som kunne konkurrere med boernes «Long Tom» ved verkstedene til De Beer under Rhodes' ordrer, gjennom oppfinnsomheten til en amerikaner, mr Labram, som ble drept få dager etter at den ble fullført, utgjorde en av de mest slående hendelsene i perioden. Da Mafeking ble unnsatt 17. mai 1900 endte Kappopprøret, og kolonien var for en tid fri for fiendtlige styrker. James Rose–Innes, et fremtredende medlem av forsamlingen som i flere år hadde holdt seg nøytral fra partiene og som også hadde forsvart Schreiners handlinger med tanke på våpenlasten til Fristaten, talte den 20. mars 1900 til sine velgere i Claremont til støtte for annektering av begge republikkene. I løpet av talen hevdet han at Canada, til tross for opprør, hadde lojaliteten fra fransk–canadierne gjennom frie institusjoner. I Sør–Afrika kunne de håpe på at en lignende politikk ville skaffe et lignende resultat med boerne. Schreiner viss nylige støtte til Alfred Milner hadde oppbrakt mange av hans Bond–tilhengere, gikk i juni 1900 av som konsekvens av at noen av hans kolleger nektet å støtte loven om at stemmerett skulle fratas opprørere som han forberedte, i henhold til synene til hjemmeregjeringen, for å straffe Kappopprørerne. Denne loven var definitivt alvorlig nok, men å frata støttespillere til Bond stemmerett i stort antall var mer ubehagelig for Bond–ekstremister enn straff mot individer. Gordon Sprigg som etter en særdeles delikat politisk krise, etterfulgte Schreiner og ble statsminister for fjerde gang, klarte å få loven godkjent med samarbeid fra Schreiner og hans seksjon. Mot slutten av år 1900 gikk krigen inn i en ny fase og tok form som geriljatrefninger med spredte styrker av boere. I desember gikk noen av disse gruppene ledet av Jan Smuts inn i Kappkolonien og forsøkte å få koloniboerne til å slutte seg til dem. Til å begynne med møtte de liten eller ingen suksess, men ettersom 1901 skred frem og boerne fremdeles klarte å holde de forskjellige distriktene urolige, ble det vurdert nødvendig av myndighetene å erklære unntakstilstand i hele kolonien. Dette ble gjort 9. oktober 1901. Alfred Milner ble innsatt som guvernør i Transvaal og Orange River Colony den 4. januar 1901, kort tid før han ble adlet som baron Milner. Samme dag ble Walter Hely-Hutchinson, guvernør i Natal, utnevnt som hans etterfølger som guvernør i Kappkolonien. Embetet som høykommissær i Sør–Afrika ble nå skilt ut fra guvernørembetet i Kapp og assosiert med det i Transvaal, en indikasjon på endrede forhold i Sør–Afrika. Delingen av kolonister som foretrakk boerstatene og de som holdt fast på den britiske forbindelsen ble reflektert, til skade for det offentlige velværet, i partiene i Kapparlamentet. Det ble gjort forslag om å suspendere konstitusjonen, men denne drastiske kursen ble ikke fulgt. Det progressive partiet, navnet ble tatt av de som søkte en permanent bosetning under britisk flagg, mistet sin leder, og Sør–Afrika sin fremste statsmann da Cecil Rhodes døde i mai 1902, få uker før krigen tok slutt. Etter krigen. Boernes anerkjennelse av sitt nederlag i felten og overgivelsen til rundt 10 000 opprørere svekket ikke afrikandernes forsøk på å skaffe seg politisk herredømme i kolonien. Statsminister Sprigg som nominelt var leder for de progressive, forsøkte å fastholde sin stilling høsten 1902 ved å sikre Bond–partiets støtte i parlamentet. Tidlig i 1903 inkluderte Chamberlain Cape Town i sitt besøk til Sør–Afrika og hadde en konferanse med de politiske lederne fra alle partier. Forsoning mellom Bond og britiske elementer i kolonien var riktignok fremdeles umulig, og de to partene konsentrerte seg om sine forsøk på å sikre seieren i det kommende valget. Hofmeyr som hadde valgt å tilbringe store deler av krigen i Europa, returnerte til Kapp for å reorganisere Bond. På den andre siden tok dr Jameson steget frem som leder for de progressive. Parlamentet ble oppløst i september 1903. Det hadde siden krigen vedtatt to viktige tiltak. Det første i 1902 var å legge restriksjoner på fremmed immigrasjon, mens det andre fra 1903 ratifiserte den første tollkonvensjonen mellom de sørafrikanske koloniene. Denne konvensjonen ble kjent for sin særbehandling mot import fra Storbritannia, generelt ble det gitt en rabatt på 25% på toll. Valget var preget av saken om britisk eller Bonds herredømme. Det ble utkjempet på et stemmeregister som var renset for opprørere, mange av dem var i fengsel, i tillegg til at de var fratatt stemmeretten. Hver side forsøkte å sikre seg støtte fra innfødte velgere som i flere valgkretser var på vippepunktet. Mennene fra Bond lovet mer enn sine motstandere overfor de innfødte og inviterte til og med en afrikansk journalist (som avslo) til å stille som kandidat til forsamlingen. Med tanke på agitasjonen i forkant for introduksjonen av kinesiske arbeidere til å jobbe i gruvene i Rand, erklærte de progressive sin intensjon, dersom de vant valget, til å ekskludere dem fra kolonien, og denne erklæringen gav dem noen innfødte stemmer. Opptellingen i januar og februar 1904 resulterte i en progressiv majoritet på fem representanter i en forsamling på 95 representanter. De avslåtte kandidatene inkluderte fremstående Bond–tilhengere som Merriman og Sauer, og også Gordon Sprigg og A. Douglass, et annet medlem av regjeringen. Schreiner stilte som uavhengig og ble heller ikke valgt. Jameson–regjeringen. Sprigg gikk av 18. februar og ble etterfulgt av dr Leander Starr Jameson som dannet, i karakter, en helt britisk regjering. Den første oppgaven til den nye regjeringen var å introdusere et tillegg til representasjonslovgivningen, for delvis å rette opp ujevnheter i valgmakten mellom valgdistrikter på landet og i byene. Tolv nye seter i representantenes hus ble fordelt blant de største byene og tre medlemmer ble lagt til det lovgivende rådet. Byvelgere var for det meste britiske, og lovforslaget møtte bitter motstand fra Bond–medlemmene som erklærte at det var dens mål å utrydde deres parlamentariske makt. Men faktum var at loven skyldtes en stor ujevnhet i distribusjonen av seter som en minoritet av velgere i landdistriktene dro nytte av. Byene var selv etter den nye loven underrepresentert i parlamentet. Loven ble støttet av to eller tre afrikandiske medlemmer som ble utsatt for voldelige angrep fra Bondsmenn. Valgene for de ekstra setene ble avholdt i juli etter at sesjonen var over. De resulterte i en styrking av de progressives majoritet både i representantenes hus og i det lovgivende rådet, hvor de progressive bare hadde en majoritet på en representant. I begynnelsen av dens karrière, stod Jameson–regjeringen overfor en alvorlig finansiell situasjon. I løpet av krigen hadde forsyningen av hæren i felten ført til en kunstig handelsinflasjon, og Sprigg–regjeringen hadde fulgt en politikk med ekstraordinære utgifter som ikke hadde hjemmel i koloniens finanser. Den trege gjenoppbyggingen av gullgruvene og andre industrier i Transvaal etter krigen viste igjen i en stor nedgang i handelen i Kappkolonien i siste halvdel av 1903. Situasjonen ble forverret av alvorlig tørke. Da dr Jameson ble statsminister, kom han til en tom statskasse, og det måtte tas opp betydelige midlertidige lån. Gjennom 1904 fortsatte inntektene å synke. Sammenlignet med inntektene i 1903, sank de fra £11 701 000 til £9 913 000. Regjeringen, ved siden av nedskjæringer i statslønningene og utøving av en streng økonomi, underskrev i juli 1904 et lån på £3 millioner. Den vedtok også en lov som innførte en gradert skatt (6d til 1s per pund) på alle inntekter over £1000. En betydelig moms ble lagt på sprit og øl, samtidig som det ble gjennomført lettelser for brandy–bøndene. Resultatet var at mens der var et underskudd i budsjettet i 1904–05 på £731 000, viste budsjettet for 1905–06 et overskudd på £5161. Dette lille overskuddet kom til tross for ytterligere nedgang i inntektene. Dr Jamesons program var stort sett materiell utvikling. Med ordene til talen som åpnet sesjonen i parlamentet i 1905, «uten en betydelig utvikling av våre agrikulturelle og pastorale ressurser, kan ikke vår posisjon som selvbergende koloni sikres». Denne avhengigheten på egne ressurser var enda mer nødvendig på grunn av den intense rivaliseringen med Natal og Delagoa Bay i handelen med Transvaal. Åpningen av avsidesliggende distrikter ved hjelp av jernbaner ble energisk fulgt, og på andre måter ble det gjort store anstrengelser for å støtte agrikulturen. Disse forsøkene på å hjelpe landdistriktene ble møtt av kjølig anerkjennelse fra afrikanderne, og løslatelsen i mai 1904 av alle de fengslede opprørerne var et nytt steg mot forsoning. I eksklusjonen av kinesere fra kolonien var også Bond–partiet enige med regjeringen. En utdanningslov ble vedtatt i 1905 som etablerte skolestyrer basert på folkelig stemmerett og gav gradvis innføring av obligatorisk utdannelse. Kultiveringen av vennlige relasjoner med nabokoloniene var også ett av de viktigste målene i Jamesons politikk. Bond, på sin side, søkte å nærme seg "Het Volk", boerorganisasjonen i Transvaal, og lignende organisasjoner. På sin kongress i 1906 som ble holdt i mars det året i Ceres, ble det vedtatt en resolusjon der en satte som mål å forene afrikandisk kultur i hele Sør–Afrika, i henhold til den opprinnelige forståelsen av Bond. Saker som gjaldt de innfødte viste seg å være en stadig kilde til betydelig usikkerhet. I januar 1905 la en kommisjon som gikk på tvers av koloniene frem en rapport på innfødt–spørsmålet siden det hadde innvirkning på Sør–Afrika som helhet. Det ble lagt frem forslag for endringer i lovene i Kappkolonien med tanke på stemmeretten til de innfødte. Etter kommisjonens mening var det sikkert at stemmeretten til de Kapp–innfødte under eksisterende forhold med tiden ville føre til en uholdbar situasjon, og den var dermed en uklok og farlig ting. Registreringen i 1905 viste at der var over 23 000 «fargede» velgere i kolonien. Kommisjonen foreslo separate valg for innfødte for et fastsatt antall medlemmer i den lovgivende forsamlingen, samme plan som ble vedtatt av New Zealand for maorivelgerne. Den privilegerte stillingen til Kapp–innfødte ble sett på som et hinder for en føderasjon i Sør–Afrika. Diskusjonen som fulgte basert på rapporter om at regjeringen vurderte å ta fra de innfødte stemmeretten, ledet derimot ikke til umiddelbare resultater. En annen forstyrrende faktor i forbindelse med saker om de innfødte var opprøret til khoikhoiene og hereroene i Tysk Sørvest–Afrika. Et stort antall, inkludert noen av de viktigste høvdingene, flyktet i 1904 og de følgende årene inn i britisk territorium, og det ble lagt fram krav i Tyskland om at det ble tatt kontroll over disse flyktningene, men det ble ikke fulgt opp av Kapp–regjeringen. Problemet tok derimot slutt i september 1907 da Morenga, en høvding som var blitt internert av kolonimyndighetene, men hadde flyktet og tatt opp igjen fiendtlighetene mot tyskerne, igjen var på britisk side av grensen. Da han nektet å overgi seg og ble forfulgt av Kapps ridende politi, ble han drept i aksjonen. Opprøret i det tyske protektoratet hadde vært den indirekte årsaken til et «boerraid» inn i Kappkolonien nesten ett år før Morenga døde. I november 1906 gikk en liten gruppe av Transvaal–boerne som hadde blitt ansatt av tyskerne mot khoikhoiene under lederskapet til en mann som het Ferreira inn i kolonien og begynte å raide gårder og rekruttere med makt. Innen en uke var alle i gruppen tatt til fange. Ferreira og fire medsammensvorne ble stilt for retten anklaget for mord og dømt i februar 1907. Dødsdommene ble omgjort til straffarbeid. Som et resultat av en interkolonial konferanse som ble avholdt i Pietermaritzburg i de tidlige månedene av 1906, trette en ny tollkonvensjon av strengt beskyttende karakter i kraft den 1. juni 1906. Samtidig ble rabatten på gods fra Storbritannia og tilhørende kolonier øket. Sesjonen i parlamentet som sanksjonerte denne endringen var kjent for sin oppmerksomhet på irrigasjons– og jernbaneplaner. Et viktig tiltak av politisk karakter ble vedtatt i 1906, et amnestivedtak. Under dens provisjoner fikk over 7000 tidligere opprørere som ellers ikke hadde hatt stemmerett i det påfølgende valget, sin stemmerett tilbake i 1907. Mens tiltakene som ble gjort for å utvikle agrikultur og mineralressursene i landet lyktes, fortsatte byene å lide av inflasjon, overkjøp, overbygging og overspekulasjon, som markerte krigsperioden. En konsekvens var at importen gikk ytterligere ned i løpet av 1906–07, og siden mottakerne var stort sett avhengig av toll var resultatet en betydelig svinnende inntekt. Revisjonen for året som endte 30. juni 1907 viste et underskudd på £640 455. Nedgangen i inntekt, £4 millioner på fire år, selv om den ikke reflekterte den økonomiske tilstanden i landet siden det årlig ble mer selvforsynt ved økning i hjemmeproduksjonen, førte til en foruroligende stemning og skadet stillingen til regjeringen. I sesjonen i 1907 fremmet opposisjonen i den lovgivende forsamlingen en krise ved å nekte å gi forsyninger fremstemt av representantenes forsamling. Dr Jameson bestred de konstitusjonelle rettighetene til parlamentet til å gjøre dette, og på hans råd oppløste guvernøren parlamentet i september 1907. Før parlamentet ble oppløst, vedtok det å innføre en skatt på 10% på diamant– og kobber–gruveselskapene som tjente over £50 000 "per annuum", og en annen lov som etablerte en kredittbank for landbruket. Merriman–regjeringen. Valgene til det lovgivende rådet ble avholdt i januar 1908 og resulterte i Bond–seier. Dets tilhengere kalte seg det sørafrikanske parti (de progressive ble omdøpt til «unionister») og fikk 17 seter av de totalt 26. Dr Jameson gikk derfor av 31. januar 1908 og det ble dannet regjering med John X. Merriman som statsminister og finansminister og J.W. Sauer som minister for offentlige arbeid. Ingen av disse politikerne var medlemmer av Bond, og begge hadde hatt embeter under Rhodes og Schreiner. Men de hadde vært de ledende parlamentariske eksponentene for Bond–politikken over betydelig tid. Valget for den lovgivende forsamlingen fulgte i april, og delvis som konsekvens av at opprørerne hadde fått tilbake sin stemmerett, endte i en avgjørende majoritet for Merriman–regjeringen. Parlamentet bestod nå av 69 medlemmer av det sørafrikanske parti, 33 unionister og 5 uavhengige, blant dem Sprigg og Schreiner. Endringen i regjeringen ble ikke fulgt av forbedring i den finansielle situasjonen. Mens landdistriktene forble nokså blomstrende, fortsatte transitthandelen og de urbane industriene sin nedgang. Depresjonen ble forsterket av den finansielle krisen i USA som særlig påvirket ullhandelen og i mer markert grad diamanthandelen som førte til en delvis stopp i gruvene i Kimberley. Nedgangen i diamanthandelen vises ved å sammenligne verdien av diamanter eksportert fra Kapp i årene 1907 og 1908. I 1907 hadde de en verdi på £8 973 148, mens denne hadde sunket til £4 796 655 i 1908. Dette hadde alvorlige konsekvenser på inntektene, og den offentlige revisjonen for året 1907–08 viste et underskudd på £996 000 og et tilsvarende underskudd på omtrent samme beløp året etter. For å balansere budsjettet, foreslo Merriman drastiske medisiner, inkludert suspensjon av det synkende fondet, reduksjon i lønnen til alle statsansatte og skatt på inntekt over £50 per år. Delvis som en konsekvens av den alvorlige økonomiske situasjonen, fikk den fornyede bevegelsen for en tettere union mellom de forskjellige sørafrikanske koloniene, formelt satt i gang av dr Jameson i 1907, støtte fra Kapp–parlamentet. I løpet av 1907–08 bestemte en nasjonal konvensjon seg for union, og i 1910 ble Unionen Sør-Afrika etablert og Kappkolonien ble Kapprovinsen innenfor den. Britisk koloni (2. gang, 1806–1910). Stillingen som høykommissær for det sørlige Afrika ble også holdt fra 27. januar 1847 til 31. mai 1910 av guvernøren i Kappkolonien. Stillingen som guvernør i Kappkolonien ble fjernet den 31. mai 1910 da kolonien sluttet seg til Unionen Sør-Afrika. Statsministre i Kappkolonien (1872–1910). Stillingen som statsminister i Kappkolonien ble fjernet den 31. mai 1910 da kolonien sluttet seg til Unionen Sør-Afrika. Tautrekking under Sommer-OL 1900. Tautrekking under Sommer-OL 1900. Tautrekking var en olympisk øvelse under sommer-OL i Paris. Etter at USA trakk sitt lag var det kun to lag igjen med deltakere fra tre nasjoner. 12 deltakere, seks fra Frankrike og tre danske og tre fra Sverige. Det dansk/svenske laget møtte Frankrike i en kamp i best av tre, de vant de to første trekkingene og var dermed olympiske mestere. Det var Sveriges første olympiske gullmedalje. Midt-Troms Museum. Midt-Troms Museum er et regionmuseum som ligger i Indre Troms. Følgende kommuner ligger under Midt-Troms Museum: Balsfjord, Bardu, Målselv, Sørreisa, Tranøy, Berg, Torsken, Dyrøy og Lenvik. Avdeling Fjordmuseet. Fjordmuseet holder til på Storsteinnes. Denne avdelinga viser Naturhistorie. Her er det en stor utstilling, "Carnivora" som omhandler rovdyra våre og historia med dem. Museet holder helårsåpent. Avdeling Senjamuseet. Denne avdelinga ligger på Senja. Kontoret for Senjamuseet ligger på Stonglandseidet, med lokalhistoriske arkiver, samlinger og bibliotek. Ellers ligger det museumsavdelinger under Senjamuseet; Museet viser en mangfoldig historie. Disse museumsavdelingene som ligger under Senjamuseet holder sommeråpent, men det går an å bestille omvisning utenom åpningstider og sesong. Avdeling Troms Forsvarsmuseum. Denne avdelinga ligger på Setermoen. Den viser militærhistorie i Troms. Her er det også mye kjøretøy og utstillinger som viser denne historia. Museet holder helårsåpent. Avdeling Lenvik Museum. Denne avdelinga holder til på Bjorelvnes. Her vises det kystkultur som hovedtema i en gammel prestegård. Her ligger administrasjonen med utstillinger og aktivitetstilbud knytta til kystkultur. Museet holder helårsåpent. Fylkesvei 801 (Vest-Agder). Fylkesvei 801 i Vest-Agder går mellom Øvre Egeland og Eiesland i Kvinesdal. Veien er 23,7 km lang. Eksterne lenker. 801 Fylkesvei 802 (Vest-Agder). Fylkesvei 802 i Vest-Agder går mellom Hundsbet og Gjemlestad i Kvinesdal. Eksterne lenker. 802 Fylkesvei 816 (Vest-Agder). Fylkesvei 816 i Vest-Agder går mellom Åmot og Hundsbet i Kvinesdal kommune. Veien er 3,4 km lang. Eksterne lenker. 816 Eric Lemming. Erik Lemming (født 22. februar 1880, død 5. juni 1930) var en svensk sportsutøver. Han vant flere olympiske medaljer i forskjellige øvelser. Han satte verdensrekord i spyd 29. september 1912 med 62,32 meter. Provinsen. Provinsen er et norsk designbyrå som har spesialisert seg på visuell kommunikasjon for kultur- og opplevelsesnæringene. Selskapet ble grunnlagt av Yngve Aasen og Tone Langvik og har kontor i Fredrikstad. Provinsen har blant annet vært med på å utvikle Blåseensemblet sin visuelle identitet i 2009 og samarbeider med flere større kulturaktører, som Rikskonsertene, Norsk filminstitutt og Østfold Teater. August Cappelens gate (Oslo). August Cappelens gate (2, 3) er en liten gate på Fagerborg i bydel St. Hanshaugen. Gaten går fra Kirkeveien til Fagerborggata. Gaten er blitt kalt opp etter maleren August Cappelen (1827–1852). I maktens skygge. "I maktens skygge" (orig. "Im Schatten der Macht") er en tysk spillefilm i to deler laget for fjernsynskanalen ARD som handler om Guillaume-skandalen. Filmen tar for seg de siste fjorten dagene før Willy Brandt går av som kansler. Den ble en stor publikumssuksess og har mottatt flere priser. Kjøpsopsjon. En kjøpsopsjon eller call-opsjon er en opsjon hvor kjøper har rett – men ingen forpliktelse – til å kjøpe et avtalt kvantum av et underliggende aktivum (råvare eller finansielt instrument) innen eller på et bestemt tidspunkt i fremtiden til avtalt pris. Selger (eller «utsteder») er forpliktet til å selge det underliggende aktivumet dersom kjøper ønsker å innløse opsjonen. Kjøper betaler et gebyr («premie») for å ha denne rettigheten. Kjøperen av en kjøpsopsjon vil at prisen på det underliggende instrumentet skal stige i fremtiden; selgeren forventer enten at den ikke skal stige, eller er villig til å gi avkall på noe av oppsiden (profitten) fra en prisstigning i bytte mot premien og muligheten til å profittere opp til kjøpsopsjonens utøvelsespris. Seiling under Sommer-OL 1912. Seiling under Sommer-OL 1912 i Stockholm. Det ble konkurrert i fire klasser, 6-,8-,10- og 12-meter i seiling, og konkurransene ble avholdt på kysten utenfor Nynäshamn. 6-meterklassen. Det var ni båter fra ni nasjoner som deltok i denne klassen, totalt 27 seilere. 8-meterklassen. Det var åtte båter fra fem nasjoner som deltok i denne klassen, tilsammen 41 seilere. 10-meterklassen. Det var fire båter fra tre nasjoner (to svenske båter) som deltok i denne klassen, tilsammen 32 seilere. 12-meterklassen. I denne klassen deltok tre båter fra tre nasjoner, tilsammen 30 sjømenn. Arne Garborgs plass (Oslo). Arne Garborgs plass (1) er en plass på Hammersborg i bydel St. Hanshaugen . Plassen ligger foran Oslo brann- og redningsetats hovedbrannstasjon fra 1939 som også har adresse til plassen. Plassen er kalt opp etter forfatteren Arne Garborg. Torvik skole. Torvik skole var en barneskole i Torvikbukt i Gjemnes kommune. Den ble nedlagt i juni 2009, etter vedtak fra Gjemnes kommunestyre. Skolen hadde elever fra første til syvende klasse, og hadde ca 30 – 40 elever det siste skoleåret. Skolen var eid og drevet av Gjemnes kommune. Etter nedleggelsen ble Torvik Skolekrets offisielt innlemmet i Batnfjord Skolekrets, og alle elever i Torvik Skolekrets har et tilbud om skolegang ved Batnfjord Skule. Skolen hadde sitt elevgrunnlag i Torvik Skolekrets som sognet inn grendene Sletnes, Ranheim, Kvalvåg og Hoem i tillegg til Torvikbukt. Rektor ved skolen var Kari Sødal. Som et alternativ til Torvik Skole har Torvikbukt Skule blitt opprettet. Torvikbukt Skule er en privat barneskole med kristen formålsparagraf. Torvikbukt Skule har sin undervisning i samme lokaler som Torvik Skole hadde, ved at de leier lokalene av Gjemnes kommune. Ram Raja Prasad Singh. Ram Raja Prasad Singh (transkriberes også Ramraja) (født i 1936 i "Saptari distrikt", østre Tarai), utdanna som høyesterettssakfører, er en revolusjonær politiker i Nepal. Barndom, ungom og utdannelse. Singh, som blei sterkt inspirert av sin far "Jaya Mangal Prasad Singhs" kamp for demokratiet, blei fengsla i en alder av 6 år på grunn av farens deltakelse i kampen mot Rana-diktaturet. Han blei utdanna som jurist ved universitetene i Delhi og Bihar, India, og var med på å føre saker for høyesterett fra 1963. Fra 1960-tallet blei han med i revolusjonær politisk virksomhet retta mot det kongelige diktaturet i Nepal, i denne perioden møtte han bl.a. Che Guevara, og skal ha deltatt i trening med sikte på å bli med på Ches gueriljaeventyr i Bolivia. Valgkampanjer og fengslel under det kongelige diktaturet. Det kongelige diktaturets offisielle navn var "Panchayat-demokratiet", det framstilte seg som et «partiløst demokrati» og lot spesielt utvalgte elitegrupper få velge representanter til ei tannlaus nasjonalforsamling. I 1967 laga Ram Raja Prasad Singh ved å stille opp som representant for folk med universitetseksamen, ei begrensa og radikal gruppe, og bli valgt. Som åpen motstander av diktaturet i nasjonalforsamlinga blei han arrestert, fengsla i 6 måneder og nekta å stille til gjenvalg. I 1971 stilte han og blei valgt igjen Baburam Bhattarai er en av dem som forteller at Singhs kampanje gjorde et dypt inntrykk på ham. Singh blei valgt og fengsla igjen, denne gangen for 5 år. Da han kom ut gikk han i illegalitet, angivelig sammen med folk fra den militante fløya i Nepals Kongressparti som ikke ville følge partiledelsens parole om å gi opp forsøka på væpna kamp mot diktaturet. i 1979 stifta han "Bahudaliya Janabadi Morcha" ("Multiparty Peoples Front" – "Tverrpolitisk Folkefront"). Etter folkeavstemninga i 1980 var han fortsatt under jorda og i eksil. Bombene i 1985. I 1985 skjedde episoden som skulle gi Ram Raja Prasad Singh et tvilsomt rykte i Nepal, som han seinere har hatt vanskelig med å komme over. I første halvår starta Nepals Kongressparti og flere kommunistpartier ei felles ulydighetskampanje for å styrte det kongelige diktaturet. Kampanja bygde på erfaringer fra det store folkeopprøret våren 1979. 20. juni eksploderte bomber i det Kongelige Slott, Parlamentet og Hotell Annapurna i Kathmandu. 8 mennesker blei drept. Demokratene rekna med at dette var en provokasjon fra kongehuset, det gikk rykter om at den berykta prins Gyanendra sto bak. Partiene avslutta umiddelbart ulydighetskampanja, og noe nytt demokratiopprør blei ikke prøvd før våren 1990. Til allmenn forbauselse tok "Ram Raja Prasad Singh" på seg ansvaret for eksplosjonene på vegne av den lite kjente illegale organisasjonen "Nepal Janabadi Morcha" (NJM). Dette blei møtt med stor tvil, en av hans angivelige medarbeidere sto også fram og sa at Singh hadde fått en stor pengesum fra kongehuset for å ta på seg skylda. I ei rekke historiebøker er denne hendinga fortsatt beskrevet som mest sannsynlig en kongelig provokasjon. Sing blei dømt til døden in abentia ved en spesialdomstol, sammen med NJMs viseformann "Laxman Prasad Singh" og generalsekretær "Khema Raj Mayalu". Hundrevis blei arrestert, og mange forsvant – blant dem Dr. Laxmi Narayan Jha, Iswar Lama, Padam Lama, Maheswar Chaulagain og Saket Mishr. Amnesti etter Jana Andolan 1990. Etter at demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990 kom Singh til Nepal. Han fikk amnesti, og "Nepal Janabadi Morcha" fikk stille til parlamentsvalget i 1991. Det stilte som et radikalt venstreparti som kjempa for republikk, men blei ikke representert ved noen av valga på 1990-tallet. Han vendte nå tilbake til India, der hans kone blei sjuk og lå i koma i 8 år før hun døde. I valget i 1994 stilte NJM 41 kandidater, fikk 32 732 stemmer (0.43%) og ingen representanter Singh kom kort tilbake til Nepal under våpenhvilen i 2003. Til pressa sa han at Nepal må bli en republikk, det må holdes valg på grunnlovsgivende forsamling, og maoistopprøret var positivt fordi det kunne rydde vei for dette. Tilbake til Nepal 2006. Ram Raja Prasad Singh vendte tilbake til Nepal i slutten av mai 2006. 26. juni talte han på et møte sammen med NKP (Maobadi)s viktigste madhesi-leder Matrika Prasad Yadav som krevde republikk og stemmerett til madhesi-nepalere uten statsborgerskap, dersom det skulle bli noe valg. Høsten 2006 oppfordra han maoist-utbryterne i JTMM til å legge ned våpnene, og kjempe for et fritt Tarai med fredelige midler. 10. november talte Ram Raja Prasad Singh på et «seiersmøte» i Kathmandu, sammen med ei rekke ledere av NKP (M), i anledning gjennombruddet i fredsdrøftingene mellom NKP(M) og Nepals regjering. I begynnelsen av desember 2006 annonserte han på en pressekonferanse i Kathmandu at han hadde danna en ny front, "Nava Janabadi Morcha" ("New People's Front" – "Den Nye Folkefronten") med Singh som leder og målsetting å innføre republikk i Nepal. Med i fronten var representanter for ei lang rekke janjati-organisasjoner (organisasjoner for samfunn av nasjonale minoriteter) – den mest kjente kanskje Kirat Workers Party som i perioder har vært alliert med NKP(Maobadi). Erklæringa fra fronten sa at målet var å stifte et politisk parti snart. Angiver. Angiver er et uttrykk som gjerne brukes om personer som rapporterer informasjon om andre, spesielt til myndigheter. Det kan også brukes mer generelt om personer som videreformidler informasjon om andre personer som oppleves som uønsket av personene det gjelder. Normalt vil ordet angiver brukes i en negativ fiendebeskrivelse der vedkommende løper maktens ærend. I mange autoritære eller totalitære stater ble angiveri satt i system, f.eks. gjennom Stasi i det tidligere DDR, KGB i det tidligere Sovjetunionen og Gestapo under det tredje rike. Angivere i Norge. Uttrykket ble brukt under den tyske okkupasjonen av Norge om kvinner og menn som på eget initiativ rapporterte til tyskerne om norsk motstandsvirksomhet og om de som arbeidet fast for norsk og tysk politi og mottok lønn for dette. Rinnanbanden/Sonderabteilung Lola er blant de mest kjente angiverne i Norge. Denne gruppen infiltrerte motstandsbevegelsen, rullet opp nettverkene og utsatte deltakerne for tortur. 4037 mennesker ble dømt for angiveri og spionasje i Norge etter den tyske okkupasjonen. Angiveri i DDR. DDR hadde et svært omfattende nett av angivere. Det politiske politiet Stasi hadde rundt 1989 ca. 91 000 heltidsansatte, og et enda høyere antall «uoffisielle medarbeidere», dvs. angivere som hadde undertegnet en forpliktelseserklæring. Ruben Yttergård Jenssen. Ruben Yttergård Jenssen (født 4. mai 1988) er en norsk fotballspiller. Han spiller på midtbanen for Tromsø IL. Yttergård Jenssen er født og oppvokst i Tromsø, og startet sitt fotball-liv på aldersbestemte lag for nettopp Tromsø IL, før han fortsatte sin barndomskarriere i Fløya. Som sønn av den tidligere TIL-legenden Truls Jenssen ble han med til Sogndal i 1997, der faren var hovedtrener for en sesong. Etter at familien flyttet tilbake til Tromsø i 1998 fortsatte han i IF Fløya, før han tok overgang til TILs juniorlag foran 2005-sesongen. Klubbkarriere. Foran 2006-sesongen ble Yttergård Jenssen tatt opp i A-stallen til Tromsø IL og gitt en fire års proffkontrakt. I oppkjøringen til sesongen 2006 fikk han prøve seg i flere treningskamper for TIL, og daværende trener Ivar Morten Normark ga han en plass i startoppstillingen i den første seriekampen. Han fikk dermed sin Tippeliga-debut som 17-åring 9. april 2006 på Molde Stadion mot Molde Fotballklubb, en kamp Tromsø forøvrig tapte 3-1. Yttergård Jenssen klarte ikke å etablere seg fast på laget, i en sesong som for lagets del var preget av nedrykksspøkelset. Normark fikk sparken midt i sesongen og ble erstattet midlertidig av tidligere TIL-spiller Steinar Nilsen. Sesongen ebbet for Yttergård Jenssens del ut med èn cupkamp og fire kamper som innbytter. Sesongen 2007 skulle heller ikke bli Yttergård Jenssens gjennombruddsesong. Med Steinar Nilsen som hovedtrener ble han imidlertid hyppig benyttet som innbytter og fikk 15 innhopp i serien. Sesongen etter ble han gitt ytterligere tillit, og fikk 15 kamper fra start og 5 som innbytter i Eliteserien. Fra midten av sesongen hadde han spilt seg til en fast plass på laget. Han fikk også sitt første Tippeliga-mål denne sesongen i kampen mot Ham-Kam 20. juli 2008. TIL vant kampen 2-1 etter matchvinner-scoringen fra Yttergård Jenssen. Han fulgte opp med en ny matchvinner-scoring en drøy måned senere mot Aalesund, og ble med det en viktig bidragsyter til at Tromsø IL fikk bronsemedaljer denne sesongen. Etter den sterke 2008-sesongen ble Steinar Nilsen hentet til Brann som hovedtrener, og han ble erstattet av Per-Mathias Høgmo i TIL. Med Høgmo som hovedtrener ble 2009-sesongen det definitive gjennombruddet til Yttergård Jenssen. Han startet samtlige 30 kamper i Eliteserien, og ble etterhvert også flyttet inn i sin favorittposisjon som er sentralt på midtbanen. I sesongene 2010 og 2011 har oppturen fortsatt for Yttergård Jenssen da han har startet 59 kamper av 60 mulige i Eliteserien (èn kamp stått over pga karantene), og har med det vist seg å være en sterk bidragsyter til bronsemedalje for Tromsø IL i 2010, og sølv i 2011. Yttergård Jenssen blir av flere betraktet som et stort midtbanetalent, og har også vært i søkelyset til en rekke klubber, blant annet belgiske Standard Liège, nederlandske Vitesse og portugisiske Benfica, men har foreløpig ikke blitt solgt til utlandet. Internasjonal karriere. Yttergård Jenssen har spilt på en rekke aldersbestemte landslag for Norge. Han fikk sin debut for Norges G-16 landslag mens han spilte for Fløya i 2004, og har siden spilt 20 kamper for G-16, G-17, G-18 og G-19-landslagene. Han fikk sin debut for U21-landslaget 13. februar 2008, og har hittil opptrådt i 13 kamper, flere av de som kaptein. Debuten for landslaget kom i den sterke 2010-sesongen, da han startet i kampen på Ullevåll mot Montenegro 29. mai 2010, en kamp Norge forøvrig vant 2-1. Siden har Yttergård Jenssen vært fast inventar når Egil "Drillo" Olsen har tatt ut sine landslagstropper, men han har ikke enda spilt seg til en fast plass på laget. Palnatoke. Palnatoke eller Toke Palnasson var en dansk høvding og sagnhelt på Fyn i Danmark på midten av 900-tallet. Han var muligens sønn av Palne Tokesson og Gunhild Haraldsdatter. I henhold til "Jomsvikingenes saga" var Palnatoke den som grunnla Jomsborg og ga lovene for stedet. Antagelig er Palnatoke en historisk person som siden har fått knyttet en rekke vandresagn til sitt navn. I kamp mot Harald Blåtann. I henhold til "Jomsvikingenes saga" oppfostret Palnatoke kong Harald Blåtanns sønn Svein Tjugeskjegg. Palnatoke skal ha vært ivrig tilhenger av den gamle norrøne tro og motsatte seg heftig nyordningen med kristendommen. Harald Blåtann hadde tillatt tyske misjonærer fra erkebiskopen i Hamburg-Bremen å misjonere i Danmark, og kongen selv lot seg døpe en gang i årene 960-965. Antagelig var Palnatoke mektig nok til å opponere mot danskekongen og nekte å la seg døpe. Et annen grunn skal være at Palnatoke var sønnesønn av den svenske jarlen i Gøtaland, Ottar, som ble drept da Harald Blåtann invaderte Gøtaland. I henhold til dette støttet Palnatoke fostersønnen Svein i et opprør mot kong Harald. I følge en sen overlevering var det Palnatoke som var Harald Blåtanns banemann ved å ha gitt ham et dødelig sår i bakenden med et pileskudd. Etter sigende skal kongen ha bøyd seg framover da Palnatoke skjøt og at pilen skal ha kommet ut gjennom munnen. Harald Blåtann døde enten i 985 eller året etter. Palnatoke skal deretter ha dratt til Jomsborg på den nordtyske kysten, innstiftet de lover som dannet grunnlaget for dette mannsforbundet av leiekrigere og vikinger, og selv død kort tid etter. Foregrep Wilhelm Tell. Andre sagn, blant annet Saxo Grammaticus, forteller om en dyktig bueskytter ved navn Toke som antagelig er den samme som Palnatoke. Etter å ha tømt noen beger med mjød skal Palnatoke ha skrytt av at det å skyte epler på stokker ikke var noe større kunst. Kongen skal da ha beordret Palnatoke å bevise det ved å skyte et eple fra hodet på sin egen sønn. Palnatoke plasserte et eple på sønnens hode, ba ham stå stille, grep tre piler, og brukte den ene til skyte eplet av sønnens hode. Kongen spurte så hvorfor han hadde grepet tre piler. Palnatoke svarte da de andre to var til å hevne sønnen med om han hadde bommet. I en annen fortelling, som kanskje er lånt fra et enda eldre svensk sagn, fortelles det at kong Harald Blåtann en gang skal ha tvunget Palnatoke til å løpe ned berget Kullen i det nordvestlige Skåne, og at Palnatoke skal ha brukt ski for å skli nedover berget. Disse sagnene er blitt gjenfortalt i omformede sagn i den øvrige germanske språkgruppen som Holstein, England og kan være opprinnelsen til sagnet i Sveits om Wilhelm Tell. Allerede i 1760 ble det publiserte et skrift i Bern som argumenterte at legenden om Wilhelm Tell sannsynligvis hadde sin opprinnelse i den danske sagnet om Palnatoke. Dette synet var ikke populært i Sveits hvor Wilhelm Tell blir betraktet som en nasjonalhelt og hvor det store flertallet sveitsere er overbevist om at han er faktisk skikkelse. Sveitsiske historikere har derimot ikke funnet holdepunkter som beviser Wilhelm Tells eksistens og i et skrift i 1891 ble William Tell avvist som en oppdiktet sagn. Palnatokes ætt. Palnatoke skal ha vært sønn av Pallig eller Palna Tokesson som igjen kunne føre sin slekt til Gorm den gamles sønn Toke ‘Valtoke’ Gormsson. Hans mor var Gunhild Haraldsdatter, etter sigende datter av Harald Blåtann. Om dette slektskapet er riktig var han både mors- som på farssiden i slekt med det danske kongehuset. Palnatoke skal ha vært far til Skjalm Hvide, jarl av Sjælland, og en Palne eller Pallig, men det heftes stor usikkerhet i dette. Øra Stadion. Øra Stadion ligger i Torvikbukt i Gjemnes Kommune. Idrettsanlegget ligger på havnivå ved Sunndalsfjorden og er bygd hovedsakelig for friidrett og fotball. Anlegget har fotballbane med gressdekke som holder internasjonale mål (105 x 67 meter). Løpebanen for friidrett holder også internasjonale mål og er 400 meter lang og har seks løpebaner. Løpebanen har grusdekke. Øra Stadion ble bygd i 1985, og ble et løft for Torvikbukt. Finansieringen av idrettsanlegget var et spleiselag mellom bygdefolket (dugnadsarbeid), Norsk Tipping, Gjemnes Kommune og Torvikbukt Idrettslag. Øra Stadion eies av Torvikbukt Idrettslag Klubber og idretter. Torvikbukt Idrettslag står for fiidrettsavktivitetene som har vært en viktig fritidsinteresse og idrett for befolkningen i Torvikbukt. Reinsfjell Fotballklubb står for fotballaktivitetene som også har vært en veldig viktig fritidsinteresse for befolkningen. Reinsfjell Fotballklubb har ikke hatt seniorlag siden 1996-sesongen men har flere aldersbestemte lag for gutter og jenter. Torvikbukt Hardhauslag ble stiftet en gjeng ungdommer som tidlig på 90-tallet begynte å drive med mer utradisjonelle idretter og aktiviteter som fjellklatring i svært alpine fjell og triathlon. De begynte å arrangere Torvikbukt Triathlon i 1993 som hadde start og målgang på Øra Stadion. Mesterskap. Kretsmesterskap i friidrett for Møre og Romsdal Friidrettskrets har vært arrangert flere ganger på Øra Stadion. Disse mesterskapene har på det meste huset flere hundre deltakere. I 1999 arrangerte Torvikbukt Idrettslag Norgesmesterskap i Triathlon. Der ble det for første og eneste gang delt ut Kongepokal i Torvikbukt. Mesterskapet ble også dekket med en fyldig reportasje av NRK Sportsrevyen. Det har også blitt arrangert én Kretsmesterskapsfinale i fotball på Øra Stadion. Den ble spilt mellom Reinsfjell Fotballklubb og Clausenengen Fotballklubb i 1992 for jenter 12-14 år. Clausenengen vant kampen og ble kretsmestere. Seiling under sommer-OL. Seiling var med som olympisk øvelse første gang år 1900 i Paris og har siden vært med i alle olympiske leker bortsett fra 1904 i St. Louis. Black Flag. Black Flag var et hardcoreband, startet i 1976 i California, USA. Black Flag ble oppløst i 1986. Navnet stammer fra det sorte anarkistflagget. Grammy Award. Grammy Award (Grammy) er en amerikansk utmerkelse som har blitt delt ut av Recording Academy (en sammenslutning av personer i den amerikanske musikkindustrien) siden 1959 for fremragende prestasjoner innen musikk. Det blir delt ut hvert år i februar måned og blir betraktet som en parallell til Academy Award (Oscar) i film. På samme måte som ved Oscar skjer utdelingen etter stemmer blant de stemmeberettigede i Recording Academy og ikke på grunn av popularitet eller antall solgte plater. Utmerkelsen har fått sitt navn etter det trofé som vinnerne mottar, en forgylt miniatyr av en gammeldags grammofon. Antallet kategorier som belønnes er 105 innen 30 ulike genrer. Nytt Liv Media. Nytt Liv Media er en mediebedrift som har sitt hovedkontor i Stavanger og som er 100 % eid av Norsk Luthersk Misjonssamband. Nytt Liv Media Radio. Nytt Liv Media radio startet opp med sendinger i Stavanger i 1982. Opp gjennom årene har det vært flere kristne lokalradioer i Stavanger, men Nytt Liv Media er i dag den eneste stasjon i Stavanger med daglige sendinger. Nytt Liv Media Radio sender 51 timer pr. uke på FM 100,5. Radioen har konsesjon i Stavanger og Sola kommuner, men dekker også store deler av Randaberg, Sandnes, Klepp, Time, Hå, Finnøy, Rennesøy, Kvitsøy, Karmøy, Strand og Forsand. Nytt Liv Media TV. I 1997 kom tanken om å starte produksjon av TV programmer, og den første sendingen gikk på lufta via TVVest sin kanal 27. desember 1997, senere ble de sendt på NRK2. Sendingene ble avviklet 1. mai 2007 da NRK2 sa opp avtalen med de som hadde konsesjon for lokal-TV for å starte det nye digitale bakkenettet. Nytt Liv Media-TV sendte 1 time pr. uke og nådde potensielt 300.000 seere i Rogaland. Stig van Eijk. Stig André van Eijk (født 21. mars 1981) er en norsk sanger, komponist og tekstforfatter. Han ble adoptert fra Colombia til Norge da han var 9 måneder gammel. Van Eijk er kjent for sin Grand Prix-karriere. I 1999 vant han den norske finalen av Melodi Grand Prix med «Living My Life Without You» skrevet og komponert av ham selv. I den europeiske Eurovision Song Contest-finalen i Israel, kom han på 14. plass med 35 poeng. Albumet «Where I Belong» som ble gitt ut samme året, solgte til platina (over 30 000 eksemplarer) og nådde 6. plass på VG-lista Topp 40 her i Norge. I 2000 ble han kåret til årets mannlige artist (Hit awards). I 2001 laget han den colombianske fredslåten «Constructors Of Peace». Han åpnet også i 2001 B:underground club i Bergen. Denne klubben var et livekonsept med et husband som spilte reggae, soul og funk, og hvor gjesteartister opptrådte. I 2003 skrev han låten som vant Idol i Sør-Afrika. «Once in A lifetime» ble fremført av Heinz Winckler. StiGi, som han nå blir kalt, er nå mest kjent som frontfigur i reggaebandet The Soul Express Orchestra. Entartete Kunst. Entartete Kunst («utartet kunst»), på norsk også kalt degenerert kunst, var de tyske nasjonalsosialistenes betegnelse for ikke-naturalistisk, modernistisk kunst. Det var også navnet på den kampanjen nasjonalsosialistene rettet mot slik kunst fra 1935. Det tyske uttrykket betyr «utartet», «degenerert» eller «dekadent kunst» og spiller på forestillinga om at de nye kunstformene på 1900-tallet representerte en usunn og ødeleggende utglidning i kunstutviklinga. Nasjonalsosialistene mente denne kunsten var uforståelig for folk flest, «ugermansk» og «kulturbolsjevistisk» inspirert av jøder, marxisme, sinnssykdom og primitiv kunst. «Entartete Kunst» var også navnet på to store utstillinger i München i 1937 og 1938 som på en pedagogisk måte skulle latterliggjøre den modernistiske kunsten og vise hvor syk kunsten og kunstnerne bak var. Omfang. Nasjonalsosialistenes kunstsyn rammet ikke bare bildekunst, men også litteratur, film, teater, arkitektur, musikk og annen eksperimenterende kultur som ble betraktet som ikke-tysk, fordervet og kommunistisk. Fra 1935 ble i alt rundt 20 000 kunstverk av 200 kunstnere fjernet fra museene og private samlinger, og 4000 abstrakte, surrealistiske og kubistiske malerier ble også brent. I 1937 ble således 82 verker av Edvard Munch stemplet som degenerert kunst og beslaglagt fra offentlige samlinger i Tyskland. Avantgardistiske kunstnere ble sett på som folkets fiender og svartelistet. Flere ble også fengslet, og mange flyktet fra Tyskland. Noe av den degenererte kunsten ble solgt til utlandet, noe ble ødelagt og noe havnet på nazistienes private hender. 16 000 verk skal fortsatt være savnet, for det meste grafikk. Entartete Musik. Stadig nye musikernavn ble offentlig stemplet som «degenererte» og forbudte på 1930-tallet, både klassiske komponister som Stravinskij, Bartok, Hindemith og Mendelsohn, men også en rekke mindre kjente kunstnere. Jazz og swing ble omtalt nedsettende som «negermusikk» ("Negermusik" på tysk, en betegnelse som for øvrig også ble brukt om rock'n'roll på 1950-tallet) og i dagligtale mer nøytralt som «skeiv musikk» ("Schräge Musik"). Denne og atonal musikk ble forbudt å spille i tysk radio og i tyske konsertsaler. Utstillinger med "entartete Kunst". a> 1938, der bilder ble vist i byens "Festspielhaus" samme høst. En stor propagandautstilling som hånet den modernistiske kunsten, særlig dadaismen, ekspresjonismen og Neue Sachlichkeit, ble åpnet i Das Haus der deutschen Kunst i München 19. juli 1937 under tittelen «Entartete Kunst». Utstillingen viste 650 bilder som var valgt ut blant de beslaglagte arbeidene. Denne massemønstringa ble sendt til 11 ulike byer i Tyskland og Østerrike, og ble sett av over 3 millioner mennesker mellom 1937 og 1941. Kunstverkene var hengt opp på skrå og omgitt av slagord og lapper som gjorde narr av kunstneren og arbeidene. En ny utstilling av denne kunsten ble presentert i München året etter. 18. juli 1937, dagen før «Entartete Kunst» ble presentert, åpnet Adolf Hitler «Die große Deutsche Kunstausstellung» samme sted. Det var den første av i alt åtte årlige kunstutstillinger fram til 1944 som skulle vise det «beste» av tysk kunst. Denne utstillinga inneholdt akt- og sjangermalerier, stilleben, landskap, mytologiske motiver, arbeider- og industribilder såvel som bilder av «nye, rasereine mennesker» i overensstemmelse med den nasjonalsosialistiske estetikken. 24. mai 1938 åpnet utstillinga «Entartete Musik» som fordømte «musikkbolsjevistiske» komponister som Hanns Eisler, Paul Hindemith, Arnold Schönberg og andre. Også i Norge prøvde nasjonalsosialistene på tilsvarende kulturkampanjer mot degenerert kunst og kunstnere med kommunistiske sympatier. Det gjelder særlig utstillinga «Kunst og ukunst» i Nasjonalgalleriet i 1942. Den ble arrangert av den NS-vennlige galleridirektøren og maleren Søren Onsager etter en «opprydning“ i museet. «Kunst og ukunst» inneholdt blant annet et «redselskabinett». Kunstnere representert på "Entartete Kunst". Lista viser kunstnerne som ble presentert på «Entartete Kunst»-utstillinga i München. Personene er ordnet alfabetisk etter etternavn. Bokbål med «entartete» litteratur. Få måneder etter at nasjonalsosialistene overtok makten, fant den første fase i «renselsesprosessen» sted. Den 10. mai 1933 ble det arrangert bokbål med store mengder bøker og avhandlinger i 22 universitetsbyer over hele Tyskland. Innsamlingen ble gjort ved å beslaglegge skrifter fra offentlige samlinger og fra personer som i seg selv var «entartete». Forfatteren Thomas Mann flyttet til Sveits. Entartete Kunst i Norge. Også i Norge ble livet preget av kunstsensuren under andre verdenskrig. Den ble gitt av den tyske okkupasjonsmakten og de tyskvennlige norske myndighetene. Kulturinstitusjoner og NRK, som da var landets eneste kringkastingsselskap, ble styrt av nazistene og Nasjonal samling. Illegale samlinger ble etter hvert eneste mulighet for frie ytringer og fri kunstnerisk utfoldelse, og konsertene og samlingene ble viktige møtepunkter for illegal informasjonsutveksling. Billedkunst. Skillelinjene mellom «ekte» og «uekte» kunst gikk litt annerledes i Norge enn i Tyskland. For eksempel ble Munchs kunst betraktet som «utartet» i Tyskland, der 82 av arbeidene hans ble beslaglagt fra tyske samlinger i 1937, mens han ble hyllet som en mester i Norge og hadde fire bilder med som «god» kunst på «Kunst og ukunst». Det var en kunstutstilling som ble vist i Nasjonalgalleriet i Oslo i april og mai 1942. Den viste norsk billedkunst som nazistene mente var mindreverdig og degenerert, sammen med et bredt utvalg kunst de mente var god. Utstillinga var et propagandatiltak som var direkte inspirert av kampanjene i Tyskland og av den store vandreutstillinga med slik kunst som først ble vist i München i 1937. Musikk. Huskonserter ble etter hvert arenaer hvor det frie musikkliv kunne blomstre, deriblant på Barratt Due musikkinstitutt i Oslo, som med sine hemmelige konsertserier med musikk av forbudte komponister, ble et av landets viktigste kultursentre. Project64. Project64 er en gratis Nintendo 64-emulator for Windows. Emulatoren ble laget i 2001 av Jabo og Zilmar. Den siste versjonen av Project64 er versjon 1.6, som ble lagt ut 5. april 2005. Versjon 1.7 er lagt ut i en betaversjon og er mest sannsynlig ferdig i 2010, denne versjonen skal inneholde nye funksjoner som mulighet for å spille over LAN og internett. Jon Mårdalen. Jon Olsen Mårdalen (født 18. august 1895 i Tinn, død 5. desember 1977 samme sted) var en norsk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. Han representerte Tinn Skilag. Jon Mårdalen er kombinertløperen Kjetil Mårdalens far. Rc. Rc er typebetegnelsen for et elektrisk lokomotiv bygget av ASEA for Statens Järnvägar i Sverige mellom 1967 og 1988. Denne lokomotivtypen er den største lokomotivserien som har blitt bygget i Sverige, og har trukket alle typer togsammensetninger både i Sverige, men også i Norge. Rc–serien skiller seg fra tidligere serier av elektriske lokomotiver i Sverige ved at disse er tyristorstyrte. Totalt ble det bygget over 366 lokomotiver til SJ i perioden mellom 1967 og 1988. Typenavnet kommer av av den svenske hovedliteraen "R", som betyr fireakslet boggilokomotiv, og underliteraet "c", som betyr at lokomotivet er den tredje serien av denne hovedliteraen. Rc loket er delvis basert på loktypene Bt for TGOJ (1954), Ra for SJ (1955) og Rb for SJ (1962). NSB fikk El. 16 i 1977, utviklet fra Rc 4. Lokene slekter også på Hector Rails type 161, tidligere El. 15, samt rumenske CFR type 040, jugoslaviske type 441 og tidligere ØBB type 1043. Iran fikk Rc–baserte lok i 1982. Det finnes i tillegg til dette 98 Rc baserte lok i USA, disse går på linjer rundt Washington og New York. Lokene er basert på Rc 4 og Rc 5 og er bygget mellom ca 1980 og 1997, først i USA siden i Sverige. Lok med komponenter fra Rc–lok finnes også i India og Australia. I 2001 kjøpte Tågåkeriet i Bergslagen 9 av ØBB`s Rc baserte lok type 1043, levert i perioden 1971-73. Etter lang tids tilpassing og ombygning kom lokene i drift i løpet av 2003. 3 lok gikk til Banverket (gule), 3 til TÅGAB (sølvfarget) og tre lok til TGOJ (blå-grønne). Opp til tre Rc–lokomotiver kan kan multippelkjøres, og på grunn av de nye kraftige motorene på de senere modellene klarer ikke strømforsyningen på visse baner å ekspedere tre multippelkjørte lokomotiver. Versjoner. Totalt har Rc–lokomotivene blitt produsert i syv ulike versjoner (om man ikke regner med Rm), hvorav fem av de brukes den dag i dag. Flere individer har riktignok blitt ombygget til moderne versjoner, også flere ganger. Det har også blitt produsert flere modifiserte eksportvarianter av Rc, som har blitt eksportert til blant annet Østerrike, Iran, USA og Norge. I Norge er El. 16 det lokomotivet som er direkte hentet fra Rc–modellene. Denne er i utgangspunktet identisk bygget opp basert på den samme trinnløse tyristorteknologien, men skiller seg ut ved at denne har en spiss form i fronten, noe som ble sett på som nødvendig for å kunne forsere eventuelle kraftige snøfall på Bergensbanen. a>, med den karakteristiske randen som markerer A–enden. Rc1. Den første versjonen kom i 1967 og fikk da kun benevnelsen Rc, og det var først når Rc2 ble bestilt at literaen ble endret til Rc1. Totalt ble det bygget 20 stk Rc1, hvorav 17 fortsatt eksisterer. Rc1 ble i startfasen først og fremst benyttet til ekspresstog, men ble senere satt inn som trekklokomotiv i alle slags typer tog. I begynnelsen på 1990-tallet ble samtlige Rc1 modernisert med nye luftinntak, enkelte tilfeller med radiostyring og med SJs nye blåfarge. De nye luftinntakene som dekker hele takkanten i overgangen fra veggen på lokomotivkassen til taket gjør at Rc1 skiller seg ut fra de senere versjonene. Fargesettingen gjør også at Rc1 skiller seg ut fra de senere modellene ved at typen fikk en rød oppovervendt rand som markerer A–enden. Etter disse modifikasjonene ble Rc1–lokomotivene satt inn hovedsakelig som skiftelokomotiver i større banegårder. I 2001 ble samtlige Rc1–lokomotiver overført til Green Cargo, som anvender disse til skifting i blant annet Hallsberg, Sävenäs og Borlänge. Også Green Cargo bruker en rød rand for å markere A–enden på lokomotivet. Rc2. Den andre versjonen var en forbedret Rc1 og ble levert først i 1969 mens de siste ble levert i 1975. Rc2 ble anvendet til det samme som Rc1 ved å trekke forskjellige togsammensettninger i begynnelsen. Ved delingen av SJ på 1990-tallet havnet alle Rc2 hos Green Cargo, som i dag bare konsentrerer seg om godstransport. Omkring tredve Rc2 ble på 1990-tallet bygget om til Rc3. Disse havnet som alle andre Rc3–lokomotiver hos SJ AB ved delingen av selskapet. I begynnelsen av 2000-tallet ble to stk Rc2 lånt ut til Tågkompaniet og til deres trafikk på Malmbanan. Disse ble omsider byttet ut med kraftigere Rc6. Det østerrikske jernbaneselskapet ÖBB lånte i 1970 Rc2 nummer 1049 for å teste om lokomotiv med tyristorteknologi kunne effektivisere trafikken på fjellstrekninger med store stigninger. Testkjøringene viste at dette var tilfellet, noe som resulterte i en ordre på ti stk lett modifiserte Rc2 som fikk literaet 1043 i Østerrike. Lokomotiv nummer 5 ble svært skadet ved en verkstedsulykke og ble dermed benyttet til reseveredeler, mens de siste ni lokomotivene i 2001 ble kjøpt tilbake til Sverige av TÅGAB og blir i dag brukt av både TÅGAB og Banverket. Tre av disse lokomotivene ble i en periode lånt av TGOJ, men da disse lånte og senere kjøpte brukte El. 16 av Tågkompaniet, gikk disse Rc1–lokomotivene tilbake til TÅGAB. De østerrikske Rc2–versjonene skiller seg ut fra de svenske ved at de blant annet har andre strømavtakere og tre frontlykter istedenfor fire. Rc3. Den tredje varianten av Rc er identisk med Rc2 med unntak av hastighetsutvekslingen, som hos Rc3 er satt til 160 km/t. Opprinnelig ble det bygget ti stk av denne typen, men ett antall Rc2 har blitt bygget om, slik at disse nå går under benevnelsen Rc3. Selv et par lokomotiver av typen Rc4 har fått samme hastighetsutveksling og går under benevnelsen Rc4P, hvor underliteraen "P" kommer av at Green Cargo benytter lokomotivene til å dra posttog. Ved delingen av SJ ble Rc3–lokomotivene tilført SJ AB, men også noen lokomotiver har senere blitt overført til Green Cargo. Også Affärsverket Statens järnvägar eier to stk Rc3 som de leier ut til ulike jernbaneselskaper. Rc4. Denne versjonen er det vanligste elektriske lokomotivet i Sverige og ble først levert til SJ i 1975. Totalt har det blitt bygget 130 lokomotiver og rundt 128 av disse er fortsatt i trafikk. Et antall har også blitt vekslet opp til 160 km/t for å dra posttog, og disse har fått betegnelsen Rc4P. Ved SJs deling havnet samtlige Rc4 hos Green Cargo. I perioden 1976 til 1977 var Rc4 nummer 1166 til utlån hos amerikanske Amtrak, hvor de gikk under benevnelsen X995. Etter prøveperioden bestilte Amtrak et antall lokomotiver fra ASEA under benevnelsen EMD AEM-7. De private jernbaneselskapene New Jersey Transit, MARC og SEPTA bestilte også Rc–lignende lokomotiver under benevnelsen ALP-44 og ALP-46, hvorav det siste ble levert fra fabrikken i Västerås i 1997. Også NSB prøvekjørte Rc4 nummer 1137, noe som resulterte i en bestilling av en lett modifisert Rc4 i El. 16. Denne typen skiller seg fra andre Rc4 først og fremst ved sine spisse fronter, men også med kraftigere motorer, for å kunne forsere eventuelle kraftige snøfall på Bergensbanen. Det siste Rc–lokomotivet som var malt i den opprinnelige SJ–fargen i oransje og hvitt var Rc nummer 1290. Ved de senere revisjonene hos Green Cargo har alle lokomotivene blitt malt om til en lysegrønn farge, men 1290 fikk beholde sin opprinnelige oransje farge til den svenske jernbanens 150–årsjubileum. En annen variant av Rc4 er Rm, som mer eller mindre er en nedvekslet Rc4 med ballast. Rc5. Den femte varianten av Rc hadde store variasjoner fra Rc4. Utseendemessig skiller Rc5 seg fra de tidligere modellene ved at denne typen har større luftinntak. Rc5 var opprinnelig utvekslet til 135 km/t og ble anvendt i de fleste togsammensettninger. Totalt ble det bygget 60 stk, før disse gjennom et bytte av utveksler, senere har blitt bygget om til Rc6. I november 1995 fikk den siste versjonen av Rc5 sin utveksling byttet ut. Rc5 nummer 1377 er spesiell ved at det var det eneste lokomotivet av typen som ikke har vært farget oransje. Det ble levert i en testfarge på samme tid da SJ gikk til anskaffelse av X 2000. Senere har dette lokomotivet blitt malt i en kontroversiell blå og svart kombinasjon før den omsider fikk en standardisert blå fargesammensettning. Rc6. Denne modellen av Rc er den lokomotivtypen som i dag trekker flest persontog i Sverige. Rc6 skiller seg fra Rc5 ved at de har en utveksling for å takle 160 km/t. 40 stk av denne typen har blitt bygget, noe som betyr at det tilsammen med de ombygde Rc5–lokomotivene i dag eksisterer over 100 lokomotiver. De fleste av disse blir brukt av SJ AB, men noen disponeres også av Affärsverket Statens järnvägar, som leier de ut til ulike jernbaneselskaper til bruk i linjetrafikk. Rc6 er også det vanligste lokomotivet på ekspresstoget mellom Oslo og Stockholm. Ett av lokomotivene ble malt om til en helrød farge av Tågkompaniet for å bli benyttet i persontog til strekningen mellom Sundsvall og Östersund, men dette ble levert tilbake til Affärsverket da Tågkompaniet kjøpte brukte lokomotiver av typen El. 16 fra NSB. I 2005 begynte Affärsverket Statens järnvägar å male om sine lokomotiver i en grårød fargesammensetting. De fleste lokomotiver av typen Rc6 har i nyere tid fått avgangssignaler i form av oransje lamper på loksiden, som skal varsle togekspeditør og/eller konduktøren at lokføreren har fått klar linje fra togledersentralen. En del lokomotiver har også blitt oppgradert med SMS (seriell multippelstyring) og har fått literaet Rc6U. Denne oppgraderingen har gjort det mulig å multippelkjøre lokomotivene via en UIC–kabel og ble først brukt da SJ anskaffet tre styrevogner for trafikken mellom Stockholm og Uppsala. Dette gjør det mulig å utnytte passasjerkapasiteten bedre ved å kunne styre lokomotivet bakerst fra styrevognen. Ellers anvendes denne muligheten i togsammensettinger som krever et lokomotiv i hver ende av vognstammen. Rc7. Denne versjonen eksisterte bare i noen få år og ble til for å trekke erstatningstog for X2000 under navnet "Blue X" eller "IC 11 (Inter city 11)". I 2001 ble derfor fem Rc6 med nummer 1418–1422 malt om i en møreblå farge, hvor de to siste numrene fkk en ny utveksling som gjorde det mulig å kjøre i 180 km/t under den nye benevnelsen Rc7. Det ble senere erfart at det ble for dyrt å bygge om personvognene i samme hastigheter, noe som gjorde at de to Rc7–lokomotivene ble endret tilbake som Rc6. Den mørkeblå fargen har de likevel fått beholde. Varianter. Det har også blitt produsert en variant av Rc–lokomotivene som går under benevnelsen Rm. Dette er en lokomotivtype som er tyngre enn Rc og som er bygget for å trekke spesielt tunge gods– og malmtog. ASEA eksporterte under produksjonstiden til Rc en rekke versjoner med flere likhetstrekk. Både Østerrike, Jugoslavia, Iran, Norge, Romania er land som fikk eksporterte modeller basert på Rc. I noen land ble også Rc lisensprodusert i store serier, og disse var i all hovedsak basert på Rc. Modifiserte varianter der Rc–lokomotivene står som utgangspunkt har også blitt eksportert fra ASEA til USA, Canada, Australia og India. I Sverige er Rc–serien den vanligste lokomotivtypen, men til persontog er bruken minskende da motorvogner har tatt over mye av persontrafikken til fordel for Rc. Vasilij Kandinskij. Vasilij Vasiljevitsj Kandinskij (russisk: Василий Васильевич Кандинский; født i Moskva, død 13. desember 1944 i Neuilly-sur-Seine) var en russiskfødt fransk kunstner og kunstteoretiker. Han regnes som en av 1900-tallets viktigste kunstnere, og den første kunstner som produserte et rent abstrakt maleri. Kandinskij studerte først juss 1886–92 og kunne fått en glimrende akademisk karriere, men brøt av i 1896 og dro til München i Tyskland, og bodde der til 1918. Han gikk på Anton Azbés (1859–1905) skole og på Kunstakademiet hos Franz von Stuck. I 1901 var han medstifter av kunstnergruppen "Phalanx" og fungerte som lærer. Der møtte han Gabriele Münter, som han levde sammen med til 1916. Han arbeidet mest med landskaper, men også gouacher i tilnærmet jugendstil med russisk folklore og eventyr som bakgrunn. 1906-07 bodde han i Sèvres i Frankrike og ble kjent med den franske fauvismen. Da han var tilbake i München, flyttet han og noen venner til landsbyen Murnau 1908–09. Han skapte på den tiden en ny billedform som han bare kalte impresjoner eller komposisjoner. Landskapene gikk i denne perioden over i rene abstraksjoner. Dette førte med seg at han brøt med "Neue Künstlervereinigung", som han selv var med på å stifte i 1909, og han slo seg sammen med Franz Marc og de ble kjent som "Der Blaue Reiter". De ga ut en almanakk i 1912 med bidrag fra bl.a. Arnold Schönberg. I boken "Über das Geistige in der Kunst" (1912) uttrykte Kandinskij sin tro på en ny og åndelig tidsepoke. I annen del av denne forklarer han sin harmonilære om farge og form, klart i gjeld til Goethes fargelære når det gjaldt fargenes psykologiske virkning. Som utlending måtte han forlate Tyskland ved utbruddet av den første verdenskrigen og dro til Moskva etter den russiske revolusjonen. Der ble han engasjert i oppbygging av nye kunstorganisasjoner og etablering av forbindelser til efterkrigstidens tyske kunstnergrupper. Han giftet seg med den unge Nina Andrejevskaja i 1916. Han kom etterhvert i konflikt med sovjetenes offisielle kunstsyn og returnerte til Tyskland i 1921. Etter et kort stopp i Berlin ble han engasjert av Bauhaus-skolen fra 1922 og frem til den ble stengt av nazistene i 1933. En av hans kolleger var Paul Klee. Han skrev boken "Punkt und Linie zur Fläche" (1926) om bildets formoppbygging. Han ble regnet til de "entartete" og fikk maleforbud ca. 1934. Kandinskij flyttet da videre til Frankrike og levde resten av livet der. Han ble fransk statsborger i 1939. Kandinskij regnes som en av de viktigste pionerene innen den abstrakte kunsten på begynnelsen av 1900-tallet, sammen med Piet Mondrian og Kasimir Malevitsj. Kandinskijs kunst har fått betegnelsen konstruktivisme og abstrakt ekspresjonisme, og han har hatt stor betydning for senere modernistiske kunstnere både i Europa og USA. Vevermaur. Vevermaur lager bolet av «sammensydde» blad Vevermaurene (slekten "Oecophylla") er en gruppe maur som er kjent for å bygge avanserte bol av blader som de setter (vever) sammen. Vevermaur hører hjemme i deler av Afrika og Asia. Arter. Det er bare to gjenlevende arter i slekten. Det er 11 utdødde arter. Utseende. Vevermaurene har arbeidere av to størrelser. Iblant kan man se de større bære de mindre langt av gårde for at de skal utføre arbeid på fjernere steder. Levevis. Små arbeiderne tar seg av egg og larver. De større arbeiderne utfører andre oppgaver. Vevermaurene bygger bol som de syr eller setter sammen av blader på en kompelisert måte. Det mest bemerkelsesverdige trekket ved disse maurene er deres måte å bruke trådene larvene spinner på puppestadiet til å binde sammen blader til bolet. De er ikke de eneste maurene som gjør bruk av trådene til larvene, men de gjør det i større grad enn andre maur. I over tusen år har man i Kina samlet inn bol fulle av vevermaur og hengt dem opp i dyrkede planter for at maurene skal ta skadeinsekter. Teesdale (distrikt). Teesdale er et administrativt distrikt i Durham i England. Det har navn etter Teesdale, som elven Tees renner gjennom, og administrasjonssenteret er Barnard Castle. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Startforth landdistrikt i North Riding of Yorkshire, Barnard Castle og Barnard Castle landdistrikt. Det har den laveste befolkningen av de ordinære distriktene i England; bare City of London og Scilly-øyene som begge er særtilfeller har lavere befolkningstall. Teesdale har den nest laveste befolkningstettheten, etter Eden i Cumbria. Patrik Järbyn. Patrik Järbyn (født 16. april 1969 i Borås) er en svensk alpinist. Järbyn har deltatt i fem olympiske leker, 1994 Lillehammer, 1998 Nagano, 2002 Salt Lake City, 2006 i Torino og 2010 i Vancouver. Han har vunnet to VM-medaljer, i 1996 tok han sølv i alpinkombinasjon og elleve år senere ble han bronsemedaljør under VM 2007 i Åre. Den 19. februar 2010, under vinter-OL, hadde Järbyn et stygt fall i mennenes super-G-konkurranse og ble fløyet til sykehus med lettere hjernerystelse. Fire dager tidligere endte han på 29. plass i utforrennet. Jannicke Abrahamsen. Jannicke Irwin Abrahamsen (født 30. mai 1978 i Skien) er en norsk artist. Hun var en landskjent barnestjerne på 80 og 90-tallet som ga ut 10 kassetter. Hun mottok 8 gull og 3 platinaplater for mer 450 000 solgte eksemplarer. Hun har utdannelse som danser og pedagog fra Kunshøgskolen i Oslo avd.Statens Balletthøgskole (1997–2001) I 1997 spilte hun rollen som KLara i musikalen Sommer i Tyrol. I 1999 spilte hun rollen som Sandy i musikaloppsetningen av "Grease" 2002-2003 medvirket hun i musikalen "Cats" ved Det Ny Teater i København. Det ble etter det nynorsk med forestillingen "Frendelaus" på Det Norske Teatret i 2003. I 2004 på Oslo Nye Teater ble det "La Cage aux Folles" og på Chateu Neuf muikalen "Billy". 2005-2006 arbeidet hun ved Riksteatret i forestillingene "Fyrtøyet" og "Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans" I 2007-2008 var hun med i originaloppsetningen av "Chicago" ved Det Ny Teater i København. Hun har hatt roller i 3 produksjoner ved Teater Ibsen; "Kjærlighetens Komedie", "Peer Gynt" og "I blanke messingen" Abrahamsen deltok i Melodi Grand Prix 2007 med låten «Rocket Ride», som endte på en 2. plass i finalen. Hun deltok også året før (2006) med låten «I Wanna Be». I 2009 spilte hun rollen som Ellen i musikalen Miss Saigon, satt opp i Moster Amfi. I 2009 hadde Abrahamsen også suksess med forestillingen «Great Grenland Girls» sammen med Nina Gromstad Hogness, Lena Barth Aarstad og Jeanne Bøe. Knut Knutsen O.A.S.. Knut Knutsen O.A.S. (født 16. oktober 1871, død 1948) (O.A.S. står for Ole Andreas' Sønn). Betydningsfull norsk reder som har betydd meget for Haugesunds utvikling og vel. Knutsen var eier av et av Haugesunds største dampskipsrederier i 1912, og hadde byens desidert største rederi i 1921. Han var da også en av de største rederne i Norge. Knutsen var aktiv i Rederiforeningen og Norges Rederforbund. Knutsen var lite politisk engasjert, men var likevel formann i havnestyret i Haugesund i en årrekke. Han sto bak en rekke storslagne gaver og legater til ulike sosiale og kulturelle formål. Familien Knutsen har betydd mye for Haugesund. Gaven på 1 million som ble gitt i 1921 av Knut Knutsen OAS og hans kone Elisabeth var forutsetningen for at byen fikk sitt rådhus. Gaven ble gitt i anledning Knut Knutsen OAS 50-års dag. Også parkanlegget som hører til rådhuset er bygget med midler fra familien Knutsen. I 1947 ga Elisabeth Knutsen 1 million kroner til opparbeidelse av rådhusplassen og til utsmykning av rådhuset og rådhusparken. Knutsen, Knut Knutsen, Knut Knudsen, Knut Knudsen, Knut Knudsen, Knut Knudsen, Knut Ronald Dupree. Ronald Edmund Dupree (født 26. januar 1981, Biloxi, Mississippi) er en amerikansk profesjonell basketballspiller, som for øyeblikket spiller for Detroit Pistons i NBA. Den 2,04 meter høye basketballspilleren ble profesjonell i 2003/2004 sesongen hvor han spilte hos Chicago Bulls. Etter denne sesongen gikk han til Detroit Pistons, men han satt ofte på benken, så derfor ble han byttet til Minnesota Timberwolves hvor han spilte 2005/2006 sesongen. Han gikk så tilbake til Detroit Pistons foran 2006/2007 sesongen Mølen. Mølen, helt sørvest i Brunlanes. Mølen i Larvik i Vestfold er del av en endemorene fra istiden, det store raet som strekker seg fra Finland gjennom Sverige og langs norskekysten helt til Kolahalvøya. Nordøstover fra Mølen går raet i havet, deretter over Brunlaneshalvøya og Farriseidet. Første oversjøiske punkt i sørvest er Jomfruland utenfor Kragerø. Stedsnavnet kommer av gammelnorsk "mǫl", «steinvoll» eller «steinbanke», jamfør nynorsk "mòl", «banke el. øyr av småstein i strandkanten». Mølen ligger strategisk til ytterst i Langesundsfjorden, og er kjent for sine mange og store gravrøyser. I juni 2008 åpnet statsråd Dag Terje Andersen Nordens første UNESCO Europeiske Geopark på Mølen i Brunlanes. Området blir ofte benyttet som rasteplass av trekkfugler vår og høst, og det er observert 316 forskjellige fuglearter på Mølen (pr februar 2010). Geologi. Mølen er en del av raet, en endemorene fra slutten av siste istid, og har oppstått der den når stranda. Finere masser og mindre stein er blitt vasket ut og har etterlatt den karakteristiske ryggen av stor rullestein. Steinene er av bergarter fra store deler av Østlandet og viser at isen har flytt i hovedretning nord-sør. På Mølen er også fast fjell synlig. På Saltstein, en odde mot sør og nærmest rullesteinsstranden, finnes sjeldne spor etter den såkalte Brunlanesvulkanen. Selve vulkanen som landskapsform er borte forlengst, men de mørke bergartene på Saltstein er rester av en forkastet og dypt erodert skjoldvulkan. De langstrakte oddene på Saltstein består av vekselvise lag av lavaer og vulkanske asker. Lavaene er mørke bergarter med hvite flekker. De hvite flekkene var opprinnelig gassfylte blærerrom. Vulkanske asker kan sees som lag mellom enkelte lavaer og de er oftest svært lagdelte og grønne eller brunlige. Askene ble til ved vulkanske eksplosjoner. Helt vest på Saltstein er det et ca 4 meter tykt lag med store og små bergartsbruddstykker. Dette laget ble til ved en vulkansk kjempeeksplosjon. Smeltemasser av basalt og rombeporfyr trengte seg opp gjennom vulkanen etter at lavaene hadde flytt utover. Disse smeltemassene kan vi idag se som øst-vest gående ganger på Saltstein. I sein karbontid var det basaltisk vulkanisme ved Skien, Holmestrand, Jeløya og på Krokskogen og Kolsås sør for Oslo. Dette var den tidligste vulkanismen i Oslofeltet. Lavastrømmene var lik dem vi finner på basaltvulkaner idag, f.eks. på Island, Etna og Hawaii, men Brunlanesvulkanen har en svært spesiell sammensetning som vi idag finner øst i Kongo ved byen Goma. Svabergene på Saltstein er skuret og polert av isbreen under siste istid. Skuringsstriper viser at breen beveget seg fra nord mot sør. Gravrøysene på Mølen. Gravrøyser på MølenKulturlandskapet på Mølen, med sine i alt 230 gravrøyser, er et av de mest storslagne i Norge. Her begravdes høvdinger og tjenere under små og store steinrøyser. Den imponerende samlingen av gravrøyser og den betagende beliggenheten i Nevlunghavn ut mot havet gjør oldtidslandskapet på Mølen til et nasjonalklenodium. Feltet inneholder 16 større gravrøyser, fire av dem er storrøyser med diameter 25-35 meter. Dessuten er det 192 små røyser, som ligger på åtte rekker parallelle med strandlinjen, og en enkelt skipsformet steinlegning. I skipslegningen er det funnet brannskadet stein som sannsynligvis stammer fra en branngrav datert til 80-350 e.Kr. De mindre røysene er kanskje symboler for krigere som falt i sjøslag eller forliste sammen med sine høvdinger. Det antas at røysene lengst ned mot havet er fra yngre jernalder og vikingtid. Tidligere ble det antatt at røysene som ligger høyere og lengre fra stranden kunne være fra slutten av bronsealderen. Nyere forskning viser dog at disse røysene også, med stor sannsynlighet, er fra jernalderen. Nesten alle røysene har en eller flere fordypninger fra plyndring eller såkalt haugbrot. Haugbrot innebærer at man utførte en rituell fjerning av den døde, usikkert av hvilken grunn. Røysene, som var lett synlige fra sjøveien, markerte ikke bare velstand, men kan nok ha fungert som sjømerker langs skipsledene mellom ulike handelssentra. Spørsmålet er om Mølen og bukta innenfor kan ha vært en av flere transittplasser på Østlandet, og at det herfra ble byttet og formidlet varer spredt utover de omliggende bygdene. Tilgang. Man kommer lettest til Mølen gjennom å vandre langs kyststien, fra Nevlunghavn eller Helgeroa. Kyststien er en del av den mer enn 5 000 km lange Nordsjøløypa som omfatter kystnære vandringsleder i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, England og Skottland. Barnevaksinasjonsprogrammet. thumb Barnevaksinasjonsprogrammet administreres av Nasjonalt folkehelseinstitutt. All vaksinasjon registreres i Det nasjonale vaksinasjonsregisteret SYSVAK. Krokket under Sommer-OL 1900. Krokket var olympisk øvelse 1900 i Paris Krokket under Sommer-OL 1900. Krokket var olympisk øvelse under sommer-OL i Paris. Det var første og siste gangen det var på OL-programmet. Det var ti deltakere, sju herrer og tre damer, ni av deltakeren var franske og en fra Belgia. De ble konkurrert i tre ulike disipliner; én-kules single, to-kules single og double. Alle medaljene ble vunnet av Frankrike og i doublen var kun et par påmeldt så de ble olympiske mestere uten spill. Cleveland Cavaliers. Cleveland Cavaliers (også kjent som Cavs) er et amerikansk basketball-lag som har spilt i den amerikanske ligaen NBA siden 1970. Laget holder til i Cleveland i Ohio, og spiller hjemmekampene i Quicken Loans Arena. En stor legende i klubben er LeBron James som spilte i klubben fra 2003-2010. Trenere. De følgende personene har vært trenere for Cleveland Cavaliers. Miami Heat. Miami Heat er et amerikansk basketballag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Miami i Florida, og spiller hjemmekampene i American Airlines Arena. Ray Parlour. Ray Parlour (født 7. mars 1973 i Romford, England) er en tidligere landslagsspiller i fotball for. For tiden spiller han for Hull City, men har tidligere spilt for både Arsenal og Middlesbrough FC. Karriere. Parlour er mest kjent for tiden i Arsenal, hvor han spilte i 14 år. Han kom til klubben som læregutt i 1989, og debuterte mot Liverpool FC i 29. januar 1992, i en kamp der han lagde straffe og Arsenal tapte 0-2. Han ble ikke fast på laget de første årene, men fikk stadig slippe til. Parlour hadde i denne perioden litt disiplinærproblemer, blant annet en slåsskamp med en taxisjåfør i Hongkong mens klubben var på sommerturné. Uansett fikk han i denne perioden tolv kamper for Englands U-21 landslag. Hans gjennombrudd kom trolig i 1994-95 sesongen, da han spilte finale i Cupvinnercupen, der Arsenal tapte for Real Zaragoza. Året før hadde han vært ubenyttet reserve da klubben vant finalen mot italienske Parma. Det sies likevel at Parlour ikke fikk frem sitt fulle potensial før ankomsten av manager Arsène Wenger i 1996. Da fikk han spille regelmessig på høyreving eller som sentral midtbane. I 1997-98 vant klubben «The Double», og Parlour var en av de viktigste bidragsyterne til dette. Han ble kåret til «Man of the match» i FA-cup finalen mot Newcastle United, i en kamp laget vant 2-0. Parlour ga også Nicolas Anelka en målgivende pasning til det andre målet. Likevel fikk han ikke være med til VM det året, fordi landslagssjef Glenn Hoddle foretrakk Tottenhams Darren Anderton i stedet. Parlour fikk endelig sin England-debut som reserve i en EM-kvalifisering til 2000-sluttspillet, mot 27. mars 1999. Han fikk ti landskamper for England, men scoret ingen mål. Det nærmeste han kom var i VM-kvalifiseringskamp mot 11. oktober 2000, da hans skudd fra 30 meter traff tverligger og spratt i mål og deretter ut igjen. Dommeren mente feilaktig at ballen ikke hadde vært over mållinjen. Kampen endte 0-0. Parlour fikk aldri være med til noe mesterskap med England. En kneskade gjorde at han måtte trekke seg fra den originale troppen til EM-2000. Hans siste landskamp var treningskampen mot 11. november 2000. Parlour var inkludert i landslagstroppen flere ganger under Sven-Göran Eriksson men fikk aldri komme på banen under kamp. Parlour fortsatte suksessen med Arsenal i ytterligere fire år, og vant en ny «The Double» i 2001-02, men fikk lite oppmerksomhet i media sammenlignet med sine høyprofilerte lagkamerater, spesielt siden han konstant «levde i skyggen av» Patrick Vieira. Han fikk imidlertid stor oppmerksomhet da han scoret fra 30 meter i FA-cup finalen i 2002 mot Chelsea FC. I radiostasjonen «Soccer AM» kommenterte Tim Lovejoy følgende da Parlour fikk ballen og gjorde seg klar til å skyte: «never mind, it's only Ray Parlour». Laget vant 2-0 etter Fredrik Ljungberg scoret det siste målet. Totalt vant Parlour tre ligamesterskap, fire FA-cuper, én ligacup og én Cupvinnercup med Arsenal, og han spilte 464 kamper (32 mål) inkludert alle turneringer. Parlour ble Middlesbrough-spiller sommeren 2004, selv om han var en publikumsfavoritt i Arsenal. Han spilte 60 kamper for klubben på to og et halvt år. Han var ubenyttet reserve i UEFA-cup finalen mot Sevilla våren 2006, i en kamp klubben tapte 0-4. Parlour ble fristilt fra kontrakten 25. januar 2007, og i en kort periode trente han med gamleklubben Arsenal for å holde formen ved like mens han letet etter en ny arbeidsgiver. 9. februar 2007 signerte han for Hull City ut sesongen 2006-07. Personlig. Parlour giftet seg med Karen i 1998, og paret fikk tre barn før de ble separert i 2001. I juli 2004 ble de enige om en skilsmissepakke der Karen Parlour fikk to hus, £250 000 i en engangssum, samt £406 500 årlig i fire år fremover (deretter ny saksgjennomgang) i underholdsbidrag. Ray Parlour var i utgangspunktet bare villig til å gi Karen £120 000, men via en rettskraftig dom fikk hun £250 000 årlig. Begge parter var misfornøyd med dette og anket saken videre. Summen økte betraktelig i løpet av denne saksbehandlingen, og dommen ble stående. Denne rettssaken fikk mye mediaomtale, der media spekulerte i at nye skillsmissesaker ville gi partnerne mer lik fordeling av den tidligere partnerens fremtidige inntjeninger. Dette satte også et sterkt fokus på ekteskapskontrakter. Opasitet. Opasitet er et mål på «ugjennomsiktighet» for elektromagnetisk stråling, f. eks lys, i forskjellige materialer. Et stoff er opakt dersom det har høy opasitet. Når stråling treffer overgangen mellom to stoffer vil det kunne bli reflektert, transmittert eller absorbert. Et opakt materiale har lav transmisjon og største delen av strålingen blir enten absorbert eller reflektert. Opasiteten er avhengig av lysets bølgelengde (og dermed frekvens); Vanlig glass er transparent for synlig lys men opakt for ultrafiolett stråling. Opasiteten vil oftest også være avhengig av mediets temperatur og trykk. Måleverdien for opasitet betegnes formula_1 eller formula_2 for å vise at den ar avhengig av frekvens respektive bølgelengde. Den har dimensjon m-1 og betegner proporsjonal absorbsjonsrate langs en lysbølge. formula_3 Man betegner også opasitet som det inverse av "transmisjonsgrad" som er en materialegenskap. formula_4 formula_5 For elektromagnetisk stråling, f.eks gammastråling i stjerner, kan man også se verdier for midlere vei før absorbsjon. Opasitet er viktig ved beregning av kjernereaksjoner, spesielt i stjerner og måling av konsentrasjon og dispersjon. Ekstrem frekvensavhengig opasitet viser seg i absobsjonsspekter. Grubbegata (Oslo). Grubbegata (1, 4-14) er en gate i bydel St. Hanshaugen. Gaten går fra Grensen gjennom Hammersborg til Fredensborgveien. Grubbegata fikk navnet i 1951, og er oppkalt etter en kjøpmann, Ulrik Grubbe, som skal ha bodd i området på 1700-tallet. Sikringstiltak i Grubbegata. Regjeringen har flere ganger foreslått å stenge deler av Grubbegata. Siste forsøk var i 2006. Moderniseringsdepartementet ga oppdraget til Statsbygg. Det ble foreslått å utarbeide en reguleringsplan, som grunnlag for å gjennomføre en permanent stenging av Grubbegata mellom Høyesteretts plass og Arne Garborgs plass, ved å etablere en fjernstyrt sperre nord for Høyesteretts plass og senkbare pullerter rett nord for Arne Garborgs plass. Begge sperrene skal kunne åpnes ved behov. Oslo kommune likte ikke forslaget. Byrådet støttet ikke Statsbyggs forslag om å stenge Grubbegata. «Jeg kan ikke se at Statsbygg har godtgjort en sikkerhetsgevinst som oppveier et så dramatisk permanent tiltak», sier byråd for byutvikling Merete Agerbak-Jensen. Byrådet mente at Grubbegata heller kunne sikres med akutte tiltak dersom trusselbildet skulle endres eller andre behov tilsier midlertidige sikkerhetsforbedringer. Etter har Grubbegata vært stengt for all trafikk. Aksel Berget Skjølsvik. Aksel Berget Skjølsvik (født 15. mai 1987) er en norsk fotballspiller som spiller for Sandnes Ulf etter en overgang fra Molde Fotballklubb foran 2011-sesongen. Han ble hentet til Molde fra Rosenborg Ballklub foran 2007-sesongen. Skjølsvik startet karrieren i Åndalsnes IF, men signerte for trønderklubben allerede som 16-åring, og fikk sin debut på A-laget i januar 2004 under en treningskamp mot Skeid. I årene som fulgte spilte Skjølsvik bra på Rosenborgs andrelag i norsk 2.divisjon, et lag som stort sett består av juniorspillere og A-lagets reserver. I 2005 var han en viktig bidragsyter på Rosenborglaget som vant Norgesmesterskapet for juniorer. I 2006 ble Skjølsvik omskolert fra midtspiss til indreløper. Godt spill for andrelaget gjorde at han ble forflyttet til troppen som spilte i Tippeligakampen mot Lyn, og senere på sommeren ble han tatt opp i A-stallen. Skjølsvik gjennomførte en god sesong på andrelaget, men til tross for sølvmedalje i junior-NM, sju seriemål i 2. divisjon og bestemannsprisen for 2006 fikk han ikke fornyet kontrakten med Rosenborg. Til tross for at det allerede var klart at Skjølsvik kom til å forlate Rosenborg ved årsskiftet 2006/2007, fikk han sin offisielle debut for klubben i Royal League-kampen borte mot Helsingborg samme høst. Han fikk ytterligere to kamper i Royal League, samt være med i RBKs showkamp mot Tufte IL i slutten av november – da satte han inn to mål, blant annet ett bak keeperlegenden Erik Thorstvedt. Skjølsvik er kjent som en hardtspillende og kompromissløs spiller, og i løpet av karrieren har han også fått med seg to kamper for Norges G16-landslag, samt to kamper for Norges G17-landslag. Pasquale Marino. Pasquale Marino (født 13. juli 1962 i Marsala, Italia) er en italiensk fotballtrener som for tiden trener Udinese i Serie A. Spillerkarriere. Han begynte sin karriere som fotballspiller for Marsala i sin egen hjemby. Marino kom aldri høyere i seriespill enn til Serie C1, og avsluttet karrieren som spiller for laget han nå trener, Catania, i 1996/1997. Trenerkarriere. Marino begynte i 1997/1998 som trener for Milazzo i Serie D og vant nesten serien i sitt første år, laget kom på sølvplass. Gjennombruddet fikk han med Paternò, som han trenet opp fra Serie D til Serie C1. Etter dette gikk han over til Foggia i Serie C2, som han ledet til Serie C1. Han debuterte i Serie B med Arezzo i 2004/2005 da han overtok etter Mario Somma. Halvveis i sesongen ble han avskjediget og byttet ut med Marco Tardelli, men ble deretter kalt tilbake og ledet laget til de endte på en fjortende plass. Fra 2005 trener han Catania, og i sin første sesong for "rossoblu" brakte Marino laget tilbake til Serie A etter mer enn 20 år. Som trener hadde han sin første kamp borte mot Cagliari Calcio 10. september 2006, en kamp som endte med seier for Catania. Pasquale Marino sees som en av de mest interessante unge italienske fotballmanagerne, hans offensive 3-4-3- (eller 4-3-3-) -formasjon, som minner om Zdenek Zemans, er godt kjent. Carlo Ancelotti. Carlo Ancelotti (født 10. juni 1959 i Reggiolo) er en italiensk fotballtrener som for tiden trener det franske laget Paris Saint Germain. Ancelotti har en fortid i AC Milan, Juventus, Parma, Reggiana og Chelsea FC og har to andreplasser i Serie A fra tiden i Juventus og en andreplass fra tiden i Parma. Han har vunnet Serie A og Champions League med AC Milan. Ancelottis kontrakt med Milan ble etter Mesterligaseieren 2007 forlenget til 2010. Han var en mulig kandidat til å ta over etter VM-sluttspillet samme år. Den 1. juni 2009 ble det klart at han skulle overta Premier League-klubben Chelsea. I tiden hos Chelsea FC hjalp han dem til topps i 10, Community Shield i 2009 og FA-Cupen i 2010. Han fikk sparken etter 0-1 borte mot Everton den 22. mai 2011. Golf under Sommer-OL 1900. Golf var for første gang en olympisk øvelse under sommer-OL i Paris i 1900. Det ble spilt en turnering for herrer og en for damer. Herrene spilte to runder (36 hull), mens kvinnene spilte en halv runde (9 hull). Spillere fra USA, Storbritannia, Frankrike og Hellas deltok. Tønnes Rolfsen. Tønnes Rolfsen (født 1736, Benestad, død 1792, Kristiansand) var skipsbyggmester og verftseier i Kristiansand. Han fikk i 1776 kongelig bevilling til å kjølhale, forhude, fortømre og reparere alle slags fremmede og egne skip. Rolfsens verft nevnes blant de store på Vestersiden i 1783, sammen med blant andre verftene til Niels Moe, Claus Mørch, Daniel Isaachsen og Thorn Reymert (Tønnes Rolfsens svigersønn). Verftet ble senere eid av bl.a. sønnene Abraham Rolfsen og Bernt Tobias Rolfsen, men ble senere solgt til O.P. Moe. Tønnes Rolfsen ble stamfar til skipsbyggerfamilien Rolfsen i Bergen, – se også Rolfsen (slekt). Litteratur. Karl Leewy: "Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider" (Kristiansand 1980-85) Rolfsen, Tønnes Rolfsen, Tønnes Golf under Sommer-OL 1904. Golf var en olympisk øvelse under sommer-OL i St. Louis i 1904. Det var andre og siste gangen frem til Sommer-OL 2016 i Rio de Janeiro at det var på OL-programmet. Det ble spilt to turneringer, en single- og en lagkonkurranse, begge for menn. Sevier Lake. Sevier Lake ligger i den sørlige delen av Sevierørkenen i Millard County, Utah. Sammen med Great Salt Lake og Utah Lake er Sevier Lake en av de største delene som er igjen etter Lake Bonneville. Calmeyers gate (Oslo). Calmeyers gate (1-15, 4-12) er en gate i Hausmannsområdet i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Gaten er cirka 350 meter lang og går fra Youngs gate til Hausmanns gate. Strekningen mellom Youngs gate og Hammersborggata ble åpnet i 2000 i forbindelse med byggingen den gården der Politidirektoratet og Sentrum politistasjon holder til. Nr. 1 (Statens helsetilsyn fra 1987, tidligere Calmeyergatens Misjonshus, kjent også som konsertlokale) ligger mellom Bernt Ankers gate og Ebbells gate. Jødisk Museum åpnet i 2008 i nr. 15b. Nummer 8 huser Rabita-moskeen og en restaurant (uten skjenkebevilling). Gaten er fra 1852 oppkalt etter kjøpmann Mathias Calmeyer (1741–1801). Rolfsen (slekt). Rolfsen (slekt) nedstammer fra skipsbyggmester og verftseier Tønnes Rolfsen (født 1736, Benestad, død 1792, Kristiansand). Flere av hans etterkommere drev skipsverft i Kristiansand og i Bergen. Tønnes Rolfsens etterslekt er for øvrig sterkt inngiftet i biskop Johan Nordahl Bruns etterslekt, se Brun (slekt). Litteratur. Karl Leewy: "Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider" (Kristiansand 1980-85) Rolfsen (slekt) Jason Euell. Jason Euell (født 6. februar 1977, Lambeth, London, England), er en fotballspiller med røtter fra både Jamaica og England. Han er midtbanespiller for Wimbledon, på lån fra Charlton, men har tidligere vært angriper. Han har spilt landskamper for Jamaica. Euell var lærling i Wimbledon og fikk sin debut på A-laget i 1995. Proffkontrakten ble signert 1. juni 1995. Han ligadebuterte mot Southampton FC 28. oktober 1995, på hjemmebane i en kamp klubben tapte 1-2. Euell scoret Wimbledons eneste mål etter 63 minutter (foran 7 982 tilskuere). Samme sesongen scoret han også i 2-4 tapet mot Manchester United. Sesongen 1996-97 fikk han bare 7 ligakamper, men sørget blant annet for at Liverpool reiste hjem med 1-2 tap i bagasjen. I 1998-99 fikk han igjen stor oppmerksomhet etter å ha scoret i begge ligakampene mot Manchester United (1-5 borte og 1-1 hjemme). Denne sesongen fikk han samtidig sitt første røde kort, i FA-cupen mot Manchester City (1-0 hjemme 2. januar 1999). Han tilbrakte én sesong med klubben etter den rykket ned fra FA Premier League i år 2000. Men 4. juli 2001 ble han kjøpt til Charlton Athletic for £4,75 millioner, og var dermed tilbake i elitedivisjonen. Euell har spilt kamper for Jamaicas landslag, men spilte for Englands U-20 lag i FIFAs juniorverdensmesterskap i 1997. I tillegg kunne han valgt å spille landskamper for Barbados. Han har vært en rollemodell for mange barn og unge som deler hans problem med å være døv. Selv om han bare er døv på venstre øre, har han ikke latt disfunksjonaliteten stå i veien, og har blant annet vært ambassadør i foreningen for «Døve innen sport» siden 1999, og har frontet forskjellige pengeinnsamlinger. Middlesbrough kjøpte ham 31. august 2006 for £300 000, en sum som kan stige avhengig av prestasjoner. Da han ankom Middlesbrough var hans første kommentar «I'm over the moon» (jeg er overlykkelig). Debuten fikk han borte mot Arsenal, da han hadde målgivende pasning til James Morrison i kampen som endte 1-1. Han har imponert voldsomt under den første tiden i klubben, og fått utmerkelsen «Man of the Match» ved flere anledninger. Stephenie Meyer. Stephenie Meyer (født 24. desember 1973 i Hartford i Connecticut) er en amerikansk forfatter best kjent for å ha skrevet ungdomsserien "Twilight". Serien, som består av fire bøker utgitt mellom 2005 og 2008, har solgt i over 100 millioner eksemplarer verden over og har blitt oversatt til 43 språk, inkludert norsk. Foruten Twilight-serien har Meyer gitt ut boken "Verten" (originaltittel: "The Host"), i 2008. Liv. Stephenie Meyer ble født i Connecticut i 1973, men innen hun var fire hadde hun og familien flyttet til Phoenix i Arizona. Der har hun bodd siden, med hennes fem søsken, mor og far, så hun ser på seg selv som en innfødt. Hun har en uvanlig stavelse på navnet sitt, det er på grunn av at hun er oppkalt etter hennes far, Stephen, som derfor blir Stephenie. Hun gikk på High School i Scottsdale, Arizona. Bøker. Twilight er hennes første roman og ble utgitt i 2005. I 2008 ble romanen hennes ”oppdaget” og ble årets bestselger. Etter suksessen med den første romanen har det utviklet seg til en saga bestående av fire bøker. Senere vil hun også sannsynligvis fullføre en femte bok i serien, Midnight Sun, som er en annen utgave av Twilight berettet av Edward Cullen istedenfor Isabella Swan. Den første boken ble filmatisert i 2008, og kom ut 21. november 2008 i USA, 9. januar 2009 i Norge. Senere har hele serien blitt filmet; New Moon hadde premiere 20. november 2009 og Eclipse 30 juni 2010. Den siste boken Breaking Dawn vil bli delt opp i to filmer, og den første av de to kom ut 18 november 2011. Golf under sommer-OL. Golf var med på OL-programmet for første gang i 1900 i Paris. Der ble det spilt to turneringer, en slagspillturnering over 9 hull for damer og 36 hull for herrer. Andre og siste gangen golf var olympisk øvelse var i 1904 i St. Louis. Da var det også to turneringer, men denne gang med matchspill, og damene var utelatt. Det var en individuell turnering og en lagkonkurranse. Hausmanns gate (Oslo). Hausmanns gate (7, 17-51, 6-42) er en av Oslos hovedferdselsårer. Gaten ligger i strøkene Fjerdingen og Hausmannsområdet, i det meste av sin lengde på skillet mellom bydelene Grünerløkka (7, 6-42) og St. Hanshaugen (17-51). Gaten er cirka 750 meter lang og går fra Nylandsveien til Møllergata, hvor den fortsetter som Rosteds gate. Hausmanns gate har stor trafikk og er en hovedfartsåre mellom sentrum og nordlige del av indre by (videre nordover Maridalsveien og Uelands gate). Busslinjene 34 og 54 går i Hausmanns gate fra Storgata til Maridalsveien. Gaten er fra 1852 eller tidligere, og er oppkalt etter generalløytnant Fredrik Ferdinand Hausmann (1693–1757), som i noen år fra 1732 eide Ankerløkken der gaten er anlagt. Han eide også som landsted det som i dag er Prinds Christian Augusts Minde i krysset Storgata / Hausmanns gate. Kvartalet Hausmannsgate 34-42 er delvis okkupert, og består av prosjektene kulturhuset Hausmania (nr. 34), Barrikaden/Vestbredden/H40 (nr. 40) og H42 (nr. 42). Disse er del av det venstreradikale miljøet, og enkelte av husene kan sammenlignes med såkalte squats man finner ellers i Europa. Husene rommer blant annet leiligheter okkupert av bostedsløse, teater, skatehall, konsertlokaler, atelierer og gallerier med mer. Betegnelsen "Hausmania" brukes ofte også om dette kvartalet som helhet, ikke bare om kulturhuset. Svjatoslav Richter. Svjatoslav Teofilovitsj Richter (eller Rikhter; russisk: Святослав Теофилович Рихтер; født i nærheten av Zjytomyr, død 1. august 1997 i Moskva) var en sovjetisk pianist av tysk avstamning. Svjatoslav Richter er regnet som en av de største pianistene på 1900-tallet, av mange som den største pianisten noensinne. Liv. Richter ble født i Ukraina da det var en del av Tsar-riket. Hans far var tysk-etnisk, moren var russisk. Han vokste opp i Odessa. Selv om hans far var organist og gav han musikalsk grunnopplæring, regnes Richter for å ha vært selvlært. Under hans unge år øvde han sammen med opera- og ballettorkestre. Hans første jobb var da han som 15-åring fikk i oppdrag å akkompagnerte operaøvelser ved Odessa-konservatoriet. Richter hadde en spesiell lidenskap for pianoarrangementene av Wagners operaer. I 1934 avholdt han debutkonserten, i en ingeniørklubb i Odessa, selv om han formelt sett ikke ble tatt opp på Moskva-konservatoriet før tre år etter. I Moskva ble han student under Heinrich Neuhaus. Neuhaus regnet Richter som «den geniale eleven som han hadde ventet på i hele sitt liv». I 1940, mens han fortsatt var student, fremførte han verdenspremieren på Sonate nr 6 av Sergej Prokofjev. Richter spilte flere av Prokofievs klaververker – 6 av Prokofievs 9 klaversonater og den første og den femte konserten. Richters eneste fremtreden som dirigent skjedde da han uroppførte Prokofievs "Sinfonia Concertante" med Rostropovitsj som cello-solist. Richter ble utvist to ganger i løpet av det første året på konservatoriet etter å ha skulket de obligatoriske politiske møtene. Han var aldri på godfot med de kommunistiske myndighetene og ble aldri medlem av Kommunistpartiet. I 1949 vant Richter Stalin-prisen, noe som medførte omfattende turnevirksomhet i Russland, Øst-Europa og Kina. Han ble kjent i Vesten da en rekke plateinnspillinger ble utgitt på 50-tallet. Han fikk ikke tillatelse til å turnere i USA før i 1960, men da han først fikk tillatelse av myndighetene, skapte det sensasjon med utsolgte konserter i Carnegie Hall. Richter likte ikke turnelivet særlig. Når han først turnerte foretrakk han å planlegge konsertene flere år i forveien. På slutten av karrieren hendte det at han stilte opp på kort varsel og spilte i små mørke rom kun opplyst av en enkelt lampe. På begynnelsen av 80-tallet begynte Richter å benytte noter på sine konserter med ønske om at notene skal følges ned til minste detalj. Richter mente det var så å si umulig å huske alle detaljene i et stykke utenat. Omtrent samtidig gikk han over fra å spille på Steinway til å benytte Yamaha. Han mente Yamaha hadde «ekstrem-pianissimo» som han mente kun Yamaha hadde. Under noen opptak har han gjort unntak og brukt Steinway på enkeltstykker. Hans siste konsert akkompagnert av fullt orkester var i 1994 sammen med Japan Shinsei Symfoniorkester med Rudolf Barshai som dirigent. Richter spilte i Norge i 1968 og i 1993. Han døde i Moskva. Innspillinger. Generelt sett er det to typer Richter-innspillinger: de autoriserte og de uautoriserte. Allerede mens Richter levde ble det utgitt mange innspillinger som ikke hadde hans autorisasjon. Richters repertoar – som også omfattet mange kammermusikalske verker – var enormt og omfattet såvel Bach som Alban Berg. Noe av det som utmerket Richter, var hans evne til å gestalte komposisjoner fra forskjellige epoker og stiltyper på en overbevisende måte. Han var snarere en «all-rounder» enn en spesialist. Likevel var det enkelte komponister han tolket med særlig innsikt og kommunikativ evne. Hans Schumann- og Schubert-tolkninger hører til disse. Likeledes er hans innspillinger av Rachmaninov, Prokofiev og Sjostakovitsj av mange regnet som uovertrufne. Hans Mozart-tolkninger derimot er stort sett ikke like overbevisende. På toppen av sin karriere skal han ha hatt omtrent 40 klaverrecitals presentable på kort tid. Nær sagt hele repertoaret ble spilt inn i studio eller live (ofte uautoriserte pirat-opptak), og i mange tilfeller er det flere innspilte versjoner av samme verket. Det som går igjen når man sammenligner disse forskjellige versjonene, er at tempi blir langsommere med årene, likeledes avtar viljen til å satse stort og dristig. Richter var på høyden av sin kunst fra – grovt sagt – midten av 50-tallet Cricket under Sommer-OL 1900. Cricket under Sommer-OL 1900. Cricket var olympisk øvelse 1900 i Paris. Opprinnelig skulle fire lag ha deltatt, men Belgia og Nederland trakk sine lag. De begge gjenstående lagene Storbritannia og Frankrike spilte en kamp som gikk over to dager med start 19. august 1900. Det var tolv-mannslag og Storbritannia vant kampen med 262-104. Da kampen ble spilt var ikke deltakere klar over at det var en olympisk øvelse. De var en del av verdensutstillingen i Paris. Først tolv år senere besluttet Den internasjonale olympiske komité retroaktivt at de inngikk som en del av det olympiske programmet. Det er første og eneste gang cricket har vært olympisk øvelse. Medaljer. Union des Sociétés Françaises S.A Søren Onsager. Søren Onsager (født 6. oktober 1878 i Holmestrand, død 28. november 1946 i Oslo) var en norsk maler. Søren Onasger var elev av Harriet Backer og Kristian Zahrtmann. Han var inspirert av Edvard Munch og fransk kunst, og er blitt karakterisert som ny-impresjonist og raffinert kolorist med flere akt- og landskapsbilder. Onsager er også kjent som NS-vennlig professor ved Kunstakademiet og direktør ved Nasjonalgalleriet 1941–1945. Som galleridirektør arrangerte han blant annet utstillinga Kunst og ukunst i 1942 der han etter tysk forbilde forsøkte å latterliggjøre kommunistisk og ekspresjonistisk kunst. Etter andre verdenskrig ble Onsager tiltalt for landssvik. Han døde i fengsel i 1946 etter lengre tids sykdom før hans sak kom opp. Snipp og Snapp. Snipp og Snapp (engelsk "Chip'n Dale") er to jordekorn som er kjent fra Donald Duck & Co og Disney-tegnefilmer. Snipp og Snapp oppstod i flere tegnefilmer som ble laget. Etterhvert dukket de også opp i tegneserier. De ble tidligere ofte fremstilt som to smådyr med en noe rampete og sleip fremtreden som stadig skulle lage problemer for Donald Duck. Senere opptrådte de noen ganger sammen med Storeulv og Lilleulv. Men i senere fortellinger har de hovedsakelig opptrådt for seg selv og kan regnes for en egen bitegneserie. Snipp og Snapp bor sammen i et tre. I historiene treffer man ofte også på andre dyr i skogen. Tidligere traff man ofte på karakteren Bongo, som var en liten bjørn som gjorde sirkuskunster. Man traff også på Jernkjeve, som var et stort og slemt dyr. Etter 60- og 70-årene forsvant så å si Bongo helt, og Jernkjeve ble også uvanlig. Omkring 1990 ble det laget tegnefilmer hvor man treffer Snipp og Snapp i en ny sammenheng. Sammen med noen nye karakterer, deriblant gnagere og en flue, utgjorde de den såkalte "Redningspatruljen", som kjempet mot flere banditter. Axel-Herman Nilsson. Axel-Herman Nilsson (født 31. desember 1894 i Stockholm, død 12. mai 1989 samme sted) var en svensk skiløper som representerte Djurgårdens IF. I OL i Chamonix i 1924 ble han nummer 5 i kombinert og nummer 6 i spesielt hopp. I OL i St. Moritz i 1928 ble han nummer 4 i hopp. Han ble svensk mester i skihopping i 1922, 1923 og 1924. Holy Diver. "Holy Diver" er debutalbumet til heavy metal-bandet Dio. Albumet kom ut 25. mai 1983, og «Holy Diver» er også navnet på albumets tittelspor. Dio turnerte i 2005 verden rundt (med ny besetning, foruten om Ronnie selv) og framførte for første gang hele musikkalbumet. Dette er også dokumentert på DVD-en "Holy Diver – Live". Torkel Persson. Torkel Persson (født 21. juni 1894 i Krokoms kommun i Jämtland, død 6. august 1972) var en svensk samisk langrennsløper. Persson deltok i sin første langrennskonkurranse i 1919 i Östersund. Torkel Persson måtte da gå på ski de seks milene til nærmeste jernbanestasjon, Nälden, og deretter med tog de siste milene til Östersund. I 1924 deltok Torkel Persson under OL i Chamonix, der han ble beste svenske. Han kom på femteplass på femmila, der det ble firedobbelt norsk seier, med tiden 4.05.59. På 18 km kom han på 9. plass. Reisen til Chamonix gikk med tog fra Näldens stasjon. Persson var en av de første store langrennsløperne fra Jämtland. Moksha. Moksha er friheten innen hinduismen. Det betyr det samme som frelse innenfor kristendommen. Syndsbegrepet i Hinduismen (samt Buddhismen ogJainismen) er forbundet med Samsara (fabrikasjonene som utgjør illusjonene i Samsara) og Karma. Før en er frigjort fra forurensningene og forvirringen fortsetter en å gjøre ting som binder en til illusjonenes verden og handlingenes kjedereaksjoner. Dette skjer fordi en ikke erkjenner årsakssammenhengene. Derfor blir en gjenfødt i en av de seks eksistensene. Den verste av disse er Helvetene. Men i Hinduismen omfatter læren om Moksha også dem som har havnet i Helvetene. Moksha er frigjøringen fra synd som fører til at en ikke lenger blir bundet til illusjonene som klenger seg til ens oppfattelsesapparat. Det er alle Hinduers mål å komme seg ut av samsara/inkarnasjons-syklusen/reinkarnasjonen og oppnå moksha. Dog lærer også Hinduister om Boddhisattva-prinsippet, som innebærer at en som har oppnådd frelsen, blir igjen etter opplysningen eller lar seg gjenføde for å hjelpe andre i full kjærlighet. Moksha kan oppnås ved å dø i den hellige byen Varanasi eller ved yogisk tilbedelse av, eller meditasjon på en Deva/Devi (Guddom/Engel). Yoga betyr forening. God karma er det samme som frigjøring fra karma. Karma betyr gjerninger, og skapes av tankehandlinger, språkhandlinger eller kroppslige handlinger, men innebærer også konsekvensene av alle disse gjerningene. Frigjøring fra Karma skaper et varmt og godt lys rundt et menneske. Den betydningen går igjen i vårt begrep om sjarm. Ved å gjøre gode gjerninger, kan menneskets sjel – Atman – bli ett med Brahman (Gud – En teori går ut på at Brahman tilsvarer Brage i Norrøn mytologi). Krishna regnes som den store frelseren også i hinduismen, den ypperste personlighet som vil sørge for at alle til syvende og sist blir frelst, og som lærer alle mennesker – Pancas Khrishtaya – at alt er godt i Gud. Black Holes and Revelations. "Black Holes and Revelations" er det fjerde studioalbumet til det britiske rock/alternativ rock-bandet Muse, utgitt i 2006. "«Starlight»" ble gitt ut som singel rett etter live-opptredenen på European Music Awards i København. Knowsley (Merseyside). Knowsley er en landsby og et verdslig sogn i Merseyside i England. Stedet har gitt navn til distriktet Knowsley, men er ikke administrasjonssenter. I tillegg til landsbyen Knowsley omfatter sognet et industriområde mot nordvest og et forstadsområde til Huyton, inkludert Stockbridge Village, mot sørvest. Stedet nevnes i "Domesday Book" som "Chenulveslei", fra angelsaksisk "Cēnwulfes lēah", «Cenwulfs slette». Houston Rockets. Houston Rockets er et amerikansk basketballag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Houston i Texas, og spiller hjemmekampene i Toyota Center. Denver Nuggets. Denver Nuggets er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Denver i Colorado, og spiller hjemmekampene i Pepsi Center. Pio av Pietrelcina. Pio av Pietrelcina også kjent som Padre Pio var født Francesco Forgione 25. mai 1887 i Pietrelcina, Benevento, Italia, død 23. september 1968 i San Giovanni Rotondo i provinsen Foggia. Han var en italiensk kapusinermunk og prest, som ble helligkåret av pave Johannes Paul II den 16. juni 2002. Pio av Petrelcina har festdag på sin dødsdag 23. september. Bakgrunn. Han var sønn til bonden Grazio Forgione og hans hustru Giuseppa di Nunzio og fikk navnet Francesco etter Frans av Assisi. Han var en av tilsammen åtte søsken i en hardt arbeidende gårdsarbeiderfamilie. De var ikke direkte fattige, men faren måtte ha to arbeidsopphold i USA for å skaffe nok midler til familien. Unge Franscesco, eller "Franci" som han ble kalt av venner og familie, viste tidlig en orientering mot det overnaturlige og hadde flere angivelige «nærvær» som preget ham. Men som så mange andre med slike opplevelser, snakket han ikke om dem, dels fordi han trodde dette var vanlig. Men unge Franci var også en livlig og kvikk ung gutt som hadde mange venner. Han bestemte seg tidlig for å gå i kirkens tjeneste, men han hadde fått så lite skolegang at han måtte arbeide mye med privatundervisning for å få det nødvendige kunnskapsgrunnlaget som ble krevet, før han kunne gå i kloster. 6. januar 1903, mens han ennå var 15 år, ble han tatt opp som novise i kapusinerordenen i Morcone, ikke langt fra hjemstedet. 22. januar fikk han ordensdrakten og tok klosternavnet Pius (lat) eller Pio (it.). De første klosterløftene avga han mot slutten av novisatet samme år, før han reiste videre for å studere latin og filosofi. 27. januar 1907 avga han de evige løftene og reiste til Serracapriola for å studere teologi. 10. august 1910 ble han presteviet i provinsen Benevento av erkebiskop Paolo Schinosi av Marcianapoli. Han var på dette tidspunktet bare 23 år, da presteordinasjonen ble framskyndet fordi man var redd for at han skulle død. Han slet i denne perioden med tuberkulose-lignende symptomer, men legene klarte aldri å finne helt ut av hva som feilte ham. Men sykdommen førte til at han bodde hjemme hos foreldrene i lange perioder, selv om dette brøt med klosterreglene. Han feiret sin første messe som prest hjemme blant naboer og barndomsvenner i Pietrelcina 14. august, noe som var svært populært lokalt, men førte også til kritikk for at han ikke vendte tilbake til klosteret. Men han hadde godt av den friske fjelluften hjemme i Petrelcina, og alle forsøk på å reise gjorde ham straks svært syk. Da første verdenskrig brøt ut, ble han innkalt til militærtjeneste, men ble i første omgang dimittert av medisinske årsaker som følge av lungeproblemene. Men i 1916 ble han frisk nok til å vende tilbake til klosteret, og i september kom han til den lille kommuniteten i San Giovanni Rotondo. Her ble han resten av livet, bare avbrutt av noen måneder som sanitetssoldat i 1917 og 1918, men hver gang ble han sendt tilbake med lungeproblemer, siste gang med dobbeltsidig lungebetennelse. Noen andre mindre reiser foretok han òg. Virksomhet som prest - skriftefar og sykehusbygger. Padre Pios sykehus "Hjemmet for de lidendes tilflukt" Padre Pio ble tidlig kjent for å være en svært god, men også streng skriftefar og åndelig veileder. Mange ble sjokkerte når han konfronterte dem med episoder og forhold i deres liv før de selv hadde fortalt om dem, og som de kanskje heller ikke hadde tenkt å fortelle om. Mange ble helbredet for sykdommer, og enda flere ble åndelig styrket av møtet med Padre Pio. Når han var frisk, kunne han ta imot skriftemål i 15-16 timer i døgnet. Det kunne stå lange køer med tusenvis av mennesker foran hans skriftestol, og han sparte seg aldri. Den store mengden av uavhengige vitnemål fra troverdige mennesker og dokumentasjoner for medisinsk uforklarlige helbredelser har gjort et sterkt inntrykk på mange mennesker, og var et av grunnlagene for helligkåringen. Både hans rolle som skriftefar og ryktet om hans stigmata gjorde at stadig større grupper med troende søkte til San Giovanni Rotondo. Dette førte også til kritikk fra enkelte miljøer om at han var en svindler, og at dette var noe kapusinerne hadde iverksatt for å få penger. For pengene begynte etter hvert å strømme inn, og allerede i 1925 startet han et lite sykehus i et nedlagt kloster i San Giovanni Rotondo. Dette sykehus var i drift til 1938, og planlegging av et større sykehus var da i gang med delvis finansiering med private donasjoner fra USA. Disse planene ble stoppet av andre verdenskrig, men i 1947 startet byggearbeidene for det nye sykehuset, også denne gang finansiert av private donasjoner. Pave Pius XII løste ham fra fattigdomsløftet slik at gavene kunne mottas og kanaliseres inn i byggeprosjektet. Den italienske venstresiden harselerte over «den rikeste munken i verden», men i 1956 kunne sykehuset "Casa Sollievo della Sofferenza" («Hjemmet for de lidendes tilflukt») åpnes. Det har siden blitt utvidet flere ganger, og er nå et moderne og velrenommert sykehus tilknyttet det offentlige helsevesen med mer enn 1 200 senger og 2 500 ansatte. Sykehuset er fortsatt i kirkens eie, da Padre Pio testamenterte det til paven før sin død. Stigmata. En ung padre Pio viser sine sårmerker Allerede høsten 1911 sa Padre Pio til sin åndelige veileder at han hadde hatt usynlige stigmata i over et år, altså siden rett etter presteordinasjonen. Samme høst ble han for første gang undersøkt medisinsk for dette, uten klare resultater. Etter hvert forsvant disse smertene. Men etter morgenmessen den 20. september 1918, da Padre Pio ba for at krigen skulle ta slutt foran et krusifiks, besvimte han og våknet med stigmata i hendene og føttene, sammen med et sår han allerede hadde i venstre side. Snaue to måneder tidligere hadde han fått et syv cm sår i siden med en blødning som ikke ville stoppe. Han prøvde lenge å skjule sårmerkene, men disse var forbundet med store smerter. Han er avbildet med fingervanter som beskytter sårene på hendene. Vitner kan fortelle om hvordan han slet med smerter mens han leste messe. Han ble grundig undersøkt av leger som kunne fastslå at sårene ikke var selvpåførte, da vevet ikke hadde slike skader. Det var heller ingen knokkelskader eller betennelser. Såråpningene i hendene var så markerte at lys skinte igjennom, og når legen Andrea Cordona knep fingrene på hver side av håndflaten gjennom sårene, møttes fingertuppene. Han mistet ca en dl blod daglig, særlig fra såret i siden. Dette blodet hadde imidlertid en annen lukt enn vanlig blod, da det i følge vitner, inkludert legene som undersøkte ham, luktet «friskt som parfyme eller blomster». Øyenvitner bekrefter at Padre Pio har kunnet gjøre syke mennesker friske ved håndspåleggelse. Han hadde sårmerkene resten av livet, bortsett fra de siste dagene før han døde. Etter at han hadde hatt sårmerkene i nøyaktig 50 år, var de plutselig borte, og det var ingen merker etter dem. Motarbeidet av Vatikanet. Den romerske kurie i Vatikanet, som alltid er skeptisk til slike «private» åpenbaringsfenomener, var hele tiden tilbakeholden og avventende til ham. Mye av denne skepsisen skyldes ønsket om å ivareta en ansvarlig, nøktern holdning til slike fenomener. Videre kan frykt for bløff og utnyttelse av kommersielle interesser være berettiget; samt elementet av folkelig suggesjon og fare for hysteri. Det ble forlangt at han skulle underkastes omfattende uavhengige medisinske undersøkelser, uten at disse kom fram til noen forklaring på sårmerkene, men de har dokumentert disse grundig for ettertiden. Det ble i perioder lagt restriksjoner på Pios virksomhet, blant annet fikk han i perioden 1931–1933 ikke lov til å lese messe med andre enn en ministrant til stede, og han fikk ikke lov til å ta imot skriftemål. Det reiste seg en proteststorm mot disse restriksjonene, og de ble etter hvert hevet på en slik måte at kirken ikke kunne bli utsatt for kritikk. Padre Pio led under den urett og de feil han ble utsatt for, men forble hele tiden lojal mot kirken og ga aldri uttrykk for noen bitterhet. Så snart han fikk anledning, vendte han all sin oppmerksomhet mot de mennesker som oppsøkte ham for trøst, hjelp og støtte. Blant de som ba om hans hjelp, var den 42 år gamle erkebiskopen Karol Wojtyla som ba Padre Pio om å be i forbønn for den kreftsyke polske legen Wanda Poltawska. Hun var blant dem som mirakuløst ble frisk, og erkebiskop Wojtylas brev om forbønn og takkebrev er bevart. Kort tid etter at Wojtyla var blitt ordinert som prest i 1946, hadde han besøkt Padre Pio som hadde fortalt den 26 år gamle nyutnevnte polske presten at han ville bli valgt til pave, noe som unektelig må ha fortont seg som svært utenkelig. Men da Karol Wojtyla ble utnevnt til pave Johannes Paul II, tok han tidlig initiativ til å starte helligkåringsprosessen av Padre Pio. Helligkåring. a>. På grunn av den naturlige nedbrytingen er ansiktet dekket med en naturlig utseende silikonmaske Padre Pio var svært populær som prest, og det utviklet seg etter hvert en valfart til San Giovanni Rotondo. Dette skyldtes ikke bare at hans stigmata var blitt kjent, men også den inderlighet han leste messe med,og ikke minst hans dyktighet som sjelesørger. Han slet imidlertid hele livet med svak helse, noe sårmerkene ikke gjorde enklere for ham. Etter hans død kom det stadig nye rapporter fra folk som mente å ha sett ham, gjerne i forbindelse med at de var syke. Dette kom også fra folk som ikke var spesielt religiøse, eller hadde kjennskap til Padre Pio på forhånd. Dette, sammen med flere påståtte helbredelser etter bønn om forbønn til Padre Pio, ble av kirken til slutt anerkjent som undre. Padre Pio ble erklært salig den 2. mai 1999 og tre år senere, erklært hellig av pave Johannes Paul II den 16. juni 2002. Paven hadde tidligere møtt Padre Pio og var svært fascinert av ham. Etter sin død økte Padre Pios folkelige popularitet, også etter hvert utenfor Italias grenser. Under helligkåringen på Petersplassen i Roma var det rekordmange til stede, politiet antok mer enn 300 000 på selve plassen og nedover Via della Conciliazione, i tillegg fulgte 100 000 seremonien på storskjermer utenfor Laterankirken. Den moderne kirken "Chiesa di Padre Pio", tegnet av den kjente italienske arkitekten Renzo Piano, som også har tegnet blant annet Pompidou-senteret i Paris, ble bygget her som en hyldest til Den hellige Pio og innviet 1. juli 2004. Bethany Joy Lenz. Bethany Joy Lenz i April 2009 Bethany Joy Lenz (født 2. april 1981 i Hollywood i Florida i USA) er en amerikansk skuespillerinne og sanger, særlig kjent for rollen som Haley James Scott fra TV-serien One Tree Hill. Hun het Bethany Joy Lenz (før hun giftet seg og tok navnet Galeotti). 23. februar 2011 fikk hun og mannen Michael datteren Maria Rose Galeotti. 19. mars 2012 annonserte Lenz på bloggen sin at hun og Michael Galeotti har skilt seg. Biografi. Bethany Joy Lenz ble født 2. april 1981 i Hollywood, Florida. Faren hennes er historielærer og terapeut, og moren hennes er manager. Lenz og familien hennes flyttet til Texas da hun var fire år gammel. Som syvåring fikk Lenz sin første rolle på scenen, en rolle i Trollmannen fra Oz. Da hun var på klassetur til Los Angeles fikk hun sin første profesjonelle rolle i en reklamefilm for Swans Crossing, en tenåringsserie. Da hun var tretten, flyttet hun og familien hennes til New Jersey. Hennes hobbyer er baking, riding, strikking, moter og selvsagt musikk. Joy Lenz har mange kjendisvenner fra skuespillerarbeid, som Bevin Prince, Sophia Bush, Hilarie Burton, James Lafferty, Chad Michael Murray, Paul Anthony Stewart, Tammy Blanchard, Brittany Snow og Hayden Panettiere. Preincarnate. "Preincarnate" er en begrenset album utgivelse av Bethany Joy Lenz. I 2002 Lenz utga hennes første album med åtte (8) originale titler, alle sunget og skrevet av Lenz. Albumet er dessverre ikke lenger tilgjengelig for kjøp. Come on Home. "Come on Home" er Bethany Joy Lenz sitt andre album utgitt selvstendig med fire (4) originale sanger avLenz og ei cover av "Leaving Town Alive av Pancho's Lament (Det alter-ego'et av New York basert låtskriver/produser Jeff Cohen) Included on Lenz's second studio album is a cover titled "Leaving Town Alive" originally performed and written by Pancho's Lament (the alter-ego of New York based songwriter/producer Jeff Cohen). "If Your Missing (Come on Home)" er listet som bonus sang. The Starter Kit. Lenz debuterte med Epic Records med en utgivelse av et fullt album i begynnelsen av 2006, men ble dessverre droppet fra plateselskapet. I studioet med produsenten Ron Aniello (Lifehouse, Guster, Barenaked Ladies), Lenz jobbet med originalt materiell. Bethany Joy Lenz utga en full versjon av sangen hennes " for "Vann til Kenya"! Gå å doner! Mer info på "Mission Bell". Everly er et jente band med "One Tree Hill" skuespiller Bethany Joy Lenz og hennes musikk partner og venninne Amber Sweeney som slo seg sammen og utga deres debut album EP entitled "Mission Bell". "Mission Bell" som er en eclectic mix av country, folk og pop rock lyder. Deres EP inkluderer tre(3) originale låter, alle sunget og skrevet av Lenz og Sweeney. B Tracks. "B Tracks" Fåes bare kjøpt på iTunes and cdbaby.com. Alle B Tracks låtene er spilt på "One Tree Hill" samme dag de ble utgitt i iTunes Butikken. "B Tracks" er til nå 2 singler og en EP. Alle låtene er slått sammen til en EP i senere tid. James Lafferty. James Martin Lafferty (født 25. juli 1985) er en amerikansk skuespiller. Han er særlig kjent for sin rolle som Nathan Scott i den amerikanske TV-serien One Tree Hill. Alf Ramsey. Statue av Sir Alf Ramsey foran Ipswich Town Football Club Alfred Ernest Ramsey (født 22. januar 1920 i Dagenham, England; død 28. april 1999) var fotballspiller og senere manager for Englands herrelandslag i fotball fra 1963 til 1974. Hans største bragd var å vinne VM i fotball 1966 på hjemmebane 30. juli 1966. Landslaget kom også på tredjeplass i EM i fotball 1968 og kvartfinalen i VM i fotball 1970 under hans ledelse. Han ble i 1967 utnevnt til Knight Bachelor og dermed slått til ridder. Han hadde deretter rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Tidlig liv og spillerkarriere. Han var en svært talentfull fotballspiller da han var ung, og fikk spille mye da han var i hæren under krigen. Han spilte for Portsmouth i Londons krigsliga i 1942, før han spilte for Southampton fra 1943 til 1949, og da siden 1944 som profesjonell. Etter denne tid spilte han også for Tottenham Hotspur, der han hadde stor suksess. Han spilte høyre-back i mer enn 250 liga- og cupkamper for klubben. I 1948 debuterte han også for mot s, og han var kaptein ved 3 anledninger for landslaget. Hans siste landskamp kom i det berømte 3-6 tapet mot i 1953, da han scoret på en straffe. Tilsammen fikk han 32 landskamper (3 mål), samt en B-landskamp. Som spiller ble Ramsey sett på som treg, men hadde en glimrende plasseringsevne, leste spillet bedre enn de fleste, var oppmerksom og konsentrert, hadde styrke og distribuerte pasninger på en glimrende måte til å være en forsvarsspiller. Han var samtidig spesialist på straffespark. Han var iskald i opphetede situasjoner og var flink å analysere, noe som ga ham kallenavnet «The General of Penalties». Ipswich Manager. Han la opp spillerkarrieren i 1955 for å bli manager i Ipswich Town, som han gjorde stor suksess med. Han tok dem fra 3. divisjon (avdeling sør) til 1. divisjon, som var den øverste divisjonen på den tiden. Laget vant 1. divisjon i 1962, noe man fortsatt snakker om som den største overraskelsen gjennom ligaens historie. Laget var nyopprykket, det var faktisk deres første sesong gjennom tidene i øverste divisjon, og journalister og andre eksperter spådde et sikkert nedrykk. Ramseys taktikk og filosofi om å ikke ha stjernespillere, bare solide, hardarbeidende lagspillere hjalp klubben til seier. England manager. Han ble ansatt som Englands landslagsmanager i 1963 og fikk stor oppmerksomhet da han uttalte at England kom til å vinne VM i 1966 på hjemmebane. Dette var en modig uttalelse på bakgrunn av at Englands landslag aldri hadde hatt suksess i denne turneringen. Han forlangte også fullstendig kontroll over uttakene til landslagstroppen, noe som ikke hadde vært vanlig før denne tid. Hans forgjenger, Walter Winterbottom, hadde aldri hatt full kontroll over dette, siden det ble oppnevnt egne komiteer for slike uttak, spesielt i sammenheng med turneringssluttspill. Dermed ble Ramsey referert til som Englands første «ordentlige» manager. Ramsey var en streng men rettferdig manager og ble ofte sett på som «vanskelig» av pressen. Hans regime var autoritært, ingen spillere fikk spesialbehandling eller kunne noensinne føle seg sikker på en plass på laget. Da en gjeng spillere ikke dukket opp til riktig tidspunkt på et hotell, angående et møte om en forestående turnering, ble de utelatt fra troppen. Dette oppdaget de da de kom tilbake til hotellrommet sitt og fant passet på sengen sin. Hans holdninger passet ikke alle type spillere, men de som hadde respekt for Ramsey økte sine prestasjoner fordi de aldri var sikker på sin plass. Mange mener dette var en del av seiersoppskriften til VM-1966. Hans utnevnelse av den unge Bobby Moore viste også hans evne til å se stort potensial i unge spillere. Taktikk. Gjennom sin tid som Ipswich-manager hadde Ramsey eksperimentert med en ny spillestil, som etter hvert skulle lede England til VM-gull med et lag som ble kalt «wingless wonders». Siden vinger ikke alltid var kjent for sine defensive kvaliteter, droppet Ramsey dem til fordel for angripende midtbanespillere som også kunne gjøre solid defensivt arbeid. Systemet ble revolusjonerende, siden motstandernes backer forventet at vingene skulle komme stormende nedover sidelinjen så snart laget hadde vunnet ballen. Istedet ble ballen spilt gjennom midtforsvaret, og førte til et stort overraskelsesmoment. Systemet fungerte bra i Ipswich, og ga resultater på internasjonal arena første gang da England slo Spania i en vennskapskamp like før VM-1966. Bobby Charlton uttalte etterpå at «de spanske spillerne bare stod og kikket på hverandre mens vi brøt gjennom midtforsvaret deres gang på gang». Å reise til Spania og vinne lett var en svært sjelden opplevelse før Ramsey overtok sjefsstolen. VM 1966. I første gruppespillkamp mot Uruguay ble det bare uavgjort 0-0, til tross for en skremmende angrepslinje med Jimmy Greaves og Roger Hunt. Folk begynte nå å tvile på Ramseys uttalelser om å vinne VM. Han eksperimenterte med laget gjennom hele gruppespillet, med 4-3-3 systemet, der han brukte en ving i hver kamp: John Connelly mot Uruguay, Terry Paine mot Mexico og Ian Callaghan mot Frankrike. Ramsey droppet Alan Ball og John Connelly og satte inn Martin Peters, som ved sin avanserte spillestil passet bedre inn i lagets system. Terry Paine ble også byttet inn. England vant 2-0 mot Mexico og oppnådde samme resultat mot Frankrike i siste kamp. Storscorer Jimmy Greaves ble skadet i gruppespillet, og ville være ute for de neste kampene, så derfor satte Ramsey inn den unge West Ham-spilleren Geoff Hurst. Frankrike-kampen markerte også slutten for bruk av vinger under dette mesterskapet. Dermed ble Ian Callaghan erstattet med Alan Ball for å styrke midtbaneleddet. I kvartfinalen ble Argentina slått 1-0, takket være et mål av nettopp unge Hurst etter pasning fra Martin Peters. Ramsey havnet i medias søkelys da han nektet spillerne å bytte skjorter med det han kalte «dyrene» fra Argentina. I semifinalen ble de talentfulle Portugal, med Eusébio i spissen, slått 2-1. 30. juli møtte England Vest-Tyskland i finalen på Wembley Stadium. Jimmy Greaves var nå skadefri og klar til innsats og media presset på for at han skulle få spille, men Ramsey beholdt troen på den unge Geoff Hurst. Det skulle vise seg å være et lykkelig valg, siden han som eneste spiller gjennom tidene scoret et hat-trick i 4-2 seieren (etter ekstraomganger). Kampen er også kjent for Hursts kontroversielle skudd i tverrligger der ballen spratt inn i mål før den spratt ut igjen. Problemet var at det gikk så kjapt og TV-bildene var så dårlige at nesten ingen kunne avgjøre om ballen var inne eller ikke. Dommeren blåste for mål (2-1), og situasjonen har vært omdiskutert siden den gangen. Først med moderne teknologi har man kunnet avgjøre at ballen faktisk var inne. En annen avgjørelse fra dommeren kunne feilaktig forandret kampbildet og resultatet dramatisk. Ramsey forholdt seg rolig under feiringen av VM-gullet, og overlot dette til spillerne som hadde oppnådd resultatene. Han hadde nå oppfylt sine lovnader om gull fra 1963 da han overtok som landslagssjef. Han hadde samtidig bevist at 4-4-2 systemet virket, samt at England virkelig kunne være verdens beste fotballag. Han er fortsatt den eneste som noensinne har klart den prestasjonen, til tross for meget bra spillermateriell også i senere år. 1966-1970. Selv om England tapte 2-3 i den berømmelige kvalifiseringskampen mot, klarte laget å kvalifisere seg for Fotball-EM 1968, men tapte for i semifinalen. Dermed ble det en flott tredjeplass etter England slo i bronsefinalen. 1970-1974. England røk ut av VM i fotball 1970 da de tapte 2-3 mot i kvartfinalen, etter å ha ledet 2-0 tyve minutter før full tid. Deler av skylden ble lagt på Alf Ramsey på grunn av hans defensive taktikk denne perioden. Men andre skylder på Englands reservekeeper Peter Bonetti. Ramsey ble sparket i 1974 etter at England ikke klarte å kvalifisere seg til fotball vm i Tyskland. Nok en gang fikk Ramseys taktiske valg skylden, blant annet på grunn av innbytter på feil tidspunkt. England kunne vært kvalifisert for VM hadde det ikke vært for den keeperen Jan Tomaszewskis fantastiske innsats. Senere liv. I sine eldre dager var Ramsey styreformann i Birmingham City, og teknisk rådgiver for den greske klubben Panathinaikos mellom 1979 og 1980. Han dukket også opp, som tegnet versjon, i tegneserien «Roy of the Rovers», når han var midlertidig manager for «Melchester Rovers» da Roy selv lå i koma. Han fikk et hjerteattakk under fotball-VM 1998, og døde av Alzheimers på et sykehjem i Ipswich 28. april 1999, i en alder av 79. Arven etter Ramsey. Ramsey ble innlemmet i engelsk fotballs «Hall of fame» i 2002 for sin påvirkning av engelsk fotball som manager. England, som regnes som fotballens fødeland, har aldri vunnet VM utenom seieren i 1966. Det stadige presset fra media har gjort at den ene landslagssjefen etter den andre har blitt sammenlignet med Ramsey, men ingen har klart å leve opp til hans bragder, noe som gjentatte ganger har ført til landslagssjefers avgang etter store mesterskap. «Sir Alf Ramsey Way», tidligere «Portman's Walk» er en gate i Ipswich oppkalt etter Ramsey kort tid etter hans død, for å minnes hans tid som manager i Ipswich Town. I år 2000 satte man opp en statue av Ramsey på Portman Road, Ipswich Towns hjemmebane. Hollandsk (dialekt). Hollandsk snakkes i det lilla områdenet merket med tallene 3–9 Hollandsk (nederlandsk: "Hollands") er en nederlandsk dialekt. Den snakkes i de vestlige delene av Nederland, hovedsakelig i provinsene Noord-Holland og Zuid-Holland. I Noord-Holland er de hollandske dialektene preget av det frisiske språket, som opprinnelig var områdets dominerende språk, men som siden har mistet sin status til fordel for den hollandske dialekten. Standardnederlandsk ble til på 1600-tallet, og de hollandske og brabantske dialektene leverte de viktigste bidragene. Derfor blir det nederlandske språket ofte feilaktig kalt «hollandsk». Historie. Hollandsk ble til da nybyggere slo seg ned grevskapet Holland på 1300- og 1400-tallet for å så blande sitt frankiske språk med det lokale frisiske språket. Det vil si at hollandsk, gammelfrisisk og gammelengelsk tidlig i mellomalderen var svært like. Hollandsk kom etterhvert under innflytelse av flamske dialekter, senere brabantske dialekter via Utrecht. Spesielt Zuid-Holland (dvs sør for fjorden IJ) mistet den frisiske karakteren. Grunnen for dette er sannsynligvis at Zuid-Holland lå nærere Flandern og Utrecht enn det Noord-Holland gjorde. Det finnes et par skriftlige kilder fra middelaldersk hollandsk. Dikt og prosa fra Holland har eksistert siden omkring 1400. Den flamske og brabantske innflytelsen var imidlertid så stor at tekstene ikke er rent hollandske. I middelaldersk hollandsk faller hankjønn og hunkjønn sammen. Denne tendensen er sterk i dialektene langs kysten, men svakere i brabantsk som står nærmere tysk med sine tre kjønn. Hilarie Burton. Hilarie Burton (født 1. juli 1982) er en amerikansk skuespiller. Hun er særlig kjent for sin rolle som Peyton Sawyer i TV-serien One Tree Hill. Hun har 3 brødre, og er oppvokst i Loudoun County, Virginia. Hun har jobbet som VJ på MTV. Hilarie debuterte i TV-serien One Tree Hill som Peyton Elizabeth Sawyer og har senere spilt i Our Very Own i 2005.l. Hun har også spilt i The List. Eksterne lenker. Burton, Hilarie Paul Johansson. Paul Johansson (født 26. januar 1964 i Spokane i Washington) er en amerikansk skuespiller. Han er særlig kjent for sin rolle som den slemme Dan Scott i TV-serien One Tree Hill. Han har også hatt en rolle i den populære tv2-serien Den syvende himmel. Polo under Sommer-OL 1900. Polo under Sommer-OL 1900. Polo var med på det olympisk programmet for første gang 1900 i Paris. Fem lag deltok og kampene ble spilt 28. mai, 31. mai og 2. juni. Flere av lagene var ikke rene nasjonslag, men hadde spillere fra ulike nasjoner. Turneringen ble spilt i cup-form, det ble ikke spilt kamp om tredjeplassen; begge lagene som tapte semi-finalene fikk bronse. Det var britiske spillere på tre ulike lag. Gullmedalje ble delt ut til det amerikanske og britiske laget Foxhunters Hurlingham, sølv til det amerikanske og britiske laget Polo Club Rugby. Det ble delt ut bronsemedalje til det britiske og franske laget Bagatelle Polo Club de Paris, og den andre bronsemedaljen tok det meksikanske laget. Moira Kelly. Moira Kelly (født 6. mars 1968) er en amerikansk skuespiller. Hun er blant annet kjent for sin rolle som Karen Roe, moren til Lucas Scott, i den amerikanske TV-serien One Tree Hill. Barbara Alyn Woods. Barbara Alyn Woods (født11. mars 1962 i Chicago i Illinois) er en amerikansk skuespiller. Hun spiller rollen som Deb Scott, moren til Nathan Scott, i TV-serien One Tree Hill. Barbara har også vært med i en episode av Frustrerte Fruer. Høyesteretts plass (Oslo). Høyesteretts plass er navnet på plassen mellom Grubbegata og Akersgata ved Apotekergata i Oslo sentrum. Kun én bygning har adresse til plassen, Norges Høyesterett. På den andre siden ligger den gamle regjeringsbygningen, der Finansdepartementet holder til. Craig Sheffer. Craig Eric Sheffer (født 23. april 1960 i York i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller. Han spiller rollen som Keith Scott, onkelen til Nathan og Lucas Scott, i TV-serien "One Tree Hill". Han har også en rolle i filmen "A River Runs Through It". Hans mor jobbet på en gamlehjem og hans far var fengselsbetjent og manuskriptforfatter. Hans bror, Hogan Sheffer, er forfatter. Barry Corbin. Barry Corbin (Leonard Barrie Corbin) (født 16. oktober 1940) er en amerikansk skuespiller. Han spiller rollen som Coach Whitey Durham i TV-serien One Tree Hill. Danneel Harris. Danneel Ackles (født 18. mars 1979 i Lafayette i Louisiana) er en amerikansk skuespiller. Hun spiller rollen som Rachel Gattina i TV-serien One Tree Hill. Eksterne lenker. Harris, Danneel Mossemarka. Mossemarka er et naturområde utenfor Moss i Østfold. Området brukes særlig til turer og rekreasjon, for eksempel på ski med utgangspunkt i Skihytta eller ridende fra Stallhuset, som ligger like ved det idyliske huset til OK Moss. Swix. Swix er en norsk produsent av skismøring, skistaver, skibekledning og annet skitilbehør med hovedkontor på Lillehammer. Produkter fra "Swix" er å finne hos forhandlere av skiutstyr verden over, og de brukes av både norske og internasjonale utøvere i verdenstoppen i ulike ski-disipliner. San Giovanni Rotondo. San Giovanni Rotondo er en by i provinsen Foggia i regionen Puglia i det sørøstlige Italia. Den ligger på fjellet som utgjør en halvøy ut i Adriaterhavet og ligger 565 meter over havet. Byen har en befolkning på 26 078 innbyggere. San Giovanni Rotondo er den byen hvor den hellige Pio av Pietrelcina holdt til fra 28. juli 1916 til han døde 23. september 1968. Den moderne kirken "Chiesa di Padre Pio", tegnet av den kjente italienske arkitekten Renzo Piano, som også tegnet blant annet Pompidou-senteret i Paris, ble bygget her som en hyldest til Den hellige Pio og innviet 1. juli 2004. Byen er kjent som et pilegrimsmål på grunn av Padre Pio og besøkes årlig av ti-tusenvis av pilegrimmer. Videre er byen kjent for det medisinske senteret Padre Pio anla her, som holder et svært høyt internasjonalt nivå, kalt "Casa Sollievo della Sofferenza" (Hjem for lindring for de lidende). Bernt Ankers gate (Oslo). Bernt Ankers gate (5-17, 2-10) er en gate i Hausmannskvartalene bydel St. Hanshaugen i Oslo. Gaten er cirka 400 meter lang og går fra Storgata til Møllergata ved Kristparken. Gaten er kalt opp etter skipsreder Bernt Anker. Før 1879 het nåværende Munthes gate på Majorstuen Bernt Ankers gate. Mariboes gate (Oslo). Mariboes gate (7-13, 2-16) er en gate i Hausmannskvartalene, bydel St. Hanshaugen i Oslo. Gaten er cirka 300 meter lang og går fra Hammersborggata til Hausmanns gate. Gaten er oppkalt etter danskfødte Ludvig Mariboe (1781–1841), som kom til Norge for å arbeide for Bernt Anker. Mariboe tok initiativet til Den Kgl. Tegneskole i Christiania og var stortingsmann. Klubben Rockefeller i Torggata bad har inngang fra Mariboes gate. Pulsar. En pulsar er en roterende nøytronstjerne som sender ut pulser av stråling med bølgelengder fra radiostråling til gammastråling. Pulsarer har ekstremt sterke magnetfelt. Magnetfeltene kan ha en styrke på opp til 108 tesla. Til sammenligning er jordens naturlige magnetfelt på 6·10-2 tesla. Strålene går ut fra stjernens magnetiske poler, og danner altså to kjegler i motsatte retninger. Ettersom rotasjonsakselen og de magnetiske polene ikke ligger på samme steder, sveiper disse kjeglene over himmelen med samme intervall som stjernens rotasjonshastighet. Nøytronstjerner er bare noen kilometer i diameter og ekstremt kompakte. Rotasjonshastigheten kan komme opp i 700 ganger per sekund. Dette nærmer seg grensen for det pulsaren kan tåle uten å bli revet i stykker. Noen nøytronstjerner kan rotere raskere. Disse kalles magnetarer og er mindre enn en pulsar. De kan derfor rotere raskere. Fenomenet ble oppdaget i 1967 av Jocelyn Bell og Antony Hewish. For dette fikk Hewish nobelprisen i fysikk i 1974. Den mest kjente pulsaren er pulsaren i Krabbetåken. Denne ble oppdaget i 1968 og roterer 30 ganger per sekund. Robert Curthose. Robert Curthoses monument i katedralen i Gloucester.Robert II av Normandie (ca 1051/1054 – 10. februar 1134), hertug av Normandie fra 1087 til 1106, og gjorde også krav på den engelske krone. Han var den eldste sønnen til Vilhelm Erobreren, den første normanniske konge av England, og Matilda av Flandern. Han deltok i det første korstoget (1095 – 1101). Hans regjeringstid som hertug er mest kjent fra hans feider med sine brødre i England, noe som endte med at Robert satt i fangenskap i nærmere 30 år, og at Normandie igjen ble underlagt England. Hans nedsettende tilnavn, «Curthose», «korthose», kommer fra normannisk-fransk "Courtheuse" i betydningen kort ("court") og strømper ("heuse", som i hoser). Samtidige kilder som William av Malmesbury og Orderic Vitalis forteller at det var Roberts far Vilhelm Erobreren som kalte ham "brevis-ocrea" (kort-støvel) for å spotte sønnen. Robert Curthose gjorde opprør mot faren i ungdommen og er en av de få som beseiret Vilhelm Erobreren i kamp. Som hertug av Normandie ble Robert Curthose til stadighet utmanøvrert av sine yngre brødre, og at han mislykket å ta den engelske tronen har overskygget at hertugens rolle i det første korstoget hvor han bidro til å frigjøre Jerusalem. Hans sørgelige endelikt fikk samtidens krøniker til å behandle ham nedlatende og dette negative bilder har påvirket også moderne historieskrivning. De yngste årene. Vilhelm Erobreren, konge av England og Normandie.Robert var den eldste sønnen til Vilhelm Erobreren, og Matilda av Flandern. Hans fødselsdato blir som regel oppgitt til å være 1054, men kan ha vært i 1051. Som barn ble han forlovet til Margaret, arving til Maine, da hans far ønsket å bruke Maine som en buffersone mellom Normandie og grevskapet Anjou, men hun døde i 1063. Robert giftet seg ikke før han hadde passert 40. I ungdommen var han kjent for å være en modig og dyktig i militære øvelser. Han skal derimot ha vært både lat og karakterløs, noe som spottende ble kommentert av både adelen og den franske kongen. Han var også misfornøyd med fordeling av makt og posisjon, og kranglet heftig med faren og brødrene. Robert Curthoses mor, Matilda av Flandern.Robert hadde to yngre brødre, Vilhelm Rufus og Henrik. De ble alle utdannet av eldre medlemmer av husholdningen i henhold til deres kongelig byrd. Robert skal ikke ha vært en fremragende elev, men hadde dog den støpning som var verdig hans byrd. Da Robert var 14 år hadde faren erklært ham som sin arving og etterfølger, de normanniske baronen ga ham sin hyllest minst to ganger, og han var blitt gitt formell makt i Normandie i 1067. Det er ingen bevis på at det var en familiestrid før Robert formelt ba om sine eiendommer i Normandie og Maine i 1077. Opprør mot faren. Roberts styre i Normandie var ikke heldig i den forstand at det oppsto et opprør som måtte blitt slått. I mellomtiden hadde også Vilhelm Erobreren bestemt seg for å beholde Normandie som et sikkert sted i tilfelle det skjedde et opprør i England som kom ut av kontroll. Det var heller ikke i Erobrerens natur å dele makt med noen, heller ikke sin sønn. Robert Curthoses status som prins og arving ga grunner til både trass og opprør på egne vegne, men den viktigste grunnen lå sannsynligvis i samtidens oppfatning av status. Det føydale samfunn i høymiddelalderen var patriarkalsk og hvor familiens overhode sikret hierarkiet til enhver tid. Han kunne gifte bort sine sønner for sikre ættens videreførelse og innflytelse. Samtidig skapte det problemer da sønnen ikke hadde oppnådd sin manndom før han eide land og ble overhode av sin egen husholdning. Først når han hadde fått egne sønner og blitt sin egen patriark var han en å betrakte som en mann. Det franske kongedømmet med Huset Capet hadde skapt et system bestående av apanasje, nok til å leve velstående av, men ikke nok som et grunnlag for opprør Antagelig var det behovet for status som var motivasjonen bak Robert Curthoses opprør i årene 1078–1079. Han var da rundt 25 år gammel i 1078, allerede antatt å arve sin fars rike som den eldste sønn, men uten land hadde ingen midler å til lønne sine egne riddere og husholdning. Da han ba om Maine og Normadie avslo Vilhelm Erobreren, og da Robert tilbød å holde Normandie som farens vasall avviste faren også dette tilbudet. Da faren tok parti med hans yngre brødre Henrik og William Rufus i en krangel i Laigle i 1077 kom det til brudd. Orderic Vitalis beskriver en hendelse hvor Vilhelm og Henrik ble lei av å spille terninger og besluttet å holde gjøn med storebroren og tømte illeluktende vann over ham fra etasjen over, noe som skjemte ham ut og gjorde ham rasende. Det oppsto et slagsmål mellom dem og faren måtte gripe inn for å skille dem. Robert følte at hans verdighet var blitt fornærmet, men ble ytterligere rasende da faren ikke ville straffe brødrene. Roberts oppfattelse av urettferdighet ble vendt til åpent opprør. Den neste dagen forsøkte han og hans riddere å ta festningen i Rouen. Forsøket mislyktes, og da kong Vilhelm ga ordre om deres arrest flyktet de til Hugh av Chateauneuf-en-Thymerais. Da kong Vilhelm angrep deres base ved Rémalard ble de nødt til å flykte igjen. I utgangspunktet hadde Robert kunne sin egne riddere, men kong Filip IV av Frankrike og adelen i nabolandene hadde egeninteresse i å støtte Robert mot kong Vilhelm, og overraskende nok støttet hans mor, Mathilda av Flandern, sin sønn mot sin ektemann. Robert Curthose fant tilflukt hos sin onkel på morsiden, Robert I, greve av Flandern, deretter ved hoffet til den franske kongen. Kong Filip IV ga Robert festningen Gerberoy ved grensen til Normandie, men kong Vilhelm beleiret festningen i 1078 og Robert ble sendt i landflyktighet igjen. I et slag i januar 1079 skal Robert ha veltet kong Vilhelm av hesten i kamp og såret ham, og først stoppet angrepet da han gjenkjente farens stemme. Rasende skal kong Vilhelm ha forbannet Robert før han avsluttet beleiringen og dro tilbake til Rouen. Landflyktighet. I henhold til Orderic Vitalis skal Robert ha blitt forsont med sin far ved sin mors mellomkomst løpet av påsken 1080, men Orderic Vitalis’ moralistiske beretning er neppe riktig. Skribentens egne holdninger var at Roberts opprør var et brudd med naturens orden. Det er ikke kjent om de noen gang møttes igjen etter bruddet, men Robert skal ha blitt sendt til sin onkel Odo av Bayeux før han igjen gikk landflyktighet i 1083 ved morens død. I de neste årene skal han ha reist rundt i Frankrike, Tyskland og Flandern. Han besøkte Italia hvor han fridde til den store arvingen Mathilde av Toscana (1046 – 1115), men ble avvist. I løpet av den tiden som en vandrende ridder avlet han en mengde illegitime barn. Hans sønn Richard synes å ha tilbrakt det meste av livet ved det kongelige hoffet i England hos sin onkel Vilhelm Rufus før han ble drept i en jaktulykke i New Forest i 1099. En illegitim datter ble senere gift med Helias av Saint-Saens i hvis husholdning hans eneste legitime sønn William Clito senere ble oppdratt for en tid. Robert Curthose dukker opp i Normandie i 1087 når den omfangsrike kong Vilhelm ramler av hesten og dør etter å ha punktert maven. I utgangspunktet skal den døende Vilhelm ha ønsket å gjøre Robert arveløs, men ble overtalt til å dele sitt store normanniske rike mellom sine to eldste sønner. Til Robert ga han således hertugdømmet Normandie, og til sin nest yngste sønn Vilhelm Rufus kongedømmet England. Den yngste sønnen Henrik fikk derimot intet rike, men en formue på 5 000 pund i sølv slik at han selv kunne kjøpe seg land. Muligens tenkte kong Vilhelm at ved å dele sitt rike mellom sin to sønner ville deres makt utligne hverandre og således holde fred. En annen antagelse kan være at de normanniske baronene betraktet Robert som den mest føyelige av brødrene og således mest ønsket til å styre begge sider av den engelske kanalen. Brødrene skal ha inngått en avtale om at den som døde først og ikke hadde en arving skulle arve den andre. Denne freden varte mindre enn et år før de normanniske baronene gikk sammen med Robert Curthose for å erstatte Vilhelm Rufus. Et opprør brøt ut i England i 1088, men feilet da Robert Curthose aldri dukket opp for å bistå de engelske rebellene. Hertug av Normandie. Robert dro til Det hellige land for å delta i Det første korstoget i 1096. For å skaffe penger til turen pantsatte han hertugdømmet til sin bror Rufus for 10 000 mark. Da Vilhelm II Rufus døde 2. august 1100 skulle Robert arvet den engelske tronen. Men han var på vei hjem etter korstoget. Underveis hadde han giftet seg med en rik arving slik at han kunne løse ut gjelden på hertugdømmet. Denne utsettelsen førte imidlertid til at uhellet (eller mordet) i New Forest hvor Kong Vilhelm ble skutt, ble utnyttet av den yngste broren Henrik til selv å bli kronet til engelsk konge. Etter hjemkomsten startet forberedelsene til en invasjon for å avsette Henrik og erobre den engelske kronen. I 1101 landet Robert med sin hær i Portsmouth, men mangelen av støtte fra de engelske baronene medførte at Henrik greide å avverge invasjonen. I stedet ble Robert tvunget til å frasi seg sitt krav til den engelske tronen ved en diplomatisk traktat, den såkalte Alton-traktaten i Alton. Det er sagt at Robert var en glimrende feltkommandør, men en forferdelig general under korstoget. Hans vanstyre i Normandie og hans mislykkede invasjon av England viser at han verken var en dyktig militær eller en politisk leder. I 1105 invaderte Henrik Normandie som en følge av rykter om vanstyre og uro. Orderic Vitalis forteller om en episode i påsken 1105, da Robert skulle delta i en messe forrettet av den høyverdige Serlo, biskop av Sèes. Robert tilbrakte natten før i selskap med skjøger og drikkebrødre, og da han sov av seg rusen ble han frastjålet alle klærne sine. Han våknet naken og måtte stå over prekenen. I 1106 sto det avgjørende slaget mellom brødrene i Tinchebray. Henrik vant og proklamerte Normandie under engelsk besittelse, noe som skulle vare i nærmere 100 år. Robert ble tatt til fange og ble fengslet i slottet Devize i nesten 20 år før han ble overført til Cardiff. Robert døde i Cardiff Castle 1134, nærmere 80 år gammel. Robert Curthose, tidligere hertug av Normandie, eldste sønn til Vilhelm Erobreren, ble gravlagt i St. Peters klosterkirke i Gloucester, hvor det senere ble bygd et gedigent gravmonument. Navnet «Curthose» eksisterer fremdeles, på fransk som Courtois og engelsk som Curthoys. Familie. Robert giftet seg med Sibylla, datter til Geoffrey av Brindisi, hertug av Conversano, på hjemveien fra korstoget. Deres sønn William Clito ble født 25. oktober 1102, og ble arvingen til hertugdømmet Normandie. Sibylla som ble beundret av datidens kronikører, døde kort tid etter fødselen. Både Orderic Vitalis og Robert av Torigny antyder at hun ble forgiftet av en sammensvergelse av adelskvinner, ledet av Roberts elskerinne Agnes Giffard. William Clito levde et miserabelt liv. Hans invasjonsforsøk av Normandie mislyktes både i 1119 og 1125. Romsås-drapet. Romsås-drapet blir omtalt som Norges første interne oppgjør mellom pakistanske gjenger. Medlemmer av «Young Guns» gikk til angrep på et medlem av den rivaliserende gjengen «Killers». Den 23 år gamle Maroof Wilayat ble ved 18-tiden, søndag 20. november 1988, alvorlig mishandlet og knivstukket med døden til følge. Angrepet fant sted på parkeringsplassen ved innkjøringen til Ravnkollbakken 26-47 på Romsås i Oslo. Den dreptes bror, Haroon Wilayat, var det egentlige målet for angrepet, og en av dem som senere ble dømt sa i sitt vitneutsagn at «jeg trodde det var broren til avdøde jeg så». Foranledning. Den direkte foranledningen til drapet var, i følge vitneforklaringen til en av de dømte, et større slagsmål utenfor Tøyen fritidsklubb fredag 18. november 1988 hvor 18 år gamle Ali Mundsir ble knivstukket. Noen dager før dette hadde foreldre og slektninger fått til et forsoningsmøte mellom gjengene, som hadde endt med at ungdommene hadde tatt hverandre i hånden, og det ble enighet om å bli venner og slutte fred med hverandre. Drapet. I dagene etter slagsmålet møttes ungdommene fra Young Guns i en leilighet i Lakkegaten og til dels i Grünerløkka fritidsklubb, og det ble snakket om det som hadde skjedd. Tanker om hevn dukket opp. En av dem hadde leid en kassebil til et annet formål, men de fant ut at de skulle kjøre rundt og se etter noen fra Killers, og «forsøke å snakke med dem eller - hvis det ikke gikk - banke dem opp.» Ungdommen dro fra fritidsklubben i 17-tiden. Kassebilen ble kjørt av en fritidsklubbleder, og hadde totalt tolv passasjerer, ti som befant seg bak i kassebilen. Det ble besluttet å ta turen opp til Romsås hvor de viste at Wilayat hadde en leilighet. I kassebilen fantes det allerede noen slagvåpen og kniver. Tre andre kvinner fulgte etter kassebilen i en Honda, og hadde med seg en plastpose med flere slagvåpen, kniver og pistoler. Våpnene fra Hondaen ble aldri tatt frem eller brukt. Etter litt leting oppdaget de en grønn Opel som de visste tilhørte Wilayat. Da Opelen stanset på en parkeringsplass på Romsås, hadde kassebilen allerede parkert 70-80 meter unna. 4 stk løp fra kassebilen, resten oppholdt seg i eller ved bilen og var ikke vitne til det som skjedde. Maroof Wilayat var på vei ut av bilen da han fikk et kraftig slag mot hodet med en kølle eller et balltre, en annen slo ham så to ganger med en nunchaku i hodet eller kroppen. Etter det kom enda en til og stakk Wilayat en rekke ganger med kniv. Den siste av de fire skal ha sett på dette, men deltok ikke aktivt. Obduksjonsrapporten viste at Wilayat døde etter meget kort tid da «et av knivstikkene gikk inn i ryggen og traff en livpulsåre, som nesten ble skåret over.» Slagene mot hodet var også tilsammen såpass alvorlige at han ville ha mistet livet av dem. Rettssaken. 13 personer ble tiltalt, tolv menn og en svensk kvinne. Resultatet av rettssaken var at to ble dømt for drap (straffelovens §233) og fikk henholdsvis to år og elleve år og 6 måneder. To ble dømt for legembeskadigelse (straffelovens §229) og fikk ti og åtte måneder som ble ansett som sonet i varetekt. En ble dømt for farlig bruk og oppbevaring av våpen og en ble dømt for tyveri og grovt tyveri uten at disse to skjedde i direkte forbindelse med drapet. Syv ble totalt frikjent. Den ene dømte var en gutt 21 år, som skal ha vært en lederskikkelse. Han tilstod under rettssaken å ha mishandlet den avdøde med et balltre. Sammen med ham ble en på 20 år dømt, som tilstod å ha stukket den avdøde med kniv. Den yngste av de 11 tiltalte var 16 år. Shahid Rasool har senere blitt nevnt som en sentral person i drapssaken, men ble frikjent. Unfaithful (sang). Unfaithful er en poplåt skrevet av amerikanske Ne-Yo og norske Tor Erik Hermansen og Mikkel S. Eriksen for artisten Rihannas andre album "A girl like me" (2006). Låten ble produsert av Stargate og utgitt som albumets andre single sommeren 2006. "Unfaithful" nådde førsteplass på hitlistene i syv land og ble svært populær i flere andre land verden rundt. Lord Chamberlain. Lord Chamberlain (egentlig Lord Chamberlain of the Household) er tittelen som bæres av hoffsjefen ved det britiske kongehuset. Den første kjente Lord Chamberlain var Thomas Erpingham som ble utnevnt i 1399. Etter at han ble tildelt Hosebåndsordenen og senere medlem av Det kongelige råd, har Lord Chamberlain har alltid hatt adelig rang. Lord Chamberlain organiserer og koordinerer hoffets virksomhet. Fram til 1924 hadde Lord Chamberlain også en politisk funksjon. Stillingen har vanligvis vært en deltidsstilling. Den hofftjenestemannen som organiserer den daglige driften av kongehusets virksomhet kalles «Private Secretary to the Sovereign». Inntil 1968 hadde Lord Chamberlain også ansvaret for å lisensiere skuespill som ble spilt på offentlige scener i City of London, Westminster og enkelte andre områder. I virkeligheten fungerte Lord Chamberlain som en sensurinstans ved teatrene i London. Siste gang Lord Chamberlain forsøkte å bruke denne makta, var mot noen av de unge, radikale dramatikerne som ble spilt på bl.a. Royal Court Theatre i Chelsea. Parlamentet fant det da på sin plass å gripe inn mot denne utidsmessige ordningen, og avskaffet den ved en ny teaterlov i 1968. Lord Chamberlain må ikke forveksles med Lord Great Chamberlain, som er en statstjenestemannsfunksjon med særlig ansvar for Overhusets virksomhet. Transparens. Transparens er en optisk egenskap der er materiale er gjennomsiktig eller gjennomskinnelig for lys. Ofte henspiller begrepet på synlig lys men brukes også for andre områder av det elektromagnetiske spekteret. For eksempel er levende vev mer transparent for røntgenstråler enn skjelettet, noe som brukes ved røntgenbilder. Et materiale er gjennomsiktig når lysbølgene passerer relativt uforstyrret gjennom materialet slik at bakenforliggende objekter kan observeres. I alle andre medier enn vakuum vil det være noe dempning gjennom materialet og lysbrytning ved overgangen mellom forskjellige materialer. I begge tilfelle opptrer refleksjon og/eller absorbsjon. Et materiales transparens kan angis ved dets transmisjonsgrad formula_1. Det motsatte begrepet er opasitet. Når transmisjongraden er 0 er materialet fullstendig opakt (ikke gjennomtrengelig for lys eller elektromagnetisk energi). Eksempler på gjennomsiktige materialer er vanlig glass, enkelte plasttyper og mange gasser og væsker. Når materialet er gjennomskinnelig kommer en del av lyset igjennom, men de enkelte lysveiene er forstyrret i forskjellig grad av indre refleksjon og brytning. De enkelte lysbølgene går forskjellige veier gjennom mediet og det er ikke lenger mulig å observere objekter bak mediet, bare forskjellige grader av lys og mørke. Eksempel på gjennomskinnelige materialer er sandblåst glass, papir, porselen og marmor. I bygg og møbler brukes transparent overflatebehandling i form av lakk og beis. Lakken er ofte gjennomsiktig, men eldre lakktyper vil gulne med årene. Nyere lakk er tilsatt stoffer som hindrer sollys i å påvirke treverket slik at det blir grått eller gulnet. Beisen besto opprinnelig av fargepulver som var løselig i vann, og ble brukt for å gi åpent treverk en fargetone uten å gi slipp på synet av trestrukturen. Nyere beistyper er ofte på lakkbasis. Transparens brukes i kunsten både ved lasurteknikker og, som en oppdaget ved restaurering av eldre hollandsk malerkunst, som fargetilsetning av fernissen som ellers brukes til beskyttelse av det ferdige bildet. Mange kunstnerfarger er transparente i seg selv, og må tilsettes andre pigmenter for å bli opakke. Det er etterhvert oppdaget at de fleste malerier ikke er opakke. De indre fargelagene setter sitt preg på det endelige resultatet. Et eksempel er Edouard Manets "Olympia". Der viser det seg at maleren har brukt hvit undermaling for aktfiguren (kjølig virkning), mens omgivelsene er malt på brunaktig grunning (varmere fargetoning). Resultatet er en tydeliggjøring av en ubehagelig sannhet (damen er luksusprostituert) som ikke lar seg fremstille med andre midler. Materialene har ofte ulik transmisjonsgrad for forskjellige bølgelengder, noe som vises godt for eksempel i farget glass der tilsetninger av andre stoffer gjør at de fleste bølgelengdene dempes mye mer enn den bølgelengden (fargen) som slipper igjennom. Transmisjonsgraden kan også være polarisert og gjøre avhengig av påtykt spenning, temperatur, lysnivå eller belastning. Dette utnyttes for eksempel i selvregulerende solbriller, automatiske sveiseglass, LCD skjermer og selvklebende termometere. Eskobar. Eskobar er et pop/rock-band fra Sverige. Gruppen består av Daniel Bellqvist (vokalist), Frederik Zäll (gitar) og Robert Birming (trommer). Bandet kommer fra en liten by som heter Åkersberga som ligger nord for Stockholm. Bandet ble opprettet under navnet "Fish or Fantasy", og da var også sangeren Staffan Atling med i gruppen. Atling gikk på samme skole som resten av bandet, og det var der de traff han. Den nåværende vokalisten, Daniel Bellqvist spilte da bass. På starten av 2000-tallet ga de ut "Someone New" sammen med Heather Nova, som ble en stor hit. Den fjerde platen de slapp ut, ga de ut på sitt eget plateselskap, Gibulshi records. Bandet deltok også i den svenske Melodifestivalen 2008 med låten "Hallelujah New World", som havnet på åttende plass i finalen i delfinalen i Linköping. Fylkesvei 803 (Vest-Agder). Fylkesvei 803 i Vest-Agder går mellom Feda i Kvinesdal og Klungeland i Flekkefjord. Veien er 12,5 km lang. Eksterne lenker. 803 Polo under sommer-OL. Polo under Sommer OL. Polo var med på det olympiske programmet for første gang i 1900 i Paris. Der var med som olympisk øvelse ytterligere fire ganger, 1908 i London, 1920 i Antwerpen, 1924 i Paris og 1936 i Berlin. Fylkesvei 804 (Vest-Agder). Fylkesvei 804 i Vest-Agder går mellom Hangelandsvika og Svindland i Kvinesdal kommune. Veien er 4,8 km lang. Historikk. Strekningene mellom Hangelandsvika og Feda, og mellom Nygård og Svindland, var tidligere del av europavei 39. Veien ble nedgradert da den nye traséen på E39 ble tatt i bruk i 2006. Eksterne lenker. 804 Lille Grensen (Oslo). Lille Grensen (3-7, 2) er en liten gågate i Oslo som er en avstikker fra Grensen ved Akersgata til Stortings plass. Chilensk vin. Chile har i løpet av de siste 20-30 år blitt en betydelig eksportør av vin. Landet ligger på vestsiden av Andesfjellene som et langt og smalt land. I nord er det gold ørken, og i sør er det kulden fra Antarktis som gjør seg gjeldende. Det er ganske naturlig at det er i midtre del av landet at forholdene er gunstigst for vinproduksjon. Historie. Det har eksistert vinproduksjon her siden spanske erobrere begynte å dyrke vindruer her på 1500-tallet. Det var imidlertid først på 1850-tallet at noen rike godseiere bestemte seg for å importere druestokker fra kjente vinområder i Frankrike. Mens vinlusen herjet i Europa på slutten av 1800-tallet, slapp vinmarkene i Chile unna. I 1870 var Chile i gang med eksport av vin, og mottok mange anerkjennelser i Europa. Denne eksporten tok mer eller mindre slutt på førsten av 1900-tallet og tok seg ikke opp igjen før ut på 1970-tallet. På slutten av 1970-tallet ble det gjennomført en radikal modernisering av vinproduksjonen. På grunn av dette er nå Chile blitt et moderne vinland. Vinlover. Den seneste vinloven som omfatter Chilensk vin ble vedtatt i 1995. Denominacions de Origen, som den heter, har en del tilfelles med det europeiske kvalitetssystemet. I tillegg får vinen her betegnelser som "Reserva", "Reserva Especial", "Reservado", "Gran Vina". Denne betegnelsen har ingen offisiell status men sier heller noe om hvor gammel vinen er. "Especial" er minst to år gammel, "Reservado" minst fire år og "Gran Vina" minst seks år. Druesorter. Opprinnelig var druen Pais mest utbredt, men med de mange og store investeringer i chilensk vinproduksjon har internasjonale druesorter som Cabernet Sauvignon, Merlot, Pinot Noir, Muskatell, Chardonnay og Sauvignon Blanc fått større innpass. Dyrking av Cabernet Sauvignon har vist seg å være svært gunstig, med en fin balanse mellom kraft, frukt og eleganse. Av de grønne druer har Sauvignon Blanc gitt svært bra resultater. Vinområder. De chilenske vinområder ligger hovedsakelig i den sentrale del, og er hovedsakelig konsentrert rundt hovedstaden Santiago de Chile. Casablanca. Casablanca ligger nordvest for Santiago og er et av de kjøligste vinområdene. Det er først og fremst de grønne druene som har gitt størst suksess her, og især vin fra druen Chardonnay og Sauvignon Blanc. Aconcagua. Aconcagua ligger ved foten av Amerikas høyeste fjell. Varmen fra Atacamaørkenen gjør at dette er den varmeste vinregionen i Chile. Det lages endel utmerkede viner her – spesielt viner på druene Cabernet Sauvignon, Merlot og Shiraz gir gode resultater. Cabernet Sauvignon gir ofte meget fruktaktige, fyldige og sterkt konsentrerte viner. Liste over innsjøer i Østfold. Liste over innsjøer i Østfold er innsjøer som helt eller delvis ligger innenfor grensene til Østfold fylke. Østfold Haugetveit. Haugetveit er en gård som ligger i Åraksbø i Bygland. Den er den høyestliggende gården i kommunen med sine 520 moh. Den ligger i enden av bygdevegen som fører opp fra Åraksbø. Videre går bomvegen Årdalsveien 10 km videre østover fra gården, og Hovassveien går nordover til Hovatn. Denne er også bomveg. Drift. På gården drives melke- og kjøttproduksjon i tillegg til skogsdrift. Den har totalt om lag 90 mål dyrket mark og 7 500 mål utmark, og en melkekvote på 45 000 liter. Bygninger. På gården står et gammelt stabbur, trolig fra rundt 1600. Gården har to driftsbygninger, en er nyoppsatt i 2004 og brukes til løsdrift. Den opprinnelige driftsbygningen blei satt opp i 1957. Kårhuset, som er bygd i setesdalsstil, ligger noe lengre sør for den opprinnelige driftsbygningen. I 1982 blei nytt hus satt opp på den gamle husmannsplassen Holtæ, som ligger noe lengre sør for kårhuset. Polo under Sommer-OL 1908. Polo var med på det olympisk programmet for annen gang, forrige gang var 1900 i Paris. Tre lag deltok, alle lagene var fra Storbritannia, to engelske og et fra Irland. De to engelske lagene møttes i første kampen 18. juni. "Roehamton" vant over "Hurlingham" med 3-1. Den andre kampen ble spilt 21. juni mellom "Roehamton" og det irske laget, "Roehamton" vant med 8-1 og var dermed olympiske mestere. Det ble aldri spilt noen kamp mellom "Hurlingham" og det irske laget, begge fikk sølvmedaljer. Tynedale. Tynedale er et administrativt distrikt i Northumberland i England. Administrasjonssenteret er Hexham, og distriktet har navn etter elven Tyne. Det er landets nest største distrikt etter areal, etter East Riding of Yorkshire, og et av de med lavest befolkningstetthet. Tynedale er større enn flere grevskap, som Nottinghamshire, Leicestershire og Hertfordshire. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Hexham, Prudhoe, Bellingham landdistrikt, Haltwhistle landdistrikt og Hexham landdistrikt. Deler av Hadrians mur ligger i Tynedale. Wansbeck. Wansbeck er et administrativt distrikt i Northumberland i England. Administrasjonssenteret er Ashington, og distriktet har navn etter elven Wansbeck. Det består for det meste av urbaniserte områder. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Ashington, Bedlingtonshire og Newbiggin-by-the-Sea. Fylkesvei 839 (Vest-Agder). Fylkesvei 839 i Vest-Agder går mellom Netlandsnes og Knaben i Kvinesdal. Veien er 13,7 km lang. Eksterne lenker. 839 Wear Valley. Wear Valley er et administrativt distrikt i Durham i England. Administrasjonssenteret er Crook. Distriktet dekker det meste av Weardale, og har navn etter denne dalen. I øst er det for det meste urbaniserte områder, mens det i vest er landsbygd. Distriktet ble opprettet 1. april 1974 ved sammenslåing av Bishop Auckland, Crook and Willington, Tow Law og Weardale landdistrikt. Armand Hammer United World College of the American West. Armand Hammer United World College of the American West er en av skolene til United World Colleges-stiftelsen. Skolen ble stiftet i 1982 av filantropen Armand Hammer. Skolen ligger i tettstedet Montezuma, like utenfor byen Las Vegas, i San Miguel fylke, New Mexico. Skolen sin administrasjon, to av internatene, kantinen, flere klasserom og fritidsarealer ligger i det gamle Montezuma Slott. Skolen som er en to-årig internatskole, har omtrent 200 elever fra rundt 90 forskjellige land. Historie. Armand Hammer ønsket å åpne en skole for UWC-stiftelsen, og donerte en stor sum av sin private formue til dette formålet. Skolen ble innviet av daværende president i UWC-stiftelsen Prins Charles i 1982. Siden åpningen har omtrent 2500 elever fullført sin videregående utdannelse ved skolen. Det gamle Montezuma slott, som ligger sentralt på skolens område, sto i mange år tomt og forfallent, ble i 2001 totalrenovert og tatt i bruk av skolen. Opptak. Opptak til skolen er basert på personlig motivasjon og akademiske resultater, uavhengig av etnisk, nasjonal, religiøs eller økonomisk bakgrunn. Elever søker opptak til UWC sine skoler gjennom hvert lands respektive nasjonalkomitéer, som igjen avgjør hvem som får plass. Elevene er mellom 16 – 18 år ved opptak. Praktisk talt alle elever har blitt tildelt stipender og legater for å dekke skolepengene. Disse stipendene og legatene er finansiert av tidligere elver, andre givere, forskjellige nasjonalkomitéer og utdanningstipender fra diverse statlige institusjoner. Den norske nasjonalkomitéen sender hvert år to norske elever til skolen. Aktiviteter ved skolen. Alle elevene studerer for å få det anerkjente International Baccalaureate Diploma. Dette er et krevende undervisningsprogram på videregående skole nivå, hvor elevene velger seks eller sju fag fra bestemte faggrupper. Skolen legger stor vekt på at elevene skal aktivt delta i diskusjoner og prosjektgrupper som tar for seg internasjonale spørsmål. Utenom det faglige programmet må elevene også delta i andre samfunnsnyttige aktiviteter. Eleven kan blant annet få avansert utdanning innen førstehjelp og delta i skolens søk og redningslag som deltar i redningsaksjoner etter behov i fjellområdene i det sør-vestlige USA. Andre aktiviteter som tilbys er deltakelse i skogbrann forebyggende arbeid, leksehjelp til barn i området og besøkstjeneste til eldre og syke. UWC's motto. "UWC makes education a force to unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future. We educate individuals to take responsibility for shaping a better world." Vojislav Šešelj. Vojislav Šešelj (kyrillisk skrift: Војислав Шешељ, født 11. oktober 1954 i Sarajevo) er en serbisk høyreradikal politiker og jurist. Han var den yngste jugoslav som tok den juridiske doktograd. Seseljn er grunnlegger og formann for Srpska Radikalna Stranka, det serbiske radikale partiet. Šešelj er tiltalt for krigsforbrytelser ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, og siden 2003 har han sittet i varetekt i FNs krigsforbryterfengsel i Haag. Prosessen mot ham startet 27. november 2006. Vojislav Šešelj går inn for et Storserbia. Han beskrev i 1997 det politiske ståsted for ham selv og hans tilhengere: "Vi er ikke fascister, vi er sjåvinister som hater kroater." Pais. Pais er en blå vindrue som hovedsakelig er dyrket fram i Sør-Amerika. De fleste vinstokkene dyrkes i Chile og Mexico. I Chile er druen spesielt utbredt i de sørlige områder Maule og Bio-Bio, men ingen steder lages det særlig populære viner av den. Druen har like egenskaper med druen mission eller druen criolla som den heter i Argentina. Strandafjellet. Mange kjente skikjørere har hatt foto-sesjoner her, blant disse Andreas Håtveit. Strandafjellet er et skianlegg i Stranda kommune i Møre og Romsdal, åpnet for første gang i februar 1957. Kapasiteten den gang var 140 personer per time, trekt opp av en bensindrevet folkevognmotor. Anlegget blir av mange regnet som et av Norges beste skianlegg for offpist-kjøring. Strandafjellet skisenter har syv heiser og ligger langt øst i Sunnmørsalpene, rundt halvannen times kjøring fra Ålesund sentrum. På Strandafjellet foregår også det årlige «Alperittet» som går fra øverste trekk på Strandafjellet (Roaldshornet 1230 moh.) og helt ned til Stranda sentrum. (3 moh.) Roaldstrekket en tidlig lørdagsmorgen med nysnø. Første gang etter nysnø er det alltid folk som kommer lenge før trekket starter for å være førstemann til Blådalen. Etter et langt bratt parti, kan man velge å enten kjøre tilbake til skitrekk-traséen eller fortsette nedover skogen mellom trær og hytter. Bueskyting under Sommer-OL 1900. Bueskyting under sommer-OL 1900. Bueskyting var med på det olympisk programmet for første gang. De ble konkurrert i seks grener, kun for menn, og totalt 153 bueskytere deltok. Konkurransen fant sted i parken Bois de Vincennes. Det var bare deltakere fra Frankrike, Belgia og Nederland. Sunndalsfjorden. Sunndalsfjorden er en fjord i Sunndal kommune i Møre og Romsdal. Fjorden er en fortsettelse av Tingvollfjorden, og går fra kommunegrensa ved Ballsneset inn til kommunesenteret Sunndalsøra. Noen ganger kalles begge fjordene under ett for Sunndalsfjorden. Den egentlige Sunndalsfjorden er 17 kilometer lang, mens lengden sammen med Tingvollfjorden er 55 kilometer. På vestsida rundt halvveis inn i fjorden ligger Øksendalsbukta og Øksendalsøra, hvor Øksendalstunnelen går mot sørøst inn til Sunndalsøra. Tunnelen er en del av riksvei 62 som fortsetter videre nordover på vestsida av fjorden. På østsida av fjorden ligger bygda Oppdøl, hvor riksvei 70 kommer fra Ålvundeid og fortsetter inn fjorden til Sunndalsøra. Elvene Driva og Litledalselva munner ut i Sunndalsfjorden ved Sunndalsøra. Her ligger også Aura kraftverk og et stort aluminiumsverk. Ved Øksendalsøra munner elva Usma ut i fjorden. Arne Garborgs vei (Oslo). Arne Garborgs vei (1-31, 2-32) er en vei i bydel Østensjø oppkalt etter forfatteren Arne Garborg. Veien går fra Stordamveien til blir til en blindvei etter Solbergliveien. Veien ble vedtatt i bystyret 2. april 1954. Bergfrue. Bergfrue er en plante som vokser i fjell. Den ble kåret til Norges nasjonalblomst på en internasjonal botanisk kongress i Amsterdam i 1935. Den er også Møre og Romsdals fylkesblomst. Valle i Setesdal har også denne som sin kommuneblomst. Den er flerårig, men bladrosetten med blomsterskuddet dør etter frøsettingen. Siderosettene kan overleve. Blomstene er hvite og sitter i en blomsterstand med vanligvis 50 til 200 blomster. I særskilte tilfeller kan den ha over tusen enkeltblomster. Bladene er vintergrønne og omvendt eggforma. Utah Jazz. Utah Jazz er et amerikansk basketballag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Salt Lake City i Utah, og spiller hjemmekampene i EnergySolutions Arena. Hospitalsgata (Oslo). Hospitalsgata er en gate på Hammersborg i bydel St. Hanshaugen i Oslo, som ikke har bebyggelse med adresse til gaten. Den er forlengelsen av Youngs gate fra Møllergata til Akersgata. Bebyggelsen ble revet i 1920-årene da Deichmanske bibliotek ble oppført og "Henrik Ibsens gate" (nå Hammersborggata) ble anlagt. Det meste av gaten ble lagt under «lokk» da Y-blokken i regjeringskvartalet ble oppført i slutten av 1960-årene og Arne Garborgs plass ble overbygd. Sagene kirke. Sagene kirke sett fra øst Sagene kirke ligger på Sagene i Oslo, syd for Arendalsgata med adresse Dannevigsveien 17. Da kirken ble bygget hørte grunnen den ligger på til Gråbeinsletta, som i dag er parken på andre siden av Kristiansands gate. Kirkebygningen. Kirken ble innviet i 1891. Den er tegnet av arkitekt Christian Fürst i nygotikk, med rød fuget tegl, spir og tak tekket med skifer, og 600 sitteplasser. Altertavlen er en kopi av altertavlen i katedralen i Antwerpen, Nedtagelsen av korset av Rubens. Kirken har en rekke glassmalerier og ved kortrappen en dåpsfreske laget av Carsten Lien i 1919. Kirkeorgelet har 35 stemmer. Sagene kirke ble pusset opp innvendig i 1956. Fra 2005 til 10. oktober 2010 var kirken stengt på grunn av hussopp i taket. Under stengningen ble Nordre kapell brukt som kirkerom. Kommunen regnet med at kirken skulle åpne igjen høsten 2008, men ødeleggelsen av bygningen viste seg å være mye større enn antatt. Fontene og beplantning omkring kirken ble utført fra 1891 til 1895, og opprustet fra 1923. Menigheten. Sagene menighet ble opprettet i 1880 ved utskilling fra Vestre Aker. Et mindre område av Gamle Aker menighet ble også lagt til Sagene menighet. Menighetspleien ble stiftet samme år og hadde fra begynnelsen et stort sosialt og diakonalt arbeid. Sagene menighetsråd, opprettet som frivillig ordning 1899, var trolig landets første menighetsråd. I 1916 ble Lilleborg menighet skilt ut fra Sagene. Torshov menighet ble skilt ut som egen menighet i 1930, etter at befolkningen i menigheten hadde øket til 29 000. Iladalen småkirkemenighet ble utskilt i 1938 i forbindelse med utbyggingen i Iladalen. Sagene menighet tilhører Nordre Aker prosti i Oslo bispedømme. I menighetens geografiske område bodde det 11 305 mennesker per 1. januar 2006. Inventar. Altertavlen er utført av maleren Christen Brun (1828–1905) og viser nedtakelsen fra korset. Bildet er en kopi av en original av Rubens. Prekestolen er åttekantet, utført i furu og er fra 1890. Orgelet er et Hollenbach-orgel fra 1891 og det eneste gjenværende Hollenbach-orgelet i Norge. Det er senere blitt bygget om og tilføyd et ryggpositiv. Det er i dag sterkt behov for restaurering av orgelet. Kulturminne. Sagene kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Liste over vindruer. Dette er en liste over vindruer. Iván Zamorano. Iván Luis Zamorano Zamora (født 18. januar 1967) i er en tidligere chilensk fotballspiller. På aldersbestemt nivå spilte angrepsspilleren for Cultural Villa México og Benito Juárez. Etterhvert spilte han seg inn på A-laget i Benito Juárez, og signerte sin første proffkontrakt. Etter åtte sesonger i den vesle klubben ble han solgt for 35 000 pesos til Deportes Cobresal, fra en øde gruveregion ved navn El Salvador. Zamorano spilte for Deportes fra 1986 til 1988, og scoret imponerende 35 mål på 29 kamper. Etter å ha overbevist i den chilenske serien tiltrakk prestasjonene hans seg naturligvis oppmerksomhet fra Europa. Bologna la pengene på bordet, og lokket det unge talentet over Atlanterhavet. Oppholdet ble dessverre en gigantisk skuffelse, og Zamorano fikk aldri spille noen obligatoriske kamper for italienerne. Neste stopp ble i steden Sveits og klubben St. Gallen. Zamorano spilte i den sveitsiske toppklubben fra 1988 til 1991, og scoret 33 mål på 56 kamper. Denne prestasjonen la selvsagt større klubber merke til, og Zamorano skiftet klubb til Real Madrid. Etter en noe trøblete start ble han etterhvert fast på laget, og var en pålitelig målscorer i flere sesonger. Han ble i den spanske hovedstaden i fire sesonger, før han byttet klubb til Internazionale. I 2001 vendte han nesa vestover igjen, og reiste tilbake til Sør-Amerika. Han spilte for Club de Fútbol América, før han avsluttet den fantastiske karrieren i favorittklubben Colo-Colo. Zamorano la opp i 2004. Han spilte 69 landskamper for Chile og scoret 34 mål. American Eagle. Fort Worth, Dallas Fort Worth, Dallas, Texas Embraer ERJ 145 fra American Eagle American Eagle er et amerikansk flyselskap med base i Fort Worth, Texas, USA. Det er et datterselskap av American Airlines (og er dermed også eid av AMR Corporation) som flyr på mindre, regionale ruter. Selskapet har mer enn 1600 flyvninger pr dag mot 140 byer i USA, Canada, Mexico og De karibiske øyer og er med det verdens største regionale flyselskap. På samme måte som sin partner American Airlines er American Eagle tilknyttet Oneworld alliansen og har også et samarbeid med Northwest Airlines, Delta Air Lines og Continental Airlines. Navnet "American Eagle" ble også brukt på et ikke-relatert selskap i perioden fra april 1980 til april 1981 av et selskap som fløy en del charterturer mens de ventet på å få tildelt konsesjon på sivile ruter. Når de fikk denne konsesjonen ble de slått konkurs før de fløy en eneste flygning på det sivile markedet. Historie. American Eagle ble grunnlagt 1. november 1984 som en sammenslåing av flere regionale selskap: Command Airways (også kalt Command Airlines), lokalisert på Dutchess County Airport i Wappinger, New York, Avair, Simmons Airlines, Wings West Airlines, Metro Airlines og Chaparral Airlines. På midten av 1990-tallet ble selskapet kjøpt av American Airlines, men Executive Air ble ikke innlemmet i selskapet og dette flyr enda på kontrakt for American Eagle, selv om det er et selskap som er hel-eid av American Eagle. American Eagle lanserte sin første jet service i mai 1998 fra Chicago til Cleveland, Cincinnati og Milwaukee ved å benytte et fly av typen Embraer ERJ-145. Selskapet Business Express ble kjøpt i mars 1999 og integrert i selskapet i desember 2000. American Eagle sine ruter fra Los Angeles International Airport er et samarbeid med Continental Airlines og de har også et samarbeid med Delta Air Lines, da under navnet Delta Connection. Flyplasser. Oversiktsbilde over O'Hare internasjonale lufthavn American Eagle har også en vedlikeholdsavdeling på Abilene Regional Airport i Abilene, Texas. For en oversikt over alle flyplasser American Eagle flyr til, sjekk. Flåte. Pr oktober 2006 er gjennomsnittsalderen på flåten til American Eagle 5,7 år. Eksterne lenker. American Eagle Prajñāpāramitā-biblioteket til Xuán Zăng. Oversettelsen til Xuán Zăng (玄奘, 602-664) er den største buddhistiske tekst som eksisterer. Den omfatter 600 bokruller, inneholdende 5 millioner kinesiske skrifttegn, der hvert tegn uttrykker et helt ord. Originalen var en sanskrit-tekst som ble ervervet i Sørøst-India like før året 643 e.Kr. En av de kinesiske kildene forteller at Xuán Zăng påbegynte sin oversettelse på den 1. dagen av den 1. måned, i det 5. året av Xiănqìng (顯慶) under Tang dynastiet, dvs den 16. februar 660. Ifølge en annen kilde ble oversettelsen påbegynt i det 4. året av Xiănqìng (顯慶), dvs i 659. Oversettelsen ble fullført på den 20. dag av den 10. måned, i det tredje året av Lóng Shuò (龍朔), dvs den 25. november 663. Xuán Zăng oversatte teksten til kinesisk i klosteret Yùhuágōng (玉華宮寺) i nærheten av Jade-blomster palasset (Fāngzhōu, 方州). Keiser Shomu i Japan (701-756) hadde en særskilt tro på denne teksten, og fremmet sermonielle opplesninger av teksten og beordret kopiering av mange sett. Kopieringen av de 600 bokrullene begynte i året 730, og var avsluttet etter 15 år. Hver av de 600 bindene ble bemyndiget av et medlem av en liten gruppe av ansatte ved hoffet. Fra Nara-perioden (710-794) og fremover, ble denne enorme teksten lest fra begynnelsen til slutten i ritualer som en bønn for en rikelig avling og for beskyttelse av staten mot pest. Senere leste prester bare ut av tittelen eller en seksjon av hver rull. På japansk er tekstens tittel "Daihannyaharamita-kyo". Prajñāpāramitā sūtra i 25,000 vers. Denne oversettelsen til kinesisk består av 78 bokruller (bokrullene 401-478). I Tripitaka Koreana begynner den i bind 82 og ender i bind 97 (som også inneholder begynnelsen av Prajñāpāramitā sūtra i 18,000 vers) Prajñāpāramitā sūtra i 18,000 vers. Denne oversettelsen til kinesisk består av 59 bokruller (bokrullene 479-537). I Tripitaka Koreana begynner den i bind 97 (som også inneholder slutten av Prajñāpāramitā sūtra i 25,000 vers) og ender i bind 109 (som også inneholder begynnelsen av Prajñāpāramitā sūtra i 8,000 vers). Prajñāpāramitā sūtra i 8,000 vers. Denne oversettelsen til kinesisk består av 18 bokruller (bokrullene 538-555). I Tripitaka Koreana begynner den i bind 109 (som også inneholder slutten av Prajñāpāramitā sūtra i 18,000 vers) og ender i bind 112. Forkortelse av Prajñāpāramitā sūtra i 8,000 vers. Denne oversettelsen til kinesisk består av 10 bokruller (bokrullene 556-565). I Tripitaka Koreana utgjør den bindene 113 og 114. Denne teksten er unik i sitt slag. Den er ikke bevart på sanskrit, finnes ikke i tibetansk oversettelse, og er heller ikke bevart i noen annen kinesisk oversettelse. Pietrelcina. Pietrelcina er en liten by i provinsen Benevento i regionen Campania i Italia. Den ligger ca. 350 moh og har et noe svalere klima enn flatlandet nedenfor. Byen har en befolkning på 3 028 og er mest kjent for å være fødestedet til den hellige Pio av Pietrelcina, født Francesco Forgione (1887–1968) (også kjent som Padre Pio). Osterhaus' gate (Oslo). Osterhaus' gate (1-27, 2-26) er en gate i strøket Hausmannsområdet i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Gaten går fra Storgata til Møllergata. Heine. Heine kan være enten et familienavn eller et fornavn. Det kan være avledet av det germanske navnet "Henrik" eller hebraisk "Chayyim" eller "Chaim" («liv»). Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Valle prestegjeld. Valle prestegjeld omfatter Valle og Bykle kommuner i Aust-Agder. Prestegjeldet er delt i to sogn som tilsvarer kommunene og har nynorsk som målform. I Valle prestegjeld er om lag 2500 mennesker bosatt, og de fleste av disse tilhører Den norske kirke. I prestegjeldet er det en menighet for Den evangelisk lutherske frikirke i Valle og en pinsemenighet i Bykle. Soknepresten i Valle prestegjeld bor i Valle. Sokneprester i Valle prestegjeld. For en utfyllende oversikt, se eksterne lenker. Jess Carlsens gate (Oslo). Jess Carlsens gate (2-14) er en liten gate i bydel St. Hanshaugen som går fra Hausmanns gate til Osterhaus' gate. Gaten er har fått navn etter sagbrukseier Jess Carlsen som også eide Nordre Skøyen Hovedgård. Stripet sjokolademalle. Stripet sjokolademalle er en fisk som er populær i akvaristikken. Den blir opp til 24 cm lang. Den er nattaktiv og foretrekker proteinrik mat. Den har evnen til å lage en kvekkende lyd, noe den ofte benytter seg av hvis den blir fanget f.eks. i en håv. På hver brystfinne har fisken en kraftig og skarp pigg. Det vitenskapelige navnet "Platydoras" kommer av gresk "platys", «flat», og "doras", «skinn», noe som refererer til den flattrykte hodeformen. Den foretrekker en pH på 6,0 – 7,5, og en temperatur på mellom 23 og 30 grader Celsius. Sverre Strandli. Sverre Strandli svinger slegga 1955 Sverre Gunnar Strandli (født 30. november 1925 i Brandval, død 4. mars 1985 i Charlottenberg) var en norsk sleggekaster. Han tok gull i EM i friidrett 1950 og sølv i 1954. I OL-sammenheng kom han på en sjuendeplass i 1952 i Helsingfors, en åttendeplass i 1956 i Melbourne og en ellevteplass i 1960 i Roma. Han var forøvrig Norges flaggbærer under lekene i Roma. Under EM i friidrett 1962 klarte han ikke å kvalifisere seg til finalen. Han ble norgesmester i sleggekast i årene 1949–1954, 1956–1957 og 1960–1962. I tillegg ble han norgesmester i kulestøt i 1954. Hans prestasjoner i NM gav han hele seks kongepokaler. EM-seieren gjorde Strandli til Årets idrettsnavn i 1950. Strandli satte to verdensrekorder i slegge, begge på Bislett. Den første rekorden var på 61,25 meter ble satt i september 1952 og året etter kom den andre på 62,36 meter. Verdensrekorden stod fram til august 1954, da Mikhail Krivonosov kastet 63,34 meter. For sin andre verdensrekord ble Strandli i 1953 for andre gang kåret til Årets idrettsnavn. Han satte i oktober 1962 sin endelige personlige rekord på 63,88 meter i Trondheim, men på det tidspunktet hadde Harold Connolly forbedret verdensrekorden til 70,67 meter. Google Labs. Her tester Google ut nye tjenester slik at brukerne kan teste dem før de er endelig ferdige. Arbeidergata (Oslo). Arbeidergata (2-4) er en gate som går mellom Professor Aschehougs plass og Stortings plass i Oslo sentrum. MF «Bergensfjord». MF «Bergensfjord», er en bilferge bygd i 2006 for Fjord1 Fylkesbaatane. Fergen går i rutefart for Fjord1 Fylkesbaatane på sambandet Halhjem-Sandvikvåg. Historie. Fergen ble døpt 25. november 2006 i Florø av samferdselsminister Liv Signe Navarsete og det ble holdt åpen dag i Florø, Bergen, Leirvik på Stord, Haugesund og Stavanger. Fergen satte verdensrekord for enskrogs pendelferger på Byfjorden i Bergen med hele 23,5 knop tilsvarende 43, 5 km/h Treskonebb. Treskonebb ("Balaeniceps rex") er en stor, flygedyktig fugl i gruppen pelikanfugler (Pelecaniformes). Arten tilhører slekten "Balaeniceps", som er en søsterslekt til "Pelecanus" (pelikaner) og nært beslektet med "Scopus" (skyggefugl). Beskrivelse. Det karakteristiske nebbet, som er spesielt stort (23x10 cm) og ender i en kvass krok og kan minne om en tresko, har gitt denne arten sitt norske navn. Fuglen kan bli omkring 115–150 cm høy (kroppslengden utgjør cirka 100–120 cm) og 4–7 kg tung. Arten regnes som solitær utenom hekketiden. Hunnen legger 1–3 egg og inkubasjonstiden er cirka 30 dager. Det tar to–tre år før ungene blir reproduktive. Treskonebb i fangenskap kan leve til de blir mer enn 30 år gamle. Den jakter om natten, primært i hurtig bakholdsangrep. Byttet er vanligvis fisk av ulike slag og størrelser, spesielt afrikansk lungefisk, men den tar også amfibier, små vannslanger, firfisler, skilpadder, rotter, fugler og til og med små krokodiller. Utbredelse. Arten finnes i sumpområder dra Sør-Sudan til Zambia, men til tross for den store utbredelsen er totalbestanden beskjeden. Man regner med at det finnes færre enn 10 000 individer. Arten trives best der det er papyrusgress, rørsumper og oversvømte sumpområder med flytende vegetasjon. Systematikk. Kladogram som følger AOU 2009. Møbelsnekker. En møbelsnekker er en snekker som utøver møbelsnekkerfaget, et håndverksfag med lange tradisjoner. Møbelsnekkere utfører hovedsakelig arbeider med inventar i hus, – altså møbler, men kan ofte også fremstille kjøkken, bad, vinduer, dører og trapper. For en møbelsnekker er det i tillegg til inngående materialkunnskap viktig med god innsikt innen områdene liming og lakkering. Design og stilhistorie er grunnleggende viktig. Utdanning. Opplæringen starter på videregående skole Vg1 Design og håndverk, Vg1 Bygg og anleggs teknikk eller på Vg1 Teknikk og industriell produksjon. Første skoleåret er Vg1 Design og håndverk og andre skoleåret er Vg2 Design og trearbeid. Etter 2 år på skole må de gå to år i lære før svenneprøve kan avlegges. Etter ytterligere to år kan man ta mesterprøven. DuPont. DuPont, (egentlig: E. I. du Pont de Nemours and Company) er et amerikansk selskap som startet sin virksomhet i juli 1802. Den første fabrikken lå ved Brandywine Creek, nær Wilmington i Delaware og produserte krutt. I dag er DuPont verdens nest største selskap innen kjemikalier (etter BASF) når det gjelder kapitalisert verdi og tredje størst når det gjelder omsetning (etter BASF og Dow Chemical). På 1900-tallet ledet DuPont polymerrevolusjonen og utviklet en rekke svært vellykkede materialer som f.eks Vespel, neoprene, nylon, Corian, Teflon, mylar, kevlar, M5-fiber, Nomes og Tyvek. DuPont har også hatt et omfattende engasjement i kjøle- og fryseteknologi og utviklet og produserte freongass (CFC) og senere mer miljøvennlige kjølemedier. DuPont har også utviklet syntetiske pigmenter, maling og lakk. DuPonts suksess karakteriseres av at en rekke av selskapets varemerker er gått over til å bli generiske eller kjemiske betegnelser på det aktuelle materialet. Eksempler på dette er nylon og neoprene. Svært mange av selskapets varemerker er alment kjent i svært mange land, f.eks Teflon, Lycra, Mylar og Kevlar. Historie. DuPonts grunnlegger het Eleuthère Irénée du Pont. Han startet selskapet to år etter at han og familien hadde forlatt Frankrike for å unnslippe revolusjonen. Han så et marked innen kruttproduksjon siden Nord-Amerika lå bak Europa på dette feltet. Selskapet vokste raskt og midt på 1800-tallet var DuPont den største leverandør av krutt til de militære styrker i USA. Selskapet leverte halvparten av kruttet som ble brukt av unionsstyrkene under borgerkrigen. DuPonts virksomhet utviklet seg og selskapet startet produksjon av dynamitt og røyksvakt krutt. I 1902 døde Eugene du Pont som da ledet selskapet, og hans gjenværende partnere solgte selskapet til tre oldebarn av grunnleggeren Eleuthère du Pont. Selskapet kjøpte deretter opp en rekke mindre kjemiske selskap og i 1912 førte dette til en kritisk gransking i forhold til Shermans antitrustlover (fra 1890). En rettslig avgjørelse fastslo at selskapets dominerende posisjon innen eksplosiver representerte et monopol og at virksomheten måtte deles og få andre eiere. Rettsavgjørelsen førte til at deler av DuPont ble solgt til to nyopprettede selskaper. DuPont etablerte to av de første industrielle laboratorier i USA hvor det ble arbeidet med cellulosekjemi, maling og andre ikke-eksplosive produkter. DuPonts sentrale utviklingsavdeling ble etablert på andre siden av elven ved den opprinnelige kruttfabrikken. I 1914 investerte Pierre S. du Pont i den blomstrende bilindustrien ved et aksjekjøp i General Motors (GM). Året etter ble han bedt om å ta en styreplass i GM og han ble senere styreformann. DuPont trådte til noe senere da markedsutviklingen skapte problemer for GM og kjøpte aksjer for USD25 mill. I 1920 ble Pierre S. du Pont utnevnt til sjef for GM. Under hans ledelse ble selskapet utviklet til verdens største bilprodusent. I 1920-årene hadde DuPont fokus på utvikling av materialer, og i 1928 ble Wallace Carothers ansatt for å arbeide med polymerer. Carothers oppdaget neoprene, den første syntetiske gummi, superpolymer, den første polyester – og i 1935 nylon. Lucite og Teflon ble oppdaget noen år senere. Selskapet var en viktig leverandør av krigsmateriell både i første og andre verdenskrig. DuPont deltok også i det såkalte Manhattan Project fra 1943 som tok sikte på å utvikle, bygge og operere Hanfordanlegget for produksjon av plutonium og Savannah fabrikken i Sør-Carolina. Etter krigen fortsatte utviklingen av nye materialer, og dette resulterte i mylar, dacron, orlon og Lycra på 1950-tallet og Tyvek, Nomex, Qiana, Corfam og Corian på 1960-tallet. Materialer fra DuPont har vært en forutsetning for en vellykket gjennomføring av Apolloprogrammet. I 1957, ble det på nytt gransking av DuPont eierposisjoner, denne gang i forhold til de claytonske antitrustlover (fra 1914), og DuPont ble pålagt å avhende aksjeposten i GM. I 1981 kjøpet DuPont olje- og gasselskapet Conoco for å sikre tilgangen på petroleumbaserte råvarer til produksjon av fibre og plast. Conoco ble solgt igjen i 1999 og Conoco fusjonet med Phillips. DuPonts råvarefokus ble samtidig lagt om fra det fossile til det plantebaserte. Dagens situasjon. I dag er DuPont er selskap med verdensomspennende virksomhet og 60 000 medarbeidere. Tekstildelen ble solgt i 2004 og enkelte av DuPonts best kjente varemerker som Lycra, Dacron, Orlon og nylon eies nå av Koch Industries. Virksomheten drives nå med en femdelt plattform: Elektronikk og kommunikasjonsteknologi, sikkerhet og beskyttelse, høyytelsesmaterialer, lakk, farge og overflatebehandlingsteknologier, landbruk og ernæring. The Prophet. Dov J. Elkabas (født 5. november 1968) alias DJ The Prophet er en gabber og hardstyle Disc jockey. The Prophet startet karrièren som DJ i 1983. Han begynte å spille house i 1988. Omtrent tre år senere, satte han opp ett team av DJs kjent som The Dreamteam, med DJ Dano, Buzz Fuzz og Gizmo. Teamet var en stor suksess innen Gabber-genren. Senere byttet The Prophet stilen sin til hardstyle. Han jobber også som plateprodusent og eier sitt eget plateselskap; Scantraxx Records. Frederiks gate (Oslo). Frederiks gate (1-3, 2) er en sentrumsgate i Oslo som er en del av Ring 1. Frederiks gate går fra St. Olavs gate til Henrik Ibsens gate. Kristian Augusts gate (Oslo). Kristian Augusts gate (3-23, 2-14) er en sentrumsgate i Oslo. Gaten går fra C.J. Hambros plass til St. Olavs gate hvor Tullins gate er fortsettelsen på gaten. Gaten er oppkalt etter den danske stattholderen i Norge (1809–1810) som ble utnevnt til tronfølger i Sverige (1809), Christian August, hertug av Augustenborg (1768–1810). Han døde plutselig i 1810 og ble dermed aldri konge av Sverige. Kari Elisabeth Børresen. Kari Elisabeth Børresen (født 16. oktober 1932 i Oslo) er en norsk magister i idéhistorie og professor i teologi, kjent for sitt arbeid med religionsvitenskapelig kjønnsforskning. Hun vokste opp på Besserud i Oslo, tok magistergrad i idéhistorie i 1960, og ble dr.philos. i 1968 på avhandlingen «"Subordination et Equivalence, Nature et rôle de la femme d'après Augustin et Thomas d'Aquin"». Hun har også studert i Paris, Roma, Heidelberg og Oxford. Fra 1961 til 1980 hadde hun ulike forskningsstipendier, blant gjennom NAVF og ved Universitetet i Århus. Fra 1977-79 var hun, som første kvinne, gjesteprofessor i teologi ved jesuittenes Gregoriana-universitetet i Roma. Børresen ble statsstipendiat i 1982, og hun kombinerte 1993-2000 stipendiatet med en professor II-stilling ved "Institutt for kulturstudier", Universitetet i Oslo. Børresen tilhører den romersk-katolske kirke, og har hatt problemer med å få stillinger ved teologiske læresteder i Norge, på grunn av disses "bekjennelsesplikt" til den lutherske konfesjon. Hennes sak ble likevel en prøvesten som endret bestemmelsene, og i hennes to siste yrkesaktive år, 2000-2002, var hun professor ved "Teologisk fakultet", Universitetet i Oslo. Som pensjonist er hun fremdeles tilknyttet universitetet. Hun ble utnevnt til teologisk æresdoktor ved Universitetet i Uppsala i 1992 og ved Islands universitet i 2011. Siden 1995 er hun medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Hun har deltatt i en rekke internasjonale forskningsnettverk og -programmer, og har vært gjesteforeleser ved flere universitet i Europa og USA. Hun mottok Norsk kvinnelig teologforenings Ærespris i 2003. Kuhliål. Kuhliål er en liten, slangeaktig fisk som er populær i akvaristikken. Beskrivelse. Fisken er åleformet med noe sammentrykte sider, og finnene er veldig små. Ryggfinnen begynner bak midten av kroppen, og gattfinnen et godt stykke bak dette igjen. øynene er dekket med transparent hud. Kroppen har 15-20 mørkebrune til svarte loddrette striper, og mellomrommene mellom dem er lakserød til gulaktig. Undersiden er lys. Det er umulig å skjelne kjønnene utenom når leken pågår. I gytetiden blir hunnen ofte svært bred før eggene legges. Det er ikke enkelt å få kuhliålen til å leke i akvarium, men når det er vellykket har man noen hundre grønnaktige egg blant røttene på flyteplanter. Maksimal lengde er 10 cm. Fisken blir kjønnsmoden omtrent ved 7 cm lengde. Den har fire par med skjeggtråder rundt munnen. Habitat, diett og relatert informasjon. Det naturlige habitatet til kuhliålen er sandbunnen på saktestrømmende elver og klare fjellbekker. De er sosiale fisk og finnes normalt i små grupper. De stimer ikke. De er sky og nattaktive, og holder seg nær bunnen. I naturen lever de i et tropisk klima, og foretrekker vann med en pH på 5,5 – 6,5, en hardhet på 5 dGH, og en temperatur på 24 – 30 °C). Annet. I naturen leker fisken i grupper i veldig grunt vann. Kuhliålen lever på bunnen og graver seg ned i mykt underlag. Det vitenskapelige navnet "Acanthophthalmus" betyr noe slikt som «torn-øye», og kommer av at fisken har en pigg under hvert øye. Akvaristikk. Kuhliålen blir ofte holdt i tropiske akvarier. Det er flere arter i slekten "Pangio" som er like i utseende og selges under samme navn, har lignende behov, og som alle passer utmerket for hjemmeakvarier. De er vanligvis hardføre, lever lenge, og kommer godt overens med sine artsfrender så vel som andre. Hvis substratet er finkornet, kan "Pangio"-arter grave seg ned i bunnen og bli der i lange perioder, mens de kun kommer fram om natten for å finne mat. Fjellmarkmus. Fjellmarkmus er en mus nært beslektet med markmus. De to artene er svært like. Fjellmarkmusa er litt større og mørkere, men for en helt sikker artsbestemmelse må man studere forskjeller i tennene. En fjellmarkmus kan oppnå en vekt på 100 gram. Det tidligere navnet fjellrotte var ikke spesielt dekkende, ikke bare fordi det er snakk om en mus, men arten er heller ikke utelukkende knyttet til fjellområder. Det kan illustreres ved at den bl.a. finnes i Nederland. Fjellmarkmusa får to til fire kull i løpet av sommerhalvåret. Antall unger pr. kull er vanligvis fem-seks, men kull med ti unger er registrert. Den kan bli fire år gammel, men dette er nok svært sjelden ute i naturen, hvor dødeligheten er meget høy. Bestandsstørrelsen varierer kraftig i løpet av perioder på tre-fire år. I "museår" kan fjellmarkmusa være den vanligste smågnagerarten i høyfjellet. Fjellmarkmusa er hovedsakelig aktiv om natten og i skumringen. Som sin slektning markmusa lager den gangsystemer nede i bakken og i vegetasjonen. Den svømmer ofte, og kan også dykke. Føden består av planter, bl.a. gress, starr, blader og bær. Om vinteren spiser den mye røtter og bark. Fjellmarkmusa kommer ikke sjelden inn i hus om vinteren. Johan Castricum. Johan Castricum O.F.M. (født 15. mai 1915 i Haarlem, Nederland, død 21. desember 1999 i Weert, Nederland) var en nederlandsk fransiskanerprest. Han ble presteviet 15. mars 1942 i Weert, og kom på 1940-tallet til Norge. Sammen med Brita Collett Paus grunnla han Fransiskushjelpen i 1956. Etter et halvt århundre langt virke for den katolske kirke i Norge, som han avsluttet som generalvikar i Oslo Katolske Bispedømme fra 1980 til 1999, reiste han tilbake til Nederland der han døde noen måneder senere. Coombes. Coombes er en landsby og et verdslig sogn i West Sussex i England. Den ligger omkring fem km nord for Shoreham-by-Sea, ved elven Adur. Sognekirken er det det 11. århundre, og har fresker malt til forskjellige tider frem til 1735 og som regnes med blant de viktigste eksempler på kristne fresker i England. Med bare 51 innbyggere ved folketellingen i 2001 er det verdslige sognet svært lite, og det er derfor ikke noe sogneråd; i stedet holdes åpne sognemøter. Pelota under Sommer-OL 1900. Pelota under Sommer-OL 1900. Pelota var med på det olympisk programmet for første og eneste gang 1900 i Paris. Kun to mannlige lag deltok, et fra Spania og et fra Frankrike og kampen ble spilt 14. juni. Spania vant kampen men resultatet er ukjent. Pelota er et baskisk ballspill som spilles med massiv ball med to deltakere på hvert lag. Pelota har vært demonstrasjonsgren i 1924 i Paris, 1968 i Mexico by og 1992 i Barcelona, siste gangen for både damer og herrer de første to gangene kun for herrelag. Badstugata (Oslo). Badstugata (1) er en liten gate i strøket Hausmannsområdet i bydel St. Hanshaugen i Oslo, som går mellom Torggata og Mariboes gate. Gaten ligger på nord-øst siden av Torggata Bad som også har gitt den navn. 22. juli 2011 ble vinduer i Badstugata knust etter bombeangrepet mot regjeringskvartalet. Kulestøt. Kulestøt (ofte omtalt som bare «kule») er en av de fire tradisjonelle kastdisiplinene innen friidrett: Kulestøt, diskoskast, spydkast og sleggekast. Øvelsen kulestøt har som hensikt å «støte» en tung metallkule så langt som mulig, med bare en hånd. Begrepet «å støte kula» er knyttet til reglene for den tekniske utførelsen av øvelsen, der kula skal skyves/støtes fra utøverens hals/nakke. Utøveren som støter kule blir kalt en «kulestøter», men blir også kalt en «kaster». Kulestøt har vært en olympisk øvelse siden de første moderne leker i 1896 for herrer og siden 1948 i London for damer. Det kåres verdensmestere i kulestøt i friidrettens verdensmesterskap både utendørs og innendørs. Kule inngår også i herrenes tikamp og damenes sjukamp. Kula - vekt og størrelse. Ei kule kan være laget av jern, stål, eller annet materiale, men det kan ikke være lettere enn kobber. Kulene forekommer i forskjellige størrelser med ulik vekt og alderen på utøveren bestemmer hvor stor kule man skal støte. Det er lov å konkurrere med tyngre kule enn alderen tilsier, men i et offisielt mesterskap for aldersklassene skal regler for fordeling følges. I veteranklassene reduseres vekten på kulene etter alder. Konkurransekula for senior menn på 7,26 kg kan ha en diameter fra 110 mm til 130 mm, mens konkurransekula for senior kvinner på 4 kg kan ha en diameter fra 95 mm til 110 mm. Utøverens håndstørrelse og individuell preferanse vil avgjøre valg av kule. Sko. Kastskoene for kulestøt er tilpasset de to sentrale teknikkene. Hinketeknikken krever sko med en flat struktur. Skoene for rotasjon er like diskosskoene, med avrundet såle under tåballen, med hard struktur. På 1990-tallet kom Nike med en modell de kalte «Zoom Rotation», som tok en stor del av markedet for rotasjonskastere (kulestøt, diskos og slegge). Nå har de fleste konkurrentene utarbeidet fullt konkurransedyktige modeller. Konkurranser. I større mesterskap med mange deltakere arrangeres det egen kvalifisering med 3 forsøk, da vil de 12 beste være kvalifisert til finalen. Det settes et kvalifiseringskrav basert på statistikk, og den kasteren som støter over dette kravet er kvalifisert. I de sjeldne tilfeller hvor det er delt mellom 12. og 13. plass i en kvalifisering, vil begge gå til finalen. Ofte skjer kvalifiseringen til kulestøt på formiddagen, mens finalen da går på kvelden. Utøverne tar ikke med seg resultatet fra kvalifiseringen videre i mesterskapet. I finalen får hver kaster først 3 forsøk, deretter vil de som er plassert topp 8 få ytterligere 3 forsøk i det som kalles finalerundene. Til finalerundene omrangeres kastrekkefølgen etter plassering, slik at nummer 8 begynner og lederen kaster til slutt. Av mesterskap som arrangeres med kulestøt er de olympiske sommerlekene det største en kulestøter kan vinne. Friidretts-VM har vært arrangert siden 1983, først i 4-årsintervaller, deretter annethvert år fra 1991. Hvert kontinent har sine mesterskap, Nord- og Sør-Amerika arrangerer Panamerikanske leker hvert 4. år. Europamesterskapet arrangeres også hvert 4. år. De andre kontinentmesterskapene holder også høy standard, Asia, Oseania og Afrika, men av de nasjonale mesterskapene er USA i en særstilling. Vinneren av kulestøt i det amerikanske mesterskapet har nesten alltid vært en av favorittene til å vinne påfølgende internasjonale mesterskap, men siden konkurransen er så tøff, må utøverne toppe formen til det nasjonale og kan ha problemer med å holde på formen. Historie og teknisk utvikling. Mennesket er skapt med en kropp som er godt egnet til å overføre kraft til gjenstander. At mennesket alltid har kastet steiner av ulik størrelse er klart, og de så nok fort nytten av å kunne kaste forholdsvis tunge steiner langt ettersom dette var gode våpen og avstand til byttedyr skapte økt sikkerhet. Kasting av store, runde steiner kan regnes som øvelsens opprinnelse. De første konkurranser. Kulestøt har trolig sin opprinnelse som konkurranseidrett fra kelternes styrkekonkurranser, med kasting av tunge steiner og stokkekast (caber tossing). I de skotske «"Highland Games"» – Høylandslekene utviklet de ulike kraftkastene seg. I middelaldertider kastet og rullet artillerisoldatene kanonkuler fra lagerhaugen til kanonene. Kanonkulene skal ha vært 12, 16 og 22 pund. På 1100-tallet skal kulestøt ha vært en populær konkurranseform både i Skottland, Bayern og Sveits. NFIFs nettdokument om de ulike kastøvelsene presenterer at den første målte og registrerte rekorden er fra 1827, da skotten William Goodfellow, en profesjonell utøver fra høylandslekene presterte 11.43 m med en 16 punds kanonkule. For enhånds kast med kanonkulene ble 10 kg (22 pund) for mye, og størrelsen på de 16 punds kanonkulene var mer gunstig. De skotske høylandslekene hadde et offisielt politisk opphør fra 1746 til 1831, men det ble likevel arrangert uoffisielle konkurranser. Det var likevel først etter at lekene ble offentlig revitalisert at de profesjonelle utøverne kunne tjene nok til å satse på trening og turnering igjen. På samme tid utviklet amatøridrettsutøvere i England seg, og de første amatørkonkurransene begynte i 1850-årene. Rammene for kulestøtkonkurransene ble definert i 1857, der den offisielle vekten på kula skal være 16 Pounds (7,257 kg), og diameteren på kastringen skal være 7 fot (2,135 m) in 1857. Kulestøt er nevnt som en av øvelsene i Queenborough (1859), og fra 1860 ble de beste kulestøtresultatene notert i en utgivelse kalt «World best lists of the year». De britiske amatørlekene hadde kulestøt på programmet fra starten i 1866. I de tradisjonsrike universitetskonkurransene mellom Oxford og Cambridge, ble det konkurrert i en Oxford versjon av kulestøt; tohåndskast, i tillegg til det vanlige enhåndsstøtet. Det var stor forskjell på amatørene og de profesjonelle utøverne fra Høylandslekene. Den profesjonelle Donald Dinnie (1,85 m og 100 kg) støtte 13,89 m i 1867, over 2 meter lenger enn de beste amatørene på den tiden. På et oppvisningsstevne i Perth i 1868 nådde han 15.08 m, det året støtte den beste amatøren, John Stone, 11,55 m. Det første offisielle kulestøtresultat av en amatørkaster er på 10,97 m, av engelskmannen Hugh Williams, i London, 28. mai 1860. Etter at Edgar Bor ble engelsk amatørmester 12,929 m, tok det 10 år og en ny teknikk med et sidelengs hopp før George Ross ble første amatør over 13 meter. I 1887 ble 14 meter passert i offisielle konkurranser, og canadieren George Gray, og iren Dennis Hogan starter det som skulle bli flere år med dominans innen kulestøt for amatører, og ledet «verdens beste-lista» 18 ganger seg imellom. Utvandrere fra Skottland og Irland tok med seg sin tradisjoner til Amerika, og tradisjonene fra høylandslekene ble svært populære også i USA og Canada. Mot slutten av 1800-tallet var forskjellene mellom de profesjonelle kulestøterne og amatørene nesten borte. Amatører begynte å spesialisere seg på kulestøt, mens de profesjonelle utøverne fra høylandslekene måtte beherske en rekke kraftøvelser. De amerikanske amatørene var ledende i utviklingen av kulestøt. Olympisk øvelse. Kulestøt har vært en olympisk øvelse siden de første moderne Olympiske leker i 1896. Tidlig på 1900-tallet ble kulestøtkonkurranser også arrangert med støt med begge hender, der man la sammen resultatene med høyre og venstre hånd for å kåre en vinner. Dette var en olympisk øvelse en gang, i Stockholm 1912, da i tillegg til vanlig kulestøt med dominerende hånd. Stil, orden og klare regler for utførelse var viktig. Kasteren skulle stoppe ved ringen, hilse til dommeren, entre ringen bakfra, og stå i full balanse ringen til dommeren gav klarsignal etter utført støt for så å forlate ringen. Deler av disse reglene er med enda (se regler over). Det var vanlig med damenes kåring, der damenes pris ble gitt til den mest elegante og sjarmerende gentleman. Den første olympiske mesteren, amerikaneren Robert Garrett imponerte ikke med sine 11,22 m, siden verdensrekorden på denne tiden var godt over 14 meter. Paris-OL 1900 var betraktelig bedre med 14.10 m av Richard Sheldon fra USA. Giganten Ralph Rose konkurrerte for første gang under St. Louis i 1904 og vant med verdensrekordlengden 14.80 m. Han vant igjen i 1908, satte verdensrekord på 15,56 m i 1909, men tok bare sølv bak landsmannen Patrick McDonald i 1912 i Stockholm. Rose’s rekord fra 1909 stod i nær 19 år. Rose vant for øvrig øvelsen kulestøt med begge hender i 1912, det eneste OL der denne varianten ble arrangert. I Paris-OL 1920 vinner finnen Ville Pörhölä, men deretter dominerer amerikanerne kulestøt i de kommende lekene. I 1924-lekene vinner Clarence Houser. I 1924 bryter tyskeren Emil Hirschfeld 16 meter grensen med 4 cm før OL, men klarer bare bronse bak vinneren amerikaneren John Kuck i lekene, og i Los Angeles 1932 heter den olympiske mester, Leo Sexton med 16,01 meter. Så dukker Jack Torrence opp, med stor kraft og effektiv teknikk, og på et uforglemmelig stevne på Bislett i Oslo setter han en rekord som skal stå i 14 år: 17,40 meter. Torrence tar aldri olympisk medalje. I Berlin, foran Adolf Hitler og 80 000 tilskuere vinner Hans Woellke med 8 cm i siste forsøk, ender på 16,20 m og henviser finnen Sulo Bärlund til sølv. James Fuchs (USA) utvikler teknikken noe ved å gå noe dypere i hinket, og legge på mer fart. I 1949–50 flytter han verdensrekorden fire ganger til 17,95 m. I 1953 kommer Parry O'Brien med en mer revolusjonerende teknisk utvikling i det han snur ryggen til kastretningen. O’Brien når Rose i olympiske bragder med 2 gull i 1952 og 1956 og sølv i 1960, i tillegg til fjerdeplass i 1964. Han satte 10 offisielle verdensrekorder, brøt både 18 m og 19 m, men nådde aldri 20 meter. Igjen tok amerikanerne fordel av å ha tekniske pionerer, og Bill Nieder brukte den nye teknikken til å passere 20 m og vinne 1960-lekene. Neste amerikaner som tok til seg den nye teknikken var den store texaneren Randy Matson. Verdensrekord på 21,78 m I 1967, og OL-gull i Mexico by året etter. Polakken Wladyslaw Komar overrasket med ny olympisk rekord (21,18 m) i de tragiske Munchen-lekene i 1972. Rekordtett konkurranse med 1 cm til amerikaneren George Woods (sølv) og ytterligere 3 cm østtyskeren Hartmut Briesenick (bronse). Den nye tekniske utviklingen med rotasjon gav ingen umiddelbar uttelling i de olympiske leker. I Montreal, 1976 vant Udo Beyer (DDR) med 21,05 m, mens rotasjonskasteren Baryshnikov fra Sovjetunionen, ble nummer tre. Den beste kulestøteren på denne tiden, amerikaneren Brian Oldfield var profesjonell kulestøter i USA, og fikk ikke konkurrere i OL. I boikottlekene i Moskva vant Ukraineren Volodymyr Kyselov for Sovjet med ny olympisk rekord på 21,35 m. I 1984 (Los Angeles) ble det for første gang italiensk, da Alessandro Andrei tok gullet. I 1988 hadde Ulf Timmermann «sitt år», han passerte 23-metersgrensen og vant Korea-lekene i konkurransens siste støt, og passerte Randy Barnes med det som fortsatt er olympisk rekord: 22,47 m. Barnes var svært skuffet, men uttalte at: «En som har slike nerver fortjener å vinne!». I OL 1992 overrasket 23 år gamle Mike Stulce med å komme fra en 2 års dopingsuspensasjon til å bli olympisk mester, for så å teste positivt igjen kort tid senere. Barnes sonet sin dopingdom under 1992-lekene. Han hadde satt innendørs verdensrekord med 22,66 m i 1989 og dagens verdensrekord med 23,12 m i 1990, før han testet positivt på nytt, året etterpå. I hundreårslekene på hjemmebane lå det an til å bli en stor kamp mellom verdensmester John Godina og Randy Barnes. Endelig hadde rotasjonskasterne tatt kontroll i et OL. I et oppvarmingskast ble Barnes truffet av Godinas kule i ryggen. Barnes var i super form, men lå bare som nummer 6 etter 5 støt i finalen. Godina ledet, og Barnes matte gjøre som Timmermann gjorde 8 år tidligere, ta ut alt i siste støt. Han traff med teknikken og kula landet på 21,62 m. For første gang på 100 år var det en rotasjonskaster som vant kulestøt. I Sydney 2000 ble det finsk gull, 84 år etter det første, med Arsi Harju, som roterte til 21,29 m, og slo favoritten Adam Nelson (USA), og i 2004, med OL tilbake i Hellas, hinket Jurij Bilonog til gull over rotasjonskasteren Nelson, som fikk sitt andre sølv på like mange forsøk. O'Brien-teknikken. Det var banebrytende da Parry O'Brien snudde ryggen til kastretningen, og hinket baklengs gjennom ringen. Teknikken førte til at O’Brien flyttet verdensrekorden ti ganger fra 18.00 meter i 1953 til 19,30 meter i 1959. Teknikken ble raskt kopiert av andre, og 1960-tallet ble fullstendig dominert av amerikanske kulestøtere, Bill Nieder, Dallas Long og Randy Matson vant hver sin tittel i 10-årets olympiske leker, og alle bidro til å flytte verdensrekorden. Nieder ble først over 20 meter (20.06 m), Long ble først over 20,50, med 20,68 m, og Matson flyttet rekorden til 21.52 m og ytterligere til 21,78 m i 1967. Baryshnikov-teknikken. I overgangen til 1970-tallet var både russere og amerikanere i gang med å eksperimentere med en ny, roterende teknikk. I Europa er rotasjonsteknikken ofte referert til som «Baryshnikov», etter den russiske kasteren Aleksandr Baryshnikov. I USA er det Brian Oldfield som blir kreditert for rotasjonsteknikken. Begge tok i bruk teknikken tidlig på 1970-tallet, men Oldfield ble betraktelig bedre, og støtte fantastiske 22,86 m i El Paso, Texas, 10. mai 1975. I denne konkurransen flyttet Oldfield verdensrekorden 3 ganger: 21,94 m, 22,25 m og 22,86 i tredje forsøk, hvorpå han gav seg. Tre støt tre rekorder. På denne tiden var det en profesjonell liga med friidrettsutøvere i USA, og siden Oldfield var profesjonell ble ikke rekorden ratifisert av IAAF. Det gjorde at Baryshnikov er den som er offisielt kreditert som verdens første 22 meterskaster, fra 1976. Da den østtyske hinkestøteren Udo Beyer, 2 år senere støtte sine lange støt, ble de offisielle verdensrekorder: 1978: 22,15 m, 1983: 22,22 m og til slutt 22,64 m i 1986 (alle rekordene var kortere enn Oldfields rekord]. 12. september 1976 støtte en annen østtysker, Rolf Oesterreich 22,11 m på et lokalt stevne i Zschopau. Av politiske grunner ble ikke resultatet registrert, og ble ikke bokført verken som offisielt resultat eller som verdensrekord. 1980-tallet ble dominert av europeiske hinkere, østtyskerne Beyer og Ulf Timmermann og den italienske politimannen Alessandro Andrei. 12. august 1987 hadde Andrei en «Oldfield opplevelse» og brøt verdensrekorden 3 ganger i samme konkurranse: 22,72 m, 22,84m og 22,91 m, på hjemmebane. De tre vant hver sitt OL-gull, Beyer i 1976, Andrei i 1984 og Timmermann i tidenes beste OL-finale i Seoul 1988, med olympisk rekord på 22,47 m. Timmermann brøt den utrolige 23 m grensen med 6 cm 22. mai 1988. Nøyaktig to år senere (23. mai 1990) roterte amerikaneren Randy Barnes til 23.12 m i Colorado, og støtte verdens nest lengste støt, seks dager senere: 23.10 m i California. I denne perioden hadde Barnes treningsstøt på opp mot 24 meter (det ligger opptak av et av disse utrolige treningsstøtene på internett - Barnes stod aldri i ringen på trening, men det er et teknisk studium å se støtet) Hink vs rotasjon. På høsten i rekordåret 1990 testet Barnes positivt på en dopingprøve levert i Malmö, Sverige og måtte sone under OL 1992. Barnes’ treningskamerat og en av svært få amerikanere med hinketeknikk, Mike Stulce var akkurat ferdigsonet fra en dopingdom og vant suverent med 74 cm (21.70 m). På statistikken over de ti beste i verden er bare 3 av 10 resultat med hinketeknikken (Timmermann, Andrei og Beyer). I VM 1998 var det 8 roterende og 4 hinkende utøvere i finalen (CJ Hunter roterte til VM-gull over hinkeren Oliver Buder i siste omgang). Siden 1990 er det bare amerikanske roterende kulestøtere som har støtt over 22 m (Kevin Toth, Christian Cantwell, Adam Nelson, Reese Hoffa og John Godina), men hinkteknikken henger med: Sørafrikaneren Janus Robberts støtte 21,97 m i 2001, og ukraineren Jurij Bilonog vant OL i 2004, begge hinker. Den norske rekordholderen Lars Arvid Nilsen var ekspert på hinketeknikken, han kastet 21,22 m i 1986. På den norske topp ti listen er det bare en rotasjonskaster (Jan Sagedal), og tradisjonen med rotasjon i kulestøt har aldri fått feste i Norge. I Norge ser det ut til at det er flere jenter som er villige til å satse på rotasjonsteknikken enn gutter. I Europa forøvrig er rotasjonsteknikken blitt vanlig og kan nok sies å være den verdensdominerende teknikken. Kvinner. Kvinner og kraftidretter var for mange en motsetning tidlig på 1900-tallet, men kvinner begynte å konkurrere i kulestøt fra 1907, først med 3.6 kg kule, siden med 5 kg kule, før det i 1924 ble bestemt at kulens vekt skal være 4 kg. Etter andre verdenskrig er det Østeuropa som har dominert kulestøt for kvinner. På statistikken over de ti beste i verden er det en vesttysk kvinne, to kinesere og 7 fra Østeuropa. Dagens verdensrekord på 22,63 m av Natalya Lisovskaya tilhører rekordene som trolig vil stå svært lenge, eller bli fjernet i en fornyelse av øvelsen og rekordene. Siden 1990 er det bare fire kvinner som har vært over 21 meter, og den klart beste av disse, Vita Pavlysh fra Ukraina, var fortsatt en meter fra rekorden. Blant kvinnelige kulestøtere finner vi få tekniske banebrytere, og hinketeknikken er forholdsvis mer i bruk enn hos mennene. Tyske kulestøtere har utviklet en hinketeknikk der de står gjennom selve støtet, uten å hoppe etter kulen, slik det er vanlig at mannlige hinkere gjør. Grunnen til dette er trolig en blanding av at disse kvinnene er høye (Astrid Kumbernuss, 185 cm og Nadine Kleinert 190 cm), og sterke i forhold til en 4 kg kule. I tillegg er en tysk filosofi innen kast er at man tilfører kulen mer kraft til lenger man har bakkekontakt, en teori som også er svært synlig i den tyske utviklingen av diskoskast. Teorien tar utgangspunkt i fysikk, og regelen om arbeid er kraft ganger vei (W = F x D). Alternativ teori er at stor hastighet i kastet er viktigere, og at kraften i et slikt utkast krever at utøveren hopper etter kula (og diskosen). Fysiske krav. Det er svært krevende å skulle bli god i kulestøt. Øvelsen synes å ha klare antropometriske krav, og den ideelle mannlige kulestøteren er fra 188 cm til 200 cm høy, og fra 115 til 135 kg. Det har vist seg at rotasjonskastere kan være inntil 10 cm kortere, og likevel prestere lange støt. Det er alltid unntak til en regel. Hviterusseren Mikhail Domorosov støtte 21.44 i 1984. Han var 178 cm og 107 kg, og skal ha vært hinkestøter. Briten Carl Myerscough roterer med sine 209 cm og 150 kg, og gjør det godt: 21,92 m fra 2003. I tillegg til teknikken som krever balanse, timing og eleganse må kasteren ha ekstrem maksimal styrke, eksplosiv styrke og spenst. Det er ikke uvanlig for en mannlig kulestøter på høyt internasjonalt nivå å ha følgende testresultater fra ulike deler av treningen: 40 meter sprint på under 4,80 sek, stille lengde opp mot 3,50 m, benkpress over 200 kg, knebøy over 300 kg, rykk over 140 kg. De ekstreme fysiske kravene får mye av skylden for at kulestøt er belastet med mange dopingsaker. Resultatutviklingen tyder på at dopingtester og dopingdommer ikke ble effektive før på 1990-tallet, og dagens kastere blir sammenlignet med resultater som kan antas å være kunstig høye på grunn av prestasjonsfremmende midler. Teknikkbeskrivelser. Alle teknikkbeskrivelser her, tar utgangspunkt i en tenkt, høyrehendt utøver. Bakgrunnen for støtteknikken er at så tunge gjenstander ikke kan kastes som en ball, men må skyves fremover fra skulderen. Som den eneste øvelsen i friidrett har kulestøt fått to, svært ulike, men tilnærmet jevnbyrdige bevegelsesløsninger. Den eldste er hinketeknikken, der utøveren hinker lavt, bakover gjennom ringen, lander og dreier kroppen 180º hurtig og kraftfullt, og støter kulen over planken og ut i sektoren. Den andre teknikken kalles rotasjonsteknikk og bruker prinsippene fra diskoskastets rotasjon for å opparbeide fart og arbeidsvei. Selv om rotasjonsteknikken kanskje har et lite fortrinn er fortsatt begge teknikkene brukt innen kulestøt på høyt nivå. På et novisenivå vil man finne ulike teknikker som er mindre krevende, og dertil mindre effektive. Novice teknikker. Kulestøt kan utføres som et stille støt, uten tilløp. Da står utøveren sidelengs forrest i ringen, med venstre fot ved planken. Utøveren legger kulen mot halsen, dreier overkroppen bakover til høyre og får kroppsvekten over høyre bein. Dette er utgangsposisjonen for selve kastbevegelsen fremover. Høyre fot dreies og skyver mot venstre. Det er kraften fra høyre beinet som gir stor uttelling på resultatet, men den må times med bruk av overkroppen og kastarmen. Kraften overføres via en kraftfull sentralbevegelse fra hoften, forplanter seg til høyre skulder som også roterer mot venstre og fremover, og møter en blokk (et stem) fra kroppens venstre side. Dette overfører den horisontale bevegelseshastigheten fra bein og hoft, via høyre skulder, til armen, fingrene og til kula. Alle teknikker skal ideelt sett ende opp i en avslutning tilnærmet lik dette. En enklere teknikk med tilløp er et løpende 3-stegs tilløp, der kasteren står jamsides på begge bein, med fronten mot kastretningen. Bevegelsen begynner med et kort steg med venstre fot, går over til et hoppende steg der overkroppen dreies bakover mot høyre, og høyre bein lander kort tid før venstre bein er i bakken ved planken. På dette tidspunkt er kasteren i en posisjon nær den beskrevet i det stille støtet over, og videre bevegelse følger samme prinsipp. Den mest brukte noviseteknikken er en hinkende bevegelse der utøveren står med vestre side mot kastretningen. Venstre fot brukes som pendel i et sidelengs hink på høyre bein, overkroppen holdes igjen og dreies mot høyre. Landingen på høyre bein skjer korttid før venstre fot når bakken ved planken. Herfra er bevegelsen tilnærmet lik utkastet beskrevet over. Den ble introdusert i 1870-årene og trolig er engelskmannen George Ross den første som tok dette sidelengs hinket i bruk, og passerte med det 13 meter. Denne noe enkle kastteknikken var ledende helt frem til 1950-tallet. Hinketeknikken. a>, klar for kulestøt støt med hinketeknikk Kulestøtet begynner med at utøveren stiller seg med ryggen mot kastretningen, plasserer høyre fot mot metallringen, legger kula på plass mot halsen og legger tyngden over høyre bein. I forberedelsen til hinket er det ofte individuelle løsninger på hvordan man setter i gang bevegelsen. Målet er å få til et lavt, rytmisk hink bakover gjennom ringen. På engelsk heter teknikken «the glide technique», og kanskje er det et bedre uttrykk enn hink, for det beskriver viktigheten av å holde tyngdepunktet lavt og få en raskt, og jevn bevegelse med forholdsvis høy horisontal bevegelseshastighet. Venstre fot brukes både som motbevegelse til skyvet i hinket, og som pendel i fartsretningen mot planken. En vanlig feil i denne fasen er å sitte inn med baken, det gjør at utøveren ikke klarer å lande med hofta under kroppen og med det, tyngden over høyre bein. Tyngdepunktet skal fortsatt ligge over høyre bein i midten. Venstre arm og skulder er avgjørende for å få dette til, gjennom å aktivt henge igjen i hinkefasen. Man lander så dypt i høyre kne at venstre fot, som nå er strukket mot planken, får kontakt med ringens overflate. I denne fasen fra landing i midten av ringen arbeider noen med mye rotasjon fra høyre fot, kne, hoft og overkropp mot venstre og en blokk (stem) med hele kroppens venstre side fra fot til skulder. Venstre arm er igjen aktiv, og føres utover mot venstre, og rundt i det den leder kroppens rotasjon mot utkastet. Lårets knestrekkere (i hovedsak lårmuskelen, den firehodete knestrekker), og hofteleddsstrekkerne (i hovedsak den store setemuskelen) arbeider for å få et løft frem mot utkastet, og skyve hoften kraftfullt mot kastretningen. Venstre arm kommer nå rundt forbi brystet, trekkes bøyd inn ved kroppen venstre side og åpner hele brystet mot kastretningen. Sentralbevegelsen fra hoften forplanter seg i en serie av strekkreflekser via bukmusklene, brystet, skulder (deltamuskelen), og armen skytes fremover og kroppen følger etter. Den horisontale bevegelseshastigheten som ble initiert av hinket og akselerert av et aktivt strekkapparat i høyresiden i midten, overføres nå via et delvis vertikalt løft gjennom blokka i venstresiden ved planken. Ved at utøveren har holdt hoften under kroppen og kula, vil bevegelsesenergien forplante seg gjennom brystet som nå åpnes mot kastretningen og over til til kula ved høyre skulder. Utøveren vil følge kulen så langt ut over stopp-planken som mulig, og gir kula et siste smekk med fingrene. De fleste vil måtte fullføre bevegelsen i kroppens høyre side, ved at kroppen løftes klar av bakken og rotasjonen i kroppen gjør at beina bytter plass ved planken (noen kaller denne avsluttende fasen for fotombytte). Høyre fot lander, gjerne hardt mot planken og kasteren skal kunne lande i balanse og klare å stå i ringen. De ulike delene av kastet skal henge sammen i en jevn, rytmisk og akselererende bevegelse. For å øve inn den viktige overføringen av bevegelseshastigheten til kula, kan det være nyttig å øve lenge på å støte uten den avsluttende fotombyttet. Dette er en teknikk man ser brukt av spesielt tyske høyvokste kvinner (bl.a. Astrid Kumbernuss, 185 cm, og Nadine Kleinert 190 cm). Det har vist seg vanskelig å tilføre nok kraft til den tunge 7,26 kg kula uten å kaste med fotombytte. Alternativ løsning fra midten av ringen er et ekstremt løft som de ukrainske kulestøterne (bl.a.Aleksandr Bagach og Jurij Bilonog har spesialisert seg på. De fokuserer ikke så mye på rotasjon i høyresiden, eller å få venstre arm ut, og rundt. De trykker direkte med høyresiden i en kraftfull, strekkende bevegelse. Teknikken synes å kreve større beinstyrke (et kraftig strekkapparat i kroppen) og ikke minst en meget sterk rygg, da bevegelsen synes å utsette spesielt ryggsøylen for en ugunstig bevegelse med en vridning sidelengs fra høyre mot venstre. Rotasjonsteknikken. I utgangsposisjon for kulestøt med rotasjon står utøveren med ryggen mot kastretningen, litt bredere enn skulderbredde mellom beina og balansen jevnt fordelt på begge bein. Kula legges noe lenger bak på halsen, eller nakken enn det en utøver gjør med hinketeknikken. Bøyde knær gir en posisjon som er godt egnet for å flytte vekten til venstre side, dreie og rotere rundt venstrefot. Høyre fot står igjen en liten stund etter at venstre fot starter å dreie, før den kommer bredt rundt venstre i rotasjonen og pendelkraft brukes for å få en effektiv rotasjon i midten av ringen. Dette er den vanligste løsningen på starten. Hvor dypt utøveren står og rytmen i tyngdeoverføringen fra venstre til høyre bein er individuelt. De som velger å stå noe høyere i starten nytter fallet i tyngdepunktet inn mot midten, og søker en forsterket plyometrisk (hoppende) effekt av dette i utkastet. Høyre bein skal søke tidlig kontakt med midten av ringen, her skal tyngden ligge over høyre bein, og rotasjonen initieres så fort som mulig. Høyre fotsåle vil rotere best med en liten kontaktflate mot ringen, følgelig roterer kasteren på tåballen av foten. Høyresiden roteres til venstre fot når bakken ved planken, overkroppen og kula skal være noe passive i denne fasen, og kraften skal skapes fra beina. Når begge bein har bakkekontakt i denne posisjonen kalles ofte for «tobeinsfasen», og er den fasen kasteren akselererer kraften i støtet. De som starter noe lavere har litt høyere horisontal bevegelseshastighet og vil rotere høyresiden kraftig mot blokken i venstre fot. De som har et mer tyngdepunktsfall inn mot midten, roterer også, men nytter tobeinsfasen til et vertikalt hopp. Det er i praksis nyanser i forskjell på disse to løsningene, og et utrent øye vil nok ikke kunne identifisere forskjellene. Begge bevegelsesløsninger er avhengige av å få kroppen godt bak kula før utkastet. I kulestøt prates det om separasjon mellom hoft og skulder, det vil si at rotasjonen fører hoften først mot kastretningen, mens overkroppen og skulderen henger noe tilbake. Dette vil stimulere til en serie av muskulære strekkreflekser fra hoften, via bukmusklene, bryst, skulder, til kastarmen og gjennom fingrene til kula. Vinkelen i utkastet, og fluktbana til kula er et resultat av løftet fra tobeinsfasen og reaksjonen fra stemmet (blokken) i kroppens venstre side. Ideell utkastevinkel ligger mellom 30º og 40º for elitekastere. Rotasjonskastere kaster normalt noe høyere enn de som bruker hinketeknikken. Tautrekking. Tautrekking er en gammel idrettsgren som var med på det olympiske programmet fra 1900 til 1920. Taurekking som tevlingsform har trolig eksistert så lenge som en har hatt tau som kunne tåle det. Reglene har variert noe, men har alltid gått ut på å trekke motstanderen/ motstanderne over en markering i form av en pinne i bakken eller en opptrukken linje. I overført betydning bruker vi uttrykket om harde forhandlinger, der forhåndsstandpunktene er klare på forhånd, og kompromiss synes uoppnåelig. Gunn Mari Johansen. Gunn Mari «Gumman» Johansen, (født 23. november 1980) er en ishockeyspiller for Vålerenga Kvinner. Moderklubben hennes er Lillehammer. Hun spiller nå for VIF (pr 2006), og har hittil fire NM gull og ett NM sølv med klubben. Hun har også Europa-cupdeltagelse i 2006. Eksterne lenker. Johansen, Gunn Mari Johansen, Gunn Mari Lancing (West Sussex). Lancing er en landsby og et verdslig sogn i West Sussex i England. Den ligger i distriktet Adur, med Sompting mot vest, Shoreham-by-Sea mot øst og Coombes mot nord. Stedet er en av landsbyene som hevder å være den største i England, med omkring 19 000 innbyggere i 2002. De eldste ikke-religiøse bygningene i Lancing er fra omkring år 1500. Landsbyen ble et populært reisemål rundt midten av det 19. århundre. Det er lite igjen av turistnæringen, men det drives noen mindre gjestehus. Utenfor Lancing ligger en strand, som ved lavvann har en lang strekning med fin sand. Sør for kystveien A259 finner man Widewater, som er en lagune med brakkvann. Rett nord for landsbyen ligger Lancing Ring, et naturreservat som inngår i Sussex Downs, et "Area of Outstanding Natural Beauty". Mot nord ligger et jordbruksområde knyttet til Lancing College Farm, og mot øst Shoreham Airport, som er verdens eldste flyplass som har vært i kontinuerlig drift, og som var base for RAF under andre verdenskrig. Mye av området som nå er dekket av boliger var tidligere familiedrevne frukt- og blomstergårder som leverte til Brighton Market eller Covent Garden i London. Lancing stasjon ble åpnet 24. november 1845, på det som nå heter West Coastway Line. London, Brighton and South Coast Railway åpnet et vognverksted der Churchill industriområde nå ligger. Dette ble nedlagt 1964–1965. Atlantiske rundhus. Atlantiske rundhus er innenfor arkeologien runde steinbygninger fra jernalderen som er funnet i det nordlige og vestlige delen av det skotske fastlandet, de nordligste øyene og på Hebridene. Atlantiske rundhus er en form for bolig bestående av steingjerder som er helt spesielle for denne regionen, og kan fordeles i to grupper – enkle og komplekse. De markerer en bevegelse vekk fra tidligere enkle og lite tiltalende boliger, slik som på Skara Brae, mot strukturer som var dominerende i landskapet. Et eksempel på et enkel atlantisk rundhus er på Bu på Orknøyene, mens komplekse strukturer inkluderte spesifikke typer som broch, dun og festninger på odder. Selv om de ble bygget utelukkende ut av stein og steinplater antar man at de hadde koniske tak av tre tilsvarende til rundhus bygd av tømmer som er funnet andre steder. Norgesvenn. "Norgesvenn" er en uformell karakteristikk som gis til utenlandske politikere, artister og andre kjente personer som ofte opptrer i Norge, eller har en privat relasjon til Norge. Christopher H. Bidmead. Christopher Hamilton Bidmead (født i 1941) er en forfatter. Han begynte som skuespiller, men gikk over til å skrive manus og jobbe som journalist før han fikk jobb som manusredigerer hos BBC. Han ble utdannet som skuespiller hos Royal Academy of Dramatic Arts. Han spilte flere roller på scenen, på TV og i radio. I begynnelsen av 1970-årene skrev han manus for Thames Television og frem til 1979 jobbet han også som journalist. I 1979 anbefalte Robert Banks Stewart Bidmead som manusregirerer på "Doctor Who". Han hadde denne stillingen i ett år før han gikk tilbake til å jobbe som frilanser. I denne perioden skrev han også historiene "Logopolis" og "Castrovalva" for serien. Senere skrev han historien "Frontios" og bøkene basert på alle tre historiene. Bidmead skriver regelmessig (som Chris Bidmead) for flere datarelaterte blader som Personal Computer World og PC Plus. Nå og da har han skrevet mer spekulative og filosofiske bidrag for blant annet New Scientist og han har også jobbet som journalist for "Wired". I august 2006 ble det kunngjort i "Doctor Who Magazine" at Bidmead skulle skrive hørespillet "Renaissance of the Daleks" for Big Finish Productions og at utgivelsesdatoen var i mars 2007. Han trakk seg fra dette prosjektet i januar 2007. Rugby union under Sommer-OL 1900. Rugby union under sommer-OL 1900. Rugby union var med på det olympiske programmet for første gang i 1900 i Paris. Tre nasjoner stilte lag til turneringen, Frankrike Tyskland og Storbritannia alt i alt med tilsammen 47 spillere. Det ble spilt kun to kamper 14. oktober og 28. oktober. Det franske laget beseiret både Tyskland, med 27 – 17 og det britiske laget med 27 – 8 og vant olympisk gull. Det ble aldri spilt noen kamp mellom de tapende lagene, begge fikk sølv. Danièle Debernard. Danièle Debernard (født 21. juli 1954) er en tidligere fransk alpinist. Mellom 1971 og 1978 vant Debernard to olympiske medaljer, fem verdenscuprenn og ble fransk mester tre ganger. Debernard debuterte i verdenscupen i januar 1971. I de påfølgende rennene etablerte hun seg i slalåmeliten. Det store gjennombruddet kom med sølvmedaljen i slalåm under OL 1972 i Sapporo, bak amerikanske Barbara Ann Cochran. Fire uker senere tok hun sine to første seire i verdenscupen i Pra Loup. I de neste sesongene oppnådde Debernard også gode resultater i utfor, fire ganger stod hun på seierspallen i denne disiplinen. Helt til topps kunne hun ikke klatre før i OL-sesongen 1975/76, da hun i oppkjøringsfasen til OL 1976 i Innsbruck vant verdenscupslalåmen i Les Gets og storslalåmrennet i Berchtesgaden. I OL tok hun bronsemedalje i storslalåm. I tillegg tok hun sølvmedalje i kombinasjonen, som imidlertid bare talte som VM-øvelse. Tees. Tees ved ruinene av middelalderborgen Barnard Castle Tees er ei elv i Durham og North Yorkshire i det nordlige England. Fra kildene i Penninene renner den østover til munningen i Nordsjøen mellom Hartlepool og Redcar. Elva er lang, og har et nedbørfelt på 1834 km². De største sideelvene er Leven, Skerne, Greta, Balder og Lune. Elvas løp. Elva har sitt utspring på østsiden av fjellet Cross Fell i Penninene, like innenfor grensa til Cumbria. Den renner derfra i østlig retning og inn i grevskapet Durham. I dette området, som kalles Teesdale, er den omgitt av et øde landskap med lyngheier og topper på opptil 760 moh. Dette området er en del av North Pennine Area of Outstanding Natural Beauty. Det er også nylig utpekt som geologisk Europark, den første i Storbritannia. En serie fosser og stryk, hvor elva renner over en rekke klipper av svart basalt, kalles Cauldron Snout. Fra rett nedenfor dette stedet og til munningen utgjør Tees nesten uten avbrudd grensa mellom de historiske grevskapene Yorkshire og Durham, men etter lokalstyrereformen i 1974 ligger det meste av elva innenfor Durhams nåværende grenser. Nedenfor Cauldron Snout blir dalen bredere, og trær og enkelte landsbyer begynner å dukke opp langs elva. På denne strekningen danner elva også det kjente fossefallet High Force, en av Englands høyeste og mest vannrike fosser. Tees renner deretter forbi Middleton-in-Teesdale, og landskapet blir etter hvert roligere. Elva passerer passerer byen Barnard Castle med Eggleston Abbey og Rokeby Hall. Dalen åpner seg nå helt opp, og elva slynger seg over det frodige og flate jordbrukslandskapet sør og øst for byen Darlington. Elva, som til nå har helt i en stort sett øst-sørøstlig retning, vender nå mot nordøst, med kurs for de tett befolkede områdene ved Teesside. Etterhvert som den nærmer seg havet blir Tees en viktig kommersiell vannvei der den renner gjennom byene Stockton-on-Tees og Middlesbrough. Mellom disse to byene ligger Tees Barrage, og nedenfor denne demningen er elva påvirket av tidevannet. Nedenfor Middlesbrough vider elva seg ut i et bredt estuar. Her ligger også Teesport, en av Englands travleste havner, som er bygget på en landfylling på sørsiden av Tees. Elva munner til slutt ut i Nordsjøen mellom byene Hartlepool i nord og Redcar i sør. Endringer i elva. På begynnelsen av 1800-tallet ble elva rettet ut for å spare tid og penger for båttrafikken. Mellom Stockton-on-Tees og Middlesbrough gikk elva opprinnelig i to store meandere, først mot sør og deretter mot nord. To nye vannveier, kalt «Mandale Cut» og «Portrack Cut» ble gravd ut mellom elvesvingene for å rette ut elva. Før dette arbeidet ble gjort kunne båtreisen reisen fra Thornaby til Middlesbrough, når man tok hensyn til tidevann og andre faktorer, ta like lang tid som turen fra munningen av Tees til London. Mandale Cut på 200 meter, gjennom den sørlige meanderen, var den korteste av de to snarveiene. Portrack Cut på rundt en kilometer var betydelig lengre, selv om den nordlige meanderen den fjernet var betydelig mindre enn den sørlige. Ingen av meanderne er synlige i dag, med unntak av at den lille Stainsby Beck renner inn i en vannvei som på kart er merket først som «The Fleet» og deretter «Old River Tees». Den nye demningen Tees Barrage ligger like ved Mandale Cut. Helt siden disse utrettingene ble foretatt har elva fortsatt med å gjennomgå endringer i både elveleie og -bredder for å gjøre den dypere og lettere seilbar. Elva er gjort betydelig smalere gjennom dumping av skipsballast og slagg fra jernverk langs de tidligere breddene, noe som har økt erosjon og utgraving av elvebunnen. Kart laget før 1900 viser at elveløpet mellom Stockton og Middlesbrough var opptil 300 meter bredt, med mange grunner og sandbanker. Dagens elveløp varierer stort sett mellom 100 og 200 meter. Forurensing. Ved sandflatene Seal Sands i Tees' estuar var det tidligere kolonier av både steinkobbe og gråsel. Men etterhvert som det ble bygget ut mer og mer industri langs Tees økte også forurensingen som følge av dette, og selbestandene gikk sterkt tilbake. Over en periode på 10 år var disse dyrene helt borte fra estuaret på grunn av forurensing. Men i løpet av de siste årene har vannkvaliteten blitt dramatisk forbedret, og selene kan igjen observeres både i selve estuaret og på slettene ved Seal Sands. Seal Sands-området er nå utpekt som «Teesmouth National Nature Reserve». Verdenscupen i alpint 2007. Sesongen 2006/07 i Verdenscupen i alpint skulle ha begynt 28. oktober 2006 i Sölden. På grunn av det varme været måtte begge storslalåmrennene avlyses. Det første rennet ble dermed arrangert 11. november 2006 i Levi i Finland. Sesongen ble avsluttet 18. mars 2007 i Lenzerheide. Broch (rundhus). a> på Hebridene i Skottland.Broch er en betegnelse på en hustype fra jernalderen bestående av steingjerder eller steinvegger som er kun funnet i Skottland. Broch inkluderer noen av de mest sofistikerte eksempler på arkitektur bestående av steingjerder som noensinne er skapt. Broch tilhører den arkeologiske klassifikasjon av komplekse atlantiske rundhus. Opprinnelse. Opprinnelsen til broch er fortsatt diskutert. For seksti år siden trodde de fleste arkeologer at broch ble bygget av en tilstrømning eller innvandring av steinbyggere som hadde blitt presset nordover som et resultat av Romerrikets invasjon av sørlige England. Denne teorien har siden mistet tilhengere ettersom de få radiokarbonske dateringene som er tilgjengelige peker på en langt tidligere dato for når de første konstruksjonene av broch skjedde. Den best bevarte broch som kan studeres i dag er på Mousa på Shetlandsøyene og kan dateres til en gang mellom 100 f.Kr. og til 100 e.Kr., men andre eksempler funnet over hele Skottland og på de nordligste øyene er kjent for å være langt eldre. Det tidligste radiokarbonske dateringene som er blitt foretatt er fra funn på Shetland og Caithness. Denne gjeldende tankegangen er at broch ble bygget av de lokale bosetterne i det nordlige Skottland, kanskje ved hjelp av omreisende håndverkere som bidro til å gi byggverkene den tilsvarende formgivning som andre steder. Fordelingen av broch er sentrert i det nordlige Skottland. Caithness og de nordlige øyene har den tetteste konsentrasjonen, men det er også mange eksempler på Hebridene og i Sutherland. Selv om mange er konsentrert i det nordlige Skottland finnes det enkelte også i sørlige Skottland i grensetraktene, eksempelvis Edin's Hall Broch, på vestkysten av Dumfries og Galloway og i nærheten av Stirling. Denne gruppen av sørlige broch har derimot aldri blitt tilfredsstillende forklart. Hensikt. Dun Telve, broch i Glenelg i Skottland.Den første forståelsen av broch, slik arkeologere og historikere på 1800-tallet forsto dem, var at broch var forsvarsanlegg, steder hvor lokalbefolkningen og deres buskap kunne flykte til for beskyttelse. Senere kom oppfatningen at det var festninger hvor lokale landeiere hersket over den undertrykte befolkningen. Disse teoriene mistet kraft blant de fleste arkeologer i løpet av 1980-tallet grunnet en mangel av støtte i arkeologiske spor. Dagens arkeologer har argumentert at forsvarsanlegg aldri var en hovedgrunn for konstruksjonen av en broch, men isteden var å se på som sin tids staselige byggverk, objekter for prestisje og svært synlige demonstrasjoner av overlegenhet for betydningsfulle familier. Deres tette gruppering og antall i mange områder blir sett på som et argument mot at de var for forsvar eller for prestisje, og mange arkeologer har nå en tendens til å studere hvert broch-anlegg individuelt, og betviler at det var en felles hensikt for samtlige broch som ble bygget. Det er store forskjeller mellom ulike områder hvor man har funnet broch-konstruksjoner med hensyn til plassering, dimensjoner og tilsvarende status. Eksempelvis er broch-landsbyer på de nordlige øyene, som Gurness, har lite til felles med de på de vestlige øyene. Strukturer. Broch-konstruksjoner varierer fra 5 til 15 meter i diameter med tre meter tykke vegger. Gjennomsnittlig har veggene bare overlevd i et par meter, de beste eksemplene, som ved Carloway, Telve, Troddan, Mousa og Dornaigil, er opp til 13 meter høye, men det er vanskelig å slå fast om de faktisk var høyere eller ikke. En karakteristikk som går igjen er at veggene består av en ytre og indre vegg som er delt, men forbundet av steinplater. Disse steinhellene kan i noen tilfeller ha fungert som støtter for overliggende etasjer. Foruten døra var det vanlig at det var en celle som brøt av for passasjen, kjent som vaktcellen. Det har blitt funnet på noen broch-konstruksjoner på Shetland, og hvor vaktcellen i inngangen ligger i nærheten av store dørsteiner. Selv om det ofte ble diskutert tidligere er det nå en allmenn oppfatning at broch var dekket av tak, sannsynligvis av koniske tak av tømmer og dekket av strå. Bevisene for dette er noe skjørt, skjønt undersøkelser ved Dun Bharabhat på Lewis, Hebridene har støttet den fortolkningen. Vanskeligheten for denne antagelsen er å finne en kilde for tømmer, skjønt myr og drivtømmer kan ha gitt tilfredsstillende kilder. På Orknøyene og Shetland har det blitt funnet svært få celler i første etasjenivå, men mange broch-konstruksjoner har hatt avsatser som vil ha tillatt konstruksjoner av tregulv for andre etasje, og undersøkelser ved Loch Na Berie på Lewis har vist tegn på ytterligere en tredje etasje ved trapper opp fra andre etasje. Konstruksjoner av broch er noen ganger, som ved Old Scatness på Shetland, funnet i nærheten av dyrkbar landområder og ferskvann (noen ganger dype brønner eller naturlige kilder). Andre ganger har de blitt funnet i ødemark, som ved Levenwick og Culswick på Shetland, og Castle Cole i Sutherland. Broch er ofte bygget i nærheten av sjøen, noen ganger er de bygget på øyer i innsjøer, som Clickimin på Shetland. De fleste broch er ikke avdekket og undersøkt, men de fleste av disse har blitt undersøkt for å avdekke at de har blitt benyttet i bruk i mange århundrer og da med modifisert interiør og andre endringer, og de har hatt mange faser med beboelser og blitt oppgitt. Slutten av den store byggeperioden av broch synes å ha vært rundt 300 e.Kr. Gode eksempler på broch-konstruksjoner som besøkende kan se er Mousa Broch hvor veggene er godt bevart og strekker seg 13 meter høye, Clickimin, Levenwick og Culswick på Shetland; Dun Carloway på Lewis; Gurness og Midhowe på Orknøyene; mens den høyeste stående bygningen på det skotske fastlandet er Dun Trodden og Dun Telve (begge i Glenelg) og Dun Dornaigil i Sutherland. Foreningen "Shetland Amenity Trust" lister omtrent 120 steder på Shetland som kan betraktes som broch mens den statlige fortidsminneorganisasjonen "Royal Commission on the Ancient and Historic Monuments of Scotland" lister hele 571 steder. Håndverket som ble benyttet for å reise en broch-bygning blir for øyeblikket undersøkt av og firmaet "AOC Archaeology Ltd" i Edinburgh. Neverwinter Nights 2. Neverwinter nights 2 er et spill utgitt i 2006 som bygger på prinsippene bak D&D. (Dungeons and Dragons). Spillet er produsert av Obsidian entertainment, og Atari. det har fått gode kritikker og det har blitt anbefalt av noen av verdens største spillguider. Susanne Sundfør. Susanne Aartun Sundfør (født 19. mars 1986) er en singer-songwriter fra Haugesund. Musikk. Susanne Sundfør har spilt både jazz og klassisk musikk, og har utviklet en egen blandingsstil med elementer fra begge. Hun blir ofte sammenlignet med Joni Mitchell og Carole King. Sundfør har hentet inspirasjon fra Radiohead, Jeff Buckley, Radka Toneff, Rufus Wainwright, Cat Power, Ane Brun og Thomas Dybdahl. Tekstene hennes handler ofte om personlige opplevelser. Hun har varmet opp for blant andre Marit Larsen og Minor Majority. I 2006 ble hun kjent da hun bidro under i Tromsø. Sundfør ga ut sitt selvtitulerte debutalbum mars 2007, og fikk for det Spellemannprisen 2007 i klassen kvinnelig artist. Hun fortsatte under Spellemannprisutdelingen en debatt Ane Brun startet, da hun i takketalen sin kun sa: «Jeg er først og fremst artist – og ikke først og fremst kvinne». Brun hadde uken før utdelingen sagt at kjønnsskillet i prisene var «antikvarisk». For albumet ble hun også nominert til årets nykommer under Spellemannprisen 2007 og til Alarmprisen 2007 i klassene pop og nykommer. Susanne Sundfør var en av fire artister/band som mottok «a-ha-stipendet» i forkant av a-has avskjedsturné i 2010. Stipendet er på en million norske kroner og ble delt ut for å hjelpe unge og lovende norske artister som ønsker å satse internasjonalt. For sitt tredje album, "The Brothel", vant hun Spellemannprisen 2010 i klassen populærkomponist. Hun ble også nominert i klassene kvinnelig artist og tekstforfatter, men valgte å trekke seg fra klassen kvinnelig artist fordi hun er kritisk til at mannlige og kvinnelige artister vurderes hver for seg. Albumet var også et av tolv nominerte til den nyopprettede nordiske prisen Nordic Music Prize som ble delt ut under by:Larm 2011. Sundfør var også medlem av bandet Hypertext. Bakgrunn. Hun er barnebarn av språkforskeren Kjell Aartun (intervju i VG, 10.03.2007). Andrzej Rudomina. Andrzej Rudomina eller Lu Ngan tö, Pan Sze (født ca. 1595 i Dowgieliszki i Litauen, død 3. september 1632 i Fuzhou i Kina) var en polsk jesuitt og Kinamisjonær som virket hovedsakelig i Jiādìng i Jiangnan og Fuzhou i provinsen Fujian i Kina. Han var av velstående adelig bakgrunn som sønn av Jan Rudomina og Dorota Galwelanka, og fikk en grundig humanistisk utdannelse på jesuittskoler i Vilnius (Litauen), Mainz (Tyskland), Louvain (i dag i Belgia) og Roma. Det var i 1618 at han avla løfter som jesuitt. Han dro fra Portugal 6. april 1625, og via Goa kom han til Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo. Mens han derettergikk på misjonærenes språkskole i Jiādìng nær Shanghai ble han alvorlig tuberkulosesyk. Han var med under Jiadingkonferansen i 1527 der jesuittmisjonærene foretok en grundig gjennomdrøfting av hvilke kinesiske ord de skulle benytte for å uttrykke sentrale kristne begreper som for eksempel Gud, sjel, engel. Fra 1628 virket han i provinsen Fujian, der han ble sykere hele tiden. Han dro til byen Fuzhou i 1630, antagelig fordi klimaet der var noe mildere, og fortsatte sin misonærgjerning der. Han arbeidet svært hardt og ble kjent for son godhet og ydmykhet. Da han døde i 1632 hadde han bare vært fem år i Kina. Rudomina var både før og under sin tid i Kina en flittig og lærd forfatter, med et stort forfatterskap. Noen eksempler: Under sine studier i Leuven oversatte han J.E. Chokier de Surlets verk "Thesaurus politicorum aphorismorum" (Roma 1610) til polsk: "O odmianie państwo i zgubie panujących i o słusznym ratunku". I Kina forfattet han to pamfletter på kinesisk om dygder og laster: "Theu che pa fou sin tou" (Hjertets atten bilder) og "Che fou kin tai tou" (Ti bilder av den flittige og den late mann). Sammen med pater Giulio Aleni skrev han "Ke to je tchao" (Svar på forskjellige spørsmål, 1630) og tro, natur og matematikk, et verk som var resultat av samtaler med lærde kinesiske mandariner. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Rudomina, Andrzej Rudomina, Andrzej Rudomina, Andrzej Rudomina, Andrzej Rudomina, Andrzej Jiadingkonferansen. Jiadingkonferansen var et viktig møte i kinesisk kirkehistorie i 1627. Det samlet jesuittmisjonærer fra hele Kina og foretok under ledelse av den portugisiske pater André Palmeiro en grundig gjennomdrøfting av hvilke kinesiske ord de skulle benytte for å uttrykke sentrale kristne begreper som for eksempel Gud, sjel, engel. For "Gud" ble man enig om å oversette med "Tianzhu", og legge bort ordet "Shangdi", unntatt der ordet forekom i pater Matteo Riccis verker, som var i bruk i misjonsøyemed. Jiādìng er en by noe nordvest for Shanghai i Jiangnan. Det var også i denne byen at mange nyankomne jesuitter fra Europa fikk grundig skolering i kinesisk språk og de konfucianske klassikere. Kunst og ukunst. «Kunst og ukunst» var en kunstutstilling som ble vist i Nasjonalgalleriet i Oslo i april og mai 1942. Den viste norsk billedkunst som nazistene mente var mindreverdig og degenerert, det vil si uttrykk for et åndelig forfall, sammen med et bredt utvalg kunst de mente var god. Utstillinga var et propagandatiltak som var direkte inspirert av kampanjene i Hitler-Tyskland mot tilsvarende «utartet» kunst der (på tysk kalt entartete Kunst) og av den store vandreutstillinga med slik kunst som først ble vist i München i 1937. Omfang og innhold. a>, som blant annet malte «Bjerk i storm» i 1849 «Kunst og ukunst» ble arrangert av Søren Onsager (1878–1946), ny-impresjonistisk maler og NS-innsatt direktør for Nasjonalgalleriet, etter en såkalt opprydning i museet. Ifølge nazistisk estetikk og kultursyn ble de modernistiske stilretningene, særlig ekspresjonismen og kubismen, sett på som uforståelige, nedbrytende og uekte. Slik kunst var «ukunst» påvirket av jøder, kommunister, negre, sinnssyke og mentalt tilbakestående. Søren Onsagers utvalg av kunstverk var også et utslag av en konflikt i det norske kunstmiljøet på 1930-tallet mellom de «perverse» tilhengerne av Henri Matisse og de «nasjonale» ny-impresjonistene. Utstilte kunstnere. Utstillinga inneholdt blant annet en sal kalt «Redselskabinettet» der de verste eksemplene på degenerert kunst ble vist, deriblant arbeider av erkeeksponenten for ukunsten, freskomaleren Aage Storstein (1900-1983). Utvalget omfattet også kunstnere med kommunistiske sympatier, deriblant Reidar Aulie (1904-1977). Slike utøvere ble svartelistet og stilte ikke ut før etter krigen. Av andre representanter for ukunsten på utstillinga kan nevnes Isaac Grünewald (1889-1946), Arne Ekeland (1908-1994), Olav Strømme (1909-1978), Finn Faaborg (1902-1995), Kai Fjell (1907-1989), Johs. Rian (1891-1981), Rolf Rude (1899-1971), kubisten Charlotte Wankel (1888-1969) og bildeveveren Hannah Ryggen (1894-1970), men også utenlandske kunstnere som Pablo Picasso (1881-1973) og Georges Braque (1882-1963). På pedagogisk vis ble samtidig den «riktige» kunsten løftet fram som et ideal for ungdommen. Den omfattet en rekke bilder innenfor tradisjonelle, ofte mer naturalistiske retninger som etterlignet virkeligheten, for eksempel malerier av nasjonalromantikeren I. C. Dahl, men også bilder av Edvard Munch (1863-1944). Skillelinjene mellom «ekte» og «uekte» kunst gikk for øvrig litt annerledes i Norge enn i Tyskland. For eksempel ble Munchs kunst betraktet som «utartet» i Tyskland, der 82 av arbeidene hans ble beslaglagt fra tyske samlinger i 1937, mens han ble hyllet som en mester i Norge og hadde fire bilder med som «god» kunst på «Kunst og ukunst». «Kunst og ukunst» i Bergen. En liknende utstilling med samme tittel ble holdt i Bergen Kunstforening i januar 1943. Der ble blant annet malerier av Bernt Tunold, Nikolai Astrup, I. C. Dahl, Lars Hertervig, Frits Thaulow og Gerhard Munthe vist som eksempler på «god kunst», mens verk av Reidar Aulie, Arne Ekeland, Kai Fjell, Aage Storstein, Picasso og Braque representerte «skamkunsten». Julie Lunde Hansen. Julie Lunde Hansen (født 19. mars 1972 i Oslo) er en tidligere norsk alpinist. Hun var spesialist i storslalåm, og oppnådde tre pallplasseringer i verdenscupen i løpet av karrieren. Hennes beste plasseringer fra internasjonale mesterskap er en 12. plass i storslalåm fra VM 1991 i Saalbach. Hun la opp etter sesongen 1993/94. Baccalaureus. Baccalaureus er en akademisk grad som har vært brukt ved europeiske universiteter siden middelalderen. Graden ble tatt i bruk ved universitetet i Paris i det 13. århundre, som den laveste akademiske graden. Betegnelsen skriver seg fra latin "baccalaria", som betød et lite grunnstykke. Ordet kom til å betegne en ung knekt e.l. Baccalaureus er egentlig betegnelsen på innehaveren av graden, og er en hankjønnsform, mens graden betegnes som et baccalaureat. Hunkjønnsformen er baccalaurea. Graden gikk etter hvert ut av bruk i mange europeiske land. I det tyskspråklige Europa ble den omkring 1820 erstattet av Matura og Abitur, dvs. examen artium. Derimot beholdt Storbritannia graden. Den ble også beholdt i Frankrike, men fikk der et innhold som svarte til tysk Matura eller Abitur snarere enn en grad på universitetsnivå. Som følge av Bolognaprosessen har graden i det 21. århundre blitt reintrodusert i mange land som en treårig grad på universitetsnivå, gjerne med den engelske skrivemåten "bachelor". Danmark og Norge. Graden baccalaureus ble tatt i bruk ved Københavns Universitet, som var det eneste universitetet i Danmark-Norge, ved opprettelsen i 1479. Alle de fire fakultetene hadde rett til å tildele graden, men den var overveiende brukt ved det filosofiske fakultet. Der ble den avskaffet ved kongelig forordning av 11. mai 1775. Topola. Topola (serbisk: Топола) er en by og kommune i Šumadija regionen av Serbia. Det var i denne byen Karađorđe Petrović ble valgt til leder under Det første serbiske opprøret mot Det osmanske riket. Olav Flo. Olav August Flo (født 6. september 1922 i Bergen, død 29. september 1989) var en autodidakt bibliograf og statsstipendiat, knyttet til det filosofi-faglige miljøet ved Universitetet i Bergen. Grunnet sykdom fikk han aldri fullført grunnskolen, men måtte ta sine eksamener som privatist i voksen alder. Han arbeidet som ung ved Hansa bryggerier, siden som "betjent" ved Universitetsbiblioteket i Bergen, før han fikk stilling ved bibliotekets tilvekstavdeling. Vennskapet med professor i filosofi Knut Erik Tranøy bidro til at Flos stilling ble endret, og Tranøy bidro også til at Flo i 1975 ble utnevnt til statsstipendiat. Flos virksomhet som bibliograf falt sammen med en ekspansjonsperiode for norsk filosofi, og Flo var en foregangsmann i arbeidet med en bibliografisk dokumentasjon av virksomheten. Han hadde også i noen år en årlig spalte i "Norsk filosofisk tidsskrift". Han publiserte en lang rekke bibliografier fra 1968 og framover, hovedsakelig som "personbibliografier" for norske filosofer. Et toppår var 1971, da han bl.a. utga: "Bibliography of the writings of Knut Erik Tranøy 1946-69" (1971), "Bibliografisk nøkkel til 'Bergens-filosofene', selektiv bibliografi for årene 1943-70" (1971) og "Bibliografi over Arne Næss' forfatterskap 1936-70" (1971). Flo var også en sentral bidragsyter til Willy Dahls bio-bibliografiske verk "Nytt norsk forfatterleksikon" (1971). Olav Flo konverterte til katolisismen i 1960-årene, og tilhørte "St. Paul menighet" i Bergen. Han giftet seg i 1966 med bibliotekar "Signe Jensen Flo" og de fikk to barn. Flo takket for vennskapet med Tranøy ved å navngi sin sønn (Knut Georg) etter ham og etter den finske filosofen Georg Henrik von Wright, som også var en personlig venn. Grill Bill and The Hot Dogs. Grill Bill and The Hot Dogs er et norsk band, etablert i 2004 av Peter A. Lorentzen (piano) Bjørn A. Dæhlin (bass) og Hans-Olav Thyvold (gitar) som hadde spilt sammen i Oslo-bandet "Noia frem" til tusenårsskiftet, sammen med Stein-Gøran Nøstvik (vokal) og Håvard Wien (trommer), sistnevnte kjent fra "Barske Karer." Nils Mathisen (egne plater, Jonas Fjeld, Cecilia Wennersten m.fl), ble med på fiolin tidlig i 2005 og samme høst Torstein Velsand (Gitar, pedal steel, fele) med, og i 2007 ble gruppa komplettert med Lasse Kolsrud, ("Bokk & Bayer") på gitar og vokal. Ideen var i utgangspunktet bare å gjøre noen strøjobber live, og en slags felles plattform ble meislet ut i form av et repertoar med føttene plantet i blues: Robert Johnson, Charley Patton og Muddy Waters var hjørnesteiner i de tidligste setlistene til bandet, men etter hvert som bandet også begynte å utforme eget materiale, kom det for dagen en allsidighet og en manglende respekt for kategorier som inviterte til sammenligninger med alt fra Grateful Dead og The Band til Rolling Stones og The White Stripes. Da Lasse Myrvold fikk uhelbredelig kreft, tok produsent Calle Hamre initiativ til å lage en tributt-plate, og han spurte Grill Bill om å spille inn en av Myrvolds mest personlige låter, "Madelen." Låta kom ut på tributt-plata "Dans til musikken" i 2006, ble plukket opp av flere radiostasjoner og gjorde det godt på Norsktoppen, Myhrvold-tributten kom ut på Reel Noise Records, og selskapet oppfordret gruppa til å prøve seg med en utgivelse av eget materiale. Resultatet ble "Jeg drar hjem", som toppet Norsktoppen i fire uker i 2007 og skaffet bandet et publikum over hele landet. Høsten 2008 slapp Grill Bill sin andre egenkomponerte single, "Fri i morra (single)." Sangen lå 14 uker på Norsktoppen, hvorav én uke på førsteplass. Gruppas debutalbum "Fri i morra" ble sluppet 20. september 2010. Edward, jarl av Wessex. Prins Edward, jarl av Wessex Prins Edward, jarl av Wessex (Edward Antony Richard Louis; født 10. mars 1964) er et medlem av den britiske kongefamilien, og det yngste barnet til dronning Elizabeth II av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Han har hatt tittelen jarl av Wessex siden 1999. Prins Edward er nummer syv i rekkefølgen til den britiske tronen. Han giftet seg med Sophie Helen Rhys-Jones 19. juni 1999. Edward ble i 1988 tildelt storkors av St. Olavs Orden. Sompting. Sompting er en landsby og et verdslig sogn i West Sussex i England. Den ligger i distriktet Adur, mellom Lancing og Worthing, vet foten av sørhellingen til South Downs. Landsbyen er nevnt i "Domesday Book" (1086) som "Sultinges". Navnet antas å betyr «de som bor ved en myr». Sognekirken, viet jomfru Maria, er fra angelsaksisk tid, og har et uvanlig tårn av typen "Rhenish Helm". Den ble reist omkring 960, og senere noe endret av normannerne da William de Braose gav den til Tempelridderne i det 12. århundre. I det 15. århundre ble den gitt til johanittene. Bygningen Sompting Abbots var opprinnelig en herregård fra normannisk tid. Den nåværende bygningen er resultatet av ombygging som var ferdig i 1856, og den brukes som skole. Navnet kommer av et den var eid av abbeden av Fecamp i Normandie, og senere av abbeden av Syon Abbey i Middlesex. I 1248 hadde abbeden av Fecamp også et fengsel i landsbyen. Caroline av Braunschweig, Georg IVs gemalinne, bodde der i 1814 da hun var på vei til kontinentet. Sompting Rectory, prestegården, er i sin nåværende form fra 1791, men også denne bygningen går lenger tilbake. Den var i Tempelriddernes eie fra 1154, og ble gitt videre til johanittene i det 15. århundre. Under andre verdenskrig var det en krigsfangeleir på eiendommen. Menighetssalen, Parish Hall, ble opprinnelig bygget som et studierom i 1889 av H.P. Crofts, eieren av Sompting Abbots. Landsbyens metodistkirke ble reist i 1887. Sognet omfatter også Beggars Bush, Upper Cokeham og Lower Cokeham. Muggbiller. Muggbiller (Corticariidae, ofte også kalt Latridiidae) er en artsrik familie av små biller som lever av sopp, særlig muggsopper. Denne familien omfatter noen av de aller minste bilene, de fleste av artene er mindre enn 2 mm lange og gjerne brunaktige på farge. De to underfamiliene ribbemuggbiller (Latridiinae) og barkmuggbiller (Corticariinae) er nokså ulike på utseende. Utseende. Knøttsmå til små (0,75 – 3 mm), avlange biller, ikke påfallende hårete, som oftest brun-, rød- eller gulaktige på farge. De to artsrike underfamiliene ser ganske ulike ut. Ribbemuggbiller (Latridiinae) er spinkelt bygd med et mer eller mindre firkantet hode, og fasettøynene er små, nærmest kulerunde, utstående, med grove fasetter. Brystskjoldet (pronotum) er mye smalere enn dekkvingene, ofte omtrent så langt som bredt, med flere høye lengderibber. Sideranden er tannet og gjerne kraftig innskåret i den bakerste halvdelen. Dekkvingene er mer eller mindre parallellsidige, med flere opphøyde lengderibber og ofte også knøler eller pigger. Punktrekkene er ofte lite påfallende. Beina er tynne og skjøre. Barkmuggbiller (Corticariinae) er mer kompakte og kraftigere bygt, glatte og gjerne noe blanke. Hodet er mer eller mindre avrundet med større og flatere fasettøyne. Brystskjoldet er mye bredere enn langt, gjerne bare litt smalere enn dekkvingene, tydelig punktert men uten ribber og uten innskjæringer av sidekanten, som er lett tannet. Dekkvingene mangler lengderibber men har tydelige, ganske grove punktrekker. Beina er slanke men tydelige mer robuste enn hos ribbemuggbillene. Levevis. Muggbillene lever særlig av muggsopper og er vanlige mellom råtnende plantedeler, i komposter og lignenede. Særlig tallrike kan de være i gamle fuglereir, der veksten av muggsopp gjerne er rikelig. Noen arter er knyttet til hule trær (gjerne til reirene til hullrugende fugler), andre finnes gjerne på mugnende matvarer i hus. Noen få arter blir regnet som skadedyr. Enkelte, som "Aridius nodifer", har blitt spredt over store deler av verden med handel. Muggbillene kan være meget tallrike, men da de er så små og sjelden kommer i direkte kontakt med mennesket, merker man lite til dem. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Draga av Serbia. thumb Dronning Draga av Serbia (født 23. september 1864 Gornji Milanovac, død 11. juni 1903 Beograd) også kjent som Draga Mašin var gemalinnen til kong Aleksandar Obrenović. Hun var av borgerlig herkomst, og var 12 år eldre enn sin mann. De fikk ingen barn. Hun og hennes mann ble drept i et attentat i Marseille i Frankrike gjennomført av en gruppe menn, senere kjent som Den svarte hånd. Kongeparet ble myrdet på sitt eget soveværelse, maltraktert og kastet ut av vinduet i slottet. Lardon Chase, Holies og Lough Down. Lardon Chase, Holies og Lough Down er et naturområde i Berkshire i England. Det består av tre av National Trusts eiendommer utenfor landsbyen Streatley, med utsikt mot Goring Gap. Området består av både hei og skog, og det er en rekke turstier og utsiktspunkter. Lardon Chase og Lough Down er henholdsvis nord- og sørsiden av årsen vest for krysset mellom A329 og B4009. Begge strekker seg til golfbanen i Streatley. The Holies ligger sørvest for krysset, på den andre siden av B4009. Westbury College Gatehouse. Westbury College Gatehouse er et porthus fra det 15. århundre ved et presteseminar fra det 13. århundre i Westbury-on-Trym i City of Bristol i England. Det eies av National Trust. Reformatoren John Wyclif er blant de mest kjente studentene ved seminaret. Ian Pearce. Ian Anthony Pearce (født 7. mai 1974 i Bury St. Edmunds, England) er en engelsk fotballspiller som spiller i Oxted & District FC. Han spiller forsvar. Startet karrieren i Chelsea FC og spilte her fra 1990 til 1993, men han spilte bare fire kamper. Han gikk til Blackburn Rovers i desember 1993. Han ble seriemester med klubben i 95. I oktober 1998 kjøpte West Ham United ham for £3.5 millioner. Han spilte 139 kamper i London-klubben før han gikk til Fulham i 2004. Fylkesvei 35 (Aust-Agder). Fylkesvei 35 i Aust-Agder går mellom Fevik i Grimstad og Engene i Arendal kommune. Veien er 4,1 km lang. Eksterne lenker. 035 Fylkesvei 212 (Aust-Agder). Fylkesvei 212 i Aust-Ader går mellom His og Kolbjørnsvik i Arendal kommune. Veien er 3,2 km lang. Eksterne lenker. 212 Steve Tanner. Stephen Tanner (født 21. oktober 1970) er en engelsk fotballdommer. Han fikk sin debut som Premier League-dommer i 07 i kampen mellom Reading FC og Everton. Begynte å dømme ordentlig i systemet i 2002/03. Han har dømt 27 kamper i Premier League. Brian Kidd. Brian Kidd (født 29. mai 1949, Collyhurst, Manchester i England) er en tidligere fotballspiller og manager i Engelsk fotball. Mest kjent for sin tid i Manchester United, der han blant annet scoret i Europacupfinalen i 1968, og i en årrekke var assisterende manager for Sir Alex Ferguson. Manchester United. Kidd ble oppdaget da han spilte i St. Patrick’s Collyhurst, hvor også Nobby Stiles ble oppdaget. Dette var til stor glede for familien som var ivrige supportere av klubben. Han gikk gradene i Manchester United. Han ble knyttet til Manchester United gjennom en skoleguttkontrakt i desember 1963, og ble lærling i august 1964, før han endelig ble proff på 17-årsdagen i 1966. Helt fra Kidd ble oppdaget og kom under «vingene» til den legendariske manageren Sir Matt Busby, fikk han spille landskamper. Han spilte for skole-, junior- og U-23 landslaget, før han fikk A-landskamper for England (debut: 21. april 1970 mot Nord-Irland (3-1 på Wembley foran 100 000 tilskuere). Men han fikk bare to A-landskamper tilsammen (ett mål). Han spilte så bra i Central League (reserveligaen) i 1966-67 at han fikk være med på sommerturneén til Australia. Han imponerte på denne turneen og fikk dermed spille i Charity Shield (3-3 mot Tottenham). Ligadebuten for Manchester United kom 19. august 1967 mot Everton (1. divisjon, 1-3 borte, 61 452 tilskuere, sesongens første kamp). Etter bare én måned scorer han sitt første ligamål, i en 3-1 seier over West Ham United. Han hadde en sensasjonelt bra førstesesong, der han spilte 38 ligakamper og scoret 15 mål som angrepspiller. Kronen på verket ble 4-1 seieren mot Benfica i Europacupfinalen på Wembley Stadium, der Kidd scoret ett av målene i ekstraomgangene (på sin 19-årsdag). Manchester United ble med denne seieren første engelske klubb til å vinne dette trofeet. I 1970 representerte han «Football League XI» mot «Scottish League XI» i en oppvisningskamp. Scoret mål for England 24. mai 1970 mot Ecuador (2-0 i Quito foran 36 000 tilskuere, da han kom inn for Francis Lee). Manchester United hadde vunnet Europacupen med en stamme som var «over middagshøyden», uten at noe særlig hadde blitt gjort for å gjennomføre et generasjonsskifte. Kidd var fremdeles bare 19 år og hadde hele karrieren foran seg, mens klubben nå gikk inn i en periode med sportslige nedturer og hyppige utskiftninger av managere. Arsenal. Etter at Manchester United rykket ned til 2. divisjon i 1973-74, valgte Kidd å spille for Arsenal. Han ble kjøpt 12. juli 1974 for £110 000 som erstatning for Ray Kennedy som hadde blitt solgt til Liverpool. Ligadebut for Arsenal: 17. august 1974 mot Leicester City (1. divisjon, 1-0 borte, scoret vinnermålet, 26 448 tilskuere, sesongens første kamp). I Arsenal ble han i 2 år, uten at klubben opplevde sportslig suksess. Hans siste kamp for klubben kom mot Queens Park Rangers 19. april 1976 (1–2). Manchester City. Kidd var en god venn med Manchester Citys midtstopper Mike Doyle, og ble lokket tilbake til Manchester av ham. Historien vil ha det til at Doyle ringte Kidd i juli 1976 og spurte hvordan han hadde det i London. Kidd svarte at han hadde det ok. Doyle spurte deretter hvordan det gikk med kona, og da var svaret «Hun er tilbake i Manchester. Jeg har en seng, et TV og en tekoker. Det er vel egentlig alt». Neste dag møtte Kidd kameraten Doyle og City-manager Tony Book på Grand Hotel i Manchester. Han signerte kontrakt noen dager etterpå, og kostet klubben £100 000 i overgangssum. I City fikk han sin beste målrate i karrieren. Etter han debuterte i sesongens første kamp gikk han bare glipp av 3 av 42 kamper den sesongen. Han scoret fire mål mot Leicester City og to mål mot Leeds United (to ganger) og Birmingham City. Han ble en viktig del av Tony Books strålende angrepslinje på slutten av 1970-tallet, med spillere som Dennis Tueart, Peter Barnes og Joe Royle. Første sesongen endte klubben bare ett poeng bak seriemester Liverpool. I 1977-78 spilte Kidd totalt 50 kamper og scoret 20 mål alle turneringer inkludert. Dette gjorde ham til klubbens toppscorer for andre sesong på rad, hele fem mål foran Dennis Tueart. Kidd scoret tre mål mot gamleklubben Manchester United fordelt på de to ligakampene denne sesongen (3-1 på Maine Road og 2-2 på Old Trafford). Klubben endte på fjerdeplass denne sesongen. 1978-79 begynte med at Kidd scoret i alle de tre første kampene. Da mars kom hadde han scoret 14 ganger, inkludert fem i UEFA-cupen, der laget til slutt røk ut mot Borussia Mönchengladbach i fjerderunde. Men så kom manager Malcolm Allisons berømte ryddeprosess i klubben, og Kidd ble sammen med mange andre førstelagsspillere funnet overflødig. Det sies at Leeds United ute etter Kidd, men oppdaget et problem med hjertet hans under den medisinske testen, og overgangen gikk derfor i vasken. I City spilte han imidlertid glimrende, og hans kondisjon og midtbanespill fjernet all tvil om hans helsemessige problemer. Everton og Bolton. Kidd ble kjøpt av Everton 29. mars 1979 for £150 000, der han ble toppscorer i 1979-80 med ti mål. 12. april spilte han semifinale i FA-cupen for Everton mot West Ham United, og kunne blitt dagens helt med sin straffescoring. Kampen ender imidlertid med 1-1 på Villa Park, og Kidd blir utvist etter tumulter med Ray Stewart. Everton taper omkampen. En måned senere gikk turen videre til Bolton i mai 1980 for samme sum (£150 000). Ligadebuten for Bolton kom lørdag 16. august 1980 i et 2-1 tap borte mot Notts County (Kidd var nå 31 år gammel). Bare syv dager senere scoret han sitt første mål, hjemme mot Newcastle United. Til USA og NASL. På tampen av karrieren benyttet han anledningen til å tjene gode penger i USA i NASL. Det begynte med et låneopphold i Atlanta Chiefs fra april til august 1981, der han ble toppscorer for klubben med hele 22 mål på 29 kamper, og havnet på NASLs «All star team» den sesongen. Klubben ble lagt ned etter denne sesongen etter å ha eksistert siden 1968. Men allerede i januar 1982 var han tilbake USA med spill for Fort Lauderdale Strikers (fri transfer), der han også ble klubbens toppscorer to sesonger på rad. Dette var for øvrig gamleklubben til George Best, Gerd Müller og Gordon Banks. I 1984 kjøpte klubben enda en tidligere City-spiller da Asa Hartford ankom. Etter 1983-sesongen ble klubben flyttet til Minnesota (Minneapolis), og ble Minnesota Strikers. I 1984 ble NASL lagt ned, men klubben overlevde ved å bli med i «Major Indoor Soccer League». Klubben måtte likevel gi tapt i 1988. I USA talte man både scoringer og målgivende pasninger. Han var en «giftig» angriper, men scoret sjelden høyt på listene over målgivende pasninger, noe som er typisk for naturlige målscorere. Hans fremste egenskaper var den unike ballkontrollen, god koordinasjon og balanse, samt et glimrende skudd. Brian Kidd og Paul Walsh er for øvrig de eneste som har spilt lokalderbykamper i Manchester, Liverpool og London. Trener- og managerkarriere. Managerkarrieren startet i Barrow utenfor det profesjonelle ligasystemet i 1984, da klubben hentet ham fra NASL i USA. I april 1985 ble han assisterende manager i Swindon Town under Lou Macari, sin gamle lagkamerat i United, men engasjementet ble kortvarig. Preston North End ble neste stopp i månedene januar-mars 1986, som spillende-assisterende manager (spilte ingen kamper), men fikk også litt tid som manager i en overgangsperiode. Tilbake til United. Gamleklubben Manchester United hentet tilbake Brian Kidd i mai 1988, da som juniortrener etterhvert (1990) som sjef for «School of Exellence» (talentakademiet). I denne jobben var han delaktig i utviklingen av talenter som Ryan Giggs, David Beckham, Gary Neville, Nicky Butt, Phil Neville og Paul Scholes. I april 1991 forsvant Alex Fergusons assisterende manager Archie Knox til Rangers FC for å arbeide under Walter Smith, og dermed fikk Kidd den ledige stillingen. Samarbeidet med Ferguson skulle vise seg å bære frukter. Klubben hadde vært inne i en lang periode med sportslige nedturer, faktisk helt siden Kidds første sesong som spiller. Visst hadde laget vunnet noen sporadiske FA-cup titler, men ligaen eller Europacupen hadde ikke vært vunnet siden slutten av 1960-tallet. Sesongen 1990-91 skulle vise seg å bli en voldsom opptur, da klubben vant Cupvinnercupen etter 2-1 seier over Barcelona i Rotterdam. Sesongen 1991-92 ble en kamp mellom Manchester United og Leeds United, der sistnevnte klubb til slutt vant ligaen. Trøstepremien ble klubbens første seier i Ligacupen noensinne, etter seier mot Nottingham Forest i finalen. 1992-93 var første sesong med nyinnførte FA Premier League. Ferguson og Kidd ledet United til ligaseier for første gang på 26 år. Kidd huskes spesielt for øyeblikket da United lå under for Sheffield Wednesday på hjemmebane våren 1993. Klubben burde vinne kampen for å henge med i løpet om seriemesterskapet, og Steve Bruce scoret to mål på overtid og snudde kampen. Kidd stormet inn på banen, satt på kne og hyttet med hendene mot himmelen. Hadde dette skjedd i dagens fotball ville han sannsynligvis fått bot og utestengelse, men på den tiden fantes mer liberale regler. De neste sesongene skulle resultatmessig vise seg å bli klubbens beste gjennom tidene. Klubben vant blant annet «The Double» to ganger (1994 og 1996). Kidd er for øvrig den assistenten Ferguson har hatt lengst. Det var ikke vanlig at assisterende managere fikk medaljer når man vant noe, så Ferguson foræret medaljen fra Charity Shield i 1997 til sin gode venn Brian Kidd. I juni 1995 nektet klubben Manchester City å snakke, eller forhandle, med Kidd om den ledige stillingen som manager. Sommeren 1998 får Everton samme beskjeden, og Kidd ble belønnet med en ny fireårskontrakt. På denne tiden var Kidd en av de mest attraktive objektene som manager i England. Blackburn Rovers. Men i desember 1998 fikk han tilbud om å overta Blackburn Rovers etter Roy Hoddgson, noe han følte han måtte takke ja til. Dette skjedde til tross for at Uniteds styreformann, Martin Edwards, bare 8 dager tidligere hadde uttalt «over my dead body» (over mitt lik) at han fikk forlate Old Trafford. Blackburn-eier Jack Walker uttalte at Kidd hele tiden hadde vært klubbens førstevalg. Lønn pr sesong var i følge media £750 000, noe som var helt i ypperste klasse i Premier League på daværende tidspunkt, og en firedobling av lønnen i United som lå på £180 000 i året (før bonuser). Det sies at Kidd ville blitt værende i Manchester United hvis han hadde fått forsikringer om at han til slutt ville bli manager etter Ferguson. På denne tiden holdt BSky og Rupert Murdoch på å kjøpe opp klubben (ble ingenting av til slutt), og slike forsikringer kunne man derfor ikke gi. Som assisterende manager i Blackburn Rovers tok han med seg Brian McClair, spilleren som nettopp gått til Motherwell i Skottland, etter en årrekke i Manchester United. Dette til tross for at media hadde spekulert i at han ville benytte seg av sin gamle venn (og Manchester City trener), Willie Donachie. Blackburn fikk en katastrofesesong og rykket ned til 1. divisjon. Kidd fikk imidlertid sjansen til å lede laget mot opprykk, men fikk sparken allerede 3. november 1999 etter laget gjorde det dårlig. Klubbeier og mangemilliardær Walker sa følgende til pressen i denne sammenheng: «Det er en trist dag for meg spesielt og alle andre knyttet til klubben. Brian var førsteklasses, en ærlig mann, så vi ønsket at han skulle få det til. Men til syvende og sist må jeg sette klubben først. Resultatene har ikke vært gode nok, så enkelt er det». I følge avisspekulasjoner fikk Kidd med seg én million pund som kompensasjon. De fleste medier konsentrerte seg imidlertid om de £30 650 000 Kidd hadde benyttet på 13 spillerkjøp i løpet av elleve måneder, og sendt klubben fra Premier League til 19. plass i 1. divisjon. Leeds United. Etterpå fikk Kidd rollen som spillerutvikler (juniorer) i Leeds United, men fikk snart sjansen som assisterende manager for David O'Leary, en mann han hadde kjent siden han var 16 år da Kidd spilte i Arsenal. Han fortsatte i rollen da Terry Venables overtok jobben. Det betydde at Kidd måtte si opp sin deltidsjobb som assistent for Howard Wilkinson og Englands U-21 landslag. Da resultatene begynte å gå feil vei for Leeds, ble Kidd et offer for supporternes misnøye og ble stadig pepet ut og sunget om. Bakgrunnen for dette var hans forbindelser til erkerivalen Manchester United. Kidd hadde et år igjen av kontrakten med Leeds da han fikk oppsigelsen, men fikk igjen kompensasjon (av en klubb som da hadde 77 millioner pund i gjeld). Landslaget. 22. januar 2003 fikk han jobben som assisterende manager for, under Sven-Göran Eriksson. Dette var en deltidsstilling, der han erstattet Steve McClaren som fra starten av november 2002 ville konsentrere seg om sin jobb som manager i Middlesbrough. McClaren var for øvrig Kidds arvtager i Manchester United, og hadde vunnet UEFA Champions League den sesongen Kidd valgte å forlate skuta og rykket ned med Blackburn Rovers. Kidd forlot Leeds United i mai 2003 da Peter Reid ble ansatt som ny manager. I mai 2004 ble han tvunget til å forlate jobben som nestleder for England, etter å ha gjennomgått en operasjon mot prostatakreft bare uker før EM i fotball 2004. Trener i Sheffield United. I augsut 2006 ble det spekulert i at Kidd skulle få den ledige stillingen som assisterende manager for AFC Sunderland under Roy Keane. Keane fikk jobben 28. august, men Kidd ble ikke ansatt som assistent. Han returnerte til fotballen 11. september 2006 da han ble førstelagstrener for Sheffield United, under manager Neil Warnock og hans assistent Stuart McCall. Dette var en kontrakt som varte ut sesongen 2006-07 Fortsatt populær på Old Trafford. Oh Brian Kidd (oh Brian Kidd) Is still a Manc (is still a Manc), Oh Brian Kidd is still a Manc, Oh Brian Kidd is still a Manc. (teksten i parentes er gjentakelse fra en den andre gruppen som synger). De Frie Evangeliske Forsamlingers Barne- og Ungdomsråd. De Frie Evangeliske Forsamlingers Barne- og Ungdomsråd (DFEF-BUR) er et av fellestiltakene i bevegelsen De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF) i Norge. BUR koordinerer barne- og ungdomsarbeidet i bevegelsen. DFEF-BUR formidler ledermateriell, og arrangerer kurs og konferanser for ledere i barne- og ungdomsarbeidet. DFEF-BUR arrangerer sommerleirer for barn og ungdommer på leistedet Solstrand Camping i Lindesnes kommune, og er samarbeidspartnere i sommerleirene på Oven leirsted i Østfold. Tentro. DFEF-BUR en av samarbeidspartnerne i Tentro. Det er en frikirkelig konfirmasjonsundervisning, som kan velges i stedet for kirkelig eller borgerlig konfirmasjon. FBU. DFEF-BUR en av medlemsorganisasjonene i Frikirkelig Barne- og Ungdomsunion (FBU). Esterelfjellene. Esterel-fjellene er en liten fjellkjede i Provence, Frankrike. Fjellkjeden ligger mellom Cannes og Agay. Her ligger også det kjente feriekomplekset Cap Esterel, som regnes å være blant den franske rivieraens alle største perler. Space Jam. "Space Jam" er en amerikansk film fra 1996. Filmen blander animerte figurer og levende mennesker. Animasjonsfigurene er Looney Tunes-figurer som Bugs Bunny (Snurre Sprett) og Daffy Duck. Filmen ble regissert av Joe Pytka. Earl Grey. Earl Grey te er en sort te som er smakssatt med olje som er utvunnet av skallet fra bergamottappelsin. Tradisjonelt har betegnelsen Earl Grey vært bruk om sort te produsert av Twinings, men i dag brukes betegnelsen også om grønn og hvit te med smak av bergamott fra en rekke forskjellige produsenter. Historie. Teen har fått sitt navn etter Charles Grey (1764–1845), den andre jarl av Grey, som var statsminister i Storbritannia på 1830-tallet. En anekdote forteller at den spesielle teen ble gitt som gave av en takknemlig kineser hvis sønn ble reddet fra drukning av en av Greys menn. Den første teen var en blanding av fermentert indisk og ceylon te. Ettersom helsebringende, grønn te er langt mer utbredt enn sort te i Kina, synes det lite sannsynlig at en takknemlighetsgave skulle baseres på sort te. Dessuten var Charles Grey aldri i Kina! En annen versjon av anekdoten sier at teen kom som gave fra en indisk raja som ble reddet fra en tiger av en av Greys tjenere. Den spesielle teen ble uansett så populær blant statsministerens tegjester at han gav en prøve til sin tehandler, Twinings, og bad om at de laget en tilsvarende blanding. Etter hvert ble teen med den nye smaken også gjort tilgjengelig for andre kunder. Twinings Earl Grey er en blanding av kinesisk te, indisk darjeeling, ceylon te samt noe Lapsang souchong, en sterk, røykpreget, sort te. Selv om den ofte serveres uten melk, foretrekker mange å drikke Earl Grey tilsatt litt melk. Et annet tehus, Jacksons, gjør krav på å ha blandet den første Earl Grey te etter at Lord Grey gav oppskriften til Robert Jacksons partner, George Charlton i 1830. Deres te har vært i kontinuerlig produksjon siden og oppskriften er fortsatt i deres besittelse. Jacksons te er basert på kinesisk te. Uenigheten mellom de to virksomhetene pågår stadig, selv om de i dag har samme eierselskap. I dag tilbys forskjellige varianter av Earl Grey te, som Lady Grey og Earl Red. Medlemmer av Greyfamilene har gjennom årene valgt å samarbeide med andre tehus, og det finnes også en Earl Grey variant fra Lipton. CIAs hemmelige kriger. "CIA – USAs hemmelige kriger" (originaltittel: "CIA: Guerres secrètes"; på engelsk "CIA: Secret Wars") er tittelen på en fransk dokumentarfilm-serie i tre deler fra 2003 som tar for seg CIAs historie fra etableringren i 1947 og til 2001. Serien er skapt av den franske dokumentarfilmskaperen William Karel og er i stor grad basert på intervjuer av folk innen CIA og tidligere agenter. Serien gikk på NRK1 fra 29. september til 13. oktober 2003 under programposten "Dok1". Innhold. "Fra den ene krigen til den andre" Personer i serien. I serien er det intervjuer med en rekke personer innen CIA, blant annet Robert Baer, Frank Carlucci, William Cohen, Alexander Haig, Richard Helms, Stansfield Turner, James Woolsey samt tidligere KGB-agent Oleg Kalugin. Pia Strømstad. Pia Benedicte Strømstad (født 30. mars 1963) er en norsk journalist, forfatter og oversetter. Hun begynte som journalist i 1987, ble frilans i 1992, og har blant annet skrevet for ukebladet Kvinner og Klær. Pia Strømstad er redaksjonssjef i det norske magasinet "Mamma". I 1988 var hun programleder for TV-programmet "TopPop". Vikedal Roots Music Festival. Vikedal Roots Music Festival er en musikkfestival som arrangeres årlig i Vikedal 5 mil øst for Haugesund i Rogaland. Festivalen arrangeres over fire dager i juli måned og programmet består normalt av 25-30 konserter/artister, hovedsakelig innen rootsmusikk. I 2009 hadde festivalen 10.500 publikummere, som er det høyeste publikumsantallet siden festivalen ble arrangert første gang i 1999. Konsertene holdes i festivalteltet (et av landets største sirkustelt) i Vikedal båthavn og i Vikedal kirke. Forløperne til Vikedal Roots Music Festival var Norwegian International Roots Weekend (92-96) og Haugesund Roots Music Festival (97-98). Her spilte blant annet The Band og Peter Green Splinter Group. Blant artister som har opptrådt er Jethro Tull, The Wombats, The Dubliners, Sinéad O'Connor, DumDum Boys, Kaizers Orchestra, The Waterboys, Vamp, Joan Armatrading, Ileen Ivers, Marit Larsen, Georgia Satellites, Odd Nordstoga og Madrugada. Festivalen støttes av Norsk kulturråd. I 2011 arrangeres festivalen i perioden 07. – 10. juli. Cellulitter. Cellulitter (en: cellulite), appelsinhud eller vaffellår er de typiske ujevnhetene i underhudsfettet som spesielt kvinner får på lår, sete og mage. Cellulitter må ikke forveksles med hudinfeksjonen cellulitis (cellulitt). En lang rekke behandlingsmetoder er foreslått, men de fleste av dem har nok dessverre minimal virkning. Trening, fettfattig kosthold og god kroppspleie synes å ha en effekt. Alle borte. "Alle borte" var en norsk TV-serie som gikk på NRK1 sommeren 1999 med Iren Reppen som programleder. Serien var et slags sommer-talkshow i uformell stil der Reppen i hver episode inviterte forskjellige gjester i en hjemlig atmosfære. Prosjektledere for serien var ved Elin Østraat og Kåre Sørensen. Wang videregående skole. Wang videregående skole er en privat videregående skole etablert av Peder Wang i Oslo i 1907. Skolen ligger i Vika, i bydel Frogner i Henrik Ibsens gate. I tillegg har skolen også opprettet egne avdelinger i Stavanger, Fredrikstad og Tønsberg. Skolen ble opprinnelig startet som en fagskole innen administrasjon og økonomi, og har siden 2006 tilbudt utdanningsprogrammet studiespesialisering. Wang Toppidrett ble opprettet i 1984, og skolen er etter hvert mest kjent for sitt toppidrettstilbud. Studiespesialisering kan kombineres med et godt tilrettelagt treningstilbud for unge idrettsutøvere i en rekke idretter. Skolen er medlem av Norske fag- og friskolers landsforbund. Elever ved WANG Toppidrett. Lista viser et utvalg idrettsutøvere som har vært eller er elever ved skolen. CoreTrek. CoreTrek er en norsk programvareleverandør som leverer egenutviklet kalt CorePublish. Løsningen er basert på åpen kildekode programmering. CoreTrek ble opprettet i 2000 og teller per juni 2008 35 ansatte, fordelt på avdelinger i Sandnes og Sandefjord. CoreTrek har også salgskontor i Oslo. Selskapets visjon er "Vi gjør våre kunder attraktive og tilgjengelige på internett", som går ut på at bedriftens kunder skal tjene på å investere i bedre verktøy for håndtering av informasjon på nettet. CoreTrek har ca 200 kunder både innen offentlig og privat sektor i Norge. Selskapet fremstår som en mellomstor aktør innen sitt felt, og har flere samarbeidspartnere, både av teknologisk og markedsmessig karakter. Publiseringsverktøy. CorePublish er en webbasert publiseringsløsning(CMS – Content Management System) for opprettelse og vedlikehold av nettsteder. Produktet leveres med bred standardfunksjonalitet og gode muligheter for skreddersøm av presentasjonslaget. Gjennom publiseringsverktøyet har kundene selv anledning til å endre på nettstedets presentasjonslaget ved hjelp av drag-and-drop funksjonalitet. Publiseringsløsningen har innebygget funksjonalitet for håndtering av både nettsteder på internett så vel som intranett og ekstranett. Det er særlig mellomstore og større selskaper og organisasjoner som vil kunne ha full glede av CorePublish store og allsidige brukermuligheter. Hovedkontoret ligger på Vibemyr mellom Sandnes og Stavanger i Sandnes kommune. Otto Wallach. Otto Wallach (født 27. mars 1847 i Königsberg; død 26. februar 1931 i Göttingen) var en tysk kjemiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi i 1910 for sine oppdagelser innen organisk kjemi og den kjemiske industrien og sitt pionerarbeid innen feltet alisykliske forbindelser Liv. Han studerte fra 1867 til 1869 ved universitetet i Göttingen og ble promovert der i 1869 med en avhandling „Om fra toluol utledede, nye isomeriske forbindelser“. 1870 ble han medarbeider til August Kekulé ved universitetet i Bonn og gjorde tjeneste i 1870/71 under den Den fransk-prøyssiske krig. I 1871 flyttet han til Agfa. I 1872 flyttet han tilbake til Bonn, habiliterte der i 1873, ble deretter privatdosent og i 1876 ekstraordinær professor i farmasi. I 1889 ble han kalt til universitet Göttingen som ordinær professor. Han forsket og underviste der til han døde i 1931. Alt for Norge (TV-serie, 2005). "Alt for Norge (TV-serie)" var en norsk dokumentarsierie i 12 deler som gikk på TV 2 i 2005 i forbindelse med Norges 100-års-jubileum. Serien hadde premiere på TV 2 1. mars. Gjennom tolv episoder blir man i denne serien med på en reise gjennom Norgeshistorien etter unionsoppløsningen, fylt av undrende humor og skråblikk på både kjente og ukjente kapitler av landets historie. Serien ser nærmere på hva en nordmann egentlig er, og belyser den norske nasjonalismen fra et undrende og varmt humoristisk perspektiv. Serien var et samarbeide mellom TV 2 og filmproduksjonsselskapet Motlys. En kortere versjon av denne serien ble sendt på kino og hadde Odd Børretzen som fortellerstemme. I serien ved samme navn var Mads Ousdal og Maria Bonnevie fortellerstemmer. Rune Denstad Langlo og Sigve Endresen i Motlys var produsenter for både serien og kinodokumentaren. San Antonio Spurs. San Antonio Spurs er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i San Antonio i Texas, og spiller hjemmekampene i AT&T Center. Helena (navn). Helena er en opprinnelig latinsk variant av kvinnenavnet Helene, som sannsynligvis er dannet av det greske ordet "helene" som betyr «lys» eller «stråle». Utbredelse. Helena er blant de mest brukte kvinnenavnene i Finland og Slovakia. Helena er et sjeldent navn i Norge, men har hatt en økende popularitet siden 1990-tallet. Helena har navnedag 31. juli i Finland, Sverige og Tsjekkia, og 18. august i Estland, Latvia og Slovakia. Natalija Obrenović. Natalija Obrenović fotografert ca 1880. Natalija Obrenović (serbisk: Наталија Обреновић) (født 14. mai 1859, død 5. mai 1941) (født Natalija Keško) var dronning av Serbia fra 1882 til 1889. Hun var datter av en russisk oberst, Peter Keshko, og Prinsesse Pucliria av Moldova. Hun giftet seg med Milan Obrenović IV oktober 1875 og de fikk et barn sammen, Aleksandar. De separerte seg i 1886, mye på grunn av Milans utroskap, blant annet med Jeanette Jerome, men også på grunn av politiske forskjeller. Natalija trakk seg fra tronen og tok sin sønn med til Wiesbaden i 1888, og skilsmissen ble da også offisiell. 6. mars 1889, abdiserte brått og plutselig Milan Obrenović IV uten noen forklaring og etterlot tronen til sin sønn Aleksandar som kun var 13 år på dette tidspunktet. Natalija overtok da tronen som regent gjennom hele hans barndom. Hennes sønn skulle senere gifte seg med Draga Mašin, som var Natalijas tjenestepike. Giftemålet ble en stor skandale i Serbia, da Draga ikke hadde noe kongelig bakgrunn. Natalija var også sterkt imot dette. Giftemålet ble allikevel gjennomført, og Natalija ble sendt i eksil for sine høylytte protester. 11. juni 1903 ble både Aleksandar og Draga drept i et attentat gjennomført av Den svarte hånd og makten ble overgitt Karađorđević-familien, mye på grunn av det nevnte giftemålet. Natalija var da enearving til Obrenović-dynastiet siden Aleksandar og Draga døde barneløse. Hun donerte denne arven til Universitetet i Beograd og diverse kirker og kloster rundt omkring i Serbia. Samme året konverterte Natalija til katolisismen og ble etterhvert nonne. Hun tilbragte resten av sine år i eksil og døde i St. Daniel, Frankrike i 5. mai 1941. Hennes upubliserte memoarer blir oppbevart i Vatikanbiblioteket. Obrenović, Natalija Obrenović, Natalija Eclipse. Eclipse er et flerspråklig utviklingsverktøy for programvare bestående av et integrert utviklingsmiljø (IDE) med støtte for utvidet funksjonalitet ved programvareutvidelser. Det ble opprinnelig tatt fram av IBM som en arvtager til Visual Age-verktøyene, men ble i 2001 sluppet som åpen kildekode, og administreres siden 2003 av Eclipse Foundation. Eclipse har blant annet blitt brukt til å ta fram utviklingsmiljøet Java Development Toolkit (JDT) for Java, et miljø som brukes for å videreutvikle Eclipse selv, og andre ting slik som Bittorrent-klienten Azureus. Arkitektur. Eclipses "widgets" er implementert i SWT for Java, som bygger på Javas Abstract Window Toolkit eller Swing. Denne brukes gjennom et mellomnivå for brukergrensesnitt, kalt JFace, som gjør det enklere å lage applikasjoner som benytter SWT. Eclipse bruker «plugins», små, modulære programvarebiter, for å implementere all funksjonalitet oppå klientplattformen, men også plattformen i seg selv. Dette gjør blant annet at Eclipse er tilgjengelig i andre programmeringsspråk, i tillegg til språk for typesetting slik som LaTeX, nettverksapplikasjoner slik som telnet og databaseadministrasjon. «Plugin»-arkitekturen gjør at man kan skrive tillegg for aktiviteter slik som konfigurasjonsstyring. Eclipses utviklerpakke (SDK) inkluderer Eclipse Java Development Tools, som gir et integrert utviklingsmiljø med en inkrementell Java-kompilator og en full modell av Javas kildekodefiler. Dette muliggjør fleksibel utvikling og kodeanalyse. Anno domini (TV-serie). "Anno domini" var en norsk tv-quiz som gikk på NRK1 høsten 2005 med Claus Wiese som programleder. Serien var av typen TV-quiz der deltakerne fikk prøve seg på spørsmål om begivenheter innen en rekke kategorier. Deretter skulle de plassere disse hendelsene i tidsriktig rekkefølge. Den som klarte flest spørsmål, gikk videre til neste runde. Serien hadde premiere på NRK den 19. september 2005 Konseptet i serien. Etter hvert som deltakerne svarer riktig på et spørsmål, stiger summen det er mulig å vinne. En gang i løpet av sendingen må deltakeren si «jeg sparer» og sette denne summen i «banken». Da er man garantert å vinne dette beløpet. Utfordringen er å vite når det er lurt å sette penger i banken. Prosjektleder for serien var Roald Øyen. Groruddalen Ballklubb. Groruddalen Ballklubb (GBK) er en tidligere fotballklubb som ble stiftet høsten 2002 av en rekke moderklubber i Groruddalen i Oslo. Klubbens hjemmearena var Greibanen. Klubben spilte 2. divisjon i årene 2005 til og med 2008, hvorpå klubben rykket ned til 3. divisjon, og ble nedlagt. 2002 - Etablering. Klubben ble stiftet som en overbygningsklubb til klubbene Vestli IL, Grorud IL, SF Grei, Årvoll IL, Furuset IL og Høybråten og Stovner IL. Senere ble også klubbene Rommen SK, Romsås IL og deler av Bjerkealliansen med under paraplyklubben som hadde mottoet «Vi skal utvikle Groruddalens fotballtalenter». 2003 - Debut. GBK tok over Årvolls plass i 3. divisjon fra og med sesongen 2003. Den første sesongen endte med seier i avdelingen, men sammenlagt tap i kvalifiseringskampene til 2. divisjon med 0–1 mot Frogn. Klubben fortsatte i 3. divisjon. 2004 - Opprykk. Laget vant igjen sin avdeling, og dominerte kvalifiseringskampene mot Jevnaker, og vant 7–1 sammenlagt. GBK fikk dermed sitt opprykk til 2. divisjon. 2005 - 2. divisjon. GBK debuterte godt i 2. divisjon, og endte på 6. plass, etter å ha blitt vurdert som nedrykkskandidat før sensongen. Samme året inngår klubben et samarbeid med Fotballklubben Lyn. 2006 - Høydepunktet. I 2006 kom laget på en overraskende 2. plass i sin 2.divisjonsavdeling kun slått av naborival Skeid. I løpet av sesongen vant de over både Vålerenga 2 og Skeid Fotball, og tapte kun tre av 26 kamper. Sesongen skulle bli GBKs beste. 2007 - Vendepunktet. Sesongen endte med 3. plass i 2. divisjon avdeling 1. Avtalen med Lyn forkastes, og det inngås samarbeid med VIF i stedet. Klubben var for tredje året på rad Norges mestskårende fotballklubb blant de tre øverste divisjonene. Trener Rolf Teigen bygget seg et godt rykte gjennom sitt arbeid i GBK, og ble hentet til Bryne ved sesongslutt. Teigen tar med seg sin assistenttrener, Mathias Haugaasen, og GBK opplever en massiv spillerflukt. Per januar 2008 var kun en av spillerne fra stallen 2007 igjen i GBK. Blant annet mistet GBK følgende spillere: Sezan Ismailovski, til Nybergsund IL-Trysil, Gøran Skogseide (Drøbak/Frogn), Jamal El Mazari (Frogn), Anders Hatlen (Skeid), Anders Granstad (Drøbak/Frogn), Amir Sharif (FK Tønsberg), Preben Mankowitz (Skeid), Jo Grønlund (Strømmen IF), Thomas Sandsør (Korsvoll IL), Henning Jørgensen (Star), Christian Torbjørnsen (Sandnes Ulf), Daniel Hamnes (Løren), Torkil Nilsen (Harstad IL), Fridtjof Seeberg (ukjent), Robert Mawanda (ukjent), Martin Svendsen (ukjent), Faisel Sharif (Lørenskog) og Thomas Amlie (Årvoll). 2008 - Avslutningen. Klubben ble tatt over av trener Danny Sannes fra Hammerfest og bestod av spillere fra Groruddalen. Klubbstyret fastsatte nye regler som begrenset bruk av spillere oppvokst utenfor Groruddalens grenser til maksimalt fire spillere. Sesongen 2008 endte med nedrykk til 3. divisjon. Klubben ble dermed på samme nivå som en rekke av moderklubbene, og grunnlaget som overbygningsklubb ble borte. Etter et mislykket forsøk på å slå seg sammen med Oslo City, ble GBK nedlagt i desember 2008. Heap. Eksempel på en 2-haug, der ethvert element E peker til element som har mindre verdi, som der 19 peker til 3 og 17. Heap (norsk haug) er en datastruktur brukt i informatikk, mye brukt til å lage prioritetskø og for å sortere data. En haug lagrer data i et tre (datastruktur). Ethvert element E er koblet til «barn», som skal ha en verdi lik eller mindre enn E. Dette sikrer at roten i treet vil være det største i datamengden, og at "leting etter høyeste verdi" tar O(1) tid. "Leting etter vilkårlig verdi" blant de N som ligger i haugen, tar derimot O(N) tid, da det ikke er klart hvor i haugen nye element legges. En haug kan også brukes til det motsatte, der hvert element E peker til barn som er høyere enn seg E. Altså vil roten da være det minste i mengden. De fleste programmeringsspråk har ferdige hjelpemidler for å ta i bruk haug. Arbeidstid. Ved uttak og innsetting må en umiddelbart omordne treet slik at alle element har barn mindre enn seg. Ved "uttak" byttes rotnode (den minste) ut med det sist innlagte elementet SIST, hvorpå SIST skiftes nedover inntil det når et nivå der begge barn er mindre enn SIST. Dette tar O(log N) tid. Ved "innsetting" av element NY, plasseres dette på laveste nivå og skiftes oppover i treet inntil det har nådde et nivå der begge barn er mindre enn NY. Dette tar O(log N) tid i verste fall, men vil over tid skje på O(1) tid. Hvis et element skal "endre verdi" (ned eller opp), vil det også måtte skifte (opp eller ned) nivå. "Sletting" av et element ordnes ved å sette verdien til det minst mulige, slik at det skiftes til lavest mulige nivå og da tas ut på O(1) tid. "Fletting" av to hauger tar O(N) tid. Varianter. En k-haug er en heap der hvert element har k barn, hvilket vil gi færre nivå og derved raskere uttak og innsetting. Det vanligste er 2-hauger (binære) som vist i figuren, da disse kan lages med tabell (datastruktur) og aritmetikk basert på bitskifting. Disse gir balanserte trær, der omtrent halvparten er løvnoder på laveste nivå og 3/4 på nest laveste nivå, slik at innsetting kan gjøres på O(1) amortisert (gjennomsnittlig) tid. Hvis rask fletting er ønskelig brukes en venstreorientert haug ("leftist"). Dette er en 2-haug som tilstreber ubalanse ved å alltid sikre en «tyngre» venstre- enn høyreside. Fletting gjøres da raskest mot rotens kortere høyreside, og da på O(log N) tid, med den ulempe at innsetting tar O(log N) tid. Ansikt til ansikt. "Ansikt til ansikt" var en norsk TV-serie som gikk på NRK1 høsten 2003, vinteren 2004, våren 2006 og høsten 2008 med fotografen Morten Krogvold som portrettør. Serien hadde premiere på NRK den 25. november 2003. Serien ble beskrevet som en annerledes portrettserie der Krogvold i hver episode inviterte en norsk kjendis som han fotograferte og intervjuet. De portretterte gjestene vi fikk møte var blant annet: Liv Ullmann, Gunnar Stålsett, Tove Nilsen, Erik Bye, Anne Cath. Vestly, Johan Brun, Grethe Kausland, Kolbein Falkeid, Arthur Arntzen og Shabana Rehman. Serien ble tildelt Gullruten 2006 for beste magasin- og livsstilsprogram for programmet hvor Odd Børretzen blir portrettert. Ivar Wefring. Ivar Wefring (født 1927, død 1978) var en norsk jazzmusiker (piano), kjent fra Oslos jazzmiljø. Han var sønn av kunstmaleren Gunnar Wefring. Wefring spilte i Göteborg (1949), der han blant annet var i Malte Johnson's besetning (1953–63) der Kristian Bergheim og Andreas Skjold også medvirket. Han medvirket på flere utgivelser deriblant i Rowland Greenberg's kvintett ("Swing is the thing", 1970). Brigaden (TV-serie). "Brigaden" var en norsk drama-serie på 26 episoder som gikk på NRK-TV høsten 2002 og vinteren 2003. Serien hadde premiere på NRK den 10. november 2002. Handling. I denne drama-serien følger vi et røykdykkerlag ved en brannstasjon gjennom 26 episoder. Serien beskrives som en realistisk og intens beretning om en gruppe personer som redder liv ved å sette seg selv i fare, om vennskap og fellesskap, men også om svik og indre og ytre spenninger. Mannskapet har også et privatliv, men jobben setter forhold og familieliv på harde prøver. Spenninger finnes også i relasjonene mannskapet i mellom, og ikke minst ulmer en maktkamp mellom Brigaden og ledelsen ved brannstasjonen, som prøver å få sterkere kontroll over det ukonvensjonelle røykdykkerlaget. Om karakterene. Hovedskikkelsen i serien er Trond, som nyter stor respekt fra kollegene for sin dyktighet og idealistiske innstilling til jobben. Han sliter også i forholdet til samboeren Connie, som føler at hun kommer i annen rekke og tenker på å forlate ham. I tillegg er følgende skikkelser blant de sentrale i serien: Den sindige Herman, den kjekke og kvinnesky Oddvar, den ambisiøse og korrekte Per, machomannen Bernt og den lojale og familiekjære Erik. Den tøffe og tiltrekkende Andrea er Brigadens eneste kvinnelige røykdykker. Morten er grinebiteren og intrigemakeren på laget, mens Ivar er ung og uerfaren, men desto mer oppslukt av jobben. Tønder er den kontrollerende og formalistiske sjefen på brannstasjonen. Om serien. For teamet bak serien har en troverdig fremstilling vært en ledetråd i arbeidet med serien, og fortellerstilen ligger opp mot det dokumentariske. Et nært samarbeid med Oslo Brann- og Redningsetat, og spesielt Briskeby Brannstasjon der store deler av serien er innspilt, har vært uvurderlig i denne prosessen. Dragutin Dimitrijević. Dragutin «Apis» Dimitrijević (serbisk: Драгутин Димитријевић Апис) (født, død) var en serbisk soldat og nasjonalist som var lederen av Den svarte hånd. Tidlig liv. Dimitrijević ble født i Serbia og gikk på det militære akademiet fra han var 16 år. Han gjorde det så bra på skolen at han ble umiddelbart rekruttert til generalens stab i den serbiske hæren etter han ble uteksaminert. Han spesialiserte seg på terrorisme. Hans militære strategier ble hovedgrunnlaget for den serbiske hæren under balkankrigene. Attentatene. Misnøyen med Aleksandar Obrenovićs giftemål med Draga Mašin var veldig upopulært fordi Draga ikke hadde noe kongelig bakgrunn, og hadde et tvilsomt rykte. 11. juni 1903 angrep Dimitrijević og noen andre offiserer fra den serbiske hæren slottet og drepte Aleksandar og Draga. Under dette angrepet ble Dimitrijević hardt såret, men overlevde. Tre kuler ble aldri fjernet fra kroppen hans. Senere planla han også et attentat på Frans Josef I av Østerrike-Ungarn, men dette mislyktes. Det er derfor en mening blant mange historikere at han bistod Unge Bosnia i deres attentat på Franz Ferdinand. Under avhør skal flere ha angitt ham som planlegger av attentatet men under de påfølgende rettssakene var det ingen som vitnet på dette. Første verdenskrig. Hans påståtte involvering i attentatet på Franz Ferdinand ble sett på som en av de utløsende faktorene til første verdenskrig. Østerrike-Ungarns etterforskning på attentatet indikerte involvering av tre personer fra Serbia, foruten gruppen Unge Bosnia, Dimitrijević, Milan Ciganović, og major Voja Tankosić. Statsminister i Serbia på den tiden Nikola Pašić nektet imidlertid å utlevere disse tre til Wien 25. juli 1914 med forklaringen at det «ville være et brudd på Serbias grunnlov og lovgivning». Tre dager senere erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia. Rettssak og henrettelse. Nikola Pašić, som jobbet for et felles Jugoslavia, fryktet de nasjonalistiske kreftene som rådet i Den svarte hånd og bestemte seg for å kvitte seg med disse. Den svarte hånd ble offisielt oppløst og de fleste av de høytstående medlemmene ble arrestert og siktet for et angivelig planlagt attentat mot Aleksandar I av Jugoslavia. 23. mai 1917 ble Dimitrijević dømt for forræderi og henrettet 26. juni sammen år ved arkebusering. Han ble i 1953 frikjent for anklagen. Fredrik Rosing Bull. Fredrik Rosing Bull (født 25. desember 1882, død 7. juni 1925) er kjent for å ha utviklet en forbedret hullkort-maskin. Han regnes av noen som Norges første IT-gründer. Bull var bygningsingeniør, og mens han var ansatt i Storebrand ble han interessert i hullkort-teknologi. Han utviklet sin egen hullkortmaskin, som var ferdig i april 1921, til en pris av 20 000 kroner. Flere institusjoner kjøpte hans maskiner inntil han plutselig ble syk i 1924 og døde året etterpå. Arbeidet ble videreført av partneren Knut Andreas Knutsen (1888–1983). I 1931 ble det franske selskapet "H W Egli-Bull" startet, med Knutsen som direktør. Dette ble fra 1933 videreført i "Compagnie des Machines Bull" (i dag: Groupe Bull med 44 500 ansatte i 100 land), basert på patentene til Bulls hullkortmaskin. Groupe Bull er fortsatt kjent for stormaskin-systemer i samarbeid med NEC, GE, Honeywell og andre industripartnere. Navnet til Fredrik Rosing Bull lever videre gjennom Rosing-prisene, som er en slags Oscar-utdeling for norsk IT-bransje. Rosing-prisene deles ut av Den Norske Dataforening. Masashi Tashiro. Masashi Tashiro (田代 まさし, "Tashiro Masashi") (født 31. august 1956) er en japansk fjernsynskomiker og tidligere medlem av popgruppen Rats & Star hvor han sang tenor. Han regisserte også en film før bandet ble oppløst. Tashiro var for en periode stemt fram som nummer 1 i det amerikanske magasinet Time Magazines «Årets person på Internett for 2001». Etter å ha fått flere stemmer enn Osama bin Laden og George W. Bush ble han fjernet fra avstemningen etter overveielse fra Times redaksjon. Etter at han var kjent som fjernsynsunderholder og komiker ble han i september 2000 arrestert for å ha filmet opp under kvinners skjørt, noe som var begynnelsen på hans problemer med loven ved at han senere har blitt flere ganger arrestert i forbindelse med narkotika. Rosing-prisene. Rosing-prisene tildeles mennesker som har gjort seg bemerket i det norske IT-miljøet. Det er Den Norske Dataforening som organiserer prisutdelingen. Dataforeningens Kreativitetspris ble delt ut første gang i 1991 og i 1993 fikk prisen navnet Rosing-prisen etter den norske IT-pioneren Fredrik Rosing Bull. Arrangementet har vokst og utvidet seg, og priser deles i dag ut i syv kategorier. I tillegg til Kreativitetsprisen har vi nå kategoriene Årets toppleder, IT-Sikkerhet, Brukervennlighet, Årets nettsted, Smart IT og sist men ikke minst: Hedersprisen. Rosing er IT-bransjens egen festseremoni og bransjens mulighet til å feire de beste prestasjonene. Rosing-priser finnes i 7 kategorier ("Brukervennlighet", "IT Sikkerhet", "Kreativitet", "Årets nettsted", "Smart IT" og "Årets toppleder"), samt en "hederspris" som deles ut i spesielle tilfeller. Brukervennlighetsprisen. Konkurransen om brukervennlighetsprisen er åpen for norskutviklet programvare eller webløsninger og nye brukergrensesnitt. Løsningen blir vurdert ut fra prinsipper for brukervennlighet, og det blir lagt vekt på brukerinteraksjon, visuelt design og tilpasning til brukere og oppgaver. Den tverrfaglige juryen, utnevnt av faggruppen for Brukervennlige IT-systemer (BITS), vurderer alle nominerte løsninger og velger ut finalistene. Finalistene demonstrerer så sin løsning for juryen før en vinner pekes ut. Smart-IT. Nyinnstiftet pris, delt ut først gang i 2008, da under navnet Grønn IT. Kompetanseprisen. Asker kommune (2007)... Kreativitetsprisen. Kreativitetsprisen er den «originale» Rosing-prisen, og er blitt delt ut siden 1991. Årets nettsted. Prisen for årets nettsted, tidligere beste nettjeneste, tildeles den aktøren som tenker nytt og annerledes, og tilbyr den beste funksjons- og/eller transaksjonsorientert tjenesten på nettet. Tjenesten blir vurdert ut i fra om den fungerer optimalt i forhold til målgruppenes behov, og brukervennlighet, funksjonalitet, innovasjon, teknologi og design blir lagt til grunne for evalueringen. Språkprisen. Rosings språkpris ble gitt for godt norsk språk i forbindelse med informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Prisen ble gitt til personer og bedrifter og for bestemte produkter. Rosings språkpris ble opprettet i 2002 og var et samarbeid mellom Den Norske Dataforening og Språkrådet. Etterhvert som både IKT og språk har utviklet seg, har juryen etterhvert lagt vekt på følgende kriterier: demme opp for engelsk, godt norsk språk generelt, kvalitet på språkbruk og mangfold i språkbruk, fremme flere språkformer, gjøre tematikken begripelig, og fremme bruk av godt norsk i nettbaserte kanaler Rosings Hederspris. Rosingakademiets hederspris deles ut til enkeltpersoner som på en fortjenestefull og betydelig måte har bidratt i utviklingen, markert og preget norsk IT-fag og bransje nasjonalt eller internasjonalt over en lengre periode. Prisen deles kun ut de år det er funnet verdig(e) kandidat(er). Jon Stephenson von Tetzchner (Opera Software) (2011), Yngvar Lundh, Pål Spilling og Dag Belsnes (2010), Georg Apenes, Datatilsynet (2008), Peter Hidas (2007), Jon Bing (2006), Lars Monrad-Krohn (2005), Thomas Hysing (2003), Gisle Hannemyr (2002), Jens Glad Balchen (2000), Helge Seip (1999), Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard (1998). Brobyggerne. "Brobyggerne" var en norsk livssyns-serie på åtte episoder som gikk på NRK-TV sommeren 2000. Serien omhandlet tro og livssyn. Programleder var Kjell Erik Moen. Første episode ble sendt 2. juli 2000 og siste episode 23. august. Serien fikk året etter en oppfølger som hadde tittelen "Brobyggernes gjestebud". Innhold. Med Pilegrimsgård i Valdres som ramme ble åtte forskjellige mennesker og «brobyggere» samlet. Alle med forskjellig tro og livssyn i denne multireligiøse serie i åtte deler. Gjennom gruppesamtaler, enkeltintervjuer og diskusjoner ble det lagt opp til både dialog og konfrontasjon, og godt rom for følelser og personlige erfaringer. Målet var å møte levende mennesker som snakker om sin tro i forhold til livet, ikke å stevne teoretikere til teologisk debatt. En hele uke var deltakerne sammen for å finne stillheten, for å prate, krangle, leke, og med programleder Kjell Erik Moen i spissen skulle de faktisk bygge bru over Hedalselva. Brobyggernes gjestebud. "Brobyggernes gjestebud" (2001) var en norsk tv-serie på 6 episoder som gikk på NRK1 våren 2001. Serien var et tro og livssynsprogram. Programleder var Kjell Erik Moen. Serien hadde premiere på NRK den 4. mars 2001. Siste episode ble sendt 8. april. Serien var oppfølgeren til serien "Brobyggerne", som ble sendt sommeren 2000. Her møtes nye, entusiastiske brobyggere – en jøde, en statskirkekristen, en muslim, en antroposof, en pinsevenn og en ateist – sammen med programleder Kjell Erik Moen. Seks søndager utover senvinteren ble brobyggerne samlet til et gjestebud hjemme hos hver enkelt av deltakerne. Rundt bordet formidlet kveldens hovedperson sin troshistorie og mattradisjoner knyttet til denne. Deltakere i serien var Carina Grelland (pinsevenn), Håvard Hvidsten (ateist), Eli M. Nielsen Karagøz (kristen, gift med muslim), Kamran Mohammed (muslim), Cato Schiøtz (antroposof) og Anne Sender (jøde). Fasadisme. a> hvor fasaden bevart med et nytt bygg bak. Fasadisme eller fasadomi er begreper brukt om overflatisk bevaring av bygninger; hvor man kun bevarer fasaden av et verneverdig bygg og river resten av bygget for å gi plass til moderne bakbygg. Denne formen for skallbevaring ble utbredt på 1970- og 1980-tallet og har avtatt siden. Fasadisme er generelt ikke akseptert som en passende konserveringspraksis og bryter med internasjonale charter om bevaring (Veneziacharteret). Solino. Solino er en tysk film av regissøren Fatih Akın fra 2002. Den er et tidsbilde av en en italiensk families innvandring fra Syd-Italia til Ruhrområdet på 1960-tallet, og viser familiens skjebne frem til 1984. Filmen har mottatt flere priser. Handling. «Romano Amato» (Gigi Savoia) og hans kone «Rosa» (Antonella Attili) har hørt om det økonomiske mirakelet i Tyskland. Med sine to barn flytter de i 1964 fra landsbygden i det fattige Syd-Italia til Duisburg og håper å få et bedre liv der. Mor og far åpner stedets første pizzeria med navn etter landsbyen de kommer fra, "Solino". Gigi, den mer rolige av sønnene, blir venn med innehaveren av fotoforretningen ved siden av, og etter at et filmteam som spiller inn en film i nærheten spiser i foreldrenes pizzeria, oppdager han sin lidenskap for fotografi og film. Den mer rastløse «Giancarlo» er mer interessert i den felles venninnen «Jo». Ti år senere, i 1974, møtes Gigi (Barnaby Metschurat), Giancarlo (Moritz Bleibtreu) og Jo (Patrycia Ziolkowska) i en leilighet. Gigi og Jo er da et par. Giancarlo omgir seg med tvilsomme typer, mens Gigi lager filmer og opplever suksess. En av hans dokumentarfilmer er nominert til Ruhrfestspiele. Det harde arbeidet i familiens pizzeria har samtidig utmattet moren, som oppsøker en lege og får vite at hun lider uhelbredelig av leukemi. Som om ikke det var nok tar hun mannen på fersk gjerning med en blondine. Hun vil reise tilbake til Solino, og Gigi har ikke hjerte til å la henne være alene og reiser derfor sammen med henne til Italia. Der får han vite over telefon at filmen hans skal vises på festivalen og avtaler med broren at denne skal ta seg av moren. Giancarlo kommer ikke til Solino, men utgir seg for å være broren på filmfestivalen og tar imot troféet. Gigi leser dette i avisen og reiser rasende til Duisburg. Der tar han Giancarlo på fersk gjerning i sengen med kjæresten Jo og det kommer til brudd mellom brødrene. Siden Giancarlo ikke er villig til å ta seg av moren, har ikke Gigi annet valg enn å reise tilbake til Solino. Der møter han Ada, en venninne fra barndommen i Italia. De åpner en friluftskino i Solino, der Gigi viser sine filmer. Det går igjen ti år. I 1984 gifter Ada og Gigi seg, og til og med Giancarlo kommer til bryllupet. Bare faren vil ikke reise tilbake til fødelandsbyen. Haugesund Billedgalleri. a> med vindehus, kjetting og brønn som takavvanningssystem Haugesund Billedgalleri ligger nord i Haugesund med utsikt over byparken og rosehagen. Museet har sin historiske bakgrunn i Haugesund Kunstforening, stiftet 1913. Kunstmuseet Haugesund Billedgalleri ble opprettet som kommunal institusjon i 1973. Bygninger. Museet er bygget i tre etapper: ca. 1915, 1978 og 2004. Den eldste bygningen ble oppført som bolighus for Lars og Inga Meling ca. 1915. I 1952 ble villaen med tilhørende eiendom testamentert til Haugesund kommune, en gave i tråd med Lars og Inga Melings siste ønske. Siden 1959 har Haugesund Kunstforening brukt Haugesund Billedgalleris lokaler som visningsted. Hovedbygningen fra 1978 er tegnet av arkitekt David Sandved. Den siste utvidelsen ble ferdigstilt våren 2004 og er tegnet av arkitektkontoret Sandved og Wathne arkitekter AS. Det samlede bygningsarealet utgjør 2210 m², hvorav utstillingsarealet utgjør 1000 m². Samlinger. Samlingen har sin bakgrunn i Haugesund Kunstforenings faste samling. I 1973 ble denne gitt til Haugesund kommune mot at kommunen etablerte et museum med visningslokaler for skiftende utstilling, magasin og utstillingsrom for den faste samlingen. Museet har i dag en kunstsamling som omfatter nasjonale og internasjonale kunstnere som Lars Hertervig, Edvard Munch, Pablo Picasso, Christian Krohg, Per Kleiva, Håkon Bleken og Inger Sitter. Billedgalleriet har en samling som er rik på verk med tilknytning til Vestlandet med kunstnere som Nikolai Astrup, Ole Frøvig, Trygve Goa, Kjell Pahr-Iversen, Fredrik Kolstø, Rita Marhaug, Olav Nygaard, Helene Nielsen, Stein-Magnus Opedal, Knut Rumohr, Gry Hege Rinaldo, Bernt Tunold og Bjørn-Sigurd Tufta m.fl. Annet. Haugesund Kunstforening har hele året sine løpende salgsutstillinger i billedgalleriet. P.J. Brown. Collier «P.J.» Brown (født 14. oktober 1969, Detroit, Michigan) er en amerikansk profesjonell basketballspiller. Han er for øyeblikket uten kontrakt. Brown har tidligere spilt for lag som New Jersey Nets, Chicago Bulls, Miami Heat og Boston Celtics Tomé Vera Cruz. Tomé Vera Cruz (født 1955?) er statsminister i São Tomé og Príncipe. Han etterfulgte Maria do Carmo Silveira den 21. april 2006. Tomé Vera Cruz var tidligere minister i regjeringen til Maria das Neves mellom 9. august 2003 til 5. mars 2004. Indiana Pacers. Indiana Pacers er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Indianapolis i Indiana, og spiller hjemmekampene i Conseco Fieldhouse. Hamangtunnelen. Hamangtunnelen er en 342 meter lang 2-felts tunnel på E16 like utenfor utenfor Sandvika sentrum i Bærum i Akershus. Den har ett løp med to motgående felt. Tunnelen var i 2003 Akershus og Bærums mest trafikkerte tunnel, i tillegg til Norges åttende mest trafikkerte veitunnel, med sine 32 311 passerende biler per dag (ÅDT). Over taket på tunnelen er bygget boligblokker i det såkalte Hamangskog-feltet. Bekkestuatunnelen. Bekkestuatunnelen er en 710 meter lang 2-felts tunnel på fylkesvei 160 under Bekkestua sentrum i Bærum. Tunnelen har ett løp med to motgående felt. Brutte løfter. "Brutte løfter" var et aktualitetsprogram som gikk på TVNorge i 2000 og 2001 med Mette Fossum som programleder. Serien hadde premiere på TVNorge den 5. september 2000. Konseptet for programserien var å sette til veggs politikere som ikke har fulgt opp hva de har lovet. For å legge tyngde bak løftebruddene hadde Fossum dratt inn hverdagsmennesker som ble rammet av løftebruddene. Serien ble imidlertid ikke den suksessen skaperne hadde håpet. Jødestjerne. Jødestjerne er det vanlige navnet på den gule davidsstjerna som jøder ble tvunget av nazistene til å bære i Tyskland og de fleste områdene som var okkupert av Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Bærums Verk Idrettsforening. Bærums Verk Idrettsforening ("BVIF") ble stiftet 2. april 1896. Klubben har håndball, fotball, langrenn, innebandy, bordtennis og cheerleading på programmet. Tidligere var også basketball en del av breddeidretten i idrettsforeningen, men denne ble lagt ned i 2010 da siste lag meldte overgang til Sandvika Basketballklubb. Basketball. BVIFs basketlag ble dannet i 1979 og herrelaget var lenge blant Norges beste. Herrelaget vant totalt 6 kongepokaler som norgesmestere i 1989, 1990, 1991, 1992, 1998 og 2004. På grunn av manglende rekruttering og generell avtagende oppslutning rundt basketball som idrett i Bærum har klubbens basketsatsing de senere årene foregått i samarbeid med andre klubber i Asker og Bærum. På herresiden startet BVIF samarbeidsprosjektet 3B Basketball i 2002 sammen med EB-85 og Asker BBK. Initiativtaker til prosjektet var nåværende BLNO-trener Pål Berg og tanken var å kunne gi de beste basketspillerene i distriktet mulighet til å utvikle seg i fellesskap. Det nye laget, 3B, ble derfor registrert til spill i både Junior A-serie og U20-serien for herrer. Asker trakk seg etterhvert fra samarbeidet og klubben endret etterhvert navn til Bærums Verk. Sandvika BBK og Lommedalen BBK sluttet seg etterhvert til samarbeidet og navnet på klubben ble våren 2009 endret til Bærum Basket og lagene ble etterhvert overført til de andre klubbene. På damesiden har Bærums Verk Basket hovedsakelig samarbeidet med Asker BBK og a-laget ble i 2009 formelt hetende Asker og hører inn under Asker som klubb. Område. Klubben dekker området Bærums Verk, Rykkinn, Kolsås og i noen grad også Løkenhavna, Lommedalen, Vøyenenga og Hauger i Bærum. Alexandre Girard-Bille. Alexandre Girard-Bille (født 1899, død mai 1961) var en sveitsisk kombinertløper. Brød og sirkus (TV-program). "Brød og sirkus" var et norsk debattprogram som gikk på NRK2 fra høsten 2002 til våren 2006. Programleder var Knut Olsen. Første program ble sendt 2. november 2002 og siste ble sendt 10. mai 2006. Programserien ble direkte fra Studentersamfundet i Trondhjem i såkalt «folkemøtestil». Ulike tema innen samfunn og politikk ble diskutert hver gang med aktuelle meddebatanter tilstede. Menotti Jakobsson. Klas Alfred Menotti Jakobsson (født 7. juli 1892 i Stockholm, død 26. desember 1970 i Enskede) var en svensk skihopper og kombinertløper som representerte Djurgårdens IF. I OL i Chamonix i 1924 ble han nummer 7 i spesielt hopp og nummer 8 i kombinert. Han vant hopprennet i Coupe de France i 1923. Menotti Jakobsson ble svensk mester i spesielt hopp i 1917 og 1921, og i kombinert i 1917. Ejnar Olsson. Ejnar Olsson (født 18. juli 1886, død 26. februar 1983) var en svensk skihopper, kombinertløper og fotballspiller som konkurrerte på 1910- og 20-tallet. Han representerte Djurgårdens IF i Stockholm. Meritter. Som fotballspiller vant han også 3 SM-gull for Djurgårdens IF. A Theory of Justice. "A Theory of Justice" regnes som hovedverket til den amerikanske filosofen John Rawls, og ble utgitt i 1971. Verket tar for seg prinsipper et rettferdig samfunn bør bygges på, og Rawls gir her et moderne kontraktsteoretisk alternativ til utilitarismen. Sammen med Robert Nozicks bok "Anarchy, State and Utopia" førte boken til en fornyet interesse for liberalisme i amerikansk politisk filosofi. Bykampen. "Bykampen" var en norsk underholdnings-serie som gikk på TV 2 sommeren 1999 og sommeren 2000. Programleder var Øyvind Mund og fast værdame var Elin Tvedt. Serien hadde premiere 3. juli 1999. Serien var en blanding mellom familieserie og underholdningserie med innslag av konkurranse (Game-Show) der to byer konkurrerte mot hverandre i ulike øvelser. Deltagerne bestod hver gang av to familier som skulle kjempe mot hverandre og samtidig representere sin by. Bykampen var verdens første TV-program med sanntids telestemming. Selskapet Teletopia Interactive hadde utviklet en videografikk-enhet som ble utplassert i sendbussen til TV 2, som var koblet direkte til Teletopias telesentral via ISDN-linje levert av Telenor. Systemet genererte videografikk (søylediagram osv) i sanntid, basert på antall telefonsamtaler til telestemmingssystemene i øyeblikket. Programlederen "hauset opp" stemningen aktivt, ved å vise til at "Nå er det (så og så mange) som holder med Stavanger, må må dere vise hva dere er gode for!!!". Njål Djurhuus. Njål Djurhuus (født 1941) og hans hustru Erna (født 1939) er offiserer i Frelsesarmeen. De kom til Norge fra Færøyene i 1963. De har hatt mange oppgaver i Frelsesarmeen, men mest kjent er de for sitt arbeid ved Fyrlyskorpset som de kom til i 1985. Njål Djurhus hadde det som ordre frem til 1999, og har etter det vært med som frivillig ved siden av å være ansatt ved Frelsesarmeens hovedkvarter. Erna ble i over 20 år – helt til 2006, da hun overtok ansvaret for Frelsesarmeens korps (menighet) på Fjellhamar. Også hun har beholdt kontakten med miljøet i ettertid. Som de selv uttaler: "«Man blir aldri ferdig med dette. Hvis du er det eneste bindeleddet mellom en gammel, syk mor og hennes eneste sønn, svarer du ikke at du har fått ny jobb»" Priser. Paret har mottatt flere priser; blant andre Fylkesvei 55 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 55 i Sør-Trøndelag går mellom Mørreaunet i Åfjord og fylkesgrensen ved Sela. Veien er 38,7 km lang. Veien går fra Mørreaunet til Osa, videre langs sørsiden av Storvatnet og følger Sørdalen til fylkesgrensen. Eksterne lenker. 055 Ca. lykkelig. "Ca. lykkelig" var en norsk situasjonskomedie som gikk på TV 2 høsten 2000 og vinteren 2001 og var produsert av Nordisk film. Serien hadde premiere den 4. september 2000 på TV 2 og gikk i to sesonger. Handling. Serien handler om tre mer eller mindre vellykkede par i 30-åra, midt i etableringshelvetet med ett bein i ungdomstida, ett i voksenlivet og barn i magen. Om serien. Serien hadde i første sesong 369 000 seere i snitt, noe som gjorde at TV 2 satset på en ny runde. Vestregionen. Vestregionen er et regionalt samarbeidsorgan for 16 kommuner vest for Oslo, sammen med fylkeskommunene i Akershus og Buskerud. Vestregionen ble opprettet i 1992 som et samarbeid mellom kommunene Bærum og Asker i Akershus fylke, Drammen, Røyken og Hurum i Buskerud, og de to fylkeskommunene. I 2004 ble samarbeidet utvidet med Jevnaker i Oppland, Hole, Ringerike, Øvre og Nedre Eiker og Lier i Buskerud, samt Svelvik og Sande i Vestfold. Sigdal, Krødsherad og Modum i Buskerud ble medlemmer i 2010. Må ikke forveksles med regionen Vestområdet i Akershus fylke. Café (TV-serie). "Café" var en norsk tv-serie som gikk på NRK1 i 2000. Programleder var Robert Stoltenberg som blant annet opererte under aliaset Terje Engelsmo. Om serien. Serien var en blanding mellom talkshow og komiserie der Stoltenberg spilte de fleste karakterene. Conrad Haugenli Osmundsen (64) er toalettbetjentenes grand-old-man. Siden tidlig på førtitallet har han virket som dovakt ved Sfinxsen-toalettet i hovedstaden. Han legger sin ære i å yte service for de trengende og ikke sjelden tar han jobben med seg hjem til leiligheten ved Skedsmokorset for å kunne stå til tjeneste straks toalettet åpner klokken 06.30 den påfølgende arbeidsdag. Maja Karlsen Boraga ble født i 1943 i Dubrisjna i det tidligere Jugoslavia. Sine sigøyner-røtter bærer hun stolt med seg overalt hvor hennes rastløse sjel måtte føre henne. I sin trygge overbevisning om at hennes verdensanskuelse er den rette, er hun et naturlig midtpunkt også i Norge, hvor hun har bodd i campingvognen sin de siste tyve årene. Alf Limmonæs (58) er opprinnelig fra Gjøvik, men hans mange gjøremål har ført til mye reising og firmaet hans er for tiden etablert utenfor Oslo. Etter noen konkurser på åttitallet har han konsentrert virksomheten om noen få kjerneområder, rettet mot enkeltpersoner og småbedrifter. Roy Kristiansen (36) er formann i Kløverenga borettslag i Groruddalen. Hans lange erfaring (13 år) gjør at han også har en ledende posisjon i Norske Borettslagsformenns Forening (NBFF), hvor han har fått mye ros for sine bidrag for å styrke de juridiske rettighetene borettslagene har overfor leieboere og eiere. Han er også sjef for julebordet i foreningen. Hansine Snåsholmen (79) har bodd på Snåsholmen utenfor Helgelandskysten i hele sitt liv. Hun har født fjorten barn og har gjennom hardt arbeid på land og hav greid å brødfø de aller fleste av dem til de forlot Snåsholmen og dro sørover. Hun er en engasjerende historieforteller og vet å øse av sine mange erfaringer fra et strevsomt liv. Hansine er svært begeistret for kokekaffe. Østmarkmus. Østmarkmusa, "Microtus levis", er den eneste smågnageren med fast bestand på Svalbard. Hit har den kommet med menneskelig hjelp, trolig som blindpassasjer mellom 1920 og 1960 på sovjetiske skip som fraktet høy til sovjetiske bosetninger ved Isfjorden. I dag har den etablert en bestand som har sitt kjerneområde ved Fuglefjella ved Isfjorden. Østmarkmus er en nær slektning av markmus og fjellmarkmus, som lever på det norske fastlandet. Tidligere trodde man at "Svalbardmusene" tilhørte arten sørmarkmus, og det var først i 1990 at genetiske studier avslørte at det egentlig dreide seg om østmarkmus. Alle de nevnte artene er svært like av utseende og vanskelig å artsbestemme sikkert uten grundige undersøkelser. Østmarkmusas nærmeste naturlige utbredelsesområde ligger 20 breddegrader lenger sør enn leveområdet på Svalbard. Den er altså opprinnelig ikke en høyarktisk art, og det er i utgangspunktet overraskende at den har klart å etablere seg på Svalbard. At den faktisk har klart det, tyder på en stor tilpasningsevne. Bestandens kjerneområde på Svalbard er knyttet til helt spesielle biotoper med fuglegjødslede gresskråninger ved Fuglefjella mellom Grumantbyen og Bjørndalen. Hele bestanden finnes langs en 20 km lang, smal stripe langs Isfjorden, mellom Longyearbyen og Barentsburg. Forekomsten i Longyearbyen er neppe stabil, men avhengig av gjentatte innvandringer fra kjerneområdet. I sitt naturlige utbredelsesområde graver østmarkmusa store gangsystemer i bakken (på samme måte som markmus og fjellmarkmus). På Svalbard er dette normalt ikke mulig på grunn av tele store deler av året, og fordi opptint jord om sommeren ofte er vasstrukken. I området ved Fuglefjella lever den derfor særlig inne i steinurer. Her er den beskyttet mot sin eneste naturlige fiende på Svalbard, polarreven, og til en viss grad mot det barske klimaet. Det er likevel klimaet som styrer bestandssvingningene hos østmarkmus på Svalbard. I perioder med regn om vinteren kan det isolerende snølaget bli redusert, samtidig som føden blir vanskelig tilgjengelig som følge av ising. I slike perioder kan nesten hele bestanden omkomme. Det er da bare i den høyeste delen av leveområdet (inntil 600 moh.), der nedbøren også i milde vinterperioder faller som snø, at en liten rest av bestanden klarer seg. Disse individene kan imidlertid raskt gi opphav til en ny stor bestand etter kort tid. Østmarkmusa er meget produktiv. Hunnene kan bli bedekket i en alder av 17 dager. Gjennomsnittlig kullstørrelse er 5,5 unger, og fire kull pr. sesong er vanlig. Østmarkmusa er en ren planteeter. På Svalbard spiser den først og fremst gressarten polarreverumpe. I 1999 ble det oppdaget at østmarkmusa på Svalbard er vert for bendelormen "Echincoccus multilocularis". Denne parasitten kan medføre alvorlig sykdom hos mennesker. Faren for smitte til mennesker vurderes imidlertid foreløpig ikke som svært stor. Det har likevel blitt diskutert om man bør forsøke å bekjempe parasitten gjennom å legge ut ormekur i åter til polarrev, som er sluttvert for parasitten. Cyou. "Cyou" var et norsk dating-program som gikk på TVNorge i 2003 med Lise Askvik som programleder. I Cyou hadde programlederen med seg tre gutter og tre jenter som alle ønsket å finne den store kjærligheten. I hvert program ble det kåret et vinnerpar som vant en reise sammen til et eksotisk sted. Mens programmet pågår kunne TV-seerne til enhver tid ved hjelp av sin mobiltelefon sjekke om de passer sammen med noen av deltakerne. Fylkesvei 203 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 203 i Nord-Trøndelag går mellom Follafoss og Sela i Verran kommune. Veiens lengde er 25,0 km. Eksterne lenker. 203 De nære ting. "De nære ting" var en norsk tv-serie på åtte episoder som gikk på NRK1 høsten 2001. Programleder var Dagfinn Lyngbø. Serien hadde premiere 13. septermber 2001 på NRK. "De nære ting" er TV-serien som handlet om dagligdagse og, selvfølgelig, nære ting. I åtte programmer tok komiker og programleder Dagfinn Lyngbø opp temaer som livsstil, religion, moral og forelskelse. Han inviterte en gjest i hver episode av programmet. Gjester. Jon Schau, Bjørn Eidsvåg, Ellen Arnstad, Jan Kjærstad, Bjarte Hjelmeland, Kari Slaatsveen og Egil «Drillo» Olsen. «De nære ting» - slagermelodi. "«De nære ting»" er også tittelen på en av Norges mest kjent «allsanger» med tekst av Arne Paasche Aasen, og melodi av Kurt Foss og Reidar Bøe, som også spilte den inn på plate på 1950-tallet. Strofen «Ditt sinn monne flyve så vide omkring, det er som du glemmer de nære ting» er begynnelsen på denne populære slageren. Atlanterhavstunnelen (veitunnel). Atlanterhavstunnelen er en undersjøisk veitunnel på Nordmøre som ble åpnet 19. desember 2009. Den forbinder Kristiansund og Averøy, langs fylkesvei 64. Tunnelen er 5 779 meter lang og cirka 250 meter dyp. Største stigning er 10 %. Prosjektet hadde byggestart i 2006, første salve på tunnelen var i uke 17, 2007. Den ble planlagt ferdig 2008, men ble omtrent ett år forsinket på grunn av dårlig kvalitet på fjell. Blant annet gikk det ras 29. februar 2008 nesten på det dypeste punktet i tunnelen, med den følge at tunnelen ble støpt igjen for å få kontroll på situasjonen, før arbeidet med drivingen av tunnelen kunne fortsette. Gjennomslaget kom først den 19. mars 2009. Atlanterhavstunnelen er Kristiansunds andre fastlandsforbindelse, den første forbindelsen til fastland går over Freiøya, videre undersjøisk tunnel og broer i Krifast-forbindelsen. Averøy er knyttet til fastland ved Atlanterhavsveien. Forskningsparken i Oslo. Forskningsparken i Oslo er et senter for verdiskapning og kommersialisering beliggende i Gaustadbekkdalen i nærheten av Universitetet i Oslos hovedlokaliteter på Blindern. Mer enn 140 små og store bedrifter, forskningsgrupper og institutter har tilhold i parken, og driver næringsvirksomhet og FoU-virksomhet innen bioteknologi og kjemi, medisin og helseteknologi, IKT, media, materialforskning, elektronikk og miljø- og samfunnsforskning. (Se). Bygningskomplekset har fem bygg hvor mer enn 2000 personer holder til. Det må imidlertid skilles fra nabobyggene: SINTEF- og Ifi-bygningene regnes ikke som en del av selve forskningsparken. Forskningsparken bidrar til verdiskapning ved å drive kompetanseprogrammer, nettverk og driver eiendomsvirksomheten som et samlet tilbud til gründere og vekstselskaper. Fylkesvei 82 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 82 i Nord-Trøndelag går mellom Keiserås og Kråkmo i Leksvik kommune. Veien er 13,7 km lang. Veien følger østsiden av Storvatnet. Det er vedtatt å oppgradere veien slik at den blir del av fylkesvei 715. Eksterne lenker. 082 Vestavindsbeltet. Skisse av jordklodens vindsystemer, vestavindsbeltet (westerlies på engelsk) er markert nord og sør for 30 grader bredde Vestavindsbeltet er områder på begge jordhalvkulene mellom 30. og 60. breddegrad der det stort sett blåser vinder fra vest. Vinden blåser fra høytrykksområdene rundt 30. til 35. breddegrad mot polene. Sammen med passatvinden muliggjorde denne vinden rundreiser for de tidlige europeiske seilskipene. Beltet er sterkest utviklet på den sørlige halvkule, da det der er mer åpne havstrekninger og vindsystemene således ikke hindres av landmasser. I Norge har vestavindsbeltet stor betydning for kystklimaet og kontinentalklimaet. Varm luft fra de subtropiske områdene møter kalde luftstrømmer fra polarområdene, der de møtes kalles en polarfront. Her dannes et lavtrykk da den varme fuktige luften fra sør presses opp i høyden av den kalde luften fra nord. Vestavindsbeltet frakter dette fuktige lavtrykket inn mot norskekysten hvor den treffer høye fjell, den tertiære landhevningen, og den fuktige luften presses opp, blir kald, kondenserer og det faller store mengder orografisk nedbør på vestsiden av fjellene. Øst for fjellkjeden er lufta tørr, og det blir lite nedbør. Områdene øst for fjellkjeden ligger i regnskyggen. Her finner vi noen av de tørreste områdene i Norge. Milwaukee Bucks. Milwaukee Bucks er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Milwaukee i Wisconsin, og spiller hjemmekampene i Bradley Center. Eggja. Eggja er en plass i Sogndalsdalen i Sogndal kommune. Det er ca 35 fastboende på Eggja. Eggja strekker seg fra Lauvhaug i sør og helt inn inn til den innerste gården i øst. Kjører du inn Eggjaveien så kan du kjøre opp til Åsen, derfra er det ikke lang vei opp til det flotte fjellet Nuken. Gregor VII. Gregor VII (født Hildebrand av Sovana (italiensk: Ildebrando di Soana) ble valgt til pave i 1073 og satte igang arbeide for å fremme pavedømmets makt. Navnevalget Gregor skyldes ifølge mange kilder Hildebrands ønske om å gi oppreisning til Gregor VI, som var blitt avsatt noen tiår tidligere i forbindelse med anklager fremført av keiseren. Men det kan også være at Hildebrand vel så meget, eller primært, hadde Gregor den store i sine tanker. Det var strid om hvem som skulle utnevne biskoper, og Gregor mente at kirken selv skulle ha dette ansvaret. Den tyske keiseren Henrik IV motsatte seg dette og beskyldte Gregor for «å ikke være pave, men en falsk munk», og Henrik krevde videre at Gregor skulle trekke seg fra pavestillingen. Striden endte med at Gregor VII lyste Henrik IV i bann. I denne situasjonen valgte Henrik en taktikk som sette Gregor midlertidig ut av spill. Han reiste til Canossa i Nord-Italia og bad om syndforlatelse, og det kunne ikke paven nekte en angrende synder. I 1080 marsjerte Henrik mot Roma, tok byen og sette inn en motpave, som straks kronet han til keiser. Striden om retten til å sette inn biskoper blir kallet investiturstriden, og den ble ikke løst før ved konkordatet i Worms i 1122. Referanser og fotnoter. Custling Katleen C.: Reform and the papacy in the eleventh century, Manchester university press, 2005. Småflaggermus. Småflaggermusene utgjør tilsammen gruppen Microchiroptera, under gruppen flaggermus. Ordet småflaggermus er litt unøyaktig da flere av dem er større enn enkelte av flygehundene, også kalt storflaggermus. Småflaggermus er den mest tallrike av de to flaggermus-typene, både når det gjelder antall familier og antall arter. De fleste småflaggermus lever av insekter. Noen av de største artene jakter i tillegg på fugler, firfisler, frosker eller til og med fisk. Vampyrflaggermus er en type småflaggermus som lever av blod fra store pattedyr. Disse lever hovedsakelig i Sør-Amerika. Generelt er småflaggermus fra 4 til 16 cm lang. Ekkolokalisering. Flaggermus er det mest kjente eksempelet for dyr som driver med ekkolokalisering. Alle småflaggermus driver med ekkolokalisering. Den eneste flygehunden som bruker ekkolokalisering er Rousettus som bruker en annen type av ekkolokaliseringsystem enn småflaggermus. Småflaggermus generer ultralyd via strupehode og sender ut lyden gjennom nesen eller munnen. Småflaggermus bruker frekvenser mellom 4,000 til over 100,000 hertz, det menneskelige øret oppfatter til sammenlikning frekvenser mellom 20Hz to 20000 Hz. De utsendte lydbølgene bruker til å undersøke omgivelsene, se hovedartikkelen om ekkolokalisering for detaljer. Noen møll har utviklet beskyttelsesmetoder mot flaggermus. De hører flaggermusens ultralyd og står enten helt i ro, eller flykter. Som svar på denne forsvarsmekanismen kan flaggermus slutte å sende, eller redusere mengden ultralyd. Arter i Norge. Det er tretten forskjellige arter flaggermus i Norge, alle småflaggermus. Rugby union under Sommer-OL 1908. Rugby union var med på det olympiske programmet for annen gang, første var i 1900 i Paris. Det var kun to nasjoner som deltok, Storbritannia som var representert av Cornwall, nasjonale mestere fra 1907, og Australasia. Med kun to lag ble det bare én kamp, Australasia vant med 32-3 og var olympiske mestere, og det tapende laget fikk sølv. Støvvirvel. Støvvirvel i Johnsonville, South Carolina, USA En støvvirvel, virvelvind eller dust devil er en roterende luftsøyle som kan være alt fra en halv meter i diameter til over 10 meter. Høyden på dem kan variere fra et par meter til over 1000 meter. Støvvirvler er vanligvis ufarlige, men i sjeldne tilfeller kan de vokse seg så store at de kan gjøre skade på mennesker og eiendom. De kan sammenlignes med tornadoer siden de begge er uvanlige værfenomener og roterende luftsøyler. Tornadoer blir derimot dannet i forbindelse med synkende luft i kraftige tordenskyer, mens støvvirvler dannes av stigende luft når det er sol og fint vær. De kommer sjelden opp mot intensiteten til tornadoer. Hvordan de oppstår. Støvvirvler oppstår når svært varm luft nær overflaten stiger raskt gjennom små lommer med kjøligere luft i høyden over. Hvis forholdene ligger til rette for det, kan de begynne å rotere. Når luften plutselig stiger, kan den varme luften bli strekt ut vertikalt. Dette fører til en økt rotasjon som følge av prinsippet om bevaring av angulært moment. Rotasjonseffekten gjør at varm luft vil strømme inn mot bunnen av virvelen. Når mer varm luft stømmer inn i mot virvelen for å erstatte den stigende luften, vil rotasjonseffekten øke og opprettholde seg selv. En støvvirvel er som en traktformet skorstein der varm luft strømmer oppover i en roterende bevegelse. Til slutt vil den varme luften bli avkjølt og synke ned igjen gjennom midten av virvelen. Denne kjøligere luften balanserer den roterende varmluften på utsiden og gjør systemet stabilt. Rotasjonseffekten, sammen med friksjon på overflaten, skaper et momentum som flytter virvelen framover. Dette gjør at støvvirvelen kan opprettholde seg selv lenger ved å flytte seg over nærliggende kilder med varm luft. Støvpartikler blir sugd inn i virvelen og fører til luftmotstand som senker farten på systemet. Når den tilgjengelige varme luften nær overflaten har forsvunnet opp i støvvirvelen vil til slutt kjøligere luft bli sugd inn i virvelen. Når dette skjer kan støvvirvelen forsvinne i løpet av få sekunder. Vanligvis skjer dette når støvvirvelen ikke flytter seg raskt nok, eller flytter seg over en kjøligere overflate. Visse vilkår øker sjansen for at en støvvirvel skal oppstå. Intensitet. De fleste støvvirvler blir dannet i varmt og tørt vær, og rekker sjelden mer enn et par meter opp i høyden. Selv om de kan oppstå hvor som helst, er de lettest å se på støvete jorder eller i ørkener, der støvpartiklene gjør dem lett synlige. Fenomenet kan også observeres når de oppstår over asfalt eller betong, og blåser søppel og løv i sirkler på overflaten. Typisk diameter på en støvvirvel er mellom 3 og 100 meter, med en gjennomsnittlig høyde på mellom 150 og 300 meter. Støvvirvler varer vanligvis et par minutter før de dør ut, men under optimale forhold kan de vare i flere titalls minutter. Noen støvvirvler kan nå en intensitet lik en F0 tornado, og kan da føre til ødeleggelser og skade på mennesker. I mai 2006 løftet en støvvirvel i North Dakota en fire år gammel jente og trampolinen hun lekte på omtrent 8 meter opp i luften. Elektrisk aktivitet. Man har nylig funnet ut at selv de minste støvvirvlene kan produsere radiostøy og elektriske felter større enn 10 000 volt per meter. Støvvirvler på planeten Mars. Støvvirvler kan også oppstå på planeten Mars, og ble først fotografert av Vikingsonder på 1970-tallet. Støvvirvler på Mars kan være opptil femti ganger så brede og ti ganger så høye som her på Jorda, og kan føre til skader på utstyr som er sendt til Mars fra Jorda. Marskjøretøyet Spirit rover har tatt bilder av støvvirvler på Mars, og i mars 2005 kom den ut for en virvel som tilfeldigvis fjernet støv og skitt fra solpanelet til kjøretøyet. I tillegg har det blitt observert en storskala syklon på Mars. Støvvirvel på Mars, fotografert av marskjøretøyet Spirit. Telleren i nedre venstre hjørne er tiden i sekunder etter at første bilde ble tatt. Tre andre støvvirvler kan så vidt skimtes i bakgrunnen. Bergamott. Bergamott ("Citrus aurantium ssp. bergamia"), også kalt bergamottappelsin, er en sitrusfrukt som først og fremst dyrkes i Italia og Nord-Afrika. Fra fruktens skall presses en eterisk olje, bergamottolje. Den er gul eller grønn av farge og har en sitrusaktig duft og bitter smak. Bergamottolje brukes til fremstilling av parfyme og som dufttilsetning i kosmetikk. Den brukes også som smakstilsetning. For mange vil smaken være kjent fra Earl Grey-te. Enkelte vil også kjenne smaken fra Generalsnus og Skruf. Tidligere ble bergamott regnet som en egen art med det vitenskapelige navnet "Citrus bergamia", men nå anser man den som en underart til pomerans. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" er en norsk dokumentarserie som har gått på NRK1 fra senhøsten 2002. Programleder for serien er Oddgeir Bruaset. Serien blir produsert av NRK Program riks Ålesund. Første episode ble sendt 8. desember 2002. Serien fikk Gullruten 2008 i klassen beste magasin- eller livsstilsprogram. Seriens tema og handling. «Vi bur oppå ein plass der som ingen skulle tru at nokon kunne bu», heter det i sangen om Anne Knudsdotter. Før var det mange som levde slik, nå er det bare noen få. Fremdeles finnes det mennesker som har slått seg ned milevis utenfor allfarveien – på et skjær i havet, på en fjellhylle eller i en veiløs avkrok langt ute i villmarken. – Alle har en spennende historie å fortelle, sier programlederen Oddgeir Bruaset. I denne serien møter vi noen av disse menneskene som bor slik de gjør, ikke fordi de må, men fordi de vil. De gjør det fordi de mener at de får mer ut av livet ved å leve på en fredelig plett i enkle kår enn å stresse i en bygate i kamp med klokka. - Målet med serien var å gi et innblikk i hvordan livet til disse menneskene arter seg, hvilke tanker de gjør seg og hvilke holdninger de har. I serien ble vi blant annet nærmere kjent med en eneboer ved en fjord på Finnmarkskysten, en ung jente fra Kina som lever ved en fjordarm i Nordland, en kvinne fra Tyskland som har restaurert et gammelt, forfallent gårdstun lengst nord i Østerdalen, et par koneløse geitebønder i en fjellgrend i Hordaland, et gammelt ektepar som er de siste fastboende på øyene utenfor Oslo havn, og en ung samekvinne som sammen med foreldrene lever mange mil unna nærmeste nabo på Finnmarksvidda. Rugby union under Sommer-OL 1920. Rugby union under sommer-OL 1920. Rugby union var med på det olympiske programmet for tredje gang, det var tidligere med 1900 i Paris og 1908 i London. Etter at Tsjekkoslovakia og Romania trakk seg fra turneringen var det kun to nasjoner igjen, Frankrike og USA. Med kun to lag ble det bare én kamp, det amerikanske laget vant over forhåndsfavorittene Frankrike med 8-0 og ble olympiske mestere, og det tapende laget fikk sølv. Buebro. Buebro er en bro hvor selve buen er hovedbæresystemet. Buen kan være plassert over, under eller delvis over, delvis under brobanen. Om konstruksjonen. En buebro holdes oppe ved at dens egenvekt og last ledes gjennom buen mot fundamentene, istedenfor å ledes rett ned. Materialene må derfor tåle stort trykk. Fundamentene som endene trykker mot må være solid og stabilt forankret til fjell eller til en annen massiv konstruksjon. Noen av disse brotypene er kombinert med kassebro eller platebro, og hvor selve buen tar hovedspennet. Enkelte kan ha flere buer etter hverandre. Buen kan bygges etter «fritt frambygg bro»-prinsippet, hvor en bygger likt fra begge sider til en møtes på midten. Svinesundbroen er et eksempel på en slik byggemetode. Historie. a> i Kina, er omtrent 1300 år gammel Steinbuer var oppfunnet så langt tilbake som 2500 år f.Kr., omtrent under Induskulturen. Steinbuene ble utviklet til å bli broer av romerne, mange av disse konstruksjonene finnes ennå i dag. De fleste buebroene fra romertiden var formet som halvsirkel, selv om noen hadde form av et sirkelsegment. Generelt var det benyttet mange like buer etterhverandre, med samme form og størrelse. Disse broene ble brukt til å frakte vann over og fikk derfra navnet akvadukt. Etter romertiden var det kineserne som tok seg mest av utviklingen av buebroer. I Kina finner vi broen Wuchaohe fra 1991, en buebro i stein, som har verdens lengste spenn på 120m. Steinbuebroer og murverksbuebroer. Steinbroer tåler en del vertikale trykkrefter og litt skjærkrefter, men tåler derimot lite eller ingenting av spenninger i form av horisontale krefter. Derfor utformes slike broer slik at de bestandig står under trykk, i den grad dette er mulig. Steinen i slike broer blir ofte lagt slik at den smaleste og lengste delen av steinen følger buen, vekten vil så forplante seg langs buen og ned mot fundamentene. Og jo mer vekt (vertikale trykkrefter) broen blir belastet med, jo sterkere vil selve konstruksjonen bli. For alle steinbygde buebroer av eldre dato var kronesteinene de viktigste. De satt øverst, var kileformet, låste konstruksjonen og tok belastningen fra begge sider. Satt disse skjevt, kunne hele buen rase sammen. Kronesteinene som satt ytterst var ofte utstyrt med et skjoldmerke (ikke sjelden:riksvåpenet) eller kongemonogram og årstall. Samme prinsipp benyttes under bygging av murverksbroer. De tradisjonelle murverksbuene er vanligvis holdbare. Men det er relativt dyrt å bygge dem. De krever mye materialer samtidig som fundamentene må grundig fundamenteres. I tillegg så vil arbeidskostnadene bli ganske dyre. Moderne buebroer. De fleste buebroer i dag lages i materialene betong, stål, tre eller som samvirkebruer. I buebroer hvor selve buen bærer hele lasten av broen, er det ekstremt viktig at buen er fundamentert godt nok på begge sider. Dersom fundamentene forflytter seg, er det meget sannsynlig at midten av broen begynner å sprekke opp eller hele broen vil rase ned. Derfor må slike bruer generelt fundamenteres i godt fjell. Moderne teknologi gjør at en kan bygge buebroer i stål og betong som tar opp spenninger i konstruksjonen. Fundamentene vil dermed måtte ta opp mindre av horisontale krefter, noe som igjen bidrar til en lettere og billigere fundamenteringsjobb. Stavbuebroene kan bygges med overliggende eller med underliggende kjørebane. Codex Leningradensis. Codex Leningradensis, eller "leningradkodeksen" som vi kan kalle den på norsk, er et av de eldste manuskriptene som finnes over hele Det gamle testamente. Manuskriptet er datert til år 1008 og er trolig skrevet i Kairo. Manuskriptet er skrevet på hebraisk, gjort i såkalt Tiberias masoretisk tekst som brukes i Tanákh. Trolig er Codex Aleppo opphavet til leningradkodeksen og således eldre (kanskje fra 920-tallet) enn denne, men deler av aleppokodeksen har vært savnet siden 1947. Det gjør leningradkodeksen til det eldste eksisterende manuskript som inneholder hele Det gamle testamente. Som sådan er det viktig i all kristen og jødisk religionsforskning. Originalen befinner seg i "Saltykov-Shchedrin" (nasjonalbilioteket) i St. Petersburg (tidligere Leningrad) i Russland, der det har blitt oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet i Kairo. Sørmarkmus. Sørmarkmusa er en nær slektning av markmus og fjellmarkmus. Den finnes ikke i Norge. Tidligere trodde man at arten fantes på Svalbard, men i 1990 ble det klart at musene som lever der, er østmarkmus. Den samme forvekslingen hadde for øvrig også skjedd i Finland. Sørmarkmus og østmarkmus er et eksempel på kryptiske arter. De er så like at de ikke kan skilles fra hverandre på utseendet, men sædcellene er ulike, og sørmarkmus har 46 kromosomer, mens østmarkmus har 54. Ove Eide. Ove Lidvar Eide (født 1. september 1950 på Sandane) er en norsk forfatter, bokredaktør og lektor fra Sandane i Gloppen kommune. Liv og virke. Ove Eide har hovedfag i nordisk fra Universitetet i Bergen, der han skreiv oppgave om forfatteren Lars Rustbøle. Han har bidratt i utgivelsene om Jakob Sande fra «Jakob Sande-selskapet» som kommer annenhvert år. Eide har påtatt seg store oppgaver og samlet idrettslaget STILs hundreårige historie mellom to permer. Boken kom ut to år etter jubileet, men ble en populær julegave for alle med tilknytning til laget. Eides store biografi er et livsprosjekt, der hans fordypning i Jakob Sande kommer frem. Per Olav Kaldestad fra Bergens Tidende mente at boken «fortener å bli ståande som standardverket om forfattaren». Likevel fikk boka mye publisitet for Eides misnøye med Jon Eikemos Sande-tolkninger. Eide mente at Eikemo hadde fremstilt Sande som en moromann, og at skuespilleren hadde fortrengt den mørke strømmen av ensomhet og fortapelse i Sandes dikting. Dette tok media tak i og Eide måtte forklare seg nærmere i både radio og aviser Eide er lektor i norsk og mediefag, har stilling som utviklings- og fornyelsesleder ved Firda videregående skole på Sandane i Sogn og Fjordane. Han sitter i utvalget for utvikling av norskfaget, og er medlem av læreplangruppen for norsk, og aktiv i arbeidet med de nye læreplanene for Norsk-faget i Kunnskapsløftet. Ove Eide er medlem av Språkrådets fagråd for skole og offentlig forvaltning. Rugby union under Sommer-OL 1924. Rugby union under sommer-OL 1924. Rugby union var med på det olympiske programmet for fjerde og siste gang. Det var kun tre nasjoner som stilte med lag, Frankrike, USA og Romania. Alle lagene spilte to kamper og etter at både USA og Frankrike hadde beseiret Romania, ble den siste kampen en ren finale. USA forsvarte sin olympiske mestertittel fra 1920 Antwerpen, de vant med 17-3 over Frankrike. Ann-Magrit Austenå. Ann-Magrit Austenå (født 28. juni 1961) generalsekretær i NOAS. Mellom 2007 og 2010 var hun assisterende generalsekretær i Norges Røde Kors. Hun har bakgrunn som journalist fra Ny Dag (83-85), Statens institutt for forbruksforskning (85-87), Vårt Land (87-89) og Dagbladet (89-99). I 1999 ble hun valgt som nestleder i Norsk Journalistlag. I 2003 ble hun organisasjonens leder, en posisjon hun beholdt i to perioder fram til 2007. Austenå er cand. mag. fra UiO. Ditt livs sjanse. "Ditt livs sjanse" var en norsk underholdningsserie og spørrelek for fjernsyn som gikk på NRK1 i 2000. Programleder i første halvår av serien var Hallvard Flatland. Han ble etter vårsesongen etterfulgt av Alf Tande-Petersen. Første episode ble sendt 10. januar 2000, mens siste episode ble sendt i desember 2000. Programmet gikk fredager klokken 19.30. Handling og regler. Ditt livs sjanse var et generelt kunnskapsprogram, hvor målet for studio-deltakeren var å svare korrekt på maksimalt 10 spørsmål. Dersom deltakeren både svarte og spilte riktig så kunne han/hun få slettet gjeld for en million kroner. Regler. Riktig svar på det første spørsmålet vil betale neste måneds avdrag på deltakerens lån. Det andre spørsmålet er verdt 10 000 kroner og ved hjelp av strategisk satsing og riktige avleverte svar kan deltakeren bevege seg opp mot å vinne en million kroner. Teoretisk sett kan en million oppnås ved å besvare mindre enn ti spørsmål. Deltakeren kan avslutte og ta med seg det han/hun har vunnet til da på et hvilket som helst tidspunkt i løpet av konkurransen. Én gang under konkurransen har deltakeren anledningen til å endre spørsmålskategorien til sitt favorittemne, som han/hun velger fritt. Spørsmålene ellers er delt opp i ti hovedkategorier som for eksempel underholdning, geografi og naturvitenskap. Annet. Serien ble besluttet nedlagt etter den andre sesongen høsten 2000 på grunn av for store kostnader. Rugby union under sommer-OL. Rugby union under sommer OL. Rugby union var med på det olympiske programmet for første gang i 1900 i Paris. Sporten var med som olympisk øvelse ytterligere tre ganger, 1908 i London, 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris. Det Norske Pengelotteriet. Det Norske Pengelotteriet (Pengelotteriet) var et statlig organisert pengespill. Spillet var organisert under Finans- og tolldirektoratet. Frem til 1912 var pengespill forbudt i Norge for å hindre borgerne i «lykkespillenes fordervelighet». Pengelotteriet ble opprettet som et unntak i 1912 og lotteriets inntekter ble brukt til blant annet bekjempelse av tuberkulose. I dette lotteriet kunne man kjøpe hel- eller halvlodd som hadde bestemte nummer. Halvloddene kostet bare halvparten av helloddene, men ga da også bare halv gevinst hvis dette loddnummeret var det utrukne. Den tiende i hver måned var det trekning, og vinnernummeret ble presentert i avisene. Hovedpremien gikk til loddet med vinnernummeret, mens de mindre gevinstene gikk til de med rette tall sist i loddnummeret. Pengelotteriet var et monopol frem til de fikk legal konkurranse fra Norsk Tipping i 1948. Pengelotteriet økte selv i en duopol-situasjon allikevel i popularitet, og hadde sin topp i 1985, da omsetningen kom opp i 676 millioner NOK. Etter dette sviktet salget og i 1994 stoppet lotteriet da omsetningen var nede i 30 millioner NOK. Pengelotteriet ble forsøkt relansert i 1997, og endelig nedleggelse ble gjennomført i mars 1998. Barnefordeling. Barnefordeling er et begrep som henviser til følgene av skilsmisse av et ektepar med barn, og ordningen hvor avkommet skal bosette seg hos den ene av partene og samtidig ha et forhold til den andre parten. Barneloven "(bl.) § 30" definerer innholdet i foreldreansvaret og er formulert som en prinsipperklæring om barnets rett til omsorg og kjærlighet, og foreldrenes rettigheter og plikter i forhold til barnets oppvekst og oppdragelse. Foreldreansvaret har i utgangspunktet ingen ting med hvem barnet bor hos. Gifte foreldre har delt foreldrerett som videreføres ved eventuell skilsmisse. Begge foreldre har lik rett og ansvar for den daglige omsorgen for barn, men ved skilsmisse er det vanlig at den ene av foreldrene overtar dette alene mens den andre får samværsrett. Ved uenighet mellom foreldrene bringes saken inn for retten, og det oppnevnes ofte en sakkyndig psykolog som skal utrede og gi retten råd om spørsmål omkring daglig omsorg og samværsrett. Judith Vogt. Judith Vogt (født 13. mars 1929 i Düsseldorf) er en dansk-norsk statsviter, skribent og statsstipendiat. Hun er født i Düsseldorf, i en jødisk familie, og flyktet første gang i 1933 med sine foreldre fra Tyskland til København. I 1943 flyktet familien videre, til Sverige. Hun vendte tilbake til Danmark etter krigen, og tok statsvitenskapelig embedseksamen i 1956. Etter at hun i 1960 giftet seg med Johan Vogt, bosatte hun seg i Norge. Hun flyttet tilbake til Danmark i 1996. Hennes virksomhet har dreiet seg om mediemanipulasjon / billedpropaganda, og hun har studert, forelest og skrevet om antisemittisme og antisionisme i middelalderkatolsk, sovjetisk, nazistisk, arabisk og iransk billedpropaganda. Hun har på oppfordring fra Simon Wiesenthal gjort research for en vandreutstilling om antisemittisme i USA, er arbeid som førte til boken "Som sort så rød" (1990). Hennes samling på 6 000 antisemittiske karikaturer befinner seg i dag i Det Kongelige Bibliotek, København. Hun ble statsstipendiat i 1992. Hennes biografi om morens og sitt eget liv, fra 2004, speiler liv sett i lys av jødenes historie i Europa i det 20. århundre og den tapte generasjon etter første verdenskrig. Pashupati Shumshere Rana. Pashupati Shumshere Rana (også kalt "Pashupati Shumshere JB Rana", "Pashupati SJB Rana") (født 7. mai 1941 i Kathmandu) er en politiker i Nepal, som leder det største monarkistiske partiet i parlamentet: Rastriya Prajatantra Party (RPP). Aristokratisk bakgrunn. P. S. Rana er av høyadelig slekt. Hans far Mohan Shamsher Rana var statsminister i Nepal fra 1948 til 1951, og den siste statsministeren av Rana-dynastiet, som hadde diktatorisk makt fra 1848 til 1951. Han gikk på palass-skolen i Kathmandu fra 1944 til 1948, og gikk seinere på college i England, før han blei student ved Oxford, der han var ferdig i 1963. Han blei statssekretær i innenriksdepartementet fra 1965 til 1967 og hadde på 1960- og 1970-tallet ei rekke offentlige og private styreverv, bl.a. styreverv i ledelsen for flere banker. En tidlig panchayat-politiker. Panchayat-demokratiet var navnet på det kongelige diktaturet i Nepal fra 1961 til 1990, fra det blei formalisert i den nye grunnlova proklamert av kong Mahendra fra høsten 1962. Med sin statssekretærstilling fra 1965 kan Pashupati Shumshere Rana karakteriseres som en tidlig panchayat-politiker. Han var medlem av kongehusets strengt utvalgte parlament fra 1973 til 1990 og minister 6 ganger i forskjellige panchayat-regjeringer. Tre ganger var han minister for undervisning, to ganger for vannresursjer, to ganger for transport og turisme, og ellers for kommunikasjon, forsyninger, Panchayat og lokal utvikling (han hadde som regel flere oppgaver samtidig). I samlingsregjeringa etter at diktaturet hadde falt, før valget i 1991, var han utenriks- og finansminister, minister for vannresursjer og kommunikasjon, sannsynligvis som representant for kong Birendra. RPP-politiker fra 1991. Rana hørte til de gamle panchayat-politikerne som fulgte med videre i det monarkistiske Rastriya Prajatantra Party etter at demokratiet blei innført i 1990. Han blei innvalgt i parlamentet i 1991 og gjenvalgt i 1994 og 1999. Nå representerer han RPP i Nepals overgangsparlament 2007. Da RPP kom tilbake i regjeringsposisjon igjen, blei han minister for vannresurser fra august 1995 til mars 1997, og igjen fra oktober 1997 til april 1998. Far til "Devyani" som var forlova med kronprins "Dipendra". Pashupati Shumshere Rana er far til "Devyani Rana" (transkriberes også som "Debyani"), som var forlovet med kronprins Dipendra og derfor var venta å skulle bli Nepals dronning. Dipendra blei drept under den merkelige Massakren i Kathmandus slott i 2001, der også hans far, kong Birendra, og hans mor, dronning Aishwarya var blant de 10 i kongefamilien som blei drept. Den offisielle forklaringa var at Dipendra i narkotikarus skøyt og drepte sine foreldre og sin nærmeste familie fordi hans mor, dronning Aishwarya, hadde fått kong Birendras støtte til å nekte Dipendra å gifte seg med Devyani Rana. Dronninga skal angivelig ha ment at Devyani ikke var av høy nok kaste. (Men i Nepal tvilte mange på denne forklaringa, og trodde isteden at mordene skyldtes et komplott for å få Birendras yngre bror, den upopulære prins Gyanendra, på tronen.) Devyani Rana har seinere flytta fra Nepal. Hun skal etter planen gifte seg 23. februar 2007 i Delhi med "Arjun Singh", sønnesønn av minister i Indias regjering "Arjun Singh". Kong Gyanendra er invitert i bryllupet. Partileder i RPP. I 2001 blei P. S. Rana valgt til leder i RPP. P. S. Rana tok over ledelsen i det monarkistiske partiet RPP fra veteranpolitikeren Surya Bahadur Thapa (partiet var også tidligere kjent som RPP (Thapa)). RPP fikk opprinnelig valgt inn 11 representanter og blei 3. største parti i parlamentet fra 1999, som blei oppløst av statsminister Deuba i mai 2002. Da kong Gyanendra gjorde statskupp og innførte diktatur 1. februar 2005 nekta P. S. Rana å støtte kongen. Men han prøvde heller ikke å slutte RPP til fronten av parlamentariske partier mot diktaturet, Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Et medlem som var valgt til parlamentet i 1999, Khamal Thapa, brøyt ut og erklærte at han var den rette lederen av partiet. I praksis danna han nå sitt eget RPP (Khamal Thapa). Han gikk inn i kongens regjering som innenriksminister, og blir nå etterforska for forbrytelser under diktaturet. Den gamle lederen, Surya Bahadur Thapa, brøyt også med sitt eget parti våren 2005, og danna sitt eget Rashtriya Janashakti Party Etter gjenninføringa av demokratiet 2006. Da parlamentet fra 1999 blei gjeninnkalt i mai 2006 etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan II, viste det seg at P. S. Ranas RPP hadde 9 representanter, RJP 1 og RPP (Khamal Thapa) 1. Pashupati Shumshere Rana blei valgt til parlamentarisk leder i RPP. I Nepals overgangsparlament 2007 har RPP og RJP beholdt sine mandater (Khamal Thapas parti er nekta å delta fordi partiet støtta diktaturet.) Ranas RPP har også fått høyesteretts kjennelse for at det har retten til partinavnet i valget til grunnlovsgivende forsamling i 2007. P. S. Rana har sagt at RPP vil respektere folkets vilje hvis det blir flertall for å innføre republikk i Nepal. Hvit te. Bai Hao Yinzhen te fra Fuding i Fujian som regnes som den beste kvaliteten av hvit te Bai Mu Dan te som regnes som nest beste kvalitet Hvit te (kinesisk, hvit te) lages av nygrodde knopper og unge blader fra tebusken ("Camellia sinensis"). Råvaren dampes eller stekes nesten umiddelbart for å aktivere polyfenoloksidasjon. Den blir deretter tørket. Hvit te bevarer derfor de høye konsentrasjonene av katekiner som finnes i friske teblader. Knoppene blir gjerne også skjermet fra sollys i vekstperioden for å begrense klorofylldannelsen. Hvit te er en spesialitet fra provinsen Fujian. Selv om grønn te også er rik på katekiner, kan den ha annerledes katekinprofil enn hvit te. Bladene er mer modne når de plukkes og i enkelte kvaliteter visner de før damping/oppvarming av bladene. Det er de hvite dunhårene som dekker knoppene som har gitt navnet til hvit te. Råvaren kommer fra en rekke forskjellige teplanter. De mest populære er Da Bai (stor hvit), Xiao Bai (liten hvit), Narcissus og Chaicha buskene. Hvit te inndeles i forskjellige kvalitetsklasser etter hvordan og når de plukkes og hva som tas med i produksjonen. Hvit te dampes og tørkes nesten umiddelbart etter plukking (noen steder før de forlater plantasjen). Denne produksjonsmåten kan være noe av forklaringen på at hvit te har medisinske egenskaper som er bedre enn ellers. En biokjemiker ved Oregon State Universitet mener at polyfenolene (katekinene) for andre tekvaliteter (grønn, oolong og sort te) utsettes for prosesser som endrer dem. En studie av ny dato viste at hvit te fjerner og forebygger flere svulster i magen (hos spesialpreparerte rotter) enn det grønn te og koffein gjør (selv om det ble påvist gunstig effekt for alle tre). Bai Hao Yinzhen (Sølvnål). Den beste kvaliteten av Bai Hao Yinzhen skal være frisk og lys på fargen og dekket med små, hvite dunhår. Knoppene skal være like i formen uten stilker eller løv. Den absolutt beste Yinzhen plukkes mellom 15. mars og 10. april når det ikke er regn. Man bruker bare uskadde og uåpnede knopper. Denne kvaliteten kommer fra Fuijanprovinsen. Bai Mu Dan (Hvit pion). Kvaliteten under Bai Hao Yinzhen har med både knopp og to blader som skal være dekket med fine, sølvhvite dunhår. Kommer fra Fuijanprovinsen. Gong Mei (Tribute Eyebrow). Tredje kvalitetsnivå benytter seg av blader fra Xiao Bai eller Small White tebusker. Shou Mei (Noble, Long Life Eyebrow). En fruktig, sterk hvit te med en kaotisk blanding av tupper og bladtopper. Sterkere smak enn andre hvite teer, lik oolong. Den fjerde kvaliteten plukkes senere enn Bai Mu Dan siden det er akseptert en mørkere farge. Fra Fujian og Guangxiprovinsene. Det leveres også Ceylon hvit te (Sri Lanka) og Darjeeling hvit (India). Meyerløkka. Utsnitt av Kart over Kristiania fra ca. 1902 med omtrentlige grenser for Meyerløkka og Brandts løkke (nederst til høyre) etter Juhasz (1966). a>. Langes gate 7 (t.v.) og 5 (t.h.), hhv. fra 1868 og 1872 er leiegårder typiske for Meyerløkka. Meyerløkka er et strøk i Bydel St. Hanshaugen. Meyerløkka har navn etter en tidligere løkke på Bymarken. Eiendommen ble samlet av kjøpmann og rittmester Jacob Peter Meyer mellom 1807 og 1856 ved oppkjøp av flere eldre løkker. Meyerløkka omfattet i Jacob Meyers tid mesteparten av området mellom Pilestredet, Holbergs gate, Stensberggata og Ullevålsveien, nesten ned til Keysers gate. Det tidligere Rikshospitalet opptok en stor del av løkka, et område som nå kalles Pilestredet park og er etablert som eget strøk. Utgangspunktet for Meyerløkka var løkka Stensberg, hvor kjøpmann "Adam Steen" oppførte et landsted på slutten av 1700-tallet, nær hjørnet av Ullevålsveien og Stensberggata. Etter hans død i 1807 overtok Jacob Meyer, som kjøpte flere andre løkker i strøket, blant andre Ilaløkka (ikke å forveksle med Ilaløkken på Ila), Nattmannshaugen, Bakkehuset og noen mindre løkker langs Pilestredet. På tomten etter Stensbergløkka (Ullevålsveien 23) oppførte Meyer en stor hovedbygning og uthus med staller for sine travhester. Løkka var kjent for sin velpleide park og for det store aspargesbedet som strakte seg fra Ullevålsveien til Pilestredet. Leiegården Pilestredet 30 (bedre kjent som Blitz-huset) ligger på aspargesbedet. I 1856 gikk eiendommen i arv til hans barn. Datteren "Gitta Keyser" arvet Stensbergløkka, som nå fikk navnet "Keyserløkka" (ikke å forveksle med den andre Keyserløkka i Bydel Grünerløkka). Hovedhuset her ble flyttet til Løchenveien 18b på Bygdøy da Rikshospitalet ble utvidet i 1950. Sønnen Thorvald Meyer arvet de nedre delene av løkka og begynte i 1860 utparsellering i kompaniskap med svogeren Thomas Heftye etter en reguleringsplan utarbeidet av stadskonduktør Georg Andreas Bull i 1859. Hovedgrepet i planen var forlengelsen av St. Olavs gate fra Pilestredet til Ullevålsveien med den femkantede stjerneplassen St. Olavs plass. Eierne ønsket et høyt sosialt nivå i strøket og solgte derfor tomter med klausul mot å bygge arbeiderboliger eller anlegge støyende og illeluktende bedrifter. Den første kjøperen var arkitekt Bull, som oppførte sitt eget hus på St. Olavs plass 1, hvor bygningen for Edderkoppen teater senere ble reist. Strøket ble ellers fylt med leiegårder i tre og fire etasjer. Den første ble oppført på Wessels gate 15 i 1865 av den meget aktive eiendomsutvikler- og spekulant Olaus Johnsen, som i 1870-årene var byggherre for en lang rekke andre leiegårder på Meyerløkka. Leiegården fra Wessels gate 15 ble i 1999 av OBOS gitt til Norsk Folkemuseum og er gjenreist i museets «Gamleby» med leiligheter som skal illustrere urban boskikk gjennom 150 år. Olaus Johnsen oppførte og bodde selv i annen etasje i leiegården på "St. Olavs plass 2". Denne gården ble senere kjøpt av Rikshospitalet, som her anla sitt apotekutsalg. En del av det som nå kalles Meyerløkka var den tilstøtende eiendommen "Brandts løkke", med adresse Ullevålsveien 5. Den omfattet arealene som tilsvarer gårdene på begge sider av St. Olavs gate, men ikke helt ned til plassen. Kunstindustrimuseet ble senere reist på Brandts løkke. Det siste stykket av St. Olavs gate fra plassen til Ullevålsveien ble opparbeidet privat av Olaus Johnsen fra 1871 etter avtale med Christiania kommune, som fikk overta gategrunnen vederlagsfritt. Den første byggeperioden på Meyerløkka ebbet ut omkring 1875 da det meste var utbygget med leiegårder i tre etasjer. I mellomtiden overtok Rikshospitalet en stor del av Meyerløkka, hovedsakelig arealene fra løkka "Bakkehuset", og begynte en stort anlagt utbygging som kom til å avgrense boligområdet på øvre del mot nordvest, langs Nordahl Bruns gate, Langes gate og Frimanns gate. Den siste byggeperiode i 1890-årene fylte et tomrom midt i området med høyere leiegårder langs Bidenkaps gate. Oslo Katedralskole oppførte sin nåværende skolebygning på Ullevålsveien 31 på Meyerløkka i 1902 etter tegninger av arkitekt Carl Michalsen. Albue. Leddbånd og knokler i albuen Albuen er leddet mellom overarm og underarm. Leddet er et hengselledd mellom humerus, som er overarmsbenet, og ulna, som er et av bena i underarmen. Det andre benet i underarmen, radius, er i kontakt med albueleddet med en liten sylindrisk formet øvre ende, radiushodet, slik at den nesten flate øvre enden er i kontakt med humerus og utsiden av den sylindriske enden glir mot ulna. Ved rotasjon av underarmen og hånda roterer radiushodet. Det kalles supinasjon når håndflaten kommer opp, og pronasjon når håndbaken kommer opp. Albuespissen, olecranon, er den øvre enden av ulna. Albuen kan bøyes mye, slik at over- og underarm bare har en vinkel på ca 20 grader. Ved full utstrekking kan albuen overstrekkes, slik at den bøyer 5-10 grader andre veien. Leddet består av bruskdekkede flater på alle de tre bena, og det er en leddkapsel som er dekket på innsiden av en glatt hinne, synovialhinnen. Den største muskelen som bøyer albuen er biceps, som er den store muskelen på framsiden av overarmen. Den største muskelen som strekker albuen er triceps, som er den store muskelen på baksiden av overarmen. Daniel Mahrer. Daniel Mahrer (født 6. januar 1962 i Chur) er en tidligere sveitsisk alpinist. I løpet av karrieren vant han åtte renn i verdenscupen. Under VM 1991 i Saalbach tok han bronse i utfor. Han la opp i 1996. Dun (byggverk). Dun i ruiner på innsjøen Loch Steinacleit Lewis i Skottland.Dun, fra brethonisk "Din", moderne walisisk "Dinas" og gælisk "Dùn", betyr opprinnelig festning, men blir nå innenfor arkeologien benyttet som et felles begrep for festning, hovedsakelig for å beskrive en undergruppe av festninger på en høyde (hill fort) og for en bestemt type av atlantiske rundhus. I noen områder synes de å ha blitt konstruert på en egnet bratt fjellskrent eller høydedrag, spesielt sør for Firth of Clyde og Firth of Forth ned mot grenseområdene til Northumberland. Dun-konstruksjoner, som festninger, synes å ha kommet med brytoniske keltere en gang på 600-tallet f.Kr., assosiert med deres jernalderkultur av krigerstammer og med småkongedømmer. Tidlige typer av dun hadde en nær vertikal festningsvoll konstruert av stein bundet med tømmer, og når disse ble satt i brann (enten tilfeldig eller med hensikt) ble steinene delvis smeltet sammen og dannet en formidabel festningsvoll, en effekt som fortsatt er synlig. Bruken av dun-konstruksjoner fortsatte i noen tilfeller helt inn i middelalderen. Dun, som rundhus, delte mange fellestrekk med broch ved at de ofte inkluderte gallerier og trapper, men er smalere og ville sannsynligvis ikke ha maktet å holde opp en høy struktur. Gode eksemplarer på disse typene av dun kan bli funnet på de vestlige øyene av Skottland, gjerne på små kunstige øyer i små innsjøer. Stedsnavn. Ordet i sin opprinnelige betydning finnes i mange stedsnavn i Skottland og Irland, og kan inkludere festningsbygg av alle størrelser og typer, eksempelvis "Din Eidyn", i gælisk "Dùn Èideann" som anglerne døpte om til Edinburgh; "Dún na nGall" i Irland, som på irsk betyr «de fremmedes festning», og ble språklig omformet til Donegal av engelske bosettere; og Broch Dun Telve i Glenelg i Skottland. Dundee, fra gælisk "Dùn Dèagh" – opprinnelig kalt for "Alectum", er i dag den fjerde største byen i Skottland. Duns er en tidligere landsby i Berwickshire i Skottland som ble gitt status av Burgh i 1490. Fotball under Sommer-OL 1900. Fotball under sommer-OL 1900. Det ble spilt kun to fotballkamper mellom tre lag som demonstrasjonsport på Vélodrome de Vincennes i Paris. I ettertid har International Olympic Committee valgt å utse tre medaljevinnere, gull til Storbritannia, sølv til Frankrike og bronse til Belgia Matthew Le Tissier. Matthew Le Tissier (født 14. oktober 1968 i St Peter Port, Guernsey) er en tidligere angrepsspiller for fotballklubben Southampton. Han regnes av mange som tidenes beste Southampton-spiller. Han ble kjent for sin lojalitet til klubben, tross tilbud fra mange storklubber, der han kunne fått mer lønn, anseelse og større muligheter til å vinne trofeer. Han er også kjent for sine spektakulære scoringer, samt at han «alltid» scoret på straffespark. Tidlig karriere. Le Tissier spilte juniorfotball på øyen Guernsey, som ligger i Den engelske kanal, for klubben Vale Recreation. Historiene vil ha det til at han regelmessig scoret direkte på cornere. Han var den yngste av 4 sønner, og alle hans brødre var talentfulle innen fotball og cricket. Det var tydelig allerede fra ung alder at Matthew Le Tissier var svært talentfull, ettersom han stadig spilte fotball mot spillere som var 2-3 år eldre. Han oppnådde mange forskjellige sportsrekorder på Guernsey, blant annet innen Cricket. Han ble raskt øyens beste fotballspiller, men det var fortsatt uvisst om dette var på grunn av det lille innbyggertallet eller om det var på grunn av talentet. I 1981 deltok han på Southamptons fotballskole i Calshot aktivitetssenter i Hampshire, og der fikk han stor oppmerksomhet av et bredere fotballpublikum. I sin siste sesong som junior scoret han ufattelige 169 mål. Han prøvespilte for Oxford United, men fikk ikke kontrakt fordi de mente han var overvektig. Etterhvert ble han oppdaget av Southamptons Bob Higgins, og klubben ansatte ham som læregutt i mai 1985. Hans største bekymring var at han hadde hjemlengsel, men klubben innlosjerte ham hos sesongkortholderne Pete og Pat Ford, som sammen med sønnene i huset fikk ham til å føle seg som en del av familien. Som læregutt fikk han «æren» av å pusse fotballskoene til legenden Joe Jordan, en jobb det var viktig å gjøre riktig med tanke på Jordans skremmende rykte. På fotballbanen var Le Tissier en suksess fra første øyeblikk på juniorlaget. Han skåret over 50 mål i første sesongen, inkludert seks stk i en kamp mot Brighton. Daværende juniortrener Dave Merrington var oppgitt over Le Tissiers avslappede stil på banen, men innså hvilket balltalent han hadde med å gjøre, og organiserte laget sitt rundt Le Tissier. Nyheten om hans fantastiske målrekord for juniorlaget spredte seg snart til supporterne, som nå ble ivrige etter å se Le Tissier i reservelagskamper. Det ble imidlertid bare en håndfull av disse kampene, siden han ble plukket opp av førstelaget. Ligadebuten kom for Southampton mot hans gamle favorittlag Tottenham 2. september 1986. Hans gamle favorittspiller, Glenn Hoddle, spilte for Tottenham i denne kampen. Første scoring kom i Southamptons knusende 4–1 seier over Manchester United i ligacupen, da han kom inn for Danny Wallace og lobbet over keeper. Allerede i mars 1987 scoret han sitt første hat-trick, hjemme mot Leicester City. Det siste målet var et tegn på hva som skulle komme i årene fremover: han startet et løp fra 45 meters hold, driblet av 4-5 forsvarere og fikk ballen forbi keeper på andre forsøk. I sesongen 1987-88 var det forventet at Le Tissier skulle spille seg inn på laget, men han ble sittende mye på reservebenken, spesielt fordi Andy Townsend var førstevalget på midtbanen. Han scoret bare to mål i cupene denne sesongen, i ligacupen mot Bournemouth og i FA-cupen mot Reading. Fast på klubblaget. 1988-89 ble en mye bedre sesong, og han klarte endelig å karre seg til en fast plass på laget. Southampton var i ferd med å skifte ut Danny Wallace og Colin Clarke med nye, spennende spillere som Le Tissier, Rod Wallace og Alan Shearer. Spesielt Le Tissier og Rod Wallace spilte bra sammen, og Le Tissier la opp til like mange mål for sin partner som han scoret selv denne sesongen. Southampton var på andreplass på ligatabellen i november og ting så lyst ut. Formtoppen var nådd da han scoret to mål borte mot Newcastle United i desember, men dette skulle være de siste målene han scoret denne sesongen. Southampton satte klubbrekord med 20 kamper på rad uten å få et eneste poeng. Takket være den gode sesongstarten endte klubben på 13. plass i ligaen. Årets unge spiller. 1989-90 var sesongen da Matthew Le Tissier virkelig fikk sitt gjennombrudd, og fikk oppmerksomhet fra hele fotballnasjonen. Southampton endte på 7. plass i ligaen takket være fantastisk angrepsspill, der paret Le Tissier/Rodney Wallace scoret 50 mål. Legg til 15 mål fra Paul Rideout og åtte fra Alan Shearer, så forstår man hvorfor Southamptons supportere ser på dette laget som et av de mest spennende gjennom tidene. Denne sesongen gjorde Le Tissier skjorte nr. 7 til sin egen, og ble Southamptons faste straffesparkeksikutør. I noen kamper var Southampton helt ustoppelige, som da sesongens ligamester Liverpool ble slått hele 4–1, en klubb som frem til da ikke hadde tapt hele sesongen. Uken før hadde Southampton vunnet med samme siffer mot Queens Park Rangers. De fikk også store seire mot Luton og Norwich. Le Tissier scoret hat-trick mot både Wimbledon og Norwich. Hans hat-trick mot Norwich ble omtalt som verdensklasse. Første målet kom etter han snudde «på femøringen» inne i 16-meteren og ballen gikk rett i krysset. Det andre målet kom etter han driblet fire Norwich-spillere, inkludert den gamle lagkameraten Andy Townsend to ganger, før han fyrte av et lavt skudd fra 22 meter inn i motsatt hjørne. Tredjemålet var kronen på verket, da han mottok en lang ball på venstrevingen, før han flikket ballen på utsiden av siste forsvarer og deretter chippet ballen over en utrystende keeper fra 30 meter. Mål som dette skapte stor oppmerksomhet rundt Le Tissier, og det ble sagt at Liverpool hadde bydd £2 millioner for ham. Tottenham bydde også, og han var svært nær ved å skrive under for dem. Både Wallace og Le Tissier ble innkalt til B-landskamp på slutten av sesongen, og han ble kåret til «PFA Young Player of the Year» i 1989-90. Påfølgende sesong ble en stor skuffelse i forhold til forventningene. Duoen Wallace/Le Tissier fungerte fint, men spillere som Jimmy Case og Glenn Cockerill var på tampen av sin karriere. Det endte med at manager Chris Nicholl fikk sparken sommeren 1991, og man ansatte Ian Branfoot. Wallace forsvant til Glasgow Rangers, og nå lå mye av målforventningene på Le Tissiers skuldre. Heldigvis utgjorde han nå en «giftig» duo med Alan Shearer. I ligaen gikk det dårlig under Branfoot, men Southampton nådde finalen i Zenith Data Systems Cup, men tapte 3–2 mot Nottingham Forest på Wembley. Brenner sin eneste straffe på 50 forsøk. Sesongen 1992-93 var den første etter overgangen til FA Premier League, og Southampton solgte Alan Shearer til Blackburn Rovers for £3 millioner. Manager Branfoot handlet istedet inn eldre spillere som David Speedie og Kerry Dixon. Supporterne var i opprør, selv om de kunne skjønne at Shearer ville utvikle karrieren videre andre steder. Et klassisk Branfoot sitat kom før denne sesongen: «jeg vedder på at Dixon og Speedie vil score flere mål enn Shearer denne sesongen». Selv om ikke Le Tissier lenger hadde så bra lag rundt seg fortsatte han å chippe inn mål, og endte på 15 scoringer. Dette var også sesongen han brente sin eneste straffe. Han var nemlig en straffeekspert og traff på 49 av 50 forsøk fra 11-meteren. Den eneste som klarte å redde straffe var Mark Crossley. Slår tilbake mot Ian Branfoot og scorer årets mål. Sesongen 1993-94 ble en turbulent sesong på The Dell, men den endte med triumf for Le Tissier. Den allerede upopulære Ian Branfoot sjokkerte supporterne med å droppe Le Tissier og sette inn den heller ukjente Paul Moody. Tilskuertallet sank til mellom 9 000 og 10 000, fordi fansen ikke orket å se den dårlige fotballen som ble spilt. Le Tissiers store øyeblikk kom 24. oktober 1994 i en direktesendt kamp (på Sky Sports) mot Newcastle United. Le Tissier fikk endelig starte en kamp og scoret to av de mest minneverdige målene i Southamptons historie. Newcastle dominerte kampen fullstendig, men Le Tissier snudde kampen egenhendig. Mange Southampton-supportere rangerer hans første mål som tidenes beste Le Tissier-mål. Han flikket ballen opp med hælen, chippet den rundt Barry Venison, deretter over Scott, før han bredsidet ballen inn i nedre hjørne på målet. Minutter senere scoret han på en duppende volley fra 30 meter. Et samlet The Dell sang «how could you leave him out?» i retning trenerbenken. Le Tissier scoret i nesten hver kamp fremover, men kunne ikke forhindre at klubben var innom bunn-tre. Det toppet seg da klubben tapte i cupen mot Port Vale. 1 500 supportere samlet seg i protest og forlangte Branfoots avgang. Styret ga etter og ansatte den gamle publikumshelten Alan Ball, som fikk 17 kamper på å unngå nedrykk. Han bygde laget rundt Le Tissier, og alle andre spillere som fikk ballen skulle gi den til ham. I Balls første kamp scoret Le Tissier kampens eneste mål på frispark fra 25 meter, deretter scoret han et hat-trick hjemme mot Liverpool, før han fulgte opp med enda et vidundermål mot Wimbledon. Den mest kritiske kampen var borte mot Norwich, da Southampton til slutt vant 5–4 etter nok et hat-trick fra Le Tissier. Han fikk trofeet for «Årets Southampton spiller» før kampen mot Aston Villa, før han scoret to nye mål. Dette betydde at laget var garantert en sikker plass i Premier League hvis de fikk et greit resultat borte mot West Ham. 5 000 tilskuere fulgte med laget til Upton Park, og hjemmesuporterne ertet Le Tissier for at han hadde stor nese. Etter to nye mål, deriblant et spektakulært mål på frispark fra 25 meter applauderte West Ham supporterne for Le Tissier. Southampton klarte å holde seg i Premier League nok en sesong. Spiller med stor selvtillit. I 1994-95 spilte Le Tissier med så stor selvtillit at han kunne prøve på hva som helst. Hans eget favorittmål kom mot Blackburn, da han rundet to spillere og chippet over Tim Flowers fra 35 meter, noe som ga ham tittelen «Årets mål i Premier League». I BBCs gjennomgang av «månedens mål» i desember hadde Le Tissier tre av 10 kandidater. Under manager Alan Balls ledelse endte klubben til slutt på 10. plass i ligaen. Mange mener dette var hans beste sesong i karrieren. Etterhvert ble det et folkekrav at Le Tissier skulle bli inkludert i landslagstroppen, men han ble stadig oversett. Klubben kjøpte den angriperen Ronnie Ekelund, som Le Tissier umiddelbart gikk bra sammen med. Uheldigvis ble Eklund etterhvert skadet i store deler av sesongen. Le Tissier fortsatte bare å score, og fikk blant annet fire mål mot Huddersfield Town i ligacupen. Individuelt var dette kanskje hans beste sesong, siden han scoret 30 mål, et utrolig antall for enhver spiller, men Le Tissier var midtbanespiller på et lag som slet med å vinne kamper. Le Tissier var en av de mest populære spillerne i Fantasiligaene, der supporterne valgte sine egne lag og ble bedømt ut fra den virkelige spillerens prestasjoner på banen. Han lanserte også sin video «Unbelievable». Han åpnet også en nattklubb kalt «Celebration Plaza» sammen med komiker og Southampton-supporter Mike Osman. Chelseas visestyreformann Matthew Harding var også en stor beundrer av Le Tissier, og var villig til å betale rekordsum for ham. Le Tissier takket imidlertid nei, og kort tid etterpå døde Harding tragisk i en helikopterulykke. Utklasser Schmeichel. Sjokkerende for supporterne trekker Alan Ball seg sommeren 1995 for å bli manager i Manchester City. Dave Merrington overtar, og Le Tissier starter sesongen med et hat-trick i 4–3 tapet mot Nottingham Forest. Resten av sesongen går imidlertid trått, og han ender opp med bare syv ligamål og tre cupmål. Klubben ender på 17. plass. Fotball-EM 1996 gikk av stabelen på hjemmebane i England, men også denne gangen uten Le Tissier. Samme sommer blir Greame Souness manager i Southampton. Et av hans mest kjente mål kom høsten 1996 da Manchester United var på besøk på The Dell og Southampton vant 6–3, etter at Le Tissier lobbet over keeperkjempen Peter Schmeichel. Egil Østenstad scoret for øvrig hat-trick i den kampen. Klubben ender på 16. plass, med Le Tissiers 13 ligamål. Sommeren 1997 sier Souness opp jobben fordi han ikke klarer å samarbeide med styreformann Rupert Lowe, og dermed overtar Dave Jones. Sesongen ender med 12. plass I 1998-99 er ikke lenger Le Tissier et soleklart førstevalg. Selv om han spiller mange kamper fra start, blir han ofte byttet ut. Sesongen er også kjent i Southampton som «The great escape», dvs. den sesongen de såvidt slapp unna nedrykk. Le Tissier scorte direkte på corner borte mot Crystal Palace FC, i en kamp der 14 000 Southampton-supportere sitter på tribunene. Spillere som James Beattie og Marian Pahars overtar nøkkelrollene i laget fra denne sesongen. Skadeproblemer, men et flott farvel. Dave Jones ble tiltalt i en politisak og forsvant etterhvert fra Southampton. Inn kom Le Tissiers barndomshelt, Glenn Hoddle, men denne gangen er han ikke glad for å få ham som sjef etter å ha blitt oversett så mange ganger på landslaget. Hoddle blir bare værende til han får tilbud om å overta Tottenham på slutten av 2001-02 sesongen, og dermed må Stuart Gray overta roret de siste kampene. Han scoret det siste målet som noensinne ble laget på Southamptons gamle fotballbane, «The Dell», mot Arsenal 19. mai 2001. Etter å ha vært ute med skade store deler av sesongen ble han byttet inn da det nærmet seg full tid, til publikums store glede, og bare fem dager etter sin egentlige avskjedskamp. Han scoret et spektakulært volleymål med venstrefoten fra utsiden av 16-meteren. Dette sikret Southampton 3–2 seier. Dette skulle vise seg å bli Arsenals siste bortetap på over ett år. I 2001-02 fikk manager Stuart Gray sparken til fordel for Gordon Strachan i oktober etter en grusom ligastart. Le Tissier slet mye med skader denne sesongen. Han prøver stadig å komme tilbake fra skade, men mislykkes gang på gang. I reservekampen mot Charlton Athletic 19. mars blir han igjen skadet, og forlater banen med tårer i øynene. Ti dager senere ringer Le Tissier til Rupert Lowe og forteller om planene om å legge opp etter sesongen. Dette overrasker ikke Southamptons supportere, men nyheten blir mottatt med sorg. Var en stund kaptein i Southampton, men sa fra seg dette selv for å konsentrere seg om sitt eget spill. Toppscorer for Southampton: 1989-90, 1990-91, 1994-95, 1995-96 og 1996-97. Han spilte 443 ligakamper, 52 ligacupkamper, 33 FA-cupkamper og tolv andre offisielle kamper (totalt 540 kamper), der han scoret tilsammen 209 mål. Gjennom alle årene i Premier League, fikk han bare et rødt kort, i 1–3 kampen hjemme mot Liverpool 22. oktober 1995. Fikk 49 gule kort på ti sesonger i Premier League, noe som gir et snitt på 4,9 pr sesong. Morsom testemonialkamp. "Southampton": Neil Moss, Jason Dodd (Carl Le Tissier, 70), Garry Monk, Tahar El Khalej (Chris Baird, 63), Francis Benali (Imants Bleidelis, 73), Stuart Ripley (Ronnie Ekelund, 46), Rory Delap, Paul Telfer (Kevin Le Tissier, 70), Fabrice Fernandes (Gordon Strachan, 62, Fabrice Fernandes, 68), James Beattie (Kevin Davies, 30, Phillip Armitage, 75), Brett Ormerod (Matthew Le Tissier, 46). Mål for Southampton: Ormerod, Ekelund, Matt Le Tissier, Davies, Fernandes, Carl Le Tissier, Kevin Le Tissier, Matt Le Tissier, Kevin Le Tissier "England XI": Tim Flowers (Dave Beasant, 46), Rob Jones (Dennis Wise, 46), Neil Ruddock (Rob Lee, 33), Russell Osman (Chris Waddle 46), Stuart Pearce, Peter Beardsley (Mitchell Le Tissier 86), David Batty, Paul Gascoigne, John Barnes (Ian Wright 33), Matthew Le Tissier (John Beresford 46), Alan Shearer (Kevin Keegan 75) (Alan Ball, 76). Mål for England XI: Shearer, Wright, Keegan (pen), Mitchell Le Tissier, Mitchell Le Tissier, Mitchell Le Tissier (pen), Mitchell Le Tissier, en ballgutt, Mitchell Le Tissier. I andre omgang ble Le Tissiers brødre, Kevin og Carl byttet inn. Det var da tilsammen fire Le Tissier på banen, når man regner med Mark som dømte kampen. Senere i kampen satte England XI inn Matthew Le Tissiers 10 år gamle sønn Mitchell, som stjal showet og scoret to kjappe mål, før Kevin Keegan byttet seg selv ut mot en meget overrasket ballgutt. Innbytteren scoret umiddelbart, og la deretter opp til nok ett mål fra 10-åringen Mitchell Le Tissier, i kampens siste spark på ballen. Landslaget. Han har også junior-, U21-, B- og A-landskamper for England. Debut for A-landslaget kom 9. mars 1994 mot (1–0 på Wembley). Han fikk tilsammen åtte landskamper men scoret ingen mål. Han ble oversett av daværende landslagssjef Terry Venables, som fikk massiv kritikk for å ikke inkludere Le Tissier. Han selv har uttalt at dersom han hadde vært italiensk eller fransk, ville han fått mange flere landskamper. Hans internasjonale gjennombrudd kom da han var kaptein, scoret hat-trick og la opp til et annet mål for Englands B-landslag mot (4–1) før fotball-VM 1998, i en kamp der han også traff tverrligger to ganger. Selv med denne spektakulære innsatsen ble han droppet til VM-troppen av landslagssjef Glenn Hoddle. Selv i den foreløpige 30-mannstroppen ble han droppet. Hat-tricket i denne B-landskampen kom for øvrig etter at Hoddle hadde forlatt stadion, noe som skapte en holdning om at Hoddle ikke var rett mann for jobben som landslagssjef for England. Supporterne mente det var ironisk at England røk ut for Argentina i VM på straffesparkkonkurranse. Som innbygger på Guernsey kunne han velge hvilke av landslagene i Storbritannia han selv ville, i tillegg til at han kunne spilt for. På et tidspunkt gikk det spekulasjoner om at han ville velge, selv om dette ble benektet av det skotske fotballforbundet og Le Tissier selv. Hans kvaliteter og karrieremuligheter. Le Tissier kunne bruke begge føttene like godt til både pasninger og skudd. Dette, sammen med hans lojalitet til klubblaget, gjorde ham meget populær blant Southamptons supportere. Han ble kjent som spilleren som scoret spektakulære mål med jevne mellomrom, ofte helt uventet mens klubben slet mot nedrykk. På grunn av dette fikk han kallenavnet «Le God» blant tilhengerne. Han hadde den unike evnen at han kunne score alle typer spektakulære mål. Men kritikerne hadde en tendens til å kalle ham en «luksusspiller», som ikke løp for laget bare for seg selv. Det var oppsiktsvekkende at han ikke valgte å gå til større klubber for å tjene mer penger og ha større sjanse til å vinne trofeer. Dette er helt uvanlig i dagens fotball, der penger blir stadig viktigere. I sin biografi fortalte han at han hadde avvist klubber som AC Milan og Chelsea, i tillegg til at han rev i stykker kontrakten han skrev med Tottenham i 1991. Dette skjedde fordi hans daværende kone ikke ville flytte til London, og derfor ble han enig med Irving Scholar (styreformann i Tottenham) om å makulere kontrakten. Han har fått «bynøkkel» til Southampton og han har fått en VIP-boks på nye St. Mary's Stadium oppkalt etter seg. En leilighetsblokk som ble bygget på tomten til den tidligere fotballbanen «The Dell» er også oppkalt etter ham. 2. februar 2007 oppkalte flyselskapet «FlyBe» et fly etter Le Tissier. Dette skjedde på hans hjemsted Guernsey. Dette var hovedsponsoren til Southampton som ønsket å hedre den tidligere storspilleren. Av fotballspillere er det kun Le Tissier og George Best som noensinne har fått et fly oppkalt etter seg. Representanten for Southampton, Lawrie McMenemy uttalte ironisk «Jeg håper FlyBe vet hva de gjør når de kaller opp flyet etter Matt. Han var aldri særlig rask og heller fantastisk i luften. Men de andre kvalitetene hans gjør ham til et flott valg, siden han var lojal og pålitelig. De som kom og så ham spille kjedet seg aldri». For tiden arbeider Le Tissier blant annet for Sky Sports som ekspertkommentator når de har lørdagskamper. Le Tissier giftet seg med sin barndomskjæreste, Cathy, og de har to barn sammen. Paret ble imidlertid skilt i 1997 etter en utroskapssak som ble slått stort opp i media, da Le Tissier hadde et forhold til den australske «såpeoperastjernen» Emily Symons (blant annet kjent fra serien «Home & Away»). Kona Cathy tok med seg barna og flyttet tilbake til Guernsey, mens Le Tissier ble sammen med Symons. Forholdet tok slutt i august 2000, en tid etter Symons hadde flyttet til England for å være med ham. Stirling. Stirling ("Sruighlea" på gælisk) er en skotsk by og en burgh fra middelalderen. Byen er klynget rundt en stor festning og en gammel bydel fra middelalderen. Den er et senter for myndigheter, detalj- og engroshandel, og lettere industri. Pr. 2001 var innbyggerantallet på 41 243, noe som gjør Stirling til en av de minste byene i Skottland. Stedsnavnet Stirling har ukjent opprinnelse. a>, sett fra sørvest.Stirlings historie er derimot stolt da den er kongerikets Skottlands gamle hovedstad og var en kongelig burgh fram til 1975. I 2002, som en del av dronning Elisabeths gulljubileum ble Stirling gitt status av by. Opp gjennom historien har Stirling vært åsted for dramatiske hendelser i Skottlands historie. Historie. Arkeologien har sporet en bosetning i Stirling tilbake til steinalderen. Siden Romerriket okkuperte Storbritannia har Stirling vært et betydningsfullt sted på grunn av dens høyde som var lett å forsvare og som det siden ble reist en festning på, Stirling Castle. I tillegg lå Stirling strategisk plassert i forhold til elven Forth. Det er antatt at Stirling var festningen "Iuddeu" eller "Urbs Giudi" hvor Oswiu av Northumbria ble beleiret av Penda av Mercia i 655 slik som det er blitt nedtegnet hos krønikeskriveren Bede og andre samtidige annaler. En ferge og senere en bro over elven til Stirling og deretter en havn gjorde stedet til et knutepunkt for handel og brakte rikdom og innflytelse. Byen fikk charter som kongelig burgh av kong David I av Skottland på 1100-tallet. Charteret ble senere ratifisert av senere monarker hvor byen da ble referert til som "Strivelyn". Under Skottlands langvarige kriger med England ble betydelig slag utkjempet ved Stirling. Andrew Murray og William Wallace nedkjempet engelskmennene i 1297 i slaget ved Stirling Bridge, og ved en landsby rett ved i 1314 nedkjempet skottenes konge Robert Bruce i utgangspunktet de overlegne hærstyrkene til Englands konge Edvard II i slaget ved Bannockburn. I nærheten av festningen står Det Hellige Kors' kirke ("Church of the Holy Rude") og som er byens mest betydningsfulle historiske bygning. Kirken ble ombygd på 1400-tallet etter at Stirling brant ned i en katastrofal brann i 1405. Kirken er den eneste overlevende kirke i Storbritannia, unntatt Westminster Abbey, som har hatt en kroning. Den 29. juli 1567 ble babysønnen til Maria I av Skottland kronet som Jakob VI av Skottland her. Han ble senere også konge av England som Jakob I. Kulehull fra Oliver Cromwells tropper i løpet av borgerkrigen er fortsatt synlig på kirkens tårn og bygning. I løpet av borgerkrigen tok slaget ved Stirling (1648) midt i Stirling by den 12. september 1648. Festningsverket fortsatte å spille en strategisk militær rolle i løpet av 1700-tallets jakobittopprør. I 1715 feilet jarlen av Mar å ta kontroll over festningen. I januar 1746 erobret hæren til Charles Edward Stuart byen, men klarte ikke å erobre festningen. Da hæren trakk seg tilbake og nordover sprengte de kirken til St. Ninians hvor de hadde lagret ammunisjon. Kun kirkens tårn overlevde og kan fortsatt bli sett i byen. Økonomisk har elven Forth og havnen gitt støtte til handel, inkludert handel med te fra India og handel med tømmer fra Østersjøen. Da jernbanen ble utbygd var det begynnelsen med sjøfartens nedgang og på midten av 1900-tallet ble havnen nedlagt. Merete Fjeldavlie. Merete Fjeldavlie (født 13. august 1968 i Oslo) er en tidligere norsk alpinist. I mars 1992 vant hun et verdenscuprenn i Super-G i Vail (USA) foran østerrikske Petra Kronberger og franske Carole Merle. Denne sesongen kom hun på andre plass i Super-G-cupen sammenlagt. Hun deltok i vinter-OL for Norge i 1992 i Albertville med 15. plass i storslalåm som beste resultat. Det beste resultatet i et internasjonale mesterskap var en niendeplass i utfor under VM 2001 i St. Anton. Hun la opp som alpinist i 2002. Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering. Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering ble utnevnt den 3. mars 1933. Det var en regjering som utgikk fra Venstre. Regjeringen gikk av den 20. mars 1935. Johan Ludwig Mowinckels tredje regjering Mowinckel 3 Jens Hundseids regjering. Jens Hundseids regjering ble utnevnt den 14. mars 1932, etter at Hundseids forgjenger, Peder Kolstad, døde i embetet. Det var en regjering fra Bondepartiet. Regjeringen gikk av den 3. mars 1933. Hundseid Andreas Birnbacher. Andreas Birnbacher (født 11. september 1981 i Prien am Chiemsee) er en tysk skiskytter. Under OL 2006 i Torino var han med i den tyske troppen, men fikk ikke gå noen av rennene. I sesongen 2006/07 fikk han sitt gjennombrudd i verdenstoppen. I sesongens første verdenscupløp kom han på andre plass. Under VM 2007 i Antholz fikk han sin første VM-medalje, sølvmedalje på fellesstart, etter landsmannen Michael Greis. Under VM i skiskyting 2008 var han med på det tyske laget som vant mixed stafett. Han vant sin første verdenscupseier da han vant sprinten i Holmenkollen 17. mars 2011. Matthias Simmen. Matthias Simmen (født 3. februar 1972 i Realp) er en sveitsisk skiskytter. Matthias Simmen har deltatt i flere verdensmesterskap og i tre olympiske leker. Hans beste plassering hittil er en 16. plass på 20 km under VM 2005 i Hochfilzen. I verdenscupen kom han for første gang på pallen på sprinten i Hochfilzen i Østerrike i desember 2006. Dermed ble han den første sveitsiske skiskytter som oppnådde en pallplassering i verdenscupen. Peder Kolstads regjering. Peder Kolstads regjering ble utnevnt den 12. mai 1931. Det var en regjering som utgikk fra Bondepartiet. Etter statsminister Peder Kolstads død den 1. februar 1932 ble regjeringen omdannet til Jens Hundseids regjering den 14. mars samme år. Statsminister Peder Kolstad fikk sykepermisjon den 1. februar 1932, og døde 5. mars samme år. Birger Braadland overtok som fungerende statsminister, men under hans opphold i Geneve var Nils Trædal fungerende statsminister. Kolstad Cat Power. Cat Power live ved Lee's Palace, Toronto, 4. september 2006 Cat Power (født "Charlyn Marie Marshall" 21. januar 1972)er artistnavnet til den amerikanske artisten og låtskriveren "Charlyn «Chan» Marshall". Hun er kjent for sin minimalistiske musikkstil. Film. I tillegg er hun i to dokumentarfilmer: "Fearless Freaks" (2005, Bradley Beesley) og "Two Headed Cow" (2006, Tony Gayton). Carole King. Carole King (egentlig Carol Klein), født 9. februar 1942 i Brooklyn, New York, USA, amerikansk singer-songwriter. King begynte svært ung å skrive hitsanger for grupper som "The Drifters" og "The Shirelles". En periode spilte hun inn demosanger med Paul Simon under navnet "The Cousines". Hun var sammen med sin daværende mann, Gerry Goffin, et av 1960-tallets mest framgangsrike låtskriverpar. Kjente grupper som "The Beatles", "The Animals", "Blood, Sweat and Tears", "The Byrds" og "The Everly Brothers" har spilt inn deres låter. På 1970-tallet fikk hun egen betydning som selvstendig musiker. I 1971 ble hennes LP "Tapestry" nummer en på den amerikanske spillisten og er enda idag en av musikkhistoriens virkelige storselgere. Hun har siden da gitt ut en rekke plater i en myk popstil. King var gift med låtskriveren Gerry Goffin. Deres døtre, Louise Goffin og Sherry Goffin, arbeider også som musikere og låtskrivere. Fort Totten. Fort Totten er en park og et nabolag i Washington, DC i USA. Navnet er etter et fort fra den amerikanske borgerkrig som lå her. Fort Totten ver et middels stort fort, et syvsidig polygon med et perimeter på 270 yards. Det var anlagt på et høydedrag ved hovedveien fra Washington til Silver Spring i Maryland, omtrent tre "miles" nord for Capitol, og nær militærasylet og en liten stue dit president Abraham Lincoln av og til trakk seg tilbake for å hvile. Serbere. Serbere er et slavisk folkeslag som hovedsakelig bor i Serbia, Montenegro, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Makedonia og Republika Srpska. Det finnes også en stor serbisk diaspora i Nord-Amerika, Canada og Vest-Europa, hovedsakelig konsentrert i Tyskland, Sveits og Østerrike. Det totale antall serbere i verden ligger på mellom 9,5 og 12 millioner. Mange serbere er tyskfødte og lever på samme måte som tyskerne. Mange serbere er også etniske tyskere. Etter at den osmanske krigen i Europa startet på Balkan, starter også serberne å krysse elvene Sava og Donau samtidig som de var utbredt i Sentral Europa og dagens Vojvodina, Slavonia, Transilvania og Ungarn. Mange tiltrakk seg til Russland, hvor de hadde blitt tilbudt territorier og fastsettlse. To Store Serbiske vandringer førte til en forskyvning fra Det osmanske riket og utviklet kristendommen, hvor den er dagen i dag. Befolkning. De fleste serberne bor i Serbia, Montenegro, Bosnia og Hercegovina, Kroatia og Slovenia. En stor del bor også i Kroatia, ettersom at de hadde en egen nasjon i 1990. Minoriteter av serberne finnes også i Republikken Makedonia (Kumanovo, Skoplje), Kosovo, Romania (Banat), Ungarn (Szentendre, Pecs, Szeged) og Italia (Trieste). Mange serbere og diaspora lever i Frankrike, Russland, Brasil, Canada, USA og Australia. Den store bymessige befolkningen av serberne i det tidligere Jugoslavia finnes i Beograd (over 1,500,000), Novi Sad (c. 300,000), Niš (c. 250,000), Banja Luka (i Bosnia-Hercegovina) (c. 220,000), Kragujevac (c. 175,000), Østlig Sarajevo og Prijedor (i Bosnia-Hercegovina) (c. 130,000). Alle hovedstedene av det tidligere Jugoslavia inneholder en sterk historisk serbisk minoritet – 10,000 sterk og over (tatt opp hvor som helst mellom 2%- 3% av befolkningen – Zagreb, Skoplje – gjennom Ljubljana og Sarajevo, og til slutt, Podgorica – over 26%). I Europa, utgjør 6.5 millioner serberne omtrent 66% av befolkningen i Serbia, Enda en 1,6 million lever i Bosnia og Hercegovina [6] og 600,000 i Kroatia før krigen, med enda en 200 tusen i Montenegro følgende dets uavhengighet. I 1991 var det omkring 8.5 million serbere i en hel land. I utlandet, Vienna sies å være hjem til den store serbiske befolkningen i Chicago (og omgiende område) med Toronto og Sydlig Ontario på tredje plass. Los Angeles har store serbiske fellesskaper, men det samme er også i Istanbul og Paris. Antallet Serberne i diaspora er ukjent, men varierer mellom 1 og 2 million på en side, og opp til 4 million. Det samme til Departement for Diaspora i Republikken av Serbia. Maksimumsantallet av serberne er rundt hvor som helst fra omkring 9.5 til 12 million, men avhengig av vurderingen som er brukt for diaspora. Mindre antall Serberne lever i New Zealand, og i Sør Amerika, landene som (Argentina, Bolivia og Chile). Kjente serbere. Serberne har hatt en betydelig og viktig rolle i utviklingen av kunst og vitenskap. Framstående individer inkluderer også kjente serbiske vitenskapsmennene som Nikola Tesla, Mihajlo Pupin, Jovan Cvijic, og Milutin Milankovic. Serbia har også lang tradisjon innen idrett som har blitt kjent verden over og regnes derfor av mange som stor idrettsnasjon tross alt sin størrelse. Serbere har gjennom idrettshistorien har hatt stor suksess og gode resultater innen idrett som Basketball, Tennis, Fotball, Volleyball, Håndball og Vannpolo. De kjente serbere innen idrett er Vlade Divac, Predrag Stojaković, Dejan Bodiroga, Novak Djokovic, Ana Ivanovic, Jelena Jankovic, Dejan Stanković, Nemanja Vidic, Nikola Zigic, Dragan Skrbic, Vladimir Grbic, Aleksandar Sapic, Milos Sarcev og Milorad Čavić. Kazimierz Sokołowski. Kazimierz Sokołowski (født 11. mars 1962) er en polsk tidligere fotballspiller og nåværende trener i Vålerenga. Han ble kjøpt av Tromsø i 1991. Fra 1992-94 sesongen storspilte «KAZ» for Tromsø og noterte seg for hele tre scoringer på 36 kamper. Etter hans karriere som spiller tok slutt, har Kaz hatt mange svært profilerte trenerjobber. Blant annet har han vært ansatt i klubbene Asker, Lyn og Sandefjord Fotball. Kazimierz Sokołowski er far til fotballspilleren Tomasz Sokołowski. René-Laurent Vuillermoz. René-Laurent Vuillermoz (født 26. oktober 1977 i Aosta) er en italiensk skiskytter. Vuillermoz debuterte i verdenscupen i 2002 på sprinten i Oberhof (med en 84. plass). Følgende sesong oppnådde han en 11 plass i Östersund. Senere har han tatt to tredjeplasser. Han har to pallplasseringer i verdenscupløp, tredjeplasser fra Ruhpolding i 2005 og Oberhof i 2007. Vuillermoz har deltatt i tre OL, og i alle verdensmesterskap siden 2003. Hans hittil beste individuelle plassering er niende plass på sprinten under VM 2007 i Antholz. I det samme mesterskapet var han med på å ta en overraskende fjerdeplass for det italienske stafettlaget. Løkenhavna. Løkenhavna er et boligfelt på Kolsås i Bærum kommune i Akershus fylke. Boligfeltet består av rekkehus, eneboliger og noen få blokker. Under arbeidet med forlengelse av Kolsåsbanen til Rykkinn er det foreslått å legge en stasjon på Løkenhavna. Boligfeltet betjenes i dag relativt dårlig av eksisterende kollektivtransport. Opprinnelsen til navnet er ikke kjent. Løkenhavna er også utgangspunktet for flere klatreruter i Kolsåsveggen. Se eksterne lenker. Toska. Toska er ei øy vest for Radøy i Radøy kommune i Hordaland fylke. Vegen til Toska sto ferdig i 1989, og øya er et populært utferdssted for mange. Det er fint å gå turer langs Toska-vegen, og det er mange fine fiskeplasser der, tilgjengelige for alle. Øya Toska har nærmere 40 fastboende. I tillegg er det mange byfolk som har glede av hyttene sine der ute, mange med tilknytning til stedet, men også nyinnflyttede folk. Det er ennå noen bønder igjen på øya, men de fleste jobber i andre yrker, mange pendler til nabokommuner og Bergen. Hovedhavna på Toska er Vestevågen, den har god dybde i innseilinga, men seilingshøyden begrenses av et luftspenn. McLeods døtre. "McLeods døtre" (engelsk "McLeod's Daughters") er en australsk TV-serie fra Nine Network. Dramaserien startet i 2001 og var Australias mest sette dramaserie i 2002. Den siste planlagte sesongen (Sesong 8) er vist ferdig i Norge, og på TV-kanalen Hallmark Channel sendes sesongene i reprise. I 2003 ble McLeods døtre solgt til det store kabelselskapet Hallmark, noe som førte til at seriene ble tilgjengelig i over 150 land. McLeods døtre ble ganske populær i Norge etter at TVNorge begynte å vise serien. Men da en sentral person i serien (Claire McLeod) dør i 2003, mistet serien mye av sin popularitet, og TVNorge velger å avslutte sendingene i 2004. Hallmark Channel har derimot sendt serien kontinuerlig, som er i 2008-2009 inne i sin åttende og aller siste sesong. I Norden hadde sesong 8 premiere mandag den 3. november 2008. Om handlingen. Filmen forteller historien om de to søstrene Tess og Claire McLeod som gjenforenes når de arver en stor krøtterfarm. Etter 20 år uten kontakt møtes de i arbeidet på Drovers Run, 180 km fra nærmeste tettsted og 400 km fra nærmeste by. Faren Jack McLeod hadde først blitt gift med Prudence, og de fikk to barn, datter Claire og en sønn Adam. Prudence dør i barselseng med sønnen Adam, og Jack reiste vekk med Claire. På reisen faller han for Ruth Silverman, som han senere giftet seg med, og sammen fikk de datteren Tess. De to jentene vokste opp sammen, men ble skilt da Ruth tok 5 år gamle Tess tilbake til byen. Tess, som akkurat har mistet moren sin på grunn av brystkreft, vender nå tilbake til Drover’s Run for å åpne kafé i byen. Hun blir skuffet da hun møter vanskelige økonomi og en sint storesøster. Sammen med sin voksne storesøster Claire begynner de å drive gården. De sier opp hele den mannlige arbeidsstyrken, og søstrene driver gården selv med hjelp av husholdersken Meg Fountain, som har datteren Jodi på gården (som senere viser seg å være enda en av Jacks døtre) og i tillegg en lokale jenta Becky Howard som er på gåren fram til 2003. Den foreløpig partnerskapet er første skritt i gjenforenelsesprosessen. Søstrene helbreder gamle sår, forbedrer forholdet dem i mellom og løfter eiendommen ut av gjelden. I sesong 3 (2003) dør Claire Mcleod, en av hovedpersonene og seèrfavoritt, etter å ha kjørt utfor et stup med bilen sin. Tess og Claire,s daughter (Charlotte) sitter på, men Tess kommer seg ut av bilen og får reddet Charlotte før bilen faller ned. Claire dør momentant. Etter dette finner Tess kjærligheten med husbonden Nick Ryan, som hun senere gifter seg med og får barn med, og sammen flytter de til Argentina i 2006. I 2003 kommer Stevie Hall Ryan til gården, Stevie blir en sentral person i serien, og kjøper en andel i gården. I 2006 (sesong: 6) finner Jodi Fountain McLeod kjærligheten i Rob Shelton. Rob som er med i et vitnebeskytelsesprogram, kommer for og søke jobb som forvalter på Killarney (gården til Alex). Mens kjærligheten mellom Jodi og Rob vokser, finner Jodi ut at Rob egentlige navn er Matt Bosnich, og at gjengen han vitnet i mot i retten er på sporet etter Matt. Det er så vidt de overlever da snikskytteren som er på jakt etter dem finner dem. Rob blir skutt, og vi ser han sist når han blir fraktet vekk i ambulansen. Sesong 7 (2007) I begynnelsen av sesongen returnerer Rob, som nå har tatt tilbake sitt gamle navn: Matt. Jodi er ikke så glad for at han er kommet tilbake, men følelsene kommer tilbake etterhvert, og de forelsker seg igjen. Men de får ikke være i fred så lenge. Gjengen han vitnet mot er tilbake, og ute etter å ta dem. Men denne gangen har de en plan. De skal arrangere sin egen død. De andre som jobber og bor på gården hører et stort smell, og finner bilen Matt og Jodi satt i, i full fyr. Alle tror de er døde, og det blir arrangert begravelse. Jodi,s bestevennine, Kate, gir ikke opp kampen med å finne de som tok livet av Jodi og Matt, og etter kort tid tar Meg (Jodi,s mor) henne med der Jodi og Matt har gjemt seg. Overraskelsen og gleden er stor når det oppdages at begge er i livet. Etter dette drar Jodi og Matt på jordomreise. Dette er det siste vi ser til dem før i den alle siste episoden, da Meg og Jodi kommer tilbake til gården, og Jodi er da blitt gravid. Gjengen Matt vitnet mot har da også blitt arrestert og dømt. Vi får møte en ny karakter denne sesongen, Tayler Geddes. Hun kom til Drovers Run for å ta hevn på Regan, og beskylder henne for å ha drept faren hennes. Det kommer fram at Regan ved et uhell hadde medvirket til en gruve-ulykke, og Tayler,s far døde der. Tayler prøver å tenne på rommet til Regan, men blir stoppet. Senere stjeler hun også fra Drovers. Til slutt skjerper hun seg, og får jobb på gården. Der finner hun fort kjærligheten med Patrick Brewer (broren til Dave Brewer). De to var enda et lykkelig par da serien sluttet. Heath Barrett kommer inn i serien som kjøper av den lokale gården "Kinsellas". Grace forelsker seg i han, og han frir til slutt. Alt ser ut til å gå bra, men så finner Marcus (Alex,s bror) ut at Heath er utro mot henne. Han forteller det til henne, men hun vil ikke høre. Til slutt finner hun det likevel ut, og det blir slutt. I siste episode av sesongen kjører noen av drover,s gjengen ut en tur. Det ender med at Grace (som er sjåfør) kjører av veien og havner opp ned i vannet. Sånn slutter sesongen. I sesong 8 får vi vite at Riley, som satt på, var forsvunnet i vannet. De fant ham aldri mer igjen, noe Kate tok ganske tungt. I den aller siste sesongen (sesong: 8) blir man kjent med flere skuespillere som kommer til gården, samtidig må man ta farvel med enda en hovedrolle innhaver, Aaron Jeffery i rollen som Alex Ryan, han dør etter at et tre faller over ham. Stevie som har giftet seg med han blir øyevitne til alt sammen og prøver å hjelpe han, men til ingen nytte, og Stevie må se på at han dør. Det hele blir vanskelig for henne å svelge. Like etter føder hun hans barn, en sønn som hun kaller for Xander. Sammen med Moira Doyle (kom med i 2006) og Tayler Geddes (kom med i 2006) er gården nå i hendene på søstrene Grace, Regan og Jasmine McLeod. Stevie blir også på gården. Seriens historie. Posie Graeme-Evans utviklet ideen om McLeods døtre på begynnelsen av 1990-tallet da for hennes selskap Millennium Television og med South Australian Film Corporation. Hun utviklet ideen fra historier fra venner som vokste opp i landet og inspirert av hennes forkjærlighet for det sør-australske landskapet slik det er vist i malerier av Hans Heysen. Graeme Evans viste fram ideen for styret i Nine Network, sammen blir de enig om å lage film rundt dette emne i 1996, med Jack Thompson som Jack McLeod. Hans død fører de to halvsøstrene sammen (fremstilt av Kym Wilson som Tess og Tammy MacIntosh som Claire). De arver eiendommen og slik fortsetter det. Etter stor suksess med filmen i 1996 blir den deretter utviklet til en TV-serie. Nine Network ga klarsignal om å lage 22-episoder på slutten av 2000 etter åpningen av 2000 Sydney-OL. Den første episoden hadde sin debut i august 2001, og viste seg å være et en god serie, som tiltrakk seg 1,89 millioner seere. Den første serien hadde gjennomsnittlig 1,5 millioner tilskuere for hver episode i Australia. Den ble også vist med hell i New Zealand. I Norge ble serien godt mottatt da TV Norge & Hallmark Channel begynte å vise serien. Den andre serie av McLeods døtre var like vellykket, og den tredje sesongen ble McLeods døtre den mest populære dramaserien i Australia i 2003. Lisa Chappell forsvant ut av serien i oktober 2003. Hennes fgur ble drept i episode 72, "Min Noon, My Midnight". Seriens popularitet i Australia ble markert da den vant fire priser, men da Claire forsvant ut av serien mistet serien mye av sin opprinnelige popularitet, og TVNorge valgte avslutte visningen. Noe av grunnen var at mange norske tilskuere valgte å se på Hallmark Channel hvor serien hele tide lå et stykke foran. Rachael Carpani (Jodi Fountain-McLeods) avgang i 2007 innebar at serien hadde bare ett original medlem igjen, Aaron Jeffery (Alex Ryan), men også denne skuespilleren ville forlate serien i løpet av 2008. Mange mente at serien utviklet seg i en feil retning. 2006-2007 markerte sesongen hvor mange seere hadde sluttet å se serien. Den ble oppfattet mer som en såpeopera. Da Aaron Jeffrey i avisen The Daily Telegraph uttalte at han ønske å forlate serien på grunn av den nye retningen, ble det forsøkt å endre serien, men øyensynlig for sent. Med episode nummer 200 ble vist den 3. oktober 2007 kom faren til Grace, Jasmine og Regan tilbake. Rangeringer for denne episoden var svært dårlig i henhold til australsk standard med kun 1 008 000 seere. Den siste og åttende sesongen begynte den 23. juli 2008 i Australia med episode 203, "Aftermath". En gang mellom februar og mars viser Channel Nine den siste episoden (nummer 21 i sesong 8 og nummer 223 totalt). I Norge gikk den siste episoden på Hallmark Channel 31. januar 2009, da med en dobbeltepisode hvor Meg Fountain og datteren Jodi Fountain-McLeod kom tilbake til gården. Vedsoppbiller. Vedsoppbiller (Mycetophagidae) er en artsfattig familie av biller som lever av sopp, gjerne på eller i døde trær. De kan være ganske vanlige men fører et skjult levevis og man ser dem sjelden. Én art, "Typhaea stercorea", er spredt over hele verden med mennesker og kan gjøre en del skade i kornsiloer og fjærfehus. Ti arter er funnet i Norge. Utseende. Små til middelsstore (1 – 6 mm), avlangt ovale biller, mer eller indre flate, oversiden kledt med fine, korte, nedliggende hår og også noen lengre, oppstående. Oversiden er mer eller mindre blank. Dekkvingene er ofte mømstret i rødt og svart. Hodet er kort og bredt med middels store fasettøyne. Antennene er omtrent så lange som hode og brystskjold til sammen, 11-leddete, mer eller mindre fortykkede mot spissen, de ytterste tre til fem leddene danner en svakt utviklet kølle som gjerne er mørkere farget enn resten. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, gjerne omtrent halvsirkelformet sett ovenfra. Ved bakkanten er det så bredt som dekkvingene. Dekkvingene er avlangt ovale, brystskjold og dekkvinger danner en felles kurve. De har mer eller mindre tydelige punktrekker. Beina er middels lange og slanke, føttene er fire-leddete uten tolappede ledd, bortsett fra forføttene hos hannene som er treleddete. Levevis. Vedsoppbillene lever for det meste av forskjellige slags sopp, blant annet muggsopper. De fleste artene er skogsinsekter som kan finnes i død, soppinfisert ved, under bark og mellom råtnende plantemateriale. Noen få kan gå på lagrede matvarer, men det er mulig at de spiser på muggsopper og ikke selve matvarene. Arten "Typhaea stercorea" er spredt over hele jorden og kan bli ganske tallrik i lagret korn, tobakk og krydderier. I kornsiloer er denne arten mest tallrik i områder der det er større innslag av knust korn og rusk og rask. Dette kan kanskje tyde på at billene lever av muggsopper og ikke selve kornet. Den finnes også i til dels store mengder i fjærfehus der den kan fungere som et reservoar for "Salmonella"-infeksjoner. Disse billene overlever ofte desinfeksjonsprosedyrene som husene gjennomgår mellom hvert innsett av kyllinger, og kyllingene i det nye innsettet blir smittet når de spiser billene. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Ole Kristian Salater. Ole Kristian Harr Salater (født 10. mai 1928 i Levanger) er en norsk musiker (gitar og bass), kjent fra 50-tallets jazz-arena der han medvirket i orkestre ledet av Frank Ottersen og Robert Normann. Han var ansatt i NRK (1976–), og komponerte verker som "Levangersuite" (1991) og "Sounds of scandinavia" (Sonor Records, 1997). Lunden (Oslo). Lunden er en vei i Oslo kommune, bydel Bjerke. Den går fra Økernveiens endepunkt på Brobekk i nordvest ved Trondheimsveien til Østre Aker vei i sørøst. Via Økernveien ligger Øvre Lunden og Lunden kloster i enden av denne. I krysset til Statsråd Mathiesens vei ligger Thon Hotell Linne. Langs veiens østside sør for hotellet ligger Lunden borettslag, oppført midt på 2000-tallet. Nær Østre Aker vei ligger Vollebekk stasjon på Grorudbanen. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS (forkortes NSD) ble opprettet i 1971 som et organ underlagt Norges forskningsråd. Etter vedtak i Stortinget ble NSD med virkning fra 1. januar 2003, fristilt og etablert som Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS heleid av Kunnskapsdepartementet (daværende Kirke- og undervisningsdepartementet). NSD AS har hovedkontor i Bergen, men med en tilstedeværende representant i Oslo, Trondheim og Tromsø. NSD AS utgir 4 ganger i året et nyhetsbrev kalt. Formål og samarbeidspartnere. NSD AS ble opprettet med det formål å være et arkiv for forskningsdata (i første rekke kvantitative data), samt en tilrettelegger av disse dataene slik at de ble gjort tilgjengelig for forskere og studenter. I dag er NSD AS også tjenesteleverandør på en rekke områder ovenfor i første rekke offentlig sektor. Blant annet har NSD AS vært sentral i gjennomføringen av skolevalgene. Viktige samarbeidspartnere nasjonalt inkluderer Statistisk Sentralbyrå (SSB), Norges forskningsråd, Datatilsynet, Kunnskapsdepartementet, samt hele universitets- og høyskolesektoren. Internasjonalt samarbeider NSD med dataarkiv over hele Europa på ulike felles europeiske prosjekter som for eksempel. Ledelse. Med kun et kort opphold har Bjørn Henrichsen vært direktør/administrerende direktør for NSD siden starten. Styreleder for NSD AS er i dag Petter Aasen. Drømmefangeren og Slangebæreren. "Drømmefangeren" og "Slangebæreren" er en norsk mini-serie på seks episoder som ble sendt på NRK1 høsten 2005. Krim-serien bygger på to romaner av Unni Lindell og handler om etterforskeren Cato Isaksen. Serien hadde premiere på NRK den 27. oktober 2005. Slangebæreren. En anerkjent pianist blir funnet drept, og etterforsker Cato Isaksen og hans kolleger står overfor drapsoffer nummer fire. Mannen er drept med dype knivstikk og strupen skåret over, på samme måten som de tre foregående mennene. Under liket finnes nok en mystisk lapp hentet fra barnesangen ”Sov du vesle spire ung”. Stadig flere spor peker mot kvinnene til de drepte mennene, men hvor er fellesnevneren? På hjemmebane savner Cato familielivet med Bente og barna litt mer enn godt er. Samboeren Sigrid blir selvsagt rasende når hun finner ut hva som foregår. Samtidig har hun virkelig funnet tonen med psykologen Sonja Pettersen. De to planlegger en hyttetur sammen der Sonja vil lære Sigrid å finne sin indre kraft. Med på turen er også Sonjas kollega på krisesenteret og lille Georg. Idet Cato Isaksen tror han har funnet løsningen på drapsgåten, vris historien i en uventet retning. På kanten av et høyt stup må han kjempe for at rettferdigheten skal seire – og for sin minste sønn. Drømmefangeren. I en diger boligblokk bor tre unge jenter, uvitende om at noen iakttar dem til alle døgnets tider. Personen filmer dem med videokamera, ringer dem anonymt og vet hvor de er til enhver tid. Hva er det med denne mannen, og hvorfor er han så besatt av de tre venninnene? Hovedpersonen er stadig Cato Isaksen, en dyktig politietterforsker og rotløs familiemann. Når vi møter ham i ”Drømmefangeren”, er det gått to år siden sist. Han har forlatt samboeren Sigrid og flyttet hjem til kona Bente og sønnene Gard og Vetle. Fremdeles slites Isaksen mellom jobben som etterforsker og sine forpliktelser som far. Det får særlige konsekvenser for hans forhold til eldstesønnen Gard. Om serien. De tre første episodene er basert på boka "Slangebæreren", mens de tre siste er basert på "Drømmefangeren" – begge av Lindell. Slangebæreren. Andre medvirkende: Elsa Lystad (Bergljot Behrens), Gjertrud Jynge (Ellen Grue), Nina Andresen Borud (Cheryl Therkelsen) og Mehran Iqbal (Kim Kahn). Drømmefangeren. Andre medvirkende: Gjertrud Jynge (Ellen Grue), Tiril Pharo (Sigrid Velde), Sondre Vegheim (Vetle Isaksen), Ågot Sendstad (Berit Geber), Svein Roger Karlsen (Rolf Geber), Øystein Røger (Sven Wangberg). Slangebæreren (roman). "Slangebæreren" er en kriminalroman av den norske forfatteren Unni Lindell. Boka ble første gang utgitt i 1996 på forlaget Aschehoug. Romanen er den første i serien om Cato Isaksen. "Slangebæreren" ble godt mottatt av både kritikere og publikum da den ble utgitt, og har siden blitt trykt opp i flere nye opplag. Handling. Boka åpner med at en mann blir funnet død i en bygård i Oslo av to barn. Han er stukket i hjel og strupen er kuttet over. Ved liket ligger en lapp med en versjelinje fra et dikt, men ingen bevis finnes på åstedet. Det viser seg snart at drapet har flere likhetstrekk med drapet på en viss Bashir Khan. Etterhvert som etterforskningen fortsetter blir det klart at en seriemorder er løs i Oslo, og det blir en svært vanskelig sak å løse for kriminalbetjent Cato Isaksen. Noiseau. thumb Noiseau er en kommune ("commune") i arrondissementet Nogent-sur-Marne i departementet Val-de-Marne, sørøst i Paris i Frankrike. Kommunen er 4,49 km² stor og hadde i 1999 3 971 innbyggere. Byen ligger 16,8 km fra Paris' sentrum. Transport/forstadstog. Noiseau betjenes ikke av noen av Paris' metro- eller forstadslinjer. Den nærmeste stasjonen er Sucy-Bonneuilstasjonen på Paris RER-linje A. Denne stasjonen ligger i nabokommunen Sucy-en-Brie 3,1 km fra Noiseaus kommunesentrum. Merke (kjennetegn). Merke er en betegnelse som idag brukes til dels med samme betydning som kjennetegn, men da spesielt "bildekjennetegn" eller visuelle kjennetegn. Slike kjennetegn kalles også for logoer, spesielt når de inneholder bokstaver eller lignende figurer og stiliseringer. Bokstavmerker kalles monogrammer når de inneholder personers forbokstav(er), såkalte initialer. I middelalderen – blant annet i sagaene – er ordet "merke" brukt mest om en fane; se merke (fane) Ordet merke inngår idag i en rekke sammensetninger som bl.a. varemerke, grensemerke, stempelmerke, bumerke, våpenmerke (våpenskjold), tøymerke, femerke (dyremerke) og tømmermerke. Ordet inngår også i frimerke fordi dette er merker på brev for å vise at portoen er betalt. Mange offentlige myndigheter har sine egne merker som de bruker som kjennetegn. Disse merkene er i Norge strafferettslig beskyttet i straffeloven § 328 nr 4 mot «uheimlet bruk». Det samme gjelder noe «som lett kan forveksles med slike». Offentlige myndigheters merker kan heller ikke registreres som – eller inne i – varemerke eller design. Mette Johansen. Mette Johansen (født 1989 og oppvokst på Rødtvet i Oslo) er en tidligere norsk landslagsutøver i Judo. Hun var medlem av Norsk Judo og Jiu-jitsu Klubb, og konkurrerte på seniornivå i vektklassen inntil 63 kilo. På grunn av skader måtte hun trappe ned etter 2007. Mette studerte Idrettsfag ved Bjerke videregående skole i Oslo fra 2005 til 2008. I disse årene fikk hun sine beste år som utøver og toppet karrieren med seier i Norges-cupen 2006. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Drømmen om Norge. "Drømmen om Norge" er en historisk dokumentarserie på 12 episoder som ble sendt på NRK1 i forbindelse med Norges 100-årsjubileum i 2005. Serien hadde premiere på NRK den 20. februar 2005. Total spilletid: 360 minutter. Handling. Serien kan beskrives som en reise gjennom norsk kulturhistorie siden midten av 1800-tallet og frem til i dag. «Reiseleder» Stian Barsnes Simonsen, et femtitalls skuespillere og over tretti fageksperter gir oss en underholdende reise gjennom Norges kulturhistorie fra 1850-årene og fram til i dag. Han dukker opp i avgjørende kulturhistoriske øyeblikk og lar oss møte de store personlighetene i deres egen epoke. Historien rekonstrueres i dramatiserte sekvenser der Simonsen selv spiller mange ulike roller. En lang rekke av våre fremste skuespillere er med på å gi liv til historien. De dramatiserte scenene i denne serien bindes sammen av over tretti fageksperter som forteller om historiens personer og hendelser. Blant dem er Arve Tellefsen som snakker om Ole Bull, Edvard Hoem forteller om Bjørnstjerne Bjørnson og Nordahl Grieg, Ingar Sletten Kolloen om Knut Hamsun, Ketil Bjørnstad om Kristiania-bohemen og Gunnar Danbolt om Munch. I tillegg illustreres og utdypes historien gjennom omfattende arkivmateriale som knyttes til dramatiseringene og intervjuene. Roller i serien. Mange av skuespillerne møter vi i flere ulike roller. Umesamisk. Umesamisk er et samisk språk i den uralske språkfamilien, som blir talt av umesamer. De få talerne som er igjen bor i Sverige. Umesamisk ble tidligere også talt på norsk side i Hemnes og Rana. For eksempel er det mulig at gardsnavnet Finneid i Hemnes vitner om samenes tilstedeværelse. «Finn» er nemlig den gamle norske betegnelsen for same. Kategorisering. Det umesamiske språkets posisjon i det samiske dialektkontinuum er omstridt. Umesamisk er noen ganger kategorisert sammen med sørsamisk som tilhørende den sørlige greinen av de samiske språkene. Andre oppfatter umesamisk som den sørligste dialekten av de sentrale samiske språkene (pitesamisk og lulesamisk). Umesamisk ble i eldre tid talt av mange såkalte skogs-samer. Det er gode grunner til å anta at samisk i eldre tider ble talt i de svenske skogsområdene. Den geografiske beliggenheten til det umesamiske språket, kan tyde på at det har sin opprinnelse i skogs-dialekter, og at dets spredning til fjellområdene skyldes endrede samfunnsforhold. Enkelte språkelementer er felles for umesamisk og de nordlige lulesamiske skogsdialektene. Umesamisk litteratur. Umesamisk var det første samiske språket som omfattende ble tatt i bruk skriftlig. I 1738 publiserte den svenske presten Per Fjellström i Lycksele en beskrivelse av umesamisk grammatikk "(Grammatica Lapponica)" og en svensk-umesamisk ordbok "(Sueco-Lapponicum)". Det nye testamente ble utgitt på umesamisk i 1755. Den første samiske bibelen ble utgitt på umesamisk i 1811, under tittelen "Tat Ajles Tjalog" (Den Hellige Skrift). Mangler offisielt skriftspråk. På tross av dette har umesamisk ikke noe offisielt skriftspråk. I 1999 foreslo det svenske sametinget et offisielt umesamisk skriftspråk. Forslaget ble i januar 2000 lagt frem for FN. Truet språk. Umesamisk er bortimot utdødd. I 1995 var det kun 1000 etniske umesamer igjen, fordelt i Lycksele, Malå, området omkring Tärnaby og Sorsele I 2000 var det, ifølge språkforskeren Tapani Salminen, bare omkring 20 gjenværende samer som snakket umesamisk i Sverige, beboende i de svenske kommunene Arjeplog og Arvidsjaur. Ifølge språkforskeren Trond Trosterud, var det i 2007 bare 10 personer igjen som snakker umesamisk, og de var alle over 65 år gamle. Umesamisk er derfor et døende språk. I 2008 ble den svenske språklæreren Henrik Barruk tildelt språkprisen "Gollegiella" for sine bestrebelser i å bevare det umesamiske språket som et levende språk. Stadieveksling. Ulik sørsamisk har umesamisk stadieveksling (konsonantveksling). Den er likevel mer begrenset enn i de mer nordlige samiske språk (pitesamisk, lulesamisk og nordsamisk), og forekommer bare etter lange vokaler eller diftonger. Konsonanter etter en kort vokal har ikke konsonant-veksling. Negative verb. I likhet med med finsk, estisk og andre samiske dialekter, har umesamisk negative verb. På umesamisk faller negative verb sammen med et verbs modus (indikativ og imperativ), person (første, andre og tredje) og numerus (entall, totall og flertall). Seymour Martin Lipset. Seymour Martin Lipset (født 18. mars 1922 i New York, død 31. desember 2006) var en amerikansk politisk sosiolog og statsviter. Lipset var sønn av jødiske innvandrere fra Russland. Han tok doktorgraden i sosiologi ved Columbia-universitetet i 1949 og var den eneste som har vært leder av både American Sociological Association (1992–93) og American Political Science Association (1979–80). Sentralt i Lipsets forskning står studiet av demokratiets sosiokulturelle og historisk-økonomiske betingelser. Lipset forklarte sammenhengen mellom økonomisk utvikling og demokrati, en innsikt som har gjort ham til en av de mest siterte statsvitere gjennom tidene. Andre temaer som opptok Lipset var fagbevegelser, sosial lagdeling, offentlig opinion, det intellektuelle livs sosiologi, politisk ekstremisme, samt spørsmålet om hvorfor sosialismen aldri fikk skikkelig tak på det nordamerikanske kontinent. I Norge er Lipset også kjent for arbeidet han og Stein Rokkan gjorde rundt politiske konfliktlinjer, partiformasjoner og velgeradferd i vestlige demokratier. Kate Walsh. Kathleen Erin «Kate» Walsh (født 13. oktober 1967 i San Jose i California) er en amerikansk skuespiller. Til daglig går hun under navnet Kate. Hun er mest kjent for sin rolle som Dr Addison Montgomery-Shepherd i den amerikanske TV-serien Grey's Anatomy. Kate fikk høsten 2007 sin egen TV-serie, kalt Private Practice, noe som medførte at hun forlot Grey's Anatomy etter sesong 3. Kate vokste opp i Tucson i Arizona, og ble oppdratt i et amerikansk-italiensk katolsk hjem. Hun har en lang teaterkarriere bak seg, men har også vært modell i Japan, dette var på 1980-tallet. I 2003 spilte Walsh i filmen Under the Tuscan Sun, der hun spilte den lesbiske lege-kjæresten til Sandra Oh sin rollefigur. Privat ble Kate forlovet med kjæresten Alex Young i april 2007. Kate og Alex giftet seg i Los Angeles-distriktet den 1. september 2007. 12. desember 2008 kom nyheten om at Kates ektemann, Alex Young, hadde søkt om skilsmisse, grunnet uforenlige forskjeller mellom de to. Liste over kjente bergensere. a>, dramatiker a>, kunstmaler a>, forfattera>, komponist og fiolinista>, komponist a>, forfatter a>, statsminister a>, forfattera> («Shetlands-Larsen»), offisera>, motstandsmanna>, professor, universitetsrektor og politikera>, «kaffekonge» og politikera>, forfatter og dramatikera>, politiker og Norges nåværende helse- og omsorgsministera>, politiker og partiledera>, sanger og Idolvinner Personene i listen er ordnet etter fødselsår. Se også. Kjente bergensere Du skal høre mye. "Du skal høre mye" var en norsk TV-serie som gikk på NRK-TV i 16 år fra 1987 til 2003, med Tore Skoglund som programleder og Trond Myhre som fast huspianist. Programmene ble sendt fra utestedet Rorbua i Tromsø, der programlederen og gjestene var samlet for å utveksle humoristiske anekdoter og muntre historier. Det ble i alt sendt 250 episoder av serien som i gjennomsnitt ble fulgt av 700 000 seere. Kjell Sverre Hansen Wold. Kjell Sverre Hansen Wold (født 13. januar 1967 på Grorud i Oslo) er en norsk fotballtrener og lærer. Han var assistenttrener for eliteserielaget Stabæk, deretter hovedtrener for Hønefoss Ballklubb i norsk 1. divisjon ut sesongen 2007. Bortsett fra periodene i Stabæk og Hønefoss har han vært ansatt som lærer ved Bjerke videregående skole i Oslo. Fra 2009 ble han trener for Manglerud Star i 2. divisjon. Etter at klubben i 2011 gikk konkurs signerte Wold som assisterende trener for Follo. Fra 2012 ble han trener for Kolbotn Idrettslag damelag i Toppserien, men forlot klubben før sesongslutt for å arbeide med Skeid Fotball, et lag i problemer i nedre del av herrenes 2. divisjon. Bakgrunn. Kjell Sverre Hansen Wold er oppvokst på Grorud. Vant Norway Cup som juniorspiller for Skeid på 80-tallet. Han måtte selv gi opp en lovende karriere som fotballspiller på grunn av skade. Han trente med Pors Grenland vinteren 1989 da han studerte ved Høgskolen i Bø i Telemark, men Grorud IL krevde en for høy sum for at en overgang ble underskrevet. Etter det var den aktive karrieren definitivt over for Hansen Wold. Når fotballkarrieren var over, slo han raskt inn på en trenerkarriere. Med bakgrunn fra Idrettsfag på Linderud videregående skole fra 1983 til 1986, og utdanning fra Norges Idrettshøgskole ble det naturlig å kombinere lærerarbeid med trenerarbeid. Hansen Wold hadde etter ferdig utdannelse i 1992, et vikariat på Hov videregående skole i Askim. Han arbeidet deretter som kroppssøvingslærer i Oslo, før han fikk stilling som idrettsfagslærer på sin tidligere videregående skole, Bjerke videregående skole. Det ble naturlig å få til et tett samarbeid mellom skolen og fotballklubben Skeid, hvor han var trener. Han var med på å utvikle et faglig sterkt, og populært toppidrettsmiljø for fotballspillere på skolen, og søkertallene har siden vært blant de høyeste i Oslo. Han er bosatt i Oslo og har to sønner. I dag er han ansatt ved Bjerke videregående skole som lærer, i TV 2 som kommentator og i Follo som trener. Trenerkarrieren. Hansen Wolds første trenergjerning var for moderklubben, Romsås, i 1991. Med tidligere Kollenvinner og OL-medaljør Erik Johnsen på midtbanen (sølv OL Calgary 1988), ble det nesten opprykk til 4. divisjon. Deretter ble det Gjelleråsen i 3. divisjon for Hansen Wold. Også det en klubb han hadde spilt for. Både som spiller og trener var han en sentral skikkelse i den klubben på midten av 1990-tallet. 1998-1999 Norgesmester. Hansen Wold fikk sitt gjennombrudd som trener for Skeid junior, med Norgesmesterskap både i 1998 og i 1999. Han ble kåret til "Årets Unge trener" under Cup-finaleseminaret 1999. På dette tidspunktet var Paal Fredheim Hansen Wolds assistenttrener. Hansen Wold tok over A-laget i 1. divisjon i 2001 etter at trener Bengt Eriksen ble sagt opp rett før seieslutt. Skeid reddet plassen. Fra 2002 ble Hansen Wold assistentrener under Hallvar Thoresen. Thoresen gikk til Lillestrøm rett før serieslutt, og Hansen Wold mått igjen trå til med en redningsaksjon. Skeid redder 1. divisjonsplassen seks minutter på overtid da Odd Karl Stangnes scorer mot Raufoss på Voldsløkka. 2003 Hovedtrener Skeid. Fra 2003 tar han over som hovertrener i Skeid, og har et lite askepotteventyr i NM. Skeid slår ut blant andre eliteserielagene Molde (1-0 i 3. runde) og ikke minst Vålerenga (3-1 i kvartfinalen), men taper 2-1 mot Rosenborg foran 8372 tilskuere på Lerkendal Stadion. I 2004 solgte Skeid «juvelene» Daniel Braaten til Rosenborg og Daniel Fredheim Holm til Vålerenga. Skeid ble ikke kompensert nok økonomisk til å styrke laget tilsvarende, og i 2005 rykket laget ned til 2. divisjon. Det ble veiskillet for Hansen Wold og Skeid. 2006 - Stabæk. Hansen Wold ble for første gang fotballtrener på heltid som assistenttrener for eliteserielaget Stabæk i 2006, og var med på å føre klubben til 5. plass i comebacksesongen til eliteserien. 2007 - Hønefoss. Han tok over 1. divisjonsklubben Hønefoss Ballklubb som hovedtrener fra 2007.Klubben nådde ikke målene for sesongen og han ble løst fra stillingen i desember 2007. Forholdet mellom trener og klubb ble spent etter dette. 2008 - TV 2. Wold og HBK kom til enighet i mars 2008. Wold stod uten trenerjobb, men fungerte tidvis som ekspertkommentator for TV 2s lørdagsmagasin "Sport og spill" og ble igjen ansatt ved sin gamle arbeidsgiver Bjerke videregående skole. Her arbeider han med fotball på utdanningsprogrammet idrettsfag. 19. september 2008 ble det kjent at han var tilbake som juniortrener i Skeid. Han sa at han tok jobben på grunn av sitt hjerte for klubben, og fordi laget så langt hadde prestert svakt. 2009 - Manglerud Star. Comebacket i gamleklubben, Skeid, ble kort. I sesongen 2009 tok han over treneransvaret for Manglerud Star (MS) i andre divisjon. Assistenttrener er Petter Halvorsen, også han tidligere Skeid. Tospannet som samarbeidet i Skeid fra 2003 til 2006 er igjen sammen. Klubben har Kjell Roar Kaasa som styreleder. Kaasa har tidligere spilt under Hansen Wold i Skeid. Våren 2009 nyttes til å styrke stallen, og i januar 2009 signerte tidligere Stabæk-spiller Tommy Stenersen for MS. Hansen Wold var fornøyd og mente at Stenersen vil bli tidenes beste i MS 2012 - Kolbotn Idrettslag, og tilbake til Skeid. Desember 2011 ble det kjent at Hansen Wold fra sesongen 2012 ble trener for Kolbotn Idrettslag (KIL) damelag i Toppserien. I september, få runder før sesongslutt, forlot Hansen Wold KIL midt på teballen i Toppserien og gikk nok en gang til Skeid Fotball i et forsøk på å redde laget fra nedrykk til 3. divisjon. I KIL tok David Brocken over som trener. Meritter som trener år for år. 2010: Hovedtrener i Manglerud, men klubben går konkurs. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Lussekatt. a>er. Lussekattene på bildet er bakt som små S-formede kringler. Lussekatter er en type gjærbakst som i Norden først og fremst bakes til Luciadagen 13. desember. Lussekattene er formet som små boller, S-formede kringler og liknende. Lussekattene skal være gule, og for å få den riktige smaken brukes krydderet safran. Lussekattene garneres med rosiner. Navn og opprinnelse. Det norske navnet "lussekatt" er lånt fra svensk der tradisjonen med å feire Luciadagen har lange tradisjoner. Et eldre, ofte lokalt svensk navn har vært "döfvelskatt", "dyvelskatt" og liknende, det vil si «djevelkatt». Skikken med lussekatter skal ifølge en teori ha oppstått i Tyskland på 1600-tallet. Djevelen, i form av en katt, ga de slemme barna juling, mens en kristusskikkelse i form av et barn delte ut boller til alle de snille. For øvrig skal Jesus ha passet bedre som gavegiver blant protestantene enn den katolske helgenfiguren sankt Nikolaus, forløperen til julenissen. For å holde den lyssky djevelen unna, ble bollene farget med «lysende» gult safrankrydder, eventuelt med det billigere alternativet gurkemeie. Non Stop. Non Stop er sjokoladelinser produsert av Freia. Linsene består av mørk sjokolade dekket av et hardt sukkerskall som består av to lag, et hvitt og et farget lag ytterst. Det ytterste laget gir også linsene forskjellig smak avhengig av fargen – enten rødt (bringebær), gult (sitron), oransje (appelsin), grønt (ananas/eple), svart eller brunt (begge vanilje). Produktet ble lansert i Sverige i 1947 og i Norge i 1952. Non Stop er også godt egnet som kakepynt, eller som tilbehør til iskrem. I 2004 lanserte Freia Non Stop Melkesjokolade som er laget etter samme prinsipp som vanlig Non Stop, men som bruker melkesjokolade tilsvarende den i Freia Melkesjokolade i stedet for mørk sjokolade. Fargeskallet for Non Stop Melkesjokolade er farget i ulike pastellfarger. Igor Tamm. Igor Jevgenjevitsj Tamm (Игорь Евгеньевич Тамм) (født i Vladivostok, død 12. april 1971) var en russisk fysiker. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1958 sammen med Pavel Aleksejevitsj Tsjerenkov og Ilja M. Frank for oppdagelsen og tolkningen av Tsjerenkoveffekten. 1. mai 1923 begynte Tamm å undervise i fysikk ved det statlige pedagogiske universitetet i Moskva. Samme år fullførte han sitt første vitenskapelige verk, "Electrodynamics of the Anisotropic Medium in the Special Theory of Relativity". I 1928 tilbrakte han et par måneder med Paul Ehrenfest Ved Universitetet i Leiden. Krateret Tamm på månen er oppkalt etter ham. Espen Aalberg. Espen Aalberg (født 12. oktober 1975 i Trondheim) er en norsk jazzmusiker (trommer) kjent fra en rekke innspillinger. Han spilte perkusjon i Namsos slagverkensemble (1988–94) og ble norgesmester i ensemblespill, hvorpå han studerte i Tromsø og Jazzlinja (NTNU) (1999–2002). Der dannet han og medstudenter det toneangivende bandet The Core (med Kjetil Møster, Erlend Slettevoll og Steinar Raknes). Han etablerte Shagma (2004) med Jørgen Mathisen, samt Raknes. På Nattjazz 2006 ledet han bandet Kwaz med Jonas Kullhammar, Håvard Wiik og Torbjörn Zetterberg. Forøvrig har Aalberg medvirket i Håvard Lunds kvartett. Aalberg virker også som klassisk slagverker i blant andre Trondheim Symfoniorkester, Trondheim Sinfonietta og Luftforsvarets Musikkorps. Et døgn med Elin. "Et døgn med Elin" var et norsk reiseprogram på seks episoder som gikk på TVNorge høsten 2003 med Elin Tvedt som programleder. Serien hadde premiere 7. august 2003 på TVNorge. Konsept. Elin Tvedt lot seks norske kjendiser dra dit de ville. Så tok hun med seg et TV-team og filmet dem i 24 timer. Kjendisene vi fikk møte var John Carew, Trond Giske, Tor Erling Staff, Vendela Kirsebom Thomessen, Alex Rosén og Berit Riise. Vladivostok. Vladivostok og Det gyldne horns bukt Vladivostok (russisk: Владивосто́к) er administrativt senter i Primorskij kraj i Russland. Den ligger ved Japanhavet lengst sørøst i Russland, rundt 6500 km øst for Moskva og bare 100 km fra grensa til Kina. Byen har en befolkning på 580 800 (est. 2007). Innbyggertallet har vært synkende helt siden Sovjetunionens oppløsning. Byen er også senter for en byregion (Stor-Vladivostok) med en befolkning på 1 010 000 (est. 2005). Vladivostok er landets største havneby ved Stillehavet, og den russiske Stillehavsflåten har sin hovedbase her. Jernbanestasjonen i byen er endestasjon for den transsibirske jernbanen. Områdets tidlige historie. Ved starten av vår tidsregning var området som nå er Vladivostok bosatt av det tungusiske mohe-folket, som var underlagt kongedømmet Koguryo, et av de tre koreanske riker på den tid. Koguryo ble beseiret og delt i 668 og Vladivostok-området ble underlagt kongedømmet Balhae (i Kina kjent som "Bohai"). Balhae ble beseiret av khitanene i 926. I 1125 ble det khitanske Liao-dynastiet beseiret av de tungusiske jursjenerne, grunnleggerne av Jin-dynastiet som varte til de ble beseiret av mongolene i 1234. Jursjenene var etterkommere av det tidligere mohefolket (og forfedre til folket som fra 1600-tallet ble kjent som mandsjuer). I følge datidige kinesiske kilder var kystområdene rundt dagens Vladivostok tett befolket. I henhold til kart fra Yuan-dynastiet (1271-1368) lå byen "Yǒngmíngchéng" (永明城, som kan oversettes som «det evige lysets by») på et sted som omtrentlig sammenfaller med Vladivostok. Dette bekreftes av mange arkeologiske funn og i følge kinesiske krøniker ble territoriet avfolket på grunn av kriger mellom Kina og Korea. Under Ming-dynastiet (1368–1644) ble området igjen besøkt av kinesiske ekspedisjoner. I Nertsjinsk-traktaten fra 1689 ble området definert som en del av Kina, som da var under mandsju-dynastiet Qing. Senere, da mandsjuene forviste Han-kinesere fra mesteparten av Mandsjuria inkludert Vladivostok-området, ble det bare besøkt av "shēnzéi" (參賊, betyr enten ginseng- eller sjøpølse-tyver) som ulovlig tok seg inn i området på jakt etter ginseng eller sjøpølser (tvetydig ettersom begge uttrykkene bruker det kinesiske 參, "shēn"). Herfra kommer det nåværende kinesiske navnet på byen, 海參崴 ("Hǎishēnwǎi") som betyr «byen ved sjøpølseklippene». De første europeerne man med sikkerhet vet besøkte bukta som senere ble kalt Zolotoj Rog (Det gyldne horns bukt), var to engelske fregatter, "Winchester" og "Barrakuda", i 1855. Fregattene var i området for å lete etter en russisk skvadron under Krimkrigen. Engelskmennene kalte stedet "Port May". Et fransk hvalfangstskip, som i 1852 overvintret i Posietbukta like ved grensa til Nord-Korea, skal i følge enkelte kilder ha besøkt Zolotoj Rog-bukta allerede i 1851. Franskmennene fant flere hytter til kinesiske eller mandsjuriske fiskere i området. Russisk kontroll. Området ble avstått til Russland fra Kina som følge av Aiguntraktaten av 1858 og Pekingkonvensjonen av 1860. Sommeren 1859 besøkte generalguvernøren for Øst-Sibir, Nikolaj Muravjov-Amurskij, halvøya og den godt skjermete bukta i Peter den stores gulf, ombord i dampkorvetten "Amerika". Bukta minnet ham om Det gyldne horn i Konstantinopel, som han foreslo å kalle den opp etter. Halvøya ble kalt Muravjov-Amurskij til ære for ham. 20. juni 1860 stevnet det militære forsyningsskipet «Mantsjzjur» (russisk: Маньчжур), under kommando av kapteinløytnant Aleksej Sjefner, inn i Det gyldne horns bukt for å grunnlegge en militær utpost, som allerede hadde fått Vladivostok som offisielt navn. En styrke på 40 mann (en offiser, to korporaler og 37 menige) ble hentet med skip fra Nikolajevsk-na-Amure for å bygge de første bygningene i den fremtidige byen. De valgte ut et sted hvor innseilingen til Gyldne Horn-bukta alltid var synlig, hvor de bygde sin leir. En måned senere ankom korvetten «Griden» (russisk: Гридень) med oppdrag å beskytte den nye utposten, og å bringe nye forsyninger til garnisonen. I 1862 fikk Vladivostok offisielt endret sin status fra utpost til havn, og for å oppmuntre til utenlandshandel fikk den status som frihavn. I 1863 ble det første barnet født i byen. I 1864 ble kommandoen over "De sørlige havner" flyttet fra Nikolajevsk-na-Amure til Vladivostok. Et år senere ble et skipsverft etablert i Vladivostok, og de første nybyggerne fra Nikolajevsk-na-Amure kom til byen. Utlendinger begynte også å besøke Vladivostok. I 1871 ble det besluttet at marinehavna, militærguvernørens residens, og hovedbasen til "Den sibirske militære flotilje" skulle flyttes fra Nikolajevsk-na-Amure til Vladivostok. Vladivostoks første gate var Amerikanskajagata (ул. Американская) i 1871, som fikk navnet til minne om den før nevnte korvetten "America". To år senere ble navnet endret til Svetlanskajagata (ул. Светланская), til minne om fregatten "Svetlana", som Storhertug Aleksej Aleksandrovitsj av Russland besøkte Vladivostok med. På den tid besto den av en del av dagens Svetlanskajagate, fra Amurbukta til hus nr. 85. Byens øvrige deler ble sett på som separate gater, og ble kalt Portovaja (Портовая), Afanasjevskaja (Афанасьевская), Ekipazjnaja (Экипажная), osv. Ussuribanen fra Vladivostok i sør til Khabarovsk i nord. Banen som går øst-vest er den opprinnelige traseen til den transsibirske jernbanen gjennom Mandsjuria. I 1878 var 40% av de over 4 000 innbyggerne i Vladivostok utlendinger. Dette ble reflektert i gatenavnene til den unge byen, som for eksempel Korejskaja (Korea), Pekinskaja (Peking), Kitajskaja (Kineser), osv. Gatenes nåværende navn er Pogranitsjnaja (ул. Пограничная), Admirala Fokina (ул. Адмирала Фокина), og Okeanskij Prospekt (Океанский проспект). En fast dampskipsrute ble i 1879 etablert fra Vladivostok til St. Petersburg og Odessa. 28. april 1880 ble Vladivostok offisielt gitt status som by, og som en separat administrativ enhet, uavhengig fra Primorskaja oblast. På den tiden var byens befolkning 7 300 mennesker, nesten dobbelt så mange som i 1878. Det var tre hoteller i drift i Vladivostok på den tid, "Moskva", "Vladivostok" og "Hotel de Louvre". 16. mars 1883 godkjente tsar Aleksander III Vladivostoks første byvåpen. I 1883 ble også Omflyttingsadministrasjonen etablert i Vladivostok, og dampskip fra "Den frivillige flåte" begynte en massetransport av småbønder fra europeisk Russland til Russlands fjerne østen, hvor aktiv nybygging nylig hadde begynt. Vladivostok ble hovedsenter for denne skipsfarten. Dette medførte en økt betydning for byen. I 1888 ble residensen for oblastguvernøren flyttet fra Khabarovsk til Vladivostok, som ble utnevnt til senter for Primorskaja oblast. I 1889 ble Vladivostok utnevnt som festning, og to torpedobåter ble sjøsatt. Et gjennomtenkt system av festningsverker ble oppført mellom 1870- og 1890-årene. På 1880-tallet ble kulturlivet i Vladivostok mere aktivt, og det ble startet en musikkskole ved den Sibirske flåtes depot. I 1883 utkom den første avisa, kalt "Vladivostok". I 1887 ble en offentlig lesehall åpnet i byen, og et profesjonelt teater opptrådte i Vladivostok for første gang. Byen begynte etterhvert å skaffe seg alle moderne bekvemmeligheter. Trær ble plantet langs hovedgatene og 120 parafindrevne gatelamper ble installert i byens gater. På slutten av 1880-tallet hadde Vladivostok rundt 600 trehus og mer enn 50 steinbygninger, hvorav noen var to- og treetasjes bygninger. De viktigste bygningene var samlet i området ved dagens sentrale torg og Matrosskaja Sloboda (Seilerbyen)—et territorium som strekker seg fra elva Objasnenija til trikkestoppestedet Gajdamak. Disse tallene er ikke spesielt store for en 30 år gammel by. Men med tanke på at den ligger 10 000 km fra de store kulturelle sentrene i det russiske rike, og at det tok tre til fire måneder før posten kom fram fra disse områdene, så kan en bare beundre standhaftigheten og staheten til de første nybyggerne. På 1890-tallet ble skipsrutene Kobe–Nagasaki–Vladivostok og Shanghai–Nagasaki–Vladivostok åpnet. I 1891 begynte byggingen av Den transsibirske jernbanen i Vladivostok. Dette er en av verdens lengste jernbaner, og har vært svært viktig for utviklingen av mange fjerntliggende russiske distrikter. Strekningen til Nikolsk (det nåværende Ussurijsk) ble åpnet i 1893, mens resten av strekningen til Khabarovsk i nord ble åpnet i 1897, samme år som det ble åpnet en ny kommersiell havn i Vladivostok. Direkte togforbindelse til Moskva, som den første tiden gikk gjennom Mandsjuria, startet i 1903. På 1890-tallet ble Vladivostok gradvis senter for en konsentrasjon av russisk kultur og vitenskap i Fjerne Østen. Byen var organisasjonssenter for ekspedisjonene til russiske utforskere og vitenskapsmenn, som N. M. Przjevalskij, S. O. Makarov, K. Arsenjev, V. L. Komarov (senere president i Det sovjetiske vitenskapsakademi), m. fl. I 1899 ble den første institusjonen for høyere utdanning i det Fjerne Østen etablert. I dag inneholder den hovedbygningen til "Fjerne Østens statlige tekniske universitet" (FESTU). Fra 1899 til og med 1909 ble fire teatere åpnet i Vladivostok. Det var "Tikhy Okean"-teateret (Stillehavet), Det offentlige teater, som fulgte de kreative metodene til Moskva Artistiske Teater, "Zolotoj Rog"-teateret (Det Gyldne Horn), og "Pusjkin"-teateret, hvor gjesteopptredenen av Vera Komissarzjevskaja, en berømt russisk skuespillerinne, fant sted. I 1912 utkom avisa "Teateret og musikken" for første gang. Under den russisk-japanske krig i 1904–1905 angrep en japansk skvadron krigsskip byen med over hundre skudd. Kryssergruppe Vladivostok deltok i krigen, med å blokkere inngangen til den beleirede byen Port-Arthur. Under den første russiske revolusjon var byen involvert i konflikten. Ved inngangen til 1906 var den endog styrt av opprørernes militære enheter. I perioden mellom de to russiske revolusjonene (1907–1917) ble det bygget en jernbanestasjon i russisk 1600-tallssstil, byens kraftstasjon, to pikeskoler, handelsskolen, og "Versailles Hotel". Trikker begynte å løpe i byens gater. I 1909, eksempelvis, ble havna i alt besøkt av i alt 795 dampskip, inkludert 477 utenlandske skip. Det var rundt 3 000 butikker og forretninger i Vladivostok. I 1913 utga de lokale forleggerne 61 forskjellige bøker på russisk og utenlandske språk. Innen 1917 hadde Vladivostok blitt det største vitenskapelige, kulturelle og industrielle senter i Russlands fjerne østen og det østlige Sibir. Mange aviser og magasiner ble utgitt, og den første teaterbygningen i stein ble bygget i byen. Etter revolusjonen. Parade av utenlandske intervensjonsstyrker i Vladivostok i 1918 En plakat fra 1919 av den japanske okkupasjonen av Vladivostok. Legg merke til det russiske flagget som er i et fransk mønster Etter Oktoberrevolusjonen i 1917 begynte et nytt kapittel i Vladivostoks historie, som det gjorde for resten av Russland. Væpnede styrker fra Trippelententen ble stasjonert i byen. 31. desember 1917 seilte japanske, britiske og amerikanske kryssere inn i Det gyldne horns bukt. I april 1918 ble det japanske firmaet "Isido" angrepet i Vladivostok. Som følge av denne hendelsen gikk de japanske og britiske styrkene i land under påskudd av å beskytte sine borgere. Bolsjevikske partisaner svarte med å gjennomføre en geriljakrig i byen. Fra 1916 til og med 1922 økte Vladivostoks befolkning fra 97 000 til 410 000, som følge av at motstandere av det nye regimet bosatte seg i byen etter å ha flyktet østover sammen med den hvite arme. Blant dem var rundt 650 representanter for Moskvas og St. Petersburgs kreative intelligentsia. De opprettet to konservatorier, to teatere og flere symfoniorkestre i Vladivostok, og de ga også ut flere kunstmagasiner. Etter bolsjevikenes seier flyttet de fleste av disse personene til Australia, Kina, USA og andre land. I 1926 var Vladivostoks befolkning nede på 108 000 mennesker. 25. oktober 1922 forlot de siste intervensjonistenhetene byen, og Den røde arme tok full kontroll. 15. november 1922 ble Fjerne Østen-republikken, som eksisterte fra 1920 til og med 1922, innlemmet i RSFSR. Bolsjevikene som tok kontrollen over Russland forsto meget godt viktigheten av Vladivostok som en stor russisk havn ved Stillehavet og som Sovjetunionens utpost i øst. På 1920- og 1930-tallet begynte gjenoppbyggingen av havna i Vladivostok. På begynnelsen av 1930-tallet startet flyruter mellom Moskva og Vladivostok. I 1932 ble Vladivostok base for Stillehavsflåten. Vitenskap og kultur tok til seg tidens ånd, som gjenspeilet seg i en sikksakk-utvikling for de berørte institusjonene. På begynnelsen av 1920-tallet ble "Fjerne Østens statlige universitet" opprettet i Vladivostok. På slutten av 1930-tallet, under Stalins regime, ble det stengt i tjue år. I 1925 ble "Stillehavets vitenskapelig-kommersielle stasjon" opprettet i Vladivostok. Den ble omorganisert til "Forskningsinstituttet for fiskeri og oseanografi i Stillehavet" (TINRO) i 1930. I 1932 ble Fjerne Østen-avdelingen av Det sovjetiske vitenskapsakademi opprettet i byen. I 1926 begynte en radiostasjon sendinger i Vladivostok. Tre teatre og tre nye kinoer ble åpnet i byen i 1931. Samlingen til "Primorje Billedgalleri" ble dannet mellom 1929 og 1931. Rundt 1000 kunstverker ble brakt hit fra Eremitasjen, Det russiske museum og Tretjakovskaja-galleriet. Etter revolusjonen i 1917 ble mange museer i de russiske provinsene opprettet etter dette prinsippet. På 1930-tallet begynte masseundertrykkelsene i landet, og en transitleir for politiske fanger fra Russlands vestligste deler til Dalstrojs arbeidsleire i Kolyma ble opprettet i Vladivostok. Fangene kom først med tog, men ble senere transportert på fangeskip, under skrekkelige forhold. Fangene var først sovjetiske, etter 1939 fra Øst-Europa og etter slutten av andre verdenskrig, japanske krigsfanger. De utgjorde en betydelig del av arbeidsstyrken som bygde fabrikker, havner og byer i det fjerne østen fra 1930 til og med 1940-tallet. Under Josef Stalins styre ble også mange etniske grupper som virket opprørske i Stalins øyne, som kinesere, mandsjuer, jøder, ukrainere, polakker, krimtatarer, tsjetsjenere og armenere, deportert ut av området. Etter Stalins død i 1953 stanset stort sett transporten av fanger til gulag-leirene opp. I 1954 besøkte førstesekretæren i Sovjetunionens kommunistparti, Nikita Khrusjtsjov, Vladivostok. Khrusjtsjov var den første lederen for Russland eller Sovjetunionen som besøkte byen, og han pleide å sammenligne Vladivostok med San Francisco. Etter Khrusjtsjov besøk begynte en periode med intensiv utvikling av byen. "Fjerne Østens statlige universitet", det eneste klassiske universitetet i Russlands østlige deler helt til i dag, ble gjenåpnet i 1956. Bydelene Vtoraja Retsjka ("den andre elv"), Morgorodok, Tsjurkin og Tikhajabukta ble intensivt utbygget på 1950- og 1960-tallet. De siste store boligblokk-områdene i byen er fra 1980-tallet. Fra 1950-tallet til 1980-tallet ble fiskeriindustrien i byen utviklet. I mange år var havna i Vladivostok på topp med hensyn til fraktmengde blant Russlands Stillehavshavner, men har nylig blitt forbigått av Nakhodka. Vladivostok produserte også store mengder produkter for militær bruk under den kalde krigen. Fra 1958 til 1991 var Vladivostok en lukket by. Det var ikke tillatt for andre enn sovjetiske borgere å bo i eller å besøke byen (og selv sovjetiske borgere måtte skaffe en offisiell tillatelse for å kunne reise inn i byen). I 1974 ble det holdt et historisk møte mellom generalsekretæren i det sovjetiske kommunistpartiet, Leonid Brezjnev, og den amerikanske presidenten Gerald Ford i Vladivostok. Men det skulle gå ytterligere 20 år etter Fords besøk før vanlige borgere i USA og andre land kunne besøke byen, som var hovedbase for Stillehavsflåten. Først 1. januar 1992, etter Sovjetunionens fall, ble Vladivostok offisielt åpnet for besøk fra utlendinger igjen. Etter Sovjetunionens fall havnet store deler av byens økonomiske liv i en vanskelig situasjon. Dette gjaldt i særdeleshet selskaper innen skipsbygging og -reparasjon, som tidligere hadde vært knyttet til og spesialisert innen forsvarsindustriens behov. Pr. 1996 er det seks konsulater, korrespondentkontorer til fire japanske TV-selskaper, amerikansk informasjonskontor, mer enn 100 representantkontorer for utenlandske selskaper og rundt 600 joint venture-virksomheter i Vladivostok. Beliggenhet. Vladivostok ligger ved Japanhavet, rundt bukta Zolotoj Rog ("Det gyldne horn") på sørspissen av den 30 km lange og rundt 12 km brede Muravjov-Amurskijhalvøya i Peter den stores bukt. Byen omfatter halvøya nord til Trudovoje, samt rundt 20 øyer, hvorav den største er Russkijøya like sør for byen. Det høyeste punktet i den historiske delen av byen er «Ørneredet» med 199 m, mens det høyeste punktet innenfor dagens bygrense er Kholodilnik med 257 m. I forstedene finnes høyere fjell, hvorav det høyeste er Varginafjellet på 458 m. På Varginafjellet ligger det største fortet i Vladivostok festning – Peter den stores fort nr. 2. Vladivostok ligger på samme breddegrad som Sapporo, Sukhumi, Almaty, Firenze, Marseille, La Coruña, Boston og Toronto. Jernbaneavstanden til Moskva er 9 302 km, (6 430 km i rett linje). Avstanden til Bangkok er 5 600 km, til San Francisco—8 400 km, til Seoul—750 km, til Tokyo—1050 km, og til Beijing—1331 km. Vladivostok var nærmeste større by til den massive Sikhote-Alinmeteoritten, som 12. februar 1947 falt ned i Sikhote-Alin fjellene, rundt 440 km nordøst for Vladivostok. Navn. Navnet Vladivostok (Владивосток) kan løselig ovesettes som «hersk over Østen». Navnet er basert på Vladikavkaz, som på den tid var en russisk festning i Kaukasus. Det tradisjonelle kinesiske navnet på byen er "Hǎishēnwǎi" (海参崴; også uttalt "Hǎishēnwēi", som betyr «sjøpølseklippene»). I Folkerepublikken Kina er den i dag oftest kjent under translitterasjonen "Fúlādíwòsītuōkè" (符拉迪沃斯托克) men ikke på Taiwan (Republikken Kina). Det japanske navnet på byen er "Urajiosutokku" (ウラジオストック; en grov translitterasjon av det russiske navnet, opprinnelig skrevet med Kanji som 浦塩斯徳 og ofte forkortet til "Urajio"; ウラジオ; 浦塩). På koreansk blir navnet translitterert som "Beulladiboseutokeu" (블라디보스토크) i Sør-Korea, "Ullajibosŭttokhŭ" (울라지보스또크) i Nord-Korea, og "Beullajiboseu-ttokeu" (블라지보스또크) av koreanere i Kina. Demografi. Byens innbyggertall var 594 701 ved folketellingen i 2002, en nedgang fra 633 838 ved folketellingen i 1989. Etniske russere og ukrainere utgjør størsteparten av befolkningen. Før Stalin-tiden hadde byen store koreanske og kinesiske befolkninger., men på grunn av deportasjonene på 1930-tallet var disse gruppene stort sett borte innen 1939. Enkelte av koreanerne som ble deportert fra Russlands fjerne østen under Stalins styre har senere returnert, spesielt til Vladivostok. I det siste har også nord-koreanske flyktninger begynt å bosette seg i byen. Mange kinesiske ulovlige innvandrere har nylig flyttet til byen. De arbeider som regel i detaljhandel, catering og jordbruksindustrien. Dette anses som et så alvorlig sosialt og økonomisk problem for enkelte at regjeringen aktivt vedtar lover mot dem. Vladivostok har et av de største armenske samfunnene i det østlige Russland. Det er mange armenske bakerier og restauranter i byen. Det er også større grupper av tsjetsjenere, azerier og tadsjiker i byen. I følge de siste statistikkene er det for tiden rundt 100 000 muslimer bosatt i Russlands fjerne østen. Klima. Om vinteren er været i Vladivostok kaldt og tørt, med lange perioder med frost og klarvær. Vinteren har i gjennomsnitt 27 dager med nedbør, hovedsakelig som snø, men av og til også som sludd og regn. Snøstormer forekommer i gjennomsnitt 8-9 dager hver vinter, ikke sjelden med vindstyrker på over 20 m/s, og med problemer for transport og næringsliv som resultat. Mildværsperioder kan forekomme gjennom hele vinteren, og varer vanligvis i en til to dager. Våren er lang og kjølig, og kjennetegnes av hyppig veksling mellom varmt og kaldt vær, med tildels store og raske temperatursvingninger. I løpet av et døgn har det vært målt temperaturforskjeller på 10 – 15 °С. Sommeren i Vladivostok er varm og fuktig, og varer i gjennomsnitt 142 dager. Den lengste sommeren ble målt i 1967 med 174 dager, og den korteste i 1969 med 116 dager. Sommerværet er vekslende, med mange kraftige regnbyger forårsaket av tyfoner og fronter. Første halvdel av sommeren er det ofte overskyet, med mye tåke. Høsten fører med seg klart, tørt og relativt varmt vær. Den første frosten kommer som regel rundt 25. oktober, men det kan også forekomme frost i begynnelsen av oktober. Den første snøen kommer vanligvis i midten av november. Tyfonen som har medført størst materiell skade i Vladivostok inntraff 7. august 2001. Mange steder ble veier og jernbanelinjer ødelagt av flom. Blant annet ble jernbanebrua fra 1897 over elva Sedanka, 11 km nord for byens sentrum, skylt vekk, og Vladivostok ble dermed isolert fra den transsibirske jernbanen. Miljø. To tredjedeler av Vladivostoks forsteder er så forurenset at det regnes som helsefarlig å bo der, i følge de lokale økologiske spesialistene, "Ecocenter". Noen områder, slik som nær trykkeriene i Pokrovskijparken og ved Fjerne Østens nasjonale universitets campus, er så forurensede at de er definert som økologiske katastrofesoner. Kun noen få områder har tillatte forurensingsnivåer. Professor Boris Preobrazjenskij, en ledende økolog ved Stillehavets institutt for geografi sa at det var ingen steder i Vladivostok-området hvor det virkelig var sunt å bo. "Ecocenter"-rapporten tok ti år å utarbeide, og antas å være den mest omfattende i sitt slag. Den ble basert på analyse av over 30 000 prøver av vann, snø, jord, luft og vevsprøver fra innbyggerne tatt mellom 1985 og 1993. Prøvene viste betydelig stigning over den perioden i nivåene av tungmetaller, så som kadmium, kobolt, arsen og kvikksølv, som har alvorlige virkninger på luftveis- og nervesystemene. Forurensingen har flere årsaker, i følge "Ecocenter"’s geokjemiske ekspert Sergej Sjlykov. Vladivostok har rundt 80 industrivirksomheter, som ikke er spesielt mye sammenlignet med Russlands mest industrialiserte områder, men de rundt byen er spesielt miljøskadelige, slik som kraftverk, trykkerier, skipsbygging og reparasjon, pelsfarmer og gruvedrift. I tillegg har Vladivostok en spesielt sårbar geografi, som forsterker effektene av forurensing. Vinden kan ikke fjerne forurensingen fra noen av de mest tettbefolkede områdene rundt Pervaja og Vtoraja Retsjka, ettersom de ligger i senkninger som vinden blåser over. I tillegg er det lite snø om vinteren og ingen blader eller gress som kan fange og binde opp støvet. Den 10. august 1985 skjedde en eksplosjon i kjernereaktoren på en sovjetisk undervannsbåt i Tsjazjmabukta like øst for Vladivostok. Ti soldater døde i eksplosjonen. Ulykken medførte et betydelig radioaktivt utslipp til bukta og et skogsområde på rundt 2 km² øst for basen. Handel og industri. Vladivostok er Russlands viktigste Stillehavshavn, og byens økonomiske fundament er skipsfart, kommersielt fiske og basen til den russiske Stillehavsflåten. Russlands flåte av fiskefartøyer og kjøleskip i Stillehavet er basert i Vladivostok, og fiskeriene står for nesten fire femtedeler av byens kommersielle produksjon. Byen har også en betydelig næringsmiddelindustri, herunder fiskefabrikker, bakerier, slakterier, et meieri, en fabrikk for søtsaker, og en fabrikk for drikkevarer (likør, vodka, øl og alkoholfrie drikker). Byens mekaniske industri omfatter i hovedsak skipsbygging og -reparasjon, samt produksjon av utstyr til fiskeflåten (redskaper, instrumenter og radioutstyr). Innen lettindustri finnes tekstilfabrikken «Zarja» ("Daggry"), samt bygningsindustri, med fabrikker for byggematerialer, elementer i armert betong, og selskaper innen storskala husbygging. I 2002 utgjorde Vladivostoks årlige internasjonale handel rundt 780 millioner USD, fordelt med 350 millioner USD på eksportvarer, og 480 millioner USD på import. De viktigste eksportvarene var fisk, tømmerprodukter, metaller, og skip. De viktigste importproduktene var matvarer, medisiner, klær, fottøy, biler, og forbruksvarer. Næringslivsmessig har Vladivostok stor betydning gjennom sin nærhet til Kina, og gjennom fergeforbindelsen til Japan. Etter oppløsningen av Sovjetunionen har mange selskaper startet avdelinger i Vladivostok, for å nyttiggjøre seg byens gunstige beliggenhet. Byen ligger rundt 100 km fra den kinesiske grense, så kineserne spiller en betydningsfull rolle i byens næringsliv. Dette gjelder for eksempel innen gambling, som er forbudt i Folkerepublikken Kina, men hvor Vladivostok representerer en overvåkningsfri sone. Transport. Den transsibirske jernbanen ble bygget for å knytte det europeiske Russland til Vladivostok, landets viktigste Stillehavshavn. Jernbanen ble fullført i 1905, og gikk fra Moskva til Vladivostok via flere av Russlands viktigste byer. En del av jernbanen, den såkalte "kinesiske østjernbanen", gikk på den tid gjennom Mandsjuria i Kina, og passerte gjennom Harbin, en stor by i Mandsjuria. I Zolotoj Rog-bukta ligger Vladivostoks havn, med skipsverft og fiskeforedlingsindustri. Havna representerer det sentrale omlastingspunktet mellom den transsibirske jernbanen og skipsfarten på Stillehavet. Byen har også andre havneområder, blant annet i Diomidbukta øst for Zolotoj Rog. Den føderale hovedveien M60 har sitt sørlige endepunkt i byen. Den begynner i Khabarovsk, 760 km lengre nord, og følger Ussuridalen sørover til Vladivostok. Vladivostok internasjonale lufthavn ligger ved Artjom, 44 km nord for Vladivostok, med vei- og jernbaneforbindelse inn til bysentrum. Fra Vladivostok går det flyruter til de fleste store byer i Russland, og også til Japan, Folkerepublikken Kina, Nord-Korea (uregelmessig), Sør-Korea og Vietnam. På 1990-tallet gikk det også rutefly til Anchorage og Seattle, men disse rutene ble senere nedlagt. Imidlertid vil Vladivostok Air fra juli 2008 igjen starte flyvninger til Anchorage. 28. juni 1908 startet Vladivostoks første trikkelinje langs Svetlanskajagata fra jernbanestasjonen i Lugovajagata. I dag består Vladivostoks offentlige transportnett av trolleybusser, busser, rutetaxi, trikker, tog, Russlands eneste kabelbane, samt ferger og båter mellom de to sidene av bukta, og øyene i Peter den stores bukt. De viktigste trafikklinjene er bysentrum—Vtoraja Retsjka, bysentrum —Baljajeva, og bysentrum —Lugovajagata. I de siste årene av Sovjetunionens eksistens ble det planlagt en tunnelbane i Vladivostok, men disse planene er lagt på is, og det er for tiden ingen planer om å bygge en undergrunnsbane i byen. Byen er delt i to av Zolotoj Rog-bukta, med påfølgende transportproblemer mellom bydelene. Det har lenge eksistert planer for ei bru over bukta, men de er så langt ikke blitt gjennomført. Mange besøkende til byen er overrasket over hvor få russiskproduserte biler det er i Vladivostok. De fleste bilene er produsert i Japan eller Sør-Korea, og det foregår en betydelig import av bruktbiler fra disse landene til Vladivostok. Ettersom Japan har venstrekjøring har mange av disse bilene rattet på høyre side. Telekommunikasjoner. 11. oktober 1869 ble det innvilget konsesjon for legging av telegrafkabler til Japan og Kina, og i 1871 ble Vladivostok knyttet til Nagasaki og Shanghai via en undervannskabel lagt av Det Store Nordiske Telegraf-Selskab. Den første telefonsentralen ble opprettet i Vladivostok 29. oktober 1884. Den var beregnet for 8 nummer og knyttet politistasjonen til brannvakttårnet. I februar 1926 fikk Vladivostok telefonforbindelse til Khabarovsk, og i 1938 ble en 12-linjers telefonkabel Moskva — Khabarovsk — Vladivostok satt i drift. Innen byen brukes sekssifrede telefonnumre. Den totale kapasiteten på telfonsystemet var pr. 2004 på 238 000 numre, mens antall abonnenter var 201 500. Hovedoperatør er Primorje-grenen av aksjeselskapet «Dalsvjaz» (russisk: ОАО Дальсвязь). Det er for tiden 10 operatører for innenlandske og internasjonale kommunikasjontjenester i Vladivostok. ("Vostoktelekom, Vladinterlink, VMTS, DTK, Informatsionnye tekhnologii, InKKomp Limited, NTK, Spetstekhnika, SiTel, Golden telekom"), 4 operatører for mobiltelefoni ("MTS-Primtelefon, Akos, NTK, Megafon") og 13 internettilbydere ("Dalsvjaz, Vostoktelekom, DVO RAN (Det russiske vitenskapsakademi), ROL, SiTel, NTK, OOO «RTK transit», OOO «Internet», Ekvant, Enforta, Vladivostok Telekom, Vladlink, AljansTelekom"). Media. Over femti aviser og regionale tillegg til Moskva-publikasjoner blir utgitt i Vladivostok. Den største avisa i Primorskij kraj og hele det østlige Russland er "Vladivostok", med et opplag i 1996 på 124 000. Avisas eierselskap, aksjeselskapet Vladivostok-News, utgir også en ukentlig engelskspråklig nettavis. En annen informasjonskilde om byen er den daglige. Avisa "Zolotoy Rog" ("Gyldne Horn") omhandler økonomiske nyheter. Materiale om underholdning og kulturnyheter utgjør en stor del av avisa Novosti ("Nyheter"), som er den mest populære blant Primorjes yngre mennesker. Pr. 2006 var det fjorten TV-kanaler som sendte i byen, samt sju radiostasjoner. Vitenskap og høyere utdanning. I Vladivostok ligger Presidiet i Fjerne Østen-avdelingen av Det russiske vitenskapsakademi (ДВО РАН), så vel som ti av dets forskningsinstitutter, samt "Forskningsinstituttet for fiskeri og oseanografi i Stillehavet" (Тихоокеанский научно-исследовательский рыбохозяйственный центр eller ТИНРО). Kulturliv. Som senter i Primorje-regionen har Vladivostok et rikt kulturliv. Det finnes flere museer, herunder et arkeologisk og etnografisk museum, et bokmuseum, et krigshistorisk museum, et vitenskapsmuseum samt flere kunstgallerier og utstillingssentra. Byen har flere teatre, en filharmoni, en opera og flere kultursentre. Hver høst organiseres to internasjonale festivaler i byen, den internasjonale filmfestivalen for den asiatiske stillehavsregionen og den internasjonale jazzfestivalen i Vladivostok. Russlands kanskje mest kjente rockeband, Mumij Troll (russisk: Мумий Тролль) kommer fra Vladivostok og opptrer ofte i byen. Vladivostok var også vertsby for den nå legendariske internasjonale musikkfestivalen «VladiROCKstok» i september 1996. Idrett. Vladivostok er hjemby for fotballklubben "FC Lutsj-Energija Vladivostok", som spiller i russisk eliteserie, og basketballklubben "Spartak-Primorje". Religion. I multinasjonale Vladivostok er praktisk talt alle verdens religioner, og mange nasjonale og synkretiske trosretninger representert. Kristne trosretninger, spesielt russisk-ortodokse, er de mest utbredte. Internasjonale forbindelser. Fokingata sentralt i Vladivostok i mars 2004 Det russiske utenriksdepartementet har en representasjon i Vladivostok. Arbeidssyklus. Arbeidssyklus eller Pulsbredde ("en. Duty Cycle") er innen telekommunikasjon og elektronikk en definisjon på hvor stor del av periodetiden som er aktiv. Arbeidssyklusen D er definert som forholdet mellom pulsens varighet (formula_1) og tidsrommet (T) til en rektangulær bølgeform I et ideelt pulstog (rektangulære pulser), vil arbeidssyklusen være pulsvarigheten delt på pulsperioden. For et pulstog hvor pulsvarigheten er 1 μs og pulsperioden er 4 μs vil arbeidssyklusen være 0,25. Arbeidssyklusen til en firkantpuls er på 0,5 eller 50 %. Tretten dager. " Tretten dager" (originaltittel: "Thirteen Days") er en historisk film fra 2000 regissert av Roger Donaldson om Cubakrisen i 1962 sett fra et amerikansk perspektv. De fleste scenene foregår i Det hvite hus og handler om beslutningsprosessen når president John F. Kennedy og hans bror Robert kommer i konfrontasjon med militæret. De militære lederne ønsker en invasjon på Cuba som en reaksjon på at Sovjetunionen har installert missiler der. Filmen handler ikke så mye om Den kalde krigen mellom supermaktene som om konflikten mellom sivile og militære myndigheter over hvilken strategi som skal velges. Filmen er lagt opp slik at mye av handlingen ses gjennom Kenneth O'Donnells øyne, en rådgiver i Det hvite hus. O'Donnell fremstilles av Kevin Costner. Egil & Barbara. "Egil & Barbara" var en norsk TV-serie for ungdom. Serien handlet om forelskelse og var på 28 episoder. Hver episode var på 4 minutter. Serien ble sendt høsten 1998 og vinteren 1999 på NRK1 som en del av barne- og ungdomsprogrammet Smørøyet. Hovedrollene ble spilt av Sigurd Sollien (Egil) og Mari Tefre (Barbara). Manus og regi var ved Terje Rangnes (1966–). Hugo Wicksell. Hugo Wicksell var en svensk langrennsløper som konkurrerte på 1920-tallet. Eksterne lenker. Wicksell, Hugo Wicksell, Hugo Wicksell, Hugo Brothers in Arms. "Brothers in Arms" er det femte studioalbumet fra den britiske rockegruppen Dire Straits. Albumet ble gitt ut i mai 1985 og har solgt over 29 millioner eksemplarer over hele verden. Albumet kom i 2003 på 351. plass i musikkmagasinet Rolling Stones liste over «Tidenes 500 beste album». Det ble gitt ut fem singler fra albumet; «Money for Nothing» hvor Sting bidro som vokalist og låtskriver, «Walk of Life», «So Far Away», «Your Latest Trick» og «Brothers in Arms». Singelen «Money for Nothing» nådde toppen av salgslistene i USA og ble bandets mestselgende. Innspillingen av albumet var en av de første som ble gjort digitalt, og albumet var blant de første som ble gitt ut på CD. LP-versjonen inneholdt de samme sangene som på CD-utgivelsen, men i redigerte versjoner av plasshensyn. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Mark Knopfler, eneste unntak er at gitarist Jack Sonni skrev det andre verset på Money for Nothing. "Brothers in Arms"-turneen. Turneen startet 26. april 1985 i Split, og ble avsluttet 16. april 1986 i Sydney. Dire Straits opptrådte i 25 land, og det ble godt over 200 konserter på de 12 månedene turneen varte. Blant annet spilte de «Money for Nothing» (med Sting) og «Sultans of Swing» på Live Aid i London. I juni 1985 fylte de opp Wembley 7 kvelder på rad. En av konsertene ble filmet og TV-sendt i musikkprogrammer "the Tube". I desember 1985 holdt de 23 konserter i Storbritannia. Dire Straits avsluttet turneen i Australia. Der holdt de 20 konserter i Sydney i løpet av våren 1986. Den siste konserten ble kalt «the final oz», og ble TV-sendt. Muskelstimulator. En muskelstimulator er et apparat som ved bruk av elektriske impulser får muskler til å trekke seg sammen. Muskelstimulatorer har blitt brukt innen medisin og fysioterapi til blant annet smertelindring og som en alternativ treningsform. Hvorvidt elektronisk muskelstimulering er en effektiv treningsmetode er uvisst. Muskelstimulatorer kan deles inn i to grupper, elektrisk nervestimulering og elektrisk muskelstimulering. TENS. TENS, ofte forkortet TNS, står for elektrisk nervestimulering gjennom huden (Transcutaneous Electric Nervous Stimulation). Denne behandlingen brukes oftest for smertelindring. Ved å bruke relativt svake elektriske impulser kan det oppnås en god smertestillende effekt. Ved en økning i frekvens og spenning vil musklene i nærheten trekke seg sammen. Det er flere standardpunkter for plassering av elektrodene for smertestillende effekt. Noen av disse korresponderer med akupunkturpunkter. EMS. EMS står for elektrisk muskelstimulering. Den medisinske muskelstimulatoren brukes mest til behandling av mennesker med smerter i muskler som en form for dyp massasje. Elektriske pulser blir sendt gjennom muskelen som stimulerer den til å trekke seg sammen. Innen medisin brukes den også for å stimulere muskler som ikke har vært i bruk på lang tid for å få blodgjennomstrømning i musklene. Det brukes også til muskeloppbygging for personer med muskelsvinn og forebygging ved langvarig sengeleie. Trim muskelstimulatoren er et typisk TV-Shop produkt som kan bygge kroppen din mens du sitter i sofaen ved hjelp av elektriske pulser som blir ført igjennom muskelen. Kvalitet og virkning er usikker. Hubba Bubba. Hubba Bubba er en type veldig myk bobletyggegummi som opprinnelig ble produsert av Wm. Wrigley Jr. Company i USA, men som nå produseres i flere land rundt i verden. Hubba Bubba finnes i mange smaker, blant annet: eple, appelsin, cola, jordbær og lakris. Hubba Bubba selges i kiosker og i dagligvarebutikker. En pakke inneholder fem tyggegummier og koster rundt 10-13 kroner. Primærfarge. Primærfarger er, historisk sett, fargene rødt, gult og blått. De har fått navnet fordi kunstnere fant ut at disse (samt hvitt og svart) var tilstrekkelige til at alle andre farger kunne lages ved å blande disse fargene. Blanding av to primærfarger kalles sekundærfarger. Siden naturpigmenter ikke alltid ga nøyaktig plassering på en fargesirkel, var det ikke alltid lett å treffe hvor primærfargene skulle være. En har for eksempel alltid måttet ha to rødfarger, karmin og sinnober. Moderne trykk- og billedfremstilling har løst problemene med å lage fargene kunstig. Moderne firefargetrykk og dagens fargeprintere lager fargebilder basert på svart, cyan, magenta og gult i tillegg til den hvite papirfargen. Fargeskjermer for datamaskiner og TV, samt blandemaskiner for hus- og interiørmaling, har atter andre løsninger - men alltid med tanke på færrest mulig forskjellige fargepunkter, plassert med tilnærmet så lik avstand som mulig på fargesirkelen. Frikirkelig Barne- og Ungdomsunion. Frikirkelig Barne- og Ungdomsunion (FBU) er en sammenslutning av flere frikirkelige barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge. Formål. FBUs formål er å skape kontakt og fremme samarbeid mellom medlemsorganisasjonene og i forhold til andre aktører, for å styrke organisasjonenes barne- og ungdomsarbeid. Historie. I 1877 hadde baptistene sitt første landsmøte i Bergen. Der ble det foreslått at det ble valgt en komité som kunne være et bindeledd mellom virksomheten i Norge og NSSU's kontor i London. Komiteen ble valgt og fikk 7 medlemmer. Den fikk bl. a. i oppdrag å utarbeide statutter for en søndagsskoleforening og å ansette en som kunne tjene søndagsskolens sak på heltid. Dette var starten for Norsk Søndagsskoleunion (NSSU) i Norge. Komiteen som ble valgt i Bergen fungerte som bindeledd både her hjemme og overfor den engelske unionen de første 13 årene. Men allerede i 1880, på baptistenes landsmøte i Trondheim, ble spørsmålet om en utvidet komité drøftet, og det ble samtalt om å utgi et søndagsskoleblad og annen aktuell litteratur. I 1890 kom lederen for The National Sunday School Union i England, Mr. Edwards, til Oslo. Der ble han møtt av representanter for frikirkelige menigheter og samfunn, og de drøftet saken sammen. I 1900 avholdt Norsk Søndagsskoleunion sitt første landsmøte. Årsrapporten viste da at opplaget for tekstboken det året var 10 000. Bibelleseplanen var trykt i 7 000 eksemplarer, og opplaget for søndagsskolelærerbladet «Søndagsskolelæreren» var 1100. I anledning «Palmesøndagsofferet» ble det samme år sendt ut 25 000 offerkonvolutter til 246 søndagsskoler. NSSU var også tidligere med i Verdens Søndagsskoleforbund, og i 1936 ble Søndagsskolenes Verdenskongress arrangert i Oslo. I 1996 ble NSSU (Norsk Søndagsskoleunion) omorganisert, og fikk etterhvert det nye navnet Frikirkelig Barne- og Ungdomsunion. De 6 medlemsorganisasjonene hadde i 2006 tilsammen ca. 25 000 tellende medlemmer, som de fikk offentlig støtte for. I tillegg har de noen tusen medlemmer som ikke er tellende i henhold til myndighetenes krav. Aktiviteter. FBU er med som samarbeidspartnere i flere utgivelser av diverse undervisningsmateriell for barneledere. Blant annet har vi sammen med Norsk Søndagsskoleforbund utarbeidet søndagsskolemateriellet Sprell Levende. FBU arrangerer også konferanser for ledere i barne- og ungdomsarbeidet. Flere av medlemsorganisasjonene er også samarbeidspartnere i konfirmasjonsopplegget Tentro, selv om ikke FBU som organisasjon er direkte knyttet til dette. Smørøyet. "Smørøyet" var en norsk barne- og ungdomsserie som gikk på NRK1 fra høsten 1998 til våren 2000. Programmet besto av serier, aktuelle artister, tankevekkende temaer og programledere med spenstige påfunn. Serien etterfulgte det kjente barne- og ungdomsprogrammet "Midt i smørøyet" som ble avsluttet våren 1998. "Smørøyet" ble etterfulgt av serien "Reser" høsten 2000. Serien hadde premiere på NRK den 22. september 1998. Siste episode ble sendt den 1. april 2000. Serien ble kåret til beste magasinprogram under Gullruten 1999. Archeocrypticidae. Archeocrypticidae er en artsfattig familie av biller som lever av sopp. De lever stort sett i varme områder og finnes ikke i Europa, de fleste artene er beskrevet fra Australia. Utseende. Små (1,5 – 3,8 mm), ovale biller, hvelvede, mørkebrune eller svarte, matte. De kan ligne på glattbiller (Phalacridae) eller på visse skyggebiller (Tenebrionidae). Oversiden er kledt med spredte, fine og korte hår. Hodet er kort og bredt, med 11-leddete antenner som er litt lenger enn hode + brystskjold. De ytterste tre antenneleddene danner en svak kølle. Brystskjoldet (pronotum) har avrundede sider, tilsmalnet framover, ved roten så bredt som dekkvingene. Dekkvingene er avlangt ovale uten tydelige punktrekker. Beina er ganske lange og slanke, fram- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. Levevis. Disse billene kan finnes mellom løvstrø og i råtnende plantemateriale. De er soppetere. De voksne flyr om natten og kan av og til komme tallrikt til lys. Aslak Bolts bibel. Aslak Bolts bibel er Norges eneste bevarte liturgiske middelalderhåndskrift, skrevet som en Vulgata. Forskere anslår at boken ble skrevet ca. år 1250 av kommersielle skrivere (kanskje i Paris). Første gang man med sikkerhet hører om denne Bibelen er i år 1428, samme året som Aslak Bolt ble utnevnt til erkebiskop (1428–1450) i Nidaros. Beskrivelse. Aslak Bolts bibel, som er 26 cm høy, 17 cm bred og 8 cm tykk, er håndskrevet på hvitt kalveskinnspergament og teksten er skrevet over to spalter. Den har over 70 ornamentale og figurrike initialer. Motivene er mennesker og dyr og illustrerer den bibelske tekst. Fargene domineres av blått, rødt, rosa og grått, mens gult er erstattet med bladgull. Historien. Hvordan bibelen havnet i Nidaros vet ingen sikkert, men det finnes teorier. En av disse tar utgangspunkt i et testemente fra 18. januar 1381, der det framgår at en korsbror i kirken, "Ogmund Olavsson", skjenket en bibel til domkapitlet. Ingen kan imidlertid med sikkerhet hevde at dette er samme bibel. Da Bolt kom til Nidaros bragte han med seg sin private boksamling. Det fortelles at da han så den vakre bibelen som domkapitlet hadde i sitt eie, byttet han den til seg mot to av sine egne bøker. Bibelen er således oppkalt etter Bolts eierskap. Aslak Bolt døde i 1450 og Bolts bibel ble trolig levert tilbake til domkapitlet, men så forsvant den. Man tror at den kanskje kan ha blitt gjemt i forbindelse med reformasjonen, trolig før 1550, for det finnes ikke spor av den i domkapitlets bøker fra 1500-tallet. I 1710 finner imidlertid magister Hans Schanke en bibel gjemt i et hull i Nidarosdomens nordvegg. Permene var ødelagt, men ellers var den i god forfatning. Schanke sørget for ny innbinding. Schankes sønn John arvet den etter farens død, og han ga den i sin tur videre til biskop Frederik Nannestad. Etter hans død (11. august 1774) ble bibelen solgt på auksjon til Carl Deichman for 43 riksdaler. Deichman testamenterte boksamlingen sin til Oslo kommune, noe som førte til opprettelsen av Deichmanske bibliotek i 1785. Siden da har Aslak Bolts bibel vært en del av bibliotekets samlinger. Annet. I 1977 ga Postverket ut tre frimerker med miniatyrer fra Aslak Bolts bibel. Også Olavsbibelen (utgitt av Det norske Bibelselskap i 1991) hentet 44 av sine motiver fra Aslak Bolts bibel. Raya Bielenberg. Raisa «Raya» Bielenberg (Udovikova) (født 1931 i Sovjetunionen) er en sovjetiskfødt norsk sanger og danserinne, og en kjent formidler av sigøynerkultur i Norge. Etter at foreldrene ble borte i 1932 hadde hun sin oppvekst i et barnehjem og gikk ved yrkesskolen i Dneprodzjerzjinsk. Hun var tidligere virksom ved Sigøynerteateret i Moskva, før hun etablerte seg i Norge i 1967 med mannen Tore Jarl Bielenberg i Friheten. Med ham og trekkspilleren Reidar Aarsand oversatte hun flere russiske tekster til norsk og opptrådte i 1980 i Husker du?. Hennes biografi "Raya født med englevakt" utkom 1984 (Tiden forlag), skrevet av Svein Dybing Terje Gammelsrud. Hennes debutplate var "Progeja" som betyr "Kraftfull" og utkom i 1990. I 1993 startet hun restauranten "Raya Gypsy". I en årrekke har hun turnert festivaler i Europa. Hun leder sitt eget ensemble, "Raya & the Gipsy Legacy" med hennes barn og barnebarn, deriblant Natasha Bielenberg og Peter Bielenberg. I 1998 etablerte hun Sigøynerfestivalen i Norge. Gravermarka. Gravermarka, eller Gravermark som den ofte kalles, er en liten bygd med noe rundt 60 innbyggere, på nordvest-siden av Austvågøy i Lofoten i Vågan kommune. Funn av steinaldergraver tyder på bosetting i området siden steinalderen. Navnet Gravermarka kommer sannsynligvis av at nabobygdene hadde værene (saubukkene) gående på markene der mens det ennå var lite bebyggelse, og er dermed en sammensetning av ordene "gravær" og "mark". På den lokale dialekten uttales "vær" med -e. Gravermarka er en del av Strauman-området og ligger mellom bygdene Brenna i nord og Sydalen i syd, som den har omtrent vokst sammen med. Strauman består for øvrig av bygdene Brenna, Sydal, Rystad, Kleppstad, Olderfjorden og Lyngvær. Navnet Strauman kommer av Gimsøystraumen, som skiller Austvågøy og Gimsøya. Gravermarka tilhører Sydal skolekrets og tilhører idrettslaget Strauman IL og Ungdomslaget Nøkkåsen. Historie. Gravermarka sett fra Sletta mens elektrisitetsnettet ble utbygd sommeren 1957. Det er funnet tre vikingegraver på «Åsen» i Gravermarka, men det er ikke kjent om det var faste bosettinger der i vikingetiden. Bygden har hatt fast bosetting med varierende størrelse siden 1600-tallet. I 1916 fikk bygden postekspedisjon, handel og dampskipekspedisjon. Før dette hadde Lyngvær betjent denne delen av Gimsøy kommune med dampskipsekspedisjon. Bygden fikk strøm høsten 1957 og veiforbindelsen ble utbedret til å tåle moderne veitrafikk i 1961. På begynnelsen av 1990-tallet ble også veien gjort bredere og det ble lagt asfalt. Med vekst i næringsvirksomheten etter krigen og dampskipsekspedisjon var aktiviteten høy. På begynnelsen av 1960-tallet ble Konrad Høydal fra Gravermarka siste ordfører i Gimsøy kommune. Fra 1. januar 1964 ble Gimsøy kommune slått sammen med Vågan kommune og bykommunen Svolvær til Vågan kommune. Kommunesammenslåingen, tapet av dampskipsanløpet og overgangen til at det meste av kommunikasjon gikk over vei ble vanskelig for Gravermarka. Hele området havnet i bakleksa og kommunikasjon med tettsteder som Kabelvåg, Henningsvær og Svolvær ble lengre enn det tidligere hadde vært, relativt sett i forhold til andre bygder. Etter en sterk periode på 1970-tallet med mange som flyttet tilbake til bygdene og en påfølgende «babyboom» gikk folketallet merkbart tilbake på 1990-tallet. De siste årene har det igjen vært en positiv utvikling i Strauman-området og Gravermarka hadde en innbyggervekst på 10 % fra 1. januar 2009 til 1. januar 2010. Befolkningsutviklintg. I folketellingen 1875 er det mulig å finne 32 personer som bor i Gravermarka, men det er trolig flere. I denne folketellingen står Sydal og Gravermaraka sammen og det er ikke mulig å skille de to bygdene. Fra 1900 til 1910 var nettoøkningen i befolkningen 20 personer. Det ble født 17 barn i denne tiårsperioden, som må kunne sees på som en «babyboom». Folketallet steg på 1930-tallet da mange flyttet tilbake til bygdene grunnet trange økonomiske tider. Gravermarkas befolkningstopp på ca 150 innbyggere, kom etter andre verdenskrig grunnet mange «evakuerte» fra Troms og Finnmark. Etter en sterk periode på 1970-tallet med mange som flyttet tilbake til bygdene og en påfølgende «babyboom» gikk folketallet merkbart tilbake på 1990-tallet. De siste årene har det igjen vært en positiv utvikling i Strauman-området og Gravermarka hadde en innbyggervekst på 10 % fra 1. januar 2009 til 1. januar 2010. Det selges fortsatt hus til høy pris i bygdeområdet og antallet barn på Sydal Skole går opp. Næringsliv. «Hans G. Solberg» og Gravermarka på 1950-tallet. Postkort flyfoto av As Norrønnafly Ut over landbruk er den eneste formen for næringsliv i Gravermarka «Strauman Handel», som ble gjenåpnet sommeren 2004, etter å ha vært stengt siden 1998. Landhandleriet ble sammen med postekspedisjon og dampskipekspedisjon opprettet i 1915 av handelsmannen Edvard Johansen. I 1938 ble det hele kjøpt opp av Arne Solberg som overlot eierskapet til sønnen Hans G. Solberg. Solberg drev selskapet under navnet «Hans G. Solberg A/S» og ble etterhvert utvidet med fiskebruk, sagbruk og kaianlegg for bunkring av solar og vann til båter. Marinen stoppet ofte innom for å bunkre gjennom den kalde krigen. Solbergs sønn Håkon Solberg startet også smoltanlegg i samme bygning som fiskebruket, men dette ble senere flyttet ut av bygden. Kaianlegget sto ferdig i 1943 etter mange års arbeid og ble innviet av D/S «Børøysund». Anlegget ble utvidet med fiskebruk i 1946, som var i drift til slutten av 1980-tallet. I perioden 1925 til 1960 gikk S «Børøysund» i lokalrutefart hvor Gravermarka var fast stoppested. «Børøysund» ble erstattet av trebåtene M/S «Reine» og M/S «Nykksund». Disse ble igjen erstattet av stålskipene M/S «Strønstad» og M/S «Flakstad». Det var et av de sistnevnte skipene som gjorde det siste anløp for «lokalen» i Gravermarka 30. april 1964. Etter dette gikk all offentlig kommunikasjon og varetransport til bygden over vei. «Hans G. Solberg» tapte en del på å miste dampskipekspedisjonen, samt at bygden ble relativt sett lengre unna bysentrene enn andre bygder ved tapet av lokalen. Omsetningen gikk ned og virksomheten gikk konkurs i 1971. Handelen ble gjenåpnet i 1973 under navnet «Gravermark Handel». Hans Solberg drev handelen sammen med sin kone, Irene Solberg, frem til 1988, da han måtte trappe ned grunnet sviktende helse. Etter dette drev Irene Solberg butikken sammen med barnebarn, som tok over mer og mer etter som hun ble eldre. I 1997 ble postkontoret lagt ned og butikken mistet en viktig del av sine inntekter. Butikken ble derfor stengt året etter. Etter dugnadsarbeid av ungdommer i bygden og støtte fra lokalsamfunnet ble butikken gjenåpnet sommeren 2004 som «Strauman Handel». Butikken har også en kafé som er blitt en viktig sosial møteplass i bygden. 30. juli 2010 brant butikken og hele det gamle fiskebrukanlegget til grunnen. Bygda var igjen uten butikk. Etter en rekke folkemøter ble det bestemt at et kooperativ av aksjonærer fra alle de omkringliggende bygdene skulle arebeide for å få opp en ny butikk. I mars 2012 åpnet ny butikk i Gravermarka. En kort periode på slutten av 1980-tallet ble det også drevet kiosk i bygden, som var åpen på kveldstid, men driften ble imidlertid ikke langvarig. I begynnelsen av 1980-tallet ble det også en kort periode drevet barnehage i bygden. I etterkrigstiden livnærte brorparten av innbyggerne i bygden seg gjennom primærnæring som fiske, jordbruk og dyrehold. Sauehold var det mest vanlige, men også ku, gris, hest, gjess, mink og høns har vært holdt. I 1965 var syv gårdsbruk i drift i Gravermarka, men i 2008 er det bare to igjen og sau er det eneste dyreholdet. Næringsdriften rundt butikken, «Hans G. Solberg» og fiskebruket gav arbeid til ungdommene i bygden gjennom store deler av etterkrigstiden. De fleste som vokste opp i bygden på den tiden fikk arbeid der i kortere eller lengre varighet. For et rikt yrkesliv og frivillig innsats for lokalsamfunnet ble Irene Solberg tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv 20. februar 2009. Prisen ble utdelt 22. mars på Ungdomshuset til U/L Nøkkåsen i Gravermarka av Vågans ordfører Hugo Bjørnstad, på oppdrag fra Kongen og fylkesmannen. Geografi. Bildet viser hele Gravermarka. Gimsøystraumen som vises til venstre i bildet er nordvest. Høyresiden i blidet blir omtrent sør-sørvest. Gravermarka ligger på et lite flatt platå på nord-vest kysten av Austvågøy, mellom Gravermarkfjellene i øst og Gimsøystraumen i vest. Gimsøya ligger direkte ovenfor Gravermarka i vest, over Gimsøystraumen. Gravermark grenser i sør til bygden Sydal som den er omtrent vokst sammen med. Gravermarka og Sydal deles av «Storåsen» som gir et naturlig skille. Området i foten av Slettafjellet i sør, som er bebodd og ligger høyere enn resten av Gravermarka, kalles kort for «Åsen». Mot vest og nærmere Gimsøystraumen blir åsen større og kalles «Storåsen». På Åsen, i foten av fjellet, ligger litt bebyggelse og ungdomshuset til Ungdomslaget Nøkkåsen. Nord for bebyggelsen på Åsen og litt nedenfor og øst for Storåsen ligger «Sletta», som også ligger høyere enn resten av Gravermarka. Sletta ligger i bunnen av Slettafjellet, som utgjør den sørlige delen av Gravermarkfjellene. Fire av syv gårder i Gravermarka i 1965 lå på Sletta. I dag er alle nedlagt. På sjøsiden av Storåsen (umiddelbart bak det punktet bildet over er tatt fra) ligger "Hjertervika". Her har det tidligere bodd folk, men ble fraflyttet i første halvdel av 1900-tallet. Ved folketellingen i 1900 er er Hjertervika, der kalt "Hjerterudviken", oppført med en familie på fem personer. Resten av bygda, som bare går under Gravermarka, ligger videre nord for og nedenfor Sletta. Bygden ligger i bunnen av «Gravermarkheia» som er de nordlige delen av Gravermarkfjellene og Brekka som skiller Gravermarkheia og Slettafjellet. Den nordlige grensen for Gravermark er «Klubben» som er en liten høyde under Gravermarkheia. Kaianlegget og Strauman Handel ligger helt nord i bygden. Geografiske områder. Åsen er det bebygde området sør for Sletta, mellom foten av Slettafjellet og Storåsen. Området har navnet sitt fra Storåsen, men når en snakker om Åsen i henviser det til det bebygde området. Her har det tidligere vært et gårdsbruk som ble lagt ned på slutten av 1950-tallet. I dag er det tre husstander i dette området. Lengst sør i Åsen, ved grensen til Sydalen, ligger ungdomshuset til Ungdomslaget Nøkkåsen. Sletta er et flatt område som ligger mellom Åsen og resten av Gravermarka. Sletta ligger litt høyere enn resten av bygda. Her har det en gang vært opptil fire gårdsbruk. I dag er ingen i drift. I 1989 ble det siste saueholdet avsluttet. En kort periode på 1990-tallet ble det startet opp og lagt ned hønsehold. I dag er det to husstander på Sletta. I folketellingen for 1865 bor det én familie på fire personer på Sletta, mens i 1900 bor det 19 personer i tre husstander der. Hjertervika er bak Storåsen på motsatt side av Sletta og ligger ut mot Gimsøystraumen og Barstranda på Gimsøya. Hvor vika har fått navnet sitt fra er ukjent, men det kan ha bodd noen som hette Hjertrud der en gang i tiden. I folketellingen fra 1900 er viken omtalt som Hjerterudviken. Her har det bodd folk frem til midten av 1900-tallet. I folketellingene i både 1865 og 1900 er det én hustand med fem personer her, men det er forskjellige familier i de to folketellingene. I dag kan en bare finne tufter etter husene i Hjertervika. Det er imidlertid bygget to hytter litt opp i Storåsen over Hjertervika. Dette er en holme som ligger midt i straumen mellom Klubben, som er den nordlige grensen av bygda, og Gimsøya. Frem til 1920-tallet bodde det en mann som hette Oppdahl, alene på Gressholmen. Det er ingen vannkilder på Gressholmen, så han måtte ro inn til land for å hente vann. Gressholmen er i dag et yndet båtturmål om sommeren og hekkeområde for mye sjøfugl. Like etter krigen fløt det en mine i land på Gressholmen som ble sprengt av forsvaret. Det spor etter både minesprengingen og huset som en gang sto der. Området mellom Sletta i sør og Klubben i nord går bare under navnet Gravermarka. Det er her de aller fleste bor i dag. I den nordlige enden av Gravermarka ligger Strauman Handel og det nedlagte fiskebruket. Her ligger også de to eneste gårsbrukene som fortsatt er i drift i bygden. Populærkultur. Handlingen i diktet "O grusomme Skjæbne i Barndommens Dage" av Peder Lauritz Nilsen fra 1920, er satt til Gravermarka. Diktet er publisert i «Årbok for Vågan 2001» utgitt av «Vågan Historielag». Peder Lauritz Nilsen ble født i Gravermarka i 1855 og står oppført som beboer i bygda i folketellingen 1865. Midt i smørøyet. "Midt i smørøyet" (1988–98) var et norsk barne- og ungdomsprogram som gikk på NRK-TV på lørdager fra årene 1988 til 1998. Programmet ble også kjent for seriene "Borgen skole" (som ble sendt i flere omganger tidlig fra 1988–91) og "Asylet". Midt i smørøyet fikk prisen for beste barneprogram under Gullruten 1998. Siste episode av serien ble sendt 14. april 1998. Serien var etterfølgeren til "Blikkbåx" og ble etterfulgt av "Smørøyet". Christina Rossetti. Portrett av Christina Rossetti, ved hennes bror Dante Gabriel Rossetti. Christina Georgina Rossetti (født 5. desember 1830, død 29. desember 1894) var en engelsk poet. Hun var søster til billedkunstneren og poeten Dante Gabriel Rossetti. Deres far Gabriele Rossetti var en politisk flykting fra Napoli i Italia og deres mor Frances Polidori var søster til Lord Byrons venn og lege John William Polidori. Christina Rosetti ble født i London og fikk undervisning hjemme. Hun var sykelig som barn, men skrev poesi allerede i tenårene. Hennes forlovelse med kunstneren James Collinson ble avbrutt på grunn av religiøse forskjeller. Denne erfaringen inspirerte henne til å skrive et av sine mest kjente dikt, "Remember" ("Husk"). Hun skrev sine første dikt under pseudonymet Ellen Alleyne. Mange av hennes vers henvendte seg til barn. Oppvekstårene. Illustrasjon for omslaget av Christina Rossettis "Goblin Market and Other Poems" (1862) av hennes bror Dante Gabriel Rossetti.Rossetti var født i London og utdannet hjemme av sin mor. Sammen med sine søsken vokste hun opp i bestefarens hjem Holmer Green. Det var også bestefaren som i sitt private trykkeri utga Christinas første vers da hun bare var 12 år gammel. Åtte år senere, i 1850, under pseudonymet "Ellen Alleyne", bidro hun med syv dikt i "The Germ", et tidsskrift utgitt av broren William og hans venner, og som ikke fikk noen lang levetid. I løpet av 1840-tallet ble familien rammet av store økonomiske vanskeligheter på grunn av den økende forverringen av hennes fars fysiske og mentale helse. Da Rossetti var 14 år gammel fikk hun et nervøst sammenbrudd som ble etterfulgt av depresjoner og relaterte sykdommer. Religiøse grublerier. I løpet av denne perioden ble både hun selv som hennes mor og søster trukket mot den anglo-katolske bevegelsen som var en del av Den engelske kirke. Denne religiøse begeistringen spilte en stor rolle i hennes personlige liv. Da hun var i slutten av tenårene ble forlovet med maleren James Collinson, men forholdet ble brutt da han vendte seg mot katolisisme. Senere skulle hun bli involvert med lingvisten Charles Cayley, men giftet seg aldri med ham, også av religiøse grunner. Dermed ga hun opp alle tanker på å gifte seg og få barn. Hennes far hadde, i 1853, måttet trekke seg tilbake fra sin stilling på grunn av sviktende syn, og hun og hennes mor prøvde å bøte på økonomien ved å opprette en skole for barn, men måtte gi opp etter vel et år. Hennes bror Dante, da en kjent maler og dikter, fikk et nervøst sammenbrudd i 1872 og døde ti år senere. Hun ble selv alvorlig syk i begynnelsen av 1870-årene, og trakk seg tilbake i en forholdsvis ensom tilværelse. Nå ble hennes diktning enda mer preget av melankolsk-religiøse følelser. Den unge lyrikeren. Christina RossettiRossetti begynte å skrive i tidlig alder, men det var først da hun var blitt 31 år gammel før hennes første arbeider ble utgitt — "Goblin Market and Other Poems" (1862). Samlingen mottok god kritikk, og i henhold til Jan Marsh, «Elizabeth Barrett Brownings død to måneder senere førte til at Rossetti ble hyllet som hennes naturlige etterfølger som ‘female laureate’». Samlingens titteldikt er Rossettis mest kjente verk og selv om det ved første blikk er tilsynelatende kun et barnerim om to søsteres uheldige hendelser med nisser har diktet flere lag og er både utfordrende og komplekst. Kritikere har fortolket det på ulikt vis. Noen har sett på det som en allegori om fristelse og frelse, andre som en kommentar til det viktorianske kjønnsroller og kvinnelige dagsorden, og noen som et arbeid om erotisk begjær og sosiale undertrykkelse. Noen lesere merket seg diktets likhet med Samuel Taylor Coleridges «Rime of the Ancient Mariner» ved at begge diktene har en religiøs tone om fristelse, synd og forløsning ved stedfortredende lidelse. Riktignok spenner hennes dikt ikke over noe vidt felt, de utmerker seg snarere ved sin klarhet og ekthet, og kvaliteten i dem er lettere å føle enn å definere. Det er intensiteten i følelser og uttrykk som gir diktene styrke. Hun skrev også lyrikken til den velkjente julesangen «In the Bleak Midwinter» en gang før 1872, men det ble først utgitt etter hennes død i "Poetic Works" i 1904. Motstander av krig og slaveri. Rossetti fortsatt å skrive og utga poesi resten av livet, skjønt hun fokuserte først og fremst på å skrive andakter og poesi for barn. Hun opprettholdt en stor omgangskrets av venner og i ti år arbeidet frivillig i et hjem for prostituerte. Hun var i tvil i forhold til den politiske kampen for kvinners rettigheter, men mange litteraturforskere har identifisert henne som en feminist i den poesien hun skrev. Hun var motstander av krig, slaveriet i det amerikanske sørstatene, dyremishandling, utnyttelsen av småpiker i barneprostitusjon og alle former for militær aggresjon. Død og ettermæle. I 1893 fikk Rossetti kreft og Basedows sykdom, som er en form av sykelig overproduksjon i skjoldbruskkjertel. Hun døde året etter av kreften den 29. desember 1894. Hun er gravlagt i gravlunden Highgate. I løpet av 1900-tallet dalte hennes popularitet sammen med mange andre respekterte viktorianske forfattere i kjølvannet av modernismen. Rossetti ble lenge stort sett oversett og ikke lest inntil 1970-tallet da feminstiske litteraturforskere gjenoppdaget henne og kommenterte hennes verker. I de siste tiårene har hun igjen blitt lest og fått en plass blant den viktorianske litterære kanon. I Norge er hun ikke godt kjent, men Hartvig Kiran gjendiktet henne på nynorsk i diktet «Når eg er død, du kjære». Det samme diktet finnes på bokmål i André Bjerkes gjendiktning «Når jeg er død». Originalen er «When I Am Dead, My Dearest» fra hennes første utgivelse. Den norske gruppa Dadafon som fikk Spellemannprisen i 2002 har tonesatt flere av Rossettis dikt. Det samme har Heidi Skjerve Kvintett gjort. James Morrison. James Morrison fotografert i 2007 James Morrison Catchpole (født 13. august 1984 i Rugby, Warwickshire), mest kjent under navnet James Morrison, er en britisk sanger og låtskriver. I 2006 debuterte han med singelen "You Give Me Something", som ble en hit i Europa, Australia, Japan, Storbritannia og New Zealand. Hans debutalbum, Undiscovered gikk til topps på Britiske album lister. Det andre albumet, "Songs For You, Truths For Me" i 2008. "Songs For You, Truths For Me" inneholder bl.a «Broken Strings», som han sang sammen med Nelly Furtado. Oppvekst og inspirasjon. Morrison begynte å spille gitar da onkelen viste han noen bluesriff på gitaren sin. Som tenåring begynte han å spille på gaten for penger i byen Porth i Cornwall. Etter mange år med å synge cover låter startet han å komponere sine egne låter med hjelp av Emma Withers, en talentfull musiker som var en venn av familien. Hans kjennetegn er kanskje hans særegne stemme, som kan komme av at han hadde kikhoste som baby, noe som nesten tok livet hans. Ifølge Morrison selv ble han inspirert av musikk allerede fra en svært ung alder når han hørte på musikere som Stevie Wonder, Otis Redding, Van Morrison og Al Green. James Morrison har selv sagt at første gang han hørte stemmen til Stevie Wonder, begynte han nesten å gråte, og har siden det vært fascinert over hvordan han utnytter stemmen sin. Da Morrison besøkte Derby, fant han en pub ved navn «Ryan's Bar» som hadde «open mic night». I løpet av de neste to årene fremførte han sanger og bygde opp talentet sitt, inntil han senere ble signert med plateselskapet Polydor Records. Men før han ble signert hadde han vært på turne med den kjente sangeren Corinne Bailey Rae. Gjennombruddet. Han oppnådde den verdensomspennende suksessen med debut singelen «You Give Me Something», som nådde nummer 2 i Nederland og en 5. plass i Storbritannia. Han ga ut sitt debutalbum "Undiscovered" 31. juli 2006. Albumet fikk generelt positive vurderinger i The Sun, som hevdet at «Det er ikke var et eneste dårlig spor på det». En like positiv vurdering fikk han av "The Times" som sa at «Undiscovered may prove to be the least apposite album title for years». Det toppet "UK Albums Chart" på sin første uke etter utgivelsen. Albumet solgte over 1 million eksemplarer i verden ved utgangen av 2006. Dette gjorde Morrison til den bestselgende mannlige soloartist i 2006 i Storbritannia. Albumets andre singel var "Wonderful World", som gikk til topp ti i Storbritannia etter CD-single, som gikk til nummer 8. Låten gikk like bra i Nederland, der den toppet på nummer 8. Dette var hans andre topp ti på kort tid etter suksessen med "You Give Me Something". 18. desember 2006 ga James Morrison ut sin tredje singel, "The Pieces Don't Fit Anymore". Det toppet # 30 i Storbritannia. Den fjerde singelen fra "Undicovered" var tittelsangen «Undiscovered» som ble utgitt den 13. mars 2007. «Undiscovered» gikk til topp på # 63. Låten gikk bedre i Nederland, der den toppet på # 30. Morrison var hadde planlagt å spille på V Festivalen i England i 2006, i et av de minste teltene der. Publikum derimot var mye større enn forventet og kunne ikke få plass inne i teltet. Som et resultat fikk han et timinutters opptreden på hovedscenen før Hard-Fi kom på. På 2007 V Festival spilte han for fullsatt stadion på hovedscenen. I 2006 fremførte han «You Give Me Something» på «Royal Variety Performance» foran prins Charles og hertuginne av Cornwall. Han opptrådte på «Live from Abbey Road» med live innspilling fra fremførelsen ved Abbey Road Studios 5. januar 2007. Etter utgivelsen av Undiscovered, gjorde Morrison sin første opptreden på nasjonalt TV i USA, på Jimmy Kimmel Live! show, i tillegg til å vises på NBC's Today Show, den 16. mars 2007, utføre han «You Give Me Something» med bare gitar og Wurlitzer piano. Albumet debuterte på # 24 i USA med 24 000 eksemplarer i sin første uke. I 2007 ble Morrison nominert til 3 Brit Awards og vant i kategorien, «Best British Male Solo Artist». (Andre nominasjoner var for «Best British Breakthrough Act» og «Best British Single Shortlist»). 4. april 2007 fikk han tittelen «AOL Breaker artist», en konkurranse som ble kåret av det britiske folk. På "Konsert for Diana" den 1. juli 2007 fremførte han låtene «Wonderful World» og «You Give Me Something» til ære for prinsesse Diana. Den 2. juli 2007 ble hans femte britiske singel «One Last Chance» lansert, men bare for nedlasting. Videoen ble vist på "Hits, The Box og Smash Hits". Videoen ble innspilt i Canada i april 2007. Den 29. november 2007 fremførte ham på "KL Convention Center for Acoustic Live & Kraftig KL'07"; en musikkfestival i Malaysia. James spilte da sammen Rick Price og en lokal sanger Dayang Nurfaizah. Nylig arbeid. Morrison samarbeidet med Jason Mraz på sangen «Details in the Fabric» på Mraz nye studioalbum, "We Sing, We Dance. We Steal Things", og som ble utgitt den 13. mai 2008. Den 29. september 2008 kom Morrisons andre album "Songs for You, Truths for Me". I skriveprosessen for dette albumet hadde han jobbet med Ryan Tedder, Martin Terefe, Martin Brammer og Steve Robson. Albumet inneholder også en duett med Nelly Furtado kalt «Broken Strings» skrevet i samarbeid med Fraser T. Smith og Nina Woodford. Fra oktober 2008 til slutten av året har Morrison turnert i hele Europa. Albumet hadde fått god kritikk, han debuterte med topp tre på de britiske albumlistene og den lå i 5 uker på topp ti i Storbritannia. Når Morrison snakker om albumet sitt sier han at musikken has har «moved on» men ikke til et punkt der fans av hans forrige album, ikke vil være i stand til å «get it» som han sier. «You Make It Real» ble gitt ut en uke før utgivelsen albumet. Som en del av utgivelsen fremførte Morrison ”You Make It Real” på GMTV, Radio 1s "Live Lounge" og for BBCs "Children in Need Charity Appeal". Sangen debuterte som nummer 7 på UK Singles Chart og ga Morrison hans tredje topp ti hit. «You Make It Real» brukte totalt åtte uker på listen. Den andre singelen på albumet var «Broken Strings, samarbeidet med Nelly Furtado. Singelen ble utgitt den 15. desember 2008. Etter utgivelsen startet singelen på nummer 73 og langsomt steg oppover listen i fire uker, men ikke før han fremførte sangen med Girls Aloud på "The Girls Aloud Party", kom den inn på topp ti listene og landet på nummer 6, som gir Morrison sin fjerde topp ti hit. Følgende uke nådde sangen nye høyder, da den gikk til nummer 4 på 2008 Christmas Charts. Dette gjør "Broken Strings" til Morrisons mest vellykkede topp-plassering hittil i Storbritannia. Den 11. januar 2009 klatret den til nummer to, den ble slått av topplasseringen «Just Dance», debutsingelen fra Lady Gaga. I Tyskland gikk den inn på listene som nummer 1, noe som ga Morrison hans første topplassering til dags dato i Tyskland. Etter suksessen med "Broken Strings", hadde albumet gradvis sank på de engelske listene men etter hvert klatret albumet til toppen av tabellen på topp ti og gikk til nummer en. Dette ga "Songs For You, Truths For Me" sin første nummer én liste plassering og ga Morrison sitt andre nummer én-album. Dette har gjort han svært vellykket, og gitt ham gode muligheter til å vise sin utrolig talentfulle stemme og karismatiske stil. Den 30. april 2009 ble det annonsert på Take Thats offisielle nettsted at James Morrison skulle støtte bandet noen steder og datoer på sin 2009 turné. I 2011 utkom det tredje albumet som Morrison hadde jobbet med gjennom 2010. Privat. James har hatt et lengre forhold til kjæresten og samboeren Gill. Gill fødte parets første barn november 2008, en datter ved navn Elsie Utdrikningslag. Utdrikningslag eller utdrikkingslag er en fest eller et selskap som forloverne ordner for en mann eller kvinne som skal gifte seg. Festen skal markere et farvel med ungkarslivets eller frøkenskapets frihet og gleder. De er ofte vennefester med bare mannlige eller kvinnelige gjester. Tradisjoner. Utdrikingslaget ble tidligere holdt dagen før bryllupet, men holdes i vår tid vanligvis i løpet av de siste ukene før giftermålet – dels for at brud og brudgom skal kunne være i stand til å nyte selve bryllupsdagen uten å måtte slite med bakrus, dels på grunn av at utdrikningslaget skal komme som en overraskelse. Utdrikningslag for brudgommer har tradisjonelt vært en fyllefest forbeholdt menn, mens festen for kommende bruder har vært roligere. Lagene inneholder forskjellige mer eller mindre tradisjonelle innslag. Ikke sjelden er det knyttet forskjellige ablegøyer til sammenkomsten. Gjestene kan for eksempel være med på utkledning eller andre former for uvanlig oppførsel der det er mange mennesker, på en pubrunde eller gatelangs i en by. Ofte blir hovedpersonen utsatt for en narrestrek eller må utføre mer eller mindre fantasifulle eller pinlige oppgaver. Det er også vanlig å fylle deler av laget med en eller flere aktiviteter og leker. Et nyere fenomen er å ha strippere til stede som karikert «guttemoro» eller «jentemoro». Det er heller ikke uvanlig å ta med utdrikningslaget til utlandet. Tradisjonen med utdrikningslag er utbredt i svært varierende grad fra miljø til miljø. Flere følger ikke skikken i det hele tatt. Da den danske kronprins Frederik ble forlover for den norske kronprins Haakon i 2001, arrangerte den danske prinsen ikke utdrikningslag («polterabend») for Haakon før bryllupet hans med Mette Marit 25. august det året. Noen ganger holder gifteklare personer som ikke ønsker å drikke seg beruset, en fest som mer er ment som en avskjed. Slike sammenkomster kan være av ulik art, og er gjerne rene gutte- eller jentefester, men inneholder som regel ikke slike utskeielser som tradisjonelle utdrikningslag forbindes med. Betegnelser på ulike språk. Utdrikningslag og liknende festlige markeringer har forskjellige betegnelser på ulike språk. På svensk kalles festen for menn «svensexa» («ungkarsfest klokka seks») og en tilsvarende for kvinner «möhippa» (eller bare «hippa»). På britisk-engelsk er betegnelsene henholdsvis «stag night» og «hen night», på amerikansk «bachelor party» og «bachelorette party». På dansk er betegnelsen «polterabend». Høyere utdannelse. Høyere utdannelse er et begrep som brukes om utdannelse på universitets- og høyskolenivå. Hva som regnes som høyere utdannelse i Norge reguleres av Universitets- og høyskoleloven, og akkrediteres av Nokut. Høyere utdannelse blandes ofte med begrepet «tertiær utdanning», som er en betegnelse for all utdanning over videregående nivå og inkluderer også fagskoler. Se ellers Høyere utdanning i Norge. Midna. Midna (ミドナ, "Midona") er en fiktiv protagonist fra videospillet ' til spillkonsollene Nintendo GameCube og Wii. Hun spiller en stor rolle i spillet, først som en noe tvilsom antihelt, men senere som en aktiv protagonist som hjelper helten Link til å redde Hyrule. Utseende. Midna har utseendet av en mystisk smådjevelliknende skapning, iført en merkelig hjelm som dekker det ene øyet hennes. På hodet har hun en glinsende «fjærdusk» som fungerer som en ekstra (og meget kraftig) arm. Det ser ut til at hun bruker denne ekstra armen til å gjøre bruk av de paranormale kreftene hun besitter. Bakgrunn og spillrolle. Midna tilhører et folkeslag som nedstammer fra en gruppe overløpere som i fortiden forsøkte å ta kontroll over Sacred Realm en parallellverden til Hyrule hvor det mektige Triforce-symbolet befant seg. De tre gudinnene, som skapte Hyrule og Triforcen straffet dem ved å forvise dem inn i en tussmørk parallelldimensjon kjent som Twilight Realm fordi det alltid var innhyllet i skumringsmørke. De splittet også opp den mørke kraften de hadde klart å mestre til sin vilje og som de ville bruke til å oppnå sitt mål. Denne kraften ble kjent som Fused Shadows og ble en forbudt kraft. I Twilight Realm utviklet disse overløpernes etterkommere seg til et helt nytt folkeslag, kjent som "Twili". De dannet et eget samfunn med en egen hersker. Den som ble valgt til dette vervet fikk også besittelse av spesielle krefter. I begynnelsen av spillhandlingen får vi vite at et annet medlem av twili, despoten Zant, har invadert Hyrule fra Twilight Realm og gjort at tussmørket fra Twilight Realm har spredd seg inn i Hyrule og truer med å ekspandere videre over hele lysets verden. Alle folkeslag av lyset som setter sine ben innenfor dette tussmørket blir gjort om til sanseløse gjenferd, fanget i skumringen. Link blir tatt til fange i dette tussmørket og blir fengslet av Zants undersåtter i Hyrule Castle og det er her han møter Midna. Hun hjelper ham å flykte og går med på å assistere Link i å drive skumringsmørket vekk fra Hyrule, men krever en gjentjeneste, nemlig hjelp til å finne de tapte delene til Fused Shadows som hun planlegger å bruke til å styrte Zant og frigjøre sitt folk fra hans styre. Hun gjør det også klinkende klart at hun ikke bryr seg om hva som skjer med lysets verden. Etter at hun og Link endelig har klart å finne delene til den mørke kraften, blir de begge overrasket av Zant selv og Midna blir dødelig såret. Link sniker seg inn i Hyrule Castle og søker hjelp fra Prinsesse Zelda som sitter som fange i sitt eget slott. Etter å ha fortalt hva som må gjøres for å beseire Zant ofrer hun seg selv for å redde Midnas liv. Midna blir etter dette mye vennligere stemt mot Link og forstår at lysets verden også må reddes. Senere blir det avslørt at Zant, kjent som Twilight King ikke er "Twilight Realms" utvalgte monark. Tvert imot var det Midna som var blitt valgt til dette (hun var "Twilight Princess"). En rasende Zant fikk imidlertid uventet hjelp fra Ganon, Hyrules nemesis som var blitt forvist til "Twilight Realm" av Hyrules vismenn. Han utvalgte Zant som et redskap for sin makt, og ved hjelp av denne makten kunne Zant styrte Midna, ta kontrollen over riket og hjelpe Ganondorf med å vende tilbake til Hyrule. Vi får også vite at Zant plasserte en forbannelse på Midna som ga henne den suspekte skikkelsen hun møter Link i. Etter endelig å ha beseiret Zant må Link og Midna møte Ganondorf i kamp. Fulgt av Ganondorfs nederlag blir forbannelsen på Midna hevet og hennes virkelige utseendet avsløres i form av en høy vakker kvinne, gjeninnsatt som "Twilight Princess" i sitt rike. Krefter. Midna besitter flere spesielle krefter som er til stor hjelp for Link. Når Link blir dratt inn i skumringen som Zant sprer gjennom Hyrule, forvandles han til en ulv (i stedet for et gjenferd) og får nye evner. Når han er i denne formen kan Midna hjelpe ham direkte med kreftene sine. Med den lange "armen" på hodet kan hun forsterke ulve-Links angrep slik at de dreper de fleste fiender ved første treff. Hun kan også teleportere både seg selv og andre over lange gjenstander ved hjelp av spesielle portaler som åpnes i løpet av spillet. Midna kan også øke kapasiteten i ulve-Links sprang slik at han blir i stand til å hoppe over store gap og hindre (men bare i visse tilfeller). Etter at Ganondorf er beseiret, drar Midna tilbake til "Twilight Realm" etter å tatt farvel med Link og Zelda. På veien knuser hun imidlertid den eneste portalen til "Twilight Realm" med hensikt, noe som kuttet den siste forbindelsen mellom Hyrule og hennes rike. Bård Kuvaas. Bård Kuvaas (født 1. november 1964 i Mo i Rana) er norsk siviløkonom og professor ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Kuvaas er ansatt ved Institutt for ledelse og organisasjon, og har hovedsakelig arbeidet med spørsmål knyttet til organisasjon, ledelse og beslutningsatferd. Hans forskning omfatter både atferdsdata og beslutningsprosesser, organisatorisk atferd og ikke minst HRM i et mikroperspektiv. Innen HRM har han sett spesielt på forholdene mellom HR-praksis, HR-systemer og HR-resultater. Kuvaas har publisert i en rekke internasjonale tidsskrifter som "Organizational Behavior and Human Decision Processes", "Journal of Behavioral Decision Making", "Journal of Organizational Behavior", "International Journal of Human Resource Management" og "Personnel Review". Han er utnevnt til norsk ambassadør i HR Division ved Academy of Management. Han er Assisterende Dean for doktorgradsprogrammet ved Handelshøyskolen BI. Han underviser doktor programmer, executive programmer i Norge og i Shanghai, Kina, og Master of Science programmene. I 2007 presenterte han en studie som viste at medarbeidersamtalen ikke ser ut til å ha ønsket effekt på produktivitet og resultater. Julie Anker-Hansen. Julie Anker-Hansen er en av fiktiv rollefigur i TV 2-såpeserien Hotel Cæsar. Rollen spilles av Elin Sogn. Julie er Harald Hildrings datter, men hun har vokst opp hos Ingeborg og Georg, så Georg er hennes stefar. Hun har bestandig blitt elsket av Georg, og hun har alltid hatt ham som sin far. Slektskapsforhold. Anker-Hansen, Julie Gyngestol. Gyngestol er en betegnelse for et sittemøbel; en stol hvor oftest bena har fått påmontert meier slik at stolen kan gynges frem og tilbake på underlaget. Varianter av gyngestoler er montert med fjærer til en fast ramme. Mange finner stolens bevegelser beroligende. Dessuten er gyngestolen også komfortabel å sitte stille i fordi den stabiliseres i en stilling hvor den som sitter har sitt tyngdepunkt eller massefellespunkt. Peppersvenn. Peppersvenn er en betegnelse på en ugift mann over 30 år. Ordet har siden 1500-tallet også blitt brukt om «gammel ungkar» i videre forstand. Andre synonymer til peppersvenn på norsk er drengkall eller sveinkall. Betegnelsen har også gitt navn til den kvinnelige parallellen peppermø som kom i bruk på 1700-tallet. Bakgrunn. Ordet "peppersvenn" kommer fra det danske «pebersvend», som ble brukt fra rundt 1530 om omreisende handelsmenn eller bestyrere av utenlandske handelskontorer. Dette gjaldt særlig handelsbetjenter som var i tjeneste i den nordtyske Hansaen, for eksempel ved handelshus på Bryggen i Bergen, og som handlet med pepper og andre kostelige kryddere. Disse levde delvis avsondret fra hovedkontoret, hadde forbud mot fraternisering og forble ugift. Ordet ble allerede i løpet av 1500-tallet tatt i bruk som generell betegnelse på ugifte menn og gamle ungkarer. Uttrykket har også blitt lånt i svensk i formen «pepparsven» eller «pepparkadett». Der finnes også ordet «pepparsäck», det vil si "peppersekk", som var dannet etter det tyske «Pfeffersack», et annet kallenavn på hanseatiske kjøpmenn. Aldersgrensen for å betegnes som «pebersvend» skal ha variert og også vært for eksempel 35 og 50 år. Danmarks store eventyrdikter H. C. Andersen, som selv var en ugift peppersvenn hele livet, utgav eventyret «Pebersvendens nathue» i 1858. Der forklarer han blant annet opprinnelsen til ordet. Annet. I dag blir betegnelsen "peppersvenn" særlig knyttet til skikken med å gi ugifte en pepperbøsse eller pepperkvern i gave til 30-årsdagen. Ifølge en nyere tradisjon i Danmark kan 25-åringer kalles «kanelsvend» og «kanelmø» dersom de ikke er gift. Sommergospel. Sommergospel er et årlig, kristent arrangement i Skudeneshavn på Karmøy i juni. Sommergospel er et av Vestlandets største gospelarrangement, og trekker hvert år tusenvis av mennesker til parken i Skudeneshavn. Sommergospel ble arrangert for første gang i 1988. Artister. Lista viser et utvalg av artister som har opptrådt på Sommergospel. Brevikbanen. Brevikbanen er en jernbanestrekning på rundt 10 km som går fra Eidanger til Brevik, begge i Telemark. Banen ble åpnet i 1895 med sporvidde 1067mm, omlagt til normalspor i 1921. Persontrafikken ble nedlagt i 1968. Siden persontogene forsvant har kun kalktog til Norcems sementanlegg ved Ørvik trafikkert banen. Disse togene har gått siden 1970-tallet, og har vært spennende å se på for jernbaneentusiaster. Lokomotivene som brukes i "Kalken" er lok med langt kilometerløp, dvs. at man vil kunne skyte revisjoner ut i tid siden det daglige kilometerløp i denne trafikken er meget beskjeden. Man har kunnet observere mye spennende her. Både El. 8, El. 11 og El. 13 har vært fast trekkraft på banen, og det ble brukt et lok i hver ende, de siste årene et lok i Brevikenden og en skd (skiftetraktor) i Porsgrunnenden. I 2007 brukes El. 14 og Skd 226 i denne trafikken. Sommeren 2008 går det en Skd 224 i Porsgrunnsenden. I 1993 ble Grenlandsterminalen anlagt ved Brevikbanen, og man bygde et jernbanespor til denne. Trafikken på dette sporet har vært meget beskjeden, i drift en kort stund i 2000. I 2009 foretok selskapet NorthSea Terminal prøvedrift med tomme containere til terminalen. Det har også vært importert nye lokomotiv via terminalen. Jens-August Anker-Hansen. Jens-August Anker-Hansen er en fiktiv rollefigur i TV 2-serien Hotel Cæsar som spilles av Kim Kolstad. Barndom. Han ble født i 1976, og vokste opp på idylliske Ankerseteren sammen med moren Ingeborg Anker-Hansen, faren, Georg Anker-Hansen og de to søstrene sine, Julie Anker-Hansen og Juni Anker-Hansen. Han var den bortskjemte og virile attpåklatten, som alltid fikk viljen sin, og som alle skjemte bort – siden han en dag skulle bli den selvsagte arvingen for Anker-Hansen-konsernet. Rosenkrantz-familien var omgangsvenner av Anker-Hansen-familien, og Eva Rosenkrantz ble hans barndomsvenn. Da Ingeborg fikk diagnosen kreft sprakk Jens Augusts liv totalt. Han hopper av skolen, og begynte et liv bestående av damer, festing, raske biler og et enormt pengeforbruk. På denne tiden drar han på ferie til Kos, og treffer Ninni Krogstad, som han gjør gravid (vi får senere vite at hun har tatt abort). Ninni er svært betatt av Jens August, men for ham er det hele bare en sommerflørt. En tid etter treffer Jens August Alexandra Kvamme som driver eskorteservice, og hun blir hans nye kjæreste. Etter morens bortgang tar festingen overhånd, og en dag ute på byen, kjører han ned en mann i fylla, og denne hendelsen gjør at han blir satt ett år i fengsel. Rollefiguren i serien. Farens nyansatte konsernassistent, Rolv Espevoll, fikk etter hvert overtalt Jens August til å begynne å jobbe på Hotel Cæsar. Faren ville han ikke høre på, ettersom forholdet dem imellom var ganske problematisk, etter at Jens August fant ut at Georg hadde innledet et forhold til Ninni Krogstad. Jens August tok opp forholdet til eskortepiken Alex Kvamme igjen, og sammen startet de Restaurant Nero på Hotel Cæsar. Jens August og Alex' store trussel i forholdet var Ninni, for Jens August hadde aldri glemt sine følelser for henne, og var egentlig dypt forelsket i kvinnen som skulle bli hans stemor. Vinteren 1999 innledet Jens August et forhold til den 18 år gamle Charlotte Iversen, uten å vite at de egentlig var halvsøsken. Sannheten kom ikke på bordet før Georg og Charlottes mor, Ingrid Iversen, fikk greie på dette forholdet, men da var det allerede for sent, for Charlotte var blitt gravid. Først insisterte Charlotte på å beholde barnet, men måtte til slutt innse at abort var eneste mulighet ut av tragedien. Nok en gang hadde Jens August fått en grunn til å mislike Georg. Forholdet til Alex var stort sett preget av hans utroskap og dårlige unnskyldninger, for deretter å bli sammen med henne igjen. Samtidig fikk familien vite at Georg led av diagnosen kreft, og da Georg dør av kreft november 1999, står Jens August foreldreløs igjen i en alder av 24 år, og det er han som trøster Ninni kvelden etter begravelsen, og de havner til sengs sammen. Jens August bestemmer seg for å få orden på livet sitt, å ta sin aksjepost i styret ved Anker-Hansen konsernet, og å fri til Alex. De forlover seg våren 2000, men lykken er kortvarig da Alex får vite at Jens August kan være faren til barnet Ninni bærer på. Jens August flytter fra "hele smørja", og startet sin utdannelse ved handelshøyskolen i Bergen, for deretter å vende tilbake til Hotel Cæsar igjen, hvor han er med på redde konsernet fra en økonomiske krise. På slutten av 2000 får Jens August vite at han virkelig er faren til Goggen, som er sønnen til Ninni Anker-Hansen. Til å begynne med ville han ikke ha noe med sønnen å gjøre, men etter en stund kom han på bedre tanker. En tid etter forfalsket han testamentet til Georg, og giftet seg med Ninni, slik at hun mistet store deler av sin makt i konsernet. Ninni tok dette veldig tungt, og på maskeradeballet skjøt hun Jens August, noe som førte til at han ble blind. I disse tider sjekket Sue Astrid Wallace innom Hotel Cæsar, og hun fikk et forhold til Jens August. Jens August fikk synet tilbake, og ble etter hvert sammen med barndomsvenninnen Eva Rosenkrantz. Forholdet var et ledd i Jens August og Sue Astrids plan om å få tak i deler av Rosenkrantz-familiens formue. Overraskende nok fikk Jens August følelser for den litt naive Eva, og det hele endte med at de giftet seg og fikk et barn sammen (Jenny Augusta). Sue Astrid hadde stukket av med 30 millioner kroner fra Evas veldedighetsorganisasjon, Handy Norway, og Jens August dro for å finne henne. Flyet hans ble sabotert av Allistar, på oppdrag fra Scott Wallace, og flyet styrtet ved en øde øy, hvor han sannsynligvis oppholdt seg en stund. Nå er Jens August tilbake på Hotel Cæsar. Og deretter ble det mye fram og tilbake med Eva, helt til han tilslutt giftet seg med Liv (halvsøsteren til Storm Anker-Hansen. Men i 2009 så døde hun, og da ble det av og på mellom han og Eva igjen. Han får også en sønn som får navnet Hugo Olsen Anker-Hansen sammen med en av sine elskeriner (Mona-Lizzie Olsen). Teddy Dunn. Edward Wilkes Jobiden «Teddy» Dunn (født 30. november 1981 i Durham i North Carolina) er en amerikansk skuespiller. Han er best kjent for sin rolle som Duncan Kane i ungdomsserien Veronica Mars. Dunn gikk ut av serien i sesong 2. Teddy Dunn har også hatt gjesteopptredener i TV-serier som Grey's Anatomy og Gilmore Girls. Washington Wizards. Washington Wizards er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Washington, DC, og spiller hjemmekampene i Verizon Center. Atlanta Hawks. Atlanta Hawks er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Atlanta i Georgia, og spiller hjemmekampene i Philips Arena. Renewable Energy Corporation. Renewable Energy Corporation ASA er et norsk solenergiselskap med hovedkontor i Sandvika i Bærum. Selskapets markedsverdi var per 22. juni 2011 10,2 milliarder kroner. Gründer var Alf Bjørseth, konsernsjef 2005–2009 var Erik Thorsen og fra 2009 Ole Enger. Virksomhet. REC er et av verdens ledende integrerte solenergiselskaper. Selskapet er en av verdens fremste leverandører av superrent silisium. Dessuten har selskapet sikret seg flere teknologiske eneretter på produksjon av silisium og wafere. REC er en liten aktør innen nedstrømsvirksomhetene celler og paneler, men har økt sin tilstedeværelse i denne delen av verdikjeden ved å bygge en stor, integrert fabrikk i Singapore hvor wafere, celler og paneler produseres på samme lokasjon. REC er delt i to enheter: REC Silicon og REC Solar. REC har fabrikker i Moses Lake og Butte (USA) og i Singapore. Pr Q3 2012 sysselsatte selskapet totalt 860 personer i REC Silicon og 1600 i REC Solar. REC Silicon. I 1983 startet Union Carbide Corp. bygging av Moses Lake-fabrikken. Denne fabrikken ble kjøpt av Komatsu Ltd. i 1990 som dannet selskapet Advanced Silicon Materials Inc (ASiMI). I 1996–98 bygde Komatsu en ny fabrikk i Butte og utvidet Moses Lake-fabrikken. I 2002 dannet Komatsu og REC en samarbeidsavtale med selskapet Solar Grade Silicon (SGS) med Moses Lake-fabrikken som viktigste eiendel. I august 2005 overtok REC hele SGS og 75 prosent av ASiMI. REC Solar. REC Solar produserer multikrystallinske wafere, solceller og solcellepaneler, samt jobber med prosjektutvikling av solsystemer i markedet. Solcelleproduksjon foregår ved RECs integrerte produksjonskompleks i Singapore, hvor wafere, solceller og solcellepaneler produseres på samme lokasjon. Fabrikken i Singapore ble ferdigstilt i 2010 og er en av verdens største integrerte produksjonsenheter i solindustrien. Lokasjonen er Tuas View, som er 30 minutter fra sentrum vest for Singapore. Resultater. I 2010 omsatte REC for i underkant av NOK 14 mrd og rapporterte EBITA på NOK 3,5 mrd. og EBIT på om lag NOK 1 mrd. Omsetning per segment er som følger: REC Silicon ca NOK 5,2 mrd. (EBITDA NOK 2,7 mrd.), REC Wafer ca NOK 6,6 mrd. (EBITDA NOK 0,8 mrd.), og REC Solar ca NOK 5,6 mrd (EBITDA ca NOK 0,2 mrd.). Historie. Selskapet ble etablert i 1996 under navnet "Fornybar Energi AS". Dagens selskap er resultatet av en fusjon i september 2000 mellom "ScanWafer AS", "SolEnergy AS" og "Fornybar Energi AS". I 2002 startet REC ScanCell i Narvik produksjon av multikrystallinske solceller for søsterselskapet REC ScanModule i Glava, Arvika. REC Wafer var verdens største produsent av multikrystallinske wafere med fabrikker i Glomfjord og Herøya. I 2008 og 2009 ble det åpnet to fabrikker for multikrystallinske wafere på Herøya. Fabrikkene på Herøya og i Glomfjord ble lagt ned i 2012. REC Wafer gikk konkurs i 2012. Selskapet ble notert på Oslo Børs 9. mai 2006. Gründeren Alf Bjørseth hadde solgt seg ut for 900 millioner i forkant av børsnoteringen. Den største eieren etter børsnoteringen var Orkla ASA. Utsikter. REC og solindustrien hadde et fremgangsrikt og godt år i 2010 etter et tøft 2009. Industrien som helhet vokste med ca. 18 GW i 2010, som er mer enn en dobling fra 2009 (7,6 GW). RECs omsetning økte med 56 prosent i 2010, til tross for at prisene på solprodukter gikk betraktelig ned. 2011 ser ut til å bli et langt tøffere år, både for bransjen som helhet og for REC. Etter sterk vekst i mange år, er kapasitet til å produsere solprodukter kommet på banen, og tilbudet er større en etterspørselen. Dette fører til et sterkt prispress og svake marginer. I tillegg vurderer politikerne i flere av de viktige solmarkedene som Tyskland og Italia å øke takten for reduksjon av subsidier på solenergi. Dette fører til stor usikkerhet og ubalanse i markedet. Orlando Magic. Orlando Magic er et amerikansk basketballag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Orlando i Florida, og spiller hjemmekampene i Amway Center. John Ericsson. thumb John Ericsson (født 31. juli 1803, død 8. mars 1889) var en svensk-amerikansk oppfinner. Ericsson er blant annet kjent for å ha funnet opp propellen og en varmluftsmaskin. Han deltok i lokomotivveddeløpet på Rainhill i 1829 med "Novelty", og fikk også bygget panserskipet Monitor som i 1862 beseiret sørstatenes Merrimac. På oppdrag fra Ole Bull skulle Ericsson lage flygelet som bare skulle stemmes en gang, og flygelet fikk navnet «Det fantastiske flygel». Det ble ikke spart på noe. Ikke bare skulle konstruksjonen være spesiell, det skulle også være et ekstraordinært vakkert flygel. Med valnøtttre, utskjæringer og løvehode-føtter, var flygelet et fantastisk skue da det stod ferdig i Boston i 1863. Flygelet ble bruk på to konserter i New York samme år, men etter den andre konserten var flygelet så ustemt at det ikke kunne spilles på. Flygelet kunne da heller ikke stemmes, for det var jo det som skulle være så fantastisk ved det. Flygelet ble ikke brukt flere ganger. Mole poblano. "Mole poblano" er Mexicos nasjonalrett. Ordet "mole" er betegnelsen på en tykk saus i Mexico, mens poblano er adjektivet til byen Puebla, en av Mexicos større byer. Mole poblano oppsto på 1700-tallet, og i følge historien skulle en biskop overnatte hos nonnene i Santa Rosa-klosteret i Puebla. Besøket kom overraskende på, og dermed måtte nonnene slå noe sammen av det de hadde. Sjokolade og ulike chilier ble blandet på en ny måte. Denne sausen falt i smak hos biskopen, og har blitt en av klassikerne i det meksikanske kjøkken. Gryta hvor den første mole poblano ble laget, kan ennå sees i klosterkjøkkenet. Mole lages av en rekke ulike chilier som ristes og skrelles, videre av ristede, finhakkede peanøtter, ristede, finhakkede sesamfrø og rosiner, samt en del ulike krydder. Siden hver enkelt ingrediens må ristes separat, er det svært tidkrevende. Så tilsettes sjokolade og kyllingkraft. Etter lang tids koking er sausen tilnærmet svart. Sausen serveres over kylling, kalkun eller svin, og mole brukes gjerne til enchilada eller andre meksikanske tortilla-spesialiteter. I Mexico kan mole kjøpes som en masse, og så tilsettes kraft. Dermed sparer man seg mye arbeid. Bruce Kapferer. Bruce Kapferer (født 1940) er en velrenommert australsk sosialantropolog. Han er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Kapferer har forsket både i Afrika og Asia og har skrevet om fenomener som helbredelse, kosmologi, etnisk identitet, nasjonalisme og vold. Kevin McKidd. Kevin McKidd (født 9. august 1973) er en skotsk skuespiller. McKidd ble født i Elgin i Skottland. Han gikk på Queen Margaret University College i Edinburgh. Han spilte rollen som Tommy i filmen Trainspotting (film) og rollen som Malky Johnson i Small Faces, med Iain Robertson. I 2004 spilte han James Hepburn, den fjerde jarlen av Bothwell i BBCs mini-serie Gunpowder. Han hadde en rolle i Ridley Scotts storfilm Kingdom of Heaven, og han ga stemme til Jezz Torrent i. Han er også kjent fra Neil Marshalls skrekkfilm Dog Soldiers. I 2005 spilte han Thomas Howard, den fjerde hertugen av Norfolk, i BBCs drama The Virgin Queen. I 1998 var han igjen å se sammen med Robert Carlyle fra Trainspotting. De to spilte da i Looking After Jo Jo, en miniserie i fire deler fra BBC2. Han er i øyeblikket mest kjent for rollen som Lucius Vorenus i serien "Rome", som er produsert av HBO og BBC. McKidd har høstet gode kritikker for innsatsen som romersk soldat og politiker. Han blir snart å se i den nye filmen om Hannibal Lecter; Hannibal Rising, og romerfilmen The Last Legion. I 2008 spilte han hertug Colin i filmen En ekte mann. Han er for tiden aktuel som legen Owen Hunt i den amerikanske dramaserien Grey's Anatomy på TV 2. McKidd, Kevin McKidd, Kevin Fylkesvei 211 (Aust-Agder). Fylkesvei 211 i Aust-Agder går mellom Strømmen og Sandvigen i Arendal kommune. Veien er 3,5 km lang. Eksterne lenker. 211 Brusselisering. Brusselisering er et begrep anvendt av byplanleggere og urbanister for å beskrive en planløs byutvikling i en historisk by. Begrepet stammer fra den ukontrolerte byutviklingen i Brussel på 1960- og 1970-tallet. Begrepet blir også anvendt om metoden spekulative eiendomsutviklere bruker når vedkommende lar gamle bygg stå til forfall fram til riving blir uunngåelig. Ron Atkinson. "Ron Frederick «Big Ron» Atkinson (født 18. mars 1939 i Liverpool, England), er en tidligere fotballspiller og manager. Han er blant annet kjent for sin tid i Manchester United fra 1981 til 1986. Han har også frekventert mye på engelske TV-kanaler som ekspertkommentator innen fotball de siste årene. Han har blitt kjent som en «fargerik» kommentator som har laget sine egne fotballuttrykk. Dette språket kalles «Big-Ronisms» eller «Ronglish» i England. Oxford United tar steget opp. Som ung spilte han for laget B.S.A. Tools, og han prøvespilte for både Wolves og Aston Villa, men ble veiet og funnet for lett. I Aston Villa fikk han riktignok spille på juniornivå, blant annet en kamp mot et annet av sine fremtidige managerlag, nemlig Coventry City (kampen gikk på Highfield Road). Han kom til Aston Villa i mai 1956. I begynnelsen spilte Atkinson høyre indreløper, men ble etter hvert sentral midtbanespiller. Da han aldri fikk sjansen for A-laget, gikk turen til klubber utenfor ligasystemet. Hans nye klubb, Headington United, skiftet navn til Oxford United i 1960 for å gi en bredere publikumsappell. Da han spilte i Headington United (i non-league) tjente han mer enn stjerner som Tom Finney og Stanley Matthews, som tjente £20 i uka, fordi man ikke hadde regler om maksimumslønninger i non-league. Atkinson fikk tilnavnet «The Tank» da han spilte i Oxford United tidlig på 1960-tallet. Senere (som manager) fikk han tilnavnet «Big Ron». I 1962 vant klubben Southern Premier League (5. nivå) for andre året på rad, og ble dermed valgt inn i det profesjonelle ligasystemet. På denne tiden måtte man velges inn i ligaen av en komité. Oxford United fikk plassen fordi Accrington Stanley gikk konkurs, samt at klubben ved å vinne sin liga to år på rad hadde bevist at de kunne være en verdig kandidat til opprykk. Ron Atkinson spilte sammen med sin bror Graham i Oxford, og begge ble historiske da de spilte i klubbens første ligakamp i 1962. Det ble to 18. plasser på rad i 4. divisjon, før Oxford United ble den første klubben fra denne divisjonen som nådde kvartfinalen (6. runde) i FA-cupen. Klubben har pr. dags dato aldri nådd så langt igjen. Klubben rykket opp til 3. divisjon i 1965 og videre til 2. divisjon i 1968, som vinnere denne gangen. Atkinson var kaptein for Oxford i en årrekke, en av de yngste i profesjonell sammenheng på den tiden, og han har fortsatt rekorden for antall klubbkamper, selv om andre har rekorden for antall ligakamper. Sommeren 1971 gikk Atkinson til Kettering Town, og dermed tilbake til spill i non-league. Han spilte riktignok ingen kamper for klubben denne sesongen, mrn ble etter hvert tatt opp i trenerteamet. Fra sommeren 1972 ble han manager. Sesong for sesong. SPl = Southern Premier League (5. nivå i England). SL1 = Southern League First Division (6. nivå i England) Managerkarriere. I begynnelsen var han deltidsmanager i Witney Town (1970–72), mens han spilte fotball ved siden av. Kettering Town. Som nyutnevnt manager for Kettering Town vant han Southern Premier League i 1972-73, for bare tredje gang i klubbens historie (1928 og 1957 var de andre tilfellene). Seier i divisjonen betød ikke automatisk opprykk til den profesjonelle 4. divisjon, siden taperlaget i den divisjonen kunne søke om å bli værende i ligaen. Tidligere skulle det ganske mye til for å bli valgt inn i ligasystemet, for eksempel har Hartlepool United rekorden med 11 gjenvalg uten å tape plassen. Kettering Town ble for øvrig den første britiske klubben som spilte med reklame på trøyene 24. januar 1976 mot Bath City, men dette var altså 1,5 år etter Atkinson hadde forlatt klubben. Klubben ble senere kjent da Paul Gascoigne var manager i 39 dager i 2005 (okt.-des.), men fikk avskjedigelse etter å ha drukket alkohol under en ligakamp. Cambridge United. Klubbens ligahistorie var bare 4 år gammel da Atkinson overtok jobben som manager. De hadde blitt valgt inn i ligasystemet i 1970 på bekostning av Bradford PA. Sesongen 1976-77 vant Atkinsons lag 4. divisjon, og påfølgende sesong rykket de opp enda en gang, etter å ha endt på andreplass i 3. divisjon. Dette var nok til å overbevise storklubbene om Atkinsons lederegenskaper. West Bromwich Albion. WBA var en klubb som spilte på øverste nivå da Atkinson overtok laget. Hans første kjøp var Brandon Batson, som hadde vært Arsenals første fargede spiller (10 kamper), og deretter ble kaptein i Cambridge United gjennom hele Atkinsons periode i klubben. I WBA ble Batson sammen med de fargede spillerne Cyrille Regis og Lawrie Cunningham kjent som «The Three Degrees», etter en kvinnelig soul- og discotrio som også var fargede. Aldri tidligere hadde 3 fargede spilt sammen på et engelsk ligalag, og dette gjorde mye mot de inngrodde rasistiske holdningene i engelsk fotball på den tiden. Dette åpnet etter hvert for en helt ny generasjon spillere som tidligere hadde vært ekskludert på grunn av sin etniske bakgrunn. Atkinsons første sesong i klubben var den beste resultatmessig. Klubben endte på tredjeplass i ligaen, og nådde kvartfinalen i UEFA-cupen. Strålende for en klubb med lite midler. Klubben slo blant annet Manchester United 5-3 på Old Trafford 29. desember 1978. En av de virkelige stjernene på laget var Bryan Robson, midtbanespilleren som etter hvert skulle bli verdenstjerne. Han var kaptein for laget og var en god garanti for mange mål, både de han scoret selv og de han la opp til. I 1980-81 scoret han hele 10 mål fra sentral midtbane. Manchester United. I Juni 1981 sparket United Dave Sexton etter flere sesonger med mangelfulle resultater. Ny sjef ble den karismatiske og sprudlende Ron Atkinson (9. juni 1981). Han var imidlertid tredjevalg etter Southamptons Lawrie McMennemy og Ipswich Towns Bobby Robson. Begge disse managerne takket nei til jobben. Atkinson hadde forvandlet WBA fra en middelhavsfarer til Englands representant i UEFA-cupen, og dermed var ikke klubben særlig glad for at United ville verve ham. I tillegg tok han med seg assistenten Mick Brown og treneren Brian Whitehouse. Atkinson minnet mye om den tidligere United-manageren Tommy Docherty i sin væremåte. Begge elsket medias søkelys og var det naturlige midtpunktet i enhver forsamling. Den dagen han ble ansatt uttalte han «jeg kan ikke hjelpe for å føle at jeg og United er skapt for hverandre». Det var nesten som å høre Docherty snakke. Ingen av dem var redd for å si sin mening, men Atkinson hadde dannelse til å prøve å ikke såre noen med uttalelsene sine. Hans største signering var kapteinen og stjernespilleren i gamleklubben WBA, Bryan Robson. Dette gjorde ikke forholdet til WBA noe særlig bedre. Signeringen skjedde ute på banen på Old Trafford foran et fullsatt stadion i oktober 1981. Atkinson uttalte følgende om Robson: «That boy is made of pure gold», og dermed bladde klubben opp hele £1,5 millioner for ham. Dette var ny rekord i England, og ble ikke slått før nesten 6 år senere, da Liverpool kjøpte Peter Beardsley i 1987 for £1,9 millioner. Atkinson brukte mye penger etter datidens forhold for å forbedre laget. Den første tiden kjøpte han blant annet spillere som Frank Stapleton, Remi Moses (også han fra WBA i 1981), Arnold Mühren og John Gidman. Men samtidig fikk klubbens egne talenter sjansen. Dette gjaldt spesielt stortalentene Norman Whiteside og Mark Hughes. Han hentet også ukjente spillere som Paul McGrath fra Irland og Peter Beardsley fra Canada. I 1984 gjorde Atkinson 3 store sommerkjøp, og dermed kom Jesper Olsen, Alan Brazil og Gordon Strachan til klubben. Slike spilerkjøp fikk optimismen til å råde i klubben, men gang etter gang ble publikum skuffet. United gjorde det greit i alle Atkinsons sesonger som sjef, og endte aldri lavere enn 4. plass. I tillegg vant klubben FA-cupfinalene i 1983 (2-2 og 4-0 mot Brighton) og 1985 (1-0 mot Everton). Begge finalene ble spilt på Wembley foran ca. 100 000 tilskuere. Laget ble tatt imot som helter i Manchester da de kjørte i åpen buss gjennom gatene til supporternes hyllest. Dette gjorde laget ved begge anledninger. I 1985 ble for øvrig Kevin Moran den første spilleren gjennom tidene til å bli utvist i en FA-cupfinale, men laget klarte seg uten ham og vant til slutt trofeet. Klubben fikk ikke spille Europacup etter seieren i 1985, på grunn av utestengelsen av engelske klubber etter Heysel tragedien. Men i 1983-84 nådde klubben semifinalen i Cupvinnercupen, etter bl.a. å ha slått Barcelona med Diego Maradona. United røk ut i semifinalen mot Juventus, som senere vant hele turneringen. United nådde Ligacupfinalen på Wembley i 1983, men tapte 1-2 mot Liverpool etter ekstraomganger. Dette var en turnering klubben aldri hadde vunnet, og kampen huskes kanskje best for Bruce Grobbelars overfall på Gordon McQueen. 1985-86 startet med 10 strake seire for United, og avisene snakket allerede om at klubben hadde vunnet ligamesterskapet (for første gang på 19 år). Klubben lå hele 10 poeng foran neste lag på tabellen, men plutselig mistet de den gode formen. Det hjalp heller ikke at stjernespilleren Bryan Robson ble skadet. Klubben endte på en skuffende 4. plass denne sesongen, til tross for «panikkjøp» som Colin Gibson, Terry Gibson, Chris Turner, Peter Davenport, John Sivebæk og Mark Higgins bare i løpet av noen få måneder. Klubben bestemte seg også for å selge sin toppscorer Mark Hughes til Barcelona mot hans vilje, noe som ødela hans spill utover våren 1986. Påfølgende sesong tilbrakte klubben 2 måneder nær nedrykksstreken, og etter et 1-4 tap mot Southampton i oktober 1986, fikk Atkinson sparken. Alex Ferguson overtok jobben 6. november. Korte engasjement. Atkinson returnerte til West Bromwich Albion høsten 1987, og ble der ut sesongen. Han tok over etter Ron Saunders. Klubben spilte i 2. divisjon, og endte til slutt på 20. plass. De unngikk dermed såvidt nedrykk. Hovedtreneren han benyttet seg av var for øvrig den gamle Manchester United-spilleren Nobby Stiles. I 1988-89 var han manager i Atletico Madrid i 96 dager, og fikk laget opp fra 18. til 3. plass i den spanske ligaen. I 1987 hadde Jesús Gil blitt president i klubben. Klubben hadde ikke vunnet ligaen på over 10 år, og Gil brukte mye penger. Det største kjøpet var Paulo Futre, men tittelen ble fortsatt ikke vunnet. Gil fikk et rykte som nådeløs ovenfor sine ansatte. Han ansatte og sparket managere som César Luis Menotti, Ron Atkinson, Javier Clemente og reansatte Luis Aragonés. Sheffield Wednesday. Atkinson var manager for «The Owls» fra februar 1989 til juni 1991. Selv om klubben rykket ned til 2. divisjon i 1990, var de tilbake bare et år senere. Klubben vant også Ligacupen i 1990-91, etter å ha slått Atkinsons gamle klubb Manchester United 1-0 i finalen på Wembley. Dette var klubbens første trofé på 56 år. Atkinson fornærmet Wednesday-supporterne ved at han 31. mai 1991 sa at han ville fortsette som klubbens manager, men bare uker senere signerte han likevel for Aston Villa. Aston Villa. Denne jobben tok han over etter Dr. Jozef Venglos. I 1992-93 var laget den største utfordreren til tittelen i den nyetablerte FA Premier League, men tapte til slutt for Manchester United, som vant sin første ligatittel på 26 år. Året etterpå gikk det dårligere, men klubben fikk en liten hevn mot Manchester United da de vant ligacupfinalen mot dem på Wembley. Likevel fikk Atkinson sparken i klubben i november 1994, da Brian Little overtok jobben hans. Som vanlig var Atkinson raus med med sjekkheftet, og kjøpte spillere som Dean Saunders (£2,3 millioner), Andy Townsend (£2 millioner), Earl Barett (£1,7 millioner), John Fashanu (£1,35 millioner), Guy Whittingham (£1,2 millioner) og Steve Staunton (£1,1 million). For øvrig ansatte Atkinson sin forgjenger i Manchester United, som hovedtrener i Aston Villa, nemlig Dave Sexton. Coventry og Nottingham Forest. Fra februar 1995 til november 1996 var han manager i nedrykningstruede Coventry City. Han overtok etter manager Phil Neal. Han ville ikke høre snakk om nedrykk da han kom til klubben, og etter bare noen uker hadde laget vunnet 6 kamper på rad, blant annet en berømt seier borte mot Liverpool på Anfield. Coventry vant bare 14 av hans 64 kamper, men laget fikk mye oppmerksomhet på grunn av Atkinsons personlighet. Han klarte også å lokke stjernespillere som Gordon Strachan og Gary McAllister til klubben. Strachan fungerte som assistent for Atkinson. Sommeren 1995 kjøpte han spillere som John Salako, brasilianeren Isaias og Paul Telfer, og dermed økte forventningene for lagets prestasjoner. Men nok en gang kjempet klubben for å unngå nedrykk, noe de klarte med et nødskrik i siste ligarunde. Sesongen etter var det fullstendig krise i klubben da laget bare hadde vunnet 1 av 12 kamper. Det var tid for omorganisering, og Strachan overtok som sjef. Etter Strachan overtok som manager ble Atkinson «sparket oppover» i systemet og ble «Football Director» (eller sportssjef) i klubben. Da hadde han ikke lenger daglig kontakt med spillerne. Han hadde denne stillingen ut sesongen, da kontrakten han gikk ut. Hans siste managerjobb hadde han en kort periode fra januar 1999, da han ledet Nottingham Forest. I sin første kamp (mot Arsenal på hjemmebane) gikk han ned i feil trener«grop» til stor latter fra publikum. Det ble snakket om Atkinson som redningsmann i en sesong som hadde gått helt galt. Media spekulerte i en £1 million i bonus hvis han klarte å unngå nedrykk. Denne perioden var helt uten suksess, og er mest kjent for 1-8-tap hjemme mot Manchester United (Solskjær scoret 4 som innbytter på 10 minutter). Supporterne likte heller ikke hans måte å omtale kampen på som en «nimåls-thriller». Atkinson forsvant da sesongen var over. Statistikk: 16 kamper, 4 seire, 2 uavgjort og 10 tap. I media ble det tegnet karikaturbilder av Atkinson der han var en parodi på seg selv, med gullsmykker og solbrun etter han ble hentet fra ferie på Barbeidos for å lede laget. Atkinson pensjonerte seg som 60-åring på spillerbussen etter et tap mot Aston Villa. Ringen sluttet. Fra 23. januar 2007 ble Atkinson ansatt i gamleklubben Kettering Town som «Football Director», eller sportssjef som vi ville kalt det i Norge. På dette tidspunktet nærmet Atkinsom seg 68 år. Det betød at ringen var sluttet, siden han kom tilbake til den første klubben han var manager for hele 35 år tidligere. Engasjementet skulle vare ut sesongen 2006-07, men Atkinson valgte å trekke seg 18. april da klubben sparket manager Morrell Maison. Styreformann i Kettering, Imraan Ladak, uttalte i etterkant at «Atkinson var ikke enig i vår filosofi om å bytte manager». Sesong for sesong. "Tabellen viser klubbenes resultater for hele sesonger, selv om han bare var der en kort periode i sesongen" (3) Alex Ferguson fra 6. november 1986. TV opptredener og rasismeanklager. Atkinson har kommentert fem VM-sluttspill og seks EM-sluttspill for den britiske TV-kanalen ITV. Men i april 2004 sa han opp sitt engasjement med både ITV og avisen «The Guardian» med umiddelbar virkning. Dette gjorde han etter han hadde kommet med rasistiske kommentarer mot Chelsea-kaptein Marcel Desailly i en Champions League kamp mot Monaco. Kommentaren kom da Atkinson trodde lyden på mikrofonen var skrudd av. Han sa «He is what is known in some schools as a fucking lazy, thick nigger». Han påsto i ettertid at han ikke kunne huske denne kommentaren, og mente at han måtte ha snakket med seg selv. Atkinson unnskyldte seg offentlig i tillegg til å trekke seg fra jobbene i media. Han sa samtidig at «jeg har arbeidet med flere fargede spillere enn noen annen manager i dette landet, og jeg vedder på at ingen av disse noensinne har hørt meg si noe slik». Hans tidligere spiller i Cambridge og WBA, Brendan Batson, gikk ut i media og sa «Jeg er veldig skuffet over Ron Atkinson». Den fargede tidligere landslagsspilleren Ian Wright var også ute i media og sa at Atkinsons kommentarer var «ufyselige», og det var ingen unnskyldning at han trodde mikrofonen var slått av. Den tidligere Sheffield Wednesday-spilleren Carlton Palmer tok imidlertid Atkinson i forsvar ved å si «Jeg er farget, og jeg ønsker å forsvare Mr. Atkinson fordi jeg vet hvordan han egentlig er. Hvis vi skal kjempe mot rasisme, så la oss ta for oss de store problemene og ikke en slengbemerkning som ikke var ment på den måten i det hele tatt». Etter et kort avbrekk var imidlertid Atkinson tilbake til fotballen, med en dokumentar som het «Big Ron Manager», der han skulle være et «orakel» eller hjelper for unge managere. Hans hjelp var en begrenset suksess. Filmingen stoppet i Swindon etter bare fire uker, og det gikk rykter om at han hadde samarbeidsproblemer med manager Iffy Onoura. Peterboroughs midlertidige manager Steve Bleasdale fikk sparken etter å ha samarbeidet med Atkinson i fire måneder. Dette skjedde bare 70 minutter før en kamp mot Macclesfield Town 22. april 2006. Det ble spekulert i media at Peterborough-eier Barry Fry hadde fått £1 million for filmingen i klubben. Han deltok i et program på BBC2 som het «Excuse My French». Atkinson, Marcus Bristocke (komiker) og Esther Rantzen («hallodame» på engelsk tv) ble innlosjert i en fransk by i Provence, der de skulle tilpasse seg den franske livsstilen og språket. Hans oppdrag var til slutt å gi en analyse av fotballkampen Paris Saint Germain mot AS Monaco på fransk for en fransk radiokanal. Han var helt nybegynner da programmet startet, men klarte seg fint, selv om kampen endte målløs og det ikke var mye å snakke om. Atkinson har i senere tid kommentert italiensk fotball for en engelsk TV-kanal. Han har også vært en av hovedpersonene i dataspillet Football World Manager. La Gomera. La Gomera er den nest minste av de bebodde Kanariøyene og er lite preget av turisme. Innbyggertallet er ca 23 000 (22 622 1. januar 2008). De fleste bor i hovedstaden San Sebastian og i Valle Gran Rey på sørøstkysten. Sammen med Playa de Santiago er også disse to stedene de viktigste sentrene for turistnæringen på øya, som riktignok er mindre utbygd enn på de større kanariøyene, men som likevel er en viktig næringsvei. Topografi. Øya er 22 kilometer på det bredeste og høyeste topp er Garajonay på 1 487 m. Los Guanches. La Gomera var, som de andre større kanariøyene, opprinnelig befolket av et myteomspunnet folkeslag kalt guanches. Ingen vet riktig hvor de kom fra, og lite er kjent om dem, ut over det paradoksale faktum at disse øyboerne ikke hadde kunnskaper om å lage havgående fartøyer. Dette har satt grå hår i hodet på mange arkeologer, og det er sikkert også en av grunnene til at dette folket var lite kjent i landene omkring før Kanariøyene på 1400 og 1500-tallet mer og mer ble brukt som mellomstasjon for europeiske slavehandlere. De hadde heller ikke noen andre velutviklete teknologiske kunnskaper, noe som har gjort at de har satt få spor etter seg. De ser ut til å ha forsvunnet med det økende nærværet av spanske, portugisiske og andre europeiske sjøfarere og krigsherrer. Nyere historie. Christofer Columbus brukte San Sebastian de la Gomera som siste havn før han la ut på Atlanterhavet i 1492. Han likte seg der og ikke minst likte han i følge historiske overleveringer, den litt mystiske og frigjorte Beatriz de Bobadilla. Han ønsket å bosette seg der, og han bygde derfor også et hus i hovedstaden. Han skal visstnok aldri ha bodd der, men huset står der som museum den dag i dag. Urbefolkningen har tradisjonelt brukt et plystrespråk El Silvo som de kommuniserte med over lange avstander fordi øya er full av dype daler og ganske uframkommelig. Tilsvarende språk finnes også noen få andre steder, men El Silvo er det eneste som ennå holdes i hevd. Det er i de senere år blitt en økende bevissthet rundt den særegne kulturen på øya, og språket undervises nå i skolen. Flora. La Gomera er en "grønn kanariøy", som har bevart mye av sin opprinnelige karakter. Den viser oppviser både tørre, nesten ørkenaktige fjellsider i lavlandet og en rik, temperert regnskog i fjellene. I nasjonalparken Garajonay, i området rundt fjelltoppen med samme navn kan en studere furuskoger som likner dem en finner på Vestlandet i Norge side om side med en slik eviggrønn, temperert urskog bestående av en type laurbærtrær, laurisilva. Den samme type skog som visstnok skal ha preget den sydeuropeiske floraen i eldre tider. Best uten ball. "Best uten ball" var et norsk sportsorientert underholdningsprogram som gikk på TV 2 i 2003. Programleder var Carsten Skjelbreid og faste paneldeltagere var Mini Jacobsen, Susann Goksør Bjerkrheim, Sturla Berg Johansen og Jon Schau. Serien hadde premiere 18. februar 2003. Innholdet besto av spørsmål, fysiske oppgaver, aktuelle innslag og historiske øyeblikk fra sportsverdenen. Hver episode hadde to gjester. Thomas Giertsen ble brukt som konsulent for å gi gode råd til programlederen og panelet. Headington United. Headington United er det tidligere navnet på den engelsk fotballklubben Oxford United, og som ble stiftet i 1893, da uten ordet «United» som ble tilføyd i 1894. Klubben hadde amatørstatus til 1949, da den ble valgt inn i Southern League. I 1960 forandret klubben navn til Oxford United for å skape en bredere publikumsappell. Bare 2 år senere vant klubben Southern League for andre året på rad, og ble valgt inn i det profesjonelle ligasystemet på bekostning av Accrington Stanley, som gikk konkurs. Sorood-e Melli-e Jomhoori-e Eslami-e Iran. «Sorood-e Melli-e Jomhoori-e Eslami-e Iran» eller «Sorood-e Melli-ye Jomhoori-ye Eslami-ye Iran» er Irans nasjonalsang. Den er komponert av Hassan Riyahi, med tekst skrevet kollektivt. Den ble innført som nasjonalsang i 1990, da den erstattet nasjonalsangen brukt i perioden med Ayatollah Khomeini. MiKTeX. MiKTeX er en TeX/LaTeX distribusjon for Microsoft Windows utviklet av Christian Schenk. Copacabana (TV-serie). "Copacabana" var en norsk humor-serie på 8 episoder som gikk på NRK1 vinteren 2000. Programleder m.m. var Robert Stoltenberg. Serien hadde premiere på NRK den 18. januar 2000. Siste episode ble sendt 3. mars. Innhold. "Copacabana" var et uhøytidlig quiz-show der Yngve Freiholt (Stoltenberg) hadde besøk av gjester i studio som skulle svare på uhøytidelige spørsmål om norsk populærkultur fra de siste 30 årene. Gjestene hans er alltid to av landets peneste og mest vellykkede kvinnelige kjendiser, som skal konkurrere mot to mannlige arbeidere med et yrke som krever uniform – og de stiller i studio i uniform! Konkurransens tema er mangesidige og kan dreie seg om alt fra hvilke kjendiser som har stått fram med psykiske lidelser, til hvilke som har uekte barn. Innimellom konkurransene blir det sketsjer og innslag fra Yngves verden, i tillegg til endel morsomme innslag der Robert Stoltenberg spiller andre rare typer som har litt av hvert å hanskes med. Tico Torres. Hector Samuel Juan «Tico» Torres er trommeslager i det amerikanske rockebandet Bon Jovi. Han har vært medlem av bandet siden 1983, og jobber også som skulptør og maler. Karrière. Da Tico Torres ble med i Bon Jovi i 1983, ble livet hans endret for alltid. Han kjente vokalisten og frontfiguren, Jon Bon Jovi fra før, og sammen med ham og Richie Sambora, David Bryan og Alec John Such ble Bon Jovi dannet. Allerede da hadde han startet som kunstner. Etterhvert som bandet ble bedre kjent, ble forventningene til ham større. Under en konsert på turnéen til albumet "Slippery When Wet", kastet han under sangen «You Give Love a Bad Name» trommestikkene opp i lufta. Da han skulle ta dem i mot, gjemte han i stedet hodet under armene. Under pausen Bon Jovi hadde etter turnéen fra albumet "New Jersey", jobbet han mer med skulpturering og maling. I perioden mellom 1995 og 2000, ble han ofte gjenkjent når han jobbet med andre kunstnere som «Den flinke trommisen fra Bon Jovi», og hvis noen veldig kunstinteresserte så ham på konserter, sa de at det var «Den flinke maleren og skulptøren». Tico Torres har mange flotte trommesoloer, som i sangen «One Wild Night», som kom ut i 2000 sammen med albumet "Crush". Også på starten av superhiten «Always», og på slutten av gitarsoloen i «Runaway» (på Bon Jovi albumet, kom ut i 1984). Han er det eneste medlemmet i Bon Jovi som ikke har gitt ut eget soloalbum. Privatliv. Tico Torres er gift med kona Alejandra, og sammen har de en sønn, Hector jr. Tico Torres bor Florida, i Usa, men før bodde han i New York, og før der igjen, New Jersey, hvor alle medlemmene i Bon Jovi bodde da de debuterte i 1984. Senter for fremragende forskning. Sentre for fremragende forskning (SFF) er en ordning opprettet av Norges forskningsråd i 2003 for å høyne kvaliteten på forskning ved norske institusjoner fra et høyt nivå til internasjonalt toppnivå. Gjennom langsiktig og god finansiering har sentrene mulighet til å drive konsentrert forskning som ligger i front internasjonalt. De romslige rammene gjør dem også i stand til å utdanne nye forskere og samarbeide internasjonalt. Ordningen startet opp i 2003 med 13 sentre. Disse sentrene mottar mellom 6 og 20 millioner kroner i årlig støtte. I 2006 ble åtte nye sentre opprettet, og med de nye sentrene er bevilgningen fra Forskningsrådet 235 millioner pr år. Sentrene kan motta støtte i to femårsperioder, til sammen ti år. En midtveisevaluering etter 3 1/2 år danner grunnlag for om sentrene får støtte for fem nye år. Finansieringen for de 13 første sentrene avsluttes i 2012. I løpet av 2012 blir det avgjort hvilke nye sentre som får midler fra 2013. Fylkesvei 173 (Aust-Agder). Fylkesvei 173 i Aust-Agder går mellom Rygene og Løddesøl i Arendal kommune. Veien er 4,4 km lang. Eksterne lenker. 173 Fridtjofs jul. Fridtjofs jul er en norsk film fra 2006. Handling. Det er førjulstid i Ytre Enebakk, og mannskoret skal synge julen inn med bygda store sønn, Fridtjof, som solist. Men sognepresten, ligningssjefen og lensmannen vil stikke kjepper i jula, så å si, for Fridtjofs villmannskjøring og hans frivole omgang med bygdas fruer, og leier inn en torpedo til å ta seg av saken. Damekoret ligger i startgropa til å overta julekonserten med operadivaen Ragna Olm, men når det brenner mer i byen bygda enn det Fridtjof brenner selv må i egne hender for å redde julefreden. Fabian Stang. Fabian Stang (født 19. august 1955) er en norsk advokat og politiker (H). Han har vært Oslos ordfører siden 2007. Stang er utdannet jurist. Av yrke var han først lærer, deretter advokatfullmektig, politifullmektig og fra 1986 advokat. Stang har vært bystyrerepresentant for Høyre siden 1999 og vært fast medlem av helse- og sosialkomiteen, samferdsels- og miljøkomiteen, byutviklingskomiteen og finanskomiteen. Som ordfører i Oslo er Stang også leder av Oslo bystyres forretningsutvalg, valgstyre og samevalgstyret i Oslo. Stang var Oslos varaordfører fra 29. august 2007 og ble 17. oktober samme år byens ordfører. I 2011 deltok han i "Kjendisbarnevakten" på NRK 1. Stang mottok i 2011 kommandørkorset av Litauens fortjenstorden i forbindelse med statsbesøk fra Litauens president. Familie. Fabian Stang er sønn av Thomas Stang og skuespiller Wenche Foss. Gjennom farmoren er han etterkommer av Axel Heiberg, Thorvald Meyer, Jacob Peter Meyer, Andreas Tofte og Jacob Munch, og på farfarens side er han etterkommer av Mads Wiel og Johan Michael Keyser. Nikolas Arnesson. Nikolas Arnesson (også skrevet Nikolaus Arnesson, gln. "Nikolás Árnason") (født ca. 1150, død 1225) var en norsk biskop under borgerkrigene i Norge. Han var lendmannspartiets betydeligste personlighet og den største kraft i striden mot Sverre og hans birkebeinere. Han var sønn av lendmannen Arne på Stårheim i Nordfjord og kong Harald Gilles enke, den svenske prinsessen Ingrid Ragnvaldsdatter. Nikolas førte en avdeling av kong Magnus Erlingssons hær i slaget på Ilevollene (1180). Da kongen hadde falt i sjøslaget ved Fimreite (1184) trakk han seg imidlertid tilbake fra politikken for å vie seg til kirken. Han ble biskop i Stavanger 1189, i Oslo 1190, og i 1194 måtte han medvirke til Sverres kroning. Han flyktet deretter til Danmark, der han i 1196 stiftet baglernes parti, og stilte opp Inge, en virkelig eller angivelig sønn til Magnus Erlingsson, som kongsemne mot Sverre. Under ledelse av Nikolas skapte baglerne store vanskeligheter for Sverre og holdt en stund til og med på å gjenerobre landet; men etter nederlaget i slaget på Strindfjorden ved Amborneset 8. juni 1198, måtte Nikolas igjen gå i landflyktighet. Etter Sverres død (1202) forsonte han seg med dennes sønn Håkon, men da denne døde alt 1204, reiste baglerpartiet seg igjen, og støttet av Valdemar Seier lyktes Nikolas å skaffe sin søstersønn Filippus Simonsson herredømmet som konge over Viken og Opplandene, om enn med Sverres søstersønn, Inge Bårdsson, som overkonge. Etter begge disse kongenes død (1217) underkastet Nikolas seg deres etterfølger, Håkon Sverressons uekte sønn Håkon Håkonsson. Tidlig på 1200-tallet fikk Nikolas bygget Oslo Bispeborg. Annet. Nikolas Arnesson er fremstilt i Henrik Ibsens skuespill "Kongsemnerne". Han er hovedpersonen i Ragnhild Magerøys historiske romaner "Nikolas" og "Baglerbispen". I 2006 gav Selja forlag ut den populærhistoriske boken "Dronning Ingerid og bisp Nikolas", av Frode Hervik, Yngve Nedrebø og Berit Gjerland. Stand Up Bergen. Stand Up Bergen er en bergensk standupklubb som ble startet av Bengt Ståle Tvedt og Christoffer Andreas "Doffedutten" Dedekam Schjelderup i desember, 2005. 7 desember åpnet en klubb der folk i Bergen kan gå og oppleve Stand Up på regelmessig basis. Roar Brekke, Pål Rønelv og Micken, som alle er lokale komikere sto på scenen sammen med Doffedutten, som er klubbens hovedkonferansier. Flere navn har kommet opp fra dette miljøet. Vidar Hodnekvam, Stian Bipp, Anders McAuley og Grim Moberg er bare noen av de mange komikerne som reiser rundt i Norge og headliner og konferansierer på alle klubbene som etterhvert har dukket opp. Selda Ekiz, som er kjent fra "Newton" var også en av de faste komikerne som stod på scenen her før hun ble programleder på NRK. Det hele startet på Det Akademiske Kvarter. Helt frem til ombyggingen i 2007 holdt SUBergen til på huset. De fleste klubbkvelder ble arrangert i Storelosjen og et par ble holdt nede i Teglverket. Klubben ble fort populær og det ble hele tiden utvidet frekvens på arrangementene. Da Kvarteret ble midlertidig stengt på grunn av oppussing, flyttet klubben til Ricks. Der har den holdt til siden. Nå er det klubbkvelder hver eneste onsdag og fredag i sesongen. Tar pause i desember og deler av sommeren. Klubben er nå den nest største i Norge. Foruten faste klubbkvelder, arrangeres også enkeltshow, Comey Fight Club og HumorLaboratoriet. SUBergen setter også opp egne show og konsepter utenom Bergen og har skapt et levende miljø for komikere i Bergen. Humorlaboratoriet holder til på Kosmo. Et utested som ligger rett ved Fløibanen i Bergen. Der holder vi standup annenhver torsdag på scenen de har nede i kjelleren. Der kommer de nyeste komikerne og tester ut sitt beste materiale, og de beste komikerne tester ut sitt nyeste materiale. SUBergen holder kurs og workshops. Har et eget forum for lokale komikere og blir drevet for det meste av komikerne selv på ulønnet basis. Det er fortsatt Bengt Ståle Tvedt og Christoffer Andreas "Doffedutten" Dedekam Schjelderup som styrer skuten og skal ha mye av æren for at det nå er en spennende standup-scene i Bergen. Fylkesvei 172 (Aust-Agder). Fylkesvei 172 i Aust-Agder går mellom Bjorbekk og Bjelland i Arendal kommune. Veien er 12,2 km lang. Eksterne lenker. 172 One Wild Night Live 1985–2001. "One Wild Night Live 1985-2001" er det første konsertalbumet til Bon Jovi. Albumet har hentet sitt navn etter den populære sangen «One Wild Night». Albumet inneholder opptak fra konserter mellom årene 1985-2000. Lydkvaliteten på blant annet de tre første sangene, «It's My Life», «Livin' on a Prayer» og «You Give Love a Bad Name» er ikke av den beste. På albumet er det også en ny versjon av «One Wild Night», som også er den eneste sangen fra 2001 på det albumet. På denne versjonen er ikke trommesoloene til Tico Torres med, slik som på albumet "Crush". Fylkesvei 191 (Aust-Agder). Fylkesvei 191 i Aust-Agder går mellom Pusnes og Øvre Færvik i Arendal kommune. Veien er 5,1 km lang. Eksterne lenker. 191 Fylkesvei 192 (Aust-Agder). Fylkesvei 192 i Aust-Agder går mellom Nedre Færvik og Hefte i Arendal kommune. Veien er 5,8 km lang. Eksterne lenker. 192 Fylkesvei 193 (Aust-Agder). Fylkesvei 193 i Aust-Agder går mellom Kongshamn og Øyna i Arendal kommune. Veien er 6,2 km lang. Eksterne lenker. 193 Kröller-Müller-museet. Kröller-Müller Museum er et kunstmuseum som ligger nær Otterloo i Nederland. Det har den nest største samlingen av bilder av Vincent Van Gogh (etter Van Gogh-museet i Amsterdam). Museet har et stort antall verk i samlingen, fra middelalderen og fram til nyere tid. Av kjente kunstnere kan nevnes Piet Mondrian, Bart van der Leck, Georges Seurat og Pablo Picasso. Museet har fått navn etter Helene Kröller-Müller, som var en stor kunstsamler og en av de første til å oppdage Van Goghs bilder. Hun donerte i 1935 hele sin samling av kunst til den nederlandske stat. Museet ligger inne i Nederlands største (i utstrekning) nasjonalpark "de Hoge Veluwe". Arkitekt for bygget var Henry van de Velde og det åpnet 1938. Skulpturparken ble etablert 1961. Ny utstillingsfløy ble tegnet av Wim Quist og åpnet i 1977. "St. Hubertusslot", som er en bygning av arkitekten Hendrik Petrus Berlage er nå blitt en del av museet. Skulpturparken. Ute og inne er en stor skulptursamling med arbeider av blant andre Auguste Rodin, Henry Moore, Jean Dubuffet, Mark di Suvero, Lucio Fontana, Claes Oldenburg, Fritz Wotruba og Joep van Lieshout. Asle Andersen. Asle Andersen (født 15. februar 1972) er en tidligere norsk fotballspiller som er trener for Sandnes Ulf. Han har hatt en lang fartstid i norsk toppfotball og har spilt for klubbene Sandnes Ulf, Bryne FK, FK Haugesund og Viking FK. Andersen kom til Sandnes Ulf i januar 2006 som spillende trener. Han var sterkt delaktig på banen fra laget sikret opprykk til Adeccoligaen i 2007, og hadde flere gode opptredener på banen i 2008. Siste halvdel av 08-sesongen gikk han skadet, og i årene etterpå har han prioritert trenergjerningen og ikke spilt kamper. Andersen var en viktig brikke i Brynelaget på nittitallet. Han var kaptein i flere sesonger, og bidro blant annet til opprykket til Tippeligaen med den sterke høstsesongen 1999. Maria Pietilä-Holmner. Maria Pietilä-Holmner (født 25. juli 1986 i Umeå) er en svensk alpinist. Karriere. Hun gjorde seg bemerket i internasjonal sammenheng under junior-VM 2006 i Canada, der hun vant tittelen i slalåm. Hun oppnådde en tiendeplass under OL 2006 i Torino storslalåm. Under VM 2007 tok hun sølv i storslalåm. I slalåmrennet under OL 2010 oppnådde hun sitt beste resultat i et OL med en fjerdeplass. Hun fikk sin første pallplassering i verdenscupen 15. november 2008 i Levi da hun ble nummer to i slalåm bak vinneren Lindsey Vonn. Per Egil Flo. Per Egil Flo (født 18. januar 1989) er en norsk fotballspiller som for tiden spiller for Sogndal Fotball. Han er nevø av Håvard Flo. Liste over ordførere i Elsfjord. Ordførere i Elsfjord omfatter ordførere i den tidligere kommunen Elsfjord, som bestod fra 1929 og frem til den i 1962 ble innlemmet i Vefsn. Kilde. Elsfjord Akershusmuseet. Akershusmuseet er et museum som gjennom utstillinger og arrangementer setter fokus på tendenser i vår egen tid og det kulturelt sammensatte Akershus. Det er både et "kulturhistorisk kompetansesenter" og en sammenslåing av 19 ulike museer og avdelinger i Akershus fylke. Administrasjonen for Akershusmuseet ligger i Gamle Skedsmo rådhus. Her ligger også museumstjenesten for alle avdelingene. Museet het tidligere "Akershus fylkesmuseum", og endret i 2009 navn til "Akershusmuseet". Brødrene Dal og mysteriet om Karl XIIs gamasjer. "Brødrene Dal og mysteriet om Karl XIIs gamasjer" er en TV-serie fra 2005. Serien er av og med Lars Mjøen, Knut Lystad og Trond Kirkvaag og er den fjerde serien om brødrene Dal. Regissør var Torunn Calmeyer Ringen. I serien må brødrene spore opp Karl XIIs gamasjer for å unngå at Norge må tilbake i union med Sverige i forbindelse med 100 årsjubileet for unionsoppløsningen i 2005. Jakten bringer dem til forskjellige tidsepoker og historiske begivenheter i de to landene som f.eks, underskrivingen av unionsoppløsningstraktaten i Karlstad i 1905, Slaget på Dynekilen i 1716 med Tordenskjold, Slaget ved Fredriksten Festning i 1718 der Karl XII blir drept, fredsforhandlingene i Kiel 1814 og mange fler. Serien ble vist på NRK våren 2005 og utgitt på DVD 16. mars samme år. Ray Stevenson. Ray Stevenson (født 24. mai 1964) er en britisk film og tv-skuespiller. Han er kanskje best kjent for rollen som Titus Pullo i tv-serien "Rome", som er produsert av HBO og BBC. Stevenson har mange filmroller bak seg, hovedsakelig biroller. Blant dem er Antoine Fuquas King Arthur fra 2004 og Some Kind of Life fra 1995. Stevenson er født i Nord-Irland, men han flyttet sammen med familien sin til Newcastle-Upon-Tyne i England i 1972. Han var gift med skuespillerinnen Ruth Gemmell i åtte år. Han har ingen barn. Skal spille Frank Castle/The Punisher i den nye filmen The Punisher. har også fått rollen som Murlough i den nye filmen Cirque du Freak. I 2011 spilte han en rolle i storfilmen "Thor". Dykk i arkivet. "Dykk i arkivet" var en norsk tv-serie som gikk på NRK1 fra 1997 til 2003 og som viste klipp fra div. eldre underholdningprogrammer som har blitt sendt på NRK. Programleder var Torkjell Berulfsen (1997–02), og Pål Bang-Hansen (2003) Om serien. Torkjell Berulfsen inviterer kjente personer til en uhøytidelig samtale om smått og stort, med tilhørende "dykk" i NRKs rikholdige arkiv. Gjester i serien. 1999: Ellen Horn, Stein Ørnhøi, Janka Polanyi, Finn Skårderud, Jahn Teigen, Ingrid Espelid Hovig, Kåre Willoch, Mette Janson og Erik Bye. 2000: Kåre Valebrokk, Jacob Margido Esp, Gry Waage, Sigurd Osberg, Catrine Telle, Odd Nerdrum, Gro Shetelig Kruse og Randi Bratteli. Liste over ordførere i Mosjøen. Mosjøen Van Gogh-museet. Van Gogh-museet ligger i Amsterdam. Det er viet to store kunstnere: Vincent van Gogh og hans samtidige, inklusive Paul Gauguin. I museet henger det mange titalls malerier av disse store kunstnerne. Samlingen av van Goghs bilder regnes som den mest omfattende i verden. Hovedutstillingen viser alle sider av kunstnerens utvikling fra barndommen og gjennom hans faser av følelsesmessig utvikling fram til hans død. Av de mest kjente verkene kan nevnes «Potetspiserne», "«Rommet i Arles», og «Solsikker»-serien. Hovedhuset er tegnet av arkitekt Gerrit Rietveld og åpnet 1973. Utstillingsfløyen ble ferdig 1999 og er av Kisho Kurokawa. Kunsttyveri. Natten den 7. desember 2002 ble to bilder stjålet. Det dreide seg om "Sjøutsikt fra Scheveningen" og "Menigheten på vei ut av kirken i Nuenes". To menn ble arrestert i Spania og Amsterdam, og dømt til 4,5 og 4 års fengsel og 350 000 euro i bøter. Bildene er ikke kommet til rette. Nederlandsk lov er slik at bildene kan tilfalle urettmessige eiere etter en foreldelsesfrist på 20 eller 30 år. Denise Karbon. Denise Karbon (født 16. august 1980 i Brixen) er en italiensk kvinnelig alpinist. Karbon har vunnet to VM-medaljer, én sølv i St. Moritz 2003 og bronse i 2007 i Åre, begge i storslalåm. I verdenscupen har hun (per november 2008) vunnet fem renn i storslalåm. I 04 kom hun på andre plass sammenlagt i storslalåmcupen, og gikk helt til topps i 08. Brooklyn Nets. Brooklyn Nets er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i bydelen Brooklyn i New York, og spiller hjemmekampene i Barclays Center, en nybygd arena som åpner september 2012. Laget var kjent som New Jersey Nets fra 1977 til 2012. Før det har laget gått under navnene New Jersey Americans og New York Nets. Olav Aspelund. Olav Aspelund (født 12. januar 1930) er en norsk forsker innen kjernefysikk, og statsstipendiat. Han tok eksamen ved NTH i 1956, og arbeidet deretter ved Institutt for atomenergi, Kjeller, ved AB Atomenergi i Sverige og senere også i Vest-Tyskland. Han ble dr.philos. ved Universitetet i Oslo i 1968 på området "hurtige nøytroners kjernefysikk". Deretter arbeidet han en tid ved NORSAR-anlegget på Kjeller, og deretter ved "Institut für Kernphysik" ved Kernforschungsanlage Jülich i Tyskland. Fra 1976 til han ble pensjonist arbeidet han ved "Fysisk institutt", Universitetet i Oslo. Der ble hans virksomhet finansiert av Norges allmennvitenskapelige forskningsråd inntil han i 1983 ble utnevnt til statsstipendiat. Liste over ordførere i Drevja. Ordførere i Drevja er omfatter ordførere i den tidligere kommunen Drevja, som i 1927 ble skilt ut fra Vefsn og i 1962 innlemmet i den samme kommunen. Kilde. Drevja Eidstod. Eidstod er sentrum i Vrådal i Kviteseid kommune. Stedet er et turistsenter som brukes både sommer og vinter. Her finnes flere hoteller, et hyttefelt, skisenter og badesteder. Toronto Raptors. Toronto Raptors er et amerikansk basketball-lag som spiller i NBA ligaen. Laget holder til i Toronto i Ontario i Canada, og spiller hjemmekampene i Air Canada Centre. Det er det eneste laget i NBA som ikke er fra USA. Hall of Fame. Hakeem A. Olajuwon er foreløpig den eneste med tilknytning til Toronto Raptors som har blitt innvalgt i Basketball Hall of Fame. Jan Hudec. Jan Hudec (født 19. august 1981 i Sumperk i Tsjekkia) er en canadisk alpinist. Hudec kom på annen plass i utfor da Aksel Lund Svindal ble verdensmester 2007 i Åre. Sesongen etter vant han sin første seier i verdenscupen, utforrennet i Lake Louise. Hudec deltok for Canada under Vinter-OL 2010 og oppnådde en 23. plass i super-G som beste resultat Charlotte Bobcats. Charlotte Bobcats er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Charlotte i North Carolina, og spiller hjemmekampene i Time Warner Cable Arena. Elisas univers. "Elisas univers" var et norsk underholdnings- og sjekkeprogram som gikk på TV3 vinteren 2000. Programleder var den tidligere deltageren av "Robinsonekspedisjonen", Elisa Røtterud. Serien hadde premiere på TV3 den 17. januar 2000 og ble sendt på mandagskveldene. Innspillingen skjedde på Radisson SAS. Alle ti programmene ble innspilt mellom 9. januar og 20. februar. Konsept. "Elisas univers" var et studiobasert sjekkeprogram med publikum i salen der de inviterte kandidatene på scenen fikk seg en overraskende flørt med en ukjent person. Deltagerne skulle også sjekke opp hverandre på nye måter for å finne ut hva fungerer og hva bør unngås når man prøver å få draget på noen. I tillegg ble et par fra publikum ble plukket ut til en kveld med opplevelser sammen, der kameraene fulgte «seansen» på kloss hold. Det var også muligheter for å møte igjen en tidligere flamme eller noen man hadde møtt en gang og som man ikke helt kan glemme. I tillegg til dette var det også innslag utenfra. Anmelderne og seertall. Programmet fikk hard medfart av anmelderne, og VGs anmelder var blant de krasseste. «"En programleder som hverken kan te seg eller snakke tydelig, får en helt time til tøv!"» og «"Plumpe vitser, plumpe selverkjennelser, plumpe replikker. Plumpe sjekkeforsøk"», var noe av det anmelderen skrev. Dagbladets anmelder var heller ikke begeistret og omtalte det som «"nok et søplete sjekkeshow"». Han mente imidlertid at programlederen klarte seg bra og gav programmet terningkast tre. Premieren hadde relativt gode seertall og ble fulgt av 170 000 seere. Etter dette falt seertallene noe og ble liggende på mellom 120 000 og 160 000. Saga kino. Saga kino i juni 2007 Saga kino er en kino i Vika i Oslo sentrum. Kinoen drives i dag av Oslo Kino. Kinoen ble åpnet 15. februar 1934. Den var tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Den hadde da én sal med parkett, galleri og losjer med til sammen 1345 plasser. I 1981 ble Saga ombygget til kinosenter med 6 saler. Sommeren 2007 ble Saga pusset opp. Liste over ordførere i Vefsn. Ordførere i Vefsn omfatter ordførerne i den kommunen som til enhver tid har hatt navnet Vefsn kommune. Den historiske Vefsn kommune omfatter den sørlige delen av dagens kommune, samt Hattfjelldal og Grane, som ble skilt ut som egne kommuner i henholdsvis 1862 og 1927. I 1875 ble bykommunen Mosjøen skilt ut fra landkommunen Vefsn. I 1962 ble Mosjøen og Vefsn igjen slått sammen, senere sammen med landkommunene Drevja og Elsfjord. Kilde. Vefsn Nike Bent. Nike Bent (født 1. desember 1981 i Funäsdalen) er en svensk kvinnelig alpinist. Bent har vunnet tre svenske mesterskap, i 2000 vant hun både utfor og super-G og i 2001 super-G. I verdenscupen har hun vunnet ett renn, og en gang har hun blitt nummer to. Under VM 2007 kom hun på sjette plass i utfor. Helge Wikström. Helge Wikström (født 29. april 1907, død ca 2005) var en svensk langrennsløper og orienteringsløper. I langrenn deltok han kun i to Ski-VM. I 1930 (Oslo) deltok han i militært patruljeløp, og fikk sølv bak det norske laget. I motsetning til de olympiske vinterleker i Chamonix i 1924 og St Moritz i 1928 ble våpnene i 1930 brukt til skyting, og ikke bare som vekt på ryggen. Lokalt representerte han Luleå SK som langrennsløper, og noen år også Fyrishofs SK i Uppsala. Han fikk tredjeplass i Vasaloppet i 1929, men vant lagseier samme året. Han vant også to lag-SM, bl.a. SM i Skidbudkavle 1931 (stafett), da Luleå SK vant med over en og en halv time (1:38,05). Vinnertiden var 19:17,15. På laget deltok begge brødrene Wikström; Helge mellometappen og John sluttetappen. Under VM på ski i 1934 (Sollefteå i Sverige) fikk han en hederlig 6. plass, bak 4 andre svensker og en finne. Som orienteringsløper representerte han Sunderby SK. Orientering var i starten kun en militær sportsgren, men i distriktet Norrbotten ble Wikstrøm den første sivile som vant et Distriktsmesterskap, i 1931. Han brukte 1 time og 31 minutter på den 11 km lange løypa. Helges bror, John Wikström var en enda mer merittert skiløper. En annen svensk langrennsløper med samme etternavn, Axel Wikström var derimot ikke i slekt med John og Helge. Kjell Alfred Larsen. Kjell Alfred Larsen (født 30. november 1931) kommer opprinnelig fra Bjølsen i Oslo. Han er en Ildsjel for hoppidretten både i Hobøl og i kommunene rundt. Larsen er ressurspersonen bak Granskollen skianlegg. Den 19. januar 2007 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull av fylkesmann Anne Enger for sin innsats innen hoppsporten. Han har vært aktiv innen idretten siden han var barn. Som 12-åring vant han sitt første hopprenn i Kollbakken i Maridalen. Premien var et stålkrus, importert fra Sverige. Fortsatt benytter han en foredlet utgave av dette som premie i klubben. Han meldte seg inn i Korsvoll idrettslag og var aktiv der i 10 år. Han kvalifiserte seg til A-klassen innen hopp, som tilsvarer eliteklassen i dag. I 1950 fikk han være prøvehopper i Holmenkollen. Han satt sin personlige rekord i Skuibakken med et hopp på 84 meter. Fra 1970 til i dag har han brukt mye av sin fritid på å bygge opp Granskollen skianlegg i Tomter i Østfold. Suksessen med hoppskolen bidro til at han i 1976 ble med i utdanningsutvalget i Norges Skiforbund. I denne tiden ble det etablert hoppskoler i alle fylker. Etter fire år i dette utvalget ble han utvalgets formann og medlem av Skiforbundets hoppkomité. Zdeněk Zeman. Zdeněk Zeman (født 12. mai 1947 i Praha, Tsjekkia) er en tsjekkisk-italiensk fotballtrener som for tiden er trener i Foggia. Zeman ankom Sicilia, Italia i 1968 for å besøke en onkel. Etter at Tsjekkoslovakia ble okkupert i 1968 forlot han landet og slo seg ned i Italia for godt. Han fikk godkjent sitt trenersertifikat i 1979, etter å ha startet trenerutdanningen på Coverciano i 1978. Foggia. Zemans gjennombrudd som trener kom etter sin periode i Foggia. Et lag med mange senere profiler hevdet seg flere år i Serie A med angrepsfotball som er blitt hans kjennemerke. Sesongen 1991/1992 scoret Foggia 58 mål, noe som var nest flest. Samtidig slapp laget inn like mange mål, noe som også var nest flest. Laget endte til slutt på en niendeplass. Flere spillere slo ut i full blomst under Zeman i Foggia, blant annet Giuseppe Signori og Francesco Baiano. Lazio. Etter Foggia overtok Zeman Lazio i 1994. Han tok laget til en 2. plass og en 3. plass før han fikk sparken. Alessandro Nesta er en av spillerne som begynte å få spilletid under Zeman i Lazio. Roma. Etter Lazio overtok Zeman trenerjobben hos erkerivalen Roma. Også her var resultatene brukbare, med en 4. plass og en 5. plass, men Zeman var etterhvert begynt å bli en litt for ærlig person. Han kritiserte blant annet Juventus for dopingbruk. Fenerbahce, Napoli, Salernitana og Avellino. Turen gikk videre til Fenerbahce, Napoli, Salernitana og Avellino, hvor Zeman ikke klarte å få den samme sportslige suksessen som han tidligere hadde hatt. Lecce. Lecce tok sjansen på Zeman foran sesongen 2004/2005. De siste årenes sportslige nedtur som trener hadde ført til at toppklubbene ikke stod i kø. Hans åpne innstilling gjorde ikke sakene lettere, og hans spillestil ble sett på som noe naiv. Men i Lecce fant han igjen spillere som hadde tro på ham, og resultatene var overbevisende. Lecce endte på en 11. plass, scoret 66 mål – noe som var nest flest, og slapp inn 73 mål – noe som var flest. Valerij Bojinov og Mirko Vucinic fikk sitt gjennombrudd i dette Lecce-laget. Han trakk seg som Lecce-trener etter sesongslutt. Brescia, retur til Lecce og Røde Stjerne. Zeman fikk jobb i Brescia nær slutten av sesongen 2005/2006, men hadde ikke noen suksess. Foran den neste sesongen fikk han jobb i Lecce igjen, men fikk sparken før halvspilt sesong. Foran sesongen 2008/2009 ble han tilbudt jobben i Røde Stjerne, men fikk sparken kort tid ut i sesongen på grunn av manglende resultater. Da lå laget på bunn av tabellen og var slått ut av UEFA-cupen. Retur til Foggia. Etter at flere klubber meldte sin interesse for Zeman sommeren 2010 endte han opp med en retur til Foggia. Der gjenforenes han med sportsdirektør Peppino Pavone og eier Pasquale Casillo. Casillo hadde tidligere sommeren kjøpt tilbake Foggia og lagt frem planer om å gjenta suksessen fra tidligere. Zeman ble presentert offisielt bekreftet som Foggia-trener 20. juli 2010. Taktikk. Zeman er kjent for sin 4-3-3-formasjon, som han har implementert i alle sine klubber. Lagene han trener har en svært offensiv tilnærming til spillet, en taktikk som har ført til mange mål, men like mange baklengsmål. Så godt som alle spillerne tar del i det offensive spillet, og lagene spiller kompromissløst fremover, og endrer lite på spillestilen selv når man leder. Sébastien Frey. Sébastien Frey (født 18. mars 1980 i Thonon-les-Bains) er en fransk fotballspiller. Han er målvakt i den italienske klubben Genoa CFC. Han har tidligere spilt for Cannes, Inter, Parma og ACF Fiorentina. Tomáš Ujfaluši. Tomáš Ujfaluši (født 24. mars 1978 i Rymarov) er en tsjekkisk fotballspiller som spiller for den tyrkiske klubben Galatasaray. Han spiller forsvar. Ujfaluši har tidligere spilt for den tsjekkiske klubben Sigma Olomouc (1997–2000), tyske Hamburg (2001–04) og italienske Fiorentina (2004–08)og spanske Atlético Madrid (2008–11). Han spilte for under EM 2004 og VM 2006 og EM 2008. Klatremus. Klatremus ("Myodes glareolus") tilhører de såkalte korthalemusene. Med en hale som er bare halvparten av kroppslengden, skilles den lett fra de langhalede skogmusene og husmusa. Pelsfargen på ryggen er tydelig rødbrun, og det skiller den fra den gråbrune markmusa og dennes slektning fjellmarkmusa. Klatremusas nærmeste slektninger i Norge er rødmus og gråsidemus, som også er rødbrune på ryggen. Rødmus og klatremus kan skilles på at den førstnevnte er litt rødere og har kortere (omtrent en tredel av kroppslengden) og tettere behåret hale. De to artene har dessuten «delt landet mellom seg», og finnes derfor ikke ofte i samme område. Gråsidemusa skilles fra klatremus på at også den har kortere hale, dessuten har den mer rent grå kroppssider og er litt større. For en sikker artsbestemmelse kan man også studere forskjeller i tennene. Den finnes i det meste av Norge så langt nord som Rana og Salten i Nordland. Klatremusa er en art med stor forkjærlighet for skog, men er i Sør-Norge funnet så høyt som 1400 moh. Den er en god klatrer og finner mye av føden i trær. Den spiser for det meste plantekost, og i stor grad spesielt næringsrike plantedeler som frø, knopper, nøtter og bær. Den spiser også «grøntfor» som gress, løv og mose, dessuten sopp og røtter. Om vinteren spiser den gjerne skjegglav som vokser på trær, dessuten kan den gnage bark. I motsetning til bl.a. den bakkelevende markmusa kan den gjøre dette flere meter oppe i trærne. Klatremusa spiser også litt insekter og andre smådyr. Spisespor etter klatremusa kan være tomme hasselnøttskall med et lite hull omkranset av gnagemerker, og kongler hvor skjellene er gnagd av nesten helt ut til tuppen (ligner på ekornspiste kongler). Hunnene blir kjønnsmodne når de er litt over en måned gamle. De får to til fire kull i løpet av sommerhalvåret, og tre til åtte unger pr. kull er vanlig. Kull med ti unger er også registrert. Bestanden varierer sterkt med en syklus på tre til fire år, såkalte smågnagersvingninger. I år med store bestander («museår») reduseres ungeproduksjonen, bl.a. ved at forplantningssesongen blir kortere. De voksne hunnene okkuperer et eget territorium som de forsvarer mot andre voksne hunner. Størrelsen på de enkelte dyrenes leveområde varierer bl.a. med bestandstettheten og næringstilgangen. Leveområder fra 500 til 7000 kvadratmeter er registrert. Om vinteren kan klatremusa komme inn i hus. Giampaolo Pazzini. Giampaolo Pazzini (født 2. august 1984 i Pescia) er en italiensk fotballspiller som for tiden spiller spiss i AC Milan. Han debuterte i Serie A for Atalanta 12. september 2004 mot Lecce. Pazzini ble hentet til Fiorentina fra Atalanta i januar i 2005-sesongen for 6,5 millioner euro, og i januar 2009 solgt videre til Sampdoria for 8 millioner euro. Pazzini slet med å få spilletid i Fiorentina da Adrian Mutu og Luca Toni ble foretrukket som spisser. Derfor var det også snakk om en utlånsavtale januar 2007, hvor blant annet Palermo var interessert. Fiorentina ville derimot ikke låne ut spilleren, og etter sesongen 2006/2007 ble Luca Toni solgt til Bayern Munchen. Januar 2009 ble imidlertid spissen solgt, da han fikk lite spilletid i Fiorentina. Flere klubber meldte sin interesse, men det var til sist Sampdoria som fikk tilslaget. Overgangssummen skal ha vært rundt 8 millioner euro. I tillegg ble Emiliano Bonazzoli lånt ut til Fiorentina som en del av overgangen. Pazzini ble dobbelt historisk den 24. mars 2007 da han i åpningskampen på nye Wembley mellom U21-landslagene til og, scoret det første målet på den nye stadion etter 29 sekunder, noe var det raskeste på Wembley noensinne. Pazzini scoret to mål til, og endte opp med hat-trick i kampen. I januarovergangsvinduet 2011 signerte han for Inter, hvor han mottok draktnummer 7. Sykling under Sommer-OL 1900. Sykling under sommer-OL 1900. Sykling var med på det olympiske programmet i 1900 i Paris for annen gang. Det var 72 deltakere, alle menn, fra seks nasjoner som konkurrerte i to sykkelritt. En kort distanse på 2 000 meter og et renn over 25 km. Sykkelrennene ble avviklet mellom 9. og 16. september 1900. Det foregikk mange sykkelrenn i løpet av sommeren i Paris men det var kun 2 000 meter sprint og 25 km som i ettertid har blitt erklært som olympiske av International Olympic Committee. Tom Curry. Tom Curry, (født 1. september 1894 i South Shields, England. Død 6. februar 1958 i flyulykken i München, Tyskland) var fotballtrener for Manchester United og tidligere spiller for Newcastle United. Karriere. Han spilte «half-back» da han var aktiv, og fikk tilsammen 221 kamper (5 mål) i 1920-årene. Han ligadebuterte for Newcastle mot Arsenal på åpningsdagen av 1919-20 sesongen, selv om han hadde kommet til klubben 7 år tidligere, fra et juniorlag i South Shields. Han mistet mange aktive sesonger på grunn av 1. verdenskrig, men fikk likevel mange kamper for klubben. Han vant ligaen med Newcastle i både 1919-20 og i 1920-21, men gikk glipp av Newcastle Uniteds finaleseier i FA-cupen mot Aston Villa (2-0 på Wembley foran 91 695 tilskuere). Han passerte 30 år men ble værende i klubben 5 år mer, selv om han knapt fikk spille for førstelaget, og måtte dermed hjelpe ungdomsspillerne i «North-Eastern League» (reserveligaen). I januar 1929 forlot han Newcastle til fordel for Stockport County på fri transfer. Året etterpå ble han trener for Carlisle United. I 1934 fikk han jobb i Manchester Uniteds trenerteam. I 1948 var han trener for Storbritannias olympiske lag, under ledelse av manager Sir Matt Busby. Samme mannen var også sjef for Curry i Manchester United, og skal ha uttalt at «Tom Curry is the best trainer in Britan». Han døde i Flyulykken i München sammen med 22 andre, deriblant 8 spillere på Manchester Uniteds lag. Paul Oyuga. Paul Oyuga (født 7. april 1973) er en kenyansk fotballspiller som spiller for Ålgård Fotballklubb. Der han og er spillerutvikler. Han spilte i perioden 2004-2007 for Bryne FK. Allan Borgvardt. Allan Borgvardt (født 5. juni 1980) er en dansk fotballspiller. Han har spilt på AGF, Esbjerg fB, Bramming B, Fimleikafélag Hafnarfjarðar, Viking og Bryne. Vinteren 2009/10 meldte han overgang til Sandnes Ulf. Etter 2010-sesongen avsluttet han kontrakten med Sandnes Ulf et år før tiden og flyttet til Sverige. Håvard Sakariassen. Håvard Sakariassen (født 28. august 1976), er en tidligere norsk fotballspiller som spilte spiss. Han spilte flere perioder Glimt, men også for Moss FK, Bryne FK og Aalesunds FK. Han kom til Bryne i 2006-sesongen fra Bodø/Glimt. Han har tidligere spilt for Moss. 22. juli 2008 ble det bekreftet fra Bodø/Glimt at Håvard Sakariassen skulle gjøre comeback i Glimt-trøya. Han spilte i perioder også midtstopper. 2. august 2011 offentliggjorde Bodø/Glimt at Sakariassen la opp som fotballspiller med øyeblikkelig virkning og ble en del av klubbens administrasjon. Quanzhou. Quanzhou (kinesisk: 泉州, pinyin: "Quánzhōu", Wade-Giles: "Ch'üan-chou"; Min Nan (hokkien): "Chôan-chiu") er en by på prefekturnivå i det sørøstre Fujian i Folkerepublikken Kina. I eldre engelsk litteratur er byen ofte navngitt som "Chinchew" eller "Chinchu". I middelalderske vestlige kilder er den kjent som "Zaytun" eller "Zaitun" (fra arabisk زيتون). Utsyn fra Qingyuanfjellet over Quanzhou. Folkerepublikken gjør krav på Jinmen fylke — bedre kjent som Quemoy — som del av Quanzhou, men området er kontrollert av Taiwan. Historie. En assyrisk-kristen gravstein fra Quanzhou. Quanzhou ble anlagt i 718. Denne byen, som ble utviklet under Song-dynastiet (960-1279), var i århundrer en av Kinas viktigste havnebyer mot sør. Den ble tidlig svært kosmopolitisk, med utlendinger fra mange land. Det er funnet både manikeiske og kristne assyriske kulturminner fra byens eldste tider. Jøder og muslimer fra Midtøsten turde også ha kommet til byen. Quanzhou var i middelalderen (under Song-dynastiet og Yuan-dynastiet) en av verdens største havnebyer, med et stort innslag i befolkningen av utlendinger, og kan betraktes som startpunkt for den sjøveis «Silkeveien». Både Marco Polo og Ibn Battuta besøkte byen, og det var i en periode under Yuan-dynastiet et katolsk bispedømme. Marco Polo reiste ut herfra for å ledsage den mongolske prinsessen Kököchin til hennes persiske brudgom i Ilkhanatet. I 1357 gikk den loikale persiske milits til militært opprør; dette ti år lange Ispahopprøret endte med at perserne ble knust og kinesiske keiserlige styrker massakrerte mange av borgerne i Quanzhou. Under Ming-dynastiet og Qing-dynastiet forfalt havnen langsomt, delvis på grunn av at den ble grunnere på grunn av det slam som elvevannet førte med seg, men mer på grunn av at keisermakten i perioder forbød den oversjøiske handel. Andre havnebyer utviklet seg også, slik at den lille handel som fant sted, ble spredt mellom flere havner -- det dreide seg jo i rettslig forstand om smugling, og denslags virksomhet utføres helst desentralisert. Da Taiwan kom på kinesiske hender på 1600-tallet var det en god del kinesisk migrasjon dit fra eller via Quanzhou. Hoveddelen av den kinesiske innvandringen til Filippinene og mange av kineserne i andre sørasiatiske land, som Thailand, Vietnam og Singapore, kom fra Quanzhou og byens omliggende fylker. Dette skyldtes i utgangspunktet at handelsfolk derfra etablerte handelshus i de land og havner man handlet med, og utfoldte en stor økonomisk aktivitet der. Da skipsbyggingsteknikkene på 1800-tallet utviklet større handelsskip som etterhvert utkonkurrerte de tradisjonelle kinesiske seilskipene, var ikke lenger elvehavnen i Quanzhou egnet. Den var alt for grunn for store skip med skrog og kjøl som stakk dypere enn de kinesiske djunkene. Andre havner, som blant annet det nærliggende Amoy med sitt dype havnebasseng, overtok meget av handelen. Mange handels- og sjøfolk flyttet fra Quanzhou til Amoy. Dette var før britene etablerte seg i Hongkong og før handelshusene i Kanton og Kongmoon var særlig utviklet. Endringene i skipsfarten utløste økonomisk tilbakegang og nød i Quanzhou-området. Men ettersom mange familier allerede var vel etablert utenlands og i trygge sosiale og økonomiske kår, var det relativt lett for dem å emigrere til de samme land. Administrasjon. a>, fra et tidligere hindutempel i Quanzhou Byprefekturet Quanzhou administrerer fire distrikter, tre byer på fylkesnivå og" de facto" fire fylker ("de jure" tilhører også et Taiwan-administrert fylke byprefekturet). Kultur og kulturminner. Quanzhou er en av de byer som den kinesiske regjering har utpekt som en av "Kinas 24 berømte kulturbyer." Byens kulturliv i dag (2007) mønstrer blant annet Liyuanoperaen （梨園戯), dukkeforestillinger (傀儡戲）, Gaojiaoperaen （高甲戯）og Dachengoperaen （打城戯）. Noe utenfor byens sentrum ligger Kaiyuantempelet, et stort tempelanlegg bygd under Songdynastiet. Selv om bare deler av det er bevart, dekker det nå (2010) et areal på 600 kvadratmeter. Det domineres av to tvillingpagoder som tilkom på 1200-tallet; de ble bygget så solide at de overlevde både et antall jordskjelv og senere kulturrevolusjonens herjinger. Både pagodene og hovedhallen er smykket med rike utskjæringer. I vestre del av anlegget står et gammelt morbærtre. Ifølge legenden var det lotusblomster som utsprang som gav anstøt til byggingen av tempelet, som også har tilnavnet "lotusblomstringstempelet." "Qingjingmoskeen" er også bare bevart i deler. Den ble til omkring år 1000, og dermed er den en av Kinas eldste moskeer. Den er bygget i en arabisk stil, noe som vitner om at det var mange arabere bosatt i byen under byens blomstringstid. Tempelet "Guandi Miao" er viet helten Guan Yu. Dette templet bevoktes av store statuer av voktere til hest. Vegggravurene i templets indre skildrer Guan Yus liv. Byen har et "sjøfartsmuseum" som viser hvordan den oversjøiske handel gjorde det gamle Quanzhou til en meget rik by. Her er mange skipsmodeller, blant annet av skip som admiralen og oppdageren Zheng He hadde i sin flåte. Samferdsel. Kinas riksvei 324 fører gjennom området. Den går fra Fuzhou i provinsen Fujian og gjennom Guangdong, Guangxi, Guizhou, og ender i Kunming i Yunnan. Eva-Maria Hagen. Eva-Maria Hagen er en østtysk skuespillerinne. Hun var en gang gift med Wolf Biermann. Hagen er mor til sangerinnen Nina Hagen, og bestemor til skuespillerinnen Cosma Shiva Hagen. Hagen, Eva-Maria Cosma Shiva Hagen. Cosma Shiva Hagen (født 17. mai 1981 i Los Angeles, California) er en tysk skuespillerinne. Hun er datter av sangerinnen Nina Hagen og musikeren Ferdinand Karmelk, og snakker flere språk flytende. Hennes bestemor er skuespilleren og sangerinnen Eva-Maria Hagen som dannet par med visesangeren og poeten Wolf Biermann. Cosma har vært delaktig på både film-, teater- og musikkscenen, og er mest kjent i Tyskland. Eksterne lenker. Hagen, Cosma Shiva Hagen, Cosma Shiva Kjell Aartun. Kjell Aartun (født 6. juli 1925 i Sjernarøy) er en norsk teolog og filolog. Han har vært statsstipendiat i semittisk språk- og kulturvitenskap siden 1983 og er blant annet kjent for en rekke kontroversielle arbeider innen runetolkning og minoisk kultur. Han er av norske forskningsmiljøer blitt beskyldt for å drive pseudovitenskap. Akademisk karriere. Aartun ble cand. theol. i 1954, tok gresk bifag i 1956 og var universitetsstipendiat 1956-1961, og forskningsstipendiat og universitetslektor 1962-1965. Han var deretter stipendiat i Berlin 1965-1968, og lektor/førsteamanuensis ved Stavanger lærerhøyskole fra 1968 til 1992. I pauser fra jobben i Stavanger var han dosent i Jerusalem i 1971, direktør for "Svenska teologiska institutet" i Jerusalem i 1974, og dosent i semittisk ved Lunds universitet 1976-1978. Han ble dr. philos. med avhandlingen "Die Partikeln des Ugaritischen" (utgitt i to bind, Kevelaer, 1974/1978), om ugarittisk språk. Kjell Aartun har vært medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi siden 1986. Han er tildelt "Rogaland Akademis pris", er medlem av "Deutsche Morgenländische Gesellschaft", og mottok i august 2001 Kongens fortjenstmedalje i gull for "fremragende vitenskapelig arbeid innenfor gammelsemittisk språk og kultur". Kontroversiell forskning. På begynnelsen av 1990-tallet begynte Kjell Aartun å utgi en rekke bøker innen runologi og minoisk kultur som ble oppfattet som kontroversielle. I korthet går hans teorier ut på at alle runeinskripsjoner fra vikingtid og eldre, slik som i Osebergfunnet, er skrevet på et semittisk språk, delvis med hieroglyfer og Linear A-tegn, og at innholdet er sterkt erotiske tekster som refererer seg til en orientalsk fruktbarhetskultus. Ut fra dette mener han at Norge ble befolket av semittiske stammer i 2000 f.Kr, og at disse ble så dominerende at språk og kultur var semittisk fram til språket ble erstattet av norrønt rundt år 800 e.Kr, uten å etterlate seg spor. Urnordisk språk (som delvis er rekonstruert ved hjelp av runesteinene) har følgelig aldri eksistert. Videre mener han at også den eldre minoiske kulturen var semittisk, og at han har løst to av skriftforskningens største mysterier, Linear A og Faistos-diskosen. Tesene fremsettes bl.a. i det omfattende tobindsverket "Die Minoische Schrift", utgitt på det anerkjente akademiske forlaget Harrassowitz Verlag med støtte fra Norges forskningsråd. Aartuns runetolkninger og hans teorier om semittiske folkevandringer til Norge har møtt sterk motstand fra norske forskere, og av fagmiljøene har han blitt beskyldt for å drive pseudovitenskap. Internasjonalt er han en av mange som mener at de har dechiffrert Linear A og Faistos-diskosen. Mathias Skeibrok. Mathias Severin Berntsen Skeibrok (født 1. desember 1851 på gården Skeibrok på Lista, død 22. mars 1896 i Kristiania) var en norsk billedhugger. Som forfatter er han kjent for bøkene "Sannferdige skrøner". Barndom, ungdom og debut. Mathias Skeibrok var sønn av Bernt Severin Meier Mathiassen Skeibrok og Martine Abrahamsdatter, og den nest eldste av fem søsken. Alt som barn måtte han ta del i gårdsarbeidet, først som gjeter på heiene, siden som fisker. Samtidig trakk interessen for tegning ham bort fra gårdslivet. Han tenkte en stund på å bli skolelærer, og vikarierte en stund for en syk venn, men fant snart ut at dette ikke var noe for ham. 16 år gammel kom han i stedet til Flekkefjord som handelsbetjent. Her fortsatte han å tegne og skjære figurer i tre, men etter ett og et halvt år sluttet han og reiste hjem til Lista. På Lista fikk fyrassistenten ved Lista fyr, Nils Hole, se arbeidene hans og hjalp ham frem til ansettelse hos kunsthandleren Conick i Kristiania. Skeibrok reiste dit inn våren 1871, og arbeidet som treskjærer, samtidig som han fikk undervisning av billedhugger Julius Middelthun. Hans første arbeid, en byste av professor Michael Sars, vakte begeistring, og han bestemte seg nå for å bli kunstner. Siden han ikke hadde råd til å utdanne seg i utlandet, måtte han i flere år arbeide som treskjærer, mens han arbeidet med kunsten i fritiden. Karrière som billedhugger. I 1874 solgte han et bestillingsarbeid, og fikk dermed råd til å reise til København, hvor han kom inn på Jens Adolf Jerichaus atelier, og vakte oppmerksomhet ved Charlottenborg kunstutstilling i 1875 med byster av Edvard Grieg og Magnus Eiriksson. I 1876 fikk han et offentlig stipend og kunne reise til Paris. Her utførte han sin første store figur, «Ragnar Lodbrok i Ormegaarden». En utgave av denne i overnaturlig størrelse ble stilt ut ved Verdensutstillingen i Paris i 1878. Under studier av de moderne franske billedhuggerne Jean-Baptiste Carpeaux, Louis-Ernest Barrias og Paul Dubois fikk Skeibrok øynene opp for realismen. Dette inspirerte «Moderen vaager» (1879) og «Træt» (1882), som er skisser fra hverdagslivet. I 1890-årene utga han to samlinger skrøner, "Sannferdige skrøner" (1891–94). Begge bindene ble illustrert av Theodor Kittelsen og oppnådde stor popularitet. Billedhuggerarbeider. "Athene besjeler mennesket som Prometheus har skap" (1894) Knarvik vidaregåande skule. Knarvik vidaregåande skule er en videregående skole i Knarvik i Lindås, 30 km nord for Bergen i Norge. Skolen er en av de største i Hordaland med over 950 elever og ca. 150 ansatte. Det er en skole som ble sammenslått av Nordhordland yrkesskole og Lindås gymnas i 2003. Bygningene er de samme, men benevnes nå avdeling Kvernhusmyrane og avdeling Juvikstølen. Skolen har tilknytning til lokale bedrifter. Tilbygg til avdeling Juvikstølen sto ferdig i 2009. I tillegg til vanlige programområder kan elevene velge programmet (tekniske og allmenne fag) der de får fagbrev og spesiell studiekompetanse på 4 år. Knarvik Vgs var pionerskolen for denne typen utdanning, og tilbyr i dag fire forskjellige kurs. Knarvik Vgs har valgt å avstå fra den vanlige Operasjon Dagsverk, og har en egen elevaksjon senere i skoleåret. Siden 2004 har inntektene fra denne dagen gått til NHE i Aserbajdsjan. Gjennom årene har blitt overlevert. Hvert år sender skolen en delegasjon bestående av to elever og en lærer for å besøke prosjektene skolen støtter. I 2009 ble den ordinære Teknikk og industriell Produksjon linjen flyttet opp fra Kvernhusmyrane til Juvikstølen da det nybygde verkstedet sto ferdig. Det er enda ett mekanisk verksted igjen på Kvernhusmyrane, dette tilhører «Klassen med utvidet praksis» (K.U.P) avdelingen (tidligere kalt for Innledende grunnkurs. Det Hellige Kors' kirke i Stirling. Det Hellige Kors' Kirke ("Church of the Holy Rude" – "Rude" eller "Rood" er gammelengelsk og betyr kors), grunnlagt 1129, er den nesteldste bygningen etter Stirling Castle i den skotske byen Stirling. Med unntak av Westminster Abbey er denne kirken den eneste overlevende kirke i Storbritannia som har hatt en kroning og som fortsatt benyttes til gudstjeneste. Stirling var tidlig et betydningsfullt sted og lenge også Skottlands hovedstad ved at skottenes konge oppholdt seg her. Den første kirken ble grunnlagt av kong David I i 1129, men den ble ødelagt av brann i 1406. Kort tid etter bevilget Skottlands hoffmarskalk (Lord Chamberlain) en ny kirke, og det sydlige sideskip og tårnet ble bygget ferdig omtrent 1414. Denne del av kirken med runde søyler, gotiske hvelvinger og originale takkonstruksjon av eiketre fremstår i dag, til tross for endringer, bortimot i den samme form som da den ble bygget. Ettersom menigheten var større enn kirken ble den østlige delen (koret) bygget i årene 1507 og 1546. I 1530 var også tårnet bygget ferdig. På grunn av religiøse motsetninger mellom kirkens to prester og deres delte tilhengere lot byrådet i 1656 sette opp en skillevegg på det sted hvor korset står i dag. Således ble det dannet en østlig og en vestlig kirke som hadde gudstjeneste med hver sin prest, en ordning som varte helt til 1935 da de to menighetene – etter 279 år – igjen ble forent under en prest. I årene 1936–1940 ble det gjort store restaureringsarbeider hvor de to korte tverrskipene ble hevet, et sakristi ble bygget under koret og ikke minst at skilleveggene ble fjernet. Skottenes dronning, Maria Stuart, deltok i gudstjeneste i kirken og Skottlands reformator, John Knox, har holdt preken i kirken. Maria Stuarts babysønn, James VI av Skottland, den senere James I av England etter dronning Elisabeths død, ble kronet her den 29. juli 1567. Kulturelle studier. Kulturelle studier eller kulturstudier (engelsk "Cultural studies (CS)") er en forskningstradisjon innen medievitenskap. Det er ikke en akademisk/vitenskapelig skole, ikke et klart avgrensa emne/studieobjekt eller en klart definert metodologi. Tradisjonen er opptatt av å studere kultur som meningssystem og knytter ofte dette opp til makt og politikk. Tradisjonene bruker ofte kvalitative forskningsmetoder. Kulturelle studier-perspektivet har vært veldig viktig for publikumsforskning og kommunikasjonsanalyse de siste 15-20 årene, selv om den marxistiske tenkemåten har bleknet noe. Blant de viktigste bidragene har vært modellen «koding-dekoding.». Teorigrunnlag. Det teoretiske grunnlaget til kulturelle studier-tradisjonen er komplisert og abstrakt, men har sin grunnlag i humaniora og samfunnsvitenskap. Tradisjonen kombinerer gjerne ulike teorier, og spesielt semiotikk (tegnlære), diskursanalyse og psykoanalyse har vært viktige grunnlag for kulturelle studier-forskere. Kulturstudier bygger også videre på Frankfurterskolens ideer om makt og det klassedelte samfunn. Utvikling. På 1970-tallet oppsto kulturstudier ved Centre for Contemporary Cultural Studies ved Universitetet i Birmingham, som ble ledet av teoretikeren Stuart Hall. Perspektivet var veldig inspirert av marxisme og Frankfurterskolens kritikk av kulturindustrien. Elemtenter som publikums samfunnsklasse, kjønn, sosiale bakgrunn og andre kontekstuelle elementer var viktig. Kulturstudier-forskere interesserer seg for kulturen, og spesielt samtidskulturen. Man interesserer seg for hvordan man gjør hverdagslige enkelthandlinger i forskjellige kulturer og hvorfor man utfører dem. Alt som kan sies å være en del av kulturen slik som film, fotografi, hårfrisyrer og klesmoter, leses og tolkes på samme måte som en litteraturviter analyserer en litterær tekst. Kulturstudier-forskerne utvidet kulturbegrepet ved å definere det slik at kultur ikke bare er kulturelle produkter og deres verdier, men også hvordan kulturelle produkt blir tatt i bruk i folks dagligliv. Slik undersøkte de kultur som sosial praksis, og knyttet det videre opp mot makt og politikk. Innen denne tradisjonen ble mottakerne ansett som mer aktive, særlig i betydningen aktive fortolkere av medias budskap. Dette er nettopp essensen i Halls modell, den kjente koding-dekoding-modellen, som bør presenteres i forbindelse med Kulturstudier. Stuart Halls modell gjør kommunikasjon til noe mer komplisert enn en direkte overføring av et budskap. Hall trekker inn flere aspekter i sin modell, blant annet vektlegger han mottakerne og deres ulike forutsetninger for å motta, behandle og svare på informasjon. Meningen til budskapet dannes hos mottaker og er ikke nødvendigvis i samsvar med avsenders intensjoner. Modellen er ikke enveis og lineær i samme forstand som overføringsmodellen, men trekker inn betydningen av tilbakemelding, kontekst, kultur og ideologi. Kulturstudier tradisjonen presenterte en skjerpet interesse for medietekstene sine betydingsstrukturer. Mange av arbeidene innenfor kulturstudier brukte Stuart Hall sin tese om innkoding og dekoding som utgangspunkt. Hall mente at senderen koder teksten på en bestemt måte som er preget av hans tid, kulturelle normer og politiske interesser, mens mottakeren på eget tilsvarende grunnlag dekoder teksten. Bruksstudier. Bruksstudier (Uses & Gratifications) er en forskningtradisjon innen medievitenskap som undersøker publikums mediebruk og studerer det. Istedenfor det tradisjonelle spørsmål "hva gjør media med publikum?", snur bruksstudiene spørsmålet på hodet og spør "hva gjør publikum med media?" Bruksstudiene søker å undersøke hva publikum bruker ulike medier til og hva slags utbytte de får. Denis McQuail (1987:73) har utarbeidet en typologi over de vanligste behov eller forventninger for eksempel tv- seere har til fjernsynsprogrammer. De 4 hovedfunksjonene media kan ha for publikum er Målinger av mediebruk er gjerne finansiert av medieinstitusjoner som ønsker data om publikums oppslutning. Målingene viser hvem som bruker hvilke medier og hvor mye. I tillegg til målinger av bruken er også bruksstudietradisjonen opptatt av hvorfor publikum bruker de ulike mediene. Bruksstudier oppstod som en kritikk mot effektforskningen på 1940-tallet. En av de første undersøkelsene med en bruksstudietilnærming var Herta Herzogs "What do we really know about daytime serial listeners?" som var en undersøkelse av hjemmeværende kvinner som lyttet på radiohørespill. Utgangspunktet var en innholdsanalyse foretatt av Arnheim som konkluderte med at hørespillene fungerte som dagdrømmerier for de kvinnelige lytterne. Herzog fant, gjennom åpne intervjuer, at lytterne fikk en form for emosjonell forløsning og at hørespillene ga lytterne råd om hvordan de kunne takle problemer i livet. På 1960- 1970-tallet fikk retningen navnet Uses & Gratifications. Bruksstudiene har en kvalitativ tilnærming, men har blitt kritisert for å være veldig psykologisk slik som effektforskningen kan kritiseres for å være mer sosiologisk. De har også blitt kritisert for å være for funksjonalistiske og tautologiske. De sentrale begrepene i tradisjonen (motiv, behov, bruk) er vanskelige å operasjonalisere og det stilles store spørsmålstegn ved antagelsen om publikum som rasjonelle, aktive og selektive. Liste over innsjøer i Aust-Agder. Liste over innsjøer i Aust-Agder er innsjøer som helt eller delvis ligger innenfor grensene til Aust-Agder fylke. Aust-Agder Nedre Vollgate (Oslo). Nedre Vollgate (1-19, 4-20) er en gate i Kvadraturen i Oslo sentrum. Gaten går fra Rådhusgata til Stortingsgata. Øvre Vollgate (Oslo). Øvre Vollgate (3-15, 2-12) er en gate i Kvadraturen i Oslo sentrum. Gaten går fra Rådhusgata til Tollbugata. Tordenskiolds gate (Oslo). Tordenskiolds gate (1-11, 2-12) er en gate i området rundt Oslo Rådhus i Oslo. Gaten er en av de uvanlige gatene som går i nummerrekkefølge mot sjøen, ikke fra som er vanligst i Oslo. Gaten går fra Stortingsgata til Rådhusplassen. Før utbyggingen av Rådhuset sluttet gaten i Tordenskiolds plass. Gaten har fått navn etter adelsnavnet til Viseadmiral Peter Wessel, Tordenskiold (1690–1720). Kusjittiske språk. Kusjittiske språk er en undergruppe av den afroasiatiske språkfamilien oppkalt etter den bibelske skikkelsen Kusj på samme måte som semittiske språk er oppkalt etter Sem. Kusjittiske språk snakkes hovedsakelig på Afrikas horn. Det største språket er oromo med ca. 25 millioner talere etterfulgt av somali med ca. 15. millioner, sidamo med 2 millioner og afar med omtrent 1,5 millioner. Rosenkrantz' gate (Oslo). Rosenkrantz' gate (1-21, 2-24) er en gate i Oslo sentrum. Den går fra C.J. Hambros plass til Rådhusplassen. Nummereringen av gaten går motsatt av normalt i Oslo. Gaten er oppkalt etter riksstattholder Marcus Gjøe Rosenkrantz (1762–1838). Ji Minjia. Ji Minjia 纪敏佳 (født 1982 i Chengdu i provinsen Sichuan i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk popstjerne som fikk nasjonal berømmelse i Folkerepublikken Kina etter at hun deltok i "«Super Girl»"-konkurransen i landet i 2005. Dette er en kinesisk variant av «Idol». Hun synger både på kinesisk og engelsk. Hun har i 2006 begynt et samarbeid med amerikanske agenter etter at hennes popularitet spredte seg til det kinesisk-amerikanske miljø. Hun har også blitt svært populær i Japan. Haugastøl stasjon. Haugastøl stasjon er en jernbanestasjon på Bergensbanen. Stasjonen ligger i Hol kommune i Buskerud, mellom stasjonene Ustaoset i øst og Finse i vest. Følger man sporet over Roa ligger Haugastøl 275,5 km fra Oslo sentralstasjon. Stasjonen ligger 988 meter over havet. Vest for Haugastøl går Bergensbanen og Riksvei 7 hver sin vei, Bergensbanen tar den nordre ruten langs Hallingskarvet, mens Riksvei 7 går lengre sør frem til og gjennom Måbødalen. Stasjonen ble åpnet i 1908. Stasjonsbygningen ble tegnet av jernbanearkitekten Paul Armin Due, og er en krysning mellom nasjonalromantisk og jugendstil. Bygningen ble renovert i 1963, blant annet ved bygging av toalett. I 2002 fattet Riksantikvaren et fredningsvedtak for både stasjonsbygningen og den tilhørende Sløtfjord vokterbolig. Rallarvegen har sitt utgangspunkt ved Haugastøl. Den var opprinnelig en anleggsvei bygget av rallarne som bygde jernbanen. Veien er nå en populær gang- og sykkelsti og er mye benyttet i sommermånedene, noe som gir stasjonen forholdsvis stor trafikk i sommermånedene og stasjonen er delvis betjent på denne tiden. Haugastøl er ikke blant de største stasjonene på høyfjellsstrekningen og ekspresstogene betjener ikke stasjonen. Kåre Eikeland. Kåre Eikeland (født 27. oktober 1951) er en norsk avistegner, illustratør og maler. Kåre Eikeland er særlig kjent for sine muntre kommentartegninger og karikaturer i Stavanger Aftenblad, men har også tegnet for Aftenposten, Dagen og Bergens Tidende. Eikeland har ellers illustrert flere bøker og hatt utstillinger med oljemalerier, akvareller og tegninger, blant annet av båter og kystmotiver. Kåre Eikeland illustrasjoner er kjennetegnet av en uanstrengt penneteknikk, ofte lett fargelagt med vannfarger. Stilen i avistegningene kan minne om uttrykket og streken til både den tidligere bergenstegneren Audun Hetland og avistegnerne Jan O. Henriksen og Herbjørn Skogstad. Erich Haagensen Jaabech. Erich Haagensen Jaabech (født 1759, død 1848) var bonde fra Øyslebø i Vest-Agder. Han flyttet til Jåbekk i Mandal og bodde der da han ble valgt som en av tre representanter fra Mandals amt til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og var med på å vedta Norges grunnlov. Enken etter Erik Hågensens sønn Hågen ble gift med stortingsmannen Søren Jaabæk. Eksterne lenker. Jåbech, Erich Jåbech, Erich Pterogeniidae. Pterogeniidae er en artsfattig familie av små biller som er kjent fra Sørøst-Asia og Indonesia (indomalayiske faunaområde). Stefan Rahmstorf. Stefan Rahmstorf (født 22. februar 1960) er en tysk oseanograf og klimaforsker. Fra 2000 er han professor for "Physics of the Oceans" ved Potsdam Institute for Climate Impact Research. Han arbeider med betydningen av havstrømmer på klimaendringer. Han har utarbeidet prognoser for hevingen i havnivået som følge av temperaturøkningen på jorden, som bl.a. tilsier at mange norske byer vil bli liggende delvis under vann, f.eks. Bergen og Haugesund. Hans prognoser er også trukket inn i diskusjonen om operahuset i Bjørvika ligger for lavt i forhold til fremtidig havnivå. Axel Holst. Axel Holst (født 6. september 1860 i Christiania, død 26. april 1931 samme sted) var en norsk lege og professor i medisin, kjent for sine bidrag til bekjempelse av skjørbuk. Holst tok medisinsk embedseksamen (1884) og ble dr.med. med en avhandling om streptokokker (1892), begge ved Det Kongelige Frederiks Universitet. Ved samme lærested var han professor i medisin (1893–1930), og ledet institt for hygiene og bakteriologi. Han var rektor 1919-21 og var president i Den norske lægeforening (1898-99, 1902-03). Holst er mest kjent for sitt arbeide med Theodor Frølich og Valentin Fürst, der de fant kobling mellom ernæring og skjørbuk, og påviste C-vitaminets rolle. Før det hadde han også vesentlige bidrag til forståelsen av blant annet inneklimaets rolle. Han utga også flere bøker om hygiene. Holst var sønnesønn av statsfysikus og professor i hygiene, Frederik Holst, samt og bror til dr.phil. Clara Holst.¨ Bjørke. Bjørke er ei bygd innerst i Hjørundfjorden i Ørsta kommune. Den ligger midt i Sunnmørsalpene og er en uoppdaget turistperle. Her har Tussa kraft har sin hovedkraftstasjon, som ble etablert på 1960-tallet. Navnet kommer fra Tussafossen, som ble lagt i rør. Endelig fredag (TV 2). "Endelig fredag" var en norsk humor-serie på 10 episoder som gikk på TV 2 våren 2002. Frontfiguren i serien var Jon Øigarden. Produksjonsselskap bak serien var Rubicon TV AS. Serien hadde premiere på TV 2 den 28. februar 2002. Siste episode ble sendt 4. april. Om serien. Serien var lagt opp som et talkshow der talkshow-verten Claes (Øygarden) gjennomførte mer eller mindre vellykkede intervjuer med div. kjente og ukjente gjester. Serien handlet i hovedsak om redaksjonen i talkshowet, som jobbet hardt for å forbedre seertallene fra forrige sesong. Ellers i serien møter vi tv-produsenten Frank (Bjørn Sundquist), researcheren Aslak (Trond Høvik) og den svenske stunt-reporteren Tuva (Rebecka Hemse). Sammen skal de hver uke underholde og sette dagsorden. Noe som viser seg å ikke være så enkelt når verden er full av umulige kjendiser og når redaksjonen ofte har mer enn nok med sine egne problemer. Changing of The Guards. Changing of The Guards er vaktskifte på Buckingham Palace. Vaktskifte på Buckingham Palace eller «The Changing of the guards» som det egentlig heter, er veldig populært og det er alltid mye folk til stede for å følge dette fargerike skuet. Denne tradisjonen skriver seg helt tilbake til år 1660 da Charles II regjerte. Dronning Victoria flyttet til Buckingham Palace i 1837 og en avdeling av dronningens livgarde har siden da voktet Buckingham Palace, mens selve hovedstyrken av livgarden holder til på St. James Palace. Selve vaktskiftet finner sted på plassen foran slottet, på innsiden av de høye gjerdene som omkranser slottet. Denne gårdsplassen ble anlagt i 1911. Under den 45 minutter lange seremonien blir vaktstyrken som har tjeneste erstattet av påtroppende styrke. En avdeling blir værende på Buckingham Palace, mens resten av den nye vaktstyrken marsjerer avsted ut porten og tilbake til St. James Palace. Vaktskiftet finner sted daglig kl 1130 om formiddagen og varer i ca 45 minutter. I månedene desember til mars finner imidlertid vaktskiftet kun sted annen hver dag. Det svarer seg å være ute i god tid for å sikre seg plass nærmest mulig gjerdet som omkranser slottet, for å kunne se best mulig. Eldorado kino. Eldorado sett fra høyre (2007) Eldorado kino var en kino beliggende i Torggata 9 i Oslo sentrum, eiet og drevet av det kommunale selskapet Oslo Kino frem til den ble nedlagt i 2012. Ved nedleggelsen hadde kinoen fem saler med 1 000 sitteplasser som fordelte seg med henholdsvis 170, 140, 163, 168 og 370 sitteplasser i sal 1, 2, 3, 4 og 5. Historie. I 1891 ble den halvannen mål store tomten Torggata 9 kjøpt av et aksjeselskap. Dette oppførte to bygninger som ble tegnet i nyrenessansestil av arkitekt Harald Olsen. Ut mot Torggata var en fireetasjers bygning som inneholdt forretningslokaler, innenfor en liten gårdsplass var et varieté- og konsertlokale med plass til 1 600 personer. Sommeren 1903 ble den indre bygningen utleid til "Fahlstrøms Theater". Arkitekt Bull tegnet en vifteformet baldakin i glass over porten mot Torggata, samt glasstak innover mot teaterbygningen. Teateret ble drevet i 8 sesonger før det gikk konkurs og hadde sin siste forestilling i august 1911. To dager senere åpnet kinematograf i samme bygning. Denne ble etter noen år overtatt av et svensk selskap og omdøpt til "Admiral Palads". I 1928 ble bygningene overtatt av Oslo kinematografer. Navnet Eldorado kom i september 1929, samtidig som lydapparater ble installert. Eldorado ble den første kinoen i Norge med lydanlegg, og den første lydfilmen var The Singing Fool med Al Jolson i hovedrollen. Eldorado kino viste typiske western- og spionthrillere i flere tiår. Den var blant annet fast premierested for James Bond-filmene. Dr. No hadde Norgespremiere her den 1. april 1963. Frem til 1986 hadde kinosalen én sal med 1 195 sitteplasser, fordelt på balkong og parkett. Kinoen ble da ombygget til kinosenter med fem saler og en kapasitet på 1 132 plasser. Alle saler ble pusset opp i 2000, og kapasiteten ble redusert til 1 000 plasser ved at avstanden mellom seteradene ble øket. Kinoen ble lagt ut for salg i begynnelsen av 2010 med annonsen. Salget av eiendommen vil skje ved overdragelse av samtlige aksjer i Eldorado Kino Eiendom AS som er eier og hjemmelshaver til eiendommen. I 1986 ble kinoen ombygd til flerkinoanlegg med fem saler, og i 2000 ble alle saler pusset opp med økt radavstand og en samlet kapasitet på 1.000 sitteplasser. Eldorado kino viste sin siste film 19. august 2012 og med det opphørte kinodriften på Eldorado kino. Felix kino. Felix kino på Aker Brygge Felix kino var en kino på Aker Brygge i Oslo. Kinoen åpnet 15. juni 1989 og hadde siste forestilling 30. desember 2011. Kinoen hadde to saler med til sammen 343 sitteplasser, hvorav 211 sitteplasser i Sal 1 og 132 sitteplasser i Sal 2. Lasse Kolsrud. Lasse Kolsrud (født 27. mars 1959 i Moss) er en norsk skuespiller og regissør. Han har spilt ved Trøndelag Teater, Det norske teatret og på film. Han har også regissert teaterversjonen på Det Norske Teatret av Frode Gryttens roman "Bikubesong". For sin dramatisering og regi av dette stykket mottok i 2004 Heddaprisens debutantpris. Sjøbris. Sjøbris eller solgangsbris (også kalt "havgula"/"utrøna") er en vind fra havet eller store innsjøer som utvikler seg over land nær kysten. Den oppstår ved at landoverflaten varmes raskere opp enn vannet, og dette får den varme luften til å stige slik at det oppstår et lavtrykk ved bakken og et høytrykk i høyden over land. Kjøligere luft fra sjøen strømmer så innover mot land for å fylle igjen lavtrykket. Årsak. Vann har større spesifikk varmekapasitet enn landområdene, og sjøen har derfor større kapasitet til å absorbere oppvarming fra solinnstråling. Dette fører til at sjøen varmes opp og avkjøles mye senere enn landoverflaten. Når temperaturen på landoverflaten øker, vil den varme luften begynne å stige fordi den har mindre tetthet enn den kjøligere luften over sjøen (konveksjon). Den stigende luften fører til et trykkfall ved landoverflaten på omtrent 0,2 %. Den kjøligere luften over sjøen vil dermed ha høyere trykk enn luften over land, og strømmer mot lavtrykket på land. Dette skaper en kjøligere bris nær kysten. Styrken på sjøbrisen er direkte proporsjonal med temperaturforskjellen mellom land og sjø. Hvis vindfeltet i omgivelsene er større enn 4-5 m/s og i motsatt retning, vil vi sannsynligvis ikke få sjøbris, men hovedvindfeltet svekkes og av og til kan dette føre til nesten vindstille vær utpå ettermiddagen. Tidsrom. Sjøbrisen oppstår som regel om sommeren mens solen er oppe, og gjerne et stykke ut på dagen når temperaturforskjellen mellom luften over land og luften over sjøen har bygd seg opp. Når dette skjer tidlig på sommeren og varm luft strømmer over et område med kald sjø kan dette skape adveksjonståke, som sjøbrisen så fører inn over landområder nær kysten. Om kvelden og natten, når temperaturen over land blir lavere, vil sjøbrisen vanligvis forsvinne. Kystområder nær ekvator kan ha sjøbris året rundt. Konsekvenser. En sjøbrisfront er en værfront skapt av sjøbrisen, også kalt en konvergenssone. Den kalde luften fra sjøen møter varmere luft fra land og danner en grensesone med en grunn kaldfront. Når temperaturforskjellenene er store nok kan denne fronten skape cumulusskyer, og hvis luften er fuktig og ustabil nok kan det dannes cumulonimbusskyer og av og til utløse tordenvær. Corioliskraften vil påvirke sjøbrisen og etter hvert bøye den av mot høyre (på den nordlige halvkule), og et stykke ut på ettermiddagen vil vinden blåse nesten parallelt med kysten, med kysten til venstre for vindretningen til sjøbrisen. Dette er årsaken til at sjøbrisen også blir kalt solgangsbris, siden vindretningen ser ut til å endre seg i takt med solen som går over himmelen. En kyststripe som går fra nord til sør, vil få nordlig solgangsbris ut på ettermiddagen på solrike dagar. Om hovedvindfeltet i utgangspunktet da er nordlig, vil solgangsbrisen forsterke nordavinden om ettermiddagen. På klare dager med relativt svak nordavind på Vestlandskysten fører dette ofte til at vinden øker på til liten kuling om ettermiddagen. Om hovedvindfeltet for eksempel var sørlig, kan solgangsbrisen om ettermiddagen oppheve hovedvindfeltet, slik at det blir nærmest vindstille. Landbris. Om natten vil landområdene avkjøles raskere enn sjøen på grunn av forskjellen i spesifikk varmekapasitet. Dette fører til at sjøbrisen gir seg en stund etter solen har sluttet å varme opp landoverflaten. Hvis landoverflaten blir avkjølt så mye at den blir kjøligere enn sjøoverflatetemperaturen vil det samme prinsippet som fører til sjøbrisen danne et vindfelt som går fra land og ut over sjøen, så lenge hovedvindfeltet ikke er kraftig nok til å motvirke dette. Hvis det er nok fukt og instabilitet i luften, kan landbrisen føre til regnbyger og til og med tordenvær over sjøen. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond. Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) ble dannet 18. november 1961. Organisasjonens motto er «Utdanning for frigjøring» og arbeider med utdanning som bistand. Sentralt i arbeidet er høyere utdanning, men også landbruksutdanning og aids arbeid er viktige prosjekter. SAIH var en av de første organisasjonene i Norge som engasjerte seg i kampen mot apartheid og offentlig kritiserte regimet i Sør-Afrika. Gjennom mange tiår støttet SAIH utdanningsprosjekter for svarte i Sør-Afrika, og har fortsatt arbeidet etter apartheids fall. Organisasjonen finansieres i stor grad av studenter og akademikere i Norge gjennom «tierordningen». Når studentene betaler semesteravgiften betaler de 20,- kr til SAIH (noen steder 30,- kr). Det er opp til det lokale studentdemokratiet ved utdanningsinstitusjonen å avgjøre om studentene skal betale inn til SAIH og som enkeltstudent er det mulig å reservere seg mot det. Ansatte ved høyere utdanningsinstitusjoner som er medlem i SAIH kan starte en automatisk innbetalingsordning til organisasjonen gjennom lønnsslippen. I tillegg til en rekke utdanningsinstitusjoner er organisasjoner som Akademikerne, Unio, Fellesorganisasjonen, Forskerforbundet, Norsk Studentorganisasjon, Samfunnsviterne og Utdanningsforbundet medlem i SAIH. Organisasjonens arbeid er todelt mellom bistand i sør og informasjonsarbeid blant norske studenter og akademikere. SAIH har prosjekter i fem land: Sør-Afrika, Zimbabwe, Zambia, Nicaragua og Bolivia. Kilder. Kroglund, Nina Droslum (2001) "saih: utdanning for frigjøring", Solidaritetsforlaget Clara Holst. Clara Holst (født 4. juni 1868 i Kristiania, død 15. november 1935 samme sted) var en norsk språkforsker, kjent som den første kvinne som oppnådde doktorgrad fra Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Hun tok examen artium i 1889 som privatist ved Nissens Pikeskole, og ble preseterist. Hun ble deretter den første kvinne som studerte og oppnådde «sproglig-historisk lærereksamen» (dagens cand.philol.) (1890–96). Hun hadde under denne studietiden ved universitetet Johan Storm som sin såkalte «privatpreseptor» (veileder). Etter studieopphold i Cambridge, ved Sorbonne, Leipzig, Berlin og København, disputerte hun med en avhandling om nedertyske lånord i dansk (1903). I dette arbeidet hadde hun støtte fra og fikk faglig veiledning av Sophus Bugge. Derpå underviste hun i korte perioder ved Aars og Voss' skole i Kristiania, før hun var professor ved Wellesley College i Boston 1906/07, samt ved University of Kansas 1907/08. Begge steder underviste hun hovedsakelig i tysk, men gav også timer i norrønt og moderne norsk. Hun ble utnevnt av Kongen i statsråd til et adjunktembete ved Hamar Katedralskole i 1910, men tiltrådte ikke stillingen på grunn av uenighet med skolens rektor om timeplanen. Hun ble bare tilbudt begynnerundervisning i tysk, mens skolens mannlige lærere skulle ha gymnasundervisningen. Det fant hun seg ikke i, og sa dermed fra seg embetet. Antonie Tiberg, som var innstilt som nummer to til stillingen, ble dermed utnevnt isteden. Holst var søster til Axel Holst og sønnedatter til Frederik Holst, begge professorer ved Universitetet. Ved Universitetet i Agder finnes det en «Clara Holsts auditorium». Hennes virke er biografert i Ernst Håkon Jahr, "Clara Holst – kvinnelig pionér i akademia i Norge" (2006). Natalie. Natalie og Nathalie er varianter av det latinske kvinnenavnet "Natalia", som er avledet av "(dies) natalis", «fødselsdag». Navnet ses gjerne sammenheng med "natale domini" som betyr «jul». Utbredelse. Nathalie er et svært vanlig kvinnenavn i befolkingen i Belgia og Frankrike. Navnene er nokså sjeldne i Norge, men begge navnevariantene har hatt en økende popularitet som navn på nyfødte siden 1980-tallet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Natalie og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. J. Hans D. Jensen. Johannes Hans Daniel Jensen (født 25. juni 1907 i Hamburg, død 11. februar 1973 i Heidelberg) var en tysk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1963, sammen med Maria Goeppert-Mayer for deres oppdagelser om atomkjernenes skallstruktur. (Eugene Wigner fikk prisen samme år, men for sitt bidrag til teorien om atomkjerner og elementærpartikler, spesielt gjennom oppdagelse og anvendelse av grunnleggende symmetriprinsipper. Under andre verdenskrig jobbet han for Nazitysklands kjernekraftprogram, kjent som "Uranklubben", hvor han bidro med separering av uranisotoper. Etter krigen virket Jensen som professor ved Universitetet i Heidelberg. Han var gjesteprofessor ved University of Wisconsin-Madison, Institute for Advanced Study, Indiana University og California Institute of Technology. EXamen. "eXamen" var et norsk spørreprogram som gikk på TVNorge i 2001 og 2002 med Trygve Rønningen som programleder. Programmet var produsert av Cee.tv. Serien hadde premiere på TVNorge den 20. august 2001 Programmet var et multimedialt prosjekt der også seerne kunne delta. Topp-premien for deltakerne i studio var på 420.000 kroner. SMS-spillerne kjempet om en pott på 10 000 kroner i hvert program. Serien var omtrent i samme stil som Jeopardy og lignende serier. Programkonseptet ble solgt til Hellas i 2002. Dahle Idrettslag. Dahle Idrettslag (stiftet i 1938) er en fotballklubb fra bydelen Dale i Kristiansund, og spiller sine hjemmekamper på Dahle kunstgresspark. Fotball. A-laget i fotball for herrer spiller 2012-sesongen i 3. divisjon, etter å ha rykket opp fra 4. divisjon i 2011. Dahle-Cup. Dahle arrangerer også, i slutten av oktober, Dahle-Cup i Dahlehallen. Den foregår i løpet av tre helger. Cupen sies også og være en av Møre's største. Idrettslaget Nordlandet. Idrettslaget Nordlandet (stiftet i 28. mars 1929) er et norsk idrettslag fra Nordlandet i Kristiansund. A-laget i fotball spiller til daglig i 5. divisjon i Nordmøre og Romsdal Fotballkrets, og spiller sine hjemmekamper på Nordlandet kunstgressbane. Idrettslaget Goma. Idrettslaget Goma er en norsk fotballklubb som holder til på Gomalandet i Kristiansund, og spiller sine hjemmekamper på Gomabanen, grusbanen under Nordsundbrua. Fagerstrand (TV-serie). "Fagerstrand" var en norsk reality-tv-serie som gikk på TV 2 i 2005. Programleder var Jannecke Weeden. Byggmester var Espen Karlsen. Serien hadde premiere på TV 2 den 28. februar 2005 og viste gode seertall utover våren. Selve finalen ble sett av over 800 000 mennesker. Konsept. Konseptet "Fagerstrand" går i korte trekk ut på at 12 par sammen skal bygge et hus fra grunnen av i løpet av ti uker. Vinnerne sitter igjen med historiens største norske reality-premie, nemlig hus og tomt på Nesodden til en verdi av tre millioner kroner. Utgangspunktet er ei planert tomt og en grunnmur. Underveis skal parene gjennomføre allmøter og forsøke å bli så enige som overhodet mulig, men hver uke skal et av parene stemmes ut. Om serien. Det ble til tider amper stemning på slutten av serien. Det var særlig paret Reidar og May-Brit som vakte harme blant mange av de andre deltagerne. Serien bar preg av alliansebygging innad i deltagergruppa, som de fleste av reality-seriene på TV. Allerede i den andre uka av serien byttet Siri og Anders side, og skapte uro blant deltagerne. I løpet av de neste ukene etter denne hendelsen byttet flere av parene side, noe som hadde innvirkning både på motivasjon og humør blant deltagerne. Likevel, selv om det taktiske og psykiske spillet tappet energi fra alle, så stod huset fiks ferdig den 20. mai. De heldige vinnerne ble Anders og Stine fra Gjøvik. Frei Fotballklubb. Frei Fotballklubb (stiftet 1. januar 1997) er en norsk fotballklubb fra Kristiansund i Møre og Romsdal som er et resultat av at Rensvik Fotballklubb og fotballgruppa i Frei IL slo seg sammen til en klubb fra 1. januar 1997. Selv om FFK er forholdsvis ung, har klubben lange tradisjoner å se tilbake på. Frei IL ble stiftet så langt tilbake som i 1918 og Rensvik Fotballklubb ble stiftet i 1931. Klubbens farger er hvite overdeler samt sorte bukser og strømper. Klubben spiller sine kamper på tre baner i kommmunen - Frei stadion, som er klubbens egen gressbane, Omsundet kunstgressbane og til slutt Rensvikbanen, som er en grusbane. Sesongen '06 var ikke en bra resultatmessig sesong for Frei A-lag, hvor de rykket ned til 5. div. etter å ha endt opp helt sist i serien. På nyåret '07 fikk FFK en gladmelding om at de kunne hoppe opp i 4. div. igjen ettersom at et annet lag hadde trekt seg. Frei nølte ikke, og takket ja. Delegasjon. Delegering (av latin "delega're") vil si overføring av myndighet. Hensikten er avlasting av arbeidsoppgaver fra den som formelt innehar myndigheten, samt forenkling av beslutningsprosess. Delegering kan skje i forbindelse med et spesielt oppdrag, ved at en person opptrer med fullmakt til å utføre en spesiell handling. Den mest omfattende form for delegering skjer imidlertid som en mere generell overføring av myndighet i et hierarki. Det kan være i en organisasjon, der styret delegerer avgjørelser til daglig leder ved en prokura, eller videre nedover i en organisasjon til en person som utfører den praktiske arbeidsoppgaven. Delegering er også vanlig i forbindelse med lovmessige avgjørelser, ved for eksempel at avgjørelser blir delegert fra statlig nivå til kommunalt nivå. Personer eller organisasjoner som delegerer fra seg, er imidlertid til syvende og sist ansvarlig for at jobben blir utført, og står også hovedansvarlig for økonomiske forpliktelser, og for feil som blir begått. Må ikke forveksles med delegasjon sett i sammenheng med f.eks. part i forhandlings-/drøftingssammenheng. Trosvik Idrettsforening. Trosvik Idrettsforening (stiftet 1. april 1946 i Gamle Trosvik skole) er et norsk idrettslag fra Trosvik i Fredrikstad. A-laget i fotball vant i 2009 sin 4. divisjonsavdeling og ble dermed kretsmestre, og har fra 2010 spilt i 3. divisjon. Historikk. På stiftelsesmøtet, som ble avholdt i Gamle Trosvik skole den 1. april 1946, tegnet 23 personer seg som medlem og det ble betalt inn tilsammen 85 kroner i kontingent. Senere samme år ble det fastsatt årlig kontingent på 10 kroner for voksne og 5 kroner for barn. Allerede fra første år ble arbeidet med å skaffe bane prioritert, og i løpet av et par år var plasseringen klar og arbeidet igangsatt – det aller meste på dugnad. Banen og et lite garderobe-skur sto ferdig i 1950, noen år senere ble klubbhuset i østenden av banen bygget. Dette ble senere solgt til Fredrikstad kommune og brukes nå som barnehage. Dagens klubbhus ved Mølleveien ble innviet i 1983. TIF's første formann var Karl Kristoffersen, øvrige styremedlemmer var Kai Iversen, Arne Ulriksen, Ragnar Solvang og Håkon Olsen. Trosviks damelag i fotball rykket opp i 1. divisjon i 1979, men trakk seg før serien startet. Serien ble derfor spilt med ni lag. Far og sønn. "Far og sønn" var en norsk situasjonskomedie som gikk på TV 2 fra høsten 2002 til 2004. Hovedrollene ble spilt av Yngvar Numme og Kim Haugen. Serien ble produsert av Rubicon TV. Serien hadde premiere på TV 2 den 2. oktober 2002. Handling. En avdanket komiker, Erling Langbakken (Yngvar Numme), blir kastet ut av kona, Gry Langbakken (Ine M. Eide), og må flytte inn til sønnen, Henrik Langbakken (Kim Haugen). Far er pensjonert komiker og sønn er lovende stand-up-komiker. Problemet er bare det at far har liten sans for den nye komikulturen. Per Sarin Madsen. Per Sarin Madsen (født 13. mai 1968) er en trommeslager fra Fredrikstad. Han er medlem av bandene Postgirobygget (1996–) og Skrujern (1994–). I tillegg er han mye brukt som trommeslager for band og artister som Einmal Kommt Die Liebe, Karin Wright, Tre Små Kinesere og har også deltatt på flere plateutgivelser. Anna Komnena. Anna Komnena (gresk: Ἄννα Κομνηνή, Anna Komnēnē, født 1. desember 1083 i Konstantinopel, død 1153) var en bysantisk prinsesse og en av de første kjente kvinnelige historikere, samt poet. Hun skrev "Alexiaden", et epos som lovpriser hennes far keiser Alexios I Komnenos gjerninger. Anna av Kiev. Anne eller Anna av Kiev (født 1024, død 1075) var datter av Jaroslav I av Kiev og den svenske prinsessen Ingegjerd Olofsdatter, dronninggemal til Henrik I av Frankrike og regent for sin sønn Filip I av Frankrike. Skrujern (band). Skrujern er en musikkgruppe som ble startet i 1994. Gruppen er en trio som består av Baard Slagsvold, Martin Caspersen og Per Sarin Madsen. De har gitt ut tre CD-er. "Folkets verktøy" ble gitt ut på plateselskapet Oh Yeah! i 2000 og "Fakta og følelser" på selskapet Global Music i 2004. I tillegg var de backingband på Hans Rotmos CD: "Hans Rotmo med Skrujern - Bønder i solnedgang". I 2008 kom CD-en "Lat som ingenting", også på Oh Yeah!. Resepsjonsforskning. Resepsjonforskning er forskning rundt tolkninger, dekodinger, lesninger, meningproduksjon, oppfatninger og forståelse publikum har av medietekster. Det er ulike typer kvantitative, empiriske publikumstudier som prøver å integrere samfunnsfag og humanistiske fag i perspektivet på resepsjon. Det sentrale er at man finnet ut meningen publikum får av å tolke medietekster. Resepsjonesanalyse er inspirert av og delvis overlappende med publikumsforskning som tar utgangspunkt i cultural studies tradisjonen. Ofte er teorigrunnlaget det samme, men ikke alltid.Resepsjonsanalyse har i hovedsak konsentrert seg om studier av fjernsynsvaner. Resepsjonforskning er en forskningstradisjon som har fått økt oppslutning i Europa og Skandinavia de siste årene. Resepsjonsforskning har mye til felles med kulturelle studier og oppsto i den samme tidsperioden. Den har også hentet mye fra bruksstudiene som mange av de tidlige resepsjonsforskerne også drev med. Resepsjonsforskningen konsentrerte seg hovedsakelig om fjernsynet som massemedium og hvilke meninger og opplevelser publikum får ved å se på. Resepsjonsanalyse brukte en kvalitativ tilnærming for å studere publikumsmedlemmer empirisk. Innen resepsjonsforskningen oppstår mening i interaksjonen mellom spesifikke publikum og konkrete program. Kjennetegn ved resepsjonsforsning. Resepsjonstudier oppfatter publikum som aktive deltakere som velger ut hvilke medietekster de skal se. Fjernssnysprogram eller tekstene blir oppfattet som mangetydige – de kan tolkes på flere måter. Hvor man ser programmet(kontekst) blir regnet for å være relevant for publikums tolkning. Kardemommestipendiet. Kardemommestipendiet er et årlig utdelt reise- eller utdannelsesstipend fra NOPA til egne medlemmer. Stipendet er på 50 000 kroner og deles normalt mellom en komponist og en tekstforfatter. Formålet er å stimulere til videre kulturproduksjon. Trygve Allister Diesen. Trygve Allister Diesen (født 11. juli 1967) er filmregissør og manusforfatter. Han er halvt skotsk og halvt norsk av fødsel, men oppvokst i Kristiansand, og bosatt i Oslo. Diesen studerte film ved University of Southern California, School of Cinematic Arts, på begynnelsen av 1990-tallet. I 2010 var han den første som fullførte doktorgrad i regi ved Den norske filmskolen. Trygve Allister Diesen er mest kjent som skaperen av den norske miniserien Torpedo (vist 2007). Han har også regissert tre langfilmer: Tyven tyven (Norges Oscar-kandidat 2003) og thrilleren Mørkets øy i Norge, samt independentfilmen Red (2008 film) i USA. Sistnevnte, med Brian Cox i hovedrollen, hadde sin premiere på Sundance-festivalen i 2008, og Diesen var både regissør og produsent. Diesen har også regissert mye for fjernsyn, blant annet Unni Lindell-serien Drømmefangeren, og svenske Winter – Venaste Land. Han er også manusforfatter på Varg Veum - Sorte får. Consolidated B-24 Liberator. Consolidated B-24 Liberator var et fire-motors amerikansk bombefly utviklet og produsert av Consolidated under andre verdenskrig. Flyet har kommet i skyggen av den mer kjente B-17 Flying Fortress, men ble bygget i både større antall og hadde større innflytelse på krigens gang. Flyets vinger skapte dog en del stabilitetsproblemer, og har nok ført til at B-24 er mer kjent enn B-17. Dersom B-24 ikke ble lastet på rett måte, slik at flyet ikke hadde god nok balanse, ville en flyger få store problemer og mye arbeid med å holde flyet på rett kjøl. Vingene var svært lange, men ikke særlig brede – i motsetning til B-17. Under konstruksjonen av flyet regnet man seg frem til at en slik vingeform ville minske luftmotstanden, og gi flyet bedre rekkevidde og høyere marsjfart, men det gikk på bekostning av stabilitet. B-24 var dermed et krevende fly å holde i balanse. Flyet fikk likevel stor betydning – ikke minst på grunn av rekkevidden som ikke bare hadde strategisk betydning i kampen mot den tyske krigsindustrien, men også stor betydning i slaget om Atlanterhavet hvor B-24 Liberator fratok de tyske ubåtene det de hadde igjen av områder hvor de kunne ferdes uten å frykte flyangrep. Se anti-ubåtkrigføring. Britiske anti-ubåt Liberator fikk påmontert fire fastmonterte Hispano 20 mm maskinkanoner under nesen for angrep mot ubåter i overflatestilling, og er de tyngste flyene som ble utstyrt med slikt skyts under andre verdenskrig. B-24 Liberator ble brukt på alle fronter under den andre verdenskrig i både amerikansk og britisk tjeneste, inkludert samveldestatene, og i en rekke forskjellige roller. De siste B-24 i aktiv tjeneste var i bruk i det indiske flyvåpenet helt frem til 1968 som maritime rekognoseringsfly. Valentin Fürst. Valentin Fürst (født 3. juni 1870, død 18. desember 1961) var en norsk indremedisiner. Fürst er kjent for å ha arbeidet sammen med Axel Holst og Theodor Frölich med viktige bidrag til forståelsen av skjørbuk og fikk for dette Gunnerusmedaljen. Han må regnes blant dem som la grunnlaget for den moderne C-vitaminforskning. Fürst oppnådde dr.med. (1912) og ble så overlege ved Diakonissehusets sykehus Lovisenberg (1914–40). Han har mottatt St. Olavs orden. Valentin Fürst var kunstsamler, og lege og venn av Gustav Vigeland og hadde den største private samlingen av hans verker i tillegg til mye malerkunst. Henrik Sørensen var også en av hans venner og pasienter. En av hans fire sønner, dr. Valentin Fürst, Jr. (1907–1988) etablerte Fürst Medisinsk Laboratorium (1950), var førsteamanuensis ved fysiologisk institutt (1957) og mottok St. Olavs Orden, ridder av 1. klasse (1983). Epidermiolysis bullosa. Epidermiolysis bullosa (EB) er en fellesbetegnelse på en rekke sjeldne hudsykdommer, der små, røde, veskefylte blemmer og oppløsning av huden ofte ses. EB er en genetisk betinget sykdom som enten kan arves dominant eller recessivt, avhengig av type sykdom. 20 forskjellige former av sykdommen er kjent. Ruby. Ruby er et objektorientert programmeringsspråk. Det kombinerer syntaks inspirert av Perl med Smalltalk sine objektorienterte egenskaper. Det deler også egenskaper med Python, Lisp, Dylan og CLU. Ruby er et tolket programmeringsspråk. Hovedimplementasjonen er fri programvare. Historie. Språket ble laget av Yukihiro "Matz" Matsumoto som startet jobben med Ruby den 24. februar 1993 og lanserte det i 1995. Navnet «Ruby» ble valgt som en litt humoristisk referanse til perl. Ruby har blitt spesielt populært i web-programmeringsmiljøer takket være utviklingsmiljøet Ruby on Rails. Filosofi. I følge forfatteren ble Ruby utformet etter prinsippet om "færrest mulige overraskelser". Med dette mener han at språket skal være fritt for feller og inkonsekvenser som preger andre språk. Ruby er objektorientert: Alle biter av data er et objekt. Dette omfatter typer som andre språk ofte definerer som primitive datatyper, slik som for eksempel et heltall. Hver funksjon er en metode. Alle variabler er en referanse til et objekt, og ikke objektet selv. Ruby støtter arv og import av moduler som såkalte "MixIns" (å endre deler av funksjonaliteten i en klasse). Prosedyre-syntaks er inkludert, men alle slike prosedyrer skrevet utenfor en selvdefinert klasse blir gjort på klassen av type Object. Siden denne klassen er forelder til alle andre klasser, blir slike prosedyrer synlige for alle klasser og objekter. Implementasjoner. Det finnes flere vanlige implementasjoner av Ruby. Den offisielle Ruby-tolkeren, ofte kalt MRI (Matz' Ruby Implementation) er den mest utbredte. Etter Ruby versjon 1.9 denne basert på YARV, en virtuell maskin-implementasjon som skal gi høyere ytelse. JRuby er en versjon basert på Java sin virtuelle maskin. Denne integreres lett med Java-baserte tjenerløsninger som f.eks. Tomcat og Glassfish, og kan sømløst kalle Java-api'er fra Ruby og vice versa. Tilsvarende finnes også IronRuby som kjører på .NET/Mono plattformen. Rubinius er en implementasjon, basert på LLVM som virtuell maskin. Også MacRuby er basert på LLVM, men er kun tilgjengelig for Apple's OS X. MacRuby har som mål å være et alternativ til Objective-C som utviklingsmiljø på Mac. Lisensiering. Ruby blir distribuert under GPL og. De øvrige implementasjonene distribueres under en rekke forskjellige lisenser for åpen kildekode. Ruby er objektorientert. codice_1 codice_2 codice_3== codice_4== codice_5== codice_6== Klasser som ikke oppgir en moderklasse arver automatisk klassen Object. Ruby støtter ikke multippel arv, men gjør bruk av såkalte "mixins" som lar en klasse gjøre bruk av andre klasser selv om de ikke arver dem direkte. Ruby støtter avvikshåndtering. def safe_method puts "Denne linjen vil aldri kjøres..." Kjører vi imidlertid "smell" direkte, så fanger vi ikke feilen og ruby skriver ut feilinformasjon og avslutter programmet. Ruby mangler, per dags dato, full støtte for Unicode, men har delvis støtte for UTF-8. I versjon 2.0 er målet full støtte av unicode-strenger. Mulige overraskelser. Selv om Ruby er utformet etter prinsippet om "færrest mulige overraskelser" er det store forskjeller fra andre språk som C og Perl. Eksempler. "Nice Day Isn't It?".split(//).uniq.sort.join # " '?DINaceinsty" Lister. a =[1, 'hi', 3.14, 1, 2, 4, 5 a.reverse # 4, 5, 2, 1, 3.14, "hi", 1] a.flatten.uniq # [1, "hi", 3.14, 2, 4, 5] hash.each_pair do |key, value| hash.delete_if # Sletter 'water' => 'wet' Blokker og iteratorer. a.each # Skriver ut hvert element (3..6).each # Skriver ut 1 -6. (1..10).collect => [1, 4, 9, 16, 25, 36, 49, 64, 81, 100] Klasser. Følgende kode definerer klassen Person. I tillegg til å initialisere den vanlige konstruktøren, har klassen to metoder: En for å overstyre codice_7-operatoren for å sortere etter alder. Den andre overstyrer codice_8 for å få korrekt formatering. def to_s attr_reader:name,:age Østerrikes økonomi. Østerrike har en velutviklet turistindustri, og er et populært reisemål for både vintersport (Tirol) og kulturinteresserte med gallerier, historiske byggverk og musikkfestivaler. Vindyrkingen foregår flere steder. Rødvin er et forsøksområde for eksport, mens hvitvin lages både til hjemmebruk og eksport. Mest kjent i dag er vin av druen Grüner Veltliner, men også Riesling gir gode resultater. Wachau og Kamptal er kjente dyrkningsområder. Johanna Sällström. Johanna Maria Sällström (født "Berglund" 30. desember 1974 i Stockholm, død 13. februar 2007 i Malmö) var en svensk skuespiller. Sällström var tidigere virksom ved Sörmlands länsteater. Det store gjennombruddet som filmskuespiller gjorde hun i 1997 i Daniel Fridells film "Under ytan". Hun ble tildelt en Guldbagge for beste kvinnelige hovedrolle i 1997 for sin rolle i filmen. Hun var også med i tv-serien "Tre Kronor" der hun spilte en tenåringsdatter. Under sin tid som skuespiller har hun vært med i ett tyvetalls roller, blant annet i Wallander-filmer der hun spiller Kurt Wallanders datter, Linda. Denne serien har blitt vist på TV 2 og Canal+ i Norge. I flere år bodde og arbeidet hun i Danmark. Natten mellom den 13. og 14. februar 2007 døde Johanna Sällström, da 32 år, i sitt hjem i Malmö. Hun etterlot seg en datter som var 5 år da moren døde. April Margera. April «Ape» Margera (født 28. mars 1956 i Glen Mills, Pennsylvania, USA). April er moren til Bam Margera og CKY trommis Jess Margera. Hun er gift med Phil Margera. April publiserte nettopp en kokebok kalt "April Cooks: There's An Alligator In My Kitchen". I går. I går eller igår er en betegnelse på dagen før i dag. Ortografi. "I går" skal skrives som to ord på bokmål. På riksmål er både "igår" og "i går" tillatte former. Årring. Årringene til et ukjent treslag i Bristol Zoo, England. Årringer er ringene som kan ses i tversnittet på en trestamme. Synlige ringer er et resultat av sesongavhengige endringer veksthastigheten til treet, og det er derfor en ring vanligvis markerer et år i treets livssyklus. Ringene er mer synlige på trær som vokser i de tempererte sonene fordi forskjellene mellom årstidene er større der. Treet vokser i et av lagene i barken. Den ytterste årringen er derfor den nyeste, og den innerste er den eldste. Den indre delen av hver enkelt ring er formet tidlig i vekstsesongen, mens veksten er relativt rask og tettheten på treet er mindre, mens den ytre delen av ringene har større tetthet fordi trærne vokser saktere om sommeren og høsten. År med tilstrekkelig fuktighet og en lang vekstsesong fører til tykke ringer, mens år med tørke kan gi smale ringer. Slik kan man også si noe om klimaforholdene og variasjonen i disse i området et tre vokser ved å studere årringene. Trær fra samme område har en tendens til å utvikle de samme mønstertykkelsene i gitte perioder. Studiet av slike ringer kalles dendrokronologi. Ikke bare trær. Synlige og vanskelig synlige vekstringer finnes også i dryppsteinssøyler (stalagmitt, stalaktitt eller sammenvokst). Veksten av disse er så langsom at det først i våre dager er blitt mulig å undersøke disse. Det er klimaperioder som er hovedfokus, og tidsskalaen er i hundreår. Dyr som har skall, og vokser, legger ofte bare et nytt lag skall på innsiden av det gamle. Dette sees tydeligst på enkelte skjell og muslinger, men også sneglehus kan ha tydelige årgangsskiller. Fiskeskjell kan brukes til aldersbestemmelse. Et særtilfelle i krypdyrverdenen finnes i klapperslangens «rangle», som består av rester av skinnet fra tidligere år. Dallas Mavericks. Dallas Mavericks er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Dallas i Texas, og spiller hjemmekampene i American Airlines Center. Prostomider. Prostomider (Prostomidae) er en liten familie av biller som lever i soppinfisert, død ved. Bare en art, "Prostomis mandibularis", finnes i Europa, den er kjent fra Sverige og Danmark men ikke fra Norge. Den er antatt å være akutt utryddingstruet. Billene kan kjennes på sine svært store, fremoverrettede overkjever (mandibler), og på avlang og flat kroppsform. Utseende. Middelsstore (ca. 5 mm), avlange, parallellsidige, flate, glatte og blanke biller, gjerne brunlige på farge. Hodet er stort og bredt, omtrent så bredt som brystskjoldet, med små fasettøyne. Antennene er perlekjede-formede, 11-leddete, omtrent så lange som hode og brystskjold til sammen. De tre ytterste leddene er litt større enn de andre og danner en svakt utviklet kølle. Munndelene er store og trukket ut framfor hodet, særlig er kjevene (mandiblene) store, omtrent firkantede sett ovenfra, med fine tenner på innsiden. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, firkantet sett ovenfra, med en tydelig lengdefure i midten og grove men grunne punktgroper. Dekkvingene er omtrent så brede som brystskjoldet, parallellsidige, med rekker av grove punktgroper. Beina er ganske korte, føttene er fire-leddete, det ytterste leddet er omtrent så langt som de tre innerste til sammen. Larvene er langstrakte og smale, hvite og tynnhudete. Tarmen synes igjennom som en mørk stripe. Hodekapselen er litt bredere enn kroppen. Levevis. Prostomidene er knyttet til råtne stokker angrepet av rødråte. Den europeiske arten "Prostomis mandibularis" lever først og fremst i læger (liggende døde stokker) av eik som er angrepet av svovelkjuke ("Laetiporus sulphureus"), men kan også finnes på soppinfiserte stokker av bøk, kastanje og furu. Både larvene og de voksne billene lever inne i stokkene der de kryper rundt mellom årringene, og finnes sjelden andre steder. Livssyklusen er trolig ettårig. Den europeiske arten regnes å være sterkt utryddingstruet på grunn av habitatfragmentering som gjør at det blir for langt mellom brukbare levesteder for den. I mye av Europa kjenner man bare gamle funn av arten og den er trolig alt utdødd, men den finnes fortsatt i noen områder i Sør-Sverige, særlig på Öland. Man antar at dette også kan gjelde andre arter av prostomider i andre verdensdeler, men disse er dårlig kjent. I Sverige er det laget en tiltaksplan for bevaring av denne arten og noen andre biller knyttet til døde eikestokker. Kilde. Nilsson, S.G. 2006. Åtgärdsprogram för bevarande av skalbaggar i eklågor. Glokalisering. Glokalisering (fra engelsk, "glocalisation") er et teleskopord sammensatt av globalisering og lokalisering. Begrepet uttrykker at globalisering ikke er en enveisprosess og ikke fungerer så ensrettende som en kan få intrykk av. Glokalisering spiller på hvordan kulturell, økonomisk og politisk globalisering nedfeller seg i lokale forhold. Dermed tar lokal kultur opp i seg internasjonal kultur, samtidig som den beholder eget særpreg. Innen næringslivet betyr ordet å tilpasse internasjonale produkter lokale forhold. Ordet oppstod på 1980-tallet fra japansk bedriftskultur, og ble først popularisert i engelsk språk av sosiologen Roland Robertson på 1990-tallet, og senere drøftet av Zygmunt Bauman. Torshov gård. Torshov er en gård i Ridabu i Hamar kommune. Navnet tyder på at stedet kan ha vært et hov i før-kristen tid. Antagelig for den norrøne guden Tor. Ordet hov går igjen i mange stedsnavn i Norge og knyttes gjerne til ofringsplasser. Fjøset på Torshov er bygget i 1798 av Anders Nilsen Steen som arvet gården etter sin onkel Halvor Steen samme år. Utformingen på fjøset er inspirert fra Anders Nilsen Steens reiser med seilskute. Han var seilskuteskipper og seilte på Nederland, Frankrike og England. Det karakteristiske klokketårnet er et påbygg fra 1808. Urverket er konstruert av arkitekten Abraham Pihl. Han var prost i Vang kirke og Norges første offentlig ansatte astronom. Caprera. Caprera'", i La Maddalena kommune på Sardinia, er den nest største av øyene i øygruppa Maddalenaøyene i Bonifaciosundet mellom Korsika og Sardinia. Øya har er areal på 15,5 kvadratkilometer og ei kystlinje på 45 kilometer. Øya er forbundet med naboøya La Maddalena med en 600 meter lang veifylling. Giuseppe Garibaldi kjøpte øya i 1855. Han døde på øya i 1882 og graven hans finnes her. Caprera med omliggende øyer er et naturreservat. Øya har sannsynligvis fått navn etter villgeitbestanden som holdt til på øya ("Capra" betyr "geit" på italiensk). Giuseppe Mazzini. Giuseppe (Giovanni Maria) Mazzini (født 22. juni 1805 i Genova, død 10. mars 1872 i Pisa) var en italiensk politiker og revolusjonær. I første halvdel av attenhundretallet var Italia oppdelt i en rekke småstater dominert av keiserdømmet Østerrike og av Frankrike. Mazzini dannet i 1831 den hemmelige organisasjonen La Giovine Italia som kjempet for samling av Italia og dannelsen av en italiensk republikk. Fra og med 1833 regisserte Mazzini en rekke mislykkede opprør i ulike deler av Italia. I 1849 deltok han i ledelsen av den kortvarige Romerske Republikk. Den nasjonal-patriotiske ideologien utarbeidet av Mazzini var svært viktig for den politiske prosessen som førte fram til samling av Italia i 1860, Risorgimento, og også for senere italiensk politikk. Påvirkning av Mazzini kan også spores i nasjonale bevegelser i en rekke andre land, blant annet i Tyrkia. Oppvekst og utdanning. Mazzini var født i Genova, som den gang var del av den fransk-kontrollerte republikken Liguria. Faren, Giacomo Mazzini, var universitetsprofessor i medisin og sterkt påvirket av idealene fra den franske revolusjonen. Moren Maria Drago var kjent for sin skjønnhet og sin religiøse iver. Maria og Giacomo hadde sammen barna Rosa (f.1797), Antoinetta (f.1803), Giuseppe, også kalt Pippo, (f.1805) og Francesca (f.1808). Giacomo Mazzini satt i redaksjonsrådet i den radikale, demokratiske avisa «Il Censore Genovese», der han sannsynligvis skrev usignerte artikler med patriotisk innhold. En politirapport fra 1816 beskriver han som uavhengig demokrat. Like etter fødselen ble Giuseppe sendt vekk fra familien til landsbyen Bavari nordøst for Genova, sammen med en «mamma di latte» (amme) Benedetta. Der tilbrakte han to år, før han vendte tilbake til Genova. I de første leveårene hadde Giuseppe en svak helse, og de tre første årene etter tilbakekomsten til Genova tilbrakte han i sykesengen. I denne perioden hadde han nesten ikke kontakt med andre enn moren Maria og ammen Benedetta. Først som femåring fikk Giuseppe lov til å være ute i frisk luft, og også som eldre foretrakk han et liv innendørs, fritt for fysiske anstrengelser. Giuseppe viste svært gode læreevner, og i november 1819 ble han som fjortenåring tatt opp ved universitetet i Genova. Han fullførte en grad i jus i 1826. Som student ble han første gang arrestert 21.juni 1820 for ordensforstyrrelser. Wienerkongressen bestemte i 1815 at Liguria skulle inngå som en del av Kongeriket Sardinia. I 1821 oppsto det i Genova en kortvarig kuppforsøk mot fyrstehuset Savoia, men dette ble slått ned med svært hard hånd. Ifølge egne memoarer var det hendelser dette året som gjorde Mazzini til overbevist italiensk nasjonalist. «Fra da av», skrev han senere, «kledde jeg meg alltid i svart, som et symbol på at jeg bar sorg på vegne av mitt land». Tidlige år. Etter utdanning praktiserte Mazzini som advokat for fattige. Et ønske å bli historisk forfatter kom til uttrykk ved utgivelsen i 1826 av essayet «Dell'amor patrio di Dante» – («Om Dantes patriotisme»). Mazzini bidro i 1828-1829 også til utgivelsen av avisa «L’indicatore genovese», inntil denne ble stanset av myndighetene. I 1830 reiste Mazzini til Toscana og faktisk var han aldri lenger sør i Italia enn dette. Her ble han medlem av det hemmelige forbundet Carbonari, som arbeidet for et liberalt og samlet Italia. Samme år ble han 31. oktober arrestert i Genova og internert i Savona. Under interneringen la han planer for en ny bevegelse som kunne erstatte Carbonari-selskapene, som han oppfattet som feilslåtte. Da han slapp ut fra fengsel i 1831 fortrakk han landflyktighet i Geneve istedenfor å etterkomme myndighetenes krav om opphold i en liten avsidesliggende landsby. La Giovine Italia. Fra Geneve flyttet Mazzini i 1831 til Marseille, der han raskt ble en populær figur blant italienere i eksil. Han bodde sammen med Giuditta Bellerio Sidoli, en vakker enke som både ble hans elsker og støttet arbeidet hans økonomisk. Mazzini var antagelig far til Sidolis sønn Joseph Aristide. I Marseille stiftet Mazzini den politiske losjen Givoine Italia – det unge Italia – som skulle arbeide for dannelsen av en italiensk republikk. Losjen var hemmelig, med ritualer og passord, men med en strammere organisering enn Carbonari-selskapene. Mottoet i Giovine Italia var Gud of folket. Mazzini var sterkt inspirert av den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder og også mer samtidige tyske nasjonalister. Slik som det attende århundre hadde tilhørt Frankrike, mente Mazzini at det nittende århundre skulle tilhøre Italia. Massene måtte bli overbevist om at Gud snakket gjennom folket og ikke gjennom paven. Kampen for et nytt Italia var en guddommelig oppgave som kunne kreve kamp, oppofrelse og død. I 1833 hadde Giovine Italia opp mot 60 000 medlemmer. Også Giuseppe Garibaldi var medlem og sterkt påvirket av Mazzini. I 1833 forsøkte Mazzini å starte et opprør i Kongeriket Sardinia, men dette ble oppdaget før det ble startet, og en rekke av nøkkelpersonene ble arrestert. Tolv av de arresterte ble henrettet. Mazzini selv ble dømt til døden in absentia. Et nytt opprørsforsøk ble forsøkt året etterpå, men også dette ble slått ned. Mange av de revolusjonær nasjonalistene måtte dra i eksil, inkludert Garibaldi, og mye av luften gikk ut av bevegelsen. Den 28. mai 1834 ble Mazzini arrestert i Solothurn i Sveits og utvist fra landet. Han dro til Paris, men ble også der arrestert den 5. juli. Han ble frigitt først i 1837, under løfte om å forlate landet og dra til England. Eksil i London. I fra London arbeidet Mazzini med å gjenopplive Giovine Italia, gjennom politiske skrifter og gjennom aktiv brevveksling med ulike agenter og sympatisører. En rekke forsøk på å organisere opprør på Sicilia, i Abruzzo, Toscana og Lombardia mislyktes og de-motiverte Mazzini for en svært lang periode. Fra London reiste Giuditta Bellerio Sidoli tilbake til Italia for å være sammen med barna sine der. Kjærlighetsaffæren mellom henne og Mazzini var nå over. Tilsvarende Givoine Italia dannet Mazzini en rekke losjer for flere andre land: Unge Tyskland, Unge Polen, Unge Sveits. For Mazzini var Europas samling en naturlig fortsettelse av Italias samling, og han dannet derfor også Giovine Europa. I 1844 anklaget Mazzini britiske styresmakter for å ha overvåket brevvekslingen med brødrene Bandiera. De to brødrene Attilio og Emilio Bandiera var italienske patrioter av østerriksk-ungarsk avstamming. Etter et mislykket kuppforsøk i 1844 ble begge brødrene henrettet. Saken om brev-overvåkningen kom opp i det britiske parlamentet, og Foreign Office måtte innrømme at de hadde åpnet korrespondansen til Mazzini og overlatt informasjon til myndighetene i Napoli. Saken gjorde at Mazzini vant betydelig sympati blant britiske liberalere. Opprøret i 1848-1849. I revolusjonsåret 1848 var det i mars en rekke opptøyer i Wien og Østerrikes utenriksminister Klemens von Metternich måtte flykte til England. I kjølvannet av dette brøt det ut opprør flere steder i Italia. Den 7. april kom Mazzini til Milano, der befolkningen hadde reist seg mot den østerrikske garnisonen og etablert et midlertidig styresett. Mazzini mente at Lombarida burde bli en ny uavhengig republikk, mens det lokale opinionen var dominert av et ønske om å slå sammen Lombardia med Piemonte. Han forlot derfor raskt Milano og knyttet seg til de irregulære styrkene til Garibaldi i Bergamo. Etter kort tid måtte både Garibaldi og Mazzini flykte til Sveits. Den 9. februar ble den romerske republikk etablert i Roma, og pave Pius IX ble tvunget til å forlate byen. Mazzini ankom byen samme dag og ble utnevnt til triumvir, det vil si en av tre styrende. De to andre var Carlo Armellini og Aurelio Saffi. Grunnloven til republikken sikret alle trosfrihet, og også paven ble gitt rett til å styre den katolske kirken. Den romerske republikken var den første statsdannnelsen som forbød dødsstraff i grunnloven. Paven fikk imidlertid raskt støtte fra en rekke katolske land, hovedsakelig Frankrike. Den italienske legionen, under ledelse av Garibaldi, kunne ikke i lengden stå i mot den store overmakten. Den 12. juli 1849 flyktet Mazzini til Marseille, og derfra videre til Sveits. Paven var ikke tilbake i Roma før i april 1850. Senere leveår. Etter i en periode å ha gjemt seg for sveitsisk politi reiste Mazzini i juli 1850 tilbake til London. Mislykkede opprør i de lombardiske byene Mantua og i Milano i henholdsvis 1852 og 1853 var fatale for Mazzinis organisasjon. I 1856 returnert Mazzini til Genova for igjen forsøke å organisere opprør og igjen var forsøkene mislykkede. Mazzini greide å unnslippe politiet, men ble dømt til døden in absentia. Etter dette var Mazzini mer en tilskuer enn en pådriver for begivenhetene som førte til Italias samling i 1860. Mesteparten av de senere leveårene tilbrakte han i London. Mazzini døde i Pisa i 1872. En offentlig gravferd ble arrangert i Pisa 14. mars, og Mazzinis legeme ble deretter flyttet til Genova. Begravelsesseremonien i Genova samlet en folkemengde på over hundre tusen. Litteratur. Mazzini, Giuseppe Mazzini, Giuseppe Mazzini, Giuseppe Vidarshov. Vidarshov er en gård i Hamar kommune. I før-kristen tid var gården, som navnet antyder, et hov. På stedet er det funnet et sammenhengende felt med omtrent 25 gravhauger av ulik størrelse og fasong. Nordvest for gårdstunet ligger en av de største gravhaugene på Hedmarken, "Teahaugen", med en diameter på ca. 30 meter og en høyde på 5 meter. Det er blitt gravd ut tuften av et langhus fra perioden 200-400 e.Kr. på gården, men sporene av dette er ikke synlig i dag. Det lå i åkeren på høydedraget mellom Teahaugen og det store gravfeltet. Passarowitz-traktaten. Passarowitz-traktaten (eller Požarevac-traktaten) var en fredsavtale mellom Det osmanske rike på den ene siden og Habsburg monarkiet og Republikken Venezia på den andre. Den ble underskrevet i den moderne serbiske byen Požarevac 21. juli 1718. Ford 8N. Ford 8N er en traktor produsert av Ford Motor Company fra 1947 til 1952. Den er den første rene Fordtraktoren i N-serien, altså er den første av dem som ikke er produsert i samarbeid med Ferguson.Jafloi 13. jul 2010 kl. 08:53 (CEST) Foregående modeller er Ford 9N og 2N. Den er den siste traktoren i N-serien. Den har en sideventilert firesylindret motor, men den ble også bygd om til sideventilert V8. Den ble levert med lysegrått panser og hjul, rød motor, hjuloppheng og girkasse, og svart sete. Tekniske data. Motor: Firesylindret sideventilert rekkemotor. Effekt ved 1500 o/min er 20,5 hk og ved 1980 o/min 24,4 hk Kløtsj: Enskivet tørrplate med diameter på ni tommer. Gir: Fire gir framover og ett bakover Hjuldimensjon: Foran: 4.00-19 og bak: 10-28 Mål: 293 cm (Total lengde)X 162 cm (Bredde)X 124 cm(Høyde ved kjøler) Løftekapasitet i trekkstengene: 750 kg Herons formel. Herons formel er i geometri en formel for sammenhengen mellom arealet av en trekant og lengden av de tre trekantsidene. Formelen er oppkalt etter den greske matematikeren og ingeniøren Heron av Alexandria, som levde i hundreåret før Kristi fødsel. Lar en lengden av de tre trekansidene være definert som "a", "b" og "c", så gir Herons formel trekantarealet "A" som Formelen kan også uttrykkes på formen Herons formel behandler alle sidelengdene likt. Bengt Eriksen. Bengt Eriksen (født 13. mars 1965 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller og trener, som er mest kjent for å ha jobbet som fotballekspert for TV 2 Sporten i perioden 2003–2011. Eriksen er født og oppvokst på Oppsal i Oslo, der han nå er bosatt. Han har tidligere vært fotballspiller for, og og fotballtrener for. Han er sønn av den tidligere spilleren og treneren Leif Eriksen. VG meldte 24. november 2008 at Eriksen var klar som ny sportsdirektør i VIF, en jobb han takket nei til. Det ble 6. januar 2012 kjent at Eriksen ikke lenger skulle fortsette som fotballekspert for TV 2 Sporten, etter å ha vært heltidsansatt siden 2006. Rosemary Sutcliff. Rosemary Sutcliff (født 1920, død 1992) var en av Storbritannias mest berømte barne- og ungdomsbokforfattere, og skrev mer en 50 romaner. Sutcliff interesserte seg for historie, myter og legender, og bøkene hun skrev hentet ofte handling fra tidlig engelske historier. Fjellsetra. Fjellsetra er et skianlegg på Sunnmøre. Fjellsetra havner ofte i skyggen av det større, og mer besøkte Strandafjellet. Wawel. Wawel (eller Wawel-høyden, polsk "Wzgórze wawelskie") er en bakketopp som befinner seg på elven Wisłas venstre bredd sør i Krakóws gamleby, med en høyde på 228 meter over havet. Wawel har en stor symbolsk verdi for polakker, og på høyden finnes en rekke severdigheter – de viktigste er Kongeslottet på Wawel og Wawel-katedralen, som tilhører Polens største nasjonalskatter. Bakketoppen omtales ofte som Polens akropolis. Arkeologiske utgravninger viser at de eldste bosetningene på Wawel er fra det 4. århundre. I middelalderen og renessansen var Kraków hovedstaden i Polen, med Wawel som sete for de polske kongene. Med den polsk-litauiske unions fremvekst, ble Wawel sete for en av Europas viktigste stater. Denne statusen forsvant da hovedstaden ble flyttet til Warszawa i det 17. århundre. Wawel ble på ny et nasjonalsymbol da Polen mistet sin selvstendighet etter landets tre delinger. Wawel-høydens store symbolske betydning kommer blant annet av de politiske og religiøse funksjoner den har innehatt oppgjennom historien. Katedralen. Katedralen på Wawel er en av Polens viktigste nasjonalhelligdommer. Med sin tusenårige historie har den vært kronings- og begravelsesstedet for de polske kongene. Ved siden av de kongelige og deres familiemedlemmer er katedralen også begravelsesstedet for historisk viktige personer og nasjonalhelter, som blant annet Adam Mickiewicz eller Tadeusz Kościuszko. Katedralen står like ved siden av Kongeslottet og holder St. Stanislaus’ relikvier. Wawels første katedral er fra 1020, og ruinene av denne er fortsatt synlige. Dagens katedral er fra 1300-tallet, og her befinner seg også det berømte Sigismund-kapellet (et av de mest bemerkelsesverdige eksempler på renessansearkitektur i Kraków) og den enorme Sigismund-klokken, en kirkeklokke på åtte tonn som ble laget i 1520. Den brukes bare ved store anledninger, som for å markere krig, fred, 1. påskedag eller valg av ny pave. Kongeslottet. Wawel-høyden med slottet og katedralen Kongeslottet på Wawel tjente som kongelig residens og var plassen der landets herskere styrte Polen i fem århundre – fra 1038 til 1596. Slottet er en av Krakóws viktigste severdigheter, og har en helt spesiell plass i Polens historie og kultur. Slottet var opprinnelig i gotisk stil, men på 1500-tallet ble italienske arkitekter leid inn for å omskape det i renessansestil. Slottet forfalt i løpet av tiden da Kraków ikke var hovedstad, og da byen ble okkupert av Østerrike etter Polens tre delinger, ble det blant annet brukt som soldatbrakker. De senere årene har det imidlertid blitt restaurert, og i 1961 ble alle gjenstandene som hadde blitt plyndret av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig returnert, slik at slottet nok en gang fremstår som Polens kulturelle sentrum. Det store slottskomplekset består av to gårdsplasser; en arkadegårdsplass, begrenset av slottsvingene, og en ytre gårdsplass, hvor katedralen befinner seg. Slottet er omringet av et stort festningsverk med et mylder av tårn. Ambrosi Hoffmann. Ambrosi Hoffmann (født 22. mars 1977 i Davos) er en sveitsisk alpinist. Hoffmann vant gull i utfor under junior-VM 1996. Samme år debuterte han i verdenscupen. Under OL 2006 i Torino tok han bronsemedaljen i Super-G. I OL 2010 tok han en 23. plass i utfor. Hans beste VM-resultater er en fjerdeplass i Super-G under VM 2003 i St. Moritz, og en femteplass i utfor fra VM 2007 i Åre. Ambrosi Hoffmann har (per mars 2010) ikke vunnet noe verdenscuprenn, men har som best en andreplass i et utforrenn fra mars 2002. American Anthropological Association. American Anthropological Association (AAA) ble grunnlagt i 1902 og er i henhold til egne nettsider "the world's largest professional organization of individuals interested in anthropology". Innenfor sosialantropologien har organisasjonen en helt unik og sentral stilling. De årlige konferanser, vekselvis på øst- og vestkysten av USA, som foreningen arrangerer er et 5 dagers samlested for ca. 6 500 sosialantropologer fra en rekke land, inkludert Norge. Foreningen gir også ut tidsskriftet "American Anthropologist" Medlemstallet er i dag ca. 11 500. Bannskap. Bannskap i typisk tegneserieform med ulike symboler. Bannskap eller banning er å uttrykke seg muntlig og skriftlig med banneord eller metaforer som henspiller på sosiale tabuer. Noen anser bannskap som stygt, og et tegn på manglende folkeskikk. I mange religiøse miljøer er bannskap ikke akseptert. Når mennesker i slike miljøer tyr til bannskap, er det ofte i affekt, noe som forsterker inntrykket av bannskap som uakseptabelt. I andre miljøer igjen blir bannskap sett på som en naturlig og variert del av den hverdagslige språkkulturen. I Nord-Norge har blant andre Arthur Arntzen talt varmt om bannskapens kulturelle verdi. Symfoni nr. 39 (Mozart). I tillegg til de andre symfoniene i hans siste symfoniske trilogi, skrev Mozart sine klavertrioer in E— og C—dur, sin "sonate facile" og en fiolin-sonatino denne samme sommeren. Eksterne lenker. 39 Norges Funksjonærforbund. Norges Funksjonærforbund (NOFU) er et tidligere fagforbund som hadde sin bakgrunn i Oslo, der kontorfunksjonærer begynte å organisere seg i 1905. Forbundet fusjonerte 1. januar 2005 med Kommunikasjonsforbundet til Negotia. Kommunikasjonsforbundet. Kommunikasjonsforbundet startet som en fagorganisasjon for sentralborddamer innenfor Televerket. Forbundet fusjonerte 1. januar 2005 med Norges Funksjonærforbund til Negotia. Liste over innsjøer i Akershus. Liste over innsjøer i Akershus er innsjøer som helt eller delvis ligger innenfor grensene til Akershus fylke. Dersom innsjøen ligger i flere kommuner er den kommunen som tilregnes størstedelen oppført først. Listen inneholder største innsjø i hver enkelt kommune, samt alle innsjøer over 1 km² i fylket. I tillegg omfatter listen mange mindre vann mellom 1 og 0,1 km², som er berørt av naturreservater eller av andre særlige grunner. Akershus Fylkesvei 22 (Aust-Agder). Fylkesvei 22 i Aust-Agder går mellom Viadukten og Songe i Arendal kommune. Veien er 2,2 km lang. Eksterne lenker. 022 Saltdal videregående skole. Saltdal videregående skole er en videregående skole som ligger ved Fredheimveien, like sør for Rognan, administrasjonssenteret i Saltdal kommune, Nordland. Skolen er en UNESCO-skole, med vennskapsskoler i Tanzania og på Trinidad og Tobago. Fylkesvei 132 (Aust-Agder). Fylkesvei 132 i Aust-Agder går mellom Helle og Gunnarsbo i Arendal kommune. Veien er 1,1 km lang. Eksterne lenker. 132 Fylkesvei 126 (Aust-Agder). Fylkesvei 126 i Aust-Agder går mellom Fylkesvei 410 og Bukkevik kai på Eydehavn i Arendal kommune. Veien er 1,4 km lang og omfatter Nesveien, Nesgata, Formannsgata og Kristen Staksnæs vei. Eksterne lenker. 126 Fylkesvei 122 (Aust-Agder). Fylkesvei 122 i Aust-Agder går mellom Løvøya og Bota brygge i Arendal kommune. Veien er 10,6 km lang. Eksterne lenker. 122 Kate Austen. Den fiktive Kathrine «Kate» Austen er en av hovedskikkelsene i ABC tv-serien "Lost". Kate Austen er en 27 år gammel kvinne fra Iowa som flykter fra loven. Rollen spilles av Evangeline Lilly. Hun dukker første gang opp i første episode av sesong en (piloten). Bakgrunn. Før hun kom til øya tok hun livet av sin egen stefar, som i episoden "What Kate Did" blir avslørt som hennes egentlige far isteden for Sam Austen fordi han var i Korea da Kate ble unnfanget. Gjennom serien har det blitt avslørt b. la at Kate har vært gift med en politimann ved navn Kevin, men han ble forlatt av henne da hun forsto at hun var i ferd med å avsløres. Hun fortalte ham så alt, og dopet ham ned for å unngå at han mistet jobben. Den kryptiske Kate er ikke fullt så uskyldig som hun først virker som. Selv om detaljene om hennes fortid er uklare, har flere av de overlevende funnet ut at hun var på flukt. Dette fordi hun hadde vært med på et bankran i New Mexico før hun kom til øya. Hun latet som om hun var en uskyldig tilskuer ved navn Maggie Ryan, men hadde egentlig en romantisk tilkobling til tyvenes leder. Når tyvene kommer inn, blir hun et av gislene. Når et av de andre gislene klarer å overmanne en av gisseltakerne og få kontroll, får Kate tak i en av pistolene deres, og later som om hun ikke vet hvordan den brukes. Etter dette tar lederen deres Kate med inn på et annet rom, og etter et raskt kyss, slår han henne for å få det hele til å se ekte ut. Direktøren åpner hvelvet, men når de kommer inn, lurer Kate alle, og skyter lederen i beinet og tvinger direktøren til å åpne en bankboks. Etter dette dukker Kate opp i Australia som en flyktning, sannsynligvis på grunn av ranet. Under navnet Annie dukker hun opp på gården til en småbruksbonde, som i bytte med hjelp på gården tilbyr henne kost og losji. Det går en stund slik, men til slutt bestemmer Kate seg for å dra videre igjen. Hun har tenkt å gå, men når bonden finner ut dette, tilbyr han henne å sitte på til byen dagen etter, noe hun takker ja til. Sannheten var imidlertid at bonden hadde sett Kate på ettersøkt-plakater, og sagt fra til politiet. På vei til byen dagen etter, følger en bil med en amerikansk politiagent etter dem, og i et manisk forsøk på å flykte tar hun tak i bilens ratt og svinger av veien. Hun har muligheten til å flykte, men hjelper heller den skadde bonden ut av bilen, og gir dermed politiagenten tid til å fange henne. Hun er i hans varetekt når hun går ombord på Flight 815. Mens de er ombord på flyet, spør hun agenten om en tjeneste, at bonden skulle få dusøren for å ha meldt henne inn. Når agenten blir såret mens flyet begynner å riste, stjeler hun nøklene til håndjernene sine, og setter på ham en oksygenmaske etter ha satt på sin egen. Kates rolle på øya. Siden de kom til øya, har Kate vært involvert i den største utviklingen hos de overlevende, alt fra funnet av transceiveren, oppdagelsen av den andre nødmeldingen og isbjørnen, hulene, jakten på Ethan, den siste konfrontasjonen med ham, ekspedisjonene til de andres leir og ekspedisjonene for å skaffe dynamitt til å sprenge opp luken. Dette kommer mye av hennes vennskap med Sayid, Charlie og Hurley, samt hennes nesten-forhold med både Jack og Sawyer. For øyeblikket ser det ut som nesten-forholdet til Sawyer er blitt et virkelig forhold. Kate tok imot Claires baby midt i jungelen, mens Jack prøvde å redde Boones liv. Se også. Austen, Kate Arado Ar 234. Arado Ar 234 «Blitz» (lyn) var et tysk jetdrevet bombefly, utviklet og produsert for Luftwaffe av Arado under andre verdenskrig. Prototypen fløy første gang 15. juni i 1943 og flyet regnes som verdens første jetdrevne bombefly. 2. august 1944 ble Ar 234 også verdens første jetdrevne rekognoseringsfly. Flyet ble hovedsakelig benyttet som rekognoseringsfly og var så godt som umulig å avskjære. Ar 234 ble produsert i 5 varianter, deriblant en nattjagervariant. Museumsfly. Det finnes kun ett gjenværende eksemplar av Ar 234. Dette flyet, en Ar 234 B-2, ble sammen med ni andre eksemplarer overgitt til britiske styrker ved Sola flyplass ved Stavanger i 1945. Flyet ble senere transportert til USA for testing, og er i dag utstilt på museum i Washington D.C. Arado Flugzeugwerke. Arado Flugzeugwerke var en tysk flyprodusent. Firmaet ble etablert i Warnemünde som en del av Flugzeugbau Friedrichshafen. Etter første verdenskrig ble firmaet kjøpt opp av Heinrich Lübbe og i 1925 ble det omdøpt til Arado Handelsgesellschaft. I 1933 byttet det igjen navn, denne gang til det mer korrekte Arado Flugzeugwerke GmbH. Under andre verdenskrig ble Arado kjent for sine treningsfly benyttet av Luftwaffe. Arado produserte også Ar 234, verdens første operative jetdrevne bombefly og rekognoseringsfly. Ingenting (band). Ingenting er et rockeband fra Sandnes i Rogaland. Bandet ble startet på slutten av 80-tallet, og ga i 1991 ut sitt første album. Musikken bandet spiller karakteriseres som rølpete rock'n'roll og er kombinert med tekster på dialekt. Bandet er spesielt store i Rogaland, men har spilt over hele landet og solgt totalt album. I 1998 ble Ingenting oppløst for så å bli gjenforent noen år senere. BorgenInfo. BorgenInfo er navnet på skoleavisen ved Borgen ungdomsskole i Asker kommune. Skoleavisen var i starten et nyhetsbrev med 4 sider fra rektor Peter W. Dyve, men ble etter hvert utvidet av to elever til en skoleavis med om lag 8 sider ved samarbeid med rektoren. Skoleavisen publiseres ca. en gang i måneden med interne nyheter oftest innenfor skolen. Egentlig var det 20 journalister i denne avisen, men antallet ble redusert kraftig ned til 6 personer. Disse seks personene utgjør redaksjonsgruppen, sammen med Peter W. Dyve. Zhang Heng. En kopi av Zhang Hengs seismometer Zhang Heng (forenklet kinesisk: 张衡; tradisjonell kinesisk: 張衡; pinyin: "Zhāng Héng"; Wade-Giles: "Chang Heng" født år 78 i Nanyang i provinsen Henan i Kina, død 139 i Luoyang i Henan) var en kinesisk matematiker og astronom. Zhang fikk raskt ry som en stor vitenskapsmann og trådte i en alder av 38 år inn i regjeringens tjeneste. Han gjorde raskt karriere og ble under keiser Liu Hu ("Han Andi") minister og sjefsastronom. I 123 innførte han på keiserens vegne en kalenderreform, som hadde som mål å restituere månedene med årstidenes gang. Zhangs kosmologiske verdensbilde baserte seg på en sfærisk forestilling av himmel og jord, med jorden i sentrum. Zhang Heng fant opp et seismoskop for å registrere jordskjelv. En kule falt ut av munnen til en drage og ned i munnen til en frosk når et jordskjelv inntraff, noe som laget en høy lyd som vekket keiseren. Hans kompromissløse innstilling i visse historiske og kalendariske spørsmål førte til at han kom til å bli betraktet som en kontroversiell person, noe som forhindret at han ble offisiell hoffhistoriker. Kongsseteren. Kongsseteren ligger i Voksenkollen i Oslo og er i kongefamiliens private eie. Eiendommen brukes hovedsakelig om vinteren, og kongefamilien feirer vanligvis jul på Kongsseteren. Kong Haakon og dronning Maud mottok Kongsseteren i gave fra det norske folk etter kroningen i 1906. Den ble finansiert ved en innsamlingsaksjon. Villaen er tegnet av arkitekt Kristian Hjalmar Biong, som vant arkitektkonkurransen med sitt prosjekt «Slot over Slot». Enkelte av detaljene er hentet fra norsk stabburstradisjon, særlig hjørnene på bygget. Ellers er den tegnet i nybarokk stil med enkelte innslag av jugendstil. Det barokke kan særlig gjenfinnes i gavlveggens symmetriske planteornamentikk i sterke farver, som er inspirert av norsk treskjæringskunst på 1700-tallet. Fonogram. Fonogram er et samlebegrep for lydopptak, særlig på lydbærende medier der lyden er spilt inn, lagret og kan avspilles mekanisk, men også på elektroniske og digitale medier. Begrepet er ikke mye brukt utenfor platebransjen. I startet brukte man kun begrepet plate, men ved kassettens inntog ble det ikke dekkende. Etterhvert som ulike nye medier brukes til distribusjon av lyd og musikk, er begrepet blitt mer aktuelt. Likevel er det fortsatt vanlig å snakke om plateselskap og platebransjen. Ordet fonogram er satt sammen av de greske ordene for «lyd» og «skrift». Lydopptak er opptak og lagring av lyd ved hjelp av mekaniske eller elektriske apparater, for eksempel fonograf, grammofon, båndopptaker eller datamaskin, innspillinger som siden kan spilles av ved hjelp av de samme eller andre apparater. Lydopptak brukes om selve mediet lyden er lagret på. De eldste kjente bevarte lydopptaka er fra rundt 1860. Opptak på voksrull og voksplate. Thomas Edison oppfant sin fonograf i 1877, og spilte inn sin egen stemme med barnerimet «Mary had a little lamb». De første musikkopptakene ble ikke gjort før 1887-1888. Edison brukte sylinderformede voksruller. Ti år senere utviklet Emelie Berliner en nye teknologi hvor plater erstattet voksrullene. Denne metoden bestod til langt utover 1900 tallet. Teknologien på både avspilling og innspilling utviklet seg i flere steg. Fonografen tok opp lyd direkte gjennom en trakt, som ble skrevet inn på voksrull. En rull kunne holde omtrent 2 minutter. Elektrisk opptak fra 1925. Et stort gjennombrudd var oppfinnelsen av elektrisk opptak, dvs av mikrofonen og forsterkeren. Nå fikk man betydelig bedre kvalitet og frekvensspekter. De første elektriske musikkopptak kom ut på markedet i 1925. Det har blitt utviklet forskjellige teknikker og apparater for å ta opp lyd. Fonogrammer omfatter lydbærende medier som fonografvalser, voksruller og andre tidlige mekaniske medier der vibrasjonene fra lydbølgene risset et varierende spor i overflaten. Det samme gjelder grammofonplater, det vil si sirkelrunde plater der lyden på samme måte ble risset eller støpt som spor for gjengivelse ved hjelp av en grammofon, altså en analog platespiller. Fonogram kan også lagres på magnetbånd, elektronisk lagringsmedier som lydbånd og lydkassetter. Det er lange spolebånd av plast og andre materialer som er påført magnetisk jernstøv som med elektronikk i en båndopptaker ordnes i samsvar med lyden. Her omformer, styrer og forsterker elektrisk sttrøm lyden via et såkalt lydhode. Den elektriske kraften og dermed lyden kan også styres av varierende lysstyrke, og dette systemet ble benyttet i lydfilmen, der filmrullen ved siden av bildfene inneholder et visuelt «lydspor» som slipper gjennom og regulerer en lysstråle til et avleserhode. Vinyl. Fram til krigen ble platene laget av skjellakk, en type voks importert fra India. Under krigen stoppet forsyningen opp, og man måtte finne et alternativ. Man utviklet vinyl, et plastmateriale som viste seg å ha mye høyere kvalitet. Man fikk mye finere riller. Platene fikk plutselig mer plass (long playing – LP), mer enn 20 minutter pr. side. Men viktigere var at med vinyl forsvant skrapingen fra de gamle voksplatene. Mange av de store internasjonale plateselskapene som finnes i dag, ble startet rundt første verdenskrig. Plate- og musikkbransjen har siden vokst til en svært omfattende masseindustri og hoveddel innenfor underholdningsindustrien. Denne industrien preger hverdagen til mennesker over hele verden og har dannet grunnlaget for utviklingen av den moderne populærkulturen. Magnetisk lydbånd. Magnetisk lydbånd hadde vært i bruk siden 1930-tallet til film. Under krigen hadde tyskerne utviklet en type lydbånd med høy kvalitet, og dette ble etter krigen standard medium til master for lydinspillinger. Forbrukerne ble tilbudt kassettbånd fra 1963. Stereo. Stereoopptak ble vanlig fra 1954. Digitalt lydopptak. Digitalisering av lyd ble eksperimentert med fra slutten av 1960-tallet av telefonselskaper og kringkastingsselskaper. Den første plateutgivelsen (på LP) som brukte en digital master, kom i 1979. CD-platen kom tilslutt i 1982, og erstattet LP-en. I digitale systemer som CDer og minidisker er lyden er lagret som mikroskopiske punkter eller hull på en plastplate for optisk avlesning, elektronisk forsterkning og digital prosessering til lyd i et lydanlegg. Fra 1990-tallet er det også blitt vanlig med heldigitale systemer for lydopptak ved hjelp av datateknologi. Det finnes forskjellige dataprogram som kan ta opp og spille av lyd og lagre lydfilene på en harddisk. Det vanligste lydfil-formatet er mp3. De ulike typene fonogramtypene kan inneholde alle slags lyder. Lydmedier for salg inneholder stort sett musikk, men en kan også finne tale i form av for eksempel språkundervisning og lydbøker. I tillegg brukes lydmediene som lagring av radioprogrammer. Fylkesvei 151 (Aust-Agder). Fylkesvei 151 i Aust-Agder går mellom Blakstad i Froland og Nes Verk i Tvedestrand kommune. Veien er 25,6 km lang. Eksterne lenker. 151 Fylkesvei 152 (Aust-Agder). Fylkesvei 152 i Aust-Agder går mellom Osedalen og Oland i Froland kommune. Veien er 22,8 km lang. Eksterne lenker. 152 Illustreret Tidende. a>. "Illustreret Tidende" Nr. 678. Kjøbenhavn den 22. September 1872, s. 481. "Illustreret Tidende" var en dansk illustrert ukeblad. Bladet ble utgitt i København fra oktober 1859, trolig med "Illustrierte Zeitung" som fremste forbilde. Innhold og profil. I hovedsak inneholdt bladet, gjennom storslåtte xylografier stedspresentasjoner, særlig fra Norden, men også fra resten av verden, levnedsbeskrivelser om tidens berømte personligheter og «nyheter» fra Danmark og utlandet, hvor de illustrerte oversiktene først var å se på trykk et par uker etter at hendelsen hadde funnet sted. Her var også presentasjoner av verdensutstillinger og nye oppfinnelser, men de publiserte etterhvert mer typisk ukebladstoff i form av noveller og litterære føljetonger. Ekspansjonsplaner i Norden. Ukebladet tok sikte på å bli ledende i Norden, og gikk offensivt tilverks for å skaffe abonnenter både fra Sverige og Norge. Det ble derfor viktig å knytte til seg dyktige kunstnere fra disse landene. Blant de mest rutinerte de lyktes å få som leverandører var svenske Robert Haglund og norske August Schneider, men en lang rekke unge, lovende kunstmalere under utdannelse ved Kunstakademiet i København så en gylden mulighet for å tjene noen ekstra slanter på å levere prospekter og genrebilder til ukebladet. Blant de norske talte blant annet Marcus Grønvold, Oscar Arnold Wergeland og Jahn Ekenæs. Illustrasjoner av lokalhistorisk verdi. «Handelspladsen paa Heimaey blandt Vestmanøerne». Xylografi i "Illustreret Tidende" Nr. 116. Kjøbenhavn den 16. Marts 1879, s. 257. Likevel var det i sær den faste danske stab av illustratører som ble sendt ut på tegneoppdrag til Sverige, Norge og Island. Blant de mest kjente danske illustratørene var Otto Bache, Carl Emil Baagøe, Lorentz Frølich, Knud Gamborg, Georg Emil Libert, Henrik Olrik og Bernhard Olsen. Mange av de stedsprospektene som ble produsert i "Illustreret Tidende" har i ettertid vist seg å ha stor lokalhistorisk verdi. Det samme gjelder bilder fra historiske begivenheter, festskikker, m.m.. Bildene som ble produsert for "Illustreret Tidende" dukker således stadig opp i ulike former for historiebøker og temahefter eller -bøker. Ukebladet hadde utstyrt seg med eget xylografisk atelier, som ble ledet av tyskeren Wilhelm Obermann. "Illustreret Tidende" opphørte i 1924. Cystisk fibrose. Cystisk fibrose (CF) er en medfødt arvelig sykdom som angriper blant annet lunger og mage- /tarmsystemet. CF skyldes en mutasjon i et gen lokalisert på den lange armen av kromosom 7. Denne mutasjonen fører til at et protein i celleveggen ikke fungerer som det skal. Dette proteinet (CFTR) regulerer transporten av salter gjennom celleveggen. Genet ble kartlagt i 1989. Mutasjonen fører blant annet til at seigt slim legger seg i luftveiene, noe som igjen legger grunnlag for hyppige eller kroniske lungeinfeksjoner. 85 % av personene med CF har bukspyttkjertelsvikt, og må ta korn eller kapsler med fordøyelsesenzymer hver gang de spiser. Det er stor variasjon i graden av cystisk fibrose. I Norge er det ca 280 som har sykdommen, omtrent 60% er over 18 år. De fleste trenger daglig behandling, for å lindre symptomene og forebygge forverring av sykdommen. Ved Cystisk Fibrose forkortes livslengden, og forventet levetid er idag 40-50 år. Cystisk fibrose er en sjelden sykdom, men den vanligste autosomalt recessivt arvelig sykdommen vi kjenner. Myndighetene har opprettet et kompetansesenter for cystisk fibrose, som heter Norsk senter for cystisk fibrose, og ligger ved Oslo Universitetssykehus. Bildet til høyre er ikke representativt for hvordan behandling av Cystisk Fibrose foregår i Norge. Lolita (1997). "Lolita" er en film fra 1997 regissert av Adrian Lyne og var den andre filmen basert på romanen Lolita av Vladimir Nabokov. Filmens hovedrolle innehas av Jeremy Irons som Humbert og Dominique Swain (den gang 15 år gammel) som Dolores "Lolita" Haze. Viktige biroller spilles av Melanie Griffith som Charlotte Haze og Frank Langella som Clare Quilty. Den første filmversjonen av "Lolita" var 1962-versjonen, regissert av Stanley Kubrick. Forskjeller vis-à-vis romanen. Filmen ble laget i et forsøk på å være tro mot Nabokovs roman. Scener og hendelser holder seg tett opp til romanens beskrivelse. Enkelte kritikere og lesere beklaget at enkelte av hovedpersonens ikke tillitvekkende karaktertrekk dermed forsvant. Mange mente også at mye av bokens humørfylte og tragiske ironi — som kan skimtes ut i fra forskjellene mellom Humberts selvbilde og hans handlinger — gikk tapt, ettersom filmen på et vis lanserer Humberts beretninger som fakta. Et annet, stort avvik er portretteringen av Lolita som svært vakker. Mange av personene i boken, inkludert hennes egen mor og Humbert selv, bemerker at Lolita ikke er vakker i ordinær betydning. Det antydes også at dette er grunnen til at ikke større mistenksomhet rettes mot Humbert. Lolitas utseende i filmen var svært forskjellig fra hvordan hun beskrives i boken. I boken skal hun i følge Humbert ha mørkt, kastanjefarget hår i bobfrisyre og honningbrun hud. Filmens Lolita er mye mer "sexy schoolgirl" stereotypisk, med rødaktig blondt hår i fletter. Filmen viser henne også klart og tydelig med tannregulering, noe hun ikke har i boken. Lolitas alder når Humbert møter henne er 14 i filmen, i stedet for 12, som i boken. Hun oppfører seg generelt også mye mer voksent i filmen enn i boken. Scotch egg. Scotch egg er en engelsk rett bestående av et hardkokt egg omgitt av kjøttfarse som rulles i strøkavring og frityrstekes. Scotch egg serveres vanligvis med salat og pickles. Retten ble først produsert av delikatesseforretningen Fortnum & Mason i London i 1738, og er et av de tidligste eksempler på ferdigmat. Opprinnelsen til navnet er uklar – retten har ingen forbindelse med Skottland. Scotch egg har i Storbritannia tradisjonelt vært brukt til picnic, laga for å spises fersk. I seinere tid har scotch egg fått et renommé som lavstatusmat etter hvert som plastikkpakka utgaver med simpel kjøttfarse er kommet på menyen hos bensinstasjoner og fast-food-kjeder. Miniutgaver av scotch eggs selges i britiske supermarkeder under navn som «savoury egg bites», «picnic eggs» eller liknende. Mange av disse har hakka egg som fyll og kan ha majones som tilbehør. Scotch egg har i åras løp spredt seg til mye av den engelsktalende verden. I USA kan en få scotch egg i såkalte English-style puber og spisesteder; da er de gjerne servert varme med ulike dressinger eller varm sennepssaus. Avishistorie. Avishistorie er avisens globale historie. For Norges avishistorie se Norsk avishistorie. Den eldste avisen i verden er trolig den kinesiske Tsing Pao (keiserens nyheter) som kom ut i Beijing i Kina rundt 1000 f.Kr. der teksten ble skåret ut i treplater og deretter trykket. Den første egentlige avisen, et håndskrevet ark kalt «Blandet Nytt» (Kaiyuan Za Bao), kom ut i Beijing i 713. Kaiyuan var navnet på perioden da avisen kom ut. Etterhvert ble denne avisen, som var keiserdømmets offisielle kunngjøringstidende, kalt Jingbao (i Vesten kjent som Beijinggazetten etter at Beijing ble hovedstad). Den ble utgitt jevnt og trutt, så godt som daglig, helt frem til 1912. Større statsorganisasjoner har stått for jevnlige utgivelser av kunngjøringer i lang tid, blant annet i Romerriket, der ordrene fra Julius Cæsar blei send ut i Acta Diurna. Ordet avis kommer fra det latinske begrepet «ad visum», 'om det som er sett'. Moderne avisdrift kom imidlertid først med boktrykkerkunsten som gjorde det mulig å masseprodusere aviser. Verdens eldste trykte avis er «Relation», som ble startet av Johann Carolus. Relation aller fürnemmen und gedenckwürdigen Historien – samling av alle fine og minneverdige nyheter, kom ut i den selvstendige byen Strasbourg. I 1604 kjøpte han et komplett trykkeri og året etter var han i gang med avistrykking, fordi han hadde funnet ut at dette kunne gi en så billig framstilling sammenlignet med håndkopiering at han kunne tjene penger på produksjonen. I oktober 1605 søkte han byrådet i Strasbourg om beskyttelsesbrev mot at andre kunne kopiere det han trykte, så også opphavsrettsspørsmålet er gammelt. Tidligere har det vært antatt at «Nieuwe Tijdinghe» som kom ut første gang i 1605 under beleiringen av Antwerpen med sine to ukentlige utgaver, var verdens eldste trykte avis, men World Association of Newspapers (WAN) godkjente bevisene for «Relation» sin eldre eksistens i 2005. Verdens første dagsavis var Einkommende Zeitungen, innkomande nyhende, som blei grunnlagd i 1650 i Leipzig. Den eldste tyske avisen kom i 1609 og var Aviso Relation oder Zeitung i Wolfenbuttel, den eldste franske avisen er Nouvelles Ordinairs de Divers Endroits fra 1631, den eldste britiske er Oxford Gazette fra 1665, mens USAs eldste avis kom ut i 1704 og het Boston News-Letter. Nordens eldste avis er svenske Ordinari Post Tijdender fra 1654. I løpet av de neste tiårene kom aviser ut på engelsk, fransk og nederlandsk, og i 1645 blei den eldste avisa som fortsatt blir gitt ut, svenske Post-och Inrikes Tidningar, til. Memphis Grizzlies. Memphis Grizzlies er et amerikansk basketballag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Memphis i Tennessee, og spiller hjemmekampene i FedExForum. Memphis Grizzlies er et resultat av at Vancouver Grizzlies ble flyttet til Memphis, og ble til Memphis Grizzlies i 2001. Kulisse. En kulisse er en del av dekorasjonen på en teaterscene. Kulissene skal fremheve at skuespillet foregår i et tredimensjonalt rom, som ofte er større enn scenen.De er derfor laget for å skape en illusjon om hvilket miljø handlingen foregår i. Noen kulisser er bare beregnet til å bli sett, som for eksempel en bakgrunnskulisse, mens andre skal klatres i, for at skuespillere og statister skal vises i flere høyder.(eksempel: balkongscenen i Romeo og Julie). Felles for alle kulisser er at de består av fasader på den/de side(r) publikum ser, mens resten består av rammeverk og luft. Større teatere holder seg ofte med egne teatermalere som sørger for at farger, dekor og perspektiv blir riktig. Godt lagede kulisser kan nærme seg trompe l'oeil i å gi illusjon av noe som ikke er der. Kulisser har vært brukt som en del av krigføring. Tordenskjolds soldater er eksempel på bruk av levende kulisser ved at han fikk kvinner til å kle seg i uniform og eksersere og gå vakt med kosteskaft som geværpiper for illudere en større militær styrke. Det ble blant annet anlagt flere «flyplasser» i England under den andre verdenskrig for å få Luftwaffe til å kaste bort ammunisjonog bomber. På motsatt side anla tyskerne tilsvarende kulisseanlegg, for eksempel på Jarlsberg flyplass utenfor Tønsberg, Kamuflasje kan også betraktes som en slags kulisselaging, ved at man etterligner naturen for å gå i ett med den. Nygata (Oslo). Nygata (3) er en liten sentrumsgate som går mellom Stenersgata/Strandgata og Storgata i Oslo. Kun et bygg har adresse til gaten. Bygget ligger i samme kvartal som Hotel Royal Christiania. New Orleans Hornets. New Orleans Hornets er et amerikansk basketballag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i New Orleans i Louisiana, og spiller hjemmekampene i New Orleans Arena. Hall of Fame. Det er foreløpig kun Robert L. Parish som er innvalgt i Basketball Hall of Fame, og samtidig har har hatt tlknyttning til denne klubben. Stenersgata (Oslo). Stenersgata (1, 2-24) er en sentrumsgate i Oslo. Gaten går fra Strandgata/Nygata ved Oslo City til Brugata på Vaterland. Lillemor Johnsen. Lillemor Johnsen (født 10. desember 1920, død 13. juli 1997 i Oslo) var en norsk fysioterapeut som utviklet en metode for helhetsterapi kalt "integrert respirasjonsterapi". Johnsen arbeidet som ung ved Dikemark sykehus som fysioterapeut, og senere ved "Rikshospitalets nevrologisk avdeling". I tiden på Rikshospitalet utviklet hun sin diagnosemetode, med teorien om "hyperton" og "hypoton muskulatur", og laget sin fargekode-metode for beskrivelse av muskulatur. En tidlig engelskspråklig presentasjon av metoden ble utgitt i 1970, og hovedverket "Integrert respirasjonsterapi" utkom på Universitetsforlaget i 1975. Johnsen etablerte egen terapeutisk praksis i Oslo. Hun ble utnevnt til statsstipendiat i 1986. Hun hadde et internasjonalt kontaktnett, med elever i Danmark og deltagelse i internasjonale konferanser. Hennes virksomhet var i noen grad preget av at hun følte seg motarbeidet. Douglas C. Engelbart. Douglas («Doug») C. Engelbart (født 30. januar 1925 i Portland, Oregon) er en amerikansk forsker og IT-utvikler, av nederlandsk, tysk, norsk og svensk avstamning. På 1960-tallet var han laboratoriesjef ved Stanford Research Institute i California, hvor han hadde jobbet siden 1957. Her deltok han i utviklingen av det sivile internettet, og på 1970-tallet patenterte han PC-musen. Denne oppfinnelsen gjorde han sammen med Bill English. Han demonstrerte bruk av PC-mus og online telekonferanse allerede i 1968. Engelbart har i en årrekke vært en viktig talsperson for digitalisering av organisasjoner og problemløsning med datateknologi. I 1988 grunnla han "Bootstrap Institute", hvor han arbeidet med andre forskere for å styrke utforskningen av IT-teknologiens potensialer. Engelbart fikk Turing-prisen i 1997. I 2000 ble han tildelt "The National Medal of Technology", den høyeste utmerkelsen i USA for teknologiske samfunnsbidrag. Einar Haugen. Einar Haugen (født 19. april 1906 i Sioux City, Iowa; død 20. juni 1994) var en amerikansk språkforsker. Skole og utdannelse. Haugen ble født i et samfunn av norske innvandrere. Det første språket han lærte seg var norsk. Engelsk lærte han seg først på skolen. Tospråklighet opplevde han alt tidlig. Senere skrev han flere bøker om dette emnet. Haugens arbeide som professor. Fra 1931 til 1964 var Einar Haugen professor for nordiske språk ved University of Wisconsin i Madison. Fra 1964 til 1975 var han professor ved Harvard University i Cambridge, Massachusetts. I 1975 gikk han av med pensjon. Mellom 1938 og 1982 var han gjesteprofessor ved flere universiteter i Nord-Amerika, Europa og Australia. Han ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Trondheim i 1972. Haugens vitenskapelig arbeide. Einar Haugen var ingen tilhenger av en spesiell språkvitenskapelig skole. Et par av verkene hans er strukturalistisk preget mens andre verk er tradisjonellere og før-strukturalistiske. Han var skeptisk ovenfor de transformasjonell-generative strømningene i språkvitenskapen. Han arbeidet helt data-orientert og når han dannet teorier så bygde han dem først og fremst på disse dataene. Sosiolingvistiske aspekter spiller en viktig rolle i verket hans. Dette vises i forskningstyngdepunktene hans: tospråklighet, dialektologi og språkplanlegging. Et av hans viktigste verk er "The Scandinavian Languages. An Introduction to their History", London og Cambridge (Massachusetts), 1976. Kompromiss. Et kompromiss er resultat av forhandlinger der ingen parter får det 100 % som de vil, men alle får noe. I politikken er kompromisset den vanligste form for fellesbeslutninger, enten en snakker om tre partier i regjeringsforhandlinger eller stortingsvedtak. Pruting er en vanlig form for handel i mange land. Prosessen er ment å ende opp med en pris begge parter er tilfreds med. John Osborne. John James Osborne (født 12. desember 1929 i London, død 24. desember 1994 i Shrewsbury, Shropshire) var en britisk dramatiker. Hans mest kjente drama er "Se deg om i vrede" ("Look back in Anger"), som skapte furore da det ble satt opp på Royal Court Theatre i London i 1956, og regnes som et skjellsettende verk i nyere britisk dramatikk. Foruten en lang rekke egne stykker for teater, fjernsyn og film har han gjort omarbeidelser av andre kjente dramatikere, blant annet Ibsens "Hedda Gabler" og Strindbergs "Faderen". Fylkesvei 292 (Aust-Agder). Fylkesvei 292 i Aust-Agder går mellom Galteland i Evje og Hornnes og Stolpemyr i Iveland kommune. Veien er 12,6 km lang. Eksterne lenker. 292 Vedtak. Vedtak er først og fremst beslutninger foretatt av politiske organer på statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt nivå. Vedtak i overordnede styringsorganer gjøres om bestemte saksforhold, som lover, regler, budsjett og lignende, og som regel ved avstemning, der flertallet avgjør. I enkelte tilfeller vil det kunne kreves et flertall av en viss størrelse, for eksempel to tredjedeler. Foreninger og organisasjoner. Vedtak gjøres også i besluttende organer i organisasjonslivet og f. eks. aksjeselskaper, men kan da like gjerne kalles "beslutninger", "bestemmelser", "statutter" eller "lover" avhengig av formål og anledning. Vedtak i private organisasjoner gjøres på styremøter, årsmøter eller generalforsamlinger. I mange tilfeller har ledelsen vide fullmakter sammen med styret, mens det er generalforsamlingen som har endelig vedtaksmyndighet. For å formalisere dette og samtidig gjenta anerkjennelsen av generalforsamlingens rett, er ett av de første punkter på generalforsamlingens dagsorden å «innvilge styret ansvarsfrihet». Det betyr at forsamlingen vedtar å vedta det styret og ledelsen allerede har besluttet og utført i løpet av foregående år. Forvaltningen og vedtak. Ulike forvaltningsorganer har hjemmel gjennom lovgivningen til å fatte vedtak i en lang rekke spørsmål som kan være av betydning for borgerne. Slike forvaltningsvedtak kan gå ut på for eksempel om byggetillatelse eller lignende tillatelser blir gitt eller ikke, eller avgjørelse av hvem som har krav på støtteordninger fra det offentlige (blant annet trygd). Hvilket organ som er kompetent til å fatte vedtak i den enkelte sak vil som regel være detaljert beskrevet i loven, og dersom vedtaket er fattet av en som ikke har myndighet vil det som regel være ugyldig. Klagerett. Når et forvaltningsorgan har fattet et vedtak som angår en enkelt eller en avgrenset gruppe personer (f.eks. et nabolag), følger det av forvaltningsloven at de berørte har rett til å påklage dette dersom vedtaket gir negative følger for dem. Klagen må fremmes innen en viss tid, og skal stiles til nivået over der beslutningen ble tatt, men leveres det organ der vedtaket ble gjort. Saken vil da bli vurdert en gang til, og eventuelt gå videre til nivået over, som kan overprøve beslutningen dersom grunnene for det finnes gode nok. Definisjoner og regler er beskrevet i forvaltningsloven som er «grunnlov» for alle forvaltningsorganer i Norge. Kopi av de viktigste bestemmelsene i denne, bruker å følge som vedlegg til skriftlig vedtak. Når et vedtak er gjort, plikter alle berørte parter å følge det, så sant praktisk mulig. Er noen av den oppfatning at vedtaket er kommet til på en måte som er i strid med lov/vedtekter eller lignende vil de normalt kunne få det prøvet for domstolene. Fylkesvei 302 (Aust-Agder). Fylkesvei 302 i Aust-Agder går mellom Dåsnes og fylkesgrensen ved Presthomman i Evje og Hornnes. Veien er 19,9 km lang. Eksterne lenker. 302 Melodi Grand Prix 2007. a> 10. mai 2007. Norges bidrag fikk for få stemmer til å gå videre til finalen. Melodi Grand Prix 2007 var den 46. utgaven av musikkonkurransen Melodi Grand Prix. Den ble arrangert av NRK i januar og februar 2007. Vinneren representerte Norge under Eurovision Song Contest 2007, som ble avholdt i Helsingfors. Programledere var Stian Barsnes Simonsen og Synnøve Svabø. Guri Schanke vant konkurransen med låta «Ven a bailar conmigo». Format. Konkurransen besto av tre delfinaler; første delfinale i Alta (Finnmarkshallen) 20. januar, andre delfinale i Bodø (Nordlandshallen) 27. januar og tredje delfinale i Stokke (Brunstad Conference Center) 29. januar. Seks melodier ble presentert i hver delfinale, og de to med høyest antall stemmer kvalifiserte seg direkte til finalen, mens de påfølgende to (tredje- og fjerdeplass) gikk videre til «Siste sjanse». «Siste sjanse» ble arrangert i Oslo 9. februar. To av bidragene gikk videre derfra til finalen. Den ble arrangert i Oslo Spektrum den 12. februar. Første delfinale, Alta. Fra Alta gikk Torhild Sivertsen & The Funky Family og Infinity direkte til finalen, og Blue Moon Band og Stian Joneid gikk til «Siste sjanse». Andre delfinale, Bodø. Fra Bodø gikk Guri Schanke og Dusty Cowshit direkte til finalen, og Hazen og Malin Schavenius gikk til «Siste sjanse». Tredje delfinale, Stokke. Fra Stokke kom Crash! og Jenny Jenssen direkte til finalen, og Jannicke Abrahamsen og Trine Rein gikk til «Siste sjanse». Eik (andre betydninger). Se også. __NOTOC__ OXO Tower. OXO Tower er en karakteristisk bygning på Londons South Bank. OXO Tower var opprinnelig en kraftstasjon, men ble på 1920-tallet overtatt av matvareselskapet Liebig, som hadde OXO som sitt mest kjente varemerke. Bygningen ble da ombygd i art deco av arkitekten Albert Moore. Bygningen ble redda fra trusler om riving etter mye strid på 1970- og 1980-tallet. Den ble restaurert på 1990-tallet og inneholder i dag leiligheter, forretninger, utstillingslokaler og en restaurant på toppen. Eastern Conference (NBA). Eastern Conference er en av to avdelinger i den nord-amerikanske basketballigaen NBA (den andre er Western Conference). Den er delt inn i tre divisjoner; Atlantic Division, Southeast Division og Central Division. I hver av disse divisjonene er det fem lag. I hvilken divisjon man er i avhenger av hvor laget holder til geografisk. NBA-grunnspillet består av 82 kamper hvor alle spiller mot alle, men sluttspillet er delt opp i tre runder, og foregår i de to adskilte avdelingene, Eastern Conference og Western Conference, og vinneren av avdelingene møter vinneren av den andre avdelingen i et oppgjør som kalles for NBA-finalen. Vinneren av disse vil da bli årets vinner av NBA. Divisjoner og lag. Atlantic Division Southeast Division Central Division Western Conference (NBA). Western Conference er en av to avdelinger i NBA (den andre er Eastern Conference) med tre divisjoner; Atlantic Division, Southeast Division og Central Division. I hver av disse divisjonene er det fem lag. I hvilken divisjon man er i avhenger av hvor laget holder til geografisk. NBA-grunnspillet består av 82 kamper hvor alle spiller mot alle, men sluttspillet er delt opp i tre runder, og foregår i de to adskilte avdelingene, Eastern Conference og Western Conference, og vinneren av avdelingene møter vinneren av den andre avdelingen i et oppgjør som kalles for NBA-finalen. Vinneren av disse vil da bli årets vinner av NBA. Southwest Division Northwest Division Pacific Division Harm Kuipers. Harm Kuipers (født 22. november 1947 i Norg) er en tidligere nederlandsk skøyteløper. Høydepunktet i karrieren hans var VM-tittelen i allround på Bislett i 1975. Ett år tidligere hadde han tatt sølv i VM. Kuipers var spesiell på den måten at han var sin egen trener og stod utenfor det nederlandske landslaget. Han kombinerte også idrettskarrieren med medisinstudier ved universitetet i Groningen. Som student tok han to skøytegull under vinter-universitetslekene i Lake Placid i 1972. Kuipers er medlem av den medisinske kommisjonen i IOC. Atlantic Division (NBA). Atlantic Division er en av tre divisjoner i Eastern Conference. De to andre divisjonene er Southeast Division og Central Division. I hver av disse divisjonene er det 5 lag. Fordelingen av lagene mellom divisjonene er avhengig av hvor laget holder til geografisk. Begivenhet (matematikk). Begivenhet, hendelse og utfall betegner i statistikk et resultat av en usikkerhetsberegning. F.eks. kan vi få enten mynt eller krone når vi kaster mynt. Den kuriske landtunge. Den kuriske landtunga er kjent for sine fine sandstrender. Den kuriske landtunge, eller Det kuriske neset er en litauisk og russisk nasjonalpark i det sørøstre området av Østersjøen. Området er en 100 km lang og svært smal (mellom 500 meter og 4 km) landtunge av sand. Området er delt på midten mellom Neringa kommune i Litauen og den russiske enklaven Kaliningrad Oblast. På den litauiske siden ligger landsbyen Nida som er et svært populært feriested. I 2000 ble landtungen tatt inn i UNESCOs verdensarvliste. Området er rikt på rav. Geografi. Den kuriske landtungen strekker seg fra halvøya Samland i sør til nordspissen ved et smalt strede som skiller den fra havnebyen Klaipėda på fastlandet i Litauen. Den nordlige 52 km lange strekningen av landtungen tilhører Litauen, mens resten er en del av Kaliningrad oblast i Russland (se kart). Bredden på landtungen varierer fra et minimum på 400 meter nær landsbyen Lesnoje i Russland til et maksimum på like nord for Nida i Litauen. Historie. Ifølge baltisk mytologi ble den kuriske landtunga formet av en gigant-pike kalt Neringa, som lekte ved kysten. Dette pikebarnet opptrer også i andre myter (i noen som hun er vist som en ung sterk kvinne, som ligner på en kvinnelig versjon av den greske Herakles). I virkeligheten har landtunga sin opprinnelse i transport av marin sand med bølger og vind fra sør-vest til nord-øst. Eksistensen av denne smale sandbanken avhenger av den dynamiske balansen mellom sandtransport og -deponering. Hvis kildeområdet i sør-vest (hypotetisk) ble kuttet av, for eksempel gjennom en stor havnekonstruksjon med en molo, ville landtunga erodere og til slutt forsvinne. Den er derfor en geologisk sett flyktig kystelement. Den mest sannsynlige utviklingen er imidlertid at den grunne bukta på innsiden av landtunga til slutt vil fylles opp med sedimenter, og dermed skape nytt land. Den kuriske landtunga ble dannet for ca 5000 år siden. Fra ca. 800-1016 lå her et stort hedenske handelssenter kalt Kaup, som ikke har blitt utgravd ennå. Den tyske orden okkuperte området i det 13. århundre, og bygde sine slott vi Memel (1252), Neuhausen (1283), og Rossitten (1372). I det 16. århundre begynte en ny periode med formasjon av sandbanker. Avskoging av neset på grunn av overbeiting, tømmerhogging, og bygging av båter til beleiringen av Königsberg i 1757 førte til sanddynene tok over neset og begravde hele landsbyer. Alarmert av disse problemene iverksatte den prøyssiske regjeringen fra 1825 en stor innsats innen revegetering og skogplanting. Som følge av dette arbeidet er store deler av landtunga nå dekket med skog. I det 19. århundre var den kuriske landtunga hovedsakelig befolket av kurlenderne ("Kursenieki") med en betydelig tysk minoritet i sør og en litauisk minoritet i nord. Befolkningen av kurlenderne har stadig sunket og er i dag nær ikke-eksisterende, på grunn av assimilasjon og andre årsaker. Innen 1945 var landtunga blitt praktisk talt helt etnisk tysk. Frem til det 20. århundre levde de fleste i området av fiske. Fra 1901 til 1946 ble det banebrytende Rossitten fugleobservatorium, verdens første, grunnlagt av den tyske ornitologen Johannes Thienemann i landsbyen Rossitten (nå Rybatsjij), på grunn av landtungas betydning som fugletrekk-korridor. Den tyske befolkningen ble utvist etter andre verdenskrig. Etter Sovjetunionens sammenbrudd blomstret turismen, og mange tyskere, for det meste etterkommere av tidligere innbyggerne i området, velger den kuriske landtunga (særlig Nida, ettersom ingen visum er nødvendig for tyskere i Litauen) som sitt feriemål. Fra 2002-2005 protesterte lokale miljøvernere i både Kaliningrad oblastog Litauen mot Lukoils planer om å utnytte oljefeltet D6, som ligger i Russlands sjøterritorium 22,5 km fra den kuriske landtunga, på grunn av mulige store skadevirkninger for miljøet og turismen (en viktig inntektskilde i området) i tilfelle oljeutslipp. Disse bekymringene førte imidlertid ikke fram overfor regjeringen i Russland. De ble imidlertid støttet av myndighetene i Litauen, ettersom oljefeltet er bare om lag fire km fra grensen til Litauens territorialfarvann og de rådende nordlige havstrømmene betyr at den litauiske kysten vil få en stor del av mulige skader i tilfelle lekkasje. Men opposisjonen mot utnyttelse av D6-oljefeltet fikk liten internasjonal støtte og oljeplattformen ble åpnet i 2005. Nåværende tilstand. På den kuriske landtunga ligger de høyeste bevegelige sanddynene i Europa. Den gjennomsnittlige høyden er 35 meter, men enkelte kan oppnå høyder på opp mot 60 meter. Den største byen på neset er Nida i Litauen, et populært feriested, som for det meste besøkes av litauiske og tyske turister. Strendene for turister ligger på den nordlige kystlinjen på landtunga. Både den russiske og litauiske delen av landtunga er nasjonalparker. De første seks er på litauisk side, mens de tre siste er på russisk side. Den russiske siden av den kuriske landtunga hører til Zelenogradsk distrikt av Kaliningrad oblast, mens den litauiske siden er delt mellom kommunene Klaipėda og Neringa. En enkel vei som går gjennom hele lengden av den kuriske landtunga. På russisk side går den til Zelenogradsk, mens på den litauiske sida går til Smiltynė. Neset har ikke fast forbindelse til fastlandet i Litauen, og det går bilferge mellom Smiltynė, som ligger på neset, og havnebyen Klaipėda. Siden 2000 har Den kuriske landtunga vært på UNESCOs Verdensarvliste under kulturelle kriterie «V» ("et enestående eksempel på en tradisjonell bosetting, arealbruk, eller sjø-bruk som er representativ for en kultur [...], eller menneskelig interaksjon med miljøet, spesielt når den har blitt sårbar under konsekvensene av irreversible endringer"). Miljøhensyn. Det finnes ulike miljøhensyn knyttet til den kuriske landtunga, som ofte er fremmet som et tilfluktssted av ren natur. På grunn av betydningen av turisme og fiske for den regionale økonomien, kan forurensning av sjø og kystlinjer ha katastrofale effekter for området ettersom både den unike naturen og økonomien ville bli ødelagt. Byggingen av oljeplattformen på D6-oljefeltet (i sjøterritoriet til Russland, 22,5 kilometer fra kysten av Den kuriske landtunge ()) i 2005 har reist bekymringer over mulige oljesøl. En annen bekymring er at økt turisme ødelegger selve naturen som tiltrekker den. Av denne grunn har ulike tiltak vært tatt, for eksempel utestenge turister fra vandring i visse områder av neset. Naturkatastrofer er også mer farlig i kuriske landtunge enn ellers i Litauen eller Kaliningrad oblast. For eksempel har stormer en tendens til å være sterkere her. På grunn av viktigheten av trær i å forebygge jorderosjon er skogbranner som skjer om sommeren mer farlig for økologien. Rødmus. Rødmus ("Myodes rutilus") har som navnet antyder en rødbrun pels. Den er en svært nær slektning av klatremusa, som også er rødbrun på ryggen. Rødmusa kan skilles fra klatremusa bl.a på en litt kortere hale. For øvrig har de to artene nesten helt adskilte utbredelsesområder i Norge, så forvekslingsfaren er ikke så stor her. Rødmusa er utbredt fra Vesterålen og nordover. Slektskapet mellom de to artene er så nært at man kan få dem til å krysse seg med hverandre i fangenskap. Også i levevis minner rødmusa om klatremusa. Den er bl.a. en utmerket klatrer og finner en del av føden oppe i trær. Den er hovedsakelig en planteeter, med forkjærlighet for bl.a. knopper, frø og bær. Den tar imidlertid også noe insekter og andre smådyr, og den kan til og med ta små fugleegg. Om vinteren spiser den en god del bark og skjegglav oppe i trærne. Et typisk merke etter rødmusas beiting er nedkastede småkvister som mangler endeknopp. Rødmusbestanden varierer vanligvis sterkt i løpet av en tre-fire-års periode, slik som mange andre smågnagerbestander. Fruktbarheten hos hunnene varierer i takt med dette, slik at de er minst produktive når bestandstettheten er størst. Da er det vanlig med bare ett kull pr. hunn i løpet av hele sommerhalvåret. I andre år kan hunnene få opptil fire kull på en sesong, og med fire til ni unger pr. kull er de da svært produktive. Det er påvist yngling hos rødmus i januar, men dette er trolig sjelden. Voksne hunner okkuperer et leveområde som de forsvarer mot andre voksne hunner. Om vinteren kommer rødmusa ofte inn i hus. Rødmusene på en del øyer på Finnmarkskysten skiller seg så markert fra hovedbestanden, bl.a i størrelse, at de av noen regnes som en egen underart (rase). En teori går ut på at disse dyrene er etterkommere etter rødmus som levde på isfrie deler av Finmarkskysten under siste istid, men det finnes ikke noe bevis for dette. Quinton Jacobs. Quinton Jacobs (født 21. januar 1979) er en namibisk fotballspiller som tidligere har spilt for Bryne FK. Drupal. Drupal (IPA-uttale:) er et fri og åpen kildekode publiseringssystem (CMS) og publiseringsrammeverk (CMF) som er skrevet i PHP og distribuert under GNU General Public License. Drupal vedlikeholdes og utvikles av tusenvis av brukere og utviklere. Drupal brukes til utvikling av personlige hjemmesider, blogger, intranett, små til store dynamiske nettsamfunn, firmasider og mye mer. Drupal består av en grunnpakke, eller en "kjerne" kjent som Drupal core, som inneholder grunnleggende funksjonalitet som er vanlig for publiseringsverktøy. Dette inkluderer brukerregistrering, menystyring, nyhetsaggregering, utseendetilpasning, og systemadministrasjon. Drupalkjernens bruksområde inkluderer enkelt- eller flerbruker bloggplattform, brosjyrenettside, diskusjonsforum, og nettsamfunn bestående av brukergenerert innhold. Av oktober 2012 finnes det over 18 700 brukerskapte moduler, kjent som contrib modules'", fritt tilgjengelig for å utvide Drupalkjernens funksjonalitet og bruksområde. Selv om Drupal byr på et sofistikert programmeringsgrensesnitt for utviklere er ingen programmeringskunnskaper påkrevet for opprettelse og administrering av en grunnleggende nettside. Drupal kjører på alle dataplattformer som støtter både en webserver som kan kjøre PHP (inkludert Apache, IIS, lighttpd, og Nginx) og en database (som MySQL, MariaDB, PostgreSQL, SQLite, MongoDB og Microsoft SQL Server) for å lagre innhold og innstillinger. Drupal 6 krever PHP 4.4.0 eller høyere, mens Drupal 7 krever PHP 5.2.5 eller høyere. Historikk. Drupals tilblivelse startet i år 2000 da grunnlegger av Drupal, Dries Buytaert, studerte ved Universitetet i Antwerpen. Buytaert og hans medstudenter savnet en mulighet til å kunne diskutere og dele informasjon med hverandre. Dette inspirerte Buytaert til å utvikle en intern webløsning som fungerte som en mindre nettavis med et integrert forum. På dette tidspunktet hadde prosjektet ikke blitt tildelt noe navn. Etter uteksaminering besluttet vennekretsen at den interne nettsiden skulle publiseres online for å kunne holde videre kontakt med hverandre. Buytaert ønsket å kalle nettstedet for «dorp» (nederlandsk for «landsby», som henviser til programvarens «community»-aspekter), men gjorde en typografisk feil da han skulle undersøke om domenenavnet fortsatt var ledig og syntes «drop» lød bedre. Navnet Drupal ble til som en engelsk translitterering av det nederlandske ordet «druppel» som betyr «dråpe». Over tid endret lesergruppen seg noe og teknologi leserne diskuterte ble forsøkt ut på nettsiden. Januar 2001 ble systemet frigitt som åpen kildehode med hensikt til at flere skulle få eksperimentere med programvaren. Interessen for Drupal fikk et markant løft i 2003 da programvaren ble benyttet for å bygge det politiske kampanjenettstedet «DeanSpace» for Howard Dean, en av kandidatene for Det demokratiske parti mot det amerikanske presidentvalget 2004. I utgangspunktet utviklet av Dean-kampanjens frivillige Zack Rosen og Neil Drumm ble prosjektet publisert under Drupals åpne kildekode og stimulerte til et desentralisert nettverk av bortimot 50 uensartede, uoffisielle pro-Dean nettsteder som kommuniserte direkte med hverandre så vel som med kampanjesiden. Dean tapte valgkampen til fordel for John Kerry, men bruk av Internett som et kampanjeverktøy oppnådde et enestående engasjement. Etter at Dean avsluttet sin kampanje fortsatte derfor Rosen og Drumm sin interesse for samfunnsdrevne webplattformer med formål for politiske kampanjer og aktivisme ved at dem i juli 2004 opprettet CivicSpace Labs som gikk under slagordet «det første selskapet med heltidsansatte som utvikler og distribuerer Drupal-teknologi». CivicSpace Labs opererte i flere år og innen prosjektet ble lagt ned hadde flere andre selskaper kommet på banen og spesialisert seg på Drupalutvikling. Et globalt fellesskap bidrar nå til å utvikle Drupal, og Drupals popularitet vokser raskt. Fra mai 2007 til april 2008 ble Drupal lastet ned i fra det offisielle nettstedet Drupal.org mer enn 1.4 millioner ganger, en økning på ca. 125% fra året før. Per mai 2012 blir Drupal benyttet av flere hundretusen nettsider. Dette inkluderer flere hundrevis av sider driftet av velkjente kommersielle og ideelle organisasjoner, selskaper, media og forlag, myndigheter, skoler og enkeltpersoner. Drupal har gjentatte ganger vunnet Packt «"Open Source CMS Award"» og vunnet Webware 100 tre ganger etter hverandre. Innholdsstyringssystem. Drupal har en grunnleggende kjerne som støtter moduler som gir utvidet funksjonalitet. Drupals modulære design og veldokumenterte, rene kildekode gjør det lettere for brukere med kunnskap til PHP å utvide programvaren. Sikkerhet. Drupals politikk er å kunngjøre naturen til ethvert sikkerhetsproblem når en sikker versjon er tilgjengelig. Administratorer av Drupal-nettsider blir automatisk varslet om oppdateringer via modulen "Update Status" (Drupal 6.x) eller via "Update Manager" (Drupal 7.x). Drupal vedlikeholder en epost-liste, en side med historikk over alle sikkerhetsmeldinger, og en RSS-strøm med de seneste sikkerhetsanbefalinger. Samfunn. Drupal.org har et stort fellesskap av brukere og utviklere som utgjør mer enn 892 000 brukerkontoer og over 21 300 utviklerkontoer. To ganger i året arrangeres det offisielle Drupalkonferanser, kalt «"DrupalCon"» (av engelsk Drupal Conference), en i Nord-Amerika om våren og en i Europa om høsten. Deltakelse på DrupalCon vokste fra omtrent 500 fremmøtte i Szeged i august 2008 til rundt 3000 mennesker i Chicago i mars 2011. Den europeiske DrupalCon 2012 fant sist sted i august 2012 i den tyske byen München. Mindre arrangementer, kjent som «"Drupal Camps"», avholdes hele året over hele verden. Det finnes en rekke aktive Drupal fora, epost-lister, IRC-kanaler, temagrupper og lokale grupper. Det finnes også over 30 nasjonale Drupal-samfunn som tilbyr språkspesifikk støtte. Drupalutvikling i Norge. Drupal blir også utviklet i Norge. Det offisielle norske nettstedet for Drupal gir ut de offisielle norske språkfilene til programvaren og tilleggsmodulene. På nettstedet finnes også de 3 norske Drupal håndbøker, hvor de tilbyr Drupal brukerveiledninger på norsk, til nybakte og erfarne Drupaladministratorer, -brukere og -utviklere. Nettstedet tilbyr også hjelp og støtte til Drupal på norsk. I tillegg til disse funksjonalitetene, har Drupal Norge en katalog over Drupal-drevne nettsteder i Norge og en katalog over leverandører av Drupal i Norge. Drupal Norge er et brukerdrevet nettsted som lever på bidrag og innspill fra det norske Drupalmiljøet. Installering. Drupal kan installeres på Apache eller Windows/IIS. På Windows kan Drupal installeres med Microsoft Web Platform Installer, som installerer Drupal på Windows og IIS. Microsoft Web Platform Installer installerer også PHP og MySQL dersom du ikke har de fra før. Lauvdal. Lauvdal er en bygd som ligger i Bygland kommune langs Riksvei 9 på østsiden av Byglandsfjorden i Aust-Agder. Bygda ligger 6 km sør for Bygland sentrum og tilhører Bygland Sokn. Lauvdal ligger i sørhallet ned mot fjorden og er et prioritert kulturlandskap i Bygland kommune. Mange fornminner viser at det har vært bosetting her i svært lang tid. Blant annet er det funnet en spydspiss med sølvinnlegg. Den er sendt til et museum i Oslo. Tidligere har det vært vanlig å drive med sauer og kyr, men i dag er bare to bønder igjen. Per 1. januar 2011 er folketallet i bygda på 32 personer. Husmannsplassen Hagen. Lengst nord på Lauvdal ligger husmannsplassen Hagen. Den ble fraflyttet på 1960-tallet og har fått stå urørt etter det. I dag er den en del av Setesdalsmuseets bygningsmasse. Den ligger ved RV9s gamle trasé gjennom bygda. Liste over trearbeidsverktøy. Liste over verktøy som brukes til bearbeiding av trevirke. Noe verktøy kan også brukes til andre materialer, og er merket med det. The Boy Least Likely To. thumb thumb The Boy Least Likely To er en britisk duo bestående av Pete Hobbs og Jof Owen som spiller indiepop. De debuterte i 2005 med albumet "The Best Party Ever" på sitt eget plateselskap. Albumet, som hovedsakelig handler om redselen for å vokse opp, slo først gjennom i USA, med blant annet meget god kritikk på musikknettstedet Pitchfork. Bandnavnet spiller på tittelen til sangen «Girl Least Likely To» av Morrissey. Eksterne lenker. Boy Least Likely To, The Nida (by). Et lite vertshus i Nida Nida (tysk: Nidden, samogitisk: Nėda, russisk: Нида) er en liten by på Den kuriske landtunge i Litauen. Byen har i dag 1 650 faste innbyggere og er administrativt senter for Neringa kommune. Historie. Stedet ble omtalt allerede i dokumenter fra Den tyske orden fra 1429 og 1497 og bebyggelsen lå opprinnelig 2 km lenger sør. Da som nå er området hele tiden truet av bevegelige sanddyner, og byen ble flyttet til et litt mer beskyttet sted ved dagens beliggenhet i 1784. Inntil 1945 var byen en del av den tyske provinsen Øst-Preussen. I 1874 ble det bygget et fyrtårn på Urbas-høyden. Dette ble ødelagt under andre verdenskrig, men gjenoppbygget i 1953 av de sovjetiske myndighetene. Nobelpris-vinneren i litteratur, Thomas Mann bodde her om sommeren i årene 1930–1932. Hans sommerhus overlevde krigen og er i dag et kultursenter til ære for ham, med en liten utstilling relatert til Mann. Etter andre verdenskrig var Nida en stille fiskerlandsby, men i 1970-årene ble det utviklet som et av flere feriesteder for myndighetene. Det var ikke fri adgang til området, og man måtte ha en invitasjon fra myndighetene for å kunne reise dit. Stedet ble derfor et lukket feriested for partieliten, myndighetene og industrien. Dette har i ettertid ført til at området har fått være i fred for husbygging og industrireising, og nå står fram som ganske jomfruelig. For å beskytte den sårbare naturen er det i dag restriksjoner på hvor mange besøkende området kan ta i mot, og nybygg kan bare reises hvor det har stått bygninger tidligere. Etter lokal standard er området dyrt, høye fergetakster fra Klaipeda bidrar også til å redusere tilreisingen. Turisme. Om sommeren besøkes byen av rundt 50 000 turister, mest litauere, latviere, russere og tyskere. Stedet har en familieprofil. Stedet har de største sanddyner i Europa, et stort solur (som nå er delvis ødelagt av storm), et fiskermuseum, galleri, ravmuseum og en nygotisk kirke fra 1888. Nida strand deltar i Blue Flag-programmet. Nadia Styger. Nadia Styger (født 11. desember 1978 i Zug) er en sveitsisk alpinist. Hun har spesialisert seg i fartsdisiplinene (Super-G og utfor). Den første internasjonale suksessen oppnådde hun under junior-vM 1997 i Schladming, der hun fikk en bronsemedalje i utfor. Hun debuterte i verdenscupen i februar 1999, og har per februar 2007 vunnet tre renn. Styger har deltatt i tre verdensmesterskap (2003, 2005 og 2007). Den beste plasseringen individuelt er en fjerdeplass i utfor fra Åre i 2007. Hun var med på det sveitsiske laget som tok bronse i lagkonkurransen. Rosenborg slott. Rosenborg slott er et slott i Kongens Have like utenfor sentrum av København. Det er bygd etter ordre fra Christian IV mellom 1606 og 1615 da det var innflyttingsklart, med stadige utvidinger fram til dagens slott sto ferdig i 1624. I dag er slottet et kulturhistorisk museum. De danske kronregaliene og kronjuvelene er utstilt i Rosenborg slott. For nordmenn er det spesielt interessant at de fleste verk etter den norske kunstneren Magnus Berg er å se i Rosenborg slott. Magnus Berg er kjent for sine elfenbensrelieffer. John Shakespeare. John Shakespeare (født 1529, død ca. 1601) var en hanskemaker, bonde og oldermann i Stratford-upon-Avon. Han var far til William Shakespeare. Veldig lite er kjent om John Shakespeares liv. Det er mulig at han var sønn av en Richard Shakespeare fra Snitterfield som fikk land av kong Henry VII av England for sin tjeneste for denne. I 1568 ble han borgermester i Stratford. Shakespeare, John Shakespeare, John Globe Theatre. Det gjenoppbygde Globe Theatre i London I Globe Theatre ble flere av William Shakespeares skuespill uroppført. Teateret ble første gang reist i 1599 men brant ned 29. juni i 1613. Teateret hadde plass til 3000 gjester i to etasjer. Scenen var under åpen himmel. Teateret ble gjenreist og sto ferdig i juni 1614 men stengte så i 1642. Et helt nytt og rekonstruert teater ble åpnet i 1997 og benyttes i dag til oppføring av skuespill, primært Shakespeares stykker. Teateret ligger syd for Themsen, i samme område som flere av de andre berømte teatrene fra 1600-tallet lå. Lofthus (Oslo). Lofthus er et villastrøk i Oslo beliggende rundt, men særlig øst for Damveien i nåværende bydel Nordre Aker (tidl Bydel Grefsen-Kjelsås (1988–2003)). Det grenser til Disen i sør, Nordre Åsen og Storo i vest, Grefsen og Grefsenåsen i nord og nordøst, og Årvoll i øst. Bommen og snuplassen ved Lofthusveien 48 danner den nåværende grensa mot nabobydelen Bjerke. Lofthus omfatter Sophus Aars vei i øst opp til Ymers vei og Akebakkeskogen i nord. Deretter trekkes gjerne grensene langs Grefsenkollveien som fortsetter som Kjelsåsveien i vest med grense mot Kolderups vei. I sør avgrenses strøket av Lofthusveien. På tross av navnet, ligger Disen skole egentlig på Lofthus. Strøket har fått sitt navn etter Lofthus i Hardanger. Lofthus i ble 1880-årene reist av Christian Schou på den tidligere husmannsplassen Disenstuen. Eiendommen Lofthus ble utparsellert i 1934, og deretter på 1990-tallet. Hovedbygningen tilhørte frem til 1999 Evangelisk orientmisjon, hvor blant andre Lofthus misjonshjem holdt til. Eiendommen er nå i privat eie. Utsikten mot bysentrum, nærheten både til Marka og sentrale områder av byen har gjort boligprisveksten særlig stor på Lofthus. Lokalavisen dittOslo kunne i mars 2012 meddele at en villa i Damveien ble lagt ut for salg med en prisantydning på nesten 15 millioner kroner (vel å merke med feil angivelse av strøket). Elisabeth von Dyck. Elisabeth von Dyck (født 1951, død 4. mai 1979 i Nürnberg) var trolig medlem av den venstreekstreme terrororganisasjonen RAF. I 1975 ble det utstedt arrestordre på henne for våpensmugling fra Sveits til Tyskland. Etter seks måneders varetektsfengsel i Köln ble hun løslatt. Sommeren 1977 ble det på nytt utstedt arrestordre på henne for støtte til en terrororganisasjon. Hun unngikk arrestasjon gjennom flukt. Vitnet Monika von Seckendorff uttalte 26. oktober 1997 under rettssaken mot Monika Haas at hun etter bortføringen av Hanns-Martin Schleyer i 1977 hadde bodd i et lite hus i Bagdad sammen med Friederike Krabbe og Elisabeth von Dyck. Elisabeth von Dyck var også aktiv i "Sozialistisches Patientenkollektiv" og "Komitee gegen Folter". Den 4. mai 1979 ble hun skutt av politiet under et forsøk på arrestasjon i en leilighet i Stephanstraße 40 i Nürnberg, som en tid hadde vært under overvåkning. Politiet oppgav at hun hadde forsøkt å gripe til våpen. Per Frisch. Per Frisch (født 29. november 1951) er en norsk skuespiller. Han er tilknyttet Nationaltheatret. Han har også bidratt til dubbing av flere tegnefilmer og -serier, samt lest inn lydbøker. Agnosi. Agnosi er et sykdomstegn som innebærer svikt i evnen til å tolke sanseinntrykk; som kan opptre ved f.eks. demens eller hjerneskade/sykdom. Apraksi. Apraksi er en nevrologisk tilstand som innebærer tap av evnen til å utføre innlærte bevegelsesmønstre, selv om den rammede ønsker og er fysisk i stand til å utføre bevegelsen. Det foreligger ikke lammelser eller nedsatt følelse i de muskelgruppene som skulle bli brukt ved bevegelsen. Heller ikke skyldes det at pasienten ikke forstår den oppgaven som skal utføres. Vedkommende får bare ikke til å gjøre det. Årsaken er en hjerneskade. I de fleste tilfeller er skaden lokalisert nær de områdene i hjernebarken som styrer språket. De ligger i hjernens venstre hemisfære. Derfor vil pasienter med apraksi også ha afasi. Apraksi er svikt i utføringen av viljestyrte, målrettede handlinger som ikke skyldes lammelser, tap av følesans eller forandringer i bevegelsesapparatet. Roald Amundsens gate (Oslo). Roald Amundsens gate (6) er en gate i Oslo sentrum oppkalt etter Roald Amundsen. Gaten går fra Fridtjof Nansens plass til Karl Johans gate. Roald Amundsens gate var tidligere navnet på gaten som nå heter Olav Vs gate. Da bystyret bestemte å døpe om Roald Amundsens gate til Olav Vs gate ønsket de fortsatt å ha en gate oppkalt etter Roald Amundsen. En del av Universitetsgata ble valgt da man ønsket å ha gaten i samme område. Delphyne Peretto. Delphyne Peretto (født 8. februar 1982 i Albertville) er en fransk skiskytter. Hun debuterte i verdenscupen sesongen 2004/05 på Beitostølen. Etter beskjedne plasseringer i de individuelle konkurransene, var hun med på å sikre fransk bronse i sin aller første verdenscupstafett. Hun gikk samtlige renn i OL 2006 i Torino, og oppnådde sin beste individuelle plasseringer på sprinten, der hun ble nummer 14. Hun deltok også på stafetten, der Frankrike tok en overraskende bronsemedalje. Under VM 2007 i Antholz vant hun sin første VM-medalje med sølv på 4 x 6 km stafett. Teja Gregorin. Teja Gregorin (født 29. juni 1980 i Ljubljana) er en slovensk skiskytter. Hun har vært på Slovenias skiskytterlandslag siden 2002. Hun debuterte i verdenscupen i 2003 i Kontiolahti. Fra midten av sesongen 2004/2005 har hun regelmessig plukket poeng i verdenscupen. Under OL 2006 i Torino deltok hun i alle øvelsene og plasserte fra 14. til 19. plass i de individuelle rennene, mens Slovenia kom på sjetteplass i stafetten. Carlos Valderrama. Carlos Alberto Valderrama Palacio (født 2. september 1961 i byen Santa Marta i Colombia) er en tidligere fotballspiller. Han ansees av mange for å være tidenes beste colombianske fotballspiller. I løpet av karrieren spilte han for Union Magdalena, Millionarios, Deportivo Cali, Montpellier, Real Valladolid, Independiente Medellin, Atletico Junior, Tampa Bay Mutiny, Miami Fusion og Colorado Rapids. Carlos Valderrama var en typisk playmaker og tilrettelegger for sine medspillere. Han var god til å holde på ballen, og hadde et fantastisk blikk for spillet. Han spilte 111 landskamper for (rekord), og scoret 11 mål. Han var kaptein på landslaget under VM-sluttspillene i 1990, 1994 og 1998. Cato Schiøtz. Cato Schiøtz (født 26. juli 1948) er en profilert norsk høyesterettsadvokat. Schiøtz vokste opp i Oslo og tok juridisk embetseksamen i 1975. Schiøtz arbeidet som universitetslektor ved Universitetet i Oslo de første årene, før han var dommerfullmektig ved Lillehammer sorenskriverembete. Han har siden 1983 vært partner i Advokatfirmaet Schjødt, og er en av Norges best betalte advokater, med vekt på forretningsjus, der han særlig har representert mediebedrifter, samt økonomisk kriminalitet. Han har også vært forsvarer i noen svært profilerte straffesaker (bl.a. Orderudsaken), men jobber ellers ikke så mye med ordinær strafferett. Cato Schiøtz er også en engasjert antroposof, boksamler og økobonde. Karrière som advokat. Cato Schiøtz har siden 1978 arbeidet i Advokatfirmaet Schjødt, hvor han var advokatfullmektig 1978–1983 og siden har vært partner. Han arbeidet i begynnelsen under nestoren Annæus Schjødt og ble høyesterettsadvokat i 1985. Schiøtz har siden da prosedert mer enn 35 saker i Norges Høyesterett. Schiøtz er en av landets ledende advokater når det gjelder Økokrim og har presse- og forlagsrett som spesialitet. Av norske advokater er han den som har ført flest rettssaker for norske aviser og forlag de siste 25 årene. Schiøtz er også kjent for sitt bidrag til Liland-saken, og han var forsvarer for Per Orderud i Orderud-saken. Videre har han deltatt hyppig i den offentlige debatt rundt temaer som etikk i pressen, advokatskikk og justismord. Han bidro også til gjenopptakelsen av Boomerangsaken i Bergen. I 2004 skrev han sammen med advokat Anine Kierulf boken "Høyesterett og Knut Hamsun", som kom på Gyldendal. Aktiv antroposof. Cato Schiøtz har i over 20 år vært en aktiv talsmann for åndsretningen antroposofi. I 2001 deltok han i livssynsserien "Brobyggernes gjestebud" som ble sendt på NRK1. Han er blant annet styreformann i Camphill Landsbystiftelse med seks landsbyer for psykisk utviklingshemmede, styreformann i Antropos Forlag og Rudolf Steinerhøyskolen, styremedlem i Berle-stiftelsen, i Rudolf Steiner-stiftelsen, i Alf Larsens stiftelse og i stiftelsen Fokhol Gård (Norges største biodynamiske gård). Han har vært initiativtaker til foredragsserier i Forum Berle og har skrevet en rekke artikler på Forum Berles og Libras hjemmesider. Han er juridisk rådgiver for nær sagt alle antroposofiske praktiske aktiviteter, også Cultura Sparebank, og han var fagansvarlig for antroposofi i "Store Norske Leksikon" frem til høsten 2011. Videre har han holdt en rekke foredrag om antroposofi beregnet på et alment publikum, f.eks. i P2-akademiet. Økologisk gårdeier. Cato Schiøtz eier Øvre Bollerud på Biri. Gården drives økologisk og er på på 220 mål. Den har en produksjonskvote på 285 tonn melk i året, noe som gjør Øvre Bollerud til den største økomelkprodusenten i Oppland. Boksamler. Schiøtz er en svært ivrig boksamler og har i over 20 år vært aktiv i Bibliofilklubben, bl.a. som styreformann. Sammen med antikvarbokhandler Bjørn Ringstrøm skrev han boken "Norske Førsteutgaver", utgitt av Bjørn Ringstrøms antikvariat i 2006. Boken gir en oversikt over 115 norske forfatteres førsteutgaver med angivelse av tittel, år, forlag, innbinding og forskjellige varianter med hensyn til omslag, forlagsbind, typografi, papirkvalitet mm. Sammen med antikvar Pål Sagen arbeider han nå for å lage en oversikt over trykte norske byprospekter. Skribent og utgivelser. Cato Schiøtz er en aktiv skribent og har en fast spalte i "Morgenbladet". I Antropos Forlag er han en viktig pådriver for en rekke nyutgivelser av Rudolf Steiners hovedverk og foredrag på norsk. Han har vært medredaktør for flere bøker fra Antropos, bl a "På sporet av en virkelighet. Festskrift til Karl Brodersen", som kom ut i 1997, Ernst Sørensen: "Den tredje kraft", utvalgte essays og artikler, 2003, Jens Bjørneboe: "Under en mykere himmel. Pedagogikk og antroposofi", 2006, Niels Magnus Bugge: "Åndstradisjon som opprør", 2007 og Terje Christensen: "En kulturimpuls slår rot. Fra antroposofiens første tid i Norge", 2008. I 2000 var han og Peter Normann Waage redaktører for "Fascinasjon og forargelse. Rudolf Steiner og antroposofien sett utenfra", som kom ut på Pax med en rekke kjente bidragsytere som Nils Christie, Cecilie Løveid, Håvard Rem, Iben Sandemose, Kaj Skagen, Ketil Bjørnstad, Mosse Jørgensen, Thomas Hylland Eriksen, Trond Berg Eriksen og Johan Galtung. Prizren. Prizren (albansk: "Prizren/Prizreni", serbisk: "Призрен / Prizren") er en historisk by i Kosovo. Byen bestod i 2002 av 81,6% albanere, 9,6% bosnjaker 6,4 % tyrkere og 0,09% serbere. Byen blir ofte ansett som den mest fredelige og homogene delen av Kosovo. Serbisk kan, i motsetning til de fleste andre byer i Kosovo, prates fritt i offentlighet av ikke-serbiske minoriteter. Prizren var Det osmanske rikets kulurelle hovedstad for Kosovo og Prizrens tyrkiske befolkning har fortsatt stor innvirkning på samfunnet. Gymnasium. Gymnasium, i Norge også kjent under kortformen gymnas (fra gresk "gymnos", «naken»), er i en rekke land betegnelsen på et høyere skoleslag som kvalifiserer for opptak til høyere utdannelse. I det gamle Hellas var "gymnasion" det stedet der mannlige ungdommer mottok sin legemlige og åndelige utdannelse, men hvor dog det legemlige aspekt stod i forgrunnen. Unge menn trente nakne, hvilket er opphav til betegnelsen gymnasium. I middelalderen ble de første universitetene i Italia tidvis kalt "gymnasium" eller "academia", men betegnelsen "universitet" slo snart igjennom som den alminnelige. Under reformasjonen i Tyskland ble det opprettet høyere læreanstalter kalt gymnasier. Disse utviklet seg til "gymnasia academica", som mer eller mindre fungerte som universiteter; mange av dem ble også senere egentlige universiteter. Med tiden fikk gymnasiene sin moderne form: Læreanstalter som har rett til å dimittere elever til universiteter. Betegnelsen gymnasium ble brukt i det tyskspråklige Europa, Russland, Danmark, Sverige og Norge. Sverige fikk sitt første gymnasium i 1620 i Västerås. I det da danske Skåne ble det i 1529 opprettet et gymnasium i Malmö (nedlagt 1537) og i 1620 i Lund (nedlagt 1668). I Odense ble det opprettet et gymnasium i 1621, som ble slått sammen med Odense Katedralskole i 1802. De danske latinskolene ble i 1903 omdannet til gymnasier. I Norge ble betegnelsen gymnasium innført etter tysk mønster ved skoleloven av 1869. Gymnasium og den muntlige kortformen gymnas ble etter hvert brukt side om side. Elever som gjennomførte gymnasiet med ståkarakterer fikk examen artium, som gav mulighet for opptak til universiteter og høyskoler. Det omfattet det som i dag betegnes som almenfag, språkfag, realfag m.m. På 1970-tallet ble gymnasiene slått sammen med yrkesskolene til det som nå kalles videregående skole. Gymnas tilsvarer nærmest det som i dag heter program for studiespesialisering. En del videregående skoler i Norge har beholdt "gymnas" eller "gymnasium" i navnet. Spesielt gjelder dette private videregående skoler. Basja av Israel. Basja (hebraisk:; "Baʿasha", «Baal hører») var den tredje kongen av det nordlige israelittiske tistammeriket Israel. Han var sønn av Ahia fra Jissakars stamme. Basjas historie er fortalt i kapitlene 15 og 16 i "Første Kongebok" i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Basja ble konge av Israel i det tredje året til Asa, konge av Judea. William F. Albright har datert Basjas kongedømme til 900-877 f.Kr, men Edwin R. Thiele mener han var konge i 909-886 f.Kr. Basja tok makten ved å drepe den tidligere kongen, Nadab, fulgt av utryddelsen av hele Jeroboams hus (Nadabs far og familie). Basja hadde tidligere vært en offiser i Nadabs hær. I løpet av Basjas 23 år lange kongedømme var han stadig i krig med Asa, konge av Judea. Basja allierte seg med Aram-Damaskus og forsøkte å kvele Judeas handel ved å befeste Rama, en mindre by rundt 8 km nord for Jerusalem. Som mottrekk bestakk kong Asa den arameiske kong Ben-Hadad I til å skifte side og angripe Israel, noe som førte til at Israel tapte de omfattende områdene i Dan og Naphtali nordvest for Genesaretsjøen. Basja ble da tvunget til å trekke seg fra Rama. Selv om Basja klarte å sitte med makten livet ut i Israel, var han ikke uten motstandere. Profeten Jehu, sønn av Hanani, forutså ødeleggelsen av hele Basjas dynasti slik Basja selv hadde gjort med Nadabs familie. Jehus profeti ble oppfylt med drapet på Basjas sønn Ela Simri av Israel. Simri eller "Sambri" (hebraisk:; «prisverdig»; latin: Zambri) var den femte kongen av kongedømmet Israel, men kun i syv dager. William F. Albright har datert Elas kongedømme til 876 f.Kr, men Edwin R. Thiele mener han var konge i 885 f.Kr. Hans historie er fortalt i kapittel 16 i "Første Kongebok" i den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Simri var leder for den ene halvparten av stridsvognene til kong Ela da han gjorde en sammensvergelse sammen med andre, og drepte kongen i Tirsa da kongen var beruset, og utryddet dessuten hele hans familie. Deretter overtok Simri tronen. Imidlertid kom han kun til å herske i syv dager da hæren valgte Omri som konge, og med hærens støtte, beleiret Omri festningsbyen og hovedstaden Tirsa. Da Simri innså at hans posisjon var uholdbar, satte han fyr på kongeborgen og drepte således seg selv. Omri ble først konge etter fire år med borgerkrig mot Tibni, en annen som krevde Israels trone. Navnet Simri ble en stående vending for en forræder som myrdet herre. Da Jehu ledet et blodig opprør for å ta Israels trone, drepte både Joram, konge av Israel, og Akasja, konge av Judea, og deretter dro til festningen i Jisre'el for å få henrettet dronning Jesabel, møtte hun ham med følgende ord: «Kommer du i fredelig ærend, du Simri som har drept din herre?» I John Drydens politiske satire "Absalom and Achitophel" (1681/1682) representerer figuren Simri hertugen av Buckingham. Simri var samtidig med Asa, konge av Judea. Omri av Israel. Omri (hebraisk:, "ʻOmrî", «Herren er mitt liv») var konge av det nordlige israelittiske Israel. Han var krigsherre med suksess og første i rekken av omridekonger (Huset Omri) som omfattet Akab, Akasja og Joram. Kamp om etterfølgelsen. Omri var hærfører for kong Ela av Israel da Simri myrdet kongen, hans familie og gjorde seg selv til konge. Istedenfor å slutte opp om tronraneren, valgte soldatene ved byen Gibbeton å velge Omri som konge, og han ledet dem mot festningsbyen og hovedstaden Tirsa. Da Simri at ikke hadde en sjanse, satte han fyr på kongeborgen og drepte således seg selv. Han var konge i kun syv dager. Selv om Simri ble fjernet, valgte «den ene halvparten av folket fulgte Tibni, sønn av Ginat, og ville ta ham til konge. Den andre halvparten fulgte Omri.» Det tok Omri fire år å drive kamp mot Tibni, og da denne til sist døde, kunne Omri til sist proklamere seg selv som den ubestridte kongen av Israel. Omris kongetid. Omri ble konge av Israel i det 31. året til Asa, konge av Judea, og han styrte i 12 år hvor 6 av dem var fra hovedstaden i Tirsa. Den bibelske referansen til perioden med rivalisering med Tibni er fra det 27. året av Asa ("Første Kongebok" 16:15) til 31. året (16:23). William F. Albright har datert Omris kongedømme til 876–869 f.Kr, men Edwin R. Thiele mener han var konge i 888-880 f.Kr. for hans rivalisering med Tibni og 880–874 f.Kr. som enekonge. For de første seks årene av Omris kongetid var hans hovedstad i Tirsa, slik det hadde vært for kongene før ham. Men han bygget seg en ny hovedstad for kongedømmet i området Samaria på en høyde som ga bedre forsvarsmuligheter. Etter sigende kjøpte han høyden fra en viss Sjemer, og skal ha oppkalt byen Samaria han anla her etter selgeren. I realiteten henviser navnet til "Shomron" (Samaria) i betydningen «vakt-fjell» eller et «vakt-tårn». Dens forsvarsevne var god nok til å utholde flere beleiringer fra arameerne. Nyere bibelforskere og historikere, kanskje særlig Israel Finkelstein, har fremmet at Kongebøkene har minimalisert Omris prestasjoner. Selv om bibelteksten anerkjenner at Omri bygde den nye hovedstaden Samaria, kan teksten ha utlatt de mulige omfattende offentlige byggeprosjektene som Omri og hans sønn Akab satte i gang i løpet av deres kongetid. Finkelstein og hans student Norma Franklin har identifisert monumentale konstruksjoner ved Samaria, Jisre'el, Megiddo og Hasor som er like i formgivningen og konstruksjonen. Andre arkeologer i Israel, blant annet Amnon Ben-Tor, Amihai Mazar, William Dever og Lawrence Stager, er avvisende til denne teorien, og hevder at det er imøtegått av vitenskapelig forståelse av de geologiske stratumavleiringene og den generelle utviklingen i regionen, og at teorien støtter seg for mye på relativ datering av keramikkrester. Omris styre over Israel var sikker nok til at han kunne la kongedømmet gå i arv til sin sønn Akab, og således etablere et nytt dynasti (tidvis kalt for omridedyanstiet), og hans etterkommere hersket ikke bare over Israel i de neste førti årene, men også kortvarig over kongedømmet Judea. Omri var betydningsfull nok til at hans navn er nevnt på en stele reist av Mesja, konge av Moab, et mindre kongedømme sør og på motsatt side av Jordanelven. Mesja nedtegnet sin seier over en sønn av Omri, men utelot dennes navn. Thomas L. Thompson ved Københavns Universitet har tolket Mesjastelen ved at Omri er et eponym, eller som en legendarisk grunnlegger av kongedømmet framfor å referere til en særskilt person. Denne tolkningen har ikke vunnet fram da Omri generelt er oppfattet som faktisk og historisk, og som er bekreftet utenfor Bibelen av assyriske kilder som jevnlig refererte til hans etterfølgere som tilhørende "Bit Hu-um-ri-a", «Huset Omri». Omridedynastiet. Det relativt korte dynastiet som Omri grunnla utgjør et nytt kapittel i historien til det nordlige kongedømmet Israel. Det avsluttet bort femti år med fastlåst borgerkrig over tronen. Det var fred med kongedømmet Judea i sør, og faktisk også samarbeid mellom de to rivaliserende jødiske kongedømmene. Denne tilstanden av fred gjorde det mulig for kongedømmet Israel å utvide sin innflytelse og dessuten ta politisk kontroll over Transjordan, hvilket også førte med seg økonomisk framgang for riket. På den annen side førte fred med Sidon også til at fønikiske religiøs innflytelse kom til kongedømmet, og det førte til en kulturkamp mellom tradisjonalistene, personifisert ved profeten Elia og hans tilhengere, og aristokratiet, personifisert ved Omris sønn og arving Akab og hans fønikiske hustru Jesabel. Utenrikspolitikken hadde denne perioden en parallell i framveksten av kongedømmet Aram basert i Damaskus, og Israel var snart i krig i nordvest. Mer truende var imidlertid herredømmet til stormakten Assyria som begynte ekspandere vestover fra Mesopotamia: slaget ved Karkar i 853 f.Kr. hvor assyriske Salmanassar III møtte et forbund av lokale konger, inkludert Akab. Det var første alvorlige sammenstøtet mellom Assyria og Israel. Det var det første i rekke kriger som til sist kom til føre til undergangen for kongedømmet Israel i 722 f.Kr., og reduksjonen av kongedømmet Judea til en assyrisk vasallstat. Omri i de arkeologiske kildene. I arkeologien opptrer Omri flere ganger over det neste århundrer. Mesjastelen, som i dag er utstilt i Louvre, har en referanse til trusselen fra Moab ved «Omri konge av Israel». Kongedømmet Israel kom senere til bli identifisert i kildene som «Huset Omri» ("Bit-Humria"), hvor betegnelsen «Israel» ble benyttet mindre og mindre etter hvert som historien utviklet seg. Det andre definerbare begrepet for Israel var «Samaria», noe som begynte i kongedømmet til Joasj. Den assyriske svarte obelisk som i dag står i British Museum krediterte Jehu som «sønn av Omri», noe som antagelig er henvisning til landet, og ikke til Omri personlig. Bibelen beskriver ham som «Jehu, sønn av Josjafat, sønn av Nimsji». Arkeologisk sett, det synes som Omri ble anerkjent internasjonalt og utenfor sitt eget rike som grunnleggeren av det israelittiske kongedømmet, skjønt Akab er den første kongen av Israel som opptrer i ikke-israelittiske kilder. Omri i Bibelen. Den hebraiske Bibelen viser en negativ holdning til kong Omri, og det har blitt fulgt av den senere rabbinske tradisjonen. Imidlertid ble sionismen frambrakt av en hovedsakelig politisk framfor religiøs bevegelse og som evaluerte flere bibelske figurer i et nytt lys i henhold til de kriterier for en sekulær nasjonalbevegelse som hadde behov for nasjonalhelter. Som med mange europeiske nasjonalbevegelser som fungerte som eksempler for grunnleggerne av sionismen, ble oldtidens jødiske krigere og krigerkonger i særdeleshet vurdert positivt. Omri, en krigerkonge med suksess og dyktighet og grunnleggeren av et sterkt dynasti, er et iøynefallende eksempel. Dominique Gisin. Dominique Gisin (født 4. juni 1985) er en sveitsisk alpinist. Hun gjorde seg først bemerket ved å bli nummer fire i utforrenet under junior-VM 2005 i Bardonecchia. Hun debuterte i verdenscupen i utforrennet i Lake Louise i desember 2005. Etter å overraskende ha kjørt ned til beste tid i treningsomgang, skadet hun kneet i selve rennet, og måtte ta en pause fra konkurranser i fire måneder. Hun kjempet seg tilbake til det sveitsiske verdenscuplaget, og oppnådde en 9. plass i karrierens fjerde verdenscuputfor i Val-d'Isère. Hun kjørte inn til karrierebeste med andreplass i utforrennet i Altenmarkt i januar 2007. Den første verdenscupseieren kom i utforrennet samme sted to år senere, da hun og Anja Pärson kjørte inn til samme tid. Under VM 2007 i Åre kjørte hun inn til femte plass i utfor. Akasja. Akasja er et hebraisk navn som betyr «Jahve har grepet». Det var ifølge Bibelen navnet på to konger. Atalja. Atalja er en bibelsk skikkelse. Hun var datter av Israel-kongen Akab og hans tyriske dronning Jesabel og judakongen Jorams dronning (2 Kong 8,18). Etter hennes manns og hennes sønns dårlige styre, grep Atalja makten i Judariket (2 Kong 11). Hun lot drepe alle sine sønnesønner, men prestene hadde reddet en, Joasj. Etter seks års styre, som gav innpass for fremmed gudsdyrkelse og innflytelse, ble hun styrtet, og Joasj ble konge. Tragedien "Athalie" av Jean Racine bygger på disse hendelsene. Hypatia. En kunstners framstilling av Hypatia av Alexandria. Hypatia (gresk Ὑπατία), (født ca. 355, død 415) er regnet for å være den første store kvinnelige matematiker. Hun underviste også i filosofi og astronomi. Hun var lærer ved en av de nyplatonske skolene i Alexandria i det hellenistiske Egypt, og bidro mye til det intellektuelle fellesskapet i byen. Senere legender har omtalt Hypatia som «den siste kvinnelige hedning», «den kvinnelige hellenske martyr», eller «offer for grusom kristen fanatisme». Ingenting av dette har noen støtte i kildene. Den viktigste kilden til Hypatia er Socrates Scholasticus (ca. 379-450). Hypatias liv og virke. Det bysantiske riket hadde sin største utbredelse et drøyt hundreår senere, rundt år 550. Flere verk blir tilskrevet Hypatia av senere kilder. Disse omfatter kommentarer til "Arithmetika" av Diofant, "Konika" av Apollonios og verkene til Ptolemaios, men ingen av disse kommentarene har overlevd. Brev skrevet til henne av hennes elev Synesius, senere biskop, gir en idé om det intellektuelle miljø hun var en del av. Hypatia var datter av Theon, som var lærer ved Museion. Han var også læreren hennes. En kilde forteller at Hypatia overgikk sin far i matematikk og astronomi. Vi vet også at Hypatia foreleste om og bygget instrumenter som astrolabium og hydrometer. Hypatia tok imot elever i sitt eget hjem. Og hun ble leder for en av platonistskolene i Alexandria omkring år 400. Det var ikke uvanlig i senantikken at lærde kvinner, hedenske eller kristne, underviste i naturfilosofi, eller omga seg med mannlige elever. Også i Alexandria var det flere lærde kvinner som var godt kjent i sin samtid, som Aedesia, St. Theodora, Eugenia, St. Maria egypteren, en senere Hypatia og St. Katarina. Hypatias autoritet og innflytelse. Hypatia nøt stor respekt, hun hadde en bred kontaktflate og ble regnet som en av de fremste i byen. I sosial prestisje var det ingen stor forskjell på henne og biskopen i Alexandria. Hun hadde stor moralsk autoritet, alle kilder er enige om at hun var et etisk forbilde, og den egenskapen hennes samtidige satte størst pris på var hennes sindighet og måtehold, "sofrosyne". Både kristne og hedninger studerte under henne, to av hennes studenter ble biskoper. Det er ingenting i kildene som indikerer konflikt mellom Hypatia og biskop Theofilus av Alexandria. I Hypatias skole ble det knyttet nære bånd både mellom studenter og lærer, og studentene imellom. Flere av hennes tidligere elever kom etter hvert i høye stillinger så langt borte som Konstantinopel, Syria og Kyrene, så Hypatia hadde innflytelse også utenfor Alexandria. Hypatias nøytralitet. I 391 provoserte biskop Theophilus hedenske fraksjoner ved å ødelegge templer og avsløre knepene som ble brukte for å lure folk til å tro at gudene talte gjennom de hule tempelstatuene. Dette førte til at flere nyplatonske professorer gjorde opprør og forskanset seg i "Serapis"-templet. Etter at Keiseren hadde gitt dem fritt leide, ble murene ødelagt slik at templet ikke lenger kunne brukes som festning. Hypatias skole var ikke en del av denne kampen, og hennes intellektuelle uavhengighet var ikke truet. Hypatias død. Både Kari Vogt og Maria Dzielska mener at det var et politisk mord, og at motivet er å finne i en maktkamp mellom biskop Kyrill og keiserens prefekt Orestes. Kyrill ble biskop i Alexandria i 412, og like etter ble Orestes utnevnt som keiserens "Praefectus Augustalis" for Alexandria og Egypt. Orestes var kristen og venn av Hypatia. Trolig spurte han henne også om råd i politiske spørsmål. Kyrill innledet etter hvert en kamp for troens renhet, der han overfor flere grupper tok seg til rette på områder som hittil hadde vært prefektens domene. En gruppe kristne lyktes et stykke på vei i å tale Kyrill til fornuft. Også Orestes var steil, noe som var en medvirkende årsak til at konflikten eskalerte. Hypatia støttet det tradisjonelle "civitas", som innebar et sekulært borgersamfunn, hun delte utvilsomt Orestes' overbevisning om at biskopen ikke skulle utøve makt i det som tradisjonelt hadde vært keiserens domene; og etter hvert gikk Hypatia fra å være politisk uavhengig til å uttrykke støtte til Orestes. De fleste som støttet Orestes var kristne, noe som gjorde situasjonen ytterligere komplisert for Kyrill. En langt senere kilde, fra ca. år 700, forteller at noen som støttet Kyrill spredte et rykte om at Hypatia drev med svart magi, inkludert å kaste trolldom over både de kristne og hele byen. Det vi imidlertid kan regne som sannsynlig, er at det som måtte være av rykter om Hypatia var det Kyrill og hans menn som sto bak. Biskopen hadde en hær på noen hundre mann, kalt "parabalanai", som blant annet fungerte som livvakt. Dzielska skriver at det ikke er sikkert at Kyrill kan holdes ansvarlig for å ha planlagt mordet, men hun mener det er svært sannsynlig at det var biskopens «hær» som utførte ugjerningen, i mars 415. Myter og legender. De siste tre hundre år har det blitt laget fremstillinger av Hypatia som ikke har støtte i kildene. Disse fremstillingene er motsetningsfylte, en forteller at hun endte som kristen, andre forteller at hun ble beundret av hedningene og foraktet av kristne. Mytene kan føres tilbake til John Toland (1670-1722) og et behov blant protestanter for å lage myter om den katolske kirke. Dette ble videreført av Voltaire, som skrev at Hypatia ble myrdet fordi hun trodde på de hellenistiske gudene, rasjonelle lover i naturen og de muligheter den menneskelige tanke har når den er fri fra dogmer. Slik er Hypatia senere blitt forsøkt brukt av en rekke fremstående personer til svartmaling av kirken eller som et symbol på kirkens overgrep, og også i fortellinger om naturvitenskapens historie. Det er ikke støtte i kildene for at Hypatia var leder for biblioteket i Alexandria selv om dette fortsatt hevdes. Det er heller ikke støtte i kildene for at Hypatias død kan knyttes til bibliotekets ødeleggelse, selv om også dette har blitt hevdet i nyere tid. Kari Vogt skriver at deler av kvinnebevegelsen har laget Hypatia-fremstillinger der vi finner ren fantasi presentert som fakta, ikke minst i Elisabeth Gould Davis' bok "The First Sex", som norske Else Michelets "En annen historie" bygger på. Hvor mye hun er glorifisert fremgår også av filmen Agora (2009), der det påstås at hun både beviste det heliosentriske verdensbilde (som Kopernikus er kjent for), og at planetene går i elliptiske baner (som Kepler er kjent for). Mens noen mener at mordet på Hypatia innledet en mørk, vitenskapsfiendtlig middelalder, viser kildene at det etter Hypatias død i den aleksandrinske tradisjon både ble forelest i og gjort enkelte fremskritt i matematikk, astronomi og nyplatonsk filosofi inntil arabernes erobring på 600-tallet. Kulturelle referanser. I Umberto Ecos roman "Baudolino" møter hovedpersonen et medlem av en sekt som har tatt sitt navn og sin filosofi etter Hypatia. På platen "Det går alltid et korstog" fra 1983, åpner Tramteateret med sangen "Hypatia", som omhandler den moderne myten om hennes liv og ødeleggelsen av biblioteket i Alexandria. Joasj. Joasj er et navn på flere personer i Bibelen. Akas av Juda. Akas var ifølge Bibelen en konge i Judariket. Han etterfulgte sin far Jotam. Han regnes som en av de dårligste. Blant annet innførte han fremmed gudsdyrkelse i stor grad. Da nordriket og arameerme angrep landet, inngikk Akas et forbund med den assyriske kongen Tiglat-Pileser III. I hans tid opptrådte profeten Jesaja og mante til tro og tillit. (2 Kong 16, Jes 7) Jesaja kritiserte ham kraftig for hans forbund med assyrerne. Spett. Spett er en jernstang som brukes som redskap for å stikke hull i jord og grus eller som vektstang når en skal lirke ut stein som sitter vanskelig til. Stanga er rund eller åttekantet og tynnest i enden man holder i. Den blir firkantet og tykkere mot nedre enden som ender i en flat spiss. Typisk bruk av spett. Bevegelsen av stenen blir kort, men kraftig. Dreiemomentene er like store, men motsatt rettede, på hver side av spettet. Langs hele spettet befinner det seg bøyekrefter som avtar med avstanden fra vippepunktet. Derfor er tykkelsen størst i den nedre delen og kan avta mot håndtaket. Spett finnes i flere størrelser. Mest vanlig er et lite, én meter langt som er lett å få med seg også i ulendt terreng, og et større og tyngre som gir mulighet for tyngre løft. Arbeidsmåten for å stikke hull, for eksempel til hesjestaur, er å løfte spettet loddrett og kyle det ned i jorden så hardt en makter. Blir hullet ikke stort nok, rører man spettet rundt, løfter det opp og stikker en gang eller flere i samme hullet. Som vektstang gjør spettet det mulig å lirke og rikke på steiner som er mange ganger tyngre enn en kan løfte. Folklore. God bygdetradisjon er å avse ett av sine mest avholdte spett til nærboende som går til det skritt å inngå ekteskap. Fra tiden før middelalderen var spettet det redskap som gjorde at bonden kunne sette opp et gjerde slik at buskapen holdt seg innenfor trygge omgivelser, samtidig som eventuelle inntrengere ble holdt utenfor. Fra dette trekkes paralleller til samlivet mellom mann og kone – rammen rundt et ekteskap skal være solid og trygt. Det er derfor sterk symbolikk å forære et spett til den eller de som inngår ekteskapsløfte. Dette vil bidra til at ekteskapet varer til døden skiller hverandre ad, samtidig som at alle medlemmer av familien holdes beskyttet fra farer som truer utenfra. Jojakim. Jojakim er et hebraisk navn som muligens betyr «Jahve oppreiser». Sørdalen. Sørdalen ligger i Åfjord kommune på Fosenhalvøya iSør-Trøndelag, og er den sørligste av kommunens tre store daler. Sørdalen er rik på natur, og jakt- og fiskemuligheter. Navnet Sørdalen brukes om hele dalføret, men også spesielt om bebyggelsen nederst i dalen, ved de to innsjøene Storvatnet og Litlvatnet. Denne grenda ble totalisolert under en flom i januar 2006, da den mistet veiforbindelse både oppover og nedover dalen, samt telefontilgang. Mobiltelefonnettet hadde ikke dekning der, men etter flommen ble det bygget ut etter krav fra befolkningen i dalen. Det fantes også en egen skole og barnehage i Sørdalen, men i 2010 ble de nedlagt. Eli (bibelsk person). Eli var ifølge Bibelen yppersteprest og tjente ved Tabernakelet i Sjilo. (1.Sam. 1 ff.) Han sies å ha vært dommer i 40 år. Den unge seeren Samuel ble mottatt som tempeltjener av ham. Elis to sønner oppførte seg meget dårlig, men han grep inn i liten grad. Det ble krig med filisterne og hans to sønner drog ut og hadde med seg paktens ark. I denne krigen falt de to sønnene og paktens ark ble stjålet. Ved budskapet om dette falt han ned fra sin stol og brakk nakken. Megatech. Megatech er et indonesisk selskap som har vært involvert i utviklingen av flere superbiler. Selskapet eies av Hutomo (Tommy) Mandala Putra, President Suhartos yngste sønn, og Mycom Setdco, et underselskap av Mycom Bhd basert på Bermuda. I 1994 kjøpte Megatech merket Lamborghini for 40 millioner amerikanske dollar, og solgte det videre til Volkswagen-gruppen i 1998. Selskapet er også kjent for å stå bak bilmerket Vectors fall etter at Tommy Suharto underslo store summer fra selskapet. Vector (bil). Vector Aeromotive Corporation er en bilprodusent som opprinnelig var basert i California, men som senere flyttet til Florida. Selskapet ble stiftet i 1972 av Jerry Wiegert, og avsluttet bilproduksjonen på 1990-tallet. Selskapet ble nylig gjenopplivet, men Wiegert har fortsatt ikke produsert noen biler. Vector krediteres som USAs første forsøk på å konkurrere med europeiske superbilprodusenter som Ferrari, Lamborghini og Lotus. Silvan Zurbriggen. Silvan Zurbriggen (født 15. august 1981) er en sveitsisk alpinist. Hans beste mesterskapsprestasjon er sølvmedaljen i slalåm fra VM 2003 i St. Moritz. I verdenscupen har han to seire, i kombinasjonen i Kitzbühel 25. januar 2009 og i utfor i Val Gardena 18. desember 2010. Hans første tre pallplasseringer var en andreplass i slalåm i Sestriere i desember 2004, en tredjeplass i kombinasjonen i Wengen i januar 2007 og en tredjeplass i kombinasjonen i Kvitfjell i mars 2007. Etter et fall i utforløypa i Val Gardena 15. desember 2007, måtte han stå over resten av den sesongen. I vinter-OL 2010 kjørte han inn til bronse i kombinasjonen. Kjukeborere. Kjukeborere (Ciidae, før gjerne kalt Cisidae) er en familie av små biller som lever i kjuker (Polyporaceae) som vokser på død ved. De kan være svært tallrike, det kan være hundrevis av biller av flere arter i en stor kjuke. 27 arter er funnet i Norge. Utseende. Små (0,5 – 4 mm), gjerne korte, sylindriske biller, oversiden oftest sterkt hvelvet. Nesten glatte, fint hårete eller med lang utstående behåring. Lys brune til nesten svarte biller. Hodet er kort og bredt. Hos en del arter har hannene horn eller knøler på munnskjoldet eller ved Brystskjoldets (pronotum) fremkant. Antennene er forholdsvis korte og består av 8-10 ledd. De tre ytterste leddene danner en løst leddet kølle. Pronotum er bredere enn langt, som oftest sterkt hvelvet. Dekkvingene er mer eller mindre parallellsidige, gjerne sterkt hvelvet. Punktene danner som oftest ikke tydelige rekker. Beina er temmelig korte, framleggene ("protibiae") har ofte karakteristiske utvekster i enden. Føttene er fire-leddete. Levevis. Kjukeborerne er knyttet til kjuker eller poresopper (Polyporaceae), mens noen få arter lever kun på barksopp (Corticiaceae). Både larvene og de voksne billene gnager ganger i fruktlegemene til soppen. Ofte angriper kjukeborerne kjuker som er levende, og starter angrepet i de eldre delene (flerårige kjuker) eller borer seg rett inn i fruktlegemet (ett-årige kjuker). De ulike artene kan foretrekke ulike arter av kjuker i ulike nedbrytingsstadier. Livssyklusen er ganske kort, hele utviklingen er gjerne unnagjort på 8-10 uker. Noen arter (ikke de norske) er parthenogenetiske, det vil si at det bare finnes hunner og den nye generasjonen utvikler seg fra ubefruktede egg. Kjukeborerne har mange naturlige fiender, blant annet kortvinger, maurbiller, hettebiller, snylteveps og gallmygg. Kilder. Navarrete, J.L. 1997. Ciidae. I: Solis, A. (red.): "Las Familias de insectos de Costa Rica". INBio. (på spansk) Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Litse over Nordens biller). Helsinki. Silfverberg, H. 2004. "Enumeratio nova Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae." Sahlbergia Vol. 9:1, 1-111. Pandur. Pandur er et østerriksk pansret personellkjøretøy fra Steyr-Daimler-Puch. Det finnes i 6×6- og 8×8-utgaver, og er produsert i to generasjoner. Det ble tatt fram på privat initiativ fra produsenten i 1979. Pandur er eller har vært i tjeneste i Belgia, Gabon, Kuwait, Tsjekkia, Slovenia, USA, Østerrike og Portugal. Myra (Kristiansund). Myra er et boligområde på Kirkelandet i Kristiansund, og ligger avgrenset med Brunsvika i nord, St. Hanshaugen i øst, Vugga/Vanndamman i sør og havet i vest. Selve kjernen av Myra består av gatene Siktepunktet, Skytterveien, Blinken, Kruttstien, Riflestien, Margrethes Fryd og Myraveien. Utenom dette så har man Vinkelveien, Banaveien og Omveien, samt deler av følgende veier; Hagbart Brinchmanns vei, Kaasbøls vei, Nummedals vei og St Hansveien, som også må regnes som en del av Myra. I gamle dager var det kun Myra gård og et skytterlag med navn "Kristiansund SL" som holdt til i Myra, men nå er området godt utbygd. I dag finner man blant annet barnehager, blomsterbutikk og helsestasjon her, samt en fotballbane. Tidligere har det også vært drevet koloninalvirksomhet i Myra. Stavanger svømmehall. Stavanger svømmehall er en svømmehall i Stavanger kommune som sto ferdig i 1971. Byggets arkitekter var Gert Walter Thuesen og Jacob Grytten. Bygningen har en grunnflate på 1250 kvadratmeter. Den kostet rundt 20 millioner kroner og 7000 kubikkmeter betong ble brukt. Svømmehallen har et 25 meters basseng med stupetårn, et barnebasseng samt badstu og solarium. Isolasjonsmasse som inneholder asbest ble brukt i taket for å dempe støy. Denne sprøytemassen begynte i februar 2007 å løsne etter sprengningsarbeider i Olav Kyrresgate rundt rådhuset. Svømmehallen ble stengt frem til 1. september 2007. Henrik I av Frankrike. Henrik I (født 4. mai 1008 i Reims, død 4. august 1060 i Vitry-en-Brie) var konge av Frankrike i perioden 1031–1060. Henrik I var andre sønn av kong Robert II og hans tredje hustru Constance av Arles. Fra 1017 til 1032 var han hertug av Burgund. Da storebroren Hugo døde i 1025, ble Henrik den 14. mai 1027 kronet som konge i Reims og ble sin fars medregent. Etter farens død besteg han tronen som enehersker mot både morens og rikets mektige vasallers vilje. Disse hadde foretrukket hans lillebror Robert (1011–76). Tross denne motstanden klarte Henrik å få støtte fra sin svigerfar, keiser Konrad II og fra hertugen av Normandie, Robert. Til gjengjeld måtte han overdra hertugdømmet Burgund til broren. Henriks regjeringstid var en lang rekke blodige kamper. Henrik ble gravlagt i Saint-Denis basilika. Ekteskap og etterkommere. Henrik var forlovet med Mathilde av Franken (ca. 1027–34), som var datter av keiser Konrad II. I 1034 ble han gift med Mathilde av Friesland (ca. 1025–44), (død i barselseng). Hun var datter av markgreve Liudolf av Friesland. Den 19. mai 1051 ble han gift med Anna av Kiev som var datter av Jaroslav I av Kiev og den svenske prinsessen Ingegjerd Olofsdatter. Nettkamera. Et nettkamera (populært webcam) er et digitalt kamera som brukes til å kommunisere med andre over internett eller som et overvåkningskamera slik at man kan gå inn på en nettadresse å se. Bildene blir som oftest sendt til en annen person i sanntid over Internett. Arne Hülphers. (født 4. april 1904 i Trollhättan, død 24. juli 1978 i Häradshammar på Vikbolandet, Östergötland) var en svensk jazzmusiker (piano) og orkesterleder, kjent for flere utgivelser. Han studerte musikk i Stockholm, hvorpå han spilte i diverse band. Hans eget Fenixorkester var fast på dansestedet Fenix-Kronprinsen (1934–1939), og var en videreføring av Håkan Eichwalds orkester. Foruten hans kone Greta Wassberg var besetningen Gösta Törner trompet, Erik Eriksson saksofon, Miff Görling/Julius Jacobsen trombone. Orkester spilte bl.a. med Coleman Hawkins (1935). Fenixorkesterets utgivelser av "Cocktail för två"/"Kärleken är ny varje dag " (1934) og "Enda en liten chans" (1935) solgte meget, med sang av Zarah Leander. På 40-tallet ledet han besetninger, med norske Cecil Aagaard, såvel som danske Arne Lamberth trompet. Han var en tid husmusiker i Göteborg (1948–49) samt ofte å finne i de svenske folkparker. Etter å ha giftet seg med Leander (1956) ledet han sitt orkester som backing for henne, og ga blant annet ut "Jag har blivit mycket bättre"/"Sekelskiftets luft" (1957). Šar Planina. Šar Planina (albansk: "Malet e Sharrit, Mali i Sharrit, Sharr; " Serbisk og makedonsk:" Шар Планина, Šar Planina") er et fjell sør i Kosovo på grensen til Makedonia. Fjellet er omtrent 80 kilometer langt og 10 til 20 kilometer bredt. Høyeste punkt er 2747 meter over havet og heter «Titov Vrv» ("Tito's høyde"). TV-program. Et TV-program, også kalt fjernsynsprogram, er et innholdsbasert segment i en kringkastet TV-sending. Det kan være en enkeltstående produksjon, eller som del av en gjentagende serie. Et enkelt program av en serie med programmer kalles en episode. Programmene kan ha svært forskjellig form og innhold og viser blant annet nyheter og sport, dokumentarer og informasjon, spillefilmer, konserter, show og annen underholdning. En TV-serie er et program som sendes over flere episoder. Serier med få episoder, og kun en sesong, kan også betegnes som "miniserier". TV-programmer som kun består av en episode kalles ofte for en "spesial". Det finnes allikevel programmer som kun produseres med én episode som ikke kalles "spesial", som eksempelvis prisutdelinger og dokumentarer. Serier som ikke har et forhåndsbestemt antall episoder er som regel delt inn i sesonger, der det årlig eller halv-årlig kommer nye episoder som del av en ny sesong. Et program kan enten være innspilt på forhånd, enten på videobånd eller på andre analoge eller elektroniske formater, eller bli sendt direkte på tv. Kommersielle TV-kanaler har avbrudd med reklamefilmer og egen-promotering mellom programmene. Dette kalles TV-reklame og er en viktig del av finansieringen. Offentlige kringkastere, som i Norge med NRK, er hovedsakelig finansiert gjennom en lisensavgift og bruker derfor tiden mellom programmene til promotering av egne programmer. Utgangspunktet for TV-programmer er som regel nyutviklede ideer eller TV-formater. TV-formater er en betegnelse brukt om programkonsepter som har blitt kringkastet av andre kanaler tidligere, og som derved har bevist sitt suksesspotensiale. Disse allerede utprøvde TV-ideene selges så videre til andre land og markeder. En stor andel av norske TV-programmer er basert på slike importerte programideer. TV-programmer produseres enten av en TV-kanals eget produksjonsapparat eller av et privat produksjonsselskap. Eksempler på TV-produksjonsselskaper i Norge er Monster Entertainment, Rubicon TV og Feelgood Scene Film & TV. I norsk sammenheng er det vanlig at et program produseres med en spesifikk tv-kanal som kunde. Det er allikevel vanlig i blant annet USA å også produsere tv-programmer uten en spesifikk kunde, for å kunne selge det ferdige programmet til flere ulike tv-kanaler eller andre distribusjonsselskaper. Slik kanaluavhengig produksjon kalles syndikering. TV-programmer er ikke bare knyttet til selve fjernsynsapparatet, og blir heller ikke bare produsert for TV-visning. Det er stadig vanligere å se TV-programmer på nett ved hjelp av streaming og VOD. Programserier skapt utelukkende for nettet er nært beslektet, og ofte identiske med, TV-programmer. Det finnes en rekke prisutdelinger der TV-programmer kan bli eller blir belønnet. Eksempler på dette er Gullruten, Komiprisen og Den store journalistprisen. Frem til 2005 var TV-produksjoner også en del av prisutdelingen ved Amanda-prisen. Det er dessuten priser som kan utdeles til enkeltpersoner fra TV, som Gullrutens fagpriser, Kringkastingsprisen, Narvesenprisen, Medierosen og Riksmålsforbundets mediepriser. Historikk. Programformen som brukes på TV stammer fra radio. Den første radiosendingen som ble gjort med tanke på å nå et bredt publikum fant sted i California i 1909, og i årene som fulgte ble en rekke kommersielle radiokanaler opprettet. For å finansiere radiosendingene ble det etterhvert slik at programtiden ble delt opp i enkeltsegmenter, der hvert segment kunne ha sin egen sponsor. Det var ikke vanlig med reklameavbrudd, men reklamen var en integrert del av sendingene. En del programmer hadde til og med annonsøren integrert i tittelen på programmet, slik som «Texaco Star Theater» og «Chevrolet Musical Moments Revue». Dette gjorde at det ble formet en rekke ulike programmer, med ulik form, for å passe ulike annonsører. En rekke ulike programsjangre ble utviklet gjennom radioprogrammer, som spørreprogram, såpeopera, sitcom og talkshowet. Da TV-sendinger ble vanlig på 30-tallet var det naturlig å se mot radio, og kopiere mye av formen de hadde utviklet. Dermed fikk også de fleste kringkastere en sendeplan med flere ulike programposter. Fremdeles i dag finnes det programmer som har sin opprinnelse på radio. For eksempel er Kvitt eller dobbelt i stor grad inspirert av det amerikanske tv-programmet «The $64,000 Question» som igjen var en TV-vennlig versjon av CBS' radioprogram «Take It or Leave It». Programinnhold. Typen innhold i programmer varierer i stor grad utfra et bredt spekter med ulike sjangre. TV-programmer kan eksempelvis være fiksjonsbaserte, som i komedie og drama, eller virkelighetsbaserte som i dokumentar, nyheter og reality. Det finnes også de seriene som velger å blande fiksjon med virkelighet slik man ser i en rekke moderne serier som eksempelvis The Hills. Sjangre. TV-programmer deles ofte sjangermessig inn i tre hovedkategorier: skreven underholdning, uskreven underholdning og informasjon. Hver av disse hovedkategoriene har en rekke underkategorier. En rekke programkonsepter bruker elementer som kjennetegner flere sjangre, og danner derved nye hybridtyper. Underholdning har to hovedbetydninger: forsørge, støtte og underholde, muntre, more. Først på 1900-tallet oppsto den moderne underholdningsindustrien slik vi ser det i dag, og la grunnlaget for den moderne tv-industrien. Det finnes flere ulike sjangerinndelinger for TV-underholdning, eksempelvis har den danske medieforskeren Michael Bruun Andersen funnet to grunnformer: tribuneunderholdning og narrativ underholdning. Informasjon. Informasjonsprogrammer dekker i praksis ulike opplysnigsorienterte stofftyper. Begrepet er upresist men brukes for å understreke at det er fakta. Nyhetsprogrammer er grunnfundamentet i informasjonsstoffet. Viktige stikkord da er objektivitet og hva som gjør noe til en nyhet. NRK fyller sendeflaten sin med 50% informasjonsrelatert stoff, mens TV 2 bare har rundt 30%. Rundt 10% av sendeflaten til TV-kanalene brukes til nyheter. TV-produksjon. TV-produksjon er navnet på prosessen hvor et TV-program blir produsert. Produksjonen foregår enten internt i kanal eller hos et produksjonsselskap. NRK produserer ca. 85 % av alle produksjoner selv, mens kommersielle kanaler har mesteparten av sin produksjon hos produksjonsselskaper som fungerer som underleverandører. En TV-produksjon er delt inn i flere prosesser som er avhengige av hverandre og involverer mange personer. Det finnes en rekke ulike produksjonsmodeller for ulike sjangre og produksjonsselskaper. En produksjons administrative premisser vil også legge føring på hvordan modellen blir utformet. Preproduksjon og postproduksjon er bransjebetegnelser for for- og etterarbeid. Utvikling og salg. En TV-produksjon kan starte på mange forskjellige måter. Utgangspunktet er ofte en idé, et tv-format eller en person med et talent det kan bygges et program rundt. Den videre prosessen innebærer konsept- og manusutvikling, men ofte også en realitetsvurdering i forhold til de praktiske utfordringene med å produsere prosjektet. Noen ganger produseres det også en prototype, som kalles "pilot". Idéen skal som regel presenteres for en kanal eller kringkaster i et møte; tv-bransjen kaller slike salgsmøter for en "pitch". Etter ett eller flere slike møter tar kanal eller kringkaster produksjonsbeslutning etter blant annet kreative, markedsmessige og økonomiske evalueringer. Preproduksjon. Preproduksjonsfasen tilpasses alltid hvilke type program som skal produseres, og de økonomiske begrensningene som ligger til grunn. Ved en nyutviklet idé krever ofte de innledende fasene i produksjonen ytterligere konseptutvikling. Konseptutviklingen innebærer at en eller flere fagpersoner arbeider videre med programmet for å gi det riktig struktur, historiefortelling og gjennomføringsform. Der det skal produseres et dramatisert program arbeider en eller flere manusforfattere med utarbeidelse av opptaksklare manus. Der et TV-format skal produseres innebærer konseptarbeidet et arbeid for å lage en god nasjonal versjon av programmet. De administrative forberedelsene av produksjonen starter i denne fasen, der elementer som budsjettering, bemanning og tidplanlegging er vanlige elementer. Bemanning til en produksjon kan variere utfra behov men inkluderer ofte stillinger som produsent, manusforfatter, regissør, produksjonsleder, fotograf, lydtekniker, osv. Aktørene som skal være foran skjermen på fast basis blir også funnet, da eksempelvis programledere, skuespillere eller deltagere. Det engelske begrepet «casting» brukes ofte om prossessen der man finner disse personene. Før selve opptakssituasjonen må innspillingsteder og -utstyr være på plass. En produksjon kan gjennomføres som en enkameraproduksjon eller en flerkameraproduksjon, og man kan gjøre opptakene i et studio og/eller på et eller flere steder utenfor studio. Opptakssteder utenfor studiosetting, både ute og inne, blir i bransjeterminologi kalt «locations». Ting av praktisk art skaffes ofte til veie i preproduksjonsfasene. Det kan inkludere kulisser og rekvisitter, men dessuten også teknisk utstyr som lydopptakingsutstyr, mikrofon, kamera, objektiv, filter, kamereakran, kamerastativ, Lyskastere, Reflektorer og redigeringsmaskiner. For flerkameraproduksjoner trenger man enten et studio med et teknisk kontrollrom og infrastruktur for dette, eller en OB-buss. Denne fungerer som et mobilt kontrollrom med utstyr og infrastruktur, og er også utstyrt med periferiutstyret man trenger for en grunnleggende produksjon av en gitt størrelse. Opptak eller livesending. "Enkameraproduksjoner" vil si at man gjennomfører opptakene hovedsakelig med ett kamera, tilsvarende hvordan film lages. Man tar opp en og en scene, gjerne flere ganger fra forskjellige vinkler, og klipper opptakene sammen til et sammenhengende program etterpå. En "flerkameraproduksjon" innebærer at man istedet bruker flere kameraer som man klipper mellom der og da. Dette krever større bemannning under opptak enn enkameraproduksjoner, men opptak og postproduksjon tar mye mindre tid. Dramaproduksjoner og nyhetsinnslag er typiske eksempler på enkameraproduksjoner, mens talkshow, sportsproduksjoner og store underholdningsshow gjerne gjøres som flerkamera. Postproduksjon. Postproduksjon involverer alt som skjer etter at et program er spilt inn, det kan være eksempelvis klipp, spesialeffekter, pålegging av musikk og lydeffekter (foleyeffekter). Lydetterarbeid involverer blant annet produksjon av effektlyder, romklang og stemningslyd til filmen. I tillegg kommer foleyeffekter og dubbing. Noen tilfeller inkluderer også innspilling av musikk. Visuelle effekter kan også lages under innspillingen, men når de legges til som etterarbeid, dreier det seg som regel om CGI-effekter, eller visuelle effekter generert av datamaskiner. Råmaterialet samles og soneres. Klipperen tar alle de ulike delene, skapt både under postproduksjon og opptak, og setter det hele sammen til en helhet, det ferdige TV-programmet. Når en TV-produksjon er ferdig markedsføres og promoteres den før den sendes på TV. Seertall. TV-programmers suksess måles som regel etter seertall, da enten målt ved totalt antall seere eller seere innen ulike målgrupper. De kommersielle kanalene er som regel mest opptatt av å nå unge målgrupper, fra eksempelvis 12 til 50 år, da disse er mest attraktive for annonsørene. NRK har en generell målsetning om å treffe alle aldersgrupper, men enkelte programmer kan ha alikevel spesifikke målgrupper i fokus. NRKs målgruppespesifikke programmer går ofte på de mer nisjepregede kanalene NRK Super, NRK3 og NRK2. TNS Gallup leverer de offisielle seertallene i Norge på oppdrag fra TV-kanalene. Målingene foretas elektronisk per minutt for over 100 kanaler ved hjelp av et landrepresentativt panel på 1 000. I praksis betyr dette at 1 000 norske husstander har en fjernkontroll som registrerer hvilket hustandsmedlem som ser på TV og hvilken kanal som står på fjernsynet. Hvert medlem i hustanden har «sin» knapp og gjester i hustanden kan registrere seg med alder og kjønn. Det har i de senere år vært omdiskutert om seertallene faktisk er korrekte siden de ikke alltid inneholder tall fra de nye metodene publikum bruker for å se tv-programmer. For eksempel blir ikke alltid seeing ved hjelp av PVR eller nett-tv tatt inn i de totale seertallene. Dessuten blir ofte reprisetall utelatt i omtale av seertall. Mest sette norske tv-programmer (1992-2010). Alle programmene gikk på NRK, og kanalen er enerådende på hele topp 50-listen over mest sette programmer. Programlengde. TV-programmers lengde varierer noe om de sendes på en almennkringkaster eller på en kommersiell kanal, da de kommersielle kanalene også må ta høyde for reklamepauser. Normale programlenger for kommersielle kanaler er 20-25 minutter, 40-45 minutter og 1,5 time. Distribusjon. TV-programmer distribueres vanligvis av en kringkaster som sender signaler gjennom bakkenett, kabel-TV, IPTV eller satelitt-TV. TV-programmer distribueres også over nett gjennom streaming-, VOD- eller videoleietjenester. Det finnes i dag en lang rekke norske kanaler som sender unikt programinnhold. Det er i norsk sammenheng vanlig at en kanal, eller kanalfamilie, sender et tv-program og at programmet således blir knyttet sterkt til denne kanalen. I større markeder, som eksempelvis USA, brukes dessuten en modell som på engelsk kalles "syndication". Dette innebærer at et program produseres uten en tilknyttet kanal, og kan sendes på flere lokale TV-stasjoner over hele landet. Eksempler på slike amerikanske programmer er The Oprah Winfrey Show og The Wheel of Fortune. Melhus songlag. Melhus songlag er et blandakor fra Melhus i Sør-Trøndelag. Koret ble stiftet den 4. september 1934 med ca 25 medlemmer. Den første øvelsen ble holdt hos Leonard Rathe hvor medlemmene ble traktert med sjokolade og kaker. Korets aller første opptreden var ved åpninga av Bøndernes hus og har i årenes løp gjennomført en rekke store prosjekter. Koret har i dag sine øvelser på Rødde folkehøgskole. Finnvollheia. Finnvollheia (sørsamisk: "Raassje") (675 moh.) er det høyeste fjellet på Fosen. Toppunktet ligger på grensen mellom kommunene Åfjord i Sør-Trøndelag og Namdalseid i Nord-Trøndelag. Fritz Wepper. Fritz Wepper (født 17. august 1941 i München) er en tysk skuespiller. Faren var jurist og forsvant i Russland i 1944. Som niåring spilte Wepper i barnesendinger i Bayerischer Rundfunk og debuterte på teater i 1952 i stykket "Peter Pan". Ved 15 års alder var han blitt en rødhåret barnestjerne og spilte i eventyrfilmen "Tischlein deck dich". 17 år gammel spilte han i kinofilmen "Die Brücke" av Bernhard Wicki. Sin første utmerkelse, "Filmband in Gold", ble han tildelt i 1964 for rollen i filmen "Kennwort... Reiher". Mest kjent må Wepper være for rollen som «Harry Klein» i fjernsynsserien "Der Kommissar" (1968–1974) og fjernsynsserien "Derrick" (1974–1998). I den første fjernsynsserien var han assistenten til kommissær Keller og i den andre til kriminalinspektør Derrick. I 1972 spilte han i musikalfilmen Cabaret sammen med blant andre Liza Minnelli. Filmen mottok flere Oscar-priser. Siden Wepper allerede hadde kontrakt i Tyskland, satset han derfor ikke på en Hollywood-karriere. Fra 1979 har Wepper vært gift med Angela von Morgen (født 11. november 1942), som tidligere var gift med prins Ferfried von Hohenzollern. Sammen har de datteren Sophie-Margarita, som også er skuespiller. Wepper hadde i 2007 en gjesterolle i Otto Jespersens serie Rikets røst på TV 2, der han hadde en føljetong kalt «Harry Klein informerer de unge om samfunnets skyggesider». På samme måte som Horst Tappert har også Fritz Wepper ofte vært i Norge, der han blant annet aktivt har tatt del i elgjakten. Clark Terry. Clark «Mumbles» Terry (født 14. desember 1920 i St. Louis) er en amerikansk jazzmusiker (trompet og flygelhorn), kjent fra en rekke innspillinger. Etter å ha tjenestegjort i US Navy (1942–45) spilte han med Charles Barnet (1947) og Count Basie (1948–51). Hans berømmelse steg som medvirkende i Duke Ellingtons orkester (1951–59), og han ble (med Miles Davis) en av de tidligste jazz-utøvere på flygelhorn (1958). Terry spilte så i NBCs fjernsynsorkester under Doc Severinsen (1959–71) der han utviklet sin særegne mumlende scat-teknikk. Han besøkte Paris med Quincy Jones (1959–60). Med Oscar Petersons trio og Bob Brookmeyer kvintett ga han ut flere bestselgere (1966). Derpå ledet han eget band (1970–76), og spilte utover 70-tallet med skandinaviske musikere i det norske Bodega Band (1972), Arne Domnérus, Mads Vinding og Lennart Åberg. Han har ledet sin egen «Clark Terry Jazz Festival» (2000–). Han besøkte Oslo Jazzfestival (Cosmopolite, 1999; Kulturkirken Jakob 2004). Rudi Nierlich. Rudolf «Rudi» Nierlich (født 20. februar 1966, død 18. mai 1991) var en østerriksk alpinist. Nierlich tok gull i både slalåm og storslalåm under VM 1989 i Vail, og forsvarte storslalåmseieren under VM 1991 i Saalbach. Han var kjent for sin risikable kjørestil, han kjørte ofte ut i renn. Han vant åtte renn i verdenscupen (se oversikten under). Rudolf Nierlich omkom i en bilulykke i 1991. Filmredaksjonen. "Filmredaksjonen" var et norsk filmprogram som gikk på NRK1 i 2000 og 2001 og på NRK2 fra kanalens oppstart i 1996 til 1998. Programledere på NRK1 var de kjente filmkritikerne Pål Bang-Hansen og Brita Møystad Engseth, mens det på NRK 2 var Lars Gudmestad som ledet programmet. Programmet gikk i korthet ut på at programlederne hver uke anmeldte og viste klipp av aktuelle filmer som gikk på kino i Norge. Det var slik sett, mye likt Filmmagasinet som gikk 1961-93. Kirkeprovins. En kirkeprovins er i Den romersk-katolske kirke et område med felles erkebiskop eller metropolitt (i oldkirken en betegnelse for en biskop i en provinshovedstad). Den nordiske kirkeprovins. Inntil 1104 var engelske og tyske erkebisper i strid om overhøyheten over de nordiske katolikker. I 1104 ble det opprettet en nordisk kirkeprovins med den danske biskop Asser i Lund som erkebiskop. I 1153 ble Norge (med Isle of Man, Orknøyene, Shetland, Færøyene, Island og Grønland) utskilt som en særlig kirkeprovins. Biskopen i Nidaros i Trondheim ble erkebiskop. I 1164 fikk biskopen av Uppsala en fortrinnsstilling fremfor de andre svenske biskopene. Erkebiskopen av Lund bevarte dog sin stilling som primas (den første) både for den svenske og den danske kirkeprovins. Sofieprisen. Sofieprisen (engelsk: The Sophie Prize), er en internasjonal hedersbevisning som hvert år blir delt ut til enkeltpersoner eller organisasjoner som arbeider for godt miljø og bærekraftig utvikling. Stiftelsen som deler ut prisen ble grunnlagt i 1997 som "Sofie-Stiftelsen" av den kjente norske forfatteren Jostein Gaarder, og hans kone Siri Dannevig, men skiftet i 2010 navn til Sofieprisen. Prisen og stiftelsen er oppkalt etter Gaarders roman "Sofies verden". Prisvinneren mottar 100 000 amerikanske dollar. Hannes Trinkl. Hannes Trinkl (født 1. februar 1968 i Windischgarsten) er en tidligere østerriksk alpinist. Etter store skadeproblemer i starten av karrieren, debuterte Trinkl i verdenscupen i 1991. Den første av i alt seks seire i verdenscupen vant han 22. desember 1993. Under OL 1998 i Nagano tok Trinkl bronse i utfor. Karrierens høydepunkt kom under VM 2001 i St. Anton, der han vant gull i utfor. Han la opp i 2004. Kampen Janitsjarorkester. Kampen Janitsjarorkester er et janitsjarkorps fra bydelsstrøket Kampen i bydel Gamle Oslo. Janitsjarorkesteret ble stiftet 10. september 1929. Kampen Janitsjarorkester består av bare menn. Orkesteret spiller oftest lokalt i Oslo, men også i resten av landet og en gang i blant i utlandet. Orkesteret har ledet an på en rekke felt innen korpsbevegelsen, selv om det ikke har vært et aktivt medlem av denne bevegelsen. Orkesteret har gått sine egne veier når det gjelder musikalsk stil, der innhold og utførelse har stått i sentrum. Det innførte swing-musikk i gata på 1950-tallet, der var den første «låta». Etter dette har orkesteret spilt nærmere 100 «låter» av blant andre Rolf Letting, Frode Thingnæs og Helge Førde. Kampen Janitsjarorkester har også gitt ut en rekke plater og CDer. Southeast Division. Southeast Division er en av tre divisjoner i Eastern Conference. De to andre divisjonene er Atlantic Division og Central Division. I hver av disse divisjonene er det 5 lag. I hvilken divisjon man er i avhenger av hvor laget holder til geografisk. Filmstjerne. "Filmstjerne" var en norsk talentkonkurranse-serie som gikk på TV 2 høsten 2005. Serien var TV 2s storsatsing denne høsten og programleder var Sarah Natasha Melbye, mens Pia Tjelta, Brede Hovland og Alexander Eik satt i juryen. Serien hadde premiere på TV 2 den 9. september 2005. Om serien. Serien var lagt opp som en konkurranse der en mannlig og en kvinnelig deltager til slutt skulle vinne hver sin hovedrolle i en stjernespekket, norsk spillefilm regissert av Alexander Eik. Manuset var klart, regissøren var klar, og kjente, norske skuespillere spillte birollene. Det eneste som manglet var filmens to hovedroller. Tv-serien, ”Filmstjerne” var serien hvor skuespillertalenter mellom 18 og 28 skulle kjempe om filmens mannlige og kvinnelige hovedrolle. (TV 2) Sarah Elise Steensby og Andreas Blix Henriksen vant og fikk dermed fremtredende roller i den norske filmen "Kalde føtter" i 2006. Filmstriper. "Filmstriper" er et norsk filmprogram som har gått på TV2 Zebra siden 2005 med Thomas Leikvoll som programleder. Programmet går i korthet ut på at programlederen hver uke anmelder og viser klipp av aktuelle filmer som er kinoaktuelle i Norge. Den tredje og foreløpig siste sesongen ble avsluttet 21. desember 2006. Serien hadde premiere på TV2 Zebra den 29. september 2005. Double Data Rate. Double data rate, forkortet til DDR brukes som oftest i forbindelse med RAM (DDR-RAM). Det fungerer etter prinsippet om at det blir sendt 2 bits per klokkepuls (både ved "rising edge" og "falling edge"). På den måten fordobles overføringshastigheten. Stor-Albania. Stor-Albania (albansk: "Shqipëria e Madhe") er en irredentistisk politisk bevegelse som ønsker å samle alle etniske albanere til en enhet ved anneksering av nabolandenes territorier. Ford 9N. Ford 9N er første traktor i Fords N-serie. Den var et samarbeid mellon Ford Motor Company og Ferguson. Det førte til at det ble et skilt under Fordmerket der det står Ferguson System. Den ble levert med standard gummihjul, elektrisk system med starter, batteri, dynamo, oljefilter av patron-type med stor kapasitet, og luftfilter i oljebad. Den har 4-sylindret bensinmotor, 3-trinns girkasse, direktedrevet fordeler med integrert coil i motsetning til magnet-tenning. Ford 9N ble produsert fra 1939–1943 i Dearborn, Michigan. Etter det ble den byttet ut med Ford 2N grunnet nedskjæringer under krigen. Fire høytider. "Fire høytider" var en norsk dramaserie på 5 episoder som gikk på NRK1 i 2000. Serien var NRK Dramas store 2000-årssatsing, og gjennom dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse ble man kjent med familien Åsland i Drammen. Regi var ved Leidulv Risan. Manus ved Bjørn Skaar og Leidulv Risan. Serien består av fem separate episoder, men alle tar opp etiske dilemmaer. Serien hadde premiere på NRK den 13. november 2000. Hver episoder var på ca 50 min. Handling og episodeoversikt. Episode 1: (Dåpen) Johannes skal bli prest og studerer på menighetsfakultetet. Han møter jusstudenten Hanne som han forelsker seg hodestups i, og de innleder et forhold. Men Johannes setter så strenge krav til seg selv som kristen, at alt settes på spissen, både for ham selv og for menneskene rundt ham. I noen av rollene: Erik Ulfsby, Ane Dahl Torp, Linn Skåber og Jan Ø. Wiig. Episode 2: (Konfirmasjonen) Vibeke går til konfirmasjonsundervisning hos presten Jacob Åsland og er en glad og engasjert jente. Hun oppdager at foreldrene er utro og opplever at det ikke finnes noe eller noen man kan stole på. Hun forsøker å rømme fra foreldrenes svik, og den eneste som kan nå fram til henne er presten Jacob. I noen av rollene: Petronella Barker, Kim Haugen, Julie Mowinckel, Svein Tindberg og Jan Ø. Wiig. Episode 3: (Bryllupet) Tom Åsland studerer biokjemi og samarbeider på hovedoppgaven med Samira, en jente fra Irak. Både hun og broren Ohmar er oppvokst i Norge og godt integrerte i samfunnet. Når vennskapet mellom Tom og Samira utvikler seg til noe mer, opplever de hvilke vanskeligheter annengenerasjons innvandrere kan komme opp i. I noen av rollene: Mads Ousdal, Susan Badrkhan, Benaissa Ahssain, Samir Ibrahim Sedan, Nama Alward, Jan Ø. Wiig og Birgitte Victoria Svendsen. Episode 4: (Begravelsen – del 1) Gro Åsland arbeider som dommer og skal snart føde Åge Åslands yngste barnebarn. Når de siste timene gjenstår før overgangen til det tredje årtusen er det bare lykke i familien Åsland. Men skjebnen slår kompromissløst til. Åges danske svigerinne Kristine dukker plutselig opp etter flere tiår med uvennskap. Gro blir stående sentralt i Åges vanskelige, men nødvendige konfrontasjon med fortiden. I noen av rollene: Alf Nordvang, Agnete Haaland, Jan Ø. Wiig, Svein Tindberg, Ghita Nørby, Birgitte Victoria Svendsen, Marianne Krogh og Paul Ottar Haga. Episode 5: (Begravelsen – del 2) Gro Åsland arbeider som dommer og skal snart føde Åge Åslands yngste barnebarn. Når de siste timene gjenstår før overgangen til det tredje årtusen er det bare lykke i familien Åsland. Men skjebnen slår kompromissløst til. Åges danske svigerinne Kristine dukker plutselig opp etter flere tiår med uvennskap. Gro blir stående sentralt i Åges vanskelige, men nødvendige konfrontasjon med fortiden. I noen av rollene: Alf Nordvang, Agnete Haaland, Jan Ø. Wiig, Svein Tindberg, Ghita Nørby, Birgitte Victoria Svendsen, Marianne Krogh og Paul Ottar Haga. Quintette du Hot Club de France. Quintette du Hot Club de France (etablert 1933 i Paris, nedlagt 1948) var et fransk jazzorkester (swing), opprinnelig bestående av kvartetten Stéphane Grappelli fiolin, Django Reinhardt gitar, Roger Chaput gitar og Louis Vola bass. Etter første utgivelse (1934) ble bandet (med variert besetning, deriblant tilkom Joseph Reinhardt gitar) meget populært, og foretok en rekke innspillinger og internasjonale turneer, bare avbrutt av den andre verdenskrig. De spilte blant annet i Carnegie Hall, samt ga ut plate med Coleman Hawkins (1937). Ensemblet regnes som et Europas viktigste bidrag til jazz og stilen referes i dag ofte til som String Swing. På 1990-tallet fant man New Quintette du Hot Club de France med Romane og Babik Reinhardt som medvirkende. Fjortis (TV-serie). "Fjortis" var en norsk dramaserie for barn/ungdom på 7 episoder som gikk på NRK1 i 2001. Om serien. Serien handler om 13-åringen Mons. Han vokser opp i en solid kjernefamilie med kvalitetstid rundt middager og søndagsturer i skog og mark. Men Mons drømmer om en røffere og mer kaotisk tilværelse, og vil ut av den kvelende familieidyllen. Noen ganger lefler han med tanken på hvordan han kan få foreldrene skilt, bare for å røske opp litt. Sammen med kameraten Joachim streber han etter å bli en ufordragelig fjortis. (NRK) Thomas A. Hendricks. Thomas Andrews Hendricks (7. september 1819 – 25. november 1885) var kongressmann, senator og den 21. visepresidenten i USA. Han satt bare to måneder som visepresident før han døde i 1885. Hendricks er den eneste visepresidenten som er avbildet på en pengeseddel i USA uten også å ha vært president. Han er avbildet på $10-seddelen fra 1886. Se bilde av den. Ford 2N. Ford 2N er den andre traktoren i Fords N-serie produsert av Ford Motor Company. Den var som Ford 9N et samarbeid mellon Ford Motor Company og Ferguson. Det førte til at det ble et skilt under Fordmerket der det står Ferguson patent. Traktoren ble produsert i perioden 1942–1947 i Dearborn, Michigan og er modellen etter Ford 9N. 9N ble byttet ut med 2N grunnet nedskjæringer under krigen. Ford 2N ble levert med stålhjul, og dynamo og batteri fra Ford 9N var blitt byttet ut med magnettenning. Alle andre spesifikasjoner var som for Ford 9N. Modellen ble erstattet av Ford 8N i 1947. King for a Day… Fool for a Lifetime. "King for a Day... Fool for a Lifetime" er et album fra gruppen Faith No More. Albumet ble utgitt i 1995, og er bandets femte studioalbum. I tillegg til den tradisjonelle Faith No More-lyden, har albumet også flere spor hvor genre blandes eller parodieres, fra den glatte soul-aktige jazzfunk-låta «Evidence» til vrengende heavy metal i «Cuckoo for Caca», sentimental countryrock i «Take This Bottle», og bossa nova i «Caralho Voador». Selv om albumet spriker mer enn forgjengeren, regner mange det som mindre eksperimentelt enn forløperen "Angel Dust". "King for a Day... Fool for a Lifetime" har imidlertid gradvis begynt å bli en kultklassiker blant dedikerte Faith No More-fans. Den første singelen var den punk-aktige låta «Digging the Grave». I USA solgte albumet nær 250 000 kopier, noe som lå langt under gruppens tidligere salgstall. Turnéen ble forkortet i Europa, og interessen for bandet dalte. I Tyskland og Australia solgte albumet godt, men tallene lå fortsatt langt under "Angel Dust", så gruppen gikk tilbake i studio for å jobbe med etterfølgeren. Coveret ble designet av Eric Drooker. Sporliste. Spor 15 er «Absolute Zero» på den japanske utgivelsen, «I Started a Joke» på den brasilianske, eller «Evidence» (spansk versjon) på den argentinske. Hordanett. Hordanett.no er en nettportal hovedsakelig for Hordaland fylke. Portalen omfatter Sunnhordland, Midthordland, Nordhordland, Hardanger og Voss. Den startet rundt 2002. Portalen har oversikt over alle kommuner i Hordaland, reiseliv, kultur og fritid, offentlig informasjon, lokale portaler, sport, fotoalbum og nyheter. Markus Larsson. Markus Larsson (født 9. januar 1979 i Kil) er en svensk alpinist. I 1997 tok han bronse i både storslalåm og Super-G under junior-VM i Schladming. Han debuterte i verdenscupen i november 1999, og fikk sine første verdenscuppoeng i november 2000, i et slalåmrenn i Park City. Under OL 2002 kom han på sjuende plass i slalåm. Året etter kom han på sjette plass i kombinasjonen i VM i St. Moritz. Det gikk tyngre de neste sesongene, før han 9. januar 2005 fikk sin første pallplassering i et verdenscuprenn (slalåmrennet i Chamonix). Under VM 2005 i Bormio havnet han på fjerdeplass i slalåm, få hundredelen fra en medalje. Den 18. mars 2006 vant han endelig sitt første verdenscuprenn, sesongens siste slalåmrenn i Åre. I verdensmesterskapet 2007 i Åre vant han sølv i lagkonkurransen sammen med Anja Pärson, Hans Olsson, Anna Ottosson, Patrick Järbyn og Jens Byggmark Vafa. VAFA står for Valle fiskeadministrasjon. Den ble stiftet i 1990 og organiserer over 200 grunneiere i Valle kommune når det gjelder tiltak for å få tilbake fisk i vann og elver. Arbeidet har i stor grad vært konsentrert om å gjennomføre kalkingsoppgaver i vann som på grunn av sur nedbør ikke lenger har livsgrunnlag for fisk. Ettersom kvaliteten på vannet har blitt bedre, har fisken kommet tilbake. På grunn av at det i en lang periode ikke har vært fiske i disse vannene, er mange vann nå overbefolket. Av den grunn har VAFA organisert et prosjekt hvor ungdom har fått sommerjobb for å fiske opp fisk i Valleheia for at fiskekvaliteten blir bedre. Leder i VAFA er Toralv Andersen. Torjus Uppstad er daglig leder. Egil Børre Johnsen. Egil Børre Johnsen (født 1936 i Oslo) er en norsk forfatter og lektor. Han er utdannet dr. philos. Johnsen har skrevet flere fagbøker om norsk språk, litteratur og skole, i tillegg til lærebøker for den videregående skolen. I boken "Det store bondefangeriet" (1981) tok han et oppgjør med norskfaget i skolen, og var senere redaktør for trebindsverket "Vårt eget språk". Han har også bl.a. utgitt biografier om Nordahl Rolfsen og Knud Knudsen. I 2006 fikk han Riksmålsforbundets litteraturpris for biografien "Unorsk og norsk" over Knud Knudsen, som regnes som riksmålets og bokmålets far. Håkon Olaussen. Håkon Daniel Beyer Olaussen (født 25. mars 1969) er en norsk journalist, prest og radiomann. Håkon Olaussen er særlig kjent som programleder av flere radioprogrammer i NRK, deriblant "Språkteigen", samtaleprogrammet "Det skjedde i de dager" og som produsent for morgenandaktene fra 2005. Han har tidligere arbeidet blant annet som sogneprest i Tiller menighet i Trondheim, med reklame og i den kristne avisa Vårt Land. Fra februar 2007 til 2012 var han å høre i NRKs populære nyhetsmagasin Her og nå. Ramvatn. Ramvatn er et vann som ligger i Valle kommune i Aust-Agder. Vannet ligger i fjelltraktene mellom Setesdal og Fyresdal som også kalles Setesdal Østhei. Ramvatn ligger rett nord for Straumsfjorden. Nord i vannet finner vi innløpet Ramvassåne som kommer fra Lisle Ramvatn. I sørenden finner vi utløpet som går videre ned i Fossevann. I lia øst for Ramvatn er Straumsgruvene lokalisert. Vannet ligger 776 meter over havet og har et areal på 32,3 hektar. Eiendomsfordelingen i dette området har sitt særpreg. Fordelingen har tatt utgangspunkt i landområder og fiskevann som to sentrale faktorer. Derfor er det ofte noen som eier fiskevanna mens det kan være andre som eier strandsona rundt vannet. Vannet er det Torleiv Nordgarden som eier. Strandsona på østsida eier Arne Berg og Olav K. Hovet eier strandsona i vest. Per i dag er fiskbestanden for stor, slik at fiskekvaliteten er forholdsvis dårlig. Årsaken til dette er ukjent, men mange meiner kalkingsprosjekta har skulda. I dei fire sista åra har VAFA drive med kultiveringstiltak i Ramvatn. Stimorol. Stimorol er en dansk tyggegummiprodusent som tilhører konsernet Cadbury Schweppes. Firmaet, som ligger i Vejle, ble grunnlagt i 1915 av Holger Sørensen. Riket ved veiens ende. Riket ved veiens ende er tredje og siste bind i den svenske forfatteren Jan Guillous historiske trilogi om Arn Magnusson. Denne boka ble gitt ut i 2000 i Sverige, og handler om Arn som vender hjem til Sverige. Han tenker gifte seg med sin Cecilia, men møter motstand. Han har med seg mye nytt, både av kunnskap og redskap, hjem. Handling. I denne boka boka vender Arn hjem Fra det Hellige Land tilbake til Västgötaland og sin kjære Cecilia, som har gjort bot i et kloster i 20 år mens Arn var tempelridder. Når han kommer hjem, har han med mye ny kunnskap om stridskunst og handel, og han har også med opplærte bygningsfolk, stridsmenn og oppfinnere fra Det Hellige Land – for det meste saraseere. Han har tenkt å holde løftet sitt til Cecilia og gifte seg med henne, men da må han gå mot sin mektige onkel og Jarl, Birger Brosa. Birger Brosa mener han bør gjøre som æren krever og gifte seg for maktens skyld med Ingrid Yla, en Sverker. Dette hadde løst to problem – for det første hadde de rette båndene blitt bundet, og for det andre kunne Cecilia ha godt i kloster. Strategisk hadde dette vært smart, fordi hun da kunne ha blitt abbedisse og sverget mot Moder Rikissas "mened". Slik kunne det blitt klart at Cecilia Blankas barn var ektefødte, og dermed sanne arvinger til tronen. Arn og Cecilia velger derimot kjærligheten, de ønsker å gifte seg – hvilket de også gjør. I tillegg til sønnen Magnus, som de fikk som resultat av deres utskeielse, får de også datteren Alde. De bygger en gård, Cecilias medgift, sammen. Der har de treller – som de etterhvert frigir, ettersom det strider imot begges samvittighet å eie mennesker, menn i tjeneste og andre ting som hørte hjemme der. Mange av mennene Arn har i sin tjeneste er fra land sør, sarasenere og andre. Mange av dem er muslimer – noe Arn er påpasselig med å ikke nevne for mange. De har en avtale med Arn om å jobbe for ham i fire år, for å så reise, om de ønsker det. Blant hans gode venner, også hentet fra landene sør, er Markus og Jakob Wachtian. Disse er blant de som velger å bli da den fire år lange perioden er over. Noe av det Arn har gjort på gården, er å bygge opp en hær. Mot slutten av boka står to releativt store slag, hvor mange av metodene og strategiene han har lært seg fra perioden som tempelridder benyttes. I det siste store slaget kommer danerne – fienden – kledd i røde klær med hvitt kors på. Han gjenkjenner dette som tegnet til johanitterne, og lar seg skremme. Han, som hærfører av sin hær, venter til det siste med å angripe disse. Når det er uunngåelig, og han må gjøre det, blir han overrasket over hvor dårlige de er til å slåss – til det kommer fram at danerne nå har tatt tegnet som sitt – rød duk med hvitt kors på. Turn Around and Look. "Turn Around and Look" kom ut i 2006, og er Jim Stärks fjerde album og er et album som er tro mot bandets musikalske uttrykk og den glade popmusikken. Amoco. Amoco er et oljeselskap fra USA etablert som «Standard Oil of Indiana» av John D. Rockefeller i 1899. Fusjonert med British Petroleum i 1999. Selskapet heter nå BP, og har hovedkontor i London. Bly (roman). "Bly" er en roman av Lars Saabye Christensen som kom ut i 1990. Den er oppfølgeren til gjennombruddsromanen Beatles, som kom i 1984. For "Bly" fikk Saabye Christensen Bokhandlerprisen. "Beatles" (1984), "Bly" (1990) og "Bisettelsen" (2008) er løst bundet sammen. Alle bøkene henter handlingen fra Oslo på 1960- og 1970-tallet. De skildrer overgangen mellom ulike livsfaser med humor og melankoli. Forfall. "Forfall" var en norsk interaktiv reality-tv-serie og performancekunstprosjekt som gikk på NRK2 og på NRKs nettsider i én uke fra 2. november 2001. I tillegg til daglige tv-sendinger ble prosjektet streamet kontinuerlig på Internett, som en av de første norske tv-seriene. Serien ble produsert av firmaet Fruitcake. Serien gikk ut på at Kristopher Schau skulle tilbringe én uke i et utstillingsvindu på Karl Johans gate i Oslo. Her kunne han verken vaske seg eller gå ut, og han kunne kun spise usunn og fetende mat. Som følge av det overdrevne næringsinntaket fikk Schau akutt kolikk underveis i prosjektet og måtte få legebehandling inne i utstillingsvinduet. I tillegg til det fysiske forfallet skulle Schau kun utsette seg for kulturelle inntrykk som han selv mente var egnet til å fremprovosere åndelig forfall. Serien ble beskrevet som et forskningsprosjekt med kroppen og sjelen til Kristopher Schau som forsøksdyr. Gjennom avstemninger på Internett var seerne med på å bestemme hva Schau skulle bli utsatt for gjennom prosjektet. Schau deltok også i samtaler med seerne på Internett. Glansbilde. Hjemmelagd eske dekorert med glansbilder. Danske honningkaker pyntet med tradisjonelt glansbilde. Glansbilder, ofte bare kalt glans, er trykte fargebilder på blankt papir med eller uten glitter. Motivene varierer stort, men har tradisjonelt vært idylliske, idealiserte og beregnet for barn. Glansbildene kan for eksempel vise blomster, dyr, småbarn, engler, nisser og motiver fra eventyr. Bildene er malt med sterke, friske farger i en dekorativ, romantisk illustrasjonsstil som minner om «gamle dager», særlig den visuelle masse- og barnekulturen på slutten av 1800-tallet. Mange nye glansbilder er opptrykk av gamle motiver. Glansbildene kan vanligvis kjøpes i hele ark med flere motiver sammen. Omrisset rundt hvert motiv er ofte utstanset. Etymologi. Ordet glansbilde kommer fra det tyske "Glanzbild" (på tysk brukes dessuten "Oblat" om ulike typer papirmerker). Ordet kan i overført betydning også anvendes generelt om alle overdrevent idealiserte framstillinger. Glansbilder kalles "glansbilleder" på dansk, "bokmärken" på svensk, "poesie plaatjes" på nederlandsk, "scrap-pictures", "printed scraps", "die-cuts" eller "glossy coloured prints" på engelsk og "feuilles en échantillons" eller "images et chromos" på fransk. Historie og bruk. Glansbildene oppstod i Tyskland rundt 1840 med oppfinnelsen av fargelitografiet. Å samle på glans ble etter hvert en svært populær hobby for barn. I Norge og andre land var glansbildesamling særlig utbredt blant jenter i første halvdel av 1900-tallet. Glansbilder er først og fremst samlerobjekter som kan oppbevares i egne album, handles med og byttes. Enkelte samler også på gamle glansbilder med antikvarisk verdi. En kan dessuten bruke glansbilder som dekorasjoner og formingsmateriell, for eksempel på hjemmelagde gratulasjonskort, i minnebøker og scrapbooks. Glansbilder er i dag til en viss grad erstattet med forskjellige slags dekorative klistremerker. Eksterne lenker. Det er en stor mengde nettstder som viser bilder av gamle glansbilder. Fredag (fjernsynsprogram). Fredag er et norsk talkshow som har gått på TV 2 siden høsten 2005. Programmet tar opp ukesaktuelle saker i en uhøytidelig tone og har aktuelle gjester. Programleder i 2005 var Øyvind Fjeldheim. Siden høsten 2006 har Stål Talsnes vært programleder. Programmet hadde premiere på TV 2 den 16. september 2005. Hver sending er på ca 25 min og sender istedenfor Tabloid på fredager. Sendetid er kl. 18:55. Vaktsjef er Jannicke Engan og produsent er Péter Ocskay. Tula de Allende. Toltekerkrigere i TulaTula de Allende er en landsby i den meksikanske delstaten Hidalgo. Tidligere var området hovedstad for toltekerne. Vintereik. Vintereik "(Quercus petraea)" er en art av eiketrær "(quercus)". Beskrivelse. Vintereik er et stort, løvfallende edelløvtre som skilles fra sommereik ved at den har lang, smekker stamme, lange bladstilker og korte nøttestilker. Treet blir 20 – 30 m.(maksimalt 40m) høyt. Den har en loddrett pælerot med kraftige siderøtter og trives på lett jord med forholdsvis lav PH-verdi. Treets eget løvfall hever imidlertid ph-verdien i jorden. Treet danner ofte hybrider med sommereik og får da latinsk betegnelse «"Quercus × rosacea"». Utseendet blir en mellomting mellom de to artene. Blader. Bladene er 7-14 cm lange og 4-8 cm brede. De er avlangt pæreformede med 5 – 6 fliker på hver side. Oversiden er blank mørkegrønn og læraktig, undersiden er mattere og lysere. Nøtter. Nøttene er ovale med en lengde på 2-3 cm og en bredde på 1-2 cm. De er først grønne, men modnes til brune etter ca. 6 mnd. Utbredelse. Vintereik er utbredt over det meste av Europa, fra atlanterhavskysten til europeiske Russland og fra Middelhavet til det sydlige Norge. Treet er nasjonaltre i Wales. Utbredelse i Norge. Vintereik er mindre hardfør enn sommereik, og vokser i kyststrøk fra Drøbak og Vestfold til Nordfjord. Treet er særlig vanlig på Sørlandet, hvor det danner sammenhengende skoger. Årlig innsamles det tildels store mengder eikenøtter herfra, som blir eksportert til Danmark. Bruk. Trevirket (alen) er hardt og svært holdbart, og er ettertraktet for bruk i møbler og til vintønner. Tidligere var det svært ettertraktet som skipstømmer. Det har også høy brennverdi. Til bruk for møbler skal treet ligge jordslått "(avkappet på et jorde eller en åker)" i 5 år, slik at veden er "død" og ikke sprekker. Slik lagret møbelvirke omsettes til svært høye priser i Europa. Martinez de Pasqually. Martinez de Pasqually, egentlig Jacques de Livron Joachim de la Tour de la Casa Martinez de Pasqually (født 1727 i Grenoble, Frankrike, død 20. september 1774 i Port-au-Prince, dagens Haiti) var en fransk martinist og frimurer. Hans tidligere liv er sparsommelig dokumentert. Noen steder er hans fødselsår oppgitt å være 1711. Det har også vært spekulert i om han var en polsk jøde eller endog var født i Syria. I vielsesattesten med "demoiselle Marguerite-Angélique de Colas", såvel som i hans katolske attest, datert 29. april 1772, er hans fødselsår oppgitt som 1727. Faren "Messire de la Tour de la Case", ble født i Alicante, Spania, i 1671. Morens navn er oppgitt som "demoiselle Suzanne Dumas de Rainau". Martinez de Pasqually regnes som grunnleggeren av høygradssystemet Elus Coëns (fransk: "de l'Ordre de Chevaliers Maçons Elus Coëns de l'Univers"), ofte kalt "Elus Cohens" (feilstavet etter 1950-tallet). I mai 1772 seilte Martinez til den franske kolonien Saint-Domingue (dagens Haiti), med skipet «Duc de Duras» med et sertifikat for å utbre sin frimurer-orden i «den nye verden» Amerika. Tirsdag, den 20. september 1774, døde han i Port-au-Prince, Haiti. Martinez etterlot seg en sønn ved Lescar-Høgskolen, nær Pau i det sørvestlige Frankrike. Sønnen ble døpt den 24. juni 1768, men forsvant 20 år senere under den franske revolusjon. Chichen Itza. Chichen Itza (IPA:) er en ruinby Tinum kommune i den meksikanske delstaten Yucatán. Det finnes spor av to forskjellige kulturepoker. Den ble bygd av mayaene rundt år 525, og den første epoken hadde sitt høydepunkt på slutten av den klassiske perioden. Mange av byggverka på stedet er imidleritd flere hundre år yngre, og ble oppført av itzaene, et maya-toltekisk folk som kom vestfra på slutten av 1100-tallet. Toltekerne hadde vært det dominerende folkeslaget i det sentrale Mexico, men var nå på viktende front for nye innvandrende folkeslag. En antar at toltekerne fant tilflukt på Yucatan. Med seg hadde de sin toltekiske kultur, og utvidet Chichen Itza med de byggverkene som dominerer ruinbyen i dag. Men toltekerne var få, og blandet seg med den lokale maya-adelen, og ble til den særpregede maya-toltekiske kultur som Chichen Itza vitner om. Chichen Itza ble forlatt av ukjente årsaker på 1300-tallet, muligens pga. opprør fra mayaene mot den maya-toltekiske overklassen. Ruinene av Chichen Itza ble funnet på 1800-tallet. I 1913 begynte arbeidet med kartlegging og gjenoppretting av ruinene i Chichen Itza. I 1923 åpnet guvernøren Carrillo Puerto offisielt motorveien til ruinparken. I dag er nasjonalparken blitt en av Mexicos mest kjente turistattraksjoner. Ruinene i Chichen Itza er føderal eiendom, og områdets forvaltning opprettholdes av Instituto Nacional de Antropología e Historia (Nasjonalt institutt for antropologi og historie, INAH). Stedet ble tatt opp på lista over UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder i 1988. I en verdensomfattende avstemming i 2007 ble stedet valgt som et av Verdens sju nye underverker. Kukulkanpyramiden. Hovedbygget i Chichen Itza er Kukulkanpyramiden, også kjent under navnet «El Castillo». Tempelet ble bygd i det tolvte århundre av Itzáene. Byggverket har en pyramide-form med ni nivåer og har fire vegger. Hver vegg har en sentral trapp opp til en øvre plattform. På toppen er det et tempel. I denne øverste tempelkonstruksjonen tilba mayaene guden Kukulkan. Justeringa av pyramiden kan observeres av forskjellige fenomener av lys og skygge som oppstår i tempelbygget under jevndøgn og solverv hvert år. Man kan henvise til den nordlige halvkule av planeten i et år der solen vises posisjonert på horisonten i det sørligste punkt i løpet av vintersolverv (desember), via en mellomliggende punkt i løpet av våren jevndøgn (mars) og nådde en nordligste punkt under sommersolverv (juli), tilbake igjen til et punkt i løpet av høsten jevndøgn (september) for så å starte syklusen forfra igjen. Bygget har en helling på ca 20 ° i forhold til den geografiske nordpolen. Slangemotivet kan sees i den arkitektoniske dekorasjonen av tempelet når solen treffer byggets topp og lager en slangekropp som beveger seg nedover trappens steinkant for så å treffe slangehodet nederst i trappen. Dette fenomenet vises også ved egne lysshow i parken. Derfor kan det med sikkerhet uttales at mayaene viste med nøyaktighet hvor de bygget Kukulkanpyramiden. Det er bare to av sidene av den som er restaurert, og fenomenet vises bare der. Byggverket viser en dyptgående kunnskap om matematikk, geometri, akustikk og astronomi. Mot slutten av det tjuende århundre ble det oppdaga at en lydeffekt oppstår i trappen i pyramidens nordlige ende. Om man klapper i hendene, vil refleksjonen av lyden høres annerledes ut enn fra kilden (applaus). Fenomenet høres bare på lavfrekvente lyder. Disse lys- og skygge fenomenene var tider på året som mayaene feiret og ofret. Statens institutt for antropologi og historie forsker rundt effektene som oppstår i Kukulkanpyramiden. De lignende pyramidene som er funnet i Mayapan og Uxmal, og som ble bygget med tilsvarende egenskaper som den i Chichen Itza, er litt annerledes fordi de ikke ligger på samme breddegrad. På denne måten ser byggingen av disse pyramidene ut til å være en arkitektonisk mayakalender som markerer solverv og jevndøgn. Chac Mool. Chac Mool er en skulptur som viser en mann med en plate som ligger på magen. Mannen lener seg på albuene sine, med knærne bøyd og hodet vendt 90 grader til ene siden. Navnet betyr «stor rød jaguar», og det opprettholdes ved sin bruk av arkeologer. I 1875 fant Augustus Le Plongeon og hans kone Alice Dixon Le Plongeon den første Chac Mool-figuren i Chichen Itza. Senere er det funnet flere. Chac Mool må ikke forveksles med regnguden Chaac. De fleste av de kjente eksemplarer av Chac Mool har blitt funnet på steder som Tula og i Chichen Itza. Den vanligste teorien rundt denne figuren er at den fungerte som en offerplass. Den står blant annet også i Kukulkanpyramidens topptempel og ellers rundt tempelet i parken. Øvrige byggverk. Et stykke fra Kukulkanpyramiden står det en rekke kolonner som symboliserer de tusen krigere. Her er det en plattform med Chac Mool på toppen. Et lite stykke ut i skogen ligger den hellige cenoten, som er en åpent hull i jorden fylt med vann som mayaene brukte som offersted. I Chichen Itza er det også en stor bane for mesoamerikansk ballspill. Svadilfare. Svadilfare er i den norrøne mytologi en prektig hingst. Den slepte på et år alle steinene i muren som omgir Åsgard. Åsgardingene hadde inngått et veddemål med Svadilfares eier om at hvis han kunne bygge muren på et år, ville han få både solen og månen. Dessuten skulle han få Frøya. Da det så ut til at han skulle lykkes med å bygge muren ved hjelp fra hesten, måtte Loke forhindre det. Han omskapte seg til en hoppe for å lokke hingsten vekk fra arbeidet. Det lyktes i siste øyeblikk, og Svadilfares eier tapte veddemålet, men Loke måtte forbli hoppe inntil Sleipner ble født. Svadilfare og Loke er dermed Sleipners foreldre. Hordamuseet. a>, gjenoppført på HordamuseetHordamuseet ligger på Stend i Fana bydel i Bergen kommune. Museet består er et friluftsmuseum med en bygningshistorisk avdeling og faste og skiftende utstillinger i et nyere museumsbygg. Bygningshistorisk avdeling er tenkt som et vestlandsk kulturlandskap fra tiden 1850–1950. Museet ønsker å vise bygningsforholdene slik de kan ha vært i Nord- og Midthordland på 18- og 1900-talet med bostedhus, løe med flor, eldhus, kvernhus, stabbur, naust, stølsbygninger, skole, krambu og post. Ved siden av museets basisutstilling om fiskerbondens liv, har også "Vegmuseet" en avdeling ved Hordamuseet. Museet har også et bygningsanlegg på Fanafjellet med et stølsmiljø. Hordamuseet er en del av Bymuseet i Bergen. Piperen. Piperen er et tjern som ligger i Nittedal kommune i Akershus. Innløpet til Piperen kommer fra Piperfløyta. Bergen Skolemuseum. a>s tegning av "Den Latinske Skole paa den Söndre Side", i Hildebrant Meyers manuskripter, 1764. Bergen Skolemuseum ligger i Lille Øvregaten 38 i den gamle latinskole rett nord for Domkirken i Bergen. Bygningen. Bygningen ble oppført etter tegninginger av byggmester Hans Martin Heintz i 1706. Bygget er oppført i tegl og tre og er et av få hus med utmurt bindingsverk i Bergen. Bygningen var opprinnelig på en etasje med arker, men rundt 1760 ble en ny etasje bygget på. Den gamle latinskole ble etterhvert for liten og i 1840 sto en ny skolebygning ferdig på den andre siden av Domkirken. Bygningen har siden blitt brukt til ulike formål – gamlehjem, barnehage og uteseksjon. Bygningen ble fredet av Riksantikvaren i 1927 og restaurert av arkitektene Hansteen i 1972. Museet. Bergen Skolemuseum ble etablert i 2003 i den gamle latinskole. Museet viser utstillinger om skolens utvikling fra den første skoleetableringen i Bergen, Bergen Katedralskole i 1153, fram til de siste skolereformene. I tillegg vises skiftende utstillinger. Skolemuseet var i 2007 vert for det 12. internasjonale skolemuseumssymposiet. I oktober 2008 åpnet Holbergmuseet i en del av Skolemuseet, med faste utstillinger som presenterer Ludvig Holberg som bergenser, europeer, forfatter og vitenskapsmann. Skolemuseet er en del av Bymuseet i Bergen. Cristerokrigen. Cristerokrigen eller Cristero-opprøret var et militært opprør i Mexico i årene 1926 og 1929 innenfor Den meksikanske revolusjon. Bakgrunnen var i første rekke forfølgelsen av de katolske prestene. Opprørerne kalte seg selv for "Cristeros" fordi de kjempet for Kristus. Bakgrunn. Konflikt hadde sin bakgrunn i da Mexico i 1917 gjorde store endringer i sin grunnlov ("Constitución Política de los Estados Unidos Mexicanos de 1917") hvor staten ble sekulær. Religiøs ordener ble forbudt, religiøse handlinger ble forbudt utenfor egne bygninger, som imidlertid var blitt konfiskert av staten, og prestenes virke ble sterkt begrenset. Mange av disse forordningene ble innledningsvis ikke håndhevet særlig strengt, og president på dette tidspunktet var Venustiano Carranza. Men han ble avsatt i et kupp av Álvaro Obregón, og da Plutarco Elías Calles overtok som president i 1924, begynte han å følge lovens bokstav, og innførte lover som forbød prestene å kritisere regjeringen offentlig. I tillegg ble regjeringen upopulær i mange kretser ved å innføre en jordreform som rammet mange. Alt dette førte til en en politisk og kulturell samling av katolikkene, og innledet en boikott av regjeringen. De sluttet til og med å holde messe. I 1926 hadde dette gått så langt at det ble organisert væpnede grupper. Opprøret. I august 1926 begynte væpnede grupper å beskyte politi og gendarmeri. Ved et tilfelle søkte gruppen tilflukt i en kirke som senere ble stormet med mange drepte inne i kirken, noe som vakte sterke reaksjoner. Myndighetene forsøkte å undertrykke protestene, men resultatet ble at flere sluttet seg til opprøret. René Capistrán Garza ble en av opprørslederne. Han utstedte et manifest av 1. januar 1927, med navn "A la Nación" («Til nasjonen») hvor det ble deklarert opprør. Opprørerne kamprop var "¡Viva Cristo Rey! ¡Viva la Virgen de Guadalupe!" («Leve Kristus kongen! Leve Vår frue av Guadalupe»). Opprørerne hadde innledningsvis store framganger, men led under manglende militær skolering og militære forsyninger og utstyr. Men 23. februar 1927 beseiret de likefullt regjeringens tropper i San Francisco del Rincón i Guanajuato. I 1928 besto styrken av opp mot kvinner og menn. Under et opprør internt i hæren forsøkte opprørerne å vinne en avgjørende seier, men det mislyktes. Etter hvert oppsto det også en splittelse internt i Cristeros. Spesielt vant los Cristeros støtte i befolkningen i delstater som Jalisco og Michoacán, hvor tradisjonell katolsk moral sto sterkt. I deler av perioden kontrollerte Los Cristeros hele Los Altos-regionen i Jalisco. Avslutningen. Etter hvert kom det i gang forhandlinger mellom regjeringen og opprørerne, som kom til en avslutning i 1929. Regjeringen holdt stort sett bestemmelsen i fredsavtalen, bortsett fra at det ble henrettet 500 Christos-ledere og tilhengere til tross for at det var lovet amnesti. Flere av disse ble av paven erklært som martyrer og helligkåret. Alle har felles festdag 21. mai. Den mest kjente er Miguel Agustín Pro. Lepramuseet. Lepramuseet, St. Jørgens Hospital ligger i Marken i Bergen sentrum, og drives i dag av Bymuseet i Bergen. Museet har de senere årene vært gjenstand for økende oppmerksomhet, og har de siste årene vært nominert til flere nasjonale og internasjonale priser. Stiftelsen. a>s tegning av St. Jørgens Hospital, 1768 St. Jørgens Hospital er Norges eldste stiftelse og en av Skandinavias eldste sykehusinstitusjoner. Siden tidlig på 1400-tallet har hospitalet hatt sin plass i det bergenske bybildet. Institusjonen har gjennomlevd århundrene med samfunnet omkring, på en måte som en del av det, på en annen måte som en egen by i byen. St. Jørgens Hospital har opplevd både oppgangstider og nedgangstider, berømmelse og glemsel. Museet. Lepramuseet St. Jørgens Hospital er et bevart sykehusmiljø fra 1700-tallet og blant de få bevarte leprasykehus i Nord-Europa. Også en berømt vitenskapelig historie er knyttet til kulturminnet som var vist til St. Jørgen som var de spedalskes beskytter. Legen Daniel Cornelius Danielssen startet ved St. Jørgens i 1840 og ble overlege i 1849 da pasientene ble flyttet til Lungegaardens Sykehus, fra 1857 overført til det nybygde Pleiestiftelsen for spedalske nr.1. Mest kjent er Armauer Hansens oppdagelse av leprabasillen i 1873 representerte et gjennombrudd for 1800-tallets lepraforskning, og det norske lepraarbeidet har hatt stor internasjonal betydning også på andre felt. Lepramuseet forteller om sykdommen spedalskhet og dens historie i Norge, om livet på hospitalet og de berømte norske bidragene til lepraforskningen. Stiftelsens arkiver er en del av Lepraarkivene i Bergen, som står på UNESCOs program for Verdens hukommelse. Høygradssystemer i frimureriet. thumb Høygradssystemer i frimureriet er en fellesbenevnelse på en rekke ulike grads-systemer i frimureriet. Den Norske Frimurerorden praktiserer det svenske Frimurersystem. Fredagsbørsen. "Fredagsbørsen" var et norsk talkshow-program som gikk på TV 2 fra 1998 til 2000. Programmet omhandlet økonomi, sparing og aksjer, og ble ledet av programleder Hallvard Flatland. Om serien. Serien havnet i medienes søkelys i 2000 fordi Flatland ble beskyld for kontraktsbrudd ved at han kjøpte aksjer i Global Fondsforvaltning mens TV 2-programmet Fredagsbørsen ble sendt. Loddline. Loddline eller loddsnor var et hjelpemiddel ved kystnavigering før ekkolodd. Snora besto av et lodd, ofte i bly, med en snor som var lang nok til å nå bunn på ganske dypt vann. Snora var utstyrt med knuter (knop eller stikk) av forskjellig slag som markerte hvor mye av snora som var sluppet ut. Han som skulle lodde dybden måtte først og fremst måle at der var seilingsdybde. Når skipperen var usikker, ble seilene og dermed farten redusert slik at et godt kastet lodd ville stå loddrett stramt når seildybdelengden var sluppet ut. Loddmannen ble ofte så flink at han ved hjelp av hoderegnet matematikk kunne anslå hvor dypt der var mens loddlina sto skjevt i vannet. Var man på leting etter god ankergrunn, trengtes både dybdemål og opplysning om det var sand eller steinbunn. Dette ble løst ved å smøre loddet inn med fett. Kom det opp med sand eller gjørme, var den saken klar. Aabenraa kommune. Aabenraa kommune ligger i Region Syddanmark i Danmark. Aabenraa er grensekommune mot Tyskland i sør og har to grenseoverganger. Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunestyret rent sosialdemokratisk flertall. C – Det Konservative Folkeparti 2 O – Dansk Folkeparti 1 S – Slesvigsk Parti 2 V – Venstre 9 Frem fra trengselen. "Frem fra trengselen" var en norsk underholdningsserie som gikk på Metropol TV fra 2001 til 2002. Programleder var Espen Thoresen. Programserien gikk kort og godt ut på at Thorsen i hver episode intervjuet en kjendis. Serien var til tider kontroversiell og ble nedlagt samtidig som kanalen ble nedlagt. Serien ble regnet som en av bærebjelkene i kanalen.. Astrid Krog Halse. Astrid Krog Halse (født 25. januar 1914 i Meldal, død 7. februar 2007 i Trondheim) var lærer og lyriker, kjent for sine dikt på dialekt. Halses dikt er ofte naturstemninger, gjerne på dialekt fra Meldalen i Sør-Trøndelag, som i debuten med diktsamlingen "Marimesse" i 1961, og skrev i alt 7 samlinger. "Oska og elden, dikt i utval" kom i 1969, og "Målet hennar mor, dikt i samling" kom på et lokalt forlag i 2000. Hun har også skrevet barneskuespill og lokalhistorie fra Meldal. Mest kjent var Astrids tekster ved at bandet Gåte brukte dem som sangtekster til musikken sin. Som lærer arbeidet hun først i Ørland, deretter i Hommelvik og den lengste tiden på "Strindheim skole" i Trondheim. Fylkesvei 651 (Vest-Agder). Fylkesvei 651 i Vest-Agder går mellom Farsund og Vanse i Farsund. Veien er 9,4 km lang. Eksterne lenker. 651 Lewis Hunt. Lewis Hunt (født 25. august 1982 i Birmingham, West Midlands, England) er en engelsk fotballspiller som spiller forsvar for Wycombe Wanderers. Han kom til klubben fra Southend United sommeren 2008 og har tidligere også spilt for Derby County. Biografi. Lewis Hunt, som har vært en del av Derby County sitt fotballakademi, skrev under på sin første profesjonelle kontrakt med Derby i august 2000. Han spilte sin første kamp for "the Rams" 10. september 2002 mot Mansfield Town i den engelske ligacupen. Den 17. september 2002 fikk Hunt sin ligadebut for Derby County da klubben vant 1-0 over Crystal Palace. Totalt fikk han med seg 10 ligakamper og 2 cupkamper for klubben fra Derbyshire i 2002/03-sesongen. Etter å ha spilt 1 kamp for Derby i første del av 2003/04-sesongen skrev Lewis Hunt under på en låneavtale med Southend United i oktober 2003. Han debuterte for "the Shrimpers" 1. november 2003 i en ligakamp mot Northampton Town, og han spilte 26 ligakamper for Southend i siste del av 2003/04-sesongen før han returnerte til Derby i mai 2004. I juli 2004 skrev han under på en permanent avtale med Southend United, og da 2004/05-sesongen var over hadde Hunt fått bokført 31 ligakamper for klubben fra Essex. Den påfølgende sesongen spilte han 30 ligakamper Southend. Den 19. september 2006 scoret Hunt sitt første klubbmål i karrieren, og det skjedde i en ligacupkamp mot Brighton & Hove Albion. Hans første ligamål for Southend kom 1. januar 2007 da klubben vant 3-1 over West Bromwich Albion. Etter 2007/08-sesongen ble han løst fra kontrakten med Southend United og 23 juli 2008 signerte han en toårskontrakt med Wycombe Wanderers. Elus Coëns. Ordenen av de Mureriske Riddere Elus Coëns av Universet (fransk: "l'Ordre de Chevaliers Maçons Élus Coëns de l'Univers)", også kalt Élus Coën, var et av de første frimurersystemer som fikk flere enn tre grader. Ordenen ble grunnlagt i Bordeaux, Frankrike i 1761 av Martinez de Pasqually. Systemet kan vanskelig defineres som frimureri, da dets grader og innhold ikke samsvarer med tradisjonelle riter, hverken i engelsk, tysk, fransk eller skandinavisk tradisjon. Pasqually brukte derimot to sett med navn på gradene, for å hemmeligholde deres innhold. I hans konstitusjon fra 1768 beskrives gradene med sine yttre navn, som er til forveksling like en del frimureriske grader fra denne tiden i frankrike, noe som har vært opphav til flere misforståelser siden. Paqually beskriver at hans orden ikke var frimureri, men en eldre tradisjon som frimureriet muligens sprang ut ifra. Denne påstanden er pr. idag umulig å etterprøve, men betviles av frimurerhistorikere som Serge Caillet og Robert Amadou. Pasquallys etterfølgere, Louis-Claude de Saint-Martin og Jean-Baptiste Willermoz, har omtolket og videreførte denne tradisjonen. Saint-Martin innen en tysk orden med opphav i Gold- und Rosenkreuz, Willermoz på sin side skriver i sine brev til Prins Karl av Hessen, at han formidler innsikter fra "sin første skole" i sitt Rektifiserte System. Denne tradisjonen fikk på 1800-tallet tilnavnet martinisme Opphav og utvikling. Faren til Martinez hevdet å ha mottatt sitt charter fra Charles Stuart, «Konge av Skottland, Irland og England, datert 20. mai 1738, som utnevnte ham til Vise-Stormester med makten til å reise templer til ære for G.˙.A.˙.O.˙.T.˙.U.˙. [Universets store arkitekt]», overlevert ved sin død til sønnen, «den mektige mester Don Martinez Pasqualis, 28 år gammel» – i 1754 eller 1755. Charterets jakobittiske undertoner var likevel ikke høygradenes særpreg. Høygradene til Élus Cohens ble anerkjent av Grand Orient den 1. februar 1765. I 1754 grunnla Martinez frimurer-kapittelet «De skotske dommere» (Les Juges Ecossais) i Montpellier. Mellom 1755 og 1760 reiste han rundt i Frankrike for å rekrutterte medlemmer. I 1760 besøkte han losjen St. Jean de Réunies) i Toulouse. Senere i 1760 besøkte han losjen Josué i Foix, og innviet flere frimurere i høygradene av Élus Cohens. Der grunnla han også kapittelet «Prestenes Tempel» (Le Temple Cohen). I 1761 besøkte han losjen La Française) i Bordeaux, etter anbefalinger fra Comte de Maillial d’Alzac, Marquis de Lescourt og brødrene d’Auberton. I denne losjen grunnla han sitt «spesielle tempel» under navnet «Den utvalgte skotske perfeksjon» (La Perfection Élus Écossaise), sammen med Comte de Mailial D’alzac, Marquis de Lescourt, de to brødrene d’Auberton, Messieurs de Casen, de Bobié, Jules Tafar, Morrie og Lescombard. Den 26. mai 1763 sendte Martinez patenten til Grand Orient, Storlosjen i Frankrike, og skrev at han hadde «reist i Bordeaux, til Ære for den Store Arkitekt, et tempel som huser 5 grader av Perfeksjon, overfor hvilket jeg er Vergen under Konstitusjonen til Charles Stuart, Konge av Skottland, England og Irland, Stormester av alle losjer spredt over jordens ansikt». Losjen forandret da navn til «La Française Élus Écossaie» – «De franske skotske utvalgte». Den 1. februar 1765 anerkjente Grand Orient losjen gjennom et charter. I 1765 var han i Paris hos Augustinian Friars ved «Quai de la Seine». Der møtte han Bacon de la Chevalerie, de Lusignan, de Loos, de Grainville, Jean-Baptiste Willermoz, Fauger d’Igéacourt, og andre, som han ga sine første instruksjoner til. Den 21. mars 1767 – på vårjevndøgn – grunnla de «det Øverste tribunalet av Élus Cohen», med Bacon de la Chevalerie som hans vikar. I 1770 hadde Riten av Élus Cohen Templer i Bordeaux, Montpellier, Avignon, Foix, La Rochelle, Versailles, Paris og Metz. Et tempel åpnet i Lyon, og takket være Jean-Baptiste Willermoz, var Lyon den spirituelle hovedstad for ordenen i mange år. I mellomtiden ble losjen «La Française Elus Ecossaise» i Bordeaux lagt ned. Martinez’ sekretær opp til denne dato hadde vært en Romersk-Katolsk Fader Bullet, Padre til Regimentet av Foix. Frater Bullet bar Élus Cohen tittelen «S.I.». I mai 1772 seilte Martinez til den franske kolonien Saint-Domingue (dagens Haiti), med skipet «Duc de Duras» med et sertifikat for å utbre sin frimurer-orden i «den Nye Verden» Amerika. Tirsdag den 20. september 1774, døde han i Port-au-Prince, Haiti. Ritens Grader. Slik ble Martinist-Ordenen omtalt av Ordenen for Illuministisk Frimureri i Transaksjonene til Grand Orient for 1804, Bok 1, Insettelse 4, side 369. I et brev skrevet av Martinez de Pasqually den 16. juni 1760, nevnes et tredje system med 4 portalgrader (Grades d'Porche). Dette betegner de tre gradene i ordenens første skifte, eller "klasse", samt den eneste graden i klasse 2. Frimurer-dokumentatoren Jean B. Marie Ragon nevner en ekstra høygrad i den hemmelige losjen, som Papus hevdet var identisk med Réau-Croix. Et brev av Louis-Claude de Saint-Martin, datert 20. mai 1771, refererer til betegnelsen G.R. i ordenens høyste juridisk-initiatoriske myndighet "Le Tribunal Secrete". Réau-Croix hadde initialene R.+. Dette har skapt feilaktige spekulasjoner om hvorvidt dette var en ytterligere grad i systemet, men konstitusjonen beskriver det som Stormesterens tittel, som leder av tribunalet hvor øvrige R+ også sitter. På tross av katekismer og brev mellom medlemmer hvor ritualer nevnes, er omtrent ingenting av Ordenens ritualer og lærdommer bevarte i trykte dokumenter. Så godt som hele corpuset er derimot forvart, men spredt utover flere lukkede frimurer og martinistbiblioteker. Takket være akademikeren og martinisten Robert Amadou, har flere av disse blitt identifisert, samlet og katalogisert. De største manuskriptsamlingene befinner seg pr. idag i Biblioteque National og Biblioteque Municipal de Grenoble. Dornier Do 335. Dornier Do 335 «Pfeil» (Pil),var et tysk jagerfly utviklet og produsert av Dornier for Luftwaffe under andre verdenskrig. Flyets ytelse var overlegent andre lignende flytyper i denne perioden på grunn en unik «dytt-og-dra»-konfigurasjon, der flyets to motorer ble satt sammen ende-mot-ende slik at flyet hadde en propell foran cockpit og en bak haleroret. Denne konfigurasjonen er fordelaktig i forhold til å ha motorer på vingene i og med at man får motorkraften av et to-motors fly, samtidig som man har samme luftmotstand som et en-motorsfly. Andre fordeler med denne konfigurasjoen er at man øker roll-hastigheten siden tyngdepunktet ligger midt i flyet. Videre blir fly med en slik konfigurasjon enklere å kontrollere i tilfeller der en motor mister motorkraft. Flyet var utstyrt med en Daimler-Benz DB 603 motorkonfigurasjon og prototypen fløy første gang i oktober 1943. I 1944 var produksjonen i gang og de første flyene ble levert til skvadronene i januar 1945. På grunn av problemer med tilgangen på motorer ble kun en håndfull eksemplarer produsert. Dornier Do 335 kunne oppnå en hastighet på rundt 765 km/t og var dermed et av de raskeste stempelmotordrevne flyene under andre verdenskrig. Den eneste gangen allierte fly var i kontakt med dette flyet under krigen var i april 1945 over Nord-Tyskland. En gruppe Hawker Tempest jagerfly fra RAF overrasket en enslig Do 335, men til tross for Tempestens relativt høye hastighet klarte de ikke å ta igjen det tyske flyet. I etterkrigstiden ble Do 335 testet mot blant annet North American P-51 Mustang, et annet relativt raskt jagerfly. Do 335 var imidlertid overlegen både på hastighet og rekkevidde. Fylkesvei 655 (Vest-Agder). Fylkesvei 655 i Vest-Agder går mellom Vanse og Tomstad i Farsund. Veien er 6,4 km lang. Eksterne lenker. 655 Fylkesvei 679 (Vest-Agder). Fylkesvei 679 i Vest-Agder går mellom Høyland og Hanesund bru i Farsund. Veien er 4,1 km lang. Eksterne lenker. 679 Urs Lehmann. Urs Lehmann (født 1. april 1969 i Rudolfstetten i kantonen Aargau) er en tidligere sveitsisk alpinist. Under VM 1993 i Morioka gikk han overraskende helt til topps i utforrennet og tok dermed Sveits' eneste medalje. Ved siden av Peter Müller er Lehmann den eneste sveitsiske VM-vinneren i alpint som ikke kommer fra alperegionen. Han gjorde aldri særlig suksess i verdenscupen: Totalt hadde han bare fem plasseringer blant de ti beste, fire ganger i utfor og en gang i Super-G. Det beste resultatet var en fjerdeplass i et utforrenn i italienske Val Gardena. Han la opp etter 97. Fylkesvei 687 (Vest-Agder). Fylkesvei 687 i Vest-Agder går mellom sentrum og Lundeveien i Farsund. Veien er 2,9 km lang. Eksterne lenker. 687 Jamie Lynn Spears. Jamie Lynn Marie Spears født 4. april 1991 i McComb i Mississippi er en amerikansk skuespillerinne, og søster til popsanger og skuespiller Britney Spears. Foreldrene er Lynne Irene og Jamie Parnell Spears. Spears begynte sin karriere i den amerikanske TV-serien "All That" på Nickelodeon i 2002. Senere fikk hun sin egen serie, "Zoey 101", som nå er tatt av skjermen, på den samme kanalen. Hun har også hatt en liten rolle i søsterens film, "Crossroads", og deltatt med en birolle i filmen "Heroes". Den 18. desember 2007 stod Spears frem i det amerikanske magasinet OK! og fortalte at hun var gravid med kjæresten Casey Aldridge. Jamie Lynn Spears og Casey Aldridge skal etter planen gifte seg. De har ennå ikke satt en dato til bryllupet. Barnet ble født 19. juni 2008 og ble forløst med keisersnitt etter at det ble klart at det var setefødsel. Spears barn ble døpt Maddie Briann. David Zwilling. David Zwilling (født 24. august 1949 i Abtenau) er en tidligere østerriksk alpinist. Høydepunktet i karrieren var verdensmestertittelen i utfor som han vant i VM 1974 i St. Moritz. Under samme mesterskap tok han også sølv i slalåm. Han kom på 2. plass sammenlagt i verdenscupen sesongen 73, og vant to enkeltrenn. Jammerbugt kommune. Jammerbugt kommune er en kommune på nordvestkysten av Jylland i Region Nordjylland i Danmark. Den nye kommunen utgjør det gamle "Hanherred" på Nørrejyske Ø, mellom Jammerbugt og Limfjorden. Den ble opprettet under Kommunalreformen i 2007. Byer og attraksjoner. I kommunen ligger vikingeborgen Aggersborg og Faarup Sommerland i Blokhus. Langs Jammerbugt er det mye besøkte sandstrender. Ved Vejlerne og Vust ligger Lund Fjord og Selbjeg vejle og minner om tiden før middelalderen hvor det var åpen passasje med seilbart sund tvers gjennom dagens fastland mellom Limfjorden og Jammerbugt. Lokaldemokrati. Allerede 15. november 2005 ble det nye kommunestyret med 27 medlemmer valgt. Kommunens borgermester er Mogens Christen Gade, Venstre. Fylkesvei 652 (Vest-Agder). Fylkesvei 652 i Vest-Agder går mellom Ore og Gjervoldstad i Farsund. Veien er 20,2 km lang. Eksterne lenker. 652 Paolo Nutini. Paolo Giovanni Nutini (født 9. januar 1987) er en skotsk låtskriver og sanger. Faren er av italiensk avstamning, men slekten har bodd i Skottland i fire generasjoner. Nutinis oldefar etablerte seg i Paisley i Skottland med en fish and chips-butikk, som Nutinis foreldre nå driver. Som ung ønsket han å bli fotballspiller, men hans bestefar tente interessen for musikk da han introduserte ham for blant annet skotske folkesanger. Da han var i 16-årsalderen flyttet han til London hvor han regelmessig opptrådte på forskjellige klubber. Nutinis stemme og evne til å skrive sanger ble raskt lagt merke til, og ikke lenge etter sin 18-årsdag skrev han kontrakt med plateselskapet Atlantic Records. Fylkesvei 654 (Vest-Agder). Fylkesvei 654 i Vest-Agder går mellom Langeland og Heskestad i Farsund. Veien er 8,0 km lang. Eksterne lenker. 654 Messerschmitt Me 210. Messerschmitt Me 210 i Frankrike, 1942 Messerschmitt Me 210 var en tysk, tung to-motors jagerbomber utviklet og produsert av Messerschmitt under andre verdenskrig. Flyet ble utviklet for å erstatte flyet Messerschmitt Bf 110. Det viste seg imidlertid å ha svake flyegenskaper og ble etterhvert erstattet av Messerschmitt Me 410. Fremtiden kommer bakfra. "Fremtiden kommer bakfra" er en norsk komiserie eller «mockumentary» på seks episoder som ble sendt på NRK1 vinteren 2006. Steinar Sagen gestaltet hovedrollen i serien, som ble promotert som «"En tv-serie for deg som blir sur av å tenke positivt."» Serien hadde premiere på NRK den 2. mars 2006. Handling. Reklamemannen og ettbarnsfaren Jan Erik Hovden (Steinar Sagen) er sykmeldt med nakkesleng, og for første gang i sitt liv stopper han opp og tenker: Hva skal han bruke livet sitt til? Svaret er nærliggende: I egne øyne er han et stort kommunikasjonstalent, og nå vil han lage motivasjonsfilm for folk med samme handikap som ham. Hovden får 500 000 kroner i støtte fra Handikapforbundet for å lage filmen, og for disse pengene leier han inn produksjonsselskapet «Offline Productions». Med overdreven selvtillit går han i gang med opptakene – med seg selv både i hovedrollen og som kreativ leder. Hovden har klokketro på eget budskap, og øser fritt av sin livsvisdom: «Vi blir ikke friske av å gå i flokk», «Du trenger ikke støttehjul på livets sykkel», «Problemet vårt sitter ikke i nakken, det sitter i hodet». Tidlig gjør han det klart at det ikke bør råde noen tvil på settet om hvem som er sjefen. Han er selveste executive. Ingen over, ingen ved siden. Den ivrige Hovden møter en undrende, men foreløpig positiv samling mennesker i Nakkeslengforeningen. Samtidig får teamet bak kamera en følelse av at Hovden er en mann som ikke helt lever som han preker. Og hva er egentlig budskapet hans satt sammen av? Likner ikke dette veldig på ting vi har hørt før? Men det å lage film er mer komplisert enn hva Hovden hadde tenkt seg, og han møter problemer både på filmsettet og privat. Men i Hovdens verden finnes det ikke problemer, bare utfordringer... TV-serien fremstår som et dokument fra innspillingen basert på opptakene Hovden etterlot seg. Episodene. Serien hadde i gjennomsnitt seertall på rundt 250.000 per episode. Annet. Serien vakte en viss harme fra folk med nakkeslengskade. Hans-Jörg Tauscher. Hans-Jörg Tauscher (født 15. september 1967 i Oberstdorf) er en tidligere tysk alpinist. I løpet av karrieren var en tredjeplass Tauschers beste resultat i verdenscupen. Den fikk han i et utforrenn i Garmisch i januar 1992. Under VM 1989 i Vail gikk han imidlertid fullstendig overraskende til topps i utforrennet. Sigge Fürst. Sigge Fürst "(Sigurd Fürst)" (født 3. november 1905 i Stockholm, død 11. juni 1984 i Stockholm) var en svensk skuespiller, sanger og programleder. Sigge Fürst var i mange år programleder for det legendariske radioprogrammet "Frukostklubben". Han medvirket i mange filmer og TV-program, men var fremfor alt sceneartist. Sigge Fürst begynte å arbeide som politi rundt 1930. Senere spilte han nettopp denne rollen i noen filmer. Han begynte på Oscarsteatern i Stockholm i 1931. Fra samme periode spilte han også revy på Folkets hus-teateret i Stockholm. Han begynte å turnere i Folkeparkene i Sverige og holdt på med dette i mer enn 30 år. Han ble en svært populær sanger og gav ut en lang rekke grammofonplater. Fra 1940-tallet var Fürst ansatt på flere av Stockholms privatteatre. Han var blant annet en lang periode på Intima teatern. Fürst ble ansatt på Dramaten i begynnelsen av 1960-årene av Ingmar Bergman. Der hadde han hadde ulike karakterroller. Han hadde samtidig engasjementer på andre teatre og spilte mot flere av Sveriges mest kjente skuespillere. Mario Matt. Mario Matt (født 9. april 1979 i Flirsch) er en østerriksk alpinist. Han er spesialist i slalåm, og har hittil vunnet tretten slalåmrenn og ett kombinasjonsrenn i verdenscupen. Under VM 2001 på hjemstedet St. Anton am Arlberg ble han verdensmester i slalåm og tok i tillegg sølvmedalje i kombinasjonen. Liverpool FCs resultater. Resultatoversikt for Liverpool FC. Christian Pravda. Christian Pravda (født 8. mars 1927 i Kufstein, død 11. november 1994 i Kitzbühel) var en østerriksk alpinist. Han ble regnet som en utmerket allroundalpinist. Den første internasjonale medaljen fikk han under OL 1952 i Oslo, da han tok sølv i storslalåm og bronse i utfor. Karrierens høydepunkt skulle komme to år senere, under VM i Åre, der han ble Østerrikes andre verdensmester i utfor (Franz Zingerle var den første i 1935). I tillegg tok han sølv i kombinasjonen og en fjerdeplass i slalåm. Etter at han hadde tatt noen reklameoppdrag, ble han utestengt fra deltakelse i OL 1956. De siste årene i sin aktive karriere kjørt Pravda profesjonelt. Trygve Mathisen. Trygve Mathisen (født 28. november 1913 i Lødingen, død mai 1987) var en norsk forsker og statsstipendiat innen krigshistorie og utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han hadde arbeidet mange år som fisker, sjømann og som styrmann i handelsflåten før han i 1939 tok artium som privatist. Under annen verdenskrig deltok han i de norske styrker i Storbritannia. I i 1946 ble han cand.philol. i historie med avhandlingen "Den engelsk-japanske avtale 1905". Han arbeidet som historiker ved Forsvarets krigshistoriske avdeling fra 1948 til 1951 og forskningsstipendiat ved NAVF fra 1954 til 1957. Mathisen ble dr.philos. i 1951 med avhandlingen "Svalbard i internasjonal politikk 1871-1925", og utga en engelsk utgave av avhandlingen i 1954. Han ble statsstipendiat i 1963. Han er innehaver av Deltagermedaljen med rosett. I Wasbergs nekrolog står det at «"Alvorlig sykdom hindret ham i å motta tilbud om stillinger ved kjente utenlandske universiteter."» Wasberg skriver også at «"Nord-Norge slapp aldri taket i ham. De ramsalte replikker traff når nødvendig gjerne der de skulle. Denne myndige, kraftige personlighet med så mangesidig erfaring var samtidig åpen og vennlig mot alle han kom i berøring med. Trygve Mathisen hadde gang på gang i aktiv innsats, som gjennom forskerarbeidet, fått innblikk i menneskesinn under tilværelsens grensesituasjoner. Ikke bare autoritet, men også overbærenhet preget hans vesen."» Gråsidemus. Gråsidemus ("Myodes rufocanus") tilhører en gruppe mus som kalles klatremusgruppa. I Norge består denne gruppa av klatremus, rødmus og gråsidemus. De har bl.a. det til felles at de har rødbrun overside og ganske kort hale. Gråsidemusa har i motsetning til de to andre rent grå kroppssider, dessuten er den noe større og kraftigere. Voksne gråsidemus kan oppnå en vekt på ca. 60 gram, mens de mindre slektningene sjelden blir tyngre enn 40 gram. Tilpasning. Gråsidemusa er tilpasset nordlige og høyereliggende strøk. Etter istiden vandret den inn i Norge fra nordøst og spredte seg sørover. Den er trolig den vanligste musearten i Nord-Norge. I Sør-Norge finnes den opp på snaufjellet til ca. 1200 meters høyde. Forplantning. Den får normalt to til tre kull i løpet av sommerhalvåret. Vanlig kullstørrelse er fem-seks unger, men kull på opp til ti unger er registrert. Bestandene varierer sterkt og når en topp hvert tredje eller fjerde år i de såkalte «museår». I slike år går produktiviteten hos hunnene ned. Voksne hunner okkuperer et eget leveområde som de forsvarer mot andre voksne hunner. Føde. Føden består for det aller meste av planter. Den har en variert diett, og spiser forholdsvis mer «grøntfor» og mindre frø enn de to slektningene. Den klatrer muligens ikke like godt som dem, og finner det meste av maten på bakken. Når den gnager bark av trær om vinteren, er det helst rothalsen like over bakken den går løs på. Den klatrer dog i busker og småtrær, hvor den kan ete både bark og blader. Blåbærlyng er viktig mat om vinteren, og små hauger med avbitte blåbærris kan avsløre gråsidemusas tilstedeværelse når snøen smelter om våren. Adferd. Gråsidemusa kan komme inn i hus om vinteren. Den kan være både nysgjerrig og lite sky. Den svømmer godt. Nedgang i bestanden. På slutten av 1900-tallet ble det registrert en sterk nedgang i bestanden i Nord-Sverige. Bestandstoppene hvert tredje til fjerde år forsvant, og arten så ut til å forsvinne fra store områder. En teori går ut på at sur nedbør kan være årsak til dette. Magnitude. Magnitude (av latin: "magnum") betyr "størrelsesorden" og brukes i vanlig engelsk dagligtale. I Norge brukes uttrykket av astronomer om en skala som angir stjerners absolutte lysstyrke målt på overflaten av himmellegemet (ikke styrken på det lyset som vi ser fra jorden). Lavere magnitude-verdier representerer høyere lysstyrke. Et normalt menneskeøye kan ikke se svakere lys enn om lag +6. Eksempler på magnitude-verdier for kjente himmelobjekter Venus (på sitt lyssterkeste) -4,4 Den internasjonale romstasjonen -2 Sirius (den lyssterkeste stjernen) -1,44 Slik skalaen fungerer, er Solens -26,7 om lag 400.000 ganger sterkere enn 12,7. Viktor Sjasjerin. Viktor Sjasjerin (russisk "Виктор Шашерин", født 23. juli 1962) er en russisk tidligere skøyteløper som representerte Sovjetunionen. Sjasjerin var aktiv internasjonalt fra 1981, da han ble nr 5 i junior-VM, til 1988. Hans beste prestasjoner var en bronse i VM 1986 og en verdenscupseier på 1500 m i Davos 1987. Han toppet adelskalenderen i to perioder. Første gang fra 17. mars 1983, da han detroniserte Eric Heiden, til 28. februar 1983, og andre gang fra 23. mars 1984 til 15. februar 1987 (totalt 1345 dager). I mellomtiden hadde landsmannen Andrej Bobrov toppet adelskalenderen, som den første med under 160 poeng. Jonas Nilsson. Jonas Nilsson (født 7. mars 1963 i Hedemora) er en tidligere svensk alpinist. Han kjørte i verdenscupen fra 1983 til 1992, og gikk til topps i to slalåmrenn. Under VM 1985 i Bormio ble han overraskende verdensmester i slalåm. Georgiansk arkitektur. a>, England. Et høydepunkt i georgiansk arkitektur Georgiansk arkitektur er i Storbritannia og andre engelsktalende land betegnelsen på byggeskikken i perioden mellom 1720 og 1830, dvs. i kongene Georg I til Georg IVs regjeringstid. Stilen etterfulgte den engelske barokken. Betegnelsen dekker i virkeligheten flere påfølgende og gjensidig overlappende perioder, som palladiansk arkitektur, rokokko og nyklassisisme. Georgiansk arkitektur kjennetegnes av proporsjon og balanse; forholdet mellom høyde og bredde i bygningskropper og -elementer bestemmes av enkle matematiske forholdstall, det legges vekt på symmetri, og klassiske regler overholdes. Rekker av hus med like fasader mot gata preger byplanlegginga. Georgiansk stil hører til den klassiske orden, med et repertoar av dekorative elementer henta fra antikkens Hellas og Roma. Stilen var like godt tilpassa stein som tegl; vanligvis ble det brukt rød tegl til veggene, kontrastert med gul i vindusomramminger og gesimser. Inngangen er gjerne framheva med en portiko. Biskop Arnald. Biskop Arnald ("Arnalder") var den første biskopen i Hamar fra 1152. Han kom opprinnelig fra England, og var munk inntil han i 1124 ble viet til biskop av Grønland av erkebiskop Asser av Lund. Først i 1126 nådde han frem til Grønland, der han begynte byggingen av domkirken i byen Garðar. Domkirken ble viet St. Nicolaus. Allerede i 1150 måtte han forlate Grønland, da han skulle bli biskop i Hamar etter pave Eugenius III befaling. Han ble viet i 1152. I Hamar begynte han byggingen av Domkirken (ferdig ca. 1200) i Middelalderbyen. Arnald Felix Neureuther. Felix Neureuther (født 26. mars 1984 i Garmisch-Partenkirchen) er en tysk alpinist. Han er sønn av de tidligere toppalpinistene Rosi Mittermaier og Christian Neureuther, og bor i Garmisch-Partenkirchen. Som junior var Neureuther svært lovende, men på grunn av en hjerteklaffbetennelse måtte han ta en pause fra idretten. Han kom tilbake i desember 2004, og oppnådde sitt inntil da beste resultat i verdenscupen med en sjetteplass i slalåmrennet i Beaver Creek. Et nytt høydepunkt kom under VM 2005 i Bormio, da han var med på å vinne gull for Tyskland i lagkonkurransen. I starten av 07 oppnådde han en tredjeplass (slalåm i Beaver Creek), og kvalifiserte seg dermed til VM 2007 i svenske Åre. Sin første verdenscupseier tok han i slalåm i Kitzbühel 24. januar 2010. Og sin andre verdenscupseier i Garmisch-Partenkirchen i sesongavslutningen i slalåm Bedford Square. Hus i georgiansk stil på Bedford Square Bedford Square er en plass i strøket Bloomsbury sentralt i London. Husene rundt plassen er bygd i perioden 1775 til 1783, og regnes som et høydepunkt av georgiansk arkitektur i London. De fleste av de tidligere bolighusene er i dag omgjort til kontorer. Mange av bygningene rundt plassen har høyeste fredningsklasse. Plassen har navn etter familien Russell, hertuger av Bedford, som var de største grunneierne i Bloomsbury. Nr. 6 var tidligere Lord Chancellors residens. Mattis (kortspill). Mattis er et kortspill som foregår i to runder, med to til seks deltakere. Innledende runde. I den innledende runden skal hver spiller til enhver tid ha tre kort for hånden. Det trekkes fra bunken med resten av kortene i, for å sikre seg dette. Det gjelder i denne runden å trekke inn kort som egner seg best mulig til å spille med i den andre runden. Spilleren med høyeste kortet tar inn kortene til medspillerne, med mindre det er noen som legger utpå like kort. Da kjempes det disse imellom, til det til slutt er en av dem som legger på et høyere kort enn den andre. Siste kortet fra trekkebunken, skal ikke trekkes inn for hånden, dette er trumf. Når første runden er over, tar den heldige vinneren av trumfkortet opp dette, og viser det til de andre. (Trumf går her på sort, ala hjerter, kløver, etc.) Om noen ikke har fått seg kort første runden, blir de «bordmattis» (også kalt «blodmattis», «blåmattis» eller «brentmattis»). Det er ugunstig å bli «bordmattis», da man stiller uten kort til andre runde. Noen varianter straffer «bordmattis» ytterligere ved at de får alle kortene mellom 2 og 5 av motspillerne før andre runde. Andre runde. Andre runde starter med at den som fikk trumfkortet, begynner å legge. Det er nå om å gjøre å kvitte seg med kortene man har trukket inn i løpet av runde 1. Det gjøres ved at man hele tiden må legge på høyere kort, i samme farge som blir lagt i bordet. Har man ikke høyere, kan man bruke trumf. Har man hverken høyere, eller trumf, må man trekke inn den nederste hånden som er lagt i bordet. Dersom «bordmattis» begynner uten kort må de først trekke inn kort og så kvitte seg med dem før de regnes som ferdig. Mange spiller andre runde slik at det er lov å legge serier på to kort eller flere, men det forekommer også at regelen er slik at at det bare er lov å legge enkeltkort. Taperen av spillet er «Mattis», og må stokke og dele ut bunken til neste spill. Super Princess Peach. "Super Princess Peach" er et videospill utviklet av TOSE og utgitt av Nintendo til Nintendo DS. Spillet skiller seg ut fra mengden med Mario-spill ved å snu på de tradisjonelle rollene; denne gangen skal Prinsesse Peach redde Mario og kompani fra Bowser. "Super Princess Peach" har det som forventes av et sidescrollende Mario-spill, til tross for hovedfigurens unike egenskaper og spillets feminine touch. Spillmekanismer. Prinsessen kontrolleres på samme måte som Mario styres i et tradisjonelt sidescrollende plattformspill. Godt hjulpet av sin utbrettbare følgesvenn, paraplyen Perry, må Peach fullføre en mengde baner. Prinsessen kan få unike egenskaper ved å endre humøret. Hvis spilleren trykker på hjerteformede ikoner som uttrykker spesielle følelser (glede, sinne, sinnsro og sorg), endrer prinsessen humøret brått og kan takle visse situasjoner for å avansere i spillet. Tummel. Tummel er et svensk-dansk band som ble startet i 1997 og spiller balkan-klezmer-rock. Bandet har en stor fanskare i Danmark, Estland, Italia, Slovenia, Sverige og UK. Super Paper Mario. er et rollespill utviklet av Intelligent Systems og utgitt av Nintendo til Wii i 2007. Det er det tredje spillet i rekken av "Paper Mario"-spill hvor Mario er flat som papir ("Paper Mario", '). Spillet er en blanding av plattform- og rollespillelementer, og spilleren kan kontrollere tre figurer hvis egenskaper er forskjellige. De tre spillbare figurene er Mario, Prinsesse Peach, Bowser. Spillet var opprinnelig planlagt til Nintendo GameCube, men siden konsollens levetid snart var ute, ble spillet flyttet over til Nintendos seneste plattform; Wii. Spillmekanikker. Spilleren tar kontroll over Mario, Peach eller Bowser og styrer dem gjennom plattformverdener. Mario har den unike egenskapen å kunne veksle mellom 2D og 3D, slik at han kan se hemmeligheter og bevege seg på nye måter. Peach kan sveve i luften med sin paraply, og Bowser kan spy flammer. Super Paper Mario spilles ved å holde Wii Remoten vannrett, som for eksempel i Excite Truck. I noen tilfeller må man bevege på kontrollen, for eksempel å riste for å gjøre et ild-angrep. Pixls. I spillet vil du møte forskjellige figurer kalt Pixls, som følger etter Mario/Prinsesse Peach/Bowser og hjelper dem, de kan minne om partnere fra "Paper Mario" og "Paper Mario: The Thousand-Year Door". Det er foreløpig uvisst hvor mange det vil være totalt, men til nå har fire blitt offentliggjort: Tippy, som kan fortelle om ting i nærheten, Thoreau, som hjelper deg med å plukke opp og kaste ting, Boomer, som kan gjøre seg om til bomber og eksplodere og Slim, som gjør at Mario kan snu seg til siden så han blir udødelig mens han står stille. Jean Langlais. Jean Langlais, (født 15. februar 1907 i La Fontainelle, en liten landsby i (Ille-et-Vilaine, Bretagne), død 8. mai 1991 i Paris), var en blind fransk organist. Han studerte med Marcel Dupré, Paul Dukas, Andre Marchal og Charles Tournemire. Han fikk sin første organiststilling i St. Pierre de Montrouge. Senere ble han organist i Sainte-Clotilde de Paris i Paris etter Joseph-Ermend Bonnal fra 1945 til 1987. Langlais har skrevet om lag 300 verk for orgel, mye basert på gregorianske temaer. Han komponerte også for kor, trompet og orgel. Hans siste opus er nr. 243 fra 1990. Selv om han var blind, hindret det ikke Langlais i å holde konserter over hele Europa, og han dro også til USA for å konsertere. Han var en mester i å improvisere. Langlais var også pedagog og underviste på Schola Cantorum i Paris. Blant elevene hans der var den norske organisten Kjell Johnsen fra Brevik og den danske organisten Bo Grønbech, som senere ble domorganist i Helsingør. Herbert Plank. Herbert Plank (født 3. september 1954 i Sterzing) er en tidligere italiensk alpinist. Fra begynnelsen på 1970-årene var Plank en av få alpinister som kunne utfordre det dominerende østerrikske laget med Franz Klammer og Canadas utforlag ("the Crazy Canucks"). Mellom 1973 og 1980 tok han fem seire i utfor. Han stilte bare unntaksvis til start i de tekniske disiplinene. Karrierens høydepunkt var OL 1976 i Innsbruck. I utforløypa kjørte han inn til bronsemedalje, bare slått av Franz Klammer og Bernhard Russi. Fire år senere, under OL 1980 i Lake Placid kom han på sjetteplass. Han la opp etter 81. Filmsjanger. Filmsjanger er den primære metode for klassifisering av filmer innen filmteori. En gitt sjanger henviser som oftest til et sett med kjennetegn på en films innhold, nærmere bestemt fortelleteknikk og miljø. Filmer som hører til samme sjanger vil da dele disse kjennetegnene i større eller mindre grad. I en utvidet forståelse av sjangerbegrepet kan kjennetegnene også gjelde produksjonsforhold utover det semantiske meningsinnholdet. For eksempel kan opptaksutstyr og lengden på filmen være kjennetegn på sjanger. Parallelt med litteratursjangre deles film gjerne inn i to hovedsjangre, basert på hvordan filmen viser og framstiller virkeligheten, nemlig dokumentar og fiksjon eller spillefilm. Begrepet er ikke helt problemfritt, da "sjangerfilm" i visse sammenhenger har fått en betydning nær "forutsigbar og skjematisk fortelling" eller enda "B-film". Dette er begreper som lett får en negativ bruk og klang. ('A-film' er ikke et begrep i bruk, men det representerer implisitt motsatsen til B: nemlig film der regissør eller manusforfatter selv styrer filmens handling uten tanke på bestemte strukturer.) Den negative forståelsen og bruk av begrepet "filmsjanger" er på noen måter urettferdig siden den opprinnelig ble brukt og ment deskriptivt, ikke normativt. På denne måten er sjangerinndeling av film utelukkende en måte å beskrive fellestrekk ved flere eksisterende filmer, og ikke en lovmessig norm for filmskapere å rette seg etter. Sjangerkategorier eller -variabler. En veletablert måte å klassifisere film på er å ta hensyn til i det minste fire hovedvariabler: setting, fortelleteknikk, produksjonsmåte og målgruppe. Nedenfor vil disse presenteres nærmere, sammen med et par andre variabler. Noen kriteriesystem er gjensidig eksklusive, men de fleste filmer kan klassifiseres i henhold til en rekke systemer. En gitt film kan imidlertid blande flere sjangre, også innenfor de fire hovedvariablene. Kjente eksempler her er science fiction – filmer, som svært ofte blander inn film noir – elementer med (ruiner av en) storbysetting. Dessuten fins det ofte større eller mindre elementer av krimfilm i de fleste film noir. Hele noir-sjangeren er dermed i seg selv en blandingssjanger, dersom man ser strengt på sjangerbegrepet. Eller sagt på en annen måte: Filmsjangrene er "urene"; det er umulig å nøyaktig avgrense dem. De fire variablene er dermed ment å representere et teoretisk rammeverk for å kategorisere fenomener i filmens verden. Merk at det her ikke skilles mellom spillefilm og dokumentar, da de samme miljømessige og narrative mønstre vil kunne gjenfinnes i filmer fra begge disse gruppene. Variabel 2: Fortelleteknikk eller dramatisk oppbygning. Narrativ betyr fortelling. Den narrative eller dramatiske oppbygningen kalles gjerne plot på engelsk. I denne variabelen plasserer man filmer ut fra hvordan handlingen og dermed spenningseffekter er bygget opp. Litteraturforskere som Paul Riceur, Roland Barthes og Umberto Eco har også vist hvordan det meste av beretninger fra en autentisk virkelighet styres av et sett grunnleggende strukturer som er uavhengig saksgrunnlaget. Dette gjelder alt fra nyhetsfortellinger i aviser til eventyr. Fagfeltet narratologi vier seg til studier, etterforskning og analysering av disse grunnfortellingene. Samtidige lærere i filmkomposisjon forholder seg også ofte til et sett grunnleggende fortellingstyper. Disse virksomhetene er både beskrivende og belærende, men viser seg å ha mye for seg i filmanalyse, både i et teoretisk/akademisk perspektiv så vel som et publikumsperspektiv. 2.1. Oppvåkningsfilm. - Film som skildrer en hovedperson som utvikler seg i møte med store utfordringer. Dette kan bety at personen blir introdusert for et nytt og ukjent og gjerne eksotisk miljø: for eksempel en skole for trollmenn ("Harry Potter" – serien), en familie av vampyrer ("The Twilight Saga"), en verden der magiske ringer kan styrte verden ut i kaos ("Ringenes herre" – trilogien) eller der isbjørner snakker ("Det gyldne kompasset"). Hovedpersonen må lære å beherske den nye verdenen hun møter, og må overvinne farene som befinner seg der, ved å gjøre allianser med de gode kreftene som også er å finne. Oppvåkningsstrukturen er en svært gammel sjanger (for eksempel brukes den ofte i Bibelens fortellinger om Abraham, Moses, Esekiel, Jesus og Paulus). Den greske myten om Orfeus som drar til dødsriket for å hente sin avdøde brud tilbake til livet kan være et eksempel på denne strukturen. I følge Joseph Campbells bok "Hero With a Thousand Faces" (1949) er også det meste av folkediktning varianter av denne fortellingstypen. Den vil derfor gjerne finnes igjen i mange eller de fleste filmer. Dette betyr at oppvåkningsfilmen ofte har trekk av fantasy (eller religion), men for eksempel Christopher Nolans "Batman Begins" (2005) er et eksempel på det motsatte. "Batman Begins" er en film om en superhelt kjent fra et amerikansk tegneserie i bladform, og superheltserier er gjerne ikke først og fremst ment å være realistiske. Men nettopp denne filmversjonen er ekstremt nøye på å vise at alle elementer er helt naturlige. Filmer om ungdom som blir introdusert for voksenverdenen er egentlig også varianter av denne fortellingsstrukturen. Et element av introduksjon for romanse og seksualitet er ofte sentralt i slike filmer, for eksempel Mike Nochols "The Graduate" (1967), Trousdale & Wises "Skjønnheten og udyret" (1991). Også mange kampsportfilmer, som "The Karate Kid" av John G. Avildsen (1984) har en tydelig oppvåkningsstruktur. Tilsvarende vil også flere gansterfilmer struktureres rundt "oppvåkningen" til eller introduksjonen av en ung mann i en kriminell underverden, med Ridley Scotts "American Gangster" (2007) som et tydelig eksempel. 2.2. Kaleidoskopfilm / Tannhjulfilm / Ensemblefilm. - Film som helt tydelig har flere hovedpersoner (som ikke deltar i samme gruppe). Det er en tydelig intensjon hos filmskaperen å vise paralleller eller ulikheter i skildringen av livene til forskjellige personer. Filmen må dermed gjøre stor bruk av kryssklipping. Disse skildringene møtes i en eller annen form for nav eller kjerne: enten i at personene fysisk møtes i en erfaring, eller at de har en eller annen forbindelse til hverandre. Slik kan man se at metaforene tannhjul eller kaleidoskop eller vev beskriver filmens hovedmotiv: at menneskeskjebner flettes sammen. Kaleidoskopfilmen benytter seg ofte av et kjent politisk emne, som for eksempel Paul Haggis: "Crash" (2004) om rasisme, men framstiller ikke i første rekke en diskusjon om en sak. Synsvinkel ligger snarere hos hver enkelt hovedperson, og sjangeren kan dermed sies å gjøre det politiske emnet til et personlig anliggende, og gjerne fokusere på effekter i enkeltpersoners liv heller enn på samfunnsstrukturer. 2.3. Gjenoppretting av orden. - Hevnfilm: film som starter med en ugjerning mot hovedpersonen eller dennes nære venn eller familie. Resten av handlingen skildrer hovedpersonens planlegging og gjennomføring av hevn mot gjerningsmennene. Denne sjangeren kan gjerne ha elementer av kampsportfilm. - Actionfilm og Grøsser/Skrekkfilm/Thriller: film som forteller om en hovedperson og gjerne en gruppe som møter en trussel, og må bekjempe den eller beskytte seg eller flykte fra trusselen. Som hevnfilmen handler filmen i korte trekk om at et element av ondskap kommer inn i livet til hovedpersonen, som så må bruke handlingen på å fjerne ondskapen eller sende det tilbake dit det kom fra. Trusselen har ofte overnaturlig eller demonisk karakter, og da kalles filmen gjerne grøsser eller skrekk, men ondskapselementet kan også være rent menneskelig, og da er gjerne sjangerbenevnelsen thriller. - Tragedie: film med en hovedperson som har høy moral og gjerne høy byrd (høyt på strå i samfunnet). Han gjør i et tilfelle en feil ved å bryte sine egne moralske regler. Dette overmotet fører til at samfunnet rundt hovedpersonen bryter sammen, og kaos oppstår. Situasjonen blir gradvis verre inntil hovedpersonen til slutt møter sin død, og samfunnsordenen blir gjenopprettet. 2.4. Romantisk film. - film som skildrer samspill og konflikt mellom to personer som tiltrekkes av hverandre. De støter på mange problemer – både selvforskyldte og tilfeldige – før de begge forstår hva den andre vil. Avslutningen er som oftest lykkelig, særlig i moderne tid i mesteparten av film produsert av verdens store filmbyer. I noen tilfeller gjør omstendighetene at paret skilles eller ikke får hverandre. 2.5. Komedie. Film som gjerne kan være basert på en av de andre narrative strukturene beskrevet ovenfor, men der situasjoner og dialog er bygd opp slik at de i tillegg til å fortelle et handlingsforløp med en viss grad av spenning, også skaper komikk og latter. Fakta eller fiksjon? Sjangerbegrepet kan også inkludere skillet mellom spillefilm og dokumentarfilm som det groveste nivået man kan dele inn film etter. Imidlertid kan dette skillet være kunstig når det gjelder handling, siden begge typer film benytter seg av variablene ovenfor. Dokumentaren baserer seg på filmet virkelighet, og dette innebærer noen spesielle kjennetegn, men disse kan godt "lånes" av spillefilmen" til å skape en illusjon eller en "liksom-dokumentar". Dermed er det nødvendig å liste opp sjangertrekk fra eksisterende dokumentarfilm, men samtidig være klar over at også dette utelukkende er snakk om et sett variabler som kan kombineres i en lang rekke med sjangertrekk. Kritikk av filmsjangre. Det oppstår store problemer når man skal klassifisere film. Ett kriterium er fiksjon eller dokumentar. Imidlertid er nær sagt all film redigert, det vil si at den aldri viser hele virkeligheten. Fiksjonsfilm vil ofte være realfilm, det vil si opptak av virkelige, fysiske hendelser. Men dette er som oftest en redigert virkelighet: skuespillere, konstruert scenografi og filmsett, musikk og lys er elementer som ikke er virkelige i den forstand at vanlige mennesker møter disse i sin hverdag i verden. (Også dokumentarfilm kan inneholde stor grad av regi, selv om man ikke bruker skuespillere.) Dermed er det svært vanskelig å skille ulike filmer fra hverandre. Det viser seg dermed at det kan være vanskelig å endelig bestemme en gitt film som tilhørende den ene eller andre kategorien eller sjangeren. Likevel er det nyttig, også fra et teoretisk perspektiv, å klassifisere film. Det som er teoretisk interessant, er å beskrive visse kategorier og variabler der en gitt film kan plasseres for å forstå dens plass i film- og kulturhistorien. (Nedenfor presenteres også debatten om hvor nyttig bruken av filmsjangre er.) Et tenkt eksempel på sjangerbestemmelse av film, og de diskusjoner som kan oppstå kan illustrere utfordringene: En gitt animasjonsfilm kan for eksempel klassifiseres i henhold til materiale, det vil si at den viser en kunstig animert verden i motsetning til realfilm. Men en animasjon som handler om kjærlighet, har sannsynligvis store likhetstrekk med en romantisk komedie med opptak av virkelige objekter og mennesker. I tillegg kan en annen gitt realfilm ha innslag av spesialeffekter som egentlig kan regnes som animasjon: redigering av bilder ved hjelp av datateknologi (særlig moderne actionfilm er kjent for å bruke dette). Dermed gir det liten mening å operere med distinksjoner som klassifiserer en gitt film som ren "animasjon", mens en annen er en "romantisk komedie". Da forvirres de virkelige estetiske skillelinjene mellom ulike typer film. Sagt på en annen måte: dersom vi ikke kan inkludere animasjonsfilm i sjangeren "romantisk komedie", vil hele sjangerdefinisjonen lide, siden den ikke tar opp i seg alle filmer som kan brukes til å definere sjangeren. Som nevnt ovenfor, vil mange filmer (og noen sjangre i seg selv) nødvendigvis plasseres innenfor flere variabler og undergrupper. Klarest kan man se dette for science fiction – sjangeren. Her er sjangerbenevnelsen også utsatt for mye debatt. Science fiction har i sin etymologi ingen ting med "framtid" å gjøre, og dette er nettopp det eneste som er felles ved flere eksempler på sjangeren. Innenfor litteratur har denne debatten foregått lenge, men siden man ikke har klart å finne noen ny og bedre term, beholdes den gamle inntil videre. Dermed vil nok samme skjebne gjelde filmsjangeren. Noen filmer i sjangeren vil ha mer til felles med klassisk western enn med noe annet, andre vil være eventyrfilmer, og svært mange av variantene vil inneholde spor av film noir med en dyster og gjerne nedslitt storbysetting. Avansert teknologi vil som oftest likevel spille en nokså viktig rolle i de fleste eksempler på sjangeren, som dermed kan rettferdiggjøre sjangerbenevnelsen i noen grad. Dette gjelder selvsagt spesielt der science fiction – fortellingen innebærer tidsreise. I slike filmer vil imidlertid handlingen (og tidsreisen) nesten utelukkende foretas til en slags "nåtidsverden" (filmens produksjonsår), så framtidselementet vil her tre noe i bakgrunnen. Disse eksemplene viser noe av problemet med å klargjøre gode begreper som dekker ulike filmer med noen like trekk. Hva er i så fall disse trekkene, og hvordan skal man klare å lage et kjennetegn som dekker det meste av alle variantene? Slike innholdsbaserte eller estetiske kunstneriske diskusjoner om sjanger, kan gjerne være tilgjengelige for et allment publikum, men diskusjonene fører også til innvendinger fra et mer akademisk eller produksjonsmessig profesjonelt miljø. Noen filmtilhengere mener klassifisering av film fjerner noe av magien i filmmediet. Det spesielle mediet film har jo plass til så mye informasjon og har så stort register å spille på at det kan bli litt for enkelt å klassifisere med få ord. Å sette en film i en så enkel bås som «action» eller «komedie» kan i beste fall bli for enkelt, og i verste fall misvisende. Hva er da sjangerens funksjon? Fra en slik profesjonell kritikk ser man gjerne sjangerbegrepene som en kommersialisering av film, som noe som utelukkende tjener produsent og salgstall. At sjangre kan fungere som kommersielle merkelapper er umulig å argumentere mot, på samme måte som at grønnsåpe og håndsåpe har ulike farger i butikken. På godt og vondt blir filmsjangre brukt til å lage en avtale eller kontrakt om innholdet til filmskaper, publikum og investor. Med en gitt sjangerbetegnelse kan man gi alle parter en rask forståelse av hvilket filminnhold man snakker om. For publikums del betyr for eksempel betegnelsen komedie en kontrakt der filmskaperen stadfester at filmen skal få dem til å le, samt inneholde visse narrative elementer som er sentrale i denne sjangeren. Slik kan filmpublikum bli filmforbrukere, og aktivt søke opp film som passer til en bestemt stemning eller atmosfære. I et kunstnerisk perspektiv vil mange – særlig innad i filmbransjen eller blant filmkritikere – være kritiske til at publikum blir behandlet som forbrukere (eller får lov til å oppføre seg slik). Skal film være en vare man der man kan velge fra en liste med typiske kriterier, omtrent som man velger ost i matbutikken? Denne type spørsmål dukker ofte opp i diskusjonen om sjangre. Fører ikke sjangerbegrepet til at filmskapere låser seg fast til en oppskrift og reduseres til en som forplikter seg til kun å oppfylle publikums forventninger? Tilhengere av sjangerbegrepet vil da svare at ja, det er mange positive sider med et sjangerfilmfokus: det øker filmbransjens profesjonalitet og sikrer et godt håndverk. (Slik blir denne debatten en forlengelse av en sentral del av kunstdebatten siden romantikkens tid: er kunst et håndverk som kan læres etter en oppskrift, eller er det noe som skapes av en mer eller mindre selvstendig og genial kunstner basert på inspirasjon?) I Norge er filmkritiker Brita Møystad Engseth en representant for "håndverkslinjen". Det er viktig å være klar over at tilhengere av dette synet ikke mener at film skal være ren oppskrift, men at film snarere utvikles gjennom at sjangrene blir brukt og utfordret fra film til film. Uavhengig av hvor diskusjonen om sjangerteori måtte lede eller ende, viser det seg ofte i praksis at seriøse, selvstendige filmkunstnere makter å skape filmer av høy kunstnerisk kvalitet og integritet – selv om filmene tydelig står i arv til tradisjonelle sjangre. Dermed demonstrerer disse såkalte auteurene at sjangerkunnskap er nyttig også i et kunstnerisk perspektiv, samt at alt nytt nødvendigvis må dannes mot en bakgrunn av noe gammelt eller tradisjonelt. Claudia Brücken. Claudia Brücken (født 7. desember 1963, i Berching i Oberpfalz i Bayern) er en tysk sangerinne som oppnådde sine største suksesser som forsanger i Propaganda og Act. Brücken var forsanger i bandet Propaganda og derigjennom en del av hypen omkring plateselskapet ZTT Records. Sammen med Thomas Leer presenterte hun senere duoen "Act" med albumet "Laughter, Tears and Rage", for deretter å gå solo med albumet "Love: And A Million Other Things" (1991). Siden har hun blant andre samarbeidet med Apoptygma Berzerk, Andrew Poppy, Paul Humphreys fra Orchestral Manoeuvres in the Dark, Martin Gore fra Depeche Mode, Andy Bell fra Erasure og Stephen Hague. Rudolf Rominger. Rudolf Rominger (født 21. august 1908, død 8. november 1979) var en sveitsisk alpinist, flere ganger verdensmester. Regina Spektor. Regina Spektor (født 18. februar 1980) er en singer-songwriter fra New York. Hun er opprinnelig fra Russland, og flyttet med familien til USA i 1989. Med bakgrunn i sin grundige skolering i klassisk musikk, har hun gjort seg bemerket med sin særegne stil og sine originale, referanserike tekster. Etter å ha turnert med kjente band som The Strokes og Kings of Leon i 2003, økte oppmerksomheten rundt henne, og særlig etter utgivelsen av "Begin To Hope" i 2006 har hun fått et internasjonalt gjennombrudd. Videoen til førstesingelen fra dette albumet, "Fidelity", har blitt en stor YouTube-hit med omkring 11 millioner visninger pr mai 2009. Musikken hennes har de siste årene i økende grad blitt plukket opp av underholdningsbransjen, eksempelvis står hun bak introen til tv-serien Weeds, og tittellåten fra Legenden om Narnia – Prins Caspian, "The Call". I tillegg til sine egne utgivelser har hun gjort innspillinger i samarbeid med The Strokes, Sondre Lerche og Ben Folds. Elfen Lied. Elfen Lied(エルフェンリート, "Erufen Rīto") er tittelen på en japansk tegneserie, manga, som først ble skapt av forfatteren Lynn Okamoto. Mangaen ble senere også en tittel på en tegnefilm, anime. Elfen Lied fokuserer på en mystisk og dødelig art mennesker kjent som «diclonii» og det kaoset de påfører menneskeheten. Tittelen "Elfen Lied" (uttales «elven lid») er tysk for «alvesang», selv om den korrekte stavingen av ordet i tysk er "Elfenlied". Elfen Lied begynte som en mangaserie publisert i voksenmagasinet "Weekly Young Jump". En anime basert på den uferdige mangaen ble sendt første gang i Japan den 25. juli 2004. Serien inneholder mange scener med blod, ekstrem grafisk vold og nakenhet og er rettet mot et voksent publikum. Handling. Historien starter med at en ung, naken kvinne ved navn Lucy rømmer under merkelige omstendigheter fra en forskningsinstitusjon utenfor kysten av Kanagawa i Japan. På sin rolige spasertur ut gjennom institusjonen, lemlester og slakter Lucy brutalt ned 23 medlemmer av staben og vaktene (13 i mangaen) takket være en mystisk overnaturlig kraft. Idet hun er på vei ut av bygningen blir hun forsøkt drept av et skudd med en anti-tank rifle. Kulen treffer imidlertid skjevt og slår av henne den kraftige metallhjelmen hun bærer rundt hodet. Hun blir slått bevisstløs og faller ned i sjøen. Lucy er ikke et vanlig menneske, men en "diclonius", en mutantvariant av mennesker som kjennetegnes av to små katteørelignende horn som befinner seg på hodene deres. Diclonius besitter flere telekinetiske evner gjennom bruken av sine «vektorer», uhyre sterke usynlige eller halvgjennomsiktige armer som kontrolleres via tankene og hvor antallet og rekkevidden av armene avhenger av dicloniusen. Disse armene fungerer som ekstremt dødelige våpen og er grunnen til at Lucy klarte å flykte. Dagen etter Lucys flukt ankommer en ung mann ved navn Kohta, Kanagawa for å møte sin kusine Yuka. Kohta har kommet for å studere ved det lokale universitetet og har fått boplass i et gammelt familieeid vertshus. Etter å ha møtt Yuka drar de ned på stranda hvor de oppdager Lucy, skylt naken opp på stranda, blødende fra hodet. Det mislykkete forsøket med å gjøre det av med henne med anti-tank rifla førte til at hun nå har utviklet en splittet personlighet. Når Kohta og Yuka finner henne er det denne personligheten som styrer, og den er det stikk motsatte av den sadistiske og morderske Lucy; svært medgjørlig, snill, totalt harmløs og ute av stand til å si annet en ordet «Nyu». Kohta og Yuka bestemmer seg for å kalle henne «Nyu» og tar henne med til vertshuset for å passe på henne. Yuka bestemmer seg raskt for at hun også bør flytte inn. De tre slår seg til og Kohta begynner å bry seg mer og mer om Nyu, uten å være klar over at institusjonen som Lucy/Nyu rømte fra er i full gang med å sende ut både soldater og andre diclonius-agenter for å fange eller drepe henne. Samtidig begynner Kohta sakte å gjenopplive noen meget smertefulle minner fra sin fortid, minner som løper tett sammen med Lucys tragiske og blodige barndom. Det avsløres også at den fredelige, barnslige personligheten Nyu, forvandles tilbake til Lucy når hun blir rammet av kraftige slag mot hodet eller blir utsatt for et angrep. Første gang dette skjer er hun på nippet til å drepe Kohta med vektorene (de telepatiske armene) sine, men gjenkjenner Kotha og stanser i siste øyeblikk. Kohta er fullstendig uvitende om dette (fordi vektorene er usynlige) og fortsetter å gi husly til Lucy/Nyu. Hovedrollefigurer. Kohta (コウタ, Kōta) er en rundt 19 år gammel mann som har bosatt seg i Kanagawa for å studere. Han har fått lov til å bo i familiens gamle vertshus. Både Kohtas søster og far døde da han var liten, og han har undertrykket minnene om dette siden da, til det punkt at han tror de døde av en sykdom. Derfor gjenkjenner han heller ikke Lucy/Nyu når han møter henne, til tross for at hennes barndom på et tidspunkt løp tett sammen med hans. På grunn av tapet av sin søster er Kohta meget generøs, vennlig og beskyttende ovenfor jenter rundt ham og hjelper alltid når de er i vanskeligheter. Yuka (ユカ, Yuka) er Kohtas kusine og har også flyttet til Kamakura for å studere. Hun flytter inn sammen med Kohta på vertshuset etter å ikke ha truffet ham på flere år. Yuka er forelsket i Kohta og er derfor sjalu på Kohtas økende oppmerksomhet for Nyu. Lucy (ルーシー, Rūshī) er en diclonius-jente som er rundt 18 år gammel. Lucy har fire vektorarmer med en rekkevidde på to meter. Innenfor denne rekkevidden er hun både rask og ekstremt dødelig samtidig som hun utenfor denne rekkevidden kan bruke alle tilgjengelige objekter som høyhastighetsprosjektiler for å drepe på større avstander (i første episode brukte hun en penn til å drepe to vakter). Med vektorarmene kan hun også stanse og slå tilbake de fleste former for ammunisjon (hun kan derimot ikke stanse pansergjennomtrengende kuler). Lucy nærer et stort hat mot mennesker, hovedsakelig grunnet måten hun ble behandlet på av vanlige mennesker som barn. Følgelig ser hun ikke på mennesker som mennesker i det hele tatt, men dreper dem uten nåde (unntaket er Kohta og de rundt ham). Lucy ser ut til å mangle empati og dreper mennesker uten forbehold. Hun er likevel i stand til å føle kjærlighet, blant annet er hun forelsket i Kohta og mye av handlingen fokuserer på hennes voksende kjærlighet for nettopp ham. Både Lucy og Nyu deler denne følelsen. Nyū (にゅう, Nyū) er Lucys splittede personlighet som oppstod da en anti-tank kule rikosjerte av en metallhjelm som dekket hodet hennes. Nyu er barnslig og kan i begynnelsen av serien ikke si noe annet enn ordet «nyu». Hun er vennlig, medgjørlig, uskyldig og totalt ute av stand til å begå noen som helst form for voldshandlinger; en manifestasjon av hennes gode side. Utseendemessig skiller Nyu seg fra Lucy først og fremst på øynene. Når hun er Lucy er de røde og "transelignende" mens Nyus øyne er runde og uskyldige. Når Nyu blir utsatt for et voldsomt angrep (eller mottar et hardt slag mot hodet) forvandles hun til Lucy. Motsatt, hvis Lucy blir behandlet med kjærlighet og vennlighet omgjøres hun til Nyu. Diclonius. Diclonius blir beskrevet som en ny art av mennesket og kjennetegnes av at de har to små horn stikkende opp av hodet og den telekinetiske evnen til å manipulere solid materie ved hjelp av usynlige eller halvt gjennomsiktige armer (vektorer) som stikker ut fra ryggen deres. Vektorene kan være flere meter lange og mye sterkere enn mennesker og en diclonius kan telepatisk løfte gjenstander mange ganger tyngre enn dem selv og kaste dem med enorm kraft. Vektorene kan også brukes til å beskytte mot ammunisjon noe som gjør de fleste former for skytevåpen ubrukelige mot dem (unntaket er pansergjenomtrengende våpen). Vektorer kan passere tvers i gjennom levende vev uten å skade, men hvis dicloniusene ønsker det kan de bli så skarpe som barberblad og uten vanskeligheter kutte et menneske i to. Navnet «Diclonius» er latinog kan oversettes til «dobbel utvekst», på grunn av de to hornene som kjennetegner en diclonius. To normale mennesker kan føde en diclonius, men dette er sjeldent. Derimot kan en diclonius overføre genet til et menneske ved direkte kontakt med en persons konglekjertel. Denne prosessen påvirker ikke personen selv, men alle avkom av han eller hun vil bli født som en variant av dicloniuser, kjent som en "silpelit". Silpeliter skiller seg ut fordi de ikke kan formere seg og fordi kroppen deres eldes raskere enn mennesker og vanlige dicloniuser. Mange dicloniuser er meget morderske mot vanlige mennesker og ifølge en av rollefigurene fra fiksjonsserien, vil en diclonius myrde sine foreldre i en alder av tre år, som er da vektorarmene begynner å utvikles. Derimot kan det se ut til at dette kan skyldes at dicloniuser i serien har blitt behandlet meget hardt av mennesker i sin barndom, grunnet sine fysiske forskjeller fra vanlige mennesker. Lucy fikk for eksempel som barn,sitt kjæledyr, en liten valp som hun hadde funnet og tatt seg av, slått i hjel av en gjeng med bøller fra skolen grunnet sine fysiske forskjeller fra de rundt henne. Hauketo. Hauketo er et strøk i Bydel Søndre Nordstrand, primært bestående med småhusbebyggelse. Strøket er avgrenset av Ljanselva i nord, Øvre Ljanskollen i vest, og Prinsdal i sør. Arealet faller i hovedsak sammen med Hauketo gårds inn- og utmark, som ble utparsellert i flere trinn gjennom 1900-tallet. I 1925 ble Østfoldbanens trasé lagt gjennom strøket, som dermed fikk sin jernbanestasjon. Hauketo stasjon er i dag et viktig trafikknutepunkt med mange daglige anløp av lokaltog. Etter krigen ble et område like sør for Hauketo gård utbygd med boligblokker i regi av Akers mekaniske verksted. Frem til 1980-tallet var disse bebodd av ansatte ved bedriften, men deretter er leilighetene blitt gjort tilgjengelig på det åpne markedet. Neste større utbygging i området skjedde rundt 1980, da boligblokker og rekkehus ble oppført i randsonen av den nordligste utløperen av Grønliåsen. Boligområdet består av to borettslag som er oppkalt etter to lokale stedsnavn – Nebbejordet og Rugdeberget. På slutten av 1980-årene og frem til 2010 har Hauketo utviklet seg til et villaområde, med unntak av borettslagene Nebbejordet og Rugdeberget. Et forretningsbygg med et par forretninger og diverse serviceinstitusjoner kom til senere i 1980-årene. Ordet Hauketo stammer fra ordene hauk og tun, Hauketunet. Dear John. "Dear John" ("Kjære John") var en amerikansk komiserie som ble vist på TV i Norge. Serien var den amerikanske versjonen av en britisk komiserie med samme navn. John, en skilt mann, var seriens hovedperson, spilt av Judd Hirsch. Han deltok på et selvhjelpmøte for skilte og ensomme mennesker. Andre skuespillere var Isabella Hofmann, Jane Carr, Jere Burns, Isabella Hofmann, Harry Groener, Billie Bird og Tom Willett. Kazan-katedralen (St. Petersburg). Kazan-katedralen (russisk: Казанский собор, Kazanskij sobor) ligger sentralt ved Sankt Petersburgs hovedgate Nevskij prospekt, og ingen som har vært i byen kan ha unnlatt å legge merke til den. Når man ser på den er det lett å tenke på Peterskirken i Roma, og det var faktisk meningen. Tsar Paul I (1796–1801) godkjente 14. desember 1800 planene for byggingen, og han ville at dette skulle bli Russlands viktigste kirke. Da var det ikke annet enn naturlig å bruke verdens største kirke som modell. Arkitekten som vant konkurransen om den nye katedralen var den til da relativt ukjente Andrej Nikiforovitsj Voronikhin (1759–1814), som fikk tittelen arkitekt først samme år. Grunnsteinen ble lagt ned av tsar Alexander I 27. august 1801. Bare ti år seinere sto katedralen ferdig. Etter seieren over Napoleon i 1812 ble den et slags seiersmonument. Erobrede franske faner ble hengt opp i kirken og den russiske øverstkommanderende, feltmarskalk Mikhail Kutuzov (1745–1813), ble gravlagt inne i kirken. Seinere ble det satt opp en statue av ham utenfor. Kazan-katedralen var St. Petersburgs domkirke fra 1811 til 1858, da Isak-katedralen sto ferdig. Katedralen ble stengt av kommunistene i 1929, og fra 1932 av inneholdt den et «museum for religion og ateisme». Dette «museet» var svært ideologisk preget, og besto stort sett av latterliggjøring av all religion. For å tråkke mest mulig på religiøse følelser ble det plassert i en av byens viktigste kirker. I dag er katedralen gitt tilbake til Den russisk-ortodokse kirke, og er igjen Sankt Petersburgs domkirke. Katedralens viktigste ikon, som også har gitt kirken navn, er «Vår Frue fra Kazan». Historien bak dette ikonmotivet skriver seg tilbake til slutten av juni 1579, da en stor brann ødela byen Kazan. Legenden forteller at hushjelpen Matrona Onousjina, etter å ha blitt oppsøkt av Jomfruen mens hun sov, kunne fortelle erkebiskopen at det viktige ikonet ikke hadde gått tapt, men kunne finnes i ruinene av familiens nedbrente hus. Det stemte, og 8. juli (21. juli etter vår tidsregning) ble ikonet funnet. Senere har denne dagen blitt feiret til minne om hendelsen. Det finnes i dag mange kopier av dette ikonet. Jotam. Jotam er navnet på flere personer i Bibelen. Joakas. Joakas eller Jehoakas er et hebraisk navn, og navnet på flere personer i Bibelen, deriblant to konger. Michael Brecker. Michael Leonard Brecker (født 29. mars 1949 i Philadelphia, død 13. januar 2007 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker og komponist, kjent som en av verdens ledende. Med broren Randy Brecker studerte han ved Indiana University, hvorpå de flyttet til New York City og ledet gruppene «Dreams» (1970–71) og Brecker Brothers (1975–82). Utover 80-tallet spilte han med en rekke av verdens ledende artister som James Taylor, Paul Simon og Joni Mitchell. Selv ga den John Coltrane-inspirerte Brecker ut "Don't try this at home" (1988), "Now you see it... (now you don't)" (1990), "Two blocks from the edge" (1998), "Nearness of you: Ballad book" (2001) og "Wide angels" med 15-manns ensemble (2003). Den senere tid (2001–) tok han del i turneen «Directions in Music» med Herbie Hancock piano, Roy Hargrove trompet, Brian Blade trommer og John Patitucci bass, de gjestet Moldejazz 2002. Han ga ut "Michael Brecker/Pat Metheny Special Quartet" fra Kongsberg Jazzfestival (2000). Videre var han hovedgjest ved Moldejazz 2003 der han innledet et lengre samarbeid med Farmers Market, samt spilte med Urban Connection. Brecker bidro til anslagsvis 900 utgivelser, og mottok elleve Grammy-priser. Oddmund Mikkelsen. Oddmund Mikkelsen (født 13. oktober 1949) er en norsk avistegner. Fra 1988 har han vært tilknyttet Hamar Arbeiderblad (HA) der han er fast leverandør av redaksjonelle tegninger. Oddmund Mikkelsen er utdannet innen grafisk design i Stavanger. Mikkelsen, Oddmund Mikkelsen, Oddmund Neringa kommune. Neringa kommune (litauisk: "Neringos savivaldybė") er en kommune i det vestligste Litauen, og utgjøres av Den kuriske landtunge. Befolkningsmessig er kommunene den miste i Litauen og hele kommunen er et verdensarvsted, slik som Vega kommune er i Norge. Disse kommunene har på denne bakgrunnen inngått en samarbeidsavtale. Kommunen het før dagens kommuneorganisering "Neringa by", til tross for det ikke er noen by av en slik størrelse i kommunen. Denne navnsettingen var mer på grunn av sovjettidens formelle krav hvor slike små områder ikke passet inn. Neringa kommune er skilt fra resten av Litauen av Den kuriske bukten, og kan bare nås ved ferge fra Klaipeda. Tettstedene i kommunen er Nida, Preila, Pervalka og Juodkrantė. Disse er hovedsakelig turiststeder, selv om sistnevnte fortsatt har en del fiskere. Kommunen er den eneste i Litauen som ikke har navn etter administrasjonssenteret. Navnet Neringa ble skapt under sovjettiden og det stammer fra et lokal sagn hvor en jente med dette navnet var med ved skapelsen av Den kuriske landtunge. Ingebrigt Christopher Grøndahl. Ingebrigt Christopher Grøndahl (født i London 19. september 1882, død 1970) var en norsk litteraturhistoriker og statsstipendiat. Grøndahl ble født i London som sønn av sjømannspresten Anders Grøndahl. Hans skolegang foregikk vekselvis i England og i Norge. Han tok artium i 1900 og ble cand.philol. i 1907. Han underviste deretter ved "Paradise House School" i London, hvoretter han 1910-1916 var assistent ved "Biologisk stasjon" i Bergen. Fra 1918-1942 var han lærer i norsk ved "University College" i London, kombinert med oppdrag for aftenskoler og folkeakademi. Han tiltrådte denne stillingen igjen 1945-48. Han reiste meget som ung: vinteren 1903-04 i Normandie, i 1906 til Kina, Egypt og Armenia. Gjennom arbeidet i Bergen reiste han i 1911 og 1912 med Bjørn Helland-Hansen i "Lappmarken", og 1912 med Fridtjof Nansen til havområdene rundt Svalbard. Hans forfatterskap omfatter blant annet: "Norwegian self-taught: by the natural method: with phonetic pronunciation: Thimm's system" (u.å.), "Henrik Wergeland: the Norwegian poet" (1919), "Chapters in Norwegian literature: Being the substance of public lectures given at the University College, London during the sessions 1918-1922" (1923, sammen med Ola Raknes), "Landmarks of English literature: A brief survey for the Norwegian school" (1936, flere senere utgaver) og "Mysticism in modern English literature" (1941). Han redigerte antologien "I ånd og sannhet: Mystikerens syn på tilværet" (1952). I England omfatter hans forfatterskap bl.a. bidrag til "Norwegian Club Year Book", bidrag til boken "Towards a Philosophy of Faith" (1948) og «The Source and Purpose of Poetry» i boken "Christocracy" (1948). Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1950. Gift 1935 med "Harriet, født Wendelborg". Paret fikk to døtre, og en sønn som døde to uker etter fødselen. Grøndahl Grøndahl Grøndahl Snakes & Arrows. "Snakes & Arrows" er det 19. studioalbumet av det kanadiske progressive rockebandet Rush. Det ble utgitt 1. mai 2007 på Atlantic Records. Albumet består av 13 sanger, hvorav tre er instrumentaler: «Malignant Narcissism», «Hope» og «The Main Monkey Business». Dette er spesielt, ettersom at Rush aldri har hatt flere enn èn instrumental per album tidligere. Sporet «Malignant Narcissism» ble nominert til en Grammy Award i kategorien «Best Rock Instrumental Performance». Singelen «Far Cry» ble spilt på radio fra 12. mars. Rush var på verdensturnè i perioden juni til oktober 2007 i forbindelse med dette albumet. De var i Norge 26. oktober, og spilte i Oslo Spektrum. En konsertplate, "Snakes & Arrows Live", ble gitt ut i april 2008 med innspillinger fra "Snakes & Arrows"-turneen. Sporliste. Alle tekstene er skrevet Neil Peart og all musikken er skrevet av Alex Lifeson og Geddy Lee unntatt hvor annet er notert Samland. Samland (russ. Земландский полуостров, "Zemlandsky poluostrov") er en halvøy i Kaliningrad oblast, som i dag er en del av Russland, på den sørøstlige kysten av Østersjøen. Samland er et delvis skogkledd område med en del innsjøer. Området var fram til 1945 en del av den tyske provinsen Østpreussen. Området har navn etter "sambierne", en gammel østprøyssisk folkegruppe som levde i dette tynt befolkede området fram til det ble tatt av Den tyske Orden på 1200-tallet. Sammen med de omkringliggende områdene ble Samland en del av de fire bispedømmene i Preussen i 1243. Området ble etter hvert kolonisert av innbyggere fra Det tysk-romerske riket og sambierne ble gradvis assimilert inn i befolkningen. Området var det siste hvor det ble snakket gammelprøyssisk. Etter første verdenskrig ble Samland sammen med resten av Østpreussen-enklaven adskilt fra resten av den tyske Weimarrepublikken. Etter andre verdenskrig ble Østpreussen delt i 1945 mellom Polen og Sovjetunionen, og Samland ble en del av Kaliningrad oblast, etter den nærmeste byen Kaliningrad den tidligere tyske byen Königsberg og den tyske befolkningen ble forvist. Samland ble deretter befolket av russere og hviterussere. Børsa (tettsted). Bautasteinene i Børsa. Den høyeste er ca. 2,65 m høyBørsa er et tettsted og administrasjonssenteret i Skaun kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og grenser mot Viggja i vest, Eggkleiva i sør, Buvika i øst og Orkdalsfjorden i nord. På stedet ligger Børsa kirke, Milano Pizza, Coop Prix, ICA, Sparebank1, Apotek, Blikkfang, Skaun ungdomsskole og Skaun kommunes rådhus. Etter at nye E39 mellom Trondheim og Orkanger sto ferdig i 2005 har reisetiden til Trondheim blitt nedkortet og flere trondheimere har bosatt seg på stedet. I Børsa står fire bautasteiner, som i følge sagnet ble brukt av Einar Tambarskjelve som fortøyningssteiner. Den nåværende plasseringen er ikke historisk korrekt. Steinene sto opprinnelig nede ved fjorden, men var utsatt for ras, og ble flyttet dit de nå står rundt 1900. Motivet i Skauns kommunevåpen er en stilisering av bautasteinene. Slappkista. Slappkista er et "maritimt"(sjømanns-) "uttrykk", som er overtatt fra engelsk "Slop-chest". På et skip er det stuertens beholdning av varer som ikke inngikk i mannskapets rettmessige kost og losji, så som røykesaker, toalettartikler, godteri og lignende. Noen båter hadde også alkohol, men om det er det reder og skipper som bestemmer. Varer som blir handlet i åpen sjø var toll- og avgiftsfrie. Varene ble utlevert mot kvittering i avregningsbok, og trukket av hyra. Eller bare betalt direkte til stuert. Émile Allais. Émile Allais (født 25. februar 1912, død 17. oktober 2012) er en tidligere fransk alpinist. Han ble verdensmester i både slalåm, utfor og kombinasjonen under VM 1937 i Chamonix. Han forsvarte seieren i kombinasjonsøvelsen året etter, under VM 1938 i Engelberg. Gimp suit. En gimp-suit (engelsk for «sexslavedress») er et plagg eller en drakt brukt i seksuell fetisjistisk lek og sadomasochisme. Drakten er ment å dekke hele kroppen fullstendig (også hender og føtter), og for å være ekstremt tettsittende. Den har ofte en fastsydd hette; hvis ikke vil man også ha på seg en bondage-hette eller gimp-maske. Plagget kan være laget av gummi, PVC, elastan, darlex eller lær. Lær er imidlertid ikke like tøyelig og tettsittende som andre materialer og stoffer. Gimp-suiten kan blant annet sees i den amerikanske underholdningsfilmen "Pulp Fiction" fra 1994. Betegnelsen "gimp suit" er dannet fra "gimp", et engelsk slanguttrykk for «krøpling» som også brukes om «underdanig» eller «sexslave» i sadomasochistisk lek, særlige menn iført trang, heldekkende drakt med maske. "Guimp suit" kalles også "bondage suit" på engelsk. Kjepphest. Kjepphest er et leketøy som opprinnelig bare var en kjepp som barn holdt mellom bena og sprang med for å etterligne ridning. Vanligvis ble kjepphesten laget av et kosteskaft og pålimt et utskåret hestehode med tverrpinne som gjorde det lettere å holde. Det ble så malt i mer og mindre naturlige farger. De fineste kjepphestene hadde hjul bak, og sadeloppbygning midt på. Leketøyet var i vanlig bruk til ridehestene forsvant ut av bybildet og trehjulssykkelen overtok. Uttrykket i overført betydning. Uttrykket «kjepphest» kan også brukes om en fiks idé, noe en er veldig interessert i, en hobby eller et favorittema. «Å ri en kjepphest» kan på tilsvarende måte bety det «å ha dilla» på noe eller være overdrevent ivrig og opptatt av en sak som en stadig nevner. En av de mest kjente kjepphestene i denne betydningen kan tillegges den romerske senatoren Marcus Porcius Cato den eldre (234-149 f.Kr.) som alltid avsluttet sine innlegg i senatet (uansett hva temaet var) med ordene: «Og forøvrig er det min mening at Kartago bør ødelegges». For noen år siden ville en slik adferd ha fått karakteristikken «hakk i plata». På engelsk kalles kjepphest for "hobby-horse" eller bare "hobby", trolig er en omdanning av navnet Robert. Det engelske ordet for kjepphest har siden gitt oss ordet «hobby» i betydningen «favorittsysselsetting» «yndlingsemne» eller «fritidsinteresse». En variant av den engelske hobby-horse ble brukt som et fast innslag i den gamle Morris-dansen. Også William Shakespeare nevner ordet hobby-horse flere steder i sine skuespill. Eksterne lenker. En moderne kjepphest med stoppet tøyhode i bruk Odd Klaudiussen. Odd Klaudiussen (født 6. mai 1960) er en norsk avistegner og illustratør. Han har særlig tegnet for avisa Tromsø. Kludiussen kom på en åttende plass i kåringen av Årets tromsøværing i 2007. Eksterne lenker. Klaudiussen, Odd Klaudiussen, Odd Michel. Michel er en fransk og tysk variant av mannsnavnet Mikael, som er dannet av det hebraiske navnet "Mika'el" som betyr «hvem er som Gud?». Michel har navnedag 29. september i Frankrike. Michel, eller "Deutscher Michel" («den tyske Michel»), er også en personifikasjon av den tyske nasjonen, på lignende måte som Uncle Sam for amerikanerne. Utbredelse. Michel er et svært vanlig navn i Belgia og Frankrike. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Michel i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet Michel er svært uvanlig i Norge, men det ble brukt som skrivemåte for Mikkel på 1700-tallet. Maritime uttrykk. Maritime uttrykk er ord og vendinger med tilknytning til havet og sjøfart. I norsk er det en mengde slike ord. Lista under viser et lite utvalg av disse, og rommer både sjømannsuttrykk, fiskeriuttrykk og ord i tilknytning til arbeidsoperasjoner, båter og redskaper. Se forøvrig. Allis Helleland. Allis Helleland (født Johannesen 21. juni 1953 i Vandborg) er en dansk kunsthistoriker og museumsdirektør. Hun ble 16. februar 2007 utnevnt til direktør for det norske Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og tiltrådte stillingen 1. august samme år. Helleland er utdannet mag. art. i kunsthistorie ved Århus Universitet (1985), og har tidligere vært direktør for Statens Museum for Kunst i København (fra 1994 til 2007). I 1996 ble hun utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. Helleland har fått stor oppmerksomhet i norske massemedier som leder for Nasjonalmuseet. Flere håpet hun skulle rydde opp i forholdene ved museet etter mange års uro, men hun har siden blitt beskyldt for å styre museet for egenrådig og ha skapt personalkonflikter. Helleland fikk også mye omtale i februar 2008 da hun kjøpte inn tre store malerier av billedkunstneren Unni Askeland for 600 000 kroner, på tross av at flere i museets innkjøpskomite mente at verkene ikke var gode nok. Bildene viste filmstjernene Humphrey Bogart og Ingrid Bergman, og var utført i en bildestil som mange opplevde som en pastisj på Andy Warhols berømte plakatportretter i silketrykk-teknikk. Andre støttet Hellelands valg. Den 11. august 2008 meddelte Helleland styret ved Nasjonalmuseet at hun trekker seg fra stillingen som direktør. Helleland er gift med den norske overlegen Ejnar Helleland (født 1944), og har to barn. Tom Morello. Tom Morello (født 30. mai 1964) er en amerikansk gitarist, kjent fra rockebandene Rage Against the Machine, Audioslave og Street Sweeper Social Club. Morello har gitt ut to studioalbum under navnet The Nightwatchman, et annerledes akustisk soloprosjekt. Han er en anerkjent gitarist har av "Rolling Stone Magazine" blitt rangert som tidenes 26. beste gitarist. Han er kjent for sine spesielle gitareffekter, som ofte kan høres ut som samplinger. Guitar Hero 3. Akkurat som den berømte gitaristen Slash, så var også Tom Morello med i det anerkjente spillet Guitar Hero 3. Tom syntes at dette var utrolig morsomt å få seg selv inn i et spill, særlig et spill med gitarer. Det han likte best med dette var at barn kunne spille dueller mot han i gitar. Selv er han en veldig god Guitar Hero spiller. Gaius Cassius Longinus. Gaius Cassius Longinus (født før 85 f.Kr., død oktober 42 f.Kr.) var en romersk senator og en av hovedmennene blant "Liberatores", mennene som sto bak attentatet mot Julius Cæsar. Lite er kjent om Cassius tidlige liv. Han giftet seg med Junia Tertia, datteren til Servilla Caepionis og halvsøsteren til Marcus Junius Brutus. Han studerte filosofi på Rhodos under Arkelaos og snakket flytende gresk. Hans første trinn på cursus honorum var som kvestor under Marcus Licinius Crassus i 53 f.Kr., og det viste seg at han hadde et godt talent for det militære. Teddy Wilson. Theodore Shaw «Teddy» Wilson (født 24. november 1912 i Austin, Texas, død 31. juli 1986 i New Britain, Connecticut) var en amerikansk jazzmusiker (piano) og orkesterleder, kjent som en av swingjazz-epokens ledende. Wilson voks opp i Alabama, var i «Speed Webb» med broren Gus Wilson trombone (Detroit, 1929), før han erstattet Art Tatum i Milt Senior's band (Ohio). Derpå var han i Louis Armstrong's orkester (Chicago, 1932) og Benny Carter's «Chocolate Dandies» (New York City, 1933), før han ble med i Benny Goodman's band (1935–39). Han medvirket på utgivelser med Willie Bryant's band (1934–35), samt Billie Holiday, Lena Horne, Ella Fitzgerald og Lester Young. Senere ledet han eget storband (1939), egen sekstett på «Cafe Society» (1940–44), egen trio, samt var husmusiker for CBS. Han jobbet siden som foreleser ved Juilliard School (1945–52), ellers som frilans, og turnerte med Goodman i Sovjet (1962). Mot slutten var han i trio med sine sønner Teddy bass og Steven trommer. Wilson var forbilde for det norske begrepet Kløverjazz (i tillegg besto trekløveret av Roy Eldridge og Chu Berry). Teddy Wilson spilte en rekke ganger med skandinaviske musikere, først med Yngve Åkerberg bass og Jack Norén trommer, på "Piano pastries" (1952). Med Niels-Henning Orsted Pedersen bass og William Schiøpffe/Bjarne Rostvold trommer utkom "The noble art of T.W." (1968). Wilson figurerer på Ben Webster's "Live at Stampen (1969–73)", og medvirket også med vår egen Rowland Greenberg. I trio med danske Jesper Lundgaard bass og Ed Thigpen trommer utkom "Revisits the Goodman years" (1980). Rally Finnskog Norway. Rally Finnskog Norway, tidligere kalt Finnskog Vinterrally og også kjent som Finnskogrally, er et vinterrally som har blitt arrangert på Finnskogen siden 1982. I 2006 og 2007 hadde rallyet en pause grunnet fokuset på Rally Norway, som har fått VM-status og spenner over en større del av innlandet. Rally Finnskog Norway returnerer i 2008 som en runde i Norgesmesterskapet i rally. Det er KNA Kongsvinger som står bak rallyet. Historie. Første gang rallyet ble arrangert var i 1982, da under navnet Finnskog Vinterrally. Hele løpet ble kjørt på det som senere har vært én enkelt fartsetappe på Varaldskogen. Løpet var mer eller mindre hemmelig og ble arrangert så å si uten publikum, men i samarbeid med politiet. I 1988 ble løpet anmeldt som internasjonalt. Rallyet ble så i 1989 en del av West Euro Cup, før FIA i 1990 ga rallyet, som første norske, EM-status. EM-statusen gjorde at de nasjonale klassene ikke lenger kunne delta. Derfor ble det opprettet et eget løp som ble kjørt rett etter at de internasjonale klassene hadde kjørt. Det ble utgitt to resultatlister, én for det internasjonale løpet og én for det nasjonale. Løpet skiftet navn til Rally Finnskog Norway i 1992. Rallyet varte normalt i tre dager. Start og mål var i Kongsvinger, mens fartsetappene ble kjørt på veier rundt om i skogene i distriktet. For å trekke til seg publikum som ikke ville ta seg bryet med å reise til skogs, ble det de siste årene også arrangert en etappe på et næringsområde inne i Kongsvinger by. Fra 2003 ble det også lagt en etappe til Kirkenær. 1990. Dato: 15. februar–17. februar 1991. Dato: 1. februar–3. februar 1992. Dato: 31. januar–2. februar 1993. Dato: 3. mars–5. mars 1994. Dato: 19. februar–21. februar 1995. Dato: 24. februar–25. februar 1997. Løpet ble avbrutt etter seks etapper p.g.a. en dødsulykke Sovekommune. En sovekommune (også "bokommune", "drabantkommune") er en kommune der en stor del av arbeidstakerne i kommunen pendler til andre kommuner, og benytter seg av kulturtilbud og annen sosial infrastruktur i nabokommunen. Navnet kommer av at innbyggerne angivelig bare bruker kommunen til sove i. Det er vanligvis kommuner som ligger nær de store byene som blir kalt sovekommuner. Bykommunene har ofte interesse av kommunesammenslåing med de nærliggende sovekommunene for å ta del i skatteinntektene fra arbeidstakerne. Noen sovekommuner: Løten, Øyer, Klæbu, Malvik, Lørenskog, Nittedal, Lier. Portreplikator. En portreplikator er en ekstern datakomponent som kobles til datamaskinen for å skaffe flere tilkoblinger. Tilkoblingsmulighetene varierer fra type til type, men ekstra USB2-innganger og strømtilkobling er vanlig. Andre innganger kan være parallellporter, seriellporter og 2porter. Som oftest brukes portreplikatoren på bærbare maskiner fordi en mangler spesielle innganger. En annen grunn er å kunne slippe å koble til alle datatilbehør hver for seg (skriver, skanner, mus, digitalkamera etc) og bare trenge å koble en ledning til maskinen. Stasjonære maskiner kan også bruke portreplikatorer, for eksempel ved å ha den på skrivebordet og ha inngangene lettere tilgjengelig. Dette er en spesiell fordel for tilbehør som ofte kobles til, som digitalkamera og minnepinner. Kultur (andre betydninger). Kultur er et begrep med mange betydninger. Med utgangspunkt i det tyske kulturbegrepet uttrykt av "Gottfried Wilhelm Herder" om flere selvstendige kulturer, brukes nå for eksempel "parallelle kulturer" om eksempelvis bondekultur og bykultur (embetsmannskultur) innenfor en og samme kulturtradisjon og med støtte i den samme infrastruktur. drikkekultur, ungdomskultur fiskerkultur med flere. Dette er en måte å navnsette subkulturer på. Mathias Mauren. Mathias Røsberg Mauren (født 5. mai 1990 i Ålesund) er en norsk snowboardkjører som kjører for Ålesund Snowboarding. Han er sponset av Bataleon og SP Bindings. Burøysund. Burøysund er en bygd nordøst på øya Vanna, nord i Karlsøy kommune i Troms fylke. Descartes (Indre-et-Loire). Descartes er en kommune i departementet Indre-et-Loire i regionen Centre sentralt i Frankrike. Byen het opprinnelig "La Haye en Touraine". René Descartes ble født her i 1596. 1802 skiftet byen navn til La Haye Descartes, og i 1967, etter å ha blitt slått sammen med Balesmes, til dagens navn. I byen finnes det både et minnesmerke og et museum viet stedets store sønn. Leif Raa. Leif Raa (født 19. mai 1931, død 2003) var en norsk avistegner og illustratør. Leif Raa ble utdannet ved Bergen Kunsthåndverksskole. Han ble tilknyttet Bergens Tidende (BT) som tegner i 1956, fra 1975 som fast ansatt, og fortsatte der til han gikk av med pensjon i 1998. I 1989 ble Leif Raa tildelt Eidestiftelsens pris for sine politiske tegninger på ledersiden i BT. Leif Raa illustrerte også bøker og lagde bokomslag. Hajime no Ippo. Hajime no Ippo er en manga basert rundt Makunouchi Ippos boksekarriere. Serien har over 900 kapitler og 86 samlinger, og det er laget to anime (som ikke strekker seg lengre enn ca. samling 30 av mangaen). Den er verdens lengste manga så langt. Det har nå kommet en ny anime serie som fortsetter fra der den første serien sluttet. Hajime no Ippo: New Challenger. Handling. Makunouchi Ippo er en gutt som ønsker å vite hva styrke er etter å ha blitt banket opp av noen mobbere. Han blir reddet av en mann med navn Takamura Mamoru, som er en proffbokser med god erfaring. Ippo blir introdusert til Kamogawa bokse gym og begynner treningen der mot å bli en proff bokser. Vi følger karrieren til Ippo og resten av personene i Kamowgawa bokse gym. Kåre Bondesen. Kåre Ivar Bondesen (født 7. januar 1933 i Hammerfest) er en norsk maler, grafiker og tegner. Kåre Bondesen ble utdannet ved SHKS i årene 1951 til 1957. Han ble deretter ansatt som layout-tegner ved Aktietrykkeriet i Oslo fram til 1965. Siden tegnet han i Aftenposten i nesten 20 år, først for A-magasinet fra 1965 til 1975, så som frilanstegner ved siden av andre oppdrag. Kåre Bondesen har også illustrert bøker og deltatt på flere utstillinger. Ruccola. Ruccola ("Eruca sativa"), også salatsennep, rucola, roquette, arugula, rocket eller sennepskål, er en plante i korsblomstfamilien. Ruccola brukes ofte i salater, pasta, pizza eller som et pålegg på brødskiver. Navnet kommer fra det italiensk "erucico" som er en avledning av latinske "eruca". Ruccola likner bladene til løvetannblomsten. Maritim. Maritim (av latin "mare" som betyr "hav") er et adjektiv for det som har med hav og sjøfart å gjøre. Uttrykket brukes i dag mest i tilknytning til shipping, for å understreke det internasjonale preget. Også brukt som navn på hoteller i typisk historiske sjøfartsbyer. Amasja. Amasja er et navn som brukes i Bibelen. Det betyr «Jahve er sterk». Agüimes. Agüimes er en kommune på øya Gran Canaria, Kanariøyene med et areal på 79,2 km². Befolkningen ligger på rundt 25 000 innbyggere. De viktigste næringsveiene er landbruk, småindustri og turisme. Kommunen har tre større steder: Cruze de Arinaga, som ligger ved motorveien til Las Palmas, Playa de Arinaga, som ligger ved havet og Agüimes, som er kommunesenteret og ligger noen kilometer opp mot fjellet. Kløverjazz. Kløverjazz betegner en jazz-stil, og brukes om norske utøvere og orkestre. Stilen innebærer såkalt «rytmemusikk» fra swingjazz-epoken, spesielt slik den ble spilt av trekløveret Teddy Wilson piano, Chu Berry saksofon og Roy Eldridge trompet. Det var 50-tallets artister som Rowland Greenberg og Cecil Aagaard som tok i bruk begrepet. Jazzhistorikerne Johs. Bergh og Bjørn Stendahl beskrev denne stilarten i "Cool, kløver og dixie: Jazz i Norge 1950-60" (Norsk jazzarkiv, 1997). Peter Enckelman. Peter Enckelman (født 10. mars 1977) er en finsk fotballkeeper fra byen Åbo. Han spiller for den engelske klubben Cardiff City. Enckelman spilte for moderklubben TPS Turku før han ble solgt til den engelske klubben Aston Villa i 1999. I november 2003 var han på lån til Blackburn Rovers, og ble etter hvert kjøpt av klubben i januar 2004. Enckelman er vel best husket som keeperen som slapp inn et innkast fra medspilleren Olof Mellberg i en kamp for Aston Villa mot byrival Birmingham – en tabbe som var medvirkende årsak til at Villa tapte kampen 0-3. Målet skulle ikke vært godkjent, ettersom ballen gikk direkte i mål fra innkast uten at Enckelman var nær den, men dette var ikke med på å gjøre Enckelman mindre upopulær. Tabben var således en sterkt medvirkende årsak til at Villa gikk til innkjøp av danske Thomas Sørensen, noe som førte til at Enckelman mistet plassen på laget. Chu Berry. Leon «Chu» Brown Berry (født 13. september 1908 i Wheeling, West Virginia, død 30. oktober 1941 i Conneaut Lake, Ohio) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende på tenor. Den Coleman Hawkins-inspirerte Berry var tidlig med i New York Citys jazzmiljø, som medvirkende i orkestre ledet av Benny Carter, Teddy Hill (1933–35), Fletcher Henderson (1936) og Cab Calloway på Cotton Club (1937–41). Han var også med i Count Basies band en kort tid, samt utvalgt til Metronome All-Stars band (1937–38). Berry skrev komposisjoner som "Christopher Columbus" (til Henderson). Videre ledet han «Stompy Stevedores» og «Jazz Ensemble» (med blant annet Roy Eldridge og Hot Lips Page). Disse, samt bidrag på utgivelser med Teddy Wilson og Lionel Hampton, var viktig inspirasjon til den norske jazzstilen kløverjazz. Han ga også ut plater med Billie Holiday, eksempelvis "That's all I ask of Chu". Han døde etter en bilulykke på turne med Calloways orkester. Jason Brown. Jason Brown (født 18. mai, 1982) er en walisisk fotballkeeper som opprinnelig er fra London. Han spiller for den skotske klubben Aberdeen. Brown startet karrieren sin i Charlton Athletic gjennom ungdomslaget. Han var på prøvespill hos Gillingham og der ble han klar for klubben rett før overgangsvinduet stengte. Brown ble fort førstekeeper for Gillingham, og fikk sin debut for Wales mot Trinidad og Tobago den 27. mai, 2006. Ca. en måned senere, 26. juni, skrev han ny kontrakt med Blackburn Rovers. Brown debuterte for Blackburn Rovers som innbytter mot Wigan 1. oktober 2006. I denne kampen reddet han et straffespark, og bidro sterkt til at Rovers vant 2-1. Han ble dessverre aldri noe mer enn en benkesliter hos Rovers. Kun ni kamper ble det på fem sesonger. Med Brad Friedel, Paul Robinson og etterhvert også Mark Bunn foran i køen, ble det klart for Brown at han måtte videre for å få spille. 20. juli 2011 ble han klar for Aberdeen FC. Arucas. Arucas er en er en kommune på øya Gran Canaria, Kanariøyene med et areal på 33,0 km². Befolkningen ligger på rundt 34 000 innbyggere. De viktigste næringsveiene er landbruk, småindustri og turisme. Titoisme. Tito (til høyre) under andre verdenskrig. Titoisme er en kommunistisk ideologi etter den jugoslaviske statslederen Josip Broz Tito. Den blir hovedsakelig brukt for å beskrive den form for kommunisme som han skapte i Jugoslavia etter de avviste Kominformens 1948 resolusjon. Etter dette brøt Jugoslavia alle bånd med Sovjetunionen. Jugoslavia var den eneste øst-europeiske nasjonen som stod utenfor Warszawapakten fra starten av. De erklærte seg «sosialistiske, men uavhengig». Titoisme skilte seg ut fra de andre kommunistiske retningene ved å desentralisere økonomien og gav dessuten arbeiderrådene i bedrifter reel innflytelse. Ordet «titoisme» ble først tatt i bruk av Moskva med en negativ og nedsettende betydning i perioden med spenning mellom de to statene. Ordet ble og blir derfor sjelden brukt i det tidligere Jugoslavia. I Norge ble begrepet hyppig brukt mot mindretallet i forbindelse med Furubotn-oppgjøret i 1949–50. Piano (sang). «Piano» er den første singelen til Karpe Diem fra albumet "Rett fra hjertet", utgitt 2. mai 2006. Musikkvideoen kom ut like etterpå. Sangen lå i fem uker på VG-lista i 2006, med en tolvteplass som beste plassering. Show (Karpe Diem). "«Show»" er den andre singelen til Karpe Diem fra albumet "Rett fra hjertet" (2006). Musikkvideoen ble vist for første gang på TV på Topp 20 22. september 2006. «Show» ble ikke sluppet som kommersiell single, men ble sendt ut til radiostasjonene. Femerke. Femerke (dyremerke) er en betegnelse på et merke eller kjennetegn på husdyr for å se hvem eieren er, og/eller for å identifisere dyret senere, bl.a. i matproduksjon. Femerker kan være et skåret snitt i øret ("øremerker"), så som på reinsdyr, et brennemerke som på kveg, eller mange andre former for varig merking. Idag finnes det spesielle plastbrikker o.l. som festes på dyr, særlig i ørene. Femerker kjennes fra tusener av år tilbake og i de fleste kulturer. Merkenes form kan variere svært mye: fra det helt enkle til kunstferdige og innviklede former. Formen kan være som bokstaver og tall, eller de kan ligne på tømmermerker, bumerker, heraldiske flatefigurer og andre stiliseringer. Det er skrevet litt i heraldisk litteratur om femerker (bl.a. reinmerker), men vi mangler fortsatt i Skandinavia mer inngående, trykte undersøkelser av merkene og sammenligninger med andre merketyper. Både idag og gjennom historien finnes det et omfattende regelverk for femerking. I Norge har vi bl.a. regler fastsatt av Mattilsynet om husdyrmerking. Noen regler sier hvordan merkene skal se ut, andre regler gjelder registrering av merker, førsterett til merker, overdragelser, arv m.v. Det eksisterer flere registre for husdyr, basert på merking, bl.a. katteregisteret som er ordnet etter merking med farge i øret til katter. All rein i det samiske reinbeiteområdet skal være merket ved snitt i øret med eierens registrerte merke. De registrerte reinmerkene i Norge finnes i et merkeregister. Gabriel Høyland. Gabriel Høyland, populært kalt Mister Bryne, (født 10. februar 1955) er en tidligere norsk fotballspiss som spilte for Bryne FK. Han regnes som en av Brynes beste spillere gjennom tidene, og var en av nøkkelspillerne på 1980-tallet da Bryne var i toppen av norsk fotball (seriesølv 1980 og 1982). Han spilte 23 kamper og scoret 3 mål for det norske. Han er fortsatt engasjert i Bryne FK. Nå som spillerutvikler. I tillegg så driver han farsgården hjemme på Ree. Han var også midlertidig trener for Bryne sammen med Trond Sirevåg i en liten periode i 2009, samt noen få kamper i 2001, da sammen med Hans Olav Frette, før Reine Almquist overtok ble ansatt som hovedtrener etter Erik Brakstad, som forsvant fra klubben etter kun 11 kamper i trenerstolen. Hans sønn Geir Dahle Høyland spiller også for Bryne. Ygor Maciel Santiago. Ygor Maciel Santiago (født 1. juni 1984) er en brasiliansk fotballspiller. Han har tidligere vært kaptein for den brasilianske fotballklubben Vasco da Gama. Han har tidligere spilt for Start, og han var den første Start-spilleren som scorte på Sør Arena, da han utliknet til 1-1 mot Viking i åpningskampen der i 2007. "- Et meget stort høydepunkt i Starts 102 års historie" uttalte Start-manager Erik Solér etter at overgangen ble kjent. Ygor, som han blir kalt, har kontrakt frem til 2010. Etter at Start rykket ned på slutten av 2007-sesongen bestemte klubben seg for å leie ut Ygor til den brasilianske toppklubben Fluminense. For 2009 kommer Start til å leie Ygor ut til Portuguesa i Campeonato Brasileiro Serie B. Töcksfors. Töcksfors er et svensk tettsted i Årjäng kommune i Värmlands län, i landskapet Värmland. I 2010 hadde tettstedet 1 158 innbyggere. Töcksfors ligger ved Europavei 18, 5 km fra grensen til Norge. Stedet har et stort kjøpesenter som ble åpnet i 2005. Senteret har et 40-tall butikker med 28 000 m² butikkareal, ett av de tre store kjøpesentrene for grensehandel langs svenskegrensen, og brukes mest av nordmenn for «Harryhandel» (grensehandel). Dette er planlagt utbygd i 2 faser, hvor den første starter i slutten på 2011 og er beregnet til 5000 m². I fase 2 er dette tenkt utøket med ytterligere 7000 m². I 2012 åpnes et nytt kjøpecenter ved Lindudden like vest for sentrum ved E18 som blir på cirka 20 000 kvadratmeter. Bortsett fra dette har Töcksfors fin natur å vise fram, store skoger og et variert dyreliv med mye elg og vilt. E18 krysser Dalslands kanal i Töcksfors, og både nordover og sydover gir vannveiene gode båt- og kanomuligheter. Fords N-serie. Fords N-serie er en traktorserie produsert av Ford Motor Company i perioden 1939 til 1952. Den inneholder traktortypene Ford 8N, Ford 9N og Ford 2N. Bruno Rato Silva. Bruno Rato Silva (født 8. april 1986) er en brasiliansk fotballspiller som har spilt for fotballklubben. Han ses på som en hurtig og teknisk spiss. Han har en høyde på 164 cm. Bruno har tidligere også spilt for de brasilianske klubbene America Football Club og Flamengo. Bruno er angriper. Den 25. august 2008 valgte å avslutte forholdet med spilleren som ble betegnet som en flopp. Christer Kleiven. Christer Kleiven (født 9. april 1988) er en norsk fotballspiller som spiller på fotballklubben Stabæk. Kleiven blir sett på som et stort norsk talent og ble tidlig i 2007 tatt opp i Start's A-stall. Han har kamper for aldersbestemte landslag. Kleiven var sentral på Starts juniorlag som vant junior-NM i 2006. Han blir sammen med Aram Khalili regnes som de nye kometene og kommer ifølge Svein Mathisen til å bli bedre enn de gamle "kjæledæggene" Hæstad, Strømstad og Johnsen. Kleiven har signert en 3-årskontrakt med Start. Kleiven har allerede spilt kamper på U-21-landslaget, og har vært god her. Han er en midtbanespiller som har sansen for mål og han har scoret seks mål i 2010 sesongen. Samlebåndet. Samlebåndet er en kort animasjonsfilm (2 min 43 sek), og prøver å vise hvordan media former og skaper, eller skal vi si fabrikkerer, mennesker. Filmen er laget i Maya, og er opprinnelig et skoleprosjekt, laget av Media og Kommunikasjons elever ved Rosenvilde videregående skole. Filmen har også blitt nominert til Amandusfestivalen 2007. Medvirkende personer. Petter Eide Igesund (Modelering og Animasjon) Nerskogen kapell. Nerskogen kapell er en langkirke på Nerskogen i Gauldal prosti i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag. Kirken er i tømmer med 110 plasser og er bygd i 1962. Arkitekt er John Tverdahl. Kirken har egen kirkegård. Fylkesvei 653 (Vest-Agder). Fylkesvei 653 i Vest-Agder går mellom Faret bru i Lyngdal og Åpta i Farsund. Veien er 23,4 km lang. Eksterne lenker. 653 Fylkesvei 678 (Vest-Agder). Fylkesvei 678 i Vest-Agder går mellom Hetland og Eitland i Farsund. Veien er 5,8 km lang. Eksterne lenker. 678 Edvard Moser. Edvard I. Moser (født 27. april 1962 i Ålesund) er norsk psykolog og professor ved NTNU, hvor han er leder for "Centre for the Biology of Memory". Moser har doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Han har særlig bidratt innen studiet av hippocampus, med særlig vekt på hukommelse og evne til romlig orientering. Han har vunnet internasjonale priser for sin forskning. Han er gift med professor i psykologi May-Britt Moser; de har to barn. Lene Løseth. Lene Løseth (født 26. november 1986) er en norsk tidligere alpinist som kjørte for Spjelkavik IL i Ålesund. Hun debuterte i verdenscupen 12. desember 2004 i et slalåmrenn i Altenmarkt. Hennes beste plassering i verdenscupen er en 20. plass i slalåm i Semmering 29. desember 2008. Hun deltok i VM 2007 i Åre, der hun ble nr. 38 i storslalåm og nr. 23 i slalåm. I slutten av februar 2011 bestemte hun seg for å legge opp med umiddelbar virkning. Lenes søstre Nina og Mona er også alpinister. Bob Bryar. Robert Nathaniel Cory Bryar, også kjent som Bob Bryar, (født 31. desember 1979 i Chicago, Illinois) er mest kjent som trommespiller i bandet My Chemical Romance. Han tok over etter at Matt Pelisser forlot bandet. Før han ble trommeslager i bandet, jobbet han som lydmann, og hadde blant annet lyden for The Used. I 2004 ble han med My Chemical Romance på Europa-turnè som lydmann og jobbet gratis under turneen. Senere fikk han forespørsel om han ville spille trommer i bandet. i begynnelsen hadde Bob en voldsom "kameraforbi". han slo og sparket til kameaer som filmet eller kom i nærheten av ham. I august 2006 fikk Bob en 3. grads forbrenning på baksiden av den ene leggen etter innspilling til musikkvideoen «Famous Last Words», og måtte stå over noen turnédatoer, i likhet med Gerard Way. Bryar forlater My Chemical Romance. 3. mars 2010 kunngjorde Frank Iero på My Chemical Romances egen hjemmeside at Bryar nå forlater bandet etter en samholdsperiode på 6 år. "As of 4 weeks ago, My Chemical Romance and Bob Bryar parted ways. This was a painful decision for all of us to make and was not taken lightly. We wish him the best of luck in his future endeavors and expect you all to do the same." My Chemical Romance har ikke kunngjort grunnen til at han sluttet i bandet eller hvem som kommer til å overta. Referanser. Bryar, Bob Bryar, Bob Sykling under Sommer-OL 1896. Masson og Flameng som tilsammen vant seks medaljer hvorav fire gull Sykkel under sommer-OL 1896. Sykling var med på det olympiske programmet 1896 i Athen. Det var totalt 19 syklister fra fem nasjoner som deltok i de seks sykkelgrenene mellom 8. – 13. april som ble regnet som olympiske. Medaljer. Utøverne har blitt tildelt medaljene i ettertid av Den internasjonale olympiske komité. Under de første olympiske lekene var det kun vinneren som fikk medalje og han fikk sølvmedalje. Andrej Bobrov. Andrej Bobrov (russisk "Андрей Бобров", født 13. juli 1964) er en russisk tidligere skøyteløper som representerte Sovjetunionen. Bobrov ble juniorverdensmester 1983. I romjula samme år gikk han flere gode løp på Medeo, og 28. desember 1983 gikk han til topps på adelskalenderen, som den yngste siden Per Ivar Moe i 1964, og som den første med en poengsum under 160 poeng. Med serien 38,0 – 1.53,22 – 6.58,89 – 14.05,91 fikk han 159.894 poeng. Han beholdt førsteplassen på adelskalenderen i snaue tre måneder inntil landsmannen Viktor Sjasjerin vant den tilbake 23. mars 1984. Han hadde ingen suksess som mesterskapsløper i seniorsammenheng. Vasilij Zajtsev. Vasilij Grigorjevitsj Zajtsev (russisk: Васи́лий Григо́рьевич За́йцев) (født 23. mars 1915, død 15. desember 1991) var en sovjetisk skarpskytter fra Uralfjellene i Russland. Under andre verdenskrig drepte han 225 soldater og offiserer fra de tyske og tyskernes alliertes styrker under Slaget om Stalingrad. Han drepte også 11 fiendtlige snikskyttere. Da krigen var slutt hadde Zajtsev drept 242 fiender, men noen kilder hevder at det tallet kan ha vært over 400. Vasilij Zajtsev ble født i Jeleninskoje og vokste opp i Uralfjellene. Navnet Zajtsev stammer fra ordet «hare» (zajats) på russisk. Før han kjempet i Slaget om Stalingrad tjenestegjorde han i Den russiske marinen. Senere meldte han seg frivillig til å kjempe mot tyskerne i Stalingrad. Han kjempet i Den røde armés 62. hær. Han kjempet i kamper til januar i 1943 hvor han ble skadet av en landmine. Han klarte seg og fortsatte, og fikk kapteins grad på slutten av krigen. Fylkesvei 656 (Vest-Agder). Fylkesvei 656 i Vest-Agder går mellom Rosfjord og Kollevoll i Lyngdal. Veien er 18,9 km lang. Eksterne lenker. 656 Andrew Wiles. Sir Andrew John Wiles (født 11. april 1953 i Cambridge i Storbritannia) er en britisk-amerikansk matematiker. Wiles er professor i matematikk ved Princeton University, og han regnes som en av verdens fremste tallteoretikere. Wiles er mest kjent for å ha presentert et fullstendig bevis for Fermats siste teorem. Han ble tildelt Wolfprisen i 1996. Madam Mim. Madam Mim ("eng. Madame Mim"), er navnet på en heks i romanen "Sverdet i steinen" ("The Sword in the Stone") som ble skrevet av den britiske forfatteren T. H. White (1906–1964) og opprinnelig utgitt i 1938. I 1963 lanserte Walt Disney Company tegnefilmen "Sverdet i stenen" som var bygd på denne romanen. Fra da av ble Madam Mim først og fremst kjent som en morsom Disney-figur. Hun har siden blitt en del av de faste figurene i Disneys tegneserier. I filmen ble hun tegnet av de legendariske Disney-animatørne Milt Kahl og Frank Thomas. En tegneserie om henne ble publisert første gang i Norge i heftet "Sverdet i stenen" i januar 1965. Handlingen i Disneys filmversjon foregår i Kong Arthurs barndom, og Madam Mim blir fremstilt som Merlins rival. Hun bor i et hus i skogen, bruker sopelime som fremkomstmiddel og har stor, vid kjole og lilla høysåtehår. I tegnefilmen blir hun fremstilt som «ond og dum», mens hun i tegneseriene både kan være slem og hjelpe bandittene i noen historier og snill og hjelpe de gode i andre. Tidligere forekom Madam Mim ofte sammen med andre kjente figurer i tegneseriene. I de seneste tiårene har hun som regel opptrådt for seg selv eller sammen med andre hekser og kan regnes som en bitegneserie i tegneseriebladet Donald Duck & Co. Hun er en person som utfører mye ved hjelp av sine magiske evner. Ofte kommer hun opp med sprelske påfunn. Hun blir ofte sagt å bo i eller utenfor Andeby, slik at det er en viss forbindelse med de andre figurene. Fylkesvei 410 (Vest-Agder). Fylkesvei 410 i Vest-Agder går mellom Spangereid kirke i Lindesnes og Alleen i Lyngdal. Veien er 17,2 km lang. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 401. Eksterne lenker. 410 Palanga bykommune. Palanga bykommune er en kystkommune i Litauen, beliggende nord for Klaipeda. Området er mest kjent som feriested. Offisielt Palanga har status som en bykommune og inkluderer Šventoji, Nemirseta, Būtingė og andre bosetninger, som anses som en del av byen Palanga. Næringslivet er også i første rekke basert på turisme, i tillegg er det en oljeterminal i Būtingė. Sted. Palanga er en ferieby, og elvene Šventoji og Rąžė (samogitisk: "Ronžē") renner gjennom området og ut i Østersjøen. Rąžė var tidligere kjent som Alanga og denne ga Palanga sitt navn: Palanga som ordrett betyr på Alanga-elven. Palanga kommune strekker 24 kilometer fra Nemirseta i sør til det latviske grensen i nord. Palanga er inndelt å Nemirseta, Vanagupe, Kunigiškiai, Manciškiai, og Šventoji – fem nærliggende fiskerlandsbyer som ble slått sammen til én by. I den perioden regionen var en del av Keiserriket Tyskland under navnet Memel, var Nemirseta den nordligste landsbyen Øst-Preussen. Transport. Palanga er veimessig knyttet til Klaipeda og Šiauliai. Det er ingen jernbane til byen (den nærmeste jernbane-tilkoblingen er i Kretinga, hovedstaden i Kretinga kommune). Palanga internasjonale lufthavn er den nest største i Litauen og har rute til Moss, København, Amsterdam, Tallinn og tyske byer. Steder av interesse. Om sommeren er byen preget av turisme. Byen inneholder et rav-museum og en større botanisk hage. Palanga har Litauens eldste apotek, etablert på midten av 1800-tallet. Byen er også hjem til en regional radiostasjon, FM Palanga. Fylkesvei 553 (Vest-Agder). Fylkesvei 553 i Vest-Agder går mellom Lindlia og Berge i Lyngdal. Veien er 9,1 km lang. Eksterne lenker. 553 Fylkesvei 552 (Vest-Agder). Fylkesvei 552 i Vest-Agder går mellom Korshamn og Skomrak i Lyngdal kommune. Veien er 13,6 km lang. Eksterne lenker. 552 Fylkesvei 558 (Vest-Agder). Fylkesvei 558 i Vest-Agder går mellom Fidja og Skreli i Lyngdal. Veien er 9,2 km lang. Eksterne lenker. 558 Janos Bolyai. János Bolyai (født 15. desember 1802, død 27. januar 1860) var en ungarsk matematiker. Bolyai er mest kjent for sine arbeider innenfor den ikke-euklidske geometrien. I ikke-euklidske geometrier forkaster man eller forsøker å finne andre alternative formuleringer av Euklids parallellaksiom. Bolyai ble født i Kolozsvár i Transilvania (i dag Cluj-Napoca, Romania), og han var sønn av matematikeren Farkas Bolyai. Farkas Bolyai. Farkas Wolfgang Bolyai (født 9. februar 1775, død 20. november 1856) var en ungarsk matematiker. Bolyai var studiekamerat og barndomsvenn av Carl Friedrich Gauss, og han er mest kjent for sin brevveksling med Gauss. Bolyai egnet store deler av livet til undersøkelser av geometriens grunnlag. Han var far til János Bolyai. Fylkesvei 752 (Vest-Agder). Fylkesvei 752 i Vest-Agder går mellom Hepteli i Marnardal og Tingvatn i Hægebostad. Strekninger: Hepteli – Ågedalstø 11,0 km, Ytre Øydne – Tingvatn 14,4 km. Kommuner og knutepunkter. ---- Erstattet av riksvei 460 ca. 3 km Eksterne lenker. 752 Nikolaj Lobatsjevskij. Nikolaj Ivanovitsj Lobatsjevskij (Николай Иванович Лобачевский) (født i Nizjnij Novgorod i Russland, død i Kazan) var en russisk matematiker. Lobatsjevskij tok sin doktorgrad ved universitetet i Kazan i 1811, og han var professor i matematikk der i perioden 1816–1846. Han var en anerkjent lærer, og han ga ut arbeider innenfor flere ulike deler av matematikken. Han er mest kjent som en av grunnleggerne av ikke-euklidsk geometri. Fylkesvei 755 (Vest-Agder). Fylkesvei 755 i Vest-Agder går mellom Grostøl og Bjærum bru i Hægebostad. Veien er 8,6 km lang. Eksterne lenker. 755 Uno (kortspill). Uno ("én" på spansk og italiensk) er en variant av kortspillet Vri-åtter. I motsetning til Vri-åtter spilles ikke Uno med vanlige spillkort, men med spesiallagde kort. Grunnreglene er de samme som i Vri-åtter; forskjellen er noen spesialkort som gjør spillet mer spennende. Spillet ble utviklet av Merle Robbins i 1971, men er nå eid av det amerikanske leketøysselskapet Mattel. Offisielle regler. I tillegg til spillets offisielle regler, fins det også en del mer eller mindre utbredte regler som folk har laget selv. Mange har fjernet eller lagt til regler selv etter behov. Kortene kan også se forskjellige ut, alt etter hvor i verden de er fra, og hvor gamle de er. Reglene. I Uno må det være to eller flere spillere. Det gjelder å bli kvitt alle sine kort først. Kortene blandes, og hver av spillerne får syv kort som ikke skal vises til de andre spillerne. Et kort legges på bordet med fremsiden opp (det kan ikke være et av spesialkortene), og resten av kortene legges i en bunke med baksiden opp. Når det er en spillers tur, legger hun/han et kort fra hånden sin. Kortet må ha samme farge eller samme verdi som det forrige kortet som ble lagt. Neste spiller skal da legge et kort som passer med kortet den forrige spilleren la. Hvis en spiller ikke har et kort som passer med det øverste kortet på bordet, kan hun/han likevel legge et "skift farge-kort", eller et "skift farge og trekk fire-kort". Har spilleren heller ikke et av disse kortene, må hun/han trekke inn et kort fra bunken med overflødige kort. Passer heller ikke dette kortet, sier spilleren "«pass»", og det blir neste spillers tur. Men du har ikke lov til å avslutte med et kort som du kan vri med. Poengregningen kan gjøres på forskjellige måter. Rundens vinner kan få poengene, slik at den med flest poeng etter flere runder vinner. Man kan også gjøre det slik at alle får minuspoeng tilsvarende sine egne kort, slik at den med færrest minuspoeng vinner. UNO Junior. UNO Junior er en UNO-variant Mattel har gitt ut i samarbeid med Disney. Spillet er en forenklet variant, laget for to til fire spillere fra 3 år. Spillet består av 36 store kort med figurer fra Disneys Ole Brumm. De fire fargekortene (rødt, gult, blått og grønt) finnes i valørene 1 til 7. Det er fire «Ole Brumm trekk to»-kort (et hver av de fire fargene) og fire «Vrikort», kalt «Tigergutt Frikort». Spillet startes med fem kort til hver av spillerne. Frikortet kan brukes når spilleren selv ønsker det, selv om spilleren har kort med spillbar farge på hånden. Når en spiller bare har ett kort igjen på hånden må denne rope «UNO!». Mangel på å følge denne regelen straffes med å trekke to ny kort. Spillet et lagt opp til at første spiller som spiller fri for kort vinner. Det er ikke lagt opp til poengtelling blant de andre spillerne. For de yngste nybegynnerne vil det være naturlig å spille noen runder med «åpne hender» for å få veiledning i spillets gang og ide. UNO på nett. UNO! kan spilles på internettsiden www.Free2com.com (). I nettutgaven av UNO spilles det mot en computer (kalt A.I.). Spillets regler er som UNO, men her må det varsles UNO når en spiller har to kort igjen. Spillet legger ikke opp til å være sosialt, og spesialkortet «snu» blir litt meningsløst med to spillere. Haugenstua skole. Haugenstua skole er en 8-10-skole, ungdomsskole, i Stovner bydel, Oslo, bygget i 1972. Arrangementer. Skolen arrangerer "Haugenstuastafetten" hvert år, og i denne stafetten deltar ungdomsskoler fra flere deler av Oslo. Internasjonalt samarbeid. Fra 1993 har skolen vært tilknyttet det europeiske skoleprosjektet "Europan Network of Health Promoting schools". Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Verdens Helseorganisasjon, EU og Europarådet. Målsettingen har vært å drive aktiviteter som skaper et helsefremmende miljø for alle skolesamfunn gjennom idrett, kultur og kosthold. Skolen er en Comenius-skole og jobber med elevutvekslingsprogrammer sammen med skoler fra Polen, Litauen og Ungarn.Haugenstua skole har også hatt et nært og godt samarbeid med Koningin Wilhelmina College i 13 år. Skolen ligger i byen Culemborg ca.40 km sør for Amsterdam. Skolene har gjennomført flere elevutvekslinger for elever på 9. og 10.trinn. Elevene bor hos hverandre i en uke og har et program som innebærer sosiale og kulturelle aktiviteter. IKT. I begynnelsen av nittiårene var Haugenstua skole konferanseskole med et hovedansvar for SPIT-Stovnerskolenes pedagogiske IT-konferanse. Skolen deltok i InnsIKT-2 fra mai 2003 – juni 2004 med påfølgende deltakelse i HØYCOM-prosjektet (mars 2004 – februar 2005) og dette har i stor grad bidratt til å implementere bruk av digitale verktøy i den daglige undervisningen. Skolen har utpreget bruk av IKT; den finnes en stor park av bærbare pcer til bruk for elevene, alle lærerne har bærbare maskiner og det brukes Smartboards i de fleste av skolens klasserom. Stovner skole. Stovner skole er en barneskole i Stovner bydel, Oslo. Cari Lekebusch. Cari Lekebusch, eller Kari Pekka Lekebusch som er hans egentlige navn, er en DJ og produsent av elektronisk musikk fra Stockholm i Sverige, født i 1972. Lekebusch er primært kjent som produsent av techno og electro, men han henter også inspirasjon fra andre sjangre, blant annet hip hop. Han begynte å produsere musikk tidlig på 90-tallet, og er i dag en av Sveriges mest fremtredende artister innen techno-sjangeren. Han har samarbeidet med en lang rekke artister, slik som Adam Beyer, Jesper Dahlbäck, Robert Leiner, Joel Mull og mange flere. Han bruker som oftest sitt eget navn på utgivelser, men har også brukt en lang rekke aliaser gjennom sin karriere, blant annet "Braincell", som han brukte da han ga ut plater på det anerkjente tyske selskapet Harthouse midt på 90-tallet. Lekebusch eier i dag sitt eget plateselskap, kalt "H Productions". Eksterne lenker. Lekebusch, Cari Lekebusch, Cari Den første grammatiske avhandling. Den første grammatiske avhandling er en norrøn eller gammelislandsk avhandling om norrønt språk. Denne avhandlingen ble skrevet rundt 1150 på Island. Forfatteren er ukjent, og i språkvitenskapen kalles han ganske enkelt «den første grammatikeren», etter teksten. Avhandlingen tilbyr en nøyaktig framstilling av det norrøne lydverket og beskriver et forslag for en konsekvent og nøyaktig ortografi for det norrøne språket. Avhandlingen er den eneste avhandlingen av den slags på et mellomaldersk germansk språk. Håndskrift. Den første grammatiske avhandling ble sammen med tre andre grammatiske avhandlinger tilføyd til et handskrift av Den yngre Edda, skrevet av Snorre Sturlason. Den opprinnelige tittelen til avhandlingen er ikke kjent. Navnet "den første grammatiske avhandling" er en moderne betegnelse. Metode. Forfatteren identifiserte lydene i språket sitt, altså i norrønt, med en metode som også strukturalistiske lingvister ville ha brukt for å identifisere fonemer, nemlig med minimale par. Det vil si at forfatteren demonstrerer endringen i betydningen mellom to ord som er helt like bortsett fra en eneste lyd. Eksempel: "sar" «sår» (entall) ovenfor "sǫr" «sår» (flertall). Han konstruerte eksempelsetninger med disse ordparene for å vise de ulike betydningene. Eksempel: Sar veitti maðr mér eitt, sǫr mǫrg veitta ek honum. - «En mann tilføyde meg ett sår ("sar"), jeg tilføyde ham mange sår ("sǫr").» Han identifiserte ni vokaler, seks diftonger og fjorten konsonanter. Fire nye vokalgrafemer. Han foreslo å bruke grafemene for de vokalene som ikke kunne gjengis entydig med de latinske vokalgrafemer. På denne måten kom han til ni vokalgrafemer:. Disse ni vokalene kunne være lange eller korte, nasale eller orale. Lange og korte vokaler. Akutt aksent (acutus, accent aigu) på en vokal skulle tydeliggjøre at vokalen var lang. Eksempel: Sú kona gǫfgar goþ, er sjálf er góþ. - «Den kvinnen ærer Gud ("goþ") som selv er god ("góþ").» Orale og nasale vokaler. Et punktum på en vokal skulle tydeliggjøre den nasale uttalen av vokalen. Eksempel: Har vex á kykvendum, en hȧr er fiskr. - «Hår ("har") gror på levende vesener men haien ("hȧr") er en fisk.» I moderne islandsk finnes det ikke lenger noen nasalt uttalte vokaler, og skrivemåten med punktum brukes derfor heller ikke lenger. Lange og korte konsonanter. Lange konsonanter skulle etter latinsk forbilde skrives med doble grafemer. Forfatteren tilføyde forslaget å skrive store bokstaver i stedet for doble bokstaver (for eksempel "N" i stedet for "nn") fordi det kunne spare rom (på pergament) og tid. Eksempel: Sá er mestr guðs uina, er mest vill til uiNa'". - «Den er den største av Guds venner ("uina"), som vil streve ("uiNa") hardest for han.» I moderne islandsk og i normalisert norrønt skulle en skrive "vina" og "vinna". Diftonger. Når han identifiserte diftongene møtte han de samme problemene som moderne lingvister. Han laget en liste som inneholder de alment aksepterte norrøne diftongene ("au", "ei", "ey") men også kombinasjoner av vokaler med halvvokaler ("ea" = "ja", "eó" = "jó", "uí" = "ví"). Ettervirkning. Den første grammatikeren er et eksempel på det høye skolastiske nivået til de islandske lærde. Det er ikke kjent hvor stor innflytelsen av den første grammatiske avhandlinga var på den mellomalderske islandske stavemåten. Dens innflytelse på den moderne islandske rettskrivingen er derimot stor. Da man ved slutten av det 1700-tallet begynte å normere den nyislandske rettskrivingen, rettet man seg etter den første grammatiske avhandlingen, og også normaliseringen av norrøne tekster retter seg etter den. Cessio legis. Cessio legis er et latinsk uttrykk opprinnelig tatt i bruk innen romerretten, som betyr «overdragelse i kraft av loven». Begrepet betegner innen obligasjonsretten at et krav overføres fra en kreditor til en annen som følge av alminnelige rettsprinsipper uten uttrykkelig avtale mellom partene. Et praktisk anvendelsesområde er der hvor et forsikringsselskap har dekket en skade for forsikrede – i en slik situasjon vil selskapet automatisk overta kravet som forsikringstakeren har mot skadevolder. Også sikkerhetsretter som hører med kravet vil kunne overføres gjennom cessio legis, for eksempel en panterett. Et annet uttrykk som brukes i tilnærmet samme betydning som cessio legis er "subrogasjon". Olden. Olden er et tettsted i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger innerst i Nordfjord. Riksvei 60 går igjennom Olden sentrum, hvor man også finner Olden Fjordhotel, kafe, matvarebutikker, en lang rekke konfeksjonsutsalg og kai for cruiseskip. Olden er en av de viktigste turistskiphavner på Vestlandet, med 74 anløp i 2009. Stedet. I Olden sentrum finnes utsalg for de lokale moteklærprodusentene Ricco Vero, Sunde Konfeksjon og Moods of Norway, samt Skogstad Sport. Den delen av Riksvei 60 som går fra Olden mot Innvik, er av Nettavisen og Norsk Transportarbeiderforbund kåret til Norges verste veg, på grunn av sin dårlige standard kombinert med stor trafikkmengde og viktig funksjon som gjennomfartsåre. Olden ligger i skyggen av nabotettstedet Loen når det gjelder overnattingsdøgn av turister, men trekker vel så mange besøkende til sine attraksjoner som ligger på rekke innover Oldedalen. Oldedalen strekker seg sørover mot Briksdalsbreen, en bretunge av Jostedalsbreen. Fylkesvei 724 skjærer gjennom hele dalen. Oldevatnet ligger idyllisk mellom bratte fjellsider og høye fossefall. Ved Oldevatnet ligger flere campingplasser. I Briksdalen innerst i Oldedalen ligger et serveringssted, og en grusvei følger Briksdalselva innover mot Briksdalsbreen. Det ble tilbudt hesteskyss opp til Briksdalsbreen helt frem til 2005, men etter et par alvorlige ulykker de siste årene ble hestene etterhvert erstattet med spesialbygde biler. Mineralvannet «Olden» er fra en kilde fra Melkevollbreen, en av bretungene i Oldedalen. Oldeelva fra Laukifossen nedenfor vannet Floen ned mot fjorden er en god lakseelv. Fylkesvei 919 (Vest-Agder). Fylkesvei 919 i Vest-Agder går mellom Myran og Andabeløy øst i Flekkefjord. Veien (utenom fergestrekningen) er 1,5 km lang. Eksterne lenker. 919 Fylkesvei 908 (Vest-Agder). Fylkesvei 908 i Vest-Agder går mellom Eide og Reinferdalen i Flekkefjord. Veien er 2,5 km lang. Eksterne lenker. 908 Richie Sambora. Richie Sambora (født 11. juli 1959) er en amerikansk gitarist, sanger og låtskriver, som er hovedgitarist i det amerikanske Hardrock-bandet Bon Jovi. Han bruker også iblant en Talkbox sammen med gitaren sin. Biografi. Richie Sambora ble med i Bon Jovi da bandet ble dannet i 1983. Den eneste betingelsen han stilte, var at han skulle være hovedgitarist og spille gitarsoloene. Til å begynne med ville ikke Jon Bon Jovi det, men etter at han hørte ham spille, var det ingen tvil lenger: Richie skulle være gitarist. Da Bon Jovi debuterte i 1984 med cd-en «Bon Jovi», ble Richie Sambora kjent av alle Bon Jovi fansene som 80-tallets beste gitarist. Under en konsert hvor de spilte sangen «You Give Love A Bad Name» på turneen til albumet "Slippery When Wet" spilte han gitarsoloen mens Jon Bon Jovi holdt for øynene hans. Senere, i 1989, spilte Richie og Jon Bon Jovi sangene «Wanted Dead or Alive» og «Livin' on a Prayer» på to aukustiske gitarer under MTV music awards. MTV sa, og sier det fortsatt, at det var det største øyeblikket i MTV Music awards historie. Men etter turneen til albumet "New Jersey" var det en del krangel i bandet og de var slitne etter seks år med konstante turneer og konserter, så alle bandmedlemmene dro hver sin vei. I 1991 slapp Richie ut sitt første soloalbum, "Stranger in This Town". Albumet ble ingen stor salgsuksess, men solgte ganske bra. Da Bon Jovi ble forent igjen i 1992 var de uthvilte og klare for mer action. I 1997 slapp Richie ut sitt andre soloalbum, "Undiscovered Soul". I 2000 kom Bon Jovi albumet "Crush", med hit-låta «It's My Life», hvor Richie tar i bruk sin kjære talkbox, som da er hovedelementet i sangen. Albumet vant to grammyer: Best Rock Album og Best Rock Performance (for Jon Bon Jovi og Richie Samboras samspill i «It's My Life»). Senere ga bandet ut flere album, som konsertalbumet "One Wild Night Live 1985-2001", "Bounce", samlealbumet "This Left Feels Right", "100.000.000 Bon Jovi Fans Can't Be Wrong..." og "Have a Nice Day". Richie og Jon Bon Jovi har mange ganger dukket opp i talkshow som "Oprah", "The Late Show with David Letterman" og "Saturday Night Fever". Forkjøpsrett. Forkjøpsrett er en løsningsrett til fast eiendom, løsøre eller andre former for formuesgoder, som kan gjøres gjeldende av rettighetshaveren når fomuesgodet skifter eier. Slik rett kan følge direkte av loven, blant annet har det offentlige forkjøpsrett til fast eiendom i flere situasjoner. Retten kan videre følge av avtale mellom partene, eller i vedtektene til et selskap dersom det er selskapsparter (f.eks. aksjer) det er snakk om. Det nærmere innholdet av forkjøpsrettighetene vil komme an på hva som nærmere følger av det rettslige grunnlaget for retten. Normalt vil det fungere slik at avhenderen av formuesgodet plikter å melde fra til rettighetshaverne når han har avhendet gjenstanden. Disse vil så måtte gjøre retten gjeldende innen en viss frist for at den ikke skal gå tapt. Ofte vil løsningssummen tilsvare det den opprinnelige erververen skulle gi for godet, men det vil kunne gjelde unntak fra dette for eksempel dersom dette vederlaget er spesielt lavt. Et alternativ kan være å bestemme at løsningssummen i alle tilfeller skal beregnes i det enkelte tilfelle ved skjønn, for å komme frem til gjenstandens virkelige verdi. Hvilke former for eiendomsovergang som utløser forkjøpsretten vil også variere ut fra rettsgrunnlaget. Et utgangspunkt vil ofte være at bare salg eller lignende frivillige overdragelser omfattes (gave, bytte o.l), men også arv, felleseieskifte o.l vil ofte være omfattet. Det vil dessuten ofte finnes bestemmelser om at forkjøpsretten ikke kan gjøres gjeldende dersom erververen er i nær familie eller lignende med avhenderen. Overdragelser til for eksempel barn eller ektefelle vil således som regel ikke utløse forkjøpsrett. Innen norsk rett finnes generelle regler om avtalebestemt forkjøpsrett i løsningsrettloven fra 1994. Regler om forkjøpsrett finnes dessuten i en rekke andre lover, blant annet sameieloven, selskapsloven og aksjeloven. Løsningsrett. Løsningsrett er et fellesbegrep på ulike rettigheter som gir rett til å overta et formuesgode. Uttrykket brukes særlig om rett til å overta fast eiendom, men er også praktisk for blant annet løsøre, sameieandeler og selskapsandeler (herunder aksjer). Løsningsrettigheter kan ha hjemmel i lov eller avtale, og det nærmere innholdet av retten vil komme an på hva som følger av rettsgrunnlaget. Den mest kjente formen for løsningsrett er forkjøpsrett, som gir rett til å overta et formuesgode som har skiftet eier. En lignende form er tilbudsrett – forskjellen fra forkjøpsretten er at det i slike tilfeller enda ikke har skjedd noe eierskifte, kun et uttrykt ønske fra eieren om at han ønsker å avhende. Løsningsretter som gir en ubetinget rett for rettighetshaver til å overta gjenstanden uten noen forutgående hendelse kalles kjøperett eller opsjon. Andre praktiske løsningsretter er odelsrett og åsetesrett, som er særegne for Norge. Ulike løsningsretter følger i norsk rett av en rekke lover, den mest generelle er løsningsrettloven fra 1994. Høvding over Dúnedain. Høvding over Dúnedain var en tittel i Midgard i J.R.R. Tolkiens bok Ringenes Herre. Høvdinger over Dúnedain i tredje tideverv. Linjen ble brutt da Elessar ble kronet. Etter Elessars død, ble hans sønn, Eldarion, konge/høvding over de sammenslåtte rikene Gondor og Arnor. Matt Murray. Matt Murray (født 2. mai 1981 i Solihull, England), er en målvakt i fotball som spiller for den engelske Football League Championship klubben Wolverhampton Wanderers. Biografi. Murray har vært i klubben helt fra ungdomstiden. Han kom opp i A-stallen i 1998 men var stort sett kneskadet de første 4 årene. Han ville aldri gi opp selv om han var så lenge skadet og han klarte å komme seg tilbake. Han fikk sin første kamp på høyeste nivå i Wolves i august 2002 mot Crystal Palace da klubbens førstekeeper, Michael Oakes fikk en skulderskade som satte han på sidelinjen. Murray imponerte så mye at han klarte å beholde plassen på førstelaget ut sesongen som ble avsluttet med en imponerende kamp i 3 – 0 seieren i play-off finalen mot Sheffield United på Millenium Stadium i mai 2003 der han blant annet reddet en straffe fra Michael Brown og var sterkt delaktig i at Wolves sikret opprykk til Premier League. Sesongen hadde vært så bra at han ble kalt opp til s U21 tropp og fikk spille fra første uttaket, og debuterte borte mot og kom inn som innbytter i kampen etter mot. Murray fikk spille 48 kamper for Wolves første sesongen men feiringen ble kortvarig da han kort tid etter sesongslutt ble operert for brokk. Han var frisk da sesongoppkjøringen startet for Wolves første sesong i den øverste divisjonen på 18 år, men han ble skadet på nytt før sesongen startet. Han kom tilbake på innbytterbenken i oktober 2004 og han var tilbake i startoppstillingen i januar 2005. Uheldigvis gikk det bare to kamper før han ble satt til side på nytt på grunn av skade og han spilte ikke mer denne sesongen. Han kom tilbake til reservelaget i januar 2006 før han 21. mars dro på et kort utlån til Tranmere men ble kalt tilbake 28. april på grunn av skadeproblemer med de to andre målvaktene, Michael Oakes og Stefan Postma. Murray spilte sin første kamp for Wolves på nesten seksten måneder, sesongens siste kampen mot Norwich. Sesongen 2006 / 07 har Murray startet mellom stengene for Wolves og klarte å holde målet tomt i fem av de første sju kampene for klubben. Hans gode form gjorde også at han den 8. desember signerte en ny tre og et halvt års kontrakt med klubben som binder han på Molineux Stadium frem til slutten av sesongen 2009 / 10. Karriere som spiller. Tabellen er oppdatert pr 28. mai 2007 Seigniorage. Seigniorage også stavet seignorage eller seigneurage er nettooverskuddet man får ved å utstede en valuta. Overskuddet oppstår på grunn av forskjellen mellom pengenes påtrykte verdi og omkostningene med å trykke, distribuere og til sist trekke det tilbake fra sirkulasjon. I noen land brukes seigniorage bevisst for å øke statens inntekter. Eksempelvis kan regjeringen i et land låne penger av sentralbanken til å dekke et eventuelt lån. Dette betyr at regjeringen benytter seigniorage til å betale ned gjeld, hvor det er underforstått at lånet ikke skal betales tilbake. Vedvarende bruk av dette verktøyet vil føre til inflasjon, fordi basispengemengden stadig øker. Bokhandleren i Kabul. "Bokhandleren i Kabul – Et familiedrama" er en sakprosabok skrevet av Åsne Seierstad og utgitt i 2002 på forlaget Cappelen Damm AS. Boken er skrevet med en metode som kalles «deltakende observerende intervju». Denne metoden gir en dyp innsikt i intervjuobjektet. Boken lå på topp på The New York Times' bestselgerliste i 41 uker i strekk. Forfatteren ble kritisert for i innholdet i boken av bokhandleren selv, som egentlig heter Shah Mohammed Rais. Seierstad er blitt kritisert for innholdet i boken, og den omtalte bokhandleren saksøkte henne i Oslo tingrett. Denne saken tapte forfatteren, og dømtes til å gi bokhandlerens kone, Suraia Rais, en oppreisning på kr 125 000. I tillegg ble forlaget dømt til å betale et tilsvarende beløp. Retten mener boken krenket privatlivets fred og beskriver følelsene og tankene til bokhandleres kone uten å ha dekning for det. Videre skal Seierstad ikke ha handlet i god tro, og bokhandlerens kone er blitt krenket gjennom boken. Dommen ble avsagt 23. juli 2010, og både Seierstad og forlaget anket denne. Hjellebøl. Hjellebøl er et lite sted som grenser til Løken i nord og Hemnes i sør i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Hjellebøl ligger i fredelig og stille omgivelser og nærhet til flott skog og natur. Fylkesvei 115 går igjennom Hjellebøl. Stedet har også en bilforhandler i en nedlagt bensinstasjon. I 1898 kom det 750 mm smalsporet jernbane til Hjellebøl på denne strekningen Sørumsand til Skulerud på Urskog–Hølandsbanen. Urskog–Hølandsbanen ble nedlagt i 1960. Pulk. Pulk (fra finsk: "pulkka") er en sledeform som ligner mest på en rundbunnet eike, der meiene er erstattet av en antydning til kjøl. Navnet er hentet fra det finske ordet "pulkka", som i sin tur kommer fra de samiske ordene "bulki" og "puhlke". Denne urformen er uten skjæker og slepes etter en kjørerein i snø, der den flyter oppå. Den er fortsatt i bruk, men henges i dag like gjerne etter en hund, skigåer eller snøscooter. Videreutviklingen går på at den er blitt utstyrt med skjæker og brukes på samme måte som en skikjelke. Skjækene gjør at en ved transport av last eller barn ikke i samme grad er avhengig av noen bak til å bremse hvis farten øker for mye. Pulker av denne typen er ofte å se med småbarnsfamilier på fjelltur i snøen. De blir i dag laget av glassfiber eller plastmaterialer. Dassault MD.450 Ouragan. Dassault MD.450 Ouragan var det første jagerflyet utviklet av Dassault Aviation, og den første franske jetjageren som ble serieprodusert. «Ouragan» fløy første gang 28. februar 1949 og ble produsert for Armée de l'Air og det indiske flyvåpen som gav flyet navnet «Toofani». 70 «Ouragan» ble i siste halvdel av 50-tallet kjøpt av Israel, og 18 av disse ble igjen overtatt av El Salvadors flyvåpen i 1975 hvor de var i operativ tjeneste helt til slutten av 80-tallet. De aller fleste flyene ble produsert som MD.450B (bare de 50 første ble produsert som MD.450A) utstyrt med en Rolls-Royce Nene 104B jetmotor, med unntak av de indiske flyene som ble utstyrt med den noe kraftigere Nene 105A. Bestykningen besto av fire 20 mm kanoner og mulighet for å bære opptil 16 Matra T-10 raketter. Tennis under Sommer-OL 1900. Tennis under Sommer-OL 1900. Tennis var med på OL-programmet 1900 i Paris. Det ble spilt fire turneringer, én single- og én doubleturnering for herrer, og en single for damer samt en mixeddouble. Nieuport 17. Nieuport 17 var et fransk jagerfly fra første verdenskrig. Det ble først tatt i bruk i mars 1916. Det spilte en stor rolle for Frankrike når de gjenerobret luftrommet over slagmarkene ved Verdun. Det var det første flyet som kunne måle seg med det tyske Fokker Eindecker flyet. Flyet hadde en makshøyde på 5300 meter og var i stand til å nå høyere enn alle sine rivaler. Nieuport 17 var det første flyet som fikk montert luft-til-luft raketter. Motoren var ni-sylindret rotasjonsmotor på 110 hestekrefter som ga flyet en toppfart på rundt 177 kilometer i timen. Bøyabreen. Bøyabreen i Fjærland, Sogn og Fjordane, mellom 1890-1910 Bøyabreen er en brearm av Jostedalsbreen. Bøyabreen ligger i Fjærland i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane fylke. Bøyabreen er bratt og utsatt for isras. Den har sitt høyeste punkt over 1700 moh. og laveste punkt ca 300 moh. Bøyabreen kan ses fra Riksvei 5. Bøyabreen sett fra veien. Tex-Mex-musikk. Tex-Mex musikk eller «Tejano» (Spansk for Texaner) er et navn på en populær musikkstil som blir fremført av texanere med hispanisk bakgrunn fra det sydlige og det sentrale Texas. Artister som La Mafia, Emilio Navaira, Selena Quintanilla, og hennes bror Abraham Quintanilla, for tiden i Kumbia All Starz (tidligere Kumbia Kings), har gjort Tex-Mex musikken til en egen musikksjanger som er blitt populær også langt utenfor Texas. Tejano er særlig populær i Latin-Amerika, men dens popularitet har også spredt seg til Europa. Tex-Mex musikksjanger har sin opprinnelse og inspirasjon fra immigranter som kom til Texas og Mexico. Tex-Mex musikkstil er inspirert både av mariachi, polka og vals. Skoglemen. Skoglemen ("Myopus schisticolor") er mye mindre enn sin slektning vanlig lemen, målt i vekt er den sistnevnte omtrent tre ganger så stor. Skoglemenet har et utseende som gjør at den ikke kan forveksles med noen annen norsk smågnager: Skifergrå, nesten blågrå om sommeren og litt lysere om vinteren. Voksne dyr og små unger har en rustbrun flekk på bakryggen, mens ikke kjønnsmodne ungdyr mangler denne flekken. Halen er bare en liten stump, og ørene ganske små. I mange skogsbygder kalles den «blåmus». I Norge finnes skoglemen på østre del av Østlandet fra Østfold til Hedmark, i grensetraktene i Trøndelag og i Pasvik i Finnmark. Den har først og fremst tilhold i moserike granskoger. Om sommeren foretrekker den fuktigere skoger enn om vinteren. Føden består hovedsakelig av mose. Dette er svært uvanlig hos pattedyr, da mose er næringsfattig kost. Om sommeren spiser den også noe gress og starr. Skoglemen får to til fire kull i året. Vanlig kullstørrelse er fire til ti unger. Det er påvist at arten kan yngle om vinteren. Et svært spesielt forhold hos skoglemen er at bestanden normalt består av bare 20-30 prosent hanner. Dette skyldes at det finnes to ulike X-kromosomer, et «vanlig» og et «uvanlig» som har oppstått ved mutasjon. Dette medfører at man får tre typer hunner. Den ene typen får omtrent like mange døtre som sønner, den andre typen får omtrent tre ganger så mange døtre som sønner, mens den tredje typen bare får døtre. Arten lever svært skjult, og det er derfor sjelden man får se den. Det sier sitt at den ble beskrevet av vitenskapen så sent som i 1843, da ble to dyr funnet ved Lillehammer. Den oppholder seg mye i ganger som den lager nede i mosen. Som mange andre smågnagere har den en bestandstopp hvert tredje eller fjerde år, og da kan mange dyr legge ut på vandring. Vandringen foregår om høsten, helst om natten, og har ikke like stort omfang som hos vanlig lemen. Derfor legger man ikke like mye merke til skoglemenets vandringer. Det hender likevel at man i forbindelse vandringene kan finne en god del døde dyr, både i skogen, på veier, dyrket mark osv. Skoglemenet viser aldri aggresjon på samme måte som vanlig lemen. Bergsetbreen. Bergsetbreen er en brearm av Jostedalsbreen. Bergsetbreen ligger i Krundalen i Jostedalen i Luster kommune i Sogn og Fjordane fylke. Bergsetbreen ligger ca en times gange fra bilveien ved Bergset gård. I 1986 ble tre nederlandske vandrere drept av et isras på stien inn til Bergsetbreen. Raset kom fra Baklibreen, en annen brearm av Jostedalsbreen som ikke kunne ses fra stien. Tangen kirke (Drammen). Tangen kirke er en langkirke fra 1854 i Drammen i Buskerud. Kirken ligger i Tangen prestegjeld i Drammen (Tunsberg bispedømme), og ble innviet 25. januar 1854 på stedet til en tidligere kirke. Altertavlen «Jesus i Getsemane» er laget av Johan Fredrik Eckersberg i 1852. Noe av inventaret stammer fra den gamle kirken. Det gjelder døpefonten i marmor fra 1784, fire lysekroner og alterbibelen fra 1722. Kirken har glassmalerier laget i 1928 av Aasmund Esval og et orgel fra 1934 laget av J. H. Jørgensen. Tidligere kirke på samme sted (1696 – 1847). Den tidligere kirken på stedet ble innviet St.Hans 1696. Den siste gudstjenesten i denne kirken ble holdt 17. januar 1847. Kirken var en tømmerkorskirke og lignet Drammens to andre tømmerkorskirker (Strømsø kirke fra 1667 og Bragernes gamle kirke fra 1620-årene). Den ble bygd på en kirkegård som ble tatt i bruk tidligere samme århundre. Kirken ble kalt «Gjenfødelsens kirke». Bakgrunn for den nye kirken. Allerede i 1838 var det tanker om restaurering av byens tre kirker. Kommunen bevilget 7. juni 1839 en sum til dette formålet, og arkitekt og stadskonduktør Christian H. Grosch bedt om å legge frem planer om restaurering og forskjønning. Tangen ble av dette tilgodesett med 2500 speciedaler. Restaureringene av byens kirker skulle starte med Bragernes kirke, og til sist Tangen. Restaureringsplanene for Bragernes og Strømsø kirker ble godkjent, men arkitekt Grosch la aldri frem noen restaureringsplan for Tangen gamle kirke da «kirken er så slett at den neppe lønner reperasjon». Det ble senere utarbeidet et forslag om at både Tangen og Strømsø kirker skulle rives, og at det i stedet skulle bygges en felles kirke for begge menigheter. Plassering var foreslått der Tollboden ligger. Man tenkte også at Tangenboerne skulle kunne bruke sin gamle lokale kirke så lenge den ble stående, f.eks. ved høytider, men at det ikke skulle gis noe penger til å holde denne i stand. Dette forslaget ble fremlagt i formannskapet 1843 av daværende borgermester i Drammen og prest i Bragernes, H.N. Lange. Dette falt ikke i god jord hos befolkningen på Tangen. En kommisjon i Tangen menighet arbeidet videre med planer om nytt kirkebygg på Tangen. Formannskapet i Drammen vedtok i 1846 å utarbeide tegninger og overslag til en passende kirke for menigheten. Tangen-kommisjonen tok straks kontakt med arkitekt Heinrich Ernst Schirmer, den gang landets mest kjente kirkearkitekt, og fikk ham til å utarbeide tegning og overslag til en ny steinkirke. I 1849 vedtok imidlertid formannskapet å bevilge 4000 spesidaler til en ny trekirke, men at komiteens innstilling kunne tas til følge mot at Tangen menighet garanterte for alle utgifter som oversteg bevilgningen fra formannskapet. Den gamle kirken var i mellomtiden blitt i så dårlig forfatning at den ble revet. Kirkesaken på Tangen hadde dratt i langdrag, og innbyggerne begynte å bli utålmodige. E vedtok selv at de ville la seg skattlegge for å samle inn penger til ny kirke. Større summer ble også samlet inn lokalt for å finansiere den nye kirken.Lokalbefolkningen bestemte selv at det skulle være en steinkirke. Bygging av ny kirke. Grunnsteinen ble nedlagt 17. juni 1850. Problemene var derimot ikke over. Kommisjonen oppdaget allerede i september at bygget ble for dyrt. Denne gangen var derimot kommunen mer forståelsesfull. Kommunen bevilget mer penger mot at beløpet etter hvert skulle utlignes ved skatt på Tangenboerne. Arbeidet gikk rask fremover. I 1851 ble det arbeidet med de innvendige delene av kirken. Året etter var prekestolen på plass. Den ble tatt hånd om av arkitekten selv. Etter hvert kom også flere gaver strømmende inn. Utover sommeren 1853 var kirken ferdig. Flere gjenstander fra Tangen gamle kirke ble tatt med i den nye kirken: 4 lysekroner fra henholdsvis 1664 (midtskipet), 1696 (koret), 1732 (krone bakerst i skipet) og 1733 (krone forrest i skipet). Døpefonten i marmor, en tredør som fører inn i tårnet og alterbibelen. Innvielsen. Innvielsen var først bestemt til 21. september 1853, men en koleraepidemi forstyrret dette. I stedet måtte man ta fatt på utvidelsen av Tangen kirkegård. Epidemien ga seg etter hvert, og kirken ble innviet onsdag 25. januar 1854. Malcolm McLaren. Malcolm Robert Andrew Edwards (født 22. januar 1946 i London, død 8. april 2010) bedre kjent som Malcolm McLaren, var en engelsk impressario (manager) og musiker. Han er kjent for sitt samarbeid med band og artister som Sex Pistols, New York Dolls, Adam and the Ants, Boy George og Bow Wow Wow. Han gjorde hip-hopen stueren med sitt Duck Rock-album. Senere produksjoner involverer foruten hip-hop afrikanske rytmer, wienervals, opera, vogue og jazz. Han var i en periode gift med motedesigneren Vivienne Westwood, og fikk med henne sønnen Joseph Ferdinand Corré, som var med til å grunnlegge det pikante undertøysfirmaet Agent Provocateur. Referanser. McLaren, Malcolm McLaren, Malcolm Trondheim Kristne Senter. Trondheim Kristne Senter (TKS) var en norsk kristen frimenighet i Trondheim som eksisterte fra 1986 til 1996. Menigheten ble grunnlagt og ledet av pastor Martin Meland helt til den ble nedlagt høsten 1996. Menigheten drev også rehabiliteringssenteret Sørum gård. Fra midten av 90-tallet drev de også bibelskole. De første årene var menigheten etablert i kjelleren til Melands hus, men etterhvert flyttet de til lokale på KVT. Tidlig på 90-tallet flyttet de til et industribygg på Østre Rosten, Tiller. Menigheten hadde forkynnelse på søndager og onsdager. En del av menighetens medlemmer brukte å samle seg i smågrupper i hjemmene (husgrupper). Disse var etablert etter bosted eller på grunnlag av ulike interessefellesskap. Antall medlemmer var det første året på ca 50 og økte til ca 300 midt på 90-tallet. Ved siden av Trondheim hadde de mange aktiver medlemmer fra Melhus og Orkanger. Mange av medlemmene gikk over til Betel i Trondheim da TKS ble nedlagt. Menigheten hadde på 90-tallet besøk av flere kjente norske og utenlandske predikanter, slik som blant annet Lester Sumrall, Åge Åleskjær, Enevald Flåten. Andre sentrale personer i menigheten var Arne Ivar Denstad. Han ble fra midten av 90-tallet daglig leder for rehabiliteringssenteret Sørum gård (nå overtatt av pinsemenigheten Betel Trondheim). Ungdomspastor i menigheten var Øyvind Skarsem. Særtrekk ved menigheten. Menigheten sorterte under Trosbevegelsen da den eksisterte og hadde mange likhetstrekk med Oslo Kristne Senter. Fokuset på frelse, endetid, tungetale, lovsang, åndsdåp, helbredelse ved bønn og støtte til Israel var tildels markant hos forsamlingen og i forkynnelsen. Menigheten var konservativ på flere etiske områder, blant annet tolererte de ikke sex før ekteskap og drukkenskap. De var også negativ til selvbestemt abort. Utover dette ble de regnet som temmelig pro-israelske og markerte dette ved blant annet å henge opp det israelske flagget på veggen sammen med det norske. Menigheten hadde sine røtter i den internasjonale nykarismatiske vekkelse i USA (The Faith Movement) Annet. Menigheten fikk en del medieomtale i 1993 da et kvinnelig medlem ble skutt og drept i sitt hjem av sin tidligere ektemann. Det ble skrevet en hovedfagsoppgave om menigheten i 1993 av cand.philol. Sverre Stai. Danza de los Voladores. PapantlaflygereDanza de los Voladores de Papantla («Papantla-flygernes dans») er en rituell dans fremført av olmekerne og totonakerne i den meksikanske delstaten Veracruz, spesielt i byen Papantla. Dansen blir fremført ved at 4 menn kaster seg fra toppen av en trestamme med et tau festet til føttene sine og hver av dem sirkler rundt stammen 13 ganger, totalt 52 ganger. Eike. Eike er et gammelt navn på en liten robåt. Den har flat og bratt akterspeil. Uttrykket "eike" brukes i Vestfold, på Nordmøre, i Sør-Trøndelag og Telemark om en liten pram eller liten robåt lik en pram. Videre brukes det om en bestemt lokal båttype i Østfold, Solør, Råbyggelag, Mandal, Setesdal, Sunnhordland og flere andre steder som betegnelse på en flatbunnet båt. Eike som båttype. Det finnes en rekke varianter av denne båttypen, som er fullstendig flatbunnet. Den benyttes til fiske og transport på småvann, innsjøer og elver. Eiker ble ofte bygget av "vrakbord" og var derfor ofte billige i anskaffelse. Den ble derfor en båt for allmuen. Eika har typisk kasseform, men det er varianter med underliggende senterbord og et mindre speil forut eller overliggende senterbord. En variant på Randsfjorden er noe forskjellig, med et flatt kjølbord og rund fasong som liknet mye på de rundbunnede åfløyene i Valdres. Båter med kasseliknende fasong ble kalt "flatbotninger", mens de runde ble kalt "rundbotninger". Den vanlige eika. Eika ligner en avskåret robåt, med flat og bratt akterspeil. Den forekommer både med rund og flat bunn. Tollegangen kunne være skiftet ut med åregafler, og det var bare plass til en roer. Eika egnet seg best i smult farvann og var vanligvis lettrodd. Modellmessig var den nær opp til jolla som kunne seiles og var utstyrt med feste for ror, men eikekjølen var ikke stor nok til å hindre sideavdrift. Begge disse typene kunne være utstyrt med en nedsenkning i akterstavnen der en kunne legge en åre og hamle seg fram. For seiljoller i vindstille var dette beste måten å komme seg hjem på uten hjelp. Dory. En «slektning» fra den andre siden av Atlanterhavet er "dory". Den er flatbunnet og sidene var bygd slik at den ikke trengte spanter for å holde fasongen. Denne båttypen var mye brukt i det rike torskefisket på fiskebankene rundt Newfoundland. Moderskipet var en skarpseilende skonnert som hadde med seg en stabel av doryer på dekk. Disse ble sluppet ut med en fisker i hver, mens moderskipet lå i noenlunde samme posisjon for å ta dem opp etter endt økt. Supphellebreen. Supphellebreen er en brearm av Jostedalsbreen. Supphellebreen ligger i Fjærland i Sogndal kommune i Sogn og Fjordane fylke. Supphellebreen er delt på midten, og den øvre delen forsyner den nedre med isras. På oversiden av rasstedet på ca 1000 moh, kalles isbreen Flatbreen. Supphellebreen kan nås med en liten avstikker fra Riksvei 5. Tettstedet Oslo. Geografisk grense av tettstedet Oslo i 2005. Alt det lysegrønne inngår i tettstedet Oslo. De brune områdene med rød kant rundt inni det grønne området viser sentrumssoner i tettstedet. Tettstedet Oslo er hele det SSB-definerte området med sammenhengende bebyggelse omkring Oslo. Dette tettstedet strekker seg fra Nærsnes i Røyken i sør-vest, til Vardeåsen i Sørum i nord-øst (45 km i luftlinje), og helt ned til Langhus i Ski i sør-øst. Tettstedet Oslo har innbyggere per 1. januar. Tettstedet Oslo er ikke identisk med Oslo kommune, byregionen eller Stor-Osloregionen. Oslo kommune er vesentlig mindre enn tettstedet med samme navn, mens storbyregionen er vesentlig større og defineres oftest slik at også byene Drammen og Moss inngår. Innad pr kommune. 99,2 % av innbyggerne i Oslo kommune/fylke, og rundt 56 % av innbyggerne i Akershus fylke bor i tettstedet. Fra Buskerud fylke er noen steder i Røyken kommune en del av tettstedet (Slemmestad, Bødalen og Nærsnes), disse områdene utgjør rundt ca 3 % av fylkets befolkning. Bybebyggelse i tettstedet. Indre by i Oslo og kjernene rundt, pr 2005. Laget av Plan og bygningsetaten. Tettstedet er bygd opp rundt "byen Oslo". Denne er i praksis indre by pluss områdene med mange arbeidsplasser like utenfor indre by. Disse strøkene er pr definisjon ikke en del av indre by siden de har for lite boliger pr areal (nettopp pga de mange arbeidsplassene). I tillegg til indre by er dermed disse strøkene en del av byen Oslo (fra vest mot øst; med tilgrensende indre by spesifisert): Skøyen vest for Frogner; Blindern, Gaustadbekkdalen og videre nordover Rikshospitalet nord for Marienlyst; Nydalen og Storo nord for Bjølsen og Sandaker; Helsfyr og Bryn øst for Vålerenga. Tettstedet forøvrig utenfor denne byen regnes som forstader ("engelsk: suburban"). Men også her finnes det sentrumsbebyggelse enkelte steder: Det har oppstått såkalte «suburban centers» i bl.a. Lillestrøm, Kolbotn og Sandvika som gir de nærliggende forstadene et tjenestetilbud. Av disse har Sandvika i Bærum kommune og Lillestrøm i Skedsmo kommune fått bystatus de siste 15 årene. Bystatus avgjøres (i motsetning til tettstedets omfang) av det respektive by/kommunestyre. Det er ingen reguleringer på hvor mange byer det kan være i hvert enkelt tettsted, eller pr kommune. Eksterne lenker. Oslo Oslo Oslo Spring framework. Spring Rammeverket (Spring) er en åpen kildekode applikasjon for Java plattformen. Spring har blitt populært i Javasamfunnet som et alternativ og erstatning for Enterprise JavaBean modellen. Rammeverket tilbyr frihet til Javautviklerene samtidig som det tilbyr enkle og vel dokumenterte løsninger for næringslivet. Rammeverket ble første gang utgitt i juni 2003. Moduler i Spring-rammeverket. Spring-rammeverket kan sees på som en samling av mindre rammeverk eller rammeverk-i-rammeverket. De fleste av disse rammeverkene er laget for å fungere uavhengige av hverandre samtidig som de gir bedre funksjonalitet når de blir brukt sammen. Spant. Spant er avstivninger, tverrstivere, av huden i et skip eller fly, men kan også brukes i andre konstruksjoner. En tynn plate avstivet med spant er normalt lettere og krever mindre byggemateriale enn om platen alene skulle være tykk nok til å bære sin egen vekt og eventuelle ytre laster. Historisk har treskip blitt bygget ved at man først hogde til og la på plass kjølen. Deretter satte man opp stevnene og spantene for å danne skipsskrogets loddrette linjer. Utenpå spantene kledde man et plankelag som ble skipets hud. Hudplankene ligger idag nesten alltid kant i kant, og denne byggemåten kalles i så fall for kravellteknikk. Dette gir en konstruksjon med tverskipsspant og er i dag vanligst i mindre skip. I moderne, store skip kan man også velge langskipsspant. Spantene kan løpe i hele skipets lengde eller høyde, men vil med jevne mellomrom hvile på bjelker som løper på tvers av spantene og tar opp kreftene som virker i disse. Både små og store trebåter i Nord-Europa er ofte bygd i skallbyggingsteknikk, som oftest klinkbygd (bordene overlapper hverandre litt langs kantene). Et slikt sammenhengende skall er så sterkt at tverrstiverne kan gjøres ganske spinkle; de settes inn i båtene etter at bordene er satt på plass, og kalles helst band i stedet for spant. Både vikingskip og alle norske robåttyper (f. eks. oselver) er klinkbygd, og utstyrt med band i stedet for spant. For småbåter i plast og fiberglass er spantkonstruksjoner ikke så vanlig. Der gjør formstøpning og selvbærende konstruksjoner langt på vei spant overflødig. Ruseløkkveien (Oslo). Ruseløkkveien (3-5, 45-61, 6-30, 50-60) er en vei i Oslo. Begynnelsen av veien (3-5, 6-30) ligger i Sentrum, resten ligger i bydel Frogner. Veien starter i krysset Stortingsgata/Henrik Ibsens gate/Frederiks gate, hvor den er forlengelsen av Frederiks gate. Veien ender i Munkedamsveien på Filipstad/Aker Brygge. Veien er «grensen» mellom strøkene Vika i øst, og Ruseløkka i vest. Løkkeveien (Oslo). Løkkeveien (1-15, 4) er en vei på Ruseløkka i bydel Frogner. Veien går fra krysset Parkveien/Henrik Ibsens gate til Ruseløkkveien, hvor den fortsetter som Dronning Mauds gate. Chester Terrace. Chester Terrace er ei boliggate inntil Regent's Park i London. Gata er kjent for sin verneverdige bebyggelse, tegna av John Nash i 1825. Alle de 42 husene – de fleste eneboliger – er freda med høyeste fredningsgrad (grade I). I hver ende av gata er en arkade med korintiske søyler. Landkjenning. Landkjenning betyr at en etter en sjøreise ser de første kjente merkene i landet, i landtoningen. Landet var, når en kom inn fra havet, lave, disige profiler hvor der etterhvert ble klarere hvor en egentlig var i forhold til planlagt rute. Landkjenning kunne også dreie seg om at havet skiftet farge, eller bølgene fikk et annet og karakteristisk mønster før noe var synlig. For den som fulgte med i fuglelivet var det også mulig å se at en nærmet seg en kyst. "Landkjenning" er også et dikt av Bjørnstjerne Bjørnson, til musikk av Edvard Grieg (Op.31). Musikken blir også brukt til tradisjonelle oppsetninger av Peer Gynt ved hjemkomsten i siste akt. Freestyle (dans). Freestyle er en populær sjanger innen dans, spesielt for barn og unge. Freestyle er Norges største danseidrett, og det arrangeres konkurranser jevnlig. Freestyledansere kan blant annet vinne kongepokal. For å rykke oppover i klassene må man ha poeng. Det får man ettersom hvilken plassering man får på de høytidelige konkurransene. Førstegangstarter danser sin aller første konkurranse. Andre gangen danser man rekruttering. Det gjør man helt til man har fått 7 poeng. Da blir man «litt øvet». Fra denne klassen må man ha 14 poeng for å bli mester. Og man må starte med 0 poeng igjen for hver nye klasse. Fra mester til champ/elite må man ha 14 poeng for å rykke oppover, men man må ikke nødvendigvis rykke oppover hvis man ikke vil i en høyere klasse. Når man har fått 21 poeng går man opp til champ/elite. Det arrangeres konkurranse ca. en gang i måneden, og hver konkurranse har et eget navn. Dancer of det Year er den største konkurransen i året. Det er også mange konkurranser i utlandet som Gol International Freestyle og dansefestivalen Freestyle Craig Tara i Skottland Freestyle hadde sitt inntog til Norge omkring 1990, og det blir stadig flere dansere. Crossness pumpestasjon. Crossness Pumping Station er en tidligere pumpestasjon for kloakk i den østlige London-kommunen Bexley. Den er tegna av arkitekten Joseph Bazalgette og bygd mellom 1859 og 1865 som ledd i en oppgradering av Londons kloakksystem. Kloakken ble pumpa opp i et reservoar og sluppet ut i Themsen ved høyvann. Stasjonen ble stengt på 1950-tallet, og har siden forfalt. I seinere år har den frivillige organisasjonen Crossness Engines Trust påbegynt et stort arbeid med å restaurere anlegget. Stasjonen har fire originale maskiner. Maskinhallen har en meget spesiell ornamentikk i støpejern, og er blitt freda med høyeste vernegrad (grade I). Carl Henrik Grøndahl. Carl Henrik Grøndahl (født 12. oktober 1945 i Trondheim) er en norsk journalist, radiosjef og kulturmann. Grøndahl er utdannet Cand. Philol fra Universitetet i Oslo med hovedfag i Norsk. Hovedfagsoppgaven var om Sigrid Undset. Han har siden utgitt et antall bøker, blant dem flere om norsk teaterpolitikk. Han var redaktør av Acems tidsskrift Dyade i over tredve år. Han begynte karrieren som journalist i Stavanger Aftenblad, arbeidet i en årrekke som Aftenpostens ledende teateranmelder, før han ble ansatt i NRK, først som kultursjef i daværende NRK P2 i Trondheim, deretter i tilsvarende stilling i NRK P1 i Oslo. Da NRK besluttet å legge om til det nåværende trekanal-systemet, ble Grøndahl ansatt som sjef for NRK P2 og var ledende i arbeidet med å utvikle og etablere kulturkanalen. Grøndahl vendte deretter tilbake til teatret, denne gangen som produsent i NRK Radioteatret. Han produserte og gjorde det omfattende tekstarbeidet på radioteatrets nyproduksjon av Peer Gynt, en oppsetning som senere har blitt et referanseverk i norsk teater. Samarbeidet med regissør Steinar Berthelsen, lyddesigner Arne Barca og komponist Åsmund Feide har resultert i flere gjennomarbeidede ibsentolkninger, blant dem Brand og Keiser og Gallileer. På fritiden har Grøndahl vært en av de ledende skikkelsene i oppbyggingen av den norske meditasjonsorganisasjonen Acem. Grøndahl har to barn, forfatteren og dramatikeren Christopher Grøndahl og fotografen Aida Grøndahl. Vannpolo under Sommer-OL 1900. Vannpolo under Sommer-OL 1900. Vannpolo var med for første gang på det olympiske programmet 1900 i Paris. Åtte lag skulle delta men et lag trakk seg, det var lag fra Storbritannia, Belgia, Frankrike og Tyskland. Turneringen ble spilt i cupform der de begge tapende semifinalistene fikk bronse. Den 11. august ble kvartfinalen spilt og semi- og finalen ble spilt 12. august. Jody Craddock. Joey Craddock (født 25. juli 1975 i Bromsgrove, England), er en midtstopper i fotball som spiller for den engelske Premier League klubben Wolverhampton Wanderers. Biografi. Craddock startet sin karriere hos non-league laget Christchurch før han i august 1993 gikk gratis til Cambridge. Etter flere år hos Cambridge ble han i 1997 kjøpt av Sunderland for £300.000. Sesongen etter var han med på å sikre opprykk til Premier League for klubben. I sesongen 2003 / 04 klarte ikke Sunderland å beholde plassen i den øverste divisjonen og da sesongen var over ble Craddock solgt for £1.200.000 til Wolverhampton Wanderers som byttet plass med Sunderland, siden de hadde klart opprykk til Premier League i løpet av sesongen. Han skulle være med å forsterke Wolves slik at de kunne beholde plassen i den øverste ligaen og han gikk rett inn på laget og spilte midtstopper stort sett hele sesongen sammen med Paul Butler. Dette var ikke nok til å berge plassen for Wolves og det endte med nedrykk når sesongen var ferdig. I oktober 2005 skrev han under en ny 2,5 års kontrakt med Wolves og etter at Mick McCarthy overtok klubben etter Glenn Hoddle, ble Craddock utnevnt til kaptein for laget. Karriere som spiller. Tabellen er oppdatert pr 24. mars 2008 Dassault Mystère II. Dassault MD.452 Mystère II var et fransk jagerfly produsert av Dassault Aviation for Armée de l'Air. Prototypen, Mystère I, som hovedsakelig var en MD.450 Ouragan med nye tilbakestrøkne vinger og nytt haleparti, fløy første gang 23. februar 1951. Pre-serien fikk betegnelsen Mystère IIB og skilte seg fra prototypen første og fremst ved kraftigere motor, en Hispano-Suiza Tay 250 og en bestykning bestående av to 30 mm kanoner. Den serieproduserte versjonen, som var i produksjon fram til 1957, fikk betegnelsen Mystère IIC og var utstyrt med en Atar 101D turbojetmotor. En nattjager basert på Mystère II ble planlagt som «MD.453 Mystère IIIN», men kun én prototype ble bygget. Christian Blom (1782–1861). Christian Blom (født 20. oktober 1782 på Narverud ved Tønsberg, død i 1861 i Drammen). Christian Blom var egentlig sjøkaptein og senere skipsreder i Drammen, men var en ivrig musiker og komponist. Han skrev melodien til "Sønner av Norge" av Bjerregaard i 1821 og vant med den Norges vels konkurranse om en nasjonalsang. Han var aktiv i Det Norske Selskab og startet Det Musikalske Selskab. Sønner av Norge (nasjonalsang). «Sønner av Norge» er den mest brukte tittelen på «Norsk Nationalsang» – Norges første nasjonalsang etter 1814. Henrik Anker Bjerregaard (1792–1842) skrev teksten, mens melodien ble komponert av Christian Blom (1782–1861). «Sønner av Norge» ble brukt som nasjonalsang fram til «Ja, vi elsker dette landet» kom i 1864. Sangen ble til etter at Selskapet for Norges Vel i 1819 utlyste en konkurranse om å skrive en ny nasjonalsang for Norge. Pengepremien ble donert av grosserer Marcus Pløen og var på 100 spesidaler hver, til henholdsvis tekstforfatter og tonesetter. Bedømmelseskomitéen bestod av tre akademikere (rektor Rosted, slottsprest Storm Munch og professor Steenbloch), og av 20 bidrag ble den kåret som vinner i 1820. Om vinnersangen uttalte kommitéen at den ikke realiserte deres idé om en norsk nasjonalsang; «passe til enhver Tid og tilfredsstille enhver Classe af Borgersamfundets Lemmer» og kunne være «et helt Folks Løsen». Sangen ble likevel innstilt til prisen fordi den var den «mest hensigtssvarende». De ville heller ikke at prisen skulle gi den et «almengjældende Stempel», men overlot den til «en langt alvorligere Kamp med ældre og yngre Brødre». I likhet med «Ja, vi elsker» er den aldri formelt anerkjent som nasjonalsang, men etablerte seg som nasjonalsang av ren praksis. Fram til tidlig på 1900-tallet ble begge sanger brukt om hverandre, men «Sønner av Norge» ble benyttet i mer formelle sammenhenger. Rinkbandy. Rinkbandy er en tilpasningsidrett, en blanding av ishockey og bandy. Spillet blir brukt i bandymiljø når man ikke kan stille nok spillere til 11-mannslag. Spillets regler er stort sett som i bandy, men siden det foregår på en ishockeybane, blir de tilpasset denne. For eksempel må straffeslag utføres som i ishockey, og corner forekommer ikke. Seksmanns-spillet blir brukt i de lavere alderstrinn, samt for damelag. Hockey pockey. En avart av rinkbandy er "hockey pockey". Dette spilles av bedriftslag, og er en mildere art, blant annet må kølla berøre isen når man slår på ballen. Man kan derfor ikke skyte som i bandy, men føre skuddene med kølla langs isen før den treffer ballen. Varteig Idrettslag. Varteig Idrettslag (stiftet 28. november 1931) er et idrettslag fra Varteig i Østfold. Idrettslaget har grupper innen fotball, ski, orientering og friidrett. Fotball. Fotballgruppa har hatt mange støttespillere gjennom mange år. Disse har vært viktige for seniorgruppas eksistens og utvikling. Pådrivere som Vidar Gallis, Lasse Thøger Karlsen, Svein Odden, Helge Jensen, Jon Ådalen, Svein Erik Lunde, Yngvar Eilertsen og Ludvig Lunde er blant de mange som kan betegnes som ildsjeler i fotball gruppas utvikling siden 1980 årene. A-laget hadde en periode med gode resultater i perioden fra 1981-2006. Klubben har i de siste årene fått inn spennende unge spillere som Patrick Walther Larsen, Lars Navestad, Kjetil Sandem, Dag Tore Bergerud, Lars-Jørgen Karlsen, Håvard Bøe, Eirik Bergerud, Kenneth Gressum og Jørgen Jensen som alle representerer den nye spillerkulturen med høyt tempo og god teknikk. Dette er spillere som vil være med å løfte klubben oppover i divisjonssystemet. Trollcupen. Det tiltaket som har satt mest spor etter seg, er Trollcupen, en fotballturnering for barn under 10 år. Blant flere arrangement var dette det mest kjente, og den som de fleste var involvert i. Ideen til Trollcupen kom fra Yventurneringen og ble arrangert første gang i 1984. De første årene var det 24 lag med i turneringen. Inga Cup. En mindre kjent cup arrangert av Varteig IL utelukkende for jenter/kvinner og psykisk/fysisk utviklingshemmede. Ski. Idrettsaktiviteter på ski har helt fra starten vært en hovedaktivitet i laget. Allerede i 1931 ble det dannet bakkekomite og skihopp ble drevet flere steder i bygda. Snart kom behovet for et bedre anlegg, og Sælidbakken sto ferdig i 1935. Her kunne de beste hoppe 23 meter. I 1933 ble det første langrenn arrangert. Orientering. Orientering var en av de første idrettene som ble tatt opp i laget. I 1933 var laget representert i konkurranse med Johan Sælid, Henrik Sælid og Are Mørkeseth. Varteig IL stod som arrangør av sitt første løp 10. november 1935, og i arrangerte NM i orientering for første gang i 1973. Per Fredrik Wright. Per Fredrik Wright, (født 1940 på Geithus i Modum kommune), er en tidligere norsk fotball- og bandyspiller som representerte Ski- og Ballklubben Drafn. Han er også tidligere rektor ved Norges Idrettshøyskole, samt president i Norges Tennisforbund. Han spilte bandy i eliteserien, og var med og vinne sølv i VM i 1965 sammen med blant andre Steinar Pettersen, Inge Thun og Thorodd Presberg. Wright var også aktiv i tennis, og spilte fotball i 2. og 3. divisjon. Wright har også hatt flere verv i nasjonale og internasjonale bandyforbund. Han var aktiv i innføringen av innebandy til Norge tidlig på 1970-tallet. I 1979/1980 bidro han også i innføringen av damebandy i Norge. Stampen. Stampen (etablert 1968 i Stockholm) er en svensk jazzklubb i Gamla stan, kjent for å ha huset flere av verdens fremste artister. Fra å være en kirke for franske kalvinister (1752–1881), og pantelåner (der «stampen» er kvittering for det man har levert), ble den omgjort til jazzklubb av initiativtakerne Sten og Gun Blomquist (1968). Blant de som tidlig spilte der, var Ben Webster ("Live at Stampen", 1973), Teddy Wilson, Dexter Gordon og Lucky Thompson. Swingsaksofonisten Benny Waters ga ut "Live at the Pawnshop" (1976), hvorpå Arne Domnérus Kvartett, med Georg Riedel, Bengt Hallberg og Egil Johansen, pluss Lars Erstrand, ga ut fire bind med "Jazz At The Pawnshop" (1976). På 80-tallet var blant annet Red Mitchell fast bassist. Den norske utgivelsen "Egil Johansen Quartet featuring Scott Hamilton" (Gemini Records, 2004) er 1986-opptak. Eier siden 1998 er J. Haddad. Fitzroy Square. Fitzroy Square sett mot vest Fitzroy Square er en plass i den delen av London som kalles Fitzrovia, nær det sørøstre hjørnet av Regent's Park. Plassen er kjent for den fine georgianske arkitekturen som omkranser plassen. Nr. 1, 1A, 2-8 og 33-40 (London Foot Hospital) er alle verna med høyeste fredningsgrad (grade I). Plassen ble anlagt i 1790 av Charles Fitzroy. Husene er tegna av James og Robert Adam. Kapellet og husene langs sørsida, som av mange ble regna som Adams' fineste, ble ødelagt under Blitzen i 1940, men er seinere rekonstruert. Både George Bernard Shaw og seinere Virginia Woolf har bodd i nr. 29 mot vest. I dag er Fitzroy Square forfatteren Ian McEwans adresse, og mye av hans roman "Lørdag" er lagt hit. Erik Formoe. Erik Formoe (født 9. februar 1953 i Fredrikstad) er en norsk maler og grafiker. Erik Formoe har utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, der han studerte fra 1975 til 1979, og fra Statens Kunstakademi, der han var student fra 1979 til 1983. Erik Formoe har siden først og fremst arbeidet med malerkunst, men også grafikk, særlig litografi. Han har hatt en rekke utstillinger, fått flere stipender og blitt innkjøpt offentlig. Formoe har også laget utsmykninger, blant annet for Trosvik skole i Fredrikstad, Han har dessuten drevet rammeverksted og galleri i sitt eget atelier i Fredrikstad. I tillegg har han arbeidet aktivt med kunstformidling og webdesign. Erik Formoes bilder viser ofte figurer og mønstre i sterke farger. Erik Formoe er broren til sangartisten og forfatteren Terje Formoe, kjent for sin figur Kaptein Sabeltann. Collins John. Collins John (født 17. oktober 1985 i Zwedru, Liberia) er en nederlandsk fotballspiller som spiller for Gillingham FC i Football League One. Han er på lån fra Fulham FC ut sesongen 2006/07. John er født i Liberia, men flytta til Nederland sammen med familien etter at faren døde i krig. Han har spilt tre landskamper for. Haymarket (London). Haymarket er ei gate i det sentrale London. Den går fra The Mall nær Trafalgar Square opp til Piccadilly Circus. Gata er kjent for sine fasjonable restauanter og sine to tradisjonsrike teatre, Theatre Royal (Haymarket Theatre) og Her Majesty's Theatre. Haymarket ligger i Londons teaterdistrikt West End, og har huset teatre iallfall siden 1600-tallet. I 1705 åpna her Queen's Theatre, tegna av arkitekten John Vanbrugh. Da salen viste seg å ha en akustikk som egna seg for operaframførelser, ble Queen's snart en ledende operascene i London. Det var her de fleste av Georg Friederich Händels operaer og oratorier hadde premiere mellom 1710 og 1745. Etter dronning Annes død i 1710 ble teateret omdøpt til King's Theatre. Bygningen brant i 1790, et nytt King's Theatre ble reist kort tid etter som gikk tapt i en ny brann hundre år seinere. I 1897 ble så His Majesty's Theatre bygd på samme sted, og denne bygningen (Her Majesty's Theatre) er fortsatt i bruk til større musikaloppsetninger. Theatre Royal på andre sida av gata er fra 1820. Her lå det tidligere et teater fra 1720-åra. Bordellvirksomheten som Haymarket i tidligere tider var særlig kjent for, er det få spor etter i dag. 29. juni 2007 et mulig terrorangrep avvergert da en bil med eksplosive materialer ble funnet i gata. Det ble konstatert av det dreide seg om en bilbombe, noe som utløste terroralarm. En annen bilbombe ble funnet i Cockspur Street like ved. Pianola. Blüthner Phonola flygel fra 1910 En tilføyd noterull-enhet spiller flygel Pianola er et felles navn for et automatisk piano. Pianola var egentlig et navn på en modell fra en av de store fabrikantene av automatiske piano. Som forlystelsesmaskin på caféer, puber, skøytehaller og den slags publikumslokaler fantes en myntinnkast som ved bruk startet maskin som da spilte en gledelig melodi. De fungerte som den tidas jukebox. Da mynter som bruktes oftest var en nickel så ble de og kalt for nickelodeon. Det fantes dessuten flere ulike varianter av piano eller orgel baserte musikkautomater med flere instrumenter. Disse kalles ofte orchestrion. Felles for dem er at automatikken oftest baseres på vakuum-prinsippet som kraftkilde og med en perforert papirremse som styring for avspillingen. Avanserte instrumenter kunne variere både tempo og anslag ved hullene i den kodede papirrullen. Musikk til papirrullene ble oftest kodet manuelt fra noter, men i begynnelsen av 1900-tallet hadde en konstruert innspillingspianoet som gjorde det mulig å la berømte pianister og komponister spille inn sine tolkinger av sin musikk som siden ble perforert og da kunne spille opp pianistens tolking med en forbausende kvalitet. Det finnes dokumentasjon som forteller at en av disse innspillingspianoene ble transportert fra Tyskland til Bergen og endte opp på Troldhaugen der Edvard Grieg spilte inn noen av sine eigne komposisjoner. Pianoene som kan ta opp denne typen av ruller kalles ofte for reproducing piano eller reproducers. De første amerikanske automatiske piano med papirrull for avspilling ble laget i 1895 i Detroit, så hvorfor er de med i westernfilmer? Før denne tida fantes det automatiske pianoet der en stor rull av tre med stifter i, lignende en stor sylinder til en spilledåse, styrte oppspillingen. Disse ble laget allerede på 1800-tallet i Tyskland, Frankrike og Italia og ble kalt gatepiano da de oftes ble trekt rundt på en kjerre og fungerte som et positiv. Christian Blom (1870–1960). Christian Blom (født 1870, død 1960) var en norsk marineoffiser, skipskonstruktør, politiker og verftsdirektør. Han var Norges første ekspert på U-båter, utdannet i paris 1896-1898 etter avsluttet sjøkrigsskole. Han var ansatt ved Marinens Hovedverft i Horten fra 1899 til 1935, viseadministeredne direktør fra 1915, og administrerende direktør fra 1929. Blom var også stortingsrepresentant for partiet Høyre og bykretsene Holmestrand, Horten, Tønsberg, Sandefjord, Larvik i periodene 1928-1930 og 1931-1933. Han var en av grunneleggerne avNorges Standarsiseringsforbund i 1922, og den første styreformann i organisasjonen. Han konstruerte og tilså byggingen av skoleskibet Christian Radich ved Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord i 1936-1937. Under annen verdenskrig var han stasjonert i Lunenburg, Nova Scotia, Canada, hvor han ledet ombyggingen av norske hvalbåter til minesveipere. Han var samtidig rådgiver for den canadiske regjering i krigsspørsmål. Blom tilhørte den såkalte slekten "Blom fra Skien. ARA «General Belgrano» (1951). ARA «General Belgrano» mens den synker ARA «General Belgrano» var en argentinsk krysser som ble senket av en britisk atomubåt under Falklandskrigen. Skipet ble laget før andre verdenskrig av USA og het USS «Phoenix». Krysseren overlevde Pearl Harbor og andre verdenskrig og ble solgt til Argentina i oktober 1951 for 7,8 millioner dollar. Mesterfag. I Norge kan man løse mesterbrev i 65 håndverksfag. Også i disse fagene må man først ta fagbrev eller svennebrev etter avsluttet læretid ved å avlegge en fagprøve eller svenneprøve. Innenfor disse fagene kan man eventuelt fortsette å utdanne seg, og løse ut mesterbrev. Det er bare disse fagene som er underlag Lov om mesterbrev. Det er Mesterbrevnemnda som styrer ordningen med Mesterbrev. Den er oppnevnt av Nærings- og handelsdepartementet. Liste over mesterfag i Norge. Lov om mesterbrev trådte i kraft 15. januar 1987. Parallelt med innføring av loven, ble det utviklet en ny utdannelsesordning for håndverksmestre. Da loven ble innført var 44 fag lagt inn under ordningen. I dag er det 65 forskjellige fag som underlagt ordningen med mesterbrev. Det er i dag ca 17 000 som er kvalifisert til mestertittelen i Norge. Hvert år innvilges dessuten ca 400 nye mesterbrev. Innen andre håndverksfag finnes fagbrev og svennebrev, men ikke mestertittel. Denne listen omfatter heller ikke eldre og foreldede håndverksfag som er eller er i ferd med å bli glemt. Per R. Berger. Per Ragnvald Berger (født 18. oktober 1952) er en norsk politiker (H). Han har vært ordfører i Hole siden 1999. Berger etterfulgte Per E. Moi som ordfører etter valget i 1999, og ble gjenvalgt inn i sin fjerde periode som ordfører 2011. Berger har utover politikken bakgrunn fra Hærens ingeniørskole på Hvalsmoen 1972, vært ingeniør i Hole kommune, byggeleder hos Siv. ing Jan Solberg og eiendomsleder/overingeniør i Ringerike kommune frem til valget i 1999. Berger er også styremedlem i Buskerud Kollektivtrafikk AS. Kim Possible (figur). Kimberly «Kim» Ann Possible er en fiktiv figur som har hovedrollen i animasjonsserien "Kim Possible" på Disney Channel. Kim er en frilansagent som reiser over hele verden og hjelper folk ut av kniper. Hennes beste venn og medhjelper er Ron Stoppable. Sammen kommer de opp i alle slags farlige situasjoner. Kim Possible er en spesiell serie, fordi alle vet at hun er internasjonal agent. I de fleste serier med slike karakterer blir dette holdt hemmelig. Her vet altså alle det, men gjør ikke for stort nummer ut av det. Heller ikke de andre elevene på Middleton High School, der Kim er elev. Kim er, i tillegg til å være agent, også en av de «populære» elevene. Hun er med i skolens cheerleadertropp, og får gode karakterer. Navnet hennes er et ordspill på det engelske «impossible» (umulig). Dessuten gir både navnet og handlingen assosiasjoner til TV-serien og filmene "Mission Impossible". I originalversjonen spilles Kim av Christy Carlson Romano, mens den norske stemmen tilhører Christel Marie Blunck. Historie. Kim var en helt vanlig tenåring i tiden «før» serien. Heltekarrieren begynte da hun opprettet nettsiden «kimpossible.com», der hun brukte slagordet «jeg kan gjøre hva som helst». Hun hadde i utgangspunktet forestilt seg å sitte barnevakt, og lignende oppdrag. Det som skjedde var at hun og Ron måtte hjelpe Mr. Paisley, en koseklumpsamler fra Upperton, som hadde blitt fanget i sitt eget lasernett. Det viste seg at det egentlig ikke var Kim som skulle tilkalles, men Team Impossible. En tastefeil av Mr. Paisleys assistent, Mr. McHenry, forårsaket misforståelsen. Uansett, dette var starten på Kims karriere som internasjonal agent, og den fortsatte, selv om Team Impossible senere prøvde å sette en stopper for det. Forsøket ble avverget av Kim og Wade. Evner. Kim er atletisk og har lynkjappe reflekser. Cheerleadingen har flere ganger blitt utpekt som grunnen til det. Dette hjelper henne stadig ut av dødelige situasjoner, for eksempel ved å hoppe i sikk-sakk mellom laserstråler, som om det skulle være helt normalt. Kim har også kunnskaper om ulike former for kampsport, noe som blir bevist gang på gang når hun havner i nærkamp med Shego, som er en langt mer erfaren agent, og dessuten har superkrefter som kan bryte gjennom massive vegger. Kim er lettlært, og har flere ganger vært i stand til å plukke opp lærdom og bruke den i de situasjonene som måtte oppstå. Gjennom serien har vi sett henne drive med hanggliding, fjellklatring, alpin skikjøring, snøbrett, samt ulike former for ekstremsport. Personlighet. Kim er en selvsikker tenåring, som vet godt hva hun selv er i stand til, noe som er tydelig i mottoet hennes: «jeg kan gjøre hva som helst». Det som faller mest naturlig for henne er å være glad og lykkelig, og hun har et godt hjerte, noe som gjør at hun hjelper andre og setter sine egne behov til side. Kims sterke konkurranseånd og perfeksjonisme, i tillegg til noe av det hun ikke behersker, tilsier at hun har en Type A-personlighet. Dette gjør at hun setter høye krav til seg selv, og kan enkelte ganger føre til at hun blir sjefete og setter urimelig høye krav til andre, dette var tydelig da hun skulle trene tvillingenes fotballag, eller prøver å gjøre ting for å berge andre fra fare. Selv hun er frilanshelt, så er Kim fremdeles tenåring, og kan dermed slite med vanlige tenåringsdilemmaer og voksesmerter. Hun blir flau over forelderene, furter når hun ikke får det som hun vil, og har et sterkt ønske om å passe inn. Mangel på det siste er en av akilleshælene hennes. Kims karaktertrekk kom tydeligst fram da Middleton High ble «angrepet» av en dille kalt «animologi». Kim ble da en blå frosk: den fødte leder, som ikke kan motstå en utfordring, ønsker å være best og er en perfeksjonist. På karrieredagen ville Kim jobbe med internasjonalt diplomati: et krevende felt, som er typisk for Type A-personligheten. Kim har en tendens til å bekymre seg for, og bli lurt av, utseende. Hun kan derfor bli i overkant opptatt av imaget sitt og hvordan andre ser på henne. Dette går noen ganger så langt at hun overfører sine engstelser til andre (i hovedsak Ron), uten at de andre føler det på samme måte. Denne delen av personligheten hennes gjør at Kim har en tendens til å gi etter for gruppepress, noe hun egentlig ikke kommer over før slutten av sesong tre. Det ser ut som at denne delen av personligheten til Kim danner grunnlaget for rivaliseringen med Bonnie; som er like opptatt av utseende og like kokurranseorientert. Gjennom rivaliseringen opplever vi de mindre ønskverdige sidene av Kims konkurranseånd, for eksempel tilfeller der hun har gått til hevn, øye for øye, eller sabotasje, og når hun har deltatt i konkurranser kun for å hindre Bonnie i å vinne. På grunn av Type A-personligheten, har Kim en tendens til å frustrert, utålmodig eller usikker hvis hun møter situasjoner der hun ikke utmerker seg umiddelbart. Dette er blitt bevist flere ganger gjennom serien, gjerne som en sekundærhandling i episodene, eller småting i det sosiale livet til Kim. Noe som gjør disse elementene ennå tydeligere, er at Ron ofte gjør det godt på disse feltene. Eksempler på slike ting: matlaging, videospill, bilmekaniker, samt pliktene Kim hadde da hun jobbet på Bueno Nacho. I tillegg til problemene som forårsakes av Kims konkurranseorienterte personlighet og svakheter i forbindelse med gruppepress, har hun også demonstrert mange av svakhetene som har blitt klisjeer i tenårings high-school komedie og drama. De fleste tilfellene er brukt kun i enkeltepisoder, og har ingen betydning for serien som helhet. Disse klisjeene har for eksempel vært at Kim har havnet i en situasjon der hun måtte skape et stadig større nett av løgner for å dekke over en mindre løgn, forsøk på å sabotere valgkampen til en motkandidat i skolevalget, og bli fristet av en rival til å gjøre noe uklokt. Kim sin hovedskurk/erkefiende er doktor drakken, han har flere episoder enn de andre, bortsett fra shego. Skole. Kim er meget intelligent og holder et høyt karakternivå, på tross av sin eventyrfylte livsstil. En del av grunnen kan være at hun bruker mye av tida til transport til og fra oppdrag til å gjøre lekser, og dessuten sørger for at hun får et ord med i laget så tidlig som mulig på skoleoppgaver, i fall hun blir utkalt i siste liten. På grunn av disse bestrebelsene er det kun i ytterst få tilfeller at skolearbeidet hennes lider under oppdragsvirksomheten. På tross av Kims høye intelligens er hun den i familien som er minst vitenskapelig anlagt. Forskjellige utgaver. Kims utseende har forblitt uforandret gjennom sesongene, noe aldring vises ikke. Vi har likevel sett ulike utgaver av Kim, på ulike tidspunkter i serien, som skal vise Kim på ulike aldringstrinn før sesong en. I løpet av de tre første sesongene ble vi introdusert for to yngre utgaver av Kim; en førskoleutgave og en versjon av Kim som ung tenåring. Førskole-Kim ble første gang introdusert gjennom flashback i episoden «October 31st», og ble siden vist ved flere anledninger gjennom sesong to og tre. Hennes første virkelige opptreden var i filmen ' da hun var målet til en gjeng tidsreisende skurker. De skulle ødelegge selvtilliten hennes allerede i førskolen, slik at dagens Kim ikke skulle kunne forpurre planene deres i framtida. Ironisk nok var det i en alternativ tidslinje, som siden ble slettet, at denne hendelsen førte til at Kim måtte gripe inn for å hjelpe noen andre (Ron) for første gang. Dette førte til Kim og Rons første møte og at de siden ble bestevenner. Førskole-Kim er ganske lik dagens utgave, men har fregner og musefletter. Den andre versjonen av en yngre Kim dukket opp for første gang i "Kim Possible: I tide og utide". Hun ble introdusert når fiendene hennes reiste i tida for å hindre henne i å fullføre sitt første oppdrag. I utgangspunktet hadde de tenkt å sabotere arbeidet hennes slik at hun ikke skulle bli dagens Kim. Etter å ha diskutert saken ble de imidlertid enige om å drepe henne. Hun ble reddet av dagens Kim og Ron. Siden alt dette hendte i en tidslinje som ble slettet, husker ikke dagens Kim å ha møtt sitt framtidige jeg mens hun var ung, eller omvendt. Siden denne opptredenen har Kim som ung tenåring opptrådt i flere flashback, de mest merkbare tilfellene i episodene «Hidden Talent», der det ble vist at Kim var en talentfull sanger(men slet litt med de høye tonene), og i «Team Impossible», der hendelsene i hennes første oppdrag ble vist, foruten påvirkningen fra fremtida (som ikke hendte, siden tidslinja ble slettet). På dette stadiet i livet er Kim kortere og slankere enn dagens utgave, mangler bysten, men har tannregulering. Hun har alltid håret i hestehale. I ekstramaterialet på (den amerikanske) DVD-utgaven av "I tide og utide" finnes en eldre utgave av Kim. Lite ble avslørt om den eldre Kim, bortsett fra at hun fremdeles bekjempet kriminalitet mens hun var i 40-årene og brukte lapp over venstre øye. Den eldre utgaven av Kim blir vist med en Global Sikkerhet-uniform, i likhet med sjefen for dagens GS (som tilfeldigvis også bruker øyelapp, men da over høyre øye). Kims eldre jeg har så langt ikke blitt presentert i serien. Far. Kim har et nært, men også varierende, forhold til faren. I det meste av serien behandler han henne som en moden og ansvarsfull ung dame og forventer at hun skal sitte barnevakt for lillebrødrene, sier fra at hun må skaffe seg en jobb hvis hun skal ha nye klær, og aksepterer at hun drar på farlige oppdrag uten å blunke, trolig fordi han mener at hun er i stand til å passe seg for farene. Likevel, siden de står hverandre så nært, hender det at han glemmer at Kim ikke er et barn lenger og behandler henne som om hun var mye yngre, og legger ikke merke til at hun ikke lenger liker de samme tingene som da hun var yngre eller at oppførselen hans ydmyker henne. På samme måte er det noen ganger vanskelig for Kim å si fra når faren gjør henne flau, eller å forklare at hun har vokst fra ting, av frykt for å såre følelsene hans. Mor. Kim forhold til mora har blitt viet mindre tid på skjermen enn forholdet til faren, men tys ofte til når det kreves gransking av følelser eller konfliktløsning, vanligvis i forbindelse med Kims tenåringsangst. Mens faren for det meste er uvitende eller ukomfortabel med Kims tenåringsproblemer, er fru Possible langt mer på nett med henne når det gjelder følelser. Hun fungerer ofte som følelsesmessig forankring for Kim, og hjelper henne med å sette følelsene i perspektiv og minne henne på at ting ikke er så ille som det kan virke. Ved siden av å hjelpe dattera med å takle gruppepress, har en av fru Possibles hovedoppgaver vært å hjelpe Kim med ulike situasjoner i forholdet til Ron. Enten Kim har vært sjalu på Rons vennskap med Felix, hatt skyldfølelse for å velge Monique fremfor ham eller fryktet at hans innbitte forsøk på å passe inn skulle føre ham inn i ydmykelse, har fru Possible alltid vært der for å ta en mor-datter samtale og gi henne gode råd. Søsken. Kims forhold til lillebrødrene, som hun vanligvis omtaler som Tverdene, likner mange andre bror-søster forhold på TV der det er en markant aldersforskjell som plasserer partene i og før tenårene. Hun synes ofte at Jim og Tim oppfører seg barnslig og ydmyker henne, og hun liker ikke at hun stadig sitte barnevakt for dem. Hun blir også stadig vekk sint på dem fordi de krenker privatlivet hennes eller forsøker å gjøre henne flau foran vennene hennes, for eksempel ved å lese dagboka hennes eller legge ut bilder av henne på Internett. Likevel er hun glad i brødrene sine, og er villig til å gjøre mye for å redde dem, selv om det innebærer å sette seg selv i fare. Doktor Drakken. Kim og Drakken er sjelden i direkte konfrontasjon, men når det skjer prøver Kim å såre ham ved, på ulike måter, å minne ham på hvordan han tapte sist gang. Drakken har møtt hele Possible-familien: Kims mor (Mother's day), faren (Attack of the Killer Bebees, Så Dramatisk og på college), tverdene (The Twin Factor) og til og med den utvidede familien (Showdown at Crooked D og Golden Years). Underlige møter mellom dem omfatter at Kim redder Drakken (Rewriting History) og samarbeider med ham (Bad Boy). Bonnie Rockwaller. Forbindelsene mellom Bonnie og Kim kan best beskrives som ondsinnede. Fra det øyeblikket de møttes på cheerleadertrening har Bonnie hatet Kim, og prøver stadig å ødelegge for henne. Shego. Kim og Shegos stadige trefninger resulterer som oftest i håndgemeng. I motsetning til Kims forhold til Bonnie, er Shego og Kim mer profesjonelle i sine møter, og Kim er langt mer komfortabel med å utveksle slag og spark med Shego enn å takle Bonnies syrlige og ufine kommentarer. Forholdet mellom Kim og Shego har vist seg å ha en viss ærefrykt, siden Shego betrakter Kim som en verdig motstander, og vil selv være den som nedkjemper henne. Fanreaksjoner. Selv om seriens hovedfokus er på spenning/komedie har vinklingen med Kims forelskelser og forhold vist seg å være overraskende populær blant fansen. Publikum reagerer positivt både på forholdene og andre temaer serien omhandler, og benytter dette i sitt eget private arbeid med figurene. I følge skaperne ble publikums reaksjon på forholdet mellom Kim og andre figurer klart gjennom en meningsmåling, utført av Disney Channel, før sluttscenen i Så Dramatisk. Det viste seg da at Emotion Sickness, der Ron ble tvunget til å finne ut hva han følte for Kim, var den overlegent mest populære episoden. Etter å ha sett resultatet tok Schooley og McCorkle det «som et tegn» på at fansen godtok det, og tok det med i betraktningen når de valgte å ta Kim og Rons forhold videre i seriefinalen, der det hele kulminerte i at de kysser i de siste scenene. I neste omgang ble dette ekstremt populært hos publikum, og gjorde at man kunne beholde og formalisere forholdet da sesong 4 fikk tommelen opp. Publikum har konsentrert seg mest om Kim-Ronforholdet, men en del har rettet oppmerksomheten mot andre koblinger som aldri ble tatt helt ut i serien, som Kim/Josh eller forhold med andre figurer enn Kim (f.eks. Ron). Det har også forekommet ukonvensjonelle fan-ideer som er helt på siden av seriens kanon. Blant de mest kjente er Kim og Shego (kjent som KiGo) som er hentet fra fantolkninger og eksponering av seriens underforståtte temaer, noe som er blitt populært hos entusiaster for slike koblinger. Astrid Lødemel. Astrid Lødemel (født 9. desember 1971 i Oslo) er en norsk tidligere alpinist som var spesialist i fartsdisiplinene. Hun er fra Voss. Hennes beste resultat i verdenscupen er en andreplass i super-G i Vail i USA 13. desember 1992, to hundredeler etter Ulrike Maier. Astrid Lødemel ble nr. 3 i utfor i Morzine i Frankrike 3. mars 1993. Hun deltok under vinter-OL for Norge i 1992 i Albertville med 15. plass i utfor som beste resultat. Høydepunktet i hennes karriere var VM i 1993 i Morioka i Japan. 11. februar vant hun sølvmedalje i utfor etter Kate Pace, og 14. februar vant hun bronsemedalje i super-G etter Katja Seizinger og Sylvia Eder. Astrid Lødemel la opp, etter en kneskade i 1995. Gibson Flying V. Gibson Flying V er en elektrisk gitar som ble introdusert i 1958 av Gibson. Det er en plankegitar. Den har blitt laget i flere perioder. Den første modellen, fra 1958-1963, er den mest ettertraktede. Kvaliteten var svært høy, og i store delen av denne perioden (1958-1961/1962, eventuelt også 1963) ble gitaren laget med P.A.F. humbuckermikrofoner, som anses for å være noe av det beste blant gitarmikker. På 1970- og 1980-tallet ble disse gitarene fremfor alt populære innen hardrock, kanskje på grunn av formen som skilte seg mye fra datidens gitarer. På grunn av de små opplagene den ble produsert i, har gitaren blitt veldig dyr. I 1963 stoppet produksjonen. I 1966 begynte man å lage en modifisert kopi av den tidligere modellen. Denne er ikke like ettertraktet som den originale, men regnes fortsatt som et attraktivt instrument. I 1982 kom den første tro kopien av 1959-modellen av Gibson Flying V. Denne ble levert med en brun gitarkasse med V-form. Denne ble laget fram til 1983. I dag produserer Gibson flere ulike modeller av Flying V. Modeller med 1959-spesifikasjoner, 1968-spesifikasjone, og så videre. Jimi Hendrix brukte Flying V allerede på slutten av 1960-tallet. Svennestykke. 1. Svennestykke er det avsluttende produkt ved avleggelse av en svenneprøve. Svennestykket blir vurdert av en prøvenemnd på minst to medlemmer med kompetanse innen det aktuelle faget. 2. Svennestykke brukes i overført betydning om noe som er gjort ekstra bra, "imponerende svennestykke". Ordet er mye brukt i denne betydningen innen musikk- og filmanmeldelser. "Mesterstykke" / "Mesterverk" er brukt på samme måte, men beskriver et høyere nivå. Seiling under Sommer-OL 1900. Seiling under Sommer-OL 1900. Seiling var olympisk øvelse i 1900 men det er omdiskutert hvor mange regattaer som egentlig var olympiske. Åpen klasse. Turquoise kom på tredje plass i åpen klasse Klasse opp til 0,5 tonn (2. race). "Expo-race – ikke utdelt olympiske medaljer" Klasse 1 til 2 tonn (2. race). "Expo-race – ikke utdelt olympiske medaljer" Klasse 2 til 3 tonn (2. race). "Expo-race – ikke utdelt olympiske medaljer" Idrettsklubben Våg. Idrettsklubben Våg er en idrettsklubb fra Vågsbygd i Kristiansand. Klubben ble stiftet 12. januar 1938, og har i dag lag innen fotball, håndball, badminton og friidrett, i tillegg til barneidrett og en løype- og trimgruppe. I etterkrigstiden har klubbidretten i stor grad hatt tilhold på Sjøstrand skole og Møvig skole, som rekrutterer fra strøkene Voiebyen og Møvig. Våg Fotballklubb ble stiftet i 1938, og A-laget spiller i 2007-sesongen i 3. divisjon avd. 11. Kvinnehåndballaget, Vipers Kristiansand spiller i Postenligaen. América Football Club. América FC er en tradisjonellbrasiliansk fotballklubb fra Rio de Janeiro, stiftet 18. september 1904. Laget spiller for tiden på nivå tre i det brasilianske ligasystemet (Série C), men sees likevel på som en storklubb på bakgrunn av hvordan ligasystemet i Brasil er bygd opp. I tillegg til den nasjonale ligaen arrangeres det nemlig delstatsmesterskap, og disse er vel så populære blant folk flest. América deltar i Rio-turneringen, hvor de har pleid å utmerke seg. Klubben har vunnet denne turneringen 7 ganger, men den siste seieren kom helt tilbake i 1960. Som en av de første populære fotballklubbene i Brasil har América fått flere klubber kalt opp etter seg, noe som ikke er uvanlig i Brasil. Et eksempel er América Futebol Clube (RN) fra Natal, som nå spiller i Série A. I tillegg til navnet har denne klubben også i stor grad etterlignet Américas drakter og klubbemblem. Nicolas Mayer. Nicolas Mayer var en fransk skulptør, som levde fra 1852 til 1929. Mayer er kjent for å ha skulptert en av de mest kjente gjengivelsene av den romerske gudinnen Justitia (den greske Themis / egyptiske Maat). Fekting under Sommer-OL 1900. a>, Mimiague vant begge kampene mellom dem og tok bronse Fekting under Sommer-OL 1900. Fekting var med på OL-programmet for annen gang i 1900 i Paris. Det var deltakere fra nitten nasjoner som gjorde opp om sju olympiske titler fra 14. mai til 27. juni. Hjemmenasjonen Frankrike dominerte stort og vant totalt 15 medaljer hvorav fem gull. Florett. En florett er et lett blankvåpen som brukes i fekting. Opprinnelig ble florett brukt som øvelsesvåpen istedenfor sverdet som ble brukt i kamp eller duell. Floretter som brukes i konkurranser idag er totalt 110 cm lange og vekten er 500 gram. De har en tynn, ca 90 cm lang, bøyelig rektangulær klinge av stål .hu. .hu er Ungarns nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registreringer behandles via akkrediterte registrarer. Registrering. Registrering kan gjøres direkte på andre nivå (hvis du ikke er EU-borger må du inneha et gyldig varemerke i Ungarn), eller på tredje nivå under kategoriserte subdomener på andre nivå (som for eksempel.gov.hu.edu.hu og.ac.hu). Domenenavn med spesielle bokstaver (á, é, í, ó, ö, ő, ú, ü, ű) kan også registreres. Daniel Tammet. Daniel Paul Tammet (født 31. januar 1979) er en britisk savant og epileptiker som har eksepsjonelle evner i blant annet hoderegning. På noen minutter kan han multiplisere tisifrede tall i hodet eller trekke ut roten av tall og svare med tiervis av desimaler. Han har også lett for å lære språk, og har en enorm minnekapasitet. Tammet skiller seg fra de aller fleste andre savanter ved at hans ekstraordinære evner tilsynelatende kun er akkompagnert av noe få mentale handicap. Tammet sier at han opplever sifre som farger eller opplevelser, hvilket i seg selv ikke er så uvanlig. Dette fenomenet kalles synestesi. Mer uvanlig er det at Tammet kan skjelne mellom ca. 10 000 nummer gjennom ulike opplevelser. Han kan kjenne om et tall er et primtall eller ikke, og ser resultatet av sine utregninger som mentale landskap. Den europeiske rekorden i å memorisere tallet pi holdes av Tammet. På fem timer leste han opp 22 514 desimaler ut av hukommelsen. Det tok ham noen uker å memorere desimalene. Tammet snakker engelsk, fransk, finsk, tysk, spansk, litauisk, estisk, islandsk og esperanto. Han liker estisk spesielt godt blant annet fordi språket inneholder mange vokaler. Han jobber med å lage et nytt språk, mänti, som ligner finsk og estisk. Eksterne lenker. Tammet, Daniel Lucas Neill. Lucas Neill (født 9. mars 1978) er en australsk fotballspiller fra Sydney som spiller for den tyrkiske storklubben Galatasaray. Neill er fast landslagsspiller på og var med laget som kom til 8.-delsfinale i fotball-VM 2006. Neills Englands-opphold startet i Millwall FC i 1995. Neill rakk 145 kamper og 13 mål før han ble solgt videre til Blackburn Rovers i 2001. Her ble han i 5 år som fast høyreback og han var blant lagets beste og mest stabile spillere. I januar 2007, ble han solgt videre til West Ham. Det var lenge en kamp mellom nevnte lag og Liverpool FC, men Neill valgte London-laget p.g.a. at det var større interesse for å få ham til klubben, enn hva Liverpool viste. Maat. Maat (uttales Ma'at) er en egyptisk gudinne og forvalter av sannhet, rett og orden. Hun er etterfulgt av den greske Themis og den romerske Justitia, jussens gudinne. Maat blir vanligvis framstilt i kunsten som en kvinne med utstrakte vinger og strutsfjær på hodet eller noen ganger kun som en fjær. Disse bildene er på noen sarkofager som et symbol for å beskytte de døde sjeler. Egypterne mente at uten Maat ville det være kun kaos og slutten på verden. Ettersom det var faraos plikt til å sikre sannhet og rettferdig ble mange av dem referert til som Meri-Ma'at («Elsket av Ma'at»). Ettersom hun var sett på som kun et konsept for orden og sannhet er det antatt at hun kom i eksistens i skapelsens øyeblikk og uten egen skaper. Da troen på Thoth spredte seg og begynte å ta opp i seg tidligere tro, ble det sagt at hun var mor til Ogdoad og at Thoth var faren. Maat var den som dømt avdøde mennesker sjel; Anubis veide den dødes hjerte opp mot vekten av Maats fjær. Dersom hjertet var tyngre enn fjæren ble den avdødes sjel matet til Ammit, det vil si tapt for all tid. Dersom hjertet derimot veide like meget som Maats fjær viste det at avdøde var en rettskaffen person, og Osiris ville bringe avdøde til dødsriket. Egypterne tilba Maat som en av sine fremste guder. Asbjørn Tønnesen. Asbjørn Tønnesen (født 7. oktober 1966) er en norsk tegner og illustratør. Asbjørn Tønnesen har særlig arbeidet med illustrasjoner til populære serier og figurer for barn, deriblant Terje Formoes Kaptein Sabeltann. Han har også illustrert tegneserier og bøker, blant annet Frid Ingulstads barnebok "Magnus Viking" fra 2001. Tønnesens tegninger er utført i sikker strek og teknikk, ofte som myke akvareller i en lett tilgjengelig, tegneserieinspirert stil. Asbjørn Tønnesen bodde i flere år i Eydehavn i Arendal kommune i Aust-Agder, men bor nå i Sverige. Byge. Regnbyge ved Lunde på Nordfyn, Danmark. Regnbyge ved solnedgang set fra Man-of-War bugten. En byge er nedbør som kommer fra cumulonimbus-skyer (bygeskyer). Det kan også komme lette byger fra større cumulus-skyer (haugskyer). Bygeskyene kan gi regnbyger, snøbyger og haglbyger. Alle disse varer bare en liten stund før det blir oppholdsvær. Når det er byger er det også ofte vindkast eller vindvariasjoner. Bygeskyer kan også føre til tordenvær. Us and Them. «Us and Them» er en sang av det britiske progressive rock-bandet Pink Floyd. Den er en del av konseptalbumet Dark Side Of The Moon som ble sluppet 1973. Den ble skrevet av Richard Wright og Roger Waters og sunget av David Gilmour. Den er 7 minutter og 40 sekunder lang, og dermed den lengste sangen på albumet. Komposisjon. «Us and Them» er en ganske stille sang, og inneholder to saksofonsoloer. Midt i sangen er det en snakke-del, hvor "Roger The Hat" taler på bakgrunn av et intervju gruppa hadde om vold. Før den ble gitt ut, ble sangen kalt «The Violent Sequence». Sangen beskriver menneskers tendens til å skille seg fra dem som er annerledes, i slike saker som krig, politikk og sosiale klasser. Den handler også om borgernes ønsker i forhold til myndighetenes handlinger, kampen mellom «Us and Them». Sangen har en jazz-stil som minner om 40-tallets rolige jazz-stil. Melodien var opprinnelig komponert på piano av Richard Wright på bestilling for filmen "Zabriskie Point" i 1969. «Violent Sequence» refererer til dette. Regissøren Michelangelo Antonioni avviste melodien med begrunnelsen at den var for ulik Pink Floyds tidligere "Careful with That Axe, Eugene", i henhold til hva Roger Waters senere erindret i et intervju i forbindelse med "Dark Side of the Moon"-innspillingen. Antonionis reaksjon var «Den er vakker, men for sørgelig, ikke sant? Den får meg til å tenke på kirker». Sangen ble i steden lagt på vent inntil "Dark Side of the Moon". Den ble også gitt ut på nytt i 2001 på samlealbumet "Echoes: The Best Of Pink Floyd", hvor det er den syvende sangen på første CD. Tartan. Tartan er mønsteret på vevde tekstiler i keltisk-britisk tradisjon. I gamle dager viste tartanen steds- eller klantilhørighet, og fylte omtrent samme funksjon som andre tradisjoners våpenskjold. "Tartan" betyr «mønster» og er opprinnelig et fransk ord. I Skottland er det sedvane å bruke tartanen fra den klanen man tilhører, I Irland fra det stedet slekten kommer fra. I Republikken Irland er tartanene ofte ensfarvede stoffer av lin, mens man lenger nord (i Nord-Irland og Skottland) gjerne bruker stoff av ull med rutemønster i flere farger. Bruken av tartan er blitt kraftig utvannet i moderne tid. Dette skyldes nok både at utvandrede skotter og irer har brukt tartan og kilt for å fremheve sitt opphav, og da særlig i land som USA hvor engelskmennene ikke har kunnet hindre dem. Det skyldes også den voldsomme populariteten til tartaninspirerte plagg og ekvipasje solgt under for eksempel klesmerket Burberry. I dag finnes det etter sigende over 4000 registrerte tartaner. Likevel er det streng sedvane forbundet med distrikts- og klanstartaner. A State of Trance. A State of Trance (ASOT) er et ukentlig radioprogram produsert og ledet av DJ-en Armin van Buuren som sendes hver torsdag klokken 20 sentraleuropeisk tid. Programmet ble først sendt i mars 2001, da med navnet In2Trance, på den nederlandske radiokanalen ID&T. Programmet tar form som en sammenhengende mix av sanger over to timer, der van Buuren presenterer nye låter av sjangrene trance, dance og progressiv trance. Han spiller både kommersielt tilgjengelige skiver og promoteringslåter og kommenterer ofte låter og artister både for å promotere og for underholdning. Hundretusenvis av lyttere følger programmet hver uke og nettmiljøer bruker nettfora og nettradio både mens de lytter og for generell diskusjon. Kringkasting. A State of Trance gikk ut av samarbeidet med ID&T i 2005 og blir derfor ikke lenger sendt på denne kanalen. I Nederland blir det nå sendt på kanalen Fresh FM mens det blir kringkastet på flere andre stasjoner i både Amerika, Asia, Europa og Oseania. På grunn av den spredte dekningen bruker brorparten av den ikke-nederlandske fanskaren internett for å lytte, både som opptak og direkte på nettradio. Internasjonalt er sending tilgjengelig over nettradio, blant annet Digitally Imported. Samme nettsted tilbyr også opptak av showet. Spesialer. Foruten den vanlige totimers sendingen, finnes det en rekke spesialsendinger som inkluderer gjeste-DJ-er eller live-sendinger/opptak av konserter. Av DJ-er som har gjestet A State of Trance er Ferry Corsten, M.I.K.E, Markus Schulz, Above & Beyond, Gabriel & Dresden, Marco V og Rank 1. Ved årsskifter spiller han "year mix", en oppsummering av årets beste låter i tillegg til en topp-20-mix der lytterne får stemme fram sine favoritter fra året som gikk. Årsmixen har fra 2005 blitt utgitt som dobbel-cd under hans eget plateselskap Armada. Det er også utgitt fire andre samlinger på cd med tittelen "A State of Trance" etterfulgt av årstall. Jubileer blir også feiret med spesialepisoder, blant annet i 2006 med episode 250. Sendingen inkluderte en klassisk mix samt en rekke gjeste-DJ-er og en totimers mix av van Buuren. Sendingen varte i 8,5 timer og det hele ble sendt direkte fra Haag. Ved episode 300 ble det sendt en to timers radiospesial med en klassisk mix og gjeste-DJ-er den 10. mai, og et syv timers utendørsshow fra 's-Hertogenbosch i Nederland den 17. mai. Faste innslag. Tradisjonelt finnes det to faste innslag, van Buurens og lytternes favoritter. Fra 2007 blir også klassikere presentert i programmet. Spillelister og nedlasting. Spillelister fra alle episodene finnes på radioprogrammets nettside. Programmet blir i stor grad distribuert over nett, både som nettradio, i nettbutikker og som delvis illegal fildeling. Armin van Buuren har selv gitt uttrykk for at han støtter dette og oppfordret sine lyttere til å ta opp og spre programmet selv. Episoder kan kjøpes hos Armadas nettbutikk og Digitally Importeds On Demand-tjeneste, denne har også en gratis strøm av lav kvalitet. Anerkjennelse. Flere DJ-er anerkjenner programmet som en betydelig pådriver for god musikk og en viktig medspiller i promoteringen av sjangeren. I Trance Awards 2006 vant programmet i kategorien «Best Radio Show» og cd-utgivelsen "A State of Trance 2005" i «Best Compilation». Radioprogammet har vunnet prisen for "Best Dance Radio Mixshow DJ" under Winter Music Conference i 2005, 2006 og 2007. Martin Meland. Martin Ludvig Meland (født 5. oktober 1949 i Trondheim) er en norsk frikirkepastor og bibelskolerektor. Meland ble omvendt til kristendommen midt på 1970-tallet. Han startet som ungdomsleder i Pinsemenigheten Betel Trondheim og drog videre til Sarons Dal – hvor han var medpastor fra 1977 til 1984. Dette året flyttet han til Tulsa i USA for å gå på bibelskole ved Rhema Bible Training Center, hvor den kjente amerikanske predikanten Kenneth E. Hagin var pastor. Tilbake i Norge grunnla han i 1986 frimenigheten Trondheim Kristne Senter i sin egen kjeller. Etter jevn vekst i medlemstallet flyttet menigheten først til lokalet hos KVT og senere til et industribygg på Østre Rosten, Tiller. Høsten 1996 ble menigheten nedlagt og Meland og mange av medlemmene gikk over til Pinsemenigheten Betel Trondheim. Meland ble så medpastor og rektor ved Trondheim Bibel og Misjonsskole i 2 år. Etter dette var han rektor ved bibelskolen hos Oslo Kristne Senter. Meland er også styreformann ved Sørum Gård rehabiliteringssenter. I 2007 sluttet han som rektor ved bibelskolen for å bygge opp en ny frimenighet i Trondheim. Meland tilhører den karismatiske delen av frikirkepastorene som ofte blir assosiert som en del av trosbevegelsen. Han har som aktiv kristen hatt et samarbeid med pastor Åge Åleskjær. Lærling. En antikk baker med sin lærling. The Bodleian Library, Oxford. Lærling er en yrkesutøver som inngår lovfestet lærekontrakt i et lærefag med en godkjent arbeidsgiver. Vanligvis går opplæringen over fire år med to års forutgående skolegang i videregående skole, men det finnes varianter av ordningen. I fag der det ikke finnes opplæring i skole, kan all opplæring skje etter fastlagt plan i en bedrift. Opplæringen skal forberede lærlingen på fag-/svenneprøve i faget. Bedrifter som har lærlinger på kontrakt, får økonomisk tilskudd etter bestemte regler. Lærlingene får lønn i læretiden tilsvarende halvparten av en årslønn for en nyutdannet fagarbeider i det aktuelle faget. Det er lovregulert lærlingordning for rundt 200 håndverksfag. Lærling brukes også på enkelte yrkesområder som ikke er lovregulert. Lærlingordningen er regulert gjennom håndverksloven, lærlingloven, lov om fagopplæring i arbeidslivet og opplæringsloven. Historisk er begrep som "læregutt" og "læresvenn" brukt. Måten å lære på blir gjerne omtalt som mesterlære, der lærlingen observerer og tar i mot veiledning på egne oppgave. For noen bedrifter er lærlinger en viktig ressurs for bedriften. Grundig opplæring praktisk såvel som teoretisk kan gi bedriften viktige konkurransefortrinn, f.eks på innen anbud i offentlig sektor. En lærekandidat inngår en opplæringskontrakt i et lærefag, men med en kompetanseprøve som er mindre omfattende enn vanlig fag- eller svenneprøve. Dassault Mystère IV. «Mystère IV» var et fransk jagerfly utviklet av Dassault Aviation. Prototypen fløy første gang 28. september 1952. Den første serieproduserte Mystère IV fløy i mai 1954, og i 1955 ble de første av 225 fly levert til Armée de l'Air. 110 Mystère IV ble levert til det indiske flyvåpen hvor flyet var operativt mellom 1957 og 1973, og 60 til det israelske flyvåpen fra april 1956. I alt 411 fly ble bygget fram til 1958. «Mystère IV» ble brukt i kamp både av Israel, i 1956, og India, i den indopakistanske krig i 1965. Israelerne fant flyet utmanøvrert av motstandernes MiG-15, og i den Indo-Pakistanske krig ble flyet brukt til nærstøtte. En oppgradert variant av «Mystère IV» ble planlagt som «Mystère IVB», men nådde aldri forbi prototypstadiet, derfor fikk den opprinnelige serien betegnelsen «Mystère IVA». Rory Delap. Rory John Delap (født 6. juli 1976 i Sutton Coldfield, West Midlands, England) er en irsk landslagspiller i fotball som har spilt for fem engelske klubber. Han spiller nå for Stoke City Delap har spilt 11 landskamper for. Biografi. Rory Delap startet sin fotballkarriere i Carlisle United der han skrev under på sin første profesjonelle kontrakt sommeren 1994. Delap var spydkaster og fotballspiller, men da han var yngre, måtte han ta et valg mellom fotball og spyd, og valgte fotball. Han debuterte i ligasammenheng i 1992/93-sesongen, men det ble bare 1 ligakamp på Delap i den sesongen. De to neste sesongene spilte han 1 og 3 ligakamper for Carlisle før han i 1995/96-sesongen fikk mer spilletid med 19 ligakamper. I denne sesongen laget han også karrierens første klubbmål. I 1996/97-sesongen noterte han seg for 32 ligakamper og 4 ligamål for "the Cumbrians", mens han i første del av 1997/98-sesongen spilte 9 ligakamper for klubben fra Cumbria. Rory Delap har i senere tid blitt berømt for sine sinnssyke innkast. I februar 1998 kjøpte Derby County Delap for £200 000, og han debuterte for Derby 14. februar 1998 i en ligakamp mot Everton. Totalt spilte han 13 ligakamper for "the Rams" i siste del av 1997/98-sesongen. Den påfølgende sesongen ble det 23 ligakamper, mens han 1999/00-sesongen stoppet på 34 ligakamper for klubben fra Derbyshire. I denne sesongen laget også Delap 8 ligamål der hans første Derbymål kom den 10. august 1999 i en kamp mot Arsenal. I hans fjerde og siste sesong som Derbyspiller spilte han 33 ligakamper og han laget 3 ligamål. I juli 2001 ble Rory Delap solgt til Southampton for £4 000 000, og han spilte sin første ligakamp for Southampton 18. august 2001 da de tapte 2-0 for Leeds United. Hans første ligamål for "the Saints" laget han 2. mars 2002 da de vant 3-1 over Ipswich Town, og da 2001/02-sesongen var over hadde Delap fått bokført 28 ligakamper og han hadde laget 2 ligamål. Delap er nå i Stoke City, og gjør stor suksess med innkastene. Han er elsket av Stoke, og hatet av alle andre lag. Liste over verdens høyeste fjell. Dette er en liste over verdens 109 høyeste fjell, som alle ligger i Asia. Bare topper som er ansett som selvstendige fjell er tatt med i rangeringen, ikke sekundære topper som er del av en større toppformasjon. Caffrey. Caffrey, eller Mac Caffrey er et irsk slektsnavn som stammer fra Fivemiletown på grensen mellom de nordirske fylkene Fermanagh og Tyrone. Fra gammelt av het klanen MacCaffrey. «Mac» (eller «Mag») betyr rett og slett «sønn av». Navnet "Caffrey" stammer fra høvdingsønnen Gefraidh fra klanen Maguire i Fermanagh på 1300-tallet. Han begynte å kalle sine barn "Mag Gefraidh", dvs "Sønn av Gefraidh", og stiftet på den måten en ny klan. Årsaken til utviklingen fra "Gefraidh" til "Caffrey" skyldes først og fremst anlofiseringen av irske navn etter at Irland på 1600-tallet ble invadert av Oliver Cromwell og okkupert av den engelske kongen Vilhelm III. Under det engelske styret skjedde all offentlig kommunikasjon på engelsk og det gæliske språket ble undertrykket. Gjennom uttale ble "Gefraidh" raskt til "Caffrey". Klanens motto er det samme som hos Maguire: "Justitia et fortitudo invincibila sunt" ("Rett og mot gjør uovervinnelig"). Man kan lett forveksle navnet med Cafferky, Cafforty og lignende. Disse navnene stammer fra ordet Eachmharcaigh (ikke navnet Gefraidh). Litt grovt oversatt fra gælisk betyr Eachmharcaigh noe slikt som «væpnet mann som rir på hest». Zurab Khizanishvili. Zurab Khizanishvili er en georgisk fotballspiller (født 6. oktober 1981 i Tbilisi). Han spiller for den tyrkiske klubben Kayserispor og er fast landslagsspiller på. "Zura", som han kalles, er primært midtstopper, men opptrer også ofte som høyreback. Biografi. Khizanishvili startet karrieren i Dinamo Tbilisi, før han bare ett år senere forlot laget til fordel for naboklubben FC Tbilisi. I 1999 skrev han under for enda en rival, Lokomotiv Tbilisi, hvor han etterhvert ble meget ettertraktet av europeiske toppklubber. Khizanishvili brøt kontrakten med laget sitt, og skrev under for Dundee FC i mars 2001 etter mislykket prøvespill hos Arsenal, Fulham og West Ham United. I juni 2003, var Khizanishvili på flyttefot igjen, denne gang til Rangers FC. Den første sesongen spilte han 35 kamper for klubben, men falt etterhvert utenfor laget og ble utlånt til Blackburn Rovers 31. august 2005. Den 10. april 2006 skrev han under permanent kontrakt med Blackburn, for en overgangssum på £500 000. Han har siden vært en av nøkkelspillerne i forsvaret til manager Mark Hughes. I september 2009 ble Khizanishvili utlånt til den engelske Championship-klubben Newcastle United. Etter syv kamper i Nordøst-England, ble han igjen utlånt til Championship. Denne gang gikk turen til Reading. Emil Aubert. Michael Conrad Sophus "Emil" Aubert (født 1811, død 1872) var en norsk jurist og embetsmann. Som ung var han medlem av kretsen omkring Henrik Wergeland. Han var sorenskriver i Lofoten og Vesterålen (1847–52) og i Nordre Jarlsberg (1866–72), amtmann i Nordre Bergenhus amt (1852–60) og borgermester i Trondheim. 1846–47 foretok han med offentlig understøttelse en reise til England, Skottland, Frankrike, Belgia og de prøyssiske rhinprovinsene for å studere juryvesendet i disse landene. Resultatet av reisen ble det store arbeidet "Om mundtlig rettergang og edsvoren" (1849) Han var stortingsrepresentant for Nordlands amt 1851. VM-Trosserne. VM-Trosserne er en norsk musikkgruppe som ble startet i 1990 av Lars Thyholdt (fele og banjo), Lars Ovlien (munnspill), Even Finsrud (gitar) og Øivind Roos (trekkspill). De møtte hverandre på Radio Kongsvinger, og fant en felles interesse i folk og folkrock. Bandet er et «hobbyband» og har spilt av og på siden starten. I 1991 ble Kjetil Foseid med på bass og etter hvert kom Kjetil Hjerpset til på bass, mens Foseid i større grad spiller gitar. Den største styrken til bandet er vokalprestasjonene. VM-Trosserne har deltatt på flere innspillinger, blant annet med sangen «På Vingersmarken», utgitt i forbindelse med Kongsvingermarkens 150-årsjubileum (senere utgitt på samle-CD, Dansbare takras og andre lekkerbiskener, A Rose for Emily records, 2005). I 2008 begynte de å skrive og spille inn sanger med tekster av Hans Børli og ga i den forbindelse ut singelen «En skål i heimebrent/Junikveld» i 2009. I tillegg til musikken har VM-Trosserne satt opp en rekke revyer i Kongsvinger. Friidrett under Sommer-OL 1900. Friidrett under Sommer-OL 1900. Friidrett var med for andre gangen på det olympiske programmmet 1900 i Paris. 115 utøvere, alle menn, fra 16 nasjoner konkurrerte om 23 olympiske titler mellom 14. og 22. juli. Vinneren fikk en sølvmedalje og den som kom på annen plass fikk bronse. Det var først under OL 1904 i St. Louis det ble innført gull-, sølv- og bronsemedalje for de tre første plassene. 100 m. "John Tewksbury løp på 10,8 i semifinalen som var tangering av verdensrekorden." 400 m. "Boardman, Lee og Moloney kom ikke til start i finalen som gikk på en søndag." 800 m. "David Hall løp i semi-finalen på 1.50,0 som var ny olympisk rekord." Spenning (slekt). Spenning er en norsk slekt som stammer fra Danmark via skoleholder og degn (klokker) i Farsund, Søren Godtfredsen Spenning som ble født i 1746 på Bordesø på Fyn og døde i 1816 i Farsund. Slekten antas å ha tysk opprinnelse. Søren Spennings far var Godtfred Spenning, som var skredder for riksgreven av Putbus fra Rügen. Det er i dag rundt 20 personer som bærer navnet Spenning i Norge. I tillegg finnes det i Australia en utvandrer-slektsgren fra Farsund som bruker slektsnavnet Godfred-Spenning. Camilla Tyldum. Camilla Tyldum (født 26. oktober 1981 i Oslo) er en norsk håndballspiller for Nordstrand Håndball Elite. Tyldum spiller mest i posisjonen ving, men er også på backplass. Tyldum har ca. 50 landskamper for junior- og ungdomslandslag. Hun har tidligere spilt for klubbene Kjelsås, Veitvet og Furuset. Hun studerte idrettsfag ved Bjerke videregående skole fra 1997–2000. Ved sesongstart 2007–2008, fikk Tyldum medieoppslag etter en episode hvor hun påstod at Stabæk-trener Kenneth Gabrielsen kom med kommentarer om hennes vekt. (Tyldum er 170 cm høy og veier ca 60 kg). Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Runni ungdomsskole. Runni ungdomsskole er en ungdomsskole i Nes kommune i Akershus. Den ligger om lag en kilometer nord for kommunesenteret Årnes sentrum og er samlokalisert med barneskolen Årnes skole og idrettshallen Runnirinken. Rektor er Hilde Schjerven, inspektør er Dag Thorvik. Skolen har 501 elever per 2010/2011. Stade Rennais FC. Stade Rennais FC (alminnelig omtalt som Rennes) er en fotballklubb som kommer fra byen Rennes i Frankrike. Klubben ble stiftet i 1901, og spiller for tiden sin 47. sesong i Ligue 1, den øverste divisjonen i det franske ligasystemet. Klubben fikk sin beste plassering noensinne i 2004/2005 sesongen, da de ble nummer 4. Den påfølgende sesongen endte med en 7. plass. Rennes' største meritter er to franske cuptitler, Coupe de France, i 1965 og 1971. Dessuten har de vunnet andredivisjon Ligue 2 i 1956 og 1983. Eldarion. Eldarion er en fiktiv figur (mann/menneske) i J.R.R. Tolkiens bøker om Midgard, men han er bare med i tillegget i Ringenes Herre. Han er sønn av kong Elessar (Aragorn) og dronning Arwen. Det er ikke fortalt noe spesielt om Eldarion i Tolkiens bøker (ettersom Ringenes Herre er den siste boka, og Eldarion blir født etter at Aragorn blir konge), Men man vet at han ble født i år 43 i det Fjerde tideverv, og ble konge i Gondor og Arnor etter at Aragorn døde i år 120 f.t. Hestesport under Sommer-OL 1900. Hestesport under Sommer-OL 1900. Hestesport var med på det olympiske programmet for første gang 1900 i Paris. Tre av øvelsene ble regnet som olympiske. Hammersborg. Hammersborg omkring 1900 (Trefoldighetskirken er merket 56) Hammersborg er et strøk på en høyde i nordenden av Oslo sentrum, som vokste frem som en forstad til Christiania på 1700-tallet. Forstaden ble sanert på 1920- og 30-tallet og strøket består nå av boliger, kontorer, institusjoner og kirker. Noen av husene fra gamle Hammersborg finnes på Norsk folkemuseum. Høyden ligger fint til som sted for viktige bygninger, og fra midten av 1800-tallet til 1920-årene ble det diskutert å bygge blant annet rådhus her. Byens myndigheter har på Hammersborg langt på vei forspilt mulighetene for å utnytte en flott høyde. Arkitekt Odd Brochmann sier i boken "Hus i Oslo" (Cappelen 1971): «Hammersborg – en gang et markant høydedrag, berikende for byens geografi – klarer man på denne tid med nidkjærhet å omgjøre til en kollisjon av bygninger, terreng, gater og motstridende hensyn». Geografi. Hammersborg ligger mellom Akersgatas øvre del og Møllergata, avgrenset av Hospitalsgata i sør og av Rosings gate i nord. Noen vil mene det ikke er riktig å si at området langs Akersveien nord til Rosings gate er Hammersborg. Det er vanlig å regne begge sider av Akersgata til strøket. Dette er et større område mot nord enn det opprinnelige Hammersborg. I tillegg til de nevnte er gatene og plassene i strøket Arne Garborgs plass, Fredensborgveien, Grubbegata, Schandorffs gate og Thor Olsens gate. Dermed ligger i øst Hausmannskvartalene, i nordøst Fredensborg og i nord Gamle Aker. Hammersborg grenser i vest til området ved Munchs gate og i sør til Hospitalsgata og Regjeringskvartalet (sentrum uten egne strøksnavn). Avstanden mellom ytterpunktene er ikke mer enn 3-400 meter noen vei. Hammersborghøyden ligger nordover fra Deichmanske bibliotek og Trefoldighetskirken. Høyden er en del av Akerryggen, høydedraget som starter fra Akersneset der Akershus festning ligger, følger Akersgata, over Hammersborghøyden og videre til Utsikten ved Westye Egebergs gate. En knaus på den østlige siden av høyden ble sprengt vekk på 1930-tallet. Krist kirkegård og Kristparken ligger i strøket. Det fantes en dam ved den ridebanen som har ligget omtrent ved dagens Hammersborg torg. Institusjoner og bygninger. Hammersborg er et kirkestrøk, med Trefoldighetskirken, St. Olav katolske domkirke, Svenska Margaretakyrkan, Adventkirken Betel, og Maria bebudelseskirke som i dag brukes av den greskortodokse menigheten i Oslo. Den eldste gjenværende bygning fra gamle Hammersborg er Fredensborgveien 1, trehus i én etasje fra 1827. Fredensborgveien 5, bygget i utmurt bindingsverk i første halvdel av 1800-tallet, ble fredet i 2008, som et «bygningshistorisk og kulturhistorisk viktig eksempel på en by- og forstadsgård i Oslo fra første halvdel av 1800 – tallet». Deichmanske bibliotek i nyklassisk stil sto ferdig 1933, med en loggia (søylegang) bak mot Schandorffs gate og Krist kirkegård, som var starten på et byggetrinn som ikke ble noe av. På Hammersborg torg ligger administrasjonsbygg for OBOS. Over Hospitalsgata ligger Y-blokka som er en del av Regjeringskvartalet. Før forstaden. Akersgata og Akersveien var fra 1300-tallet forbindelsesveien fra festningen på Akersneset til (Gamle) Aker Kirke. Eldste kjente bygning på Hammersborg var Christi Kirke, bygget 1626, eneste kirke i Christiania inntil Hellig Trefoldigheds kirke ved Christiania torg var ferdig i 1639. Krist kirkegård ble etablert i 1654 i forbindelse med pest som herjet byen. Kirken ble revet i 1756, en del av kirkegården er intakt. En gang før 1638 ble Vaterland kirkegård anlagt omtrent der Møllergata 19 ligger i dag, i bakken fra Hammersborg ned mot Youngstorget. Her sto et kummerlig kapell brukt ved begravelsene. Kirkegården gikk ut av bruk på 1850-tallet. Forstaden – Gamle Hammersborg. Hammersborg er med som en forstad i byplanen av 1704. I 1720 eiet slottskapellan Jens Christopher Hammer ”pladsen Hammersborg”, og man regner navnet Hammersborg fra ham. Løkkebygningen, som lå på en knaus litt lenger øst enn hovedhøyden, kalles senere Sorgenfri. Sorgenfri hadde kornløkke, frukt- og urtehave og lysthus. Løkken hadde flott utsikt over byen. Byens første feiring av 17. mai skjedde på Sorgenfri i 1824, etter forsøk fra justisministeren på å stanse arrangementet. Forstadsbebyggelsen kom fra 1730-årene, og fikk i 1740-årene et puff av at bygninger ved Hovedtangen ble revet fordi de lå for nær Feltartillerihuset. Beboerne ble anvist byggegrunn på Hammersborg. Bebyggelsen var uten noen form for overordnet plan og besto av små trehus, uthus og hytter langs krokete gater, smug og plasser. Gater gikk ut i stjerneform fra Torvet. Forstaden Hammersborg lå konsentrert omtrent mellom Arne Garborgs plass, Hospitalsgata, Møllergata og Hammersborg Torg, i nedre del av det området som i dag kalles Hammersborg. Gatenavn fra gamle Hammersborg er Bjerggaden, Grengangen, Kanten, Kirkegaardsgangen, Smedgangen, Snedkergangen, Sorgenfrigaden, Torvet og Øvre og Nedre Hammersborggate. Ved Akersgata lå Byens Lader (låver), i 1830-årene var det vel 30 bygninger, som var felles lagerbygninger for fôr. Da Trefoldighetskirken ble reist ble ladene flyttet litt nordøst, og der ble de stående til 1930-tallet. Som følge av plassbehov på Akershus festning, og de urolige tidene i Europa under Napoleonskrigene, ble Militærhospitalet oppført i 1807. Dette var en laftet tømmerbygning og inngikk senere i Empirekvartalet, tegnet av Christian H. Grosch som ble reist utover på første halvdel av 1800-tallet. Fra 1826 huset dette landets første rikshospital. Ved byutvidelsen i 1839 ble noe av Hammersborg innlemmet i byen, mens det meste først ble innlemmet ved byutvidelsen i 1859 1800-tallet: Kirker - og planer for mye mer. Hammersborg var diskutert som sted for kongeslott, universitetsbygninger og regjeringsbygninger frem til slottsarkitekt Linstow i 1838 la frem sin plan for det som i dag er Karl Johans gate. Linstow mente Hammersborg var det eneste alternativ til det som ble valgt. Det ble talt om «Hammersborg som et norsk Akropolis». I 1856 sto St. Olav katolske kirke ferdig. I 1849 kjøpte kommunen grunnen som hørte til Sorgenfri for å bygge Trefoldighetskirken, som sto ferdig i 1859. Løkkebygningen ble en tid brukt til Sorgenfri sykehus, blant annet som koleralasarett under epidemien i 1853. Frem til cirka 1900 kjøpte kommunen mange av bygningene på Hammersborg med sikte på full sanering og ny regulering for blant annet rådhus. Rådhus på Hammersborg var diskutert fra 1841. Første arkitektkonkurranse ble utskrevet 1876, med plassering omtrent der Deichmann ligger. Man tenkte også å kunne legge regjeringsbygning, nasjonalteater og statsministerbolig på området. Planene ble lagt til side pga. store overskridelser ved byggingen av Johanneskirken. Ny arkitektkonkurranse ble utlyst i 1897. I 1900 startet sprengning av noe av høyden for å forberede bygging. Denne gang var det krakket i 1899 som kom i veien for realisering. Den leiegården som ble oppført for arbeidere i Møllergata på Hammersborg (ferdig 1852) i regi av det filantropiske Arbeiderboligselskapet var byens første leiekaserne (leiegård for arbeidere). 1900-tallet. Hammersborg rundt år 1900 var et område med middels inntekt og sosial status. Man regner at grensen mellom det som i annen halvdel av 1800-tallet ble østkant og vestkant i Oslo går på østsiden av Hammersborghøyden. Ved stortingsvalgene fra og med 1906 til og med 1918 ga Hammersborg navn til en enmannskrets. Fra slutten av 1920-tallet og utover på 30-tallet ble de gamle bygningene revet for å gi plass til nye veianlegg og ny bebyggelse. Sorgenfri var i drift som hospital for menn med kjønnssykdommer fra 1910 til 1922 og ble revet noen år senere. Margaretakyrkan var ferdig i 1925. Deichmanske bibliotek sto ferdig i 1933. Christ kirkegård gikk ut av aktiv bruk i 1924. I 1964 ble nedre del av kirkegården tatt ut av bruk og opparbeidet som park (Kristparken). I 1970 var regjeringskvartalets Y-blokk ferdig, og den danner et lokk på Arne Garborgs plass. Hammersborg har gitt navn til Hammersborgtunnelen (1990) som går under Hospitalsgata og er den del av ring 1. Skoler og ungdomsklubb. Strøket hadde egen skole, Hammersborg skole fra 1806 til 1861. Katedralskolen fikk i 1869 bygget nye bygninger for seg til Akersgata (vest for gaten). Fra Katedralskolen flyttet til Ullevålsveien i 1902 ble den brukt av nye Hammersborg skole, og deretter flere skoler inntil Forsøksgymnaset i 1967 tok i bruk rektorboligen (Akersgata 73A, der Frelsesarmeens bygning i dag ligger). I 1976 ble bygningen revet etter store protester i offentlig debatt og ved kamper mellom politi og bevaringsforkjempere. Hammersborg ungdomsklubb var Norges første fritidslubb da den åpnet i en gammel bygning i Rosings gate mot Vår Frelsers gravlund i 1953. Den lille havfrue (statue). «Den lille havfrue» er en verdensberømt bronse-skulptur i havna i København i Danmark. Skulpturen er basert på havfruen fra H. C. Andersens eventyr av samme navn fra 1837. I motsetning til det man vanligvis forbinder med havfruer, er statuen ikke en kvinne med et menneskes overkropp og fiskehale. Hun har en kropp med ben, men med finner på bena. Skulpturen ble gitt som gave til København av brygger Carl Jacobsen og laget av billedhugger Edvard Eriksen. Eriksen brukte sin kone Eline Eriksen som modell for skulpturen. Skulpturen er 125 cm høy og veier 175 kg, og den ble satt opp på en granittstein på Langelinie den 23. august 1913. Statuen er en av Danmarks største turistattraksjoner. Hærverk. Statuen har flere ganger blitt utsatt for hærverk. 24. april 1964 mistet havfruen hodet, og verken hodet eller gjerningsmennene ble noen gang funnet. 22. juli 1984 ble en arm saget av. Den gangen meldte imidlertid gjerningsmennene seg raskt, og statuen fikk armen tilbake. I august 1990 ble det gjort et nytt forsøk på å sage hodet av statuen. Forsøket endte med et 18 cm langt snitt i halsen. 6. januar 1998 mistet statuen hodet for andre gang. Da ble en freelance-fotograf og to andre arrestert og siktet for å ha utført hærverket, men de ble senere løslatt og siktelsen frafalt. Hodet ble imidlertid funnet. 11. september 2003 veltet ukjente gjerningsmenn statuen ned fra steinen den satt på. Statuen har også blitt dynket i maling og blant annet fått påmalt BH og bukser. Det finnes to gipskopier av statuen, noe som har vært til god hjelp når statuen har blitt reparert. Lignende statuer. Statuen selv er en kopi av den originale skulpturen, som Eriksens arvinger er i besittelse av. Hans familie selger kopier av statuen. Det fins en kopi av statuen i byen Solvang i California, en by som ble grunnlagt av danske immigranter. Det fins også kopier av statuen i Kimballton i Iowa og i Vancouver i Canada. På graven til Victor Borge er det også en kopi av statuen. I 2006 ble kunstverket "Det genmodificerede paradis" av Bjørn Nørgaard satt opp på Langelinie, noen hundre meter fra havfruestatuen. Kunstverket er en gruppe av skulpturer, hvorav en kalles "Den genmodificerede havfrue" og er en nonfigurativ statue av en kvinne som sitter på noen steiner ute i vannet. Det fins også andre kunstneriske fremstillinger av havfruen i H. C. Andersens fortelling. Til disse hører en statue i Odense Zoo fra 1949 av kunstnerne Erik Cohrt og Hans Ploug. Den forestiller en havfrue med fiskehale. På reise. I mars 2010 tok København et foreløpig farvel med Den lille havfrue da hun la ut på reise til Kina. I tidsrommet 1. mai til 31. oktober 2010 var hun utstilt i den danske paviljongen på verdensutstillingen World EXPO i Kina. Daniel Carlsson. Daniel Carlsson (født 29. juni 1976) er en svensk rallyfører som konkurrerer i World Rally Championship. Carlsson gjorde seg først bemerket på den internasjonale arenaen da han ble nummer sju i det svenske VM-rallyet i 2001. Hans beste plassering er nummer 3 i svenskerallyet 2006. Den frie vilje. "Den frie vilje" (orig. "Der freie Wille") er en tysk spillefilm fra 2006. Den forteller historien om en tidligere voldtektsmann som etter ti års fengsel innleder et forhold med en ung sårbar kvinne, som selv gjennom mange år ble psykisk misbrukt av sin far. Filmen hadde verdenspremiere 13. februar 2006 på den internasjonale filmfestivalen i Berlin, der hovedrolleinnehaveren Jürgen Vogel mottok Sølvbjørnen. Filmen har fått flere andre priser. Roing under Sommer-OL 1900. Roing under Sommer-OL 1900. Roing var med på det olympiske programmet for første gang 1900 i Paris. Det ble delt ut olympiske titler i fem roøvelser. Toer med styrmann. Olympiske mesterne fra Nederland med den franske gutten Sabine Timoteo. Sabine Timoteo (født 1975 i Bern som "Sabine Hagenbüchle") er en sveitsisk skuespiller. Hun studerte ved Schweizerische Balletberufsschule frem til 1994, og var engasjert ved Deutsche Oper am Rhein i Düsseldorf. Hun turnerte også med Carlotta Ikedas Compagnie Ariadone. Hun debuterte på film i Philip Grönings "L’amour, l’argent, l’amour", og ble for rollen i denne filmen nominert til den sveitsiske filmprisen som beste skuespillerinne. Senere har hun hatt roller i filmer av Dominik Graf ("Die Freunde der Freunde", 2001), Maria Speth ("In den Tag hinein", 2001), Katalin Gödrös ("Mutanten", 2002), Péter Palátsik ("Irgendwas Ist Immer", 2003), Andreas Struck ("Sugar Orange", 2003), Christian Petzold ("Gespenster", 2004), Matthias Glasner ("Den frie vilje", 2006), Sebastian Schipper ("Ein Freund von mir", 2006), Stephan Geene ("After Effect", 2006) og Clemens Klopfenstein ("Die Vogelpredigt", 2005). Sabine Timoteo er utdannet kokk, og bor med to barn i Bern. Eksterne lenker. Timoteo, Sabine Timoteo, Sabine Skyting under Sommer-OL 1900. Skyting under Sommer-OL 1900. Det var mange skytekonkurranser som ble gjennomført i Paris sommeren 1900. Ni av dem ble av International Olympic Committee besluttet å regnes som olympiske. Forvask. Forvask er prosedyre ved de fleste vaskeprogrammer i vaskemaskiner og det bør være første vannet i all klesvask. I svette er det små mengder av eggehvitestoffet albumin. Dette er vannløselig, men ved denaturering ved oppvarming blir det stivt på samme måten som hviten i egg, som også er en type albumin. Det er viktig at det første vannet klærne vaskes i er kaldt. Dersom første vannet er varmt, vil klærne bli stive av eggehviten. Noe vaskemiddel i forvaskvannet vil gi noe mer effektiv fjerning av albumin. Sørum Gård rehabiliteringssenter. Sørum Gård rehabiliteringssenter er et behandlingskollektiv i Trondheim for rusmisbrukere i alderen 18 år og oppover. Rehabliteringssenteret ble startet i 1989. Arne Ivar Denstad har vært sentral i driften av kollektivet siden starten og har vært leder siden begynnelsen av 1990-tallet. Behandlingsstedet har vært medlem i stiftelsen Stiftelsen KRAFT siden 1993. Styreform. Kollektivet bygger sin rehabilitering på det kristne verdigrunnlag og underviser og motiverer for livsendring etter bibelske prinsipper. Videre er det lagt opp som et bo- og arbeidskollektiv, hvor storfamilie- og fellesskapstanken står sentralt. Stedet har tre avdelinger og 19 ansatte som jobber turnus med egne nattevakter som bor fast på stedene. Over 350 personer har i perioden 1989-2010 vært innom behandlings-kollektivet. Samarbeidspartnere. Samarbeidspartnere: Rusmiddeletaten, Politikere, Sosialkontor fra hele landet, Helseregioner, NAV kontorer, Akuttinstitusjoner/Inntakssentre, Gateteam, Menigheter, Andre kollektiver, Politiets forebyggendegruppe, Ungdomsskoler/Videregående og folkehøgskoler i forbindelse med forebyggendearbeid, Fengsler. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har tilsyn ved senteret for å påse at lover og regler overholdes samt at beboerne lever under forsvarlige forhold. Svømming under Sommer-OL 1900. Svømming under Sommer-OL 1900. Svømming var med for annen gang på det olympiske programmet 1900 i Paris. Det var deltakere fra tolv nasjoner, kun menn. Det ble konkurrert om sju olympiske titler i svømming, blant annet i undervannsvømming og svømming med hinder. Det var totalt 76 utøvere fra 12 nasjoner. Svømmekonkurransene ble avviklet i perioden 11. til 19. august i elven Seine. Tre svømmere vant to olympiske titler hver; Frederick Lane, John Arthur Jarvis og Ernst Hoppenberg. Asparukh Lesjnikov. Asparukh Lesjnikov (bulgarsk Аспарух Лешников) eller Asparuch «Ari» Leschnikoff (født 16. juli 1897 i Khaskovo, Bulgaria (da en del av Tyrkia), død 31. juli 1978 i Sofia) var en bulgarsk sanger og komponist, framfor alt kjent som 1. tenor i den berømte tyske vokalsekstetten Comedian Harmonists. Lesjnikov var yngste sønn av en postfunksjonær og en lærerinne. Han hadde to søsken. Som barn sang han i det lokale kirkekoret. Fra 1908 til 1916 gikk han på gymnas i Khaskovo. Fra 1916 gjorde han militærtjerneste på en kadettskole i Sofia. Ved slutten av 1. verdenskrig var han blitt løytnant og gjorde en kort tid tjeneste ved fronten. I 1920 ble han demobilisert. Fra 1920 studerte Lesjnikov sang i Sofia hos operasangeren Ivan Vulpe. Han drog til Berlin i 1922 for å videreutdanne seg. Fra 1923 til 1926 var han stipendiat ved Sternsches Konservatorium og arbeidet ved siden av som kelner. I 1926 fikk han kontrakt som korsanger ved Großes Schauspielhaus i Berlin. Der ble han kjent med Robert Biberti som i 1927 introduserte ham for Harry Frommermann. På Frommermanns initiativ startet de vokalsekstetten Comedian Harmonists. I årene 1927 til 1935 hadde Lesjnikov stor kunstnerisk og økonomisk suksess med Comedian Harmonists (se egen artikkel). Etter at Comedian Harmonists ble oppløst som følge av det nazistiske styrets forbud mot å la jøder opptre, fortsatte Lesjnikov en stund som sanger i det etterfølgende «ariske» ensemblet Meister-Sextett i Tyskland. I 1940 drog han tilbake til Sofia, der han hadde kjøpt seg en leiegård for inntektene fra Comedian Harmonists og Meister-Sextett. I 1942 gjorde han noen grammofoninnspillinger som solosanger, men ble samme år innkalt til den militære reserven og gjorde tjeneste som adjutant for kommandanten for jernbanen i Sofia. Da leiegården han hadde kjøpt ble ødelagt i et luftangrep i 1944 mistet han livsgrunnlaget og ble avhengig av hjelp fra venner. Hans kone og barn forlot ham, han ble senere fraskilt i 1947. I årene 1947-56 opptrådte Lesjnikov innenfor rammen av et kulturensemble som sanger ved forskjellige anledninger, også i radio. I 1952 giftet han seg på nytt og fikk en sønn nummer to i 1958. Han livnærte seg blant annet som hjelpearbeider, lagerarbeider og kommunal gartner i Sofia. Fra 1962 fikk han en liten pensjon. Han skrev flere brev til Robert Biberti, et av de andre medlemmene av Comedian Harmonists, som hadde tiltatt seg alle inntekter og rettigheter etter gruppa og bad om å få utbetalt honorar for plateutgivelser, men Biberti avslo. I 1965 ble Lesjnikov invitert til DDR av en beundrer av Comedian Harmonists. Han fikk på grunn av dette endel oppmerksomhet i Øst-Tyskland. Han opptrådte blant annet i Friedrichstadt-Palast i Berlin, det tidligere Großes Schauspielhaus, ved å fortelle om sitt liv. Man ble også oppmerksom på hans fortid i Bulgaria, og det ble gjenutgitt noen grammofonplater. Dette endret imidlertid ikke mye på hans økonomiske stilling. Det ble laget dokumentarfilm om Comedian Harmonists i Tyskland i 1976 der han medvirket, etter dette mottok han mange brev, og det ble også samlet inn penger. Dette lyste opp de siste årene av hans liv. Han døde likevel som en fattig mann i 1978. Ron Stoppable. Ronald «Ron» Adrian Stoppable er en fiktiv figur. Han har den andre hovedrollen i animasjonsserien "Kim Possible". Ron er Kims beste venn og kompanjong på oppdragene rundt i verden. Ron var med i den første episoden som ble sendt i juni 2002, og har vært en del av de faste figurene i hver episode siden. Ron er high school-elev med en eksentrisk personlighet, som er den klønete assistenten til showets hovedperson. Ron står for en stor del av seriens humoristiske innslag, men er også en motvekt til Kims konkurranse- og imageorienterte livsstil. Navnet hans er et ordspill på det engelske «unstoppable» (ustoppelig). Originalstemmen tilhører Will Friedle, mens den norske stemmeskuespilleren er Erik Skøld. Historie. Ron møtte Kim på deres første dag på førskolen, og de har vært venner siden da. I filmen "Kim Possible – I tide og utide" ble Ron fremstilt som en talefør og observant unge, som kunne forstå seg på avanserte temaer og dessuten hadde en solid sosial forståelse. Han hadde også underutviklede sosiale evner, som skilte han fra andre barn. Han hadde en fantasivenn som het Rufus (trolig en konsekvens av å ikke være med i det sosiale livet) og har sovet med lyset på siden han var fire. Mange elementer av Rons personlighet kan spores tilbake til traumatiske opplevelser i barndommen, som har blitt presentert i flere tilbakeblikk i løpet av serien. Den mest brukte hendelsen er et sommeropphold på Camp Wannaweep. Under dette oppholdet ringte han hjem så ofte at mora tilslutt nektet å svare. Mens Ron var på Camp Wannaweep ble han mobbet og herset med av andre unger, og måtte dele ei insektfylt hytte med leirens maskot, sjimpansen Bobo. Dette siste ga Ron en evigvarende apefobi som har blitt nevnt flere ganger i serien. Det var også i løpet av leiroppholdet at Ron møtte Knut (Gil Moss). Ron byttet sine svømmetimer med Knuts håndverkstimer (fordi Ron ikke ville være i vannet). Knut kom tilbake som en skurk, og ville hevne seg på Ron, fordi Ron gjorde at Knut var så lenge i det forurensede vannet at han muterte. Ron frilansheltkarriere begynte samtidig med Kims. Da Upperton-millionæren Mr. Paisley ble fanget i sitt eget hvelv, ble Kim og Ron tilkalt ved en feiltakelse, og resten er historie. Personlighet. Ron er på mange måter Kims motpol. Han reagerer forskjellig i de fleste situasjoner, briljerer der Kim sliter (og omvendt), og ser verden på en helt annen måte. Ron er en type med store motsetninger, og har utvist store ulikheter hva personlighet og evner angår. Type B-personlighet. Som type B er Ron for det meste munter, står i mot det meste av gruppepress, og er i stor grad ubekymret når det gjelder utseende og diller; som han mener er grunt og bare et blaff. Som en følge av dette virker Ron ofte som motvekt til Kim og hennes A-personlighet. Ron har ved flere anledninger oppmuntret Kim til å ta det litt med ro når konkurransenaturen hennes tar overhånd, og hjelper henne med å sette ting i perspektiv når hun bekymrer seg over tenåringsproblemer som "popularitets-næringskjeden" og hvordan andre ser på henne. Kim fungerer ofte på samme måte for Ron og motiverer ham, oppmuntrer ham til å delta på ting og forsøker å dempe entusiamen hans overfor andre. Rons personlighet er definert av ego, men ikke i like tydelig grad som Type A Kim. Han har en tendens til å bli besatt av ideer, mål og temaer som han ikke klarer å få ut av hodet, selv etter at alt har vist seg å være udugelig. I tidlige episoder dreide dette seg oftest om at Ron var uenig med Kim om formålet til skurker; som at han mente at Dr. Drakken skulle "stjele jula" eller at Señor Senior Senior planla å skape en golbal mangel av mini-hot dogs. Klønete assistent. Son en klønete assistent blir Ron vanligvis framstilt som ekstremt lojal, men også klumsete og lite modig. Ofte "snubler han i egne bein" -gjerne på komiske eller sosialt ydmykende måter- og under oppdrag er det vanlig at han å fullstendig feile i noe Kim gjennomførte problemfritt. (For eksempel kan han stå baklengs på ski ned en bakke og krasje med et tre like etter at Kim nettopp passerte feilfritt.) Rons klumsethet var veldig tydelig i tidlige episoder, og resulterte ofte i at han satte seg selv i fare under oppdrag, slik at Kim måtte slippe det hun hadde i hendene og redde ham. Gjennom serien har evnene hans blitt bedre og han har krevd redning langt sjeldnere. I senere episoder har det meste av klumsetheten hans fungert som humorinnslag og framstilt mer som klossethet enn inkompetanse; han viser ofte elementer av fysisk styrke og smidighet sammen med Kim, skjønt på en klossete og panikkartet måte som en kontrast til Kims grasiøse og beherskede gjennomføring. Skaperne sier at Rons ytelser i actionsekvenser var ment å skulle baseres på Jackie Chan, altså å utføre fysiske øvelser på usikker og improvisert, men også effektiv, måte. Selv om Rons klumsethet har skapt problemer (som å la skurker stikke av) har den også virket i hans favør, og gjort at han har greid ting gjennom å være klumsete som verken han eller Kim kunne greid ved hjelp av rene evner (se «The Ron Factor»). I følge Wade kan dette være en kvantitativ evne Ron har. Et annen gammelt karaktertrekk ved Ron er fobiene hans. Apefobien hans nevnes ofte, man har også sett at han er ekstremt redd insekter, mekaniske hester (skyldes en uheldig opplevelse med en barneridingshest utenfor kjøpsenteret der han mistet to melketenner), hagegnomer (skyldes et gnomrelatert trehjulssykkeluhell) og mange andre ting. Ofte vises han i panikkanfall under oppdrag fordi han konfronteres av noe truende eller farlig. Han har også en tendens til å bli paranoid, som resultat av barndomsfobier og dårlige opplevelser. På tross av alt det han frykter klarer Ron seg vanligvis til slutt. En gang sier også en figur i serien at det faktum at Ron følger Kim uansett er et tegn på virkelig mot. Det er et stadig tilbakevendende poeng at Ron mister buksa eller å ufrivillig bli stående i bare underbuksa på en komisk måte. I sesong to sier han at det har skjedd så ofte han ikke lenger blir flau over det. I sesong fire sier han likevel at han finner det forvirrende at det fortsetter å skje selv om han er "High School senior" (avgangselev). Forventet taper. Ved siden av klumsetheten utmerker ikke Ron seg på skolen og ser ofte ut til å forstå enkle fakta eller ting -selv når de forklares rett ut for ham- enten fordi han har begrenset forståelse for temaet eller diskusjonsmetoden, eller fordi han ikke følger med. (På grunn av naturen i Rons rolle kan det være vanskelig å vite når det er en del av personligheten eller kun et humoristisk innslag). Rons problemer vises gjennom hans generelle konsentrasjonsvansker og latskap, som på sitt mest ekstreme førte til at Ron forventet at labpartneren skulle gjøre alt arbeidet, siden hans/hennes naturlige motivasjon om å lykkes ville veie opp for hans sløvhet. Ironisk nok, mens Ron sjeldent forstår dagligdagse ord eller eufemismer, bruker han et noe mer avansert vokabular enn andre karakterer i serien. Han bruker ofte lengre ord enn andre på hans egen alder og holder enn mer kontrollert form for tale gjennom serien i tillegg til å komme med komplekse og uvanlige tankerekker som andre karakterer ikke tenker på, inklusive kommentarer rundt Kims egne utsagn og oppførsel. Slike bemerkninger fra Ron forsterker likevel bare andres inntrykk av ham som rar. Denne karakteristikken var særdeles tydelig da Ron var mindre, i dag er det ikke så viktig, men benyttes likevel ofte. Ron har også en tendens til å tviholde på barndomsvaner og -skikker, og nekter sta å forandre på det, til tross for andres negative reaksjoner. For eksempel, i «October 31st» går han ut på knask eller knep-runde selv om andre på hans alder for lengst ville ha sluttet. Som vanlig for den forventede taperen, har Ron ofte lave forventninger til egne prestasjoner og stiller lave krav til seg selv, både akademisk og sosialt. Han mangler fokus og feiler ofte grundig som følge av dårlig innsats og liten tro på egne evner, eller fordi han prøver for hardt. Hans forsøk på å passe inn blir ofte spolert av det faktum at han har en tendens til å opptre med et uttalt nivå av umodenhet, som har gitt ham et rykte som taper blant sine likestilte. For det meste gjør Rons Type B-personlighet at han ikke merker det-og dermed ydmyker dem rundt seg mer enn omvendt, eller at han kommer med sin spissfindighet som en del av indre "Ronhet" og overser hva andre sier. Dette var tydeligst i pilotepisoden «Crush» der Ron erklærer at mottoet hans er "aldri vær normal". Selv om Ron later til å ha vent seg til tanken på at andre ser på ham som ukul, og vanligvis rister det av seg, har det hendt at han har søkt aksept blant sine likestilte ved ulike tilfeller (vanligvis i forsøk på å få oppmerksomheten til jenter), med varierende resultat. To merkbare situasjoner er når han forsøkte å begynne på nytt igjen under en tur til Florida, og når han prøvde seg som maskoten "Middleton Mad Dog". I det første tilfellet ble Ron stemplet som taper i løpet av dag en. I det siste tilfellet ble han akseptert av fansen, men greide å erte på seg hele heiagjenglaget i arbeidet fram dit. De gangene Ron har oppnådd en viss anerkjennelse fra sine jevnaldrende pleier han å fråtse i det, og lar det noen ganger gå seg til hodet. Selv om han aldri har blitt framstilt som en stereotypisk nerd/dust, har han blitt referert til som det enkelte ganger, og har flere av de typiske karaktertrekkene til nerder/duster. Det blir bevist gjennom hans hang til "kult"-dataspill, hans tilfeldige fascinasjon av sci-fi og fantasy genrer, og at han kommer overens med Kim fetter Larry. Rons personlighetstrekk ble klarest demonstrert da skolen fikk besøk av en fiktiv personlighetsguide-dille under navnet Animologi. Ron ble da en Hvit Snegle; en sosialt hemmet person, en etterdilter og lukter overmoden frukt. Under karrieredagen ble Ron trukket mot matrelaterte yrker. Motsetninger. På tross av å vanligvis bli framstilt som rar, barnslig, forvirret og en som ikke yter maksimalt, har Ron-figuren vist seg å ha skjulte evner og dybder som nyttes for å drive handlingen framover i enkelte episoder og situasjoner. Blant Rons skjulte talenter er påviselige bølger av kreativitet og intellekt. Han skrev sangen Kim sang på talentshowet og «Naked Mole Rap», er en talentfull kokk og nyter suksess i flere håndverksrelaterte aktiviteter (bl.a. at han lagde sitt eget Mad Dog-hode). Han gjør ofte inngående observasjoner av livet, samfunnet og alle former for logikk, noe som strider i mot den vanlige framstillingen av ham som en type med et enkelt sinn. Han viste seg også å ha det som trengtes for å raskt bli forfremmet i løpet av hans korte karriere hos Bueno Nacho. Han har også en rekke andre talenter, som vist på talentshowet. Det kan nok ikke regnes som et talent, men Ron oppfant også Nacoen. Mot I Sink or Swim og Return to Camp Wannaweep ble Ron i stand til å overvinne frykten og sloss med Knut på egen hånd. I Exchange klarer Ron å glemme apefrykten og tro på seg selv, slik at han kan redde Yori fra Monkey Fist Smidighet og sport I Sick Day utførte Ron flere ekstremsportmanøvrer, som han tidligere ikke hadde greid, for å komme seg inn i Drakkens skjulested og ta med Strål-X (og fikk kun et sedvanlig bukseproblem). I The Twin Factor klarer Ron å komme seg unna Kim og Shego, som begge var under hjernekontroll – og klarte faktisk å bevege seg slik at de kuttet tauene han var bundet i. I Exchange nedkjempet han Yamanouchininjaen Fukushima i nærkamp. Kommunikasjon med dyr Ron har også vist seg å ha en mystisk evne til å snakke med og faktisk forstå dyr. Vanligvis ser man dette når han er sammen med Rufus, selv om det kan hevdes at Rufus allerede, selv om det er høyst uvanlig, er i stand til å kommunisere med andre. Man har også sett Ron kommunisere godt med andre dyr: Kakkis og Dementors mutanthunder er noen av dem. Blaff av inspirasjon/briljans I Sink or Swim avledet Ron oppmerksomheten til Knut for å lure ham inn i en felle. I Sick Day utarbeidet han en plan for å komme inn i Drakkens skjulested uten å bli oppdaget, og i Bad Boy forutså han mange ulike problemer i forbindelse med planene sine om verdensherredømme, i tillegg til å vise teknisk/mekanisk kunnskap. I Naked Genius bygde han en dommedagsmaskin av diverse skrap uten at han gjorde det bevist, siden han var veldig usikker på seg selv og vettskremt av Drakkens trusler. Den største endringen hos Ron var trolig i Bad Boy, da de stereotypiske «gal vitenskapsmann»-trekkene fra Drakken havnet hos ham, og førte til at han ble midlertidig forandret til en gal vitenskapsmann/ondt geni ved navn Zorpox Erobreren. Som Zorpox skapte Ron stadig mer sofistikerte våpen, fra en mekanisk innretning som spruter potet veggimellom til en terrenggående plasmakatapult og en værmaskin som var i stand til å påvirke været i global målestokk. Selv om slike forandringer oppstår relativt ofte er de ikke brukt i alle episodene, og varer heller ikke fra episode til episode. Ron-faktoren. Ron-faktoren er et abstrakt talent det ble trodd at Ron hadde. Den skal visstnok ha gjort ham i stand til å greie ting, gjennom serier av tilsynelatende tilfeldige hendelser, som ellers ville krevd store evner eller uoppnåelig store evner. Ifølge Wade kan Ron-faktoren være et resultat av ikke-lineære matematiske konsepter (også kjent som Kaosteorien). Til å begynne med var Global Sikkerhet av den oppfatning at Ron-faktoren var hemmeligheten bak Team Possibles suksess, og forsket hardt på den en stund, i den tro at det skulle være mulig å bruke den i arbeidet. Siden GS ikke greide å isolere den, konkluderte de med at den ikke eksisterte. Uavhengig av konklusjonen til GS ble Ron-faktoren brukt som et tema i Kim Possible: I Tide og Utide. Shego kom fram til at Kim var mest effektiv motstander i kompaniskap med Ron. Hun klekker ut en plan for å skille dem, og setter dermed en solid stopper for Kims muligheter til å ødelegge arbeidet hennes. Splittelsen svekket teamet tilstrekkelig til at Shego kunne ta over verden. I Så Dramatisk var Ron-faktoren til stede noen ganger. Det er mulig at Ron-faktoren er at Ron benytter latent briljans som han kun har bevisst adgang til når han er Zorpox. Det er tydelig at Team Possible jobber mer ineffektivt når Ron ikke er tilstede og at Ron faktisk har mentale og fysiske krefter latent som kun hentes fram bevisst av Zorpox, men også kun brukes av Ron mens han er seg selv. Black Lagoon. Black Lagoon (ブラックラグーン burakku ragūn) (sorte lagune) er en japansk manga- og animeserie skapt av Rei Hiroe. Historien følger eventyrene til "Lagoon Company" (Lagunekompaniet), en gruppe leiesoldater som spesialiserer seg på smugling i havområdene rundt Sørøst-Asia. Basen deres befinner seg i den fiktive byen Roanapur i Thailand, og herfra transporterer de gods med en eldre amerikansk torpedobåt, døpt «Black Lagoon». "Lagoon Company" tjener til livets opphold ved å ta imot oppdrag fra forskjellige klienter. Oppdragene innebærer ofte voldsomme skuddvekslinger, nevekamp, drap og slag til sjøs. Alt i forskjellige steder i sørøst-Asia. Gruppen tilbrnger mye av sin fritid i baren "The Yellow Flag" i Roanapur. Miljø. Mye av handlingen foregår i den fiktive byen Roanapur i Thailand. Byen blir beskrevet som et eneste stort fristed for alskens gjenger, forbrytere og mordere. Til og med politiet i byen er korrupt og griper ikke inn mot kriminaliteten. I Roanapur utkjempes det daglig dueller mellom forskjellige fraksjoner av den kriminelle underverdenen om kontroll. Her finnes det både søramerikanske narkoligaer, russisk mafia, nordamerikanske leiemordere og veteraner fra både Vietnamkrigen og den afghansk-sovjetiske krig. Rock. Rock (fullt navn, Rokuro Okajima) er en japaner som opprinnelig arbeidet i selskapet "Asahi Industries", til han ble tatt som gissel av The Lagoon Company i 1995. Gruppen hadde nemlig fått i oppdrag å stjele en verdifull datadisk som Rokuro hadde blitt tiltrodd av sin arbeidsgiver, uvitende om det farlige og ulovlige materiale som var lagret på den. Etter å ha blitt truet på livet av Lagoon Company og overlatt til seg selv av sine arbeidsgivere, slo han seg sammen med gruppen. Hans rolle i gruppen innebærer først og fremst å utføre beregninger og holde fortet når gruppen er på tokt. Rock går fremdeles i en kortermet forretningskjorte til tross for at Revi skaffet ham en Hawaii-skjorte som hun krevde han skulle iføre seg i stedet. Til forskjell fra Revi foretrekker han ord fremfor våpen og blir ofte avskrekket av metodene som gruppen (Revi spesielt) kan bruke for å få det som de vil. Takket være sin bakgrunn i forretningsverden har Rock gode ferdigheter i geologi og språk og kan oversette fra japansk til engelsk og omvendt. I tillegg besitter han kunnskaper i spansk og rumensk. Dette gjør ham til et verdifullt medlem av Lagoon Company og har tiltrukket seg nysgjerrigheten til flere av gruppens oppdragsgivere. Rock er en gåtefull figur på flere måter fordi han strever med å finne sitt ståsted mellom lovlydighet og piratvirksomhet. Tilværelsen med The Black Lagoon har både forbedret og forverret livet hans. Han blir i animeen skildret som å stå i skumringen; på grensen mellom lov og forbrytelse uten å vite hva han vil samtidig som han forsøker å holde ved sin gamle samvittighetsfølelse. Dette fører han mange ganger i konflikt med Revy, som i begynnelsen av serien ikke tolerer hans innvendinger mot grådigheten hennes og følgelig truer med å drepe ham om han nevner det igjen. Til tross for dette får hun etter hvert sansen for Rock og det viser seg at hun bryr seg mye mer om ham enn hun viser. Rock har familie i Tokyo men har ikke mye kontakt med dem grunnet deres lave forventinger til hans prestasjoner, som skyldtes at han ikke klarte å komme inn på høyskolen på første forsøk. Revy. Revy (Rebecca) er slåsskjempen i gruppen. Hun er av kinesisk avstamning og vokste opp i New York City, hvor hun tilbrakte mye av sin ungdom som en tyv og morder. Revi har et stort konkurranseinstinkt og har et hissig temperament og går ikke av veien for å skyte personer som provoserer henne (inkludert barn). Ulikt sine kolleger foretrekker hun å forhandle med pistolen enn med ord for å få det hun som vil. Av alle karakterene i serien er det også hun som banner mest og hun er den som nyter størst glede i å drepe sine fiender. Revy er en av de dyktigste og dødeligste figurene i serien når det kommer til kamp og hennes ferdigheter med skytevåpen er nesten uten sidestykke; kombinert med hennes evne til å hoppe unna kuler gjør det henne til en formidabel motstander. Hennes favorittvåpen er to modifiserte tvillingpistoler av merket "Beretta". Langs skjeftet på dem står piratemblemet til den kjente piratkapteinen Jack Rackham inngravert (to huggerter med bladene krysset over en hodeskalle). Hennes ferdigheter med bruk av skytere med begge hender om hverandre har gitt henne tilnavnet «Two-hands» i Roanapur. Dutch. Dutch er lederen for Lagoon Company og kapteinen på torpedobåten «Black Lagoon». Dutch er en tidligere amerikansk soldat som kjempet i Vietnamkrigen men som deserterte etter Saigons fall i 1973 og ble leiesoldat. Av utseendet er han en stor, muskuløs, mørkhudet mann og bærer alltid solbriller over øynene. Dutch pleier å holde seg på avstand fra kampene og koordinerer heller gruppens tokt fra torpedobåten. Han har imidlertid store ferdigheter i kamp og bruker som våpen et haglegevær sammen med en 44 kalibers revolver, begge med dødelig effektivitet. Benny. Benny kommer fra Florida hvor han måtte avslutte utdannelsen grunnet problemer med FBI og mafiaen. Hans rolle i Lagoon Company er som mekaniker, PC-spesialist og forsker. Han er av jødisk avstamning og hevder humoristisk at familiens æresløfte er «Fuck the nazis». Dutch liker å kalle ham for Benny-boy. Benny ble med i Lagoon Company to år før Rock etter å ha blitt reddet av Revy. Den lille havfrue (eventyr). "Den lille havfrue" eller "Den lille havfruen" er tittelen på og hovedpersonen i et eventyr skrevet av den danske dikteren H.C. Andersen. Eventyret handler om en havfrue som forelsker seg i et menneske, men som dør i forsøket på å vinne hans kjærlighet. Historien ble første gang utgitt som "Den lille Havfrue" i 1837 og har siden blitt oversatt til en lang rekke språk og kommet i en mengde versjoner. Handling. "Den lille Havfrue" er et romantisk eventyr fortalt i et muntlig språk med rike beskrivelser og sammenlikninger. Hovedpersonen er en liten havfrue som lever på havets bunn som den yngste av Havkongens seks døtre. Som 15-åring får hun svømme opp til overflaten, og der forelsker hun seg i en vakker prins som seiler forbi. Skipet med prinsen forliser i en storm, og havfruen redder ham fra å drukne. Den lille havfruen selger så sin stemme, «den skjønneste Stemme af alle paa Jorden og i Havet», for å få «de nydeligste smaae, hvide Been, nogen lille Pige kunde have» istedenfor fiskehalen sin. Bare slik kan hun gifte seg med prinsen og dermed få en udødelig sjel. Betingelsen for udødelighet er imidlertid prinsens kjærlighet. Men han velger en annen, og da havfruen på hans bryllupsnatt får vite at den eneste måten å redde seg selv på, er å drepe ham, velger hun døden. Havfruen styrter seg i bølgene og blir forvandlet til havskum, for deretter å bli en luftånd som etter 300 år kan få en sjel og et evig liv. Grunnlaget for historien stammer fra forestillingene om undinene, kvinnelige bølgeånder i middelalderens folketro. Ifølge den sveitsiske naturlegen Paracelsus (1493–1541) kunne en undine få en udødelig sjel hvis hun giftet seg med et menneske. Dette ble seinere motiv i mange fortellinger, blant annet i den tyske dikteren Friedrich Heinrich Karl Fouqués eventyr "Undine" fra 1811. Kunst inspirert av eventyret. H. C. Andersens eventyr har inspirert en rekke kunstnere. I 1909 kom balletten Den lille Havfrue med musikk av den danske komponisten Fini Henriques. Mest kjent er likevel billedhuggeren Edvard Eriksens statue Den lille havfrue fra 1913. Den er plassert som en hyllest til eventyrdikteren i vannkanten på Langelinie i København. Statuen er tross sin lille størrelse blitt et kjennemerke for byen og en turistattraksjon for besøkende. I 1989 presenterte også det amerikanske Walt Disney Company "Little Mermaid", en bearbeidet tegnefilmmusikal av eventyret med lykkelig slutt. Tegnefilmen fikk seinere flere oppfølgere, blant annet egne tegneseriehefter og en animasjon-serie beregnet for TV. Den lille havfruen Ariel i Disneys tegnede utgave er i dag en verdenskjent skikkelse i selskapets store galleri av kommersielle tegnefilmfigurer. Kulturkanonen. "Den lille havfrue" er tatt opp i den danske kulturkanonen. Turn under Sommer-OL 1900. Turn var med for annen gang på det olympiske programmet 1900 i Paris. Øvelsene ble gjennomført 29.-30. juli 1900. Det var deltakere fra sju nasjoner, kun menn. Hjemmenasjonen Frankrike dominans var total, de vant alle medaljene og det var fransk på de første atten plassene. Mangekamp. Beste ikke-franske gymnast var sveitsiske Jules Ducret, som kom på delt 19. plass med 264 poeng. Bedømming. Friidrettsøvelsene ble også bedømt ut ifra stil og utførelse, og ikke ut ifra prestasjoner slik som i dag. Det ble definert en standard som alle skulle utføre; i høydehopp var det 5 meter, i høyde-/lengdehopp skulle de hoppe over et tau 1,25 meter høyt, som var 1 meter fra avsatsen. Stavsprang var 2,20 meter, og tauklatring var opp et 6 meter langt tau. I vektløfting fikk utøverne 2 poeng for hver gang de løftet 50 kg over hodet, dog maksimalt 20 poeng. Bjølsenhallen. Bjølsenhallen er et idretts- og forretningssenter på Bjølsen i Oslo. Den inneholder blant annet en stor innendørs idrettshall og et stort matvarehus. Idrettshallen består av en håndballbane med tribune, en innebandybane og en rekke mindre haller. Hallens funksjoner er et tilbud til både studentene i området og til bydelen for øvrig. Beliggenhet. Bjølsenhallen ligger i Bydel Sagene på Bjølsen i Oslo. Eiendommen ligger i et kvartal avgrenset av Maridalsveien, Moldegata, Bergensgata og Holmestrandgata. Store deler av kvartalet utgjør Bjølsen Studentby tilhørende Studentsamskipnaden i Oslo med ca. 1200 hybler og leiligheter. Historikk. Hallen ble oppført på begynnelsen av 1930-tallet og betraktes som et mesterstykke i ingeniørkunst. Tomten var da eid av Oslo Sporveier, og hallen ble brukt som bussgarasje. Under andre verdenskrig ble hallen benyttet som lager for tyske fly og reservedeler. Etter krigen tok Oslo Sporveier hallen i bruk igjen og benyttet den som bussgarasje fram til den ble solgt i desember 1998. Sabotasjeaksjon i 1944. Natten mellom 13. og 14. august 1944 gjennomførte medlemmer av Oslogjengen en sabotasjeaksjon i hallen. Max Manus, Gunnar Sønsteby, William Holder, Henrik Henriksen Hop og Andreas Aubert var blant deltakerne. Angrepsmålet var et lager i kjelleren under hallen hvor tyskerne lagret 25 Messerschmitt-jagere, en rekke flymotorer og store mengder reservedeler. De var flyttet hit på grunn av bombefaren på Kjeller. Mennene dirket seg inn i busshallen litt over midnatt. En av dem tok seg av den norske vakten. De øvrige tok seg ned i kjellerhallen, der de la ladningene. Det ble brukt 120 kilo plastisk sprengstoff fordelt på fire kofferter og 70 kilo vanlig dynamitt. Omtrent kl. 02.00 om natten ble luntene tent, og karene trakk seg tilbake. Noen vaskekoner som jobbet i hallen fikk beskjed om at bygningen ville gå i lufta om få minutter. Da ladningene eksploderte var vaskekonene ute av bygningen, og vaktmannen var sluppet løs. Etter eksplosjonen var blant annet 150 flymotorer og tyskernes største lager av reservedeler for jagerfly i Norge ødelagt. Gunnar Sønsteby forlot stedet på sykkel. Vestgermanske språk. De vestgermanske språkene er en undergruppe i den germanske språkgruppen. Til de vestgermanske språkene hører alle språkene som ikke er nordgermanske (nordiske) eller østgermanske. Den tradisjonelle inndelingen. Den tradisjonelle inndelingen av de vestgermanske språkene beror på stamtreet deres. Opphavlig fantes det et vestgermansk urspråk som delte seg i to grener: et engelsk-frisisk urspråk og et tysk urspråk. Det engelsk-frisiske urspråket skulle ha delt seg i engelsk og frisisk, det urtyske språket skulle ha delt seg i høytysk og nedertysk. Kritikk mot den tradisjonelle inndelingen. I andre halvdelen av det 20. hundreåret kom det mye kritikk mot dette stamtreet og denne inndelingen. Det førte til at de fleste lingvister i dag ikke lenger aksepterer den tradisjonelle inndelingen av de germanske språkene. Spesielt begrepet "vestgermansk" er omstridt. Noen lingvister mener at det aldri fantes et vestgermansk språk, men bare flere ulike germanske språk som hadde et par vestgermanske trekk til felles. Grønlandsleiret (Oslo). Grønlandsleiret (1-73, 4-46) er en av Oslos hovedgater. Gata ligger på Grønland i bydel Gamle Oslo, og er en forlengelsen av gaten Grønland fra Tøyenbekken til Schweigaards gate hvor den fortsetter som Oslo gate. På nordsiden av gaten mellom Borggata og Schweigaards gate ligger Grønlands park - Botsparken. Fra gammelt av het området Grønlandsleiret går gjennom i dag, Leiret. Leiret var en plass der båter lett kunne trekkes på land. Leiret lå opprinnelig mellom Oslo (Gamlebyen) og Grønland. I middelalderen gikk Oslofjorden helt opp til der Grønland kirke ligger nå. Gåselever. Gåselever eller foie gras (fransk: "fet lever") er en delikatesse verden rundt. Denne fete leveren stekes gjerne i panne, eller man lager terriner eller pateer av den. Tilbehør som stjerneanis, cognac, eple og karamell går godt til leveren. Andelever er tilsvarende, men smaker av and. Begge disse blir stort sett importert fra Frankrike, men også noe fra Ungarn. Produksjon. Det er vanlig å tvangsfôre gjess for å få ekstra stor og fet lever. Metoden brukes for å fremstille gåseleverpostei "(Paté de Foie Gras)" som gjerne blir smakstilsatt med trøffel. Fôringsmåten har vakt stor motstand. Fuglene tvangsfôres med en metode som på fransk heter «gavage». Det betyr at et langt rør blir presset ned i fuglenes spiserør og deretter pumpes magen full av en fett- og karbohydratrik matblanding. Dette gjentas to til tre ganger daglig i ca en måned før fuglene slaktes. De unaturlige store mengdene med mat fuglene daglig tvinges i gjør at store mengder fett lagres i leveren. Dette er egentlig en naturlig mekanisme som kalles «hepatisk steatos» og som gjør at trekkfugler kan lagre store mengder fett før de trekker til sitt sommer- eller vinterhabitat. I naturen kan leveren øke til over dobbelt av normal størrelse, men ved tvansfôring kan leveren bli økt til 10 ganger sin opprinnelige størrelse. «Gavage» er forbudt i flere land, blant annet Norge. Til tross for et forbud mot produksjon er det tillatt å importere og selge gåselever her i landet. Tilberedelse. Den enkleste måten å tilberede gåselever på er å skjære den i ca 1 cm tykke skiver. Man varmer en stekepanne, og uten fett i pannen legger man skivene i. (Fett brukes ikke, da leveren er fet i utgangspunktet). Man lar den steke i ca 1 min, har på salt og grovkvernet pepper, og snur den. Man krydrer så med salt og pepper. Legges opp på tallerkenen, og man kan ha eplesyltetøy og portvin ved siden av. Hjemmebakt brød smaker også godt til. Auli skole. Auli Skole er en barneskole i Nes i Akershus. Skolen har 228 elever som går i 1.- 7. klasse. Skolen. Skolen består av to skolebygninger, et lærerværelse og en gymsal. Skolen ligger på Aulifeltet ved siden av et nytt idrettsanlegg der du kan finne akebakker og skøytebane. Skolens maskott er grevlingen, det sies at den første rektoren hadde en grevling som kjæledyr. Rektor på skolen heter Øyvind Svendsen. Auli skole er lokalt kjent for sine gode prøveresultater på de nasjonale prøvene. Målsetning. Det er viktig at skolen ligger i front når det gjelder læring i og med at Aulifeltet er det størte boligbyggefeltet i Nes. På Auli skole har lokal kjendiser som Jon Anders Grøndahl fått sin faglige grunnstamme. Skoletannlege. Skoletannlege var betegnelsen på en tannlege som er spesielt tilsatt for å behandle barn i skolepliktig alder. Norge. Gratis tannlege for skolebarn ble vedtatt i Lov om folkeskolen av 16. juli 1936, men allerede 10-15 år før dette hadde enkelte kommuner begynt å ansette egen skoletannlege. Fra 1983 er funksjonen ovetatt av fylkeskommunene, og utføres av distriktstannlege. Betegnelsen skoletannlege er gått ut av offisiell bruk i Norge. Øvelser under Sommer-OL 1900. Sommer-OL 1900 i Paris var de første olympiske lekene med kvinnelige deltakere. Damene fikk lov å delta i krokket, golf og tennis. Alle de andre idrettene var forbeholdt menn. Det var mange nye øvelser med i forhold til de første olympiske lekene i 1896 Athen. Pelota, cricket og krokket var med for både første og siste gang (Pelota har vært med senere som demonstrasjonsgren). Bryting og vektløfting var de eneste øvelsene som ikke var med i Paris av de opprinnelige fra Athen. Sylvain Freiholz. Sylvain Freiholz (født 23. januar 1974) er en tidligere sveitsisk skihopper som konkurrerte fra 1991 til 2003. Han vant bronse i den individuelle stor bakke konkurransen i Ski-VM 1997 i Trondheim, kun slått av Masahiko Harada og Dieter Thoma. Han deltok i fire OL, fra 1992 til 2002, hvor hans beste prestasjon var en 14. plass i Albertville i 1992. I verdenscupen i skihopping var han kun på podiet en gang, i Engelberg i hjemlandet Sveits i 1993 kom han på andreplass. Joseph Needham. Joseph Terence Montgomery Needham (født 9. desember 1900 i London i Storbritannia, død 24. mars 1995 i Cambridge) var en britisk biokjemiker, men han var først og fremst kjent som sinolog, en ekspert på teknologi- og vitenskapshistorie i Kina. I Kina er han mest kjent under navnet "Lǐ Yuēsè" 李约瑟. Levned. Needham var eneste barn av et skotsk ektepar i London. Faren var lege, moren var komponist og musikklærer. Joseph Needham fikk sin høyere utdannelse ved Cambridge University, der han etter doktorgraden (1925) spesialiserte seg innen embryologi og morfogenese. Han var en vel etablert biokjemiker da hans karriere tok en uventet vending under annen verdenskrig. Hans interesse for Kinas tekniske og vitenskapelige historie oppstod i forbindelse med at tre kinesiske vitenskapsfolk kom til England for å samarbeide med ham i 1936: Lu Gui-zhen (鲁桂珍), Wang Ying-lai (王應睞) og Chen Shi-zhang (沈詩章). Lu (1904–91), datter av en apoteker fra Nanjing, lærte Needham klassisk kinesisk. Hun ble langt senere hans annen hustru. Han tilbragte årene 1942 til 1946 som vitenskapsmann i Chongqing i Sichuan (den gang) og reiste rundt i Kina. Joseph Needham var en pionér når det gjaldt å oppdage og formidle kinesisk vitenskapshistorie. Hans hovedverk er sammenstillingen av det monumentale "Science and Civilisation in China", en serie som er kommet ut siden 1954, så langt (2008) med 27 bind. Verket har mange bidragsytere, og Needham skrev også flere viktige deler av det. Needham tok i dette verket i bruk et romaniseringssystem for kinesisk som han hadde utviklet på egen hånd. Det var en modifikasjon av Wade-Giles, der han unngikk dette systemets sterke bruk av apostrofer før visse aspirerte lyder ved å erstatte apostrioffen med bokstaven "h". Før dette verket var kinesisk vitenskap og teknologi oftest kun kjent for de "fire store oppdagelser": Krutt, kompass, papir og trykkekunst. Men etter utgivelse av dette verket ble det anerkjent at kinesisk sivilisasjon i årtusener hadde ligget foran Vesten på flere felt. Oppdagelsen av Kinas intellektuelle arv ledet fram mot spørsmålet som i historiografi nå omtales som "Needham-spørsmålet": Hvorfor sakket Kina akterut for Europa etter å ha vært mer avansert i århundrer? Personlig. Needham var først gift med Dorothy Moyle (1896–1987). I 1989, to år etter at hun døde, giftet han seg med Lu Gui-zhen. Han led av Parkinsons sykdom fra 1982. Han døde i sitt hjem i Cambridge i en alder av 94 år. Prinsesse Peach. Prinsesse Peach (ピーチ姫, "Pīchi-Hime"), tidligere kalt Prinsesse Toadstool (Prinsesse Fluesopp) er en fiktiv videospillfigur fra Nintendos serie om Mario. Hun opptrer som prinsessen i Mushroom Kingdom. I de fleste Mario-spillene blir hun kidnappet av den onde Koopa-kongen, Bowser, og deretter reddet av Nintendo-maskotten Mario. Etter mange år som kidnappingsoffer fikk Peach endelig hovedrollen i Nintendo DS-spillet "Super Princess Peach" i 2006. Der styrer spilleren Peach som skal redde Mario fra Bowser, som har kidnappet ham. Skrolsvik. Skrolsvik er ei bygd ytterst på Sør-Senja som ligger i Tranøy kommune i Troms, og har i underkant av 100 innbyggere. Stedet er kjent for et allsidig kulturtilbud, blant annet med to avdelinger av Midt-Troms Museum; Kveitmuseet/Gammelbutikken og Senjehesten kystforsvarsmuseum. Området rundt Skrolsvik er, som resten av det naturskjønne Sør-Senja, et populært område for hytter og fritidsboliger. Her ligger også Senja Overnatting, en nedlagt skole som er til utleie for overnattingsgjester. Det er også campingplass nærmere 1 km sør for Skrolsvik, ved det nedlagte kystfortet, der man kan leie hytte eller ta med campingvogn. Havneforholdene i Skrolsvik er gode, noe som særlig har kommet fiskeriene til gode. Frem til 2004 var Nergårds lakseslakteri en hjørnesteinbedrift, men denne brant ned i februar dette året. De gode havneforholdene muliggjør og en helårlig hurtigbåtforbindelse til Harstad og en bare tidvis fungerende fergeforbindelse, også denne til Harstad. Bygda ligger ved enden av fylkesvei 221. Følger man den 20 km østover kommer man til Stonglandseidet, hvor det blant annet er sykehjem, skole og bank. Postadressen til Skrolsvik er 9392 Stonglandseidet. Nærmeste bysamfunn er Finnsnes. Mellemvik grunnkrets. Mellemvik er en grunnkrets som omfatter Skrolsvik og grendene rundt. Mellemvik, eller Mellomvika, er den midterste av de tre vikene sentralt i Skrolsvik. De andre to er Heimstevika og Skrollsvika. Grunnkretsen omfatter ytterste del av den halvøya som stikker ut mot Andfjorden, lengst sørvest på Senja, inkludert ytre del av Blyfjordens sørside, samt fjellene vest for Åborsvatnet. Bebyggelsen strekker seg fra Tømmervika i sørøst til Sjursvika i nordvest. Areal: 23,4 km². Mellemvik tilhører Delområde Stonglandet, og grenser i sørøst til Buvik og i nordøst til Rødsand. I vest ligger Andfjorden. Imrahil. Imrahil er en fiktiv figur (mann/menneske) i Midgard, i J.R.R. Tolkiens fantasy-verden Arda. Han er prins av Dol Amroth i trilogien Ringenes Herre (men han er bare nevnt i Atter En Konge), og han kjempet sammen med Aragorn og Éomer i slaget ved Pelennors mark og Slaget ved Morannon med sine riddere. De vinner begge slagene, og Imrahils datter Lóthiriel gifter seg med Éomer i år 3021 i Det Tredje Tideverv etter at Sauron er overvunnet for alltid, og de får sønnen Elfwin sammen. Prins Imrahil dør i år 34 i Det fjerde tideverv, og sønnen Elphir blir prins av Dol Amroth. De Dresserte Elger. De Dresserte Elger, av og til forkortet DDE, er en norsk musikkgruppe og et musikalsk prosjekt som retter seg mot barn og familien. Elgene vil gi barn gode verdier og holdninger gjennom sin musikk. Høsten 2006 kom de ut med sitt første album, "Året rundt", en plate som tar for seg alle årstidene. Blant de medvirkende på albumet er Nissa Nyberget, Johannes Joner, Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang og Glam fra Wig Wam. DDE har også bidratt med musikk til blant annet TV-serien Uhu! og seriens albumen som er blitt belønnet med flere Spellemannpriser. Prosjektets leder, Lage Thune Myrberget, og DJ Moose produserer all musikken sammen. Skylark B. Skylark B var en britisk spionsender for Secret Intelligence Service, som opererte i Trondheims-området under andre verdenskrig. To radiosendere med kodenavn Skylark A og B ble i september 1940 bragt til Norge med fiskekutteren «Havlys» av Erik Welle Strand. Sylark A ble sendt til Oslo. Skylark B skulle rapportere om tyske bevegelser i Trøndelags-området. Gruppen som opererte senderen hadde tilknytning til NTH. Telegrafister var NTH-studentene Haakon Sørbye, Bjørn Arnold Rørholt, Einar Johansen, Baard Gunnar Hjelde og Olav Skeie. Fordi senderen brukte 220 volt spenning mens elektristetsnettet i Trondheim, som et av få steder i Europa, fremdeles brukte 150 volt ble gruppen tvunget til å søke utenfor byen og koble seg til kraftledningene. For å slippe å koble seg på strømnettet bygde NTH-studentene etter en periode sin egen sender, som gikk på akkumulatorer. Disse ble ladet opp i byen og båret til sendestedet. På grunn av en misforståelse med kodene ble det ikke opprettet forbindelse med England før 15. januar 1941. Etter dette sendte de regelmessig, vanligvis en gang i uka. Gruppen fikk blant annet i oppdrag å skaffe opplysninger om tungtvanns-produksjonen på Rjukan, som de greide å skaffe ved samarbeid med professor Leif Tronstad og hans kollega Jomar Brun. Ellers sendte de hovedsakelig opplysninger om tyske flåtebevegelser. Sommeren 1941 var Skylark B en stund den eneste spionsenderen i virksomhet i Norge. I august 1941 ble telegrafisten Baard Hjelde arrestert av Gestapo. Skylark B sendte enda noen ganger, delvis for at ikke en plutselig taushet fra senderen skulle bekrefte Hjeldes rolle hvis arrestasjonen skulle vise seg å være gjort på mistanke alene. I september kom det imidlertid flere arrestasjoner. En del av Skylark B-gruppen greide å berge seg over grensen til Sverige, men flere endte sine liv i tyske konsentrasjonsleirer. Blant disse var Baard Hjelde og Anton Jacobsen, dikteren Rolf Jacobsens bror. Ødegård. En ødegård er en beskrivelse som ble gitt til gårdsbruk som av ulike årsaker ble lagt øde (forlatt), i Norge først og fremst etter svartedauden i 1349–1350. I mange tilfeller ble ødegårdsbeskrivelen heftende ved gårdsnavnet for ettertiden, da gårdene etter hvert ble tatt i bruk igjen. Dette kunne komme til uttrykk i navn som "Øde"-Raa og "Øde"-Rud eller Kroksund-"Ødegaarden" og Hole-"Ødegaarden", Hval "øde" og Holtan "øde", Lang"ødegaarden" eller rett og slett "Ødegaarden". En annen variant er "Øygard(en)". Ødegård anvendes som begrep også i Danmark, hvor Københavnere fra 50-tallet og oppetter lette etter forlatte og øde beliggende torp i Sverige, som de kunne kjøpe eller leie og bruke til sommerhus. Skatt. Ødegårder var gårdsbruk som ble fritatt for skatt i en overgangsperiode etter at gårdsdriften ble gjenopptatt. Deretter betalte gården en særlig lav skattesats. Ættenavn. "Ødegård" og "Ødegaard" er også norske etternavn som stammer fra gårdsbruk som ble lagt øde. I Oluf Ryghs «Norske Gaardnavne» er det nevnt 171 norske gårder med navnet "Ødegaarden" eller avledninger av dette. Søker man derimot etter "øde" i fritekstfeltet blir treffet på mer enn 1 000 gårdsbruk. Utbredelse. Det var 4 500 personer med navnet Ødegård og 2 388 personer med navnet Ødegaard i Norge i 2007. Knut Severin Spenning. Knut Severin Spenning (født 1831 i Kristiania, død 1908 Drammen) var en norsk skolemann og forfatter. Han ble utdannet cand.theol. i 1853. Fra 1854 til 1856 var han huslærer hos jernverkseier Treschow på Fritzøe. Fra 1856 til 1861 var han lærer ved Stavangers skole og fra 1861 til 1863 ved Kongsbergs skole. I 1863 ble han utnevnt til adjunkt ved Drammens offentlige høiere skole og fra 1877 til overlærer samme sted. Han var sønn av kgl. fullmektig i Finansdepartementet Abraham Spenning. Forfatterskap. Hans forfatterskap omfatter diverse «Tabeller over Drammens Byes Befolkning» i 1870- og 80-årene. I 1888 utga han den autoriserte utgave av "Dr. M. Luthers lille katekisme". Samme år utkom "Salmer og religiøse vers samlede til skolebrug af E. Schreiner og K. Spenning". A. Kiellands lærer. I 1856 finner vi ham som timelærer ved Kongsgård skole i Stavanger hvor han ble til 1861. Der hadde han blant annet Alexander Kielland som elev. Han beundret Kiellands stilistiske evne. Spøkende sa han gjerne når det taltes om Kielland som forfatter: ”Ja han skriver så god norsk, fordi jeg var hans første norsklærer”. (Kilde: "Studentene fra 1895, s. 240) Se også. Se også Spenning (slekt). Lage Thune Myrberget. Lage Thune MyrbergetLage Thune Myrberget (født 28. juni 1964 på Hamar) er en norsk trommeslager, komponist og musikkpedagog. Han har arbeidet som freelance musiker og studiomusiker. Han underviser på Nordisk Institutt for scene og studio/(NISS) i Oslo og har utgitt en undervisningsmetode for slagverk som heter "Virvel" og "Tremolo". Metoden er oversatt til tysk, spansk, nederlandsk, svensk og engelsk under navnet Hit & Roll. I tillegg arbeider han som musikkprodusent og eier og driver forlaget NMG, New Media Generation. Lage Thune Myrberget er hovedlærer i slagverk ved Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) i Oslo. Her utdannes musikere med fokus på god bransjeforståelse og samspill i populærmusikk for scene og studio. Myrberget har som kreativ leder i New Media Generation utviklet lydstrategi for flere av norsk idrett sine særforbund, deriblant langrenn, hopp, telemark, kombinert, freestyle og skiskyting. Foruten kurs, seminar og foredrag i stregisk bruk av lyd har han forfattet boken Idèbok i lyddesign- og strategi for Speakerteam (utgitt 2009). Myrberget leder barnemusikkprosjektet De Dresserte Elger hvor han produserer all musikk sammen med DJ Moose. Platen Året Rundt utkom 2006. Sangbok 2007, og korpsarrangementer til flere av sangene 2010. Alarmprisen. Alarmprisen er en norsk musikkpris som deles ut en gang i året til norske artister innen et utvidet pop/rock-begrep. Prisen ble etablert som et alternativ til Spellemannprisen og Hit Awards og ble delt ut første gang 3. februar 2001. Prisen deles ut av stiftelsen Alarm. I oktober 2008 bestemte styret å ikke gjennomføre utdelingen for 2008 på grunn av pengemangel og det er uvisst om prisen vil bli delt ut i 2009. Ved foreløpig siste prisutdeling, prisutdelingen i 2007, ble det delt ut priser i seks sjangerbestemte klasser og seks tilleggsklasser. Klassene pop, rock, hip-hop/rap, metal, låt og live har blitt delt under alle utdelingene, mens de øvrige klassene har kommet til i løpet av årene. Blant dem er årets Alarmpris, som også har gått under navnet Alarmjuryens spesialpris. For de fleste klassene er det musikkjournalister som bestemmer hvilke fem artister og album som skal nomineres i hver klasse gjennom en egen avstemming og uten noen forhåndspåmelding fra plateselskapene. Publikum kan deretter være med på å stemme fram vinnerne på prisens nettsider og via sms sammen med journalistene. Publikumsstemmene og journaliststemmene teller 50 prosent hver når vinnerne skal kåres. Alarmstiftelsen samarbeider med NRK og prisen har etter hvert blitt en slags erstatning til Spellemannprisen som NRK mistet til TV 2 i 2002. NRK har så å si hvert år overført utdelingsshowet direkte på på NRK P3 og i bilder på sine nettsider og i tillegg sendt redigert utgave av utdelingen på TV den påfølgende uken. I 2003 og 2004 samarbeidet Alarmstiftelsen også med og de to arrangementene hadde felles lokalisering i henholdsvis Trondheim og Bergen. De øvrige prisutdelingene er blitt arrangert på Rockefeller i Oslo. Alarmprisen ble fram til 2006 delt ut i en av årets to første måneder, men ble fra og med 2007 blitt flyttet til høsten. En av grunnene til det er å unngå for mye konkurranse fra Spellemannprisen og by:Larm. Pleuritt. Pleuritt (skrives òg "plevritt"), eller lungehinnebetennelse, er en betennelse i lungehinnen som kan føre til smertefullt åndedrett og andre symptom. Pleuritt kan skyldes flere ulike smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer. Pleuritt deles inn i tørr og våt pleuritt, skillet skapes av om det er betennelsesvæske eller ikke mellom hinnene. Den tørre varianten er mest smertefull, fordi hinnene da ikke kan gli fritt i forhold til hverandre. Ved hjelp av et stetoskop kan man som regel høre en pleuritt som en gnidningslyd over lungene, gnindningslyden er mest fremtredende ved en tørr pleuritt. Mellomriksloven. Mellomriksloven er en fellesbetegnelse på det avtaleverk som regulerte de interne handels- og skipsfartsforholdene i Unionen mellom Sverige og Norge. Avtalene, som i Norge var utformet som formell lov (fra 1827), og i Sverige som forordninger, ble inngått i 1815, utvidet i 1825, revidert i 1874 og siste gang fornyet i 1890. Da Sverige, som hadde gått over til en proteksjonistisk politikk i 1888, sa opp avtalene i 1895, med virkning fra 1897, mistet norsk eksportindustri de fordeler den hadde hatt på det svenske markedet. De negative økonomiske konsekvenser dette medførte antas å ha vært medvirkende i prosessen som endte i unionsoppløsningen i 1905. Andy Todd. Andrew John James Todd, vanligvis kalt Andy Todd, (født 21. september 1974 i Derby, Derbyshire, England) er en engelsk fotballspiller, som har spilt for åtte engelske fotballklubber. Han spiller nå for Derby County i Premier League. Todd er midtstopper, men er også blitt brukt som back og defensiv midtbane. Han er sønn av den tidligere engelske landslagspilleren Colin Todd. Biografi. Han startet sin profesjonelle fotballkarriere i Middlesbrough i 1993, og han debuterte i ligasammenheng for Middlesbrough den 18. desember 1993 i en kamp mot Notts County. Totalt fikk han med seg 3 ligakamper for "Boro" i 1993/94-sesongen, mens han i 1994/95-sesongen spilte 5 ligakamper for klubben fra North Yorkshire. I siste del av denne sesongen ble han lånt ut til Swindon Town, og han debuterte for Swindon den 1. mars 1995 i en ligakamp mot Millwall. Totalt fikk han med seg 13 ligakamper for "the Robins" før han returnerte til Middlesbrough på slutten av 1994/95-sesongen. I august 1995 forlot Todd Middlesbrough til fordel for Bolton Wanderers som betalte £250 000 for han. Andy Todd debuterte for Bolton den 23. september 1995 i en ligakamp mot Liverpool, og i denne kampen scoret han også sitt første mål for "the Trotters". Totalt ble det 12 ligakamper og 2 mål for Bolton i 1995/96-sesongen, mens han i de påfølgende sesongene fikk bokført 15 ligakamper i 1996/97-sesongen, 25 ligakamper i 1997/98-sesongen og 20 ligakamper i 1998/99-sesongen. Etter å ha spilt 12 ligakamper i første del av 1999/00-sesongen for klubben fra Stor-Manchester ble han solgt til Charlton Athletic for £750 000. Bakgrunnen for dette salget var at han på en trening var involvert i et fysisk sammenstøt med Boltons assistenttrener Phil Brown. Todd spilte sin første kamp for Charlton den 23. november 1999 da de vant 2-1 over Swindon Town i en ligakamp, og totalt spilte han 12 ligakamper for "the Addicks" i siste del av 1999/00-sesongen. Deretter ble det 21 ligakamper i 2000/01-sesongen, og i denne sesongen laget han også sitt første mål for klubben fra London. Det skjedde den 1. april 2001 da Charlton vant 2-0 over Leicester City i en kamp i Premier League der Todd scoret Charltons første mål i det 33. spilleminutt. I hans tredje sesong for Charlton var Andy Todd involvert i enda en episode på treningsfeltet, denne gang med keeperen Dean Kiely, og dette medførte at han ble lånt ut til Grimsby Town i februar 2002. Han debuterte for Grimsby Town 23. februar 2002 i en ligakamp mot Nottingham Forest, og han scoret sitt første mål for "the Mariners" den 26. februar 2002 i en ligakamp mot Stockport County. Etter å ha scoret 3 ligamål på 12 kamper, og vært medvirkende til at Grimsby beholdt plassen på det nest øverste nivået, vendte han tilbake til Charlton i april 2002. Totalt spilte han 5 ligakamper for Charlton i 2001/02-sesongen før han i mai 2002 ble han solgt til Blackburn Rovers for £750 000. Den 19. august 2002 spilte Andy Todd sin første kamp for Blackburn, og det skjedde i UEFA-cupen mot det bulgarske laget CSKA Sofia. Hans første ligakamp for "Rovers" kom 9. november 2002 mot Southampton, mens hans første mål for klubben fra Lancashire ble bokført 26. april 2003 i en ligakamp mot Leeds United. Totalt ble det ett ligamål på 12 kamper for Todd i hans første hele sesong som Blackburnspiller. I september 2003 skrev han under på en låneavtale med Burnley, og han debuterte for "the Clarets" den 6. september 2003 i en ligakamp mot Stoke City. Etter å ha spilt 7 ligakamper og 1 cupkamp for Burnley returnerte han tilbake til Blackburn i oktober 2003. Nå etablerte han seg i startoppstillingen til "Rovers" der han i siste del av 2003/04-sesongen spilte 19 ligakamper, og i denne sesongen ble han også kåret til årets spiller i Blackburn Rovers. I den påfølgende sesong ble han utnevnt som kaptein av manager Mark Hughes da Barry Ferguson forlot klubben, og også i denne sesongen fikk han utmerkelsen årets spiller i klubben. Da 2004/05-sesongen var over hadde Andy Todd scoret ett mål på 26 ligakamper. I 2005/06-sesongen ble det 2 mål på 22 ligakamper, mens han i 2006/07-sesongen stoppet på 9 ligakamper og 4 cupkamper for Blackburn. I juli 2007 skrev Todd under for Derby County for et ukjent beløp som er anslått til å være rundt £750 000. Han debuterte for Derby den 11. august 2007 i en ligakamp mot Portsmouth, og i denne kampen scoret han også sitt første mål for "the Rams". Alarmprisen 2001. Alarmprisen 2001 ble delt ut på Rockefeller i Oslo lørdag 3. februar 2001. Det var den første gang prisutdelingen ble arrangert og det ble delt ut priser i fem sjangerbestemte klasser og fem tilleggsklasser. Tungtvann vant to av prisene, beste hip hop-album og beste låt for henholdsvis "Nord og ned" og «Ubudne gjæsta». Konferansierer under utdelingen var Anneli Drecker og Harald Are Lund, og utdelingen ble overført direkte på NRK Upunkts nettsider, NRK P3 og på flere studentradioer. Alarmprisen 2002. Alarmprisen 2002 ble delt ut på Rockefeller i Oslo lørdag 2. februar 2002. Det ble delt ut priser i seks sjangerbestemte og tre tilleggsklasser. I åtte av klassene var det mellom 40 000 og 50 000 publikumsstemmer på sms og nett og rundt 90 musikkjournalister som stemte fram vinnerne, mens Alarmjuryen kåret Amulet som vinner av spesialprisen. Röyksopp vant tre av prisene mens Kaizers Orchestra vant to priser. Nye klasser i forhold til den første prisutdelingen i 2001 var jazz og Alarmjuryens spesialpris eller årets Alarmpris. Borte var klassene årets overraskelse, årets plateselskap og årets nettside som ble delt ut det første året. Konferansierer under utdelingen var Kristin Vinsents og Vibeke Saugestad og bilder fra utdelingen ble overført direkte på NRKs nettsider. Barnaby Metschurat. Barnaby Metschurat (født 1974 i Berlin) er en tysk skuespiller. Han studerte ved skuespillerskolen "Die Etage" i Berlin, og har spilt i flere kino- og fjernsynsfilmer. Dessuten er han aktiv som teaterskuespiller. Eksterne lenker. Metschurat, Barnaby Metschurat, Barnaby Alarmprisen 2003. Alarmprisen 2003 ble delt ut på Samfundet i Trondheim lørdag 15. februar 2003. For første gang samarbeidet Alarmprisen med som ble arrangert i Trondheim den samme helgen. Satyricon vant to priser i klassene metall og årets låt mens Ephemera ble tildelt Alarmjuryens spesialpris, en pris som var på 100 000 kroner. Det ble delt ut seks sjangerbestemte priser og fire tilleggspriser. Ny pris av året var prisen for årets video, mens klassen house/techno var blitt byttet ut med klassen elektronika. Konferansierer under utdelingen var Kristin Vinsents og Rune Nilson og utdelingen ble overført direkte på NRKs nettsider, NRK P3 og diverse studentradioer. NRK1 sendte dessuten en redigert utgave av utdelingen på Lydverket den påfølgende uken. Bodø Energi. Bodø Energi er et norsk kraftprodusent og kraftleverandør heleid av Bodø kommune med ca. 24 000 energikunder og en omsetning på 750 GWh strøm. Selskapet ble dannet i 1907 som Bodø Elektricitetsværk, senere skiftet selskapet navn til Bodø elverk. I 1992 ble selskapet omdannet til aksjeselskapet Bodø Energi AS. Fra 2007 gikk selskapet over til konsernform med Bodø Energi som morselskap og fire underselskaper. Andre personer i Tidshjulet-serien. Andre personer i Tidshjulet-serien presenterer flere fiktive personer i Tidshjulet (engelsk: The Wheel of Time), som er en fantasy-serie skrevet av amerikanske Robert Jordan. Nynaeve al'Meara. Nynaeve al'Meara er oppvokst i Emondsmark sammen med Rand, Matt, Perrin og Egwene. Hun har den evnen at hun kan lede Den Ene Kraften. Hun er rundt fem år eldre enn Rand, Matt, Perrin og Egwene, men har alltid behandlet dem som om aldersforskjellen var ti år, for ikke å si femten. Nynaeve fungerte, til tross for sin unge alder, som den Kloke, en slags lege i Emondsmark. Hun gjør folk friske ved å bruke den Ene Kraften. Hun kan også føle hvordan været blir. Hun er i besittelse av stahet og viljestyrke så det halve hadde vært nok, og hvis noen av landsbyboerne prøver å yppe kiv med henne drar hun fram kjeppen sin og banker vett i skallen på dem, uansett hvilken stilling eller alder vedkommene måtte ha. Hun blir meget respektert, og hun blir leder for Kvinnenes Krets i Emondsmark. Da Egwene, Rand, Matt, og Perrin forsvinner tror hun at Moiraine Sedai har dreid hodet rundt på dem og rett og slett lurt dem med seg, for ikke å si kidnappet dem. Hun reiser etter for å få tilbake de fire ungdommene. Moiraine finner ut at Nynaeve kan lede kraften og sender henne til det Hvite Tårnet, hvor hun fort stiger i gradene. Sammen med Elayne og Egwene blir hun sendt ut for å finne den Svarte Ajah. De tre har anlegg til å bli de tre sterkeste Aes Sedaiene på tusen år. Nynaeve er sterkest av de tre, det er bare ett problem. Hun er "villstyring". Det betyr at hun har lært seg å bruke Kraften på egen hånd. På grunn av det har Nynaeve utviklet en sperre. Hun klarer nemlig ikke å lede Kraften hvis ikke hun er veldig sint! På sin jakt etter Mørkefrendene møter Nynaeve Den Fortapte Moghedien. En Aes Sedai som for mange år siden ga seg over til Skyggen. En av de tretten sterkeste Aes Sedaier i historien. Nynaeve vinner ved hjelp av rå kraft, men Moghedien lover at hun skal få has på Nynaeve. Nynaeve blir opphøyd til Aes Sedai til tross for sperren sin. Den nye Amyrlinen Egwene al'Vere sender henne ut sammen med Elayne. De skal finne ter'angrealen Vindskålen, som gjør det mulig å styre været etter eget ønske. På denne farefulle ferden brytes Nynaeves sperre. Hun gifter seg med al'Lan Mandragoran, kalt Lan. Lan er Moiraines Vokter, og når Moiraine dør blir han Nynaeves Vokter istedet. Elayne Trakand. Elayne av Huset Trakand er dronning Morgases datter og Datterarvingen til Andors trone. Skikken i kongeriket Andor er at Datterarvingen skal sendes til Det Hvite Tårnet for opplæring. Det viser seg at Elayne har anlegg til å bli den mektigste Aes Sedai på tusen år. I det hvite tårnet bli hun kjent med Egwene al'Vere og Nynaeve al'Meara. De tre blir gode venner. Den daværende Amyrlins Trone Siuan Sanche sender de tre talentfulle jentene ut for å finne Mørkefrendene Den Svarte Ajah. De forfølger Mørkefrendene til byen Rift, hvor de møter Den Gjenfødte Dragen: Rand al'Thor. Alle tre har møtt Rand før. Nynaeve og Egwene vokste opp sammen med ham, og Elayne møtte ham en hang da hun var yngre og han, ved et feiltak falt ned fra muren han klatret på og landet på den andre siden; nemlig i Dronningens Kongelige Hage. På det tidspunktet var ikke Rand annet enn en forvillet gjetergutt, men da Elayne får se ham nå blir hun umåtelig forelsket. Hun skjønner at hun elsker Den Gjenfødte Dragen, mannen som er dømt til å redde verden eller dø i forsøket. Hun drar fra Rift for å få tak i Den Svarte Ajah. Ferden går til havnebyen Tanchico, der hun og Nynaeve redder matriarken Amathera, og dreper noen av De Svarte Aes Sedaiene. Etter det drar hun og Nynaeve til Aes Sedaiene i Salidar(opprørernes tilholdts sted). Der blir de opphøyd til Aes Sedaier. Elaynes merke er en gyllen lilje. Gawyn Trakand. Gawyn av huset Trakand er dronning Morgases sønn og Elaynes bror. Han får tittelen førsteprins av sverdet når Elayne overtar tronen. Han er halvbror til Galad Damodred. Gawyn er fanget i mer enn ett dilemma. Han avskyr Aes Sedaier, men har sverget på å tjene dem, og han hater Rand al'Thor, men har sverget på å ikke løfte en hånd mot ham, alt fordi hans kjærlighet til Egwene al'Vere overstiger all fornuft. Han er uvitende om at Egwene selv ikke bare er blitt Aes Sedai, men også Amyrlins Trone i opposisjon mot den Amyrlin han anerkjenner. Gawyns merke er et hvitt villsvin. Elmindreda Farshaw. Elmindreda, er Egwene, Nynaeve, og Elaynes venn. Hun foretrekker å bli kalt Min, siden Elmindreda er en person i en bok som ikke gjør noe annet enn å flørte. Hun elsker Rand al'Thor og er bundet til ham, sammen med Elayne og Aviendha.Båndet gjør at Min kan føle hva Rand føler og hvor han er. Min kan ikke lede Kraften, men hun er synsk. Hun kan se, og noen ganger tolke aurar hun ser over mennesker. Hun kan noen ganger forutse hva som kommer til å tilstøte folk gjennom livet, og noen ganger se hvordan et menneske kommer til å dø, noe som plager henne veldig. Mazrim Taim. Mazrim er en mann fra Saldaea. Han er en tidligere uekte drage, og laget anarki, krig og kaos i sitt eget hjemland før han ble beseiret og tatt til fange. Senere greide han å flykte, og lovet troskap til Rand al'Thor. Da Rand opprettet det Svarte Tårnet, ble Taim M'hael, altså lederen av Tårnet. Fylkesvei 447 (Rogaland). Fylkesvei 447 i Rogaland går mellom Stavanger Museum og Fiskepiren i Stavanger. Veien er 0,8 km lang. Eksterne lenker. 447 If. if. Engelsk Wikipedia har enda flere betydninger av ordet som betyr "hvis" eller "dersom". Alarmprisen 2004. Alarmprisen 2004 ble delt ut på Teatergarasjen i Bergen lørdag 14. februar 2004. Dette var andre og siste gang prisen ble delt ut i forbindelse med et -arrangement. Turboneger fikk prisen for beste rockealbum og beste liveband, mens Silver ble tildelt Alarmprisen som var på 100 000 kroner og en reklamepakke verdt 600 000 kroner. Det ble delt ut seks sjangerbestemte priser og fem tilleggspriser. Nye pris av året var årets nykommer, som gikk under navnet Lydverketprisen, mens prisen for beste låt gikk dette året under navnet Petreprisen. Konferansierer under utdelingen var Kristin Vinsents og Rune Nilson og utdelingen ble overført direkte på NRKs nettsider, NRK P3 og diverse studentradioer. NRK1 sendte dessuten en redigert utgave av utdelingen på Lydverket den påfølgende uken. Bueskyting under sommer-OL. Bueskyting under Sommer-OL. Bueskyting var med på det olympiske programmet første gang 1900 i Paris. Det har vært med i totalt 13 olympiske leker og 83 nasjoner har hatt deltagere med i konkurransene. Frankrike har deltatt i flest leker, i 11 av de 13 gangene som bueskyting har vært olympisk øvelse. I OL i Paris 1900 var det 6 ulike disipliner i bueskytingen, alle for menn og i de neste lekene i St. Louis 1904 var det også seks. Men da kunne også damene dela i tre av grenene, men det var kun utøvere fra USA i bueskytingen den gang. I 1908 ble de konkurrert i 3 grener, en for damer og to herrøvelser og fire år senere i 1912 i Stockholm var ikke bueskyting med på programmet. Men i 1920 var det atter en olympisk øvelse, da med hele 10 grener, kun for herrer. Bueskyting var ikke olympisk øvelse i de neste ti olympiske lekene men kom med pånytt i 1972 i München og har siden dess vært med som olympisk øvelse. Gjett hva jeg gjør. "Gjett hva jeg gjør" var en norsk tv-serie som gikk på TV 2 våren 2001. Serien var en spørrelek der faste deltagere skulle aggere et bestemt yrke uten at de sa noe. De andre skulle så gjette hvilket yrke det var. I hver episode var det også en kjendisgjest som panelet skulle gjenkjenne med bind for øynene, ved hjelp av ja og nei spørsmål. Programleder var Katrine Moholt og faste deltagere var Brede Bøe, Rigmor Galtung, Marianne Krogness og Knut Lystad. Kjendisgjester i programmet var bl.a. Hilde Lyrån, Martin Schancke, Cowboy Laila, Jan Kjærstad, Fridtjof Wilborn. Johnny-Mikael Gallefoss. Johnny-Mikael Gallefoss (født 27. september 1980) er en norsk tidligere fotballspiller som har spilt på Løv-Ham Fotball og Bryne FK. Han er i dag trener for Norheimsund Fotballklubb Han kommer i fra Guddal i Fjaler.Gallefoss var en hurtig spiller, men etter noen år med nedtrapping er ikke dette lenger en av styrkene hans.Gallefoss kom som utlånsspiller fra Bryne høsten 2005, men fikk senere fast kontrakt med Løv-Ham. Etter at kontrakten løp ut etter sesongen 2007 valgte Gallefoss ikke å fornye kontrakten med klubben. Johnny signerte før 2008-sesongen for 3.div klubben Norheimsund, hvor han også spilte før han gikk til Bryne. Alarmprisen 2005. Alarmprisen 2005 ble delt ut på Rockefeller i Oslo lørdag 5. februar 2005. Utdelingen var dermed tilbake i hovedstaden etter to år med samarbeid og samlokalisering med. Annie og WE fikk to priser hver mens Jim Stärk ble tidelt årets Alarmpris. Det ble totalt delt ut seks sjangerbestemte priser og fem tilleggspriser. Konferansierer under utdelingen var Marte Stokstad og Kyrre Holm Johannesen og utdelingen ble overført direkte på NRKs nettsider, NRK P3 og diverse studentradioer. NRK1 sendte dessuten en redigert utgave av utdelingen på Lydverket den påfølgende uken. Ryan Nelsen. Ryan Nelsen (født 18. oktober 1977 i Christchurch) er en fotballspiller fra New Zealand, som spiller for den engelske klubben Queens Park Rangers i Premier League. Nelsen spiller hovedsakelig som midtstopper, og han var ansett som en av de viktigste spillere i sin tidligere klubb Blackburn Rovers. Etter at han kom tilbake etter en skade i begynnelsen av 2007 overtok han kapteinsbindet. Klubbkarriere. Nelsen startet karrieren med college-fotball i staten North Carolina i USA i 1997. Her spilte han i 2 år før han flyttet til California og Stanford University i 2 nye år. Etter dette fikk han proffkontrakt med klubben D.C. United i MLS og ble lagkaptein i 2003. I januar 2005 ble Nelsen signert av Blackburn Rovers på free transfer, og etter bare 6 måneder i klubben ble manager Mark Hughes så imponert at han tilbød Nelsen en treårskontrakt. Nelsen er også kaptein på landslaget til. Utmerkelser. I dronningens nyttårsliste for 2011 ble Nelsen utnevnt til offiser av New Zealands fortjenstorden for sin innsats for fotballen. Frode Alnæs. Frode Alnæs (født 3. mars 1959 i Kristiansund) er en norsk vokalist, gitarist og låtskriver. Han vokste opp i Kristiansund sammen med Lynni Treekrem og Øivind «Elg» Elgenes, som han senere skulle danne Dance with a Stranger sammen med. 11 år gammel mistet han håret som en følge av hudsykdommen Alopecia, og siden har det vært hans varemerke. Han er i dag ildsjel for en musikkfestival i Kristiansund, med navn Tahitifestivalen. Tahiti henviser til navnet lokalbefolkning bruker på øyen Innlandet i Kristiansund. Alnæs erstattet Jon Balke i jazzbandet Masqualero, og var med på platen "Aero". Han var elev ved Nordmøre Folkehøgskule i 1979. Han har utgitt CD-en "Frode" som soloartist. Medvirker på. Dansere I Natten, 1986 Utgitt av Bjørn Eidsvåg Folk Er Rare!,1986 Utgitt av Maj Britt Andersen Dance With A Stranger,1987 Folk Er Rare! 2,1987 Utgitt av Maj Britt Andersen Fullmåne, 1988 Utgitt av Anne Grete Preus Vertigo, 1988 Utgitt av Bjørn Eidsvåg The Invisible Mann,1989 Dance With A Stranger To, 1989 Dance With A Stranger Sagn, 1990 Utgitt av Arild Andersen The Shadow, 1990 Utgitt av Ketil Bjørnstad Let Go, 1991 Dance With A Stranger Te Sola Rinn, 1991 Utgitt av Lynni Treekrem Tekstforfatter Nesten Ikke Tilstede, 1992 Utgitt av Jan Eggum Wild Seed, 1995 Utgitt av Morten Harket Read My Lips, 1997 Utgitt av Ole Edvard Antonsen Movies, 2007 Utgitt av Morten Harket Letter From Egypt, 2008 Utgitt av Morten Harket Great Hits Dance With A Stranger Make Her Believe XO Project Veldig Respektable Menn,2004 Med De Musikalske Dvergene The Legend of Zelda (TV-serie). "The Legend of Zelda" er en amerikansk animert TV-serie fra 1989, basert på de to første spillene i "The Legend of Zelda"-serien til Nintendo Entertainment System. Handling. Hver episode av "The Legend of Zelda" fulgte eventyrene til helten Link og Prinsesse Zelda som beskyttet kongedømmet Hyrule fra en ond trollmann kalt Ganon. De fleste episodene bestod av Ganon (eller hans undersåtter) som enten prøvde å kapre Triforce of Wisdom fra Zelda, kidnappe Zelda i egen person, eller bruke en eller annen ond plan til å bekjempe Hyrule. En vanlig gjentakende vits i serien var Links flere mislykkede forsøk på å overbevise Zelda om at han fortjente et kyss for sine heltedåder. Links fevenn, Sprite, var derimot alltid villig til å gi ham et kyss helt gratis, men på grunn av hennes lille størrelse la han aldri merke til dette. Den gjentakende vitsen var høyst sannsynlig inspirert av de siste stundene av ', som også videreførte troen på at Link og Zelda er romantisk involvert i senere spill. Zelda hadde en større protagonistrolle i TV-serien enn i videospillene, hvor hun simpelthen er rollefiguren som spilleren må redde. Mens Link måtte redde Zelda i noen få episoder, slåss hun vanligvis side ved side med ham, og brukte som oftest pil og bue som hennes våpen. Karoline Næss. Karoline Næss (født 24. juli 1987 i Oslo) er en norsk håndballspiller fra Oslo. Hun spiller venstre back for Stabæk. Hun gikk fra Nordstrand til Stabæk og Nadderudhallen foran 2007/08-sesongen. Våren 2011 debuterte hun for det norske landslaget med to kamper mot Russland. Hun skåret to mål i hver kamp. Ungdomsklubben til Næss var Vålerenga. Hun har syv landskamper for ulike ungdomslandslag. Hun gikk på idrettsfaglig linje på Bjerke videregående skole 2003–2006. Captain EO. "Captain EO" er en tredimensjonal Disney-film fra 1986 som ble vist i Disneys fornøyelsesparker på 1980- og 1990-tallet. Den ble regissert av Francis Ford Coppola og produsert av George Lucas mens Michael Jackson hadde hovedrollen. Koreografien var av Jeffrey Hornaday og filmmanuset var skrevet av Lemorande, Lucas og Coppola. Filmmusikken ble skrevet av James Horner, og to av Michaels låter sto sentralt, We Are Here to Change the World og Another Part of Me. Supreme Leader ble spilt av Anjelica Huston. Washington Capitals. Washington Capitals er en ishockeyklubb i den nordamerikanske proffligaen NHL. Capitals ble grunnlagt og tatt med i NHL i 1974. Deres største framgang er opptreden i Stanley Cup-finalen i 1998 Klubben spiller hjemmekampene sine i Verizon Centre i Washington D.C., USA. Capitals har ikke gjort mest ut av seg på drøye 30 år i NHL. I de første årene var det faktisk så dårlig både økonomisk og sportslig at eierne vurderte å selge laget ut av byen. Under David Poiles sportslige ledelse tok det seg opp, og klubben stabiliserte seg. Stanley Cup-finalen i 1998 er klubbens foreløpige høydepunkt. Der ble det imidldertid fire strake tap mot Detroit Red Wings. Washington Capitals draftet Steffen Søberg i juni 2011, og han ble da den første norske ishockeymålvakten som er draftet av et NHL-lag. Alarmprisen 2006. Alarmprisen 2006 ble delt ut på Sentrum Scene, Rockefeller i Oslo lørdag 21. januar 2006. Madrugada ble tidelt to priser, mens årets Alarmpris gikk til Sofian. Det ble kåret vinnere i totalt syv sjangerbestemte klasser og syv tilleggsklasser. Ny sjangerklasse av året var klassen klubb som ble innført for å skille moderne rytmisk musikk hovedsakelig laget for dansegulvet. Nye priser var også prisene blodfan, en pris for å hedre personer som dedikerer seg spsielt mye til sitt favorittband, og turnéprisen, hvor vinneren fikk en turné gjennom hele landet, inkludert og Quartfestivalen. Turnéprisen ble delt ut i samarbeid med Rikskonsertene. Konferansierer under utdelingen var Steinar Sagen og Atle Antonsen og utdelingen ble overført direkte på NRKs nettsider, NRK P3 og diverse studentradioer. NRK1 sendte dessuten en redigert utgave av utdelingen på Lydverket den påfølgende uken. Chicago Blackhawks. Chicago Blackhawks er en ishockeyklubb i den nord-amerikanske proffligaen NHL. Klubben ble grunnlagt i 1928 og har vunnet Stanley Cup fire ganger (1934, 1938, 1961 og 2010) Klubben spiller hjemmekampene sine i United Center i Chicago, Illinois. Klubbfargene er Rødt, hvitt og svart Blackhawks er en av de mest klassiske lagene i NHL og tilhører de såkalte Original Six. De ble grunnlagt av kaptein Frederick McLaughlin og døpt etter regimentet han hadde ansvaret for under 1. verdenskrig. Han utmerket seg med å sette sammen et lag bestående kun av amerikanske spillere som overrasket alle og tok hjem Stanley Cup i 1934. I moderne tid utmerket Chicago seg lenge som en av de største skuffelsene i amerikansk proffidrett. Etter finaleopptredenen mot Pittsburgh i 1992 og flyttingen fra det klassiske Chicago Stadium til nye United Center to år senere har laget stort sett slitt med å utmerke seg. Blant annet har de ikke vært i sluttspill mer enn en gang de siste ti årene. Flere svake sesonger førte imidlertid til at laget fikk flere tidlige valg i draften på 2000-tallet og fikk med det unge spillere som Jonathan Toews og Patrick Kane som har slått igjennom som noen av hockeyens unge superstjerner. Også norsk-ættede Dustin Byfuglien er en viktig brikke i laget. I 2010 vant laget Stanley Cup for første gang siden 1961 etter å ha slått Philadelphia Flyers i finalespillet. Heksekongen av Angmar. Heksekongen av Angmar er Saurons mektigste tjener. Han er fyrste over ringskrømtene (Nazgûl) og over Minas Morgul. I år 1300 i det tredje tidevervet, grunnla han riket Angmar, hekseriket. Det fører til at Arnor går under. Heksekongen var den første som bukket under for Sauron, og ble derfor den første Nazgûlen, som fikk mest tiltro fra Mørkets Herre. Det var Heksekongen som stakk ned Frodo på Blåstertopp. Man hører ikke mye mer om han før i Atter en konge. Under beleiringen av Minas Tirith, dreper han Kong Théoden av Rohan ved å drepe hesten hans, Snømana, med han oppå, så han blir klemt under henne. I sorg og vrede tar Eowyn, niesen til Théoden, og stiller seg opp mellom Heksekongen og Théoden. Heksekongen blir iritert, og slår etter Eowyn, men hun forsvarer seg med skjoldet. Men slaget var så hardt at hun knuser armen. Han er på vei til å slå en gang til, men Muntiadok Brennibukk stakk ham i kneet (kne-senen) med et sverd som var bekyttet med trolldom som var mot nettopp Heksekongen. Eowyn tok sverdet sitt med den uskadde hånden, og stakk det inn i hjelmen. Det ble Heksekongens bane. Dermed ble den 1000 år gamle spådommen, som var sagt av alvefyrsten Glorfindel, sann. Den sa at ikke Heksekongen skulle bli drept av noen mann. Ove Borøchstein. Ove Borøchstein (født 26. juni 1949) er en norsk forfatter, musiker og lærer fra Kristiansund. Han spiller blant annet i bandet Fish and Chips Band, som synger på kristiansundsdialekt. Ove er for øvrig fetter av Jahn Teigen og har både skrevet og bidratt med tekst på flere av Teigens kjente låter. I nyere tid har Ove blant annet skrevet teksten til Mads Beldens «Desemberdrøm». Bjørkemus. Bjørkemusa er den eneste norske representanten for hoppemusfamilien, og er således ikke spesielt nært beslektet med andre norske smågnagerarter. Med sin lange hale og sine relativt store ører kan den ha en viss likhet med skogmusene, men ved nærmere ettersyn er det likevel ikke vanskelig å skille disse artene fra hverandre. Det beste kjennetegnet hos bjørkemusa er en svart til brunsvart stripe over ryggen fra hodet til halerota – derav tilnavnet stripemus. Bjørkemusas hale er omtrent en og en halv gang så lang som kroppen (hodet medregnet), mens skogmusenes hale er omrent like lang som kroppen. Bjørkemusas overleppe er dessuten ikke delt, den har altså ikke «hareskår» slik de andre norske smågnagerne har. Voksne individer veier ikke mer enn ca. 15 gram, mindre enn selv den lille husmusa. Av norske smågnagere er det bare den (i Norge) sjeldne dvergmusa som veier mindre. Utbredelse. Utbredelsen i Norge ser ut til å være spredt og usammenhengende. Arten er imidlertid vanskelig å registrere, så det er sannsynlig at den finnes i noen områder hvor den ennå ikke er oppdaget. Det første offisielle funnet i Norge ble registrert så sent som i 1907, noe som sier mye om artens skjulte levevis. De norske funnområdene er spredt fra Romerike i Akershus til Rana i Nordland. Man antar at bjørkemusa har hatt en mer sammenhengende utbredelse tidligere, men at den av årsaker man ikke kjenner, har dødd ut i mange distrikter. Dvale. Noe av det mest spesielle med bjørkemusa er dens evne til å gå i dvale på samme måte som piggsvin og flaggermus. Det gjør den både om vinteren og når den hviler om dagen i sommerhalvåret. Allerede i oktober kan den gå i vinterdvale i et bol den har laget nede i bakken, i en stubbe eller lignende. Den har på forhånd lagt opp et betydelig fettlager og kan på dette tidspunktet veie det dobbelte av det «normale». Vinterdvalen kan vare helt til mai. Under dvalen kan kroppstemperaturen gå helt ned til 4 grader, og stoffskiftet kan bli redusert til tre-fire prosent av det som er vanlig for hvilende pattedyr av denne størrelsen. Hjerterytmen reduseres fra 550-600 til ca. 30 slag i minuttet. Den puster to til seks ganger etter hverandre, deretter stopper pusten i inntil et minutt, så nye pust, osv. Etter dagdvalen om sommeren kan kroppstemperaturen øke med en grad i minuttet før den nattlige aktivitetsperioden, og i løpet av en halv time er den fullt aktiv. Det hender for øvrig at den også er i aktivitet om dagen. På den annen side kan den ligge i dvale i flere dager i strekk om sommeren dersom været er dårlig. Føde. Bjørkemusa er nokså altetende. Den spiser bl.a. frø, bær, insekter og andre smådyr. En del av føden finner den oppe i buskvegetasjonen. Den er en god klatrer, og bruker halen aktivt som «gripeorgan» under klatringen. På både fram- og bakbeina kan den sette den ytterste tåa mot de andre som en «tommel», noe som ytterligere bedrer klatreevnen. Reproduksjon. Bjørkemusa er ikke like produktiv som de andre norske smågnagerne. Den får vanligvis bare ett kull i året, ofte i juli. Normalt antall unger i kullet er to til seks, men opp til elleve unger er registrert. De unge hunnene blir ikke kjønnsmodne før året etter ar de er født. Når arten kan klare seg med såpass lav reproduksjon, har det trolig sammenheng med at gjennomsnittlig levealder ser ut til å være noe høyere enn hos andre norske smågnagere. Bjørkemusa kan leve i to-tre år ute i naturen. Testament. Et testament eller testamente (av latin "testamentum", «bevitnelse») er et dokument som inneholder en fortegnelse av hva man vil skal skje med ens eiendeler etter at man er død. Gjennom testamentet kan man innenfor lovens begrensninger (eller arvingenes samtykke) bestemme at de legale arvereglene skal fravikes. Ettersom opprettelse av testament er en såvidt viktig beslutning, og det kan være fare for at det vil bli påberopt forfalskede testamenter etter at arvelateren er død, er det i de fleste land opprettet nokså strenge formregler som må være oppfylt for at testamentet skal anses gyldig. Er ikke disse reglene oppfylt, vil ikke testamentet ha noen virkning. Begrensninger i testasjonsadgangen. De nærmere reglene som gjelder for hva man kan bestemme i testamentet varierer fra land til land, men det finnes visse fellestrekk. For det første vil testator ikke kunne begrense pliktdelsarven gjennom testamentet, se for norsk retts vedkommende arveloven § 29. Det følger av denne bestemmelsen at livsarvingene (barna) til testator har krav på minst to tredjedeler av det han etterlater seg – dog begrenses pliktdelen til 1 million kroner per livsarving dersom testator har en (relativt) stor formue. Mange land har tilsvarende regler, men det varierer hvor stor andel livsarvingene har krav på. Et eksempel er Sverige, der pliktdelen er på 50 %. Også ektefellens lovbestemte arv vil ofte ikke kunne reduseres uten videre, i norsk rett krever for eksempel dette at ektefellen underrettes på forhånd (§ 7). Formregler. Også formreglene bygger i stor grad på de samme prinsippene i de fleste land. For norsk retts vedkommende finner man disse reglene i arveloven §§ 48-64. Testator må som hovedregel være over 18 år og for øvrig oppfylle vilkårene for å ha rettslig handleevne. Testamentet må videre være skriftlig, og det må underskrives av to vitner, som enten bevitner eller får vedkjent seg testators underskrift. Vitnene må ikke nødvendigvis vite hva som står i testamentet, men de må vite at det er et testament det er snakk om. Det bør videre stå nederst i dokumentet at vitnene bekrefter at testator var «ved sine fulle fem» da han eller hun foretok disposisjonen, eller lignende formuleringer. For at testamentet skal være gyldig kreves videre at vitnene ikke må være inhabile. Dette innebærer at verken vitnene selv eller visse av vitnenes nærstående (se nærmere § 61) må være tilsagt noen fordel i testamentet. I likhet med det som gjelder for avtaler kan testamentet dessuten erklæres ugyldig dersom det kan bevises at det ble frembragt ved tvang, eller at testator var sinnssyk i disposisjonsøyeblikket (§§ 62-63). Dersom det foreligger en nødsituasjon, slik at overholdelse av de vanlige formreglene ikke er mulig, finnes det en snever unntaksregel i § 51 (såkalt "nødtestament"). Det er imidlertid mye som skal til for at vilkårene her skal være oppfylt. Endringer og nye testamenter. Testamentet kan fritt trekkes tilbake eller endres, men dette krever at de samme formkravene er oppfylt som nevnt ovenfor. Et unntak gjelder ved rent tilbakekall – det er antatt at det i slike tilfeller er tilstrekkelig å streke over dokumentet, ødelegge det eller lignende. Notoritetshensyn tilsier imidlertid at man går frem på den vanlige måten, med vitner som underskriver på tilbakekallet. Det er heller ikke noe i veien for å ha flere testamenter, og i slike tilfeller er alle like gyldige. Ved motstrid vil imidlertid det nyeste gå foran, og det kan hende at det nye må tolkes slik at det/de tidligere testamentene har falt bort. Et testament kan gjøres ugjenkallelig, gjerne slik at testator får noe til gjengjeld for dette fra arvingen mens han enda lever. Navnet som brukes på slike testamenter er "arvepakt". Tolking av testamentet. Testamentet må ofte tolkes for å finne frem til hva som er ment. I motsetning til hva som gjelder ved avtaletolking, som normalt skal være objektiv for å finne frem til en naturlig forståelse av ordlyden, skal testamenter som ensidige disposisjoner tolkes subjektivt, slik testator har ment det. Dette vil si at dersom det kan fastslås med noenlunde sikkerhet at testator har ment noe annet enn det en ren ordfortolking fører til, er det testators mening som skal legges til grunn. Det klassiske eksempelet er testatoren som disponerer over «biblioteket» sitt – en betegnelse han alltid har brukt om sin verdifulle vinkjeller. I slike tilfeller er det vinkjelleren arvingen skal ha, og ikke boksamlingen. Prinsippet må imidlertid anvendes med forsiktighet, og det skal rimelig sikre holdepunkter til for å tolke testamentet stikk i strid med ordlyden. Når testamentet opprettes er det derfor ikke å anbefale at man anvender alt for avvikende språkbruk, særlig gjelder dette i forhold til å forebygge tvister mellom arvingene. Skogmus. Skogmus ("Apodemus") er en slekt av musefamilien, som er vidt utbredt i Europa og Nord-Asia. De lever ikke bare i skog, men også på stepper og dyrket mark. En har tidligere ment at det er fire "Apodemus"-arter i Europa: småskogmus, storskogmus, brannmus og bergmus. Etterhvert er flere «nye» arter blitt oppdaget, for eksempel dvergskogmus ("A. uralensis"), og alpeskogmus ("A. alpicola"). Det lever ofte tre til fire arter i samme område. Slekten deles i fire underslekter: "Karstomys" (bergmus), "Sylvaemus" (elleve arter i Nordvest-Afrika, Europa og Vest-Asia), "Alsomys" (åtte arter i Øst-Asia), og "Apodemus" (brannmus og den kinesiske "A. chevrieri"). Farmasiforbundet. Farmasiforbundet er et fagforbund for apotekansatte, i første rekke apotekteknikere, som er den største yrkesgruppa i apotek. Forbundet har rundt 3 500 medlemmer. "Norges tekniske apotekpersonales forening" ble stiftet i 1937 og har senere endret navn, først til Norsk apotekteknikerforbund, og senere til Farmasiforbundet. Forbundet er er tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). Farmasiforbundet utgir medlemsbladet "Farmasiliv" med seks utgaver pr. år. Å (Andøy). Veiskilt fra Å i Andøy Å er ei grend i Andøy med omtrent 40 innbyggere. Åelva som renner gjennom Å er en av de få tingene Å er kjent for. Michael Kightly. Michael John Kightly (føldt 24. januar 1986 i Basildon) er en engelsk midtbanespiller i fotball som nå spiller for Stoke City. Biografi. Kightly startet sin karriere i Southend der han skrev kontrakt med klubben 15. mars 2003. Han slo aldri gjennom i klubben og var på ët tre måneders lån hos Farnborough før han gikk gratis til Grays Athletic i Conference ligaen. Her ble han en suksess og Manchester United ble interessert i han og Alex Ferguson kalte han "Non-leagues svar på Ryan Giggs". På tross av interesse fra andre klubber, valgte Kightly å gå på lån til Wolves noe som førte til at han signerte en 2,5 års kontrakt med klubben. 16. desember 2006, i sin andre kamp for klubben, lagde han sitt første mål og dermed også sitt første mål i ligasystemet, i en bortekamp mot QPR. Karriere som spiller. Tabellen er oppdatert pr 17. februar 2007 Snømana. Snømana er hesten til kong Théoden av Rohan i J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgard. Han var føllet til Lettfot og var født og oppvokst i Edoras. Théoden red på Snømana til slaget på Pelennor-engene. Han var svakere enn Skuggfaks, hesten til Gandalv, men siden herren hans var konge i Rohan, var han som en av Meras selv. Snømana fulgte kongen til siste slutt, da han ble spiddet av en svart pil. Han tok Théoden med i fallet, og knuste mesteparten av kroppen hans. Snømana ble begravet med stor ære på Pelennor-engene like ved der han falt. Graven hans ble kalt Snømanhaug, og på den står det en stein der det er risset inn på Gondors og Markens tungemål: «Troest tjener ga herren banen: Lettfots føll med den snehvite manen.» I Peter Jackson sin film, ble Snømana drept av ridedyret til Heksekongen av Angmar. Hesten som spiller i filmen heter Hercules, han var den nest høyeste etter Blanco, som spiller Skuggfaks. Fylkesvei 428 (Rogaland). Fylkesvei 428 i Rogaland går mellom Lagårdsbrua og Kvalaberg skole i Stavanger. Veien er 3,2 km lang og går gjennom Sandvikveien, Consul Sigval Bergesens vei, (deler av) Paradisveien og Kirkegårdsveien. Eksterne lenker. 428 Jemal Johnson. Jemal Johnson (født 5. mai 1985 i Paterson, New Jersey) er en angrepsspiller i fotball som spiller for MK Dons. Biografi. Johnson ble født i USA, men familien flyttet til Macclesfield, når han var fem år gammel. Han var innom Manchester United, men 16 år gammel signerte han for ungdomsakademiet til Blackburn Rovers. Johnson gjorde sin debut på førstelaget da han kom inn som innbytter i Rovers sin tredje runde kamp i FA-Cupen mot Cardiff den 8. januar, 2005. Han lagde sitt første mål for klubben i sin første kamp fra start, den 29. januar 2005 i en fjerde runde kamp hjemme på Ewood Park mot Colchester. Han ble aldri fast på laget og i løpet av sesongen 2005 / 06 var han på lån hos Preston og Darlington. Han skrev kontrakt med Wolves den 17. august 2006for en ukjent sum og han ble fort et respektert medlem i troppen for fansen da han lagde to mål i løpet av sine to første kamper for Wolves. Rett før overgangsviduet stengte i 2007, ble ha solgt til MK Dons for en ukjent sum. Karriere som spiller. Tabellen er oppdatert pr 31. august 2007 Fylkesvei 421 (Rogaland). Fylkesvei 421 i Rogaland går mellom Lagårdsveien og Rogaland Teater i Stavanger. Veien er 1,2 km lang og heter Muségaten. Eksterne lenker. 421 Fylkesvei 404 (Rogaland). Fylkesvei 404 i Rogaland går mellom Haugåsveien og Våland i Stavanger. Veien er 2,0 km lang og går igjennom Sven Foyns gate, Fylkeslege Ebbels gate, (deler av) Armauer Hansens vei og Rogalandsgaten. Eksterne lenker. 404 Sehesteds gate (Oslo). Sehesteds gate (3, 2-6) er en liten sentrumsgate i Oslo. Gaten går fra Kristian IVs gate til Kristian Augusts gate parallelt med og mellom Universitetsgata og Rosenkrantz' gate. Midt i gateløpet ligger Sehesteds plass. Fylkesvei 394 (Rogaland). Fylkesvei 394 i Rogaland går mellom Hillevåg og Auglendsmyrå i Stavanger. Veien er 0,8 km lang og går gjennom størstedelen av Haugåsveien. Eksterne lenker. 394 Eulalio Gutiérrez. Eulalio Gutiérrez Ortiz (født ca. 1881, død 12. august 1939) var president i Mexico mellom den 6. november 1914 og den 16. januar 1915. Han ble født i "la Hacienda de Santo Domingo" i Ramos Arzipe i den meksikanske delstaten Coahuila. Som ung var han gjeter og gruvearbeider i Zacatecas. Gutiérrez var med i den meksikanske revolusjon og han var midlertidig president under en turbulent tid. Fylkesvei 393 (Rogaland). Fylkesvei 393 i Rogaland går mellom Mariero og Mosvangen i Stavanger. Veien er 3,4 km lang. Eksterne lenker. 393 Klingenberggata (Oslo). Klingenberggata (3-7, 4) er en sentrumsgate i Oslo. Gaten går fra Stortingsgata til Haakon VIIs gate. Félix María Zuloaga. Félix María Zuloaga Trillo (født 31. mars 1803, død 11. februar 1898) var en meksikansk general og leder av den meksikanske borgerkrigen. Zuloaga ble valgt til president i Mexico den 21. januar 1858. Han ble avsatt av Manuel Robles Pezuela den 24. desember samme år, men tok igjen over presidentskapet i januar 1859. Antistatiske hjelpemidler. Antistatiske (hjelpe-)midler er fellesnavn på remedier som skal hindre ting i å bli statisk elektrisk ladet. Statisk elektrisitet oppstår når ikke-ledende materialer får en elektrisk ladning på overflaten. Denne forsvinner bare langsomt ved avladning til luft. Oppladning kan skje ved induksjon, dvs. nærhet til elektriske og elektroniske kretsløp. (Skjermer til datamaskiner og TV for eksempel). Vinylplater til grammofoner beveger seg i luft og blir ladet gjennom friksjonen vinyl-luft. Oppladningen gjør at overflatene trekker til seg støv og partikler fra luften. Skjermene blir uklare og platene får riller med støv og «ullen» lyd. Det har vært lansert flere ulike løsninger. Sukhoj Su-7. Sukhoj Su-7 (NATO-kallenavn: "«Fitter»") var en sovjetisk jagerbomber, og det første i en familie med kampfly hvorav de siste variantene fremdeles er i bruk (Su-17). Prototypen fløy første gang 8. september 1955 og de første Su-7 ble operative fra mai 1958. Su-7B, som var en taktisk jagerbomber, og Su-7BM, som var en jagerbomber med forbedret rekkevidde, ble fortløpende satt i produksjon. I 1965 begynte produksjonen av den siste varianten, Su-7BKL, og eksportvarianten Su-7BMK, som var nesten identisk med Su-7BKL. En to-seters variant for trening ble også bygget under betegnelsen Su-7U, og for eksport som Su-7UMK ("«Moujik»"). Su-7BKL ble også levert til Polen og Tsjekkoslovakia, og Su-7BMK ble levert til Afghanistan, Algerie, Egypt, India, Irak, Libya, Nord-Korea, Syria og Vietnam. De siste Su-7BMK var operative med det afghanske flyvåpenet helt fram til 1989. Den siste produksjonsserien fikk betegnelsen Su-7BKLog var utstyrt med en Ljulka AL-7F-250 turbojetmotor som kunne gi flyet en topphastighet på opptil 2150 km/t (Mach 2,1). Bestykningen besto av to 30 mm Nudelman-Rikhter NR-30 kanoner og en våpenlast på opptil 2 500 kg. God kveld, Dagfinn. "God kveld, Dagfinn" var en norsk humor-serie på 12 episoder som gikk høsten 2003 på TV 2. Stand-up-komikeren Dagfinn Lyngbø stod i spissen for serien. Serien hadde premiere på TV 2 den 5. september 2003. Den gikk i repriser på TV 2 Zebra vinteren 2007. Om serien. I studio forteller Dagfinn på sedvanlig vis om tingene som opptar ham. Hva gjør krabber når de er alene, er baderinger og stupebrett tegn på at det finnes vann på Mars og hvordan høres bursdagssangen til Osama Bin Laden ut. Med Dagfinns sedvanlige skjeve blikk på virkeligheten får vi se mye av det som gjør ham til en av Norges mest populære stand-up-komikere. Selv om han sitter denne gangen. I utallige roller som alt fra cowboy, til pilot, til motstandskjemper under krigen og mafiaboss hos psykologen, får vi svar på bl. a. spørsmål som: ”Finnes det nettverksproblemer i The Matrix?”, ”Husker alltid antiterrorpolitiet å gå på do før oppdrag?”, "Hva kan pornoskuespillere trekke fra av utgifter på selvangivelsen?" og ”Hva skjer når bankranere ikke får barnevakt?”. I serien møter vi også Daffa, heavy-metal rockeren som opplever at andre i bandet stjeler bevegelsene hans, og flykapteinen som er opptatt av alt annet enn å holde flyet på vingene. Dante Gabriel Rossetti. Dante Gabriel Rossetti (født 12. mai 1828, død 10. april 1882) var en engelsk maler, illustratør, poet, oversetter og en av prerafaelittene. "The Damsel of the Sanct Grael." Oppvekst og bakgrunn. Rossetti var sønn av Gabriele Pasquale Giuseppe Rossetti, en politisk flyktning fra Napoli i Italia. Faren var en forsker på Dante Alighieri og ble professor i italiensk språk på King's College i London i 1831. Rossettis hustru, Frances Polidori, var halv italiensk og søster til Lord Byrons venn og lege, John William Polidori. Sønnen ble født i London i 1828 som ekteparets andre barn, og han ble opprinnelig døpt Gabriel Charles Dante Rossetti, men han endret senere rekkefølgen på navnet for å markere sitt slektskap med den store italienske poeten Dante Alighieri. Familien og venner kalte ham dog for Gabriel. Han var bror til poeten Christina Rossetti (1830–1894), kritikeren William Michael Rossetti (1829–1919), og forfatteren Maria Francesca Rossetti (1827–1876), og han var grunnlegger av Det pre-rafaelittiske broderskap, en engelsk kunstretning på 1800-tallet, sammen blant andre John Everett Millais og William Holman Hunt. "Portrett av Dante Gabriel Rossetti" (1853) av William Holman Hunt.Som en del av det relativt store antall eksilitalienere i London var ekteparets barn velbevandret i både engelsk og italiensk. Selv om Rossettiene ikke var velstående, kunne professor Rossetti forsørge vel for familien inntil han fikk helseproblemer i løpet av 1840-tallet. Kunststudier. Allerede tidlig viste Dante Gabriel Rossetti en sterk interesse for litteratur, og som alle sine søsken ønsket han å bli lyriker, men han studerte også for å bli kunstmaler. Han hadde en sterk interesse for italiensk kunst fra middelalderen. Rossetti begynte på King's College School fra 1837 til 1842, da han forlot skolen for å forberede seg for inntak til Royal Academy. I 1846 ble han akseptert, men forlot akademiet etter kun ett år, på grunn av misnøye med undervisningen. Isteden begynte han å studere direkte under Ford Madox Brown (1821–1893), en engelsk maler av moralske og historiske bilder, og som Rossetti opprettholdt et tett vennskap med hele livet. I 1848 begynte Dante, sammen William Holman Hunt og John Everett Millais, å kalle seg for Det Pre-Rafaelittiske Broderskap. Gruppen tiltrakk seg andre unge kunstmalere, poeter og kritikere. Ford Madox Brown ble aldri medlem, men var en av dem som støttet og inspirerte gruppen. Dantes bror William Michael Rossetti fungerte som gruppens sekretær og senere som gruppens historiker. Tilbake til før Rafael. "Kong Arthurs grav - Det siste møtet mellom Lancelot og Guinevere."I kjølvannet til William Holman Hunts maleri «The Eve of St. Agnes» søkte Dante Hunts vennskap. Maleriet illustrerte et dikt av den da fortsatt ukjente John Keats. Rossettis eget dikt «The Blessed Damozel» var en etterligning av Keats og han mente derfor at Hunt delte hans kunstneriske og litterære idealer. Sammen utviklet de filosofien som understøttet Det Pre-Rafaelittiske Broderskap. Rossettis første betydelige malerier viste noen av de realistiske kvaliteter til den tidlige prerafaelittiske bevegelsen. I 1849 stilte Rossetti ut «The Girlhood of Mary Virgin» og «Ecce Ancilla Domini» (illustrasjon) som begge portretterte Jomfru Maria som en blek, engleaktig og følelsesundertrykket pike i tenårene. Hans ufullførte bilde «Found» var hans eneste betydelige samtidsmotiv. Det skal ha forestilt en prostituert som ble dratt opp av gaten av en som gjenkjente sin gamle kjæreste. Men Rossetti foretrakk i økende grad symbolistiske og mytologiske motiver framfor realistiske. Mange av de kvinner som han portretterte hadde det idealiserte uttrykket til Sandro Botticellis «Venus fødsel» (1485). Hans idealiserte billedkunst var også i overensstemmelse med hans senere poesi. Han publiserte også oversettelser av Dante Alighieri og andre italienske forfattere fra middelalderen, og i kunsten søkte han å videreføre de stilistiske karaktertrekkene til de tidlige italienerne. Rundt 1849 møtte han Elizabeth Eleanor Siddal, også kalt «Lizzie», som var kontorhjelp i en hatteforretning. Hun ble modell for mange av hans malerier og skisser. De ble forlovet i 1851, men ikke gift før i 1860, kanskje på grunn av hennes dårlige helse, hans vanskelige økonomiske situasjon, men kanskje like gjerne hans manglende vilje til å forplikte seg. Kritisert og tilbaketrukket. "Ecce Ancilla Domini!", 1850.Selv om Rossetti vant støtte fra den innflytelsesrike kritikeren John Ruskin, fikk den økende kritikken av hans malerier ham til å trekke seg fra offentlige utstillinger og vende seg til akvareller, som ble solgt privat. Motiver fra Dante Alighieris "La Vita Nuova", som Rossetti hadde oversatt, og fra Thomas Malorys "Morte d'Arthur", inspirerte hans kunst på 1850-tallet. Hans visjoner av arthurianske romanser og formgivning fra middelalderen inspirerte hans nye venner på denne tiden, som William Morris og Edward Burne-Jones, som han traff under et oppdrag for å lage veggmalerier til Oxford Debating Union med arthurianske motiver i 1856 og 1857. Her møtte han også Jane Burden som han ble forelsket i og kanskje innledet et forhold til. Som motiv for prerafaelittenes malerier ble hun selve kroppsliggjøringen av deres ideal på skjønnhet. Rossetti introduserte henne for William Morris, som hun giftet seg med i 1859. Depresjon og velstand. Denne utviklingen ble utløst av hendelser i hans private liv, i særdeleshet av dødsfallet til hans hustru Elizabeth Siddal, som hadde tatt en overdose av Laudanum, den 10. februar 1862, kort tid etter å ha gitt fødsel til et dødfødt barn. Etter hustruens død flyttet Rossetti inn i et stort hus i Chelsea ved elven Thames, som han delte med den viktorianske poeten Algernon Swinburne, og tidvis også med sin bror William Michael Rossetti og forfatteren George Meredith. Han fortsatte å male og skrive poesi, og fikk nok kunder og velyndere til å kunne leve relativt velstående. Rossetti ble likevel tiltagende deprimert, og gravde ned mesteparten av sine upubliserte dikt i hustruens grav i gravlunden i Highgate. Han idealiserte hennes bilde som Dantes Beatrice i et antall malerier som «Beata Beatrix». Idealiserte kvinner og eksotiske dyr. "Persephona", 1873-1877, Tate Gallery, Londen.Disse maleriene hadde senere en betydelig innflytelse på utviklingen av den europeiske symbolistbevegelsen. I disse verkene ble Rossettis avbildninger av kvinner bortimot ekstremt stilisert. Fanny Cornforth, som kan ses i «The Blue Bower» og «Found», ble ikke bare hans elskerinne, men også hans hushjelp. På grunn av hennes fysiske attributter ble hun aldri hans idealiserte kvinne. Den rollen ble tatt av Elizabeth Siddal, stundom av modeller som Ruth Herbert og Annie Miller; men først og fremst av Jane Burden. Han tenderte til å portrettere sin nye elskerinne Fanny Cornforth som legemliggjørelsen av fysisk erotikk, mens Jane Burden ble glamorisert som den eteriske og oversanselig gudinne. Rossettis valg av modeller og hans idealisering av dem, bidro til å endre konseptet for kvinnelig skjønnhet i den viktorianske perioden, hun ble en høy og tynn kvinne med lang hals og langt hår, og ikke minst skjør helse. I løpet av denne tiden fikk Rossetti en besettelse for eksotiske dyr, i særdeleshet for vombater. Han spurte ofte venner om å møte ham «Wombat's Lair» i Londons zoologiske hage i Regent's Park, der han selv tilbragte mange timer. I september 1869 skulle han skaffe seg selv to vombater som kjæledyr. Disse fikk lov til å sove ved spisebordet og det er sagt at dette inspirerte hasselmusen i Lewis Carrolls bok "Alice i Eventyrland". Erotisk poesi fra graven. I løpet av disse årene ble Rossetti forsøkt overtalt til å grave opp diktene sine fra hustruens grav. Til slutt går han med på det. Charles Howell, «en tvilsom småsvindler som har utpekt seg selv til Rossettis sekretær», skaffet de nødvendige tillatelser til å åpne kisten og redde manuskriptene. Gravingen blir utført i all hemmelighet ved midnatt tidlig i oktober 1869, syv år etter hustruens død. Tilstede er Howell, en advokat, en lege og to gravere. Rossetti selv orket ikke å delta i «denne redselsfulle og makabre gjerning», men ventet nervøs og full av selvbebreidelser i Howells leilighet. Da kistelokket ble skjøvet fra viste det seg, påsto Howell til Rossetti etterpå, at Lizzies bleke skjønnhet var uforminsket og at hennes gyllenrøde hår hadde vokst i graven. Diktene ble utgitt i 1871. Utgivelsen skapte en kontroversiell strid og poesien ble angrepet for å være en legemliggjørelse av en fysisk form for poesi («fleshly school of poetry»). Poesiens erotikk og sensualitet førte til avsky hos enkelte lesere og kritikere. Et dikt, «Nuptial Sleep», beskrev et par som falt i søvn etter at de har hatt samleie. Diktet var en del av Rossettis suitte av sonetter i «The House of Life», en kompleks serie av dikt som sporet den fysiske og åndelige utviklingen av et intimt forhold mellom mann og kvinne. Rossetti beskrev sonetteformen som «et øyeblikks øyeblikk», således antydet han at det søkte å ramme inn følelsene i et flyktig øyeblikk og å reflektere over deres møte. The House of Life var en serie av gjensidige og sammenfallende monumenter av øyeblikk – et utviklet hele som ble satt sammen fra en mosaikk av intenst beskrevne fragmenter. Dette var Rossettis mest vektige og betydningsfulle litterære prestasjon. Ofte skrev Rossetti dikt for sine malerier og bilder, slik som «Astarte Syraica». Som formgiver arbeidet han sammen med William Morris, for å skape glassmalerier og andre dekorative innretninger. De siste årene. "Beata Beatrix", 1864-1870.På slutten av 1860-tallet begynte Rossetti å lide av hodepine og svekket syn og begynte å mikse seg smertestillende av whisky og kloroform for å kunne sove. Denne blandingen økte sannsynligvis hans depresjoner og den paranoia som hadde ligget latent i hans natur. Mot slutten av sitt liv sank Rossetti inn i en morbid tilstand, formørket av hans narkomani og økende mentale svekkelse, muligens forverret av hans reaksjoner på de aggressive angrepene på hans poesi. Han tilbrakte de siste årene av sitt liv tilbaketrukket fra offentlig liv. Sommeren 1872 fikk han et mentalt sammenbrudd. Han ble fraktet til Skottland for å hvile ut og hvor han forsøkte å begå selvmord, men kom seg etter hvert. Helsen forverret seg inntil han døde av nyresvikt den 9. april 1882. Han ble begravd i Birchington-on-Sea i Kent. Hans grav blir ofte besøkt av beundrere av hans livsverk og blir dekorert av friske blomster. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (The Oslo School of Architecture and Design), forkortet AHO, tidligere Arkitekthøgskolen i Oslo, er en statlig vitenskapelig høyskole som tilbyr utdanning i arkitektur, industridesign og landskapsarkitektur. Skolen har rundt 600 studenter og holder til ved Akerselva i Maridalsveien 29 i Oslo. Historie. AHO ble opprinnelig startet i 1945 som en linje ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). Tidligere hadde arkitekter i Norge bare blitt utdannet ved NTH i Trondheim. Arkitektutdannelsen i Oslo var i begynnelsen et "Kurs for krigsramte arkitektstuderende". I 1961 ble AHO en selvstendig vitenskapelig høyskole under navnet "Statens Arkitektskole i Oslo", fra 1968 med lokaler i St. Olavsgt. 4. Fra 1969 fikk skolen navnet Arkitekthøgskolen i Oslo. Skolen flyttet til nye lokaler ved Akerselva høsten 2001 og fikk navnet Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo i 2005. Den første utdanningen i industridesign i Norge ble etablert i 1979 som et toårig etterutdanningskurs. En full utdanning ble startet i 1983. Fra 1989 var denne utdanningen også en del av SHKS, men fra 1996 har Institutt for Industridesign vært innlemmet i Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Enheter. AHO er inndelt i 4 faglige institutter:Institutt for arkitekturInstitutt for urbanisme og landskapInstitutt for form, teori og historieInstitutt for design Forskerutdanningen er organisert som en egen faglig og administrativ enhet. Det samme er AHOs bibliotek og AHOs verksteder. Studietilbud. Forskerskole som fører frem til PhD-grad Bygning og fasiliteter. AHO med hovedinngangen, Maridalsveien 29 Lokalene i Maridalsveien 29 ble bygget i 1936-38 som transformatorverksted for Oslo Lysverker (nå Hafslund Nett). Arkitekter var Oslo Byarkitektkontor v/Harald Eng. I 1998 arrangerte Statsbygg en åpen prosjektkonkurranse for innpassing av AHO i lokalene. Arkitektene Vigsnæs AS Arkitekter vant med sitt utkast DYNAMO CUBA, som ifølge juryen viste en klar arkitektonisk holdning til prosjektet, og som anbefalte løsninger gjennom enkel arkitektur. Etter utrednings- og rivingsarbeid i 1999-2000, startet byggearbeidene i august 2000. Den kontraktsfestede byggeperioden var på kun ti måneder, en ambisiøs plan for en kompleks bygning. Etter en intens arbeidsperiode kunne studenter og ansatte ta bygget i bruk ved semesterstart i august 2001. I bygget er det lagt stor vekt på bevaringen av det opprinnelige, ettersom bygget står på Riksantikvarens gule liste. Byggets fasade mot Maridalsveien og elva er bevart nær opp til det opprinnelige, mens noen større endringer er gjort inne i gårdsrommet. Her er det bl.a. åpnet opp ved hjelp av store glassfasader for å øke lysgjennomstrømmingen i bygget. I interiøret er bruk av galvanisert stål, pusset betong og industriparkett med på å knytte den moderne skolen til den opprinnelige industribakgrunnen. Jarmund og Vigsnæs ble tildelt Houens fonds diplom i 2003 for sitt arbeid med skolen. Bygget inneholder en rekke moderne fasiliteter tilpasset Arkitektur- og designhøgskolens virke. Skolen er utstyrt med store verksteder for arbeid med tre, metall og plast, i tillegg til et eget student- og modellverksted. I tilknytning til verkstedene ligger også en fullskala byggehall. AHOs bibliotek fyller opp store deler av østfløyen i skolens 1.etasje, og er et svært godt utstyrt fagbibliotek til bruk for skolen, fagmiljøet og allmennheten. Sibeth Hoff. Siv Elisabeth Hoff (født 31. oktober 1966) er en norsk skuespiller, sanger og regissør. Utdannet på teaterskole i Wales (1989–1992). Etter utdanningen arbeidet hun som frilansskuespiller i Storbritannia i fem år. Hoff har en bred og allsidig erfaring fra teater, film, TV, revy, lydbøker og hørespill. Hun spilte forestillingen Hoff Ubarbert, en forestilling med tekster og musikk av sin avdøde far Trygve Hoff, forestillingen skal spilles på turne med Det Norske Teatret i 2007 for å markere at det er 20 år siden Trygve Hoff gikk bort. Navnet Sibeth har fulgt henne siden hun var ei lita jente, det var det begge brødrene, Ståle Hoff og Stig Henrik Hoff kalte henne. Nordbytjernet. a> i Akershus. Bildet viser utsikt fra sør-vestlige hjørnet av tjernet, i retning mot badestranden. Nordbytjernet er et friluftsområde i Ullensaker som ligger 1 km fra Jessheim sentrum. Rundt tjernet er det anlagt turveg for rullestol og barnevogn. En badestrand ligger i det sørøstlige hjørnet av tjernet. På nordsida av tjernet ligger Romerike Folkehøgskole. Området ellers har turmuligheter året rundt: Fra Nordbytjernet går det løyper i skogsområdet Vestmoen, og videre til Olaløkka på Sand og Ringbanen på Gardermoen. Utgangspunktet er da parkeringsplassen ved tjernet eller ved idrettsparken. Nordbytjernet er en dødisgrop og har et variert og spennende plante- og fugleliv. Her finnes toppdykker, sivhøne og sothøne. Utløpet er en bekk i det sørvestlige hjørnet som renner ned til Kverndalen, og som tidligere var brukt som vannkraft i Kverndalen. Rett vest ligger en mindre dødisgrop som heter Svarttjernet. En stor del av området er vernet som landskapsvernområde Tjernfestivalen arrangeres ved Nordbytjernet hver sommer. Litt sør for Nordbytjernet ligger Nordby ungdomsskole. Turorientering. Turorientering er en mosjonsaktivitet som kombinerer orientering og naturopplevelser. Orienteringspostene til turorientering henger gjerne ute i skogen i flere måneder, og aktiviteten skjer således ikke på tid. Hovedpoenget er å være innom flest poster i løpet av perioden de henger ute i skogen. Postene er gitt forskjellig antall poeng, avhengig av vanskelighetsgraden og hvor langt de er fra nærmeste naturlige utgangspunkt. Et bevis (kodekort eller klippekort) kan gjerne sendes inn til arrangørklubben etter endt sesong, og avhengig av poengsummen man har samlet kan man kvalifisere til å bli tildelt ulike premier. Poser med kart og kodekort/klippekort selges av orienteringsklubbene og i sportsforretninger og enkelte andre butikker. Anton Amundsen. Anton Amundsen (født 19. oktober 1870) var en norsk forfatter. Gjestadhagan. Krysset mellom Ole Reistads veg og Hagavegen i Gjestadhagan Gjestadhagan er et område på Jessheim hvor de første eneboligene ble oppført på midten av 1950‑tallet. Opprinnelig var området hamnehagen til Gjestad gård, som i dag er gjort om til Gjestad bo- og aktivitetssenter. Hovedveien inn til dette feltet er Karl Norbecks veg som tar av fra Ringveien. Den nordligste bebyggelsen langs Ole Reistads veg ble først og fremst solgt til familier tilknyttet forsvaret. Gjestadhagan inkluderer området innenfor Ringvegen og Gardermovegen sør for «Magasinleiren»/Idrettsparken, og tomta til Jessheim videregående skole. Området inneholder gamle Jessheim stadion som var hjemmebanen til Kisa Idrettslag til øst, grøntarealet Parktoppen i sørenden av området, samt en idrettspark med fotballbaner, tennisbaner og om vinteren en hockeybane til nord. Tidligere hadde Hovin Samvirkelag en filial i skillet mellom Kvernlivegen og Hagavegen. Vest i området ligger hoppbakken Kvernlia (K17, K27 og K42) og en akebakke/skibakke. Pålegg. Ost er et vanlig pålegg i Norge. Her en sveitsisk EmmentalerPålegg er en samlebetegnelse på matprodukter som legges oppå en brødskive, et knekkebrød eller lignende. Vanlige pålegg er syltetøy, ost og kjøttpålegg. Pålegg er utledet av «å legge på», og henspiller således til at det er funksjonen til matproduktet, det å legge det på brød, som definerer hva som er pålegg. Det er ikke fysiske egenskaper ved pålegget som er avgjørende. For eksempel er syltetøy pålegg når det brukes på brødskiver, men ikke når det brukes som tilbehør til middag. Arne Askildsen (1933). Arne Askildsen (født 1933) er en norsk forfatter. Han gitt ut en roman og en diktsamling på Gyldendal. Jessheim videregående skole. Jessheim videregående skole den største videregående skolen i Akershus fylke. Skolen har over 1 300 elever og ca 240 ansatte og ligger nordvest for Jessheim sentrum. Bygningsmassen dekker over 15 000 kvadratmeter. Skolen ble bygget i 1972. Skolen har åtte utdanningsprogram, samt en avdeling for tilpasset opplæring i mindre grupper innen alle utdanningsprogrammene. Skolen tilbyr voksenopplæring for ca 150 elever på kveldstid, og har 60 elever på Ullersmo fengsel. Området var tidligere en militærleir Jessheim-leiren som ble revet for å gi plass til skolen. Fylkesvei 448 (Rogaland). Fylkesvei 448 i Rogaland går mellom Gausel og Gådeset i Stavanger. Veien er 3,0 km lang og går gjennom Eikesetveien og Godesetdalen. Eksterne lenker. 448 Xstrata. Xstrata plc er et flernasjonalt gruveselskap som er notert både på London-børsen og Zürich-børsen. Hovedkontoret ligger i Zug i Sveits, og selskapet er del av FTSE 100 Index. Selskapet har betydelig operasjoner i 18 land (Australia, Argentina, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Den dominikanske republikk, Tyskland, Jamaica, Ny-Caledonia, Norge, Papua Ny-Guinea, Peru, Sør-Afrika, Spania, Tanzania, USA og Storbritannia) og det er en betydelig produsent av kobber, coking kull, thermal coal, nikkel, ferrokrom, vanadium og sink. De er også involvert i produksjon av aluminium, gull, bly and sølv. Etter oppkjøp av Falconbridge eier selskapet Xstrata Nikkelverk utenfor Kristiansand. Mladá Boleslav. Mladá Boleslav er en by i Den tsjekkiske republikk. Byen ligger sju mil nord for Praha og har omkring 55 000 innbyggere. I byen ligger Skodas fabrikk, som er byens dominerende arbeidsgiver. Byen er hjemby til fotballklubben FK Mladá Boleslav og verdensrekordholderen i spydkast Jan Zelezny. Historie. Byen ble grunnlagt i den andre halvpart av 900-tallet av kong Boleslav II av Böhmen som et kongelig slott. Ettersom det allerede var et slott kjent som Boleslav i nærheten av Praha ble dette slottet gitt navnet "Mladá" ("Unge") for å skille det fra det eldre Boleslav, og som senere på 1400-tallet ble kjent som "Stará Boleslav" ("Gamle Boleslav"). Byen fikk delvis byrettigheter i 1334 og 1436, og ble et viktig sted på vegen fra Praha til nordlige Böhmen, Lausitz og Brandenburg. På 1500-tallet var byen et ledende senter for De bøhmiske brødrene ("Jednota bratrská"), en kirkelig reformasjonsbevegelse, og stedet var vert for dens biskop, en renessansekirke og et trykkeri. Etter å ha blitt katolisert på nytt på 1600-tallet sank befolkningstallet. På 1600-tallet og 1700-tallet ble Mladá Boleslav et viktig jødisk senter. I denne perioden var omtrent halvparten av befolkningen jødisk. På 1800-tallet, perioden hvor det jødiske samfunnet faktisk opplevde en tilbakegang, ble Mladá Boleslav også kalt for «Jerusalem på Jizera». I 1634 ble Jacob Bashevi von Treuenberg (født 1580 i Verona, Italia), den første jøde som ble adelig i det Habsburgske monarki, gravlagt i den jødiske gravlunden i Mladá Boleslav. På 1800-tallet kom en ny vekst og framgang for byen og ble en viktig regionalt senter for nye skoler, teatre, museum og bilfabrikken Laurin & Klement (i dag Škoda) ble grunnlagt. Etter kommunistenes revolusjon i 1948 var derimot nedgangen sterk, men har bedret seg siden 1990-tallet da fabrikken gjorde byen til en av de rikeste i Tsjekkia. Kverndalen (Jessheim). Kverndalen er et nabolag nord for Jessheim. Navnet kommer fra tidligere drift av kvernvirksomhet i dalen. Industrien var drevet av Kverndalsbekken som er utløpet fra Nordbytjernet som ligger nord for Kverndalen. I dag finnes det ikke lenger noen industri som er drevet av vannkraft i dalen. Kverndalen er nesten utelukkende et nabolag med privatboliger. Gardermovegen: Riksvei 178 har en veldig skarp sving akkurat ved Kverndalen. I svingen kan man kjøre av til Peder Wætthens veg der det tidligere sto den siste resten av industrien i Kverndalen. Fylkesvei 407 (Rogaland). Fylkesvei 407 i Rogaland går mellom Sunde og Friheim i Stavanger. Veien er 2,0 km lang og heter Krossbergveien. Eksterne lenker. 407 Benny Carter. Bennett Lester «Benny» Carter (født 8. august 1907 i New York City, død 12. juli 2003 i Los Angeles) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon og trompet), arrangør og orkesterleder, kjent som en av swingjazz-epokens ledende. Hans platedebut var med Charlie Johnsons orkester der Carter medvirket og også arrangerte (1928). Han spilte trompet i Cotton Pickers (Detroit, 1931), før han etablerte eget orkester (1932–34) som innbefattet unge Chu Berry saksofon og Teddy Wilson piano. Carter var også den som introduserte den unge Ella Fitzgerald til orkesterlederen Chick Webb. Derpå fulgte en Europa-periode der han tidvis også besøkte Skandinavia (1935–38), ledet BBC-bandet i England (1936), hadde band i Nederland, gjorde innspillinger med Quintette du Hot Club de France (1935,37) og spilte med gjestende amerikanske musikere som Coleman Hawkins. Han gjorde opptak og utgivelser med svenske jazzmusikere (1936) på selskapet Sonora, samt spilte inn den første jazzvals, "Waltzing the blues". På Savoy i Harlem etablerte Carter eget storband (1939–41) samt egen bebop-inspirert sekstett med Dizzy Gillespie og Kenny Clarke (1941–42). Derpå flyttet han permanent til vestkysten og ledet en besetning med Miles Davis, J. J. Johnson, Buddy Rich, Max Roach og Art Pepper (1943–46). En ung George Russell spilte også for Carter og dedikerte verket "New world" til ham. Etter en tid med Jazz at the Philharmonic var Carter mest involvert i jazz-utdanning, blant annet ved Princeton University, der han også ble beæret med en «honorary doctorate og humanities» (1974) for sitt virke, samt ved Harvard University. Han har mottatt flere Grammy og priser utgitt av Down Beat. Hans komposisjoner er å finne på "The Benny Carter Songbook" (1995), og han er biografert i boken "A life in american music" (1982), samt filmen "Symphony in Riffs" (1996). Utgivelsen "Skyline drive" besto av 1982-opptak med Arne Domnérus, Bengt Hallberg og Putte Wickman Carter ga konsert ved Oslo Jazzfestival på sin 90-årsdag (1997). Han var også mentor for Roberta Gambarini (1999–) inntil han døde av bronkitt. Fylkesvei 405 (Rogaland). Fylkesvei 405 i Rogaland går mellom Revheim og Madla i Stavanger. Veien er 1,8 km lang og heter Regimentveien. Eksterne lenker. 405 Rekognoseringsfly. Rekognoseringsfly er fly som benyttes i sivil og militær sammenheng for kartlegging og observasjoner fra luften. Flyene kan være konstruert spesielt for rekognosering, eller de kan være fly som opprinnelig har hatt en annen funksjon, men som har blitt modifiserte til rekognoseringsoppdrag. Sivil bruk. Sivile rekognoseringsfly benyttes til kontroll av trafikk, geodetiske undersøkelser, geologiske undersøkelser, miljø- og fiskerikontroll, grensekontroll, forebyggelse av smugling og illegal innvandring eller som et brannvarslingsverktøy. De brukes også i kartproduksjon. Militær bruk. De første militærflyene var rekognoseringsfly. Under første verdenskrig ble det brukt enkle flykonstruksjoner for artillerikoordinering og for innhenting av informasjon om fiendtlig aktivitet. Til tross for at satellitter i stor grad har tatt over rollen til rekognoseringsflyet, benyttes det fortsatt til observasjon av fiendtlige aktiviteter, artillerikoordinering eller identifisering av taktiske og strategiske mål. De militære rekognoseringsflyene er som regel uten bevæpning, men er utstyrt med kameraer eller fjernsensorer. Fylkesvei 382 (Rogaland). Fylkesvei 382 i Rogaland går mellom Madlaforen i Stavanger og Røyneberg i Sola. Veien er 5,0 km lang og heter Madlaveien og Grannesslettå. Veien ble i 1997 tildelt Vakre vegers pris. Eksterne lenker. 382 Cumbia. Cumbia er en musikk- og dansestil som opprinnelig kommer fra Colombia og Panama. Cumbia oppstod fra en blanding mellom ulike kulturer i dette området (urfolk, spanjoler/maurere og slaver fra Afrika). Denne stilen har imidlertid blitt populær i store deler av Hispanoamerika og det har oppstått flere forskjellige varianter av moderne Cumbia. Typiske musikkinstrumenter for Cumbia er trommer, keyboard, trombone, saxofon og trompet. Andre musikkinstrumenter kan også forekomme blant forskjellige regionale variasjoner av musikkstilen. Fylkesvei 418 (Rogaland). Fylkesvei 418 i Rogaland går mellom Madlaveien og Øvre Stokkavei i Stavanger. Veien er 0,7 km lang og heter Holbergsgate. Eksterne lenker. 418 Erstatterne. "Erstatterne" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Serien handler om Riley som er en håpløs romantiker og Todd som ikke er en særlig flink elev. Hovedpoenget i serien er når Todd og Riley har problemer med en voksen, ringer de til en person kalt Fleemco. Han erstatter den problematiske voksne med en som er til mer hjelp. For eksempel i episoden «Todd slår ut» erstatter Fleemco baseballtreneren deres for å vinne kampen. Seppola. Seppola er en norsk slekt av kvæner som kom fra bygden Junosuando, Pajala kommune i Sverige på 1800-tallet. Der var det fra 1500-tallet jernutvinning. Navnet er en fornorskning av det finske Seppälä som betyr smed. Da smeden Isak Lars Larsson Seppälä opplevde at smia og husene brant ned tok han familien med og kjørte med rein og pulk til Skibotn i Norge. Herfra ble det av Isaks fem sønner og deres barn etablert smier/verksteder andre steder langs kysten. Noen etterkommere drog videre til Nord-Amerika. Slekten bosatte seg blant annet i Skibotn og på Skjervøy. I 2005 var 234 nordmenn registrert med etternavnet Seppola. Manfred Mölgg. Manfred Mölgg (født 3. juni 1982 i Bruneck) er en italiensk alpinist. Mölggs største fremgang hittil er en sølvmedalje i VM, han kom på andre plass i slalåmrennet i verdensmesterskapet i Åre i 2007. 9. mars 2008 vant Mölgg sitt første verdenscuprenn, slalåmrennet i Kranjska Gora. Før dette hadde han vært på pallen ved ti anledninger, men uten å vinne. I det siste slalåmrennet i 08 i Bormio sikret han seg sammenlagtseieren i slalåmcupen. Manfreds yngre søster Manuela kjører også på det italienske alpinlandslaget. Verdensmesterskap. 2011 Garmisch-Partenkirchen – bronse i slalåm Fylkesvei 420 (Rogaland). Fylkesvei 420 i Rogaland går mellom Madlaveien og Rudlå i Stavanger. Veien er 0,9 km lang og heter Wessels gate Eksterne lenker. 420 Christian Krohgs gate (Oslo). Christian Krohgs gate (1-47, 2-60) er ei gate i sentrum av Oslo. Den tilhører bydel Grünerløkka. Gata starter ved Lilletorget (krysset Brugata/Stenersgata) og går parallelt med Storgata og Akerselva mellom disse. Når elva dreier, følger gata eleveløpet, og den møter dermed Storgata ved Nybrua. Gata har eksistert heilt sia midten av 1600-tallet. Den hadde først navnet "Fjerdingens gate", fordi den løp gjennom Fjerdingen, som var en forstad til Oslo/Christiania. I 1896 fikk den dagens navn, oppkalt etter stortingspresident Christian Krohg. Til minne om han er også monumentet Krohgstøtten i krysset med Storgata. I gammel tid var gata preget av småhusbebyggelse. Seinere kom det ei rekke industri- og kontorbygg. I dag sluttes ringen, da flere av disse bygges om til boliger igjen. Ettersom Christian Krohgs gate går langs Akerselva, har mange av gårdene på høyre side (like nummer) det særtrekk at baksida praktisk talt står ute i elva. Fra Lilletorget til Hausmanns gate. Akerselva Atrium på kveldstid(sett fra Akerselva) I det første kvartalet, mellom Lilletorget og Hausmanns gate, ligger på venstre side (nr 1-11) et parkeringshus fra slutten av 1970-tallet. Det er i sju etasjer, men de øverste etasjene er seinere ombygd til kontorer. I nr 3-11 holdt Schous bryggeri til fra 1821 til 1863. De siste bygningene i kvartalet tilhører Røde Kors' kontoranlegg med blant annet kontorer for Oslo Røde Kors (nr 15). Opprinnelig gikk hageanlegget til Prinds Christian Augusts Minde (Storgata 36) heilt ut til Fjerdingen. Ennå i dag er det en avstengt port til eiendommen fra Christian Krohgs gate. På høyre side av kvartalet ligger nr 2, tidligere Den Norske Remfabrik, bygd ca 1899; arkitekter Ove Ekman og Einar Smith. I dag holder Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) til her. Mot Hausmanns gate ligger nr 16. Et våningshus fra 1700-tallet, som stod her inntil 1933, står nå på Norsk folkemuseum. Tomta har seinere vært bebygd av funkishus, der blant annet Villmarkshuset holdt til. Også det er nå revet, og i 2009 stod kontorbygget Akerselva Atrium ferdig her (arkitekt blant annet Peter Pran). Bygget har tolv etasjer, store fargerike glassflater og lener seg nokså spektakulært ut over Akerselva. Avisa "Dagens Næringsliv" har redaksjonslokaler i bygget. Fra Hausmanns gate til Storgata. På andre sida av Hausmanns gate ligger først industri- og kontorbygget Hausmanns gate 6, deretter ei tomt med parkeringsplasser og en leiegård. Så svinger Christian Krohgs gate mot venstre, og i svingen har vi baksida av bygningene til Oslo legevakt, før vi avslutter med Krohgstøtten. På høyre side av dette kvartalet ligger flere lager- og kontorbygninger. Nr 30 (tidligere Christiania Lagerhuse fra 1897) har fredet fasade, men gjøres nå innvendig om til 115 leiligheter. I nr 32 holder blant annet Buddhistforbundet og Politiets utlendingsenhet til. I nr 34 finner vi blant annet Folkeuniversitetet, Folkets brevskole, Det norske misjonsforbund og flere andre kristne organisasjoner. Dette var tidligere "Oslo kommune herberge for menn", populært kalt «Krohgen». Det hadde opprinnelig 428 sengeplasser. Ved nr 34 går Slåmotgangen ned til Akerselva. I dette strøket er det nå bygd en rekke nye boligblokker, men fortsatt står en del av de eldre småhusa her. Gullkalven. Gullkalven er et gudebilde beskrevet i Bibelens 2. Mosebok, kapittel 32. Gudebildet ble laget under Arons ledelse, mens Moses var oppe på Sinai-fjellet for å motta de ti bud. Gullkalven ble kastet i ilden og malt til støv da Moses vendte tilbake fra fjellet. Å «danse rundt gullkalven» har blitt en metafor for en streben etter materiell rikdom og dyrking av Mammon. Annet. Gullkalven, tidligere kalt Gullblyantspisseren, er også den årlige prisutdelingen for norske studenter som jobber med kreativ kommunikasjon. Konkurransen arrangeres av elever ved Westerdals School of Communication. Norske kveners forbund. Norske Kveners Forbund ("Ruijan Kveeniliitto") ble stiftet i 1987 og har som formål å jobbe for å bedre kveners og finskættedes stilling sosialt, kulturelt og økonomisk. Noen av sakene som forbundet arbeider for, er en utredning av kvenenes historie og rettigheter, å styrke medietilbud, og at det skal opprettes en statssekretærstilling for kvenske saker. I tillegg vil NKF ha kvensk inn på alle nivåer i utdanningssystemet, kvenske barnehager, kulturfond, offentlig skilting på kvensk, museer og sentre for kvensk språk og kultur. Kvenforbundet har arbeidet aktivt for å få kvenene anerkjent som nasjonal minoritet, noe som ble oppnådd i 1998, samt for å få kvensk anerkjent som et eget språk. Dette ble oppnådd i 2005. Eksterne lenker. Kvener Fylkesvei 398 (Rogaland). Fylkesvei 398 i Rogaland går mellom Fiskepiren og Klubbgata i Stavanger. Veien er 0,4 km lang og går gjennom Langgata, Pedersgata, Nytorget og Hospitalgata. Eksterne lenker. 398 Overtid (arbeidsliv). Overtid er arbeid utover lovens grense for såkalt alminnelig arbeidstid. Det er i Norge Arbeidsmiljøloven som setter grensene for hvor mye overtid som er tillatt og under hvilke forutsetninger. Når man arbeider overtid, har man krav på et tillegg til den alminnelige lønnen på minst 40 %. Det er ikke tillatt å avtale en lavere prosentsats. Jobber en f.eks. 15-21 (5,5 timer) for så 8-15 (6,5 timer) dagen etter skal en ha betalt for 3 timer overtid, da man totalt har jobbet 12 timer inkludert 2x pause i løpet av 24 timer. Fylkesvei 431 (Rogaland). Fylkesvei 431 i Rogaland går mellom Petrikirken og Østre Ring i Stavanger. Veien er 1,6 km lang og går gjennom Bergelandsgata, Birkelandsgata, Avaldsnesgata og Hjelmelandsgaten. Eksterne lenker. 431 Salsa (dans/musikk). SalsadansSalsa er en musikk- og dansestil. Musikksjangeren har utviklet seg fra forskjellige afro-kubanske musikkstiler som "Son', 'Mambo", "Cha cha cha", ‘‘Guaracha’’etc. Salsa som begrep utviklet seg i miljøet blant den latinske bosetningen i New York på 1960-tallet og beskrives ved at den består av de nevnte kubanske musikksjangre, samt innslag fra andre karibiske land som f.eks. Puerto Rico (Bomba og Plena). Salsa spilles og danses etter hvert i hele Latin-Amerika og er også blitt populært i resten av verden med dansekurs i forskjellige stilretninger. En viktig musikalsk byggestein, som er dirigenten i salsamusikken, kalles for clavesrytmen, en synkopert figur med 3 slag i en takt og 2 i neste. Norske salsaorkestre. La Descarga (etablert i 1987) ledet av Sverre Indris Joner regnes som det første orkesteret som spilte salsa i Norge. I Bergen eksisterte tidligere (1981–1996) også latinjazz-bandet Son Mu, ledet av Knut Kristiansen, som også spilte salsa-relatert musikk. Hovedøen Social Club (dannet i 2007) også ledet av Sverre Indris Joner har gitt salsa et nytt uttrykk med å spille eldre norske slagere som salsa. Mambo Compañeros ble etablert 1996 i Trondheim, opprinnelig som Mambokameratene. Mayagueson ble opprinnelig etablert i 2002 av Morten Kildemo og Franck Molina i Genève og reetablert av Morten Kildemo et par år seinere etter at han flyttet til Trondheim. Det gode selskap. "Det gode selskap" var en norsk komiserie som ble sendt på TV 2 sommeren 2004. Serien var lagd som en slags parodi på reality-TV. Serien hadde premiere på TV 2 den 2. juli 2004 og gikk i reprise sommeren 2005. Serien er også utgitt på DVD. Om serien. Mange norske kjendiser og samfunnstopper blir parodiert. Celebritetene er samlet på skikk og bruk-kurs på Losby gods for å lære dannet kjendisetikette – med Wenche Foss som kursleder. Intrigene står i kø: I løpet av de seks episodene får vi se Kjell Magne Bondevik kline med Gro Harlem Brundtland, mens en sjalu Herborg Kråkevik desperat prøve å sjekke opp Ari Behn. Og Valgerd Svarstad Haugland skyter seg i foten med startpistol under et champagne-skirenn i hagen. Ja, ikke engang biskoper eller kongelige slipper unna den elleville parodieringen. Forsvarsminister Kristin Krohn Devold (Vibeke Haagensen) blir trent av Nils Arne Eggen i håp om å få jobben som generalsekretær i NATO. Og om kvelden lenker hun Alex Rosén til sengen for å kose seg. I rollene finner vi en salig blanding av profesjonelle og amatører. I tillegg til skuespillere, står også en tannlege, en politimann og en advokat på rollelisten. Blant kjendisene som ble gestaltet var blant andre Arne Brimi, Kongen, Nils Arne Eggen, Rosemarie Køhn, Wenche Foss, Arne Hjeltnes, Ari Behn, Per Inge Torkildsen, Sven O. Høiby med flere. Bak serien. Bak serien stod Arne Lindtner Næss, som hadde regien. Manus var skrevet av Tom Sterri, Arne Lindtner Næss og Rune Dahl Bjørnsen. Produsenter var Harald Bundli og Arne Lindtner Næss. Ana Jelušić. Ana Jelušić (født 28. desember 1986 i Rijeka) er en kroatisk, kvinnelig alpint. Jelušić debuterte i verdenscupen i alpint 26. oktober 2002, og konkurrerer i disiplinene slalåm og storslalåm. Hennes beste plassering hittil er en andre plass i Zagreb. I VM 2007 i Åre kom hun på fjerdeplass i slalåm. Jelušić deltok for Kroatia under Vinter-OL 2002 og i 2006. Hun deltok også for Kroatia under Vinter-OL 2010 og oppnådde da en tolvteplass i slalåm som beste resultat. Michaela Kirchgasser. Michaela Kirchgasser (født 18. mars 1985 i Schwarzach im Pongau) er en østerriksk kvinnelig alpinist. Kirchgasser har spesialisert seg på disiplinene slalåm og storslalåm. Hun kom på femteplass i slalåm under OL 2006 i Torino og på sjette i den alpine kombinasjonen. I verdensmesterskapet VM 2007 i Åre kom hun på fjerdeplass i storslalåm. Kirchgasser deltok også for Østerrike under Vinter-OL 2010, og oppnådde en niendeplass i kombinasjonen som beste resultat. Merengue. Merengue er en livlig musikkstil som opprinnelig kommer fra Den dominikanske republikk. Musikkstilen har spredd seg til store deler av Karibien, Sydamerika og Sentral-Amerika, men det er fortsatt i Den dominikanske republikk at merengue er mest utbredt. Fylkesvei 426 (Rogaland). Fylkesvei 426 i Rogaland går mellom Rogaland Teater og Løkkeveien i Stavanger. Veien er 0,7 km lang og går gjennom Ny Olavskleiv og Olav Vs gate. Eksterne lenker. 426 Ørjan Jensen. Avistegneren og illustratøren Ørjan Jensen (født 1971) Ørjan Jensen (født 1971 i Tromsø) er norsk avistegner og illustratør. Han er vokst opp i Nordreisa, men har vært bosatt i Oslo siden 1997. Ørjan Jensen har utdannelse fra Visuell kommunikasjon ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og Animasjonsstudiet i Volda. Han har siden 1998 hovedsakelig jobbet som frilans avistegner i Vårt Land og Aftenposten, men har også jobbet for Dagbladet og Næringslivets ukeavis. Ørjan Jensen har siden oppstarten i 2009 vært styreleder i FECO Norway, den norske avdelingen av en internasjonal nettverksorganisasjon for avistegnere, tegneserieskapere og illustratører. Eksterne lenker. Jensen, Ørjan Jensen, Ørjan Jensen, Ørjan Eirik Vassenden. Eirik Ekerhovd Vassenden (født 3. mai 1971) er professor i norsk litteraturvitenskap ved Høgskolen i Bergen. Han tok doktorgraden i 2003 med en avhandling om Olav Nygards diktning. Han var medredaktør av tidsskriftet "Vagant" 1999–2006 og redaktør av "Norsk Litterær Årbok" fra 2003 til 2010. Fra 2010 er han medredaktør av Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning. Peter Skulesson. Peter Skulesson (død ved Nidaros 24. mai 1240) var en norsk stormann og uekte sønn til tronpretendenten hertug Skule. Han deltok i farens opprør mot Håkon Håkonsson, og da Skule i 1239 lot seg hyllle som konge på Øreting utenfor Nidaros, lot Peter med vold bortføre Olav den helliges skrin fra dets plass på høyalteret i domkirken. Han ble drept sammen med faren ved erobringen av Helgeseter kloster 24. mai 1240. Kilde. Skulesson, Peter Fotballklubben Fauske/Sprint. Fotballklubben Fauske/Sprint (stiftet 25. april 1937) er en fotballklubb fra Fauske, som ligger i Salten i Nordland. A-laget for herrer spiller i 3. divisjon, avdeling 11. Klubbens hjemmebane er Fauske stadion, som har kunstgress og tribune med ca. 720 sitteplasser og tak. Laget spiller i blåhvite drakter. Historikk. 2006-sesongen endte laget på førsteplass i sin avdeling og møtte Mjølner fra Narvik i kvalifikasjonskamper om opprykk til 2. divisjon. Disse kampene tapte Fauske/Sprint sammenlagt 4-2. 2011. Fauske/Sprint skulle i utgangspunktet spilt i 4. divisjon dette året etter å ha vært det siste laget som rykket ned fra 3. divisjon fotball for herrer 2010. Men Morild trakk laget sitt, og Fauske/Sprint ble tilbudt plass i 3. divisjon også i 2011. Rosteds gate (Oslo). Rosteds gate (1-15, 2-16) er en gate i Oslo som ligger på skillet mellom bydelene Grünerløkka (1-15) og St. Hanshaugen (2-16). Gaten starter som fortsettelse av Hausmanns gate fra Møllergata/Maridalsveien og ender i Damstredet. Mellom Fredensborgveien og Damstredet er gaten en trapp som snor seg mellom små trehus. Gaten het opprinnelig Tvergaden, men ble oppkalt etter professor og rektor ved Oslo katedralskole, Jacob Rosted (1750–1833) i 1874. Max Von Stephanitz. Max Von Stephanitz ble født 30. februar 1864 og døde 22. april 1936. Han la grunnlaget for at den første schäferhunden så dagens lys i 1885. Max Von Stephanitz var på jakt etter en dyktig, lærenem gjeterhund med mange bruksområder. Han finkjemmet midten og sørlige deler av Tyskland før han fant schäferhunden "Hector von Linksrhein". I 1899 gikk von Stephanitz og andre hundeelskere sammen om å stifte foreningen "Verein für Deutsche Schäferhunde". Stephanitz Stephanitz Platou. Platou er en norsk slekt. Den har navn etter byen Alten-Plathow i Brandenburg i Tyskland. Slekten kom fra Danmark i 1803 til Christiania med Ludvig Stoud Platou (død 1833), og til Skjeberg i 1809 med broren Otto M. P. (død 1830). Slektsvåpen. De to innvandrerne brukte slektsvåpenet og det er malt på en plate som henger på veggen i Fredriksborg slottskapell, Hillerød, Danmark, fordi fylkesmann Carl N. S. Platou i 1947 fikk storkorset av Dannebrogsordenen. Heraldisk beskrivelse (blasonering) av våpenet: I blått skjold fem oppvoksende lindetrær fra en senket bjelke og under i skjoldhjørnet tre (2.1.) seksoddet stjerner og i venstre skjoldhjørne en framkommende sol, alt av gull. På hjelmen er hjelmtegnet et omvendt oppvoksende blått anker mellom to sølv vesselhorn. Slektsvåpenet ble opprinnelig ført uten stjerner og sol. Slektsmedlemmer har også ført blomster fra en vase. Slektstreet. Rasmus Cornelisen Brower (død senest 1690) var båtsmann og månedsskriver. Til Norge kom slekten med hans sønnesønns sønnesønner Proserpina. a>Proserpina er en romersk gudinne basert på den greske gudinnen Persefone. Navnevariasjonen skyldes uttalen hos de sicilianske grekerne som brakte kunnskapen om Proserpina til romerne (Sicilia var som kjent en gresk koloni før øya ble okkupert av romerne). Proserpina er Jupiters og Ceres' datter, ofte fremstilt som en vakker ung jente. Hun skal ha blitt røvet med til dødsriket Hades av guden Pluto, og tvunget til å gifte seg med ham. Pluto hersket i dødsriket, slik at Proserpina dermed ble dødsrikets dronning. Proserpinas mor, fruktbarhetsgudinnen Ceres, lette etter sin forsvunnene datter. Da hun oppdaget hva som hadde skjedd nektet hun å returnere til gudens hjem, Olympus, og trampet i stedet sint rundt på Sicilia. Ørkener sprang opp i fotsporene hennes. Jupiter ble bekymret av dette, og sendte guden Merkur for å hente Proserpina hjem. Pluto gikk med på å frigjøre henne, men ikke før Proserpina hadde spist granateplefrø – et tegn på trofasthet i ekteskapet. Proserpina forpliktet seg dermed til å vende tilbake til dødsriket i vinterhalvåret. Proserpina ble dermed brukt til å forklare de skiftende årstidene; Om våren vender hun hjem fra Hades (dødsriket), og det gjør Ceres så glad at hun lar verden blomstre opp i glede og forventning. Mot høsten farger Ceres verden i brunt, oransje og gult – fargene i granateplet Proserpina spiste som et løfte på å vende tilbake til Hades. Det neste halvåret sørger fruktbarhetsgudinnen Ceres, og verden blir hvit og fargeløs – helt til Proserpina vender hjem til sin mor på våren. Kathrin Hölzl. Kathrin Hölzl (født 18. juli 1984 i Berchtesgaden) er en tysk kvinnelig alpinist. Hölzl beste plassering i verdenscupen hittil er en fjerdeplass i storslalåm, 6. januar 2007 i Kranjska Gora. I verdensmesterskapet 2007 i Åre kom hun på sjetteplass i storslalåm. Hun deltok for Tyskland under Vinter-OL 2010 og oppnådde en sjetteplass i storslalåm, som var den eneste øvelsen hun deltok i. Fredensborgveien (Oslo). Fredensborgveien (1-43, 2-70) er en gate i Oslo. Gaten ligger i bydelene St. Hanshaugen (1-33, 43, 2-70) og i Grünerløkka (35-41) Veien starter ved Schandorffs gate mellom Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek på Hammersborg og går til Maridalsveien, hvor den fortsetter som Møllerveien. Benedicta Windt. Benedicta Windt (født 1952) er en doktorgradsstudent ved Universitetet i Oslos seksjon for navnegransking. Hun er bosatt i Røyken. I tillegg til å arbeide med en doktorgrad om bruk av personnavn i Sigrid Undsets forfatterskap, er hun oversetter, for det meste knyttet til Damm forlag. I en omtale på hjemmesiden til Institutt for lingvistikk og nordiske studier, omtales Benedicta Windt som «landets eneste ekspert på litterær onomastikk, det vil si forskning på navn som forekommer i litteraturen». Golden Goal (TV-serie). "Golden Goal" et et norsk humor-magasin og talkshow som har gått på TV 2 Zebra og TV 2 siden høsten 2006. Programledere er komikerne Johan Golden og Henrik Elvestad. Produsert av Rubicon TV. Serien hadde premiere på TV 2 Zebra den 26. september 2006 (hver episode går i reprise på TV 2 dagen etter). Serien ble kåret til beste humorprogram under Gullruten 2007. Om serien. Golden Goal er et uhøytidlig underholdningsmagasin om sport med Johan Golden og Henrik Elvestad. Programmet er lagd både for de som elsker idrett, og for de som tror de hater det. I hver episode inviterer de en gjest innen sport, og mot slutten av programmet har de alltid en uhøytidelig kåring om morsomme ting som har skjedd på forskjellige sportsarenaer. Magasinet handler mest om fotball, men er også innom andre indrettsgrener. Programleder Johan Golden og side-kick Henrik Elvestad er begge selvutnevnte sportsidioter, med et intenst kjærlighetsforhold til alle former for idrett. I "Golden Goal" har de planer om å lage et folkelig talkshow som tar opp alle mulige temaer innenfor sportsfeltet, alt fra hyperaktuelle saker til det mest kuriøse. I den faste posten 'Minneverdige øyeblikk' ser Johan tilbake på det han anser for å være de absolutte høydepunkter i norsk idrettshistorie, og forsøker å gjenskape dem. I kveldens program møter han Bjarte Flem, for å gjenoppleve Flems legendariske selvmål fra 1988. Andre høydepunkter i første program er Johan og Henriks kåring av fotballhistoriens mest homoerotiske øyeblikk. Og Henrik møter rugbyens svar på Beckham, som også er halvt norsk. Lasse Kjus og Kjetil Andre Aamot deler garderobehistorier med folket. Og landslagstrener Åge Hareide dukker opp for å dele de morsomste historiene fra en lang fotballkarriere. Monika Bergmann-Schmuderer. Monika Bergmann-Schmuderer (født som "Monika Bergmann" 17. april 1978 i Lam) er en tysk kvinnelig alpinist. Bergmann debuterte i verdenscupen i alpint desember 1996. Hennes beste plasseringer i verdenscupen er to andreplasser, 29. desember 2001 i Lienz og 8. februar 2004 i Großen Arber. I sesongen 2003/04 kom hun på tredjeplass sammenlagt i verdenscupen i slalåm bak svenske Anja Pärson og Marlies Schild fra Østerrike. Hun ble verdensmester i lagkonkurranse 2005 i Bormio sammen med Andreas Ertl, Martina Ertl, Florian Eckert, Hilde Gerg og Felix Neureuther. Bjølsenparken. Bjølsenparken er en park på Bjølsen i bydel Sagene i Oslo. Parken. Parken er 34 mål stor og kjent for en vakker lindeallé som går omtrent nord-sør langs parkens høyest punkt. Parken grenser i vest mot Hjemmets Kolonihager (der TV-serien Portveien 2 ble spilt inn), i syd mot Kongsvingergata (og strøket Sagene), i sydøst mot Bjølsen skole, og i øst og nord mot Bjølsengata og Sarpsborggata. Larviksgata og Kongsvingergata munner ut i Bjølsengata ved parken. I det sydøstlige hjørnet inntil Bjølsen skole er det idrettsplass, som brukes som skøytebane om vinteren, og hus for fritidsklubb, i den nordlige enden er det barnehage.Det finnes musikkpaviljong som brukes til konserter. Musikkfestivalen "Bekkerock" holdes i parken i august. Historie. Grunnen parken ligger på hørte under Søndre Bjølsen gård, som ble innlemmet i Christiania i 1878. Området parken ligger på var opprinnelig herregårdshage for gården. Alleen på høyderyggen i parken ble i hovedsak plantet omkring 1800, enkelte av trærne kan være så mye som 200 år eldre enn det. I 1900 kjøpte kommunen 34 mål grunn for 4 kroner per kvadratmeter. Mossegaten gikk da gjennom området nord-sør. Parken var ferdig opparbeidet da kommunen kjøpte den, og det var grunnen til at eieren først forlangte 10 kroner per kvadratmeter, en meget høy pris. I 1901 ble parken inngjerdet, og fikk navnet Bjølsenparken. Fra da var parken stengt i vinterhalvåret og etter mørkets frembrudd om i sommerhalvåret, inntil det ble satt opp belysning i 1938. Hjemmets Kolonihager ble grunnlagt i 1912 og har i dag 108 parseller. Arealet ble kjøpt av kommunen i 1920. Konserter i parken startet i kommunens regi i 1921 eller noe tidligere. I 1922-23 ble det anlagt en 1,1 mål stor lekeplass i parken. Planer om friluftsbad på det arealet kolonihagene ligger ble lagt til side ved vedtak i parkutvalget i 1924, men tatt opp igjen av den politiske ledelsen i kommunen i 1931 før det ble endelig skrinlagt. Fra 1940 ble det dyrket poteter i parken i regi av Parkvesenet og med stor frivillig innsats. Under krigen ble alleén noe skadet ved at den tyske krigsmakten hadde brakker i parken og lot sine hester og muldyr gnage bark på trærne. Hus for Bjølsen fritidsklubb med adresse Bjølsengata 20 ble oppført i parken i 1977. Manfred Pranger. Manfred Pranger (født 25. januar 1978 i Hall in Tirol) er en østerriksk alpinist. Pranger har vunnet to verdenscupenrenn i løpet av sin skikarriere begge i slalåm, i Kitzbühel og Schladming i 2005. I 05 kom han på tredjeplass i slalåmcupen. Både i VM 2003 og 2007 kom han på femteplass i slalåm. Under OL 2002 i Salt Lake City stilte Pranger til start i slalåm, men kjørte ut i første omgang. Pranger ble østerriksk mester i slalåm i 2003 og 2004. Han ble verdensmester i Slalåm 2009 i Val-d`Isere. Al-Sayyid-beduintegnspråk. Al-Sayyid-beduintegnspråk er et tegnspråk som brukes av rundt 150 døve og mange hørende medlemmer av et beduinsamfunn i Negevørkenen sør i Israel. Siden både døve og hørende bruker tegnspråket, betyr det at døve ikke blir stigmatisert i dette samfunnet, og ekteskap mellom døve og hørende er vanlig. Al-Sayyid-samfunnet består av rundt 3 500 personer, de fleste av dem stammer fra tiden da landsbyen ble grunnlagt av en lokal kvinne og en egyptisk mann. To av dette parets fem sønner hadde et recessivt gen for nevrosensitiv døvhet. Etterkommerne av grunnlegger giftet seg ofte med sine søskenbarn for å kunne holde eierskapet av landet innen familien, en vanlig skikk blant beduiner. Dette gjorde at genet ble homozygotisk. Tegnspråket fikk stor oppmerksomhet i 2005 da en internasjonal gruppe av forskere utga en studie av språket i "Proceedings of the National Academy of Sciences" (PNAS). Språket er av spesiell interesse for lingvister fordi det har oppstått spontant i løpet av de siste 70 årene, og har utvikla en kompleks grammatikk uten innflytelse fra noe annet språk. Språket viser en preferanse for SOV-ordstillingen (f.eks. «Kvinnen barnet mater»), i kontrast til den lokale arabiske varianten som tales av de hørende i samfunnet (SVO), samt hebraisk (SVO), klassisk arabisk (VSO), og de dominerende tengspråkene i regionen, israelsk tegnspråk og jordansk tegnspråk. Forfatterne av studien i PNAS ser beduintegnspråket som et bevis på at mennesket har en innebygd grammatikksans, og spekulerer i at forskjellen mellom subjekt og objekt, samt preferansen for en spesiell ordstilling, er innebygde bestanddeler i språk. Forfatterne av studien (Mark Aronoff fra State University of New York at Stony Brook, Irit Meir og Wendy Sandler fra Universitetet i Haifa og Carol Padden fra University of California, San Diego) merket seg også farten språket oppsto med. SOV-ordstillingen oppsto i den første generasjonen av brukere, og tredje generasjon «snakker» dobbelt så fort og bruker lengre setninger. Fordi mange i den yngre generasjonen lærer israelsk tegnspråk på skolen, og fordi folk i økende grad gifter seg med personer som kommer utenfra, er det usikkert om tegnspråket vil overleve. Gimle kino. Gimle kino er en liten og tradisjonsrik kino i Bygdøy allé 39 på Frogner i Oslo. Kinoen har navn etter strøket Gimle. Kinoen åpnet 23. august 1939 og har siden starten vært kjent som en kino for kunst- og kvalitetsfilmer. Den ble modernisert i 1962, senere også oppusset i 1997. Kinoen har kun én sal med 260 sitteplasser. Den satser på høy servicegrad og komfort og har øl- og vinservering i foajeen. Ole Stavrum. Ole «Dukk Opp» Stavrum (født 22. mai 1940) er en tidligere norsk fotballtrener og -spiller fra Kristiansund. Han er far til den tidligere Moldetreneren og utenlandsproffen Arild Stavrum og Ole Erik Stavrum, tidligere midtstopper i Brann og Molde. Ole startet sin karriere i Clausenengen Fotballklubb, men er mest kjent fra sin periode i Lyn, hvor han i perioden 1962–1967 scorte 82 mål på 96 kamper i Eliteserien. Har også spilt for landslaget. Han fikk sitt tilnavn «Dukk Opp» fordi at han hadde evnen til å bare dukke opp foran mål og score. Etter sin aktive fotballkarriere har Ole blant annet vært trener for Clausenengen, og lærer på Atlanten videregående skole i Kristiansund. Ethan Hawke. Ethan Hawk (født 6. november 1970) er en forfatter, skuespiller og filmregissør fra Austin i Texas. Som 14-åring debuterte han i filmen «Explorers» fra 1985. Ethan var gift med Uma Thurman fra 1. mai 1998 til de ble separert i juli 2004 og skilt i 2005. Uma og Ethan har 2 barn sammen. General (snus). General (Generalsnus inntil 1999) er et snusmerke som produseres og markedsføres av Swedish Match. Den selges både som løs snus og som porsjonssnus. Generaloppskriften ble utviklet av selskapet Fiedler & Lundgren, men i 1915 overtok AB Svenska Tobaksmonopolet oppskriften. Snusen inneholder blant annet tobakk, salt og smakstilsetninger, deriblant bergamottolje. Navnet General har ingenting med den militære graden general å gjøre. Det betyr «allmenn» eller «generell», og kommer av at det på 1800-tallet var vanlig at tobakksbutikkene kalte sin vanlige standardsnus for «general-snus», det vil si «vanlig snus». Merker. Da General Ekstra Sterk Portion ble lansert i 2008, ble dette det sterkeste snusmerket på det norske markedet med 15mg/g nikotin. Denne lanseringen skapte noe oppmerksomhet da dette var en av de sterkeste snusmerkene som noen gang har blitt lansert. Denne har bare 22 priller/poser i seg. Men posene er større enn normalt. Michael Janyk. Michael Janyk (født 22. mars 1982 i Vancouver, Britisk Columbia) er en canadisk alpinist. Janyk kom på en ellevteplass i slalåm i VM 2005 i Bormio og i VM 2007 i Åre kom han på sjetteplass. Hans beste plassering i et verdenscuprenn er en andreplass i slalåm i desember 2006 i Beaver Creek. Under VM 2009 i Val-d’Isère overrasket Janyk ved å ta bronsemedaljen i slalåm. Janyk deltok for Canada under Vinter-OL 2010 og oppnådde en 13. plass i slalåm som beste resultat. Eduardo Verástegui. José Eduardo Verástegui Córdoba (født 21. mai 1974) er en meksikansk skuespiller og musikkartist. Han har tidligere vært medlem av den meksikanske popgruppen «Kairo». I 1997 begynte han som skuespiller i meksikanske "telenovelas". I 2001 signerte han en kontrakt med UMG og ga ut sitt første soloalbum. Danny Higginbotham. Daniel Higginbotham, vanligvis kalt Danny Higginbotham, (født 29. desember 1978 i Manchester, Stor-Manchester, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fire engelske og en belgisk klubb. Han spiller nå for Ipswich, på lån fra Stoke City. Biografi. Danny Higginbotham startet sin fotballkarriere i Manchester United der han skrev under på sin første profesjonelle kontrakt sommeren 1997. Han debuterte for United 10. mai 1998 da de vant 2-0 over Barnsley i en ligakamp. Higginbotham spilte ikke flere kamper for "the Red Devils" denne sesongen, og heller ikke i den påfølgende sesongen spilte han noen obligatoriske kamper for United. I november 1998 ble han lånt ut til den belgiske klubben Royal Antwerp dette låneoppholdet ble meget uheldig der han ble anklaget for å ha angrepet en dommer som førte til utestengelse i 4 måneder. Han returnerte fra dette låneoppholdet i juni 1999. Også i 1999/00-sesongen ble det lite spilletid for Higginbotham, og da sesongen var over hadde han bare spilt 3 ligakamper og 3 cupkamper for klubben fra Manchester. På grunn av lite spilletid i United valgte han å gå til Derby County som kjøpte han for £2 000 000 i juli 2000. Han spilte sin første kamp for Derby 19. august 2000 i en ligakamp mot Southampton, og da 2000/01-sesongen var over hadde han spilt 26 ligakamper for "the Rams". I 2001/02-sesongen ble det 37 ligakamper, og i denne sesongen scoret han også sitt første mål for klubben fra Derbyshire. Det skjedde 16. mars 2002 i en ligakamp mot Bolton Wanderers der Higginbotham scoret på straffe i det 87. spilleminutt. Etter å ha spilt 23 ligakamper og laget 2 ligamål for Derby i første del av 2002/03-sesongen kjøpte Southampton han for £1 500 000 i januar 2003. Higginbotham debuterte for Southampton 8. februar 2003 i en ligakamp mot Blackburn Rovers, og i siste del av 2002/03-sesongen spilte han 9 ligakamper for "the Saints". Deretter ble det 27 ligakamper i 2003/04-sesongen og 21 ligakamper og 1 ligamål i 2004/05-sesongen. Ligamålet, som var hans første for Southampton, kom 7. mai 2005 da de spilte 2-2 borte mot Crystal Palace. I hans fjerde og siste sesong for klubben fra Hampshire fikk han bokført 37 ligakamper og 3 ligamål. Sommeren 2006 ble han solgt til Stoke City for £225 000. Hans første kamp for Stoke var mot Southend United 5. august 2006, mens hans første mål for "the Potters" kom 14. oktober 2006 i en ligakamp mot Leeds United. Etter at Michael Duberry hadde forlatt Stoke til fordel for Reading ble Danny Higginbotham utnevnt til kaptein for Stoke i februar 2007. Pelennor-engene. Pelennor-engene er slettene utenfor Minas Tirith iJ.R.R. Tolkiens fortelling om Ringenes Herre. Navnet Pelennor betyr "forsvart land". Etter Minas Ithil hadde falt, og blitt kalt Minas Morgul, ble Pelennor-engene omringet av den store muren Rammas Echor for å hindre angrep på Minas Tirith. Muren ble ødelagt like før kampen om ringen, men ble reparert igjen i tide på ordre fra den daværende riksforstanderen, Denethor II. I løpet av krigen om ringene, ble Pelennor-engene stedet som den største slaget i det tredje tideverv. Slaget på Pelennor-enga, når Saurons orker og onde menn kom seg over Rammas Echor, og beleiret Minas Tirith. Det var på disse slettene at kong Théoden av Rohan ble drept, og det meste av det store slaget ble kjempet. Etter kampen om ringen, ble Rammas Echor bygd opp igjen av dverger fra Aglarond. Midt på disse engene lå også Snømanhaug, som var graven til kong Théodens hest, Snømana. Wilses gate (Oslo). Wilses gate (1-3, 2-10) er en gate på Fredensborg i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Gaten går fra Møllergata til Fredensborgveien. Det siste stykket frem til Fredensborgveien er gaten en trapp. Wilses gate er oppkalt etter sokneprest Jacob Nicolai Wilse (1735–1801), en topografisk forfatter som gjorde omfattende beskrivelser fra reiser i Norge på 1790-tallet. Anna Ottosson. Anna Ottosson (født 18. mai 1976 i Östersund) er en svensk kvinnelig alpinist Ottosson har deltatt i tre olympiske leker; 1998 i Nagano, 2002 i Salt Lake City og 2006 i Torino. Hennes beste plassering i OL er en tredjeplass i Torino i storslalåm. Hun har vunnet et verdenscuprenn; 23. januar 2002 i Cortina d'Ampezzo storslalåm. I VM 2007 i Åre var hun med på det svenske laget og bidro til at de vant sølv i lagkonkurransen. De andre på laget var Anja Pärson, Hans Olsson, Patrick Järbyn, Markus Larsson og Jens Byggmark Kuno Becker. Eduardo Kuno Becker Paz (født 14. januar 1978) er en meksikansk skuespiller. Han er mest kjent for fotballfilmen "GOAL!" fra 2005. Becker ble født i Mexico by, og i oppveksten interesserte han seg for å bli profesjonell fiolinist. Han reiste til Østerrike og studerte ved Mozarteumuniversitetet i Salzburg. Da han fylte 17 år, avsluttet han sin karriere som fiolinist og han begynte sin skuespillerkarriere. To år senere debuterte han i sin første telenovela, "Para Toda la Vida", hvor han medvirket i 120 episoder. Senere medvirket han i en rekke andre telenovelas. Klingenberg kino. Klingenberg kino er en kino i Vika i Oslo sentrum, ikke langt fra Nationaltheatret. __NOTOC__ Historikk. Klingenberg kino ble bygget på tomten til Cirkus Verdensteater som ble revet i 1935. Kinoen åpnet 6. oktober 1938. Åpningsfilmen var den norske filmen "Ungen". Ombygginger. Klingenberg har gjennomgått en rekke ombygginger, der seteantallet stadig har blitt redusert for å øke komforten og avstanden mellom seteradene. Mens det opprinnelige sitteplassantallet var 1215, er det i dag 766 plasser i storsalen (Klingenberg 1), 108 plasser i sal 2, 86 plasser i sal 3, 82 plasser i sal 4. De mindre salene. De tre småsalene (Klingenberg 2-3-4) ble til gjennom flere ombygginger i henholdsvis 1972 (da som «Veslefrikk»), 1989 (i lokalene til kafeen) og 1975 (da som «Biografen»). Fredning. I 1995 ble inngangspartiet, publikumsarealene og hovedsalen fredet av Riksantikvaren. Nicolas Dessum. Nicolas Dessum (født 20. februar 1977 i Lyon) er en tidligere fransk skihopper. I 1993 debuterte han i verdenscupen i skihopping og hadde en karakteristisk hoppstil ved å «stå bakpå». Han er per 18. februar 2007 den eneste franskmann som har vunnet et verdenscuprenn. Det gjorde han i Sapporo i 1995, han har også en andre plass fra Kuopio i normalbakke i 1997. Dette er de eneste gangene han har vært på pallen. I 1994/95 sesongen kom han på 5. plass sammenlagt i hoppuka, og 12. plass sammenlagt i verdenscupen som er hans beste plasseringer sammenlagt. Hans beste prestasjon i OL var på Lillehammer i 1994, hvor han kom på 14. plass i stor bakke. I VM har han en 5. plass i stor bakke i Trondheim 1997. Han la opp etter 2006-sesongen etter å levert dårlige resultater i flere sesonger. Symra kino. Symra kino er en kino i Cecilie Thoresens vei 23 på Lambertseter i Oslo. Bygget er tegnet av arkitekt Frode Rinnan. Kinoen eies av Oslo Kino og er deres eneste kino utenfor Oslo sentrum. Kinoen hadde opprinnelig én sal med 432 sitteplasser. Kinoen var stengt mellom 2003 og 2006, og fra 1. januar 2008 til 12. oktober 2010 og ble i denne perioden ombygget til to saler med henholdsvis 207 og 92 sitteplasser. Cloroform. Cloroform er en musikalsk gruppe fra Stavanger. Bandet spiller alternativ musikk innen sjangrene jazz, rock, elektronika og musikkstilen er blitt definert som syrejazzrock. De er kjent for sine energiske livekonserter med eksperimentelle og instrumentale jazzimprovisasjoner. Bandet består av John Erik Kaada (vokalist og keyboard), Øyvind Storesund (kontrabass og vokal) og Børge Fjordheim (slagverk og vokal). Alle medlemmene er aktive i andre prosjekter som henholdsvis soloprosjektet Kaada, Kaizers Orchestra og Morten Abel. Bandet har gitt ut seks album og vant Alarmprisen 2006 i klassen frimusikk/elektronika for albumet "Cracked Wide Open". Vika kino. Vika kino er en kino i Vika i Oslo sentrum, som ligger like ved Konserthuset. Kinoen ble åpnet 12. desember 1997 og er med dette Oslo Kinos nest nyeste kino. Den har fire saler med henholdsvis 408, 193, 133 og 79 sitteplasser. Den største salen (Vika 1) er den ene av Oslos 8 THX-sertifiserte saler (sammen med Colosseum 1, og samtlige 6 saler på Ringen kino). Vika kino viser i hovedsak storfilmer, samt noen barnefilmer i helgene. Kinoen er hovedkino for "Film Fra Sør". Og mora di også. "Og mora di også" (originaltittel: "Y tu mamá también") er en meksikansk film fra 2001. Filmen omhandler to tenåringsgutter på en reise sammen med en kvinne i 20-årene. Filmen foregår på bakgrunn av de politiske og økonomiske realiteter av dagens Mexico, spesielt slutten av det uavbrutte sytti år lange regimet til de meksikanske presidentene fra Partido Revolucionario Institucional eller PRI, og begynnelsen på opposisjonen ledet av Vicente Fox. Filmen ble en stor suksess i hjemlandet og har også mottatt priser og god kritikk utlandet. I tillegg har filmen fått kultstatus blant mange på grunn av sitt til dels kontroversielle politiske budskap. Gabriele Rossetti. Gabriele Pasquale Giuseppe Rossetti (28. februar 1783 – 24. april 1854) var en italiensk poet, litteraturforsker og professor i italiensk språk som opprinnelig kom fra Napoli i Italia, men av politiske årsaker flyktet til England. Rossetti var født i Vasta i det daværende Kongedømmet de Begge Sicilier. Han støtte til den italienske revolusjonære nasjonalisme tvang ham inn i politisk eksil i 1821. Han levde på Malta i tre år før han slo seg ned i London i England i 1824. Han holdt stillingen som professor i italiensk språk ved King's College i London fra 1831 foruten å også undervise i italiensk ved King's College School inntil svekket syn tvang ham til pensjonere seg i 1847. Hans publiserte verker omfattet litterær kritikk, romantisk poesi som hans lange dikt "Il veggente in solitudine" fra 1846 og dessuten også en selvbiografi. Det er blitt foreslått at han inspirerte til figuren Pesca i forfatteren Wilkie Collins' roman fra 1860, "Kvinnen i hvitt" ("The Woman in White"). Rossetti, Gabriele Pasquale Giuseppe Rossetti, Gabriele Pasquale Giuseppe Rossetti, Gabriele Pasquale Giuseppe Ricola. Ricola AG er et sveitsisk selskap som produserer og markedsfører halspastiller og urtedrops under merkenavnet Ricola. Markedsføringen har fokus på selskapets bruk av urteblandingber. Selskapets hovedkontor ligger i Laufen i Basel. Selskapet statet sin virksomhet i 1930. Den kjente urteblandingen med 13 forskjellige urter ble utviklet i 1940. Den består av salvie, apotekerkattost, ryllik, legestokkrose, smalkjempe, peppermynte, gjeldkarve, marikåpe, timian, hylleblomst, marianøkkelblomst, legeveronika og borremynte. Fra 1950-tallet har selskapet også laget urtete. Ricola har i dag eksport til 50 land i Asia, Nord-Amerika og Europa. Norsk importør er Galleberg. Henning Klokkeråsen. Henning Klokkeråsen (født 24. februar 1982 i Oslo) er en norsk student og webdesigner. Han har laget og driver nettsiden "Dr. Mowinckels akuttmottak", som er nettsiden til den offisielle fanklubben til Kaizers Orchestra. Han har dessuten vært på over 30 konserter med bandet. For dette vant han Alarmprisen 2006 i den nyopprettede kategorien blodfan. Maria Francesca Rossetti. Maria Francesca Rossetti (født 17. februar 1827, død 27. november 1876) var en engelsk forfatter av italiensk opprinnelse. I dag huskes hun først og fremst for å være søsteren til billedkunstneren og poeten Dante Gabriel Rossetti og poeten Christina Georgina Rossetti foruten kritikeren William Michael Rossetti. Maria Rossetti ble født i London som det eldste barnet til Gabriele Pasquale Giuseppe Rossetti og Frances Polidori. Hun var forfatter til litteraturanalysen om den store italienske poeten fra middelalderen, Dante Alighieri, kalt "Dantes skygge" ("The Shadow of Dante: Being an essay towards studying himself, his world, and his pilgrimage") som ble utgitt i 1871. Maleren Charles Allston Collins, som var influert av pre-rafaelittene, ble forelsket i henne, men hun avviste hans ønske om forbindelse. Han ble deretter mer asketisk og innadvednt mens Maria ble senere i livet en angelikansk nonne. Søsteren Christina dedikerte sin første bok "Goblin Market" til Maria. Hun ble gravlagt på familiens gravsted i Highgate. Hans Olsson (alpinist). Hans Olsson (født 27. august 1984 i Mora) er en svensk alpinist. Olsson vant en sølvmedalje i lagkonkurransen under VM 2007 i Åre, sammen med Anja Pärson, Anna Ottosson, Patrick Järbyn, Markus Larsson og Jens Byggmark Han tok sine første poeng i verdenscupen 11. desember 2005, da han ble nummer 13 i superkombinasjonen i Val-d’Isère. Den første pallplasseringen kunne han feire 29. november 2008, da han ble nummer tre i utforrennet i Lake Louise. Dette var samtidig første gang i verdenscupens historie at en svensk mannlig alpinist tok medalje i denne disiplinen. Hansson tok en ny tredjeplass i utfor på hjemmebane i Åre i verdenscupavslutningen samme år. Olsson har (per november 2008) blitt svensk mester tre ganger: I utfor i 2006 og 2007, og i Super-G i 2007. Fokker Eindecker. Fokker Eindecker er det uformelle navnet på Fokkers serie med monoplan fra den første verdenskrig. Prefikset «E» står for «Eindecker» (monoplan), men var ikke forbeholdt Fokker og ble brukt på alle tyske militære monoplan. Thore Henki Holm Hansen. Thore Henki Holm Hansen (født 1944) er en norsk MC-leder og countryartist som på 90-tallet kom i medienes søkelys da han ble Europa-sjef for motorsykkelklubben Outlaws. __TOC__ Hansens fortid kan beskrives som ganske fargerik. På 1970-tallet bodde han i USA hvor han blant annet hevder at han arbeidet for CIA på Haiti. Henki hjalp angivelig CIA med å organisere en treningsleir og en opprørsstyrke for å styrte diktatoren Baby Doc på Haiti, i bytte mot oppholdstillatelse i USA. Ble i 1981 dømt til 60 års fengsel i USA for besittelse og salg av 37 gram kokain, men rømte før soning tilbake til Norge. MC-krigen i Norge og tiden i fengsel. Det vakte oppsikt da han i 1988 tok med den italienske nakenstjernen og politikeren Cicciolina til Stortinget. Hansen ble i januar 1997 skutt i foten av et medlem av MC-klubben Untouchables. Ifølge politiet hadde drapsforsøket sammenheng med MC-krigen som pågikk i Europa. Arrestert i Belgia i mars 1997 og utlevert til USA. Her ble han dømt til 15 års fengsel av den føderale domstolen i Fort Lauderdale og sonet syv av dem. Han sonet dommen i et fengsel i Miami (Florida Correctional Institute). Før han dro til Belgia i 97, hadde han forklart til norsk politi at han ville flytte til utlandet for å få barn og familie ut av skuddlinjen. Til NTB fortalte Holm Hansen at han også dro til Brussel for å legge frem patenter han har utviklet for veksling mellom hjul og beltedrift på motoriserte kjøretøyer. Etter fengselsoppholdet. Etter at han slapp ut av fengslet i USA i 2004 flyttet han hjem til Norge. Her har han, via sin advokat John Christian Elden, tatt opp kampen mot narkodommen fra 1981. Han har alltid påstått seg uskyldig i den opprinnelige tiltalen mot ham på 37 gram kokain, og mener han ble dømt utelukkende på grunnlag av «manglende frammøte». Selv viser han til at han i 2002 fikk rettens medhold i at hans manglende fremmøte i retten i 1981 var ufrivillig og iscenesatt av en CIA-agent. Har på grunn av dette saksøkt den amerikanske stat for 185 millioner kroner. Vinteren 2007 deltok han i TV 2-serien "Skaperen". Hans oppfinnelse var en belteanordning til bruk på forskjellige kjøretøyer, og i neste trinn er tanken et helautomatisk belte for militær tungtransport. Han gikk videre til andre runde. I dag driver han firmaet Thore Enterprises AS og er i ferd med å slippe sitt tredje countryalbum «Hell (Of A Lot Of Fun) On Two Wheels» sammen med artist og produsent Claes Neeb. Philip Houm. Philip Maurice Rode Houm (født 20. april 1911 i Kristiania, død 22. april 1990 i Oslo) var en norsk litteraturkritiker, kjent som kritiker i "Dagbladet". Houm tok artium i 1929 og brukte flere år før han mag. art. i 1938 på en avhandling om Olaf Bull. Da hadde han allerede i flere virket som kritiker, skrevet bedriftshistorie for Oslo Sporveier og debutert med et essay om Bull i "Nordisk Tidsskrift" i 1933. Han var universitetslektor i Sverige 1939-45. Ved hjemkomsten til Norge i 1945 oppdaget han at han var "påsatt" som ny hovedanmelder i Dagbladet. Da han i 1947 ble bedt av Aschehoug om å skrive et avsluttende bind til "Norges litteraturhistorie", kjent som "Bull-Paasche-Winsnes-Houm", ble det klart at han måtte regnes som sin generasjons fremste kritiker. Da boken i 1955 forelå, ble den nokså utradisjonelt akseptert som en doktorgradsavhandling. Hoem engasjerte seg etterhvert i norsk religionsdebatt, hvor han ga seg selv en rolle som refser av lekmannspietismen og av tradisjonelle, kristne trosposisjoner. Hoem hadde verv i Norsk litteraturkritikerlag (leder 1949-53), i Foreningen Norden, i Norsk Språkråd, som medlem av Den norske forfatterforenings litterære råd, og som styremedlem ved Nationaltheatret. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1977, mottok Fritt Ords pris i 1980 og var æresmedlem av "Norsk parapsykologisk selskap". William Michael Rossetti. William Michael RossettiWilliam Michael Rossetti (født 25. september 1829, død 5. februar 1919) var en engelsk skribent og kritiker. Han var født i London som sønn av en italiensk litteraturforsker og politisk flyktning, Gabriele Rossetti og den halvt italienske Frances Polidori. Han var bror til poeten og billedkunstneren Dante Gabriel Rossetti, poeten Christina Georgina Rossetti og forfatteren Maria Francesca Rossetti. Rossetti var en av syv medlemmer som grunnla Det pre-rafaelittiske broderskap i 1848. Han ble bevegelsen uoffisielle organisator, sekretær, bibliotekar og senere også bevegelsens historiker. Han var redaktør av brorskapets litterære magasin «The Germ» (= "Kimen") som utga fire utgivelser i 1850. Han skrev selv poesianmeldelser eller omtaler av litteratur i det. Selv om Rossetti til daglig arbeidet som ansatt i statsadministrasjonen kunne han opprettholde en profilert skribentaktivitet av litteraturkritikk og biografier innenfor et vidt felt som strakte seg fra Algernon Swinburne til James McNeill Whistler. Han skrev en studie om sin onkel på morsiden, John William Polidori som var Lord Byrons lege, en omfattende biografi om broren Dante Gabriel Rossetti, og tilsvarende om søsteren Christina Georgina Rossetti. Han redigerte også samlede utgaver av brorens og søsterens poesi. William Michael Rosetti var også en betydelig beidragsyter til Encyclopedia Britannica. I 1874 giftet han seg med Lucy Madox Brown, datter av maleren Ford Madox Brown som hadde vært brorens læremester. Fokker E.III. Fokker E.III var et tysk jagerfly brukt under den første verdenskrig. E.III var lite mer enn en modifisert versjon av E II. E II hadde vist seg å ikke fungere etter forventningene, og en rekke modifikasjoner ble iverksatt for å rette opp problemene. Disse inkluderte en vinge med større vingespenn og areal, omorganisering av drivstofftankene, forbedret synkroniseringssystem for bestykningen og økt ammunisjonskapasitet. Disse modifikasjonene viste seg å fungere og E.III ble levert bare to måneder etter E II og bygget i langt flere eksemplarer – til sammen omkring 300 fly. E.III var som E.II utstyrt med en Oberursel U I 9-sylindret rotasjonsmotor på 100 hk og hadde en bestykning bestående av en synkronisert LMG 08/15 mitraljøse. I tillegg ble vingespennet økt til 10,04 m. Florence von Gerkan. Florence von Gerkan (født 1960 i Hamburg) er en tysk kostymekunstner og professor ved Universität der Künste Berlin. Gerkan studerte kostymedesign under professor Martin Rupprecht ved HdK Berlin, og har arbeidet ved flere operahus, bl.a. Opernhaus Zürich og Wiener Staatsoper, samt ved festspillene i Bayreuth, Théâtre Vidy-Lausanne i Lausanne og Grand Théâtre de Genève. Hun tilhører en baltisk adelig familie og er datter av arkitekten Meinhard von Gerkan. Hun er søster av Manon von Gerkan, som er modell og smykkedesigner i New York. En av hennes slektninger er Armin von Gerkan, professor i gresk og romersk arkitektur. Ole Vollan. Ole Kristian Vollan (født 27. juni 1837 i Lyngdal, død 1907) var en norsk journalist og politiker. Han arbeidet først ved "Bergensposten", siden ved "Vestlandsposten", hvor han ble redaktør 1891. Han var en av lederne i det moderate venstre. Gjennom sin datter Helga Vollan var Ole Vollan morfar til Harald og Nordahl Grieg. Åstveit. Åstveit er en gård (nr. 209) ved Åstveitvågen nordøst for Eidsvågen i bydelen Åsane i Bergen. Gården var en del av den gamle storgården Eid, og ble siden en del av Allehelgenskirkens gods til først på 1600-tallet. Rasmus Meyer eide Åstveit gård til sin død i 1916, da sønnen Finn Meyer overtok. På 1900-tallet er en hel del offentlige bygninger oppført på gårdens grunn: Sjømennenes Helseheim, Kalvatræet skole, Åstveit skole, Tertnes videregående skole, Åstveit sykehjem, Åsane stadion, Åstveithallen, og fra 1937 Bergen Golfklubbs bane. På Nedre Åstveit er de enorme rhododendronbuskene et flott skue i blomstringstiden. Her ligger også Åstveitvågen med marina og badeplassen på Våganeset. På Åstveit er det også en del boligområder og tettbebyggelse, hovedsakelig eneboliger. Området er omgitt av Tertnes i nord, Ervik i sørøst og Eidsvågen i sørvest. Åstveit grunnkrets i Bergen kommune hadde 646 innbyggere 1. januar 2012, og et areal på 1,0 km², hvorav 0,03 km² er ferskvann. Åstveit omfatter i tillegg nærliggende deler av grunnkretsene Ervik, Tertnes og Åstveitskogen. Gudene vet. "Gudene vet" (2007) var et norsk livssynsprogram på seks episoder som gikk på TV 2 vinteren 2007 med Monica Øien som programleder. Innhold: Ulike kjendiser snakker ut om et tema tilknyttet livssyn og etikk. Serien hadde premiere på TV 2 den 11. februar 2007. Serien gikk på søndager og hver episode var på ca 25 min. Om serien. Serien tar for seg ett tema i hvert av de seks programmene; kjærlighet, død, fødsel, seksualitet, tid og tilhørighet. I hvert program tar Monica oss med rundt i verden for å møte mennesker fra de forskjellige verdenskjente religionene, og ser nærmere på temaene i praksis. Vi møter blant andre buddhistiske munker som avstår fra sex og fysisk nytelse hele livet, hinduer som bader seg sammen med likene i den hellige elven Ganges, unge jenter, kristne og muslimer, som forteller om sitt forhold til sex og unge muslimske gutter som drømmer om himmelen. Gjester og tema i episode to: Vebjørn Sand, Finn Schjøll og kjendisadvokat Abid Raja snakker om tilhørighet. Redaksjonen. Ole Kristiansen – Regi og produsent June Torgersen – Research og reporter Manon von Gerkan. Manon von Gerkan (født 1972 i Hamburg) er en tysk modell, skuespiller og smykkekunstner. Hun tilhører en baltisk adelig familie, er datter av arkitekten Meinhard von Gerkan og søster av kostymekunstneren Florence von Gerkan. Etter å ha fullført gymnaset flyttet hun til New York, hvor hun siden har bodd. På 1990-tallet var hun en av de best betalte haute couture-modellene, hvor hun representerte den fornemme hanseatiske «kalde blonde». På engelsk var hun kjent som «Manon, the German model». Hun var på forsiden av motetidsskrifter som Elle, Shape (begge 1996) og Cosmopolitan (1998). Gerkan medvirket i kampanjer for Wonderbra, Ralph Lauren, Victoria's Secret og Chanel, og arbeidet også for Gerry Weber, Longines, Lord & Taylor, Lee Jeans, Pantene og L`oréal. I 2001 fikk hun sin første rolle som skuespiller. Fra 2000 har hun også laget et eget smykkemerke, "Manon Jewelry", med en forretning i New York. Til kundene hører Jennifer Lopez, Salma Hayek, Beyoncé Knowles, Cameron Diaz, Kate Hudson, Janet Jackson, Naomi Campbell og Kate Moss. Ruggero Maria Santilli. Ruggero Maria Santilli (født 8. september 1935) er en amerikansk naturvitenskapsmann av italiensk herkomst. Santilli leder i dag Institute for Basic Research i Florida. Han har doktorgrad både fra Italia (Universitetet i Napoli) og USA. Tidligere har han vært professor i kjernefysikk ved A. Avogadro-instituttet i Torino, Italia og professor II i fysikk ved Boston University. Santilli har i sine arbeider, som blant annet omtales som hadronmekanikk, presentert originale og radikale teorier innenfor en rekke naturvitenskaplige felter. I norsk presse har Santilli vært omtalt i Ny Tid (16. – 22. februar 2007) og i Gemini nr. 3, 2003. Rettslig handleevne. Rettslig handleevne er et begrep som betegner at en person har evne til å binde seg rettslig og påta seg ansvar, for eksempel ved avtale, testament eller inngåelse av ekteskap. Hovedregelen er at man har slik evne dersom man er mynidg, dvs. at man må være over myndighetsalderen, og dessuten ikke være umyndiggjort. Sinnssyke personer som ikke er umyndige vil dog kunne ha begrensninger i sin rettslige handleevne. Dersom en sinnssyk person inngår en avtale, følger det av ulovfestet rett at avtalen kan kjennes ugyldig dersom det sannsynliggjøres at sinnssykdommen har hatt innvirkning på innholdet i avtalen, og et testament vil være ugyldig der testator var sinnssyk eller på annen måte var alvorlig svekket i disposisjonsøyeblikket. På den annen side vil personer som ikke er myndige fordi de ikke har nådd myndighetsalderen kunne ha rettslig handleevne innen visse lovbestemte grenser. I henhold til den norske vergemålsloven vil mindreårige som har fylt 15 år således kunne råde over midler de enten har tjent selv eller fått stilt til disposisjon, og si opp arbeid de har påtatt seg og ta nytt arbeid av lignende karakter. Lignende regler gjelder for umyndiggjorte. Umyndige personer skal ha en verge, som skal forvalte den umyndiges verdier på vedkommendes vegne. For mindreårige vil foreldrene normalt være verge, mens umyndiggjorte vil få en oppnevnt av overformynderiet. Umyndiggjørelse ses som et stort inngrep, og foretas derfor ikke lenger i særlig utstrekning. Sinnssyke som har vist at de mangler evne til å ta vare på seg selv, vil derfor i stedet som regel få oppnevnt en hjelpeverge. Hjelpevergens myndighet vil ikke være like omfattende som for en vanlig verge, men vedkommende vil normalt kunne binde klienten med sine disposisjoner. Hvor omfattende hjelpevergens myndighet skal være vil for øvrig bli nærmere bestemt ved utnevnelsen. At en disposisjon er foretatt av en som ikke har rettslig handleevne vil være å anse som en sterk ugyldighetsgrunn. Dette innebærer at den ikke kan gjøres gjeldende av medkontrahenten, selv om denne var i god tro (ikke visste om den manglende handleevnen). Rettssubjekt. Et rettssubjekt er en som kan få rettigheter og pådra seg forpliktelser i henhold til rettsreglene. Alle fysiske personer er rettssubjekter, og det samme gjelder i utgangspunktet for juridiske personer. Et selskap er således et eget rettssubjekt, som er uavhengig av sine eiere. Det siste gjelder imidlertid ikke unntaksfritt for alle slags juridiske personer. Enkelte regler foreskriver således at det er deltakerne som er rettssubjektene, et eksempel på dette er at deltakerne i ansvarlig selskap skattelegges individuelt, mens selskapet selv ikke er skattesubjekt. Det nærmere innholdet av juridiske personers rettssubjektivitet vil derfor måtte avgjøres konkret i henhold til hvert enkelt rettsgrunnlag. Nicolas Jean-Prost. Nicolas Jean-Prost (født 1. mai 1967) er en tidligere fransk skihopper som deltok i verdenscupen fra 1989 til 1996. Hans beste olympiske prestasjon var i Albertville hvor han greidde en 19. plass i normalbakken. På Lillehammer var han med på franske laget som kom 6. plass i lagkonkurransen. I Ski-VM 1995 i Thunder Bay kom han på 6. plass i stor bakke og var med på det franske laget som kom på 4. plass i lagkonkurransen både i Falun og Thunder Bay. I verdenscupen var hans beste plassering en 5. plass, noe han oppnådde 3 ganger. Grosvold (2000). "Grosvold" var et norsk kulturprogram på 8 episoder som gikk på NRK1 høsten 2000 med Anne Grosvold som programleder. Prosjektleder for serien var Anne Torjusson Diesen. Serien hadde premiere på NRK1 den 19. september 2000. Om serien. Grosvold inviterte en gjest i studio for å fortelle om kulturopplevelser som kom til å bety noe helt spesielt i hans eller hennes liv. Programlederen viderefører det hun begynte med i serien "Kulturuke", men denne gang foregikk samtalen i studio uten publikum. Gjester i serien var Torger Reve, Hanne Harlem, Ellen Holager Andenæs, Ole Lund, Siv Jensen, Karin Stoltenberg, Jan Reinås og Ann-Kristin Olsen Gruppe 47. «Grupppe 47» er en betegnelse for de tyskspråklige forfatterne som deltok i Hans Werner Richters forfattermøter mellom 1947 og 1967. Bakgrunn. Det hele begynte da Alfred Andersch og Hans Werner Richter i 1946 utga tidsskriftet "Der Ruf" i München. Dette tidsskriftet hadde alt i 1945 utkommet under sensur og kontroll av den amerikanske hæren i New York som "Blätter für deutsche Kriegsgefangene". Målet var å opplyse og oppdra tyskerne til demokrati etter Hitlers regime. I april 1947 ble imidlertid tidsskriftet forbudt av den amerikanske militærregjerungen, formodentlig på grunn av russisk intervensjon, men utkom igjen under ny redaksjon til 1948 i München og til 1949 i Mannheim. Dannelse. I juli 1947 møttes bl. a. tidligere forfattere for "Der Ruf" og besluttet bl. a. å grunnlegge et nytt litterært tidsskrift under navnet "Der Skorpion", men fremfor alt å treffes regelmessig, for å lese hverandres manuskripter og kritisere dem. Hans Werner Richter innbød deretter en større, skjønt utvalgt, krets til et møte i september 1947. Ved dette møtet ga Hans Georg Brenner gruppen navnet «Gruppe 47», og Hans Werner Richter ble ansett som grunnlegger av dette løse forfatter-fellesskapet, siden han hadde innbudt dem. Organisering. Hans Werner Richter var leder for møtene. I begynnelsen bestemte han hvem som skulle inviteres til møtene, men siden ga forfatterne ham råd. Møtene fant sted halvårlig. Her leste og kritiserte man bl.a. de tilstedeværende forfatternes manuskripter. Også utenlandske forfattere, kritikere og andre gjester ble regelmessig invitert. Mål. Til å begynne med var det gruppens mål å fremme forfattere som representerte den ennå unge etterkrigslitteraturen. Et videre mål var å opplyse og oppra tyskerne til demokrati. Gruppe 47s litteraturpris ble innstiftet i. Oppløsning. Gruppe 47 ble raskt en fast bestanddel innenfor den vest-tyske litteratursfæren. Men kort tid før studentopptøyene i 1968 brøt gruppen sammen på grunn av politiske meningsforskjeller. Den endelige oppløsningen ble vedtatt ved avskjedsmøtet i Saulgau i 1977. Ekornape. Ekornape (Saimiri sciureus) er en primat av familien "Kapusineraper". Ekornaper bor i tropisk regnskog, krattskog og mangrovesumper i Sør-Amerika og Mellom-Amerika. Voksne ekornaper kan bli fra 500 gram til 1500 gram, og 23 til 45 cm lange. Forventet levetid er 20 år. Ekornapene er sosiale dyr og lever i grupper på 30-40 dyr. Disse primatene spiser det meste, men liker best korn, frukt og insekter. I Kristiansand Dyrepark har de ca. 30 ekornaper. Pippi Langstrømpes Nilsen er en slik ape i filmene. På svensk kalles de for dødninghodeaper. Hannover Cl.V. Hannover Cl.V var et to-seters tysk jagerfly utviklet under den første verdenskrig. Cl.V var utstyrt med en BMW IIIa motor på 186 hk og viste gode flyegenskaper. Bare 46 eksemplarer ble bygget før den første verdenskrig sluttet og det er tvilsomt om noen ble brukt i kamp. Ytterligere 62 fly ble bygget etter krigen, og en Cl.V ble brukt til å sette verdensrekord i høydeflyvning da det 22. november 1919 nådde en høyde på 8340 m. I 1923–24 bygde Kjeller Flyfabrikk 14 Cl.V for Hærens flyvevæsen under betegnelsen F.F. 7 Hauk. Disse var i operativ tjeneste fram til 1929, Østenstad kirke. Østenstad kirke er en arbeidskirke fra 1980 på Østenstad i Asker kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tegl og har 530 plasser. Historikk. Arbeidskirke ble bygd i 1980, kirkegården ferdig 2008. Kirken er tegnet av arkitekt Harald Hille. Østenstad kirke ligger vakkert til – her møtes himmel, jord og hav. "Lille Østenstad gård", som tomten er skilt ut fra, tilhørte fra gammelt av Asker kirke. Helt fram til midten av vårt århundre måtte gården betale fast avgift til kirken. Området kirken ligger på, ble tidligere kallt "Tåjet". Det betyr inngjerdet mark for dyrene. Det gamle navnet Østenstad var Eystadir, sammensatt av navnet Eystein og den gammelnorske endelsen stadir. Drømmen om egen kirke for denne del av Asker-bygda var gammel, men arbeidet for kirkesaken ble for alvor satt i system ved dannelsen av "Vettre og Gisle kirkelag" i 1961. De mange som deltok aktivt med innsamling av penger og all den andre planleggingen, ser vel i dag tilbake på disse årene med glede og takknemlighet. I 1969 kjøpte Asker kommune 18 dekar av Lille Østenstad gård. I 1972 ble Østenstad skilt ut som egen menighet fra Asker, foreløpig med "kirke" i aulaen på Blakstad sykehus. I 1975 ble den innkjøpte tomt regulert til kirkelige formål. 24. mai 1979 ble grunnstenen nedlagt, og året etter – 23. mars 1980 – ble kirken vigslet av biskop Andreas Aarflot. Vesentlig prat (Redaksjon 21). "Vesentlig prat" var et kulturprogram som gikk på NRK1 høsten 1999 med Anne Grosvold som programleder. Serien ble sendt under aktualitetsmagasinet "Redaksjon 21" og inneholdt mere dybdeintervju av de aktuelle gjestene som ble invitert enn den tradisjonelle "Redaksjon 21". Programmet hadde preminere på NRK1 den 22. september 1999. Siste episode ble sendt den 22. desember samme år. Douglas DT-2. Douglas DT-2 går opp fra USS Langley, San Diego, California Douglas DT-2 var en amerikansk torpedobomber utviklet av Douglas Aircraft Corporation. Flyet var basert på den tidligere Douglas Cloudster og ble den amerikanske marines standard torpedofly på 20-tallet. En DT-2 ble kjøpt, og ytterligere 7 ble produsert på lisens i Norge av Marinens flyfabrikk i Horten. Rettsevne. Rettsevne er evnen til å ha rettigheter og forpliktelser. Alle mennesker har rettsevne, og dette gjelder uavhengig av alder og modenhetsnivå. Selv et spedbarn vil ha rettsevne, noe som blant annet innebærer at det kan erverve eiendeler ved f.eks. gave eller arv. Rettsevne må ikke forveksles med rettslig handleevne, som er evnen til å stifte rettigheter og forpliktelser for seg selv. Det nevnte spedbarnet vil således som utgangspunkt ikke kunne disponere rettslig over sine eiendeler (rettigheter) før det har blitt myndig. Rettsevnen vil som utgangspunkt aldri kunne bli fratatt noen som følge av forbrytelser eller lignende. Enkelte rettigheter kan man imidlertid fratas, slik som stemmerett, rett til å drive næring, inneha offentlig stilling o.l. Fylkesvei 411 (Rogaland). Fylkesvei 411 i Rogaland går mellom Hertevigs plass og Tastamyrveien i Stavanger. Veien er 4,7 km lang. Eksterne lenker. 411 Nordstoga. Nordstoga er et norsk slektsnavn. Navnet har opprinnelse i en liten gård nord i Vinje i Telemark. Gården har tidligere også vært kjent blant annet som "Nordstuen" og "Norðrstofa" og har gårdsnummer 69 i Vinje. Gården er nevnt i et brev datert 1469. Utbredelse. Det var 62 personer i Norge som hadde Nordstoga som etternavn i 2007. Stjernetåke. En stjernetåke består av interstellart støv og forskjellige typer gass. Selv om rommet mellom stjernene (det interstellare rom) etter jordisk forhold er et fullkomment vakuum, inneholder det mye gass i form av spredt gass og små støvpartikler. Noen av gass-skyene kan vi se på nattehimmelen som lysende flekker. De kalles «tåke» eller "nebulae" etter det latinske ordet for «sky». De fleste tåkene gir seg til kjenne ved radiostråling eller infrarød stråling som de sender ut. Ettersom nye stjerner stadig blir til i slike gass- og støvtåker, er det ikke uvanlig å kalle dem stjernefabrikker. Stjernetåkene kan spytte ut flere stjerner i løpet av en uke. Fylkesvei 416 (Rogaland). Fylkesvei 416 i Rogaland går mellom Stokkaveien og Øvre Stokka i Stavanger. Veien er 0,7 km lang. Eksterne lenker. 416 Fylkesvei 419 (Rogaland). Fylkesvei 419 i Rogaland går mellom Holbergs Gate og Løkkeveien i Stavanger. Veien er 0,9 km lang og går gjennom østligste del av Eiganesveien. Eksterne lenker. 419 Obiter dictum. Obiter dictum ("obiter dicta" i flertall) er et latinsk begrep som rett oversatt betyr «i forbigående», «tilfeldigvis» (obiter) og «uttalelse» (dictum). Begrepet brukes for å betegne de uttalelser i en dom som ikke har hatt betydning for resultatet (såkalte slengbemerkninger), særlig fra dommer som kommer fra et lands øverste domstol. Det motsatte er ratio decidendi, nemlig de premissene retten har bygget sin avgjørelse på. I Norge har bruken av obiter dicta økt de senere tiår etter at Høyesterett i større grad har sett på det som sin oppgave å drive med rettsavklaring og rettsutvikling. De brukes derfor oftest hvor retten ser behovet for en avklaring for fremtiden. Obiter dicta har etter alminnelig rettskildelære ikke den samme vekt ved senere rettsanvendelse som ratio decidendi-uttalelser, men de tillegges likevel ofte vesentlig vekt, særlig dersom de har vært enstemmige. Ellers vil vekten komme an på alminnelige prinsipper for dommers rettskildevekt, slik som alder, klarhet osv. Messerschmitt Bf 108. Messerschmitt Bf 108 «Taifun» (tyfon) var et tysk en-motors sports-, kommunikasjons- og lett transportfly designet av Willy Messerschmitt og utviklet av Bayerische Flugzeugwerke. To-setersvarianten Bf 108A fløy første gang i 1934, mens fire-seters varianten Bf 108B fløy året etter. B-varianten var utstyrt med en Argus As 10 luftkjølt motor. Bf 108 var av helmetallkonstruksjon og mange av erfaringene fra utviklingen av dette flyet ble brukt i jagerflyet Messerschmitt Bf 109. Under andre verdenskrig ble Bf 108 benyttet av Luftwaffe som kommunikasjonsfly og til persontransport. Under krigen ble produksjonen flyttet til det okkuperte Frankrike, hvor produksjonen fortsatte etter krigen som Nord 1000. Annet. Navnet Taifun ble gitt av flypioneren Elly Beinhorn, den andre kvinnen som fløy jorden rundt på egen hånd. GSMK. GSMK mbH er et tysk selskap som produserer mobiltelefoner og programvare for telefoni til bruk på PC-er. Selskapet holder til i Berlin, og har spesialisert seg på kryptering av telefonsamtaler. Både deres mobiltelefoner og programvare for telefoni mellom pc-er krypterer samtalene slik at avlytting ikke skal være mulig. Kryptering krever imidlertid at begge partene bruker CryptoPhone produkter. Kulturuke. "Kulturuke, Tulkuruke, Ulturkuke, Ultkuruke, Tlukuruke..." var en norsk kulturprogram-serie som gikk på NRK1 vinteren 2000 med Anne Grosvold som programleder. Tittelen på serien var inspirert av et kjent dikt av Jan Erik Vold. Serien hadde premiere på NRK den 27. februar 2000. Siste sending gikk 14. mai. Om serien. Et kulturprogram der Grosvold i hver episode inviterte gjester innen kultur for å diskutere aktuelt kulturstoff. Programmet ble sendt kl 22:30 på søndagskveldene og varte i 60 minutter. Rammene rundt programmet var en slags kulturell kafé, det hele foregikk på jazzklubben Blå. Programmet skulle være seriøst, men folkelig. Kulturelt, men framfor alt jovialt. Prosjektleder for programposten var Arvid Esperø. Christ Church prestegjeld (Barbados). Christ Church er et prestegjeld (parish) på sørenden av Barbados. I Christ Church ligger hovedturistområdet på Barbados Saint Lawrence Gap. CryptoPhone. CryptoPhone er en serie mobiltelefoner fra den tyske mobiltelefonprodusenten GSMK. Telefonene kjennetegnes ved at de krypterer samtalene, ved hjelp av krypteringsalgoritmene AES 256 og Twofish. De er lagd for GSM-nettet, og fungerer på 850, 900, 1800 og 1900 Mhz-båndene. Kryptering krever imidlertid at begge partene bruker CryptoPhone produkter. Selskapet leverer også programvare for telefoni mellom pc-er; "CryptoPhone for Windows". Saint Andrew prestegjeld (Barbados). Saint Andrew er et prestegjeld (parish) på nordenden av Barbados. Siden landskapet minnet de britiske kolonistene om Skottland ble prestegjeldet oppkalt etter Skottlands skytshelgen St. Andreas (engelsk: Saint Andrew). Det høyeste punktet på Barbados Mount Hillaby ligger i Saint Andrew. Andrew Igaliku. Igaliku (Igaliko) er ei bygd i Narsaq kommune, mellom Qaqortoq og Narsarsuaq, sør i Grønland. I 2005 hadde byen 60 innbyggere. Igaliku er mest kjent for ruinene etter Garðar, setet for Garðar bispedømme fra 1100- til 1400-tallet. Bispesetet hadde en katedral og en stor gård. Dette området er utgravd av arkeologer, og man har funnet en grav her som kan ha tilhørt den tidligere biskopen Jon Smyrill Arnasson. Bygda ble grunnlagt i 1782, av nordmannen Anders Olsen, som emigrerte hit for å tilbringe alderdommen her. Den 6. august 2004 dannet den rammen om det første formelle besøk av en amerikansk utenriksminister på Grønland noensinne, da Colin Powell kom hit for å signere tre avtaler mellom Danmark/Grønland og USA. Bygda har bare ca. 60 innbyggere, men har dagligvarebutikk, skole, forsamlingshus og kirke. Skolen heter Atuarfik Igaliku («Igaliku skole»). Emmanuel Jonnier. Emmanuel Jonnier (født 31. mai 1975) er en fransk langrennsløper. Jonnier debuterte i verdenscupen i 1999. To år senere tok han sine første verdenscup-poeng, under prøve-OL i Soldier Hollow (Salt Lake City). Under OL ett år senere ble han nr 10 på 30 km fellesstart – hans beste internasjonale plassering så langt i karrieren. Jonnier er best i fristil, og i løpet av sesongen 2005/2006 etablerte han seg i verdenstoppen i denne stilarten, med flere verdenscupplasseringer blant de 10 beste. Under OL 2006 i Torino tok han en 4. plass på 50 km fellesstart, bare 8 tideler fra bronsen. 20. januar 2007 fikk han sin første pallplassering i verdenscupen da han ble nr 2 på 30 km fellesstart i Rybinsk. Dverg (Tolkien). Dverger er i fiksjonen til J. R. R. Tolkien en rase som befolket verden Arda, en fiktiv forhistorisk jord som innbefatter det kontinentale Midgard. Tolkiens dverger opptrer i bøkene "Hobbiten" (1937), "Ringenes herre" (1954–55) og den posthum utgitte verkene "Silmarillion" (1977), "Ufullendte fortellinger" (1980) og "Historien om Midgard" (1983–96), de siste tre redigert av hans sønn og litterære testamentfullbyrder Christopher Tolkien. Tolkien lot seg inspirere av blant annet dverger i norrøn mytologi. I hans fortellinger er dverger et folk som bor i huler og grotter, inni og under fjellet. De er kortvokste, og har tykke skjegg. Dvergene ble skapt av Aulë, en av Valaene, når han ble utålmodig når han ventet på skapelsen av Ilúvatars barn, alvene. Ilúvatar ga dem liv etter å ha snakket med Aulë om hva han hadde gjort og sett at han var både ydmyk og angrende. Dvergene i Tolkiens verden levde lenge. Nesten fire ganger så lenge som en vanlig mann (rundt 250 år), men var ikke fruktbare. Å få barn skjedde en sjelden gang, og det var få kvinnelige dverger. Barn av dvergene ble tatt veldig godt vare på av foreldrene, og de ble beskyttet med alle middler mot forskjellige fiender, som for eksempel orker. Et langvarig fiendskap mellom dverger og alver er også en grunn til kryssavl. Hva som skjer med dem etter at de dør er uklart: en teori (som alvene foretrekker) er at de går tilbake til jorden og steinen de i sin tid ble laget av, en annen (foretrukket av dvergene selv) er at Aulë Skaperen, som de kaller Mahal, samler dem i særskilte saler i Mandos, og at Aulë i gammel tid erklærte for deres fedre at Ilúvatar vil hellige dem og gi dem en plass blant alver og mennesker til slutt. Keiserens nye skole. "Keiserens nye skole" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om den unge inka-keiseren Kuzco som må få bestått vitnemålet på Kuzcoakademiet for å bli keiser, hvis han stryker kommer hans onde rådgiver Yzma (alias Kuzcoakademiets rektor Amzy)keserinne istedenfor ham. Serien er basert på Disney-filmen "Et kongerike for en lama". Første sesong av serien kom på amerikanske TV-skjermer 27. januar 2006, og på Disney Channel Norge høsten 2006. De fleste episodene handler om at Kuzco får en vanskelig oppgave på skolen som han må løse for ikke å stryke, og Yzma prøver å få ham til å stryke, stort sett ved å forvandle ham til et dyr. Beksømstøvler. Beksømstøvler var hovedfottøyet i den snørike årstiden fram til begynnelsen av 1960-tallet. Sålen var sydd sammen med overlæret med bekatråd (randsydd), derav navnet. De nådde like over ankelen og var i kraftig skinn, med lærheler og -såler. De kunne utstyres med heljern, tåjern og ble ofte satt under med skobespar. Skobesparene måtte fjernes før en kunne få på seg et skipar med Kandaharbindinger. Fordelen med randsyingen var at sålen kunne skiftes ut av en skomaker. Han satt da og stakk hull til tråden med syl. Tråden var forhåndsimpregnert med bek, og påsatt en grisebust i enden. Denne tjente som synål. Nye heler ble limt og stiftet fast. Ulempen med lærsåler var at det var praktisk talt umulig å få dem til å la være å trekke vann. De seneste beksømstøvlene hadde tåparti som passet inn i de første «Rottefella»- skibindingene, bare der ble satt huller for piggene. Etterhvert ble lærsåler og randsøm avløst av såler av kunststoff som lot seg støpe sammen med overlæret. Nyere typer av ski og bindinger førte også til andre krav til støvler. Salomon Heine. Salomon Heine malt av Carl Gröger Salomon Heine (født 19. oktober 1767 i Hannover, død 23. desember 1844 i Hamburg) var en av Hamburgs fremste kjøpmenn og bankierer. Den jødiske Heine kom uten midler til Hamburg i 1784 og bygget seg opp en betydelig formue. Salomon Heine var kjent som filantrop og velgjører bl.a. for sin nevø, dikteren Heinrich Heine. Ved sin død hadde han en formue på omregnet ca. en milliard norske nåtidskroner. Han gikk under navnet «Hamburgs Rothschild». Heine, Salomon Heine, Salomon Heine, Salomon Rob Edwards. Rob Edwards (født 25. desember 1982 i Telford, Shropshire, England) er en walisisk landslagspiller i fotball som har spilt for flere engelske klubber. Han spiller nå for Barnsley på nivå to. Edwards, som er forsvarsspiller, har spilt 15 landskamper for. Biografi. Rob Edwards startet sin fotballkarriere i Aston Villa der han skrev under på sin første profesjonelle kontrakt i 2002. Han debuterte for Villa 28. desember 2002 i en ligakamp mot Middlesbrough, og totalt fikk han med seg 8 ligakamper og 1 cupkamp for "the Villans" i 2002/03-sesongen. I november 2003 skrev han under på et låneopphold med Crystal Palace, og han spilte sin første kamp for Palace 22. november 2003 i en ligakamp mot Walsall. Den 29. november 2003 scoret han sitt første mål for "the Eagles" da de spilte 1-1 mot Coventry City. Etter å ha spilt 7 ligakamper og laget 1 ligamål vendte Edwards tilbake til Aston Villa i desember 2003, men allerede i januar 2004 var han klar for et nytt låneopphold, denne gang til Derby County. Hans første kamp for Derby var 10. januar 2004 da de møtte Stoke City, mens hans første scoring for "the Rams" kom 17. januar 2004 i en ligakamp mot Gillingham. Han spilte 11 kamper og scoret 1 mål for Derby før han vendte tilbake til Aston Villa da 2003/04-sesongen var over. I juli 2004 gikk Edwards til Wolverhampton Wanderers for £150 000, og han spilte sin første kamp for Wolverhampton den 8. august 2004 da de tapte 2-1 for Stoke City i en ligakamp. I hans første sesong for "Wolves" spilte han 17 ligakamper, mens han i 2005/06-sesongen stoppet på 42 ligakamper. Frances Polidori. Portrett av Christina Rossetti og Frances Polidori Rossetti, malt av Dante Gabriel Rossetti.Frances Mary Lavinia Polidori'", senere Rossetti, (ca 1801 – 8. april 1886) er først og fremst kjent for hennes familieforbindelser. To av hennes barn, Dante Gabriel Rossetti og William Michael Rossetti, var blant grunnleggerne av Det pre-rafaelittiske broderskap, og en annen, Christina Georgina Rossetti, ble en berømt poet. Hun satt også modell for flere av sin sønn Dante Gabriels malerier. "The Girlhood of Mary, Virgin" av Dante Gabriel Rossetti. Frances poserer som Den hellige Anna, Jomfru Marias mor. Christina Rossetti poserer som Maria.Frances var datter av eksilitalieneren Gaetano Polidori og søster av John Polidori, Lord Byrons lege. Selv hun var anglikaner og medlem av den engelske kirke giftet hun seg i London med den romersk-katolske politiske flyktningen fra Italia, Gabriele Rossetti. Etter at ektemannen døde i 1854 var hun raskt ute med å brenne alle de gjenværende kopiene av hans bok "Il Mistero dell' Amor Platonico del Medio Evo". Hennes eldste barn, Maria Francesca Rossetti, skrev en bok om den store italienske middelalderpoeten Dante Alighieri og ble senere en anglikansk nonne. Hennes to sønner Dante Gabriel og William Michael var blant grunnleggerne av Det Pre-Rafaelittiske Broderskap. Hun satt modell for flere av sønnens tidligste malerier, eksempelvis «The Girlhood of Mary, Virgin» hvor hun poserte for Den hellige Anne. Hennes yngste barn, Christina Georgina, ble en berømt poet og er sannsynligvis mest kjent som forfatteren av diktet "Goblin Market". Frances døde i 1886 og ble gravlagt ved familiens gravsted i Highgate. Mesterligaen 2006/07 cupspill. Cupsillet i 2007 er åttendedelsfinaler, kvartfinaler, semifinaler og finale. Alle kampene spilles over to kamper, bortsett fra finalen. Finale. Cupspillet Deichmans gate (Oslo). Deichmans gate (3-27, 2-10) er en gate i bydelene Grünerløkka (3-9, 2-4), St. Hanshaugen (11-27, 6-10). Gaten går fra Iduns gate til Wilses gate nær Kristparken. Gaten har fått sitt navn etter Carl Deichman som testamenterte bl.a. sin boksamling til Christiania som ble grunnlaget for Deichmanske bibliotek. Skuggfaks. Skuggfaks er den mektigste hesten i hele Midgard, han er høvding over Mearas, og ble temt av Gandalv og gitt ufrivillig til ham som en gave fra kong Théoden av Rohan. Ingen mann kunne temme Skuggfaks. Han ville ikke ha på seg verken sal eller hodelag, og bar bare Gandalv av egen fri vilje. Den store hesten bar også Pippin og Gimli (begge gangene med Gandalv på samtidig) i en kort til i løpt av krigen om ringen. Som en av Mearas, Skuggfaks var en grå/sølv hingst, og han forsto menneskenes tungemål. Han var også tilsynelatende fryktløs, og han kunne løpe fortere enn noen annen hest i Midgard. I et utrykt brev fra Tolkien står det at Skuggfaks ble med Gandalv vestover og over havet, men i Ringenes Herre blir dette bare hintet til der det står at Gandalv sto ved en "stor grå hest" i havna like før de drar, og det tidligere løftet til Gandalv (i kapitlet "Den hvite rytter"), at han og Skuggfaks ville ikke bli adskilt igjen i denne verdenen. I filmene "To tårn" og "Atter en konge", blir Skuggfaks spilt av de to andalusierne Domero og Blanco. Hans navn kan oversettes som skygge-hår, gammel English feax betyr "hår". Navnet skuggfaks stammer fra hestene Skinfaxi og Hrímfaxi i norrøn mytologi. Armin von Gerkan. Armin von Gerkan (født 30. november 1884 i Subbath (Kurland), da Russland, nå Latvia, død 22. desember 1969 i Garstedt (nå Norderstedt) ved Hamburg) var en tysk klassisk arkeolog og bygningsforsker. Han var professor i gresk og romersk arkitektur. Han tilhørte den tysk-baltiske adelsslekten Gerkan, som bl.a. omfatter arkitekten Meinhard von Gerkan, kostymekunstneren Florence von Gerkan og modellen Manon von Gerkan. Armin von Gerkan studerte arkitektur i Riga og Dresden, og deltok fra 1908 til 1914 i utgravningene som Deutsches Archäologisches Institut foretok i Lilleasia (Milet, Didyma, Priene og Samos). Under første verdenskrig tjenestegjorde den russiske statsborgeren Gerkan i den keiserlige russiske hæren som offiser i Kaukasus. I 1919 deltok han i det baltiske landvernet under frigjøringen av Baltikum fra den røde armé. Etter å ha blitt tysk statsborger studerte han klassisk arkeologi i Greifswald, ble diplomingeniør i 1921 og tok doktorgraden i 1922. Hans habilitasjon fulgte i 1923. Han giftet seg med en datter av den kristelige arkeologen og kirkehistorikeren Victor Schultze (1851–1937). I 1924 ble Gerkan andre direktør for Deutsches Archäologisches Institut i Roma, og i 1938 ble han første direktør. I 1937 ble han honorær professor i Berlin. Hans viktigste fagområde var romersk arkitektur og topografi. Men hans arbeid førte ham også til Baalbek og Palmyra (Syria), Dura Europos (Mesopotamia), Egypten, Olympia og Epidauros. Etter annen verdenskrig ble han gjesteprofessor i Bonn. I 1955 ble han utnevnt til dr. ing. h.c. og i 1962 til dr. theol. h.c. Gerkan gikk inn for at den arkeologiske bygningsforskningen ble anerkjent som et eget fag innenfor arkeologien. Han arbeidet mye med fagets teoretiske grunnlag, oppgaver og virkemuligheter Bokbadet. "Bokbadet" var et litteraturmagasin som ble TV-sendt på NRK1 fra høsten 1996 til og med høsten 2004. Serien ble for det meste ledet av Anne Grosvold og Eva Bratholm. Prosjektleder var Ales Ree. Serien hadde premiere på NRK den 6. september 1996. Bokbadet er et arrangement for bokintereserte, hvor en forfatter blir intervjuet for åpen scene, og har blitt arrangert helt siden 1991 på Rockefeller. Da med Gerhard Helskog som intervjuer. I 1992 overtok Grosvold jobben som intervjuleder og hadde den helt til høsten 1993 da hun ble erstattet av Eva Brattholm. Fra og med høsten 1996 var NRK til stede og sørger for at det ble TV -sendt. I 1999 ble Bratholm ansatt som kulturredaktør i Dagbladet, og Anne Grosvold tok igjen over lederjobben og hadde den helt til programmet ble nedlagt på NRK i 2004 (siste episode ble sendt den 15. desember 2004). NRK har totalt gjort opptak av 135 bokbad. De Norske Bokklubbene fortsatte imidlertid sine litterære møter med publikum på Rockefeller i Oslo – uten NRK. Gaetano Polidori. Gaetano Polidori (født 1764 i Bientina, død 1853 i London) var en italiensk skribent og filolog som levde i London. Han var sønn av Agostino Ansano Polidori (1714–1778), en lege og poet som levde og praktiserte i Bientina i nærheten av Pisa i Italia. Som inn født i Toscana studerte Polidori juss ved Universitet i Pisa. Han ble sekretær for tragedieforfatteren Vittorio Alfieri i 1785 og ble hos ham i fire år. Han kom til England fra Paris i 1790 etter å ha avsluttet sin stilling hos Alfieri. Han bosatte seg i London og arbeidet som lærer i italiensk språk. Polidori oversatte ulike litterære verk til italiensk, mest betydningsfullt var John Miltons "Det tapte paradis" og Horace Walpoles "The Castle of Otranto" foruten andre skrifter av Milton. Han skrev raskt og produserte utallige av egne fiksjon, poesi, kritikk og tragedier. I 1793 giftet han seg med en engelsk guvernante, Anna Maria Pierce, og de fikk fire sønner og fire døtre sammen. Hans eldste sønn, John William Polidori, ble lege for Lord Byron og forfatter av den første vampyrfortelling på engelsk, "The Vampyre" (1819). Hans datter Frances Polidori giftet seg med en politisk flyktning fra Italia, Gabriele Rossetti. De fikk fire barn sammen: Maria Francesca Rossetti, Dante Gabriel Rossetti, William Michael Rossetti og Christina Georgina Rossetti. Gaetano Polidori utga en rekke verker, inkludert en del av hans egne skrifter. Han satte også opp et eget trykkeri i sitt hjem i London hvor han trykket hovedsakelig sine egne skrifter, men også de første utgavene av sine barnebarns dikt, Dante Gabriel Rossetti og Christina Rossetti. Han trykte også en utgave av diktet "Osteologia" som hans far Agostino Ansano Polidori hadde skrevet i 1763. Han trakk seg tilbake til et hus i Holmer Green i Buckinghamshire i 1836 og døde i 1853. Jonisk skala. Jonisk skala er skalaen som oppstår når du spiller en vanlig 7 toners dur skala fra og til grunntonen. Denne skalaen er helt lik en vanlig 7 toners dur-skala. Angvik. Angvik er ei bygd beliggende i Gjemnes kommune på Nordmøre, med om lag 300 innbyggere. Stedsnavnet Angvik, som uttales Angvikja (dativ; angvikjen), kommer av det gammelnorske angr; trang vik, fjord eller gressmark som faller ned mot sjøen. Angvik ligger ved Tingvollfjorden langs riksvei 666 og riksvei 665. Angvik skole er barneskole for indre del av Gjemnes kommune. Elevene kommer fra Angvik, Fagerlia, Flemma, Heggem og Hoem. Bygda har egen barnehage. Innbyggerne i Angvik sogner til Øre kirke. Før 1. januar 1965 sognet innbyggerne til Tingvoll kirke. Bygda har eget bedehus. Aaron Mokoena. Aaron Tebogo Mokoena (født 25. november 1980) er en sørafrikansk fotballspiller fra Johannesburg. Han spiller for den engelske klubben Portsmouth i Premier League, hvor han spiller forsvarer og midtbane. Mokoena startet proffkarrieren sin i Bayer Leverkusen, men flyttet fort til Ajax etter å ha imponert på landslaget til som reservekaptein for Lucas Radebe. Her ble han utlånt til den belgiske klubben K.F.C. Germinal Beerschot, hvor han etter hvert ble kaptein og nøkkelspiller. Etter å ha returnert fra lån, byttet Mokoena klubb til Racing Genk. Han spilte her i 2 år, til han ble kjøpt av Blackburn Rovers. Mokoena fikk sin debut i Rovers 8. januar 2005, mot Cardiff City i FA-Cupen, som innbytter for Barry Ferguson, og ble etter dette fast spiller på førstelaget for resten av sesongen. Senere har han slitt mer med å komme på laget, og har stort sett hatt en rolle som innbytter. Alle skadene Rovers har slitt med i 2006/07 sesongen har imidlertid ført til at han har fått mer spilletid, også fra start. "Mbazo" eller "The Axe" som han ofte kalles, blir som oftest brukt som en defensiv midtbanespiller, som vanligvis kommer inn etter pausen og trygger ledelsen med sine primært defensive kvaliteter. Sverre Haugli (1982). Sverre Haugli (født 2. oktober 1982) er en norsk skøyteløper. Han er barnebarn av Sverre Ingolf Haugli og bror til Maren Haugli. Han representerer Jevnaker IF. Haugli tok sin første pallplassering i verdenscupen under finaleløpet i Heerenveen 13. mars 2010, med tida 6.21,49, bare slått av landsmannen Håvard Bøkko. Før dette var en 6. plass fra 10 000 m i OL i 2010 hans beste plassering i globale løp. Haugli har også flere medaljer fra NM allround og enkeltdistanser. Sverre Haugli la opp som skøyteløper i mai 2010 etter å ha fått tilbud om stilling som daglig leder ved Ringeriksbadet. Høydepunkter i karrieren. Sverre har også deltatt på flere lagtempokonkurranser i verdenscupen med suksess, men ble ifm. OL 2010 ikke vurdert til å bli med på kvalifiseringen til laget. Eksterne lenker. Haugli Haugli Lydisk skala. Lydisk er en modal skala opprinnelig basert på gamle diatoniske skalaer fra antikkens Hellas. I dag kjenner vi den som en kirketoneart slik den ble brukt i renessansen. Rent harmonisk klinger den som en durskala (jonisk), men med forstørret kvart. Historie. Den lydiske skalaen ble forlatt i likhet med de fleste andre kirketonearter ettersom musikken beveget seg inn mot barokken. I barokken ble funksjonsharmonikk svært viktig for komposisjonene og den lydiske skalaens forstørrede kvart ledet ikke like godt videre som tritonusforholdet mellom den rene kvarten og den store septimen. Kirketoneartene får ligge stille en tid framover helt til man kommer inn i romantikken. Her brytes mange regler opp og interessen for det nasjonale øker. Edvard Grieg begynner å se på den norske tradisjonsmusikken og begynner å skrive den ned i et tonesystem som passer det som allerede eksisterte i den vestlige kunstmusikken. Her gjenoppstår noen kirketonearter bl.a. den lydiske. I jazzmusikken etter starten av 50-tallet har den lydiske skalaen betydd mye. George Russel skrev boken "The lydian chromatic concept of tonal organization" (Det lydisk-kromatiske konseptet for tonal organisering), Denne boken framstiller den lydiske skalaen som det optimale utgangspunktet for jazzimprovisasjon, og er en milepæl i modaljazzens historie. I dag er skalaen en av de mest brukte kirketoneartene og den brukes i mange sjangere. Mest utbredt er den nok likevel i jazz og klassisk musikk. Iolo Morganwg. Edward Williams, bedre kjent under hans bardiske navn "Iolo Morganwg" Edward Williams (født 10. mars 1747, død 18. desember 1826), best kjent under sitt bardiske kallenavn Iolo Morganwg, var en walisisk dikter og litterær falskner, samt håndskriftsamler, dialektforsker og murer. Han er mest kjent for å han skapte den moderne Eisteddfod-tradisjonen med den druidiske "Gorsedd", samt for hans mange falsknerier av walisiske middelalderdikt, blant annet 16 dikt han påsto var skrevet av den kjente middelalderdikteren Dafydd ap Gwilym. Falskneriene ble først avslørt av G. J. Williams i arbeider fra 1919 og utover. Liv. Han vokste opp i grevskapet Morgannwg i Sør-Wales, og levde et omflakkende liv med bl.a. lengre opphold i London (1773–1781 og 1791–1795). I London kom han i kontakt med det walisiske miløet i byen, blant annet mesenen Owen Jones (også kjent som Owain Myfyr) og leksikografen William Owen Pughe. Av disse fikk han i oppdrag å finne historiske håndskrifter i forskjellige private samlinger rundt omkring i Wales som kunne publisere i de først moderne utgavene av walisisk middelalderlitteratur – som ble utgitt i London. Mot slutten av hans liv bodde han mye hos sønnen Taliesin Williams i Merthyr Tydfil. Personlighet og interesser. Iolos livsstil kan karakteriseres som eksentrisk, men fullt i tråd med de idéhistoriske periodene han levde under: følsomheten og romantikken. Han interesserte seg for middelalderpoesi og walisisk historie, med et særlig blikk for grevskapet Morgannwgs rolle i den walisiske litteraturhistorien – hvilket han mente hadde blitt neglisjert til fordel for bidrag til den nord-walisiske poesien. Han samlet både på arkaiske ord og dialektord, og hjalp leksikografen John Walters med hans ordbok. Han var en tidlig walisisk nasjonalist, og den første til å sette fram tanken om et walisisk universitet, en nasjonalbibliotek og en nasjonalmuseum. Han interesserte seg for det før-kristne presteskapet druidene, og fikk i stand det første druidemøtet eller "gorsedd" i modern tid, holdt på Primrose Hill i 1792, og det første moderne diktermøtet eller eisteddfod, holdt i Caerfyrddin i 1819. Samtidig var han framstående unitarer, som skrev mange av Unitarkirkens walisiske salmer. Han var med i det kortlivde Madog-manien på 1790-tallet, altså teorien om at den walisiske Prins Madog hadde oppdaget Amerika på 1170-tallet, og at det fantes en stamme med walisisk-snakkende urbefolkning i Nord-Amerika. I den forbindelse planla han en reise til Amerika som ikke ble noe av. Han var pasifist, han var mot slaveriet, og han anså det å ri hester å være dyreplageri – inspirert av Rousseau forsøkte han også å leve av gress i noen dager sammen med noen venner. Forskjellige forklaringer er blitt framsatt for hvorfor han ble litterære falskner: blant annet en overdreven nasjonal eller regional patriotisme, og påvirkningen fra hans store forbruk av laudanum (som han tok for å bøte hans astma). Mottakelse og betydning. Iolos bidrag til litteraturhistorien er tvetydig. Diktene presentert under eget navn (han skrev både på engelsk og walisisk) har blitt karakteristert som uinteressante. Falskneriene var meget vellykkete, fordi Iolo mestret til det fulle middelalderens walisiske meter, samtidig som han grunnholdninger var typiske for epoken han skrev i, hvilket gjorde tekstene enda mer tilgjengelige for – og populære blant – samtidens lesere. På mange måter kan de sammenlignes med andre nasjonalromantiske falsknerier fra samme periode, f.eks. de til Thomas Chatterton og William Henry Ireland i England, James Macpherson i Skottland, Václav Hanka i Böhmen og (senere) Vicomte Hersart de la Villemarque i Bretagne. I kontrast til Macpherson, presenterte Iolo sine falsknerier som walisiske originaler og ikke engelske oversettelser, dermed har han blitt mye mindre kjent utenfor sitt hjemland. I Wales ble flere biografier over Iolos skrevet på 1800-tallet som fokuserte på både hans eksentriske livsstil og på hans bidrag til den walisiske kulturen. Bestørtelsen ble stor på 1920-tallet da det ble kjent at "gorsedd"-en var en konstruksjon og at Iolo hadde forfalsket betydelige deler av det som walisere tenkte på som den walisiske litteraturen, og avsløringene var lenge kontroversielle utenfor akademiske kretser. Etterhvert har Iolo igjen fått anerkjennelse for hans grunnleggende innsikter innenfor walisisk litteraturhistorie og leksikografi. Han brukes aktivt som foregangsperson og kilde innenfor flere former for moderne druidisme. Perrin Aybara. Perrin Aybara er en fiktiv person og en av de sentrale figurene i bokserien Tidshjulet av forfatteren Robert Jordan. Perrin vokste opp i Emondsmark, sammen med flere av hovedpersonene i serien, Rand al'Thor, Mattrim Cauthon, Egwene al'Vere og Nynaeve al'Meara. Han har brede skuldre, ganske langt hår og armer brede som en smed. Han blir lettest kjent igjen på sine øyne. Disse er opprinnelig brune, men etterhvert i serien skifter de farge og blir gule. Selv om han begynner som ung, uerfaren og naiv utvikler han seg til en fryktinngytende kriger og god leder. Han er sindig og ofte stille. Han tar seg tid til å tenke gjennom ting og bearbeider ulike muligheter, skjønt dette gir ofte et inntrykk til andre om at Perrin er treg og dum når han egentlig er nøye. I Emondsmark arbeidet han i mester Luhhans smie som smed, før han flyktet fra den lille landsbyen sammen med de andre vennene sine fra Emondsmark samt Moiraine Damodred og Lan. Likesom Rand og Matt, får han etter hvert vite at han er Ta'veren, mennesker med en egen evne til å påvirke hendelser i verden rundt seg. Huichol. Bilde av en "Wixárika" kvinne sammen med et barn i "Tuxpan de Bolaños" Huichol er et navn på et urfolk som holder til ved vestlige Sierra Madre i de meksikanske delstatene Nayarit og Jalisco. På sitt eget språk, kaller de seg selv for «Wixárika». Wanderers FC. Wanderers Football Club var en amatør-fotballklubb med base i Battersea, Wandsworth, London, og var en av de ledende klubbene i engelsk fotball i det 19. århundre. Deres berømmelse ligger i at de vant den aller første cupfinalen i det som nå kalles FA-cupen. Finalen ble spilt på Kennington Oval i London 16. mars 1872. Wanderers slo Royal Engineers 1-0, og vinnermålet ble scoret av Morton Betts, som spilte under psevdonymet "A.H. Chequer" (a Harrier Chequer). Wanderers vant cupfinalen fem ganger på de første åtte sesongene mellom 1872 og 1878. Så sent som i 2007 ligger klubben på en delt 8. plass i antall cupvinster. Navnet «Wanderers» antyder at klubben ikke hadde noen hjemmebane, de spilte flesteparten av sine kamper på Lillie Bridge og Battersea Park. Det opprinnelige navnet var Forest Football Club og de holdt da til i Leytonstone, London, og var med på å stifte The Football Association i 1863. Navnet Wanderers kom året etter, da de måtte flytte tvers over London til Battersea Park. Laget besto stort sett av tidligere elever ved Eton og Chartherhouse. Deres kaptein var Charles Alcock, som også var formann i FA fra 1870 til 1895, og en av initiativtakerne til cupen. Klubben ble oppløst tidlig i 1880-årene, da skolene opprettet sine egne klubber, som f.eks. Old Etonians FC og Old Carthusians FC. Kongelige førstedamer. "Kongelige førstedamer" var en historisk dokumentar- og portrett-serie på fem episoder som tok for seg de fire kvinnene som har fylt rollen som det norske kongehusets førstedamer: Dronning Maud fra 1905 til 1938, Kronprinsesse Märtha fra 1938 til 1954, prinsesse Astrid fra 1954 til 1968 og dronning Sonja siden 1968. Serien gikk på NRK1 senhøsten 2001. Første episode ble sendt den 22. november. Om serien. I den bredt anlagte portrettserien trekkes mange og ukjente sider fram ved de fire kvinnene. Anne Torjusson Diesen og Anne Grosvold presenterer de fire kvinnene som hele mennesker – deres personlighet, liv og hvordan de har fylt rollen som frontfigur for kongehuset. Programserien byr på en mengde ukjent materiale. Blant annet har de fått tilgang til private stillbilder og smalfilm på Det Kongelige Slott, og de har gravd i de kongelige arkivene i Windsor. I programmene om prinsesse Astrid og dronning Sonja er det hovedpersonene selv som er den viktigste kilden. De forteller begge med usedvanlig åpenhjertighet om hvordan de har opplevd tilværelsen som kongehusets førstedamer, både på godt og vondt. Deres personlige beretninger gir innblikk i forhold som ikke har kommet fram tidligere, og som nok vil vekke oppsikt. (NRK) Episodene. Første episode tar for seg Dronning Maud. Episode 2 og 3 handler om kronprinsesse Märtha. Det første dreier seg om hennes liv fram til 1940, mens det andre er konsentrert om hennes viktige og sterkt underkjente rolle i den norske motstandskampen under krigen og i den påfølgende gjenoppbyggingen av landet. I program 4 får vi prinsesse Astrids egen beretning om sitt liv som kongelig førstedame. Det var en rolle hun ble kastet inn i som 22-åring etter kronprinsesse Märthas død, og som hun ivaretok til kronprins Harald giftet seg med Sonja i 1968. Hun forteller også om reaksjonene og motgangen hun opplevde da hun valgte å gifte seg med en fraskilt mann i 1961. Det siste programmet er på en time, dobbelt så langt som de øvrige, og er et omfattende portrett av vår nåværende dronning. Her møter vi dronning Sonja på jobb og i fritid, og gjennom intervjuer med dronningen selv og dem som kjenner henne, gis et nytt innblikk i vår kongelige førstedames liv og personlighet. Iduns gate (Oslo). Iduns gate (1-5, 2-4) er en gate i bydel Grünerløkka. Gaten går fra Maridalsveien til Fredensborgveien. Henning Gran. (Sverre) Henning Gran (født 7. august 1906, død 15. mars 1978) var en norsk kunsthistoriker og statsstipendiat. Gran var opprinnelig utdannet reklametegner, med skiftet karriere og ble dr.philos. i 1947 på avhandlingen "Billedhuggeren Julius Middelthun og hans samtid, en studie i norsk sen-klassisistisk skulptur" (utgitt 1946). Han arbeidet deretter som konservator ved Nasjonalgalleriet 1947-50 og 1951-54. Sammen med Peter Anker utga han i 1956 "Illustrert norsk kunstnerleksikon". Gran spilte også en rolle som rådgiver for Sonja Henie og Niels Onstad under oppbyggingen av deres samling. Grans forfatterskap og virksomhet som konservator representerte en kontakt mellom norsk og fransk kunst; han presenterte Munch i Paris, Toulouse-Lautrec i Norge og skrev om møter mellom franske og norske malere. Han ble utnevnt til statstipendiat i 1972. Tennis under Sommer-OL 1896. Tennis under Sommer-OL 1896. Det ble spilt to tennisturneringer i de første moderne olympiske lekene 1896 i Athen. En single- og en doubleturnering begge for herrer. Det var tretten deltakere fra seks nasjoner, sju av deltakeren var fra vertslandet. Mange av doubleparene var av blandet nasjonalitet så som alle medaljørene i doubleturneringen. Det var kun vinnerne som fikk medalje, de fikk sølvmedalje, under de første og andre olympiske lekene. Nåværende system med medaljer for de tre første plassene ble først innført 1904 i St. Louis. Medaljefordelingen har skjedd i ettertid av International Olympic Committee. Single herrer. John Pius Boland olympisk mester i både single og double Logopedi. Logopedi (av gresk "logos" – språk og "pedes" – barn) er et fag- og forskningsfelt som handler om hvordan mennesker kan overvinne fysiske eller kognitive skader eller defekter som forårsaker vanskeligheter med å kommunisere og/eller svelge. Det logopediske fagfeltet konsentrerer seg primært om stemmeapparatet, de delene av hjernen som forestår menneskelig kommunikasjon, samt til en viss grad respirasjonsapparatet og andre funksjoner som virker inn på disse. Logopedenes arbeid retter seg mot personer i alle aldrer fra barnehage, voksne til geriatrisk pedagogikk. Det arbeiders etter flere modeller som direkte undervisning/behandling eller indirekte, dvs. rådgiving til nettverket rundt en klient. Logopeder arbeider i skoler, PPT og ved kompetansesentra. ansvaret for logopedisk unervisning/behandling/rådgiving ligger på kommunalt nivå. En logoped er en person som har en profesjonsutdanning på masternivå i spesialpedagogikk, embetseksamen i spesialpedagogikk (cand.paed.spec, cand.ed.)og dermed underviser/behandler eller forsker på kommunikasjons- og eller svelgevansker. Semiprofesjonelle logopeder er utdannet etter gammel ordning, 2.avd. spesialpedagogikk, og mangler rådgivings- og forskerkompetansen. Flere av de logopediske metodene er erfaringsbasert framfor forskningsbasert, og mange av metodene er spesialpedagogisk basert. Logopedisk undervisning/behandling involverer alle tiltak for utredning og behandling av slike vansker, og rehabilitering etter tilstander som gir opphav til slike vansker, med unntak av de tiltakene som ligger til det medisinske eller psykologiske fagfeltet, dvs. medisinsk eller psykologisk utredning/diagnosering, medisinering, kirurgiske inngrep, og psykologisk terapi. Logopedisk behandling kan bl.a. involvere kartlegging av vanskens fysiske og/eller kognitive proporsjoner, fysisk og/eller kognitiv opptrening, samt rekvisision av og opplæring i hjelpemidler for alternativ og supplerende kommunikasjon. Det er hovedsakelig to former for undervisning/behandling. En tradisjonell instrumentell undervisning, eller en undervisning som går på å minimalisere eventuelle vansker og å leve med dem. Det logopediske fagfeltet. Logopeder foretar forebygging, utredning, behandling, rehabilitering samt tilpasning av og opplæring i hjelpemidler, avhengig av type vanske. Logopedi utøves ofte i eller i tilknytning til skoler og barnehager, f.eks. ved språkvansker og lese- og skrivevansker, og krysser da faglig sett over mot pedagogikkfaget. I slike tilfeller vil logopeden ofte ha en tilleggsfunksjon som rådgiver og samarbeidspartner for annet pedagogisk personale som lærere eller førskolelærere. I andre sammenhenger kan logopeder inngå i team med annet helsepersonell, særlig i arbeidet med stemmevansker, kommunikasjonsvansker etter hjerneskade, eller i arbeid med leppe-kjeve-ganespalte. Vansker som krever logopedisk behandling vil ofte også kreve medisinsk eller psykologisk behandling. For eksempel vil enkelte typer stemmevansker (f.eks. knuter på stemmebåndene) ofte kreve kirurgiske inngrep. Hjerneslag krever medisinsk behandling, og stemmevansker kan noen ganger oppstå som følge av traumer eller andre psykologiske tilstander. Utøvelse av logopedi på sykehus, klinikker, kompetansesentre, eller annen praksis vil dermed ofte kreve samarbeid med andre faggrupper som leger, spesialistleger, ergoterapeuter, fysioterapeuter, musikkterapeuter, kliniske ernæringsfysiologer, nevrologer eller psykologer. Henvisning til logoped. Henvisning til logoped foregår litt forskjellig avhengig av hvilken pasientgruppe/klientgruppe man tilhører. Har man stemmevansker blir man som oftest henvist av øre-nese-halslege. En spesialistlege kan avgjøre tilstedeværelse eller fravær av fysiske skader på stemmeapparatet, noe som har konsekvenser for den logopediske undervisningen/behandlingen. Derfor bør man alltid undersøkes av spesialist først dersom man har vansker med stemmen, dvs har heshet som varer utover ca. 3 uker el lignende. Taleflytvansker eller språkvansker avdekkes vanligvis i barnehagen, eller i barneskolen. Lese- og skrivevansker avdekkes i barneskolen. Hvordan man så kommer til logoped avhenger av hvordan oppfølgingstjenesten er organisert i den enkelte kommune. I en del kommuner (som f.eks. Oslo) er logopedene (distriktslogopedene) organisert som en del av den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT), og når barnet med vansken er henvist til PPT som gjennomfører kartlegging, får elever/klienter tilbud om oppfølgingsundervisning eller rådgiving til nettverket. Dersom man har afasi vil man som oftest møte logopeder først på sykehusets rehabiliteringsavdeling, og senere i sekundærrehabilitering ved hjemstedet. Man kan også søke seg inn på institusjoner som f.eks. Sunnaas Sykehus dersom man har behov for ytterligere rehabilitering etter endt sykehusopphold. Siden de fleste sykehus ikke foretar langtidsrehabilitering, er dette aktuelt for svært mange. Det vil som oftest også være aktuelt med ytterligere oppfølging på hjemstedet, selv etter endt opphold på en sekundær rehabiliteringsinstitusjon. Uavhengig av hvilken gruppe vansker man har vil man ha muligheten til å selv ta kontakt med og få undervisning/behandling av en privatpraktiserende logoped som underviser kommersielt, men da må man selv bekoste behandlingen, med mindre man på forhånd har en avtale fra folketrygden om dette. I noen tilfeller vil kommunen måtte kjøpe behandling hos privatpraktiserende logoped. Retten til logopedisk undervisning er hjemlet flere steder, og blir hovedsakelig ivaretatt gjennom opplæringsloven § 1 -3. Det er bare voksne personer med ervervet afasi som har rett til undervisning etter Lov om voksenopplæring. Men grunnskoler og videregående skoler har anledning til å tilsette profesjonsutdannet logoped innen feltet spesialundervisning kapittel 5 (§5-3) om spesialundervisning i opplæringsloven. Logopediske institusjoner på statlig nivå (såkalt 3.-linjetjenester) er kompetansesentrene som er undelagt Statped: Bretvet kompetansesenter i Oslo, Statped vest i Bergen og Statped nord i Alta.Men med Midtlyngutvalet kan dette organisasjonskartet endres. Kompetansesentrene har som oppgave å gi råd til logopeder eller foreldre, men har ikke instruksmyndighet til kommunalt nivå. Både klienter og logopeder kan ved behov kontakte disse direkte, og få råd og hjelp. Logopedene på kommunalt nivå har samme kompetanse som de logopedene på statlig nivå. Kompetansesentrene selv foretar behandling av spesielle pasientgrupper (f.eks. laryngektomerte) eller klienter med særlig utfordrende tilstander, foruten at de utfører forskning og utvikling innen det logopediske fagfeltet, ofte i samarbeid med statlige forskningsinstitusjoner. Utdanning innen logopedi. Logopedi er en studieretning innenfor mastergradsstudiumet i spesialpedagogikk som tilbys ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, og et eget mastergradsstudium ved Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen. Opptak ved Universitetet i Oslo forutsetter bachelorgrad i pedagogikk, spesialpedagogikk, førskolelærer- eller almenlærererutdanning. Opptak ved Universitetet i Bergen forutsetter bachelorgrad i pedagogikk, spesialpedagogikk, helsefag, generell psykologi, eller lingvistikk og fonetikk. Logopeder i utlandet. Hvilke funksjoner en logoped forventes å utføre, hvilke metoder som brukes og hvilke krav til kvalifikasjoner som gjelder for logopeder varierer fra land til land. Det gjør også yrkestittelen. Ordet "logopedi" eller beslektede ord brukes i mange europeiske land, inkludert land med germanske eller latinske språk. Et unntak er fransk, der det heter "orthophonie". I Storbritannia brukes helst begrepet "Speech and Language Therapy", mens man i USA bruker "Speech-Language Pathology". Silhuett. Silhuett er en betegnelse på en bildemessig framstilt figur der omrisset er det som identifiserer figuren. Ordet kommer etter den franske politikeren Étienne de Silhouette (1709-1767), ment som en spøkefull kommentar på hans økonomiske politikk, som franskmennene så på som gjerrig og billig. Silhuett er et ord som brukes bl.a. om portretter av personer klippet ut eller malt med fin pensel. Portretter i form av silhuetter var særlig populære på 1700-tallet, men også på 1800-tallet før daguerreotypier og fotografier ble vanlige. Silhuettkunstnere reiste rundt i Norge og lagde portretter som oppdrag særlig for velstående personer. Det er idag bevart mange silhuetter både på museer og hos private. Diego Rivera. Diego RiveraDiego María de la Concepcíon Juan Nepomuceno Estanislao de la Rivera y Barrientos Acosta y Rodríguez (8. desember 1886 – 24. november 1957) var en meksikansk muralist og kunstmaler. Rivera ble født i Guanajuato. Han reiste som ung til Europa hvor han ble inspirert av kubismen. Han har malt en rekke offentlige bygninger både i og utenfor Mexico. Diego Rivera var gift med Frida Kahlo. Rivera, Diego Rivera, Diego Rivera, Diego Antvorskov. Antvorskov kloster og slott, 1749 Antvorskov var et kloster på Sjælland, ikke langt fra dagens by Slagelse. Klosteret ble anlagt i 1164 av Valdemar den Store, som kloster for den katolske Johannitterordenen. Hans Tausen, som reformerte den danske kirka, bodde på klosteret, og det var herfra han startet reformasjonen. Under kong Fredrik II ble klosteret gjort om til et kongelig slott, og Frederik II døde her i 1588. Etter kongens død ble Antvorskov gjort om til et kongelig len, som Frederik IV senere endret til et grevskap til sin elskerinne Elisabeth Helene von Vieregg. Da hun døde, gikk grevskapet tilbake til kronen. I perioden 1717–1763 var Antvorskov et av Danmarks 12 rytterdistrikter. Inntektene fra disse distriktene var det økonomiske grunnlaget for hæren, og soldatene ble innkvartert på det gamle slottet. I 1774 ble Antvorskov delt inn i ni herregårder. Torpedo (pengeinnkrever). Torpedo er en betegnelse på en pengeinnkrever som ofte benytter seg av trusler eller vold for å kreve inn utestående gjeld fra andre personer. En torpedo tar oftest oppdrag på vegne av utlånere som ikke har klart å kreve inn pengene de lånte ut. En torpedo kjøper også ofte andres gjeld. I Norge kom torpedovirksomheten i medienes søkelys på 1990-tallet. En kjent norsk torpedo er den tidligere leiesoldaten Espen Lie. Andre kjente er Eivind Johansen og Jan Kvalen. Central Division (NBA). Central Division er en av tre divisjoner i Eastern Conference. De to andre divisjonene er Atlantic Division og Southeast Division. I hver av disse divisjonene er det 5 lag. I hvilken divisjon man er i avhenger av hvor laget holder til geografisk. Opernhaus Zürich. Opernhaus Zürich er et operahus, og ligger i nærheten av Bellevue i Zürich i Sveits. Det ble åpnet 30. september 1891 og ble frem til 1964 kalt "Stadttheater". Operaen har plass til 1 100 tilskuere. Led Zeppelin (album). "Led Zeppelin" er debutalbumet til det engelske rockebandet Led Zeppelin. Albumet ble spilt inn i oktober 1968 i Olympic Studios, og ble utgitt av Atlantic Records 12. januar 1969. "Led Zeppelin" er regnet som en av de mest imponerende og viktigste debutalbumene i rockens historie, og la videre grunnlag for en helt ny sjanger innen rock. Albumet er en blanding av blues og hard rock med viktige bidrag fra samtlige fire bandmedlemmer. Jimmy Page hadde det klart for seg fra starten av hvordan musikken deres skulle låte. Det skulle være en blanding av hard rock med innslag av akustisk folkemusikk, eller «light and shade» som han senere kalte det. Dette albumet blir ofte kreditert for å være en av tidenes første hardrock album, samtidig som det også blir regnet som et av tidenes beste blues-rock-album. I 2003 kom "Led Zeppelin" på 29. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album». Sporliste. Robert Plant bidro med låtskriving, men fordi en tidligere kontrakt ikke hadde utgått, kunne han ikke krediteres som låtskriver. Albumets forside var avledet av dette bildet. Sigval Bergesen d.e.. Ottar Espelands statue av Sigval Bergesen Berge Sigval Nathanael Bergesen (født 3. april 1863 i Farsund i Vest-Agder, død 4. desember 1956) var en norsk reder og stortingsrepresentant for Høyre. Bergesen er best kjent som Sigval Bergesen d.e. og er far til Sigval Bergesen d.y. Han startet i 1887 rederi i Stavanger. Flåten hans vokste til å bli byens største. Han var stortingsrepresentant i perioden 1903–1909, og gjennom 20 år var han en ivrig forkjemper for Sørlandsbanen. Han var formann og medlem i en lang rekke styrer, representantskap og komitéer. Bl.a. var han styreformann for Den Norske Amerikalinje 1929–1939. I 1922 gav han klokkespill til Domkirken i Stavanger. Bergesen ble utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden. Han ble også tildelt 7. juni-medaljen. En statue av Sigvald Bergesen, laget av kunstneren Ottar Espeland, er plassert ved jernbanestasjonen i Stavanger. Bergesen fikk selv være med på avdukningen 7. juni 1953. Statuen er finansiert med innsamlede midler. Plasseringen ved endestasjonen til Sørlandsbanen var en takk for innsatsen med å få laget banen. Mogwai. Mogwai er et skotsk postrockband fra Glasgow. Stuart Braithwaite og Dominic Actchinson dannet bandet sammen med Martin Bulloch i 1995. De to første hadde da kjent hverandre noen år, og da de traff Bulloch som spilte trommer, dannet de et band. Bandet spilte noen konserter, før John Cummings ble med. De begynte så å spille inn platen "Young Team". Med seg på denne innspillingen hadde de også Brendan O'Hare, kjent fra bandet Teenage Fanclub. Han ble aldri et fast medlem i bandet, og var bare med på denne platen. Barry Burns ble ikke med i bandet før de skulle spille inn den tredje platen, "Come On And Die Young'". Mogwai har blitt et av de mest innflytelsesrike og kjente postrock-bandene. De komponerer lange intrumentale gitarbaserte stykker i postrock-tradisjonen, vanligvis variasjoner over et enkelt tema, og de er kjent for dynamisk kontrast, melodiske bassriff, og sin særegne bruk av distortion og effektpedaler. Stilen har blitt påvirket av band som The Dirty Three, Joy Division, The Jesus and Mary Chain, My Bloody Valentine, King Crimson, og postrock-pionerene Slint og Tortoise. Husmus. Husmus ("Mus musculus") er en art i slekten "Mus". Den er en av de dyreartene i verden som best har klart å tilpasse seg et samliv med mennesker. Ikke bare tolererer den menneskers tilstedeværelse og virksomhet, den er i store deler av sitt nåværende utbredelsesområde mer eller mindre avhengig av mennesker for å overleve. Den har fulgt med som blindpassasjer rundt om i verden og på den måten kolonisert bl.a. Amerika, Australia, Tasmania og Hawaii. I så måte minner den om sine slektninger brunrotta og svartrotta. Artsbestemmelse. Øvre fortenner med tydelig hakkHusmusa hører til musefamilien, som av og til kalles langhalemusene for å skille dem fra de korthalede artene som markmus, klatremus, lemen m.fl. Dens nærmeste slektninger i Norge er, foruten de to nevnte rotteartene, småskogmus og storskogmus. Husmusa ligner skogmusene og kan forveksles med disse. Et sikkert kjennetegn hos husmusa er et lite, men skarpt hakk på baksiden av fortennene. Husmusa er som oftest mer grå enn skogmusene, men siden fargen varierer ganske mye hos husmusa, er ikke dette noe sikkert kjennetegn. Fargen på føtter og hale er derimot til hjelp ved artebestemmelsen: Husmusas føtter er skittenbrune med hvite ytre tåledd, mens skogmusene har gråhvite føtter. Husmusas hale er omtrent like mørk på undersiden som på oversiden, mens skogmusenes hale er tydelig lysere på undersiden. Lengden på halen er hos alle de tre artene omtrent like lang som kroppen inkludert hodet. Tamme husmus. Hvite mus som holdes som kjæledyr, og laboratoriemusene som brukes av forskere over hele verden, er «temmede» husmus. Former. På verdensbasis finnes husmusa i mange forskjellige former eller «typer». Det er ikke klart om disse bør anses som underarter (raser) eller som svært nær beslektede arter. I Norge finnes to former, "Mus musculus domesticus" i kyststrøk og "Mus musculus musculus" ellers i landet. Disse kan skilles på blant annet bukfarge. Habitat. Selv om husmusa kan sies å forekomme over hele landet, lever den bare der det finnes mennesker. I Sør-Norge har husmusa blitt mindre vanlig enn før, og man antar at dette skyldes at den taper i konkurranse med skogmusene. Skogmusene har nemlig i stor grad også tilpasset seg et liv innomhus, og er i dag de vanligste «husmusene» i Sør-Norge. I de delene av landet der det ikke finnes skogmus, er husmusa fortsatt vanlig. Forplantning. Husmus som lever i hus hele året, kan formere seg året rundt. Hele ti kull kan da forekomme i løpet av ett år. Husmus som lever ute i det fri, får gjerne tre-fire kull pr. år. Vanlig kullstørrelse er fem-åtte unger, men opptil tolv er registrert hos ville individer. Hos visse laboratoriemus forekommer kull på ca. 30 unger. Føde. Ute i det fri lever husmusa særlig av frø, men med et ganske stort innslag av insekter og andre smådyr. I hus er den altetende. Den gnager også på en rekke ting uten noen næringsverdi, som papir, klær, lær, plast, treverk, metallrør osv. Sosial struktur. Husmusene lever i familiegrupper. Gruppens «overhode» er en voksen hann, og gruppen består for øvrig av en eller flere hunner og deres avkom. Gruppen har et felles territorium som særlig hannen forsvarer mot andre hanner. Rosenkavaleren. "Rosenkavaleren" (orig. "Der Rosenkavalier") er en komisk opera i tre akter, som ble uroppført 26. januar 1911 i Semperoper i Dresden. Musikken er skrevet av Richard Strauss og librettoen av Hugo von Hofmannsthal. Handlingen finner sted i et aristokratisk miljø i Wien omkring 1740, i keiserinne Maria Theresias tidlige regjeringsår. Hovedpersonene er den unge adelige "Octavian", den unge, nyrike "Sophie", hennes far, "Herr von Faninal" og Sophies brudgom "Baron Ochs auf Lerchenau" og "Feldmarschallin Maria Theresa («Resi») Fürstin Werdenberg". Dops gate (Oslo). Dops gate (5-11, 4-12) er en liten gate i bydel St. Hanshaugen. Gaten går fra Akersveien til krysset Fredensborgveien/Rosteds gate. Den er oppkalt etter Theodor August Dop. Théâtre Vidy-Lausanne. Théâtre Vidy-Lausanne E. T. E. (Espace Théâtral Européen) er et teater i bydelen Vidy i Lausanne i Sveits. Teaterbygningen ble oppført for den sveitsiske nasjonalutstillingen i 1964 av arkitekten Max Bill. Den skulle opprinnelig brukes i seks måneder og deretter rives, men dette skjedde ikke. Bygningen omfatter en stor sal ("Salle Charles Apothéloz") med 400 plasser, en liten ("Passerelle") med noe over hundre plasser og et permanent telt foran bygningen ("chapiteau") med plass til 200 tilskuere. Mange berømte regissører som Benno Besson, Peter Brook, Luc Bondy, Heiner Goebbels, Joël Jouanneau, Jacques Lassalle og Robert Wilson har arbeidet ved Théâtre Vidy. Hvert år har teateret mer enn 20 produksjoner og over 300 forestillinger. Flere er samproduksjoner med andre europeiske teatre, og vises på turnéer i andre deler av verden. Eksterne lenker. Vidy-Lausanne, Théâtre John Pius Boland. John Mary Pius Boland (født 16. september 1870 i Dublin, død 17. mars 1955) var en irsk jurist, politiker og tennisspiller. Boland ble olympisk mester i tennis i de første moderne olympiske lekene i Athen i 1896. Han vant singleturneringen for herrer og han vant også doubleturneringen sammen med tyske Friedrich Adolph Traun. Minnesota Timberwolves. Minnesota Timberwolves er et amerikansk basketballag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Minneapolis i Minnesota, og spiller hjemmekampene i Target Center. Portland Trail Blazers. Portland Trail Blazers er et amerikansk basketballag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Portland i Oregon, og spiller hjemmekampene i Rose Garden Arena. Torpedo (TV-serie). "Torpedo" er tittelen på en drama- og krimserie på fire episoder som gikk på TV 2 i februar 2007. Serien var et samarbeide mellom selskapet Norsk Filmproduksjon AS og TV 2. Serien hadde premiere på TV 2 den 4. februar 2007. Handling. En ren rutinejobb utvikler seg til et sant helvete for Terje, en torpedo kjent for sin diskresjon og profesjonalitet, fordi han prioriterer datterens barnehage-bursdag, og sender kompisen Sebastian i sitt sted. Terje (Jørgen Langhelle) er en tidligere soldat i Forsvarets Spesialkommando (FSK) som nå er kjent som Oslos beste og mest diskré torpedo. Han har et rykte som gjør at han sjelden behøver å ty til voldelige metoder, og har gode kontakter på begge sider av loven. Og derfor får han stadig nye oppdrag, også i finanskretser. Terje lever et forholdsvis normalt liv med konen Sissel (Rebekka Karijord) og datteren Anja (Maria Schwartz Dal). Men alt går altså galt når han prioriterer Anjas femårs-feiring i barnehagen, og sender den mindre stabile kameraten Sebastian (Aksel Hennie) for å hente det siste lille avdraget på en jobb han egentlig tror er over... Terje må rette opp feilen før oppdragsgiveren finner ut hva som har skjedd, mens han samtidig må løse en annen viktig oppgave – han har lovet å kjøpe gave til datterens fødselsdag. (TV 2) I rollene og om personene. I andre roller finner man Lisa Werlinder, Kyrre Haugen Sydness, Morten Faldaas, Maria Schwartz Dal, Anneke von der Lippe og Sven Nordin. Bak serien. Teamet bak Torpedo er mange av de samme som laget den norske Oscar-kandidaten "Tyven tyven". Regi er ved Trygve Allister Diesen (Drømmefangeren, Tyven tyven), som også skrev manus sammen med Knut Kristiansen og Kjersti Ugelstad. Produsenter er Hilde Berg og Bent Rognlien, mens fotograf er Harald Paalgard. Omtale i mediene. VG, Morten Ståle Nilsen: "Mørk og mektig. Spillmessig og rent visuelt må dette være en av de lekreste TV-thrillerne vi har sett her til lands. Ordentlig «kinofilm». Terningkast fem." Bergens Tidende, Arild Berg Karlsen: "«Torpedo» har kvaliteter som gjør at også den bør appellere bredt. Her er intens spenning, god regi, en historie som i det meste er troverdig, og – ikke minst – til dels glitrende skuespillerprestasjoner. «Torpedo» er et godt eksempel på at vi kan lage gode actiondramaer her i landet også. Terningkast fem. " Aftenposten, Per Haddal: "«Torpedo» avfyres med knallhard profesjonalisme. Nå er fjernsyn film. Terningkast fem." Annet. Torpedo var det første prosjektet som ble sertifisert som offisiell norsk kandidat i den norske TV-bransjens kampanje for at en norsk dramaproduksjon skal vinne en internasjonal Emmy. 626.000 seere fulgte seriepremieren på thrilleren. John Polidori. John William Polidori (født 7. september 1795, død 24. august 1821) var en italiensk-engelsk lege og skribent, kjent for sin forbindelse med den romantiske bevegelse og som en av de første som skrev fantasilitteratur med en roman om vampyrer. Legestudier i Edinburgh. Polidori var den eldste sønnen til Gaetano Polidori, en eksilitaliener og filolog, og Anna Maria Pierce, en engelsk guvernante. Han hadde tre brødre og fire søstre. Han var en av de første elevene ved den nylig etablerte skolen Ampleforth College fra 1804 og i 1810 begynte han på Universitet i Edinburgh hvor han skrev en avhandling om søvngjengere og mottok sin doktorgrad i medisin den 1. august 1815 i en alder av 19 år. Lord Byrons lege. I 1816 gikk Dr. Polidori i Lord Byrons tjeneste som hans personlige lege og fulgte Byron på en reise gjennom hele Europa. Ved Villa Diodati, et hus som Byron leide ved Genèvesjøen i Sveits, møtte de Mary Wollstonecraft Godwin og hennes kommende ektemann Percy Bysshe Shelley foruten deres følge Claire Clairmont. En natt i juni etter at selskapet hadde lest høyt fra "Tales of the Dead", en samling av skrekkfortellinger, foreslo Byron at hver av dem skulle skrive hver sin spøkelsesfortelling. Mary Shelley begynte på en fortelling som senere skulle bli utviklet til fortellingen om "Frankenstein". Byron skrev og hurtig forkastet et fragment til en fortelling som Polidori senere skulle benytte som grunnlag for sin egen fortelling. Den første vampyr. Isteden for å benytte de tradisjonelle folkeeventyrenes bestialske og vulgære fortellinger om vampyrer baserte Polidori sin figur på ingen andre enn Byron selv som han for spøk kalte «Lord Ruthven». Navnet var opprinnelig benyttet i Lady Caroline Lambs roman "Glenarvon" hvor en dårlig forkledd Byron-figur også het Lord Ruthven. Polidoris Lord Ruthven var ikke bare den første vampyren i engelsk litteratur, men også den aller første fiktive vampyr i den litterære form som vi kjenner i dag — en aristokratisk djevel som jakter etter bytte i de øvre lag i samfunnet. Etter å ha fått avskjed av Byron reiste Polidori på egen hånd rundt i Italia før han deretter dro tilbake til England. Hans fortelling, "The Vampyre", ble utgitt uten hans vitende i bladet "New Monthly Magazine" i april 1819. Til stor irritasjon for både Byron og ham selv ble den trykket som et nytt verk av Byron. Byron utga til og med sitt eget "Fragment of a Novel" i et forsøk på oppklare misforståelsen, men forgjeves. "The Vampyre" fortsatte å bli tilskrevet ham. Polidoris lange teologiske dikt, "The Fall of the Angels", var meget influert av Byron, og det ble utgitt anonymt i 1821. Død 26 år gammel. Han døde i august 1821, tynget ned av depresjon og spillegjeld. Til tross for sterke bevis på at han begikk selvmord ved blåsyre dømte embetsmannen som foresto likskuet at døden hadde skjedd av naturlige årsaker, sannsynligvis for å spare familien. Han ble kun 26 år gammel. Hans søster Frances Polidori giftet seg med eksilitaliener og filologen Gabriele Rossetti, og John Polidori er således onkel til Maria Francesca Rossetti, Dante Gabriel Rossetti, William Michael Rossetti og Christina Rossetti, skjønt de alle ble født etter hans død. Hans søster Charlotte Polidori lagde en avskrift av hans dagbok, men sensurerte alle pikante detaljer («peccant passages») og ødela originalen. Basert på denne avskriften redigerte og utga hans nevø William Michael Rossetti boken "The Diary of John Polidori" i 1911. En nyutgivelse av denne boken, kalt "The diary of Dr. John William Polidori, 1816", med trykk på Byron, Shelley, etc ble utgitt i 1975. I film og litteratur. Et antall filmer har vist John Polidori og historien om da Frankenstein og vampyren ble skapt ved Genèvesjøen i 1816: "Gothic" ble regissert av Ken Russell i 1986, "Haunted Summer" regissert av Ivan Passer i 1988; og "Remando al viento" (engelsk tittel: "Rowing with the Wind)" regissert av Gonzalo Suárez i 1988. Polidori dukker også opp i en mindre og usympatisk rolle i Tim Powers' skrekkroman "The Stress of Her Regard" (1989) hvor Polidori ikke skriver om vampyrer, men blir isteden direkte involvert med dem. Hans navn ble også brukt for en figur i fjernsynsfilm av Mary Shelleys roman kalt "Frankenstein: The True Story", regissert av Jack Smight (1973). Polidori er en betydelig figure i den franske roman "Bravoure" (engelsk tittel "Gothic Romance") av Emmanuel Carrère, som blant mangt annet presenterer en fiktiv opptegnelse av hendelsene ved Genèvesjøen i 1816. Polidori er også helten i romanen "Imposture" (2007) av Benjamin Markovits. Saint George prestegjeld (Barbados). Saint George er et prestegjeld (parish) sentralt i sørenden av Barbados. George Teatergata (Oslo). Teatergata (1-9, 2-10) er en sentrumsgate i Oslo. Gaten går fra Akersgata til C.J. Hambros plass. Owen Arthur. frame Owen Seymour Arthur (født 17. oktober 1949) er den nåværende statsministeren på Barbados. Han er også leder for Barbados' arbeiderparti. Svømming under Sommer-OL 1896. Svømming under Sommer-OL 1896. De fire svømmekonkurransene som inngikk i det olympiske programmet ble gjennomført 11. april. Det var nitten mannlige svømmere fra fire nasjoner, Hellas (15 deltakere), Østerrike (2), Ungarn (1) og USA (1) som deltok. Det var kun de som seiret som fikk medalje, de fikk sølvmedalje og det er først i ettertid at International Olympic Committee har besluttet å gi medalje til de tre første plassene. Blohm & Voss BV 40. Blohm & Voss BV 40 var et tysk glidefly utviklet under andre verdenskrig av Blohm & Voss. Flyet skulle fungere som et jagerfly og hovedformålet var å angripe allierte bombeflyformasjoner. Det fløy første gang i mai 1944. Flyet var svært smalt og derfor vanskelig å treffe. Det hadde en relativt tungt pansret cockpit og var bestykket med to MK 108-kanoner med en begrenset mengde ammunisjon. Tanken var at flyet skulle dras opp i høyden for så å slippes løs. Deretter skulle flyet stupe ned mot bombeflyene, fyre av våpnene for så å fortsette i glideflukt til landingsstedet. En annen ide var å taue en bombe i en kabel etter flyet. Flere prototyper ble produsert, men prosjektet ble kansellert før slutten av krigen. Oklahoma City Thunder. Oklahoma City Thunder er et amerikansk basketballag, stiftet i 1967, som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Oklahoma City i Oklahoma, og spiller hjemmekampene i Chesapeake Energy Arena. Frem til 2008 het klubben Seattle SuperSonics. Klubben blir for øyeblikket sett på som en av de beste i verden, og kom i 2012 helt til finalen i NBA-playoffs, men tapte der mot Miami Heat. Oklahoma City Thunders direktør heter Sam Presti, mens det er Scott Brooks som trener klubben. Seattle SuperSonics. Oklahoma City Thunders forgjenger, Seattle SuperSonics ble stiftet i 1967. Klubbens høydepunkt kom da de vant NBA-sluttspillet i 1979. I tillegg til dette hadde de to opptredener i NBA-finals som endte med tap. I 2007 ble SuperSonics solgt til en gruppe investorer fra Oklahoma City for $300 millioner, noe som førte til at klubben ble flyttet foran 2008/09-sesongen. Eierne gikk med på å etterlate navn, logo og farger til et eventuelt fremtidig nytt lag i Seattle, mens eiendeler som spillere, trofeer og championship-bannere ble med til Oklahoma City. 3. september 2008 ble navn, farger og logo til den nye klubben, Oklahoma City Thunder presentert. 2008/09. Det startet dårlig for OKC den første sesongen. Etter kun 3 seire på de første 32 kampene var laget på vei mot den dårligste vinn/tap-prosenten i ligaens historie. Heldigvis for dem klarte de å vinne 20 av de siste 50 kampene, noe som gjorde at de endte sesongen på 23 seire og 59 tap, noe som var tre seire mer enn de hadde den siste sesongen i Seattle. Mye av æren for den gode sesongavslutningen ble gitt til ansettelsen av den nye hovedtreneren Scott Brooks 2009/10. Sommeren 2009 draftet Oklahoma City Thunder James Harden og Serge Ibaka i den årlige NBA-draften. Disse to unge spillerne skulle vise seg å passe godt inn sammen med Kevin Durant, Russell Westbrook og Jeff Green, tre andre gode unge spillere som allerede var i klubben. Denne gjengen var sterkt delaktig da klubben til slutt endte regular season med 50 seire og 32 tap, noe som betydde en økning i 27 seire fra sesongen før. Dette førte også til at de nådde playoffs for første gang i klubbens historie, som åttende og siste lag i Western Conference. Laget superstjerne Kevin Durant endte også sesongen som ligaens yngste toppscorer noen sinne, og fikk med dette sitt virkelige gjennombrudd. I sluttspillet møtte Thunder regjerende mester Los Angeles Lakers i første runde. Mange trudde Lakers ville leke seg gjennom og vinne 4-0 i best-av-syv-serien, men Thunder ga god motstand, og fikk med seg to seire. Pau Gasol avgjorde serien i kamp 6, med et skudd i aller siste sekund av kampen. Gutta Boys. "Gutta Boys" var en norsk barne- og ungdomsserie på syv episoder som gikk på NRK1 våren 2006. Produsert for NRK av Monster Film AS og var en norsk kandidat til den prestisjetunge Emmy-prisen høsten 2006. Serien var basert på på en serie lettlestbøker av Axel Hellstenius. Serien hadde premiere på NRK den 4. mars 2006 og ble kåret til beste barne- eller ungdomsprogram under Gullruten 2007. Om serien. Arne, Bjørn Tore (Bønna), Petter og Eivind er i tolvårsalderen og befinner seg i overgangen mellom barn og ungdom. Vi møter dem i den norske dramaserien ”Gutta boys” hvor de gjennom syv episoder tester grensene for rett og galt, vennskap og lojalitet. Bryting under Sommer-OL 1896. Bryting under Sommer-OL 1896. Det var fem utøvere fra fire nasjoner som gjorde opp om den første olympiske mestertitlen i bryting. Medaljer. Utøverne har blitt tildelt medaljene i ettertid av International Olympic Committee. Under de første olympiske lekene var det kun vinneren som fikk medalje og han fikk sølvmedalje. Medaljevinnerne. Schuhmann og Tsitas før kampstart Olympiamesteren Schumann var lettest og kortest av deltakerne i brytekonkurransen med sine 1,63 m. Bryn kirke. Bryn kirke er en langkirke fra 1861 på Rykkinn i Bærum kommune i Akershus fylke. Byggverket er i tegl og har 400 plasser. Arkitekt P.H. Holtermann. Ved kirken ligger Bryn kirkegård. Kirken er veikirke og sognekirke for Bryn menighet. Historikk. Kirken var ferdigbygget i 1861 og ble åpnet med stor seremoni 28. juni 1861. Gunder Kristensen Krydsby fra Lommedalen fraktet de to kirkeklokkene fra Kristiania med hest og vogn. "Ringeriges Ugeblad" (nå Ringerikes Blad) skrev: «Alledere tidlig paa Morgenen saaes store Skarer ad alle Veie at begive sig til Kirken. Omtrent 800 Adgangstegn vare uddelte. Kl 9½ aapnedes Kirken, hvorved de, som havde Adgangstegn kom ind og indtog sine Pladse. Kl 10 avgik Processionen fra Gaarden Bryn. Den bestod af Provstiest Præster, 10 i Tallet. Bygdens nye og særdeles vakre Kirke blev indviet.» Noe av inventaret ble kjøpt nytt, noe ble mottatt som gaver og noe ble overført fra den mye eldre kirken Tanum kirke. Utsmykkingen av koret i kirken ble utført av Emanuel Vigeland, som var bror til den mer berømte Gustav Vigeland. Kirken ble restaurert i 1959-60 ved arkitekt Finn Bryn. I 2007-2008 ble kirkespiret reparert, og det ble da funnet en gammel skriftrull i bjelkelaget, som fortalte hvor kirkens grunnstein var lagt, hvem som hadde deltatt i byggingen av kirken og hvem som hadde bekostet arbeidet. Den 70 mål store kirkegården er planlagt utvidet med 60 mål og gravearbeidene er igang. Gravingen avdekket en rekke arkeologiske funn fra eldre jernalder fra 500 år f. Kr. og frem til middelalderen, bl. a. to automatisk fredede kulturminner bestående av graver og bosettingsspor fra jernalderen. 150-årsjubileet. I jubileumsåret 2011 vil det bli arrangert konserter, utstillinger og jubileumsgudstjeneste i kirken. Jubileumsskrift redigeres av Bjørn Sandvik. Barentssekretariatet. Barentssekretariatet er et interkommunalt selskap eid av Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner. Barentssekretariatets primæroppgave er å støtte norsk-russiske samarbeidsprosjekter i norsk og russisk del av Barentsregionen. Det er Utenriksdepartementet som hvert år bevilger rundt 35 millioner kroner til Barentssekretariatet. Noe av pengene går til drift av sekretariatet, mens de resterende midlene (rundt 30 millioner) brukes til prosjektfinansiering. Siden 1993 har Barentssekretariatet vært med og finansiert av over 3000 norsk-russiske samarbeidsprosjekter. Barentssekretariatet er også et kompetansesenter på norsk – russisk samarbeid og bistår både offentlige og private aktører med hjelp innenfor relaterte tema. Sekretariatet ble opprettet i oktober 1993, for å fungere som sekretariat for Norges periode som formannskap i Barentsregionen (1993–1995). Sekretariatet fortsatte driften som et prosjekt under Utenriksdepartementet, inntil det i 1999 ble det overtatt av de tre nordligste fylkeskommenene. Barentssekretariatets hovedkontor ligger i Kirkenes. I tillegg har sekretariatet kontor i Murmansk, Arkhangelsk og Naryan Mar. Sekretariatsleder er Rune Rafaelsen, mens Barentssekretariatets styreleder er Stig Olsen fra Nordland fylkeskommune. BarentsObserver.Com. BarentsObserver.com er en åpen internettbasert nyhetstjeneste som daglig oppdateres med nyheter om og fra Barentsregionen. BarentsObserver ble etablert under navnet "Barentsnews.net" 1. oktober 2002. I september 2003 ble navnet endret til det nåværende. BarentsObserver drives av Barentssekretariatet og holder til i sekretariatets lokaler i Kirkenes og har en stab på fire medarbeidere. Nettstedet publiserer nyheter fra alle fire barentsland, Norge, Sverige, Finland og Russland og alle nyheter publiseres på engelsk og russisk. Nettstedet fokuserer på nordområdepolitikk, sikkerhet, næringsliv, olje og energi, samfunnsutvikling og grenseproblematikk. Totalt inneholder artikkelbasen til nettstedet rundt 13.000 ulike artikler. I april 2010 ble BarentsObserver.com det første norske nyhetsnettstedet som ble registrert i den russiske søkemotoren Yandex. Dette har medført en ytterligere styrking av nyhetsnettstedets posisjon i Russland, som er nettsidens viktigste marked ved siden av Skandinavia. Sergej Ivanov. Sergej Borisovitsj Ivanov (russisk: Сергей Борисович Иванов;, født 31. januar 1953 i Leningrad) er en russisk etterretningsoffiser og politiker. Han har blant annet vært første visestatsminister og forsvarsminister i Russland. Ivanov snakker engelsk og svensk. Han er gift og har to sønner. Oppvekst. Sergej Ivanov ble født 31. januar 1953 i daværende Leningrad (St. Petersburg), faren døde da Sergej var spedbarn og gutten vokste opp sammen med moren som var ingeniør, i en såkalt "Kommunalka" som er en fellesleilighet hvor flere familier deler kjøkken og bad. Ivanov fullførte i 1975 utdannelsen som oversetter ved filologisk fakultet på Statsuniversitetet i Leningrad med hovedfag i Engelsk og Svensk. I løpet av studietiden hadde han en periode som utvekslingsstudent i London, og han har uttalt at det var fascinasjonen for musikken til grupper som The Beatles, Pink Floyd og Led Zeppelin som fikk ham til å studere engelsk. Karriere. Sergjev Ivanov fortsatte på skolen til KGB sitt første direktorat (utenriksetterretning) i Minsk hvor han fikk undervisning i kontraspionasje og jus. Etter å ha fullført disse kursene ble han i 1976 overført til KGBs avdeling i Leningrad hvor han ble venn og kollega med Vladimir Putin. Sent på 1970-tallet ble Ivanov overført til utenriksetterretningen, det er lite informasjon fra denne perioden, men han skal hatt poster i Afrika og Europa. I 1981 fullførte han et høyere KGB studie. Fra november 1984 til august 1990 var Ivanov stasjonert ved den sovjetiske ambassaden i Helsingfors. Etter Helsingfors var Ivanov stasjonert en kort periode i Nairobi (Kenya). Etter Sovjetunionens fall høsten 1991 ble KGB omorganisert og utenriksetterretningen ble overført til en ny organisasjon – SVR. Sergei Ivanov jobbet seg gjennom gradene i SVR, på midten av 1990 tallet var han en av de yngste generalene i organisasjonen og i 1998 ble han utnevnt til visedirektør for Europa-avdelingen. Da Vladimir Putin ble leder av FSB (den russiske etterfølgeren til KGB) i 1998 utnevnte han Sergej Ivanov til visedirektør i FSB med ansvar for avdelingen for analyse, prognoser og strategisk planlegging. Den 15. november 1999 utnevnte president Boris Jeltsin han til sekretær for det nasjonale tryggingsrådet. 28. mars 2001 ble han utnevnt til forsvarsminister, 14. november 2005 ble han en av flere visestatsministre, og 15. februar 2007 ble han utnevnt til første visestatsminister. President Putin sa da at Ivanov ville få for stort ansvar som første visestatsminister til å kunne skjøtte jobben som forsvarsminister, og han forlot stillingen som forsvarsminister. Han ble etterfulgt som forsvarsminister av Anatolij Serdjukov. Indrefilet. Muskler på framsiden av hoften Indrefilet er en muskel hos mange virveldyr og hos mennesker, også kalt «psoas major». Den ligger foran bakre ende av 12. ribbe og prosessene ut på sidene av virvlene i korsryggen og på siden av de samme ryggvirvlene. Muskelen går forover langs kanten av det lille bekken, foran fremre kant av bekkenbenet, like foran hoftekula, og fester seg på lårbenet femur ved den nedre/mindre trokanter. Muskelen er en av hovedmusklene til å bøye i hofteleddet. Indrefileen er en av de møreste musklene på slakt og er derfor det dyreste kjøttet. Se også. Artikkel om indrefilet fra kjøttfe som mat Daniela Hantuchová. Daniela Hantuchová (født 23. april 1983 i Poprad i daværende Tsjekkoslovakia) er en slovakisk kvinnelig profesjonell tennisspiller Visittkort. Visittkort er kort som inneholder opplysninger om et selskap og/eller et individ. Visittkort brukes som formell introduksjon og som et huskemiddel. Et visittkort inneholder vanligvis giverens navn, firma-tilknytning (ofte med logo) og kontaktinformasjon som adresse, telefonnummer. e-postadresse og hjemmeside. Opprinnelig inneholdt visittkortene kun navn, og ble overrakt hovmesteren slik at han visste hvem han skulle introdusere. Senere ble det også vanlig å inkludere kontaktinformasjon. Asker kirke. Asker kirke er en langkirke fra 1879 i Asker kommune, Akershus fylke. Kirken tilhører Asker menighet. Kirken ligger ikke langt fra Skaugumsåsen og Skaugum i Asker. For kongefamilien på Skaugum blir kirkebesøkene ofte lagt til kirken her. Foran kirken er statue av kronprinsesse Märtha laget av Dyre Vaa i 1957. Kirkebyggets historie. Gamle Asker kirke fra 1100-tallet var bygget med tykke steinvegger og brant ned i 1878. Det ble besluttet å rive ruinene, men mye av inventaret ble reddet ved brannen, blant annet altertavlen fra 1724 og døpefonten fra 1715. Altertavlen fremstiller nattverden og er malt av "Lars Sivertsen" i 1724. En ny, såkalt langkirke bygd i teglstein i nygotikk, sto ferdig på samme plass allerede året etter, i 1879. Arkitekt var Jacob Wilhelm Nordan. Kirken har plass til 500 mennesker. Siden er det gjort flere forandringer blant annet for å tilpasse den nygotiske stilen til det gamle barokkinventaret. Ikke minst ved bidrag fra Tilla og Otto Valstad ble interiøret forandret og gjenåpnet i 1930. Døpefonten, prekestolen og marmoreringen ved hoveddøren er nylig pusset opp. Kirkegården og minnestøtter ==. Minnestøtten over falne fra Asker ved Asker kirke er en minnestøtte som til minne om 34 unge fra Asker som ga sitt liv for et fritt Norge under andre verdenskrig. Flere år har det vært minnemarkering ved støtten på frigjøringsdagen 8. mai. Det er også taler, sang og bekransning ved minnestøtten 17. mai. Litteratur. Mille, Stein; "Asker kirke, Asker kommune i Akershus. Bevaring av kirkens barokke inventar". – NIKU Oppdragsmelding 100: 2000 16 s. Hele historien. "Hele historien" er en norsk portrettserie som har gått på TV 2 Zebra siden høsten 2005, på TV 2 høsten 2006 og igjen på TV 2 Zebra fra vinteren 2007. Serien portretterer i hver episode en kjent norsk personlighet innen kultur, sport, finans eller politikk. Serien hadde premiere torsdag 29. september 2005 på TV 2 Zebra. Driveplikt. Driveplikt er i Norge en plikt til å holde dyrket mark i hevd så den ikke forfaller, eller blir ubrukelig som dyrkingsjord. Driveplikt er fastsatt i tre ulike lover. Jordloven. § 8. Vern av dyrka jord. "All dyrka jord som kan gi grunnlag for lønsam drift skal haldast i hevd. "Kommunen og fylkesmannen kan leggja ned forbod mot tiltak som kan føra til" "at dyrka jord vert vanhevda. Kommunen skal gi tilråding om tiltak som bør" "setjast i verk dersom jord ligg vanhevda eller unytta." "Finn departementet at dyrka jord er vanhevda eller ligg unytta"," "kan det gi eigaren eller leigaren pålegg om kva tiltak han skal "setje i verk for at jorda etter tilhøva kan gi lønsam drift." "Eigaren kan og påleggjast å leiga jorda bort for ei tid av inntil 10 år". "For dyrka jord som ikkje kan gi grunnlag for lønsam drift, kan departementet gi pålegg" "om at jorda skal plantast til med skog, eller tiltak av omsyn til kulturlandskapet." "Om pålegg ikkje er etterkome når fristen er ute, kan departementet gjera avtale om" "bortleige av heile eller delar av jorda for ei tid av inntil 10 år." "Pålegg kan givast på slike vilkår som er nødvendig av omsyn til dei føremåla lova skal fremja." Eieren trenger ikke selv å drive jorden, det holder at den leies ut eller lånes bort, slik at jorden holdes i hevd. Reglene om driveplikt er imidlertid ganske "ulne" og gjenstand for skjønn. Både vilkåret om at arealet kan betegnes som "dyrket mark", vilkåret om at det skal være mulig å drive arealet med overskudd ("lønnsom drift"), og vilkåret om at jorden blir "vannhevdet" er gjenstand for skjønnsmessige vurderinger som kan prøves for retten. Tvangstiltakene som loven tillater at det offentlige iverksetter er blitt svært lite praktisert. Tidligere inneholdt jordloven også en mulighet for ekspropriasjon av dyrket mark som ikke holdes i hevd, men denne muligheten ble fjernet ved lovendring som trådte i kraft i 2007, da den nesten aldri hadde vært benyttet. Konsesjonsloven. Etter konsesjonslovens § 5, skal den som overtar en eiendom konsesjonsfritt på grunn av nært slektskap til selgeren (til og med barn av søsken) drive den selv i minst 5 år, eller leie bort jorden i minst 10 år. Driveplikten etter konsesjonsloven gjelder bare for eiendommer med enten minst 100 dekar totalareal eller minst 20 dekar dyrket mark. Tvangstiltak etter mislighold av vilkårene i § 5 i konsesjonsloven er at eiendommen kan selges etter reglene om tvangssalg, og dette er hjemlet i lovens § 19. I likhet med etter jordloven, er tvangstiltak som følge av «vanhevd» etter konsesjonsloven blitt svært lite praktisert. Odelsloven. "«§ 27. Den som tek over eigedom ved odelsløysing, har plikt til å busetje seg på eigedomen "innan 1 år og bu der og drive den i 10 år. Den som elles tek over eigedom som han har" "odelsrett til har plikt til å busetje seg på eigedomen innan 1 år og bu på og drive den i 5 år.»" Ved vanlig overtakelse på odel er ikke driveplikten personlig, men ved er det eieren selv som må drive bruket. Også etter odelsloven er driveplikten gjenstand for tolkning. Tvangstiltak som følger av mislighold av reglene i § 27, er at andre odelsrettshavere kan søke gården løst på odel selv om de er dårligere odelsberettigede, og dersom gården er ervervet ved odelsløsning, kan den tidligere eieren kreve eindommen tilbakeført, dersom ingen odelsberettigede gjør krav på den (§ 28). Dersom ingen av disse melder sin interesse, kan departementet sette en frist for eieren til å søke om konsesjon (§ 29). Pain. Pain er et industrielt metal-band fra Sverige. Bandet startet som et hobbyprosjekt av frontmann Peter Tägtgren, som ønsket å slå sammen metall med techno. Tägtgren, som også er vokalisten til Hypocrisy og produsenten i sitt eget "The Abyss"-studio, er det eneste faste medlemet. Pain debuterte i 1996, og har siden det gitt ut tre nye album og en DVD. I februar 2006 rapporterte blabbermouth.net at Pain var signert med Roadrunner Records. Austafjord. Austafjord er et lite sted i Vikna kommune i Nord-Trøndelag fylke, ca. 30 km utenfor Rørvik. Stedet har ca. 30-35 innbyggere. Av fasiliteter har Austafjord butikk, skole og barnehage. Frank Jakobsen. Frank Jakobsen (født 28. april 1954) er en norsk jazzmusiker (trommer), kjent fra en rekke innspillinger og sentral i jazzmiljøene i Bergen og Oslo. I hjembyen Bergen har han spilt i flere besetninger med Dag Arnesen, Knut Kristiansen, Vigleik Storaas, Olav Dale, Jan Kåre Hystad samt i Bergen Big Band, Trang Fødsel og Son Mu. En tid i Oslo ga samarbeid med Cutting Edge, Thorgeir Stubø, Knut Riisnæs, Paul Weeden, Guttorm Guttormsen, Søyr, Rune Klakegg, Rob Waring og Carl Morten Iversen. Han har mottatt Vossajazz-prisen (1997). Ditlef Eckhoff. Ditlef «Diffen» Eckhoff (født 21. juni 1942 ved Tønsberg) er en norsk jazzmusiker (trompet) kjent fra en rekke innspillinger og sentral i Oslos jazzmiljø. Eckhoff var tidlig aktiv i hjembyen der han ledet egne besetninger, vant NM i jazz (1958), startet Tønsberg jazzklubb (1958) og ble 1. leder i Tønsberg Society of Jazz & Poetry (1967). I Oslo siden 1959, spilte han med Einar Iversen (1959), Kristian Bergheim (1959), Arild Wikstrøm, Egil Kapstad og Egil Johansen. Han studerte pedagogikk og trompet ved Norges Musikkhøgskole (1969–74) og medvirket i Universitetets storband (leder 1974-76). Eckhoff spilte med internasjonale storheter som Phil Woods/George Russell (1967), Dizzy Gillespie (Kongsberg Jazzfestival, 1971), Red Mitchell/Kenny Drew (NRK Radio, 1973), Dexter Gordon (Vossajazz 1975), og Horace Parlan (1980/83). Den senere tid har han ledet egen kvintett og flyttet til Antibes i Frankrike. Vardåsen kirke. Vardåsen kirke i Asker er kombinert arbeidskirke og barnehage. Kirken ble innviet i mars 2004 og var tegnet av arkitekt Terje Grønmo. Kirken tilhører Asker prosti i Oslo bispedømme. Utvendig er den kledd i lys teglstein, mens inni er betongen dominerende, sammen med treverket som er i lys ask. Den ble i 2004 hedret med Betongtavlen, som deles ut av Norsk Betongforening i samarbeid med Norske Arkitekters Landsforbund, og kriteriet er at betong er brukt på en «miljømessig, estetisk og fremragende måte». Prestene i kirken pr. 2011 er Dag Håland og Espen Aarseth. Skifte. Skifte er ett av de eldste juridiske begrepene vi har, og betyr kort og godt «deling» – det være seg deling av et konkursbo mellom boets kreditorer, deling av et felleseie mellom to ektefeller som skilles, arvingenes deling av et dødsbo, osv. For deling av jord, se jordskifte. Sentrale lover for skifte; skifteloven, arveloven, ekteskapsloven, arveavgiftsloven, panteloven osv. Skifteretten er en domstol som nå er avskaffet (på lik linje med byrett og herredsrett) og erstattet av Tingretten. Dexter Gordon. Dexter Keith Gordon (født 27. februar 1923 i Los Angeles, død 25. april 1990 i Philadelphia) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende. Som ung medvirket han på innspillinger med Lionel Hamptons band i New York City (1940–43), før han tilbake i hjembyen spilte et par år under Lee Young, Jesse Price og Louis Armstrong. Tilbake i Harlem spilte den Lester Young-inspirerte Gordon under Fletcher Henderson, Billy Eckstine, Allen Eager (1944) og noe senere med Todd Dameron (1949). Med Wardell Gray utkom "The chase" (1947). Han medvirket på en rekke bebop-innspillinger, spilte på Spotlite Club, samt ledet egen trio ved Three Dueces. Etter en Europa-turne der han ga ut "Our man in Paris" (1962) med Bud Powell, Pierre Michelot og Kenny Clarke, bosatte han seg i København (1962–1977). Der gjorde han en rekke innspillinger fra Jazzhus Montmartre, blant annet med sin Dexter Gordon Quartet med Tete Montoliu piano, Niels-Henning Ørsted Pedersen/Benny Nielsen bass og Alex Riel/Rune Carlsson trommer. Han hadde konserter på Metropol Jazz Club i Oslo (1962 og 1963) og Hotell Neptun i Bergen der han spilte med Eivin Sannes trio. Gordon komponerte siden "King Neptun" til Sannes, samt ga ut "King Neptun" (1964). Han var ved fem Moldejazz (1963-65, 71-72) blant annet i duett med Ivar Medaas og låten Kjerringa med staven (1964). Han har også bidratt til Kongsberg Jazzfestival. På utgivelser med Dexter Gordon Quintet (1967) fant man svenske Rolf Ericson trompet, Lars Sjösten piano,Sture Nordin bass og Per Hulten trommer. Året etter spilte han i den svenske helaftens-filmen "Jag elskar, du elskar" (1968). Med norske Karin Krog utkom "Some other spring" (1970), der forøvrig Kenny Drew piano, Niels-Henning Ørsted Pedersen bass og Espen Rud trommer medvirket. Dexter Gordon mottok flere utmerkelser (to ganger «Årets artist» av Down Beat) og ble Oscar-nominert for sin rolle i filmen "Round midnight" (1986). I København åpnet Jazzhus Dexter (1991). I den senere tid finner vi «The Dexter Gordon Project» med Harald Gundhus, Eivin Sannes, Stig Hvalryg og Sverre Gjørvad. Heggedal kirke. Heggedal kirke er en langkirke fra 1931 i Asker kommune, Akershus fylke. Den tilhører Asker prosti, Oslo bispedømme. Kirken er et tidligere kapell med 165 plasser. Kirken er helt lik, bortsett fra at den ble malt i 1950. Arkitekten er Fritz Holland. Kapellet stod ferdig i 1931 med tømmer fra Telemark og Skjellestad. Snekkerne kom fra Heggedal Trevarefabrikk. Bygningen er en langkirke som ble oppført med private midler. Phoenix Suns. Phoenix Suns er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Phoenix i Arizona, og spiller hjemmekampene i US Airways Center. Argentinsk tegnspråk. Argentinsk tegnspråk er tegnspråket som benyttes blant døve i Argentina. Et manuelt alfabet for spansk har blitt utviklet, og det finnes tv-sendinger og videoer for døve. Tegnspråk er ofte bannlyst i klasserommene på grunn av at man tror at å la barn bruke tegnspråk vil hemme deres kommunkasjonsevner med hørende. Jødejemenittisk arabisk. Jødejemenittisk arabisk er formen for jødearabisk som snakkes av jemenittiske jøder. Språket tales av rundt 51 000 mennesker, hvorav 50 000 nå bor i Israel, og kun 1000 i Jemen. Språket skiller seg ganske mye fra det ikke-jødiske arabiske språket som ellers blir talt i Jemen. Språket kan deles opp i dialektene "san'a", aden", "be:da" og "habban". Språket blir, som de fleste andre jødiske språk, skrevet med det hebraiske alfabetet. Appelsinpiken. "Appelsinpiken" er tittelen på en roman for ungdom skrevet av den norske forfatteren Jostein Gaarder og utgitt i 2003. Boka er oversatt til 43 språk. Handling. Boka handler om unggutten Georg som finner et langt brev fra sin avdøde far. Brevet forteller blant annet om farens ungdomsforelskelse, den gåtefulle appelsinpiken, et mysterium som Georg må finne ut av. Boka veksler mellom farens brev til framtida, tankene til gutten og hendelser i farens liv. Georg husker ikke så mye om tiden med faren sin siden han bare var 3 1/2 år da faren han døde av kreft. Bestemoren og bestefaren som bor i Tønsberg finner en dag et brev som Jan Olav (faren til Georg) skrev like før han døde. De drar til Oslo for at Georg skal få brevet. I brevet står det om Appelsinpiken. Jan Olav møtte Appelsinpiken på trikken en dag da han var 19 år. Han blir hodestups forelsket i henne og drar på mange letetokter. Jan Olav studere medisin og bor på Adamstuen sammen med en studiekamerat, Gunnar. Neste gang han treffer Appelsinpiken er på en kafe. Hun tar han i hånden, men da Jan Olav sier: «Du er et ekorn», går hun sin vei med tårer i øynene. Siden Appelsinpiken begge gangene Jan Olav har sett henne har hatt en stor papirpose med appelsiner i hendene leter han på byens fruktmarked etter henne. En dag får han øye på henne og han følger etter. Hun setter seg inn i en hvit Toyota, men hun kan se ham. Jan Olav dikter opp mange historier om henne. Den ene er at hun og mannen i den hvite Toyotaen skal gå på ski over Grønland med åtte hunder i spann og ti kilo appelsiner. Neste gang Jan Olav møter Appelsinpiken er på julaften. Han er på julegudstjeneste. De snakker sammen etter gudstjenesten og Appelsinpiken sier at hvis han kan vente på henne et halvt år så kan de være sammen hele det neste halvåret. Etter jul fortsetter han å lete etter henne for han klarer ikke å slutte å tenke på henne. Det blir mange skiturer den vinteren. En dag får han et postkort som er sendt fra et sted i Spania. Dette kortet kommer hjem til foreldrene hans som bor i Hummleveien. Jan Olav får låne penger av foreldrene og drar til Spania for å finne henne. Nå blør hjertet av sorg. Da han kommer frem setter han seg på en kafe for å vente. Etter mange timer kommer hun. De snakker lenge sammen og Jan Olav finner endelig ut at de har kjent hverandre fra de var små. Veronika hadde kjent han igjen med dem samme. Jan Olav blir der i to dager før han drar hjem til Norge. Da Veronika kommer hjem noen måneder senere er det sommer og etter ferien flytter de sammen på Adamstuen siden Gunnar skal flytte ut. Etter hvert overtar de også huset i Hummleveien siden foreldrene til Jan Olav skal flytte til Tønsberg. De bestemmer seg for å få barn og ett og et halvt år senere blir Georg født. Jan Olav stiller Georg ett viktig spørsmål til slutt i brevet. Han nevner dessuten Hubble teleskopet flere ganger, noe Georg synes er veldig rart siden han akkurat har skrevet en kjempestor særoppgave om Hubble teleskopet. Georg som er 15 år da han får brevet finner fram den gamle datamaskinen som faren skrev brevet på, men som må ha en kode. Den har ingen knekt før nå. Georg bestemmer seg for å skrive en bok sammen med faren og det er den vi får lese. Georg legger inn noen kommentarer underveis og svarer på spørsmålet helt til slutt. Filmatisering. Spillefilmen "Appelsinpiken", som bygger på boken, hadde premiere i februar 2009. Markaråd. Markaråd betegner et kommunalt eller interkommunalt organ opprettet for å skape en felles arena mellom offentlige og de mange frivillige aktører som er engasjert i ulike spørsmål omkring friluftsliv og markaområdene rundt om i landet. Et markaråd skal ideelt sett gi kommunen mulighet til å informere om ulike planer og tiltak, og samtidig være en kanal der ulike brukerinteresser kan melde synspunkt og ønsker til kommunens markaforvaltning. 2. april 2009 ble Markaråd et lovfestet og formelt innstiftet organ også for sentralmyndighetene da Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner Markalovenble vedtatt. Dette Markarådet skal oppnevnes av departementet. Voss stasjon. Voss stasjon er den viktigste jernbanestasjonen i Voss kommune i Hordaland. Den ligger på Bergensbanen og var endestasjon da Gamle Vossebanen ble åpnet i 1883. Da Bergensbanen til Oslo ble åpnet av Kong Haakon VII i 1909 fant den offisielle markeringen sted ved denne stasjonen. Stasjonen ligger ved Voss sentrum, på nordøstre kant av Vangsvatnet på en høyde av 56,5 meter over havet. Stasjonen var tidligere utgangspunktet for sidelinjen Hardangerbanen som gikk til Granvin men dette sporet ble nedlagt for passasjertrafikk i 1985 (og helt nedlagt i 1989). De fleste lokaltogene vest på Bergensbanen som går lengre enn Bergen-Arna har sitt endestopp ved Voss, selv om noen lokaltog går videre til Myrdal. Randi Matland. Randi Matland (født 10. mai 1964) er norsk avistegner og illustratør. Randi Matland har illustrasjonsutdannelse fra Visuell kommunikasjon ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Hun jobbet i mange år i Vårt Land, før hun gikk over til fast jobb i VG. Hun tegner blant annet fast til samlivsspalten til Kristin Spitznogel. I de siste somrene har hun også tegnet politisk kommentar i VG. Randi Matland kommer fra Karmøy i Rogaland, men har vært bosatt i Oslo siden 1987. Sacramento Kings. Sacramento Kings er et amerikansk basketball-lag som spiller i ligaen NBA. Laget holder til i Sacramento i California, og spiller hjemmekampene i ARCO Arena. Delfiner. Delfiner (Delphinidae), også kalt havgående delfiner, er en gruppe sjøpattedyr som tilhører tannhvalene. Det finnes 33 eller 34 ulike arter med delfiner, fordelt på 17 slekter. Beskrivelse. Delfiner er den yngste og mest artsrike gruppen av tannhvaler, og ble trolig etablert for omkring fem millioner år siden. Gruppen av delfiner består av små og middels store tannhvaler, som varierer i vekt fra 50 kg til nærmere 8 000 kg og i lengde fra 1,5 meter til nærmere 10 meter. Delfinene har en langstrakt, strømlinjeformet kropp som gir liten motstand i vann. De fleste artene har en tydelig sigdformet ryggfinne, som kan variere mye i høyde. Noen arter har slående fargemønstre, mens andre er mer unisont farget. De fleste artene har kjever formet som et nebb, men ikke alle. Delfinene regnes av mange blant de mest intelligente dyrene på kloden. Taksonomi. Forskning på sjøpattedyr er komplisert, fordi dyrene tilbringer store deler av tiden i neddykket tilstand. Det hersker derfor en viss usikkerhet med hensyn til både arter og slekter. Utstrakt forskning på slike dyr har foregått siden 1970-tallet, men systematikken er fortsatt svært uklar på mange områder. Man må derfor påregne at det vil komme endringer, ikke minst med hensyn til antallet arter. Slekter og arter. Slekter og arter kan inndeles på flere måter. Den følgende oversiktn er inndelt i henhold til underfamilier. Flere av artene omtales til daglig som hvaler (eksempelvis grindhval), men er altså per definisjon delfiner. Stig Nilsson. Stig Nilsson (født 24. november 1952 i Kristiansund) er en norsk forfatter, dramatiker, høgskolelærer i journalistikk, journalist i avis, radio og fjernsyn. Han fikk Prøysenprisen i 1976 for sin debut-LP,NOPAs pris Årets verk i 1994 for sin debut som dramatiker, og både Nordeas Kulturpris og Fylkeskulturprisen i Møre og Romsdal i 2010. Nilsson har skrevet om lag 300 sanger og sangtekster til egne LP-produksjoner og for en rekke artister som: Sissel Kyrkjebø, Jørn Hoel, Frode Alnæs, Lynni Treekrem, Hanne Krogh, Arja Saijonmaa, Tor Endresen, Karoline Krüger o.a. Om lag 150 av dem innspilt og utgitt på plate. Som dramatiker har han levert manus til blant andre Det norske Teater, Operaen i Kristiansund, Nord-Trøndelag teater og en rekke friteater. Mest kjent er librettoen til "Lady Arbuthnott - Frua på Elverhøi" som i 2012 settes opp i Sunndal for 17. år på rad. Musikken er skrevet av Lars Ramsøy-Halle. Nilsson står også for librettoen til "Donna Bacalao", den nye byoperaen i Kristiansund, mens musikken er skrevet av Frode Alnæs. () Forestillingen ble fremført for publikummere fra urpremieren i 2008 og til tredje års oppsetning i 2010. Donna Bacalao har nypremiere høsten 2012. I juni 2012 kommer sjette gangs oppsetning av barneteatermusikalen "Sundbåten Syver og leketyvene" Den er dramatisert av Stig Nilsson, basert på barnebøkene til Elin Kanck-Lorentzen, til musikk av Frode Alnæs, Lynni Treekrem, Øivind Elgenes, Bjørn Ersvik, Stig Nilsson, Rune Tylden og Jørn Hoel. I 2011 leverte han til Operaen i Kristiansund barnemusikalen "Julebrainn i Snemainnlainn", skrevet sammen med komponisten Jorunn Westeraas. Forestillingen har etter planen urpremiere i 2013. Stig Nilsson har i 2012 levert det dramatiske verket "Hjerteblod", bestilt av Løten kommune, en forestilling om Edvard Munch til Munch-jubileet i 2013. Teaterstykket har verdenspremiere på Løten i februar 2013, instruert av Anderz Døving. Stig Nilsson har gitt ut tre egne LP-plater (Artic Records) og ni bøker: Tre visebøker (Noregs Boklag, 1977 – 1980), en barnebok (Valdisholm, 1991), en lærebok i journalistikk (Samlaget, 2003), en ordbok om Kristiansundsdialekten (Undine, 2010) og tre biografier (Enter Forlag, 2006 og Schibsted 2009 og 2010). Seneste bokutgivelse er en biografi om sangerinnen Sissel Kyrkjebø: "Sissel" (2010). Asker prestegjeld. Asker prestegjeld tilhører Asker prosti i Oslo bispedømme. Asker prestegjeld har to kirker: Asker kirke og Vardåsen kirke. Asker prestegjeld har sogneprest Marit Skaar Skogesal. Dessuten virker sogneprest Dag Håland i Vardåsen menighet. Disney Channel Original Series. Denne artikkelen handler om Disney Channel-serien. For Disney Channel Original Movies, se Liste over Disney Channel Original Movie. Disney Channel er kjent for sin originale serier. Dette er en liste over originale serier fra Disney Channel's historie. Serier aktuelle eller som har vært vist på den norske Disney Channel, er merket med en *. Disney Channel-seriene. Her er serier som aldri fikk den offisielle DCOS (Disney Channel Original Series) etiketten, som første ble kom til lufta fra 1983-1997. Southwest Division. Southwest Division er en av tre divisjoner i Western Conference. De to andre divisjonene er Northwest Division og Pacific Division. I hver av disse divisjonene er det 5 lag. I hvilken divisjon man er i avhenger av hvor laget holder til geografisk. Northwest Division. Northwest Division er en av tre divisjoner i Western Conference. De to andre divisjonene er Southwest Division og Pacific Division. I hver av disse divisjonene er det 5 lag. I hvilken divisjon man er i avhenger av hvor laget holder til geografisk. Bright Star. Bright Star er en serie årlige øvelser for å teste utplassering av amerikanske styrker for å forsterke Egypt. Øvelsene har blitt avholdt hvert annet år siden 1980. Bakgrunnen er Camp David-avtalen i 1979, som normaliserte forbindelsene mellom Egypt og Israel. Øvelsene har økt i omfang for hver gang de har blitt holdt. I 2000 omfattet den 70 000 soldater fra 11 nasjoner. Utplasseringene av amerikanske styrker skal vise USAs evne til å forsterke sine allierte i Midtøsten i tilfelle krise. Selve deployeringen foregår ofte rundt flybasen Cairo West og Mubarak Military City. Alle våpengrener er involvert. Etter Gulfkrigen i 1991 økte øvelsene spesielt i omfang. I 2003 ble øvelsen avlyst på grunn av at det amerikanske engasjementet i Irak og Afghanistan ikke ga rom for å bruke ressurser på øvelsen. Pacific Division. Pacific Division er en av tre divisjoner i Western Conference. De to andre divisjonene er Southwest Division og Northwest Division. I hver av disse divisjonene er det 5 lag. I hvilken divisjon man er i avhenger av hvor laget holder til geografisk. Gasherbrum II. Gasherbrum II (også kjent som K4), 8035 moh., er verdens trettende høyeste fjell, og det femte høyeste i Pakistan. Det er den tredje høyeste toppen i Gasherbrum-massivet i Karakoram-kjeden i Himalaya. Gasherbrum II blir ansett å være en av de letteste toppene over 8 000 meter å bestige. Fjellet ble først besteget 8. juli 1956 av en østerriksk ekspedisjon, og fikk sin første vinterbestigning i februar 2011. Nordmenn på toppen. 1994: Eirik Tryti, Bjørn Arne Evensen og Simen Mørdre besteg toppen 1. august 1994. 2005: Jørgen Aamot. Han og svenske Fredrik Ericsson ble de første som sto på ski ned Gasherbrum II. Science fiction i tegneserier. rightScience fiction som tegneserieform har røtter tilbake til 1928, da Buck Rogers kom som avisstripe. Den oppsto også i bokform da "Supermann" kom ut i 1938 i USA. Som avisstriper og hefte var serien fra 1933. "Lyn Gordon" startet et års tid senere. Science fiction innebærer stor tro på framtiden og teknikkens vidunderlige verden, foruten også eventyrlige og usannsynlige elementer som i superhelt-tegneseriene. Bakgrunn. Allerede på 1920-tallet ble det laget tegneserier som hadde elementer fra fantasilitteraturen som science fiction. Noen av disse ble også trykket i norske ukeblader. En norsk tegneserie i genren var "Ingeniør Knut Berg på eventyr" som var bygget over malen til Lyn Gordon. I Danmark kom "Willy på eventyr". Grunnlaget for "comics" som heftene ble kalt lå i fremtidstroen som gjenoppsto etter børskrakket i 1929 og oppsvinget i økonomien som fulgte. Prisen var lav, papirkvaliteten tilsvarende ("pulp paper"). De fleste seriene handlet om superhelter med overmenneskelige krefter. Blant romfarerne finner vi "Lyn Gordon", "Buck Rogers", engelske "Dan Dare" og andre. Av de jordiske superheltene er det å nevne at "Supermann)" kom til Jorden i et miniromskip og bruker mye av sin tid til å uskadeliggjøre gale oppfinnere med ødeleggende apparater. "Lynvingen", senere kjent i Norge som "Batman", er omgitt av stadig mere sofistikerte maskiner. Han er trent som en idrettsmann, og ikke utstyrt med superkrefter, og dermed nærmest hva som kan kalles en «ren» scifi-helt. "EC Comics" hadde suksess i 1950-tallets USA med et stort antall serier, men holdt på å gå dukken da foreldrene begynte å reagere etter at Dr. Frederick Wertham skrev en bok om "Seduction of the Innocent"(Forførelsen av de uskyldige). Motstanden til tross, både tegneserier generelt og science fiction-pregede serier har overlevd. Voksenmarkedet har fått tilskudd siden sent på 1960-tallet, da de første undergrunnsseriene dukket opp. Tegneseriebladet "Heavy Metal" blir gitt ut på flere språk, og trykkes i Frankrike på grunn av de amerikanske sensurreglene. Enkelte innslag er klart science fiction mens andre er mer preget av fantasi eller poesi. Mange av de japanske tegneseriene, kalt manga, har preg av science fiction. Polen har en serie kalt "Funky Koval". Norge. Den første norske science fictionaktige tegneserien av norsk herkomst, kom ut mellom 1924 og 1928, laget av Jan Lunde (1889–1952). Den kom dels ut i Det Blå Magasin og dels som julehefter. Tittelen på første bladet var «Professor Skjeel "eller Når eventyret blir virkelighet"». Handlingen dreier seg om professorens salve som gjør ting usynlige, og Lunde satset på de komiske sidene av usynligheten. Naturlig nok fikk juleheftene tittel «Den Usynlige». Arent Christensen (tegner) og Christian Haugen (forfatter) ga ut "Reisen til Ken" og "Den tause verden" som julehefter mellom 1933 og 1936. En del av ukebladtegneseriene som ble trykket i norske ukeblad lanserte innimellom innslag som var fremtidspreget, med apparater som ennå ikke fantes, og innslag av det fantastiske. "Tom Trix" var en gjennomgangsfigur som ofte var i situasjoner som lignet på dem vi finner i «Indiana Jones» – filmene. Den danske serien "Willy på eventyr" ble utgitt i "Allers". Den amerikanske innflytelsen var så sterk, at "Ingeniør Knut Berg" (1943 – 1960 som julehefte, fra 1941 i Nynorsk Vekeblad) kom ut med tegner med engelsk-klingende pseudonym, tross at serien var lansert på nynorsk. Bak serien sto to pseudonymer: Ronald Stone (Jostein Ragnvald Øvrelid (1910 – 1983)) som tegner og Vigleik Vikli (Hallvard Sandnes (1893 – 1968)). Bladet og dermed serien stoppet opp i 1968. Knut Berg endte dermed sin karriere på planeten Mars. Initiativet med norske produksjoner ble dog ikke fulgt opp. I stedet kom «Stålmannen», senere kalt for Supermann etter den amerikanske originalen, og Lynvingen (Batman) som månedlige hefter, etterhvert forfremmet til ukehefter med bidrag også fra norske tegnere. I takt med den norske velstandsutviklingen opplevde en satsinger som slo an – og som ikke klarte seg. "Semic/Nordisk forlag" har bak seg en rekke produksjoner som nesten overlevde, eller holdt utgiftene en tid for så å stoppe opp. Forsøket på å lansere seriene "Epic" og "Comix" holdt til noen få numre av hvert. Større verker som Auclairs dystopi "Simon fra flodene"(skrevet 1978, norsk utgave 1983) fikk nok salg, men vekket ikke den store entusiasmen hos et bredere publikum. Konkurransen med mere fantasy-preget lesestoff og etterhvert lettere tilgjengelige ting som "Heavy Metal" var skarp. Leserne var vant med å finne sine ting i kjosken, og nå var tegneseriene på vei inn i bokhandlerhyllene. Også Cappelen våget seg på, men da med fantasiromanen "Skumringens venner" i 3 bind. Selv med støtte av de store forlagene, ble det med det. Kiosker har i dag et utvalg som primært stammer fra Marvel-universet. I større byer finnes spesialbutikker som tilbyr et bredt utvalg av alt mulig, inklusive materiell til rollespill og Fantasy-adventure-spill. Danmark. Tegnerne Harry Nielsen og etter ham Tage Andersen laget serien Willy på eventyr, som også kom ut i Norge i 1950-årene. (Allers var et danskeid familieselskap). Tegneserier har bedre kår i Danmark enn i Norge. Antallet «seriøse» utgivelser er høyt. Likevel er det ikke så mange hefter som kan kalles SciFi. Branko Đurić. Branko Đurić (født 28. mai 1962) er en skuespiller og regissør fra Bosnia-Hercegovina. Hans far var serbisk og hans mor var bosnjak. Hans første suksess kom med TV-serien "Top Lista Nadrealista" på 1980-tallet. Han hadde også stor suksess med TV-seriene "Naša mala klinika" og "Pet minuta slave" i Kroatia. Jakten på en Cæsarstjerne. "Jakten på en cæsarstjerne" var en reality-TV-serie på 6 episoder som gikk på TV 2 første uka i januar 2006. Seriens hensikt var å finne to nye roller til såpeserien "Hotel Cæsar" – en manlig og en kvinnelig – som skulle spille rollene som Storm og Liv. Vinnerne var Kim-Daniel Sannes og Nathalie Tonga. I juryen satt Anette Hoff, Tom Sterri og Kjetil Indregard. Produsent for serien var Trond Berg-Nilssen. Andre deltakere: Erik Bailey, Maria Brekke Voss, Charlotte Brænna, Julie Marie Lindvik, Marte Engan, Kim Eide m.fl. Det summer rundt Maggie. "Det summer rundt Maggie" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om en flue som heter Maggie Pesky. Hun bor i den fiktive byen «Stickyfeet» sammen med familien sin. Hun har en bestevenn som heter Rayna Cartflight. Maggie og Rayna finner alltid på mye rart. Ole Gunnar Solskjær. Ole Gunnar Solskjær (født 26. februar 1973 i Kristiansund) er en norsk fotballtrener og tidligere -spiller, best kjent som spiss i den engelske klubben Manchester United fra 1996 til 2007. Fra januar 2011 er han hovedtrener i Molde Fotballklubb. Tidlig karriere. Solskjær debuterte for Clausenengen som 17-åring. I løpet av sin karriere i Clausenengen scoret han 115 mål på 109 kamper. Siste året i Clausenengen i 2. divisjon scoret han 31 av lagets 47 mål, før han ble hentet av Åge Hareide og Molde i 1994 for I sitt første år i klubben scoret Solskjær 21 mål, og han ble også tatt ut i. Han fikk raskt tilnavnet «Ole Gunnar Målskjær». Manchester United. Etter halvannet år i Molde ble han hentet av Sir Alex Ferguson til Manchester United, som han spilte for fra 1996/1997-sesongen. Totalt scoret han 126 mål på 366 kamper for Manchester United. Kun fjorten spillere har scoret flere mål for klubben. I 150 av kampene var han innbytter. For Norge spilte Solskjær 67 landskamper og scoret 23 mål. I 1999 avgjorde Solskjær Champions League-finalen mot Bayern München da han satte inn vinnermålet etter to minutter av tilleggstiden. Dette sammen med andre viktige mål og sterk lojalitet til klubben har gitt Solskjær heltestatus blant supporterene. Han blir regnet som en legende i Manchester United, og han har fått kallenavnet «20LEGEND» av fansen. Kallenavnet er en sammensetning av draktnummeret hans (20), det første fornavnet hans (Ole), og «legend». 27. august 2007 meldte flere britiske medier at han ville legge opp som fotballspiller med øyeblikkelig virkning, grunnet kneskadene. Gjennom sin karriere har Solskjær vært under kniven hele syv ganger i sammenheng med kneskadene. En rekke gamle stjerner ble invitert som gjester til testimonialkampen som ble spilt 2. august 2008. Solskjær selv spilte i 22 minutter. Motstander var Espanyol fra Spania. tilskuere så kampen på Old Trafford. Nærmere nordmenn kom dit. Kampen endte 1–0 til Manchester United, Trenerkarriere. Ole Gunnar Solskjær valgte å starte sin trenerutdanning i Norge på Raufoss hvor han fikk sin UEFA B-lisens i 2008. Deretter har gjennomført UEFA A-lisens og Pro-lisens kurs i England. Etter at det ble klart at Solskjær jobber for å bli fotballtrener, har han blitt skrytt opp i skyene av hans tidligere lagkamerater i Manchester United. Engelske Rio Ferdinand uttalte nylig at han synes det er rart at Solskjær nå skal være trener, men at han tror nordmannen vil lykkes med det, og at han har potensial til å bli en god trener. Det samme har også manager i United, Sir Alex Ferguson, uttalt om «Sunshine». Den 19. september 2007 ble det bekreftet at Solskjær var blitt trener i Manchester United, med Uniteds spisser som spesielt arbeidsområde. Fra sesongen 2008/09 hadde Solskjær hovedansvaret for reservelaget til Manchester United. Han ledet sin første kamp som reservelagstrener i en treningskamp mot Burscough 12. juli 2008, som United vant 3–1. Solskjær er sammen med Sir Bobby Charlton og Bryan Robson utnevnt til offisiell ambassadør for Manchester United. Den 9. november 2010 ble Solskjær utnevnt som hovedtrener i Molde Fotballklubb (MFK), og han startet i jobben i januar 2011. Han hadde med seg flere nøkkelpersoner fra støtteapparatet til Manchester United. Allerede i det første året som trener for Molde sikret han Moldes aller første seriegull. Solskjær mottok Kniksenprisen for Årets trener i 2011 for bragden. Utmerkelser. Solskjær mottok 9. november 2007 Kniksens hederspris for sin mangeårige innsats i fotballverdenen, samt sitt samfunnsengasjement nasjonalt og internasjonalt. 24. oktober 2008 ble det kunngjort at H. M. Kongen hadde utnevnt Ole Gunnar Solskjær til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for hans betydning som rollemodell. Ordensoverrekkelse ved kansellisjef Egil Vindorum 25. oktober 2008 i Kristiansund. Kristiansundsavisen Tidens Krav har laget et bildegalleri fra seremonien på Dødeladen på Innlandet. Den 6. mai 2009 ble Solskjær valgt til Årets Peer Gynt på grunnlag av hans innsats gjennom en flere års fotballkarriere samt for hans samfunnsengasjement både nasjonalt og internasjonalt. Solskjær vant Kniksenprisen for Årets trener i 2011 etter hans første sesong som trener i Tippeligaen etter at Molde vant gull i serien. Dommerfullmektig. En dommerfullmektig er i Danmark og Norge en jurist som er "midlertidig ansatt" som dommer. Norge. I Norge er en dommerfullmektig en midlertidig ansatt dommer ved en tingrett. Ansettelsestiden er inntil to år. Den kan forlenges, men kan ikke samlet overstige tre år, jf. § 55 g. Justisdepartementet kan gi regler om unntak fra dette. En tingrettsdommer er derimot fast ansatt ved tingretten, og er embetsmann, utnevnt av Kongen i statsråd. En dommerfullmektig utfører stort sett de samme oppgaver som en tingrettsdommer. I utgangspunktet er det sterke begrensninger på hva en dommerfullmektig kan utføre, jf. domstolloven § 23, med mindre han får fullmakt, men slik fullmakt er så vanlig at i praksis alle dommerfullmektiger får det. Man får da i starten en spesiell fullmakt for den enkelte sak man skal dømme i, og senere en alminnelig fullmakt. Det er likevel lovbestemte begrensninger som en dommerfullmektig ikke kan få fullmakt for. Den praktisk mest viktige er at en dommerfullmektig ikke kan være dommer i en straffesak der tiltalte er tiltalt for en straffbar handling med strafframme på over 6 år, jf. § 276, fjerde ledd. Mer detaljerte bestemmelser om dommerfullmektigers ansettelse, funksjonstid, lønn og myndighetsområde m.m. er gitt i Domstoladministrasjonen holder per høsten 2009 på med en omfattende gjennomgang av dommerfullmektigordningen, herunder hvilke oppgaver dommerfullmektiger skal utføre i fremtiden. Praksis i to år som dommerfullmektig oppfyller kravene for å få advokatbevilling, jf. § 220,forutsatt at man også har gjennomført og bestått det såkalte advokatkurset med avsluttende eksamen, jf. advokatforskriften § 8-2. Praksis i ett år som dommerfullmektig kvalifiserer som den prosedyrepraksis som kreves for å få advokatbevilling, jf. § 8-1. Lady Arbuthnott – frua på Elverhøy. Lady Arbuthnott – frua på Elverhøy er et norsk musikkspill av Stig Nilsson (libretto) og Lars Ramsøy-Halle (musikk) som fremføres under den årlige Sunndal Kulturfestival. En del av musikken er arrangert av Nissa Nyberget. I 2011 føres stykket opp for 16. gang fra 16. til 25. juni. Oppsetningen har både profesjonelle utøvere og amatører. Mer enn hundre aktører er involvert i de ti årlige forestillingene. I 2011 er Pål Øverland kunstnerisk leder, Ole Magne Ansnes produsent og Ane Wennevold produksjonsleder. Marit Synnøve Berg spilte hovedrollen som Barbara Arbuthnott i ti år fra 2001 til 2010. Fra 2011 spilles ladyen av Yngvild Støen Grotmol. I 2005 ble musikken fra spillet gitt ut på CD-plate med Trond Hustad som orkesterleder. Dødsbo. Et dødsbo er alt en død person etterlater seg av formue og gjeld. Dødsboet vil være et egen rettssubjekt, som frem til arven er fordelt vil kunne reise og motta søksmål på arvingenes vegne om rettigheter og forpliktelser som påhvilte den avdøde. Dødsboet vil imidlertid bare eksistere frem til skiftet er gjennomført. Tannhvaler. Tannhvaler (Odontoceti) er en gruppe hvaler som har kjever utrustet med tenner, i motsetning til bardehvalene (Mysticeti) som har fått tennene omdannet til barder i overkjeven. Det finnes omkring 70 ulike arter med tannhvaler. Beskrivelse. Tannhvalene er sannsynligvis den eldste av de to primærgruppene med hvaler. De startet trolig sin evolusjonære utvikling som gruppe alt for omkring 60 millioner år siden. Tannhvalene viser større genetisk variasjon enn bardehvalene, også med hensyn til fysisk størrelse, men de blir ikke på langtnær like store. Tannhvalene har relativt små hoder i forhold til kroppen, unntatt spermhvalen som har et enormt hode. Alle tannhvaler har blåsehull med kun en pusteåpning, som bare brukes til respirasjon, ettersom tannhvaler antas å mangle luktesans fullstendig. Kjevene er utstyrt med tenner, men disse er ikke attltid like funksjonelle. Hos noen tannhvaler bryter ikke tennene ut av gummene. Disse bruker gjerne en sugeteknikk når de fanger byttedyr. de fremre parten av hodet kalles gjerne snuten, men hos noen arter er snuten av en slik utforming at den kalles et nebb. Hvalnebb er imidlertid egentlig å betrakte som snuter. Kroppen er strømlinjeformet og gir minimal motstand i vannet. Spekklaget varierer i henhold til habitatet. Arter som tilbringer mye tid i Arktis eller Antarktis har betydelig tykkere spekklag enn de som holder til i varmere farvann, der mange av artene er relativt små og hurtige. Hos noen arter utgjør hodet nærmere en tredjedel av kroppen, mens andre har et forholdsvis lite hode. Noen arter har også markert nakke som gjør hodet mer bevegelig. Den største av alle tannhvalene er spermhvalen, som kan bli opp mot tjue meter lang og femti tonn tung. Spermhvalen er imidlertid unik hva størrelse angår. Man kan nemlig hevde at tannhvalene består av små og mellomstore hvaler med tydelig kjønnspreg. Hannene er altså generelt større enn hunnene. Den minste av alle hvaler er de lille hektordelfinen. Den blir normalt kun 1,2-1,5 meter lang og veier vanligvis 35-60 kg (i snitt ca. 48 kg). Habitat. Tannhvalene lever helst i havet, men blant disse dyra man finner også noen arter som lever i ferskvann hele eller deler av livet, for eksempel elvedelfinene. Elvedelfinene holder til i noen av verdens største elevesystemer, med unntak av en art som både habiterer elver og kystnære havstrøk langs Atlanterhavskysten av Brasil. De fleste andre tannhvaler holder til i kystnære strøk, men noen arter trives også på åpent hav med store havdyp. Dette gjelder eksempelvis spermhvaler og nebbhvaler, der artene er kjent for sine utrolige dykk ned i havdypet. Atferd og matvaner. De fleste artene er sosiale og danner flokker. Flokkene kan bestå av alt fra 2-3 dyr til flere tusen dyr. Noen dyr lever også i en solitær tilværelse. Store flokker dannes helst når hvalene migrerer mellom beiteplassene gjennom sesongen, men av og til dannes det også slike kjempeflokker om tilgangen på mat er spesielt gunstig. Normalflokken består som regel av et antall voksne hunner og deres avkom og kalles gjerne en "mødreflokk" eller "haremsflokk". Unge hanner forlater mødreflokken når de blir kjønnsmodne og danner ofte egne "ungkarsflokker", mens unge hunner gjerne blir i haremsflokken. Senere i livet forlater de eldre hannene ungkarsflokken og danner mindre "hannflokker " eller blir solitære. Voksne hanner og hunner kommer sjelden sammen, annet enn under paringstiden, sesongvis migrering mellom beiteplasser, og spesielt store etegilder. Matvaner. De fleste artene fanger byttet med tennene, men noen bruker også en sugeteknikk for å snappe det. Flere delfinarter har utviklet avanserte former for jakt på bytte, eksempelvis gjennom å strande fisk og spise den på land. Under selve strandingen samarbeider gjerne to eller flere dyr om å jage fisken på land. En art, spekkhogger, jakter også på marine pattedyr, og noen populasjoner jakter nesten utelukkende på seler. Arter som regnes som dypdykkere spiser helst blekksprut som de fanger i dypet, mens kystartene helst spiser fisk og skjelldyr. Ekkolokalisering. Tannhvalene bruker ekkolokalisering (biosonar) for å lokalisere byttedyr og for å orientere seg i stummende mørke. De har derfor godt utviklet hørsel. Ekkolokaliseringsorganet sitter trolig i pannekulen, som kalles en "melon" eller "hvalmelon", som alle tannhvaler har (om enn ikke alltid like synlig). Hvalenes biosonar har en rekke fellestrekk med elektroniske instrumenter som ekkolodd og sonar. Hos hvaler kan ekkolokalisering deles inn i to typer; "fløyting" og "klikking". Fløytingen består av kontinuere FM lyder, med en frekvens på opp mot 60 kHz. Ikke alle hvaler kan fløyte, men hos de hvaler som kan det, følger gjerne fløytelyden klikkingen. Klikkingen består av korte smalbåndslyder (40–200 µs), med en frekvens på 35-160 kHz (avhengig av art, jo mindre des mer høyfrekvent) og en intensitet på 150-227 dB. I praksis betyr dette at ulike arter har ulik nytte av sin biosonar. Store arter har lenger rekkevidde, men får trolig en mindre detaljert bilde tilbake. Mennesker ikke kan oppfatte ultralyd uten bruk av audioelektroniske hjelpemidler, men i beste fall høre lyd i området 20 Hz-20 kHz. Tannhvaler har normalt godt utviklet syn, men blant elvedelfinene er synet normalt dårlig utviklet. En art er også helt blind. Disse artene er derfor i større grad avhengig av ekkolokalisering for å kunne orientere seg og fange føde. Dykking. Alle hvaler er gode dykkere, men tannhvalene er de beste. Selv om hvalen er et pattedyr unngår den dykkesyke. Når en hval dykker dypere enn 100 meter, kollapser lungene ettersom trykket øker, og den komprimerte luften presses inn det respiratoriske treet som motstår trykket fordi hvaler har brusk i veggene, helt ned til de terminale bronkiolene. Brusken gjør at hvalen tåler trykket. Fra disse respiratoriske gangene kan ikke nitrogenet trekke seg inn i blodbanen, slik at dykkersyke kan oppstå. Hvalene har utviklet mange av de samme tilpasningene til dykking som finnes hos seler. Hvalene har blant annet økt kapasitet for lagring av oksygen som følge av et stort blodvolum med høye hematokritverdier (andeler med røde blodlegemer målt i prosent) og høye konsentrasjoner av myoglobin (et protein som er viktig for å transportere oksygen til musklene) i muskulaturen. Det er også kjent at hvaler kan regulere hjertefrekvensen under dykking – såkalt "bradycardia", men artene har sannsynligvis ulike forutsetninger og behov. Behovet er størst hos de arter som dykker dypest, og derfor trolig også best utviklet. Spermhval er sannsynligvis den arten som kan dykke dypest av alle pattedyr, trolig helt ned mot 3 000 meter under havoverflaten, men slike dypdykk har aldri latt seg bekrefte. Spermhvalen kan imidlertidd være neddykket opp mot 120 minutter av gangen (noen hevder opp mot 190 minutter)). Det er imidlertid gåsenebbhvalen som innehar den offisielle verdensrekorden i dypdykking for pattedyr. Den lyder på 1 899 meter og ble gjort i et dykk som varte i 85 minutter. Generelt regnes også gruppen av nebbhvaler som de beste dykkerne av alle hvalene. Flere av artene kan trolig dykke ned mot 1 000-1 500 meter eller mer. Familier, slekter og arter. Det hersker en viss debatt omkring tannhvalenes fylogeni og klassifisering. Dette gjelder blant annet om Gangesdelfin og Indusdelfin egentlig er samme art eller ikke. De listes her som samme art under fellesbeskrivelsen Asiadelfin. Likeledes er det uklart om sørlig kjempenebbhval og nordlig kjempenebbhval er underarter av en felles art eller to ulike arter. De telles her som en art, selv om de (av praktiske hensyn) listeførses som ulike arter. Også arabisk vanlig delfin føres opp som egen art, men denne har (ennå) ikke internasjonal anerkjennelse og blir derfor ikke talt med her i det totale antallet arter. Overstående forklaringer er i henhold til "May-Collados" og "Ingi Agnarssons" store undersøkelse (publisert i 2005), der 64 (63 anerkjente) hvalarter inngikk. Uskifte. Uskifte er et rettslig begrep som innebærer at den som lever lengst av to ektefeller har rett til å overta alt det den første eide og disponere over dette, uten å måtte gjøre opp arven med arvingene til den som døde først. Arvingene etter førstavdøde vil således ikke kunne kreve å få noen arv før den gjenlevende ektefellen også er død, se arvelovens § 9. Når den som døde først hadde barn med en annen enn den lengstlevende ektefellen ("særkullsbarn"), har dette barnet (eller barnets livsarvinger) anledning til å nekte uskifte, jf. arvelovens § 10. Når gjenlevende ektefelle har opprettet et uskiftet bo så kan det deles ut midler fra dette boet til arvingene hvis det deles ut til alle arvingene samtidig. Opp til 1/2 G fra hver av foreldrene, tilsammen 1 G (dvs pr år 2011 kr 79 216), kan det deles ut fra uskiftet bo til hver arving uten plikt til avgiftsberegning eller gavemelding. Toga. Toga er en omfangsrik kappe som ble båret utenpå en tunika som det viktigste klesplagget for frie, mannlige borgere i det gamle Roma. Plagget bestod av et stort stykke vevd ulltøy, opptil 5-6 meter langt og 2-3 meter bredt, som ble drapert rundt kroppen. Disen. Disen er et stedsnavn flere steder i landet. Navnet "Disen" (gammalnorsk: "Dísin") stammer fra førkristen tid og betyr hamna for disene. Navna uttales "disi" i Nes og Sør-Odal og "disen" i Oslo, Hamar og Modum. Imperator. En imperator var, under den romerske republikken, en tittel forbeholdt for bestemte paramilitære ledere. Når en hær hadde vunnet en større seier kunne legionærene utrope sin general til "imperator", hvorpå senatet kunne tilby generalen en såkalt triumf – dvs den største seiersoppvisning en seierherre kunne få. Løvsoppbiller. Løvsoppbiller (Tetratomidae) er en artsfattig familie av biller som er knyttet til døde trær infisert av kjuker, der larvene utvikler seg. Det norske navnet er litt misvisende da noen (ikke-norske) arter er knyttet til bartrær. Den vanligste arten i Europa er "Tetratoma fungorum", en ca. 3 mm lang, oval bille med oransje brystskjold, bein og indre del av antennene, resten er blåglinsende svart. Utseende. Små (gjerne 3 - 5 mm), langstrakt-ovale biller, oversiden glatt eller fint hårete, helt matt til sterkt glinsende. De fire ytterste leddene av antennene er ofte sterkt forstørrede, derav det vitenskapelige navnet ("Tetratoma" = fire-delt). Hodet er forholdsvis lite, fasettøynene er store og mer eller mindre nyreformede. Antennene er 11-leddete, omtrent så lange som hodet og brystskjoldet til sammen eller litt lengre, perlekjede-formede eller med de fire ytterste leddene sterkt forstørret, slik at de danner en avlang, løs kølle. Hos noen arter er også et eller flere av de innerste leddene fortykket eller forlenget. Brystskjoldet (pronotum) er mye bredere enn langt, bakerst så bredt som dekkvingene, tilsmalnet framover, med avrundede sider og markert siderand. Det har to korte lengdefurer ved roten. Dekkvingene er avlange, svakt hvelvede, ofte med tydelige rekker av grove punkter, men mange har uregelmessig punktering eller ingen tydelige punktgroper. Beina er slanke og middels lange, føttene forholdsvis lange og tynne, og fem-leddete. Levevis. Løvsoppbillene er skogsinsekter knyttet til døde trær der det vokser kjuker og andre vednedbrytende sopper. De voksne billene, som er aktive om natten, kan ofte finnes i barksprekker eller under barken på døde trær. De legger også eggene i barksprekker, og de nyklekte larvene finner veien til nylig framsprungne fruktlegemer av kjuker, som de lever av. Den vanligste artene hos oss, "Tetratoma fungorum", lever på knivkjuke ("Piptoporus betulinus") på bjørk. Diser. Diser var i norrøn mytologi en gruppe kvinnelige åndevesen. Antageligvis kommer navnet av "dier", dvs guder eller konger av indoeuropeisk opprinnelse. Disene er i Sverige forbundet med "disetinget" i Uppsala som ble holdt i begynnelsen av februar og den offisielle kulten. I Norge og på Island hadde de snarere rollen som ættens beskyttelsesvesen, men kunne også opptre ved barns fødsler og i strid. Det finnes flere steder i Norge som heter Disen. Den fremste disen var vanenes dis – "Vanadis" også kjent som Frøya. Alfhild. Alfhild er et kvinnenavn med opprinnelse i norrøne "alfr", «alv», og "hildr", «slag, kamp». Den norrøne formen av navnet var "Alfhildr" med variantene "Álfhildr" og "Alhildr". Utbredelse. "Alfhild" var et populært navn på norske jentebarn på begynnelsen av 1900-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Arill Riise. Arill Riise (født 5. desember 1958 i Sæbø i Ørsta kommune) er en norsk journalist og programleder på TV. Riise begynte i NRK i 1983 og har i all hovedsak vært tilknyttet NRK Møre og Romsdal. Tiden i NRK omfattet også programleder for "Norge Rundt" og "Dagsrevyen". Han var nyhetsanker for sistnevnte program inntil han sluttet sommeren 2003. Høsten samme år tiltrådte han stillingen som informasjonsleder i Fiskebåtredernes Forbund. I august 2006 begynte han som programleder i "God morgen, Norge" på TV 2. Han var senere programleder for debattprogrammet "Landstinget" på TV 2, før han ble tilknyttet kanalens avdelingskontor i Ålesund. Fra høsten 2010 utgjør Riise, sammen med Mah-Rukh Ali, den nye ankerduoen for TV 2 Nyhetenes hovedsendinger kl. 18.30 og 21. Riise har bodd flere år i Ålesund. Han er gift og har tre barn. Marcus Livius Drusus Claudianus. Marcus Livius Drusus Claudianus (d. 42 f.Kr.) var faren til den romerske keiserinnen Livia Drusilla. Marcus var født som Appius Claudius Pulcher, men forandret det til ære for hans fars venn, tribunen Marcus Livius Drusus, som adopterte ham etter at han mistet sine foreldre i spedbarnsalderen. Marcus var pretor i 50 f.Kr. Han begikk selvmord sammen med Cassius og Brutus (Julius Cæsars hovedattentatsmenn) under slaget ved Filippi. Barbara Arbuthnott. Barbara Elrington Arbuthnott (født Douglas 5. september 1822 i Templemore, Irland, død 28. august 1904 i Sunndal) var en skotsk-norsk hønseoppdretter og velgjører i Sunndal. Hennes far, oberst (senere generalløytnant) Neil Douglas, var adjutant for hertugen av Wellington i slaget ved Waterloo og ble slått til ridder i 1831. I yngre år studerte Barbara gresk, latin og tysk i Brussel (1831–40). På farens turer til Østen lærte hun seg hindustani. Hun fikk møte dronning Victoria i 1842, og i London traff hun Ole Bull. Barbara ble gift første gang 8. desember 1846 med James Vaughan Allen (død av kolera 1853) og annen gang 1855 med kaptein Neil Fergusson-Blair (død 1862). Hun kom til Sunndal i 1866 på bryllupsreise med sin tredje ektemann, William Arbuthnott (gift 1865), og besøket ble gjentatt de to påfølgende år. Sommeren 1868 kjøpte hun halvparten av gården Løykja, bruket Elverhøy (nå bnr. 3 Leikvin, Sunndal Bygdemuseum). Hun ryddet bruket og fikk etter hvert tilhavnet «Frua på Elverhøy». Høsten 1868 ble hennes tjue år gamle sønn James Allen alvorlig syk, og hun besluttet å bringe ham til Christiania i hest og vogn over Dovrefjell, hvor James døde ved Fokstugu skysstasjon 15. september 1868. Hun klandret ektemannen for dødsfallet, angivelig fordi en krangel hadde forårsaket epilepsianfall i sønnen, og William gikk med på separasjon i 1870 mot et årlig underholdsbidrag. Barbara Arbuthnott lærte seg norsk og bodde sammen med reiseføreren Oluf Endresen fra Horten, som bestyrte gården. Hun skal ha vært usedvanlig spandabel og arrangerte storslåtte fester for borgerskapet. Arbuthnott engasjerte seg i helsevesenet og Sunndal skytterlag), fikk bygd jakthytten Alfheim høyt oppe i Grødalen i 1876, etablerte lokalt bibliotek og var en pioner innen landbruk. Hun brakte høns og svin av britisk kvalitet til dalen, skrev bøker om hønseavl – "The Henwife" (1861) og "The Henwife and her Later Experiences"; og oversatte dessuten bøker av Jonas Lie til engelsk. Etter Oluf Endresens død i 1879, overtok skolelærer Lars Hoås som gårdsbestyrer. I 1885 opphørte inntektene fra Storbritannia, og Elverhøy ble overtatt av F. W. Cochran. Etter siste tvangsauksjon i 1892, flyttet Arbuthnott og hennes to tjenere til et lite hus ved Elverhøybrua. Tre år senere reiste takknemlige bygdefolk huset Einabu (bnr. 5) ved Grøa, hvor hun bodde inntil hun døde av slag i 1904. Musikkspillet ' oppføres årlig i Sunndal siden 1996. Dokumentaren "Lady Arbuthnott: dronningen av Sunndal" ble vist på NRK i 1999. Saint James prestegjeld (Barbados). Saint James er et prestegjeld (parish) på vestkysten av Barbados. Saint James har i det siste blir kjent som Barbados' «platiniumkyst» pågrunn av alle luksushusene og de høye tomteprisene. Det var i Saint James at de første britiske nybyggerne på Barbados gjorde strandhugg i 1625 i dagens Holetown (daværende Jamestown oppkalt etter kong Jakob I av England). James Saint John prestegjeld (Barbados). Saint John er et prestegjeld (parish) på østsiden av Barbados. John På tråden med Synnøve. "På tråden med Synnøve" var en norsk underholdningsserie som gikk på NRK1 høsten 2006 med Synnøve Svabø som programleder. Serien hadde premiere på NRK den 13. oktober 2006. Siste episode ble sendt den 15. desember 2006. Om serien. Med skjult kamera filmes kjendiser mens de prøver å komme seg ut av merkelige og pinlige situasjoner satt i scene av Svabø. Kjendisene aner i dette programmet ingenting om at de er lurt før mobilen ringer og de er på tråden med Synnøve. Kjendisen som lures er gjest i studio. Serien hadde visse likhetstrekke med humor-programmet "Komplottet", som gikk på TV3 på 1990-tallet. Hvorfor kriger Amerika? "Hvorfor kriger Amerika? – Kilder til USAs militarisme" (engelsk: "Why We Fight") er en engelskspråklig dokumentarfilm fra 2005 som tar for seg USAs militarisme. Filmen er regissert, produsert og skrevet av den amerikanske regissøren Eugene Jarecki. Filmen er en samproduksjon mellom USA, Storbritannia, Canada og Frankrike. Filmen ble sendt på NRK1 under programvignetten "Utsyn" den 12. april 2005. Filmen vant prisen for beste dokumentar på Sundance Film Festival 2005. Om filmen. Dokumentaren omhandler den amerikanske våpenindustrien og forsøker å vise hvordan denne påvirker livet til innbyggerne i USA. Filmen starter med en fjernsynstale av president Dwight D. Eisenhower hvor han advarer mot å la «det militær-industrielle kompleks» få for mye makt. Jareckis dokumentarfilm tar utgangspunkt i opptrappingen av krigen i Irak og gir seeren den personlige historien til en del mennesker i det amerikanske militære samfunn. Filmen hevder at det finnes en allianse mellom militære, industrielle og nasjonale interesser, og at disse er i et økonomisk avhengighetsforhold som krever at USA må være i en konstant krigstilstand. Hvordan, spør Eugene Jarecki, kan en nasjon "av folket, ved folket og for folket" være havnet i et økonomisk avhengighetsforhold som krever at landet befinner seg i en konstant krigstilstand? Om filmen. Filmen vant i 2005 prisen for beste dokumentarfilm ved Sundance Film Festival. I 2007 vant den en Peabody Award ved Peabody Awards. Personer som medvirker i filmen. Produsert av: Charlotte Street Films Ltd Eksegese. Eksegese er en teologisk disiplin der bibelske tekster fortolkes. Eksegese er den kommenterende og problemdrøftende gjennomgang av en bibelsk tekst, som følger etter et tekstnært forarbeid (oversettelse og tekstkritikk) og en kort beskrivelse av tekstens form og innhold (parafrase). Man omtaler gammeltestamentlig såvel som nytestamentelig eksegese. En eksegetisk oppgave vil typisk bestå av Matt Hill. Matthew «Matt» Hill (født 19. januar 1968 i North Vancouver, Britisk Columbia) er en kanadisk stemmeskuespiller som jobber for Ocean Studios. Han er kjent for mange roller innen anime, spesielt Kira Yamato i "Gundam SEED" og "Gundam SEED Destiny". Matt er også kjent for sin rolle som Ed i den animerte TV-serien "Ed, Edd og Eddy". Grenland Music Production. Grenland Music Production, ofte bare GMP er et plateselskap som har sine kontorer i Langesund. Selskapet ble startet sommeren 2005. I 2007 har GMP en plan om å lansere Roy Martin, en av selskapets artister, i Romania. Artister. Geir Arne Hansen Daniel Eriksen Roy Martin Victor Hybinette. Noak Victor Hybinette (1867–1937) var svensk kjemi- og mekanikkingeniør. Han var født i Falun i en familie som hadde utvandret fra Belgia langt tidligere. Etter studiene arbeidet han for et svensk firma som drev forsøksarbeid med å utvinne nikkel av svensk malm. Deretter kom han til Norge, til ekstraksjonsverket i Hommelvik, som var startet av de samme svenske eierne. Fra 1890 utvant de nikkel av malm fra Hosanger. Dette varte bare i to år, men her gjorde Hybinette sin første prosessforbedring. Hybinette reiste så til USA. Der arbeidet han for Orford Copper Co. Der gjorde han etterhvert en rekke forbedringer av separasjonsprosessene, og han begynte å interessere seg for nikkelelektrolyse for å lage renere nikkel enn det som ble fremstilt på andre måter. I 1904 søkte han patent på sin metode, og året etter ble den innvilget. Marilyn Manson. Brian Hugh Warner (født 5. januar 1969), bedre kjent under artistnavnet Marilyn Manson, er en amerikansk musiker, forfatter og produsent. Han er mest kjent som vokalist i sitt eget industrielle/alternative metal-band som også bærer navnet Marilyn Manson. Biografi. Brian Hugh Warner ble født i Canton, Ohio. Her prøvde han seg på "Heritage Christian School", men forkastet snart kristendom som han så på som hykleri og ble mer innstilt på å skremme enn å praktisere religion. Han har nevnt at det kristne syn på dommedagen hadde en varig innflytelse på hans utseende. Etter å ha byttet skole til "Canton's GlenOak High School" og avlagt eksamen, flyttet Brian og familien hans til Fort Lauderdale Florida. Mens han bodde der studerte han journalistikk og drama på Broward Community College, og ble assisterende underholdningsredaktør for BCCs skoleavis, "The Observer". Her startet han også bandet Marilyn Manson & the Spooky Kids, som senere ble kjent som bare Marilyn Manson. Marilyn Manson opptrådte på Quart-festivalen i 1999 og 2009. Han har i tillegg opptrådt flere ganger i Oslo Spektrum. Manson var i tillegg lenge pastor i Church of Satan etter å ha blitt introdusert for kirken gjennom sin venn Anton Szandor LaVey. I et intervju med Dagbladet i 2000 skal han ha tatt avstand fra sitt engasjement der, men opprettholdt at han lyttet til dem "«selv om...[han] ikke alltid er enig»". Film og TV. Manson hadde en liten rolle som en doktor i en av Murderdolls' musikkvideoer «Dead in Hollywood», han hadde også to små tilsynekomster i Nine Inch Nails musikkvideoene «Gave Up» og «Starfuckers, Inc.» Han har dessuten jobbet med Eminem og kan sees i musikkvideoen til The Way I Am. Hans første rolle i en film var i David Lynchs "Lost Highway" fra 1997, hvor han spilte en liten rolle som en pornoskuespiller, og han spilte også i Rose McGowans film "Jawbreaker" fra 1998 og hadde en støtterolle i "Party Monster" fra 2003. Hans mest kjente tilsynekomst er nok likevel i Michael Moores politiske dokumentar "Bowling for Columbine". Etter dette har mange skiftet sitt syn på ham. For tiden jobber han på en skrekkfilm under navnet '. For spesialeffektene skal de ha brukt en magiker istedenfor dataeffekter. Til NME.com sier han: «It's kind of a return to Hitchcock-style psychological horror about letting your mind do the damage and sometimes what you don't see is scarier.» Navnet. Alle medlemmene av bandet Marilyn Manson bærer navn sammensatt på samme måte av et sex-ikon og en seriemorder. Navnet Marilyn Manson er en kombinasjon av de to navnene Marilyn Monroe og Charles Manson. Han har gitt flere forskjellige forklaringer på hvorfor han har valgt dette navnet, og hovedmeningen er: «Det gode og det onde» og «det pene og det stygge». I et intervju har han sagt at han valgte dette navnet siden begge navnene var falske, og han syntes dette beskrev showbusiness som det egentlig er: falskt. I et annet intervju sa han at han fant det interessant at disse to personene fikk den samme kjendisstatusen. Dette representerte noe av det han hadde å si i starten av karrieren. Nucleus subthalamicus. Nucleus subthalamicus er en liten linseformet cellekjerne i hjernen, hvor den er del av basalganglie-systemet. Som det fremgår av dens navn, er den plassert ventralt i forhold til thalamus. Den er beliggende dorsalt i forhold til substantia nigra og medialt i forhold til capsula interna. Den ble første gang beskrevet av Jules Bernard Luys i 1865, og navnet "corpus Luysi" brukes fortsatt noen ganger. På engelsk kalles denne cellekjernen for subthalamic nucleus, ofte forkortet STN. Bombefly fra første verdenskrig. Bombeflyene fikk samtidig med jagerfly sin fødsel under første verdenskrig. De første flyene var tilpasninger av tyngre rekognoseringsfly. De første bombeflyene kunne ikke slippe noen betydelig stor bombelast og de første bombene ble sluppet fra piloten ned til målet. Flyene var ikke så effektive under krigen, men psykisk var det skadende for motstanderen. Tunge Bombefly. Royal Naval Air Service iverksatte bombeangrep mot zeppelinerbasen i Friedrichshafen i perioden oktober-november 1914. Bombefly var ikke brukt i stor grad på dette stadiet og målene var store og lett anntennbare og lite beskyttet. Det ble brukt så lite som 9-kilosbomber og de hadde stor suksess til tross for hvor lite bombene veiet. I 1915 var teknologien kommet lenger alle virkelige bombefly var i bruk i Russland på Østfronten. Italienske bombefly som Capronier var blant krigens beste. Tysklands brukte Gothaer som var deres første bombefly som ble masseprodusert. Britenes første var 100 som kom på vingene i 1915. Bombing fikk større betydning i 1917 hvor de ble mer kraftige, mangtallige og spesialiserte. I 1918 hadde en ny Handley Page flytype evnen til å bære ca. 900 kg. bombelast. Industrielle områder og jernbaner fikk smake flyets vrede. Et av de mer kjente var Vickers Vimy som etter krigen ble det første til å krysse Atlanterhavet, Magdalene Thoresen. Anna "Magdalene" Thoresen (født 3. juni 1819 i Fredericia i Danmark, død 28. mars 1903) var en dansk-norsk forfatterinne og stemor til Suzannah Ibsen, som var gift med Henrik Ibsen. Barndom og ungdom. Hun var datter av frakteskipperen Thomas Nielsen Krag (død 1846) og Anne Kirstine Pederssen. Siden foreldrene hadde dårlig råd, vokste hun opp hos farmoren, men etter dennes død da Magdalene var ca. 14 år gammel, levde hun de neste seks årene hos foreldrene. I barndomsårene likte hun best å lese, og skrev også egne vers. 20 år gammel fikk hun understøttelse til å utdanne seg som lærerinne i København, og i 1842 reiste hun til Norge for å være huslærerinne for prost Hans Conrad Thoresens barn på Herøy på Sunnmøre. Foruten Thoresens barn fra et tidligere ekteskap, fikk de fire barn. I Norge. Året etter ble hun gift med Thoresen, og fulgte med ham til Bergen. Han sørget for at hun kunne fortsette sin kunstneriske utvikling; i 1853 reiste hun til København, hvor hun møtte Johan Ludvig Heiberg, og videre til Tyskland, Brussel, Paris og London. I Bergen hørte menn som biskop Neumann, Lyder Sagen, Holmboe og Henrik Ibsen til hennes omgangskrets. I 1850-årene var hun midt oppe i den nasjonale bevegelsen i Bergen. Hun var med på å grunnlegge Det norske Theater i 1850, hun skrev teaterkritikk for "Bergenske Blade" og hun skrev anonyme skuespill til teatret. Fire av dem ble oppført. Hun kom til å stå både Ibsen og Bjørnson nær; Ibsen ble gift med stedatteren hennes Suzannah. Bjørnson hjalp henne med å bringe sine første dikt ut for offentligheten. Som forfatterinne skriver hun i den norsk-romantiske stil, som Bjørnson i hans bondefortellinger. Senere år. Magdalene Thoresen fotografert av Harald Paetz (1837–1895), Det Kongelige Bibliotek Hennes mann døde i 1858, og hun bodde deretter noen år som enke i Bergen, før hun flyttet til København. I 1860-årene bodde hun en tid i Christiania, før hun igjen flyttet tilbake til København. I 1871 gjorde hun en reise på Sunnmøre, og oppholdt seg 1884–85 i Finnmark. Hun er begravet på Assistens Kirkegård i København. Iva Majoli. Iva Majoli Marić (født 12. august 1977 i Zagreb) er en tidligere profesjonell kroatisk tennisspiller. Marić ble profesjonell tennisspiller i 1991 kun fjorten år gammel. Hun vant sin første og eneste Grand Slam-tittel som 19-åring, hun beseiret Martina Hingis med 6-4, 6-2 i finalen 1997 i French Open. Hun brøt dermed Hingis seiersrekke på 37 strake kamper uten tap. Hun var nummer fire på rankingen over verdens beste kvinnelige singlespillere i 1996. Maric vant 8 single- og én doubleturnering i løpet av sin tenniskarriere som varte til 2004. Claus Daae. Claus Nils Holtzrod Daae (født 20. desember 1806 på Fana prestegård, død 1896) var en norsk prest og stortingsrepresentant. Han var sønn av sogneprest i Fana Iver Munthe Daae (1771–1849), ble student 1825 og cand. theol. 1828. I 1834 ble han utnevnt til sogneprest på Stord, 1861 ved Vår Frue kirke i Trondheim og 1865 ved Domkirken i Bergen. Samme år ble han utnevnt til stiftsprost. Daae møtte på Stortinget for Søndre Bergenhus amt i 1848, og var ordfører på Stord 1839–52. Royal Naval Air Service. Mannskap fra 1. Squadron i RNAS på slutten av 1914 The Royal Naval Air Service eller RNAS var den britiske marinens flyvåpen som var i drift fra 1912 og til slutten av første verdenskrig. Det ble da slått sammen med "British Army's Royal Flying Corps" som ble til "Royal Air Force". Historie. Det kongelige britiske flyvekorps «RFC» ble stiftet i april 1912, men ble raskt offer for den gamle striden mellom hæren og flåten. Begge startet sine egne flyprosjekter, hærens var RFC, mens marinen holdt seg med sin egen flyskole. Admiralitetet hadde så mye politisk tyngde og kontroll over egne budsjetter, at flåtens flyvåpen var det største da første verdenskrig brøt ut. RNAS ble offisielt anerkjent i juli 1914, som adskilt enhet fra RFC, men med felles flygeropplæring. Da krigen brøt ut i august, hadde marinen 12 luftskipstasjoner i drift rundt kysten. 1.april 1918 ble begge grenene slått sammen til det som kaltes Royal Air Force (RAF). RNAS besto da av 67 000 offiserer og menige med tilsammen 2 949 fly, 103 luftskip og 126 kyststasjoner. I den nye ordningen ble skvadronene tillagt nytt nummer, slik at «skvadron 1,RNAS», ble til «201 skvadronen i RAF.» I 1937 fikk Admiralitetet igjen kontroll over flyvåpen, ved at «Naval Air Branch» ble tillagt flåten som «Fleet Air Arm». Oppgaver. Hovedoppgavene til The Royal Naval Air Service var rekognosering for flåten, patruljere kysten for fiendtlige skip og ubåter, angripe fiendtlig kystteritorium og forsvare Storbritannia fra luftangrep. Bare i 1917 oppdaget de 175 ubåter og angrep 107. Teknologien var ikke så bra og angrepene var ikke bare vellykket, men de assisterte flåten med lokalisering og gjorde det lettere for flåten å bekjempe ubåtene. RNAS ble involvert i kampene ved at de hadde hovedansvar for luftforsvaret av London. Det ledet til raid fra Frankrike og så langt som til Friedrichshafen for å ødelegge luftskip og luftskipsstasjoner. Før teknikken med start og landing på hangarskip var på plass, ble det brukt hovedsakelig sjøfly. Disse ble fraktet ombord på spesielt utviklede skip og satt ned og tatt opp etter behov når været tillot det. Det var fra slike skip at angrepene mot Cuxhaven og Wilhelmshaven ble gjennomført julen 1914. Dette var historiens første angrep av skipsbaserte fly. Josef Larsson. Josef Larsson (født 12. oktober 1893, død 27. desember 1987) var en svensk-norsk fagforeningsmann og politiker (DnA). Han kom til Norge i 1912, og ble raskt organisert i arbeiderbevegelsen. Fra 1927 til 1930 var han medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, og var aktiv i forhold til sammenslåingen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. I 1931 ble han sekretær i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, og i 1934 etterfulgte han Konrad Nordahl som formann. Etter angrepet på Norge 9. april 1940 fortsatte Larsson i den legale faglige ledelsen, men sto i et stadig mer anstrengt forhold til fungerende AFL-formann Jens Tangen. I september 1941 sto han sentralt i melkestreiken, og ble sammen med Viggo Hansteen, Rolf Wickstrøm, Ludvik Buland og Harry Vestli dømt til døden. Imidlertid ble dommen mot ham selv, Buland og Vestli omgjort til livsvarig tukthus, men Larsson var den eneste av disse som skulle oppleve krigens slutt. Etter krigen tok han igjen opp vervet som formann for Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, et verv han hadde frem til 1958. I Lund-rapporten avsløres det at han i denne egenskapen også bidro til kartlegging av kommunister i Norge. I 1978 ble festskriftet "Vår vilje er jernet" gitt ut til Larssons ære. Larsson døde i 1987, 94 år gammel. Harry Vestli. Harry Vestli var en av fem norske fagforeningsaktivister som ble dømt til døden i forbindelse med melkestreiken i september 1941. Mens Viggo Hansteen, Ludvik Buland og Josef Larsson alle var i ledelsen av AFL (nå: LO), var Vestli i likhet med Rolf Wickstrøm lokalt tillitsvalgt, nærmere bestemt på Lilleborg fabrikker. Sammen med Buland og Larsson fikk han imidlertid dommen omgjort til livsvarig tukthus, men i likhet med Buland døde han senere i en tysk Nacht und Nebel-leir. Vestli var også aktiv kommunist og formann for Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds avdeling på Sagene i Oslo. Uttale av nordsamisk skriftspråk. Uttale av nordsamisk skriftspråk kan ikke oppvise noen direkte forbindelse mellom bokstav og lyd, som i finsk, men forskjellene er regelmessige. Bokstavene har (nesten) alltid samme lydverdi. Vokalene. Vokalene "i, e, a," blir uttalt som på norsk, mens "u" og "o" blir uttalt som de tilsvarende bokstavene i det norske ordet "kumlokk", det vil si at den samiske bokstaven "u" har uttale som navnet på den norske bokstaven "o", og den samiske bokstaven "o" har uttale som den norske bokstaven "å". Samisk er dermed som finsk, tysk, dansk, spansk, italiensk (jf. tysk "und, doch"), og navnet "Guovdageaidnu" blir uttalt nøyaktig slik som det blir skrevet. Samisk har også en bokstav vi ikke har på norsk, bokstaven "á". Bokstaven "á" blir i Karasjok uttalt omtrent som norsk "æ" og i Kautokeino som lang "a". Eksempel: "Sápmi, Min Áigi". "i" blir uttalt "j" hvis den kommer etter en vokal, altså: "biila" = «bijla», "áigi" = «æjgi». Konsonantene. De fleste konsonantene blir uttalt som på norsk. Merk bokstaven "h", som virkelig blir uttalt "h", også før konsonant, som i ordet "johka" (elv). De som vet hvordan nord-gudbrandsdøler sier «sukker» ("suhker") forstår prinsippet. Konsonantene som blir bortimot rett hvis vi later som om de er norske er disse: "b, d, f, g, h, j, k, l, m, n, p, r, s, t, v ". "c" blir uttalt som "ts" i det norske ordet "vits", t.d. i ordet "ciellat" (å skjelle ut). "z" blir uttalt "dz" (obs! ikke "ds"), t.d. i ordet "sávza" («sau», uttalt "sævdza"). "ŋ" blir uttalt som den siste lyden i norsk "sang", og lydene bak bokstavene "đ" og "ŧ" finner vi igjen i engelsk, respektivt stemt [ð] og ustemt [θ]. Engelsk "this th'"ing" med en samisk rettskriving blir "đis ŧiŋ. š" representerer lyden som blir skrevet "sj" på norsk eller helst "sh" i engelsk, "stasjon" blir skrevet "stašuvdna" på samisk. Når "c" er kombinasjonen av "t" og "s", blir "č" kombinasjonen av "t" og "š", som i engelsk «"ch"eck». På samme måten minner "ž" om "z"; der "z" blir uttalt som "d + s", blir "ž" uttalt som "d + ž", som i engelsk «"J"ohn». Dette blir et system, satt opp i skjemaet nedenfor. Ordene i parentes er norske ord, bokstavene med halvfete typer representerer lyd som tilsvarer den samiske lyden. Tabellen er systematisk satt opp: Lydene over hverandre i hver kolonne i de to linjene er identiske, bortsett fra at lydene i første rad uttales med tungespissen i overkant av 1 cm lengre fram i munnen enn lydene i 2. rad. Diftonger. Nordsamisk har fire diftonger, "ea, ie, oa" og "uo". Av disse kan "ea" bli uttalt som "ea, æ, eæ, ie, ia", for eksempel i ordet "heasta" (hest). De andre diftongene blir uttalt akkurat som de blir skrevet (husk! "u" som i norsk "god" og "o" som i "godt"!), altså "giella" (språk), "oarji" (vest), "guovža" (bjørn). En "i" etter en vokal blir uttalt som "j". Andre vokalsammensetninger danner ikke diftonger, men står i ulike stavinger. Konsonantsammensetninger. Hovedregelen for konsonantsammensetninger er at to like konsonanter uttales som en lang konsonant. Forskjellen på "viessu" (huset) og "viesu" (husets) er med andre ord at "viessu" har en lengre" s" enn "viesu". De doble stemte konsonantane "bb dd gg" uttalast med siste del ustemt, dvs. som" bp, dt, gk. "Ordet "oabbá" (søster) bør dermed bli skrevet "åabpæ" på norsk. Når "b/bb, d/dd, g/gg, z/zz, ž/žž "kommer etter en konsonant, blir de uttalt ustemt. Altså skriver vi "gálbi" (kalv) men uttaler" gálpi". Bokstavsammensetningene "dj, lj, nj "representerer såkalte palatale "d-, l-, "og" n"-er, dvs. de står for de lydene vi finner i trøndersk og nordnorsk uttale av de norske ordene "kladd, kall" og "mann". Der "h" står foran en dobbeltkonsonant ("hcc/hčč/hpp/htt/hkk…") er det h-en som er lang, og ikke dobbeltkonsonanten. Det heter " bihhtá", selv om det skrives" bihttá". Der" h" står foran "j, l, m, n, r" blir resultatet ikke uttalt som hj, hl, hm, hn, hr, men som ubestemt "j, l, m, n, r" (dvs. som når du hvisker disse lydene, eller, for de som kan trøndersk, som den tredje lyden i ordet" tatlat". Selv om "c" er "ts", blir ikke "cc" til tsts, men til "tts", og det samme gjelder "čč, zz" og "žž", som blir "ttš, dds" og "ddš". For eksempel "áccuhit" (terge, ættsohit), "vižžet" (hente, viddšet). Ekstern lenke. For å se nordsamisk tekst som lydskrift, gjør følgende: Gå til, lim eller skriv inn tekst, kryss av for Transkriber under, og trykk Send skjema. Resultatet er den samme teksten på IPA-lydskrift. Saint Joseph prestegjeld (Barbados). Saint Joseph er et prestegjeld (parish) på østsiden av Barbados. Joseph Saint Lucy prestegjeld (Barbados). Saint Lucy er et prestegjeld (parish) helt i nordenden av Barbados. Det er det prestegjeldet som ligger lengst unna hovedstaden Bridgetown og er derfor også det minst folksatte og minst utviklede delen av Barbados. Lucy Saint Michael prestegjeld (Barbados). Saint Michael er et prestegjeld (parish) på østkysten av Barbados. Hovedstaden Bridgetown ligger i Saint Michael. Michael Saint Peter prestegjeld (Barbados). Saint Peter er et prestegjeld (parish) i nordenden av Barbados. Peter Saint Philip prestegjeld (Barbados). Saint Philip er et prestegjeld (parish) i det sør-østlige hjørnet av Barbados. Saint Philip er det største av prestegjeldene på Barbados. Philip Ole Bergesen (1832–1899). Ole Bergesen (født 13. november 1832 i Hetland i Rogaland, død 8. mai 1899 i Stavanger) var en norsk prest og politiker. Bergesen tok embedseksamen i teologi, og virket som kateket i Farsund, kallskapellan i Hetland 1869–1873, sogneprest i Brevik 1873-1880, residerende kapellan i Kristiansand 1880-1882, residerende kapellan (1882-1888), sogneprest (1888-1889) og prost (1889–1899) ved Domkirkens menighet i Stavanger. Nesten umiddelbart etter at han hadde flyttet til Brevik, ble han også valgt til stortingsrepresentant fra Brevik. Han satt som stortingsrepresentant i 2 perioder (1874–1879). Bergesen var først gift med Caroline Berentsen, datter av forretningsmann Erik Berentsen i Stavanger. Hun døde i 1858, etter ett års ekteskap. Dette ekteskapet var barnløst. I 1859 giftet han seg med Martha Marie Sophie Søeborg Jensen (født i Ålesund i 1830), datter av distriktslege Peter Øllbye Jensen og Petrine Susanne Essendrop. Hun var utdannet lærerinne i København og ansatt som lærerinne ved borgerskolen i hennes hjemby Ålesund. Hennes mor drev i sin tid en ansett og kjent barneskole i hovedstaden. Bergesen hadde fire barn i sitt andre ekteskap, bl.a. sønnen Berge Sigval Nathanael Bergesen, bedre kjent som skipsreder og politiker Sigval Bergesen. Ekstern lenke. Bergesen,Ole Bergesen,Ole Bergesen,Ole Bergesen, Ole Bergesen,Ole Bergesen,Ole Saint Thomas prestegjeld (Barbados). Saint Thomas er et prestegjeld (parish) i det sentrale Barbados. Thomas Alternativ metal. Alternativ metal er en eklektisk form av heavy metal-musikk som økte popularitet på starten av 1990-tallet, langs med grunge. I mange eksempler kan den bli nøyaktig beskrevet som en blanding av heavy metal og alternativ rock. Den er ofte karakterisert med heavy metal-riff, men vanligvis med en litt eksperimentell twist, det inkluderer også uvanlige undertoner, uvanlig teknikk, og et vidt område av innflytelser utenfor metal-scenen. Steve Davis. Steve Davis (født 22. august 1957 i London) er en engelsk profesjonell snookerspiller. Han har vunnet flere titler enn de fleste og regnes som en av de beste snookerspillerne gjennom tidene. Han dominerte sporten store deler av 1980-tallet og vant seks verdensmesterskap. Han var meget populær på denne tiden, noe han fremdeles er. Det ble sagt at han var mer på TV enn statsministeren var i denne perioden. I en alder av 53 holder han fortsatt på. Før 2007 var han rangert som nummer 11 og hadde som uttalt mål fortsatt holde seg innen topp 16 når han ble 50. Dette målet oppnådde han, da han for 2008 var rangert som nummer 15. Han falt imidlertid ut igjen av topp 16 etter denne sesongen, blant annet etter å ha tapt 8–10 for Stuart Bingham i første runde av verdensmesterskapet. For sesongen 2010 var han rangert som nummer 23. Davis er utnevnt til offiser av Order of the British Empire. Turneringsseire. Steve Davis har til sammen vunnet 28 rankingturneringer. Hans Westfal-Larsen. Hans Peter M. Westfal-Larsen (het opprinnelig Larsen, navnet endret i 1902; født 30. april 1872 i Bergen, død 7. oktober 1936 i Helsingør) var en norsk skipsreder. Larsen hadde middelskole og handelsskole da han i 1889, 18 år gammel, begynte som kontorist i rederiet Rasmus F. Olsen. Han ble etter hvert medeier i en del av rederiets skip, og i 1905 lyktes han å skaffe nok kapital til å kontrahere sitt første egne skip. Han sluttet da snart hos Olsen og drev en periode som disponent for stadig flere skip. Virksomheten ekspanderte, og like etter at første verdenskrig var over, stiftet han aksjeselskapet Westfal-Larsen. I 1926 startet Westfal-Larsen linjefart på Sør-Amerika, og i 1930 opprettet han Interocean Line, som seilte mellom Europa og Stillehavet. På denne tiden var rederiet Norges nest største; og det største innen tankfart. Da Westfal-Larsen døde i 1936, disponerte rederiet i alt 30 skip. Westfal-Larsen hadde en rekke tillitsverv innen rederorganisasjonene, både i Bergen og nasjonalt. Han var president i Norges Rederforbund fra 1924 til 1927. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1928 og var kommandør av Dannebrogordenen. Westfal-Larsen var grunnlegger av H. Westfal-Larsen og hustru Anna Westfal-Larsens Almennyttige Fond. Blohm & Voss BV 138. Blohm & Voss BV 138 Blohm & Voss BV 138 var et tysk tre-motors lang-distanse patrulje- og bombefly. Flyet ble utviklet og produsert av Blohm & Voss før og under andre verdenskrig. Det var Luftwaffes viktigste maritime rekognoseringsfly. Prototypen fløy første gang 15. juli 1937 og produksjonen kom igang året etter. Det ble produsert totalt 297 BV 138 i totalt 8 produksjonsvarianter mellom 1938 og 1943. Beskrivelse. Flyet var et sjøfly og var utstyrt med tre Junkers Jumo 205D dieselmotorer, hver på 880 hk. En av disse var plassert høyt over midtlinjen på flyet og drev en 4-bladet propeller, mens motorene på vingene drev 3-bladete propeller. Flyet hadde to haleror og var bestykket med et kanontårn i baugen, et bak på kroppen og en bak motoren i midten. Det hadde plass til 6 besetningsmedlemmer og 10 passasjerer. Den første av de 227 standard variantene Bv 138C-1 begynte tjeneste i mars 1941. Forskjellen fra denne typen og B-1/U1 varianten var at den hadde fire blader på midtre motor. De første syv flyene fra C-1 serien ble først levert til tjeneste i Mars 1942. Totalt 72 Bv 138 C-1 hadde blitt bygget innen 1942. Selv om Bv 138s konstruksjons program fikk klassifisering av høyeste prioritet gikk produksjonen sent pga de Alliertes bombing av fabrikker. Alle Bv 138 fikk etter hvert byttet motorer til den nye 880 hp Jumo 205D etter hvert som disse ble tilgjengelig. Denne motoren krevde at det ble åpnet opp for to ekstra luft inntak åpninger i den øvre motor cowlingen. Bevæpningen ble også oppdatert i alle varianter, både med nese og hale tårn med en MG 151/20 og med en øvre hale posisjon med en MG 131. Militær tjeneste. Tidlige varianter ble brukt i rekognoseringsoppdrag under felttoget i Norge. De første standardmodellene, BV 138C-1, kom imidlertid ikke i tjeneste før i mars 1941. BV 138 ble laget i en rekke varianter, deriblant som maritimt bombefly og minesveiper. Enkelte varianter var utstyrt med FuG 200 Hohentwiel radar. Museumsfly. Det finnes ingen komplette BV 138 igjen. Ved Danmarks Tekniske Museum i Helsingør finnes imidlertid restene av et vrak som ble hevet fra Øresund i 2000. Dette flyet ble skutt i senk under en britisk flyoppvisning rett etter krigen. Friidrett under Sommer-OL 1896. Friidrett under Sommer-OL 1896. Det var tolv grener på det olympiske friidrettsprogrammet under de første moderne olympiske lekene 1896 i Athen. Alle grenene ble gjennomført på Panathinaiko Stadium bortsett fra maraton, der det kun var målgang som foregikk der. Friidrettøvelsene ble avviklet mellom 6. og 10. april (ifølge den gregorianske kalender). Det var 63 deltakere, alle menn, fra ni nasjoner, hvilket gjorde friidretten til den mest internasjonale av lekenes ni øvelser. Den amerikanske troppen på ti mann dominerte stort og vant hele ni olympiske titler av tolv mulige. Tross deltakere fra ni land ble det ikke satt noe verdensrekord i friidrettgrenene. En årsak kan ha vært banens ovale utformning med svært krappe svinger (radius på 15 m) som gjorde det vanskelig å holde farten i svingene. Banen målte 333,33 m og hadde et svært løst grusdekke. Et 100 meters heat var den første konkurransen under lekene og vinneren av det første heatet Francis Lane kan sies å være den første olympiske vinneren. James B. Connolly var den første olympiske mester i moderne tid, han vant tresteg-konkurransen med et hopp på 13,70 meter. Connolly gjorde det også bra i de andre hoppøvelsene, han ble nummer to i høyde og kom på tredje plass i lengdehopp. Thomas Burke, også han fra USA vant to olympiske titler, 100- og 400 meter og Teddy Flack vant både mellomdistanseløpene på 800 og 1500 meter. Robert Garrett vant både diskos og kulestøt og kom på andre plass i lengde og høyde. 100 m. "Thomas Burke løp på 11,8 (OR) i semifinalen." 800 m. "Teddy Flack løp på 2.10,0 (OR) i semifinalen" Diskos. Robert Garrett, USA gullmedaljør OL 1896 Steinssletta. Steinssletta et et flatt og fruktbart jordbruksområde som primært ligger i Hole kommune og delvis i Ringerike kommune i Buskerud fylke. Steinssletta har fått sitt navn etter den gamle kongsgården Stein, som ligger sentralt i det sørøstre hjørnet av sletta. Denne urgården er kjent som høvdingsete for småkongen Halvdan Svarte i kongesagaene. Like ved (nord for) gården ligger også den sagnomsuste Halvdanshaugen på Stein, der sagaene hevder at enten hodet (Snorre) eller hele liket etter kong Halvdan ble hauglagt. Like sørvest for gårdstunet på Stein ligger en nord-sørgående bergrygg som er kjent som "Hestehagaberget" lokalt. På det høyeste punktet av denne ryggen finnes rester etter en bygdeborg fra folkevandringstiden. Mesteparten av den fruktsomme sletta ligger i Hole kommune, mens bare nordenden ligger i Ringerike. Sentralt i nordenden ligger de gamle storgårdene Hesleberg og Vaker i Norderhov. Like nord for sletta ligger også Norderhov kirke fra middelalderen, Tanberggårdene fra kongesagaene, og det store gravfeltet på Stavhella. Steinssletta preges av kornproduksjon. Midt over sletta, fra sør mot nord, går europavei 16, stamveien fra Østlandet til Vestlandet (Bergen) gjennom Valdres. Shaun Murphy. Shaun Murphy (født 10. august 1982 i Northampton) er en engelsk snookerspiller og verdensmester i 2005. Murphy ble født i Northampton og bor i dag i Rotherham sammen med sin kone Clare. Han ble profesjonell i 1997 og hadde en semifinale i British Open i 2004 som beste resultat. Murphy ble den første kvalifiseringsspilleren som har vunnet VM siden 1979, da Terry Griffiths vant. Før turneringen var Murphy rangert som nummer 48 i verden og hadde en odds på 125 til 1 på at han skulle vinne VM. I løpet av turneringen slo han tre tidligere verdensmestre, John Higgins (13–8), Steve Davis (13–4) og Peter Ebdon (17–12). I finalen slo han Matthew Stevens 18–16. I en alder av 22 år ble Murphy den nest yngste spilleren som har vunnet VM, etter Stephen Hendry som vant da han var 21. Etter seieren i VM ble Murphy rangert som nummer 21 i verden og var med det den første regjerende verdensmesteren som startet neste sesong utenfor topp 16. Under Welsh Open kom han til finalen, men tapte for Stephen Lee. Han klarte ikke å forsvare verdensmestertittelen i 2006, da han røk ut i kvartfinalen etter 13–7 tap mot Peter Ebdon. Etter 22 måneder uten en tittel vant Murphy Malta Cup den 4. februar 2007, da han slo Ryan Day 9–4 i finalen. Han er for 2008 rangert som nummer tre i verden. I løpet av sesongen kom Murphy til fem semifinaler, av seks mulige, men vant bare én av disse. I finalen i China Open 2008 tapte han 8–9 for Stephen Maguire. I desember 2008 vant han UK Championship etter 10–9 seier over Marco Fu i en meget jevn finale. Han ble dermed den tiende spilleren som har vunnet både verdensmesterskapet og UK Championship. Han kom også til finalen i VM, men tapte den med 9–18 for John Higgins. John Higgins. John Higgins (født 18. mai 1975 i Wishaw, North Lanarkshire) er en skotsk profesjonell snookerspiller. Karriere. Higgins ble profesjonell i 1992. Han kom til finalen i Masters i 1994/95-sesongen og vant verdensmesterskapet i 1997/98. I den samme sesongen vant han også to andre rankingtitler, og avsluttet sesongen som nummer én på rankinglista. I den neste sesongen vant han både UK Championship og Masters. I 2007 ble han igjen verdensmester, etter å ha slått Mark Selby 18–13 i finalen. Denne seieren, samt en meget sterk fjorårssesong (han vant Grand Prix og var tapende finalist i Malta Cup og i China Open), bidrog sterkt til at han for 2008 var rangert som nummer én i verden. På slutten av året ble han utnevnt til medlem av Order of the British Empire. I 2009 vant han sitt tredje verdensmesterskap, da han slo engelske Shaun Murphy 18–9 i finalen. I 2011 ble han verdensmester for fjerde gang, etter å ha slått Judd Trump 18-15 i finalen. Siste parti ble vunnet etter snooker på rosa. Han har i sin karriere klart fem maksimum break. I finalen i Grand Prix 2005 mot Ronnie O'Sullivan ble han den første spilleren i historien med fire påfølgende century breaks (serier på over hundre poeng); Totalt 494 poeng uten at O'Sullivan svarte, noe som også er en rekord. Han er ikke i familie med Alex Higgins, som ble verdensmester i 1982. Suspensjon. Den 2. mai 2010 ble Higgins suspendert fra alle turneringer av det internasjonale biljard- og snookerforbundet i påvente av at mistanke om korrupsjon og forsøk på kampfiksing etterforskes. Higgins ble frikjent for påstandene den 8. september 2010. Han ble imidlertid funnet skyldig i å ha brakt sporten i vanry på grunn av at han ikke rapporterte tilbudet om kampfiksing han hadde fått. Tilbudet var satt i scene av avisen "News of The World" og ble filmet med skjult kamera. Som straff ble suspensjonen satt til seks måneder slik at han kunne spille turneringer igjen fra 2. november 2010. Han ble også idømt en bot på £ 75 000. Turneringsseire. John Higgins har vunnet 24 rankingtureringer. Tjoflaat. Tjoflaat er et slektsnavn skrevet med dansk stavemåte for etterkommere fra Garen (Bnr 1) i bygden Tjoflot, Ullensvang herad i Hardanger, Hordaland. Fra lokale ættebøker er det kjent at stedsnavnet tidligere har vært skrevet som Þiodaflar i 1378, som Thiodhaflar i 1427, som Tiodaaflaa i 1463, Tyofflo i 1521 og Thioflodt i 1667. William A. Wheeler. William Almon Wheeler (30. juni 1819 – 4. juni 1887) var en representant i Kongressen og den 19. visepresidenten i USA. Wheeler ble født i småbyen Malone i staten New York og utdannet seg innen jus. I perioden 1846 – 1849 praktiserte han som statsadvokat i Franklin County. Han gikk over i lokalpolitikken i 1851, og senere rikpolitikken, hvor han satt i Kongressen i fire perioder. Han ble valgt til visepresident i 1876, og ble sverget inn i embetet 4. mars 1877. Han var svært anonym i jobben, og stilte ikke til gjenvalg ved valget i 1880. Etter at han var ferdig som visepresident trakk han seg tilbake fra det offentlige liv, og døde i hjembyen etter en periode med sviktende helse. Knagenhjelm. Knagenhjelm ("Knagenhielm") er en dansk og norsk adelsslekt. Historikk. Slekten ble den 19. desember 1721 adlet med Niels Tygesen Knag (1661–1737), som samtidig fikk navnet Knagenhielm. Han hadde vært sorenskriver og fogd i Finnmark og deretter lagmann i Bergen, og i tillegg hadde han tilegnet seg endel jordegods, herunder setegårdene Kaupanger, Stedje og Losne i Sogn. Han var gift to ganger: i 1695 med Abel Margareta Hansdatter (1676–1701) og i 1702 med Veronica Elisabeth Hiort. Han var sønn av sorenskriver Tyge Nielsen Castberg († 1687), som visstnok var fra Jylland, og Maren Nielsdatter Knag, datter av Niels Jacobsen Knag, sorenskriver på Sunnmøre. Kanselliråd Hans Knagenhjelm (1696–1741) var Lagmann Niels Knagenhjelm sin eldste sønn. Han ble 15. april 1713 immatrikulert ved Københavns universitet, og etter endt studier oppholdt seg noen år i utlandet før han omkring 1720 kom tilbake og tok godset i Kaupanger som sin bopel. Der styrte han godsene Stedje og Losne som sin fars fullmektig. I 1730 ble Kaupanger og Stedje setegårder med underliggende gods overdratt Hans Knagenhjelm, som den 20. oktober 1727 var utnevnt til "virkelig Cancelliraad" til sine eiendommer. Hans Knagenhjelm var den første Knagenhjelm som oppholdt seg på Kaupanger, der han bodde frem til sin død med sin kone Kansellirådinne Catharina Elisabeth von der Lippe. Hun overtok godsenes bestyrelse etter hans død, og styrte eiendommene som da strakte seg over det meste av Sogn og Nordhordaland frem til sin død i 1771. Joachim de Knagenhielm (1727–1796) var fra 1763 den første amtmannen i Nordre Bergenhus (dagens Sogn og Fjordane). En tid var han også amtmann i Nordland. Anne Sophie Dorothea Knagenhjelm (1821–1907), som var født før Adelsloven av 1821, var en av Norges siste adelige som hadde offentlig anerkjennelse som dette. Hun var datter av Niels Joachim Knagenhielm (1796–1852), som på sin side var sønn av Christen Knagenhielm. Til slektens senere medlemmer hørte hoffembetsmann Jacob Roll Knagenhjelm (1858–1932), fra 1926 hoffsjef hos kong Haakon VII, og departementsråd Kai Ludvig Jacob Knagenhjelm (1898–1987). Den sistnevnte var gift med barnebokforfatter Ragnhild f. Sverdrup Fearnley (1916–1975) fra Mosjøen. Slektsgrenen på Kaupanger har hatt en ledende og fremtredende stilling i Sogndal kommune, hvor også tre medlemmer er vært ordførere, nemlig godseier Nils Knagenhjelm (1840–1841), godseier Christen Knagenhjelm (1865 og 1870–1877) og godseier Nils Joachim Knagenhjelm (1968–1973). Den sistnevnte var også motstandsmann under den annen verdenskrig. Blant annet var han sentral i oppbyggingen av Milorg-gruppen "Siskin". Etter at Knagenhjelm i 1949 overtok Kaupangergodset, lot han husmennene få kjøpe deres gårdsbruk. Knagenhjelm-familien eier fortsatt Kaupanger hovedgård, og hadde i 2011 sitt 300 års jubileum. Slekten er med i Danmarks Adels Aarbog. Navn. Navnet "Knagenhjelm" er en berikelse av navnet Knag, som på sin side sannsynligvis skriver seg fra gården Knagholt i Torslev sogn i Dronningslund herred, Hjørring amt, eller fra byen Knagstrup i Skader sogn i Sønderhald herred, Randers amt, begge på Jylland. Våpenskjold. Våpenskjoldet er fra adlingen i 1721: I blått skjold en skråstilt, avhugget og kvistet sølv trestamme fulgt på hver side av tre i skråbjelke stilte, seksoddete gull stjerner. Som hjelmtegn er det en seksoddet gull stjerne mellom to vesselhorn vekselvis delt i gull og blått. Slektsmedlemmer bruker også skjoldet med eikeblad på stammen. Før adlingen hadde Niels Tygesen Knag i sitt segl en trestamme i skjoldet. Heinkel He 115. Heinkel He 115 var et tysk rekognoseringsfly, torpedobomber og mineleggingsfly, produsert av Heinkel før og under andre verdenskrig. Prototypen fløy første gang i august 1937 og produksjonsvarianten var klar i 1939. Det ble bygget totalt 269 fly i 21 varianter, og flyet ble blant annet eksportert til Norge og Sverige. Et fly ble fløyet til Finland da kapitulasjonen i Norge var nært forestående, og overtatt av finnene til bruk i Vinterkrigen. He 115 i norsk tjeneste. Flytypen ble kjøpt inn i seks eksemplarer fra Tyskland i 1938. To var i tjeneste med opprinnelig base i Hardangerfjorden og utførte blant annet angrep på de tidligere norske minesveiperene KNM Uller og KNM Tyr hvor KNM Tyr ble senket, før flyene ble beordret til Tromsø, hvor resten av flybestanden hadde base på Skattøra. I tillegg ble to fly kapret fra Luftwaffe under felttoget. Etter kamphandlingene i Norge ble 5 fly fløyet til Storbritannia, der to ble ødelagt av ukyndige britiske piloter, ett gikk tomt for drivstoff rett utenfor kysten av Shetland og ble senket av besetningen, ett ble brukt til hemmelige operasjoner mot norsk okkupasjonssone og senere destruert mens et siste ble sendt til bruk i hemmelige operasjoner i Middelhavsområdet hvor det gikk tapt. Flyet som hadde opprinnelig base i vestlandsfjordene (F52) ble fløyet til Storbritannia ved kapitulasjonen av blant annet flyverløytnant Håkon Offerdal. Dette flyet ble senere brukt til å frakte agenter til og fra tyskokkupert Afrika og Malta. Under utdannelse i Little Norway ble løytnant Offerdahl hentet tilbake til England for å engasjeres i oppdraget. Flyet ble malt om i tyske farger og ble satt inn i tjeneste i begynnelsen av 1941. Offerdahl fløy flere vellykkede turer og det ble bare fløyet om natten. Tyske fly var stadig på jakt etter det mystiske flyet som bare viste seg i mørket, men kom aldri på spor av det. Operasjonene fikk dog en brå slutt da hangaren som ble brukt til å skjule flyet på Malta, tilfeldigvis ble truffet av en fulltreffer under et tysk bombeangrep. Løytnant Offerdahl trakk seg straks tilbake til England og fløy mellom Skottland og Norskekysten, til han omkom i en ulykke under en prøveflygning i Skottland i 1943. Det andre og siste av He 115 flyene som hadde nådd England ble planlagt brukt til hemmelige operasjoner mellom Skottland og Norge. Det viste seg imidlertid å være svært vanskelig å bruke det tyske flyet, i tyske farger, i nærheten av britiske flystyrker. Flyet ble stadig beskutt av britiske styrker og videre planer for bruk mot norsk territorium ble skrinlagt. Flyet ble så lagret i en hangar hvor det senere i krigen ble hentet frem og destruert. Dette markerte slutten for Heinkel He 115 i norsk tjeneste. Vrak i Hafrsfjord. I desember 2005 ble det oppdaget et He 115 på bunnen av Hafrsfjord ved Prestøy. Flyet tilhørte Küstenfliegergruppe 906, 1. og 3. Staffel på Sola, og havarerte i Hafrsfjord etter endt oppdrag 28. desember 1942. Vraket inneholdt to bomber som var av typen SC-250, og begge var fylt med 130,4 kilo militært sprengstoff. Den 9. desember 2005 klokken 14.35 ble begge bombene detonert på fem meters dyp utenfor Prestøy. Flyhistorisk Museum hadde et ønske om å få hevet den tyske Heinkel-maskinen, som er en av svært få gjenværende eksemplarer, og flyet ble hevet 03. juni 2012. Foran flere hundre skuelystne ble maskinen løftet opp fra fjorden etter nesten 70 år på 46 meters dyp. Flyet ble tatt opp av sjøen ved hjelp av en kran, etter en operasjon som begynte 31. mai. Dykkere festet først vaiere til flyet, og flyet ble deretter vinsjet opp til en lekter. Takket være sponsorer som stilte opp med forskjellige varer og tjenester, endte kostnaden med hevingen på rundt 250.000 kroner, i følge Egil Endresen og Venneforeningen til Flyhistorisk museum. Strutter. «Strutter» er en rask rockesang av Kiss som ble skrevet før Ace Frehley ble med i bandet. Paul Stanley skrev teksten, og musikken var basert på en sang som Gene Simmons hadde skrevet før;"Stanley The Parrot". «Strutter» er en av de få sangene av Kiss som Stanley og Simmons har skrevet sammen. Sangen var et standardnummer på Kisskonserter i 1970-årene. Sangen var spor 1 på Kiss første album, "Kiss" fra 1974. Den var i tillegg med på konsertalbumet "Alive!" fra 1975. På albumet "Double Platinum" ble det spilt inn en ny versjon av sangen, da fikk den tittelen «Strutter '78». Cold Gin. «Cold Gin» er en sang fra rockebandet Kiss' første album fra 1974. «Cold Gin» var også inkludert på konsertalbumet "Alive!" fra 1975. Sangen ble først skrevet av Ace Frehley for Kiss, men Frehley valgte å overlate vokalen til bandmedlem Gene Simmons. «Cold Gin» var en av de første store hitene Kiss fikk, i tillegg til «Strutter», «Deuce» og «Black Diamond». DJ Lhasa. DJ Lhasa, eller Maurizio Braccagni som er hans egentlige navn, er en italiensk DJ og produsent av elektronisk musikk, primært hardcore, euro-dance og trance. Han startet som DJ i 1987, og slapp sitt første album samme år. Han spiller som DJ for det meste kommersiell dance- og trance-musikk, særlig i Nord-Europa. Stilen hans har innflytelse fra futuristisk artistisk retning. I 1993, under navnet TWO COWBOYS, nådde han toppen av de Europeiske hitlistene med sangen" Everybody Gonfi Gon". Takket være denne hitten ble DJ Lhasa kjent som en populær DJ, og spilte på utallige klubber i hele Europa og mixet mange dance- og popsanger. Brian Wilson. Brian Douglas Wilson (født 20. juni 1942 i Hawthorne, California) er en amerikansk popmusiker, best kjent som stifter av og komponist, produsent og vokalist i The Beach Boys. Han er eldste bror av nå avdøde Carl Wilson og Dennis Wilson, som han spilte sammen med i The Beach Boys. Han regnes som en av de viktigste blant komponister og produsenter av pop- og rockemusikk gjennom tidene, blant annet på grunn av albumet "Pet Sounds" fra mai 1966 og singelen «Good Vibrations» fra oktober 1966. Han ble i 1988 innlemmet i Rockens æresgalleri sammen med sine tidligere kolleger i The Beach Boys. Wilson vant i 2005 Grammy for beste rock-instrumental med låten «Mrs. O'Leary's Cow» fra albumet "SMiLE". Tidlige år. Som ung gutt var Brian Wilson en beundrer av sanggrupper og vokalharmonier. The Four Freshmen var en av hans største inspirasjonskilder, og var med på å utvikle hans talent for å arrangere vokalharmonier. Men hans favorittkomposisjon var George Gershwins «Rhapsody in Blue», en komposisjon som inspirerte han til å lære å spille piano. Brian Wilsons far, musikeren Murry Wilson, hadde store forventninger til sin førstefødte. Allerede da Brian Wilson var et år gammel, mente faren å kunne se at gutten hadde musikalsk talent. Med forventningene kom også et visst press, og Brian Wilson har senere forklart han hadde et ambivalent forhold til faren. Samtidig som han hjalp og støttet Brian Wilson og brødrene, kunne han ha et uberegnelig temperament, og var av og til voldelig. Brian Wilson er nesten døv på høyre øre, og det er usikkert av hvilken grunn. Det finnes tre hovedteorier om dette; at han ble født med dårlig hørsel, eller at han fikk et kraftig slag under en slåsskamp med en nabogutt, mens Brian Wilson selv har fortalt en historie om at hans far slo ham og forårsaket dette. Brian Wilson var quarterback på skolens lag i Amerikansk fotball, han spilte baseball og deltok i terrengløp. Til tross for at han lyktes innen sport, var det musikk han var mest interessert i. Da Brian Wilson fylte 16 år fikk han en båndopptaker av foreldrene i gave, og denne ble flittig benyttet til innspillinger sammen med brødrene. På slutten av 1950-tallet sang han sammen med broren Dennis og fetteren Mike Love, og for å få med den noe sjenerte yngstebroren Carl, kalte de gruppen «Carl and the Passions». En stund etter fikk de med seg Al Jardine, og bandet skiftet snart navn til The Pendeltones. The Beach Boys. Brian Wilson skrev sin første låt tidlig i 1961. Han skrev en tekst inspirert av broren Dennis' favorittsport surfing, med en melodi som var løselig basert på «When You Wish upon a Star». Låten fikk etterhvert navnet «Surfer Girl», men ble ikke spilt inn og utgitt før i 1963. Sommeren 1961 skrev han og Mike Love bandets første hit, «Surfin'». Bandet het The Pendeltones da de spilte den inn, men da singelen ble utgitt hadde plateselskapet Candix Records forandret bandets navn til The Beach Boys – mot bandmedlemmenes viten og vilje. «Surfin'» ble en radiohit, og Brian Wilson og Mike Love skrev oppfølgeren «Surfin' Safari». Candix Records fikk finansielle problemer, og Murry Wilson – som nå var manager for bandet – sa opp kontrakten. Al Jardine gikk lei dette rotet, og sluttet i bandet tidlig i 1962. Han ble en kort periode erstattet av David Marks, men ble med i bandet igjen sommeren 1963. Sommeren 1962 fikk The Beach Boys kontrakt med Capitol Records, og Brian Wilson skrev hitlåt etter hitlåt sammen med Mike Love. Låter som «Surfin'», «Surfin' Safari», «Surfin' USA», «Shut Down», «Little Deuce Coupe», «Be True to Your School», «In My Room», «Fun, Fun, Fun», «I Get Around», «Dance, Dance, Dance», «Help Me Rhonda» og «California Girls» etablerte bandet som et av USAs mest populære på begynnelsen av 1960-tallet. Brian Wilson var bassist, vokalist, låtskriver og produsent for bandet. Samtidig begynte Brian Wilson å få problemer, og i 1964 fikk han et nervøst sammenbrudd og valgte å slutte å spille konserter. Han ville nå konsentrere seg om å skape musikk i trygge omgivelser. "Pet Sounds" og «Good Vibrations». Da Brian Wilson i 1965 hørte The Beatles' album "Rubber Soul", ble han imponert og inspirert. Han bestemte seg for å forlate den relativt lette popmusikken The Beach Boys var blitt kjent for, til fordel for mere kompliserte arrangmenter og instrumenteringer. Som produsent hadde han blitt en tilhenger av Phil Spector og hans Wall of Sound, og ville gjenskape dette lydbildet med The Beach Boys. Han ville skape musikalsk kunst, og startet et samarbeide med tekstforfatteren Tony Asher. Han samlet sammen Californias mest kjente studiomusikere, kjent som The Wrecking Crew, og startet innspillingene av musikken mens resten av bandet var på turné i Asia. Da bandet kom tilbake, ble vokalsporene lagt til. Mike Love var ikke helt begeistret for denne nye musikken, og forlangte at Brian Wilson skulle holde seg til den suksessfulle «formelen» de hadde skapt sammen. Denne uenigheten om musikken skulle senere bli kilde til konflikter mellom Brian Wilson og Mike Love i over 40 år framover. Et av hovedmålene til Brian Wilson var å skape tidsriktig og samtidig tidløs musikk. The Beach Boys hadde etterhvert blitt «gammeldagse» og lite i takt med den rivende utviklingen i musikkbransjen. Han ville ta bandet over fra å være et «tenåringsfenomen» til å bli anerkjente musikere med et budskap, i likhet med blant andre The Beatles og Bob Dylan. Da "Pet Sounds" ble utgitt i mai 1966 ble det mottatt som et mesterverk av mange, mens en stor del av fansen ville ha tilbake surfe-poplåtene. Samtidig med innspillingen av albumet, hadde Brian Wilson startet innspillingen av låten «Good Vibrations». Da han innså at denne låten krevde mere arbeide, valgte han å ferdigstille "Pet Sounds" uten denne låten. Han arbeidet videre utover sommeren og høsten 1966, og i oktober ble den utgitt som singel. Denne gangen var publikum antageligvis mere forberedt på noe annet enn lett popmusikk, og «Good Vibrations» ble bandets største hit. "Smile" og sammenbrudd. Høsten 1966 var endelig The Beach Boys og Brian Wilson blitt et av verdens ledende band. Nå ønsket Brian Wilson å lage tidenes album, og samlet sammen flere av musikerene som spilte på "Pet Sounds". Et av problemene denne gangen var muligens at resten av The Beach Boys ville være med i den kreative prosessen, og kritiserte tekstforfatter Van Dyke Parks for å komme med uforståelige og abstrakte tekster. Samtidig var de skeptiske til musikken som Brian Wilson skrev, og det ble ytret ønsker om å «holde seg til formelen» som hadde gjort de til popstjerner tidlig på 1960-tallet. Etter intenst arbeide og utallige innspillings-sesjoner, begynte plateselskapet Capitol å bli utålmodige. De presset Brian Wilson for å få ham til å gjøre ferdig albumet, og han lovet å bli klar innen 15. januar 1967. Allerede før jul 1966 startet Capitol markedsføringen av albumet, men konfliktene der Van Dyke Parks og Brian Wilson sto på den ene siden og resten av The Beach Boys – og Mike Love spesielt – på den andre siden, ble bare større og vanskeligere etter som tiden gikk. Nå skulle albumet bli ferdig i løpet av våren 1967, men Van Dyke Parks gikk lei og forlot prosjektet i mars. Brian Wilson ga etter hvert også opp, og 6. mai 1967 ble det sendt ut et presseskriv der det ble opplyst om at "Smile" var lagt på is, og ikke ville bli utgitt. Sommeren 1967 startet arbeidet med det som skulle bli albumet "Smiley Smile". Albumet inneholdt nyinspilte sanger og nye versjoner av biter og deler av sanger som opprinnelig var tenkt utgitt på "Smile". Brian Wilson er kreditert som produsent av albumet, men det ble påpekt at det hørtes mere ut som en samling av demoer enn et ferdigprodusert album. Brian Wilson forsatte denne minimalistiske produksjonsstilen på The Beach Boys' neste album, "Wild Honey". Dette var det siste albumet han produserte før albumet "15 Big Ones" i 1976. Fra begynnelsen av 1968 begynte Brian Wilson å trekke seg mere og mere tilbake fra musikkbransjen. Hans narkotika-inntak og hans bipolare lidelse bidro til at han forfalt både som musiker og menneske. Tilstanden ble gradvis forverret mens han jobbet med SMiLE, og han fikk etter hvert for store vrangforestillinger om tekstene og musikken. Når han til slutt nektet å gjøre albumet ferdig, tilbragte han de nest fem årene inne på sitt eget soverom. Senere ble enkeltlåter som for eksempel «Surf's Up» og «Cabinessence», som var beregnet for albumet, omarbeidet og utgitt på andre album. Rehabilitering og tilbakekomst. Som et ledd i rehabiliteringen etter sammenbruddet, samarbeidet Wilson med dr. Eugene Landy, en kontroversiell psykolog som ble uglesett av de andre Wilson-brødrene og av Mike Love. Love gikk så langt som å saksøke Landy, da han mente at psykologen kun var ute etter penger og berømmelse, og ikke var kompetent nok til å hjelpe Wilson. Landy innrømmet at han ikke hadde hverken utdannelse eller kompetanse nok til å kunne behandle Wilson, og trakk seg stille unna. Brian Wilson fikk siden behandling tilpasset hans tilstand, og begynte å spille inn musikk igjen i 1988 da han ga ut sitt første soloalbum. Senere har han gitt ut flere album. I tillegg gir han også holdt konserter og sågar reist på lange turneer – noe han opprinnelig sluttet med allerede i 1965 på grunn av sin sinnstilstand. Inspirasjonskilde og genierklært. Flere kjente musikere og produsenter nevner Brian Wilson som en viktig inspirasjonskilde, og albumet "Pet Sounds" har blitt kåret til "Tidenes beste album" i avstemminger i diverse musikkmagasiner. Wilsons arbeide med å ferdigstille albumet "SMiLE", som han begynte på så tidlig som i 1966, ble endelig utgitt som "Brian Wilson presents SMiLE" i 2004, 38 år etter at han begynte. Ettersom dette albumet ble regnet som banebrytende da det kom ut, kan man bare forestille seg hvilke reaksjoner det ville fått dersom det hadde blitt ferdig til planlagt tid i 1967. I 2005 ble han tildelt MusiCares Person of the Year. Solodiskografi. "Se også The Beach Boys' diskografi." Stéphane Henchoz. Stéphane Henchoz (født 7. september 1974 i Billens) er en tidligere sveitsisk fotballspiller. Henchoz var midtstopper, og avsluttet karrieren sommeren 2008, da han spilte for Blackburn Rovers i Premier League. Spillerkarriere. Henchoz ble først lagt merke til i den tyske klubben Hamburger SV. Etter at han signerte Blackburn i 1997, spilte han to gode sesonger i et lag som hadde dårlige resultater. Etter at Blackburn rykket ned på slutten av 1998–99-sesongen, ble Henchoz kjøpt av en annen Premier League-klubb. Liverpool kjøpte han for 3,5 millioner pund. På Anfield ble Henchoz en fast spiller i startelleveren under hans fem og et halvt års lange opphold på Merseyside. Han viste seg å være en veldig god signering og var populær blant Liverpool-fansen. Han dannet ett effektivt og godt midtstopperpar sammen med Sami Hyypiä. Dette partnerskapet spilte en viktig rolle i Liverpools historiske "The Treble" i 2001. Hans to siste sesonger for "The Reds" var mye preget av skader, men spilte godt i de periodene han var skadefri. Gérard Houllier foretrakk Igor Bišćan som midtstopper da Henchoz slet med skader. Han ble satt på benken, og spilte høyreback de få gangene han fikk sjansen. Når Gérard Houllier ble erstattet av Rafael Benítez som manager, prøvde spanjolen ut Jamie Carragher som en ny makker til Hyypiä. Dette førte til slutt at Henchoz` karriere tok slutt. Carragher spilte tidligere som høyreback, men storspilte som midtstopper. Henchoz valgte da å signere en seks måneders kontrakt med Celtic. Ved utløpet av den kontrakten gikk han tilbake til Premier League, og skrev under for nyopprykkede Wigan Athletic. Hans Wigan-karriere varte imidlertid kun ett år, og de to siste årene i karrieren spilte han for gammelklubben Blackburn Rovers. Han ble lite brukt, men steppet ofte inn ved skader og spilte godt. Mai 2008 ble han løst fra kontrakten av daværende manager Mark Hughes. Internasjonal karriere. Han spilte 72 A-landskamper for, og var med i troppen til EM 1996 og EM 2004. Ketogen diett. Ketogen diett er en diett som blant annet blir brukt i behandlingen av pasienter med epilepsi. Behandlingen finnes i flere versjoner, men generelt dreier det seg om diett med mye fett og lite karbohydrater. Dietten gir ketose som kan ha en positiv effekt på anfallsituasjonen til en del pasienter. I praksis har det vist seg vanskelig å gjennomføre behandlingen over lengre tid. Dietten bør aldri forsøkes uten støtte av dietist og lege. Dietten starter ofte på sykehus, i samarbeid med leger. Det er en påkjenning for både pårørende og pasient, ettersom det vanlige inntaket av mat begrenses. Når kroppen ikke får vanlig tilgang på energi, griper den tak i fettlageret i kroppen for å omdanne dette til energi. Etter ketose er oppnådd, må pasienten få tilført store deler fett, som kroppen skal bruke som kilde til energi. Spesielle typer fett fås kjøpt på apoteket, som man kan bruke i matlaging. Dette er en hårfin balanse, og man må få utregnet hvor mye kalorier, karbohydrater osv. pasienten skal ha ved hvert måltid, for at ketosen skal opprettholdes. Får pasienten for mye karbohydrater, eller spiser mer av ett eller annet i strid med dietten, brytes ketosen og effekten man er ute etter uteblir. Man kan måle mengden ketonlegemer i urinen ved å bruke stiks, som man dypper i urinen. Denne bytter farge ut fra mengde ketonlegemer i urinen. Idrettsforeningen Birkebeineren. Idrettsforeningen Birkebeineren (IBK) er en idrettsforening fra Krokstadelva i Nedre Eiker kommune som ble stiftet 4. januar 1904. IBK er foreningens forkortede navn, og står for Idrettsforeningen Birkebeineren Krokstadelva. Historie. Den 4. januar 1904 ble en del av de idrettsinteresserte i Krokstadelva sammenkalt til et møte på Hasselgården. Hensikten var å stifte en idrettsforening og få samlet idretten i bygda. Resultatet ble at man stiftet idrettsforeningen, men man ble aldri enige om navnet. Dette ble utsatt til et senere møte, hvor medlemmene skulle komme med forslag. På et senere møte forelå det flere forslag, blant annet fra Anders Stake med forslaget «Birkebeineren». Dette forslaget ble vedtatt, og har siden vært foreningens navn. Fotball. Fotballgruppa startet opp i 1907, men holdt det bare gående i en sesong. I 1914 forsøkte fotballgruppa seg igjen, men etter to sesonger var det på ny. Alle gode ting er tre, og i 1921 startet de opp igjen. I årene 1928 til 1933 spilte IBK flere gode kamper, og spilte seg opp i hovedserien. I 1933 meldte Birkebeineren seg på i Arbeidernes Idrettsforbund, og i 1935 ble laget AIF-mestere etter 2-1 seier over Sparta fra Sarpsborg på Dæhlenengen grusbane. IBK gjentok triumfen i 1939 da Sprint, Moss ble slått 1-0 foran 5 000 tilskuere på Bislett. I 1945 startet Birkebeineren igjen opp med fotball. AIF og NFF var nå samme forbund, slik at Birkebeineren nå hadde mulighet til å spille mot alle klubbene. Dette gikk godt, og i 1945 og 1947 kom laget til 3. runde i cupen. Dette er klubbens beste prestasjon under NFF. Birkebeineren hadde også gode sesonger i 1946 til 1948. I 1948 var IBK nær ved å komme opp i hovedserien. Perioden 1949 til 1962 var stort sett bare en tilbakegang for klubben, og ved gressbaneåpningen i 1963 var laget i 6. divisjon. Allerede i 1964 startet laget i 5. divisjon. Her var IBK fram til 1973 da laget rykket opp til 4. divisjon. I 1975 spilte laget meget godt og vant avdelingen. I opprykkskampen mot Strømmen tapte IBK 2-1 og 2-0. I perioden 1976 til 1982 holdt laget seg godt i 4. divisjon, men i 1983, som var et dårlig år, måtte laget starte i 5. divisjon i 1984. Det skulle ikke gå stort bedre der, for A-laget rykket ned til 6. divisjon. 1986 ble A-laget kretsmestere i 6. divisjon etter å ha slått Herdsbygda 4-1 og 7-2 i KM-finalen, etter blant annet å ha tatt 38 av 44 mulige. I 1990 var Birkebeineren bare ett mål unna opprykk til 4. divisjon. Sesongen etter rykket de imidlertid opp til 3. divisjon. Kai Lagesen ble toppscorer med hele 25 scoringer. I 1992 rykket laget ned til 4. divisjon igjen. Først i 1995 klarte Birkebeineren å rykke opp til 3. divisjon igjen, og siden har de vært der. Den beste sesongen i nyere tid var utvilsomt 2001-sesongen da IBK endte på en 2. plass etter Strømsgodset 2. Ettersom SIF rykket ned fra Tippeligaen, var det IBK som skulle kvalifisering til 2. divisjon. Jerv fra Grimstad var motstander og Birkebeineren vant 2-1 hjemme på Årbogen før de tapte 3-1 borte og dermed røk sammenlagt. Ole Grøndahl ble toppscorer med hele 30 seriemål. I 2005 endte Birkebeineren på en godkjent tredjeplass i 3. divisjon, men havnet likevel hele 22 poeng bak Mjøndalen og Stabæk 2 som havnet a poeng. I 2006 ble det en grei 5. plass etter en sesong som var preget av spillerfrafall og mange skader. I 2009 ble det avdelingsseier i 3. divisjon avd. 08 og kvaliktap sammenlagt 5-3 mot Førde. Etter mange år i toppen av 3. divisjon lykkes det endelig for IBK å rykke opp til 2. divisjon i 2011-sesongen. Opprykket var klart allerede fem serierunder før slutt, da laget hadde en ledelse på hele 16 poeng til nærmeste utfordrer som var Hønefoss BK 2. Den 19. september 2011 var opprykket sikret, og Birkebeineren spilte 2. divisjonsfotball i 2012-sesongen. Laoxikaikirken i Tianjin. Xikai, den katolske katedralen i Tianjin. Laoxikaikirken, også kalt "den franske kirke", er en katolsk kirke i storbyen Tianjin øst for Beijing i Folkerepublikken Kina. Den er stor nok til å romme over 2 000 kirkebesøkende, og er byens største (2007). Kirken er inspirert av fransk romansk stil. Byggingen tok til i 1914 og kirken stod ferdig tre år etter. Den har en planløsning som gir den et inneareal formet som et langt kors, og har skip og sideskip. Tre tårn reiser seg over fasaden. Laoxikaikirken er bispedømmet Tianjins katedral, og bispegården ligger rett ved siden av. Menigheten har (2008) 30 000 medlemmer (tretti prosent av alle katolikker i bispedømmet), og vokser stadig. Kirken hadde fra gammelt av et stort pipeorgel, men det ble skadet under Kulturrevolusjonen (1966–76). Et nytt ble bestilt i januar 2010. Tianjin Washingtonmonumentet. Washington-monumentet (Washington Monument) er en stor obelisk reist til ære for USAs første president, George Washington, som gjorde USA uavhengig av Storbritannia. Den er reist i den vestlige enden av National Mall i US's hovedstad Washington DC. Washingtonmonumentet ble tegnet av arkitekten Robert Mills i 1840-årene. Man påbegynte byggingen av monumentet i 1848, men det stod imidlertid først ferdig i 1884, omtrent tredve år etter arkitektens død. Obelisken er av marmor, granitt og sandstein. Mellom dette og Lincolnmonumentet ligger et reflekterende basseng. Washington-monumentet er 169 meter høyt. I en årrekke var det verdens høyeste byggverk og den er fortsatt (2007) verdens høyeste obelisk. Monumentet ble åpnet for offentligheten den 9. oktober 1888. Beale Air Force Base. En RQ-4 Global Hawk drone på Beale Air Force Base. Beale Air Force Base er en flystasjon tilhørende det amerikanske flyvåpenet. Den ligger 10 km øst for Marysville i California, i Yuba County. Nå brukes basen av 9th Reconnaissance Wing som har stasjonert U-2- og RQ-4 Global Hawk-fly der. Flystasjonen er oppkalt etter brigadegeneral Edward Fitzgerald Beale. Walter Reed Army Medical Center. Walter Reed Army Medical Center (WRAMC) er den amerikanske hærs fremste medisinske senter i De forente staters østkystområder. Det ligger nord i Washington, DC, og er oppkalt etter militærlegen major Walter Reed, som ledet det teamet som bekreftet den cubanske legen Carlos Finlays oppdagelse av at gulfeber overføres ved myggstikk fremfor ved direkte kontakt mellom mennesker. Det som nå er WRAMC har vokst fra en institusjon med sengeplasser til 80 til ca 5.500 rom som dekker et gulvareal på 113.000 m². De første ti pasientene ble tatt i mot 1. mai 1909. I 2005 ble det bestemt å erstatte Walter Reed "Army" Medical Center med et nytt Walter Reed National Military Medical Center; som skal reises på tomten til National Naval Medical Center i Bethesda i Maryland, 11 km fra Walter Reeds tomt i Washington, DC. Barksdale Air Force Base. Barksdale Air Force Base er en flystasjon tilhørende Det amerikanske luftforsvar. Den ligger ved Bossier City i Louisiana i USA. Barksdale er hovedbase for 2d Bomb Wing, og hovedkvarter for Eighth Air Force og Air Force Reserve Commands 917th Wing. Barksdale har et stort antall B-52 bombefly og A-10 «Tank busters». Flystasjonen er oppkalt etter premierløytnant Eugene Hoy Barksdale. Bolling Air Force Base. Bolling Air Force Base er en flystasjon tilhørende det amerikanske flyvåpenet. Flystripen er nå borte etter en omdisponering. Basen ligger helt sør i Washington, DC nede ved Potomacelven, omtrent direkte overfor Ronald Reagan-flyplassen, en av de tre sivile flyplasser som betjener rutetrafikk til og fra USAs hovedstad. Bolling ble åpnet i 1918, og den siste flyvning derfra fant sted i 1962. Flystasjonen er oppkalt etter oberst Raynal Bolling. Basen er nå tilholdssted for etterretningsorganisasjonen Defense Intelligence Agency, men har også flyvåpenstyrker som benyttes for det meste til seremonielle tjenester i hovedstaden. Buckley Air Force Base. Buckley Air Force Base er en flystasjon tilhørende det amerikanske flyvåpenet. Den ligger ved Aurora i delstaten Colorado i USA. Den er tilholdssted for 460th Space Wing, en av avdelingene under Air Force Space Command. Flystasjonen er oppkalt etter premierløytnant John Harold Buckley. Bagram Air Base. En A-10 Thunderbolt II tar av fra Bagram Air Base. Bagram Air Base er en flyplass ved den historiske byen Bagram i Afghanistan. Den er blitt omgjort til en flystasjon for Det amerikanske flyvåpen, som også forestod en kraftig utbygging av basen, blant annet med forlengelse av en rullebane til 3,5 kilometer. Bagram Theater Internment Facility - USAs hovedfangeleir i Afghanistan. På flybasen ligger også hovedleiren i Afghanistan for fanger tatt under krigen mot terror, "Bagram Theater Internment Facility" (tidligere "Bagram Collection Point", også kjent som "Salt Pit".) I 2005 offentliggjorde The New York Times en intern militær rapport som viser grov bruk av tortur i fangeleiren, blant annet at flere fanger har blitt slått til døde. Rapporten utdyper og bekrefter en tidligere uttalelse fra US.Army. I henhold til artikler publisert i The New York Times hevder både fanger som har blitt holdt begge steder og amerikanske militære talsmenn at forholdene i leiren er verre enn på Guantanamo. Amnesty International har også anklaget USA for bruk av tortur i leiren. Altus Air Force Base. Flyfoto av Altus Air Force Base, fra 1995 Altus Air Force Base er en amerikansk flystasjon i Oklahoma som ble opprettet i januar 1943. Den er hjemmebasen for 97th Air Mobility Wing. Flybasen har tre rullebaner, den lengste er 4097 meter. Terrenget rundt basen er flatt, med få hindringer og gunstig flyvær, det var viktige faktorer ved etableringen under andre verdenskrig hvor basen ble mye brukt for innledende opptrening av flyvere. Etter andre verdenskrigs slutt ble basen nedlagt, men ble igjen tatt i bruk i 1953 som base for bombefly grunnet den kalde krigen. Etter Sovjetunionens sammenbrudd og den kalde krigens slutt gikk basen over til å betjene opptrening av besetninger for det amerikanske forsvarets tank og transportfly, KC-135 Stratotanker og Boeing C-17 Globemaster III. Aviano Air Base. Aviano Air Base er en flystasjon for det amerikanske flyvåpenet i Italia. Den ligger nordøst i landet rett under Alpene, ca. 32 kilometer nord for Pordenone i provinsen Pordenone. Basen ble opprettet for det italienske luftforsvaret i 1911, først for å trene piloter og bygge flydeler. Under første verdenskrig ble det flydd kamptokter herfra. I mellomkrigstiden ble basen igjen brukt til treningsformål. Under andre verdenskrig fungerte Aviano som base både for Regia Aeronautica og Luftwaffe. Basen ble erobret av britiske styrker, som brukte den fram til 1947. Fra 1947 og fram til 1954 ble den brukt av Aeronautica Militare Italiana, og fra 1955 var den i bruk som Nato-base, under ledelse av USA. Liste over ordførere i Lurøy. Ordførere i Lurøy er en liste over ordførere i Lurøy kommune. Kilder. Lurøy Jiangnan. Jiangnan (kinesisk: 江南, pinyin: "Jiāngnán", Wade-Giles: "Chiangnan") er en tidligere provins i Kina (fra 1644 til 1666, som i tillegg til dette området også omfattet resten av dagens provins Jiangsu og provinsen Anhui. Ettersom denne geografiske betydningen av Jiangnan fikk fotfeste, ble ordet ofte benyttet for å beskrive dette området også, skjønt det er meget større enn det «egentlige» Jiangnan. Stanislav Gusev. Stanislav Borisovitsj Gusev var en russisk agent som under dekke av sin stilling som annensekretær ved den russiske ambassade i Washington DC var involvert i avlytting av det amerikanske utenriksdepartement. Han ble avslørt i november av FBI mens han satt med mottagerutstyr et stykke fra bygningen i bydelen Foggy Bottom, og utvist fra USA. Utvisningen førte til at russerne straks utviste en amerikansk diplomat, Cheri Leberknight, som de sa var blitt knepet på fersk gjerning i spionoppdrag. Dave Pirner. David Anthony Pirner (født i Green Bay i Wisconsin i 16. april 1964) og kjent som vokalisten i Soul Asylum. Dave Pirner bor i Minneapolis i Minnesota. Han lærte å spille trommer, og startet et punk band med sine venner Dan Murphy (gitar) og Karl Mueller (bass). Så begynte han å spille gitar og ble vokalisten. Grant Young ble med i bandet og spilte trommer. Mange mente at bandet (Soul Asylum) var slapt og dårlig. Etterhvert slo de gjennom med låtene Runaway Train og Black Gold, som hørte til albumet Grave dancer's union i 1992. Det ble solgt 2 millioner kopier av albumet. De byttet også ut Grant Young med Sterling Cambell. De sa at Grant ikke likte å dra på turnéer og at han lagde mye bråk. Soul Asylum ble mer og mer populær. Dave Pirner begynte å hjelpe andre artister med å skrive sanger. Så etter de hadde lagd 5 album og vært på turneer, tok de en pause. Da flyttet Dave til Orleans. han ville spille in en plate, men de andre i bandet kunne ikke komme ned der så da bestemte Dave seg for å lage sitt eget album. Han spilte inn sanger han hadde skrivd mens han var på turné med Soul Asylum. Når han hadde tid dro han til studioet og spilte og sang inn sangene hans. Albumet heter "Faces and Names". Dave Har også et barn sammen med Karen Brady, som heter Elijah Ray Pirner. Etter 8 år begynte Soul Asylum med et nytt album. dessverre så døde Karl Mueller av hals kreft som han har kjempet mot i mange år. han døde i hjemme sitt i Minneapolis den 17. juni 2005. De fikk en ny bass spiller som heter Tommy Stinson og Michael Bland som spiller trommer, Dan og Dave er vokalistene og spiller gitar. UK Championship. UK Championship er en profesjonell snookerturnering. Den blir ranket som den nest største etter VM. Den første turneringa ble spilt i 1977 under navnet "United Kingdom Snooker Championship", men da var det bare britiske spillere som fikk delta. Patsy Fagan vant den første finalen etter 12 partier mot Doug Mountjoys 9. Gevinsten var da £2000. I 1984 ble reglene endra til at alle profesjonelle spillere kunne delta, og turneringa fikk rankingstatus. Fram til 2005 hadde bare spillere fra Storbritannia og Irland vunnet. I 2005 vant kinesiske Ding Junhui. Fylkesvei 261 (Rogaland). Fylkesvei 261 ved krysset til Bedriftsvegen Fylkesvei 261 i Rogaland går mellom Kleppekrossen og Orstadkrossen i Klepp. Veiens lengde er 5,5 km. Eksterne lenker. 261 Viggo Jensen. Alexander Viggo Jensen (født 22. juni 1874, død 2. november 1930) var en dansk allsidig sportsutøver, og olympisk mester i vektløfting. Jensen ble den første olympiske mester fra Danmark da han vant vektløfting-konkurransen 1896 i Athen. Det var den første av i alt to disipliner i vektløft. Jensen og Launceston Elliot klarte begge 111,5 kg og dommerne mente Jensen utførelse av løftet var gjort bedre stil og dømte han som vinnere. Den britiske delegasjonen la inn protest som førte til at begge fikk flere forsøk til å forbedre resultatet. Ingen klarte det og Jensen ble erklært som vinnere av konkurransen. Han pådro seg en skade i skulderen i siste ektraforsøket. Denne skaden kom til å hemme han i neste disiplin som var enhåndsløft. Jensen løftet 57,0 kg mot Elliots 71,0 kg men det var nok til en annen plass bak Elliot som ble olympisk mester i enhåndsløft. Jensen deltok i flere øvelser, i friidrett var han med i både kulestøt og diskos. Han kom på fjerde plass i kule og hans plassering i diskoskonkuransen er noe usikker, men det var et sted mellom 5. og 9. plass. I turn var Jensen med i tauklatring, han klarte ikke å nå toppen av tauet å sluttet på en fjerde plass bak to grekere som begge nådde toppen av det fjorten meter lange tauet. Han ble også slått av Fritz Hoffmann som klatret høyere, men Jensen kom høyere enn Launceston Elliot. Jensen var også med i skyte-konkurransen, i to disipliner. I skyting med militærrifle ble han nummer seks med en score på 1 640 poeng. I disiplinen fri rifle kom han på tredje plass med serien 392, 423, 280 og 210 poeng. Jensen deltok igjen i skyting under Sommer-OL 1900 i Paris. Dvergmus. Dvergmus ("Micromys minutus") tilhører musefamilien og er følgelig i slekt med skogmusene og rottene. Den er knøttliten; vekten hos "voksne" dyr er mellom tre og elleve gram, ofte seks til åtte (en voksen lemen kan til sammenligning veie over det tidobbelte), mens lengden er 10 til 14 cm, hvorav halen utgjør omtrent halvparten. Den minner om skogmusene med sin relativt lange hale, men skiller seg fra dem på bl.a. forholdsvis mindre ører. Pelsfargen på ryggsiden er hos voksne dyr om sommeren varmt gulbrun, unger og dyr i vinterpels er mer gråbrune. Dvergmusa ble oppdaget i Norge så sent som i 2001, i Eidskog sør for Kongsvinger i Hedmark. Hvor lenge den har vært i Norge vet ingen, men i Sverige ble den oppdaget for første gang i 1985. Her er den nå funnet i et begrenset område i Dalsland og Värmland. Man antar at den norske bestanden er et resultat av innvandring herfra. Noen lang historie i Norge har arten ganske sikkert ikke. Arten lever for en stor del av frø og annen plantekost. Den tar også noe insekter, særlig om vinteren. Om sommeren finner den mye av føden oppe i vegetasjonen. Den klatrer godt, og bruker halen som et ekstra gripeorgan. Om vinteren lever den for det meste nede på bakken. Den kan da komme inn i høyløer og kornlagre, men i Danmark, hvor den er vanlig, regnes den likevel ikke som et skadedyr. Dvergmusa bygger bol oppe i vegetasjonen, og det er gjerne disse som er det første tegnet på at arten finnes i et område. Bolet er kulerundt med en diameter på seks til ti cm. Det veves inn i vegetasjonen fra en halv til en meter over bakken. Fordi gresset som utgjør bolets ytre del ikke gnages av, beholder det grønnfargen helt til høsten og sørger for god kamuflasje. Oppe i bolet er dvergmusa nokså trygg for enkelte rovdyr nede på bakken, f.eks. røyskatt. Den er også beskyttet mot flom. Ungene fødes i bolet. En hunn kan få opptil sju kull i løpet av ett år. Om dette også gjelder så langt nord som i Norge, hvor sommeren er kort, er kanskje noe tvilsomt. Hvert kull består vanligvis av to til seks unger, men så mange som ti forekommer. I naturen har dvergmusa en levealder på opptil 18 måneder, men omtrent seks måneder er det vanlige. I fangenskap har den blitt opptil fem år. Som nyoppdaget art i Norge er dvergmusa et både spennende og gåtefullt innslag i pattedyrfaunaen. Naturinteresserte har her muligheten til gjøre nye oppdagelser når det gjelder artens utbredelsen. Leting etter forlatte bol om høsten har vist seg å være en effektiv metode for å finne den. I første rekke er det trolig Hedmark, Akershus og Østfold som er aktuelle områder. Om dvergmusa kommer til å spre seg ut over større deler av landet, vil bare fremtiden vise. Dominic Matteo. Dominic Matteo (født 4. april 1974) er en skotsk fotballspiller fra byen Dumfries. Hans posisjon er i forsvaret og han spiller for den engelske klubben Stoke City i Football League Championship. Hit kom han januar 2007 på fri overgang fra Blackburn Rovers. Øvrige klubber han har spilt for er Liverpool og Leeds United. Verdensmesterskapet i snooker. Verdensmesterskapet i snooker, eller World Snooker Championship, er verdensmesterskapet i snooker for profesjonelle. Turneringa spilles i Crucible Theatre i Sheffield i England. Her har det blitt spilt hvert år siden 1977. Turneringa har blitt spilt siden 1927, bortsett fra under annen verdenskrig og i perioden 1958–1963. Det deltar 32 spillere, hvorav de 16 høyest rankede spillerne er direktekvalifisert. De øvrige spillerne må spille kvalifisering for å komme med. VM-øyeblikk. 1979: Terry Griffiths blir første og inntil 2005 eneste spiller som vinner VM etter å ha kvalifisert seg til turneringen. 1980: Cliff Thorburn fra Canada blir andre spiller fra utenfor de britiske øyer som vinner VM. Den første var australske Horace Lindrum i 1952. 1982: Alex Higgins vinner sin første VM-tittel på 10 år. 1983: Cliff Thorburn gjør det første 147-breaket i VM-historien, men taper finalen 18-6. 1985: Dennis Taylor slår Steve Davis i tidenes antagelig beste snookermatch. Taylor lå 8-0 under men vant til slutt 18-17 etter en ekstremt nervepirrende kamp på den siste sorte ballen, med 18.5 millioner seere (britisk seerrekord) etter midnatt. 1986: Outsideren (150-1) Joe Johnson vinner VM-finalen. 1990: Stephen Hendry blir tidenes yngste verdensmester, 21 år gammel. 1992: Jimmy White gjør et maksimum break på 147, men taper ti partier på rad i finalen. 1994: Jimmy White taper sin sjette VM-finale etter en hjerteskjærende bom under en gedigen sjanse til å avgjøre finalen. 1995: Stephen Hendry gjør 147-break i VM, som han vinner. 1997: Ronnie O'Sullivan gjør tidenes raskeste 147-break (5 min. 20 sek.), og Ken Doherty stopper Stephen Hendrys serie med VM-seire. 1998: John Higgins blir kjent i snookerverdenen med sin første VM-tittel og førsteplass på rankingen. 1999: Stephen Hendry tar sin syvende VM-tittel. 2000: Mark Williams blir den første venstrehendte verdensmesteren. 2001: Ronnie O'Sullivan vinner sitt første VM. 2002: VM-finalen avsluttes med et nervepirrende siste parti hvor Stephen Hendry hindres i å ta sin åttende VM-tittel, Peter Ebdon får revansje for VM-finalen 1996. 2003: Ronnie O'Sullivan blir eneste spiller med to 147-break i VM, og Mark Williams vinner sin andre VM-tittel mot en Ken Doherty (verdensmester 1997) i storform. 2005: Shaun Murphy vinner VM etter å ha kvalifisert seg til turneringen, som første spiller siden Terry Griffiths i 1979. 2006: Hongkongs Marco Fu kommer til semifinalen, og Graeme Dott (finalist i 2004) vinner VM som første turnering. 2007: John Higgins vinner sin andre VM-tittel, ni år etter forrige gang. 2008: Ronnie O'Sullivan vinner sin tredje tittel, men må dele prisen for høyeste break med finalemotstander Ali Carter, etter at de begge klarer et maksimum break. Det er første gang i turneringens historie at det blir spilt to maksimum break. 2009: John Higgins blir verdensmester for tredje gang. 2010: Neil Robertson blir andre australske verdensmester gjennom tidene. Den første var Horace Lindrum i 1952. Vinnere. Resultater fra VM-finalene fra 1977 til i dag. John Higgins verdensmester i 1998, 2007, 2009 og 2011 Fylkesvei 252 (Rogaland). Fylkesvei 252 i Rogaland går mellom Kåsen og Klepp stasjon i Klepp. Veiens lengde er 4,3 km. Eksterne lenker. 252 Vektløfting under Sommer-OL 1896. Vektløfting under Sommer-OL 1896. Det var sju utøvere fra fem nasjoner som konkurrerte i to disipliner, tohåndsløft og enhåndsløft. Viggo Jensen fra Danmark ble olympisk mester i tohåndsløft med Launceston Elliot på andre plass. I enhåndsløftkonkurransen ble rekkefølgen mellom de to omvendt. Medaljer. Utøverne har blitt tildelt medaljene i ettertid av Den internasjonale olympiske komité. Under de første olympiske lekene var det kun vinneren som fikk medalje og han fikk sølvmedalje. Fylkesvei 250 (Rogaland). Fylkesvei 250 i Rogaland går mellom Braut og Erga i Klepp. Veiens lengde er 5,4 km og heter Brautvegen. Eksterne lenker. 250 Fylkesvei 255 (Rogaland). Fylkesvei 255 i Rogaland går mellom Orre og Pollestad i Klepp. Veiens lengde er 2,3 km. Eksterne lenker. 255 Utsyn. "Utsyn" er en programserie som gikk på NRK1 fra 2003 til 2007 der aktuelle utenlandske dokumentarer dannet stammen, og et bredt spekter av internasjonale og nasjonale konflikter ble belyst. Serien må derfor sees på som en programvignett for utenlandske dokumentarer. Prosjektleder for serien var Britt Holm. Serien hadde premiere på NRK1 den 2. september 2003 og gikk på tirsdager kl. 23:15. Eddie Nolan. Eddie Nolan (født 5. august 1988), er en irsk fotballspiller fra byen Waterford. Han spiller for den engelske klubben Preston North End. Nolan imponerte stort første året han var på ungdomslaget til Rovers, og dette bidro til at han ble med på reservelaget andre året. Nolan fikk sin debut for A-laget i kampen mot AS Nancy i UEFA-cupen 13. januar 2006, som innbytter for Andy Todd. Nolan har også aldersbestemte kamper for. Strandebarm Prosti. Strandebarm prosti også kalt «den norske kirke i eksil» er et frittstående, landsdekkende prosti utenfor den norske kirkens ordinære organsisasjon som ble stiftet 1. påskedag i 1991 av prestene Børre Knudsen, Per Kørner og Ludvig Nessa. Disse tre har siden ledet prostiet, Knudsen har særlig ansvar for Nord-Norge, Kørner for Vestlandet og Nessa for Østlandet. Noen år senere, i april 1997, ble prestene Arne Thorsen og Olav Berg Lyngmo innlemmet i prostiet. Samme år ble Knudsen vigslet til biskop for dem og for Strandebarm prosti, nord. Resten av landet, Strandebarm prosti, sør, fortsatte som før med Kørner og Nessa som tilsynsmenn (proster). Sammen fungerer de to som biskop for Strandebarm prosti, sør, i påvente av at det også her blir vigslet biskoper. Prostiet forstår seg selv som ei grein av Den norske Kirke som har frasagt seg tilsyn av offentligheten (Regjeringen, Stortinget, Kirkemøtet og Den norske Kirkes offentlig oppnevnte biskoper). Strandebarm prosti motsetter seg en rekke av statskirkens synspunkter – som for eksempel abortloven, homofili – og gjengifte etter skilsmisse. Prostiet godkjenner heller ikke kvinnelige prester og er for en full løsrivelse mellom kirke og stat, og støtter dermed ikke Gjønnesutvalgets linje i denne saken. Alang. Alang er en by i Bhavnagar-området i delstaten Gujarat i India. Byen er verdensledende innen skipshugging og resirkulering. Innpå 99% av materialene fra skipene blir gjenvunnet. Skipsverftene i Alang resirkulerer rundt 50% av alle skipene som går til opphugging på verdensbasis. Verftene er lokalisert rundt Cambaybukta, 50 km sørøst av Bhavnagar. Store supertankere, bilferger og lasteskip blir trukket opp på stranden på flo sjø, og når tidevannet trekker seg tilbake går hundrevis av arbeidere løs på skipene for å berge verdifulle gjenstander og utstyr for så å gjøre restene om til skrapjern. Denne industrien skaper titusenvis av arbeidsplasser for lavtlønnede arbeidere, og millioner av tonn med stål blir gjenvunnet. Skipshuggeriene i Alang har ført til diskusjoner rundt arbeidsforholdene, arbeidernes bo- og leveforhold og innvirkningen industrien har på miljøet. Til tross for mange alvorlige arbeidsulykker ligger nærmeste ordentlige sykehus 50 kilometer unna, i Bhavnagar. I Alang finnes en liten Røde kors-klinikk som kun har et begrenset tjenestetilbud. Arbeiderne er dårlig utstyrt og mangler verneutstyr til å beskytte seg mot farlige stoffer som tungmetaller og asbest. Man anslår at så mange som hver sjette arbeider har symptomer på asbestose, og står i fare for å utvikle lungekreft. Alang fanget nyhetenes interesse i 2006, da huggingen av skipene «Clemenceau» og SS «Norway» ble debattert. Huggingen av «Clemenceau» ble stoppet av indiske og franske myndigheter. SS «Norway» ble liggende strandet på Alang mens saken rullet i indiske domstoler fram til 2008, da hun ble hugget. Easy Riders. Easy Riders er et rockeband startet av den norske musikeren Michael Krohn, mest kjent som vokalist og låtskriver i Raga Rockers. Bandet har gitt ut to album, et i 2004 og det siste i 2007. Lycée Édouard Herriot. Lycée Édouard Herriot er en videregående skole i Lyon. Den norske seksjonen ved Lycée Edouard Herriot ble opprettet i 1989. Skolen har ca. 1 250 elever, både gutter og jenter. Norge disponerer skoleplasser til maksimum åtte norske jenter hvert år. Skolen ligger i sentrum av Lyon. Bygningene er over 100 år gamle, men godt vedlikeholdt. Deler har nylig gjennomgått en betydelig oppussing. Lyon ligger i den sørlige del av Frankrike og er Frankrikes 3. største by med ca. 460 000 innbyggere. I "Stor-Lyon" er det 1 220 000 innbyggere. Den ligger ved sammenløpet av Saône og Rhône, og er en viktig handelsby. Byen har tre universiteter + ENS og INSA, teknisk høgskole og flere vitenskapelige og kulturelle institusjoner. Ett av universitetene har en skandinavisk seksjon. Kost og losji. Det er gjort avtale med et internat i skolens nærhet som har plass til åtte norske jenter. Førsteårselevene spiser frokost og middag på internatet, og lunsj i skolens matsal. 2. års- og 3. årselevene kan også spise lunsj på skolen. Som ved alle franske internat for skoleelever, er det strenge regler for å forlate internatet på kveldstid. I helgene bor 1. års-elevene i vertsfamilier. Miljø, fritid. Det er gode muligheter til å drive med fritidsaktiviteter på skolen. Det er organisert klubber i video, informatikk, teater, fotball, jonglering, dans, badminton, skoleavis, gymnastikk, volleyball, osv. Norskseksjonen disponerer et eget rom på skolen, hvor det finnes norske bøker, norske aviser, en stasjonær datamaskin, og en bærbar. Dessuten er det et fellesrom på internatet til leksearbeid. Skolestart. Ved skolestart følger ikke de norske elevene undervisningen i fransk i sine klasser. I disse timene får de intensiv undervisning i fransk av seksjonsleder. Full integrering i franske klasser skjer senest i slutten av første trimester. Dessuten får de ekstraundervisning i fransk, matematikk og fysikk-kjemi. Lycée Alain Chartier. Lycée Alain Chartier er en videregående skole som ligger i Bayeux. Den norske seksjonen ved Lycée Alain Chartier ble opprettet i 1979. Dette er en liten videregående skole etter fransk målestokk, med ca 700 elever. Bare norske jenter kan søke om opptak på denne skolen fordi elevene bor sammen på internatet (men det er både gutter og jenter på skolen.) Ettersom den er relativt liten, må elever som velger økonomisk/sosialøkonomisk linje de to siste årene, ta denne ved naboskolen, Lycée Arcisse de Caumont. Bayeux ligger i Normandie og har ca. 15 000 innbyggere. Byen ligger i et typisk jordbruksområde og er seg sine nordiske tradisjoner bevisst. Byen er kjent for sin vakre katedral og det over 70 m lange Bayeux-teppet fra 1000-tallet. 27 kilometer fra Bayeux ligger Caen, med ca. 150 000 innbyggere. Caen er en universitetsby med blant annet et skandinavisk institutt. Byen har også mange kulturelle tilbud, som kino, teater og konserter. Kost og losji. Skolen har ikke eget internat, men har ordnet plass på internatet på Arcisse de Caumont. I tilknytning til sovesalene er det dusjer og vaskeservanter samt toaletter. De seks norske bor sammen på et rom. Ved siden av hver sovesal bor en kvinnelig lærer eller tilsynskvinne. Internatet er stengt i helgene. Frokost serveres 0715 – 0745, lunsj spiser elevene i skolens matsal fra kl. 1145 til 1315 og middagen er kl. 1845. I andre og tredje året er elevene selv ansvarlige for kosten. Kantinekort kan kjøpes om en ønsker å spise på skolen. Elevene bor hos vertsfamilier i Bayeux eller omegn fra fredag kveld til mandag morgen. Miljø, fritid. En bør merke seg at det er forholdsvis strenge utgangsregler for skolen og internatet. Elevene kan fritt gå ut av skolens område i friminutt og fritimer, mellom 1210 og 1330 og mellom 1730 og 1830. Etter denne tid er det ikke anledning til å gå utenfor internatets område. Onsdag ettermiddag har elevene fri fra kl. 1200 til 1900. Lørdag har elevene fri. Det er gode muligheter for fritidsaktiviteter. Skolen har eget lag i håndball, volleyball og basketball. Teatergruppen setter opp et par stykker årlig, og det er eget kor for elever og lærere. Det er ellers anledning til å drive med tennis, dans, svømming, bordtennis, golf etc. utenom skolen. Norskseksjonen disponerer to små klasserom på skolen. Her finnes det norske bøker, aviser og tidsskrifter. I et rom er det datamaskiner med internett-tilgang. Skolestart. I løpet av første trimester ved skolen vil de norske elevene få intensiv undervisning i fransk og bare følge den franske klassen i enkelte fag. Senest i andre trimester, i november, vil de bli fullstendig integrert i franske klasser. Ekstraundervisning opprettholdes i enkelte fag, bl.a. fransk. Stephen Hendry. Stephen Hendry (født 13. januar 1969 i Edinburgh) er en skotsk profesjonell snookerspiller. Hendry har vunnet verdensmesterskapet i snooker hele syv ganger, hvilket er rekord i moderne tid. Han ble også tidenes yngste verdensmester da han vant i 1990, i en alder av 21 år. Han starta karrieren tidlig og vant det skotske mesterskapet allerede som 15-åring. Ett år senere ble han profesjonell og i 1990 vant han sitt første verdensmesterskap, som den yngste noensinne. Han har med årene blitt en av verdens beste spillere. Hendry har vært rangert som nummer én i verden i tilsammen ni sesonger. Ingen andre spillere har gjort flere serier over 100 poeng (centuries break) og han har ved ti tilfeller gjort et maksimum break under kamp. Hendry hadde lenge rekorden for flest maksimum break med åtte, men Ronnie O'Sullivan overtok rekorden i 2008 da han gjorde sitt niende. Under verdensmesterskapet i 2009 gjorde imidlertid Hendry sitt niende og fikk dermed like mange som O'Sullivan. Deretter gjorde O'Sullivan ett nytt i september 2010, før Hendry gjorde sitt tiende i februar 2011. Hendry er utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Etter å ha tapt 13-2 mot Stephen Hendry i kvartfinalen i VM 2012 annonserte han at han ville legge opp med umiddelbar virkning. Turneringsseire. Stephen Hendry har tilsammen vunnet 36 rankingturneringer. Fabienne Suter. Fabienne Suter (født 5. januar 1985) er en sveitsisk kvinnelig alpinist. Som 18-åring ble hun sveitsisk mester i storslalåm. Hun fikk sitt gjennombrudd i verdenseliten i Super-G da hun vant de to siste rennene i 08. Disse to seirene bidro til at hun kom på tredjeplass sammenlagt i Super-G-cupen. Rabea Grand. Rabea Grand (født 15. juni 1984) er en sveitsisk kvinnelig alpinist. VM-medaljer. Grand, Rabea Grand, Rabea Olaus Olsen Eskeland. Olaus Olsen Eskeland (født 9. juni 1833 i Høle, død 23. november 1903 i Hetland) var en norsk politiker (Venstre). Som ung var han krambudreng i Stavanger. Han tok eksamen ved Stord Seminar i 1853. Han var lærer og klokker i Høle til 1856 og i Hetland til 1859. Fra 1859 til 1860 var han lensmann i Skudenes, men han ble syk og søkte avskjed. Da kjøpte han seg et gårdsbruk på Tasta i Hetland og startet med gårdsdrift. I 1864 blei han ordfører i Hetland, og året etter var han en av de yngste som møtte i Amtstinget. Han satt som ordfører i 36 år, sammenhengende til han døde i 1903, med unntak av en valgperiode. I 1868 ble han valgt til første varamann til Stavanger fra Stavanger Amt, og i 1871 fikk han fast plass på Stortinget. Han satt på Stortinget til og med 1889. De to siste årene av denne perioden var han sykmeldt. Han satt først i justiskomiteen og senere i jernbanekomiteen. Her var han med da vedtaket om bygging av Jærbanen ble gjort. Han hadde flere andre offentlige verv, bl.a. var han forlikskommisær i Hetland i 40 år, fylkesrevisor, medlem av tilsynsnemnda for Jærbanen og styrer i Norges Banks avdeling i Stavanger. I 1889 var han med og stiftet Hetland Sparebank, og han ble valgt som den første ordføreren i banken sitt forstanderskap. I 1889 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Saint George prestegjeld (Antigua og Barbuda). Saint George er et administrativt prestegjeld (parish) på nord-kysten av Antigua som er del av øystaten Antigua og Barbuda. George Saint John prestegjeld (Antigua og Barbuda). Saint John er et administrativt prestegjeld (parish) på nord-kysten av Antigua som er del av øystaten Antigua og Barbuda. Antigua og Barbudas hovedstad Saint John's ligger i Saint John. John Aimee Mann. Aimee Mann (født 8. september 1960 i Richmond, Virginia) er en amerikansk artist og låtskriver. Etter sitt første bandprosjekt, Young Snakes, var hun i 1983 med på å danne bandet 'Til Tuesday, hvor hun var vokalist og bassist. Bandet fikk en viss internasjonal oppmerksomhet, særlig for hiten "«Voices Carry»" fra 1985. I 1993 debuterte hun som soloartist med albumet "Whatever", og i 1995 fulgte "I'm with stupid". Begge albumene høstet gode kritikker, men ble ingen salgssuksesser. Etter at Mann stod for det meste av musikken til den prisbelønnede filmen Magnolia fra 1999, fikk hun større oppmerksomhet fra publikum og media, og fikk også en oscarnominasjon for låten "«Save Me»". I de senere årene har Aimee Mann fortsatt å gi ut album med jevne mellomrom, og hun er anerkjent som en av de viktigste artistene innenfor sin sjanger. Mange kritikere fremhever dessuten hennes poetiske talent. Siden 1997 har hun vært gift med musikeren Michael Penn, bror til skuespillerne Sean Penn og Chris Penn. Saint Mary prestegjeld (Antigua og Barbuda). Saint Mary er et administrativt prestegjeld (parish) i det sør-vestlige hjørnet av Antigua som er del av øystaten Antigua og Barbuda. Mary Frykt. Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi. Redsel er et fenomen fra en adferd-modifikasjon, men fenomenet kan forklares uten at redselen kobles til det. Å avvise sin redsel får ofte ikke ønsket effekt. Man kan lære seg å bli redd for saker, og dette er koblet til det emosjonelle sentret i hjernen. Redsel er et veldig fundamentalt instinkt, og er mye koblet til amygdala neuronene i hjernen. Saint Paul prestegjeld (Antigua og Barbuda). Saint Paul er et administrativt prestegjeld (parish) på sør-kysten av Antigua som er del av øystaten Antigua og Barbuda. Paul Saint Peter prestegjeld (Antigua og Barbuda). Saint Peter er et administrativt prestegjeld (parish) på nord-kysten av Antigua som er del av øystaten Antigua og Barbuda. Peter Saint Philip prestegjeld (Antigua og Barbuda). Saint Philip er et administrativt prestegjeld (parish) på øst-kysten av Antigua som er del av øystaten Antigua og Barbuda. Philip Turn under Sommer-OL 1896. Turn under Sommer-OL 1896. Turnøvelsene ble avviklet i Panathinaikos stadion mellom 9. og 11. april. Det var 71 utøvere fra åtte nasjoner som deltok, hjemmenasjonen Hellas hadde en tropp på hele 52 utøvere. Det ble konkurrert i åtte øvelser, seks individuelle og to lagkonkurranser. Individuelt i skranke, svingstang,bøylehest, hopp, ringer og tauklatring. Lagkonkurransene var i skranke og svingstang. Carl Schuhmann og Hermann Weingärtner fra Tyskland vant tre olympiske titler hver, én individuelt og to i lag. Medaljer. Utøverne har blitt tildelt medaljene i ettertid av Den internasjonale olympiske komité. Under de første olympiske lekene var det kun vinneren som fikk medalje og han fikk sølvmedalje. Snook. Snook er en svensk rapgruppe fra Stockholm. Gruppen består av Oskar «Kihlen» Linnros og Daniel «Danne» Adams-Ray. Gruppen gjør ofte narr av tradisjonell rap. De har gitt ut to album og en del singler. De vant i 2006 MTV Europe Music Awards i København. Liste over mindre rollefigurer i Black Lagoon. Dette er en liste over rollefigurene i den japanske animeen Black Lagoon. Medlemmer av Hotel Moscow. Hotel Moscow er et russisk forbrytersyndikat som holder til i Roanapur og er en gren av den russiske mafiaen posisjonert i Thailand. Syndikatet består av krigsveteraner fra Den afghansk-sovjetiske krig og er med sin store tilgang til våpen, sitt mot og sine gode ferdigheter i kamp en formidabel fiende. Hotel Moscow står på vennlig fot med Lagoon Company og mange av gruppens oppdrag kommer fra dette russiske forbrytersyndikatet. Balalaika. Balalaika er lederen for Hotel Moscow. Før det var hun fallskjermjeger og offiser i den russiske hæren under Sovjets krig i Afghanistan. Hun går i uniformjakke og røyker alltid sigar (til forskjell fra de andre rollefigurene som røyker sigaretter). Balalaika er lett gjenkjennelig på det store brennmerket som preger store deler av den høyre delen av ansiktet hennes. Blant sine fiender har hun derfor fått det treffende kallenavnet "Fry-Face". Hun er en av de få personene som Revy respekterer og hun har gode ferdigheter i kamp. I krisetilfeller kan Balalaika også støtte seg på en elitestyrke kjent som "Visotniki", spesialtrente soldater som deltok i noen av de verste slagene i den sovjetiske krigen i Afghanistan. Grunnet hennes strategiske lederstil under krigen, ser disse mennene på henne som sin overordnede og adlyder alle hennes befalinger. Boris. Boris er Balalaikas nestkommanderende. Han er lett gjenkjennelig på det store arret som krysser ansiktet hans fra høyre del av panna til det venstre kinnet. Mister Chang. Mister Chang er sjefen for grenen av kriminalorganisasjonen "Triaden" i Roanapur. Som Revy er han meget dyktig i kamp med pistoler i begge hender. Det hintes om at det var han som lærte henne opp i denne stilen siden han er sikrere enn henne i kamp. Han er en av de få mennene som Revy respekterer og er den eneste hun betegner som "sir". Abrego. Abrego er leder for en Colombiansk narkoliga som operer i Roanapur. Han er meget arrogant men har en tendens til å være feig i nærværet til en sterk fiende. Albrego overlever i en episode av animen en bombeksplosjon hvor mange av revolvermennene hans ble drept. Siden da har hans innflytelse i byen minket. Shenhua. Shenhua er en taiwansk snikmorder som arbeider for Mr. Chang. I kamp foretrekker hun skarpe våpen, spesielt farlig er yndlingsvåpenet bestående av to sverd bundet sammen med et lang rep som deretter kan svinges rundt som barberblader mot fiender. Hun er også mester i bruk av kniver, både på korte og lange avstander. Hennes religion er taoisme. Et av de mest gjenkjennelig trekkene ved henne er at hun blander sammen engelsk og kinesisk og rett som det er kan bryte ut med brokete engelske setninger. Leighark. Leighark er en irsk sjåfør som arbeidet sammen med Shenhua ved et tilfelle. Han er en storrøyker av marihuana og har en uvane i å hallusinere kraftig når situasjonen er på sitt verste. Mange av hallusinasjonene referer til vestlige fenomener, som Playmate, Star Trek og engelsk popmusikk. Verrochio. Verrochio er leder for en gren av den italienske mafiaen posisjonert i Roanapur. Han forsøkte å bruke de to barnemorderne Hansel og Gretel (se lenger ned i artikkelen) til å drepe Balalaika og Mr. Chang og dermed ta kontroll over Roanapurs (svært omfattende) underverden. Han ble imidlertid drept ta de to seriemorderne vendte seg mot ham og mennene hans og drepte dem alle. Chin. Chin er en mindre kinesisk forbryter som forsøkte å frata Balalaika hennes maktposisjon i Roanapur. Chin er feig i en fiendes nærvær men arrogant når han har fordelen. Det var ikke vanskelig for Balalaika å finne ut om planene hans og Chin ble henrettet ved å bli bundet fast til en stol i sin leilighet og sprengt i lufta. Medlemmer av "The Church of Violence. "The Chruch of Violence" er en kirke i Roanapur som huser en gruppe med uvanlig voldelige nonner og prester. Alle medlemmene (som kun teller tre stykker i animen) behersker bruken av skytevåpen meget godt. Kirken tjener til livets opphold med våpensmugling. Eda. Eda er en nonne i "The Church of Violence" med nære bånd til Roanapurs underverden. Hun er en venninne av Revy, men det forhindrer dem ikke fra å havne i farlige krangler idet de deler et meget hissig temperament. Til Revys misnøye har hun også fått god sans for Rock. Eda hevder å være født i Langley, Virginia i USA. Langley er et metonom på stedet hvor hovedkvarteret til CIA befinner seg, noe som leder til mistanken om at Eda er eller har vært en CIA-agent. Hun er sannsynligvis i 30-årene, altså rundt 10 år eldre enn Revy. Yolanda. Yolanda er lederen for kirken og bærer en lapp over det ene øyet. Av utseendet er hun en fredelig, avslappet nonne i 60-årene men i virkeligheten styrer hun menigheten med jernhånd. Yolanda tar vanligvis ikke del i kamp men hun bærer våpen; en spesialbygd pistol av merket Desert Eagle som hun bruker med dødelig presisjon. Et bemerkelsesverdig trekk ved dette er at hun er i stand til å fyre av pistolen med bare en hånd, uten plager fra pistolen tunge vekt og kraftige rekyl. Rico. Rico er en prestelærling ved kirken. Som Eda og Yolanda besitter han store ferdigheter i bruk av våpen, i hans tilfelle et M60 maskingevær. Han kaller Eda "onee-san" (japansk for "søster" i biologisk forstand) i stedet for nonnetittelen "søster", til Edas store ergrelse. Bao. Bao er bartender og eier av baren "The Yellow Flag" hvor Lagoon Company som oftest oppholder seg i fritiden. Bao er en ekssoldat fra Sør-Vietams hær og kjempet i Vietnamkrigen. Han avskyr "Lagoon Company", spesielt Revy, fordi de talløse ganger knuser baren hans i kamp med andre lovløse. Han prøver så godt han kan å minne henne på betale skadene, noe hun alltid greier å unngå. Rowan “Jackpot” Pigeon. Rowan "Jackpot" Pigeon er eier og bestyrer av en strippeklubb i Roanapur. Han har ved flere anledninger tilbudt Revy stilling som danser ved klubben og driver handel med både lovlige (som pornografi) og ulovlige (som alvorlige tilfeller av barnepornografi) materiale. Chief Whatsup. Chief (politimester) Whatsup er Roanapurs politimester. Han mottar daglige bestikkelser fra den kriminelle underverdenen i byen for å holde seg unna deres saker. Denne avtalen overholder han som regel, med unntak av hvis aktivitetene deres forstyrrer offentlig ro i gatene. Sawyer the Cleaner. Sawyer the Cleaner er en ung jente i begynnelsen av 20-årene som spesialiserer seg på kroppsekspedering, selv om hun også tar imot leiemorderoppdrag. Hun arbeider som regel for "Triaden", hvor hun henretter deres fiender på de mest grufulle måter, enten som et signal til "Triadens" fiender eller som et eksempel for dens allierte. Når hun "arbeider" er hun iført kirurgklær (hvit frakk, bind over munnen, gummihansker) men ellers går hun kledt i gotiske klær. Hun kan ikke snakke grunnet at hun en gang fikk strupen skåret over og bruker derfor en spesiell stemmemaskin for å kommunisere. I likhet med Shenhua er Sawyer en dusørjeger som ikke gjør bruk av skytevåpen. I kamp bruker hun i stedet en stor motorsag som er omtrent halvparten så stor som henne. Størrelsen på sagbladet gjør henne i stand til å blokkere pistolskudd med stor effektivitet. Hun går ikke av veien for noe og vil kutte seg vei gjennom alt som står i hennes vei. Claude "Torch" Weaver. Claude "Torch" Weaver er en overvektig, middelaldrende mann med blondt hår og briller og som alltid kan sees med et bredt smil. Som navnet antyder er Claude en pyroman bruker en flammekaster forkledd som en vanlig lighter som sitt våpen, selv om han også kan bruke en flammekaster i full størrelse for tyngre jobber. Han hevder å være religiøs, til tross for at han (uhyggelig nok) i sin fortid brente sin kone i hjel, noe han hevder tok fem minutter. Rotton the Wizard. Rotton the Wizard er en mann som ble leiet inn som dusørjeger i jakten på oppdragsgiverens offer. Han går i militærfrakk, bruker alltid solbriller og er gråhåret. I kamp bruker han en halvautomatisk maskinpistol. Han drikker ikke alkohol, idet han hevder det gjør ham så kvalm at han kaster opp. I serien hintes det om at han mer skrytepave enn slåsskjempe, idet han midt under en skryteseanse blir skutt av Revy. Han overlevde takket være en viktig sikkerhetsforansaltning han hadde ordnet med, han var iført skuddsikker vest. Senere ser han ut til å utvikle et slags vennskap med Shenhua Vetan. Vetan er en ås sør på Nøtterøy, like ved Haukemyr, vest for Torød. Med sine 99 moh. er den øyas høyeste punkt. Toppen av Vetan ble i 1897 ekspropriert av Forsvarsdepartementet for bygging av en kystmeldepost. Rett før angrepet på Norge i 1940 ble det bygget en festningskommandoplass på Vetan, men den ikke tatt i bruk. Tyskerne overtok anlegget og bygget det videre ut, blant annet med en radiostasjon samt tre 20 mm luftvernkanoner. Etter andre verdenskrig har Vetan vært i bruk som radiolinjestasjon av Forsvarets Fellessamband. Det er ikke lenger militær aktivitet på Vetan, men toppen er fremdeles avsperret. Redonda. Redonda er en ubefolket øy, som er del av Antigua og Barbuda. Den ligger 54 km nord for Antigua. Den ble først oppdaget av Christofer Columbus som gjorde krav på øya for Spania under navnet "Santa Maria la Redonda", Colombus gjorde imidlertid aldri strandhugg her. I 1860-årene ble øya underlagt Storbritannia. De neste tiårene ble det utvinnet fosfat på øya og i 1901 bodde 140 personer på øya. Da første verdenskrig brøt ut ble alle arbeiderene flyttet og øya har vært ubebodd siden. Torstein Moland. Torstein Moland (født 4. november 1945) er en norsk sosialøkonom og tidligere politiker (Arbeiderpartiet). Han var statssekretær ved statsministerens kontor 1986-1989, deretter konserndirektør i Norske Skog 1990-1993. Han var i en kort periode sentralbanksjef i Norges Bank i 1994-1995, men måtte gå av på grunn av en skattesak knyttet til personlige investeringer i et kommandittselskap (Airbus-saken), noe som førte til at det ble fremmet mistillitsforslag mot finansminister Sigbjørn Johnsen (mistillitsforslaget ble nedstemt) Moland ble deretter ansatt som seniorrådgiver og konserndirektør for finans i Telenor. Moland er også leder i Norges Jeger- og Fiskerforbund. Teie Idrettsforening. Teie Idrettsforening er en idrettsforening i Nøtterøy kommune. Den ble stiftet 4. august 1924. Teie IF har grupper for blant annet fotball, håndball og friidrett. Teies farger er blått og gult. Klubbhuset ligger ved den såkalte Hovedbanen, like ved Teigar ungdomsskole. Teie IFs A-lag i fotball for herrer spilte i 2. divisjon i 1996, men rykket ned allerede etter en sesong. I dag spiller laget i 4. divisjon. Høvik kirke. Høvik kirke er en korskirke fra 1898 i Bærum kommune, Akershus fylke. Bygget er i tegl og har 500 plasser. Kirken ble innviet 31. mars 1898. Historikk. I 1891 ble det bestemt at det skulle reises en ny kirke for Østre Bærum. Etter mye turbulens falt valget i 1894 på en kirketomt som ble tilbudt av grosserer Frithjof Plahte. Plahte hadde allerede i 1880 innsamlet et pengebeløp til anskaffelse av akkurat denne tomten. Byggingen av kirken tok til i 1895, etter tegninger av arkitekt Henrik Nissen, Kristiania. Byggmester Lorentz Christian Wagle var ansvarshavende for oppføringen. Kirken er utført i upusset rød tegl, med enkelte detaljer i glasert sort tegl og kalkpussede overflater. Kirken er utført i en livlig engelskinspirert nygotikk, og danner et markant, asymmetrisk motiv ved Drammensveien med trappegavler, fremspring, spir og fialer. Tennis under Sommer-OL 1904. Tennis under Sommer-OL 1904. Tennis var med for tredje gang på det olympiske programmet. Men i motsetning til forrige leker da damer deltok var det kun single- og double for herrer 1904 i St. Louis. De tapende semifinalistene fikk alle bronsemedalje. Det var totalt 36 deltakere hvorav 35 var fra USA og en var fra Tyskland. Hjemmenasjonen USA vant samtlige medaljer. Jegerprøven. Jegerprøven er en prøve som alle som skal jakte på vilt i Norge må ha bestått før de kan begynne å jakte. Jegerprøven består av en teoretisk prøve og et praktisk kurs. Den teoretiske prøven er av typen mulitiple-choice, og består av femti spørsmål hvorav førti må være korrekt besvart for å bestå prøven. Aldersgrensen for å kunne ta jegerprøven er 14 år. Jegere som skal jakte storvilt med rifle må i tillegg bestå skyteprøve for storviltjegere. Obligatorisk jegerprøve for førstegangsjegere ble innført i Norge fra 1. april 1986. Bakgrunnen for opprettelse av prøven er at de som jakter vilt i Norge skal ha en basis av kunnskap før de starter jakt, og for å skape en sunn holdning blant jegerene. Jegerprøven tar for seg temaer som; jakt og vilt, jegeransvar, viltkjennskap, jaktvåpen, fangstmetoder, jakthunder o.l. Belize (distrikt). Belize er et distrikt i det mellomamerikanske landet Belize. Distriktshovedstaden Belize City er landets største by. I distriktet Belize ligger blant annet også mayaruinene Altun Ha og turistmålet Caye Caulker. Outfoxed – Rupert Murdochs TV-kanal. "Outfoxed – Rupert Murdochs tv-kanal" (originaltittel: "Outfoxed: Rupert Murdoch's War on Journalism") er en amerikansk dokumentarfilm fra 2004 som retter et kritisk søkelys på medianmagnaten Rupert Murdoch og den høyrevridde nyhetskanalen Fox News. Filmen er regissert og produsert av Robert Greenwald. Filmen ble vist på NRK1 den 7. desember 2004 under programserien "Utsyn". Om filmen. I denne dokumentaren undersøker Robert Greenwald hvordan medieselskaper som Rupert Murdochs Fox News har brakt fjernsynsjournalistikken ned på det han karakteriserer som et absolutt lavmål. En rekke produsenter, reportere og tekstforfattere som tidligere arbeidet for Fox News forteller i programmet om hvordan det var å jobbe der. Bl.a. avslører de at de ble bedt om å finne en høyre-vinkling for framstillingen av nyhetene eller å søke arbeid annet sted. Filmen gir innsikt i de journalistiske kriteriene som gjelder for det amerikanske Fox News, eid av Rupert Murdochs amerikanske selskap News Corporation. Dokumentaren peker på farene som oppstår når dette og lignende massemedieselskaper er gitt lov å ese ut over alle grenser og ta kontroll over publikums muligheter til innsikt. Videre eksponerer dokumentaren Murdochs medie-imperium og viser i hvilken grad det virker inn på samfunnet at én person har kontroll over et så vidt spekter av massemedia. Filmen huskes kanskje særlig for arkivopptak der programleder Bill O'Reilly går til frontalanngrep på den liberale 20-åringen Jeremy Glick i studio. Noen av personene i fimen. Andre personer vi får se i filmen. Cayo (distrikt). Cayo er et distrikt vest i det mellomamerikanske landet Belize. Distriktshovedstaden er San Ignacio. Landets hovedstad Belmopan befinner seg også i Cayo. Cayo er hovedsakelig et jordbruksdistrikt, der det produseres sitrusfrukter og bananer. Dessuten finnes det noe økoturisme og en rekke mayaruiner. Corozal (distrikt). Corozal er et distrikt nord i det mellomamerikanske landet Belize. Distriktshovedstaden er byen Corozal. Orange Walk (distrikt). Orange Walk er et distrikt nordvest i det mellomamerikanske landet Belize. Hovedstaden, byen Orange Walk, er kjent som «Sugar City» («Sukkerbyen») på grunn av distriktets produksjon av sukker. Stann Creek (distrikt). Stann Creek er et distrikt i det mellomamerikanske landet Belize. Distriktshovedstaden er Dangriga. Victoria Peak (1 120 moh) i Stann Creek er Belizes høyeste fjell. Toledo (distrikt). Toledo er et distrikt i det mellomamerikanske landet Belize. Distriktshovedstaden er Punta Gorda. Dave Sexton. Dave Sexton (født 6. april 1930 i Islington, London) er en tidligere fotballspiller og manager. Han er mest kjent som manager for Chelsea, Queens Park Rangers, Manchester United og England U-21. Spillerkarriere. Han var sønn av proffbokseren i mellomvekt på 1930-tallet, Archie Sexton. Han begynte sin fotballkarriere hos West Ham United i 1948, og spilte for det meste indreløper. Han spilte aldri på øverste nivå i engelsk fotball, og hans største suksess kom da han spilte i Brighton & Hove Albion, der han scoret 18 mål på 26 kamper i sesongen 1957-58. Den sesongen vant klubben 3. divisjon, avdeling sør. Det var en meniskskade som satte stopper for hans aktive karriere. Dette skjedde mens han spilte for Crystal Palace da han bare var 30 år gammel. SL= Southern League, altså utenfor den profesjonelle ligaen. Først trener i noen storklubber, deretter manager i Leyton Orient. Han ble etterhvert trener i Chelsea, Fulham og Arsenal. I Arsenal ble han førstelagstrener under manager Bertie Mee. Der fikk han et bra rykte på seg, noe som ga ham hans første managerjobb, i Leyton Orient i 1965. Jobben hadde han i nøyaktig 11 måneder, etter han signerte 1. januar og fikk sparken 1. desember. Sexton mente at klubben ikke hadde et fint nok klubbemblem, og dermed designet han sin egen versjon med blå og hvite striper. Denne ble brukt under nesten hele hans periode i klubben, men det ble designet en ny bare 6 måneder etter hans avgang. Statistikk i Leyton Orient: 37 kamper, 7 seire, 10 uavgjort, 20 tap. Vinner trofeer med Chelsea. Drøye to år etterpå etterfulgte han Tommy Docherty som manager for Chelsea. Han signerte kontrakten 1. oktober 1967. Det var krise i klubben etter at laget hadde tapt 0-7 mot Leeds United i perioden mellom de to managerene. Sexton arvet et lag med spillere som Peter Osgood, Peter Bonetti, Hollins, Eddie McCreadie og Charlie Cooke. I tillegg kjøpte han forsvarsspillerne John Dempsey og David Webb, samt angriperen Ian Hutchinson (for bare £5 000). Den lovende midtbanespilleren Alan Hudson fikk sin debut og vingen Peter Houseman fikk sjansen igjen etter lite spilletid under Docherty. I 1969-70 endte Chelsea på 3. plass i ligaen, bare slått av Everton og Leeds United. Osmgood og Hutchinson scoret 53 mål tilsammen. Laget vant FA-cupen i 1970 etter en minneverdig returkamp mot Leeds United. Den første kampen (2-2) gikk på Wembley (100 000 tilskuere). Chelsea lå under 2 ganger, men kom tilbake etter mål av Houseman og Hutchinson. Utligningen til 2-2 kom bare 4 minutter før full tid. Leeds ble regnet som det suverene laget på denne tiden, og i perioder ble Chelsea utspilt i den første finalen. Returkampen (2-1) gikk på Old Trafford i Manchester foran 62 078 tilskuere. Igjen tok Chelsea ledelsen, før Osgood stupheadet inn 1-1 etter innlegg fra Cooke. Kampen gikk til ekstraomganger, der Dave Webb headet inn 2-1 etter et innkast fra Hutchinson. Osgood scoret i alle rundene av FA-cupen dette året, og etter 3 finaler og 7 semifinaler klarte endelig klubben å vinne sitt første trofé i denne turneringen. Påfølgende år var det duket for Cupvinnercupen. Chelsea slo ut greske Aris Thessaloniki og bulgarske CSKA Sofia før de havnet i kvartfinalen. Der ventet belgiske Club Brugge, som vant den første kampen 2-0. Den andre kampen vant Chelsea 2-0, og dermed sto det likt. Kampen måtte avgjøres med ekstraomganger, der Sextons mannskap vant tilsammen 4-0. I semifinalen ble tittelholder Manchester City utslått. I finalekampene mot Real Madrid vant Chelsea etter 1-1 og 2-1 bare to dager senere. Et sjelden mål av Dempsey og et annet av Osgood sikret seieren i den andre kampen. I 1971-72 satte Chelsea ny scoringsrekord etter to kamper sammenlagt, da klubben vant hele 21-0 mot et lag fra Luxembourg. Men i neste kamp røk Chelsea ut for lille Åtvidabergs FF i cupvinnercupen, og deretter for Leyton Orient (2. divisjon) i FA-cupen. De avanserte riktignok til ligacupfinalen mot Stoke City, men tapte 2-1 foran ca. 100 000 tilskuere på Wembley (Osgood scoret for Chelsea). Sexton røk uklar med flere viktige spillere som Osgood, Baldwin og Hudson, på grunn av deres holdninger og livsstil. Styret støttet Sexton og dermed ble Osgood og Hudson etterhvert solgt. Dette, i kombinasjon med andre problemer i klubben, gjorde at klubben ikke kom i nærheten av den suksessen de hadde hatt i Sextons første år. Londonklubben hadde pådratt seg massiv gjeld fra en meget ambisiøs stadionutbygging. Chelsea endte på 12. plass i 1972-73 og 17. plass sesongen etter. 3. oktober 1974 fikk han sparken i klubben etter en elendig ligastart. Hans assistent Ron Stuart overtok jobben etter kort tid. Statistikk med Chelsea: 333 kamper, 140 seiere, 100 uavgjort, 93 tap. Tapte ligagullet på overtid med QPR. Like etter han forlot Chelsea ble han manager i QPR (16. oktober 1974), da han overtok etter Gordon Jago. Sexton var uheldig som ikke vant ligamesterskapet i 1976. Laget lå på toppen av ligatabellen etter siste kampen. Liverpool hadde fått usatt sin siste ligakamp i 10 dager p.g.a. sin dobbelkamp i UEFA-cupfinalen. Kampen gikk mellom Liverpool og Wolves. Helt frem til 77 minutter ledet Wolves, og Liverpool var nødt til å vinne kampen for å vinne ligaen. Men de siste 13 minuttene scoret de røde 3 ganger og «robbet» ligatittelen ut av hendene på Dave Sexton og hans menn. Han hadde bygget opp laget rundt talenter som Gerry Francis, Don Masson og Stan Bowles. I tillegg hadde han hentet John Hollins and David Webb fra gamleklubben Chelsea. Klubben hadde hele fem landslagsspillere det året de nesten vant ligaen. I 1976-77 klarte ikke QPR å opprettholde den gode ligaformen, men nådde semifinalen i ligacupen, der de tapte for Aston Villa. Samtidig var dette klubbens første forsøk i noen europacup. I UEFA-cupen røk laget ut på straffesparkkonkurranse mot AEK Athens i kvartfinalen. 9. juli 1977 sa han opp jobben i QPR og Frank Sibley overtok. På denne tiden var han nær å skrive under som manager for Arsenal. Statistikk med QPR: 130 kamper, 57 seiere, 31 uavgjort, 41 tap. Tiden i Manchester United. Manchester United kom på banen og overtalte ham til å overta etter Tommy Docherty igjen. Han skrev under kontrakten 14. juli. Dochery hadde sommeren 1977 fått sparken for å ha innledet et forhold til en av klubbens sækretærer (Mary Brown), til tross for at laget hadde vunnet FA-cup finalen bare to måneder tidligere. Mens Docherty holdt en høy medieprofil og var en kontroversiell manager, var Dave Sexton hans rake motsetning. Docherty hadde snudd opp-ned på laget i løpet av de første ukene i klubben, mens Sexton ville gi alle spillerne sjansen til å overbevise, før han eventuelt handlet inn nye spillere. United hadde et meget lovende lag på denne tiden. Dochety hadde bygget opp et lag som spilte attraktiv fotball, og hadde stjerner som Alex Stepney, Martin Buchan, Brian Greenhoff, Arthur Albiston, Jimmy Greenhoff, Lou Macari, Steve Coppell, Stuart Peason og Gordon Hill. Sesongen 1977-78 startet med uavgjort 0-0 i Charity Shield kampen mot Liverpool. Sesongen startet lovende med 3 seiere og en uavgjort, men allerede ved nyttår hadde laget tapt hele 10 kamper. Sexton solgte publikumsyndlingen Gordon Hill til gamlesjefen Tommy Docherty i Derby County. Deretter kjøpte han Leeds Uniteds store stjerne og toppscorer, Joe Jordan. Salget av den tannløse angiperen skapte et meget dårlig forhold mellom de to klubbens supportere. Forholdet ble ikke bedre da Sexton like etter kjøpte Gordon McQueen, midtstopperen som var nesten like populær som Jordan. Leeds fansen raste på ny. Men selv med disse to spillerne endte United etterhvert på 10. plass denne sesongen. Påfølgende sesong (1978–79) endte klubben på en meget skuffende 9. plass i ligaen. Riktignok kom klubben til FA-cup finalen i 1979. Dette blir fortsatt regnet som en av de mest dramatiske finalene gjennom tidene, da Arsenal vant 3-2. Arsenal ledet 2-0 til det gjensto 5 minutter. United scoret to kjappe mål, men helt på slutten av kampen feilberegnet keeper Gary Bailey et overlegg. Alan Sunderland kom løpende mot bakerste stolpe, satte ballen i nettmaskene, og Arsenal vant den dramatiske cupfinalen med 3-2. Det sies at Sexton ikke fikk ut potensialet i dette laget, mye på grunn av at han la om til en mer defensiv spillestil. Sexton var en forsiktig mann, en systematiker som aldri foretok seg noe overilt. Han «fridde» ikke til publikum på samme måte som Docherty hadde gjort. United fikk andreplass i ligaen sesongen 1979-80, etter innkjøpet av Chelseas midtbaneterrier Ray Wilkins. Liverpool vant ligaen, men mange mente at United ville vunnet hadde det ikke vært for at Jimmy Greenhoff var skadet store deler av sesongen. Det var store bedringer i laginnsatsen denne sesongen. Sexton og hans assistent Tommy Cavanagh fikk 50 prosent lønnsforhøyelse samt ny treårskontrakt. På grunn av Greenhoffs mange skadeproblemer ble Sexton den første United-manageren som handlet en spiller for over £1 million. Garry Birtles kom fra Nottingham Forest for £1,25 millioner. Der hadde han vært toppscorer da klubben vant europacupen. I sin første sesong (1980–81) spilte Birtles 25 kamper men scoret ingen mål. Han blir fortsatt omtalt som et av tidenes dårligste Manchester United-kjøp. United røk ut av UEFA-cupen i 1. runde mot polske Widzew Lodz på bortemålsregelen. I FA-cupen ble United slått ut av lille Brighton. Det gikk ikke noe bedre i ligaen, der Sextons mannskap endte på en skuffende 8. plass. Dave Sexton klarte aldri å vinne den etterlengtede ligapokalen, og fikk sparken i Manchester United 30. april 1981, selv om laget vant hans 7 siste kamper. Styret kom med følgende kommentar denne dagen: «Lagets opptreden har manglet den høye standarden av fotballunderholdning som forventes av Manchester United». I løpet av hans 4 år i United satte han klubbrekord i overgangsbeløp hele 4 ganger, da han signerte Joe Jordon fra Leeds United for £388 888 (inkludert registrering), Gordon McQueen fra Leeds United for £450 000 (pluss £45,000 i registrering), Ray Wilkins for £700 000 (pluss registrering) og Garry Birtles for £1,25 millioner. Allerede i 1971 var Dave Sexton aktuell som United-manager. Han diskuterte til og med muligheten med Sir Matt Busby, men takket til slutt nei. Statistikk for Manchester United: 200 kamper, 81 seiere, 63 uavgjorte, 56 tap (290-240 i målforskjell). Alle kamper er medregnet. To sesonger i Coventry City. 31. mai 1981 gikk turen til Coventry City for Dave Sexton, da han erstattet Gordon Milne som hadde vært manager helt siden 1974. Sexton hadde rykte på seg for å ha et klokt fotballhode, samt at han var en dyktig trener. Han var mannen som tenkte langsiktig, spesielt med tanke på utvikling av junioravdelingen. Ironisk nok var hans første kamp som Coventry-manager mot Manchester United. I denne kampen vant han 2-1 mot sin etterfølger Ron Atkinson. I Coventry fikk han lite midler til spillerkjøp, og måtte dermed bruke de talentene som allerede var i klubben. Hans beste kjøp var hans tidligere QPR-spiller, Gerry Francis. Første sesong gikk bra frem til juletider da klubben bare tok 3 poeng på 12 kamper, og hadde blant annet et 1-5 tap hjemme mot Notts County. Da tingenes tilstand så mørkest ut snudde Sextons lag trenden totalt. I løpet av 13 kamper tapte laget bare en, og spilte noen virkelig klassiske fotballkamper. 5-5 borte mot Southampton og 6-1 mot Sunderland. Dette gjorde at laget klarte å holde avstand til nedrykksstreken. I sin andre sesong i Coventry falt tilskuertallet til under 10 000, og han hadde en stall på bare 14-15 spillere. Etter Garry Thompson ble solgt mot Sextons vilje i februar 1983 dalte klubbens form, og laget vant ingen av de neste 13 kampene. Det var bare såvidt Coventry unngikk nedrykk, og dermed ble Sexton ofret til fordel for Bobby Gould, som returnerte til klubben. Skiftet skjedde 31. mai 1983. Sextons statistikk i Coventry: 88 spilte kamper, vant 28, uavgjort 21 og tap 39. Arbeid med engelske landslag. Som manager for Englands U-21 landslag vant han Europamesterskapet 2 ganger, i 1982 og 1984. Dette var en deltidsjobb han hadde i hele 13 år, fra 1977 til 1990, da Lawrie McMenemy overtok jobben fordi Graham Taylor var blitt ny landslagssjef og ønsket forandringer i staben. Sexton ble så høyt verdsatt av FA at han fikk jobben som teknisk direktør på «The FA National School» i Lilleshall i perioden 1990-94. Da Taylor fikk sparken som landslagssjef, overtok han igjen U-21 landslaget etter McMenemy, i perioden 1994-96, før Peter Taylor fikk jobben. Sexton fungerte også som assisterende manager for landslagssjef Bobby Robson. I 1992-93 sesongen var han ansatt som hovedtrener for Aston Villa under Ron Atkinson, mannen som hadde overtatt hans jobb som manager i Manchester United 11 år tidligere. Han ble i 2005 utnevnt til offiser av "Order of the British Empire" (OBE), på grunn av sin innsats for engelsk fotball opp gjennom årene. Hans far fikk også samme utmerkelsen mange år tidligere. De senere årene arbeidet han blant annet deltid som speider for Sven-Göran Eriksson da svensken fungerte som engelsk landslagssjef. Ahmed Al Jaber Air Base. Ahmed Al Jaber Air Base er en flystasjon i Kuwait som tildels nyttes av det amerikanske flyvåpen og dets allierte. Basen ligger 120 km sør for Kuwaits grense til Irak. Både A-10- og F-16-fly er stasjonert på basen. Albrook Air Force Base. Albrook Air Force Base var en av USAs flyvåpens to større flystasjoner i den USA-styrte Kanalsonen i Panama. (Den andre var Howard Air Force Base.) Stasjonen lå øst for Panamakanalen, rett sør for Fort Clayton og nord for Balboa. Basen ble besluttet anlagt i 1928 og stod ferdig i 1932. Den het først "Albrook Army Airfield". Fra 1939 til 1942 ble basen kraftig utvidet, og etter det japanske angrepet på Pearl Harbor økte bemanningen betraktelig. Den oppgraderte basen fikk navnet "Albrook Air Force Base" 26. mars 1948. I 1975 skiftet navnet igjen, nå til "Albrook Air Force Station", idet mye av aktiviteten ble overført til Howard-basen. 1. oktober 1979 ble flystripa og en del av bygningsmassen overført til Panama. Under USAs invasjon av landet i 1989 ble basen benyttet. 30. september 1997 ble Kanalsonen overdratt til Panama. USA avviklet da all sin aktivitet på Albrook, og basen ble omgjort til sivil flyplass for Panama by (Aeropuerto Internacional de Albrook «Marcos A. Gelabert»). Cannon Air Force Base. Luftfoto av Cannon Air Force Base, tatt 3. mars 1997 Cannon Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i Curry County i New Mexico. Den er base for 27th Special Operations Wing. Den første flyplassen på stedet ble anlagt mot slutten av 1920-årene. Under andre verdenskrig ble flyplassen overtatt av det amerikanske forsvaret og det ble etablert en base for bombefly under navnet Clovis Army Air Field. Basen ble benyttet for opptrening av flybesetninger, først for mannskap til Consolidated B-24 Liberator som skulle tjenestegjøre i Europa og deretter for mannskap til Boeing B-29 Superfortress for tjeneste i stillehavskrigen. Etter andre verdenskrig har basen fortsatt med å utdanne flypersonell, men det vurderes nå å legge den ned. Flystasjonen er oppkalt etter general John K. Cannon. Charleston Air Force Base. Charleston Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i North Charleston i Sør-Carolina. Den er base for 437th Airlift Wing og reserveavdelingen 315th Airlift Wing. Det er 51 C-17 Globemaster III-fly stasjonert på basen (2007). Basen deler rullebaner med Charlestons sivile, internasjonale flyplass. Chievres Air Base. Flyfoto av Chièvres Air Base Chievres Air Base er en flystasjon som benyttes av det amerikanske flyvåpenet, og ligger i Belgia. Den drives av 309th Airlift Squadron, som har til oppgave å betjene NATOs øverstkommanderende for Europa og tilhørende stab (SACEUR). Den første flystripen ved Chièvres ble etablert under første verdenskrig, av tyske styrker i 1917. Mot slutten av 1939 begynte det belgiske forsvaret å bygge ut Chièvres for å bruke den som avlastningsflyplass. Da tyskerne invaderte Belgia i mai 1940 fortsatte de å bygge ut flyplassen og den ble brukt av tyske og italienske jagerfly i slaget om Storbritannia, de siste tyske styrkene forlot flyplassen ved utgangen av august 1944. Allerede i oktober samme år tok allierte styrker i bruk flyplassen. Etter andre verdenskrigs slutt ble basen brukt som transittleir for amerikanske soldater på vei hjem til USA og som fangeleir for tyske soldater. I 1947 ble basen overtatt av belgiske myndigheter og brukt for stasjonering av jagerfly. Basen ble nedlagt i 1963 og overdratt SHAPE i 1967. Basen ligger om lag 20 kilometer fra SHAPE. Columbus Air Force Base. Columbus Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i Lowndes County i Mississippi. Den er base for 14th Flying Training Wing i Air Education and Training Commands Nineteenth Air Force. Creech Air Force Base. Creech Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i Clark County i Nevada nord for Las Vegas. Den benyttes for øvelsesflyvning og utprøving av nye våpensystemer. Flystasjonen er oppkalt etter general Wilbur L. Creech. Ruth Bader Ginsburg. Ruth Joan Bader Ginsburg (født 15. mars 1933 i New York City i USA) er en amerikansk jurist som siden 1993 har vært dommer ved De forente staters høyesterett. Hun ble utnevnt av president Bill Clinton, og tilregnes høyesterettens liberale fløy. Anthony Kennedy. Anthony McLeod Kennedy (født 23. juli 1936 i Sacramento i California i USA) er dommer ved De forente staters høyesterett. Han ble utnevnt av president Ronald Reagan og tiltrådte den 18. februar 1988. Ratio decidendi. Ratio decidendi er et latinsk begrep som direkte oversatt betyr «begrunnelse (rationale) for avgjørelsen». I rettslig sammenheng benyttes uttrykket for å betegne den delen av premissene i en dom som har vært nødvendige for å begrunne resultatet. Dommens ratio decidendi vil gjerne være mer gjennomtenkt, og blir derfor som hovedregel tillagt større vekt, enn obiter dicta – uttalelser som ikke var nødvendige for å komme til konklusjonen. Julija Volkova. Julija Olegovna Volkova (russisk: Юлия Олеговна Волкова; født 20. februar 1985) er en russisk musiker. Hun utgjør sammen med Lena Katina popduoen t.A.T.u.. Duoen er notorisk kjent for å sjokkere publikum, samt sine forsøk på å bryte tabuer ved å opptre på scenen kun iført undertøy. Volkova er kjent som den «slemme piken» i gruppen. Volkova sangkarriere startet i det russiske barnekoret Neposedi, der hun møtte Katina, sin senere venninne i gruppen t.A.T.u. Volkova har tidligere insistert på at hun ble bortvist fra Neposedi på grunn av drikking og banning, men representanter fra barnekoret har benektet dette, og sagt at hun faktisk ble «uteksaminert» fra koret da hun nådde en viss alder. Volkova ble valgt som det andre medlemmet av t.A.T.u. i 1991, etter at Katina allerede var valgt og hadde spilt inn flere demoer alene. For å være med i bandet måtte hun klippe sitt naturlige blonde hår kort, og farge det sort. Begge jentene hadde en veldig streng kontrakt som dikterte hva de måtte gjøre, si og tilogmed føle. Volkova ble instruert til å ignorere spørsmål fra journalister, rynke på nesen, og se tydelig forstyrret ut for å gjøre kontrasten mellom henne og Katina tydeligere. Volkova begynte å spille inn engelskspråklige sanger med t.A.T.u., selv om hun hadde svært lite kjennskap til språket. En professor ble leid inn for å lære henne å synge på engelsk. I tidlige intervjuer ga hun sjelden mer enn ettordssvar på engelsk, og Katina måtte ofte oversette det hun sa til journalistene. I senere intervjuer har hun vist at engelsken hennes har blitt bedre, og hun svarer vanligvis selv på spørsmål. I februar 2003 ble det sluppet en nyhet om at Volkova hadde abortert, da hun ble sett på en abortklinikk i Moskva. Nyheten ble senere bekreftet av Julija i dokumentarserien "Anatomy of t.A.T.u." i desember det samme året. Den 23. september 2004 fikk Volkova en datter. Eksterne lenker. Russiske musikere Graeme Dott. Graeme Dott (født 12. mai 1977) er en skotsk profesjonell snookerspiller og verdensmester i snooker i 2006. Etter at han startet sin profesjonelle karriere i 1994 har Dott klatret på verdensrankingen og nådde i 2001 topp seksten, hvor han siden har holdt seg. Etter at han vant VM i 2006 var han for sesongen 2006–2007 rangert som nummer seks i verden, som til da var den beste rankingen han noen gang hadde hatt. Han har et maksimum break i karrieren (147 poeng) som han klarte i British Open i 1999. Verdensmesterskapet 2006. Etter seire over John Parrott, Nigel Bond og Neil Robertson møtte Dott Ronnie O'Sullivan i semifinalen. Han hadde tidligere tapt VM-finalen i 2004 mot nettopp O'Sullivan med 18–8. Kampen var lenge jevn, men på stillingen 8–8 vant Dott åtte partier på rad og la med det grunnlaget for en 17–11 seier. I finalen møtte Dott tidligere verdensmester Peter Ebdon. Før den siste sesjonen på kvelden ledet Dott med 15–7 og så ut som om han skulle vinne enkelt. Imidlertid vant Ebdon seks partier på rad og reduserte med det avstanden til to partier før Dott klarte å sikre seieren med en 18–14 seier. Dette var hans første seier i en rankingturnering. Sesongen 2006/2007. Gjennom sesongen fortsatte Dott klatringen på verdensrankingen. Etter at han 1. april 2007 slo Jamie Cope 9–5 i finalen og vant dermed China Open og klatret til førsteplass på den provisoriske rankingen. Før VM hadde han som uttalt mål at han skulle forsvare VM-tittelen og sikre seg første plass på verdensrankingen foran 2008 sesongen. Han tapte imidlertid i første runde for Ian McCulloch med 10–7, førsteplassen på verdensrankingen ble overtatt av den nye verdensmesteren John Higgins. Dott var rangert som nummer to foran sesongen 2007/2008 og falt i løpet av sesongen til en 13. plass foran 2009 sesongen. NAV. NAV (også Arbeids- og velferdsetaten) består av den statlige Arbeids- og velferdsetaten (herunder Arbeids- og velferdsdirektoratet) og de delene av kommunenes sosialtjenester som inngår i de felles lokale kontorene. Lederen for NAV har tittelen arbeids- og velferdsdirektør. Historie. Muligheten for en felles etat for arbeid, trygd og sosialtjenester ble først bedt utredet av Stortinget i desember 2001. Stortinget mente dette kunne løse problemet med at personer ble kasteballer mellom arbeidsmarkedsetaten (Aetat), trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten. Bondevik II svarte med å foreslå to etater. Også Rattsø-utvalget, som la frem NOU 2004:13 i juni 2004, foreslo to etater, for å begrense utfordringene med omstilling, og ledelsutfordringer i forhold til å samle et stort antall ulike oppgaver innen én etat. I mars 2005 hadde imidlertid vinden snudd, og da Bondevik II la frem st. prp. 46 «Ny arbeids- og velferdsforvaltning», ble det foreslått én etat. Forslaget fikk bred tilslutning i Stortinget, og 1. juli 2006 ble NAV offisielt etablert. Det første NAV-kontoret åpnet i Trøgstad i Østfold i oktober samme år. Det siste av 457 kontorer åpnet i Kristiansand i april 2011, noe som markerte en avslutning på organiseringen av NAV-reformen. Organisasjon. Det er lokale NAV-kontorer i alle norske kommuner. Ved disse kontorene skal brukerne normalt møte et integrert kontor, der ansatte i Arbeids- og velferdsetaten og kommunens sosialtjeneste jobber sammen om å finne gode løsninger for brukerne. Det er første gang stat og kommune samarbeider så tett om en felles tjeneste. NAV ble opprettet med hjemmel i arbeids- og velferdsforvaltningsloven av 2006. Minstekravet til et NAV-kontor er økonomisk sosialhjelp og kvalifiseringsprogram (henholdsvis sosialtjenesteloven kapittel 5 og 5A) fra kommunen og hele det statlige tjenestespekteret fra tidligere Trygdeetaten og Aetat. Den lokale samarbeidsavtalen fastsetter hvilke tjenester det enkelte kontor tilbyr utover minstekravet. NAV forvalter en tredel av statsbudsjettet gjennom ordninger som dagpenger, arbeidsavklaringspenger, sykepenger, pensjon, barnetrygd og kontantstøtte, og alle innbyggerne er brukere. NAV var opprinnelig en forkortelse for "Ny arbeids- og velferdsforvaltning", men er nå et egennavn og en merkevare. Det skal derfor skrives med store bokstaver. Peter Ebdon. Peter Ebdon (født 27. august 1970 i Kettering, West Midlands) er en engelsk snookerspiller. Han begynte å spille snooker da han var 14, og begynte å spille profesjonelt i 1991. Hans største meritt kom i 2002 da han vant finalen i verdensmesterskapet 18–17 mot Stephen Hendry etter en meget tett og jevn finale. Ebdon har også vært i finalen i 1996 og 2006. Ebdon er, sammen med Mark Williams, de eneste som er fargeblinde av de profesjonelle snookerspillerne. Hans høyeste ranking har vært nr. 3, og foran 2010-sesongen er han nr. 13. Turneringsseire. Peter Ebdon har til sammen åtte seire i rankingturneringer. Thermos. Thermos er et amerikansk selskap som produserer termosflasker. Selskapet har sin historie tilbake til 1904, da Thermos GmbH ble grunnlagt av to tyske glassblåsere. I 1907 ble varemerket solgt, til et amerikansk selskap som har hovedkontor i Illinois. Israelere. Israelere (hebraisk: ישראלים, Israelim) er statsborgere eller innbyggere av den moderne staten Israel. Israel er en multietnisk nasjon, et hjem til folk med ulik etnisk og nasjonal bakgrunn inkludert jøder, muslimer, kristne, arabere og drusere. Som et resultat tar noen israelere ikke deres nasjonalitet som en etnisitet, men identifiserer seg med både sin nasjonalitet og sine forfedres opprinnelse. Nesten alle israelere eller deres forfedre innvandret til regionen i løpet av de siste to århundrene. På grunn av den multietniske sammensetningen er Israel en flerkulturell nasjon, et hjem til et bredt utvalg av tradisjoner og verdier. Kulturen som er felles for de fleste israelere er en vestlig kultur med stor innflytelse av tradisjoner fra de vesteuropeiske innvandrerne. Storstilt innvandring på slutten av det nittende århundre og begynnelsen av det tjuende århundre fra Europa, og i de siste tiårene storskala innvandring fra Sør-Afrika, Sør-Amerika, Nord Amerika, tidligere Sovjetunionen og Etiopia har introdusert mange nye kulturelle innslag og har hatt bred innflytelse. I tillegg til i Israel finnes israelere og mennesker av israelsk avstamning internasjonalt mest i USA, Canada, Storbritannia og over hele Europa. Så mange som 750 000 israelere er anslått til å være bosatt i utlandet, hovedsakelig i USA og Canada – cirka 12,5 prosent av den generelle jødiske befolkningen i Israel. Demografi. Ifølge Israels statistiske sentralbyrå i mai 2006, var 77 % av Israels 7 millioner mennesker jøder av ulike opphav, 18,5 % ikke-jødiske arabere, og 4,3 % øvrige. Blant jødene var 68 % sabra (israelskfødte), for det meste andre- eller tredjegenerasjons israelere, mens resten er olim (immigranter) – 22 % fra Europa og Amerika, og 10 % fra Asia og Afrika, inkludert de arabiske landene. Israel har to offisielle språk; hebraisk og arabisk. Hebraisk er landets primære språk, og tales av brorparten av befolkningen. Arabisk tales av den arabiske minoriteten, og av noen medlemmer av det mizrahiske jødiske samfunn. Engelsk blir undervist i på skolen og tales av størsteparten av befolkningen som andrespråk. Andre språk som tales i Israel er russisk, jiddisk, ladinsk, amharisk, rumensk, polsk og fransk. Populære amerikanske og europeiske TV-serier blir ofte vist på israelsk fjernsyn. Aviser er tilgjengelig på alle de nevnte språkene i tillegg til flere andre språk, deriblant persisk. Det største samfunn bestående av israelere utenfor Israel befinner seg i Los Angeles i California. Israels kultur. Haifa, Tel Aviv og Jerusalem er kulturelle sentre, kjent for kunstmuseer, og mange byer og kibbutzer har mindre høykvalitetsmuseer. Israelsk musikk er meget versatil og kombinerer elementer av både vestlig og østlig musikk. Den tenderer til å være veldig eklektisk og består av et bredt spekter av impulser fra diasporaen, og mer moderne kulturell import: ḥasidiske sanger, asiatisk og arabisk pop, spesielt av jemenittiske sangere, og israelsk hip hop eller heavy metal. Folkedans, som appellerer til mange av immigrantenes kulturelle herkomst, er populært. Historie. På 1930-tallet begynte den sionistiske bevegelsen virkelig å oppmuntre til jødisk innvandring til Palestina. Tilstrømningen av jødiske immigranter var avgjørende for funksjonen av disse nye institusjonene i det som I den 14. mai 1948 ble staten Israel. Religion i Israel. Ifølge Israels statistiske sentralbyrå var 76,2 % av israelerne jøder av religion ved utgangen av 2004, 16,1 % var muslimer, 2,1 % kristne, 1,6 % drusere og de resterende 3,9 % (inkludert russiske immigranter og noen etniske jøder) var ikke klassifisert etter noen religion. Marília. Marília er en kommune og by i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt i 1926 og har om lag 202 000 innbyggere (2005) mens kommunen har en befolkning på om lag 220 000 (2005). Jordbruk er en viktig næringsgren i regionen, der kaffe er et viktig produkt. Næringsmiddelselskaper som blant annet Coca-Cola og Nestlé har fabrikker i byen. Flyselskapet TAM ble grunnlagt i Marília. Nils Tjoflot. Nils Tjoflot var en spillemann som levde på Tjoflot i Hardanger seint på 1800-tallet og tidlig 1900-tallet. Nils Tjoflot ble født på gården Ytrabødn på Tjoflot. Han spilte ofte opp til dans på tilstelninger og til bryllup. Tjoflot døde ung da han under tragiske omstendigheter kullseilte i Samlafjorden på vei hjem fra et spilleoppdrag i Granvin. De fant aldri liket, men hardingfela og båten ble funnet drivende etter ulykka. Fiolinen som han hadde brukt på spilleoppdraget eksisterer den dag i dag. Tjoflot var kjent som en svært dyktig spillemann som komponerte sine egne slåtter og bygde sine egne hardingfeler. Det eksisterer feler og slåttar (reinlendarar og valsar m.m.) etter Nils Tjoflot som blir brukt den dag i dag. Det er skrevet en bok om felene hans; Håvard Kvandal og Aanders Kjerland: "Felene hans Nils Tjoflot" (Hardanger 1982-1983). Folkeminnesamleren Rikard Berge nevner Nils Tjoflot som en av de dyktigste spilemennene i Hardanger i en artikkel i "Norges Musikkhistorie" fra 1921. Nils Tjoflot er nevnt i Segner fra Kvinnherad som er tilgjengelig på. Referanse. Tjoflot, Nils Skolens smarteste gutt. Skolens smarteste gutt er en 90-talls serie som går på Disney Channel. Den handler om en 10 år gammel gutt som går på High School og heter T.J. Abbey Stadium. Abbey Stadium er en fotballarena i Cambridge i England. Den sto ferdig i 1932 og den har siden da vært hjemmet til fotballklubben Cambridge United. Den har en kapasitet på 9 617 tillskuere. Rekorden for tilskuere er 14 000, som ble satt i en treningskamp mot Chelsea 1. mai 1970, da flomlysanlegget på banen ble tatt i bruk. Nordforsk. NordForsk er en selvstendig organisasjon under Nordisk Ministerråd med ansvar for samarbeid innen forskning og forskerutdanning i Norden, Baltikum og nordvestlige Russland. I 2006 støttet NordForsk forskning og forskerutdanning med ca 95 millioner NOK. Forskermiljøer fra alle fagområder og alle nordiske land kan søke om støtte fra NordForsk, som både deler ut støtte til større satsninger og en rekke mindre årlige støtteordninger. I tillegg til å bevilge økonomisk støtte til forskning, har NordForsk også en koordinerende rolle når det gjelder forskningsinitiativer i Norden, og en politikkrådgivende rolle overfor Nordisk Ministerråd. NordForsks styre består av profilerte representanter for de nordiske forskningsrådene, det nordiske universitetssamarbeidet, næringslivet i Norden, samt observatører fra de selvstyrte områdene Færøyene, Åland og Grønland, en observatør for forskningsrådene i de tre baltiske landene, en observatør fra Nordisk InnovationsCenter (direktøren), og en observatør fra Nordisk Ministerråd (generalsekretæren). NordForsk sekretariat ligger i Stensberggata 25 i Oslo. Ronald Huth. Ronald Huth (født 30. oktober 1989 i Asunción) er en paraguayansk forsvarsspiller som for tiden spiller for Tacuary FC. Han tilhørte engelske Liverpool FC fra 2007 til 2009. Traumatologi. Traumatologi (fra gresk: "trauma" – skade) er den delen av akuttmedisin/kirurgi som har med diagnostikk og behandling av kroppsskader å gjøre. I mange land er traumatologi en egen medisinsk spesialitet, men i Norge inngår traumatologi i forskjellige spesialiteter. De fleste skader (skjelett- og bløtvevsskader) behandles dog av ortopeder. Daniele Padelli. Daniele Padelli (født 25. oktober 1985 i Lecco) er en italiensk målvakt, som spiller for den italienske fotballklubben Bari på utlån fra UC Sampdoria. Padelli var på utlån til Liverpool FC sesongen 2006-2007, riktignok hentet inn under overgangsvinduet i januar. Mange forundret seg over Benitez sin bedømmelse da han hentet inn spilleren på lån, etter som han bare fikk en ligakamp for klubben. Derfor vendte han hjem til Sampdoria etter sesongslutt, selv om Liverpool hadde oppsjon på kjøp. Daniele Padelli har landskamper for Italia U-21. Thorvald Meyers gate (Oslo). Nr 49, tidligere stall, vognhall og verksteder for hestesporvogn Thorvald Meyers gate er en gate på Grünerløkka i Oslo, oppkalt etter eieren av Grünerløkka, grosserer Thorvald Meyer (1818–1909) som startet utparselleringen av tomtene i 1860. Gata er cirka 1,4 kilometer lang og starter i nord i krysset med Biermanns gate og Sandakerveien. Nord for Sannergata het gata opprinnelig Fossveien og ligger i Bydel Sagene, resten tilhører Bydel Grünerløkka. Thorvald Meyers gate er hovedgate i Bydel Grünerløkka og bydelens viktigste forretningsgate. Den er en sentral kollektivgate med trikk- og bussruter. Parkene Birkelunden, Olaf Ryes plass og Schous plass ligger inntil gata. Gata ligger delvis innenfor det fredede området Birkelunden kulturmiljø. Nummereringen av gata starter i nord og går mot sentrum, ulikt mønsteret for gatenummerering i Oslo. José Manuel Ochotorena. José Manuel Ochotorena Santacruz (født 16. januar 1961 i Spania) er keepertrener for Liverpool FC. Han har tidligere vært keepertrener for Valencia CF og. Ochotorena, eller «Ocho», kom til Liverpool FC sammen med manager Rafa Benitez i Juli 2004 og tok over etter tidligere keepertrener Joe Corrigan. Han har tidligere spilt som keeper for Real Madrid, Valencia, CD Tenerife og CD Logroñés. Han fikk en kamp for Spania og var med i troppen for VM i fotball 1990. Fillmore! "Fillmore!" er en amerikansk animasjonsserie som vises på Disney Channel. Den handler om figurene Cornelius Fillmore og Ingrid Third som er med i skolens sikkerhetspatrulje. De får oppdrag som de må løse av patruljesjef Valejo. Tarzan (TV-serie). "Tarzan" er en tegnefilmserie som går på Disney Channel, og er produsert av Disney. Serien handler om en mann som kaller seg «jungelens konge». Han heter Tarzan og bor i et trehus med Jane og Professor Archimedes Q. Porter. Signe Tynning. Signe Tynning (født 12. januar 1963 i Porsgrunn) er en norsk journalist og programleder som har vært tilknyttet TV 2 siden 1994. Før Tynning kom til TV 2 arbeidet hun ni år som journalist i Radio 1. Hun begynte som sportsanker i TV 2 i 1994, men gikk etter hvert over til TV 2 Nyhetene. Fra 1997-98 var hun programleder for helseprogrammet "På godt og vondt" som hun laget 21 utgaver av. Hun har i de siste årene arbeidet som programleder i "God morgen, Norge!" på TV 2. Signe Tynning er datter av Høyre-politikeren Torstein Tynning og kusine til TV 2-kollega Åse Linda Tynning. Nils Gunnar Lie. Nils Gunnar Lie (født 23. november 1950) er en norsk journalist og programaleder fra Øystese i Hordaland, og en av pionerene i TV 2. Lie ble ansatt i NRK i 1976. Han startet i radioen der han var innom både "Utenlandsprogrammet" og "Dagsnytt"-redaksjonen. I 1980/1981 var Lie NRKs korrespondent i København. Fra 1983 gikk Lie over til fjernsynet. Han var reporter og programleder i "Dagsrevyen" og dessuten programleder for debattprogrammet "Antenne 10". I 1989 var han programleder for NRKs "Frokost-TV" sammen med Hilde Hummelvoll. Lie gikk over til TV2 etter 16 år i NRK og ledet debattprogrammet "Holmgang" fra TV 2s oppstart i l992. I 1996 og 1997 ledet han i tillegg den norske utgaven av "Jeopardy!". I 1998 gikk han over til "TV 2 Nyhetene" hvor han var nyhetsanker i 7 år. Fra 2005 til 2012 var han programleder for "God morgen, Norge!" sammen med Signe Tynning. Fra januar 2012 har Lie vært livereporter i Nyhetskanalen og våren 2012 var han også programleder for Artistgallaen på TV 2. Nils Gunnar Lie er utdannet lærer og har i tillegg statsvitenskap og engelsk gr. fag. Han ble i 1989 tildelt Kringkastingsprisen og ble kåret til Årets TV-navn samme år. Han fikk Alf Helleviks mediemålspris i 2001. Espen Fiveland. Espen Fiveland, (født 14. januar 1974) på Jørpeland, Rogaland er en norsk journalist. Han har jobbet i TV 2 siden 2000, og er nå en av flere nyhetsankere i den nystartede kanalen TV 2 Nyhetskanalen. Tidligere har han jobbet i lokalavisen Ryfylke i Sauda, Aftenposten og som reporter og nyhetsanker i TV 2 Nyhetene, hovedsakelig i God morgen, Norge sine nyhetssendinger. Fiveland debuterte som nyhetsanker romjulen 2004, under en flere timer lang ekstrasending i forbindelse med tsunami-katastrofen i sørøst-Asia. Sammen med Lene Østby Sævrøy ledet han førpremieren på Nyhetskanalen 13. januar 2007 klokken 14, da TV 2 hadde ekstrasending i forbindelse med Server-forliset i Fedje. Fiveland er utdannet journalist ved Høgskolen i Oslo. I tillegg har han studert statsvitenskap og historie ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Tromsø. Randi Skaug. Randi Skaug (født 8. november 1959 i Hønefoss) er en norsk eventyrer, foredragsholder og inspirator. Hun er første norske kvinne som besteg Mount Everest, 20. mai 2004. Hun fullførte Seven Summits, det høyeste fjellet på hvert kontinent, nyttårsaften 2007 og har reist i mer enn 70 land. Randi Skaug har utgitt to bøker: "Mot toppen som kom i 2008" og "Drømmeturer i Norge – 11 ekspedisjoner for vanlige folk," som kom i september 2010. Begge bøker har til hensikt å inspirere til fysisk og mentalt overskudd. Randi Skaug har et humanitært engasjement, som konkret går ut på å samle inn 1,5 millioner kroner til minerydding i Afghanistan. I sambeid med Danish Demining Group finansierer hun en gruppe mineryddere i Mazaar i Nord-Afghanistan. Voiceover. En voiceover eller fortellerstemme er stemmen som forteller/kommenterer i bakgrunnen av en film/dokumentar/reklame. Dette er en spesielt stor bransje i land som Frankrike, Spania, Tyskland og Kina hvor nesten alle utenlandske medier skal leses inn på landets morsmål. I Norge. I Norge brukes voice-overe først og fremst for norsk reklameinnspillinger og for innlesning av lydbøker. De fleste norske voiceovere er arkivert hos de største lydproduksjonsselskapene og blir castet ut ifra stemmeprøver som er spilt inn på forhånd. Den nye trenden er midlertidig at oppdragsgivere ofte ber om skreddersydde stemmeprøver på aktuelle manus, og det er derfor blitt mer vanlig at en voiceover gjør en audition for jobben. Over 80 % av verbal kommunikasjon i norske medier bruker østnorsk, og det er betydelig mannlig dominans i Voiceover-markedet ref. Norsk Radio Monitor 2006. Det er en rekke lydproduksjonsbyråer som driver med casting og opptak av stemmetalenter. Det begynner også å bli mer vanlig for etablerte voiceovers verden over å levere sine stemmetjenester fra sine egne hjemmestudio. Iljusjin Il-18. Iljusjin Il-18 (NATO-kallenavn Coot) er et russisk passasjerfly utviklet av Iljusjin etter en forespørsel fra Aeroflot etter et økonomisk passasjerfly med 75 til 100 seter for bruk på mellomdistanseruter. Prototypen fløy første gang 4. juli 1957, og den første Il-18 ble satt i tjeneste hos Aeroflot 20. april 1959. Over 600 fly ble produsert fram til 1968. Utvikling og varianter. Den første produksjonsmodellen Il-18 var utstyrt med fire Kusnetsjov SN-4 turbopropmotorer og kunne ta 75 passasjerer. Il-18B ble utstyrt med fire Ivtsjenko AI-20 på 2 985 kW hver og rekonfigurert for 84 passasjerer. I 1961 ble Il-18I introdusert med en passasjerkapasitet på 111 personer. Il-18D og Il-18E kunne ta opptil 122 passasjerer og ble utstyrt med de kraftigere Ivtsjenko AI-20M turbopropmotorene på 3 170 kW hver. Sivile Il-18 er også blitt brukt militært som transportfly. Iljusjin Il-20. Il-20 er et militært rekognoseringsfly basert på Il-18D. Flyet ble observert første gang i 1978 og kan kjennetegnes ved en 10,25 m lang sylidrisk kapsel opphengt under skroget. Kapselen inneholder en SLAR (Side Looking Airborne Radar). Iljusjin Il-22. Il-22 er et kommando- og kommunikasjonsfly basert på Il-18D. En oppgradert versjon er kjent som Il-22M. Iljusjin Il-24. Il-24N er et sivilt rekognoseringsfly utviklet for overvåkning av fiskeri og miljø. Flyet er utstyrt med en SLAR tilsvarende Il-20. Iljusjin Il-38. Iljusjin Il-38 er et Maritimt rekognoseringsfly basert på Il-18. Flyet ble produsert av Iljusjin og fløy første gang i 1967. Det er i bruk med den russiske og indiske marine. Il-38 kan fly i opptil 12 timer og kan utstyres med torpedoer og kjernefysiske eller konvensjonelle dypvannsbomber. NOKUT. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen – NOKUT er et statlig direktorat underlagt Kunnskapsdepartementet som gjennom evaluering, akkreditering og godkjenning av kvalitetssystemer, institusjoner og studietilbud har ansvar for å kontrollere kvaliteten på norske høyere utdanningsinstitusjoner. Seksjon for utenlandsk utdanning i NOKUT ansvar for å godkjenne utdanning fra utenlandske læresteder. NOKUT ble opprettet av Stortinget i 2002 og startet virksomheten 1. januar 2003. Bakgrunnen for opprettingen av NOKUT var i behandlingen av "Kvalitetsreform for høyere utdanning". Det var behov for å kunne kontrollere om institusjonene holdt det nivået de skulle. Etter Kvalitetsreformen ble det åpnet for at høgskoler og vitenskapelige høgskoler skulle kunne søke om å bli universitet. NOKUT skulle være det organet som gjorde den faglige vurderingen om hvorvidt de kunne bli universitet. NOKUT ser hovedsakelig på om rent formelle kriterier for godkjenning er oppfylt. Dette undersøkes gjennom å gjennomgå lærestedenes dokumentasjon fra av studietilbud og rutiner ("kvalitetssikringssystem"). Dessuten besøker sakkyndige komiteer fra NOKUT lærestedet og har intervjuer med ledelsen. Vektleggingen av formalia har ført til endel kritikk, da flertallet av landets jusstudier risikerte å ikke bli akkreditert ettersom under 25% av undervisningspersonale hadde professortittel. NOKUT driver heller ikke rangering av kvaliteten på studier eller læresteder. Styre og ansatte. NOKUT har i dag 56 ansatte og ledes av et styre på åtte personer. Professor Petter Aaslestad er styreleder frem til 31. desember 2012. Den daglige ledelsen er skjøttet av direktør Terje Mørland. Garderåsen. Garderåsen er en ås ved Fetsund i Fet kommune i Akershus fylke. På Garderåsen er det blitt bygget et boligområde som nå har ca. 3600 innbyggere. Fra Garderåsen er det utsikt mot vest til Rælingen og Lillestrøm, mot sør til Svellet og Øyeren og sørøst til Fetsund og over Glomma mot vest. Bebyggelsen er dominert av eneboliger, men det finnes også rekkehus og blokker. Utbyggingsfasene. Garderåsen er bygget ut i 4 faser, kalt Garderåsen I, II, III og IV. Under Garderåsen I-III ble det bygget omkring 650 boenheter fra 1984. Per juni 2011 blir Garderåsen IV bygget ut øverst og lengst inn på feltet. Her vil 123 boenheter, fordelt på småhusbebyggelse, konsentrert småhusbebyggelse, tomannsboliger, lavblokker, eneboliger og leiligheter være byggeklare høsten 2011. Etter full innflytting på Garderåsen IV vil beboertallet på Garderåsen øke med omkring 680 personer. Skoler. Garderåsen Skole ligger på toppen av feltet og har 207 elever pr 2010. Det er en barneskole med trinnene 1-7. klasse. I tilknytning til Garderåsen ligger også Hovinhøgda skole. Det er en barnekole og har 311 elever pr 2010. Hovinhøga ligger på samme nivå som Garderåsen skole på nasjonale prøver. Ungdomsskole ligger over Glomma og heter Østersund ungdomsskole mens det ligger videregående skoler i Lillestrøm 7 km unna. Det går skolebusser til skolene som ikke ligger på Garderåsen. Barnehager. Det ligger to barnehager på feltet. Ved Garderåsen skole ligger kommunale Garderåsen barnehage med 82 heldagsplasser fra 1,5 til 6 år. Ved krysset hvor Garderåsveien deler seg i to ligger Sommerly barnehage som er privat. Sommerly har 63 heltidsplasser fordelt på en småbarnsavdeling og tre vanlige avdelinger. Offentlig kommunikasjon. Det tar 7 minutter med bil til Lillestrøm og 20 minutter til Oslo sentrum. Toget bruker 21 minutter fra Fetsund stasjon som er den nærmeste togstasjonen, inn til Oslo S. Garderåsen betjenes av Ruters busslinjer: 433 (Løren – Garderåsen), 484 (Oslo Bussterminal Ekspress – Garderåsen Ekspress), 883 (Bjørkelangen – Garderåsen – Lillestrøm). Fetveien over åkrene er en købelastet strekning i rushtiden. Situasjonen ble noe bedret da det kom 3+ fil mellom Hovindbakken og rundkjøringen på Tuen i 2007. Store forbedringer er imidlertid i vente da styringsgruppen for Oslopakke 3 har satt av 470 millioner kr firefelts motorveg mellom Lillestrøm og Hovindbakken. Vegen er forventet ferdigstilt siste kvartal 2014. Serdar Akar. Serdar Akar (født 1964 i Ankara) er en tyrkisk regissør. Han fullførte sin utdannelse i TV- og filmproduksjon ved "Mimar Sinan Universitetet" i 1994, og arbeidet under flere regissører før han fikk regissere sin første produksjon i 1999. Han er mest kjent for TV-serien Kurtlar vadisi (Ulvenes dal) og omdiskuterte filmen Ulvenes dal - Irak fra 2006, hvor hovedpersonene i TV-serien drar til nord-irak. Iljusjin Il-62. Iljusjin Il-62 (NATO-kallenavn Classic) er et russisk passasjerfly utviklet av Iljushin for mellom- og langdistanseruter. Flyet fløy første gang i januar 1962, men på grunn av aerodynamiske problemer ble det ikke tatt i bruk for passasjertrafikk før i mars 1967. Il-62M, som var en forbedret modell med kraftigere motorer ble tatt i bruk i 1974, og Il-62MK med økt passasjerkapasitet noen få år senere. Minst 250 fly av alle modeller ble bygget før produksjonen stoppet i 1994. Sejer – svarte sekunder. "Sejer – svarte sekunder" er en krim-serie på tre episoder som gikk på NRK1 vinteren 2006. Krim-serien er basert på boka "Svarte sekunder" av den norske krimforfatteren Karin Fossum og omhandler etterforskeren Konrad Sejer. Regi er ved Eva Isaksen, produsent er Bitte Monn-Iversen og manus ved Charlotte Lesche. Hovedrollen som Konrad Sejer spilles også denne gang av Bjørn Sundquist. Serien hadde premiere på NRK den 5. januar 2006. Under Gullruten 2006 ble den kåret til beste TV-drama og Anne Marit Jacobsen fikk pris for beste kvinnelige skuespiller. Om serien. Helga Joner opplever alle mødres mareritt. Hennes lille datter, Ida skal bare ut en tur i kiosken for å kjøpe et blad. Hun kommer aldri tilbake. Det blir en lang og vanskelig oppklaring for Sejer. Her fins det tilsynelatende ikke noe motiv, ingen logiske forklaringer. Samme kveld som Ida forsvant, kom fetteren hennes, Tomme, hjem veldig sent og hadde bulket bilen. Han oppfører seg veldig rart, er preget av det som har skjedd og er mye sammen med Willy – en kar som har vært innblandet i biltyverier og driver med narkotika. Termodynamikkens nullte lov. En gjenstand som selv ikke kan regulere sin temperatur, vil etter hvert få samme temperatur som omgivelsene. Hindutempel. Fronten av Brihadeshwara-tempelet i dravidisk stil.Jagannath-tempelet i Puri, et eksempel på Kalinga-stilen Hindutempel er et åndelig hus for hinduer. Husets struktur er spesielt formgitt for religiøse og åndelige aktiviteter. I mange indiske språk er et hinduisk tempel kjent som et "mandir". Det er også kjent som "Devasthana" (Kannadask ದೇವಸ್ಥಾನ) eller "Gudi" (Kannadaisk ಗುಡಿ) i Kannada eller Kovil (Tamilsk கோயில்) eller Alayam (Tamilisk ஆலயம்) i Tamil. Ordet "mandir" er avledet fra et gammelt sanskrit navn for Guds hus. "Man" som symboliserer det indre «jeg» mens "dir" betyr bosted. I mange hinduiske tekster er Herren beskrevet som «den indre jeg» eller i andre ord som «den indre samvittighet». Et hindutempel kan være en adskilt del av et hus, eller bare et hjørne av et rom. Mange praktiserende hinduer har et mandir i sitt hjem for daglig dyrkelse og meditasjon. En viktig egenskap ved alle hindutempler er statuer eller bilder av den guddommen tempelet er viet til. Slike statuer og bilder blir ikke forvekslet med guddommen, men oppfattes som et fysiske uttrykk for den guddommelige kraft. Templene er vanligvis dedikert til en bestemt hovedguddom og andre underordnete guddommer assosiert med hovedguddommen. Likevel kan noen mandirer være dedikert flere guddommer. Faste bygninger for religiøse ritualer ble antakelig ikke oppført av hinduer før rundt vår tidsregnings begynnelse. De eldste bevarte templene er fra ca 500 år e.kr. Det har siden utviklet seg en rekke regionale byggestiler, men alle omgir en innerste helligdom, ofte omgitt av flere mindre helligdommer. Fyrster og andre prominente personer viser ofte sin makt og innflytelse ved å oppføre eller utsmykke templer. Man tar av seg skoene før man går inn i et tempel. Ved inngangen henger ei klokke som man ringer med for å varsle sin ankomst. Inne i tempelet er det flere soner konsentrisk rundt en innerste helligdom. Det er vanlig å gå rundt templelet medsols. Ved spesielle høytider bæres gudebildet, det fysiske symbolet for den evige kraft tempelet representerer, rundt selve tempelbygningen. Det er vanlig å vise respekt for tempelet og guddommene(e) i det, ved å bøye seg og si fram bønner eller synge mantraer. Ofte er det også musikere som framfører åndelige sanger i tempelet, og brahminprester som resiterer avsnitt fra vedaene, hinduismens hellige skrifter. Det er vanlig å ofre blomster, røkelse, frukt, melk og krydder foran gudebildet. Slike gaver blir seinere delt ut til menigheten som et hellig måltid,"prasad". Dyreofringer blir bare praktisert i noen ganske få tempeler, gjerne slike som er viet til inkarnasjoner av gudinna Kali. Iljusjin Il-86. Iljusjin Il-86 (NATO-kallenavn Camber) er et russisk bredbuks passasjerfly utviklet av Iljushin for mellomdistanseruter. Prototypen fløy første gang 22. desember 1976 og flyet ble først tatt i bruk i desember 1980. I alt 103 fly ble bygget før produksjonen stoppet i 1994, inkludert fire for militært bruk. Iljusjin Il-86 har et mannskap på fem og en passasjerkapasitet på opptil 350 passasjerer. Flyet er utstyrt med fire KKBM NK-86 turbofan-motorer med en ytelse på 127,5 kN hver som gir en marsjfart på mellom 900 km/t og 950 km/t. Game show. Game show er en type TV-program som kjennetegnes ved at deltagere konkurrerer om premier eller heder og ære i et TV-studio. Konkurransene gjennomføres ved hjelp av runder basert på kunnskap, gjetting, fysiske utfordringer eller lignende. Det er store forskjeller på ulike typer slike konkurransedrevne programmer i verden, der man går fra det enkle spørreprogrammet "Mastermind" i Storbritannia til de ekstreme gameshowene i Japan. Game show-sjangeren har også blitt en av de store eksportartiklene innen tv-konsepter, der spesielt amerikanske og britiske konsepter har blitt produsert i lokale varianter over store deler av verden. Amerikanske konsepter, som for eksempel "Wheel Of Fortune", har hatt suksess i hjemlandet gjennom en årrekke. Norske gameshow. Den første norske gameshowsuksessen var "Kvitt eller dobbelt" på NRK allerede i 1961. Den første suksessen på en kommersiell kanal var "Casino" som gikk på TVNorge med Hallvard Flatland som programleder. Mange av de norske versjonene av denne programtypen er basert på konsepter laget i andre land. Eksempler på dette er "Vil du bli millionær?", "Deal or No Deal" med flere. Iljusjin Il-38. Iljusjin Il-38 (NATO-kallenavn: "«May»") er et anti-ubåtfly utviklet i den tidligere Sovjetunionen. Åpen standard. En åpen standard er en spesifikasjon som er fritt tilgjengelig, som gir fri bruksrett til standarden og som har blitt vedtatt gjennom en prosedyre hvor mange har kunnet øve innflytelse. Det omvendte av en åpen standard kalles gjerne en proprietær eller produsenteid standard. Åpne standarder for filer eller elektroniske dokumenter benevnes ofte åpne formater. Dersom en standard er underlagt restriktive kontraktsvilkår fra en eier, eller hvis spesifikasjonen ikke er allment tilgjengelig, regnes den ikke som en åpen standard. Hensikten med åpne standarder er å hindre fastlåsing til én leverandør, og bedre kår for fri konkurranse mellom produsenter. Åpne standarder skal motvirke monopolisering og konkurransevridning. Ved å tillate at alle kan bruke standarden kan kompatibiliteten mellom diverse maskin- og programvarekomponenter økes. Alle med en viss teknisk kunnskap og det nødvendige utstyret kan implementere løsningen, og dermed kan det utvikles noe som virker sammen med utstyr som blir produsert av et annet selskap. Dessuten skal det sikre at informasjon forblir tilgjengelig i fremtiden ved skifte i teknologi (bestandighet). "Åpen standard" ses ofte i sammenheng med åpen kildekode innen programvare, og innhold med fri bruksrett, som for eksempel Creative commons eller GPL. Definisjoner. Forskjellige selskaper, forskere og standardiseringsorganisasjoner definerer begrepet etter ulike kriterier. Både etter måten standarden brukes og hvordan den vedtas. De fleste av ulikhetene skyldes hvilke lisens- eller patentkostnader som regnes som akseptable. Internettstandardiseringsorganisasjonen W3C definerer en åpen standard som en standard som kan implementeres uten å måtte betale godtgjørelse for bruk av den. Den samme betingelsen er grunnprinsippet for EUs definisjon som også er gjeldende i enkelte EU-medlemsland. Enkelte mindre restriktive definisjoner av åpen standard legger vekt på at lisensavgifter og vilkår for bruk er underlagt "rimelige og ikke diskriminerende betingelser" (på engelsk: "reasonable and non-discriminatory, RAND"). Av anerkjente internasjonale standardiseringsorganisasjoner er det bare IETF og ITU-T som omtaler standarder som beheftet med patent- eller lisensutgifter som "åpne". ISO og IEC omtaler spesifikasjoner som medfører kostnader ved bruk som "standarder", men uten å omtale de som "åpne". Definisjon av «åpen standard» i Norge. I Norge er det ikke definert i lovverket, men i forbindelse med standardiseringsarbeid har flere organisasjoner konkretisert hva de legger i begrepet. En arbeidsgruppe som utredet åpne dokumentformater for Fornyingsdepartementet definerte "åpen standard" ut fra arkivfaglige hensyn og ønske om at data ikke skal gå tapt som følge av at formater blir gammeldags. I følge denne definisjonen var en åpen standard "«en formell beskrivelse av formen for en datastrøm hvor innholdet skal kunne arkiveres i ubestemt tid for så å kunne leses igjen på det som idag forståes som en ’personlig datamaskin’ uten praktiske eller juridiske hindringer»" Norwegian UNIX User Group NUUGs la til grunn har følgende definisjon Organisasjonen Standard Norge rådet i et høringsbrev om obligatoriske dokumentsformater i staten at Fornyingsdepartementet skulle benytte følgende definisjon av "åpen standard". Åpning av proprietære standarder. Flere åpne standarder har sitt utspring i proprietære standarder som har blitt åpnet opp. Dette har ofte skjedd gjennom at spesifikasjonen har blitt offentliggjort, og at en standardiseringsorganisasjon med flere medlemmer har fått i oppgave å forvalte standarden. Kjente eksempler på åpnede standarder er filformatene PDF, TIFF, GIF og MP3. Hardware. "Se også: Open source hardware." Filformater. "Se også: Åpent filformat." Gudene vet (NRK). "Gudene vet..." (1999) var en norsk livssyns-serie på seks episoder som gikk på NRK1 sommeren 1999 med Tomm Kristiansen som programleder. Serien hadde premiere på NRK1 den 18. juli 1999. Om serien. I seks programmer fikk vi i denne serien møte representanter for de store verdensreligioner på NRK1, og troende av alle slag samtalte om evig aktuelle spørsmål. Blant deltakerne i serien møtte vi jøder, kristne, muslimer, buddhister, bahaiere, nyreligiøse og livssynshumanister. Vi fikk i møte personer som Håkon Harket, Arne Næss, Haftor Viestad, Berthold Grünfeld, Nils Butenschøn og Anita Apeltun Sæle. Vedborere. Vedborere (Melandryidae) er en familie av biller som er knyttet til død ved og til sopper som vokser på denne. Familien er ganske artsrik, med rundt 1200 kjente arter, 20 arter er funnet i Norge men de fleste av dem er forholdsvis sjeldne. Noen grupper som tidligere ble regnet til denne familien er nå overført til familien løvsoppbiller (Tetratomidae). Utseende. Små til middelsstore (1,2 – 20 mm) biller, kroppsformen varierer mellom kort oval og ganske langstrakt. Oversiden er vanligvis hvelvet og mer eller mindre kledt med fine hår. På farge er de gjerne svarte eller brunlige, men det finnes også noen ganske fargerike arter. Hodet er temmelig lite, med store fasettøyne. Antennene består av 10 ledd og varierer i lengde fra litt lengre enn hodets bredde til nesten så lange som kroppen. De er trådformede, sagtakkede eller svakt kølleformede. Hos noen grupper er det ytterste leddet på maksillarpalpene (munnfølerne) sterkt utvidet og mer eller mindre økseformet. Brystskjoldet (pronotum) varierer mye i form, men er som oftest i alle fall noe tilsmalnet framover. Ved roten er det gjerne to korte men dype lengdefurer. Dekkvingene er vanligvis nokså avlange og parallellsidige, men kan også være brede og ovale. Noen, som slekten "Melandrya", har tydelige punktrekker, men de fleste mangler dette. Overflaten på dekkvingene er ofte dekket av kraftig mikroskulptur og derfor ganske matt. Beina er forholdsvis lange, baklårene er ofte kraftig fortykkede og bakleggene krumme. Leggene (tibiae) har ofte to ganske store og mer eller mindre sagtakkede sporer, særlig på bakbeina. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. De ulike gruppene er ganske ulike på utseende. Slekten "Melandrya" er ganske store og kraftige, svarte biller som kan ligne på enkelte skyggebiller (Tenebrionidae), mens slektene "Orchesia" og "Abdera" er små og avlange, og ligner sterkt på blomsterbiller (Scraptiidae), men kan skilles fra disse på at dekkvingene har lyse tverrbånd. Slekten "Osphya" ligner sterkt på noen arter i familien bløtvinger (Cantharidae), bortsett fra at dekkvingene er harde. Larvene er avlange, jevnbrede med ganske tynn, lys hud. Kroppen har en del oppstående, fine børster. På det bakerste leddet sitter det er par oppoverrettede kroker. Beina er ganske korte og kraftige, hodekapselen stor og bred med forholdsvis lange, fire-leddete antenner. Levevis. Disse billene lever i død ved, eller i døde poresopper (kjuker) som vokser på denne. Larvene kan være rovdyr. De voksne billene er aktive og løper raskt i skjul om man fjerner barkstykket de satt under. Noen av de mindre artene kan også hoppe ganske langt. Siden vedborerne er avhengige av død ved trives de best i lite hogstpåvirkede skoger, og noen av artene er regnet som typiske urskogsinsekter. En god del av artene i denne gruppen er regnet som utryddingstruede. For eksempel er arten "Phryganophilus ruficollis", som i Norge bare er kjent fra Lierne i Nord-Trøndelag, regnet som sterkt truet på grunn av habitatødeleggelser. Kilder. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Fylkesvei 247 (Rogaland). Fylkesvei 247 i Rogaland går mellom Kleppekrossen og Orre i Klepp. Veiens lengde er 8,3 km. Eksterne lenker. 247 Teet Kask. Teet Kask (født 8. mai 1968) er en estisk ballettdanser og koreograf. Han startet på ballettskolen i Tallinn i 1978. Da han var 18 år gammel, hadde han en ledende rolle i den nasjonale operaen i Estland. Et vendepunkt i karrièren hans kom da han ble med i Sveriges kongelige ballett, som den første estiske ballettdanseren som jobbet på heltid i vest før jernteppet falt i 1991. I 1990 ble han invitert til å arbeide med den norske nasjonale balletten. Vanlige delfiner. Vanlige delfiner ("Delphinus") er en liten slekt som består av to arter med delfiner. En tredje art har imidlertid blitt foreslått av noen forskere, nemlig såkalt «arabisk vanlig delfin» ("D. tropicalis"), men den blir i øyeblikket ikke regnet som en egen art, men en lokal varietet. Mange mennesker blander sammen vanlige delfiner og tumlere, til tross for at disse er ganske ulike. Dette skyldes trolig at tumlere ofte har inngått i filmer og TV-programmer og derfor regnes som «vanlige» av folk flest, «Flipper» var for eksempel en tumler. Voksne delfiner blir mellom 2 og 2,7 m lange og veie mellom 70 og 235 kg. Delfiner er pattedyr og puster gjennom neseåpningene som munner ut oppe på hodet, over øynene. De spiser som oftest fisk, men noen spiser blekksprut og reker også. Delfiner lager lyder mennesker ikke kan høre for å kommunisere med hverandre. De kan også finne bytte og orientere seg med ekkolokalisering. Da sender de ut en kort lyd. Når den treffer noe sendes lyden (ekko) tilbake til delfinen som da kan beregne størrelse (styrken på ekkoet) og avstand etter hvor lang tid det tok for ekkoet å komme tilbake. Delfiner kan også bruke elektrisitet til å lokalisere bytte, noe som gjør dem til det eneste kjente pattedyret som har denne evnen. Fylkesvei 248 (Rogaland). Fylkesvei 248 i Rogaland går mellom Bore og Klepp Prestegard i Klepp. Veiens lengde er 3,1 km. Eksterne lenker. 248 Kurtlar vadisi. "Kurtlar vadisi" ("Ulvenes dal") er en meget populær tyrkisk TV-serie som første gang ble vist i 2003. Hovedhandlingen foregår i Tyrkia og omhandler etterretningsagenten "Polat Alemdar" som infiltrerer og blir leder for en mektig tyrkisk mafiaorganisasjon. I 2006 fulgte filmen Ulvenes dal - Irak hvor Polat Alemdar drar til Nord-Irak under krigen i Irak. Oppfølgeren til serien, "Kurtlar Vadisi – Terör" (Ulvenes dal – Terror) foregår i de kurdiske områdene i Sørøst-Tyrkia og ble tatt av programmet etter én episode i februar 2007. Det er foreløpig uvisst om hele serien vil bli vist. Handling. Første Episode handler om spesialagenten Ali Candan som jobber for den tyrkiske etterretningstjenesten. Han får ordre fra sin leder Aslan Akbi om å operere og forandre på ansiktet sitt, og komme inn i den tyrkiske Mafiaen, under navnet Polat Alemdar. Senere blir han leder for en av de tyrkiske mafia gruppene. Etter hvert finner han ut at han er sønn til lederen for tyrkiske mafia Muhammed Karahanli. Serien forteller også hvordan de amerikanske og israelske etterretningstjenestene opererer i blant annet Tyrkia og Midtøsten. Fylkesvei 216 (Rogaland). Fylkesvei 216 i Rogaland går mellom Vik i Klepp og Ree i Time. Veiens lengde er 6,5 km og heter Grødelandsvegen. Eksterne lenker. 216 Despised Icon. Despised Icon var et band fra Montreal, Quebec, Canada som spilte en kombinasjon av metalcore, grindcore, og death metal som blir kalt deathcore. De skiller seg ut ved at de har to vokalister, en som skriker både høyt og lavt, og en som har ekstremt lavfrekvente skrik. Trivia. Deres første opptreden i USA var i Port Huron, Michigan på North Grotto. Femte Desember 2010 ble deres siste show spilt i Montreal, Quebec. Despised Icon har spilt med band som The Red Chord, Hatebreed, Deicide, The Black Dahlia Murder, Suffocation, Cryptopsy, Aborted, Killswitch Engage, Morbid Angel, og Behemoth. Bandet påvirkes av band som Dying Fetus, Between the Buried and Me, Nile, Pantera, Suffocation, og Hatebreed. Alex Erian spilte trommer i Neuraxis og på Despised Icons "Consumed By Your Poison". Eric Jarrin spilte gitar i bandet Heaven's Cry. Robbie Robertson. Jaime Robert Robertson (f. 5. juli 1943 i Toronto, Ontario, Canada) er en låtskriver, gitarist og vokalist, mest kjent for sitt medlemskap i The Band. Eksterne lenker. Robertson, Robbie Fylkesvei 251 (Rogaland). Fylkesvei 251 i Rogaland går mellom Åsekrossen i Klepp og Bryne i Time. Veiens lengde er 7,7 km og heter Åsevegen og Roslandsvegen. Eksterne lenker. 251 Termodynamikkens tredje lov. Termodynamikkens tredje lov er at den absolutte temperaturen til et system ikke kan komme ned til det absolutte nullpunkt. Det vil si at når temperaturen nærmer seg det absolutte nullpunkt, stanser alle termodynamiske prosesser. Serra (Espírito Santo). Serra er en by og kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Byen begrenser seg til Vitória som er hovedstad i delstaten. Serra dekker et område på rundt 553,254 kvadratkilometer og er den største byen i delstaten. Serra er en del av det større Vitória metropolitan-området. I sør ligger Vitória, i vest Santa Maria do Jetibá, i nord Aracruz og i øst Atlanterhavet. Et annet viktig ting er Jacaraípestranden, mest kjent for mange surf konkurranser. I Nova Almeida, et annet viktig kystplass, er den gammel Igreja dos Reis magos med den første brasilianske oljemaleri. Fylkesvei 258 (Rogaland). Fylkesvei 258 i Rogaland går mellom Saltebakken og Skeie i Klepp. Veiens lengde er 4,3 km. Eksterne lenker. 258 Maurice Papon. Maurice Papon (født 3. september 1910 i Seine-et-Marne, død 17. februar 2007) var en fransk konservativ politiker (gaullist). Han var politiprefekt (politisjef) i Paris fra 1958 til 1967, da han blant annet spilte en fremtredende rolle i den såkalte massakren i Paris i 1961. I 1998 ble Papon dømt for delaktighet i utryddelsen av franske jøder under annen verdenskrig. Han overtok senere sjefsstillingen i firmaet Sud Aviation som utviklet Concordeflyet (1967 til 1968), var kasserer i det gaullistiske partiet fra 1968 til 1971, medlem av det franske parlamentet fra 1968 til 1981, borgermester i Saint-Amand-Montrond fra 1971 til 1983 og fransk finansminister fra 1978 til 1981 under Valéry Giscard d'Estaing. Under annen verdenskrig var han generalsekretær i prefekturet for politi, finans, helse, ungdom, bro- og gatebygging, næringsliv, transport og forsørgelse i regionen Bordeaux. Han mottok Æreslegionen av president Charles de Gaulle i 1961. Da Papons politiske karriere endte i 1981, ble den første rettshøringen om hans delaktighet i jødedeportasjonene under annen verdenskrig innledet. Det skulle ta seksten år før han ble stilt for retten, hva som gjør saken til den lengste i fransk rettshistorie. I april 1998 ble han funnet skyldig i medvirkning til Forbrytelser mot menneskeligheten og dømt til ti års fengsel. Ifølge dommen skal Papon ha beordret arrestasjon og deportasjon av 1 560 jøder, blant annet oldinger og barn. De fleste ble sendt til Auschwitz. Papon påbegynte sin soning i 1999, men ble satt fri av helsemessige grunner to år senere. Oljemaling. Oljemaling (latin "oleum", gresk "elaion", «olivolje») lages ved at fargestoffer blandes med en herdende olje, for eksempel nøtteolje, linfrøolje (populært kalt linolje eller dagens alkydbaserte oljer. Terpentin eller White spirit er de vanligste tilsetningene for å gjøre malingen flytende og påskynde tørkeprosessen. Forskjellige typer oljemaling kan brukes både som kunstnermaling, husmaling og i industrien. Historikk og bruk. Oppskriften har vert kjent så langt tilbake som 1100-tallet, men ble først tatt i almen bruk omkring 1500-tallet. Parallelt med at enkelte nordeuropeiske kunstmalere tok den i bruk som kunstnerisk virkemiddel, ble malingen etterhvert også brukt til innvendig og utvendig treverk. Dette skjedde særlig i Nord-Europa, hvor klimaet gjorde beskyttelse av bygningene mer nødvendig. Linplanten fantes også der. Fra 1800-tallet og framover ble linoljemaling mer og mer utbredt som husmaling i Norge, spesielt i byer og tettbygder, hvor tjære ikke var så lett tilgjengelig som inne i landet. Pigmentene var mest rimelige jordfarger. Sinkoksidhvitt var forbeholdt de rike, og de hadde det ofte bare på fasaden(e) mens baksiden kunne være oker. Hvitt ble en periode laget av blyoksid, noe som bedret hvitheten. Titanoksid er enda hvitere, og er i dag enerådende til utvendig og innvendig bruk, med og uten tilsetning av andre (brekk-)farger. Innvendig husmaling i dag er oftest ikke basert på oljer der løsemidlene kan gi uheldig avgassing, men på vannløselige malingtyper. Utvendig er det alkydoljer som er nærmest enerådende, ofte med tilsetning av soppdrepende og andre kjemikalier. Husmaling selges på boks eller spann. Innholdet i spannet er hvitt. Fargen settes til i butikken via en blandemaskin som bygger på fargene svart, cyan, gul og magenta, i likhet med dataskrivere og -skjermer. I kunsten. Oljemaling er populær fordi den kan brukes på så mange måter og med nesten alle slag maleteknikker. Siden den tar tid på å tørke, har kunstneren god tid på seg til å forandre på ting eller fjerne det som likevel ikke skal være der. De som er mindre tålmodige bruker akrylfarger. Det er også mulig å starte med akryl, gouache eller tempera og legge over med olje, men ikke omvendt. Oljefarger til kunstnere bruker ofte tradisjonelle ingredienser, både med hensyn til oljer og pigmenter. Noen av de kjente brukere av denne malingstypen er Leonardo da Vinci, Rafael og Vincent van Gogh. Fylkesvei 171 (Rogaland). Fylkesvei 171 i Rogaland går mellom Høyland i Hå og Pollestad i Klepp. Veiens lengde er 3,1 km. Eksterne lenker. 171 Varmekraftverk. Diagram over typisk kullfyrt varmekraftverk Et varmekraftverk er et kraftverk hvor skovlene på turbinen drives rundt av gass, eller varm damp under høyt trykk. Uttryket varmekraftverk brukes noe ulikt. Alle kraftverk som utnytter termisk energi er varmekraftverk, men man har ofte brukt dette uttrykket særlig om de oljefyrte kraftverkene – men det bruks også mer generelt om kullkraftverk og gasskraftverk, samt om kraftverk som forbrenner avfall eller biomasse. Gasskraftverk kan være termiske, men ofte omformer de energien gjennom gassturbiner som ikke utnytter damp, men strømmende gass. Et annet, enda mer overordnet begrep for alle kull-, olje- og gasskraftverk er "fossile kraftverk". Kull, olje, gass. Varmeenergien i varmekraftverk kan være hentet fra ulike kilder – i olje-, kull- og gasskraftverk er det fossilt brensel som er energikilden. Kull, olje eller gass forbrennes og varmer opp vann, som går over til damp med høyt trykk. Enkelte varmekraftverk bruker bioenergi. Ulike typer biomasse, som ved, flis og organisk avfall brukes som såkalt biobrensel. Vann kokes til damp, som så overopphetes til 5–600 grader i en dampkjele. Dampen driver en turbin, som gir mekanisk energi og kobles til en generator som omdanner den mekaniske energien til elektrisk energi. Når dampen har gått gjennom turbinen har trykket og temperaturen avtatt, og den blir deretter avkjølt i en kondensator, som tar opp varmen fra dampen, og leder den videre ut på fjernvarmenettet. Deretter ledes det kondenserte vannet tilbake i kjelen i et sluttet kretsløp. Når elektrisitetsproduksjonen avgir dampvarme, blir det også mye spillvarme som i konvensjonelle varmekraftverk kjøles ned gjennom kondensering. Store kjøletårn brukes til å luftkjøle rennende kondensvann før det slippes ut i naturen igjen. Årsaken til at kondensvannet må kjøles, er at varmt vann vil ødelegge naturlig biologisk liv hvis det slippes ut i kretsløpene. Kraftvarmeverk. Dersom spillvarmen fra bruken av damp ikke kondenseres, men brukes til å levere fjernvarme eller til å produsere ny elektrisitet, snakker man om kogenerasjon (cogeneration) og prosessanlegget kalles da et kraftvarmeverk. Dette er en stadig vanligere form for gjenvinning av varmen hvor fjernvarmen f.eks kan leveres til industri eller boliger. Longyear Energiverk på Svalbard er et slikt kraftvarmeverk – det leverer både elektrisitet og spillvarmen i form av fjernvarme. Andre termiske kraftverk. Et kjernekraftverk virker også som et varmekraftverk, sllv om man idagligtale og i klassifisering ikke regner kjernekraftverkene inn blant varmekraftverk. I kjernekraftverk utnyttes kjerneenergien som frigjøres når kjerner av et radioaktivt stoff blir spaltet (fisjon). Når kjernen blir spaltet, får restene etter den spaltede kjernen og andre partikler stor bevegelsesenergi. Når disse bremses ned, omformes bevegelsesenergien til varmeenergi. Denne varmeenergien brukse til å varme opp vann til vanndamp under høyt trykk. I land med stor solinnstråling gjennom det meste av året kan varmekraftverk også drives av solenergi. Ved hjelp av speil reflekteres solstrålene inn mot en vannbeholder slik at vannet varmes opp og går over til damp med høy temperatur og høyt trykk. På steder der varmt vann og damp presses opp av jordskorpa under høyt trykk, som på Island, utnyttes den geotermiske energien til å drive turbinene i varmekraftverk. Slike kraftverk kalles ofte geotermisk kraftverk. Effekt og klimahensyn. Oftest er gasskraftverkene nyere enn oljekraftverkene, både fordi oljeutvinning og -utnytting har en lengre historie, og fordi gasskraft har fått et sterkt oppsving med den senere tids fokus på global oppvarming og miljø. Gass har et av de største spesifikke energiinnhold av de fossile brenslene, og har minst karboninnhold per energiinnhold. Dermed gir avbrenning av gass det minste utslipp av CO2 per produsert energimengde. Fyring med naturgass er omlag 65 % så utslippsintensivt som kullfyring og omlag 90 % så utslippsintensivt som oljefyring. Fordi gasskraftverk ofte har nyere og mer effektivt utstyr, kan utslippene være så lave som 30 % av kullfyrte kraftverker per produsert kraftmengde. Oljefyrte kraftverk ligger omtrent midt mellom gass- og kullkraftverk hva angår CO2-utslipp. De seneste ti årene har det nesten bare blitt bygget gasskraftverk i Europa og USA, og mange tidligere kull- eller oljekraftverk har blitt omstilt til gassdrift, ofte ved at det er installert gassturbiner til erstatning for dampturbiner. Halleluja! "Halleluja!" (1998–00) var en norsk livssyns-serie på 38 episoder som gikk i fire sesonger på NRK1 fra 1998 til 2000. Programleder var Kjell Erik Moen. I serien fikk vi møte en rekke kjente personer som pratet om tro og tvil i forhold til et bestemt tema knyttet til deres bakgrunn. Serien hadde premiere på NRK1 den 2. februar 1998. Siste episode ble sendt 7. mai 2000. Gjester i serien. Anne Enger Lahnstein, Magne Lunde, Odd Børretzen, Helga Haugland Byfuglien, Kari Veiteberg, Sunniva Gylver, Åse-Marie Nesse, Juni Dahr, Kari Veiteberg, Anne Bente Hadland, David Åleskjær, Kirsti Waage, Lars Øyno, Gunnar Stålsett Steinar Bastesen, Gro Skartveit, Jan Erik Langangen, Iren Reppen, Hilde Dagfinrud Valen, Stein Villumstad, Nils-Einar Rye, Kristin Jensen, Harry Cleven Terje Torkelsen, Marit Torkelsen, Helge Hognestad, Wiggo Roksvåg, Reino Normann, Knut Vollebæk, Jens Harald Eliassen, Erja Lilja, Joseph Moiba, Siri Sunde, Eleanor Brenna, Svein Ellingsen Grete Vik, Rune Vik, Sigurd Osberg, Tore André "Totto" Dahlum, Odd Einar Dørum Jon Eikemo, Inger Lise Rypdal, Bjørn Eidsvåg, Rita Opås Grytvik, Wenche Strand, Rolv Wesenlund, Lille Sallay, Hamid Bangura, Odd Runar Solbakken, Erik Bye, Agnethe Fisher Bak serien. Serien var ved Vibeke Sæther, Egil Stray Nordberg, Bjørg Honerud, Anne Marthe Albers, Bjørg Kittelsen, Marin Klaseie og Kristin Norseth. Morten Harket, Ronnie Le Tekrø, Carola Häggkvist, Midnight Choir og Kari Bremnes er noen av dem som har stått for musikalske innslag i serien. Fylkesvei 249 (Rogaland). Fylkesvei 249 i Rogaland går mellom Friestad og Tjøtta i Klepp. Veiens lengde er 5,6 km og heter Nesevegen og Horpestadvegen. Eksterne lenker. 249 Tilstandsligning. En tilstandsligning er en matematisk relasjon mellom tilstandsvariabler i fysikk og termodynamikk. Mer spesifikt er en tilstandsligning en termodynamisk ligning som beskriver tilstanden til et stoff ved visse fysiske forhold. Den er en konstitutiv ligning, som gir den matematiske sammenhengen mellom to eller flere tilstandsfunksjoner knyttet til stoffet, slike som temperatur, trykk, spesifikt volum og/eller spesifikk indre energi. En tilstandsligning er nyttig for å beskrive egenskapene til gasser, væsker, faststoffer og blandinger av en eller flere av disse. De kan til og med beskrive det indre av stjerner. Oversikt. Den mest vanlige bruken av en tilstandsligning er for å beregne tilstanden til gasser og væsker. En av de enkleste tilstandsligningene i denne sammenheng er den ideelle gassloven, som er en god tilnærmelse for gasser ved lavt trykk og høye temperaturer. Ligningen blir derimot unøyaktig for høyere trykk og lavere temperaturer og klarer ikke å forutse kondensasjon fra gass til væske. Derfor er det blir utviklet flere mer nøyaktige tilstandsligninger for gasser og væsker. Det finnes ingen tilstandsligning som med nøyaktighet kan beregne egenskapene til alle stoffer under alle forhold. I tillegg til å beregne hvordan gasser og væsker oppfører seg, finnes det også tilstandsligninger for å beregne volumet til faststoffer, inkludert overgangen fra en krystallinsk tilstand til en annen. Det fins ligninger som modellerer det indre av stjerner, inkludert nøytronstjerner. Boyles lov (1662). Dette forholdet har også blir tilskrevet Edme Mariotte og blir derfor også kalt Mariottes lov, men Mariottes arbeid ble ikke gitt ut før i 1676. Daltons lov for partialtrykk (1801). Totaltrykk = Trykk1 + Trykk2 +... Tilstandsligninger. I de følgende ligningene blir variablene definert som følgende, der SI-enheter som oftest blir benyttet. Klassisk ideell gasslov. Den ideelle gassloven kan også uttrykkes som der formula_3 er tetthet, formula_4 er adiabatisk indeks (forholdet mellom ulike typer spesifikk varme), formula_5 er indre energi per masse («spesifikk indre energi»), formula_6 er spesifikk varme ved konstant volum, og formula_7 er spesifikk varme ved konstant trykk. Van der Waals tilstandsligning. Van der Waals ligning kom i 1873 og ble en av de første med større nøyaktighet enn den ideelle gassloven. I denne ligningen blir formula_10 kalt tiltrekningsparameteren og formula_11 frastøtningsparameteren eller det effektive molekylære volumet. Selv om ligningen er bedre enn den ideelle gassloven og kan forutsi når faseendring skjer, er den fremdeles unøyaktig for forhold der væsken blir dannet. Van der Waals ligning blir ikke lenger brukt og blir vanligvis bare nevnt i historiske sammenhenger. Andre, moderne ligninger, som bare er litt mer kompliserte, er mye mer nøyaktig. Årsaken til at van der Waals ligning er bedre enn den ideelle gassloven kommer av to forhold. Det ene er at molekylene blir sett på som partikler med volum, og ikke materielle punkter. Derfor kan ikke formula_18 bli for liten, slik at en får (formula_19) i stedet for formula_18. Det andre er at molekylene i denne loven kan vekselvirke med hverandre, noe de ikke gjør i en ideell gass. Dermed vil trykket være mindre i de ytre delene av gassen. Dietericis tilstandsligning. Der "a" er assosiert med gjensidig påvirkning mellom de ulike molekylene og "b" tar med effekten av at molekylene har en endelig størrelse, på samme måte som van der Waals likning. Virial tilstandsligning. Denne tilstandsligningen er ikke av de letteste i bruk, men den viriale ligningen er viktig fordi den kan utledes direkte fra statistisk mekanikk. Hvis en har de rette forutsetningene for den matematiske formen for intermolekylære krefter, kan det utvikles teoretiske uttrykk for hver virial koeffisient. I tilfellet er "B" vekselvirkningen mellom par av molekyler, "C" mellom samlinger av tre molekyler, og så videre. Nøyaktigheten kan økes mot uendelig ved å ta med flere ledd av høyere orden. Redlich-Kwongs tilstandsligning. Ligningen ble introdusert i 1949 og var en kraftig forbedring i forhold til de ligningene man hadde på denne tida. Den er fremdeles interessant på grunn av den relativt enkle formen. Selv om den var langt bedre enn van der Waals tilstandsligning, gjør den det dårlig i forhold til væskefasen, og kan derfor ikke brukes for å regne nøyaktig ut damp-væske likevekt. Den kan derimot brukes sammen med separate væskefase-korrelasjoner. Soaves tilstandsligning. der ω er asentrisk faktor for stoffet. I 1972 byttet Soave ut "a"/√("T")-leddet i Redlich-Kwong-likningen med funksjonen α(T,ω) som benytter temperaturen og en asentrisk faktor. α-funksjonen er konstruert for å tilpasse damptrykkdata for hydrokarbon, og ligningen gjør det bra for disse stoffene. Merk at denne ombyttingen til en viss grad endrer definisjonen av "a" siden formula_37 nå er i andre orden. Peng-Robinsons tilstandsligning. der formula_43 er asentrisk faktor for stoffet og formula_44 universell gasskonstant. Stort sett gjør Peng-Robinson-ligningen det like godt som Soave-ligningen, men er mye bedre til å beregne væskestettheten til mange stoffer, særleg væsker som er ikke-polare. BWRS-tilstandsligningen. K.E. Starling, "Fluid Properties for Light Petroleum Systems." Gulf Publishing Company (1973). Elliott, Suresh og Donohues tilstandsligning. Elliott, Suresh og Donohues (ESD) tilstandsligning ble lansert i 1990. Ligningen ordner opp det unøyaktige frastøtningsleddet i van der Waals ligning. Ligningen tar med effekten av formen av ikke-polare molekyler og utvides til polymer ved å legge til et ekstra ledd. Den ble utvikleet gjennom datasimuleringer og skal fange opp den grunnleggende fysikken til størrelse, form og hydrogenbinding. Stiv tilstandsligning. der formula_52 er indre energi per masse, formula_53 er en empirisk konstant, som vanligvis er rundt 6,1, og formula_54 er en annen konstant, som representerer vannmolekylets molekylære tiltrekning. Korreksjonen er på ca 2 gigapascal (20 000 atomsfærer). Tilstandsligningen er uttrykt på denne formen fordi lydhastigheten i vann er gitt ved formula_55. Vann oppfører seg dermed som en ideell gass som "allerede" er under et trykk på 20 000 atomsfærar (2 GPa), og forklarer hvorfor vann vanligvis regnes som inkompressibelt. Når det ytre trykket endrer seg fra 1 atmosfære til 2 atmosfærer (100 kPa til 200 kPa), oppfører vannet seg som en ideell gass som endrer seg fra 20 001 til 20 002 atmosfærer (2000,1 MPa til 2000,2 MPa). Denne ligningen mistolker den spesifikke varmekapasiteten til vann, men en har et par alternativer som kan brukes for prosesser som er særdeles ikke-isentropiske, slike som kraftige sjokk. Ultrarelativistisk tilstandsligning. Ei ultrarelativistisk væske har tilstandsligning der formula_57 er trykk, formula_58 er energitetthet og formula_59 er lydfarten. Den ideelle Bose-tilstandsligninga. Tilstandslikninga for ein ideell Bose-gass er der α er en eksponent spesifikk for systemet (f eks i fråvær av eit potensialfelt, α=3/2), "z" er exp("μ"/"kT") der "μ" er kjemisk potensial, Li er en polylogaritme, ζ er Riemanns zeta-funksjon, og "T'c" er den kritiske temperaturen der Bose-Einstein kondensat dannes. Dom. En dom er en rettslig avgjørelse som treffes av en domstol. I straffesaker vil dommen fastsette om den tiltalte er skyldig eller ikke, samt hvilken straff han eventuelt skal idømmes. I sivile saker vil dommen slå fast rettstilstanden mellom partene. Man skiller her mellom to former for dommer: fastsettelsesdom som ikke gjør mer enn å fastslå rettsforholdet, og fullbyrdelsesdom som kan fastsette en plikt for den ene parten overfor den andre. Også andre tvisteløsningsorganer avsier noen ganger avgjørelser som omtales som dom, og bakgrunnen for dette er da vanligvis at denne avgjørelsen vil ha samme virkning som en dom avsagt av domstolene. Det er imidlertid mer vanlig at andre betegnelser brukes om avgjørelser avsagt av slike organer, f.eks. kjennelse, beslutning eller vedtak. Terminologi. Innholdet av begrepet varierer fra språk til språk, og utfra hvilket rettssystem man befinner seg innenfor. I norsk rett er utgangspunktet at avgjørelser som angår sakens realitet (sakens materielle spørsmål) avsies ved dom, mens prosessuelle spørsmål avgjøres ved en såkalt kjennelse. Det er imidlertid enkelte unntak fra dette utgangspunktet; blant annet er det visse realitetsavgjørelser som avgjøres ved kjennelse, og visse prosessuelle avgjørelser av mindre viktig karakter avsies ved såkalt beslutning. Når de forskjellige avgjørelsesformene skal brukes er detaljert regulert i lovverket. Den praktiske forskjellen er at det stilles noe strengere krav til begrunnelsen for dommer enn for kjennelser. Innen britisk og amerikansk rett deles dette inn på en annen måte. Her benevnes avgjørelser i straffesaker som «sentence», mens avgjørelser i sivile saker benevnes «judgment». Tysk rett har et lignende skille mellom Entscheidung og Urteil. Ankemulighet. Som nevnt ovenfor kan dommer normalt være gjenstand for anke. Er ankefristen utløpt, eller er dom avsagt i Høyesterett, vil dommen være rettskraftig. Er det fastsatt en forpliktelse for en av partene i dommen (f.eks. å betale et pengebeløp), og denne ikke innfris, vil dommen tjene som tvangsgrunnlag, slik at forpliktelsen kan tvangsfullbyrdes ved hjelp av namsmyndighetene. Domsgrunner og rettskildevekt. Loven stiller opp visse krav til hvordan en dom skal begrunnes. Dommens begrunnelse omtales gjerne som "domsgrunner" eller "domspremisser", og disse består alltid av et ratio decidendi, uttalelser som har vært nødvendig for resultatet retten har kommet til. I visse tilfeller inneholder de også såkalt obiter dicta, uttalelser som ikke var nødvendige for resultatet, men som kan ha vært oppe under partenes prosedyre, og som retten så et behov for å avklare for fremtiden. Rettskildevekten av domspremissene vil til en viss grad komme an på hvilken av disse kategoriene de faller i, ettersom ratio decidendi som alminnelig regel vil være mer gjennomtenkt enn obiter dicta. Hvor stor vekt en dom skal tillegges i senere rettsanvendelse vil ellers i stor grad komme an på om premissene er vel gjennomtenkt, om dommen er enstemmig, samt hvor gammel den er. I de fleste rettssystemer er det bare avgjørelser fra Høyesterett som kan tillegges vekt, og disse vil uansett ha langt større vekt enn underrettsdommer. Når underrettsdommer brukes er dette normalt på felter der Høyesterett ikke har kommet med en avgjørelse, og i slike tilfeller vil underettspraksis kunne ha en viss vekt, særlig der det er snakk om mange dommer som går i samme retning. Levi P. Morton. Levi Parsons Morton (16. mai 1824 – 16. mai 1920) var en forretningsmann som begynte sin politiske karriere som representant for New York i Kongressen i 1879. Han ble i 1889 USAs 22. visepresident under president Benjamin Harrison. Morton ble allerede i 1881 spurt om å være vispresidentkandidat for president James Garfield, men takket nei til det. Hadde han akseptert dette tilbudet ville han kanskje ha blitt USAs 21. president da Garfield ble skutt og drept i juli 1881. I stedet ble han minister til Frankrike, og indirekte skyld i attentatet mot Garfield, da dette ble utført av mannen som ønsket denne stillingen. Etter at embedet som visepresident var over ble Morton guvernør for New York fra 1895 – 1896. Etter dette trakk han seg tilbake fra den politiske arena og gjenopptok sitt liv som forretningsmann, denne gangen med kjøp og salg av eiendom. Morton døde på sin 96. fødselsdag i 1920. Adlai Stevenson II. Adlai Ewing Stevenson II (født 5. februar 1900 i Los Angeles i California, USA, død 14. juli 1965 i London, Storbritannia) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var kjent for å være en god debattant og taler. Han tapte presidentvalget begge gangene han stilte som presidentkandidat, i 1952 og 1956, mot krigsveteranen Dwight D. Eisenhower. Hans bestefar Adlai E. Stevenson hadde tidligere vært USAs visepresident under president Grover Cleveland. Han gikk på Princeton University fra 1918 til 1922, og deretter ved Harvard Law School, dog uten å avslutte studiet. Stevenson begynte å interessere seg for politikk omkring 1930, særlig utenrikspolitikk. I 1948 ble han guvernør i Illinois, en post han innehadde til 1953. Ved valget i 1960 støttet han John F. Kennedy, som etterpå utnevnte ham til ambassadør ved FN, en post han gjorde seg bemerket i under Cuba-krisen og som han beholdt de siste fire år av sitt liv. Han døde brått under et kort opphold i London. Havna Idrettslag. Havna IL ble stiftet i desember 2006 og hører hjemme i Kirkenes. Hjemmebane er Kirkenes stadion. Foreløpig består klubben av et herrelag i fotball som skal stille lag i fjerdedivisjon i Finnmark. Daglig leder er Jørn Inge Høgdahl. Kårstø. Det nye propankjøleanlegget, samt butantankene Kårstø er et industristed i Tysvær kommune, Rogaland med petrokjemisk gassbehandlingsanlegg. Kårstø gassterminal og -prosesseringsanlegg. Kårstø prosesseringsanlegg i Nord-Rogaland har en nøkkelrolle når det gjelder transport og behandling av gass og kondensat (lettolje) fra viktige områder på norsk kontinentalsokkel. Opprinnelig var oppgaven å motta og behandle gass fra felt i den nordlige delen av Nordsjøen. Dette er fremdeles en sentral oppgave for anlegget. Den første gassen kom til anlegget 25. juli 1985, og den første tørrgassen ble sendt fra Kårstø til Emden i Tyskland 15. oktober samme år. Rørledningssystemet Statpipe fører gassen fra feltene i Nordsjøen og inn til Kårstø. Her produseres det overopphetet damp som energibærer maks 800 t/h. All salgsgassen som komprimeres styres også av hjelpeannlegget. Brennstoffet som her brukes er i hovedsak metan. 50 t/h. Utenom dette brukes det ca 100 MV på elektriske kompressorer og hjelpeutstyr. dette blir brukt til å hjelpe de systemene som behandler gassen. Åsgard transport. Kårstø-anlegget mottar gass fra Åsgard og andre felt i Norskehavet gjennom rørledningen Åsgard transport. Åsgard-anlegget, som startet 1. oktober 2000, prosesserer gassen for salg. 1. oktober 2003 var utbyggingsprosjektet NET1 (Nytt Ekstraksjonstog) fullført. Etter denne utbyggingen ble Kårstø i stand til å ta i mot og prosessere rikgass fra Mikkel-feltet på Haltenbanken gjennom rørsystemet Åsgard Transport. 1. oktober 2005 var utbyggingsprosjektet KEP 2005 (Kårstø Expansion project) fullført. Utvidelsen er gjort for å motta rikgass fra Kristin, som er knyttet til det eksisterende rørsystemet Åsgard Transport. Utvidelsen innebærer en økning av kapasiteten med 20 prosent til 88 millioner kubikkmeter gass daglig. Et anlegg for fjerning av karbondioksid fra salgsgassen er også bygget som en del av KEP2005. Sleipnerområdet transport. Kårstø mottar kondensat fra Sleipnerområdet. Kondensatet blir stabilisert og fraksjonert i et eget anlegg, som ble satt i drift 1. oktober 1993. Rundt fire millioner tonn stabilisert kondensat blir årlig fraktet ut fra Kårstø med skip. Separasjon av våtgass og lagring av produkter. Ved Kårstø prosesseringsanlegg skilles våtgass (NGL – Natural Gas Liquids) ut fra rikgassen, og splittes til produktene propan, normalbutan, isobutan, nafta og etan. Propan lagres i to store fjellhaller (kaverner) med en samlet kapasitet på 90 000 tonn. Normalbutan, isobutan, nafta og etan blir lagret i tanker. Anlegget har en produksjonskapasitet på vel 10 millioner tonn NGL og kondensat per år. Kårstøanleggene er verdens tredje største utskipingshavn for LPG (Liquefied Petroleum Gas – propan, iso- og normal-butan) og Europas største. LPG blir eksportert til kunder over hele verden. I 2002 gikk det fra Kårstø ut til sammen 575 skipslaster med LPG, etan, nafta og stabilisert kondensat. Krakkinganlegg for utvinning av etan. Europipe II som forsyner Europa med gass Etter utvidelsen av Kårstø-anlegget (KEP2005), øker også kapasiteten for etan-produksjon på Kårstø med over 50 prosent til rundt 950 000 tonn årlig. Etanproduksjonen er solgt på langsiktige avtaler til selskapene Borealis, I/S Noretyl og Norsk Hydro, og vil bli fraktet fra Kårstø med skip. Eksport. Tørrgass eksporteres fra Kårstø gjennom rørledningen Europipe II til Dornum i Nord-Tyskland og gjennom transportsystemene Statpipe og Norpipe til Emden. Rørledningen er på 42 tommer og har en kapasitet på 72 MSm³. Det vil si 72 millioner kubikkmeter gass, med en referansetilstand der gassen har en temperatur på 15 grader celsius og et trykk på 1,01325 bar, pr døgn. K-lab. Et måle- og teknologilaboratorium, K-lab, ble åpnet på Kårstø i 1988. Gasskraftverk. Selskapet Naturkraft har bygd et gasskraftverk på Kårstø. Gasskraftverket startet offisielt den 1. november 2007. Anlegget startet normal drift i februar 2009. Tore Syvert Haga. Tore Syvert Haga (født 7. november 1984) fra Randaberg i Rogaland var leder av Ungdom mot EU i perioden 2007–2008. Han var før dette nestleder og sentralstyremedlem i organisasjonen i til sammen 4 år. Før dette var han i landsstyret i 2 år. Han var aktiv i Rogaland Ungdom mot EU og Stavanger og omegn Ungdom mot EU tidligere, før han flyttet til Oslo for å studere samfunnsgeografi. Haga har også hatt ymse verv på lokalt nivå i Sosialistisk Ungdom og Sosialistisk Venstreparti. Haga, Tore Syvert Maria Lyngstad. Maria Kløverød Lyngstad (født 1978 i Skien) var leder av Ungdom mot EU 2000-2002. Hun er nå student, bor nå i Oslo og sitter i rådet til Nei til EU. Lyngstad, Maria Lyngstad, Maria Unikum. Unikum av latin:"unum" en, flertall:Unika, brukes om det som er enestående og som det bare finnes ett av. Ordet unikat blir brukt i noen sammenhenger og innebærer at noe er sjeldent og trolig enestående. Ordet kan brukes i rosende omtale av personer og betyr da at vedkommende er enestående. Der finnes en ungarsk bitter og et bok- og internettforlag med det navnet. I tillegg er dette også navnet på Universitetet i Agders studentavis. Jan Ohlsson. Jan Ohlsson, "Jan Torsten Olsson" (født 3. juni 1962 i Uppsala, Sverige) er en svensk skuespiller som spilte Emil i alle filmene om Emil i Lønneberget, skrevet av Astrid Lindgren. Ohlsson er best kjent fra sin barndom på 1970-tallet da han spilte Emil i Astrid Lindgren's "Emil i Lönneberga". På en pressekonferanse i 1971, sa Astrid Lindgren "Jan sitter i sine runder på hans eldre bror Dick, og dermed ble inspirert til brødrene Løvehjerte. Det var mer et par filmroller, inkludert som hovedpersonens bror og Monster ofre i svensk-irsk Victor Frankenstein i 1977. Som barn spilte Ohlsson ishockey, og likte George Best. Hans dårlige kroppsbygning gjorde han til å ende opp med å slutte med hockey. Nå er han flerbarnsfar og fungerer som en datatekniker. Han gjør ingen intevjuer. Ohlsson, Jan Lena Wisborg. Lena Elisabet Wisborg-Candinger (født 24. september 1965 i Huddinge i Sverige) er en tidligere svensk barneskuespiller. Hun er mest kjent for sin medvirkning i filmene om "Emil i Lønneberget", der hun spilte Emils søster Ida. Wisborg valgte å avslutte sin filmkarriere etter en birolle i TV-serien "Katitzi" i 1979. Filmografi. Wisborg, Lena Stedjebergtunnelen. Tunnelen fra Bondeviksiden i anleggsperioden. Stedjebergtunnelen er 2100 meter lang og en del av riksvei 55. Den ligger ca 1 km forbi Sogndal sentrum i retning Leikanger. Dette er en rassikringstunnel forbi Stedjeberget. Arbeidet med tunnelen begynte 29. mars 2005 og tunnelen ble åpnet 30. mars 2007, to måneder tidligere enn planlagt. Gamleveien er nå gang- og sykkelvei. Brat camp. Brat Camp (2005) er en britisk serie der en rekke uregjerlige tenåringer skilles fra familiene og sendes på leir i USAs villmark i håp om at de skal forbedre seg. Livet der ute er fullstendig blottet for komfort, de møter den tøffe virkeligheten med hardt arbeid og disiplin. Konsept. Ni uregjerlige tenåringer mellom 14 og 17 år blir sendt til villmarksleiren «SageWalk» i Oregon. Der skal de, med tung oppakning, gå lange turer i vanskelig terreng, og i løpet av 50 dager forhåpentlig lære seg respekt for autoriteter, nestekjærlighet, og verdien av varme måltider, myke senger og andre goder de har tatt for gitt. Klarer de dette, får de reise hjem til jul. Serien har gått på TVNorge siden 2006. Statpipe. Rørledningen Statpipe, som ble satt i drift i oktober 1985, knytter feltene i den nordlige delen av Nordsjøen til gassmarkedene på kontinentet. Statpipe var Statoils første store operatøroppgave innen rørledninger, og la grunnlaget for utviklingen av en omfattende infrastruktur for norsk gasseksport. Ledningen går fra Statfjord-området til gassanlegget på Kårstø i Rogaland. Derfra går gassen via Draupner S-plattformen til Norpipe-systemet. Gassen leveres så til terminalen i Emden i Tyskland. Den totale lengden på Statpipe-systemet er 880 kilometer, inkludert rørledningen til Heimdalfeltet. Sommeren 1998 ble et omløp av Statpipe lagt i en sløyfe rundt Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Omløpet er 15,8 kilometer langt. Statpipe er dermed direkte tilknyttet Norpipe-ledningen som forbinder Ekofisk med gassterminalen i Emden i Tyskland. Den første gassen gjennom omløpet ble levert i Emden 23. august 1998. Statpipe ble bygget for å ta hånd om gassmengdene i de store oljefeltene Statfjord og Gullfaksfeltet i Nordsjøen. Per august 1996 hadde Statpipe transportert over 50 milliarder kubikkmeter naturgass til kunder i Europa, og om lag 20 millioner tonn våtgass, som etter behandling på Kårstø skipes videre med tankskip. Foruten Statfjord og Gullfaks transporterer systemet gass fra Heimdalfeltet, Veslefrikk, Snorrefeltet, Brage, Tordis og Statfjord-satellittene. Flere betraktet ved inngangen til 80-tallet den dype Norskerenna som en uoverstigelig hindring for en gassrørledning fra Statfjord til Norges fastland. Med Statpipe-utbyggingen ble renna krysset to ganger. Det ble lagt rørledning fra Statfjord til Kårstø og ut igjen til Ekofisk-området for tilkobling til det allerede etablerte transportsystemet Norpipe. Stortinget godkjente utbyggingsplanen den 10. juni 1981, samtidig som utbyggingsplanen for første fase av Gullfaksfeltet ble godkjent. Eiere: Basert på en ny eierskapsmodell for gassrørledninger og terminaler ble joint venture selskapet Gassled etablert 1. januar 2003. Operatør: Gassco AS. Teknisk driftsansvarlig Statoil ASA. Standsystemet. Standsystemet var en sosial lagdeling i en rekke land i tidligere tider. Befolkningen var inndelt i stender. Stendene: Før revolusjonen ble Frankrike styrt med stender. De franske samfunnet ble delt inn i tre stender. Første- og andrestanden hadde store priviligier og var de som ikke trengte å betale skatt. Emden. Emden er en havneby i Niedersachsen i Vest-Tyskland. Byen ligger ved elven Ems og har cirka 52 000 innbyggere. Gassterminal. I Emden ligger et mottakeranlegg for norsk gass. Leveransene gjennom gassledningen Norpipe startet i 1977. De to anleggene Norsea Gas Terminal og Europipe Metering Station (begge operert av Gassco German Branch) ligger ved siden av hverandre på Rysumer Nacken utenfor Emden. Anleggene tar imot gass fra norsk sokkel gjennom henholdsvis Norpipe og Europipe I/II. Norpipe føres i land i Emden og Europipe-ledningene i Dornum, vel 60 kilometer lenger nord. Gassen måles på kvalitet og mengde før den leveres inn i kundenes transportsystemer. Kapasiteten i Emden ble fordoblet da Europipe I kom i drift i 1995. I 2005 hadde Emden-anleggene en kapasitet på opptil 100 millioner kubikkmeter gass. Dette tilsvarer rundt 40 % av det samlede tyske gassforbruket. I tillegg kommer kapasiteten til Europipe II. Den samlede kapasiteten i Dornum og Emden gir norsk gass en ilandføringskapasitet i Tyskland som tilsvarer rundt to tredjedeler av det samlede tyske forbruket. Mer enn halvparten av gassen leveres til kunder i Tyskland. Øvrige mengder leveres bl.a. til Nederland, Tsjekkia, Østerrike og Polen. Tyskland er Norges viktigste enkeltmarked for gass. I tillegg til egen gass har Statoil ASA også ansvaret for å selge volumene tilhørende den norske staten. Kundene er i første rekke store importselskaper, hvorav E.ON Ruhrgas er største enkeltkunde. Importselskapene selger gassen videre til industribedrifter og regionale distributører gjennom et omfattende transportnett. Fra 1. juli 2007 er den tekniske driften av disse to anleggene, samt anlegget Europipe Receiving Facilities i Dornum, overført til Gassco AS. Dette selskapet er et statlig norsk operatørselskap som driver anleggene på vegne av eierne. Eiere: Basert på en ny eierskapsmodell for gassrørledninger og terminaler ble, joint venture-selskapet Gassled etablert 1. januar 2003. Sport. Den lokale fotballklubben BSV Kickers Emden spiller sine hjemmekamper på Embdena-Stadion. Paul Thomas Anderson. Anderson, Paul Thomas i Cannes, 2002. Paul Thomas Anderson (født 26. juni, 1970 i Studio City i Los Angeles i California) er en amerikansk filmregissør, manusforfatter og produsent. I en alder av 26 år debuterte P T Anderson med sin første langfilm, "Sydney" (tittelen ble omdøpt til Hard Eight av filmselskapet). Året etter fulgte hans store gjennombrudd, "Boogie Nights", hvor handlingen er hentet fra pornoindustrien i LA i 1970 og 80-årene. Hans neste film, "Magnolia", kom ut i 1999 og ble en stor suksess. Den fikk flere Oscar-nominasjoner, og Anderson mottok Gullbjørnen i Berlin I 2002 fulgte "Punch Drunk Love" med Adam Sandler i hovedrollen. Filmen høstet gode kritikker, men ble ingen stor publikumsuksess. Andersons etterfølgende filmprosjekt var "There Will Be Blood" fra 2007. Manuset var delvis basert på Upton Sinclairs roman "Oil!" fra 1927. Filmen sanket svært gode internasjonale kritikker, og vant 2 Oscar-statuetter samt en rekke andre internasjonale priser. Black Diamond Brigade. Black Diamond Brigade var et engangsprosjekt, et «all-star» band som ga ut en låt sammen. Låta var en ny versjon av Kiss-sangen «Black Diamond». Bandet besto av Knut Schreiner (Turboneger, Euroboys), Torgny Amdam (Amulet), Sigurd Wongraven (Satyricon), Tarjei Strøm (Ralph Myerz & The Jack Herren Band) og Billy Gould (Faith No More). Låten fikk terningskast 5 av VG. Kjell Erik Moen. Kjell Erik Møgster Moen (født 24. mai 1961) er en norsk journalist, forfatter og programleder. Han startet i NRK i 1996 som programleder for flere livssynsserier fram til 2002. Han har jobbet som reporter og dokumentarist i flere program, blant annet "Puls" og aktualitetsprogrammet Spekter (TV-program), hvor han nå er programleder. Møgster Moen har flere ganger vært nominert til Gullruten og vant i 2009 i kategorien "Beste aktualitets- eller faktaprogram". Høsten 2009 debuterte Kjell Erik Møgster Moen som forfatter med boken "Fredskrigeren Thorvald Stoltenberg". Wish You Were Here (sang). «Wish You Were Here» er en sang av det britiske bandet Pink Floyd, og er tittelsporet på albumet "Wish You Were Here" fra 1975. Musikken er skrevet av David Gilmour og Roger Waters, mens Waters skrev teksten, som referer til bandets tidligere frontfigur, Syd Barrett. Komposisjon. Sangen åpner med lyden av noen som skifter kanaler på en radio, og sangen glir over fra «Have a Cigar», som slutter på samme måte. Gilmour spiller gitarriffet i introduksjonen på en akustisk tolvstrengegitar, og lyden høres ut som om den kommer fra en gammel transistorradio, før mer fyldigere lyd blir lagt oppå. Denne delen av sangen ble mikset, slik at det høres ut som om gitaristet sitter i et rom og spiller i lag med radioen, og en kan i tillegg høre en svak hvining, som en har med radiostøy. Introriffet bli repetert flere ganger i sangen, blant annet når Gilmour spiller gitarsolo i lag med hans scatsynging. Mot slutten av sangen forsvinner musikken gradvis inn i lyden av vind, før han glir over i siste del av «Shine on You Crazy Diamond». Andre utgaver. «Wish You Were Here» ble gitt ut på samleplatene "A Collection of Great Dance Songs" og "Echoes". Konsertutgaver av sangen ble gitt ut både på "Delicate Sound of Thunder" og "P*U*L*S*E", og den siste versjonen ble i tillegg gitt ut som singel i 1994. «Wish You Were Here» ble først spilt på konserter under turnéen i 1977, sammen med resten av albumet. På enkelte av disse konsertene brukte Mason en virkelig transistorradio i starten av sangen. Deretter ble sangen spilt så godt som alle konsertene av Pink Floyd fra 1987 til 1994. I tillegg ble sangen spilt på soloturnéene til Waters og Gilmour, og en versjon ble gitt ut på Waters' konsertalbum "In the Flesh Live" i 1999. Sangen ble også spilt da Pink Floyd ble gjenforent under Live 8 sommeren 2005. Coverversjoner. Mange artister har spilt denne sangen i etterkant, blant annet Sparklehorse (sammen med Thom Yorke fra Radiohead), The Flaming Lips, Wyclef Jean, Catherine Wheel og Rasputina. Terje Halvorsen. Terje Halvorsen (født 22. september 1940) er en norsk historiker som har spesialisert seg på temaer knyttet til norsk arbeiderbevegelses historie. Han har blant annet skrevet flere bøker om NKP, samt AUFs historie og om den kommunistiske motstanden under den tyske okkupasjonen. Han har også skrevet flere bøker om fagbevegelsens historie. Han var ansatt ved Høgskolen i Lillehammer, fra 1993 som professor, 1976-2007. Halvorsen er sønn av tidligere formann i NKU, nestformann i NKP og nestleder i SV Roald Halvorsen Hyperbassfløyte. Hyperbassfløyte er et musikkinstrument i treblåsefamilien, og er det største og dypeste medlemmet i fløytefamilien. Den er stemt i C (subkontra C) – fire oktaver under en vanlig tverrfløyte; én oktav under den dypeste C på et piano. Total rørlengde er over åtte meter, og grunntonen ligger på grensen til hva det menneskelige øret kan oppfatte. Den viktigste utøveren av hyperbassfløyte er den italienske fløytisten Roberto Fabbricani. Rasmus Jakobsen Hidle. Rasmus Jakobsen Hidle (født 19. juli 1857 i Sjernarøy, død 15. juni 1944) var en norsk politiker (Venstre). Vinteren 1875/1876 gikk Hidle på den nystartede Amtskulen i Ryfylke på Finnøy. Han ble valgt inn i Sjernarøy herredstyre i 1886, bare 29 år gammel, og han satt der til 1916, med unntak av 3 år. Han var ordfører 1903-1916, forlikskommisær i 9 år, medlem av fylkesskolestyret 1912-1916 og av fylkesvegstyret 1919–1931. Han var stortingsrepresentant for Venstre 1916-1918. Mens han satt på Stortinget var han medlem av veikomitéen. Han hadde allerede vært varamann (suppleant) til Stortinget 1907–1909 og 1913–1915. Ekstern lenke. Hidle, Rasmus Jakobsen Hidle, Rasmus Jakobsen Hidle, Rasmus Jakobsen Hidle, Rasmus Jakobsen Hidle, Rasmus Jakobsen Hidle, Rasmus Jakobsen Kenneth Udjus. Nils Kenneth Udjus (født 2. juli 1983 i Kristiansand) er en norsk fotballspiller som spiller for Sogndal. Udjus har tidligere spilt for klubber som Vigør, FK Arendal, FK Tønsberg, Tromsø IL og Brann, i tillegg til å ha spilt en treningskamp for Finnsnes IL. Han hadde kontrakt med Brann fra 2006 til 2010. Hele 2007-sesongen var han utlånt til Løv-Ham. Han fikk sin debut i Tippeligaen da Brann tapte 0–3 for Stabæk den 19. april 2008. Kenneth Udjus signerte ny kontrakt med Sportsklubben Brann 14. mai 2008, denne kontrakten løp ut 2011. På grunn av at Branns førstemålvakt Håkon Opdal slet med kneproblemer tok Udjus over som fast målvakt for Brann tidlig på høsten 2008. Etter 2010-sesongen signerte han kontrakt med Sogndal, samtidig som Piotr Leciejewski gikk fra Sogndal til Brann og Cato Hansen også gikk fra Brann til Sogndal. Glede. Glede er en følelse som setter noen i en til­stand av lykke. Gleden er individuell. Hva som føles som glede for en person, føles ikke nødvendigvis som glede for andre personer. Størrelsen av gledesfølelsen har ikke noe med «surhetsfølelsen» å gjøre, men er helt klart avhengig av personens følsomhet, og altså mer et temperamentsspørsmål som er forbundet med personlighetstrekkene. Noen har et stabilt følelsesliv uansett hva følelsen er, andre har et mer intensivt følelsesliv, og andre befiner seg et sted midt i mellom. Mennesker som stort sett har et positivt livssyn føler seg ganske mye gladere enn mennesker som har et negativt livssyn. Sitater om glede. Investeringsekspert James Montier har sagt: «Materialistiske mål er ikke en vei til vedvarende lykke. Det er massiv dokumentasjon for at mennesker, som har materialistiske mål, er mindre lykkelige en de som har immaterielle mål, som for eksempel relasjoner og personlig utvikling». Den greske filosofen Aristoteles sa: «Lykke er så viktig at det overgår alle andre verdslige hensyn». Den amerikanske psykologen William James (1842–1910) sa: «Lykke er for de fleste, til alle tider, det hemmelige motiv til alt hva de gjør.» Hasnaoui. "Hasnaoui" var et norsk talkshow som gikk på TV 2 høsten 2003 med Nadia Hasnaoui som programleder. Serien hadde premiere på TV 2 den 30. august 2003 og gikk på lørdagskveldene. Om serien. Serien hadde i hver episode aktuelle gjester med temaer som angikk de fleste. Det var lagt opp på en ganske uformell måte der gjestene fikk anledninge til å by på seg selv og snakke rett fra hjertet. Noen av dem som gjestet programmet var Henning Mankell, Torgrim Eggen, Nikolai Astrup, Espen "Shampo" Knutsen, Teitur Thordarson, Marie Simonsen, Ane Dahl Torp og Ingrid Lorentzen. Replikk. Replikk (av det franske ordet "replique") betyr egentlig svar. Replikkordskifte er vanlig i debatter, og kan belegges med spesielle regler som i replikkvekslingen i Stortingets spørretime. Guarani (Minas Gerais). Guarani er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Michael Gray. Michael Gray (født 3. august 1974), er en engelsk fotballspiller fra byen Sunderland. Karriere. Gray fikk sin debut for Sunderland AFC som 18-åring i sesongen 1992/93. Han spilte i mange posisjoner, men mistet etterhvert plassen på laget og slet benken. I 1996/97-sesongen fikk han endelig tillit igjen og spilte seg nå til fast plass på venstrekanten på midtbanen, men sesongen ble ødelagt da han ble den store syndebukken som bommet på straffe i straffekonkurransen i playoff-finalen mot Charlton Athletic. 2 år senere fikk Gray sin debut for. Under Kevin Keegan ble han byttet inn i kampen mot 28. april 1999, og fikk senere to kamper til, en som innbytter mot og en fra start mot. Samme året rykket Sunderland opp til Premier League, som vinner av engelsk 1. divisjon. Året etter ble Gray så plaget av skader at han ikke klarte å nå laget som skulle til Fotball-EM 2000 i Nederland og Belgia. Sunderland rykket ned igjen i 2002/03-sesongen, og Gray spilte bare 2 kamper før han ble utlånt til Celtic FC. Her ble han i 4 måneder. før han flyttet til Blackburn Rovers den 1. januar 2004, på free transfer. Han fikk sin debut mot Chelsea, hvor laget tapte 2-3. Gray var en av de viktige brikkene som gjorde at Rovers holdt plassen samme året. Februar 2005 reiste han på lån til Leeds United for resten av sesongen. Da han returnerte foran 2005/06 sesongen, hjalp han Rovers med å kvalifisere seg til UEFA-cupen, som en etablert førstelagsspiller. Han startet også som fast førstelagsspiller i starten av 2006/07 sesongen, men mistet plassen på laget etter slett innsats da Rovers ble utklasset 2-6 av Arsenal lille julaften 2006. Etter dette har han ikke spilt for førstelaget, og etter at Rovers kjøpte Stephen Warnock fra Liverpool. Den 25. juli 2008 signerte Gray en ett-års kontakt med championship klubbben Wolverhampton Wanderers. Uheldig medieoppslag. Gray var involvert i en krangel med Wayne Rooney i 2006 ved uenigheter på en restaurant. Rooney mente at Gray hadde fornærmet forloveden hans, Coleen McLoughlin, og de endte derfor opp i tottene på hverandre. Senere ble Gray kastet ut av restauranten. Mads Belden. Mads Belden (født 2. mars 1988 i Kristiansund) er en norsk tenor. Han har siden 2007 deltatt på julekonsertturneer sammen med artister som Elisabeth Andreassen, Stephen Ackles, Hilde Heltberg, Christine Guldbrandsen og Rein Alexander. Sandnes skistadion. Sandnes skistadion er Sandnes Idrettslag sin skistadion på Sandnes utenfor Kirkenes. Fylkesvei 208 (Rogaland). Fylkesvei 208 i Rogaland går mellom Line og Haugland i Time. Veiens lengde er 2,7 km. Eksterne lenker. 208 Theodor Steiner. Theodor Steiner var en tysk hørespillregissør. Theodor Steiner er kjent for å ha laget en remake av det første tyske radiohørespillet "Zauberei auf dem Sender. Versuch einer Sendespiel-Groteske". Stykket ble opprinnelig produsert i 1924 av Hans Flesch som var kunstnerisk leder for Südwestdeutscher Rundfunkdienst AG i Frankfurt og senere intendant for Berliner Funk-Stunde. Denne versjonen er ikke bevart. Hørespillet ble produsert på nytt i 1962 ved Hessischer Rundfunk i regi av Steiner. I tillegg var Steiner en kort tid medlem og grunnlegger av vokalsekstetten Comedian Harmonists, eller "The Melody Makers" som den kalte seg til å begynne med. Theodor Steiner arrangerte 29. desember 1927 sammen med sin ungdomsvenn Harry Frommermann den første prøvesangen for kandidater til ensemblet. Han spilte klavér og sang baryton. Allerede i mai 1928 skilte han av idag ukjente grunner lag med Comedian Harmonists. Han ble erstattet av Erwin Bootz, klavér og Roman Cycowski, baryton. Fylkesvei 223 (Rogaland). Fylkesvei 223 i Rogaland går mellom Hagane og Moldhaug i Time. Kommuner og knutepunkter. ----Strekningen mellom Nubben og Kålholen er ikke bygd Eksterne lenker. 223 Adlai E. Stevenson. Adlai Ewing Stevenson I (23. oktober 1835 – 14. juni 1914) var utdannet jurist og praktiserte som advokat fra 1858 til han i 1868 ble valgt inn som representant for Illinois i Kongressen. I 1892 ble han valgt som den 23. visepresidenten i USA i Grover Clevelands andre periode som president. Adlai Ewing Stevenson I var bestefar til Adlai Ewing Stevenson II som var USAs FN-ambassadør og demokratenes kandidat til president i 1952 og 1956. Stevenson, Adlei E Stevenson, Adlei E Stevenson, Adlei E Rørek Dagson. Rørek Dagson var angivelig konge på Hedmarken i perioden 998-1021, sammen med sin bror Ring. Begge nevnes i Heimskringla som to av de fem kongene Olav den Hellige sloss mot. Begge var sønner av Dag Ringson. Guarani Futebol Clube. Guarani Futebol Clube er en brasiliansk fotballklubb, som holder til i Campinas i delstaten São Paulo. Klubben ble stiftet 2. april 1911, og spiller i grønne trøyer, hvite shorts og hvite strømper. Klubbens kallenavn er "Bugre", mens fansen er kjent som "bugrinos". Guaranis erkerival er Ponte Preta, som også kommer fra Campinos. Guarani er den eneste klubben som kommer fra innlandet, som har vunnet brasiliansk Série A, noe de gjorde i 1978. Siden 2005 har klubben spilt på det nest øverste nivået, Série B. Kjente tidligere pillere inkluderer blant annet Mauro Silva, Elano, Ricardo Rocha, Careca og Sonny Anderson. Fylkesvei 215 (Rogaland). Fylkesvei 215 i Rogaland går mellom Bryne stasjon i Time og Nærbø i Hå. Veiens lengde er 9,0 km og heter Torlandsvegen. Eksterne lenker. 215 Live Earth. Live Earth er en serie med pop- og rockekonserter gjennomført den 7. juli 2007 for å få oppmerksomhet mot de globale klimaendringene og for å starte en global bevegelse under navnet "Save Our Selves" (SOS). En annonsering ble gjort 15. februar 2007 av tidligere amerikanske visepresidenten Al Gore og andre berømtheter. Konsertene er bygget opp på samme måte som Live Aid-konsertene i 1985 og Live8 i 2005. Lokasjoner. Det ble arrangert minst en konsert på hvert kontinent, inkludert Antarktis. Kart over hvor konsetene fant sted. Odeon (plateselskap). Odeon var navnet på et tysk plateselskap. Det ble grunnlagt i 1903 av Max Strauss og Heinrich Zunz som en del av deres selskap International Talking Machine Company. Selskapet fikk navn etter det berømte teatret i Paris hvis kuppel vises på etiketten. I 1904 var Odeon det første plateselskapet som gav ut dobbeltsidige grammofonplater. I 1911 ble selskapet kjøpt av Carl Lindström, som eide flere andre plateselskap i Tyskland, og ble en del av hans Carl Lindström AG. Lindströms selskap ble kjøpt av Columbia Grammophone Company i 1926 som igjen ble slått sammen med Electrola, HMV og andre til EMI i 1931. Odeon ble dermed en del av dette selskapet. Odeon var et av de ledende tyske platemerkene i epoken for 78-plater. Det ble eksportert til et stort antall land både i og utenfor Europa. I 1920-årene førte Odeons nære samarbeid med plateselskapene Okeh og Columbia til at mange innspillinger fra USA, blant annet av jazz, ble utgitt av Odeon i Europa. Spesielt kan nevnes «Odeon-Swing-Music-Series» som selskapet gav ut under Hitlers regime. Jazz og swing ble betraktet som «entartete Musik» i det tredje rike, og platene ble kun produsert for eksport. Odeon i Norge. Odeon ble etablert i Norge cirka 1912. Ernst Rolf samt Stordahl og Engedahl gjorde flere innspillinger for Odeon. De norske agenturene var Skandinavisk Odeon A/S, Storgaten 26, Kristiania, Nerlien A/S (til 1948) og Iversen & Frogh A/S (1948–1968). I 1969 overtok EMI Norsk A/S ansvaret for den norske Odeon-etiketten. Trailer Park Boys. Trailer Park Boys er en canadisk komiserie, som startet opp i 2001. Serien er en fiktiv dokumentarserie, en såkalt "mockumentary". Den følger i hovedsak livene til to småkriminelle menn i 30-årene som bor i den fiktive "Sunnyvale Trailer Park" i Nova Scotia, og den er kjennetegnet av en heller røff språkbruk. Skaperen og hovedforfatteren bak serien heter Mike Clattenburg. I 2006 ble det laget en film basert på serien – '. Serien er opprinnelig laget for det kanadiske kabelselskapet Showcase, der den har hatt stor suksess. Serien har også fått betydelig popularitet i USA og flere europeiske land, herunder Storbritannia, Nederland og Danmark. I Norge har den foreløpig bare gått på Canal+, og har således ikke blitt kjent av særlig mange. Plott. Bakgrunnen for serien er at en av hovedkarakterene, Julian, får en dokumentar laget om livet sitt i trailerparken Sunnyvale. Kamerateamet følger i hovedsak Julian, og vennene hans Ricky og Bubbles, men følger også med på flere andre av de noe spesielle personlighetene i parken. Hovedplottet i serien er Julian og Rickys mange forsøk på å tjene seg rike ved hjelp av illegale metoder, primært dyrking av marihuana, men også annen småkriminalitet. Bubbles er mer tilbakeholden, men trår gjerne til der det er behov. Andre sentrale karakterer er Cory og Trevor, to mindre smarte fyrer i 20-årene som alltid opptrer sammen og nærmest behandles som en enhet. De utnyttes gjerne av Julian og Ricky for å gjøre drittjobbene deres, noe som sjelden viser seg å være særlig lurt sett hen til deres begrensede hjernekapasitet. Andre som kan nevnes er Rickys frem-og-tilbake kjæreste Lucy, deres datter Trinity (det hintes imidlertid flere ganger på at det egentlig er Julian som er faren) og Lucys venninne Sarah. Videre den parodiske rapperen J-Roc og hans crew, og Rickys trygdesnyltende far Ray. Julian og Rickys hovedmotstandere er Jim Lahey, som er oppsynsmann i parken, og hans assistent Randy. Lahey avskyr Julian og Ricky, og gjør alt han kan for at de skal havne i fengsel. Hans egne alkoholproblemer gjør imidlertid at han sjelden lykkes i sine foretagender. Selv om Lahey og Randy er hovedfiendene til Julian og Ricky har det skjedd ved flere anledninger at de har samarbeidet, ettersom Julian, som er hjernen av de to, innser at Lahey er bedre enn alternativet, nemlig en mer kompetent oppsynsmann. Julian og Rickys hovedmål er å tjene så mye penger på kriminalitet at de kan pensjonere seg. Dette går imidlertid sjelden etter planen, og det sedvanlige ved hver sesongavslutning er at gutta bures inne, for så å slippe ut i starten av neste sesong. Klinometer. v = vinkel avlest på klinometeret. l = Lengden fram til objektet a = avstand fra øyet loddrett ned på bakken. Under grottekartlegging brukes klinometer for å måle helningen på grottegangen. har laget et. Kroppen (TV-serie 2007). "Kroppen" var en norsk tv-serie på 8 episoder som gikk på NRK1 vinteren 2007 og som omhandlet det menneskelige legeme og dets funksjoner. Programleder var Truls Svendsen, idé og manus: Birgitte Solberg regi: Christian Holst Meinseth og produsent var Ingvild Daae (Monster Entertainment). Serien hadde premiere på NRK1 den 30. januar 2007 og gikk på tirsdager. Om serien. I denne programserien tar Truls Svendsen opp spørsmål som de fleste har stilt seg, men egentlig aldri har fått svar på. F.eks. hvorfor har menn brystvorter? Hvor kommer tårer fra, og hva er egentlig leamus? Hvorfor er det bare menn som får skjegg? Hvorfor får vi gåsehud av vakker musikk, og hvordan ser verden ut når man er fargeblind? Fastlege Tina Jakobsson svarte på spørsmål om alt som hadde med kropp å gjøre i serien. I tillegg møtte man i spalten «Kjentmannskroppen» hver uke en kjent person som snakket om sitt forhold til kropp. Electrola. Electrola er et plateselskap grunnlagt i Tyskland i 1925 av The Grammophone Co. Ltd. som et motstykke til deres britiske merke His Master's Voice. I 1931 startet et samarbeid med Carl Lindström AG som senere ble kjøpt av Columbia Grammophone Company. Samme år ble The Grammophone Company og Columbia Grammophone Company slått sammen til Electrical & Musical Industries EMI. I Tyskland ble selskapet først kalt «Lindström-Electrola» men fra 1972 ble navnet endret til EMI Electrola GmbH. Etter 2002 er merket en del av «Capitol Division» i EMI Music Germany GmbH & CoKG. Taubanetilsynet. Taubanetilsynet var organisert i Avdeling for myndighetsoppdrag i Det Norske Veritas Certification AS, sammen med blant annet Park- og tivolitilsynet og en del andre mindre DNV-tjenester. Virksomheten var selvfinansierende, ved at konsesjonshaverne for taubaner dekket tilsynets utgifter. Oppgavene ble overført til Statens jernbanetilsyn fra 1. januar 2012. Norges grunnlov § 100. § 100 i Norges grunnlov sikrer at alle har rett til ytringsfrihet og rett til tilgang til offentlig informasjon. Paragrafen hadde stått uendret fra vedtagelsen i 1814 og frem til 2004. I september 2004 det foretatt omfattende endringer av Paragafen ble sist endret 2. februar 2006 sammen med en rekke andre paragrafer. Endringene bestod i retting av språklige feil. Paragrafens nåværende tekst. "Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. "Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. "Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter. "Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde. "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. Maksimum break. Maksimum break er et uttrykk som brukes i snooker når en spiller har oppnådd det maksimale antall poeng som kan gjøres i løpet av et besøk på bordet. Normalt er det maksimale antall poeng som kan oppnås 147 (15 rød, 15 sorte og deretter de seks fargede kulene). Ronnie O'Sullivan og Stephen Hendry er de spillerne som har gjort flest maksimum break i karrieren med elleve. Den første som gjorde et maksimum break i VM var Cliff Thorburn i 1983. Det har kun skjedd en gang at man har hatt to maksimum break i en rankingturnering. Det var i VM 2008 med Ronnie O'Sullivan og Allister Carter. De fem raskeste maksimum break i historien er det Ronnie O'Sullivan som har gjort, det raskeste på 5 minutter og 20 sekunder. Dette gjorde han under VM i 1997. James Wattana har den sjette raskeste 147-serien med 7 minutter og 9 sekunder fra 1992. I profesjonelle turneringer er det vanlig med store pengepremier for den spilleren som klarer å gjøre et maksimum break. Under VM har det de siste årene vært vanlig med £ 147 000 i premie. Maksimum break over 147. Dersom en spiller gjør et feilstøt mens alle de 15 røde kulene fremdeles er på bordet slik at det blir dømt free ball kan dette gi mulighet for å lage mer enn 147 poeng. Spilleren kan da velge hvilken som helst ball som rød og dersom han senker denne kan han senke en farget ball, før han spiller på de 15 røde. Dette gjør at en spiller kan senke 16 røde og 16 sorte før han senker de seks fargede. Teoretisk kan man da få 155 poeng. Den eneste spilleren som har klart over 147 i offisiell turnering er Jamie Burnett som klarte 148 i 2004. Tony Drago fikk 149 poeng i en uoffisiell turnering i 1998 og dette er registrert som verdensrekord i Guinness rekordbok. Jamie Cope skal ha klart 155 poeng på trening i 2005. Eksterne lenker. Video av de tre raskeste 147-seriene av Ronnie O'Sullivan. Utvandring. Utvandring eller emigrasjon (latin emigratio 'utvandring', av emigro 'utvandre') er å forlate sitt bosted for å bosette seg utenlands. Det er det samme som innvandring bare sett fra det opprinnelige bostedet. Grunnene til at folk utvandrer kan være mange. Det kan være politiske eller økonomiske årsaker. Mange eldre personer som er rike og bor i kalde klimaforhold velger varmere klima når de pensjonerer seg. Det kan også være religiøse grunner. Den høye andelen norsk-amerikanere i USA er på grunn av norsk utvandring på 1800- og 1900-tallet. JDAM. En konvensjonell Mk84 bombe påmontert modifisert med JDAM, den modifiserte bomben betegnes som GBU-31 Joint Direct Attack Munition (JDAM) er et tilleggsett som omdanner enkle gravitasjonsbomber til «smarte bomber». Bomber utstyrt med JDAM styres mot målet ved et treghetsnavigasjonssystem, supplert ved en GPS mottaker for økt nøyaktighet. JDAM gir en rekkevidde på inntil 15 nautiske mil fra utløsningspunktet. JDAM gir svært stor nøyaktighet for en rimelig pris (ca 21 tusen US dollar pr bombe), presisjon er mellom 10-30 meter. JDAM er utviklet i fellesskap for USAF og US Navy og leveres også til et antall land, blant de Norge. Det er våpenprodusenten Boeing som produserer JDAM. Snurrepiperier. Snurrepiperier er et gammelt uttrykk for noe sært utformede gjenstander fra «gamle dager». Uttrykket var i ferd med å gå ut av språket, da det ble brukt i tittelen på en programserie i NRK-TV: «Antikviteter og Snurrepiperier», hvor en fant fram saker og ting som kunne virke som rare for mennesker av i dag. Snurrepiperiene var vanligvis konstruert av en ildsjel som syntes at alle burde se behovet for disse. Tingene er ofte godt uttenkt, men utviklingen har vanligvis gått en litt annen vei, slik at sakene blir stående uten støtte i vårt nåværende liv. Mange er også i kategorien kuriosa. Davis-Monthan Air Force Base. Flykirkegården, AMARC, som er en del av Davis-Monthan Air Force Base. Davis-Monthan Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner. Den ligger ved Tucson i Arizona og er hjemmebase for 355th Fighter Wing som utdanner A-10- og OA-10-piloter. Flystasjonen er oppkalt etter sekondløytnantene Samuel H. Davis og Oscar Monthan. Dyess Air Force Base. Dyess Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger 8 km sørvest for Abilene i Texas. Den er hjemmebase for B-1B Lancer-bombefly. Flystasjonen er oppkalt etter oberstløytnant William E. Dyess. Edwards Air Force Base. Edwards Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flybaser, og ligger på grensen mellom Kern County og Los Angeles County i California. Den er en viktig flybase for testflyvninger, og et av stedene som benyttes som landingsbane for den amerikanske romfergen. Flystasjonen er oppkalt etter testpiloten Glen Edwards. Eglin Air Force Base. Luftfoto av Eglin Air Force Base Eglin Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger rett ved Valparaiso i Florida. Den er en av verdens største flyplasser, og er hjem for nærmere 50 avdelinger innenfor det amerikanske flyvåpen. Basen dekker et landområde på 1 875 km². Flystasjonen er oppkalt etter oberstløytnant Frederick I. Eglin. Eielson Air Force Base. Flyoppstilling på Eielson Air Force Base. Eielson Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger ved Fairbanks i Alaska. Flystasjonen er base for 354th Fighter Wing som flyr F-16 Fighting Falcon og A-10 Thunderbolt II. Flystasjonen er oppkalt etter Carl Benjamin Eielson. Ellsworth Air Force Base. Luftfoto av Ellsworth Air Force Base tatt i 1990. Ellsworth Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger 11 km øst for Rapid City i Sør-Dakota. Basen er hjem til bombefly av typen B-1B Lancer. Flystasjonen er oppkalt etter brigadegeneral Richard E. Ellsworth. Elmendorf Air Force Base. Fem F-22A Raptor taxer av rullebanen på Elmendorf Air Force Base. Elmendorf Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger ved Anchorage i Alaska. Basen er er Alaskas største. Flystasjonen er oppkalt etter kaptein Hugh M. Elmendorf. F. E. Warren Air Force Base. F. E. Warren Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger ved Cheyenne i Wyoming. Flystasjonen er oppkalt etter guvernør og senator Francis E. Warren. Fairchild Air Force Base. Fairchild Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner. Den ligger i Spokane County i Washington. Den er mest kjent for sitt formidable arsenal av atomvåpen. Dette ble bygget opp under den kalde krigen som et ledd i terrorbalansen. Opp gjennom årene var basen hjem for B-29, B-36, B-52 Stratofortress, KC-135 Stratotanker, og Atlas ICBMer. I tiår var minst seks B-52H bombefly med 20 ALCM kjernefysiske krysserraketter, B61 kjernefysiske bomber og SRAM kjernefysiske raketter med kort rekkevidde i 24 timers beredskap som en del av USAs kjernefysiske trussel innenfor Mutual Assured Destruction (MAD)-strategien. Fra 1987 har basen blitt nedbygget og bombeflyene flyttet til Minot Air Force Base i Nord-Dakota. Nå er Fairchild base for tankfly som dekker behovet på vestkysten av USA. Flystasjonen er oppkalt etter general Muir S. Fairchild. Goodfellow Air Force Base. Goodfellow Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger ved San Angelo i Texas. Den er en treningsbase for kryptologi for den amerikanske hæren, den amerikanske marinen, det amerikanske luftforsvaret og det amerikanske marinekorpset. Flystasjonen er oppkalt etter premierløytnant John J. Goodfellow jr. Den ble etablert 17. august 1940 som San Angelo Air Corps Basic Flying School, og ble hetende Goodfellow Field fra 1941. Under andre verdenskrig ble piloter opplært på blant annet T-6 Texan og B-25 Mitchell. Grand Forks Air Force Base. Grand Forks Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i Grand Forks County i Nord-Dakota. Den er hjem for 319th Air Refueling Wing, som benytter KC-135 Stratotanker. Vånd. Vånd ("Arvicola amphibius") (dansk: "mosegris", svensk: "vattensork") kalles også lokalt for jordrotte og vannrotte, noe som sier mye om artens levevis. Beskrivelse. Våndens nærmeste slektninger i Norge er markmus og fjellmarkmus. De er ganske like av utseende, men skilles enkelt på størrelsen. Vånden kan være like stor som en rotte, mens de to slektningene har «musestørrelse». For å skille vånden fra rottene kan man se på hale og ører. Våndens hale er bare litt lenger en halve kroppslengden, hodet medregnet, og ørene er ganske små og nesten skjult i pelsen. Rottenes hale er omtrent like lang som kroppen, og ørene er større og «frittstående». Pelsfargen hos vånd er vanligvis mørk, men varierer mye fra gråbrun via brunsvart til nesten svart. Vinterpelsen er litt lysere enn sommerpelsen. Utbredelse. Vånden er utbredt i det meste av Europa og store deler av Asia. I Norge finnes vånden over det meste av landet, unntatt høyt til fjells, og den mangler på en del øyer. I visse områder kan vånden ha en svært høy bestandstetthet, for eksempel på mange øyer. Slike områder er ettertraktede jaktområder for rovfugler, ugler og rovpattedyr. I perioder kan disse nærmest spesialisere seg på å fange vånd. Som hos mange andre smågnagere kan bestandsstørrelsen hos vånd variere sterkt. Atferd. Vånden er selve gravespesialisten blant norske smågnagere. Den lager store gangsystemer som også kan inneholde både bol og egne rom for lagring av mat. Den graver også ganger i selve markoverflaten, og disse kommer ofte til syne når snøen smelter om våren. Vånden er en glimrende svømmer og kan være under vann i ett minutt av gangen. Hvis den blir skremt når den sitter ved vannkanten og spiser, kan den kaste seg i vannet og forsvinne. Vånden er først og fremst planteeter, selv om den av og til kan ta litt insekter og andre smådyr. I sommerhalvåret spiser den svært gjerne vannplanter, i tillegg til mange andre grønne planter. Om vinteren er røtter og rotknoller den viktigste føden. I et matlager som var samlet sammen av vånd, ble det i ett tilfelle funnet hele 35 liter poteter, og i et annet tilfelle fant man 20 liter løvetannrøtter. Vånden kan også helt spise opp røttene på busker og trær, som da nærmest blir stående igjen som som kjepper som noen har stukket ned i bakken. På samme måte som markmusa kan den også ringbarke trær på den nederste delen av stammen. Når man så tar med at dens omfattende graveaktivitet nesten helt kan underminere enger, beitemarker og hager, forstår man at våndens virksomhet ofte er upopulær hos mennesker. Vånden er et sosialt dyr som lever i familiegrupper, men dette gjelder først og fremst hunner og ungdyr. Voksne hanner har et territorium som de forsvarer mot andre voksne hanner. Hunnene får to-tre kull i løpet av sommerhalvåret, og vanlig kullstørrelse er fem til åtte unger. Ungene blir kjønnsmodne etter ca. to måneder, så hunner som fødes på våren, kan få sitt første kull på ettersommeren. Ynglebolet ligger ikke alltid nede i bakken, det kan også ligge på en tue ute i vannet eller på en slags flåte som hunnen bygger av flytende plantedeler. I fangenskap kan vånden oppnå en alder på tre og et halvt år. Ute i det fri er nok en slik alder svært sjelden, for dødeligheten er høy. Annet. Vånd kalles av og til også muldvarp, men det skyldes en forveksling med en helt annen art. Muldvarpen finnes ikke i Norge. Den tilhører dessuten en helt annen dyregruppe (orden), nemlig insekteterne, og er således i slekt med spissmus og piggsvin. Årsaken til forvekslingen er nok særlig at begge artene kaster opp små jordhauger ved munningen av sine underjordiske ganger. Våndens jordhauger er imidlertid mer uryddige enn muldvarpens, og de inneholder ofte en del gress. Willie Green. Willie Green (født 28. juli 1981, Detroit, Michigan) er en amerikansk profesjonell basketballspiller. Han spiller for øyeblikket for New Orleans Hornets i NBA. Han har også spilt for Seattle SuperSonics og Philadelphia 76ers. Sig Haugdahl. Sigurd Olson «Sig» Haugdahl (født i Trondheim i 1891, død 4. februar 1970 i Florida, USA) var en deltaker i den amerikanske motorsporten IMCA, innehaver av en uoffisiell verdensrekord i hastighet på land og bidro til stiftelsen av den amerikanske motorsportgrenen NASCAR. Haugdahl emigrerte fra Norge til Albert Lea i Minnesota, USA i 1910. Racingkarriere. Hans racingkarriere startet i 1912, da han var fører av en spesialbygd Indian-motorsykkel på isbaner i Minnesota, før han i 1918 begynte å kjøre billøp på grusbaner og vant mesterskapet i serien IMCA. Deretter bygget han bilen Wisconsin Special for å ta tittelen i racingserien USAC, og slå daværende mester Tommy Milton. Bilen fikk navn etter motoren, som var en Wisconsin Airplane-motor med seks sylindre og et volum på 836 kubikktommer, og som var koblet direkte til bakhjulene. Bilen var 488 cm lang og hadde 250 hestekrefter. Fartsrekord. Den 7. april 1922, på Daytona Beach Road Course i Florida, satte Sig verdensrekorden i hastigheter på land bak rattet i sin Wisconsin Special, da han kjørte i 289 km/t, en fart som var nesten 39 km/t raskere enn den tidligere rekorden. Denne rekorden ble aldri anerkjent som en offisiell verdensrekord, da han ikke var medlem av "American Automobile Association", men derimot av rivalen IMCA. Daytona Beach Road Course. I 1935 ble verdensrekordforsøk i fart flyttet fra Daytona Beach Road Course til den sikrere Bonneville Salt Flats i Utah. På grunn av dette bad eierne av Daytona Beach-banen Sig om å organisere et billøp på banen, hvor det ble satt en førstepremie på 5 000 amerikanske dollar. Det viste seg at banen var svært uegnet til den type aktivitet, og løpet ble stoppet etter at 75 av de totalt 78 rundene var kjørt. Etter dette diskuterte Haugdahl nye muligheter med William France Senior, og sammen fikk de organisert et nytt løp i 1937. Dette løpet brakte mer suksess enn det første, men tapte fortsatt penger, og Haugdahl organiserte ikke fler løp etter dette. William France brukte derimot erfaringen fra dette løpet til senere å stifte NASCAR, som i dag er en av verdens mest populære motorsporter. Kilder. " The Unauthorized NASCAR Fan Guide 1998-99", Bill Fleischman og Al Pearce, 1999. Eksterne lenker. Sigurd Olsen Haugdahl f. 10/1 1891 i Verdal. Døde 2/3 1970 i Jacksonville, Florida. Se "Hodalsætta" av Kjell Saxvik Ragnar Bragvin Andresen. Ragnar Bragvin Andresen (født 1. februar 1988) er en norsk langrenns- og rulleskiløper. Han har som juniorløper markert seg godt i sprintlangrenn og rulleski. Ragnar B. Andresen er oppvokst på Greåker i Sarpsborg, og var tidligere tilknyttet Trøsken IL. Han går nå for skiklubben Njård i Oslo. Han begynte på landslinjen ved Hovden SkiGymnas høsten 2004. Ragnar Bragvin Andresen er i 2010 medlem av Norway Rollerski Team (NRT). Han står også bak internettsiden www.rollersports.no og hjemmesiden www.ragnarbragvin.com. Navnedebatten om Porsgrunnselva/Skienselva. Navnedebatten om Porsgrunnselva/Skienselva er en debatt med historiske tradisjoner og et engasjement som ennå er høyst levende. I den senere tid har det vært mye diskusjon om navnet på elven som fører Telemarksvassdraget ut mot fjorden. Stridens kjerne har vært om elven skal kalles Porsgrunnselva eller Skienselva, og lokalpatrioter i begge kommuner har argumentert for hvert sitt syn. I Porsgrunn har man hevdet at elven kan kalles Porsgrunnselva på strekningen der vannet føres gjennom Porsgrunn kommune. I Skien har man ment at Skienselva er elvens opprinnelige navn, og at dette navnet skal kunne brukes også gjennom Porsgrunn. Historikk. I gammelnorsk tid ble ikke betegnelsen «elv» brukt i særlig grad innen germanske språkområder. Selve elvebetegnelsen ble mest sannsynlig ikke benyttet før på 1800-tallet av folk flest. Før dette brukte man navn som beskrev elvens egenskaper i form av blant annet flytehastighet, bunnforhold og tilhørende vegetasjon. Elvebetegnelsen ble på norsk område bare brukt om Raumelfr (nederste del av Glomma, av Raumarìki (Romerike)) og om Gautelfr (Gøtaelv, også om Trysilelva). Alle andre norske elver hadde egennavn som Lågen, Nea, Orkla, Otta, Sjoa osv.. Lokal historikk. I boken "Beskrivelse av Bratsbier Amt samt Skien med dens Forstæder" (Bartholomeus Herman von Løvenskiold, 1784, gjenutgitt i moderne språkdrakt av Kristian Bogen, 1998) heter det: «Scheen, eller Skien, ligger på litt over 59 grader […] Den skal ha fått sitt navn fra elven, som tidligere ble kalt for Skiene, og som kommer fra vannet Norsjø. Elven går gjennom to store fosser, Skotfoss og Langefoss». Det bemerkes at det er elva ovenfor Skien (inkludert Hjellevannet) som knyttes til det gamle bynavnet: Strekningen fra Langesundsgapet til Skiens brygger kalles for Langesundsfjorden. Denne strekningen ble fra svært gammel tid kalt Langesund, et navn som også ble satt på hele tolldistriktet. Topografisk historikk. Når hele strekningen ble kalt Langesund, var det fordi løpet ble opplevd som et langt sund. I dag bærer kun løpet forbi Langesund dette navnet, men opprinnelig var det sundet mellom Langøya og Gjeterøya (som på grunn av lite strømninger var den beste farveien inn mot land) som het Langesund. Sundet mellom Langøya og Gjeterøya kalles nå «Gamle Langesund». Cirka 1500 år tilbake gikk fjordarmene helt inn til Valler i Eidanger, til områdene rundt Børsesjø og opp til Skien (tidligere helt til Åfossen, som senere ble hetende Skotfoss). Navn som Løberg (Ladaberg) sier at det på 8-900-tallet måtte lastes om last til Sem (Sæeimr). Kjølnes forteller muligens om et nes der skipskjølen nådde bunnen. Siden har det vært en betydelig landhevning, men forestillingen om en fjord ble værende i folks bevissthet, selv om landet steg. Hvis man forutsetter en landhevning på 4 millimeter per år, vil landet ha steget om lag halvannen meter i løpet av 400 år. Høyst sannsynlig ble strekningen fra Skien til Frier ikke oppfattet som en elv på denne tiden. Selv på slutten av 1700-tallet oppfattet Løvenskiold strekningen som en fjord. Jacob Aall var av en annen oppfatning enn Løvenskiold, og forteller i sine erindringer fra 1795 at han sammen med sin søster rodde ut Porsgrundselven til farens landsted som ble kalt Roligheden. Et kart fra 1807 viser det samme navnet. Lokal navnebruk. Lov om stedsnavn fra 1990 fastslår at uttalen og bruken skal være i tråd med den nedarvede, lokale uttalen og bruken. To administrative grenser forteller mye om lokal bruk: Hvordan bøndene leverte viktualier og inndelingen i havnedistrikter. På 1600-tallet dro bønder fra ytre Gjerpen og Solum til Porsgrunn med sine produkter. Knut Olborg skriver i sin store avhandling om Bolvik Jernverk at Vestre Porsgrund var det største handelssenteret i Telemark. Bønder fra Mælum og Helgen dro hit rundt 1800. Siden ble det etablert såkalte melkegrenser, og bøndene dro en skillelinje gjennom Kjørbekkdalen, over elven og til omtrent Bøle skole. Bøndene nord for denne linjen leverte til Skien, mens bøndene sør for linjen leverte til Porsgrunn. Senere ble dette ansvarsområdene for brannvesenet i de to byene. Porsgrunns havnedistrikt strakte seg til lasteplassen som ble kalt Waterloo, og gjorde det helt frem til kommunesammenslåingen i 1964. Da den store brannen la Skien øde i 1886, oppstod et nytt begrep; Skiensfjorden. Navnet betegnet et helt distrikt og var ikke spesifikt for vassdraget. Betegnelsen medførte at navnet Skienselva ble tatt mer i bruk, men bare i Skien. Da det interkommunale samarbeidet tiltok etter de store kommunesammenslutningene, var det liten uenighet om at navnet Grenland skulle benyttes istedenfor Skiensfjorden. Amasjør. Amasjør, gjerne kalt "ambis", bruk av leppe- og ansiktsmuskler til å forme leppene for å spille et blåseinstrument. I noen sammenhenger brukes også ordet om munnstykket. Ordet kommer av fransk "bouche" som betyr "munn". Ulike instrumenter krever ulik amasjør og god kontroll over amasjøren er avgjørende for god tonekvalitet og intonasjon. Ricochets. Ricochets var et rock-band dannet av Fredrikstad-guttene Trond Andreassen (vokalist), Alexander Kloster-Jensen (gitar), Kjetil Hansen (keyboard), Ole Bjerkebakke (trommer) og (bass) i 1998. Bandet ble oppløst i 2009. Historie. Bandet jobbet raskt opp status som Norges beste liveband. De var et av vinnerbandene under Zoom 1998 og ble sendt på den påfølgende Zoom-turneen i Norge, England og Skottland våren 1999. Bandets første utgivelse var singelen Devil inside/Dont bring me down " på Fredrikstad baserte Dead cool records våren 1999. Singelen ble fulgt opp av"The Drinkin' EP" på selskapet Underground Records senere samme år. Debutalbumet, "Slo-Mo Suicide", kom i 2000 og fikk svært gode kritikker både av musikkanmeldere og publikum. Det samme gjorde album nummer to, "The Ghost Of Our Love", et album som av mange ble regnet som det beste norske rockealbumet i 2003. I 2005 kom det foreløpig siste albumet med tittelen "Isolation". Før dannelsen av Ricochets spilte både Trond Andreassen og Alexander Kloster-Jensen i bandet Creambabes. Kloster-Jensen har senere også hatt stor suksess med bandet My Midnight Creeps mens Andreassen var med å starte Navigators etter oppløsningen. Partitur. Et partitur er et notehefte eller en noteoversikt der alle stemmene og instrumentene i et flerstemmig musikkstykke er vist samlet og ordnet under hverandre takt for takt. Partituret gir dermed muligheten til å få et fullstendig overblikk over en musikalsk komposisjon. Ved ledelsen av et ensemble, for eksempel et orkester bruker dirigenten partituret for å holde oversikten over alle stemmene. I mindre ensembler som for eksempel en trio kan musikerne bruke partituret for å gjøre seg kjent med de øvriges stemmer for å bedre samspillet. Grafisk partitur. Grafisk partitur er en type partitur. Dette inneholder forskjellige lydsymboler i stedenfor noter. Senait Mehari. Senait Ghebrehiwet Mehari (trolig født 3. desember 1974 i Asmara i Eritrea) er en tysk forfatter og sanger. Liv i Eritrea. Meharis fødseldag er offisielt 3. desember, men det eksakte fødselsåret er ikke kjent. Det ligger trolig mellom 1974 og 1976. Faren var eritreer, moren var etiopier. Etter å ha blitt forlatt som spedbarn i en koffert av moren, overlatt til å dø, ble hun reddet, og gikk siden under navnet «barnet fra kofferten». Hun ble sendt til det statlige barnehjemmet «Orfan» i Asmara, og to år senere til et barnehjem drevet av italienske ordenssøstre. Etter å ha bodd der noen år ble hun tatt hånd om av sin tante. Da Mehari var seks år sendte faren henne, sammen med hennes halvsøstre Tzegehana og Yaldiyan, til geriljaen Eritrean Liberation Front, hvor hun måtte arbeide for soldatene i forskjellige leire. I begynnelsen av 2007 oppstod kontrovers om Mehari kunne betegnes som «barnesoldat», etter at fjernsynsprogrammet «Zapp» på NDR hadde gjort egne undersøkelser av hennes bakgrunn. Liv i Tyskland. Tre år etter at Mehari ble sendt til geriljaen ble hun og søstrene reddet av onkelen Haile, som tok dem med seg til Sudan, der de bodde de neste tre årene. Hennes far emigrerte i mellomtiden til Tyskland, og bad om at jentene kom etter. En stund bodde de sammen i Hamburg, men ettersom faren slo Senait, fikk hun plass i et ungdomshjem. Sanger og forfatter. Mehari begynte å skrive sine egner sanger på tigrinya, tysk og engelsk, og fikk sitt gjennombrudd i Tyskland i 2001 med singlene «Leben» og «Aura». I 2004 offentliggjorde Mehari selvbiografien "Feuerherz", hvor hun skriver om tiden som barnesoldat i Afrika. I november 2005 utkom Meharis første album, "Mein Weg", og i mai 2006 kom hennes nye bok "Wüstenlied", hvor temaet igjen er hennes røtter i Eritrea og hvor hun forsøker å finne sin plass i verden. Hamsterfamilien. Hamsterfamilien er en gruppe gnagere i den store og komplekse gruppen Muroidea. Den inneholder blant annet hamstre, vånder og lemen. Med nesten 600 arter er det den nest største pattedyrfamilien. Bruken av navnet hamsterfamilien har gjennomgått flere endringer, og mange tidligere medlemmer av gruppen regnes nå som medlemmer av musefamilien og andre muroide familier. Mange muroider har tidligere blitt kalt medlemmer av hamsterfamilien, som Calomyscinae, Gerbillinae, Lophiomyinae, Myospalacinae, Mystromyinae og Platacanthomyinae. Genetiske studier har vist at delgruppene listet i taksoboksen er i slekt (danner en monofyletisk gruppe), og at disse andre dyrene ikke bør inkluderes i hamsterfamilien. Hamsterfamilien er delt inn i fem undergrupper, rundt 112 slekter og ca. 580 arter. Andre Mosebok. Andre Mosebok er den andre boken i "Bibelen". Det latinske navnet er "Exodus", fra gresk Ἔξοδος, som betyr «utferden». Gud kaller Moses til å føre sitt folk, israelittene, ut av Egypt. Faraoen i Egypt vil ikke la folket reise, men da Gud lar en rekke landeplager ramme Egypt, kan Moses lede sitt folk ut, og redde dem fra faraos hær ved Rødehavsunderet hvor han deler havet slik at folket kan slippe gjennom. Etter at folket har unnsluppet Egypt, åpenbarer Gud seg for Moses på Sinaifjellet og gir ham de ti bud. Aftonbladet. Aftonbladet er en svensk dagsavis, som sammen med Expressen dominerer avismarkedet i Sverige. Historie. Aftonbladet ble grunnlagt 6. desember 1830 av Lars Johan Hierta, som tross sin adelige byrd var liberal og for ytringsfrihet. I løpet av historien har avisen bekjent seg til ulike politiske ideologier. I de første tjue årene, under den såkalte Hierta-epoken 1830-1851, blir Aftonbladet ledende i Sveriges liberale avisverden. Konservative krefter, fremfor alt kongen, forsøkte å stoppe avisen, men lyktes ikke. Med August Sohlman som redaktør, 1851-1874, fortsatte avisen sin liberale linje, men etter hans død ble avisen mer og mer konservativ og tysk-vennlig. "Brokiga blad", Sveriges første ukeblad i farver, utkom 1907-1930. Halvukesopplaget, som startet i 1890, ble en stor suksess. Den hadde på det meste 150 000 abonnenter, og ble lest av en halv million svensker. I perioden 1929-1956 ble Aftonbladet eid av Torsten Kreuger, bror til Ivar Kreuger. P G Peterson var sjefredaktør 1933–1956 og arbeidet med å gjenskape avisens tillit. Avisen hadde nemlig støttet Tyskland politisk under Hitlers regime, og fremført synspunktet om at det var en mer fredelig løsning å la Hitler ta over Europa. Svensk LO tok over eierskapet i perioden 1956-1996. Et rekordstort opplag på 1960-tallet ble etterfulgt av nedgang på 1970-tallet. Sjefredaktørene Thorbjörn Larsson og Rolf Alsing fornyet avisens innhold og form på 1980-tallet og 1990-tallet. Etter hundre år i Klara flyttet Aftonbladet i 1989 til Globen City. I 1996 kjøpte det norske mediekonsernet Schibsted 49,9 prosent av Aftonbladet. Samme år gikk Aftonbladet forbi Expressen i opplag og ble dermed Sveriges største avis. I 1997 tiltrådte Anders Gerdin som sjefredaktør og ansvarlig utgiver. Mot slutten av 1990-tallet ble trykkingen av avisen samordnet med morgenavisen Svenska Dagbladet i et nybygd og sameid trykkeri i Stockholm-forstaden Akalla. I slutten av juni 2006 valgte Aftonbladet å høyne prisen på sine aviser. For tiden koster det et eksemplar av avisen mandag-lørdag 9 kroner, på søndager koster avisen 10 kroner. Ikke bare en avis. Aftonbladet sender daglig radionyheter på stasjonene Rix FM og Lugna Favoriter. Den 9. oktober 2006 startet den egne tv-kanalen Aftonbladet TV 7 med sendinger i det digitale bakkenettet, digitale satellitnettet og via det digitala kabel-TV-nettet. Aftonbladet har også gjort flere mindre vellykkede forsøk på digital-tv-satsninger via nettverkene Com Hem og Canal Digital. Aftonbladet.se. Aftonbladet.se er avisens hjemmeside på internett. I følge avisen selv var den i 2005 Nordens mest besøkte avishjemmeside med over to millioner besøkende daglig. Sjefredaktør og ansvarlig utgiver er Kalle Jungkvist (september 2006). Aftonbladet.se ble etablert i 1994 da bilaget "Aftonbladet Kultur" ble publisert på internett. Året etter begynte Aftonbladet.se å publisere nyheter. Siden da har flere tjenester, som nettradio, nett-tv og betalingstjenester blitt lagt til. Di'Anno. "Di'Anno" er det første soloalbumet til Paul Di'Anno, utgitt i 1984. Bandet gikk også under navnet Di'Anno. I Japan ble albumet først utgitt med tittelen "Two Swimmers & a Bag of Jockies". Redaksjon EN. "Redaksjon EN" er et norsk debattprogram som går fire dager i uken på NRK1. Programmet er en del av NRK Nyheter og har gått på kanalen siden høsten 2002. Serien hadde premiere på NRK1 19. august 2002 og har siden starten blitt ledet av Viggo Johansen. Programmet sendes mandag, tirsdag, onsdag og torsdag fra klokken 20.25 til 20.55. Programmet la om konseptet noe høsten 2007 og fikk ny vignett samt studiobakgrunn, samtidig som resten av NRKs nyhetsprogram gjorde det samme. Bak programposten. Aktualitetsprogrammene "I kveld" og "Redaksjon EN" lages av de samme menneskene som sitter i den samme redaksjonen. Disse menneskene er: Marianne Rustad Carlsen (vaktsjef), Kenneth Simensen (vaktsjef), Hanna Thorsen (vaktsjef), Kjell Einar Skrede (vaktsjef), Svein Torgersen (reporter), Kari Sunde, Eirik Berg og Ida T. Dahlback. Christian Strand er programleder for I kveld. Det tidligere debattprogrammet "Standpunkt" ble også laget av den samme redaksjonen. Høsten 2009 ledes programmet av programleder Erik Wold. Redaksjon 21. "Redaksjon 21" var et norsk aktualitetsmagasin og debattprogram som gikk på NRK-TV fra 1994 til 2002. De første programlederne var Hans-Wilhelm Steinfeld og Terje Svabø. I 1996 begynte Anne Grosvold. Hun ble i januar 1999 erstattet av Knut Olsen, som var programleder helt til programserien ble tatt av sendeskjemaet våren 2002. Gry Blekastad, Geir Helljesen, Gro Holm og Lisbeth Skei hadde kortere programlederoppdrag og innslag. Programmet ble i oppstarten møtt med en del kritikk på grunn av sendetidspunktet. Dette var fordi det koliderte med nyhetssendingen til TV2. Disjunktiv normalform. formula_1 formula_2 formula_3 formula_4 – formula_5 forekommer utenfor en formula_6 formula_7 – formula_6 er nestet inne i en formula_9 Man kan omforme enhver utsagnslogisk formel til DNF ved å bruke logiske ekvivalenser som eliminering av dobbel negasjon, De Morgans lover og distribusjonsloven. I enkelte tilfeller kan imidlertid en omforming til DNF føre til en eksponensiell økning i størrelsen på formelen. Normalformer i logikk er viktige for bl.a. automatisk teorembevising. Normalform. Også kalt standard form. Vitenskapelig måte å skrive store og små tall på som et produkt av en potens med grunntall ti, og et desimaltall mellom én og ti. ± formula_5, der formula_6 er et heltall og formula_7 ≤ formula_8 < formula_9. Stångån. Stångån er en stor å i de svenske landskapene Småland og Östergötland. Åen begynner i nærheten av Vimmerby og flyter i nordlig retning opp til innsjøen Roxen nær Linköping. På veien dit flyter den gjennom innsjøsystemet i Kinda, hvorfra Kinda kanal følger den og forenes med Göta kanal i Roxen. Fra Roxen flyter vannet fra Stångån videre til Østersjøen i Motala ström. Harøy Idrettslag. Harøy Idrettslag er et idrettslag på Harøya i Sandøy kommune i Møre og Romsdal. Klubben har ca. 300 medlemmer og driver med fotball, aerobic, volleyball og barnetrim. Fotball. Fotballaget spiller i 5. divisjon i Sunnmøre Fotballkrets. Klubben spiller sine hjemmekamper i marineblå og hvite drakter på Harøy Stadion. Laget avsluttet 2007-sesongen som nummer 2, og skal spille kvalifisering om opprykk til 5. divisjon mot laget som kommer på 2. plass i 6. divisjon avd. 2. Toppskårer i 2007-sesongen ble Stian Harnes. Ørnulf Egge. Ørnulf Egge (født 26. mai 1910, død 31. juli 1978) var en norsk politiker (DnA/NKP). Han ble medlem av sentralstyret i Arbeidernes ungdomsfylking i 1934, og i forbindelse med det tyske angrepet på Norge i 1940 sluttet han seg til Fagopposisjonen av 1940, som ønsket å opprettholde en legal arbeiderbevegelse. Da imidlertid Håkon Meyer og Erling Olsen begynte å bevege seg i retning samarbeid med Nasjonal Samling forlot Egge opposisjonen. Sammen med andre opposisjonelle AUFere gikk Egge i 1941 over til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, og etter at NKUs leder Ørnulf Slåttelid ble fengslet av okkupasjonsmakten ble Egge utpekt til leder for NKUs organisasjonsapparat og dermed reell leder for organisasjonen. Han ble også valgt til organisasjonssekretær i NKPs partiledelse, og i 1943 dro han til Skriulægret, en base i Øystre Slidre som i realiteten ble kontrollert av partiet. Han unnslapp da tyskerne i 1944 tok leiren, og virket frem til krigens slutt under jorda i Oslo. I 1946 valgte NKPs landsmøte å vrake Egge til sentralstyret på grunn av hans tidligere sympati for Leo Trotskij og trotskismen og hans samarbeid med Meyer. Som en av Peder Furubotns nærmeste og en av den nye «krigsgenerasjonen» av NKPere ble han i 1949 ekskludert under oppgjøret med Furubotn. Ørnulf Egge var sønn av forfatteren Peter Egge og far til historikeren Åsmund Egge. Nicholas Brendon. Nicholas Brendon (født 12. april 1971 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller. Han ble født 3 minutter etter sin identiske tvillingbror, skuespilleren Kelly Donovan. Brendon fikk sitt gjennombrudd med rollen som Xander Harris i TV-serien «Buffy, vampyrenes skrekk» i 1997. Serien gikk fra 1997 til 2003. I episoden «The Replacement» spilte han sammen med broren Kelly Donovan. Brendon, Nicholas Alyson Hannigan. Alyson Hannigan (født Allison Lee Hannigan 24. mars 1974 i Washington, DC) er en amerikansk skuespiller. Hun er mest kjent for rollen som Willow Rosenberg i Buffy, vampyrenes skrekk og som Michelle Flaherty i de tre første American Pie filmene (American Pie, American Pie 2 og). Hun spiller også Lily Aldrin i komiserien How I Met Your Mother. Alyson startet sin skuespillerkarriere i Atlanta som 4-åring i reklamer for McDonalds, Six Flags og Oreos. Da hun var 11 flyttet hun til Los Angeles hvor hun etter hvert fikk roller i forskjellige TV-serier. Hun har hatt gjesteroller i Picket Fences, Roseanna, Touched by an Angel og The Torkelsons, og en birolle i filmen Min stemor fra verdensrommet. Jack Allan. John Thomas «Jack» Allan (født 16. januar 1883 i South Shields i Tyne and Wear i England, dødsdato ukjent) var en tidligere fotballspiller for Bishop Auckland og Manchester United. Han kom fra Bishop Auckland i mai 1904 og var i Manchester inntil juni 1906 da han returnerte til sin tidligere klubb. Allans rolle på banen var som angriper. Ligadebuten for Manchester United kom 3. september 1904 mot Burslem Port Vale (2. Divisjon, 2-2 borte, scoret begge målene, sesongens første kamp, ca. 4,000 tilskuere). Klubber: Bishop Auckland, Manchester United (35 k, 21 mål) og deretter igjen Bishop Auckland (fra sesongslutt 1906/07, som amatør). Spilte i to FA-cup finaler for amatører: 1899/1900 (5-1 over Lowestoft Town i Leicester) og 1901/02 (1-5 mot Old Malvernians på Headingley i Leeds). Opprykk til 1. Divisjon i 1905/06. Scoret nest flest mål for Manchester United i 1904/05. Anthony Head. Anthony Stewart Head (født 20. februar 1954 i Camden Town, Nord London) er en britisk skuespiller. Han vokste opp i Hampton, London. Han er mest kjent for sine roller som bla. Rupert Giles i tv-serien "Buffy, vampyrenes skrekk", Uther Pendragon i tv-serien "Merlin" og som statsministeren i tv-serien "Little Britain". Han spilte Geoffrey Howe i "Jernkvinnen" (2011), den biografiske filmen om Margaret Thatcher (Meryl Streep). Han skal også portrettere Chiron i ' (2013), basert på bok nummer to i Rick Riordans populære ungdomsbokserie om "Percy Jackson". Han har dessuten spilt i bandet Two Way. Han har to barn med sin samboer. Al Dhafra Air Base. a> på Al Dhafra Air Base Al Dhafra Air Base er en flystasjon i De forente arabiske emirater, som benyttes både av amerikanske og emiratenes egne styrker. Stasjonen ligger ca. 32 km sør for Abu Dhabi. Andersen Air Force Base. Et B-2 i formasjon med to F-15 over Andersen Air Force Base. Andersen Air Force Base er en flystasjon for det amerikanske flyvåpenet nord på øya Guam i Stillehavet. Den ligger ca. 24 km fra hovedstaden Agana, og er tilholdssted for Pacific Air Forces, 36th Wing. Flystasjonen er oppkalt etter brigadegeneral Roy Andersen. Bihole. Bihole eller bihule (Latin: "sinus paranasales") er fire luftfylte hulrom i knoklene pannebeinet eller overkjevebeinet som ligger omkring nesen. De står i samband med nesehulen gjennom trange kanaler. Nesen. "Nesen" (russisk: "Nos") er en fortelling av den russisk-ukrainske forfatteren Nikolaj Gogol, utgitt i 1836. Fortellinga kom i norsk oversettelse ved Marit Bjerkeng i 1973. "Nesen" regnes som en av Gogols "Petersburgnoveller". Nesen er en absurd fortelling om statstjenestemannen Kovaljov som våkner en morgen og oppdager at nesen hans er borte. Mellom kinnene er det bare glatt hud, og Kovaljov blir naturlig nok fortvilt. Særlig ettersom han er en mann som er opptatt av å ta seg godt ut og gjøre lykke hos damene. Fortellinga åpner imidlertid med at barbereren Ivan Jakovlevitsj finner en nese i brødet som kona hans har bakt. Av frykt for å bli blanda opp i ubehageligeter, prøver han å bli kvitt nesen uten at noen får vite om det, og etter en del strev lykkes det han å kaste nesen i Neva. Etter å ha konstatert at nesen virkelig er vekk, og at det hele ikke bare var en vond drøm, tar Kovaljov seg en tur på byen med ansiktet i en klut, mens han tenker intenst på hva han nå skal gjøre. Plutselig får han øye på nesen sin, spaserende rundt i byen forkledd som høytstående embetsmann. Når Kovaljov prøver å konfrontere han med fakta, nekter nesen enhver befatning med saken, og ser i et ubevokta øyeblikk sitt snitt til å stikke av. Kovaljov setter inn en etterlysning etter nesen i avisa, og anmelder deretter forsvinningen til politiet. Kort tid etter blir Kovaljov oppsøkt av en politiembetsmann som kan opplyse at nesen er blitt pågrepet på veg til Riga, utstyrt med falsk identitet. Han kommer nå for å bringe nesen tilbake til dens rette eier. Kovaljovs lykke forvandles raskt til fortvilelse når han oppdager at nesen ikke vil feste seg igjen. Han tilkaller doktoren, som likevel ikke kan hjelpe. Doktoren forbereder Kovaljov på et liv uten nese. I mellomtiden har ryktet om en nese på rømmen spredt seg i byen. Det fører til oppløp av skuelystne på forskjellige steder rundt i byen, etter som ryktet forteller at den skal ha vært sett på forskjellige steder. For Kovaljov får historia en lykkelig slutt. En dag sitter nesen på mirakuløst vis på sin gamle plass i ansiktet. «"Og fra den tid av promenerte major Kovaljov på Nevskij Prospekt som om ingenting var hendt, han gikk i teater og overalt. Og nesen satt i ansiktet hans som om ingenting var hendt, ikke en ting røpet at den hadde vært på vidvanke."» Fortellinga avsluttes med at fortelleren uttrykker sin undring over det inntrufne. Men nesten mer forunderlig synes han det er at forfattere kan få seg til å skrive om slike emner. «"For det første tjener det avgjort ikke fedrelandet, for det andre.. heller ikke for det andre er det til nytte. Jeg vet simpelthen ikke hva det er..."» Opera. Komponisten Dmitrij Sjostakovitsj skrev operaen Nesen basert på Gogols historie. Operaen ble urfremført i 1930. Broddbiller. Broddbiller (Mordellidae) er en familie av biller med et karakteristisk utseende. Hodet er stort og skarpt innsnevret bak til en tydelig hals, undersiden er mer hvelvet enn oversiden, og bakkroppsspissen er trukket ut til en spiss pigg som stikker langt ut bak dekkvingene. De voksne billene finner man ofte på blomster, om de blir forstyrret ruller de seg sammen og slipper seg ned på bakken. De fleste artene lever i tropene men 14 arter er funnet i Norge. Utseende. Små til middelsstore (1,5 – 15 mm, de fleste 3 – 8 mm) biller, grunnfargen som oftest mørkebrun eller svart, ofte med tverrbånd eller flekker av lyse skjell. Kroppen er kileformet og de utmerker seg ved at undersiden er mer hvelvet enn oversiden, ulikt de fleste andre biller. I profil virker de pukkelryggete. Hodet er stort og bredt med nokså små fasettøyne. Bak øynene er det skarpt innsnevret til en smal hals. Antennene er temmelig korte, 11-leddete, trådformede eller sagtakkede. Brystskjoldet (pronotum) er mye bredere enn langt, ved roten som oftest litt bredere enn dekkvingene. Det er sterkt rundet tilsmalnet framover og ser omtrent halvsirkelformet ut sett ovenfra. Dekkvingene er temmelig lange og smale, parallellsidige eller noe tilsmalnende bakover. Oversiden er temmelig flat, moderat glinsende, kledt med fine, nedliggende hår og ofte også flekker eller bånd av lyse skjell. Bakkroppsspissen er trukket ut til en lang, spiss pigg somm rekker et godt stykke bak bakkanten av dekkvingene. Beina er forholdsvis lange, baklår og -legger er tykke og kraftige med tydelige sporer på leggene. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. Larvene er sylidnriske, lange og smale med korte bein og en rund hodekapsel. Levevis. De voksne billene spiser nektar og kan finnes ganske tallrikt på åpne blomster, særlig i skjermplantefamilien (Apiaceae) og kurvplantefamilien (Asteraceae), i solskinn. De er livlige og løper kvikt omkring, de flyr også godt og gjerne. Om de blir forstyrret, ruller de seg sammen og lar seg falle ned på bakken. Denne vanen har gitt dem navnet "tumbling flower beetles" på engelsk. Larvene lever i råtnende død ved, eller de minerer i stengelen på ulike urteaktige planter. Det er uvisst hva de faktisk spiser. Gjøvik stasjon. Gjøvik stasjon er endestasjonen på Gjøvikbanen og ligger midt i Gjøvik sentrum, på vestsiden av Mjøsa. Stasjonen ble åpnet 28. november 1902 da banen ble forlenget fra Jaren. Stasjonen betjenes av passasjertog til Oslo drevet av NSB Gjøvikbanen. Stasjonsbygningen er bygget i mur og ble tegnet av jernbanearkitekten Paul Armin Due. Bygningen er fredet både utvendig og innvendig etter vedtak fra Riksantikvaren i 2002. Reg Allen. Reginald Arthur Allen (født 3. mai 1919 i Marylebone, London, England, død 3. april 1976 i Ealing) er en tidligere fotballspiller for QPR og Manchester United. Hans rolle på banen var som keeper. Han ligadebuterte for QPR mot Newport County i desember 1938, og ble regnet som en av de beste keeperne i sin generasjon. Han spilte 183 kamper for London-klubben. Han var en del av QPR-laget som vant 3. divisjon (sør) i 1948. Allen ble solgt til Manchester United i juni 1950 for £11 000, noe som den gang var verdensrekord for en målmann. Han var ment som erstatter for Jack Crompton og «Sonny» Feehan i United. Ligadebuten for Manchester United kom 19.04. 1950 mot Fulham (1-0, hjemme, 44 042 tilskuere). Til Altrincham i juni 1953. Ligamester: 1951/52. Hadde også talent for cricket og boksing. Under krigen ble han fanget i Nord-Afrika, og satt tre år i fengsel. Da han la opp i juni 1953, spilte han litt for Altrincham –sammen med en ex-United spiller: Charlie Mitten (142 kamper, 50 mål). Han døde i Ealing 3. april 1976, én måned før sin 57-årsdag. Paul Hunter. Paul Hunter (født 14. oktober 1978 i Leeds, West Yorkshire, død 9. oktober 2006 i Huddersfield) var en engelsk, profesjonell snookerspiller. Hunters største meritter kom i Masters som han vant i 2001, 2002 og 2004. Han var veldig populær blant fansen, og han fikk kallenavnet «Beckham of the Baize», snookerens svar på David Beckham. Sykdom. I april 2005 ble det offentliggjort at Hunter hadde tarmkreft. Til tross for dette fortsatte han å spille i 2005/06-sesongen, men cellegiftbehandlinga bidrog til til at bare vant en kamp i 2005/06. Det var tenkt at Hunter ikke skulle spille i sesongen 2006/07 for å bli behandlet for sykdommen. Han tapte kampen mot kreften, og døde fem dager før sin 28-årsdag. Han ble begravet 19. oktober 2006. Arthur Allman. Arthur Allman (født 24. desember 1890 i Milton i England, død 22. desember 1956) er en tidligere fotballspiller for blant andre Manchester United. Hans rolle på banen var som midtstopper. Ligadebuten for Manchester United kom 13. februar 1915 mot Sheffield Wednesday (1. Divisjon, 2-0 hjemme, ca. 7,000 tilskuere). Klubber: Sneyd Green School (junior), Smallthorpe, Shrewsbury Town, Wolves (slutten av 1912), Swansea Town (1913), Manchester United (12 kamper, 0 mål), Stoke City (under 1. verdenskrig), Millwall Athletic (mai 1919, i southern league), Port Vale (prøvespill i 1921), Aberaman (sesongen 1921/22), Crewe Alexandra (aug. 1922), Aberaman (fra juni 1924).Fra Swansea Town til Manchester United i mai 1914 for £150. Alfred Ambler. Alfred Ambler (født i Manchester, England på 1800-tallet, men ukjent dato) er en tidligere fotballspiller for Newton Heath. Hans rolle på banen var som sideback. Ligadebuten for Newton Heath (som byttet navn til Manchester United i 1902) kom 2. september 1899 mot Gainsborough Trinity (2. Divisjon, 2-2 hjemme, ca. 8,000 tilskuere, i sesongens første kamp). Spilte for følgende klubber: Hawktown Juniors, Hyde United, Newton Heath (10 kamper, 1 mål), Colne F.C., Stockport County (mai 1906: 25 kamper, i 2. divisjon), Exeter City (i slutten av 1908: 56 kamper, i Southern League), Colne F.C. (i slutten av 1910). Vinner av Ramsbottom & District League og Manchester Junior League med Hawktown juniors. Vinner av 2. divisjon I Lancashire Combination League i 1905/06 (med Colne F.C. Spilte for Exeter City da de debuterte i Southern League i 1908/09. Hans to først kamper for Newton Heath var som «outside left» (scoret i sin andre kamp). Karriere. Ambler, Alfred Sweet Lover & the Moneymakers. Sweet Lover & the Moneymakers (SLAMM) er en norsk popgruppe fra Kragerø. Bandet ble startet 14. desember 1990 av Vegard Øyen på bass, piano og vokal og Andreas Ramberg på vokal og gitar. Repertoaret består av egenkomponert musikk med norske tekster med et klart humoristisk tilsnitt. Bandet hadde stor lokal suksess på 1990-tallet, spesielt med den egenproduserte musicalen "Slamms Eventyrblanding" (1993/94). Andre medlemmer i bandet er Petter Dahlgren på gitar, Stian Molvik på trommer, bass og piano, Erik Bentsen på saksofon og trommer, Kristine Husabø Hansen på vokal og saksofon, og Harald Westermoen på vokal og piano. Flere av medlemmene er å finne i andre musikalske sammenhenger, blant annet i duoen Bestefar & Kaptein Øyen. Bandet er aldri blitt formelt oppløst, og har sporadiske gjenforeninger. George Walter Anderson. George Walter Anderson (født i 1893 i Cheetham, Manchester, England – 1959) er en tidligere fotballspiller for Manchester United. Hans rolle på banen var som angriper. Ligadebuten for Manchester United kom 9. september 1911 mot Everton (1. divisjon, 2-1, hjemme, ca. 20,000 tilskuere). Klubber: Waterloo Road Board School (junior), Broughton St.James´, Broughton Wellington, Salford United, Bury (mars 1910), Manchester United (80 kampe, 37 mål). Fra Bury til Manchester United i september 1911 for £50 (som 18-åring). Vinner av North Salford League, Haworth cup og Manchester League (med Salford United). Toppscorer for Manchester United: 1913/14 (15 mål) og 1914/15 (10 mål). Gikk til Belfast United (Nord-Irland) i februar 1916, uten å fortelle styret i Manchester United om dette (og overgangen ble stoppet av «The Football League»). I 1918 ble han arrestert (og fikk 8 måneder i fengsel), for svindel angående tipping på fotballkamper. Hans yngre bror, Thomas Anderson, signerte for Bolton Wanderers i 1921. Garret Hobart. Garret Augustus Hobart (født 3. juni 1844, død 21. november 1899) var USAs 24. visepresident. Før Hobart gikk inn i politikken praktiserte han som advokat i Paterson, New Jersey, og det var også som lokalpolitiker i denne staten at hans politiske liv begynte. Han ble valgt som visepresident for president William McKinley i 1896, og ble i denne stillingen til han døde av hjertesvikt i november 1899. I Hobarts tid som visepresident utførte hans kone Jennie en del av pliktene til president McKinleys kone Ida Saxton McKinley, fordi sistnevnte led av epilepsi. Hobart, Garret Hobart, Garret Hobart, Garret John Anderson (1878). John Anderson (født i 1878 i England, død ukjent) var en fotballspiller for Woolwich Arsenal. Hans rolle på banen var som forsvarer. Ligadebuten kom 1. januar 1897 mot Darwen (2. divisjon, 1-4 borte, ca. 5 000 tilskuere). Spilte for følgende klubber: Crook Town (junior), Woolwich Arsenal (fra desember 1896: 144 kamper, 10 mål) og Portsmouth. Finalist i «Chatham Charity Cup» i 1902/03. Jordan Farmar. Jordan Farmar (født 30. november 1986, Los Angeles, California) er en amerikansk profesjonell basketballspiller. Han spiller for øyeblikket for New Jersey Nets i NBA. Han er 188cm høy, og veier 81 kg. Rodney Carney. Rodney Carney (født 15. april 1984, Indianapolis, Indiana) er en amerikansk profesjonell basketballspiller. Han spiller for øyeblikket for Philadelphia 76ers i NBA, men har også vært innom Minnesota Timberwolves. Han er 201 cm høy og veier 93 kg. Tom Danielson. Tom (Thomas) Danielson (født 13. mars 1978, East Lyme, Connecticut, USA) er en amerikansk proffsyklist, som sykler for Garmin-Barracuda. Han har tidligere syklet for de tidligere sykkellagene Fassa Bortolo og Discovery Channel. Han holder rekorden i raskeste klatring av Mount Washington, den tidligere rekordholderen var Tyler Hamilton. Han har tre topp-ti-plasseringer fra Vuelta a España, og en etappeseier. Ana. Ana er en variant av kvinnenavnet Anna som er en gresk og latinsk avledning av kvinnenavnet Hannah, som er dannet av det hebraiske ordet for «gunst» eller «nåde», "channah". Utbredelse. Ana er et svært vanlig navn i befolkningen blant annet i Spania, Slovenia og Chile. Navnet er mindre vanlig i Norge. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Ana i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Eivin Sannes. Eivin (Johann) Sannes (født 7. oktober 1937 i Kristiansund) er en norsk musiker (piano, orgel), kjent fra flere jazz-innspillinger og internasjonale samarbeid. Etter oppveksten på Hønefoss spilte han med Pete Browns orkester (1958–59), før han virket i Bergens jazzmiljø (1960–72) som leder av fast husband på Hotell Neptun der han spilte med Dexter Gordon, som senere ga ut "Hotell Neptun" (1964) dedikert til Sannes. Perioden ga også samarbeid med Arvid Genius, Bergen Big Band og Bergenskvintetten, før han relokerte til Stavanger (1972) og Oslo (1979). Han har vært medlem i besetninger ledet av Harald Gundhus, Ditlef Eckhoff, Atle Hammer, Bjarne Nerem, Harald Bergersen, Per Nyhaug, Paul Weeden, Rowland Greenberg, Big Chief Jazzband og Tore Faye/Andreas Skjold/Monica Borgen. "Sandu" med Ronnie Gardiner og Sture Janson bass (Gemini Records, 1991), og "Jubilee" med en rekke gjesteartister (Gemini Records, 1997). Med Inge Stangvik vokal utga han "Together" med Eyvind Olsen trommer og Christian Mortensen bass (Gemini Records, 1998) og "Together again" (Hot Club Records, 2001). I den senere tid har han også deltatt i «The Dexter Gordon Project» med Harald Gundhus, Stig Hvalryg og Sverre Gjørvad. Marcus Paus. Marcus Nicolay Paus (født 14. oktober 1979) er en norsk komponist og gitarist. Paus har studert komposisjon ved Norges Musikkhøgskole (1998 – 2002) og ved Manhattan School of Music (2003 – 2005). Hans verkliste omfatter kammermusikk, korverker, soloverker, konserter, orkesterverker, operaer og en symfoni, samt en rekke verker for teater, film og fjernsyn. Paus er også kjent for sitt samarbeid med billedkunstneren Christopher Rådlund, og har gjennom ham funnet sin plass i kunstretningen retrogardisme. Marcus Paus er sønn av visesangeren Ole Paus og artisten Anne Karine Strøm. World Open. World Open er en profesjonell snookerturnering. Turneringa ble første gang spilt i 1982 under navnet "Professional Players Tournament". Ray Reardon vant den første finalen etter 10–5 over Jimmy White. Pengepremier var da på 5000 britiske pund. I 1984 skifta turneringa navn til "Rothmans Grand Prix". Navnet har skifta flere ganger, fra 2005 til 2009 var navnet Grand Prix. Det har blitt spilt på flere forskjellige steder i England. Blant annet i Reading og Preston. I 2006 og 2007 ble turneringa holdt i Aberdeen i Skottland, før den i 2008 ble arrangert i Glasgow. Samtidig som turneringen ble flyttet til Aberdeen ble formatet endret, til et såkalt Round robin-system, slik at spillerne både i kvalifiseringen og i innledningen av hovedturneringen ble oppdelt i grupper. Alle som var i samme gruppe spilte en kamp mot hverandre, hver seier gav ett poeng. De to spillerne i hver gruppe som hadde flest poeng gikk så videre til åttendedelsfinaler, hvor man møtte en spiller fra en av de andre gruppene. Vinneren av åttendedelsfinalen går så videre til kvartfinale og så videre. Det vanlige cup-formatet ble imidlertid tatt tilbake i 2008. Vinnere. Marco Fu etter seieren i 2007 Welsh Open. Welsh Open er en profesjonell snookerturnering. Den er en av rankingturneringene. Turneringen ble en ranket turnering i 1992. Den blir spilt i Newport Center. Vinneren får 35 000 britiske pund. Magnus Beite. Magnus Beite (født 3. februar 1974 i Kragerø) er en norsk komponist, musikkprodusent og pianist bosatt i Oslo. Beite er utdannet filmmusikkomponist ved University of Southern California i Los Angeles. Han har skrevet musikk til blant annet spillefilmene "Izzat" (2005) og "Fritt vilt" (2006), samt en rekke kortfilmer, TV-programmer og reklamefilmer. I 2001 mottok han The ASCAP Harry Warren Award. Som musiker har han samarbeidet med artister som Sigvart Dagsland, Iver Kleive, Jan Eggum og Demis Roussos, og han har komponert musikk for blant andre Jessica Simpson og Espen Lind. I 2006 startet han å produsere musikk til såpeserien "Hotel Cæsar" på TV 2, sammen med Anders Neglin. Beite står også bak musikken til NRKs julekalender i 2007, "Barnas Superjul". I 2008 vant Beite prisen for årets mest spilte sang på amerikansk radio. Prisen fikk han for sangen "Closer", som han har skrevet sammen med Stargate, Bernt Rune Stray og Ne-Yo. Indiske elvedelfiner. Indiske elvedelfiner (Platanistidae) er en liten familie med tannhvaler som lever i noen av Asias større elvessystemer. Gruppen består av to arter som tilhører samme slekt. Beskrivelse. Indiske elvedelfiner er relativt små, som regel 2-2,6 meter lange. Begge artene har, i motsetning til de fleste andre hvaler, tydelig markert nakke. Ryggfinnen er liten (kort) og de har et langt, smalt nebb og kjever fylt med tenner. Øynene er små og og mangler krystallinse, noe som gjør dem nærmest blinde. I 2001 ble det anslått at det fantes omkring 1 100 indiske elvedelfiner. Arter. Før 1998 ble Ganges- og Indusdelfin regnet som to distinkte arter, men ny forskning førte til at de ble regnet som underarter av samme art fra dette året. "Laura May-Collados" og "Ingi Agnarssons" store undersøkelse (publisert i 2005), der 64 (63 anerkjente) hvalarter inngikk, har midlertid ført til en revurdering av alle elvedelfinene, som gjør at de to nevnte delfinene nå må regnes som separate arter igjen. Annet. På generelt grunnlag kan man hevde at alle elvedelfiner er svært utrydningstruet, fordi deres naturlige habitat står under konstant press. Overfiske og forurensning utgjør den største trusselen. Populasjone er dessuten svært fåtallige i utgangspunktet. Asiadelfinen, som også er kjent som kinesisk elvedelfin, hvitflaggdelfin og baiji, ble erklært som «funksjonelt utryddet» den 13. desember 2006, etter at ledende eksperter i 45 dager hadde lett etter den i Chang Jiangelven, der den normalt lever, uten å finne spor av den. Den siste sikre observasjonen av dette dyret fant sted i september 2004. Kristiansund Svømme- og Livredningsklubb. Kristiansund Svømme- og Livredningsklubb er en svømmeklubb fra Kristiansund, stiftet i 1922 og er blant landets eldste svømmeklubber. Mother. «Mother» er en sang av det britiske bandet Pink Floyd, skrevet av Roger Waters. Den ble utgitt på albumet "The Wall" i 1979. Komposisjon. Sangen bygger seg gradvis opp fra en rolig intro med akustisk gitarstemme og en vokalstemme til å inkludere flere og flere instrument, som harmonium, piano, trommer, bass, vokalharmonier og elektrisk gitar. Sangen begynner med et tydelig inn- og utpust for det første verset begynner, sunget av Roger Waters. David Gilmour synger refrenget, før Waters følger etter med et nytt vers. Etter ennå et refreng, slutter sangen med en nedbygging og en ritardando, der Waters synger «Mother, did it need to be so high?» Historien. Som de andre sangene på "The Wall", forteller «Mother» en del av historien til hovedrolleinnehaveren Pink. Sangen er en samtale mellom Pink (stemmen til Waters) og hans mor (stemmen til Gilmour). Vi får vite at hans mor er spesielt overbeskyttende, og uten å vite om det, gir hun sønnen nye mursteiner til muren som følge av dette. Hun insisterer på at Pink skal holde seg med henne, selv etter at han er voksen, og tåler ikke at Pink etterhvert blir eldre og forelsker seg. Inspirasjon. Mye av handlingen i "The Wall" er hentet fra Roger Waters sitt eget liv, særlig den delen om faren, som han mistet under et slag i Anzio i Italia under Andre verdenskrig. Men i motsetning til hva mange tror, hadde Waters et mye bedre forhold til sin egen mor enn det Pink har. Filmversjonen. Selv om sangen handler om forholdet mellom Pink og hans mor, omhandler filmklippet mer om Pink og hans kone. På slutten kan en se kona til Pink i et kjærlighetsforhold med lederen i en antikrigsgruppe. Coverversjon. Guns N' Roses' gitarist Slash spilte ofte «Mother» som intro til deres sang «Paradise City» på en del konserter. Kilder. Mother Mother Giat Caesar. Caesar (fra fransk: Camion équipé d'un système d'artillerie) er en 155 mm, 52 kaliber haubitser fra franske Giat i samarbeid med Lohr Industrie. Den er montert på et lastebilchassis, og er beregnet på bruk av raskt deployerbare styrker. Caesar er eller har vært i tjeneste med Frankrikes hær, den kongelige thailandske hær og Saudi-Arabias nasjonalgarde. Historie og utvikling. Caesar ble utviklet fra den tidligere 155 mm AM F3, som var basert på chassiset til den lette stridsvognen AMX-13. Den ble tatt fram spesielt for å møte behovet for hurtig utplassering av styrker. Giat og Lohr Industrie samarbeidet om utviklingen. Opprinnelig ble fem systemer bestilt av den franske hæren og levert i juni 2003 for tekniske og operasjonelle prøver. I desember 2004 fikk Giat en bestilling på 72 systemer for å utruste åtte batterier som hittil hadde benyttet den tauede TRF1. Leveranser ble planlagt til å foregå i perioden 2007–11. I mars 2004 undertegnet Giat en avtale med United Defense, nå en del av BAE Systems Land and Armaments, om markedsføring i USA. I september samme år ble en avtale inngått med ADI i Australia om å delta i en konkurranse om å levere artilleri til den australske hæren. Systemet er også demonstrert i Malaysia. I april 2006 bestilte Thailand seks systemer til den thailandske hæren, den første produksjonsordren for systemet. Produksjonen startet i juni 2006. I juli samme år bestilte den saudiarabiske nasjonalgarden 76 systemer. Systemene som skal leveres til den franske hæren vil bruke Sherpa 5 6×6-chassis fra Renault. Prototypene brukte Unimog 6×6-chassis. Teknisk. Vognføreren sitter framme i kabinen sammen med resten av kanonmannskapet på seks. Kabinen er beskyttet mot splinter og håndvåpenild. En haubitser på 155 mm og 52 kalibre lang er montert bak på chassiset. Den kan holde en skuddtakt på seks til åtte skudd i minuttet kontinuerlig, eller tre skudd på 15 sekunder. 16 granater bæres på vogna. Et digitalt ildledningssystem kalt FAST-Hit fra Giat og EADS styrer det hele, og har en radar som måler munningshastighetene og et SAGEM navigasjonssystem i tillegg til en GPS-mottaker. Våpenet er hydraulisk styrt, og legges automatisk av ildledningssystemet. Det kan eleveres til 66°. Ladingen foregår halvautomatisk. Fabrikanten hevder det tar omtrent 30 sekunder å rigge ned systemet og være klar til å forlate plassen. Caesar er integrert i den franske hærens Atlas K2IS-system fra Thales. Motoren er en sekssylindret dieselmotor som yter 240 hk. Maksimal hastighet på vei er 100 km/h og rekkevidden er 600 km. Lufttrykket i dekkene kan styres fra førerplassen. Caesar kan transporteres, minus mannskap og ammunisjon, i en enkelt C-130 Hercules. Eksterne lenker. Caesar Idrettslaget Norodd. Idrettslaget Norodd er et norsk idrettslag fra Kristiansund, stiftet 12. november 1929. Norodd består av fire grupper: friidrett, svømming, sykling og orientering. Kabriolet. En Saab kabriolet med kalesjen oppe. Kabriolet (fra fransk, av "cabriole" «bukkesprang», av latin "caper" «geitebukk») er en karosseribetegnelse for en bil med kalesje eller metalltak som kan slås ned. Tll forskjell fra en roadster, som også har nedfellbart tak, har en kabriolet vinduer, slik at man med vinduene oppsveivet og taket lukket sitter beskyttet. I bilens barndom var alle biler kabrioleter, og det var først i 1910 at Cadillac kom med den første dekkede bilen. Med unntak for enkelte konservative bilprodusenter forsvant kabrioletene nesten helt på 1970-tallet, men på 1980-tallet fikk de et comeback med Chrysler LeBaron og Saab 900. Is There Anybody Out There? «Is There Anybody Out There?» er en sang av det britiske bandet Pink Floyd, laget av Roger Waters. Sangen, som nesten er for en instrumental å regne, ble utgitt på deres album "The Wall" i 1979. Komposisjon. Den første halvdelen av sangen bygger videre på konseptet bak «Hey You», som er sangen før «Is There Anybody Out There?» på albumet. Denne delen er rolig med mørk synthesizerlyd med setningen «Is there anybody out there?» som blir gjentatt fire ganger. Den andre halvdelen er en instrumentaldel i form av en klassisk gitarsolo. I flere intervju har David Gilmour fortalt at han prøvde å spille den, men ble aldri fornøyd med resultatet. Den klassiske studiomusikeren Ron di Blasi ble hentet av Michael Kamen for å spille stykket. Gilmour har sagt at det egentlig var Bob Ezrin som skrev sangen, men at Roger Waters tok æren for det. Den hvinende sirenelignende lydeffekten under sangen ble laget på samme måte som det ble gjort på den tidligere Pink Floyd-sangen «Echoes». Effekten er laget av Gilmour på gitar. Sangen inneholder lydklipp fra to TV-serier, "Gunsmoke" og "Gomer Pyle, USMC". Forsvarets høgskole. Forsvarets høgskole (FHS) er en fellesinstitusjon i Forsvaret. FHS i sin nåværende form ble opprettet 1. januar 2002 som Forsvarets skolesenter, og har sin nåværende organisasjonsstruktur og navn fra 1. februar 2009. Forsvarets høgskole er organisert i følgende 5 avdelinger: Sjefskurs, Forsvarets stabsskole (FSTS), Forsvarets kompetanse- og utdanningssenter (Fokus), Institutt for forsvarsstudier (IFS) og Norges idrettshøgskole/Forsvarets institutt (NIH/F). I tillegg kommer ordinære stabsfunksjoner og ledelse. Sjef for Forsvarets høgskole er kontreadmiral Louise Kathrine Dedichen. Kristiansund Atletklubb. Kristiansund Atletklubb er en norsk bryteklubb fra Kristiansund, stiftet i 1939. Helt fram til i dag har bryteklubben vært med på å gjøre Kristiansund til landets bryteby nummer 1. Klubbens brytere har hentet hjem seks kongepokaler og 160 NM-gull i klassene for gutter, ungdom, junior, senior og lag. KAK har flere ganger vist at klubben mestrer gjennomføring av store oppgaver. Den største var junior-VM i 1983. En rekke store stevner – blant annet Nordvest cupen – er arrangert i klubbens regi. Over 100 ivrige barn og unge representerer bredden i klubben mens Gudrun Høie representerer i dag toppen. KAK har fem dager i uka treninger for barn og unge i sitt nye brytelokale ved "Clausenenga", på "Dale", "Rensvik" og Averøy. KAKs heltidsansatte polske trener Dariuzs Pryzstolik sørger for at ung treningsiver blir omsatt til ferdigheter få – om noen – andre idretter kan vise maken til. Shine on You Crazy Diamond. «Shine on You Crazy Diamond» er et musikkstykke i ni deler av det britiske bandet Pink Floyd på albumet "Wish You Were Here" fra 1975. Sangen ble skrevet av Roger Waters, David Gilmour og Richard Wright, med tekst av Waters, i 1974, og fremført på konserter det året. Det var først meningen at sangen skulle utgjøre en hel vinylside, slik som musikkstykket «Atom Heart Mother» og «Echoes», men sangen ble lenger enn ei enkel vinylside og måtte derfor deles i to deler. Sammensatt utgjør de to delene den lengste sangen Pink Floyd har spilt inn. Stykket er en hyllest til den tidligere frontfiguren i bandet Syd Barrett. Tekstlinjer som «Remember when you were young you shone like the sun» viser hvor mye bandet verdsatte Barretts tid i bandet. Sangtittelen er også relatert til Barrets kallenavn: Shine On You Crazy Diamond. Ordet «Diamond» kan også muligens tydes LSD, som i The Beatles' sang «Lucy in the Sky with Diamonds», og kan være en referanse til Barrets enorme forbruk av LSD. Del I–V. Part I "(Wright, Waters, Gilmour; fra 0:00 – 3:55)" begynner med flere tangentinstrumentlyder som gradvis kommer inn, laget av en VCS3-synthesizer, en ARP Solina, et hammondorgel og lyden av våte fingrer som blir gnidd rundt kanten av et vinglass fylt med forskjellige mengder vann (denne lyden kom fra et tidligere Pink Floyd-prosjetk kalt "Household Objects", der bandet prøvde å spille inn et helt album uten å bruke musikkinstrumenter). Etter en stund starter et enkelt Minimoog-parti og en lengre gitarsolo av Gilmour. Denne delen ender med at deler av syntheisizerlydene gradvis forsvinner inn i bakgrunnen. Part II "(Gilmour, Waters, Wright; fra 3:55 – 6:28)" begynner med et gitarriff av fire toner (B, F, G, E) som blir repetert gjennom hele denne partiet. Denne delen inneholder gitarsolo nummer to av Gilmour, og Nick Mason starter opp på trommene. Gitarriffet blir av og til kalt «Syd's Theme». Part III "(Waters, Gilmour, Wright: fra 6:29 – 8:43) begynner med en Minimoog-solo av Wright, etterfulgt av den tredje gitarsoloen av Gilmour i en mer bluesaktig stil. Part IV "(Gilmour, Wright, Waters: fra 8:44 – 11:10)" Tekstpartiet. Waters synger solovokal med Gilmour, Wright og kordamer på harmonivokal. Part V "(Waters, fra 11:11 – 13:34)". Denne delen har to gitarsoloer som spiller riffet fra Part II i ca. ett minutt, før Dick Parry starter en saksofonsolo. Etter en stund stopper det meste av kompet, og bare saksofon og en ARP-synthesizer blir igjen, sammen med et arpeggio-gitarriff som gradvis forsvinner i bakgrunnen. Til slutt kommer en maskinlignende dur, og sangen glir over i «Welcome to the Machine» Part VI–IX. Part VI "(Wright, Waters, Gilmour; fra 0:00 – 5:00)" begynner med en ulende vind fra avslutningen av sangen før, «Wish You Were Here». Etter hvert kommer Gilmour inn på bassgitar, og deretter Waters med nok en bassgitar. Wright legger så på ARP-strykere, før Gilmour starter rytmegitar sammen med trommene til Mason. En Minimoog-synth spiller så en solo, og etter to minutter legger Gilmour på en gitarsolo med en lap steelgitar. Part VII "(Waters, Gilmour, Wright; fra 5:01 – 6:05)" inneholder siste vers og refreng, identisk til vokalpartiet i part IV. Part VIII "(Gilmour, Wright, Waters; fra 6:05 – 9:05)" starter med Waters på elektrisk gitar, mens Gilmour spiller et arpeggio-riff, og sangen glir så over i et mer funky komp, før den sakte forsvinner i bakgrunnen, mens en synth-akkord henger igjen, og sangen glir over i siste del. På konsertversjoner på "In the Flesh"-turnéen i 1977 ble denne delen ofte utvidet, og kunne vare i opp til 10 minutter. Part IX "(Wright, fra 9:05 – 12:26)" er siste delen av verket, skrevet av Wright, og fungerer som en sørgemarsj og lovprising av Syd Barrett. Sangen inneholder stort sett bare Wright på tangenter og Mason på trommer. Mens sangen gradvis forsvinner, kan en høre en kort bit av melodien til «See Emily Play» (ved 12:11), en av Syd Barrett sine mest kjente sanger. Tekstbehandling. Tekstbehandling er en samlende betegnelse for å redigere tekst for fremstilling overfor et publikum eller mottaker. Det er vanlig å skille mellom begrepene "tekstbehandling" og "tekstredigering", hvor sistnevnte er redigering av ren tekst uten formatering. Spermhvaler og dvergspermhvaler. Spermhvaler og dvergspermhvaler (Physiteroidea) er en gruppe med tannhvaler som lever i alle verdens havområder. Gruppen består av tre arter, fordelt i to familier og to slekter, og inkluderer det største pattedyret blant alle tannhvalene. Slekter og arter. Det hersker forvirring omkring inndelingen av såkalte spermhvaler. Noen forskere har ment at de tilhører to ulike biologiske familier (Physeteridae og Kogiidae), andre at de er underfamilier som tilhører samme familie (Physeteridae). Inndelingen her er i følge førstnevnte syn, som nylig har blitt forsterket gjennom en stor undersøkesle som omfattet mer en 60 hvalarter. David Attenborough. David Frederick Attenborough (født 8. mai 1926 i London, England) er kjent for sine naturfilmer og er legendarisk som programleder i BBC i mer enn 50 år. Han er tidligere senior manager i BBC, og har tjenestegjort som kontrollør i BBC 2 og som programdirektør i BBC Television i 1960 og 70 -årene. Han er på linje med Steve Irwin en av de få som har blitt kjent for sin lidenskap til dyrenes verden og et brennende ønske om å formidle kunnskapene sine videre. I 1985 ble han utnevnt til Knight Bachelor for sitt arbeide. Han ble derved adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran navnet sitt. Han har også blitt utnevnt til en rekke britiske ordener. I 1974 ble han utnevnt til kommandør av Order of the British Empire, i 1991 til kommandør av Royal Victorian Order og i 1996 ble han utnevnt til Order of the Companions of Honour. I 1995 ble han tildelt Order of Merit. Attenborough er "Fellow" av Royal Society og av Zoological Society of London. Han den mellomste av tre brødre. Den eldste broren er skuespilleren og regissøren Richard Attenborough. Inge Stangvik. Inge Stangvik Vindorum (født 1966 i Tønsberg) er en norsk sanger og tekstforfatter, kjent fra flere jazz-innspillinger. Etter oppvekst i Finnmark turnerte hun med samiske ensembler, før flytting til Oslo (1990) og studier under Liv Nina Mosveen og Magni Wentzel, samt ved Statens balletthøgskole og Romerike Folkehøgskole. Hun har ledet (1995–96) sin egen Inge Stangvik kvartett med Olga Konkova piano, Per Mathisen bass og Jarle Vespestad trommer. Stangvik var også i Christian Reim trio en tid. Hennes tekster var sentrale da The Alf Kjellman Project (med en rekke jazzmusikere fra Nord-Norge) ga ut "You'll always need friends" (Gemini Records, 1998). En av hennes sentrale samarbeidspartnere har vært Eivin Sannes; de ga ut "Together" (Gemini Records, 1998) med tekster av Pär Lagerkvist og Olof von Dalin, samt egne verk. Derpå kom "Together again" (Hot Club Records, 2001) bl.a. med musikk av Miles Davis. Christopher Rådlund. Christopher Rådlund (født 21. april 1970 i Göteborg) er en svensk billedkunstner bosatt i Norge siden 1991. Han er utdannet ved Konstindustriskolan i Göteborg (1988–91, 94–95), Statens Håndverks og Kunstindustriskole i Oslo (1991–92), Konsthögskolan i Umeå (1992–95) og Kunstakademiet i Oslo (1995–98). Rådlund arbeider primært med malerier og grafikk, debuterte på Høstutstillingen i 1994 og holdt sin første separatutstilling i Galleri 27 i Oslo i 1998. Rådlund har også utgitt tidsskriftet Kilden, og har vært gjesteredaktør i Aorta. Han er også kjent for sitt samarbeid med komponisten Marcus Paus. Christopher Rådlund er en av drivkreftene bak kulturinstitusjonen Frie Kunster i Oslo, og er, gjennom sine tradisjonsorienterte figurative motiver, en sterk talsperson for kunstretningen retrogardisme. Hans arbeider utføres med en avgrenset palett med noen få hovedfarger og kontraster, og hans landskaper er «tungt stemningsladet på en måte som kan gi assosiasjoner til både følelsen av fremmedgjøring som man finner i Edward Hoppers bilder og Prins Eugens symbolisme». Reidar Andresen. Reidar Andresen (født 15. juli 1917 i Kristiania, død 12. februar 2000) var en norsk sanger og komponist, kjent fra over femti slager-innspillinger som «Gamle Svarten» og «Gi meg et hjem» / «Den sang vi nynnet engang». Den platedebuterende industriarbeider (1937) samarbeidet under den andre verdenskrig med storheter som Harry Brandelius og Bjarne Buntz, og ble fast spilt i Lirekassen. Han solgte meget av Herman Hermanis «Kan du se at våren kommer», samt «En liten blåveis» som ble oversatt til ni språk. Han spilte også inn «Sangen om Warsjava» (som han selv likte best) og laget to innspillinger av «Avskjedstoner», sistnevnte i 1961. Andresen var aktiv på platemerkene Telefunken, Musica og Odeon. La Giovine Italia. La Giovine Italia (unge Italia) var navnet på en hemmelig politisk organisasjon grunnlagt i 1831 av den italienske nasjonalisten Giuseppe Mazzini. Bevegelsens mål var å samle Italia til en republikk. Italia var på den tiden oppdelt i småstater dominert av Keiserdømmet Østerrike. I revolusjonsåret 1848 ble det med gruppens støtte etablert en romersk stat, men ved fransk og østerriksk hjelp til pavestaten ble opprøret slått ned. Etter nok et feilet opprør mot Østerrike i Milano i 1853 hadde den republikanske italienske bevegelsen utspilt sin rolle; Italias samling kom til å skje under kongen av Sardinias, som utropte seg til Viktor Emmanuel II av Italia. Financial Times Deutschland. "Financial Times Deutschland" (FTD) er en tysk næringslivsavis som utgis i Hamburg. Den er et samarbeid mellom forlaget Gruner und Jahr og det britiske Pearson Publishing Group (som utgir "Financial Times"). Avisen har fire seksjoner: Næringsliv, politikk, finans og agenda (kommentar, analyse, sport og kultur). Fredagsutgaven inneholder en ekstra helgeseksjon. I løpet av et år utgis det i tillegg omtrent 100 spesialbilag som tar for seg et bestemt tema. Avisen har blitt utgitt fra 21. februar 2000, og hadde i 2006 et opplag på noe mer enn 100 000. Avisens første sjefredaktør var briten Andrew Gowers, som i oktober 2001 tok over ledelsen av Financial Times i London. Hans etterfølgere i Hamburg var Christoph Keese og Wolfgang Münchau. Münchau ble sommeren 2003 ansatt av FT i London og Keese ble i mai 2004 sjefredaktør for "Welt am Sonntag". Fra 1. august 2004 har FTDs sjefredaktør vært Steffen Klusmann. Avisen trykkes, i likhet med Financial Times i London, på rosa papir. Nebbhvaler. Nebbhvaler (Ziphiidae), av og til også også kalt nebb og spisshvaler eller spisshvaler'", er en familiegruppe med tannhvaler som ofte oppholder seg i havområder med store dyp. Gruppen består av (minst) tjueen arter, fordelt i fem (noen regner seks) slekter. Beskrivelse. Nebbhvaler tilhører en gruppe tannhvaler vi vet svært lite om. Noen arter er kun identifisert gjennom kraniefunn. Flere arter er også først beskrevet de to siste tiårene. Artene kjennetegnes gjennom sin spesielle spiseatferd. De bruker en sugeteknikk, i stedet for den tradisjonelle biteteknikken, når de fanger byttet. Artene i denne gruppen har ekstra lange kjever som ender i en andelignende nebb eller et spissnebb. Hvalnebbet er imidlertid egentlig å betrakte som ei snute. Tennene er tilbakedannet gjennom evolusjon, slik at dyra kun har få tenner i underkjeven og ingen i overkjeven. Hos noen arter har tennene i underkjeven blitt omdannet til villsvinlignende støttenner som stikker ut av munnen på dyret, spesielt hos hannene. Nebbhvalene måler normalt mellom 3,4 og 13 meter i lengde, og de veier gjerne fra 1 til 15 metriske tonn. De tilhører således de største tannhvalene. Habitat og utbredelse. Nebbhvalene holder til på alle verdens hav, men er sjelden å finne i kystnære strøk. De er kjent for å kunne dykke svært dypt. Dykk ned til 1 899 meter (offisiell verdensrekord for pattedyr, utført av en gåsenebbhval 17. oktober 2006) har blitt registrert, men det er trolig at de kan dykke ennå dypere. Dykk som varer 20-30 minutter er vanlig, men dykk på opp mot 85 minutter har blitt registrert. Dette gjør nebbhvalene til den gruppen som kan dykke dypest av alle pattedyr, typisk til dybder på 1 000 meter eller mer. I norske farvann er det kun en art som er særlig utbredt, nemlig nebbhval eller andehval ("H. ampullatus") som noen kaller den. Det hender imidlertid også at nordspisshval (også kalt Sowerbys spisshval) frekventerer farvannene rundt Norskekysten. Taksonomi. Man vet fortsatt svært lite om nebbhvalene, som er vanskelige å identifisere fordi de skiller seg lite fra hverandre anatomisk og fysisk. Artene holder dessuten ofte til langt til havs og er derfor vanskelige å studere. Mange av artene er ikke særlig tallrike, slik at det historisk har vært knyttet begrensede kommersielle interesser til dem. Minst tjue arter har til nå blitt identifisert, men det finnes kanskje flere. Det hersker uenighet om inndelingen i slekter, som kan variere fra fem til seks. Etter hvert som ny forskning blir gjort tilgjengelig, må man derfor påregne at det kan skje endringer i sammensetningen av denne familegruppen. Slekter og arter. Det finnes flere måter å dele inn nebbhvalene på. En måte er å dele artene inn etter formen på nebbet, som nebbhvaler og spissnebbhvaler. En annen måte er å dele de inn etter sine biologiske slekter, slik det er gjort nedenfor. Det hersker en hvis usikkerhet omkring hvorvidt sørlig kjempenebbhval og nordlig kjempenebbhval er samme art eller ikke. De listes her i henhold til CDTs klassifisering som to ulike arter i samme slekt, men noen forskere mener de kan tilhøre samme art. Det har dessuten vært knyttet stor usikkerhet til om den svært sjeldne Longmanspisshvalen skal klassifiseres som "Indopacetus pacificus" eller "Mesoplodon pacificus". Ny forskning viser imidlertid nå at denne hvalen kanskje bør klassifiseres i en egen slekt. Saint-Simonians. Henri de Saint-SimonSaint-Simonians er navnet på en gruppe tilhengere av Henri de Saint-Simon, en av de tidlige franske sosialistene på begynnelsen av 1800-tallet. Saint-Simons ideer besto blant annet av tanken om mellommenneskelig samarbeid som en naturlov. Han sammenlignet politikken med den menneskelige kroppen, der hvert enkelt organ må samarbeide for å holde helheten frisk. I tråd med dette synet ble historien delt inn i «organiske» og «kritiske» epoker, der de organiske epokene var preget av fremgang og samarbeid, mens de kritiske epokene var perioder med kaos og dårlig samarbeid; en alles kamp mot alle. Medlemmene av Saint-Simons gruppe var noen av de første som begynte å argumentere for et plansamfunn hvor industriutstyr og kapital i større grad skulle konsentreres på offentlige hender. De ville koordinere samfunnets ressurser slik at man kunne utføre store offentlige prosjekter som for eksempel å bygge en kanal i Suez. Prosjektene skulle ledes av store industriledere eller ingeniører som skulle være utdannet slik at de kunne forvalte de offentlige ressursene på best mulig måte. Ideene til Saint-Simonians var noen av de nye tankene som etter hvert skulle legge grunnlaget for februarrevolusjonen i 1848. Begrepet «Saint-Simonianisme» er lite brukt i norsk faglitteratur. I steden referer man heller til de første, utopiske sosialister. Fallskjermjegertroppen. Fallskjermjegertroppen er en operativ avdeling i FSK-HJK som består av kun av vernepliktige. Troppen opererer som oftest i patruljer og øver på operasjoner langt inne på fiendtlig territorium. Der opererer de gjerne over lang tid. Soldatene skal også hente informasjon (etterretning) som kan være nyttig når man skal få et overtak over fienden. De vernepliktige i denne avdelingen blir etter opptaket tatt opp som fallskjermjegeraspiranter. Opptaket foregår i månedsskiftet juli/august. Etter avsluttende aspirantøvelse i november blir gjenværende fallskjermjegeraspirantene fallskjermjegere. Dette (sammen med marinejegerne) blir regnet som den fysisk og psykisk hardeste førstegangstjenestene man kan gjennomføre. Tilhørende mannskaper til denne enheten kjennetegnes med sin vinrøde beret. En representant fra Hærens jegerkommando på Gardens dag 2007 Alf Kjellman. Alf Erling Kjellman (født 17. januar 1938 i Tromsø, død 14. september 2010) var en norsk jazzmusiker (tenorsaksofon), arrangør og komponist. Etter å ha ledet flere besetninger (Bragerevyen, Swinging Quartet) i hjembyen, ble han med i Oslos jazzmiljø, først hos Kjell Karlsen (1959), dernest hos Ditlef Eckhoff (på første Moldejazz i 1961) og Arild Wikstrøm, samt bluesgruppen Sapphires. Kjellman bidro også til filmmusikk på "Line (film)" (1961) med forøvrig Atle Hammer, Frode Thingnæs, Mikkel Flagstad, Eilif Holm, Einar Iversen, Erik Amundsen og Egil Johansen. På 70-tallet bidro i Club 7-miljøet, var med på utgivelser med Torgrim Sollid og Erling Aksdal ("Østerdalsmusikk", 1975), og spilte med Kjell Bartholsen (1976) og Ola Calmeyer (1977–79). Han har også medvirket på utgivelser av Søyr (2000), samt et kutt med bl.a Ola Calmeyer på Nordnorsk jazzforums samleplate "Distant Reports" (Gemini Records, 2001. Selv ledet han The Alf Kjellman Project til plateutgivelsen "You'll always need friends" (Gemini Records, 1998), der Kjellman's komposisjoner ble fremført med musikerne Frode Nymo saksofon, Harald Johnsen bass, Inge Stangvik vokal, Jørn Øien piano, Kevin Dean og Ole Jacob Hansen trommer. Selv spilte han ikke. Kjellman var ved siden av gitaristen Robert Normann kjent som en av norsk jazz mest mediesky personligheter, en musiker av internasjonal klasse som per 2006 ennå ikke hadde spilt på en eneste plateutgivelse i eget navn. Dette ble det forandring på da kollega og venn, trombonisten Øystein B. Blix startet opp plateselskapet Reflect for å gi ut radioopptak med Kjellman, tatt opp av NRK i 1999. Utgivelsen har fått navnet "June 1999" og viser en opplagt Alf Kjellman fra en konsert på Festspillene i Nord-Norge. Dette markerte også artistens 70-års feiring. Ifølge Bjørn Hansen var Kjellmann Til Nordlysfestivalen 2011 komponerte Henning Gravrok "Fire variasjoner over Alf Kjellmans gode råd", fremført av Nordnorsk Storband med Tomasz Stanko. Walt Whitman. Walt Whitman (født 31. mai 1819 på Long Island, New York, død 26. mars 1892) var en amerikansk dikter. Whitman skrev på fri verseform, og hans skrivestil er preget av et stort språklig overskudd og en voldsom hengivenhet til både naturen og mennesket. I hans egen samtid var meningene om hans forfatterskap delte, men i ettertiden er han imidlertid blitt stående som den største og viktigste av alle amerikanske poeter. Hans forfatterskap hadde stor innvirkning på ettertidens litteratur. Blant kjente navn som regnes for å være svært inspirert av Whitman, finner vi eksempelvis Allen Ginsberg og Bob Dylan. I 1855 gav han for første gang ut diktsamlingen "Gresstrå", som er å betrakte som hans hovedverk. Verket består av flere ulike bøker, og ble i Whitmans levetid omskrevet og omredigert en rekke ganger. I alt ble verket utgitt i 9 forskjellige versjoner. Whitman på norsk. Et utvalg fra "Gresstrå" ble oversatt av Per Arneberg og illustrert av Kai Fjell, utgitt i 1947 med tittelen "Sangen om meg selv". Dette utvalget ble senere gjenutgitt av Den norske Bokklubben i 1973. Et utvalg hentet fra både "Gresstrå" og andre dikt, ble gjendiktet av Kurt Narvesen og Håvard Rem, og utgitt i 1984 med tittelen "Tilegnet den usynlige verden". Narvesen hadde også med enkeltdikt i sin samling "Gjenkomst i mai" (1982). Narvesen har senere arbeidet videre med Whitman, og utga i løpet av 2006-2007 en komplett norsk oversettelse. Enkeltdikt er gjendiktet og utgitt av Emil Boyson, André Bjerke og Helge Torvund. Knut Olsen. Knut Olsen (født 26. juli 1953 i Bærum, død 11. januar 2011) var en norsk journalist og programleder i NRK Dagsrevyen. Han arbeidet fra 1983 til sin død som journalist i Norsk Rikskringkasting, med enkelte avbrud der han hadde andre stillinger i mediebransjen. Fra 2008 var han nyhetsanker sammen med Nina Owing. Olsen var programleder, sammen med blant andre kollega Ingvild Bryn for direktesendingen, da USAs president Barack Obama kom til Oslo høsten 2009 for å motta Nobels Fredspris. Sammen med forfatter Jo Nesbø og Per Sundnes åpnet og kommenterte han også den store konserten for Nelson Mandela i Tromsø 11. juni 2005, 46664 Arctic. Han ble samme år nominert til Gullruten 2006 i kategorien «Beste mannlige programleder». Han er den eneste programleder som er blitt slått ned på direkten, av filosofen Arne Næss, i all vennlighet. Knut Olsen var kjent fra en rekke aktualitetsprogrammer på NRK-TV. Han ledet mer en 400 direktesendinger med programmet Redaksjon 21 fra 1999 til 2002. I 2007 ledet han debatt-programmet Standpunkt sammen med Nina Owing. I forbindelse med stortingsvalget 2005, kommunevalget 2007 og stortingsvalget 2009 ledet han Partilederdebatten sammen med Lisbeth Skei. I NRKs valgsendinger ledet han «Folkemøtene» i 2003, 2005 og 2007. Fra 2002 til 2006 var han programleder for programmet Brød og Sirkus på NRK 2 som blandet aktuell politisk debatt med satire, karikaturer og musikk. Karriere. Olsen startet sin journalist-karriere som freelancer for Klassekampen og avisen Nordlands Framtid i Bodø før han i 1983 begynte i NRK. Han debuterte som radioreporter i NRK Østfold i Fredrikstad, fortsatte i NRK Østlandssendingen og i P2s Oslo-redaksjon. I 1990 begynte han sin TV-karriere i debattprogrammet Antenne Ti, sammen med blant andre Ole Kristen Harborg, Finn H. Andreassen, Per Ståle Lønning og Viggo Johansen. Antenne Ti var et aktuelt magasin som i form og innhold satte preg på mange av de nye debatt-formatene til NRK i årene framover. Programmet var det første som sendte TV-debatt fra et fengsel i Norge (Ullersmo landsfengsel) med både innsatte og ansatte i panelet. Antenne Ti var også tidlig ute med direktesendte fjernsynssendinger fra aktuelle lokalsamfunn, f.eks. fra Askim i Østfold da dekkfabrikken ble lagt ned. I 1992 begynte Knut Olsen som reporter i Dagsrevyen, og markerte seg blant annet med en prisbelønt reportasje fra krigen i Bosnia. Han vant Gullruten for samme reportasje. Sammen med blant andre Claus Wiese jobbet han som reporter under OL på Lillehammer i 1994 og OL i Nagano i 1998. I løpet av sin tid som programleder ble han blant annet utsatt for en kampanje kalt «Stopp Knut Olsen!». I et debattintervju høsten 2001 tok han et hardhendt oppgjør med forsker Jarle Synnevåg fordi denne rettet meget skarp kritikk mot islam og muslimer på nettet. Synnevåg fikk 10 000 kr i bot for rasisme og mistet sin jobb i Forsvaret. Olsen beklaget senere sine harde utfall mot Synnevåg under intervjuet. Personlige forhold. Olsen vokste opp på Hosle i Bærum og var bror til Øystein Olsen, ny sjef for Norges Bank fra 5. januar 2011. Han studerte i Tromsø 1973–75. Fra 1977 til 1981 arbeidet han ved Bodø Mekaniske Verksted og var i denne perioden tilknyttet AKP(m-l). Han har i ettertid karakterisert ml-bevegelsen som «en tragisk avsporing av et berettiget opprør». Han studerte mediefag ved Distriktshøgskolen i Volda 1981–83. Han har malt flere akvareller. Olsen bodde i voksen alder på Bærums Verk, var gift og hadde fem barn. Ski videregående skole. Ski videregående skole er en videregående skole i Ski i Akershus som eies av Akershus fylkeskommune. Skolen har ca. 600 elever og ble grunnlagt i 1921 som middelskole. Fra 1938 ble skolen også gymnas. Det nåværende navnet har skolen hatt siden 1976. i tillegg til voksenopplæringskurs og egne tilbud for minoritetsspråklige elever. Reguleringsplan. Reguleringsplan over Trolldalen i Grimstad kommune. Sist revidert i 2006. En reguleringsplan er et kart over et avgrenset område i en kommune som viser fremtidig grunnutnyttelse i området. Til kartet er det knyttet et sett av "reguleringsbestemmelser". Utarbeidelse av reguleringsplaner er hjemlet i plan- og bygningsloven (LOV-1985-06-14-77) (PBL), kapitel VII (§§ 22 – 33). Loven forvaltes sentralt av miljøverndepartementet. I de områder i kommunen hvor det er bestemt i arealdelen av kommuneplanen at utbygging m.v. bare kan skje etter slik plan, og for områder hvor det skal gjennomføres større bygge- og anleggsarbeider "skal" det utarbeides reguleringsplan. Tillatelse til igangsetting av større bygge- og anleggsarbeider etter § 93 i PBL kan ikke gis før det foreligger reguleringsplan. Reguleringsbestemmelser (§ 12-7). Reguleringsbestemmelser for Trolldalen (Side 1 av 4). Til en reguleringsplan skal det være utarbeidet reguleringsbestemmelser "(fra gammelt av også betegnet som vedtekter)", som mere detaljert beskriver hvordan de enkelte områdene i planen kan utnyttes. Reguleringsbestemmelsene er for en del generelle for hele planområdet, men vil for det vesentlige være spesielle innenfor de enkelte avgrensede områdene i planen, som er nummerert "(f.eks. A1, A2, A3..., B1, B2, B3 osv."). 1. utforming, herunder estetiske krav, og bruk av arealer, bygninger og anlegg i planområdet, 2. vilkår for bruk av arealer, bygninger og anlegg i planområdet, eller forbud mot former for bruk, herunder byggegrenser, for å fremme eller sikre formålet med planen, avveie interesser og ivareta ulike hensyn i eller av hensyn til forhold utenfor planområdet, 3. grenseverdier for tillatt forurensning og andre krav til miljøkvalitet i planområdet, samt tiltak og krav til ny og pågående virksomhet i eller av hensyn til forhold utenfor planområdet for å 4. funksjons- og kvalitetskrav til bygninger, anlegg og utearealer, herunder krav for å sikre hensynet til helse, miljø, sikkerhet, universell utforming og barns særlige behov for leke- og 5. antallet boliger i et område, største og minste boligstørrelse, og nærmere krav til tilgjengelighet og boligens utforming der det er hensiktsmessig for spesielle behov, 6. bestemmelser for å sikre verneverdier i bygninger, andre kulturminner, og kulturmiljøer, herunder vern av fasade, materialbruk og interiør, samt sikre naturtyper og annen verdifull natur, 7. trafikkregulerende tiltak og parkeringsbestemmelser for bil og sykkelparkering, herunder øvre 8. krav om tilrettelegging for forsyning av vannbåren varme til ny bebyggelse 9. retningslinjer for særlige drifts- og skjøtselstiltak 10. krav om særskilt rekkefølge for gjennomføring av tiltak etter planen, og at utbygging av et område ikke kan finne sted før tekniske anlegg og samfunnstjenester som energiforsyning, transport og vegnett, helse- og sosialtjenester, barnehager, friområder, skoler mv. er tilstrekkelig 11. krav om detaljregulering for deler av planområdet eller bestemte typer av tiltak, og retningslinjer 12. krav om nærmere undersøkelser før gjennomføring av planen, samt undersøkelser med sikte på å overvåke og klargjøre virkninger for miljø, helse, sikkerhet, tilgjengelighet for alle, og andre samfunnsinteresser, ved gjennomføring av planen og enkelttiltak i denne, 13. krav om fordeling av arealverdier og kostnader ved ulike felles tiltak innenfor planområdet 14. hvilke arealer som skal være til offentlige formål eller fellesareal. Oppstartsmøte. Såvidt ikke kommunen selv fremmer en plan (jf. Oppstart av reguleringsplanarbeid § 12-8) holdes et offisielt oppstartsmøte mellom forslagstiller og plan- og bygningsetaten for å avklare rammer av reguleringsarbeid slik at kommunens administrasjon skal ha et best mulig grunnlag for å gi tidlige tilbakemeldinger og innspill i en planprosess. Melding om oppstart. Når det skal utarbeides reguleringsplan for et område, skal den som står for arbeidet sørge for at det blir kunngjort en melding om dette, som regel i minst 1 avis som er alminnelig lest på stedet og gjennom elektroniske medier. I kunngjøringen skal det kort gjøres rede for påtenkte formål med reguleringen, hvilke følger den kan ventes å få for området og om det skal forhandles en utbyggingsavtale. Så vidt mulig bør grunneiere, rettighetshavere (herunder leietakere) og naboer underrettes ved brev og få en rimelig frist for å uttale seg før kommunens «faste utvalg for plansaker» eventuelt behandler reguleringsforslaget. Ved regulering og omregulering av områder med eksisterende bebyggelse skal kommunen legge forholdene til rette for aktiv medvirkning fra de som bor i området eller driver næringsvirksomhet der. Behandling i «fast utvalg for plansaker». Når et forslag til reguleringsplan er utarbeidet, skal det legges frem for det faste utvalget for plansaker som avgjør om det skal legges ut til «offentlig ettersyn». Utlegging til offentlig ettersyn. Kunngjøringen om offentlig ettersyn skal som regel skje i minst avis som er alminnelig lest på stedet og elektoniske medier. Den skal klart angi det området forslaget omfatter og skal gi en rimelig frist for merknader som ikke må settes kortere enn 30 dager. I mindre reguleringssaker kan det faste utvalget for plansaker likevel fastsette en kortere frist. Så vidt mulig bør grunneiere og rettighetshavere i området underrettes ved brev. Utlegging til offentlig ettersyn betyr at et farvelagt eksemplar av planen med tilhørende reguleringsbestemmelser legges ut til ettersyn i kommunehuset, og dersom kommunen har flere tettsteder, legges det eksemplarer også ut på for eksempel bibliotek, forsamlingshus eller butikker på det nærmeste tettstedet til planområdet. Ny behandling i utvalget for plansaker. Når fristen er ute, tar det faste utvalget for plansaker saken opp til behandling med de merknader som er kommet inn. Det faste utvalget for plansaker skal underrettes dersom saken ikke er behandlet innen 24 uker etter beslutning om utleggelse til offentlig ettersyn. Behandling i kommunestyret - Egengodkjenning. Når forslaget er ferdigbehandlet av det faste utvalget for plansaker, legges det frem for kommunestyret til vedtak, eventuelt i alternativer. Kommunestyret må treffe vedtak senest 12 uker etter at planforslaget var ferdigbehandlet av det faste utvalget for plansaker. Er kommunestyret ikke enig i forslaget, kan det sende saken tilbake til ny behandling, i tilfelle med retningslinjer for det videre arbeid. Dersom kommunestyret er enig i planforslaget, vedtas planen. Slikt vedtak kalles for egengodkjenning. Innsigelser mot planen fra fylkeskommunen, nabokommunene eller fra statlig fagmyndighet. Dersom det foreligger innsigelser mot planen fra fylkeskommunen, nabokommunene eller fra statlig fagmyndighet hvis saksområde blir berørt, må reguleringsplan som er vedtatt av kommunestyret sendes departementet som avgjør om planen skal stadfestes. Kunngjøring. Kommunen skal kunngjøre planen straks den er vedtatt og i tilfelle stadfestet. Avtrykk av planen sendes til fylkeskommunen og departementet. Kunngjøringen skal som regel skje i minst 2 aviser som er alminnelig lest på stedet. Den skal klart angi det område planen omfatter og gi opplysninger om de frister som er nevnt i § 32 nr. 1 annet ledd og § 42 annet ledd. Kommunen skal la vedtak om regulering til fornyelsesområder (§ 25 nr. 8) med rådighetsinnskrenkningene etter § 31 nr. 4 tinglyses på de berørte eiendommer. Grunneiere og rettighetshavere i området bør så vidt mulig varsles særskilt ved brev. Brevet skal inneholde opplysninger om eventuell klageadgang etter § 27-3 (jf. forvaltningslovens kap. VI) samt de frister som er nevnt i § 32 nr. 1 annet og tredje ledd og § 42 annet ledd. Klage på kommunestyrets vedtak. Kommunestyrets egengodkjenning av en reguleringsplan kan påklages etter PBL § 27-3 til fylkesmannen. Klagefristen er tre uker fra kunngjøringsdatoen. Fylkesmannen kan enten stadfeste kommunestyrets vedtak, eller sende planen tilbake til ny behandling i kommunen med retningslinjer for planendring. Private reguleringsforslag (§ 30). De som ønsker å utarbeide reguleringsplan, bør forelegge reguleringsspørsmålet for det faste utvalget for plansaker (f. eks. byutviklingsstyret) før planleggingen settes i gang. Utvalget kan i tilfelle gi råd om planen bør utarbeides og bistå med planarbeidet. Det faste utvalget for plansaker er pålagt å behandle private reguleringsforslag. Dersom forslaget avvises, kan forslagsstiller kreve at reguleringsspørsmålet forelegges kommunestyret. Forutsetningen er at forslaget innebærer en vesentlig endring av gjeldende reguleringsplan eller omfatter uregulert område. Det private forslaget kan ikke stoppes i planutvalget. Dersom forslaget bare gjelder en mindre vesentlig endring av en endelig reguleringsplan, gjelder ikke retten til å kreve saken forelagt kommunestyret. Også for private reguleringsforslag gjelder bestemmelsen i § 27-1 nr. 1 annet ledd tilsvarende. Det er imidlertid det faste utvalget for plansaker som har plikt til å kunngjøre private forslag til reguleringsplanen etter at forslaget er anbefalt (førstegangsbehandling). Kolstad Idrettslag. Kolstad Idrettslag (stiftet 5. oktober 1972) er et fleridrettslag fra Trondheim, som omfatter områdene Kolstad, Saupstad, Huseby og Nyveilia. Etter hvert har idrettslaget blitt delt opp i Kolstad Håndball og Kolstad Fotball. Kolstad Fotball. I 2009 vant Kolstad Fotball grasrotprisen fra Norges Fotballforbund. Prisen ble utdelt av Ole Gunnar Solskjær og Mame Biram Diouf. Trotskisme. Trotskisme er en politisk ideologi som oppsto historisk i forbindelse med Leo Trotskijs kritikk av Sovjetunionen, og som i dag er betegnelsen på en rekke ulike sosialistiske og kommunistiske retninger. Begrepet ble først tatt i bruk av Trotskijs motstandere under kampene i Bolsjevikpartiet i andre halvdel av 1920-tallet, og trotskisme var en av de hyppigste anklagene under Moskvaprosessene. Etter at Trotskij ble utvist fra Sovjetunionen i 1929 begynte trotskismen å utsondre seg som en separat retning fra den offisielle sovjetiske marxismen-leninismen. Det som fremfor alt forente de trotskistiske bevegelsene internasjonalt var deres analyse av Sovjetunionen som en "degenerert arbeiderstat", men også støtte til Trotskijs teori om permanent revolusjon. Opprettelsen av Den fjerde internasjonale i 1938 var et forsøk på å samle disse retningene. Både på Sri Lanka og i Bolivia har trotskistiske partier vokst seg store. Også i Brasil og Argentina har det eksistert trotskistiske partier av betydning. I Europa er Frankrike det landet der trotskistiske partier har fått størst oppslutning ved valg. Hvis man ser bort fra den russiske revolusjon, som Trotskij anførte sammen med Lenin, har ingen trotskistiske bevegelser noensinne vært statsbærende eller stått i spissen for noen sosialistisk revolusjon. Trotskisme etter Trotskij. Etter Trotskijs død har trotskismen utviklet seg i en rekke ulike retninger, med til dels motstridende synspunkter i sentrale spørsmål. Felles for de fleste er imidlertid at de sporer sitt opphav tilbake til Den fjerde internasjonale. Obs – listen er ufullstendig. Den gjenforente fjerde internasjonale. Den fjerde internasjonale hadde delt seg i to hoveddeler i 1953. Etter avskallinger i begge disse ble de igjen samlet i 1963. Politisk har denne tendensen blant annet tatt opp i seg økologiske perspektiver som en sentral del av politikken. De senere årene har den imidlertid vært mest bemerket for sitt begrep om "omgruppering". Dette tar utgangspunkt i at den revolusjonære venstresida i dag er organisert etter skillelinjer som ikke lenger er relevante. Derfor er det viktigere for trotskistene å jobbe for omforente partier. Eksempler på dette er Rifondazione Comunista i Italia og Enhedslisten i Danmark. I Norge er Forbundet Internasjonalen tilsluttet denne retningen. CWI-tendensen. CWI, eller Committee for a Workers' International, ble grunnlagt av den såkalte "Militant-tendensen" i Storbritannia. Denne retningen gikk først inn for å arbeide innenfor de etablerte arbeiderpartiene, men etter at tendensen ble ekskludert fra det britiske arbeiderpartiet på 1980-tallet gikk de vekk fra denne strategien og inntok en analyse som tilsa at de tradisjonelle arbeiderpartiene nå var blitt kapitalistiske partier. Siden den gang har CWI-tilknyttede partier og bevegelser stilt kandidater i flere land, og er representert i parlamentet i Irland. I Norge var CWI-tendensen representert ved Sosialistisk Offensiv. IMT-tendensen. IMT, eller International Marxist Tendency, oppsto etter at CWI bestemte seg for ikke lenger å støtte de tradisjonelle arbeiderpartiene. I motsetning til CWI har IMT valgt å fortsette med "entrisme", dvs. å jobbe innenfor større arbeiderpartier. Tre IMT-medlemmer er representert i parlamentet i Pakistan. Internasjonale Sosialister. Internasjonale Sosialister-tendensen oppsto da en gruppe rundt Tony Cliff i 1950 ble ekskludert fra den britiske seksjonen av Den fjerde internasjonale. Hoveduenigheten gikk på Sovjetunionens karakter, der Cliff mente det ikke lenger var snakk om en degenerert arbeiderstat, men et statskapitalistisk system. Følgelig har tendensen vært mer kritisk til selverklærte sosialistiske stater enn andre trotskistiske bevegelser, og er også krasse motstandere av enhver form for nasjonalisme. Tendensen legger også vekt på betydningen av arbeiderklassens spontanitet. Den britiske seksjonen, Socialist Workers' Party, er den klart største seksjonen. I Norge er tendensen representert ved Internasjonale Sosialister. Pathfinder-tendensen. Pathfinder-tendensen er oppkalt etter forlaget til amerikanske Socialist Workers' Party (som ikke må forveksles med det britiske partiet med samme navn). Tendensen oppsto på 1980-tallet da deler av Den gjenforente fjerde internasjonale begynte å kritisere teorien om permanent revolusjon og begynte å nærme seg Cubas kommunistiske parti og FSLN i Nicaragua. De orienterte seg også mot ANC og Thomas Sankaras styre i Burkina Faso mellom 1983 og 1987. Mot slutten av tiåret ble flere seksjoner ekskludert, og i 1990 forlot resten av støttespillerne internasjonalen. Tendensen har også forkastet betegnelsen "trotskisme", selv om Trotskij fortsatt er en av de viktigste teoretikerne. Selv om det er en liten gruppe er det i dag den eneste kommunistiske bevegelsen på Island. Den internasjonale kommunistunionen. Den internasjonale kommunistunionen er uløselig knyttet til det franske partiet Lutte Ouvrière, hvis fremste talsperson Arlette Laguiller har oppnådd omkring 5% oppslutning i franske presidentvalg. Denne retningen kjennetegnes ved at de holder seg til en klassisk leninistisk organisering, med blant annet hemmelige medlemskap. Politisk legger retningen sterk vekt på arbeidernes egne organisering. Selv om det også finnes seksjoner utenfor Frankrike er det kun her retningen har en oppslutning av betydning. Workers' World Party. Workers' World Party, som kun finnes i USA, er et eksempel på hvordan en trotskisk bevegelse har beveget seg i retning av maoisme. Partiet oppsto da en gruppe innen Socialist Workers' Party forlot partiet på grunn av partiets kritikk av den kinesiske revolusjonen og Sovjetunionens inngripen i Ungarn i 1956. Partiets viktigste arbeidsfelt i dag er knyttet til motstand mot amerikansk imperialisme og støtte til partier, bevegelser og stater som står imot dette. Partiet støttet både den sovjetiske invasjonen av Afghanistan og Kinas brutale undertrykking av protestene på Den himmelske freds plass i 1989. Tidligere justisminister Ramsey Clark er blant dem som står partiet nær. Spartakistene. Spartakistene, eller Det Internasjonale Kommunistforbundet er en retning som oppsto i USA gjennom kritikk av Socialist Workers' Partys støtte til den cubanske revolusjonen, og som i dag finnes i et titalls land. Bevegelsen gjør seg bemerket med å bruke mye tid på å kritisere andre revolusjonære bevegelser, og er også prinsipielle motstandere av enhver politisk-religiøs bevegelse. I USA har de også gjort seg bemerket ved å støtte "North-American Man-Boy Love Association – NAMBLA" som jobber for å legalisere pedofili. Posadistene. Posadistene, oppkalt etter argentineren Juan Posada, brøt ut fra Den fjerde internasjonale, på slutten av 1950-tallet. Den viktigste grunnen var et ønske om et atomkrig som skulle tilintetgjøre kapitalismen og berede grunnen for sosialisme. I tråd med dette argumenterte de også for at Cuba burde ta Guantanamo Bay tilbake fra USA. Fra 1960-tallet begynte også bevegelsen å interessere seg for Uidentifisert flygende objekt og utenomjordisk liv, og mente at kontakt med utenomjordisk liv kunne bidra til å styrke kampen for sosialismen på jorda. Etter Posadas død i 1981 har bevegelsen stort sett kollapset. Lambertistene. Lambertistene er oppkalt etter franskmannen Pierre Lambert. I 1993 opprettet han en internasjonale ved navn Den fjerde internasjonale - Internasjonal Senter for Rekonstruksjon med utgangspunkt i at han mente at Den gjenforente fjerde internasjonale hadde forlatt Trotskijs synspunkter. Ulikt andre trotskistiske retninger legger lambertistene stor vekt på det nasjonale spørsmålet, og Josef Stalins skrifter om dette er svært viktige for lambertistenes virke. Trotskisme i Norge. Trotskismen har aldri stått spesielt sterkt i Norge. Da folk som Olav Scheflo, Konrad Nordahl og Jeanette Olsen forlot NKP i 1928 var det imidlertid på mye av det samme grunnlaget som Trotskij hadde blitt ekskludert. Olsen dannet senere sammen med blant andre Helge Krog "Oktober-gruppa", som var Norges første trotskistiske gruppe. De fremste trotskistene befant seg imidlertid på venstresida i Arbeiderpartiet og særlig i Arbeidernes ungdomsfylking. Blant disse var flere som i løpet av krigen skulle slutte seg til NKP, og flere av disse igjen skulle bli ekskludert i forbindelse med Furubotn-oppgjøret i 1949–50. Da Trotskij en periode befant seg i Norge var Olav Scheflo blant hans nærmeste støttespillere. Blant andre på Arbeiderpartiets venstreside som inntok en positiv holdning til trotskismen kan nevnes de senere landssvikdømte partimedlemmene Håkon Meyer og Erling Olsen. Trotskismen spilte, sammenlignet med i andre land, liten betydning under ungdomsopprøret rundt 1968. Den første organiseringen av trotskistiske krefter i Norge etter 2. verdenskrig oppsto da en liten gruppe tidligere medlemmer av AKP(m-l)/Rød Ungdom dannet/gjenopprettet "Oktober-gruppa". Den første trotsistiske bevegelsen av betydning oppsto imidlertid i Sosialistisk Ungdom, der trotskistene fikk flertall blant annet i Oslo. Denne gruppen ble ekskludert av daværende SU-leder Erik Solheim gjennom å legge ned organisasjonen for så å opprette den uten disse dagen etterpå. Da Arbeidermaktgruppa, som Oktober-gruppa snart gikk opp i, ble opprettet et halvår senere var flertallet av disse medlemmene forsvunnet. Arbeidermaktgruppa var preget av spenninger mellom tilhengere av Den gjenforente fjerde internasjonale og Internasjonale Sosialister. Sistnevnte forsvant ut i 1985, samtidig som en liten gruppe også dannet Norsk Syndikalistisk Forbund. Arbeidermaktgruppa sluttet seg aldri til noen internasjonal sammenslutning, men i tråd med ideen om omgruppering besluttet dens medlemmer å begynne å arbeide i Rød Valgallianse i 1991/92. Organisasjonen ble nedlagt noen år senere. Internasjonale Sosialister har siden holdt det gående, skjønt med varierende størrelse og kvalitet. I 1996 ble en gruppe medlemmer av Internasjonale Sosialister i Trondheim ekskludert. Disse begynte også å arbeide i RV og dannet samtidig Sosialistiske Arbeidsgrupper. De opprettet også et samarbeid med Revolusjonært Forbund i Bergen som hadde begynt å bevege seg i retning trotskismen. I kjølvannet av en rekke utmeldelser i IS i 1999 ble Forbundet Internasjonalen dannet, samtidig som SA og RF ble endelig nedlagt, da toneangivende krefter heller ville satse her. Forbundet Internasjonalen har i dag medlemmer i både RV og SV, og har fortsatt en nettside, som imidlertid ikke er oppdatert siden 2004. Sosialistisk Offensiv oppsto som egen gruppe på 1980-tallet da en gruppe CWI-tilknyttede medlemmer ble ekskludert fra AUF. Organisasjonen ble aldri spesielt stor, og medlemmene valgte etter hvert å slutte opp om RV. Lite tyder på at den fortsatt eksisterer. Røde Jævler var en annen trotskistisk gruppe som oppsto i 2001 etter at en gruppe anarkistisk inspirerte IS-medlemmer forlot organisasjonen. Røde Jævler ble imidlertid en kortlivet organisasjon. Aronnesrocken. Aronnesrocken er Finnmarks største gratis rockefestival. Festivalen er lokalisert på Aronnes i Alta. Grunntanken. Aronnesrocken har en grunntanke om at unge musikere fra Finnmark og Nord-Troms skal få spille på en profesjonell scene og foran et variert publikum. Aronnesrocken har de siste årene booket nasjonalt store artister som trekkplaster for å få et større publikum til de lokale uetablerte musikerne. Aronnesrocken tar ikke inngangspenger på festivalområdet, og det er fri aldersgrense. Historie. Aronnesrocken ble startet ved at noen venner bar ut instrumentene i hagen og spilte for hverandre, dette var i 1996. Året etter gjorde de det igjen, og siden har de fortsatt. Festivalen har økt hvert år siden starten og i 2006 var det en festival over to dager, med Turdus Musicus, Lars Bremnes og The Cumshots som headlinere. Over 2000 mennesker kom på festivalen. Aronnesrocken har som mål å donere bort overskudd fra festivalen. De har gitt bort stipend til unge musikere (TKG, Petter Carlsen, Slogstorm, Zymphelia har alle mottatt stipend til plateinnspilling). Jula 2006 gav Aronnesrocken bort gitarer til alle 4. klassene i Alta kommune. I 2007 gav Aronnesrocken bort en 1-krone i inngangspenger til alle publikummere. Dermed er dette den desidert billigste festivalen i Norge. Til tross for dette gikk festivalen over kr. 100 000,– i overskudd i et år hvor mange festivaler hadde problemer med å gå i balanse. Headliner var bl.a. Animal Alpha, Cyaneed og Intrigue. Drift. Aronnesrocken består av et styre på ni personer som planlegger, tilrettelegger og gjennomfører festivalen i august hvert år. I tillegg arrangerer Aronnesrocken romjulsrock på et av utestedene i Alta. Aronnesrocken er gratis pga. støtteordninger, sponsorer og dugnadsarbeid. I mars 2007 arrangerte Aronnesrocken den første Tributebandfestivalen i Finnmark. Manuela Sáenz. Manuela Sáenz (født 27. desember 1797 (eller 1795) i Quito, død 23. november 1856 i Paita, Peru) med tilnavnet «Libertadora del Libertador» er kjent som elskerinnen til den søramerikanske revolusjonslederen Simón Bolívar. Manuela Sáenz blir sett som søramerikas første feminist og en viktig politisk skikkelse. Den venezuelanske historikeren Denzil Romero mener hun «kanskje var den viktigste kvinnen i Latinamerikas historie» og at hun «hadde mer politisk innflytelse enn Eva Peron». Fylkesvei 56 (Rogaland). Fylkesvei 56 i Rogaland går mellom Årstaddalen og Grønehølen i Eigersund. Veien er 14,3 km lang. Eksterne lenker. 056 Kløv (transport). Kløving er også en transportform med gamle røtter. Den går ut på å bruke seletøyanordninger som legges over ryggen på et lastedyr. Lasten fordeles likt på begge sider av dyret, og det er dette lasset som kalles en "kløv". Lasten kan bindes fast, legges i korger eller sekker, alt ettersom. I Norge var hesten det mest brukte kløvdyret, men både hund og geit er kjent. Ute i verden brukes også kameler, dromedarer, lamaer og esler Fylkesvei 33 (Rogaland). Fylkesvei 33 i Rogaland går mellom Hauge kirke og Birkeland i Sokndal. Veien er 12,0 km lang. Eksterne lenker. 033 Fylkesvei 133 (Rogaland). Fylkesvei 133 i Rogaland går mellom Brusand i Hå og Kartevoll i Time. Veiens lengde er 14,7 km. Eksterne lenker. 133 South Shields. South Shields bysenter med metrostasjon South Shields' er en kystby i det nordøstlige England, nær Newcastle upon Tyne. Byen var tidligere en industriby med skipsverft og kullgruver, men etter at disse ble nedlagt har servicenæringen blitt stadig viktigere for byen. South Shields har om lag 90 000 innbyggere. National Union Party. National Union Party var et politisk parti i USA fra 1864 til 1868. Det var en allianse mellom Det republikanske parti og noen demokrater fra nord. Partiet ble dannet under presidentvalgkampen i 1864 for å komme noen utbrytere fra det demokratiske parti i møte. Disse utbryterne støttet den republikanske presidenten Abraham Lincolns krigspolitikk under borgerkrigen. Abraham Lincoln hadde tilhørighet til dette partiet, det samme hadde president Andrew Johnson, som vant presidentvalget i 1864 på National Union Partys stemmer. Slaget ved Antietam. Slaget ved Antietam av Kurz og Allison Slaget ved Antietam ble utkjempet den 17. september 1862 under den amerikanske borgerkrig. Øverstkommanderende hos nordstatene var George B. McClellan mens hos sørstatene var Robert E. Lee øverstkommanderende. Det var det blodigste en-dags slaget i amerikansk historie, med 23 000 døde, sårede og savnede. 3 654 døde ble begravet, 1 761 ble meldt savnet. Slaget ble utkjempet ved Sharpsville og Antietam-bekken vest i delstaten Maryland. Etter lange kamper trakk nordstatene seg tilbake, og dermed vant sørstatene. Antietam Transocean. Transocean er verdens største boreselskap og verdens største riggselskap med en total flåte på 80 enheter. Av disse kan 36 enheter operere på dypt vann, slik at Transocean også er verdens største dypvannsselskap. På norsk sokkel operer disse flyttbare boreriggene: Polar Pioneer, Transocean Arctic,, Transocean Barents, Transocean Spitsbergen og Selskapet er en sammenslåing av flere andre selskaper. I 2000 gikk Sedco Forex og Transocean sammen, og det nydannede selskapet ble hetende Transocean Sedco Forex. I 2001 kjøpte selskapet Reading & Bates Falcon. Selskapsnavnet ble forenklet til Transocean i 2003. Sedco Forex var en del av Schlumberger intil 2000 da de ble skilt ut fra moderselskapet. Sedco Forex var en sammenslåing av the Southeast Drilling Company (Sedco) og det franske boreselskapet Forex. Transocean ble skilt ut fra Sonat Inc, som Sonat Offshore i 1990. Den 27. november 2007 fusjonerte Transocean med GlobalSantaFe Corporation. Selskapet sysselsetter 11600 ansatte verden over. Det er registrert i Vernier, Sveits mens hovedkontoret ligger i Houston, Texas. Selskapet har kontorer i 20 land over hele verden, med større kontorer i Stavanger, Aberdeen, Perth, Brasil, og Indonesia. Transocean driver oljeleting for blant andre StatoilHydro. 14. august 2011 la Transocean fram et bud på å kjøpe Aker Drilling, som ble akseptert av Kjell Inge Røkke. Spesialjegertroppen. Spesialjegertroppen er en militær benevnelse på norske soldater i FSK (Forsvarets Spesialkommando)-delen av FSK-HJK. Det er en profesjonell avdeling som høster høy anerkjennelse for sin betydelige kompetanse og kapasitet som særskilt spesielt rustet for krevende oppdrag, også i utlandet. For å bli spesialjeger må man ha gjennomført 12 måneders førstegangstjeneste. Oppgaver. Spesialjegerne har som oppgave å innhente informasjon og drive etteretningsvirksomhet, ofte langt bak fiendens linjer. Dette innebærer å identifisere fiendtlig materiell og virksomhet. Spesialjegerne skal drive med offensive operasjoner mot utpekte viktige fiendtlige mål som eksempelvis transportlinjer. De skal også kunne hente ut tilfangetatte soldater fra fiendens hender, og drive med beskyttelse av personer og avdelinger. De skal videre bistå politi i antiterrorbekjempelse, først og fremst terrorangrep mot olje- og gassinstallasjoner, fartøy i norsk farvann og i tillegg på landterritorier. Avdelingen er hele tiden i beredskap for internasjonale fredsbevarende operasjoner. Kim Nysted. Kim Nysted (født 13. juni 1980 i Oslo) er en norsk fotballspiller som spiller spiss for Lørenskog. Han har tidligere spilt for Veitvedt, Fotballklubben Lyn, Bærum SK, Glimt, FK Tønsberg og Skeid. Nysted ble hentet til Glimt fra Bærum SK i sommerpausen i 2006-sesongen for å erstatte Håvard Sakariassen som ble solgt til Bryne. Nysted ble langtidsskadet på trening etter to dager i klubben og fikk ikke spilt en eneste kamp for Bodø/Glimt. Bodø/Glimt bestemte seg dermed for å låne Kim Nysted ut til FK Tønsberg i 2. divisjon for at han skulle få førstelagsspill. Nysted spilte på FK Tønsberg i 2007-sesongen og scoret syv mål for klubben. Nysted returnerte til Bodø/Glimt etter sesongen, men ble ganske raskt solgt til Skeid for en ukjent sum. I Skeid ble Nysted toppscorer i sin første sesong i klubben, med 25 nettkjenninger totalt (22 mål i 2. divisjon avdeling 2, og tre i cupen). Etter 2010-sesongen gikk han til Lørenskog. Nysted studerte idrettsfag ved Bjerke videregående skole i Oslo fra 1996 til 1999. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Fylkesvei 141 (Rogaland). Fylkesvei 141 i Rogaland går mellom Hårr og Vigrestad i Hå kommune. Veiens lengde er 2,2 km. Eksterne lenker. 141 Brasiliansk integralisme. a>plakat med teksten «Brasil trenger deg!» Brasiliansk integralisme (portugisisk: Integralismo brasileiro) er en brasiliansk politisk ideologi som har elementer fra fascisme: korporativisme, nasjonalisme, antiliberalisme og antikommunisme. Bevegelsen var et politisk parti fra 1932 til 1938, men ideer derfra ble videreført blant annet hos personer bak det CIA-støttede brasilianske militærkuppet i 1964. Fylkesvei 131 (Rogaland). Fylkesvei 131 i Rogaland går mellom Stavnheim og Bø i Hå. Veiens lengde er 9,6 km. Eksterne lenker. 131 To Sing You Apple Trees. "To Sing You Apple Trees" er det første albumet til norske Rockettothesky. Albumet ble gitt ut 1. oktober 2006 på Trust Me Records. Fylkesvei 145 (Rogaland). Fylkesvei 145 i Rogaland går mellom Husvegg og Kydland i Hå. Veiens lengde er 2,4 km. Eksterne lenker. 145 Fylkesvei 179 (Rogaland). Fylkesvei 179 i Rogaland går mellom Brattland og Nord-Varhaug i Hå. Veiens lengde er 1,7 km. Eksterne lenker. 179 Thiago Martins. Thiago Crivellari Martins (født 4. september 1976 i São Paulo, Brasil) er en brasiliansk fotballspiller. Han er halvt italiensk og har kallenavnet Thiba. Martins vokste opp i nærheten av en av de største slummene São Paulo, Zona Mooca. Han hadde få muligheter til å unnslippe fattigdommen og valgte å reise ut for å søke lykken. I Norge er han mest kjent for sin tid som spiller i Glimt fra 2007 til 2010. Årene i USA. Thiago Martins kom til Los Angeles, California i USA i 1995, bare 19 år gammel, med kun en ryggsekk og under 1000$. Han ble fort blakk og brukte de siste pengene sine på å kjøpe en sovepose. Han sov på stranden og i parker. Til tross for at han snakket verken engelsk eller spansk, lærte han å overleve gatelivet av andre hjemløse. Han ble etterhvert kjent med familien Torres etter at han ba om å få være med på en fotballturnering på stranden i Santa Barbara. Torresfamilien var med å arrangere turneringen og Martins hjalp de til å vinne samtlige kamper. Torresfamilien lot han bo hos dem og hjalp han med å finne jobber og forfølge muligheter innen fotball. Mens han spilte amatørligakamper ble han oppdaget av fotballtreneren til Santa Barbara City College. Han ble rekruttert dit og tok også noen studier der. Han begynte senere på University of California, Santa Barbara, hvor han spilte på collegelaget og fikk en grad i geografi. Hans første sesong var plaget av skader, men han scoret seks mål på elleve kamper. Sesongen etter scoret han seks mål på 18 kamper. I 2001 forlot han Santa Barbara og spilte for San Diego Flash i A-League, og senere også for Minnesota Thunder. Han ble frigitt av Minnesota Thunder og signerte i 2002 for Pittsburg Riverhounds. Der scoret han åtte mål på 576 minutter over åtte kamper. 2003 ble gjennombruddssesongen for Thiago Martins. Han hadde en kjempesesong og scoret 22 mål og hadde syv målgivende passninger på 25 kamper for Pittsburg Riverhounds. På slutten av sesongen ble han solgt til Major League Soccer-klubben D.C. United, hvor han spilte fem kamper. Under trening etter 2003 sesongen fikk Martins avrevet en sene i venstre kne. Etter en lang rehabiliteringsprosess, ble senen revet av på nytt og han mistet alle kampene i 2004 sesongen. Etter sesongen begynte ble han rekruttert til det nystartede Major League Soccer-laget C.D. Chivas USA i Los Angeles. Han scoret det første målet i klubbens historie, i en kamp mot San Jose Earthquakes som endre 3-3. Martins skåret tre mål til i 2005 sesongen. I 2006 sesongen startet han i Red Bull New York hvor han spilte en kamp, før han gikk til Colorado Rapids hvor han spilte resten av sesongen. Han spilte 25 kamper og skåret tre mål. Etter sesongen gikk han gratis til Bodø/Glimt i Norge. Bodø/Glimt. Etter å ha vært på prøvespill hos Glimt i slutten av 2006, ble han først sendt hjem uten kontrakt. Bodø/Glimt ombestemte seg etterpå og ga Martins tilbud om en ettårskontrakt, med opsjon på to år til for begge parter, som Martins skrev under. Martins er av italiensk avstamming, og har derfor også italiensk pass. Thiago Martins var plaget med strekkskade i oppkjøringen til 2007-sesongen. Han fikk ikke sin debut før 4. mars 2007 der han scoret to mål i treningskampen mot Tromsdalen UIL, etter å ha kommet inn som innbytter i 2. omgang. Kampen endte 4-2 til Bodø/Glimt. Han laget svært mange mål i sesongoppkjøringen, men ble kneskadet i siste kamp før sesongen begynte. Til tross for dette spilte han fra start i sesongåpningen og hans første obligatoriske kamp for Bodø/Glimt mot Hønefoss. Kampen endte 0-0. I sin hjemmedebut scoret Martins to mål (derav ett på straffe) da Bodø/Glimt slo Mandalskameratene 8-1. Martins har scoret jevnt og trutt hele sesongen. Blant annet scoret han tre mål i 4-1 seieren mot Skeid på Aspmyra 28. april. Høstsesongen ble for Martins' del noe preget av måltørke, og han endte opp med 17 seriemål. Men 8. november, i den første kvalifiseringskampen for tippeligaspill, sørget han for 1-0 over Odd på bortebane. Til tross for sin høye alder og lange skadehistorie var Thiago Martins en ettertraktet spiller i 2007-sesongens sommerpause. Både Vålerenga og Tromsø IL har uttrykt interesse for brasilianeren. Overgangskaoset sommeren 2007. Den 17. juli 2007 brøt det ut et absurd overgangskaos rundt Martins. Kl 11:30 sendte Tromsø ILs sportslige administrative leder, Morten Kræmer, ut en melding om at Thiago Martins hadde skrevet under en treårskontrakt med klubben og at han ville være TIL-spiller fra 1. januar 2008. Bodø/Glimts direktør Ernst Pedersen uttalte at han synes det hørtes svært merkelig ut, siden Glimt fremdeles var i forhandlinger med Martins om utvidelse av hans kontrakt. Til tross for dette ble det slått opp i hele presse-Norge at Martins var blitt TIL-spiller. Kl 13:00 var Glimttreningen over og en noe overrasket Thiago Martins svarte det store presseoppbudet at han ikke hadde skrevet under noen kontrakt, men at han hadde mottatt et tilbud fra TIL som han hadde gitt Glimt frist til dagen etter til å komme med et svar på. Tromsø IL hevdet fremdeles at de hadde kontrakt med spilleren og det rådet full forvirring om hva som var status for Martins. Senere på kvelden kom det frem at Martins ikke hadde skrevet under og at hans klubbsituasjon ville løses dagen etter. Den 18. juli 2007 skrev Thiago Martins en ny treårig kontrakt med Glimt som strak seg ut 2010. Den 31. desember 2010 gikk kontrakten hans med Bodø/Glimt ut, og han er per dags dato på utkikk etter ny klubb. Homestead Air Reserve Base. Flyfoto av Homestead Air Reserve Base fra 1994. Homestead Air Reserve Base er en av det amerikanske flyvåpenets reservistflystasjoner, og ligger ved Miami i Florida i USA. Som "Homestead Air Force Base" spilte den en viktig rolle under Cubakrisen på 1960-tallet. Den er nå hjem til 482d Fighter Wing. Holloman Air Force Base. Holloman Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger rett vest for byen Alamogordo i New Mexico i USA. Den het tidligere "Alamogordo Army Air Field". Nå er den base for 49th Fighter Wing, som opererer blant annet F-117A Nighthawk. Flystasjonen er oppkalt etter oberst George Holloman. Hill Air Force Base. Hill Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger nord i Utah i USA. Den er en forsyningsflyplass, og er også base for F-16 Fighting Falcon. Navnet kommer fra major Ployer Peter Hill, en testpilot som omkom under testingen av prototypen til bombeflyet B-17 Flying Fortress. Basen åpnet under navnet Hill Field i 1940, og ble en viktig forsyningsbase og verksted under andre verdenskrig. På det meste, i 1943, jobbet det 22 000 personer ved basen. I 1944 ble basen ansvarlig for langtidslagring av overskuddsfly. B-24, P-40, P-47, B-29 og mange andre flytyper ble etter hvert lagret ved basen. På 1950-tallet fikk Hill AFB ansvaret for vedlikehold av en rekke jetfly og missiler, en oppgave de har den dag i dag. Basen huser også Hill Aerospace Museum med over 80 historiske fly. Hickam Air Force Base. Hickam field (nå Hickam Air Force Base) slik det så ut i 1940. Hickam Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger i Pearl Harbor ved Honolulu på øya Oahu i Hawaii i USA. Den deler rullebane med Honolulus sivile internasjonale flyplass. Under det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941 led Hickam Field, som det het da, stor skade og tapte mange fly, 189 døde og 303 sårede. Flystasjonen er oppkalt etter oberstløytnant Horace Meek Hickam. Hanscom Air Force Base. Hanscom Air Force Base (IATA: BED, ICAO: KBED) er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i Bedford i Massachusetts, om lag 20 km nordvest for Boston. Flystasjonen er oppkalt etter piloten Laurence G. Hanscom, og ble oppprettet i juli 1941. I dag er Hanscom Air Force Base hovedsenter for det amerikanske luftvåpenets «Electronic System Center». 66th Air Base Wing er stasjonert på Hanscom. Basen har tilsammen 7 763 ansatte, hvorav 1 229 er militært personell i aktiv tjeneste. Det årlige driftsbudsjettet (2008) er på 3,3 milliarder dollar. Fylkesvei 151 (Rogaland). Fylkesvei 151 i Rogaland går mellom Lerbrekk og Ånestad i Hå. Veiens lengde er 3,3 km. Eksterne lenker. 151 Fylkesvei 158 (Rogaland). Fylkesvei 158 i Rogaland går mellom Hå gamle prestegard og Nærbø i Hå. Veiens lengde er 5,6 km. Eksterne lenker. 158 Bob Riley. Robert Renfroe «Bob» Riley (født 3. oktober 1944) er en amerikansk politiker for Det republikanske parti. Han var guvernør i delstaten Alabama fra 2003 til 2011. I guvernørvalget i 2002 slo han sittende guvernør Don Siegelman med rundt 3 000 stemmer. Rørledning. Rørledning benyttes for å transportere væsker eller gasser, ofte vann eller petroleum. Denne transporten er billigere enn tankskip når store mengder skal transporteres og er spesielt lønnsom for naturgass. Kjente rørledninger. Kjente rørledninger går fra Alaska gjennom Canada og til USA. Olje fra oljefelt i Iran og Irak føres via rørledning til Persiabukten. Den første oljerørledningen mellom Russland og Kina ble åpnet 1. januar 2011. Oljerørledningen har en lengde på 2.694 kilometer på den russiske side av grensen og 930 kilometer på kinesisk side. Den går fra Øst-Sibir til nordøstlige Kina. Oljerørledningen kan frakte 30 millioner tonn olje i året. Kinas president Hu Jintao og hans russiske kollega Dmitrij Medvedev sto for åpningen. Olje og gass fra Russland føres via rørledning til Europa gjennom Druzjbarørledningen. Alle oljerørledninger i Russland er eid av det statlige selskapet Transneft. Verdens største produsent av olje og gass, Russland, er sterkt vestvendt i sin energieksport. I 2003 gikk all gasseksport og 88% av oljeeksporten til europeiske kjøpere. Det finnes ulike planer for bygging av oljerørledning til Barentshavet, men per 2006 er disse planene kun på tegnebrettet. Det russiske transportministeriet forventer å eksportere om lag 600 millioner tonn olje i 2010. Det er usikkert hvor mye av dette vil gå sjøveien og hvor mye av oljen som vil bli skipet ut fra Barentshavet. Sovjetunionen bygget et omfattende rørledningsnett for å føre olje og gass fra landene rundt det Kaspiske hav, fra Orenburg og fra Vest-Sibir til et stort vestlig hjemmemarked og eksportmarked. Dette var vital infrastruktur for utvikling og samhold i Sovjetunionen, og etter unionens oppløsning har rørledningstransporten stort sett blitt opprettholdt. Russland, Hellas og Bulgaria er blitt enige om å sette i gang byggingen av en oljerørledning mellom Svartehavet og Egeerhavet i løpet av året 2007. Ledningen skal gå fra den bulgarske havnen Burgas til den greske havnen Alexandroupolis ved Egeerhavet. Kasakhstan har rørledning vestover til Europa. I 1999 kom Statoil og BP i gang med ordinær oljeproduksjon og la samtidig frem planer om å bygge en oljerørledning til Middelhavet via Tyrkia. Første oljerørledning Kasakhstan-Kina åpnet 2007. Det er den første ledningen som går østover fra Kasakhstan, som til nå har solgt all sin olje til Vesten. Og det er den første oljen som leveres til Kina pr. rørledning. For Russlands vedkommende er rørledningen en del av landets østlige økonomiske politikk, som blir stadig viktigere for Moskva. Også Moskva kan i prinsippet bruke rørledningen til å levere olje til Kina, da et helt nettverk av rørledninger knytter sammen Russland og Kasakhstan. Kina og Kasakhstan offentliggjorde nylig planer om å legge en gassrørledning parallelt med oljerørledningen. Den nesten 1 000 kilometer lange ledningen skal levere 20 millioner tonn olje årlig til Xinjiang Uygur-provinsen i Kina. Oljeleveranser til Kina kan vise seg svært lønnsomme. Landet trenger inntil 150 millioner tonn årlig, og brukte 50 milliarder dollar på oljeimport i 2005. Russland har passert Saudi-Arabia som verdens største hydrokarbonleverandør. Russlands nabo Kina må importere 80 prosent av oljen på kjøl gjennom Malakkastredet, og for det meste fra Midtøsten. Den planlagte Stillehavsrørledningen, eller rettere en grein av den som skal levere olje fra Øst-Sibir til den nordøstlige delen av Kina, er viktig for russisk oljesektor. Det er et gigantisk prosjekt som krever felles investeringer både i rørledningen og i oljeleting i Øst-Sibir. Traseen ble nylig fastlagt, og den går på betryggende avstand fra den ømfintlige Baikal-sjøen. Rørledning i Norge. Gassrørledningene fra Norge til Europa kan årlig transportere opptil 100 milliarder kubikkmeter gass. Norske oljeservice selskaper som legger rørledning offshore er Acergy og Subsea7. Fylkesvei 160 (Rogaland). Fylkesvei 160 i Rogaland går mellom Nesheim og Nærbø i Hå. Veiens lengde er 3,2 km. Eksterne lenker. 160 Fylkesvei 166 (Rogaland). Fylkesvei 166 i Rogaland går mellom Kongeheia i Hå og Haugland i Time. Veiens lengde er 2,7 km. Eksterne lenker. 166 Fylkesvei 164 (Rogaland). Fylkesvei 164 i Rogaland går mellom Bjorland og Rimestad i Hå. Veiens lengde er 2,1 km. Eksterne lenker. 164 Ryan Gosling. Ryan Thomas Gosling (født 12. november 1980 i London i Ontario Canada) er en kanadisk skuespiller. Han er også jazzgitarist og forfatter av låten Put Me In The Car. Han ble født på samme sykehus som Rachel McAdams, som han spilte med i The Notebook og er nå kjæreste med. Karriere. Gosling har ikke hatt noen formell utdannelse som skuespiller. Hans første opplevelse inne skuespilleryrket var på audition for The Mickey Mouse Club, da han var 13 år. Hans første rolle i en stor film var i sportsfilmen "Remember the Titans" (2000). Imidlertid kom ikke det store gjennombruddet før i 2004, da han spilte Noah Calhoun i den populære romantiske dramafilmen "Dagboken". I 2007 fikk han sin første Oscar-nominasjon for sin innsats i "Half Nelson" (2006). Han spilte også hovedrollene i i "Fracture" (2007) og "Lars and the Real Girl" (2007) før han tok en pause fra kinolerretet i tre år. Sistnevnte film fikk han for øvrig sin første Golden Globe-nominasjon for. I 2010 vendte han tilbake i dramafilmen "Blue Valentine", en prestasjon han ble belønnet med nok en Golden Globe-nominasjon for. Han har utviklet seg til å bli en av de mest ettertraktede skuespillerne i Hollywood, og i 2011 spilte han i tre av de mest kritikerroste filmene det året; komedien "Crazy, Stupid, Love.", thrilleren "Drive" og dramafilmen "Maktens menn". Han ble samtidig nominert til to Golden Globes i 2012 i to forskjellige kategorier ("Beste prestasjon i en komedie eller musikal" for "Crazy, Stupid, Love." og "Beste prestasjon i et drama" for "Maktens menn"). I 2012 spiller han blant annet i en ny dramafilm, "The Gangster Squad", samt at han gjenforenes med "Drive"-regissør Nicolas Winding Refn i "Only God Forgives". Gosling spiller i bandet Dead Man's Bones sammen med kameraten Zach Shields. I 2009 ga de ut albumet "Dead Man's Bones", som var et samarbeid med Silverlake Conservatory Children’s Choir. Ekstern lenke. Gosling, Ryan Gosling, Ryan Helt privat. "Helt privat" var en konstruert reality-tv-serie som gikk på TVNorge høsten 2000. Programmet viste Janne Rønningen og Kristin Skogheim helt privat i 13 uker. Tett fulgt av 16 kamera og konstant overvåkning på Internett i en liten leilighet på østkanten i Oslo. Programmet var ment som en parodi på "Big Brother"-konseptet. Serien var produsert av Lasse Hallberg. Første episode hadde premiere på TVNorge den 11. september 2000. I løpet av serien ble ulike tema debattert og personer som Brita Møystad Engseth, Erlend Loe, Sossen Krohg, Tom A. Haug og Kåre Conradi gjestet også serien. Serien inneholdt til tider nokså vulgært snakk. Financial Times. "Financial Times" (FT) er en britisk liberal næringslivsavis som utgis i London. Den inneholder også mye generelt politisk stoff, og regnes som en ledende kvalitetsavis. Sjefredaktør er Lionel Barber. Avisen ble grunnlagt under navnet "London Financial Guide" i januar 1888 av Horatio Bottomley. Allerede i februar samme år fikk den navnet "Financial Times". I 1893 tok avisen i bruk lakserosa papir, noe som skilte den klart ut blant andre aviser, særlig den noe eldre konkurrenten "Financial News". De to avisene ble slått sammen i 1945. I 1957 ble avisen kjøpt av Pearson Publishing Group. En egen utgave for europeiske og nordamerikanske lesere har blitt trykket i Frankfurt siden 1979. Avisen har et opplag på over 440 000 eksemplarer. Rundt en fjerdedel selges i Storbritannia. I tillegg til den engelskspråklige avisen har det fra 2000 blitt utgitt en tysksspråklig utgave, "Financial Times Deutschland", med et opplag på noe over 100 000. Forest Whitaker. Forest Steven Whitaker (født 15. juli 1961 i Longview i Texas) er en Oscar-belønnet amerikansk skuespiller, regissør og produsent. Han vant Oscar under den 79. Oscar-utdelingen i tillegg til en Golden Globe for «beste mannlige hovedrolle» som diktatoren Idi Amin i filmen "The Last King of Scotland". I 2006 gjestet han den prisbelønnede amerikanske politi-drama-serien "The Shield" som fikk ham nominert til en Satellite Award. I 2009 hadde han en gjesterolle i TV-serien "Family Guy" hvor han spilte en parodivariant av sin rolle som etterforsker i "The Shield". Alan Arkin. Alan Wolf Arkin (født 26. mars 1934 i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller, regissør og forfatter. Han er best kjent for sine roller i filmene "The In-Laws", "Catch-22", "The Heart Is a Lonely Hunter", "Wait Until Dark", "Edward Scissorhands", "Four Days in September" og "Little Miss Sunshine". Han er også en musiker og komponist kjent for sin versjon av "Banana Boat Song". Som forfatter har han skrevet både barnebøker og science fiction. Alan Arkin vant en Oscar for «beste mannlige birolle» i filmen "Little Miss Sunshine" under den 79. Oscar-utdelingen. Fylkesvei 181 (Rogaland). Fylkesvei 181 i Rogaland går mellom Varhaug i Hå og Mossige i Time. Veiens lengde er 12,0 km. Eksterne lenker. 181 Jackie Earle Haley. Jackie Earle Haley (født 14. juli 1961 i Northridge i California i USA) er en amerikansk skuespiller. Han vant en Oscar under den 79. Oscar-utdelingen for sin rolle i filmen "Little Children" som Ronnie J. McGorvey, en seksualforbryter som etter løslatelsen fra fengsel utløser panikk og hat blant naboene. Her blir det liv. "Her blir det liv" er en norsk mini-serie på seks episoder som gikk på TV 2 sommeren 2005 og som omhandlet turnelivet til det kjente trønderbandet DDE. Serien hadde premiere på TV 2 den 10. mai 2005. (sendt i reprise i 2006). Om serien. Sommeren 2004 la trønderbandet D.D.E. ut på en turne hvor de reiste Norge på kryss og tvers. Hele førti konserter sto på timeplanen. I denne dokumentar-serien fikk man møte dem både på scenen, bak scenen og i turnebussen. Adriana Barraza. Adriana Barraza (født 5. mars 1956 i Toluca i Estado de Mexico i Mexico) er en meksikansk skuespillerinne. Hun er mest kjent for sine roller i filmene "Amores Perros" og "Babel". Ideolekt. En ideolekt er et språk spesifikk for et individ etter et bevisst valg. Selv om begrepet kan omfatte individets språk som helhet, er det vanlig å regne ideolekten som den delen av språket som er særegent for et individ når en ser bort fra faktorer som dialekt, sosiolekt og lignende. Ulikt idiolekt er en ideolekt et bevisst, språklig valg. En eksempel på et ideolekt valg er å bevisst bruke elementer fra en dialekt i skriftspråket å således skape et særegent hybridspråk. En vanlig skreven ideolekt er å bruke elementer fra både bokmålet og nynorsk. Kjersti Ugelstad. Kjersti Ugelstad (født 7. mars 1972) er en norsk manusforfatter. Hun er én av manusforfatterne bak barnefilmen Asfaltenglene (2010) og TV-serien Torpedo (2007). Hun har også skrevet storyline og manus til dramaserien Hotel Cæsar. Ugelstad er også hovedforfatteren til krimserien Spesialenheten (2011). Ugelstad, Kjersti Fylkesvei 147 (Rogaland). Fylkesvei 147 i Rogaland går mellom Varhaug og Ualand i Hå. Veiens lengde er 10,3 km. Eksterne lenker. 147 Abigail Breslin. Abigail Kathleen Breslin (født 14. april 1996 i New York City i USA) ble i januar 2007, i en alder av ti år og som den fjerde yngste personen til å bli nominert til en Oscar for en birolle i filmen "Little Miss Sunshine". I filmen spiller hun "Olive", en optimistisk syvåring som drømmer om å reise til California og delta i skjønnhetskonkurransen "Little Miss Sunshine". Hun har også spilt i filmer som "My Sister's Keeper", mot blant annet Sofia Vassilieva,Cameron Diaz og Zombieland. Oppvekst. Abigail ble født i New York, og er datter av Kim og Michael Breslin. Kim er også manageren til datteren. Hun har to eldre brødre Ryan og Spencer Breslin, som også er skuespillere. Hele familien til Abigail Bor sammen i New York. Hun har har fått navnet sitt av Abigail Adams en tidligere førstedame. Hun samler på mange ting, bl.a. American Girl dukker, Bamser og bilmodeller fra Hot wheels. Jennifer Hudson. Jennifer Kate Hudson (født 12. september 1981 i Chicago i Illinois) er en amerikansk sanger og skuespiller. Jennifer ble først kjent som en av finalistene til American Idol sesong tre. Hun vant en Oscar for beste birolle som «Effie White» i filmen "Dreamgirls" i 2007. Hun var også med i "Sex and The City The Movie", hvor hun spilte assistenten til Carrie (Sarah Jessica Parker). 24. oktober 2008 ble moren Darnell Donerson og broren Jason funnet skutt og drept i hjemmet til Donerson. Jennifers nevø (sønn av søstra) ble så meldt savnet, og ble funnet død noen dager senere. Også han var skutt. Ugress. Ugress eller ugras er planter som vokser på steder de er uønsket. Defineringen av en plante som et ugress er derfor uavhengig av arten og bare bestemt av i hvilken sammenheng den vokser.Variert ugressflora Mange av de vanligste ugressene vi finner har utviklet seg parallelt med kulturplanten slik at konkurranseevne, vekst og utvikling er godt tilpasset kulturplanten. Et godt eksempel på dette er det vært brysomme ugresset floghavre. Målet i et agroøkosystem er å optimalisere vekstvilkårene for kulturplanene slik at planten kan utviklet seg og produsere maksimalt ut fra dets genetiske potensialet. Optimale vekstvilkår for kulturplanten betyr også optimale vekstvilkår for mange andre planter, som vi så karakteriserer som ugress når de opptrer der vi ikke vil ha dem. De fleste ugress konkurrerer med kulturplanten om næring, vann og lys og reduserer derfor avlingen. Andre ugress betyr lite for avling, men kan være giftige for mennesker og dyr og påvirker kvaliteten eller være verter for sykdommer og skadedyr som igjen angriper kulturplanten. Andre skaper vanskeligheter ved innhøsting eller ved konservering. I mange tilfeller kan kulturplantene opptre som ugress når de finnes i en kultur der de ikke hører hjemme. Et kjent eksempel er oljevekstene (rybs og raps) som må bekjempes kjemisk for ikke å opptre som ugress i korn. For dyrkere av såfrø kan for eksempel havre være et brysomt ugress i bygg. Betydning. Ugress har stor innvirkning på dyrkinga av mat og fôr. En ikke ubetydelig del av det avlingspotensialet som finnes på verdensplan reduseres på grunn av ugress. Store ressurser brukes på å bekjempelse både ressursmessig og økonomisk. Gruppering. Ugress kan grupperes og kategoriseres på mange ulike måter. I noen tilfeller er det hensiktsmessig å gruppere dem etter felles botaniske trekk som har betydning for direkte bekjempelse (tofrøbladet ugress og enfrøbladet ugress), etter voksemåte (stedbundet, krypende), formeringsmåte (frø-, rotugress) eller etter alder (sommerettårige, vinterettårige, toårige og flerårige ugress). Spredning. Mange ugress har en enorm evne til å produsere frø, langt større en det kulturplanten kan klare. Emil Korsmo (1863 til 1953) har angitt at løvetann kan produsere ca 3 000 frø, vassarve 15 000 frø og burot 700 000 frø per plante. Andre ugress sprer seg med overjordiske stengler (krypsoleie), underjordiske stengler (kveke) og med krypende (horisontale) formeringsrøtter (åkerdylle og åkertistel). Ugress spres også med vind, med dyr, med redskap og med såfrø. Bekjempelse. Bekjempelse av ugress kan også betegnes som ugressregulering. Den primære strategien for ugressregulering må være å endre konkurranseforholdet mellom kulturplante og ugress til kulturplantens fordel. Sekundært kommer tiltak som enten helt fjerner ugresset eller svekker det. Det er utviklet mange strategier for ugressregulering som omfatter luking av enkeltplanter, mekaniske, termisk, kjemisk og biologisk bekjempelsesstrategier. Mekanisk. Luking er den enkleste formen for mekanisk ugressregulering. Tidligere var hakker og enkle radrensere viktige redskaper mens i den senere tiden har ny teknologi og kunnskap begynt å gjøre seg gjeldende. Den viktigste formen for mekanisk ugressbekjempelse er ordinær jordarbeiding som pløying og harving. Ugressharving i korn har blitt stadig mer populært og akseptert som alternativ eller supplement til kjemisk bekjempelse. Den store ulempen med mekanisk ugressregulering er at den er svært kostbar og tidkrevende i forhold til kjemiske metoder Effekten er også avhengig av tidspunkt i forhold til ugressets utvikling og at jorda er laglig. Ny teknologi som GPSstyrt redskap, avansert bildebehandling som skiller kulturplanten fra ugresset og robotteknologi er under utvikling og vil kunne redusere tidsforbruket og arbeidskostnadene betydelig. Termisk. På et tidlig stadium (frøbladstadiet) tåler planter svært dårlig varme. Termisk bekjempelse bruker varme, ofte i form av en gassflamme, til å drepe ugresset. Kort oppvarming av planten får cellene til å kollapse og planten dør etter noen dager. Termisk ugressbekjempelse setter store krav til presisjon fra bondens side både i tid og rom. Kjemisk. Kjemisk ugressbekjempelse er den mest utbredte formen for ugressregulering. Avansert kjennskap til biokjemiske og fysiologiske prosesser hos de enkelte artene både av ugras og kulturplanter har ført til utvikling forskjellige ugressmidler (herbicider) både med svært spesifikk og med bredspektret virkning. Kjemisk bekjempelse er svært effektivt og relativt billig sammenliknet med mekaniske metoder. Ensidig bruk av sulfonyllureamidler (SU) har de siste årene resultert i resistensutvikling blant noen ugressarter. Det er f.eks funnet SU-resistent vassarve. Biologisk. Biologisk ugressbekjempelse er en relativt ny disiplin innen herbologien. Strategiene bygger på kjennskap til ugressets naturlige fiender (insekter, skadedyr og sykdommer), interaksjonen mellom ugress og kulturplante og ugressets biologi. Integrert. I integrert plantevern forsøkes det å bruke en kombinasjon av de ovennevnte strategiene. Målet er å benytte de metodene som gir lavest miljøbelastning, innsats og helsemessige farer og å holde skaden på et økonomisk akseptabelt nivå. Norpipe. Norpipe er navnet på to rørledninger fra Ekofisk, én for transport av naturgass, og én for transport av NGL og råolje fra norsk kontinetalsokkel. Norpipe oljerørledning. Oljerørledningen som eies av Norpipe Oil AS, krysser britisk kontinentalsokkel og har sitt landingssted i Teesside i Storbritannia. Ledningen er om lag 354 kilometer lang med en diameter på 34 tommer. Ledningen starter på Ekofisk-komplekset der tre pumper er plassert på Ekofisk 2/4J. Om lag 50 km nedstrøms Ekofisk er det et innkoblingspunkt for britiske felt. To stigerørsplattformer, hver med tre pumper har tidligere vært tilknyttet oljerørledningen, men ble forbikoblet i henholdsvis 1991 og 1994. Oljeutskipningshavnen i Teesside og fraksjoneringsanlegget for utskilling av NGL eies av to britisk registrerte selskaper (Norsea Pipeline Ltd og Norpipe Petroleum UK Ltd). Disse selskapene drives av Phillips Petroleum Company U.K. Rørledningen transporterer olje og NGL fra Ekofiskområdet (Ekofisk, Eldfisk, Embla og Tor), fra feltene Valhall, Hod, Ula, Gyda og Tambar, og fra de britiske feltene Fulmar, J-Block, Gannet, Auk, Clyde, Janice, Orion, Jade og Halley. SDØE fikk en andel på 5 prosent i Norpipe Oil AS fra 15. oktober 2005 gjennom en reduksjon av Statoils andel i Norpipe Oil AS på 5 prosentpoeng. Norpipe gassrørledning. Gassrørledningen går fra Ekofisk til Emden i Tyskland. Den er 440 kilometer lang med diameter på 36 tommer. Norpipe gassrørledning ble satt i drift i 1977 og ble konstruert for en levetid på 30 år. Rørledningen transporterer også gass fra feltene Valhall, Hod og Ula. Rinko Kikuchi. Rinko Kikuchi (菊地 凛子=Kikuchi Rinko, opprinnelig Yuriko Kikuchi født 6. januar 1981 i prefekturet Kanagawa i Japan) er en japansk skuespillerine. Hun er kjent fra film, fjernsyn og teater, og fra reklamefilmer og musikkvideoer. I 2007 ble hun Oscar-nominert for sin tolkning av en birolle i filmen "Babel" som en forstyrret døv tenåring som bor i Tokyo med sin far og plaget ved minnet om morens tragiske død. Kikuchi, Rinko Kikuchi, Rinko Mahaweli Ganga. Mahaweli Ganga er den lengste elva på Sri Lanka og er 335 km lang. Tilsigsfeltet er det største på Sri Lanka, og dekker nesten en femtedel av landarealet av øya. Elva renner ut ved byen Trincomalee på østkysten av Sri Lanka. Ved elva lighger Victoriademningen, som er landets største kraftverk med 210 MW effekt. Navnet Mahaweli Ganga er singalesisk og betyr «"den store sandete elva"». Storholmenbrua. Storholmenbrua er en fritt frem-bygget bru i Austevoll kommune. Den har 3 søyler og den miderste er ei senkekasse som er fundamentert ned på ca. 40 meters vanndyp. Dette er den dypeste brufundamentering som noen gang er utført i Norge. Brua har en total lengde på 439 meter og seilingshøyde 18 meter. De to hovedspennene har lengdene 172 og 160 meter. Prosjektet er utført av Reinertsen AS som hovudentreprise i tidsrommet 2005–2007. Storholmenbrua sto ferdig høsten 2006, og ble åpnet sammen med Hundvåkøybrua 17. november 2007. Prosjektet er en del av fylkesvei 546 mellom Storebø og Austevollshella. Det fjernet fergeforbindelsen mellom Hufthamar og Austevollshella. Byggherre er Statens Vegvesen Region Vest. Ekspansjonsbolt. En ekspansjonsbolt er en type bolt som brukes til å forankre ting i fjell, murverk, betong og liknende materialer. Den virker slik at en hylse rundt selve bolten blir presset ut til sidene (ekspanderer) når bolten trekkes til og på den måten får godt feste. Tannhjul. Tannhjul er hjul med tenner som overfører mekanisk kraft fra en aksel til en annen. Tannhjul har som regel enten en utvendig eller en innvendig krans med tenner. Tennene griper inn i tilsvarende mellomrom på et annet tannhjul og overfører dermed kraft til akselen som det andre tannhjulet sitter på. Ved å bruke tannhjul med forskjellig antall tenner, kan man både endre rotasjonsretning, -hastighet og kraftmomentet som kan overføres til neste aksling. Dette er prinsipp i alle former for gearutvekslinger, fra en enkel sveivekran («steinbukk») til girkasser og urverk. Green Street. Green Street er en dramafilm fra 2005 hvor handlingen utspiller seg rundt hooliganmiljøet i London. Filmen er regissert av Lexi Alexander. I USA heter filmen Green Street Hooligans. I Norge heter den "Hooligans" og i en del andre land blir den kalt Football Hooligans. Hovedrollen spilles av Elijah Wood og han spiller en amerikansk collegestudent som brått kommer inn i en gruppe engelske casuals. Casuals er organiserte gjenger som er tilhengere av et fotballag. De slåss ofte med tilsvarende grupper som holder med andre klubber. Oseberg Transport System. Stureterminalen i Øygarden kommune, Hordaland, er en viktig utskipningshavn for råolje. Terminalen mottar råolje og kondensat fra Oseberg-området gjennom Oseberg Transport System (OTS) via en 115 km lang rørledning fra Oseberg A-plattformen, samt råolje fra Granefeltet gjennom Grane Oil Pipeline (GOP) via en 212 km lang oljerørledning. Montsjegorsk. Montsjegorsk (russisk: Мончегорск) er en by på Kolahalvøya, i Murmansk oblast i Russland, rundt 120 kilometer sør for Murmansk. Befolkningen var i 2002 på 52 242. Montsjegorsk er et senter for nikkel- og kobberproduksjon, og området rundt byen er svært forurenset. Det russiske luftforsvarets Montsjegorsk flybase ligger 13 km nordøst for byen. Byen er også kjent som et vintersportssenter i området. Montsjegorsk er vennskapsby til Sortland. Stureterminalen. Stureterminalen er en olje- og gassterminal og viktig utskipningshavn for råolje og LPG i Øygarden kommune i Hordaland. Oljeterminal. Terminalen mottar råolje og kondensat fra Oseberg-området gjennom Oseberg Transport System (OTS) via en 115 km lang oljerørledning fra Oseberg A-plattformen, samt råolje fra Granefeltet gjennom Grane Oil Pipeline (GOP) via en 212 km lang oljerørledning. Anlegget omfatter to kaianlegg som kan motta oljetankere på opp til 300 000 dødvekttonn (dwt), fem råoljekaverner med en kapasitet på en million kubikkmeter, en LPG-kaverne på 60 000 kubikkmeter og en ballastvannkaverne på 200 000 kubikkmeter. Terminalen har også et anlegg for gjenvinning av VOC (flyktige gasser) som er miljømessig viktig i forbindelse med lasting av tankskip. Prosessanlegget på terminalen gjenvinner de letteste komponentene fra råoljen og disse blir tatt ut i LPG-mix (Liquefied Petroleum Gases) og nafta. Raffinert råolje og LPG-mix blir lagret i fjellagre og deretter utskipet over kai. Det blir også eksportert LPG-mix og nafta fra terminalen via Vestprosess-rørledningen til Mongstad. Beredskap i forbindelse skipssikkerhet og oljevern har meget høy prioritet på terminalen. I dag anløper det 250-260 tankskip og LPG-tankskip i året. Hage. En hage eller have er et avgrenset jordstykke hvor eieren har bestemt hvilke vekster eller andre naturlige ting som skal få plass der. Ordet blir også brukt i sammensetninger som havnehage (innhegning for hest), kalvehage m. fl. Kontakt med andre kulturer har også gitt oss begreper som steinhage (Zen-inspirert) og vinterhage. I en barnehage «dyrker» man barn. Kolonihage og botanisk hage er andre former. I grønnsakhagen på landet dyrket man så mange av nyttevekster som tid og jordsmonn tillot. Der man hadde areal til det kunne større åkerarealer brukes til kålrot eller gulrøtter, mens kjøkkenhagen ga tilskudd av krydder og annet. Frukthagen ble ofte samtidig tilleggsareal for høy, samtidig som ugresset ble lagt som kompost rundt røttene. I urban sammenheng var villahagen ofte inngjerdet mot gate og naboer. Stakittgjerde var ingen hindring for en god prat, men nyttig hvis der oppsto krangel. Innafor var der orden, med blomstene i bed og gresset på plenen. Hadde man plass, sto gjerne et frukttre eller to der. Større borettslag har ofte ingen hage, men et parklignende arrangement. Charlie Hunnam. Charles Matthew «Charlie» Hunnam (født 10. april 1980 i Newcastle upon Tyne, England) er en engelsk skuespiller. Hunnams første store rolle var Nathan Maloney i Channel 4s dramaserie Queer as Folk. Etter denne rollen fikk han rollen som anarkisten Daz i den britiske filmen "Whatever Happened to Harold Smith?" i 1999. Etter disse to rollene søkte han lykken i Los Angeles. Etter en del roller spilte han i Abandon (2002) og Cold Mountain (2003). Han var gift med den amerikanske skuespilleren Katharine Towne fra 1999 til 2002. Stunt. Et stunt er et akrobatisk vågestykke eller en annen fysisk krevende gjerning i en farlig eller dramatisk scene i en film. Ordet stunt kan også brukes om et oppsiktsvekkende påfunn, en uvanlig handling eller en overraskende, ofte kortvarig aktivitet, gjerne for å få oppmerksomhet, for eksempel som et kunstprosjekt. Filmstunts. Stunts i filmer blir ofte utført av spesialtrente stuntmenn og -kvinner som også kan være stand-ins eller stedfortredere for skuespillerne i filmen. En stunt double er en slik stuntperon som skal forestille en bestemt skuespiller. Enkelte stuntmenn og -kvinner opptrer også med halsbrekkende triks i egne forestillinger, for eksempel under motorstevner. Filmstunts er særlig vanlig i actionfilmer Opprinnelig utførte skuespillere selv alle oppgaver og stunts i scener der de medvirket i en film. Etterhvert overtok imidlertid stuntmenn og -kvinner de farlige delene av handlingene, for eksempel når en skulle filme dramatiske fall, vanskelige hopp, folk som ble slept langs bakken etter hester eller biler og voldsomme slåsskamper. Stuntpersonene ble da utkledt og sminket som rollefiguren slik at publikum ikke skulle oppdage at det var en annen person. Fortsatt insisterer noen få skuespillere på å utføre alle stunts selv, noe som av og til har ført til skader og dermed forsinkelser i filmproduksjonen. Stunts blir nøye planlagt for å minke risikoen for ulykker og for å oppnå riktig visuell effekt. I de farligste og vanskeligste scenene bruker en dukker og andre spesialeffekter, deriblant avansert datagrafikk, som på sikt kan gjøre levende stuntmenn overflødige. Zeepipe. Fase I, som ble satt i drift i 1993, består av en rørledning fra Sleipnerfeltet til en mottakssentral i Zeebrugge i Belgia, og en rørledning fra Sleipner til stigerørsplattformen Draupner S. Fase II knytter Troll-terminalen på Kollsnes til infrastrukturen i Nordsjøen. Fase II A går til Sleipner Øst og ble satt i drift i 1996. Fase II B går til stigerørsplattformen Draupner E og ble ferdigstilt i 1997. Mottaksterminalen i Zeebrugge er etablert som eget eierskap hvor Zeepipe-gruppen eier 49% og belgiske Distrigaz 51%. Terminalen drives som en integrert del av Zeepipe. Operatør Gassco AS. Svartebørs. Svartebørs er en betegnelse for ulovlig omsetning av varer, gjerne varer som er begrenset i antall eller tilgjengelighet. Opprinnelig et sted der man foretok uoffisielt salg av verdipapir. I forbudstiden 1918–1927 var alkoholomsetning forbudt. Smuglergods ble bragt inn i mengder, og omsatt blant dem som hadde forbindelser. Under den annen verdenskrig var der en livlig svartebørsvirksomhet. Mye gikk undet navnet orging, hvor varekilden var forsyninger som egentlig var ment beslaglagt til de tyske okkupasjonsmyndighetene. Andrehåndsomsetning av billetter til konserter og sportsarrangement var frem til 1. juli 2007 ikke ulovlig i Norge. Fra og med 1. juli 2007 innførte Norge "Lov om forbud mot prispåslag ved videresalg av billetter til kultur- og idrettsarrangementer", noe som gjør at virksomheten nå kan omtales som svartebørs. Omsetning av rusmidler og annen form for dop er andre eksempler på svartebørshandel i dag, sammen med sprit- og sigaretthandel. Zeebrugge. Zeebrugge er en liten by nordvest i kommunen Brugge i Belgia. Kystbyen er mest kjent for havnen "Zeebrugge havn" som er en av Belgias største conteinerhavner og en mottaksterminal for naturgass. Zeebrugge går nesten i ett med byen Knokke. Strendene i Zeebrugge er om mulig enda bredere og langgrunne. Det er travel fergetrafikk til både England og Kanaløyene samt mange hoteller og ferie-resorts. Krageugle. Krageugle (vitenskapelig navn "Otus lempiji") er ei ugle. Ingvald Maryllus Emil Smith-Kielland. Ingvald Maryllus Emil Smith-Kielland (født 9. august 1890, død 29. januar 1984) var en norsk offiser, diplomat, hoffsjef, langrennsløper og skileder. Han var sønn av oberst og skiløper Ingvald Mareno Smith-Kielland (sr.) og Ragnhild Johanne Smith-Kielland, bror til Per Smith-Kielland og kommer fra en familie med mange høytstående offiserer og embetsmenn. Hans offiserskarriere startet i 1911, og med erfaring som aspirant i Generalstaben 1913 – 1917 og premierløytnant ved Krigsskolen 1917 – 1919 ble han kaptein i 1923. I 1929 søkte han avskjed fra forsvaret og gikk over til Utenriksdepartementet. Her startet han som byråsjef, senere leder for UDs Opplysningskontor for Næringsveiene. Etter dette jobbet han noen år i utlandet, først i London som legasjonsråd (1938 – 1941), deretter i Stockholm som militærattaché og formann i Flyktningerådet. Han jobbet også som sendemann i Praha og Wien etter krigen. Senere returnerte han til Norge igjen, og fikk høye embetsstillinger. Fra 1948 var han først protokollsjef i Utenriksdepartementet, deretter kammerherre og hoffmarskalk hos kong Haakon VII, og til slutt hoffsjef fra 1955-1965. Sønnen, Ingvald Mareno Smith-Kielland (jr.), ble også offiser. Han var hoffmarskalk hos kong Olav V 1966-85 og hoffsjef 1985-91. Langrenn. Som langrennsløper representerte Smith-Kielland skiklubben Trym. Han var formann i Norges Skiforbund i 1934 – 1936, og generalsekretær i Det internasjonale skiforbundet 1933 – 1936. Under Vinter-OL 1932 i Lake Placid var han teknisk delegat. Johan Lindgren. Johan Hilmer Ivan Lindgren (født 25. september 1906 i Lycksele) var en svensk langrennsløper. Han representerte Lycksele IF. Han begynte å gå på ski i 1923. Lokale meritter. Som junior vant han DM (distriktsmesterskapet) på 20 km i årene 1925, 1926, 1929 og 1931. På 30 km vant han i 1932 og 1933. I tillegg har han mottatt en rekke priser og utmerkelser fra det svenske skiforbundet, det svenske militærforbundet, m.fl. Teesside. Teesside er en universitetsby i North Yorkshire i England. Teesside er også navnet på Flerkjernebyregionen som består av Middlesbrough, Stockton-on-Tees, Redcar og omkringliggende boligområder. Olje- og gassterminal. Olje- og gassterminalen i Teesside tar imot råolje og våtgass fra rørledningen Norpipe Oil. Anlegget består av stabiliseringsanlegg, våtgassanlegg, lagringstanker for råolje og en utskipingshavn. Terminalen har ti lagringstanker med en kapasitet på 750 000 fat. Våtgassen blir transportert til våtgassanlegget, som har en kapasitet på 64 000 fat pr døgn. Her blir våtgassen separert i metan, etan, propan, normalbutan og isobutan. Terminalen har også fire lastekaier for råolje og våtgassprodukter. Paulus' andre brev til korinterne. Paulus’ andre brev til korinterene, også kalt andre korinterbrev, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den åttende boken i Det nye testamente. Brevet regnes til de brev som med sikkerhet kan sies å være skrevet av Paulus. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «2Kor». Forfatter, datering og avfattelsessted. Det er enighet blant bibelforskere om at dette brevet er skrevet av apostelen Paulus. Det er sannsynligvis år 56 eller 57 (Gerhardson, Birger: "En bok om nya testamentet". Kristianstad 1993)s.63, i Makedonia jf. 2.Kor 2.12 Drivreim. Flatreimsdrift (skøyten på reima er synlig). Drivreima utgjør forbindelsen mellom en aktiv aksel og en aksel som mottar kraften til et formål. I gamle fabrikker og verksteder hadde en ofte en drivaksel fra et vannhjul eller en vindmølle som leverte kraften til de forskjellige maskinene som var nødvendige til driften. Siden kom dampmaskinene og sto for kraften. Til noen var det tannhjul som sto for kraftoverføringen, men drivreima kunne settes inn og tas ut ved behov lettere enn tannhjulene. Reima var bøyelig og strekkfast, men måtte håndteres med varsomhet for ikke å ryke under oppstart og stans. Etter hvert som elektrisiteten ble utbredt, ble det vanlig å bruke en stor elektromotor til å rotere en eller flere aksler som snurret under taket. Ned fra disse hang reimene som kunne bendes inn eller ut fra maskinene etter behov. Større og mindre drivhjul gjorde at en kunne gire omdreiningshastigheten opp eller ned, slik det skjer med sykkelkjeder og gir i dag. I en moderne bil finnes drivreim fra motorakselen som trekker med seg vannpumpe og dynamo. Inne i motoren finnes ofte en kjedereim som driver ventilbevegelsene. For all tid. "For all tid" er debutalbumet til Dimmu Borgir, sluppet 1994. Albumet ble gjeninnspilt og sluppet ut på ny i digitalformat i 1997. Pedal. __NOTOC__ Pedal (av latin: "pede", «fot») er en del av et maskineri, beregnet til å ha eller bruke foten på. Mange apparater som rokk, treskemaskin, slipestein m. fl. har hatt varianter som har vært pedaldrevet. Kjøretøyer. Både biler, fly, helikopter og mange andre kjøretøyer har pedaler til betjening av forskjellige funksjoner. Standard pedalfunksjoner på biler, er gasspedal (av «forgasser»), bremse, og på biler med manuell girkasse, clutch. Noen biler har også en pedal for parkeringsbrems. I fly er det vanlig at pedalene betjener haleroret. Sykler. På en sykkel er pedalene montert på kranklagerakslingen. Kraften overføres med kjede og tannhjul til bakhjulet som driver sykkelen. På velocipedene (populært kalt «veltepettere») satt pedalene direkte på forhjulets nav. På enkelte tråsykler aktiverer man bakbremsen ved å trå baklengs på pedalene. Motorsykler. Standard pedal-oppsett for motorsykkel er en pedal for gir på venstre side, en for bakbremse på høyre side, og ofte en kickstart-pedal litt bakenfor bremsepedalen. Orgler. Pipeorgler i alle størrelser var før pedaldrevne. Organisten betjente ett sett pedaler som slapp luft ut i bass-pipene, mens en assistent betjente pedalene som forsynte orgelet med luft. Mindre pedaldrevne orgler kalles gjerne tråorgler. Er belgen lekk, kan det være slitsomt å få lyd i instrumentet. Større orgler hadde ofte både tre og fire sett med klaviaturer. Klaviaturet med de dypeste (bass-) tonene ble da laget og plassert slik at organisten trykket på «tangentene» med føttene. Dette er opphav til uttrykket pedaltoner som brukes også om basstoner i annen musikkutøvelse enn orgel. For slike orgler måtte en annen person (belgtråkkeren) sørge for at der kom luft til pipene. Nice for a Change. "Nice for a Change" er debutalbumet til Zahl. Plata kom i butikkene 19. februar 2007. Blant musikerene er Christer Knutsen. Plata befinner i undersjangeren til country, americana. På åpningen på «Friday Nights» skal Zahl ha funnet de to første linjene på en dass i Tyskland. Manaslu. Manaslu (også kjent som Kutang) er verdens åttende høyeste fjell, 8163 moh. Fjellet ligger i Mansiri Himal, eller Gorkha-massivet, en fjellkjede nordvest i Gorkha-distriktet i Nepal. Navnet «Manaslu» kommer fra sanskrit Manasa, som betyr «Åndens fjell». Andministrativt ligger fjellet langt nord i Gorkha distrikt, "Ghandaki sone" i Nepals "Vestregion". Det ligger ganske nær Gorkhas grense i øst mot Manang distrikt. Manaslu er høyeste fjell i Mansiri Himal, og ligger omtrent 60 kilometer øst for Annapurna. Toppen ble først besteget i 1956 av en japansk ekspedisjon. Cimber Sterling. ATR 72 fra Cimber Sterling Cimber Sterling (tidligere Cimber Air) var et dansk flyselskap basert i Sønderborg, Danmark som fløy innenlands i Danmark, samt til noen destinasjoner i Europa. Selskapet hadde baser i Københavns lufthavn (Kastrup), Sønderborg lufthavn og Billund lufthavn. Cimber Sterling operererte også flygninger i Norge, med ruter fra Bergen og Oslo til Billund og Ålborg. Historie. Selskapet ble etablert 1. august 1950 av kaptein Ingolf Nielsen. Scandinavian Airlines (SAS) kjøpte 26% of Cimber Air i mai 1998 men i mars 2003 ble andelen solgt tilbake til Cimber Air Holding som i dag eier hele Cimber Air. Cimber Air Germany er et underselskap basert i Kiel. 7. januar 2009 endret Cimber navnet sitt til Cimber Sterling. Samtidig kunngjorde det nye selskapet sine nye 20 ruter utfra København, Aalborg og Billund. Cimber Sterling var blant flyselskapene som fylte hullet etter at Transavia avviklet sin virksomhet i Danmark i 2010. Cimber Sterling erklærte seg selv konkurs 3. mai 2012. Flåte. Cimber Air sin flåte besto av følgende fly: (oktober 2009) James Legge. James Legge (født 20. desember 1815 i Huntly i Aberdeenshire i Skottland, død 29. november 1897 i Oxford) var en britisk sinolog, misjonær og viktig oversetter av klassisk kinesisk litteratur og filosofi. Det romaniseringssystem han utviklet, fikk betydelig gjennomslag og er kjent som Leggeromaniseringen. Legge studerte ved Kings College i Aberdeen og ved "Highbury Theological College" i London. I 1839 la han ut på reise til Kina, men forble underveis i to år i Malakka, der han ledet stedets anglokinesiske "college". Colleget ble flyttet til Hongkong og Legge fulgte med og forble der i 30 år. I 1841 begynte han med sin oversettelse av de konfucianske klassikere, og ble ferdig kort før sin død. Hans rådgiver var Wang Tao, som var tilhenger av Taipingsekten. Wang Tao var flyktet fra Qingregjeringen til Hongkong. I 1870 reiste Legge tilbake til Aberdeen og underviste fra 1884 ved University of Edinburgh. Han innehadde også den nyopprettede lærestolen for kinesisk språk og litteratur ved Oxford. Tracy Austin. Tracy Austin (født 12. desember 1962 i Palos Verdes i California) er en tidligere profesjonell kvinnelig amerikansk tennisspiller. Austin ble profesjonell tennisspiller i 1978 og i løpet av sin tenniskarriere som varte til 1994 vant hun 30 single- og 4 doubletitler. Hun var nummer 1 på rankingen over verdens beste kvinnelige singlespillere i 22 uker i 1980. Hun har vunnet to Grand Slam-turneringer i single og en i mixeddouble. Austin deltok også på det amerikanske Fed Cup-laget i 1978–80 og hun spilte 14 Fed Cup-kamper hvorav hun vant 13. Hun ble i 1992, som den hittil yngste, opptatt i International Tennis Hall of Fame. Royal Bahamas Defence Force Air Wing. «Royal Bahamas Defence Force Air Wing» ble etablert 26. november 1981 som en underavdeling av Bahamas militære organisasjon Royal Bahamas Defence Force. Tre sivilregistrerte fly ble anskaffet, men ble solgt i 1990 og det første militærregistrerte flyet, en Cessna 404, ble anskaffet. Royal Bahamas Defence Force Air Wing har anskaffet senere også en Cessna 421, men denne styrtet i 2002. I 2005 ble en Beech 350 anskaffet. I dag består Royal Bahamas Defence Force Air Wing av to fly, en Cessna 404 og en Beech 350, begge stasjonert på Lynden Pindling International Airport i nærheten av Nassau. Paulus' brev til galaterne. Paulus’ brev til galaterne, også kalt galaterbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den niende boken i Det nye testamente i Bibelen. Brevet regnes til de brev som med sikkerhet kan sies å være skrevet av Paulus. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Gal». Brevet ble fullført ca. år 50-52 evt. Paulus befant seg sannsynligvis i Korint eller Antiokia i Syria da han skrev dette brevet. Innhold. I det 1. århundre da kristendommen var nylig opprettet og de første kristne menighetene var blitt etablert, var det ofte uenighet i hvorvidt man måtte følge Moseloven for å oppnå frelse eller ikke. Blant noen av stridsspørsmålene var uenigheten om omskjærelse. Ifølge Apostlenes gjerninger kapittel 15 vers 1-2 og 22-29 måtte datidens styrende råd innen den kristne menighet komme sammen i Jerusalem for å drøfte dette spørsmålet. De slo fast at man ikke trengte å omskjære seg. I Paulus' brev til galaterne forklarer Paulus med henvisninger til Moseloven at denne loven ikke bringer frelse. Ett eksempel på dette er det han sier i Galaterbrevet kapittel 3 og vers 10: "«For så mange som holder sig til lov-gjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det!»" (Det Norske Bibelselskap 1930). Det Paulus henviser til er 5. Mosebok kapittel 27 og vers 26 der ordlyden er "«Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør efter dem!»" (Det Norske Bibelselskap 1930). Det poenget Paulus her trekker frem er at Moseloven sier at enhver som bryter den er forbannet. Ettersom ikke noe menneske klarer å følge Moseloven til det perfekte er alle 'forbannet', eller dømt, ved den. Ergo blir man logisk nok ikke frelst, men dømt. Paulus viser så til Jesus Kristus og at han døde. Han forteller at Jesus opphevet Moseloven ved sin død, slik at ingen er under den og dens forbannelse. Dette kommer fram i Galaterbrevet kapittel 3 og vers 13: "«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse.»" (Det Norske Bibelselskap 1930). Frelsen kommer altså ved tro på Jesus og ikke ved å følge Moseloven, og dette er den igjengående tråden i hele Galaterbrevet framlagt med bevis fra Moseloven selv. Forfatter. Det er enighet blant bibelforskere om at dette brevet er skrevet av apostelen Paulus. Heinkel He 162. Heinkel He 162 «Volksjäger» (folkejager) var et tysk en-motors jetdrevet jagerfly, utviklet av Heinkel for Luftwaffe under andre verdenskrig. Prototypen fløy 6. desember 1944, og flyet var det andre operative tyske jet-jagerflyet. Det var også det raskeste av sin generasjon fly uansett land. «Volksjäger» var Reichsluftministeriums offisielle navn på flyet, men det var også kjent som «Salamander» under utviklingsfasen. I tillegg fikk flyet kallenavnet «Spatz» (spurv) av Heinkel. Flyet besto hovedsakelig av tre ettersom det var lite tilgjengelig metall i Tyskland i sluttfasen av krigen. Mye av metallet ble også forbeholdt frontjagere som Messerschmitt Me 262 og Arado Ar 234. Etter godkjenning fikk Heinkel produksjonsoppdraget den 15. september 1944, og allerede 69 dager senere, 6. desember 1944, fløy den første prototypen. Den styrtet imidlertid på grunn av materialsvikt ettersom det under planleggingen hadde vært forsøkt å klare seg i mest mulig grad uten knappe materialer som aluminium. Vingene og deler av skroget var derfor konstruert av tre. Materialsvikten fortsatte å være et problem med He 162. Til slutt ble det fastsatt en fartsgrense på 600 km/t. He 162 var også utstyrt med katapultsete, som på grunn av maskinens svakheter ble benyttet ganske ofte. Første gangen flyet var i kamp skjedde den 26. april 1945, og den førte angivelig til en nedskytning. På grunn av krigssituasjonen nådde bare noen få maskiner frem til fronten. Omkring 50 maskiner ble etter kapitulasjonen erobret av britene på militærflyplassen Leck/Schleswig. Trivia. En ide var at medlemmer av Hitlerjugend skulle fly He 162 ettersom voksne Luftwaffe-piloter etter hvert hadde blitt en mangelvare. Flyet viste seg imidlertid å være vanskelig å fly, selv for erfarne piloter og ideen med unge piloter ble skrinlagt. Acergy. Acergy S.A. (,) var en av fire hovedaktører (Subsea7, Technip og Saipem) blant havbunnsingeniør- og konstruksjonsselskaper. Havbunnsingeniør og konstruksjon omfatter bygging, transport, installasjon, vedlikehold og fjerning av undervannsinfrastruktur og systemer for produksjon av olje og gass. Selskapet hadde en markedsverdi på tre milliarder dollar og opp i mot 7000 ansatte. Virksomheten ble organisert i regionale divisjoner over hele verden med hovedkontor i Sunbury i England. De viktigste områdene til nå har vært Nordsjøen og Vest-Afrika med økende aktivitet i Brasil og Asia. Selskapet ble stiftet som Stolt Nielsen Seaway tidlig på 1970-tallet og vokste organisk og ved overtakelse av andre selskaper. Da skipsreder Jakob Stolt-Nielsen solgte seg ut av daværende Stolt Offshore i 2005 var et av kriteriene for salget at Stolt-navnet skulle vekk. Det nye navnet Acergy ble tatt i bruk 1. februar 2006. Navnet kommer av latin "acer" som betyr ener og den siste stavelsen i ordet "energy". Sammenslåing. 21. juni 2010 ble det kunngjort at Acergy skulle inngå en likeverdig sammenslåing med det konkurrerende selskapet Subsea 7. Det nye selskapet vil være dominerende i sin bransje og ha navnet Subsea 7. Denne sammenslåingen ble fullbyrdet 10. januar 2011 og firmanavnet Acergy er ikke lengre i bruk. Inntil videre vil fartøyene som har "Acergy" i navnet ikke endre navn. Joseph Hirshhorn. Joseph Herman Hirshhorn (født 11. august 1899, død 31. august 1981) var entreprenør, finansmann og kunstsamler. Han var opprinnelig fra Latvia, men utvandret til USA sammen med sin mor, som var blitt enke, da han var seks år gammel. Biografi. Hirsholm fikk seg jobb på et kontor på Wall Street bare 14 år gammel. Tre år senere, i 1916, ble han aksjemegler og tjente $168 000 det året. Han solgte seg ut av sine investeringer på Wall Street bare to måneder før krakket i 1929 og tok ut $4 millioner kontant. Formuen skapte han på gruvedrift og oljehandel. I 1930-årene fokuserte han mye på gull og uran i Canada og etablerte et kontor i Toronto i 1933 til tross for at byen på den tiden var lite vennlig mot utlendinger. I 1950-årene var han og geologen Franc Joubin ansvarlige for Big Z-funnet av uran i nordøstlige Ontario og den påfølgende etableringen av Elliot Lake, Ontario. Hirshhorn Avenue, en boliggate i byen er oppkalt etter ham. Da han i 1960 solgte sin siste uran-aksje, hadde han tjent over 100 millioner dollar i kontanter på urandriften. Det skjedde ikke uten kontroverser, han ble etterforsket av politiet og to ganger dømt for å bryte kanadisk lov når det gjaldt valutaveksling. Han var også tiltalt for flere andre forhold. Da han begynte å tjene penger, begynte han også å kjøpe kunst. Dakis Joannou. Dakis Joannou er en gresk-kypriotisk industrimann og kunstsamler. Han ansees som en av de viktigste samlere av europeisk samtidskunst. Han eier verk av bl.a. Jeff Koons, Vanessa Beecroft, Michael Bevilacqua, Ashley Bickerton, Cai Guo-Qiang, Maurizio Cattelan, Verne Dawson, Matt Greene, Mike Kelley, Joseph Kosuth, Liza Lou, Miltos Manetas, Takashi Murakami, Ningura Napurrula, Shirin Neshat, Cady Noland, Chris Ofili, Gabriel Orozco, Yinka Shonibare, Shahzia Sikander, Kara Walker, Nari Ward og Christopher Wool. Mange av verkene har vært utstilt i ledende museer. Joannou er grunnlegger av Deste Foundation, et senter for samtidskunst. Johan Wilhelm Normann Munthe. Johann Wilhelm Normann Munthe (født 27. juli 1864 i Bergen, død 13. mai 1935 i Beijing i Kina) var en norskfødt kinesisk general, kunstsamler og mesen. Han flyttet i 1886 til Kina, hvor han først arbeidet i Det keiserlige maritime tollvesen og senere gjorde karriere i det militære og ble generalløytnant. Han var også venn og rådgiver for Republikken Kinas president Yuan Shikai, som også utropte seg selv til keiser av Kina i 1915. Munthe var en ivrig samler av kinesisk kunst som han skjenket til Vestlandske kunstindustrimuseum. Samlingen er en del av de faste utstillingene i museet. Bakgrunn og familie. Munthe var sønn av Christopher Munthe, kjøpmann i Bergen, og hans kone Albertine Normann. Da faren døde i 1874, flyttet Johan til sin onkel Rudolph Normann i Christiania. Onkelen var militæroffiser med rang av oberst. Munthe fulgte i sin utdannelse samme veg og begynte i 1884 på Kavaleriets underoffiserskole, en utdannelse han fullførte i 1886. Etter endt utdannelse reiste Munthe i 1886 til Kina, der han resten av sitt liv var virksom i tollvesenet og den kinesiske hæren. Han returnerte kun en gang til hjemlandet, i 1907. Munthe ble samme år gift med Georgine Arentz Nielsen, født Berg (1870–1916). I 1919 giftet han seg med den tyskfødte forfatterinnen Alexandra von Herder, datter av Alexander von Herder og Anna Sylvia Wilding von Königsbrück. Hun var gift første gang med briten Frederick W. Grantham. Munthe ble gjennom ekteskapet med Alexandra stefar til Alexander Grantham, senere guvernør for den britiske kolonien Hongkong. Munthe behersket mandarin-kinesisk og talte språket feilfritt. I Kina levde Munthe som avholdsmann. Han sluttet seg til det amerikanske religiøse trossamfunnet Kristen Vitenskap. Munthe døde 18. desember 1935 i Beijing og ble begravet der. Virke i det kinesiske tollvesenet. I Kina etablerte Munthe seg i havnebyen Tianjin. I 1887 fikk han ansettelse i Det keiserlige maritime tollvesen, som på den tiden var under ledelse av utenlandske embetsmenn og med mange tjenestemenn fra mange land, herunder mange fra Norge. Her lærte Munthe seg også det kinesiske språk. Munthe var i tolltjenesten også stasjonert i Yantai og Ningbo, og tjenestegjorde også i tollvesenet i Korea. Munthe vendte i en periode fra 1909 til 1911 tilbake til tolltjenesten i Tianjin, nå som underdirektør. Militær karriere i Kina. I 1894 innledet Munthe sin militær karriere i Kina ved å melde seg frivillig til kinesisk tjeneste under den første kinesisk-japanske krig. Krigen, som gjaldt kontrollen over Korea, ble utkjempet 1894-1895 og endte med japansk seier. Munthe fikk en stilling i Den nye keiserlige hær under Yuan Shikai, der han virket som instruktør i kavaleriet, med sikte på å modernisere den kinesiske hær etter europeisk mønster. Etter krigen ble Munthe i årene 1895 til 1900 satt til å lede omorganiseringen av kavaleriet. I 1897 oppnådde Munthe å bli utnevnt til kinesisk embetsmann, mandarin, noe som i utgangspunktet skulle være umulig for en ikke-kineser. Under Bokseropprøret i 1900 gikk Munthe i Åttenasjonsalliansens tjeneste, der han ble tilknyttet den russiske generalstaben. Hans kunnskaper om kinesiske forhold kom der russerne til nytte og Munthe fungerte som kjentmann og etterretningsoffiser. Munthe deltok i kampene ved Tianjin og kom sammen med russiske styrker den britiske øverstkommanderende Seymour og hans tropper til unnsetning. Munthe deltok så i framrykningen mot Beijing og organiserte det første internasjonale toget som kom igjennom fra Tientsin til Beijing. I Beijing kjempet Munthe i fremste rekke da byen ble inntatt 14. august 1900. Sammen med den russiske general Vassilievski kom Munthe, som de to første europeere, gjennom murene i den beleirede byen. For sin modige innsats ble Munthe tildelt den russiske Sankt Georgsordenen. I 1901 gikk Munthe tilbake til tjenesten i den kinesiske hær, stadig under Yuan Shikai. I 1902 ble Munthe av Yuan Shikai utnevnt til oberst og adjutant. I 1909 ble Munthe forfremmet til generalmajor. Da Yuan Shikais posisjon ble svekket under regentskapet for barnekeiser Puyi, trådte Munthe ut av militær tjeneste og vendte tilbake til arbeid i tollvesenet i Tianjin. Munthe var nært knyttet til Yuan Shikai, som etter revolusjonen i 1911 ble Kinas første president. I 1911 gikk Munthe tilbake til den kinesiske hæren, nå som generalløytnant. Han ble tilknyttet president Yuan som rådgiver fra 1911 til 1916. Munthe virket fra 1911 også som rådgiver for Kinas Krigsdepartement. Fra 1914 var Munthe kommandant for vaktstyrkene i Legasjonsområdet i Beijing, som kinesiske myndigheter opprettet for å opprettholde sikkerhet for de utenlandske diplomatiske representasjoner. Denne spesielle politistyrken besto ellers av kinesere. Munthe hadde som sjef for legasjonsvakten rang av generalløytnant. Han hadde denne stillingen inntil sin død i 1935. Senere liv. Etter endt karriere i den kinesiske hær forsøkte Munthe seg som forretningsmann. Han var fra 1921 til 1926/1927 involvert i bankvirksomhet. The Sino-Scandinavian Bank ble startet i 1921 og startet året etter seddelutgivelser, med Munthes signatur og med vikingskip blant motivene på sedlene. Samlervirksomhet. Omkring 1895 tok Munthe til å samle på kinesisk kunst og kunsthåndverk, en virksomhet han fortsatte med til slutten av 1920-årene. Munthe samlet billedkunst, men også porselen, bronse- og jadegjenstander, skulpturelle gjenstander, drakter, uniformer og våpen. Hans sentrale posisjon og tilknytningen til ledende politikere, skaffet ham tilgang til objekter. Ved besøk i hjemlandet i 1907 overdro Munthe de første kinesiske kunstgjenstandene til Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen. I de påfølgende år, fram til konens død i 1916, sendte Munthe flere forsendelser med gjenstander til Norge. En del av hans samling gikk tapt i husbrann i 1911, men Munthe fortsatte samlervirksomheten. Stesønnen beskriver hvordan kinesiske antikvitetshandlere i 1925 regelmessig oppsøkte Munthe i hans hjem for å selge objekter. Gjennom samarbeid med amerikaneren Charles R. Arrott fikk Munthe i 1925 dokumentert og katalogisert den samlingen han da hadde i Kina. I årene 1930 til 1935 fulgte flere forsendelser av gjenstander til Norge. Etter å ha kommet i kontakt med forskeren William B. Pettus ble deler av samlingen to år senere sendt til USA, med tanke på salg der inntektene skulle gå til et humanitært fond. Først i 1964 ble disse gjenstandene brakt til Bergen. Det er reist spørsmål omkring omstendighetene rundt måten Munthe tilegnet seg gjenstandene. Selv om Munthe framhevet at gjenstandene ble kjøpt, kan noen av dem ha stammet fra plyndrede kinesiske palasser og templer eller være framkommet for salg ad annen, ulovlig veg. Det har også vært pekt på at gjenstander kan ha vært ført ut av Kina uten samtykke fra landets myndigheter. Muligheten for at Kina vil kreve samlingen tilbakeført er også antydet. Så har likevel ikke skjedd. En del av det omkring 2500 gjenstandene Munthe donerte er utstilt i Kinasamlingen ved Vestlandske Kunstindustrimuseum. Utmerkelser. Munthe ble tildelt en rekke ordener i løpet av sitt virke. Han ble 16. oktober 1907 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, forfremmet til kommandør 22. august 1910 og til kommandør med stjerne 30. juni 1915 «for betydelige tjenester ydet Norge og norske interesser i Kina.» Munthe ble også utnevnt til kommandør av 1. grad av den danske Dannebrogordenen. Av Frankrike ble han hedret med utnevnelse til kommandør av Æreslegionen, samt utnevnelse til offiser av l’Instruction publique. Han ble hedret med 4. klasse av den prestisjefylte russiske Sankt Georgsordenen. Han mottok også 1. klasse av den russiske Sankt Stanislaus-ordenen. Munthe ble utnevnt til 2. klasse med stjerne av Den prøyssiske krones orden. Han var innehaver av kommandør av 1. klasse av den svenske Sverdordenen. Munthe mottok to kinesiske ordener. Han ble utnevnt til 2. grad 3. klasse av Den dobbelte drageorden og ble tildelt 2. klasse av Det gylne aks' orden. Munthe ble tildelt innsettelsesmedaljene for presidentene Yuan Shikai og Xu Shichang. Han ble også dekorert med den russiske krigsmedaljen for krigen 1900–1901. Theobald Boehm. Theobald Boehm (født 9. april 1794, død 25. november 1881) var oppfinner og fløytist fra München i Bayern. Boehm lærte gullsmedfaget av sin far. Etter å ha laget sin første tverrfløyte lærte han instrumentet raskt å kjenne, og allerede som 18-åring ble han ansatt i "Det kongelige bayerske orkesteret"; da han var 21 var han førstefløytist. Mens han utøvde instrumentet eksperimenterte han også med å lage fløyter av mange ulike materialer; blant annet tropiske hardtresorter (vanligvis grenadillatre), sølv, gull, nikkel og kobber. Han utførte også eksperimenter med å flytte plasseringen av tonehullene. Etter å ha studert akustikk ved universitetet i München begynte han i 1832 arbeidet med å forbedre tverrfløyten. I 1847 tok han patent på et revolusjonerende nytt grepsystem som danner utgangspunktet for utformingen av enhver moderne tverrfløyte, og har påvirket grepsystemet til flere andre instrumenter. Instrumentet ble for første gang vist frem under Londonutstillingen i 1851. I 1871 gav Boehm ut "Die Flöte und das Flötenspiel" (Fløyten og fløytespilling), en bok som omhandler de akustiske, tekniske og artistiske aspektene ved Boehmfløyten. Reichsluftfahrtministerium. Reichsluftfahrtministerium (RLM), Riksluftfartsministeriet, var et ministerium i Det tredje rike med hovedkvarter i Berlin. Det er også navnet på bygningen i Wilhelmstrasse i bydelen Mitte hvor RLM holdt til. Historie. Reichsluftfahrtministerium hadde ansvaret for utviklingen og produksjonen av fly for Luftwaffe. Hermann Göring ledet ministeriet, noe som ga det en særstilling innen det NSDAP. I forbindelse med den tyske opprustningen før andre verdenskrig vokste RLM betraktelig. Bygningen. Reichsluftfahrtministerium ble bygd på Hermann Görings ordre mellom 1935–1936. Bygget ble tegnet av Ernst Sagebiel, og er et typisk eksempel på arkitekturen i Nazi-Tyskland. Det var et av få bygg som klarte seg under bombingen av Berlin under krigen. Etter krigen ble bygget overtatt av Øst-Tysklands ministerråd. I dag har det tyske finansdepartementet kontorer her og det offisielle navnet er "Detlev-Rohwedder-Haus". Ronald Lauder. Ronald Steven Lauder (født 26. februar 1944 i New York) er en amerikansk forretningsmann, filantrop og kunstsamler. Han er sønn av Estée Lauder og Joseph Lauder, som grunnla kosmetikkfirmaet Estée Lauder. Fred. Olsen Energy. Fred. Olsen Energy () tilbyr tjenester til offshoreindustrien innen utvikling og produksjon av olje og gass. Selskapet operererer i dag med to divisjoner; boring og en ingeniør- og fabrikkdivisjon. Fred. Olsen Energy har hovedkontor i Oslo, samt kontorer i Stavanger, Storbritannia, Brasil, Mexico, Ungarn, India, USA og Singapore. Selskapet ble etablert i 1997 og er notert på Oslo Børs med ticker FOE. Største eiere er selskapene Bonheur og Ganger Rolf, som kontrolleres av Olsen-familien. Styreformann er Anette Olsen. Selskapsverdi 12.6 milliarder kroner (USD 1.9 bn) Talkshow. Talkshow (amerikansk «talk show») er en bestemt type TV-program hvor samtalen står sentralt. Det tilsvarende ordet på engelsk er «chat show». På svensk kalles det "pratprogram". Såkalte «talkshow» er ofte direktesendt. Programformen er billige å produsere og tiltrekker ofte et publikum som er interessant for annonsører. Dermed har det blitt et varemerke for kommersielle TV-kanaler, spesielt i USA. Basiselementene i programformen er en programleder, gjester og publikum. Amerikansk fjernsyn har drevet frem to typer talkshow, en modell mange andre land har brukt. Den ene blir sendt tidlig på kvelden, har ofte en kvinnelig programleder og tar for seg intime og private saker relatert og fokusert på personer, som "The Oprah Winfrey Show", "The Ricki Lake Show" og "The Jerry Springer Show". Den andre går på sen kveldstid, har ofte en mannlig vert og tar ofte utgangspunkt i en offentlig person som en kjendis eller en politiker, som for eksempel "Late Night with Conan O'Brien", "The Tonight Show", "Senkveld med Thomas og Harald" med Thomas Numme og Harald Rønneberg og "Først & sist" med Fredrik Skavlan Jon Heder. Jonathan Joseph «Jon» Heder (født 26. oktober 1977 i Fort Collins i Colorado) er en amerikansk skuespiller som fikk sitt gjennombrudd med filmen Napoleon Dynamite i 2004. Jon Heder hadde hovedrollen i filmen Blades of Glory, sammen med Will Farrel i 2007. Skobespar. Skobespar var knotter av jern i ca. samme størrelse som tegnestifter. De var formet som en liten kuppel som sto på tre pigger. Disse ble slått inn i lærsåler for å dempe slitasje. Sålelær var noe mindre slitesterkt enn dagens sålemateriale. De kunne skiftes ut hos en skomaker. Det kostet penger en ikke hadde flusst av, så skobesparene hadde sin glanstid så lenge lærsålene var enerådende. Det nye gummimaterialet uskide og nye limtyper var mere vennlig mot tregolv, så skobespar er gått over i historien som kuriositerer. James Ashcroft. James Ashcroft (født 12. september 1878 i Liverpool, England, død 9. april 1943) er en tidligere fotballspiller for bl.a. Woolwich Arsenal og Blackburn Rovers. Hans rolle på banen var som keeper. Ligadebuten for Woolwich Arsenal kom 15. september 1900 mot Burton Swifts (2. divisjon, 0-1 borte, ca. 1 300 tilskuere). Han fikk A-landskamper for England (debut: 17.02. 1906 mot Irland (5-0 i Belfast), 3 kamper, 0 mål), og spilte for følgende klubber: Wilby’s United (junior), Anfield Recreation Club (junior), Garston Copperworks (junior), Everton (amatør), Gravesend United (1899), Woolwich Arsenal (juni 1900: 273 k, 0 mål), Blackburn Rovers (mai 1908) og Tranmere Rovers (fra 1913). Rykket opp til 1. divisjon i 1903/04. Vinner av «Southern Profossional Charity Cup» i 1905/06 (og finalist i 1903/04). Representerte «The Football League» ved 2 anledninger (1904 og 1906). Fra Gravesend United til Woolwich Arsenal 20. juni 1900. Fra Woolwich Arsenal til Blackburn Rovers 5. mai 1908. Liste over historiene i Tusen og en natt. Denne oversikten er basert på Waldemar Brøggers oversettelse av en komplett arabisk utgivelse av Tusen og en natt fra Kalkutta i 1839. Eventyrene er vevet inn i hverandre (rekursivt) slik at noen av personene i fortellingen beretter en ny fortelling for å illustrere et poeng eller fordi det inngår i handlingen at man forteller historier. Noen ganger forteller personer i disse igjen en ny historie. Det hele bindes sammen av hovedfortellingen som gjør verket til en eneste lang historie. De første historiene ligger på mer enn 2000 ord per natt, etter hvert ligger verket omkring 500 ord per natt i gjennomsnitt. Dette gjelder den norske oversettelsen der endel dikt, noen gjentatte historier og mange innskutte islamske lovprisninger (f.eks «priset være hans navn») er utelatt. Tallet i parentes er tradisjonell natt der historien fortelles (eller begynner og avsluttes) De elskende i basra (693-695, lik Skinnsyke i Basra, natt 327) Malmö Aviation. Malmö Aviation er et regionalt flyselskap, med base i Malmö, Sverige. Selskapt flyr ruter innenriks i Sverige og fra Sverige til Belgia og Frankrike. Selskapets hovedbase er på Malmö lufthavn, med hub på Stockholm-Bromma lufthavn. Iljusjin Il-2. Iljusjin Il-2 var et sovjetisk angrepsfly (Sjturmovik) brukt under den andre verdenskrig. Prototypen fløy første gang 2. oktober 1939 under betegnelsen TsKB-55, og den første serieproduserte Il-2 hadde sin jomfrutur den 10. mars 1941 men bare noen få fly var levert til operative enheter da Tyskland angrep 22. juni 1941. Iljusjin Il-2 ble allikevel en av de viktigste våpnene Sovjetunionen hadde under den andre verdenskrig, noe som gjenspeiles i et berømt telegram fra Stalin hvor Il-2 ble beskrevet som like viktig for den røde armé som luft og brød. Av pilotene og soldatene på bakken fikk flyet klengenavnene «pukkelrygg», «den flyvende tank» og «den flyvende infanterist», mens den av fienden ble kjent som «Der Schwarze Tod» – «den svarte død». Il-2 ble produsert i større antall en noen annen militær flytype med over 35 952 eksemplarer bygget til sammen. Utvikling og varianter. Utviklingen av Il-2 skjedde gradvis under produksjonen av flyet etter forespørsler fra piloter og mannskap, og som forbedringer av enten nødvendighet eller som følge av tilgjengelighet av for eksempel enkelte materialer. Il-2 ble først produsert som et en-seters angrepsfly, men etter flere tilbakemeldinger fra fronten som la vekt på hvor sårbar Il-2 var for angrep bakfra begynte Iljusjin å utvikle en to-seters versjon med plass til en akterskytter. En to-seters versjon utstyrt med stjernemotor ble først utviklet under betegnelsen Il-2 M-82, men denne ble forkastet fordi man ikke ville forstyrre produksjonslinjene og en to-seters versjon av standard Il-2 ble introdusert istedet og nådde fronten i oktober 1942. Introduksjonen av en to-seters cockpit og defensiv bestykning skulle vise seg å gå utover flyegenskapene og utviklingen av en kraftigere versjon av motoren AM-38 ble satt i gang, og i januar 1943 begynte Il-2 med den oppgraderte AM-38F å nå fronten. Introduksjonen av en to-seters cockpit hadde også forstyrret gravitasjonssenteret til flyet, og for å rette opp dette ble de ytre vingedelene mer tilbakestrøket. Denne endringen ble introdusert på fly produsert fra slutten av 1943. En rekke andre større og mindre endringer ble gjort fortløpende etter behov og mulighet, så det er vanskelig å skille mellom de forskjellige modellene. Vestlige kilder har ofte brukt betegnelser som Il-2bis, Il-2m eller Il-2m3 for å skille mellom de forskjellige modellene, men disse er det ikke belegg for at ble brukt av Sovjetunionen under den andre verdenskrig. Vestlige kilder har også beskrevet en torpedobærende versjon av Il-2 under betegnelsen Il-2T, men ingen dokumentasjon finnes for at hverken betegnelsen ble brukt eller for at Il-2 ble brukt med torpedoer. Andre, mer spesialiserte varianter, ble også produsert. Il-2-37 var en variant utstyrt med to 37 mm NS-37 kanoner. Disse ble brukt for første gang under slaget ved Kursk i 1943, men ble ikke produsert i noe større antall. En variant for rekognosering utstyrt med kraftigere radiosett og kamera ble produsert som Il-2KR, og en variant spesialisert for trening som Il-2U. Varianter basert på Il-2. Varianter og fly basert på Il-2 inkluderer jagerflyene Il-2I og Il-1. Ingen av dem ble satt i produksjon, men Il-1 skulle bli utgangspunktet for angrepsflyet Iljusjin Il-10 som liknet Il-2 av utseende og dimensjon. Iljusjin Il-8 var en forstørret utgave av Il-2 med mer pansring og kraftigere motor utviklet som en erstantning for Il-2, men Il-10 ble valgt istedet og Il-8 ble ikke satt i produksjon. Beskrivelse og spesifikasjoner. En bevart Il-2 i polske farger Den opprinnelige produksjonmodellen av Il-2 var utstyrt med en Mikulin AM-38 motor med en ytelse på 1660 hk som gav flyet en toppfart på 450 km/t. Flyet hadde et mannskap på 1 og bestykningen bestod av to 20 mm kanoner, samt en våpenlast på opptil 600 kg. Toppfarten sank noe med introduksjonen av en to-seters cockpit, men økte litt med introduksjonen av den kraftigere Mikulin AM-38F som hadde en ytelse på 1750 hk. Hovedbestykningen ble etterhvert ofte erstattet med to 23 mm kanoner istedet, men våpenlastkapasiteten forble den samme. Iljusjin Il-002 Annapurna. Annapurna-massivet sett fra Phewa Lake. Annapurna Himal sett fra nordøst, med Annapurna II til venstre. Annapurna I er toppen lengst til høyre. Annapurna (også Annapurna Himal) er et 55 kilometer vidt fjellmassiv i Himalaya. Det høyeste punktet, Annapurna I, ligger 8091 moh., noe som gjør det til verdens tiende høyeste fjell. Annapurna ligger i Nepal, og navnet er sanskrit for «Innhøstingens Gudinne». Administrativt ligger kjeden på østgrensa til Myagdi distrikt mot Kaski distrikt, i "Dhaualagiri sone" i Nepals "Vestregion". Fjellet går høyt opp inne i Kaski, men toppen på Annapurna I skal være innafor Myagdi. Annapurna I regnes som et av de farligste fjell i verden å bestige, mye på grunn av svært stor skredfare. Pr. 2005 hadde kun 130 mennesker stått på toppen, og 56 personer har omkommet under forsøk på bestigning av fjellet. Dette gir en dødsrate på 40% – den høyeste for alle fjell over 8000 meter. På tross av de store utfordringene forbundet med klatring i Annapurna-massivet, var Annapurna I det første fjell over 8000 meter som fikk en vellykket bestigning. Den 3. juni 1950 sto Maurice Herzog og Louis Lachenal fra en fransk ekspedisjon som de første mennesker på toppen av et av verdens 14 fjell over 8000 meter. Annapurna II, den østligste toppen i massivet, ble først klatret i 1960. I forhold til høyde over havet (7937 moh.), avstand til nærmeste høyere topp (30,5 kilometer til Annapurna I), og primærfaktor (2437 meter) er også Annapurna II et av Himalayas mest overveldende fjell, og det 16. høyeste fjell i verden. Machapuchare (6993 moh.) er en annen markant topp i Annapurna-massivet. Dette er et av Nepals hellige fjell, og derfor stengt for klatrere. Annapurna Himal er også kjent for et flott terreng for fotturer. Det finnes tre hovedruter for fotturer i regionen: til Jomsom Muktinath, til Annapurna base camp, og turen rundt hele Annapurna-kjeden. Omkring to tredjedeler av alle fotturister til Nepal drar til Annapurna-regionen. Området er lett tilgjengelig i Himalaya-forstand, det finnes mange hoteller i området, og vandringen her byr på både utsikt til imponerende fjell, og muligheter for å besøke utallige landsbyer underveis. Herskapelig. "Herskapelig" var en norsk tv-serie som gikk på NRK1 fra 1997 til 2006 med Toppen Bech som programleder. I denne serien fikk man et innblikk i landets mest fornemme slott og herregårder. Toppen Bech klarte å få de ofte mediesky eierne til å vise sine praktfulle hjem med alt det de hadde av antikviteter, praktfullt interiør og kulturhistoriske minner på tv. I 2004 ble også herregårder i England, Danmark og Sverige besøkt. Serien hadde premiere på NRK1 i romjula 1997. Siste episode ble sendt den 5. februar 2006 (ingen episoder ble sendt i 2003 og 2005). Det ble totalt sendt 62 episoder av serien. Derbi. Derbi er et italiensk-eid merke som startet opp og produseres i spania. Eierne er PiaggioGroup. Derbi lager mopeder, firhjulinger (ATV) og lette motorsykler. De siste årene har selskapet også produsert tyngre sykler. Derbi har gjennom en årrekke vært en populær moped og lett motorsykkel her til lands, Derbi omsatte for godt over 100 millioner norske kroner i Norge da den nye Derbi GPR kom på markedet i 2004. Derbi er kjent for røft design og holdbare motorer som er svært lett å trimme (øke effekt). Peter Iwers. Peter Iwers (født 15. mai 1975 i Stockholm) spiller bass i det svenske metallbandet In Flames. Han er bosatt i Göteborg. Han er skilt og har to barn fra ekteskapet sitt. Han har tidligere spilt i et band kalt Chameleon. Bassisten er veldig interessert i Sci-fi, og elsker Star Wars. Han har foreløpig ingen sideprosjekter. Hilde & Brede show. "Hilde & Brede show" er en norsk komiserie som gikk på TV 2 – første gang i 2002 og andre gang i 2007. Serien besto av en rekke forskjellige sketsjer spilt av Brede Bøe og Hilde Lyrån. I 2002 leverte produserte de stoff til ti episoder og i 2007 kom ti nye episoder. Serien hadde premiere på TV 2 den 1. mars 2002. Episodene fra sesong 1 gikk i reprise i 2004 og 2005. Noen av karakterene i serien. Hilde opptrer i tillegg til seg selv også som den noe påvirkede russepresidenten Sandra Fagerborg, den noe ufine «dentopaten» og tannlegen Sol Kloppen, og som den ulekre magister i sammenliknende samlivsstatistikk Liv I. Leiren, som i sin siste undersøkelse konkluderer med at 93% av befolkningen mener at sex er kommet for å bli. Brede Bøe har fått opprettet sin egen lille vaffelpresse i nærheten av Lerkendal – og tar på seg rollen som Nils Arne Eggen – i det filosofiske hjørnet. Vi møter ham også som den muntre klokkeren Aron Dahl, som synes livet i kirken kan trenge litt mere «piff». Derfor slår han til med tiltak som ny og forbedret nattverd og terningskast på salmene. Provokosjonskunstner Aron Dahl er også en av Bredes karakterer. Stolmen. Stolmen er den fjerde største øya i Austevoll kommune i Hordaland. Som de fleste andre øyer ute mot kysten er kjennetegnet nakne knauser, lyngheier og litt skog. Høyeste punktet på Stolmen heter Såta og er ca. 60 meter høyt. Befolkningskonsentrasjonene heter Våge, Aarland, Stangeland, Mølna, Kvalvågen og Valhammar. Øya har 206 innbyggere pr. januar 2007. Stolmabrua binder øya sammen med øya Selbjørn. Da den ble fullført i november 1998 var den verdens lengste fritt frembygg-kassebro i lettbetong. Historie. Det har blitt gjort arkeologiske funn fra bl.a. vikingtiden. Det var stor tysk aktivitet på Stolmen under andre verdenskrig. På det meste var over 1000 tyskere stasjonert her. De bemannet observasjonsposter, radiostasjon og kystartilleri. På 70-tallet var det en Decca-stasjon helt sør på øya på Våge. Historien om Norge. "Historien om Norge" var en norsk TV-serie på 16 episoder som gikk på NRK1 i 2003 og som omhandlet Norges historie fra 1100-tallet og frem til 1800-tallet. Programleder og forteller for serien var Karsten Alnæs. Han var også forfatter av den bokserien som TV-serien var basert på. Serien hadde premiere på NRK1 den 23. mars 2003 Episoder. Borgerkrigene har lenge herjet i Norge, men i 1163 ser det for første gang ut til at stormennene og kirken kan samles om en felles konge for landet, Magnus Erlingsson. Da trer det fram en ukjent mann som hevder å være kongssønn. Som en David mot Goliat kjemper han for tronen. Med seg har han en fillete krigerflokk kalt Birkebeinerne. I 1258 ble det inngått en allianse mellom det norske og et av de spanske kongehus. Kong Håkon Håkonssons datter Kristina reiste til Castilla for å gifte seg med prins Don Felipe, broren til den mektige kong Alfonso X. Samtidig nærmer Norge seg Europa, både politisk og kulturelt. Bøker blir skrevet, musikk komponert, og bygninger som Nidarosdomen og Håkonshallen vitner om norsk storhetstid. Det er 1349, og svartedauden har kommet til Norge. Ingen vet hvordan smitten blir overført, og panikken og fortvilelsen brer seg. I stedet for å jakte på rotta som er årsaken til smitten, ber man til helgener eller renser kroppen med ild. Imens raser pesten nådeløst videre. Vi er i Lom en gang på 1200-tallet. Gudny og Kolbeins kjærlighet er intens. Denne episoden handler om ekteskapets vilkår i middelalderen, om kyskhet, impotens, sjalusi og homofil kjærlighet. I Finnmark i 1617 pisker dommere fram et bilde av kvinnen som vondt vesen. Et av ofrene er Kirsten Søfrensdatter. Hun blir beskyldt for å være trollkvinnens admiral, og i skikkelsen av en tispe skal hun ha hatt samleie med Satan selv. Ellers er det bygdefolket selv som driver mest med heksejakt, som på Vestlandet i 1640-årene. På slutten av 1700-tallet reiser bonden Kristian Lofthus til kronprins Fredrik i København. Han forteller kronprinsen hvordan borgerne på Sørlandet skor seg på fattige bønder. Lofthus blir oppmuntret til å kjempe mot urettferdigheten. Lite ante kronprinsen at han dermed var med på å sette i gang en hel opprørsbevegelse i Norge. På 1500-tallet var det vanlig å ty til kniv og øks når ens ære ble krenket. Det fikk ofte skjebnesvangre følger på de mange vertshusene. Men straffen kunne også bli hard for drapsmenn, som da bøddelen Samson Isberg hogde hodene av to drapsmenn på Etterstadsletta i Kristiania. En fortelling om den norske allmuens møte med nådeløse embetsmenn på 1600-tallet. Tjenestejenta Anne føder et dødfødt barn. Uten støtte fra familie eller andre, blir hun presset til å tilstå et fosterdrap hun ikke har begått. Karsten Alnæs tar oss med til det katolske Norge på 12-1300-tallet. Livet var kort og døden nær – gjennomsnittlig levealder var bare 25 år. Alnæs gir oss et innblikk i livet til norske småkårsfolk, og lar oss blant annet bli kjent med eventyrfortelleren Lars Hansen, en farløs husmannsgutt som ble sett på som en tilbakestående krøpling, men som har gitt oss våre mest kjente folkeeventyr. Alnæs tar oss med til Finnmark 1627. Kvive Baardsen står på tinget i Hasvåg, tiltalt for trolldom. 12. I gode og onde dager Alette Sofie ble tvunget til å gifte seg med en eldre, velstående kjøpmann. Karsten Alnæs tar opp kjærlighetens kår i 1700-tallets Norge. Alnæs gir oss denne gang et innblikk i matroslivet i seilskutetidas Norge, en tid som har betydd svært mye for landets velstand og gjorde oss til verdens tredje største sjøfartsnasjon. Alnæs lar oss bli kjent med den visjonære og radikale Hans Nielsen Hauge. Hauges opplevelser sommeren 1796 førte til en omveltning som har preget norsk historie på flere måter. Alnæs gir oss et historisk bilde av skreifisket, som har gitt svimlende gevinster til den som hadde hellet med seg og døden til dem som ble sviktet av lykken. Karsten Alnæs tar oss med til "mirakelåret" 1814 da Norge kjempet for sin nyvunne selvstendighet, en kamp som kunne fått en katastrofal utgang. Bak serien. Produksjon: Rubicon TV i samarbeid med NRK Kulturavdelingen Regi: Mark Åkerblom Prosjektleder NRK: Anne Røthing Atlantic College. United World College of the Atlantic, oftest kalt kun Atlantic College, er en av skolene til stiftelsen United World Colleges. Skolen ble grunnlagt som den første skolen til UWC i 1962 av filantropen Kurt Hahn. Skolen holder til i St Donats slott, et slott fra det 12. århundre. Skolen ligger i nærheten av tettstedet Llantwit Major, i sør-Wales, omtrent 20 km fra Cardiff og 45 km fra Swansea. Skolen er organisert som en internat skole med rundt 350 elever fra over 90 forskjellige land. Historie. Det var Kurt Hahn som så for seg en skole hvor unge mennesker fra hele verden kunne studere og bo sammen. Tanken bak dette var å skape økt forståelse og toleranse på kryss av etniske, religiøse og politiske grenser. Denne tanken ble virkeliggjort med åpningen av Atlantic College i 1962. Siden da har skolen uteksaminert over 7000 elever fra over 100 land. Opptak. Opptak til skolen er basert på personlig motivasjon og akademiske resultater, uavhengig av etnisk, nasjonal, religiøs eller økonomisk bakgrunn. Elever søker opptak til UWC sine skoler gjennom hvert lands respektive nasjonalkomitéer, som igjen avgjør hvem som får plass. Elevene er mellom 16 og 18 år ved opptak. Praktisk talt alle elever har blitt tildelt stipender og legater for å dekke skolepengene. Disse stipendene og legatene er finansiert av tidligere elver, andre givere, forskjellige nasjonalkomitéer og utdanningstipender fra diverse statlige institusjoner. Den norske nasjonalkomitéen sender hvert år 13 norske elever til skolen. Aktiviteter ved skolen. Alle elevene studerer for å få det anerkjente International Baccalaureate Diploma. Dette er et krevende undervisningsprogram på videregående skole-nivå, hvor elevene velger seks eller sju fag fra bestemte faggrupper. Skolen legger stor vekt på at elevene skal aktivt delta i diskusjoner og prosjekt grupper som tar for seg internasjonale spørsmål. Utenom det faglige programmet må elevene også delta i andre samfunnsnyttige aktiviteter. Eleven kan blant annet få videregående utdanning innen førstehjelp og delta i skolens søk og redningslag som deltar i redningsaksjoner etter behov i kystområdene i det sørlige Wales. Andre aktiviteter som tilbys er deltakelse i skogbrann forebyggende arbeid, leksehjelp til barn i området og besøkstjeneste til eldre og syke. UWCs motto. "UWC makes education a force to unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future. We educate individuals to take responsibility for shaping a better world." United World College of South East Asia. United World College of South East Asia, er en av skolene til United World Colleges stiftelsen. Skolen ble grunnlagt som den andre skolen til UWC i 1971. Skolen holder til i bygningene til en tidligere britisk militær skole. Skolen er den aller største av UWC skolene med over 2900 elever. Grunnen til den store elevmassen er at skolen også fungerer som en internasjonal barne og ungdomsskole i Singapore. Historie. Det var Kurt Hahn som så for seg en skole hvor unge mennesker fra hele verden kunne studere og bo sammen. Tanken bak dette var å skape økt forståelse og toleranse på kryss av etniske, religiøse og politiske grenser. Denne idéen kom til live med åpningen av Atlantic College i 1962. UWC stiftelsen ble utvidet med åpningen av UWC i Singapore i 1971. Denne skolen ble først startet som en partner skole, men ble fullverdig UWC medlem i 1975. Opptak. Opptak til skolen er basert på personlig motivasjon og akademiske resultater, uavhengig av etnisk, nasjonal, religiøs eller økonomisk bakgrunn. Elever søker opptak til UWC sine skoler gjennom hvert lands respektive nasjonalkomitéer, som igjen avgjør hvem som får plass. Elevene er mellom 16 – 18 år ved opptak. Praktisk talt alle elever har blitt tildelt stipender og legater for å dekke skolepengene. Disse stipendene og legatene er finansiert av tidligere elver, andre givere, forskjellige nasjonalkomitéer og utdanningstipender fra diverse statlige institusjoner. Den norske nasjonalkomitéen sender hvert år en eller to norske elever til skolen. Aktiviteter ved skolen. Alle elevene studerer for å få det anerkjente International Baccalaureate Diploma. Dette er et krevende undervisningsprogram på videregående skole nivå, hvor elevene velger seks eller sju fag fra bestemte fag grupper. Skolen legger stor vekt på at elevene skal aktivt delta i diskusjoner og prosjekt grupper som tar for seg internasjonale spørsmål. Utenom det faglige programmet må elevene også delta i andre samfunnsnyttige aktiviteter. Ved skolen i Singapore blir det lagt spesielt vekt på aktiviteter som hjelper de svak stilte samfunnene i bystaten. UWC's motto. "UWC makes education a force to unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future. We educate individuals to take responsibility for shaping a better world." Lester B. Pearson United World College of the Pacific. Lester B. Pearson College, United World College of the Pacific, er en av skolene til United World Colleges stiftelsen. Skolen ble grunnlagt i 1974, og oppkalt etter den canadiske statsministeren og vinneren av nobels fredspris Lester Bowles Pearson. Skolen ligger i nærheten av Victoria i British Columbia. Historie. Det var Kurt Hahn som så for seg en skole hvor unge mennesker fra hele verden kunne studere og bo sammen. Tanken bak dette var å skape økt forståelse og toleranse på kryss av etniske, religiøse og politiske grenser. Denne idéen kom til live med åpningen av Atlantic College i 1962. Skolen i Canada ble åpnet etter initiativ fra Lord Mountbatten, som på den tid var president for UWC stiftelsen. Siden har skolen uteksaminert over 3000 elever fra rundt 90 land. Opptak. Opptak til skolen er basert på personlig motivasjon og akademiske resultater, uavhengig av etnisk, nasjonal, religiøs eller økonomisk bakgrunn. Elever søker opptak til UWC sine skoler gjennom hvert lands respektive nasjonalkomitéer, som igjen avgjør hvem som får plass. Elevene er mellom 16 – 18 år ved opptak. Praktisk talt alle elever har blitt tildelt stipender og legater for å dekke skolepengene. Disse stipendene og legatene er finansiert av tidligere elver, andre givere, forskjellige nasjonalkomitéer og utdanningstipender fra diverse statlige institusjoner. Den norske nasjonalkomitéen sender hvert år en eller to norske elever til skolen. Aktiviteter ved skolen. Alle elevene studerer for å få det anerkjente International Baccalaureate Diploma. Dette er et krevende undervisningsprogram på videregående skole nivå, hvor elevene velger seks eller sju fag fra bestemte fag grupper. Skolen legger stor vekt på at elevene skal aktivt delta i diskusjoner og prosjekt grupper som tar for seg internasjonale spørsmål. Utenom det faglige programmet må elevene også delta i andre samfunnsnyttige aktiviteter. Ved UWC of the Pacific tilbys det en rekke aktiviteter blant annet førstehjelp, friluftsliv og miljø- og kunstprosjekter. UWC's motto. "UWC makes education a force to unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future. We educate individuals to take responsibility for shaping a better world." Waterford-Kamhlaba United World College of Southern Africa. Waterford Kamhlaba UWCSA, er en av skolene til United World Colleges stiftelsen. Skolen ble grunnlagt av den britiske læreren Micheal Stern i 1963, under navnet Waterford School. Skolen ble offisielt en UWC skole i 1981 og omdøpt til Waterford Kamhlaba United World College of Southern Africa. Historie. Det var Kurt Hahn som så for seg en skole hvor unge mennesker fra hele verden kunne studere og bo sammen. Tanken bak dette var å skape økt forståelse og toleranse på kryss av etniske, religiøse og politiske grenser. Denne idéen kom til live med åpningen av Atlantic College i 1962. Micheal Stern var i sterk opposisjon til apartheid systemet som regjerte i Sør-Afrika. Han mente utdanning skulle være tilgjengelig for alle, uansett hudfarge. Hans sterke misnøye med apartheid førte til at han ble måtte si opp sin stilling som rektor ved en skole i Johannesburg, og flykte til Swaziland. Der åpnet han i 1963 Waterford School, en skole som tok opp elever uavhengig av deres bakgrunn eller hudfarge. Skolen ble fort meget kjent og Nelson Mandela, Desmond Tutu og Seretse Khama sendte barna sine til denne skolen. Opptak. Opptak til skolen er basert på personlig motivasjon og akademiske resultater, uavhengig av etnisk, nasjonal, religiøs eller økonomisk bakgrunn. Elever søker opptak til UWC sine skoler gjennom hvert lands respektive nasjonalkomitéer, som igjen avgjør hvem som får plass. Elevene er mellom 16 – 18 år ved opptak. Praktisk talt alle elever har blitt tildelt stipender og legater for å dekke skolepengene. Disse stipendene og legatene er finansiert av tidligere elver, andre givere, forskjellige nasjonalkomitéer og utdanningstipender fra diverse statlige institusjoner. Den norske nasjonalkomitéen sender hvert år tre elever til Waterford Kamhlaba UWCSA. Aktiviteter ved skolen. Alle elevene studerer for å få det anerkjente International Baccalaureate Diploma. Dette er et krevende undervisningsprogram på videregående skole nivå, hvor elevene velger seks eller sju fag fra bestemte faggrupper. Skolen legger stor vekt på at elevene skal aktivt delta i diskusjoner og prosjekt grupper som tar for seg internasjonale spørsmål. Utenom det faglige programmet må elevene også delta i andre samfunnsnyttige aktiviteter. Ved Waterford legges det stor vekt på aktiviteter som underbygger idéen om at kunnskap må deles. Elevene underviser derfor lokalbefolkningen i grunnleggende fag og kunnskap som matte, engelsk, historie og sykdomsprevensjon. UWC's motto. "UWC makes education a force to unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future. We educate individuals to take responsibility for shaping a better world." United World College of the Adriatic. United World College of the Adriatic (UWCAD), er en av skolene til United World Colleges-stiftelsen. Skolen som ligger ved landsbyen Duino i det nord-østlige Italia, ble grunnlagt i 1982 av lokale og statlige myndigheter. Skolen er organisert som en to-årig internatskole og har rundt 200 elever fra over 80 land. Historie. Det var Kurt Hahn som så for seg en skole hvor unge mennesker fra hele verden kunne studere og bo sammen. Tanken bak dette var å skape økt forståelse og toleranse på kryss av etniske, regiløse og politiske grenser. Denne idéen ble realisert med åpningen av Atlantic College i 1962. I begynnelsen av 1980-tallet var UWC-stiftelsen i sterk vekst. Inspirert av Michael Stern og hans Waterford School, som ble innviet som en UWC skole i 1981, valgte italienske myndigheter å følge etter. Dermed ble Adriatic College åpnet! Opptak. Opptak til skolen er basert på personlig motivasjon og akademiske resultater, uavhengig av etnisk, nasjonal, religiøs eller økonomisk bakgrunn. Elever søker opptak til UWC sine skoler gjennom hvert lands respektive nasjonalkomitéer, som igjen avgjør hvem som får plass. Elevene er mellom 16 og 18 år ved opptak. Praktisk talt alle elever har blitt tildelt stipender og legater for å dekke skolepengene. Disse stipendene og legatene er finansiert av tidligere elver, andre givere, forskjellige nasjonalkomitéer og utdanningstipender fra diverse statlige institusjoner. Den norske nasjonalkomitéen sender hvert år en eller to norske elever til skolen. Aktiviteter ved skolen. Alle elevene studerer for å få det anerkjente International Baccalaureate Diploma. Dette er et krevende undervisningsprogram på videregående skole-nivå, hvor elevene velger seks eller sju fag fra bestemte faggrupper. Skolen legger stor vekt på at elevene skal aktivt delta i diskusjoner og prosjektgrupper som tar for seg internasjonale spørsmål. Utenom det faglige programmet må elevene også delta i andre samfunnsnyttige aktiviteter. Ved Adriatic College fokuserer disse aktivitetene på leksehjelp til lokale barn og på naturbevarende arbeid langs kysten. UWCs motto. "UWC makes education a force to unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future. We educate individuals to take responsibility for shaping a better world." Incirlik Air Base. En KC-135 tar av fra Incirlik Air Base. Incirlik Air Base (İncirlik Hava Üssü) er en viktig NATO-flystasjon i İncirlik, 12 km øst for Adana, Tyrkias femte største by, og 56 km fra Middelhavet. Flystasjonen har fly og mannskap også fra det amerikanske flyvåpen og fra det britiske flyvåpen. Den viktigste enhet som er stasjonert her er den amerikanske 39th Air Base Wing. Kadena Air Base. a> lander på Kadena Air Base. Kadena Air Base (嘉手納飛行場) er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger på Okinawa i Japan. Den er hjem til 18th Wing. Dette er den største amerikanske flystasjoner i Asia. Kunsan Air Base. Fire F-16 i formasjon over Kunsan Air Base. Kunsan Air Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger 240 km sør for Seoul, nær byen Gunsan i Sør-Korea, nær Gulehavet. Den er en av to store amerikanske flystasjoner i landet; den andre er Osan Air Base. Kunsan er base for 8th Fighter Wing. Bertel O. Steen. Bertel O. Steen er et norsk konsern som ble grunnlagt i 1901 av Bertel Otto Steen, med agentur for jern/metall, Gillette barberblad og Colt håndvåpen. I 1907 formidlet firmaet for første gang salg av biler, tre biler av merket Cadillac som en amerikansk forretningskontakt hadde sendt på lykke og fromme. To år etter kom bilsalget inn i organiserte former, da firmaet begynte som agentur for Humber, Fiat, Stöwer og Nagant. Bertel O. Steen-konsernet er i dag et av Norges største service- og handelsselskap. Selskapet importerer bilmerkene Mercedes-Benz, smart®, Peugeot, Kia og Daihatsu. Gjennom 22 hel- og deleide forretningsenheter er konsernet engasjert i salg og vedlikehold av personbiler og nyttekjøretøy. I tillegg eier selskapet den frittstående verkstedkjeden Snap Drive AS. Konsernet er også engasjert i eiendom, bilfinans, biladministrasjon, sport og fritid, marine motorleveranser, sikkerhetsløsninger til det profesjonelle høysikkerhetsmarkedet og materiell til Forsvaret, og er en betydelig aktør innen landbrukssektoren. Bertel O. Steen-konsernet har i dag ca. 2.700 medarbeidere og hadde en omsetning i 2011 på 11,7 milliarder kroner. Hovedkontoret ligger i Lørenskog kommune. Austbø skole. Austbø skole er en offentlig barne- og ungdomsskole på Austbø i Alstahaug kommune i Nordland. Elevene kommer fra Austbø, Blomsøy og Hestøysund utenfor Sandnessjøen. Skolen har ca. 25 elever og 10 ansatte. Kår. Kår var bonde- og slektssamfunnets måte å ordne pensjon for eldre på. Ytelsene ble gitt i naturalia i form av fri kost og losji på gården. Kår ble ofte kontraktfestet (skriftlig avtale) som en del av eier- og generasjonsskiftet på gården. Ordet føderåd brukes også, og i Ryfylke brukes ordet "folge" som trolig kommer av å "følge" og som har avledninger som f.eks. folgemann, folgefolk og folgehus. Kårfolket var de som hadde drevet gården til yngre krefter overtok. De fikk vanligvis gjøre innsats med gårdsdriften i den grad de maktet det, og bidro med barnepass og som tradisjonsbærere. Hadde gården kårbolig, var det der de flyttet. Dette kunne hindre friksjon mellom generasjonene. Et visdomsord fra den tid gikk på at «svigerforeldre var gode å ha, men det var en fordel om en måtte ta på seg "utesko" for å besøke hverandre». Tradisjonen tilsa at også andre slektninger skulle tas vare på, men de fikk sterkere krav om å gjøre nytte for seg, samme hvor lite det var. Lervåg. Lervåg (skrives av og til feilaktig for Leirvåg) er et nes i Aure kommune fire kilometer sør for fergetillegget på Tømmervåg på øya Tustna. Stedet har mellom 10 og 15 fastboende. Fra Tømmervåg er det en fergetur på 25 minutter til Kristiansund kommune. Knut Flatin. Maleren Knut Flatin i atelieret Knut Flatin (født på Ramberg (Seljord) 7. juli 1945 i Seljord i Telemark). er en norsk maler og grafiker. Utdanning og arbeider. Han gikk på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i perioden 1964 – 1967, og Kunstakademiet 1967 – 1972 under blant annet Reidar Aulie, Alf Jørgen Aas, og Halvdan Ljøsne. Etter dette hadde han også et studieopphold ved Jan van Eyck akademiet i Maastricht, Nederland. Flatin debuterte på Høstutstillingen med tegning i 1964, og har senere arbeidet både med grafiske teknikker og maleri. Han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Bergen Billedgalleri, Christiansands Billedgalleri m.fl., og han er også representert i Norsk Hydro sin kunstsamling og i Stortinget. Om kunstneren. Knut Flatin maler i en abstrakt form. Han bruker ofte rødt og varme farger, men fargebruken kan og være sparsom og neddempet. Store flater, forenkling og kresen bruk av farger og former preger disse bildene, som ofte er malt i acryl med brede strøk og laserende virkning. Termosflaske. Termosflaske, gjerne forkortet til "termos", er en flaske med isolerende vegger slik at mat eller drikke holder på temperaturen. Termosflasken ble oppfunnet av den skotske fysikeren Sir James Dewar i 1901. Navnet kommer av Thermos, som er en produsent av termosflasker. Denne produsenten var en gang i tiden så dominant på markedet at produktet ble synonymt med fabrikatet. Men den engelske betegnelsen "Dewar flask" peker på oppfinneren. Den gode isolasjonsevnen kommer av at beholderen, termosflasken, har doble vegger med vakuum imellom. Ettersom det er vakuum mellom veggene finnes det ingen materie som kan lede varme. Tidligere var den laget av glass. Den var følsom for støt, og flasken kunne ødelegges om den fikk et støt. I løpet av 1980-årene ble det vanlig med «uknuselige» termoser med flaske av rustfritt stål. Mattermoser har større kork, slik at innholdet er bedre tilgjengelig. Tidligere var termosens kork laget av kork. Nå fremstilles den vanligvis av plast, med en ventil som gjør det mulig å skjenke fra termosen uten at korken trenger skrues av. Slike konstruksjoner er som regel vanskelige å gjøre rene. På midten av 1900-tallet kom termo(s)kanner eller TV-kanner som i prinsippet er en termos med hank og tut. Glassflasken fra en termos kan, på grunn av at den er følsom for støt, brukes som beholder for molotovcocktails. Vedsag. Vedsag er et håndverktøy som er laget for å dele opp vedskier til kubber. Saga besto av et bøyd jernrør og et rett sagblad som sto sammen i trapesform med sagbladet som lengste side. Bøylen ble etterhvert formet flatere, for å bli stivere uten å bli tyngre. I ene enden var en festemekanisme, mens den andre hadde strammer i tillegg. Vedsag fåes fortsatt hos jernvarehandleren, men er utkonkurrert av kjedesager med motor. Sagbladet var grovtannet, med store lommer mellom tennene til å trekke vekk sagspon med. Konstruksjonen var beregnet for saging av tildels rå ved (Tørr ved har andre egenskaper og der brukes andre tannsett). Vedskiene ble levert i ca. alenlengde, og måtte deles for å passe i en vanlig vedovn. Skiene ble lagt på en sagkrakk og delt i to eller tre etter hvor stor brennkammeret i ovnen var. På småsteder kunne en ofte støte på «sagemannen» som dro rundt på en elektrisk drevet sirkelsag. Han sto for sagingen for de som ikke maktet det selv for en rimelig penge. Fuerza Aérea de Chile. «Fuerza Aérea de Chile», som er det chilenske flyvåpen, ble i sin moderne form etablert 21. mars 1930 med sammenslåingen av hærens og marinens flyvåpen, men kan føre sine røtter helt tilbake til 20. desember 1910 med etableringen av «Servició de Aviación Militar de Chile» og regnes som en av de aller eldste flyvåpen i verden. Organisasjon og inventar. Fuerza Aérea de Chile er delt opp i fem brigader. Laura Dern. Laura Elizabeth Dern (født 10. februar 1967 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespillerinne. Hun ble nominert til en Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i 1991 for filmen "Rambling Rose". Hun har også medvirket i filmer som "Jurassic Park", "Blue Velvet", "A Perfect World", "Wild at Heart", "Dr. T og kvinnene" og "Lonely Hearts Killers". Tidlig liv og karriere. Dern er datter av Bruce Dern og Diane Ladd, og hun er barnebarnet til den tidligere guvernøren i Utah, George H. Dern. Dern og hennes mor, Diane Ladd, ble i 1991 nominert til en Oscar-pris for samme filmen, "Rambling Rose". Dette er første og eneste gang en mor og en datter ble nominert til en Oscar for samme film. Rollene i filmen var imidlertid ikke som mor og datter. Corvus (våpen). En "corvus" («ravn» på latin) var en romersk, militær bordingsinnretning, brukt mot Karthago i sjøkrigen under den første punerkrig. I Bok III av sin "Historie", beskriver Polybios "corvus" som en 1,2 meter bred og 10,9 m lang bro, med en lite rekkverk på begge sider. Innretningen ble trolig brukt over baugen på skipet, der et system av trinser og en påle gjorde det mulig å reise og senke broen. Under broen var det en stor spiss, formet som et fuglenebb (derav navnet «ravnen»). Spissen hadde som hensikt å spidde fiendens skipsside når "corvus" ble senket. Dette førte til at det var en trygg passasje mellom skipene for legionærene. I det tredje århundre f.Kr. var Roma langt fra en maritim stormakt og hadde lite eller ingen erfaring på havet. Faktisk hadde ikke den romerske republikk hatt noen kampanjer utenfor den italienske halvøy før den første punerkrig. Republikkens militære styrke var på land, hos de godt displinerte legionærene. "Corvus" gjorde det mulig for romerne å bruke landhæren mot den overlegne karthagenske marinen, og bordingsinnretningen brakte med seg mye suksess; romerne vant flere slag, blant annet det berømte slaget ved Mylae, ved Sulci, Tyndaris og Ecnomus. Til tross for sine fordeler var "corvus" en ganske stor belastning for skipene. Moderne beregninger viser at vekten på innretningen måtte ha påvirket sjøegenskapene til skipene. Romerne mistet nesten to hele flåter i stormer, en i 255 f.Kr. og en i 249 f.Kr., trolig på grunn av den reduserte stabiliteten corvusen førte med seg. Disse tapene var trolig årsaken til at romerne sluttet å utstyre skipene med corvus mot slutten av krigen. Saipem. Saipem, datterselskap i ENI-gruppen, er nest største oljeserviceselskap i verden i konkurranse med Acergy, Subsea7, Technip. Selskapet er delt i tre enheter: Onshore, offshore og oljeboring. Virksomheten er internasjonal med aktiviteter i Nord-Afrika, Sentral-Asia, Midtøsten, Vest-Afrika og Sørøst-Asia. Saipem sysselsetter mer enn 30 000 ansatte fra mer enn 100 nasjoner. Selskapet har filialer i India, Kroatia, Romania og Indonesia. Sagkrakk. Sagkrakk er hjelpemiddel når en skal sage ved eller trevirke for hånd med sag. Sagkrakken finnes i flere utførelser. De enkleste for vedsaging kan bestå av fire korte bjelker lagt parvis i kryss, slik at krysningsvinkelen er om lag 60 grader og krysningspunktet om lag 25 cm. fra enden. Disse kryssene holdes fra hverandre i passende avstand av noen bord. Oftest brukes imidlertid "tre" kryss når man bygger en sagkrakk. Ved å plassere det midterste krysset litt ut mot enden av sagkrakken får man kortere avstand mellom to av kryssene, slik at man også kan få støtte for kortere vedstykker. En slik sagkrakk vil gi god støtte til skier som skal sages til vedkubber i passe ovnslengder. Funny Boys. Funny Boys (etabert 1932 i Oslo, nedlagt 1939) var et norsk jazzorkester, kjent som et av datidens mest populære. Det besto av en kvartett som spilte på Skansen og Røde Mølle. Bandet bestod den til 1939 og spilte på Skansen, Merkur, Dronningen og Kaba. Foruten å gi ut "Tiger rag"/"Cocktail" (Odeon, 1938) turnerte de også Sveits, Østerrike og Ungarn. I februar 1938 akkompagnerte de verdenskvartetten Mills Brothers i Universitetets Aula. Deres musikk er å finne på "Jazz in Norway, 1920-1940" (Norsk jazzarkiv, 2001). Isaac Grünewald. Isaac Grünewald (født 2. september 1889 i Stockholm, død 22. mai 1946 i Bærum) var en svensk maler, av mange regnet for å være den som introduserte modernismen i svensk malerkunst. I 1911 ble han gift med maleren Sigrid Hjertén. Han er far til kunstneren Iván Grünewald. Grünewald hadde vært på besøk i Oslo og var på vei tilbake til Stockholm da flyet han var med, styrtet i den såkalte Snarø-ulykken. Niser. Niser (Phocoenidae) er en familiegruppe med tannhvaler som finnes i kyststrøk på den nordlige halvkule, langs kysten av Sør-Amerika, og i noen områder i Sørøstasia. Niser er dessuten kjent fra noen asiatiske elver. Gruppen består av seks arter, fordelt i tre (noen hevder fire) slekter. Beskrivelse. Nisene er de minste av alle hvalene og generelt mindre enn delfiner, som de ellers ligner mye på. Evolusjonært er de derimot noe eldre enn delfinene. I tidligere tider var det vanlig at fiskere og sjøfolk kalte alle små sjølevende delfinlignende pattedyr for niser, men det var ikke riktig. Nisene skiller seg klart fra delfinene, gjennom å ha spatelformede tenner (mot delfinenes tenner som er mer kjegleformete). Større fisk kan dermed deles opp før de slukes. Det er imidlertid mer som skiller disse dyrene fra hverandre anatomisk. Nisene mangler også det karakteriserte nebbet til delfinene, og de har som regel en mer kompakt kroppsbygning i forhold til lengden. Fem av artene har en liten trekantet ryggfinne, mens den siste mangler ryggfinne. Niser kan bli opp mot 2,5 meter lange (det normale er 1,4-2 meter) og veier 30-200 kg. Habitat. Nisene lever vanligvis i små flokker på færre enn seks dyr, men kan av og til sees i flokker på opp mot tjue dyr. De fleste holder til i kystnære farvann, en også i Chang Jiangelven i Kina. Stillehavsnisen, som er hurtigere enn de andre, kan av og til samle seg i flokker på opp mot 2 000 dyr og lever lenger til havs, i Stillehavet mellom Asia og USA. Sammenlignet med delfiner er derimot niser flest relativt mindre hurtige. Føden består stort sett av fisk og virvelløse dyr. I norske farvann finnes kun vanlig nise ("Phocoena phocaena"), som vanligvis frekventerer kystfarvann i alle tempererte farvann på den nordlige halvkule, og er tallrik langs hele Norskekysten (også inne i fjordene). Taksonomi. Mange regner nisene inn i tre biologiske slekter, men ny forskning bekrefter nå at disse dyrene må deles inn i fire slekter. Det viser seg nemlig at brillenise er nærmere beslektet med stillehavsnisen enn med andre niser, og den må derfor klassifiseres i en egen slekt, kalt "Australophocaena". Slekter og arter. Den følgende listen er i henhold til CTD og Marine Mammal Science 1 (2), 149–165. Per Kristian Dahl. Per Kristian Dahl (født 18. november 1960) er en norsk lokalpolitiker. Dahl var ordfører i Halden kommune fra 2003 til 2011. I perioden 2003-2007 ledet han en koalisjon av Ap, Høyre og FrP, men FrP trakk seg fra samarbeidet høsten 2006. Etter valget i 2007 har han med seg partifellen Wenche Olsen som varaordfører og leder et samarbeid mellom Ap, SV, KrF og Pensjonistpartiet. Dahl var vararepresentant til Stortinget i perioden 2005-2009. Han har tidligere vært hovedtillitsvalgt ved Norske Skog Saugbrugs og sittet i kommunestyret for Ap i Halden. Per-Kristian Dahl er også kjent for å ha truet en NRK-journalist og han har også blitt anmeldt for politisk korrupsjon. Loudness. Loudness er et japansk tradisjonelt heavy metal-band. Loudness ble stiftet i 1981 av den japanske gitarvirtuosen Akira Takasaki. Loudness debuterte med studioalbumet "The Birthday Eve" i 1981, men det var ikke før de ga ut sitt femte album, "Thunder in the East" fra 1985, at Loudness slo gjennom. Albumet hadde kun engelske tekster og nådde plass 75 på Billboard-listene. Året etter ga de ut de to albumene "Shadows of War" og "Lightning Strikes". Bandet turnerte nå med andre store heavy metal og hard rock-band som Mötley Crüe, Stryper, DC og Poison. Vokalist Minoru Niihara ble sparket fra bandet i 1989. I håp om å få enda mer internasjonal suksess, ansatte bandet en amerikansk vokalist, den tidligere Yngwie Malmsteen-vokalisten Mike Vescera. Mike Vescera var kun med på albumene "Soldier of Fortune" fra 1989 of "On The Prowl" fra 1991. Minoru Niihara returnerte tilbake til bandet rundt år 2000. Loudness har gitt ut 21 studioalbum, hvor deres seneste er "Breaking the Taboo" fra 2006. Akira Takasaki er det eneste bandmedlemmet som har vært med siden bandet ble stiftet. Rødsand. Rødsand er et fiskevær på Senja. Det ligger ved Bunkefjorden, en fjordarm på sørsida av Selfjorden i Tranøy kommune i Troms. Til vanlig regnet som del av "Yttersida" med sin dramatiske natur og store nærhet til havbaserte næringer. Fiskeværet har opplevd dramatisk nedgang i folketallet de senere år, og mistet mer enn en tredjedel av innbyggerne de første 10 åra i det nye årtusenet. I dag har bygda om lag 65 innbyggere. Fra gammelt av et fiskeriavhengig småsamfunn og i middelalderen del av Bjarkøygodset. Sjøsamisk bosetning helt fram mot slutten av 1700-tallet. Fra 1830-åra del av Torsken (Berg og Torsken) kommune og overført i 1964 til Tranøy kommune sammen med de nærliggende, og nå avfolka, bygdene Halvardsøya og Bunkan. Geografien rundt bygda, eller gården som man omtaler lokalsamfunnet, er dominert av dramatisk fjelltopper som Fiskenestindan, Lomstinden, Bunkeskjolet og Kvænan. Sistnevnte er Senjas nest høyeste fjell. Fiskeværet har en stort og entusiastisk engasjement for egen framtid. Mye av arbeidet foregår i Rødsand Vel. Velforeninga driver Grendahuset. Steder på Rødsand. Ottarkaia; i lokalbåtens tid var dette lokalsamfunnets sentrum, skipsekspedisjon og kontakt med omverdenen. Var og er tilknyttet til Jakobsen-familien og blei i alle år drevet i nær tilknytning til butikken. Butikken; stor hvit bygning cirka 30 meter fra Ottarkaia. Hadde opprinnelig butikk i første etasje og bolig i andre. Huset har i dag to boliger. Grendahuset, også kalt Skolen. Opprinnelig oppført av Torsken kommune. Overført i 1978 til den nystifta foreninga Rødsand vel. Havna, med molo anlagt midt på 70-tallet. Havna er i ferd med å bli oppgradert og får i løpet av våren ny fiskerikai. Grunnkrets. Rødsand er også en arealmessig stor grunnkrets, som omfatter hele sørsiden av Selfjorden. Med til grunnkretsen hører også øygruppen Hallvardsøyan. Totalt dekker Rødsand grunnkrets et areal på 65,67 km². Grunnkretsen tilhører Delområde Stonglandet og grenser i sør, fra vest mot øst, til Mellemvik, Buvik, Å og Eidet. I øst har Rødsand grense mot Tranøybotn og i nord til Flakkstadvåg i Torsken. I vest ligger Andfjorden. Alle grunnkretsens innbyggere bor på selve Rødsand. Christ Church Nichola Town prestegjeld. Christ Church Nichola Town er et administrativt prestegjeld på øya Saint Kitts i øystaten Saint Kitts og Nevis. Vanlige niser. Vanlige niser ("Phocoena") er en slekt i nisefamilien som består av tre arter med små tannhvaler. Gabriel Fliflet. Gabriel Fliflet (født 18. juli 1958 på Åland) er en norsk musiker (vokal, trekkspill) kjent for sitt flerkulturelle musikkuttrykk og fra flere innspillinger. Han er bror til bass- og sagspiller Andreas Fliflet. Han er oppvokst i Skåne og flyttet til Bergen seks år gammel. Fliflet ble med i Rimfakse (1975), Fri Flyt, samarbeidet med Shetlands-musikere som Willie Hunter og Peerie Willie Johnson. Videre har han arbeidet med Berit Opheim, Sondre Bratland og Nils Økland. Senere etablerte han Novgorod (Nygårds kvartett) som spiller populærmusikk fra områdene rundt Østersjøen. Under navnet Hamre har han med perkusjonisten Ole Hamre siden 1991 turnert nasjonalt og internasjonalt. I kvartetten SALT (2006–) spiller han shetlandsk og vestnorsk folkemusikk med Maurice Henderson, Annlaug Børsheim og Olav Christer Rossebø. Fliflet komponerte bestillingsverket «Elvemot» til Osafestivalen på Voss 2006. Forøvrig har han drevet folkemusikk-bar i Bergen (1988–) og er siden 1999 musikalsk vert på «Folkemusikklubben Columbi Egg» i Bergen. Hans mor er opprinnelig finsk, og faren Albert Lange Fliflet f. 1908, har bl.a. gjort en bragd ved å oversette det finske nasjonaleposet "Kalevala" til et nynorsk som ligger nær Vest-Telemålet. Hjelp, jeg er hypnotisert. "Hjelp, jeg er hypnotisert" var et underholdningsprogram på 13 programmer som gikk på TV 2 høsten 2001 med Torgrim Holte som hypnotisør og illusjonist. Programmet gikk ut på at hypnotisøren hypnotiserte deltakerne til å tro at de hadde egnskaper de i virkeligheten ikke hadde. De ble også innbilt å være kjente personer. Serien hadde premiere på TV 2 den 7. september 2001. Narhvaler. Narhvaler (Monodontidae) er en familiegruppe med tannhvaler som finnes i arktiske strøk. Gruppen består av to arter, fordelt i to slekter. Narhvaler er middel store hvaler som er nært beslektet med delfiner. Beskrivelse. Narhvaler er middels store hvaler som gjerne måler omkring 4-6 meter i lengde og har en strømlinjeformet og relativt kompakt kropp som kan vei opp mot 1,6 metriske tonn. Begge artene har kuleformet panne og mangler ryggfinne (selv om narhvalen har en kam på ryggen). Narhvalen har ei lang støttann (som består av såkalt elfenben) og skiller seg også gjennom å være generelt mørk (nærmest sort) i fargen, mens hvithvalen er nærmest helhvit i fargen. Narhvaler lever i flokker på opp mot hundre dyr nær iskanten i Arktis og arktiske strøk, der det også hender at de vandrer i elvene som munner ut langs kysten. De livnærer seg stort sett av fisk og virvelløse dyr som de jakter på bunnen. Kirtland Air Force Base. Kirtland Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger nær Albuquerque i New Mexico i USA. Den er base for 377th Air Base Wing. Flystasjonen er oppkalt etter oberst Roy C. Kirtland. Oljeprisen. Oljeprisen fastsettes ved oljebørsen i London og ved råvarebørsen NYMEX i New York. Som standard for handel med oljelaster brukes spesielle oljekvaliteter som f.eks. Oljeprisen er et viktig økonomisk rammevilkår etter hvert som samfunnet er blitt oljeavhengig. Energibehovet for transport og oppvarming forplanter seg også til andre deler av næringslivet. Kostnadene ved høy oljepris fører til at konsum av andre varer reduseres. Historie. Oljeprisutvikling i $ 1861–2007 (brun Linje Basis for Prisbånd 2007) Nominal oljepris 1985 - 2006 Råoljepris (nominal og real) 1971–2007 Månedlig pris for Brent 1987–2012 Nominaler Pris for US-Lettolje (WTI) 2006–2008 Prisen på olje var under $25/fat i september 2003, men den august 2005 hadde den steget til over $60/fat. Som et resultat av en stadig svekket dollar fortsatte oljeprisen sin ferd i 2006 og 2007. I januar 2008 brøt den rekordprisen på $100 per fat (lettolje). Inflasjonsjustert oljepris fra desember 1979 var i juni 2006-dollar $100,52. Bensinprisene nådde «all time high» i etterkant av Katrina-orkanen. Utsalgsprisen var nesten $3,04 per gallon.[3] De siste par årene har oljeprisen hatt et prisbånd mellom $65 og $90, men den har også vært i $100 og ned i $50. Oljeprisen steg kraftig første halvår i 2008 og nådde over $130, der den toppet ut og raste ned til under $40 i november 2008. Olje og politikk. Høy oljepris kan skyldes rakettutskytning i Nord-Korea, krigen mellom Israel og Libanon, Iransk kjernefysisk forskning og lavere oljelagre. 1] Fallet i oljeprisen i andre halvdel av 2008 skyldtes finanskrisen som slo inn på lavere oljeforbruk og resesjon i flere verdensdeler. Priselastisitet. Prisen på olje har tradisjonelt vært satt av OPEC. Redusert tilførsel av olje fra OPEC, og da spesielt Saudi-Arabia, har i enkelte perioder i historien ført til en ekstrem prisoppgang. Dette har vært relativt korte perioder, da prisen ellers har vært stabil. Verdensøkonomien har tilpasset seg oljeprisen enten den har vært høy eller lav, mens endringer i oljeprisen har ført til politiske og økonomiske omveltninger som ingen har unngått å merke. De senere årene er betydningen av OPEC redusert av flere årsaker. Produksjonen utenfor OPEC utgjør halvparten av verdens energibehov og er økende, samtidig som store funn av olje i Afrika og Asia mer enn dekker opp for den økende etterspørselen. På lengre sikt har den høye oljeprisen som vi har i dag gjort alternative energikilder lønnsomme og vil etter hvert dekke en del av verdens energibehov. 'N Sync. 'N Sync var et amerikansk boyband. Justin Timberlake flyttet til Orlando med moren sin for å skaffe seg bedre showbusiness-erfaring. Der møtte han JC Chasez, Chris Kirkpatrick, Lance Bass og Joey Fatone i 1996, og sammen dannet de popgruppa 'N Sync. Etter å ha laget noen sanger, reiste de til Europa for å turnere. 'N Sync slo gjennom med singlene «I want you back» og «Tearin' up my heart». Deres selvtitulerte debutalbum fra 1997 solgte over ti millioner eksemplarer. Gruppa nådde andreplassen på hitlistene med albumet "No Strings Attached". 'N Sync har solgt ca 72 millioner album verden over. 'N Sync holdt på i hele syv år før det tok slutt. I 2005 kom albumet "Greatest Hits". Karianne Arntzen. Karianne Arntzen (født 19. mai 1967 i Sandnes) er en norsk musiker. Hun begynte å lage melodier og egne tekster på dialekt i 1995, og i 1999 fikk hun utgitt en låt på en samle-CD for kvinnelige artister ("Stiff Nipples" vol. 2). Hun har samarbeidet med ulike musikere opp igjennom, og i 2004 startet hun Karianne Arntzen Band. Musikken deres blir kalt «visepopjazz», og i juni 2005 fikk bandet opptre på talentscenen på festivalen Norwegian Wood. Bandet har spilt en rekke konserter landet rundt om i landet siden debuten. Arntzen fikk fonogramstøtte fra FFUK i desember 2006, og høsten 2007 gav KAB ut debutalbumet "I går kveld" (Via Music). I 2011 kom oppfølgeren "Sant" hvor bandet viderefører sounden fra debutalbumet. I tillegg til å være låtskriver og vokalist i eget band, bidrar Arntzen som tekstfortatter for andre samt er en mye brukt gjestevokalist. Víkingasveitin. Víkingasveitin "(Vikinglaget)," er Islands svar på Beredskapstroppen. Avdelingen består av fem lag som har ulike oppgaver. Lag Alfa er spesialisert på å uskadeliggjøre bomber. Lag Bravo er spesialisert på å utføre operasjoner maritimt som bording av båter, dykking og lignende. Avdelingen har også et skarpskytterlag som spesialiserer seg på skarpskytterkrigføring. Denne avdelingen heter Lag Charlie. Delta er en etterretningsgruppe som driver antiterroretterretning, overvåkning og infiltrasjon. Lag Echo er spesialisert på flykapring, luftangrep og overraskelsesangrepsoperasjoner. Historie. Avdelingen ble offisielt grunnlagt i 1982 da de første medlemmene avsluttet treningen med norske spesialstyrker. Det var mange grunner for at avdelingen ble grunnlagt. Den mest betydningsfulle grunnen var et kapret fly som landet på Keflavík Internasjonale flyplass i 1976. Det hadde også vært episoder hvor kriminelle brukte våpen mot ubevæpnede islandske politimenn. Politiet på Island måtte få et effektiv verktøy for å løse slik vold i skarpe situasjoner. Medlemmer av avdelingen ble satt inn i Balkan i operasjoner ledet av NATO og noen medlemmer har også tjenestegjort i Afghanistan. Noen medlemmer er hele tiden stasjonert på flyplassen i Keflavík. I desember 2003 bestemte den islandske justisministeren, Björn Bjarnason, at Víkingasveitin skulle styrkes for krigen mot terror. De skulle være i stand til å takle situasjoner ikke bare på Island. Avdelingen har enda ikke måtte bruke dødelig kraft for å stoppe en eventuell kriminell handling. Sinuskurve. Sinuskurven, eller "sinusoiden" betegner formen til den grafiske fremstillingen av de to trigonometriske funksjonene sin(x) og cos(x), som begge er projeksjonen av et punkts bevegelse langs en sirkel. Cosinusfunksjonen. Denne er også en sinusoide. Egenskaper. En sinuskurve er fullstendig beskrevet av to størrelser: avstanden mellom to topper i x-retning (kalt perioden) og avstanden fra midtlinja til maksimal- eller minimalverdien i y-retning (kalt amplituden). Sinuskurven er spesielt viktig for å beskrive mekaniske og elektroniske bevegelsesfenomener, det vil si når x beskrives som tid. Da er avstanden mellom to topper lik periodetiden og er den inverse av frekvensen. t = 1/f. Den deriverte av en sinuskurve beskriver stigningen til kurven, og den deriverte er også en sinuskurve. Det er denne derivasjons-egenskapen som gjør at sinuskurven er allestedsnærværende innen elektronikk. Ingen annen kurveform kommer uforandret gjennom hvilket som helst nettverk av motstander, spoler og kondensatorer. Amplituden blir i allmennhet ikke uforandret. Sinuskurven kommer også ut av differensialligningene for enkle oscillatorer med resonansegenskap, som masse-fjær og spole-kondensator systemer. For praksiske beregninger er det svært viktig at den deriverte av av en sinuskurve blir en cosinuskurve som har "samme amplitude" som sinuskurven. Dette letter regnearbeid betraktelig siden faktoren blir lik 1 ved operasjonen. Ved en bestemt sammenheng mellom x og frekvensmålet vil dette inntreffe: x = ω*t, der ω = 2*π*f. Dette kommer av at perioden til sin(x) har lengden 2*π i ren matematikk. Vinkelmålet 360°/(2*π) = 57.2958° har fått navnet "radian" og frekvensen ω måles i "radianer per sekund". f er gitt i Hz, svingninger (perioder) per sekund. Hatlestrand. Hatlestrand er et sted ved Hardangerfjorden og ligger i Kvinnherad kommune i Hordaland. Det er rundt 450 innbyggere på Hatlestrand og hovednæringer er jordbruk, fiskeoppdrett, turisme og industri. Stedet. Hatlestrand ligger mellom bygdene Ølve, Mundheim og Varaldsøy. Hatlestrand er inngangsporten til Kvinnherad kommune. Ferja fra Gjermundshamn går til Løfallstrand. Ferjeselskapet som har ferjene er Tide. I 1935 ble Eikeland Transport startet. De ble da startet med leveringer av alt mulig. De kjørte også melkebilen. Et gårdstun som ligger på Hatlestrand er gammelt og er en plass som er spennende å besøke. I 2008 kom det en helt ny gang- og sykkelsti fra ferjekaien helt opp til matbutikken. Høsten 2009 er det planlagt oljegrusing fra Hatlestrand til Ølve, en strekning på 10 km. Næringsliv. På Hatlestrand finnes matbutikk, frisørsalong, bilverksted og gartneri. Skole og Barnehage. Hatlestrand oppvekstsenter består av Hatlestrand barnehage og Hatlestrand barne- og ungdomsskule. Skolen ligger sentralt i bygda ca. 500 meter fra Gjermundshamn ferjekai. Idrett. Strand-Ulv IL er den lokale idrettsklubben på Hatlestrand. Klubben har et volleyball-lag i 1.divisjon sammen med Rosvoll og Eidfjord. Flere spillere fra Strand-Ulv IL i volleyball har gjort det bra på nasjonalt nivå. I fotball har også tidligere Strand-Ulv IL-spillere gjort det bra nasjonalt. To som kan nevnes er Ørjan Røyrane og Jon André Røyrane. Begge har spilt i Tippeligaen. Ørjan spiller nå i Sandefjord Fotball, mens Jon André spiller i FK Tønsberg. Det er også ett skytterlag på Hatlestrand. Dette heter Hatlestrand og Ølve Skyttarlag. Slaget ved Lena. Slaget ved Lena den 31. januar 1208 ble et avgjørende oppgjør under striden mellom den sverkske og den erikske ætten om den svenske kronen med store hjelpestyrker på begge sider. Kongesønnen Erik Knutsson med svenske og norske krigsfolk møtte kong Sverker Karlsson den yngre med en stor hær som bestod for det meste av danske krigsfolk sendte til støtte for svenskekongen av den danske kongen Valdemar Sejr. Denne danske hæren er oppgitt å ha vært på til sammen 18 000 mann etter samtidige opplysninger som kan være noe overdrevet. Forspillet. Etter overfallet på kongsgården under Slaget ved Älgarås skal kong Sverker Karlsson den yngre etter norske beretninger ha blitt fordrevet av sitt egne folk, men formodentlig hadde han bare gjort seg upopulært og eventuelt mistet kontrollen over Västergötland. Etter de norske borgerkrigene hadde tatt en pause i 1207 var store mengder av krigsvante soldater klar for å søke ny tjeneste et annet sted og Erik Knutsson samt den västgötske opposisjonen benyttet denne anledningen for et hærtog inn i Sverige om vinteren. Kong Sverker hadde sett seg nødt til å ta kontakt med danskekongen Valdemar Sejr som gikk med på å sende store hjelpestyrker mot en pantsetting på Västergötland som betaling for den militære assistansen. Begge hærer som gjorde den svenske innbyrdeskrigen til en nordisk storkonflikt, kom til området ved "Lenaborg", en mindre befestning oppført av Birger Brosa på Varvsberget vendt mot den store sjøen Vättern. Slaget. Slaget midtvinters 31. januar ble et hardt og blodig slag som etter de svenske sagnene var noe av det verste som hadde vært sett hittil i Sverige- «knapt hade förut i Sverige så mycket blod blifvit utgjutet i någon slagtning». Erik Knutssons hær var ned til bare halvparten på mellom 7 000 og 10 000 mann av kong Sverker Karlssons hær på mellom 12 000 og 18 000 mann, likevel led kongen og de danske hjelpetroppene et totalt nederlag der de var utsatt for en nådeløs tilintetsgjørelse. Hvor mange deltagere det var under kampene er ikke mulig å vite, men det var helt klart flere tusener på hver side. De oppgitte tallene er formodentlige overdrevet. De største tapene hendt under forfølgelse da seierherrene massakrerte soldatene som hadde snudd ryggen mot fienden på flukt. Etter tradisjonen hadde dødsguden Odin som var ennå holdt i heder av de nordiske folkene ved cirka 1200, sikret seieren for Erik Knutsson. Utslagsgivende for den svenske hærens seier var de norske og svenske soldatenes evne til å slåss i kaldt snødrev mot de danske soldatene som ikke var så vant ved en slik vinterkrigføring. Etter at svenskekongens svigerfar Ebbe Sunesson Hvide hadde falt, ble danskene på flukt presset ned til det såkalte "Helveteskärret", en senkning i terrenget av nordmennene og svenskene som uten nåde massakrerte alle så blodet strømmet. Tusener kan ha blitt drept i løpet av slaget og massakrene etterpå. Arkeologisk funn i nyere tid har dessuten vist at slagmarken måtte ha vært større enn man hittil trodde, rester etter våpen, menneskebein og redskap er funnet ved flere steder på et bredt område ved Lena kirke. Etterspillet. Seieren var nær total, men kong Sverker Karlsson den yngre hadde reddet seg fra massakrene og flyktet sammen med restene av de danske hjelpestyrkene til Danmark. I triumf kunne Erik Knutsson la seg velge til konge av det svenske aristokratiet. Men det var først etter kong Sverker Karlsson døde under Slaget ved Gestilren at han lot seg krones i året 1210. Det samme slaget markerte slutten på den lange maktkampen mellom de to kongsættene om den svenske kronen siden 1130 på nær et århundre, for med Sverker Karlssons død var stridighetene mellom de to kongsættene avløst av mer fredelige gemytter. Erik Knutsson døde i 1216 og ble etterfulgt av Sverker Karlssons sønn Johan Sverkersson under fredelige omgivenheter. I 1222 kom den erikska ætten på nytt på kronen med Erik Eriksson uten vesentlige problemer. Lenk. Lena Quirinalhøyden. Quirinalhøyden, (eller Quirinalen fra latin Mons Quirinalis, italiensk Quirinale) er en av Romas syv høyder, beliggende mellom Trajans forum og Diokletians termer. Navnet. Quirinalhøyden er nordligste av Romas syv høyder. Høydens navn er knyttet til sabinernes krigsgud Quirinus, som igjen fikk navnet sitt enten av det sabinske "curis" (= lanse) eller fra byen Cures som sabinerne forlot, da de under ledelse av sagnkongen Titus Tatius dro for å bosette seg på Quirinalhøyden i stedet. Romerne skal ha omtalt sabinerne som "Curiti" eller "Quiriti". Et annet navn for Quirinalhøyden i antikken var "Collis Agonus", avledet av "Portus Agonensis", som var navnet på den lokale byporten. Dette kan tyde på at det har ligget en sabinsk landsby ved navn Agona på Quirinal, mens Ovid omtaler en annen landsby på Quirinal som Cures. Angående den årlige feiringen av "agonaliene" vet vi ikke annet enn at de fant sted 9.januar, og synes å ha vært knyttet til Quirinal. Antikken. Quirinus våket over sabinernes krigslykke, og hadde derfor rett til "spolia opima", dvs den beseirede feltherrens rustning og våpen, som etter et slag ble ført til Roma og skjenket til guddommen. Quirinus kan ha tilhørt «den capitolinske treenigheten» sammen med Jupiter og Juno, men blitt fortrengt av Minerva. I 293 f.Kr hadde han sitt eget tempel på Quirinal, trolig bak Quirinalpalasset i den nåværende Via delle Quattro Fontane. Gradvis ble han identifisert med byens grunnlegger Romulus, og Augustus gjenoppførte tempelet på Quirinal, slik at man hvert år 17.februar kunne feire "quirinaliene" i passende former. Foran Quirinus' tempel stod to myrtetrær, det ene ble kalt patrisisk, det andre plebeiisk. Foran Mars' helligdom i Regia, der pontifex maximus holdt til, stod det to laurbærtrær, og Regia var den eldste bygningen på Forum Romanum; men Plinius den eldre påstod at en myrte var det første treet som ble plantet i Roma. Sabinernes Herkules, Semi Sancus Dius Fidius, hadde også et tempel på Quirinal, midtveis mellom nåtidens Quirinalpalass og Largo Magnanapoli. Titus Tatius skal ha grunnlagt tempelet under koloniseringen, men innvielsen fant først sted under republikken. Et tredje tempel lot keiser Domitian oppføre der faren hans, keiser Vespasian, hadde hatt barndomshjemmet sitt. Tempelet var reist til ære for slekten deres, flavierne. Den største helligdommen i området var likevel Caracallas tempel til ære for den egyptiske gudinnen Serapis. Det dekket ca 13.000 kvadratmeter fra nåtidens Piazza del Quirinale, samt skråningen ned mot Piazza della Pilotta med enorme trappeanlegg, hvor helligdommene lå på ulike platåer. Trappen med 124 trinn som i 1347 ble bygd opp til fransiskanerkirken Santa Maria in Aracoeli på Kapitol, består for en stor del av materialer hentet fra Caracallas tempel. Også Konstantin den store interesserte seg for Quirinalhøyden, der han lot oppføre den mest luksuriøse badeanstalten i hele Roma. Den strakte seg fra Piazza del Quirinale ned til nåtidens Via Nazionale, og de siste restene forsvant først da denne gaten ble anlagt i 1870-årene. Kjempestatuene av Castor og Pollux som hadde prydet Konstantins badeanstalt, er bevart i området som en del av springvannsanlegget på Piazza del Quirinale. Her suppleres tvillingene av noen hester som har gitt Quirinal navnet "Monte Cavallo" (= Hestefjellet). Obelisken i midten av anlegget flankerte i antikken - sammen med den obelisken som nå står ved kirken Santa Maria Maggiore - Augustus' mausoleum. På Quirinals skråning ned mot den nåværende Piazza Barberini lå i oldtiden "officina minii", mønjeverkstedet. Her ble det den røde mønjen produsert som romerske feltherrer smurte i ansiktet før triumftoget over Forum Romanum, og som man på store festdager også smurte på Jupiter-statuens ansikt i tempelet på Kapitol. Bak mønjeverkstedet lå tempelet for vårens gudinne, Flora, og hvert år i månedsskiftet april/mai feiret man til hennes ære de sabinske "floraliene" i senkningen mellom Quirinal og Monte Pincio, der man i dag finner Piazza Barberini. Unge dansende jenter kledde helt av seg etter oppfordring fra tilskuerne, og Cato den eldre var blant de romerne som derfor kritiserte kulten som upassende. Senere kom Mithras-kulten hit, og bak Palazzo Barberini fant man i 1936 et kult-rom for Mithras med en velbevart frise. Vann fra kildene på Quirinal og Monte Pincio dannet sumpen "Caprae palus" (= Geitesumpen), der det het seg at Romulus forsvant, omtrent der man nå finner Piazza San Andrea "della Valle" (= i dalen). Nord for plassen fikk Augustus' svigersønn, Agrippa, anlagt en kunstig sjø, "Stagnum", som ble skueplass for regulære sjøslag, kalt "naumachiae", som konkurrerte med Colosseums forestillinger i popularitet. Nero avholdt også fester der gjestene ble rodd rundt på "Stagnum". Etter antikken. I antikken ble Quirinalen dominert av ulike basilikaer og andre offentlige bygninger, men også patrisiervillaer. På 500-tallet avbrøt barbarene vanntilførselen, og Quirinalens beboere flyttet ned til lavereliggende strøk langs Tiberen. I mer enn tusen år lå tempelområdet på høyden som et landskap av ruiner. Først ca 1585 fikk pave Gregor 13. satt den antikke vannledningen "Acqua Vergine" (= Jomfruvannet) i stand igjen. Dermed ble Quirinalen atter beboelig, og man fikk igangsatt oppføringen av Quirinalpalasset. Gregor 13. ønsket seg en sommerresidens i høyden, der luften var sunnere enn i Vatikanet, med mindre risiko for utbrudd av Romas svøpe, malaria. Quirinalen domineres av "Palazzo del Quirinale" med mektige hager. Palasset var før 1870 pavens sommerresidens, og frem til 1947 den italienske kongens bosted. På "Piazza del Quirinale" står to statuer som forestiller Zevs' to sønner Castor og Pollux. På Quirinalen er to av barokkens sakrale arkitektoniske mesterverk beliggende: kirkene "San Carlo alle Quattro Fontane" av Francesco Borromini og "Sant'Andrea al Quirinale" av Giovanni Lorenzo Bernini. Gaffel (sjakk). En gaffel er i sjakksammenheng et dobbeltangrep hvor én brikke truer to (eller flere) av motstanderens offiserer samtidig. Vanligvis er det springerne som angriper motstanderen med en gaffel, siden de er i stand til å angripe alle brikker (utenom andre springere) uten å være truet av dem. Bønder kan også sette gafler. En gaffel kan være et farlig våpen, ettersom motstanderen som oftest må flytte den ene av brikkene som angripes og dermed kan tape den andre, med mindre flyttet bidrar til å gi den andre brikken støtte. Fotosfære. a>s oppbygning.1. Kjernen2. Strålingssone3. Konveksjonssone4. Fotosfære5. Kromosfære6. Korona7. Protuberans Fotosfæren er den synlige overflaten på en stjerne, som solen. Solflekker og faculae (mørke og lyse flekker) kan observeres på fotosfæren. Fysisk er fotosfæren definert som det området der optisk dybde er 2/3 for et foton med bølgelengde 500 nanometer. Dette tilsvarer at fotosfæren er transparent for rundt 50% av grønt lys. Under fotosfæren er solen optisk opak for lys. Solens fotosfære har en gjennomsnittlig temperatur på 5778 kelvin (5505°C). Fotosfæren har en synlig struktur som kalles granuler. Disse skyldes varme strømmer fra konveksjonssonen opp til overflaten. Granulene er omkring 1000 km i diameter og har en typisk varighet på 8 minutter. Det forekommer også såkalte "supergranuler" med diameter opp til 30000 km og varighet på et døgn. Dette kan ikke observeres direkte for andre stjerner enn sola på grunn av oppløsningen i dagens teleskoper. Solflekker på fotosfæren er områder med noe lavere temperatur, om lag 4000-4500 kelvin og skyldes intens magnetisk aktivitet som begrenser konveksjonen og dermed tilførselen av varme i et område. De er allikevel svært intense, men synes forholdsmessig mørkere enn resten av fotosfæren. Den motsatte effekten kalles faculae og er lyse områder som skyldes konsentrasjon av magnetiske feltlinjer. Disse forekommer ofte mellom granuler og rundt solflekker og er årsaken til at solens lysstyrke gjerne er sterkere når solflekkaktiviteten er høy, til tross for at selve solflekkene er mørkere. Mellom fotosfæren og den mye vamere koronaen (over 1 million K) ligger den 10 000 km tykke kromosfæren. I disse områdene oppstår protuberanser som er lysende strømmer av varm ionisert gass fra fotosfæren. Frances E. Allen. Frances E. Allen (født 1932) er en amerikansk vitenskapskvinne og mottaker av Turing-prisen for 2006. Hun er kjent for banebrytende arbeid innenfor kompilatorer, kodeoptimalisering og parallellisering. Allen var opprinnelig matematikklærer på "high school", og skulle jobbe i IBM bare en tid for å betale ned studielånet sitt. Tidlig på 1980-tallet startet hun Parallel TRANslation (PTRAN)-gruppen for å studere problemstillinger innenfor kompilering for parallelle datamaskiner. Hennes gruppe ble regnet som blant de fremste i verden i dette fagfeltet. Hennes arbeid med algoritmer og teknologier la grunnlaget for dagens arbeid med kommersielle kompilatorer. Allens innflytelse innenfor IBM, hvor hun jobbet, gjorde at hun ble valgt til "IBM Fellow" i 1989. Dette var første gang en kvinne fikk denne utmerkelsen. Hun var også formann for IBMs "Academy of Technology", en ledende organisasjon innen for datavitenskapen. I 1997 ble Allen hedret ved å bli innlemmet i WITI Hall of Fame. Hun pensjonerte seg fra IBM i 2002. Da hun mottok Turing-prisen i 2007 var det som første kvinne. Rasmus Meyer. Rasmus Meyer (født 4. juni 1858 i Bergen, død 14. januar 1916 i Bærum) var kjøpmann, brukseier og kunstsamler. Han er kjent for sin kunstsamling, Rasmus Meyers samlinger som nå er en del av Bergen kunstmuseum. Liv. Foreldre var kjøpmann Gert Heinrich Meyer (1817–1897) og Kaia Wilhelmine Wold (1831–1864). Han var gift med Charlotte Amalie Henriette Koller Meyer tok eksamen ved Tanks skole i Bergen i 1874 for å være i lære ved Vaksdal mølle. Han studerte moderne mølledrift i Tyskland og utdannet seg til mølleingeiør og landskapsarkitekt, og sammen med sin far bygde han opp en ny mølle i Vaksdal etter en brann i 1890. Denne ble også herjet av brann i 1899 og en større mølle tegnet av arkitekt Johan Adolf Fischer ble da bygd. Firmaet hadde i den følgende perioden en god tid og tjente mye penger. I 1912 ble det gjort om til aksjeselskap med Meyer som hovedaksjonær. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1911. Under første verdenskrig ble det dårligere tider for firmaet på grunn av vanskelig råvaretilgang. Meyer trakk seg da fra firmaets ledelse på grunn av sykdom. Eiendommer. Han eide Åstveit gård i Åsane i Bergen, som fra 1937 huser Bergen Golfklubbs golfbane, og vakre Munkebakken i Bærum, Akershus. På Åstveit anla han et vakkert hageanlegg som før 1. verdenskrig var viden kjent for sine mange eksotiske arter. Rhododendronprakten på Åstveit stammer fra denne parken. Kunstsamleren. Rasmus Meyer er mest kjent som kunstsamler. I 1875 foretok han en dannelsesreise sammen med sin far og søster Michaeline. Turen gikk gjennom Tyskland til Italia, og han skrev en dagbok som er delvis bevart. Han var mest opptatt av malerier, og på turen ble flere store kunstsamlinger besøkt. Fra studieårene i Tyskland er det bevart brev fra Meyer som handler om malerier, kunsthåndverk, litteratur og teater og operabesøk. Han begynte også å kjøpe malerier og kunsthåndverk til sitt eget hjem. I 1905 ble han kunstsamler i stor stil da han kjøpte verftseieren Ananias Dekkes etterlatte privatsamling. Han satte seg det mål å samle hver kunstner som hadde hatt noen betydning for norsk malerkunst og som viste maleriets utvikling gjennom tidene. Samlingen hans inneholder verk av de fleste store malere fra I.C. Dahl til Matisse-elevenes gjennombrudd i 1914. Hovedvekten er Edvard Munch med en enestående samling av malerier og grafiske blad. Samlingen inneholder også er stor del av Theodor Kittelsens arbeider og alle tegningene og skissene Gerhard Munthe laget til det store arbeidet med dekor av Håkonshallen. Dette ble ødelagt under eksplosjonsulykken på Vågen i Bergen i 1944. Samlingen holder til i en bygning tegnet av Ole Landmark og reist i 1924 etter at den ble skjenket til Bergen kommune etter hans død. I 1998 ble samlingene sammen med Bergen Billedgalleri og Stenersens Samling innlemmet i Bergen Kunstmuseum som da var nyopprettet. Institutt for informasjons- og medievitenskap. Institutt for informasjons- og medievitenskap holder til i Fosswinckels gate 6 sammen med andre enheter på Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Institutt for informasjons- og medievitenskap er et av sju institutter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen. Instituttet ble etablert i 2005 ved en sammenslåing av «Institutt for informasjonsvitenskap» og «Institutt for medievitenskap». Instituttet forsker på informasjons- og kommunikasjonsteknologi og medier ut fra en rekke ulike tilnærminger. Studiene ved instituttet spenner over både tradisjonelt akademiske og mer praksisorienterte tilbud. Studietilbudet inkluderer det som tradisjonelt har vært informasjonsvitenskap og medievitenskap, men etter sammenslåingen har det også blitt utviklet mer praktisk orienterte studietilbud, til dels med utgangspunkt i mer tradisjonelle studier som fjernsynsproduksjon og journalistikk, men disse er også rettet inn mot produksjon for nye medier. Etableringen av det medievitenskapelige miljøet i Bergen. I 1963 ble det utarbeidet en plan for utbyggingen av samfunnsvitenskapelige studier ved Universitetet i Bergen (den såkalte Mykland-komiteen). Blant de mange – og etter hver realiserte – planene var det også et forslag om et teoretisk orientert studium i journalistikk. Radikaliseringen av studentmiljøet på slutten av 1960-tallet førte til en økt interesse for trivial- eller populærlitteratur blant litteraturstudentene. Ved Nordisk institutt tok Audun Tvinnereim initiativ til studier av denne typen litteratur, et arbeid som ble videreført av Willy Dahl. I det samfunnsvitenskapelige miljøet ble Per Torsvik den sentrale organisatoren. Fra 1972 finansierte Forskningsrådet (NAVF) i noen år Sekretariatet for mediaforskning med Torsvik som forskningsleder. Samtidig ble Nordisk dokumentasjonssentral for massekommunikasjon, NORDICOM, etablert. Den norske avdelingen ble lagt til Universitetet i Bergen. Etter at finansieringen fra Forskningsrådet tok slutt, ble Torsvik ansatt på Sosiologisk institutt og sekretariatet ble omdøpt til Senter for medieforskning, der prosjekter ble organisert. Det var sporadiske kurs i mediefaglige emner på fagene sosiologi og sammenlignende politikk. Fra massekommunikasjon til medievitenskap. I 1983 tok universitetsledelsen initiativ for å opprette et undervisningstilbud i mediefag. Både humanister og samfunnsvitere ga uttrykk for interesse for å bygge opp et slikt studium, og fra høsten 1985 ble det første kullet av grunnfagsstudenter tatt opp til et tverrfakultært studium i «massekommunikasjon og mediekunnskap». Faget var en nyskapning. I Oslo hadde det i noen år eksistert et reint samfunnsvitenskapelig grunnfag i kommunikasjon, og ved flere utenlandske universiteter hadde det vært humanistisk orienterte mediestudier, men det tverrfaglige studiet i Bergen hadde ingen klare forbilder. Institutt for massekommunikasjon ble etablert ved inngangen til 1986. Faglige tyngdepunkter var i film og fjernsyn, populærkultur, journalistikkforskning og mediepolitikk, men forskningen var spredt over et bredt område. Etter kort tid ble det også etablert hovedfag. Til å begynne med var virksomheten delt i en samfunnsvitenskapelig og en humanvitenskapelig seksjon, men seksjonsgrensene falt bort i 1996. I 1994 ble instituttets navn endret til Institutt for medievitenskap. Av praktiske grunner ble instituttet i 2003 knyttet til bare ett fakultet – det samfunnsvitenskapelige, men forskning og undervisning går fortsatt på tvers av grensene mellom samfunnsfag og humaniora. Studium i fjernsynsproduksjon, flytting og nyorientering. Mot slutten av 1980-tallet ble det drevet en aksjon for å få Stortinget til å vedta at TV 2 måtte legges til Bergen. Som sitt bidrag til å styrke Bergen som medieby, tok universitetsledelsen på ny et initiativ på mediefronten, og et relativt praktisk innrettet undervisningstilbud i fjernsynsproduksjon startet opp ved instituttet i 1988. Faget overtok lokaler og utstyr etter et mislykket lokal-tv-initiativ, men høsten 1993 flyttet instituttet samlet inn i det nye samfunnsvitenskapelige bygget i Fosswinckelsgt. 6 (Lauritz Meltzers hus). Etter mildt press fra ledelsen ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, ble medievitere og informasjonsvitere samlet i ett institutt fra 1. januar 2004. Den faglige begrunnelsen for sammenslåingen var, fra medieviternes side, ønsket om å styrke satsingen på nye medier. Etableringen av informasjonsvitenskap ved UiB. I 1960-årene ble det gitt programmeringskurs ved UiB såvel i regi av Matematisk institutt som ved universitetets EDB-avdeling. Innen humaniora og samfunnsvitenskap var det også betydelige brukeraktiviteter i enkelte fag. Mens det i naturvitenskapelige disipliner først og fremst var de omfattende og kompliserte beregningsoppgaver som dominerte, var det organisering, lagring, prosessering og effektiv fremhenting av store datasett, ofte av tekstlig karakter, som interesserte i humaniora og samfunnsvitenskapene. Etter at Stortinget i 1970 bevilget midler til informasjonsvitenskap, ble faget opprettet i 1972, og organisert i Institutt for informasjonsvitenskap, IFI. Det var da det første universitetsinstitutt innen datafag i Norge. Det opprinnelige undervisningsopplegg omfattet systemteori, programmering, datalagring og utstyr som gjennomgående grunnstruktur. Dette opplegget ble godkjent i gradene cand.mag., cand. philol. og cand.polit., og i begrenset omfang i cand.real. og ved NHH. Fagets uteksaminerte kandidater ble fort ettertraktet i forvaltning og næringsliv. I begynnelsen av 1980-årene ble studenttilstrømningen så stor at inntaket ble regulert frem til omkring 1990. Forskningen på informasjonsvitenskap. De forskningsmessige interesser ved instituttet ble først og fremst knyttet til problemer knyttet til utvikling av store IT-baserte informasjonssystemer og organisering av store datamengder. I forskning samarbeidet instituttet i de første tiårene særlig med NHH, Utviklingsselskapet for næringslivet på Vestlandet, Chr. Michelsens Institutt, Universitetets EDB-avdeling, miljøer innen det Historisk-filosofiske fakultet, og flere nasjonale og internasjonale statistiske organer. På det nordiske plan var særlig impulsene fra de nordiske pionerer Börje Langefors og Peter Naur av stor betydning. Dette førte til at IFI tidlig kom med i det nordiske samarbeid både innen akademia og i regi av Nordisk Ministerråd. I de senere årene har forskningsarbeidet i større grad funnet sted innen rammen av nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter. Ekstern lenke. Informasjons- og medievitenskap MOT. MOT er en ideel organisasjon som ble stiftet av Johann Olav Koss og Atle Vårvik den 22. februar 1997. Organisasjonen ledes av Vårvik, og samarbeider med kommuner og lokalsamfunn med mål om å skape varmere og tryggere oppvekstmiljø for ungdom. Det er utviklet egne program rettet mot ungdomsskoler, videregående skoler og ungdoms fritidsarenaer, som ungdomsklubber og idrettsklubber. MOTs historie. I forbindelse med Vinter-OL 1994 på Lillehammer startet Johann Olav Koss og Atle Vårvik kalenderprosjektet «Norske Toppidrettsutøvere mot Narkotika». Arbeidet gav grunnlaget for initiativet til å etablere stiftelsen MOT. Den 22. februar 1997 fikk organisasjonen sine første ansatte. De første informatørene ble skolert i MOTs teorier og pedagogiske program sommeren 1997, og høsten 1997 ble MOTs program innført ved ungdomsskoler rundt om i hele Norge. Idrettslag og fotballag inngikk avtaler med MOT, og alle lagene i den norske tippeligaen profilerte MOT-logoen på sine spillertrøyer. Noen år senere ble også MOTs program innført i videregående skoler, og samarbeidsavtaler med norske kommuner ble formalisert. I 2005 etablerte ble progammet til MOT også implementert ved skoler i Sør-Afrika. Organisasjonen MOTs arbeid. MOT retter sitt tilbud mot kommuner som kan beslutte å bli "Lokalsamfunn med MOT". Kommunen velger da ut og skolerer lokale medarbeidere, informatører. Informatørene får oppgaver rettet mot skoleklasser som de følger opp gjennom en serie av manusbelagte, men interaktive besøk. Besøkene har egne temaer som eksempelvis drømmer, klassemiljø, mobbing, inkludering, ansvar og valg. Gjennom formidling, øvelser, historier, dialog og rollespill bevisstgjøres ungdom på verdien av å ta egne valg, ta vare på hverandre og vise mot. "Ungdom med MOT" er en del av programmet rettet mot ungdomsskolen, der utvalgte elever blant annet besøker barneskoleklasser for å gjøre overgangen til ungdomsskolen lettere. Organisasjonen knytter til seg idrettsutøvere og artister de kaller positive rollemodeller, som en viktig del av strategien for å nå ungdom. New York Mercantile Exchange. New York Mercantile Exchange (NYMEX) er verdens største børs for råvarer. Selskapet ble notert på New York Stock Exchange den 17. november 2006 med ticker "NMX". Selskapet ble etablert i 1882 og hovedkontoret er i New York. Hvert selskap som handler på børsen må sende sine egne uavhengige meglere. Etter terrorangrepet 11. september 2001 bygget NYMEX et reservehandlegulv utenfor New York. Historie. Råvarehandel begynte på midten av 1800-tallet da forretningsmenn begynte å organisere markedsplasser for å sette standard for kvalitet og etablere regler for handel. På slutten av 1800-tallet fantes 1600 markedsplasser på havner og jernbanestasjoner. I 1872 startet en gruppe dagligvarehandlere Butter and Cheese Exchange og New York. Snart kom også egg med blant varene og navnet ble modifisert til Butter, Cheese, and Egg Exchange. I 1882 ble navnet endret endelig til New York Mercantile Exchange da handel ble åpnet for tørket frukt, boksevarer og poultry. På 1900-tallet foregikk en sentralisering ved at større varehus ble bygget sammen med markedsplassene og markedsplasser i mindre byer forsvant. I 1933 ble COMEX etablert ved sammenslåing av fire mindre børser; the National Metal Exchange, the Rubber Exchange of New York, the National Raw Silk Exchange, og the New York Hide Exchange. Den 3. august ble tilslutt NYMEX og COMEX slått sammen til NYMEX, og NYMEX opererer med to handelsgulv i World Financial Center i Manhattan sentrum. Lokalisering. Adresse til NYMEX hovedkvarteret: One North End Avenue, New York, NY 10282-1101. Selskapet har også kontorer i Houston, Washington D.C., London, and Hong Kong. Volatilitet 2008-2009. I august 2008 økte volatiliteten til oljeprisen; kongressmann John Dingell kritiserte Commodity Futures Trading Commission for ikke å stagge oljefuturetradere, spesielt det sveitsiske selskapet Vitol. Overraskende var størrelsen på Vitols portfølje - i juni [2008] holdt selskapet 11 prosent av alle oljeontrakter på NYMEX. Slaget ved Rich Mountain. Slaget ved Rich Mountain ble utkjempet den 11. juli 1861 under den amerikanske borgerkrig. Slaget fant sted med Rich Mountain i Randolph County. Kun 346 soldater totalt ble drept i dette slaget, 300 av disse var soldater fra konføderasjonen. Rich Mountain John Sandstrøm. John Georg Sandstrøm (født 9. juli 1948) er en norsk psykolog. Sandstrøm ble ferdigutdannet psykolog i 1978. Hans første arbeidssted var Vindern psykiatriske klinikk. Etter det var han ansatt i Ullevål universitetssykehus og Rikshospitalet før han ble ansatt ved Oslo kretsfengsel. Etter det startet han egen praksis. Sandstrøm ble i 2005 fratatt autorisasjonen til å arbeide som psykolog og ble senere dømt for korrupsjon. Dette har blant annet samband med at Dagens Næringsliv i 2006 avslørte det var uregelmessigheter knyttet til ekspertuttalelser Sandstrøm hadde gitt i forbindelse med rettssaker. Sandstrøm ble senere dømt til to og et halv års fengsel for disse forhold. Sandstrøm opptrådte hyppig i norske media som psykolog, dog med en kontroversiell stil. Eksempelvis forhandlet han med en gisseltaker i en barnehage, direkte i et tv-program ledet av Per Ståle Lønning. Gunnar Lunde. Gunnar Lunde (født 4. februar 1944 i Oslo, død 13. august 1993 i Haugesund) var en norsk forfatter og lærer. I 1967 debuterte han i bokform med den Kafka-inspirerte novellesamlingen "Flukten fra en flukt". Lunde har gitt ut en rekke romaner, dikt- og novellesamlinger. Gunnar Lunde var sønn av tollstedsjef Arne Johan Lunde (1907–72) og Judith (1907–90). Gift november 1964 med kontorfaglig leder Gudrun Lura (12.2.1945–). Slaget ved Quatre Bras. Slaget ved Quatre Bras, sto 16. juni 1815, og var en del av felttoget De hundre dagene under Napoleonskrigene. Slaget ble kjempet mellom Frankrike og briter og allierte, ved Quatre Bras i Belgia, den delen som den gang var en britisk koloni. Quatre Bras Quatre Bras Liste over Kristiansunds gater. Dette er en liste over veier og gater (men også plasser som har husnumre) i Kristiansund kommune per 3. november 2005 (før sammenslåingen med Frei kommune). Eksterne lenker. Kristiansund Herresta. a> kjøpte godset i 1923. Maleriet henger på Herresta. Herresta er et gods i Toresunds sogn i Södermanlands län i Sverige, vakkert beliggende ved Herrestaviken utenfor Mariefred (ikke langt fra Stockholm). Herrestaviken var tidligere forbundet med Mälaren. Godset omfatter "Herresta säteri" (setegård) og eies i dag av medlemmer av den norske slekten Paus. Godset ble tidligere eid av bl.a. admiral friherre Jonas Fredrik Örnfelt, som i 1718 førte opp den nåværende hovedbygningen ved bruk av russiske krigsfanger, og senere av greve Johan Georg Lillienberg (1713–1798), som bl.a. var landshøvding i Uppsala og hoffrettspresident, som utvidet gården betydelig. I 1810 ble godset solgt til den rike Stockholmsgrossereren Carl Adolph Grewesmühl. Hans etterkommere solgte godset til kammerherre Christopher Paus i 1923, som ble utnevnt til greve av Pius XI samme år. Han var barnløs, og testamenterte Herresta til sin fjerne slektning Herman Paus, som var gift med grevinne Tatjana Tolstoy, barnebarn av Leo Tolstoj. Denne linjen av Paus-slekten eier i dag gården. I tillegg til å være etterkommere etter Leo Tolstoj er denne grenen av Paus-slekten i nær slekt med Henrik Ibsen. Malte originalportretter av en rekke slektsmedlemmer, bl.a. dikterpresten Hans Paus og kammerherre Christopher Paus, befinner seg på gården. Pr. 1907 omfattet godset Herresta säteri og 13 andre gårder, totalt 15 mtl, og ble taksert til 409 900 svenske kroner. Erwin Bootz. Erwin Bootz (født 30. juni 1907 i Stettin i Tyskland (nå Szczecin i Polen), død 27. desember 1982 i Hamburg i Tyskland) var en tysk pianist, arrangør, musikalsk leder, filmarbeider mm. Han er framfor alt kjent som pianist i den berømte tyske vokalsekstetten Comedian Harmonists. Bootz var sønn av en velstående musikkhandler og hadde to søsken og fire stesøsken. Som barn fikk han undervisning i pianospill, først hjemme, senere på konservatorium i hjembyen. 17 år gammel, i 1924 begynte han på Hochschule für Musik i Berlin hvor han studerte i fire år. Erwin Bootz hadde som mål å bli konsertpianist, men hadde en sterk dragning mot kabaret og teater. Gjennom en bekjent traff han Asparukh Lesjnikov som tok ham med til det nystartede ensemblet Comedian Harmonists. De manglet pianist og Bootz fikk oppgaven. Bortsett fra et kort opphold våren 1931, da han ville prøve på en solokarrière ved Kabarett der Komiker i Berlin, hadde han i årene 1927 til 1935 stor kunstnerisk og økonomisk suksess med Comedian Harmonists (se egen artikkel). I 1932 giftet han seg med jødiske Ursula Erkan. Han skilte seg fra henne i 1938. Etter at Comedian Harmonists ble oppløst som følge av det nazistiske styrets forbud mot å la jøder opptre, fortsatte Erwin Bootz fram til 1938 som pianist i det etterfølgende «ariske» ensemblet Meister-Sextett i Tyskland. Deretter var han musikalsk leder, dirigent, komponist, tekstforfatter og solist ved Kabarett der Komiker. I 1939 giftet han seg på nytt og fikk senere en sønn. Under andre verdenskrig gjorde han tjeneste i Wehrmacht med kulturarrangement og radiosendinger for soldater. Fra 1948 til 1959 arbeidet han som filmdubber, dialogforfatter og dialogregissør ved Bavaria Film og MGM. I 1959 emigrerte han av skattemessige årsaker til Canada og arbeidet som forsikringsagent, senere som barpianist. Han opptrådte regelmessig i kanadisk fjernsyn og radio. Han giftet seg for tredje gang. I 1971 flyttet Bootz tilbake til Hamburg. Han fikk etterhvert stilling som musikalsk leder ved Schauspielhaus Bochum og engasjementer ved Theater in Bremen og Schillertheater i Berlin. Han medvirket i radiosendinger om historien til Comedian Harmoninsts. I 1975 ble han intervjuet for en dokumentarfilm om ensemblet av Eberhard Fechner. I 1976 opptrådte han i Dresden, i 1980 i «Tempodrom» Berlin. Han døde i 1982. Audi Q7. Audi Q7 er en luksuriøs SUV, en bil produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen AG. Den har blitt solgt helt siden 2006, og i og med at den har «7» i navnet er det posisjonert mellom Audi A6 og Audi A8. Hovedkonkurrenter i denne klassen er Mercedes-Benz GL klasse, BMW X5 og Cadillac SRX. I 2007 ble det solgt 37 Audi Q7 i Norge, en nedgang fra 387 i 2006. Også i 2008 ble det solgt 37 stk. Hanne Hoftun. Hanne Hoftun (født 20. juni 1972 i Drammen, oppvokst i Lier) er programleder i NRK P1. Hun er journalistutdannet ved Høgskolen i Bodø. I NRK P1 har hun først og fremst vært tilkyttet de populære programmene Reiseradioen og Nitimen. I 2008 var hun kommentator for Eurovision Song Contest 2008 i Beograd i Serbia sammen med Per Sundnes. I forbindelse med dette var hun også programleder for Adresse Beograd sammen med Per Sundnes. Hun kommenterte minnemarkeringen for Michael Jackson sammen med Håkon Moslet for NRK2, tirsdag 7. juli 2009. Hoftun har vært deltaker i tv-programmet Hodejegerne på NRK1, 23. februar 2002, sammen med Hege Tepstad. Fylkesvei 170 (Rogaland). Fylkesvei 170 i Rogaland går mellom Tunheim og Garborg i Time. Veiens lengde er 2,5 km. Eksterne lenker. 170 Edmonton Oilers. Edmonton Oilers er et ishockeylag i den profesjonelle ishockeyligaen NHL. Laget kommer fra byen Edmonton i provinsen Alberta i Canada og ble grunnlagt i 1972 under navnet «Alberta Oilers» som klubben het frem til 1973. Edmonton Oilers spilte i World Hockey Association i perioden mellom 1972 til serien ble lagt ned i 1979. Etter dette ble klubben med i NHL og var under 1980-tallet ett av de beste lagene med Stanley Cup-titler i 1984, 1985, 1987, 1988 og 1990. Ishockeylegenden Wayne Gretzky spilte for Oilers fra 1979 til 1988. Dagens lagkaptein er Shawn Horcoff. Nordmannen Patrick Thoresen spilte for klubben fra juni 2006 og frem til februar 2008 (med en del opphold på klubbens farmerlag), da han ble hentet til rivalen Philadelphia Flyers. Jennifer Love Hewitt. Jennifer Love Hewitt (født 21. februar 1979 i Waco i Texas) er en amerikansk skuespiller og sanger. Hun er kjent for sin rolle i TV-serien Party of Five, hvor hun spilte Sarah Reeves fra 1995 til 1999. Hun har også hatt en av hovedrollene i "Fryktens sommer"-filmene, hvor hun spilte Julie James. Hun er mest kjent fra serien "Ghost Whisperer" hvor hun spilte Melinda Gorden. For tiden spiller hun Riley Parks i "The Client List". Som artist har hun utgitt sangen «How Do I Deal». Hodejegerne (underholdningsprogram). "Hodejegerne" var et norsk underholdningsprogram som gikk på NRK1 fra 2002 til 2004. Programmet ble sendt på lørdagskveldene og programleder var Alf Tande-Petersen. Serien hadde premiere på NRK1 den 12. januar 2002. Siste episode ble sendt 27. mars 2004. Om serien. To kjendislag, som kalles hodejegerne, skal gjette yrkesbakgrunnen til seks ukjente personer, ved hjelp av forskjellige våpen og feller. Deltakerne, som skulle representere seks ulike yrker, var fra forskjellige deler av landet og plukket ut via for eksempel yrkesforbund. Hodejegerne fikk en ”mystisk” presentasjon av deltakerne, som de ellers bare fikk vite fornavnet på. Deretter skulle hodejegerne prøve og teste, forhøre og grille disse personene, for så å ende opp med en konklusjon om hvilket yrke de har. Kjendislagene besto i aller første episode av Øystein Bache og Rune Gokstad – og Jon Skolmen og Suzanne Paalgard. Dette var et familieprogram hvor seerne hjemme i stua også kunne delta. Mats Larsson. Mats Larsson (født 20. mars 1980 i Järna er en svensk langrennsløper. Larsson er sønn av langrennsløperen Gunnar «Hulån» Larsson og konkurrerer for Åsarna IK. Larsson deltok i sitt første løp i verdenscupen 27. november 1999, i Kiruna på 10 km klassisk, der han ble nummer 50. Han har stått på seierspallen i verdenscupen tre ganger, og fem ganger i stafett. Samtlige individuelle pallplasseringer er i klassisk sprint. Larssons beste distanseløp i verdenscupen er fra Valdidentro i Italia, da han i februar 2009 endte på sjuende plass i 15 km klassisk. I 2005 i Oberstdorf deltok Larsson i sitt første VM da han ble nummer 62 på 15 km klassisk. Han fortsatte mesterskapet med å bli nummer seks på sprinten, og han gikk for Sveriges stafettlag som kom på sjuende plass. Han har deltatt i tre VM. Størst suksess hadde han i Sapporo-VM i 2007 da han tok sølvmedalje på sprinten. I Liberec 2009 deltok Larsson bare i sprintstafetten sammen med Emil Jönsson. De ble nummer seks, 3,8 sekunder fra medalje. Larsson har gått to løp i OL-sammenheng, begge i Torino 2006. På 15 km i klassisk stil ble han nummer 19, og på stafetten gikk han startetappen for det svenske laget som tok bronse. Karl Lamprecht. Karl Lamprecht (1856–1915), var en tysk historiker. Han var professor i historie ved universitetet i Leipzig 1891. Lamprecht dannet en egen skole i historiefaget, hvor det ble lagt vekt på studiet av kulturhistorien og den sosialpsykologisk utvikling i et samfunn. Hans mest kjente verk er "Deutsches Wirtschaftsleben im Mittelalter", som kom i tre bind (1885–1887), og "Deutsche Geschichte" som kom i 12 bind (1891–1909). Eksterne lenker. Lamprecht, Karl Lamprecht, Karl Lamprecht, Karl Anaheim Ducks. Anaheim Ducks, tidligere kjent som "Mighty Ducks of Anaheim", er et ishockeylag i den profesjonelle ishockeyligaen NHL. Klubben kommer fra Anaheim, California i USA og har hjemmebanen sin i Honda Center. Mighty Ducks of Anaheim ble grunnlagt av Walt Disney Company i 1993, men Disney solgte seg ut i 2005, og klubben skiftet deretter navn til "Anaheim Ducks" foran 2006/2007-sesongen. Lagets gamle navn kom for øvrig fra Disneyfilmen "The Mighty Ducks". Anaheim Ducks vant Stanley Cup i sesongen 2006/2007 etter å ha slått Ottawa Senators med 4-1 i kamper. Trofévinnere. Conn Smythe Trophy Lady Byng Memorial Trophy Bill Masterton Memorial Trophy Maurice "Rocket" Richard Trophy Hart Memorial Trophy Historie. Siden lockouten i 2004 har Ducks kvalifisert seg til Stanley Cup playoffs fem av syv ganger. I 2006-07-sesongen gikk de helt til topps etter å ha slått Ottawa Senators 4-1 i kamper i finalen. Dette er fortsatt den eneste sesongen de har vunnet Stanley Cup. Grunnserie og sluttspill (1993-2012). W = Seiere | L = Tap | T = Uavgjort | OL = Tap etter ordinær tid | P = Poeng | Div = Division | Conf = Conference Triumfen i 2007. Allerede før sesongen ble Anaheim Ducks utpekt som en av favorittene til å vinne Stanley Cup troféet. Med to av de beste backene i NHL – Chris Pronger og Scott Niedermayer – var Ducks en av lagene med de sterkeste defensive brikkene denne sesongen. I tillegg hadde de også offensiv slagkraft i Ryan Getzlaf, Teemu Selanne, Andy McDonald, Chris Kunitz og Corey Perry for å nevne noen. Keeperduoen Jean-Sebastien Giguere og Ilya Bryzgalov hadde også en stabil sesong med solide prestasjoner, og de var begge store bidragsytere til at Ducks gikk til topps. Grunnserien startet på imponerende vis da Ducks spilte hele seksten kamper før de gikk på sitt første tap mot Calgary Flames. Fram til da hadde de tolv seiere og fire tap etter ordinær tid (som gir ett poeng). Ducks endte til slutt opp med 48-20-14 og 110 poeng som ga dem en triumf i Pacific Division og en 2. plass bak Detroit Red Wings i Western Conference. Finnen Selanne utpekte seg som den store stjernen i grunnserien med 48 mål og 46 assists som ga 94 poeng. Bak fulgte McDonald (78), Niedermayer (69), Kunitz (60) og Pronger (59). 2. plassen i Western Conference gjorde at Ducks skulle spille mot 7. plassen i kvartfinalen i sluttspillet. Minnesota Wild skulle vise seg å bli en enkel hindring for de svartkledde med 4-1 i kamper. I neste runde sto de overfor en tilsynelatende vanskeligere motstander i Vancouver Canucks. Selv om Ducks vant serien 4-1, var den jevnere enn resultatet skulle tilsi. Hele tre av fem kamper måtte avgjøres etter ordinær tid, og i to av kampene måtte det til og med spilles to overtime-perioder. I Conference-finalen ble det et rent toppoppgjør mellom Ducks og Detroit Red Wings. Anført av Niedermayer-brødrene (Rob og Scott) tok Ducks seg til finalen med en 4-2-seier i kamper. Også her viste Ducks evnen til å avgjøre tette kamper ved å ta to av seierne etter ordinær tid. I Stanley Cup-finalen møtte de Ottawa Senators som på veien til finalen hadde slått ut Pittsburgh Penguins (4-1), New Jersey Devils (4-1) og Buffalo Sabres (4-1). Anført av topprekka med stjernespillerne Daniel Alfredsson, Jason Spezza og Dany Heatley skulle det bli spennende å se hvordan det canadiske backparet Pronger og Niedermayer skulle stoppe Senators i deres rekke av strålende matcher. Ducks hadde hjemmebanefordel og serien startet med to kamper i Honda Center. Det var to meget jevne kamper hvor Ducks tok det lengste strået i begge med 3-2 og 1-0-seiere. Etter dette ble det spilt to kamper i Scotiabank Place i Ottawa hvor Ducks og Senators vant hver sin match. Dermed ledet Ducks serien 3-1 før de kunne avgjøre det hele i Honda Center i kamp fem. I en kamp med til sammen kun 31 skudd vant Ducks hele 6-2, og kunne for første gang i historien krone seg til Stanley Cup-mestere. Spillere delaktige i Stanley Cup-triumfen: Ilya Bryzgalov, Jean-Sebastien Giguere, Rickard Jackman, Sean O'Donnell, "Francois Beauchemin", Chris Pronger (A), Scott Niedermayer (C), Joe DiPenta, Aaron Rome, Kent Huskins, "Teemu Selanne", "Corey Perry", Chris Kunitz, "Ryan Getzlaf", "George Parros", Dustin Penner, Drew Miller, Andy McDonald, Todd Marchant, Brad May, Samuel Pahlsson, Travis Moen, Ryan Shannon, Rob Niedermayer (A), Shawn Thornton, Ryan Carter, Joe Motzko. Spillere i kursiv spiller fortsatt for Ducks p.d.d. Årene etter Stanley Cup-seieren. Allerede sommeren etter troféet ble hevet gikk det rykter om at Teemu Selanne og Scott Niedermayer vurderte å gi seg på topp. Dermed måtte Ducks starte 2007-08-sesongen uten to av sine viktigste spillere. Begge ombestemte seg imidlertid underveis i sesongen, og spilte henholdsvis 26 og 48 kamper i grunnserien. Stortalentet Ryan Getzlaf bar laget på sine skuldre og endte til slutt opp med respektable 82 poeng ved sesongslutt. Laget mistet også sin backup-keeper Ilya Bryzgalov til Phoenix Coyotes, og erstattet han med kommende førstekeeper Jonas Hiller. Etter å ha endt på en 4. plass i Western Conference tapte de i kvartfinalen i sluttspillet mot Dallas Stars. I løpet av de neste sesongene skjedde det flere utskiftninger i stallen til Ducks. Før 2009-10-sesongen hadde Chris Pronger blitt tradet til Philadelphia Flyers, og samtidig skulle det vise seg at dette ble Scott Niedermayers aller siste sesong i NHL. Med to av NHLs beste forsvarsspillere gjennom tidene på vei vekk var det viktig for Ducks å forsterke defensivt på dette tidspunktet. Heldigvis hadde de noen år i forveien lagt grunnlaget for det offensive ved å drafte Ryan Getzlaf, Corey Perry og Bobby Ryan som utgjorde en livsfarlig trio på førsterekka. I forsvar kom Lubomir Visnovsky inn sammen finnen Toni Lydman, som etterhvert har vist seg som en sterk forsvarsduo. Samtidig draftet Ducks stortalentet Cam Fowler i 2010, en spiller ansett som en kommende stjerne i NHL. Norske spillere. Espen Knutsen er hittil den eneste norske spilleren som har spilt i Anaheim Ducks. Knutsen fikk 19 kamper for Ducks i 1997-98-sesongen, og scoret 3 mål. Dessverre ble "Shampo" aldri noen stor suksess i den gang Mighty Ducks-trøya, og han spilte mesteparten av sesongen for farmerlaget Cincinnati Mighty Ducks. Etter en skuffende NHL-sesong dro Knutsen tilbake til Djurgården og gjorde suksess der før han fikk sin andre sjanse i 2000 i NHL med klubben Columbus Blue Jackets. Der markerte han seg som en nøkkelspiller i flere sesonger fra 2000 til 2004. Ruch Autonomii Śląska. Ruch Autonomii Śląska (tysk: "Bewegung für die Autonomie Schlesiens") er et polsk politisk parti som ble stiftet i januar 1990. Det er et regionalparti i Schlesien som arbeider for at regionen skal få selvstyre, i rammen av et forent Europa, og står i den rike schlesiske autonomistiske tradisjonen. Mary Carillo. Mary Carillo (født 15. mars, 1957 i Queens New York) er en tidligere profesjonell kvinnelig tennisspiller. Carillo var som best nummer 33 på rankingen over kvinnelige singlespillere. I 1977 vant hun mixed doubletitlen i Grand Slam-turneringen French Open sammen med John McEnroe. Pavel Padrnos. Pavel Padrnos (født 17. desember 1970, Petrovice, nær Třebíč, Tsjekkia) er en tsjekkisk proffsyklist, som har syklet for Discovery Channel Pro Cycling Team det meste av karrieren. Colorado Avalanche. Colorado Avalanche er et ishockeylag i den profesjonelle ligaen NHL. Klubben kommer fra Denver, Colorado i USA og har hjemmebanen sin i Pepsi Center med plass til 18 000 tilskuere. Klubben ble grunnlagt i 1972 under navnet "Quebec Nordiques" og hørte hjemme i Quebec i Canada hvor de spilte frem til 1979, da den konkurrerende ishockeyligaen World Hockey Association ble lagt ned. I 1995 fikk Quebec Nordiques problemer med økonomien og resultatet ble at klubben flyttet til Denver med det nye navnet Colorado Avalanche. Rett etter ankomsten i sesongen 1995/1996 til Denver vant klubben Stanley Cup, noe de også gjentok under sesongen 2000/01. Paulus' brev til efeserne. Paulus’ brev til efeserne, også kalt efeserbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den tiende boken i Det nye testamente. Om Paulus virkelig har forfattet dette brevet er omdiskutert. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Ef». Forfatter, datering og avfattelsessted. Det er delte meninger blant bibelforskere om dette brevet er skrevet av apostelen Paulus. Argumentene for at Paulus har skrevet det er for det første at Paulus identifiserer seg selv som i de andre Paulinske brevene (1:1 og 3:1). Videre at både språk og struktur ligner de ubestridte Paulinske brevene (A. S. Wood, i The Expositor's Bible Commentary: Ephesians through Philemon. 1978.) For det tredje at teologien er på linje med Paulus's øvrige forfatterskap. Som Mitton har sagt: "Pauline authorship can rightly be assumed until it is disproved" (C. L. Mitton, The Epistle to the Ephesians, 7.) Argumentene mot at Paulus har skrevet det er først og fremst at stil og ordforråd skiller seg vesentlig fra andre paulinske brev. Videre er det en innholdsmessig motsigelse i at forfatteren skriver som om han ikke kjenner adressatmenigheten, i flg. Apg 19 har Paulus oppholdt seg over to år i Efesus. Videre bærer brevet preg av å være en bearbeidelse av Kolosserbrevet. Fylkesvei 213 (Rogaland). Fylkesvei 213 i Rogaland går mellom Hålandsvatn og Åsland i Time. Veiens lengde er 4,2 km. Eksterne lenker. 213 Fylkesvei 205 (Rogaland). Fylkesvei 205 i Rogaland går mellom Undheim og Egeland i Time. Veiens lengde er 5,9 km. Eksterne lenker. 205 Holms. "Holms" var en norsk situasjonskomedie som gikk på TV 2 fra 2002 til 2003 og som omhandlet familien Holms og deres hverdagslige problemer. Bak serien stod Tore Ryen, også kjent som opphavsmann til serier som "Mot i brøstet" og "Karl & Co". Serien hadde premiere på TV 2 den 25. februar 2002, og første sesong ble sendt 12 mandager på rad fram til 20. mai 2002. Annen sesong begynte 9. september 2002, og det ble sendt 10 episoder fram til 11. november 2002. Tredje sesong begynte 3. februar 2003, med 11 episoder til og med 14. april 2003. Til slutt ble det sendt 4 episoder på tirsdager fra 4. til 25. november 2003. Serien gikk i reprise sommeren 2008. Fylkesvei 206 (Rogaland). Fylkesvei 206 i Rogaland går mellom Time og Årrestad i Time. Veiens lengde er 7,5 km. Eksterne lenker. 206 Fekting under Sommer-OL 1896. Fekting under Sommer-OL 1896. Det var 15 mannlige utøvere fra fire nasjoner, Hellas (9 deltakere), Frankrike (4), Danmark (1) og Østerrike (1) som konkurrerte i tre øvelser, sabel, florett og florett for fektmestere. Konkurransene ble avviklet i perioden 7. til 9. april 1896. Dronningberget. Dronningberget er en kolle på Bygdøy i bydel Frogner i Oslo, som ble opparbeidet som park på 1700-tallet. Istandsetting og tilbakeføring av Dronningberget som park var Regjeringens gave til kong Harald V og dronning Sonjas 70-års fødselsdager hhv. 21. februar og 4. juli 2007. Beliggenhet og natur. a>, mars 2007. Gimlehøyden og Uranienborg kirke til høyre Dronningberget ligger i nordenden av halvøya Bygdøy, syd for Sjølystveien (E 18), mellom Dronning Blancas vei i øst og Bygdøyveien i vest. Området er ca. 75 mål i utstrekning og grunnen tilhører Bygdø kongsgård. På kollen er det en meget gammel lindeskog og gammel hasselskog. Det finnes en svært rik soppflora, med nærmere 170 registrerte sopparter. Sannsynligvis finnes nærmere 250 sopparter her. Dronningberget har Norges største forekomst av utrydningstruete arter, så å si alle sopper. For osloslørsopp og lindeslørsopp utgjør denne kollen halvparten av artenes globale leveområde. Naturen alene gjør Dronningberget internasjonalt verneverdig. Parkens historie. Kollen het opprinnelig Lindehaugen og inngikk i parkanlegget til Bygdø Kongsgård fra 1700-tallet. Lindeskogen var en viktig del av parken, som hadde preg av parkskog. Det har vært kanal mellom Bestumkilen (mellom vestsiden av Bygdøy og Skøyen) og Frognerkilen (mellom østsiden av Bygdøy og Skarpsno), siste gang avmerket på kart i 1816. Kanalen må ha gått langs nordenden av Dronningberget. Parken fikk sitt navn etter Karl Johans dronning, Desideria (Desirée), da hun hadde hatt et langt opphold på Kongsgården i 1824. Parken var begynnelsen på den folkepark på Bygdøy som Karl Johan proklamerte i 1837, da han ved kjøp av grunn var blitt eier av hele kongsgården. I noen år fra 1938 var det et lite bevertningssted på Dronningberget. Monumentet over Herman Wedel-Jarlsberg (november 2007) Kong Karl Johan bestemte i 1840 at det skulle reises et monument over grev Herman Wedel Jarlsberg, som døde samme år. Hans Michelsen begynte i 1841 arbeidet med bysten, som ble laget i sink på grunnlag av Wedel Jarlsbergs dødsmaske. Monumentet ble avduket i sydenden av parken av kong Oscar I i 1845. Ved sokkelen lå en sørgende riksløve. Smijernsstakittet rundt monumentet var tegnet den danske arkitekten J.H. Nebelong. Midt på 1800-tallet har vegetasjonen vært ganske åpen, blant annet med utsikt fra den nordlige del av parken til Bestumkilen og Frognerkilen. Sæterhytten i skogområdet bak Wedel-statuen ble flyttet fra lystslottet Oscarshall på Bygdøy, der det opprinnelig kan ha vært oppført som badehus. Sæterhytten ble innviet i 1862, med tre kongelige Louiser til stede: Karl IVs dronning Louise, hennes mor Louise av Preussen og datteren prinsesse Louise som ble mor til kong Haakon VII. De tres monogrammer finnes i gavlen på Sæterhytten. Henrik Ibsen som deklamerte dikt han hadde skrevet for anledningen. Fra 1866 var hytten serveringssted, ofte i bruk ved fester og feiringer, også kongelige. Hytten ble utvidet i 1880. Ved Sæterhytten ble det bygget en musikkpaviljong som sto ferdig i 1890. Det ble drevet servering i hytten frem til 1960-tallet. De senere årene har en kunstner bodd i hytten. Henrik Ibsen hadde også tidligere lest dikt på Dronningberget, under den sjampanjefrokost Kong Oscar holdt for det skandinaviske studentmøtet i 1851. Etter unionsoppløsningen i 1905 har Dronningberget ikke vært vedlikeholdt, og er tilgrodd før restaureringen i 2007 begynte. Regjeringens gave til kongeparet i 2007. a> og restaurert av Riksantikvaren i 2007. Regjeringens gave til kong Harald V og dronning Sonjas 70-årsdager hhv. 21. februar og 4. juli 2007 var 10 mill. kr som gikk til Regjeringen ønsket å gi en gave med nær tilknytning til kongehuset, som samtidig kan være til glede for allmennheten. Opparbeidelsen av parken med gangveier ble sluttført høsten 2007, mens restaurering av Sæterhytten tok lengre tid og var ferdig i april 2011. Forslag om fredning. Riksantikvaren har i april 2007 varslet forslag å områdefrede et stort område av Bygdøy som kulturmiljø i henhold til kulturminneloven. Dronningberget inngår i forslaget. Skyting under Sommer-OL 1896. Skyting under Sommer-OL 1896. Det var 61 mannlige utøvere fra sju nasjoner, Hellas (50 deltakere), Danmark (3), USA (3), Storbritannia (2), Italia (1), Sveits (1) og Frankrike (1) som konkurrerte i fem skyteøvelser. Herr og Fru Thoresen. "Herr og Fru Thoresen" var en norsk TV-serie på 12 episoder som gikk på TVNorge våren 2000. Programmet ble ledet av Espen Thoresen og hans mor Eva Thoresen med på slep. Serien gikk ut på at de to reiste landet rundt i bil for å portrettere mer eller mindre kjente personer i Norge. Serien hadde premiere på TV Norge 2. mars 2000. Scary Movie 3. "Scary Movie 3" er en amerikansk filmkomedie fra 2003. Filmen ble regissert av David Zucker. Filmen er den tredje i en serie av tilsammen fire filmer. ("Scary Movie", "Scary Movie 2" og "Scary Movie 4"). Pierre Charles de Villeneuve. Viseadmiral Pierre Charles de Villeneuve Pierre Charles de Villeneuve (født 31. desember 1763, død 22. april 1806) var en fransk marineoffiser under Napoleonskrigene. Han kommanderte den fransk-spanske flåten som ble slått av britene under slaget ved Trafalgar. Tidlig karriere. Villeneuve ble født i 1763 i Valensole, i Alpes-de-Haute-Provence og sluttet seg til den franske marinen i 1778. På tross av sin aristokratiske bakgrunn var han sympatisk overfor den franske revolusjonen. Han sløyfet det aristokratiske «de» fra navnet og fortsatte i tjenesten etter andre aristokrater ble rensket ut. Han tjenestegjorde i flere slag og ble grunnet dette utnevnt til viseadmiral i 1796. Under slaget ved Nilen i 1798 hadde han kommando over en del av styrken. Hans skip, "Guillaume Tell" var et av kun to franske linjeskip som unnslapp nederlaget. Han ble tatt til fange kort etter da britene erobret Malta men ble snart satt fri. Han ble kritisert for ikke å angripe britene i slaget ved Nilen, men Napoleon anså han som en «heldig mann» og hans karriere ble ikke rammet. I 1804 beordret Napoleon Villeneuve, stasjonert i Toulon, å trenge gjennom den britiske blokaden, ødelegge den britiske flåten i den engelske kanalen så den planlagte invasjonen av Storbritannia kunne finne sted. For å trekke de britiske styrkene vekk skulle Villeneuve seile til Karibia hvor hans styrke skulle slutte seg til den spanske flåten og den franske flåten fra Brest. De samlede flåtene skulle så angripe britiske styrker der for så å returnere til Europa, ødelegge de britiske marinestyrkene i kanalen og så eskortere "Armée d'Angleterre" fra leiren i Boulogne til invasjon av Storbritannia. Forløp til slaget ved Trafalgar. Etter en mislykket ekspedisjon i januar forlot Villeneuve endelig Toulon den 29. mars 1805 med 11 linjeskip. Han unnslapp Nelsons blokade, passerte Gibraltarstredet den 8. april og krysset atlanterhavet med Nelsons styrker tett på, men en måned etter skjema grunnet lite gunstig vind. I Karibia ventet Villeneuve en måned ved Martinique men admiral Ganteaumes styrke fra Brest innfant seg ikke. Til slutt ble Villeneuve presset av franske hæroffiserer til å begynne de planlagte angrepene på britene, men han klarte kun å ta tilbake øyfortet Diamond Rock ved Martinique. Den 7. juni fikk han melding om at Nelson hadde nådd Antigua, og den 11. juni seilte Villeneuve for Europa med Nelson etter seg. Den 22. juli passerte Villeneuve Kapp Finisterre med 20 linjeskip og 7 fregatter og seilte inn i Biscayabukten. Her møtte han en britisk flåte på 15 linjeskip under kommando av viseadmiral Sir Robert Calder. I det påfølgende slaget ved Kapp Finisterre, et forvirrende slag i dårlig sikt, klarte de underlegne britene å avskjære og erobre to spanske skip. I to dager fulgte Villeneuve den flyktende britiske styrken, men forsøkte ikke å ta opp kampen. I stedet seilte han til La Coruña der han ankom den 1. august. Her fikk han ordre fra Napoleon om å seile til Brest og Boulogne som planlagt. I stedet for det, kanskje fordi han trodde på en falsk melding om overlegne britiske styrker i Biscayabukten, seilte han tilbake til Cádiz og derved forspilte han muligheten for en fransk invasjon av Storbritannia. Slaget ved Trafalgar. Ved Cádiz ble den fransk-spanske flåten blokkert av britene under Nelson. I september ble Villeneuve beordret å seile til Napoli og angripe britiske skip i middelhavet men han var var ikke villig til å avseile. I midten av oktober fikk han imidlertid høre at Napoleon var i ferd med å erstatte han som sjef for styrken og at han måtte melde seg i Paris for å avgi rapport. Napoleon hadde skrevet til marineministeren at Før hans erstatter nådde frem beordret Villeneuve styrkens avseiling den 18 oktober. Med et dårlig trenet mannskap tok det styrken to dager å få alle 34 skip ut av Cádiz. Den 21. oktober fikk Villeneuve oversikt over størrelsen på den britiske styrken og forsøkte å returnere til Cádiz, men ble avskåret ved Kapp Trafalgar. Med en underlegen styrke vant Nelson slaget ved Trafalgar og Villeneuves flaggskip, "Bucentaure" ble erobret sammen med en rekke andre franske og spanske skip. Død og ettermæle. Villeneuve ble tatt til fange og brakt til England. Han ble satt fri og bodde en tid i Sonning men returnerte så til Frankrike i 1806. Den 22. april ble han funnet død på Hotel de Patrie i Rennes med seks knivstikk i brystet. På tross av at han sannsynligvis var myrdet av Napoleons agenter ble hans død erklært å skyldes selvmord. Han ble begravet uten noen seremonier. Eksterne lenker. Villeneuve, Pierre Charles Villeneuve, Pierre Charles Villeneuve, Pierre Charles Herostratisk berømmelse. Herostratisk berømmelse oppnår en ved å utføre en vederstyggelig ("ufyselig, grufull") handling og få navnet sitt knyttet til denne. Uttrykket stammer fra oldtidsbyen Efesos i Lilleasia, der en mann som het Herostratos brente ned et tempel viet gudinnen Artemis år 356 f. Kr.. Han ble pågrepet og henrettet. Borgere av Efesos ble pålagt aldri å nevne hans navn, så ennå i dag er det synonymt med å bli kjent på grunn av noe forkastelig. Oslopakke 2. Oslopakke 2 er en felles handlingsplan for infrastrukturen i Oslo og Akershus 2002–2011, spesielt med tanke på kollektivtransport. Hensikt. I følge hjemmesiden er "Oslopakke 2 (O2) en plan for å fremskynde utbyggingen av infrastruktur og innkjøp av materiell for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus. Intensjonen i planen er at utvikling og drift av transportsystemet i regionen vurderes samlet over fylkesgrensene, og at transportavviklingen på bane- og veisystemet vurderes under ett. Oslopakke 2 skal sikre en utbygging av kollektivtrafikken i løpet av ti år som ellers ville tatt rundt 25 år." Et sentralt poeng er tidsperspektivet på pakken. O2 utgikk 1. november 2011, mens Oslopakke 3 startet i 2008. Dermed overlappet pakkene hverandre. Finansiering. Oslopakke 2 ble finansiert av staten, Oslo kommune, Akershus fylkeskommune og trafikantene. Trafikantbetalingen bestod bl.a. av bompenger gjennom bomringen i Oslo. I tillegg krevde Ruter As gjennom prissystemet inn en ekstraordinær trafikantbetaling pr. reise. Disse midlene finansierte deler av nytt T-banemateriell. Som nevnt ovenfor utgikk Oslopakke 2 fra 1. november 2011. I Akershus ble påslaget i billettprisen beholdt, og øremerkes finansiering av drift og reinvestering av Kolsåsbanen. I Oslo ble påslaget i billettprisen også videreført og går til å dekke vognleie for MX3000-vognene. Dallas Stars. Dallas Stars er et ishockeylag i den profesjonelle ishockeyligaen NHL. Klubben kommer fra Dallas, Texas i USA og spiller sine hjemmekamper i American Airlines Center. Klubben ble grunnlagt i 1967 under navnet "Minnesota North Stars" og flyttet til Dallas i 1993. Klubben har vunnet Stanley Cup én gang, i sesongen 1998–99. Ytterligere har Minnesota North Stars vært i Stanley Cup-finalen 2 ganger, både i 1981 og i 1991. Farmerlagene til Dallas Stars er Texas Stars (AHL), Idaho Steelheads (ECHL) og Allen Americans (CHL). Et tidligere farmerlag til Dallas Stars var for øvrig Iowa Stars, som hadde nordmannen Marius Holtet i stallen. Historie. Minnesota North Stars var et av seks nye lag i NHL som debuterte i sesongen 1967–68. Til tross for rimelig sportslig suksess med to Stanley Cup-finaleplasser led klubben av dårlig økonomi i løpet av 1980-tallet og til sist besluttet styret å flytte klubben til Dallas i Texas. Dallas Stars vant Stanley Cup for første gang i sesongen 1998–99 hvor de slo Buffalo Sabres i finalen. Det avgjørende målet ble skåret på kontroversielt vis av Brett Hull på Buffalos målmann Dominik Hasek. TV-bilder viste at Hull hadde en skøyte i målfeltet da han skårte og målet burde derfor vært annullert som følge av reglementet på den tiden. Men målet ble godkjent og dermed tok klubben sitt hittil eneste Stanley Cup-trofe. Året etter var også laget i finalen, men måtte gi tapt ovenfor New Jersey Devils. I sesongen 2001–02 flyttet klubben inn i deres nåværende hjemmebane American Airlines Center. Nordmenn. Marius Holtet, draftet i 2002 i 2. runde, 42. valg totalt (kun kamper for farmerlagene Louisiana IceGators, Houston Aeros og Iowa Stars). Scott Winkler, draftet i 2008 i 3. runde, 89. valg totalt (spiller for Colorado College Tigers i Western Collegiate Hockey Association) Hvordan bli norsk. "Hvordan bli norsk" ("Hvordan bli norsk statsborger?") var en norsk programserie som gikk på TVNorge våren 2005 og som handlet om hvilke hinder en asylsøker måtte overkomme for å bli norsk statsborger. Med Arild Bøe og Banthata Mokgoatsane (Mbama) Malta Cup. Malta Cup er en profesjonell snookerturnering som ble introdusert i sesongen 2004/05. Turneringa blir spilt i Hilton Conference Centre, Portomaso, Malta i januar/februar. Pengepremien i 2006 var på 118 500 britiske pund og vinneren fikk 18 000 pund. Foran 2007/2008 sesongen er turneringen ikke lenger en rankingturering, den ble da erstattet med Shanghai Masters. Turneringen ble likevel avholdt, da som en invitasjonsturnering. De seksten beste på verdensrankingen, i tillegg til to maltesiske spillere (Tony Drago og Alex Borg) samt ytterligere to spillere valgt av snookerforbundet (Dominic Dale og Marco Fu) ble invitert. På grunn av at Ronnie O'Sullivan og Steve Davis takket nei til invitasjonen ble nummer 17 og 18 (henholdsvis Joe Swail og Joe Perry) invitert som erstatninger. Turneringen ble vunnet av Shaun Murphy, som dermed forsvarte tittelen fra året før. Rachel McAdams. Rachel Anne McAdams (17. november 1978) er en kanadisk skuespiller. Hennes gjennombruddsrolle var som «dronningbien» Regina George i filmen "Mean Girls" (2004). Hun hadde deretter en rolle i "The Notebook", filmadopsjonen av Nicholas Sparks' roman av samme tittel, og i filmkomedien "Wedding Crashers". Blant hennes andre filmer er den romantiske komedien "The Family Stone", thrilleren "Red Eye" og "The Time Traveler's Wife". Blant hennes nyeste filmer er som Irene Adler i Guy Ritchies utgave av Sherlock Holmes fra 2009, og i "Morning Glory" (2010) som Becky Fuller. Første år. Rachel McAdams ble født i London i Ontario, og vokste opp i nabobyen St. Thomas. Hennes far Lance var en lastebilsjåfør og hennes mor Sandra en sykepleier. Hun har en yngre bror og søster, Daniel og Kayleen. Hun begynte med kunstløp da hun var fire og begynte med skuespill da hun var tolv år gammel. Det skjedde på teatersommerskole i St. Thomas. Da skolen utvidet til helårsundervisning og til sist relokalisert til London i Ontario ble hun bedt om å fortsette som student. Hun gikk på Myrtle Street Public School og den offentlige skolen Central Elgin Collegiate Institute i St. Thomas fram til avgangseksamen. Her hadde hun en rolle i den prisbelønte forestillingen "I Live in a Little Town". Hun tok eksamen på York University i Toronto med laud og en BFA-grad i teater i 2001. I løpet av hennes fjerde år ved York spilte hun et barn i "The Piper' – en forestilling ved et teaterverkstedet ledet av et kreativt lag fra Necessary Angel Theatre Company i Toronto. Eksterne lenker. McAdams, Rachel McAdams, Rachel Ervik. Ervik (Erviken), gårdsbruk innerst i Eidsvågbukten i Åsane bydel, Bergen. Gården tilhørte i begynnelsen av 1600-tallet Allehelgenkirkens gods. Gården ble tidlig delt, og lyststedet Erviken hovedgård ble etablert av kjøpmann Christian Jürgens. Hovedbygningen ble oppført i 1732 og restaurert i 1911. Eiendommen ble tidlig parkmessig opparbeidet, og ca. 40 dekar ble fredet i 1984. I Ervik ligger tidligere Ervik skole som nå huser barnehage, samt Kalvatræet skole. Åsane Billag L/L hadde tidligere sine kontorer og verksteder her. Området har også en del tettbebyggelse som for det meste består av eneboliger. Ervik er omgitt av Åstveit i nordvest, Eidsvåg i sørvest, og av Selvik i Jordal i sørøst. Ervik grunnkrets i Bergen kommune hadde 888 innbyggere 1. januar 2012, og et areal på 1,52 km² hvorav 0,06 km² ferskvann. Knut Kristiansen (manusforfatter). Knut Kristiansen (født 2. desember 1967 i New Jersey, USA) er en norsk manusforfatter. Han har blant annet skrevet manus til filmen "Tyven Tyven" (2002) og TV-serien "Torpedo" (2007). Los Angeles Kings. Los Angeles Kings er et ishockeylag som spiller i den profesjonelle ishockeyligaen NHL. Klubben kommer fra Los Angeles, California i USA og spiller sine hjemmekamper i Staples Center. Klubben ble grunnlagt i 1967 og har vært i Stanley Cup-finalen to ganger, i sesongen 1992–93 hvor de tapte for Montreal Canadiens og i Stanley Cup-sluttspillet 2012 hvor de ble mestere for første gang etter å ha slått New Jersey Devils. Historie. Byen Los Angeles ble tildelt et NHL–lag i 1966 bak et løfte om å bygge en ny arena som kunne huse den nye klubbens kamper. Los Angeles Kings spilte sin første kamp i NHL under sesongen 1967–68, men likevel skulle der gå enda en sesong før den nye arenaen stod ferdig, så derfor spilte klubben sin første sesong i Long Beach Arena og Los Angeles Memorial Sports Arena før den nye arenaen, kjent som "The Forum", ble klubbens hjemmebane fra og med sesongen 1968–69. De neste 20 årene kom klubben i sluttspillet flere ganger, men uten å oppnå noen finaleplass. I 1999 flyttet klubben til sin nåværende arena. Ronnie O'Sullivan. Ronald Antonio (Ronnie) O'Sullivan (født 5. desember 1975 i Wordsley, West Midlands) er en engelsk profesjonell snookerspiller som har vunnet verdensmesterskapet i snooker fire ganger. Han er kjent under kallenavnet «The Rocket» for sin raske spillestil og har fem sesonger vært rangert som nummer én i verden. Karriere. O'Sullivan viste tidlig at han hadde et stort talent for snooker og gjorde sitt første maksimum break i en alder av 15 år, ett år senere startet han som profesjonell. Da han var 17 år ble han den yngste noensinne til å vinne en rankingturnering, da han vant UK Championship i 1993. Han ble verdensmester for første gang i 2001, etter at han slo John Higgins 18–14 i finalen. I 2004 vant han over Graeme Dott med 18–8 etter at Dott hadde tatt en tidlig 5–0 ledelse. Han vant for tredje gang i 2008 etter å ha slått Allister Carter 18–8. Han er kjent som en meget hurtig spiller og har gjort de fem raskeste maksimum break i verden. Totalt har han ti maksimum breaks, det raskeste på 5 minutter og 20 sekunder, noe som tilsvarer at en ball ble puttet hvert niende sekund. Som en av få spillere kan han spille tilnærmet like godt med både høyre og venstre hånd, dette gir han en fordel ved at han får større mulighet til å velge hvordan han skal stå når han støter. Han slipper på grunn av dette ofte å bruke en såkalt rest. Foran sesongen 2007/2008 hadde O'Sullivan gått over to år uten seier i en rankingturnering, og i den andre turneringen for sesongen kom han til finalen i Grand Prix, men tapte 6–9 for Marco Fu. I den påfølgende turneringen, Northern Ireland Trophy, gjorde han sitt syvende maksimum break i karrieren i da han slo Allister Carter 5–2. I tillegg gjorde han serier på over hundre i alle de fire andre partiene han vant, noe som er rekord i en først til ni kamp. Den 16. desember 2007 vant han igjen en rankingturnering, for første gang siden mars 2005, etter at han slo Stephen Maguire 10–2 i finalen av UK Championship. I semifinalen mot Mark Selby gjorde han igjen et maksimum break i det siste og avgjørende partiet. Under verdensmesterskapet gjorde han sitt tredje maksimum break for sesongen og slo med det Stephen Hendry sin mangeårige rekord med åtte maksimum break i karrieren, han vant også sitt tredje verdensmesterskap Sesongen 2008/2009 startet O'Sullivan med seier i Northern Ireland Trophy, som var den første turneringen. Han slo Dave Harold 9–3 i finalen. Han kom også til finalen i Shanghai Masters, men tapte denne med 8–10 for Ricky Walden. I januar 2009 vant han Masters for fjerde gang, og ble sammen med Stephen Hendry den eneste som har vunnet turneringen mer enn tre ganger. I en meget jevn og intens finale slo O'Sullivan regjerende mester Mark Selby med 10–8. Like før turneringen hadde O'Sullivan knekt køen sin i frustrasjon mens han trente, han fikk ny kø dagen før han skulle spille sin første kamp i turneringen. Etter at han hadde vunnet over Selby uttalte O'Sullivan at han anså seieren med den nye køen som den beste prestasjonen han hadde gjort i snooker. Under verdensmesterskapet i 2009 ble O'Sullivan slått ut i andre runde av Mark Allen og klarte dermed ikke å forsvare tittelen fra året før. I tillegg gjorde Stephen Hendry sitt niende maksimum break i karrieren slik at O'Sullivan ikke lenger var alene om å ha flest maksimum break. Tidlig i sesongen 2010/2011 gjorde O'Sullivan imidlertid sitt tiende maksimum break i en kamp mot Mark King. Med kun den sorte kulen igjen måtte O'Sullivan overtales til å putte den sorte og få sitt tiende maksimum break, dette på grunn av at han fikk vite at det ikke var noen ekstra pengepremie for maksimum break. Han puttet imidlertid den sorte, dog på en nonchalant måte. Senere i sesongen gjorde Hendry sitt tiende maksimum break slik at han og O'Sullivan står likt. Kontroverser. O'Sullivan har gjennom hele karrieren vært gjenstand for en rekke hendelser som har vært kontroversielle. Under verdensmesterskapet i 1996 ble han funnet skyldig i å ha angrepet en representant for snookerforbundet og ble ilagt en bot på £20 000. Etter at han vant finalen i Irish Masters i 1998 ble han fratatt seieren på grunn av at han testet positivt på marijuana. Etter at han tapte kvartfinalen i VM 2005 mot Peter Ebdon uttalte han til pressen at han vurderte å ta et år fri og kanskje helt trekke seg fra sporten. Dette har ofte vært et tilbakevendende tema, senest i intervjuet etter seieren i VM 2008. I desember 2006, under kvartfinalen i UK Championship mot Stephen Hendry, kom han tidlig på etterskudd og lå under med 4–1. Distansen var først til ni. I det sjette partiet tok han ledelsen, men bommet etter at han fikk dårlig posisjon på en rød kule. Rolig tok han Hendry og dommer Jan Verhaas i hånden, takket for kampen og gikk rolig ut av arenaen. Dette kom som en fullstendig overraskelse på både Hendry, Verhaas og ikke minst publikum som forventet en storkamp. Oppstusset førte også til at kampen mellom Steve Davis og Graeme Dott ble forstyrret, idet publikum flyttet seg over for å se denne kampen. Snookerforbundet gav de tilskuerne som hadde kjøpt billetter til kampen mellom Hendry og O'Sullivan gratis billetter til neste dag. O'Sullivan kom samme kveld med en offisiell unnskyldning hvor han beklaget overfor fansen og Hendry for at han ikke hadde fått en skikkelig kamp. I en disiplinærhøring i mai 2007 ble O'Sullivan ilagt en bot på £20 000 og fradømt 900 rankingpoeng for denne episoden. Rankingpoengene tilsvarer poengsummen for den aktuelle matchen. Det fikk dog ingen effekt på den offisielle rankinglisten. I den neste turneringen Masters var imidlertid O'Sullivan tilbake i form og vant turneringen etter 10–3 seier over Ding Junhui. Etter å ha blitt slått ut av China Open i mars 2008, havnet O'Sullivan i klammeri med den fremmøtte pressen. Først klaget han over at journalistene stilte lange spørsmål, før han deretter plasserte en mikrofon mellom bena. Deretter sammenlignet han mikrofonen med sin egen penis, og kom med obskøne tilnærminger til andre personer under pressekonferansen. O'Sullivan ble i juni samme år bøtelagt og fradømt 900 rankingpoeng på grunn av oppførselen. The Hot Chick. "The Hot Chick" er en amerikansk komedie fra 2002. Den mest populære jenta på skolen, Jessica får livet sitt snudd opp/ned når hun ved et lite uhell bytter kropp med en 30 år gammel mann. Filmen handler om hennes kamp for få tilbake kroppen sin. Messerschmitt Me 321. Messerschmitt Me 321 var et stort tysk militært glidefly utviklet og produsert av Messerschmitt for Luftwaffe under andre verdenskrig. Flyet fløy første gang 7. mars 1941, og ble utviklet i forbindelse med tyske planer om en invasjon av Storbritannia, den såkalte Operasjon Sjøløve. Den tyske hærens overkommando trengte et transportfly som kunne frakte omtrent 130 fullt utrustede soldater, ettersom det ikke var mulig å frakte mannskap og våpen sjøveien. Den vellykkede stormingen av Fort Eben-Emael i Belgia hadde overbevist den tyske hærledelsen at glidefly var det rette verktøyet i slike scenarier. Messerschmitt Me 321, med et vingespenn på rundt 55 m og en tomvekt på rundt 12 400 kg viste seg imidlertid å bli for tungt til å fungere i praksis. Flyet måtte taues av tre Messerschmitt Bf 110 jagerfly, fly som ikke kunne avsees fra frontlinjen. En senere variant av Me 321 var Me 323, som var drevet av 6 motorer. Dette var det største land-baserte transportfly under andre verdenskrig. Minnesota Wild. Minnesota Wild er et ishockeylag som spiller i den profesjonelle ishockeyligaen NHL. Klubben kommer fra Saint Paul, Minnesota i USA og spiller sine hjemmekamper i Xcel Energy Center. Klubben spilte sin første sesong i NHL i 2000–01 og Minnesota fikk dermed igjen et lag i NHL etter at Minnesota North Stars flyttet til Dallas, Texas i 1993. Klubben har i sin forholdsvis korte levetid kun kvalifisert seg til sluttspillet én gang, i sesongen 2002–03, hvor de etter å ha slått ut både Colorado Avalanche og Vancouver Canucks tapte i conference-finalen mot Anaheim Mighty Ducks med 4-0 i kamper. Hasle (Oslo). Pipa og deler av fabrikksanlegget til Tiedemanns Tobakk på Hasle. I bakgrunnen ser man det gamle hovedkontoret til Narvesen. Hasle er et strøk i bydel Grünerløkka i Oslo, mellom Økern, Helsfyr, Lille Tøyen og Carl Berner. Hasle var tidligere en egen bydel. Strøket består av en blanding av boliger og bedrifter, blant andre Narvesen, Tiedemanns Tobakkfabrikk og ABB. I senere tid har det blitt påbegynt flere store byggeprosjekter nær Hasle, blant annet på Tiedemansjordet, et grønt friluftsområde som sto til disposisjon for alle, og ble flittig brukt av både Hasle skole, og Lille Tøyen FK, som er nærmeste nabo. Hasle har også en stor tennishall og en turnhall som tilhører Oslo turnforening. Hasle har også et kjøpesenter som kalles "Hasle Torg" som ligger midt i sentrum av Hasle, her finnes: ICA Supermarked, Baker Hansen, Expert, Fitness Express Treningstudio, Sport 1 (Sportsbutikk), Hair Lounge Frisør, Blomsterbutikk, Hasle Kiosk, Brun Og Blid Solstudio, Hasle Sushi. Samferdsel. Hasle har T-Bane: Hasle stasjon på Grorudbanen. Denne stasjonen ligger mellom Carl Berners plass stasjon og Økern stasjon. Området betjenes også av busslinjene 57 (Løren Ring) og 60 (mellom Tonsenhagen og Vippetangen) og 67 (mellom Stovner og Tøyen) i Økernveien. Hasle har også en bussholdeplass i Grenseveien som betjenes av busslinjene 21 (mellom Helsfyr og Aker brygge) og 28 (mellom Fornebu og Helsfyr). Rushtidslinjen 345 (Blindern – Vardefjellet) og stopper også på Hasle i Økernveien. (Linje 345 går til Blindern på morgenen, til Vardefjellet på ettermiddagen, uten retur.) Norges Tennisforbund holder til i Riksanlegget for tennis som ligger i Hasle. Hasle har 2 fotballbaner, en i naturlig gress og en i kunstgress. Ali Karimi. Mohammad Ali Karimi Pashaki (født 8. november 1978 i Karaj) er en iransk fotballspiller, som for øyeblikket spiller for Persepolis FC i den iranske ligaen. Spillerkarriere. Karrieren startet i Fath Tehran, før han gikk til Persepolis FC som 19-åring. I sin første sesong for klubben spilte han 23 kamper. Etter tre sesonger gikk han videre til Al-Ahli, fra De forente arabiske emirater. Han rakk å spille 68 kamper for klubben, og scoret 9 mål. Al-Ahli betalte 20 millioner NOK for overgangen. Han fikk ikke mye tillit fra start, og spilte ingen kamper i debutsesongen. I andre sesong løsnet det for han, da scoret han 14 mål på 22 kamper. Senere ble han kåret til Årets fotballspiller i Asia i 2004. Deretter gikk han gratis til den tyske storklubben Bayern München foran 2005/06-sesongen. Han spilte 22 kamper i sin første sesong, og vartet opp med 2 mål fra sin midtbaneposisjon. Karimi har over 100 kamper for Iran, og har scoret 35 mål. I 2004 ble han Årets fotballspiller i Asia. Han spilte også i VM 2006 i Tyskland. Etter at Ottmar Hitzfeld tok over München-klubben klarte ikke Karimi å overbevise treneren, og ble frigitt av tyskerne og signert av Qatar Sports Club, men han hadde en klausul i kontrakten som sa at han når som helst kunne forlate klubben hvis han ønsket det. Han gikk fra denne klubben. Deretter kom han tilbake til Persepolis FC, men på grunn av at han hadde litt problem med klubben, gikk han derfra etter ett år til Steel Azin. I januar 2011 gikk han til FC Schalke 04. Men etter bare et halv sesong kom han tilbake til Perspolis FC igjen. Hakk i plata. Hakk i plata er et uttrykk fra grammofonplatetiden. Når det oppstod hakk eller småskader på grammofonplatene, ble lyden stående å hakke eller hoppe på samme sted i rillen (lydsporet), slik at samme korte lyd-bit ble gjentatt og gjentatt. Uttrykket "hakk i plata" brukes gjerne som metafor for det å gjenta, terpe på eller mase om det samme poenget, for eksempel i en diskusjon. Teknikk. Lyden fra en grammofonplate oppstod ved at en grammofonstift fanget opp vibrasjoner fra innspilte variasjoner (ujevnheter) i en fin rille. Stiften fulgte denne rillen som gikk i spiral fra ytterst innover på platen. Ble der hakk, gjorde stiften et hopp og landet oftest i sporet utafor. Dermed gjentok hakket seg etter en kort bit sang og /eller musikk – og fortsatte med det til noen fikk stoppet eller flyttet musikken forbi hakket. Hakk i plata er nesten like gammelt som den første 78-platen, men problemene økte sterkt da nye og lettere pick-uper tok over. Også nyere vinylplater er utsatt for det samme. Uttrykket brukes i overført betydning om personer som regnes som for sterkt opptatt av noe, slik at det preger deres omgang med andre, og altså har: hakk i plata. Sun Air of Scandinavia. Sun-Air of Scandinavia er et dansk flyselskap som ble startet av Niels Sundberg i 1979 med hovedvekt på renovasjon og kjøp/salg av fly. Selskapet har siden 1996 samarbeidet med British Airways, og alle selskapets flygninger markedsføres i dag som British Airways-flygninger. Alle fly er også malt i British Airways farger. Fra Billund, Århus og Aalborg betjener Sun-Air i dag en rekke flyplasser i Europa. Sun-Airs flåte består i dag av en blanding av British Aerospace Jetstream 32, Dornier 328 Turboprop og Dornier 328 JET. Phoenix Coyotes. Phoenix Coyotes er et ishockeylag som spiller i den profesjonelle ishockeyligaen NHL. Klubben kommer fra Glendale, som er en forstad til Phoenix, Arizona i USA og spiller sine hjemmekamper i Jobing.com Arena. Klubben har fått sitt navn etter prærieulven. Historie. Klubben ble grunnlagt under navnet "Winnipeg Jets" i 1972 i Winnipeg, Manitoba i Canada og var en av de opprinnelige klubbene i ligaen World Hockey Association. I WHA var Jets den mest suksessrike klubben med tre mesterskapstitler og finaledeltagelse hele fem ganger av ligaens syv års eksistens. Da WHA ble lagt ned i 1979 ble klubben en av fire klubber fra WHA som kom med i NHL. I denne ligaen ble Winnipeg Jets foregående suksess overskygget av Edmonton Oilers, og da spillerlønningene steg tidlig på 1990-tallet fikk klubben økonomiske problemer, noe som i 1996 tvang klubben til å bli solgt og flyttet til Phoenix. Winnipeg Jets skiftet derfor navn til Phoenix Coyotes og den nye hjemmebanen ble America West Arena i forstaden Scottsdale hvor klubben oppnådde moderat suksess i grunnspillet og med deltakelse i sluttspillet flere år på rad. I 2003 flyttet klubben til den nåværende hjemmebanen i Glendale. The Edukators. "The Edukators" (originaltittel: "Die fetten Jahre sind vorbei") er en tysk-østerriksk krimdrama av den østerrikske regissøren Hans Weingartner. Handling. Filmen handler om tre antikapitalistiske aktivister, Jule (Julia Jentsch), hennes kjæreste Peter (Stipe Erceg) og bestevennen Jan (Daniel Brühl), samt en rik forretningsmann kalt Hardenberg (Burghart Klaußner). Jule er en servitør som sliter med å betale gjelden på 100 000 euro hun pådro seg da hun kræsjet med Hardenbergs Mercedes-Benz. Etter å ha blitt kastet ut fordi hun ikke kan betale husleien flytter hun inn hos Peter og Jan, som ofte er ute hele natten. Etter at Peter har reist på en ferie til Barcelona avslører Jan at han og Peter pleier å bruke nettene til å bryte seg inn hos rike mennesker for å «oppdra» dem gjennom å flytte på møbler og legge igjen beskjeder som «dine velmaktsdager er over» og «du har for mange penger». Jule overbeviser en skeptisk Jan til å spontant bryte seg inn i huset til Hardenberg, som viser seg å være på forretningsreise. Under innbruddet begynner de å kysse. Jan lar Jule være alene i noen minutter fordi han ikke vil ødelegge vennskapet med Peter. Mens hun går rundt utenfor huset kommer Jule til å aktivere flomlyset, og begge skynder seg vekk. Peter kommer tilbake dagen etter, men Jan og Jule forteller ham ikke om innbruddet hos Hardenberg. Jule oppdager snart at hun har mistet mobiltelefonen, og hun og Jan drar derfor tilbake til Hardenbergs hus for å finne den. Rett etter at de har funnet den kommer Hardenberg inn døren, og det oppstår en kamp mellom Hardenberg og Jule. Jan hører det og kommer ned og slår ned Hardenberg. Jule og Jan vet ikke hva de skal gjøre, og ringer Peter for å få hjelp. De tre klarer ikke å bestemme seg for hva de skal gjøre med Hardenberg, og tar ham med seg til en avsidesliggende hytte som eies av Jules onkel. Mens de prøver å bestemme hva de skal gjøre med fangen oppdager de at Hardenberg på 1960-tallet selv hadde vært en radikaler, ledende medlem av Sozialistischer Deutscher Studentenbund og venn av Rudi Dutschke, før han hadde giftet seg, fått en god jobb og gitt opp sine idealer. I løpet av filmen blir politiske ideologier og forholdet mellom filmens personer stadig mer sentrale. Det kommer til brudd mellom Peter og Jan på grunn av Jans forhold til Jule, men de forsones, mens Hardenberg finner tilbake til noe av sitt tidligere jeg. Mot slutten beslutter de tre å kjøre Hardenberg hjem og la ham gå. Hardenberg gir uoppfordret Jule et brev som sletter gjelden hennes og sier at han jo ikke vil ødelegge livet hennes. Han sier også at de ikke trenger å bekymre seg for politiet. Filmen slutter med at Peter, Jan og Jule sover mens en Spezialeinsatzkommandogruppe omringer Peter og Jans leilighet og banker på døren. Filmen forflytter seg så til Jule, som åpner døren og avviser en regjøringshjelp, antagelig på et hotell i Barcelona. Politiet finner leiligheten i Tyskland tom, med beskjeden «noen mennesker endrer seg aldri». De tre stjeler så Hardenbergs yacht, og seiler ut i Middelhavet for å ødelegge signaltårnene på en øy som sender ut en stor del av fjernsynssignalene i Vest-Europa. Utmerkelser. Filmen ble nominert til Gullpalmen og mottok den bayerske Filmförderpreis i 2004. Ved utdelingen av den europeiske filmprisen i 2004 ble Daniel Brühl nominert som beste skuespiller. Filmen vant den tyske filmprisen i sølv for beste spillefilm og Burghart Klaußner vant prisen for beste birolle. Filmen ble også nominert til prisen for beste regi. Blommenholm. Blommenholm er et strøk som ligger mellom Sandvika og Høvik i Bærum. Sammen med Løkeberg lager Blommenholm delkretsen: "Løkeberg-Blommenholm" som har innbyggere. Blommenholm har sin skjærgård og grønne natur. Blommenholm har også Sverrestien ned mot gamle Blommenholm gård, nå Blommenholm skole der Kong Sverre ifølge sagnet skal ha gjemt seg. En av Norges største Tennisbaner ligger også her, med nordens største hall vinterstid, ved Engervannet Blommenholm har en jernbanestasjon; Blommenholm stasjon som lokaltoget på Drammensbanen trafikkerer. Condor Airlines. Boeing 767-300ER fra Condor Airlines Condor Airlines er et tysk charter- og flyselskap som tilbyr destinasjoner i Middelhavet, Asia, Afrika, Europa, Nord-Amerika og Karibien. Selskapet ble etablert i 1955. Seilflyvning. Seilflyvning er en fritidsaktivitet og flysport hvor utøverene flyr seilfly. Det organiseres lokale og nasjonale konkurranser rundt om i verden, og det arrangeres også verdensmesterskap. I konkurranseformen testes pilotens evner til å utnytte de lokale værforholdene samt flykunnskaper. Direktflyg. Direktflyg egentlig "Svenska Direktflyg AB", er et svensk, regionalt flyselskap og handlingagent med hovedkontor og callcenter i Borlänge, med base på Dala Airport. I tillegg til destinasjonene nedenfor flyr Direktfly også på vegne av Skyways. Rutene i Norge flys for Statoil. Historie. Svenska Direktflyg ble dannet i 2002 ved fusjon av Highland Air, Airborne of Sweden og Skyways Regional. Alle tre selskapene var i Skyways-konsernet før fusjonen. Direktflyg i Norge. Direktfly begynte i november 2011 å fly mellom Oslo Gardermoen og Karlstad. Direktflyg har tidligere ved to anledninger forsøkt seg på rutetrafikk til/fra Norge. Først forsøkte de seg på en rute fra Oslo til Borlänge i 2006, en rute som ikke varte så veldig lenge. Enda kortere var opptredene på ruten fra Trondheim til Stockholm. Den ble trafikkert i ca. tre måneder i 2007 (januar-mars) etter at Widerøe la ned sin rute der, men før SAS startet sin. Czech Airlines. Czech Airlines (også kjent under den tsjekkiske forkortelsen ČSA) er Tsjekkias nasjonale flyselskap, og har sin hovedbase på Ruzyně lufthavn utenfor Praha. Flyselskapet ble etablert i 1923, og er medlem av den globale flyselskapalliansen SkyTeam. Historie. Czech Airlines ble grunnlagt i 1923 som "Československé Aerolinie" av den tsjekkoslovakiske stat, og startet få uker senere opp flygninger mellom Praha og Bratislava. Mens at tyskerne okkuperte landet under andre verdenskrig opphørte flyselskapet. Da kommunistene tok over Tsjekkoslovakia etter krigens slutt ble det lagt ned forbud mot å operere vestlige flytyper, og å trafikkere vestligallierte lufthavner. Selskapet fikk da en flåte bestående utelukkende av sovjetiske fly. Etter jernteppets fall på slutten av 1980-tallet gikk selskapet igjen til innkjøp av vestlige flytyper, som for eksempel Boeing 737. Ved oppløsningen av Tsjekkoslovakia til de to selvstendige landene Tsjekkia og Slovakia omprofilerte selskapet seg, og etablerte seg med det navnet det har i dag. Destinasjoner. "Se full liste på engelsk Wikipedia: " Czech Airlines har spesialisert seg på ruter til til Øst-Europa og Midtøsten, og satser på å frakte passasjere fre Vest til Øst og omvendt via Praha. Selskapet hadde også inntil nylig langdistanseruter til Nord-Amerika oprert med Airbus A310, men disse ble lagt når A310 ble faset ut. Planetarisk tåke. En planetarisk tåke er et astronomisk objekt som oppstår i siste fase av levetiden til middels tunge stjerner. Den består av skall av lysende gass og plasma som støtes ut fra stjernens ytre lag i en eller flere omganger. Planetariske tåker er relativt kortvarige fenomener i astronomisk forstand: levetiden er sjelden over noen titusen år. Det er observert omkring 1500 slike tåker i Melkeveien, men man regner med at det er rundt 10 000 totalt. Fenomenet er ikke knyttet til dannelsen av planeter og navnet skyldes en overfladisk likhet med store gassplaneter. Tåken oppstår i siste fase av levetiden til stjerner med mindre enn 2–3 solmasser, etter at kjernens hydrogenbrensel er brukt opp. I denne fasen vil reaksjonstrykket i kjernen synke og kjernen trykkes sammen av den omkringliggende materien. Ved dette øker kjernens densitet og temperatur (til mer enn 100 millioner kelvin). Dette blåser opp stjernen til en rød kjempestjerne og tillater at hydrogen i et skall utenfor kjernen kan fusjonere. Etterhvert samler det seg «heliumslagg» i dette området, og reaksjonsraten faller og de ytre områdene kjølner og trekker seg sammen. Nå vil kjernen trykkes videre sammen og temperaturen øke ytterligere. Heliumet er sterkt komprimert, og forsinker heliumfusjon i å starte. Når denne først kommer i gang vil reaksjonstrykket redusere komprimeringen og raskt øke reaksjonsraten. Man får da et såkalt "heliumblink" som produserer tyngre atomer som karbon. Samtidig kastes en del av materialet utenfor dette skallet utover og danner et plasmaskall beveger seg utover med en hastighet på noen tusen kilometer i timen. Dersom det er tilstrekkelig materiale igjen utenfor kjernen kan en ny hydrogenforbrenning starte, etterfulgt av et nytt heliumblink som kaster av et nytt skall. Dette kan foregå flere ganger avhengig av stjernens opprinnelige masse, over en periode på noen få år. Til slutt er bare kjernen igjen, i form av en hvit dverg som sakte avkjøles uten nye fusjonsreaksjoner. De indre lagene av stjernen som nå avdekkes har høy temperatur og avgir ultrafiolett lys. Plasmaet som slynges ut belyses av denne strålingen og vil derfor ioniseres og lyse opp. På grunn av eksplosjonen, rotasjon, solvind og magnetiske felter dannes kompliserte strukturer. Noen år senere observeres tåken som bølgefronter eller ovaler rundt en hvit dvergstjerne. Prosessen er viktig for metallisitet i universet ved at tyngre grunnstoffer enn hydrogen og helium sendes ut. Disse kan inngå i nye generasjoner stjerner og planeter. I tillegg til karbon kan nukleosyntesen også produsere oksygen, nitrogen og kalsium. Tyngre gunnstoffer dannes ikke i denne prosessen og krever en supernovaeksplosjon. San Jose Sharks. San Jose Sharks, ble grunnlagt i 1991, spiller i den Nord-Amerikanske hockeyligaen NHL. Klubben kommer fra San Jose, California og spiller hjemmekampene sine i HP Pavilion, San Jose Sharks gjennom årene. The (shark) Tank rommer plass til 17496 personer. De første årene spilte de hjemmekampene sine i Cow Palace (1991–1993), Daly city, utenfor San Francisco Dette var mens deres nye arena i San Jose ble bygget, den arenaen stod klar til bruk i 1993. Når arenaen endelig var klar til bruk fikk den navnet: San Jose Arena (1993–2001), siden det har den byttet navn to ganger: Compaq arena (2001–2002), før det fikk sitt nåværende navn, HP Pavilion at San Jose (2002-?) Deres første år i NHL, sesongen 1991-1992 var ikke noe jubel år for haiene fra San Jose, etter deres første sesong stod de med 17 seire, 63 tap og bare 39 poeng. Så kom sesongen 1992-1993. Sesongen ble utvidet med 2 kamper til 82 kamper, dette hjalp ikke Sharks på noen måte, de vant 11 kamper og tapte 71 kamper. De hadde også 17 tap på rad, og endte opp med bare 24 poeng! Sesongen 1993-1994 skulle bli noe helt utrolig for Sharks, deres første år i San Jose Arena kom også til å bli første året Sharks kom til sluttspillet i NHL. De vant vant 33 kamper, tapte 51, 16 av tapene kom etter overtid. De endte opp med 82 poeng og ble rangert som nummer 8 i sluttspillet og skulle møte topprangerte, Detroit Red Wings! Alle var sikre på at Red Wings skulle seile forbi Sharks og vinne alt, men sånn ble det ikke! Etter 6 spilte kamper stod det 3-3 mellom lagene i kamper, og det som skjedde i den 7'ende og avgjørende kampen var helt utrolig, Sharks vant den kampen og gikk videre til andre runde i sluttspillet, men kun for å ryke ut for Toronto Maple Leafs, 4-3 i kamper. Det skulle ta noen år, men sesongen 2001-2002 vant Sharks pacific division for første gang i lagets historie. De hadde 44 seire, 27 tap, 8 uavgjorte og 3 overtidstap. De endte opp med 99 poeng, 4 foran Phoenix Coyotes og Los Angeles Kings nok til å vinne pacific division! De møtte Phoenix Coyotes i første runde av sluttspillet, vant 4-2 i kamper og gikk videre til semifinalen og møtte Colorado Avalanche, men tapte 4-3 i kamper! De skulle også vinne pacific division igjen i 2003-2004 sesongen. Da fikk de 104 poeng og vant foran Dallas Stars som fikk 97 poeng. Sharks endte opp med 43 seire, 21 tap, 12 uavgjorte og 6 overtidstap. De skulle vinne 4-1 over St. Louis Blues i første runde av sluttspillet, vant 4-2 over Colorado Avalanche i semifinalene, men tapte mot Calgary Flames i Western Conference Finals, 2-4 i kamper! Sesongen 2004-2005 ble aldri spilt på grunn av lockout i NHL. Men 2005-2006 var NHL tilbake i farta. Dette var også sesongen da Sharks byttet til seg Joe Thornton, som skulle bli den mest verdifulle spiller i 2005-2006 sesongen. Dette året fikk Sharks 99 poeng, 44 seire, 27 tap og 11 overtidstap. De møtte Nashville Predators i første runden av sluttspillet og vant 4-2 i kamper, men røyk ut i semifinalen mot Edmonton Oilers, som kom til Stanley cup finalen, men tapte mot Carolina Hurricanes. Fiskekrok. Oppbygging av en standard fiskekrok En fiskekrok er en mer eller mindre bøyd gjenstand som er festet til et snøre i den hensikt å fange fisk. Den er laget av et relativt hardt materiale, og er spiss i den ene enden for å kunne feste seg i fiskemunnen. Spissen har som regel en «agnor» (mothake), en midre spiss som peker inn i krokbøyen. Denne skal forhindre at kroken mister sitt feste. I den andre enden av kroken finnes som regel et «øye» eller en annen innretning for feste av fiskesnøre. Menneskene har opp gjennom tidene lagd fiskekroker av de materialene de har hatt til rådighet, og man finner de av tre, bein, skjell, stein og ulike metaller. Fiskekrokene har over lang tid hatt samme grunnform; en lengre legg med et øye eller en plate i enden, til å feste snøret i, og så en bøy opp mot spissen. For å få fisken til å bite utstyres kroken med naturlig eller kunstig agn. Typisk naturlig agn er meitemark, maggot (spyfluelarve), reke, skjell, større eller mindre stykker av fisk osv. Til meitefiske brukes også «agnkuler» laget av spesielle fôrblandinger, mais, ost og mye mere. Typisk kunstig agn er «gummimark», sluk, wobler, spinner og fiskeflue, alle i forskjellige størrelser, farger og fasonger. I noen tilfeller, når fisken er spesielt bitevillig, kan det være tilstrekkelig å utstyre kroken med en bit farget ulltråd. Kroker av tre. De første krokene menneskene laget var trolig av trevirke. Man har funnet gamle trekroker, eller rester av slike, mange steder rundt om i verden. Siden treverk lett går i oppløsning over tid er det vanskelig å fastslå når tid de først ble tatt i bruk. Trekrokene ble laget av et hardt treslag, som f.eks. einer. Krokspissen, eller også hele kroken, ble herdet over flammene. Trekroker var i bruk i bl.a. Lofoten så sent som på slutten av 1800-tallet. De som brukte disse krokene så lenge mente at de hadde sine klare fordeler framfor metallkroker. Blant annet la ikke kroken seg helt på bunnen, slik tyngre kroker ville ha gjort, og agnet ble derfor ikke så lett ødelagt. Gamle trekroker var ofte satt sammen av flere deler, og surringer holdt delene på plass. Spissen var ofte av et spesielt hardt trevirke. Kroker av bein. Kroker av bein og horn ble også mye brukt. I Mähren i Tsjekkia er det funnet beinkroker som er nærmere 20 000 år gamle. I Danmark er de eldste funnene ca. 8 000 år gamle, og i Vistehula på Jæren er det gjort funn fra omtrent samme tid. Krokene av bein er ofte runde i formen, noe som kan komme av at den naturlige rundingen på bein- eller hornemnet har blitt brukt når man skulle forme kroken. De eldste krokene er ofte enkle, og mangler gjerne agnor. På samme måte som trekrokene er beinkrokene også ofte satt sammen av flere deler. Grunnen til dette er sannsynligvis at de da ble sterkere. Beinkroker ble også brukt lenge etter at metallkrokene kom i bruk. Kroker av metall. Det ble tidlig produsert fiskekroker av både kobber og bronse. Det er blant annet gjort rike funn av bronsekroker på Kreta, og det er funnet svær forseggjorte eksemplarer i Pompeii og Herculaneum. Gamle kroker av jern er som oftest skadet eller helt ødelagt av rust. De eldste som er funnet i Norge er fra omkring år 400. Særlig er et eksemplar fra Bykle godt bevart. Etter den tid har man flere funn av gamle jernkroker, blant annet fra Gokstadskipet. Oppover i middelalderen fikk man håndverkere som spesialiserte seg på å lage kroker og nåler. Disse ble kalt «krokmakere» på Vestlandet og i Nord-Norge, og «nålmakere» på Østlandet. Utviklinga av sportsfisket, særlig i England, var med på å forbedre kvaliteten på krokene, og de engelske krokene hadde lenge ry på seg for å være de beste. Da linefisket ble en vanlig fangstmåte ble etterspørselen stor, og produksjonen i Norge økte. Man kjenner til at det i 1731 ble eksportert et større kvantum lange- og hysekroker fra Bergen til Shetland. Etter hvert prøvde man seg på maskinell framstilling av kroker, særlig i England, men lenge måtte produksjonen fortsatt foregå i flere prosesser. De første som klarte å lage en ferdig krok i én maskin var O. Mustad & Søn på Gjøvik. De engelske krokene hadde et godt omdømme og fiskerne var vant til å bruke disse. Derfor gikk det lang tid før Mustad fikk noen større omsetning for sine kroker. I dag er Mustad verdens største fiskekrok-produsent. Kroktyper og størrelser. Et lite utvalg av forskjellige kroktyper Sortlakkert større laksefluekrok. Her påbundet det klassiske flue-mønsteret "Green Highlander". Fiskekroker produseres i dag i en mengde varianter og størrelser, og bruken av disse avhenger av hvilken fiskemetode man bruker og hva slags fiskeart man er ute etter, samt forventet størrelse på fisken. Naturforhold på fiskeplassen kan også innvirke på krokvalget. Kroker finnes i tre hovedvarianter: enkelt-, dobbelt- og treble-kroker, og i størrelser fra noen få millimeter og opp til nærmere en halv meter. Enkeltkroker brukes ofte til agnfiske, som f.eks. meitefiske og linefiske. Tredoble brukes gjerne til pilker, sluker, wobblere og spinnere. Til fiskefluer brukes både enkle, doble og tredoble kroker. Hver type formes spesielt til sitt bruk; en enkeltkrok til meiting eller en treblekrok til sluk egner seg svært dårlig til f.eks. fluebinding. Formen varierer også med lengden på stammen, tykkelsen på godset, vid eller trang bøy, med eller uten «agnhold», rett eller vridd krokspiss, oppovervendt, rett eller nedovervendt krokøye osv. Siden den «samme» kroken kan leveres i flere lengder, er de mest retningsangivende målene gapvidden og dybden på «halsen» (det linjære målet fra krokpiss til innerst i bøyen). Målene har sjeldent noen forbindelse med virkelige mål (mm/tommer), og i tillegg har fabrikantene i hovedsak hver sin måte å beregne målene på. En 1/0-krok fra én fabrikant kan altså være større enn en 2/0 fra en annen. I praksis må man kjenne godt til sortimentet for å kunne si noe ganske sikkert om hvor stor en f.eks. standard 6-er meitekrok er fra én spesiell fabrikant. Størrelsen angis som et tall: 24, 22, 20, 18, 16, 14, 12, 10. 8, 6, 4, 2, 1, 1/0, 2/0, 4/0, 6/0, 8/0 osv. En Mustadkrok nr. 28 i «standard» utforming er omtrent 5 mm lang, en 8-er er ca. én cm, en 2-er er ca. to cm, og en 10/0 ca åtte cm lang. Den minste kroken Mustad produserer er en fluekrok i størrelse 32, den største en haikrok i størrelse 19/0. Lacrosse under Sommer-OL 1904. Lacrosse under Sommer-OL 1904. Lacrosse var med for første gang på det olympiske programmet 1904 i St. Louis. Det var kun tre lag som deltok, to canadiske og et fra USA. "Shamrock Lacrosse Team" fra Canada beseiret det amerikanske laget "St. Louis Amateur Athletic Association" med 8 – 2 i finalen. Håvard Lilleheie Show. "Håvard Lilleheie Show" var et norsk talkshow som gikk på Metropol TV fra 2001 til 2002 med Håvard Lilleheie som programleder. Serien ble regnet som en av bærebjelkene i kanalen. Serien hadde premiere på Metropol-TV den 3. oktober 2001 og ble avsluttet da TV-kanalen ble nedlagt i 2002. Kudos. Kudos (fra gresk κύδος kydos, bokstavelig «det som er hørt om») betyr berømmelse eller anerkjennelse ved å være kjent grunnet en handling eller noe man har oppnådd. Ordet gikk inn i engelsk språk som britisk studentslang tidlig på 1800-tallet, en gang mellom 1825 og 1835. Fra akademiske sirkler fikk ordet større utbredelse i løpet av 1920-tallet i journalistikken. Eksempel: «He received kudos from everyone on his performance» (= «Han fikk "kudos" fra alle for sin utførelse»). Til tross for at ordet opprinnelig er entall på gresk, ser det på engelsk ut til å være flertallsform, noe som har gitt grunnlaget for nybegrepet "kudo" (entall) på engelsk, tilsvarende "kudos" (flertall). Selv om begrepet ikke er like godt kjent i alle miljøer er det introdusert på norsk. Det brukes da som «klapp på skulderen» og stilpoeng. Det brukes også internasjonalt som synonymt for «poeng» mange steder på Internett hvor brukerne skal evaluere hverandres bidrag innenfor mange områder. Uttrykket er et låneord lånt fra engelsk og er ikke listet i ordboken. Neil Whitworth. Neil Anthony Whitworth (født 12. april 1972 i Ince nær Wigan, England) er en tidligere fotballspiller for bl.a. Manchester United. Hans rolle på banen var som midtstopper. Ligadebuten kom 10. februar 1990 for Wigan Athletic mot Leyton Orient (3. divisjon, 0-2 hjemme, 2,396 tilskuere, spilte hele kampen, som 17-åring). Ligadebuten for Manchester United kom 13. mars 1991 mot Southampton (1. divisjon, 1-1 borte, 15,701 tilskuere, byttet ut mot Darren Ferguson). Han spilte for følgende klubber: Wigan Schoolboys, Greater Manchester Schoolboys, Wigan Athletic (fra juli 1988 var han lærling. 2 kamper, 0 mål), Manchester United (fra juni 1990: 1 kamp, 0 mål), Preston North End (på lån fra januar 1992: 6 kamper, 0 mål), Barnsley (på lån fra februar 1992: 11 kamper, 0 mål), Rotherham United (på lån fra august 1993), Blackpool (fra desember 1993). Spilte ingen cup-kamper for Manchester United, og vant derfor verken cupvinnercupen eller FA-cupen. Sønn av en tidligere rugbyspiller (som spilte i Leight R.L.F.C.). Fra Wigan Athletic til Manchester United i juni 1990 for £45 000. Fra Manchester United til Blackpool i desember 1993 for £100 000 (etter å ha blitt satt på transfer-listen i oktober 1993). Elvenes. Elvenes er ei bygd i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Stedet ligger 9 km fra Kirkenes og har omkring 300 innbyggere. Bygda utgjør en grunnkrets i Østre Sør-Varanger. Stedet har flere næringsforetak, en velforening og flere barnehager (Lisadellhaugen barnehage og Bjørnehiet familiebarnehage). Elvenes grensestasjon ved Garnisonen i Sør-Varanger ligger like ved Elvenes. Fra 1912 lå bedriften Elvenes Sagbruk og Høvleri her, men bygningene ble brent av tyskerne høsten 1944. Like ved Elvenes ligger Skafferhullet, egentlig et sand- og grustak, der det tidligere var en grenseovergang til Sovjetunionen ved grensemerke nr. 216 like ved Boris Gleb på russisk side. På midten av 1960-tallet var det ved denne overgangen visumfri innreise til en bar på sovjetisk side i ett års tid. Ordningen ble fra norsk side ikke forlenget på grunn av omfattende spritsmugling. I dag finnes en motorcrossbane her. Senere ble grenseovergangen ved Skafferhullet flyttet til Storskog der den ligger fremdeles. Under andre verdenskrig ble fangeleiren Stalag 322 etablert på Elvenes i juni 1941. I forbindelse med evakueringen høsten 1944 ble leiren flyttet og lagt inn under Stalag 330 i Alta. Ved Elvenes bro der Bøkfjorden møter Pasvikelvas munning er Norge på det smaleste. Avstanden herfra til den russiske grensen er kun 1580 meter i luftlinje. Ikke langt unna Elvenes ligger den russiske enklaven Boris Gleb. Modellglidefly. Modellglidefly er glidefly, det vil si motorløse fly, i lite format. De kommer i varianter fra papirfly til store radiofjernstyrte svevere med vingespenn opp mot 3 meter. De enkleste blir sluppet fra hånden på egnede steder som bakketopper og lignende. Dette kan også gjøres med de større, som så forsøkes styrt inn i termisk oppgående luftstrømmer for at turen skal vare lenge. Mange av de større er skalamodeller av ekte svevefly. Taustart med snøre og løping er en annen metode for å få flyene opp. Før radiostyringen ble vanlig, pleide man å bøye sideroret, slik at flyet sirklet, ettersom et fly som bare gikk rett fram lett kunne forsvinne helt. Flyene ble gjerne malt i gilde farger nettopp av den grunn. Krasj er ikke sjeldne, så den den har modellfly som hobby, må påregne mye tid til småreparasjoner. Stipe Erceg. Stipe Erceg (født 30. oktober 1974 i Split, Kroatia) er en tysk skuespiller av kroatisk opprinnelse. Han opptrer på teater, i film og fjernsyn. Han studerte ved Europäisches Theaterinstitut Berlin, og fikk sitt gjennombrudd med filmen "Die fetten Jahre sind vorbei" høsten 2004. Eksterne lenker. Erceg, Stipe Erceg, Stipe St. Louis Blues (ishockeylag). St. Louis Blues er et ishockeylag som spiller i den nord-amerikanske ligaen NHL. Klubben kommer fra St. Louis, Missouri i USA og spiller sine hjemmekamper i Scottrade Center. Klubben ble stiftet i 1967 da NHL ble utvidet for første gang, fra seks til tolv lag. Klubben har tatt sitt navn etter en melodi av samme navn skrevet av bluesmusikeren W. C. Handy. Lagets farger er blått, gult og hvitt. Da klubben kom med i NHL i 1967 var sluttspillet om Stanley Cup satt opp på en slik måte at ett av de nye lagene var garantert en plass i Stanley Cup-finalen. Dette gjorde at St. Louis Blues kom til finalen i de tre første årene klubben eksisterte. Hver gang måtte laget dog se seg slått av en av de mer etablerte klubbene. I 1968 og 1969 tapte «Blues» til Montreal Canadiens og i 1970 tapte de til Boston Bruins. Siden 1970 har det ikke lyktes klubben å komme i Stanley Cup-finalen til tross for at St. Louis Blues så godt som hver sesong var med i sluttspillet. Klubben deltok for øvrig i sluttspillet hvert år mellom 1980 og 2004. Russell Beardsmore. Russel Beardsmore, tidligere Man. United spiller. Russell Peter Beardsmore (født 28. september 1968 i Wigan, England) er en tidligere fotballspiller for bl.a. Bournemouth og Manchester United. Hans rolle på banen var som midtbanespiller. Ligadebuten kom for Manchester United mot West Ham United 24. september 1988 (2-0, hjemme). Fikk 5 landskamper for Englands U21-lag i 1989. Han spilte for følgende klubber: Wigan Schoolboys (junior), Manchester United (56 kamper, 4 mål), Blackburn Rovers (på lån 2 kamper, 0 mål) og Bournemouth. Ble lærling 25. mai 1985, og skrev proffkontrakt 30. september 1986. På utlån til Blackburn Rovers i desember 1991. Fra Manchester United til Bournemouth i juni 1993 på fri-transfer (ble innvilget fri-transfer i mai 1993). Spilte ikke FA-cup finalen 1989/90, men var på banen i de innledende rundene. Spilte heller ikke Liga-cup finalene i 1990/91 og 1991/92. Ble oppdaget av ex-United ving Harry McShane. Vinner av «Barclay Young Eagle of the Month» i januar 1989, valgt av ex-Liverpool manager Bob Paisley. Transitivitet. Transitivitet er en grammatisk kategori innenfor verbmorfologien. Eksempler på transitivitet. I første eksempel finner vi et monotransitivt verb – «slår» – som tar kun ett objekt, mens «gir» i eksempel nummer to er et ditransitivt verb, det tar to objekter. Tritransitive verb, som tar tre objekter, forekommer nokså sjelden. Intransitive verb. Verb som ikke tar objekt i det hele tatt kalles intransitive, et eksempel er «å løpe». Ambitransitive verb. En god gammel huskeregel fra skoledagene går som følger: Transitive verb tar objekt, intransitive verb tar det ikke. La Coruña. Parti fra havnen i La Coruña La Coruña (galisisk: A Coruña) er den nest største byen i den autonome regionen Galicia i den nordvestre delen av Spania. Byen er også senter i provinsen med samme navn. La Coruña er en viktig havneby ved Atlanterhavet og er distribusjonssentral for jordbruksvarer fra distriktene innenfor byen. Fotballstorklubben Deportivo de La Coruña hører hjemme i byen. María Pita var en heltinne som forsvarte byen da engelskmennene angrep gamlebyen i 1589. Lacrosse under sommer-OL. Lacrosse under sommer-OL. Lacrosse har vært med som olympisk øvelse ved to olympiske leker, 1904 i St. Louis og 1908 i London. I 1904 var det tre lag, to canadiske og et fra USA. I 1908 var det kun to lag som deltok, et britisk og et fra Canada. Ved begge lekene var det kun herrelag som fikk lov å delta. Canada er den eneste nasjon som har blitt olympisk mester i Lacrosse, de har vunnet begge gangene og alle lag som har deltatt har blitt medaljører. Lacrosse har vært med som demonstrasjonsøvelse ved tre anledninger; 1928, 1932 og 1948. Pontus Segerström. Pontus Hans Segerström (født 17. februar 1981) er en fotballspiller fra Sverige som spiller på IF Brommapojkarna. Han har tidligere spilt på Stabæk Fotball, Älvsjö AIK, Odense BK og Landskrona BoIS. Senest i Landskrona opplevde han et par trøblete sesonger etter å ha spilt i Danmark. Han håper nå å vende tilbake til da han var en meget talentfull og god spiller i Sverige. Han mistet slutten av 2008-sesongen og starten av 2009-sesongen på grunn av en kneskade. Hakuna matata. "Hakuna matata" er swahili og betyr «Det er ingen bekymringer» eller «Det er intet problem». Frasen er kjent fra flere moderne kulturelle sammenhenger. I 1980 gjorde det kenyanske bandet Them Mushrooms seg bemerket med sangen «Jambo Bwana», hvor "Hakuna Matata" sies flere ganger. I 1990-årene ble frasen kjent fra Disney-filmen "Løvenes konge", der det også var en sang som hadde tittelen «Hakuna Matata». Vancouver Canucks. Vancouver Canucks er et ishockeylag som spiller i den profesjonelle ishockeyligaen NHL. Klubben kommer fra Vancouver, British Columbia i Canada og spiller sine hjemmekamper i Rogers Arena. Klubben ble grunnlagt i 1945 og har vært i NHL siden sesongen 1970–71, men har ikke vunnet Stanley Cup. Vancouver Canucks har for øvrig vært i finalen tre ganger, første gang i 1982 hvor de tapte for New York Islanders med 4-0 i kamper. Andre gang laget var i finalen var i 1994 hvor laget, anført av Trevor Linden, Pavel Bure og målvakten Kirk McLean, tapte for New York Rangers med 4-3 i kamper. Canucks spilte seg til sin tredje Stanley Cup-finale i 2011, men tapte også denne, mot Boston Bruins med 4-3 i kamper. Nederlaget førte til opptøyer blant fansen i de sentrale deler av Vancouver. Før NHL. Vancouver Canucks ble grunnlagt i 1945 og spilte først i Pacific Coast Hockey League og senere, fra 1952, i Western Hockey League. I denne perioden spilte klubben sine hjemmekamper i Vancouver Forum med plass til 5,050 tilskuere. Da NHL annonserte sine planer om å udvide ligaen fra seks lag (de såkalte Original Six) til tolv lag, søkte klubben om å bli ett av de seks nye lagene i NHL. Til tross for at søknaden ikke gikk gjennom bygde man ett nytt stadion med navnet Pacific Coliseum som stod klart i 1967 og hadde en tilskuerkapasitet på 16,150 tilskuere. Med en ny arena lyktes det i 1970 for en ny gruppe eiere å få klubben med i NHL. Sammen med Buffalo Sabres var Vancouver Canucks med i NHL fra sesongen 1970–71. Stanley Cup-finaler. Etter en rekke år med magre resultater gikk klubben i 1982 for første gang langt i slutspillet. Etter å ha sneket seg med i sluttspillet slo Canucks først ut Calgary Flames med 3-0 i kamper. Deretter slo de ut Los Angeles Kings med 4-1 i kamper og siden Chicago Black Hawks med 4-1 i kamper. I Stanley Cup-finalen møtte klubben formlaget New York Islanders og de tapte finaleserien med 4-0 i kamper. Etter den overraskende sportslige suksessen i 1982 opplevde klubben igjen en rekke år uten de helt store resultatene og det skulle gå tolv år før man igjen nådde langt i sluttspillet. I 1994 slo klubben først Calgary Flames med 4-3 i kamper. I den serien lå Canucks bak med 3–1 i kamper før de vendte og vant 3 kamper i strekk. Det avgjørende målet i den syvende kampen ble scoret av Pavel Bure. Deretter slo klubben først Dallas Stars og deretter Toronto Maple Leafs, begge ganger med 4–1 i kamper. I Stanley Cup-finalen tapte Canucks til et New York Rangers–lag anført av Mark Messier. Jakten på suksess. I årene etter den andre Stanley Cup-finalen gled laget tilbake i middelmådigheten og selv ikke anskaffelsen av Mark Messier i 1997, som hadde vært med på å beseire Canucks i 1994, kunne rette opp på situasjonen. I det nye årtusenet ble det bygget opp et lag som av mange ble betraktet som et av de beste i NHL. Spillere som Markus Näslund, Todd Bertuzzi og Ed Jovanovski sørget for at klubben spilte en underholdende form for ishockey med god suksess i grunnspillet. Likevel har man enda ikke gjentatt suksessen fra fra 1982 og 1994. De siste sesongene har man begynt å bygge et nytt lag rundt stjernekeeperen Roberto Luongo med et solid forsvar og de svenske tvillingene Daniel og Henrik Sedin. Høyt skattet. "Høyt skattet" var et norsk underholdningsprogram på 11 episoder som gikk på NRK1 høsten 1999 med Alf Tande-Petersen som programleder. Med seg på laget hadde han Øivind Blunck som gjennom skikkelsen "Fridtjof" skapte mye underholdning i studio. Programmet gikk på lørdagskveldene og i hver episode tok Tande-P for seg en kjent norsk person som ble invitert til studioet med publikum til stede. Serien hadde premiere på NRK den 25. september 1999. Siste episode ble vist den 4. desember samme år. Aloha. "Aloha" er et hawaiiansk ord som kan oversettes til «kjærlighet» eller «omtanke», men som oftes brukes det som et ord for «hei» eller «ha det». Ordet er meget kjent utenfor hawaiisk, og den amerikanske delstaten Hawaii har valgt «The Aloha State» som offisielt delstatsmotto, og som tekst på bilnummerskilt. Arthur Dion Hanna. Arthur Dion Hanna (født 7. mars 1928) var generalguvernør på Bahamas fra 1. februar 2006 til 14. april 2010. A.D. Hanna har vært aktiv i bahamansk politikk siden 1950-tallet. Som medlem av Progressive Liberal Party representerte Hanna Ann's By valgkrets og var parlamentsmedlem i Bahamas' House of Assembly fra 1960–1992. I denne perioden hadde Hanna mange viktige kabinettposter, som for eksempel vise-statsminister i perioden 1967–1984. Europäisches Theaterinstitut Berlin. Europäisches Theaterinstitut Berlin (eti) er en almennyttig stiftelse i Berlin som omfatter Schauspielschule Berlin, eti-werkstatt, eti-produktionen og Theater des Lachens. Stiftelsens formål er å utdannet teaterkunstnere fra Tyskland og Europa og fremme europeisk kulturutveksling. Baltoro-breen. Baltoro-breen sett fra vest mot Gasherbrum-massivet. Baltoro-breen er en av verdens største breer utenom polområdene. Den er 57 kilometer lang, og strekker seg gjennom deler av fjellkjeden Karakoram i det nordlige Pakistan. Baltoro-breen er kilde til Shigar-elven, som renner ut i Indus. Flere større breer flyter inn i Baltoro-breen, som Godwin Austen-breen fra K2, Abruzzi-breen og flere breer fra rundt Gasherbrum-massivet, samt Vigne-breen, Yermanendu-breen (fra Masherbrum), Dunge-breen og Trango-breen. Området der Godwin Austen-breen og Baltoro-breen møtes er kjent som Concordia; et kjent mål for fotturister i området. I Hummels vold. "I Hummels vold" var en tv-serie som gikk på NRK1 i 1999 med Hilde Hummelvoll som programleder. Serien gikk ut på at Hummelvoll i hver episode inviterte og portretterte en norsk kjent artist. Programserien regnes som en oppfølger til tv-serien "Og så var det deg, da!", som også ble ledet av Hummelvoll. Serien hadde premiere på NRK den 15. januar 1999 og gikk på fredagskveldene. Gjester i serien. Serien var ved Gitte Calmeyer og Siss Kvamme (prosjektleder) Easy Riders (album). "Easy Riders" er det første albumet til den norske rockegruppen Easy Riders. Albumet kom ut i 2004. Oslo City Blues. "Oslo City Blues" er det andre albumet til den norske rockegruppen Easy Riders. Albumet kom ut i februar 2007. March On, Bahamaland. March On, Bahamaland er nasjonalsangen til Bahamas. Den ble komponert av Timothy Gibson og ble tatt i bruk som nasjonalsang i 1973. S. H. Finne-Grønn. Stian Herlofsen (S. H.) Finne-Grønn (født 31. august 1869 i Risør, død 1. november 1953 i Oslo) var en norsk jurist, arkivar, genealog og museumsdirektør. Han var sønn av amtsingeniør Samuel Grønn og hustru Jacobine Finne. Finne-Grønn var direktør for Oslo Bymuseum (på Frogner Hovedgård) fra 1920 til 1950, og hadde vært konservator samme sted siden 1912. Han ble kommunearkivar i Kristiania i 1917 og innehadde stillingen til 1939. Han forfattet en rekke slektshistoriske bøker og artikler, var redaktør for alle de tre bindene av "Norsk Personalhistorisk Tidsskrift" (sammen med henholdsvis Erik Andreas Thomle og Christopher Morgenstierne Munthe), og var med å stifte Norsk Slektshistorisk Forening i 1926. Han satt som foreningens første formann i perioden 1926-1929. Han ble gift 29. oktober 1900 i Kristiania med Margrethe Borchgrevink, født 1873 i Bergen. Utvalgt bibliografi. Finne-Grønn, S. H. Finne-Grønn, S. H. Finne-Grønn, S. H. Riten av Perfeksjon. Riten av Perfeksjon var forgjengeren til Den Gamle og Anerkjente Skotske Ritus i 33º. Den utviklet seg i Frankrike omkring 1754 da et kapittel av Claremont ble grunnlagt i Paris med 7 grader. I 1758 ble Riten utvidet til de 25 gradene kjent som Riten av Perfeksjon. Den 27. august 1761 ble Stephen Morin tildelt en fullmakt i Paris til å innføre riten i «den Nye Verden» (Amerika). Han etablerte riten i Kingston (Jamaica) på Jamaica i 1762 eller 1763. I 1770 opprettet han et «Stor-Kapittel» for riten i Kingston, Saint-Domingue (dagens Jamaica). Morin døde i 1771 og ble gravlagt i Kingston. I USA ble losjer opprettet i Louisiana i 1763, i New Orleans den 12. april 1764 (Loge de Parfaits d' Écosse), i Albany (New York) den 26. desember 1767 (4°-14°), i Philadelphia, Pennsylvania i 1782, og i Charleston, Sør-Carolina i 1783. Den viktigste assistenten til Morin var en franskmann av nederlandsk opprinnelse ved navn Henry Andrew Francken. Morin utnevnte han til "Deputy Grand Inspector General". Francken utarbeidet et manuskript i 1771 som beskriver ritualene i 15°-25°. To lignende manuskripter fra 1783 og 1786 beskriver ritualene i alle høygradene. I kveld med Thomas Giertsen. "I kveld med Thomas Giertsen" var et talkshow som gikk på TVNorge høsten 1999 med Thomas Giertsen som talkshow-vert. Med seg på laget hadde han Jon Øigarden og Espen Eckbo. I tillegg satt Einar Røhnebæk i redaksjonen. Serien var produsert av Lasse Hallberg. Alle episodene var innspilt på Scene West Victoria. Husbandet besto av Trond Lindheim, Jens Thoresen, Øyvind Madsen og Oddbjørn Aase. Serien hadde premiere på TVNorge den 13. september 1999 og gikk på mandager og torsdager. Hver episode var på ca 45 min. Sør-Odal ungdomsskole. Sør-Odal ungdomsskole i er den eneste ungdomsskolen i Sør-Odal kommune i Hedmark. Skolen ligger i kommunesenteret Skarnes og er en del av "Korsmotunet". Den eldste delen av skolen er i fra 1960-tallet, mens den nyeste sto ferdig i 2003. Internatet. "Internatet" var en norsk reality-TV-serie som gikk på TVNorge høsten 2005. Ti gutter og ti jenter i 17-års alderen ble «kastet» tilbake til året 1955. Ungdommene skulle tilbringe et bestemt antall uker på en internatskole der man i størst mulig grad forsøkte å gjenskape regler og miljø fra 1950-tallet. Oppholdet opplevdes som ganske tøft for de fleste da moderne privilegier og utstyr var forbudt. Disiplinen var også langt strengere enn det moderne ungdommer var vant til. De som best klarte å innrette seg i 50-talls-miljøet vant stipender på mellom fire og femti tusen norske kroner. Opptakene ble gjort sommeren 2005 på en internatskole på Eidsvoll. Serien hadde premiere på TVNorge den 14. september 2005. Kjære, kjære Alfred. "Kjære, kjære Alfred" var et enkeltstående tv-program som ble sendt på TV 2 i 1999. Programmet var en hyllest til revykongen Alfred Næss. Yngvar Numme, Grethe Kausland, Harald Heide-Steen jr. og Hege Schøyen var blant artistene som gjorde til beste noen av perlene fra revykongens rikholdige repertoar. Red Steel. Red Steel er et førstepersonsskytespill, utviklet av Ubisoft, og gitt ut på Nintendo Wii den 8. desember 2006 i Norge. Red Steel var det første Wii-spillet som offentliggjorde bilder fra selve spillet. Handling. Spillet handler om en halvt amerikansk og halvt japansk mann ved navn Scott Monroe. Han skal gifte seg med den japanske kvinnen Miyu Sato, men under et besøk hos kjærestens familie blir faren Isao Sato myrdet og kvinnen bortført. Like før Isao Sato dør kommer han med et siste ønske, han vil at Scott Monroe skal spore opp kidnapperne og redde datteren hans. Monroe får med seg Satos katana. Tverrsnitt (fysikk). Tverrsnitt brukes innen kjernefysikk og partikkelfysikk som en betegnelse for sannsynligheten for at en vekselvirkning inntreffer. Dette gir sannsynligheten for at en kjernereaksjon vil skje, eller en statistisk beskrivelse av partikkelspredning (en. scattering). Tversnittet har enhet areal, vanligvis uttrykt i barn. Partikkelspredning. For partikkelspredning beskriver differensielt tversnitt sannsynligheten for å observere en spredt partikkel i en gitt kvantetilstand per enhet romvinkel. Man observerer her antall partikler per tidsenhet som spres innen en kjegle (fluks per enhet romvinkel) hvis målet bestråles med en enhet (fluks per enhet areal). I figuren er innfallende fluks I, målet T og formula_1 er romvinkelen. Tverrsnittet blir derfor et mål på effektivt tverrsnitt som møter de innkommende partiklene og utrykkes derfor i areal, enten i SI enheter (m²) eller barn (1 b = 10-28m²). MacDill Air Force Base. Bilde av MacDill Air Force Base fra 1987. MacDill Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger i Hillsborough County i Florida, nær Tampa. Den er base for 6th Air Mobility Wing. Flystasjonen er oppkalt etter oberst Leslie MacDill. Luke Air Force Base. Fem F-16 i formasjon over Luke Air Force Base. Luke Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger vest for Phoenix i Arizona. Den har åtte skvadroner med F-16 Fighting Falcon jagerfly, som benytter basen for øvelser. Den er base for 56th Fighter Wing, flyvåpenets største. Flystasjonen er oppkalt etter sekondløytnant Frank Luke. Little Rock Air Force Base. Little Rock Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger i Jacksonville i Arkansas. Den er eneste treningbasen flyvåpenet har for C-130-fly, og har derfor en rekke fly av typene C-130E, C-130H og C-130J. Laughlin Air Force Base. Laughlin Air Force Base (IATA:DLF ICAO:KDLF)er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger ved Del Rio sør i Texas, nær grensen til Mexico. Den er en av flyvåpenets travleste utdannelsesbaser. Flystasjonen er oppkalt etter fenrik Jack Thomas Laughlin, som var navigatør på et B-17 bombefly, og som var Del Rios første falne i andre verdenskrig. Historie. Basen åpnet i mars 1943 som Laughlin Army Air Field. Seinere samme år omdøpt til Laughlin Field. Basen ble nedlagt i oktober 1945, men gjenåpnet med nåværende navn i mai 1952. På 1950- og -60-tallet var Laughlin base for flere U-2-fly. Som del av 4080. Strategic Reconnaissance Wing underlagt SAC, var basens U-2-flygere blant de første til å dokumentere sovjetiske rakettbaser på Cuba i 1962. Major Steve Heyser tok bildene som ble fremlagt FNs sikkerhetsråd 22. oktober 1962, som bevis på at mellomdistanseraketter var avfyringsklare på Cuba. Samme dag omkom major Rudolph Anderson jr., også han stasjonert på Laughlin, da hans U-2 ble truffet av en rakett avfyrt fra Cuba. Etterhvert ble U-2-operasjonene flyttet fra Laughlin til Davis-Monthan-basen. Basens hovedoppgave er i dag grunnleggende flygeropplæring for flygere i USAF. Til dette benyttes T-6A Texan II, T-38C Talon og T-1A Jayhawk. Laughlin hadde også T-37B stasjonert inntil disse ble faset ut for T-6A. Femten kull med 20-25 piloter hver utdannes hvert år. Langley Air Force Base. To F-22A Raptor under innflyging til Langley Air Force Base. Langley Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger nær Hampton sør i Virginia i USA. Den er base for 1st Fighter Wing og 480th Intelligence Wing. Flystasjonen er oppkalt etter Samuel Pierpont Langley. Lackland Air Force Base. Lackland Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger nær San Antonio i Texas i USA. Den er en stor utdannelsesbase. Flystasjonen er oppkalt etter brigadegeneral Frank Lackland. Norilsk Nickel. Norilsk Nickel er et russisk industriselskap som driver gruver og smelteverk. Selskapet er verdens ledende produsent av nikkel og palladium og er Russlands ledende produsent av gull, det produserer også betydelige mengder platina og kobber. I Norge er Norilsk Nickel mest kjent for sitt ekstremt forurensende smelteverk i byen Nikel på Kolahalvøya, det slipper årlig ut 150 000 tonn svoveldioksid i året, mer enn seks ganger Norges samlede utslipp. Siden 1990 har Norge hatt en avtale med Russland om å bidra med betydelige beløp for rensing av smelteverket. Dette har imidlertid ikke blitt realisert grunnet russisk byråkrati og eiernes mangel på miljøinteresse. Olav Hestenes. Olav Hestenes (født 11. februar 1930 i Tromsø, død 29. november 1996) var høyesterettsadvokat og ansett som en av Norges fremste forsvarsadvokater. Karriere. Han tok juridisk embetseksamen i 1954 og i starten av sin karriere var han en engasjert generalsekretær i Riksmålsforbundet. Senere startet han som advokatfullmektig hos den legendariske høyesterettsadvokat Alf Nordhus ble imidlertid Hestenes' engasjement for samfunnets svakeste grupper vekket. Foruten straffesaker avspeilte engasjementet seg også i en rekke arbeidsrettssaker for medlemmer av forskjellige forbund tilsluttet LO. Imidlertid var det etter hvert straffesaker som ble hans hovedbeskjeftigelse som advokat. I flere ti-år var han sammen med Alf Nordhus og Tor Erling Staff ansett som de svake parters forsvarer i alvorlige straffesaker i norsk rett. Olav Hestenes så for seg forsvar av personer som befant seg på «skyggesiden» av norsk samfunn som en livsoppgave. Hans arbeid som forsvarer i slike saker fikk ham ikke til å tape troen på menneskene. I sin karriere var han forsvarer for over 200 personer som var tiltalt for drap. Berømte rettssaker. Olav Hestenes var forsvarer for Fritz Moen i 1981 i saken om mordet på Sigrid Heggheim og var sterkt kritisk til rettens dom. I ettertid, etter at Fritz Moen ble frikjent for begge mordene, har spørsmålene vært reist om hvorfor media ikke reagerte på domsavgjørelsen. Runar Gudnason. Runar Gudnason (født 21. januar 1972 i Trondheim) er en norsk musiker og låtskriver, mest kjent som artisten «Sjef R» i rap-orkestret Side Brok. Med islandsk far og oppvekst fra Hovdebygda ved Ørsta har Gudnason utviklet sterk sans for nynorsk og dialekt, som kommer tydelig til syne i hans vokale uttrykk. Etter flytting til København utvirket han sine første rapfortellinger og etablerte etterhvert Side Brok med tidligere sambygdinger. Han har laget dokumentarfilm om denne prosessen (2005). Gudnason har også holdt skrivekurs ved Dei nynorske festspela og Ivar Aasen-tunet i Ørsta. Termohalin. Det som er kjent som Termohalin sirkulasjon er Golfstrømmens drivkraft. Det er en utveksling mellom Atlanterhavet og Norskehavet som er drevet av avkjøling og saltholdighetsforskjeller, det vil si utstrømning av tungt bunnvann (kaldt) som kompenseres med innstrømning av overflatevann (varmt). Snyltebiller. Snyltebiller (Ripiphoridae) er en familie av biller som skiller seg ganske mye fra andre biller når det gjelder utseende og levevis. De er blant de svært få billene som lever som parasittoider, det vil si at larvene utvikler seg på en vert som de til slutt dreper, i motsetning til ekte parasitter som ikke dreper verten sin. Noen arter ligner på broddbiller (Mordellidae) men skiller seg fra disse på at bakkroppen ikke er trukket ut til en spiss, og at antennene er kam- eller buskformede. Andre har svært reduserte dekkvinger og ligner lite på biller i det hele tatt, snarere på store viftevinger (Strepsiptera). Utseende. Middelsstore (4 – 36 mm) biller med sterkt varierende kroppsform. Hannene har buskformede antenner. De typiske gruppene har en kileformet kropp og ligner broddbiller (Mordellidae). Likson disse er de mer hvelvet på undersiden enn på oversiden, og dekkvingene dekker ikke hele bakkroppen. Noen arter har et sterkt avvikende utseende og det er vanskelig å kjenne dem igjen som biller. Hodet er temmelig lite og ofte mer eller mindre skjult under brystskjoldet. Antennene er middels lange og buskformede hos hannene, ofte ganske korte og trådformede hos hunnene. Dekkvingene er oftest korte, og møtes ikke fullstendig i midten, slik at bakkroppen og flygevingene ikke er fullstendig dekket. Hos noen arter er de redusert til små skjell. Beina er lange og tynne. Det er ofte stor forskjell på kjønnene, og hunnene er mye større og tyngre enn hannene. Hos noen arter beholder hunnene mange larvelignende trekk, og utvikler ikke vinger. Levevis. Snyltebillene lever som parasitoider på andre insekter, det vil si at larvene utvikler seg på eller inne i en vert som de til slutt dreper. Dette i motsetning til såkalte ekte parasitter, som ikke dreper verten sin. Blant vertene finnes kakerlakker, treborende biller, bier og veps. De nyklekte larvene, som blir kalt planidium-larver, er små, langbeinte og kjappe. De kryper omkring til de finner en passende vert og hekter seg fast i denne, og forandrer seg deretter til en tykk, kortbent larve som spiser på verten. Den ene av artene som mer funnet i Norge, "Metoecus paradoxus", snylter på sosiale veps (Vespidae) som bygger underjordiske bol, særlig jordveps ("Vespula vulgaris"). Hunnen legger eggene sine på gammel, fuktig ved. De nyklekte larvene sitter der og venter på veps som kommer for å tygge ved som de bruker som papirmasse når de bygger på bolet sitt. Hvis de får kontakt med en veps hekter de seg fast i denne og blir med tilbake til bolet. Der finner de fram til en halvvoksen vepselarve som de borer seg inn i, og fullfører resten av livssyklusen inne i denne larven. Ganske nylig ble en annen art, kakerlakksnyltebillen ("Ripidius quadriceps") funnet i en hul eik i Oslo. Denne billen snylter på vår eneste frittlevende kakerlakk, markkakerlakken ("Ectobius lapponicus"). Hunnene legger eggene sine inne i hule trær der også kakerlakkene gjerne oppholder seg, og de nyklekte larvene borrer seg inn i kakerlakker og utvikler seg inne i dem. Det er sjelden man finner snyltebiller, men det kan ha å gjøre med deres skjulte levevis snarere enn at de er veldig sjeldne. Kilder. Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. "Teknologisk forlags store bok om insekter". N.W. Damm. Om snyltebiller, side 323. Tønnes Sirevåg. Tønnes Sirevåg (født 21. januar 1909 på Nærbø, død 3. mars 1994 i Oslo) var en norsk skoleleder, kjent som ekspedisjonssjef i KUDs "skoleavdeling" og som rektor ved Oslo Katedralskole. Sirevåg tok artium i Stavanger i 1928, og ble cand.philol. i 1936 med historie hovedfag. Han arbeidet som lektor ved Eidsvoll landsgymnas 1936-39 og ved Haugesund kommunale høyere almenskole 1939-53. Etter ett år som rektor ved Tanks skole i Bergen ble han i 1954 leder i det nyopprettede Forsøksrådet for skoleverket. Han arbeidet som ekspedisjonssjef i Kirke- og undervisningsdepartementets "skoleavdeling" 1960-68, og sto der sentral i arbeidet med å innføre 9-årig grunnskole. Hans siste yrkesaktive år kom som rektor ved Oslo Katedralskole 1968-76. Han fikk som pensjonist et statsstipendiat i 1976, for å skrive sine erindringer. Sirevåg var Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden fra 1989 for sin innsats for norsk skole. Bibliografi. Hans forfatterskap omfatter både historiefag og skolespørsmål, med titler som blant annet Kilder. Paul Jasper. «Tønnes Sirevåg» i: "Norsk biografisk leksikon". Narhval. Narhval ("Monodon monoceros"), også kjent som hornhval, er en tannhval som tilhører narhvalfamilien, en liten familie som består av kun to slekter med en art i hver. Beskrivelse. Narhvalen kjennetegnes av sin svært karakteristiske lanselignende støttann, som kan bli opp mot 2,7 meter lang (det normale er ca. 2 m) og er vridd (skrudd) i formen. Støttannen består av elfenben og kan veie opp mot 10 kg, noe som har gjort denne hvalen ekstra attraktiv å jakte på. Det er uvisst hvilken funksjonen støttannen har, men det virker som om de fleste ekspertene er enige om at den må være av seksuell karakter (siden hunnene ikke normalt utvikler støttann). Narhvalen blir normalt mellom 3,6 og 6,2 meter lang (ca. 4,7 meter i snitt for hanner og 4 meter for hunner), støttannen ikke medregnet. Brystfinnene måler ca. 30-40 cm og den horisontale halefinnen måler ca. 100-120 cm på tvers. Hannene veier omkring 1,6 metriske tonn som fullvoksne, mens hunnene gjerne ikke veier mer enn ca. 900 kg. Omkring en tredjedel av vekten utgjøres av hvalspekk. Hodet er relativ lite og snuten stump. Luffene er korte og runde i formen. Narhvalen har ikke ryggfinne, men det løper en ca. 5 cm. høy uregelmessig kam langs ca. 60-90 cm av den bakre delen av ryggen på dyret. Til tross for at narhvalen bare har ei støttann så er det egentlig to tenner der. Hos hannene utvikler den venstre av disse seg til en lanselignende støttann, som vokser gjennom overleppen på dyret og utover i et skrudd mønster (mot urviseren). Hunnene utvikler normalt ikke støttenner, selv om det finnes eksempler på at de også kan gjøre det (sågar to støttenner). Voksne narhvaler er brunaktig eller mørk gråaktig i fargen og har et spettet mønster av små runde flekker over hele kroppen. Fargene blir blekere med årene. Narhvalen kan bli mer enn 50 år gammel i vill tilstand. I fangenskap har denne hvalen bare overlevd i 1-4 måneder etter at den er plassert i et kunstig miljø, og reproduksjon har aldri skjedd. Utbredelse og habitat. Narhvalen holder til i Arktis, der den stort sett er å finne i nærheten av iskanten og i åpne råker i polarisen. De fleste dyrene holder til nord for polarsirkelen året rundt. Mest vanlig er den i de arktiske områdene fra øst i Canada til Vest-Grønland og øst mot de sentrale delene av Russland, men den forekommer også utenfor disse områdene (herunder også i norske farvann). Utenfor Svalbard er den hyppigst å se nordvest for Spitsbergen. Atferd. Narhvalen er et utpreget flokkdyr, som gjerne lever i små grupper på opp mot tjue dyr (tre til åtte dyr er det mest typiske). Det er kjent at også narhvalen danner såkalte "ungkarsflokker". Når hvalen migrerer hender det også at den danner enorme flokker på flere hundre eller tusener av dyr. Narhvaler spiser en variert diett som i hovedsak består av blekksprut, fisk og krepsdyr. Siden narhvaler har svært sparsomt med funksjonelle tenner tror man at den bruker en sugeteknikk for å fange byttet. Den fleksible nakken hjelper narhvalen til å kunne utføre hurtige manøvere med hodet, slik at byttet også kan fanges i fri flukt. Annet. Narhvalen står på CITES Appendix I. Den totale bestanden av narhval ble i 1991 estimert til å bestå av 25 000-45 000 dyr Doug Livermore. Doug Livermore, her avbildet etter en sommerkamp mellom Team Porsgrunn og Spurs i 1993. Douglas Ernest Livermore (født 27. desember 1947) er en tidligere profesjonell fotballspiller for bl.a. Liverpool og Norwich City. Han har også vært manager for Tottenham. Hans siste jobb var som assisterende manager for Norwich City, frem til februar 2007. Spillerkarriere. Han startet karrieren hos Bolton Wanderers, men fikk ikke spille noen kamper. Liverpool ble hans neste klubb i november 1965, der han måtte gå gradene. Han fikk 16 ligkamper (+ 1 cupkamp) som angriper for Bill Shanklys lag. På grunn av storspillere som Callaghan, St. John, Yeats og Hunt, ble hans sjanser for spill sterkt reduserte, og det hjalp heller ikke at han aldri scoret for klubben. Ligadebuten kom 20. april 1968 borte mot West Ham United, dette var i 1. divisjon og laget hans tapte 0-1. Han ble kjøpt til Norwich City i november 1970 for £22 000 av manager Ron Saunders, og her ble han omskolert til midtbanespiller. I kampprogrammet før sin hjemmedebut for Norwich sier Saunders at «vi fant ut Livermore var ledig på markedet, og slo til øyeblikkelig». Dette omtales som «a midweek, midnight deal». Han spilte bra for denne klubben, og var en viktig brikke da de rykket opp til 1. divisjon for første gang i 1972. Han fikk ord på seg for å være klubbens kreative kraft, ofte omtalt som Norwich Citys svar på Johnny Giles. Han hadde ikke så mye fart, men kompenserte dette med overblikk og hans evne til å «lese spillet», i følge hans kaptein Forbes. I perioden 1970-75 fikk han 139 kamper og scoret 6 mål, og spilte i klubbens første Wembley-opptreden. Norwich City tapte 0-1 for Tottenham i Ligacupfinalen i 1973, foran 100 000 tilskuere. Mye skader begrenset han sjanser for spill i den øverste divisjonen. Livermore var på lån til AFC Bournemouth i mars 1975, og spilte 10 kamper der. I august 1975 ble han hentet av Cardiff City, der han spilte 88 kamper (5 mål). Chester City FC ble hans siste klubb som spiller, og han spilte 71 kamper for dem (6 mål). Trenerkarriere. Trenerkarrieren startet i Cardiff City i 1978, et opphold som varte i litt over 2 år. Livermore ble utnevnt til reservelagsmanager for gamleklubben Norwich City i perioden november 1980 til august 1981. Han kom tilbake til klubben ca. 5 år etter han hadde forlatt den som spiller. På denne tiden var han også en del av Wales' trenerteam, etterhvert også som assisterende manager for Mike England. Wales vant for øvrig «Home International Championships» i 1980. Han signerte for Swansea City 29. oktober 1983, men allerede 21. desember var han uten jobb igjen. Dette var for øvrig under John Toshacks regime. Tottenham ansatte Livemore som sjef for reservelaget i 1984, deretter assisterende manager. Fra oktober til november i 1987 var han midlertidig manager for klubben etter David Pleat fikk sparken. I denne perioden var han igjen aktiv i trenerteamet til Wales. 27. mai 1992 fikk han sjansen som manager for Tottenham, sammen med Ray Clemence. Begge ble erstattet av Ossie Ardiles 19. juni 1993. Statistikk for Tottenham: 51 kamper spilt, 23 vunnet, 11 uavgjort og 17 tap. Etter en tid ble han assisterende manager for Roy Evans i Liverpool, der han jobbet i samme rolle som Ronnie Moran. Liverpool vant ligacupen med denne trenerkabalen, og dette skjedde i 1995. Livermore forlot klubben på samme tid som Evans i 1998. Da fikk han, sammen med Peter Shreeves, jobb som assisterende manager i Nottingham Forest under ledelse av Ron Atkinson. Dette var i 1999, og Forest rykket ned fra FA Premier League den sesongen. Da reiste Livermore tilbake til gamleklubben Norwich City, og ble assisterende manager for Bruce Rioch. Han forble i denne rollen under Bryan Hamilton, Nigel Worthington og de 4 første månedene under Peter Grant. Men 9. februar 2007 ble det annonsert at Livermore kom til å forlate Norwich City, etter 7 år i trenerteamet. Jim Duffy overtok rollen som assisterende manager for Peter Grant. I forbindelse med avgangen uttalte Livermore følgende: «Norwich City er en glimrende fotballklubb med flotte supportere. Jeg har hatt tolv og et halvt herlige år, fem år som spiller, og resten som assisterende manager. Det har vært en glimrende erfaring og jeg har hatt en flott tid.» Nils Økland. Nils Økland (født 7. januar 1961) er en norsk musiker (hardingfele), kjent som brobygger mellom samtidsmusikk og folkemusikk, og bror til musikeren Torbjørn Økland. Han spilte i Løver og Tigre (plate, 1983), Balkansemblet (1984–) og i duo med jazzbassist Bjørnar Andresen (plate Hot Club Records 1986). Med Arvid Gangsø og Jorun Hafstad spilte han i trioen Skinn og Bein som ga ut "Knaus – en samtidscollage" (Hot Club Records, 1989). Med Supersilent opptrådte han på BBCs oppsetning «The Wire Sessions» (2000). Selv ga han ut "Blå harding" (Morild, 1996), hvorpå utkom "Straum" (Rune Grammofon, 2000) med Sigbjørn Apeland (harmonium), broren Torbjørn Økland (gitar), Pål Thorstensen (bass) og Åsne Valland Nordli (vokal). Fire år etter kom "Bris" (Rune Grammofon, 2004) med egne verk, i samarbeid med Sigbjørn Apeland, Mats Eilertsen (bass), Per Oddvar Johansen (trommer) og Håkon Mørch Stene (perkusjon). Deler av utgivelsen var Øklands musikk til Jon Fosses skuespill "Melancholia". I 2009 kom albumet "Monograph", utgitt av det anerkjente plateselskapet ECM. Han var leder for Ole Bull-akademiet i seks år, har turnert for Rikskonsertene og medvirket på flere innspillinger med jazzmusikeren Christian Wallumrøds ensemble. I trioen BNB har der også utkommet plate, med Berit Opheim vokal og Bjørn Kjellemyr bass. Økland har også spilt på plater utgitt av Benedicte Maurseth/Knut Hamre, Kari Bremnes, Alf Cranner, Karoline Krüger, Jan Toft og Hans Fredrik Jacobsen. Han fikk Rogaland fylkeskommunes kulturpris for 2010. Remscheid. Remscheid er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen øst for Düsseldorf. Byen har 115 374 innbyggere. Remscheid er sammen med Solingen og Wuppertal en viktig by i Bergisches Land. Skalamodell. a>. Modellen er utstilt i tårnet. Skalamodell er en forstørret eller forminsket gjengivelse av noe som eksisterer, har eksistert eller er under planlegging/bygging. Størrelsesforskjellen oppgis som brøkdel av målene til originalen. Har man for seg en modell i 1:10, er alle mål en tidel av originalens, mens en molekylmodell kan fremstilles i skala 10 000:1 og bli synlig. Skalamodeller brukes på mange områder. Innen shipping har modellbyggeren oppdrag med mange av byggenumrene som blir sjøsatt. Modellen er da ment for rederikontoret. Nesten alle nye båtkonstruksjoner prøves ut i liten skala i modelltank, mens nye flydetaljer prøves ut i vindtunneller. Arkitekter lager ofte modeller av landskaper og plasserer sine bygningsforslag i dem, slik at en kan forestille seg hvordan nyskapningen vil ta seg ut. Mange av disse funksjonene er nå skrevet om til dataprogrammer. Modellbygging er en utbredt hobby, der modellbåter, modellfly og modelljernbane har sine tilhengere. Mange av delene kan kjøpes ferdiglaget, og mange starter med et byggesett. Froudes modellov. Når man bygger en nedskalert eller oppskalert modell av et fysisk system, vil ikke alle fysiske parametre skalere proporsjonalt med målestokken. Det vil si at noen parametre endrer seg i større grad, og noen i mindre grad enn målestokken. Et eksempel er areal. Hvis en modell bygges i skala 1: 2, slik at lengden av modellen er halvparten av originalen, vil modellens areal kun være 1/4 av originalen. Etter den engelske ingeniøren William Froude har vi Froudes modellov (uttales Fruuds modellov), som angir hvordan ulike fysiske størrelser endrer seg som en funksjon av skalaen som er valgt. Tabellen nedenfor lister opp hvordan noen av de viktigste fysiske størrelsene endrer seg i henhold til denne modelloven. "s" er målestokken. Hvalbarde. Hvalbarde, barde eller hvalbein er en benlignende substans som ligner en hårkam og består av proteinet keratin og mineralet hydroksylapatitt (en form for apatitt som blant annet også utgjør en hovedkomponent i tannemalje). Bardene er fleksible og fungerer som spiseorgan hos bardehvaler, som ved hjelp av disse filtrerer mat fra vannet gjennom å presse tungen mot bardene. Bardene sitter i overkjeven hos dyret. Bardehvaler er de eneste dyrene på kloden som har utviklet barder. Evolusjon. De første bardehvalene hadde trolig tenner, men med tiden ble disse omdannet til barder. De eldste fossile funn som er gjort av barder er omkring 15 millioner år gamle, men siden de relativt myke bardene trolig vanskelig fossiliserer seg, mener forskerne at bardene kan ha oppstått alt for omkring 30 millioner år siden. De begrunner dette med at det er funnet skaller av tidlige bardehvaler som er betydelig eldre enn de funn som er gjort av barder. Siden skallen hos bardehvalene skiller seg klart fra skallen hos tannhvaler, antar derfor forskerne at bardene oppsto mye tidligere. Mandubi. Mandubi var en konføderasjon av galliske stammer som levde i området som i dag er Bourgogne og Jura. Deres hovedsete var Alesia. Merce Cunningham. Merce Cunningham (født 16. april 1919 i Centralia, Washington, USA, død 26. juli 2009) var en amerikansk danser og koreograf. Cunningham var ansett som en av de mest innflytelsesrike figurer innenfor moderne dans. Hans koreografi la vekt på styrke og hurtighet, og krever en nær ekstrem fysikk og atletiske egenskaper av utøverne. Cunningham er også kjent for sitt langvarige samarbeid med komponisten John Cage. OpenMoko. OpenMoko er et prosjekt med det mål å skape en åpen GSM smarttelefon-plattform, som følger fri programvare-filosofien. Plattformen bygger på Linux sammen med et grafisk brukermiljø basert på -serveren, GTK+-verktøyene og Matchbox vindusbehandleren. Pakkehåndteringssystemet ipkg blir brukt for installasjon/avinstallasjon av programvare. OpenMoko ble annonsert i 2006 av grunnleggeren First International Computer (FIC). Den første maskinvaren med støtte for OpenMoko er FICs mobilenhet kalt Neo1973. Neo1973. Utviklerversjonen av Neo1973 ble tilgjengelig den 9. juli 2007, og kostet US$300 pluss frakt. Sluttbrukerversjonen skal etter planen lanseres våren 2008. Geox-TMC. Geox-TMC var et spansk sykkellag. Laget ble opprettet som "Saunier Duval-Prodir" i 2004 og laglederen var Mauro Gianetti. Etter at Riccardo Riccò ble tatt i doping under Tour de France 2008, og laget valgte å sparke han og Leonardo Piepoli, samt å trekke seg fra Tour de France, trakk Saunier Duval, som hadde vært sponsor siden starten, seg. American Beef kom inn som ny sponsor. I tiden etter kom og gikk flere sponsorer, før det etter 2011-sesongen ikke lyktes å finne en ny. Politisk rehabilitering. Rehabilitering menes i politisk betydning at det blir tilbakeført rettigheter eller status til en person (eller gruppe mennesker) i form av statsborgerlige rettigheter som har vært fratatt dem. Denne rehabiliteringen skiller seg fra annen oppreisning ved at den er betinget ut fra den anklagedes politiske holdning, og uten at det har vært bevist at det har vært brudd på sivil eller militær straffelov eller at de påførte ulempene på annen måte har vist seg å ha vært rimelige. Historisk bruk av politisk rehabilitering. Politisk rehabilitering er særlig kjent fra Sovjetunionen og andre diktaturstater etter at politisk aktive personer, grupper eller folkegrupper har falt i unåde. I Sovjetunionen kunne personer straffes for politiske ytringer med fengsel, konsentrasjonsleir, utestengning fra partiet eller organisasjoner og forvisning. Kjente personer som ble rehabilitert er Andrej Sakharov og Władysław Gomułka. Dømte krigsfanger blir ofte rehabilitert etter avsonet straff. Nazi-Tysklands siste statssjef, Karl Dönitz, ble overveiende rehabilitert før sin død. Men også i religiøse samfunn som den katolske kirke har paven rehabilitert personer som tidligere hadde vært bannlyst eller dømt ut fra sine kirkelige rettigheter. Politisk rehabilitering i Norge. I Norge ble NS-dømte som fikk fradømt sin f.eks. stemmerett som en del av sin straff, rehabilitert da de fikk sine statsborgerlige rettigheter tilbake. Partisanene i Øst-Finnmark er blitt omtalt som rehabilitert da kong Harald i sin tale i Kiberg under signingsferden den 3. august 1992 ga uttrykk for at partisanene hadde blitt urettmessig behandlet etter krigen. Partisanene som på grunn av sin politiske tilknytning til Sovjetunionen; såvel som til de norsketniske samfunnene på Fiskerhalvøya; hadde tjenestegjort på sovjetisk side under andre verdenskrig og ble under den kalde krigen sett på av norske myndigheter som landsforrædere og overvåket av Politiets overvåkingstjeneste helt frem til omkring 1980, noe som bl.a. medførte store vanskeligheter for dem og deres familiemedlemmer å få jobb i det offentlige. Det finnes også eksempler på at de tidligere partisanene mistet sivilt arbeid så sent som på 1950-tallet. I tillegg ble kibergværinger som var slektninger, oftest barn, av kommunister og andre kibergværinger som POT feilaktig mistenkte slike sympatier også utsatt for samme overvåking. Hobby. Hobby er betegnelse for en fritidsaktivitet som ofte tar tid og vanligvis er ubetalt. Ordet er av usikker opprinnelse, men kan ha opphav enten i falkejakt i middelalderen eller etter en hestetype som ble videreført til kjepphest (engelsk: "Hobby-horse") Hobbyutøveren regnes som "amatør" (av latin "amare", å elske), men kan ha kunnskaper og ferdigheter på høyde med profesjonelle (de som har det samme feltet som yrke og levebrød). Noen unge velger å lære så mye om sin hobbyinteresse, at de kan gå inn i et yrke med dette som grunnlag. Uttrykket nerd brukes ofte om personer som har hobbyer svært få andre synes er interessante og derfor betraktes som sære. Jakten på det gode liv. "Jakten på det gode liv" var en norsk tv-serie som gikk på TV 2 våren 1999 med Nadia Hasnaoui. Serien gikk ut på at Nadia reiste verden rundt for å treffe nordmenn som mener å ha funnet det gode liv. I en av episodene reiste hun blant annet til Kypros for å samtale med Arne Treholt. Álvaro Arbeloa. Álvaro Arbeloa Coca (født 17. januar 1983 i Salamanca) er en spansk fotballspiller som fra 2009 spiller i Real Madrid. Arbeloa regnes som en sterk og hardtspillende spiller, som kan takle, har god teknikk og veldig bra med fart. Real Madrid. Arbeloa var gutte- og juniorspiller i Real Zaragoza, men gikk til Real Madrid i 2001. Der spilte han frem til 2006 på enten A-, B- eller C-lag, og debuterte på Reals førstelag mot Real Betis 16. oktober 2004. Han var kaptein på B-laget til Real Madrid hvor han i sin siste sesong spilte 33 av 44 kamper, og fikk 16 gule kort. Deportivo de La Coruña. Sommeren 2006 gikk Arbeloa til Deportivo de La Coruña for £860.000, der han spilte med trøye nr. 17. Det viste seg å bli et kortvarig opphold – januar 2007 gikk han til Liverpool for £2 600 000, etter bare å ha spilt 17 A-lagskamper for Deportivo. Liverpool FC. Han fikk sin debut fra start for Liverpool mot Newcastle i Premier League 10. februar 2007, da han kom inn i andre omgang. Sin første kamp gjorde han borte i Mesterligaen mot FC Barcelona, der han tok seg spesielt godt av vertenes spiller Lionel Messi, i kampen Liverpool vant 2-1. Han spilte totalt 14 kamper for Liverpool i sesongen 2006/07, hvorav to som innbytter. Han skårte sitt første mål for Liverpool i en kamp mot Reading den 7. april 2007, og ble dermed både den første Liverpool spiller med nr 2 til å skåre i en reell kamp siden Mike Marsh skårte i en ligacup-kamp mot Crystal Palace den 16. desember 1992 og den første med nr 2 til å skåre i Premier League siden Mike Marsh skårte mot Crystal Palace den 28. november 1992. Arbeloa startet som høyreback, men har siden også spilt midtstopper og venstre vingback. Arbeloas nummer ble endret fra 2 til 17 som et personlig valg foran 2007–08 sesongen. Det nummeret hadde tidligere vært brukt av Craig Bellamy. Sesongen 2007/08 startet Arbeloa i samtlige av de første kampene for Merseyside-laget, han fylte plassene både til Steve Finnan og John Arne Riise uten problem, og ble rost av Rafael Benitez for sin gode start på sesongen. 2007/2008 sesongen ble en bra sesong for Arbeloa, han har vært en av de mest stabile spillerne i Premier League, og har spilt relativt mange kamper. Lille julaften 2008 ble Arbeloa skadet på trening med en hamstringskade, og ble satt utenfor flere av kampene frem mot nyåret. Han returnerte til spill, men fikk en ny skade i mars 2009, som satte han utenfor i ti dager. Sommeren 2009 ble han solgt til Real Madrid for ca. £3.6M. Landslagsspill. Arbeloa har representert Spania på U15, U16, U17, U19 og U21 nivå, men aldri Spanias hovedlag. Arbeloa ble kalt inn i troppen til kampen mot Frankrike, men måtte melde forfall pga. en kneskade. Senere fikk han sjansen for a-laget da han kom inn og spilte de siste femten minuttene for Sergio Ramos i privatkampen mot Italia. I EM i fotball 2008 var Arbeloa endel av troppen som vant et EM-gull for første gang på 44 år. Bichon havanais. Bichon havanais med sju hvalper Bichon havanais er en hunderase, nærmere bestemt en selskapshund. Historie. Bichon Havanais kommer fra Cuba, dens opprinnelse er ikke sikkert fastlagt og det finnes mange ulike teorier om dette. I likhet med Bichon Frise, puddel og mange andre krøllete og lokkete hunder, stammer Bichon havanais fra Barbet (vannspaniel). Bichon Havanais stammer fra Malteseren, som er en rase som har enda lengre pels enn hva Hvanaisen har, men likheten er at dem begge har rett pels å ikke krøller. Navnet Bichon er egentlig forkortelse for Barbichon. Når den tidligere vannspaniel-typen ble brukt som arbeidshund, med oppgave å apportere fugler fra vannet, ble den mindre Bichon bare brukt til selskapshund. Bichon Havanais er så lære-villig, derfor er det den perfekte familie-hund. Derfor ble den brukt som sirkus-hund før i tiden. Fiorenze Fiorone skrev i sin bok «308 recognized breed» at Havaniasen stammet fra den italienske Bolognese som italienerne tok med seg til Argentina og krysset med en liten sydamerikansk puddel og dermed oppsto et nytt medlem av Bichonfamilien. Til tross for alle teorier synes cubanerne å tro at Havanaisen kom til Cuba med italienske sjøkapteiner. Hundene ble gitt som bestikkelse til velstående cubanske familier, slik at kapteinene kunne få solgt sitt smuglergods. Som det så ofte er tilfellet med slike små selskapshunder, ble også havaneseren overklassens hund. På 1700-tallet ble rasen også kjent og populær i Europa, men som mange andre raser ble den fort glemt for så på ny og dukke opp igjen som sirkushunder på 1950- tallet. At rasen har utbredt seg slik, har vi noen godhjertede eksil-cubanere å takke for. Da de flyttet til USA under Cubakrisen tidlig på 1960- tallet, tok de hundene sine med seg og det er fra disse våre dagers Havanais stammer. I den senere tid er det bekreftet at det fortsatt fins igjen noen få eksemplarer på Cuba. Havanaisen har et åpent og charmerende vesen som lett fører til at den blir midtpukt i familien. Det er en meget intelligent hund, og sammen med dens store nysgjerrighet og lysten på nye utfordringer, gjør at den er lett å dressere som at den også ble brukt som sirkusshund viser. Det sjarmerende skuespillertalentet har nok hunden fortsatt i behold. Selv om hunden er liten, er den også en utmerket vakt og gjeterhund. På Cuba ble den blant annet brukt til å passe kyrne og til fuglejakt. Også dagens havanais har et tydelig vokterinnstinkt, og den lar høre fra seg når det kommer besøk. Havanaisen er en flink svømmer som liker å boltre seg i vannet. Den skal ha en lang, fyldig og bløt pels som ikke har noe sesongbestemt pelsskifte. Regelmessig stell gir det fine silkeaktige utseende. Den kan bades så ofte man ønsker. Havanaisen har vanlig levealder, og rasen kom til Norge så sent som i 1989. Det samme året ble det første norske valpekullet født. I 1991 ble det registrert 20 hunder i Norge. Rasen har egen raseklubb Norsk Bichon Havanais Klubb. Bichon Havanais er en livlig liten hund som elsker å være midpunktet i familien. Havanaisen er en snill og rolig hund som søker kontakt når han ønsker kos og klem som er noe den aldri blir lei av. Om du en dag ikke finner din Havanaise hund i huset kan du bare snu deg så står den mest sannsynlig bak ryggen din. Havanais hunden følger etter de han er glad i. Bichon Havanaisen er en nysgjerrig liten hund som vil få med seg alt som skjer både inne og utenfor huset. Den elsker å ha muligheten til å se ut vinduet. Havanisen liker godt å gå tur, men har ikke et stort behov for aktivitet. Havanisen elsker å få lov til å bli med på det familien skal, nesten uansett hva dette er. Amsterdam ArenA. Amsterdam ArenA er et fotballstadion i Amsterdam, Nederland. Det er hjemmebanen til Ajax, men er et kommunalt bygg som eies av Amsterdam by. Arenaen ble bygget i perioden 1993–1996, og kostet 140 millioner euro å bygge. Den har opp gjennom tiden hovedsakelig blitt brukt til fotball, men har også blitt brukt til amerikansk fotball, konserter, messer og andre arrangementer. Taket på arenaen kan åpnes og lukkes, alt etter hva som arrangeres og hvilket vær det er utenfor. Kapasiteten er 51 628 tilskuere under fotballkamper, og 68 000 personer under konserter hvis scenen er satt opp på midtbanen. Er scenen satt opp ved en endetribune, vil kapasiteten under konserter bli rundt 50 000 personer. Den var en av fire nederlandske arenaer som ble brukt under EM i fotball 2000. Historie. Amsterdam var en av seks byer som konkurrerte om å få arrangere Sommer-OL 1992. I 1986 ble et nytt OL-stadion utformet, med friidrettsfasiliteter. Etter at mesterskapet gikk til Barcelona i oktober 1986, ble planene for et nytt stadion skrinlagt. I 1987 tok "Stichting Amsterdam Sportstad" (norsk: "Amsterdam idrettsorganisasjon") initiativ til en ny arena igjen, og presenterte et stadion med 55 000 sitteplasser. Tre år senere ble det lagt fram et nytt design, med et tak som dekket over hele banen. På denne tiden trengte Ajax en ny stadion, siden deres gamle arena "De Meer" ikke hadde tilstrekkelig kapasitet. Designet ble senere endret igjen; friidrettsbanene ble fjernet og kapasiteten redusert til 50 000 sitteplasser. Det faste taket ble omgjort til et tak som kunne åpnes. I 1993 ble byggetillatelsen innvilget, og arbeidet kunne starte. Det aller første spadetaket ble tatt den 26. november 1993, og byggingen ville vare i nesten tre år. Amsterdam ArenA hadde over 180 000 besøkende under byggingen, fram til den ble stengt 1. juli 1996 og fram til åpningen. Arenaen ble offisielt åpnet 14. august 1996 av Dronning Beatrix. Det ble arrangert en fakkelstafett i forbindelse med åpningen av arenaen, der flere kjente idrettspersoner utgjorde etappene. Den første løperen, Johan Cruijff, startet ved det gamle stadionet De Meer, mens Frank Rijkaard ankom Amsterdam ArenA som ankermann. Innvielseskampen var mellom Ajax og AC Milan, i en kamp italienerne vant 3-0. Konserter. Tina Turner var den første artisten som holdt en konsert i arenaen, da mer enn 150 000 mennesker var på de tre konsertene hun holdt i september 1996. Michael Jackson ble artist nummer to, da han holdt flere konserter på arenaen det samme året. Til tross for at arenaen har fått kritikk for dårlig akustikk, har det gjennom tiden blitt holdt flere konserter. Artister som Janet Jackson, Céline Dion, George Michael, David Bowie, Bon Jovi, Eminem, Robbie Williams, André Hazes, Red Hot Chili Peppers, Justin Timberlake, Rolling Stones, Genesis, Backstreet Boys, U2, DC, Metallica, The Police, samt Tina Turner og Michael Jackson har opptrådt i arenaen. Arenaen er også vert for dansearrangementet Sensation. Kjente kamper spilt på Amsterdam ArenA. "Det ble spilt fem kamper under EM i 2000 på arenaen, tre gruppespillkamper, en kvartfinale og en semifinale. Finalen i Champions League 1997/98 ble også spilt her (Vinner i fet skrift). Liktor. En liktor (fra latin, "ligare" («å binde»)) var en medlem av en spesiell klasse av romerske, offentlige tjenestemenn, som hadde som oppgave å tjene og beskytte magistrater i den romerske republikk og keiserrike som hadde "imperium". Opprinnelsen av liktorene går trolig helt tilbake til da Roma var et kongedømme. Liktor, tegnet av Cesare Vecellio Slaget på Nilen. Slaget ved Nilen, kjent i Frankrike som Bataille d'Aboukir var et viktig sjøslag under de franske revolusjonskrigene mellom en britisk flåte under kommando av kontreadmiral Horatio Nelson og en fransk flåte under viseadmiral François-Paul Brueys D'Aigalliers. De franske tapene har blitt vurdert å være så høye som 1 700 døde, inkludert kommanderende admiral. Den britiske seieren isolerte den franske invasjonsstyrken under Napoleon i Egypt, førte til styrkens kapitulasjon og befestet Storbritannias dominans som sjømakt. Slagets bakgrunn. Den franske generalen Napoleon ville true de britiske interessene i India gjennom en invasjon og okkupasjon av Egypt. Den franske ekspedisjonen hadde også en kulturell side og brakte med seg mange vitenskapsmenn, lærere og tekniske spesialister, inkludert landmålere. Franske intellektuelle hadde lenge diskutert muligheten for å konstruere en kanal mellom Rødehavet og Middelhavet. Om lag tre uker etter den franske styrkens ankomst ble de 15 franske krigsskipene som støttet ekspedisjonen oppdaget av en britisk marinestyrke ledet av kontreadmiral Horatio Nelson. Forspillet. De to flåtene møttes rett før solnedgang den 1. august. Den franske flåten lå til ankers i Abu Qir bukten, på grunt vann nær et rev, dybden var mindre enn 7 meter. Revet beskyttet flåtens sørvestre, babord side, mens styrbord side lå mot nordøst og åpent hav. Nelson hadde allerede opparbeidet seg et solid ry og admiral Brueys hadde studert Nelsons taktikk ved slaget ved Kapp St. Vincent og andre trefninger. På basis av dette hadde Brueys lenket sammen slaglinjen for å forhindre britene i å bryte opp linjen og ødelegge deler av den ved en nattlig aksjon. Brueys antok at slaget ville begynne neste morgen da han ikke trodde britene ville risikere en trefning om natten i et grunt og dårlig kartlagt farvann. Forberedelsene fra fransk side til slaget begynte derfor forsiktig. Det er mulig at den franske styrken hadde tenkt å forsøke å unnslippe i løpet av nattten. Slaget. Nelson samlet en gruppe av sine mest erfarne kapteiner. Under den tre måneder lange jakten på de franske styrkene i Middelhavet, hadde han tidvis konferert med dem. Nelson lot hver kaptein stå fritt til å handle om anledningen skulle by seg. Med i gruppen var Thomas Foley på HMS «Goliath» som åpnet for kvinner ombord (som koner, syersker og kokker). Etter slaget dekorerte han to av dem posthumt. rødt. Skissen er basert på et kart fra boken "Intelligence in War" av John Keegan, 2003 Ettersom den britiske styrken nærmet seg den franske, observerte Foley avstanden mellom det første fartøyet i den franske flåten og land. Han antok at kjettingene til land lå dypt nok til at «Goliath» kunne passere over. Foley kommanderte «Goliath» ut av angrepslinjen og styrte inn mellom den franske linjen og land. Andre britiske skip fulgte etter og den franske flåten var nå under angrep fra to sider. Et britisk skip gikk på grunn, men de andre hadde vann nok under kjølen og begynte å plukke den franske flåten fra hverandre, en etter en. Den nordlige vinden betød at de sørligste franske skipene ikke kunne komme de under angrep til unnsetning. Det franske flaggskipet, «L'Orient» var det første som kom under ild, fra HMS «Bellerophon», det angripende britiske skipet fikk imidlertid en bredside og drev avgårde med brukne master. Angrepene mot «L'Orient» fortsatte, fra HMS «Alexander» og HMS «Swiftsure». Klokken 21 var «L'Orient» i full brann og det ble en pause i slaget; de omkringliggende skip forsøkte å komme seg vekk fra «L'Orients» forventede eksplosjon. Om lag klokken 22 nådde brannen kruttmagasinene og det franske flaggskipet eksploderte, vrakgods og besetningsmedlemmer ble kastet hundrevis av meter i luften. Av «L'Orients» besetning på om lag ett tusen overlevde bare litt over hundre, ved å svømme i land fra det brennende skipet. I den franske styrken var det bare fire skip som klarte å unnslippe, de to linjeskipene «Généreux» og «Guillaume Tell» og de to fregattene «Diane» og «Justice». Resten av den franske flåten ble ødelagt eller erobret innen slaget var over om morgenen den 2. august. Nelson hadde blitt truffet av et kardeskskudd, men insisterte på å vente i køen for å få behandling; noe som ytterligere forsterket hans heroiske omdømme. HMS «Leander» under kaptein Edward Berry avseilte for Storbritannia med Nelsons beretning om slaget, den ble imidlertid tatt til fange av det franske linjeskipet «Généreux» og det tok derfor noe tid før Nelsons seier ble kjent i Storbritannia. Slaget ved Nilen befestet britisk sjømilitær dominans under resten av de franske revolusjonskrigene og ble et viktig bidrag til Nelsons økende berømmelse. Det er også velkjent av litterære grunner: Felicia D. Hemans dikt «Casabianca» best kjent for åpningslinjen; «Gutten sto på det brennende dekket», er om sønnen til Luc-Julien-Joseph Casabianca som døde i eksplosjonen til det franske flaggskipet «L'Orient». Balkansemblet. Balkansemblet (etablert 1979) er en norsk musikkgruppe som spiller musikk fra Balkan. Deres utgivelse "Balkan samlet" (Hot Club Records, 1984) mottok Spellemannprisen 1984 i «Åpen klasse». Dernest kom "Kvikk sand" (Hot Club Records, 1990). Besetningen er nå Richard Lorentz Johansen slagverk, (også medlem av band som Superfamily og Ofag) Per Olaf Ranger trekkspill, bouzouki og balalaika, Peter Edwards gitar, Øyvin Yri klarinett og fløyte, samt Torstein Kinn bass. Andre musikere har vært Jan Gustav Schaanning gitar og bouzouki, Pål Thorstensen bass og Nils Økland fiolin. Etter pause (1995–2005) ble gruppen gjenforent, i et samarbeid med Now We’ve Got Members. Barn (måleenhet). formula_1    gir   formula_2 Definisjon. 1 barn (b) = 10−28 kvadratmeter (m²) = 100 kvaderat femtometer (fm²) = 10−24 kvadratcentimeter (cm²) (Vanlig i engelsk litteratur) Endel kilder oppgir tverrsnittet i (GeV)−2("h"c)2 = 0,3894 mb. Tverrsnittet varierer ofte mye med energinivå for interaksjonen og oppgis vanligvis ved et eller flere energinivå (temperatur, hastighet) eller ved maksimal reaktivitet (eks σ(100keV)) Jakten på kjærligheten. "Jakten på kjærligheten" er en norsk reality-TV-serie som har gått på TV 2 siden 2004. Programmet er et konsept utviklet i Storbritannia med tittelen "Farmer Wants a Wife". Programleder var Katrine Moholt frem til og med sjuende sesong (2010), men fra åttende sesong (2011) overtok Marthe Sveberg Bjørstad programlederjobben. Serien har til nå gått seks sesonger (alle på høsten) og sesong nummer sju vises høsten 2010. Seriens første sesong hadde premiere på TV 2 den 24. august 2004. Om serien. Konseptet går ut på at en singel bonde (han/hun) skal velge ut 4 potensielle partnere som skal bo sammen med vedkommende på gården noen uker. Hver uke må bonden sende en av frierne hjem for så til slutt å stå tilbake med den han/hun helst vil ha. "Jakten på kjærligheten" blir regnet som en av de mest suksessfulle relity-TV-seriene i Norge, og er én av de mest sette programmene på TV 2. Første sesong, 2004. Magnus er ikke lenger forlovet med jenta han valgte, mens Wenche er gift med mannen hun valgte.. Tredje sesong, 2006. Tore Jardar giftet seg med sin utvalgte, Michelle Skjønsholt, i juni 2008. Sjette sesong, 2009. Høsten 2009 fikk for første gang i seriens historie en homofil bonde (Jan Erik Kjær) nok henvendelser fra interesserte friere til å delta i serien. Damon Hill. Damon Graham Devereux Hill (født 17. september 1960 i London) er en tidligere engelsk formel 1-fører. Han ble verdensmester i 1996, og er sønnen til dobbel verdensmester Graham Hill. Damon Hill kom inn i profesjonell motorsport relativt sent. Han begynte med motorsykler i 1983, 23 år gammel. Det påfølgende året vant han 350 cc Clubman's cup i Brands Hatch. I 1985 konverterte han til fire hjul og Team Van Diemen i Formula Ford mesterskapet, før han rykka opp til britisk Formel 3 mesterskap i 1986. Hill er offiser av Order of the British Empire. Dale/Jarl Skofabrikk. Dale Kloggfabrikk (A/S Jarl/Dale Skofabrikk A/S) startet i Dale i 1899 og var den største arbeidsplassen i Dalsfjorden. Jarl hadde opptil 220 tilsatte på det meste, og var den største arbeidsplassen i Sogn og Fjordane utenom tungindustrien. Første kvinnelige industrileder. Kort tid etter at G.C. Rieber tok over i 1911 ble Thora Wettergren tilsatt som disponent ved Dale Kloggfabrikk, og hun ble dermed den første kvinnelige industrilederen i Sogn og Fjordane. Hun ledet fabrikken frem til 1918. Etterkrigsmodernisme. Begrepet etterkrigsmodernisme er en retning innen kunsten i tiden etter andre verdenskrig. Lyrikk. Etterkrigsmodernisme knyttes opp mot skrivemåten til lyrikerne i tiden etter den andre verdenskrig. Lyriken var ikke tradisjonell lengre, de skrev uten fast rim og rytme. Musikk. Finn Mortensen var en komponist som blir nevnt i sammenheng med etterkrigsmodernisme. «Jeg har nærmest en aversjon mot nasjonal rosemaling», sa han og holdt foredrag og laget radioprogrammer hvor han stilte seg sammen med andre komponister som var kritiske til den nasjonalt orienterte musikken. Kampenjazz. Kampenjazz (etablert 2000 i Oslo) er en norsk jazzklubb, etablert av Marit Lauten på Kampen. Den er støttet av Norsk jazzforum og Østnorsk jazzsenter primært, samt Oslo Jazzfestival, Rikskonsertene og Norsk Kulturråd. Den huser de fremste artister innen skandinavisk jazz, i samarbeid med Kampen kirke og Kampen Bistro. Liste over Bahamas' generalguvernører. Denne siden inneholder en liste over generalguvernørene av Bahamas. Generalguvernører av Bahamas. Bahamas' generalguvernører Kino 1 Gruppen. Kino1 Gruppen AS er et norsk, privateid selskap stiftet i 2000. Selskapet eier og driver kinoer i Stavanger, Sandnes, Arendal, Skien og Sandvika, og har de siste årene hatt banker og kredittinstitusjoner som største aksjonærer. Selskapet hadde en omsetning på ca 35 millioner kroner både i 2005 og 2006. Besøket ved selskapets kinoanlegg tilsvarer 13% av kinomarkedet i Norge. Kino1 har konsesjon for å vise kino i Oslo Spektrum. Kino1 Gruppen ble solgt til SF Kino i januar 2008. SF Kino eier 49% av aksjene i Kino1 Stavanger-Sandnes AS, Stavanger kommune og Sandnes kommune eier de resterende 51%. Joey Barton. Joseph «Joey» Barton (født 2. september 1982 i Liverpool) er en engelsk fotballspiller som frem til 30.06.2013 spiller for Marseille på utlån fra Queens Park Rangers. Han er midtbanespiller og har én landskamp for det. Tidlig karriere og oppførselsproblemer. Barton debuterte mot Bolton den 5. april 2003. Hans første mål på seniornivå kom mot Tottenham, en kamp City vant 2-0. Barton begynte 04-sesongen som fast førstelagsspiller. Etter hans andre Premier League-mål (mot Blackburn) ble han kalt opp til det engelske U21-landslagets tropp til EM-kvalifiseringskampene mot og. Bartons karriere har til nå vært preget av oppførselsproblemer. Klubben vurderte å sparke ham etter en hendelse på en julefest hvor han stappet en sigar i øyet på juniorspilleren Jamie Tandy. Sommeren etter ble Barton sendt hjem fra en førsesongsturnering i Thailand etter å ha blitt involvert i en kamp med en ung Everton-fan, og også sett i en slåsskamp med lagkamerat Richard Dunne som endte med at Dunne skadet foten etter å ha sparket til en vegg i sinne. Disse hendelsene resulterte i at Barton måtte gå i terapi for å kontrollere raseriet sitt, på ordre fra Manchester Citys manager Stuart Pearce. En ny avtale. I september 2004 signerte Barton en ny kontrakt som bandt ham til Manchester City til 2007. Den 30. januar 2006 leverte han imidlertid inn en forespørsel om å bli transferlistet. Dagen etter avslo Manchester City et verbalt bud på Barton fra Middlesbrough, Stuart Pearce påsto at det ennå var mulig å komme til enighet med Barton. I løpet av den neste uken innrømte Barton at en slik forespørsel var overilt og feil, og beklagde til klubben. Selv om det gikk rykter om at Barton ville gå til Middlesbrough sommeren 2006 grunnet brudd i kontraktsforhandlingene, signerte han den 25. juli en ny fireårsavtale som satte en stopper for spekuleringen om framtiden hans. Joey Barton scoret på straffe mot Arsenal i hjemmekampen mot dem i 07-sesongen, og gav City en historisk 1-0-seier. Den 30. september ble han imidlertid fanget av TV-kameraer mens han viste baken til Everton-fans etter Citys utligning på overtid. Den 10. oktober gikk Merseyside Police gjennom saken, men tok ingen videre handling. Barton ble bøtelagt med 2000 pund. Den 16. januar 2007 uttalte Bartons agent, Willie McKay, at hvis en klubb bød minst 5,5 millioner pund for Barton, måtte City tillate Barton å snakke med klubben. Evertons manager David Moyes tok så kontakt med City og forhørte seg om Bartons tilgjengelighet. Neste dag uttalte Barton imidlertid at «Folk prøver å få meg bort, men jeg er glad for å bli værende» («People are trying to unsettle me but I'm happy to stay here»), hvorpå Stuart Pearce la til «Jeg er ikke sikker på om Willie McKay er agenten hans» («I'm not sure if Willie McKay is his agent»). Internasjonal karriere. Den 2. februar 2007 ble, som en følge av sin imponerende form, Barton tatt ut til det s vennskapskamp mot. Han fikk sin internasjonale debut den 7. februar 2007 mot som innbytter for Frank Lampard. Personlig liv. Den 30. november 2005 ble Bartons 17 år gamle halvbror, Michael, dømt for mordet på studenten Anthony Walker. Anthony ble drept med øks i juli 2005. Michael Barton vil sitte i fengsel i minst 17 år og 8 måneder. Romvinkel. Romvinkelen, "Ω", som et objekt spenner over er et mål på hvor stort dette objektet synes for betrakteren. Dette kan beregnes ut i fra hvilket areal på en tenkt kuleflate rundt observatøren objektet dekker. Et lite objekt som er nær observatøren dekke samme areal som et mye større lenger borte. For eksempel har månen og sola omtrent samme romvinkel (6 sr) til tross for at solas virkelige diameter er 1600 ganger større. I steradianer beregnes romvinkelen som "Ω = A/r²" dvs arealet av den kuleflaten som omsluttes av romvinkelen delt på kvadreatet av radien. Maksimal romvinkel som dekker hele kuleflaten er da 4π sr. En ser også beregninger oppgitt i kvadrat grader "Ω = (180/π)² A/r²" og som arealdel av kuleflaten "Ω = A/(4πr²)" Mohan Koirala. Mohan Koirala (født 1926 i Kathmandu, død 22. februar 2007 i Kathmandu) er en kjent poet fra Nepal. Han blir regnet som en foregangsmann for moderne poesi, og en klassiker i nyere poesi i Nepal. Mens hans tidlige dikt uttrykte sinne mot Rana-diktaturet i Nepal, utvidet han senere tematikken til å også gjelde sosiale spørsmål, og personlige og moralske problemer. Koirala har blitt beskrevet både som en intellektuell og romantisk poet. Han har blitt regnet som vanskelig å trenge inn i, men også som en forfatter som ga rik belønning til dem som gjorde arbeidet med å forstå ham. Han var nestleder i det Nepalske Akademiet og vant ei rekke litterære priser. Skipet som fant seg selv. «Skipet som fant seg selv» er en fabelnovelle av den britiske forfatteren og Nobelprisvinneren Rudyard Kipling. I fortellingen lar han de forskjellige delene av et skipsnybygg ha bevissthet og de kan snakke sammen. Alle delene finner at de har en så sentral funksjon, at det ikke er mulig for noen av de andre delene å fungere uten akkurat denne delen. Det gjelder for kjølen som bærer alle de andre, maskinen som skal drive framover, roret som skal styre, broen som organiserer og så videre. Alle er like skuffet over at de andre ikke ser nettopp deres store betydning. Mislyden går mange hakk opp når skipet legger fra land og treffer de første dønningene. Alle skriker opp om hva de andre må gjøre, ellers-! Slutten er at de lærer å stole på at ingeniørene som konstruerte skipet har satt sammen delene til et "hele" der alle er nødvendige og ingen er viktigere enn noen. Olsborg. Olsborg er en del av tettstedet Moen i Målselv kommune i Troms. Olsborg er selve sentrumsdelen i tettstedet, med dagligvareforretning, bensinstasjon, gjestestue og flere små forretninger. På Olsborg ligger også Bardufoss Høgtun videregående skole, med fagene Medier & Kommunikasjon og Design & Håndtverk. Olsborg skole ligger også her, der man går fra 1.-7.klasse. Før gikk det helt opp til 10.klasse, og dermed var Olsborg skole den største grunnskolen i Midt-Troms, men i skoleåret 2009/10 ble alle elevene fra 8.-10.klasse på Bakkehaug og Olsborg skole flyttet til Bardufoss ungdomsskole (der også elevene fra Fagerlidal og Karlstad barneskole gikk på fra før). E6 passerer øst for stedet og skiller dermed Olsborg fra Moen. Dessuten krysser fylkesvei 854 E6 ved Olsborg. Tidligere hadde rutebilselskapet TIRB busstasjon med venteværelse på Olsborg, hvor busser mellom Narvik og Tromsø korresponderte med busser til Finnsnes og Øverbygd. Dette stoppestedet er nå flyttet til Buktamoen, som ligger cirka 1 km lenger sør. Don Welsh. Don Welsh (født 25. februar 1911 i Manchester, død 2. februar 1990) var en engelsk fotballspiller og manager. Som spiller spilte han for Charlton Athletic og. Han var dessuten en tur innom Liverpool FC, men spilte bare treningskamper på grunn av andre verdenskrig. Etter at spillerkarrieren var over begynte han i november 1947 som 36-åring som manager for Brighton & Hove Albion. Han hadde ingen stor manager karriere i Brighton men klarte å stabilisere dem midt på tabellen i 3. divisjon etter hvert. I 1951 tok han over som manager i Liverpool FC etter at George Kay måtte gå av på grunn av sykdom. I 1954 ble han den første manageren på over 50 år til og rykke ned med Liverpool, og samme året rykket i tillegg byrivalen Everton opp igjen til 1. divisjon. Etter at klubben nesten rykket ned igjen, fikk han sparken i 1956 og ble den eneste Liverpool-manager til å bli sparket noensinne. Etter det tok han litt pause fra fotballen før han i 1958 tok over som manager i AFC Bournemouth, men etter en rekke dårlige resultater fikk han sparken i 1961. Han ledet Wycombe Wanderers mellom 1963 og 1964 før han ble medlem i administrasjonen i klubben han hadde hatt suksess som spiller, Charlton Athletic. Han døde i 1990, 78 år gammel. Arealvektor. Arealvektor er en måte å uttrykke et areal på ved hjelp av en vektor. En arealvektor på en plan flate med areal A er gitt ved en normalvektor på flaten og verdien av vektoren er lik arealet. Grunnen til at en noen ganger trenger å uttrykke et areal som en vektor, er at en i visse tilfeller trenger å regne vinkelen mellom et areal og f.eks. innfallende stråler – ofte er dette i sammenheng med beregninger rundt fluks i fysikken, men kan også være praktisk i beregningen av virkningsgrad på for eksempel et solcellepanel, hvor solstråler faller skrått inn mot selve panelet. Arealvektor gjør det også mulig å regne med fluks med fortegn – som igjen kan gi oss svar på retningen til for eksempel indusert strøm i en spole. Gravestokk. Gravestokk er trolig det eldste landbruksredskapet vi kjenner til. Enkelte aper er kjent for å bruke pinner til hjelp når de roter i jorden etter spiselige ting. Gravestokken, slik den fortsatt er i bruk enkelte steder i verden, er enten av en greinkløft eller en rotklump, der en forgrening er beholdt. Den er bøyd litt tilbake langs stammen, som utgjør skaftet. Innretningen fungerer som en hakke og kan hogges i jorden og trekkes tilbake slik at jorden blir løsnet. Klumpen kan banke i stykker harde jordbiter. For å bedre slitestyrken blir spissen ofte svidd. Videreføring av gravestokken ble til arden, som kunne trekkes av mennesker eller dyr. Normalvektor. En vektor normalt på et plan kalles en normalvektorEn normalvektor er en vektor som står normalt, det vil si 90o på en flate. Normalvektorer benyttes innen fysikk, for eksempel arealvektor, eller matematikk, hvor normalvektorer kan uttrykke retningen til et plan i rommet. Uttrykket normalvektor brukes også på vektorer som står normalt på en linje. «Normal» brukes generelt i fysikk og matematikk om noe som står vinkelrett på noe annet. Øyrane videregående skole. Øyrane videregående skole (Øyrane vidaregåande) er en videregående skole i Førde kommune i Sogn og Fjordane. Skolen ble stiftet i 1935 som Førde metallfagskule. Hovedbygget er fra 1994. Beliggenhet. Øyrane videregående skole ligger sentralt i Førde ved riksveg 5 mot Florø, ved siden av industriområdet Øyrane. Skolens historie. Øyrane videregående skole var opprinnelig to skoler, Førde yrkesskole og Førde husmorskole, som ble slått sammen til én i 1992. Førde Metallfagskole startet opp i 1935, og dette var starten på Førde yrkesskole. Initiativtaker og rektor var Jørgen Neverdahl. Han hadde startet opp med mekanisk verksted i Førde og så at det var behov for en mekanisk utdanning også i Sogn og Fjordane. Jørgen Neverdahl var eier av skolen fram til 1950 da Førde kommune tok over driften av skolen som fikk navnet Sogn og Fjordane Yrkesskule. I 1961 ble det opnet ny skole på Hafstadflaten. Samtidig med flyttingen fikk skolen flere linjer å velge mellom, og som en følge doblet elevtallet seg dette året, fra 39 elever i 1960 til 78 elever året etter. I starten var Førde yrkesskole en gutteskole, men høsten 1965 ble det første «jentefaget» startet opp, nemlig kjole og draktsøm. Etterhvert kom det flere klasser og linjer, og det kom også videregående kurs i de fleste fag. Ved Førde yrkesskules 50-års-jubileum høsten 1985, var det 28 klasser og 358 elever ved skolen. I 1994 flyttet skolen i nye lokaler ved Øyrane i Førde. Utearealet er godt opparbeidet, og i 2005 fikk skolen pris for «vakraste uteanlegg» fra Sogn og Fjordane hagelag. Paco Ayestarán. Paco Ayestarán (født 5. februar 1963) er en spansk fotballtrener. Ayestarán var Rafael Benítez sin assistent og fitness-trener på Valencia CF og fulgte ham til Liverpool FC i 2004 og tok der over mye av treningen som assisterende manager. Ayestarán trakk seg brått fra jobben i LFC 30. august 2007. Han jobbet også med Rafael Benítez i CD Tenerife. Da Ayesterán trakk seg fra LFC, var det slutten på et 11 år langt samarbeide. Han jobbet senere som fitness-trener for SL Benfica (2008–2009) og Valencia CF (2009–2010). Buktamoen. Buktamoen er et viktig knutepunkt på europavei 6. Veikrysset ligger i Målselv kommune, 10 km nord for Andselv og 1 km sør for Olsborg. Fra Buktamoen svinger riksvei 855 av fra E6. Riksvei 855 er den viktigste ferdselsåren mellom byen Finnsnes og resten av fylket, spesielt nordover mot Tromsø og nordfylket. På Buktamoen er det veikro, hyttecamping og døgnåpen bensinstasjon. Stedet er dessuten et knutepunkt for rutebiltrafikken. Her korresponderer Cominors rutebusser mellom Tromsø og Narvik med bussene mot Finnsnes og Øvre Målselv. Aleksandr Berdnikov. Aleksandr Vasiljevitsj Berdnikov (russisk: Александр Васильевич Бердников; født 8. april 1953 i Gorno-Altajsk) er en russisk politiker. Han har siden 20. januar 2006 vært den russiske delrepublikken Altajs president. Berdnikov etterfulgte Mikhail Lapsjin som Altajs president. Sector General. Sector General er fellesnavn på en rekke romaner og noveller av den irske science fictionforfatteren James White. De ble startet ca. 1958 og fortsatte til 1999 som var forfatterens dødsår. Serien er kommet i bokform i flere bind, men er ikke oversatt til norsk (listen står i artikkel om forfatteren). Utgangspunktet en gang i en meget fjern framtid er at der er mange skapninger som er romfarere. De har ikke alltid felles interesser, og ikke samme sans for kropps- og annet språk. Dette fører først til krig, men en finner etterhvert et felles mål i å bygge et romhospital der alle kjente og ukjente skapninger skal kunne få den ypperste behandling som rasene til sammen kan yte. Byggingen blir beskrevet i en del historier. Det må ganske spesielle individer til for å kunne ordne opp i alt det som kan lage problemer, og en menneskelig psykolog klarer dette best. De medisinske problemene får sine løsninger ved at psykisk sterke leger får innlagt minner og kunnskaper avgitt av eksperter av andre raser – og må bruke all sin kreativitet i tillegg. Klassifiseringen av forskjellige åndedrett (Klorgass, vann, ren energiabsorpsjon osv.) antall lemmer, evt vinger, empati, kroppsbygning osv. blir elegant løst ved et firebokstavsystem som kan tjene som brukbart for xenobiologien når menneskene endelig møter fremmede vesener. Han beskriver også hvor mye kreativitet og innsikt som vil kreves når en stadig møter nye xenopatologiske utfordringer. I og med at handlingen ligger så langt i framtiden, er det få av hans «oppfinnelser» som står i fare for å «gå ut på dato». Dennis Ritchie. Dennis MacAlister Ritchie (født 9. september 1941, død 12. oktober 2011) var en amerikansk ingeniør, kjent for sin innflytelse på programmeringsspråkene ALTRAN, B, BCPL og C, samt operativsystemene Multics og Unix.) Han mottok Turing-prisen i 1983, og den amerikanske "National Medal of Technology" i 1998. Ritchie var uteksaminert fra Harvard med en grad i fysikk og anvendt matematikk. I 1967 begynte han å arbeide på dataavdelingen til Bell Labs. Nasjonsbygging. Nasjonsbygging er et begrep innen sammenlignende politikk og historisk sosiologi som betegner prosessen fra etablering av en statsmakt til en nasjonalt integrert nasjonalstat der befolkningen føler en utstrakt grad av nasjonal identitet. Oftest er denne prosessen initiert av en kulturell eller politisk elite («nasjonsbyggere»), men etter hvert griper nasjonalfølelsen om seg i større lag av befolkningen. Stein Rokkan oppfatter nasjonsbygging som en prosess av kulturell grensedannelse utad og kulturell standardisering innad, en utvikling av nasjonale institusjoner som vernepliktig forsvar, allment skolevesen, utbredelse av kommunikasjonsmedier og som følge av slike prosesser, en nasjonal bevissthet. I de nordiske land var perioden fra nasjonalromantikken innledningen til nasjonsbyggingsprosessen. Virkemidler i nasjonsbygging kunne være skapelse av nasjonalt skriftspråk, skriving av historieverk som konstruerte en kontinuitet bakover i tid for denne befolkningsgruppen, og skoleverk der nasjonale holdninger ble innprentet. Etter kommunismens fall ca 1990 blomstret nasjonalismen opp igjen i Øst-Europa. På slutten av 90-tallet ble derfor forskning på nasjonsbygging et av de mest debatterte tema i samfunnsforskningen. Foreldrepenger. Foreldrepenger er en inntekt man mottar under permisjon etter å ha blitt forelder ved fødsel eller adopsjon. I Norge fra 1. juli 2011 kan man motta 100 % av tidligere lønn i 47 uker eller 80 % av tidligere lønn i 57 uker. For å motta foreldrepenger må moren har hatt pensjonsgivende inntekt i minst seks av de siste ti månedene forut for stønadsperioden. Barnets mor kan starte stønadsperioden fra 12 til 3 uker før termin, og har enerett til de første 6 ukene etter fødselen. Barnets far/medmor har fra 1. juli 2011 rett, men ikke plikt, til å ta ut 12 uker av den totale stønadsperioden (den såkalte fedrekvoten). Disse 12 ukene med permisjon bortfaller dersom de ikke tas ut av faren. Foreldrene står fritt til å fordele den resterende perioden med foreldrepenger slik de ønsker (dvs. med unntak av «morskvoten» 3 uker før fødselen og de første 6 ukene etter fødselen og «fedrekvoten» på 12 uker) Dersom barnets biologiske mor er registrert partner og hennes partner adopterer barnet innenfor stønadsperioden, får hun tilsvarende rettigheter som fedre/medmødre. Jeg gjør hva som helst. "Jeg gjør hva som helst" var en norsk underholdnings-serie på 10 episoder som gikk på TV 2 i 2005 med Frithjof Wilborn som programleder. Konseptet i programmet gikk ut på at en nær slekting eller venn måtte utføre en handling som vedkommende hadde stor frykt overfor – for å oppfylle drømmene på til den andre. Et eksempel fra en gitt episode: "Hilde ønsker så inderlig at hennes mann, Knut, skal få oppfylt en drøm som han har snakket om i årevis, nemlig fluefiske på Cuba. Hun får beskjed om at turen er ordnet, men først må hun gå under jorden i kloakknettet i Oslo. Det er en uutholdelig affære med stank og døde rotter"." (TV 2) Serien hadde premiere på TV 2 den 1. mars 2005. Fylkesvei 144 (Rogaland). Fylkesvei 144 i Rogaland går mellom Varhaug og Valdeland i Hå. Veiens lengde er 5,2 km. Eksterne lenker. 144 Fylkesvei 153 (Rogaland). Fylkesvei 153 i Rogaland går mellom Varhaug og Jarholen i Hå. Veiens lengde er 1,0 km. Eksterne lenker. 153 Fylkesvei 152 (Rogaland). Fylkesvei 152 i Rogaland går mellom Varhaug og Skolekrossen i Hå. Veiens lengde er 1,2 km. Eksterne lenker. 152 Audi A8. Audi A8 er en luksuriøs storbil produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen AG. Modellen har blitt solgt helt siden 1994, og erstatter modellen Audi V8. Førstegenerasjons Audi A8 ble produsert fra 1994 til 2002, mens andregenerasjons Audi A8 har blitt produsert fra 2003 til 2011. I Norge ble det solgt åtte Audi A8 i 2007. Hovedkonkurrenter er BMW 7-serie og Mercedes-Benz S-klasse. Jens Bjørneboe – Diktere og masochister. "Jens Bjørneboe – Diktere og masochister" er en miniserie i to deler som gikk på NRK1 senhøsten 2004 og som omhandlet både personen og forfatterskapet til Jens Bjørneboe. Programskaperen Jan Horne arbeidet med programmet fra sykesengen helt til han døde tidlig i 2004. Prosjektleder for serien var Vibeke Haug. Miniserien hadde premiere på NRK den 13. desember 2004 og gikk i reprise i 2005. Siste del ble sendt den 20. desember. Om serien. I denne miniserien får vi se arkivopptak med Jens Bjørneboe selv, samt fra filmer og teateroppsetninger. I tillegg møter vi blant andre filosofen Arne Næss, forlagsmannen Gordon Hølmebakk og billedhuggeren Knut Steen. Vi møter også Erling Lægreid, Yngvar Ustvedt og Haagen Ringnes, alle tre fra NRK. Remix and Repent. "Remix & Repent" er en fem-spors EP fra det Industrielle metal bandet Marilyn Manson. Det var utgitt 25. November, 1997 under deres Antichrist Superstar periode. Det inkluderer remixer av «The Beautiful People» og «Tourniquet» fra albumet "Antichrist Superstar", live versjoner av «Dried up, Tied up and Dead to the World» og «Antichrist Superstar» og en akustisk versjon av «Man That You Fear». Politisk historie. Politisk historie er den grenen av historiefaget som analyserer politiske hendelser og aktører. Typiske emner for politiske historie kan være konger, kriger, traktater, valg, lover, slag, statsministre etc. Fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet var politisk historie den helt dominerende gren av historiefaget. Dette ut fra en tanke om at historien skulle handle om «viktige» emner, og statsstyre og politiske anliggender på toppnivå ble regnet som spesielt viktige. På 1970-tallet mistet politisk historie sin til da dominerende plass i flere land. Dette denne prosessen har blitt kalt den sosialhistoriske revolusjon. Jorda rundt. "Jorda rundt" var en norsk tv-quiz som gikk på TVNorge fra 1998 til 1999. Programmet ble ledet av Knut Borge og var en spørrelek/kunnskapslek der temaet var geografi verden rundt. Fire kjendiser fordelt på to lag skulle i hver episode konkurrerte mot hverandre. Disse fikk se en videosnutt av en reise og skulle snarest gjette hvor målet for reisen gikk. Jo lengre man ventet med å finne svaret desto færre ble poengene. Premien var en utenlandsreise. Serien ble sendt på søndagskveldene. Blant de gjester som deltok kan en blant annet nevne Totto Osvold, Rune Bratseth, Kine Hellebust, Trond Giske, Kjell Bækkelund og Eli Rygg. Antichrist Superstar. Antichrist Superstar er bandet Marilyn Mansons andre fullengde studioalbum, utgitt i 1996. Albumet skapte bevissthet om bandet og ledet til mange protester på grunn av bandets antatte antikristene ståsted. Det var produsert av bandets leder Marilyn Manson og Nine Inch Nails' frontmann Trent Reznor. Albumet er et konseptalbum i en tredels historie, en misbrukt og giddeløs person (representert som "The Worm") blir en innflytelsesrik rockestjerne og forvandles til slutt til den kraftige "Disintegrator." I et intervju med Kerrang! sier Manson at det er en hyllest til, og inspirert av, filosofen Friedrich Nietzsche. Albumet er med vilje uklart, så mottakerne kan skape sine egne konklusjoner. Men Manson sier selv at hovedmeldingen i albumet er å være et individuell med dine egne tanker, og at man skal drepe de gamle læringene som kristendom. Albumet starter og slutter med den samme, uklare frasen "When you are suffering, know that I have betrayed you." Spor. Albumet er delt opp i tre deler, kalt "cycles" (selv om alt er på en enkel CD). Cycle II – Inauguration of the Worm Spor 17 gjennom 98 er blanke og rundt fire sekunder lange. Fossafe. Fossafe er en fabrikk som arbeider med å lage forskjellige safer. Den ligger omtrent hundre meter fra lagshuset Nyheim på Fammestad. Fossafe er den eneste fabrikken i området, utenom en dørfabrikk som ligger på Kløvheim. De fleste arbeiderne på fabrikken bor i nærheten. Fabrikken har eksistert mange tiår. Knut Lindboe Spenning. Brev fra General Ruge 17. februar 1945 Knut Lindboe Spenning (født 1896 i Sande i Vestfold, død 1974 i Askim) var en norsk skolemann, under andre verdenskrig krigsfange i Polen og Tyskland. Han ble utdannet cand.philol. i 1926. Han var lektor ved Fana høyere skole 1926–46 og rektor ved Askim kommunale høyere skole fra 1946 til 1963. Spenning meldte seg som ulønnet premierløytnant til krigstjeneste under den tyske invasjonen av Norge i 1940 og endte i krigsfangenskap i Oslo. Etter en periode tilbake i Fana ble han i 1942 sammen med en rekke lærere arrestert og sendt på den såkalte Kirkenesferda. Etter ca 1 år i skolen ble han så i 1943 arrestert på ny, og han satt i krigsfangenskap sammen med andre norske offiserer i Polen og Tyskland til krigens slutt. Etter krigen fikk han i oppgave av general Otto Ruge å redigere en historisk beretning om de norske offiserenes krigsfangenskap, og boka "I tysk krigsfangenskap" utkom i 1950 med Spenning som redaktør. Knut L. Spenning var også innehaver av «Den gylne ugle», som er Filologisk Forenings orden. Knut L. Spenning var gift med Signe Eilifsen, søster av politifullmektig Gunnar Eilifsen som ble henrettet under krigen, da han stilte seg bak konstabler som nektet å utføre en ordre om å arrestere nordmenn. Se også. Spenning Vestnorsk Brunnboring. Vestnorsk Brunnboring er Norges eldste brønnboringsfirma. Vestnorsk Brunnboring AS ble stiftet den 25. oktober i 1950. Firmaet skulle drive med boring etter vann for husholdning, gårdsbruk og vannverk i kommunal og privat regi. De fire som startet selskapet var Johannes Husdal, Einar Husdal, Sigmund Husdal og Ivar Nesset. Foretningsadressa var Nyborg i Åsane. Firmaet har 17 ansatte, og utfører brønnboring i hele Hordaland og store deler av nabofylkene. I tillegg til brønnboring har selskapet mange oppdrag på energibrønner for enkeltboliger og større prosjekt, samt gjennomboringer for kloakk og vannledninger, samt fundamentering med peling osv. Otniel. Otniel fra «Promptuarii Iconum Insigniorum», 1553 Otniel (hebraisk: עָתְנִיאֵל בֶּן קְנַז, moderne hebraisk "Otni'el Ben Kenaz"; «Guds løve») var ifølge "Bibelen" den første av dommerne etter Josva. Han var nevø av Kaleb og ble også gift med Kalebs datter. Otniel kjempet mot Kusjan-Risjatajim, som omtales som konge i Mesopotamia. Familie. Otniel var i slekt med Kaleb da hans far var Kenas, den yngre broren til Kaleb. "Talmud" argumenterer også for at Otniel var Kalebs bror. Da Kaleb lovte sin datter Aksa til den som erobret landet Debir. er det Otniel tar utfordringen, og ble således Kalebs svigersønn. Dommer. Rundt tretti år etter at Josva var død ble israelittene underkastet Kusjan-Rishathaim, konge av Mesopotamia, etter sigende på grunn av at de hadde syndet. Kongen av Mesopotamia undertrykte dem i åtte år til de skrek ut til Gud. Otniel ble løftet opp for å være deres budbringer. Han var nevø av Kaleb, og Otniel er den eneste dommeren som er nevnt tilknyttet Judas stamme. Under Otniel varte freden i førti år. Etter disse førti årene ble Israel underkastet Eglon, en konge av Moab, igjen for at israelittene ikke hadde oppført seg så bra som de burde, ifølge "Bibelen": «de hadde gjort det som var Herren imot». Denne gangen var de underkastet i atten år. Silent Hill. Silent Hill er en serie data- og videospill i sjangeren grøsser, utviklet av det japanske spillselskapet Konami. I motsetning til skvettesekvenser, som "Resident Evil"-serien står ved, byr Silent Hill på en dypere frykt ved å korte ned på synsrekkevidden og legge til skremmende musikk og lydeffekter. Dictionary of National Biography. tittelbladet fra den første utgaven."Dictionary of National Biography" er et engelskspråklig biografisk leksikon som omtaler personer med betydning for britisk historie. Det kom først ut fra 1884-1900. Oxford University Press begynte på 1990-tallet arbeidet med å revidere og modernisere serien. Den nye utgaven, i dag kjent som "Oxford Dictionary of National Biography" (forkortet ODNB), ble utgitt 23. september 2004. Den revidert utgaven er i 60 bind. Innholdet, med oppdateringer, er også tilgjengelig for abonnenter via Internett. Zim Zum. Timothy Michael Linton (født 25. juni, 1969 i Chicago) bedre kjent som Zim Zum, er en amerikansk rock musiker/lyriker og tidligere gitarist av Life, Sex & Death og Marilyn Manson (1996–1998). Hans prosjekter pr febaruar 2006 er Pleistoscene og The Pop Culture Suicides. Biografi. Han er mest kjente for hans samarbeid med Marilyn Manson, etter at Daisy Berkowitz gikk ut av bandet på grunn av fiendtlig innstilling med de andre medlemmene. Zim Zum (som spilte gitar på «Irresponsible Hate Anthem» for albumet Antichrist Superstar) ble invitert som gitarspiller. Etter at Dead to the World-turnèen var ferdig spilte han gitar på alle sangene på albumet "Mechanical Animals" utenom to, som ble spilt av John 5 og Twiggy Ramirez. Deretter sluttet han i bandet for å konsentrere seg om en solokarriere, skjønt Manson selv har sagt at han ble sparket ut av bandet for ikke å ha møtt opp for å øve med bandet. Judas (TV-serie). "Judas" var en norsk humor-serie som gikk på TVNorge i 2003 og 2004. Serien besto av en rekke vågale og vulgære sketsjer og stunt satt i scene av duoen Ørjan Burøe og Terje Sporsem. Regi var ved Kristoffer Metcalfe. Serien hadde visse likhetstrekk med Jackass-fenomenet og ble også lansert på DVD. Serien hadde premiere på TVNorge den 31. mars 2003. Fylkesvei 159 (Rogaland). Fylkesvei 159 i Rogaland (Store Ring) går mellom Nærbø og Håland i Hå. Veiens lengde er 3,3 km. Eksterne lenker. 159 Fylkesvei 156 (Rogaland). Fylkesvei 156 i Rogaland går mellom Nærbø gamle kirke og Rangen i Hå. Veiens lengde er 3,8 km. Eksterne lenker. 156 Samson (person). Samson ødelegger tempelet til den hedenske Dagon, tysk bibelillustrasjon fra 1882. Samson eller Shimshon (hebraisk: שמשון, i betydningen «Mann/menneske av Solen», gresk Σαμψών, Sampson) var ifølge "Bibelen" en av dommerne i oldtidens Israel, og han var kjent for sin enorme styrke. Han er beskrevet i "Dommernes bok", kapitlene 13 til 16, i "Tanákh" (Den hebraiske Bibelen). Samson er en legendarisk figur av samme støpning, og muligens også opptatt i samme myte, som Herkules, en figur som er gitt enorm styrke av Gud for å bekjempe Guds fiender og utføre heroiske dåder som ikke er mulig for vanlige mennesker: han hadde en brytekamp med en løve, drepte en hel hær ned med kun et kjevebein fra et esel, og ødela et tempel. Det er antatt at Samson har blitt gravlagt i Tel Tzora i Israel med utsikt over Sorekdalen. Det står to store gravsteiner av Samson og hans far Manoah. Rett ved står Manoahs alter. Det er lokalisert mellom byene Zorah og Eshtaol. Bibelens fortelling. Fortellingen om Samson skjer på den tid da Gud igjen straffet israelittene ved at de hadde gjort noe «som var ondt i Herrens øyne» ved således å la «filisterne få makten over dem, og det varte i førti år». En engel kom til Manoah, en israelitt fra Dans stamme, i byen Zorah, og til hans hustru som ikke hadde vært i stand til å føde en sønn. Engelen bekjentgjorde at paret snart ville få en sønn som ville redde israelittene fra filisterne. Hustruen trodde på engelen, men hennes ektemann, som ikke var tilstede, ønsket at den guddommelige budbringer skulle komme tilbake slik at han fikk instruksjoner om barnet som skulle bli født. Angelens krevde at Manoahs hustru måtte bli holdt unna alle alkoholholdige drikker, og uren mat, og at hun lovte at barnets hår ikke måtte bli klippet. Han måtte også bli en nasireer av fødsel. I oldtidens Israel var det slik at de som særlig ønsket å dedikere seg til Gud for en tid kunne gi et nasireerløfte, noe som omfattet asketiske avholdenhet, renselse og offer, og andre forpliktelser. Etter at engelen kom tilbake forberedte Manoah snart et brennoffer, men den guddommelige budbringeren ville kun tillate at det ble gjort for Gud. Da offeret ble tent gikk engelen på mirakuløst vis opp i flammene, og «siden viste ikke Herrens engel seg mer for Manoah og hans kone», men med dette fikk Manoah bevis for at engelen var sendt av Gud. Deretter fødte hans hustru etter egnet tid en sønn, Samson. Da Samson var en ung voksen forlot han fjellene hos sitt folk for å se filisternes byer. Mens han var der ble han forelsket i en filistisk kvinne fra Timna og foreldrene forsto ikke at dette var Herrens vilje, henhold til "Dommernes bok 14". De mente at han burde finne seg en kvinne hos sine egne, og ikke «hos de uomskårne filisterne», men Samson besluttet å gifte seg med henne. På veg til å fri til piken ble Samson angrepet av en løve, men han grep om den og sleit den i filler da han var fylt av Guds kraft. Denne dåden holdt Samson for seg selv. Han fortsatte til pikens hus og fikk løftet om ekteskap. På veg til bryllupet oppdaget Samson at bier hadde lagt rede i løvens kadaver og lagt honning. Han spiste en håndfull og ga noe til sine foreldre. På bryllupsfesten foreslo Samson at han skulle fortelle en gåte til sine tretti filistiske bryllupsgjester eller brudesvenner: om de løste gåten innen festens syv dager ville han gi dem «tretti fine skjorter og tretti festkledninger», men om de ikke løste den ville han kreve det samme for dem. Gåten («Fra en som eter, kom noe som spises, / fra den sterke kom noe søtt») er en skjult redegjørelse av hans andre møte med løven (da kun han selv var tilstede). Rasende drepte Samson tretti filistere fra Ashkelon for deres tøy som han ga til de tretti bryllupsgjestene. Fortsatt rasende dro han til sin fars hus mens hans hustru ble gitt til hans forlover som dennes ektefelle. Senere satte Samson ild på halene til 300 rever og i panikk løp de ville dyrene inn blant åkrene til filisterne, og brente ned deres avling. Filisterne fant ut at det var Samson som hadde brent ned avlingen deres, og de brente Samsons hustru og svigerfar til døde. Som hevn drepte Samson enda flere filistere. Deretter tok han tilflukt i en grotte i Etam-kløften. En filistisk hær dro opp og krevde av 3000 menn fra Juda at de utleverte ham. Med Samsons tillatelse bandt israelittene ham, men da han ble overlevert til filisterne brøt han seg fri fra tauene. Med kjevebeinet til esel slo han ihjel ikke mindre enn tusen menn. Bibeltekstens konklusjon er at «Samson var dommer i Israel i tjue år. Det var i filistertiden.» Senere dro Samson til Gaza hvor han oppholdt seg i en skjøges hus hele natten. Hans fiender ventet ved byens port for å overfalle ham, men han rev opp byens port og bar den på ryggen til det fjellet som ligger i retning av Hebron. Deretter ble han forelsket i en kvinne ved navn Dalila fra Sorek-dalen. Filisterne oppsøkte Dalila og forledet henne med sølvmynter for å avdekke hemmeligheten til Samsons styrke. Samson, som ikke ønsket å avsløre sin hemmelighet, ertet henne og fortalte små løgner. Da hun bant ham mens han sov, brøt han disse båndene da han våknet. Dette gjentok seg tre ganger, og hun gråt og plagde ham i flere dager med spørsmålet inntil han gikk lei og fortalte henne sannheten at han ville miste sin styrke om han tapte sitt hår. Hun tilkalte da en tjener for å klippe av Samsons syv hårfletter og raket ham. Da dette brøt nasireerløftet ble han forlatt av Gud, og filisterne kunne ta Samson til fange. Deretter stakk de ut øynene hans og førte ham til Gaza hvor de lot ham arbeide med å kverne korn i fangehullet. Men straks håret var raket begynte det å vokse igjen. En dag samlet filisternes leder seg i tempelet for å ofre til sin gud Dagon i takknemlighet for at de hadde fått tatt Samson til fange. De tok ham med seg til tempelet slik at deres kvinner og barn kunne se ham fra taket. På taket var det minst 3000 filistere, mente Bibelen. Inne i tempelet fikk den blinde Samson en tjener til å føre ham til templets to sentrale søyler. Han tok rundt midtsøylene, en i hver arm og rykket til. Bygningen kollapset og drepte alle, inkludert Samson selv. «Slik drepte Samson flere ved sin død enn han hadde drept i sin levetid.» Etter hans død samlet Samsons familie hans lik fra ruinene og gravla ham i eller i nærheten av hans fars grav. Skjebnen til Dalila er ikke nevnt. Den rabbinske litteraturen. Rabbinsk litteratur identifiserte Samson med Bedan. Bedan var en dommer som er nevnt av profeten Samuel i hans farvel som en av dommerne som reddet israelittene fra deres fiender. Bedan er imidlertid ikke nevnt i "Dommernes bok". Navnet «Samson» er avledet fra det hebraiske ordet "shemesh", som betyr «solen» slik at Samson bar navnet til Gud, og som er kalt for «en sol og et skjold» i "Salmenes bok" 84:12 og slik Gud beskyttet Israel, slik voktet Samson over sin generasjon. Samsons styrke var guddommelig i henhold til "Talmud" Jødiske legender har nedtegnet at Samsons skuldre var 60 "ells" (rundt 25 meter), skjønt mange kommentatorer av Talmud forklarer at dette ikke må forstås bokstavelig da en person av denne størrelsen ikke kunne ha levd et normalt liv i samfunnet. Isteden kan det ha betydningen at han hadde evnen til å bære en byrde som var 60 "ells" bred på sine skuldre. Han var også forkrøplet i begge føtter, men da Guds ånd kom over ham kunne han gå med ett skritt fra Zorah til Eshtaol mens håret på hodet reiste seg og slo mot hverandre slik at det kunne bli hørt over en tilsvarende distanse. Samson ble sagt å være så sterk at han kunne løfte to fjell og slå dem sammen som to jordklumper. Likevel brakte hans kjempekrefter, som hos Goliat, en forbannelse på ham. Hans tøylesløshet er blitt sammenlignet med Amnon og Simri som begge ble straffet for sine synder. Samsons øyne ble stukket ut ettersom han hadde «fulgt dem» for ofte. Det er sagt at i de tyve årene hvor Samson var dommer av israelittene krevde han aldri en tjeneste fra en av sine, og at han fromt avsto fra å misbruke Guds navn. Av den grunn så snart han hadde fortalt Dalila om sitt nasireerløfte viste hun øyeblikkelig at han fortalte sannheten. Da han rev tempelet overende og drepte seg selv og filisterne falt bygningens struktur bakover slik at han ikke ble knust og hans familie var i stand til å finne hans lik og gravlegge ham i farens grav. I den talundske tid synes det som om noen har tvilt på at Samson var en historisk figur og ble betraktet som en ren mytologisk skikkelse. Dette ble betraktet som kjetteri av Talmuds rabbinere, og de forsøkte å gjendrive dette. De navnga «Hazelelponi» som Samsons mor i "Bamidbar Rabbah Naso 10" og i "Bava Batra 91a" og hevdet at han hadde en søster ved navn «Nishyan» eller «Nashyan». Motsigelser og overdrivelser. Samson og løven, maleri av Francesco Hayez, 1842. Samsons liv er fylt med motsigelser. Framfor å være en helt, og til tross for "Dommernes bok" om at hans liv er en del av en guddommelig plan, er han et religiøst mareritt. Han er født for å oppfylle et himmelsk løfte, men hans første handling er å inngå et forbudt ekteskap med kvinne fra fienden filisterne som han brått ble forelsket i. Deretter fulgte en nær ubrutt strøm av skuffelser og tilsynelatende brudd på det nasireerløfte som var gitt til Gud: en rekke figurer og steder, prostituerte og drikkebuler, er langt fra hva som ellers er framstilt som troens helter i "Dommernes bok". «Fra begynnelse til slutt er hans historie en gjennomført selvisk og hensynsløs eventyrer, ledet av hyppige utslag av ustadige raseriutbrudd og likeglad til alt bortsett fra tilfredsstillelsen av hans flyktige luner.» På den ene siden er Samson israelittenes dommer og høvding i kampen mot filisterne, fienden og hedningene, men på den annen side har han nær tegneserieaktig proporsjoner, parret med elementer av superkrefter og makaber humor, som en bibelsk supermann, en «mann av stål», "ha'ish pladath", men med en stor svakhet — kvinner er for Samson hva kryptonitt er for dagens tegneseriehelt. Selv hans far Manoah var rådløs: «hvordan skal vi da bære oss at med gutten, og hva skal vi gjøre med ham?» Blant overdrivelsene i fortellingen er hans siste handling hvor han rev ned filisternes tempel ved å velte tempelets to bærende søyler og således drepte 3000 mennesker. Et utgravd filistisk tempel hadde søyler som sto 2 og halv meter fra hverandre. Om dette var typisk for filistisk tempelarkitektur gir det en motsigelsefylt beskrivelse av Samsons størrelse og hans armer for å kunne rive ned to søyler samtidig. Dette tempelet ville ha rommet mellom 30 og 35 mennesker. Selv om et større tempel teoretisk sett kunne ha eksistert ville det fortsatt ikke ha kunne romme en fraksjon av de 3000 menneskene som "Dommernes bok" (16:26-30) hevder ble drept av Samson. Absurd virker også fortellingen hvor han rev ned byportene til Gaza og bar dem på ryggen til et fjell. Denne fortellingen kan umulig referere til virkelige byporter da arkeologiske fakta har vist at utgravde byporter fra tidsperioden besto av store megalitter. Nærmest surrealistisk og samtidig sadistisk virker fortellingen hvor Samson satt fyr på halene til 300 rever i den hensikt å brenne ned filisternes avlinger, selv om konsekvensen ble at hans hustru og svigerfar ble brent til døde som hevn. I beste fall er fortellingen om at han drepte 30 tilfeldige menn for å skaffe de lovte klærne til sine 30 bryllupsgjester moralsk betenkelig. Etisk kan fortellingen tolkes på ulikt vis: ved Aristoteles' handlingsanalyse er han en tragisk figur hvis liv ender i forvitring, fremmedgjøring og død, eller han er en komisk figur som er opptatt av ordspill, parodi, og overdrivelser. Joan Comay, medforfatter til boken "Who's Who in the Bible", mener at den bibelske fortellingen om Samson er så spesifikk i tid og sted at Samson uten tvil var en virkelig person som benyttet sine kjempekrefter i kampen mot Israels fiender. I kontrast til dette mener forfatteren James King West at fiendskapet mellom filisterne og hebreerne er framstilt som en «utelukkende personlig og av lokal art». Han mener også at fortellingene om Samson, i kontrast til hva som ellers står i "Dommernes bok", har en «bortimot total mangel på en religiøs eller moralsk tone». Heraklesmyten. a>sk manuskript fra 1400-tallet (AM 673a III 4to) Bortsett fra "Dommernes bok" og i "Talmud", hvor helten blant andre ting er usannsynlig beskrevet som rundt 25 meter mellom skuldrene, er Samson ikke attestert ved dette navnet i noen historiske kilder av noe slag. Det er likevel mulig at han var en faktisk historisk skikkelse i den aktuelle tidsepoken. Uten eventyrelementene kan Samson ha vært en dommer og høvding for en eller flere israelittiske stammer i tyve år, eller langt færre, som var en stor mann med veldige krefter innenfor rimelige dimensjoner. Det er også mulig at han var en utsvevende mann med et konfliktfylt forhold til det asketiske nasireerløftet han hadde gitt. Det er også mulig at de innfløkte stridene med filisterne var utelukkende lokale og private strider mellom en mann og et samfunn, ikke kriger mellom to folk. Det kan bety at den egentlig historien er at Samson ble utlevert av sine egne til filisterne som forsoning for å bli henrettet, og at den sluttet der. Hvor historien om Samson sluttet tok myten over og endret det faktiske innhold til nær det motsatte. Det er flere likheter med Samsons bibelske liv og andre myter. Eksempelvis har Samson og Daniel, hovedperson i "Daniels bok" i Bibelen en del til felles. Begge er knyttet til løver og til gåter. Samson fortalte gåter mens Daniel tolket gåter, egentlig ved å fortolker drømmer ved det babylonske hoffet. Men dette er en overflatisk likhet uten reell sammenlign da begge kommer fra ulike deler av Bibelen og fra forskjellige perioder i jødisk historie. Den myte som synes å være innvevd i og opptatt i livet til Samson er den greske myten om Herakles (den romerske Herkules) som var meget populær i Levanten. At Samson og Herakles hadde mer en overflatisk likhet med hverandre har blitt merket av mange lærde siden fra minst tiden til Eusebius av Cæsarea, om ikke før. Også moderne forfattere har gjort de samme sammenligner, særlig mytologer. Abram Smythe Palmer begynte sin forskning om Samson ved å hevde at «Hovedmålet for dette essayet er å demonstrere (...) at Samson faktisk er den direkte arvingen og representant blant hebreerne slik Herakles var det blant grekerne av den berømte solhelten Gilgamesj». Samson har paralleller i sykluser assosiert med tilsvarende mytiske helter i oldtidens Hellas og Mesopotamia som Herakles, Ninurta og Gilgamesj. Den jødiske forskeren Othniel Margalith har likeledes argumentert for at Samsonmyten er å betrakte som et eventyr, og vurdert fortellingen om Samson som en semittisk nyfortolkning av Heraklesmyten. Margalith har forsøkt å demonstrere paralleller mellom de legendariske handlingene til Herkules og Samson, slike som heltens involvering med kvinner av tvilsomt rykte og elementer som bærende søyler og løver i begge fortellinger. I henhold til Margalith er fortellingen om Samson et rent eventyr plassert i historisk kontekst er opplagte i de åpenbart indre uoverensstemmelsene og de urealistiske beskrivelsene av hendelsene. Samson er en videreførelse og en bearbeidelse av de ulike heroiske legendene i Heraklesmytene fra sen bronsealder. Scener hvor Samson får sitt hår beskåret i Dalias rom minner om Herkules ved hoffet til dronning Omfale, og selve motivet med håret er gresk, ikke et mytisk motiv fra Midtøsten. Samson som drepte en løve med sine egne hender er en variant av Herkules som drepte Løven fra Nemea for å vinne en kvinnes gunst, igjen et vanlig motiv i greske legender. Slik Samson ble forrådt og til sist drept av Dalila, på samme vis meddelte Herakles i Sofokles' tragedie "Trachiniai" ("Kvinnene fra Trachis") at «En kvinne, et hunndyr er på intet vis som en mann, hun alene kan uten et sverd nedlegge meg.» Slik Samson brøt sine lenker i filisternes fangenskap slik brøt Herakles sine hos den egyptiske farao. Episoden hvor Samson kvernet korn som en vanlig slave kan bli sammenlignet med Herakles som arbeidet som en slave for Omfale. Også den særskilte likheten i heltenes tilknytning til kildevann er delt; etter at Samson har drept filisterne skrek han ut av tørst og Gud lot en vannkilde åpenbare seg slik at helten kunne slukke sin tørst; og i tilfellet med Herakles ble han gjenopplivet av hellig vann, og han ble i stor grad dyrket som en beskytter av varme kilder. Samson fortsatte å være knyttet til Herakles av kristne i senantikken. og i de kristne freskoene i katakombene Via Latina hvor Samson er avbildet som Herkules. Herakles er uttrykkelig nevnt i de tapte skriftene til en semittisk (muligens jødisk) forfatter ved navn Kleodemus Malchos, muligens boende i Kartago. Et enkelt fragment av hans skrifter er funnet i tekstene til den antikke, jødiske historikeren Josefus i et sitat av den greske lærde Alexander Polyhistor. I en utvidet fortolkning av "Første Mosebok" 25:1-6 ved metoden "interpretatio Iudacia" hevdet Kleodemus at to av sønnene til Abraham og Ketura (den kvinne som Abraham giftet seg med etter at Sara døde) ble med Herkules på et krigstokt mot Libya og den libyske kjempen Antaios (latin "Antaeus") og at Herkules senere giftet seg med Abrahams barnebarn. Den enorme populariteten til Heraklesmyten i Midtøsten hadde sin grunn i flere faktorer. Mens avgrunnen mellom dødelighet og udødelighet ble sjelden brolagt i gresk mytologi ga det faktum at Herkules oppnådde udødelighet i slutten av hans liv håp for vanlige mennesker. Livet til Herakles ble også et paradigme for stoikere og kynikere for den positive verdi som kunne bli tolket i lidelsen. Likhetene mellom en del viktige temaer assosiert med livet til Herkules og den historiske Jesus i "Brevet til hebreerne" antyder at forfatteren av denne teksten modellerte Jesus iallfall delvis på Herkules som en hellenistisk frelserfigur. I henhold til "Brevet til hebreerne" 12:3-4 ble Jesus Kristus framholdt som den som utholdt lidelse og mottok guddommelig belønning. I det hellenistiske verdensbilde og i hellenistisk jødedom ble Herakles tilsvarende framholdt som et eksempel på utholdenhet i lidelsen. Et særskilt trekk ved "Brevet til hebreerne" er at Jesus er presentert som en som gjennomgikk en læreprosess, eller "paideia", hvor han lærte lydighet og til sist oppnådde fullkommenhet. Den samme korrelasjon mellom lidelse og lærdom var også assosiert med Herkules. Solgud. En tolkning som har liten akademisk støtte er at Samson, grunnet betydningen av hans navn, var opprinnelig en solgud, eller solgudens stedfortreder, oppfattet som en representant for ilden som en naturkraft, det være den skapende og gagnlige, eller brennende og destruktive. Navnet Samson, eller mer nøyaktig "Shimshon", er avledet fra det hebraiske ordet for solen; fra "shemesh" «sol» har vi "Shimsh-on", «sol-gud». Med unntak av navnet, synes det som om ild eller varme, med unntak av å sette revenes haler i brann, har liten relevans i myten. Faradays lov. Hvor formula_2 er elektromotorisk spenning (den induserte spenningen), formula_3 er endring i magnetisk fluks og formula_4 er endring i tid. Loven sier altså at total elektromotorisk spenning indusert i en spole med én vinding i et magnetisk felt er lik minus endringen i magnetisk fluks gjennom en spole, delt på endring i tid. Dersom spolen har mer enn én vinding, ganges uttrykket med antall vindinger, altså Notasjon. formula_6 formula_7 formula_8 Det er ofte denne siste formen en møter på når en ser omtalt de 4 maxwells likninger. Lekhittiske språk. Lekhittiske språk utgjør den nordlige gren av de vestslaviske språkene. De viser visse fellestrekk innen fonetikken, blant annet bevaringen av nasalvokaler. Den lekhitiske språkgruppen består i dag av polsk og kasjubisk, men har historisk sett også omfattet en rekke nå utdødde slaviske språk som ble talt i Vorpommern, Brandenburg og Mecklenburg. Betegnelsen «lekhittisk» kommer fra en historisk betegnelse for polakker – "Lech" eller "Lach". Lacrosse under Sommer-OL 1908. Lacrosse var med for andre og siste gang på det olympiske programmet 1908 i London. (Sporten har vært med som demonstrasjonsøvelse ved tre senere leker). Det var kun to lag som deltok, Canada og Storbritannia. Canada ble olympisk mester for andre gang og hjemmelaget Storbritannia tok sølv. Fylkesvei 161 (Rogaland). Fylkesvei 161 i Rogaland går mellom Bjorland og Tårland i Hå. Veiens lengde er 2,4 km. Eksterne lenker. 161 Konami. Konami Corporation (コナミ株式会社) er en japansk produsent av data- og videospill, leketøy, samlekort, anime og spilleautomater. Firmaet ble grunnlagt 1969 i Osaka i Japan, og drev opprinnelig med utleie og reparasjoner av jukebokser. Kagemasa Kozuki, som startet Konami, er fortsatt direktør. Navnet "Konami" er sammensatt av navnene Kagemasa Kozuki, Yoshinubo Nakama, Hiro Matsuda og Shokichi Ishihara, som er navnene til partnerne som Kozuki skaffet seg, og grunnleggerne av Konami Industri Co., Ltd. i 1973. Konami betyr også «små bølger». Konami har for tiden hovedkvarter i Tokyo, og driver i tillegg trenings- og helsesentere i Japan. Castlevania (Akumajo Dorakyura – 悪魔城ドラキュラ), Metal Gear Solid, Yo-Gi-Oh, Sky girls [sukai gaaruzu – スカイガールズ), Twinbee. Førde Idrettslag. Førde Idrettslag er et idrettslag i Førde kommune som ble stiftet i 1920, da med friidrett som hovedaktivitet. Laget tilbyr i dag en lang rekke idretter, hvor fotball, håndball, alpint og langrenn er de største aktivitetene. Idrettslaget sin hovedarena er Førde stadion, med Førdehuset og parkområdet rundt. Fylkesvei 168 (Rogaland). Fylkesvei 168 i Rogaland går mellom Risa og Nærbø i Hå. Veiens lengde er 7,8 km. Eksterne lenker. 168 Juritzen direkte. "Juritzen direkte" (også kjent som "arve juritzen DIREKTE") var et norsk nyhetsrealtert talk-show som gikk på TVNorge i 2002. Programmet ble ledet av Arve Juritzen og gikk ut på at han i hver episode hadde et samfunnsrealtert diskusjonstema hvorpå kjente og ukjente gjeste ble invitert for diskusjon. F.eks. ble representanter fra Scientologkirken invitert for å forsvare sitt syn. Ved en annen anledning ble Tore Tvedt invitert for å forsvare den høyre-ekstreme organisasjonen Vigrid, som han på den tiden var leder for. Predikanten Runar Søgaard ble også invitert for å forsvare sitt syn på homofili. Hvert program var på ca 45 minutter og ble avsluttet med en sekvens på 15 minutter som ble kalt "arve juritzen Ukestart" hvor han intervjuet en personen som ville prege neste ukes nyhetsbilde. Serien hadde premiere på TVNorge den 3. mars 2002 og ble sendt på søndagskveldene. Reaksjoner. Innslaget med Tore Tvedt og en del av hans utsagn skapte reaksjoner fra blant annet Erling Bauck, noe som førte til at reprisen av episoden ble noe redigert. Noen av utsagnene som ble redigert vekk: Juritzen: Og du mener at Holocaust ikke skjedde slik som historiebøkene beskriver det? Tvedt: Korrekt. Det er en ren løgn og det har jeg lagt ut temmelig mye bevis på og der har jeg blant annet plukket ut Norges mest kjente overlever, som heter Erling Bauck, og gjendrevet hans løgnhistorier så kraftig at det er ikke en kjeft som tør komme med han lenger. Tony Hackworth. Tony Hackworth (født 19. mai 1980) er en engelsk fotballspiller som for tiden spiller for Scarborough FC. Han startet sin karriere i Leeds United hvor han fikk 3 kamper for A-laget han ble ingen suksess der og dro i 2001 til Sogndal Fotball på lån en stund før han gikk til Notts County for £ 120 000. Han imponerte ikke noe for Notts County og spilte på tre år bare 23 kamper. I mars 2004 gikk han på lån til Scarborough FC og på sommeren 2004 gikk han til Scarborough permanent. The Apprentice. Oversikt over land som har en egen versjon av "The Apprentice" The Apprentice er en amerikansk reality-tv-serie som først ble sendt i USA med programleder Donald Trump på den amerikanske TV-stasjonen NBC. Programmet er produsert av Mark Burnett. Som en av de rikeste og mest suksessfulle forretningsmennene i USA, inviterer Donald Trump 16 til 18 forretningsmennesker, splittet i to lag som skal konkurrere med hverandre. Det laget som gjør det dårligst sendes til Donald Trumps styrerom, hvor en (og i noen tilfeller flere) blir sparket ut av konkurransen. Den som til slutt sitter igjen vil bli sjef for en av Donald Trumps forretningsideer. Deltakelse. Hver sesong begynner med 16 til 18 personer, ofte med en bakgrunn fra forskjellige forretninger som restauranter, politiske konsulenter, salgsmenn og markedsføring. Disse er plukket ut fra søknader som kom inn i forkant av programmet. Deretter blir deltakerne delt inn i to grupper, som blir en «bedrift» og får et navn. Alle skal deretter jobbe sammen om å utføre en forretningsorientert oppgave, som for eksempel å drive en restaurant for en kveld, markedsføre et produkt og så videre. Under hver oppgave velger laget en prosjektleder som står ansvarlig for at alle gjør det de skal. Det laget som gjør det best på oppgaven, for eksempel genererer mest inntekter, vil vinne og få en belønning. Det tapende laget derimot må gå til Donald Trumps styrerom hvor deltakerne må snakke for seg om hva som gikk galt, og hvem som er det svakeste leddet. Elimineringsprosessen foregår i to faser. Først kommer alle medlemmene inn på styrerommet og diskuterer hva som gikk galt. Deretter får prosjektlederen plukke ut to personer som han/hun mener er de svakeste. Den andre fasen er da at disse to, pluss prosjektlederen må gå tilbake i styrerommet og bli konfrontert med Donald Trump. Det vanligste er at det blir sparket én som gjør den dårligste jobben, men noen ganger kan det være flere. Når det er fire deltakere igjen, blir to stykker sparket slik at det bare er to igjen. Da får de to gjenværende en stor oppgave (vanligvis arrangement) som de må lede. Dette gjør de selvfølgelig ikke alene, og derfor inviteres alle de sparkede deltakerne tilbake. De to deltakerne skal plukke ut et team på tre som blir deres ansatte under oppgaven. USA-versjonen (originalen). I USA ble programmet for første gang sendt i 2004 på NBC, med slagordet «The Ultimate Job Interview», og har blitt sendt i ni sesonger, hvor sesong syv, åtte og ni har vært kjendisversjoner under navnet «Celebrity Apprentice». I Norge er det TVNorge som har sendt den amerikanske versjonen. Norsk versjon. Ettersom serien har hatt gode seertall i USA, har det blitt solgt lisenser til blant annet Norge. På norsk TV gikk det under navnet Kandidaten. Svaret på Donald Trump ble Nikita-gründeren Inger Ellen Nicolaisen. Vinneren skulle få ansvaret med å bygge opp en helt ny Nikita-kjede som skal selge hudprodukter og samtidig ha ansvaret for over 200 medarbeidere. Kandidaten gikk bare en sesong i Norge, og den direktesendte finalen hadde et seersnitt på 450 000. Fylkesvei 60 (Rogaland). Fylkesvei 60 i Rogaland går mellom Holeviga og Sæstad i Eigersund. Veien er 1,7 km lang. Eksterne lenker. 060 Petar Rnkovic. Petar Rnkovic (født 28. november 1978 i Drammen) er en norsk fotballspiller som spiller for islandske Breiðablik. Har stort sett spilt over alt på banen. Frem til senior var han målvakt, og deretter har han spilt back, ving, midtbane og spiss. Rnkovic debuterte på seniornivå for Åssiden IF i 2. divisjon, før ferden gikk til Birkebeineren. Han ble deretter utleid i noen måneder til islandske KS hvor han scoret åtte mål på 13 kamper. Han fikk kontrakt med Hønefoss BK på tampen av 2002-sesongen, og ble der frem til 2004-sesongen, og spilte totalt 50 (45 serie + fem cup) kamper for førstedivisjonslaget. I 2005 trappet han ned til spill med Mjøndalen IF i 3. divisjon av familiære årsaker. Der scoret han 52 (46 serie + seks cup) mål på 25 (22 serie + tre cup) kamper. Han var ønsket av en rekke klubber, men valget falt til slutt på Strømsgodset. Rnkovic fikk store overskrifter da han knakk kjeven til Thomas Finstad på trening, og fremstod etterpå som en angrende synder. Han spilte totalt 14 kamper og scoret fem mål for Strømsgodset i 2006 da de vant Adeccoligaen. I 2007 signerte han for Randaberg IL. Gikk til Mjøndalen foran 2009-sesongen. Signerte for Ruzomberok i den slovakiske toppdivisjonen rett før overgangsvinduet stengte den 31. august 2009. Overgangen ble imidlertid ikke noe av på grunn av papirsommel i det slovakiske forbundet. I stedet signerte han for engelske Grays Athletic FC i Blue Square Premier (nivå fem) den 21. september 2009. Scoret i debuten borte mot Stevenage Borough den 22. september 2009, i oppgjøret som endte 1-1. I 2010 kom han imidlertid tilbake i den norske eliteserien og Strømsgodset, som han signerte en ettårskontrakt med like før overgangsvinduet stengte den 31. mars 2010. Sesongen 2011 spilte han for Mjøndalen. Signerte i april 2012 kontrakt med islandske Breiðablik UBK. Rettsvern. Rettsvern er et begrep som innen dynamisk tingsrett betegner at en ervervet rett til et formuesgode får vern overfor tredjemenn som gjør gjeldende konkurrerende rettigheter til eiendelen. Rettsvern vil hindre at tredjemenn kan ekstingvere retten, for eksempel slik at sykkelen A har solgt til B senere også selges til C, slik at han overtar eiendomsretten til fortrengsel for B. Også andre rettigheter enn eiendomsrett kan ekstingveres, for eksempel panterett eller en servitutt. Reglene om rettsvern vil variere alt etter hva slags formuesgode det er snakk om. Fast eiendom. Fast eiendom får rettsvern ved tinglysing i grunnboka, jf. nærmere tinglysingsloven §§ 20 flg. I forhold til andre avtaleerververe vil rettigheter tinglyst samme dag bli likestilte, er det derimot et konkursbo eller en utleggstaker det er snakk om vil deres rett gå foran rettigheter som ikke er registrert senest dagen før, se nærmere i §§ 21 første ledd og 23. Løsøre. Løsøre får som hovedregel rettsvern ved overlevering, det vil si at man må få eiendelen overført til sin besittelse. For enkelte særlige former for løsøre, først og fremst skip og luftfartøyer, gjelder det særskilte regler. Disse kan registreres i et realregister, og for dette gjelder i all hovedsak de samme regler som for tinglysing av fast eiendom. Det finnes også enkelte andre unntak fra overleveringskravet, blant annet salgspant, som får rettsvern gjennom avtalen mellom kreditor og debitor.(Dette gjelder ikke motorkjøretøyer). Driftsløsøre o.l. kan dessuten få rettsvern ved at rettighetene registreres på eierens blad i Løsøreregisteret. Pengekrav. For pengekrav gjelder noe ulike regler basert på hva slags krav det er snakk om. Verdipapirer som kan registreres i Verdipapirsentralen, vil få rettsvern ved registreringen. Andre krav som er knyttet til verdipapir, f.eks. omsetningsgjeldsbrev, vil måtte overleveres på samme måte som løsøre. Enkle gjeldsbrev og andre enkle krav får rettsvern ved underretning til skyldneren etter kravet. Leif Tronstad. Leif Hans Tronstad (født 27. mars 1903 i Bærum, død 11. mars 1945 på Syrebekkstøylen på Rauland) var en norsk vitenskapsmann, etterretningsoffiser og militær organisator. Bakgrunn. Tronstad ble utdannet som kjemitekniker ved Kristiania Tekniske Skole i 1922. I 1927 ble han uteksaminert sivilingeniør i kjemi ved NTH i Trondheim. Etter eksamen arbeidet han først som undervisningsassistent ved NTH, deretter som kjemiker ved Raffineringsverket AS i Kristiansand. Tronstad tok doktorgraden i kjemi i 1931. Deretter arbeidet han som dosent ved NTH. I 1936 ble han utnevnt til professor i teknisk-uorganisk kjemi. Han var da en av landets yngste professorer. I 1933 hadde Tronstad kontaktet Norsk Hydro med henblikk på å utvikle tungtvannsproduksjon ved Hydros anlegg på Vemork. Han var sentral i oppbyggingen av anlegget, og han var i den forbindelse engasjert av Hydro som vitenskapelig konsulent. Andre verdenskrig. Tronstad var vernepliktig sekondløytnant. Ved den tyske invasjonen av Norge i 1940 improviserte han sammen med frivillige fra lokale skytterlag en forsvarslinje ved Hjerkinn, som dekket de norske styrkenes retrett fra Østerdalen. Han ble involvert i arbeidet med å organisere motstandsgrupper i Trøndelagsområdet og med å organisere fluktruter til Storbritannia over Mørekysten. Fra 1941 rapporterte han via spionsenderen Skylark B til britiske SIS om Vemork-anlegget og den tyske aktiviteten omkring tungtvannsproduksjonen. Da Skylark B ble rullet opp i september 1941, ble Tronstad varslet i siste liten og rakk å redde seg over til Sverige. Derfra kom han til England. I Storbritannia fikk Tronstad flere tilbud om å fortsette sitt vitenskapelige arbeide, men hans ønske var å bli involvert i den militære motstanden i Norge. Han gjennomgikk kurs ved den norske brigaden i Skottland, og fikk kapteins grad. Deretter tjenestegjorde han ved det norske forsvarsdepartementet. Han avanserte til major og avdelingsleder i det norske Forsvarets overkommandos 4. kontor (FO IV), som arbeidet med den militære motstanden i Norge. Senere ble han leder for Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg (FOTU), som rekrutterte norske forskere og ingeniører til britisk militær forskning. FOTU regnes som forløperen til Forsvarets Forskningsinstitutt. Tronstad var sentral i å planlegge og organisere Vemork-aksjonen, og han ble for denne innsatsen belønnet med Order of the British Empire. Han var også med på å organisere avlytting av tyske offiserer i Norge. Denne avlyttingen framskaffet blant annet opplysninger om den tyske produksjonen om flyvende bomber (V1) ved Peenemünde. Opplysningene førte til omfattende bombeangrep som satte produksjonen tilbake og skaffet britene et hardt tiltrengt pusterom. I 1944 arbeidet Tronstad med hjemmefrontens sikring av industri og infrastruktur i Norge mot mulige tyske ødeleggelser etter mønster av de som allerede var iverksatt i Finnmark. 4. oktober 1944 hoppet han sammen med soldater fra kompani Linge ut i fallskjerm over Hardangervidda for å lede Operasjon Sunshine i Telemark. 11. mars 1945 hadde gruppen tatt lensmannen til fange da de fryktet at gruppen kunne ha blitt avslørt. Under avhør av lensmannen i en hytte på Syrebekkstølen kom broren til lensmannen og skjøt lensmannen fri. Både Tronstad og Gunnar Syverstad ble drept i oppgjøret. Broren til lensmannen hadde funnet frem ved å følge sporene i hytta, og da han kom frem var det ikke vakthold der. Motstandsmannen Jon Landsverk og Einar Skinnarland gjemte likene i et vann like ved, men de ble funnet av tyskerne og ble fotografert og brent dagen etter. Rettssak og minnesmerker. Lensmannen ble i 1947 dømt til fem års fengsel for drapsforsøk, og broren fikk ti års fengsel for drap. En bauta til minne om agentene ble reist på Syrebekkstølen etter krigen. I Sandvika sentrum ligger Leif Tronstads plass, hvor kong Olav V avduket en bauta 8. mai 1973 på plassen. Tronstad har gitt sitt navn til Leif Tronstads veg i Trondheim, Leif Tronstads vei på Rjukan og Leif Tronstads plass i Sandvika. Utmerkelser. Leif Tronstad ble høyt dekorert for sitt innsats under andre verdenskrig. I statsråd den 7. mars 1947 ble han dekorert med Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd (post mortem). Tronstad var i tillegg innehaver av de britiske Order of the British Empire og Distinguished Service Order, samt den franske Æreslegionen, det franske Krigskorset og den amerikanske Frihetsmedaljen med bronsepalme. Silje Holtet. Silje Holtet (født 19. oktober 1975) er en norsk skuespiller og manusforfatter. Hun har blant annet studert ved The Acting Corps i Los Angeles. Holtet begynte som praktikant ved Hedmark Teater i 1991, og har siden jobbet med Turnékompaniet, Brød og Sirkus, Agder Teater og NRK, m.m. I 1999 startet hun friteater-gruppa MollyMelon sammen med kollegaene Tuva Hølmebakk og Ingvild Hellum. I 2005 kom TV-serien Deadline Torp hvor hun spilte rollen som "Linda Borg", og i 2008 var hun aktuell i rollen som Anne Elise Blix i filmen "Kautokeino-opprøret". Hun har siden 2006 jobbet ved Nordland Teater, hvor hun har spilt i følgende oppsetninger; "Ibsens Engler", "Den lille heksa med de store ørene" og "GetBack!", en hyllest til The Beatles. Våren 2008 sto hun ved teateret i spissen for barneteater-prosjektet "KYSS KATTA", hvor hun skrev og hadde regi på følgende forestillinger; "Søstrene Pommers Pannekaker", "Jorda rundt med Kirsten og Connie" og "Julies drøm". Høsten 2008 brukte Holtet på å innstudere rollen som "Marilyn Monroe" i den nyskrevne musikalen, "Marilyn, Nobody's baby". Musikalen hadde premiere på nyttårsaften, og reiste på turné i januar/februar 2009. "Marilyn, Nobody's baby" ble satt opp på ny ved Haugesund Teater i 2011. Også denne gang med Holtet i tittelrollen. Holtet er samboer med filmregissør/ produsent Thomas Robsahm. Per Aas. Per Almar Aas (født 11. juni 1929 i Ballangen) er en norsk tidligere lærer, skolestyrer og politiker (KrF). Han var stortingsrepresentant i fire perioder fra 1973 til 1989, etter å ha vært vararepresentant i perioden 1969–1973. Aas har også hatt verv på lokalt nivå i Harstad og på fylkeskommunalt nivå i Troms. Han var formann i Troms KrF 1970–1973. Aas var medlem i Norges Banks representantskap fra 1998 til 2002. Fylkesvei 35 (Rogaland). Fylkesvei 35 i Rogaland går mellom Tørneskog og Sogndalstrand i Sokndal. Veien er 1,8 km lang. Eksterne lenker. 035 Utlegg. Utlegg eller utleggspant er sikkerhet for et pengekrav som stiftes ved myndighetenes hjelp. Det skilles mellom "skifteutlegg", som stiftes av tingretten i forbindelse med et skifteoppgjør, og "namsutlegg", som er utlegg stiftet av namsmyndigheten i forbindelse med inndrivelse av et forfalt krav. Utlegg innebærer at kreditor får panterett i en eller flere av debitors eiendeler, noe som gir grunnlag for tvangsfullbyrdelse. For at utlegg skal kunne gis kreves at det foreligger tvangsgrunnlag. Utlegg kan stiftes i enhver av debitors eiendeler, med visse unntak for å sikre vedkommende et eksistensmiminum. I tillegg kan det foretas såkalt utleggstrekk, dvs. at en fast andel av debitors lønn, pensjon, trygd eller lignende tilfaller kreditor hver måned. Begjæring om utlegg skal fremsettes overfor namsmannen/fogden, som sørger for at utlegget får rettsvern. Ketil Kalv. Ketil Kalv bodde på Ringnes gård i første halvdel av 1000-tallet, og var en nær venn av Olav den Hellige. I 1024 giftet kongen halvsøsteren sin, Gunnhild, bort til Ketil. I gave fikk Ketil en 15-roms karv. Da de fem Opplandskongene samlet seg på Ringsaker for å legge opp råd mot kong Olav, som de syntes fór for fort frem, var også Ketil tilstede. Han var uenig med de andre, og rodde med sin karv til Eidsvoll, der han måtte kongen. Da kongen fikk høre om Opplandskongenes råd, samlet han hæren og dro til Ringsaker, der han overrasket og fanget småkongene. 100 meter syd for gårdsplassen på Ringnes, ligger en haug som er kalt "Ketilhaugen". Ronnie Moran. Ronnie Moran (født 28. februar 1934 i Crosby, Liverpool, England) er en engelsk, tidligere fotballspiller og -trener som spilte og var kaptein for Liverpool FC. Han jobbet også som trener der og var blant annet midlertidig trener etter at Kenny Dalglish sa opp stillingen i 1991, og da Moran sluttet i klubben i 1999, var han den som hadde jobbet lengst i Liverpool noensinne. Han ble født i Crosby like utenfor Liverpool 28. februar 1934. Han startet sin karriere i Liverpool FC og debuterte den 22. november 1953 mot Derby County, bare 18 år gammel. I 1955/56-sesongen stabiliserte han seg som fast venstreback på laget. Han ble etter hvert lagkaptein og var med på å rykke opp i 1962 og ta seriegull i 1964 med Bill Shankly som manager. Etter en del skadeproblemer mistet han plassen på laget til Gerry Byrne og i 1966 fikk han jobb i trenergruppen av Bill Shankly, men han fortsatte å spille på reservelaget til Joe Fagan, før han i 1968 ble trener på fulltid og medlem av det kjente Boot Room. Han var en lojal tjener for klubben under Bill Shankly, Bob Paisley, Joe Fagan, Kenny Dalglish, Graeme Souness og Roy Evans. Han ble etter hvert kjent for sin høye stemme som kunne høres på The Kop når han ga instrukser til spillerne på banen. Etter at Kenny Dalglish sa opp som manager ble han midlertidig manager for klubben, man ville ikke ha ham på full tid og etter ti kamper under Moran, ble Graeme Souness ansatt som manager. Moran var også midlertidig manager etter at Graeme Souness sa opp. Og da Roy Evans tok over etter Souness, ble Evans den niende manageren Moran hadde jobbet under i klubben på nesten et halvt århundre. George Kay, Don Welsh, Phil Taylor, Bill Shankly, Bob Paisley, Joe Fagan, Kenny Dalglish, Graeme Souness, Roy Evans. Da han endelig sa opp i 1999 hadde han hatt nesten alle roller som det var mulig å ha i klubben fra spiller via fysioterapeut og trener til manager. Bakkejekta. Bakkejekta er en tro kopi av en jekt fra Holmedal i Sunnfjord. Originalen er bygd rundt midten av 1700-tallet og står i dag på Kystmuseet i Sogn og Fjordane. Kopien ble sjøsatt St. Hans 2006. Associação Atlética Ponte Preta. Associação Atlética Ponte Preta, alminnelig omtalt som Ponte Preta, er en brasiliansk fotballklubb, som holder til i Campinas i delstaten São Paulo. Klubben ble stiftet 11. august 1900, og er med det en av de aller eldste fotballklubbene i Brasil. Klubbens kallenavn er "Macaca", og de spiller hjemmekampene sine på "Estádio Moisés Lucarelli", som har en kapasitet på rundt 20 000 tilskuere. Erkerivalen er Guarani, som kommer fra samme by. Ponte Preta har til tross for sin lange historie aldri vunnet noen titler av stor betydning. De kom nær ved å vinne delstatsmesterskapet i São Paulo i 1977, men måtte til slutt se seg slått 2-1 av Corinthians i finalen. Klubben rykket ned til Série B foran 2007-sesongen etter å ha blitt nummer 17 i Série A i 2006. En norsk futsalklubb fra Stavanger er oppkalt etter Ponte Preta. Eksterne lenker. Ponte Preta Vannpolo under Sommer-OL 1904. Vannpolo under Sommer-OL 1904. Vannpolo var med for andre gang på det olympiske programmet 1904 i St. Louis. Det var kun tre lag, alle amerikanske, som deltok. Det var totalt 21 mann, sju på hvert lag som alle ble olympiske medaljører. Kampene ble spilt 5. og 6. september. New York Athletic Club slo Missouri Athletic Club med 5-0 og Chicago Athletic Club med 6-0. Narváez-ekspedisjonen. Narváez-ekspedisjonen (1527–1528) var en spansk ekspedisjon som skulle sikre spansk herredømme over Florida med Pánfilo de Narváez som guvernør (adelantado). I utgangspunktet var det rundt 600 deltakere, men ekspedisjonen ble utsatt for en rekke uhell som kontinuerlig tynnet ut mannskapet. Bare fem av deltakerne overlevde, deriblant Álvar Núñez Cabeza de Vaca, som skrev beretningen om det som skjedde. Det er fra ham vi har detaljene om ekspedisjonen. Utgangspunktet. 11. desember 1526 gav kong Karl 5. av Spania Pánfilo de Narváez tillatelse til å gjøre krav på et kystområde langs Mexicogolfen (vestkysten av Florida). Avtalen var at han i løpet av ett år skulle samle væpnede menn til en ekspedisjon, seile over Atlanteren, grunnlegge minst to byer på hundre innbyggere hver og anlegge ytterligere to fort langs kysten. Narváez finansierte ekspedisjonen dels av egen lomme, dels ved investorer, som ble lokket med henvisning til rikdommene som Hernán Cortés hadde samlet i Mexico. Álvar Núñez Cabeza de Vaca ble utnevnt til «kasserer» for ekspedisjonen. Han var kongens mann med særlig ansvar for at tronen fikk sin femtedel av alle inntekter. Han var også nestkommanderende. Ekspedisjonen forlot Spania 17. juni 1527. Om bord var rundt 450 soldater, offiserer og slaver. De om lag 150 andre var sjøfolk, tjenere og koner. De hadde et stopp på Kanariøyene for å fylle opp med forsyninger, og de la så kursen mot Santo Domingo på Hispaniola og Santiago på Cuba, der det var spanske havner. På Hispaniola og Cuba. Ekspedisjonen ankom Santo Domingo i august 1527. Nærmere 100 av soldatene deserterte i løpet av den første måneden der. Desertering var ikke uvanlig, men det faktum at en annen ekspedisjon nå vendte tilbake med bare 150 overlevende av opprinnelig 600, bidrog nok til faneflukten. De ankom så Santiago sent i september. Her hadde Narváez hjem og familie, og han kunne fylle opp med mere mannskap og forsyninger. Han sendte også to skip til Trinidad for ytterligere forsyninger. Disse ble utsatt for en orkan. Begge skipene sank, og seksti av mannskapet omkom. Det var nå behov for omgruppering. De fire gjenværende skipa ble sendt til Cienfuegos under Cabeza de Vacas kommando. Narváez blei igjen for å rekruttere nytt mannskap og kjøpe to nye skip. I februar 1528 var han klar med 400 mann and 80 hester. En av de nyvervede var en los, som hevdet å kjenne den Karibiske kyst som sn egen bukselomme. Ikke desto mindre seilte samtlige skip seg fast på ei sandbanke utenfor Cuba, da ekspedisjonen var på vei for å proviantere i Havana. Etter to-tre uker der skutene sto bom fast gjorde imidlertid en storm at de kom seg løs av sandbankene. De ble utsatt for mer uvær på veien. Den siste stormen kom da de var så nær Havana at de kunne se mastetoppene på skipene i havna. Skipene blei blåst ut på havet igjen, og Narváez bestemte seg for å gi opp å seile innom Havana og seilte videre nordover. De nådde til slutt vestkysten av Florida. Den første tida i Florida. 7. april 1528 kunne de se land nord for der Tampa Bay nå ligger. De seilte sørover to dager på utkikk etter en fin havn som losen påsto han visste om. Underveis forsvant et av skipene under ukjente omstendigheter. De andre skutene gikk inn i Boca Ciega-bukta, der de møtte på de første innfødte, som imidlertid forsvant samme natt. Ekspedisjonen opprettet nå en leir på stedet, og under høytidelig seremoniell ble Narváez erklært å være kongelig guvernør over La Florida. Et kongelig dokument kalt Requirimiento ble lest opp som legitimering av spansk kontroll over området. Dokumentet forklarte de innfødte som måtte høre, at landet nå tilhørte Karl 5, og de innfødte ble invitert til å konvertere til kristendommen. De ville i så fall komme under spansk beskyttelse. Alternativet var krig. Dokumentets innhold ble ropt ut på spansk, og de indianere som eventuelt måtte høre det, skjønte naturlig nok ingen ting. Narváez og andre offiserer undersøkte området og fant Old Tampa Bay, som de mente ville passe som permanent base. De sendte et skip dit, men de så aldri dette skipet igjen. Fra innfødte fikk de høre at det skulle være rikelig med gull og mat lenger nord, hos Apalachee-stammen. Narvaez bestemte seg for å reise dit. Narváez valgte å dele hæren i en landstyrke og en sjøstyrke. 300 soldater skulle marsjere over land, mens 100 skulle følge skipene nordover. Cabeza de Vaca hevder at han gikk imot denne planen, men ble nedstemt av de øvrige offiserene. Landsstyrken marsjerte nordover i to uker med lite tilgang på mat, før de kom til en landsby nord for Withlacoochee-elva. Her ble innbyggerne tatt som slaver, samtidig som de kunne forsyne seg av maten de fant. Speidere ble sendt ut for å se etter skipene, uten resultat. Landstyrken fortsatte da nordover. Cabeza de Vaca fant flere år etter ut hva som hadde skjedd med skipene. De hadde forgjeves krysset frem og tilbake langs vestkysten av Florida for å finne narvaez og hans menn. De lette i nesten et år, før de gav opp og seilte til Mexico. Møter med innfødte. På veien nordover ble Narvaez og hans menn stadig utsatt for angrep fra fiendtlige indianere, og de hadde stadige vanskeligheter. Endelig 25. juni kom de inn på Apalachee-stammens territorium. Der angrep de og okkuperte en landsby, som hadde rikelig med mais, men ingen skatter. Kort tid etter gikk 200 apalachere til angrep med brannpiler, men ble slått tilbake. I tre uker ble spanjolene stadig utsatt for nålestikkangrep. Narváez sendte uten hell ut speidere på jakt etter større og rikere byer. Narvaez gav til slutt opp, og ekspedisjonen ble beordret sørover igjen. Innfødte fanger hevdet at Aute-stammen lenger sør hadde godt med mat. Ekspedisjonen var utsultet, og den dro ivrig av sted i den anviste retning. Angrepene fra fiendtlige instilte indianere fortsatte. Et av angrepene kom mens styrken krysset en stor sump, og sto til brystet i vann. De klarte likevel å komme seg til land i tide til å motstå angriperne. De gikk videre gjennom sumpen i to uker, med stadige angrep fra indianere. Da de nådde Aute, var landsbyen bare en rykende ruin. Innbyggerne var blitt advart og hadde forlatt området uten å etterlate noe invasjonshæren kunne ha nytte av. Ekspedisjonen var nå utsulta, og de fleste var syke eller sårwr. Speidere ble sendt ut uten å finne bedre områder, men endelig nådde de fram til kysten igjen. Slutten. Narvaez hadde gitt opp håpet om at hans skip skulle komme ham til unnsetning. For å komme seg derfra måtte ty til drastiske tiltak. De satte så i gang med å smelte om sine våpen og rustninger til redskaper, slik at de kunne bygge seg båter. I løpet av halvannen måned klarte de å bygge fem. de overlevde ved å spise sine hester. Hver tredje dag slakta de en hest til mat. Hestenes hår ble brukt til å lage reip, og skinnet til å lage vannposer. Til ære for hestene blei stedet døpt Hestebukta. 22. september var båtene ferdige, og de kunne seile avsted ut på havet. Det var 242 menn igjen. De 5 båtene de lyktes med å lage var 30-40 fot lange, og hver hadde plass til rundt 50 mann. Målet var å seile vestover langs kysten til de nådde den spanske havnekolonien Vera Cruz i Mexico. Men avstanden dit var mye lenger enn Narvaez forestilte seg. Ferden vestover ble en katastrofe. En orkan rammet dem. Den kastet to av båtene, med 80 mann, deriblant Cabeza de Vaca, i land på ei øy omtrent der Galveston i Texas nå ligger. De tre andre båtene, med bl.a. Narvaez, forsvant på havet. De overlevende måtte bruke alle sine krafter på å overleve på den karrige øya. I fire år holdt Cabeza de Vaca og stadig færre av hans menn til på øya, mens håpet om å bli funnet og reddet svant hen. I et forsøk på å komme seg fra øya greide de til slutt å lage noen spinkle båter, og spanjolene ofret sine klær for å tette sprekkene i båtene med dem. Fluktforsøket mislyktes; båtene ble straks knust av brenningene. I 1532 var de bare fire igjen av den opprinnelige ekspedisjonen: Cabeza de Vaca, Alonso del Castillo Maldonando, Andrés Dorantes de Carranza og Estevanico, en afrikansk slave. De lyktes til slutt med å komme seg i land, og dro nå vestover i håp om å nå Mexico over land. Den nøyaktige ruta deres er ikke kjent, men beretningen Cabeza de Vaca senere skrev viser at de vandret gjennom det som i dag er New Mexico og Arizona, og krysset Rocky Mountain inne i dagens USA før de la veien sørover. Under hele reisen vandret de nakne. Periodevis ble de holdt som slaver av indianerstammer de møtte, men ble sluppet fri og fikk vandre videre. Etterhvert ble de anerkjent som handelsmenn, og fikk fritt reise mellom stammene med handelsvarer. De skaffet seg kunnskaper om helbredende urter og fikk også status som medisinmenn. Under reisen ble de etter hvert fulgt av flere indianere, som så på dem som sine ledere, men som også hjalp dem til å overleve med sine kunnskaper om jakt, matsanking og geografi. I juli 1536 møtte Cabeza de Vaca og hans menn en spansk ekspedisjon på slavejakt. Dette var ved Culiacán i dagens Sinaloa i nordvestlige Mexico. Derfra ble de hjulpet videre til Mexico by. De innfødte følgesvennene ble imidlertid mot Cabeza de Vacas´ og hans følgesvenners protester tatt til fange og solgt som slaver. Cabeza de la Vacas beretning om Narvaez´sin mislykkede ekspedisjon og katastrofale endelikt, de 4 årene med trøstesløs tilværelse på Galveston-øya og de 4 gjenlevende mennenes 4-årige utrolige reise gjennom det sørøstlige Nord-Amerika og deres opplevelser der vakte stor oppmerksomhet i samtiden. Erik Ringnes. Erik Ringnes (født 4. juli 1955) er lederen i Hedmark Venstre. Sammen med sin kone, Gerd Wikan, eier han Ringnes gård i Stange. Han er bonde av yrke, mens hans kone Gerd er førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark. Etter Fylkestingsvalget i 2007 er han fylkestingsrepresentant og gruppeleder for Venstre i Hedmark fylkesting. Erik Ringes tok initiativ til etableringen av Kornbøndenes Interesseorganisasjon (KiO) i 1997, og var leder for organisasjonen i perioden 1997 til 2003. Erik Ringnes var 1. kandidat for Hedmark Venstre ved stortingsvalget 2009 Kildekritikk. Kildekritikk er et sett prinsipper for hvordan vurdere troverdigheten til kilder. Særlig i journalistikk og i historievitenskap er prinsippene for vurdering av kilders sannehetsgehalt formalisert. I dagligspråk brukes begrepet «kildekritikk» mest om å utvise sunn kritisk sans til informasjon, for eksempel undersøke om en kilde er autoritativ, politisk farget eller bærer preg av markedsføring. Innen journalistikk brukes også begrepet kildekritikk, men i en noe annen betydning. I de engelsktalende land assosieres begrepet "source criticism" særlig med kildekritiske studier av især bibelske tekster. Kildekritikk i historiefaget. Den kildekritiske metode er et sett med prinsipper for hvordan man skal tolke kilder fra fortiden dersom en ønsker å tilstrebe størst mulig grad av sannhet i forståelsen av fortiden. I de nordiske og tysktalende land regnes den kildekritiske metode som selve "metoden" innen historiefaget. De kildekritiske prinsippene skal muliggjøre at en kan avsløre tendens og inkonsistens i kildene. Særlig i eldre historie, hvor overlevert skriftlig kildemateriale er spinkelt og kan være nedtegnet århundrer etter begivenhetene det berettes om, er kildekritikk avgjørende for å utnytte kildematerialet mest mulig ekstensivt. Utvikling av den kildekritiske metode. Avanserte kildekritiske teknikker ble først utviklet i studiet av religiøse tekster av humanistene under Renessansen. For eksempel ble Erasmus fra Rotterdam kjent da han påviste feil i den pavelige bibeloversettelsen. Dokumenter som ble påstått å være fra antikken ble avslørt som forfalskninger ved å påpeke at enkelte latinske ord hadde kommet inn i språket på et tidspunkt etter den tid kilden utga seg for å være fra. På 1800-tallet ble læren om kildekritikk systematisert. I Norden var det særlig den danske historikeren Erslev som introduserte systematisk kildekritikk på historiske dokumenter. I Sverige brødrene Weibull snudde opp-ned på forståelsen av Vikingtiden ved å underlegge kildene streng kildekritikk og i Norge gjorde Halvdan Koht det samme. Kriteriene for kildekritikk. Dersom flere uavhengige kilder med motsatt tendens skriver det samme, styrker det troverdigheten i kildene. (Hvis for eksempel en borgerlig og en sosialistisk avis begge beskriver hendelsene i en begivenhet likedan, uten å ha skrevet av hverandre, øker det troverdigheten til saksforholdet.) Dersom en kilde som følge av økonomiske eller personlige motiv tendensielt skriver i én bestemt retning, gjør ikke det kilden utroverdig, men historikeren må oppdage denne tendensen og ta hensyn til den i tolkningen. Historikeren Knut Kjeldstadli har omtalt kildekritikk som «systematisert sunn fornuft» Det skilles i kildekritikken mellom primære og sekundære kilder. Primærkilder er førstehåndskilder, mens sekundærkilder er fremstilling som bygger på primærkilder. Kildekritisk vurderingskompetanse innenfor IKT. Kildekritisk vurderingskompetanse betegner innen fagfeltet IKT-pedagogikk evnen til å vurdere nettinformasjon kildekritisk. Innføring av digital kompetanse som læringsmål i skoleverket har ført til at dette blitt en viktigere ferdighet. Kildekritikk er opprinnelig en metode som har sitt opphav i filologi som senere la grunnlag for vitenskapeliggjøring av historiefaget. Økt tilgang til informasjon via Internett gjør det at viktigere enn før at man forholder seg kritisk til den informasjonen man finner. På nettet risikerer man i større grad at tradisjonelle skillelinjer mellom reklame (betalt annonsering) og journalistisk stoff blir visket ut, og det er ikke alltid lett å vite hva som er hva. Kildekritikk på nettet handler også om å sette spørsmålstegn ved den informasjon man finner på ulike diskusjonssider på nettet. Det kan være praktiske tips om alt fra graviditet til matoppskrifter. Kildekritikk handler heller ikke bare om et rent tekstlig innhold på nettsider. Det kan også dreie seg om å vurdere bilder eller videofilm eller annet. I dag er det for eksempel svært enkelt å manipulere digitale bilder med et bildebehandlingsprogram (Baltzersen 2009). Samtidig er det viktig å understreke at man bør være kildekritisk uansett medium. Ikke alt som står i avisene eller som blir sagt på radio, er nødvendigvis sant. I Kunnskapsløftet er kildekritikk nevnt som et sentralt tema innenfor omtrent alle fagområder (engelskfaget, fremmedspråk, samfunnsfag, naturfag, kunst og håndverk, musikk, matematikk og innenfor religion, livssyn og etikk). Clube Atlético Paranaense. Atlético Paranaense er en brasiliansk fotballklubb, som holder til i Curitiba i delstaten Paraná. Klubben ble stiftet 26. mars 1924, som et resultat av en sammenslåing mellom de to opprinnelige storklubbene fra Curitiba, Internacional og América. Klubben spiller i rød- og svartstripede drakter og svarte shorts og strømper. De har et hett rivalforhold med den andre store klubben fra Curitiba, nemlig Coritiba FC. Hjemmebanen heter "Kyocera Arena", og har en kapasitet på snaut 28,000 tilskuere. Atlético har opp gjennom historien vunnet 21 delstatsmesterskap, "Campeonato Paranaense", samt den nasjonale ligaen, Série A, en gang (2001). De ble ellers nummer to i Copa Libertadores i 2005. 2006-sesongen endte med en noe skuffende 13. plass i ligaen. Kléberson (tidligere Man. United) og Paulo Rink er blant de mest berømte spillerne som har spilt for klubben. Eksterne lenker. Atlético Paranaense Kassa blanka. "Kassa blanka" (1999) var et norsk livssyns-program på seks episoder som gikk på NRK1 sommeren 1999 med presten Sunniva Gylver som programleder. Prosjektleder for serien var Egil Stray Nordberg. Bjørg Honerud var også involvert i produksjonen. Serien hadde premiere på NRK den 6. juni 1999. Konsept. Programtittelen henspilte på programmets rekvisitt, nemlig en hvitmalt kasse. Med Speakers Corner som parallell skulle den inviterte gjesten stå på kassa og komme med en utfordring som samtalen kan gripe fatt i. I hver episode fikk en kjent norsk person komme med en utfordring som skulle lede til «den gode samtalen». Gjestene som var invitert var Kristin Halvorsen, Ingebrigt Steen Jensen, Anders Krystad, Finn Skårderud, Anders Rogg, Rubina Rana, Ellen Arnstad, Inga Bostad Upanishadene. Upanishadene (devanagari: उपनिषद्,) er en relativt sein sjanger i den vediske litteraturen. De inneholder dels kommentarer til og dels videreutviklinger av de religiøse forestillingene som var utviklet i de eldste vediske skriftene. Upanishadene blir antatt å være utformet rundt midten av det siste årtusen før vår tidsregning eller litt før: i perioden 800 – 400 f. Kr. Upanishadelitteraturen i vid forstand ble ført videre gjennom nye tekster helt opp i nyere tid. Vanligvis regnes 108 skrifter til de klassiske upanishadene. Upanishadene og de beslektede skriftene "aranyakaene" blir tillagt en gruppe asketer, "skogfilosofene". Upanishadeforfatterne la grunnlaget for de religiøse strømningene vi idag kjenner som Hinduismen. Dette gjorde de som del av et vitalt religiøst og filosofisk miljø der mange nye tanker og forestillinger utviklet seg. Foruten de vediske lærde og deres brahminske kultur omfattet dette miljøet en heterogen gruppe tenkere som kalles sramanaer. Sramanaene var omflakkende religiøse grublere som fulgte en gammel sørasiatisk forsakelses-tradisjon (renunciation). De sto utenfor det vediske samfunnssystemet, men var likevel i løpende dialog med de vediske tenkerne. Forestillingen om samsara, rundgangen av fødsel og død som den menneskelige sjel må gjennomgå, antas å stamme herfra. I de sramaniske miljøene har elementer av førvediske religiøse strømninger blitt diskutert og fornyet. Vi kan spore en tidlig systematisering av yoga som filosofi og praksis tilbake hit. Gjennom upanishadene har den vediske tradisjonen blitt ilført forestillinger om gjentatte jordeliv, reinkarnasjon, og om at gjenfødselen reguleres gjennom følgene av individets handlinger, karma. Den første formulering av disse begrepene tillegges i chāndogya upanishad en "kshatriya", fyrst Jaivali, og ikke en "brahmin". Dette har ofte blitt utlagt som resultat av en autoritetsstrid mellom de verdslige herskerne, kshatriyaene, og de åndelig og rituelle lederene, brahminene. Sykling under Sommer-OL 1904. Sykling under Sommer-OL 1904. Sykling var med for tredje gang på det olympiske programmet 1904 i St. Louis. Det ble kjørt sju distanser på bane. Det er eneste gangen miles har blitt brukt som måleenhet i sykkelkonkurranser i OL-sammenheng. Alle syklistene som deltok var amerikanske. Marcus Hurley dominerte sprintdistansene og tok fire gullmedaljer. Burton Downing tok ialt seks medaljer; to gull, tre sølv og en bronse. Flaskeskute. En flaskeskute er en naturtro modell av en båt (som regel en seilskute), som er plassert inni en glassflaske. Skuten er som regel vesentlig større enn diameteren på flaskens åpning. Dermed er en flaskeskute egnet til å frambringe forundring hos den uinnvidde: Hvordan kom skuten inn i flasken? Teknikk. Skuten blir bygget utenfor flasken på en slik måte at den kan foldes sammen og føres gjennom flasketuten. Ulike teknikker benyttes for å gjøre skuten sammenleggbar. For eksempel hengslet mast, hengslede rær og tråder som løper gjennom master og skrog. Vel inne i flasken reises skuten til full størrelse. Dette skjer ved å trekke i tråder som er forbundet med mastene, samt bruk av hjemmelagde verktøy for å justere seil, lime fast tråder, kutte tråder, osv. Havet i flasken kan være vinduskitt som er farget med knust fargekritt eller oljemaling. Foreninger. En forening ble etablert i 1978 med navn «Den norske Flaskeskuteforening av 1978». Foreningen eksisterer ikke lenger. Transsaharisk handel. Transsaharisk handel mellom middelhavsland og Vest-Afrika var en viktig handelsvei fra det 8. århundre til slutten av det 16. århundre. Før en ser på karavaneveier og handelsvolum er det viktig å gjøre greie for hvordan slik handel i det hele tatt kunne eksistere. Saharaørkenen er et stort området med ugjestmildt klima, og på samme måte som Atlanterhavet er det bare verdt å ta seg over når gevinsten overstiger tapet. I motsetning til Atlanterhavet har Sahara imidlertid alltid vært bebodd av grupper mennesker som har drevet med lokal handel. Handelen ble ført av dromedarkaravaner. Dromedarene brukt i karavanene ble fetet i flere måneder på slettene i Maghreb eller Sahel før de ble samlet til en karavane. I følge Ibn Battuta, som fulgte en av karavanene, var gjennomsnittsstørrelsen på karavanene på tusen dromedarer, og noen hadde opp til 12 000 dromedarer. Karavanene ble ofte veiledet av høyt betalte berbere som kjente ørkenen godt og som kunne føre karavanen trygt gjennom ørkenen. Karavanen kunne bare overleve ved hjelp av omhyggelig koordinering. Speidere ble ofte sendt i forveien for å finne oaser der de kunne hente vann mens karavanen fortsatt var flere dager unna, ettersom karavanene ikke kunne ha med seg nok vann til hele reisen. Tidlig transsaharisk handel. Mindre handelsruter rundt Nildalen har blitt brukt i årtusener, men handel på tvers over Sahara var vanskelig før dromedaren ble temmet. Arkeologiske funn av gjenstander og materialer langt fra deres opprinnelsessteder vitner om at handelen har funnet sted, spesielt i vest, der ørkenen er smalest. Det finnes også rapporter om kontakt mellom folk nord og sør for Sahara i klassisk litteratur. Byen Audaghost kan ha vokst fram på grunn av denne begrensede handelen, men teorier om at all urbanisering i området er grunnet transsaharahandelen blir i dag forkastet. De tidligste bevisene for temmede dromedarer i området kommer fra det 3. århundre. De ble brukt av berberne og muliggjorde en mer regelmessig kontakt tvers over Sahara, men de faste handelsveiene ble ikke utviklet før begynnelsen av konverteringen til Islam i Vest-Afrika i det 7. og 8. århundre, da to hovedhandelsveier oppsto. Den første gikk gjennom den vestre delen av ørkenen fra dagens Marokko til Nigerelven, den andre fra dagens Tunisia til området rundt Tsjadsjøen. Transsaharisk handel i middelalderen. Under Ghanarikets vekst i det nåværende sørlige Mauritania, skjedde det også en vekst i den transsahariske handelen. Middelhavsland manglet gull, men hadde god tilgang på salt fra afrikanske saltgruver, blant annet saltgruvene i Taghaza, mens Vest-Afrikanske land som Wangara hadde rikelig med gull men trengte salt. Transsaharisk slavehandel var også viktig fordi mange afrikanske slaver ble sendt nordover, hovedsakelig for å bli husholdsslaver. De Vest-Afrikanske landene importerte veltrente slavesoldater. Flere handelsruter ble opprettet, de viktigste hadde endepunkter i Sijilmasa og Ifriqiya i den nordlige delen av det nåværende Marokko. Der, samt i andre Nord-Afrikanske byer fikk berberhandelsmenn kontakt med islam, som mange konverterte til, og innen det 8. århundre reiste muslimer til Ghana. Mange i Ghana konverterete til islam, og det er mulig at rikets handel fikk visse privigelier på grunn av dette. Rundt 1050 ble Audaghost erobret av Ghana, men nye gullgruver rundt Bure minsket handelen gjennom byen, til gode for Soso-folket, som senere grunnla Maliriket. På samme måte som Ghana var Maliriket et muslimsk kongerike, og her fortsatte handelen med gull og salt. Andre mindre viktige handelsvarer var slaver, kolanøtter fra sør og glassperler og sneglehus (Cyprea) fra nord (brukt som betalingsmiddel). Det var under Mali at de store byene rundt Nigerelven, blant annet Gao og Djenné, blomstret, men spesielt Timbuktu ble kjent i Europa for sin rikdom. Viktige handelssentre utviklet seg i det sørlige Vest-Afrika ved overgangsområdet mellom skogen og savannen. Eksempler på slike knutepunkter er blant annet Begho og Bono Manso i det nåværende Ghana, og Bondoukou i den nåværende Elfenbenkysten. De vestlige handelsrutene var fortsatt viktig med Ouadane, Oualata og Chinguetti som sentrale handelssentere i det nåværende Mauritania, mens Tuaregbyen Assodé og senere Agadez vokste rundt en østlig rute i dagens Niger. De østlige handelsveiene førte til utviklingen av Kanem-Bornu-riket, som hersket over områdene rundt Tsjadsjøen gjennom en lang periode. Denne handelsveien var mindre brukt og ble først viktig da det oppstod uroligheter i vest, blant annet i forbindelse med almohadernes erobringer i Vest-Sahara. Coritiba Foot Ball Club. Coritiba Foot Ball Club er en brasiliansk fotballklubb, som holder til i Curitiba i delstaten Paraná. Klubben ble stiftet av tyske immigranter 12. oktober 1909. Coritibas største rivaler er Atlético Paranaense og Paraná. Klubben spiller hjemmekampene sine på "Couto Pereira", som har en kapasitet på drøyt 37 000 tilskuere. De spiller i hvite trøyer med to mørkegrønne horisontale striper på brystet, svarte shorts og hvite strømper. Coritiba har rekorden i antall delstatsmesterskap i Paraná, med 34 titler. De har ellers vunnet den nasjonale ligaen (Série A) en gang (1985), (Série B) en gang (2007),(2010). Nåde den som tror. "Nåde den som tror" (1995–97) var et utradisjonelt, norsk livssyns-program som gikk på TV 2 fra 1995 til 1997. Om serien. Serien var det første «kristne» programmet på TV for unge mennesker. Eksperimentet på 4 programmer ble utvidet til en serie på 17 programmer, sendt sen kveldstid. Programmet var et forsøk på å få kirken ut «der folk er», og få unge bymennesker i tale om tro og tvil. En prest fra Den norske kirke ble «jaget» ut i Oslos natteliv. Rundt bordene på Oslos kafeer fant hun mennesker som var opptatt av meningen med livet. Den andre programlederen tok rollen som taxisjåfør for Oslo Taxi, plukket opp tilfeldige passasjerer på byen sen kveldstid og utfordret dem til samtale om tro. Programmet sprengte i sin tid grenser, både form- og innholdsmessig. Uttrykket var ungt og temaene gjerne kontroversielle og provoserende. Serien ble derfor omdiskutert – på godt og vondt. Paraná Clube. Paraná Clube er en brasiliansk fotballklubb, som holder til i Curitiba i delstaten Paraná. Klubben ble stiftet 19. desember 1989, som et resultat av en sammenslåing av klubbene Esporte Clube Pinheiros og Colorado Esporte Clube. De spiller i røde og blå trøyer og hvite shorts og strømper, noe som har gitt opphav til kallenavnet "Tricolor". Klubben benytter tre forskjellige hjemmebaner, hvorav "Estádio Vila Capanema" er den mest brukte. Paranás hovedrivaler er Atlético Paranaense og Coritiba, som begge kommer fra samme by. Den brasilianske landslagsspilleren Ricardinho (nå Besiktas) startet karrieren sin i klubben. Nordlyset (norsk-amerikansk avis). Nordlyset var den første i rekken av norsk-amerikanske aviser som utkom i det norske immigrantmiljøet i USA. Første eksemplar utkom olsokdagen 1847 i Muskego i Wisconsin. Avisens redaktør var James Denoon Reymert fra Farsund. Bykirken Tønsberg. Bykirken i Tønsberg er en pinsekirke i Tønsberg som ble stiftet 1. mai 2005 etter en sammenslåing av menighetene Smyrna og Galleri G. Menigheten ble stiftet etter initiativ fra pastorene Magnar Wagner Karlsen og Alfred Oskar Myreng og har siden stiftelsen av vært tilknyttet Pinsebevegelsen i Norge. Bykirken har siden 2008 drevet ett ungdomsarbeid kalt U1. Dette arbeidet sluttet i 2011, og ungdomsarbeidet Frik begynte å bruke Bykirkens lokaler. Sri Aurobindo. Sri Aurobindo (Aurobindo Ghose, født 15. august 1872, død 5. desember 1950) var en indisk frihetskjemper, filosof, mystiker, yogi og guru. Aurobindo Ghose ble født i Calcutta i Bengal, men vokste opp i England. I 1893 vendte han tilbake til India der han ble aktiv i den bengalske nasjonalistbevegelsen og redaktør for flere radikale tidsskrifter. I motsetning til Gandhis ikkevoldslinje sto Aurobindo for en militant væpnet kamp. Han ble fengslet av britene sammen med mange andre frihetskjempere i 1907, og mens han satt i fengsel begynte han å praktisere meditasjon. Under meditasjon over Bhagavadgita hevdet han å ha blitt besøkt av (den avdøde) swami Vivekananda. Etter et år i fengsel ble Aurobindo løslatt og fortsatte sin revolusjonære virksomhet. Han ble snart etterlyst av britene, og flyktet i 1910 til det franske territoriet Pondicherry. Der tok han opp yoga på ny, og i 1914 grunnla han tidsskriftet "Arya". Der offentliggjorde han de neste årene en serie skrifter der han forkastet den væpnede kampen og framsto som tilhenger av den filosofiske retningen Advaita vedanta – læren om at alle ting er ett. Det samlet seg en gruppe disipler rundt Sri Aurobindo, og den viktigste av disse var franskfødte Mirra Richard, kjent som "the Mother" eller Moderen. Hun ble hans nærmeste medarbeider med ansvar for organisering av hans ashram, senteret der han og disiplene bodde. Dette arbeidet fortsatte hun etter Aurobindos død. Sri Aurobindo var en flittig skribent. I en lang rekke bøker og artikler utviklet han en evolusjonær filosofi kalt "integral yoga". Han hevder at mennesket er et vesen i stadig utvikling mot realisering av det guddommelige i sitt jordiske liv. Aurobindos filosofi er blitt sammenliknet med tankene til Teilhard de Chardin. Sri Aurobindos Ashram eksisterer fortsatt i Pondicherry. Blant Moderens prosjekter var opprettelsen av en eksperimentby, Auroville utenfor Pondicherry, som et ledd i en ny global sivilisasjon. Auroville rommer i dag ca. 1700 mennesker fra hele verden. Etter Indias frigjøring er Aurobindo blitt hedret som en av det moderne Indias åndelige grunnleggere. Han er også en viktig fornyer av hinduismen med tilhengere over hele verden Sri Aurobindo Sri Aurobindo Sri Aurobindo Andrej Kantsjelskis. Andrej Antanasovitsj Kantsjelskis (russisk:Андрей Антанасович Канчельскис; født 23. januar 1969 i Kirovograd) er en tidligere ukrainsk fotballspiller som fikk russisk statsborgerskap etter Sovjetunionens fall i 1991. Han spilte for flere klubber, blant annet Manchester United, Everton og Rangers. Kantsjelskis var kjent som en dynamisk, hurtig og målfarlig ving med stor løpskapasitet. Klubbkarrieren. Kantsjelskis startet sin fotballkarriere hos Dynamo Kiev i 1988 og dro videre til Sjakhtar Donetsk i 1990.Han signerte for Manchester United ett år senere og fikk sin debut for United den 11. mai 1991 mot Crystal Palace. Kantsjelskis hjalp klubben med å vinne to ligatitler (1993 og 1994) samt en FA Cup–tittel i 1994. Han var også delaktig i den tapende ligacupfinalen mot Aston Villa i 1994, hvor han ble utvist for hands. Kantsjelskis ble så solgt til cup–vinneren Everton i 1995 og i hans første sesong med klubben skåret han 16 mål, noe som gjorde at han ble sett på som en av de bedre vingene i landet. Han oppnådde kultstatus blant Everton–tilhengerne etter sine to mål mot Liverpool på Anfield og hans positive spill hjalp klubben til en respektabel sjetteplass i serien, noe som var Evertons beste plassering på mange år. Kantsjelskis fikk derimot problemer med å opprettholde sin form i den neste sesongen, noe som gjorde at han ble solgt for £8 millioner til den italienske klubben Fiorentina. Perioden i Fiorentina ble plaget av småskader og dårlig form noe som gjorde at han meldte overgang til skotske Rangers i 1998. Mens han var der ble han også lånt ut til United-rivalen Manchester City før han igjen meldte overgang til blant andre Southampton i 2003, saudi-arabiske Al-Hilal i samme år, russiske Saturn Moskva i 2004, og sist Krylya Sovetov Samara i 2006. Etter å ha forlatt Krylya Sovetov uten kontrakt i årsskiftet 2006–2007 bestemte han seg for å legge opp som fotballspiller den 12. februar 2007. Internasjonal karriere. Til tross for at Kantsjelskis var født i Ukraina, og hans opphav var litauisk, valgte han å representere hvor han omsider ble bokført med 36 kamper og fem mål. Han ble også bokført med 23 kamper for Sovjetunionens herrelandslag i fotball hvor han skårte tre mål. Kantsjelskis fikk bare deltatt i to store internasjonale turneringer (EM i fotball 1992 og EM i fotball 1996) på grunn av hans boikott av den russiske landslagstreneren Pavel Sadyrin, noe som gjorde at han gikk glipp av VM i fotball 1994. Annet. I sin egen selvbiografi «Managing My Life» ble United–manager Sir Alex Ferguson påstått å ha blitt tilbudt over £40,000 i bestikkelse for å selge Kantsjelskis. Da dette ble avslått hevdet han videre at styreforman i Manchester United, Martin Edwards, mottok drapstrusler på grunn av dette. Det finnes for øvrig ikke bevis for at hverken Everton eller Kantsjelskis selv var klar over bestikkelsen eller drapstrusselen. Boksing under Sommer-OL 1904. Boksing under Sommer-OL 1904. Boksing var med for første gang på det olympiske programmet 1904 i St. Louis. Det ble bokset i sju ulike vektklasser. Det var kun amerikanske boksere som deltok. Det var mulig for boksere i lettere vektklasser å delta i tyngre klasser. Oliver Kirk vant gull i to ulike vektklasser og han er den eneste som har vunnet to gull i samme OL i boksing. George Finnegan, Harry Spanger og Charles Mayer vant alle én gull og én sølv hver. Lettvekt (61,24 kg). I november 1905 ble sølvvinneren Jack Egan diskvalifisert av AAU på grunn av at han bokset under falskt navn, han het egentlig Frank Joseph Floyd. Van Horn ble sølvvinner og Sturholdt som kom på fjerde plass fikk bronse. Weltervekt (65,27 kg). I november 1905 ble den andre bronsevinneren Jack Egan diskvalifisert av AAU på grunn av at han bokset under falskt navn, han het egentlig Frank Joseph Floyd. Nellis Air Force Base. Et F-15C, tilhørende 28th Test Squadron ved Nellis Air Force Base, på tokt for å evaluere AIM-9X missilet. Nellis Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i Clark County i delstaten Nevada i USA. Den er en øvelsesflyplass, og på 1970- og 80-tallet ble det benyttet sovjetiske fly av typen MiG-17, MiG-21 og MiG-23 for å simulere kampsituasjoner mot F-4 Phantoms. Mountain Home Air Force Base. To F-15 Strike Eagle, et F-15 Eagle og et F-16 Fighting Falcon tilhørende 366th Fighter Wing. Mountain Home Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i Elmore County i delstaten Idaho i USA, litt nord for byen Minot. Den er hjem for 366th Fighter Wing. Morón Air Base. a> på Morón under Operasjon Enduring Freedom. Morón Air Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger sørvest for Sevilla i Spania. Den er en av de spansk-amerikanske militærbasene som ble etablert etter en avtale inngått mellom landene i 1953. Basen ble etablert i 1941 for å trene piloter for det spanske luftforsvaret. Morón var en av en rekke spansk-amerikanske flybaser i Spania etablert under den kalde krigen. I 1957 kom den første flighten B-47 for å operere fra basen, tett fulgt av KC-97 tankfly. På 1960-tallet dabbet aktiveten ved basen av til fordel for andre spanske baser. Spanjolene brukte den til en viss grad for F-5 Freedom Fighter på 1980-tallet. På 1990-tallet ble basen brukt for å støtte operasjoner i Gulfkrigen og Kosovo-krigen. I 2001 ble den brukt i forbindelse med Operasjon Enduring Freedom, og i 2003 til støtte for invasjonen av Irak. Moody Air Force Base. Moody Air Force Base (IATA: VAD, ICAO: KVAD) er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger i Lowndes County i delstaten Georgia i USA. Den er en stor øvelsesflyplass. Basen het ved opprettelsen september 1941 Valdosta Airfield, men ble 6. desember 1941 oppkalt etter major George Putnam Moody, som hadde omkommet et halvt år tidligere under testflyging. Moody er base for USAFs 23rd Wing, som benytter A-10, HH-60G Pave Hawk og HC-130P. Basen har drøyt 4 000 militært og 400 sivilt ansatte. Misawa Air Base. Luftfoto fra 1990-tallet av en del av Misawa Air Base. Misawa Air Base (japansk: 三沢飛行場 = Misawa Hikōjō) er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger nær byen Misawa i prefekturet Aomori (prefektur) helt nord på Honshu i Japan, litt nord for byen Minot. Den er hjem for 35th Fighter Wing som flyr fly av typen F-16CJ og F-16DJ Fighting Falcon. Minot Air Force Base. Minot Air Force Base slik den så ut i 1973. Minot Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i Ward County i delstaten Nord-Dakota i USA, litt nord for byen Minot. Den er hjem for 5th Bomb Wing. Mihail Kogalniceanu lufthavn. Mihail Kogălniceanu lufthavn ligger i det sørøstre Romania. Den betjener blant annet Constanța og det som kalles "dem rumenske riviera", men har siden 1999 også vært en base for det amerikanske luftvåpen. McGuire Air Force Base. To C-17 Globemaster III på McGuire Air Force Base. McGuire Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger i Burlington County i delstaten New Jersey i USA, like ved Fort Dix. Den er base for 305th Air Mobility Wing og 514th Air Mobility Wing (Air Force Reserve) som benytter fly av typen C-17 Globemaster III og KC-10 Extender. Flystasjonen er oppkalt etter major Thomas McGuire. McConnell Air Force Base. McConnell Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger ved Wichita i Kansas i USA. Den er base for 22d Air Refueling Wing, 931st Air Refueling Wing og Kansas Air National Guards 184th Refueling Wing. Flystasjonen er oppkalt etter brødrene Thomas, Fred og Edwin McConnell. McChord Air Force Base. Bilde av McChord Air Force Base. McChord Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger i Pierce County i delstaten Washington i USA. Den er base for 62nd Airlift Wing, 446th Airlift Wing og Western Air Defense Sector (WADS). Flystasjonen er oppkalt etter oberst William C. McChord. Maxwell Air Force Base. Maxwell Air Force Base sin plassering i delstaten Alabama. Maxwell Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger nær Montgomery i Alabama i USA. Den er base for 42d Air Base Wing. Navnet er gitt til minne om fenrik William C. Maxwell fra Atmore, Alabama. I 1910 anla Wright-brødrene en av verdens første flyskoler på dette stedet. Basens hovedoppgave er fremdeles opplæring, og den huser Air University. Under første verdenskrig ble basen leid av den amerikanske hæren og brukt som verksted. Etter krigen kjøpte hæren basen, og under andre verdenskrig ble den brukt til opplæring av flymannskaper. Mot slutten av krigen ble den en dedikert base for opplæring på firemotors fly, først B-24 Liberator og senere B-29 Superfortress. March Air Reserve Base. March Air Reserve Base er en av det amerikanske flyvåpenets reservistflystasjoner, og ligger i Riverside County i California i USA. Den er en av USAs eldste flystasjoner og ble anlagt i 1918. Den er base for 452d Air Mobility Wing, med blant annet åtte C-17 Globemaster III-fly. Flystasjonen er oppkalt etter sekondløytnant Peyton C. March jr. Malmstrom Air Force Base. Teknikere jobber med et stridshode for en Minuteman III ICBM ved Malmstrom Air Force Base. Malmstrom Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner, og ligger i Cascade County i Montana i USA. Den er base for 341st Space Wing. Flystasjonen er oppkalt etter oberst Einar Axel Malmstrom. Tokugawa Iemochi. Tokugawa Iemochi (徳川家茂, født 17. juli 1846, død 29. august 1866) var Tokugawa-shogun i Japan. Han regjerte fra 1858 til 1866. Tokugawa, Iemochi Tokugawa, Iemochi Tokugawa Tsunayoshi. Tokugawa Tsunayoshi (徳川綱吉, født 23. februar 1646, død 19. februar 1709) var den fjerde Tokugawa-shogun i Japan. Han regjerte fra 1680 til 1709. Tsunayoshi var ivrig buddhist og engasjerte seg av religiøse grunner for dyrenes beskyttelse mot slutten av sitt liv. Han var særlig motstander av avliving av løshunder, ettersom han selv etter den kinesiske kalender var født i "Hundens år". Med loven "Shōrui Awaremi no Rei" (生類憐れみの令, (Loven om medlidenhet overfor levevesener) straffet han dyreavliving strengt, og etablerte kenneler for ca 100.000 hunder. Hans folk avskydde tiltakene og lo av ham og gav ham tilnavnet "hundeshogunen". Etter hans tid ble forordningene opphevet. Tokugawa, Tsunayoshi Tokugawa, Tsunayoshi Tokugawa Ietsuna. Tokugawa Ietsuna (徳川家綱, født 7. september 1641, død 4. juni 1680) var den fjerde Tokugawa-shogun i Japan. Han regjerte fra 1651 til 1680. Tokugawa, Ietsuna Tokugawa, Ietsuna Tokugawa Hidetada. Tokugawa Hidetada (徳川 秀忠, født 30. juli 1579, død 14. mars 1632) var den annen Tokugawa-shogun i Japan. Han regjerte fra 1605 til sin abdikasjon i 1623. Han var tredje sønn av grunnleggeren av Tokugawashogunatet, Tokugawa Ieyasu. Han hadde abdisert til fordel for sønnen i 1605, men beholdt i virkeligheten makten frem til sin egen død i 1616. Tokugawa, Hidetada Tokugawa, Hidetada Roque under Sommer-OL 1904. Roque under Sommer-OL 1904. Roque var med for første og eneste gang på det olympiske programmet 1904 i St. Louis. Roque er en form for krokket og navnet kommer fra "croquet" der første og siste bokstaven er sløyfet. Det var kun amerikanske deltakere i den eneste olympiske roquekonkurransen. Tabell. Deltakerne i roqueturneringen spilte en dobbelserie der spillerne møttes to ganger. Det var fire roquespillere, alle fra USA, Charles Jacobus vant fem av sine seks kamper og ble historiens første og siste olympiske mester i roque. Iver Knudsen Lykke. Iver Knudsen Lykke (født 19. september 1790, død 1863) var en norsk kjøpmann. Han er grunnleggeren av I.K. Lykke AS, som i dag eier og driver Bunnpris-kjeden. Han var gift med Jacobina Michalie Pedersdatter Tangen, med henne fikk han sønnen Peder Tangen Lykke, som overtok familiebedriften. Peder er far til Ivar Lykke, norsk stortingspresident, statsminister, Høyre-politiker og kjøpmann, som overtok familieforretningen i 1908. Citroën C4 Picasso. Citroën C4 Picasso fra den franske bilprodusenten Citroën kommer i to utgaver, C4 Picasso og Grand C4 Picasso. C4 Grand Picasso. C4 Grand Picasso er den første bilen lansert med Visiospace utseende, noe som innebærer at den har større vindusflate i kupeen enn vanlig. Den har 2m² frontrute, og kan leveres med glasstak som går bakover til tredje seterad. Dette er en syvseters bil, hvor bakerste seterad kan felles ned i setegulvet. C4 Picasso. C4 Picasso er den minste av C4 Picasso-bilene. Citroën lanserte den som etterfølgeren etter Grand Picasso, og dermed en bil med litt mer sportslige kjøreegenskaper enn Grand Picasso. Hovedforskjellene er at Grand-modellen har en mer tverr bakende, en seterad mer, og en litt annen vindusprofil for sidevinduene. Bakenden til Grand modellen er også litt lengre, noe som gjør at denne modellen har bagasjerom selv om den har tre seterader. Begge bilene leveres med de samme kombinasjonene av motor og gearkasse, samme utstyrsnivåene, innredning og akselavstand. Audaghost. Audaghost (arab. أوداغوست, fr. "Aoudaghost") (også kjent som Tegdaoust) var en større by i Vest-Afrika under middelalderen og lå i dagens sørøstlige Mauritania. Byen ble grunnlagt rundt det 5. århundre f.Kr. som et kommersielt sentrum i den sørlige enden av de transsahariske handelsveiene. Befolkningen besto for det meste av berbere, som i tillegg til handel stort sett livnærte seg ved sauehold og håndverk, jordbruket var meget beskjedent. De viktigste varene som gikk gjennom Audaghost var salt, som var en stor mangelvare i de mer utviklede jordbrukssamfunnene ved Niger-floden, samt kobber fra Nord-Afrika. Disse varene ble ofte betalt med gull, som det fantes mye av i skogsområdene lenger sør. Bosetningen vokste da temmingen av kamelen gjorde reisene gjennom ørkenen enklere, men fikk en tilbakegang da klimaet ble tørrere og gresslettene i regionen ble til ørken. Byen ble erobret av Ghanariket rundt 1050, like før Takrur, alliert med almoravidene, invaderte Ghana og tok Audaghost i 1055. Fra slutten av det 13. århundre var byen kontrollert av Maliriket, men etter hvert som de transsahariske handelsveiene ble mindre brukt og klimaet ble tørrere fikk byen en gradvis nedgang og ble til slutt forlatt i det 17. århundre. Betydelige rester ble «gjenoppdaget» tidlig i det 20. århundre – lokalbefolkningen hadde selvsagt alltid kjent til dem. Dwight Stones. Dwight Stones (født 6. desember 1953 i Los Angeles California) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Stones har vunnet to olympiske bronsemedaljer, 1972 i München (2,21) og 1976 i Montreal. Han har også innehatt verdensrekordet i høydehopp, i 1972 hoppet han 2,29 og tangerte verdensrekorden i 1973 forbedret han rekorden med én centimeter til 2,30. I 1976 forbedret han verdensrekorden to ganger til 2,31 og 2,32. Han vunnet 19 amerikanske mesterskap i løpet av sin aktive sportskarriere som varte til 1984. Brigt Kristensen. Brigt Kristensen (født på Fauske 23. desember 1944) er en norsk lokalpolitiker for Rødt (tidligere Rød Valgallianse) i Bodø. Fra 1976 har han vært arbeider i fiskeindustrien. Fra 1978 til 1988 var han leder i Bodø Kjemiske arbeiderforening. Han satt i bystyret fra 1987 til 1999, og fra 2003. Fra 1999 til 2003 var han 1. vararepresentant for RV i bystyret. Kristensen har de siste valgperiodene vært den personen i Bodø bystyre med flest slengere ved kommunevalg. Kristensen, Brigt Rubellitt. Rubelitt er en rosa til rød, litiumholdig varietet av mineralet turmalin, anvendt som smykkesten. I Norge er lyserød turmalin kjent i pegmatitt på Meløy i Nordland. Hans Rosenquist. Hans Rosenquist (født 1949) er en dansk sceneinstruktør og teaterleder. Han har vært knyttet til teatre i Odense, Århus og København. Fra mai 1989 og fram til 1990 var han tilsatt som teatersjef ved Rogaland Teater. Glastonbury. Glastonbury er en by i Somerset sør i England med ca 8 800 innbyggere. Byen er kjent for sin historie, blant annet Glastonbury Abbey og Glastonbury Tor i tillegg til de mange mytene og legendene assosiert med byen. Byen er også kjent for sitt musikkstevne Glastonbury-festivalen. Djenné. Djenné er en historisk og kommersielt viktig by i den sørlige delen av Mali og har en befolkning på 22 391 innbyggere (2005). Byen er kjent for sine leirebygninger, spesielt den Store Moskéen i Djenné, gjenoppbygd i 1907. Djenné har tidligere vært sentrum for handel og utdanning, og byen var en viktig del av de transsahariske handelsveiene, og har blitt erobret flere ganger siden dens grunnleggelse. Byens historiske senter ble i 1988 en del av UNESCOs verdensarv. Fylkesvei 975 (Vest-Agder). Fylkesvei 975 i Vest-Agder går mellom Svartevatn og Ådneram i Sirdal. Veien er 17,9 km lang. Eksterne lenker. 975 Fylkesvei 987 (Vest-Agder). Fylkesvei 987 i Vest-Agder går mellom Suleskar i Sirdal og fylkesgrensen mot Aust-Agder ved Håhellervatnet. Veien er 15,1 km lang. Eksterne lenker. 987 Skrewdriver. Skrewdriver var et britisk punk/skinhead/Oi!-band. De ble stiftet i den engelske byen Blackpool i 1976 av Ian Stuart Donaldson. Bandet starta som et vanlig punkband sterkt inspirert av Sex Pistols. Etter en stund ble de oppløst, og Ian Stuart Donaldson starta bandet på nytt med nye medlemmer. Skrewdriver var ikke lenger et vanlig punkband, men et band med sterke nazistiske og nasjonalistiske tekster og holdninger. De knyttet nære bånd til britiske National Front og Blood & Honour. Bandet blir regna som pionerer innen «white power»-musikken, og skapte stilarten/bevegelsen R.A.C. ("Rock Against Communism"). Ian Stuart Donaldson ble drept i en bilulykke i 1993, og det var også slutten for Skrewdriver. Bandet gav ut 10 studioalbum. John Warburton Paul. John Warburton Paul (født 29. mars 1916, død 31. mars 2004) er best kjent for å ha vært administrator for diverse britiske oversjøiske territorier rundt om i verden. Han var den siste britiske administratoren i Gambia og Bahamas etter som de fikk frihet i løpet av hans tjeneste i disse landene. Warburton ble utdannet ved Cambridge University. Han begynte i militæret i 1937. Warburton ble tildelt et Military Cross for tapperhet i møte med fienden under den tyske invasjonen av Frankrike i 1940. Warburton ble imidlertid tatt til fange av tyskerne i 1940, og han satt som krigsfange frem til krigen tok slutt i 1945. Warburton ble forfremmet til løytnant i 1941 og han ble kaptein i 1946. Warburton gikk inn i britisk administrasjon, han ble sendt til Sierra Leone, og han tjenestegjorde i forskjellige stillinger inntil landets uavhengighet i 1961. Warburton ble adlet i 1962, og han satt som guvernør av Gambia mellom 1962 og 1965, da dette landet fikk sin uavhengighet. Warburton fungerte som generalguvernør i Gambia frem til 1966 da han ble erstattet av en gambier. Deretter dro Warburton til britisk Honduras (dagens Belize) hvor han tjenestegjorde som guvernør fram til 1972. Han fikk store demonstrasjoner mot seg etter rykter om at territoriet skulle annekteres av Guatemala. Warburton flyttet deretter til Bahamas, hvor han arbeidet i ett år. Han tjenestegjorde som guvernør i Bahamas frem til at landet fikk uavhengighet den 10. juli 1973. Lawrence (Kansas). Lawrence er en by i Douglas County, Kansas, 66 km vest for Kansas City, ved elvene Kaw og Wakarusa. Det er den sjette største byen i Kansas med ca. 80 098 innbyggere. Ian Stuart Donaldson. Ian Stuart Donaldson (11. august 1957 – 24. september 1993) var frontmann i punk/skinhead/Oi!-bandet Skrewdriver og leder av den britiske nynazistiske organisasjonen Blood & Honour. Han ble drept i en bilulykke i 1993. Noen mener forøvrig at det ikke var noen ulykke, men rett og slett et drap utført av personer fra venstreekstreme grupperinger. Ian Stuart Donaldson var en periode aktiv medlem i britiske National Front, og skaffet seg mange fiender på grunn av sine politiske holdninger. Messerschmitt Me 323. Messerschmitt Me 323 «Gigant» var et tysk 6-motors transportfly utviklet og produsert av Messerschmitt for Luftwaffe under andre verdenskrig. Flyet var en motorisert versjon av transportglideflyet Me321. Me 323 var det største landbaserte transportflyet produsert under andre verdenskrig. Det fløy første gang høsten 1941, og ble bygget i rundt 200 eksemplarer. Me 323 ble drevet av 6 franske Gnome-Rhone GR14N motorer. Overland Park. Overland Park er den andre mest befolkede byen i Kansas med 165 890 innbyggere. Byen ligger i Johnson County i utkanten av Kansas City. I 2006 ble Overland Park kåret til USAs sjette beste sted å bo av CNN/Money and Money magazine. Messerschmitt Me 410. Messerschmitt Me 410 «Hornisse» (geithams) var et tysk tungt jagerfly / jagerbomber utviklet og produsert av Messerschmitt for Luftwaffe under andre verdenskrig. Flyet var hovedsakelig en forbedring av det svært mangelfulle Messerschmitt Me 210 og fikk et helt nytt produksjonsnummer for å tydeligere skille mellom de to modellene. Flyet fløy første gang i 1942. Historie og utvikling. Messerschmitt hadde hatt planer om å introdusere Me 210 siden 1939, men flyet hadde vist seg å være svært mangelfullt både i motorkraft og manøvreringsevne. Flyet kom derfor aldri i produksjon i Tyskland. I Ungarn derimot hadde de gjort en rekke endringer i designet, noe som resulterte i Me 210C, som var en bedre modell enn den tyske. Dette ble tatt til etterretning i Tyskland, og man planla å produsere en Me 210D-modell. For å unngå det dårlige ryktet Me 210 hadde fått blant pilotene, ble det bestemt å gi det nye flyet et nytt navn; Me 410. Den største forskjellen på de to flyene var motorene. Mens Me 210 var drevet av to Daimler-Benz DB 605 motorer på 1 500hp, hadde Me 410 to Daimler-Benz DB 603 på 1 750hp. Dette økte makshastigheten på flyet til 625 km/t, marsjfarten til 579 km/t, samtidig som det økte stigningshastigheten og makshøyden. Flyet kunne også bære flere våpen enn forgjengeren. Aiden McGeady. Aiden McGeady (født 4. april 1986 i Glasgow) er en irsk/skotsk fotballspiller som spiller for FK Spartak Moskva. Juniorkarriere. Aiden McGeady var regnet som et av Skottlands største talenter i sin barndom og ungdom. I en alder av ni år spilte han seg inn til en plass på U-11 Glasgow Catholic Football School. I tenårene spilte han for amatørklubben Queen's Park, før han fikk begynne i favorittklubben sin, Celtic. Som den unge, lovende spilleren han var ble han fulgt opp tett av flere toppmanagere, deriblant Alex Ferguson. Han fikk tilbud om prøvespill i både Arsenal og Manchester United, men fulgte hjerte som banket for Celtic. Et bevis på hans popularitet ble en lukrativ avtale med sportsgiganten, Adidas i en alder av 16. Klubbkarriere. Han debuterte for førstelaget i 2004, under en Scottish Premier League-kamp mot Hearts, hvor han for øvrig scorte et mål. Til tross for den lovende fremtiden som ble spådd for han, sliter McGeady med å spille seg inn i førstelagsoppstillingen på permanent basis. Treneren, Gordon Strachan, har valgt mer erfarne spillere fremfor unggutten, og spiller fremdeles med trøyenummeret som ble gitt til han i sin debut: 46. Det McGeady er mest kjent for er sin driblestyrke og kreativitet, hvor det kommer godt med at han kan bruke begge bein. Til tross for sin svake fysikk er han også meget god til å takle. I løpet av sesongen 2007/2008 har McGeady gjort venstrevingen til sin plass. I både Champions League og Premier League har han spilt mesteparten av kampene, og har vært en viktig faktor for Celtics andre avansement fra gruppestadiet i europaturneringen gjennom historien. Internasjonal karriere. I sin barndom representerte han Skottlands U-15 landslag. Likevel valgte den driblesterke midtbanespilleren Irland framfor landet han ble født i. Flere Celtic-supportere var skuffet over avgjørelsen til Aiden McGeady, men han forklarte seg med at valget var basert på et sportslig grunnlag. Samme år som han debuterte for Celtic fikk han sin debut for, i en vennskapskamp mot. I løpet av kvalifiseringen til EM i Tyskland 2008 har McGeady etablert seg som førstevalget på Irlands venstrekant, til dels takket være manager-bytte. Økern. Økern er et strøk i Oslo som ligger øst for Ring 3, sør i bydel Bjerke. Økern senter, et av de eldre kjøpesentrene i byen ligger på Økern. Samferdselsmessig har man Økern stasjon, en T-banestasjon på Grorudbanen. Denne stasjonen ligger like ved Økernsenteret. Riksvei 150 (Ring 3) går i gjennom området. Strekningen av ring 3 som går mellom Ulven og Sinsen-krysset skal i løpet av 2013 legges i tunnel som en del av Oslopakke 3. Etymologi. Økern kommer av norrønt "øykrin", sammensatt av "øyk", for treslaget eik og "vin" som betyr naturlig eng, eller gressbeite. Norseman. Norseman Extreme Triathlon er en årlig Ironman-triatlon som arrangeres i Norge. Løpet starter med 3,8 kilometer svømming i Hardangerfjorden fra en ferge inn til Eidfjord, deretter 180 kilometer på sykkel fra Eidfjord, over Hardangervidda mot Geilo og videre til Austbygde ved Tinnsjøen. Der starter løpeetappen på 42,2 kilometer (en full maraton) som går mot Rjukan og opp til toppen av Gaustadtoppen på 1883 moh. Løpet er anerkjent som verdens hardeste Ironman-distanse. Det maksimale antall deltakere er 250. Noen plasser blir tildelt norske og utenlandske eliteutøvere, resterende plasser deles ut ved loddtrekking. Norseman ble første gang arrangert i 2003 og har vært arrangert årlig siden. Jan Wilhelm Werner er den eneste som har fullført ti ganger i Norseman. Helsfyr. Helsfyr er et strøk i bydel Gamle Oslo i Oslo. Historie. Plate på skulptur på Helsfyr Området har navn etter Helsfyr gård (gnr. 130, bnr. 13). Gårdstunet lå ved Grenseveien 92, men bygningene ble revet i forbindelse med utbyggingen av Strømsveien. Navnet ble tidligere skrevet "Hellsvær" og Oluf Rygh har i Norske Gaardnavne framsatt en hypotese om at navnet kommer fra det lavtyske ordet "helchvär" som betyr helvetesild. Imidlertid ser det ikke ut til å være trukket noen endelig konklusjon om navnets opprinelse. Gården ble skilt ut fra Øvre Valle i 1814 og overtatt av kommunen i 1893. Østre gravlund er anlagt på gårdens jorder. Området var lenge lite utbygget og på 1940- og 1950-tallet var det campingplass på nordsiden av Strømsveien. Helsfyr hotell åpnet i 1952 og er nå et videre utbygget hotell i Rica-kjeden. På 1950- og 1960-tallet startet utbyggingen av en rekke kontorbygninger i området, en utvikling som har fortsatt, særlig fram til 1980-tallet. Dagens strøk. Helsfyr kollektivterminal før ombyggingen i 2008. Området er preget av veiutbyggingen, særlig etter at Strømsveien ble bygget ut til fire felts motorvei i 1968 og at Grenseveien ble lagt på en 115 meter lang bro over Strømsveien i 1970. Helsfyr er primært et nærings- og boligstrøk, samt et transportknutepunkt med Helsfyr stasjon som kjerne. Hit kommer foruten T-baner en rekke busser, og området er tilrettelagt for dette. Milo Butler. Milo Butler (1906–1979) var en bahamansk administrator. Han var den første generalguvernøren av Bahamas etter at Bahamas fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1973. Butler fungerte fra 1973 til 1979. I året før uavhengigheten fungerte John Warburton Paul som guvernør i forbindelse med løsrivingen. Uavhengigheten var offisiell 10. juli, og Paul fungerte som generalguvernør ut måneden. Gerald Cash. Gerald Cash (født 28. mai 1917, død 6. januar 2003) var den tredje generalguvernøren i samveldet Bahamas (1979–1988). Piper J-3 Cub. Piper J-3 Cub, også kjent som L-4, O-59 og NE-1, er et amerikansk en-motors multirollefly utviklet og produsert av Piper mellom 1938 og 1947. Flyet ble opprinnelig produsert som treningsfly. Det har imidlertid vært brukt i en rekke roller, både militære og sivile, deriblant som rekognoseringsfly, kurerfly og VIP-transport. Det er et av de mest kjente småflyene noensinne. Det har vært brukt av en rekke flyvåpen. Førkrigstiden. J-3 dukket først opp som Taylor E-2 Cub fra Taylor Aircraft i Pennsylvania i 1930. Info 14. "Info 14" er et svensk nynazistisk tidsskrift. Robert Vesterlund, tidligere leder for Sverigedemokratisk Ungdom, er redaktør for tidsskriftet. Combat 18. Combat 18 er en britisk høyreekstrem organisasjon som ble startet i 1992. Combat 18 er nært knyttet til fotball hooligans og Blood & Honour. Sverigedemokraterna. Sverigedemokraterna, forkortet SD, er et svensk politisk parti, som selv betegner seg som et demokratisk og nasjonalistisk parti og inspirert av nasjonalkonservatisme og den sosialdemokratiske, svenske «folkhemstanken». Partiet motsetter seg et flerkulturelt samfunn og partiet profilerer seg på ønsket om en restriktiv flyktingepolitikk og innvandringspolitikk, bekjempelse av kriminalitet og motstand mot EU. Det ble stiftet i 1988. Etter valget i 2006 er SD representert i omkring halvparten av Sveriges kommuner og landets største parti utenfor riksdagen. Partiet ble innvalgt med 20 mandater i Sveriges riksdag ved å vinne 5,7% av stemmene etter det svenske riksdagsvalget 2010. Siden 2005 har Jimmie Åkesson vært partileder, og partiet har hovedkontor i Malmö. Historie og politikk. Sverigedemokraterna ble dannet i 1988 med bakgrunn i det tidligere Sverigepartiet og organisasjonen Bevara Sverige Svenskt (BSS). I 1994 fikk partiet sitt første politiske mandat i kommunestyrene i Dals-Ed, Höör og Ekerö. I 1998 fikk partiet mandat i ytterligere tre svenske kommuner. Sverigedemokraterna ser på Dansk Folkeparti som sitt danske søsterparti og har uttalt at dette partiet er en stor inspirasjonskilde. Partiet vil at Sverige skal bidra til å «avvikle EU, eller, om det ikke er mulig, gå ut av EU». Partiet arbeider også for at «NATOs rolle skal betraktes som utgått» og oppløse «USAs militære innflytelse i Europa». Sammenliknet med norske partier på Stortinget, er Sverigedemokraterna langt mer politisk konservative. SD likner derimot mye, og sammenlignes av Vidar Kleppes Demokratene som et søsterparti. Riksdagsvalget 2006. I det svenske riksdagsvalget 2006 fikk partiet stemmer, det vil si 2,93 prosent av de avgitte stemmene, og passerte dermed 2,5%-grensen for partistøtte, men under 4%-grensen som kreves for å få representasjon. Partiet hadde størst oppslutning i valgkretser i Blekinge og Skåne hvor partiet fikk henholdsvis 6,59 prosent og 6,58 prosent. Landstingsvalget 2006. I landstingsvalget fikk Sverigedemokraterna totalt 16 mandat fordelt på tre landsting: Örebro län, Region Skåne og Blekinge län. I Sverige som helhet fikk partiet 149 891 stemmer, noe som utgjorde 2,77 prosent. Kommunevalget 2006. I det samtidige kommunevalget fikk partiet 281 plasser i 144 av landets 290 kommuner. I 13 av disse kommunene har partiet kommet i en vippeposisjon og dermed hatt avgjørende makt i flere saker. Valg til Europaparlamentet 2009. I Europaparlamentsvalget fikk partiet 3,27 prosent av stemmene, og ingen mandater til Europaparlamentet. Riksdagsvalget 2010. Ved riksdagsvalget i 2010 fikk partiet 5,7% av stemmene, som er tilstrekkelig til å komme over sperregrensen på 4%. Valget ga partiet tyve mandater. Imidlertid har partilederne for de øvrige partiene sagt at det er uaktuelt med noe samarbeid med Sverigedemokraterna. Robert Vesterlund. Robert Vesterlund (født 28. oktober 1976) er tidligere leder i Sverigedemokratisk Ungdom (SDU), men da under navnet Robert Wennerstedt. Vesterlund sluttet i SDU etter valget i 1994. Vesterlund er nå redaktør i det nynazistisk vinklede internetttidsskriftet "Info 14". Han er også meget aktiv i organisasjonene Salemfonden og Gula Korset. Vesterlunds navn var blant de som nevntes rundt mordet på fagforeningsmannen Björn Söderberg. Söderberg ble myrdet fordi han hadde avslørt Vesterlunds politiske tilhørighet, og dermed forårsaket tapet av tillit fra fagforeningen på arbeidsplassen. Bybane. En bybane er en sporvognslinje (sporvei) som i stor grad kjører adskilt fra annen trafikk. Sammen med prioritert ferdsel i lyskryss (signalprioritering) gjør dette at den kan holde høyere fart enn en bytrikk i blandet trafikk uten signalprioritering – i tillegg til at sikkerheten er bedre. Typisk toppfart er 70-100 km/t, i noen få tilfeller opptil 114 km/t for kombitrikker som også går på det ordinære jernbanenettet. I blandet trafikk (selv med signalprioritering) er hastigheten sjelden mer enn 40-50 km/t. Vanligvis ligger også holdeplassene – særlig i bysentrene – så tett at sterk akselerasjon er viktigere enn høy toppfart. Typisk gjennomsnittsfart med stopp er 25-35 km/t med en avstand mellom holdeplassene på ca. 0,7-1,5 km, dvs. som tunnelbanen eller litt langsommere. Ingen klar definisjon. Bybanen kan sies å være et mellomstadium hvor ytterpunktene dannes av henholdsvis tunnelbanen (metroen) fullstendig skilt fra annen trafikk – og gatesporvognen i blandet trafikk uten noen slags prioritering. I tillegg kan noen bybanevogner gå på det ordinære jernbanenettet. Dette gjelder både kombitrikker med to strømsystemer – og sporvogner som på deler av strekninger går i selskap med f.eks. dieseldrevne godstog, som jo ikke trenger noe strømsystem. Forsøk på å definere "bybane" kan kanskje virke som akademiske spissfindigheter. Noe lignende gjelder tilsvarende uttrykk i andre språk. Tyskland, den moderne eller gjenfødte bybanes hjemland, har en felles forskrift for alle slags trikker og bybaner. "Bybane" virker kanskje mer moderne enn "trikk", akkurat som "light rail" er sagt å være mer trendy enn "streetcar" og "interurban". Singapores "Light rail transit" (en språklig krysning mellom USA-engelsk "light rapid transit" og britisk-engelsk "light rail") går på en ustandard skinnegang og tilsvarer helst det vi i Norge kaller automatbane. Betegnelsene "Tram-Train" og "Tram-Treno" beskriver derimot en realitet; kombitrikkene kjennes jo nettopp ved at de kan kjøre både som trikker i gatene og som tog på ordinære jernbanelinjer. Også på engelsk foretrekkes imidlertid betegnelsen "Tram-Train" fremfor "interurban". Fleksibel og oppgraderbar. Typisk for bybanen er at den er fleksibel. Den kan oppgraderes ved behov, f.eks. hvis byen, trafikkgrunnlaget eller tomteprisene vokser. Tomteprisene har særlig betydning for hvorvidt en tunnel, som gjerne mangedobler anleggskostnadene, kan lønne seg. Enkelte bybaner er anlagt som et første skritt på vei mot en tunnelbane, herav betegnelser som "Premetro". I 1960-årene ble Lambertseterbanen og Østensjøbanen, sammen med to nye T-banelinjer, gjort til første del av T-banen i Oslo. For en gatesporvogn vil signalprioritering, eget kjørefelt og høystandard holdeplasser være skritt i retning av bybane. Typiske egenskaper. Bybaner går gjerne mellom byens sentrum og de ytre deler, men er ofte – særlig med holdeplasser på overflaten – godt egnet intern trafikk i sentrale bydeler Bybanevogner kan trafikkere både byenes sentrum, periferi og forsteder. De kan også gå fra by til by (mellombybane, mellombytrikk) hvis byene ligger forholdsvis tett. I vår tid gjelder dette særlig kombitrikkene. Tanken er at bybanen som trikken skal gå der folk er og som tunnelbanen kan frakte folk raskt over lengre avstander. For daglige reiser til arbeid, skole osv. – som omtrent alltid utgjør hovedtyngden av nærtrafikken – egner bybaner seg for avstander på inntil 10-12 km. I Oslo tilsvarer det omtrent avstand fra sentrum til bygrensen ved Lysaker. Blir reisene lengre, er tog eller ekspressbuss (avhengig av trafikkgrunnlaget) bedre egnet. Men enkelte steder kan bybanevogner kjøres på det ordinære jernbanenettet. De fungerer da som lokaltog. Bybanen skiller seg fra tunnelbanen ved at den i bysentrene vanligvis går i gatene istedenfor i en egen tunnel. Vognene er i så fall tilpasset dette, og lange tog som på mange T-baner egner seg gjerne dårlig i bygatene. I Oslo var Østensjøbanen og Lambertseterbanen bybaner (selv om de sjelden ble kalt det) inntil de i 1960-årene ble innlemmet i T-banesystemet, mens Ekebergbanen fortsatt er en bybane. Historikk. De første trikkelinjene ble anlagt i 1880-årene, og både Europa og Nord-Amerika fikk en mengde trikkebyer allerede før 1900. Flere av de tidlige trikkelinjene var bybaner i den forstand at de gikk på egen trasé utenfor bysentrene, og i gatene gjennom sentrale strøk. Mellombytrikken. En spesiell form for bybane er "mellombytrikken" (–banen), i USA kalt "Interurban", i Canada "radial railway", i Tyskland "Überland(straßen)bahn" eller "Regional-Stadtbahn". Den går som trikk gjennom bygatene, med eller uten signalprioritering – men går også fra by til by, ofte i landlige omgivelser. De første mellombybanene ble anlagt alt i 1880-årene, antagelig da en oppdaget at trikkelinjer i to nærliggende byer kunne knyttes sammen. De fleste og de mest omfattende systemene fantes i USA, og herfra stammer mange av de «moderne» egenskapene vi forbinder med dagens bybaner. Særlig i Midtvesten kunne en noen steder kjøre lange strekninger uten å bytte trikk, og på enkelte strekninger med hastigheter som oversteg det dagens bybanevogner kan oppnå. På ruten Cincinnati–Toledo i Ohio (217 km) satte Cincinnati & Lake Erie Railroad i 1930 inn de berømte Red Devils, som kom opp i 145 km/t når de skulle ta igjen forsinkelser. Det samme gjaldt for Bullets fra J.G.Brill & Co., som kom på sporet året etter, og hvorav enkelte var nesten 60 år i ordinær trafikk. Disse sporvognene kunne måle seg med tidens raskeste «vanlige» tog i hastighet – for øvrig har også en del av dagens høyhastighetstogteknologi røtter i disse miljøene. Etter en kort blomstringstid begynte mellombytrikkens fall i USA på 1920-tallet, selv om utviklingen av høyhastighetsvogner og skinnegang av høy standard bidrog til at noen få systemer har vært i drift helt til nå. Nedgangen fortsatte etter andre verdenskrig. Den skyldtes dels av mange systemer var dårlig økonomisk fundert fra starten, dels konkurranse fra biler og busser, og dels at sporveisselskaper i perioden 1936-55 ble kjøpt opp av et konsortium ledet av General Motors, som så nedla trikkelinjene. Trikker var også mer sårbare enn tunnelbaner fordi de ble stående fast i gatenes bilkøer. I Europa og Japan ble det bygget færre mellombybaner (kollektivtrafikken mellom byene ble som regel dekket med vanlige tog, senere også ekspressbusser). Til gjengjeld har de fleste av dem overlevd. I Europa finnes gamle mellombybaner bl.a. langs den belgiske kysten, i Ruhr-området, i Polen og på øya Man. Trikkens renessanse. Vest-Tyskland kan kalles den moderne bybanens fødested. Den var opprinnelig ment som et mellomtrinn på veien til en fullvoksen tunnelbane, men dette viste seg ofte for dyrt, selv om enkelte bybanelinjer fikk korte tunnelstrekninger. På den måten anla Stuttgart sin første bybanelinje i 1966, og Köln og Frankfurt i 1968. Stigende oljepriser og voksende miljøinteresse gjorde at trikken også utenor Vest-Tyskland fikk en renessanse. Vest-Tyskland (senere Tyskland) ble en eksportør både av bybanevogner, -teknologi og –ideologi. En stor del av sporvognslinjene fra 1970-årene og senere, iallfall i Vest-Europa og Nord-Amerika, er bybaner. Mange «moderne» egenskaper er gjenoppfinnelser. De fleste nye sporvognslinjer er bybaner, f.eks. Bybanen i Bergen, og de planlagte Bybanen på Nord-Jæren og Bybanen i Grenland. Etymologi. I norsk forekom "bybane" i omtrent dagens betydning iallfall i 1965. Det kan være et lån fra tysk "Stadtbahn" – som alt rundt 1900 ble brukt om ordinære jernbaner gjennom Berlin og Wien, men som også fikk betydningen "bybane" da de første moderne bybaner ble anlagt i 1960-årene. Betegnelser som "U-Stadtbahn", "metro ligero" (spansk) og "metro leger" (fransk) brukes om de mest tunnelbanelignende bybanene; omtrent det Ruter i sin utredning om kollektivdekning av Fornebu kaller semimetro. Engelsk "Light Rail(way)" og USA-engelsk "Light Rapid Transit" og "Light rail Transit" tilsvarer omtrent vårt "bybane", selv om enkelte baner neppe ville bli kalt bybane på norsk. Det «lette» viser til at bybaner er «lettere» i den forstand at togene er kortere og kapasiteten mindre enn for en tunnelbane eller en «ekte» jernbane (jf. betegnelser som "heavy rail" og "Voll-U-Bahn"); i de største byene tar en bybane de «lette» trafikkstrømmene. Norsk handverksutvikling. Norsk handverksutvikling (NHU) ble etablert på Maihaugen i Lillehammer i 1987 under navnet "Håndverksregisteret" for å ta vare på og videreføre tradisjonelle håndverksfag og håndverkskunnskap som er i ferd med å forsvinne. Et register over håndverkere fra hele landet er et viktig hjelpemiddel i denne sammenheng. Et annet virkefelt er dokumentasjons- og opplæringsprosjekter for overføring av håndverksteknikker fra en tradisjonsbærer til en fagperson. Prosessen følges av en dokumentator. Som referansemateriell benyttes bl.a. foto og videopptak. Sekretariatet for små og verneverdige fag arbeider spesielt med de minste håndverksfagene som fører fram til svennebrev. Inntil 2012 ivaretok NHU også en utdanningsordning, kalt stipendiatordningen for håndverkere, hvor godt kvalifiserte håndverkere kunne fordype seg i faget sitt i en treårsperiode. I alt fikk 11 håndverkere denne muligheten innen fagområdene trebåtbygging, tømring, tørrmuring, maling, smiing, tekstilarbeid, bunadtilvirking og urmakeri. NHU er akkreditert av UNESCO med et spesielt ansvar for å arbeide med konvensjonen om immaterielle kulturarv som Norge ratifiserte i 2006. NHUs virksomhet er finansiert av Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Utdanningdirektoratet. Jon Bojer Godal har vært en viktig bidragsyter til utviklingen av Norsk handverksutvikling. Osan Air Base. En U-2S «Dragon Lady» taxer på Osan Air Base. Osan Air Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner. Den ligger ved byen Osan drøyt 60 km sør for Seoul i Sør-Korea. Den huser hovedkvarteret for Seventh Air Force. Offutt Air Force Base. Et RC-135 «Rivet Joint» overvåkningsfly, med hjemmebase på Offutt Air Force Base, gjør seg klar til å overføre drivstoff i luften. Offutt Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner. Den ligger i Sarpy County i Nebraska i USA. Den huser hovedkvarteret for United States Strategic Command. Basen er også beregnet for evakuering av politisk ledelse. Flystasjonen er oppkalt etter premierløytnant Jarvis Offutt. Kate O'Beirne. Kate O'Beirne (født 1949, opprinnelig Katherine Walsh, er en amerikansk journalist og politisk kommentator. Hun er Washington-redaktør for det konservative tidsskriftet "National Review", og har i mange år deltatt på fjernsynsprogrammer for ukentlige politisk kommmentarer, som CNNs "The Capital Gang", og "Crossfire" og "NewsHour with Jim Lehrer". Hun re nå (2007) politisk anlytiker for MSNBCs "Hardball". Hun har skrevet boken "Women Who Make the World Worse: and How Their Radical Feminist Assault Is Ruining Our Schools, Families, Military, and Sports". Keesler Air Force Base. En C-130J får en grundig vask på Keesler Air Force Base. Keesler Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner, og ligger nær Biloxi i Mississippi i USA. Den er en stor utdannelsesbase. Flystasjonen er oppkalt etter sekondløytnant Samuel Reeves Keesler. Rita Westvik. Rita Westvik (født 28. september 1952 i Rissa) er en norsk sosionom, journalist, programleder, politisk rådgiver (Ap) og foresight-ekspert. I 1984 og 1985 var hun programleder for det kjente og omstridte TV-programmet "Lørdagssirkuset", og i 1988 det noe mindre kjente underholdningsprogrammet "På hengende håret". Hun var talkshow-vert i TV3 og har produsert flere musikkvideoer og kortfilmer. Westvik tok initiativet til og var den første redaktøren for RadiOrakel (1982–84). Senere ble hun kanalsjef i NRK P3, programleder, redaksjonssjef og prosjektleder for fjernsynsprogrammer som norsk finale i Melodi Grand Prix (i 1985), Spellemannprisen og Amanda. Hun var på 1990-tallet politisk rådgiver i Sosial- og helsedepartementet (1993 til 1994) og i Utenriksdepartementet fra 1994 til 1996. I 1996 skrev Westvik et brev til redaktør Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv hvor hun kritiserer journalist Jarle Aabøs oppførsel på en delegasjonsreise. Brevet var utradisjonelt i formen og ble skrevet på departementets brevpapir. Brevet fikk profilert omtale i Kapital. Westvik er født og oppvokst i Fevåg, Rissa kommune. Hun tok ex.artium ved Ringve gymnas i 1972 og Sosialhøyskolen i Trondheim 1975. Hun har etter det tatt flere kurs innenfor juss, medier og ledelse. Hun startet sin yrkeskarriere som praktikant ved Haukåsen psykiatriske sykehus (1971/72) og var samfunnsarbeider i Trondheim i 1974 og 1975. Hun var sosionom ved Lier psykiatriske sykehus i 1980-81 og sosialfullmektig ved Oppsal helse- og sosialsenter i 1981-82. Westvik var ansatt i SINTEF Teknologi og samfunn i 10 år. Hun tok BIs masterprogram "Scenarios, foresight and strategy" i 2008 og har vært brukt som foresightekspert av BI i en årrekke. I 2012 begynte Westvik som partner og fasilitator i MEMETOR. Hun tar også oppdrag innen innovasjon, foresight, konferanseledelse og formidling gjennom eget firma. Westvik har en datter (f. 1989). På 1970-tallet var Westvik med i folkrock-gruppa Isenkram, som ga ut en LP i 1974. David de la Fuente. David de la Fuente Rasilla (født 4. mai 1981 i Reinosa, Cantabria) er en spansk syklist. Han bar den rødprikkete klatretrøya på flere etapper under Tour de France 2006, men endte på 3. plass. Han ble kåret til rittets mest offensive rytter. I 2009 vant han det spanske rittet GP Miguel Indurain. Audi A3. Audi A3 er en småbil produsert av det tyske selskapet Audi, som i dag eies av Volkswagen AG. Modellen er bygget på samme plattform som Volkswagen Golf, Škoda Octavia og SEAT León. Den har vært på markedet siden 1996, og erstattet modellen Audi 50. Førstegenerasjons Audi A3 ble produsert fra 1996 til 2006, mens produksjonen av andregenerasjons Audi A3 ble startet i 2003. Bilen kommer i 3-dørs kombi, og 5-dørs sportback. 3-dørs-modellen kommer i en ekstra sportslig utgave: Audi S3. Hovedkonkurrenter er BMW 1-serie, Alfa Romeo 147 og Volvo C30. Álvar Núñez Cabeza de Vaca. Álvar Núñez Cabeza de Vaca (født ca 1490 i Jerez de la Frontera, død ca 1557) var en spansk kolonisator og reisende i Amerika. Han huskes særlig for sine beretninger fra reisene. Navnet Cabeza de Vaca betyr «kuhode». Navnet blei gitt familien på 1200-tallet, da en av hans forfedre hjalp en kristen hær å angripe maurerne. Dette skjedde ved at han plasserte et kuhode så det viste veg til et hemmelig fjellpass. I innledninga til beretninga si beklager Cabeza de Vaca at han ikke har kunnet være til like stor nytte for kongen. Cabeza de Vaca var kasserer og nestkommanderende på Narváez-ekspedisjonen, som skulle besørge spansk herredømme over Florida. Han og tre andre var de eneste av 600 deltakere som overlevde. De fire dro så til fots fra Galveston-øya i dagens Texas, sannsynligvis gjennom dagens Texas, New Mexico og Arizona til Sinaloa i Mexico. Ferden tok rundt seks år. Tidvis blei de tatt som slaver av innfødte. Cabeza de Vaca lyktes imidlertid å oppnå status som handelsmann. Han blei dermed fri og kunne reise med grupper av innfødte. Omsider kom han til de spanske koloniområdene i Mexico, og i 1537 kunne han vende tilbake til Europa. Han skreiv en fyldig rapport om opplevelsene til kong Karl 5. (Denne blei seinere utgitt under tittelen "La Relación" (Rapporten).) Cabeza de Vaca ville gjerne vende tilbake til Florida og bli spanskekongens guvernør der. Men Hernando de Soto var allerede utpekt som leder for den neste ekspedisjonen. Cabeza de Vaca fikk tilbud om å være nestkommanderende, men avslo. Det sies at han etter dette var tilbakeholdende med å gi De Soto informasjon om området. I 1540 blei Cabeza de Vaca utnevnt til guvernør for Río de la Plata i det som nå er Paraguay og Argentina. Han sies å ha hatt et for tida uvanlig godt forhold til de innfødte. Han sies å ha vært den første europeer som fikk se Iguazú-fallene, noen av verdens flotteste fosser. Politisk intrigemakeri gjorde at han blei arrestert og sendt tilbake til Spania i lenker. Han blei imidlertid frikjent, og han skreiv så en fyldig rapport om forholda i Sør-Amerika. Irene Knudsen. Irene Knudsen (født 11. mars 1963 i Bergen) er en norsk musiker. På 80-tallet var hun med i bandet Alle Tiders Duster. Etter dette dannet hun performancegruppen Gledespikene sammen med Elin Sander. Hun har siden jobbet som teknisk tegner, sykepleier og saksbehandler. Mattias Moström. Mattias Kent Moström (født 25. februar 1983 i Stockholm) er en svensk fotballspiller. Han er ving, og spiller for Molde. Høsten 2011 signerte han for Kalmar FF fra 2012-sesongen som Bosmanspiller, men ombestemte seg senere og signerte ny kontrakt med Molde ut 2014. Moström har tidligere spilt for AIK som junior fra 1990 til 2000 før han gikk til FC Väsby United. Han kom så tilbake som profesjonell til AIK i 2004, før han gikk til Molde i 2007, hvor han ble seriemester i 2011. Grenlandsterminalen. Grenlandsterminalen, Tangenkaia eller Breviksterminalen er navnet på et kaianlegg ved Heistad rett utenfor Brevik Terminalen ble i 1993 tilknyttet Brevikbanen med et eget sidespor. Terminalen driftes for tiden av det DFDS-eide selskapet NorthSea Terminal. Tokio Hotel. Tokio Hotel er et tysk rockeband som ble stiftet i 2001 i Magdeburg. Historie. De eneggede tvillingene Bill Kaulitz og Tom Kaulitz ble født 1. september 1989 i Leipzig. De har opptrådt siden de var ni år gamle. Etter et show i byen Magdeburg i 2001, møtte de Gustav Schäfer og Georg Listing. Deres sammenfallende musikksmak førte til stiftelsen av bandet Devilish, som lagde ett album. Det ble bare produsert 250 eksemplarer av dette albumet. I 2003 ble gruppen kjent med musikkprodusenten Peter Hoffmann og like etter signerte de kontrakt med Universal Music Domestic Division i Hamburg. De var da kjent som Tokio Hotel. Ved hjelp av profesjonelle skrev Bill flertallet av sangene i albumet "Schrei" («Skrik»). Musikk. Musikkvideoen av debutsingelen «Durch den Monsun» («Gjennom monsunen») har vært spilt på tysk TV siden juli 2005. Singelen kom opp på 15. plass den 20. august på en tysk musikkanal, og nådde opp til 1. plass den 26. august. Den klatret også opp til 1. plass på en østerriksk musikkanal. Den andre videoen, "Schrei", klatret også opp til første plass over hele Europa. De slapp ut albumet "Schrei" i september 2005. Tidlig i 2006 ble deres tredje musikkvideo, «Rette Mich» (tysk for «redd meg») lansert. Denne videoen var forskjellig fra den opprinnelige versjonen på deres første album, på grunn av Bills stemmeskifte og noen instrumentale forandringer. «Rette Mich» kom også på 1. plass. Nyutgivelsen av det første albumet var grunnet Bills stemmeutvikling, samt for å utgi tre nye sanger: «Schwarz» («svart»), «Beichte» («tilståelse») og «Thema nr.1» 1. mars 2006 ble tittelen: "Schrei: so laut du kannst (Schrei – Noch Lauter Edition)", («Skrik: så høyt du kan (Skrik: Enda høyere versjon)»). September 2006 ble deres fjerde og siste singel «Der letzte Tag» («den siste dagen») fra albumet "Schrei" gitt ut. Denne sangen nådde også opp til 1.plass. Videoen for «Der Letzte Tag» inneholder også bonusmaterialet «Wir Schliessen Uns Ein» («Vi låser oss inne»). I februar 2007 ga de ut albumet, "Zimmer 483" («Rom 483»), og deres første singel fra den CDen var "Übers Ende der Welt" («på verdens ende»), som fikk navnet "Ready, Set Go!" på engelsk. Høsten 2007 vant de en pris på MTV og var nominert til enda en. Deres nyeste sang heter «1000 Meere» (1000 hav) og er også fulgt opp med en musikkvideo. Våren 2007 ble musikkvideoen og singelen "Spring Nicht" («Ikke hopp») gitt ut, og 4. juni 2007 kom den engelske CDen "Scream" («Schrei», «Skrik»). Senere vil også "Zimmer 483" bli gitt ut på engelsk med tittelen "Room 483". I 2009 ga de ut Humanoid, som ble gitt ut både på tysk og engelsk, og i starten av 2010 la de ut på en turne i forbindelse med utgivelsen, "Humanoid City Tour". De opptrådte i Oslo 3. mars 2010. Etter turnen ble utgitt en live-CD og en live-DVD, kalt "Humanoid City Live". Kritikk, strid og popularitet. Tokio Hotel er mest populær blant tenåringer, som spesielt gir sin oppmerksomhet til vokalisten Bill Kaulitz og tvillingbroren Tom Kaulitz. Det har vært en strid om Bills stil (svart farget hår,skikkelig bakoversveis, svart neglelakk og ukonvensjonell garderobe). Tokio Hotel har blitt kritisert for å være «for unge og umodne» og for at musikken er organisert av produsenten Komani. Autolink. Autolink er et selskap som hånderer og transportere biler mellom fabrikk og forhandler. Transport av bilen skjer enten på lastebil eller jernbane. I 2008 opprettet Autolink sitt eget jernbaneselskap, Cargolink, for fremføring av sine biltog. Før dette var Autolink medeier og kunde av Ofotbanen AS. Selskapet har i dag 200 medarbeidere og årlig omsetning er på over 430 millioner kroner. Deres virksomhet har utgangspunkt i Drammen Suwannee (elv). Suwannee River (eller "Suwanee River") er en av de største elvene i det sørlige Georgia og det nordlige Florida i USA. Den er om lag 430 km lang. Elva starter ved Okefenokee-sumpen ved Fargo i Georgia. Den renner sørvest inn i Florida, og dreier vest ved White Springs. Den møter så elvene Alapaha og Withlacoochee. Den fortsetter sør- og sørøstover, og møter Santa Fe-elva like ved Branford. Så løper den rett sør og ut i Mexicogolfen ved byen Suwannee. Da spanjolene utforska området på 1530-tallet, bodde Timucuan-stammen langs elva. De kalte den Suwani, «Ekkoelva». På 1700-tallet bodde seminolene her. På 1800-tallet blei de svovelholdige kildene ved White Springs populære steder for helsereiser. Kulturelle referanser. Elva er kanskje best kjent fra Stephen Fosters sang «Old Folks at Home», der den omtales som Swanee River («Way Down Upon the Swanee River»). Foster brukte opprinnelig Pedee-elva i Sør-Carolina i teksten, men det fortelles at broren overtalte ham til å bruke Swanee, ettersom det klang bedre. «Old Folks at Home» blei i 1935 valgt til offisiell statssang for Florida. Også George Gershwin har skrevet om «Swanee» i en kjent Al Jolson-sang: «The folks up North will see me no more when I get to that Swanee shore.» På engelsk betyr det at noe går «up the Swannee» at det går skikkelig ille. Navnet Suwannee forveksles i blant med Sewanee, som er en by i Tennessee, der University of the South ligger. Et populært klistremerke der har teksten «Sewanee is not a river» (Sewanee er ikke ei elv). Friluftsliv. Langs elva går den nesten 30 mil lange naturstien Suwannee River Wilderness Trail. I sør finner vi Lower Suwannee National Wildlife Refuge, et drøyt 20 000 hektar stort naturreservat, med muligheter for fuglekikking og -fotografering, fiske, jakt, kanopadling og turer. Fylkesvei 738 (Rogaland). Fylkesvei 738 i Rogaland går mellom Kårhus og Raunes i Vindafjord. Veien er 6,0 km lang. Eksterne lenker. 738 Fylkesvei 745 (Rogaland). Fylkesvei 745 i Rogaland går mellom Vikedalsosen og Roaldkvam i Vindafjord. Veien er 15,0 km lang. Eksterne lenker. 745 Tibetansk. Tibetansk er et språk som hovedsakelig blir snakket av det tibetanske folket som lever spredt over et stort område av østre Sentral-Asia og Sør-Asia, i tillegg til et høyt antall utvandrede tibetanere over hele verden. Flere forskjellige varianter av tibetansk blir også snakket av folkeslag i nordlige Pakistan og i India i områder som Baltistan og Ladakh, som begge er i eller rundt Kashmir. Språket finnet vi i klassisk skrevet form for det meste i lokal litteratur; særlig buddhist-litteratur. Selv om klassisk tibetansk opprinnelig ikke et er tonespråk, har enkelte dialekter utviklet toner. Dette gjelder sørlig Sentral- og Kham-dialekter, mens Amdo-dialekten og enkelte andre, vestlige dialekter er uten toner. Tibetansk morfologi kan generelt beskrives som agglutinerende. George Horine. George Leslie Horine (født 3. februar 1890, død 28. november 1948) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Horine var verdensrekordholder i høydehopp i 1912 og den 28. mai 1912 forbedret han sin verdensrekord med 2 centimeter da han hoppet 2 meter i Palo Alto. Hornie vant olympisk bronse 1912 i Stockholm. Fylkesvei 744 (Rogaland). Fylkesvei 744 i Rogaland går mellom Ørnes og Låkafossen i Vindafjord. Veien er 4,7 km lang. Eksterne lenker. 744 Sigurd Hasle. Sigurd Hasle (født 30. mars 1951) er en norsk kontormedarbeider. Hasle har svennebrev i boktrykkerfaget som trykker (1974), og har arbeidet som trykker i en årrekke. Han ga ut det motkulturelle tidsskriftet «ett blad» 1969–1974, og var sammen med Espen Ore en av initiativtakerne til Hedningsamfunnet. Segovia. Segovia er en by i Spania, hovedstaden i provinsen med samme navn i delstaten Castilla y León. Byen ligger om lag en time nord for Madrid. Byen har 55 586 innbyggere. Navnet «Segovia» stammer angivelig fra keltisk, med betydningen «festning». Severdigheter. Den gamle byen er plassert langs et langt, smalt berg og er et populært turistmål. Byen har en rekke monumenter, inkludert en katedral, en berømt romersk akvedukt, en borg kalt Alcázar og forskjellige andre kirker bygd i romersk stil inkludert San Esteban, San Martin og San Millan. Den gamle byen er på UNESCOs verdensarvsliste og er nærmest omringet av vegger bygd i det åttende århundret, sannsynligvis på romersk fundament. Fylkesvei 685 (Rogaland). Fylkesvei 685 i Rogaland (Fv686) går mellom Erøy og Bogsund kai i Suldal kommune i Rogaland. Veien er 3,9 km lang. Eksterne lenker. 685 Torkel Hovland. Torkel Hovland (født 27. august 1935 i Øystese, Hardanger) er pensjonert generalmajor fra Hæren, med mer enn 45 års tjeneste i inn- og utland bak seg. Hovland har tjenestegjort i sjefsstillinger på alle nivå, fra tropp til divisjon. Han var i 10 år sjef for Hærens største kampavdelinger i Midt- og Nord-Norge. Han var sjef for 6. divisjon. Han har hatt stabstjeneste ved Forsvarets etterretningsstab, ved Multinational Force and Observers i Sinai og på generalsnivå i NATO. Han var Land Deputy i Allied Forces Northern Europe fra 1990 til 1993. Hovland var også medlem av Lund-kommisjonen som gransket de hemmelige tjenester. I 2000 utga han biografien om general Carl Gustav Fleischer, en bok som skapte betydelig debatt. I 2008 ga han ut boka "Aldri mer?", en skarp kritikk av utviklingen og nedbyggingen av det norske forsvaret i nyere tid, en utvikling han mente hadde mange likhetstrekk med den mislykkede norske sikkerhets- og forsvarspolitikken på 1930-tallet. Paul Masson. Paul Masson, (t.v), sammen med Flameng Paul Michel Pierre Adrien Masson (født 30. november 1874, død 30. november 1945) var en fransk syklist. Masson konkurrere i tre sykkeløvelser i 1896 i Athen under de første olympiske lekene i moderne tid. Han vant de tre korteste distansene, først vant han 2 km sprint på tiden 4.48,2. Neste løp var 10 kilometer som han vant foran sin landsmann Léon Flameng, begge fikk tiden 17.54.2. Sin tredje olympiske seier var 333 meter sprint som han vant på tiden 24,0 sekunder. Øvelser under Sommer-OL 1896. Under de første moderne olympiske lekene 1896 i Athen var det kun menn som konkurrerte. Friidrett var den med fleste antall grener, tolv og i turn var det åtte. Men alle øvelsene var ikke åpen for alle menn, i fekting var en gren kun for fektmestere og i svømming var en gren forbeholdt sjømenn i den greske marinen! Lagkaptein. En lagkaptein er frontfiguren i et idrettslag. Han må kunne stå fram som et godt eksempel for de andre spillerne. Kapteinen er ofte et bindeledd mellom manageren og de andre spillerne under en kamp, og kapteinen tar seg også av andre saker som å hilse på dommere før kamp. Om laget kapteinen representerer vinner en turnering, er det ofte lagkapteinen som løfter troféet først. Launceston Elliot. Launceston Elliott (født 9. juni 1874 i India, død 8. august 1930 i Melbourne i Australia) var en skotsk idrettsutøver. Elliott ble olympisk mester 1896 i Athen under de første olympiske lekene i moderne tid. Han vant vektløfting-konkurransen i enhåndsløft foran danske Viggo Jensen. Elliott kom på andre plass i klassen tohåndsøft bak Jensen. Han deltok også under OL 1900 i Paris i diskos. Liste over Polens herskere. "Se også: Liste over Polens dronninger" Frem til 1795 ble Polen, eller i det minste landets kjerne, styrt på forskjellige tider enten av "książę" (hertug; prins – ca. 960-1025, 1032–1076, 1079–1295, 1296–1300 og 1306–1320) eller "król" (konge – 1025–1031, 1076–1079, 1295–1296, 1300–1306 og 1320–1795). De viktigste dynastiene var det piastiske og det jagellonske dynasti. Monarkene var ofte også herskere over nabolandene, eller de var hertuger rekruttert fra utenlandske dynastier. Den polske uavhengigheten endte med landets tredje deling (1798) og ble gjenopprettet i 1918 i form av en republikk. Liste. Polen Frank Sivertsen. Frank Sivertsen (født 8. september 1968) er en norsk journalist, som p.t. er redaksjonsleder i Forbrukerinspektørene i NRK. Han har også vært vaktsjef og researcher i samme redaksjon. Frank Sivertsen har tidligere arbeidet som journalist i Bergensavisen, Drammens Tidende, Kommunal Rapport, Aktuelt Perspektiv og Ringerikes Blad. Altfløyte. Altfløyten er en større og dypere tverrfløyte og hører til treblåsfamilien. Fløyten er stemt i G, den klinger altså en kvart dypere enn den er notert. Den dypeste tonen på instrumentet klinger som lille G. Hodestykket kan være både rett og bøyd. Lille (musikkuttrykk). Lille er en betegnelse som setter foran notenavn for å angi i hvilken oktav de klinger i. "Lille" oktav er navnet på oktaven som ligger under midterste C på et piano. Skatval kirke. Skatval kirke er en trekirke på Skatval i Stjørdal kommune. Den er opprinnelig en middelalderkirke, men er ombygd flere ganger. Kirken slik den fremstår i dag er en trekirke fra 1901. Den fungerer som sognekirke for Skatval sogn, som er identisk med tidligere Skatval kommune. Kirken har en kirkegård som også er nylig utvidet. I 1589 var det tre kirker det ikke lenger var behov for, Auran og Fløan på Skatval og Skjelstad i Hegra. Det ble da igjen fire kirker i Stjørdal prestegjeld, hovedkirken Værnes og anneksene Skatval, Hegra og Leksdal (Lånke). Disse kirkene skulle betjenes av to prester. Ved kongelig resolusjon 28. juli 1849 ble Stjørdal prestegjeld delt, og Nedre Stjørdal prestegjeld kom til å bestå av Værnes (Stjørdal) hovedsokn og anneksene Lånke og Skatval. Prestegjeldet fikk en sokneprest og en kapellan. Skatval kirke ligger like ved Europavei 6. John Lydon. John Joseph Lydon ble født 31. januar 1956 i London av irske immigrantforeldre, bedre kjent under navnet Johnny Rotten, er en engelsk musiker. Han er mest kjent som vokalist i punkbandet Sex Pistols og senere vokalist i pop/punk-bandet Public Image Ltd. Som vokalist i Sex Pistols, var han med på sjokkere britisk etablissement og forandre rocken for alltid med sine aggressive verbale angrep gjennom musikken. Auran kirke. Auran kirke var en kirke på Auran på Skatval i Stjørdal kommune. Kirken var tilknyttet storgården, som siden har blitt delt flere ganger, på stedet, og kan dateres helt tilbake til 1100-tallet. I 1589 ble Auran, Fløan og Skjølstad, tre katolske kirker man ikke lenger så behov for, lagt ned. Det ble da igjen fire kirker i Stjørdal prestegjeld; hovedkirken Værnes og anneksene Skatval, Hegra og Leksdal (Lånke). Disse kirkene skulle betjenes av to prester. Etter initiativ fra Skatval Historielag er det satt opp minnetavle over Auran kirke. Grønnegata (Hamar). Grønnegata er del av Fylkesvei 75. Voss Fjellheisar. Voss Fjellheisar er blant Hordalands største skianlegg. Det har 12 heiser og skitrekk, deriblant en gondolbane fra Voss sentrum. Heisene fører til 40 km med preparerte alpinløyper. Fjellheisene har også en av Norges få operative gondolbaner, Hangursbanen. Martin A. Hansen. Alfred Martin Jens Hansen (født 20. august 1909 i Strøby, død 27. juni 1955 i København) var en dansk forfatter. Han var opprinnelig lærer, og utga romaner, reiseskildringer, essays og verk av mer historisk art. I 1950 ga han ut romanen "Løgneren", som nok er hans mest kjente og omtalte verk. Bakgrunn. Hansen ble født inn i en dypt troende husmannsfamilie i Strøby på Stevns, og utdannet som lærer på Haslev Seminarium. Hans far var husmann, mens hans mor kom fra enda ringere kår. Hansen mente selv at han arvet sin tilknytning til jorden fra faren, og evnen til å fortelle fra moren. Han arbeidet i landbruket frem til 1926. Han tok lærereksamen i 1930, og ble ansatt i Københavns skolevesen i1931. Han fikk to barn. En sønn, Hans Ole Hansen, ble leder av «Sagnlandet Lejre, Historisk-Arkæologisk forsøgscenter» i Lejre. Andre verdenskrig. Hansen var dypt berørt af den tyske okkupasjonen, og dermed også aktiv i motstandsbevegelsen. Sommeren 1944 leide han et loftsrom av bekjente ved Utterslev Mose (en myr like ved Brønshøj), og arbeidet hver natt med "Lykkelige Kristoffer", der de tre siste kapitlene skulle foregå under Københavns beleiring (1535–1536). Samtidig skulle han levere et bidrag til "Der brænder en ild", i likhet med andre sentrale forfattere som Tove Ditlevsen, Hans Kirk, H.C. Branner, Ole Sarvig og Halfdan Rasmussen. Etter krigen kom boken ut i legal utgave med alle forfatternavnene tilføyd. Fra rommet sitt så han ut på «den blodige myren», som han kalte Utterslev Mose, der rundt førti likvideringer hadde funnet sted. Den sommeren steg antallet voldsomt. På en bro i området kunne han om natten observere de tyske soldatene. Når de ved vaktskiftet «trasket henover Mosevejen, dunket de jevnlig en kolbe i jorden så det raslet i låsen. Det var nervøst. Det hendte også flere ganger at de lå og skjøt vilt ut i myren.» Det pinte ham å skulle skrive et forsvar for likvideringene, men han lyktes til sist med en elleve sider lang, oppdiktet samtale mellom Sokrates og en av vennene hans, Simias, som bekymrer seg over patriotenes angiverdrap. Sokrates hevder at okkupasjonsmakten er blitt så sterk nettopp fordi man altfor lenge har vært for ettergivende. Symbolsk motstand duger ikke i lengden. Angiverne er fiendens fryktelige redskap, hans øyne og ører. «Disse slangene må altså uskadeliggjøres.» Det tillegges avgjørende betydning at den som henretter dem, etterpå skal stilles for en domstol og få sin handling etterprøvd: «Glem da ikke den mannen vi gir ordre om å gjøre det, og vend ham ikke ryggen. Han er din egen, bevæpnede hånd, og du skal stå sammen med ham når dette er over.» "Dialog om drap og ansvar" gjorde inntrykk på flere frihetskjempere. Allerede i mai 1945 ble Hansen klar over at unge menn, tilskyndet av teksten hans, hadde grepet til våpen, og i minst to tilfeller selv blitt drept. Da Hansen 29.august 1945 sammen med 800 andre motstandsfolk deltok i en minnehøytidelighet i Ryvangen ved begravelsen av falne kamerater, fortalte en venn ham at en av de døde var blitt overbevist om viktigheten av å handle da han leste "Dialog om drap og ansvar". I 1953 offentliggjorde Hansen på oppfordring fra Tage Skou-Hansen i "Heretica" sine dagboksnotater fra juli 1944, hvor han satt med den «uhyggelige» oppgaven å skrive dialogen, når han med sitt forsvar for likvideringene bevisst brøt med «tro og idealer som han vet er høyere». Attpåtil hadde han i dialogen påstått at drapene etter krigen ville bli etterprøvd av en domstol. I virkeligheten inngikk motstandsbevegelsens ledelse, anført av Frode Jakobsen, snart etter frigjøringen en avtale med Justisdepartementet om at politiet ikke fikk etterforske likvideringene, og gjerningsmennene aldri stilles til ansvar. I "Heretica" forsikrer Hansen at han nettopp hadde betinget seg at en slik etterforskning skulle finne sted etter krigen: «Det skjedde ikke. Det var en feil.» Kort tid før sin død skrev Hansen novellen "Gæsterne" om sin skyldfølelse. Han var innlagt på Bispebjerg hospital og dødssyk, da han 10. og 11.juni skrev novellen, avbrutt av perioder hvor han mistet bevisstheten. Hovedpersonen, en forfatter, har (liksom Hansen selv gjorde) leid en hytte i Norge for å skrive. En natt ankommer to døde. Den ene ble likvidert under krigen; den andre er gjerningsmannen, tilskyndet nettopp av forfatterens tekst. Senere er han selv blitt drept, og vil nå ha forfatteren til å ta ansvar: «Du er helt skyldig, fordi du skrev forsvaret for å drepe.» Forfatteren forsvarer seg ved å henvise til plikten. Drapsmannen sier at «vi skal gå igjen, og nøye oss med det vi har forstått. Men kanskje må vi be deg om å følge oss.» To uker senere døde Martin A.Hansen av kronisk nyrebetennelse i en alder av nesten 45 år. Forfatterskap. Mottok Holberg-medaljen i 1952. Jon Leirfall. Jon Leirfall (født 7. oktober 1899 i Hegra, død 12. juni 1998 i Levanger) var en norsk gårdbruker og politiker (Sp). Han var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1945–1969, og er en av Senterpartiets fremste parlamentarikere gjennom tidene. Han var særlig kjent for sin humoristiske sans, gode replikk og skarpe penn, som han ikke sjelden benyttet seg av i politikken. Leirfall var motstander av blant annet sosialisme, sekularisering, sentralisering, mellomriksveien, reduksjon i landbrukssubsidier og norsk medlemskap i EEC. Etter tiden som stortingsrepresentant ble han kjent som lokalhistorisk forfatter, foruten forfatter av en rekke satiriske bøker basert på norsk politikk, og for sistnevnte fikk han tilnavnet «Jon Kvasstunge». Tidlig liv. Han gikk først ved Skogn folkehøgskole fra 1917 til 1918, og deretter ved Mære landbruksskole fra 1918 til 1920. Befalskurs fra 1920, og utdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøyskole i 1924. Bare fem år etter sin eksamen som sivilagronom, ble han innhentet av Bondepartiets ledelse til å bli dets første partisekretær. Til tross for sin unge alder, var ikke Leirfall noen ukjent figur i partiet. Han hadde engasjert seg for språk og politikk også på landbrukshøyskolen, hvor han ledet Ås studentmållag. Leirfall fikk ansvar for å bygge organisasjonen, men «det var ikkje noe stort apparat å ta over – ei kontordame, ei skrivemaskin og ei tom pengekasse.» Da andre verdenskrig brøt ut måtte han flykte til Sverige sammen med sin familie. Han skrev om oppholdet i Sverige i boken "I storm og stille": «Høsten 1943 tok norsk militæropplæring og oppsetting av norske militæravdelinger i Sverige til. Dette er ei ganske fantastisk historie og eit klart brot på svensk nøytralitetspolitikk. Det strider mot all nøytralitet at ei krigførende makt får høve til å organisere militær verksemd mot ein fiende på nøytralt område.» Utmerkelser. Leirfall var fra 1962 kommandør av Finlands løves orden, og fra 1969 ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Norsk kulturråds pris for lokalhistorie 1979. Přemyslidiske dynasti. Det přemyslidiske dynasti (tsjekkisk: Přemyslovci eller Dynastie Přemyslovců, polsk: "Przemyślidzi" eller "Dynastia Przemyślidów") var et tsjekkisk kongelig dynasti som regjerte i Böhmen (fra det 9. århundre og frem til 1306) og Polen (1300–1306). Přemyslidene var beslektet med piastene gjennom flere ekteskap, det første mellom Mieszko I og Dubrava. Bell X-2. Bell X-2 etter en nødlanding Bell X-2 var et amerikansk eksperimentelt rakettfly utviklet og produsert av Bell i samarbeid med NACA og USAAF. Flyet ble produsert med tanke på å utforske flyegenskaper i supersonisk hastighet, mer spesifikt mellom Mach 2 og 3. X-2 ble, som forgjengeren Bell X-1, sluppet fra modifiserte Boeing B-50 Superfortress bombefly og utførte sin første flyvning 27. juni 1952. Strandgata (Hamar). Strandgata er del av riksvei 222. Munnsår. Munnsår også kalt "forkjølelsessår" er sår i munnhulen, slimhinnen, og på tungen. Munnsår kan oppstå som følge av psykiske traumer og stress, allergier, hudlidelser, bakterieinfeksjoner og virusinfeksjoner som herpes. Behandling. Munnsår som har oppstått av bakterielle årsaker kan helbredes med organiske bakteriedrepende midler. Sitroninneholder mye Vitamin C og er surt og dermed bakteriedrepende. Tygg skallet og sug inn saften, men ikke svelg. Kan evt. blande tannkrem med en dråpe sitronsaft og pusse gommene forsiktig og deretter direkte på såret med en tannbørste. Ta kontakt med lege om såret ikke blir borte etter få dager, eller det er mistanke om mer alvorlige årsaker. Huset Leszczyński. Leszczyński var en polsk adelsslekt som stammet fra Rafał Leszczyński, som fikk grevetittelen i 1473. Familiens mest berømte – og siste – representant, kong Stanisław I Leszczyński, døde i 1766. Familienavnet er utledet fra Leszczyna, en forstad til byen Leszno i Stor-Polen. Familien hadde sin største innflytelse i det 17. århundre. Mitsubishi A6M. Mitsubishi A6M3 Zero vrak 1943 Mitsubishi A6M Rei-sen (A for jagerfly, 6. modell, M for Mitsubishi) også kjent som Zeke, Zero, Rei-sen og Hamp, var et lett japansk jagerfly produsert av Mitsubishi før og under andre verdenskrig. Flyet fløy første gang 1. april 1939 og ble satt i tjeneste i juli året etter. A6M var hangarskipbasert, og var et av de mest vellykkede jagerflyene under andre verdenskrig. I sluttfasen av krigen var flyet imidlertid utdatert og gjenværende eksemplarer ble satt inn i kamikaze-oppdrag. Danilovgrad. Danilovgrad (serbisk: Даниловград) er en bykommune i den fruktbare elvedalen ved elven Zeta i Montenegro, midt mellom Niksic i nord og Podgorica i sørøst. Ostrog-klosteret i fjellet midt mellom Danilovgrad og Niksic. Nikola I la planene for anleggelsen av Danilovgrad i 1870. Kommunen har et innbyggertall på 16 523 (2003). Selve byen (tettstedet) har en befolkning på 5 208, og folketallet er økende. Det er 68% montenegrinere og 26% serbere (2003). Ostrog-klosteret "(Manastir Sveti Vasilije Ostroški)" er et serbisk-ortodoks kloster helt nord i kommunen, nær grensen til Niksic. Det ble grunnlagt på 1600-tallet og er det mest besøkte pilegrimssted i Montenegro. Historie. På stedet der Danilovgrad ligger, finnes restene av den ur-serbiske byen Gradina, som var en hovedstad i den første serbiske staten. her finnes en rekke bevarte forminner. Danilovgrad by ble formelt grunnlagt for å være Montenegros hovedstad, planlagt av Kong Nikola I fra 1870. Men etter frigjøringen av Nikšić og Podgorica falt Danilovgrads betydning. Bynavnet ble gitt ved grunnleggelsen til ære for kong Nikola's etterfølger Prins Danilo av Montenegro. Isolation. "Isolation" er et album av Fredrikstad-bandet Ricochets. Det ble utgitt i 2005 på plateselskapet Kong Tiki records. Jacek Wszoła. Jacek Wszoła (født 30. desember 1956 i Warszawa) er en tidligere polsk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Wszoła har deltatt i to olympiske leker, under OL 1976 i Montreal vant han overraskende olympisk gull i høydekonkurransen i regnvær. I Moskva fire år senere tok han sølv. Wszoła har også hatt verdensrekorden i høydehopp, i 1980 forbedret han Vladimir Jasjtsjenkos verdensrekord med en centimeter til 2,35. Nesodden kirke. Nesodden kirke er en langkirke fra 1100-tallet i Nesodden kommune, Akershus fylke. Kirken feiret 800-årsjubileum i 1975. Kirken er bygd i stein og har 130 plasser. I kirken er det en renessanse-prekestol, en utskåret altertavle fra 1715 og døpefont fra middelalderen. I mange hundre år var dette den eneste kirken i sognet, som den gangen også omfattet Oppegård. Det er bevart kirkebøker tilbake til 1709. Da kirken ble restaurert i årene 1956–1960 ble det funnet en rekke sølvmynter fra byggeperioden tidlig på 1100-tallet. Sagn. Det var en gang for over 800 år siden – at folk som bodde på Nesodden, gjerne ville bygge seg en kirke. Men hvor skulle kirken ligge? Etter mye om og men ble de enige om at den skulle bygges på Kirkeåsen på Granerud. Det ble hentet stein med hest og vogn, og de begynte å bygge kirken som de hadde ønsket seg så lenge. Men så hendte det merkelige at alt som ble bygget opp om dagen, ble revet ned i løpet av natten. Det tok de som et tegn fra himmelen på at kirken ikke skulle ligge der. En natt var det en som drømte om en hvit ung hest som gikk og gresset ved en vakker steinkirke mens den drog på en tømmerstokk. Da alle hadde tenkt seg om både nøye og vel, fant de ut at drømmen måtte tydes slik at de nå måtte slippe løs en ung hvit hest som skulle slepe på en tømmerstokk. Dette syntes alle var en klok avgjørelse. Hesten ble sluppet løs på Løes, og der den stoppet og begynte å gresse -- ja, der ligger Nesodden kirke i dag. Huset Poniatowski. Poniatowski er en polsk adelsfamilie, som spilte en viktig rolle i Polens historie i det 18. og det 19. århundre. Familienavnet er utledet fra byen Poniatowa, 40 kilometer vest for Lublin, der de dukket opp for første gang i ca. 1446. Stanisław August Poniatowski, kronet i 1764, var Polens siste konge. Ronny Deila. Ronny Deila (født 21. september 1975 i Porsgrunn) er en norsk fotballtrener. Deila ble 14. januar 2008 presentert som hovedtrener for Strømsgodset. Han er tidligere forsvarsspiller og var i tillegg assistent under trener Dag-Eilev Fagermo i perioden 2006 – slutten av 2007. Deila har også trent Brodd I.L fra Stavanger. Da Fagermo forsvant til Odd Grenland som trener i slutten av 2007, tok Ronny Deila over som hovedtrener i Strømsgodset. Deila har tidligere spilt for Urædd, Odd Grenland (1993–2004), Viking (2005) og Strømsgodset (2005–2008). Deila gjorde come-back på fotballbanen da han i mai 2009 signerte kontrakt med 3. divisjonsklubben Bragerøen i Lier. Ronny Deila er bare 36 år gammel, men er allerede inne i sin fjerde sesong som hovedtrener for Strømsgodset. Et viktig prinsipp i Deilas fotballfilosofi at han trener mennesker og ikke fotballspillere. Strømsgodset har vunnet et cupmesterskap og hatt gode plasseringer i Tippeligaen under Deila. Huset Sobieski. Sobieski er en polsk adelsfamilie. Slektens berømteste representant, Jan III Sobieski, var en av Polens mest fremtredende konger. David Driscoll. David Driscoll (født 18. mai 1987) er en norsk fotballspiller som spiller i forsvar (back). Han kom til Strømsgodset før 2006-sesongen fra Vålerenga. Driscoll har spilt 34 landskamper for Norge på aldersbestemt nivå. I desember 2006 fikk han en korsbåndskade som gjorde at han ikke kunne spille fotball på over halvannet år, først sommeren 2008 kunne han begynne å trene ordentlig igjen. Etter 2008-sesongen ble kontrakten med Strømsgodset ikke forlenget. Boureima Ouattara. Boureima Ouattara (født 13. januar 1984), kalt «Bo», kom til Strømsgodset i 2003, og debuterte for SIF mot Ham-Kam på bortebane den 4. mai 2003. Ouattara pådro seg en alvorlig kneskade i 2005, og ble frigitt av SIF etter 2006-sesongen. Han har spilt flere U- og A-landskamper for Burkina Faso. Steffen Martinsen. Steffen Martinsen (født 16. august 1988) er en norsk fotballspiller som i dag spiller for Svelvik. Tidligere klubber er Skiold, Lyn og Strømsgodset. 7.mars 2008 gikk han på en toårig utlånsavtale til Svelvik fra Strømsgodset. Ivar P. Tveiten. Ivar Petterson Tveiten (født 18. desember 1850 i Fyresdal i Telemark, død 17. april 1934) var en norsk gårdbruker og politiker. Han representerte Venstre for Bratsberg amt, senere "Vest-Telemarken" og Telemark. Før sin politiske karriere var han gårdbruker, og var direktør for kommunens første sparebank. Tveiten var stortingspresident i perioden 1916-18 og 1919-21. Han var Kirke- og undervisningsminister for Mowinkels første regjering, i perioden 1924-26. I tillegg var han tredje varamedlem i Nobelkomiteen i to perioder, fra 1925-27 og 1928-30. Han var også en ivrig talsmann for landsmålet og avholdsbevegelsen. Tveiten ble tildelt 7. juni-medaljen. En byste av Tveiten, laget av Dyre Vaa, finnes utstilt på Nasjonalgalleriet. Tveiten var sønn av den kjente felespilleren Petter Veum. Programfag. Programfag er de fagene som er rettet mot et utdanningsprograms programområde og utgjør sammen med fellesfagene fagene i videregående opplæring. Før skolereformen Kunnskapsløftet i 2006 var betegnelsen "studieretningsfag" nyttet synonymt. Et programfag kan også være et "valgfritt programfag", der eleven kan velge mellom flere fag som kan føre til generell studiekompetanse. Innenfor utdanningsprogrammet studiespesialisering, finnes for eksempel programområdet realfag, med følgende programfag: Biologi, fysikk, geofag, informasjonsteknologi, kjemi, matematikk for realfag 1 eller matematikk for samfunnsfag 2 og teknologi og forskningslære. Innenfor utdanningsprogrammet idrettsfag finnes programfagene aktivitetslære, treningslære, treningsledelse, idrett og samfunn, breddeidrett, friluftsliv, toppidrett og lederutvikling. Fylkesvei 852 (Rogaland). Fylkesvei 852 i Rogaland går mellom Heia og Storøy i Karmøy. Veien er 3,4 km lang. Eksterne lenker. 852 Huset Wiśniowiecki. Wiśniowiecki var en adelsfamilie som spilte en viktig rolle i Polens historie. De var innflytelsesrike magnater i Det polsk-litauiske samvelde, med store landeiendommer (fra det 16. til det 18. århundre) på områdene til dagens Ukraina. Slekten nedstammet fra hertugen Kaributas (rutensk "Dymitr Korybut"), sønn av Litauens storhertug Algirdas. Familien arvet tittelen "knjaz" (prins) etter dynastiet Gediminaičiai, og skjønt den opprinnelig nedstammet fra litauiske hertuger, befant den seg fullstendig under innflytelsen av russisk kultur. I det 17. århundre gikk familien imidlertid over til katolisismen og ble polonisert. Fylkesvei 847 (Rogaland). Fylkesvei 847 i Rogaland går mellom Dalen og Visnes Verk i Karmøy. Veien er 3,6 km lang. Eksterne lenker. 847 Igalo. Igalo (serbisk: Игало) er en by i Herceg Novi kommune i Montenegro. Byen ligger ved innløpet til Kotorbukten i Adriaterhavet, bare 20 km øst for grensen til Kroatia. Byen vokste fram i mellomkrigstiden. Igalo har 3 754 innbyggere (2003), og folketallet er svakt økende. Den er i praksis vokst sammen med Herceg Novi, og det er bare administrative inndelinger innad i kommunen som skiller de to tettstedene fra hverandre. Det er 60% serbere, 27% montenegrinere, 2% kroater og 1% muslimer i Igalo. Næringsliv. Igalo sett fra Institut Igalo. Byen er kjent for sin lindrende leire som blant annet blir brukt til behandling av pasienter med revmatisme ved både «Institut Igalo» (konstruert av arkitekt Aleksandar Djordjevic) og «Dr. Simo Milošević». Instituttet har forøvrig også en norsk avdeling. Igalo er en turistby, og det er stor utbyggingsaktivitet i området. mange utlendinger, både russere og vestlige, kjøper dessuten opp eiendom og leiligheter i Igalo. Den tidligere jugoslaviske presidenten Tito hadde sitt tilholdssted i Igalo om sommeren. I september 1991 hadde de serbiske og kroatiske lederne Slobodan Milosevic og Franjo Tudjman et toppmøte i denne villaen. Transport. Igalo har forbindelse vestover til hovedstaden Podgorica og østover til Dubrovnik i Kroatia langs stamveien E65/E80. En mindre lokalvei går også rett nordover og inn i Bosnia-Hercegovina. Nærmeste flyplasser ligger ved Tivat, på andre siden av Kotorbukten, og i Dubrovnik. Fylkesvei 840 (Rogaland). Fylkesvei 840 i Rogaland går mellom Bø og Nordbøkrysset i Karmøy. Veien er 10,6 km lang. Eksterne lenker. 840 Fylkesvei 850 (Rogaland). Fylkesvei 850 i Rogaland går mellom Kvalavåg og Kalstø i Karmøy. Veien er 5,7 km lang. Eksterne lenker. 850 Fylkesvei 875 (Rogaland). Fylkesvei 875 i Rogaland går mellom Norheim og Spanne i Karmøy. Veien er 1,1 km lang. Eksterne lenker. 875 Not Too Late. "Not Too Late" er det tredje albumet av den amerikanske sangeren Norah Jones. Albumet ble sluppet 30. januar 2007, og ser så langt ut til å falle i god jord både hos anmeldere og salgsmessig. Albumet gikk rett til topps på listene i en rekke land, deriblant Norge. I motsetning til Jones' tidligere album, har hun skrevet alle sangene selv. Huset Báthory. Báthory (polsk "Batory") var en ungarsk adelsslekt som stammet fra klanen Gutkeled. Slekten fikk navnet Báthory og våpenskjoldet i 1325. Familien nådde høyden av sin innflytelse i Sentral-Europa i senmiddelalderen og renessansen. Et antall fyrster av Transilvania har vært medlemmer av slekten Báthory. Også Stefan Báthory, som var konge over Polen fra 1575 til sin død i 1586. Fylkesvei 922 (Rogaland). Fylkesvei 922 i Rogaland går mellom Salhusvegen og Solvang i Haugesund. Veien er 2,7 km lang. Eksterne lenker. 922 Unspoken. Unspoken er et death metal-ensemble fra Oslo som startet i 2002. Bandet var opprinnelig et doom-metalband, men etter at besetningen ble komplett i 2004 har de vendt seg mer i retning mot dødsmetallen. Bandet har blitt sammenlinget med svenske deathmetal-grupper fra 90-tallet og har sluppet den selvfinansierte debutskiva "Primal Revelation" i 2006. Unspoken deltok på Inferno-festivalen 2007 i Oslo. Anarkistisk elektronisk leksikon. Anarkistisk elektronisk leksikon var et norsk nettleksikon som omhandlet temaer relatert til anarkismen. Internettsiden ble lagt ut på internett i 2001. I 2006 ble siden fjernet og adressen sendte deretter besøkende automatisk til bokmålsutgaven av Wikipedia. Leksikonet er tilgjengelig i en arkivert utgave på Internet Archive. Siden lå på serveren til NTNU. Fylkesvei 927 (Rogaland). Fylkesvei 927 i Rogaland går mellom Gard og Sagatun i Haugesund. Eksterne lenker. 927 Fellesfag. Fellesfag er med betegnelsen på de grunnleggende fagene alle elever i den videregående skolen som er obligatoriske innenfor et valgt utdanningsprogram. Hvert utdanningsprogram er bygd opp av et sett "fellesfag", og et sett programfag. Innenfor for eksempel utdanningsprogrammet Medier og kommunikasjon, er "fellesfagene" engelsk, kroppsøving, matematikk praktisk eller matematikk teoretisk, naturfag og norsk. Fylkesvei 931 (Rogaland). Fylkesvei 931 i Rogaland går mellom Førlandsvatnet og Statens havarivernskole i Haugesund. Veien er 1,7 km lang. Eksterne lenker. 931 Justin Miller. Justin Miller (født 1990) fra USA ble kjent da han allerede som 5-åring var med i The Late Show with David Letterman på fjernsyn. To år senere gav han ut sin egen kokebok for barn kalt "Cooking with Justin: Recipes for Kids (and Parents)". Han er med dette verdens yngste kokk med egen kokebok. I 2003 gav han Marriott-hotellene råd om hva de skulle ha på barnemenyene sine. Wedmore. Wedmore er en vakker landsby beliggende på sydsiden av Somerset Levels og Mendip Hills, midtveis mellom Wells og Burnham-on-Sea. Mot nord ligger Cheddar Moor. Landsbyen har 3145 innbyggere. Den lille redningsskøyta Elias. Redningsskøyta Elias er et norsk barnekonsept skapt av Alf Knutsen og Sigurd Slåttebrekk. Den første boken kom ut i 1998. Eliasuniverset ble senere 3D-animert for TV av John M. Jacobsen og hans selskap Filmkameratene med Espen Fyksen og senere Lise Osvoll som regissør. TV-serien ble som første norske tv-serie Emmy-nominert i 2006, og har i Norge gått som serie i TV 2s barneprogram, TV 2 Junior siden 2005. Serien er pr. 2011 solgt til over 100 land. Det er også laget to kinofilmer om den lille redningsskøyta: "Elias og Kongeskipet" fra 2007 og "Elias og kampen om havets gull" fra 2010. Nordland teater produserte i 2010 en helaftens teaterforestilling med tittelen Redningsskøyta Elias, skrevet av Alf Knutsen og regissert av Ragnhild Lund. Elias forvaltes av Animando AS. DVD utgivelser av fjernsynsserien. Alle de 39 episodene av fjernsynsserien er også gitt ut på DVD. Elias kommer til Lunvik. "(Produksjonsår: 2005 – Utgitt på DVD: 5. oktober 2005)" Elias på nye eventyr! "(Produksjonsår: 2005 – Utgitt på DVD: 4. januar 2006)" Elias og mysteriet med Lunormen. "(Produksjonsår: 2005 – Utgitt på DVD: 1. mars 2006)" Elias og Goliat ordner opp. "(Produksjonsår: 2005 – Utgitt på DVD: 4. oktober 2006)" Høststormen kommer. "(Produksjonsår: 2006 – Utgitt på DVD: 10. januar 2007)" Nå blir det fest i Lunvik. "(Produksjonsår: 2007 – Utgitt på DVD: 29. oktober 2008)" Elias på nye oppdrag! "(Produksjonsår: 2007 – Utgitt på DVD: 23. mars 2009)" Elias beste eventyr. "(Produksjonsår: 2007 – Utgitt på DVD: 21. oktober 2009)" Samle-DVD: Elias' favoritter. En samle-dvd med forskjellige Elias episoder "(Produksjonsår: 2005-2006 – Utgitt på DVD: 24. oktober 2007)" Coulomb-barriere. der "e" er elementærladningen; 1,602 176 53×10−19 C, og "Zi" er de interakterende atomnummere. For å overskride denne barrieren må partiklene tilføres tilstrekkelig energi (Ek) til å krysse barrieren slik at nukleon-til-nukleon-kraften kan virke og binde partiklene sammen. I en partikkelakselerator tilføres partikkelen kinetisk energi i elektrisk felt. Fordi temperatur er "midlere" kinetisk energi vil atomene i en gass eller plasma kunne få tilstrekkelig energi ved høye temperaturer. For fusjonsreaksjoner kreves flere hundre millioner grader for å oppnå det energinivå på 20 keV eller mer, som er nødvendig. I praksis er imidlertid nødvendig energi mindre en det som framgår av coulomb barrieren. For det første har partiklene i et plasma i tilnærmet termodynamisk likevekt Maxwell–Boltzmann fordeling, og det vil alltid være noen få partikler som har vesentlig høyere energi og kan overvinne barrieren selv når det midlere energinivået er for lavt. En sier at partikkelen har tunnellert barrieren. Etter Maxwellsk fordeling vil antallet partikler være lavere dess høyere energi over middelverdien. Sannsynligheten for tunnelering øker med økende energi og produktet av disse har et maksimum ved Gamow-energinivået. De fleste reaksjonene vil skje i Gamow vinduet rundt denne verdien. Samdrift. Samdrift er et organisert samarbeid der to eller flere gårdbrukere går sammen om felles drift og/eller produksjon. En godkjenning fra Statens landbruksforvaltning kreves for etablering av samdrift. Det er satt opp klare regler og retningslinjer for etablering, de lokale landbrukskontorene gir veiledning. Brukene er fortsatt selvstendige enheter, samarbeidet er tidsbegrenset og berører ikke eiendomsretten. Forente Artister. Forente Artister var en samling norske artister som i 1985 gikk sammen om å spille inn sangen «Sammen for livet» til inntekt for de sultrammede i Afrika. Opprinnelig ble det bestemt at «Syng for Afrika» (skrevet av Ketil Stokkan) skulle være hovedlåten, men den ble senere byttet ut (uten noe grunn). Låten skulle så være med på albumet som ble gitt ut, men ble også forkastet der. Sangteksten ble skrevet av Halvdan Sivertsen og melodien av Åge Aleksandersen, og blant initiativtaker til prosjektet var Helge Gaarder. Det internasjonale Band Aid inspirerte til initiativet, og Forente Artister var således ledd i en større humanitæraksjon til fordel for de sulterammede i Afrika på denne tiden. Prosjektet resulterte i et album som i tillegg til «Sammen for livet» inneholdt en rekke nyinnspilte sanger fra enkelte av deltakerne. Sangen og prosjektet fikk spesialprisen juryens hederspris under Spellemannprisen 1985. Peterson Air Force Base. Peterson Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner. Den ligger ved Colorado Springs i delstaten Colorado i USA. Den huser hovedkvarteret for US Northern Command, NORAD, Air Force Space Command, Army Space Command, 21st Space Wing (vertskapsenhet) og 302d Airlift Wing. Flystasjonen er oppkalt etter premierløytnant Edward J. Peterson. Pope Air Force Base. Pope Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner. Den ligger i Cumberland County i Nord-Carolina i USA. Den er hovedkvarter til Air Mobility Command 43d Airlift Wing, and Headquarters, 23d Fighter Group of Air Combat Command. Flystasjonen er oppkalt etter premierløytnant Harley Halbert Pope. Randolph Air Force Base. Administrasjonsbygningen «Taj Mahal» ligger på Randolph flystasjon. Randolph Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner. Den ligger nær San Antonio i Bexar County i Texas i USA, og er en av de store trenings- og utdannelsesbasene i delstaten. Flystasjonen er oppkalt etter kaptein William Millican Randolph. Scott Air Force Base. a> over Scott Air Force Base. Scott Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner. Den ligger nær Belleville i Illinois i USA, og er hovedkvarter for Air Mobility Command, United States Transportation Command, Eighteenth Air Force og Air Force Communications Agency. Flystasjonen er oppkalt etter korporal Frank S. Scott. Sather Air Base. Amerikanske soldater ved "Camp Sather". Sather Air Base (også kalt "Camp Sather") er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner. Flystasjonen ligger i Irak og deler rullebaner med Bagdad internasjonale flyplass. Flystasjonen er oppkalt etter stabssersjant Scott Sather, den første fra det amerikanske flyvåpenet som falt under det amerikanske angrepet på Irak (operasjon Iraqi Freedom). Spangdahlem Air Base. Et par C-17 Globemaster III og en E-3 Sentry på Spangdahlem Air Base. Spangdahlem Air Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner i Tyskland. Den ligger nær Trier, og er base for 52th Fighter Wing. Tinker Air Force Base. Hovedinngangen på Tinker Air Force Base. Tinker Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner. Den ligger ved Oklahoma City. Den er den største "single site" arbeidsgiver i delstaten, med mer enn 26 000 militære og sivile ansatte. Syv store enheter av luftforsvaret er basert der, og dessuten en rekke mindre. Basen er oppkalt etter generalmajor Clarence L. Tinker. Shaw Air Force Base. En E-3 Sentry tar av fra Shaw Air Force Base. Shaw Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpens flystasjoner. Den ligger nær Sumter i Sør-Carolina i USA, og er hovedkvarter til 20th Fighter Wing. Den har USAs største ving av kampflyet F-16. Flystasjonen er oppkalt etter premierløytnant Ervin David Shaw. Seymour Johnson Air Force Base. En F-15E Strike Eagle på oppdrag over Afghanistan. Flyet er hjemmehørende på Seymour Johnson Air Force Base. Seymour Johnson Air Force Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner. Den ligger nær Goldsboro i Nord-Carolina i USA, og er base for 4th Fighter Wing og 916th Air Refueling Wing. Thule Air Base. Thule Air Base er en av det amerikanske flyvåpenets flystasjoner. Den ligger nordvest på Grønland, og er USAs nordligste militærbase. Steinsvans. En steinsvans er et traktorredskap til frakt av stein. Den har kraftige ståltinner som trees inn under steinene for å løfte dem opp. Vanlig både til bruk på frontlaster og som bakmontert redskap. Kongshamn. Kongshamn (vanligvis skrevet Kongshavn) er et tettsted på Tromøy i Arendal kommune i Aust-Agder med innbyggere per 1. januar. Kongshamn ligger på Tromøys østside, og strekker seg fra Sandnes i vest til Omdalsøra i øst. Stedet. Kongshavn har god trygg havn i Tromøysund. Man antar at dette har vært havn for kongens skip i vikingtid, og Snorre forteller om konge og kongsgård på Tromøy. Stedsnavnet Kongshavn forekommer flere steder i Norge. Kongshamn eller Kongshavn var strandstedet som hørte til gården Sandnes. Kongshavn kapell og Sandnes skole er lokalisert til tettstedet Kongshamn. Den nå nedlagte K.K.Liens fabrikk, hvor det bl.a. ble laget jordbruksredskaper og sparker, var en større industribedrift i tettstedet. Fra Omdalsøyra, nordligst i tettstedet Kongshamn, var det på 1900-tallet passasjerfergeforbindelse til industristedet Eydehavn på motsatt side av Tromøysund. I 1918 bygde en av de store industribedriftene på Eydehavn flere boliger for sine ansatte på Omdalsøyra. Xinhua. Inngangspartiet til Xinhuas hovedkontor i Beijing. Xinhua (kinesisk: 新华通讯社, pinyin: "Xīn Huá tōngxùnshè"; 新華通訊社 eller kort 新华社 "Xīn Huá shè", norsk: Det nye Kina) er et nyhetsbyrå for regjeringen i Folkerepublikken Kina og det største av landets to nyhetsbyråer. Den andre er 中国新闻社 / 中國新聞社 "Zhōngguó xīnwén shè" China News Service. Xinhua ble grunnlagt i 1931 og har hovedsete i Beijing. Xinhua har over 10 000 ansatte (2008). Det kan sammenlignes med Reuters' cirka 1300 ansatte. Byrået utgir blant annet de kinesiske dagsavisene Folkets Dagblad ("Renmin Ribao") og Referansenyheter ("Cankao Xiaoxi"). Byrået utarbeider også interne nyhetsrapporter ("neican") forbeholdt utvalgte ledende politikere og embedsmenn. Gjennomgående fag. Gjennomgående fag er betegnelse på fag som følger en opplæring eller utdanning gjennom alle årstrinn eller studieår. I norsk grunnskole og videregående opplæring er disse dekket av læreplaner med progresjon gjennom hele det 13-årige skoleløpet. De gjennomgående fagene i norsk skole er etter kunnskapsløftet i 2006, norsk, naturfag, engelsk, fremmedspråk, samfunnsfag, kroppsøving, finsk som 2. språk og matematikk. Silosvans. En silovans er et traktorredskap til samling og frakt av gress. Den er vanlig både til bruk på lesseapparat og som bakmontert redskap. Den ligner høysvansen med tinder til å tre under gresset, men siden silosvansen brukes til frakt av utørket gress, har den flere og kortere tinder, og den mangler høysvansens klo. Det er vanlig med redskap med utskiftbare tinder og avtagbar klo, som slik kan brukes til både høy- og silosvans. Både høy- og silosvansen er videreutviklet fra hesteredskapet sleperive. Ved tidlig bruk av ensilering som konserveringsmetode for fôr ble silosvansen brukt til å samle gresset for frakt til siloen. I dag skjer dette med fôrhøster og vogn, eller på annet vis, og silosvansen er henvist til hjelp ved hesjing. Ellery Clark. Ellery Harding Clark (født 13. mars 1874 i East Roxbury Massachusetts, død 17. februar 1949) var en amerikansk friidrettsutøver. Clark ble olympisk mester to ganger 1896 i Athen under de første olympiske lekene i moderne tid. Han vant både høyde- og lengdehopp. I lengdehoppkonkurransen vant han med et hopp på 6,35 og i høyde klarte han 1,81. Han er den eneste utøveren som er olympisk mester i både høyde- og lengdehopp. Han deltok også i kulestøt men han kom ikke blant de fire beste av de sju som deltok i kulekonkurransen. Smithsonian American Art Museum. Smithsonian American Art Museum er et museum i Washington, DC med en stor samling av amerikansk kunst. Det er en del av Smithsonian Institution, og har en variert samling av amerikansk kunst fra forskjellige perioder og regioner. Blant betydningsfulle kunstnere representert er Georgia O'Keeffe, John Singer Sargent, Albert Bierstadt, Edmonia Lewis, Thomas Moran, Edward Hopper og Winslow Homer. Museet åpnet for offentligheten i 1968. Opprinnelig bar det navnet National Museum of American Art, men det ble endret i oktober 2000. Det holder til i samme bygning som huser National Portrait Gallery. Freer Gallery of Art. Freer Gallery of Art, inngangspartiet Freer Gallery of Art er Smithsonian Institutions museum for østasiatisk kunst, med kunst fra Kina, Korea, Japan og Sørøstasia. Det ligger på sørsiden av The National Mall i Washington DC. Det er kjent blant annet for samlinger av kinesisk porselen og kinesisk maleri, koreansk porselen og steingods, japanske veggskjermer, indiske og persiske manuskripter, og buddistiske skulpturer fra forskjellige regioner og tidsepoker. Kunstsamlingene spenner fra yngre steinalder til moderne kunst, med særlig meget bemalt kunst fra Songdynastiets, Mingdynastiets og Qingdynastiets Kina. Tulipankrakket. a> avhengig av størrelse. En faglært kunne på den tiden tjene omtrent 300 floriner i året. Tulipankrakket eller tulipanmanien (nederlandske navn inkluderer: "tulpenmanie, tulpomanie, tulpenwoede, tulpengekte" og "bollengekte") var en periode i Den nederlandske gullalderen hvor prisen på løk fra den nylig introduserte tulipanen nådde ekstraordinært høye nivåer og deretter kollapset brått. Da tulipanmanien nådde toppen i februar 1637, ble enkelte tulipanløker solgt for mer enn det tidobbelte av årslønnen til en faglært. Perioden som ledet til krakket blir viden ansett for å være den første registrerte, spekulative boblen (eller finansboblen), selv om enkelte forskere har påpekt at "Kipper- und Wipperzeit"-krisen i 1619–22, en paneuropeisk rekke av myntdevalueringer for å finansiere krigføring, hadde enkelte likhetstrekk med en boble. Uttrykket «tulipanmani» blir nå ofte brukt metaforisk for å vise til en hvilken som helst stor finansboble (når verdiene på aktiva avviker fra fundamentalverdien). Hendelsen ble popularisert i 1841 gjennom boken "Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds", forfattet av den britiske journalisten Charles Mackay. Ifølge Mackay ble det på et tidspunkt tilbudt 5 hektar land (12 acre) for en tulipanløk av typen "Semper Augustus". Mackay hevder at mange slike investorer ble ruinert av prisfallet, og nederlandsk handel ble kraftig rammet. Selv om Mackays bok har blitt en klassiker som trykkes i store opplag idag, er hans troverdighet omdiskutert. Flere fagfolk fra nyere tid er overbevist om at manien ikke var så spektakulær som Mackay beskrev; enkelte argumenterer for at prisendringene ikke nødvendigvis passet til definisjonen av en boble. Forskning på tulipankrakket er vanskelig på grunn av den begrensede datamengden fra 1630-tallet – hvorav mye kommer fra unyanserte kilder og kilder negative til tulipanspekulasjonene. Selv om disse beskrivelsene generelt ikke blir akseptert, har enkelte økonomer i nyere tid kommet med rasjonelle forklaringer – annet enn en spekulativ mani – på hvorfor prisene bygde seg opp i en slik grad og deretter kollapset. For eksempel opplevde andre blomster, slik som hyasinter, også høye prisnivåer da de ble introdusert i markedet, for deretter å falle dramatisk. De høye prisene kan også ha blitt drevet av forventninger om en parlamentarisk forordning som ville åpne for å ugyldiggjøre kontrakter mot en lav kostnad, og dermed redusere kjøperes risiko. Historie. a>, på sin vei mot sjøen hvor deres undergang venter. Tulipanen ble introdusert i Europa ved midten av 1500-tallet fra Det osmanske rike, og ble raskt populær i De forente provinser (nåtidens Nederland). Tulipandyrkingen i De forente provinser ble generelt antatt å ha startet for alvor rundt 1593, etter at den flamske botanikeren Carolus Clusius hadde tiltrådt en stilling ved Universitetet i Leiden og etablert den botaniske hagen "hortus academicus". Der plantet han sin samling av tulipanløker. De var sendt til ham fra Tyrkia av Ogier de Busbecq, ambassadør til den ottomanske sultanen for keiser Ferdinand I. Tulipanløkene viste seg å være levedyktige i de røffe forholdene i Nederlandene, og deres popularitet økte raskt. Blomsten ble raskt et ettertraktet luksusgode og statussymbol, og et stort antall varianter ble dyrket. Disse ble klassifisert i grupper; ensfargede røde, gule eller hvite tulipaner gikk under navnet "Couleren", men det var de flerfargede "Rosen" (rød eller rosa på hvit bakgrunn), "Violetten" (lilla eller syrin på hvit bakgrunn), og, i mindre grad, "Bizarden" (rød, brun eller lilla på gul bakgrunn) som var mest populære. Disse praktfulle og høyt ettertraktede tulipanløkene utviklet seg til blomster med livlige farger, linjer, og flammer på kronbladene, som følge av, slik det har fremkommet i ettertid, at tulipanløkene ble infisert med et eget virus for tulipaner kjent som «tulip breaking virus», en form for mosaikkvirus. Dyrkere begynte å bruke storslåtte navn for sine ulike tulipanvarianter. Mange av de tidligste typene ble gitt prefikset "Admirael" («admiral»), ofte kombinert med dyrkernes egne navn; "Admirael van der Eijck" var muligens den høyst ansette av de omkring femti navngitte tulipanene. "Generael" («general») var et annet prefiks som ble brukt i navnsettingen av omtrent tredve varianter. Senere kom varianter med enda mer spektakulære navn, avledet fra Aleksander den store eller Scipio, eller til og med «Admiral av Admiraler» og «General av Generaler». Navnsettingen kunne derimot være inkonsistent og variantene var av svært forskjellig kvalitet. Mesteparten av disse variantene er nå utdødd, selv om lignende «brutte» tulipaner fortsatt er gjenstand for handel. Tulipaner gror fra løker, og kan forplante seg via både frø og knopper. Frø fra en tulipan vil danne en blomstrende løk etter 7–12 år. Når en løk vokser til å bli en blomst, vil den opprinnelige løken forsvinne, men en klonet løk dannes i dens plass, noe som også er tilfelle med flere knopper. Dersom knoppene dyrkes riktig, vil disse selv kunne bli til løker. Mosaikkviruset sprer seg bare via knopper, ikke frø, og dyrking av de mest attraktive variantene tar derfor flere år. Forplantningsprosessen blir kraftig forsinket av viruset. Tulipaner blomstrer i april og mai i omtrent bare en uke, og biknoppene kommer til syne like etter. Knopper kan også rykkes opp med roten og flyttes på fra juni til september, og derfor ble faktiske kjøp (i spotmarkedet) utført i løpet av disse månedene. Resten av året inngikk kjøpmenn kontrakter under oppsyn av en notar for å kjøpe tulipaner ved sesongslutt (terminkontrakter i nyere finansterminologi). Dermed var det nederlenderne, i ettertid kjent for å ha utviklet mange av teknikkene som eksisterer i nåtidens finans, som skapte et marked for varige tulipanløker. Shortsalg ble forbudt ved en forordning av 1610, som ble gjenopptatt og styrket i 1621 og 1630, og igjen i 1636. Det fulgte ikke av forordningene at shortselgerne ble tiltalt, men kontraktene deres ble oppfattet som ugjennomførlige. a> for tulipanløkkontrakter, laget av Earl Thompson. Thompson var ikke i besittelse av data fra perioden 9. februar til 1. mai, og nedgangens forløp er derfor ukjent. Det er derimot kjent at tulipanmarkedet kollapset brått i februar. Ettersom blomstene ble stadig mer populære, økte også betalingsvilligheten til profesjonelle dyrkere for tulipanløker med virus. Innen 1634 begynte spekulanter å entre markedet, delvis som følge av økt etterspørsel fra Frankrike. I 1636 startet nederlenderne et slags formelt futuresmarked hvor kontrakter for å kjøpe tulipanløker ved sesongslutt ble handlet. Handler foregikk gruppevis på kroer, og kjøpere måtte betale en avgift på 2,5 %, opptil maksimum tre floriner, per handel. Ingen av partene betalte noen margin på forhånd eller såkalt mark-to-market-margin, og alle kontraktsinngåelser ble gjort med den enkelte motpart og ikke med børsen. Ingen leveranser ble noen gang gjennomført i henhold til disse kontraktene, på grunn av markedets kollaps i februar 1637. Denne handelen foregikk oftest i Haarlem mens en byllepestepidemi var på sitt verste, noe som kan ha bidratt til å skape en kultur for fatalistisk risikotaking. Kontraktsprisen på sjeldne tulipanløker fortsatte å stige til og med 1636. I november det året begynte også kontraktsprisen på løker uten det verdifulle mosaikkviruset å stige. Nederlenderne omtalte tulipanhandelen kritisk som "windhandel" («vindhandel») fordi ingen tulipanløker faktisk byttet hender. I februar 1637 kollapset derimot kontraktsprisene på tulipanløker brått, og det ble stillstand i all tulipanhandel. Tilgjengelig prisdata. Mangelen på sammenhengende observasjoner av prisdata fra 1630-tallet gjør det vanskelig å beregne tulipankrakkets omfang. Tilgjengelig data er hentet fra anti-spekulative pamfletter av «Gaergoedt og Warmondt» (GW) skrevet like etter boblen fant sted. Økonomen Peter Garber samlet data fra salget av 161 tulipanløker i 39 varianter mellom 1633 og 1637, mens 53 ble registrert av GW. 98 handler ble registrert på boblens siste dag, 5. februar 1637, til særdeles varierende priser. Handlene ble utført ved bruk av flere ulike markedsmekanismer: futureshandel på kroer, direktesalg av dyrkere, notarialbekreftede futuressalg av dyrkere, og salg fra boliger. «De tilgjengelige dataene er i stor grad en blanding av epler og appelsiner», ifølge Garber. Mackays "Madness of Crowds". Moderne diskusjon om tulipankrakket begynte med boken "Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds", publisert i 1841 av den skotske journalisten Charles Mackay; han hevdet at folkemasser ofte handler irrasjonelt, og sammen med South Sea-boblen og Mississippikompaniet var tulipanmanien et av hans mest brukte eksempler. Han støttet seg på boken "A History of Inventions, Discoveries, and Origins" fra 1797 av Johann Beckmann. Beckmanns (og dermed også Mackays) påstand var i all hovedsak influert av tre anonyme pamfletter fra 1637 som hadde en anti-spekulativ agenda. Mackays bok ble populær blant økonomer og aksjehandlere i flere generasjoner. Hans populære, men lite presise beskrivelse av tulipanmanien som en spekulativ boble har siden blitt ofte nevnt, selv om økonomer siden 1980-tallet har motbevist flere aspekter av hans argumentasjon. Ifølge Mackay vekket tulipanens økende popularitet tidlig på 1600-tallet hele landets oppmerksomhet; «befolkningen, selv i de laveste samfunnsklasser, begynte med tulipanhandel». Innen 1635 hadde det blitt registrert et salg av 40 tulipanløker for 100 000 floriner (også kjent som nederlandske gyldener). Til sammenligning kostet et tonn smør omtrent 100 floriner, en faglært arbeider kunne tjene 150 floriner i året, og «åtte fete svin» kostet 240 floriner. (Ifølge International Institute of Social History hadde en florin kjøpekraften til €10,28 i 2002.) Innen 1636 ble tulipaner handlet på børsene i flere nederlandske byer. Dette stimulerte til tulipanhandel blant alle grupper av samfunnet; Mackay noterte seg tilfeller hvor folk solgte eller byttet sine andre eiendeler for å kunne spekulere i tulipanmarkedet, for eksempel ved å tilby 49 000 km² land for for én av to eksisterende "Semper Augustus"-løker, eller én enkelt løk av typen "Viceroy" som ble kjøpt for en kurv med varer (vist til høyre) til en verdi av 2 500 floriner. Pamflett fra den nederlandske tulipanmanien, trykket i 1637 Den tiltakende manien frembragte flere underholdende, men usannsynlige, anekdoter som Mackay skrev om, blant annet en sjømann som forvekslet en kjøpmanns verdifulle tulipanløk med en matløk og grafset den til seg for å spise den. Kjøpmannen og hans familie fulgte etter sjømannen, bare for å finne ham «spisende på en frokost hvis verdi kunne ha brødfødd et helt skips mannskap i et år». Seileren ble fengslet for å spise tulipanløken. Denne anekdoten er usannsynlig, om bare fordi tulipaner, i likhet med de fleste liljeløker, er nokså giftige, og smaker ganske forskjellige fra matløker. Folk kjøpte tulipanløker til stadig høyere priser, i håp om å selge dem med gevinst. En slik strategi kunne derimot ikke vare med mindre noen faktisk var villige til å betale så høye priser og komme i besittelse av løkene. I februar 1637 var det ikke lenger mulig for tulipanhandlere å finne nye, villige kjøpere til høyere priser. Etter hvert som flere tok realiteten innover seg, kollapset etterspørselen etter tulipaner, noe som innebar at prisene raste nedover og den spekulative boblen sprakk. Enkelte stod kontraktsbundet tilbake, forpliktet til å kjøpe tulipaner til det tidobbelte av markedsprisen, mens andre var i besittelse av tulipanløker verdt en brøkdel av prisen de hadde betalt. Mackay hevder at nederlenderne plutselig befant seg i en handelssituasjon med oppskakede anklager og motanklager overfor hverandre. Mackays teori er at de panikkrammede tulipanspekulantene søkte hjelp fra myndighetene i Nederland, som svarte ved å erklære at alle som hadde kjøpt kontrakter på tulipanløker for fremtidig oppgjør kunne ugyldiggjøre disse mot en avgift på ti prosent. Det ble gjort flere forsøk på å løse situasjonen og tilfredsstille alle parter, men disse var mislykkede. Mackay hevder at manien endte med at enkelte ble sittende på tulipanløkene de var i besittelse av ved slutten av krakket — ingen domstol ville lovfeste ordningen med avgiftsbetaling, siden dommerne anså gjeldsforpliktelsene for å være oppnådd gjennom gambling, og den kunne derfor ikke gjøres rettsgyldig. Ifølge Mackay har det også forekommet mindre tulipanmanier i andre deler av Europa, selv om disse aldri ble like store som den i Nederland. Han hevdet også at ettervirkningene av den deflatoriske tulipanprisen førte til en utbredt økonomisk stagnasjon i Nederland flere år i ettertid. Nyere betraktninger. a> av "Semper Augustus" fra 1600-tallet, kjent for å være den mest verdifulle tulipanen som ble solgt under tulipanmanien. Hyasinter er nok en blomst som har vært gjenstand for stor interesse og derved voldsom prisoppgang Mackays teori om en uforklarlig mani var ubestridt, og stort sett ikke undersøkt, frem til 1980-tallet. Siden den gang har forskning på tulipanmanien, spesielt av forkjempere av hypotesen om effisiente markeder, som er generelt mer skeptiske til spekulative bobler, antydet at denne beretningen var ufullstendig og unøyaktig. I sin vitenskapelige analyse "Tulipmania" fra 2007, hevder Anne Goldgar at fenomenet var begrenset til «en nokså liten gruppe», og at de fleste teorier fra perioden «er basert på et par deler samtidig propaganda og en uhyre stor del plagiat». Peter Garber hevder at boblen «ikke var noe mer enn et meningsløst drikkespill på vinterstid, spilt av en pestbefengt befolkning som utnyttet det entusiastiske tulipanmarkedet.» Mens Mackay i sin bok hevdet at et bredt spekter av samfunnet var involvert i tulipanhandelen, fant Goldgar i sin studie av arkiverte kontrakter at formuende kjøpmenn og faglærte – ikke aristokratiet – nesten utelukkende stod for all handel, selv da tulipanhandelen var på sitt mest aktive. Boblen hadde svært begrensede økonomiske ettervirkninger. Goldgar identifiserte mange fremtredende kjøpere og selgere i markedet i sin studie. Hun fant at færre enn et halvt dusin personer opplevde finansielle problemer i løpet av perioden, og at det selv i disse tilfellene var uklart om tulipaner var den virkelige årsaken. Dette var ikke veldig overraskende. Selv om prisene hadde steget, hadde ikke pengene forflyttet seg mellom kjøpere og selgere. Dermed fikk aldri selgerne realisert sine papirgevinster; med mindre selgerne lånefinansierte kjøp i forventning om gevinst, førte faktisk ikke krakket til at noen tapte penger. Rasjonelle forklaringer. Det er ingen tvil om at prisene på tulipanløkkontrakter steg og deretter falt i 1636–37, men selv en dramatisk oppgang og nedgang i prisene behøver ikke å bety at en økonomisk eller spekulativ boble formet seg og deretter sprakk. For at tulipanmanien skal bli regnet som en boble, må prisen på tulipanløker nødvendigvis ha avvikt fra fundamentalverdi på løkene. Nyere tids økonomer har lansert flere mulige årsaker til hvorfor opp- og nedgangen i prisene ikke må ha vært i form av en boble. Prisstigningen på 1630-tallet sammenfalt med en rolig periode av Tredveårskrigen. Endringen i markedsprisene kom (i hvert fall i begynnelsen) som en rasjonell reaksjon på den økte etterspørselen. Prisfallet var derimot mye raskere og mer dramatisk enn prisstigningen. Salgsdata forsvant i stor grad etter prisfallet i februar 1637, men enkelte andre dataobservasjoner på kontrakter fra etter tulipanmanien viser at tulipanløker fortsatte å falle i verdi i flere tiår etter krakket. Blomsters prisvolatilitet. Garber sammenlignet tilgjengelige prisdata på tulipaner med hyasintprisene ved begynnelsen av 1800-tallet – da hyasinten erstattet tulipanen som den mest fasjonable blomsten – og fant et lignende mønster. Da hyasintene ble introdusert, kaptes blomsterhandlere om å dyrke vakre hyasinter mens etterspørselen var stor. Men etterhvert som hyasintene ble mer vanlige, begynte prisene å falle. De mest lukrative tulipanløkene falt til 1–2 prosent av sine toppverdier i løpet av 30 år. Garber nevner også at «et lite antall prototyper av liljeløker nylig ble solgt for 1 million gyldener ($480 000 med valutakursen fra 1987)», og viste dermed at blomsterpriser kan nå store høyder selv idag. Han peker videre på at prisstigningen forekom etter at løkene var plantet for året, slik at dyrkere ikke hadde mulighet til å øke produksjonen i takt med etterspørselen. Lovendringer. Før denne parlamentariske bestemmelsen var kjøperen av en tulipankontrakt – kjent i nyere finans som en futureskontrakt – rettslig "bundet" til å kjøpe tulipanløkene. Bestemmelsen ville endre disse kontraktenes utforming, slik at hvis dagens markedspris falt, kunne kjøperen velge å betale en avgift og dermed si fra seg kjøpet av tulipanløken, i stedet for å betale full kontraktspris. Denne lovendringen innebar i realiteten at futureskontraktene hadde blitt omgjort til opsjonskontrakter. Lovforslaget ble stadig mer diskutert i løpet av høsten 1636, og dersom det ble åpenbart for investorer at bestemmelsen skulle bli vedtatt, ville prisene sannsynligvis ha steget. Bestemmelsen tillot investorer å annullere kontraktene ved å betale en avgift på kun 3,5 prosent av kontraktsprisen (eller omtrent 1/30 av kontrakten). Dette førte til at folk kjøpte stadig dyrere kontrakter. En spekulant kunne inngå en kontrakt om å kjøpe en tulipan for 100 gyldener. Dersom prisen senere overgikk 100 gyldener, ville spekulanten kunne innkassere denne forskjellen som gevinst. Dersom prisen forholdt seg lav, kunne spekulanten ugyldiggjøre kontrakten for bare 3½ gylden. På denne måten ville en kontrakt som nominelt kostet 100 gyldener, i realiteten bare koste en investor 3½ gylden. Tidlig i februar, da kontraktsprisene var på sitt høyeste, gikk nederlandske myndigheter inn og forbød handel med slike kontrakter. Ifølge Thompson forble de faktiske tulipansalgene på ordinære nivåer gjennom hele perioden. Han konkluderer dermed med at «manien» var en rasjonell respons på endringene i kontraktsforpliktelsene. Ved å bruke utbetalingsdata fra futures- og opsjonskontraktene, hevder Thompson at «kontraktsprisene på tulipaner før, under og etter 'tulipanmania' ser ut til å gi en bemerkelsesverdig illustrasjon av 'markedseffisiens'». Hans teori er dermed at tulipanløkenes kontraktspriser ikke var langt unna hva en rasjonell økonomisk modell ville tilsi. Sosial mani og tulipanmanien i nyere tid. a> – tulipanene har forblitt et populært symbol på Nederland. Mackays budskap er populært den dag idag, med utgivelser av stadig nye versjoner av "Extraordinary Popular Delusions", tilført introduksjoner av forfattere som finansmannen Bernard Baruch (1932), finansforfatterne Andrew Tobias (1980), og Michael Lewis (2008), og psykologen David J. Schneider (1993). Minst seks utgaver er trykket hittil. Goldgar hevder at selv om tulipanmanien ikke nødvendigvis var å regne som en økonomisk eller spekulativ boble, var den likevel traumatisk for nederlenderne av andre årsaker. «Selv om finanskrisen påvirket veldig få, var sjokket fra tulipanmanien betydelig. Et helt nettverk av verdier kom under tvil». På 1600-tallet var det utenkelig for folk flest at noe så alminnelig som en blomst kunne være verdt såpass mye, langt mer enn en årlig normalinntekt. Tanken på at prisene på blomster som bare dyrkes om sommeren kunne svinge så mye på vinterstid, skapte en kaotisk forestilling av begrepet «verdi». Flere av kildene som beretter om tulipanmaniens grusomheter, slik som anti-spekulative pamfletter som senere ble kommentert av Beckmann og Mackay, har blitt omtalt som bevis på omfanget av de økonomiske konsekvensene. Disse pamflettene var derimot ikke skrevet av boblens faktiske ofre, men var hovedsakelig produsert av religiøst motiverte skribenter. Uroen ble sett på som en forvrenging av den moralske orden – et bevis på at «fokus på den jordiske, istedet for den himmelske blomst kunne ha forferdelige konsekvenser». Dermed var det mulig at denne relativt lille økonomiske hendelsen levde sitt eget liv som en moralpreken. Omtrent hundre år senere, samtidig med kollapsen av Mississippikompaniet og South Sea Company rundt 1720, dukket det opp flere satiriske gjengivelser av disse maniene. Da Johann Beckmann først beskrev tulipanmanien på 1780-tallet, sammenlignet han den med datidens mislykkede lotterier. Ifølge Goldgar ble tulipanmanien brukt i flere av de nyere, populære bøkene om finansmarkedene, slik som Burton Malkiels "A Random Walk Down Wall Street" (1973) og John Kenneth Galbraiths "A Short History of Financial Euphoria" (1990; skrevet like etter krakket på Wall Street i 1987), som en lekse i moralsk adferd. Svingningene i tulipanmarkedet er også en sentral del av handlingen i Gregory Maguires roman "Confessions of an Ugly Stepsister" (1999). Tulipanmanien ble igjen et populært referansepunkt under dot com-boblen i perioden 1995–2001. Nylig har også journalister sammenlignet den med subprime-krisen. På tross av maniens langvarige popularitet, har Daniel Gross i magasinet "Slate" hevdet om økonomer som forklarer manien med teorien om effisiente markeder, at «Dersom de har rett... vil næringslivsforfattere måtte fjerne tulipanmanien fra sine beleilige bobleanalogier». Arne Odd Johnsen. Arne Odd Johnsen (født 3. desember 1909 i Bærum, død 9. juli 1985) var en norsk historiker, sakprosaforfatter og statsstipendiat. Han hadde artium fra 1928, magistergrad fra 1936 og ble dr.philos. i 1946 med avhandlingen "Studier vedrørende kardinal Nicolaus Brekespears legasjon til Norden". Johnsen hadde universitetsstipend 1939-43, og vikarierte som foreleser ved Universitetet i Oslo i 1947, 1948 og 1952-53. Han ble etter hvert en ledende forfatter innen kirkehistorie, norsk middelalderhistorie, by- og bedriftshistorie, med verk som "Kristiansunds historie" (6 bind, 1942-91, Johnsen t.o.m. bd 4), "Den moderne hvalfangsts historie" (4 bind, 1956-70), "Tønsberg gjennom tidene" (1971) og "Oslo bispedømme 900 år" (1974). Johnsen ble utnevnt til statsstipendiat i 1958. Han var medlem av Vitenskapsakademiet fra 1949 og DKNVS fra 1953. Han var sønn av professor i historie Oscar Albert Johnsen, og dattersønn av oppfinneren av tankskipet, Even Tollefsen. Andrew Vincent Stoltenberg. Andrew Vincent Stoltenberg (født 26. januar 1865 på Aarnes i Trondenes i Troms, død 25. desember 1921) var en sjømann i United States Navy som ble dekorert med Medal of Honor for sin dåd under Den filippinsk-amerikanske krig på Samar på Filippinene. Andreas Vincent Stoltenberg gikk til sjøs som ung mann og kom til USA i 1882. I august 1890 vervet han seg til den amerikanske flåte i San Francisco i California. Volkswagen Polo. VW Polo er en småbil fra tyske Volkswagen. Modellen ble lansert i 1975 og produseres fremdeles, og selges primært til Europa. Bilen har vokst, og siste generasjon er like stor som VW Golf II. Den internasjonale matematikkolympiaden. Den internasjonale matematikkolympiaden (IMO) er en årlig matematikkonkurranse for skoleelever (under 20 år, og ikke begynt på noe universitet) fra rundt 90 land over hele verden. Hvert land sender opp til 6 deltagere, samt opp til 2 ledere som oversetter og retter oppgavene. Konkurransen går over to dager, hver dag får deltagerne et sett med 3 oppgaver som må løses i løpet av 4,5 timer. Oppgavene spenner over flere kategorier, vanligvis geometri, tallteori, algebra og kombinatorikk. De har ofte enkle løsninger, og krever ikke mer enn enkel universitetsmatematikk å forstå, men det kan være svært vanskelige å finne disse løsningene. IMO er den eldste av fagolympiadene, og er blitt arrangert siden 1961, Norge har deltatt siden 1984. Resultatene ligger vanlig midt på treet, sammen med de andre nordiske landene, men Norge har også tatt både gull-, sølv- og bronsemedaljer (1/12 får gull, 2/12 får sølv og 3/12 får bronsemedalje i IMO). De norske deltagerne velges ut på bakgrunn av resultatene i abelkonkurransen og den nordiske matematikkonkurransen. Rett før konkurransen blir det arrangert en treningsleir, for å lære viktige teknikker og teoremer som ikke blir tatt opp på videregående. I tillegg til konkurransen er det også mye sosialt program. Kortspill og mafia er veldig populært, gjerne med kompliserte regler. Det er også vanlig å besøke kjente steder i landet hvor konkurransen holdes. Tokugawa Yoshinobu. Tokugawa Yoshinobu (徳川慶喜, født 28. oktober 1837, død 22. november 1913) var den siste japanske Shōgun (1866–67). Han fratrådte i 1867 etter påtrykk fra reformistene som arbeidet for å gjeninnsette keiseren som reell leder av Japan og etterstrebet en rekke andre reformer. Tokugawa, Yoshinobu Tokugawa, Yoshinobu Air Malta. Air Malta er Maltas nasjonale flyselskap. Flyselskapet ble grunnlagt i 1973 og opererer en flåte bestående av blant annet Boeing 737 fly, og Airbus A320 fly. Selskapet flyr ikke til Oslo lufthavn, Gardermoen. Sleperive. Sleperive eller hesterive er et tidligere landbruksredskap som ble trukket av en hest. Riven består av av en bom med buede tinder som samler sammen gress. Bommen kan heves og senkes ved hjelp av et håndtak som betjenes av en mann som går bak riven og styrer både den og hesten. Sleperiva ble brukt under slåtten for å samle høy så nær hesjene som mulig. Traktorredskapene høysvans og silosvans er begge videreutviklinger av sleperiva. Meiji-helligdommen. Meiji-helligdommen (Meiji Jingu, 明治神宮) ligger i Tokyo i Japan, nær Harajuku-stasjonen, og er den shintohelligdom som er viet til Meiji-keiserens og hans ektefelle keiserinne Shokens sjeler. Keiser Meiji døde i 1912 og keiserinne Shoken i 1914. Tempelet ble bygget snart etter. Deres sjeler ble skrinlagt der den 1. november 1920. Den opprinnelige tempelbygningen ble ødelagt under annen verdenskrig. Den nåværende helligdommen ble ferdig i oktober 1958. Takamatsu. Takamatsu (高松市 = "Takamatsu-shi") er hovedstad i prefekturet Kagawa på øya Shikoku i Japan. Den ligger på nordsiden av Shikoku og vender mot Honshu. Per 1. mars 2006 hadde byen et beregnet folketall på 426.514. Dette er en kraftig vekst som skyldes grensssendring høsten før med sammenslåing med de omliggende byene Shionoe, Mure, Aji, Kagawa, Konan og Kokubunji. Byen ble grunnlagt som by i 1890, men har røtter som bosetning mye lenger tilbake. Brev fra Iwo Jima. "Brev fra Iwo Jima" (orig. engelsk "Letters from Iwo Jima", japansk ') er en Oscar-belønnet japanskspråklig amerikansk krigsfilm fra 2006. Den er regissert av Clint Eastwood og handler om slaget om Iwo Jima (februar-mars 1945) sett med japanske øyne, særlig fra en vanlig japanske soldats og fra den japanske øverstkommanderendes synsvinkel. Den komplementerer Eastwoods film "Flags of Our Fathers" som handler om det samme slaget, sett fra amerikansk synspunkt. Filmens dialog er nesten utelukkende på japansk, men ble produsert av et amerikansk filmselskap. Filmen hadde premiere i Japan 9. desember 2006 (硫黄島からの手紙) og ble sluppet noen få steder i USA elleve dager etter, slik at den skulle kunne komme i betraktning til Oscarutdelingen for 2006-filmer. I januar 2007 ble den etterhvert satt opp generelt i USA. Den ble satt opp i Norge 23. februar 2007, på årsdagen for amerikanernes erobring av øyas høyeste punkt på Suribashifjellet. Filmen ble nominert til fire Oscar under den 79. Oscar-utdelingen for «beste film», «beste regi» og «beste originalmanus» i tillegg til «beste lydklipp» som filmen vant prisen for. Gabriel Øidne. Gabriel Øidne (født 11. februar 1918 i Konsmo, død 4. april 1991) var lektor, geograf og statsstipendiat. Han hadde artium fra 1938 og ble cand.philol. i 1951 på avhandlingen "Audnedalen". Han arbeidet som lektor i Kristiansand fra 1959 til han ble utnevnt til statsstipendiat i 1973. Tidligere hadde han vært stipendiat ved Norsk historisk kjeldeskriftinstitutt (1951–53) og ved NAVF 1955-59. Hans forfatterskap omfatter blant "Østkant og vestkant i Oslos politiske historie: sosial og politisk struktur i Oslo 1906-69" (1973) og den klassiske artikkelen "Litt om motsetninga mellom Austlandet og Vestlandet" (Syn og Segn, 1957). Odd Brochmann. Odd Brochmann (født i Kristiania 21. desember 1909, død 27. oktober 1992 i København) var en norsk arkitekt, professor, tegner, skribent, stilhistoriker og statsstipendiat. Odd Brochmann var sønn av Diderik Brochmann. Brochmann var utdannet arkitekt fra NTH 1928–1934, og etablerte egen praksis i Oslo i 1937, sammen med sin første kone Karen Berner. Fra 1952 arbeidet han sammen med arkitekt Dag Rognlien. Arbeidet omfattet borettslag og sosiale institusjoner. Under krigen deltok han i Oslo By Vels store "boligundersøkelse". Han var professor ved NTH 1956–57, og avviklet sin arkitektpraksis i 1963. Han bosatte seg deretter i København, hvor han arbeidet som skribent (blant annet i Politiken 1964–66) og som lærer ved Han laget noen hefter med "morskapslesning" i 1930-årene, skrev for studentrevyer, og illustrerte barnebøker av Heljar Mjøen og Einar Schibbye. Selv debuterte han med "Barnas historiebok" i 1942, som ble fulgt opp av "Et eventyr om Norge i tekst og tegninger" i to bind (1943–44) hvor søsteren Zinken Hopp skrev, og han tegnet. Av hans forfatterskap for barn er det i dag de to bøkene tilegnet datteren Marianne som huskes: "Mariannes brev" (1946) og "Fortellingen om Marianne på sykehus" (1948) som huskes. "Marianne på sykehus" ble i 1948 belønnet med Kultur- og kirkedepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur (3. premie). Begge bøkene preges av en optimistisk framstilling av mulighetene i det moderne samfunnet. Brochmanns sakprosa for voksne er «preget av en sterk vilje og en enestående pedagogisk evne til å gjøre stoffet levende og forståelig for allmennheten såvel som for fagfolk». Han arkitekturfaglige forfatterskap begynte med "Hus i Norge: En første hjelp til forståelse av vår byggeskikk" (1944) og kulminerte med det storslagne tobindsverket "Bygget i Norge" (1979–81, nyutgitt i 2003). Forfatterskapet innen stilhistorie og interiørestetikk begynte med "Tiden, stilen og vi" (1945), omfatter klassikeren "En bok om stygt og pent som handler om tingenes form, vesen og innhold, og om det inntrykk de gjør på oss" (1953), oppfølgeren "Den nye bok om stygt og pent: Om tingenes vesen og innhold og om de inntrykk de gjør" (1968) og artikler om «Fortidsmøbler og framtidsmøbler» (1959). "En bok om stygt og pent" er gjenutgitt flere ganger, og oversatt til svensk (1954), engelsk (1955), tysk (1956), nederlandsk (1958) og dansk. Brochmann skrev også reiseskildringer og debattlitteratur om forholdet mellom arkitektur og samfunn. Han var mye brukt som tegner og illustratør, og Nasjonalgalleriet viste i 1991 en utstilling av hans tegninger. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1980, ble æresdoktor ved Chalmers tekniska högskola i 1981, og "æresmedlem" av Norske Arkitekters Landsforbund fra 1981. Han var ridder av St. Olavs Orden. Tømmerdoning. En tømmerdoning er et enkelt landbruksredskap til frakt av tømmer på vinterføre. Den består av en ramme med meier med en bom på tvers som er festet i et dreiepunkt på midten. På denne bommen legges og festes enden av tømmerstokkene som skal slepes. Tømmerdoningen sørges slik for mindre friksjon mot underlaget, og hindrer endene av stokkene i å støte mot tuer, stubber og annet. Tømmerdoninger ble først og fremst brukt som hesteredskap, men kunne også brukes på traktor. Ragnar Ulstein. Ragnar Leif Ulstein (født 19. april 1920 i Ulstein) er en norsk journalist, sakprosaforfatter og statsstipendiat, kjent for flere bøker om norsk deltagelse i andre verdenskrig. Under krigen var han løytnant i Kompani Linge. Andre verdenskrig. Ulstein er bondesønn. Han tok artium i 1940 og dro 1941 over til England for å delta i de norske styrkene. Han deltok med Kompani Linge under landgangen i Reine i desember 1941. I september 1943 deltok han sammen med Harald Svindseth og Nils Fjeld i operasjon Vestige I, en sabotasjeaksjon mot et forsynings- og troppeskip i Nord-Gulen, uten for Svelgen, der det lå til ankers for natten, beskyttet av en torpedojager. 2 limpetladninger ble festet på skipet som het «Hartmut». Ladningene skulle ha gått av et døgn senere, men eksploderte etter tre kvarter. Synkeferdig klarte skipet å nå inn til en sandstrand, hvor det ble liggende. Det viste seg senere at der var en feil ved forsinkelsesordningen. Fra høsten 1944 ledet Ulstein oppbyggingen av hjemmestyrker Siskin i Sogn. Journalist og krigshistoriker. Hans militære karriere fortsatte etter krigen, først i Tysklandsbrigaden. Han var medforfatter av bokverket "Kompani Linge" (1948). Ulsteins journalistliv startet i Filmavisen, og fortsatte fra 1954 i Bergens Tidende og Sunnmørsposten. Som journalist fikk han Hirschfeldtprisen for sin innsats for krigsfanger og krigsinvalide. Som krigshistoriker vil han særlig bli husket for verkene "Englandsfarten" (2 bind, 1965-67), "Svensketrafikken" (3 bind, 1974-77) og "Etterretningstjenesten i Norge 1940-45" (3 bind, 1989-92). For ham personlig var det kanskje like viktig å skrive den omfattende skildringen fra hjembygda: "Lagunen og stormen: Ulstein – bygd i Europa 1940-45" (1999). Han har skrevet flere bøker, også to romaner, og noen lokalhistoriske bøker om bank, avis og samferdsel. Han skriver på nettavisen Document.no. Utmerkelser. Ulstein ble for sin krigsinnsats tildelt St. Olavsmedaljen med to ekegrener, Deltagermedaljen, Haakon VIIs 70-årsmedalje og britiske Military Medal. For sitt arbeid etter krigen er han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Ulstein ble statsstipendiat i 1972, og har mottatt Melsoms litteraturpris, Sunnmørsprisen, og Ålesunds kunstnerpris. John Brandrud. John Brandrud (født 8. mars 1921 i Lunner, død juli 1994) var russisk-filolog, universitetsbibliotekar og statsstipendiat. Hans foreldre drev gård. Han tok artium i 1941, og arbeidet deretter som gårdsarbeider, senere som lærer på "Gran middelskole" 1944. Han gjennomførte internopplæring ved Universitetsbiblioteket i Oslo 1946–49, studerte russisk og ble cand.philol. 1953. Han hadde studieopphold i England i 1948 og i Sovjetunionen i 1953. Han var fra 1953 ansatt som universitetsbibliotekar, fra 1962 som fakultetsbibliotekar. I denne tiden var han også timelærer ved Statens bibliotekskole. Fra fakultetsbibliotekar-stillingen i Oslo gikk han til stillingen som overbibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Fra Bergen kom han så tilbake til Universitetsbiblioteket i Oslo, hvor han innehadde stillingen som overbibliotekar frem til 1982, da han gikk over i en statsstipendiatstilling. Han hadde styreverv i Nordisk Vitenskapelig Bibliotekarforbund, og var på 1970-tallet formann i Norsk bibliotekforening. Brandrud var engasjert i motstandsarbeid under annen verdenskrig. Han ble arrestert i mars 1944, satt tre måneder på Bretveit, og deretter på Grini fra juni 1944 til mai 1945. Statsstipendiat fra 1982. Planene for tiden som stipendiat ble avbrutt av sykdom. Odd Solumsmoen. Odd Solumsmoen (født 16. juni 1917 i Hamar, død 30. april 1986 i Hamar) var forfatter, litteraturkritiker, og i sitt sivile liv ligningsfunksjonær. Han tok artium i 1939, arbeidet først som bankbud, og var fra 1946 ansatt ved "Hamar ligningskontor", en stilling han hadde til han ble pensjonist. Ved siden av jobben var han fast litteraturkritiker i Arbeiderbladet fra 1950- til 1980-årene. Hans litteraturkritiske virksomhet omfatter også bøker om Cora Sandel (1957) og Kristofer Uppdal (1959), samt essaysamlingen "Bokormens forsvarstale" (1977). Han debuterte som skjønnlitterær forfatter med novellesamlingen "Barn i søndagsskolen" i 1943, og skrev siden én roman, to novellesamlinger, én diktsamling og et skuespill. Solumsmoen ble statsstipendiat i 1982 for å arbeide med Emil Boysons forfatterskap. Han var i flere år medlem av Den norske Forfatterforenings "litterære råd". Ramanavami. Ramavami er en hinduistisk høytid til minne om Ramas fødsel. Rama er en av Vishnus avatarer. Høytiden forekommer oftest i mars/april (18. april i 2007). Denne dagen markerer også slutten på den ni dager lange vårfestivalen ("Vasanthothsavam"), som starter med Ugadi. På denne dagen tar alle hinduister et tidlig morgenbad og går til det nærmeste tempelet til Rama, for å hedre ham. Noen faster også. Halvard Grude Forfang. Halvard Grude Forfang (født 24. desember 1914 i Bærum, død 6. juli 1987 i Lillehammer) var en norsk skolemann, kjent som rektor ved Nansenskolen i mer enn 20 år. Han vokste opp i et kulturrikt borgerhjem i Bærum, preget av målsak og folkeviseleik. Han tok artium i 1934, og ble cand.philol. i 1941 på en avhandling om Ivar Kleiven, som ble utgitt i 1945. Etter noen år som lærer i Asker og på Lillehammer ble han i 1946 ansatt ved Nansenskolen. Han ble raskt rektor ved skolen, og fortsatte som rektor til 1971. I Forfangs tid utviklet skolen seg til dagens form, den kom inn under "Lov om Han fortsatte ved skolen til han ble pensjonist i 1981. Han var statsstipendiat fra 1978. Hans forfatterskap omfatter boken om Kleiven, to bøker om Nansenskolen og boken "Voltaire i Vågå" (1982). Boken "Paul Botten-Hansen og hollenderkretsen" utkom posthumt i 1990. Halvard Grude Forfang var søstersønn av Karen Grude Koht. Humenbroen. Dongguanbefestningene ved Bocca Tigris, med Humenbroen kneisende over Humenbroen (虎门大桥, pīnyīn: "Hǔmén Dàqiáo" – «Tigerporten Storbro») er en hengebru over Perlefloden ved Dongguan i provinsen Guangdong i Folkerepublikken Kina. Den ble ferdig i 1997 og har et hovedspenn på 888 meter. Broen ble nødvendig på grunn av den kraftige økonomiske veksten i Perleflodens delta, og transprt landeveien mellom byer som Macao, Zhuhai, Guangzhou, Shenzhen og Hongkong var mer en veinettet kunne tåle. Det bleviktig å lage en trafikkåre som førte gjennomgangstrafikken utenfor Guangzhou, og det mest naturlige stedet å bygge bro, var ved Bocca Tigris, der det før gikk bilferjer. Byggingen begynte i 1991. En stor utfordring under byggingen var de viktige historiske minnesmerkene på land. Området ble tungt befestet i 1830-årene, særlig på østsiden (ved byen Humen), og det ble utkjempet slag her under første opiumskrig. Deler av de gamle befestningene ligger nærmest rett under brofestene. Humen-broen er nå (2007) svært tungt trafikkert og det er ofte trafikkork rundt den. Det anses dermed som påkrevet med ytterligere broer. Baisaki. Baisaki (Baisakhi) er en høytid til minne om opprettelsen av Det Sikhiske fellesskap. Dagen faller på den 13. april, men en gang per 36 år feires den på den 14. april. Det var på denne dagen at den tiende Sikhistiske guruen, Guru Gobind Singh, grunnla "Khalasa" (det Sikhiske fellesskap) i 1699. Sikhistene feirer denne dagen som en kollektiv fødselsdag. Ruby Murray. Ruby Murray (født 29. mars 1935 i Belfast i Nord-Irland, død 17. desember 1996 i Torquay i England) var en svært populær sanger i Storbritannia, særlig på 1950-tallet. I mars 1955 hadde hun på samme tid fem av sine "singles" på den britiske Top 20 deriblant eneren det året, "«Softly, Softly»". Hennes første singel, "Heartbeat", havnet på tredje plass på den britiske Singles Chart i desember 1954. Hennes andre singel "Softly, Softly", ble nummer én, tidlig i 1955. Samme år satte Murray rekord ved å ha fem treff på topp tjue-lista på en uke. 1950-tallet var en travel periode for Murray, og hun hadde sitt eget TV-program og hun dukket opp ved Royal Command Performance i 1955. Hennes første mann Bernie Burgess var også hennes manager. Etter at hennes første ekteskap sviktet, giftet hun seg med Ray Lamar og paret bosatte seg i Torquay, Devon. Murray fortsatte å spille til nær slutten av sitt liv. Murray døde av leverkreft, 61 år gammel, i desember 1996 i Torquay, etter en lang kamp mot alkoholisme. Slaget i Javahavet. Slaget i Javasjøen 27. februar–1. mars 1942 mellom USA/Australia/Nederland/Storbritannia og Japan. Dette slaget var det største overflateskipsslaget siden Slaget ved Jylland under første verdenskrig. De alliertes kommandant, den nederlandske admiralen Karel Doorman, døde under slaget da han gikk ned med flaggskipet Hr. Ms. «De Ruyter». Javasjøen Ås arbeidskirke. Ås arbeidskirke er en langkirke fra 1985 i Ås kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 220 plasser. Troll (landbruk). Troll er et kombi-landbruksredskap, opprinnelig til å slepes etter en hest. Den har to hjul, som holder oppe opphenget av en ramme – en såkalt "trollramme", som styres ved hjelp av to håndtak av en person som går bak redskapet. På rammen kan man feste ulike skjær til hypping, ugrasluking, høsting av rotvekster med mer, radsåmaskin, eller annet. Roterende redskap kan få kjededrift fra hjulene. Ved transport kan rammen festes i hevet posisjon. Troll finnes også for traktor. Dette har ikke hjulstell, men trollrammen festes på et "trolltårn" montert bak på traktoren. Vesak. Vesak er en buddhistisk feiring av Buddhas fødselsdag, oppvåkning og død. Ifølge theravadabuddhismen skal disse tre hendelsene i Buddhas liv ha skjedd på samme dag. Vesak blir av mange regnet som den mest hellige tiden i den buddhistiske kalenderen, særlig på Sri Lanka. Kanskje ikke så rart siden selve navnet vesak er det singalesiske navnet på måneden "vaishakha" (sanskrit). Denne måneden tilsvarer april-mai i den vestlige kalenderen. I andre land feires disse viktige hendelsene i Buddhas liv på forskjellige tider av året. Hvordan vesak feires avhenger av landets lokale skikker og tradisjoner. Helligdagen lander på dagen for fullmånen i stjernetegnet Tyren. Den feires av alle buddhister i Norge. Eyjafjallajökull. Eyjafjallajökull, uttalt [ˈɛɪjaˌfjatlaˌjœkʏtl] er den sjette største isbreen på Island. Den ligger i Eyjafjöll i regionen Suðurland på sør-kysten av Island. Toppen ligger 1666 meter over havet, og navnet viser at den kan sees fra Vestmannøyene. Under breen ligger en vulkan som hadde utbrudd i årene 1821 til 1823 hvoretter den var inaktiv frem til utbruddet i 2010. Vulkanen er fire kilometer i diameter. Like østenfor Eyjafjallajökull ligger isbreen Mýrdalsjökull med vulkanen Katla under isen. Geologisk aktivitet. Siden istiden har vulkanen under Eyjafjallajökull ofte vært aktiv. Vulkanen har hatt fire kjente utbrudd siden landet ble bebodd. Det første fant sted i år 920, det andre i 1612–13. Det tredje utbruddet var et langvarig vulkanutbrudd i perioden 1821–23 som medførte et voldsomt isskred. Ved utbruddene på 1600- og 1800-tallet la man merke til at Mýrdalsjökull hadde utbrudd samtidig. Man mistenkte dermed at det var en sammenheng mellom de to vulkanene. I "Fimmvörðuháls" (De fem stenmennens bergrygg), passet mellom Eyjafjallajökull og Mýrdalsjökull, har det blitt fastslått seismisk aktivitet de siste årene. Tallrike små jordskjelv og bevegelser i grunnen gjorde at man kunne slutte at begge vulkanene når som helst kunne få utbrudd. Vulkanutbrudd i 2010. Like før midnatt lørdag 20. mars 2010 inntraff et vulkanutbrudd mellom Eyjafjallajökull og Mýrdalsjökull ved Fimmvörðuháls. Utbruddet førte til en evakuering av omkring 800 mennesker i to nærliggende landsbyer samt til kansellering av en lang rekke internasjonale flyruter til Keflavík International Airport som følge av voldsom røykutvikling fra utbruddet. Utbruddet er ikke under isen på toppen av Eyjafjallajokull, men litt lenger mot øst i den 1 km lange kløften Fimmvorduhals, som ligger ved vandrestien mellom Þórsmörk og Skógar. Et nytt utbrudd fant sted like etter midnatt den 14. april, denne gang i den sørvestlige delen av Eyjafjallajökulls kraterområde, og en voldsom sky av vulkansk aske og røyk steg flere kilometer til værs fra den ulmende vulkanen. Ca. 700 mennesker ble evakuert i området på grunn av faren for jökulhlaup. Selve smeltevannet rant i første omgang ut på nordsiden av isbreen, hvor området er ubebodd. En stor del av flytrafikken i Nordeuropa måtte innstilles på grunn av den enorme askeskyen som drev østover, hele luftrommet over Norge ble stengt fra klokken 10.00 15. april. Kaarst. Kart som viser Karrsts plassering i Tyskland. Kaarst er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen vest for Düsseldorf. Byen har 42 193 innbyggere. Solingen. Kart som viser Solingens plassering i Tyskland. Solingen er en by i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen, øst for Düsseldorf. Byen har 163 263 innbyggere, og ble grunnlagt i 1424. Solingen er sammen med Remscheid og Wuppertal en viktig by i Bergisches Land. Byen er kjent for sin produksjon av kniver, allerede i middelalderen var sverdsmeder fra Solingen berømte og dette imaget av byen har holdt seg til idag. Rundt 90% av den tyske knivproduksjonen er fortsatt i Solingen. I byen produseres også barberblad, sakser og diverse kirurgiske instrumenter. Mawlid. Mawlid, Ma’uled al-nabi, Mawlid an-Nabi eller Milad al-Nabi er den muslimske feiringen av profeten Muhammad fødselsdag. Sjiamuslimer og noen Sunnimuslimer feirer Mawlid med stor innvielse; prosesjoner blir avholdt, hjem og moskéer blir dekorert, god mat blir laget, historier om profetens liv blir fortalt av lærde muslimer, og dikt blir fremført av barna. Müngsten. Müngsten er en dal gjennom Remscheid og Solingen i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen øst for Düsseldorf. I Müngsten er den høyeste bru for jernbane i Tyskland, kalt "Müngstener Brücke". Brua er 107 m høy og 491 m lang. Mýrdalsjökull. Mýrdalsjökull er den fjerde største isbreen på Island og ligger den i Mýrdalur; på sørkysten. Dens utløper i vest er den vulkanske Eyjafjallajökull, de to isbreene er såvidt sammenhengende over fjellryggen mellom dem. Arealet er 590 km² og høyeste punkt er 1 450 meter over havet. Under ligger vulkanen Katla som truer innbyggere og natur i regionen. Den hadde sist utbrudd 1918. Mýrdalsjökull sett fra nord, midt i juli. Øst for Mýrdalsjökull renner to store glaciale breelver ut i Atlanterhavet: Kúdafljót i vest er Islands største breelv, og har sitt opphav direkte av Mýrdalsjökull. Denne elven deler delta med Skaftá, som har sitt opphav dels fra fjellmassivene nord for Mýrdalsjökull, og dels fra lengre nordvest ved Skaftárjökull (Vatnajökull). Rosemary Clooney. Rosemary Clooney - Bing Crosby Rosemary Clooney (født 23. mai 1928 i Maysville i Kentucky, død 29. juni 2002 i Beverly Hills i California) var en amerikansk sangerinne og skuespillerinne. Clooney begynte sin karriere som trettenåring, da hun sang med sin søster Betty på lokalradioen i Cincinnati. Hun var senere orkestervokalist og ble oppdaget over natten for sin innspilling av "Come-on-a-My-House" (1951). Hun medvirket senere i noen filmer men hadde sin største suksess som sangerinne. Thomas Burke. Thomas Edward Burke (født 15. januar 1875 i Boston, Massachusetts, død 14. februar 1929) var en amerikansk friidrettsutøver. Burke ble olympisk mester to ganger 1896 i Athen under de første olympiske lekene i moderne tid. Han vant både 100- og 400 meterfinalene. Han vant 100 meter på 12,0 i finalen og 400 meter med tiden 54,2. Rotrasper. En rotrasper er et landbruksredskap til å raspe opp rotfrukt (kålrot, turnips, potet, e.l.) som skal brukes som fôr til husdyr. Moderne rotrasper er store og motordrevne, men før fantes det også små, manuelle rotrasper. Ås hovedkirke. Ås hovedkirke er en langkirke fra 1867 i Ås kommune, Akershus fylke. Byggverket er i stein og tegl og har 450 plasser. Slaget ved Sybota. Slaget ved Sybota fant sted i 433 f.Kr. mellom Korkyra og Korint. Det var en utløsende faktor for Peloponneskrigen som hadde bygget seg opp i flere tiår. Sybora Børskrakket i 1929. Folket samler seg på Wall Street Børskrakket i 1929 er et av de mest kjente børskrakkene i historien. Selv om den massive nedgangen skjedde over flere dager så blir ofte Black Tuesday brukt for å tidfeste krakket, den dagen da panikken brøt ut for alvor og «alle» prøvde å selge seg ut av aksjemarked samtidig. Børskrakket på Wall Street i 1929 kom etter en lang oppgangsperiode i 1920 årene, og innledet den store depresjonen på 30-tallet. Tidslinje. Endringer i Dow Jones Industrial indeksen fra 1928 til og med 1930 Det økonomiske grunnlaget. Det var flere faktorer som spilte inn i hvordan denne krisen utviklet seg. Kredittbasert vekst. 1920 tallet var en periode med høykonjunktur. Produksjonen var høy og den generelle kjøpekraften var høy. Mange hadde mye penger mellom hendene og investeringsmulighetene var mange. Aksjemarkedet hadde hatt en enorm vekst de siste 10 årene og ble ansett som en sikker og lønnsom investering. For mange ble dette også et levebrød. Spekulasjon og kortsiktige handler på aksjemarkedet ble en godt betalt heltidsjobb. Den økte interessen for aksjemarkedet førte til at låning av penger til aksjehandler ble stadig mer populært. Dette gjorde det mulig for folk med lite midler å kunne satse på aksjer og de som hadde kapital fra før av kunne satse mer enn de kunne før og dermed øke inntjeningen. Dette ble kalt "kjøp på marginer" (engelsk: buy on margins) og i praksis ble dette gjort ved at man betalte helt ned til 10 prosent av aksjens markedspris med resten fikk man lånt. Siden aksjehandel ble ansett som veldig trygt og veldig lønnsomt så var ikke dette ansett som risikabelt. Det eneste man måtte sørge for var at aksjens verdiøkning ble høyere enn lånets rentekostnader. P/E. E (Price Earnings) er et forholdstall som viser sammenhengen mellom markedsverdien på en aksje og bedriftens resultat. Siden markedsverdien på en aksje er basert på mulig fremtidig gevinst og ikke er en eksakt fremstilling av en bedrifts nåtilstand så kan P/E brukes for å se markedets optimisme og om hva slags tro aktørene har på fremtiden. En god verdi på P/E avhenger av flere variabler som f. eks. type bransje og fremtidsutsikter. En P/E på mellom 10 og 20 anses som normal prising av en børsnotert aksje. I september 1929 oppnådde man en gjennomsnittlig P/E verdi på 32,6 for alle selskap som var notert på New York børsen (NYSE). En verdi over 30 tallet kan oppstå i noen tilfeller der en bedrift har stor tillit i markedet, med god grunn eller ikke. Dette kan være pga. stor tro på fremtidig inntekt, f. eks. et oljeselskap som har funnet olje som vil generere gode inntekter i fremtiden. Dette høye P/E tallet viser at aktørene på aksjemarkedet hadde svært stor tiltro til fremtiden. Offisiell granskning. Pecora kommisjonen ble utnevnt av det amerikanske senatet 4. mars 1932 for å utrede årsakene til Wall Street krakket i 1929. Navnet Pecora kommer fra lederen i kommisjonen, Ferdinand Pecora. I den første tiden kommisjonen var virksom, gikk mye av tiden ut på å avhøre store aktører på Wall Street. Denne prosessen fikk mye publisitet da det kom flere avsløringer om skattesvik. Pecora kommisjonen skulle i tillegg til å utrede årsakene, også legge til rette for at noe lignende ikke skulle skje igjen. Glass-Steagall vedtaket ble Pecora kommisjonens største endring. Dette vedtaket ble laget for å skape et skille mellom investeringsbanker (verdipapirmeglere mm.) og kommersielle banker (innskudd og utlån). Tiltak. Flere tiltak ble satt i gang for å korrigere nedgangen. Under selve krisen ble kortsiktige løsninger fra private aktører utprøvd, men det offentlige kom på banen senere under den store depresjonen for å dempe fallet. Tiltak fra private aktører. Aksjemarkedet hadde tidligere opplevd relativt store svinginger på kort tid som følge av usikkerhet. Panikken i 1907 hadde vært et slikt tilfelle. Man opplevde da en tillitskrise i finansindustrien og mangelen på tilgangen til penger gjorde det vanskelig for bedrifter å holde seg levedyktige. Den kjente bankmannen J.P. Morgan var en stor aktør på denne tiden. Han gikk inn med mye kapital for å bedre soliditeten til bankene noe som sørget for at tilliten på lånemarkedet bedret seg. Lignende tiltak ble satt i gang ganske tidlig i 1929. 25. oktober 1929 samlet representanter fra flere banker seg for å finne en løsning på krisen. De som var på møtet var: Thomas W. Lamont (Morgan Bank), Albert Wiggin (Chase National Bank), Charles E. Mitchell (National City Bank). Disse samlet kapital for å gjennomføre et stort oppkjøp av såkalte bluechip selskaper, selskaper som regnes som veldig trygge. Dette skulle gjenopprette tillitten i aksjemarkedet. Rockefeller familien og grunnleggeren av General Motors og Chevrolet, William C. Durant gjorde det samme tirsdag 28. oktober. Disse tiltakene hadde liten virkning utover noen timer disse dagene. Herbert Hoover. Herbert Hoover var den sittende presidenten under krakket i 1929 til Franklin Delano Roosevelt overtok i 1933. Hoover ble ansett som tiltaksløs i forhold til krisen. Han mente krisen ikke kunne knyttes til USA økonomi. To tiltak som ble satt i gang under hans presidentperiode var opprettelsen av Pecora kommisjonen og Smoot-Hawley Tariffvedtaket. Målet med Smoot-Hawley vedtaket var redde amerikansk industri ved å øke avgiften på importvarer. På denne måten skulle man få amerikanere til å kjøpe amerikanske varer istedenfor utenlandske. Dette vedtaket var svært kontroversielt og Herbert Hoover ble oppfordret av både økonomer og nære handelspartnere i utlandet til å gå imot forslaget. Vedtaket førte til et mer anstrengt forhold mellom land i og med at alle land etterhvert fulgte samme linjen med en proteksjonistisk politikk. Smoot-Hawley er blitt omtalt som en mulig årsak til den store depresjonen. Franklin Delano Roosevelt og New Deal. Franklin Delano Roosevelt (FDR) tok over som president etter Herbert Hoover 4. mars 1933. Roosevelt var svært populær, men hadde store utfordringer fremfor seg. Hans New Deal program skulle få økonomien på fote igjen. New Deal var en pakke bestående av vedtak og offentlige programmer laget for å få økonomien i gang igjen. New Deal ble satt i verk i 1933 når FDR tok over som president. New Deal brukte motkonjunkturpolitikk for å dempe fallet under depresjonen. Den britiske økonomen John Maynard Keynes var den som først snakket om dette politiske virkemiddelet. Man ønsker da å bruke finanspolitikk ved å enten øke de offentlige utgifter eller senke de offentlige inntektene (skatter). På denne måten ville man stabilisere økonomien. Dette var en drastisk måte å håndtere nedgangstider på. Dette førte til underskudd på handelsbalansen, noe som på den tiden var utenkelig. Politikken som hovedsakelig ble brukt før var proteksjonisme, et land ville da øke sine tollbarrierer ved f. eks. øke aviftene på import. Problemet var at når et land begynte med dette så fulgte fort alle andre land etter og dette førte til en forverring av krisene. Herbert Hoovers Smoot Hawley vedtak var et typisk eksempel på proteksjonistisk politikk. Kroer kirke. Kroer kirke er en langkirke fra 1925 i Ås kommune, Akershus fylke. Byggverket er laftet og har 120 plasser. Det har vært tre kirker i Kroer før den nåværende ble bygd. De tidligere er fra ca. 1340, 1550 og 1852. Den tredje brant julen 1923. Smenkhkare. Ankhkheperure Smenkhkare (også uttalt Smenkhare og Smenkare, som betyr «Levende er Sjelen til Ra») var en farao av det 18. egyptiske dynasti, etterfølger av Akhnaton, og forgjengeren til Tutankhamon. En kilde hevder ar Smenkhkares tid som enehersker varte omtrent ett år. Andre egyptologer hevder at denne farao regjerte alene i bare noen få måneder. Tutankhamons regjeringstid begynte like etter Smenkhkares død. Hans stamtavle i Amarna-familien er ukjent. Det har vært spekulert i om Smenkhkare, snarere enn Akhnaton, var far til Tutankhamon. Andre egyptologer tror at Tutankhamon var sønn av Amenhotep III eller av en mindre kjent kone til Akhnaton selv. Egennavn og trontittel. Faraoens egennavn var Smenkhkare djeser cheperu, «Levende er Sjelen (Ka) til Ra (og) den hellige tilsynekomst». Hans trontittel var Ankhkheperure, «Elsket er den hellige tilsynekomst» Identitet. Identiteten til farao Smenkhkare, er et mysterium. Ingen tidsangivelse, ingen objekter annet enn inskripsjonen på en vinkrukke, seks kongelige segl og en avbildning av farao Smenkhkare sammen med hans dronning Meritaten er kjent. Dessuten hadde Smenkhkare samme tron-tittel "(Ankhkheprure)" som Akhnatons kone Nefertiti. En fragmentarisk stele fra Amarna tilføyer mer viten, såvel som mer forvirring. Stelen portretterte opprinnelig Akhnaton, Nefertiti og Meritaten. Men på et eller annet tidspunkt etter at stelen ble laget, ble navnet Nefertiti fjernet og erstattet med navnet "Ankhkheperure Neferneferuaten". Dessuten ble navnet til Meritaten erstattet med navnet til Akhnaton og Nefertitis tredje datter, Ankhesenpaaten. Årsaken til at Nefertitis navn ble erstattet med et mannlig tron-navn er omdiskutert, så vel som årsakene til at navnet Meritaten ble erstattet av Ankhesenpaaten. Smenkhkare kan ha blitt Akhnatons medregent like etter Nefertitis død, og adoptert Nefertitis navn i hannkjønnsform. Ettersom Smenkhkare var gift med Meritaten — eldste datter av Akhnaton — kan teorien om at Smenkhkare "var" Nefertiti utelukkes. Egyptologen James Allen er av den oppfatning at Ankheperure Neferneferuaten var Akhnatons medregent i de siste 2-3 år av Akhnatons regjeringstid, men at dette var en kvinne. Ankheperure Smenkhkare var en ung mann ved sin død, og regjerte Egypt i en kort periode alene. Dette er attestert i hans År 1 på en vinkrukke-inskripsjon fra «Kongehuset til Smenkhkare», i graven fra Kheruef og fra seks segl med hans navn. Allen hevder at Smenkhkare ikke var Neferneferuaten – medregenten til Akhnaton. Neferneferuaten er attestert av en År 3 graffito fra Graven i Pere (TT 139) som var en Amun-prest. Dette indikerer at Neferneferuaten i Akhnatons siste år søkte et kompromiss med Amun-prestene før han ble erstattet av Smenkhkare. Andre egyptologer hevder at Smenkhkare var den samme person som Neferneferauten og var medregent i de siste 2 eller 3 årene av Akhnatons regjeringstid. På flere monumenter er de to vist sittende side om side. Familie. Smenkhkare's foreldre er ukjente — de ledende teorier er at han var sønn av Akhnaton eller Amenhotep III. I motsetning til de fleste andre faraoer, hevdet han kun at han var «elsket» av Akhnaton, men aldri at den sistnevnte var hans far. Akhnatons døtre er alltid kalt «faraos datter, av hans lender, [datterens navn].» At der ikke henvises til en annen sønn i et patriarkalsk samfunn synes usannsynlig. Dessuten hevder egyptologen Cyril Aldred at Smenkhkare måtte ha blitt født minst 3 år før Akhnatons regjeringstid begynte, noe som utelukker Smenkhkare som sønn av Akhnaton (gitt Akhnatons antatte minimumsalder på 12 år da han ble farao). Gitt at Akhnaton hadde seks døtre, men ingen kjente sønner, gjør dette det plausibelt at Smenkhkare var en yngre sønn av Amenhotep III og en bror av Akhnaton. I graven til Meryre II finnes en malt scene av en farao og en dronning. Den nevner «Farao av Øvre og Nedre Egypt, Ankhkheperure, Sønn av Re, Smenkhkare, Hellig i Manifestasjoner, kontinuerlig gitt evig liv» som ektemannen til «førstekonen, hans elskede, herskerinnen over Øvre og Nedre Egypt, Frue over de To Land, Meritaten» — det var gjennom hennes kongelige blod at han kan ha hevdet legitimitet til tronen, noe som var praksis i denne perioden. Grav 55 (KV 55). Likevel er ikke KV55 graven til noen av dem. 18-22 år gammel farao. Det er graven til en en mann som døde da han var mellom 18 og 25 år gammel. Alderen ble fastsatt til maksimum 25 år av G. Elliot Smith, Professor i anatomi ved det Medisinske Instituttet i Kairo, basert på analyser av tennene og epifysene til de store beinmargs-knoklene. Senere analyser, blant annet utført av R. G. Harrison fra Universitetet i Liverpool i desember 1963, bekrefter at skjelettet tilhørte en mann som døde tidlig i 20-årene. Kranie-analyser tyder på en alder på maksimum 22 år. Med sin analyse av tredje molar, konkluderte Harrison med alderen 18-22 år. I januar 2000 ble levningene analysert av Joyce Filer fra avdelingen for Egyptiske antikviteter ved British Museum. Hun konkluderte med at dette dreide seg om en 18-25 år gammel mann, fordi tredje molar ikke var fullt utviklet, karies var fraværende, og tennene manglet nesten spor av slitasje, noe som tyder på en person i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene. Hennes analyser av beinmargs-knoklenes epifyser, tilsier en alder på 18-21 år. Ikke farao Akhnaton. left Fire hjørnesteiner i graven bærer navnet til Akhnaton, og det ble antatt at dette var hans grav. Gravskjendere (Amon-dyrkere) fjernet kongelige kjennetegn fra sarkofagen, liksom de ødela mange andre spor av Akhnatons monoteisme. Dette er likevel ikke Akhnatons grav. Han ble farao minimum 12 år gammel og regjerte i 17 år. Han var far til minst én datter i begynnelsen av sin regjeringstid (28-29 år gammel). Akhnatons estimerte alder er 30-35 år. Analyser av D. E. Derry i 1931 og R. G. Harrison i 1963 viser at den avdøde mangler de brede hoftene og det forlengede kranium på samtidige avbildninger og skulpturer av Akhnaton. Akhnatons samtidige skulpturer var også høyere enn mumien i KV55. En farao tilhørende Amarna-familien. Analyser av blod-typen, foretatt av både D. E. Derry og R. G. Harrison, og sammenligninger av dimensjonene til skallen i KV-55 med Tutankhamons viser at de to enten var brødre eller far og sønn. Den avdøde tilhørte altså Amarna-familien. Noen egyptologer anser derfor dette for å være mumien til Smenkhkare. Smenkhkares ansikt kan faktisk være det mest velkjente av alle Faraoers ansikt. Bildet som brukes i bøker og utstillinger til å illustrere Tutankhamon kan meget godt være Smenkhkares ansikt. Det stammer fra den midterste kiste i Tutankhamons sarkofag (faraoer ble gravlagt i en serie på 3 kister), og det skiller seg klart i utseende fra bildene på den indre og den ytre kisten. Mange gjenstander i Tutankhamons grav bærer Smenkhkares navn, og ettersom en rekonstruksjon av mumien i KV55 bærer sterke likhetstrekk, kan det meget godt være ansiktet til Smenkhkare. Ettersom det var mer voksent enn alternativene, har bildet likevel ofte blitt anvendt i moderne tid for illustrasjoner av Tutankhamon. Smenkhkares regjeringstid var kort, og varte kanskje ikke lengre enn noen få måneder. Vera Lynn. Vera Lynn fotografert i sitt hjem i Sussex i 1975 Vera Lynn (født 20. mars 1917 i East Ham i London i Storbritannia, egentlig "Vera Margaret Welch") er en engelsk sangerinne. Høydepunktet under hennes karriere var under annen verdenskrig, og da fikk hun tilnavnet "«The Forces' Sweetheart»". Vera Lynn begynte å synge i syvårsalderen. Kunstnernavnet "Lynn" var hennes bestemors pikenavn. Hun hadde sin første radioopptreden i 1935 sammen med Joe Loss Orchestra. I 1939 giftet hun seg med klarinettisten og saksofonisten Harry Lewis. I 1940 startet hennes egen radiosending "Sincerely Yours". Lynn er utnevnt til "Dame Commander" av Order of the British Empire. Hun er derved opphøyet i ridderstanden og har rett til å føre tiltaleformen "Dame" foran sitt navn. Hanjiang. Hanjiang (kinesisk: 汉江; pinyin: "Hànjiāng") i Folkerepublikken Kina, tidligere kalt Hanshui (漢水; "Hàn Shuǐ"), er den lengste sideelven til Chang Jiang, og er 1.532 km lang. Han-elven har sine kilder i det sørvestre Shaanxi og renner så inn i Hubei. Den forener seg med Chang jiang i storbyen Wuhan. Elvemøtet deler byen i tre deler: Wuchang, Hankou og Hanyang. Den største bielva er "Dan Jiang", som er utbygd vest for Nanyang i provinsen Henan gjennom Danjiangkoudemningen (Hubei), ferdigstilt på 1950-tallet. Danjiangkou-reservoaret er den største kunstige innsjøen i Kina. Nordby kirke. Nordby kirke er en langkirke fra 1826 i Ås kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tømmer og har 175 plasser. Slaget ved Poteidaia. Slaget ved Poteidaia var sammen med slaget ved Sybota en utløsende faktor for Peloponneskrigen. Det ble utkjempet nær Poteidaia i 432 f.Kr. mellom Athen og en samlet styrke fra Korint og Poteidaia, sammen med forskjellige andre allierte. Poteidaia Holmen kirke (Akershus). Holmen kirke tilhører Asker prosti i Oslo bispedømme, og ble innviet 28. november 1965 av biskop Johannes Smemo. Kirken er tegnet av arkitekt MNAL Knut Knutsen i en kvadratisk form som går igjen i hele kirkens eksteriør og interiør. Den ligger på en høyde ved Slependen i Asker kommune i Akershus. Kirken betjener områdene Holmen, Hvalstad, Billingstad, Nesøya, Nesbru og Slependen. Byggverket er i betong og har 340 plasser, i tillegg 200 ved åpen menighetssal. En kirkestue på samme plan har ca. 50 sitteplasser. I underetasjen er ungdomssal og speiderhule med tilsammen 200 sitteplasser. Et tilbygg fra 1984 rommer kontorer og barnehage samt en loftsetasje for mindre samlinger. Blant de mest særpregede detaljene er Holmen kirkes altertavle, som er malt av maleren Karl Høgberg, og nytt kirkeorgel fra Marcussen & Søns Orgelbyggeri i Aabenraa, Danmark, innviet 20. november 2011. Også gulvet i kirken er en spennende detalj: stenene er usorterte, og fremstår derfor i alle fasonger – i likhet med mennesket. Aurskog kapell. Aurskog kapell er et kapell fra 1964 i Aurskog-Høland kommune, Akershus fylke. Kapellet faller under Borg bispedømme. Byggverket er i tre og har 125 plasser. Armstrong Whitworth Siskin. Armstrong Whitworth Siskin III var et britisk jagerfly utviklet av Armstrong Whitworth Aircraft og det første jagerflyet bygget helt i metall som kom i operativ tjeneste med Royal Air Force. Flyet hadde sitt utgangspunkt i jagerflyet Siddeley S.R.2 Siskin fra 1919 og videreutviklingen av denne i form av Armstrong Whitworth Siskin II fra 1922. Ingen av disse ble satt i produksjon. Siskin III fløy første gang i 1923 og 50 en-seters jagerfly og 12 to-seters treningsfly ble bygget for Royal Air Force. Siskin IIIA var en oppgardert versjon av Siskin III og fløy første gang 20. oktober 1925. I alt 412 Siskin IIIA ble bygget. De fleste ble levert til Royal Air Force, men noen ble også solgt til Canada og Estland. De siste Siskin IIIA ble tatt ut av operativ tjeneste hos Royal Air Force i 1932. Aurskog kirke. Aurskog kirke er en langkirke fra 1881 i Aurskog-Høland kommune, Akershus fylke. Kirken faller under Borg bispedømme. Byggverket er i bindingsverk og har 580 plasser. Orgel av August Nilsen anno 1882. Bjørkelangen kirke. Bjørkelangen kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1925 i Aurskog-Høland kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Løken kirke. Løken kirke er en langkirke fra 1883 i Aurskog-Høland kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 700 plasser. Orgel av August Nielsen anno 1884, ombygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk 1965. Setskog kirke. Setskog kirke er en langkirke fra 1846 i Aurskog-Høland kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 190 plasser. Adkomst til stedet er via Rv21. Francis Gary Powers. Francis «Frank» Gary Powers (født 17. august 1929 i Jenkins, Kentucky, død 1. august 1977 Burbank, California) var en amerikansk pilot som 1. mai 1960, ble skutt ned i sitt U-2 spionfly på vegne av CIAunder et oppdrag over Sovjetunionen. Denne hendelsen førte til den såkalte U2-affæren. Powers ble utdannelse flyver ved Turner flybase i Georgia som flyver av Republic F-84 Thunderjet, og tjenestegjorde som kampflyger i Koreakrigen. Han ble imidlertid her rekruttert til å arbeide for CIA på grunn av sin dyktighet til å fly en-motors jetfly. I 1960 var han allerede en erfaren flyvier med hensyn til å gjennomføres slike spionoppdrag. Powers sa seg skyldig i tiltalene og ble dømt for spionasje 19. august, og ble deretter idømt 3 års fengsel og 7 års tvangsarbeid. Han avtjente ett år og ni måneder før han ble løslatt fra sovjetisk fangenskap i 10. februar 1962 gjennom en utveksling sammen med Frederic Pryor, en amerikansk økonomiprofessor som var anklaget for spionasje mot Øst-Tyskland, mot den sovjetiske KGB-obersten Rudolf Abel (Vilyam Genrikhovisj Fisher). Utvekslingen skjedde på Glienicke Brücke, som går fra Potsdam i tidligere Øst-Tyskland til Vest-Berlin. Powers døde i en helikopterulykke i 1977. Han hadde da overvåket en skogbrann i Santa Barbara County. Da han vendte tilbake gikk helikopteret tom for drivstoff og falt ned i friområde, ikke langt fra flyplassen i Burbank (idag «Bob Hope-flyplass»). I 1998 fortalte nylig nedgradert materialet at flyvingen hadde vært et felles oppdrag for både USAF og CIA. På 40 årsdagens for U2-affæren i 2000, ble familien tildelt hans posthume æresbevisninger Prisoner of War Medal, Distinguished Flying Cross, Silver Star og National Defense Service Medal. I tillegg tildelte CIAs direktør George Tenet Powers posthumt CIAs medalje Intelligence Star for sterk lojalitet og ekstraordinært mot under tjeneste. I 1976 ble det gitt ut en biografi om Powers, skrevet av Curt Gentry, og dette ble en TV-film ("Francis Gary Powers: The True Story of the U-2 Spy Incident") med Lee Majors i tittelrollen. Søndre Høland kirke. Søndre Høland kirke er en korskirke fra 1864 som ligger i Hemnes i Aurskog-Høland kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Orgel av Amund Eriksen anno 1866, ombygget av Norsk orgelharmonium fabrikk i 1965. Wilf McGuinness. Wilf McGuinness (født 25. oktober 1937 i Manchester i England) var en engelsk fotballspiller og trener som spilte to landskamper for England. Han er mest kjent for å ha overtatt for sir Matt Busby som manager i Manchester United. Hans sønn, Paul McGuinness, er for tiden lagleder for U-18-laget til United og nestleder i deres ungdomsakademi for aldersgruppen 17 til 21 år. Grinilund kirke. Grinilund kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1959 i Bærum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i betong og tre og har 286 plasser. Kroppsøving. Kroppsøving er i den norske, offentlige skolen et fag med fokus på fysisk aktivitet. Faget er et gjennomgående fag i grunnskolen og i den videregående skolen. Med Kunnskapsløftet (fra høsten 2006) har læreplanene i "kroppsøving" fått en sammenheng og progresjon gjennom hele det 13-årige skoleløpet. "Kroppsøving" blir ofte kalt gym, fra gymnastikk som faget het fra gammelt av. I endel norske privatskoler og i utlandet er det tilsvarende faget som oftest kalt gymnastikk. Om faget. Om innholdet i faget sier læreplanen at "kroppsøving" skal være et allmenndannende fag, som skal bidra til at elevene føler, opplever, lærer og skaper med kroppen. Sentralt i faget står bevegelse, allsidig idrett, dans og friluftsliv, og elevene skal kunne oppleve mestring og mestringsglede ut fra egne forutsetninger. Faget skal inspirere til bevegelse, kreativitet og selvstendighet hos den enkelte. "Kroppsøving" skal også bidra til å gi elevene naturopplevelser og innsikt i å bruke naturen til idrett og friluftsliv på en miljøvennlig måte. Faget skal også bidra til fysiske utfordringer og mot til å tøye egne grenser for mestring, både spontant og i organisert aktivitet. "Kroppsøving" skal gi erfaring i hvordan eleven kan øve opp god motorikk, styrke og utholdenhet. Videre skal elevene få kunnskap om hvordan de kan unngå uheldige følger av fysisk aktivitet. Faget skal gi kunnskap om trening og helse og hvordan elevene kan møte krav til å mestre ulike bevegelser i hverdagen. De sosiale aspektene ved fysisk aktivitet gjør "kroppsøvingen" viktig for å styrke selvbildet, identiteten og flerkulturell forståelse. Gode opplevelser i "kroppsøving" kan være med og legge grunnlaget for en fysisk aktiv og helsefremmende livsstil hos de unge. Opplæringen i faget skal medvirke til at elevene opplever glede, inspirasjon og selvforståelse gjennom bevegelse og samarbeid med andre. Elevene skal også få øvelse i hvordan de skal gjøre rede for opplevelser, vurdere praktiske aktiviteter og reflektere over utførelser og deres egen innsats i faget. Mange elementer i faget egner seg for tverrfaglig samarbeid og samarbeide med lokalmiljøet slik at elevene får bredere kompetanse. Læringsarbeidet skal skape gode holdninger ut fra innholdet i faget og de overordnede målene og prinsippene for opplæringen i skolen. Historie. Gjennom renessansen ble øvelsesutvalget fra den greske gymnastikken kjent, og via Tyskland spredte den seg videre til Skandinavia. En rekke betydelige menn peker i det 16. og 17. århundre på nødvendigheten av kroppsøving som et viktig ledd i oppdragelsen. Interesseorganisasjoner. Som for de fleste fag arbeides det også for å få mer "kroppsøving" inn i skolen. Flere organisasjoner arbeider målrettet for å vise viktigheten av kroppsøvingsfaget. De viser blant annet til forholdet til fysisk forfall i befolkningen og livsstilssykdommer. Helgerud kirke. Helgerud kirke er en arbeidskirke fra 1982 på Gjettum i Bærum kommune i Oslo bispedømme. Den er hovedkirke i Helgerud menighet, opprettet i 1976 ved at det tidligere Vestre Bærum prestegjeld ble delt i de tre nye menighetene Bryn, Helgerud og Tanum kirke. Helgerud menighet omfatter det sentrale området fra Sandvika sentrum mot Valler, Dønski, Rud, Gjettum, Hauger og til Kolsås. Helgerud kirke er bygget i rød tegl og er tegnet av arkitekt Harald Hille. Kirken ble innviet i mars 1982 av daværende biskop Andreas Aarflot. Kirken ligger på et lite høydedrag ovenfor Sandvika like ved Bærum sykehus og med Kolsåstoppen i nordøst. Ved tilkopling av kirkesal og menighetssal har kirken på det meste 650 sitteplasser. I tårnfoten finnes et mindre kapell, i hovedetasjen finnes for øvrig en egen kirkestue samt kjøkken og sakristi. En separat kontoravdeling er bygget sammen med hovedbygningen. I underetasjen finnes barne- og ungdomsavdeling samt barnehage. Kirkerommet har et kvadratisk grunnplan med diagonal akse og avsneiede hjørner, slik at rommet danner en tilnræmet avrundet form. Interiøret er malt i hvitt. Det sentrale kunstverk i kirken er det vevede alterteppet "Jul, påske, pinse" av billedkunstneren Håkon Stenstavold og vevet av Synnøve Thorne. Billedteppet var produsert flere år før kirken ble oppført, men det var Stenstavolds ønske at det skulle henge i den planlagte Helgerud kirke. Billedteppet ble derfor retningsgivende for utformingen av kirkerommet. Kirken har et stort orgel med plass til 36 stemmer, der foreløpig bare første byggetrinn med 29 stemmer er fullført. Orgelet er bygget av orgelbyggeren Eystein Gangfløt i Fredrikstad og er det største orgel denne orgelbyggeren leverte. Ansvarlig for intonasjon var Jan Ryde. Orgelet har bl.a. horisontale spanske trompeter i fasaden (Toledotrompet 8'). Orgelet markerte ved innvielsen i september 1982 et gjennombrudd for en ny, kvalitetsorientert æra i norsk orgelbygging og med påvirkning fra romantiske klangidealer. Kirken og orgelet er mye benyttet til konserter og plateopptak. Jømna. Jømna er ei bygd i Elverum kommune i Hedmark fylke. Den ligger på østbredden av Glåma, ca. 15 kilometer sørøst for Elverum sentrum. Bygda har navn etter elva Jømna som munner ut i Glåma like ved. og Solørbanen passerer gjennom bygda. Næringsliv. Den største arbeidsplassen på Jømna er trevareprodusenten Jømna Brug. Jømna Caravanverksted og deler AS. De har eget verksted for alle typer reparasjoner, salg av deler og har 5 fast ansatte. Jømnas historie. Tidligere fantes det to butikker på Jømna. Samvirkelaget som idag blir drevet med brukt og antikviteter ble lagt ned i 1999 og Trosterud som brant ned til grunnen 10 oktober 2009. Disse to er nedlagt. Foreningen Jømnvang er bygdas samfunnshus. Det fantes også tidligere et sagbruk, Lømo Sagbruk men dette brant ned på slutten av 1980-tallet. Bjølseth Caravan var den siste norske campingvognfabrikken i landet som ble etablert i 1954 men som gikk konkurs i 2006. Kjente personer fra Jømna. Severin Jevnager Internasjonal kjent musiker Christian Østmo Indistrigrunlegger av Jømna Brug / Kverndalen Brug Tom Steinar Lund Norsk musiker Jar kirke. Jar kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1961 i Bærum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tegl og har 460 plasser. London Missionary Society. London Missionary Society var et overkonfesjonelt protestantisk misjonsselskap organisert i England i 1795 som The Missionary Society (tilføyelsen av London skjedde ved navneendring i 1828). De som stod bak, var lavkirkelige anglikanere og nonkonformister, for det meste kongregasjonalistiske i kirkesyn. De konsentrerte seg om øyene i Stillehavet og om Afrika, men hadde et lite nærvær i Kina allerede i 1807 som skulle utvides vesentlig fra 1850-årene. Blant LMS' misjonærer i Afrika kan nevnes John Philip og David Livingstone, som forsøkte å forsvare de innfødtes interesser mot innflytterne. I Guyana og Karibia engasdsjerte LMS'-misjonærene seg i kam,p mot slaveriet. I Kina ble LMS et av de største protestantiske misjonsselskaper. På 1800-tallet var antallet misjonærer i dets tjeneste på det meste på omlag 200 verden rundt. Lommedalen kirke. Lommedalen kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1995 i Lommedalen i Bærum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i betong og har 700 plasser. Lommedalen kirke ble brukt under innspillingen til Ravi & DJ Løv og The Monroes' musikkvideo-innspilling av sangen «Tsjeriåu». Koret øver i Lommedalen kirke Warren Burger. Warren Earl Burger (født 17. september 1907 i Saint Paul i Minnesota i USA, død 25. juni 1995 i Washington, DC) var justituarius for Den amerikanske høyesterett fra 1969 til 1986. I hans embedstid ble det felt viktige dommer vedrørende abort, dødsstraff og likestilling. Hans etterfølger var William H. Rehnquist. Burger ble i 1988 tildelt Presidentens frihetsmedalje. Occaneechi. Occaneechi er navnet på en liten indianerstamme som tradisjonelt har holdt til i grenseområdene mellom Nord-Carolina og Virginia i USA, i Piedmot-området. Den er beslektet med stammene Saponi, Tutelo og Monacan. David Souter. David Hackett Souter, født 17. september 1939 i Melrose, Massachusetts, USA, er en amerikansk jurist og, siden 1990, dommer ved USAs føderale høyesterett. Sammen med John Paul Stevens, Ruth Bader Ginsburg og Stephen Breyer anses han for å tilhøre domstolens venstrefløy. Den 1. mai 2009 bekreftet Souter overfor Obama-administrasjonen at han vil fratre som dommer i høyesterett ved utløpet av inneværende domstolstermin i juni 2009. Brian McClair. Brian John McClair (født 8. desember 1963 i Bellshill, Skottland) er en tidligere fotballspiller som hadde sin posisjon i angrep. Han er mest kjent for sitt elleve år lange opphold i den engelske klubben Manchester United, såvel som opphold i de skotske klubbene Celtic FC og Motherwell FC. Brian McClair er nå direktør i ungdomsakademiet hos Manchester United og midlertidig trener for reservelaget etter at René Meulensteen meldte overgang til danske Brøndby IF. Han fikk kallenavnet «Choccy» siden hans etternavn rimer på delikatessen «Chocolate Eclair». Karriere. Hans første lag var Aston Villa som han kom til som juniorspiller da han var 12 år gammel i starten av sesongen 1980–1981. Han gjorde ikke inntrykk på trenerne så han ble frigitt til den skotske klubben Motherwell, hvor han skårte 15 ligamål på 40 kamper. I 1983 ble han solgt til ligakonkurrenten Celtic FC for £100,000, og i en fireårs periode med Celtic fikk han 145 kamper og 99 mål. I sesongen 1986–87 skårte han 35 mål på 44 ligakamper og ble premiert med både Scottish Football Writers' Association Player of the Year og Scottish Players' Player of the Year, som henholdsvis årets spiller blant skotske sportsjournalister og årets spiller valgt av spillerne. McClairs endelig gjennombrudd ble kronet med en overgang til Manchester United i 1987 for en overgangssum på £850,000. Dette var en av de første overgangene av den da nyansatte manageren Alex Ferguson. I hans første sesong for klubben, i samspill med en tilbakevendt Mark Hughes fra FC Barcelona, skårte han 24 ligamål og ble dermed den første unitedspilleren til å kommer over 20 ligamål siden George Best gjorde det samme i 1968. I 1992 ble McClair flyttet ned på midtbanen da Eric Cantona ankom klubben i november. Da Roy Keane signerte for United den påfølgende sommeren ble førstelagsspill for McClair stadig vanskeligere, men han ble enig om å fortsette som en del av stallen hvor han kunne bli en viktig støttespiller for både midtbane og angrep. I denne rollen fikk han over 40 kamper både som innbytter og førstelagsspiller i sesongen 1994–1995. I den første kampen mot Wimbledon under sesongen 1996–97 ble han for øvrig kreditert med målgivende pasning til David Beckhams spektakulære mål fra midtstreken. Dette ble også hans eneste benevningsverdige bidrag den sesongen, og mot slutten av 1997–98 ble han frigitt av klubben for å kunne spille kamper med andre klubber. McClair skrev så under for Motherwell igjen, hvor han til tross for tempoproblemer fikk elleve kamper for klubben. Brian McClair la så opp som aktiv fotballspiller og dro sørover igjen i desember 1998 for å bli Brian Kidds assistentmanager i Blackburn Rovers. Her ble han helt til Blackburn rykket ned noe som gjorde at han fikk sparken. Deretter gikk han igjen til Manchester United og ble ansatt som ungdomslagstrener I 2001 ble han utnevnt som reservelagstrener og vant reservelagsligaen det samme året som trener. Året etter fikk han ansvaret for Uniteds U19-lag, som senere vant FA Youth Cup i 2003. Noen av hans spillere, som Chris Eagles og Kieran Richardson fikk senere prøve seg på førstelaget til United. Etter et år hvor hvor han fulgte i skyggen av Les Kershaw, som var direktør i uniteds ungdomsakademi, ble han selv ansatt i rollen som erstatning for Kershaw i starten av sesongen 2006–07. I United skårte han 126 mål i alle turneringer, fordelt på totalt 296 ligakamper (hvor 59 av dem var som innbytter), 38 kamper i FA-cupen (hvor syv av dem var som innbytter), 44 kamper i ligacupen (hvor én av dem var som innbytter) og 17 kamper i europeisk sammenheng (hvor syv av dem var som innbytter. Brian McClair skårte også det eneste målet i ligacupens finale i 1992, samt i FA-cupfinalen mot Chelsea i 1994. Han er også mer eller mindre betegnet som en kultfigur i United på grunn av hans humoristiske dagbok, «Choccy's Diary», som ble publisert i magasinet "Manchester United". Landslagspill. McClair fikk 30 landslagskamper for og skårte to mål. Han representerte også landslaget under EM i fotball 1992 i Sverige hvor han den 18. juni skårte ett mål i siste gruppespillkamp mot. Østerås kirke. Østerås kirke er en arbeidskirke fra 1974 i Bærum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tegl og har 690 plasser. Det ble avholdt en arkitektkonkurranse i forbindelse med kirkeprosjektet, og ved innleveringsfristens utløp 15.februar 1971 var det kom inn i alt 47 utkast. I spørsmålet om hvilket prosjekt som skulle innstilles, delte juryen seg i to fraksjoner. Flertallet gikk inn for prosjekt "Jubilate Deo" utarbeidet av Arkitetektene Ashish Krishna og Viggo Kippernes. Østerås kirke er tenkt og planlagt som en arbeidskirke. Fleksibilitet i videste forstand har vært en hovedtanke ved utformingen. De to menighetssalene kan benyttes uavhengig av hverandre, utnyttes på forskjellige måter og også tilknyttes til kirkerommet slik at 690 mennesker kan samles. I underetasjen er det barnehage som har separat adkomst i terrengnivå. I tillegg er det rom for ungdomsarbeid, speidere og søndagsskole. Klokketårnet har fått sin plassering på den eksisterende kolle, hvor den på en beskjeden og avdempet måte forteller om kirkens eksistens. Lydlov. En lydlov er et begrep fra den historisk-sammenliknende språkvitenskapen, særlig fra den såkalte "ung-grammatiske" retningen. Begrepet "lydlov" inneholder at en lydendring skjer – innenfor et visst område og innenfor en viss tid – helt regelrett og uten unntak. En lydlov beskriver en lydendring og legger vekt på at endringen er regelrett. En mulig alternativ til lydlovene er idéen at lydene i et språk endrer seg mer eller mindre tilfeldig. En lydlov kan for eksempel beskrive lydendringen fra norrøn "þ" i framlyd til "t" i moderne norsk ("þing" blir "ting"). Dersom flere lyder endres systematisk i samme periode, snakker en om lydforskyvning. Lydlover fins det alt hos den tyske språkforskeren Franz Bopp (1791 – 1867), men han tillot mange unntak og brukte disse lovene heller som tendenser enn som strenge lover. Senere forskere, særlig de som tilhørte den «ung-grammatiske» retningen innenfor den historisk-sammenliknende språkvitenskapen, tilpasset disse lydlovene strengere og tillot færre unntak. De prøvde å eliminere så mange unntak som mulig. Disse forskerne trodde nemlig at alt for mange unntak i beskrivingen av lydendringene ødela den seriøse og vitenskapelige karakteren til språkvitenskapen. På 1860-tallet tok de steget fra en lydendrings"tendens" til en unntaksløs lyd"lov". Det var knapt mulig å bevise at sånne lydlover fantes – en kunne bare tro på dem og bruke dem. De som arbeidet med lydlover hevdet at et unntak fra en lydlov var bare skyldet av en annen lydlov eller av analogi. Når altså norrønt "þ" i framlyd blir "t" i moderne norsk, skulle "þetta" (norsk "dette") bli til "tette" på norsk, men faktisk ble det til "dette". Her må en altså lete etter den lydloven som dannet unntaket fra den forrige lydloven, eller en må anta en analogi (altså innflytelse av andre ord). De som trodde på unntaksløse lydlover arbeidet systematiskere enn generasjonen før og letet spesielt etter unntak i lydutviklingene og etter motsetinger innenfor eldre teorier. De oppdaget for eksempel at det gammelindiske språket (sanskrit) ikke var så opphavlig og konservativ som en alltid hadde trodd. Den forrige generasjonen av språkforskere hadde ennå trodd at den gammelindiske "a"-lyden var blitt til "e" eller "o" i mange europeiske språk som latin eller gammelgresk. Visstnok kunne de ikke forklare hvorfor "a"-lyden fortsatte å være "a" i enkelte tilfelle og hvorfor den ble til "e" eller "o" i de øvrige tilfellene. Men de aksepterte denne (ukorrekte) idéen fordi de ikke så noe problem i sånne uregelrette utviklinger. De forskere som trodde på unntaksløse lydlover hadde stor suksess. Særlig i året 1876 publiserte de flere viktige bøker og artikler. Jo oftere troen på lydlovene førte til ny kunnskap om gamle språk, jo mer ble troen en visshet. Denne troen på lydlovene førte på 1880-tallet til en prinsipiell diskusjon om dem. Særlig omstridt var idéen at disse lydlovene skulle være unntaksløse (bortsett fra analogi og andre lydlover). Allikevel har arbeidet med lydlovene hatt stor innflytelse på den historisk-sammenliknende språkvitenskapen. Hellissandur. Hellissandur er et tettsted på nordkysten av Snæfellsnes på Island. Det har om lag 800 innbyggere og ligger i kommunen Snæfellsbær. Innbyggerene lever av fiskindustrien. Like ved ligger en radiomast (412 meter høy) som er den høyeste bygningen i Europa. Snarøya kirke. Snarøya kirke er en arbeidskirke konstruert i en rektangulær form, fra 1968 i Bærum kommune, Akershus fylke. Kirkens adresse er Snarøyveien 126. Byggverket er i betong og har 250 plasser. Prekestolen er laget i betong. Snarøya kirke v/arkitektene Odd Østbye og Harald Hille ble tildelt arkitekturprisen Betongtavlen for 1985. China Open (snooker). China Open er en profesjonell snookerturering. Den er en av de syv rankingtuneringene. Turneringa spilles i Beijing University Students Gymnasium, Haidian-distriktet, Beijing i mars. Den er den siste turneringa før verdensmesterskapet som er i april. Eidsvoll kirke. Eidsvoll kirke er en korskirke fra ca. 1200 i Eidsvoll kommune, Akershus fylke. Borg bispedømme, Eidsvoll prestegjeld. Åpen, rullestolvennlig kirke med toalett. Den romanske bygningen er i stein. Eidsvoll kirke fra ca. 1190 er muligens Norges eldste korskirke i mur. Sydskipet hadde visstnok et Olavsalter. Olav Haraldsson gikk til messe i Eids kyrkju i året 1017. Ved Eidsvoll kirke er det bevart en gammel hulvei som ble brukt langt inn i det forrige århundre. Eidsvoll kirke er flere ganger brent og ombygd. De gamle kirkebøkene ble borte ved brann. Altertavlen. Altertavlen i Eidsvoll kirke er fra 1765. Det er en trekonstruksjon i tre etasjer, avtagende mot toppen, der hver etasje avsluttes med forgylte pilastre med kapiteler og rokokkodekor på hver side av et maleri. Altertavlen ble restaurert etter en brann i 1883, neste restaurering skjedde i 1915 og en tredje restaurering skjedde sent på 1960-tallet. Etter en brann i Eidsvoll kirke i august 2000, ble tre 1700-talls malerier fra den barokke altertavlen behandlet ved NIKUs konserveringsatelier i Oslo. Maleriene er utført i oljemaling på lerret med motiver fra Kristi lidelseshistorie. Særlig to av bildene var alvorlig brannskadet med omfattende blæredannelser i malingen, og konserveringsanalysene kom derfor til å konsentrere seg om denne typen varmeskader. Det nederste bildet fremstiller Nattverden og kan sammenlignes med et rokokkomaleri i altertavlen i Aurskog kirke. Begge disse bildene fremstiller Jesus ved bordet idet han velsigner brødet. Det midterste bildet fremstiller Korsfestelsen og det øverste Oppstandelsen. Kirkegård og omgivelser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv181 og Fv502/Rv177. Pilegrimsleden går gjennom Eidsvoll fra Rise Bru i Ullensaker til Stange kommune. Eidsvoll kirke er et av de mest sentrale punktene langs leden, som ble offisielt åpnet 16. juni 2002. Dette skjedde ved at en "milestein" i granitt – den første mellom Oslo og Hamar – ble avduket på Tingvoll ved Eidsvoll kirke, stedet der Eidsivatinget møttes gjennom 900 år. Arkeologiske funn ved kirken. Graver under kirken som var eldre enn den stående kirken. Noen lå delvis inn under murene, andre var gravd ned i jordlag som var plombert av sten og spillkalk fra byggeprosessen. De døde var lagt i enkle trekister som var orientert øst-vest uten noen form for gravgods. Gravene viste at det høyst sannsynlig hadde stått en eldre kirke på stedet og at denne kirken neppe kan ha stått akkurat i koret og tverrskipet, men like i nærheten. Mulig plassering av denne kirken kan ha vært i vestre del av skipet. I Eidsvoll kirke ble det funnet 117 mynter under arkeologiske utgravninger i 1964 og 1965. Flesteparten av myntene er norske, danske og svenske middelaldermynter. Grunnlovsforsamlingen. Utsendingene til Grunnlovsforsamlingen møttes i Eidsvoll kirke første påskedag, 10. april 1814. Hovedforhandlingene pågikk i hovedbygningen på Eidsvoll Verk i perioden 12. april til 19. mai 1814. I denne tiden bodde utsendingene på gårdene i distriktet. Litteratur. Lidén, Hans-Emil; 1974. «Eidsvoll kirke I. Fra romansk til ny-romansk». I: Birkeli, F. m.fl.(red.): "Oslo Bispedømme 900 år": side 207-218. Mandal Borgerskole. Mandal Borgerskole var en privat skole drevet av Carsten Klingenberg Ross fra ca. 1828. Den ble kommunal i 1839. Fra 1844-1847 var Aasmund Olavsson Vinje knyttet til skolen som timelærer. Skolen holdt i mange år til i Ross sin privatbolig, den senere Reymertgården i byens sentrum. Borgerskolen gikk senere over til å bli middelskole. Jeffersonmonumentet. Jeffersonmonumentet er en tempellignende bygning i Washington, DC i USA, oppført til minne om landets tredje president, Thomas Jefferson. Byggingen begynte i 1930-årene og monumentet stod ferdig i 1943, passende til 200-års jubileet for Jeffersons fødsel. Sør for monumentet ligger East Potomac Park. Gordon Strachan. Gordon David Strachan (født 9. februar 1957 i Edinburgh) er en tidligere skotsk fotballspiller og er tidligere manager i Celtic FC. 26. oktober 2009 ble han ansatt som ny trener i Middlesbrough etter Gareth Southgate. 18. oktober 2010 trakk han seg fra jobben. Under sin stort sett suksessrike spillerkarriere spilte han for Dundee FC (1974–1977), Aberdeen FC (1977–1984), Manchester United (1984–1989), Leeds United FC (1989–1995) og Coventry City FC (1995–1997). Han spilte 50 landskamper for Skottland og er medlem av Scotland Football Hall of Fame. Strachan var en aggressiv, talentfull midtbanespiller og far til Gavin Strachan som også er fotballspiller. Skottland. Han startet sin karriere i Dundee FC hvor han var deres yngste kaptein gjennom tidene, men det var ikke før han ble signert av Aberdeen at han ble kjent. Med det berømte Aberdeen-laget i 1980-årene, et av de få lagene som brøt den tradisjonelle dominansen til Old Firm i skotsk fotball, vant han to skotske seriemesterskap, tre skotske cuper, Cupvinnercupen og UEFA Super Cup under styret til sir Alex Ferguson. England. Manchester Uniteds Ron Atkinson hentet ham til Old Trafford for £500 000 i august 1984. Han lyktes innledningsvis og bidro massivt i deres seier i FA Cupen mot Everton FC i 1985, men begynte gradvis å miste formen og til slutt plassen sin som fast førstelagsspiller. Manageren i Leeds United, Howard Wilkinson, ble redningen i 1989 da han betalte £200 000 for Strachans tjenester. Overgangssummen lønte seg snart da Strachans sterke form resulterte i at Leeds vant tittelen i 2. divisjon i 1990 og rykket opp til 1. divisjon etter åtte år i nest øverste divisjon. Den følgende sesongen hjalp han Leeds til en fjerdeplass i 1. divisjon og Strachan ble kåret til PFA Player of the Year. Ett år senere var han sterkt medvirkende til at Leeds til slutt beseiret Manchester United og vant den siste sesongen av den gamle fotballigaen før opprettelsen av FA Premier League. Strachan fortsatte å være en kompetent og fast førstelagsspiller ettersom Leeds opplevde blandet lykke i deres tre første sesonger av Premier League, selv om han til tider ble holdt utenfor laget på grunn av problemer med ryggen. Strachan forble i Leeds United frem til mars 1995 da han flyttet til Coventry City for å jobbe som spillende trener under den nye manageren Ron Atkinson. Strachan var ikke fast på laget på Highfield Road, men han hjalp til med å trene klubbens spillere til en god nok standard til å unngå nedrykk fra Premier League i sesongen 1995–96. VM. Han deltok i to VM i fotball, i 1982 og 1986, og det var i det siste at han scoret sitt mest kjente internasjonale mål, mot Vest-Tyskland i Skottlands andre kamp i turneringen i Queretaro i Mexico. Det var Skottlands eneste mål i en ellers forferdelig turnering for skottene. Manager. Strachan ble forfremmet til manager da Ron Atkinson ble Coventry Citys fotballdirektør i november 1996. Han la opp som spiller på slutten av sesongen etter å ha spilte sine siste kamper i en alder av 40 år, noe som på den tiden var rekord i Premier League. Strachan hjalp også Sky Blues til å redde plassen i ligaen på det usannsynlige viset etter at de tapte sin nest siste kamp for sesongen. Da så det ut som om deres 30–årige tilstedeværelse på øverste nivå var slutt, men takket være at de vant i den siste kampen, mens Middlesbrough FC og Sunderland AFC tapte, sikret de plassen på mirakuløst vis. Strachan holdt Coventry oppe frem til 2001 da de til slutt rykket ned etter 34 år i toppen. Han fikk sparken kort tid etter at deres første sesong i 1. divisjon startet i 2001/02. Gordon Strachan returnerte til manageryrket få uker senere da han fikk jobben i Southampton FC som sparket manager Stuart Gray etter en forferdelig start på deres første sesong på St Mary's Stadium. De fleste eksperter hadde avskrevet deres muligheter til å overleve da Strachan ble utnevnt i oktober 2001, men han snudde deres lykke og de endte på 11. plass. Saints fremgang fortsatte i 2002/03 da de endte på åttendeplass og nådde FA-cupfinalen hvor de tapte 1–0 for Arsenal FC. Men siden Arsenal allerede var kvalifisert for UEFA Champions League, kvalifiserte Southampton seg for UEFA Cupen i 2003/04. Feiring kirke. Feiring kirke er en langkirke fra 1875 i Eidsvoll kommune, Akershus fylke. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv33. 40-track mode. Det engelske datauttrykket 40-track mode dreier seg om en teknisk prosess for reformattering av en computerdiskett i det øyemed å skjule data ved å legge dem inn på spesifikke spor på disketten. Med mindre man benytter de korrekte koder for å dekryptere en slik diskett, vil den tilsynelatende virke tom. Teknikken er kjent for å ha blitt brukt innen spionasje, blant annet av den amerikanske FBI-agenten Robert Hanssen som arbeidet for KGB fra 1985 til 2001. Mattaponi. Mattaponi er navnet på en Nord-Amerikansk indianerstamme som kan spore sin historie tilbake til Powhatankonføderasjonen av stammer under ledelse av høvding Powhatan. De hadde intet skriftspråk og overleverte sin historie ved hjelp av fortellekunst og symbolske tegninger. Stammemedlemmer kan nå finnes i King William County i delstaten Virginia på stammeland inntil Mattaponielven. Chickahominy. Chickahominy er navnet på en amerikansk indianerstamme som kan spore sin historie tilbake til Powhatankonføderasjonen av stammer under ledelse av høvding Powhatan. De bor nå primært i området rundt byen Richmond i Virginia, særlig i fylkene Charles City County og New Kent County. China Inland Mission. China Inland Mission var et protestantisk misjonsselskap grunnlagt av den engelske misjonær Hudson Taylor den 25. juni 1865 i Brighton i England. Han var tilbake på hjembesøk etter misjonsarbeid i traktatsbyen Ningbo i Zhejiang i Kina. Den 26. mai 1866 seilte den første gruppe misjonærer med seilskipet "«Lammermuir»" til Kina. Reisen tok fire måneder. Kinas indre landsdeler var etter opiumskrigene tilgjengelige for protestantisk misjon, og det var dette som China Inland Mission skulle spesialisere seg på. CIM stilte ikke konfesjonelle krav; så lenge det dreide seg om anglikanske eller protestantiske misjonærkandidater, og ellers oppfylte noen minstekrav, kunne de være med. CIM var i lang tid det dominerende protestantiske misjonsselskap i Kina. Under bokseropprøret i 1900 var utenlandske misjonærer et viktig angrepsmål. China Inland Mission tapte flere medlemmer en noe annet enkeltstående misjonsselskap: 58 voksne og 21 barn ble drept. Men i 1901, da fremmedmaktene krevde kompensasjon fra den kinesiske regjering, nektet Hudson Taylor å motta noen pengeerstatning for tap av liv eller eiendom i den hensikt å vise kineserne et eksempel på Kristi ydmykhet. Club Atlético River Plate. Club Atlético River Plate, alminnelig omtalt som River Plate eller bare River, er en argentinsk idrettsklubb kjent primært for sitt fotballag. Klubben ble stiftet 25. mai 1901, og holder til nord i hovedstaden Buenos Aires. Klubbens navn kommer av Rio de la Plata, kjent som "River Plate" på engelsk, den store elven som renner langs ved byen. River Plate spiller i Argentinas nest høyeste divisjon, Nacional B, fra 2011/12-sesongen, etter å ha rykka ned fra eliteserien for første gang i klubbens historie i 2011. River er ved siden av sin erkerival Boca Juniors den største og mest populære fotballklubben i Argentina. Oppgjørene mellom disse to lagene er blant de mest beryktede derbyene i verden, kjent som «Superclásico». Klubben har vunnet den argentinske ligaen 33 ganger, sist i 2008. Andre meritter inkluderer blant annet to Copa Libertadores (1986 og 1996) og en Intercontinental Cup tittel (1986). En rekke argentinske landslagsspillere har en fortid i River, av nyere dato kan nevnes Claudio Caniggia, Hernán Crespo, Ariel Ortega, Roberto Ayala, Javier Saviola, Juan Pablo Angel, Pablo Aimar, Juan Pablo Sorín og Javier Mascherano. Eksterne lenker. River River Plate River Plate Langset kirke. Langset kirke er en langkirke fra 1859 i Eidsvoll kommune, Akershus fylke. Unionen av komiteene for soldatmødre i Russland. Unionen av komiteene for soldatmødre i Russland (Russisk:"Союз Комитетов Солдатских Матерей России") arbeider for å offentliggjøre menneskerettighetsovergrep som foregår i den Russiske føderasjons væpnede styrker. Organisasjonen ble grunnlagt i 1989. Frem til 1998 var den kjent som Komiteen for soldatmødre i Russland. Organisasjonen blir ofte omtalt som en menneskerettighetsorganisasjon eller fredsorganisasjon. Disse merkelappene er imidlertid for snevre gitt virksomhetsområdet til organisasjonen. Blant aktivitetene som organisasjonen er engasjert i, er å opplæring i russisk sivilt samfunn basert på styre ved lov i relasjon til militær verneplikt, så vel som å informere samfunnet om hvordan væpnede styrker burde opptre i et demokratisk samfunn. Komiteen ble tildelt Raftoprisen i 1995. Eksterne lenker. Komiteene for soldatmødre i Russland Henry Milton Taylor. Henry Milton Taylor (født 4. november 1903, død 14. februar 1994) ble født på Long Island, Bahamas. Taylor ble utnevnt som generalguvernør av Bahamas den 1. mars 1991, og hadde vervet sitt helt til han trakk seg tilbake den 1. januar 1992. Mogreina kirke. Mogreina kirke er en langkirke fra 1912 i Ullensaker kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Karel Doorman. Karel Willem Frederik Marie Doorman (født 23. april 1889, død 28. februar 1942) var en nederlandsk Schout-bij-nacht (Kontreadmiral) under andre verdenskrig. Han var egentlig marineflyver og ble utnevnt til Schout-bij-nacht i 1940. Tidlig i 1942 fikk han kommandoen over de amerikansk, britiske, nederlandske og australske (ABDA) marinestyrkene i Nederlandsk Østindia. Han ble kjent som en nederlandsk marinehelt da hans siste ord til flåten under Slaget i Javasjøen var «Ik val aan, volg mij!» («Jeg angriper, følg meg»). I virkeligheten mente han at alle skipene skulle følge hans skip og ikke det hardt skadde HMS «Exeter» som var på vei mot havn. Karel Doorman døde da hans flaggskip Hr. Ms. «De Ruyter» ble truffet av en japansk torpedo og sank under slaget i Javasjøen. Han gikk ned med skipet sammen med de sårede og skadde som ikke kunne forlate skipet. Flere skip i den kongelige nederlandske marinen har blitt oppkalt etter han. Råholt kirke. Råholt kirke er en langkirke fra 1888 i Eidsvoll kommune, Akershus fylke. Mark Williams (snookerspiller). Mark J. Williams (født 21. mars 1975 i Cwm, Blaenau Gwent i Wales) er en walisisk, profesjonell snookerspiller. Williams ble verdensmester i 2000 og 2003. I 2000 ble han den første venstrehendte spiller som ble verdensmester. Han har fått tilnavnet "Welsh Potting Machine". Williams har vært profesjonell siden 1992 og vunnet 18 rankingturneringer. Høsten 2006 vant han i tillegg Pot Black etter seier over John Higgins i finalen. Han har tidvis hatt tidligere verdensmester Terry Griffiths som trener og etter en pause på ett og ett halvt år gjenopptok de samarbeidet høsten 2007. Williams er utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Carsten Klingenberg Ross. Carsten Klingenberg Ross (født i 1805 i Holum, død i 1888) var utdannet cand.philos. og drev fra slutten av 1820-årene en privat skole for «Borgerbørns høiere undervisning» i Mandal. Skolen ble senere kommunal, med Ross som styrer, og den gikk under navnet Mandal Borgerskole. Sessvollmoen kapell. Sessvollmoen kapell er et kapell fra tilknyttet Sessvollmoen leir i Eidsvoll kommune i Akershus. Kapellet ble opprinnelig byget som garnisonskapell på Gardermoen flystasjon og sto ferdig 18. februar 1952. I forbindelse med byggingen av ny hovedflyplass på Gardermoen ble det flyttet til Sessvollmoen i 1996, og offisielt gjenåpnet av Oslo biskop 29. oktober 1997. Enindhilyagwa. Enindilyagwa er et australsk språk som tales på Groote Eylandt i Carpentariagulfen i Australia. Det blir av og til klassifisert som et gunwinyguansk språk, men denne koblingen er usikker, og det klassifiseres også iblant som et isolert språk. Setesdalsmuseet. a> er et av museets spesialområder. Setesdalsmuseet ble etablert i 1935 for å ta vare på kulturgjenstander i Setesdal etter at mye var solgt ut av dalen. Setesdalsmuseet er organisert som et interkommunalt selskap (IKS), som eies av kommunenene Bykle, Valle, Bygland, Evje og Hornnes og Iveland samt Aust-Agder fylkeskommune. Rygnestadtunet er det mest kjente visningsstedet for Setesdalsmuseet. Hovedkontor og administrasjon ligger på Rysstad i Valle kommune. Museet har ansvar for ca 70 bygninger, nesten 30 000 gjenstander og 50 000 Museumsdirektør er Anna Stella Karlsdottir. Askunu. Askunu er et indoarisk språk som tales av folkegruppa askunuer i Afghanistan. Språket tales i området rundt Pech-dalen rundt Wama, nordvest for Asadabad i provinsen Komar. Clifford Darling. Clifford Darling (født 6. februar 1922 på øya Acklins i Bahamas, død 27. desember 2011) var generalguvernør av Bahamas fra 1992 til 1994 da han trakk seg. Edgar Freiherr von Westphalen. Edgar Gerhard Julius Oscar Ludwig Freiherr von Westphalen (født 26. mars 1819 i Trier i Tyskland, død 30. september 1890 i Berlin) var en tysk kommunistisk politiker, svoger og venn av Karl Marx. Han ble kjent med Karl Marx da denne begynte i samme skoleklasse som ham i Trier i 1830. Gjennom ham ble Marx kjent med sin fremtidige hustru Johanna (Jenny) von Westphalen (1814–1881). Etter 1848-revolusjonene utvandret han til USA. Wanghailoukirken i Tianjin. Wanghailoukirken (fransk: "Cathédrale Notre-Dame-des-Victoires") i er en katolsk kirke i storbyen Tianjin øst for Beijing i Folkerepublikken Kina. Den ble bygd i 1773 på et sted som tidligere hadde vært en keiserlig residens, Haihelou, som den ble kalt av Qianlong-keiseren under Qing-dynastiet. Historie. I 1861 ble Haihelou lagt inn under det franske konsesjonsområdet, og i 1869 var kirken reparert og fikk som nytt navn "Vår Frue av Seieren". I etterkant av Tianjin-hendelsen ble den brent ned den 21. juni 1870 av en rasende folkemengde. Den ble gjenreist uendret i 1897. Tre år etter kom bokseropprøret, og kirken ble på nytt ødelagt. I 1904 ble den katolske kirke i henhold til bokserprotokollen gitt skadeserstatning, og kirken ble gjenreist for annen gang. I tillegg kom en skole for gutter og piker, og den katolske bispegård hit. Biskopen flyttet imidlertid allerede i 1914 til en annen kirke. Under kulturrevolusjonen ble kirken alvorlig skadet nok en gang. Noen gjenoppbygning var ikke kommet i gang innen den i 1976 ble ytterligere rammet av Tangshan-jordskjelvet. I 1984 ble den sterkt skadede bygningen returnert til katolikkene, som straks begynte på reparasjonsarbeidene. Kirken ble gjenåpnet den 8. desember 1986. Kirken ble i 1996 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Tianjin Zazaisk. Zazaisk eller zazaki er språket som tales av zazaene i østlige Tyrkia. Mange zazaer og språkforskere bruker også betegnelsene dimli og kirmancki. Språket blir for det meste talt i Øst-Anatolia, men på grunn av utvandring snakkes det også av grupper i hele Europa. Zazaisk tilhører den iranske grenen av de indoeuropeiske språkene. Nordvestiransk språk. Zazaisk betraktes ofte av politiske og kulturelle grunner som et kurdisk språk, eller til og med en «kurdisk dialekt». (For den politiske bakgrunnen, se artikkelen zazaer.) Iranistikken (studien av iranske språk) fastslår imidlertid at zazaisk er et selvstendig språk i den nordvestlige grenen av iranske språk, sammen med blant annet kurdisk, kurmanji og soranî. Der kurdisk og sentraliranske språk danner en undergruppe av nordvestiranske språk, kurdisk-sentraliransk, danner zazaisk med gorani en annen undergruppe av de nordvestiranske språkene, nemlig zaza-gorani, som muligens også inneholder balutsji. (Se nedenunder for klassifisering av nordvestiranske språk.) Allerede på 1800-tallet ble det bevist (bl.a. av Peter Lerch) at zazaisk var et eget språk, og ikke en dialekt av kurdisk. Dette ble videre bekrefta av de tyske iranistene Oskar Mann og Karl Hadank som hadde gjort flere undersøkelser, og i 1932 ga ut den første vitenskapelige grammatikken over zazaisk, under tittelen "Mundarten der Zaza". Tidligere teorier, som at zazaisk er et «kurdisk språk i vid betydning» (av f.eks. Ferdinand Justi i 1880) anses i dag som utdaterte. (Detaljer i avsnittet om forskningshistorie.) Zazaisk har trekk i felles med det utdødde sentraliranske språket partisk, talt av parterne, som ikke deles av det sørvestiranske språket persisk og dets forgjengere. Man har imidlertid ingen bevis for at partisk var en forgjenger for zazaisk. (For opphavsspørsmålet rundt zazaene og språket deres, se artikkelen om zazaer.) Klassifikasjon av nordvestiranske språk. Følgende oversikt er en mer nøyaktig beskrivelse av plasserniga av kurdiske språk og zazaisk innen den nordvestiranske språkgruppa. Artikkelen iranske språk gir en fullstendig oversikt over alle språkene. Det er mulig at zaza-gorani og balutsji utgjør én enhet, men dette er det uenighet om blant forskere. Andrews Air Force Base. Andrews Air Force Base er en flystasjon for det amerikanske flyvåpenet nær Washington, DC, og base for den amerikanske presidentens fly "Air Force One". Opprinnelig het basen "Camp Springs Army Air Base", men navnet ble endret i 1945 for å minnes generalløytnant Frank Maxwell Andrews, som var viktig for oppbyggingen av flyvåpenet. Basen ligger i Prince George's County i Maryland, litt øst for Washington, DC. Close harmony. "Close harmony" er et musikkarrangement der akkordnotene ligger relativt tett innpå hverandre, helst innen én oktav. "Close harmony" er temmelig vanlig, men mer distinkte eksempler på konsistent bruk finner man blant annet i Glenn Millers "Moonlight Serenade" med sine blåseinstrumenter (sopran- og bassklarinett, sopran-, tenor- og bassaksofon) som skaper en karakteristisk "sound". Annen bruk av "close harmony" er for eksempel "barbershop quartet" og noen andre a cappella musikkgrupper som The Boswell Sisters, The Andrews Sisters, The Revelers, Comedian Harmonists, Mills Brothers og The Puppini Sisters. Yukio Ozaki. Yukio Ozaki (尾崎 行雄 "Ozaki Yukio", født 24. desember 1858, død 6. oktober 1954) var en liberal japansk politiker. Ozaki var motstander av militarisme, og han satt i fengsel under begge verdenskriger. Han hadde sterke bånd til Vesten. Mange av de japanske kirsebærstrærne i West Potomac Park rundt Tidal Basin i Washington, DC ble donert av Ozaki mens han var borgermester i Tokyo. De danner grunnlaget for den årlige National Cherry Blossom Festival i Washington, DC. Ozaki, Yukio Ozaki, Yukio Ozaki, Yukio Øvre Rælingen kirke. Øvre Rælingen kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1973 i Rælingen kommune, Akershus fylke. Byggverket er i mur og har 550 plasser. Jiading. Jiading (kinesisk: 嘉定區, pinyin: "Jiādìng Qū") er et bydistrikt i byprovinsen Shanghai i Folkerepublikken Kina. Distriktet har et areal på 458,8 km², og (2001) en befolkning på 474 100. Beliggenheten er ca 30 km vestenfor Shanghai sentrum. Jiadingdistriktet administrerer en rekke storkommuner og kommuner, som Jiading, Anting, Nanxiang, Huating, Xuhang, Weigang, Huangdu, Malu og Jiangqiao. Byen Jiading var åstedet for Jiadingkonferansen, et kinesisk kirkehistorisk viktig møte i 1627. Utenom et delvis bevart Konfuciustempel, som nå er bydistriktsmuseum, og Shanghais racerbane, finnes det knapt severdigheter i storkommunen. I storkommunen Anting ligger "Anting gamle gate", med opprinnelse tilbake til Mingdynastiet og Qingdynastiet, og Anting-elven krysses av den gamle Yansibroen, en månebro. I Anting ligger også et gjenoppbygd buddhisttempel fra De tre rikers tid. Zhenchuanakademiet ble bygd under Daoguang-keiserens tid. Hele området er flatt. Elvene Wenzaobang, Lianqi og Loutang renner ut i Huangpu i bydistriktet Baoshan i øst. Dessuten renner elvene Yantietang og Hengli inn i elvene Wusong og Liuhe. Den samlede lengde på alle disse elvene i distriktet er på over 1.800 kilometer. Samferdsel. Kinas riksvei 204 løper gjennom området. Den løper fra Yantai i Shandong sørover til Shanghai, og er innom blant annet Lianyungang, Nantong og Suzhou. Issachar Jacox Roberts. Issachar Jacox Roberts (født i Sumner County i Tennessee i USA i 1802, død 1871) var en amerikansk baptistisk misjonær i Kina på 1800-tallet. Han ble ordinert som baptistpastor etter ett semesters studium ved "Furman Academy", en baptistisk institusjon i Greenville i Sør-Carolina. Han finansierte selv sin reise til Macao i 1837, og forkynte for spedalske i et leprosarium er. I 1841 tilsluttet han seg det amerikanske "Foreign Mission Board of the Baptist Triennial Convention", og ble den første fastboende protestantiske misjonær i Hongkong i 1842. I juni samme år døpte han sin første kinesiske konvertitt. Inspirert av Karl Gützlaffs millennialistiske håp om Kinas "«Blitzconversion»" (lynomvendelse) ble han den første protestantiske misjonær som reiste utover Kanton for å forkynne. Han lot seg affiliere med "Southern Baptist Convention's Foreign Mission Board" etter det baptistiske skisma i USA i 1845, men ble uavhengig misjonær i 1852. Han var selv konvensjonelt baptistisk i sin tro og forkynnelse, men er likevel kjent for å ha influert Hong Xiuquan 洪秀全, en hakkakineser som utviklet sin egen lære som han presenterte som kristendom, og ledet det blodige Taipingopprøret (1851–1864) mot Qing-dynastiet. Det var mellom mars og mai 1847 at han gav den sinnssyke Hong en grunnleggende undervisning, som bare brokkvis ble forstått av Hong. Roberts' evangeliske iver, vekt på høy moral, førdømmelse av avgudsdyrkelse og tanker om liturgi og menighetssyn fant på sin måte en gjenklang i Taipingideologien. I 15 måneder mellom 1860 og 1862 var Roberts taipingernes «direktør for utenrikssaker» i deres «himmelske hovedstad» Nanjing. Til å begynne med arbeidet han iherdig med å sikre Taiping-styret vestlig støtte, men vendte seg senere mot opprørerne ettersom Hong nektet å gå bort fra sin påstand om å være Jesu Kristi lillebror. I 1866 trakk Roberts seg tilbake til Upper Alton i Illinois, der han til slutt bukket under for den spedalskhet han var blitt smittat av under sin tid i Macao. Palm III. Palm III var den første PDA i Palm III-serien, og Palm Computings første i håndformat som tillot infrarød filoverføring og hadde et Flash ROM-kompatibelt operativsystem. De første Palm III kom i salg i 1998. De ble etterfulgt i 1999 av "Palm IIIe" og "Palm IIIx" (med nyere operativsystem og bedre skjerm), og deretter av "Palm IIIc" og "Palm IIIxe" i' 2000. "Palm IIIc" hadde TFTskjerm i farger og en raskere CPU, og "Palm IIIxe" hadde mer RAM. Fet kirke. Fet kirke er en langkirke fra 1890 i Fet kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 700 plasser, og er opppusset/rehabilitert i 2007/2008. Frogn kirke. Frogn kirke er en langkirke fra 1999 i Frogn kommune, Akershus fylke. Byggverket er i leca og har 200 plasser. Den gamle kirken brant 1994. Det var en langkirke fra 1856 i tømmer i nygotisk stil. Nordjukagirsk språk. Nordjukagirsk eller tundrajukagirsk er det ene av to jukagirske språk. Det blir talt av 30–150 mennesker i det østlige Sibir, i Magadan oblast og republikken Sakha. Vokaler. De lange midtre vokalene, og blir uttalt som diftonger, og i trykksterk stavelse. Konsonanter. Uvular frikativ blir uttalt som plosiv etter velar nasal. Staving. Stavingsstrukturen er KVK, eller høyst en konsonant kan opptre i begynnelsen og slutten av ordet, og det kan vere høyst to konsonanter etter hverandre midt i ordet. Cass Gilbert. Cass Gilbert (født 29. november 1859 i Zanesville i Ohio i USA, død 17. mai 1934) var en pioner innen amerikansk arkitektur. Etter flere års selvstendig arkitektpraksis i Minnesota etablerte han seg i New York. Hans Woolworth Building (1910–13) var i over 15 år verdens høyeste byggverk og gjelder som pregende for skyskraperarkitekturen i New York i 1920-årene. Det var også Gilbert som tegnet høyesterettsbygningen i Washington DC. Gilbert, Cass Gilbert, Cass Foxstone Park. Foxstone Park er en park i Fairfax County, i Vienna i Virginia i USA. Robert Hanssen, som ble dømt for spionasje for Sovjetunionen og Russland benyttet undersiden av en gangbru i parken for mange av sine "«dead drops»", blant annet umiddelbart før han ble arrestert av FBI i februar 2001. Nansemond. Nansemond er navnet på en liten indianerstamme som tradisjonelt har holdt til rundt elven Nansemond innen grensene til det som i dag er byen Suffolk i Virginia i USA. Manahoac. Manahoac er navnet på en liten indianerstamme som antas å ha hatt ca. 1 000 medlemmer. De bodde i det nordlige Virginia i USA, langs elven Rappahannock. De inngikk forbund med Occaneechi-, Saponi- og Tutelo. Ingen informasjon om dem eldre enn fra 1728 eksisterer. The Puppini Sisters. The Puppini Sisters er en dametrio sangere bestående av den italienske Marcella Puppini fra Bologna og de engelske Stephanie O'Brien og Kate Mullins. Gruppen spesialiserer seg på 1940-tallets "close harmony"-stil. Gruppen ble grunnlagt i 2004. Historie. Gruppen ble grunnlagt etter at Marcella var blitt inspirert av tegnefilmen "Belleville Rendez-vous". Selv om de ikke er i slekt, valgte de sitt navn fordi det skulle være som en tributt til The Andrews Sisters. Puppini studerte første motsdesign ved St Martins School of Art, men begynte senere ved Trinity School of Music i London, der også Stephanie O'Brien og Kate Mullins. Også The Puppini Sisters' debutsingel, "Boogie Woogie Bugle Boy", viser deres inspirasjon fra "The Andrews Sisters"; dette var i sin tid en av deres store slagere. En av de mer uvanlige sanger i deres repertoar er Kate Bushs "Wuthering Heights", sunget i Andrews Sisters' "close harmony"-stil. Gruppens første album kom i 2006 og deres første opptreden på amerikansk fjernsyn var i juni 2007. Alger Hiss. Alger Hiss (født 11. november 1904 i Baltimore i Maryland i USA, død 15. november 1996 i New York City) var en amerikansk jurist, embetsmann og FN-diplomat som i 1950 ble dømt for mened og dømt til fem års fengsel. Hiss ble allerede i 1930-årene anklaget for å ha overlevert hemmelige UD-dokumenter til en amerikansk kommunist, Whittaker Chambers, for at materialet skulle finne veien til en sovjetisk agent. Etter tre år i fengsel ble han løslatt i 1954. Det var lenge omstridt om saken mot Hiss utelukkende var utslag av tidens amerikanske kommunistjakt som kunne ramme på sviktende grunnlag, eller om han faktisk var en spion. Etter den kalde krigen er det blitt klart at Sovjetunionen betraktet ham som en av sine viktigste agenter. Hudson Taylor. James Hudson Taylor (født 21. mai 1832 i Barnsley i Yorkshire i England, død 3. juni 1905 i Changsha i Kina) var den første protestantiske misjonær som virket i Kinas indre. Han fulgte misjonærene Karl Gützlaffs og Robert Morrisons eksempel og gikk kledt i kinesisk drakt. I 1865 grunnla han China Inland Mission. Hen ble begravet i Zhenjiang. Qiying. a> (2. fra venstre) i 1844. Qiying (kinesisk: 耆英; pinyin: "Qíyīng", mandsjuisk: "Ciyeng", født 21. mars 1787 i Beijing i Kina, tvunget til selvmord 29. juni 1858) var en mandsjuisk statsmann under Qing-dynastiet. Qiying var et medlem av det keiserlige hus Aisin-Gioro og tilhørte det mandsjuriske "rene blå banner" av de åtte banner. Qiying innehadde en rekke fremtredende stillinger i Qing-regjeringen, men ble også degradert en rekke ganger på grunn av korrupsjon. I 1842 fikk han bemyndigelse til å slutte fredsavtale med Storbritannia etter første opiumskrig, og han var ansvarlig for den kinesiske forhandling og undertegnelse av Nanjingtraktaten av 29. august 1842. Dette var den første av de traktater som kineserne senere kalte de ulikeverdige traktater. Han hadde samme rolle i forhold til Wangxiatraktaten og Whampoatraktaten, begge i 1844. Han var det året blitt generalguvernør av Liangguang (Guangdong og Guangxi), et verv han hadde til 1848. I mars 1847 avtalte han og den svenske forretningsmannen Carl Fredrik Liljevalch den første handelsavtalen mellom Sverige-Norge og Kina i Guangzhou, den såkalte Kantontraktaten. Qiying deltok også i 1858 da Tianjintraktaten ble forhandlet, men ble tvunget til å trekke seg etter at den britiske tolken avslørte hvor antibritisk han var. Qiying ble deretter dømt til døden, men fikk etter ordre fra keiser Xianfeng-keiseren anledning til å begå selvmord isteden. John Paul Stevens. John Paul Stevens (født 20. april 1920 i Chicago i Illinois i USA) er en amerikansk jurist som var dommer ved De forente staters høyesterett fra 19. desember 1975 ti 29. juni 2010. Han var både domstolens eldste og tjenesteeldste dommer, og i sistnevnte egenskap justitiarens stedfortreder under dennes eventuelle fravær. Han tok over plassen til den lengstsittende høyesterettsdommeren gjennom tidene, WIlliam O. Douglas, da han ble nominert av Gerald Ford i 1975. Selv om han ble nominert av en republikaner, tilhørte han den såkalte liberale fløyen av høyesterett. Noen har argumentert for at han hele tiden har vært en moderat republikaner, og at det bare er partiet som har gått til høyre. Stevens ble i 2012 tildelt Presidentens frihetsmedalje. Breach. "Breach" er en amerikansk kinofilm fra 2007 med Chris Cooper, Ryan Phillippe, Laura Linney og Caroline Dhavernas. Filmen ble redigert av Billy Ray og kretser rundt Eric O'Neill, en FBI-agent som arbeider under Robert Hanssen, en agent som ble senere ble arrestert og dømt for spionasje for Sovjetunionen (og Russland) gjennom femten år. Filmen hadde amerikansk premiere den 16. februar 2007. Hoftun. Etternavnet Hoftun (tidligere skrevet Hovtun) kommer av ordene Hov (gammel hedensk kultplass) og tun (som i gårdstun). Hoftun er et gammelt gårdsnavn, der det menes at det var et hov på gården fra gammel norrøn tid. Før i tiden hadde vi stum "v" i Norge. Det vil si at vi uttalte "v"-en i skriftspråket som "f", slik som de i dag gjør i Tyskland. Dette har forandret seg i Norge til slik nordmenn snakker i dag. Dette har ført til at etternavnet Hoftun har forandret skrivemåte fra Hovtun til Hoftun, selv om det skal uttales på samme måte. Det er forøvrig noen som fortsatt holder fast på den gamle skrivemåten, nemlig Hovtun. Sarah Palin. Sarah Louise Heath Palin (født 11. februar 1964 i Sandpoint i Idaho i USA) er en amerikansk politiker for Det republikanske parti. Hun var guvernør i delstaten Alaska fram til 26. juli 2009, da hun trakk seg midt i embetsperioden. Hun var første kvinnelige guvernør i Alaska og også den yngste i delstatens historie. Hun var John McCains visepresidentkandidat ved presidentvalget i USA 2008 der demokratenes presidentkanditat Barack Obama slo McCain med klar margin. Bakgrunn. Sarah Louise Heath ble født helt nord i delstaten Idaho, nær grensen mot Canada. Hun har engelsk, irsk og tysk opprinnelse. Ikke lenge etter at hun ble født flyttet hele familien fra Idaho til den tidligere gullgraverbyen Skagway i delstaten Alaska der foreldrene skulle begynne i lærerstillinger ved en skole. Sarah fullførte videregående utdannelse ved Wasilla High School og bodde i Skagway Eagle River og deretter i Wasilla 60 km nord for delstatens største by Anchorage. På Wasilla High School var hun kaptein på basketballaget, som vant skoleturneringen i Alaska i 1982. Palin studerte ved Hawaii Pacific College i Honolulu i Hawaii for ett semester i 1982, der hun hadde "Business Administration" som hovedemne, og fortsatte deretter i 1983 ved North Idaho College. Hun tok så journalistutdannelse, og ble i 1987 Bachelor of Science i kommunikasjon og journalistikk fra University of Idaho, hvor hun også studerte statsvitenskap. Deretter arbeidet hun i en kortere periode som sportsreporter for en lokale fjernsynsstasjon i Anchorage, og senere var hun også yrkesfisker. Sarah Heath giftet seg i 1988 med ungdomskjæresten Todd Palin, født i Alaska. Han er etterkommer på en av besteforeldrenes side av eskimoer fra Yupikstammen. Han er fisker og forretningsmann på North Slope, og fire ganger seierherre i Iron Dog, et av verdens lengste snøscooterløp. De har fem barn sammen. Yngste barn, født 2008, har Downs syndrom. Eldste sønn trådte den 11. september 2007 inn i US Army. Sarah Palin bor med sin familie i Wasilla. Hun ble i 1984 kåret til "Miss Wasilla" og deltok i "Miss Alaska"-konkurransen samme år, der hun kom på andreplass. Hun er glad i jakt og er livstidsmedlem av National Rifle Association. Hun har medgitt at hun brukte marijuana da det var lovlig i Alaska, men sier at hun ikke likte det. Hun var katolikk som barn, men da foreldrene under Sarahs oppvekst orienterte seg i retning av de protestantiske Assemblies of God, et fellesskap innenfor pinsebevegelsen, fulgte hun etter, lot seg døpe på nytt i 12–13-årsalderen, og er forblitt aktiv der. Hun betegner seg selv som konfesjonelt ubundet kristen. Borgermester. Palin ble valgt inn i bystyret i hjemmbyen Wasilla i 1992 og 1995. I 1996 ble hun valgt til borgermester i Wasilla, et embedet hun hadde fram til 2002. Hun forsøkte da å bli valgt til viseguvernør i Alaska, men måtte gi tapt for sin partikollega Loren Leman i nominasjonsvalgene. Fra 2003 til 2004 satt hun i et oppsiktsråd for olje- og gassfunn, men trakk seg i protest mot noen av sine republikanske partifellers embedsforsømmelser og korrupsjon. Guvernør. I august 2006 ble hun republikanernes guvernørkandidat, etter å ha vunnet det republikanske nominasjonsvalget over sittende guvernør Frank Murkowski med 51 prosent mot 19 prosent (en tredje kandidat, John Binkley, oppnådde 30 prosent). Ved guvernørvalget 7. november 2006 ble hun valgt til Alaskas guvernør med 48 prosent av stemmene mot utfordrerne Tony Knowles med 41 prosent og Andrew Halcro med 9 prosent. Dermed ble hun Alaskas første kvinnelige guvernør og den yngste noensinne. Hun ble innsatt i embetet 4. desember 2006. Tyngdepunkter for hennes engasjement har vært innen utnyttelsen av delstatenes naturressurser, innen skolesektoren, arbeidsmarkedet, helsevesenet, den offentlige sikkerhet, transportsektoren og infrastrukturen. Under hennes ledelse har delstaten investert i støttetiltak for inntektssvake gamle "(Senior Benefits Program)". Dessuten opprettet hun et "Climate Change Subcabinet" for å forberede endringer innen Alaskas klimastrategi i lys av den globale oppvarming. Under hennes embedsperiode er det blitt vedtatt lover som har ført til fortgang av byggingen av en naturgassrørledning, dessuten er statens etikklover blitt gjennomarbeidet. Palin er leder av "Interstate Oil and Gas Compact Commission", et delstatlig embede som skal se til at utvinningen av olje og gass skjer på bærekraftig måte som skåner helse, sikkerhet og miljøet. Hun er blitt kjent for sitt engasjement for oljeboring i det vernede området Arctic National Wildlife Refuge, og representerer her et standpunkt som ble delt av flertallet av delstatens innbyggere. På det nasjonale nivå er imidlertid dette standpunktet mer omstridt. Innen sitt parti har hun ry på seg for stor uavhengighet i forhold til partiledelsen, et trekk hun har til felles med McCain. Palin er også blitt kjent for sitt arbeid mot korrupsjon, et engasjement som også korrupte kolleger innen hennes eget parti har fått merke. Hun beskrives som mer konservativ enn John McCain og er også en mer tydelig motstander av fri abort. Hun er også imot ekteskap mellom homofile. Palin er politisk motstander av fri abort, sex før ekteskapet samt skatteøkninger, men er politisk tilhenger av utvidete jaktrettigheter, åpenhet samt etikk i offentlig administrasjon. Palin er stedfortredende leder av "National Governors Association of Natural Rssources Committee". Hun var populær i Alaska, med en personlig oppslutning ifølge meningsmålinger (2008) på over 80 prosent. I juli 2009 erklærte hun overraskende sin fratreden fra embedet, før hennes embedsperiode var utløpt (2010). En ny meningsmåling fra The Washington Post viste at populariteten hadde falt drastisk, 53 prosent av de spurte var misfornøyd med innsatsen hennes, og kun 40 prosent ga henne karakteren «Godkjent». Republikanernes visepresidentkandidat 2008. Den 29. august 2008 kunngjorde John McCain at Sarah Palin var hans valg som republikansk visepresidentkandidat til de amerikanske presidentvalgene i november samme år. Utpekelsen var godt hemmeligholdt og kunngjøringen av navnet kom på et tidspunkt som var valgstrategisk gunstig for republikanerne, helt på tampen av demokratenes nominasjonsmøte i Denver. Navnet kom som en overraskelse på de fleste, skjønt omtrent et døgn forut for offentliggjøringen begynte brukere på den engelskspråklige versjon av Wikipedia med en svært omfattende oppdatering av artikkelen om Sarah Palin. Palin er den andre kvinne som er amerikansk visepresidentkandidat fra et av de to store partiene. Den første var Geraldine Ferraro i 1984. Datterens graviditet. Den 1. september 2008 opplyste hun at hennes ugifte 17-årige datter var gravid i femte måned. Saken pirret flere medier på grunn av morens holdninger til sex før ekteskapet og fordi det, likesom det forhold at hun har båret fram et barn med downs syndrom, minnet om hennes holdning til abort. McCain-Palin-kampanjen uttalte at John McCain hadde kjent til datterens graviditet og at det ikke hadde hatt betydning for hans valg av visepresidentkandidat. Demokratenes presidentkandidat Barack Obama erklærte at saken var irrelevant i en vurdering av Sarah Palin og at slike familieanliggender bør være "«off limits»" i valgkampsammenheng. Alaskan Independence Party. Like etter at hun ble utpekt som McCains visepresidentkandidat ble det kjent at hun hadde hatt en viss tilkobling til Alaskan Independence Party. Partiet har siden midten av 1970-tallet jobbet for at det skal holdes en folkeavstemming om Alaska fortsatt skal være en del av USA. Hun var aldri medlem av partiet, men besøkte dem av høflighetsgrunner som ordfører for Wasilla på partiets samling i 2000. I 2008 sendte hun en kort videomelding til partiets landsmøte der hun bla. sier «fortsett med det flotte arbeidet» til medlemmene. Hennes ektemann har tidligere vært medlem av partiet. Palin har vært medlem av det republikanske parti siden mai 1982. Granskning for maktmisbruk. Sarah Palin ble gransket for maktmisbruk da hun avskjediget Alaskas politisjef Walter Monegan sommeren 2008. Han hevder at han fikk sparken fordi han ikke ville avskjedige en politimann som er skilt fra Palins yngre søster Molly. Sarah Palin sier at Monegan fikk sparken fordi han gikk ut over sine fullmakter. Granskningsrapporten konkluderte at Palin misbrukte sin makt som guvernør da hun sparket politisjefen. Palin avviste rapporten og hevdet at hun handlet innenfor rammene av sin stilling. Rapporten konkluderer med at Palin har gjort seg skyldig i brudd på de etiske reglene for offentlig ansatte i delstaten. Palin ble så igjen innkalt til avhør etter rapporten ble lagt frem. Palin ønsket en ny og uhildet vurdering av saken pga. det hun mente var en politisk avgjørelse, og statens personellnemd konkluderte etter sin nye undersøkelse at det ikke fantes skjellig grunn til mistanke om at Palin handlet i strid med delstatens etiske regelverk da Walt Monegan ble oppsagt. Mike Beebe. Mike Beebe (født 28. desember 1946) er en amerikansk politiker for Det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Arkansas, et embete han har innehatt siden januar 2007. Bill Ritter. Bill Ritter (født 6. september 1956 i Denver) er en amerikansk politiker for Det demokratiske parti. Han var guvernør i delstaten Colorado fra januar 2007 til januar 2011. M. Jodi Rell. Mary Jodi Rell (født 16. juni 1946) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Hun er sittende guvernør i delstaten Connecticut, et embete hun har innehatt siden 2004, da hun rykket opp fra posten som viseguvernør etter at den sittende guvernøren måtte gå av for økonomiske misligheter. Rell ble gjenvalgt i 2006 med stort flertall. Ruth Ann Minner. Ruth Ann Minner (født 17. januar, 1935) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Hun er sittende guvernør i delstaten Delaware, et embete hun har innehatt siden 2001. Mitch Daniels. Mitchell Elias «Mitch» Daniels, Jr. (født 7. april 1949) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Indiana, et embete han har innehatt siden 2005. Daniels var tidligere budsjettdirektør i Det hvite hus. C. L. Otter. Clement Leroy ”Butch” Otter (født 3. mai 1942) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Idaho, et embete han har innehatt siden januar 2007. Før han ble valgt til guvernør var Otter føderal kongressrepresentant fra Idahos første distrikt. Linda Lingle. Linda Lingle (født 4. juni 1953) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Hun er sittende guvernør i delstaten Hawaii, et embete hun har innehatt siden 2002. Lingle er tidligere borgermester i Honolulu. Gjerdrum kirke. Gjerdrum kirke er en korskirke fra 1686 i Gjerdrum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Eksterne lenker. a> på årets siste dag i 2008 Sonny Perdue. George Ervin «Sonny» Perdue III (født 20. desember, 1946) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han var den 81ste guvernøren i delstaten Georgia fra 2003 til 2011, da Nathan Deal overtok embetet. Charlie Crist. Charles Joseph Crist, Jr. (født 24. juli 1956 i Altoona i Pennsylvania i USA) er en amerikansk uavhengig politiker, som tidligere representerte det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Florida, et embete han har innehatt siden januar 2007. Hans far, Charlie Crist Sr., var gresk-kypriot, og moren, Nancy Lee, skotsk-irsk amerikaner. Familien flyttet fra Pennsylvania til Florida da Charles var liten. Han gikk på "St. Petersburgh High School" og studerte senere ved Wake Forest University og ved Florida State University, og avsluttet med en grad i rettsvitenskap fra Cumberland School of Law i Alabama. Christ arbeidet dels som advokat og som assistent for senatoren Connie Mack. Han innledet sin egen politiske løpebane i 1992 i statssenatet for Florida. I 1998 forsøkte han uten hell å bli senator i USAs kongress. Ett år etter gjorde guvernør Jeb Bush ham til stedfortredende handelsminister ("Department of Business and Professional Regulation") i hans Floridaregjering. Mellom 2000 og 2003 var han undervisningskommisjonær i Florida ("Education Commissioner"), et embede som etterhvert ble avskaffet og lagt sammen med utdannelsesdepartementet. Fra 2003 var han så justisminister for Florida ("Attorney General"). I 2006 ble han nominert av sitt parti til guvernørskandidat i Florida, og ble valgt til dette embede. Han tiltrådte i januar 2007. Kort etter gikk han inn for å avskaffe avstemningscomputere, ettersom man i Florida har hatt en rekke dårlige erfaringer med slike. Senatorvalget i 2010. Crist hadde lenge bestemt seg for å stille til valg som senator for Florida. Da Mel Martinez trakk seg, utnevnte han vennen George LeMieux til plassen. LeMieux skulle holde «setet varmt» frem til kongressvalget i 2010. Men på grunn av at Crist støttet president Barack Obamas finansstimulipakke ble han mindre populær i eget parti. Et bilde hvor han klemte presidenten ble særlig brukt mot han. Speakeren i Representantenes hus i Florida, Marco Rubio, stilte også opp, og så ledet etterhvert på meningsmålinger med over 20 prosentpoeng. 29. april 2010 erklærte dermed Crist at han ville stille i valget som uavhengig kandidat, og gjorde senatorvalget til et tremannsvalg. Chet Culver. Chester John ”Chet” Culver (født 25. januar 1966) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Iowa, et embete han har innehatt siden januar 2007. Kathleen Sebelius. Kathleen Gilligan Sebelius (født 15. mai 1948 i Cincinnati, Ohio) er en amerikansk politiker for Det demokratiske parti. Hun var, som andre kvinne, den 44. guvernør i delstaten Kansas fra 13. januar 2003 til 28. april 2009, og er siden da USAs helse- og omsorgsminister under Barack Obama. Sebelius har yrkesbakgrunn som forsikringsagent, og er gift med den føderale dommeren Gary Sebelius, sønn av den republikanske kongressrepresentanten Keith Sebelius. Tidlige år. Sebelius ble født Gilligan, og oppdratt i en romersk-katolsk familie i Cincinnati i Ohio. Hennes far er John J. Gilligan, som var guvernør i Ohio fra 1971 til 1975. De ble dermed det første far/datter-paret av USAs guvernører da Sebelius ble valgt i 2003. Sebelius gikk ved den katolske Summit Country Day School i Cincinnati, og etterfulgt av Trinity Washington University i Washington, DC, og fikk senere graden Master of Public Administration fra University of Kansas. Hun flyttet til Kansas i 1974, hvor hun satt som representant i delstatens lovgivende forsamling i åtte år fra 1986. I 1995 vant hun en overraskende seier i valget om å bli delstatens ansvarlig overfor de personer som er avhengig av private forsikringer, "Insurance Commissioner". Hun var faktisk den første fra Det demokratiske parti som ble valgt til stillingen på over 100 år. Sebelius satt i vervet inntil hun ble valgt til guvernør. Guvernør. Ved guvernørvalget i Kansas i 2002 vant hun over republikaneren Tim Shallenburger med 53 prosent av stemmene mot Shallenburgers 45 prosent, og hun ble gjenvalgt i 2006 med 57,8 prosent av stemmene, mens hennes viktigste motkandidat Jim Barnett fikk 40,5 prosent. Sebelius ble kåret til en av USAs fem beste guvernører i en artikkel i Time Magazine i 2005. Det første problemet Sebelius håndterte var et budsjettunderskudd på 1,1 milliard dollar. Dette løste hun ved å selge 700 biler som delstaten eide, men ikke brukte, og forbød det offentlige å kjøpe flere. Inntektene fra bilsalget var små, men det viste at hun visste å gjennomføre sparetiltak. Senere ble det offentlige pålagt å gå sammen ved innkjøp av datamaskiner, og hjemmehjelper måtte gå i sine egne bukser fremfor bukser utlevert fra det offentlige. Til slutt hadde Sebelius klart å stabilisere budsjettet allerede i sitt første år som guvernør, uten å måtte øke skattene eller kutte i bevilgningene til utdanningssystemet. Rikspolitikk. Etter Barack Obamas nominasjon som presidentkandidat i 2008, var hun på tale som visepresidentkandidat, særlig på bakgrunn av den bedrift det var å bli valgt som demokratisk guvernør med så store marginer i en hovedsakelig republikansk delstat som Kansas. 28. februar 2009 ble det kjent at hun hadde akseptert å bli helse- og omsorgsminister i Barack Obamas regjering. 2. mars ble hun offisielt erklært som kandidat til vervet av Obama. Lokalt i Kansas var det imidlertid ønsket i Det demokratiske parti at hun fortsatte som som guvernør frem til valget til USAs senat i 2009, slik at hun kunne stille som senator. Om hun hadde blitt valgt ville hun da bli den første demokratiske senatoren fra Kansas siden 1932. Hun ble godkjent som helse- og omsorgsminister av Senatet den 28. april. Ernie Fletcher. Ernest Lee (Ernie) Fletcher (født 12. november 1952) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Kentucky, et embete han har innehatt siden 2003. Fletcher tapte valget i 2007, og vil fratre i januar 2008. John Baldacci. John Elias Baldacci (født 30. januar 1955) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Maine, et embete han har innehatt siden 2003. Baldacci var før dette representant i Kongressen fra Maines 2. distrikt. Martin O'Malley. Martin Joseph O'Malley (født 18. januar 1963) er en amerikansk politiker for Det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Maryland, et embete han har innehatt siden januar 2007. O'Malley var tidligere borgermester i Baltimore. Deval Patrick. Deval Laurdine Patrick (født 31. juli 1956) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Massachusetts, et embete han har innehatt siden januar 2007. Dirk IV av Holland. Dirk IV (fødselsår ukjent – drept ved Dordrecht 13. januar 1049) var fra 1039 til 1049 greve av Holland og Vest-Friesland. Dirk IV var sønn av Dirk III og Othelinde av Sachsen. Da han overtok grevskapene etter faren fortsatte han hans politikk, noe som betød at han aktivt arbeidet for å øke makten og landområdene. Dermed skjendet han rettighetene og interessene til biskop Bernold av erkebispedømmet Utrecht og andre mektige klostre og bisper i sør-Nederland. Denne politikken førte til konflikt med den tyske keiser Henrik III og riksbispene, og med hærmakt overvant keiseren Dirk IV og hans hær i 1046. Dirk ble da tvunget til å oppgi området han hadde erobret. Ikke lenge etter at keiseren hadde vendt tilbake til Tyskland begynte Dirks plyndringstokt mot bispedømmene Utrecht og Liège. Han inngikk dessuten en pakt med hertug Gottfried II av Lothringen og grevene av Flandern og Hainaut. Dette resulterte i at keiseren på ny dro ut på en straffe-ekspedisjon mot Dirk i 1047. Denne gangen mistet Dirk både Vlaardingen og grevens borg i Rijnsburg som ble helt rasert av keiserens menn, men keiseren ble tvunget til retrett. Under retretten led keiserens hær store tap, og Dirks allierte gjorde da åpent motstand mot ham. I 1049 lokket bispene av Metz, Liège og Utrecht ham i et bakhold ved Dordrecht og drepte ham. Dirk døde ung, ugift og barnløs. Hans yngre bror Floris arvet grevskapene etter ham. Haley Barbour. Haley Reeves Barbour (født 22. oktober 1947 i Yazoo City i Mississippi) er en amerikansk republikansk politiker. Han har bakgrunn som advokat og lobbyist, og har fungert som rådgiver for flere sentrale republikanske politikere. Barbour var kandidat til Senatet i 1982, formann i Republican National Committee 1993–1997 og Mississippis 63. guvernør 2004–2012. Han har kandidatutdannelse i rettsvitenskap fra University of Mississippi fra 1973, og jobbet i begynnelsen i farens advokatfirma. I 1982 tapte han senatsvalget mot den sittende demokraten John C. Stennis med stor margin. Barbour var deretter valgkampmedarbeider og politisk rådgiver for presidentene Ronald Reagan og George H.W. Bush, før han ble blant de fremste lobbyistene i Washington, D.C. Gjennom firmaet Barbour Griffith & Rogers, der han var administrerende direktør, representerte han selskaper som R. J. Reynolds Tobacco Company, Philip Morris, Amgen, Microsoft, UnitedHealth Group og Southern Company. Barbour ble også en tidlig støttespiller for George W. Bushs kampanje foran presidentvalget i 2000. I 2003 vant Barbour guvernørvalget i Mississippi mot den sittende demokraten Ronnie Musgrove med 52,6 % av stemmene, og ble senere gjenvalg for en andre og siste periode i 2007 med 57,9 % av stemmene. Han hadde jevnt stor støtte som guvernør, og fikk støtte fra 70 % av de spurte i en meningsmåling fra Rasmussen Reports i juli 2010. Babour ble regnet som en mulig republikansk kandidat foran presidentvalget i 2012, men erklærte aldri noe kandidatur. Skjønt hans strategiske evner ble fremhevet, betvilte flere kommentatorer Babours virkelige potensial utenfor Sørstatene. Han er medlem av Council on Foreign Relations. Dirk III av Holland. Dirk III, også kalt Hierosolymita (født ca 981, død 27. mai 1039) var fra 993 til 1039 greve av Holland og Vest-Friesland. Da Dirk var omtrent tolv år gammel, døde hans far Arnulf og Dirk etterfulgte ham som greve. Moren Lutgardis ble hans verge frem til han var gammel nok til å ivareta grevskapets interesser (993-1005). I 1005 ba hun svogeren, den tyske keiser Henrik II om hjelp til å slå ned et opprør blant friserne. Keiseren reiste fra Utrecht til Friesland med skip og stoppet frisernes angrep, og Dirk reiste deretter på bedefart til Jerusalem. Dirks bedefart. Da friserne truet grevskapet hadde Dirk avlagt et løfte ("promessa") til Gud, at han skulle foreta en bedefart om landet ble reddet. Dirk reiste fra Haarlem i dagens Noord-Holland via Köln og Nürnberg i Tyskland over Alpene til Venezia i Italia. Fra Venezia reiste han med skip til Ragusa (Dubrovnik) og videre til Adrianopel (Edirne) og Konstantinopel (Istanbul). Ved Konstantinopel krysset han Bosporos og reiste videre via Ikonium (Konya), Antakya (Antiokia), Halab (Aleppo), Damaskus og Acre (Akko) til Jerusalem. Grev Dirk er dermed den første nederlenderen det er sikkert at reiste gjennom dagens Tyrkia og Palestina. Under bedefarten lærer han å sette pris på å bruke turban, noe han fortsetter med etter at han kommer tilbake til Holland og Vest-Friesland. I 1005 slår han en brønn ved landsbyen Akören på det anatoliske platået, og fremdeles feires der «Dag Sarnic Senlikleri-festivalen» ved denne brønnen. Under festivalen æres Dirks dåd, han brakte vann og gjorde det dermed mulig å bo i området. I 2005 ble tusenårsdagen for dåden minnet som den aller første forbindelsen mellom Tyrkia og Nederland. Ved Dirks hjemkomst etter pilegrimsferden var fremdeles ikke den nordlige delen av grevskapet trygg og fredelig, han slo seg ned i Merwedeskogen, dagens Riederwaard, som var et myrområde med mye skog. Konflikt med den tyske keiseren. Frem til 1018 hadde Dirk ikke vært stort mer enn en av Henrik Iis vasaller. Grevskapet hans lå strategisk til mellom byen Utrecht i Rhindeltaet og Nordsjøen. Utrecht var på den tiden en viktig by og handelssted for tyske konger. Mange av dem bodde tidvis i Utrecht og Nijmegen. Handelsmennene måtte seile gjennom Dirks områder langs elvene Rhinen og Vecht for å komme til Nordsjøen. Området der Dirk hadde slått seg ned med folket sitt var et område som biskopene av Utrecht, Trier og Köln ikke kunne enes om hvem som hadde retten til. Likevel satte Dirk i gang, dyrket opp jorden og krevde inn skatt fra handelsmenn. Dirk hadde ikke rett til å hindre handelen på noe vis, og at han skattla handelsmennene var imot kongens bud. Et handelsskip fra Tiel som var underveis til England nektet å betale skatt og ble plyndret av Dirks menn, og handelsmennene Tiel sendte protestbrev til kongene. Biskop Adelbold av Utrecht mente at beskatning i det området var hans sak, og ba den tyske keiseren om hjelp. Keiseren besluttet å ta fra Dirk grevskapene, og tilkjente områdene til biskopen av Utrecht. I mai 1018 fikk Dirk beskjed fra keiseren at han skulle forlate festningen han hadde ved Vlaardingen. Den lå der Maaslands sentrum ligger i Zuid-Holland idag. Dirk adlød ikke keiserens ordre, men trakk seg tilbake i festningen slik at keiseren ikke kunne annet enn å gi hæren ordre om å trekke ut mot Dirks festning. Denne hæren ble ledet av hertug Gottfried I av Lothringen og bestod av en flåte med tropper fra Utrecht, Köln og fyrstbispedømmet Liège. Feltslaget i myren. Dirks borg lå midt i et myrlendt område som var dominert av diker og kanaler, og ikke kunne nås vannveien. Dette tvang hæren som var underveis for å jage Dirk ut av festningen til å forlate skipene og ta benene fatt. Gottfrieds styrker nådde aldri borgen, men ble tvunget til å vende tilbake til skipene for å lete etter en annen rute. Underveis ble de overfalt av Dirks styrker som ventet på dem. Gottfried lot hæren sin gjøre en taktisk unnvikende og tilbaketrekkende bevegelse, dette førte til at noen i Dirks tropper ropte at de hadde slått Gottfrieds fortropper og at hertugen nå flyktet. Dette førte til at panikken spredte seg i Gottfrieds hær, og mange hoppet i elven i full rustning i et forsøk på å nå skipene. Andre satte seg fast i myren. Panikken brukte Dirk til å slå hertugens sterke tropper og ta hertug Gottfried til fange. Mens hertugen var fange, greide Dirk å overbevise ham om at Dirk hadde rett til å kreve inn skatt i området, og han ble satt fri etter å ha lovet å legge inn et godt ord hos keiseren for Dirk. Etter dette fikk Dirk tillatelse til å flytte grensene for grevskapene sine lengre mot øst, på bekostning av området som bispedømmet Utrecht var herre over. Han fortsatte også å innkreve skatt fra hanelsmenn og andre. Hierosolymita. Da hertugens tropper truet, hadde Dirk avlagt et nytt løfte til Gud. I 1030 holdt han det, og reiste for andre gang til Jerusalem. I og for seg var det ingen sjeldenhet at mennesker reiste på pilegrimsferd til Jerusalem, det spesielle var at det var få som reiste dit mer enn en gang. Det var en lang og farefull reise. At Dirk gjorde dette to ganger, ga ham ærestittelen "Hierosolymita" (Jerusalemreiseren). Denne siste reisen tok fire år, og først i 1034 kom Dirk tilbake til grevskapene Holland og Vest-Friesland. Dirk IIIs regjering. Under sin tid som greve, ble grevskapets grenser mot øst flyttet inn på områder som tidligere tilhørte fyrstbispedømmet Utrecht. Områdene som tilfalt Dirk lå blant annet sørøst for Alphen og mellom Zwammerdam og Bodegraven. Etter at den tyske keisereni 1024 døde uten å etterlate seg arvinger, støttet Dirk Konrad II i hans krav på tronen. Etter at Dirk døde død 27. mai 1039, reiste Othelinde tilbake til Sachsen der hun døde 31. mars 1044. Som sin far Arnulf og flere andre familiemedlemmer, er også grev Dirk II gravlagt i abbedikirken i Egmond i dagens Noord-Holland. Fotnote. Forløpet av feltslaget i Vlaardingen er beskrevet av munken Alpertus av Metz. Han ble antagelig født i bispedømmet Utrecht, avla løftet i Metz og vendte tilbake til Utrecht, antagelig som kannik. Hans beskrivelse av slaget viser tydelig at hans sympatier befant seg hos biskopen av Utrecht. Dirks seier bagatelliseres til slaktingen av en hær som hadde drukket for mye og satt seg fast i gjørmen. Han kaller Dirk og hans menn dessuten flere ganger for ordinære røvere, mens Dirk på den tiden var kjent som en helt og en meget from mann. Matt Blunt. Matthew Roy (Matt) Blunt (født 20. november 1970) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han var guvernør i delstaten Missouri fra 2005 til 2009. Da han ble valgt var Blunt den nest yngste guvernøren i Missouris historie, bare slått av Kit Bond. Blunt er sønn av politikeren Roy Blunt. Magnus av Sachsen. Magnus av Sachsen (fødselsår ukjent, død i Erthenburg i 1106) av huset Billung var hertug Ordulf av Sachsen og Ulvhild av Norges eldste sønn. Han etterfulgte faren som hertug i 1072 og vokste til å bli en bitter fiende av erkebiskop Adalbert av Hamburg og Bremen. Før Magnus ble hertug drev han gjennom hans avsettelse i 1066 fordi erkebiskopen hadde utnyttet sin herskermakt til å berike kirken med krongods, men Adalbert av Bremen kom senere tilbake. Siden Magnus hadde støttet Otto II av Bayerns opprør mot Henrik IV ble han tatt til fange i 1070, og satt fanget i tre år. Han ble på nytt tatt til fange av Henrik IV i 1075, og denne gangen ble han frigitt året etter. Etterhvert kom en forsoning i stand mellom Henrik IV og Magnus, og stod Magnus på Henriks side under kampene mot liutieserne. Huset Billungs herredømme over Sachsen endte i 1106 da Magnus døde uten å etterlate seg mannlige arvinger. Billungernes tid som hertuger av Sachsen hadde spent over fire generasjoner. Magnus hadde mange etterkommere, bl.a. i fyrstehuset Oldenburg, og gjennom ham kan det nåværende norske kongehuset regne sine aner tilbake til sagatidens norske konger. Brian Schweitzer. Brian David Schweitzer (født 4. september 1955) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Montana, et embete han har innehatt siden 2005. Ordulf av Sachsen. Ordulf av Sachsen (født 1022, død 28. mars 1072), også kalt Otto, latinisert Orthilius, av huset Billung, var en av sønnene til hertug Bernhard II av Sachsen og Eilica av Schweinfurt. Ordulf etterfulgte faren som hertug i 1059 og hans tid som regent ble preget av striden mot venderne, en kamp han førte sammen med de kristne danskene. I 1061 bygde han seg en borg i Hamburg, den såkalte "Wasserburg" (også kalt "Neue Burg") rett utenfor byvollen. Dette var en oppblomstringstid for Hamburg, og byen var året før blitt delt slik at erkebiskopen regjerte gamlebyen "(Altstadt)" og billungerhertugene den nye by "(Neustadt)". Hamburg var på nytt blitt utgangspunkt for misjon både mot øst og nord. Det området som på 1000-tallet utgjorde Sachsen lå betydelig lenger nordvest i Tyskland enn den moderne delstaten Sachsen. Det lå hovedsakelig mellom elvene Rhinens og Elbes nedre løp og dekket områder som i moderne tid faller under Westfalen, Niedersachsen, Bremen, Hamburg, Holstein og den nordlige del av Sachsen-Anhalt. Ordulf hadde i november 1042 giftet seg med Ulvhild (på tysk kjent som "Wulfhild"), datter av Olav den hellige og halvsøster av den da regjerende kong Magnus den Gode av Norge (1035–1047) og Danmark (1042–1047). Dette ekteskapet styrket alliansen med skandinavene. Med henne fikk han sønnen Magnus, som etterfulgte ham som hertug. Før Magnus ble hertug drev han gjennom avsettelsen av erkebiskop Adalbert av Hamburg og Bremen i 1066 fordi han hadde utnyttet sin herskermakt til å berike kirken med krongods. Ordulf hadde gjennom Magnus-grenen mange etterkommere, bl.a. i fyrstehuset Oldenburg, slik at via den linjen kan det nåværende norske kongehuset regne sine aner tilbake til sagatidens norske konger. Ulvhild døde den 24. mai 1071. Ordulf ble da ennå i samme år gift for annen gang med Gertrud av Haldensleben, datter av grev Konrad, enke etter grev Fredrik av Formbach. Med henne fikk han sønnen Bernhard. Bernhard døde etter et fall fra sin hest den 15. juli i Lüneburg i et ikke nærmere angitt år, kanskje i 1083. Ordulf ble begravet i St.-Michaelis-kirken i Lüneburg. Tim Pawlenty. Tim Pawlenty i juni 2008Timothy James (Tim) Pawlenty (født 27. november 1960 i Saint Paul i Minnesota i USA) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han var guvernør i Minnesota fra 2003 til 2011. På grunn av sitt fokus på sosialkonservative saker ble han vurdert som en mulig visepresidentkandidat til John McCain før presidentvalget i USA i 2008. I 23. mai 2011 erklærte han seg formelt som republikansk presidentkandidat til presidentvalget i 2012, men ble den første kanditaten som trakk seg. Etter å fått tredjeplassen i prøveavstemningen Ames Straw Poll, bak Michele Bachmann og Ron Paul, valgte han å trekke kandidaturet 14. august 2011. Bachmann og Pawlenty kjempet om de samme sosialkonservative velgerne i Iowa, samtidig som viktige pengedonorer sa de ikke ville støtte Pawlenty etter prøveavstemningen. Mafia (spill). Mafia er et enkelt rollespill, der to grupper spiller mot hverandre. I sin enkleste form er det to typer spillere. Mafiosi som kjenner hverandre, men som er i mindretall, og normale borgere som ikke vet hvem som er mafioso. I tillegg er det som regel en spilleder som holder orden på hvem som spiller hva, og eventuelt lager en historie. Målet for begge gruppene er å utrydde den andre gruppen. Spillfaser. Spillet går i runder, helt til mafiaen er utryddet, eller borgerne er i mindretall. Hver runde har to faser, "dag" og "natt". Natt. Spillederen forteller at det er natt, og alle lukker øynene. Deretter våkner mafiaen og bestemmer seg for hvem de vil drepe. Dette forteller de spillederen ved å peke på en spiller. Neste morgen forteller spillederen hvem som døde, gjerne også hvordan, og denne spilleren er da ute av resten av spillet, får ikke lov å delta eller snakke, men kan ha øynene oppe om natta. Dag. Etter hver natt må borgerne prøve å finne ut hvem som er mafia (og mafiaen må prøve å legge mistanken på andre). Da diskuterer alle som fortsatt er i live, og prøver å argumentere for sitt syn. Etter en stund sier spilleder at det er kveld, og alle spillerne stemmer over hvem de vil lynsje. Den som får flest stemmer, er død og ute av resten av spillet, akkurat som de som blir drept om natta. Varianter. Det fins svært mange varianter av spillet. Vanlig er å legge til flere roller, men det er også mange regelvarianter. Du kan også bruke en kortstokk, så det blir mer tilfeldig hvem som blir hva. Valgfrie roller. Denne spilleren (kan eventuelt beskytte seg selv) kan da ikke bli drept av mafiaen denne natta. Valgfrie regler. Ofte blir det først valgt to kandidater i en første avstemning om dagen. Begge får da holde en forsvarstale der de argumenterer for sitt syn, før en av dem blir drept. Helt annerledes blir det når avstemninger kan holdes spontant og hele tiden, og ender med en gang noen får et flertall av stemmene. Hvis det er et jevnt antall spillere, kan det bli stemmelikhet, og da kan det komme til en ny avstemning, bruk av spøkelsesstemme (den som døde sist kan avgjøre) eller at ingen dør denne dagen. Når noen dør, kan spilleder si om spilleren var mafioso eller ikke. Dette er ofte til stor hjelp for borgerne. Eventuelt går det an å si hvilken rolle spilleren hadde, hvis det er flere enn to roller. For å unngå å måtte se på hele spillet, går det an å si at den første som dør blir spilleder. Da må mafiaen stemme ved hjelp av papirlapper eller liknende første runde. Det er alltid spilleder som har siste ordet når reglene bestemmes. Antall spillere. Minste antall spillere er 3, men i praksis er det mye morsommere med flere spillere, helst minst 7. Det er som regel 2-3 ganger flere borgere (eller gode karakterer) enn mafia (og onde karakterer). Etterforskere og beskyttere hjelper borgerne, og kan oppveie et høyt antall mafia. Bernhard I av Sachsen. Bernhard I av Sachsen (født ca 950, død i Corvey i 1011) var en av hertug Herman Billungs sønner. Han etterfulgte sin far som hertug av Sachsen i 973. Bernhard støttet Liudolfingernes keisere og økte Billungenes makt i Saksen. Kortsvindel. Kortsvindel er en type svindel hvor et falskt, stjålet eller kopiert kreditt- eller debetkort blir brukt til å kjøpe varer og tjenester. Kortsvindel er en form for kriminalitet, som i stor grad blir utført av profesjonelle og organiserte kriminelle grupper og som har økt i omfang de siste årene. Svindlerne bruker mange forskjellige metoder for å tilegne seg kortinformasjon. Metodene varierer fra simpelt lommetyveri til bruk av avanserte datasystemer og hacking. Stjålne kort. Hvis et kort blir stjålet, kan tyven bruke kortet til å handle varer og tjenester med, inntil det blir sperret. Hvis kortet er et rent kredittkort (Diners Club, MasterCard, Amex) trenger brukeren som regel ikke å taste [pin-kode]n ved varekjøp, men må derimot legitimere seg. Det er registrert flere tilfeller hvor butikkinnehavere er med på svindelen og med vilje har akseptert stjålne kort. Hvis det stjålne kortet er et debetkort, er det som regel knyttet til et nasjonalt betalingssystem (BankAxept i Norge), og et internasjonalt betalingssystem som Visa eller MasterCard. Siden de fleste butikker i Norge er knyttet opp mot BankAxept systemet, må man bruke pin-koden ved kjøp. Det er derfor mye vanligere at stjålne debetkort blir misbrukt på brukersteder som kun har avtale med de internasjonale betalingssystemene og på internett. Denne typen kortsvindel er mest vanlig blant småkriminelle som stjeler en lommebok eller finner ett kort, for å så bruke det til å betale for drosjer og parkering. Siden det krever mye energi og siden de fleste kort blir sperret kun kort tid etter tyveriet, er denne metoden ikke veldig utbredt blant de organiserte svindlerne. Phishing. Eksempel på hva phishing er. Phishing er et begrep som brukes om forsøk på å lure kortinformasjon ut av kortholder. Dette har blitt en vanlig metode for å tilegne seg kortinformasjon. En vanlig form for phishing er gjennom e-post. Svindlerne sender ut e-post til flere tusen adresser om gangen hvor avsender tilsynelatende er en bank eller kortutsteder. Disse e-postene inneholder som regel logoer fra banker og lenker til sider som er svært like bankene sine i utseende og i url. I e-posten står det av kortinformasjonen til mottaker er tapt og at man må legge inn sine kortdetaljer for at kortet skal fungere. Siden disse e-postene og falske internettsidene er veldig lik bankene eller kortselskapene sine, er det mange som legger inn kortinformasjonen i god tro. Svindlerne bruker så denne informasjonen til å handle på internett eller til å trykke opp falske kort. En annen vanlig form for phishing er over telefon. Vanlig metode her er å fortelle kortholder at han har vunnet en premie og at de kun trenger et kortnummer for å kunne kreditere premien eller verifisere kortholders identitet. Det har også vært tilfeller hvor svindlerne ringer opp en person og utgir seg for å ringe fra politiet eller fra banken, for å så be om kortinformasjon. Skimming. Skimming er et begrep som brukes om kopiering av kort. Skimming foregår vanligvis i minibanker ved at svindlerne fester en liten kortleser som kopierer kortinformasjonen over kortleseren i minibanken. Denne type innretninger kan være meget sofistikerte og kan være veldig vanskelig å oppdage. Det er også vanlig at svindlerne monterer et kamera over tastaturet i minibanken for å filme inntastingen av pin-koden. Kortinformasjonen som blir kopiert på denne måten blir vanligvis brukt til å produsere falske kort, som igjen brukes til minibankuttak eller varekjøp. Dette har blitt en veldig vanlig måte å kopiere kort på. Svindlerne kan i løpet av noen få timer kopiere hundrevis av kort og svindle bankene for millionbeløp. Det forekommer også skimming i kortterminaler i drosjer og butikker. Kopiering av kort i drosjer er et voksende problem, ettersom det er lett å gjemme skimmingutstyr i bilene. I slike tilfeller dreier det seg som regel om kun en håndfull utro tjenere som opererer for egen, personlig vinning. Det har i mange europeiske land også blitt oppdaget skimming i butikkterminaler. I disse tilfellende er vanligvis innehaver eller daglig leder i butikken med på svindelen, siden butikkens overvåkningskameraer brukes til å filme pin-koden. Det har per 2007 ikke blitt registrert noen tilfeller av skimming i butikk i Norge. Identitetstyveri. Et stadig økende problem er kortmisbruk i etterkant av identitetstyveri. Denne typen svindel skjer når svindleren får tak i en annens persons personnummer, og bruker dette til sin vinning. Vanlig metode er å omadressere post og bestille kredittkort i den fornærmedes navn. Siden svindleren da får det nye kredittkortet sendt til en adresse han har oppgitt, får han også tilsendt pin-koden. Svindleren tapper kortet på veldig kort tid gjennom kontantuttak og varekjøp, mens fakturaen blir utstedt i den fornærmedes navn. Datainnbrudd. Det finnes mange firmaer som fungerer som innløsere av korttransaksjoner. Disse firmaene sitter derfor på store mengder kortinformasjon og blir stadig vekk utsatt for elektroniske angrep. Selv om det er veldig strenge regler for oppbevaring av kortinformasjonen, har det vært noen vellykkede datainnbrudd. I disse tilfellene har kortinformasjonen til flere tusen kortholdere kommet på avveie. Svindlere benytter seg også av sofistikerte dataprogrammer som automatisk genererer kortnummer og tester dem ved å gjennomføre mindre kjøp på internett. Hvis programmet får godkjent ett kjøp, betyr det at det har funnet en gyldig kombinasjon mellom kortnummer og utløpsdato. Denne informasjonen brukes så til å handle på internett. Libanesisk slynge. En libanesisk slynge er en simpel anordning som føres inn i åpningen i minibanken der man setter inn kortet. Slyngen er lagd slik at kortet setter seg fast i minibanken. Svindlerne oppholder seg gjerne i nærheten av minibanken de har montert slyngen i og venter på at en person skal bruke den. Når kortet da setter seg fast, går de opp til minibanken for å hjelpe kortholderen. De gir vedkommende gjerne tips om å taste inn pin-koden for å få ut kortet. Når dette ikke fungerer forlater gjerne kortholderen minibanken. Svindlerne drar da ut slyngen med kortet og misbruker det før kortholder får sperret det. Kortsikkerhet. Ettersom kortsvindelen har økt, har bankene, myndighetene og kortselskapene iverksatt flere nye sikkerhetssystemer og endringer i kortene for å minimere tapene. Disse endringen varierer fra strengere krav om oppbevaring av kortinformasjon til fysiske endringer på kortet. Pin-koden. Pin står for "Personal Identification Number" og er en firesifret kode, som brukes til å identifisere kortholder. Siden koden ikke er lagret i kortet er det ikke mulig å tilegne seg den hvis kortet blir kopiert. Informasjonen som blir sendt fra terminalen og til kortselskapet under en transaksjon, er kryptert slik at pin-koden ikke kan fanges opp i transaksjonsgangen. Det er av denne grunn det har blitt vanlig for svindlere å montere kamera over minibanken for å filme inntastingen av koden. I Norge må man taste pin-koden når man handler gjennom BankAxept systemet eller når man tar ut penger i en minibank. Ved rene kredittkorttransaksjoner trenger man vanligvis ikke å taste koden. Gjennom implementeringen av chipkort, må man også taste pin-koden ved rene kredittkorttransaksjoner i Norge og i utlandet. CVV/CVC2. CVV/CVC2 er noen av betegnelsene for et krypteringssystem hos Visa og MasterCard. Disse systemene brukes til å verifisere at det ikke er en kopi av kortet som brukes til netthandel. Ved handel på internett blir man ofte bedt om å legge inn denne kode, som er de tre siste sifrene i signaturfeltet. Disse sifrene inngår da som en del av en krypteringsnøkkel. Siden denne informasjonen kun er skrevet på baksiden av kortet er det veldig vanskelig å kopiere den, noe som minker faren for misbruk. Chip-kort. Chip-kort er en ny fysisk enhet på betalingskortene. De fleste norske banker utsteder nå kun chip-kort til kundene sine. Fordelen med chip-kort er at mye ekstra informasjon kan lagres på kortet på en mye tryggere måte enn i magnetstripen. Når man betaler med chip-kort i en terminal som kan ta imot det må man også bruke pin-koden, uavhengig av hvilket land man oppholder seg i. Denne typen kort innføres nå internasjonalt, men det vil ta mange år før alle gamle kort er ute av systemet og før alle terminalene kan ta imot denne typen kort. Derfor vil alle kort også produseres med magnetstripe i mange år fremover. Anti-skimming utstyr. Anti-skimming utstyr er sensorer og programvare som installeres i minibanker for å oppdage om skimmingutstyr monteres. Utstyret fungerer slik at minibanken slår seg av hvis noen prøver å manipulere den. Anti-skimmingutstyr blir nå montert på de fleste norske minibanker. Overvåking og etterforskning. De fleste banker og kortselskaper har avdelinger som overvåker kortsvindel. Disse avdelingene jobber med systemer som fanger opp uregelmessig og mistenkelig bruk av kortene. Det er vanlig at svindlerne tester kortene de har kopiert før de misbruker det. Disse testene er som regel små kjøp på internett eller donasjoner til veldedige organisasjoner. Formålet med testen er å se om kortet fremdeles er aktivt. Når en som overvåker kortsvindel observerer en test eller annen tydelig misbruk, som for eksempel handel i to forskjellige byer samtidig, kan operatøren foreta flere tapsreduserende tiltak. Dette kan være å fryse disponibel saldo inntil man har hørt med kortholder om han vedkjenner seg transaksjonene, eller man kan sperre kortet med en gang. De fleste avdelinger som jobber med kortsvindel har også analytikere som jobber med å identifisere trender, metoder og faresoner i forbindelse med kortsvindel. Disse avdelingene jobber tett sammen med hverandre og politiet. I Norge er det Kripos og Økokrim som jobber opp mot svindlerligaene og har ansvaret for å etterforske og påtale forbryterne. Eliot Spitzer. Eliot Laurence Spitzer (født 10. juni 1959 i Bronx i New York City i USA) er en amerikansk politiker for Det demokratiske parti. Bakgrunn. Eliot er av østerriksk-jødisk bakgrunn. Han avla i 1981 sin grunneksamen ved Princeton University og fortsatte deretter ved Harvard Law School. Da han tok sin juridiske eksamen arbeidet han for en dommer i Manhattan. Deretter arbeidet han han i et par år for et advokatfirma. Han var delstaten New Yorks statsadvokat fra 1999 til 2006, og markerte seg som aktiv og håndfast i dette vervet. Guvernør. Ved guvernørvalget for staten New York i 2006 fikk Spitzer 69% av stemmene mot 29% for republikaneren John Faso. Han ble guvernør og gikk inn i embete i januar 2007. Skandale. I mars 2008 beklaget Spitzer offentlig sine handlinger etter at The New York Times hadde meldt at han var blitt knyttet til en prostitusjonsring, og kunngjorde et par dager etter sin avgang som guvernør. Etter Spitzers avgang rykket delstatens "lieutenant governor", David Alexander Paterson, opp som guvernør. Jon Corzine. Jon Stevens Corzine (født 1. januar 1947) er en amerikansk forretningsmann og tidligere politiker for det demokratiske parti fra New Jersey. Han er administrerende direktør i meglerhuset MF Global, og har tidligere ledet investeringsbanken Goldman Sachs. I 2000 ble han valgt inn i det amerikanske senatet, men fullførte ikke perioden han var innvalgt for. Istedet ble han valgt til New Jerseys guvernør. Han tapte gjenvalget i 2009 for republikaneren CHris Christie. Hermann av Sachsen. Hermann av Sachsen (fødselsår ukjent, død i Quedlinburg i 973) av slekten Billung. I 936 ble han tildelt tittelen markgreve av Otto den store som takk for hans deltagelse i overvinnelsen av redarierne, obotrittene, wagrierne og danene. I 940 var han greve av Wetigau og i 953 utnevnte Otto ham til sin stedfortreder i Sachsen, noe som de facto gjorde ham til hertug uten at han hadde tittelen. Herman greide å fordrive nevøene sine, Wichmann II og Ekbert "enøye", som sympatiserte med opprørerne fra Sachsen. I 955 opptrådte Hermann Billung som greve i Tilithigau og Marstengau, og i 956 ble han utnevnt til markgreve. Under Ottos reise til Italia i 956 og til Roma i 961 utnevnte han Herman på ny som sin stedfortreder i Sachsen. Haitisk kreol. Haitisk er et franskbasert kreolspråk som tales på Haiti, og er offisielt språk der sammen med fransk. Språket er en blanding av fransk og diverse vestafrikanske språk, blant annet wolof og noen gbespråk, som fon og ewe. Takket være blant annet Felix Morisseau-Leroy har haitisk siden 1961 vært ansett som offisielt språk i Haiti, sammen med fransk, som hadde vært det eneste litterære språket i landet siden dets uavhengighet i 1804. Haitisk har vært lite brukt i litteratur, men bruken er økende. Mange av språkets brukere er tospråklige, og snakker både haitisk og fransk. Mange lærere, forfattere og aktivister har satt fokus på stolthet og lese- og skriveferdigheter i haitisk siden 1980-tallet, og i dag finnes det flere aviser, samt radio- og TV-programmer på haitisk. John Lynch. John H. Lynch (født 25. november, 1952) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten New Hampshire, et embete han har innehatt siden 2005. Jim Gibbons. James Arthur «Jim» Gibbons (født 16. desember 1944) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Nevada, et embete han har innehatt siden januar 2007. Gibbons var tidligere kongressrepresentant fra Nevadas 2. distrikt. Pat Crerand. Patrick Timothy («Paddy») Crerand (født 19. februar 1939 i Glasgow) er en tidligere landslagsspiller for Skottlands herrelandslag i fotball. Han har Irsk opphav, men representerte Skottland ved 16 anledninger (0 mål). Crerand er også kjent for sin spillerkarriere i Celtic og Manchester United. Tidlige år i Skottland. Som unggutt spilte Crerand for St. Lukes Ballater, Holyrood Secondary og Duntocher Hibernian, før han endelig tok steget til en av de skotske toppklubbene i august 1957. Før han ble proff hadde han jobbet på et skipsverft for å tjene til livets opphold. I løpet av sine seks år i Celtic fikk han 120 kamper (fem mål). Han representerte «Scottish League XI» hele syv ganger på denne perioden. Celtic vant ikke så mye denne perioden, men han var tapende finalist i den skotske FA-cupen i 1960/61 sesongen. Samtidig fikk han med seg 1 kamp for det skotske U23-landslaget, før han endelig fikk sin debut på A-landslaget. Dette skjedde 3. mai 1961 i Glasgow mot Irland, i en kamp hans lag vant 4–1. Overgang til Manchester United. Den 6. februar 1963 signerte han kontrakt med Manchester United. Overgangssummen var på £56 000, og dette var på femårsdagen for den tragiske flyulykken i München, der åtte United-spillere omkom. Crerand debuterte for Manchester United mot Blackpool FC 23. februar, i en kamp som endte 1–1 på Old Trafford foran 43 121 tilskuere. Crerand var midtbanespiller, men en mer korrekt beskrivelse vil være ving half-back. Han var kjent for sine harde taklinger, men også for sine presise pasninger til angripere som George Best, Bobby Charlton og Denis Law. Flere av spillerne har i ettertid sagt at en Crerand i form var selve hjertet i laget, var han ikke i form så spilte laget gjerne dårlig. Gjennom sin tid i Manchester United, under ledelse av den legendariske manageren Sir Matt Busby, fikk han 304 ligakamper (ti mål). Tilsammen (inkludert cup) fikk han 401 kamper og 19 mål. Han la opp i 1972 etter en tid som spillende trener. Assisterende manager i United. Fra august 1971 ble han trener i klubben, og fra høsten 1972 ble han assisterende manager for Tommy Docherty. Dette var en jobb han hadde helt til sommeren 1976, da samarbeidet med manageren gikk i oppløsning. Docherty sa i et intervju med United Supporteren (2/2003, side 21/22) at «Jeg måtte la ham gå. Paddy Crerand var en stor spiller, men rett og slett ubrukelig som trener eller manager. Crerand er den mest uorganiserte mann jeg har møtt i hele mitt liv, og sånne typer kan jeg umulig arbeide sammen med. Jeg hentet inn Tommy Cavanagh, en entusiastisk og herlig fyr. En dyktig trener, og han var populær blant spillere og fansen.» Allerede i august 1976 hadde Crerand fått seg jobb som manager for Northampton Town, men han ble bare værende i én sesong. Han sluttet for å drive PR for et ingeniørfirma i Manchester. Han var kommentator for Uniteds kamper i lokalradioen i Manchester på 1980- og tidlig 1990-tallet. I dag opptrer han regelmessig på Manchester United TV (MUTV), klubbens egen fjernsynskanal, som ekspertkommentator sammen med Stewart Gardner. Crerand huskes til og med av yngre United–fans i dag på grunn av sine humoristiske kommentarer under Uniteds kamper, noe som som opprettholder hans kultstatus blant alle som har forbindelse til United på Old Trafford. Sønnen hans, Danny Crerand (5. mai 1969), spilte tre kamper for Rochdale i 1987/88 (som amatør). I 1995 var han en av de ytterst få som forsvarte Eric Cantona da han ble utestengt fra all fotball, etter et kung-fu spark mot tilskueren Matthew Simmons. Dave Heineman. David Eugene «Dave» Heineman (født 12. mai 1948) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Nebraska, et embete han har innehatt siden 2005, da han rykket opp fra embetet som viseguvernør etter at sittende guvernør Mike Johanns ble føderal landbruksminister. Heinemann ble gjenvalgt i 2006. Dillenburg slott. Dillenburg fra "Topographia Hassiae", 1655 Dillenburg slott var et forsterket hus (festning) i Tyskland. Det ble bygget av grev Henrik II av Nassau i 1240, og tilfalt Otto ved arveskiftet mellom ham og Walram i 1255. Dagens nederlandske fyrstehus kan føre sine aner tilbake til Otto, og 24. april 1533 ble Vilhelm den tause født i dette slottet. Under hans ledelse gjorde Nederlandene opprør mot det spanske herredømmet og ble den nederlandske uavhengighetskrigen (åttiårskrigen) utløst. Dette resulterte i at De forente Nederlandene formelt ble selvstendige i 1648. I 1760 ble slottet ødelagt av franske styrker under syvårskrigen, og til minne om dette ble «Wilhelmsturm» (Wilhelmstårnet) bygget i 1875. I tilknytning til det nye tårnet ble dessuten et museum knyttet til huset Oranien-Nassau bygget. Av det opprinnelige slottet er i dag kun kasemattene igjen. I disse kunne inntil 3000 soldater oppholde seg, og det var her mulig å bygge ekstra «etasjer» ved hjelp av bjelker. Billung. Billungene var en adelsslekt i Sachsen i det 9. – 12. århundre. Slekten deles inn i de gamle og de unge Billunger, men familiebåndene mellom dem er ikke alltid like tydelige. De "gamle Billunger" stammer fra Wetigau og var blant Øst-Sachsens viktigste familier på Karl den stores tid. Den første Billung som er kjent ved navn er grev Wichmann Billung (Wychmannus comes) som skal ha ført forhandlinger ved elven Eider i 811. Wichmann II var greve i Hamaland og hans sønn, grev Egbert (-932) er antagelig Hermann Billungs bestefar. Grev Egbert fikk områder i Bardengau av kong Arnulf av Kärnten. Andre medlemmer av familien er "princeps" Billlung som via sin datter Oda (-913) og hennes ekteskap med grev Liudolf av Sachsen (-866) ble Liudolfingernes stamfar. I den første halvdelen av det 10. århundre økte de "unge Billungenes" innflytelse i området Bardengau. Til grunn for deres makt lå familiens eiendommer og de grevelige rettighetene til Elbe og øvre Weser samt byen Lüneburg. Hermann Billung (-973) fikk i 936 i oppdrag å beskytte den nedre delen av Weser av kong Otto den store, og dette området fikk navnet Billungermark. At Herman regelmessig var kongens stedfortreder ble i 961 gjort fullstendig da han ble utnevnt til hertug. Sønnen Bernhard etterfulgte ham, og takket være Bernhards ekteskap med Hildegard av Stade ble området Hadeln tilføyet til hertugdømmet. I fem generasjoner hersket huset Billung over hertugdømmet Saksen. De siste Billungene, Ordulfs sønn Magnus (1072–1106), stod i 1073-1075 på de Saliske frankernes side. Dette svekket familiens innflytelse, og etter at Magnus døde uten å etterlate seg sønner, ble eiendommene fordelt mellom hans to døtre. Datteren Wulfhilde hadde giftet seg med grev Henrik IX av Bayern av Welfene, mens Eilika giftet seg med grev Otto av Ballenstedt av Askanierne. En konsekvens av dette var en strid som varte flere tiår, mellom Welfene og Askanierne om kontrollen over Sachsen. Norman Whiteside. Norman Whiteside (født 7. mai 1965) er tidligere nordirsk fotballspiller som representerte sitt hjemland i to verdensmesterskap. Han spilte for Manchester United (273 kamper og 66 mål) og Everton FC før hans karriere tok slutt på grunn av skader i en alder av 26 år. Han brøt Pelés rekord da han ble den yngste spiller i et verdensmesterskap i 1982. Han var også den yngste spiller som scoret i en ligacupfinale og en FA-cupfinale i 1983. Whiteside var oppvokst nord i Belfast hvor han ble oppdaget av den berømte United–scouten Bob Bishop som tidligere hadde hentet George Best og Sammy McIlroy til klubben. Whiteside ble Uniteds yngste spiller siden Duncan Edwards da han gjorde sin debut som angrepsspiller i sesongen 1981–82. I VM i fotball 1986 scoret han sitt lands eneste mål i turneringen, i kampen som endte 1–1 mot. Whiteside fikk totalt 38 landskamper og scoret ni ganger i løpet av de åtte årene han spilte for Nord–Irland. Til tross for at han flyttet bakover på banen som midtbanespiller, scoret han vinnermålet i FA–cupfinalen i 1985, et skrudd skudd fra høyrekanten i det 20. minutt av ekstraomgangene, og gav United med ti mann seieren over Everton. Til tross for denne lovende starten på karrieren, begynte Whiteside å få alvorlige skadeproblemer som holdt ham ute av laget i lange perioder. Alex Ferguson gjorde også et poeng i å forbedre lagdisiplinen da han overtok som manager, og Whitesides forhold til alkohol ble ikke tolerert slik det ble gjort under den tidligere manageren Ron Atkinson. Det var dette som gjorde at Ferguson solgte ham til Everton i 1989, mot ønsket til de fleste av Uniteds tilhengere. Whiteside startet godt i Everton, men han klarte ikke å bli kvitt kneskaden sin. Han la opp i 1990 i en alder av 26 år, etter 13 kneoperasjoner i løpet av sin karriere. En doktor hadde da rådet ham til at han ikke ville være i stand til å gå dersom han fortsatte å spille. Han fikk bare 29 kamper for Everton. Da han la opp, studerte Whiteside piedologi og arbeider nå for Professional Footballers' Association. Paul McGrath. Paul McGrath (født 4. desember 1959 i Ealing i London i England som Paul Nwobilo) er en tidligere irsk fotballspiller. Han var i lang tid fast på det irske landslaget der han fikk 83 kamper og åtte mål. På klubbnivå spilte han for St Patrick's Athletic FC, Manchester United, Aston Villa FC, Derby County FC og Sheffield United FC. McGrath har irsk mor og nigeriansk far. Ifølge Donald McRae forsvant McGraths far kort tid etter at han ble unnfanget. Hans mor, Betty McGrath, adopterte Paul bort da han var fire uker gammel. Hun var redd for at hennes far skulle finne ut at hun var gravid, særlig siden barnet var produktet av flere kulturer, og reiste i hemmelighet til London for å få sitt barn som også ble regnet som uekte. McGraths mor klarte å oppspore ham igjen senere, men han ble oppdratt ved et antall barnehjem i Dublin under navnet Paul Nwobilo. Han begynte å spille fotball som skolegutt for "Pearse Rovers" og spilte juniorfotball for "Dalkey United". McGrath arbeidet for en kort stund som lærling i Dublin før han ble profesjonell. I 1981 dro han til klubben St Patrick's Athletic i Football League of Ireland. Han utmerket seg i klubben, fikk kallenavnet «The Black Pearl of Inchicore» og ble kåret til årets spiller i sin første og eneste sesong. Han dro så til Manchester United (1982–89) og senere Aston Villa (1989–96), Derby County (1996–97) og Sheffield United (1997–98). Mens han var på Villa Park fikk han kallenavnet "God" og ble kåret til spillernes årets spiller i 1993. Han er regnet som en av de beste spillerne i Villas historie. I mange år led han av alkoholisme og gikk av og til glipp av kamper som resultat av dette. Hans karriere var også preget av skader som resulterte i totalt åtte kneoperasjoner. Han spilte en betydelig rolle i Irlands landslags gjennombrudd på slutten av 1980–tallet og begynnelsen av 90–årene, ledet av manager Jack Charlton. Han fikk 83 landskamper for landet sitt, scoret 8 mål og spilte i VM i 1990 og 1994. Han ledet laget som kaptein fire ganger i 1992 etter at Mick McCarthy la opp, men trakk seg til fordel for Andy Townsend siden han ikke følte han var rett mann for rollen. Ted Kulongoski. Theodore R. «Ted» Kulongoski (født 5. november, 1940) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Oregon, et embete han har innehatt siden 2003. Brad Henry. Charles Bradford «Brad» Henry (født 10. juni 1963) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Oklahoma, et embete han har innehatt siden 2003. Se også. Henry, Brad Jesper Olsen. Jesper Olsen (født 20. mars 1961 i Fakse) er en tidligere dansk fotballspiller som er mest kjent for å ha spilt for Ajax Amsterdam og Manchester United. Olsen var fast venstrekant på det danske landslaget der han scoret fem mål på 43 kamper. Han representerte Danmark i EM i fotball 1984 og VM i fotball 1986. Spillerkarriere. Han startet sin seniorkarriere for Næstved IF og debuterte for det danske landslaget i juli 1980 i en treningskamp mot. Han dro til utlandet i 1981 og ble profesjonell i Ajax i Nederland. Mens han spilte for Ajax, ble han kjent for sin deltagelse i den berømte «pasningsstraffen» han gjennomførte sammen med Johan Cruyff. Da Cruyff fikk straffespark i en seriekamp i den nederlandske Eredivisie mot Helmond Sport 5. desember 1982, og siden Ajax allerede ledet 4–0, sentret Cruyff ballen sidelengs til Olsen som sendte den tilbake til Cruyff som sendte ballen bak den forvirrede målvakten. Under sitt opphold i Ajax, fikk han kallenavnet "De Vlo" («fluen») på grunn av sin fremtoning og sin evne til å vri, snu og hoppe for å unngå taklinger. Han vant seriemesterskaper i Eredivisie i 1982 i sitt andre år i klubben. Sesongen etterpå forsvarte Ajax seriemesterskaper og vant også KNVB Cup og fullførte The Double. Olsen scoret to ganger i EM – kvalifiseringen for EM i 1984, inkludert en utligning i siste minutt i 2–2 kampen mot Sovjetunionen. Han ble tatt med i EM – troppen til Danmark i 1984 og spilte to kamper, inkludert Danmarks semifinale mot. Kampen endte uavgjort, og selv om Olsen scoret i straffesparkkonkurransen, ble Danmark utslått da Preben Elkjær bommet på sitt forsøk. Olsen flyttet fra Ajax til England i 1984 og sluttet seg til Manchester United. Han hjalp United til seier i FA Cupen i 1985 og scoret totalt 24 mål i løpet av sine fem år i klubben. Han ble tatt med i Danmarks tropp for VM i 1986 og scoret to ganger i de tre innledende kampene, men han vil alltid bli husket for tabben i åttendedelsfinalen mot Spania. Han gav Danmark ledelsen på straffespark, men rett før pause fikk han ballen fra målvakten Lars Høgh. Da han forsøkte å spille ballen tilbake til Høgh, endte hans pasning istedet opp rett foran Emilio Butragueño. Den spanske angriperen utlignet og scoret til slutt fire mål i kampen som Danmark tapte 1–5. Olsen fant det vanskelig å tilpasse seg det engelske spillet, og hans fotballutvikling stagnerte. Han var med i troppen for Danmark i EM i 1988, men spilte ingen kamper i turneringen. Karrieren i Manchester United tok slutt i 1988 og han gikk til FC Girondins de Bordeaux i Frankrike, hvor han senere fortsatte til SM Caen hvor han spilte som vingback. Han forlot Caen etter at han fikk en alvorlig skade og la opp i 1992. Han ble tilbudt kontrakter fra engelske klubber, inkludert Blackburn Rovers og Nottingham Forest, men følte ikke at han trengte fotballen i livet sitt. Jesper Olsen har siden 2003 bodd sammen med sin familie i Australia og ble i mai 2006 rammet av en hjerneblødning. Hans tilstand betegnes som stabil. Ted Strickland. thumbTed Strickland (født 4. august 1941) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Ohio, et embete han har innehatt siden januar 2007. Før han ble valgt til guvernør var Strickland føderal kongressrepresentant. John Hoeven. John Henry Hoeven III (født 13. mars 1957 i Bismarck i Nord-Dakota i USA) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten North Dakota, et embete han har innehatt siden 15. desember 2000. Hoeven studerte ved Dartmouth College og Northwestern University. Han var visedirektør for Bank of North Dakota 1993-2000. Banken eies av delstaten. Hoeven overtok som guvernør etter Ed Schafer, som senere skulle bli USAs jordbruksminister. Hoeven var uten politisk erfaring da han ble guvernør. Han er blitt oppfattet som en moderat guvernør. Hans økniing av lærerlønningene er blitt godt mottatt i delstaten. Guvernørens hustru Mikey L. Hoeven har profilert seg i spørsmål som utdannelse og kampen mot alkoholbruk blant mindreårige. Hon er med i initiativet "Leadership To Keep Children Alcohol Free". I januar 2007 ble John Hoeven den sittande guvernør som hadde sittet lengst i embedet, i og med at han tiltrådte noen dager før kollegene Rick Perry, Mike Easley og Ruth Ann Minner. Mike Easley. Michael Francis (Mike) Easley (født 23. mars 1950) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten North Carolina, et embete han har innehatt siden 2001. Jon Huntsman jr.. Jon Meade Huntsman jr. (født 26. mars 1960 i Palo Alto i California i USA) er en amerikansk politiker for Det republikanske parti. Han var USAs ambassadør i Beijing fra 2009, men fratrådte den posten 30. april 2011 for å melde seg på i kampen om den republikanske nominasjonen til presidentvalget i 2012. Tidligere var han guvernør i delstaten Utah, et embete han hadde innehatt siden 2005. Huntsman var en stund misjonær for mormonerne i Taiwan, og lærte seg da kinesisk. Han studerte ved University of Utah og deretter ved University of Pennsylvania. Etter studiene ble han forretningsmann innen "Huntsman Corporation", et multinasjonalt oljeselskap med hovedsete i Salt Lake City. Sitt første politiske embete bekledte han som medlem av president Ronald Reagans stab. Under dennes etterfølger George Bush var Huntsman understatssekretær i handelsdepartementet, og så USAs ambassadør i Singapore fra 1992 til 1993. President Barack Obama kunngjorde den 16. mai 2009 Huntsmans nominasjon som USAs ambassadør til Folkerepublikken Kina. Han fikk dermed, som republikaner, et sentralt embete under en demokratisk administrasjon. Phil Bredesen. Philip Norman «Phil» Bredesen (født 21. november 1943 i Oceanport i New Jersey) er en amerikansk demokratisk politiker. Han var borgermester i Nashville 1991–1999 og guvernør i delstaten Tennessee 2003–2011. Phil Bredesen er av norsk avstamning, og vokste opp i New Jersey, New York og Massachusetts, ettersom faren var kaptein i United States Army. Foreldrene ble separert i 1951, og Bredesen bodde hos moren og mormoren, som var enke, i Shortsville i New York. Han har bachelorgrad i fysikk fra Harvard University fra 1967. I 1975 etablerte han forsikringsselskapet HealthAmerica Corporation i Nashville. Selskapet ble etterhvert børsnotert, og vokste til mer enn 6 000 ansatte, og i 1986 solgte Bredesen seg ut. Hans personlige formue etter salget gjorde at han ikke ønsket å motta godtgjørelse for guvernørembedet. Bredesen stilte til valg for første gang i 1969, da han var kandidat til delstatssenatet i Massachusetts. Han tapte mot en sittende, populær republikaner. I 1987 kom han på andreplass i borgermestervalget i Nashville, hvor hovedmotstanderen var den demokratiske kongressmannen Bill Boner. Året etter var Bredesen kandidat i Det demokratiske partis primærvalg i Tennessees 5. distrikt, for å velge Boners etterfølger, men tapte mot Bob Clement. Bredesen ble valgt til borgermester i Nashville i 1991, og ble gjenvalgt i 1995. Han var Det demokratiske partis guvernørkandidat i 1994, men tapte mot Don Sundquist. Bredesen ble senere valgt til guvernør i 2002, og ble gjenvalgt med 68,6 % av stemmene i 2006. Han var særlig opptatt av utdannelsessystemet i delstaten. Mark Sanford. Marshall Clement ”Mark” Sanford, Jr. (født 28. mai 1960) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten South Carolina, et embete han har innehatt siden 2003. Sanford var tidligere medlem av det føderale Representantenes hus. Donald Carcieri. Donald L. «Don» Carcieri (født 16. desember 1942) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Rhode Island, et embete han har innehatt siden 2003. Ed Rendell. Edward Gene «Ed» Rendell (født 5. januar 1944) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Pennsylvania, et embete han har innehatt siden 2003. Rendell var tidligere borgermester i Philadelphia. Dave Freudenthal. David Duane «Dave» Freudenthal (født 12. oktober 1940) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han var guvernør i delstaten Wyoming fra 6. januar 2003 til 3. januar 2011. Joe Manchin. Joseph «Joe» Manchin III (født 24. august, 1947) er en amerikansk politiker. Han er en senator og representerer Vest-Virginia og Det demokratiske parti. Han kom inn i Senatet 15. november 2010. Manchin var guvernør i Vest-Virginia fra 2005 til han ble senator. Etter at den demokratiske senatoren Robert Byrd døde, ble det kunngjort et spesialvalg 2. november 2010, hvor Manchin stilte og vant. Manchin blir en av de mer moderate demokratene i Senatet. Tim Kaine. thumbTimothy Michael «Tim» Kaine (født 26. februar, 1958) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Han var guvernør i delstaten Virginia fra 2006 til 2010. Fra 2009 til 2011 var han leder for Demokratenes nasjonale komité, DNC. 5.april 2012 annonserte Kaine at han ville stille som kandidat til det amerikanske senatet fra Virginia i 2012 etter at demokraten som sto på valg, Jim Webb, ikke ønsket gjenvalg. I dette senatsvalget vil han møte tidligere senator George Allen som sin republikanske motkandidat og valget er regnet for å kunne bli tett. Oppvekst og utdannelse. Tim Kaine ble født i Saint Paul, Minnesota til Mary Kathleen og Albert Kaine, en sveiser som eide en liten forretning. Han vokste opp i nærheten av Kansas City, Missouri. Han tok en bachelor i økonomi ved University of Missouri i 1979. Han begynte deretter på Harvard Law School, men tok et års pause for å jobbe ett år som katolsk misjonær tilknyttet Jesuitterordenen i Honduras. Som følge av dette året snakker han flytende spansk. Han avla en juridisk doktoravhandling ved Harvard i 1983. I 1984 giftet ha seg med juristen Anne Holton, datter av en tidligere guvernør i Virginia, Linwood Holton. Paret har tre barn. Tim Kaine praktiserte deretter som advokat i Richmond i 17 år hvor hans spesialområder var saker for mennesker som hevdet de urettmessig var nektet bolig på grunn av rase eller funksjonshemming. I 1994 ble han innvalgt i bystyret i Richmond. Borgermester i Richmond og viseguvernør i Virginia. I 1998 ble han av bystyret valgt til borgermester i Richmond. Under Kaines periode som borgermester bygget Richmond de første nye skolene på generasjoner, senket skattene og opplevde en nedgang i voldskriminalitet, inkludert over 50% nedgang i mord. Kriminalitetsnedgangen vekket positiv oppmerksomhet fra både president Bill Clinton og president George Bush og politimestere internasjonalt. Den økonomiske fremgangen ga byen en plassering på Forbes liste over de 10 beste amerikanske byene å gjøre forretning i. I november 2005 ble Tim Kaine med liten margin valgt til viseguvernør i Virginia. I den rollen var han også president for senatet i Virginia. Senatet i Virginia var samtidig dominert av republikanere. Guvernør. I 2005 ble Tim Kaine valgt til guvernør i Virginia. Han beseiret den republikanske motkandidaten Jerry Kilgore med 52 % av stemmene mot Kilgores 46 %. 31.januar 2006 holdt han demokratenes tilsvarstale til president George Bush State of the Union tale. Han omtalte Bushs skattelette kombinert med utgiftsøkninger som uforsvarlige. I mai 2006 annonserte han planer om omfattende fredning av landområder i Virginia. I juni 2006 utstedte han en eksekutiv ordre som forbød røyking i offentlige bygninger i Virginia. Etter Virginia Tech massakren i april 2007 satte Kaine ned en kommisjon som skulle foreslå forebyggende tiltak for å hindre liknende tragedier i fremtiden. Allerede 30. april utstedte han en eksekutiv ordre som ville gjøre det vanskeligere for personer underlagt tvangsbehandling i psykiatrien å få våpentillatelse. Til tross for at Kaine som katolikk er personlig imot dødsstraff overså han elleve henrettelser i sin tid som guvernør, inkludert henrettelsen av seriemorderen John Allen Muhammad. Han signerte som guvernør det såkalte Marshall-Newman tillegget til Virginias grunnlov som gjør alle ekteskapslignende juridiske ordninger for homofile forbudt. Lovforslaget hadde fått flertall i en avstemmning i Virginia i 2005. Kaine var opprinnelig imot tillegget. Tim Kaine var i februar 2007 blant de første ledende politikere utenfor Illinois til å støtte Barack Obamas presidentkandidatur. Han ble regnet som en av de mest aktuelle kandidatene til å bli visepresidentkandidat for Obama. Leder for Democratic National Committee. Tim Kaine var leder for Democratic National Comittee fra januar 2009 til mai 2011. Kandidat til det amerikanske senatet 2012. 5.april 2012 annonserte Kaine at han ville stille som kandidat til det amerikanske senatet fra Virginia i 2012 etter at demokraten som sto på valg, Jim Webb, ikke ønsket gjenvalg. Kaine hadde ingen motkandidat i det demokratiske primærvalget. Det republikanske partiet nominerte tidligere senator George Allen som sin kandidat 11.juni 2012. Christine Gregoire. Christine O'Grady Gregoire (født 24. mars 1947) er en amerikansk politiker for det demokratiske parti. Hun er sittende guvernør i delstaten Washington, et embete hun har innehatt siden 2005. Jim Douglas. James H. «Jim» Douglas (født 21. juni, 1951) er en amerikansk politiker for det republikanske parti. Han er sittende guvernør i delstaten Vermont, et embete han har innehatt siden 2003. Teddy Flack. Edwin Harold «Teddy» Flack (født 5. november 1873 i London, død 10. januar 1935) var en australsk friidrettsutøver. Flack ble olympisk mester to ganger i 1896 i Athen under de første olympiske lekene i moderne tid. Han vant både 800 og 1500 meter, han vant 1500-metersløpet etter en duell mot favoritten Arthur Blake. Sin andre olympiske tittel vant han to dager senere da han vant 800-metersfinalen på tiden 2.11,0. Flack stilte også opp i maraton dagen etter, til tross for at han aldri hadde konkurrert i lengre løp enn 10 miles. Halvveis i maratonløpet lå han på andre plass bak Albin Lermusiaux fra Frankrike, som hadde vunnet bronsemedalje på 1500 m. Etter 32 kilometer brøt franskmannen, og dermed var Flack i teten. Men kun 4 kilometer fra mål kollapset han, og da en gresk tilskuer prøvde å hjelpe ham, slo han ned tilskueren. Flack ble diskvalifisert. Flack deltok også i tennisturneringen, både i single og double, i Athen. Han tapte i innledende runde for Aristidis Akratopoulos fra Hellas i single. I double spilte han sammen med George S. Robertson. De kom til semifinalen etter å ha vunnet den første kampen på walk over. De tapte semifinalen for Dionysios Kasdaglis fra Egypt og Demetrios Petrokokkinos fra Hellas. De kom dermed på tredje plass, men i 1896 var det kun vinneren som fikk medalje i sølv. Det var først under OL 1904 det ble innført gull, sølv og bronse for de tre første plassene. Orville Alton Turnquest. Orville Alton Turnquest (født 19. juli 1929) var visestatsminister og utenriksminister i Bahamas fra 1992-1994 og generalguvernøren av Bahamas fra 1995 til han trakk seg i 2001. Han ble utnevnt til storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, ble dermed adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Heni kirke. Heni kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1864 i Gjerdrum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. I kirken er det et krusifiks fra 1300-tallet. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv120. Eksterne lenker. a> på årets siste dag i 2008 Ron Karenga. Ron Karenga (født 14. august 1941 Parsonsburg i Maryland i USA), også kjent som Ron Everett, er en afroamerikansk forfatter og marxistisk politisk aktivist. Han er best kjent for å ha innstiftet Kwanzaa, en ukelang pan-afrikansk feiring fra 26. desember til 1. januar. Karenga omtales tidvis med tittelen "Maulana", som betyr "læremester" på swahili og arabisk. Karenga opprettet organisasjonen United Slaves, en svart nasjonalistgruppe, i 1965. I 1971 ble han dømt til fengselsstraff for tortur av to av gruppens kvinnelige medlemmer. Etter løslatelsen i 1975 gjenopptok han sine studier og ble senere leder for "black studies"-avdelingen ved California State University i Long Beach, en stilling han innehadde fra 1989 til 2002. Ken Doherty. Ken Doherty (født 17. september 1969) er en irsk profesjonell snookerspiller. Han har vært profesjonell spiller siden 1990. Han ble verdensmester i 1997 etter at han slo Stephen Hendry 18–12. Doherty kom til finalen både i 1998 og 2003, men tapte henholdsvis mot John Higgins og Mark Williams. Han er den eneste spilleren som har vunnet VM både som amatør og profesjonell. Doherty er i tillegg u–21 verdensmester fra 1989. Da han vant verdensmesterskapet i 1997 brukte han en kø som han hadde betalt to pund for. Bronislaw Malinowski. Bronisław Malinowski (født 7. april 1884 i Krakow i Polen (da del av Østerrike-Ungarn), død 16. mai 1942 i New Haven i Connecticut i USA) var en polsk/engelsk antropolog. Han anses som en av det 20. århundres mest betydningsfulle antropologer og er bredt anerkjent som en av grunnleggerne av sosialantropologien. Hans arbeide har særlig konsentrert seg om feltstudier av autochtone (innfødte) folkegrupper i Oseania. Tantalos. Tantalos (gresk: Τάνταλος; vel så kjent på norsk under den latinske formen Tantalus) er i gresk mytologi stamfaren til tantalidene. Han freste mot gudene og nedkalte dermed en forbannelse over sitt hus, en forbannelse som skulle bestå gjennom fem generasjoner. Tantalos var ifølge an av versjonene konge av Sipylos i Lydia, eller av Frygia i følge en annen versjon. Han blir for det meste beskrevet som sønn av Zevs og okeaniden Pluto, men ifølge en annen versjon var han sønn av Tmolos og omphalen. Han var gift med Dione og far til Niobe, Broteas, Daskylos og Pelops. Mens han en gang var innbudt til å spise av gudenes taffel stjal Tantalos nektar og ambrosia, og gjorde dermed gudene rasende. Han gjemte også en gullhund stjålet fra et Zevstempel, og nektet for det. For å sette gudenes allvitenhet på prøve drepte han sin yngste sønn Pelops og tilberedte ham som et måltid. Han ville se om gudene oppdaget hva det var de spiste. Vel fortærte Demeter en del av skulderen, men de øvrige gudene forstod straks hva for en redselsdåd som var begått. De kastet Tantalos ned i Tartaros i underverdenen, og utsatte ham for evige pinsler. De plasserte ham i et vanndike, og når Tantalus bøyde seg ned for å øse opp vann med hendene for å stille sin brennende tørst, trakk vannet seg alltid unna. Rett over ham var det gren med frukter, men straks han strakk hendene opp for å plukke dem, førte vinden grenene utenfor rekkevidde. Derav kommer uttrykket "tantaloskvaler", som sikter til at man er skilt fra noe man ønsker seg når det tilsynelatende er innen rekkevidde. Grunnstoffet tantal er oppkalt etter Tantalos. Gustav Klimt. Gustav Klimt (født 1862 i Baumgarten i bydelen Penzing i Wien i Østerrike, død 1918) var en østerriksk art nouveau-maler som er kjent for å ha skapt sin egen stilretning, Wiener Sezession, med elementer hovedsakelig fra symbolismen og flere andre stilretninger. Klimts hovedsubjekt var kvinnekroppen. Tidlig liv og utdannelse. Gustav Klimt ble født i Baumgarten, nær Wien, som den andre av syv barn – tre gutter og fire jenter. Faren, Ernst Klimt, var gravør og alle de tre sønnene hans viste kunstnerisk talent i ung alder. I 1876 mottok Klimt et stipend til "Kunstgewerbeschule" i Wien hvor han studerte arkitekturtegning fram til 1883. Wiener Sezession. I 1897 grunnla Klimt «Wiener Sezession» sammen med arkitekten Joseph Maria Olbrich. Bevegelsen besto av «utbrytere» fra den konservative kunstnerforeningen "Genossenschaft bildender Künstler Wiens (Künstlerhaus)". Disse hadde som mål å frigjøre maleriet fra 1800-tallets akademiske tradisjon. Klimts berømte og betydningsfulle «Kysset» ("Der Kuss", olje på lerret 1907-1908) er blant de mest sentrale verkene innen jugendstilen. Det henger i Österreichische Galerie Belvedere. Kimono. Kimono 着物 (fra japansk "kiru": ta på seg + "mono": objekt, dvs. klær) er den tradisjonelle japanske nasjonale drakten. Opprinnelig ble ordet kimono benyttet om alle klær for menn, kvinner og barn, men har etterhvert blitt reservert for en viss type nesten fotsid drakt. Når den i vesten primært oppfattes som en kvinnedrakt, er det på samme måten som at mange ved ordet "bunad" umiddelbart tenker først på kvinnedrakten. Kimonoen er T-formet som plagg, og faller rettlinjet (uten innsving for midjen) ned til ankelen. Drakten har krave og lange ermer. Ermene er svært vide ved vristen; voksendraktene kan der ha et rundmål på en halv meter. Tradisjonelt kan ermene på drakten brukt av ugifte kvinner ved spesielle anledninger ha så vid omkrets at de kan henge nesten ned til gulvet. Drakten svøpes rundt kroppen, alltid med den venstre siden over mot høyre, og holdes på plass av et bredt klesbelte som bindes sammen bak på ryggen. Dette beltet kalles "obi". Kimonoen brukes sammen med tradisjonelt fottøy, særlig med "geta" eller "zori", og med strømpetypen "tabi". Under den ytre kimonoen bæres som undertøy en kortere kimono som kalles "nagajuban". Gangtok. Gangtok (nepali og hindi) er hovedstad og den største byen i den indiske delstaten Sikkim med en befolkning på omkring 30 000. Offisielt språk er nepali, men befolkningen snakker også engelsk, hindi og flere lokale språk. Gangtok er beliggende i Siwalikfjellene i den østre delen av Himalaya i en høyde av 1437 moh. Den viktigste næringen er turisme. Høysesong for turistnæringen er april-juni og september-november. Naturen er et klart trekkplaster for besøk til Sikkim, men det finnes også steder av interesse for buddhistiske pilegrimer, bl.a. et tibetologisk museum. Siciliansk barokk. Kirkefasade i Ragusa Ibla på Sicilia Siciliansk barokk er den særegne form for barokk arkitektur som fikk fotfeste på øya Sicilia utenfor sørspissen av den italienske halvøy på 1600- og 1700-tallet. Stilarten er lett gjenkjennelig ikke bare ved sine typiske barokke kurver, men også ved sine masker og putti. Den sicilianske barokk fikk en bred og rask start etter at et stort jordskjelv i 1693 førte til store gjenoppbygningsprosjeter. Lokale arkitekter, ofte med utdannelse fra Roma, fikk nærmest fritt frem til å utfolde og utvikle seg. Omkring 1730 kan man si at den sicilianske barokken var blitt distinkt og hadde funnet sin form. Fra 1780-årene ble den imidlertid gradvis avløst av nyklassisistisk arkitektur. Tokugawa Iemitsu. Tokugawa Iemitsu (徳川家光, født 12. august 1604, død 8. juni 1651) var den tredje shogun fra Tokugawadynastiet. Han regjerte Japan fra 1623 til 1651. Iemitsu var annen sønn av shogun Tokugawa Hidetada, og overtok etter ham i 1623. Riktignok fratrådte Hidetada som shogun, men likesom sin far Tokugawa Ieyasu holdt han reelt sett på makten som Ōgosho (大御所) til sin død i 1632. Tokugawa, Iemitsu Tokugawa, Iemitsu Delphin Enjolras. Delphin Enjolras (født 13. mai 1857 i Courcouron i Ardeche i Frankrike, død 1945) var en fransk akademisk maler. Enjolras malte portretter, akter og interiører og foretrakk vannfarger, oljemaling og pasteller. Han er best kjent for portretter av unge kvinner i dagligdagse situasjoner (lesende, syende), gjerne opplyst av lampelys. Hans mest kjente maleri er antakelig "Ung kvinne lesende ved et vindu". Biografi. Han ble født i Courcouron, Ardeche. Enjolras studerte akvarellmaling for Gaston Gerard på "«Ecole de Dessin de la Ville de Paris»", og Jean-Léon Gérôme ved Académie des Beaux-Arts. Enjolras malte hovedsakelig landskaper tidlig i karrieren, men ble etterhvert mere interessert i å male kvinner. Han ble derfor genremaler, med spesialitet kvinner. Bildene karakteriseres som sensuelle, gjerne med erotiske overtoner. Fra 1890 og videre, stilte han ut i Paris Salon, med medlemskap i Société des Artistes Français i 1901. Musée du Puy og Musée d'Avignon har utstilling av en del av hans verker Enjolras, Delfin Enjolras, Delfin Enjolras, Delfin Pancasila. Pancasila er betegnelsen for Indonesias statsbærende filosofi eller ideologi. Ordet "pancasila" er sammensatt av to ord fra sanskrit: "panca" som betyr «fem» og "sila" som betyr «prinsipp». Det dreier seg om fem prinsipper som anses som uatskillelige og i samspill med hverandre, og som til en viss grad er formet etter den opprinnelige pancasila, som er en buddhistisk etisk rettesnor. Det var i 1945 at den fremtidige indonesiske president Sukarno fremholdt pancasila som førende for indonesisk nasjonalfølelse. Det skjedde i en tale som hadde til hensikt å overkomme konflikter mellom muslimer, nasjonalister og kristne. Prinsippene ble nedfelt i grunnloven som ble utarbeidet senere samme år. Point Carbon. Point Carbon er et internasjonalt selskap med hovedkontor i Norge. Selskapet har spesialisert seg på analyse av internasjonale klima- og energimarkeder. Selskapet arrangerte i mars 2008 en konferanse i København hvor statsminister Jens Stoltenberg og lederen for FNs klimapanel Rajendra K. Pachauri var blant foredragsholderne. De fire grunnleggerne av Point Carbon var ikke eksperter på karbondioksid. De arbeidet på Fridtjof Nansens Institutt, som blant annet forsker på internasjonale forhandlinger. De oppdaget at et stort problem når verden prøvde å forhandle seg fram til en internasjonal avtal om utslipp, var mangel på informasjon. Ingen visste hvem som slapp ut karbondioksid og hvor mye. Bedriften hadde 200 ansatte, derav 35 i Washington, når den 2010 ble oppkjøpt av Thomson Reuters. Querelle des femmes. "Querelle des femmes" er betegnelse for en århundrelang europeisk diskusjon om forholdet mellom kjønnene. Det franske begrepet er diffust, og ble oppfattet annerledes avhengig av tid og sted. Det blir antagelig for enkelt å oversette det med "kvinnekamp" og innordne det i den moderne kvinnekamps historie. Ordet "Querelle" har i seg selv gjennomgått en sktiftende innholdsbestemmelse, fra klage eller anliggende, via kontrovers, til kamp. "Querelle des Femmes" kunne gjelde et meget spesifikt spørsmål (f.eks.: Bør byens bordell stenges?) eller ta opp predere og mer prinsipielle spørsmål (f.eks.: Bør jenter få skolegang?). Det er også uklart om "Querelle des Femmes" skulle forstås som «kvinneses strid» eller «striden om kvinnene». I alle fall siden 1300-tallet var det mange skrifter som diskuterte kvinnens stilling. Det var ikke bare menn som kom til orde. Den første kvinne som engasjerte seg i skrift var Christine de Pizan (1365–1430), en samtidig med Jeanne d'Arc. Omkring år 1400 forfattet hun noen skrifter som ofte betegnes som begynnelsen på "Querelle des femmes". I 1673 utgav François Poullain de la Barre boken "De l'Egalite des deux Sexes", og i 1674 en traktat om kvinners utdannelse "De l'Education des Dames pour la conduite de l'espirit dans les sceinces et dans les moeurs", der han gikk inn for kvinners likestilling med menn i samfunnslivet. Han ble skuffet da disse og senere verker ikke gjorde inntrykk. Fra tiden etter den franske revolusjon ble forståelsen av en grunnleggende forskjell mellom menn og kvinner sterkere. Dette bl også gjenstand for debatt, men da med andre ord og begreper; "Querelle des femmes" kan således betraktes som en epokebeskrivelse i diskusjonene om forholdet mellom kjønnene. Iva Ikoku Toguri D'Aquino. Iva Ikuko Toguri D'Aquino i Tokyo, 1944 Iva Ikuko Toguri D'Aquino (født 4. juli 1916 i Los Angeles i USA, død 26. september 2006 i Chicago) var den japansk-amerikanske kvinnen som var Radio Tokyos stemme "Orphan Ann" under Stillehavskrigen under annen verdenskrig. Hun ledet sendingen "The Zero Hour", som var en viktig bestanddel av Japans propagandakrig beregnet på de amerikanske styrker. Sommeren 1941 var hun reist til Japan for å besøke en syk slekning. Da hun ville reise hjem i november, ble hun holdt tilbake, og etter krigsutbruddet i desember samme år ble hun truet med internering. Istedet ble hun satt til oversettelsesarbeid. Etter en stund gikk hun med på å arbeide for Radio Tokyo, etter at andre amerikansk-vennlige hadde bedt henne om å gå inn på et samarbeide med det japanske hemmelige politi for å fremme amerikanske interesser. Hun gikk inn for å fremføre den japanske propaganda på en så overdrevet måte at den skulle virke mot sin hensikt, og heller anspore lytterne til økt kampvilje. Det klarte hun, men en av konstnadene var at hun selv ble en nokså forhatt skikkelse i USA. Hun ble identifisert som "Tokyo Rose" (som hun både var, og ikke var – "Tokyo Rose" var et tilnavn som ble gitt til enhver kvinnelig engelsktalende propagandastemme fra Radio Tokyo.) Dette førte henne i fengsel for landsforræderi etter at hun til slutt klarte å komme seg hjem; at hun hadde vitner på at hun hadde arbeidet for amerikansk side, gjorde ikke tilstrekkelig inntrykk. Toguri D'Aquino ble ikke rehabilitert før i 1977 da hun ble benådet av president Gerald Ford. Miao. Miao eller hmong er de vanligste navnene på en stor folkegruppe i flere land i Sørøstasia. I Folkerepublikken Kina, der de fleste av dem bor, kalles de miao (苗族, pinyin: "miáozú", i Vietnam mèo eller h'mông, Thailand แม้ว (maew) eller ม้ง (mong), og i Burma mun lu-myo. I Kina regnes de blant de 55 offisielt anerkjente minoritetsfolk. I Kina holder de til i provinsene Guizhou, Hunan, Yunnan, Sichuan, Guangxi, Hainan, Guangdong og Hubei. Fra Kina var det for århundrer siden en utvandring sørover, til Sørøstasia. Etter den kommunistiske maktovertakelse i Laos i 1975 flyktet store grupper hmong/mong til en rekke vestlige land, særlig til USA, Frankrike og Australia. 3.600.000 av dem, dvs halvparten, bodde i Guizhou i 1990. Det er også 2 mill miao utenfor Folkerepublikken Kina, særlig i Vietnam, Laos, Myanmar, Thailand, Taiwan, Kambodsja og på andre kontinenter. C-pop. C-pop er en forkortelse av "Chinese pop'"ular music", dvs popmusikk fra Kina. Musikksjangeren er sterkt påvirket av K-pop, slik at mange trekk karakteristiske for K-pop går igjen innen C-pop. Flertattet av moderne kinesiske popartister kommer fra Hongkong, Taiwan og Folkerepublikken Kina, men noen kommer fra Singapore eller Malaysia. Selv om det er noen kinesiske popartister som synger på kantonesisk eller taiwansk er de fleste kinesiske poplåter på mandarin. Denne hovedformen går under tilnavnet mandopop). Flamenco. Flamenco er en europeisk musikkgenre som i utgangspunktet er en form for folkemusikk. Den favner en kompleks musikalsk og kulturell tradisjon, og selv om den gjerne betraktes som en del av generell spansk kultur, er den sterkt knyttet til en spesiell region, Andalucia, der den oppstod. Men det er også kommet bidrag til kulturen fra særlig Extremadura og Murcia. Det gjenstår mange spørsmål om flamencoens opphav, men det er generelt enighet om at den vokste frem mellom det særegne kulturmøte mellom den opprinnelige andalusiske kultur og islamsk kultur, sefardisk kultur og sigøynerkultur slik de hadde etablert seg i Andalucia før den kristne gjenerobring. Latinamerikansk musikk, og særlig den cubanske, har vært med på å gi varianter av flamencoen sine uttrykk. Flamencomusikken er dominert av sang, gitar og kompliserte rytmer. Dansen er elegant, full av temperament, og er karakterisert ved mye fotarbeid. Flamenco finnes i mange versjoner, fra den turistifiserte og lett tilgjengelige versjonen, til den ballettaktige institusjonaliserte formen, og videre til den mer «opprinnelige», folkelige formen man kan finne på såkalte «peñas» og ved ulike fester, høytider og festivaler. Fra 1970-tallet har flamencoen spredt seg over hele verden, og er blitt brukt av mange artister, som Paco de Lucia og Ojos de Brujo i såkalte «crossover»-konstellasjoner. I tillegg har Carlos Sauras kjente filmer som «Blodbryllypet», «Carmen» og «Flamenco» gjort flamenco kjent og tilgjengelig for publikum i en rekke land. Den unge, anerkjente sangerinnen Estrella Morente ble viden kjent da hun medvirket som «stemmen» til Penélope Cruz i sangen «Volver» i Pedro Almodovars film med samme navn. I Norge danses det flamenco i flere byer, og spesielt i Oslo og Trondheim og Moss. Miljøet i Oslo er dominert av Centro de Flamenco, som ledes av Kari Helene «Elena» Østbye. I Trondheim drives klubben Flamenco Trondheim av pedagogen Hilde Handegard. I Moss er det danser og pedagog Hanne Knutsen driver Duende Studio. Kjønnsseleksjon ved hjelp av abort eller spedbarnsdrap. Med kjønnsseleksjon ved hjelp av abort siktes det til den praksis å fremprovosere abort av et foster etter at det ved undersøkelser (vanligvis ved ultralyd og mer sjeldent ved amniocentese eller andre prosedyrer) er blitt fastslått at fosteret er av et uønsket kjønn. Med kjønnsseleksjon ved hjelp av spedbarnsdrap menes selektivt spedbarnsdrap av spedbarn av et uønsket kjønn. Kina. Kjønnsseleksjon ved hjelp av spedbarnsdrap har forekommet i Kina til forskjellige tider. Under Qing-dynastiet var det tider der fattigdom og befolkningspress utløste slike spedbarnsdrap. Drukning var en vanlig metode, og i perioden 1800 til 1900 må antallet slike jentedrukninger ha kommet opp i flere titalls millioner. I dag forekommer slike drap langt sjeldnere, men de skjer. Den markante ubalansen mellom gutter og jenter i Folkerepublikken Kina skyldes primært to andre faktorer: Seleksjon ved abort av jenter, og ved at brudd på ettbarnspolitikken forekommer oftere hvis det første barnet var jente. I tillegg er det langt flere jentebarn enn guttebarn som overlates til seg selv og dermed dør i meget tidlig alder. Det er regjeringsorganet Den nasjonale kommisjon for befolknings- og familieplanlegging som har ansvar for de strategier som følges. Kanskje har Kina nå 25 prosent flere guttebarn i spe- og småbarnsalder enn jentebarn. Kinas nasjonale statistiske byrå meldte i mars 2007 at av landets befolkning (1.314.480.000) ved utgangen av 2006 var fordelingen mannlig 51,5 prosent, kvinnelig 48,5 prosent. Skjevheten var enda mer dramatisk blant de nyfødte: 119,25 gutter pr. 100 piker. I 2000 var kjønnsfordelingen av barn under ett år 110:100. (Gjennomsnittet for industrialiserte land er et sted mellom 104 til 107 gutter per 100 piker.) At gapet har økt fra 2000 til 2006 skyldes mer utstrakt bruk av sonogram (ultralyd) tidlig i svangerskapene med påfølgende opplysning om barnets kjønn. Etter kinesisk tradisjon er det vanlig for foreldre å ønske at deres første barn er en gutt, og er tildels en side ved nedarvede konfucianske verdier, som ønsket om at forfedreriter utøves av en sønn. Også Japan og Taiwan har ubalanse i befolkningen, mest som følge av kjønnsbasert abort. De fleste barnehjemsbarn i Folkerepublikken Kina, omkring 95 prosent av dem, er jenter av en fysikk og psyke som røper at det kun var deres kjønn som fikk foreldrene til å forlate dem eller overlate dem til andre. Kinesiske massemedier anslo i februar 2007 at det om mindre enn 15 år vil være 30 millioner flere menn enn kvinner i gifteferdig alder. Det fryktes store sosiale problemer. Sørkoreanske medier rapporterte i mars 2007 om en en tiltagende "trafficking" over grensen mellom Kina og Nord-Korea, der sultende nordkoreanske kvinner selges ikke bare som slaver/tjenerskap til kinesere, men også til ekteskap. India. I India er sosioøkonomiske forhold en viktig grunn til at jenter velges bort. Skikken med medgift har tidligere spilt en sterk rolle, og er fremdeles en bidragende årsak. En viss rolle kan også hinduistiske gravskikker spille: Gutter er mer attraktive fordi det er en tro at en far ikke kan oppnå moksha (forløsning) dersom ikke en sønn tenner gravbålet. Både i Folkerepublikken Kina og i India er det forbudt å fastslå fosterets kjønn ved ultralydundersøkelser. Men det skjer likevel. Likesom blant kineserne er et postnatalt alternativ ikke ukjent. Det finnes tradisjonelle jordmorer, som regel kvinner kalt "dais", som tilbyr deseleksjon av jenter. De lar nyfødte gutter leve men snur det nyfødte jentebarnet opp ned etter føttene og gir det en skarp vridning slik at ryggraden ryker, og erklærer dem for dødfødte. The Lancet, et britisk medisinsk medisinsk tidsskrift, rapporterte tidlig 2006 at nær ti millioner jentefostre var blitt abortert i India over de siste 20 år. Dette var ekstrapolert fra forrykningen av kjønnsbalansen fra 945 jenter per 1000 gutter in 1991 til 927 til 1000 i 2001. I de tilfeller der et par allerede hadde en datter var kjønnsfordelingen mellom det nestfødte barn 759 jenter til 1000 gutter, og 719 til 1000 for et tredje barn dersom det hadde to storesøstre. Regnet om til daglige gjennomsnittstall betyr det at det daglig fødes 7 000 jenter mindre enn det som ville vært biologisk naturlig. Den ukjente soldats grav. Den ukjente soldats grav er en som regel nasjonal og seremoniell grav for levninger av uidentifiserte soldater falt på slagmarken. Som regel inneholder slike monumenter levninger etter i det minste én fallen soldat. Uttrykket og skikken har skandinavisk utspring; det antas at det første minnesmerket av denne type er et monument i Fredericia sør i Danmark. Det er monumentet "Landsoldaten", som ble anlagt i 1849 over en ukjent soldat som nylig var falt i kamp mot Tyskland om Slesvig. Den inspirerte danskene til å sette opp et annet lignende monument noen år senere, etter en ny krig mot Tyskland, der uttrykket "en ukendt soldat" ble benyttet i en slik sammenheng antagelig for første gang. Paul Henri Thiry d'Holbach. Paul Henri Thiry Baron d'Holbach, født som "Paul Heinrich Dietrich von Holbach" (døpt 8. desember 1723 i Edesheim ved Landau in der Pfalz i Tyskland, død 21. januar 1789 i Paris) var en tysk filosof som bodde i Paris. Han arvet penger, land og tittel fra sin franske onkel og var gjestgiver for "philosophes", radikale tenkere på 1700-tallet. Holbach var en av medarbeiderne på Denis Diderots og Jean Baptiste le Rond d'Alemberts "Encyclopédie" (35 bind, 1751-1772 / 1780). Holbach var ateist, determinist og materialist: Han så på universet som et resultat av årsak og virkning, og ikke som skaperverk. Baron d'Holbach var influert av Jean Meslier, og utgav også hans verker. Han betegnet religion som den naturlige morals største fiende, og gikk til felts mot ontologiske og kosmologiske gudsbevis. Menneskets lykke lå etter hans oppfatning i ateismen. Med sitt "Système de la nature" (1770) skapte han et av materialismens grunnverker. Litteratur. Holbach, Paul Henri Thiry d' Holbach, Paul Henri Thiry d' Holbach, Paul Henri Thiry d' Æsops fabler. a> av George Fyler Townsend (1814–1900). Hans versjoner av fablene er blant annet utstyrt med tydelige moralske sluttkonklusjoner og er blitt stildannende for mange seinere utgaver. Illustrasjon fra en engelsk utgave av "Æsops fabler", "The Æsop for Children" fra 1919 illustrert av Milo Winter (1886-1956). Tegningen viser den kjente fabelen "Skilpadda og haren" der den raske, innbilske haren taper kappløpet mot den langsomme, men iherdige skilpadda. "Æsops fabler", "Esops fabler" eller på latin "Aesopica" (gresk Μῦθοι Αἰσώπειοι) er en samling moralske fortellinger eller fabler fra den greske antikken som i følge folketradisjonen opprinnelig skal ha blitt fortalt av Æsop, en frygisk slave som levde på øya Samos fra 620 til 560 f.Kr. De korte, poengterte fablene handler ofte om dyr med menneskelige egenskaper, men også om folk, planter og naturkrefter, og representerer folkelig vidd og livsvisdom. De er både underholdende og belærende, og har blant annet blitt benyttet som moralske lærestykker i barneoppdragelsen. Fablene ble først nedskrevet av Demetrios fra Faleron på 300-tallet f.Kr, men samlinga har siden blitt gjendiktet, omdiktet og utvidet, og blitt fortalt både på vers og som prosa i en mengde versjoner i den vestlige litteraturen. Fremdeles utgis nye utgaver av den gamle greske folkeboka over hele verden, oftest som barnebok med nye illustrasjoner og forskjellig utvalg av fortellinger. Norske utgaver. Av norske utgaver av "Æsops fabler" kan nevnes Tilla og Otto Valstads oversettelse fra 1918 (gjenutgitt i modernisert språkdrakt i 1962), Herman Wildenveys "Æsops fabler i norske dikt" fra 1941, Hanna Wiigs "Esops fabler" og Johs. A. Dales nynorsk-utgave av den samme teksten, begge fra 1951 (gjenutgitt i 1970) og med illustrasjoner av Reidar Johan Berle, og Mentz Schuleruds "Æsops fabler. 143 moralske fortellinger" fra 1975 (gjenutgitt med litt færre fabler i 1990 og 1995). "Æsops fabler" har også blitt oversatt til norsk fra flere internasjonale utgaver, ofte med store illustrasjoner og et mindre utvalg fabler. Mary Cassatt. Selvportrett av Mary Cassatt (1878) Mary Cassatt (født 22. mai 1844 i Pittsburgh i Pennsylvania i USA, død 14. juni 1926 i Le Mesnil-Théribus i departementet Oise i Frankrike) var en betydelig amerikansk grafiker og malerinne innen impresjonismen. Hun bodde det meste av sitt liv i Frankrike. Hun var venn av Edgar Degas og kunstnerisk sterkt påvirket av ham. Robert Hanssen. Sent 2000 mottok FBI informasjoner som identifiserte Hanssen som spion for russerne. At man i så mange års leting etter den muldvarp man mente var i CIA eller i byrået selv ikke hadde funnet ham, skyldtes delvis utilstrekkelig problembevissthet i FBI, og de teknikker Hanssen benyttet i sin kontakt med sovjeterne, der datateknikk også spilte en rolle. Han ble forsiktig inntil det paranoide, og kunne f.eks. kryptere materiale i 40-track mode. I arbeidet med å finne ham var det i den ca. tre måneder lange sluttfasen ca. 50 som var engasjert i arbeidet med å felle ham. Én av dem, Eric O'Neill, fulgte ham daglig i arbeidet etter at han ble gjort til Hanssens sekretær. Han klarte å få fatt på Hanssens Palm III for en kort periode og lastet ned det krypterte inkriminerende innholdet. Hanssen ble med tiden mildt refsende overfor russerne, og uttrykte frustrasjon over at han ikke hadde muligheter til å forpurre amerikanernes avsløring av agenten Stanislav Gusev i 1999. Amerikanerne hadde oppdaget avlyttingsutstyr inne i sitt utenriksdepartement, men hadde ennå ikke avslørt hvem som stod bak, og Hanssen klarte ikke å advare russerne. Hanssen ble arrestert den 18. februar 2001 umiddelbart etter at han hadde foretatt et "dead drop" i Foxstone Park nær sitt hjem i Vienna i Virginia. Han ble senere dømt til livsvarig fengsel, og sendt til soning i et strengt fengsel i Colorado. Hanssens spionasje er blitt tematisert i to amerikanske filmer., en film laget for fjernsyn, ble vist i 2002. Hanssens rollefigur var spilt av William Hurt. I februar 2007 kom "Breach", en film om Hanssen og siste fase av etterforskningen som førte til at han ble tatt. Her er det Chris Cooper som spiller Hanssen. Fotbinding. Fotbinding eller fotsnøring (kinesisk: 缠足, pinyin: "chánzú", jyutping: "gwo2 goek3"; eller Pe̍h-ōe-jī: "pa̍k-kha") var en sedvane utført på jenter og kvinner i Kina i omtrent ett tusen år, siden begynnelsen av 900-tallet til tidlig på 1900-tallet. Føtter som var blitt slik bundet og dermed fått det ønskede utseende, ble gjerne kalt lotusføtter eller liljeføtter. Skikken ble begrunnet med at små føtter på en kvinne var noe særdeles vakkert og attraktivt (noen mener at kinesiske menn ble oppdratt til å betrakte dem som noe erotisk), med den følge at kinesiske folk flest, også fattigfolk som ellers ikke hadde anledning til å følge moter i ett og alt, selv passet på at fotbinding fant sted. Tokugawa Ieyasu. Tokugawa Ieyasu (徳川家康), egentlig Matsudaira Takechiyo (født 31. januar 1543 på borgen Okazaki i Japan, død 1. juni 1616 i Sumpu) var japansk shogun. Han grunnla Tokugawashogunatet, som varte fra 1603 og frem til Meijirestaurasjonen i 1868. Tidlige år. Ifølge japansk tidsregning ble han født i Tenbun 11 i Mikawa. Faren, Matsudaira Takechiyo var daimyo over området, og Ieyasu ble opprinnelig kalt Matsudaira Takechiyo. Når han var 7 år ble han tatt til gissel av Imagawa-familien i Sumpu. Der lærte han å krige og å administrere. Tilbakekomsten. Da overhodet til Imagawa-familien døde vendte Ieyasu tilbake til sin egen landsdel og innledet en lang og godt planlagt maktkamp. I 1598 hadde han den største hæren i Japan. Han hadde også den best organiserte og mest produktive godset i landet ved fiskelandsbyen Edo tidligere kjent som Yeddo nå heter byen Tokyo Grader og bakgrunn. Tokugawa var en daimyo fra Kanto-regionen i det østlige Japan. Hans domener gav en skatteavkastning på 2 557 000 koku ris og han hadde 38 daimyoer under seg. Etter Toyotomi Hideyoshis død i 1598 ble Tokugawa gjort til en av hans umyndige arvingers formyndere. I kraft av sin dominante stilling kunne han dog snart utmanøvrere de øvrige formynderne og ta over makten selv i 1600. I 1603 fikk han keiseren til å utnevne seg til "shogun". Tokugawa-shogunatet kom til å bestå helt til 1868. For å unngå en gjentagelse av det som skjedde da hans forgjengere Oda Nobunaga og Toyotomi Hideyoshi døde, nemlig at deres arvinger ble utmanøvrert, avgikk Tokugawa Ieyasu allerede i 1605, to år etter sin utnevnelse, til fordel for sin sønn Tokugawa Hidetada. Venona-prosjektet. Venona-prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom amerikansk og britisk etterretningstjeneste om deschiffrering av sovjetiske, hemmelige etterretningsmeldnger. Fra 1942 og fremover hørte og lagret U.S. Army Signal Security Agency en stor mengde sovjetisk meldingstrafikk, Selv om meldingene var kodet ved hjelp av et engangsnøkkel-system, viste det seg at endel av meldingene kunne dekodes. Dette skyldtes til dels at agenter av og til benyttet systemet feilaktig, for eksempel ved at de flere ganger brukte samme "engangsblad" av kodenøkkelen. Arbeidet med deschiffreringen pågikk særlig iherdig fra 1946 og til 1980, og ca 2 200 meldinger kunne deschiffreres og oversettes. Tidlig under den kalde krigen var Venonaprosjektets funn av stor betydning for vestlig etterretning. Selv om de aller fleste av meldingene som lot seg deschiffrere var fra tiden frem til 1945, fikk funnene betydning også for ettertiden, særlig i forbindelse med identifikasjonen av sovjetiske agenter. Litteratur. "Battle of Wits"; by Steven Budiansky. An overview in one volume of cryptography in WWII. Kwanzaa. En kvinne tenner levende lys på et bord dekket med kwanzaasymbol. Kwanzaa er en moderne syvdagers afroamerikansk høytid som varer fra 26. desember til 1. januar, og som feires nesten utelukkende i USA. Navnet kommer fra swahiliuttrykket "matunda ya kwanza", «de første fruktene». Den ligger altså i umiddelbar etterkant etter den kristne julens hovedfest, og representerer også et sekulært feiringsalternativ. Høytiden ble innstiftet av den afroamerikanske nasjonalisten Ron «Maulana» Karenga og ble feiret for første gang i 1966 i California. Høytiden var ment å gi afroamerikanere et bånd til sin kulturelle og historiske arv fra Afrika. Samtidig er høytiden ifølge Karenga basert på felles humanistiske grunnprinsipper. Den er ikke tradisjonelt religiøs av karakter. Filarete. Filarete, egentlig Antonio di Pietro Averlino (født ca 1400 i Firenze i Italia, død ca 1469 i Roma?) var en italiensk billedhugger, ingeniør, arkitekt og arkitekturteoretiker under renessansen. Det var han selv som tok i bruk det gresk-avledede navnet "Filarete" (venn av dygd). William Bouguereau. William Adolphe Bouguereau, eller Adolphe-William Bouguereau (født 30. november 1825 i La Rochelle i Frankrike, død 19. august 1905 samme sted) var en fransk maler. Han anses som en mester innen akademisk klassisisme og klassisk realisme. Bouguereau ble født hos en fattig handelsfamilie, men fikk gjennom hans onkel opplæring i religion og gresk mytologi. Bouguereau var svært fascinert av sistnevnte, og fikk etterhvert overtalt sin familie om å bli en klassisk kunstner. Bouguereaus malestil forandret seg svært lite gjennom hans kunstkarriere, og ble derfor stemplet som en tradisjonell kunstner. Men Bouguereau skapte malerier med ulike emner, fra dype mytologiske komposisjoner til mer naturlige avbildninger av fattige kvinner og barn. Han giftet seg i 1896 med kunstneren Elizabeth Jane Gardner, som tidligere var en av hans elever ved "Académie Julian". Ved Bouguereaus død i 1905 hadde han produsert over 800 oljemalerier. Han var en svært anerkjent kunstner under sin levetid, men ble fort glemt som da den abstrakte kunsten tok over hovedfokuset i kunstmiljøet. Bouguereaus svært realistiske malerstil har i ettertid blitt sterkt beundret, og kjente kunstnere som Vincent van Gogh, Andy Warhol og Salvador Dalí har nevnt Bouguereau som en storartet kunstner. 1825- 1850: Tidlig liv og utdanning. William-Adolphe Bouguereau ble født 30. november 1825 i kystbyen La Rochelle, vest i Frankrike. Hans foreldre var Theodore Bouguereau Marguerite og Marie Bonnin som var begge kjøpshandlere innenfor vin og olivenolje. Familien hadde økonomiske problemer, og måtte derfor flytte inn hos deres onkel, som var en katolsk prest. Bouguereau fikk derfor opplæring av sin onkel om klassiske og bibelske studier. Familien ønsket hovedsakelig at Bouguereau skulle følge farens yrke, og ga ham derfor opplæring innenfor handel. Bouguereau fikk lært seg latin, og var også en aktiv jakter og hesterider, noe som ga han et nært forhold til naturen. Bouguereau ble innskrevet på grunnskolen, men tilbrakte mesteparten av tiden med å tegne. I en alder av 14 ble han sendt for å studere ved en skole i Pons, som således var en svært religiøs konstitusjon. Her fikk Bouguereau opplæring i gresk mytologi, og om poetene Ovid og Virgil. Hans far ble fort overbevist om at sønnen hadde klare kunstneriske evner, og sendte han til en kunstskole i Bordeaux, hvor Bouguereau vant blant annet første prisen for en figurtegning. For å tjene inn ekstra penger designet Bouguereau glassbeholdere for syltetøy og jordbær. Gjennom hans onkel fikk Bouguereau flere kommisjoner til å male portretter av menighetsbarn. Inntektene han fikk fra arbeidet, pluss et anbefalingsbrev fra Alaux, gjorde at Bouguereau dro til Paris og begynne på kunstskolen École des Beaux-Arts. For å forsterke hans tegneferdigheter, deltok Bouguereau i mange anatomiske disseksjoner, samtidig som han studerte kultur og arkeologi. Han skrev seg inn i et studio av François-Edouard Picot, hvor han studerte malerier i den akademiske stilen, en sjanger han hadde hovedfokuset på. Under denne tiden ble bogero beskrevet som "overfylt med entusiasme". Han studerte malerkunsten opptil tyve timer i døgnet og fikk sjelden tid til spising og sosialisering. Bouro lagde derfor svært mange malerier i den fasen, og rundt 1850-tallet var Bugeros malerferdigheter så godt som ferdig utviklet. Den akademiske stilen var blant de høyeste priviligerte malerstilene for historiske og mytologiske emner, og Bouguereau vant i 1850 en prestisjefylt pris for hans verk. Bouguereau ble utdelt Prix de Rome stipendet, noe som ga han økonomisk støtte, men også anerkjennelse innenfor kunstmiljøet. Bouguereau dro til Roma dette året. Sammen med formelle undervisningstimer, fikk han også studert renessanse kunsterne og deres mesterverk. Spesielt gjorde freskomaleren Rafael et stort inntrykk på Bouguereau. Han fikk også større kunnskap om gresk, etruskisk, og romerske antikviteter og klassiske litteraturverker. Besøket i Italia gjorde et langvarende inntrykk for Bouguereau. 1850 - 1870: Tidlig kunstkarriere. I 1856 giftet Bouguereau seg med Marie-Nelly Monchablon og sammen fikk de fem barn. Gjennom hans kone fikk fikk Bouguereau etablert sterke forbindelser med ulike kunsthandlere gjennom tiåret, kanskje mest kjent med Paul Durand-Ruel, som dannet mye av grunnlaget for impresjonismens suksess. Bouguereau møtte senere Hugues Merle, som forøvrig malte svært likt Bouguereau. Sammen arbeidet de for å få verkene sine inn på Parissalongen, som hadde årlige utstillinger. Bildene av Bouguereau fikk god kritikk og utstillingene trakk over 300,000 besøkende. Bouguereau anerkjennelse nådde Storbritannia, og som et resultat av hans økende fortjeneste, fikk Bouguereau kjøpt et stort hus med et atelier i Montparnasse. Bouguereau sine malerier ble under denne perioden kategoriseres fullstendig innenfor den tradisjonelle akademiske stilen, og han blir sett på som en pioner for denne sjangeren. En av datidens kunstkritiker skrev følgende om Bouguereau: «M. Bouguereau har naturlige instinkter og kunnskaper om kunturer. Fasinasjonen over menneskekroppen opptar han, og tatt i betraktning at resultatet som, i denne sjangeren, var inspirert av det mytologiske og malerne fra renessansen, kan man bare gratulere Bouguereau i hans forsøk på å følge fotsporene etter Rafael. Også han (Rafael) var svært inspirert av det mytologiske, og ingen har anklaget han for å ikke være original». Rafael var en av Bouguereaus største inspirasjonskilder, og tok sammenlikningen som et stort kompliment. Bouguereau hadde selv laget sine egne versjoner av Rafael sine verk, blant annet maleriet "The Triumph of Galatea". Majoriteten av Bouguereaus malerier omhandler derimot mer klassiske komposisjoner, slik som kvinner og jentebarn satt i en mytologisk sammenheng og komposisjon. Mens Bouguereau tok for seg mange viktige historiske og religiøse temaer, begynte nå publikums smak gradvis å forandre seg utover 1860-tallet. Bouguereaus malerier viser derfor en transformasjon, der han begynner å bruke dypere farger og ett mer bekymringsfull trekk over motivene. Bildene fikk derfor et preg av melankoli over seg, noe som relativt ble tatt godt imot i kunstmiljøet. Samtidig tok Bouguereau også opp flere mytologiske motiver, der han malte gudinner og guder i en muse-lignende komposisjon (se høyre bilde). I ettertid kan man sterk påstå at det var bilder innenfor denne stilen som ga Bouguereau global anerkjenelse, og maleriene «"The Birth of Venus"» og «"The Wave"» står som de to av de mest ettersøkte innenfor Bouguereaus klassisme. Men ikke alle i kunstmiljøet var imponert av Bouguereau. Han møtte ofte stor motstand for sine komplette nakenbilder, og enkelte ganger ble verkene fysisk angrepet i protest. Noen kunstkritikere så på Bouguereau som en skandalekunstner, som var kun ute etter å provosere. 1870 - 1890: Senere kunstkarriere. Under den franske-prøyssiske krigen i 1870-årene dro Bouguereau til England, sammen med sin familie. Bouguereau var villig til å delta i militærtjenesten og kjempe ved barrikadene, men ble fritatt på grunn av hans alder. Da krigen var over reiste de tilbake til Paris, hvor Bouguereau begynte å undervise tegnekunst på "Académie Julian". I 1876 ble han medlem av "Æreslegionen" og fikk et livsvarig medlemskap ved "Institut de France", etter hele 12 avslåtte søknader. Året etter ble derimot ett tragisk år: Bouguereaus kone Marie og deres sønn Maurice døde. Som et resultat av de tragiske bortgangene, begynte Bouguereau å krydre opp motivene i maleriene hans, og han malte mange av hans mest ambisiøse og eksplosive malerier under denne perioden. Bouguereau giftet seg på nytt i 1896 med favoritt eleven hans Elizabeth Jane Gardner, som også var en selverklært kunstner. Elizabeths mor og datter protesterte, men paret hadde allerede hemmelig forlovet seg i 1879. Først 17 år senere fikk de faktisk giftet seg, ettersom Elizabeths mor gikk bort det året. Samtidig var Bouguereau nå en fulltid maler, og dedikerte nesten all sin tid til malerkunsten. "«Nøttesamlerne»" (1882). Dette maleriet er ett eksempel der Bouguereau utelukker fremstillingen av det guddommelige preget, og sikter mer på naturlige forhold mellom mennesker. I 1881 dekorerte Bouguereau kapellet av Jomfru Maria i kirken "St. Vincent de Paul" i Paris, en ordre som skulle ta åtte år å fullføre. Verket består av åtte store lerreter med ulike motiver av livet til Jesus. Bouguereau malte ikke bare bilder med religiøse eller mytologiske motiver. Mange av hans verk fra 1860-tallet fremstiller kun søskenbarn og mødre, og bærer ikke med seg det overnaturlige eller guddommelige over seg. Bildene viser ofte barn ute i naturen, med en mer rolig og naturlig komposisjon. Dette var i kontrast med de mytologiske bildene, hvor motivene var eksploderende og overdramatisert. Bouguereau fikk ofte mange oppdrag til å dekorere private hus, offentlige bygninger og kirker. Han var også en suksessfull portrettmaler, og mange av hans portrettmalerier ble forespurt og kjøpt opp av rike kunsthandlere for privat eiendel. Bouguereau brukte ofte hans profil som kunstner til å åpne ulike gallerier og akademier, blant annet "Académie française". Ved akademiet underviste Bouguereau for flere tusener av studenter, både kvinner og menn, fra hele verden. Mange stadfestet deres egen kunstkarriere, blant annet Henri Matisse, som er en svært ettersøkt kunstner. 1890 - 1905: Siste leveår. Bouguereau malte svært effektivt frem til sin død, samtidig som hans anerkjenelse stadig ble større. Mot slutten av hans liv skildret Bouguereau hans dedikasjon til kunst: «Jeg er alltid full av glede når jeg går til studiet mitt; mot kvelden, når jeg uunngåelig blir nødt til å bli stoppe å male på grunn av mørket, kan jeg knapt vente til morgen kommer... Dersom jeg ikke kan få male er jeg ingenting». Før han døde av en hjertesykdom den 19. august 1905 i hans hjemby, hadde Bouguereau malt godt over 800 malerier. De fleste av dem ble kjøpt av ulike kunsthandlere og plassert i kunstgallerier verden rundt. Malerstil og anerkjenelse. I sin tid var Bouguereau bredt betraktet som den beste maleren innenfor det akademiske kunstmiljøet. Dette til tross for økende motstand fra avant-gardistene, som fra 1900-tallet ble den vanligste malerstilen. Hans malerier fikk best kritikk i Frankrike, Belgia, Nederland, Spania og USA, og hans malerier ble solgt for flere millioner dollar, også rett etter hans død. Men fra 1920-tallet fikk Bouguereaus verk mindre og mindre anerkjenelse, og han ble ofte ekskludert bort fra historiebøkene. Forklaringen på dette kan ligge i at den impresjonistiske-sjangeren, som møtte svært stor motstand til å begynne med, fikk nå bedre kritikk. Samtidig tok den abstrakte kunsten, slik som kubisme og surrealisme, hovedfokuset vekk fra det realistiske. Og som et resultat ble de klassiske verkene skygget vekk for det nonfigurative, som på mange måter var motsatt av Bouguereaus verk. Bouguereaus realistiske malerstil kan katgoriseres som svært tradisjonell, og til hvert hovedverk lagde han flere skissetegninger for å perfeksjonere figurene og fargene i bildet. Hans arbeid av hud, hender og føtter ble spesielt beundret, samtidig som han fikk oppmerksomhet for å ofte inkludere en viss mystikk og uskyldighet i subjektene. Bouguereaus rykte og popularitet har etter hans død opplevd oppturer og nedturer. Da den abstrakte kunsten var på sitt høydepunkt i mellomkrigstiden ble hans malerier, sammen med Albert Bierstadt og Frederic Church, sett på som altfor realistiske. Og mange av hans verk ble derfor totalt ignorert av kunstmiljøet. Men da pop-kunst revolusjonen kom på 1960-tallet fikk Bouguereau tilbake noe av ryktet sitt. Andy Warhol eide selv ett av hans malerier, og Salvador Dalí kalte Bouguereau et geni. Kunstnettsiden "Art Renewal Center" har Bouguereau som deres hovedattraksjon, og er kjent for å fremheve hans verk. Nettsiden rangerer Bouguereau som en av kunsthistoriens største oljemalere noensinne. Bouguereau har hatt flere malerier ved Christie's årlige auksjonshus, og enkelte malerier har nådd flere titalls millioner. Hans dyreste maleri solgt ved en offentlig auksjon er «"Charity"» solgt for USD 3.5 millioner i år 2000. Beardmorebreen. Flyfoto av Beardmorebreen fra 1965 Beardmorebreen i Antarktis er en av de største isbreene på jorden med en lengde på over 160 km. Isbreen er en av hovedpassasjene fra Rossbarrieren til polplatået og gav derfor de første polekspedisjonene muligheten til å nå Sydpolen. Breen ble oppdaget av Ernest Shackleton i 1908. Selv om Shackleton snudde før han nådde polpunktet hadde han oppdaget en rute til polpunktet og var den første som noen gang var på polplatået. I 1911-1912 ble Robert Falcon Scott og hans ekspedisjon de første til å nå polpunktet via ruten opp Beardmorebreen. På polpunktet var de imidlertid en måned etter Roald Amundsen som hadde funnet en annen vei opp til polplatået på Axel Heiberg-breen. Breen er oppkalt etter Sir William Beardmore som var en av sponsorene bak Shackletons Nimrod-ekspedisjon 1907–1909. Høyesterettsbygningen i Washington, DC. Høyesterettsbygningen i Washington, DC er sete for De forente staters høyesterett, og har adressen One First Street Northeast, umiddelbart nordøst bak Kongressbygningen. Til å begynne med møttes høyesteretten i New York og deretter i Philadelphia. Da den flyttet til Washington, DC holdt den til i Kongressbygningen, i trange lokaler i kjelleren. Etterhvert som Senatet ble utvidet økte trengselen, og Høyesterett flyttet litt omkring i bygningen. I 1929 fikk justitiarius William Howard Taft medhold for at Høyesterett måtte ha sin egen bygning, også av prinsipielle grunner. Oppdraget ble gitt til arkitekten Cass Gilbert. Grunnsteinen ble lagt ned 13. oktober 1932. Det viktigste byggematerialet var marmor. Inngangsfasaden har marmor fra Vermont, de øvrige fasader fra Georgia, det meste av interiøret har marmor fra Alabama, men selve rettssalen har marmor fra Spania ("Ivory Vein"). For de 24 kolonnene mente Gilbert at bare marmor fra Montarrentibruddet nær Siena i Italia var godt nok, og han skrev til den italienske statsminister Benito Mussolini og bad om hjelp slik at han ikke fikk tilsendt noe av dårligere kvalitet enn den offisielle prøven de hadde sendt. National Gallery of Art. National Gallery of Art, hovedbygningen National Gallery of Art er et kunstmuseum på National Mall i Washington, D.C. Museet ble etablert i 1937 av den amerikanske kongressen. Hovedbygningen ble tegnet av arkitekten John Russell Pope. Museet inneholder store mengder kunst, særlig malerkunst, av kunstere som Jan Vermeer, Rembrandt van Rijn, Claude Monet, Vincent Van Gogh, Leonardo da Vinci (hans eneste verk på den vestlige halvkule), Pablo Picasso, Henri Matisse, Jackson Pollock, Andy Warhol, Roy Lichtenstein, Joan Miro, Louise Bourgeois og Hector Guimard. Ken Watanabe. Ken Watanabe (渡辺 謙 = "Watanabe Ken", født 21. oktober 1959 i Uonuma i prefekturet Niiata i Japan) er en japansk filmskuespiller. Foruten å ha spilt i mange japanske filmer har han også spilt i hollywoodfilmer som "Den siste samurai", "Geisha" og "Brev fra Iwo Jima. Edgar Evans. Edgar Evans (født 7. mars 1876, død 17. februar 1912) var et av medlemmene på Robert Falcon Scotts mislykkede ekspedisjon til Sydpolen i 1912. Evans ble født i Wales og ble 1891 innrullert i marinen, hvor han tjenestegjorde sammen med Scott. Han ble valgt ut til å være med Scott på hans første ekspedisjon til Antarktis mellom 1901 og 1904. Før Scotts andre ekspedisjon til Antarktis ble Evans nesten etterlatt på New Zealand på grunn av at han i beruset tilstand hadde falt i vannet. Evans var imidlertid en personlig favoritt av Scott og episoden ble oversett fra Scott sin side. Evans ble valgt som en av de fire som skulle følge Scott til polpunktet sammen med Henry Bowers, Lawrence Oates og Edward Adrian Wilson den 17. januar, men tilbaketuren til basen ble meget problematisk. Evans hadde skadet hånden sin da en av sledene skulle kortes ned på turen til polpunktet, og holdt dette skjult for Scott før han skulle velge hvem som skulle hele veien til polpunktet. På grunn av kulden ville ikke såret gro skikkelig og Evans begynte etterhvert å bli dårligere, både fysisk og psykisk. Han kan også ha fått en hodeskade da han falt ned en issprekk den 4. februar, og han hadde i tillegg frostskader på hendene og nesen. Sannsynligvis hadde han også utviklet skjørbuk på grunn av Vitamin C mangel. Den 16. februar, i det ekspedisjonen nærmet seg bunnen av Beardmorebreen, kollapset Evans. Neste morgen ble han etterlatt på grunn av at han ikke kunne følge med de andre medlemmene på ekspedisjonen, som ved neste stopp snudde og hentet han. Da de returnerte fant de han krabbene i snøen og mistet raskt bevisstheten. Natt til den 17. februar døde han i teltet. Det ble ikke notert av de andre medlemmene hva som ble gjort med liket og da samtlige av ekspedisjonsmedlemmene døde står dette som et åpent spørsmål. Henry Bowers. Henry Robertson «Birdie» Bowers (født 29. juli 1883 i Greenock, Skottland, død 29. mars 1912 på Rossbarrieren, Antarktis) var en skotsk polfarer og medlem på Robert Falcon Scott sin mislykkede ekspedisjon til Sydpolen i 1912. Bowers var av skotsk opphav og ble oppfostret av sin mor etter at faren døde da han var tre år gammel. Han dro til sjøs, først på handelsskip, og fra 1905 var han innrullert i marinen. Sydpolekspedisjonen. Bowers hadde ingen tidligere erfaring med polekspedisjoner før han ble med på Scott sin ekspedisjon til Antarktis. Sammen med Apsley Cherry-Garrard og Edward Adrian Wilson dro han vinteren 1911 ut på en tur som skulle samle embryo fra keiserpingvinen. På ekspedisjonen var han ansvarlig for å holde orden på ekspedisjonens forsyninger. Scott hadde opprinnelig ikke planlagt at Bowers skulle være med på den siste delen av ekspedisjonen frem til polpunktet. Han skulle returnert med den siste gruppen som forlot Scott da det var i underkant av 260 kilometer til polpunktet. Scott bestemte imidlertid i siste liten at Bowers skulle være med, en avgjørelse som i ettertid har blitt kritisert som impulsiv og lite gjennomtenkt. Enkelte forfattere har imidlertid pekt på at Bowers var blant de sterkeste på ekspedisjonen og derfor kunne sørge for at man klarte å holde et tilstrekkelig tempo. Få dager før Scott avgjorde at Bowers skulle være med hele veien hadde gruppen som Bowers var en del av fått beskjed om å deponere skiene sine. Scott sin gruppe hadde fremdeles sine ski, noe som betydde at Bowers var den eneste som måtte gå til polpunktet på beina. At Bowers ble med betydde også at fem mann måtte klemme seg inn i et telt som var ment for fire og at matrasjonene, som var tilpasset en gruppe på fire, måtte deles opp. Scott noterte i dagboken sin at matlagingen tok en halv time lenger etter at Bowers ble med som en følge av at man måtte smelte mer snø. Måten dette er notert i dagboken tyder på at dette var et forhold som Scott ikke hadde tatt i betraktning når han valgte å ta med Bowers til polpunktet. Den mest sannsynlige grunnen til at Bowers ble valgt, er at Scott trengte en ekstra mann med kjennskap til navigering som kunne lokalisere polpunktet nøyaktig. Dette var viktig for å unngå usikkerhet i ettertid omkring om man faktisk hadde vært på polpunktet eller ikke. Dette hadde sammenheng med usikkerheten omkring om Frederick Cook eller Robert Peary var først til Nordpolen. Bowers var den som først så et av flaggene som Roald Amundsen hadde satt opp på polpunktet, dette skjedde den 16. januar 1912, en måned etter at Amundsen hadde vært første mann på polpunktet. Tilbaketuren fra polpunktet ble meget problematisk. Edgar Evans og Lawrence Oates døde begge av frostskader og skjørbuk. Scott, Bowers og Edward Adrian Wilson fortsatte mot basen, men døde i teltet 160 kilometer fra basen. Likene ble funnet den påfølgende våren av en letegruppe fra basen. Teltet ble slått sammen over de døde og det ble reist en snøvarde med et kors laget av et par ski. Martin Næs. Martin Næs (født 9. juli 1953 i Vágur) er en færøysk forfatter og bibliotekar. Næs har arbeidet som bibliotekar på Island og Færøyene siden 1978, og er i dag leder for "Føroya landsbókasavn", det færøyske nasjonalbiblioteket. Foruten egne utgivelser, som omfatter diktsamlinger, barnebøker og en roman, har han også oversatt litteratur (hovedsakelig barnebøker og dikt) til færøysk. Næs ble tildelt den færøyske litteraturprisen M.A. Jacobsens Heiðursløn i 1995 for "Hvør eigur flaggknappin". På norsk finnes barnebøkene "Per og eg" og "Símun Sámal", sistnevnte oversatt av Lars Moa. Næs var styremedlem i Rithøvundafelag Føroya 1976–1986, og deretter formann 1986–1989. Han har også vært styremedlem i Norðurlandahúsið 1988–1995 og formann i Fjølrit 1996–1999. Hurdal kirke. Hurdal kirke er en langkirke fra 1681 i Hurdal kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Eldste del er fra 1681, mens nåværende skip er et tilbygg fra 1793. Koret har ornamenter og rosemaling fra 1680-årene. Dette ble avdekket under restaurering i 1955. Det er adskilling gammelt inventar, og et krusifiks fra 1300. Lai Changxing. Lai Changxing (kinesisk: 赖昌星, pinyin: "Lài Chāngxīng", født i 1958 i byfylket Jinjiang i byprefekturet Quanzhou i Fujian i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk forretningsmann. Han var blitt beskrevet av landets nyhetsbyrå Xinhua som «Kinas mest ettersøkte», og ble dømt til livsvarig fengsel for smugling og bestikkelser i mai 2012. Han flyktet i 1999 Canada med sin kone Zeng Mingna (曾明娜) og deres barn. Han ble i 2007 nektet oppholdstillatelse i Canada, og ble begjært utlevert av Kina, der han er anklaget for smugling. Etter at Kina garanterte at man ikke skulle søke dødsstraff, gikk Canada i juli 2011 med på å utlevere ham. Hvalbukta. Hvalbukta (engelsk Bay of Whales) er en naturlig isbukt i Rossbarrieren som ble brukt av Roald Amundsen som havn under hans sydpolekspedisjon 1910-1912. Foruten Amundsen har ishavnen også blitt brukt som utgangspunkt for to ekspedisjoner av Richard E. Byrd fra 1928 til 1930 og fra 1933 til 1935. Isbukten skapes av Roosevelt Island som ligger under isbremmen og bryter opp isens naturlige bevegelse. Bukten ble besøkt av Ernest Shackleton 24. januar 1908 og han navnga den etter alle hvalene som ble observert i bukten. Robert Novak. Robert Novak i Union Bookstore i Illinois i USA Robert David Sanders Novak (født 26. februar 1931 i Joliet i Illinois i USA, død 18. august 2009 i Washington, DC) var en konservativ amerikansk journalist og en av landets mest kjente politiske kommentatorer. Han ble kjent i 1960-årene og fikk senere en mer og mer fremtredende profil som spaltist og fjernsynspersonlighet. Bakgrunn. Novak var sønn av Jane Sanders og Maurice Novak, kjemisk ingeniør. Hans besteforeldre på farssiden hadde innvandret fra Ukraina, hans mors familie fra Litauen. De var jøder, men uten religiøs praksis. Langt senere i livet konverterte han til katolisismen (1998). Journalistisk karriere. Novak studerte ved University of Illinois i Urbana-Champaign (UI) og arbeidet for to aviser før han tjenestegjorde for U.S. Army under Koreakrigen. Etter krigen ble han reporter for Associated Press deretter for The Wall Street Journal. Sammen med Rowland Evans startet han i 1963 "Inside Report", som skulle bli til den aller lengst løpende syndikaliserte politiske spalte i USAs avishistorie. Den ble publisert i hundrevis av aviser. Den kom ikke bare ukentlig; i perioder kunne den komme så ofte som fem ganger i uken. De to startet i 1967 også "Evans-Novak Political Report", et nyhetsbrev som utkom annenhver uke. Novak og Evans spilte en viktig rolle for CNN i årene etter nyhetskanalen ble stiftet. Novak ble en kjent fjernsynspersonlighet i programmer som "The Capital Gang", "Crossfire", og "Evans, Novak, Hunt, & Shields". Til å begynne med stod Novak for moderate til liberale standpunkter, men med tiden beveget han seg mot det konservative. Han var markant antikommunistisk, og støttet Koreakrigen, Vietnamkrigen og invasjonen av Grenada. Senere utviklet han en sterk anti-intervensjonisme, et standpunkt som også resonerte med store deler av det konsarvative Amerika. Han ble etterhvert målbærer for klassisk amerikansk konservatisme, selv om han på en rekke punkter ikke passet helt inn i den formen: Hans holdning til USAs relasjoner til Israel avvek ved det at han hadde stor forståelse for palestinerne. Dette var synsmåter som han hadde formet etter at han hadde dekket seksdagerskrigen i felten. Han var også en motstander av invasjonen av Irak. Novak var også sosialkonservativ, og forfektet "pro-life" og anti-skilsmisse-synspunkter. Generelt tenderte han også mot noen liberterianske synspunkter som for eksempel minimal beskatning og kraftig redusert regjeringsapparat. Sammensetningen av hans type konservatisme svarer noenlunde til det som i USA har fått økenavnet paleokonservatisme. Han gjorde en rekke viktige journalistiske "scoop" under sin karriere. Tidlig under demokraten George McGoverns nominasjonsvalgkamp i 1972 innhentet Novak synspunkter om ham fra demokratiske senatorer. En av dem, og som nektet å la seg identifisere utad, sa at "«The people don’t know McGovern is for amnesty, abortion and legalization of pot... Once middle America – Catholic middle America, in particular – finds this out, he’s dead.»" Dette festnet seg, og McGovern ble kjent som kandidaten for "amnesty, abortion and acid". Novak ble beskyldt for å ha fingert sitatet. Selv holdt han tett – og det gikk ikke bedre enn at McGovern i sin uvitenhet skulle nominere vedkommende til sin visepresidentkandidat. Det var først i juli 2007 at Novak røpet under TV-programmet "Meet the Press" at den aktuelle senatoren var Thomas Eagleton. Under Watergateskandalen spilte Novak en viss rolle ved sine angrep på president Richard Nixons sentrale medarbeider H.R. Haldeman. Under president Gerald Fords presidentperiode kunne han rapportere om at men på sentralt hold der mente at sovjetisk hegemoni over Østeuropa var et mindre onde enn den utøylede nasjonalisme som kunne bli alternativet – dette kan ha svekket president Fords sjanser til gjenvalg. Under FBIs etterforskning av mordet av Orlando Letelier fikk Novak ved lekkasjer tak i kopier av papirer fra den dreptes dokumentmappe. Ifølge Novak og Evans viste de at Letelier stod i hyppig kontakt med kretser i Øst-Berlin som var antatt rekruttert av Stasi, og med Salvador Allendes datter Beatriz Allende, som var gift med den kubanske etterretningsmannen Luis Fernandez Ona. Novak identifiserte i 2003 Valerie Plame som CIA-agent i sin syndikaliserte artikkel. Det førte til en jakt etter den som hadde oppgitt navnet til ham – etter amerikansk lov er det straffbart å røpe hvem som virker "under cover" i de hemmelige tjenester. Skandalen ble kjent som "Plamegate" och ledet til rettssak mot visepresident Dick Cheneys stabssjef Lewis Libby som ble dømt for å ha løyet for å hindre undersøkelsen om hvem som opprinnelig hadde lekket Plames identitet til pressen. Novaks memoarbok "Prince of Darkness: Fifty Years of Reporting from Washington" kom ut i 2007. Knut Lie. Knut Lie (født 23. april 1925, død 28. desember1980) var mest kjent som «markedsgeneral» for det årlige Momarkedet på Mysen, som arrangeres av Mysen og omegns Røde Kors. Han var sentral i arbeidet med å trekke internasjonale stjerner til showet som NRK årlig sendte fra Momarkedet. Lie var kjøpmann når han ikke arbeidet med markedsdagene. Som ung var han sterkt engasjert innenfor hoppsporten i Norges Skiforbund. Joseph Pulitzer. Joseph Pulitzer, opprinnelig József Pulitzer (født 10. april 1847 i Makó i Ungarn, død 29. oktober 1911 i Charleston i Sør-Carolina i USA) var en ungarsk-amerikansk journalist, publisist og forlegger. Han kom til USA i 1864, og deltok under den amerikanske borgerkrig som kavalerist. Senere ble han medarbeider for den tyske avisen "«Westliche Post»" i St. Louis. I 1878 kjøpte han et par aviser samme sted og i 1883 også "New York World", som ved hans energi og pågående metoder ble et meget inflytelsesrikt presseorgan. I 1903 donerte han to millioner dollar til Columbia-universitetets "School of Journalism". Pulitzerprisen er oppkalt etter ham. Pulitzer, Joseph Pulitzer, Joseph Pulitzer, Joseph Pulitzer, Joseph Elias og kongeskipet. "Elias og kongeskipet" er en norsk animasjonsfilm. Den hadde premiere 23. februar 2007. Filmen er basert på TV-serien "Elias" som har blitt vist på TV 2 Junior. Filmen hadde et besøkstall på 235 273 da den gikk på norske kinoer. Sami Amin Al-Arian. Sami Amin Al-Arian (arabisk: سامي العريان) (født 14. januar 1958 i Kuwait) er en palestinsk-amerikansk IT-ingeniør som i 2006 ble dømt til fire års fengsel for å ha hjulpet den palestinske gruppen Islamsk Jihad. Al-Arian, en forhenværende universitetsprofessor ble arrestert av USAs føderale myndigheter i 2003 og anklaget for å støtte terrorister. Han ble frikjent på 8 av 17 anklagepunkter i rettssaken i 2005 sammen med tre andre. Den 14. april 2006 sa Al-Arian seg skyldig i ett konspirativt punkt, ved å ha bidratt til Palestinsk Islamsk Jihad, og godtok å bli deportert. Til gjengjeld ville føderale anklagere avstå fra de gjenværende 8 anklagepunktene mot ham. Al-Arian ble idømt 57 måneders fengselsstraff og fikk godskrevet tiden han hadde tilbrakt i fengsel. Han skulle så sone de 19 gjenværende måneder for så å deporteres. Al-Arian soner imidlertid nå en straff på 18 måneder for forakt for retten i det han nekter å vitne mot andre. Arian skal ha blitt overvåket siden 1993 og i 2003 ble han arrestert av amerikanske myndigheter. FBI mente at han hadde vært sjef for en amerikansk avdeling av terrororganisasjonen Palestinian Islamic Jihad (PIJ) siden 1984. Men bevisene mot ham var ikke sterke. Al-Arian hadde telefonsamtaler med lederne i PIJ der de diskuterte lederskap, finanser og strategi. Samtalene fant imidlertid sted før organisasjonen ble erklært som terroristorganisasjon og før det ble ulovlig å ha forbindelser til den. Arien har selv hevdet at han kun drev en tenketank der han hadde dialog med en rekke forskjellige politiske grupper. Våren 2006 inngikk Al-Arian et forlik med påtalemyndighetene. Her gikk han med på å si seg skyldig på ett av tiltalepunktene, nemlig i å ha bistått Palestinian Islamic Jihad med penger, varer eller hjelp. I avtalen han skrev under på gikk han med på å bli deportert etter sonet straff. Bakgrunn. Arian kom til USA for å studere i 1975. Han var 17 år. I 1985 avsluttet han doktorsgradsstudiene som dataingeniør. Året etter ble han ansatt ved Universitetet i Tampa i Florida. Han har bodd hele sitt voksne liv i USA med kona Nahla Al-Arian og deres fem barn. I lokalsamfunnet har han vært sentral i det muslimske miljøet. Som imam var han med på å opprette flere senter for muslimer, og dessuten en skole for undervisning i islam. Han var svært engasjert i palestinernes sak, og ble kjent som en talefør aktivist i lokalmiljøet. Han holdt foredrag om konflikten med Israel og om forholdet mellom islam og Vesten. Blant tenketankene han var med på å starte var World Islamic Study Enterprise og Islamic Committee for Palestine, som blant annet arrangerte seminar med den nå livstidsdømte Sheikh Omar Abdul Rahman. Fra 1994 og framover fikk Al-Arian søkelyset på seg for sin deltakelse her. I en rekke kritiske artikler i avisa Tampa Tribune og i en TV-dokumentar ble tenketankene han drev beskyldt for forbindelse med terrorister. Film. Den norske regissøren Line Halvorsens film "USA mot Al-Arian" er et portrett av Sami Al-Arian og hans familie sett fra deres synspunkt. John Warner. John William Warner (født 18. februar 1927) er en amerikansk politiker og tidligere senator fra Virginia. Han satt i Senatet fra 1979 til 2009. Han stilte ikke til gjenvalg i 2008. Han var gift med Elizabeth Taylor fra 1976–1982. Lawrence Oates. Lawrence Edward Grace Oates, ofte kalt Titus Oates, (født 17. mars 1880, død 17. mars 1912) var en engelsk polfarer som deltok på Robert Falcon Scott sin mislykkede ekspedisjon til Sydpolen. Oates ble født i Putney nær London og tok utdannelse ved Eton College. Han deltok i boerkrigen og fikk en skuddskade i det venstre benet som gjorde at det ene benet var litt kortere enn det andre I 1910 søkte Oates om å få være med på Scott sin ekspedisjon til Antarktis og han ble valgt ut på bakgrunn av hans evne til å håndtere hester og at han kunne skaffe finansiell støtte til ekspedisjonen. Scott valgte ut Oates som en av de fem som skulle gå hele veien til polpunktet, men Oates selv hadde liten lyst til å fortsette og hadde problemer med skuddskaden som ble forverret av skjørbuk. Oppofrelsen skulle vise seg å være forgjeves da de øvrige medlemmene av ekspedisjonen døde bare 20 km fra et stort depot. Liket av Oates har aldri blitt funnet. Skrukkeli kapell. Skrukkeli kapell er en langkirke fra 1923 i Hurdal kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tømmer og har 118 plasser. Fjellhamar kirke. Fjellhamar kirke er en korskirke fra 1989 i Lørenskog kommune, Akershus fylke. Den ligger i Nedre Romerike prosti i Borg bispedømme og er kirke for Lørenskog prestegjeld. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Ung Kirkesang. Ung kirkesang er en norsk barne- og ungdomsorganisasjon som arbeider for å bevare og fornye korsangen i Den norske kirke. Organisasjonen har over 8000 medlemmer og over 300 medlemskor. Ung kirkesang arrangerer kurs for både korsangere og dirigenter. Ung kirkesang ble skilt ut fra Norges Kirkesangforbund 12. oktober 1996. Organisasjonen er bygd opp av regionale stiftsforbund – et i hvert bispedømme i Norge. Ung kirkesang er med i en rekke forskjellige andre strukturer og organisasjoner: LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdoms-organisasjoner), NMR/MSF (Norsk musikkråd), Ungdommens kirkemøte og Norbusang (Nordisk barne- og ungdomskor samarbeid). Nåværende leder for Ung kirkesang er Johanne Bjørkhaug. Lørenskog kirke. Lørenskog kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form. Den ble bygget i stein i perioden 1150–1250 i Lørenskog kommune, og har 140 plasser. Kirken er utstyrt med en St. Laurentiusfigur fra 1100-tallet, en altertavle fra 1647, og prekestol fra 1658 i Oslo-renessansestil. Like ved kirken, på toppen av det furukledte Hammerberget, er en liten ferskvannskilde kalt Olavskilden. Det er sagt at den ble til ved at Tor kastet sin hammer i sinne over byggingen av kirken, men bommet og traff berget bak. Dermed åpnet kilden seg. Skårer kirke. Skårer kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1978 i Lørenskog kommune, Akershus fylke. Kirken er tegnet av arkitekt Aksel Fronth. Biskop Andreas Aarflot la ned grunnstenen Kristi himmelfartsdag 1977 og året etter ble kirken vigslet. Kirken har tre gallerier og plass til 430 mennesker. Kirkens visjon er: «Skårer menighet vil synliggjøre Jesu liv og lære i lokalsamfunnet». Edvard Sverdrup. Johan Edvard Sverdrup (født 1861, død 1923) var en norsk teolog og kirkeleder. Sverdrup var en tid lærer på folkehøgskolen i Sogndal og deretter sogneprest i Sulen i Bergen og Rennesø ved Stavanger. Da Det teologiske Menighetsfakultetet ble opprettet i 1907, ble han knyttet til fakultetet som professor i kirkehistorie. I årene 1911–1923 var han formann i Det norske lutherske Indremisjonsselskap. Han var bror til statsråd Jakob Liv Rosted Sverdrup. Sverdrup har skrevet "Fra Norges kristenliv. Den norske Lutherstiftelse og Det norske lutherske Indremisjonsselskap 1868-1918". Kristiania 1918. Gotha Go 242. Gotha Go 242 i Sovjetunionen i 1942 Gotha Go 242 var et militært transportglidefly utviklet og produsert av Gothaer Waggonfabrik for Luftwaffe under andre verdenskrig. Flyet skulle erstatte glideflyet DFS 230, og fløy første gang i 1941. De fleste flyene tjenestegjorde i Middelhavs- og Egeerhavsområdet. Det ble produsert totalt 1 528 eksemplarer. Enkelte av disse ble etter hvert utstyrt med motorer, og fikk betegnelsen Gotha Go 244. Glideflyene ble slept av Heinkel He 111 bombefly eller Junkers Ju 52 transportfly. Enkelte var også utstyrt med RATO-utstyr (Rocket Assisted Take-Off). Clinton mot Jones. "Clinton v. Jones" var en epokegjørende kjennelse i Den amerikanske høyesterett som etablerte at en sittende amerikansk president ikke har immunitet mot sivilrettslige søksmål for forhold som var uavhengig av hans embedsførsel som president (og som kunne gjelde forhold forut fra hans presidentsperiode). Avgjørelsen falt 27. mai 1997. Bakgrunnen var anklager mot president Bill Clinton fra en tidligere statsansatt i delstaten Arkansas om at Clinton hadde kommet med grove og krenkende seksuelle tilnærmelser overfor henne mange år tidligere. Et vitne i denne saken var Monica Lewinsky. John Murtha. John Patrick «Jack» Murtha, Jr. (født 17. juni 1932 i New Martinsville, Vest-Virginia, død 8. februar 2010 i Arlington, Virginia) var en amerikansk politiker som representerte Pennsylvania, innvalgt for Det demokratiske parti. Han satt som kongressmann i Representantenes hus fra 1974 frem til sin død i 2010 som representant for Pennsylvanias 12. distrikt. Han var best kjent for sine oppfordringer siden 2006 om amerikansk tilbaketrekning fra Irak. De ble lagt ekstra merke til ettersom Murtha var en tidligere offiser, og dekorert med "Purple Heart"-medaljen. I 2006 gjorde han et forsøk på å bli valgt til majoritetsleder for kongressen, og fikk støtte av daværende minoritetsleder Nancy Pelosi. Men hans partifeller valgte istedet Steny Hoyer. Renmin Ribao. "Renmin Ribao" (kinesisk: 人民日报, pinyin: "Rénmín Rìbào" – "Folkets Dagblad") er partiorgan for Det kinesiske kommunistparti og med sitt opplag på 3-4 millioner er det Folkerepublikken Kinas største dagsavis. Avisen utkom første gang den 15. juni 1948 i Pingshan i Hebei som regional partiavis, men flyttet over til Beijing i mars året etter. Avisen utarbeider også interne nyhetsrapporter ("neican") forbeholdt ledende politikere og embedsmenn. Eksterne lenker. Kina Autistisk savant. En autistisk savant (historisk også beskrevet som idiotsavant) er en autistisk person med savantsyndromet. Savantsyndromet beskrives som det å både ha en graverende utviklingspsykologisk eller mental hemmelse og samtidig ekstraordinære mentale ferdigheter. Savantsyndromferdigheter dreier seg om ekstraordinær hukommelseskraft og omfatter ofte aritmetisk kalkulus og noen ganger kunst og musikk. Bare rundt 50-100 mennesker i verden er "anerkjent" som autistiske savanter. Tilstanden kan vere både genetisk betinget og skyldes en skade i hjernen, men årsaken bak er ikke fullt ut forstått. En fellesnevner synes å være et fokus på detaljer og evne til å huske disse, som for eksempel å huske en rekke av tall eller å ha et fotografisk minne. Autistiske savanter, som andre med diagnosen autisme, har ofte problemer med andre typer mentale evner, som kan gjøre hverdagslige gjøremål vanskelige. 6 av 7 autistiske savanter er menn. The Andrews Sisters. The Andrews Sisters var en amerikansk «close harmony» sanggruppe bestående av søstrene LaVerne Andrews ("contralto"; født 6. juli 1911, død 8. mai 1967), Maxene Anglyn Andrews ("high harmony"; født 3. januar 1916, død 21. oktober 1995) og Patty (Patti) Andrews (hovedstemme; født 16. februar 1918). Alle ble født i Minnesota. Faren var innvandrer fra Hellas og moren var norsk-amerikaner. De startet sin karriere som imitatorer av en annen fremgangsrik sanggruppe, The Boswell Sisters. Etter å ha sunget med forskjellige danseband og reist rundt på vaudeville, fikk de et nasjonalt gjennombrudd med sine plateutgivelser og radioopptredener i 1937. Deres musikk underholdt allierte styrker under annen verdenskrig. De solgte «war bonds», opptrådte i flere filmer (blant annet noen "Abbott and Costello"-filmer) og opptrådte for soldater som tjenestegjorde utenlands. Deres første film med Abbott and Costello, førkrigskomedien "Buck Privates", introduserte deres best kjente plateinnspilling, "Boogie Woogie Bugle Boy". De spilte også inn mange sanger med Bing Crosby, blant dem mange av hans juleslagere, som "Jingle Bells". Det ble oppdaget etter krigen at deres musikk også ble smuglet inn til Tyskland (kamuflert med nye etiketter som f.eks. «Hitlers yndlingsmarsjer»). Etter et kort opphold etter krigen fortsatte søstene, og opptrådte i klubber i USA og Europa. De sluttet som gruppe i 1953, og da valgte Patty å fortsette solo. Deres siste opptreden sammen var i 1966 på "The Dean Martin Show". Eksterne lenker. Andrews Andrews Andrews Tomoyuki Yamashita. Tomoyuki Yamashita (山下 奉文 – "Yamashita Tomoyuki", født 8. november 1888 i landsbyen Osugi Mura ved Kōchi på Shikoku i Japan, død 23. februar 1946 ved Los Baños sør for Manila på Filippinene) var en japansk general under andre verdenskrig. Han er mest kjent for erobringen av de britiske koloniene Britisk Malaya og Singapore, noe som gav ham tilnavnet "«The Tiger of Malaya»". Den 6. november 1941 ble Yamashita satt i kommando av en japansk hæravdeling som den 8. desember gjennomførte en invasjon av Malaya. Angrepet ble satt igang fra japanske baser i Fransk Indokina. Invasjonen og den påfølgende japanske okkupasjonen av områdene inkluderte gjentatte krigsforbrytelser begått mot krigsfanger, som både besto av alliert personell og sivile filippinere, blant annet Alexandra Hospital og Sook Ching massakrene. Yamashitas skyld for disse hendelsene er fortsatt omdiskutert den dag i dag ettersom det blir hevdet at han hadde mislyktes i å stoppe dem fra å bli utført. I 1944 gikk krigen i alliert favør, og situasjonen var kritisk for Japan. Yamashita ble da satt til å forsvare Filippinene den 10. oktober 1944. Før den tid hadde han vært utstasjonert i Kina. De amerikanske styrkene gikk i land på Leyte den 20. oktober, bare ti dager etter at Yamashita hadde ankommet sin post på Manila. Den 6. januar 1945 landet de totalt mennene fra den amerikanske hæren på den store filippinske øya Luzon. Yamashita ledet på denne tiden omtrent japanske soldater i tre defensive grupper, den største av disse kalt Shobo Group hadde i oppgave å skulle forsvarte det nordlige Luzon. Nesten umiddelbart etter det amerikanske angrepet, ledet Den Keiserlige japanske marinen under kontreadmiral Sanji Iwabuchi en operasjon som sørget for at Japan re-okkuperte Manila. Japanerne hadde cirka sjømenn, og deres artilleri hadde til hensikt å ødelegge alle havnefasiliteter og marine lagerhus som kunne være til nytte for amerikanerne. Kampene mellom amerikanerne og japanerne gjorde området om til en slagmark. De intense kampene og de japanske grusomhetene resulterte i dødsfall på mer enn filippinske sivile. Dette skulle senere bli kjent som Manilamassakren, som ble utført under de voldsomme gatekampene som raste mellom 4. februar til 3. mars 1945. Yamashita ble i tillegg til krigsforbrytelser anklaget for å ha plyndret og gjemt unna store mengder gull og juveler for cirka 200 milliarder fra Kina og sørøst-Asia under den andre verdenskrig. Han ble stilt for en militær domstol og henrettet for krigsforbrytelser før han rakk å hente denne skatten som han ifølge ryktene skulle ha gjemt unna på et ukjent sted i Asia. Yamashitas stabssjef på Filippinene, Akira Muto, ble henrettet den 23. desember 1948 etter at han også ble funnet skyldig i krigsforbrytelser av Den internasjonale militærtribunalet for Det fjerne Østen. Kaolinitt. Kaolinitt er et leirmineral med den kjemiske sammensetning Al2Si2O5(OH)4. Det er et silikatmineral med ett tetrahedralt lag lenket gjennom oksygenatomer til et oktahedralt lag av alumina oktahedra. I mikroskop ser kaolinkrystallene ut som bokstabler som ligger etter hverandre. Steiner som er rike på kaolinitt er kjent som porselensleire eller kaolin (高 岭土 =Gāolǐng tǔ), etter Gaoling ("høyåsen") i Jingdezhen i provinsen Jiangxi i Kina og ble tradisjonelt benyttet til produksjon av porselen. Kaolin dannes i tropiske strøk og jordarten kalles lateritt. Karl Gützlaff. Karl Friedrich August Gützlaff (født 8. juli 1803 i Pyritz i Pommern i Tyskland, død 9. august 1851 i Hongkong) var en tysk misjonær i Østasia, kjent som en av de første protestantiske misjonærer i Bangkok i Thailand og for sine bøker om Kina. Han regnes som den første lutherske misjonær i Kina, og var blant de første protestantiske misjonærer i Kina som kledte seg som en kineser. Hans kinesiske navn var 郭實臘 Guō Shílà eller 郭士立 Guō Shìlì. Selv om Gützlaffs metoder og resultater var kontroversielle var blant hans hovedbidrag å fremme tanken om misjon på kinesiske misjonsfelter blant europeiske misjonsselskaper på 1850-tallet, særlig blant lutheranerne. Han inspirerte dannelsen av flere misjonsselskaper: "Chinese Evangelization Society" i Storbritannia, Berlins misjonsselskap, Berlinske kvinners forening for Kina, Det pommerske misjonsselskap og Det nederlandske kinaevangeliseringsselskap, og en rekke mindre lokale misjonsforeninger. Liv og virke. Karl Gützlaff var sønn av skredderen Jacob Gützlaff og Maria Elisabeth Behncke. Han ble preget av Halle-pietismen under oppveksten. I 1816 kom han til Stettin som lærling hos en salmaker. Så fikk han skoleplass i Halle. Han interesserte seg for kristentroen men hadde ikke fått noen omvendelsesopplevelse. I 1820 kom han i kontakt med kong Friedrich Wilhelm III av Preussen, og han gav ham utdannelsesstipend. Karl Gützlaff begynte så på "Berliner Missionsinstitut", ledet av pastor Johannes Jänicke. Han tilhørte den bøhmiske lutherske kirke, også kalt Betlehemskirken, og skolen var gjennomsyret av herrnhuternes fromhet. I 1821 fulgte så etter en indre kamp en omvendelse til Jesus Kristus. Han ble sterkt preget av professor August Tholuck. Han studerte språk med stor iver. Java, Singapore, Bangkok. Etter en tid reiste han til Nederland. Det nederlandske misjonsselskap ("Nederlandsch Zendeling Genootschap") ordinerte ham den 20. juli 1826 og sendte ham i september med skipet "Helena Christina" til Java dit han ankom året etter. Han bodde en stund hos og samarbeidet med misjonæren Walter Henry Medhurst fra London Missionary Society. Etter til en viss grad å ha gjort seg kjent med kinesisk, dro han i august 1828 med en kinesisk djunke sammen med Jacob Tomlin (London Missionary Society) til Singapore, og deretter videre til til Bangkok i Siam, der han ankom i september. I 1829 forlot han Det nederlandske misjonsselskap. Hans usedvanlige språktalent førte til at han han like så godt oversatte Bibelen til siamesisk. Etterhvert fikk han grepet om flere kinesiske språk, slik at han behersket blant annet mandarin, kantonesisk og minnan. Han foretok en rask reise ned til Singapore mot slutten av 1829, og i november giftet han seg i Malakka med engelske Mary Newell som var misjonær der, som han kjente fra en bibelskole i England. De tro dro tilbake til Bangkok i februar, og der begynte han med å oversette Bibelen til flere østasiatiske språk, og utga både en kinesisk og en japansk ordbok. Sammen arbeidet de også med en ordbok for språkene kambodsjansk og laotisk. Men det arbeidet ble avbrutt da hans hustru døde. Det var i barsel i 1831; både hun og deres nyfødte barn døde. Han giftet seg da på nytt i Malacca, med Mary Wanstall (1799–1849), også hun misjonær. Kina. Gützlaff dro så til Macao og så til Hongkong. Der arbeidet han på en kinesisk bibeloversettelse, utgav et kinesiskspråklig magasin ("Dong-Xiyang kao meiyue tongjijuan" 東西洋考每月統記傳; «Øst-Vest månedlig magasin») og skrev kinesiske bøker om praktiske emner. I 1834 utgav han "Journal of Three Voyages along the Coast of China in 1831, 1832 and 1833." Under disse reisene hadde han delt ut traktater som var blitt forberedt av en annen protestantisk pionermisjonær i Kina, Robert Morrison. Deretter dro han som første protestantiske misjonær til Korea for en kort stund. Han stilte seg til disposisjon som tolk for Det ostindiske kompani. På grunn av denne stillingen ble det lettere for ham å holde kontakt med de mange protestantiske misjonærer som etterhvert strømmet til Østasia og til å organisere bibelspredning og annet. Han var fast bestemt på en dag å dra innover i Kina som misjonær. I 1834 begynte han i britisk tjeneste; han ble året etter en kinesisksekretær for det britiske superintendantur i Hongkong. Den 24. juni 1837 seilte han med det britiske krigsskipet "HMS Raleigh" til Fuzhou og derfra over til Liuqiu-øyene (Ryukyu. Der ble han overført til det amerikanske handelsfartøyet "Morrison" som var på vei til Japan med noen skibbrudne japanere. De kom til Edobukten men fikk ikke utført sitt oppdrag, om selte så ned til Macao i august. Under første opiumskrig (1840–1842) var Gützlaff i en periode tilknyttet staben til Sir Hugh Gough, kommandøren for de britiske ekspedisjonsstyrker. Under britenes første okkupasjon av Zhoushanøya var han sivil administrator av Dinghai fra juli 1840 til februar 1841, og senere hadde han samme verv i Ningbo (oktober 1841-mai 1842) og i Zhenjiang (juli 1842). Han var uvurderlig som tolk og forhandler for britene ved traktatsforhandlingene da Nanjingtraktaten ble inngått i august 1842. Han var deretter for ni nye måneder (september 1842 til august 1843) sivil magistrat på Zhoushan under den andre britiske okkupasjon. I 1843 etterfulgte Gützlaff John Robert Morrison som førstesekretær for den britiske Hongkongregjeringen. Gützlaff begynte nå med reiser inn i Kinas innland. Han begynte å bære kinesisk drakt og gav seg selv et kinesisk navn. I 1840 begynte en gruppe på fire (Medhurst, Gützlaff, Elijah Coleman Bridgman og John Robert Morrison) i samarbeid å fullføre en nyoversettelse av Bibelen til kinesisk. Medhurst hadde allerede kommet langt med Det nye testamente som den drivende kraft i en tidligere komite som i navnet men knapt i gavnet hadde inkludert også Gützlaff. Men nå ble Gützlaffs rolle langt mer reell: Oversettelsen av den store hebraiske del ble for det meste foretatt av Gützlaff alene, med unntak av Mosebøkene og Josvas bok som de arbeidet med kollektivt. Denne oversettelsen var ferdig i 1847. Det var den som den revolusjonære bondelederen og religiøse fantasten Hong Xiuquan (som satte i gang Taipingopprøret) fikk fatt i. Med ord og uttrykk fra denne bibeloversettelsen bygde han opp sin særegne religion. I 1844 grunnla Gützlaff et utdannelsessted for kinesiske misjonærer. Han var imidlertid noe godtroende og ikke så god som administrator. Etter fire år hadde han utdannet nesten femti kinesere. Noen av dem var nok ekte og ærlige kristne, men ikke alle. De bragte han seiersmeldinger om de mange omvendelser de hadde åstedkommet og om hvor mange Nytestamenter de hadde solgt. Noen av disse «misjonærene» hadde blitt opiumsvrak som aldri reiste til de steder de hevdet de hadde misjonert i. De var på jakt etter penger og solgte rett og slett Nytestamentene tilbake til trykkeriet som så solgte dem som nye til Gützlaff. Det var kanskje på grunn av Gützlaff at norsk luthersk misjon i Kina ikke kom i gang før mot slutten av 1800-tallet. Det Norske Missionsselskab sendte en representant til Hongkong i 1847, men bestemte seg etterpå for å konsentrere sin innsats om Afrika. Det var Hans Palludan Smith Schreuder som dro dit; han hadde tidligere virket blant zuluene i Afrika. Gützlaff frarådet Schreuder å satse i Kina: Han ville ikke lykkes «på grunn av sitt ukinesiske utseende». I 1849 vendte han tilbake til Europa for å samle penger til misjonen. Han ble enkemann samme år, og giftet seg med sin tredje kone, Dorothy (Dora) Gabriel (1821–1888), den 19. september 1850 i Bristol. Kort etter at han kom tilbake til Kina døde han den 9. august 1851 i Hongkong. Han hadde en stor produksjon av skrifter og artikler om kinesiske forhold som ble godt kjent i Europa. Også Karl Marx siterte ham i januar 1850 i en betraktning over de sosiale forhold i Kina. Ettertidens vurderinger. Ikke alle historikere har fart mildt mot Karl Gützlaffs minne. Én har kalt ham "«a cross between parson and pirate, charlatan and genius, philanthropist and crook»" (Arthur Waley). En kritikk om at han villig samarbeidet med opiumssmuglere må tempereres med at han ikke alltid forstod hvem han hadde med å gjøre, eller ikke klarte å gjennomskue folk. Han var en misjonsaktivist med progressive ideer, men også med dårlig dømmekraft hva gjaldt personer og en mann med svært svake organisatoriske evner. Hans karriere som «misjonær-diplomat» må vurderes ut fra den historiske kontekst han levde i. På en tid da Kina fortsatt var et lukket land var hans rolle som bro mellom kulturer ikke uten betydning. Roe mot Wade. Høyesterettsdommer Henry Blackmun førte domsslutningen i "Roe vs. Wade" i pennen. Roe v. Wade (norsk: "Roe mot Wade") er en domsavsigelse "(410 U.S. 113)" fra USAs høyesterett den 22. januar 1973, som i praksis legaliserte abort i USA. Domsslutningen gjaldt en ankesak fra Texas hvor en angivelig voldtatt kvinne – Jane Roe (anonymisert navn for Norma L. McCorvey) – gikk til rettssak i delstaten fordi hun var nektet abort. Delstatsdommer var Henry Wade, som tapte sin første sak gjennom "Roe vs. Wade". Domsslutningen etablerte den grunnlovstolkning at fri abort er en følge av en rett til privatliv som domstolens flertall fant belagt i Fjortende tillegg til den amerikanske grunnlov. Etter levedyktighet er abort kun tillatt for kvinnens helse, men definert så vid at abort er tilgjengelig inntil fødselen, uansett årsak. Ordlyden i en «søstersak» definerer helse som: Domsslutningen underkjente lovverk eller domsslutninger på delstatsnivå der hvor disse kriminaliserte abort. Da dommen ble rettskraftig hadde bare et fåtall amerikanske delstater innført rett til abort, og dommen førte til at de øvrige delstatene måtte justere sin lovgivning. Dommen var ikke enstemmig; to av de ni høyesterettsdommerne stemte i mot. Dommen ble ført i pennen av dommer Harry Blackmun, og støttet av ham og William Brennan, Thurgood Marshall og Lewis Powell. Avvikende men ikke dissenterende stemmegivning ble avgitt av Warren Burger, William Douglas og Potter Stewart. Mindretallet som stemte imot var Byron White og William Rehnquist. "Roe vs. Wade" er en av de mest omdiskuterte domsslutninger i amerikansk rettshistorie. For liberale og feministiske grupper ble den ansett som et stort gjennombrudd og avgjørende fremskritt. Konservative grupper organiserte seg derimot for å bekjempe dommen, blant annet på prinsipielt grunnlag men også som en urimelig juridisk innblanding i delstatenes selvstendige lovgivningsmyndighet. Amerikansk politikk fikk aksentuert en ny dominerende skillelinje, mellom dem som identifiserte seg som "pro-choice" (for rett til abort) og på den annen side dem som kaller seg "pro-life" (mot abort). På fagjuridisk område førte "Roe vs. Wade" til en ny diskusjon om den amerikanske høyesteretts rolle som fortolker av grunnloven. Monacan. Monacan er navnet på en liten, nord-amerikansk indianerstamme som i 2005 hadde rundt 1 400 medlemmer. Den største delen av dem bor i Amhearst County i Virginia i USA, nær Lynchburg. Clarence Thomas. Clarence Thomas (født 23. juni 1948 i Pin Point i Georgia i USA) er en amerikansk jurist som i 1991 ble dommer ved amerikansk høyesterett. Han er den eneste afroamerikanske ved domstolen, og regnes som den mest konservative av de ni høyesterettsdommerne. Thomas har blitt kjent for sin stillhet under offentlige høringer, hvor dommerne har mulighet til å stille spørsmål til de forskjellige advokatene. Sist han stilte et spørsmål var 22. februar 2006. Siden oktober 1998 har han i gjennomsnitt stilt 0,03 spørsmål per sak. Samuel Alito har stilt nest minst, med seks spørsmål per sak, mens Antonin Scalia har i gjennomsnitt 25 spørsmål per sak. Lincolnmonumentet. Lincolnmonumentet (Lincoln Memorial) i Washington D.C. i USA ble oppført 1915–1922 og er utformet som et dorisk marmortempel med en kjempestatue av den amerikanske presidenten Abraham Lincoln. Monumentet var stedet der Martin Luther King holdt sin berømte tale den 28. august 1963 (årsdagen for slaveriets avskaffelse) der han ytret de berømte ord "«I have a dream...»". Charles Fourier. François Marie Charles Fourier (født 7. april 1772 i Besançon i Frankrike, død 10. oktober 1837 i Paris) var en fransk utopisk sosialist og filosof. Det var han som myntet ordet "féminisme" i 1837; så tidlig som i 1808 hadde han argumentert at en utvidelse av kvinners rettigheter var det grunnleggende prinsipp for alt sosialt fremskritt. Fourier ansporte til grunnleggelsen av det kommunistiske fellesskap som i dag kalles La Reunion nær Dallas i Texas. Eksterne lenker. Fourier, Charles Fourier, Charles Fourier, Charles Bjørke kirke (Nannestad). Bjørke kirke er en langkirke fra 1696 som ligger i Maura, nord i Nannestad kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 178 plasser. Den første kirken i Bjørke ble bygd allerede på 1000-tallet, dette var en liten gardskirke. Omkring 1330 ble det satt opp en liten stavkirke. I 1660 var stavkirken så forfallen at den ble revet. Nåværende Bjørke kirke ble laftet opp av Oluf og Christopher Vestby samt Jens Laage, etter kontrakt av 10. april 1696. Prekestol og altertavle er malt av presten og obersten Kjell Stub (1607–73), som var sogneprest i Ullensaker. Kirkens prosesjonskors ble laget av treskjærer Arne Oskar Johansen (1923 – 2009) og malt av hans barnebarn Ingrid Johansen (1976 –). Dead drop. En dead drop eller dead letter box er et faguttrykk fra spionasjens verden, og dreier seg om et sted som benyttes til hemmelig overlevering av meldinger eller gjenstander mellom to personer, uten at det blir nødvendig for dem å møtes. Ofte ledsages den av tegn plassert annetsteds som signal om at en melding er plassert eller avhentet. Et "dead drop" er vanligvis et sted som de involverte med rimelig letthet kan oppsøke uten å vekke oppsikt på sin vei eller ved et uvanlig langt fravær eller avvik fra vanlig rutine, og såpass avskjermet at de ikke risikerer å bli observert når de anbringer f.eks konvolutten. Det kan dree seg om en bibliotekbok, en hul stein, en sprekk i en mur, under en bro på en gangsti. Signalet kan være et krittmerke på en stolpe, en potteplante i vinduet, – bare fantasien setter grensene. Kempeitai. Kempeitaioffiserer ombord et tog i 1935 Kempeitai (憲兵隊, "Militærpolitigruppe") er egentlig kun det japanske ordet for militærpoliti. Men når det omtales er det ofte i forbindelse med andre verdenskrig. Det japanske militærpoliti som det var organisert innen den keiserlige hær i 1881 hadde også oppgaver som hemmelig politi. Ved avslutningen av andre verdenskrig hadde Kempeitai 36 000 offisielle medlemmer. Revejakt. Revejakt er en tradisjonell og populær form for jakt som bedrives over store deler av verden, ikke minst i Norden, der bestanden av (spesielt) rødrev er (for) stor. For å kontrollere revebestanden har man tradisjonelt benyttet gift, feller og våpen, men i nyere tid har det blitt stadig mer populært å jakte rødrev for sportens del. Jakten har foregått både med og uten jakthund, som regel en støvertype. Parforsejakt. Parforsejakt er en form for hetsjakt, en jaktform der et jaktlag av jegere jakter rødrev fra hesteryggen og bruker et kobbel av hunder, tradisjonelt av hunderasen foxhound eller en annen hurtig støvertype som jager i flokk, til å søke opp og hetse etter reven til dyret styrter. Parforsejakt har vært spesielt utbredt blant adel og rikfolk i Storbritannia. Denne formen for revejakt, som av mange regnes som en bestialsk måte å jakte på, har lenge vært forbudt i store deler av den industrialiserte delen av verden, men på de britiske øyer har det vært vanskelig å få en slutt på den. Den 18. november 2004 ble parforsejakt forbudt ved lov i England og Wales, med virkning fra februar 2005. Åtejakt. Åtejakt er en av de mest effektive jaktmetodene som kan brukes på rødrev. Man legger ut åte (kjøttrester, fiskerester osv.) og setter seg for å vente på at rødreven skal komme på åten. Det beste stedet man kan sitte og vente, er i et fjøs, der reven er vant til å finne mye mat, og det er støy fra fjøset, slik at reven ikke hører jegeren. Man kan selvsagt sitte fra husvinduet eller fra ei lita bu, men da kreves det mye mer stillhet og forsiktighet. Tadamichi Kuribayashi. Tadamichi Kuribayashi (født 7. juli 1891 i prefekturet Nagano i Japan, selvmord ca 23. mars 1945 på Iwo Jima) var en japansk generalløytnant og kommandant for den japanske garnisonen på øya Iwo Jima under Slaget på Iwo Jima. Kuribayashi kom fra en samuraifamilie. Fra 1928 var han i to år militærattasjé ved den japanske ambassade i Washington i USA. General Kuribayashi skal ha begått selvmord i sluttfasen av slaget om Iwo Jima; hans legeme ble aldri identifisert. Kuribayashi, Tadamichi Kuribayashi, Tadamichi Kuribayashi, Tadamichi Jinja. En jinja 神社 er en shintoistisk helligdom med området rundt. I vanlig språkbruk menes det med "jinja" ofte bare helligdommens bygninger. Til forskjell fra en kirke eller en moské er en jinja tradisjonelt ikke et sted for forkynnelse, men har som formål å ivareta og dyrke en kami. Slaget om Monte Cassino. Slaget om Monte Cassino (også kjent som Slaget for Roma og Slaget for Cassino) var en serie på fire slag under den andre verdenskrig, utkjempet mellom de allierte med den intensjon å slå igjennom Gustavslinjen og overta Roma, og Tyskland ved Monte Cassino, Benediktinerklosteret mellom Roma og Napoli, hvor tyskerne forsvarte Gustavslinjen. I begynnelsen av 1944 var den halvdel av Gustavslinjen okkupert av tyskerne, som holdt Rapido, Liri og Garihlianodalene og noen topper og høyder rundt områdene. Men ikke den historiske klosteret i Monte Cassino, som ble stiftet i 524 av St. Benedict, selv om de bemannet defensive posisjoner i bakkeskrentene nedenfor klosterhøydene. Den 15. februar ble klosteret som lå oppe på en høyde, med utsikt over byen Cassino ødelagt av amerikanske B-17, B-24, B-25, og B-26 bombefly. To dager etter bombingen, strømmet det inn med tyske fallskjermjegere for å forsvare ruinene. Fra 17. januar til 18 mai, var det angrepet av de allierte fire ganger, med tap på 54 000 for de allierte og 20 000 for de tyske styrkene. Strategisk bakgrunn. De alliertes invasjon av Italia i september 1943 ble etterfulgt av en fremrykning nordover på to fronter, langs de to kystene på hver side av den sentrale fjellkjeden Appenninene som er «ryggraden» i Italia. På den vestre fronten rykket den amerikanske 5. armé, kommandert av general Mark Clark, fra hovedbasen i Napoli opp langs den italienske «støvel». Dette tok lang tid på grunn av det vanskelige terrenget, vått vær og dyktig, tyske forsvar. Tyskerne kjempet fra en serie av forberedte posisjoner, laget slik at de skulle påføre den allierte framrykkingen maksimal forsinkelse og siden kunne trekke seg tilbake for å kjøpe tid til ferdigstillelsen av forsvarsposisjonene i Gustavslinjen rundt 10 mil sør for Roma. Den opprinnelige tanken om at Roma skulle falle innen oktober 1943, viste seg som alt for optimistisk. Øst for Gustavslinjen hadde den britiske åttende armé brutt gjennom langs Adriaterhavet og Ortona, men fremrykningen var blitt forsinketav vinterens snøstormer. I slutten av desember, var det umulig å rykke frem i det vanskelige terrenget, og uten luftstøtte fra nærliggende baser. Dette gjorde det umulig å bruke den opprinnelige ruten mot Roma fra øst langs riksvei 5, og Roma kunne bare nås på vestsiden via Napoli langs motorvei 6 og 7. Motorvei 7 (den gamle romerske Via Appia) gikk langs vestkysten, men sør for Roma og inn i Pontinemyrene, som tyskerne hadde satt under vann. Motorvei 6 gikk gjennom Liri dalen. Åsen bak byen Cassino dominerte den sørlige inngangen til denne dalen. Ypperlige observasjoner fra høydene på flere åser gjorde at de tyske forsvarerne kunne oppdage de alliertes bevegelser, forebygge all form for opptrapping nordfra, og skyte direkte på de alliertes tropper med artilleri. Den rasktflytende elven Rapido rant gjennom de alliertes linje som begynner ved de sentrale Apenninene, rant gjennom Cassino og forbi inngangen til Liridalen (hvor Lirielven ble en del av Rapidoelven), dets navn ble endret til Gariglianoelven (ofte referert til som «Gari» av de allierte) hvor elven fortsatte ut i havet. Med dets tungt styrkede fjellforsvar, var det vanskelig å krysse elven (ikke bare var elven fortflytende, men tyskerne hadde midlertidig omdirigert Rapidoelven ved hodet på dalen så den nederste delen av dalen ble oversvømt, for å gjøre det vanskeligere for angriperne). Cassino dannet en viktig del av Gustavslinjen, med den mest formidable linjen av de defensive posisjoner. På grunn av den historiske betydningen av Benediktiner klosteret, beordret øverstkommanderende i Italia, generalfeltmarskalk Albert Kesselring i desember 1943, at de tyske troppene ikke skulle inkludere selve klosteret i de tyske defensive posisjonene, og han informerte de allierte om dette. Kontroversen eksisterte ettersom ordren hadde ett lite omfang, så hvorvidt ordrene ble fulgt var heller usikkert. Noen av de alliertes luftfartøy rapporterte oppklarende rapporter om at de hadde sett tyske tropper inni klosteret. Klosteret var en ypperlig observasjonspost for de fjellene og dalene rundt, og var i utgangspunktet en naturlig plass for tyske observatører som skulle gi beskjeder om de alliertes bevegelser til artilleriet. Det som er sikkert er at med en gang klosteret var ødelagt, okkuperte tyskerne det, og brukte bygningsmateriale fra klosteret til å bygge defensive posisjoner. Men til slutt, de militære argumentene som ledet til klosterets ødeleggelse, hvilte mer på den potensielle faren (ekte eller innbilt) enn det faktiske faktum om at det var okkupert. Planer og forberedelse. Planen til Den 5. armés kommandant Mark Clark var at det britiske X korps, som da befant seg vest for en 30 km lang front, skulle angripe 17. januar 1944 over Garigliano nær kysten. Den britiske 46. infanteridivisjonen skulle angripe natten til 20. januar over Garigliano nedenfor møtepunktet med elven Liri med støtte av fra andre korps til høyre som skulle stå for hovedangrepet. Hovedangrepet skulle begynne 20. januar ved at 36. (Texas) US infanteridivisjon skulle gjøre ett angrep over elven Rapido i vårflom, 8 km. nedenfor Cassino. Samtidig skulle det franske ekspedisjonskorpset under general Alphonse Juin fortsette deres «høyre flanke» mot Monte Cairo, hvor Gustav- og de øvrige, defensive linjene var knyttet sammen. Egentlig trodde ikke Clark at det var en stor sjanse for ett tidlig gjennombrudd men han trodde at hans angrep ville trekke tyske reserver bort fra området rundt Roma i tide før Operasjon Shingle hvor det amerikanske VI. korps, den britiske 1. infanteridivisjon og den amerikanske 3. infanteridivisjon skulle gjennomføre en ambisiøs landsetting 22. januar. De allierte håpet da at landsettingen ved Anzio skulle kunne utnytte overraskelsesmomentet og føre til en hurtig innrykning i innlandet til Albanerfjellene. Fra denne posisjonen kunne de allierte da kontrollere både riksvei 6 og 7 og slik true Gustavlinjens bakre linjer og reservelinjer. De håpet at dette ville skape så stor usikkerhet blant de tyske kommandantene at de ville trekke seg tilbake fra Gustavlinjen til en posisjon nord for Roma. Denne taktiske tenkningen fra de alliertes side var basert på tyskernes taktikker de siste tre månedene, men de alliertes etterretning hadde ikke tatt med i beregningen at den tyske tilbaketrekningen så langt hadde vært for å sikre og forsterke nettopp Gustavslinjen. Den allierte etterretningens optimistiske råd var derfor ikke realistiske. Den femte hær nådde frem til Gustavslinjen så sent som 15. januar, fordi de hadde brukt seks uker på å kjempe seg gjennom de siste 11 kilometerne gjennom Bernhardtslinjen, noe som krevde 1 600 liv. De hadde tid til å planlegge ett nytt angrep, noe de virkelig trengte etter tre måneder med utmattende kjemping nord for Napoli. Imidlertid kunne ikke landgangsbåtene klargjøres for bruk før tidlig i februar, da de måtte brukes ved Anzio i slutten av januar. Første angrep: X Korps til venstre, 17. januar. Det første angrepet ble gjennomført 17. januar. Nær kysten var X korps (56. og 5. divisjon) tvunget til å krysse Garigliano (etterfulgt av den britiske 46. divisjon to dager senere til høyre) som førte til at general Frido von Senger, kommandant for det tyske XIV Panzerkorps og ansvarlig for Gustavforsvarene på den sørvestlige halvdelen av linjen, ble alvorlig bekymret med hensyn til om evnen til den tyske 94. infanteridivisjon var sterk nok til at de kunne klare å holde linjen. Kesselring svarte på Sengers bekymringer med å gi ordre om at den tyske 29. og 90. infanteridivisjoner. Den lette 90. "Panzer Grenadier" divisjoner fra området rundt Roma skulle settes inn som forsterkninger. Det er spekulert rundt hva som hadde blitt utfallet hvis X Korps hadde hatt reserver tilgjengelige til å for å utnytte sin framgang og satt inn ett avgjørende gjennombrudd. Korpset selv hadde ikke de ekstra mannskapene, men det kunne ha forandret hovedlinjene i slagplanen og avsluttet eller modifisert hovedangrepet til Andre korps for å gjøre mannskaper tilgjengelige til å kjempe i sør før de tyske forsterkningene var klare i posisjon. Samtidig som dette skjedde, klarte ikke 5. hærs hovedkvarter å vurdere svakhetene til de tyske posisjonene, så planen var uforandret. De to divisjonene fra Roma kom frem 21. januar, og stabiliserte de tyske posisjonene i sør. Men den allierte planen fungerte, i og med at Kesselrings reserver var blitt trukket sør fra Roma. De tre divisjonene i X Korps hadde tap på 4 000 mann under det første slaget. Hovedangrep: Andre korps i midten, 20. januar. Hovedangrepet skulle gjennomføres av U.S. 36. divisjon og skulle starte tre timer etter solnedgang 20. januar. Mangel på tilstrekkelig tid til planlegging og forberedelser medførte at fremrykkingen til elven var hasardiøs på grunn av udetonerte bomber, feller. Den høyt tekniske oppgaven det var å krysse den flommende elven uten nødvendige planlegging og øvelser var svært risikabel. Tross dette klarte en bataljon fra det 143. regiment å krysse Rapidoelven sør for San Angelo og to kompanier fra det 141. regiment på nordsiden. De forble isolerte da det ikke var mulig å få allierte stridvogner komme seg over elven, noe som ville ha ført til at de hadde blitt sårbare for mot angrep fra tyske stridsvogner og granatkastere fra general Rodts 15. Panzer-divisjon. Gruppen som hadde krysset både fra sørsiden og nordsiden av San Angelo ble tvunget til å returnere om morgenen 21. januar. Generalmajor Geoffrey Keyes, kommandant for Andre korps, presset generalmajor Fred Walker fra 36. divisjon til å gjenoppta angrepet umiddelbart. På ny angrep den ene bataljonen og de to regimentene, men uten å klare å få noen stridsvogner over elven, og de ble utslettet ved morgengry neste dag. Det 141. Regiment krysset også med to bataljoner og tross mangelen på kjøretøy klarte de å rykke frem en kilometer. Men ved morgengry ble også disse møtt med sterk motstand og om kvelden 22. januar opphørte nærmest bataljonen å eksistere: det var bare 40 mann som klarte å ta seg tilbake til de alliertes linjer. Angrepet hadde vært en kostbar feiltakelse da 36. divisjon hadde 2.100 soldater drept, skadet og savnet på 48 timer. Andre korps prøver nord for Cassino: 24. januar. Det neste angrepet ble satt i gang 24. januar 1944. Andre korps med 34. infanteridivisjon under generalmajor Charles Ryder i fremste linje angrep de franske kolonitroppene på deres høyre flanke over Rapidodalen nord for Cassino og inn i fjellene bak for å trekke seg mot venstre og angripe Monte Cassino fra et høyt punkt. Kryssing av elven på dette punktet skulle være enklere enn lenger nede i dalen, men på grunn av vårflommen ble det allikevel meget vanskelig. Spesielt de pansrede kjøretøyene hadde problemer, fordi de bare kunne kjøre der det var lagt ned stålmatter. Det tok åtte dager med blodige kamper for 34. divisjon før de kom over på den andre siden og presse general Francks 44. infanteridivisjon tilbake, for så å etablere en stabil posisjon i fjellene. Fransk korps opphører på den høyre flanke. Til høyre hadde de franske styrkene stor fremgang mot den tyske 5. fjelldivisjonen, kommandert av general Julius Ringel,og vant posisjoner ved deres hovedmål, Monte Cifalco. Troppene i fremste rekke hos 3. algeriske divisjon hadde også passert Monte Cifalco for å okkupere Monte Belvedere og Colle Abate. General Juin var overbevist om at Cassino kunne bli passert og de tyske forsvarerne skulle bli presset av ved denne nordlige ruten, men hans anmodning om reserver som skulle hjelpe han med den øyeblikkelige fremrykningen ble avvist og det eneste ledige reserveregiment (fra 36. divisjon) var sendt for å forsterke 34. divisjon. 31. januar måtte de franske styrkene stanse fremrykningen ved Monte Cifalco hvor de kunne konstatere ved selvsyn at flankene og forsyningslinjene fortsatt var på tyske hender. De to franske divisjonene hadde tapt 2 500 mann i kampene rundt Monte Belvedere. Andre korps i fjellene nord for Cassino. Det ble nå 34. divisjons oppgave (som nå var forent med 142. Regiment fra 36. divisjon) å kjempe seg sørover langs de sammenhengende fjelltoppene mot høyderyggen som var skjæringspunktet i sørenden av det som var klosterklippen. De kunne så bryte seg ned i Liridalen bak Gustavslinjens forsvarere. Det var en veldig krevende rute, fjellene var steinete, strødd kampestein og kløfter. Å grave posisjoner i den steinete grunnen var ikke mulig og alle posisjoner var utsatte for fiendtlig ild fra omkringliggende høydene. Kløftene var ikke noe bedre alternativ, da de var bevokst med såkalte gulltorner og dette førte til at det var vanskelig å bevege seg der, samtidig som dette ikke ga noen beskyttelse. Videre var kløftene minelagte og hadde feller og skjult piggtråd lagt ut av forsvarene. Tyskerne hadde hatt tre måneder til å forberede sine defensive posisjoner ved bruk av dynamitt, og lagring av ammunisjon og andre forsyninger. Det fantes ingen naturlig steder for ly, og været var vått og iskaldt. Tidlig i februar hadde amerikansk infanteri okkupert et strategisk punkt nær landsbyen San Onofrio, en kilometer fra abbediet og 7. februar hadde en bataljon nådd punkt 445, ett høydedrag direkte under klosteret, ikke mer enn 300 meter unna. En amerikansk tropp klarte å klatre opp de klippeaktige klosterveggene og munkene kunne observere den tyske og amerikanske skuddvekslingen. Men forsøkene på å ta selve Monte Cassino ble brutt av massiv maskingeværbeskytning fra bakkene nedenfor klosteret. Til tross for deres innbitte kjemping, klarte aldri 34. divisjon å ta de siste feltskansene på Topp 593 (kjent blant tyskerne som "kavalerifjellet"), holdt av 3. bataljon fra det tyske 2. fallskjermjegerregiment, som dominerte åskammene ved klosteret. Ettervirkninger. 11. februar, etter et siste tredagers angrep på klosterfjellet og Cassino by uten hell, trakk amerikanerne seg tilbake. Etter to og en halv uke med intense kamper var Andre Korps bekjempet. 34. divisjons innsats i fjellene blir regnet blant de fremste væpnede prestasjoner under hele andre verdenskrig. Til tross for dette mistet de rundt 80% av mennene i infanteribataljonene, rundt 2 200 mann. I de første dagene under kampene i februar flyttet general Senger 90. divisjon fra Gariglianofronten til nord for Cassino. Han hadde blitt så skremt av intensiteten i kampene at han «... måtte mønstre all min autoritet for å anmode om at kampene ved Cassino måtte avbrytes slik at vi kunne danne en ny linje... en posisjon som faktisk måtte ligge nord for brohodet ved Anzio». Kesselring avslo anmodningen. I et kritisk øyeblikk var imidlertid Senger i stand til å sette inn 71. infanteridivisjon samtidig som han beholdt 15. Pansergrenaderdivisjonen i kamp, selv om det var denne 71. infanteridivisjon skulle erstatte. Under slaget kunne en bedre bruk av reserver i avgjørende øyeblikk kunne ha ført til andre resultater. Noen historikere har foreslått at denne svikten å dra nytte av innledende suksesser kan tilskrives general Clarks manglende erfaring. Men svaret kan like gjerne vare at han var overbelastet ved at han var ansvarlig for både offensivene ved Cassino- og Anzio samtidig. Dette synspunktet er støttet av at general Truscott ikke var i stand til, som beskrevet nedenfor, å få tak i Clark for konsultasjon ved et avgjørende utbrudd fra Anzio da det fjerde Cassinoslaget fant sted. Mens general Alexander valgte (av logistiske årsaker) å ha Cassino og Anzio under en kommando og dele Gustavslinjens front mellom U.S. 5. og den britiske 8. Armé, valgte Kesselring å lage en separat 14. armé under general Eberhard von Mackensen for å kjempe ved Anzio mens han la ansvaret for Gustavslinjen til general Heinrich von Vietinghoffs 10. Armé. De amerikanske styrkene som hadde trukket seg tilbake ble erstattet av 2. New Zealand divisjon og 4. indiske divisjon fra den britiske 8. armé på Adriaterhavsfronten kommandert av generalløytnant Bernard Freyberg. Bakgrunn. Med U.S. Sjette Korps med sterk motstand ved Anzio, var Freyberg under press for å gjøre noe ved Cassino for å lette på trykket. Derfor, enda en gang, var slaget utført uten av angriperne var fullt forberedt. I tillegg til at Korps' hovedkvarter verdsatte ikke helt vanskeligheten med å få 4. Indisk divisjon på plass i fjellene og bistå dem på toppene nord for Cassino (de brukte muldyr på 11 km med geitespor over terreng med full sikt over klosteret, utsatt for eksakt artilleri — derav navnet "Death Valley" (eng:"Dødens Dal"). Dette var fastslått i ett notat fra generalmajor Howard Kippenberger, kommandant for New Zealand 2. divisjon, etter krigen: «Stakkars Dimoline (Brigader Dimoline, fungerende kommandant for 4. indiske divisjon) hadde en skrekkelig tid da han skulle få divisjonen sin i posisjon. Jeg verdsatte egentlig aldri vanskelighetene inntil jeg dro tilbake dit etter krigen». Freybergs plan var en fortsettelse på det første slaget: et angrep fra nord langs fjelltoppene og et angrep fra sørøst langs jernbanelinjen og å okkupere jernbanestasjonen på andre siden av Rapido, en kilometer sør for Cassino by. Suksess ville medbringe å slå ut Cassino by og åpne opp Liridalen. Men Freyberg hadde informert hans overordnede om at han trodde at på grunn av omstendighetene var det bare 50% sjanse for å få suksess. Tilintetgjørelse av klosteret. Flere av de allierte kommandantene var stadig mer fiksert på Monte Cassinos store kloster. De var overbevist om at klosterbygningen ble brukt som en observasjonspost for tysk artilleri og at dette var den største hindringen for et gjennombruddet ved Gustavslinjen. Den britiske pressen og C. L. Sulzberger fra The New York Times skrev jevnlige, overbevisende og i (ofte konstruerte) detaljer om angivelige tyske observasjonsposter og artilleriposisjoner på innsiden av klosteret. I følge det amerikanske luftforsvaret offisielle historie hadde generalløytnant Ira C. Eaker sammen med generalløytnant Jacob L. Devers personlig observert under en overflygning i et Piper J-3 Cub under 1 200 fot (400 meter) over bakken, en radioantenne, tyske uniformer til tørk innen i klosteret og tyske soldater innenfor 50 fot (15 m) fra klosterveggene. Men general Geoffrey Keyes fra U.S. II korps fløy også over kloster flere ganger, og han rapporterte til Fifth Army G-2 at han ikke kunne se noen bevis for tysk nærvær i klosteret. Da han ble informert om at andre hadde rapportert om tysk nærvær i klosteret, uttalte han: «They’ve been looking so long they’re seeing things.» («De har sett så lenge at de begynner å se syner») Ettertiden skulle gi ham rett. Generalmajor Francis Tuker, som hadde kommandoen over 4. Indisk divisjon, som hadde som oppgave å angripe klosterbakken, hadde gjort sin egen bedømmelse av situasjonen. I mangelen på detaljert etterretning fra U.S. 5. Armé HQ, hadde han funnet en bok fra 1879 i en bokhandel i Napoli, hvor det stod detaljerte opplysninger om konstruksjonen til klosteret. I hans melding til general Freyberg konkluderte han med at til tross for at klosteret var for øyeblikket okkupert at tyskerne, burde det bli rasert for å forebygge dets effektive okkupasjon. Han pekte også på at med 45 m høye vegger laget av mur, minst 3 m tykk, var det umulig for feltteknikerne å sprenge den, så bombing med «blockbuster» bomber ville være den eneste løsningen siden 500 kilo med sprengstoff ville være praktisk talt ubrukelig. Den 11. februar, 1944, etterspurte fungerende kommandant for 4. Indisk divisjon, brigader H. W. Dimoline, bombingen av klosteret på Monte Cassino. Generalmajor Tuker tok opp igjen saken sin igjen angående bombingen av klosteret fra sykesengen sin i Caserta, hvor han led et hardt angrep av en tilbakevendende tropisk feber. General Bernard Freyberg sendte forespørselen hans 12. februar. Freybergs forespørsel på et luftangrep, forøvrig, var utvidet stort av luftstyrke taktikere, og sannsynligvis støttet av generalløytnant Ira C. Eaker, den amerikanske sjefen for Middelhavets allierte luftstyrker, og generalløytnant Jacob L. Devers. De så denne sjansen til å vise ferdighetene og kapasiteten til den amerikanske hærens luftstyrker til å støtte operasjoner med bakketropper. Generalløytnant Mark W. Clark fra femte armé og hans personalsjef generalmajor Alfred Gruenther var fortsatt ikke overbevist om den «militære nødvendigheten». Når general Butler, assistentkommandør for U.S. 34. divisjon overlot Andre korps' posisjon til det newzealandske korps, hadde han sagt: «Jeg vet ikke, men jeg tror ikke at fienden er klosteret. All ilden har vært fra skråningene i bakken nedenfor veggen». Clark huket tak i kommandøren og generalen Sir Harold Alexander, og sa: «Gir du meg en direkte ordre skal vi gjøre det.» Og han gjorde det. Bombetoktene ble innledet om morgenen 15. februar 1944, og 142 B-17 Flying Fortress, 47 B-25 Mitchell og 40 B-26 Marauder ble satt inn. Til sammen ble det sluppet 1 150 tonn bomber over klosteret og omdannet hele fjelltoppen til en rykende ruinhaug. Mellom bombeangrepene, beskjøt II korps fjellet med artilleri. Luftangrepet hadde imidlertid ikke blitt koordinert med styrkene på bakken, da luftstyrkene så dette som sin operasjon, uavhengig av de andre. På bakgrunn av værforholdene og andre krav langs fronten og i kampene i Italia, og uten kontakt med bakkestyrkene (de indiske styrkene i området var ikke varslet og ble overrasket av bombeangrepet). Angrepet skjedde to dager før det newzealandske korpset var klart til å iverksette dere hovedangrep. Mange av disse hadde nettopp overtatt posisjonene fra det amerikanske II korps, og i tillegg til vanskelighetene i fjellet, gikk forberedelsene nede i dalen sakte på grunn av at været, flom og den bløte og vannholdige bakken gjorde det vanskelig å få inn tilstrekkelige forsyninger til hva et fullt angrep ville kreve. Etter bombingen. Pave Pius XII uttalte seg ikke etter bombeangrepet, mens hans «utenriksminister», kardinal Maglione, uttalte åpent til den ledende amerikanske diplomaten til Vatikanet, Harold Tittmann, at bombingen var «en enorm feiltakelse... et utslag av stor tåpelighet». Det som er sikkert etter de undersøkelsene som fulgte etter aksjonen, er at de eneste menneskene som ble drept i klosteret under bombeangrepet var italienske sivile som hadde søkt tilflukt der. Det er ikke klargjort at bombingen rammet de tyske styrkene. Imidlertid, tatt i betraktning av hvor lite presis bombing fra stor høyde ble utført den gangen, kan tyske stillinger ha blitt rammet uten at dette var tilsiktet, men også allierte stillinger. Det er kjent at 16 bomber rammet den amerikanske Femte armés base ved Presenzano 27 km fra Monte Cassino og eksploderte bare få meter fra den lastebilen hvor general Clark var opptatt med kontorarbeid. Dagen etter bombeangrepet flyktet de fleste overlevende fra ruinene, men rundt 40ble igjen, blant dem seks munker som hadde overlevd i de dype kjellerne. Blant dem var abbeden, den 79 år gamle Gregorio Diamare, tre tilknyttede bondefamilier, foreldreløse eller etterlatte barn, sterkt skadede eller døende. Etter ny sperreild fra artilleriet, samt nye bombeangrep og angrep på høyden fra den 4. indiske divisjon, bestemte munkene seg for å evakuere deres ødelagte hjem sammen med de andre som kunne forflyttes. Dette skjedde kl 07.30 17. februar. Den gamle abbeden ledet gruppen ned muldyrtråkket mot Liri-dalen mens han leste rosenkransbønnen. Da de ankom en tysk sanitetsstasjon, ble noen av de sterkest skadde som munkene hadde vært nødt til å bære, tatt hånd om der og fraktet videre i militær ambulanse. Etter møte med de tyske offiserene, blant andre general Frido von Senger und Etterlin, ble munkene kjørt til klosteret Sant'Anselmo. En munk, Carlomanno Pellagalli, dro tilbake til klosteret, men da han senere ble iakttatt av tyske soldater, vandrende rundt i ruinene, trodde de tyske fallskkjermjegerne at han var et spøkelse. Etter 3. april har han vært borte. Fallskjermjegere fra det tyske 1. fallskjermjegerdivisjonen rykket inn i ruinene og gjorde dette om til et sterkt militært fort. Slag. Natten etter bombeangrepet hadde et britiske kompani fra Royal Sussex Regiment et mislykket angrep på et nøkkelpunkt, men matte trekke seg tilbake etter å ta tapt halve styrken. Neste natt ble hele Royal Sussex Regiment beordret til angrep, men dette fikk en svært dårlig start. Artilleriet kunne ikke brukes på grunn av faren for å ramme egne stryker. Det ble derfor bestemt at et annet tysk støttepunkt skulle bombarderes, og slik svekke det tyske forsvaret. På grunn av topografien i området, ble de allierte styrkene også ved dette alternativet utsatt for fare for å bli truffet av egen ild, noe som også skjedde. Etter en viss reorganisering av styrken, gikk hovedangrepet ved midnatt. Det var svært harde kamper, også mann-mot-mann, og de tyske forsvarerne holdt unna og britene måtte trekke seg tilbake. Etter to netter med kamp, hadde britene mistet over halvparten av styrken, 12 av 15 offiserer og 162 av 313 mann som deltok i angrepet. Natten til 17. februar kom imidlertid hovedangrepet. Det indiske Rajputana Rifles ble satt inn for å forsterke det reduserte Royal Sussex Regiment som ble holdt tilbake som reserve. I mellomtiden ble "2nd King Edward VII's Own Gurkha Rifles (The Sirmoor Rifles)" og 9. Gurkha Rifles sendt mot klosteret for et direkteangrep mot klosteret. Dette var gjennom svært vanskelig terreng, men man håpet av disse fjellvante styrkene med trening fra Himalaya skulle greide dette. Dette viste seg å ikke holde stikk. Igjen var det kraftige kamper, men de allierte gjorde ingen framgang og led store tap. Det ble klart at angrepet var mislykket og 18. februar ble de allierte styrkene trukket tilbake fra skråningen opp mot klosteret. Den andre delen av hovedangrepet bestående av 28 (Maori) bataljon fra den newzealandske divisjonen var nødt til å krysse Rapidoelven og forsøkte å nå jernbanestasjonen i Cassino by. De lyktes i dette, man ikke i å legge ut en bro gjennom det siste hullet i jernbanetraseen før dagslyset kom, så de ble uten panserstøtte. Under dekke av et permanent røykteppe som det allierte artilleriet la ut for å hindre at det tyske artilleriet på klosterfjellet skulle se posisjonene, klarte de å holde disse det meste av dagen. Men isolasjonen og manglende panserstøtte viste seg avgjørende da tyskerne satte inn stridsvogner mot dem om ettermiddagen 18. februar. De ble beordret til å trekke seg tilbake til elven da det ble klart at begge angrepene hadde slått feil. Tyskerne ble veldig oppbrakt over at de allierte hadde klart å ta seg fram til jernbanestasjonen, og de hadde selv ikke regnet med at deres motangrep skulle lyktes, i henhold til en samtale mellom Kesselring og Vietinghoff Planer. Da vinterværet fortsatt, var vannføringen i Rapido så sterk at en krysning av elven ved Cassino by var uaktuelt, ikke minst på grunnlag av erfaringen så langt. Det ble derfor bestemt at å iverksette et tosidig angrep langs nordsiden av Rapido-dalen, et mot Cassino by og det andre mot klosterfjellet. Hensikten var å klargjøre ruten gjennom disse to flaskehalsene og sikre adkomst mot Liri-dalen. Det britiske 78. infanteridivisjon, som hadde ankommet til området i slutten av februar ble lagt under den newzealandske kommandoen skulle deretter krysse Rapido og starte framrykkingen mot Roma. De allierte kommandantene var lite tilfredse med denne planen, men håpet at den tidligere sterke bombingen skulle gjøre et positivt utslag. Det var forutsatt at man fikk tre dager med klart, godt vær, og styrkene måtte vente i tre uker i de iskalde, våte posisjonene de satt i før værmeldingene ble gode nok. I tillegg ble sjefen for 2. newzealandske divisjon, generalmajor Kippenberger skadet i et anti-personellmine og mistet begge føttene, og ble erstattet av brigader Graham Parkinson. Den gode nyheten for de allierte i denne ventetiden var at den tyske motoffensiven mot brohodet i Anzio hadde vist seg mislykket og ble avblåst. Slaget. Det tredje slaget begynte 15. mars. Etter en bombardement med 1000 punds bomber med forsinkede tennsats som begynte kl 08.30 og varte i tre og en halv time, begynte newzealenderne en framrykking i ly av ild fra 746 artillerienheter. De var avhengige av at bombardementet hadde en lammende effekt på de tyske forsvarerne, men de klarte å samle seg raskere enn beregnet og det allierte artilleriet ble hemmet av bombekratrene når de skulle i nye posisjoner. Uansett klarte newzealenderne å rykke fram, men de var avhengig av at en oppfølgende framrykking til venstre også lyktes, men dette kom for sent. Tyskerne lyktes i å reorganisere seg, og enda verre for de allierte: det begynte å regne til tross for værvarslingen som hadde lovet oppholdsvær. Regnet fylte bombekratrene, jorden ble myrete og kommunikasjonen fungerte ikke da radioene ikke tålte å bli utsatt for alt regnvannet. De tunge regnskyene skygget også for måneskinnet, noe som gjorde det vanskelig å finner ruter gjennom ruinene. Til høyre hadde newzealenderne nådd sine mål, og enheter fra det indiske 4. infanteridivisjon, nå under kommando av generalmajor Alexander Galloway hadde plassert i henhold til planene fram til sine mål. Da 17. mars gikk mot slutten, så det bedre ut for de allierte. Gurkhaene holdt sin høyde med full bataljons styrke og var bare ca 200 meter fra klosteret, selv om forsyningslinjene deres var truet av tyske posisjoner, og Cassino by fortsatt ble intenst forsvart av tyskerne, men newzealenderne klarte igjen å erobre jernbanestasjonen. Men tyskerne klarte å forsterke sine styrker i byen og utplasserte snikskyttere i de deler av byen som de allierte trodde de hadde sikret. 19. mars var den dagen hvor det avgjørende angrepet på byen og klosteret skulle finne sted. En del av overraskelsesmomentet skulle være å sette inn stridsvogner fra 20. Armoured Brigade. Imidlertid ble dette spolert av et overraskende og intenst tysk motangrep fra de tyske fallskjermenhetene i klosteret, noe som gjorde et alliert angrep mot dette umulig da stridsvognene ennå ikke hadde fått infanteristøtte og ble derfor slått ut av tyskerne samme ettermiddag. I byen hadde de allierte lite framgang da tyskerne gjennom sitt motangrep lyktes i å ta initiativet. 20. mars ble de allierte styrkene i byen forsterket, slik at ikke tyskerne skulle lyktes i å infiltrere allerede sikrede områder, og deretter ble også styrkene mot klosteret også forsterket, slik at de allierte kunne kutte de tyske forsyningslinjene inn til byen. De allierte kommandantene følte de nå begynte å nærme seg en avgjørelse, da harde kamper fortsatte gjennom hele 21. mars. Men de tyske forsvarerne kjempet innbitt i mot, de allierte hadde vanskeligheter med å holde de tyske forsyningslinjene stengt og i byen var det liten alliert framgang da det ble kjempet hus til hus. 23. mars hadde Alexander møte med sin toppledelse hvor forskjellige løsninger ble diskutert. De allierte begynte å komme i tidsnød overfor de newzealandske og indiske styrkene som nå begynte å bli utmattede og var strukket til bristepunktet. Freyberg var overbevist om at angrepet ikke kunne fortsette, og avblåste dette. Den tyske 1. fallskjermjegerdivisjonen, som ledet kampene, ble noen uker senere beskrevet av Harold Alexander i en samtale med Kippenberger som «...den beste enheten i den tyske hæren...», de hadde blitt mørbanket, men hadde vunnet. Ettervirkninger. I de kommende tre dagene ble fronten stabilisert, og isolerte allierte enheter ble gjenforent med hovedstyrken. Begge sider hadde lidt store tap og slaget hadde virket utmattende på kampevnen. den 4. indiske divisjonen og 2. newzealandske divisjon ble trukket tilbake og erstattet av britiske styrker: de to enhetene hadde tapt henholdsvis 3 000 og 1 600 mann, drept, skadet eller savnet. De tyske stillingene var også sterkt svekket, loggboken for det tyske XIV korps har notert den 23. mars at styrken langs fronten nå bestod av mellom 40 og 120 mann. Holter kirke. Holter kirke er en langkirke fra 1600 i Nannestad kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 208 plasser. Nannestad kirke. Nannestad kirke er en langkirke opprinnelig fra middelalderen, men ombygget i 1693 i Nannestad kommune, Akershus fylke. Kirken er bygget i mur. Adkomst til stedet er via og. Historie. Den nåværende kirken inneholder deler av en romansk stenkirke som nevnes i Håkon Håkonsens saga, men den ble vesentlig ombygget og utvidet i 1693. Etter tradisjonen kalles døren på sørveggen "Birkebeinerporten" etter at Lodin Gunnesson i spissen for en gruppe tapende birkebeinere etter slaget på Låke flyktet inn i kirkerommet (som var et gridsted). Imidlertid er hele sørveggen bygget i 1692-93 så den eksisterte ikke i 1240, da slaget sto. Portalen var i bruk noen år etter ombygningen i 1693, men ble murt igjen tidlig på 1700-tallet. Bygningen. Da kirken ble utvidet ble dens opprinnelige grunnplan med enskipet, rektangulert skip og et lavere og smalere kor beholdt. Ved inngangen i vest ble det oppført et våpenhus i utmurt bindingsverk. I 1721 ble det bygget et sakristi på nordsiden av koret. Kirken har en åttekantet takrytter med høy hjelm oppført av Andreas Holsteiner. Interiør. I 1946 fikk kirken nye farger etter en restaurering under ledelse av arkitekt Ragnar Nilsen og maler Ulf Hendriksen De buede benkevangene fra 1800-tallet ble også skiftet ut med rette vanger og prekestolen ble forsynt med et tak. Inventar. Altertavlen og prekestolen av tre er fra 1693, snekret av Povel Erichsen. Døpefonten i kleberstein har runeinnskrift og er fra 1140 årene. Over døpefonten er det en due som kommer fra en tidligere døpefonthimling. Krusifikset over korbuen, som er laget etter mønster av krusifikset i Mosvik kirke i Trøndelag er gitt i gave av gårdbruker Karl Laache i 1954. Krusifiset er laget av en billedskjærer ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Orgel. Orgelet er bygget av Rieger Orgelbau Gmbh fra Østerrike i 2007, og erstattet et elektropneumatisk orgel fra 1954, bygget av Jørgensen i Oslo. Dette orgelet erstattet i sin tur et orgel fra 1873 bygget av Brantzæg. Orgelet i Nannestad er middelstort med 23 stemmer fordelt på to manualer og pedal. I tillegg er svellverket fra det gamle orgelet tatt i bruk som fjernverk. Til sammen er det 30 stemmer organisten har til disposisjon. Orgelet er bygget med mekanisk traktur, det vil si med mekanisk overføring fra tangentene til ventilene som slipper luft til pipene, med unntak av fjernverket som er elektrisk betjent. Registreringen av orgelet er Riegers egen konstruksjon, og er datastyrt. Orgelfasaden er beholdt fra Jørgensenorgelet fra 1954 II/I 8’, I/P 8*, II/P 8’ (mek) Landslaget Fysisk Fostring i Skolen. Landslaget Fysisk Fostring i Skolen (LFF) er en interesseorganisasjon for lærere i faget kroppsøving. Organisasjonen ble opprettet i 1922. LFF er en sammenslutning av to tidligere organisasjoner: Landsrådet Fysisk Fostring i Skolen (start 1922) og Landslaget Kroppsøving og Idrett i Skolen (start 1964). Sammenslutningen fant sted i februar 1983. LFF er utgiver av fagtidsskriftet Kroppsøving. LFF står bak flere kurs og seminarer, der Landskonferanser for kroppsøvingslærere, skoleledere og skoleeiere er de største. Idrettsfagseminar for Norges videregående skoler med Utdanningsprogram for idrettsfag er et årlig arrangement. Stensgård kirke. Stensgård kirke er en langkirke fra 1902 i Nannestad kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 92 plasser. St. Hansdag i 1901 ble grunnstenen nedlagt ved en enkel høytidelighet. Den 26. november 1902 foregikk den høytidelige innvielsen ved biskop Bang og med bistand av åtte prester. Årnes kirke. Årnes kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1878 i Nes i Akershus. Byggverket er i tegl og har 375 plasser. Historie. Det er funnet indikasjon på en jernalderkult ved Årnes kirke. Et kokegropsfelt fra jernalderen ble kartlagt i arkeologiske utgravinger høsten 1994 i forbindelse med utvidelsen av Årnes kirkegård. Kokegropsfeltet lå på gården Årnes, som igjen ble skilt ut fra Runni alt i yngre jernalder. Navnet "Runni", gammalnorsk "Runnin", er en indikasjon på at området ble brukt som eng: Navnet stammer fra "Runnvin" og har endelsen "-vin", som i gårdsnavn betyr "eng". Det ble funnet 36 kokegroper på Årnes i et område på omtrent 10 ganger 40 meter. Som oftest tolkes kokegroper som rester etter rituelle måltider og fester, altså ikke en del av ordinær husholdning. Et så stort antall kokegroper på samme sted sannsynliggjør at dette var et rituelt viktig område for kulthandlinger i jernalderen. Etter germanske skikker var det vanlig med gudedyrkelse i hellige lunder, sier gamle skriftlige kilder. Området har trolig ikke vært brukt hovedsakelig for bosetting, da det mangler vanlige bosettingsspor som stolpehull og veggriller. Nabogården Drognes hadde en kirke i middelalderen i henhold til skriftlige kilder, og nærheten til kokegropene er interessant da det ikke var uvanlig å anlegge de første kirkene i Norge i nærheten av steder der rituell aktivitet ble praktisert i hedensk tid. Slik ønsket man trolig å markere den kristne tro, og holde praktiseringen av de hedenske ritualene i sjakk. 2 3 Kilder. 2 Risbøl, Ole. 2005 Kokegroper i røyk og damp – et kokegropfelt i gårds – og landskapsperspektiv. 3 Kulturhistorisk Museum, Fornminneseksjonen. Universitetet i Oslo. Oslo. Den nordiske matematikkonkurransen. Den nordiske matematikkonkurransen (NMC) er en matematikkonkurranse for skoleelever i de 5 nordiske landene. Den har blitt holdt årlig siden 1987. Fra Norge deltar de rundt 10 beste fra abelkonkurransen, og den fungerer som en del av kvalifisering til den internasjonale matematikkolympiaden. Vanskelighetsgraden er ment å være et sted mellom de nasjonale finalene og IMO. I NMC skal deltakerene løse fire oppgaver i løpet av fire timer, og de kan få 0-5 poeng for hver oppgave; den maksimale totalsummen er 20 poeng. Deltakerene løser i utgangspunktet oppgavene på sin egen skole. Cantopop. a>, en av de første cantopopsangerinner. Cantopop (kinesisk: 粵語流行曲) er en forkortelse av "Canto'"nese" (kantonesisk) og "Pop'"ular music", altså popmusikk på det kinesiske språket kantonesisk. Et tidligere mer utbredt navn var HK-pop, ettersom popmusikken kom tidligere til den britiske kronkolonien Hongkong (HK) enn til Guangdong i Folkerepublikken Kina. Cantopop kan tildels regnes inn i sjangeren C-pop, men ettersom den har en lengre og annerledes historie og fremvekst er det også ting som skiller. Musikkgenren oppstod da sangere som opprinnelig sang på mandarin eller shanghainesisk flyttet sørover fra Shanghai på 1940- og 1950-tallet, og slo seg ned særlig i Hongkong og begynte å synge på kantonesisk. I Shanghai og generelt i det kommunistiske Fastlandskina ble deres sangstil ikke lenger godtatt. Genren utviklet seg og fikk tilført et mer vestlig preg under påvirkning av 1960-tallets amerikanske populærmusikk. Tansu Çiller. Tansu Çiller (født 24. mai 1946 i Istanbul i Tyrkia) var Tyrkias statsminister fra 1993 til 1996. Hun studerte økonomi i Istanbul og ved Yale University i USA, og arbeidet så som professor i økonomi. I 1990 meldte hun seg inn i det konservative partiet "Den sanne vei", og ble året etter finansminister. I juni 1993 overtok hun som statsminister etter at forgjengeren, Süleyman Demirel, var blitt valgt til president. National Cherry Blossom Festival. National Cherry Blossom Festival ("Den nasjonale kirsebærtreblomstringsfestival") er en årlig borgerlig fest i Washington, DC som varer fra 31. mars til 15. april, til minne om den gave av 3 000 japanske kirsebærstrær som den 27. mars 1912 ble gitt til den amerikanske hovedstaden av Tokyos borgermester Yukio Ozaki. Borgermester Ozaki donerte trærne for å utdype det spirende vennskap mellom USA og Japan. Den drøyt to uker lange festival begynner med en åpningsseremoni, med en påfølgende serie med mangeartede aktiviteter og kulturelle evenemanger. Hver dag er det en sushi/sake-servering, undervisning om kirsebærstreblomster og en sykkeltur rundt "the Tidal Basin". Det arrangeres også kunstutstillinger (fotografi, skulptur, animasjon), kulturelle forestillinger, rakugo, moteshow for kimono, dans, sang, kampsport og en turnering for rugby union. SVR. Sluzhba Vneshney Razvedki (Служба внешней разведки) (SVR, norsk: "Utenriksetterretningstjenesten") er navnet til Russlands primære eksterne etterretningsorganisasjon. SVR utviklet seg etter at KGB ble reorganisert etter Sovjetunionens sammenbrudd. I oktober 1991 overtok "Tsentralnaja Sluzjba Razvedki" (TsSR, den sentrale etterretningstjeneste) etterretningsinnhentelsen og -analysen som før hadde sortert under KGBs første hoveddirektorat. I desember samme år ble den tidligere sjefen for dette direktoratet, Jevgenij Primakov, utnevnt til leder for organisasjonen, som samtidig fikk det nye navnet SVR. SVR ble offisielt opprettet den 18. desember 1991. Washingtons metro. Washingtons undergrunnsbane (Washington Metro) er ryggraden i Washington DCs kollektivtransportsystem, og ble innviet i 1976. Man hadde tatt sikte på det året ettersom det var USAs 200-årsjubileum. Tunnelbanen var et svar på den vanskelige trafikksituasjonen i Washingtonområdet, med sin raskt økende befolkning. Ettersom Washington ble bygget på lavtliggende myrområder ved Potomacelven, innebar grunnvannshøyden at omfattende fortettingsarbeider måtte utføres. Stasjonene kjennetegnes av lyse vegger, romlighet og renhet samtidig med at det er svært få kommersielle rom. Dette var også intensjonene da tunnelbanesystemet ble bygd; man ville unnvike å ta etter New York Citys mørke og lave stasjonsrom. Planleggingen av systemet begynte i 1960, bevigningevedtakene ble fattet i 1966 og byggingen tok til i 1969. Det tok syv år før det første avsnittet ble åpnet for trafikk. Tunnelbanesystemet i Washington er blant de største i USA og og det planlegges nye utbygginger. En "Silver Line" er under utbygging utover i de vestlige forsteder i retning Tyson's Corner og helt ut til Washington Dulles International Airport i Virginia. Innen sentrumsområdet har bydelen Georgetown ikke noen metro ettersom befolkningen der var negative i første omgang. Marie Melchior Joseph Théodore de Lagrené. Marie Melchior Joseph Théodore de Lagrené (født 14. mars 1800 i Amiens i Frankrike, død 26. januar 1862 i Paris) var en fransk lovgiver og diplomat. Levned. Han nedstammet fra en gammel picardisk adelsslekt. Han gikk inn i fransk diplomatis tjeneste i ung alder, og virket i det franske utenriksdepartement under utenriksminister Mathieu de Montmorency, som han ledsaget til Veronakongressen i 1822. Året etter ble han utsending til Russland, deretter i det Det ottomanske rike, og i 1828 ble han fransk ambassadør til Spania. Lagrené forble i tjeneste etter opprettelsen av julimonarkieti 1830 og innehadde en rekke fremskutte stillinger i det franske diplomati. a> (2. fra høyre) med Théodore de Lagrené (2. fra venstre) i 1844 I 1843 sendte kong Louis Philippe ham til Kina der han skulle fremforhandle en handelstraktat som skulle sikre Frankrike de samme privilegier som Storbritannia hadde sikret seg ved Nanjingtraktaten. Den 24. oktober 1844 inngikk Lagrené og mandarinen Qiying Whampoaavtalen i 1844. Den legaliserte dessuten kristendommen i Kina og åpnet for kristen misjonsvirksomhet. Etter at julimonarkiet falt i 1848 forlot Lagrené regjeringen for en kort stund. Men i 1849 ble han valgt til representant for Somme til den franske lovgivende forsamling. Der gikk han konsekvent inn for konservative anliggender som blant annet avgrensing av stemmeretten. Etter Louis-Napoléons statskupp i 1851 trakk Lagrené seg fra den franske offentlige scene. Litteratur. Lagrene Lagrene Mandopop. Mandopop (eller mandapop) er en forkortelse av "Mand'"arin" og "Pop'"ular music", altså popmusikk på det kinesiske hovedspråket mandarin. Den utgjør hovedtyngden innen sjangeren C-pop. Det hender at en og samme låt produseres i både en kantonesisk (Cantopop) versjon og en mandarinkinesisk versjon. På kinesisk er navnet et annet: forenklet kinesisk: 华语流行音乐; tradisjonell kinesisk: 華語流行音樂; pinyin: "Huá Yǔ Liú Xíng Yīn Yuè"). Mandopop var til å begynne med populærmusikk med et meget distinkt kinesisk preg. Dens senere store likhet med vestlig popmusikk kom gradvis over flere tiår. Tael. Tael er et ord benyttet i Vesten som betegnelse for en rekke østasiatiske vektmål. Som regel dreier det seg om den kinesiske "tael" (liǎng 兩 (mandarin) eller Leung (kantonesisk), som var del av det kinesiske vekt- og valutasystem. Vektstandarden varierer etter region og handelsvarer. Vanligvis var vekten på en sølvtael på rundt 40 gram. Ordet "tael" kommer fra det malayiske "tahl", som betyr "vekt". Brutalisme. a> tegnet av Gerhardt Kallmann og N. Michael McKinnell, 1969 Brutalisme er en stilretning innen modernistisk arkitektur som fikk en viss oppslutning fra midten av 1950-årene til begynnelsen av 1970-årene. Tidlige eksponenter for retningen var den franske arkitekt Le Corbusier og den tysk-amerikanske arkitekt Mies van der Rohe. Blant kjennetegnene for stilen er bruken av rå, ubehandlet betong og «ærlig» materialbruk, eksponering av konstruktive bygningsledd og tekniske installasjoner, og enkle geometriske former. Foruten Le Corbusier og Mies van der Rohe var flere internasjonalt kjente arkitekter aktive utøvere som bidro til å etablere retningen. De viktigste var Louis Kahn i USA og Alison og Peter Smithson i Storbritannia. I norsk arkitektur skapte flere fremtredende arkitekter i perioder verker som mer eller mindre konsekvent preges av brutalismen. Blant de viktigste er Sverre Fehn (Den nordiske paviljong i Venezia 1958-1962, Hedmarksmuseet 1963-70, Døveskolen på Skådalen i Holmenkollåsen, 1971-1977) og Lund + Slaatto Arkitekter (St. Hallvard kirke og kloster 1966, Chateau Neuf 1963-71). Også Erling Viksjø blir av noen regnet som en brutalistisk arkitekt, kjent for byggverk som Bergen rådhus 1968-1974, hovedkontoret til Standard Telefon og Kabelfabrik 1968, og regjeringskvartalet 1952-70. Det kan imidlertid diskuteres om Viksjøs bruk av naturbetong kvalifiserer ham for å kalles brutalist, siden betongen nettopp ikke er «rå», men tvertimot foredlet ved sandblåsing som fremhever tilslaget av rundslipt elvegrus. I 2010 ble det foreslått å frede flere brutalistiske bygninger i Stavanger. Begrepet «brutalisme». De engelske arkitektene Alison og Peter Smithson lanserte begrepet i 1954, basert på det franske uttrykket "béton brut" («rå betong»), som ble benyttet av Le Corbusier til å beskrive betong som framstår ubehandlet etter at forskalingen er fjernet, med avtrykk av forskalingsbordene eller kryssfinéren som har vært benyttet. Dette var en teknikk som Le Corbusier benyttet på mange av sine bygninger etter andre verdenskrig, eksempelvis "Unité d'Habitation" i Marseille bygget i perioden 1947 til 1952. Begrepet ble utbredt da den engelske arkitekturkritikeren Reyner Banham brukte det som tittel på sin bok "The New Brutalism: Ethic or Aesthetic?" fra 1966 for å beskrive de da veletablerte, ulike arkitektoniske tilnærmingene som var rådende, særlig i Europa. Andre trekk som Banham mente å finne i flere brutalistiske byggverk, var formalistiske planformer og bruk av klassiske prinsipper for utforming. Han merket seg hvordan Rudolf Wittkowers bok "Architectural Principles in the Age of Humanism" fra 1949 hadde påvirket mange av tidens yngre arkitekter. Begrepet brutalisme har også konnotasjoner av brutal og brukes i dag ofte nedsettende om arkitektur, spesielt fra 1950–70-tallet. Khaki. Khaki (hindi-engelsk fra persisk "khaki" = «støvfarger») er en jordfarge eller et stoff av lin eller bomull som er farvesatt slik. Flere sjatteringer kalles khaki, men de mest opprinnelige er en som har endel gult i seg. Det er et sterkt, vevd bomullsstoff som ofte er impregnert. Det har blitt brukt til militær- og politiuniformer i mange land, særlig i varmere strøk. I 1848 ble fargen tatt i bruk den engelske sir Harry Burnett Lumsdens regiment i India, og etterhvert ble den en av de offisielle farger for britiske hæruniformer. På engelsk blir ordet "khaki" brukt både om bomullsstoffet og om farger som kan minne om det. Khaki er også knyttet til safariutstyr. Auli kapell. Auli kapell er en langkirke fra 1907 i Nes i Akershus. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Andrew Young. Andrew Jackson Young, jr. (født 12. mars 1932 i New Orleans i Louisiana i USA) var borgerrettsaktivist, borgermester i Atlanta i den amerikanske delstaten Georgia og under Jimmy Carters presidentperiode FN-ambassadør. Han studerte teologi og ble ordinert i United Church of Christ. Deretter var han pastor i Marion i Alabama, og der ble han kjent med Mahatma Gandhi ikkevoldsstrategi. Under sitt arbeid for negrenes rettigheter ble han en nær venn og medarbeider med Martin Luther King. Young ble tildelt Presidentens Frihetsmedalje 16. januar 1981 av President Jimmy Carter. I 2011 ble han tildelt den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner i sølv. K-pop. K-pop er en forkortelse for "Korean pop'"ular music", dvs. popmusikk fra Sør-Korea. Sjangeren har mange utøvere, som BoA, TVXQ, Fin.K.L, Shinhwa, Rain, Girls' Generation, Big Bang, 2NE1 og Se7en, Beast, f(x), 2PM, 2AM, Wonder Girls, SHINee, MBLAQ, U-KISS, CN Blue, 4Minute, Kara, T-ara, After School, Super Junior, H.O.T, Co-ed, 8eight, G.NA, Miss A, ss501, Sistar, The TRAX, K.Will, Outsider, Son Dam Bi, Sori etc. Etter at sjangeren fikk et kraftig oppsving fra 1992, har den også blitt kjent og meget populær i Kina, Japan, Taiwan, Hongkong og Sørøst-Asia. K-pop har også blitt veldig populær i andre deler av verden. USA har nok mest fans, men mange andre steder i verden som Norden har sjangeren fått en kraftig vekst i fans. Fylkesvei 934 (Rogaland). Fylkesvei 934 i Rogaland (Halseidvegen) går mellom Søravåge og Grasåsen i Haugesund. Veien er 6,1 km lang. Eksterne lenker. 934 Katekumenat. Katekumenat er den forberedelsesprosessen en person gjennomgår før han eller hun blir døpt. En slik person kalles katekumen. Ordet kommer via det latinske "catechumenus" fra gresk κατηχουμενος, som betyr «undervist». Dåpsundervisningen skal innføre i grunnprinsippene innen kristendommen. Undervisningsopplegget har variert historisk etter tid, sted og kristen trosretning, og er også avhengig av katekumenens alder. I tillegg til den kristne tradisjons egne innvielsesriter, kan man i misjonsland ofte se at man benytter seg av slike innvielsesriter som sees å være i bruk hos hos de enkelte folkeslag, i den monn de lar seg tilpasse kristen skikk. Fenstad kirke. Fenstad kirke er en korskirke fra 1703 i Nes i Akershus. Dette er den eldste kirken i sognet. Den ble bygget tre år før Udnes kirke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Ingeborgrud kirke. Ingeborgrud kirke er ei langkirke i Nes i Akershus. Byggverket ble satt opp som et kapell på Ingeborgrud i Skogbygda i 1906 men har nå status som kirke. Kirka er i tre og har 330 plasser. Suzie Wongs verden. "The World of Suzie Wong" er en roman av Richard Mason fra 1957, som senere ble grunnlaget for et teaterstykke (1958) og for en film (1960) av samme navn. I 2005 ble det også satt opp en balettversjon i Hongkong. Boken ble oversatt til norsk i 1958, og fikk navnet "Suzie Wongs verden". Samme navn fikk filmen i Norge. Tegneserien The World of Lily Wong henspiller til filmen. Handlingen utspiller seg i Hongkong, for det meste i bydelen Wanchai, der den fattige britiske kunstneren forelsker seg i den kinesiske prostituerte Suzie Wong. Filmen gjorde den tyve år gamle kvinnelige hovedrolleinnehaversken Nancy Kwan til verdensstjerne nærmest over natten. Hun fikk rollen etter at den fransk-vietnamesiske France Nuyen, som spilte Suzie Wong i teaterstykket, ble syk. Franz Anton Mesmer. Franz Anton Mesmer (født 23. mai 1734 i Isnang ved Bodensjøen i Tyskland, død 5. mars 1815) var en tysk forsker som oppdaget det han kalte animalsk magnetisme ("magnétisme animal", fra latinsk "animus" = «pust, ånde») og utledet en behandlingsmetode på det grunnlag. Ved å videreføre Mesmers tanker utviklet James Braid (1795–1860) hypnosen i 1842. Han virket for det meste i Wien og Paris. I Frankrike ble hans oppdagelse etterhvert ettergått av en undersøkelseskommisjon som mente at behandlingsmetoden, i den grad den virket, bygde på innbilninger og ikke på noen ny fysisk substans. Kommisjonen kom til et negativt resultat, og Mesmer trakk seg tilbake. Mesmers idé om at «tilværelsen består av en universell energi som har helbredende virkning, hører med blant de mest sentrale forestillingene» innenfor den New Age-bevegelsen som vokste fram fra 1970-tallet. Utdrag fra hans bok "Avhandling om oppdagelsen av animalsk magnetisme" er utgitt i antologien "New Age", 2007. Rocinante. "Rocinante", på norsk av og til også Rosinante, er navnet på den litterære skikkelsen Don Quixotes hest, i romanen "Don Quixote" av den spanske forfatteren Miguel de Cervantes y Saavedra (1547–1616). "Rocín" på spansk betyr "øk" eller en "gamp", altså en arbeidshest eller hest av lav kvalitet. Men navnet er først og fremst et ordspill. Ordet "ante" betyr "foran" eller "før", men brukt adverbialt (-ante) betyr Rocinante "å være som et øk", "gampaktig". Cervantes utnytter flertydigheten og ordspillet på mange måter gjennom romanen. Arnobius. Arnobius (den eldre) var rhetor i Sicca i Numidia i årene rundt om år 300. Kort tid etter Keiser Diokletians kristenforfølgelse skrev han apologien '«Disputationes adversus gentes»." Huang Ju. Huang Ju (kinesisk: 黄菊, pinyin: "Huáng Jú", født 28. september 1938 i Jiashan i provinsen Zhejiang i Kina, død 2. juni 2007 i Beijing) var en av Folkerepublikken Kinas visestatsministre. Han var rangert som nr. seks i Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite. Huang Ju likesom Wu Bangguo som regnet som tilhørende den såkalte Shanghaiklikken, og begge som Jiang Zemins nærmeste medarbeidere fra hans tid i Shanghai. I 1991 ble Huang borgermester i Shanghai og tre år etter partisjef i samme by. Han høstet kritikk da hans datter Huang Fan 黄凡 giftet seg med en pro-taiwansk avismann i San Francisco. Han var en motstander av president Hu Jintao, og før hans død ble det spekulert på om hans fratreden var nært forestående. Klodsbodding kapell. Klodsbodding kapell er et kapell fra 1906 i Nes i Akershus. Byggverket er i mur og har 80 plasser. Den er bygd som gravkapell, vigslet til kirke i 1955. Svensk sekkepipe. Svensk sekkepipe ("svensk säckpipa", "pôsu", "bälgpipa", "drommpipa" eller "pipsäck") er en type sekkepipe som tradisjonelt er blitt brukt i Sverige blant annet i militærmusikken, men som senere fortrinnsvis bare spilles innen folkemusikken. Den svenske sekkepipen er liten sammenlignet med med den skotske høylandsssekkepipen, og blåses med munnen. Sekkepipetradisjonen i Sverige var nesten helt utdødd da noen gamle instrument ble funnet på et museum i 1930-årene og den siste svenske tradisjonsbæreren på instrumentet ble lokalisert i Västerdalarna. I de seneste tiårene er det blitt laget et økende antall varianter av svensk sekkepipe, med flere piper og mulighet til å spille i flere tonearter enn de tradisjonelle. Navn. I løpet av sin tid som originaltradisjon i Sverige har instrumentet, bortsett fra "säckpipa", også blitt kalt "bälgpipa", "drompipa", "pipsäck", "spelpåse" og i dagligtale: "påse". Begge de sistnevmte ble dokumentert sammen med selve instrumentet som "spälpôsô" (i Nås) og "pôsu" (i Dala-Järna). Historie. a> som forestiller bønder som danser til sekkepipe. Maleriet er datert til omkring 1480. Få svensker kjenner til at Sverige har og har hatt en sekkepipetradisjon; de fleste som hører ordet «sekkepipe», assosierer til Skottland. Middelaldermalerier i kirker tyder på at sekkepipen var spredd i hele Sverige og at den forekom i ulike modeller, både sylindrisk og konisk borrede. Egentlige bevis på at disse ulike typene av instrumentet har fantes, mangler imidlertid. Selv om det er mulig at kirkemaleriene avbilder instrumenter kunstnerne har sett på kontinentet, virker det mer rimelig at de avbildede instrumentene i de fleste tilfeller har fantes i nærområdet. Sekkepipetradisjonen i Västerdalarna var nesten ukjent i resten av Sverige fram til slutten av 1930-tallet. Da fant etnologen Mats Rehnberg noen svenske sekkepiper i Nordiska museets samlinger, og skrev en lisentiatavhandling om emnet. Rehnberg lyktes også med å spore opp den siste gjennlevende sekkepipespillemannen, Gudmunds Nils Larsson i Dala-Järna, og besøkte ham sammen med musikkdirektøren (musikklæreren) Ture Gudmundsson. Etter besøket kunne Ture bygge en sekkepipe som man kunne spille på, og han spilte også inn to låter til Sveriges Radio. I løpet av det følgende tiåret ble det bygd et fåtall instrumenter. Den svenske sekkepipen kom i bredere bruk først etter at Leif Eriksson begynte serieproduksjon av en modell som han utviklet selv, og den kjente fiolinspillemannen Per Gudmundson lærte seg å håndtere instrumentet. Leif Eriksson konstruerte sin sekkepipe som et kompromiss mellom de cirka 10 eksemplarene som fantes på museer; dessuten gjorde han små forandringer for at det skulle bli lettere å spille sammen med andre instrumenter som for eksempel fiolin. Leif Erikssons tradisjonelle sekkepipe. De toner som kan spilles på en tradisjonell svensk sekkepipe. Den tradisjonelle svenske sekkepipen har et innblåsningsrør kalt "mundocka", som spilleren blåser inn luften i sekken med. Mundocken er utstyrt med tilbakeslagsventil, en ventiltype som gjør at luften ikke kan lekke ut av munnstykket når spilleren slutter å blåse. Melodipipen, den som har fingerhull der spillemannen kan spille melodier, er sylindrisk boret med en diameter på 6 millimeter. Pipen er utrustet med et enkelt rørblad av svensk takrør ("Phragmites australis"), og har fordypinger for fingrene som gjør det lettere både å dekke til fingerhullene og å holde instrumentet. Sekkepipen har en bordunpipe som oftest er stemt som den laveste tonen på melodipipen – en enstrøken e, en oktav lavere er dog ikke uvanlig, heller ikke å stemme pipen i «liten a», andre stemminger forekommer også. Instrumentets tredeler – melodipipe, bordun, mundocka og de festehylser som holder disse delene fast i sekken – er tilvirket av bjørk. Sekken er vanligvis lagd av kalveskinn, som blir garvet vegetabilsk for at sekken skal bli tilstrekkelig tett. Når en spiller holdes sekken under venstre arm. Den fylles gjennom mundocken og mellom pustene holdes trykket i sekken konstant ved å klemme med armen. Bordunpipen på en svensk sekkepipe ligger vannrett over brystet mens spillepipen holdes som på de skotske sekkepipene, litt til venstre. Toneomfanget på den tradisjonelle svenske sekkepipen strekker seg fra enstrøken e til tostrøken e. Instrumentet er stemt i a-moll, og grunntonen a ligger midt i omfanget. Både skalaens sjette og sjuende steg er forhøyede (fiss og giss) Utøkninger. Videreutviklet svensk sekkepipe bygd av Alban Faust med tre borduner, belg samt melodipiper i A og G. I løpet av de siste tiårene har den svenske sekkepipen blitt modernisert. Den tradisjonelle sekkepipens skala er ytterst begrenset, og på moderne instrumenter har man flere toner så spillemannen kan spille i flere skalaer. Den vanligste utøkningen av skalaen er en ciss’’. Fingerhullet for denne ligger i den samme fordypning som fingerhullet for C’’ på samme måte som blokkfløyter kan ha to små hull i en fordypning. Gjennom å dekke til og avdekke ciss’’-hullet kan sekkepipespilleren veksle mellon toneartene a-moll og A-dur. Vanligvis bestemmes dette før spillemannen begynner på låten gjennom at han eller hun bruker for eksempel voks eller en gummiring for å dekke hullet. Det er mulig å veksele mellom C’’ og ciss’’ mens man spiller, men det krever en spesiell fingerteknikk. Det nest vanligste tillegget er et hull for G’. Hullet for denne tonen er plassert på melodipipens bakside og betjenes med høyrehåndens tommel. Også tonen D er en vanlig utøkning, og diss forekommer iblant. Dyktige spillemenn kan med rett innstilte instrument komme opp i F’’ gjennom å øke trykket i sekken, en teknikk som ikke må forveksles med overblåsing på andre blåseintrumenter. Toneomfanget på en videreutviklet svensk sekkepipe som har de vanligste utøkningene. Det finnes også instrumenter der instrumentmakeren har lagd utbyttbare melodipiper, slik som den som vises på bildet. Det vanligste her er melodipiper i G, og iblant F. Disse melodipipene er da stemte som en A-pipe og kan ha lignende utøkninger, men er da transponert ned et tonesteg for G-pipen samt opp et tonesteg for F-pipen. Dette medfører da også at bordunpipen justeres i tilsvarende grad. G-pipen har iblant en klaff som gjør at spillemannen kan spille tonen E’’. Det er heller ikke uvanlig at sekkepipene er utrustet med flere bordunpiper. Iblant kan disse kobles av og på. Rørbladenes tonestabilitet blir påvirket negativt av fukt, på en slik måte at også tonehøyden endres. Derfor blir en munnblåst sekkepipe med flere borduner i realiteten vanskelig å stemme, og slike piper har ofte en belg som festes rundt midjen for å pumpe inn luft i sekken, noe man også finner i irske Uilleann pipes og visse franske sekkepiper. Rørblad og stemming. Enkelt rørblad til melodipipen på en svensk sekkepipe. Det rørbladet som brukes for å lage tonen i den svenske sekkepipen er et enkelt rørblad som har en tunge som vibrerer når lufttrykket i sekken er tilstrekkelig stort. Å stemme instrumentet er tidskrevende og relativt vanskelig ettersom det er manga parametrer å endra på rørbladet som kan føre til ulike egenskaper hos lyden. Rørbladets tunge brytes opp med et blad som stikkes vertikalt ned i røret. For å kunne gi fra seg lyd må tungen bøyes, enten med hjelp av varme eller med en tråd som stikkes inn under tungen. Hvor myet tungen bøyes opp påvirker instrumentets mensur, det vil si avstanden mellom høyeste og laveste tone. En kraftig oppbøyd tunge har en trangere mensur, låter sterkere og er samtidig mer tregblåst. Tungens tykkhet påvirker framfor alt tonen. En tynn tunge gir en svakere tone og et mer lettblåst instrument. Tungespissens vekt påvirker skalaens tonehøyde temmelig linjært. Dette utnyttes for å stemma opp eller ned hele skalaen. For å forhøye skalaen files litt av tungen bort; om skalaen må senkes brukes bivoks som vekt. Tungens lengde påvirker også mensuren; en kort tunge har trangere mensur, men slår lettere lokk enn en lang tunge. Til alle disse ulika variablene kommer også at instrumentet hele tiden påvirkes negativt av fukt fra luften som blir pustet inn i det. For å gjøre instrumentet mer lettstemt brukes i dag oftest planten kjemperør ("Arundo donax") i stedet for fra planten takrør. Spilleteknikk. Pust og melodi er ikke synkronisert på en sekkepipe, noe som skiller den kraftig fra andre blåseinstrumenter. For at sekkepipens tone ikke skal variere kreves at lufttrykket gjennom pipen er konstant. Da luften flyter direkte fra sekken inn i pipen krever dette at lufttrykket i selve sekken er konstant, noe spillemannen får til ved å trykke på sekken med venstre arm. Å blåse inn ny luft i sekken gjør man kun når sekken begynner å bli tom. Spillemannen blåser da vanligvis inn et fullt åndetag i sekken, og spiller videre til luften igjen holder på å ta slutt. Dette må samordnes med mindre trykk fra vensterarmen for å oppnå et konstant trykk i sekken. Den svenske sekkepipens konstruksjon, med sylindrisk borring og enkelrørblad, gjør at det er det øverste åpne fingerhullet som bestemmer tonen. På eksempelvis en blokkfløyte er det forskjell i tone mellom fingersettningskombinasjonene stengt–åpent–stengt kontra stengt–åpent–åpent men dette er altså ikke tilfellet på den svenske sekkepipen. "Gaffelgrep" forandrer altså ikke tonehøyden. Derfor kan de brukes som hjelp for å holde instrumentet. De kan også brukes, enten hel- eller halvdekte (bare ett fingerhull om gangen blir beholdt åpent eller man lar noen flere være åpne, alt etter bekvemmelighet), til å lettere simulere pauser og tonemellomrom. Gjennom å raskt dekke til alle hullene kan en pause simuleres ettersom melodipipen da låter likt som bordunen, og dette er lettere å gjøre om så mange hull som mulig allerede er tildekte. En annen måte å gjøre dette er med "krus", altså ornamenttoner. Ettersom luftflyten fra sekken ikke kan avbrytes, kan man nemlig ikke sette av tonene som på et blåseinstrument uten sekk. Musikk for svensk sekkepipe. Den musikken som passer best for den svenske sekkepipen er svensk folkemusikk av det eldre slaget. På grunn av det begrensede toneomfanget er det bare visse låter som går å spille. Visse melodier, spesielt eldre polsek som har levd videre i fiolintradisjonen passer svært godt på den svenske sekkepipen, noe som gjør det rimelig å tro at de en gang ble spilt på instrumentet. Visse låter passer veldig godt om spillemannen transponerer til en annen toneart. En stor del av den svenske spillemannsmusikken har et begrenset toneomfang, og det er vanlig med låter som går i en form av D-toneart og omfatter spill på fiolinens A og E-streng. Disse passer bra før svensk sekkepipe om de transponeres ned en kvart. Sekkepipemakere. I dag finnes det et lite antall profesjonelle eller halvprofesjonelle sekkepipekonstruktører; Leif Eriksson representerer tradisjonalistene mens framfor alt Alban Faust og Börs Anders Öhman driver utviklingen mot moderne instrumenter. Utover dette finnes det et større antall hobbybyggere. Fra og med 2011 har Leif Eriksson overlatt produksjonen til Jan Nordkvist. Anders Fagerström lager elektroniske varianter av svensk sekkepipe. Mangen kapell. Mangen kapell er en langkirke fra 1903 i Aurskog-Høland kommune, Akershus fylke. Kapellet ble tidligere betjent både av prestene fra Nes og Aurskog prestegjeld. I dag tilhører kapellaniet Aurskog. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Mangen kapell er med sin idylliske beliggenhet et populært kirkebygg for vielser. Limón. Kart over Costa Rica, med Limón på østkysten. Limón, også kjent som Puerto Limón, er en by i Costa Rica og hovedstad i provinsen med samme navn. Limón er landets viktigste havn i Karibien og har 105 000 innbyggere. I Limón bor flertallet av landets innbyggere med afrikansk herkomst. Opprinnelig kom de hit fra Jamaica i forbindelse med utbygging av jernbane mellom San José til Limón på slutten av 1800-tallet. I Limón arrangeres det hver 12. oktober en festival for å feire Christofer Columbus' første ilandstiging på Limónkysten i 1502. 24. februar 2007 ble en raner drept av en gruppe amerikanske turister under et ransforsøk. Scranton. Scranton er etter amerikanske forhold en mellomstor by i delstaten Pennsylvania. Med et folketall på 76 089 (beregning 2010) er den Pennsylvanias sjette største by, etter Philadelphia, Pittsburgh, Allentown, Erie og Reading. Scranton er administrasjonssete for Lackawanna County. Scranton er fødebyen til nåværende visepresident Joe Biden. Den amerikanske TV-serien "Kontoret" foregår i Scranton. Dmitrij Medvedev. Dmitrij Anatoljevitsj Medvedev (russisk: Дмитрий Анатольевич Медведев; født 14. september 1965 i Leningrad) er en russisk politiker. Han var Russlands tredje president, og tok over etter Vladimir Putin 7. mai 2008. Han ble 7. mai 2012 etterfulgt som president av Vladimir Putin og overtok dagen etter som statsminister. Bakgrunn. Han ble født i St. Petersburg, daværende Leningrad, og vokste opp som enebarn av to universitetslærere i arbeiderforstaden Kuptsjino. Medvedev er jurist, han tok eksamen fra Leningrad Universitet i 1987, ved samme universitet som Vladimir Putin. Han har siden arbeidet på universitetet som dosent i juridiske fag og han var medforfatter til en lærebok i sivilrett som kom ut i 1991. Han har hatt arbeid for et tømmerfirma og en papirfabrikk i tillegg til å være juridisk rådgiver for St. Petersburg by. I 1999 var han en av flere fra St. Petersburg som Putin brakte med seg til Moskva. Han har vært Putins stabssjef, og han har vært styreformann i Gazprom i flere perioder. Han blir betraktet som en moderat liberal pragmatiker, en god administrator og en av Putins lojale medarbeidere. Personlig liv. Svetlana Linnik og Dimitrij Medvedev ble gift i 1989, like etter at Dimitrij hadde tatt endelig jurist-eksamen og Svetlana hadde fullført sin økonomiutdannelse i St. Petersburg. I 1996 fikk de en sønn. Vladimir Putins regjering. I 1999 ble Vladimir Putin president. Medvedev ble først presidentens visestabssjef ved presidentens kontor og deretter og utnevnt som styreleder i Gazprom. I 2003 ble han Putins stabssjef og to år senere ble han den 14. november 2005 utnevnt til første visestatsminister av president Vladimir Putin, en tittel han delte med Sergej Ivanov. Presidentvalget i Russland 2008. Vladimir Putin, som ikke kunne stille til valg en tredje gang, ga sin støtte til Medvedevs kandidatur Medvedev ble etterhvert også støttet av partiene «Forent Russland», «Rettferdig Russland», «Landbrukspartiet» og «Sivil Makt». Medvedev tok i valgkampen opp temaet at offentlige russiske ansatte burde vært bedre rustet til å håndtere og opprettholde russisk lov. Medvedev lovte også å revidere russiske lover, samt å kutte matvareprisene i landet hvis han ble valgt som president. Medvedev tok i senere taler opp at han var kritisk til den russiske statens for sterke engasjement i næringslivet, og at sentrale politikere deltok i styringen av russiske nøkkelselskaper. I samme tale sa Medvedev at han mente at kampen mot korrupsjon ville være en prioritert sak i hans virke som president. Medvedev nektet å delta i offentlige debatter i valgkampen, noe som fikk kommunistlederen Gennadij Ziuganov til å hevde at Kreml var redde for å møte sine motstandere. Russiske medier, som stort sett alle er kontrollert av myndighetene, konsentrerte sin fjernsynsdekning av kun Medvedev. President i Russland. Medvedev ble tatt i ed som som president etter Vladimir Putin i en seremoni i Kreml 7. mai 2008. «Menneskerettigheter og frihet... er av høyeste viktighet for vårt samfunn» sa Medvedev ved seremonien. Bare noen timer etter utnevnelsen og som en av sine første offisielle handlinger, nominerte han tidligere president Putin som kandidat til statsminister i Russland. Krigen i Sør-Ossetia. I august 2008 startet nye voldeligheter, før det den 7. august brøt ut regulære krigshandlinger mellom styrker fra Sør-Ossetia og Georgia. Dagen etter ble også russiske styrker involvert, både med soldater, fly og pansrede styrker. Russerene begynte da å angripe mål inne i selve Georgia. Douai. Markedsplassen etter beskytning under første verdenskrig Douai ("nederlandsk: Dowaai") er en by og en kommune i det nordlige Frankrike, i departementet Nord. Beliggenheten, ved elven Scarpe, er rundt 40 km fra Lille og 25 km fra Arras. Befolkningen i hele det bymessige området (fransk: "aire urbaine"), med Lens, var i 1999 på 552,682 innbyggere. Byen er fødestedet til maleren Henri Edmond Cross. Burgos. Burgos er en spansk by i Kastilla-Leon (Castilla y León) og hovedstad i provinsen med samme navn. Den ligger 856 moh ved Pilegrimsleden til Santiago de Compostela og har i dag 170.000 innbyggere. Historie. Burgos ble grunnlagt på 800-tallet som en viktig borg i kampen mot maurerne. På 1000-tallet ble den kroningsby for kongene av Kastilla. Fra dette området stammet også den spanske helten fra samme tid, Rodrigo Díaz de Vivar, kalt "El Cid". Han ligger begravet i byens katedral, som er blitt del av UNESCOs liste over Verdensarven. Barnlig pietet. Illustrasjon fra "«De 24 eksempler på barnlig pietet»", 1846 Barnlig pietet eller filial pietet eller barnlig hengivenhet (kinesisk: xiao 孝, pinyin: "xiào") er et grunnbegrep innen konfucianismen og inntar en sentral stilling i Konfucius' etikk. Det sentrale innhold er barnas kjærlighet til sine foreldre, og derutover til sine forfedre, noe om begrunner den kinesiske forfedrekult. Utfra denne forpliktelse overfor slektklanen avledes et system av relasjoner, omgangsformer og tiltaleregler. Berømte er også "De 24 eksempler på barnlig pietet" (二十四孝) som beskriver hvordan barnlig pietet ble utøvet tidligere. Det er blitt påpekt som noe urovekkende når den barnlige pietet kan slå ut i en helt ubetinget ærefrykt for aner/foreldre, særlig dersom den fører til fullstendig underkastelse. Forfatteren Lu Xun (1881–1936) kommenterer i essayet "Ershisi xiaota", om "De 24 eksempler.. ", et dystert aspekt ved det hele. I "De 24 eksempler" fortelles det et sted om to foreldre som under en hungersperiode beslutter seg for å ta livet av sitt barn slik at maten skal strekke til for bestemor. Psykonaut. Psykonaut er en person som «reiser inn i sin egen psyke», ofte ved hjelp av transe, meditasjon, sansedeprivasjon, bruk av psykoaktive substanser (hovedsakelig psykedelika) eller andre metoder som fører til endrede bevissthetstilstander. En sjaman er en type psykonaut. Kiakhta-traktaten. Kiakhta-traktaten (russisk: Кяхтинский договор; kinesisk: 布連斯奇條約/恰克圖條約; pinyin: "Bùliánsīqí/Qiàkètú tiáoyuē") var en traktat som ble inngått i 1727 mellom Det russiske rike under tsar Peter den store og Kinas Qing-keiserdømme under Yongzheng-keiseren. Den ble inngått på grensehandelsposten Kiakhta. Avtalen regulerte grensehandelen sør for Bajkalsjøen, og fastla grenseforløpet mellom Russland og Kina i et område der det ennå ikke var regulert. Artikler. Traktaten hadde elleve artikler, hvorav de sentrale dreide seg om handelsforhold og diplomatisk immunitet. 1768: Den 18. oktober 1768 ble det undertegnet en konvensjon som modifiserte artikkel X ved det at eventuelle straffesanksjoner ble tydeliggjort. Dette skyldtes Qing-dynastiets erobring av Dzungarkhanatet, som førte til at endel opprørere krysset grensen. Dette og andre problemer førte til at kineserne begrenset handelen i 1762 og suspenderte den i 1765. Dong Qichang. "Wanluan Thatched Hall" (婉娈草堂图), Dong Qichang, 1597. Privat samling, Taipei. Dong Qichang (kinesisk: 董其昌; pinyin: "Dǒng Qíchāng"; født 1555 i Huating i Jiangxi i Kina, død 1636) var en maler, mandarin, kalligraf og kunstteoretiker under den seneste del av Ming-dynastiet. Marianene. Marianene er en øygruppe i den opprinnelig melanesiske språk- og kulturkrets i Stillehavsområdet. Den har tilhørt flere kolonistater etter tur. I dag er øygruppen delt i to politiske enheter, Nord-Marianene og Guam, og begge er amerikanske oversjøiske territorier, men med litt forskjellig status. Historie. I 1521 oppdaget Ferdinand Magellan som første europeer øygruppen, og han gav den navnet "Islas de Ladrones", på norsk "tyvenes øyer", fordi øyboerne etter europeernes oppfatning hadde stjålet med seg gjenstander fra Magellans skip. I 1667 ble øygruppen tatt i besittelse av Spania og oppkalt etter den spanske dronning Maria Anna av Østerrike, kong Filip IVs gemalinne. Etter den spansk-amerikanske krig avstod Spania den sørligste delen til USA og solgte resten til Det tyske rike den 12. februar 1899. Etter første verdenskrig overdro Folkeforbundet Marianene til Japan. Etter annen verdenskrig gav FN øyene til USA. I 1978 gav USA den nordligere del, Nord-Marianene, status som USA-assosiert stat, mens Guam i sør ble "dependent territory" under direkte amerikansk kolonialherredømme. Statusforskjellen henger mest sammen med de store militærbasene USA har på Guam. Nes kirke (Akershus). Nes kirke er en langkirke fra 1860 i Nes i Akershus. Byggverket er i mur og har 450 plasser. Arkitekten var P. H. Holtermann. På Nestangen finnes kirkeruiner etter en steinkirke fra omtrent 1100 som ble utvidet til korskirke i 1697 og som brant i 1854. Noe inventar kommer fra den gamle kirken, blant annet altertavlen fra 1670 som er lagd av den danske barokkmester Abel Schrøder. Fra samme tid er en utskåret prekestol. Døpefonten i kleberstein er fra omkring 1100. Fresh Kills Landfill. Fresh Kills Landfill i New York Citys bydel Staten Island var i sin tid verdens største søppelfylling. Det dekket et område på 890 hektar, og var New Yorks viktigste søppelfylling i annen halvdel av 1900-tallet. Navnet «Fresh Kills» kommer fra navnet på området ved utløpet av bekken Fresh Kills vest på øya Staten Island. Fyllingen ble åpnet i 1948, og ble stengt den 22. mars 2001. Men etter terrorangrepet på WTC på Manhattan 11. september samme år ble fyllingen midlertidig gjenåpnet for at man skulle ha et sted å anbringe og gjennomgå ruinene fra ødeleggelsene. Det meste ble senere fjernet og solgt til skraphandlere. Alexandria (Virginia). Alexandria er en by i delstaten Virginia i USA. Den hadde ifølge den amerikanske folketelling i 2000 en befolkning på 128.284. Byen ligger på Potomacelvens høyre (vestlige) bredd, ti km sør for det sentrale Washington, DC. Nærheten til den amerikanske hovedstaden preger byen og området. Mange av innbyggerne er tilknyttet regjeringsapparatet og forsvaret. Den første bebyggelsen fant sted i 1695, med mindre det hadde vært noen indianerlandsbyer akkurat der tidligere en gang. Alexandria har en stor og vel bevart gamleby. Det meste av den lå – likesom hele dagens Arlington Conty, innenfor grensene til District of Columbia, et distrikt som ble utskilt fra statene Virginia og Maryland for å gi rom for de nybakte selvstendige Amerikas Forente Stater. I 1840-årene fant man ut at "D.C." ikke trengte å være riktig så stort, og alt sør for elven Potomac ble tilbakeført til Virginia. Byen Alexandria ble atskilt fra Alexandria County i 1870. Den gjenværende delen av Alexandria County forandret navn til Arlington County i 1920, og det fikk slutt på mange års forvirring. Wilhelm Wolff. Wilhelm Friedrich Wolff (født 21. juni 1809 i Tarnau i Preussen – nå i Polen), død 9. mai 1864 i Manchester i England) var en publisist som ble en av Karl Marxs nære medarbeidere. Som sønn av en småbonde ble han kjent med de lavere samfunnslags kår. Forholdet mellom fattig og rik skule gå som e rød tråd gjennom hans senere forfatterskap. Han studerte klassisk filologi ved universitetet i Breslau, men kunne ikke fullføre studiet idet han ble dømt til fengselsstraff på grunn av majestetsfornærmelse. En av medfangene i Silberberg var Fritz Reuter. Etter å ha blitt benådet i 1839 livnærte han seg som privatlærer. En truende arrestasjon pga brudd mot presselovene førte til at han flyktet først til London, og så til Brussel, der han ble kjent med Karl Marx og Friedrich Engels. Han var korrespondent for "Deutsche-Brüsseler-Zeitung", aktiv i "Den kommunistiske korrespondenskomite", taler i det tyske arbeiderforbund og grunnleggende medlem i Kommunistenes forbund. Etter den franske februarrevolusjonen ble han utvist fra Belgia til Frankrike. Derfra dro han snart hjem til Schlesien og drev kampanje for valg av radikale kandidater til Frankfurt-parlamentet. Som medredaktør av Neue Rheinische Zeitung fikk han blent ansvaret dor nyheter fra de tyske småstatene. Under unntakstilstanden i Köln fra 25. september til 4. oktober 1848 ble Wolff etterlyst for "komplott". Han flyktet da til Bad Dürkheim i Pfalz. Så levde han i dekning i Köln noen måneder inntil prosesse mpt ham ble innstilt. Etter avisen ble forbudt overtok han som stedfortreder Breslaus mandat ved Frankfurter-parlamentet. Senere dro han i eksil og havnet i England. Der levde han fra 1851 til in død i trange kår, og livnærte seg som privatlærer i London og Manchester,der han forble i nær kontakt med Friedrich Engels. Karl Marx tilegnet første del av sitt hovedverk "Kapitalen" til Wolff 1867. Verker. Wilhelm Wolff: "Aus Schlesien, Preußen und dem Reich. Ausgewählte Schriften", 1844 Wolff, Wilhelm Wolff, Wilhelm Wolff, Wilhelm Wolff, Wilhelm Arnold Ruge. Arnold Ruge (født 13. september 1802 i Bergen på Rügen i Tyskland, død 31. desember 1880 i Brighton i England) var en tysk filosof og politisk forfatter. Han studerte ved universitetet i Heidelberg. Som forkjemper for et fritt og samlet Tyskland ble han i 1825 fengslet for fem år i festningen i Kolberg. Etter løslatelsen flyttet han til Halle. Der publiserte han en rekke skuespill og oversettelser av greske tekster, og kom inn i kretsen av Unghegelianere. I Paris samarbeidet Ruge med Karl Marx om utgivelsen av "De tysk-franske årbøker". Samarbeidet mellom de to gikk dårlig og tok raskt slutt. Han ble deretter en av organisatorene av de mest radikale på den politiske venstrefløy i den revolusjonære bevegelse av 1848. I 1850 flyttet han til Brighton i England og livnærte seg som lærer og forfatter. Hans politiske virke ble nå sterkt redusert, men han kom med offentlig støtte til Preussen mllom 1866 og 1870. Ruge, Arnold Ruge, Arnold Ruge, Arnold Udnes kirke. Udnes kirke er en korskirke fra 1708 i Nes i Akershus. Kirken ligger på en høyde, omkranset av Glomma og kornåkre. Byggverket er i tømmer og ble senere panelt. Den har 350 plasser. Kirken fremstod i god stand til 300-års jubileet i 2008. Det er en omtrent 250 år gammel prekestol og altertavle i kirken. Den er dekorert av Domenico Erdmann. På høyden ved Glommas vestside i Udnes sogn stod det en tømmerkirke på 1600-tallet, med få plasser. I 1680 bestemte man at kirken enten måtte utvides, eller det måtte bygges ny. Sognestyret valgte å bygge ny kirke, og byggingen pågikk i 1704-06. Det var de samme håndverkerne som tre år tidligere hadde oppført Fenstad kirke som stod for byggingen. Gjøfjell kirke. Gjøfjell kirke (tidl. kapell) er en langkirke fra 1900 i Nesodden kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har ca 300 plasser. Altertavlen er utført av Nicolai Meidel. Den viser Den velsignende Kristus mot rankemønstrert bakgrunn. I rankene er innflettet syndefallsmotiv. Prekestol og døpefont er begge i tre fra 1900. På vinduene i koret er det to små glassmalerier med nattverdsmotiv. Nåværende orgel er et pipeorgel fra Olsen & Jørgensen med 6 stemmer fra 1907.Det ble restaurert i 2006/07. Skoklefall kapell. Skoklefall kapell er en korskirke fra 1936 i Nesodden kommune, Akershus fylke. Byggverket er tømret i tre og har 160 plasser. Grunnsten for kirken ble lagt ned 16.januar 1935 av daværende biskop i Oslo, Johan P. Lunde. Arkitekt var Carl Michaelsen. Bygget ble oppført av byggmestre og tømrere hentet fra Hallingdal, Arnfinn og Knut Hodnungseth, og Knut Blakkestad. Til og med tømmeret de brukte var fra Hallingdal. Robert Garrett. Robert S. Garrett (født 24. mai 1875 i Baltimore County i Maryland, død 25. april 1961) var en amerikansk friidrettsutøver. Garret var den første olympiske mester i diskos og kulestøt. Garrett var først og fremst kulestøter, men konkurrerte også i hoppøvelser. Da han bestemte seg for å delta i de første olympiske lekene i moderne tid 1896 i Athen, foreslo professor William Milligan Sloane at han også skulle prøve diskos. Garrett bad en smed å lage en diskos, den veide cirka 14 kg og var alt for tung til å kastes, så Garrett oppgav ideen. Garret betalte reisen til Athen for seg selv og tre andre klassekamerater, Francis Lane nummer tre på 100 meter, Herbert Jamison på andre plass på 400 meter og Albert Tyler nummer to i stav. Da han oppdaget at diskosen kun veide to kg besluttet han å delta i diskoskonkurransen likevel. De greske diskoskasterne var stilkastere, mens Garret gikk mer på ren kraft. Hans første to kast var pinlig klønete og både det amerikanske og utenlandske publikumet lo av hans stil. Men i sitt siste kast nådde diskosen hans 29,15 meter, 19 centimeter lengre enn den beste greske kasteren. Garrett vant også kulestøt på 11,22 og i høydehopp ble han nummer to på 1,65 samme plass fikk han i lengde med et hopp på 6,00 meter. Under OL 1900 i Paris kom han på tredje plass både i kule og i tresteg uten tilløp. Han var også med på tautrekkinglaget men da tre av lagete seks medlemmer var sleggekastere og tautrekkingkonkurransen kolliderte med sleggekastøvelsen, fikk han aldri sjansen til å konkurrere i den øvelsen. Hakadal kirke. Hakadal kirke er en veikirke i Hakadal, nord i i Nittedal kommune i Akershus. Den er fra tidlig på 1600-tallet, rundt 1610, og konstruert i en rektangulær form. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Historie. Allerede i 1393 er det omtalt en kirke i Hakadal, denne kan ha vært plassert på samme sted som dagen kirke, men dagens kirke er ikke samme bygg. Det er ukjent hvordan denne kirken så ut, men den ble viet til St. Laurentius, de fattiges skytshelgen. Kirken ble trolig nedlagt på 1500-tallet og omtales som en øde kirke i 1589. Dagens kirke ble opprinnelig bygd som en lav tømmerkirke uten tårn eller takrytter. Kirkeklokkene hang fra taket inne i selve kirkeskipet. Kirkens første utvidelse i 1732 la til en takrytter til klokkene. Selve kirketårnet kom først i 1849 (se galleri). Altertavlen er fra utvidelsen i 1732. Den er skåret av Johan Jørgen Schram og fremstiller Jesus på korset og oppstandelsen over dette. Kirken har to kirkeklokker. den ene er kjøpt av Hakadals gårdeiere i 1839, mens den andre er matklokken fra Ås gård. Fylkesvei 835 (Rogaland). Fylkesvei 835 i Rogaland går mellom Tuastad og Norheim i Karmøy. Veien er 6,2 km lang. Eksterne lenker. 835 Nittedal kirke. Nittedal kirke er en langkirke fra 1869 i Nittedal kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre med plass til 375 personer. Kirken ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av byggmester G. Johnsen fra Nes. Kirken har blitt pusset opp flere ganger og idet takbekledningen (kobber) ble byttet en gang i tiden ble også minitårn som stod i hvert hjørne fjernet. På samme plassen som kirken ble bygd stod det en middelalderkirke bygd i stein som ble kalt "Dal kirke". Den er også omtalt som "Olavskirken". De gamle murene er fortsatt bevart i 1 meters høyde og kan beskues under den nåværende kirken. Den gamle kirken var veldig lik Frogner kirke og hadde et våpenhus i tre som var bundet til kirkemuren. Middelalderkirken ble revet ett år før oppføringen av den nye trekirken. Altertavlen som benyttes idag kommer fra middelalderkirken som de fikk i 1665. W. E. Barclay. William E. Barclay var en engelsk fotballtrener. Han var Evertons første manager, og var også Liverpool FCs første manager sammen med klubbsekeretær John McKenna. Barclay hadde en kort tid i Everton og ledet dem i deres 22 første kamper. Da majoriteten av de ansatte i Everton forlot Anfield ble han igjen og var med på og stifte en ny klubb, Liverpool. Under hans ledelse rykket Liverpool opp til 1. divisjon i 1893/94-sesongen, men klubben rykket ned igjen sesongen etter. Men i sin site sesong som manager i klubben i 1895/96 rykket de opp igjen. Han har også vært formann i klubben og jobbet for det engelske fotballforbundet, The Football Association. Greverud kirke. Greverud kirke er en kirke konstruert i en rektangulær (kubisk) form, fra 1967 i Oppegård kommune, Akershus fylke. Arkitekt er Henrik Hille. Byggverket er i betong og mur og har 300 plasser. Kirken har et franskinspirert barokkorgel av høy kvalitet levert av den svenske orgelbyggeren Knut Kalif. Kolbotn kirke. Kolbotn kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1932 på Kolbotn i Oppegård kommune, Akershus fylke. Byggverket er i stein og har 250 plasser. Den er tegnet av arkitekt Olav Olson. Oppegård kirke. Oppegård kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1876 i Oppegård kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Jens Steffensen. Jens Olai Steffensen (født 23. mars 1891 i Bø i Vesterålen, død 17. oktober 1961) var en norsk politiker (Ap) og fiskarlagsformann. Han var blant annet stortingsrepresentant, formann i Norges Fiskarlag og styreformann i Norges Råfisklag. Jens Steffensen var opprinnelig fisker og anleggsarbeider. Han var stortingsrepresentant for Nordland mellom 1934 og 1957, ordfører i Bø en kort periode i 1945, og varaordfører mellom 1934 og 1941. Han var formann i Norges Fiskarlag 1937-1941 og 1945–1951, og styreformann i Norges Råfisklag mellom 1952 og 1961. Steffensen var en kjent men omstridt fiskeripolitiker. I 1951 gikk ledelsen i Arbeiderpartiet inn for å liberalisere trålerloven. I Fiskarlaget, med Jens Steffensen i spissen, var det sterk motstand mot dette, og Steffensen klarte å mobilisere et flertall i Arbeiderpartiets stortingsgruppe mot forslaget. Forslaget ble imidlertid vedtatt med støtte fra de borgerlige partiene. På Fiskarlagets landsmøte senere samme år sørget statsminister Einar Gerhardsen, fiskeriminister Reidar Carlsen og LO-formann Konrad Nordahl for at Steffensen ikke ble gjenvalgt som fiskarlagsformann. Norske Insekttabeller. "Norske Insekttabeller" er en serie små hefter som kan brukes til å bestemme en art, det vil si å finne dets navn. Norske Insekttabeller er enkle bestemmelsesnøkler og omhandler noen få grupper av insekter og andre leddyr. Alle tabellene er lagt ut som pdf-filer og kan lastes ned fra Norsk entomologisk forenings hjemmeside. Tabellene er utgitt av Norsk entomologisk forening. De utkommer med ujevne mellomrom, og er små og billige hefter der en kan bestemme insekter til artsnivå. Noen av heftene inneholder opplysninger om de enkelte artenes utbredelse i Norge. Heftene er tenkt brukt av amatører og er forsøkt skrevet slik at artsbestmmelsen skal kunne gå greit uten store forkunnskaper om insekter. Det er forsøkt brukt norske navn og utstrakt bruk av figurer som forklarer teksten. Å bestemme navn på insekter krever vanligvis at det brukes en stereolupe, et mikroskop eller annen forstørrelse for å kunne se detaljer. Bestemmelsen skjer ved to valg, ved å svare ja eller nei, ledes en videre til nye punkt i tabellen. Bakgrunn. Det finnes minimalt med bestemmelseslitteratur på norsk. De fleste bøker populærvitenskapelige bøker omfatter ikke alle arter, men bare et lite utvalg av de mest populære, vanlige eller mest fargerike artene. For å kunne bestemme grupper av norske insekter var en avhengig av utenlandsk litteratur. Svenske, tyske, russiske og engelske bestemmelsestabeller dekker gjerne de fleste norske artene. Men mangler ofte noen av de særnorske artene, som fra alpine områder. Redaktør for serien er Sigmund Hågvar. Johan Andersen har hatt redaktøransvar for tabell nummer 14 og 15. Tabellene er skrevet av medlemmene i Norsk entomologisk forening og utkommer med ujevne mellomrom. Flere av tabellene er utkommet i nye opplag. Den første tabellen utkom i 1982 og omhandlet Ibis-, Snappe- og Vindusfluer. Den ble skrevet av Lita Greve. Fram til 1987 utkom det ialt 12 tabeller. De siste årene har det vært langt mellom utgivelsene. En av grunnene til at tabellen utkommer sjeldnere er at å skrive bestemmelsestabeller er ganske komplisert. En annen grunn kan være at det har kommet annen litteratur som inkluderer også alle de norske artene. Et eksempel er Fauna Entomologica Scandinavia og Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Sofiemyr kirke. Sofiemyr kirke – "Kirken i tiden" i Oppegård kommune Akershus fylke, ble ferdigstillet i 1987. Kirkeanlegg består av tre kubiske "frie" teglvolumer organisert rundt et innvendig kirketorg, forbundet med glassoverdekkede "gater". Sofiemyr kirke fremstår som et flerbruksanlegg med rom for mange forskjellige aktiviteter. Nesten hver eneste dag i uken foregår det noe i kirken, enten barnearbeid, voksenarbeid, korøvelser, musikkorps og andre faste eller sporadiske samlinger. Noen ønsker å leie kirken til selskap, andre trenger auditoriet til undervisningsformål, og slik fylles kirken opp til man i dag nesten har sprengt kapasiteten. Kirken ble formet som et samlingssted for befolkningen i Oppegård, åpen og med tilbud til alle bruker- og aldersgrupper. Sigurd Odland. Sigurd Vilhelm Odland (1857–1937), norsk teolog og kirkeleder. Etter teologisk embetseksamen i 1879 studerte Odland ved flere universiteter i Tyskland. Han var universitetsstipendiat i flere år inntil han i 1894 ble professor i teologi ved Universitetet i Oslo – med nytestamentlige fag som spesialområde. Odland stod for et sterkt og konsekvent konservativt teologisk syn. Da den liberale teologen Johannes Ording i 1906 ble utnevnt til professor i teologi, gikk Odland – i likhet med kirkestatsråd Christopher Knudsen – av i protest. En rekke mennesker i kretsen rundt Odland gikk da sammen om å stifte en uavhengig institusjon for utdanning av prester – Det teologiske Menighetsfakultet, som ble opprettet i 1907. Her ble Odland lærer i Det nye testamente. Odland etterfulgte i 1892 Gisle Johnson som formann i Det norske lutherske Indremisjonsselskap, men han forlot Indremisjonsselskapet i 1911 da Generalforsamlingen vedtok at kvinner skulle ha stemmerett i organisasjonen. I 1916 forlot han også Menighetsfakultetet da han ikke kunne være med på å utdanne prester for Den norske kirke, etter at det var blitt tillatt for kvinner å holde foredrag o.l. i kirkene. Han ble senere lærer ved Kinamisjonsforbundets (Norsk Luthersk Misjonssambands) skole til 1924. Odland utga en rekke teologiske skrifter. John McKenna. John McKenna (født 3. januar 1855 i County Monaghan i Irland, død mars 1936) var en irsk forretningsmann, rugbyspiller og fotballmanager, som sammen med W. E. Barclay var Liverpool FCs første manager ved at han hadde en delt manager/klubbsekretær-rolle. Via sine forretningsforbindelser fikk han hentet mange rimelige fotballspillere fra Glasgow til Liverpool, blant annet: Duncan McClean, James McBride, Malcolm McVean, Hugh McQueen, Matt McQueen, John McCartney, Bill McOwen and Joe McQue. Det var McKenna som ordnet det slik at Liverpool FC fikk bli medlem av The Football League. Rælingen kirke. Rælingen kirke er en langkirke fra 1828 i Rælingen kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. I kirken er det en spesiell lysekrone fra 14. århundre, og prekestol og døpefont fra 1661. Kirken var i privat eie frem til 1854. Lahaugmoen kapell. Lahaugmoen kapell er et kapell fra 1968 i Skedsmo kommune, Akershus fylke. Tom Remlov. Tom Remlov (født 21. juli 1949) er en norsk filmprodusent og teaterarbeider. Remlov har realartium på Forsøksgymnaset 1968 og allmenn litteraturkunnskap grunnfag Oslo 1971. Han er videre utdannet innen teaterregi i London 1973, hvor han også virket som skuespiller. Fra 1978 til 1982 var han ansatt ved Rogaland Teater, og fra 1982 ved Den Nationale Scene. Her var han teatersjef i perioden 1986–1995. Han var så direktør i S, og har siden vært filmprodusent i selskapet Dinamo Story og ansatt ved Den norske filmskolen. Han tiltrådte som administrerende direktør for Den Norske Opera & Ballett 4. august 2008. Han er gift med tidligere P2-sjef Herborg Bryn. Bror av Kai Remlov. Lillestrøm kirke. Lillestrøm kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1935 i Skedsmo kommune, Akershus fylke. Byggverket er i betong og tegl og bygget etter den eldgamle basilika-stilen. Kirken har plass til 600 gjester. I Lillestrøm kirke finnes en av Kristusfigurene til Henrik Sørensen. På den blå apsismuren har han malt Kristus al fresco (malt på våt mur) som en ung mann, lyshåret og skjeggløs. Kirken ble senere inspirasjonen til Notodden kirke som stod ferdig i 1938. Kirkene har tilnærmet likt utseende, interiør og altertavle. Vienna (Virginia). Vienna er en by i Fairfax County i den amerikanske delstaten Virginia, 15 kilometer vest for Washington, DC. Byen het opprinnelig "Ayr Hill", og fikk sitt nåværende navn mot slutten av 1850-årene. Ved folketellingen i år 2000 hadde den 14 453 innbyggere. Byen er et pressområde på grunn av sin gunstige beliggenhet nær den amerikanske hovedstaden, den store Dulles-flyplassen og sine gode kommunikasjoner også med vei, tog og metro. Strømmen kirke. Strømmen kirke er en langkirke fra 1929 i Skedsmo kommune, Akershus fylke. Byggverket er i stein og har 330 plasser. Den er bygget i naturstein i nyromansk stil, og ligger på en høyde like nordvest for Strømmen sentrum. Kråkstad kirke. Kråkstad kirke er en kirke i Kråkstad i Ski kommune i Akershus. Den er konstruert i en kvadratisk form, og er fra 1150. Byggverket er i stein og har 200 plasser. Langhus kirke. Langhus Kirke er en kirke som ligger på Langhus i Ski Kommune, i Akershus. Kirken ble bygget i 1975. Kirken er bygget i tegl og har 600 sitteplasser. Det er den største kirken i Follo Arbeidet med kirken startet i 1956 men ble ikke realisert og fullført før i 1975. Kirken ble bygget med tanke på å fungere som et samlingspunkt for andre aktiviteter enn bare gudstjenester. I kjelleretasjen ble det bygget mange grupperom og en stue. I starten holdt speidergruppa på Langhus til i lokalene, og kirken ble også brukt som skole en periode mens Vevelstadåsen skole ble bygget ut. Langhus menighet. Langhus sogner til Langhus og Siggerud menighet, som ligger under Borg bispedømme. Menigheten driver forskjellig arbeid som diakonitjeneste, TenSing-kor, KRIK, voksenkor, barnekor og babysang, i tillegg til vanlig menighetsarbeid. Per i dag (2011) er det Gunnar Ellingsen som er sogneprest på Langhus, og Tom Egil Nordengen som er sogneprest på Siggerud. ILIOS-festivalen. ILIOS-festivalen er en årlig festival for samtidsmusikk. Festivalen blir arrangert i Harstad i månedsskifter januar/februar. Festivalarrangør er Ny Musikk Troms, og festivalen legger vekt på å presentere samtidsmusikk for et bredere publikum. I 2007 satte festivalen publikumsrekord med 2700 besøkende. Daglig leder for ILIOS-festivalen er Håkon Kristiansen. James B. Connolly. James Brendan Connolly (født 28. oktober 1865 i Boston død 20. januar 1957 i New York) var en amerikansk friidrettsutøver. Connolly var den første olympiske mesteren i moderne tid, han vant trestegskonkurransen 1896 i Athen. Han vant tresteg på 13,71, ble nummer to i høydehopp og tok en tredjeplass i lengdehopp. Malcolm McVean. Malcolm McVean (født 7. mars 1871 i Jamestown i Dunbartonshire i Skottland, død 6. juni 1907 i Glasgow i Skottland) var en tidligere skotsk fotballspiller som signerte for Liverpool FC og John McKenna fra Third Lanark AC. Han har Liverpools første mål både i treningskamper og i ligaen. Han var i Liverpool fra 1892 til 1897 og fikk til sammen 130 kamper og 41 mål for klubben. McVean var først og fremst høyrewing (ytre høyre) i den gamle formasjonen 2-3-5 og spilte på fire av fem plasser i angrep. Siggerud kapell. Siggerud kirke er en langkirke fra 1905 på Siggerud i Ski kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tømmer og har 140 plasser. Kirken fikk nytt orgel fra Norsk orgel- harmoniumfabrikk As i 1992. Orglet har 10 stemmer, 1 manual og pedal. En stemme (Subbass16') er fra det gamle Hollenbach-orglet som sto i Ski kirke frem til 1952. Ski kirke. Ski kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form i Ski kommune, Akershus fylke. Byggverket er fra ca. 1150 og er bygget i stein. Opprinnelig besto kirken av et skip og et kor, men den er senere utvidet. Klokkene er fra 1668 og 1871, mens døpefonten er fra den tiden kirken ble bygget. Kirken har 200 sitteplasser. Ski nye kirke. Ski nye kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1988 i Ski kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tegl og har 460 plasser. Blaker kirke. Blaker kirke er en langkirke fra 1881 i Blaker i Sørum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Frogner gamle kirke. Frogner gamle kirke er en langkirke fra ca. 1180 i Sørum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i stein og har 90 plasser. "Gud signe den mann som gjorde, og den som lot gjøre, det er Erling Loftssøn". Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv171. Huntsville (Alabama). Huntsville sentrum sett fra Big Spring International Park. Huntsville er en by i den nordlige delen av Alabama (USA) nær grensen til Tennessee. Byen har et areal på 451,8 km² og en befolkning 164 000 (2003). Byen har betydelige virksomheter innenfor romforskning og forsvarsproduksjon, og blir ofte omtalt som "Rocket City". Frogner nye kirke. Frogner nye kirke er en langkirke fra 1925 i Sørum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Sørum kirke (Sørum). Sørum kirke er en langkirke fra før 1166 i Sørum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i stein og har 340 plasser. Dørringer og døpefont er fra middelalderen, renessanse prekestol og en utskåret altertavle fra 1733. Sørum kirke er en av de eldste gjenværende steinkirkene i Norge, og har opp gjennom historien vært en viktig maktfaktor med store rikdommer. Nær kirken ligger Sørum prestegård. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv171. Ford Madox Brown. Ford Madox Brown (født 16. april 1821, død 6. oktober 1893) var en engelsk maler av moralske og historiske malerier, kjent for sin utpregede grafiske og ofte Hogarthske versjon av den pre-rafaelittiske stil. Selv om han var tett forbundet med Det pre-rafaelittiske broderskap var han selv aldri medlem. Ikke desto mindre forble han en nær venn av sin tidligere elev, Dante Gabriel Rossetti, hele livet. Sammen med Rossetti arbeidet han også for William Morris’ designselskap, «Morris, Marshall, Faulkner & Co.», i 1861. Ford Madox Brown.Brown utdannet seg i Belgia, Italia og Paris og vakte stor oppmerksomhet i 1844 da han i en konkurranse for freskoer stilte opp med to historiske komposisjoner med middelaldermotiv. I løpet av et besøk i Roma året etter ble han inspirert av Johann Overbeck og Peter von Cornelius. Han dro tilbake til London 1846. Han opponerte mot det akademiske maleriet som han mente besto av banale komposisjonsregler, beregnet atelierbelysning og teatralske figurer. Hver figur han malte forsøkte han å karakterisere med intensitet i både holdning og uttrykk. Han stilte ut "Kong Lear forbanner Cordelia" i 1849 samtidig som pre-rafaelittene Dante Gabriel Rossetti, William Holman Hunt og John Everett Millais stilte ut sine verker for første gang. Hans neste maleri, "Chaucer ved Edvard IIIs hoff" (1851), ble prisbelønt. Et av hans mest berømte malerier er "Det siste av England" ("The Last of England"), et portrett av et par fattige emigranter når de seiler av sted på det skip som tar dem av sted fra England for alltid. Det var inspirert av avskjeden til den pre-rafalittiske skulptøren Thomas Woolner som hadde forlat England til fordel for Australia. Maleriet er strukturert med Browns karakteristiske lineære energi, og med hovedvekt på det tilsynelatende groteske og banale detaljer som eksempelvis kålhodene som henger ned langs skipssiden. "Arbeid."Browns mest betydningsfulle maleri er "Arbeid" ("Work") som ble malt i tidsrommet 1852–1856 og som han stilte ut ved en egen vandreutstilling. Bildet forsøkte å vise totaliteten i det viktorianske sosiale eksperiment i ett enkelt bilde ved å vise en vegbygging som forstyrrer de gamle hierarkiske strukturer. Maleriet eksploderer mengder av detaljer fra dets dynamiske handlingssentrum hvor arbeiderne bryter opp et hull i vegen. Det dirrer også av symbolisme og hvor hver figur og person i bildet representerer en bestemt sosial klasse og deres rolle i det moderne, urbane livet. Brown skrev en katalog som fulgte bildet på dets spesielle utstillinger, og selv om denne publikasjonen hadde en utførlig forklaring av bildet etterlater det uansett mange spørsmål ubesvart. Browns mest betydningsfulle verker etter "Arbeid" var en syklus av tolv malerier som avbildet byen Manchesters historie på et delvis ironisk og sarkastisk vis. De er utstilt i byens forsamlingshus, Manchester Town Hall. Blant hans øvrige verker finnes "Kristus vasker Peters føtter" (1852), "Elias våker over enkens sønn", "Romeos avskjed fra Julia", "Maria Stuarts siste stunder" og "Cromwell". Hans sønn Oliver Madox Brown (1855–1874) viste løfter som både lyriker og billedkunstner, men døde i ung alder av av blodforgiftning. Brown er bestefar til romanforfatteren Ford Madox Ford og er oldefar til Labour-politikeren Frank Soskice. George Patterson. George Patterson (født 1887, død 1955) var en engelsk fotballspiller, fotballtrener og sekretær som jobbet for Liverpool FC i store deler på starten av 1900-tallet. Etter å ha spilt mesteparten av sin karriere i Marine FC ble han assistenten til Liverpool-manager Tom Watson i 1908. Etter Watsons bortgang i 1915, tok han også over rollen som sekretær, samtidig som han var vikarmanager i starten av 20-sesongen. Da han hadde jobbet for Anfield-klubben i over tjue år, var det ingen overraskelse da Patterson overtok managerjobben i klubben etter Matt McQueen i 1928. Under Pattersons regjeringstid på Anfield fikk to unge og lovende spillere sine debuter, Jack Balmer og Phil Taylor. Sistnevnte skulle senere selv bli manager for klubben. Den største ankomsten var imidlertid signeringen av skotten Matt Busby, som kom til klubben i 1936. Liverpool var senere svært interessert i å la Busby bli en del av trenerteamet i klubben, men han ble i stedet manager for rivalen Manchester United. Busby forble en sentral spiller i klubben også under George Kay, som overtok managerjobben etter Patterson i august 1936. Patterson fortsatte imidlertid i klubben, igjen i rollen som sekretær. Furuset kirke (Ullensaker). Furuset kirke er en langkirke fra 1879 i Ullensaker kommune i Akershus. Byggverket er i tegl og har 300 plasser. Herald Sun. The Herald Sun er en australsk avis som utgis i Melbourne. Den ble dannet i 1990 gjennom en sammenslåing av den tabloide morgenavisen The Sun News-Pictorial og ettermiddagsavisen The Herald. Den første utgaven ble utgitt 8. oktober, 1990 som The Herald-Sun. Bindestreken i tittelen ble droppet i 1993. The Herald Sun er Australias mestselgende avis, med et opplag på ca 550 000 på hverdager. Gardermoen kapell. Gardermoen kapell er et kapell fra 1996 i Ullensaker kommune, Akershus fylke. Jessheim kirke. Jessheim arbeidskirke er en kirke fra 1984 i Ullensaker kommune, Akershus fylke. Byggverket er i leca og har 300 plasser. Jessheim kirke er den yngste kirken i Ullensaker kommune og gjennomgikk flere byggetrinn før de opprinnelige planene var gjennomført. Kirken ble vigslet av biskop Lislerud i januar 1985. Kirken ble opprinnelig bygget som arbeidskirke, men fikk senere status som kirke. Arkitekt var Harald Hille. Kirken ligger sentralt til og kort avstand fra Rådhuset på Jessheim. Ullensaker kirke. Ullensaker kirke (Romeriksdomen) er en langkirke fra 1958 i Ullensaker kommune, Akershus fylke. Byggverket er i betong og har 650 plasser. Ullensaker kirke er hovedkirken og den fjerde i rekken som er bygget omtrent på samme sted. Kirken ble vigslet i 1958 av biskop Smemo med Kong Olav til stede. Arkitekt var Arnstein Arneberg og freskene er utført av Alf Rolfsen. Begge disse personene var blant de fremste i landet innenfor sine fag. Den forrige kirken, en korskirke i tømmer, brant i 1952. Ullensaker kirke blir også kalt ”Romeriksdomen” og er blant de største severdighetene i Ullensaker kommune. Kirken har en døpefont fra 1100-tallet, en middelalder smijernsring på hoveddøren, og en kirkeklokke fra middelalderen. Kirken har også en altertavle i barokkstil fra 1633, en prekestol fra 1649 (antageligvis malt av Kjeld Stub) og gamle oljemalerier, de eldste fra 1600-årene. Interiøret er dekket med bibelske motiver av Alf Rolfsen. Boliviansk tegnspråk. Boliviansk tegnspråk er et tegnspråk som benyttes av mellom 350 og 400 døve i Bolivia. Språket er basert på amerikansk tegnspråk, tegnspråket som benyttes i USA. Det blir brukt i Cochabamba, La Paz og Santa Cruz. Det er ni institusjoner for døve i landet, og 46 800 døve bolivianere. Brasiliansk tegnspråk. Brasiliansk tegnspråk, også kjent som «Libras» (fra «Língua Brasileira de Sinais») er et tegnspråk som benyttes av døve i Brasil. Tegnspråket er vel etablert, og flere ordbøker, instruksjonsvideoer og et antall artikler om språkets lingvistiske trekk har blitt utgitt. En sterk tegnspråklovgivning ble vedtatt av Brasils nasjonalkongress 24. april 2002, og er i ferd med å settes i praksis. Loven autoriserer bruken av Libras i utdannelse og myndighetstjenester. Urubú-tegnspråk. Urubú-tegnspråk er et tegnspråk brukt i et lite samfunn av brasilianske indianere i staten Maranhão. Lingvisten Jim Kakamasu observerte i 1968 at 7 av de 500 personene i samfunnet var døve. Denne relativt høye andelen døve (én døv per 75. hørende) har ført til at både døve og hørende medlemmer av samfunnet bruker tegnspråket, og at de fleste hørende barn vokser opp med både talespråket og tegnspråket. Merkverdige kjennemerker ved Urubuú-tegnspråket er at den bruker OSV-ordstilling, og at det plasserer fortiden «foran» brukeren, og fremtiden bak ham, i likhet med japansk tegnspråk, og i motsetning til tegnspråk av europeisk opphav, inkludert amerikansk tegnspråk, auslan og nyzealandsk tegnspråk. Kyle & Woll (1985) hevder at dette representerer en verdensoppfattelse der fortiden er noe som er synlig, mens framtiden er ukjent. Grammatisk modus angis ved ansiktsuttrykk, som å åpne øynene mere og stramming av øyemuskler. Spørsmål merkes ved et spørsmål-tegn før eller etter spørsmålet, beskrevet som «en bevegelse av pekefingeren mot mottakeren med en lett vridning i håndleddet». Futunaisk. Futunaisk er et polynesisk språk som tales på øya Futuna i den franske øygruppa Wallis og Futuna i Stillehavet. Futunaisk blir talt av 3 600 mennesker på Futuna, samt 3 000 migrantarbeidere på Ny-Caledonia. Providencia-tegnspråk. Providencia-tegnspråk er tegnspråket som brukes på øya Providencia i den colombianske provinsen San Andrés y Providencia utenfor Nicaraguas kyst. Man tror at språket oppsto i det sene 19. eller tidlige 20. århundre. Sosiologiske undersøkelser har vist at døve på øya ikke blir stigmatisert i forhold til hørende. Soqotri. Soqotri eller "Sokotri" (arabisk: اللغة السقطرية) er et semittisk språk som snakkes av den innfødte befolkningen på øygruppa Soqotra (inkludert øyene Abd al Kuri og Samhah) utenfor sørkysten av Jemen. Språket er et av de moderne sørarabiske språkene. De som snakker soqoti eller riktigere sokotri bor på sine øyer, men også De forente arabiske emirater, Oman, og noen få andre arabiske stater, men sjelden på fastlandet i Jemen. Språket har i sin historie vært isolert fra det arabiske fastlandet. Vanlig arabisk blir også snakket i en dialektform på Soqotra. Mehri. Mehri eller mahri er et semittisk språk talt av minoriteter øst i Jemen og vest i Oman, og er en rest av en gammel innfødt språkgruppe som ble talt sør på Den arabiske halvøya før arabisk spredte seg med islam i det sjuende århundre. Mehri blir i dag også talt i Kuwait av gjestearbeidere som opprinnelig kommer fra disse områdene. Brukerne av mehri er stammen mahra. På grunn av at arabisk dominerer i dette området, samt at de fleste mehri-talere også snakker arabisk flytende, står mehri i fare for utryddelse. Det er primært et talespråk med lite litteratur, og det er nesten ingen lese- og skriveferdigheter i språket blant språkets brukere. Lingvistisk sett klassifiseres språket som et sørarabisk språk (ikke relatert til språket arabisk, men til halvøya) innen den sørsemittiske gruppa (som også inneholder bl.a. amharisk i Etiopia) som igjen er del av de semittiske språkene, som er del av den afroasiatiske språkfamilien. Mehri har 70 643 brukere i Jemen, 50 763 i Oman og 14 358 i Kuwait. Yaghnobi. Yaghnobi eller yagnobi er et østlig iransk språk som tales av yaghnobene i en høytliggende dal ved elva Yaghnob i Tadsjikistan. Språket antas å være en direkte etterfølger av sogdisk, og har ofte i akademisk litteratur blitt kalt ny-sogdisk. De fleste brukere av yaghnobi snakker også tadsjikisk. Yaghnobi blir for det meste brukt for dagligdags kommunikasjon, mens tadsjikisk brukes av yaghnobene for forretninger og formelle transaksjoner. Det er to hoveddialekter av språket, vestlig og østlig, som skiller seg mest fra hverandre når det gjelder fonetikk (i motsetning til ordforråd). For eksempel er den historiske "*θ" blitt til "t" i vestlige dialekter, og "s" i østlige dialekter; f.eks. "met"/"mes" («dag», fra sogdisk "mēθ"). Vestlig "ay" tilsvarer østlig "e", f.eks. "wayš"/"weš" («gress», fra sogdisk "wayš" eller "wēš"). Andre dialektforskjeller omfatter verbalendringer og noen ordforrådforskjeller. Beja. Beja (også kalt bedawi) er et afroasiatisk språk som snakkes ved sørkysten av Rødehavet av nomadefolket bejaene, i deler av Egypt, Eritrea og Sudan. Beja anses normalt som et kusjittisk språk, men ulike forskere, f.eks. Robert Hetzron (1980) har argumentert for at det utgjør en egen gren av afroasiatiske språk. Beja er et begrenset tonespråk. Ewe. Ewe er et kwa-språk som tales av rundt tre millioner mennesker i Ghana og Togo. Ewe er del av en språkbunt av språk som også er i slekt, gbespråka, som blir snakka fra øst i Ghana til vest i Nigeria. Andre gbe-språk er blant annet fon og aja. Ewe er, som andre gbespråk, et tonespråk. Ewe er et av de best dokumenterte språka i Afrika, delvis på grunn av arbeidet til Diedrich Hermann Westermann, som publiserte mange ordbøker og grammatikker over ewe og flere andre gbe-språk. Andre lingvister som har jobba med ewe er blant annet Gilbert Ansre (tone, syntaks), Hounkpati B. Capo (fonologi, fonetikk), Herbert Stahlke (morfologi, tone), Roberto Pazzi (antropologi, leksikografi), Felix K. Ameka (semantikk, kognitiv lingvistikk) og Alan Stewart Duthie (semantikk, fonetikk). Swati. Swati eller siswati (swati: ', zulu: ') er et bantuspråk som tales av rundt 1,7 millioner mennesker i Swaziland, Sør-Afrika og Lesotho. Språket er offisielt i Swaziland (med engelsk) og Sør-Afrika (med elleve andre språk). Assamesisk. Assamesisk er et indoarisk språk som hovedsakelig tales i delstaten Assam i India, samt i delstaten Arunachal Pradesh og i Bangladesh og Bhutan. Det er det østligste indoeuropeiske språket, og tales av over 15 millioner mennesker. Fijiansk. Fijiansk er et oseanisk språk som snakkes på Fiji, og er offisielt språk der. 350 000 mennesker på Fiji snakker fijiansk, hvilket er under halvparten av befolkninga, men det er 200 000 mennesker til som har det som fremmedspråk. Fijiansk ble offisielt språk på Fiji med grunnloven fra 1997, sammen med engelsk og hindustani. Fijiansk er et VOS-språk («Elsker deg jeg»). Shipibo. Shipibo er et panoansk språk som blir talt av omtrent 26 000 mennesker i Peru. Det er fire dialekter av shipibo: "conibo", "shitibo", "pisquibo" og "shipibo". Gileki. Gileki er et iransk språk som tales i provinsen Gīlān i Iran, ved kysten av Kaspihavet. Språket er nært beslekta med manzandarani, og er også i slekt med zazaisk som snakkes i østlige Tyrkia. De fleste gileki-talende snakker persisk som andrespråk. Det observerbare universet. a> markerer yttergrensen for det observerbare univers Det observerbare universet er en betegnelse på den delen av universet som er nær nok til at en observatør kan observere, måle og formulere teorier om dets oppbygning. For oss vil dette være et kuleformet område der lyset fra periferien akkurat har nådd fram til observatøren (på jorden). Enhver observatør i universet har sitt eget observerbare univers som kan ha eller ikke ha overlappende regioner med det vi ser fra jorden. Fordi universet ekspanderer kan yttergrensen forandre seg over tid, og endre størrelsen og mulige felles regioner. Det observerbare universet er etter gjeldende beregninger 13,7 milliarder år gammelt og begynte ved Big Bang. Det har nå en radius på 46.5 milliarder lysår i alle retninger fra jorden. Forenklet er dette den beregnede nåværende avstanden til fjerneste objekter vi kunne ha sett i det observerbare universet. Dette fordi lyset fra disse har brukt omkring 13,7 mrd år på å nå jorden, mens universet har fortsatt å ekspandere. Ordet "observerbar" er ikke en teknisk beskrivelse av hva som faktisk kan observeres f.eks med et "teleskop", men er et uttrykk for at strålingen fra et objekt i ytterkanten akkurat har hatt tid til å nå jorden. Fordi interstellar gass i universet i en tidlig fase ikke var ionisert og derfor ikke transparent for det meste av strålingen, kan ikke de tidligeste objektene observeres på vanlig måte. Universet versus det observerbare univers. Mange referanser til "universet" i astronomisk og astrofysisk litteratur er implisitt en referanse til "det observerbare universet". Den del av universet som ikke er observerbart kan man per definisjon ikke få informasjon fra, og det har ingen årsakssammenheng (en. causally disconnected) med vårt observerbare univers. Med dette mener man at det observerbare universet på et senere tidspunkt kan inkludere nye regioner av universet. Av samme grunn vil det med nåværende teori ikke være mulig å forme testbare hypoteser om universet, dets totale størrelse, alder, eksistensen av parallelle univers (multivers) og lignende ideer. Dette må derfor behandles mer fra et filosofisk og religiøst ståsted enn en astrofysisk behandling. Jorden er sentrum i vårt observerbare univers, men dette er ingen særstilling i forhold til andre mulige observerbare universer, og sier ingen ting om jorden eller solsystemets posisjon i universet som sådan. Alder og størrelse. Universets ekspansjon er ikke en eksplosjon Størrelsen av det observerbare universet beregnes på grunnlag av hvor de objektene man kunne ha observert i ytterkanten «i dag» befinner seg. Dette kalles «Comoving distance» (Samflyttende avstand) og gir en radius på omkring 46,5 milliarder lysår. Lyset fra disse objektene observeres i dag som kosmisk mikrobølgebakgrunnsstråling og ble sendt ut for 13,7 milliarder år siden. Lyset fra de eldste objektene vi kan observere ble sendt ut da universet var omtrent 200 millioner år gammelt. Før dette var universet en fra en alder på omkring 300 000 år ikke transparent for synlig lys fordi det ble avkjølt slik at hydrogenatomene ikke lenger var ionisert. Fra ca 200 til 1000 millioner år etter universets skapelse foregikk en reionisering på grunn av stråling fra den første generasjonen stjerner. De eldste objektene var da bare 40 millioner lysår unna vår posisjon i det observerbare univers (jorden og solen ble dannet for «bare» 4.5 milliarder år siden). Lyset har derfor beveget seg gjennom et rom som stadig ekspanderer og har brukt 13,5 mrd år på veien. Det er derfor også sterkt rødforskjøvet. Samtidig har objektene fjernet seg fra hverandre og utviklet seg til galakser med stjerner i flere generasjoner. Relativistisk sett eksisterer det ingen «samtidig universell tid». En anvender derfor nåtidsbegrepet i henhold til kosmologisk tid. "Hubblegrensen" er en tenkt grense der universets ekspansjon medfører at objektene fjerner seg fra jorden med lysets hastighet. Hubblekonstanten gir en ekspansjon etter Hubbles lov: vc= H·s. Hastigheten (v) et objekt fjerner seg med er Hubblekonstanten (H) ganger avstanden (s) til objektet. Dette vil for lange avstander medføre at ekspansjonshastigheten blir større enn lyshastigheten. Dette er ikke et paradoks sett i forhold til relativitetsteorien, da det ikke er objektene som beveger seg – snarere er det selve rommet mellom dem som utvider seg. På samme måten vil også rommet mellom atomene i et objekt utvide seg, men så lite at elektromagnetisme og kjernekreftene langt overskrider effekten og holder materien sammen. Jorden er allikevel en anelse større enn den ville vært uten denne effekten. Når universet ekspanderer er det derfor ikke stjernene og galaksene som beveger seg fra hverandre (som i en eksplosjon), men selve rommet "mellom" objektene som utvider seg., som antydet i illustrasjonen. Individuelt kan stjerner og andre objekter i universet ha stor hastighet, men totalt sett er det liten eller ingen gjennomsnittlig relativ hastighet mellom objektene i universet. En effekt er at når avstanden mellom galakser øker, vil den tilsynelatende hastigheten mellom dem som følge av ekspansjonen øke, i følge Hubbles lov. Den naturlige relative hastigheten mellom dem vil derfor etter hvert bli lavere enn ekspansjonshastigheten for stadig flere galakser, og antall kollisjoner mellom galaksesystemer vil minke. Dette er en observert effekt som styrker denne teorien. Det observerbare universet er kuleformet og nær «flatt» og har derfor et volum på omkring 4/3 π R3 = 4.0×1032 kubikklysår eller 3.4×1080 kubikkmeter. Enhver observatør vil se seg selv i det observerbare universets sentrum, og alle andre objekter i det ekspanderende universet vil fjerne seg fra ham/henne etter Hubbles lov. Siden ekspansjonen er lik over hele universet vil alle observatører oppleve det samme; ingen av dem er på noen måte unike i denne sammenheng. Disse tallene refererer til offisielle nye kilder. Det oppgis en rekke andre tall for størrelsen basert på forskjellige kilder og alder på observasjonen. Så sent som for 8 år siden lå variasjonen i alder på mellom 10 og 20 mrd år, og usikkerheten i ekspansjon medførte anslag for radius på mellom 25 og 160 mrd lysår. Geometri. Det observerbare universet inneholder energi og masse i flere former: Vanlig materie og mørk materie (mørk masse og mørk energi). Med nåværende teknologi er man bare i stand til å observere vanlig materie; Øvrig energi og masse kan bare observeres indirekte ut i fra den effekten de har på omgivelsene. For eksempel bidrar mørk materie med tyngdekraft og medfører at galakser får en annen rotasjonshastighet enn de ville hatt dersom de ikke inneholdt slik materie i tillegg til den observerbare massen. Det observerbare universet kan ha flere mulige geometrier i rom og tid (Tidrommet). Man beregner dimensjonsløs "kritisk tetthet"; Ved big bang var verdien svært nær 1 med et avvik mindre enn 10-15. Ellers ville universet allerede ha kollapset tilbake eller ekspandert for fort til å danne stjerner og planeter. Nye observasjoner ser ut til å vise at verdien er mindre enn 10% under kritisk verdi (dvs. 0,9-1). Dette er vist av flere kilder og man antar derfor at universet er nær flatt, med euklidsk geometri. Man har relativt nylig fått styrket teorien om at ekspansjonen akselererer. Teorien er at mørk energi i universet bidrar til en frastøtende gravitasjonskraft som viser seg over meget lange avstander. Denne kan være drevet av vakuumenergi. Det er framsatt alternative hypoteser om at vi skulle være nær sentrum i et univers der ekspansjonen avtar med avstanden fra sentrum, som en alternativ forklaring på de observasjoner man gjør. Masse. Av dette kan man anslå antallet atomer til omkring 6×1079 og massen til rundt 1×1053 kg Miskito (språk). Miskito er et misumalpaspråk som tales av folkegruppa miskitoer nord i Nicaragua, spesielt i regionen Región Autónoma del Atlántico Norte, og øst i Honduras. Miskito fungerer som handelsspråk i det karibiske kystområdet, og snakkes også av ikke-miskitoer. Garder kirke. Garder kirke er en langkirke fra 1881 i Vestby kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 172 plasser. Olav Tuelo Johannesen. Olav Tuelo Johannesen (født 23. februar 1984 i Larvik) er en norsk fotballspiller med botswansk herkomst. Han spiller for Kongsvinger etter å ha vært en kort periode i Start. Han ble solgt fra Kongsvinger til Start i August 2011 for en halv million kr. I Desember 2011 kom han gratis tilbake som bosmannspiller. Johannesen har tidligere spilt for Larvik Turn. Olav Tuelo spiller spiss, men han kan også spille offensiv midtbane. For Sandefjord Fotball har han totalt spilt 89 seriekamper og 11 cup-kamper, og i seriekampene han har spilt har han skåret 33 mål. Sommeren 2006 ble han lånt ut til Adeccoligaklubben Glimt som erstatning for deres toppscorer Håvard Sakariassen, som ble solgt til Bryne. Her spilte han flere kamper for deres A-lag, og Johannesen scoret i debuten for Glimt borte mot Moss den 23. juli 2006. Etter bare noen få mål i høstsesongen gikk han tilbake til Sandefjord, dette til tross for at Glimt hadde opsjon på kjøp. Den 31. august 2007 ble det klart at Tuelo Johannesen skulle spille på utlån for Hamarkameratene ut sesongen, dette for at Ham-Kam skulle forsterke stallen ved mulig skade på Oluwasegun Abiodun samt for at han fra Sandefjords ståsted skulle få verdifull kamptrening. Den 25. november 2007 skrev han under på en toårskontrakt med Kongsvinger og gikk gratis fra Sandefjord på en bosmanovergang. Johannesen gikk til Start 1. august 2011. Hvitsten kapell. Hvitsten kapell er en langkirke fra 1903 i Vestby kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 172 plasser. William Holman Hunt. "Isabella".William Holman Hunt (2. april 1827 – 7. september 1910) var en engelsk kunstmaler og en av grunnleggerne av Det prerafaelittiske broderskap. Et mellomnavn til besvær. William Holman HuntHunts opprinnelige mellomnavn var «Hobman», noe han mislikte sterkt. Han valgte å kalle seg selv for Holman da han oppdaget at hans mellomnavn var blitt feilstavet da han giftet seg i Edwell. Selv om hans etternavn er «Hunt» har hans berømmelse fått familien til å inkludere hans nye mellomnavn med en bindstrek til «Holman-Hunt». Pre-rafaelittene. Etter å ha kommet inn på Det kongelige kunstakademi etter først å ha blitt forsmådd gjorde Hunt opprør mot institusjonens grunnlegger, Sir Joshua Reynolds. Etter å ha møtte en meningsfelle i poeten og kunstmaleren Dante Gabriel Rossetti dannet han Det Pre-Rafaelittiske Broderskap sammen med en rekke andre samtidskunstnere. Vår engelske kyst'", 1852Pre-rafaelittene søkte å revitaliserte kunsten ved å legge vekt på å observere detaljer i naturen i lys av en kvasireligiøs hengivenhet til sannheten. Denne religiøse tilnærmingen var påvirket av de åndelige kvaliteter til middelalderens kunst i motsetningen til den påståtte rasjonalismen til renessansekunsten som kunstgruppen mente kom etter den italienske maleren Rafael, derav navnet på gruppen. Den religiøse maler. Hunts første verker ble ikke priset av kritikerne i kunstpressen som mente at bilde var både «stygge» som «klossete». Han fikk derimot tidlig en oppmerksomhet for sine meget naturalistiske scener fra moderne landlige og urbane liv, som det symboltunge «The Hireling Shepherd» ("Den innleide gjeter") og «The Awakening Conscience» ("Den oppvåknende samvittighet"), men det var for sine religiøse malerier som han ble berømt for. Det første var «The Light of the World» ("Verdens lys") gikk på turne i Storbritannia og USA og er nå i kapellet i Keble College i Oxford. En senere kopi finnes i St Paul's Cathedral. Etter å ha reist til Midtøsten og til Det hellige land på søken etter nøyaktige topografiske og etnografiske detaljer for framtidige religiøse motiver malte Hunt det underlige «The Scapegoat» ("Syndebukken"), «The Finding of the Saviour in the Temple» ("Frelseren blir funnet i tempelet") og «The Shadow of Death» ("Dødens skygge") som alle hadde landskaper fra regionen. Hunt malte også mange bilder basert på lyrikk, blant annet «Isabella» og «The Lady of Shalott» ("Fruen fra Shalott"). Mangefasetterte symboler. Syndebukken (1854) er et av Hunts mest kjente malerier.Den innleide gjeter (1851) viser Hunts følelse for å gjengi naturen.Alle disse bildene ble rost for deres store detaljrikdom, deres markerte og livlige farger og deres utpenslete symbolrikdom. Disse trekkene var påvirket av John Ruskins og Thomas Carlyles skrifter som mente at verden i seg selv skulle ble lest som et system av visuelle tegn. For Hunt var det kunstnerens plikt å avsløre forbindelsen mellom tegn og fakta. "Syndebukken" var det første betydelige maleri som Hunt gjorde i Det hellige land. Han fikk idéen da han studerte Talmud. Talmud gav ham bakgrunnen for maleriets opprinnelse i jødiske ritualer. Motivet er hentet fra Tredje Moseboks (16,21 f.) beretning om syndebukken som en gang i året må påta seg syndene til Israels barn. Bukken blir jaget ut i ørkenen: «Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukks hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med; han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står rede dertil.» Hunt visste fra jødisk tradisjon at bukken ble ført ut i ørkenen for å dø. Hornene var tradisjonelt bekledd med et stykke purpurrødt ullremse over hodet. Ble båndet hvitt, hadde Gud mottatt forsoningen. Bukken ble enten drept eller drevet ut i ødemarken, og bar således symbolsk med seg alle syndene fra menigheten. Ifølge kristen tradisjon er syndebukken et symbol for Kristus, og Hunt understreket symbolikken ved en inskripsjon på rammen i sitt håp om at dette skulle få reflekterende jøder til å innse at Jesus Kristus var den sanne Messias. På den jødiske forsoningshøytiden ble en geit drevet fra tempelet med et stykke purpurrødt ullremse over hodet og ble enten drept eller drevet ut i ødemarken, og bar således symbolsk med seg alle syndene fra menigheten. "Syndebukken" ses som et symbolsk tegn på Jesus. Av alle pre-refaelittene var Hunt den som forble mest trofast til deres opprinnelige idealer gjennom hele sin karriere. Han måtte til slutt oppgi malekunsten på grunn av svekket syn og han ikke lenger kunne opprettholde det kvalitetsnivå som han ønsket. Hans siste betydelige verk, «The Lady of Shalott» ble fullført ved hjelp av assistenten Edward Robert Hughes. Ekteskap. Hunt giftet seg to ganger. Etter et mislykket forhold til sin modell Annie Miller giftet han seg med Fanny Waugh som senere poserte for bildet «Isabella». Da hun døde i barsel i Italia skulpturerte han hennes gravstein på den engelske kirkegården i Fiesole i den italienske regionen Toscana. Hustruen har gravstedet ved siden av Elizabeth Barrett Browning. Hunt giftet seg for andre gang med Edith, Fannys søster, på en tid da det var forbudt i England å gifte seg med ens avdøde hustrus søster og han måtte derfor reise utenlands for å kunne inngå ekteskap med henne. Det førte til et bittert brudd med andre familiemedlemmer, spesielt en annen pre-rafaelitt, Thomas Woolner, som hadde giftet seg med en tredje søster, Alice Waugh. Som skribent. Hunts selvbiografi "Pre-Raphaelitism and the Pre-Raphaelite Brotherhood" ble skrevet for å korrigere annen litteratur om brorskapets opprinnelse som han mente ikke anerkjente hans eget bidrag og betydning i godt nok mon. Mange av hans senere skrifter var forsøk på å kontrollere fortolkningene av hans verker. I 1905 ble han æret med ordenen Order of Merit av kong Edvard VII. Mot slutten av livet levde han i Sonning-on-Thames. Litterære referanser. Hunts maleri «The Hireling Shepherd» spiller en betydelig om enn gåtefull rolle i Brian Aldiss’ såkalte antiroman "Report on Probability A" ("Rapport om mulighet A") fra 1968. Andre malerier og tegninger opptrer også i Aldiss' novelle "The Secret of Holman Hunt and the Crude Death Rate" ("Holman Hunts hemmelighet og Den forferdelige dødsfrekvensen") fra 1975. Hunts maleri «The Awakening Conscience» er også implisitt referert til i Michel Fabers roman "The Crimson Petal and the White" (2002) og meget tilstedeværende i Evelyn Waughs roman "Brideshead Revisited" ("Gjensyn med Brideshead") (1945). Vestby kirke. Vestby kirke er en langkirke fra 1886 i Vestby kommune, Akershus fylke. Byggverket er i stein og har 450 plasser. Boeing B-47 Stratojet. Boeing B-47 Stratojet var et amerikansk strategisk bombefly utviklet av Boeing for USAF på slutten av 1940-tallet. Prototypen fløy første gang 17. desember 1947. Flyet var et mellomdistansefly og kunne bære atomvåpen. Det ble utstasjonert i forskjellige land på 1950-tallet med tanke på å nå mål i Sovjetunionen. B-47 ble derfor et svært viktig våpen for USA under den kalde krigen. Flyet ble imidlertid aldri satt inn i væpnet konflikt. Til tross for dette ble minst tre fly skutt ned under oppdrag nær eller i russisk luftrom. Flyene opererte blant annet ut fra Thule AFB på Grønland og et fly herfra ble skutt ned av et MiG-19 jagerfly over Barentshavet 1. juli 1960. B-47 ble utviklet i flere varianter, deriblant en rekognoseringsvariant. Åmli kirke. Åmli kirke er en langkirke fra 1909 i Åmli kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Gjøvdal kirke. Gjøvdal kirke er en langkirke fra 1803 i Åmli kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Det stod opprinnelig ei stavkirke på stedet, som var bygget på 1100-1200 tallet. Denne ble revet våren 1803 før den eksisterende kirken ble oppført. Tovdal kirke. Tovdal kirke er en langkirke fra 1820 i Åmli kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tømmer og har 105 plasser. Kjendisjakten. "Kjendisjakten" er et norsk underholdningsprogram som gikk på TV 2 fra 2004 til høsten 2005. Programledere var Barbro Fagerbakk og Pia Haraldsen. Jannecke Weeden var programleder til hun ble erstattet av Haraldsen i 2005. Serien hadde premiere på TV 2 den 15. november 2004. Om serien. «Kjendisjakten» er et direktesendt spørreprogram med to gjester i studio, pluss innringere. Temaet er kjendiser. Programmet varer en halv time, og går på lufta som direktesending på formiddagstid. Vinnerne får pengepremier i størrelsesorden 30 000 til 100 000 kroner. Kongshavn kapell. Kongshavn kapell er en langkirke fra 1921 i Arendal kommune, Aust-Agder fylke. Kapellet er oppført av tømmer og har 150 plasser. Alterbildet er malt av O.C. Bærøe. Kongshavn kapell overtok i 1965 orgelet fra Tromøy kirke. Det er bygget av orgelbygger Brynhildsrud i Moss rundt forrige århundreskifte, og er det eneste gjenværende instrument som fortsatt kan høres av denne orgelbyggeren. Kongshavn kapell er ikke lenger i ordinær bruk, og det har vært forslag om å rive det. Brevdue. En brevdue med den karakteristiske ringen om sitt høyre ben. Ringen inneholder informasjon om duens tilhørighet og alder. Brevduer nedstammer fra klippeduene Columba livia. Brevduen slik vi kjenner den i dag, likner på en bydue, men er kraftigere, og veier opp til 400 gram. Brevduen har som følge av intensivt og målrettet avlsarbeide utviklet en ekstrem orienteringsevne og utholdenhet og en sterk drift til alltid å vende tilbake til sin make og redeplass. Brevduen har gjennom historien blitt benyttet som budbringer, og kan bære med seg beskjeder på lett papir eller lignende over lange avstander i en spesialbeholder som enten er festet til brevduens ben eller bæres i en sele som en liten «ryggsekk». Mest kjent er brevduen likevel i kappflyvningssammenheng, hvor den kan tilbakelegge flyvestrekninger på 1 200 kilometer – lengre kappflyvninger forekommer også – og den kan fly med en gjennomsnittshastighet på mellom 60 og 80 t alt etter værforholdene. Ved gunstige værforhold er det målt hastigheter på opp mot 120 km/t. Brevduene ble framavlet i gruvedistriktene i Belgia og Nederland for mer enn 100 år siden ved å krysse forskjellige raseduer. Brevduer ble en yndet hobby blant arbeidere som ikke hadde råd til å holde veddeløpshester eller veddeløpshunder. Siden har sporten bredd seg utover hele verden, og har mange millioner tilhengere. Brevduer holdes i dueslag (hus) i hagen eller på en egnet tomt. De slippes ut hver dag og flyr da gjerne opp til noen timer før de lokkes hjem og gis fôr. Duene får en fôrblanding bestående av mais, kornsorter og belgfrukter. Dessuten gis de kalk og gjerne vitaminer. Brevduer er monogame og legger to egg med to dagers mellomrom. Eggene ruger de på i 18 dager, og ungene mates med oppgulp av begge foreldrene. Ungene er flygedyktige når de er 3–4 uker gamle. Et par brevduer kan produsere opp til ti unger i året, men her i Nordeuropa legger de ikke egg på den kaldeste årstiden, slik at seks unger per år er vanligere her. I likhet med alle duer er også brevduene ytterst resistent mot sykdommer. I motsetning til hva mange tror, smitter duer ikke mennesker med sykdommer. Duer er resistente mot fugleinfluensa, duer overfører ikke salmonella til mennesker eller andre dyr, og duer smittes ikke med fuglelopper. Eneste eksempel på ubehagelig smitte fra duer er rød hønsemidd, men dette vil bare forekomme i dårlig rengjorte dueslag. Brevduens overlegne orienteringsevne har vært gjenstand for mange diskusjoner og teorier blant biologer og forskere, og mange mener den skyldes en kombinasjon av den magnetiske sansen, stedsansen og synssansen. Noen endelig teori eller forklaring har man likevel ennå ikke kommet fram til. Brevduens orienteringsevne. En flokk brevduer i luften. Hvordan de finner vei er stadig et mysterium. Brevduens overlegne orienteringsevne har lenge fascinert og forundret mennesket. Mange teorier har blitt framlagt, og mange forsøk har blitt utført, men ennå er det et av naturens uløste mysterier hvordan en brevdue finner vei. Amerikanske forskere fra North Carolina mener å ha funnet små magnetiske partikler i brevduens nebb, og har fremsatt en teori om at brevduen så å si er et flygende kompass. De avviser til gjengjeld teorien om at brevduen skulle gjøre bruk av luktesansen sin, som andre har foreslått. Forskere har også lokalisert små korn av det magnetiske mineralet magnetitt i hjernen hos brevduer. Det er utbredt enighet om at også brevduens synssans spiller en rolle, så den blant annet kan orientere seg ved hjelp av solens posisjon på himmelen. I England har professor Tim Guilford ved University of Oxford sammen med en gruppe dyreatferdspsykologer framlagt en teori om at brevduen blant annet følger det menneskeskapte veinettet og jernbanespor når den flyr. Over en periode på 10 år påmonterte man små GPS-sporingsapparater på ryggen til et antall brevduer, for så å slippe dem på avstander mellom 15 og 30 kilometer fra dueslaget. Man kunne så elektronisk med stor nøyaktighet følge den enkelte brevdues rute, og oppdaget at brevduene ved de første gjennomflygninger av en rute tilsynelatende benytter sin magnetiske sans og velger "luftlinjen", men ved gjentatte flygninger på den samme ruten setter brevduen tilsynelatende sitt medfødte instinkt til side, og begynner i stedet å følge veinettet og andre landemerker. Man har observert brevduer som flyr rundt over en rundkjøring, for deretter å «svinge av» ved den riktige avkjørselen. Om brevduen orienterer seg etter "kompassteorien", "landkartteorien" eller noe helt tredje, er stadig tema for diskusjoner og teorier - både blant oppdrettere og forskere. Brevduen i historien. At kjennskapet og tilliten til brevduens gode orienteringevne ikke er av nyere dato bekrefter blant annet beretningen om Noa og hans ark i Det gamle testamente. Det var en brevdue som vendte tilbake til arken med en olivenkvist i nebbet, og på den måten forkynte den for Noa at syndfloden var over og en ny tid skulle begynne. Siden har duen med kvisten blitt et globalt fredssymbol. Brevduen har fløyet med meddelelser for mennesket i mange tusen år. Fra oldtidens Lilleasia har man vitnesbyrd om at brevduen ble benyttet som budbringer i både fredstid og krigstid. Inskripsjoner i Egypt forteller at brevduen ble holdt som husdyr og bruksdyr for 5 000 år siden. Skip som ankom egyptiske havner hadde brevduer med som kunne melde tilbake om viktige gjesters ankomst. I det egyptiske rike var det en organisert sivil luftpost med brevduer. Spredt ut over riket var det anbrakt 49 "duetårn", så brevduene kunne fly stafett med beskjeder tvers gjennom landet. Tårnene var anbrakt så den enkelte brevdue ikke behøvde å tilbakelegge lengre luftstrekninger enn ca. 150 kilometer. Militært utnyttet egypterne også brevduens ferdigheter. I vakttårn langs grensene anbrakte de kurver med spesielt oppdrettede brevduer som skulle kunne tilbakelegge strekninger på opp mot 600 kilometer med nyheter til Farao, så han kunne holde seg orientert om eventuelle trusler mod riket. Et veggmaleri i Ramses den 3. tempel viser overbringelsen av en slik beskjed til Farao. Den olympiske brevdue. Fra Egypt spredte bruken av brevduer seg til Syria og Persia, hvor brevduene fløy med beskjeder om statssaker og med korrespondanse mellom Sultanen og hans embedsmenn, og ble en medvirkende årsak til at man kunne holde sammen de store rikene. Kong Sargon av Akkad lot alle sine kurérer ha en brevdue med. I tilfelle problemer, hvor kurerene kunne bli tatt til fange, skulle de sette brevduen fri. Dens hjemkomst var en beskjed til kongen om at han skulle sende en ny kurér avsted. Også fra Kina har man vitnesbyrd om bruken av brevduer som budbringere. Fra det 6. århundre f.Kr. har man kjennskap til bruken av brevduer i Grekenland som det første sted i Europa. Ved de antikke olympiske leker var det brevduer som fløy resultatene fra konkurransene ut til omverdenen, og fra samme tid forteller den greske dikteren Anakreon at kongen sendte kjærlighetsbrev til sin elskede med brevduer. Den romerske historiker Plinius den eldre forteller at hærføreren Decimus Junius Brutus under beleiringen av Modena i 43 f.Kr. holdt konsulene i Rom underrettet om slagets gang ved hjelp av brevduer. Plinius den yngre skriver i et brev til sin onkel at «Folk er gale etter duer her, de betaler opp til to gullstykker for et par». Det største av datidens romerske duehold, "Columbari", skulle etter sigende ha huset ikke mindre enn 2 500 par duer som ble passet og trenet av spesielt utdannede slaver. Med på korstogene. Senere, i 732, ble meldingen om den franske feltherren Karl Martells seier i Slaget ved Poitiers sendt ut med en brevdue. Beskjeden, som var skrevet på et sammenrullet stykke papyrus, lød: «Sarasenerne er beseiret». Bruken av brevduer ble likevel ikke umiddelbart et europeisk anliggende. Derimot har man ved arkeologiske utgravninger funnet steintavler med reglementer og anvisninger som forteller hvordan bruken av brevduer var satt i system som posttjeneste mellom Bagdad og byene i Syria på 1100-tallet. Det var først med korstogene, vesteuropeerne igjen for alvor gjorde bruk av brevduer i krigstjeneste. Richard Løvehjertes korsfarere fanget en brevdue som bar en meddelelse om at muslimske styrker var på vei for å bryte de kristnes beleiring av Ptolemais. Korsfarerne forfalsket meldingen så den i stedet fortalte at de muslimske styrkene ikke ville kunne hjelpe de beleirede, og lot brevduen fly videre til Ptolemais med den. Byen overga seg derfor til Richard Løvehjertes menn, som dermed kunne innta og befeste den. Da den muslimske hæren endelig kom Ptolemais til unnsetning, hadde de ingenting å stille opp med. Byen var under korsfarernes kontroll. Det var også brevduer som i 1249 kunne melde om den franske kong Ludvig IXs landgang ved Damietta i Egypt, da han deltok i det sjuende korstog, og det var også en brevdue som brakte nyheten om hans nederlag ved Mansura i april 1250. Brevduen i Europa. a>s bilde av en ung orientalsk kvinne med en brevdue som har overbrakt henne en beskjed. I deler av Europa var det lenge kun forbeholdt de adelige og de geistlige å holde brevduer, og fra kilder vet man at det ble gjort stor bruk av denne form for kommunikasjon. Først etter den franske revolusjon i 1789 ble det tillatt for den menige mann å holde duer. Også privatøkonomisk har brevduen hatt stor innflytelse. En av napoleontidens største private formuer ble grunnlagt på den engelske børsen ved hjelp av brevduer. Den engelske bankmannen Nathan Mayer Rothschild bygde opp en brevduetjeneste i Europa som kunne holde ham orientert om nyheter som hadde verdi for bankverdenen. Med brevduene fikk han beskjed om Napoleons nederlag ved Waterloo tre dager før nyheten nådde den engelske regjeringen. Det har blitt påstaått at Nathan Mayer Rothschild så spredte ryktet om at England hadde tapt slaget ved Waterloo og at dette ryktet medførte at kursene på engelske statspapirer styrtet. Rothschild skulle så ha kjøpt opp alt han kunne komme over. Da nyheten om Napoleons nederlag endelig nådde London, og kursene igjen steg, satt Rothschild igjen med en enorm fortjeneste. Dette har imidlertid vist seg å ikke være sant. I England benyttet man på 1800-tallet brevduer til å fly resultatene fra veddeløpsbanene til byen. En av disse rutene gikk fra Epson til London, en strekning på ca. 25 kilometer som kunne tilbakelegges på drøye 25 minutter av en veltrent due. Brevduer ble også benyttet av de store avisene. Den engelske avisen "The Times" organiserte i 1837 en duepost mellom Paris og Boulogne ved den franske atlanterhavskysten, og i 1844 hadde også aviser i Antwerpen og Brussel i Belgia forbindelse med Paris via brevduer. Den tyske avisen "Kölnische Zeitung" utstyrte sine utsendte korrespondenter med brevduer så de raskt kunne sende viktige nyheter hjem til redaksjonen. Beleiringen av Paris. Illustrasjon fra "Harper's New Monthly Magazine" i 1873 som viser brevduer med meddelelser. Skjønt Samuel Morse allerede den 24. mai 1844 hadde prikket beskjeden "«What hath God wrought»", med sitt morsealfabet var nettet av telegraflinjer i 1850 ennå ikke fullt utbygd i Europa. Det var et «hull» i linjen mellom metropolene Paris i Frankrike og Berlin i Tyskland. Dette «hullet», som fysisk befant seg mellom Brussel i Belgia og Aachen i Tyskland, utfylte den tyskfødte, britiske journalisten Julius Reuter med en brevduetjeneste, så han hurtigere kunne få de siste kursene fra børsen i Paris – den viten kunne det tjenes penger på – og brevduetjenesten var så innbringende at Julius Reuter allerede i 1851 kunne reise til London og bygge opp det "Reuters" som i dag er et av verdens ledende nyhetsbyråer. Senere, under den fransk-prøyssiske krig i 1870, viste brevduen seg igjen overlegen som budbringer. Da Paris hadde blitt beleiret kunne man med brevduer holde regjeringen i Tours underrettet om situasjonen og selv motta instrukser. Ved hjelp av «moderne» teknikk ble dokumenter og post avfotografert, og bildet ble overført til en tynn kollodiumhinne på størrelse med forsiden av en fyrstikkeske. En brevdue kunne medbringe 18 av disse hinnene, som tilsammen rommet ca. 70.000 ord, i en beholder. Før Paris ble beleiret hadde man samlet inn mer enn 800 brevduer fra private franske dueslag, og mens byen var beleiret utvekslet man brevduer ved hjelp av varmluftballonger, som kunne sendes høyt over fiendens styrker. Under beleiringen var disse brevduene den eneste forbindelsen til omverdenen. Da den svenske oppdagelsesreisende Salomon August Andrée i 1897 la ut på sin ballongferd, som skulle ha ført ham til Nordpolen, hadde han 36 brevduer med som var betalt og spesialtrent av den svenske avisen "Aftonbladet". Duene skulle slippes i flere omganger med nyheter fra ekspedisjonen. De militære brevduetjenester. En ombygget buss fra London som fungerte som mobilt dueslag i Belgia og det nordlige Frankrike i første verdenskrig. De første egentlige militære brevduetjenestene bygde på erfaringene fra Paris, og ble opprettet i Russland i 1874. Tyskland og Østerrike fulgte etter i 1875, og i 1878 hadde man også militære brevduetjenester i Frankrike, Italia, USA og Danmark. Militære brevduer trenes etter helt andre prinsipper og metoder enn brevduene som benyttes til kappflyvning, hvor brevduen hele tiden skal vende tilbake til det samme stasjonære dueslaget. Militære brevduer skal kunne finne tilbake til et dueslag som hele tiden skifter oppholdssted mens det følger krigens bevegelser. Derfor lever de hele sitt liv i mobile dueslag, hvor de også trenes. Når ungene har blitt flyvedyktige slippes de en sen ettermiddag fri, før de har blitt foret. Siden brevduene er sultne, og mørket snart faller, flyr de ikke langt fra det mobile dueslaget, men allikevel langt nok til å få et overblikk over det omkringliggende terrenget. Når de vender tilbake til slaget fores de. I løpet av natten flyttes dueslaget til en ny posisjon og rutinen gjentas. På denne måten er brevduene aldri på samme plass to dager i strekk. I begynnelsen flytter man kun det mobile dueslaget 1-2 kilometer om gangen, men gradvis økes avstanden til typisk 10 kilometer. Når brevduene skal i aksjon endres måten de trenes på. Man plasserer det mobile dueslaget ved den lokaliteten det skal brukes, og setter duene i spesielle transportkasser. Hver dag flyttes disse kassene stadig lengre fra dueslaget, og brevduene slippes fri. Etter mindre enn en uke kan brevduene trenes til å finne tilbake til dueslaget over avstander på 100 til 150 kilometer. Nå kan soldater i aksjon ta brevduene med og la dem fly tilbake til dueslaget med etterretninger. Verdenskrigene. Selv om de moderne kommunikasjonsmidlene hadde blitt mer avanseret, Guglielmo Marconi hadde blant annet utviklet den trådløse telegrafen og radioen var i sin begynnelse, spilte brevduen også en viktig rolle i verdenskrigene. Under slaget ved Verdun på vestfronten i 1916 mistet den franske overkommandoen forbindelsen med styrkerne i Fort Vaux. De voldsomme tyske bombardementene hadde revet over telefon- og telegrafkablene. Den siste meddelelsen man mottok før fortet måtte overgi seg til tyskerne kom med en brevdue. Den døde senere av gassforgiftning, og etter krigen ble det reist en plakett til dens ære ved Fort Vaux. "Cher Ami". Mindre enn en halv time senere hadde "Cher Ami" nådd sitt mål. Beskytningen ble innstilt, og nesten 200 soldater reddet livet. På sitt siste oppdrag ble "Cher Ami" hardt såret, men nådde allikevel frem til bestemmelsesstedet med sin meddelelse. Duen var truffet av flere hagl, og mistet det ene benet sitt, men overlevde skadene. Den ble sendt til USA, hvor den døde den 13. juni 1919. "Cher Ami" ble tildelt den franske ordenen "Croix de Guerre" for sin innsats i krigen. I den franske byen Lille finnes et krigsminnesmerke for de allierte brevduene som døde under første verdenskrig. "G.I. Joe". Soldater ved "United States Army Pigeon Service" inspiserer en brevdue. Under andre verdenskrig ble det brukt brevduer i mange steder hos både de allierte og de tyske troppene. Engelske bombefly medbrakte duer som kunne fly tilbake med de overlevendes posisjon hvis et fly skulle havarere, og engelske ubåter kunne benytte brevduer når de var innenfor 300 kilometer fra land, for ikke å bli peilet av tyskerne. Også panservogner som skulle bryte gjennom fiendens linjer hadde brevduer med i tilfelle radioforbindelsen ble ødelagt. De amerikanske styrkene alene trente 54 000 duer til krigstjeneste. Den irske brevduen "Paddy" oppnådde berømmelse da den som den første brevdue fløy over Den engelske kanal med beskjeden om at de alliertes invasjon av Normandie på D-dagen var vellykket. Men den mest kjente brevduen fra andre verdenskrig er "G.I. Joe", som ble født den 24. mars 1943 i Algerie. Den tilhørte "United States Army Pigeon Service" og utførte operasjoner i både Nord-Afrika og Italia. Engelske styrker hadde i oktober 1943 inntatt den lille italienske byen Calvi Vecchia. Det visste ikke de øvrige allierte styrkene, og planen var å bombe byen den 18. oktober. All radiokommunikasjon var brutt sammen, og engelskmennene i Calvi Vecchia kunne ikke få forbindelse med hovedkvarteret og avblåse bombardementet, så man sendte "G.I. Joe" avsted med en beskjed om at engelskmennene hadde inntatt byen. Duen nådde fram, og de allierte bombet aldri byen. Det anslås at mer enn ett tusen mennesker dermed reddet livet. I 1946 ble "G.I. Joe" tildelt utmerkelsen "Dickin Medal", som gis til dyr som har reddet liv. Den døde den 3. juni 1961 i Detroit. Den omfattende bruken av brevduer betød at man på både tysk og alliert side hadde soldater hvis oppgave det var å skyte motpartens duer, og det ble også oppdrettet falker og hauker som skulle innhente og drepe brevduene. Brevduetjeneste i nyere tid. I den indiske delstaten Orissa hadde politiet fra 1949 til 2005 et korps av brevduer som skulle melde om flodbølger, jordskjelv og andre naturkatastrofer, når de vanlige kommunikasjonslinjene ble ødelagt. Det var fortellingen om brevduen "Paddy" som var den direkte årsaken til at man opprettet denne brevduetjenesten i Orissa. Men utviklingen av internett og satellittbasert telekommunikasjon gjorde tjenesten overflødig, og den ble nedlagt i 2005. Sent i 1970-årene benyttet man i den engelske byen Plymouth brevduer til å frakte blodprøver fra hospitalet til undersøkelse på laboratoriet. Tolv spesielt utvalgte brevduer bodde fast på laboratoriet, men ble daglig fraktet til hospitalet. Herfra kunne de så returnere til laboratoriet med blodprøvene. På laboratoriet var en klokke forbundet til en fotocelle som registrerte duen når den ankom og varslet det med en ringeklokke. Brevduene var betydelig billigere i drift enn biler, og hadde dessuten den fordelen at de ikke satt fast i trafikkorker. Den 1. april 1990 ble det utviklet en spesiell IP-protokol, "RFC 1149 ", som var basert på transport av datapakker med brevduer. Protokollen ble kalt "Carrier Pigeon Internet Protocol" (CPIP), og ble testet den 28. april 2001. Ni brevduer ble sendt opp på en ca. 5 kilometer lang tur med et ICMP Echo Request, og fire av disse "pings" kom i retur med et Echo Reply. Med et tap av datapakker på 55% og en svartid som lå mellom 3000 sekunder og mer enn 6000 sekunder, har denne formen for datatransmisjon riktignok aldri fått annet enn humoristisk betydning. Brevduesport. Et eldre "stempelur" til registrering av en brevdues hjemkomst ved en kappflygning. Brevduen var utstyrt med en avtagbar ring som skulle legges i uret. I dag foregår registrering av hjemkomst elektronisk. Avl og kappflygning med brevduer er en stor global hobby- og sportsvirksomhet. I Belgia er det mer enn 90 000 brevdueoppdrettere, og de belgiske brevduene er ettertraktet over hele verden. På Taiwan finner man mer enn 30 000 oppdrettere. Sporten består i å transportere duene vekk, fra enkelte kilometer eller opp til 2000 kilometer, og så slippe de løs. Den duen som kommer fortest hjem har vunnet. Brevduene ble tidligere utstyrt med en fast fotring med et unikt nummer, som ble satt på når duen var unge i redet, og så fikk de en gummiring på foten når de ble sendt avgårde i en transportkurv til slippstedet. Når duen kom hjem tok eieren av gummiringen, og plasserte denne i et kammer i en spesiell klokke. På denne måten kunne tidspunktet for hjemkomst bevises. I dag foregår denne registreringen elektronisk. Kappflygningen. Kappflygningssesonen med brevduer strekker seg fra mai til august måned. Kort fortalt går en kappflygning ut på at et antall brevduer løslates fra et felles utgangspunkt, i inn- eller utland, for så hurtigst mulig å fly "hjem" til sitt dueslag. Den duen som kan tilbakelegge distansen med den høyeste gjennomsnittshastigheten, målt i meter pr. minutt, vinner. Det kjempes normalt i tre forskjellige kappflygningskategorier. Det er kortdistanse-, mellomdistanse- og langdistanseflygninger, hvor flyavstandene typisk går fra 150 til 1100 kilometer. Totalisatorflygninger var tidligere en utbredt sport mange steder. I motsetning til de normale kappflyvningene, hvor det er oppdretteren som satser på sine egne brevduer, kunne alle satse penger på de brevduer som fløy totalisator. Brevduene ble typisk sluppet på avstander mellom 25-50 kilometer, og hadde man holdt på den vinnende brevduen, kunne gevinsten utbetales. Den stigende konkurranse fra nye spill som Lotto, Joker og diverse skrapelodd med flere, gjorde med tiden totalisatorflyvningene urentable. Oppdretten. En betydelig del av sporten er selve avlsarbeidet med brevduene, hvor det handler om å fremavle brevduer som har spesielle forutsetninger for å fly henholdsvis kort-, mellom- eller langdistanseflygninger. Brevduene parres normalt i perioden november til mars. Mellom 10 og 12 dager etter parringen legger hunnen det første egget og 2 dager senere det neste. Foreldreduene ruger på eggene i 18 dager, hvoretter de helt nakne og blinde ungene klekkes. Ungene er 100% avhengige av foreldrene, og den første uken mates de med "duemelk", som er et næringsrikt stoff som skilles ut fra brevduenes slimhinner i "kroen" hos begge foreldreduene. Etterhvert mates ungene med korn, og etter ca. 25 dager er de klare til å forlate redet. Den brevduestammen som man finner i Danmark har sine aner fra områdene omkring Antwerpen og Liège i Belgia, hvor oppdrettere siden sist på 1700-tallet har avlet systematisk på duene for å foredle perfekte brevduer. Dermed skapte man noen "grunnstammer" der hadde de ønskede egenskapene. Disse kunne så kryssavles og forfines, og dermed oppstod nye stammer. Blant de mer berømte av disse stammene fra nyere tid kan nevnes "Delbar", "Van Riel", "Jannsen", "Ponderosa" og "Grondelaers". Treningen. To hanner i et dueslag - bemerk som den forreste "puster" seg opp, og gjør oppmerksom på seg selv. Et tegn på vitalitet og styrke. Treningen av brevduene begynner typisk når de er ca. fire måneder gamle. En utrent due kan normalt finne hjem til dueslaget sitt fra distanser på opp til ca. 100 kilometer. Etterhvert som brevduene trenes økes denne avstanden, og som treåring kan en veltrent brevdue finne hjem over avstander på mer enn 1200 kiometer – avstander den kan tilbakelegge med en hastighet på mellom 60 og 80 km/t. De brevduene som deltar i kappflygninger er som topptrente idrettsutøvere i andre sportsgrener. Brevduene trenes etter fastlagte programmer som skal optimere dem til bestemte flygninger, enten der er snakk om kort-, mellom- eller langdistanseflygninger. Det innebærer at kosten, samt vitamin- og mineraltilskudd tilpasses den enkelte brevdue. Også mentalt forberedes duen til å yte sitt beste. Noen velger "enkehan-" eller "enkehun-systemet", hvor hanner og hunner holdes adskilte i kappflygningssesongen, mens andre setter hanner og hunner sammen dagen før en avsendelse, for derved å stimulere f.eks. hannens drift til å skynde seg hjem, og andre kan velge å "fly naturlig", hvor hannene og hunnene er sammen hele flyvesesongen. Felleperioden. Brevduer skifter løpende fjærdrakten sin, men i løpet av høsten, fra august til november, har brevduen den "store felleperioden", hvor den skifter ut vitale deler av fjærdrakten med nye og sterkere fjær. Felleperioden er en viktig periode for den enkelte brevdue, da det er her de fysiske forutsetningene for den kommende sesongs resultater legges til grunn. Felleperioden er på ingen måte en hvileperiode for brevduene, så det tas godt hånd om brevduene mens den står på så de alltid har det de trenger av riktig fór, vitaminer og mineraler for å komme gjennom perioden så greit som mulig. Birkenes kirke. Birkenes kirke er en langkirke fra 1858 på Birkeneset ved Birkeland i Birkenes kommune, Aust-Agder fylke. Den ble vigslet av biskop Jacob von der Lippe 1. desember 1858. Byggingen skjedde i Andreas Solbergs ordførertid. Han var også nestleder i byggekomitéen. Byggverket er i tømmer i en bysantisk/romantisk stil og har 760 plasser. Kirken er bygd på samme sted som Birkenes gamle kirke, av byggmester Mikkel Mortensen. Altertavlen er fra 1908 (50-års jubileum) og er malt av Lars Osa. Den viser «Kristi oppstandelse», malt som en kopi av Carl Blochs altertavle i Jakobskirken i København. Der står det et krusifiks foran alteret, og i 2005 fikk man et tilsvarende krusifiks i Birkeland kirke. Kirken ble renovert i forbindelse med 100-års jubileet i 1958. Til 150-års jubileet i 2008 ble to vinduer som hadde vært tildekket i kirkens kor, åpnet. I vinduene ble det montert glasskunst laget av Barbro Raen Thomassen. Motivene er en madonnalilje og en bjørkekvist og er inspirert fra altertavlens liljer og fra navnet som har gitt opphav til kommunen. Bellshill. Bellshill er en by i North Lanarkshire i Skottland som ligger rundt tre km nord for Motherwell. Bellshill har rundt 20,705 innbyggere og har siden 1996 har den vært en del av Greater Glasgow. De tidligste funnene av bosettinger ligger ved en landsby som heter Belmill og ble nedfestet på et kart av den skotske kartografen Timothy Pont i 1654. Landsbyen bestod av en rekke boliger for steinbruddarbeidere og var eid av en Mr. Bell, som også eide steinbruddet sør for Belmill. Etter at steinbruddet ble nedlagt forsvant landsbyen og ny bosetting ble opparbeidet ved Crossgates, som lå like ved. Rundt 1810 tok denne bosettingen navnet Bellshill, som fortsatte å vokse og dermed slukte tettsteder i nærheten som Black Moss og Sykehead. Rundt 1850 ble det funnet store kull– og jernforekomster i nærheten noe som gjorde at flere gruver/brudd ble åpnet. Dette gjorde igjen at byen vokste betraktelig, og flere innvandrere ble fristet til byen, spesielt fra Litauen. Det ble også bygget flere jernbanestasjoner i området, inkludert Mossend, Fallside og Bell Cross. Rundt 1870 ble Bellshill rammet betraktelig av infeksjonssykdommer. I 1917 begynte sykehuset å spesialisere seg til et morskapssykehus, som det første i Lanarkshireområdet, med nye morsskapsfløyer som ble åpnet i 1958 og 1962. Dette sykehuset ble fødested for en rekke prominente personer, som politikeren Robin Cook, fotballspilleren Ally McCoist og sangeren Sheena Easton. Dette sykehuset ble for øvrig stengt i 2001 og revet i 2003 for å gjøre plass til nye boligprosjekter. Kjente personer fra Bellshill. St Andrew's Church i Bellshill Herefoss kirke. Herefoss kirke er en åttekantet kirke fra 1865 i bygda Herefoss i Birkenes kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Herefoss kirke ble vigslet av biskop Jacob von der Lippe 11. oktober 1865. Den har store vinduer og fremtrer lys, enkel og stilren. Arkitekt var Jacob Wilhelm Nordan. Altertavlen fra 1634 er spesiell. Den har to etasjer i samme bredde og sidefløyer. Den er 2,40 meter høy og 2,47 meter bred, laget av eik og furu. I de øvre bildene sees Adam som klynger seg til korset, et menneske med et anker og en due og et menneske som holder fast i et kors. I midtfeltet er det skrevet inn flere bibelvers. Nederst på altertavlen er det et bilde av Nattverden omrammet av nattverdberetningen i tekst. Man kjenner ikke kunstneren, men årstallet er malt i et av feltene på tavla. Opprinnelig har altertavlen stått i Oddernes kirke, man antar at den kom til Herefoss kirke i begynnelsen av 1700-tallet. Herefoss ble opprettet som eget prestegjeld i 1875. Herefoss tilhører i dag Birkenes prestegjeld. Irving Baxter. Irving Knot Baxter (født 25. mars 1876, død 13. juni 1957) var en amerikansk friidrettsutøver. Baxter ble olympisk mester to ganger 1900 i Paris, han vant både høyde- og stavhopp. Han kom på andre plass i tre øvelser, høyde uten tilløp, stille lengde og tresteg uten tilløp. Vegusdal kapell. Vegusdal kapell er en langkirke fra 1974 i Birkenes prestegjeld i Birkenes kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tømmer og har 80 plasser. Vegusdal kirke. Vegusdal kirke er en korskirke fra 1867 på Engesland i Birkenes kommune, Aust-Agder fylke og tilhører Birkenes prestegjeld.. Byggverket er i tømmer i Basilika stil og har 350 plasser. Årdal kirke (Bygland). Årdal kirke er en åttekantet kirke fra 1828 som befinner seg mellom Riksvei 9 og Byglandsfjorden i tettstedet Grendi, Bygland kommune i Aust-Agder fylke. Kirken ligger i Otredal prosti. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Kirken er omgitt av en liten kirkegård, med en nyere utvidelse av denne på østsiden av riksvei 9. Austad kirke (Bygland). Austad kirke (Austad kyrkje) er en langkirke fra 1880 som ligger på Tveit helt nord i Bygland kommune, Aust-Agder fylke. Kirken ligger i Otredal prosti. Kirken har galleri og totalt 250 sitteplasser. Til kirkens inventar hører en prekestol i tre fra ca 1536 som ble restaurert i 1634, et orgel fra 1975 som er laget av J. H. Jørgensen og tre døpefonter. Den som i 2011 er i bruk ble laget av laget av Torbjørn Langeid i 1880, mens det videre er en fra middelalderen og en fra ca 1200. SN Brussels Airlines. SN Brussels Airlines var et flyselskap basert i Brussel i Belgia. Flyselskapet slo seg 25. mars 2007 sammen med Virgin Express, og dannet et nytt flyselskap med navn Brussels Airlines. Bygland kirke. Bygland kirke er en korskirke fra 1838 i tettstedet Bygland, Bygland kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Den ble vigslet 18. november 1838 av prost Ole Berg fra Evje. Altertavlen er laget av Lars Olav Stedjan fra Bjelland. Alterbildene er malt av Lars Osa. I 1925 fikk kirken sitt orgel, som var det gamle fra Tolga kirke. Kir. Kir er en cocktail som lages av crème de cassis (solbærlikør) og hvitvin. Drinken er populær i Frankrike, der den vanligvis nytes som en apéritif før et måltid. Opprinnelig ble den laget med hvitvin laget av Aligoté-druen fra Bourgogne, men i dag fåes den i lokale utgaver med forskjellige viner fra hele Frankrike. Den er oppkalt etter Félix Kir (1876–1968), som var borgermester i Dijon i Bourgogne og gjerne serverte drinken når han hadde offisielt besøk. Finncomm Airlines. Finncomm Airlines eller Finnish Commuter Airlines Oy er et regionalt flyselskap basert i Finland. Selskapet har ni fly i sin flåte. Selskapet ble etablert i 1993, og flyr til ca. 19 destinasjoner. I 2011 gikk Finnair og det britiske regionale flyselskapet Flybe sammen i et fellesforetak. Dermed ble det dannet et nytt selskap Flybe Nordic AB. Det nye selskapet kjøpte opp Finncomm Airlines i den hensikt å satse på regionale flyvninger i Baltikum-regionen. Sandnes kapell. Sandnes kapell er en åttekantet kirke fra 1949 på Sandnes i Bygland kommune, Aust-Agder fylke. Kirken er vigslet 1949, men hadde da vært i bruk i flere år etter at den ble påbegynt i 1940. Den er en mindre kopi av Sandnes kirke, som ble flyttet til Åraksbø i 1935. FlyLAL. FlyLAL eller Lithuanian Airlines er Litauens nasjonale flyselskap, og flyr til flere destinasjoner, blant annet Oslo lufthavn, Gardermoen. Etter et mislykket forsøk på å få nye eiere, gikk selskapet konkurs og innstilte all aktivitet 17. januar 2009. Flyselskapet opererte med Boeing 737, Boeing 757 og Saab 2000. Norges Friidrettsforbund. 1. mai 1896 Svein Arne Hansen Kjetil Hildeskor Bislett Stadion Norges Friidrettsforbund (NFIF) ble stiftet den 1. mai 1896, under navnet "Norsk Idrætsforbund". Wilhelm Baastad var forbundets første president. NFIF er medlem av Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF), Det europeiske friidrettsforbundet (EAA) og Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF). NFIF leder all organisert friidrett i Norge og legger til rette for både breddeidrett og toppidrett. Friidrettsforbundet består av 19 friidrettskretser, nær 750 medlemsklubber og ca 55.000 medlemmer (per 2006). Forbundet er knyttet til tidsskriftet "Friidrett". NFIFs elitegruppe for 2007 består av Andreas Thorkildsen, Ida Marcussen, Susanne Wigene og Christina Vukicevic. Kretser. Agder | Akershus | Buskerud | Finnmark | Hordaland | Hålogaland | Indre Østland | Nordland | Nordmøre og Romsdal | Oslo | Rogaland | Sogn og Fjordane | Sunnmøre | Telemark | Troms | Trøndelag | Vestfold | Østfold Eksterne lenker. Friidrettsforbund Sandnes kirke (Bygland). Sandnes kirke er en åttekantet kirke fra 1844 i Åraksbø i Bygland kommune i Aust-Agder. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Kirkestrid. Det bodde flest mennesker i Åraksbø på 1930-tallet, og i januar 1935 ble det bestemt at kirken skulle flyttes fra Sandnes til Åraksbø. Dette var svært kontroversielt, og da biskopen vigslet den gjenoppsatte kirken, møtte ingen fra Frøysnes og Sandnes opp. De satte senere opp et kapell på den gamle kirketomten (Sandnes kapell). Dette stod ferdig høsten 1940. CASA C-101 Aviojet. CASA C-101 Aviojet er et spansk lett angrepsfly/treningsfly produsert av CASA. Prototypen fløy første gang 27. juni 1977 og flyet kom i operativ tjeneste i Ejército del Aire som treningsfly under navnet E-25 Mirlo. Eksportversjoner av flyet har blitt solgt til flyvåpnene i Chile, Honduras og Jordan. I alt 149 fly ble bygget før produksjonen stanset. Bykle kirke. Bykle kirke (Bykle kyrkje) er en langkirke fra 1619 i Bykle kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Hovden kapell. Hovden kapell, som oftest kalles Fjellgardane kyrkje, er en langkirke fra 1957 i Bykle kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Else Marie Jakobsen har laget et antependium på 70 x 200 cm med tittel "«Skal dei verta som den kvite ull»" til kirken. FlyNordic. FlyNordic er et tidligere svensk lavprisflyselskap som hadde Stockholm, Arlanda som base. Selskapet ble kjøpt opp av Norwegian Air Shuttle den 12. april 2008 og hadde blant annet til Oslo-Gardermoen. Selskapet startet sine flygninger i 1996, og i juni 2007 ble selskapet et datterselskap til Norwegian. Selskapet opererte en flåte på sju MD-82 og MD-83 før de ble overtatt av Norwegian. FlyNordic fraktet 112 878 passasjerer i januar 2008, med kabinfaktoren på 67 prosent, noe lavere enn tidligere tall (nemlig 72 prosent og 115 772 passasjerer med kapasitetet på 103 millioner i november 2007, 78 prosent og 116 019 passasjerer med kapasitetet på 124 millioner i september 2007). Historie. Selskapet ble først etablert i 1996 som Reguljair, med EMB-110 Bandeirante fly. Det gjenstartet sine flyvninger 1. desember 2000 som "dba FlyNordic", også kjent som "dba flynordic.com". I november 2003 kjøpte Finnair 85 prosent av selskapet (het da "Nordic Airlink"). I mai 2004 økte de sin eierandel til 100 prosent. I oktober 2004 skiftet selskapet navn til "FlyNordic". FlyNordic gikk konkurs i april 2005, mens flygningene fortsatte som før. 24. april 2007 annonserte Norwegian oppkjøpet av FlyNordic. Oppkjøpet skjedde i løpet av mai og juni 2007. Finnair fikk 5 prosent av aksjene i Norwegian som betaling. Krister Aarnio overtok som leder etter Maunu von Lüders i januar 2008. Flåte. Obs! Norwegian har bestilt 42 Boeing 737-800W (med winglets) pluss 42 opsjoner, elleve av dem skal være av "HGW" (High Gross Weight) type, som kan ta opptil 189 passasjerer, og del av disse skal estatte MD-80 flyene. Germanwings. Germanwings er et tysk flyselskap stiftet i 1997 som opererer en flåte bestående av Airbus A319 fly. Selskapet har sin hovedbase i Köln i Tyskland. Historie. Selskapet ble stiftet i 1997 som Eurowings Flug GmbH, og ble døpt om til Germanwings GmbH 27. oktober 2002. Selskapet er heleid av Lufthansa etter oppkjøpet 1. januar 2009. Selskapet var det første lavprisflyselskapet i Tyskland som startet å tilby gjennomgående billetter. Flyflåte. 1. i november 2010 var Germanwings flåte 5,3 år gammel. Evje kirke. Evje kirke (Evje kyrkje'") er en langkirke fra 1891 i Evje og Hornnes kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv306 og Fv312/Rv9. Liste over Wii-spill. Følgende lister viser spill til Nintendos konsoll Wii. NB! Vær oppmerksom på at noen av datoene kan være feil, da nordiske utgivelsesdatoene ofte er forskjellige fra de europeiske, og også være basert på rykter eller feil informasjon. Mange spill blir også utsatt eller flyttet framover. Sortert etter dato. Listene viser Wii-spill med utgivelses-datoer i Europa. Hemus Air. Hemus Air (bulgarsk:Xemyc Ep) er et bulgarsk lavprisflyselskap som har sin hovedbase i Sofia Vrazdebna internasjonale lufthavn. De opererer destinasjoner i Europa og har huber i Sofia og Varna, og hadde tidligere avganger fra Oslo. I 2007 fusjonerte selskapet med Bulgaria Air, som tidligere selskapet så som sin hovedkonkurent. Selskapet har samme konsept som f.eks Norwegian og Easyjet. Evjemoen garnisonskapell. Evjemoen garnisonskapell er et kapell fra 1956 i Evje og Hornnes kommune, Aust-Agder fylke. Hornnes kirke. Hornnes kirke (Hornnes kyrkje'") er en åttekantet kirke fra 1828 på Hornnes i Evje og Hornnes kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet er via Fv310 og Rv9 og er et landemerke mellom Rv 9 og Otra like sør for Dåsnes. Inventar. Det eldste inventaret i kirken er nok døpefonten i kleberstein som står helt framme i koret og ikke er i bruk. Ingen vet hvor gammel den er, men etter inventarlistene har den ikke vært i bruk de siste 300 år. Den er fra den tiden barn ble dukket helt under i vannet. Døpefatet som nå brukes, er også over 300 år gammelt. Froland kirke. Froland kirke er en langkirke fra 1718 i Froland kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 295 plasser. Eldre inventar. Altertavlen fra 1735 er i barokk stil og er fra en eldre kirke på stedet. Døpefonten er fra 1750. I koret henger et maleri med "Nedtagelsen av korset" som motiv. Maleriet er en gave fra 1755, og er trolig nederlandsk. Ved kirkeporten står en stein om lag 1,5 meter høy, og denne ble brukt som gapestokk. Halsjernet til gapestokken oppbevares fremdeles i kirken. Liste over militære forkortelser. Liste over militære forkortelser brukt i Forsvaret. Mykland kirke. Mykland kirke er en åttekantet kirke fra 1832 i Froland kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Gjerstad kirke (Aust-Agder). Gjerstad kirke er en langkirke fra 1848 i Gjerstad kommune i Aust-Agder. Kirken ble bygget etter mønstertegninger av arkitekten Christian Heinrich Grosch. Den står på et gammelt kirkested og erstattet en kirke som ble revet. Byggverket er i tre og har 500 plasser, fordelt på to benkerader nede og to gallerier. Kirken har to kirkeklokker. Den ene er fra Amsterdam 1762 med blant annet innskriften Soli Deo Gloria. Den andre er fra Tønsberg 1839. Kirken har et døpefat i messing fra 1676 og to messinglysestaker som er omkring 400 år gamle. I kirken finnes også en rekke malerier av prester og prestekoner fra 1600- og 1700-tallet. Kirken ble restaurert og tilbakeført til sin opprinnelige skikkelse i 2004. Eide kirke (Grimstad). Eide kirke er en korskirke fra 1795 i Grimstad kommune i Aust-Agder. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Fevik arbeidskirke. Fevik arbeidskirke eller Fevik kirke er en arbeidskirke fra 1976 på Fevik i Grimstad kommune, Aust-Agder fylke. Fevik arbeidskirke er det ene av to kirkebygg i Fjære sogn, det andre er Fjære kirke. Kirken ble bygget som bedehus i 1976, med navnet "Fevik arbeidskirke". Byggverket er i betong og tre og har 100 plasser. Arbeidskirken ble tidligere eid av en bedehusforening med historie tilbake til 1882 og bedehuset "Bethel", senere ble navnet endret til Fevik bedehus. Arbeidskirken ble i 2005 overdratt fra Fevik arbeidskirkeforening til Fjære menighet. Brønnboring. Brønnboring er boring av brønn for å skaffe vann i områder hvor felles kommunal vannforsyning ikke kan levere vann. Det kan være på øyer eller i hytteområder hvor kommunal infrastruktur ikke er etablert. Mens det før var vanlig å grave brønner, er det nå mest vanlig å bore brønner. En rekke firmaer tilbyr brønnboring. Norges Geologiske Undersøkelser skal ha melding ved brønnboring. Ettersom brønnboring berører grunnvannet i en region, er det viktig for myndighetene å ha oversikt over bruken av dette. Vestnorsk Brunnboring er Norges eldste brønnboringsfirma. Brønnboring og uhjelp. I land hvor vann er en knapphetsressurs, kan brønnboring fungere som god utviklingshjelp og endre kvinners livssituasjon ved at de slipper å gå lange avstander for å hente vann. En rekke hjelpeorganisasjoner har derfor brønnboring som del av sine hjelpeprogrammer. Kirkens Nødhjelps program "Jobb for livet" har flere prosjekter relatert til brønnboring. Grimstad kirke. Grimstad kirke er en langkirke fra i Grimstad kommune, Aust-Agder fylke. Kirken har plasser, og er Norges nest største trekirke. Den er tegnet av arkitekt Henrik Thrap-Meyer, som på Sørlandet også har tegnet Lillesand kirke og Kristiansand domkirke. Albert Kryeziu. Albert Kryeziu (født 16. april 1988) er en norsk fotballspiller med bakgrunn fra Albania. Han spiller på Fram Larvik, og har tidligere spilt for Sandefjord Fotball. Albert var elev ved fotballinjen på Sandefjord videregående skole, derfra gikk han videre til Sandefjords A-lag. Foran 2009-sesongen gikk han til til Fram Larvik, som han også hadde spilt for tidligere. Landvik kirke. Landvik kirke er en korskirke fra 1824 i Grimstad kommune i Aust-Agder. Byggverket er i tømmer og har 475 plasser. Østerhus arbeidskirke. Østerhus kirke er en langkirke fra 1980 i Grimstad kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i betong og tre. Iveland kirke. Iveland kirke er en korskirke fra 1836 i Iveland kommune, Aust-Agder fylke. Den ene av kirkens to klokker er støpt i Helsingør i 1656. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Høvåg kirke. Høvåg kirke er en kirke fra 1150 på Høvåg i Lillesand kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i stein og tre og har 400 plasser. Menigheten kjøpte kirken av kong Frederik 4. i 1723, da han var kommet i pengevansker etter Den store nordiske krig. Deretter ble det satt i gang et arbeid for å utvide, vedlikeholde og pusse opp kirken. Vestfløyen kom til i 1768, nordfløyen, som er nåværende hovedinngang ble bygget i 1828. Tårnet kom i 1831. Kirkerommet er formet som en T med alteret i sentrum. Mens man tidligere hadde kirkebenker med dører som viste hvilke gårder som skulle bruke benkene, har man fra 1935 hatt åpne benker. En dør er restaurert og tatt vare på ved klokkerstolen til høyre for alteret. Altertavla er et triptyk fra om lag 1620 av en ukjent kunstner. Den forestiller Tro, håp og kjærlighet. Kjærligheten er symbolisert av en Kristusfigur i midtpartiet, den oppstandne Kristus. Til venstre ser man kvinnen Fides, tro, med et kors og en nattverdkalk i hendene. Kvinnen til høyre er Spes, håp, som har en fugl i hånda. Om lag 1900 ble altertavla malt hvit, men i 1935 ble den restaurert til nåværende form. Prekestolen er fra om lag 1660. Før reformasjonen var det ikke vanlig med prekestol i kirkene. Bildene i feltene på prekestolen er av de fire evangelister. Welles Hoyt. William Welles Hoyt (født 7. mai 1875, død 1. desember 1954) var en amerikansk friidrettsutøver. Hoyt ble den første olympiske mester i stavsprang da han 1896 i Athen vant stavkonkurransen med et hopp på 3,30. Han deltok også på 110 meter hekk, han kom på andre plass i sitt heat etter Thomas Curtis men Hoyt løp ikke i finalen. Justøy kapell. Justøy kapell er en langkirke fra 1884 i Lillesand kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Vestre Moland kirke. Vestre Moland kirke er en korskirke fra 1150 i Lillesand kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i stein og har 470 plasser. Altertavle med malerier av Gottfried Hendtzschel. (Se også Birkenes gamle kirke og Årdal gamle kirke). Rett sør for kirken ligger en skjoldformet gravstein i romansk stil fra høymiddelalderen. Tidligere har det vært enda en middelaldersk gravstein på kirkegården, men den ble fjernet i forbindelse med renovasjon i mellomkrigstiden. Første skriftlige kilde som kirken er belagt i, er et diplom fra 13. desember 1347. Der nevnes nemlig "Modgulandar kirkiu sokn". Frydendal kirke. Frydendal kirke er en langkirke fra 1879 i gamle Søndeled kommune (nå Risør kommune) Aust-Agder fylke, og er tegnet av arkitekt Henrik Nissen. Før 1. januar 2006 het Frydendal kirke, Ytre Søndeled kirke og Ytre Søndeled menigheten ble slått sammen med Risør menighet, til nye Risør menighet. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Kirkens arkitektur er noe spesiell da kirken har 2 spir. Søndeled kirke. Søndeled kirke er en korskirke fra 1150 i Søndeled kommune (Nå Risør kommune) i Aust-Agder fylke. Byggverket er i stein og tre og har 450 plasser. Dybvåg kirke. Dypvåg Kirke er en kirke fra 1200-tallet i Tvedestrand kommune, Aust-Agder fylke. I mer enn 700 år har kirken ligget ved denne dype vågen og kalt folk sammen til gudstjeneste. «Dyvå kjærke» er kjent, ikke bare for sin arkitektur, men mest for sitt rike og eiendommelige interiør. Kirken ble bygget, antagelig i 1200, som en steinkirke med mer enn 1.5 meter tykke murer i en skjev firkant og med koret østover. I 1700 ble sørmuren og koret revet og tilføyelser utført i tømmer med det meget utradisjonelle alteret, slik at det ble en korskirke med tårn og spir. På sakristiets dør finner du hele historien skrevet. Der står bl.a: «I aar 1885 blev rommet ribbet og overmalt. Kirken restaureres etter fattig evne av arkitekt Lars Backer og maler Finn Krafft i aar 1921.» Heldigvis ble døpefonten, som er laget av en klebersten, antagelig i 1100-årene brukt som en blomsterurne på Lyngør og derved tatt vare på. Dåpshuset fungerte som et lysthus i en have på Lyngør i en periode, men er nå på plass igjen. Blant det man bør være oppmerksom på er de vakre kirkeklokkene, skipsmodellene, orgelet og det vakre korskillet. I kirkegården finnes et monument over falne fra Første Verdenskrig, med rullestener til minne om bortkomne sjøfolk. Bygningen. Den eldste delen av Dypvåg kirke ble reist på 1100/1200 tallet. Sist på 1100-tallet ble det bygget steinkirke, med den gamle trekirken som kirkeskip. Da folketallet på 1600-tallet steg til gamle høyder etter Svartedauden fikk kirken et galleri, og i 1759 ble den utvidet på ny. Under den pietistiske perioden i 1880- årene ble kirken overmalt, men allerede i 1921-23 ble de gamle dekorasjonene avdekket. Laget kapell. Laget kapell er en langkirke fra 1908 i Tvedestrand kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Tvedestrand kirke. Tvedestrand kirke er en langkirke fra 1860 i Tvedestrand kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tegl og har 400 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv410 og Rv411. Pat Matzdorf. Patrick «Pat» Clifford Matzdorf (født 26. desember 1949 i Sheboygan, Wisconsin) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Matzdorf tangerte verdensrekorden i høydehopp i en landskamp mot Sovjetunionen 3. juli 1971 i Berkeley, California da han hoppet 2,29. Han vant gull i høydehopp under de Panamerikanske leker 1971. Hønsegress. Hønsegress ("Persicaria") ettårige arter av slireknefamilien. Grenete urter med spredte blad og akselblad sammenvokst til en slire rundt stengelen. Rødlige små blomster i tykke, tette aks i toppen av grenene. Gruppa var tidligere inkludert i tungras. Living Proof (album). "Living Proof" er et musikkalbum fra 2001 av Cher. Som oppfølgeren til "Believe" skulle det egentlig hete "Son of Believe", etter Chers ønske, men ble kalt "Living Proof" av studioet. Albumet solgte underkant av 30 000 eksemplarer i Norge. Vegårshei kirke. Vegårshei kirke er en korskirke fra 1810 i Vegårshei kommune, Aust-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Det er bygget i Louis-seize-stil og har prekestol plassert over alteret. Adkomst til stedet er via Rv414 og Fv93. Juka. Juka/Shaura (ジュカ; født 4. oktober trolig in Yamaguchi, Japan) var den japanske gruppa Moi dix Mois' første vokalist, fra mars, 2002 til april, 2005. I senere tid har han sunget for HIZAKI grace project og hatt sin egen solokarriere. I soloprosjektet sitt hadde Juka flere musikere på support, blant annet Cecir på gitar, og ユーゼ ("Yuuze") og Kazuno på bass. 12. desember 2007 ble det annonsert at Juka skal ta en pause fra musikkindustrien av personlige grunner. Noen dager senere, den 23. desember, fortalte han at årsaken var polypp på stemmebåndet. Hans siste live–opptredener ble lagt til den siste uka i desember, og planene rundt oppstarten av hans nye band, "seventh sense", ble kansellert. I 2007 deltok Juka også i Node of Scherzo, sammen med blant andre Kamijo og Kaya. Etter ca. åtte måneder uten musikalsk aktivitet, gjorde Juka et comeback med en session-live den 6. august, 2008. Han kalte session-bandet sitt "Initial D", og de opptrådte på flere konserter fram til den 9. april, 2009. På disse konsertene spilte de sanger fra det japanske bandet D, i tillegg til et par originale låter skrevet av Juka og gitaristen Ryo. Konserten den 9. april markerte slutten for artisten "Juka". Han skiftet navn til "Shaura" og var vokalist i prosjektet XOVER frem til den 5. januar 2010. Shaura er nå vokalist for bandet Ⅶ-Sense. Ål kirke. Det er flere kirker med dette navnet Leveld kirke. Leveld kirke (Leveld kyrkje'") er en langkirke fra 1880 i Ål kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Fv244 og Rv7. Nystølkirka. Nystølkirka (Nystølkyrkja) er en kirke i på Hellebu i Ål kommune, Buskerud fylke. Torpo kirke. Torpo kirke (Torpo kyrkje) er en langkirke fra 1880 i Ål kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Liste over Wii-spill fra 2006. Listen er sortert slik: «"Spilltittel" (Utvikler)» NB! Vær oppmerksom på at noen av datoene kan være feil, da nordiske utgivelsesdatoene ofte er forskjellige fra de europeiske, og også være basert på rykter eller feil informasjon. Mange spill blir også utsatt eller flyttet framover. Desember. Wii-spill Liste over Wii-spill fra 2007. Listen er ikke komplett, og sortert slik: «"Spilltittel" (Utvikler)» NB! Vær oppmerksom på at noen av datoene kan være feil, da nordiske utgivelsesdatoene ofte er forskjellige fra de europeiske, og også være basert på rykter eller feil informasjon. Mange spill blir også utsatt eller flyttet framover. Ukjent status. Wii-spill Vats fjellkirke. Vats fjellkirke (Vats fjellkyrkje'") er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1990 i Ål kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Adkomst til stedet er via Fv244 og Rv7. Arne Larsen (langrennsløper). Arne Larsen (født 7. juli 1909) var en norsk langrennsløper og friidrettsutøver fra Hamar. Arne Larsen deltok sammen med Ragnar Ringstad, Olav Økern og Lars Bergendahl på det norske laget på 4 x 10 km stafett som vant sølvmedaljen i VM i 1938 i Lahtis. Larsen vant NM-sølv på 5 000 m og 10 000 m løp i 1938 og 1939, og NM-bronse i terrengløp i 1937 og 1938. Som friidrettsutøver representerte Larsen idrettslagene Hamar IL i 1937 og Ottestad IL fra 1938. I 1939 ble han tildelt Egebergs Ærespris. Åssiden kirke. Åssiden kirke er en langkirke fra 1967 i Drammen kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tegl og har 350 plasser. Fjell kirke (Drammen). Fjell kirke er en arbeidskirke fra 1984 i Drammen kommune i Buskerud. Byggverket er i betong og tre og har 425 plasser. Hellige Kors kirke. Hellige Kors kirke er en korskirke i tømmer fra 1667 på Strømsø i Drammen kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 920 plasser. Kirken, som er tegnet og bygget av Daniel Knoff, har tre gallerier. Ved en omfattende restaurering i 1843 ble et vigselskapell tegnet av arkitekt Chr. H. Grosch bygget til kirken. Altertavlen fra 1667 er av kongelig hoffmaler Karel van Mander. Døpefont fra 1683 og to lysestaker fra 1667 er i messing, man antar at det er Christoffer Ridder som har tegnet døpefonten og fått den støpt i et kanonstøperi i Oslo. Kirkesølvet er gullsmedarbeider fra slutten av 1600-tallet, laget i Drammen. Kirken har et kirkeskip fra 1779 og flere gamle lysekroner, den største har 30 armer og ble laget i Lübeck i 1672. Orgelet er pnevmatisk fra Jørgensen fra 1941, det har 29 stemmer og 1835 orgelpiper. Hellige Kors kirke har to kirkeklokker. Et nytt orgel på 25 stemmer skal leveres av den tyske orgelbyggeren Konrad Mühleisen. Konnerud gamle kirke. Konnerud gamle kirke ligger på Konnerud i Drammen kommune, Konnerud sokn i Skoger prestegjeld, Tunsberg bispedømme, Buskerud fylke. Den er bygd i 1858 og har 150 sitteplasser. Adkomst til stedet er via Fv36. Den første kirken. Før den nåværende kirken, lå det en kirke på samme sted som ble reist i 1760. På den tiden drev Grev Wedel Jarlsberg gruvedrift på stedet; Jarlsberg Verks gruver. Ved dødsfall var verksarbeiderne henvist til Skoger kirke og kirkegård som lå ti km unna. På grunn av bergverksdriften økte antallet innbyggere og kravet om egen kirkegård på Verket (som Konnerud ble kalt den gangen og frem til 1885) ble innfridd av kong Christian VI i 1737. Den kirke som ble oppført i 1760 var av enkel utførelse. Kirken ble revet da Jarlsberg Verk fikk ny kirke i 1858. Den så nærmest ut som en låve utvendig, uten spir (spir ble bygd i 1794) og innvendig var det til å begynne med kun noen benker, ingen altertavle, altertøy eller noen «zirater»: «"thi om man af intet andet kunne slutte seg til Verkets slette forfatning, saa maatte man føres paa Tanker herom ved at betrakte Kirken, som dog nu i de senere aar har faaet adskillige forbedringer"». Kirken av 1858. I sin visitasberetning i 1853 slår biskopen fast at kirken ikke lenger lar seg reparere. Drammensarkitekten Georg Fredrik Wilhelm Hanstein ble engasjert til å tegne ny kirke. Den ble kostnadsregnet til 1811 spesidaler, 4 ort og 4 shilling. Innvielsen fant sted palmesøndag 1858. Kirkeklokkene er støpt hos Olsen-Nauen klokkestøperi i Tønsberg. Den største har innskriften: «"Lyd til Herrens priis og ære at din Klang maa budskab bære om hans hielp i al vor nød om hans trøst i liv og død"». Den minste har innskriften: «"Hør min lyd, kom og nyd de Guds gaver kirken haver"». Kirken er en langkirke, bygd i tre i tradisjonell stil. Til 100-årsjubileet i 1958 ble det vurdert å utvide kirken med 100 sitteplasser men prosjektet ble for dyrt og lot seg ikke gjennomføre. Allikevel ble kirken restaurert ved den anledning. I juni 2004 prøvde en brannstifter å sette fyr på kirken. Branntilløpet ble avverget av årvåkne naboer til kirken. I 2005 ble kirken malt. Kirken ble ved den anledning skrapt på dugnad. Interiøret. Ved innvielsen fikk kirken en altertavle som sannsynligvis var fra gamlekirken. Den falt ikke i smak og allerede i referatet fra innvielsen skriver Drammens Tidende: «"Hva der støter Øiet er det mindre tækkelige Alterbillede, forestillende Nadverden, formentlig fra den gamle Kirke. Man tør haabe at noget bedre snart kommer istedet"». Det skjedde ikke før i 1916. Da skjenket grosserer Anders Brecke et maleri der motivet er Jesus i møte med Nikodemus, malt av Niels Dahl, Kristiania 1915. Det gamle alterbilde henger i dag på en av veggene i koret. Selv om prekestolen er fra 1858 kan de fem innfelte maleriene være eldre all den tid de har samme stil som motivene i den gamle altertavlen. De forestiller Moses og de fire evanglistene. En sølvkalk fra gamlekirken har innskriften: «"Til Værkets Capell bekostet af Indbyggerne 1778"». Kirkens første orgel er fra 1892. Det var bygd av Aug. Nielsen og hadde fire stemmer. Dette orgelet ble byttet ut med et ti stemmers orgel fra J. K. Jørgensen i Oslo til hundreårsjubileet i 1958. Det er opplegg for ytterligere tre stemmer på dette orgelet, men de er fortsatt ikke installert. Det gamle orgelet ble solgt til Lund kirke i Kolvereid. På alteret står det to store lysestaker i messing som ble «"Anskaffet af Th. Engebretsen 1905"», ifølge inskripsjon. Gravkapell. Et gravkapell ble reist på kirkegården i 1924. Dette skjedde med bakgrunn i spanskesyken (1918–1920) som utløste et påbud om at det skulle bygges kapell hvor båren med den døde skulle oppbevares inntil begravelse hadde funnet sted. Kapellet har et veggmaleri av Simon Horgen fra 1953 med motivet fra vugge til grav. Kapellet er ikke lenger i bruk til sitt opprinnelige formål. Ny kirke. På grunn av sterk befolkningsvekst på Konnerud i årene 1970–1990 da befolkningen økte fra 2500 til 9000, ble det påkrevet med ny kirke. Konnerud nye kirke ble vigslet i oktober 1996. Imidlertid er Konnerud gamle kirke i bruk ved 40–50 tjenester i året, hovedsakelig til vielser og begravelser. Konnerud nye kirke. Konnerud nye kirke'", til daglig kalt Konnerud kirke, er en arbeidskirke, oppført i teglstein, som ligger på Konnerud i Drammen, Buskerud fylke. Kirkerettslig tilhører Konnerud kirke Konnerud sokn og Skoger prestegjeld, Drammen prosti og Tunsberg bispedømme. Adkomst til stedet er via Fv36 og Fv33. Kirken ble vigslet 6. oktober 1996 av biskop Sigurd Osberg. Behovet for ny kirke ble presserende da folketallet på Konnerud vokste fra om lag 3700 på begynnelsen av 1970-tallet til i underkant av 10 000 på slutten av 1990-tallet. Kirken har 300 sitteplasser, medregnet den tilstøtende menighetssalen er det plass til 500. Dessuten en kirkestue med plass til 40, konferanserom, sakristi og lager. I kirkens sokkeletasje er det åtte kontorer for menighetens ansatte, undervisningsrom, møtesal, kjellerstue, kjøkken og lokaler for menighetens barnehage. Da kirken sto ferdig hadde den kostet 23. millioner kroner. Arkitekt er Harald Hille, Oslo. Det ligger ingen kirkegård i tilknytning til kirken. Kirkegården ligger ved Konnerud gamle kirke (urner) og ved Skoger kirke (kistegraver). Altertavlen. Kirkens altertavle er malt av Håkon Gullvåg og ble innviet ved gudstjenesten 18. februar. 2001. Altertavlen ble valgt etter en lukket konkurranse. Motivet er Jesu lidelse, død og hans måltid med Emmausvandrerne etter sin oppstandelsene som det sentrale motiv i midten. Motivene i frisene rundt det sentrale bilde i midten viser Jesu dødsdom i frisen øverst til venstre. Deretter følger soldatene som setter på ham tornekronen, Jesus faller første gang under vekten av korset, han møter sin mor, Simon fra Kyrene blir tvunget til å bære korset,(øverst til høyre) Veronica tørker svetten av Jesu ansikt, Jesus faller for andre gang, han taler til Jerusalems døtre(nederst til høyre), han faller for tredje gang, Jesus fratas sine klær,(midten nederst) Jesus nagles til korset, han dør på korset, (nederst til venstre) legemet blir tatt ned fra korset, Jesus legges i graven. Motivene er fra Jesu vandring langs Via Dolorosa der hvert av bildene er fra en av de 14 stasjoner som i følge tradisjonen utgjorde hans lidelsesvei. Alterbildet er rikt på symboler. Det er ment å være en visuell forkynnelse der hvert av elementene er ment å si mer enn bare det som møter øyet. Ikonet. Konnerud kirke ble foræret et ikon fra en anonym giver i 2004. Ikonet er et såkalt triptyk. Dvs at det består av tre deler, der flankene er dører som kan lukke ikonet som et alterskap. Ikonet er lukket i fastetiden og åpnes 1. påskedag. Maleren er den norsk – svenske kunstneren Kjellaug Norsjø, opprinnelig fra Vestfossen i Buskerud, nå bosatt i Arvika i Sverige. Ikonet i Konnerud kirke er malt på furu som ligger på et lag ask. Ikonet er 1,90 m høyt og 1,66 m bredt. Alle gloriene er belagt med bladgull. På venstre flanke nederst er det Maria som bærer Guds Sønn. På hennes bryst står "Immanuel" (Gud med oss). Maria er kledd i blått. Maria står med løftede hender i orantestilling, dvs i bønn. Kristi glorie inneholder de greske ordene "ώ ών" (hå ån = den eksisterende, den som er) Over til venstre finner vi Jesus som blir båret til templet åtte dager gammel. Med på bildet er både profetinnen Anna og Simeon. I øverste bilde til venstre velsigner Jesus barna. Han er kledd i den røde jordiske fargen innerst og den blå himmelske fargen ytterst. På høyre flanke øverst velsigner Jesus den samaritanske kvinnen ved brønnen. I motivet under til høyre er det Kristi forklarelse som er avbildet. Jesus tok med seg Peter, Jakob og Johannes opp på Tabor da en røst lød fra skyen: "Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!" Nederst til høyre er motivet pinsedag. 12 røde ildtunger faller ned på hver av disiplene. Det sentrale motiv er den oppstandne Kristus på den himmelske trone, omgitt av kjeruber. Sirkelen er et symbol på evigheten. De fire hjørnene på det røde bakteppet er jordens fire hjørner og det grønne symboliserer skapningen. I denne skikkelsen er Kristus Pantokrator, Den Allmektige. IC XC er en forkortelse av de greske ordene for Jesus Kristus. Rundt om er symbolene for de fire evangelistene; Matteus en engel, Markus en løve, Lukas en okse og Johannes en ørn. Orgelet. Orgelet i Konnerud kirke er et brukt, kjøpt fra Fjell kirke på Sotra utenfor Bergen. Orgelet ble etter innkjøpet restaurert hos orgelbygger Henrik Brink Hansen. Målet var å sette orgelet tilbake til sin opprinnelige stand. Orgelet kostet 65 000,- i innkjøp og det ble restaurert for en million kroner. Det er opprinnelig et Jørgensenorgel fra 1907 med 14 stemmer. Menigheten arbeider for tiden med planer om et nytt orgel. Forøvrig har kirken et Yamaha flygel. Landfalløya kapell. Landfalløya kapell er et kapell fra 1878 i Drammen kommune, Buskerud fylke. Kapellet er bygd i tømmer og har 120 plasser. Det ble innviet i 1902. Skoger gamle kirke. Skoger gamle kirke er en langkirke av stein fra middelalderen på gården Hanaval i Drammen kommune, Buskerud fylke. Byggeåret er antatt å være mellom 1200 og 1220 og kirken er dermed et av Drammens eldste bygg. Kirken var på 1700-tallet en votivkirke. Adkomst til stedet er via Fv33. Beliggenhet. Som mange andre middelalderkirker i Norge er Skoger gamle kirke bygd på et svært synlig sted i landskapet. Når du kommer kjørende sørfra mot Drammen ser du kirken på lang avstand. Er du på vei sørover etter å ha krysset Drammensfjorden og kommet i land på Solumstrand, kan du se kirken fra veien etter å ha passert Knive og Eik,- slik Oslobispen Jens Nilssøn gjorde på sin reise i 1594. På den annen side er det ikke umulig at dette området var et sted for hedensk gudsdyrkelse før kristendommen kom, og at kirken av den grunn ble reist her. Nærmeste gård, Hanaval, har avgitt jord til kirken, og bondens dåp kan ha vært årsaken til at den ble reist nettopp her. Kristendommen var velkjent i dette området før slutten av det 10. århundre, og muligheten er til stede for at det stod en trekirke her før oppførelsen av den nåværende kirken. Enkelte andre mer mytiske forklaringer på kirkebyggingen har også vært fremsatt. Uansett har kirken et spesielt trekk ved seg som den har felles med kun en kirke til i Norge. Den er bygd over en vannkilde. Den andre kirken er Nidarosdomen. Kilden er sannsynligvis under alteret, og den har i løpet av århundredene forårsaket store problemer med råtne bord. Bygningen. Kirken har et langt smalt skip og et smalere rett avsluttet kor. På nordsiden av koret er tilføyet et sakresti av tømmer med en dør til koret. I korets sørmur er en portal, mens skipets sørportal er gjenmurt. Det er bygget et våpenhus foran skipets vestportal. Materiale. Kirken er bygd av omtrent 1200 tonn stein. Steinen ble antakelig ikke tatt ut i nærmeste nabolag. Ingen tydelig forekomst av stein til murerarbeid ser hittil ut til å finnes her. Steinen er sannsynligvis fraktet fra de bratte åsene i Mælen noen få kilometer unna. Det må ha vært et krevende og langvarig arbeid. Steinen ble fraktet på sleder om vinteren siden det ikke fantes veier egnet til transport på hjul. Hver steinblokk har en vekt på mellom 200 og 300 kg, – noe som tilsier ca. 500 turer for å få fraktet alt som skulle til. Hvis man regner med ca. 80 gårder i sognet og en slede med to hester tilgjengelig fra annen hver gård i en eller to dager hver uke i ca. ti uker mellom jul og påske (når gårdsarbeidet gikk på lavgir), og kun en mulig tur pr. dag på grunn av dagslys og laste/lossetid, viser regnestykket at transporten varte i mer enn ti år. I tillegg måtte tømmer og kalk til murerarbeidet transporteres, – tømmer fra skogene i omegnen og kalk fra Asker og Bærum, nærmere Oslo. Tidsrom for bygging. PrekestolenVi har noe informasjon ang. tidspunkt fra dendrokronologiske undersøkelser av trekonstruksjonen i taket. Trekonstruksjonen som bærer taket over koret er den originale. Dette viser at den eldste tømmerstokken ble felt i 1192 og den yngste i 1218. Hvilket betyr at innvielsesåret sannsynligvis var omtrent 1220 og at byggetiden var ca. 25 år. Symbolene som ble tegnet i våt kalk under innvielsesseremonien er fremdeles synlige på nordveggen. Rester av brent treverk under vestveggen antyder at det har vært en trebygning her før den nåværende kirken ble reist. Dette kan ha vært en stavkirke eller et gudehov, antakelig den første bygningen her siden kristendommen nådde området fra Danmark lenge før år 1000. Grunnen til stavkirkebrannen kan ha vært en ulykke, ufred i området på den tiden kong Sverre (1179–1202) styrte, eller ganske enkelt at folk ønsket seg en ny og bedre kirke. Tidlig i det 17. århundre, nærmere bestemt sent i 1620-årene, ble det utført en grundig restaurering. Altertavlen, prekestolen og galleriene kom til på den tiden. Sakristiet på nordveggen,- som senere også tjente som et møterom for kirkevergene, er fra tidlig i det 18. århundre og noe eldre enn treportalen ved hovedinngangen. Det er blitt fortalt at møtene varte veldig lenge etter installasjonen av ovnen. Det virket som om kirkevergene,- som var vanlige bønder, foretrakk å sitte der og fortelle historier i stedet for å være hjemme og passe gården. Den gamle taktekkingen av tre ble erstattet med hollandsk glasert takstein i 1652. Brann. Natten til 21.juli 1748 ble kirken truffet av lynet. En slik hendelse har betydd slutten for mange historiske bygninger, men takket være hardt regnvær tok det ikke fyr i kirken. Taket ovenfor midtskipet ble ødelagt, og det måtte bygges nytt. Greven som eide kirken manglet penger og ba kongen i København om støtte. Han fikk et positivt svar, og taket ble reparert, delvis ved ombruk av det gamle tømmeret. Kirkeklokken fra det trettende århundre overlevde og ble supplert i 1754 med en ny klokke med dypere lyd. Klokken er importert fra Nederland. Det bør nevnes her angående eierskapet at kongen ervervet kirkene under reformasjonen i 1537. På grunn av stor gjeld etter Den store Nordiske krig 1700 – 1720 solgte han kirkene i 1723. Den lokale greven måtte kjøpe. Han innså snart at inntektene fra kirken var for lave til å dekke omkostningene (i tillegg til et visst kirkegods, eide kirken syv kuer og solgte melk, smør, osv.) I 1754 solgte han til slutt kirken til sognets bønder. Hver av dem måtte betale i henhold til gårdens inntekter. Kuene ble solgt i 1885. I dag eies kirken av den lokale menighet. I 1820- årene gikk kirken igjennom en stor overhaling. Vinduene ble gjort større og sidealtrene inne i kirken ble fjernet.De var synlige i 1770. Våpenhuset ved hovedinngangen ble også reist på det tidspunktet. Klokketårnet ble rekonstruert i 1829 som en del av overhalingen. Kirken ble tatt ut av regulær bruk i 1886. Men den har blitt holdt som reservekirke og blir brukt ved spesielle begivenheter. I 1926, 1972–1973 og 1999–2001 ble det utført store restaureringer. Klokketårnet står fremdeles overfor en siste restaurering. I dag blir kirken brukt om sommeren til alle typer tjenester unntatt begravelser. Interiøret. Altertavlen fra 1631 Mesteparten av interiøret stammer fra overhalingen i 1620- årene. Galleriene med ornamentene og frontmaleriene, altertavlen og den tidlige prekestolen er alt sammen datert 1631. Altertavla er ganske tradisjonell, med Guds øye som ser hele verden og heraldikk og ornamenter som var vanlig på den tiden. Altertavla ble restaurert i 1753. Galleriene fra 1624 ble utvidet i 1652 og 1753. Dette kan vi se fra dateringen på bildene av kong David (1652) og St. Olav (1753). Av en eller annen grunn (innstallasjonen av orgelet?) ble galleriet brutalt kortet inn for å skaffe plass. Dette kan vi se ut ifra det faktum at bildet av St. Peter er delt i to. De første ordene i trosbekjennelsen er også tatt bort ved denne anledning. Maleriene ble dekket av grå maling som i sin tur ble fjernet i 1926. Ornamentene under galleriet ble trolig malt i 1652 av den samme kunstneren som malte bildene på gallerifronten. Prekestolen fra 1631 ble fjernet og ødelagt i 1829, trolig fordi hjørnefigurene viste for lettkledde kvinner som engler. Men inskripsjonen ble beholdt (de ønsket ikke å brenne ord fra Bibelen) og funnet igjen i 1999 blant rusk og rask på kirkens loft. Inskripsjonene er i dag i sakristiet. Døpefonten er en furukubbe, antagelig fra middelalderen. Skikken med dåp ved fullstendig nedsenking ble oppgitt på grunn av klimaet, og den mer tradisjonelle dåpen med å øse vannet ble antatt. Maleriene i er fra det 17. århundre, senere dekket av grå maling som i sin tur ble fjernet i 1972. Fatet var laget av tinn, og begge fat lekker på grunn av skader. Et nytt sølvfat ble gitt som gave i 1739. Dette er i bruk i den nye Skoger kirke i dag. Kalvariegruppen. Kalvariegruppe Skoger gamle kirkeKorsfestelsesgruppen (også kalt Kalvariegruppen) på frontveggen er den mest dyrebare av alle kunstskattene vi har i denne kirken. Gruppen er nesten så gammel som kirken selv. Figurene ble opprinnelig montert på en vannrett trestokk, men denne ble fjernet da gruppen ble tatt fra hverandre og figurene av Maria og Johannes lagt bort til lagring på loftet over koret. Dette kan ha skjedd så tidlig som i 1620-årene, men korset ble senere kuttet av for passe til korbuen som ble utvidet i 1820-årene. I 1909 ble Maria og Johannes gjenfunnet på loftet, og hele gruppen ble restaurert. Korset ble gjort fullstendig igjen ved Riksantikvarens restaureringsatelier. Den vertikale stokken ble ikke gjenopprettet. Inventar. Orgel og kirkeskip Lysestakene er begge svært gamle. Staken i koret har ukjent alder. Staken i midtskipet er fra mai 1692 og kjedet fra 1693, som man kan se av inskripsjonen. Krusifikset over sakristidøra er fra 1713 og ble gitt av en hederlig enke fra byen. Det synes som om hun mest av alt ønsket at navnet hennes skulle minnes, selv om det skrives ” til kirkens skjønnhet og Guds ære.” Orgelet ble installert i 1825. Det er for tiden det nest eldste kirkeorgel i bruk i Norge. Det har blitt restaurert noen få ganger, men kunne trenge en grundig overhaling for å fungere som konsertorgel. Det kan nevnes at orgelets andre organist kun var 15 år gammel da han i 1830 gikk inn i tjenesten, og han virket ut hundreåret, – i 70 år! På 150 år hadde vi kun tre organister. Den første ovnen ble installert i 1832. De nåværende ovnene ble gitt som gave i 1868. Skipet er en modell av et krigsskip fra Napoleonskrigene. Det ble gitt kirken i 1819 av en sjømann fra Tangen. Han seilte trolig i den dansk-norske flåten under krigen. Skipet ble restaurert sent i 1940-årene av en annen sjømann fra Tangen. Det er et krigsskip som symboliserer ecclesia militans, den kjempende kirke (opprinnelig mot pavedømmet). Men hvis skipet ikke holdes i rett kurs av en usynlig fiskeline, har det en tendens til å drive mot solrike Syden i stedet for å gå via Golgatas smerte til paradiset (symbolisert ved altertavla). Benkene har sin egen historie. Vi kan se at de ikke passer særlig godt inn i bygningen. Det antas at de først har vært brukt andre steder, og at de ble installert da kirken ble satt i stand etter tordenværet i 1748. Rester av bygningsstein som falt ned etter lynnedslaget har antagelig ødelagt mye av inventaret i kirken, og de gamle benkene kan ha vært umulige å reparere. Brukte benker ble da hentet fra den gamle stavkirken i Hillestad som ble revet ned på den tiden.(Den nåværende kirken ble bygget i 1724). På enden av hver benk står navnet på gården som bekostet benken skrevet. Størrelsen på beløpet avgjorde plasseringen i rekken. Det må også nevnes at svillene som benkevangene er festet i, er forskjellige. På den nordre rekken er den eldre stilen med kjegleformet sville tydelig. På den søndre rekken kommer en mer ”moderne” firkantet stil frem. Kvinnene måtte godta det gamle skrotet! Hensikten med det spesielle kabinettet på bakerste rekke er noe usikker. En av forklaringene er at det ble laget for greven og hans familie, men han var svært sjelden til stede på gudstjenester her siden han bodde i Larvik. En annen forklaring er at kabinettet var for straff-fanger som måtte holdes under kontroll selv når de deltok i gudstjenesten. Den tredje forklaringen er at det tjente som reservert plass for prestens familie. Coimbragruppen. Coimbragruppen er et nettverk bestående av 39 europeiske universiteter og fikk sitt offisielle grunnlag ved undertegnelsen av gruppens charter i 1987. Gruppen er oppkalt etter byen Coimbra i Portugal, som huser Coimbrauniversitetet, et av Europas eldste universiteter. Skoger kirke. Skoger kirke er en langkirke i Skoger sokn i Drammen i Buskerud fylke. Skoger er en del av Skoger prestegjeld i Drammen prosti og Tunsberg bispedømme. Kirken er bygd i teglestein, den har 300 plasser og ble innviet 9. desember 1885 av biskop Carl Essendrop. Altertavlen er en kopi av Adolph Tidemands "Christi Daab" der originalen befinner seg i Trefoldighetskirken i Oslo. Maleriet er signert C. Brun. Adkomst til stedet er via Fv33 og Fv34. Historie. Skoger sokn har fra før av den eldste kirke i Drammen, Skoger gamle kirke som er en steinkirke fra om lag 1220. På slutten av 1800-tallet ble behovet for en ny kirke mer påtrengende. "Det har af alle vedkommende gjennom en længere aarrekke været erkjendt og oftere fremholdt at det nærværende kirkerum for Skougers hovedsogns Menighed har været aldeles utilfredstillende, idet det navnlig har været for trangt og for koldt samt lidet hensigtsmæssigt beliggende" skriver sokneprest Lorentz Holtermann i 1881. Striden sto om hvorvidt man skulle utvide den gamle middelalderkirken eller bygge en ny. Det forelå planer om å bruke 70 000 murstein til å utvide den gamle noe som også innebar at koret og tårnet ville bli revet. Herredstyrelsen og menighetsmøte ga sin tilslutning til denne planen da den var den rimeligste, men i etterkant viste det seg at en stor gave til formålet var bundet til at en ny kirke ble reist. Dermed ble planene lagt for en ny kirke som lå mer sentralt til i bygden. Budsjettet var på 20 000 kroner og arkitekt var H. Thrap-Meyer. Tomt ligger på gården Ingvaldsåsens grunn. Tillatelse til å bygge forelå ved kongelig resolusjon av 17. november 1883. Kirken er plassert med tårnet mot øst og koret mot vest. På den ene siden av koret er det et prestesakristi, på den andre siden et dåpssakristi. I 1950-årene ble en eldre fyllingsdør erstattet med den nåværende rektangulære tofløyede plankedør av lakkert hårdtre. Interiør. Orgelet er på sju stemmer. Det er bygd av August Nielsen som selv er fra Skoger. I 1960 ble orgelet restaurert og utvidet med 6-stemmers ryggpositiv, bygget av Conrad Christiansen, København. En cembalo ble tatt i bruk i september 2007. Det er to kirkeklokker, støpt av C. Albert Bierling, Dresden, Tyskland. Inskripsjon på den store er: "Kommer, thi alle ting er beredte. Luk. 14,17", og på den minste: "Salige er de døde, som dø i Herren. Aab. 14,13". Et dåpsfat har inskripsjonen: "Se dette Fat av Sølv til Dåpens hellig Væte i Schauge Kierke nu, er Kommen her til Stede Som detav Jomfru Mûst var tenkt at skulle skee Nu kand Fru Plade selv, og andre dette see." Nederst på altertavlen er det satt inn en glassplate med innskrift (fraktur) i gull på sort bunn: «Hvo som har Sønnen har livet.1. Joh. 5,12» Kirkegård og gravkapell. Skoger kirkegård er av sentralkirkegårdene for Drammen. Kirkegården ble utvidet mot nord og vest 1912, mot nordvest i 1926 i forbindelse med bygging av gravkapell. Ny utvidelse mot vest 1960, mot syd 1978. På kirkegården er reist 3 bautaer, over brødrene Rolf Johansen f. 1921 og Reidar Johansen f. 1923, som begge døde på Akershus 10. februar 1945, Julius Svarterud som falt 21. april 1940 og Knut Borenfeldt Aubert som falt 26. april 1945. Gravkapell oppført av tegl 1927 etter tegning av arkitekt Walstad, Drammen. I gravkapellet er det et stort veggmaleri, malt av Simon Horgen i 1952. Tverken sportskapell. Tverken sportskapell ligger i Finnemarka tre km nord for Landfalltjern i Drammen kommune, Buskerud fylke. Det ble vigslet 30. januar 1938 av biskop Eivind Berggrav og har 125 sitteplasser. Kapellet er tegnet av byarkitekt Alf Bugge og er oppført i laftet tømmer på Tverken like ved utfartsstedet Tverken. Taket er tekket med spon og veggene er tjærebredd. Tomt ble kjøpt av gårdbruker Opsahl. To kirkeklokker, støpt hos Olsen Nauen i Tønsberg, ble gitt av konsul P. Christensen i 1937. Da kapellet sto ferdig hadde det kostet kr 44.000. Kapellet var nedbetalt i 1943. Det blir i dag brukt til gudstjenester hver søndag høst, vinter og vår, unntatt i desember og frem til midten av februar. Kapellet er eid av Den norske kirkes menigheter i Drammen prosti (med unntak av Skoger sogn) samt Frogner sogn i Lier prosti. En egen peisestue og soverom gjør at stedet kan brukes til overnatting av foreninger og lag. Kapellet fikk innlagt strøm i 1975. Flå kirke. Flå kirke er en korskirke fra 1858 i Flå kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Adkomst til stedet er via Rv7. Svene kirke. Svene kirke er en korskirke fra 1737 i Flesberg kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Rv40 og Fv88. Gol kirke. Gol kirke ("Gol kyrkje") er en langkirke fra 1882 i Gol kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Arkitekt er Henrik Nissen. Kirken står ca 300 meter sørøst for tomten til Gol stavkirke som ble flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. Adkomst til stedet er via Fv223 og Rv52/Rv51. Herad kapell. Herad kapell er en langkirke fra 1934 i Gol kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Halo 3. Halo 3 er et førstepersonsskytespill utviklet av Bungie Studios og det tredje i "Halo"-trilogien. Det ble bekreftet at spillet var under utvikling under E3 (Electronic Entertainment Expo) 9. mai 2006. Spillet vil få en svært etterlengtet tilleggspakke og utgivelse gjennom Halo: ODST som er planlagt lansert i 2009. Utgivelse. Spillet ble lansert i USA 25. september og i Europa 26. september 2007. Halo 3 er foreløpig kun tenkt lansert for spillkonsollen Xbox 360. Halo 3 ODST er enda en utvidelse av Halo 3 som ble lansert høsten 2009. I 2010 ble lansert. Reach er den nest siste planeten menneskeheten har igjen og kampene på reach skjer rett før "The Halo event". Beta. 15. november 2006 ble det annonsert at en online betaversjon av spillet skulle komme på Xbox Live. Testperioden startet 16. mai og skulle slutte 6. juni. Banene "Valhalla", "Snowbound" og "High Ground" vil var tilgjengelige for testing. Etter at et problem med crackdown-versjonen av betaen oppsto ble betatestingen utvidet til 10. juni. Trailere. Det er sluppet flere reklameringstrailere for Halo 3. Grafikk. Bungie Studios har uttalt at spillet vil "bruke det fulle potensialet i Xbox 360". Enspillerdelen vil benytte seg av en helt ny og forbedret grafikkmotor, mens man er mer usikker på hva som blir gjort med flerspillerdelen. Flere skjermbilder av multiplayerdelen i spillet er lagt ut på hjemmesiden til Bungie Studios samt alle trailerne som har kommet ut til nå. Oset fjellkirke. Oset fjellkirke er en "ny" kirke, som er bygd som en stavkirke, fra 1979 i Gol kommune, Buskerud fylke. En treskjærer fra Bø i Telemark ved navn Slettmeås er byggherren. Han har skåret ut alt for hånd. Inne i kirken kan man se symboler av de tolv disiplene, samt Guds øye som henger over. Kirken blir brukt til brylluper, gudstjenester og mulighet for barnedåp. Hotellet har også omvisninger. Oset Fjellkirke er en privat kirke og eies av Oset Høyfjellshotell. Byggverket er i tre og har 40 plasser. Hemsedal kirke. Hemsedal kirke (Hemsedal kyrkje'") er en langkirke fra 1882 i Hemsedal kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Adkomst til stedet er via Rv52. Tim Commerford. Tim Commerford (født 26. februar 1968) er kjent som bassist i rockebandene Rage Against The Machine og Audioslave. Commerford er lett å legge merke til, med sine karakteristiske tatoveringer på armene. Zack de la Rocha, vokalisten i Rage Against the Machine, og Commerford har kjent hverandre helt siden barndommen. Lykkja kapell. Lykkja kapell er en langkirke fra 1961 i Hemsedal kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 130 plasser. Dagali kirke. Dagali kirke er en langkirke fra 1850 i Hol kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Bygdev. og Rv40. Geilo kirke. Geilo kirke (Geilo kyrkje'") er fra 1890 i Hol kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Rv7 og Rv40. Hol kirke (Buskerud). Hol kirke (Hol kyrkje) er en langkirke fra 1924 på Hagafoss i Hol kommune i Buskerud. 1150 mennesker sokner til kirken. Det gjelder Hol, Moen og Kvisla kretser i kommunen. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Kirken har galleri og nyere orgel bygget av den norske orgelbyggeren Eystein Gangfløt. Altertavlen er av Hans Brusletto, Geilo og har motivet «Jesus velsigner barna». I 1953 fikk kirken glassmalerier med motiver fra bibelhistorie og kristne symboler. Kunstneren er Thorvald L. Ravn. Prekestol og døpefont er fra 1924 og er formgitt av Hans Borgersen. Kirken har to kirkeklokker fra Olsen Nauen. De har inskripsjoner. På den ene står det "«Land! Land! Hør Herrens ord»" og på den andre står det "«Gloria in Exelsis Deo»". Kirkesølvet består av nattverdkalk, disk, kanne, lysestaker og krusifiks. Messehaglene er fra 1924 og 1986, den siste er laget av Bjørg Abrahamsen. Hovet kirke. Hovet kirke er en korskirke fra 1910 i Hol kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Skurdalen kirke. Skurdalen kirke (Skurdalen kyrkje) er en kirke konstruert i en triangulær form, fra 1968 i Hol kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i mur og stein og har 200 plasser. Altertavle av Victor Sparre. Helgelandsmoen kapell. Helgelandsmoen kapell er et kapell fra 1983 i Hole kommune, Buskerud fylke. Kapellet er oppført inne på Helgelandsmoen leir som før nedskaleringen av Forsvaret etter den kalde krigen var våpenteknisk befalskole. I forbindelse med omgjøringen av leirområdet til sivil næringspark har det blitt foreslått å flytte kirken til Krigsskolen på Linderud Initiativet til oppføring av kapellet ble tatt av tidligere plasskommandant, oberstløytnant Birger Garberg. Hole kirke. Hole kirke er en langkirke i stein som oppprinnelig trolig stammer fra ca. år 1200 og ligger på Røyse i Hole kommune, Buskerud fylke. Bare skipet er bevart fra middelalderkirken. Kirken er i dag sognekirke i Hole prestegjeld som ligger i Ringerike prosti. Byggverket er i stein og har 350 plasser. Adkomst til stedet er via Kv10 og Fv158. Kirkehistorie. Hole kirke har hatt egen prest siden middelalderen. Det er imidlertid mye som tyder på at kirken etter svartedauden (1349–1350) ble anneks til Norderhov kirke. Samtidig var Stein kirke (siden 1700-tallet kirkeruin på Stein gård) og Bønsnes kirke (gavekirke) annekser under Hole. Også Lunder kirke i Soknedalen og Viker kirke i Vestre Ådal ble annekser under Hole på denne tiden, trolig av rent organisatoriske årsaker. Helt på slutten av 1590-tallet ble imidlertid Hole prestegjeld (gjen)opprettet (det eksisterte trolig også tidligere), med Hole kirke som sognekirke. Viker og Lunder kirker ble tillagt Norderhov fra ca. 1600. Denne kompliserte måten å organisere kirkene på geografisk hadde trolig med antallet prester å gjøre. Etter reformasjonen forsvant de katolske prestene fra de mindre bygdekirkene. På Ringerike var det trolig kun tilsatt prest i Norderhov og Hole, der befolkningstettheten var størst. Siden det alt fantes en rekke kirker under Norderhov, ble trolig Lunder og Viker tillagt Hole fordi presten der var den eneste som hadde kapasitet nok til å holde gudstjenester i disse noe fjerntliggende bygdekirkene ute i distriktet. Inndelingen skjedde altså av rent praktiske årsaker og må sees i lys av de hendelser om fant sted på den tiden. Bygningshistorie. Hole kirke ble trolig oppført på 1200-tallet eller kanskje noe tidligere, men den gamle kirken, som etter hvert var betydelig ombygget, brant til grunnen etter et lynnedslag den 24. mai 1943. Tilbyggene var således av tre, trolig laft. Bare middelalderskipets steinmurer i sør, vest og nord sto derfor tilbake etter brannen. Planer for gjenreisningen ble utarbeidet av arkitekt Finn Bryn og vedtatt ved kongelig resolusjon 13. januar 1950. Byggearbeidene tok til året etter, og den 5. september 1954 ble nye Hole kirke innviet. Den gjenreiste kirken er oppført av sandstein fra distriktet og består av et langt, rektangulært skip og et smalere, nærmest kvadratisk kor i øst. Sakristiet står på korets nordside. Skipet har sadeltak og takrytter med høyt spir. Skipet har portaler mot nord og sør, og foran hver av portalene står et våpenhus med sadeltak. Middelalderens steinmurte skip står inntil nybyggets vestgavl og utgjør et kapell med dør til den nye kirken. Sollihøgda kapell. Sollihøgda kapell er en langkirke fra 1911 i Hole kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Adkomst til stedet er via E16, rett ved Ringeriksporten. Eksterne lenker. Døpefont og alter i Sollihøgda kapell Filtvet kirke. Filtvet kirke er en langkirke fra 1894 i Hurum kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Eiendommen og tømmer til bygging av kirken ble gitt til stedets befolkning av grunneier og skutereder C. A. Jørgensen. Holmsbu kirke. Holmsbu kirke er en langkirke fra 1887 i Hurum kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Utsmykket av kunstnere som har gjestet Holmsbu, blant annet Henrik Sørensen, Aage Storstein, Willy Midelfart og Oluf Wold-Torne. Adkomst til stedet er via Fv2 og Fv1. Arsvågen. a> ved kai. (Denne typen ferjer er erstattet med nye, gassdrevne ferjer.) Arsvågen er et ferjeleie på øya Vestre Bokn i Bokn kommune i Rogaland. Herfra går det ferje over Boknafjorden til Mortavika i Rennesøy. Ferjestrekningen Mortavika-Arsvågen er en del av E39. Hurum kirke. Hurum kirke er en langkirke fra 1150 i Hurum kommune, Buskerud fylke. Adkomst til stedet er via Rv289. Byggverket er i stein og har 150 plasser. Har kirkegård. Steinkirken fra middelalderen er viet jomfru Maria. Prekestolen er en gave fra sjøhelten Iver Huitfeldts hustru. Kirkeskipet «Dannebrog», en tro kopi av skipet I.H. sprengte i luften i Køge bugt i 1710, er en gave fra Herfølge i Danmark. I Hurum kirke ble det under arkeologiske utgravninger i koret den 18. og 19. desember 1972 funnet 33 mynter i forbindelse med omlegging av gulvet i kor og apsis. Noen få mynter er danske og tyske. Det er flest middelaldermynter i funnet, de eldste er brakteater fra Håkon Håkonsson (1217–1263). Kongsdelene kirke. Kongsdelene kirke er en langkirke fra 1905 i Hurum kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Tofte menighetssenter. Tofte menighetssenter er fra 1982 i Hurum kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tegl og har 100 plasser. Efteløt kirke. Efteløt kirke er en langkirke i romansk stil fra ca. 1184 i Kongsberg kommune, Buskerud fylke. Den er en steinkirke med murer av naturstein opp til 1 meter tykke. Kirken var viet til døperen Johannes og jomfru Maria. Ved en ombygging i 1876 ble kirken bygd om til en mer gotisk stil. Da ble mellom annet tårnet flyttet fra midten til den vestre delen av bygget, samtidig som det ble gjort større og de gamle, rundbuede vinduene ble erstattet av spissvinklede. Kirken er bygd i stein og har 190 plasser. I 1953 ble kirken restaurert innvendig. Hedenstad kirke. Hedenstad kirke er en langkirke fra 1100–1200 i Kongsberg kommune i Buskerud. Byggverket er i stein og har 170 plasser. Adkomst til stedet er via Fv84 og Fv86. Heistadmoen kapell. Heistadmoen kapell er et kapell fra 1974 i Kongsberg kommune, Buskerud fylke. Jondalen kirke. Jondalen kirke er en langkirke fra i Kongsberg kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og tømmer og har 150 plasser. Adkomst til stedet er via Rv37. Komnes kirke. Komnes kirke er en langkirke fra 1881 i Kongsberg kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Adkomst til stedet er via Rv40. Skrim sportskapell. Skrim sportskapell er et kapell fra 1984 i Kongsberg kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Tuft kirke. Tuft kirke er en langkirke fra 1880 i Kongsberg kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tegl og har 150 plasser. Glesne kapell. Glesne kapell er en langkirke fra 1909 i Krødsherad kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Olberg kirke. Olberg kirke er en korskirke fra 1859 i Krødsherad kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 600 plasser. Haldensleben. Haldensleben er en liten by i forbundsstaten Sachsen-Anhalt i Tyskland. Den ligger ved elven Ohre, rundt 30 km nordvest for Magdeburg. Den har togforbindelse til Magdeburg, Oebisfelde og Eilsleben. Fra 1994 til 2007 var byen administrasjonssete for distriktet Ohrekreis. I 2007 ble den administrasjonssete for det nye distriktet Landkreis Börde. Byen har en protestantisk kirke, en rolandstatue fra 1528 som er den eneste i sitt slag som viser Roland til hest. Sandstensstatuen etterfulgte en rolandstatue i tre fra 1419. Rolandsstatuen symboliserte i middelalderen byens frihet og rettigheter. Før 1938, da den nåværende sentrumsdelen ble sammenslått med Althaldensleben, var den kjent som Neuhaldensleben. Veikåker kapell. Veikåker kapell er en langkirke fra 1934 i Krødsherad kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Adkomst til stedet er via Rv7. Frogner kirke (Lier). Frogner kirke er en korskirke fra 1694 i Lier kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i stein og har 370 plasser. Kirken er bygd på restene av en middelalderkirke som brant ned etter et lynnedslag i 1651. Denne kirken nevnes første gang i 1327, men den var sannsynligvis fra før 1200-tallet. Adkomst til stedet er via Fv23 og Rv285. Gullaug kapell. Gullaug kapell er en langkirke fra 1905 i Lier kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Lierskogen kirke. Lierskogen kirke er en kirke fra 1937 i Lier kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i mur og har 150 plasser. Sjåstad kirke. Sjåstad kirke er en langkirke fra 1896 i Lier kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i stein og har 370 plasser. Adkomst til stedet er via Fv 21. Lüneburg. Lüneburg er en by i den nordtyske forbundsstaten Niedersachsen. Den ligger ved den lille elven Ilmenau, ca. 50 km sørøst for Hamburg ved randen av et hedeområde som er oppkalt etter byen, «Lüneburger Heide». I 2005 hadde Lüneburg 70 312 innbyggere. Historie. I historiske kilder omtales Lüneburg for første gang i 956. I middelalderen ble byen svært rik på grunn av salthandelen. Det fantes flere saltårer i byens omgivelser og saltet ble utvunnet og eksportert. Det ble transportert langs den gamle saltveien via Lauenburg til Lübeck og derfra til alle østersjøbyene. Salthandelen gjorde Lüneburg til en av de mektigste byen i hansaen. Etter mange århundrer med rikdom og innflytelse avtok Lüneburgs betydning etter 1600-tallet. Saltgruven ble stengt i 1980 etter mer enn tusen års drift. Byen er et samferdelssenter, med både saltverk, kjemisk industri, trevare og maskinindustri, bryggeri, operahus, teatre og mye annet. Det moderne Lüneburg har fått ny betydning ved sitt universitet som ble grunnlagt i 1989. Tranby kirke. Tranby kirke er en langkirke fra 1855 i Lier kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i stein og har 360 plasser. Adkomst til stedet er via Rv282 og Rv285. Gulsrud kapell. Gulsrud kapell er en langkirke fra 1931 i Modum kommune, Buskerud fylke. Byggverket er tegnet av Sverre Poulsen, er i tre og har 150 sitteplasser. Kirken ble reist av Gursrud kvinneforening etter at et kapell fra 1906 brant i 1930. Altertavlen er av Anders Kongsrud og fremstiller Jesus som 12-åring i tempelet. Altertavlen er fra samme år kirken ble reist, det samme er prekestolen. Kirken har et harmonium i tillegg til et piano i skipet. Døpefonten er malt grå og har staffering av rødt og gull. Gulsrud kapell har en kirkeklokke fra Olsen Nauen Klokkestøperi med innskriften «Kom hver en alder hør Herren kalder». Adkomst til stedet er via Rv284. Heggen kirke. Heggen kirke er en korskirke fra 1200 i Modum kommune, Buskerud fylke. Kirken er i stein og har 460 plasser. Den ble utvidet til korskirke i 1697 og ble også utvidet i 1832 med nytt korparti, og i 1878. den ble også restaurert i 1928 og 1996. Altertavlen er fra 1698 og prekestolen er noen år yngre. Kirken inneholder blant annet den eldste norske kopien av Leonardo da Vincis Nattverden. Kirken har en messehagel fra 1764, og et eksemplar av Christian IVs Bibel. Adkomst til stedet er via Heggenv. og Rv284. Lokalet Vaaraan. Lokalet Vaaraan er fra 1924 i Modum kommune, Buskerud fylke. Nykirke (Modum). Nykirke er en langkirke fra 1847 i Modum kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Den første kirken på denne stedet, var en stavkirke som ble reist rundt 1300. Denne ble erstattet av en tømmerkirke tømmerkirke på 1600-tallet som igjen ble erstattet av dagens kirke i 1847. Altertavlen, prekestolen og døpefonten er fra 1720. Adkomst til stedet er via Fv149 og Rv287. Olavskirken (Modum). Olavskirken er et sekskantet bygg fra 1976 i Modum kommune i Buskerud fylke. Kirken fungerer som sykehuskapell for Modum Bad. Byggverket er i tre og har 220 plasser, og arkitekt er Erik Wilhelm Jordan (1920–2004) Rud kapell. Rud kapell er en langkirke fra 1917 i Modum kommune, Buskerud fylke. Det ble alvorlig skadet av brann i 1969 og dagens altertavle er en kopi av den første altertavlen. Byggverket er i tre og har 175 plasser. Snarum kirke. Snarum kirke er en langkirke fra 1869 i Modum kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tegl og har 370 plasser. Den første kirken på stedet var en stavkirke fra middelalderen. Den ble erstattet av en tømmerkirke i 1702, før dagens kirke ble bygd i 1869. Adkomst til stedet er via Rv280 og Fv148. Vestre Spone kapell. Vestre Spone kapell er en langkirke fra 1880 i Modum kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Inetriøert ble fornyet i 1930-årene. Vikersund menighetssenter. Vikersund menighetssenter er fra 1980 i Modum kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Bassist. Bassist er et begrep som brukes om en person som spiller musikkinstrumentet bassgitar eller kontrabass, uavhengig av stil. Mjøndalen kirke. Mjøndalen kirke er en arbeidskirke fra 1983 i Nedre Eiker kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tegl og tre og har 380 plasser. Nedre Eiker kirke. Nedre Eiker kirke er en langkirke fra 1860 i Nedre Eiker kommune, Buskerud fylke. Grunnstenen til kirken ble nedlagt 22. oktober 1858, og grunnarbeidene ble påbegynt. I løpet av ett år var kirkebygget under tak, og 21. november 1860 ble kirken innviet. Til jubileet i 2010 ble det bygget nye rom i kjelleren blant annet en menighetssal. Bygningen. Bygningen er i tre og har 476 plasser. Den er tegnet av arkitket Wilhelm Hanstein. Altertavlen har maleri av er av Christen Brun. Glassmalerier. Kirken har 23 glassmalerier, 10 på hver langvegg og tre øverst i korveggen. De er laget av Carsten Lien, overlærer ved Statens håndverks- og industriskole. Den restaurerte kirken med glassmaleriene på plass ble gjenåpnet 15. desember 1957. Tabor kapell. Tabor kapell er et kapell fra 1907 i Nedre Eiker kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 45 plasser. Chris Boucher. Chris Boucher (født i 1943) er en britisk manusforfatter, som er kjent for sine manus innen sjangrene science fiction og krim. Han skrev "Doctor Who"-historiene "The Face of Evil", "The Robots of Death" og "Image of the Fendahl" i 1970-årene. Et av hans bidrag til "Doctor Who" var personen Leela, spilt av Louise Jameson, som var en følgesvenn av Doktoren. Boucher fikk i oppdrag å skrive disse historiene av daværende manusredigerer Robert Holmes, som senere anbefalte Boucher som manusredigerer for science fiction-serien "Blake's 7". Boucher hadde denne stillingen i alle fire sesongene av "Blake's 7". Han skrev også flere episoder selv, inkludert den siste episoden. I 1987 skapte han serien "Star Cops", som kombinerte science fiction og krim. Den varte i bare ni episoder. I 1970-årene var han også manusredigerer av den andre sesongen av dramaserien "Shoestring", som handlet om privatdektiven og radioprogramlederen Eddie Shoestring. Etter "Blake's 7" skrev han for politiserien "Juliet Bravo" og deretter redigerte han manus for "Bergerac" til slutten av 1980-årene. Alle disse TV-seriene ble produsert internt hos BBC og vist på BBC One, unntatt "Star Cops", som ble vist på BBC Two. Han jobbet også i en kort periode på ITVs "The Bill" i midten av 1980-årene. I de siste årene har han skrevet "Doctor Who"-romaner for BBC Books og en serie hørespill utgitt på CD kalt "Kaldor City", som kombinerer elementer fra "Doctor Who"-historien "The Robots of Death" og hans manus for "Blake's 7". Nes fjellkirke. Nes fjellkirke er fra 1994 i Nes kommune, Buskerud fylke. Nes kapell. Nes kapell er en korskirke fra 1954 i Nes kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Kirken har preg av en stavkirke. Adkomst til stedet er via Fv214 og Rv7. Nes kirke (Nes i Buskerud). Nes kirke er en korskirke fra 1862 i Nes kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 900 plasser. Kirken blir på folkemunne kalt "Hallingdalsdomen" fordi det er den største kirken i Hallingdal Nore kirke. Nore kirke er en langkirke fra 1879 i Nore og Uvdal kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 345 plasser. Skjønne kirke. Skjønne kirke er en langkirke fra 1879 i Nore og Uvdal kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og tømmer og har 230 plasser. Tunhovd kirke. Tunhovd kirke er en langkirke fra 1942 i Nore og Uvdal kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og panelt tømmer, og den har 150 sitteplasser. Den tilhører Nore prestegjeld. Bygda Tunhovd fikk i 1935 egen gravplass, dette gjorde at man også begynte planleggingen av en kirke her. Det ble samlet inn penger, og en Maja Gundersen donerte et større beløp. Dette gjorde at de kunne begynne byggingen i 1941, og den stod ferdig i 1942. Den 30. september 1945 ble Tunhovd kirke innviet av biskop Eivind Berggrav. Kirken har to kirkeklokker, fra 1934 og 1955. Orgelet er et Eriksen-Svendsen orgel fra 1866 som ble overtatt fra Svinndal kirke i 1950 og restaurert i 1981. Uvdal kirke. Uvdal kirke er en langkirke fra 1893 i Nore og Uvdal kommune, Buskerud fylke. Kirken er bygd i dragestil og har 350 plasser. Uvdal kirke må ikke forveksles med Uvdal stavkirke. Uvdal kirke erstattet den gamle stavkirken Uvdal stavkirke som menighetskirke. Stavkirkens plassering var blitt avsides etter at kommunikasjonssystemet i Uvdal var lagt om. Den nye kirken ble derfor bygd i bunnen av dalen, i det nye bygdesenteret. Kirken gjennomgikk en omfattende restaurering i perioden 1961 – 1963. Kirkeklokkene og orgelet er fra 1967. Alterbildet har Kristus og disiplene på vei til Emmaus som motiv, og er malt i 1939. Bakke kirke (Øvre Eiker). Bakke kirke er en korskirke fra 1883 i Øvre Eiker kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Adkomst til stedet er via Fv62 og Fv64. Bingen kapell. Bingen kapell er en langkirke fra 1924 i Øvre Eiker kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Kirken er tegnet av Alfred Christian Dahl og ble innviet 22. oktober 1924. Altertavlen er med motivet «Jesus i Getsemane» og er utført av August Klogstad i 1927. Orgelet er fra 1951. Ben Aaronovitch. Ben Aaronovitch (født 1964) er en engelsk manusforfatter født i London som har skrevet for TV-serier som "Doctor Who", "Casualty", "Jupiter Moon" og "Dark Knight". Han er sønn av økonomen Dr. Sam Aaronovitch og den yngre broren av skuespilleren Owen Aaronovitch og journalist David Aaronovitch. Han skrev "Doctor Who"-historiene "Remembrance of the Daleks" og "Battlefield" så vel som tre "Doctor Who"-romaner for Virgin Publishings "New Adventures"-serie og en roman for Big Finish Productions. Han holder nå på med å lage en ny versjon av science fiction-serien "Blake's 7" og en roman basert på TV-serien "The Prisoner". Aaronovitch skrev også romanen basert på "Remembrance of the Daleks". Dette var den første romanen basert på en "Doctor Who"-historie med daleker siden "Destiny of the Daleks" fra 1979. Fiskum gamle kirke. Fiskum gamle kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1250 i Øvre Eiker kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i stein og har 150 plasser. Steinkirke viet Hellig Olav. En av landets minste kirker, brukes bare av og til om sommeren. Adkomst til stedet er via Fv 73. Fiskum kirke. Fiskum kirke er en korskirke i Øvre Eiker kommune, Buskerud fylke. Historie. Ny kirke ble bygget i 1866 etter tegninger av Heinrich Ernst Schirmer. Denne brant ned 11. januar 1902 og et nybygg sto ferdig i 1903 utført av arkitekt Jørgen Haslef Berner etter Schirmers tegninger. Nyttårsnatten 1940 var det igjen brann i kirken og en ny sto ferdig 22. mai 1945 gjenreist etter tegninger av arkitekt Arnstein Arneberg. Byggverket er i tegl og har 210 plasser. Adkomst til stedet er via Fv 73. Haug kirke (Eiker). Haug kirke er en langkirke opprinnelig bygget i 1152 i Øvre Eiker kommune, Buskerud fylke. Bygningen er i mur og har 300 plasser. Middelalderens stenkirke besto av vesttårn, skip og kor. Bare vesttårnet og skipets vestmur er bevart. Kirken har et kraftig tårn som var middelalderkirkens vesttårn. Middelalderens steinkirke besto dessuten av et langt skip og et smalere og meget langt kor med rett avslutning mot øst. Arkitekt H. Thrap-Meyers oppmålingstegning av kirken gir hovedtrekkene i middelalderanlegget. Kirken brant i 1818, og ble gjenreist. Den opprinnelige kirken fra middelalderen ble delvis revet og gjenoppbygd i 1861—62. Det sies at Nicolas Breakspear – den senere pave Hadrian IV – selv innviet kirken i 1152. Inntil kirketårnet er det private gravkammeret fra 1761 til Jørgen von Cappelen som eide Fossesholm. Hval kirke. Hval kirke er en enskipet oktogonal sentralkirke i laftet tømmer fra 1862 og ligger på Hallingby i Ytre Ådal, i Ringerike kommune, Buskerud. Kirken er sognekirke i Ådal prestegjeld, som ligger i Ringerike prosti. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Kirkehistorie. «"Oppe paa det flade av Haugen siges en Kirke at have staaet hvor han endu ser Tomtestedet og paa gaarden sees endu den Ring som have siddet i Kirkedøren og er en skjøn klingende Malm ligesom de Ringe, der endu findes paa gamle Kirkedøre. I de smaa Houger er det troligt har været Begravelses steder, og er der rimligt, at i førstningen, de begynde at begraves i Kirkegaarder, have de gjort deres Graver runde efter den forrige Maade."» Stavkirken på Hval må har vært et anneks under Viker kirke, som tradisjonelt var den viktigste kirken i Ådal. I tiden uten egen kirke må folk i Ytre Ådal derfor ha reist den lange veien til enten Viker (ca. 22 km) eller Norderhov kirke for å gå i kirken. Av prestens manntall for 1664 kan man imidlertid se at det kun var 47 eller 48 gårdsbruk i Ådal, hvorav 72 menn nevnes. Selv om manntallet ikke var nøyaktig, var befolkningen altså svært sparsom i dalen på denne tiden. Man må derfor gå ut i fra at det ikke var befolkningsgrunnlag stort nok til å ha ei egen kirke i Ytre Ådal, siden de fleste gårdene på den tiden nok lå langs vestsiden av Ådalselva. Avfolkningen skyldes trolig svartedauden i 1349–1350. Det er imidlertid usikkert om stavkirken ble stående tom etter dette eller om det kanskje var reformasjonen i 1536 som førte til at den endelig ble forlatt. Utover på siste halvdel av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet voks imidlertid befolkningen i Ytre Ådal. Dette førte etter hvert til planer om å føre opp ei ny kirke i bygda. Da Ådal ble eget prestegjeld ved kongelig resolusjon i 1857 ble naturlig nok Viker sognekirke, men etter at nye Hval kirke sto klar på Hasalhaugen ved Hallingby 1. oktober 1862 tok etter hvert denne over som sete for sognepresten i gjeldet. Det har den vært siden. Bygningshistorie. Hval kirke er bygget etter de samme tegninger som Nes kirke på Nes i Ådal, opprinnelig tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Kirken er oppført som en enskipet oktogonal sentralkirke i laftet tømmer og har oktogonalt telttak som bærer en takrytter som understøttes av fire stolper fra gulvet i skipet. Klokkestua er betydelig lavere enn ved Nes kirke. I øst har skipet et smalere kortilbygg med samme vegghøyde, og i vest et våpenhus som også har samme vegghøyde. Både koret og våpenhuset har sadeltak. Inntil korets østside står et lavt sakristi med brudte østhjørner og telttak. Opprinnelig hadde kirken synlige tømmervegger utvendig. I 1902 ble imidlertid veggene avstivet med strekkfisker og utvendig kledt med hvilmalt stående panel. Kirken ble restaurert i 1924, samtidig som et nytt gravkapell i bindingsverk ble oppført og innviet i 1925. Under restaureringen ble det innvendige malte tømmerveggene kledt med rupanel over et brystpanel med slanke, stående fyllinger. Rupanelen ble deretter tapetsert og malt. I 1962 ble kirka dessuten utvidet mot øst. Interiør og inventar. Altertavlen er en kopi av «Oppstandelsen» malt av Adolph Tidemand 1871 (originalen befinner seg i Bragernes kirke i Drammen), gitt i gave av stortingsmann David Swensen fra Skollerud. Kirken er utstyrt med to kirkeklokker, begge støpt av J. Warner & Sons i London, henholdsvis i 1857 og 1861. Orgelet ble bygget av Filthvett orgelbyggeri i Oslo i 1882 og hadde 9 stemmer. Stephen Gallagher. Stephen Gallagher (født 13. oktober 1954 i Salford i Lancashire i England) er en forfatter. Han har brukt flere psevdonymer. Han skrev historiene "Warriors' Gate" (1981) og "Terminus" (1983) for TV-serien "Doctor Who" og manus for seriene "Rosemary & Thyme" og "Bugs". Han hadde også jobben som script consultant på sistnevnte sammen med Brian Clemens. Gallagher skrev også manuset basert på sin egen roman "Chimera" for ITV, regisserte serien basert på "Oktober" og skrev episoden "The Kingdom of Bones" for BBCs serie "Murder Rooms". Gallagher skapte og skrev TV-serien "Eleventh Hour" hvor Patrick Stewart spilte hovedrollen. Han forlot senere serien fordi produsentene forandret på manusene. Viker kirke. Viker kirke er en laftet langkirke fra 1702 i Ringerike kommune, Buskerud fylke. Kirken, som er den eldste trekirken som er bevart på Ringerike i dag, ligger i Viker, nord i Vestre Ådal og på vestsiden av innsjøen Sperillen. Kirken har vesttårn og er kledt utvendig med staffpanel som er tjærebredd. Tømmerveggene hviler på en grunnmur av naturstein som er pusset utvendig. Klokketårnet ble bygget på i 1725 og sakristiet i 1901. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Kirkehistorie. Det har trolig vært kirke i Viker siden 1200-tallet, kanskje til og med før. I middelalderen var Øvre Ådal et eget kirkesogn, mens Ytre Ådal lå under Norderhov. På 1500-tallet nevnes kirken som liten og ute av bruk, men på 1600-tallet må bruken ha blitt gjenopptatt. Det dokumenteres av en inventarliste fra 1680-årene. Viker kirke nevnes først i skriftlige kilder i 1462, da den refereres som et anneks under Hole kirke i et middelalderdokument. Dette må ha vært en stavkirke, men stort mer vet man ikke om denne kirken i dag. Kirken var anneks under Hole fram til ca. år 1600, trolig tillagt denne etter svartedauden i 1349–1350. Hole kirke ble på andre halvdel av 1500-tallet regnet som anneks til Norderhov kirke, som var hovedkirke i Norderhov prestegjeld som på den tiden omfattet hele det gamle Ringerike. Helt på slutten av 1590-tallet ble imidlertid Hole prestegjeld (gjen)opprettet (det eksisterte trolig også tidligere), med Hole kirke som hovedkirke. Viker og Lunder kirke i Soknedalen, som begge ble regnet som annekser til Hole, ble da direkte tillagt Norderhov. Denne kompliserte måten å organisere kirkene på geografisk hadde trolig med antallet prester å gjøre. Etter reformasjonen forsvant de katolske prestene fra de mindre bygdekirkene. På Ringerike var det trolig kun tilsatt prest i Norderhov og Hole, der befolkningstettheten var størst. Siden det alt fantes en rekke kirker under Norderhov, ble trolig Lunder og Viker tillagt Hole fordi presten der var den eneste som hadde kapasitet nok til å holde gudstjenester i disse noe fjerntliggende bygdekirkene ute i distriktet. Inndelingen skjedde altså av rent praktiske årsaker og må sees i lys av de hendelser om fant sted på den tiden. Bygningshistorie. Viker kirke er er trekirke i laftet tømmer som ble innviet i 1702, da den trolig overtok etter en nedslitt liten stavkirke i umiddelbar nærhet. Byggingen av den nye kirken tok til på 1690-tallet. I et dokument fra 1697 finner man følgende tekst; «...Opbygt een nye tømmer lafftevercks Kircke j steden for den gamle som var alt for liden oc trang til Almuen...». Kirken, som er en langkirke, har opprinnelig hatt skip og et smalere kor i laftet tømmer. Skipet er kort og bredt. Det er 10 meter lant og 8,5 meter bredt. Koret er 6 meter langt og 6,5 meter bredt. I 1725 ble det også laftet opp et vesttårn inntil skipets vestgavl. Dette er 6 meter langt og 5,5 meter bredt. Kloketårnet har i dag to klokker, en støpt av Albert i Amsterdam i 1721 og en annen støpt Nils Knudsen Dahl i 1842. Det er uvisst om det opprinnelig var to klokker i tårnet. Et sakristi ble oppført inntil korets østgavl i 1901. Koret, skipet og vesttårnet er ca. 25 cm bredere i raften enn ved svillen. Kirken har innvendige åpen himling og tømmervegger som er oljet. Langs nord og vestveggen i skipet har kirken galleri. Prekestolen henger sør i åpningen mellom skipet og koret. Altertavlen er fra 1720-årene og viser «Jesus på korset». Døpefonten er fra 1728 og har oktogon topp og bunn. Kirken er dessuten utstyrt med et sløyfeladeorgel som ble bygget ved Snertingdal orgelfabrikk i 1985. Annet. Viker kirke er en menighetskirke som ligger i Viker kirkesogn, som i dag tilhører Ådal prestegjeld der Hval kirke på Hallingby er sognekirke. Prestegjeldet ligger i Ringerike prosti. Sogneprest er Terje Teksli. Veggli fjellkirke. Veggli fjellkirke er en kirke fra 1992 i Rollag kommune, Buskerud fylke. Thora Wettergren. Thora Wettergren (født1859, død 1950) fra Tysse, bosatt i Dale. Industrileder, pensjonateier og lærer. Hun var datter av sakfører Johan Wettergren som bosatte seg på garden Fagervik ved Tysse i 1865. Han kjøpte i 1885 en parsell fra den gamle sorenskrivergården på Ynskjebjør i Dale. Hun ble tilsatt som disponent ved Dale Kloggfabrikk i 1911, og ble dermed den første kvinnelige industrilederen i Sogn og Fjordane. Hun ledet fabrikken frem til 1918. Hun var en uvanlig kvinne for sin tid. Det fortelles at hun var den eneste kvinnen i bygda som gikk i bukser. Hun var også en ivrig sportsfisker og kunne ofte sees med bambusstangen på vei til fiskevannene på fjellet. På Ynskjebjør i Dale startet hun sommerpensjonatet Skovly. Hun var også lærer ved Nikka Vonens Pigeinstitutt (jenteskule/pikeskole/pensjonatskole) på Steia. Veggli kirke. Veggli kirke er en langkirke fra 1859 i Rollag kommune, Buskerud fylke. Den er oppført etter typetegninger av Christian Heinrich Grosch. Byggverket er i tre og tømmer og har 160 plasser. Åros kirke. Åros kirke er en langkirke fra 1903 som ligger på Åros i Røyken kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Adkomst til stedet er via Fv11. Historie. Åros kirke ble innviet som kapell 8 juli 1903. Kirketomten ble gitt av Fredrik Flater ut ifra det som den gang ble kalt gården Lille Åros. I 1963-65 ble det gjennomført større utbedringer i kirken. Interiør. Glassmaleri: I korets østvindu med pelikan motiv utført av Arne Strand og gitt av Dalens kvinneforening i forbindelse med utbedringsarbeidene i 1963-65. Tidligere hadde koret et glassmaleri i fire felt gitt av sogneprest Tangberg. Inventar. Alteret var først utstyrt med tavle i 3 felter og kors i midten. Senere, i 1930, fikk kirken et maleri av Jesus i Getsemane som nå henger på korets nordvegg. I 1964 fikk alteret den nåværende utforming med et krusifiks skåret av Anth. Rørvik og gitt av Åros kirkeforening. Alterduken av hvitt lin. Under finner vi antipendium med Jesus monogram i gullbånd etter tegning av Finn Krafft og skjenket til minne om Martha Granlund. Alterstakene i støpt messing. Døpefont med plett hvor man finner innskåret bibelsitat fra Markus 16,16. Orgelet er bygget av J.H:Jørgensen og satt inn i perioden 1963-65. Rituelle kar: Kalk og disk er sølvplett. Blomstervaser i sølv med gravert innskrift fra 1973.(Else Heggums minne) Klokker: En klokke ble gitt av Bernt Follestad til innvielsen i 1903, men senere erstattet med en klokke støpt av O.Olsen&Søn, Nauen 1907. Nærsnes kirke. Nærnes kirke er en langkirke fra 1893 i Røyken kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Arkitekt for kirken var Alfred Christian Dahl. Røyken kirke. Røyken kirke er en langkirke fra 1229 i Røyken kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i stein og har 240 plasser. Alter i rød granitt, en del gammelt inventar og kongelige monogrammer. Altertavlen stammer fra 1600-tallet og skal være skåret av gjetergutten Josva Olsen fra Nærsnes. Adkomst til stedet er via Fv10 og Rv23. Slemmestad kirke. Slemmestad kirke er en langkirke fra 1935 i Røyken kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Arkitekt for kirken var Ivar Næss. Eggedal kirke. Eggedal kirke er en langkirke fra 1878 i Sigdal kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet er via Rv287. Haglebu fjellkirke. Haglebu fjellkirke er en kirke fra 1980 på Haglebu i Sigdal kommune, Buskerud fylke, om lag 20 km nord for Eggedal sentrum. Kirken ligger i et populært turområde om lag 800 meter over havet og eies av en stiftelse. Haglebu fjellkirke har ingen fast betjening, men brukes av hyttefolket i området og er spesielt populær som bryllupskirke. Da legges gjerne festen til Haglebu fjellstue, som ligger like ved kirken. Byggverket er konstruert av fire kvadrater av ulik størrelse og har 150 plasser. Den er laget av leca, som utvendig er dekket med naturstein. Den går dermed svært i ett med naturen. Hver kvadrat har et pyramideformet tak. Smale, liggende vinduer danner overgang mellom mur og takskjegg og slipper lys inn i rommet ovenfra. Kirkens altertavle er et enkelt kors. Arkitekt Sølvsberg har utformet prekestol og døpefont. Kirkeklokken fra Olsen Nauen henger i et frittstående tårn. Man bruker et elektronisk orgel. Kirketekstiler er av Vesla Rossfjord, Drammen, som laget messehagler i 1986 og alterduker og antependier i 1993. Biskop Dagfinn Hauge i Tunsberg bispedømme la ned grunnsteinen til kirken 9. juli 1978. Hans etterfølger Håkon E. Andersen vigslet kirken 24. august 1980. Solumsmoen kapell. Solumsmoen kapell er en langkirke fra 1893 i Sigdal kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Adkomst til stedet er via Rv287. Vatnås kirke. Vatnås kirke er en korskirke fra 1665 i Sigdal kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tømmer og har 125 plasser.Adkomst til stedet er via Fv131. På stedet kirken ligger har det tidligere vært en middelalderkirke som forfalt etter Svartedauden. Altertavlen er tilskrevet bilthugger Christopher Ridder. Alta kirke. Alta kirke er en langkirke fra 1858 i Alta kommune, Finnmark fylke. Kirken er soknekirke i Alta sokn i Alta prosti. Byggverket er i tømmer og har 230 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via E6 og Rv93. Kirken, som ble innviet i 1858 av biskop Knud Gislesen, er den eldste bygningen i Alta sentrum. Det første orgelet ble innviet pinsedagen 1880. I sluttfasen av andre verdenskrig ble kirken sterkt ramponert, og først julaften 1945 kunne kirken igjen tas i bruk. Den er siden utbedret flere ganger, senest i 2005/06. Kulturminne. Alta kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Elvebakken kirke. Elvebakken kirke er en langkirke fra 1964 i Alta kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i betong og tre og har 354 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via fylkesvei 13 og E6. Kulturminne. Elvebakken kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kåfjord kirke (Alta). Kåfjord kirke er en langkirke fra 1837 i Alta kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 330 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via E6. Kulturminne. Kåfjord kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Komagfjord kirke. Komagfjord kirke er en korskirke fra 1960 i Alta kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i bindingsverk og har 250 plasser. Kulturminne. Komagfjord kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Langfjord kirke. Langfjord kirke er en langkirke fra 1891 i Alta kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv882. Kulturminne. Langfjord kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Leirbotn kirke. Leirbotn kirke er en langkirke fra 1993 i Alta kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 160 plasser. Leirbotn kapell, langkirke bygd 1935 i tømmer brant 1990. Kulturminne. Leirbotn kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Rafsbotn kapell. Rafsbotn kapell er et kapell fra 1989 i Alta kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Rognsund kirke. Rognsund kirke er en kirke fra 1988 i Alta kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser, og står på Altneset på Seiland. Storekorsnes kapell. Storekorsnes kapell er fra 1953 i Alta kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Talvik kirke. Talvik kirke er en langkirke fra 1883 i Alta kommune, Finnmark fylke. Alta- og Talvikdistriktet utgjorde opprinnelig ett samlet prestegjeld, med hovedkirken i stedet Talvik. Det første kirkebygget i Altafjorden ble bygget på Årøya, vigslet i 1694. Kirkebygget ble senere flyttet til Talvik, der den sto ferdig i 1705. Dårlig vedlikehold medførte at kirken allerede i 1734 var i så dårlig forfatning at det ikke lønte seg å reparere den. Den ble revet og ny kirke stod ferdig i 1737. Tømmeret til den nye kirken ble hugget i Alta. Den hadde 220 sitteplasser og 80 ståplasser. Natten til 16. januar 1882 ble kirken tatt av storm og løftet fra grunnmuren. Kirkeklokken og noe inventar ble reddet. 17. oktober 1883 kunne menigheten igjen vigsle og ta i bruk den tredje kirke, også denne av tre, godt bardunert. Kirken har 410 sitteplasser. Båtsfjord kirke. Båtsfjord kirke er en arbeidskirke fra 1971 i Båtsfjord kommune, Finnmark fylke. Arkitekt for kirken var Hans Magnus. Inventaret er fra byggeåret eller senere. Jardar Lunde har utført det 85 m² store glassmaleriet som heter «Den syvfoldige nåde – Guds herlige majestet». Byggverket er i betong og har 300 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv891. Kulturminne. Båtsfjord kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Hamningberg kapell. Hamningberg kirke er en langkirke fra 1949 i Båtsfjord kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv341. Kulturminne. Hamningberg kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Syltefjord kapell. Syltefjord kapell er en langkirke fra 1934 i Båtsfjord kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 60 plasser. Bygget 1934 i Makkaur, revet og flyttet til Syltefjord 1955 Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Kv26 og Rv891. Berlevåg kirke. Berlevåg i 1928. Gamlekirken ligger til høyre for midten av fotografiet. Som så mange andre bygg i Finnmark ble den ødelagt under andre verdenskrig. Berlevåg kirke er en langkirke fra 1960 i Berlevåg kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i betong og har 300 plasser. Arkitekt for bygget var Hans Magnus. Inventaret er fra byggeårene eller senere. Altertavlen er utført av Kåre Jonsborg. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv890. Kulturminne. Berlevåg kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kongsfjord bedehus. Kongsfjord bedehus er en langkirke fra 1927 i Berlevåg kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Gamvik kirke. Alteret med vevd alterbilde som fremstiller Veronicas svetteduk. Gamvik kirke er en arbeidskirke fra 1958 i Gamvik kommune, Finnmark fylke. Den er tegnet av Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas. Kirken er den nordligste kirken på det europeiske fastlandet. Gamvik kirke er bygd i betong og har 224 plasser i kirkerommet og 80 i menighetssalen. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv263. Tidligere kirker. Gamvik kirke ble, som det meste andre i denne delen av Finnmark, brent da de tyske styrkene trakk seg tilbake under krigen. Den tidligere kirken ble brent 5. november 1944. Den kirken som brant ned da var fra 1894 og hadde 260 sitteplasser. Dette var den andre kirken i Gamvik. Tidligere hadde det stått en kirke på Gullholmen. Denne kirken, kalt "Samekapellet" ble flyttet fra Tana i 1858. Jubileum. Den nåværende kirken ble vigslet av biskop Wiig 27. april 1958. I 2008 er det 50-årsjubileum for den nye kirken. Dette ble markert med jubileumsgudstjeneste der sognepresten i Gamvik og prosten i Hammerfest medvirket. Det var også medvirkning av kor og barnegrupper. Samtlige som ble viet, konfirmert og døpt i den nye kirken i 1958 var også invitert. Kulturminne. Gamvik kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Hop kirke. Hop kirke er en kirke fra 1977 i Skjånes i Gamvik kommune, Finnmark fylke. Kulturminne. Hop kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Mehamn kapell. Mehamn kapell er en langkirke fra 1965 i Gamvik kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i betong og har 203 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv263 og Rv888. Kulturminne. Mehamn kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Hammerfest kirke. Hammerfest kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 1961 i Hammerfest kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i betong og har 525 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv94. Kulturminne. Hammerfest kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Slettnes kapell. Slettnes kapell er en langkirke bygget i 1956 som ligger på Slettnes på Sørøya i Hammerfest kommune, Finnmark fylke. Kapellet er bygget i tre og har 90 sitteplasser. Det ble nedlagt i 1972, men brukes idag en gang hver sommer. Breivikbotn kapell. Breivikbotn kapell er en langkirke fra 1959 i Hasvik kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Kulturminne. Breivikbotn kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Dønnesfjord kapell. Dønnesfjord kapell er en langkirke fra 1888 i Hasvik kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Det er Hasvik kommunes eldste bygning, alle andre bygninger gikk med under tyskernes brenning av Finnmark i 1944-45. Kirken har en ruvende silhuett ytterst mot Lopphavet ytterst i Dønnesfjorden på Sørøya. Kirken ble ikke satt i fyr av tyskerne da de trakk seg tilbake fra Finnmark i 1944, den var det eneste bygget som stod igjen etter krigen. Men nå er det ikke lenger fastboende som bruker kirken om vinteren. Det er bare gudstjeneste i kirken en gang årlig, midt på sommeren. Daværende sokneprest Paul Skuland i Hasvik foreslo å selge kirken for en krone, men Riksantikvaren satte seg i mot dette og la fram forslag om fredning. Det ble bevilget 750 000 kroner til å pusse opp kirken, noe som skjedde i 2005. Nå står den i 30 år til, nymalt og med hvitmalte vinduslemmer. Kulturminne. Dønnesfjord kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Hasvik kirke. Hasvik kirke er en åttekantet kirke fra 1955 i Hasvik kommune, Finnmark fylke. Den erstattet den gamle kirken fra 1861, som ble brent i 1944 under andre verdenskrig. Kirken fra 1861 var en langkirke i tømmer og erstattet en kirke som i 1712 var blitt flyttet fra Hasvåg. Byggverket er i tre og har 220 plasser. Det er galleri i kirken. Orgelet er et pipeorgel på fire stemmer fra Vestres orgelfabrikk fra 1962. Prekestol, døpefont og alterduk er fra 1955, men kirkesølvet er fra den gamle kirken. Altertavlen er laget av den 16 år gamle Maria Steen fra Danmark i 1956 etter at menigheten hadde forkastet maleriet «Symbol» av Else Christie Kielland, som opprinnelig hadde fått oppdraget med å lage altertavle. «Symbol» henger i på annet sted i kirken. Minnelund. Utenfor kirken er det opparbeidet en minnelund for de som har omkommet på havet etter 1900. 51 steiner ligger på et dekke av hvit skjellsand. På hver av steinene er navnet til en som er omkommet på havet. Minnelunden ble innviet i august 1990. Det er også reist en bauta ved kirken over de 21 som mistet livet som følge av andre verdenskrig. Kulturminne. Hasvik kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Sørvær kapell. Sørvær kapell er en langkirke fra 1968 i Hasvik kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i stein og tre og har 108 plasser. Bæivasgiedde kapell. Bæivasgiedde kapell er en langkirke fra 1915 i Karasjok kommune, Finnmark fylke. Denne rødmalte kirken ligger uveisomt til på Finnmarksvidda, ca. 6 mil sørvest for Karasjok sentrum. Byggverket er i tømmer og har 70 plasser. Det finnes også en fjellstue utenfor kapellet som turister kan bruke. Fjellstua har 4 rom inkludert gang. Kulturminne. Bæivasgiedde kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Karasjok kirke. Karasjok kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1974 i Karasjok kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Adkomst til stedet er via Rv92 og E6. Kulturminne. Karasjok kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Suosjavrre kapell. Suosjavrre kapell er en langkirke fra 1968 i Karasjok kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 75 plasser. Adkomst til stedet er via Rv92. Valjok kapell. Valjok kapell (Váljohka kapell) er en langkirke fra 1932 i Karasjok kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 60 plasser. Kulturminne. Valjok kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kautokeino kirke. Kautokeino kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1958 i Kautokeino kommune, Finnmark fylke. Kirkebygget ligger på østsiden av Kautokeinoelven, sør for Kautokeino sentrum. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Altertavlen er malt av Jørgen Mudd og framstiller Jesus som en hyrde. Lysekronene fra kirken som ble brent i 1944 er bevart og henger i kirken. Bygget av Sverige i 1701, brent av tyske styrker i 1944, gjenreist 1958. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv2 og Rv93. Kulturminne. Kautokeino kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Láhpoluoppal kapell. Lahpoluoppal kapell er en langkirke fra 1967 i Kautokeino kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i murstein og har 70 plasser. Kulturminne. Láhpoluoppal kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Masi kirke. Masi kirke er en langkirke fra 1965 i Máze i Kautokeino kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Historie. Det første kapellet ble reist på 1600-tallet av svenskene og den første dansk-norske kirken ble vigslet i 1721 av Thomas von Westen som et anneks i Talvik sogn. Den stod til 1768. I mellomtiden var territorialspørsmålet avgjort ved Grensetraktaten av 1751. I 1944 brente tyske styrker ned den kirken som ble vigslet av biskop Eivind Berggrav i 1931. Dagens kirke ble oppført i 1965. De første planene for Altautbyggingen skisserte å demme ned hele Masi, inkludert kirken. De første kapeller tjente også etablering av stabile landegrenser, inntil 1751 var kirkene også betjent av svenske prester. Gudstjenesten forrettes i dag både på samisk og norsk. Kulturminne. Masi kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Indrefjord kapell. Indrefjord kapell er en langkirke fra 1956 i Hammerfest kommune, Finnmark fylke. Den tilhører Hammerfest prosti. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Kulturminne. Indrefjord kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kokelv kapell. Kokelv kapell er en langkirke fra 1960 i Kvalsund kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 112 plasser. Kokelv kapell ble bygget av Tyskere etter krigen. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv182 og Rv889. Kulturminne. Kokelv kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kvalsund kirke. Kvalsund kirke er en langkirke fra 1936 i Kvalsund kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 190 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv94. Kulturminne. Kvalsund kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Sennalandet kapell. Sennalandet kapell er et kapell fra 1961 i Kvalsund kommune, Finnmark fylke. Dyfjord kapell. Dyfjord kapell er et kapell i Lebesby kommune, Finnmark fylke. Ifjordfjellet kapell. Ifjordfjellet kapell er bygd i en vifteplan og er fra 1968 i Lebesby kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 60 plasser. Adkomst til stedet er via Rv98. Kjøllefjord kirke. Kjøllefjord kirke er en langkirke fra 1951 i Lebesby kommune, Finnmark fylke. Den er bygget i stein og har 300 plasser. Kirken er en gave fra Danmark etter krigen, og var den første kirken som ble gjenreist i Finnmark etter krigen. Den forrige kirken i bygden ble brent under nedbrenningen av fylket i 1944. Arkitekten Finn Bryn tegnet i samme periode også Kautokeino kirke og Molde domkirke. Taket i kirkeskipet er dekorert med et takmaleri laget av Carsten Lien. Maleriet forestiller fiskegarn og stjerner, med konturene av et skip i bakgrunnen. Arkitekten og Lien samarbeidet med treskjæreren Hanna Jessen for å lage altertavlen, som viser Jesus på korset. Arkitekten tegnet også både prekestolen og døpefonten. I 1979 ble det bygget en menighetssal i tilknytning til kirken. Kulturminne. Kjøllefjord kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kunes kapell. Kunes kapell er en kirke i Lebesby kommune, Finnmark fylke. Lebesby kirke. Lebesby kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1962 i Lebesby kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Ved kirken er det en minnestøtte over Lebesbymannen. Kulturminne. Lebesby kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Veidnes kapell. Veidnes kapell (Veidnesklubben) er et kapell fra 1981 i Lebesby kommune, Finnmark fylke. Kulturminne. Veidnes kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Bergsfjord kapell. Bergsfjord kapell er en langkirke fra 1951 i Loppa kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Kulturminne. Bergsfjord kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Loppa kirke. Loppa kirke er en langkirke fra 1953 i Loppa kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Kulturminne. Loppa kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Nuvsvåg kapell. Nuvsvåg kapell er en langkirke fra 1961 i Loppa kommune, Finnmark fylke. Kulturminne. Nuvsvåg kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Øksfjord kirke. Øksfjord kirke er en langkirke fra 1954 i Loppa kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i murstein og har 490 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv882. Sandland kapell. Sandland kapell er en langkirke fra 1971 i Loppa kommune, Finnmark fylke. Gunnarnes kapell. Gunnarnes kapell er et kapell fra 1986 i Måsøy kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 77 plasser. Havøysund kirke. Havøysund kirke er en langkirke fra 1961 i Måsøy kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i betong og tre og har 300 plasser. Kulturminne. Havøysund kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Ingøy kirke. Ingøy kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1957 i Måsøy kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i betong og tre og har 120 plasser. Kulturminne. Ingøy kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Måsøy kirke. Måsøy kirke er en langkirke fra 1953 i Måsøy kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i betong og har 120 plasser. Slotten kapell. Slotten kapell (også kalt Slåtten kapell) er en langkirke fra 1965 i Slåtten i Måsøy kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Kulturminne. Slotten kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Karlebotn kapell. Karlebotn kapell er en langkirke fra 1955 i Nesseby kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 60 plasser. Kulturminne. Karlebotn kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Nesseby kirke. Nesseby kirke er en langkirke fra 1858 i Nesseby kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Ble som ved et under stående etter de tyske styrkenes brenning av alle hus. Meget av inventaret er gaver fra 1600-1700 tallet. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Kv6 og E75. Gjesvær kapell. Gjesvær kapell er et kapell fra 1960 i Gjesvær i Nordkapp kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Gjesvær kapell er i privat eie. Kulturminne. Gjesvær kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Honningsvåg kirke. Honningsvåg kirke er en langkirke fra 1885 i Nordkapp kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 220 plasser. En av de få kirkene i Finnmark som overlevde siste krig. I kirken to spesiallagde lysestaker i krystall, en gave til Nordkapp fra kong Olav. Adkomst til stedet er via Fv173 og E69. Kulturminne. Honningsvåg kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Repvåg kapell. Repvåg kapell er en langkirke fra 1967 i Nordkapp kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 50 plasser. Kulturminne. Repvåg kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Skarsvåg kirke. Skarsvåg kirke er en langkirke fra 1961 i Nordkapp kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 60 plasser. Benevnt kapell inntil 1999 – nå kirke. Gudstjeneste ca 1 gang pr mnd – dessuten alle andre kirkelige handlinger. Kirken ble innviet 6. august 1961 av daværende biskop i Nord Hålogaland, Alf Wiig. Stedets kirkegård ble innviet alt i 1925. Børselv kapell. Børselv kapell er en åttekantet kirke fra 1958 i Porsanger kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Reist av samemisjonen og vigslet i 1962. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv183 og Rv98. Kulturminne. Børselv kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Brenna kapell. Brenna kapell er en langkirke fra 1971 i Porsanger kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 55 plasser. Kulturminne. Brenna kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Indre Billefjord bedehuskapell. Indre Billefjord bedehuskapell er en langkirke fra 1951 i Porsanger kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Adkomst til stedet er via E6. Kulturminne. Indre Billefjord bedehuskapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Lakselv kirke. Lakselv kirke er en langkirke fra 1963 i Porsanger kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Adkomst til stedet er via E6 og Rv98/Rv892. Kulturminne. Lakselv kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Porsangmoen kapell. Porsangmoen kapell er et kapell fra 1987 i Porsanger kommune, Finnmark fylke. Skoganvarre kapell. Skoganvarre kapell er en langkirke fra 1963 i Porsanger kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Kulturminne. Skoganvarre kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Smørfjord kapell. Smørfjord kapell er en kirke i Porsanger kommune, Finnmark fylke. Bugøynes kapell. Bugøynes kapell er et kapell fra 1989 på Bugøynes i Sør-Varanger kommune, Finnmark fylke. Arkitekter for kapellet var Lien & Risan Arkitektkontor. Byggverket er i tre og har 150 sitteplasser. Bugøynes-samfunnet hadde tidligere hatt et kombinert skolehus og kapell. En del av inventaret i kapellet sto tidligere i skolekapellet, blant annet altertavlen og døpefonten. Adkomst til stedet er via Fv355. Kulturminne. Bugøynes kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kirkenes kirke. Kirkenes kirke er en langkirke fra 1959 i Kirkenes i Sør-Varanger kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i betong og har 275 plasser. Adkomst til stedet er via E6. Kulturminne. Kirkenes kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Svanvik kirke. Svanvik kirke er en korskirke fra 1934 i Sør-Varanger kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Arkitekt var Harald Sund. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv885. Tårnet skolekapell. Tårnet skolekapell er et kapell fra 1964 i Sør-Varanger kommune, Finnmark fylke. Vestre Jakobselv kapell. Vestre Jakobselv kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1940 i Vestre Jakobselv i Vadsø kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via E75, like ved butikken (Coop Marked) som ligger synlig når man kommer kjørende inn mot Vestre Jakobselv fra både øst og vest. Austertana kapell. Austertana kapell er en langkirke fra 1958 i Tana kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 144 plasser. Adkomst til stedet, som er et velkjent turistmål, er via Rv890. Kulturminne. Austertana kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Levajok fjellkirke. Levajok fjellkirke er en langkirke fra 1973 i Tana kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Kulturminne. Levajok fjellkirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Øvretana kapell. Øvretana kapell er en åttekantet kirke fra 1956 i Tana kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Polmak kirke. Polmak kirke er en langkirke fra 1853 i Tana kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Sirbma kapell. Sirbma kapell er en langkirke fra 1954 i Tana kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 80 plasser. Tana kirke. Tana kirke er en langkirke fra 1964 i Tana kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Vigslet i 1964, 26 meter høy frittstående klokkestøpul. Takene dekket med Altaskifer. Altertavle malt av Terje Grøstad. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv98 og Fv281. Nikka Vonens Pigeinstitutt. Nikka Vonens pigeinstitutt grunnlagt i 1871 på gården Steia i Dale i Sunnfjord av Nikoline (Nikka) Vonen. Undervisningen omfattet engelsk, tysk, historie, norsk, musikk, religion og matematikk. Fritiden ble brukt til lek og dans. Nikka Vonen. Nikoline Vonen, (født 14.november 1836, død 1933). Hun var datter av korpssmed og klokkemaker Bertel Johannesson Vonen (1799–1868) Da hun var 11 år ble hun sendt til "Pensionat og Skole for Pigebørn av den bedre Classe" i Davik i Nordfjord. Hun var kjent for sin store interesse av å samle dialekt og ord fra bygden. Hun var senere også elev ved en guvernanteklasse ved Nissens Pigeskole" i Kristiania. Nikka var en naturelsker, hun likte fotturer i fjellene. Hun var også en av de første kvinnene som nådde toppen av Galdhøpiggen. "Hun innskrenket sig ikke bare til å meddele kunnskaper, men hovedsaken var for henne å gjøre elevene sine skikket for livet. Hennes undervisning og oppdragelse var i beste forstandoppøvelse i livskunst. Med henne er en av de mest særmerkte kvinner vårt land har eid, vandret bort"." Vestertana kapell. Vestertana kapell er en langkirke fra 1980 i Tana kommune, Finnmark fylke. Skallelv kapell. Skallelv kapell er en langkirke fra 1961 i Vadsø kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 78 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via E75. Vadsø kirke. Vadsø kirke er en langkirke fra 1958 i Vadsø kommune, Finnmark fylke. Den ble oppført i perioden 1954–1958 og innviet 30. mars 1958. Arkitekt for kirken var Magnus Poulsson. Byggverket er i betong og har 480 plasser. Kirken er oppført på samme sted som den forrige kirken, men er orientert nord-syd. Vendt mot byen har den en høy og mektig front med to tårn og en gavl over. Under gavlen er et høyt gyllent spir. Spiret er plassert over kirkens hovedinngang og mellom spiret og inngangsdøren står en skulptur av apostelen Peter. Skulpturen er utformet av Tone Thiis Schjetne. Utvendig er kirken dekorert med relieff i fasadebetongen. På sidene av tårnene er det store ur. Interiør. Innvendig er kirken preget av alterveggen som er dekorert med et maleri av Gretha Thiis. Midtpunktet i maleriet er en tronende Kristus i en mandelformet ramme. Kristus-fremstillingen kan minne om den en kjenner fra bysantiske mosaikker. Rundt korbuen som omkranser Kristus-bildet stråler en nordlysbue i modernistisk formspråk. Maleriet fortsetter i glimt fra korbuen utover den bøyde takhimlingen som er bygget i tre. Ned fra taket over midtgangen henger en modell av en nordlandsbåt. I koret er det glassmaleri laget av Ragna Thiis Helland. Inventar. Døpefonten er i klebersten. Dåpsmuggen er en av de få tingene som ble reddet ut av den gamle kirken da den brant ned i 1944. Dåpsmuggen er i sølv og fra 1929. Prekestolen er sekskantet. Midtfeltet er dekorert med en ørn. Over prekestolen er det en baldakin der det står «Soli Deo gloria» og to utskårne engler som holder et Haakon VII-monogram. Eldre kirker i Vadsø. Den første kirken i Vadsø ble reist i 1575. Den sto på Vadsøya hvor bosettingen lå dengang. Da den neste kirken skulle bygges i 1710 ble det på fastlandet. Den tredje kirken ble reist i 1861. Dette var en korskirke bygget i tre med korte sidearmer. Den var tegnet av Christian Heinrich Grosch og sto til natten mellom 28. og 29. oktober 1944 da den ble lagt i ruiner som følge av krigshandlingene. Kiberg bedehuskapell. Kiberg bedehuskapell er et kapell fra 1924 i Vardø kommune, Finnmark fylke. Byggverket er i tre og har 65 plasser. Vardø kirke. Vardø kirke er en langkirke fra 1958 i Vardø kommune, Finnmark fylke. Vardø bispedømme. Alvdal kirke. Alvdal kirke er en langkirke fra 1861 i Alvdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 600 plasser. Bygd i perioden 1855-61, altertavle fra 1882 og gjenstander fra tidligere kirker. Deset kirke. Deset kirke er en langkirke fra 1867. Kirken ligger på Deset i Åmot kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 140 plasser. Nordre Osen gamle kirke. Nordre Osen gamle kirke er en korskirke fra 1777 i Åmot kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 sitteplasser. Kirken ble etterhvert for liten og trekkfull; da kirken ble bygd bodde det 100-120 mennesker i Osen, mens det rundt år 1900 hadde vokst til ca. 700. Det ble derfor besluttet å bygge en ny kirke. I 1923 ble Nordre Osen nye kirke innviet, men den gamle kirken ble ikke revet, og er i dag fredet. Den er egentlig en korskirke, men proposjonene er ikke typiske for denne kirketypen, blant annet er tverrskipsarmene svært korte. Det er ikke orgel i kirken, og kirkebenkene står i amfiform, med gårdsnavn på dørene, som viser at det var rangforskjeller her da disse ble satt opp i 1803. Altertavlen og prekestolen er utskåret av Laurits Larsen i 1674; de stod først i St. Michaelskirken i Stor-Elvdal, men ble flyttet til Åmot kirke i 1743, og deretter til Nordre Osen gamle kirke. Nordre Osen kirke. Nordre Osen kirke er en langkirke fra 1923 i Åmot kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 316 plasser. Gjesåsen kirke. Gjesåsen kirke er en langkirke fra 1863 i Åsnes kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Hof Finnskog kirke. Hof Finnskog kirke er en arbeidskirke fra 1953 i Åsnes kommune, Hedmark fylke. Den var tidligere Dulpetorpet kapell fra 1877. Kirken har et nedslagsfelt på om lag 200 mennesker. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Det er galleri i kirken, som har en kirkeklokke. Den er levert av Olsen Nauen i 1989. Prekestolen fra den gamle stavkirken i Hof. Den er fra før 1650. Altertavlen er fra 1953. Den er et kristusmonogram og et gresk kors som er brodert med gulltråder. Den er levert av Husfliden i Oslo. Alterduker og antependier er laget av Olea Nordtorpet i 1975. Hof kirke i Åsnes. Hof kirke er en korskirke fra 1861 i Åsnes kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tegl og har 600 plasser. Døpefont fra 1200-tallet og altertavle fra den gamle stavkirken. 28. serierunde i Premier League 2006/07. 28. serierunde i Premier League 2006/07 begynte lørdag 24. februar kl. 13:45 med Fulham FC hjemme mot Manchester United. Det ble spilt tre kamper søndag 25. februar og to utsatte kamper, Aston Villa mot Arsenal og Manchester City mot Chelsea FC, onsdag 14. mars. Magnor kirke. Magnor kirke er en langkirke («bedehuskapell») fra 1923 i Eidskog kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Adkomst til stedet er via Fv335 og Rv2. Lauritz Sømme. Lauritz Sverdrup Sømme (født 1931) er en norsk entomolog. Hans arbeidsfelt har vært insekter i hus og lagrede matvarer, men særlig om enkelte leddyrs overvintring og kuldetoleranse. Sømme har vært med på flere ekspedisjoner til Antarktis, hatt feltopphold på Svalbard og ellers besøkt flere steder på jorden i sine undersøkelser omkring leddyr og kuldetoleranse. Sømme er redaktør for fagtidsskriftet Norwegian Journal of Entomology og han har utgitt flere bøker. Han er æresmedlem i Norsk entomologisk forening. Sømme har undervist i entomologi ved Universitetet i Oslo, fra grunnkurs og oppover. En del av undervisningen har vårt på feltstasjonen på Finse og i Ny Ålesund. Han har hatt ett femtitalls hovedfagsstudenter og fire som har tatt doktorgrad. Sømme ble pensjonert i 1998. Insekter i hus og lagrede matvarer. Lauritz Sømme tok sitt hovedfag (cand. real.) ved Universitetet i Oslo i 1958 på resistens mot insektmidler (DDT) hos husfluer ("Musca domestica"). I norske fjøs fant Sømme ut at det ikke var særlig mange husfluer. Derimot var det mange andre arter fluer, som loftsfluer og den blodsugende parasitten "Stomoxys calcitrans", en stikkflue i slekt med tsetsefluen. Både denne og husfluene var resistente mot DDT. Etter hovedoppgaven begynte Sømme å arbeide som stipendiat ved Statens Plantevern på Ås. Her var han i 12 år, hvor han arbeidet særlig med insekter i hus og lagrede matvarer og insektenes resistens mot insektmiddel. Kuldetoleranse. I 1962 var Sømme et år i Canada, og studerte kuldetoleranse hos insekter, ved "Canada Agriculture Research Station" i Lethbridge, Alberta. Sømmes doktorgrad handlet om kuldetoleranse hos insekter. I 1970 skiftet Sømme arbeidssted fra Statens Plantevern, til Universitetet i Oslo, hvor han ble dosent i entomologi. Senere, i 1985, ble han professor i faget. Han fortsatte nå sine studier på kuldetoleranse hos biller, spretthaler og midder. Særlig nyttig for han ble den nylig opprettede forskningsstasjonen på Finse. Det ble studert kuldetoleranse hos midder og spretthaler på avblåste og snøfrie rabber i høyfjellet. Bladbillen "Chrysomela collaris" hadde et underkjølingspunkt ved minus 40° C før kroppsvæsken frøs og dyret døde. På Finse ble det også oppdaget at løpebillen "Pelophila borealis" kunne la seg totalt innfryse i is over en lengre periode. Billens underkjølingspunkt er bare minus 5° C, men dette er trolig nok da den overvintrer under snø, som isolerer. Stedene den overvintrer er av og til fuktige og våte, og billen kan risikere å fryse helt inn i is. Det ble observert at den kunne overleve i et miljø uten ny tilgang på oksygen (anoxia). Lauritz Sømme har fra 1977 vært med på flere norske forskningsekspedisjoner til Antarktis. Hans oppgave var å undersøke faunaen av leddyr (midder og spretthaler) på Bouvetøya og Dronning Maud Land. Dyrene her hadde de samme overlevelsesmekanismer som Sømme tidligere hadde funnet i det norske høyfjellet, på Finse. På Bouvetøya finnes 8-10 arter midder og spretthaler. Øya ligger 2 000 km fra nærmeste kontinent. Den ligger øst for Sør-Shetlandsøyene og vinden i området er ofte fra vest. Det er derfor naturlig å tenke seg at både dyrene og floraen på øya har kommet med fugler som har krysset havet. I Antarktis er det bare funnet et par arter tovinger, utenom spretthaler og midder. Det er noen små fjærmygg som lever på egnede steder langs kysten. Det største landlevende dyr er en spretthale (Collembola) som er omtrent 2 mm lang. På Antarktis finnes ikke isbjørn eller fjellrev, og sel og fugler regnes ikke til de landlevende dyrene. Sømme har også deltatt i britiske ekspedisjoner til Sør-Georgia og Signy Island. I Andesfjellene fant Sømme en gresshoppe som tålte den store temperatursvingningen mellom dag og natt. Om natten var det minus 5°C og gresshoppen frøs til is. Om morgenen tinte den opp og levde nomalt. Dagtemperaturen kunne bli over 20 varmegrader. Lauritz Sømme har hatt kortere turer til flere steder i verden for å studere leddyrs kuldetoleranse. Blant annet i Atlasfjellene, Mount Kenya, i Afrika. Han har også fra 1988 vårt engasjert på Svalbard. Her var han med på å finne ut at enkelte dyr kan la seg «tørke ut» om høsten. Når kulden kommer har de så lite vann i kroppen at de overlever til våren uten frostskade. Om våren økes kroppens væskeinnhold igjen. Dette gjelder noen jordlevende små rundormer (Enchytraidae), og spretthalen "Onychiurus arcticus". Forfatteren. Lauritz Sømme har oversatt mye faglitteratur til norsk. Han har skrevet flere bøker og en rekke kortere artikler om sitt fagområde på norsk. Han har som fagperson skrevet vitenskapelige publikasjoner i en rekke fagtidsskrift. Sømme har fungert som redaktør og bidratt for fagtidsskriftet Norwegian Journal of Entomology over flere år. Hans fullstendige liste over vitenskapelige publikasjoner teller 143 artikler, fra 1958 og frem til mai 2007 Listen over mer mer populærvitenskapelige artikler teller 94 artikler, Sømme har også bidratt med flere mindre artikler eller rapporter. Utmerkelser. Sømme har fått Framkomiteens Nansenbelønning for sitt arbeide i polare områder. Sømme ble medlem i Norsk Entomologisk forening i 1955. Han har flere perioder bak seg i styret. I 2006 innstilte styret i Norsk entomologisk forening enstemmig at Sømme skulle utnevnes til æresmedlem av foreningen, noe som skjedde på foreningens årsmøte 13. februar 2007. Æresmedlemsskapet fikk han ikke for sitt yrkesaktive liv som entomolog, men for sin innsats for foreningen med fagtidsskriftet "Norwegian Journal of Entomology" hvor han har vært redaktør fra 1966 til 1978, og fra 1999. Og ikke minst fordi han skrev norsk entomologis historie og utgav den i en 326 sider bok, da Norsk entomologisk foreningen rundet 100 år i 2004. Vestmarka kirke. Vestmarka kirke er sognekirka for Vestmarka sogn i Eidskog. Byggverket står på Rambøl og er ei langkirke i tre fra 1883 med 300 plasser. Gammal kirke. Før svartedauden sto det ifølge tradisjonen ei kirke på Rambølshaugen på Rambøl som forfalt. Kirketomta var veldig lita, bare 12 alner lang og 8 alner bred. På denne tomta har det blitt funnet mange gamle gjenstander, blant annet et leirkar som siden har blitt borte. En annen tradisjon sier at kirka ble revet og kjørt ned til Klanderudtjennet hvor den ble fløta videre til Sundet i Sverige og satt opp igjen på Sundshagen like ved. Etter dette skal den ha blitt revet igjen og satt opp på Skillingsfors i Skillingmark hvor den fortsatt står. På kirketomta på Sundshagen står det en minnestein om denne kirka. Det ble ikke bygd ny kirke i Vestmarka før i 1882. Tradisjonen om kirka bygger på funn av rester etter en bygning på Rambøl som folk har antatt er etter ei kirke, noe som er lite sannsynlig. Elverum kirke. Elverum kirke er en korskirke fra 1738 i Elverum kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 700 plasser. Adkomst til stedet er via Fylkesvei 553 og /. Heradsbygd kapell. Heradsbygd kapell er et kapell fra 1895 i Elverum kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 180 plasser. Adkomst til stedet er via og Fylkesvei 530. Wilhelm Maribo Schøyen. Wilhelm Maribo Schøyen (født 1844 i Grue, Hedmark, død 1918) var en norsk entomolog. Han var Norges første statsentomolog og har publisert mange vitenskapelige artikler. Han var ridder av St. Olavs orden. Wilhelm Maribo Schøyen regnes som en av Norges mest markante entomologer. Han var en ivrig skribent og etterlot seg en stor samling vitenskapelige publikasjoner. Statsentomolog Thor Hiorth Schøyen er sønn av W.M. Schøyen. Entomologen. Schøyen tok eksamen ved Ås høyere landbruksskole i 1867. Han begynte også på medisinstudier, uten å fullføre med en eksamen. Fra 1884 til 1891 var Schøyen konservator ved Zoologisk museum i Oslo, han gjennomgikk og systematiserte museets samlingen av de lavere dyregruppene. Fra 1891 var han landbruksentomolog. Hvert år utga han en beretning om skadeinsekter og plantesykdommer. Disse inneholdt rapporter fra hele Norge, men også litt om skadedyrenes biologi og hvordan bekjempe dem. I 1894 ble Schøyen Norges første statsentomolog. Denne stillingen hadde han til 1912. Schøyen var medlem i Det norske Videnskaps-Akademi. Han var også med da Norsk entomologisk forening ble stiftet i 1904. Det er sagt om Schøyen at "...han var kunstnerisk begavet og tegnet smukt, og hadde en vakker tenor, hvormed han i gamle dager ofte opplivet samværet…". Insektsamler. Schøyen samlet på sine reiser i Norge særlig sommerfugler. I 1893 utga han en "Fortegnelse over Norges Lepidoptera." Men han samlet sopp og flere grupper av insekter. Særlig de dyr som regnes som skadedyr i landbruket, som han skrev flere populærvitenskapelige artikler om. Hans meget store insektsamling er i dag på Zoologisk museum i Oslo. Utmerkelser. Wilhelm Maribo Schøyen ble utnevnt til ridder av St. Olavs orden. Bøker og publikasjoner. Schøyen er forfatter til mer enn 300 populærvitenskapelige og vitenskapelige publikasjoner. Disse fordeler seg med sju bøker, 70 vitenskapelige artikler, 26 årsberetninger og nesten 200 populærvitenskapelige artikler i blader og tidsskrifter. En fullstendig liste er utarbeidet av L. R. Natvig Hernes kapell. Hernes kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1935 i Elverum kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i stein og har 250 plasser. Nordskogbygda kirke. Nordskogbygda kirke (opprinnelig Nederberg kapell) er en langkirke fra 1873 i Elverum kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Det er også et kapell ved kirken. Sørskogbygda kirke. Sørskogbygda kirke (tidligere Sætre kapell) er en langkirke fra 1873 i Sørskogbygda, Elverum kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Hans Jacob Sparre Schneider. Hans Jacob Sparre Schneider eller bare Jacob Sparre Schneider (født i Åsnes i Hedmark i 11. februar, død i 27. juli i Bodø) var en norsk entomolog og huskes som en allsidig, kunnskapsrik entomolog med stor arbeidskraft. De siste årene av sitt liv var han endel plaget med sykdom, men kom seg igjen i perioder. Han døde av hjerteslag, på hjemveien etter et feltarbeid i Saltdalen. Han var ridder av St. Olavs orden. Entomologen. Far til Sparre Schneider, var lege og familien bodde noen år på Nes jernverk i Aust-Agder. Her ble han kjent med Nicolai Benjamin Aall, som hadde en stor samling av insekter og fugler. Dette ble begynnelsen på Sparre Schneider interesse for entomologi. Sparre Schneider tok eksamen artium i Bergen i 1871. Deretter fortsatte han med studier i medisin i Kristiania, men valgte til etterhvert realfag. Det ble ingen embedseksamen på Sparre Scneider, men i Kristiania kom han i kontakt med J. H. S. Siebke, som arbeidet ved det zoologisk museet, og ble hans nære medarbeider. Sparre Schneider var førstekonservator ved Tromsø Museum fra 1877 og helt til 1918. Da han begynte i den nyopprettede stillingen var han bare 24 år. Insektsamler. Sparre Schneider var en ivrig samler av insekter og hans store insektsamling var ordnet i "arktiske insekter", "humler", "eksotiske sommerfugler" og "palearktiske sommerfugler". Samlingen er delt mellom flere norske museer. Han samlet særlig biller, sommerfugler og humler. Som den eneste zoolog i Nord Norge følte han også ansvar for andre dyregrupper enn bare insektene, derfor beskeftiget seg ikke bare med insekter (entomologi), men også krepsdyr og snegler (mollusker). Han hadde «ansvar» for et stort geografisk område. Faglig arbeidet han med imponerende mange dyregrupper. Han foretok mange reiser i landsdelen. Marine dyr ble ofte samlet fra robåt, særlig samlet han snegler og krepsdyr. Hans innsamlinger danner idag grunnstammen i de zoologiske samlingene ved museet i Tromsø. Sparre Schneider framsatte i 1899, en teori om at flere dyre- og plantearter hadde overlevd på øyene, langs kysten av Nord Norge, under siste istid. På sine innsamlingsreiser hadde han blitt oppmerksom et særlig "sørlig innslag" av plante og dyrearter. Teorien har fått mye oppmerksomhet. Forfatter. Sparre Schneider store bidrag til entomologien er hans fullførelse av Siebkes serie "Enumeratio Insectorum Norwegicorum". Han kaller seg bare redaktør, og lar Siebke være forfatteren. Sparre Schneider bidrag er tredje del om sommerfugler (Lepidoptera), fjerde del om tovinger (Diptera) og femte del om årevinger (Hymenoptera). Sparre Schneider har skrevet mer enn 50 publikasjoner om dyrelivet i Nord Norge. Utmerkelser. Hans Jacob Sparre Schneider var ridder av St. Olavs orden. Drevsjø kirke. Drevsjø kirke er en langkirke fra 1848 i Engerdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Elgå kirke. Elgå kirke er en langkirke fra 1946 i Engerdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Engerdal kirke. Engerdal kirke er en langkirke fra 1873 i Engerdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Rv26. Sømådalen kirke. Sømådalen kirke er en langkirke fra 1937 i bygda Sømådalen i Engerdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Adkomst til stedet er via Rv26. Søre Elvdal kirke. Søre Elvdal kirke i Elvdal er en langkirke fra 1885 i Engerdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 80 plasser. Dalen kirke (Folldal). Dalen kirke er en langkirke fra 1934 i Folldal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 170 plasser. Egnund kirke. Egnund kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1975 i Folldal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 50 plasser. Folldal kirke. Folldal kirke er en langkirke fra 1882 i Folldal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Hamar domkirke. Nåværende Hamar domkirke er en langkirke fra 1866 i sentrum av Hamar kommune, Hedmark fylke. Kirken ble reist som følge av at Hamar fikk bystatus i 1849 og gjenoppsto som selvstendig bispedømme to år etter. Dermed ble det besluttet å reise en ny domkirke (i stedet for Gamle Hamar domkirke), som ble oppført av den lokale byggmesteren Herman Frang etter tegninger av den tyske arkitekten Heinrich Ernst Schirmer. Kirken er bispekirke i Hamar bispedømme, som omfatter Hedmark og Oppland fylker, og har plass til 500 personer. Kirkebygningen. Byggverket er i tegl og er utformet som en beskjeden langkirke, utført i en enkel tysk-romansk stil. Domkirkens eksteriør er sparsomt ornamentert med unntak av inngangsportalen, som er svært forseggjort. Interiørmessig har domkirken en altertavle som forestiller en oppstanden nordisk Kristus, utført av maleren Henrik Sørensen i 1954. Bildet han har malt er for øvrig av Kristus uten tornekrone, eller tydelig glorie, noe som ses på som uvanlig. Historie. Den gamle domkirken i Hamar ble ødelagt av svenskene under den nordiske sjuårskrigen i 1567. I byggeperioden ble for øvrig Vang kirke benyttet som bispekirke til Hamar domkirke ble innviet den 15. desember 1866. Rundt 1920-tallet kom det flere interiørmessige endringer for å gi kirkerommet et rikere og vakrere preg. Dette arbeidet ble utvidet på initiativ fra biskop Kristian Schjelderup i årene 1952–1954, hvor det skjedde en rekke omfattende endringer som fjerning av kirkeinventar og total forandring av kirkerommet. Denne prosessen ble startet av biskop Schjelderup, som ønsket å omskape det gamle kirkerommet til å ligne en katedral, med større verdighet og pakt med sin tid. Bare døpefonten og to alterlysestaker i sølv er det eneste som er igjen av det opprinnelige interiøret før 1952. Kirkerommet er i dag preget av Schjelderups teologiske oppfatninger og kan betraktes som en helhetlig tolkning av hans kristendomsforkynnelse. Den 9. mai 1954 sto domkirken ferdig restaurert etter planer utarbeidet av arkitekten Arnstein Arneberg. Arnebergs mest markante forandring var det løftede midtpartiet i kirkerommet, som var inspirert av basilikaformen. Takmaleriene er malt av Arve Hagen og skal forestille evangelistene, Den Hellige Ånd og en musiserende engel som hovedmotiv. På veggen over korbuen har han også malt den korsfestede Kristus. Alterringen er skåret ut i tre av Anthon Røvik og prydet med drueranker og den såkalte «bispeporten» som bærer relieffer med lammet og hjorten. Prekestolen er også skåret ut av Rørvik etter tegning av arkitekt Arneberg og skal forestille den hellige Frans av Assisi. Englefiguren på himlingen over prekestolen er skåret av Ragnhild Butenschön. Det tidligere altermaleriet fra 1866, som forestiller Jesus i Getsemane, og som er utført av Christen Bruun, er hengt opp under orgelgalleriet i påvente av restaurering. Rundt 1970-årene ble dekorasjoner på veggene i koret overmalt, noe konservatorer avdekket og restaurerte i 2006, finansiert gjennom en privat gave. Storhamar kirke. Storhamar kirke er en kirke fra 1975 i Hamar kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i leca og tre og har 400 plasser. Kirken er også totalutsmykket (altertavle, messehagler og tekstiler) av Tove Tandberg Krafft. Vang kirke (Ridabu). Vang kirke er en åttekantet kirke fra 1810 i Hamar kommune, Hedmark fylke. Byggverket er en murbygning av naturstein og har 1000 plasser. Det var stedets sogneprest Abraham Pihl som tegnet kirken, og som delvis stod for byggeledelsen under oppføringen. Byggmester Svend Aspås fra Røros overtok byggeledelsen i en periode da Pihl var opptatt med å skjøtte sin oppgave som astronomisk observatør. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, men er senere ombygd i flere omganger. Kirken var i sin tid modell for byggingen av kirkene på Hunn, Åmot i Torpa og Jevnaker. Søskenparet Mari Silje og Håkon Samuelsen har siden 2004 arrangert klassisk julekonsert i Vang kirke, som de siste årene har blitt vist på NRK og i flere andre land. Ådalsbruk skolekapell. Ådalsbruk skolekapell er et kapell fra 1997 i Løten kommune, Hedmark fylke. Løten kirke. Løten kirke er en langkirke som kan være oppført omkring 1200 i Løten kommune, Hedmark fylke. Den er sterkt ombygget på 1800-tallet. Byggverket er i stein og har 400 plasser. Oppegård kapell. Oppegård kapell er et kapell fra 1886 i Løten kommune, Hedmark fylke. Oset kapell. Oset kapell er et kapell fra 1885 i Løten kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Øvre Vang kirke. Øvre Vang kirke er en korskirke fra 1907 i Hamar kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Mo kirke (Nord-Odal). Mo kirke er ei åttekantet trekirke fra 1863 i Nord-Odal i Hedmark. Kirka er sognekirke for Mo. Mo kirke ble innviet 6. desember 1864 av biskop Halvor Folkestad. Den er bygd etter tegning av arkitekt Christian H. Grosch. Grosch har også tegnet Tangen kirke i Stange og Skåre kirke i Haugesund. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Altertavlen er fra 1880 og er en kopi av Adolph Tidemands maleri: «Jesu dåp». Originalen er i Trefoldighetskirken i Oslo. Tvillingbrødrene Gudbrand og Bernt Morterud laget omramningen. Sør for gardstunet på Stormoen i Mo lå det en tidligere kirke. Stedet der heter nå Jurmo kirkegård etter det gamle navnet på garden her (gammalnorsk: "Júgramór"), som igjen har navn etter åa Jura som renner ut i Storsjøen. På den gamle kirkegarden er det kun graver igjen samt steiner som viser hvor kirken stod. Steiner fra denne kirken ble brukt i muren på kapellet som står på den nye kirkegården i Mo. Den ble bygd på 1930-tallet. Sannsynligvis er Mo det yngste kirkestedet fra middelalderen i Odalen, men likevel er det grunn til å tro at den første kirka i Mo sto ferdig før år 1200. Denne kirka må ha stått på den gamle kirkeplassen. Kirka var i den katolske tid viet til Sankt Mikael. Sand kirke (Nord-Odal). Sand kirke er en langkirke i Nord-Odal i Hedmark. Kirken er sognekirke for Sand. Byggverket er fra 1891, er i tre og har 525 plasser. Kirken var i den katolske tid via til Sankt Olav. Trautskogen kapell. Trautskogen kapell (tidligere skrevet Trøftskogen) er en langkirke fra 1931 i Nord-Odal i Hedmark. Byggverket er i tre og tømmer og har 80 plasser. Dalsbygda kirke. Dalsbygda kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1960 i Os kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Narbuvoll kirke. Narbuvoll kirke er en langkirke fra 1862 på Narbuvoll i Os kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i stein og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Rv28. Os kirke (Østerdalen). Os kirke er en korskirke fra 1862 i Os kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Tufsingdal kapell. Tufsingdal kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1920 i Os kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 134 plasser. Adkomst til stedet er via Rv28. Hanestad kirke. Hanestad kirke er en langkirke fra 1926 på Hanestad i Rendalen kommune, Hedmark fylke. Det bor om lag 90 mennesker i kirkens nedslagsfelt. Byggverket er i tømmer og har 180 plasser og galleri og ble innviet 19. desember 1926 av prost Chr. Eriksen. Altertavlen har motivet «Jesus og barna», og er laget av Charles W. Strøm og Gunnar Inseth. Kirkesølvet er altermugge, brødeske og fat, kalk med skje, særkalker med brett, to blomstervaser. Det er også dåpsmugge og dåpsfat i sølv. Orgelet er et pnevmatisk orgel fra Jørgensen. Kirken ble finansiert ved gave fra Karenus Hanestad på 70 000 pluss flere andre store gaver. Øvre Rendalen kommune bidro med vel 32 000 kroner. Øvre Rendal kirke. Øvre Rendal kirke (Bergset kirke) er en korskirke fra 1759 i tettstedet Bergset i Rendalen kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 sitteplasser. Nær kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum etter Jacob Breda Bull. Sjøli kirke. Sjøli kirke er en langkirke fra 1914 i Rendalen kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 140 plasser. Ytre Rendal kirke. Ytre Rendal kirke (Otnes kirke) er en korskirke fra 1751 i Rendalen kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 230 plasser. Åsmarka gravkapell. Åsmarka gravkapell er et kapell fra 1994 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Åsmarka kirke. Åsmarka kirke er en åttekantet kirke fra 1859 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 240 plasser. Aerobatikk. Aerobatikk, også kalt «luftakrobatikk», «akroflyging», «kunstflygning» eller «snittflygning», er flyging med mer enn 60 grader helling sideveis på vingene eller stilling av flyet med flynesa opp eller ned over 30 grader. Akroflyging innebærer en rekke øvelser/ manøvre som kan flyes av motorfly, seilfly eller helikopter i sammenheng med opplæring, som egne øvelser, under konkurranser eller under oppvisning. Akroflyging organiseres i Norge gjennom akrokomiteen i NLF, Norsk Luftsportsforbund og ACN, Aerobatic Club of Norway. Det arrangeres kurs med eksamen og skoleflyging som fører fram til akroutsjekk som er en lisens som gir en småflyger rett til å fly akrobatiske øvelser. Akroflyging som del av en oppvisning eller et flystevne må forhåndsgodkjennes av Luftfartstilsynet og flygeren må ha en egen akro-display lisens. Blant de mest kjente aerobatikkgruppene som flyr oppvisning finner vi blant annet «Blue Angels» fra den amerikanske marine og «Red Arrows» fra det britiske flyvåpen. Luftforsvaret hadde tidligere oppvisningsgruppen Flying Jokers De fløy F-86F Sabre og F-5 Freedom Fighter. Brøttum kirke. Brøttum kirke er en korskirke fra 1790 ved Brøttum i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 434 plasser. Eksterne lenker. Barokkinventar, gammel altertavle og prekestol. Brumunddal kirke. Brumunddal kirke er en kirke bygd i naustform fra 1965 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Furnes kirke. Furnes kirke er en korskirke fra 1707 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i stein og har 550 plasser. Helgøya kirke. Helgøya kirke er en langkirke i Helgøya i Ringsaker. Byggverket ble innviet den 7. desember 1870, har rundt 200 sitteplasser og er bygget i tre. Historie. Helgøya var uten kirke i over 200 år fra 1612, da en trekirke som stod på Hovinsholm ble flyttet til Baldishol og fastlandet på Nes. Fra denne tiden gikk alle kirkelige handlinger på Nes. I 1868 besluttet Nes kommunestyre å bygge et kapell på Helgøya og tomt ble gitt vederlagsfritt av beboere på gården Svennerud. Kapellet ble reist i tømmer med sperreloft og ble en langkirke i nygotisk stil med plass til om lag 200 personer. Byggmesteren var Ole Stensrud fra Vang og kapellet ble innviet den 7. desember 1870. Den 2. juli 1944 ble 18 teologiske kandidater hemmelig ordinert i kapellet av biskop Wollert Krohn-Hansen som sammen med om lag 40 andre prester som hadde blitt forvist til Helgøya av okkupasjonsmakten. Ordinasjonen foregikk i stillhet under dekke av Den Norske Sjømannsmisjonens kretsstevne på samme tid. Kapellet ble fra 1970-tallet av restaurert og delvis bygget om etter Dominico Erdmanns plan i 1931 og sperreloftet ble omgjort til tønnehvelv mens interiøret fikk en lysere tone. Taket ble malt lyseblått og benkene ble gjort mørkere mens alteret, prekestolen og hvelvets nedre kant fikk gyldne border. Kapellet fikk også vinduer i brent antikkglass gitt i gave av privatpersoner. Historiske årstall. Gravlunden har et gravsted for Øst-Europeiske flyktninger. Altertavlen. Den nåværende altertavlen er laget av Ragnhild Butenschøn og har korsfestelsen som hovedmotiv og med andre bibelske motiver på sidepartiene. Kunstneren brukte fem år på å lage den og ble delvis gitt til kirken av forviste prester som oppholdt seg på Helgøya i perioden 1944 til 1945. Selve innvielsen av den skjedde for øvrig ikke før den 31. desember 1953. Gravplassen. Den sydøstre delen av kirkegården har en gravplass hvor det er reist gresk-katolske, romersk-katolske og lutherske kors over flyktninger fra både fra Russland i 1917 og fra andre steder i Øst-Europa som kom til Helgøya som flyktninger i 1954 og som har fått sitt siste hvilested på gravplassen. I det sydvestre hjørnet av gravplassen er det reservert 48 gravplasser for beboere på "Sund", som siden 1949 har vært et hjem for psykisk utviklingshemmede. Mesnali kirke. Mesnali kirke er en korskirke fra 1933 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 163 plasser. Moelv menighetshus. Moelv menighetshus er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1987 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i leca og har 150 plasser. Nes kirke (Ringsaker). Nes kirke er en korskirke fra 1250 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i stein og har 342 plasser, og er en middelalderkirke i engelsk-gotisk stil. Den har jernbeslått sakristiport med innskriftbånd og ring på hoveddøren fra middelalderen. Under storflommen i 1789 skal man ha rodd til alters. Nes kirke sett fra baksiden Sjusjøen fjellkirke. Sjusjøen fjellkirke er en langkirke fra 1962 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i stein og tre og har 150 plasser. EADS CASA. EADS CASA er en spansk flyprodusent. Ble først etablert 3. mars 1923 som Construcciones Aeronáuticas SA (CASA) for å produsere fly for det spanske flyvåpenet. CASA produserte først fly på lisens, blant annet Heinkel He 111 og Junkers Ju 52, men etter den andre verdenskrig begynte de å utvikle egne flytyper. Blant de mest kjente av disse er C-101 Aviojet og C-212 Aviocar. CASA ble en del av European Aeronautic Defence and Space Company (EADS) etter en fusjon med Deutsche Aerospace AG (DASA) i desember 1999 og skiftet navn til EADS CASA. Stavsjø kirke. Stavsjø kirke er en langkirke fra 1880 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i stein og har 300 plasser. Kirken er også utsmykket av Tove Tandberg Krafft. Referanser. Stavsjø kirke og kirkegården tatt fra siden. Veldre kirke. Veldre kirke er en kirke fra 2000 i Ringsaker kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 270 plasser. Med sitt 30 meter høye tårn er den et landemerke i landskapet. Altertavle ved Gunnar Torvund. Eget åttekantet kapell og har 30 plasser. Gamle Veldre kirke brant 1996 (korskirke fra 1726 bygd i tømmer). Oppstad kirke. Oppstad kirke er en kirke på Oppstad i Sør-Odal. Kirken er sognekirke for Oppstad. Den var i kartolsk tid viet til Sankt Hallvard. Oppstad har vært kirkested siden 1200-tallet. Kirken er en av flere som knyttes til vandresagnet om flytting av kirke: det fortelles at det var meningen at kirken egentlig skulle bygges på Skjulstad på den andre siden av Oppstadåa, men om natten flyttet de underjordiske materialene over til den andre siden hvor kirken altså ble bygd. Kirken slik den fremstår i dag, ble oppført i 1725 og har delvis interiører fra kirker som sto her tidligere. Det nåværende byggverket er en korskirke i tømmer fra 1725 og har 200 plasser. Bygget har en sparsom barokkform med få vinduer og et slankt spir. Tårnet stammer fra 1624 og døpefonten omkring år 1300. Før svartedauden i 1349 var det en egen prest i Oppstad som bodde på garden med samme navn. Etter pesten ble denne ordningen borte. På 1700-tallet fikk bygden residerende kapellan som også fikk drive Oppstad gard, Fra 1880 ble Nordre Nust brukt som kapellangard og den ble siden kalt "Prestegarden". I 1972 ble det bygd prestebolig for kapellanen sørøst for garden. Strøm kirke. Strøm kirke er ei kirke på Strøm i Sør-Odal. Kirka er sognekirke for Strøm. Den var i katolsk tid via til Sankt Olav. Dagens byggverk er ei korskirke i tegl fra 1857 og har 550 plasser. Den gamle kirka var i tre og var mye mindre. Beliggenheta rundt kirka ved elva er en av kommunens aller eldste faste boplasser. Før brua på Sander kom måtte alle på sørsida av Glåma ro over elva til kirka. Fra områdene ved Finnholt på Skårerskogen måtte de gå over ei mil gjennom skog for så å ro over til kirkestedet. Dette var ofte ei tung ferd, særlig når man hadde lik på slep. Den gamle ruta kalles kirkemarsjen og går etter ei merka sti. Ullern kirke (Sør-Odal). Allé fra parkeringsplassen opp til inngangsdøren Ullern, eller Ulleren, kirke, er ei kirke på Ullern i Sør-Odal. Kirka er sognekirke for Ullern. Den var i katolsk tid via til Sankt Olav. Det nåværende byggverket er ei langkirke fra 1868 i tegl og har 250 plasser. Under Vesleofsen i 1995 begynte kirka å tippe og det ble samla et stort mannskap for å forsøke å berge kirka fra å falle. Flere tusen sandsekker ble lagt rundt bygningen. Forsvarsverket holdt og kirka står fortsatt i dag. Det gamle kirkebygget var mindre og i tre og sto nærmere Glåma enn den nåværende kirka. Hekne skolekapell. Hekne skolekapell (Åsbygda kapell) er et kapell fra 1990 i Stange kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i leca og tre og har 70 plasser. Stange menighetssenter. Stange menighetssenter kommune (Vollbo) er fra 1991 i Stange kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 130 plasser. Strandlykkja kapell. Strandlykkja kapell er en langkirke fra 1915 i Stange kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 90 plasser. Atneosen kapell. Atneosen kapell er en langkirke fra 1882 i Stor-Elvdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 100 plasser. Evenstad kapell. Evenstad kapell er en langkirke fra 1903 i Stor-Elvdal kommune, Hedmark fylke. Kirken ble innviet 22. juli 1904. Byggverket er i tømmer og har 120 plasser. Koppang småkirke. Koppang småkirke er en kirke fra 1952 i Stor-Elvdal kommune, Hedmark fylke. Audi A2. Audi A2 var en småbil produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen Audi Group. Den ble produsert fra 1999 til 2005. Denne bilen var spesiell og lett fordi den var lagd i aluminium. Denne bilen er etterkommeren til Audi 50. Bilen kom som 5-dørs kombi. Hovedkonkurrenter var BMW MINI og Mercedes-Benz A-Klasse. Sollia kirke. Sollia kirke er en langkirke i barokk stil fra 1738 i Stor-Elvdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 85 plasser. Stor-Elvdal kirke. Stor-Elvdal kirke er en åttekantet kirke fra 1821 i Stor-Elvdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 600 plasser. Det er bygd i perioden 1809-1921 i empirestil, barokkorgel. Adkomst til stedet er via Rv3. Strand kirke (Hedmark). Strand kirke (Stor-Elvdal kirke) er en langkirke fra 1863 i Stor-Elvdal kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Hodalen kirke. Hodalen kirke er en langkirke fra 1934 i Tolga kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Holøydalen kirke. Holøydalen kapell er en langkirke fra 1908 i Tolga kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Holmen kirke (Buskerud). Holmen kirke er en korskirke fra 1853 i Sigdal kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tømmer og har 700 plasser. Adkomst til stedet er via Fv133 og Rv287. Tolga kirke. Tolga kirke er en åttekantet kirke fra 1840 i Tolga kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. I forbindelse med 100-års jubileet i 1940 skrev Aftenposten en artikkel om kirka hvor de kunne opplyse at det var den siste kirke som ble bygget i Norge med prekestolalter, noe som i følge Aftenposten gikk av moten med rasjonalismen. Aftenposten skrev også at byggmester Runar Aspaas som var sønn av Sven Aspaas som bygde Røros kirke hadde tegnet kirka, mens byggmester John E. Berg fra Dalsbygda var ansvarlig for oppførelsen. Man fikk i 1838 gratis ta ut 50 tylfter godt tømmer fra Røros kobberverks skoger til byggingen. Berg hadde frist på 5 år på få kirka ferdig, men den var ferdig allerede i 1840. Vingelen kirke. Vingelen kirke er en langkirke fra 1880 i Tolga kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og kirken har 300 sitteplasser. Ljørdalen kirke. Ljørdalen kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1872 i Trysil kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Jojakin av Juda. Jojakin (også kalt Jekonja eller Konja) var ifølge Bibelen den nest siste kongen i tostammeriket. Han etterfulgte i en alder av bare atten år sin far Jojakim og regjerte deretter bare i tre måneder og ti dager før han ble avsatt og tatt til fange. Hans farbror Sidkia ble så gjort til konge. Flere år senere ble han løslatt av Nebukandnesars sønn Evilmerodak og fikk spise ved kongens bord. Noen babylonske tekster nevner "Ia-'-ú-kinu" og hans fem sønner i forbindelse med noen som mottar mat. Han fikk etterkommere hvorav sønnesønnen Serubabel ble stattholder i Israel etter hjemkomsten. Ifølge det nye testamente fortsatte ætten gjennom Serubbabel frem til Josef, Jesu fosterfar. Tom-Ivar Bern. Tom-Ivar Bern er leder for Den Norske Turistforening (DNT) fra 2006. Han overtok vervet etter Pernille Rød Larsen. Bern er til daglig seniorrådgiver ved Innovasjon Norges kontor i Trondheim. Bern Østby kirke. Østby kirke er en langkirke fra 1940 i Trysil kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Sognet betjenes av Trysil hovedkirke. Bygningen. Kirken har en enskipet bygning med et bislag og tårn. Bygningen ble restaurert i 1978. Prekestolen er laget av Ulf Oddmund Kristiansen. Kirken har kirkeklokker fra O. Olsen og Søns klokkestøperi i Tønsberg fra 1929 og med inskripsjon. Den fikk orgel i 1976. Plassen kirke. Plassen kirke er en langkirke fra 1907 i Søre Trysil i Trysil kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Kirken er bygget i dragestil. Historie. Den første kirken i Plassen ble innviet av biskop Halvor Folkestad 27. august 1879. Det var en åttekantet kirke i laftet tømmer, utvendig kledd med hvitmalt panel. Den hadde 240 sitteplasser. Den var tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan (1824–1892), regnet som en av Norges mest produktive kirkebyggere. 2. juli 1904 ble kirken truffet av lyn, og kirken brant ned til grunnen i løpet av et par timer. Dagen etter skulle det være gudstjeneste i kirken, og sogneprest Opsand med frue og gjester ankom Plassen. Forskrekkelsen var stor da de fikk se den brannherjede tomta. Men prest og menighet samlet seg på kirkebakken, og sognepresten holdt en preken som ble husket lenge av de som var tilstede. Det var en underlig stemning denne søndags formiddagen. Noe av kirkens innbo ble reddet: kirkens kar, alterbordet, døpefonten og flere av gulvteppene. Disse ble oppbevart på nabogården Grønnæs. Kirkeklokkene hadde fått ille medfart, den største var helt ødelagt, den minste var hel, men skadet. I dag står en brannherjet kirkeklokke ved inngangen til kirken og minner om det som skjedde i 1904. Folk i området satte straks i gang med oppbygging av ny kirke og bare tre år senere var den nye kirken reist og ble innviet og vigslet den 17. juli 1907 av biskop Christen Brun. Kirken ble tegnet av arkitekt Victor Nordan (1862–1933), sønn av Jacob Wilhelm Nordan. Orgelet ble levert av firma Olsen og Jørgensen. Byggmester var en ved navn Olsen fra Vang. Grunnmuren ble laget i 1905, derfor står dette årstallet på tårnfløyen. Menigheten hadde samlet inn penger til lysekrone, orgel og en del andre gjenstander. En avstøpning av Thorvaldsens vakre og velkjente Kristusstatue, var en gave fra en i menigheten. Til orgelet hadde også Trysil privatbank og Trysil skogkasse gitt bidrag. Til sammen kosten kirken kr. 17 000. I 1968 kom ny utsmykning på plass, nemlig tre vakre glassmalerier av Bjarne Rundfloen (1920–75), som var en allsidig og anerkjent billedkunstner fra Lutnes. Sjamgar. Sjamgar var ifølge "Bibelen" en av dommerne i Israel. Han stod frem etter Ehud. Hans heltegjerning var at han slo i hjel seks hundre filistere med bare en kvegdriverstav. Ellers sies det så å si ingen ting om ham. Ifølge Josefus døde han etter å ha vært dommer bare i ett år. Sjamgar, sønn av Anat (hebraisk שמגר בן־ענת) er navnet på en eller muligens to figurer i "Dommernes bok". Navnet opptrer to ganger; første gang hvor han er identifisert som en av de bibelske dommerne som slo tilbake filisternes angrep på israelske områder, og klarte øyensynlig på egenhånd å drepe 600 av disse med en kvegdriverstav, et formidabelt våpen som tidvis kunne være 3 meter lang. Andre gang navnet nevnes er Debora-kvadet i "Dommernes bok", hvor Sjamgar nevnes åpenbart som en av de tidligere herskerne i de dager da vegene var forlatt med reisende som tok omveger og landsbylivet falt sammen. I motsetningen til beskrivelsene av andre bibelske dommere har den første referansen til Sjamgar ingen innledning, konklusjon, eller noen referanse til lengden av styre. og i den påfølgende teksten kommer direkte etter den forgående fortellingen. I flere oldtidsmanuskripter skjer denne referansen til Sjamgar "etter" fortellingene om Samson framfor rett etter fortellingen om Ehud på en måte som er fortellermessig sammenhengende. Forskere antar at denne siste posisjonen i teksten er mer i overensstemmelse med den opprinnelige posisjonen. Den dåden som Sjamgar gjør er øyensynlig svært lik den som "Sjamma, sønn av Age", som er nevnt i "Andre Samuelsbok" som en av «de tre mektige», en særskilt krigergruppe knyttet kong David.: «Etter ham kommer Sjamma, sønn av Age fra Harar» Forskerne mener det er sannsynlig at det er det samme figuren som nevnes, og at avsnittet i "Dommernes bok" på det nåværende stedet er et resultat av Sjamgar i den påfølgende (i dens nåværende posisjon) i Debora-kvadet. Begrepet oversatt som kvegdriverstav er en bibelsk "hapax legomenon" (enkelttilfelle), oversettelsen til norsk ble gjort på grunnlag av "Septuagintas" oversettelse til gresk. Den andre referansen til Sjamgar, den i Debora-kvadet, forbinder Sjamgar med lav periode i det israelske samfunnet, og således har en del forskere mistenkt ham for å ha vært en utlending som sørget for opprør i dette samfunnet framfor å ha vært en israelittisk hersker. Fra formen på navnet er det mistenkt at Sjamgar faktisk kan ha vært en hettitter. Et tilsvarende navn opptrer sammen med Sangara, en hettittisk konge av Karkemisj. Det er også tilfelle at Anat var en gudinne i kanaanitisk mytologi og religion, og en sønn av Anat kan således ha vært kun en kongelig tittel. I tillegg er det grunn til mistenke at langt fra å være en israelittisk helt kan Sjamgar faktisk ha vært far til Sisera. Søre Osen kirke. Søre Osen kirke er en langkirke fra 1882 i Trysil kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 220 plasser. Tørberget kirke. Tørberget kirke er en langkirke fra 1933 på Tørberget i Trysil kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 150 sitteplasser. Kirken ble innviet i 1933 av kronprins Olav og kronprinsesse Märtha. Begivenheten er markert med et tårn på hver side foran sakristiet med kongekrone og bokstavene O og M på toppen. Altertavle fra 1600-tallet. Rundt 420 tryslinger sokner til Tørberget kirke. Efraim. Efraim var ifølge Bibelen en sønn av Josef og bror til Manasse. Han og broren ble stamfedre til to av israels stammer, fordi Levi stamme vanligvis ikke regnes med blant de tolv. Efraim fikk et ganske stort område nord for Juda. Stammen spilte en stor rolle i tistammeriket etter delingen av landet. Borghild Husdal Buhaug. Borghild Husdal Buhaug (født 19. juli 1964) er en norsk rektor og politiker (Sp). Hun var ordfører i Leksvik kommune 2003–2007. Buhaug har tidligere vært ansatt ved Testmann Minne Skole, og ble i løpet av ordførerperioden tilsatt som rektor ved Leksvik videregående skole. Trysil hovedkirke. Trysil hovedkirke (Innbygda kirke) er en korskirke fra 1861 i Trysil kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tre og har 560 plasser. Brydalen kirke. Brydalen kirke er en langkirke fra 1883 i Tynset kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 100 sitteplasser. Åsmund. Åsmund er et norsk navn sammensatt av "ås" (gud) og "mundr". Det siste leddet har tidligere blitt antatt å være avledet av norrønt "mundr" som betyr «brudegave», men en annen kanskje mer sannsynlig forklaring er at det kommer av gammeltysk "munt" som betyr «vern» eller «beskyttelse». Norsk navnedag er 6. april etter forfatteren Aasmund Olavsson Vinje, født 6. april 1818. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Åsmund og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kvikne kirke (Tynset). Kvikne kirke er en korskirke fra 1652 i Tynset kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 203 plasser. Dekorert utstyr og interiør med utskåret altertavle og prekestol, middelalderen krusifiks. Stavkirkeplanker i Urnes-stil funnet på loftet. Bjørnstjerne Bjørnson er døpt i denne kirken. Adkomst til stedet er via Rv3. Troja (film). Troja er en amerikansk film. Den ble lansert 13. mai 2004 og beskriver Homers Iliaden og annen gresk mytologi som var i Anatolia (Nå Tyrkia) i det 12. og 13. århundre. Filmen er regissert av Wolfgang Petersen og skrevet av David Benioff. Filmen ble nominert til Oscar for kostymedesign. Tylldalen kirke. Tylldalen kirke er en langkirke fra 1736 i Tynset kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 240 plasser. Tynset kirke. Tynset kirke er en åttekantet kirke fra 1795 i Tynset kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 700 plasser. Gravberget kirke. Gravberget kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 1955 i Våler kommune, Hedmark fylke. Kirken ble gitt av Borregaard AS som gave til befolkningen i bygda Gravberget. Borregaard Skoger eier omtrent alt av skog i området, og de fleste som bodde i Gravberget jobbet på tidligere for firmaet. Kirken er av "Life" kåret til et av de ti mest særpregede kirkebygg i verden. Kirken er formet som et grantre, og er en slags moderne stavkirke. Arkitekt bak kirken er Magnus Poulsson som kanskje er mest kjent for å ha tegnet Oslo rådhus. Han sa følgende om kirken: "«I sitt uttrykk skal det være noe opphøyet over et guds hus. For innerst inne bærer det i seg alle tiders og slekters drøm om en himmel.»" Kirken er spesiell på mange måter. På alteret står skulpturen "Maria med barnet", laget av Arnold Haukeland. Slike madonnafigurer er er vanlig i katolske kirker, men Gravberget Kirke skal være den eneste lutherske kirke med et slikt symbol på alteret. Selve kirkerommet ble malerisk utsmykket av de to kunstnerne Torstein Rittun (1929–) og Dag Frogner (1929–) som da var nyutdannet. Et av maleriene forestiller en Kristusfiguren med himmelvelvingen som bakgrunn. Det fortelles at de opprinnelig hadde de malt Jesus på korset, men arkitekten likte ikke det, han ville ikke ha et symbol på død i kirken. Så dermed ble maleriet endret til Jesu himmelfart, men med utstrakte armer som om han var korsfestet. Kirken har 154 sitteplasser, og ble vigslet 30. oktober 1955 av biskop Kristian Schjelderup. Haslemoen kapell. Haslemoen kapell er et kapell fra 1994 i Våler kommune, Hedmark fylke. Audi Q5. 200px Audi Q5 er en SUV basert på Audi A4 produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen Audi Group. Den ble produsert fra 2008 i Ingolstadt i Tyskland. Bilen er en en mindre utgave av modellen Audi Q7. Hovedkonkurrentene er: Land Rover Freelander, BMW X3, Lexus RX, Mercedes-Benz GLK-Klasse og Volvo XC60. Risberget kirkesal. Risberget kirkesal er fra 1862 i Våler kommune, Hedmark fylke. Byggverket er i tømmer og har 60 plasser. Våler kirke (Hedmark). Våler kirke var en korskirke fra 1805 i Våler kommune, Hedmark fylke. Kirken ble natt til fredag 29. mai 2009 totalskadet i brann. Byggverket var i tømmer og hadde 400 plasser. Døpefont var gotlandsk kleberstein fra før 1180, altertavle med årstall 1697 kom fra den opprinnelige stavkirken på stedet ble reddet. Et gravkapell ved kirken ble ikke skadd i brannen, og det ble heller ikke den fredete kirkestuen. Adkomst til stedet er via Fylkesvei 508 og Fylkesvei 496/. Bygningen. Kirken var oppført i laftet tømmer og kledd med panel både ute og innvendig. Opprinnelig var kirken upanelt både ut- og innvendig, utvendig var den rødmalt og innvendig var det blåmarmorerte dør- og vinduskarmer. Den hadde tårn ved den vestre korsarmen. Hovedinngangen gikk gjennom tårnfoten. Kirken hadde tre galleri. Inventar. Prekestolen var laget i 1916 av O.Foss fra Våler og var en del av et prekestolalter der den var plassert over alteret og altertavlen. Altertavlen var plassert i en nisje over alteret og hadde som motiv korsfestelsen. Døpefonten er av kleberstein var fra rundt 1150. Kirken hadde to kirkeklokker, den ene flyttet fra stavkirken. Den hadde også en ornamentkiste fra 1690 og et kirkeskip fra før reformasjonen. Historie. Våler kirke er nevnt i skriftlige kilder fra 1600-tallet som en forfallen stavkirke kaldt "Mariakirken". Kirken ble satt istand og sto til 1805 da den igjen var forfallen og for liten. Da ble det bygget en korskirke i tre, og stavkirken ble revet. Korskirken ble bygget et stykke fra det gamle kirkestedet. Den nye kirken ble vigslet 26. juni 1806 av biskop Frederik Julius Bech. På det gamle kirkestedet er det satt opp et minnesmerke. Fra stavkirken ble en døpefont i kleberstein og altertavlen flyttet til korskirken. Døpefonten er datert til omkring 1150. Den er laget i kleberstein på Gotland. Altertavlen er datert 1697. Sagn. Det har vært kirke i Våler siden middelalderen. I følge et sagn reiste Olav Haraldson gjennom Solør i 1022 og kristnet da bygden. Han stoppet ved det som senere ble hetende Olavskilden og skjøt en pil, og der pilen landet skulle det bygges en kirke for bygden. Pilen landet på en rydning med hauger av kvister og røtter (en "vål") ved Glomma og der reiste de en kirke. Stedet kalles "Lisbettangen". Da kommunen laget kommunevåpen i 1987, valgte de Olavspilen som motiv med bakgrunn i sagnet. Brannen. Kirken hadde fått montert brannvarslingsanlegg, og alarmen gikk til brannvesenet i Våler kl. 02:24, 29. mai 2009. Brannvesenet var på stedet 10 minutter senere, og fikk etter hvert også assistanse fra Elverum og Åsnes. Ved 4-tiden trodde de at de skulle klare å redde bygningen, men store mengder branngasser gjorde at brannen tok overhånd en stund etterpå og til slutt raste både taket og tårnet. Endel uerstattelige gjenstander ble reddet ut av den brennende kirken, blant annet den gamle altertavlen som var flyttet over fra Mariakirken. Den nyere hovedaltertavlen gikk derimot med i brannen. Kripos kom til brannstedet og konkluderte etter noen timers arbeid at brannen var påsatt utenfor døra til sakristiet. Furuly kapell. Furuly kapell er et kapell fra 1964 i Askøy kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i stein og tre og har 48 plasser. Strusshamn kirke. Strusshamn kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 1969 i Askøy kommune, Hordaland fylke. Den ble kraftig utbygd i 2009, og fikk da en kontorfløy, flere møterom og to nye kirkesaler. Historie. Strusshamn fikk sin første kirke i 1741, da Askøy og Laksevåg ble skilt ut fra domkirkens prestegjeld. Kirken som da ble bygd var en sparsommelig kirke som ble beskrevet som en «uunseelig landsens kirke». Den hadde 238 sitteplasser og 63 ståplasser. Kirken lå ved foten av Kirkefjellet, og var 29,5alen lang, 14,5 alen bred og 7,5 alen høy. 8. september 1861 hadde man den siste gudstjenesten i kirken. Samme kveld begynte det å brenne i kornmøllen som lå bare 21 alen fra kirken, og begge bygningene brant ned. Blant prestene i denne kirken var Johan Ernst Welhaven, faren til dikteren Johan Sebastian Welhaven. Han gjorde tjeneste i kirken fra 1820 til 1828. Man startet umiddelbart arbeidet med å bygge en ny kirke. Den ble lagt på samme tomt som dagens kirke ligger. Den nye kirken ble tenget av arkitekt Georg Andreas Bull, broren til den mer kjente Ole Bull. Kirken stod ferdig i 1864, og ble vigslet av biskop Peder Hersleb Graah Birkeland 30. september. Dette var en korskirke med hele 727 sitteplasser. Man hadde berget ut noen gjenstander fra den gamle kirken, og disse ble flyttet til den nye. Dette var blant annet to lysekroner i messing, en kalk og disk i sølv, to apostelfigurer og en messehakel. Altertavlen ble malt av Johan Ludvig Losting. Kirken ble pusset kraftig opp i 1920, og fikk da elektrisk strøm. Den hadde fire ulike orgel. Det tredje orgelet, som stod i kirken fra 1914 til 1964 ble flyttet til Ask kirke, hvor det fremdeles står. Den siste oppussingen ble gjort til hundreårsjubileet i 1964. 30. januar 1966 brant også denne kirken ned til grunnen. Man fikk bare reddet ut noen få ting, blant disse to lysestaker og dåpsfatet og dåpskannen som i dag er i bruk i den tredje kirken i Strusshamn. På kanten av dåpsfatet har det blitt inngravert «Reddet fra Strusshamn kirke som brente 29-1-1966». Det ble igjen bygd en ny kirke i Strusshamn. Denne ble vigslet av biskop Per Juvkam 11. mai 1969. Denne kirken ble kraftig utbygd i 2009, med en kontorfly, et innvendig atrium og to menighetssaler. Tveit kirke (Askøy). Tveit kirke er en langkirke fra 1957 i Askøy kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Austevoll kirke. Austevoll kirke (Storebø kirke) er en langkirke fra 1890 i Austevoll kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Audi 50. Audi 50 var en småbil produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen Audi Group. Den ble produsert fra 1974 til 1978 og ble solgt kun til Europa. Dette var en godt utstyrt bil på den tiden i forhold til prisen på bilen. Denne bilen er forløperen til Audi A2. I 1975 kom Volkswagen Polo, Disse to modellene gikk i samproduksjon frem til 1978. VW Polo var en billigere bil enn Audien, og dette gjorde at Audi tok Audi 50 ut av produksjon noen år senere i 1978. Audi 50 ble produsert i ca 180 000 eksemplarer. Bilen kom som 3-dørers hatchback. Og i 3 utstyrs utgaver; uten betegnelse, LS og GL. Hovedkonkurrenter var Renault 5, Fiat 127 og Autobianchi A112. Bekkjarvik kapell. Bekkjarvik kapell er en langkirke fra 1898 i Austevoll kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 180 plasser. Hundvåkøy kapell. Hundvåkøy kapell er et kapell fra 1990 i Austevoll kommune, Hordaland fylke. Møkster kapell. Møkster kapell er et kapell fra 1983 i Austevoll kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i mur og tre og har 76 plasser. Møkster kirke. Møkster kirke er en langkirke fra 1891 ved Kvalvågen på øya Stolmen i Austevoll kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 320 plasser. Store Kalsøy kapell. Store Kalsøy kapell er en arbeidskirke fra 1976 i Austevoll kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre, har preg av en stavkirke og har 250 plasser. Den gamle kirken brant i 1974. Bara Hos Dig. "Bara Hos Dig" er et konsertalbum fra Livets Ord utgitt på Livets Ords Förlag 2005, men innspilt høsten 2004. Alle låtene på plata er komponert og skrevet av Harald Høidahl, bortsett fra tittelsporet «Bara hos Dig» (Ulf Christiansson) og «Så länge hjärtat slår» (John Amato «As Long As I Have Breath»). Austrheim kirke. Austrheim kirke (Austrheim kyrkje) er en langkirke fra 1865 i Austrheim kommune i Hordaland. Kirken er i tre og har 450 plasser. Første gang man det blir nevnt en kirke på Austrheim er i 1329 og i 1360. Så går det rundt tre hundre år til neste gang det blir omtalt en kirke på Austrheim i kilder. Da blir det fortalt om en trekirke med tårn på Austrheim. I 1722 blir det fortalt om en liten trekirke. I 1711 skal kirken ha blitt hardt rammet av brann som kom som følge av et lynnedslag. Samme hundreår ble kirken kjøpt av private og var i svært dårlig forfatning, men ble pusset opp i 1794 etter krav fra biskop Johan Nordahl Brun. Dagens kirke ble bygd i 1865 og står litt til øst for den gamle kirken. Den ble vigslet 2. april samme år av biskop Birkeland. Kirken ble restaurert i 1932 og fikk innlagt elektrisitet i 1952. Arna kirke. Arna kirke er en langkirke fra 1864 i Indre Arna i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i stein og har 500 plasser. I september 2009 ble pipeorgelet reparert for rundt en halv million kroner. Orgelet ble bygget i 1955 men ble ikke helt ferdigstilt – delvis grunnet plassmangel. Under reparasjonen fikk det pipedeler fra blant annet orgelet i Ytre Arna kirke slik at det nå står ferdig. Kirkebygg i Arna. Arna kirke – Takvam kapell – Trengereid bedehuskapell – Ytre Arna kirke Parforsejakt. Parforsejakt eller parforcejakt (av fransk "par Force" = med vold, hets) er en type hetsjakt, en jaktform der et jaktlag av jegere jakter rødrev (i tidligere tider også andre pattedyr) fra hesteryggen og bruker et kobbel av hunder, tradisjonelt av hunderasen foxhound eller en annen hurtig støvertype som jager i flokk, til å søke opp og hetse etter rødreven til dyret blir utmattet og styrter. Som regel blir reven drept ved at hundene river den i filler, men opprinnelig var det personen med høyest rang som hadde retten til å drepe byttet, som regel med dolk. Historie. Det er usikkert hvor og når parforsejakt oppsto, men jaktformen ble spesielt utbredt blant kongelige, adel og makteliten i Europa alt på 1500-tallet. Den økte sin betydning ytterligere på 1600- og 1700-tallet, spesielt i land som Tyskland, Østerrike, Ungarn, Frankrike og England. Mange grunnla egne jaktslott der denne jaktformen sto sentralt. Jaktslottene var omfattet av store landområder, som med årene ble spesielt tilrettelagt for parforsejakt mange steder. Selve jaktteknikken ble også finslipt. I skogene ble det hugget ut et stjerneformet veimønster som ledet inn mot et sentrum, der selve finalen gjerne skjedde. Veiene ble bemannet av ryttere og hunder på en slik måte at dyrene de jaktet på ble drevet inn mot sentrum av stjernen. Også i Danmark var parforsejakt utbredt og populært, men jaktformen ble forbudt i Danmark-Norge alt mot slutten av 1700-tallet. I Tyskland ble den forbudt i 1934. Denne formen for revejakt, som mange nå regner som en bestialsk blodsport, har lenge vært forbudt i store deler av den industrialiserte verden, men på de britiske øyer har sporten vært vanskelig å få en slutt på, til tross for massiv kritikk, både nasjonalt og internasjonalt. Sporten utviklet seg til å bli en formidabel sosial begivenhet innen britisk adel, som har hatt makt nok til å holde den gående helt inn i våre dager. Den 18. november 2004 ble imidlertid parforsejakt også forbudt ved lov i England og Wales, med virkning fra februar 2005. En rekke former for moderne hestesport har sitt utspring i parforsejakt, for eksempel steeplechase (hinderløp), sprangridning og dressurridning. Dette kan man blant annet se av «uniformene» rytterne bruker under slike konkurranser. Disse stammer fra parforsejaktmiljøet. I Danmark går også den såkalte "hubertusjakten" av stabelen hvert år, som et slags symbolsk minneløp etter fordums parforsejakt. Audi TT. Audi TT er en sportsbil produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen Audi Group. Den bli produsert i Győr i Ungarn og har blitt solgt helt siden 1998. Førstegenerasjons Audi TT ble produsert fra 1998 til 2006, mens produksjonen av andregenerasjons Audi TT ble startet i 2007. Bilen kommer i 2-dørs coupé og 2-dørs roadster. Årstad kirke. Årstad kirke er en enskipet korskirke fra 1890 som ligger i bydelen Årstad i Bergen kommune, Hordaland fylke. Den er bygget av gneis med en utvendig kledning av tuktet stein. Steinen ble brutt på Landås og kjørt til kirken på dugnad. Portalene og vindusomramningene er av kleberstein. Bygningen. Skipet og korsarmene har samme bredde. Koret er litt smalere og rett avsluttet. På hver side av koret er der et sakristi. Kirken har et aksialt plassert vesttårn på tre etasjer. På sørsiden av tårnet står et rundt tårn med en vindeltrapp som fører opp til andre etasje. Tårnet har en spiss åttekantet hjelm som er tekket med kopper. Hovedportalen i vest står i tårnfoten og den er utvendig beskyttet av et fremspringende sadeltak. En portal fører også inn fra tårnfoten til skipet. Skipet har fire par enkle spissbuede vinduer. Korsarmene har tilsvarende vinduer. Åsane gamle kirke. Åsane gamle kirke er en langkirke fra 1795 på Saurås i Åsane i Bergen kommune, Hordaland fylke. Den ligger i Sauråsbakken nedenfor Saurås gård. Historie. Det er nevnt en kirke på samme stedet allerede i 1598. Steinkirken, omtrent slik vi kjenner den i dag, ble vigslet av biskop Johan Nordahl Brun. På 1800-tallet ble det foretatt flere ombygninger. Byggverket er i stein og tre. Kirken ble påtent (av Varg Vikernes og Jørn Tunsberg) og brant ned julaften 1992. Den ble gjenoppbygget som en tro kopi på opprinnelig stein med ny treinnredning og ble nyinnvigd 19. november 1995 av biskop Ole Danbolt Hagesæther. Kirken kunne bygges opp igjen i samme utforming, da man hadde mange amatørbilder å se etter. Mange eldre gjenstander som befant seg i kirken gikk tapt i brannen. Kirken har et krusifiks fra 1600–1700-tallet som trolig er fra en tysk kirke, som ble forært kirken av skipsreder Arne Steckmest i 1997. Det står en minnebauta over falne fra Åsane i andre verdenskrig i tilknytning til kirken. På gravlunden er det reist en minnestein over falne russiske soldater i krigsårene 1941 – 45. Åsane kirke. Åsane kirke er en kirke konstruert i en sirkulær form, fra 1993 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i murstein og har 600 plasser. Det er bygget på gamle italienske tegninger fra år 400 og ble vigslet den 19. desember 1993. Bergen døvekirke. Bergen døvekirke er en arbeidskirke fra 1989 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Den ligger på Kalfaret og har også en barnehage i underetasjen. Kirken er bygget i betong. I perioden 1951-1989 ble Nonneseter kapell brukt som døvekirke og før dette hadde menigheten tilhold i skrudhuset i Bergen domkirke. Birkeland kirke. Birkeland kirke (Nesttun kirke) er en langkirke fra 1878 på Midtun i Bergen kommune, Hordaland fylke. Historie. I middelalderen lå det en stavkirke på samme sted. Kirken er første gang nevnt i skriftlige kilder 1329. Middelalderkirken ble revet og en ny tømmerkirke ble bygget en gang før 1642. Denne kirken kom i privat eie i 1724 da den ble kjøpt av kirkevergene Arne Olsen Øvre Totland og Lars Olsen Øvre Birkeland. I 1839 overtok sognet kirken. Tømmerkirken ble revet før den nye steinkirken ble oppført etter tegninger av arkitekt Giovanni Müller. Kirken ble vigslet 21. november 1878 og har 400 sitteplasser. Kirken har tre klokker fra henholdsvis 1637, 1665 og 1937. Kirken har bevart en rekke eldre skatter, apostelfigur fra 1400-tallet, krusifiks fra 1500-tallet, dåpsfat og lysestake fra 1600-tallet, brudebenk fra 1669, lysarm fra 1708, disk fra rundt 1720, lysekrone fra 1735, alterkalk fra 1848, messehagel fra 1866, oblatgjemme og to alterstaker fra 1878. Altertavlen i kirken er et oljemaleri signert Anders Askevold 1879 og fremstiller Jesus svevende. Bildet er en replika av et altertavlemaleri i Kaupanger stavkirke, malt av Askevold i Paris 1865. Biskopshavn kirke. Biskopshavn kirke er en kirke bygd i naustform fra 1966 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i mur og har 500 plasser. Eidsvåg kirke. Eidsvåg kirke er en arbeidskirke fra 1981 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og har 600 plasser. David Platt. David Andrew Platt (født 10. juni 1966 i Chadderton) er en engelsk tidligere landslagsspiller (midtbane) og nåværende fotballtrener. Spillerkarriere. Platty, som han populært ble kalt, ble frigitt av Manchester United som unggutt og gikk til Crewe Alexandra hvor han gjorde seg bemerket som en målscorende midtbanespiller. I 1988 ble han kjøpt av Aston Villa for £200 000. Allerede året etter, i 1989 fikk han sin debut for det engelske landslaget i en treningskamp mot Italia. Platt kom med i den engelske VM-troppen til sluttspillet i Italia 1990. Han kom innpå i åttendedelsfinalen mot Belgia og sikret avansement med sin scoring helt på tampen av ekstraomgangene. Han scoret også i kvartfinalen i 3-2 seieren. I semifinalen ble det tap for Vest-Tyskland på straffespark. Platt scoret sitt tredje turneringsmål i 1-2 tapet for Italia i bronsefinalen. Han ble i 1990 kåret til Årets spiller av spillerne. I 1991 ble Platt solgt til italienske Bari for hele £5,5 millioner pund. Platt scoret 11 mål for Bari, men Bari rykket likevel ned til Serie B. I 1992 ble han kjøpt til Juventus (for £6,5 millioner) hvor han fikk med seg 16 kamper i ligaen. Juventus vant UEFA-cupen det året Platt var der. Da sesongen var over gikk ferden til Sampdoria for £5,7 millioner pund. Sampdoria vant den italienske cupen i 1993. I 1995 ble hentet tilbake til hjemlandet av Arsenal for £4,75 millioner. I sin tredje sesong var han med på Arsenals dobbeltriumf med seier i både Premier League og FA-cupen. Platt spilte totalt 62 landskamper for England og scoret 27 mål. Han spilte også tre B-landskamper for England. Trenerkarriere. I desember 1998 ble David Platt trener for Sampdoria, men allerede i februar var han ute ettersom han ikke fikk lov til å trene laget uten trenerlisens. I England fikk han tilbud av fotballforbundets daværende tekniske direktør, Howard Wilkinson, om å jobbe med U-18 landslaget mens han utdannet seg til å bli trener. I 1999 ble han spillende trener for Nottingham Forest. Her tilbragte han to sesonger, før han ble ansatt som landslagssjef for det engelske U-21 landslaget. I 2004 var engasjementet med U-21 landslaget over etter at de ikke klarte å kvalifisere seg for EM, og han ble erstattet av Peter Taylor. Fridalen kirke. Fridalen kirke er en arbeidskirke fra 1937 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i mur og har 450 plasser. Fyllingsdalen kirke. Fyllingsdalen kirke er en modernistisk arbeidskirke som er bygd i en halvsirkel fra 1976 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og har 342 plasser. Mortimer Mus. Mortimer Mus har vært navnet på to figurer i «Museuniverset». Mortimer Mus er i noen historier navnet på onkelen til Minni Mus, som eier en stor ranch. I noen andre historier har Mortimer Mus vært navnet på en rollefigur som har et godt øye til Minni og derfor blir Mikkes rival. News of the World (avis). News of the World var en britisk søndagsavis som ble grunnlagt i 1843 og nedlagt i 2011. Avisen ble utgitt av avisforlaget News International og kunne ses på som søndagsutgaven av søsteravisen The Sun. Avisen gikk over til tabloidformat i mai 1984. Søndagsavisen var den billigste på markedet da den kom i gang, og innrettet seg spesielt mot den nye lesekyndige arbeiderklasse. Den var fra første stund hjemmehørende i det tradisjonelle avisområdet Fleet Street i London. Den ble opprinnelig publisert av John Browne Bell. I 1891 ble avisen solgt til Lascelles Carr, og forble i Carr-familiens eie i nesten åtti år. Under denne perioden opplevde den en fenomenal opplagsvekst. Høydepunktet kom i 1950-årene, da avisen kom opp i inntil ni millioner i opplag, og var dermed verdens mest solgte avis. Det var i 1969 at avisen kom i Rupert Murdochs eie (gjennom det nåværende News International), etter at den konkurrerende pressemagnaten Robert Maxwells Pergamon Press i årevis hadde prøvd å sikre seg avisen i sin portefølje. Den var den første britiske avisen som ble kjøpt av Murdoch. Avisen fokuserte på lettere presentert nyhetsstoff som kjendissladder og skandaleoppslag. Den spesialiserte seg på avdekkinger av skandaler av alle slag, og holdt et våkent øye med kjente samfunnsskikkelsers, deriblant kongeliges, utroskapsforhold, narkotikabruk, andre sedelige feiltrinn og andre uregelmessigheter. News of the World var den desidert største avisen i Storbritannia, med et gjennomsnitt på 2 812 005 solgte eksemplarer per uke i oktober 2010. Dette gjorde avisen også til den største engelskspråklige avisen i verden. Avisen ble trykket i Hertfordshire, Liverpool, Dinnington nær Sheffield, Portsmouth og Glasgow, og en egen utgave ble trykket i Belfast. Den ble også trykket utenlands i Dublin, Madrid, Brussel, Kypros og i Orlando i Florida i USA. Det har kommet frem at avisen brukte privatetterforskere til å avlytte telefonsvarerne til blant andre fotballspillere, kongelige, politikere og skuespillere. I juli 2011 ble det også kjent at News of the World skal ha avlyttet telefoner og telefonsvarere til ofre og pårørende etter terrorangrepet i London 7. juli 2005, samt flere ofre og deres pårørende for kriminalitet. Avisen skal også ha avlyttet meldinger på mordofferet Milly Dowlers telefonsvarer etter at hun forsvant i 2002. De sistnevnte avsløringene førte til at James Murdoch 7. juli 2011 kunngjorde at avisens utgave 10. juli 2011 ville bli dens siste. Eksterne lenker. News of the World Haakonsvern kirke. Haakonsvern kirke er et militært kapell konstruert i en kvadratisk form, fra 1968 på Haakonsvern i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i mur og har 250 plasser. Utenfra ser kirken ut som baugen på et fartøy. Den er kunstnerisk utsmykket av Terje Grøstad, som har stått for glassmosaikk, døpefont og alterutsmykningen, som er et kors av laminert tre som henger ned fra taket. Orgelet er fra Vestfold orgelbyggeri og har har elleve stemmer. Kirkeklokken er en skipsklokke fra skipet «Königsberg», som ble skadet på vei til Bergen i 1940 og senket ved kai. Korskirken (Bergen). Korskirken er en korskirke som ble bygd på 1100-tallet i Bergen kommune, Hordaland fylke. Navnet kommer ikke av kirkens arkitektur, men at den var viet til Det hellige kors. Den var en av de få kirker i Norge som var i besittelse av en relikvie av det sanne kors. Opprinnelig ble kirken bygd som en enkel, rektangulær bygning med skip og kor på samme side. Senere ble den atskillig forandret ved utvidelser da den også fikk en portal med Christian IVs monogram. Byggverket er i stein og har 600 plasser. Kirken brukes av Kirkens Bymisjon. Carl Schuhmann. Carl Schuhmann (født 12. mai 1869 i Berlin, død 24. mars 1946) var en tysk idrettsutøver. Schuhmann vant fire olympiske mestertitler i Athen 1896 under de første olympiske lekene i moderne tid. Han vant brytekonkurransen og tre titler i turn; hopp, skranke lagkonkurranse og svingstang lagkonkurranse. Han kom på fjerde plass i vektløfting og deltok også i flere friidrettsøvelser, lengdehopp, tresteg og kulestøt. Bryting. Schuhmann og Tsitas før kampstart Schuhmann stilte i brytekonkurransen til tross for at han var mye lettere og mindre enn sine konkurrenter. I første omgang møtte han irske Launceston Elliot som hadde blitt olympisk mester i vektløfting. Schuhmann beseiret ham lett. Han gikk videre fra semifinalen uten å måtte møte noen motstander. I finalen møtte han Georgios Tsitas fra Hellas. Etter at kampen hadde vart i 40 minutter ble kampen utsatt til dagen etter på grunn av mørket. På morgenen dagen etter vant Schuhmann kampen raskt og var dermed den første olympiske mester i bryting i moderne tid. Landås kirke. Landås kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 1966 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og har 600 plasser. Landås kirke er soknekirke for Landås menighet, Bergen domprosti, Bjørgvin bispedømme, Den norske kirke. Ekstremsportveko. Fallskjermhopper som «swooper» over en dam under Ekstremsportveko 2006. Ekstremsportveko er navn på en årlig festival som arrangeres på Voss i Hordaland. Under festivalen konkurreres det i ulike grener innenfor såkalt ekstremsport, og i tillegg holdes det flere konserter. Fra 22. juni til 29. juni 2008 ble Ekstremsportveko arrangert for 11. gang. Symbolet for Ekstremsportveko er de fire elementene "vann, luft, jord" og "ild." Loddefjord kirke. Loddefjord kirke er en langkirke fra 1926 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i murstein og har 350 plasser. Blue Angels. «Blue Angels», det offisielle navnet er U.S. Navy Flight Demonstration Squadron, er en demonstrasjons-/aerobatikkgruppe tilknyttet den amerikanske marine. Gruppen ble etablert i 1946, blant annet for å hjelpe til med rekrutteringen av personell til marinens flystyrker. Gruppen har fløyet A-18A og B Hornet jagerfly siden 1986 og skal etter planen skifte til de mer moderne variantene F/A-18C og D før sesongen 2009. Flytyper brukt av «Blue Angels». «Blue Angels» opererer også en C-130T Hercules for å demonstrere JATO take-off. Nonneseter kapell. Nonneseter kapell er et kapell fra ca.1250 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Nonneseter klosterkapell er antakelig søndre korkapell fra det anlegget som på 1200-tallet var Nonneseter kloster. Det har spisbuete krysshvelv markert med kleberstein i gotikk. Sammen med "Tårnfoten" er det de eneste bygningsdelen fra anlegget som er bevart. Kapellet ble fra 1951 til 1989 brukt som døvekirke. Det eies av Fortidsminneforeningen og blir nå benyttet til bl.a. konserter. Bybanen i Bergen har en holdeplass like ved kapellet, Nonneseter. Nygård kirke. Nygård kirke er en arbeidskirke fra 1972 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i mur og har 470 plasser. Olsvik kirke. Olsvik kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1990 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Salhus kirke. Salhus kirke er en langkirke fra 1924 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tegl og har 320 plasser. Sandvikskirken. Sandvikskirken er en treskipet hallkirke i nygotikk fra 1881 i Bergen kommune i Hordaland. Kirken har et litt smalere polygonalt avsluttet kor i øst og et tårn i vest som er plassert i kirkens lengdeakse. Kirken har gneis som byggemateriale med utvendig kledning av granitt. Historie. Sandviken prestegjeld ble opprettet 29. juli 1874. Det blr utlyst en konkurranse om et nytt kirkebygg som ble vunnet av arkitkekt Ernst Norgrenn. Men etter hans død i 1880 ble planene modifisert og fullført av arkitekt Schak Bull. Kirken var ferdig høsten 1881 og innviet 30. desember samme år. Eksterne lenker. Original tegning av grunnplanen av arkitekt Norgrenn Sjøfarendes aldershjem kapell. Sjøfarendes aldershjem kapell er et kapell fra 1896 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i stein og har 100 plasser. Værhår. Værhår ("vibrissae") er stive hårene som fins hos visse pattedyr. De sitter vanligvis på snutesidene, men kan også finnes over øynene og ellers rundt om på kroppen. For eksempel er det kjent at tigeren har fem ulike typer værhår. Disse er plassert på snuten, over øynene, på kinnene, på baksiden av dyret framlemmer, og tilfeldig rundt om på kroppen. Værhårene spiller en viktig rolle for dyrene når de skal føle seg frem, fordi de står i kontakt med svært følsome nerveceller. Værhårene er tykkere enn andre hår. De er festet til noen spesielle hårsekker som har erektilt vev. Ved blodfylling av disse sekkene kan værhårene reise seg. Værhår fins blant annet hos seler og flere rovdyr. Slettebakken kirke. Slettebakken kirkeSlettebakken kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 1970 i Årstad bydel i Bergen kommune, Hordaland fylke. Kirken er soknekirke for Slettebakken menighet i Den norske kirke, og er ifølge Riksantikvaren en Listeført kirke. Byggverket er i betong med et kobbertak med en form som fra noen synsvinkler gir assosiasjoner til en båt med stavnen vendt mot himmelen. Kirkerommet har 600 sitteplasser når tilstøtende menighetssaler tas i bruk. Orgelet fra J.H. Jørgensens orgelfabrikk har 16 stemmer. Arkitekt Tore Sverams originaltegninger til Slettebakken kirke oppbevares i Bergen Byarkiv. Stamtreteori. Stamtreteorien er en teori innenfor indoeuropeistikken om tilblivelsen av de individuelle indoeuropeiske språkene. Teorien legger spesielt vekt på idéen om at språk deler seg i to. Den behandler ikke språkblanding og språklig innflytelse – dette aspektet i språkutviklingen blir derimot framhevet i bølgeteorien. Teorien. Stamtreteorien ble på 1860-tallet presentert av den tyske språkforskeren August Schleicher. Etter Schleichers oppfatning fantes det i begynnelsen av den indoeuropeiske språkutviklingen en gruppe av mennesker som talte de indoeuropeiske urspråket. Denne språkgruppen skulle ha delt seg i stadig mindre grupper og språk. Schleicher prøvde å forklare teorien sin med Charles Darwins teorie om artenes opprinnelse, nemlig i boken "Die Darwinsche Theorie und die Sprachwissenschaft" («Darwins teori og språkvitenskapen») fra året 1863. Ettervirkinger. Alt den «ung-grammatiske» strømningen (engelsk: «neo-grammarians»), som preget språkvitenskapen siden 1870-tallet, avviste denne teorien og støttet bølgeteorien til Johannes Schmidt. Johannes Schmidt argumenterte at de indoeuropeiske språk kunne ikke så enkelt ordnes i et stamtre. Han antok gjensidige språkinnflytelser som skjedde når språkgrupper hadde kontakt med hverandre. Så fins det påfallende likheter mellom gresk og italisk, men også mellom italisk og keltisk. Liknende relasjoner fins det mellom italisk og keltisk (på den ene siden) og germansk (på den andre siden). Germansk igjen har spesielle trekk sammen med slavisk og baltisk. Disse relasjoner kan ikke beskrives i et stamtre. Også språkgeografien (dialektgeografien) arbeider siden flere tiår ikke lenger med stamtreteorien fordi denne teorien ikke tillater den stadige språkblandingen og den stadige gjensidige innflytelsen av språk på hverandre. Til tross for kritikken mot stamtreteorien fastholdt et par språkforskere ennå rundt 1900 ved teorien. Liknende strukturer. En må skjelne mellom stamtregrafikker (med opphav i Schleichers teori) og hierarkiske tre-aktige inndelinger som ingenting har å gjøre med denne teorien. Eksempel: De tyske hoveddialektene blir ofte inndelt i nedertysk og høytysk, og høytysk blir inndelt i mellomtysk og overtysk – uten at den som laget dette «treet» hadde fulgt Schleichers teori. Ved sånne trestrukturer dreier det seg altså ikke om avstamming og språkdeling men om språklige trekk som enten fins eller ikke fins i en dialekt, som for eksempel spor etter den høytyske konsonantforskyvningen. Søreide kirke. Søreide kirke er en arbeidskirke fra 1973 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Storetveit kirke. Storetveit kirke er en langkirke fra 1930 i Fana bydel i Bergen kommune, Hordaland fylke. Kirken er tegnet av arkitekt Ole Landmark, som fikk Houens fonds diplom for kirken i 1932. Byggverket er i stein og har 600 plasser. Sankt Jørgen kirke. a>s tegning av Sankt Jørgen kirke, 1768 Sankt Jørgen kirke er en kirke i tre konstruert i en kvadratisk form, fra 1706 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Den har en T-formet grunnplan med et hovedskip og en tverrarm. Kirken var opprinnelig kirke for spedalske og er i dag en del av Lepramuseet. Den brukes også til noen gudstjenester på svensk og engelsk. Bygningen. Kirken ble gjenoppbygget etter bybrannen i 1702 og sto ferdig i 1706. Bygningen er stort sett slik den var da den var ferdig. På 1700-tallet var ikke kirken og hovedbygningen forbundet, men ble det trolig da det ble bygget et sakristi i 1862. Léon Flameng. Marie Léon Flameng (født 30. april 1877, død 2. januar 1917) var en fransk syklist. Flameng deltok på fire av distansene i sykkel under de første olympiske lekene i moderne tid i Athen 1896. Han gjorde det best på de lengre distansene, han vant 100 kilometer på tiden 3.08.19,2. Konkurransen foregikk på velodromen i Neon Faleron og etter 150 runder var han og Georgios Kolettis langt foran de andre konkurrentene. Da Kolettis' sykkel gikk istykker og trengte å repareres, stoppet Flameng i god sportsånd og ventet til grekerens sykkel var iorden. Flameng vant overlegent elleve runder foran Kolettis, som var den eneste konkurrenten som gjennomførte rittet. På 10 kilometer fikk han samme tid, 17.54,2 som sin landsmann Paul Masson, som ble olympisk mester på distansen. På sprintdistansen 2 kilometer kom Flameng på tredje plass, og på 333 meter fikk han tiden 27,0 sekunder og kom på delt femteplass. St. Markus kirke. Sankt Markus kirke er en langkirke fra 1939 i Årstad bydel i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tegl, med lavt skifer sadeltak og har 650 plasser. Tårn og alter er plassert i hver sin ende av midtaksen. Kirken er en av de få i Norge som er hovedsakelig utformet som funksjonalistisk bygg. Stilen er myknet opp med detaljer i art deco. Altertavlen fremstiller Kristus i mandorla, dvs. innesluttet av en mandelformet glorie. Jan Inge Reilstad. Jan Inge Reilstad (født 24. november 1963 i Vefsn kommune i Nordland, vokste opp i Stavanger) er norsk sakprosaforfatter og kritiker bosatt i Sandnes. Han er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Bergen. Hovedoppgaven fra 1998 het "Georg Johannesen og dannelsen: Høst i mars". Fra 2009 er han ansatt som stipendiat ved Lesevitenskap, UiS. Reilstad har arbeidet mye med kunstartenes og populærkulturens offentlige rolle, funksjon, nytte og virkning. Andre stikkord for hans arbeid kan være dannelsesproblematikk, identitetsdiskusjon, kulturutvikling og -planlegging, tverrfaglighet, kreative prosesser, instrumentalisering, institusjonskritikk, sjangeroverskridelse, imperfeksjonens og det urenes estetikk, relasjonell estetikk og kunstpraksis, kunst i offentlig rom, kanondebatt, retorikk, resepsjonshistorie, literacy, tekstkulturer i informasjonssamfunnet, kulturell kompleksitet samt Baskerland og baskisk kulturkunnskap. Han har tidligere publisert bl.a. "SamtidslyrikkEN – fra Almuens Opera til Gatas Parlament", en antologi over den yngste norske sanglyrikken; viser, poplyrikk, rockepoesi og rapp. I 2004 publiserte han "Broken Column – Byen + Kunsten", om den stedsspesifikke kunstinstallasjonen «Broken Column», av den engelske kunstneren Antony Gormley. Installasjonen ble åpnet i 2003, med 23 skulpturer utplassert sentralt i byrommet i Stavanger. I 1999 kom boka "Prøvebilleder – Om sansning, kritikk og kunstnerrolle hos en Kielland", en ArtistBook laget sammen med billedkunstnerne Susanne Christensen og Helene Selvåg. I perioden fra 2000-2005 var Reilstad ansvarlig redaktør for Localmotives, et norsk nettmagasin for samtidskunst og -kultur. Localmotives ble av kåret til årets norske kunstnettsted i 2001. Localmotives består foruten Reilstad av Geir Egil Bergjord, Susanne Christensen og Helene Selvåg, og er en kunstner- og kuratorgruppe som har gjort performance, happenings og kurert utstillinger i Stavanger-regionen i tillegg til å utgi nettmagasin. Reilstad har virket som anmelder og essayist siden midten av 1990-tallet. Fra 1999-2001 var han prosjektleder for Sandnes2000, tusenårsmarkeringen i Sandnes. Han har vært ansvarlig for flere internasjonale konferanser om kultur- og byutvikling. I perioden 2004-2008 arbeidet han sammen med den svenske kunstneren og professoren Jörgen Svensson som kurator og prosjektleder for et større kunstprosjekt i forbindelse med Stavanger-regionen som europeisk kulturhovedstad i 2008, kalt "Nabolagshemmeligheter / Neighbourhood Secrets". I november 2009 kom bok om kunsprosjektet, med essay om relasjonelle og sosiale kunstformer: "Nabolagshemmeligheter. Kunsten som byprosess". St. Jakob kirke. Sankt Jakob kirke er en langkirke fra 1921 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tegl og har 550 plasser. Takvam kapell. Takvam kapell er et kapell fra 1912 ligger i Arna bydel i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Kirkebygg i Arna. Arna kirke – Takvam kapell – Trengereid bedehuskapell – Ytre Arna kirke Trengereid bedehuskapell. Trengereid bedehuskapell er et kapell fra 1963 på Trengereid i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og har 150 plasser. Kirkebygg i Arna. Arna kirke – Takvam kapell – Trengereid bedehuskapell – Ytre Arna kirke Ytre Arna kirke. Ytre Arna kirke er en langkirke fra 1899 i Bergen kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Historie. Kirken i Ytre Arna er en kopi av Berger kirke fra 1895 i Svelvik i Vestfold. Kirkene har samme arkitekt, Schak Bull, og er fra samme tidsperiode. Årsaken til at disse kirkene er like, har sin bakgrunn i industrihistorien til de to stedene. Bygdene Ytre Arna og Berger ble endret til industristeder og ble begge bygget opp omkring tekstilindustrien. Peter Jebsen stod for oppbygningen i Ytre Arna, mens broren Jürg Jebsen stod for oppbygningen i Berger. Kirkebygg i Arna. Arna kirke – Takvam kapell – Trengereid bedehuskapell – Ytre Arna kirke Bømlo gamle kirke. Bømlo gamle kirke (Bømlo gamle kyrkje) er en langkirke fra 1621 i Bømlo kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Bømlo kirke. Bømlo kirke (Bømlo kyrkje) er en langkirke fra 1960 i Bømlo kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og stein og har 500 plasser. Edward Burne-Jones. "Davids krav til Salomon" (1882), glassmaleri av Edward Burne-Jones og William Morris, i Trinity Church, Boston, Massachusetts, USA. Edward Coley Burne-Jones (født 28. august 1833, død 17. juni 1898) var en engelsk maler og formgiver som var tett forbundet med Det pre-rafaelittiske broderskap, og i stor grad forgangsmann for å gjøre den engelske kunstverden oppmerksomme på pre-rafaelittene, mens han på samme tid utførte noe av det mest utsøkte og vakre kunstarbeider i sin tid. Fra enkle kår. Minneplakett ved Bennetts Hill, Birmingham.Burne-Jones ble født i Birmingham som en sønn av en rammemaker ved Bennetts Hill. På dette stedet står det i dag en blå minneplakat som feirer hans fødsel. Hans mor døde seks dager etter fødselen og han ble oppdratt av sin far og en usympatisk hushjelp. Burne-Jones tilbrakte sine første 20 år i Birmingham som da var en stygg industriby. Han gikk på videregående skole i Birmingham og i henhold til skolens arkiver var han ofte fremst i klassen og vant flere priser, spesielt i matematikk. Han viste også et talent i tegning, også i å karikaturtegning hvor lærerne fikk unngjelde. Kunstmaler. Deretter studerte han teologi ved Exeter College i Oxford. Her ble han venn med William Morris grunnet en felles interesse for poesi, og ble også påvirket av John Ruskin. På denne tiden oppdaget han Thomas Malorys "Le Morte d'Arthur" ("Arthurs død") som også hadde en stor innvirkning på ham. På denne tiden var det både William Morris' og Burne-Jones' planer å bli geistlige, men etter en lengre reise i nordlige Frankrike i 1855 besluttet Burne-Jones å bli kunstmaler og Morris til å utdanne seg til arkitekt. Begge hadde sannsynlig betydelig påvirkning på hverandres gjensidige valg. Begge forlot Oxford uten å eksamen og fra november 1856 delte de rom i London som tidligere hadde tilhørt Dante Gabriel Rossetti og Walter Deverell. Opp til nå hadde han kun vært kjent som Jones, men han adopterte navnet Burne-Jones på denne tiden. Han studerte under Dante Gabriel Rossettis rettledning i en kort tid som han møtte i 1856, men var hovedsakelig selvlært og utviklet sin egen stil påvirket av sine reiser i Italia sammen med Ruskin og andre i årene 1859 og 1862. I Italia ble han spesielt grepet av ble han sterkt influert av Botticelli og Mantega. Hans første verker besto av penn og blekk og vannfarger, alle av romantiske eller litterære motiver. Gift med Georgiana MacDonald. I 1856 ble Burne-Jones forlovet med Georgiana MacDonald (1840–1920), en av MacDonald-søstrene. Hun hadde studert maleri og var søster av en av Burne-Jones’ gamle skolekamerater. Paret ble gift i 1860, etter hvor hun gjorde sine egne arbeider i tresnitt og ble en nær venn av George Eliot. I 1867 bosatte ekteparet seg i Fulham i London. Ekteparet var ofte gjester hos William og Jane Morris i Red House som Burne-Jones hjalp til å dekorere. Han designet glassmalerier for flere fabrikker før han ble designleder i Morris’ firma, spesielt etter omorganisering i 1875. I løpet av 1870-tallet stilte Burne-Jones ikke ut etter en rekke fiendtlige angrep i pressen, og etter et lidenskapelig, men håpløst forhold til sin gresk modell Maria Zambaco (født Casavetti) som endte med at hun forsøkte å begå selvmord i all offentlighet. Zambaco, som selv var skulptør, sto modell for Burne-Jones i årene 1868 til 1871 og poserte blant annet for hans store maleri «The Beguiling of Merlin». Anerkjennelse. Detalj fra Edward Burne-Jones og William Morris' "Gjeternes hyllest", 1882, vindu Trinity Church, Boston.Burne-Jones sto under beskyttelse av John Ruskin som hadde fulgt ham og Georgiana på deres andre reise til Italia i 1862. Burne-Jones begynte å utvikle en personlig stil hvor elementer fra pre-rafaelittene, spesielt Rossetti, ble fusjonert med innflytelsen fra klassisk kunst. Tegningen, basert på modeller, sto sentralt i hans verker. I 1877 ble han overtalt til å vise frem åtte oljemalerier i Grosvenor Gallery (et rivaliserende galleri til Royal Academy). Blant de bildene som ble stilt ut var «The Beguiling of Merlin». Tidspunktet var riktig, og han fikk et enestående populært gjennombrudd. Hans navn ble en stigende stjerne for den nye estetiske kunstbevegelsen i England. Gjennombruddet fikk sitt ekko i Frankrike året etter med en stor utstilling i Exposition Universelle. Foruten maleri arbeidet han i en rekke andre teknikker, blant annet å formgi keramikkfliser, smykker, tapet, bokillustrasjoner og teaterkostymer. I 1881 mottok Burne-Jones en æresgrad fra Oxford og ble gjort til æresstripendiat i 1883. I 1885 ble han president for kunstnerne i Birmingham. I 1894 ble han adlet. Død. Nedslått av vennen Morris’ død i 1896 begynte Burne-Jones’ helse å forverre seg inntil hans egen død 17. juni 1898. Seks dager senere, på intervensjon fra prinsen av Wales, ble det holdt en minnegudstjeneste ved Westminster Abbey. Det var første gangen at en kunstner ble således æret. Burne-Jones ble gravlagt på kirkegården i Rottingdean i nærheten av Brighton som han kjente godt fra 1880 da han kjøpte en feriebolig der. Hans urolige sønn Philip Burne-Jones (1861–1926) ble etter hvert en suksessfull portrettmaler. Hans elskede datter Margaret Burne-Jones (1866–1953) giftet seg med John William Mackail (1850–1945); venn, forfatter og professor i poesi ved Oxford fra 1911 til 1916, og som skrev biografien til William Morris. Burne-Jones' assistant, Charles Fairfax Murray, fortsatte videre i det som ble en heldig kunstkarriere som maler på egen hånd. Han ble senere også en viktig kunstsamler og en respektert kunsthandler. Mellom 1903 og 1907 solgte han langt under markedsverdi mange verker av Burne-Jones og pre-rafaelittene til Birmingham Museum and Art Gallery. Dette galleriet har nå den største samlingen i verden av Burne-Jones' verker, inkluderte det massive vannfargemaleriet «Betlehems stjerne» som galleriet bestilte i 1897. Maleriene hadde en sterk påvirkning på den unge J.R.R. Tolkien som vokste opp i Birmingham. Han hadde også en betydelig påvirkning på en rekke lokale kunstnere, den såklate Birmingham-gruppen, fra 1890-tallet og framover. Ettermæle. I samtiden var Burne-Jones’ navn stort og skinnende og hadde en betydelig innflytelse på britisk maleri, og hadde også en betydelig innflytelse på franske symbolistmalere fra 1889. Burne-Jones arbeidet i en neddempet fargeskala og i et lineært maner som bidro til å gi impulser til art nouveau. Også de glassmalerier som han gjorde for sin venn William Morris utøvet en stor innflytelse. Hans arbeid inspirerte også poesien til Algernon Swinburne, og dennes diktsamling fra 1886, "Poems & Ballads", var dedikert til Burne-Jones. Hos Burne-Jones savnes dog den kraftfullhet og de samfunnsideal som utmerket pre-rafaelittene. Hans mystiske romantiske og uhistoriske malerier med litterære motiv, først og fremst fra den greske mytologien, Chaucer og Malory, representerte en drømmeverden fra 1800-tallets industrialisme. Med modernismen og den abstrakte ekspresjonismen ble Burne-Jones’ kunst tilsidesatt og bortimot glemt før han fra midten av 1970-tallet igjen kom på mote, noe som spesielt var framtredende i den store utstillingen i 1989 i galleriet Barbican Art Gallery i London. Eksterne lenker. Burne-Jones, Edward Burne-Jones, Edward Bremnes kirke. Bremnes kirke (Bremnes kyrkje) er en langkirke fra 1869 i Bømlo kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 750 plasser. Espevær bedehuskapell. Espevær bedehuskapell er et kapell fra 1908 i Bømlo kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Morarji Desai. Morarji Desai (født 29. februar 1896, død 10. april 1995) var en indisk politiker og den første utenfor Kongresspartiet som ble statsminister i India. Han er verdens eldste person som har blitt statsminister. Moraji Desai er også den eneste inder som har mottatt den høyeste sivile æresbevisning både fra India og Pakistan. Lykling kirke. Lykling kyrkje er en langkirke fra 1912 i Bømlo kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og tømmer og har 200 plasser. Eidfjord kirke. Eidfjord kyrkje er en arbeidskirke fra 1981 i Eidfjord kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tegl og tre og har 375 plasser. Lothar-Günther Buchheim. «Fantasiens museum», Buchheims galleri og museum Lothar-Günther Buchheim (født 6. februar 1918 i Weimar, død 22. februar 2007 i Starnberg, Bayern) var en tysk forfatter, kunstmaler og kunstsamler. Han er mest kjent for den internasjonale bestselgeren fra 1971 «"Das Boot"» som også ble filmet. Romanen er skrevet på bakgrunn av hans virke som krigskorrespondent i Kriegsmarine under andre verdenskrig. Bakgrunn. Buchheim var sønn av den tyske kunstmaleren Charlotte Buchheim (1891–1964). han hadde en bror, Klaus Buchheim, som var to år yngre. I 1924 flyttet familien til Rochlitz i Sachsen hvor han tilbrakte resten av barndommen, til de flyttet til Chemnitz da han var 14 år. Han dro sammen med broren på en rekke sykkelturer, blant annet til Østersjøen og tegnet landskapsbilder som han senere reproduserte som linoleumstrykk. Han ble tidlig betraktet som et «malende vidunderbarn». Han produserte etetr hvert bilder i en rekke ulike former, og fikk sitt første offentlig oppdrag fra byen Chemitz som 17-åring. Etter abitur i 1937 reiste han til Italia, hvor han skrev sin første bok, "Tage und Nächte steigen aus dem Strom" som ble utgitt i 1941. Denne boken bygger på opplevelser fra en reise på Donau til Svartehavet i en sammenleggbar kajakk. Han tok senere kunstfaglig utdannelse fra Kunstakademiet i Dresden og fra Akademie der Bildenden Künste München. Forfatterskap basert på krigen. Under andre verdenskrig tjenestegjorde han fra 1941 som krigskorrespondent i et propagandakompani i Kriegsmarine og tjenestegjorde på minesveiper, jager og undervannsbåt. Han steg i gradene og var ved krigens slutt løytnant. Da han tjenestegjorde på u-båten U-96 under kommando av Heinrich Lehmann-Willenbrock, skulle Buchheim dokumentere livet ombord både gjennom tekst og bilder under båtens syvende tokt under Slaget om Atlanterhavet. På grunnlag av dette materialet skrev ahn først novellen «"Die Eichenlaubfahrt"», senere "«Das Boot»", og til slutt «"U-Boot-Krieg"» («"U-båtkrig"») i 1976. Han skrev med denne erfaringsbakgrunnen også romanene «"U-Bootfahrer"» ("«U-båtmannskap»") og «"Zu Tode Gesiegt"» («"For seier inntil døden"»). Bøkene om forholdene for u-båtene har også over 5000 fotografier som ble tatt under krigen. Annet virke. Han har også skrevet romanene «"Die Festung"» («"Festningen"») og «"Der Abschied"» («"Avskjeden"»). Videre har han skrevet en rekke kunstfaglige verker, med presentasjoner av blant andre Georges Braque, Henri Matisse, Pablo Picasso, Raoul Dufy, Marc Chagall, Max Beckmann, Max Kaus og Henri de Toulouse-Lautrec i serien "Buchheim Bücher", samt et leksikon for moderne kunst fra 1955. Buchheim grunnla et kunstgalleri ved Starnberger See, som særlig har en stor samling av ekspresjonistiske malerier og grafikk. Fjæra kapell. Fjæra kapell er en langkirke fra 1913 i Etne kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Adkomst til stedet er via E134. Frette bedehuskapell. Frette bedehuskapell er en langkirke fra 1959 i Etne kommune, Hordaland fylke. Gjerde kirke. Gjerde kirke er en langkirke fra 1600 i Etne kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 249 plasser. Tømmerkirke fra 1675, tårn påbygd i 1930. Gammel altertavle og prekestol, kirkeklokker fra middelalderen. Flyttet fra Lille Sandvigen, Bergen, i 1676. Adkomst til stedet er via E134. Boeing B-50 Superfortress. Boeing B-50 Superfortress var et amerikansk bombefly fra etterkrigstiden. Flyet var en videreutvikling av bombeflyet Boeing B-29 Superfortress og hadde opprinnelig betegnelsen B-29D, men var blant annet utstyrt med nye, kraftigere Pratt & Whitney R-4360 stjernemotorer, høyere haleparti og en ny vingestruktur som var både sterkere og lettere. Bare 25% av delene var felles med B-29. Flyet ble produsert i 371 eksemplarer av Boeing mellom 1947 og 1952 og det ble brukt av USAF Strategic Air Command fra 1948 til 1954. En videreutvikling av flyet som rekognoseringsfly, RB-50, forble i tjeneste frem til 1965. Denne typen fly spilte en viktig rolle i den tidlige fasen av den kalde krigen. En tankfly-variant ble også produsert. Denne fikk betegnelsen KB-50, og utførte oppdrag blant annet under Vietnam-krigen. I 1949 fløy en B-50 under navnet «Lucky Lady II» jorden rundt non-stop. Dette ble gjennomført ved lufttanking. Kapteinen på flyet som utførte denne bragden var James Gallagher. Flyet tok av fra Carswell Air Force Base i Fort Worth, Texas 26. februar og landet på samme flyplass 2. mars. Grindheim kirke (Etne). Grindheim kyrkje er en langkirke fra 1728 i Etne kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 248 plasser. Enskipet tømmerkirke uten tårn. Denne kirken ble påbegynt et helt annet sted, men en måneskinnsnatt flyttet folket på Grindheim hele kirken dit den nå står. Skånevik kirke. Skånevik kirke er en langkirke fra 1900 i Etne kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Stødle kirke. Stødle kirke ("Stødle kyrkje") er en langkirke fra 1160 i Etne kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i stein og tre og har 245 plasser. Middelaldersk steinkirke i romansk stil er kor i den nåværende kirken, og det gamle koret er sakristi (restaurert 1958). Skipet av tre er tilbygd på 1600-tallet. Kirkeklokker fra middelalderen. Kirken er Erling Skakkes tidligere huskapell mens han residerte på Stødle 1115-79. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv35 og E134. Fedje kirke. Fedje kirke er en langkirke fra 1941 i Fedje kommune, Hordaland fylke. Kirka ligger godt synlig på en gøyde ved innseilinga til havna nord på øya Fedje. Byggverket er i stein og har 400 plasser. Det sto ferdig i 1941 etter tegninger av Ole Halvorsen. Første gang det nevnes en kirke på Fedje er i 1636, og da som et anneks til Lindås kirke. Et nytt kapell ble reist der i 1659, og i 1679 fikk Fedje også egen kirkegård. I 1888 ble kapellet revet og erstattet av en ny kirke, som så igjen ble erstattet av dagens steinkirke i 1941. Alteret i kirken stod opprinnelig i kirken fra 1888. Norgescupen i skyting. Norgescupen i skyting arrangeres hver sommer av Det frivillige Skyttervesen. Norgescupen i skyting består av 9 banestevner, fordelt på 3 helger. Stevnene arrangeres på forskjellige kanter av landet, men Runde 2 legges i nærheten av Landsskytterstevnet slik at skyttere på vei dit kan få med seg Norgescupstevnene også. Det skytes fullt mesterskapsprogram på 35 skudd, og plassiffer legges til grunn for poenggivningen. De 50 beste i hvert stevne får poeng, og de 6 beste stevnene teller i sammendraget. Leirskogen kirke. Leirskogen kirke er en langkirke fra 1924 i bygda Leirskogen i Sør-Aurdal kommune, Oppland fylke. Menigheten er en del av prestegjeldet i kommunen som er en del av Valdres prosti. Opprinnelig var kirken et kapell, men i 1995 vedtok menighetsrådet at kirken skulle være et ordinært kirkebygg. Det eldste skolebygget i bygda, "Skulehuset", ble brukt som materialer når kapellet ble bygd, og er i dag skipet på kirkebygget. Det er ikke kjent hvor gammel denne delen av bygget er, men det er kjent at det var omgangsskole i Haftonbygningen som nå står på Valdres Folkemuseum før Skulehuset ble reist. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Interiør. Kirkens interiør, fra koret og mot galleriet. Kirkerommet har malte grårosa vegger og en gråhvit himling. I koret er en gråhvit himling. Over koråpningen er en due som er hvitmalt i en forgylt strålekrans. Koret har malte glassruter som ble laget i 1932 av Tidemand Gjørud og hans bror Kristoffer Gjørud. Motiver: Hyrdenes tilbedelse, Forklarelsen, Den fattige Lasarus, Jesus i Emmaus. I det nordøstre hjørnet er en prekestol, i koråpningen er klokkerpult og skipet har et vestgalleri med orgel. Kirken har elektrisk oppvarming fra 1958. Inventar. Alter, kirkestoler og annet inventar er tegnet av arkitekt Jens Duncker, og arbedet er utført av de lokale snekkerene Ola Dalen, Ola Thorsrud og Trond Milevasslien. Kirken har en firesidet døpefont med brutte hjørner og svakt skrånende sider nedad. På siden som vender mot skipet er der en medaljong med en kopi av Raphaels Madonna della Sedia. Prekestolen er rund med en kraftig forsøyle. Den har en bred inngangsdør på siden med "Guds lam". Dekoren er ellers ornamental med forskjellige symboler: Kors, livets tre og kroner. Lysgloben er lagd av Kåre Rundbråten. Altertavlen. Altertavlen er et arbeid av Tidemand Gjørud, "Den gode hyrde", malt i 1932. Motivet er antatt å være etter en altertavle i Klakring kirke i Danmark. Denne er malt omkring 1920 av Troels Trier. Hans verk er igjen basert på et maleri av Joachim Skovgaard, "Jesus i synagogen" fra 1914 i Herning kirke. Altertavlens innramming viser også tydelig inspirasjon fra dansk kirkekunst, og er noe uvanlig i sammenligning med øvrige altertavler i Valdres. Øverst på altertavlen er en medaljong med et skåret kors, og i hjørnene av tavlen evangelistsymboler Kunstneren Tidemand Gjørud hadde lokal tilknytning til kommunen. Tablåene på galleriet. Det malt fem tablåer i de store speilene på brystningen til galleriets front. Denne dekker hele inngangsveggen. De viser Jesus som barn i tempelet, mennesker som søker Jesus, Bergprekenen, en lam som bæres til Jesus samt korsreisingen. I og med at treet tørker så sprekker det opp, noe som skader maleriene. I tillegg er det svikt i gulvet på galleriet, noe som skaper nedbøyning og forskyving i panelene og skader de ytterligere. Normalt er det bare begrenset trafikk på galleriet, og vanligvis er det kun organisten som oppholder seg der. Focaccia. Focaccia er et forholdsvis flatt brød, ofte pyntet og smaksatt med krydder og grønnsaker som assosieres med pizza. Grunnoppskriften er antatt å ha utviklet seg hos etruskerne eller grekerne, men er i dag mest kjent som en delikatesse i det nord-italienske kjøkkenet. Focaccia er populært både i og utenfor Italia, og blir nytt som en rett i seg selv, som tilbehør til andre retter eller til smørbrød. Focaccia-deigen ligner pizzadeig i konsistens, og består av mel med høyt gluteninnhold, olivenolje, vann, salt og gjær. Vanligvis blir brødet før steking dryppet med olivenolje og smaksatt med havsalt, urter eller grønnsaker, stundom også også ost og kjøtt. Brandasund kapell. Brandasund kapell er en langkirke fra 1923 og ligger på Brandasund i Bømlo kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Fitjar kirke. Fitjar kirke er en langkirke fra 1867 i Fitjar kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 425 plasser. Blanding av klassisisme, barokk og gotikk Landro kapell. Landro kapell er en arbeidskirke fra 1977 i Fjell. Byggverket er i betong og har 400 plasser. Fotball under Sommer-OL 1904. Fotball under Sommer-OL 1904. Fotball var med som demonstrasjonsøvelse under OL 1904 i St. Louis. Kun tre klubblag deltok, to fra USA og et canadisk. Det ble ikke utdelt medaljer til lagene, men i ettertid har IOC oppgradert fotballturneringen til olympisk status og delt ut gull, sølv og bronse til lagene som deltok. Lekene i St. Louis gikk over flere måneder i forbindelse med verdensutstillingen. Fotball var den siste øvelsen og ble spilt i november. Det canadiske laget "Galt Football Club" vant begge sine kamper komfortabelt med 7-0 og 4-0. De amerikanske lagene møttes tre ganger, etter to 0-0-kamper vant "Christian Brothers College" den tredje kampen med 2-0 over "St. Rose Parish". Fusa kirke. Fusa kirke er en langkirke fra 1962 i Fusa kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og har 350 plasser. Ulabrand. Ulabrand, som var døpt Anders Jacob Johansen, (født 1815, død 1881) var en navngjeten los bosatt i Ula i Vestfold. Ulabrand tjenestegjorde som los i Ula fra ca. 1850 til han omkom under en høststorm i 1881. På slutten av 1800 tallet måtte losene selv praie skuter som skulle ha los. Lospenger ble utbetalt til den som kom fram først og som førte skuta trygt i havn. Losene hadde derfor utkikksteder med vidt utsyn for tidlig å kunne oppdage båter på vei inn Oslofjorden. Det var en rå konkurranse losene imellom, ofte med livet som innsats, for å nå fram til skutene og Ulabrand var kanskje den råeste av dem alle. Losene berget mang en skute trygt i havn under stormer i Skagerrak. Ulabrand ble et symbol på godt sjømannskap og den viktige tjenesten losene gjorde for sikkerheten på havet. Mannen og navnet. Det er mange historier om Ulabrand og hans bravader, de fleste er nok overdrevne. Han blir beskrevet som en sjømann av den rette støpningen, dristig når det gjaldt, modig og snarrådig, men også glad i en tår, godhjertet og godmodig som få. Det tok til å gå frasagn om den djerve Ulalosen. Langs kysten sørpå kjente de hans navn over alt. Så snart en hørte det nevnt, var det straks en som kunne fortelle en historie som skilte ham ut fra alle de andre i losenes uforferdede flokk. Og i ruffen på seilskutene gikk fortellingene vel så eventyrlige. De som hadde fått ham ombord som los en gang, husket både ham og stormen, de husket den brølende stemmen som kom et steds ute fra mørket da skuta ble praiet, det åpne skjeggløse ansiktet som spilte av liv og energi, men også kunne strammes i myndighet og stivne i trass, øyne som skjøt lyn under sydvesten, den grove skikkelsen som ruvet på hyttetaket der han hadde sin plass til fartøyet var i sikkerhet. Til slutt glemte de hans virkelige navn, for han fikk et nytt med stormsus og sang i – som alltid vil bli husket og holdt i ære. Det var senhøstes i 1860 at en Melsomvikskute var kommet oppunder Rauer på siste turen det året. Den skulle til hjemstedet for å legge opp for vinteren. Det lakket mot natten, sjøen var høy, og skodda tett som en mur. Skipperen hadde latt fyre av et par skudd for å tilkalle los, og nå lå skuta dreid opp mot vinden og red på sjøene for bare stumpene. Skipperen slo små, utålmodige slag att og fram på akterdekket og vekslet i blant noen enstavelsesord med rorgjengen. Det tok en drøy time før losbåten var oppunder skuta. Det var den alltid påpasselige Anders Jakob Johansen fra Ula som kom, og han gikk den vante vei gjennom sjøen med lina om livet, annet var ikke å tenke på i den forbaskede hivingen. Drivvåt kom Anders seg inn på dekket, og de to gamle kjenninger håndtokes. - Hold skvær inn! Kommanderte Anders da han hadde funnet sin plass ved siden av rorgjengeren uten å bekymre seg om klesbytting eller slikt. Skipperen var ikke så lite betenkt og la ikke skjul på det. - Skal du ikke til Melsomvik da ? tok Anders i. Bare gå etter en dram til meg, så skal jeg få varmen i kroppen igjen! Men skipperen ristet på hodet og svor på at slikt som brennevin fantes ikke ombord. Det ble som Anders hadde gitt ordre til og kursen ble satt rett innover, mens mørket stadig ble tettere. Når de passerte Tønsberg tønne, var det visst ikke andre enn losen som hadde greie på. Men til Melsomvik kom de i god behold. Og nå viste det seg at kapteinen slett ikke var så helt snau for brennevin som han hadde gitt det utseende av da Andres kom ombord. - Du får bli med nedenunder, så skal vi få en dram likevel, sa han til losen da ankeret var gått og alt var i orden. - Nå kan det være det samme, nå kan jeg skaffe meg det selv, brummet han. - Men da akevittflaska kom på bordet, sa han ikke nei. Og det ble høy stemning under dekk i de sene nattetimer. - Dette var godt gjort, sa skipperen, – han gjorde hva han kunne for å glatte over misstemningen. Du er jamen en ordentlig brand! - Det må bli Ulabrand det da, var svaret. Det navnet beholdt han etter den dag. Ulabrand-monumentet. Det er reist et monument over Ulabrand utført av billedkunstneren Hans Holmen på det stedet ulalosene hadde sin utkikkspost. Holdhus kirke. Holdhus kirke er en langkirke fra 1306 i Hålandsdalen i Fusa kommune, Hordaland fylke. Kirken ble påbygget i 1725 og 1836. Den nåværende kirken er i laftet tømmer, våpenhuset er i stav. Det er bare en gudstjeneste årlig i denne middelalderkirken, som har en altertavle av Andreas Grønnig Stub fra 1839 med motivet «Oppstandelsen». Kirkens madonnastatue i kalkstein er fra 1450-tallet. Statuen er Norges eneste malte madonna i stein fra middelalderen. Den gamle altertavlen fra 1590 var en såkalt Katekismetavle. Prekestolen er fra 1570, baldakinen over er fra 1850. Det er to kirkeklokker, de er fra 1306 da kirken var ny. Hele kirkeskipet er rosemalt i romansk stil med søyler og rundbuer og dekorert med akantus og drueklaser. Kirken eies av Fortidsminneforeningen, som i 1900 kjøpte den av gårdbruker Hans Holdhus, som hadde kjøpt den i 1893 for å hindre riving. Kirken ble erklært automatisk fredet våren 2001. Om sommeren er det daglige omvisninger i kirken. Sævareid kapell. Sævareid kapell er et kapell fra 1956 i Fusa kommune, Hordaland fylke. Det ble opprinnelig bygget som gravkapell, men utvidet med kor og sakristi i 1961. Samme år ble bygget vigslet som kapell. Kapellet ligger ovenfor gården Henanger ved veien fra Sævareid mot Kilen. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Det består av skip og lavere kor som er flankert av sakristier. Bygget har ikke tårn, men en enkel firesidet tårnrytter med tak av kobber. Alter, prekestol og døpefont er laget av furu. Kapellet har elektrisk orgel. Kirkegården ved kapellet ble tatt i bruk i 1956. Strandvik kirke. Strandvik kirke er en langkirke fra 1857 i Fusa kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Sundvor kirke. Sundvor kirke er en langkirke fra 1927 i Fusa kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 228 plasser. Granvin kirke. Granvin kirke er en tømret langkirke i Granvin kommune, Hordaland fylke. Granvin nye kirke ble oppført i 1726 av Kristoffer Amundsen Øydvin og svigersønnen Sjur Gunnarson Ringøy. Granvin kirke represesenterer et typisk eksempel på 1700-tallets kirkebygg. Kirken har et rikt og interessant interiør der impulser fra internasjonale mønstre er blandet med lokal koloritt og formtradisjon. I 2012 ble kirken fredet som et kulturhistorisk viktig eksempel på dekorrikdommen i de tidlige 1700-tallets kirker. Jondal kirke. Jondal kirke er en langkirke fra 1888 i Jondal kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 700 plasser. Ålvik kirke. Ålvik kirke er en langkirke fra 1962 i Kvam kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tegl og har 280 plasser. Norheimsund kirke. Norheimsund kirke er en arbeidskirke fra 1992 i Kvam herad, Hordaland fylke. Byggverket er i mur og tre og har 700 plasser. Ula (Vestfold). Ula (Vestfold) er et tettsted ut mot Skagerrak ytterst på Torsøyhalvøya i Larvik kommune. Opphavet er det norrøne ordet "urd", som betyr «ur», «steinur». På 1800 tallet var Ula et kjent lossted hvor bl.a. losen Ulabrand (Anders Jacob Johansen 1815-1881) hadde sitt virke. Ula har en befolkning på ca. 200 fastboende, men dette mangedobles i sommerhalvåret. I dag er Ula mest kjent som et sommersted med svaberg, badestrender, campingplass og mange fritidsboliger. Ula Vel og Båthavnforening driver servicetjeneste og gjestebrygge for båtturister i sommersesongen. Trubaduren Louis Jacoby (1952) er bosatt i Ula. Sommer og musikk i Ula (SMULA). SMULA er navnet på en familiefestival, som har blitt arrangert hvert år siden 2001. I 2008 ble den avholdt 17. juli–21. juli 2008. Blant artistene som opptrådte var Krohn & Lohne, Røshsnes Jazzband, Christiania Fusel & Blaagress (med blant annet Øystein Sunde og Kari Svendsen), Ila Auto samt Odd Børretzen. Ula-valsen. Melodi og tekst er ved Arnold Jacoby. "Ula-valsen" ble spilt inn på 78-plate og single av Jens Book-Jenssen, Sjømannskvartetten og Carsten Kloumans orkester (HMV A.L. 6068) i 1958. Skeive dager. Skeive dager er en årlig gay pride-festival arrangert av LLH Oslo og Akershus siden 1982, da under navnet «Homodagene». Blant arrangementene er filmfestival, konserter, kunstutstilling, show, politiske debatter og et festivalområde. Det uttalte formålet med festivalen er «å synliggjøre skeiv kultur, for på denne måte å bidra til økt aksept og respekt for denne delen av hovedstadens mangfoldige borgere». I 2005 ble Skeive dager erstattet med Europride. Øystese kirke. Øystese kirke er en langkirke fra 1868 i Kvam kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 500 plasser. Strandebarm kirke. Strandebarm kirke er en langkirke fra 1876 i Kvam kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 550 plasser. Vikøy kirke. Vikøy kirke er en langkirke fra 1838 i Kvam kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Åkra kirke (Kvinnherad). Åkra kirke er en langkirke fra 1735 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 270 plasser. I tillegg til regulære gudstjenester, har det også blitt holdt konserter med blant annet Sondre Brattland og Hanne Krogh. Gange-Rolv. Gange-Rolv ("Göngu-Hrólfr") var en norsk vikinghøvding og sagafigur som egentlig het "Hrólfr Rögnvaldsson" (ca. 860-932) og var sønn av Ragnvald Mørejarl, kjent som jarlen som klippet Harald Hårfagre etter at Norge var samlet til ett rike. Gange-Rolv fikk tilnavnet fordi han var så stor at han alltid måtte gå til fots, underforstått at hesten ble for liten. I følge norsk og islandsk tradisjon er denne personen identisk med den historiske Rollo, som i 911 ble utnevnt til hertug over Normandie. Rollos opphav er imidlertid omdiskutert. I følge tradisjonen skal han være fra øya Vigra ved Ålesund. En av dem som stiller seg bak de tidligere nevnte tradisjonene er Jón Viðar Sigurðsson. En sannsynlig slektning, Vilhelm Erobreren av Normandie, inntok England i 1066 og grunnla et nytt normannisk kongehus der. Det er ikke bevart noen levninger etter Rollo, men høsten 2010 skal to av hans etterkommere gentestes for å slå fast hvor han har sitt opphav. Gange-Rolv var med på mange tokt i Austerled, men ble forvist fra landet av Harald Hårfagre etter et strandhogg han gjorde i Viken (Norge). I henhold til Snorre dro Rolv til Valland (Frankrike) etter landsforvisningen. Der ble han blant annet gift med kongsdatteren Gisela, og han skal ha blitt døpt i Saint Clair-katedralen. Selv om Hrólfr deler navn med hovedpersonen i den høyst oppdiktede "Soga om Gange-Rolv" er det ellers ingen forbindelse mellom de to. Ænes kirke. Ænes kirke er en langkirke fra 1190–1200 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i stein og har 120 plasser. Keef the Thief. "Keef the Thief" er et dataspill som ble utgitt av Electronic Arts i 1989 for Apple IIGS, og som senere ble portet til Commodore, Amiga 2000 og MS-DOS. Mottagelse. Commodore, Amiga 2000 og Apple IIGS-versjonene av spillet ble anmeldt i 1990 i "Dragon" #157 av Hartley, Patricia og Kirk Lesser i kolonnen "The Role of Computers". Anmelderene gav vanligvis spillene en rangering fra 1 til 5 stjerner, men de gav Apple II-versjonen av spillet en "X" for "ikke anbefalt", på grunn av dets antikke piratsikringssystem. Eid kirke (Kvinnherad). Eid kirke er en langkirke fra 1824 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Fjelberg kirke. Fjelberg kirke er en langkirke fra 1722 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Hatlestrand kirke. Hatlestrand kyrkje er en langkirke fra 1885 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Holmedal kirke (Kvinnherad). Holmedal kyrkje er en langkirke fra 1882 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Husnes kirke. Husnes kirke (Husnes kyrkje) er en langkirke fra 1874 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 280 plasser. Kvinnherad kirke. Kvinnherad kirke er en langkirke fra 1250 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i stein og har 400 plasser. Ølve kirke. Ølve kirke er en langkirke fra 1861 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Uskedalen kirke. Uskedalen kirke er en langkirke fra 1914 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 226 plasser. Uskedalen Kirke under invielsen i 1914 Bleikemyr. Bleikemyr er et tettbefolket område i Haugesunds nordre del. I hovedsak utbygd på 1980-90-tallet. Valen kapell. Valen kapell er en arbeidskirke i kvadratisk form fra 1978 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Fjell kirke (Fjell). Fjell kirke er en langkirke fra 1874 på Fjell i Fjell. Dagens kirke er trolig den tredje kirken på stedet. Den forrige kirken var en tømmerkirke fra 1600-tallet. Den første var trolig en stavkirke fra middelalderen. Kirken inneholder i dag et gammelt alterskap fra 1400-tallet. Dørene viser bilde av St. Olav og St. Sunniva. I midten er det satt inn et maleri som viser nattverden. Bildet er malt av O. Berenthardus i 1843. Byggverket er i tre og har 700 plasser. Varaldsøy kirke. Varaldsøy kirke er en langkirke fra 1885 i Kvinnherad kommune, Hordaland fylke. Varaldsøy kirke, sett fra den gamle kirkegården Byggverket er i tre og har 390 plasser. Bryting under Sommer-OL 1904. Bryting under Sommer-OL 1904. Bryting var med på det olympiske programmet for andre gang 1904 i St. Louis. Første gangen bryting var med var under OL 1896 i Athen, da med kun en vektklasse og i gresk-romersk stil. I St. Louis var det sju vektklasser, alle i fristil. Alle deltakerene kom fra USA. Alversund kirke. Alversund kirke (Alversund kyrkje) er en langkirke fra 1879 i Lindås i Hordaland. Kirken er i tre og har 200 plasser. Den første gang det blir beskrevet en kirke i Alversund er mest sannsynlig i den islandske "Flateyarbok" fra 1127 der det blir omtalt en kirke i Aluiðru. Man kan ikke være helt sikker på at det er Alversund som er ment her, men i "Bergens kalveskinn" fra omtrent 1350 blir det også beskrevet en kirke i Alversund som passer til beskrivelsen i "Flatayarbok". Også flere kilder fra denne tiden omtaler en kirke i Alversund. Dette var mest sannsynlig en stavkirke som sansynligvis stod litt vest for dagens kirke. På 1600-tallet, i følge muntlige kilder i 1629, stod det klar en ny kirke litt nordvest for dagens kirke. I 1865 skal denne tømmerkirken ha hatt 90 plasser. Dagens kirke ble vigslet 27. mai 1879 av biskop Birkeland. Arkitekten, Jon Jonsen Alvær, var broren tid den daværende kirkevergen. Den gamle kirken stod fremdeles da dagens kirke ble bygd, og ble stående noen år før den ble auksjonert bort. I 1979 ble kirken pusset opp. Orgelet er bygget av J. H. Jørgensen i 1956 og har elleve stemmer, fordelt over to manualer pluss pedal. Dampfløyteorgel. Sirkus calliope, litografi av Gibson & Co., 1872. Dampfløyteorgel eller calliope er et musikkinstrument for dampfløyter, opprinnelig for damplokomotiver. Det var ofte montert på Mississippi-elvebåter eller i bruk som sirkusmusikk. Amerikanske sirkus brukte å paradere inn i en by, og orgelet ble da trukket av hester. "Kalliope" i gresk mytologi har gitt navn til instrumentet. Hun var datter av Zevs og mor til Orfeus – og den fremste av musene med ansvar for musikk. Navnet betyr "vakker røst". Et dampfløyteorgel er høyrøstet og høres på lang avstand. Historien. Kitch Greenhouses Steam Calliope, Ohio Historical Society - 2006 "Joshua C. Stoddard" fra Worcester, Massachusetts tok ut patent 9. oktober 1855, basert på allerede eksisterende elementer som dampfløyte(lansert i 1832 uten patent) og knasthjul til lirekasser og spilledåser. Stoddard hadde opprinnelig tenkt på orgelet som erstatning for kirkeklokker, men det var på hjulbåtene det tok av. De fortsatt eksisterende hjulbåtene har alle damporgler bygd av "Thomas J. Nichol", Cincinnati, Ohio, som bygde dem mellom 1890 og 1932. De nye utgavene kan enten spilles mekanisk eller ved hjelp av et klaviatur, og brukes regelmessig når båtene er i gang med turister ombord. Rundt 1900-tallet ble drivverkene endret til valsene som var i bruk på mekaniske pianoer. Musikeren ble dermed overflødig, selv om det var mulig å kople om etter ønske. Dampen ble også erstattet med trykkluft. Dette reddet orglene etterhvert som dampmaskinene ble faset ut. Musikeren Tom Waits album fra 2002: "Blood Money" har en låt for trompet og dampfløyteorgel. Askvik kapell. Askvik kapell er en langkirke fra 1926 i Lindås kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Hjelmås kapell. Hjelmås kapell er en langkirke fra 1978 i Lindås kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Hundvin kyrkje. Hundvin kyrkje er en langkirke fra 1936 i Lindås kommune, Hordaland fylke. Kirken ble vigslet 9. desember 1936 av biskop Andreas Fleischer. Før denne kirken ble bygd hadde man lenge ønsket seg en kirke på Hundvin, da folk hadde lang kirkevei. Da Lygra fikk ny kirke i 1888 hadde man et ønske om å overta denne kirken, noe som ikke gikk. Bygden fikk da egen kirkegård. Kirken er i tre og har 290 plasser. Knarvik misjonshus. Knarvik misjonshus er fra 1987 i Lindås kommune, Hordaland fylke. Lindås kirke. Lindås kirke (Lindås kyrkje) er en langkirke i tre som ble vigslet 20. september 1865. Kirken ligger i Lindås i Lindås kommune, Hordaland fylke. Kirken ble bygd like vest for der den gamle steinkirken stod. Arkitekt var Ole Syslak, som og stod for byggingen av andre kirker i Hordaland. Historie. Første gangen en kirke på Lindås blir nevnt var i 1315. Dette var et steinalter som stod under åpen himmel. Vegger ble reist senere, slik at presten stod under tak, mens tilhørerne stod på bakken utenfor og hørte på. Senere ble det og reist vegger slik at menigheten kom under tak. Denne kirken ble påbygget på 1600-talet og reparert på 1700-talet. Ved byggingen av den nåværende kirken ble gamlekirken revet. Nåværende kirke. Den nåværende kirken er en langkirke i tømmer og er bygd like vest for der gamlekirken stod. Etter rundt hundre år i drift ble kirken bygd om i 1969. Kirken fikk nå oppført nytt våpenhus og dåpsventerom, og sakristiene ble flyttet fra østenden av koret til egne tilbygg på venstre og høyre side av kirken. Kirken fikk sitt første kirkeorgel i 1906. Dette ble erstattet i 1978 med et orgel bygget av J.H. Jørgensen. Dette orgelet har 21 stemmer fordelt på 2 manualar i tillegg til pedal. Orgelet ble etterintonert i 1978. Kirken har to kirkeklokker. Den eldste klokken ble lagd av Laxevaag Værk i Bergen i 1865, mens den andre ble laget av O. Olsen & Søn klokkestøperi i Tønsberg i 1955. Lillestrøm Musikkorps. Lillestrøm Musikkorps, stiftet 1. januar 1920 er et norsk janitsjarkorps. Som navnet tilsier holder det til i Lillestrøm. Korpset er medlem av Norges musikkorps forbund, Akershus krets, Lillestrøm Musikkforening (paraplyorg. for LMK og Lillestrøm Byorkester) og Stiftelsen Lillestrøm Kulturforum (drift av Lillestrøm kultursenter). Lygra kirke. Lygra kyrkje er en langkirke fra 1892 i Lindås kommune, Hordaland fylke. IGN. IGNs hovedkvarter i Brisbane, California. IGN er en nettside med nyheter, anmeldelser og forhåndsvisninger for multimedia med hovedfokus på data- og videospill. IGN ble startet i september 1997, og er en av de største spillrelaterte nettstedene. Spill. IGN sitt hovedfokus er data- og videospill. De ulike kanalene (kategoriene) innen spill er PC, PlayStation 2, PlayStation 3, PSP, Xbox, Xbox 360, GameCube, Wii, Nintendo DS, Game Boy, mobilspill, N-Gage, PlayStation, Nintendo 64, Dreamcast og Macintosh, i tillegg til spillrelaterte temaer som koder, FAQ og detaljerte spillguider. Annet. IGN har også kanaler for film, DVD, musikk, tegneserier, tilbehør, sport, biler, babes og TV. Ostereidet kirke. Ostereidet kirke er en arbeidskirke fra 1988 i Lindås kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og har 350 plasser. Siste spill. "Rounders" (norsk tittel: "Siste spill") er en amerikansk produsert film som omhandler en tidligere rounder, Mike McDermott (Matt Damon) som blir splittet mellom gamblingen og hans kjæreste. Da hans venn, «Worm» (Edward Norton) slipper ut av fengsel, blir han sakte men sikkert dratt inn i poker spillingen igjen. Gymnastikk. Gymnastikk er avledet av det greske ordet «gymnos» som betyr naken. Idretten ble drevet i naken tilstand i det gamle Hellas. "Gymnastikk" er brukt som begrep for systematiske øvelser for utvikling av styrke, smidighet og harmoni. Gymnastikk (kort "gym") er navnet på et skolefag i mange vestlige land. I Norge er gymnastikk navnet på et skolefag i endel privatskoler, bl.a. steinerskolene. I den offentlige skolen heter det tilsvarende faget kroppsøving. Gymnastikk er utgangspunktet og bakgrunnen for idrettene turn, rytmisk gymnastikk (RG) og trampoline. Ulike former for vanngymnastikk har samme bakgrunn. Synkronsvømming er en organisert form for vanngymnastikk. Militæret tok i bruk gymnastikk for å systematisere den fysiske treningen av soldatene så tidlig som på midten av 1800-tallet. Denne formen for "gymnastikk" ble utviklet til "linjegymastikk" og "troppsgymnastikk", og etter hvert brukt i parader og oppvisninger. Troppsgymnastikk har vært en populær konkurranseform. Det var den militære formen med troppsgymnastikk som først ble innført som fysisk fostring i skolen. Seim kirke. Seim kirke er en langkirke fra 1878 i Lindås kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Vike kirke (Lindås). Vike kirke er en langkirke fra 1891 i Lindås kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Frøyset kirke. Frøyset kyrkje er en langkirke fra 1937 i Masfjorden kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 180 plasser. På grunn av dårlig økonomi, ble ikke kirkeorgel montert før i 1959. I 1969/70 ble kirkebygget forlenget ut fra sakristiet med kjøkken og gang, samt sanitæranlegg i kjelleren. Sandnes kirke (Masfjorden). Sandnes kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1845 i Masfjorden kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 370 plasser. Solheim kirke. Solheim kirke er en langkirke fra 1882 i Masfjorden kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Meland kirke. Meland kyrkje er en langkirke i tre fra 1866 i Meland kommune i Hordaland. Den ligger på gården Meland, som har gitt navn til hele kommunen og er den eneste kirken i kommunen. Den første gangen man hører om kirke i Meland er i "Bergen kalvskinn" fra 1350. Mest sannsynlig var dette en stavkirke bygd i den første halvdelen av 1200-tallet. Området som sognet til kirken var mest sannsynlig Flatøy, mesteparten av Holsnøy og deler av Radøy. Etter reformasjonen ble kirken en annekskirke under hovedkirken på Hamre. Meland kirke ble da neglisjert vedlikeholdsmessig, og ble revet på 1600-tallet på grunn av at den var i så dårlig stand. I 1616 ble det reist en ny kirke på Meland. Dette var sannsynligvis en lignende kirke som Hamre kirke som fremdeles står. Fra en synfaring i 1686 vet vi at kirken var malt og i god stand. Den var 10,7 ganger 9,5 meter og koret var kvadratisk med sider på 6,3 meter og et tilbygg med tårn. Den store nordiske krigen fra 1700 til 1720 gjorde at kongen kom i en økonomisk knipe. For å komme ut av dette uføret bestemte han å selge kirkene på landsbygden til private. Hamre kirke med annekskirkene Alversund, Seim, Meland, Hosanger og Mo ble kjøpt på auksjon av Edel Holberg Hamre for 650 riksdaler. De ble snart solgt videre, og lensmann Anders Tveit eide dem fra 1726 og fram til sin død i 1751. Da ble Meland kirke solgt på auksjon igjen og ble kjøpt av Ole Blege fra Bergen for 100 riksdaler. Han eide den fram til 1767 da den ble kjøpt av 205 riksdaler av fem bønder fra Radøy. Rundt midten av 1800-tallet var kirken igjen i dårlig stand, og den var i tillegg for liten i forhold til folketallet. Formannskapet i Meland forsøkte å få eierne av kirken til å pusse den opp, men det hele endte med at soknet tok over kirken. De fikk da 500 spesidaler med på kjøpet. Ganske fort ble det besluttet å bygge en ny kirke, og den gamle kirken ble revet og byggingen på ny kirke kom i gang. Den tredje kirken på Meland, som er den som fremdeles står, ble bygget på en ny tomt, noen hunder meter fra der de to tidligere kirkene stod. Arbeidet med kirken startet vinteren 1861-62 med å begynne og kjøre stein til grunnmuren til kirken. Den stod ferdig i 1866 og ble vigslet 14. september dette året. Kirken gjennomgikk en omfattende renovering i 1955, og ble da blant annet malt i lyse farger på innsiden. Inventar. Utsikt over deler av Meland. I forgrunnen er kirkegården der de to tidligere kirkene sto, med dagens kirke i bakgrunnen. Kirken har en messinglysestake fra den første kirken som stod på stedet. Det er en toarmet lysestake som blir antatt å være fra 14-1500-tallet. Fra den andre kirken på Meland har kirken en lysekrone som ble gitt til kirken av Anders Tveit som eide kirken på 1700-tallet. Lysekronen er fra 1729. Altertavlen viser Jesus som taler til en folkemasse. På altertavlen står det to statuer, en av evangelisten Johannes og en av apostelen Peter. De to små klokkene fra 1600-tallskirken ble flyttet over i den nye kirken. I 1907 ble disse støpt om til en klokke som henger i tårnet i dag. Meland kirke fikk orgel sent sammenlignet med andre kirker. Orgelet i kirken ble kjøpt fra Mariakirken i Bergen i 1927. Orgelet er bygd i 1865 av orgelfabrikken Schulze i Tyskland, og er ett av svært få gjenværende orgel fra denne fabrikken i Europa. Maria Zambaco. "The Beguiling of Merlin" symbolisere tosidig både Maria Zabaco og kunstneren selv foruten bildets myteologiske tema. Angel, 1881, er et senere bilde av Burne-Jones, men ansiktstrekkene representerer det kvinneideal som kunstneren søkte, blant annet hos Maria Zambaco. Maria Zambaco (født "Maria Theresa Kassavetti/Cassavetti" 29. april 1843 i London, død 14. juli 1914 i Paris) var en rik gresk arving som er kjent for å ha vært modell og elskerinne for den engelske maleren Edward Burne-Jones (1833–1898). Maria var kusine av Maria Spartali Stillman, som også hadde vært modell for Burne-Jones. De to kusinene hadde begge den bleke og mystiske kvinnelige skjønnhet som pre-rafaelittene søkte. Maria kom fra en betydningsfull og rik gresk familie som hadde flyktet fra Hellas for å unnslippe den tyrkiske-muslimske forfølgelsen. Hun skremte sin første beundrer George du Maurier og giftet seg i stedet med en ordinær lege, dr. Zambaco og levde med ham i Paris. Ekteskapet var mislykket, og hun forlot ham med deres to barn for bosatte seg hos sin mor Euphrosyne Cassavetti i London, hvor hun ønsket å bli en skulptør. Hun møtte Edward Burne-Jones første gang i 1866 da hennes mor bestilte et portrett av henne hos kunstneren. Maria var en kusine av Lucas Ionides, en annen gresk emigrant, som Burne-Jones hadde malt "Hymenaeus" (1868) for. En gang etter deres første møte begynte de et heftig og lidenskapelig forhold til tross for at Burne-Jones var lykkelig gift med sin hustru Georgiana MacDonald som han hadde giftet seg med i 1860. Burne-Jones’ biografer har hintet om at gjennom tiårene hadde han flere forhold til unge sjelfulle kvinner som inspirasjon for sin egen kunstneriske kreativitet. Forholdet mellom Zambaco og Burne-Jones varte fram til 1871 eller 1972 og hennes ansikt finnes på en rekke av hans bilder: "Cupid Finding Psyche" (1866), "Portrait of Maria Zambaco" (1870), "Mirror of Venus" (1870) og "Phyllis and Demophoön" (1870) hvor Demophoön antagelig representerer Burne-Jones selv som sliter med å fri seg fra sin elskerinne. Det er mulig at paret levde sammen i Paris i noen måneder til Burne-Jones endte forholdet ettersom han følte skyldig, men hun var fortsatt i hans bevissthet og hennes ansikt går igjen som fristerinne i hans store maleri "The Beguiling of Merlin" (1872–1877). I løpet av 1870-tallet stilte Burne-Jones ikke ut, etter en rekke fiendtlige angrep i kunstpressen. Etter det lidenskapelige, men håpløse forholdet til sin modell Maria Zambaco måtte han utstå en skandale da hun forsøkte å begå selvmord i all offentlighet. Høy på laudanum forsøkte Maria Zambaco å få sin elsker med på en felles selvmordspakt ved bredden av kanalen Regent's Canal. Da den forskrekkede Burne-Jones avviste forslaget truet Zambaco med å kaste seg i vannet på egen hånd. Naboene, blant annet ekteparet Robert og Elizabeth Browning tilkalte politiet mens Burne-Jones skal ha besvimt. Maria Zambaco aksepterte etterhvert at Burne-Jones ikke ville noen gang forlate sin hustru. Det er indikasjoner på at forholdet likevel fortsatte til og fra en stund videre. Burne-Jones innledet også et forhold til May Gaskell i 1892 da han var 59 år gammel, selv om forholdet ikke var seksuelt og hun heller ikke – i motsetningen til Maria Zambaco – poserte for hans malerier. Helsen hans forverret seg fra 1896 og han døde to år senere. Maria Zambaco levde fram til hun døde i Paris i 1914, men hun er gravlagt på West Norwood Cemetery i den gresk-ortodokse seksjonen, i London. Litteratur. Zambaco, Maria Zambaco, Maria Mo kirke (Modalen). Mo kirke er en langkirke fra 1883 i Modalen kommune, Hordaland fylke. Historie. Den første kirken på Mo ble sannsynligvis bygd på siste halvdel av 1100-tallet, men er ikke nevnt i skriftlige kilder før i 1360. Dette var en stavkirke og den ble utvidet med et kor i 1550. I 1593 ble det så bygd en ny kirke med plass til omtrent 130 mennesker. Denne kirken ble så revet da dagens kirke ble bygd i 1883. Kirken ble restaurert i 1976 og 77. Veggene ble nedlutet og den fikk diverse nytt inventar og den gamle altertavlen fra 1612 ble restaurert og plassert på en sidevegg i koret. Kirken fikk og et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Kirken fikk nye benker i 1990. I monter i kirken er det utstilt gjennstander fra den gamle kirken. Adkomst til stedet er via Fv346 og Rv569. Odda kirke. Odda kirke er en langkirke fra 1870 i Odda kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Orgelet. Orgelet i Odda kirke ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1968. Det har 36 stemmer og elektrisk traktur og registratur. Bueskyting under Sommer-OL 1904. Bueskyting under Sommer-OL 1904. Bueskyting var med på det olympisk programmet for andre gang 1904 i St. Louis. De ble konkurrert i seks grener, tre for menn og tre for damer, fire individuelle og to lagkonkurranser. Totalt 29 utøvere, 23 menn og 6 damer, alle fra USA deltok i bueskyterkonkurransene. Matilda Howell vant tre gull og George Bryant to gull og en bronsemedalje. Skare kirke. Skare kirke er en langkirke fra 1925 i Odda kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og tømmer og har 230 plasser. Tyssedal kirke. Tyssedal kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1963 i Odda kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og har 250 plasser. Kirken er tegnet av arkitekt Aksel Fronth. Altertavlen er et dekorasjonsteppe signert av Grete Lange. Orgelet er levert av Bruno Christensen i 1970. Bjoa kirke. Bjoa kirke er en langkirke fra 1895 i Vindafjord kommune i Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Ølen kirke. Ølen kirke (Ølen kyrkje) er en langkirke fra 1874 i Vindafjord kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Lysekloster kapell. Lysekloster kapell er en langkirke som ligger rundt 300 hundre meter fra ruinene av Lyse kloster, i Lysefjorden i Os kommune, Hordaland fylke. Kapellet ble bygget av Lyseklostergodsets første private eier, stiftsskriver Nils Hanssønn Smidt og vigslet av biskop Jens Skjelderup i forbindelse med Mikkelsmessen i 1663. Kirken er i privat eie under Lysekloster hovedgård og ble bygget i tilknytning til innflytning på denne. Kapellet har en rikt utformet prekestol, svært lik den man finner i Os kirke. Kapellet har bevart en rekke eldre skatter, alterkalk fra 1664, oblateske fra 1703, vannkanne fra 1700-tallet, to store alterstaker fra 1696 og en almissesamler fra 1696. Kirketårnets spir har vindfløy med årstallet 1739. Kapellet har to kirkeklokker, en skipsklokke merket «Ulanga» og en stålklokke fra slutten av 1800-tallet. Kirken har 100 plasser, men på grunn av begrenset oppvarming blir kapellet bare brukt i sommerhalvåret i forbindelse med skoleavslutninger, dåp og bryllup. Menigheten i Os bruker kapellet til gudstenester to ganger året, andre pinsedag og en søndag i august. Altertavle. Altertavlens sentralmotiv viser Kristus på korset med Maria og Johannes. Nede ved rammen er det to utskårne figurer som framstiller Maria med barnet og Johannes med kalk og bok, trolig satt inn sekundært. Frisen over storfeltet har innskriften: «Til Guds Ære og Kirchens Prÿdelse». Altertavlen har en frittstående toppfigur viser Sankt Mikael og dragen eller en (misforstått) Sankt Jørgen. Fotstykkets frise har innskriften: «Sl. Jacob Anderssøn, Anne Michels Datter 1703». Altertavlen skal etter tradisjonen stamme fra Sankt Jørgen kirke i Bergen og kommet til Lysekloster etter bybrannen i 1702. Lyseklostertavlen er blitt sammenlignet med altertavlen i Urnes kirke, som ble kjøpt en gang mellom 1696-98. Gravkapellet. Like vest for kirken ligger et mindre gravsted omgitt av en rullesteins mur med gravene til Georg von Erpecom sr. (1889–1958) og hustru Birgit von Erpecom (1890–1983). Eksterne lenker. i "Norges Kirker" utgitt av NIKU og KA Nore Neset kirke. Nore Neset kirke er fra 2000 i Os kommune, Hordaland fylke. Altertavlen er laget av Gunnar Torvund, kirkesølvet av gullsmed Pål Vigeland og tekstilene av Aud Marit Bjørnevik. Os kirke. Os kirke er en langkirke fra 1870 i Os kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Bruvik kirke. Bruvik kirke (Bruvik kyrkje) er en langkirke fra 1867 i Osterøy kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Friidrett under Sommer-OL 1904. Friidrett under Sommer-OL 1904. Friidrett var med for tredje gangen på det olympiske programmmet 1904 i St. Louis. Utøvere fra 11 nasjoner konkurrerte om 25 olympiske titler, to flere enn i Paris 1900. Det var tre nye øvelser på programmet; tre- og tikamp samt kasting av 56 pounds vekt. De lange hinderløpet på 4000 meter var strøket fra programmet. Det korte hinderløpet var litt lengre enn tidligere, 2590 meter mot tidligere 2500 meter og 5000 meter for lag var omgjort til 4 miles for lag. Utøverne fra hjemmenasjonen USA dominerte stort, de vant olympisk gull i 23 av 25 øvelser. Archie Hahn og Ray Ewry vant begge tre gullmedaljer. Hahn vant sprintøvelsene 60, 100 og 200 meter. Ewry vant stille lengde, stille høyde og tresteg uten tilløp og forsvarte dermed sine olympiske mesterskapstitler fra forrige OL da han vant de samme tre øvelsene. Lag 4 miles (6437 m). "Kun to lag deltok i konkurransen." MS «Bruvik». MS «Bruvik» ble levert fra Glommens Mek. Verksted til Indre Nordhordlands Dampbaatlag LL 15. juli 1949 og gikk i fjordafart i Nordhordland i 30 år. I 1979 ble hun solgt til Finland, men kjøpt tilbake til Hordaland i 1994. Skipet. MS «Bruvik» var bygd som en lokalrutebåt av sjøbuss-type som trafikkerte ruter i Nordhordland. Ved levering var skipets tonnasje 291 bruttoregistertonn. Hovedmaskinen var en sekssylindret dieselmotor med oppgitt ytelse 810 hestekrefter (bhp), noe som ga en marsjfart på 16 knop. MS «Bruvik» var sertifisert for 280 passasjerer i lokalfart. Blodsport. Blodsport er en terminologi som tradisjonelt har vært brukt av sosialreformatoriske krefter til å beskrive sport og underholdning som gjerne omfatter unødige og ofte grusomme (blodige) lidelser der dyr og mennesker ufrivillig inngår, men i dag blir også mange frivillige kamper klassifisert som blodsport. Blodsport er derfor synonymt med kamper (en form for kampsport) på liv og død mellom to eller flere dyr eller dyr og mennesker. Blodsport er en svært gammel form for underholdning, kjent helt tilbake fra oldtidens Egypt, Romerriket og antikkens Hellas. Prototypen på en blodsport kan sies å være gladiatorkampene som foregikk i romertiden, der gladiatorer kjempet mot hverandre eller mot ville dyr (som regel rovdyr). Eksempler på blodsport som fortsatt eksisterer er blant annet tyrefekting, hanekamp, hundekamp, parforsejakt og i en viss grad hetsjakt, men det finnes også en rekke andre former. Et eksempel på blodsport som har forsvunnet er gladiatorkampene fra romertiden. Med noen unntak, eksempelvis tyrefekting i Spania og noen andre land, omfattes blodsport gjerne av totalforbud i industrilandene, mens det andre steder i verden kan være både populært, svært utbredt og fullt lovlig. I mange land, der blodsport er ulovlig, eksisterer det imidlertid ofte et «svart marked», ofte i samband med ulovlige veddemål der store pengesummer inngår. Som uttrykk har begrepet «blodsport» etter hvert også blitt synonymt med regulære kampsportformer, der såkalt fullkontakt tillates. Eksempler på slike sportslige aktiviteter er boksing, karate, kung-fu og kickboksing med flere. Büssing. Büssing AG ble etablert 1903 i Braunschweig, Tyskland som «Heinrich Büssing, Specialfabrik für Motorlastwagen, Motoromnibusse und Motoren, Braunschweig, Elmstraße». Selskapet var den største tyske buss- og lastebil-produsenten på 1960- og 1970-tallet. Selskapet ble kjøpt opp av MAN i 1971. Historie. Büssing fikk økonomiske problemer på slutten av 60-tallet som følge av forhøye utviklingskostnader og for lite salg av moderne lastebiler med underliggermotorer. Her var de rett og slett for tidlig ute i forhold til markedet og utviklingen. Dette førte til at eierselskapet Salzgitter AG i 1968 solgte en del av aksjene til MAN som var interessert i å benytte Büssings underliggerteknologi. Resten av aksjene ble solgte i flere bolker til MAN, og i 1972 ble Büssing helt infusjonert i MAN-konsernet. Oslo Sporveier kjøpte flere store serier med busser i annen halvdel av 1960-tallet, blant annet med det formålet å erstatte trikkelinjer med buss. Sagene-trikken ble erstattet av bussrute 17 trafikkert hovedsakelig med nye Büssing Präfekt-busser i 1965. Sammenlignet med datidens samtidige busser for bytrafikk var Büssing-bussene små, men de hadde spesielt god oversikt fra førerplassen, liten svingradius og hekkmotor med eksosutslippet på taket. Dette skulle gjøre dem spesielt godt egnet som bybusser i trange og kronglete gater. Den spesielle eksosutslipp-løsningen var ment å være mer miljøvennlig. Dette var også den første serien bybusser med helautomatis gearing. Motorkraften var imidlertid i svakeste laget, noe som gjorde at det tok sin tid å forsere de bratteste bakkene i byen opp til bl.a. Ryen og Ekeberg Hageby. Trondheim Sporvei kjøpte et mindre antall, dels gjennom selskapet Graakallbanen AS. Her ble de brukt på samme måte, til å overta etter den nedlagte Singsakertrikken. En av Oslo-bussene finnes bevart av Sporveismuseet på Majorstua i Oslo. Først på 1970-tallet fikk Oslo Sporveier levert flere serier fra det sammenslåtte selskapet. I to tiår fra midt på 1960-tallet var Büssing- og MAN-Büssing-busser helt dominerende på Oslos bybussruter. De fleste av disse var merket MAN Büssing. Den største av disse leveringene var MAN SL 200, levert fra og med 1975 i nesten 100 eksemplarer til Oslo og også et større antall til Trondheim. Av andre norske selskaper som har kjøpt fra Büssing kan nevnes Ekebergbanens busselskap, som kjøpte fra Büssing allerede på 1920-tallet, samt Lommedalsbussen AS på 1970-tallet, men de sistnevnte var bare chassiser som ble forsynt med norske karosserier. Madlamark kirke. Madlamark kirke er en arbeidskirke fra 1976 i Stavanger Kirken er bygget i tegl og har 350 plasser. Korsportalen. Madlamark kirke har en karakteristisk altertavle, «Korsportalen», et kunstverk i form av et alterbilde som dekker alterveggen. Verket var ferdig i 2003, og er laget av kunstneren Ole Lislerud. Verket er en mosaikk som forestiller varianter av det greske korset som danner et Y-kors, et symbol for treenigheten. Mosaikken er også sammensatt av ulike biter med tekst. Tekster fra Bibelen og organisatoriske tekster fra menighetslivet i Madlamark menighet. Bibeltekstene er på tre ulike språk. Salme 61,3 på hebraisk, Matteus 3,16 på gresk, og Salme 11,4 på koptisk. Norges Gymnastikk- og Turnforbund. 25. mai 1890 Øistein Leren Norges Gymnastikk- og Turnforbund (NGTF) ble stiftet 25. mai 1890 og er landets eldste særforbund. Den gang het det «De Norske Turn- og Gymnastikkforeninger». Først i 1936 ble forbundet hetende Norges Gymnastikk- og Turnforbund. Turn var den første idretten som ble organisert i et eget forbund i Norge. I dag er det ca. 420 gymnastikk- og turnforeninger (lag) i Norge, med til sammen ca 80 000 medlemmer. Dette gjør NGTF til det 5. største særforbundet i Norge. Forbundet organiserer apparatturn, troppsturn, rytmisk gymnastikk og sportsdrill. NGTF er medlem av Det internasjonale turnforbundet (FIG) (Fédération Internationale De Gymnastique). I dag har FIG over 25 millioner medlemmer, og er dermed et av de største idrettsforbundene i verden. Eksterne lenker. Norges Gymnastikk og Turnforbund Elements. Elements er et band fra Grenland bestående av fem tenåringsgutter fra Langesund og Porsgrunn. Det ble dannet desember 2005. De spiller en melodiøs, tung type metall, med innslag av det meste. De har hatt mange spillejobber rundt omkring i Grenland. De gjorde det nylig bra i Rockekampen, en konkurranse Varden holder for å fremme ukjente band i Telemark, og kom på førsteplass i SMS-avstemmingen. Vinneren av hele Rockekampen ble bestemt etter at de bandene som kom videre fra avstemmingen fikk spille litt på Kroa i Bø. Der vant Ørkenkjøtt. De vant også den lokale UKM-finalen i Bamble i 2007, som ble avholdt i Langesund kino. De spilte bare egenkomponert musikk, men spilte coverlåter i begynnelsen for å finne bandkjemien. Gruppen er nå oppløst grunnet interne problemer. Edward Norton. Edward Harrison Norton (født 18. august 1969 i Boston i Massachusetts) er en amerikansk filmskuespiller og filmregissør som har blitt nominert til to Oscar-statuetter og vunnet en Golden Globe-pris. Georges Guétary. Georges Guétary født 8. februar 1915, død 13. september 1997 var en fransk skuespiller og sanger. Vuelta a España 2007. Den 62. utgave av sykkelrittet Vuelta a España ble arrangert i tidsrommet 1. til 23. september 2007, og bestod av 21 etapper på til sammen 3241 kilometer. 145 av de 189 startende fullførte. Atten av ProTour-lagene fikk stille i rittet. Unibet.com ble ikke invitert, og invitasjonen til Astana ble trukket tilbake etter at flere av lagets ryttere testet positivt for doping tidligere i sesongen. I tillegg ble de spanske kontinental-lagene Relax-GAM, Andalucia-Cajasur og Karpin Galicia invitert. Ingen nordmenn stilte på startstreken i denne utgaven av rittet. For første gang på over ti år, startet rittet i Vigo i provinsen Galicia, hjemstedet til Caisse d'Epargne-rytteren Óscar Pereiro Sio. Denne utgaven var uvanlig også fordi den første fjellmålgangen kom allerede på den 4. etappen. Russeren Denis Mensjov vant sammenlagt foran spanjolene Carlos Sastre og Samuel Sánchez. Samuel Sánchez, Daniele Bennati og Oscar Freire vant tre etapper hver, og Alessandro Petacchi vant to etapper. Mensjov vant klatrekonkurransen og kombinasjonskonkurransen, og Bennati vant poengkonkurransen. Kombinasjonkonkurransen. "Poengene i kombinasjonskonkurransen regnes ut ved å summere plassering i de andre konkurransene." Klisterhjerne. "Klisterhjerne" var et norsk spørreprogram for barn og ungdom som gikk på TV 2 fra 2003 til 2005 med Arne Hjeltnes som programleder og Ole André Sivertsen som medhjelper. Serien hadde premiere på TV 2 den 30. august 2003 og gikk i tre sesonger. Programmet ble sendt på lørdagskveldene. Om serien. Vinneren i finalen av hver sesong ble kåret til «Årets Klisterhjerne» og fikk dekket tre års utdanning tilsvarende summen av et studielån på tre år. Eleven som ble nummer to i finalen fikk dekket to år, mens elev nummer tre fikk dekket ett år. Ungdommer fra både barneskole, ungdomsskole og videregående skole kan delta i programmet. Snekkerplassen. Snekkerplassen, gateadresse i Åsane bydel, Bergen. Dampfløyte. Dampfløyten ble oppfunnet omkring 1832 av en amerikansk musiker som ville lage signalapparater. Fløyten virker ved at damp slippes inn i et kammer gjennom en spesielt utformet åpning når en åpner en ventil. Dampen vil skiftevis utvide seg og trekke seg sammen før den går ut. Tonehøyden bestemmes av lengden på kammeret. Dampfløyten var brukt til lokomotiver, båter og skip, fyr, og som fabrikksignaler ved arbeidstids start og slutt. Noen steder var det flere fløyter, slik at en kunne lage tonesignaler (Britiske togfløyter kunne signalisere til stasjoner de passerte). Amerikanske tog hadde ofte fløyter som ble utløst sammen til en akkord. Kjennere kunne derfor høre hvilket tog som passerte. Dampen er nå oftest erstattet med trykkluft. De fleste dampfløyter som var i nyttig bruk er nå erstattet med trykkluftdrevne horn (tåkelurer). "Calliope" er det engelske navnet på dampfløyteorgelet. På Bergen havn ble det fremført en komposisjon for skips- og dampfløyter i tilknytning til en veteranbåtfestival. Fougasse. Fougasse er i fransk matlagning et lite brød med fyll, for eksempel bacon, ost, tomat eller oliven. Brødet er knyttet til Provence, men finnes i ulike varianter i andre regioner også. Ofte kan fougassen være kunstferdig utformet for å ligne et hveteaks. Fougassen er det franske motstykket til den italienske focaccia. Grand Theft Auto 2. Grand Theft Auto 2 (GTA 2) er et amerikansk actionspill i Grand Theft Auto-serien utviklet av Rockstar North og gitt ut 22. oktober 1999 på PlayStation og PC. Året etter kom spillet på Game Boy Color og Dreamcast. I spillet har man en større grad av A.I.(kunstig intelligens) rundt hva som skjer, og man har nå flere gjenger man kan velge mellom å samarbeide med, blant annet japansk og russisk mafia, gale forskere og buddhistlignende sekter. GTA 2 fungerer bedre med nyere PCer enn GTA 1. Spillet er ganske likt GTA 1 på mange måter, men har likevel mye nytt å tilby – som for eksempel flere våpen og en rekke nye oppdrag. Radiostasjonene er like syke her som på GTA 1 – noe som nok var en viktig grunn til at GTA 1 ble så populært. Ikke bare kunne man kjøre rundt og finne på hva du ville, men musikken man hørte var musikk man ville hørt på ellers. Grafikkmessig er GTA2 ganske likt GTA1, bortsett fra at de har fikset noen irriterende problemer med at spillet hakket fra 1er'n og at de har gitt spillet en mer moderne 3d stil. Grand Theft Auto III. Grand Theft Auto III (GTA III) er et amerikansk tredjepersons actionspill i Grand Theft Auto-serien utviklet av DMA Design (nå Rockstar North) og gitt ut på PlayStation 2 i oktober 2001. I 2002/2003 kom spillet på PC og i 2003/2004 på Xbox. Kunst nå. "Kunst nå" var et norsk tv-sendt kunstprogram som gikk på NRK1 fra 2000 til 2001. Serien hadde premiere på NRK1 den 14. november 2000. Siste episode ble sendt høsten 2001. Om serien. Programmserien hadde et videre spekter enn å speile bildekunst, litteratur og scenekunst. I tillegg ble arkitektur, design og til dels også film samt andre kulturaktiviteter som reporterne følte de kunne lage spennende historier av, tatt opp. Det er i alt åtte selvstendige videojournalister (kulturdetektiver), og i hvert program presenterte tre av dem sin historie. Reportasjene var både fra Norge og utlandet. Smart Forfour. Smart Forfour var en bilmodell i supermini-segmentet (B-segmentet) produsert av det tyske selskapet Smart, som eies av DaimlerChrysler. Bilen ble utviklet i samarbeid med Mitsubishi og produsert på samme fabrikk som Mitsubishi Colt i Born i Nederland. Den ble produsert fra 2004 til 2006. Smart Forfour ble tatt ut av salg i juli 2006 på grunn av dårlig salg. Da var 132 706 enheter blitt produsert. Modellen ble levert som 5-dørs hatchback. Hovedkonkurrenter var Mini (BMW) og Lancia Ypsilon. Fylkesvei 44 (Hordaland). Fylkesvei 44 i Hordaland (Fv44) går mellom Husnes og Opsanger i Kvinnherad kommune. Veiens lengde er 8,4 km. Eksterne lenker. 044 Kvardagsliv. "Kvardagsliv" var en norsk mini-serie på fem episoder som gikk på NRK1 fra desember 2000 til januar 2001. Dokumentarserien tok for seg norges historie på 1900-tallet og så nærmere på hvordan folk flest hadde det. Serien hadde premiere på NRK1 den 20. desember 2000. Om serien. Omtale av episode 2: "Det 20. hundreåret var ei fantastisk reise når det gjeld kommunikasjon. I andre program i serien om norsk kvardag skildrar vi korleis vanlege folk har opplevd den utrulege utviklinga frå hestetrikk til Internett. Unik norsk dokumentarserie om vårt eventyrlege hundreår".(NRK) Episodeindeling: Eit nytt kvinneliv, Då Noreg blei mindre, Nye horisontar, Ein ny arbeidsdag, Ein ny nasjon. Maura Tierney. Maura Lynn Tierney (født 3. februar 1965) i Boston i Massachusetts) er en amerikansk skuespiller, senest best kjent for sin rolle som «Abby Lockhart» i TV-serien "Akutten". Cessna A-37 Dragonfly. Cessna A-37 Dragonfly er et amerikansk to-seters lett angrepsfly utviklet av Cessna Aircraft Company. A-37 er en versjon av treningsflyet T-37 Tweet, og fløy første gang 22. oktober 1963 som YAT-37D (en konvertert T-37B). Utvikling og varianter. I 1966 fikk Cessna en kontrakt med det amerikanske flyvåpenet om å konvertere 39 T-37B til A-37A Dragonfly, disse ble evaluert i Vietnam fra 1967 og senere overført til Sør-Vietnam. A-37A skilte seg fra T-37 blant annet med sine kraftigere motorer, to General Electric J85-GE-5 turbojetmotorer, 8 våpenstasjoner under vingene, en innebygd 7,62 mm GAU-2 gatling-mitraljøse, vingetipptanker, pansring og oppgradert avionikk. A-37B Dragonfly hadde et forsterket skrog og kraftigere motorer i form av to General Electric J85-GE-17A turbojetmotorer med en skyvekraft på 12,7 kN hver. A-37B ble levert fra 1968 og ble brukt av både det amerikanske flyvåpenet og Sør-Vietnam under Vietnamkrigen. 130 A-37B ble utstyrt med avionikk for observasjon og ildkontroll under betegnelsen OA-37B. I alt 577 A-37B og OA-37B ble produsert, og flyet er i tillegg blitt levert til flyvåpnene i Chile, Colombia, Ecuador, El Salvador, Guatemala, Honduras, Peru, Sør-Korea og Urugay. I mange av disse flyvåpnene er flytypen fremdeles i operativ tjeneste. Spesifikasjoner. Installasjonen av GAU-2 7,62 mm gatling-mitraljøsen er i nesen til A-37 Dragonfly Smart Fortwo. Smart Fortwo er en småbil produsert av det tyske selskapet Smart, som eies av DaimlerChrysler. Bilen blir laget i Smartville i Frankrike. Den er produsert fra 1998 og frem til i dag. Bilen kan leveres med en 800 ccm dieselmotor på 45 hk eller en 1,0 liters bensinmotorer som yter fra 61 til 98 hk. Karosserier. Hovedkonkurrenter er Mini (BMW) og Lancia Ypsilon. Klassisk ledighet. Klassisk ledighet oppstår når en bedrift har for høye kostnader til å kunne fortsette driften på den samme måten. Da må bedriften kutte ned på kostnadene, ofte ved å avskjedige ansatte, for ikke å tape penger. Fylkesvei 52 (Hordaland). Fylkesvei 52 i Hordaland (Fv52) går mellom Seimsfoss og Guddal i Kvinnherad kommune. Veiens lengde er 2,0 km. Eksterne lenker. 052 Paradis (Bergen). Paradis er et område og boligstrøk i Fana bydel i Bergen, omgitt av Storetveit, Fantoft og Nattland i nord, Fjøsanger og Nordåsvannet i vest, og Hop, Nesttun og Midtun i sør, som alle utgjør sammenhengende tettbebyggelse som inngår i Tettstedet Bergen. Paradis omfattes av grunnkretsene Paradis og Tveiterås, som hadde til sammen 2 834 innbyggere 1. januar 2012 og et samlet areal på 2,17 km², hvorav 0,11 km² er ferskvann. I tillegg har Storetveit og Hop postadresse Paradis. På Paradis er det nesten utelukkende villabebyggelse. Her ligger statsminister Christian Michelsens bolig Gamlehaugen, som nå er byens offisielle kongebolig. På Paradis ligger også Fantoft stavkirke og Fana brannstasjon. Her lå også skipsreder Hilmar Rekstens bolig (og kontorer), nå kunstmuseum under navnet Rekstensamlingene. Barneskolen heter Paradis skole, og like ved denne ligger også Fana gymnas. Steinerskolen i Bergen og Montessoriskolen i Bergen har lokalene sine i området. På Paradis ligger også Tveiterås skole som er en spesialskole for autister. Det spesialpedagogiske kompetansesenteret Statped Vest, som dekker de fire vestlandsfylkene, har sitt hovedkontor i Sandbrekkeveien 27. Her ligger også Syns- og audiopedagogisk tjeneste for Hordaland. Mellom 1932 og 1965 var Paradis en holdeplass på Vossebanen, og lå 7,44 km unna Bergen jernbanestasjon. Paradis har i dag holdeplass (Paradis holdeplass) for Bybanen i Bergen, som går mellom Bergen sentrum og Nesttun. Fylkesvei 50 (Hordaland). Fylkesvei 50 i Hordaland (Fv50) går mellom Rosendal og Bjørke i Kvinnherad kommune. Veiens lengde er 1,7 km. Eksterne lenker. 050 Archie Hahn. Charles Archibald «Archie» Hahn (født 14. september 1880 Dodgeville, Wisconsin, død 21. januar 1955 i Charlottesville Virginia) var en amerikansk friidrettsutøver og en av de fremste sprinterne på begynnelsen av 1900-tallet. Hahn vant alle tre sprintøvelser under OL 1904 i St. Louis. Først vant han 60 meter mye på grunn av sin raske start, siden vant han 200 meteren og til slutt utklasset han konkurrentene på 100 meter og vant sin tredje olympiske gullmedalje. Han vant også 100 meter under jubileums-OL i Athen i 1906. Han var den eneste som har forsvart 100 metertittelen inntil Carl Lewis gjentok bedriften da han vant 100 meter to ganger på rad (1984) og (1988) etter at Ben Johnson ble disket på grunn av doping. Gene Kelly. Gene Kelly (født Eugene Curran Kelly 23. august 1912, død 2. februar 1996) var en amerikansk skuespiller, danser og sanger. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Han vant en Oscar i 1952. AJ Auxerre. Association de la Jeunesse Auxerroise, også kjent som AJ Auxerre er en fransk fotballklubb fra byen Auxerre, stiftet i 1905. Til tross for byens beskjedne størrelse (40 000 innbyggere) har klubben gjort det godt, noe de ikke minst kan takke sin tidligere trener Guy Roux for. Roux var trener i klubben i over 40 år frem til 2005, og i løpet av denne tiden sikret han klubben tre opprykk, ligatittelen i 1996, samt fire cupmesterskap (det siste kom i hans siste kamp som trener våren 2005). Klubben har spilt i Frankrikes toppdivisjon (Ligue 1) siden 1980, og har kvalifisert seg til ulike europacuper en rekke ganger. Eksterne lenker. Auxerre Auxerre The Lawrence Arms. The Lawrence Arms er et punk rock band fra Chicago, Illinois i USA. Bandet ble dannet i 1999 og består av Brendan Kelly (Bass og vokal), Chris McCaughan (Gitar og vokal) og Neil Hennessy (Trommer). The Lawrence Arms har til nå gitt ut 6 album, inklusiv ett samlealbum med b-sider. De er for tiden signert til plateselskapet Fat Wreck Chords, etter å ha startet karrieren på Asian Man Records. The Lawrence Arms har tatt navnet sitt etter et boligkompleks i Chicago hvor bandmedlemmene Brendan Kelly og Chris McCaughan tidligere delte en leilighet. The Lawrence Arms har to distinkte vokalister i Brendan Kelly og Chris McCaughan. Brendan Kelly kjennetegnes med sin røffe og hese stemme, mot Chris McCaughans mer avslipte og melodiøse stil. Tekstmessig henter The Lawrence Arms inspirasjon fra hjembyen Chicago, men man finner også ofte referanser til både historie, litteratur-historie og Amerikansk populærkultur. Foruten å være medlemmer i The Lawrence Arms, dannet Brendan Kelly og Neil Hennessy sammen med Dan Andriano (Alkaline Trio) og Todd Mohney (Rise Against) i 2004 bandet The Falcon, som foreløpig har gitt ut en EP og ett album. Mens Brendan Kelly og Neil Hennessy har vært opptatt med The Falcon, har Chris McCaughan startet som soloartist, og ga den 13.Mars 2007 ut det akustiske albumet "Four One Five Two" under artistnavnet Sundowner. Eksterne lenker. Lawrence Arms Lawrence Arms En L.U.N. aften med Golden og Antonsen. Johan Golden under "En lun aften" Atle Antonsen under "En lun aften" "En L.U.N. aften med Golden og Antonsen" var et norsk humoristisk talk-show som ble sendt på Metropol-TV fra 2001 til 2002 med komikerne Atle Antonsen og Johan Golden som programledere. Serien hadde premiere på kanalen den 15. mars 2001 og gikk helt til Metropol-TV gikk konkurs. Serien ble regnet som en av bærebjelkene for kanalen og besto i hovedsak av inviterte gjester og faste innslag slik som "Bordellet", som var en parodi på reality-tv. Dette sammen med en rekke harseleringer med diverse samfunnsfenomen. Et populært innslag i programmet var "Sinnaposen", hvor gjestene kunne skrike ned i en tøypose og dermed kvitte seg med aggresjon. Det var viktig å lukke posen raskt slik at ulyden ikke skulle komme ut igjen. Fylkesvei 60 (Hordaland). Fylkesvei 60 i Hordaland (Fv60) går mellom Tofte og Melkevik i Kvinnherad kommune. Veiens lengde er 8,3 km. Fram til Halsnøytunnelen ble åpnet i 2008 gikk fylkesvei 60 videre fra Tofte til Ranavik fergekai. Denne delen av veien er nå en del av riksvei 544. Eksterne lenker. 060 Denis Selimovic. Denis Selimovic (født 22. juni 1979) er en slovensk fotballspiller som spilte for Aalesund FK i Tippeligaen i 2007 og 2008 etter å ha signert for klubben i begynnelsen av februar 2007. Kjetil Rekdal bekreftet etter sesongslutt i 2008 at klubben ønsker å finne en løsning der spilleren får utviklet seg ut ifra sitt potensial, og signaliserte at han ikke er del av Aalesunds FKs videre planer i norsk Tippeliga. Denis Selimovic har tidligere spilt på NK Primorje i Slovenia. Mens han spilte for Primorje, studerte han også økonomi. Gol nye stavkirke. Gol nye stavkirke er en nybygd stavkirke i tre fra 1994 i Gol kommune, Buskerud fylke. Kirken er plassert i Gordarike Familiepark, og er en tro kopi av Gol stavkirke som er flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo. Ytterligere en kopi av Gol stavkirke finnes, Stavkirka på Savjord er en privat eid kirke i Beiarn i Nordland. Byggingen ble påbegynt i 2005 og kirken er oppført i en mindre målestokk enn originalen. Eksterne lenker. Detaljer fra kirkeveggen og taket. Fylkesvei 126 (Hordaland). Fylkesvei 126 i Hordaland (Fv126) går mellom Årsnes/Gjermundshamn, Varaldsøy fergekai og Gjuvsland i Kvinnherad kommune. Veiens lengde er 3,6 km utenom fergestrekningene. Eksterne lenker. 126 Fylkesvei 107 (Hordaland). Fylkesvei 107 i Hordaland (Fv107) går mellom Jondal sentrum og Austrepollen i Kvinnherad kommune, med arm til Hesvik i Kvinnherad. Strekningen mellom Belsnes og Austrepollen ble åpnet 7. september 2012. Fra Jondal sentrum til Hesvik er avstanden 26,3 km. Eksterne lenker. 107 Ray Ewry. Raymond Clarence "Ray" Ewry (født 14. oktober 1873 i Lafayette, Indiana, død 29. september 1937 i New York) var en amerikansk friidrettsutøver. Ewry har vunnet åtte olympiske gullmedaljer i tre ulike leker, i tillegg vant han to gull i OL 1906 Athen. Under OL 1900 i Paris ble han olympisk mester i stille lengde, stille høydehopp og tresteg uten tilløp alle på en og samme dag 16. juli. Han forsvarte sine olympiske mesterskapstitler i St. Louis 1904 da han vant de samme tre øvelsene. I jubileums-OL 1906 i Athen vant han både stille lengde og stille høyde, tresteg uten tilløp var ikke med på programmet, det var med for siste gang i 1904. I 1908 i London vant han sin tredje strake gullmedalje både i stille høyde og stille lengde. Intelligent Systems. Intelligent Systems (株式会社インテリジェントシステムズ, Kabushiki-Gaisha Interijento Shisutemuzu) er en japansk videospillprodusent og -utvikler som gir ut spill for Nintendo. Intelligent Systems har laget spill til alle Nintendos spillkonsoller, både stasjonære og håndholdte, og er en av de viktigste utviklerne hos Nintendo. Intelligent Systems ble skapt i 1986 da flere utviklere forlot Nintendo Research and Development 1 (R&D1). Lavrentij Berija. Lavrentij Pavlovitsj Berija (georgisk: ლავრენტი ბერია – "Lavrenti Pavlesdze Beria"), født i Merkheuli nær Sukhumi, Georgia, død 23. desember 1953 i Moskva, var en sovjetisk politiker og leder av NKVD fra 1938 til 1945 samt i 1953. Berija sluttet seg til kommunistene i 1917, og fra 1921 til 1931 var han leder av sikkerhetspolitiet i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk og i årene 1931 til 1938 var han partisekretær. Han nedkjempet de kaukasiske republikkers frihetsbevegelser på en brutal måte og var brutal i implementeringen av den omfattende tvangskollektivisering i Sovjetunionen, som kostet millioner av mennesker livet. a> og Politbyrået i januar 1940, der han ber om tillatelse til å henrette 346 «fiender av kommunistpartiet og Sovjetmakten» Berija var en skruppelløs og ambisiøs mann og steg raskt i gradene innenfor partiet, og i 1934 ble han således utpekt til kommunistpartiets sentralkomité. I 1938 ble han utnevnt av Stalin til øverste leder av NKVD, Sovjetunionens sikkerhetspoliti. Dermed ble Berija en del av Josef Stalins innerste krets og fikk ansvaret for utøvelsen av den politiske terror. Han var en av Stalins nærmeste medarbeidere inntil Stalins død i 1953. I perioden 1941 til 1945 deltok han i Statskomitéen for Forsvaret, som ledet den samlede krigføringen mot Tyskland og Japan, fra 1942 var han også innenriksminister. I 1945 trådte han tilbake som innenriksminister og ble i stedet fullverdig medlem av Politbyrået. I perioden etter andre verdenskrig ble han gjort hovedansvarlig for utviklingen av Sovjetunionens første atombombe, som var et svært viktig prosjekt for Sovjetunionen idet den kalde krigen var begynt. På starten av 50-tallet begynte Berija å miste Stalins tillit. Mye tyder på at Stalin kort før sin død i mars 1953 planla hvordan han kunne bli kvitt Berija, siden Berija hadde samlet mye makt. Stalins død reddet ham fra å bli utrensket, og han klarte midlertidig å opprettholde sin maktposisjon. Etter Stalins død i 1953 ble Berija igjen innenriksminister og var en kort periode en av Sovjetunionens mektigste menn, kun overgått av Malenkov. I juli måned ble han plutselig arrestert og anklaget for forræderi. Han ble dermed en av de mest kjente ofre for den maktkamp som oppsto i Sovjetunionen i kjølvannet av Stalins død. Berija ble henrettet 23. desember 1953. Larsen spesial. "Larsen spesial" var et norsk musikk-program som gikk på NRK1 fra sommeren 1999 til og med sommeren 2000. Programleder var Rune Larsen. Serien etterfulgte musikk-programmet "Noteknekk" og ble i 2001 etterfulgt av "Absolutt norsk". Programmet hadde premiere på NRK den 16. juli 1999 og gikk i to sesonger. Fylkesvei 53 (Hordaland). Fylkesvei 53 i Hordaland (Fv53) går mellom Rosendal og Kletta i Kvinnherad kommune. Veiens lengde er 1,8 km. Eksterne lenker. 053 The Last King of Scotland (film). "The Last King of Scotland" er en britisk film fra 2006. Den er vinner av en BAFTA-pris og er nominert til Oscar. Filmen er basert på romanen med samme navn. I hovedrollene spiller Forest Whitaker den ugandiske diktatoren Idi Amin og James McAvoy spiller hans skotske personlige lege, doktor Nicholas Garrigan. Filmen er basert på fakta rundt Idi Amin sitt liv, men rollefiguren Nicholas Garrigan er fiktiv. Filmen vant Oscar for «beste mannlige hovedrolle» (Forest Whitaker) under den 79. Oscar-utdelingen. Handling. Den unge skotske doktoren Nicholas Garrigan ankommer Uganda og jobber i et lite sykehus på landet. Ugandas nye president, Idi Amin, skader armen sin mens han er i regionen, og Garrigan blir spurt om å behandle ham. Under eksaminasjonen blir Garrigan distrahert av en lidende ku som også ble skadet i ulykken. Uten å tenke seg om tar han Amins pistol og dreper kua. Amin blir først sjokkert over hendelsen, men når han finner ut at Garrigan er skotsk, og ettersom Amin er meget fascinert av dette landet, skryter han av hans mot og initiativ. Han utnevner dermed Garrigan til sin personlige lege og rådgiver. MultiPlus Solutions. MultiPlus Solutions AS er et internasjonalt programvarehus som leverer den administrative programvareløsningen (ERP) MultiPlus. Selskapet ble etablert i Danmark i 1976 av gründeren Mogens Lindhard. Det første datterselskap utenfor Danmark ble i 1984 etablert i Norge. Dette kontoret ble senere selskapets hovedkontor, og er plassert i Sandefjord. Selskapet omsatte i 2006 for ca. 40 millioner kroner, og har ca. 40 medarbeidere. I dag har firmaet avdelinger i Norge, Danmark og Kina. Administrerende direktør er Per-Olav Helgeland. Selskapet eies i dag 90 prosent av det nederlandske, børsnoterte selskapet Qurius og 10 prosent av medarbeiderne. Håkon Aasnes. Håkon Aasnes (født 13. februar 1943 i Oslo) er en norsk tegneserieskaper. Han har siden 1972 arbeidet med tekst og tegninger til rundt tjue tegneserier, deriblant norske serier som Seidel og Tobram, Stomperud, Smørbukk, Tuss og Troll, Kråka Konrad, Olsenbanden, Hanna, Gråtass og Annika. Han har også tegnet internasjonale seriefigurer som Fantomet og Donald. Aasnes ble i 1976 Norges andre lisensierte Disney-tegner. Han tegnet Disney-figurer frem til 1979 og hadde en ny kort periode som Disney-tegner i 1993. Håkon Aasnes er også første nordmann som har fått tegne og utgi Disney-historier basert på egne ideer og egne manus. Håkon Aasnes bor og arbeider på Aurskog i Akershus fylke. Han fikk Kirke- og undervisningsdepartementets pris 1981. Cary Grant. Cary Grant fotografert i 1975 Cary Grant fotografert i 1975 Archibald Alexander Leach (født 18. januar 1904, død 29. november 1986), bedre kjent under artistnavnet Cary Grant, var en engelskfødt Hollywood-skuespiller. Golemens øye. "Golemens øye" er andre bok i Bartimeus-trilogien av den britiske forfatteren Jonathan Stroud, utgitt 2005 Det har nå godt 2 år siden sist Nathaniel aka John Mandrake tilkalte demonen Bartimeus sist. Nathaniel har omgått en stor forandring disse årene. Dette kan skyldes innflytelse fra hans nye mester Jessica Whitwell. Uansett har Nathaniel blitt svært arrogant og selvgod og tilkaller Bartimeus for at hans karriere ikke skal gå i knus. han har sterkt press fra mesteren sin, en magiker ved navn Jessica Witewell. London har blitt angrepet av en mektig Golem som er en skapning som ikke har blitt brukt siden Prahas storhetstid. John Mandrake. John Mandrake er hovedkarakteren i Bartimeus-trilogien av Jonathan Stroud Når Nathaniel er 5 år blir han solgt av sine biologiske foreldre for at han skal læres opp til å bli en fullgod magiker. Mesteren som blir utvalgt er den middelmådige magikeren Arthur Underwood som er leder for Departementet for intern granskning. I første bok får vi høre om hans barndom og om prinsippet for historien. Nathaniel tilkaller demonen Bartimeus for å ta knekken på en fiende av ham, den fullvoksne magikeren Simon Lovelace. Det viser seg at Simon Lovelace har en del svin på skogen og John som han nå heter blir innblandet i litt av en intrige. Det viser seg at John så vidt klarer å redde livet til Statsministeren. Lekestue (TV-serie 2002). "Lekestue" var en norsk drama-serie på 8 episoder som gikk på NRK1 vinteren 2002 og som var basert på en roman av Roger Kurland. Mini-serien hadde premiere på NRK den 6. januar 2002 og fikk Gullruten 2002 i klassen beste tv-drama/såpe/situasjonskomedie. Om serien. Roger (Nicolai Cleve Broch), Kjell (Thorbjørn Harr), Endre (Frode Winther Gunnes) og Thomas (Varg Winge) er oppvokst i samme rekkehusfelt på Lørenskog og har hengt sammen siden de var guttunger. Nå har de flyttet til Oslo for å studere og bor sammen i kollektiv på Majorstua. Kranglefanten Glør (Joachim Daniel Rafaelsen) hører også med i gjengen, men han bor for seg selv sammen med kjæresten Anja (Marian Saastad Ottesen). Mens kompisene studerer på Blindern, går Roger arbeidsledig mens han venter på å komme videre på embetsstudiet i psykologi. Plikter og ansvar hviler ikke særlig tungt på noen av gutta; stort sett bruker de tiden på drikking, festing og sjekking. Som de fleste av kameratene kommer Roger fra et oppløst hjem, men han har sklidd pent gjennom livet så langt uten å fordype seg i problemene. Han tar hver dag som den kommer og er stort sett fornøyd så lenge tilgangen på penger, damer og øl holder seg noenlunde stabil. Så driver tilfeldighetenes spill ham inn i en jobb som barnehageassistent. Han blir en brysom medarbeider, for etter hvert greier han ikke å la være å engasjere seg i hvordan barna egentlig har det. Det faller i svært dårlig jord hos de intrigante damene som regjerer i barnehagen. De er mest opphengt i pedagogiske modeller som skiftes ut med jevne mellomrom – omtrent like ofte som barnas foreldre skifter partnere. I barnehagen jobber Roger sammen med Helene (Anna Bache-Wiig). Det er hun som skaffer ham jobben etter at han sjekket henne opp en kveld på byen. Mens han betrakter affæren som en enkveldshendelse, legger hun mye mer i det, og det er en situasjon som snart blir ganske slitsom for Roger. For det er koreanske Yumi (Jenny Størdal Toftner) som tar pusten fra Roger. Det vet han ikke helt om han liker, men fortapt er han. Når Helene får snusen i det, setter hun i gang et spill som også involverer Rogers yngre halvbror Robert (Thomas Robertsen). Samtidig debuterer Glør som forfatter og drar i gang et desperat samfunnsopprør som får store konsekvenser for mange, også for Roger og kretsen rundt ham. Tzompantli. TzompantliTzompantli er et trestativ som ble benyttet for utstilling av hodeskaller. De utstilte hodeskallene stammet fra krigsfanger og fra menneskeofringer. Tzompantli var vanlig i mesoamerikanske samfunn. Myking kirke. Myking kirke (Myking kyrkje) er en langkirke i stein fra 1861 i Lindås i Hordaland. Den er den eneste steinkirken i kommunen. Den nåværende kirken er trolig den tredje kirken som ligger på Myking. De to tidligere kirkene var trolig en stavkirke fra middelalderen og en laftet tømmerkirke fra 1606. Den nåværende kirken ble vigslet 17. november 1861 av prost Hveding, og står 300 meter fra den forrige kirken. Den er etter ønske fra bygdefolket bygd av naturstein fra nærområdet. Steinen ble brutt med pliktarbeid fra gårdene som sognet til kirken, og alle gårdene måtte levere lik mengde stein. Utgiftene ble derimot delt etter størelsen på gården. Kirken ble ble første gang renovert i 1961, og senere mellom 2009 og 2011 i forbindelse med kirkens 150-års jubileum. Inventar. Kirken har diverse inventar som er eldre enn den nåværende kirkebygningen. Den har blant annet et krusifiks fra senmiddelalderen, en døpefont i kleberstein fra middelalderen, prekestol fra 1600-tallet og to lysekronerer som opprinnelig kommer fra Nykirken i Bergen. Errol Flynn. Errol Leslie Thomson Flynn (20. juni 1909 – 14. oktober 1959) var en australsk skuespiller som er mest kjent for sine romantiske roller i Hollywood og sin utsvevende livsstil. Sejer. "Sejer" (Konrad Sejer) er en fiktiv person i bøker av Karin Fossum, og filmer og tv-serier basert på bøkene. «Sejer» er også serienavn på disse tv-seriene. Karin fossum merket at ”Evas øye” var en krimroman, og hun måtte lage en etterforsker (Konrad Sejer). I privatlivet er han enkemann, har en datter og svigersønn, og et barnebarn som er adoptert fra Afrika. Han har også en stor hund, Kolberg, men denne må avlives forholdsvis tidlig i serien på grunn av alder og sykdom. I TV-serien spilles Sejer av Bjørn Sundquist. Hans assistent, Skarre, spilles av Christian Skolmen. Svømming under Sommer-OL 1904. Svømming under Sommer-OL 1904. Svømming var med for tredje gang på det olympiske programmet i St. Louis 1904. Det ble konkurrert i ni svømmeøvelser, alle for menn, og for første og eneste gang i OL-historien var distansene angitt i yards og ikke meter. Konkurransene ble gjennomført mellom 4. og 6. september. Grumman F6F Hellcat. Grumman F6F Hellcat var et amerikansk jagerfly brukt under den andre verdenskrig, utviklet av Grumman som en erstatning for forgjengeren F4F Wildcat. Prototypen XF6F-1 fløy første gang 26. juni 1942, det første serieproduserte F6F-3 fløy 3. oktober 1942 og flyet ble operativt i januar 1943. F6F Hellcat ble brukt av hovedsakelig den amerikanske marinen, men også den britiske marinen, under den andre verdenkrig. Da produksjonen stanset i november 1945 var til sammen 12 272 fly bygget. Utvikling og variasjoner. F6F Hellcat ble produsert med bare få endringer underveis og lite skiller de to produksjonsversjonene. F6F-3 ble produsert i 4 403 eksemplarer før den ble erstattet av F6F-5 på produksjonslinjene 21. april 1944. Ytterligere 7 780 F6F-5 ble bygget før produksjonen stanset i november 1945, hvorav 1 434 som F6F-5N nattjagere. Wang (navn 王). Wang (kinesisk: 王; pinyin: "Wáng") er et kinesisk slektsnavn og et av verdens vanligste slektsnavn. I 2007 var det over 92 millioner kinesere i Folkerepublikken Kina med dette navn. Ordet betyr «konge». Navnet er plassert på åttendeplass i den kinesiske Baijiaxing, fortegnelsen over de hundre mest utbredte navn. Plasseringen er ikke en rangering. Navnet 王 romaniseres "Wang" når det dreier seg om språket mandarin, men når det dreier seg om en kantonesisk navnebærer romaniseres det vanligvis "Wong". (Men her består det en forvekslingsfare: Det også svært utbredte navnet Huang 黄 ["Huáng"] romaniseres også av og til som "Wong"). I Singapore, Thailand, Indonesia og Malaysia romaniseres navnet gjerne som "Ong" (for hokkientalende kinesere) eller "Heng" (for teochewtalende). Navnet Wang er også i bruk blant annet i Korea. Bilnavigasjon. Bilnavigasjon er utstyr for navigering av bil ved hjelp av montert GPS antenne og elektronisk kart (levert på CD, DVD, minnebrikke eller OTA (over the air)) med tilhørende kartleser, som kan hjelpe bilfører å finne frem i ukjente omgivelser. Utstyret kan være enkelt-komponenter montert fast i bilen, eller medbrakt håndholdt utstyr montert på en holder. Utstyr. Ekte bilnavigasjon, som ofte blir kalt "Turn-by-turn navigation", er utstyr som kan generere en ønsket kjørerute for brukeren, og deretter guide bilføreren med stemmehenvisning og med visuelle symboler på skjerm, hvor raskeste, eller korteste vei er til forhåndsvalgt destinasjon. Fastmontert. Fastmontert (montert fra bilfabrikk) utstyr, med innebygget gyro og fartsmåler, er ofte det utstyret som fungerer best, men er også som oftest dyrest i kjøp. Disse systemene har som regel også større skjerm (over 7-8") Håndholdt. Håndholdt (eller montert i holder) utstyr, fra produsenter som for eksempel TomTom, Garmin etc., er billigere i innkjøp, men kan ha problemer med navigering i større byer, da de lett kan miste GPS-signalet i tunneler og i skyggen av høye hus o.l. Grumman F8F Bearcat. Grumman F8F Bearcat var et amerikansk jagerfly utviklet av Grumman for bruk fra hangarskip. Prototypen fløy første gang 31. august 1944, og F8F Bearcat ble operativt med den amerikanske marine i mai 1945, men ble ikke brukt i kamp under den andre verdenskrig. I alt 1 237 fly ble bygget, inkludert 746 F8F-1, 126 F8F-1B og 365 F8F-2, før produksjonen stanset i mai 1949. F8F Bearcat ble også brukt av det franske flyvåpenet og av Thailands og Sør-Vietnams flyvåpen. Hundekamp. Hundekamp (en. "dog-baiting") er i utgangspunktet en hvilkensomhelst slåsskamp mellom to eller flere hunder. Arrangerte hundekamper er imidlertid en blodsport, en kamp på liv og død mellom hunder. Slike kamper har blitt arrangert som sport og underholdning siden tidlig på 1800-tallet, men er nå forbudt i de fleste land i verden. Sporten har sin opprinnelse fra de gamle egyptiske, greske og romerske kulturene. Trolig har også regulære hundekamper foregått siden lenge før romertiden, der man vet at slike kamper ble arrangert. Også i flere østlige kulturer finner man tydelige spor etter arrangerte hundekamper, ikke minst fra Japan, der man vet at det har blitt arrangert slik kamper siden før Kamakuraperioden. Hundekamper beskrives blant annet i det historiske dokumentet "Hōjō Takatoki", fra den 14. Shikken (1316–1326). På japansk ble slike kamper kalt "inuawase". På de britiske øyer, der slike slåsskamper mellom dyr har foregått siden romertiden, var såkalt "dog-baiting" alltid mer populært enn annen baiting, for eksempel "bull-baiting" (oksekamper) og "bear-baiting" (bjørnekamper). Arrangerte hundekamper var imidlertid gjerne forbeholdt de rike og velstående før 1800, siden de var de eneste som hadde råd til å holde slike spesialtrente hunder. Omkring århundreskiftet endret dette seg, og flere nye kamphundraser der terrier inngikk oppsto som følge av endringene. I 1835 ble det imidlertid innført en ny lov i England og Wales, som satte en stopper for baiting der dyr inngikk. Tidlig på 1800-tallet voks det også fram et miljø i USA for hundekamper og oksekamper. Der oppsto det også en rekke nye hunderaser. Disse ble kalt pitbull, men den fryktede pitbullterrieren kan først sies å ha oppstått på et noe senere tidspunkt. Disse hundene ble etter hvert også omtalt som kamphunder, selv om de ikke på noen måte kan sammenlignes med kamphunder alet med tanke på krigshandlinger under antikken og senere. Allikevel var det disse linjene som etter hvert skulle føre fram til de moderne kamphundrasene vi kjenner i dag. Hundene har siden blitt eksportert til andre deler av verden, spesielt mot slutten av 1900-tallet. Regulære hundekamper har på nytt også blitt populært i en rekke land, eksempelvis i Russland og land i fjerne østen, selv om det er forbudt. I avlsmaterialet for å få fram kamphunder ble det benyttet modige og uredde, store og mellomstore, hunder som manglet naturlige bitehemninger og var spesielt angrepslystne ovenfor andre dyr. Krysninger mellom terriere, bulldogger og mastiffer ga etter hvert ønsket resultat. Etter hvert ble det så arrangert hundekamper der veddemål og fornøyelser var det primære. Melhus kirke. Melhus kirke, Melhus i Sør-Trøndelag, er en steinkirke fra ca. 1890. Kirken har kirkegård. Til venstre for altertavlen henger et malt portrett av Petter Dass fra 1684 av en ukjent kunstner. Historie. Melhus prestegjeld hadde i 1589 5 kirker betjent av to prester. Melhus kirke var hovedkirke, og annekskirker var Leinstrand, Flå, Grøtan og Kolbrandstad – de to siste i Hølonda. Kolbrandstad kirke ble nedrevet midt på 1600 tallet. Ved kgl.res. 6.3.1889 ble det tillatt å rive den gamle steinkirken i Melhus hovedsokn og bygge en ny kirke på samme tomt. «Ved den søndre Siide af Indgangen til Choret, staaer et Epitaphium som K a r e n, A n d e r s H e l k a n d t s, har ladet sætte, over sine Forældre og Børn.» («Børn» skal vel være «Søskende», se lengre ut i artikkelen.) Dette «Epitaphium» hang i gammelkirka i Melhus. Det ble ikke flyttet over til nykirka da den gamle middelalderkirka ble revet i 1890. «Eldre folk i bygda visste å fortelle at det hadde hengt ei tavle på veggen i gammelkirka, men i nykirka var den ikke kommet og mange tenkte på hvor den var havnet. Bare noen få visste at den var satt unda på – Søndre Melhuus gård.» Prestegårdslåna. Prestegårdslåna som ligger rett sør for kirka var rivningstruet på 90-tallet. Kommunen mente utgiftene med bygget var for store, men i 1996 ble bygget fredet av Riksantikvaren. Lektor Kristine Kaasa Moe tok initiativ til kulturkvelder, «Onsdagskveld i Låna», med blant annet forelesninger og konserter, og hun har vært primus motor for dette i en tiårsperiode. Med bygget i bruk har stemningen endret seg, Kaasa Moe har fått kulturpris, og kommunen har i de senere årene bevilget midler i hundretusenkronersklassen til restaurering og vedlikehold av den gamle presteboligen. Bygningen eies i dag av Stiftelsen Prestegårdslåna i Melhus. Det planleges nå en tilbakeføring/anlegging av prestegårdshagen og en gjenreisning av det gamle stabburet. Fresnel-linse. Fresnel-linse utstilt i "Musée national de la marine" i Paris, Frankrike Fresnel-linse er en optisk linse som ble oppfunnet av Augustin-Jean Fresnel til bruk i større fyrlykter for å gjøre konstruksjonen og monteringen lettere og mindre plasskrevende. Sammenlignet med konvensjonelle samlelinser som ble brukt tidligere, var de nye tynnere, og dermed slapp der mer lys gjennom slik at fyrlyset ble kraftigere og synlig over lengre avstander enn før. Utvikling og konstruksjon. Ideen om en lettere linse tilskrives ofte Georges-Louis Leclerc, greve av Buffon. Den franske ingeniøren og fysikeren Augustin Fresnel har imidlertid blitt tildelt det meste av æren for å ha virkeliggjort og utviklet linsen til praktisk bruk. Den første linsen ble satt i drift i 1822 i "Cordouan-tårnet" ved innløpet til elven Gironde. Fresnel-linsen framkommer ved at en glasslinse blir skåret i konsentriske sirkler, kalt "fresnel-soner". Til å begynne med var denne prosessen helt konkret, og bitene ble montert i fyrtårnet, mens en i dag kan støpe hele linsen i ett stykke. For hver av sonene tynnes linsen gradvis, slik at en linse kan bli nesten flat. Tykkelse, og dermed volum og vekt blir vesentlig redusert på bekostning av litt av den optiske kvaliteten. Bruk. Fresnel-linser er i bruk der optisk kvalitet i form av høy oppløsning ikke er avgjørende, eller der volumet av en konvensjonell linse ikke får plass. Billige Fresnellinser kan preges i klar plast og brukes i overhead-projektører, TV-projektører og håndholdte forstørrelsesglass. De er også i bruk i trafikklys og solovner. Kanskje den største utbredelsen var i billys der glassutformingen bidro til at hovedlyktene laget asymmetriske lysbunter, gjerne med resten av reflektoren bygd til å forlenge fjernlyset. Teknikken er nå i ferd med å bli forlatt til fordel for formede reflektorer som gjør samme nytten til lavere pris og på en mer trafikksikker måte. Teknikken er likevel fortsatt i bruk til blant annet baklys hvor de støpte plastglassene ofte har fresnelmønstre for å rette lyset der det gjør mest nytte. Moderne fyrlykter har fått mer tilbehør og mer avansert lysgang enn de gamle linsene maktet, slik at lysstrålen som sendes ut, inneholder så godt som alt lys fralampen. Teater- og filmlamper bruker fresnel-optikk, og kalles derfor ofte «fresneller», spesielt i engelsktalende land. Lampene har fordelen av jevn lysstyrke over hele den belyste flaten, samtidig som en ved å bevege på linsen i forhold til lyset kan mykne denne virkningen. Enkelte hangarskip bruker fresnellinser i et optisk landingssystem. Lyset hjelper piloten til å holde korrekt glidebane ned mot flydekket. For enden av flydekket fremstår en grønn linje, «horisonten», med et lys i midten. Det midtre lyset inneholder både gult og rødt lys, men fargen som piloten oppfatter vil variere avhenging av flyets høyde, eller vinkel, inn mot lyset. Ligger han for høyt vil det lyse gult over den grønne horisonten. Dersom han er for lavt vil lyset ligge under horisonten. Dersom han kommer mye for lavt vil han se rødt lys! «Fresnel-reflektorer» er i bruk til et av de nye solenergisystemene. Rockeartisten Peter Gabriel brukte linsene til sine tidlige soloopptredener for å «gjøre hodet større» i forhold til kroppen. Fyrlyktstørrelser. Fabrikantene var til å begynne med i stand til å levere linser i 6 «ordener» basert på brennvidden. Først og største var 3,7 m. høy og 1,8 m. bred med brennvidde 0,91 m. Den minste var 0,6 m. høy med brennvidde 14,9 cm. Et lyspunkt som var nøyaktig i brennpunktet ville kaste en parallell lysbunt. Senere har andre både større og mindre arrangementer blitt levert. Hesseng. Hesseng er et tettsted i Sør-Varanger kommune i Finnmark fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger mellom Kirkenes og Sandnes/Bjørnevatn, om lag seks kilometer sør for Kirkenes. E6, E105 og Riksvei 885 går gjennom tettstedet. Sør for Hesseng ligger Sandnesvatnet og i nordøst ligger Tredjevannet. Asbest. Asbest er en gruppe fibrøse mineraler som består av hydrogen-magnesium-silikater. Fibrene har vært kjent siden oldtiden, men er først for få år siden lokalisert som spesielt kreftfremkallende. Ordet asbest stammer fra gresk: "a"(ikke) "sbestos" (slukkbart) via en latinsk feiltolkning av asbestos (ulesket kalk), og har sin bakgrunn i egenskapen som gjorde materialet populært til lampeveker, men asbest har vært brukt til andre ting som gravsvøp i det gamle Egypt, Karl den stores bordduk (i følge overleveringer kastet han den på peisen for å få den ren). Mineralet fantes mange steder i metamorfe bergarter og i flere varianter. Vanlig uteluft inneholder en viss mengde asbestfibre som er for lette og små til å bli stoppet. Asbest som varmeresistent stoff ble ofte blandet med bindemidler som sement eller limstoffer og valset ut til plater eller matter. Det ble brukt til bremsesko og -klosser, pakninger i motorer og maskiner, rundt glødelegemer i komfyrplater og elektriske ovner, foruten til eternittplater som ble brukt til å kle hus med, både på vegger og tak. Det ble ansett som svært anvendelig fordi det både var varmeisolerende og brannsikkert, og fibrene var fleksible og sterke, men strekkfaste. Innånding av relativt små mengder asbeststøv av enkelte sorter har vist seg å føre til økt risiko for flere sykdommer, inklusive asbestose (sykdom som skyldes innånding av asbeststøv) og kreft. Mange land har derfor innført forbud mot all bruk av stoffet i byggematerialer og annen bruk som gir risiko for at noen skal bli eksponert for stoffet. Fjerning av asbestholdige byggematerialer fra eldre bygg under restaurering skal foregå med verneutstyr, og det som fjernes skal være innpakket i tett plast. Historie. Fra gammelt var asbest et så verdifullt materiale at det var forbeholdt overklassen – det var like dyrt som gull. Noen arkeologer hevder at ved brenning av adelige lik, ble de svøpt i asbest for at deres aske ikke skulle bli blandet med annen aske fra selve bålet. Annen bruk kan ha vært til hellige lamper. Denne bruken vet en om fra historisk tid, så teorien er sannsynlig. I medisinen ser det ut som om asbestfibre ble brukt i salver mot kløe og annen hudirritasjon – noe paradoksalt, siden fibre på hud fremkaller kløe. Det er imidlertid mulig at navnet "asbestos" også er brukt om et aluminiumsmineral, noe som kunne gi skumle misforståelser. I de siste to tusen år før vår tidsregning, ble asbest blandet i keramikk produsert i nordre Fenno-Skandinavia, Karelen og Kola. Allerede før 4000 f.Kr fantes det en keramisk tradisjon i nordområdene fra Finland til Sibir, og ca 2000 f.Kr dukker den første asbest-keramikken opp i Finnmark. Ca 1800 f.Kr hadde den spredt seg til Troms og Nordland, og etterhvert fant man den så langt sør som i Sogn. Fra midten av 1990-tallet har asbest vært forbudt i biltilbehør, inklusive til reparasjon og tetting av eksoslekkasjer (Gun-Gum). Erstatningsmidlene er fibre av "Aramid", "Twaron" og "Kevlar" (kjent fra skuddsikre vester). Den første filtersigaretten på verdensmarkedet: "Kent" brukte et asbestfiber i sitt Mikronite filter fra 1952 til 1956. (Iflg. amerikansk krefttidsskrift.) «Dikkere» var tittelen på håndverkere som «dikket» asbest på plass mellom stein. Norsk Hydro produserte tidligere syre. Før det fantes syrefast stål å oppbevare syren i, reiste Hydro 15-20 meter høye syretårn av rød granitt på sine fabrikkområder, med asbest som tetning mellom steinene. Stephen Foster. Stephen Collins Foster (født 4. juli 1826 i Pittsburgh, Pennsylvania, død 13. januar 1864) var en USA-amerikansk komponist og forfatter av sanger, ofte omtalt som «the father of American music». Mange av sangene hans lever i beste velgående, 150 år etter at han døde. Av de mest kjente er «Oh! Susanna», «Camptown Races», «My Old Kentucky Home», «Old Black Joe», «Beautiful Dreamer» og «Old Folks at Home» («Swanee River»). Foster hadde ingen formell musikkutdannelse. I tenåra fikk han undervisning hos musikkhandleren Henry Kleber (1816–1897), en tysk immigrant med klassisk skolering. Men Foster blei også sterkt influert av Dan Rice (1823–1900), en sirkusklovn og artist som var en av tidas mest populære enterteinere. Det var i spenningsforholdet mellom disse to tradisjonene Foster produserte sine beste sanger. Foster fikk utgitt sin første sang i en alder av 18, og to år seinere fikk han sin første slager, «Oh! Susanna», en sang som blei en slags nasjonalsang for gullrushet i California i 1848-1849. Han fikk etter hvert kontrakt med sanggruppa Christy Minstrels, og flere av de mest kjente sangene hans er skrevet for dem – og står sentralt i minstreltradisjonen. Foster prøvde å gjøre sangskrivinga til et levebrød, noe som var uvanlig og vanskelig på hans tid, ikke minst på grunn av manglende rettighetslovgivning. På 1860-tallet vendte lykken mot ham (noe som dels kan skyldes et dårligere marked for denne typen underholdning under borgerkrigen), og han døde lutfattig på et hotell i New York. Broren, Morrison Foster, gjorde i ettertid et stort arbeid med å samle Stephens verker, og han skreiv også hans biografi. Ved universitetet i Pittsburgh er det et Foster-museum, kombinert med Center for American Music. Foster blei innvalgt i Songwriters' Hall of Fame i 1970. «Old Folks at Home» er fra 1935 den offisielle statssangen til Florida. «My Old Kentucky Home» er fra 1928 det tilsvarende for Kentucky. Atten av sangene hans blei i 2004 utgitt på plata "Beautiful Dreamer: The Songs of Stephen Foster". Albumet fikk Grammy-prisen for Best Traditional Folk Album. Blant artistene er John Prine, Alison Krauss, Yo-Yo Ma, Roger McGuinn, Mavis Staples og Suzy Bogguss. Sophus Nielsen. Sophus Erhard «Krølben» Nielsen (født 15. mars 1888 i København, død 6. august 1963) var en dansk fotballspiller som spilte for Boldklubben Frem. Nielsen var den første spiller som scoret ti mål i en offisiell fotballlandskamp. Det skjedde den 22. oktober 1908 i semifinalen mot Frankrike under OL i London. Danmark vant med 17–1 og «Krølben» scoret i det 3., 4., 6., 39., 46., 48., 52., 64., 66. og 76. minutt. Danmark tok sølv i turnering etter å ha tapt finalen mot Storbritannia. Sophus «Krølben» spilte totalt 20 landskamper for Danmark og han scoret totalt 16 landskampsmål (ifølge noen kilder 17 mål). Han var med på å vinne ytterligere en olympisk sølvmedalje med landslaget under OL 1912 i Stockholm. «Krølben»s rekord på ti mål i én landskamp ble tangeret ved OL i 1912, da Tysklands Gottfried Fuchs også scoret ti mål da Tyskland beseiret Russland med 16–0. Rekorden ble slått i 2001 da Australias Archie Thompson scoret 13 mål i kampen mot Amerikansk Samoa som Australia vant med hele 31–0. Sophus «Krølben» Nielsen er gravlagt kirkegården ved Tvis Kirke ved Holstebro. AGM-65 Maverick. AGM-65 Maverick er et taktisk luft-til-bakke-missil ("Air to Ground Missile" – AGM), tatt i bruk første gang i august 1972. Missilet er svært anvendelig og effektivt mot en lang rekke mål, som panser, luftforsvarssystemer, skip, landtransport, våpen- og drivstofflagre. Kostnaden for et missil er rundt en million kroner. AGM-65 Maverick styres av et infrarødt (IR) kamerea i nesen på missilet og er dermed svært presist og treffsikkert. Missilet brukes ofte i støtteoppdrag for landstyrker, siden det kan brukes til å ta ut en og en stridsvogn. Bildene fra IR kameraet i nesen på Maverick-missilet ble brukt mye til PR av USA under Gulfkrigen i 1991. Under operasjon Desert Storm ble AGM-65 Maverick brukt av F-16 Fighting Falcons, A-7 Corsair II og A-10 Thunderbolt II. Brkan. Brkan er et kroatisk slektsnavn som stammer fra landsbyen Brkani i Dalmatia. Brkan er også et russisk mannsnavn, en variant av navnet Borkan. Robert Babicz. Robert Babicz (født 5. januar 1973), kanskje bedre kjent som Rob Acid, er en produsent av elektronisk musikk, som kommer fra Köln, Tyskland. Babicz har gitt ut musikk siden tidlig på 90-tallet, og etter flere populære utgivelser ble han etterhvert anerkjent som en av de fremste tyske produsentene av techno og acid techno. Babicz gikk tidlig i sin karriere primært under aliasene "Rob Acid" og "Acid Warrior", men han har senere opptrådt også under en rekke andre navn. I tillegg til techno har han også utgivelser innen blant annet acid house, ambient og mer eksperimentell elektronisk musikk. Babicz har siden 1994 hatt sitt eget plateselskap, kalt "Junkfood Records". Os Turn Fotball. Os Turn Fotball (stiftet i 1919) er et fotballag fra Os kommune i Hordaland. I 1973 vant laget daværende 3. divisjon, og avgjorde opprykket mot Odda i kvalifiseringskampene og ble klar for 2. divisjon (dagens 1. div). 1974 er et høydepunkt i Os Turn Fotballs historie da aktiviteten rundt klubben var stor og mange deltok i på dugnader, og arbeid ellers i klubben, og Os hadde legendariske spillere i klubben som Gunnar Moberg og landslagspiller Erik Just Olsen I denne perioden ble det bygget nytt klubbhus, ny tribune og ny idrettshall ble planlagt. Etter kamper mot fotballstorheter som Fredrikstad, Bryne, Vard, Larvik Turn, Odd, Pors, Østsiden, Fram og Florvåg vant Os serien, og var klar for landets høyeste serie 1.divisjon. Men det ble med en sesong i den øverste divisjonen; uten å vinne så mye som en kamp rykket laget direkte ned. I 2006 rykket laget opp til andre divisjon, men rykket ned igjen til tredje divisjon igjen i 2008. Etter at Øyvind Nordtveit takket nei til en forlengelse av kontrakten tok Frank Hellevik over som trener for Os etter å hatt suksess i Baune. Flere unge spillere har fått sin debut på a-laget, deriblant Espen Valvik og Vegard Leikvoll Moberg. Serien. Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk. Spillereksport. Det er flere Osinger som spiller utenfor kommunegrensen. Blant dem er Bjarte Haugsdal som spiller i Stabæk, og har flere landskamper på aldersbestemt landslag. Mats Cato Moldskred, som var svært sentral for Os i 2007-sesongen, spiller for tiden i de svenske klubben IK Brage. Os mest meritterte spiller er for øvrig Bjørn Dahl som la opp etter 2011-sesongen etter spill for Viking, Brann og Løv-Ham, han har vunnet NM med Viking og serien med Brann. Talentsatsing. Os Turn er kjent for bred talentsatsing og har i flere år hevdet seg på aldersbestemt nivå. I 2009-sesongen har flere juniorspillere fått sjansen til å vise seg på a-laget, og hovedtrener Hellevik har ofte med seg unge spillere i troppen. A-lagstroppen består i stor grad av spiller fra 1990-91-92-generasjonen. Systematic Chaos. "Systematic Chaos" er Dream Theaters niende studioalbum og kom i salg 5. juni 2007. "Systematic Chaos" er det første Dream Theater-albumet utgitt på plateselskapet Roadrunner Records. Albumet ble ferdig mikset valentinsdag, 14. februar 2007. I tillegg til en vanlig utgave, ble "Systematic Chaos" også gitt ut i en spesialutgave med 5.1 surround-lyd, i tillegg til en 90 minutter lang DVD med navnet "Chaos in Progress – The Making of Systematic Chaos". DVD-en inneholder en dokumentar som følger produksjonen av albumet. Sporet «Repentance» gjestes av Corey Taylor, Joe Satriani, Steve Vai, Chris Jericho, Steven Wilson, David Ellefson, Mikael Åkerfeldt, Daniel Gildenlow og Neal Morse, som bidrar med stemmer. Besetning. Albumet er produsert av John Petrucci og Mike Portnoy, og mikset av. KTM. KTM (Kronreif, Trunkenpolz, Mattighofen) er en motorsykkelprodusent fra Østerrike. De er først og fremst kjent for å produsere cross- og endurosykler med både 2- og 4-taktsmotor. Historie. Selskapet ble grunnlagt i 1934 i Mattighofen av mekanikeren Hans Trunkenpolz. Selskapet het da "Kraftfahrzeuge Trunkenpolz Mattighofen". Men det var ikke før i 1953 at de produserte sine første sykler, 20 eksemplarer ble produsert. I 1955 kom Ernst Kronreif inn i selskapet, og de skiftet da navn til Kronreif, Trunkenpolz, Mattighofen. Trunkenpolz døde plutselig i 1989. KTM var det første merke til å produsere 4-taktsmotor for en offroad motorsykkel. De var også de første til å ha hydraulisk clutch på samtlige modeller. I tillegg var de den første produsenten som serieproduserte Supermotardsykler. Demperprodusenten WP er et datterfirma til KTM. I 2003 ble produksjonen av motorsykler av det svenske merket Husaberg underlagt KTM, men de utvikles ennå i Sverige. Knut Tveitereid. Knut Tveitereid (født 1973) er forfatter og ungdomsprest i Uranienborg menighet i Den norske kirke. Han er tidligere ungdomspastor i «helli.da», som drives av Storsalen menighet i Oslo. Forfatterskap. Han har gitt ut tre bøker gjennom Bibelselskapet. Hardfloor. Hardfloor er en tysk duo, bestående av Oliver Bondzio og Ramon Zenker, kjent for sine utgivelser innen techno og acid house. Duoen fikk stor anerkjennelse med utgivelsen av hiten "Acperience 1" i 1993, og har siden vært blant de fremste artistene innen acid-sjangeren med en lang rekke utgivelser på samvittigheten. Douen er særlig anerkjent for sin ekspertise med synthesizeren Roland TB-303, opphavet til acid-sounden. I tillegg til sine egne arbeider har Hardfloor dessuten remixet en rekke kjente artister, blant annet New Order, Mory Kante, Yello og Mike Oldfield. Viktoria Winge. Viktoria Winge i Sandnes november 2010. Viktoria Winge (født 5. mars 1980) er en norsk skuespiller, musiker og modell. Hun er datter av teaterregissør Stein Winge og skuespiller Kari Onstad, og er bosatt på Nesodden i Akershus. Winge startet karrieren som modell da hun var 17 år og hadde oppdrag for magasiner som "Cosmopolitan", "Elle", "i-D" og "Vogue". Senere har bilder av henne tatt av Massimo Leardini, Valerie Phillips, Mads Teglers og Julie Pike blitt publisert i ulike fotokunstbøker. Som skuespiller har Winge blant annet medvirket i skrekkfilmen "Fritt Vilt" (2006), oppfølgeren "Fritt vilt 2" (2008), Joachim Trier's drama "Reprise" (2006), samt krigseposet "Max Manus" (2008), der hun spiller Solveig Johnsrud, en fiktiv kvinne som arbeider for Gestapo. Hun har også vært med i en rekke kortfilmer og TV-seriene "Dag" og "Koselig med peis". I 2010 spilte Winge i Riksteatrets oppsetning av Eugene O'Neill sitt skuespill "Lang dags ferd mot natt", sammen med blant andre Liv Ullmann og Bjørn Sundquist og i regi av hennes far, Stein Winge. Winge har dessuten vært vokalist i bandet Discorockers, som har skiftet navn til Babyjaws. Hennes ektemann, Anton Jawdomikow, er også med i bandet. Whirlpool. Whirlpool var et amerikansk «superband» innenfor hardcore-sjangeren, med medlemmer fra Mean Season, Sense Field og Final Conflict. Musikalsk var bandet, ved siden av klassisk amerikansk hardcore, inspirert av indierock-band som Pixies og melodiøs popmusikk. De ga ut to plater, "Whirlpool" og "Liquid Glass", i henholdsvis 1994 og 1996, begge på Revelation Records. .dm. .dm er Dominicas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registreringer gjøres direkte på andre nivå. Registranter av.dm-domenenavn på andre nivå får det korresponderende tredjenivå-navnet innen.com.dm.net.dm og.org.dm automatisk inkludert. .bb. .bb er Barbados' nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Cable & Wireless (Barbados) Limited. Registrering. Registrering er forbeholdt personer bosatt på Barbados og selskaper som er registrert der. Konflikthåndtering. Domenets retningslinjer for håndtering av konflikter over domenenavn later til å være utformet etter Network Solutions policy frem til 2000. I henhold til dette kan en innehaver av et varemerke protestere mot ethvert domene, og med mindre registranten også har et varemerke på det samme navnet blir det lagt på is og ingen kan bruke det. Den eneste måten en registrant kan gjenvinne retten til å bruke et omtvistet domenenavn på er ved å gå til rettssak. Eksterne lenker. B b .bf. .bf er Burkina Fasos nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av DELGI. Registreringsenhetens nettsted, som linket på IANAs nettsted pr. oktober 2005, er på nettstedet til telekommunikasjonsleverandøren ONATEL. Imidlertid så er linken til en side som er «not found», og det ser ikke ut til å være noen informasjon om domeneregistrering andre steder på ONATELs nettsted. Et dokument (i Microsoft Word format) som påstås å være et offisielt registreringsskjema finnes imidlertid på et helt annet nettsted. Eksterne lenker. B f B f .ie. .ie er Republikken Irlands nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registreringskriteriene åpner imidlertid også domenet for registranter bosatt på (eller med vesentlig forbindelse til) hele øya Irland, inkludert Nord-Irland (som er en del av Storbritannia). Historie og policy. Toppnivådomenet.ie ble administrert av University College Dublin etter delegeringer fra Jon Postel i 1989 frem til opprettelsen av IE Domain Registry (IEDR) i 2000. Universitetet er fremdeles IANAs sponsororganisasjon. IEDR betraktes som mere konservative enn andre registreringsenheter, og har bestemte restriksjoner på registrering. For eksempel har de en policy mot personlige navn. Dette er fordi.ie-domenet primært er et næringslivsorientert ccTLD for irske selskaper og selskaper som har virksomhet i eller med Irland. Registreringsreglene er blitt noe liberalisert i de siste år, og eksempelvis regelen mot registrering av generiske domenenavn er blitt droppet. De som søker om.ie domenenavn må imidlertid fremdeles fremskaffe bevis for at de er berettiget til domenenavnet de ønsker registrert. Som et resultat av IEDR's noe strikse registreringspolicy har nettstedene for enkelte mindre byer og landsbyer (så som) i stedet valgt .com domener. Disse nettstedene er ofte drevet på frivillig basis av innbyggerne. Men de fleste byer og fylker har registrert sine.ie-domener. Domenet.ie har strenge restriksjoner på registrering av geografiske navn og vil som regel bare tillate byer og fylker å registrere slike navn. Salgsprisen for et.ie-domene kan variere fra €30 til €100, som er betydelig mer enn et domene i et av de generiske toppnivådomenene som.com or.net. Denne tradisjonelt høye prisen har gjort at.ie har vokst saktere enn antallet irskregistrerte.com/.net/.org/.biz/.info domener. IEDR har imidlertid redusert prisene for.ie endel i løpet av de siste årene, og antall registrerte.ie domener har etter dette vokst raskere. Registrering. Registrering gjøres direkte på andre nivå. Den normale måten å registrere et domenenavn på er via en IEDR-godkjent, men det er også mulig å registrere et domene direkte gjennom IEDR. En direkte registrering er vanligvis dyrere. Et visst antall domenenavn, som de til andre TLD'er, tobokstavs-domener og potensielt støtende domener (så som porn.ie) er forbudt å registrere. Tobokstavs-domener som består av en bokstav og et tall er imidlertid tillatt. Det eneste unntaket fra tobokstavsregelen er ul.ie-domenet som ble registrert av University of Limerick før regelen ble iverksatt. Andrenivå-domener. Det er ingen offisiell policy vedrørende andrenivå-domener ennå. Enkelte innlysende andrenivå-domene, som edu.ie og gov.ie eksisterer imidlertid allerede. Spørsmålet om innføring av andrenivå-domener har vært diskutert i det irske internettmiljøet gjennom årene, men lite har blitt gjort. Den irske regjeringen bruker subdomener til -domenet for mange av sine nettsteder, men hvert departement har nå sine egne.ie-domener. .mt. .mt er Maltas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. .hk. .hk er Hongkongs nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. I 2004 ble det imidlertid mulig å registrere.hk domener direkte på andre nivå, så disse vil snart bli vanligere. Andrenivå-registrering er åpen for alle, men det må fremlegges dokumentasjon på identitet. .gu. .gu er Guams nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. Registrering gjøres på tredje nivå, under diverse kategoriserte subdomener på andre nivå, som for eksempel.com.gu. Registreringen er gratis, men er forbeholdt personer eller selskaper med kontaktperson i Guam. Det har ikke vært spesielt mye bruk av.gu-adresser. .mm. .mm er Myanmars nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Det ble tildelt i 1997. Historie. Et selskap drevet av to australiere i Myanmar, Eagle Group, satte opp den første internettilgangen til Myanmar i 1997. De kontraktet et britisk selskap, basert i High Wycombe i England, for å sørge for DNS-tjenester for ".mm". Alle ".mm" DNS-forespørsler ble håndtert av Digiserve's to navneservere som fungerte som rotnavneservere for ".mm", henholdsvis "ns1.digiserve.com" og "ns2.digiserve.com". I 1999 ble Eagle Group's tjenester stengt av Myanmars regjering. Etterpå delegerte disse to serverne SOA-myndigheten for ".mm" til to navneservere drevet av MPT (Myanmar Posts and Telecommuncations), "ns0.mpt.net.mm" og "ns1.mpt.net.mm", begge to lokalisert i Yangon. I februar 2002, DNS-servere til DigiServe ble, hvilket resulterte i at trafikken til alle ".mm"-domenenavn, inkludert "www.gov.mm" i tre dager ble omdirigert til et nettsted som forlangte frigivelse av den berømte studentlederen Min Ko Naing. I begynnelsen av 2005 tok MPT endelig tilbake kontroll med driften av ".mm"-navnerommet og erstattet Digiserves navneservere med sine egne. Selskaper i Myanmar kunne i tillegg til MPT registrere domenenavn fra Bagan Cybertech, men dette selskapets tjeneste ble nylig stengt av Myanmars regjering. Dermed er det regjeringseide Myanmar Post & Telecomms som alene kontrollerer alle tjenester for internett og email i landet. Registrering. Registrering gjøres på tredje nivå, under subdomener på andre nivå. Selskaper i Myanmar kan registrere domenenavn innen ".net.mm" og ".com.mm" fra Myanmar Post & Telecomms direkte. Domenenavn innen ".edu.mm", ".org.mm" og ".gov.mm" er reservert for regjeringen og for offisiell bruk. Det finnes ingen www.nic.mm eller whois-tjeneste. .ec. .ec er Ecuadors nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. .ax. .ax Ålands nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett, introdusert i 2006. Tidligere var de fleste nettsteder på Åland under subdomenet.aland.fi. Historie. 17. februar 2006 godkjente den finske riksdagen en endring av lovene som regulerer finske domenenavn som inkluderte toppnivådomenet.ax. Subdomenet aland.fi vil bli faset ut over en periode på tre år, mens.ax vil bli brukt parallelt. Nye registreringer under aland.fi vil ikke bli godkjent, og alle nåværende eiere av domener under aland.fi vil motta registreringer for de korresponderende.ax domenene. Den 17. mars 2006 signerte den finske presidenten Tarja Halonen vedtaket til lov, som ble gjort effektivt fra 27. mars 2006. Landsskapsstyrelsen på Åland startet opp akseptering av registreringer umiddelbart etter lovendringen. Den 9. juni godkjente ICANN delegering av toppnivådomenet.ax til landsskapsstyrelsen på Åland..ax-domenet ble lagt til rot-sonen 21. juni 2006, og ble aktivt 15. august 2006. Eksterne lenker. A x .az. .az Aserbajdsjans nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Azerbaijan Communications. Registrering. Registrering er uten restriksjoner, men prisene er høyere for registranter som ikke er basert i Aserbajdsjan. Eksterne lenker. A z .tc. .tc er Turks- og Caicosøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. .hm. .hm er Heard- og McDonaldøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Eksterne lenker. H m H m Leseforeningen. "Leseforeningen" var et norsk litterært tv-program som ble sendt på NRK2 fra 1998 til 2000 og som omhandler bøker og forfattere. I hver episode ble mer eller mindre kjente personer som er interessert i litteratur invitert til studio for å diskutere en bestemt bok eller forfatter. Serien hadde premiere på NRK2 den 23. januar 1998. Siste episode ble sendt den 20. mai 2000. Programledere. Bak programmet sto blant annet Erik Conders, Ales Ree og Tom Egil Hverven .cs. .cs var i mange år Tsjekkoslovakias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Da landet ble delt i Tsjekkia og Slovakia i 1993, fikk de to landene sine egne nasjonale toppnivådomener, henholdsvis .cz og .sk. Toppnivådomenet.cs ble gradvis utfaset, og ble slettet en gang rundt januar 1995. .cs er det mest brukte toppnivådomene som noensinne er blitt slettet. Statistikk fra RIPE Network Coordination Centre vise at selv i juni 1994, etter en stor del av konverteringen til.cz og.sk var gjennomført, hadde.cs fremdeles over 2.300 servere. Til sammenligning så hadde andre slettede domener (.nato og .zr) sannsynligvis aldri et tosifret antall. Deretter ble CS ISO 3166-1 koden for Serbia og Montenegro ("Srbija i C'"rna Gora" på serbisk). Men Serbia og Montenegro er nå delt i to stater, og de er blitt tildelt separate ISO 3166-1 koder, RS for Serbia og ME for Montenegro..cs ble aldri brukt av Serbia and Montenegro som et ccTLD. For tiden bruker både Serbia og Montenegro fremdeles .yu som sitt ccTLD, til de nye domenene, henholdsvis .rs og .me, blir aktive. .su. .su var Sovjetunionens nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Toppnivådomenet er imidlertid fortsatt i bruk, selv om Sovjetunionen ikke lenger eksisterer, og administreres nå av det Russiske institutt for offentlige nettverk. I 2001 opplyste forvalterne av domenet at de ville begynne å motta nye ".su"-registreringer, men det er uklart hvorvidt denne handlingen er i samsvar med ICANNs retningslinjer. .jm. .jm er Jamaicas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. Registreringene behandles manuelt, så registranter blir gjort oppmerksom på at det kan ta opptil 30 dager for registreringen er gjennomført. Bosatte på Jamaica får en lavere registreringspris. .eh. .eh er et nasjonalt toppnivådomene (ccTLD) for Internett som er reservert for Vest-Sahara. Siden dette området er under marokkansk administrasjon, er det ennå ikke i bruk. IANA har ikke fastsatt noen sponsororganisasjon for dette domenet. Bokstavene «EH» ble valgt som en forkortelse for "Saguia el-H'"amra", en av to provinser i det som tidligere het Spansk Sahara. Boris Trajkovski. Boris (Kiril) Trajkovski (makedonsk Борис (Кирил) Трајковскиm, født 25. juni 1956, død 26. februar 2004) var en makedonsk jurist og politiker. Trajkovski var president i republikken Makedonia fra 1999 til 2004. Trajkovski omkom i en flyulykke nær Mostar i Bosnia i februar 2004. Han tilhørte partiet DMPNE, landets nest største parti. Etter sin bortgang ble han umiddelbart etterfulgt av Ljubtso Jordanovski. .bd. .bd er Bangladesh nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Departementet for post og telekommunikasjon. Registrering. Registrering er er uten restriksjoner i alle subdomenene, unntatt gov and mil. Eksterne lenker. B d .kp. Nord-Korea (Den demokratiske folkerepublikken Korea) har intet nasjonalt toppnivådomene (ccTLD) for Internett, men.kp er reservert for det formålet. IANA har reservert.kp for Nord Korea uten at noen sponsororganisasjon er utpekt. Eksterne lenker. K p .so. .so er Somalias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Somalia har per 2007 ingen anerkjent sentralregjering. Driften av dette domenet har derfor blitt offisielt delegert til et selskap med adresse i Pittsburgh, USA. En periode var det eneste aktive nettstedet et ensiders nettsted på som pr februar 2005 sa at ".so"-domenet var «parkert» og at registrering var «utilgjengelig». Per 2007 består ".so"-sonen av en «wildcard record» som peker til den reserverte adressen 127.0.0.2, og dermed i praksis kobler ut domenet. Registrering av.so-adresser starter 1. mars 2011. Lydverket. "Lydverket" er et intermedialt musikkmagasin som produseres av NRK. TV-programmet har blitt sendt på NRK1 siden høsten 2002. Musikkprogrammet tar for seg både musikktyper av en viss bredde og undergrunnsmusikk av det slaget som regnes å ha et smalere publikum. Programmet tar for seg både norske og utenlandske artister med en prioritet på de norske. Programmet har to ganger vunnet Gullruten-prisen for beste magasin- eller kulturprogram, under Gullruten 2003 og Gullruten 2004. Fra 2007 ble Lydverket sendt på radio mandag til onsdag (P3) og på TV onsdager (NRK1) samt søndager (NRK3) med Mona B. Riise som programleder. Fra 2008 overtok Ruben Gran som programleder for radiosendingene, som fra forsommeren 2009 sendes én time fire dager i uka, fra mandag til torsdag. TV-programmet hadde premiere på NRK den 4. september 2002. Omtale. I omtalen av det aller første programmet i 2002 står det at «Lydverket skal handle om musikken du liker og ikke visste du likte. For oss er det viktig å få frem mangfoldet. Derfor skal magasinet presentere alt fra superstjerner til lokale kjellerband.» (NRK) Kodak Theatre. Kodak Theatre er et teater i Hollywood ved Hollywood Boulevard, der Oscar-utdelingen finner sted hvert år. Teateret ble bygget spesielt for dette formål, og åpnet i 2001. Det har inntil 3 400 sitteplasser, har en av de største scenene i USA, og har et tilgrensende rom med plass til 1 500 journalister. Firmaet Kodak sponset byggingen ved å betale 75 millioner dollar for at bygningen skulle bære navnet Kodak. Lørdagskommisjonen. "Lørdagskommisjonen" var et norsk tv-program som gikk på TV 2 i 2001 med Stål Talsnes og Connie Barr som programledere. Programmet hadde en folkelig stil som satte virkelighetens historier på dagsordenen og et skråblikk på ukas nyheter. Serien ble tatt av plakaten samme år på grunn av lave seertall. Stål Talsnes. Stål Talsnes (født 5. oktober 1960 i Oslo) er en norsk journalist og programleder på TV 2. Talsnes startet sin karriere som journalist i Arbeidets Rett på Tynset (1983–85). Han er utdannet journalist fra Journalisthøgskolen i Oslo (1985–87). Han har jobbet som politisk journalist ved A-pressens Oslo-redaksjon (1987–88) og som politisk journalist i VG (1988–1995). Talsnes har jobbet i TV 2 siden 1995, først som politisk journalist og senere som programleder for "Valgfritt, Magasinet, Lørdagskommisjonen" og "Absolutt Underholdning". Han har siden høsten 2006 vært programleder for fredagsmagasinet "Fredag". I 2005 var han Nyhetsredaktør og har utover det arbeidet både som reporter, programleder, prosjektleder og redaksjonsleder for kanalen. Annet. Han er gift, har to barn (16 og 13) og bor på Malmøya i Oslo. Han er opprinnelig fra Tynset i Hedmark, og bror til tidligere lege for det norske friidrettslandslaget, Ove Talsnes. Little Miss Sunshine. "Little Miss Sunshine" er en Oscar-belønnet amerikanisk spillefilm fra 2006. Regissørene for denne tragikomedien med satiriske elementer var Jonathan Dayton og Valerie Faris. Dreieboken ble skrevet av Michael Arndt. Under den 79. Oscar-utdelingen ble filmen tildelt Oscar for «beste originalmanus» og «beste mannlige birolle» (Alan Arkin), i tillegg ble filmen nominert til Oscar for «beste film» og «beste kvinnelige birolle». Handling. Little Miss Sunshine handler om en litt merkelig familie som skal kjøre fra Albuquerque til California, fordi det yngste familiemedlemmet, Olive Hoover, skal bli med i en skjønnhetskonkurranse. Familien består av moren Sheryl Hoover, en ganske stresset dame som prøver å holde familien sammen og gjøre alle glade. Faren, Richard Hoover, som har et veldig sterkt vinnerinstinkt som ikke tåler tapere... Jenta, Olive Hoover, som skal bli med i skjønnhetskonkurransen Little miss sunshine, selv om hun er litt mer lubben enn de andre deltakerne. Broren til Olive, Dwayne (Ukjent etternavn, siden han er morens sønn fra et tidligere ekteskap) som har avlagt et taushetsløfte til han tar flylappen. Løvebakken (TV-serie). Løvebakken er et norsk humoristisk TV-program produsert av NRK. Programmet ledes av Øystein Bache som hver gang har med seg et panel på fire deltakere fordelt på to lag. Serien hadde premiere på NRK den 22. oktober 2002 og ble først sendt på tirsdagskveldene. Høsten 2008 ble programmet lagt ned, men lørdag 12. september 2009 begynte serien opp igjen for en kortere periode. Programmet startet opp igjen lørdag 1. september 2012. Serien ble kåret til beste forestilling på tv/film under Komiprisen 2007 og 2010. Ni komikere veksler på å være paneldeltakere: Jan-Paul Brekke, Espen Beranek Holm, Kim Haugen, Nils Petter Mørland, Andreas Tønnesland, Veslemøy Mørkrid, Kristine Riis, Kristin Jess Rodin og Cecilie Steinmann Neess. Fram til 2011 bestod panelet av to faste lag bestående av med Espen Beranek Holm, Jan-Paul Brekke, Kari Slaatsveen og Pernille Sørensen som faste paneldeltakere, og med Kim Haugen og Helén Vikstvedt som vikarer. Om serien. Serien er en politisk selskapslek basert på improvisasjon der det harseleres med aktuelle politiske tema og norsk politikk generelt. To av deltagerne skal representere det blå partiet mens de andre to skal representere det røde partiet hvorpå de skal komme med argumenter for sitt syn. Det bærende elementet i programmet er de kvikke hodene til deltakerne og deres desperate forsøk på å løse oppgaver de ikke er forberedt på. Programmet er basert på det britiske programmet "If I Ruled the World" som gikk fra 1998-1999. Høsten 1999 ble en svensk versjon med tittelen "Parlamentet" påbegynt. Denne serien går fremdeles på TV. Ved inngangen til 2006-sesongen ble den populære sekvensen «Tips fra sidelinjen» utvidet med tips fra seerne. Alle som ser på oppfordres til å sende inn sine medieråd via SMS. Omtale av serien (NRK):Sofavelgere bes sette seg godt til rette når Norges beste komikere blir Norges morsomste politikere i Løvebakken, en politisk selskapslek blottet for ansvarlige budsjetter, konsekvensanalyser og skrupler. Øystein Bache er tildels seriøs programleder med forsøksvis relevante politiske spørsmål. Deltakerne er valgt ut mer etter anlegg for humor enn politisk talent, og debatten blir nok preget av at det er viktigere hvordan man sier noe, enn hva man egentlig sier. Vi skal likevel ikke se helt bort ifra at det i løpet programmet kan dukke opp nytt og utradisjonelt politisk tankegods. Manns minne. "Manns minne" var et norsk tv-program som gikk på NRK1 fra 2001 til 2002 med Tove Midtbø som programleder. Serien tok for seg norske nyheter, kuriositeter og fenomener som var fremtredende i Norge i løpet av de foregående 25 år. Serien hadde premiere på NRK den 12 februar 2001 og gikk alle hverdager. Hver episode var på 10 minutter. Siste episode ble sendt den 24. mai 2002. Maraton (TV-serie). "Maraton" var en norsk dokumentar tv-serie på 6 episoder som gikk på NRK1 vinteren 2000 med Guri Heftye som programleder. Serien hadde premiere på NRK den 3. januar 2000. Om serien. I denne dokumentaren oppholdt Heftye seg 24 timer i samme bolig som den gjesten hun intervjuet. Opptakene startet umiddelbart når intervjuer og kamerateam møtte intervjuobjektet, og fortsette kontinuerlig (med unntak av eventuelle korte søvnperioder) til intervjueren forlot opptaksstedet 24 timer senere. Det ble benyttet to kameraer: Et fulgte hovedpersonen i hele opptaksperioden. Det andre dekket intervjueren og tok nærbilder i situasjoner der intervjuer og intervjuobjekt ikke var i en rolig samtalesituasjon. Alt skulle filmes: Omvisning på opptaksstedet, tilberedelse av mat, måltider, røykepauser, tv-titting og annet. Ideen og rettighetene til seriekonseptet "Maraton" ligger hos Lars von Trier og hans produksjonsselskap Zentropa. The Last King of Scotland. "The Last King of Scotland" er en prisbelønnet roman av journalisten Giles Foden fra 1998. Boka handler om Idi Amin, som var Ugandas diktator i perioden 1971-1979. Romanen er en oppdiktet selvbiografi om en skotsk doktor som blir ansatt som Amins personlige lege, og er basert på virkelige hendelser. Kabir. Kabīr (eller Kabīra) (hindi: कबीर, gurmukhī: ਕਬੀਰ, urdu: کبير‎) (1440–1518) var en indisk mystiker og poet. Kabir kom fra en muslimsk familie, men han sang om den mystiske opplevelsen av livets enhet i samsvar med hinduismens bhakti-tradisjon. Hans religiøsitet var basert på direkte opplevelse av en dypere virkelighet, han tok avstand fra de skriftlærdes dogmatiske trofasthet mot hellige skrifter og tradisjoner. Kabir godtok ingen autoriteter og angrep såvel hinduiske som muslimske prester. Som vever tilhørte Kabir en kaste som omfattet tilhengere av begge religioner. Mange sanger som tillegges Kabir er tatt med i Sikhenes hellige bok Adi Granth, og han regnes som en forløper for sikhismens grunnlegger Guru Nának. Han æres av alle religioners tilhengere. Kabir sang på hindi slik det snakkes i hans hjemby Varanasi. Sangene til Kabir er fortsatt meget populære i alle deler av India, også der de ikke snakker hindi. The Blood of Yingzhou District. "The Blood of Yingzhou District" (颍州的孩子, "Yǐngzhōu de Háizi", direkte oversatt:"Yingzhous barn") er en Oscar-belønnet dokumentær kortfilm fra 2006 som handler om virkningen av AIDS blant foreldreløse barn i distriktet Yingzhou i byprefekturet Fuyang i provinsen Anhui i Kina. Flakavassfonn. Flakavassfonn er en isbre som ligger i kommunene Hol i Buskerud og Ulvik i Hordaland. Breen ligger på Hallingskarvet, vest for nordenden av Flakavatnet, nord for Flakavassnutane og rett øst for toppen Sankt Pål. Fotografier tatt i forbindelse med undersøkelser av Flakavatnet på 1930-tallet viser at breen var større den gang enn idag. Bamiyan. Bamiyan er en by i det sentrale Afghanistan, hovedstaden i provinsen Bamiyan. Den har om lag 62 000 innbyggere, og ligger ca. 240 km nordvest for Kabul. Bamiyan er den største byen i Hazarajat. Byen er berømt for den gamle delen av byen, der to Buddha-statuer stod i nesten to tusen år, før de ble sprengt i stykker av Taliban i 2001. Dolk. Dolk er et kort, ofte symmetrisk og vanligvis tveegget blankvåpen som har et blad som er konstruert som et stikk- og kuttredskap. Dolken minner om en kniv eller en kort daggert. De tidligste dolkene ble laget av horn, bein og skifer. Dolker av flint er kjent fra yngre steinalder, også fra en rekke funn i Norge. Senere ble det laget dolker av kobber, bronse og jern. Forskjellen på en dolk og en kniv ligger i bladet og håndtaket. Bladet på en dolk er utformet som et stikk- og kuttredskap og er relativt kort. Vanligvis er bladet tveegget, rett og middels bredt, men det finnes også eksempler på krumme dolkeblader. Dolkens håndtak er alltid en rett forlengelse av bladet. På en kniv er håndtaket plassert slik at knivbladet best egner seg som et skjære- og kuttredskap. Dolker blir mye brukt av militære styrker, Fairbairn-Sykes commandodolk er en av de mest kjente, brukt av britiske kommandosoldater under den andre verdenskrig. 1970 World Series of Poker. 1970 World Series of Poker var den første World Series of Poker-turneringen som ble avholdt. I motsetning til senere WSOP-turneringer ble denne avgjort ved avstemning. Jack Binion inviterte syv av de beste pokerspillerne i USA til sitt kasino i Las Vegas for å bestemme hvem som var den beste. Johnny Moss ble valgt til den beste av Amarillo Slim Preston, Brian «Sailor» Roberts, Doyle «Texas Dolly» Brunson, Walter «Puggy» Pearson, Crandell Addington og Carl Cannon. Han fikk en sølvkopp i premie. Ifølge en historie måtte de stemme to ganger for å få en avgjørelse. Ved den første avstemningen ble de bedt om å stemme på den beste pokerspilleren, og historien vil ha det til at alle stemte på seg selv. Ved den andre avstemingen ble de bedt om å stemme på den nest beste, og da vant Moss. Frå fjord til fjell. Løypa startar ved Geirangerfjorden og har mål på Dalsnibba, 1500 meter over havet. Geiranger – frå fjord til fjell er et idrettsarrangement som arrangeres i Geiranger i juni hvert år der en kan delta på fire forskjellige arrangement. De største er Nibberittet (sykkel) og Nibbeløpet (løp), begge med start ved den verdenskjente Geirangerfjorden og målgang etter 21 km og 1500 høydemeter på fjelltoppen Dalsnibba. I tillegg blir Nibbemarsjen arrangert, også i samme løypa. Det finst også to kortere sykkeldistanser, tiltenkt de yngre. Ved fjorden er det full sommer mens det på Dalsnibba kan være brøytekanter på opp til 10 meter, så løypa går absolutt fra sommer til vinter. Den har også tre små nedoverbakker på 250 meter hver, den siste rett før mål. Geiranger Halvmaraton ble startet i 1994 og gjaldt da som et av de første motbakkeløp i landet. I 2009 var løpet også NM i motbakkeløp. Vinner i herreklassen var Hans Martin Gjedrem som satte løyperekord med tiden 01:28:57. Rekordholder for kvinner er Anita Håkenstad Evertsen med tiden 01:39:54. Nibberittet ble første gang arrangert i 2000, og har hatt en kraftig vekst siden den tid. Det er i dag blant de største sykkelritt i Møre og Romsdal. Det er hvert år mellom 400 og 500 deltakere med. George Armstrong. George Armstrong (født 9. august 1944 i Hebburn, Durham, England, død 31. oktober 2000) er en tidligere fotballspiller for bl.a. Arsenal og Leicester City og tidligere trener for det norske laget Mjølner. Hans rolle på banen var i angrep, hovedsakelig som venstreving men han kunne fungere bra på høyreving også. Han ble kjent for sine utrettelige løp opp og ned langs sidelinjen, samt sine presise cornere og innlegg. Ligadebuten kom For Arsenal mot Blackpool 24. februar 1962 (1. Divisjon, 1-0, borte, 13 728 tilskuere, 17 år gammel). Fikk tre juniorlandskamper og U23-landskamper for England (fem kamper og tre mål i perioden 1965-66). Han hadde en lang karriere og var innom følgende klubber: Hawthorn Leslie Boys Club (junior), Grimsby Town (prøvespill), Newcastle United. (prøvespill), Arsenal (500 kamper, 53 mål. Totalt: 621 kamper, 68 mål), Leicester City (15 kamper, ingen mål), Stockport County (34 kamper, ingen mål), Aston Villa (trener), Fulham (trener), Trowbridge Town (spiller), Enderby town (manager), Middlesbrough (trener), Queens Park Rangers (trener), Mjølner (i byen Narvik i Norge som trener), Kuwait (trener, til 1990), Arsenal (reservelagstrener fra 1990). Armstrong kom til Arsenal i august 1961 som amatør, men fikk proffkontrakt allerede samme måneden (24. august 1961). Etter ligadebuten var han fremdeles reserve for Johnny MacLeod og Alan Skirton, men spilte seg inn på laget i 1963/64 sesongen. Det sies at grunnen til at han aldri fikk landskamper for var at Sir Alf Ramsey spilte uten tradisjonelle vinger. Fra Arsenal til Leicester City 13. september 1977 for £15 000, og videre til Stockport County 31. august 1978 for £5 000. Han var ferdig utdannet elektriker før han kom til Arsenal, men valgte å satse på sitt talent innen fotball. Han ble værende i Arsenals trenerteam fra 1990 og resten av livet, selv om det var flere managerbytter i løpet av denne perioden. Han døde bare timer etter han fikk hjerneslag på treningsfeltet i oktober 2000. John Anderson (fotballspiller). John Anderson (født 11. oktober 1921 i Salford i Manchester, død 8. august 2006) var en engelsk fotballspiller for bl.a. Manchester United og Nottingham Forest. Hans rolle på banen var som sideback. Ligadebuten kom den 20. desember 1947 for Manchester United mot Middlesbrough (1. Divisjon, 2-1 hjemme, 46,666 tilskuere, ble dramatisk hentet inn fra reservelagets bortekamp, p.g.a. John Careys frafall). Han spilte i følgende klubber: Salford Schoolboys (junior), Lancashire Schoolboys (junior), Adelphi Lads’ Club (junior), Brindle Heath Lads’ Club (junior), Manchester United (33 kamper, 1 mål), Plymouth Argyle (under andre verdenskrig), Nottingham Forest (okt. 1949) og Peterborough United (aug. 1952-1954, og ble trener etterpå). Til Manchester United i mars 1938 (som amatør), og ble proff i desember samme året. FA-cup mester i 1947/48, da han scoret mål etter 69 minutter i 4-1 seieren over Blackpool, på Wembley, foran ca. 99 000 tilskuere. Ble den første etter krigen til å vinne en FA-cup finale i sin debutsesong. Fikk en ligamedalje med juniorlaget rett før han reiste i marinen (i krigen). Vant også Central League (reserveligaen) i første sesong etter krigen. Sønn av en tidligere Rugby League spiller, på laget Swinton. Terrence Keith Anderson. Terrence Keith Anderson (født 11. mars 1944 i Woking i Surrey i England, død i Yarmouth, januar 1980) er en tidligere fotballspiller for bl.a. Arsenal og Norwich City. Hans rolle på banen var som ving. Ligadebuten kom Ligadebut for Arsenal: 2. mars 1963 mot West Ham United (1. divisjon, 4-0 borte, 31 467 tilskuere). Han fikk 2 juniorlandskamper for England i 1961, og spilte for følgende klubber: Arsenal (juli 1959: 25 kamper, 6 mål), Norwich City (feb. 1965), Colchester United, Scunthorpe United, Crewe Alexandra, Bournemouth og Colchester United. Knyttet til Arsenal i juli 1959 gjennom en såkalt groundstaff’-kontrakt, og ble deretter lærling i juli 1960, før han signerte sin første proffkontrakt 9. august 1961. Fra Arsenal til Norwich City 18. februar 1965 for £15 000. Vinner av «Football Combination League» (reserveligaen) i 1962/63, «London FA Challenge Cup» i 1962/63, «Metropolian League» i 1960/61, «Metropolian League Professional Cup» i 1960/61 og 1961/62. Han vant også «Metropolian League Cup» i 1960/61 samt «South East Counties League Cup» i 1960/61. Etter han la opp fotballkarrieren drev han en pub i Caister, men ble funnet druknet etter en løpetur. Thomas Arnold. Thomas Arnold (født i 1879 i Coventry, England) er en tidligere fotballspiller for bl.a. Woolwich Arsenal og Coventry City. Ligadebuten kom for Woolwich Arsenal 23. september 1905 mot Stoke (1. divisjon, 1-2 borte, ca. 15 000 tilskuere). Vinner av «South Eastern League» (reserveligaen) i 1905/06. La opp i 1911, og ble trener for Coventry, før han ble direktør. Spilte for følgende klubber i løpet av sin karriere: Foleshill (junior), Woolwich Arsenal (mai 1905: 2 kamper, 0 mål) og Coventry City (fra 1907 til 1911). Thomas Arthur Arkesden. Thomas Arthur Arkesden (født juli 1878 i Warwick, England. Døde i Hulme, Manchester 25. juli 1921) er en tidligere fotballspiller for bl.a. Derby County og Manchester United. Hans rolle på banen var som angriper. Ligadebuten for Manchester United kom 14.02. 1903 mot Blackpool (2. Divisjon, 0-2 borte, ca. 3,000 tilskuere).Klubber: Burton Wanderers (jan. 1896), Derby County (jan. 1898), Burton United (juli 1901), Manchester United (feb. 1903-juli 1907: 70 kamper, 28 mål), Gainsborough Trinity (juli 1907/08: endte på 11. plass i 2. divisjon). Fra Burton United til Manchester United i februar 1903 for £150, og ble toppscorer for klubben i 1903/04 (delt). Han var også FA-cup finalist i 1898/99 da Derby County tapte 4-1 for Sheffield United, på Crystal Palace, foran 73,833 tilskuere. Spilte for Manchester United da de rykket opp til 1. divisjon i 1905/06, noe som ble klubbens første opptreden i denne divisjonen siden 1893/94. * Burton United var en sammenslåelse av Burton Wanderers og Burton Swifts. Trevor Anderson. Trevor Anderson (født 3. mai 1951 i Belfast, Nord-Irland) er en tidligere fotballspiller for Manchester United. Hans rolle på banen var som angriper. Ligadebuten kom 31. mars 1973 for Manchester United mot Southampton (1. Divisjon, 2-0 borte, innbytter, 23 161 tilskuere). Han fikk A-landskamper for Nord-Irland, og debuterte 8. mai 1973 mot Kypros i en VM-kvalik. Kampen endte 3-0 i London og Anderson scoret 2 mål. Han fikk tilsammen 22 landskamper (4 mål). Han spilte i følgende klubber: Portadown (Nord-Irland), Manchester United (19 kamper, 2 mål), Swindon Town (nov. 1974), Peterborough United (des. 1977), Linfield (fra juli 1979. Ble manager i klubben). Fra Portadown til Manchester United i desember 1977 for £20 000 da han ble kjøpt av Frank O’Farrell, som ble sparket et par uker etter hans ankomst. Scoret et hat-trick med kun straffer for Swindon Town mot Walsall i april 1976. Etter karrieren kombinerte han jobben på Belfast City Hospital (som «clerk») og manager-yrket. Walter Anderson (fotballspiller). Walter Anderson (født 1879 i England, død 3. mars 1904 i England) var en engelsk fotballspiller som spilte for Darlington, Sheffield United, Woolwich Arsenal og Plymouth. Ligadebuten kom 11. januar 1902 for Woolwich Arsenal mot Preston North End (2. divisjon, 0-0 hjemme, ca. 8 000 tilskuere). Han hadde bare Briercliffe (11 mål) foran seg på Woolwich Arsenals toppscorerliste i 1901/02. Walter spilte ligakamp for Plymouth mot Fulham lørdag 27. februar 1904. Mandag 29. februar skulle han ha vært med å spille kamp mot Tottenham, men meldte avbud grunnet influensa. Walter ble sendt på sykehus, men utviklet lungbetennelse som viste seg uhelbredelig. Han døde torsdag 3. mars 1904. Willy Anderson. William John Anderson (født 24. januar 1947 i Liverpool, England) er en tidligere fotballspiller for bl.a. Manchester United og Aston Villa. Hans rolle på banen var som angriper. Ligadebuten kom 28. desember 1963 for Manchester United mot Burnley (1. Divisjon, 5-1 hjemme, 47 834 tilskuere, som 16-åring). Anderson fikk juniorlandskamper for England og spilte for følgende klubber: Liverpool Schoolboys (junior), Lancashire Schoolboys (junior), Manchester United (9 kamper, 0 mål), Aston Villa (jan. 1967), Cardiff City (feb. 1973), Portland Timbers (lån. Mai-aug. 1975) og tilbake til Portland Timbers (apr. 1977-aug. 1982). FA-Youth Cup vinner i 1963/64 etter 1-1 og 4-1 over Swindon Town. Fra Manchester United til Aston Villa i januar 1967 for £20,000. Fra Aston Villa til Cardiff City i februar 1973 for £60,000. Fra Cardiff City til Portland Timbers i april 1977 for £20,000. Liga-cup finalist i 1970/71, da han spilte i 3. divisjon, og slo gamleklubben Manchester United i semi-finalen, men tapte 2-0 for Tottenham i selve finalen. Vinner av 3. divisjon i 1971/72 med Aston Villa. Opplevde også opprykk til 2. divisjon i 1975/76, da Cardiff City endte på 2. plass. Spilte totalt 393/9 kamper og scoret 57 mål. Leder nå en radio-stasjon i Oregon (USA). SNECMA M88. SNECMA M88 er en fransk tredjegenerasjons turbojetmotor utviklet for jagerflyet Dassault Rafale. M88 er utviklet med stor vekt på pålitelighet og lett vedlikehold og består av 21 moduler som kan byttes ut uten at det er nødvendig å rekalibrere eller justere motoren, mange av dem uten at motoren må fjernes fra flyet. Motoren er utstyrt med et digitalt kontrollsystem som gjør det mulig å akselere motoren fra tomgang til full etterbrenner på under tre sekunder. SNECMA M88-2 har en skyvekraft på 50 kN uten etterbrenner og 75 kN med etterbrenner. Den oppgraderte M88-3 har en skyvekraft på 90 kN med etterbrenner. Kerry Katona. Kerry Katona (til venstre) sammen med Rachael Hopper i 2008 Kerry Jane Elizabeth Katona, (født 6. september 1980 i Warrington, Cheshire i England), er tidligere medlem av den britiske gruppa Atomic Kitten. Kerry vokste opp i en rekke fosterhjem, fordi moren ikke klarte å ta seg av henne og gi henne den trygge oppveksten hun trengte. Flere ganger ble Kerry flyttet i forskjellige fosterhjem, noe som gjorde oppveksten hennes både tøff og vanskelig. Hun ble kjent da hun som ett av medlemmene i Atomic Kitten slo gjennom i Storbritannia. Like før jul i 2000, ble hun gravid og valgte å slutte i gruppa, for å ta seg av sitt vordende barn og dyrke familielivet sitt. 31. august 2001 fødte hun sitt første barn, datteren Molly Marie. På den tiden var Kerry forlovet med Brian McFadden, som den gang var en del av den verdensberømte gruppa Westlife. Kerry og Brian giftet seg i Irland 5. januar 2002, og cirka ett år senere, den 3. februar 2003, fikk ekteparet sitt andre barn, datteren Lilly Sue. Etter at hun forlot gruppa, tok det noen år før hun begynte å jobbe som programleder på TV og som spaltist i OK Magazine. Kerry ble separert fra sin irske mann i løpet av 2004, etter lang tid med ekteskapsproblemer. Da skilsmissen endelig ble formalisert, gikk hun videre i livet sitt. 14. februar 2007 giftet hun seg med sin nye kjæreste, Mark Croft. Seks dager senere, 20. februar 2007, fikk Kerry sin tredje datter, men dette var Marks første barn. Jenta har fått navnet Heidi Elizabeth. Kerry bor i Warrington sammen med sin mann og sine tre barn. Gabriel & Dresden. Gabriel & Dresden er en amerikansk duo som består av Josh Gabriel og Dave Dresden. Under duoens navn produserer, skaper og mixer de trancemusikk. Musikk. Gruppen er mest kjent for sitt samarbeid med og remixer av andre artister, blant disse Blank & Jones, Tiësto, Armin van Buuren, Coldplay og Above & Beyond. I 2003 dannet de sammen med vokalisten Jes Brieden gruppen Motorcycle som har produsert flere hits. I 2004 ga de ut den rock-inspirerte progressive låten «As the Rush Comes», som i tillegg til å oppnå stor kommersiell suksess høstet strålende kritikker og ble beskrevet som et banebrytende mesterverk. Låten er senere remixet av en rekke store DJ-er. Gruppen har utgitt tolkninger og remixer av blant annet Brokeback Mountain-temaet, Sarah McLachlan, Dido og nylig The Killers' «Read My Mind». Flere av produksjonene forblir derimot "bootlegs" uten å bli utgitt. Utgivelser de har medvirket i originalproduksjonen av inkluderer «Zocalo» med Armin van Buuren, «Without You Near» med Markus Schulz og «Tracking Treasure Down» med Molly Bancroft. I 2006 ga de ut sitt debutalbum under sitt eget plateselskap, Organized Nature. Naypyidaw. Naypyidaw er hovedstaden i Burma (Myanmar). Naypyidaw befinner seg i Kyatpyae-området 3 km vest for Pyinmana. På burmesisk betyr Kyatpyae «flykt under kamp». Naypyidaw betyr «kongelig palass» eller «kongelig by», men kan også oversettes som «sted for konger» eller «sete for konger». Den administrative hovedstaden ble offisielt flyttet 6. november 2005. Naypyidaw befinner seg omkring 320 kilometer nord for Yangon. Hovedstadens offisielle navn ble annonsert på "De væpnede styrkers dag" i mars 2006. Naypyidaw ligger i midten av landet, og er hovedstad med hensikt å være mer sentralt beliggende enn landets gamle hovedstad Yangon. Ordfører i Naypyidaw er Thein Nyunt. Historie. Pyinmana var hovedbase for "Burmas frigjøringshær" (senere reorganisert og endret til "Burmas nasjonalhær" av det japanske keiserdømmet. Det var i Pyinmana at hæren trente soldater og offiserer. 27. mars 2006, marsjerte mer enn 12 000 soldater i den nye hovedstaden i dets første offisielle arrangement: en massiv militærparade for å markere "De væpnede styrkers dag"—som er feiringen av Burmas opprør mot den Japanske okkupasjonen i 1945. Cessna T-37 Tweet. Cessna T-37 Tweet er et amerikansk to-seters treningsfly utviklet av Cessna Aircraft Company etter en spesifikasjon utformet av det amerikanske flyvåpenet for et jetdrevet treningsfly som kunne brukes på alle nivåer av utdannelsen. Prototypen XT-37 fløy første gang 12. oktober 1954 og flyet kom i operativ tjeneste i 1957. T-37 er ikke lenger i bruk av det amerikanske flyvåpenet, da de siste syv flyene ble tatt ut av tjeneste ved en seremoni på Sheppard Air Force Base i juli 2009. Utvikling og varianter. Den første produksjonsserien T-37A var utstyrt med to Continental J69-T-9 turbojetmotorer med en skyvekraft på 4,1 kN hver. I alt 534 fly av denne varianten ble bygget for det amerikanske flyvåpenet. T-37B ble produsert fra 1959 og ble utstyrt med kraftigere Continental J69-T-25 motorer med en skyvekraft på 4,56 kN hver og oppgradert navigasjons- og kommunikasjonsutstyr. 449 T-37B ble produsert og gjenværende T-37A ble oppgradert til T-37B standard. T-37C var en variant utviklet for eksport som skilte seg fra T-37B ved introduksjonen av to våpenstasjoner under vingene med kapasitet for bomber eller raketter opptil til sammen 227 kg (500 pund). 269 T-37C ble produsert for flyvåpnene til Chile, Colombia, Tyskland, Hellas, Pakistan og Tyrkia. T-37 ble også grunnlaget for angrepsflyet A-37 Dragonfly Sti. En sti er et smalt oppgått tråkk i terreng som ikke har veier. Bredden tillater kun bruk av en person i en retning av gangen. Enkelte stier er så gamle at de må antas å ha vært oldtidsveier. Stien er ofte korteste og alltid letteste vei mellom to steder. Slyngene på stien er for å gi best mulig fotfeste og minst mulig gåing i vann og steinur. Noen steder er der ryddet for å gi plass og farbarhet for hest med kløv. Andre steder har en lagt inn stein til fotfeste. På noen stier kan bare folk og geiter ferdes (geitesti). I bekker ligger enten steiner til å stige på, eller en har lagt en klopp av to- tre trestammer. Det kan også finnes bekkekryssinger med vad(vadested), der stien da er lagt slik at den passerer bekken på et grunt sted. Langs innmark var stien oftest på utsiden av gjerdet. Turskiløyper vil ofte følge stienes traseer. Store og velbrukte stier mellom landsdelene ble kalt "sleper" (jf. Nordmannsslepa fra Vestlandet over Hardangervidda til Numedalsområdet.) Disse er så etablerte at de kan sees fra fly når sola står i riktig vinkel. Ekkolokalisering. Ekkolokalisering eller biosonar er orientering gjennom reflektert lyd, helst i form av ultralyd (høyfrekvent lyd). Noen dyr har utviklet ekkolokalisering til det ekstreme (et sanseapparat), for bedre å kunne orientere seg i mørke og for å kunne fange byttedyr de ellers ikke ville sett. Også mennesker bruker ekkolokalisering, men ikke i samme utstrekning. For alle som bruker ekkolokalisering er hørselen svært viktig. Ekkolokalisering fungerer omtrent som audioelektroniske navigasjonsapparater som ekkolodd og sonar. Ekkolokalisering hos dyr. Biologiske grupper som tannhvaler og flaggermus er eksempler på pattedyr som har utviklet et sanseapparat som bruker ekkolokalisering. Hos tannhvalene sitter ekkolokaliseringsorganet som sender ut klikkelydene i pannekulen, som kalles en "melon" eller "hvalmelon" og består av et fett (kalt "akustisk fett") som trolig forsterker lyden. Det kan også tenkes at bardehvaler har utviklet en primitiv form for ekkolokalisering, men dette er fortsatt kun en teori som det ikke er ført bevis for. Ved hjelp av ekkolokalisering kan tannhvaler og flaggermus nøyaktig bestemme hvor de er og hvor et eventuelt bytte befinner seg. De kan således lett orientere seg i stummende mørke. Ekkolokalisering kan forklares ved at dyret sender ut en serie med lydbølger, som reflekteres tilbake når det treffer noe, eksempelvis en fisk eller noe annet. De reflekterte lydbølgene blir så omdannet til et bilde av det de traff i dyrets hjerne. Bildet gir kunnskap om både avstand, størrelse og eventuell bevegelse. Ekkolokalisering hos tannhval. Hos hvaler (først oppdaget hos tumler i 1947) kan ekkolokalisering deles inn i to typer; "fløyting" og "klikking". Fløytingen består av kontinuere FM lyder, med en frekvens på opp mot 60 kHz. Ikke alle hvaler kan fløyte, men hos de hvaler som kan det, følger gjerne fløytelyden klikkingen. Klikkingen består av korte smalbåndslyder (40–200 µs), med en frekvens på 35-160 kHz (avhengig av art, jo mindre des mer høyfrekvent) og en intensitet på 150-227 dB. I praksis betyr dette at ulike arter har ulik nytte av sin biosoner. Store arter har lenger rekkevidde, men får trolig en mindre detaljert bilde tilbake. Mennesker kan ikke oppfatte ultralyd uten bruk av audioelektroniske hjelpemidler, men i beste fall høre lyd i området 20 Hz-20 kHz. I praksis sendes klikkene ut fra melonen, som forsterker lyden og trolig fungerer som en retningsstyrt parabolantenne. Ekkorefleksene mottas gjennom den nedre kjeven, der den bakre delen også har et hulrom som består av akustisk fett. Derfra sendes informasjonen til hjernen, som så omdanner den til et «bilde» dyret kan forstå. I senere tid har en rekke forskere stilt spørsmål ved bruken av moderne audioelektroniske navigasjonsapparater som bruker ultralyd og infralyd (lavfrekvent lyd), fordi man kan tenke seg at disse kan være en medvirkende årsak til at stadig flere hvaler feilnavigerer og strander (havner på land). Det finnes blant annet klare indkasjoner på at gåsenebbhvaler har strandet som følge av sonarbruk. Konkrete svar på gåten finnes imidlertid fortsatt ikke. Det er også et problem at eksempelvis delfinenes ekkolokaliseringsorgan ikke er så fintfølende at dyra registrer fiskenett og lignende. Det hender derfor alt oftere at slike dyr havner i trålposen til fiskefartøy og drukner. Ekkolokalisering hos mennesker. Det har også blitt påvist at mennesker kan utvikle en form for ekkolokalisering som kan være nyttig, ikke minst blant sterkt synshemmede og blinde, som ofte (naturlig) bruker hørselen på en måte som seende ikke gjør eller har behov for å gjøre. Man kan hevde at fenomenet er et resultat av en spesiell form for oppmerksomhetsretting (bevisst eller ubevisst), der individet har lært og blitt flink til å bruke reflektert lyd som informasjonskilde. Et av de mest kjente ekkolokaliserende menneskene er amerikaneren Ben Underwood. Han mistet begge øynene på grunn av kreft da han var tre år gammel. I femårsalderen lærte han seg å ekkolokalisere, og i dag (2007) lever han som en normal tenåring som sykler, spiller ball og står på rullebrett. Den danske dikteren. "Den danske dikteren" (på engelsk "The Danish Poet") er en norsk-kanadisk animert kortfilm som vant en Oscar-pris i 2007. Filmen ble regissert av den norske filmskaperen Torill Kove. Filmen handler om den danske dikteren Kasper som har mistet kreativiteten. Han reiser til Norge for å treffe sitt store forbilde, Sigrid Undset. Den er tegnet for hånd på papir på tradisjonelt vis, hvorpå den så er scannet og fargelagt digitalt, med unntak av bakgrunnshimmelen som ble malt med oljefarger av Anne Ashton. Filmen hadde première på Berlin-festivalen i 2006. Carl Bradshaw. Carl Bradshaw (født 2. oktober 1968 i Sheffield, England) er en tidligere fotballspiller for bl.a. Sheffield United, Norwich og Wigan Athletic. Hans rolle på banen var som angriper, men han ble omskolert til høyreback i Sheffield United. Ligadebuten kom For Barnsley i 1986 (på utlån). Junior landskamper for England. Fra Sheffield Wednesday til Manchester City 30. september 1988 (i en byttehandel). Fra Manchester City til Sheffield United 5. oktober 1989 for £50 000. Rykket opp til 1. divisjon sesongen 1989/90 (med Sheffield United). Til Norwich City i juli 1994 for £500 000 som erstatter for Ian Culverhouse. Debuterte for Norwich City mot Chelsea 25. august 1994, da laget tapte 0-2. Rykket ned fra PremierLeague i 1994/95. Hans to år i 1. divisjon med Norwich var preget av skader og disiplinærproblemer. I 1997 måtte han sone en fengselstraff etter at han og lagkameraten i Norwich, Andy Johnson, hadde vært i en episode med en taxisjåfør som endte med at Bradshaw bet sjåføren i hånden. Da han ble løslatt fra fengselstraffen ble samtidig kontrakten med Norwich avsluttet. Han gikk derfor på fri transfer til Wigan Athletic i september 1997. Da Wigan et år senere møtte Norwich i ligacupen (på Carrow Road scoret han kampens eneste mål, et selvmål som gjorde at Wigan røk ut av cupen mot hans gamleklubb. I sin første sesong med Alfreton, vant laget «Northern Premier League» divisjon 1 (utenfor det profesjonelle seriesystemet), samt «Derbyshire Senior Cup». Han ble fristilt fra kontrakten med Alfreton etter 2004/05 sesongen. Bradshaw arbeider nå i hjembyen Sheffield som murer, et yrke han har fagbrev i. Findus. Findus er et multinasjonalt selskap som produserer dypfryst fisk og grønnsaker til forbrukere og storkjøkken. Foretaket begynte i Bjuv i Sverige, som "Skånska Frukt-vin- & Likörfabriken". Selskapet ble det omdøpt til Findus da Marabou kjøpte virksomheten. Findus er en forkortelse for "FruktINDUStri", og i 1945 ble de første dypfryste produktene lansert i Sverige. De som bygde opp Findus i Hammerfest på 50-tallet var lært opp i dypfrysingsteknikkene ved Heinz Lohmanns fabrikk samme sted, som eksporterte dypfryst filet og andre fiskeprodukter til Tyskland under krigen. Findus var eid av Nestlé fra 1962 til 2000 da selskapet skiftet eiere (og Nestlé kjøpte Frionor). Findus Norge er en del av Foodvest Group som har vel 6000 ansatte og er representert med 20 fabrikker i 5 land. Foodvest Group var tidligere eiet av Cap Vest Equity Partners. 22. juli 2008 overtok Lion Capital aksjene i selskapet. Ferry Corsten. Ferry Corsten (født 4. desember 1973 i Rotterdam i Nederland) er en nederlandsk artist, DJ og musikkprodusent hovedsakelig i trancesjangeren. Karriere. Ferry Corsten startet sin musikkarriere i 1989 og slo for alvor gjennom i 1999 med hitsingelen "Out of the Blue". Populariteten førte til samarbeid med etablerte navn som Tiësto, og duoen ga ut flere hits under navnet Gouryella. I 1999 ble han kåret til årets produsent under Ericsson Muzik Award i London. Året etter fikk han pris for beste remix for sin versjon av Samuel Barbers «Adagio For Strings» under Dancestar 2000-utdelingen. Ferry Corsten står bak plateselskapene Tsunami Records og Flashover Recordings og deltok i produksjonen av Trance Nation-serien. Egne utgivelser som "Fire", "Rock Your Body Rock", "Punk" og "Watch Out" har vært gjengangere på hitlister i flere land, mens han også er kjent for remixer av artister som U2, Duran Duran, Faithless og Moby. Corsten er også en av mange produsener som har plateslipp under forskjellige alias. Han har for øyeblikket gitt ut materiale under følgende navn: 4x4, A Jolly Good Fellow, Albion, Bypass, Cyber F, Dance Therapy, Digital Control, Eon, Exiter, Ferr, Firmly Underground, Free Inside, Funk Einsatz, Kinky Toys, Moonman, Party Cruiser, Ransom, Pulp Victim, Raya Shaku, Sidewinder, System F, The Nutter og Zenithal. Han har også gjort en del samarbeidsprosjekter under forskjellige alias: Alter Native, Blade Racer, Discodroids, Double Dutch, Elektrika, Energiya, FB, Fernick, Gouryella, Mind To Mind, Nixieland, Penetrator, Project Aurora, Roef, S.O.A, Scum, Selected Worx, Sons Of Aliens, Soundcheck, Spirit Of Adventure, Starparty, The Tellurians, Veracocha og Vimana. Eksterne lenker. Corsten, Ferry Corsten, Ferry Infralyd. Infralyd er lyd med en frekvens lavere enn menneskets øre kan oppfatte, det vil si lyd i området under 20 Hertz. Flere dyr, for eksempel hvaler, sjiraffer og elefanter benytter infralyd ved kommunikasjon. Infralyd består av svært lange og meget bærekraftige lydbølger, noe som setter dyr som kan høre denne lyden i stand til å høre lyd over enorme avstander. Det er blant annet kjent at elefanter kan høre infralyd over en avstand på opp mot 10 kilometer i gunstige værforhold (helst tidlig på kvelden, når lydbølgene på grunn av atmosfæriske forhold er mest bærekraftige over landmassene). I vann bærer lydbølgene enda bedre enn på land, slik at noen hvaler trolig kan høre infralyd på flere hundre kilometers avstand. Dette setter hvalene i stand til å kommunisere med hverandre over avstander som er nærmest uvirkelige for et menneske. Eidetiker. Eidetiker er en person som kan oppleve tidligere inntrykk eller fantasier like detaljert og tydelige som reelle sanseinntrykk. Det blir ofte beskrevet som fotografisk minne eller hukommelse. Bildene som disse personene opplever blir projisert ut foran dem, men forveksles ikke med «virkeligheten». Fenomenet oppleves oftere blant barn enn hos voksne. Ordet eidetiker kommer fra det greske ordet "είδος/eidos" som betyr bilde. Kjente personer som er betegnet som eidetikere er bl.a. Mozart og Nikola Tesla. Krieg. "Krieg" er et studioalbum med det norske black metal/death metal-bandet Kvikksølvguttene. Jørn Stubberud fra Mayhem deltar på albumet. "Krieg" ble utgitt på Head Not Found/Voices of Wonder Records i 1997. Mercury-programmet. Mercury-programmet (1959 – 1963) var det første bemannede amerikanske romprogrammet og kom som et resultat av det pågående romkappløpet med Sovjetunionen. På Mercury-Redstone 3-ferden ble Alan Shepard i romkapselen "Freedom 7" den første amerikanske astronaut i rommet. Det skjedde 5. mai 1961. John Glenn ble den første amerikaner i bane rundt Jorden i romfartøyet "Friendship 7" med Mercury-Atlas 6 ferden 20. februar 1962. Programmet inneholdt også testoppskytinger fra 1959, som bl.a sendte fire aper opp i verdensrommet. Romkapselen. På grunn av sin ekstremt lille størrelse ble det sagt om Mercury-romskipet at det ikke ble fløyet, men «kledd på». Bare 1.7 m³ i volum, kapselen var bare stor nok for én astronaut. Inne i kapselen var det 120 kontroller, 55 elektriske brytere, 30 sikringer og 35 mekaniske brytere. Romskapselen ble designet av Max Faget og «NASA's Space Task Group». NASA bestilte i alt 20 slike romskip, nummerert fra 1 til 20, fra McDonnell Aircraft Company, St. Louis, Missouri. Fem av romkapslene (nr. 10, 12, 15, 17 og 19) fløy aldri. Romkapsel nr. 3 og 4 ble ødelagt under ubemannede testferder. Nr. 11 (Mercury-Redstone 4) sank etter landing og ble reddet etter 38 år. Noen av romskipene ble modifisert etterhvert (for lengre ferder m.v.) og fikk dermed en bokstav-betegnelse etter nummeret sitt, f.eks. 2B og 15A. Noen ble modifisert flere ganger, f.eks. ble romkapsel 15 til 15A og deretter 15B. Romkapselen var utstyrt med stillings-kontroll-raketter. Etter å ha kommet i bane, og før selve landingen begynte, kunne astronautene ikke påvirke banen. Det var tre sett med høy og lav styrke på de automatiske kontroll-thrusterne, samt separate manuelle thrustere, en for hver akse. Disse fikk drivstoff fra hver sin separate drivstoffstank. Mercury-romskipet var designet for å være 100% kontrollert fra bakken i tilfelle rom-miljøet satte astronauten ut av funksjonen. Raketter. Little Joe og en «Mercury Boilerplate» ble brukt for å teste rømningstårnet og abort-prosedyrer. Redstone ble brukt til suborbitale ferder, og Atlas for å sende romskipet i omløp. Til og begynne med ble Jupiter-raketter vurdert som rakett, men ble ikke benyttet i programmet av budsjett-hensyn. Atlas-raketten trengte ekstra forsterkning for å håndtere den ekstra vekten av Mercury-romskipene, som var større enn de atomstridshodene raketten opprinnelig var konstruert for å frakte. Titan-raketten ble også vurdert for programmet, men programmet ble avsluttet før det ble aktuelt. Titan-raketter ble brukt i det påfølgende Gemini-programmet. Mercury-programmet brukte en Scout-rakett for en enkelt ferd, Mercury-Scout 1, som sendte en liten satellitt opp for å evaluere radarnettverket i Mercury-programmet. Raketten ble sprengt etter 44 sekunders ferd. «The Mercury Seven». De første amerikanerene som reiste ut i verdensrommet ble plukket ut av en gruppe på 110 militære piloter, som ble valgt på grunn av sin erfaring med testflyging og fordi de klarte visse fysiske krav. 7 av disse 110 ble astronauter i april 1959. 6 av de 7 fløy i Mercury-programmet. Fra og med Alan Shepards ferd, ga astronautene kallesignal til hvert sitt romskip, og alle la til tallet "7" på slutten, for å synliggjøre lagarbeidet med de 6 andre. Liste over bemannede ferder i Mercury-programmet. De bemannede ferdene i Mercury-programmet Liste over ubemannede ferder i Mercury-programmet. Liste over testflygninger, samt ferder med sjipanser ombord. De ubemannede ferdene startet i 1959 og fortsatte ut 1961. Noen av ferdene med sjimpanser ble gjennomført etter den første sub-orbitale ferden med Alan Shepard. Gin rummy. Gin rummy (ofte forkortet til Gin) er et enkelt og populært to-spiller kortspill utviklet av Elwood T. Baker i 1909. Gin ble utviklet fra spillet Whiskey Poker (ifølge John Scarne) og ble til med den intensjon at det skulle være raskere enn vanlig rummy, men ikke spontant som knock rummy. Regler. Gin rummy spilles med en standard 52-korts kortstokk. Meningen med spillet er å samle på "sekvenser" av tre eller flere etterfølgende kort i samme farve (eksempelvis 3♥-4♥-5♥-6♥-7♥) eller "sett" av tre eller flere kort med samme verdi (eksempelvis 8♥-8♣-8♠). I gin rummy er ess lav - dette vil si at A♥-2♥-3♥-4♥ er en gyldig sekvens, mens Q♥-K♥-A♥ ikke er det. Samme kort kan ikke benyttes både i en sekvens og et sett. De kortene som ikke er med i enten en sekvens eller et sett, kalles "dødvekt". Spillets gang. Spillet starter ved at hver spiller får utdelt ti kort. Det øverste kortet av de resterende snus så, og resten av kortene legges med billedsiden ned. Første spiller (den som ikke delte ut) kan da trekke enten det snudde kortet, eller et kort fra bunken som ligger med billedsiden ned. Etter at han har trekt et kort, må han deretter sake (legge ut) et kort, og det blir da neste spillers tur. Spillet avsluttes når en spiller har "gin", det vil si når alle hans kort er med i en gyldig sekvens eller sett, eller når han velger å «banke» (knock). Dette kan skje når verdien på hans dødvekts-kort ikke overstiger ti poeng. Ess er i denne forbindelse verd et poeng, billedkort ti, og kort fra 2 til 10 har verdi tilsvarende deres numeriske verdi. Den andre spilleren skal da også legge ut sine kombinasjoner, og han kan, hvis den andre spilleren ikke har lagt ut alle sine kort (gått gin) også bygge på hans kombinasjoner (eksempel - hvis spilleren som banker har en sekvens på 3♦-4♦-5♦-6♦, og den andre spilleren har 7♦ som dødvekt, kan han legge denne ut hos motstanderen). Hvis en person har gått gin, får han en fastsatt bonus (ofte 25 poeng), pluss differansen i dødvekt mellom han og motstanderen. Hvis spilleren som banket har minst dødvekt, får han poeng tilsvarende differansen i dødvekt mellom hendene. Har den personen som ikke banket, minst dødvekt etter at hendene er lagt ned, har han «under-cuttet» den andre. Han får da en fastsatt bonus (som regel 25 poeng), pluss differansen mellom hendene. Gin rummy spilles til en fastsatt poengsum, ofte 150 poeng. (Merk at dette er en variant av reglene, og at variasjoner kan og vil forekomme). Eksempler. Her har spiller en "gin", og får altså bonus, samt differansen i dødvekt (21 poeng - K♠, K♥ og A♣). Hvis bonusen for å gå «gin» er 25 poeng, får spiller en her altså 46 poeng. Han kan da "banke" med to i dødvekt. Hvis spiller to har samme hånden som ovenfor, kan han da legge sin A♣ på motstanderens kombinasjoner. Spiller en får her derfor poeng tilsvarende differansen i dødvekt, det vil si 18 poeng (spiller to's K♠ og K♥- er verd 20 poeng, spiller en's 2♠ to). Spiller to har derfor mindre dødvekt enn spiller en, som banket. Spiller to vinner derfor hånden, og får bonus samt differansen i dødvekt (fire poeng da han kan også kan legge A♣ på motstanderens kort). Hvis bonusen for «under-cutting» er 25 poeng, får spiller to her 29 poeng. Mellom bakkar og berg (TV-serie). "Mellom bakkar og berg" var en norsk tv-serie på 6 episoder som gikk på NRK1 sommeren 1999 med Tore Skoglund som programleder. Serien var et reiseprogram der Skoglund møtte mennesker på steder som fra Kautokeino i nord til Tenerife, London og Røros i sør. Programmet var en oppfølger til serien "Skoglund drar på Lofoten" som gikk sommeren 1998. Produsent for serien var Stein Åge Isaksen Serien hadde premiere på NRK den 26. juli 1999. Kort omtale av episode 1. "Ei sprek ungjente på 77 år, sier Tore Skoglund om Edel Hætta Eriksen fra Kautokeino, den første av seks han presenterer i sin portrettserie. Hun har alltid vært aktiv, og drar Skoglund med seg både på datakurs og snøscootertur". Spekk. Spekk er et kompleks lipidvev mellom skinn og muskler hos flere pattedyr, som hvaler, seler, bjørner og elefanter. Spekklaget hos visse hvalarter kan bli mer enn 50 cm tykt (noen hevder mer enn 80 cm på visse steder av kroppen). Spekklaget isolerer mot kulde og lagrer energi. Dette er viktig for visse hvalarter, bjørner og noen andre pattedyr som av ulike grunner i lange perioder ikke spiser. Disse dyrene må leve av spekklageret de har opparbeidet på kroppen. Spekk består av bindevev og fettceller. Bindevevet består av en type kollagen og gjør spekket stivt, men likevel fleksibelt. Spekklaget er ikke likt på alle deler av kroppen. På visse områder er det tykt og på andre relativt tynt. Dessuten har ikke spekket samme sammensetning hele veien inn fra skinn til muskel, fordi innholdet av kollagen og lipider varierer. Lipidene lagres i fettcellene. For de arter som gjennomgår en spise- og sultsyklus eller en periode med dvale, kan tykkelsen på spekklaget variere betraktelig gjennom året. Lipidene varierer også med arten, posisjon i spekklaget, og dyrets kosthold. For eksempel har hvaler fra Atlanteren fettsyrer i sitt spekk som minner mer om fiskeoljens, enn hvaler fra Antarktis som spiser mer krill. Stabburet. Stabburet AS er en norsk matvareprodusent som produserer mange kjente merkevarer, for eksempel frossenpizzaene Grandiosa og Big One. I tillegg produserer Stabburet merkevarer som Nora syltetøy, saft og grønnsaker, Stabburmakrell, Nugatti, Fun Light og Idun. Stabburet ble etablert av Gunnar Nilsen i 1943, og er nå en divisjon av Orkla Foods. Denne forretningsenheten er en del av Orkla Brands (Orklas merkevarevirksomhet). I 2007 var Stabburets driftsinntekter på 2 783 millioner kroner. De to markedsområdene Dagligvare og Storhusholdning, stod for henholdsvis 72 % og 28 % av omsetningen. Hovedkontoret ligger på Kolbotn i Akershus, og bedriften har ca. 1 000 ansatte. Dagligvareområdet er ansvarlig for salg og markedsføring mot norsk dagligvarehandel, mens Storhusholding arbeider mot bensinstasjoner, storkiosker, gatekjøkken, kantiner, kafeteriaer/kroer og hoteller. Bedriften har også fagfunksjoner for innkjøp, produktutvikling, produksjon/logistikk, forretningsutvikling/IS, økonomi, personal og informasjon. Stabburet har totalt åtte produksjonsanlegg i Sør-Norge. I tillegg kommer de regionale salgskontorene. Mick Prendergast. Mick Prendergast (født 24. november 1950 i Denaby, England, død 29. april 2010) er en tidligere fotballspiller for Sheffield Wednesday. Ligadebuten kom for Sheffield Wednesday 9. april 1969. Dette var også hans eneste ligaklubb, der han spilte 183 ligakamper (53 mål). Siste kamp for klubben var 7. mars 1978. Spilte totalt 206 kamper for Sheffield Wednesday (61 vunnet, 60 uavgjort og 85 tap). Tannbein. Tannbein, også kalt dentin, er den harde substansen som ligger mellom tannemaljen ytterst på tennene og tannmargen (pulpa) ved tannroten. Tannbeinet inneholder nerveender og er derfor smertefølsomt. American friends of Norway. American Friends of Norway («Amerikanske venner av Norge») er en organisasjon som ble opprettet i 1941 med hovedkontor i New York. Organisasjonen ble opprettet med mål om å arbeide for Norge og norske interesser i USA. Organisasjonen hjalp blant annet norske styrker med utstyr ved medisinske behov under den andre verdenskrigen. For å ha mulighet til å skaffe dette drev de med forretninger for å skaffe midler i New York. Frank. Frank er en opprinnelig engelsk variant av mannsnavnet Frans, som er en tysk kortform av det latinske navnet "Franciscus". Betydningen er «fri, frie landeiere», som ble betegnelsen på «franker». Jf. uttrykket «frank og fri». Andre varianter navnet, er: Chico Francesco Franch Francis Francisco Franciscus Franciszek Franck Franco Francois Franjo Frank Franke Frankie Frans Fransisco Frantisek Frants Frantz Franz – og kv.navn: Chica Fana Fanney Fanni Fannie Fanny Franca France Frances Francesca Franceska Franchesca Francine Francis Francisca Franciska Franciska Francoise Francy Franka Fransine Fransisca Fransiska Franziska. Utbredelse. Navnet hadde en popularitetstopp på 1960- og 1970-tallet som navn på nyfødte gutter i Norge. I Tyskland var Frank et populært navn på guttebarn født på 1950-, 1960- og 1970-tallet. Navnevarianten Franc er det vanligste mannsnavnet i befolkningen i Slovenia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Frank i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet etter fødselsår. Google Sitemaps. Sitemap er en xml-fil som gir søkemotorer informasjon om hvor ofte sider endres og hvilken vekting de skal ha i forhold til hverandre. Sitemaps er et supplement til metainformasjonen lagret i html-dokumentene. Det var opprinnerlig Google som tok sitemaps i bruk. I senere tid har også Yahoo og Microsoft tatt i bruk standarden. Drangeid. Drangeid er et tettsted ca. 2-3 km nord for Flekkefjord. Det ligger mellom Grisefjorden og innsjøen Selura. Fra gammelt av besto stedet av gårder langs en kongevei som ble til en strekning av den sørlandske hovedvei mellom Kristiansand og Stavanger, som nå er E39. Avløpet fra Selura, med samlet fall på 48 meter, ga mulighet for utbygging av vannkraft til industri. På slutten av 1800-tallet var der både garveri og tønnefabrikk. Tønnefabrikken er nedlagt, mens Aarenes Garveri fortsatt eksporterer skinn til finere lær- og skinnvarer. Industrivirksomheten førte med seg mye utslipp som drev tilfeldig rundt i fjorden til det enten sank eller drev ut fjorden med tidevannet. Jærbanen mellom Flekkefjord og Stavanger gikk også gjennom stedet, med to stoppesteder: «Drangeid» og «Selura», noe som har medført flere kreative vegløsninger for dem som bodde på «feil» side av linja. Like nord for bebyggelsen gikk både vei og jernbane på en smal hylle under en bratt fjellside, som fortsatt henger over veien. «Flaskehalsen» var vanskelig å gjøre noe med, og førte ofte til kork i veitrafikken. Den nye E39 går utenom bebyggelsen. Utbyggingen har skjedd gradvis, med en del boligområder preget av husbankhus av tilgjengelige typer på utbyggingstiden, og fortetning av villahager. Veinettet gir en inndeling i boligstrøk: Eidsodden,Stemhølen,Årnesskogen,Øvreid og Midtreina. I tillegg kommer ett av byens nye boligfelt: Kråketona. Drangeid var tidligere en del av Nes kommune, som hadde egen skole i Flekkefjord. Skoletomten er blitt utvidet og rommer nå barneskoletrinnet for hele kommunen. Gruve 7. Gruve 7 er en av to kullgruver i drift hos Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og ligger på sørsiden av Adventdalen mellom Bolterdalen og Foxdalen. Fjellet over kalles Gruve 7-fjellet. Ovenfor Gruve 7 ligger EISCAT Svalbard sitt radaranlegg og Nordlysobservatoriet på Svalbard. Gruva har en årsproduksjon på 70 000 tonn bituminøst steinkull. En tredel av produksjonen selges til kraftverket i Longyearbyen. To tredeler eksporteres til kjemisk industri i Europa via Store Norskes havneanlegg på Hotellneset. Kullet i Gruve 7 tilhører den såkalte Longyearfløtsen, og er fra eldre tertiær (60–65 millioner år siden). Historie. På midten av 1960-tallet ble det satt i gang omfattende undersøkelser. I begynnelsen var de geologiske forholdene vanskelige, og analyser av kullet viste lav kvalitet. I mars 1969 konstaterte man imidlertid at kullgangene lenger inn i fjellet var tykkere, og de mellomliggende steinlag avtok. Dessuten viste det seg at kullkvaliteten lenger inn var høyere enn tidligere antatt. Videre undersøkelser og oppfaring gikk over flere år, og gruva kom i regulær produksjon i 1976. Dette var den første gruva hvor en tok i bruk hydrauliske, selvskridende stempel. Etter en del endringer og tilpasninger av strosseutstyret fungerte dette utstyret godt. Produksjonen ble imidlertid stoppet i løpet av høsten 1978, og den kom i gang igjen først høsten 1981 etter en utbedring av gruvas belte- og transportstoll. Fra driftsåret 1981/82 ble det drevet noe rom- og pillardrift i et tidligere driftsområde, og i 1983 ble det anskaffet og tatt i bruk den første helbrytningsmaskinen, Continuous Miner. I desember 1984 brant den nederste seksjonen av fjelltransportøren og satte fjelltransportøren ut av drift for en kortere periode. I 1988 holdt det på å gå galt. Driften i Gruve 7 ble stoppet den 24. mai da det brøt ut brann i et utdrevet område ca fem kilometer fra dagåpningen. Brannområdet ble forseglet ved gjenmuring av åpningen mot brannområdet og deretter innfylling av vann. Fra november samme året kom driften i gang igjen. Store Norske vedtok i februar 2011 en ny driftsplan for Gruve 7, som forutsetter drift i minst 20 nye år med dagens produksjon. Fraser Island. Kart som viser lokaliseringen av Fraser IslandFraser Island (aboriginsk K'Gari) er verdens største sandøy (1630 km), og ligger på Australias østkyst, omtrent 200 km nord for Brisbane. Øya er om lag 122 km lang og mellom 5 og 25 km bred, på sitt høyeste er den 235 meter over havet. Sanden går flere steder så dypt som 60 meter under havnivået. Mens regnskogene på fastlandet i stor grad er blitt hugget ned, har skogen på Fraser Island klart seg bedre. Det har bare vært begrenset hogst og noe mindre gruvedrift på øya. Fraser Island er også kjent for sin unike stamme av dingoer, som av ledende kynologer og eksperter regnes som de genetisk reneste av alle dingoer i Australia i dag. I 1992 ble øyen utpekt til verdensarvsted av FN. I evalueringsrapporten som ble utarbeidet da UNESCO vurderte nominasjonen heter det blant annet Mens vi venter på operaen. "Mens vi venter på operaen" var et norsk kultur-program som gikk på TV 2 fra høsten 2003 til påsken 2004 med Sarah Natasha Melbye som programleder. Programmet hadde som mål å vekke interessen for kultur hos «folk flest» og programmet kunne betegnes som et direktesendt talkshow sendt fra utestedet SoHo. Programmet hadde besøk av en rekke kulturpersonligheter da det gikk. The Phantom of the Opera. The Phantom of the Opera er tittelen på Gatemagasin. Et gatemagasin er et magasin, eller avis, som selges av hjemløse, narkomane, og andre mennesker «på gata». Formålet med gatemagasiner er først og å gi mennesker i spesielt utsatte stillinger i samfunnet en mulighet til å tjene til livets opphold uten å måtte ty til tigging eller vinningsforbrytelser. Andre hensikter er å gi mennesker verdighet og å formidle til leserne kunnskap om saker som påvirker livene til de som lever på gata. Verdens første gatemagasin var Street News som ble utgitt i New York i 1989. I dag er The Big Issue det mest kjente gatemagasinet. The Big Issue er en ukentlig avis som utkom første gang i London i 1991, men som i dag har spredd seg til flere deler av England. Australia, Sør-Afrika, Namibia og Japan har i dag sin egen versjon av bladet med samme navn. Per 2011 finnes det 112 gatemagasiner i 40 land. Yindjibarndi. Yindjibarndi (også skrevet jindjibandi og yinjtjipartnti) er et pamanyungansk språk som snakkes i Vest-Australia. Språket blir talt av yindjibarndi-folket, hvorav mange bor i byen Roebourne. Språket er et SVO-språk. Beechcraft. Beechcraft er merkenavnet på en serie med sivile og militære fly produsert av den amerikanske flyprodusenten Beech Aircraft Corporation. Firmaet ble etablert i 1932 og drives ennå som en underavdeling av Raytheon som kjøpte opp Beech Aircraft Corporation i 1980. Blant de mest kjente modellene er Beechcraft Model 18 som ble bygget mellom 1937 og 1970 i 9 000 eksemplarer Beechcraft 35 Bonanza, som ble produsert fra 1947 til 1982 og solgt i over 10 000 eksemplarer, og det militære transportflyet Beechcraft C-45. Dølafe. Dølafe er en tradisjonell norsk storferase med opprinnelse fra Gudbrandsdalen, Østerdalen og Hedmarken. Historie. I de nevnte områder var det gode forutsetninger for å ha husdyr med lett tilgang på rikt fjellbeite. Det var imidlertid langt til tettsteder med avsetning for ferske melkeprodukter, og det var tradisjon for å fôre opp dyr til slakt i dølafeets distrikt. Derfor ble dølafeet avlet som et kombinasjonsfe for melk og kjøtt. Rundt århundreskiftet (1900) ønsket en å lage en felles uniform på dølafeet. Da skulle dyret ha horn og være ensfarga svart med brun ål (stripe) etter ryggen. En stamme som ble foredla på Jønsberg landbruksskole i 1880-åra hadde denne uniformen som mal. Dølafeet ble regnet for å være det tyngste feet i landet rundt århundreskiftet med ca. 350 kg levendevekt. Ei dølaku i dag veier ca. 500 kg, mens ei NRF-ku veier 550 kg i gjennomsnitt. Beskrivelse. Noe av det mest karakteristiske ved rasen er fargevariasjonen med farger som svart, brunt, rødt, hvitt og brandet. Tegningene kan være ensfarget, flekket, sadlet og sidet. Langt de fleste dyra har store horn, men det finnes også dyr som er født kollet. På slutten av 1800-tallet var dølafeet enda mer fargerikt. Det kunne være grå-, svart- og rødsidet, brandet eller ensfarget – og det var både kollete og hornete dyr. Det meste av dølafeet som finnes i dag kommer fra én besetning i Fåvang i Gudbrandsdalen. Siden 1990-tallet har aktiviteten for rasen økt og antallet dyr har økt betraktelig. Norsk landbruksmuseum (Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås) fører stambokregister over alle kjente dyr av dølafe. Dette registeret er et svært viktig redskap i arbeidet for å ta vare på rasen. Det var i 2000 registrert cirka 150 kyr av rasen og den regnes i dag som utrydningstruet. I regi av GENO, som formidler oksesæd til inseminering, formidles det også sæd av dølafeet til interesserte bønder. Mia (TV-serie). "Mia" var en norsk komiserie på 8 episoder som gikk på NRK1 i 2003 med Mia Gundersen i hovedrollen. Serien hadde premiere på NRK den 8. januar og ble etter premieren slaktet av pressen. Om serien. Serien handlet om Mia, en showartist med stjernenykker, som kjemper mot rynkene, dårlige kritikker og sin egen masete mor. Rundt henne møtte seerne sju andre faste underlige rollefigurer. Mia er kynisk og selvsikker, den private Mia frykter for å ende opp alene – ikke vakker, ikke anerkjent. For Mia er 40 og har begynt å telle rynker. Seertall og anmelderne. Serien ble slaktet av en samlet presse. «Så var ikke kalkun-sesongen over før langt etter jul likevel», skrev VGs Stein Østbø i sin anmeldelse av programmet og gav det terningkast en. Aftenpostens Per Haddal skrev «...uventet tynn og blek», mens Dagsavisens kulturredaktør, Brita Møystad Engseth «...selv ikke nasjonens favorittblondine (for anledningen brunette) klarte å få liv i denne bleke situasjonskomedien hvor replikkene falt som melsekker og timingen fikk sirup til å virke hurtig». Premieren av programmet hadde respektable 692.000 seere, men ble forlatt av 400.000 etter premieren. Programmet ble raskt flyttet fra lørdag til onsdag. Australske språk. Australske språk er en betegnelse som brukes om språk og språkfamilier som snakkes av aboriginene i Australia. De fleste australske språk er utdødde eller utrydningstruede. Av de språkene som har overlevd til i dag blir kun cirka 10 % videreført til barn. Dette er på grunn av den systematiske prosessen ført av tidligere australske regjeringer som var ment å utrydde aboriginenes kultur og språk, gjennom avstrafning, tvangsflytting, sterilisering og tvunget fjerning av barn fra deres familier. Nå som denne praksisen er avsluttet, nyter enkelte australske språk stor framgang. Slektskapet mellom de australske språkene er fortsatt stort sett uklar. Omtrent halvparten av de australske språkene blir klassifisert sammen i den pamanyunganske språkfamilien. De andre språkene, som blir talt i nord, blir gjerne gruppert sammen som ikke-pamanyunganske, selv om dette ikke utgjør en genetisk familie. Tasmanske språk er trolig ikke beslektet med andre språk i Australia. Securitas AS. Securitas AS er et privat vaktselskap og en del av Securitaskonsernet, hvor Securitas AB i Stockholm er moderselskapet. Securitas' grunnfilosofi er å beskytte liv og eiendom, sikre hjem, arbeidsplasser og samfunn. De tre ringene i Securitas sin logo står for Ærlighet – Vaktsomhet – Hjelpsomhet. Securitas AS historie i Norge startet i 1929 da Aksjeselskapet Norsk Vaktselskap ble dannet. Et samarbeid med Norsk Vaktselskap og De Forenede Vagtselskaper i København resulterte i etableringen av Alarmselskapet Securitas i 1946. Securitas AS ble opprettet den 6. september 1969 da AS Norsk Vaktselskap ble kjøpt opp av Securitas AB. Securitas i Norge består i dag av selskapene Securitas AS med divisjonene Services, Mobile, Teknikk og Alarm samt selskapet Securitas Transport Aviation Security AS. Det er i dag tilsammen ca. 5000 ansatte i Securitas i Norge. Securitas er norges største vaktselskap og Securitaskonsernet har over 300.000 ansatte i ca. 51 land. Margot Frank. Monumentet for Otto Franks døtre i Bergen-Belsen Margot Betti Frank (født 16. februar 1926 i Frankfurt am Main, død i mars 1945 i Bergen-Belsen) var en tysk-jødisk jente. Hun var Anne Franks eldre søster og datter av Edith Frank-Holländer og Otto Frank. Margot var oppkalt etter morens søster, Bettina Holländer. Av flere overlevende beskrives Margot som den perfekte datteren. Hun var rolig og høflig og fikk gode karakterer. Etter den andre verdenskrig ville hun emigrere til mandatområdet i Palestina og arbeide som jordmor. Flukten til Nederland. Frem til 1933, da Adolf Hitler og nasjonalsosialistene overtok makten, bodde familien Otto i Tyskland. Fordi de var såkalte «heljøder», valgte de å flykte til Nederland, der de slo seg ned i Amsterdam. Den første som reiste, var faren Otto på sommeren 1933, og i september samme år fulgte konen Edith. Anne og Margot flyttet da midlertidig til bestemoren i Aachen. Da de hadde kommet i orden og funnet et sted å bo, fulgte Margot og to av Ediths brødre tre måneder senere. Den siste som flyktet til Nederland var Anne; hun ankom i februar 1934. Etter at Nederland hadde blitt invadert, forbød tyskerne jøder å gå på ikke-jødiske skoler, og Margot fortsatte skolegangen sammen med Anne på det Jødiske Lyceum. Familien går under jorden. 5. juli 1942 mottok Margot en innkalling til fra tyskerne. Hun skulle settes i arbeid i en arbeidsleir. Foreldrene Otto og Edith hadde allerede forutsett dette, og de hadde satt i gang arbeide med et skjulested. Den opprinnelige planen var at de skulle gå under jorden 16. juli, men på grunn av Margots innkallelse ble de tvunget til å gå under jorden allerede neste dag. På kvelden den 5. hjalp Jan og Miep Gies familien med å flytte de siste tingene til stedet som var kjent som «Achterhuis», og før solen stod opp den neste morgenen syklet Miep og Margot til skjulestedet bak Ottos kontor på Prinsengracht 263. Anne, Otto og Edith forlot hjemmet sitt en halv time etter Margot og gikk til fots til Prinsengracht. Senere flyttet tre ander jøder inn i skjulestedet hos dem, familievennene Peter, Auguste og Hermann van Pels. I november 1942 kom husholdningens siste medlem, Fritz Pfeffer. Inngangen til skjulestedet ble gjemt bak et bokskap som kunne dreies bort, bygget av Johannes Kleiman. 4. august 1944. Etter at familien hadde vært under jorden i mer enn to år, ble familien og menneskene de delte skjulestedet med forrådt. 4. august stormet politiet bygningen etter å ha fått et anonymt tips og arresterte alle beboerne i «Achterhuis» sammen med to av hjelperne, Victor Kugler og Johannes Kleiman. Etter å ha tilbrakt fire dager i fengsel, sattes de åtte jødene på togtransport til Westerbork øst i Nederland 8. august 1944. I Westerbork plassertes de i straffeblokken fordi de ikke hadde meldt seg frivillig, og satt i arbeid med å demontere batterier. Arbeidet var usunt, men de kunne i det minste snakke sammen mens de gjør det. Auschwitz-Birkenau og Bergen-Belsen. Fra Westerbork ble familien sendt videre inn i Tyskland. Etter en tre dager lang og forferdelig togreise ankomr de Auschwitz-Birkenau midt på natten. Der skiltes kvinner og menn, og dette var siste gang familien var samlet. Etter 5. september hørte og så Margot ikke mer fra eller om faren, og etter en stund gikk hun, Anne og Edith ut fra at han hadde blitt sendt til gasskamrene og ikke levde lengre. Margot og Anne ble etter en utvelgelse i oktober 1944 satt på transport til Bergen-Belsen, der hun døde av tyfus, bare få dager før søsteren Anne, i mars 1945, og få uker før leiren ble befridd. Som Anne skrev også Margot dagbok, men denne ble aldri funnet igjen. Heftyes rute. Klatrere på Galleriene en vinterdag. Heftyes rute er normalveien for klatring av Store Skagastølstind i Hurrungane i Jotunheimen. Heftyes rute er oppkalt etter Johannes Heftye som klatret ruten første gang 14. august 1880 sammen med Jens Jensson Klingenberg og Peder Melheim. Første vinterbestigning var i april 1960 av Arne Randers Heen, Bjarne Ugevik og Oskar Mork. Heftyes rute starter ved Hjørnet, en markert hylleformasjon ca 2340 moh. Ruten traverserer via Galleriene frem til Heftyes renne, en ca 10 meter lang kamin som fører opp i slakere terreng mot toppvarden. Det vanskeligste punktet på Heftyes rute er passasjen inn i denne kaminen og har vanskelighetsgrad 4. Ved retur kan Heftyes renne passeres med rappell, før Galleriene traverseres tilbake. Et mer brukt alternativ er en 40 meter lang og bratt rappell rett ned Sydvestveien til Hjørnet. Fylkesvei 56 (Hordaland). Fylkesvei 56 i Hordaland går mellom Nordhuglo og Tveit i Stord. Veiens lengde er 5,9 km. Eksterne lenker. 056 Fylkesvei 78 (Hordaland). Fylkesvei 78 i Hordaland (Fv78) går mellom Lunde og Hodnanes i Tysnes kommune. Veiens lengde er 22,7 km. Eksterne lenker. 078 Fylkesvei 80 (Hordaland). Fylkesvei 80 i Hordaland (Fv80) går mellom Gjersvik og Gåsevik kai i Tysnes kommune. Veiens lengde er 3,4 km. Eksterne lenker. 080 Nordmannsslepa. Nordmannsslepa er fellesnavn på de tre hovedferselsveiene over Hardangervidda fra Østlandet til Hardangerdistriktet som er blitt brukt i uminnelige tider. Navnet kommer av at de på østsiden kalte hardingene for nord-menn, dvs. menn nordfra. Veistandarden var slik at en kunne gå det meste med kløvhest, men da måtte en velge slepe med omhu, så en ikke gikk seg fast i Måbødalen eller Simadalen. Forgreininger gikk til andre bygder, slik at en kunne komme seg til Røldal eller Sørfjorden. Store deler av Hardangervidda er lagt ut som naturvernområde, men slepene er i bruk som turstier for interesserte. Området har mange minner fra gammel tid. Slepene er så «inngått» at de kan sees fra fly når solvinkelen er riktig. Dette tjener samtidig som en påminnelse om hvor sårbar naturen på fjellviddene er. En del grunneiere hevder sin rett til å bruke slepa i næringsvirksomhet og bruker da traktor til å frakte inn båt og garn til næringsfiske eller matvarer o.l. til turisthyttene. Dette sliter veldig på den sårbare naturen og er derfor omdiskutert. Johannes Heftye (1849–1907). Johannes Thomassen Heftye (født 13. juli 1849, død 10. mai 1907), norsk jurist og fjellklatrer. Heftye gjennomførte førstebestigning av Store Knutsholstind i 1875. Han er likevel mest kjent for å ha funnet frem til det som nå kalles Heftyes rute på Store Skagastølstind i Jotunheimen i 1880. Ruten blir regnet som standardveien til toppen. Bakgrunn. Heftye var sønn av bankier Tho. Joh. Heftye (1822–1886) og Marie Jacobine Meyer (1826–1895), og bror av telegrafidirektør Thomas Heftye. Han vokste opp på Villa Frognæs i Drammensveien. Heftye var utdannet jurist. Knutsholstind. I Heftyes ungdomstid ble Knutsholstind, som ligger ved Svartdalen mellom Bygdin og Gjende, av mange regnet som Norges høyeste, og mange regnet tinden som ubestigelig. Heftye hadde arvet farens sans for friluftsliv og fjell, og hadde et utpreget konkurranseinstinkt. Flere engelske klatrere hadde prøvd å bestige den uten å lykkes. Sommeren 1875 fikk Heftye med seg Knut Lykken og en annen valdris, Gullik Gulliksson Lid, og ga seg i kast med oppgaven. Fra Torfinnsdalen kom de opp på den skarpe eggen mellom dalen og Knutsholet uten spesielle problemer, og veien videre opp til toppen bød heller ikke på nevneverdig dramatikk. Til tross for dette, fikk Heftye likevel følelsen av å ha utført en enestående bragd i norsk turisthistorie. Polemikk. Etter Knutsholstind klatret ikke Heftye mer før Slingsbys bestigning av Storen i 1876 – og Harald Petersens i 1878 – tok glansen fra hans egen bragd. Han bestemte seg da for at han også skulle bestige Storen, og vise at den ikke kunne sammenlignes med hans egen bestigning av Knutsholstind. Den 14. august 1880 startet han fra seteren i Stølsmaradalen sammen med to årdøler, Peder Melheim og Vetle-Jens Klingenberg, og kom over ryggen ned i Midtmaradalen. Han ville følge Slingsbys rute, men tok feil av veien og kom opp på bandet mot Skagadalen. Derfra fant fant de frem til en renne, den som senere fikk navnet Heftyes renne, som førte dem videre mot toppen. Her måtte førerne gå foran og dra Heftye opp med tau. Det at han faktisk nådde toppen av Storen, og samtidig hadde oppdaget en ny rute dit, var ikke det viktigste for Heftye. Han ville først og fremst få frem hvor lett det var å klatre på Storen, og dermed hvor ubetydelige prestasjoner Slingsbys og Petersens bestigninger var, i forhold til hans egen bestigning av Knutsholstind. … enhver på dette felt kompetent dommer vil anse det som bevist at Store Skagastølstind i henseende til vanskelighet å bestige er en topp av annen rang. Samme år som boken kom ut var Slingsby i Jotunheimen. Han ga Heftye svar på tiltale ved å bestige Knutsholstind sammen med Johannes Vigdal og Marie Sølfestsdatter, en av seterjentene på Gjendebu, og sa attpåtil, med en smule overdrivelse, at han ikke hadde behøvd å ta seg for med hendene på hele turen. Heftye svarte med et avisinnlegg, der han i sterke ordelag kritiserte Slingsby for å ha tatt med en vergeløs kvinne på så farlig ekspedisjon som Knutsholstind. Han skriver blant annet at: «vi må be Gud bevare oss for noensinne å komme så langt i emansipasjonen at våre landsmanninner skulle falle på for alvor og i almindelighet å bestige Knutsholstind». Heftye gjennomførte denne sommeren også en svært så respektabel serie med bestigninger, som Torfinnstind og Stølsnostind, samt traversering av Memurueggen. Men alle var topper der Slingsby hadde vært før ham, og poenget så ut til å være å vise at det ikke var noen bestigninger som kunne måle seg med hans egen Knutsholstind. I april 1882 skrev Heftye en lang artikkel i avisen Dagen der han i kvasse og sarkastiske vendinger kritiserte Slingsby, Vigdal og Sølfestdatters ekspedisjon til Knutholstind, og slo fast at Slingsby bare var ute etter å gjøre hans prestasjon mindre, noe han vil ha seg frabedt, spesielt av en utlending. Heftye hadde hatt en betydelig plass blant norske fjellpionerer, om det ikke hadde vært for denne merkelige kjekling med Slingsby og hans monomane fremhevelse av sin første klatretriumf, på bekosning av andres innsats. Dramatikk. I 1882 kjøpte Heftye herregården Austrått for 100 000 kroner av Ole Rise. Han anla en ny vei et stykke fra gården og nektet samtidig folk å bruke den gamle veien som gikk rett ved. Dette provoserte lokalbefolkningen, og andre juledag i 1899 var det en del folk som gikk på den forbudte veien. Dette utløste en dramatisk konfrontasjon, som endte med at Heftye skjøt og drepte en mann. Adresseavisen kunne dagen etter melde at Heftye var arrestert. Drapet ble omtalt i landets største aviser, og flere skillingsviser tok for seg tragedien. I rettssaken som fulgte, fikk imidlertid ikke Heftye noen straff, da man fant at han handlet i nødverge. Heftye eide Austrått frem til 1906. Midnatt@nrk. "Midnatt@nrk" (1999) var et norsk tv-program for musikkinteresserte som gikk på NRK1 høsten 1999. Serien var et åpent magasinprogram, med musikk som hoveddel. Det var ingen programleder. Informasjon kom som tekster på skjermen. Videre inneholder det dokumentarer, konserter, filmklipp, nye og gamle intervjuer med mediepersoner av alle slag, i det hele tatt moderne kulturfenomener, trender, moter og reisemål. Vivi Stenberg og Per Sundnes var reportere for serien. Bak serien stod Niels Bierge og Jon Ola Sand. Serien hadde premiere på NRK den 17. september 1999 og gikk på fredagskveldene ved midnattstider. Siste episode ble sendt den 17. desember 1999. Gunwinyguanske språk. Gunwinyguanske språk er den nest største familien blant de australske språkene. De blir talt i Arnhem Land i nordlige Australia. Det største språket i familien er gunwinygu, med rundt 1 500 brukere. Språkfamilien er allment godkjent av akademikere, men inklusjonen av noen mindre kjente isolerte språk i familien er omstridt. For eksempel lister Ethnologue opp kakadu, enindhilyagwa og burarran-språkene blant de gunwinyguanske språkene, men det er tvil om dette. Gaetano Donizetti. Domenico Gaetano Maria Donizetti (født 29. november 1797 i Borgo Canale i Bergamo, Italia, død 8. april 1848 samme sted) var en italiensk operakomponist fra Bergamo, Lombardia. Hans mest kjente verk er "Lucia di Lammermoor" fra 1835. Sammen med Vincenzo Bellini og Gioacchino Rossini, var han en ledende komponist av "bel canto"-operaer. Liv. Han ble født i 1797 i Borgo Canale-kvarteret i Bergamo, rett utenfor bymurene, inn i en svært fattig familie uten tradisjoner for musikk. Hans far var vaktmesteren for pantelånerforretningen i byen. Gaetano var den yngste av tre sønner. Allikevel fikk han musikkinstruksjon med Johann Simon Mayr, en operakomponist med en viss suksess. Donizetti var ikke spesielt fremgangsrik som korgutt, men i 1806 var han en av de første elevene som ble immatrikulert med et helt stipendium på Lezioni Caritatevoli-skolen i Bergamo, grunnlagt av Simon Mayr. Han mottok detaljert utdanning i kunstene fuge og kontrapunkt, og det var her at han innledet sin operakarriere. Etter noen små komposisjoner under et oppdrag gitt av Paolo Zanca, skrev Donizetti sin fjerde opera, "Zoraïda di Granata". Dette verket imponerte Domenico Barbaia, en fremstående teaterdirektør, og Donizetti ble tilbudt en kontrakt som gikk ut på å komponere i Napoli. Donizetti, Gaetano Irsk terrier. "Irsk terrier"Irsk Terrier er en hunderase av typen terrier fra Irland. Irsk terrier. Irsk terrier kommer oftest i fargen "rød". Den har kort, krøllet pels. Gjør det bra i utstillinger, nemlig fordi den er vakker, smidig og elegant. Irsk terrier stammer fra Irsk setter, Labrador og Pùli. Den første Irske terrieren, ble født på en gård i Atalntis i 1654. Irsk terrier brukes mest til utstilling, musejakt og som vanlig skjødehund. Lynne på hunden er knallhardt og dette er ikke hund for førstegangs hundeeiere. Har du derimot erfaring med hund så anbefales rasen selv om den er både sær og egen. Hunden bør ha en oppgave i livet. Den vil gjerne være til nytte. Den ble mye brukt under første verdenskrig som ordonans for de engelske styrkene. Den er ikke spesielt inteligent men lærevillig. Krever kyndig pelsstell for å holde pelsen pen over tid. Skal nappes minst to ganger i året og riktig gjort gjør ikke dette vondt. Historie. Den Irske terrierens historie går flere hundre år tilbake. Opprinnelsen er de gamle jaktterriere, som fantes over hele Irland, og som hadde til oppgave å holde rovdyrbestanden nede, og å passe hus og hjem. Man tror også at skotske og walisiske jaktterriere ligger bak. Tennis under Sommer-OL 1908. I 1908 i London var for første gangen innendørs tennis på programmet. Damene fikk også lov å delta igjen. Det ble konkurrert om seks olympiske titler, fire for herrer, single og double inne og ute og to for damene, singel inne og ute. Det var 50 tennisspillere, 40 herrer og 10 damer fra 10 nasjoner som deltok. Millionæren. "Millionæren" var en reality-tv-serie som var et samarbeidsprosjekt mellom Norge, Danmark og Sverige. Serien ble sendt på TVNorge i 2004 og var en skandinavisk versjon av det amerikanske programmet "Joe Millionaire". Serien hadde premiere på TVNorge den 4. mars 2004 og gikk i en sesong. Om serien. En utvalgt mann skulle fremstille seg selv som millionær for en rekke kvinner. I den skandinaviske versjonen ble den utvalgte flyttet til et spansk gods der han skulle lærer seg manerer som var en mangemillionær verdig. De kvinnelige beilerne skulle så bo på godset sammen med millionæren hvorpå han i hver episode skulle kvitte seg med en eller fler av de han likte minst. Til slutt sto kun to av hans favorittkvinner tilbake og han skulle da fortelle sannheten om at han ikke var millionær. Konseptet var ment å være en test på hvor stor rolle pengene spilte i et forhold. Millionæren ble spilt av den svenske fabrikkarbeideren Patrik Nestler og hans danske butler Carsten Boesgaard, i tillegg til 21 giftelystne damer fra Sverige, Danmark og Norge. Etterspill. Christabel valgte å bli kjæreste med Patrik, til tross for at han i siste episode innrømte at han hadde løyet – som en viktig del av reality-konseptet. Romansen mellom Patrik og Christabel bare varte noen få uker. De to skal ha hatt store problemer med å holde liv i følelsene siden Patrik bor i Göteborg og Christabel i Malmö. Dessuten skal Patrik ha funnet ut at han valgte feil jente i finalen. Jeg valgte feil. Jeg burde ha valgt Renate. Christabel lurte meg med snakk. Det er tungt å tenke på i dag, sier Patrik til avisen. Da Patrik ringte til sin norske venninne for å be om en ny sjanse, skal Renata ha reagert med å ringe Christabel. De to ble, på tross av at de var rivaler, gode venninner under innspillingen av serien. Walter Mondale. Walter Frederick «Fritz» Mondale (født 5. januar, 1928) en norskættet amerikansk politiker og medlem av Democratic-Farmer-Labor Party. Han har utdannelse som jurist. Mondale var USAs 42. visepresident 1977–1981 under president Jimmy Carter. Han satt også to perioder som senator fra Minnesota, og var demokratenes kandidat til presidentvalget i 1984 mot president Ronald Reagan. Mondale utpekte Geraldine A. Ferraro som første kvinnelige visepresidentkandidat. Reagan ble gjenvalgt i et valgskred hvor Mondale bare vant sin hjemstad Minnesota og District of Columbia. Bill Clinton utnevnte Mondale til ambassadør til Japan. I 2002 gjorde Walter Mondale et kort comeback i politikken. Senator Paul Wellstone fra Minnesota døde i en flyulykke elleve dager før valget der han selv stilte til gjenvalg. Demokratene trengte en kandidat som var så kjent at han hadde mulighet til å vinne selv om det var så kort tid til valget. Walter Mondale stilte opp, etter oppfordring fra Wellstones familie. Han tapte valget med to prosentpoeng mot republikaneren Norm Coleman. Familienavnet Mondale kommer av Mundal ved Fjærland i Sogndal kommune. Da han var visepresident besøkte Mondale Norge samt bygda hvor slekten kommer fra, iført lusekofte. Mondale ble i 1995 tildelt storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I 2008 ble han utnevnt til norsk honorær generalkonsul i Minneapolis, en post han hadde til januar 2010. Geir Kjetsaa. Geir Kjetsaa (født 2. juni 1937 i Oslo, død 2. juni 2008) var en norsk professor emeritus i russisk litteraturhistorie ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved Universitetet i Oslo. Han gjennomførte Forsvarets russiskkurs, ble cand. philol. i 1963, dr. philos. i 1969, og var siden 1971 professor i litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo. Kjetsaa skrev flere forfatterbiografier over russiske forfattere, og virket som oversetter. Blant bøkene han skrev er: "Jevgenij Baratynskij: Liv og diktning" (doktoravhandling 1969, russisk oversettelse 1973) og "The Authorship of The Quiet Don" (1984), samt biografier om Dostojevskij (1985), Gogol (1990), Gorkij (1994), Tolstoj (1999) og Tsjekhov (2004). Det siste som opptok ham var et prosjekt omkring Aleksandr Pusjkin. Han ble i 1978 tildelt Bastian-prisen for sin oversettelse av "Revisoren". Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i november 2007. Ved utnevnelsen ble det: «lagt vekt på at han som kulturformidler ved sine biografier om de mest anerkjente russiske forfatterne og sine oversettelser, har gitt viktige bidrag til forståelse av og kjennskap til russisk litteratur.» Kjetsaa var født i Oslo, men vokste opp i Setesdal. Han hadde kone og en datter. Kjerrevei. Kjerrevei var en vei som var farbar for hest og kjerre, i motsetning til stier og sleper, der en måtte bruke kløv. Kjerreveier ble anlagt ettersom transportbehovet over land ble større, ofte i forbindelse med postruter og reisevirksomhet mellom landsdelene. Noen av kjerreveiene fikk status som kongeveier og er kjennetegnet av forseggjorte veikanter og velbygde broer med veibredde om lag 2 meter. Andre var det ikke så farlig med, bare lasset kom fram, og det var det bredden av veien og dybden på hullene som avgjorde. Mange gårder har hatt kjerrevei fram til våre dager. Siden hesten gjorde fra seg i bevegelse, ble veien godt gjødslet noe som først og fremst satte spor i form av en rikholdig flora i veikantene. Planter som prøvde å vokse i sporene ble enten tråkket i stykker av hesteskoene eller kjørt ned av jernbeslåtte hjul. Når veien ble lite brukt, forsvant den raskt i vegetasjon, kanskje med bare en liten sti som minne om det som var. I dag er der krefter i gang for å restaurere så mye som mulig av de gamle kongeveiene. Mange av dem er bygd ned eller sprengt vekk i forbindelse med utbygging av bilveier. Nepal Federation of Indigenous Nationalities. Nepal Federation of Indigenous Nationalities (forkortes offisielt NEFIN, pressa bruker ofte NFIN) er en samleorganisasjon for nasjonale minoriteter i Nepal. NEFIN har i følge det organisasjonen sjøl opplyser 50 medlemsorganisasjoner som representerer ulike nasjonale minoriteter i alle deler av landet. Som den største og mest anerkjente fellesorganisasjonen for nasjonale minoriteter, har NEFIN vært oppfatta som en moderat og ikke spesielt militant organisasjon. Etter det omfattende opprøret med krav om økt politisk representasjon i Tarai i januar 2007, tok NEFIN også fra februar 2007 for første gang i bruk mer radikale metoder for å støtte kravet om større politisk makt til minoritetene i Nepal. I tillegg til demonstrasjoner organiserte NEFIN en bandh i Kathmandudalen, for så å ta i bruk denne aksjonsforma i flere andre distrikter forskjellige steder i Nepal. NEFIN var også en av flere agiterende organisasjoner som ble invitert til å forhandle med regjeringa. Dette sa organisasjonen ja til, etter å ha kommet med 42 krav som bl.a. gjaldt at Nepal skulle omgjøres til en føderal republikk med valg organisert ut fra nasjonale valgkretser, og økte rettigheter til minoritetsspråk. Generalsekretær for NEFIN er fra høsten 2006 "Dr. Om Gurung". Hawaiisk. Hawaiisk (hawaiisk: "‘Ōlelo Hawai'i") er et polynesisk språk som er offisielt på Hawaii. Språket tales kun av rundt 1 000 brukere, noe som er under 0,1 % av delstatens befolkning, men er likevel offisielt. Språket er imidlertid ikke utrydningstrua, fordi det har et fristed på øya Niʻihau, som har vært privateid i over hundre år, og bebos kun av hawaiisktalende personer. I de siste tiårene har det vært økende oppmerksomhet rundt språket, og det finnes nå skoler hvor barn kan gå for å lære språket som morsmål også utenfor Niʻihau. Mine damer og herrer. "Mine damer og herrer" var et norsk underholdningsprogram som gikk på TV 2 fra 2002 til 2004 med Frithjof Wilborn som programleder. Serien var et portrettprogram der Wilborn i hver episode inviterte en kjent norsk person som ble portretert. Serien hadde premiere på TV 2 den 2. mars 2002 og gikk på lørdagskveldene. Ruben Imingen. Ruben Imingen (født 4. desember 1986) er en norsk fotballspiller som spiller på venstreback for Glimt. Han har tidligere spilt for Steigen og Sprint. Imingen ble kjøpt fra Fauske/Sprint i 2005 sesongen da Bodø/Glimt rykket ned. Imingen ble sett på som et kommende talent og skulle først og fremst hjelpe Bodø/Glimt 2 til å rykke opp i 2. divisjon i sin første sesong i klubben. Han fikk sin tippeligadebut borte mot Lyn i siste serierunde etter at nedrykket allerede var et faktum. Bodø/Glimt tapte 6-0. 2006-sesongen ble et gjennombrudd for Imingen som imponerte med bra forsvarsspill og gode offensive raid. Han etablerte seg fast på laget og henviste Costa Ricas landslagsback Roy Miller til benken. Imingen har tidligere spilt fast U-19 landslaget. Han har tre U-21 landslagskamper som alle har endt med seier. Imingen ble skadet på slutten av 2006 sesongen, noe som gjorde at han stilte litt svekket i Bodø/Glimts sesongoppkjøring til 2007-sesongen. Imingen har vært ut og inn av laget i første halvdel av 2007-sesongen og har byttet på å være venstreback med Roy Miller. Oppladingen til høstsesongen startet med treningskamp mot Odd Grenland 15. juli 2007. I kampen ble Imingen taklet bakfra av Morten Fevang og knakk ankelen slik at Imingen var ute resten av 2007-sesongen. Siden dommeren hadde gitt gult kort og dermed gitt Fevang en straff, kunne ikke NFF gripe inn. Morten Fevang ble dermed ikke straffet av hverken NFF eller Odd Grenland for å ha brukket benet til Imingen. Ruben Imingen har nå spilt 18 kamper i Tippeligaen. Fylkesvei 269 (Oppland). Fylkesvei 269 i Oppland går mellom Løken bru i Øystre Slidre og Holldalsfoss i Nord-Aurdal kommune. Veiens lengde er 15,5 km. Eksterne lenker. 269 269 269 269 Grandes écoles. Grandes écoles er i Frankrike høyere læresteder utenfor det vanlige rammeverket av offentlige universiteter. De fokuserer gjerne på ett enkelt område, slik som ingeniørfag, bedriftsøkonomi eller offentlig administrasjon, og er små og vanskelige å komme inn på. Mange av dem gir en høy prestisje til dem som har gått ut derfra, akkurat som Oxbridge i Storbritannia eller Ivy League-universitetene i USA. Rundt 0,5% av franske elever fra videregående skoler kommer inn, mindre enn 4 000 studenter går ut fra dem hvert år. Dette dusinet av skoler, som blir æret for å være «généralistes» (dvs. tverrfaglige), har tradisjonelt produsert de fleste av Frankrikes topp offentlige embetsmenn, politikere, direktører, forskere og filosofer. Noen av dem, som ESCP-EAP European School of Management (Paris, London, Berlin, Madrid, Torino), Essec (Cergy, Singapore), eller Écoles Centrales (Paris, Lyon, Lille, Nantes, Marseille, Beijing), går ut over Frankrikes grenser og har etablert avdelinger internasjonalt med global anerkjennelse. Oskefisen. Oskefisen er den originale betegnelsen på Askeladden. Ordet fins i flere originale eventyrnedtegnelser, fra Valdres, Hallingdal, Telemark og Vestlandet. Uttrykket er spøkefullt nedsettende om «ein som sit og fis i oska», det vil si blåser i asken. Dette knytter seg til den funksjonen yngste sønn hadde i husholdningen: Hans oppgave er å holde ilden på grua varm, et unyttig arbeid ifølge de eldre brødrene. Under eventyrinnsamlingsferdene til blant andre Asbjørnsen og Moe, Moltke Moe og Rikard Berge ble det ofte nedtegnet folkeeventyr der hovedpersonene var Per, Pål og Oskefisen ("Nyvil, Pøk og Oskefis", eller "Peter, Paul og Johannes"). Navnet «Oskefisen» var i samtiden ansett for så udannet at man måtte finne på en erstatning, som var tiltrekkelig «pen» og «salonfähig» til at den kunne passere ute blant datidens lesende sosiale klasser. I den første utgaven av norske folkeeventyr er yngsegutten i laget oftest kalt «Askepot», helt gjennomført. «Askeladden» dukket ikke opp i eventyrsamlingene før i senere utgaver. Super Mario Galaxy. er et Gullstikka-belønnet plattformspill til Wii som er utviklet av EAD. Det er det nyeste plattformspillet med Mario i hovedrollen og er en oppfølger til "Super Mario 64" til Nintendo 64 og "Super Mario Sunshine" til Nintendo GameCube. "Super Mario Galaxy" ble gitt ut i Japan 1. november 2007, i Nord-Amerika 12. november og i Europa 16. november. Kontroller. "Super Mario Galaxy" bygger på kontrolloppsettet fra sine 3D-forgjengere, "Super Mario 64" og "Super Mario Sunshine". Som i disse spillene styres Mario ved å dytte på kontrollspaken, som nå befinner seg på «nunchuken». Jo hardere man dytter på spaken desto fortere vil spillfiguren bevege seg. A-knappen brukes for å hoppe, og i kombinasjon med kontrollspaken kan spilleren aktivere flere forskjellige bevegelser og hopp, slik som baklengs saltomortale, det velkjente ekstra høye trippelhoppet (med forlengs saltomortale), lengdehoppet og vegghopp (hvor Mario hopper oppover frem og tilbake mellom to vegger for dermed å nå ellers utilgjengelige høyder). Den velkjente «Ground Pound»-manøveren hvor Mario stanser i lufta, setter seg i sittestilling og deretter smeller ned i bakken, gjør ham i stand til å ødelegge visse objekter, knuse fiender og utløse hendelser ved å slå spesielle plugger ned i bakken. Mario kan også løfte gjenstander og bruke dem som prosjektiler mot fiender og hindringer. Ved å riste på Wii-fjernkontrollen kan spilleren utløse en manøver hvor Mario snurrer rundt med utstrakte armer og knyttede never. Med denne bevegelsen kan spilleren uskadeliggjøre og drepe fiender, ødelegge visse gjenstander, kaste prosjektiler og utløse spesielle stjernekanoner som brukes for å forflytte seg fra planet til planet og til nye galakser. Miljø. Spillets handling utspiller seg i verdensrommet, og «navlen» i spillet er Rosalinas kometobservatorium. Herfra kan Mario ved hjelp av stedets stjernekanoner skyte seg mot forskjellige galakser rundt om i universet, disse fungerer som spillets baner. Observatoriet er delt opp i kupler («domes») som brukes til å observere bestemte galakser og planeter. Fra kuplene kan Mario skyte seg ut mot de galaksene som den dekker. Hver av disse banene inneholder et visst antall kraftstjerner som erverves ved å utføre forskjellige oppgaver, som kappløp, kamp mot ekstra sterke fiender («bosser») og å løse gåter. Etter hvert som Mario finner flere kraftstjerner kan han skyte seg mot mer ytterliggende galakser som dekkes av kuppelen. Den ytterste galaksen i hver kuppel er en fiendebase hvor enten Bowser eller Bowser Jr. har bygget en reaktor som drives av en Megastjerne («Grand Star»), en større og kraftigere kraftstjerne. Her må Mario nedkjempe en boss, og når dette er gjort, får han megastjernen, som gir Rosalinas observatorium nok kraft til å låse opp en ny kuppel med adgang til nye galakser. Handling. Spillet starter med en prolog som fortelles gjennom en billedbok. Her blir spilleren presentert for handlingsbakgrunnen for spillet. Selve handlingen begynner med at Mario får et brev fra Prinsesse Peach, hvor hun inviterer ham til stjernestøvfestivalen som skal feire ankomsten til kometen som viser seg over Mushroom Kingdom hvert hundrede år. Festivalen ødelegges brått av et knippe flygende skip anført av Bowser som daler ned fra himmelen og skyter mot festivaldeltakerne. Idet Mario når slottet for å se om prinsessen er i sikkerhet, dukker det opp et enormt romfartøy som rykker landstykket slottet står på løs fra bakken. Prinsessen, slottet, et par av prinsessen tjenere og Mario blir dratt ut i verdensrommet idet spillets skurk Bowser dukker opp på et av skipene og beretter at han vil lage en ny galakse. Før Mario kan gjøre noe, blir han angrepet av en heks og blåst ut i verdensrommet. Når han kommer til seg selv igjen, befinner han seg på en liten planet ute i verdensrommet. Her treffer han på noen merkelige stjernevesener, som presenterer ham for kvinnen Rosalina. Hun bor sammen med stjernevesene på et observatorium i verdensrommet som drives av kraftstjerner («Power Stars»). Disse har blitt røvet av Bowser og hans sønn Bowser Jr., og Rosalina ber Mario om hjelp til å hente dem tilbake slik at hun kan bruke kraften i det svevende observatoriet til å hjelpe ham i å finne Prinsesse Peach. Spillets handling videre dreier seg om å gå gjennom en rekke galakser og samle de velkjente «Power Stars» for å til slutt få has på Bowser og redde prinsessen. Mottakelse. Spillet har høstet svært gode kritiker fra spillanmeldelser. GameSpot ga spillet 9.5/10 og IGN ga spillet 9.7/10. Fotballklubben Lofoten. Fotballklubben Lofoten (stiftet 10. desember 1992) er en norsk fotballklubb fra Lofoten i Nordland, som ble til da A-lagene til Svolvær og Kabelvåg ble slått sammen. Lofotens hjemmebane er Stranda stadion i Svolvær. Historie. Klubben spilte i 1. divisjon i 1999, hvor de rykket ned på overtid i siste serierunde 17. oktober 1999. I siste serierunde måtte Lofoten vinne borte mot Sogndal, samt at Byåsen og Skjetten måtte spille uavgjort for at Lofoten ikke skulle rykke ned. Laget slo Sogndal 0–2, og i kampen mellom Byåsen og Skjetten sto det 1–1 etter 90 minutter. Men på overtid scoret Jens Petter Stang for Byåsen og Lofoten rykket ned. Målet for 2000 sesongen var å rykke rett opp i 1. divisjon igjen. Lofoten hadde en god sesong og vant 2. divisjon, avdeling 8. Kvalifiseringskampene for opprykk gikk derimot dårlig. Lofoten tapte 5–0 borte mot Mandalskameratene i første kvalifiseringskamp og var sjanseløse allerede før siste kvalifiseringskamp. Sesongen etter ble divisjonssystemet endret og 2. divisjon redusert til fire avdelinger hvor vinneren rykket direkte opp. Lofoten var i toppkampen flere år på rad, men klarte aldri å vinne serien igjen. På grunn av dårlig økonomi og manglende resultater mistet klubben flere av sine viktigste spillere. Lofoten 2 som spilte i 3. divisjon ble lagt ned og spillerne som fikk lite spilletid på førstelaget fikk derfor enda mindre kamptrening. Summen av disse tingene førte til at Lofoten rykket ned til 3. divisjon i 2005. I 2007 rykket klubben opp til 2. divisjon etter å ha vunnet 3. divisjon avdeling 22. Lofoten spilte to kvalifiseringskamper mot Innstranden, vinneren av 3. divisjon avdeling 21. 20. oktober 2007 ble det klart at Lofoten spiller 2. divisjonsfotball i 2008, etter å ha slått Innstranden 4–3 over to kamper. Lofoten nådde 2. runde i Cupen i 2007 etter å ha vunnet kvalifiseringen mot Grovfjord. De slo 2. divisjonslaget Mjølner i 1. runde, og holdt 1. divisjonslaget, og lokale storebror, Glimt til ekstraomganger i 2. runde. Lofoten tapte 1–3 på Stranda stadion etter ekstraomganger. I 2008 kom FK Lofoten på 14. og siste plass i 2. divisjon avd. 4, og rykker dermed ned til 3. divisjon for 2009-sesongen. Vekterskolen. Vekterskolen er vaktbransjens egen utdanningsinstitusjon. Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) og Servicebedriftens Landsforening (SBL) dannet Vekterskolen sammen med de største norske vaktselskapene i 2004. Vekterskolens oppgave er å sikre en enhetlig opplæring av vektere, uavhengig av hvilket vaktselskap de kommer fra. Apple Remote. Apple Remote første (til venstre) og annen generasjon. Apple Remote er en liten fjernkontroll som følger med Apple TV og også selges separat. Den kommuniserer med alle nyere Macintosh-maskiner med innebygd infrarød mottager, og er også kompatibel med Apple TV og iPod Hi-Fi. Den ble opprinnelig designet for Front Row, som er det innebygde mediesenteret i Mac OS X. Software. Det er hovedsakelig Front Row, iTunes, iPhoto og QuickTime som benytter Apple Remote, men det kommer stadig flere programmer til Mac som også har støtte for fjernkontrollen. Programmer som Remote Buddy, VLC og Mediacentral er eksempler på dette. Norsk Militært Tidsskrift. Norsk Militært Tidsskrift er landets eldste fagtidsskrift, etablert i 1831. Tidsskriftet eies av Oslo Militære Samfund, men har en fri stilling og drives redaksjonelt i henhold til redaktørplakaten. NMT sin redaksjonelle profil legger vekt på analyserende fagstoff. Stoffområdene er sikkerhetspolitikk, totalforsvar, strategi og militære operasjoner, taktikk og ledelse samt andre forhold av interesse for Forsvaret. Redaktør for Norsk Militært Tidsskrift fra 2007 er kommandørkaptein Tor Jørgen Melien. Bare Brita Show. "Bare Brita Show" var et norsk talkshow som gikk på TVNorge våren 2007, med Brita Møystad Engseth som vert. Programmet ble sendt direkte med flere gjester ved hver sending der gjennomgangsteamaene var film, TV og norske kjendiser – alt i en humoristisk setting. Programmet ble imidlertid tatt av sendeskjemaet kun etter 2 episoder den 7. mars 2007 etter at seertallene hadde falt fra 148 000 til kun 89 000. Serien hadde premiere på TVNorge den 26. februar 2007 og gikk på mandagskveldene. Hver episode var på ca 45 minutter. Bak serien. Bare Brita-show ble produsert av Dinamo Story. Produsent var Geir Bie og redaksjonsleder var Berit Boman. Neil Robertson. Neil Robertson (født 11. februar 1982) er en australsk profesjonell snookerspiller. Han er den første australske spilleren som har vunnet en rankingturnering og vant verdensmesterskapet i snooker i 2010. Karriere. Robertson ble profesjonell i 1998 og vant i 2003 verdensmesterskapet for spillere under 21 år. I løpet av sesongen 2005/2006 kom han til fire kvartfinaler, blant annet i verdensmesterskapet hvor han tapte 13–12 for den kommende mesteren Graeme Dott. I løpet av sesongen klatret han for første gang inn i topp seksten på verdensrankingen og var for 2007 rangert som nummer tretten. Etter dette har han holdt seg i topp 16 og klatret til førsteplass høsten 2010. Etter de innledende rundene i Grand Prix møtte Robertson Ronnie O'Sullivan i kvartfinalen, en kamp han vant overbevisende 5–1. Han møtte deretter Alan McManus som han slo 6–2 og var således klar for sin første finale i en rankingturnering. Her møtte han en annen finaledebutant i Jamie Cope som han slo komfortabelt 9–5 og vant således sin første rankingturnering. I de to neste turneringene røk Robertson ut tidlig, men han var tilbake i form til Welsh Open. Etter seire over Stephen Hendry, Ronnie O'Sullivan og Steve Davis møtte han, meget overraskende, Andrew Higginson i finalen. Higginson ble omtalt som den mest overraskende finalisten gjennom tidene og Robertson gikk raskt opp i en 6–2 ledelse. Higginson tok deretter seks strake parti, før Robertson tok de siste tre siste partiene for å sikre seg seieren med minst mulig margin. Han ble dermed den første spilleren på flere år som har vunnet to ranking seire i samme sesong og er rangert som nummer syv på verdensrankingen for 2008. For sesongen 2009 er han rangert som nummer ti. Han vant sin tredje seier i karrieren da han slo Matthew Stevens 9–7 i finalen av Bahrain Championship i november 2008. Han vant verdensmesterskapet i snooker i 2010 etter å ha slått Graeme Dott 18–13 i finalen. Høsten 2010 vant han sin sjette rankingturnering, World Open, etter å ha slått Ronnie O'Sullivan 5–1 i finalen. Samtidig klatret han til førsteplass på verdensrankingen og ble dermed den åttende spilleren som har vært rangert som nummer én. Robertson har et maksimum break i karrieren, dette gjorde han i 2010 Per (eventyrfigur). Eventyrfiguren Per er i norske folkeeventyr den eldste av brødrene til Espen Askeladd (Askeladden). Den mellomste av brødrene er Pål. Per er, i likhet med Pål, fremstilt som en enkel, selvsikker og brautende kar, som synes godt om seg selv, og som tror at han kan få til det han vil. Stress. Stress betegner en belastende fysisk eller psykisk tilstand. Kortvarig stress kan være nyttig, mens langvarig stress kan medføre risiko for livstruende sykdommer. Det henger særlig sammen med utskillelsen av adrenalin og kortisol. Det er dokumenteret at langvarig stress kan forårsaker helseproblemer, slik som å skade hjertet og kretsløpet, og det øker risikoen for alvorlige infeksjonssykdommer og kreft. Det er også funnet sammenheng mellom stress/stressfett og f.eks. benskjørhet og diabetes. De psykiske symptomene på stress er blant annet impulsiv atferd, følelsmesmessig ustabil, trang til å gråte, manglende konsentrasjon, tretthet, små lyder irriterer samt rastløshet. De fysiske symptomene er hjertebank, tørr i hals og munn, stamming, søvnvansker, svettetokter, mageproblem, hodepine, nakke- samt ryggsmerter. Stress kan gjøre den stressede trist og i verste fall føre til depresjon. En del stressrelaterte sykdommer er forbundet med aldringsprosessen, som er relater til stoffet interleukin-6 (IL-6). Dette stoffet påvirker immunforsvaret. Menneskekroppen reagerer på både på positivt og negativt stress. Den viktigste måten å unngå helseplager knyttet til stress, er å gjøre noe med årsaken til stress. Dansk undersøkelse. I en ny undersøkelse, foretatt av det danske Statens Institutt for Folkesundhet, har en fulgt om lag 12 000 menn og kvinner fra København siden slutten av 1970-årene. Undersøkelsen viser at stressede menn under 55 år har to ganger forhøyet riskiko for å dø av hjertesykdom. Stressede menn har dessuten en forhøyet risiko for å dø tidlig av samtlige grunner. Samlet sett har de tredve prosent høyere risiko for å dø tidlig sammenliknet med andre menn. Når det gjelder kvinner, finnes det ingen sammenheng mellom stress og død. Det ser samtidig ut som om stressede kvinner har noe lavere riskio for å dø av kreft, ellers finnes det ingen sammenheng. En vet ikke hva årsaken til denne kjønnsforskjellen er. En faktor i denne studien kan bero på at menn røykte mer enn kvinner i 1980- samt 1990-årene. Kvinner og menn har dessuten forskjellig fysiologi og dermed også ulikheter i helse. Kvinnelige kjønnshormoner blir påvirket av stress og det spiller inn på risikoen for kreft samt hjertekarsykdommer. I denne studien er stress definert som negative opplevelser og gjelder ikke travel hverdag eller arbeid. Skolemedisinens stressbegrep. Stressbegrepet slik det brukes i dagens skolemedisin, ble definert i 1936 av den kanadiske legen Hans Hugo Bruno Selye (spesialist i endokrinologi). Han kalte det (på Engelsk) for: "General Adaptation Syndrome" som er den tilstanden "Stress", som mennesker og dyr havner i når de blir utsatt for ekstremt stressende omstendigheter. Han påviste at den biologiske stresstilstanden utvikler seg i tre faser. Stressreaksjonen blir den samme, uansett om de stressende omstendighetene er fysiske/kjemiske/biologiske eller om de er sosiale/psykiske. White Springs. White Springs er en liten by i Hamilton County i Florida, USA. Ved folketellinga i 2000 var folketallet 819. Arealet er 4,8 kvadratkilometer. Byen ligger heilt nord i Florida ved Suwannee-elva. Før koloniseringa av området var dette hjemtraktene til Timucuan-stammen. Like ved byen ligger svovelkildene White Sulphur Springs, som var regna som et hellig sted. Her kunne stammer som ellers lå i krig, møtes for helsebringende bad og for å drikke av kildevannet. I 1835 kjøpte Bryant og Elizabeth Sheffield området for å anlegge bomullsplantasjer. De fant også nytte i å reklamere for kildenes gode effekt på lidelser som revmatisme, nyresvikt og nervøsitet. Dermed var Floridas første turistmål skapt. White Springs fikk bystatus i 1885. På denne tida var det på det meste 14 luksushotell og mange mindre hotell i området. Mange av de gamle husa står fortsatt, og byens historiske sentrum er ført opp i Nasjonalregisteret over historiske steder. Florida Folk Festival arrangeres her hvert år sia 1953. Carl Frederik Prytz. Carl Frederik Prytz (født 23. september 1922, død 5. mars 2003) var en norsk forfatter og oversetter. Han debuterte i 1945 med diktsamlingen "Da senker jeg mine våpen". Siden skrev han også romaner, hørespill og essay. I en periode på 1970-tallet var han ansatt i NRK og ble omtalt som mannen med «Norges vakreste mannsstemme». Romanen "De vindskeive" har klangbunn fra en lang periode hvor han var psykiatrisk pasient. I en omtale i Dag og Tid kalte Ingvar Moe den for den viktigste boka i 70-åra. Essay. Tretten norske lyrikere. Essay om poesi og livsholdning. 1956 Barnebokmessa i Bologna. Barnebokmessa i Bologna, på italiensk La Fiera del Libro per Ragazzi og engelsk The Bologna Children's Book Fair, er verdens ledende internasjonale bokmesse for barne- og ungdomsbøker, samt salgsmesse for filmer og multimedia for barn. Messa varer ei knapp uke og blir arrangert hver vår i universitetsbyen Bologna i Italia. Den ble første gang holdt i 1964. Bologna Ragazzi Award. Arrangørene av barnebokmessa i Bologna deler årlig ut Bologna Ragazzi Award (BRAW), en internasjonal barnebokpris som går til de beste bidragene sendt inn fra forlag fra mange land. Prisen har stort sett vært delt i kategoriene "fiction", "non-fiction" og "new horizons". Den norske forfatteren og designeren Stian Hole vant denne prisen i klassen "illustrert bok" i 2007 med billedboka "Garmanns sommer", mens tegneren Øyvind Torseter vant med sin nesten ordløse, katalogpregede billedbok "Avstikkere" året etter. Begge ble opprinnelig utgitt på Cappelen forlag. Annet. Også IBBY (International Board on Books for Young People) deler ut sine priser under messa. I 2009 ble vinneren av Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren (ALMA), verdens største barnebokpris, bekjentgjort under messa ved en direktesending fra Sverige. Bokmessa i Frankfurt er en annen viktig arena for handel med norske og internasjonale barnebøker. The Battle of Olympus. "The Battle of Olympus" er et såkalt "side-scrolling" eventyrspill i 2D, satt i oldtidens Hellas, hvor man styrer en ung gresk helt som skal kapre tilbake sin frarøvede kjæreste, Helene, fra klørne til guden Hades. Det ble utgitt i 1988 i Japan, i 1989 i USA og i 1990 i Europa, på Nintendo Entertainment System, og ble godt tatt i mot. Det deler flere fellestrekk med det veldig populære '. Handling. Orpheus, som bor i Arcadias skoger i det midtre Hellas, får vite at kjæresten hans, Helene, er bitt av en giftig slange og tatt med ned til underverdenen, og det er opp til ham å redde henne. Handlingen i spillet deler flere trekk med gresk mytologi, og skjebnen til Orfeus og Eurydike. Eventyrene som Orpheus må igjennom ligner veldig på de som Herakles og Perseus må igjennom i sine eventyr i de greske historiebøkene. Geografi. Spillets geografi tar ganske nøye for seg beliggenheter til realistiske steder og byer som lå på de punkter som er avmerket på spillets in-game kart, som for eksempel landsbyen Elis, hvor Helene kommer fra, lå i Arkadia-området i Hellas før, men er nå kun et minne. De åtte områdene i spillet man kan besøke er Arkadia, Attika, Argolis, Peloponnes, Lakonia, Kreta, Frygia og tilslutt Phthia, et kaldt fjellområde som ligger nord i Thessalia-området. Mytologi. Hele spillet er basert på den greske mytologien og helten har mulighet til å besøke gudene Zeus, Athene, Hermes, Apollon, Poseidon, Ares, Artemis, og til slutt guden Hades, som skal beseires i nærkamp. Både Hydra, Minotauros, Talos, Medusa og mange andre greske mytologiske skapninger skaper en innholdsrik spillverden. Battle of Olympus, The Fylkesvei 285 (Oppland). Fylkesvei 285 i Oppland går mellom Melbybråten og Hovi i Øystre Slidre kommune. Veiens lengde er 4,5 km. Eksterne lenker. 285 Slaget ved Hemmingstedt. Slaget ved Hemmingstedt var et slag mellom Kong Hans av Danmarks menn og befolkningen i Ditmarsken i nåværende Holstein i Tyskland i 1500. Kong Hans, som var konge i Kalmarunionen, bega seg dette året mot Meldorf i Ditmarsken med en hær bestående av danske adelsmenn og "Den saksiske garde". Hensikten var å underlegge seg Ditmarsken, en uavhengig bonderepublikk sør for Eideren i det nåværende Holstein, som offisielt var tilknyttet bispesetet i Bremen, men reelt var selvstendig. Det var ingen sentral ledelse i republikken, og makten var spredt rundt om i de ulike landsbyene. Ditmarskerne var organisert som en bondehær, og i moderne terminologi begrenset til å bruke geriljametoder og primitive våpen i kampen for å forsvare sitt område. De talte ca. 6000, og var alle bønder. Slaget. Etter 13. februar 1500 avventet kongen og hans hær endring i værforholdene. Da hadde de allerede massakrert Meldorfs innbyggere. Værskiftet var avgjørende for videre fremrykning. Etter inntagelsen av Meldorf var det blitt storm, og føret var uframkommelig. Derfor håpet hæren på frost. 17. februar tok kong Hans en vurdering og fant ut at de økonomiske omkostningene med å ha 10 000 mann stående ubeskjeftiget var for store, og han besluttet å rykke fram til tross for advarsler fra rådgiverne. I mellomtiden har ditmarskerne fanget og avhørt en av kongens menn som var blitt sendt ut for å rekognosere. Via ham får de opplysninger om kongens planer og planlagte rute. I løpet av natten bygger de en jordvoll på tvers av den smale veien som hæren må passere. Dessuten åpnet de slusene mot Nordsjøen. På den måten kunne ikke den store hæren utnytte de høyereliggende posisjoner i terrenget, og de ble tvinget til å holde seg på den smale, mudrete veien. Når ditmarskerne angriper ble kong Hans' hær grepet av panikk og dermed påført store tap. Det ble klart for kongen at et forsmedelig tilbaketog var danskenes eneste utvei, men det sto noen godsvogner bak dem, og da er danskene omringet. De forsøker i desperasjon å velte vognene i vannet, og kong Hans unnslapp selv kun med nød og neppe. Hovedparten av hæren druknet i det iskalde vannet. Ditmarskernes fordel var at de brukte planker til å springe på mellom små tuer av land, og kunne derfor bevege seg med letthet i motsetning til fienden. Dessuten hadde de fordel av å ha vinden og den fykende snøen i ryggen. Angivelig skulle den originale Dannebrogsfanen fra Estlandstoget i 1219 blitt erobret av ditmarskerne i dette slaget, og senere blitt opphengt i kirken ved Meldorf. Fylkesvei 270 (Oppland). Fylkesvei 270 i Oppland går mellom Melbybråten i Øystre Slidre og Døvre i Nord-Aurdal kommune. Veiens lengde er 7,7 km. Eksterne lenker. 270 270 270 Fylkesvei 264 (Oppland). Fylkesvei 264 i Oppland går mellom Østensvik og Leira i Nord-Aurdal kommune. Veiens lengde er 4,4 km. Eksterne lenker. 264 264 Liste over arkeologer. Dette er en liste over kjente arkeologer og deres virkeområde. Z. Arkeologer Arna stasjon. Arna stasjon ligger 8 moh. i Indre Arna i Arna bydel i Bergen. Den er en stasjon på Bergensbanen. Med en reisetid på syv minutter gjennom Ulrikentunnelen er den i tillegg et viktig kommunikasjonsledd mellom bydelen og Bergen sentrum. Den ble åpnet i 1964. Maria Louise av Østerrike. Maria Louise av Østerrike (født 12. desember 1791 i Wien, død 18. desember 1847 i Parma) var keiser Napoleon Is andre kone. Hun var datter av den østerrikske keiseren Franz I og hans kone Maria Theresa av De To Sicilier. Inntil hun ektet Napoleon var hun en erkehertuginne av Østerrike. Maria Louise ektet Napoleon utelukkende av politiske årsaker. Bryllupet fant sted 11. mars 1810. Hun var ikke selv tilstede ved bryllupet. Det var den østerrikske kansleren, fyrst Metternich, som oppfordret til ekteskapet for å bedre forholdet mellom Det franske keiserriket og Keiserdømmet Østerrike. Siden Napoleon ønsket å gifte seg inn i et av Europas fyrstehus, var han mer enn villig til å gifte seg med den østerrikske erkehertuginnen, som stammet fra et av Europas eldste og mest fornemme fyrstehus; Habsburgerne. 20. mars 1811 fødte Maria Louise Napoleons eneste legitime barn. Sønnen fikk navnet Napoleon Francois Joseph Charles Bonaparte, konge av Roma (1811 – 1832). Ved Napoleons avsettelse fikk han tittelen hertug av Reichstadt av sin bestefar og verge, keiser Franz I, og gikk da under navnet Franz (Francois). Ved Napoleons fravær både i 1812, 1813 og 1814, var Maria Louise regent over Det Franske Riket. Ved Napoleons endelige fall og abdikasjon i april 1814, flyktet Maria Louise og hennes sønn til Østerrike og keiser Franz Is beskyttelse. Maria Louise fikk ved Paris-traktaten 30. april 1814, lov til å beholde sin keiserlige tittel og tiltalen "Deres Keiserlige Majestet keiserinne Marié Louise". Ved denne traktaten ble hun også gjort hertuginne av hertugdømmene Parma, Piacenza og Guastalla. Disse hertugdømmene skulle opprinnelig gå i arv til hennes sønn, men Wienerkongressen vedtok at hertugdømmet kun skulle være hennes på livstid, og ikke arvelig. Senere ble det vedtatt at hertugdømmet Parma skulle føres tilbake til Borbonerne. I 1821, fire måneder etter mannens død, giftet Maria Louise seg med sin elsker grev Adam-Albert av Neipperg (1775 – 1829), i et morganatisk ekteskap. Sammen fikk de tre barn. Fem år etter hennes andre mann døde, i 1834, giftet Maria Louise seg for tredje gang. Nok en gang ble det et morganatisk ekteskap, denne gangen med hennes hoffsjef, grev Charles-René av Bombelles (1785 – 1856). I sin tid som regent over Parma var Maria Louise sett på som en særs god hersker og en av hertugdømmets beste herskere. Advista. Advista AS er et selskap som driver virksomhet i det skandinaviske søke- og katalogmarkedet. I 2007 sørget lansering i Sverige og Danmark for at Advista ble det første, norskeide selskapet som dekket alle de tre skandinaviske landene med nettbaserte bedriftskataloger. Samme år ble nummeropplysningen 180.no etablert og en ny søketjeneste ble lansert i Tyskland. Selskapet selger profileringspakker som gir høyere rangering i søkeresultater i katalogene og har blitt bredt kritisert for bruk av pågående og villedende metoder i salget av disse pakkene, og har truet med søksmål for å stoppe kritiske blogginnlegg. Tjenester. Selskapet eier og driver katalogtjenestene Nettkatalogen (lansert 2003), Jubajuba.no (lansert 2006 – lagt ned 2007), 180.no (lansert 2007), Gulex.se (lansert 2007), Gulex.dk (lansert 2007) og Gelbex.de (lansert 2007). Teknologien bak de ulike tjenestene er delvis egenutviklet og bygget opp rundt søketeknologi levert av Google (i motsetning til blant annet Eniros Gulesider.no som benytter Fast). Ulike avtaler med Google sikrer Advista full integrasjon av Googles søkemotor og visninger av annonser i formatet PPC (Pay Per Click). Advista AS ble i 2008 kåret til gasellebedrift av Dagens Næringsliv. SICS/nt. SICS/nt er en norskutviklet programvare (datasystem) for administrasjon av reassuranse. Produktet eies av det amerikanske IT-selskapet CSC – Computer Sciences Corporation. Utviklingsavdelingen for produktet ligger i Oslo og er en del av CSC Solutions Norge AS. SICS/nt er et sett med standardprodukter som blir markedsført og solgt til reassuranseselskap over hele verden. Pr 2012 blir produktene benyttet av over 60 selskaper i Europa, USA, Asia og Afrika. Systemet er primært rettet mot store internasjonale reassuranseselskap som ofte har kontorer spredd på flere kontinenter. Blant kundene finner vi noen av verdens største aktører, som Swiss Re, Partner Re og Allianz. Store selskaper kjøper som regel SICS/nt for å erstatte mange interne datasystemer, gjerne systemer som har blitt tilført organisasjonen gjennom oppkjøp av andre selskap. Gevinster kommer gjennom reduserte IT kostnader, forbedrede og standardiserte prosesser, bedre datakvalitet, bedre rapportering, tilgang på nye funksjoner, og mulighet til å overvåke forretningen internasjonalt. Historikk. SICS ble opprinnelig utviklet på slutten av 1970-tallet som et internt system for Storebrand International (Storebrands reassuranseavdeling). SICS var da en forkortelse for «Storebrand International Contract System». På begynnelsen av 1980-tallet kjøpte noen ansatte rettighetene til systemet. Det var et potensial for å selge systemet til andre selskap. I årene som fulgte endret systemet eier i flere omganger, ettersom eierselskapet ble kjøpt opp av stadig større IT-selskaper. Eiere har vært ISS, Swiss Re, det australske IT selskapet Paxus, The Continuum Company (1994), og til slutt amerikanske CSC (1996). Utviklingsavdelingen og ansvaret for produktet har forblitt i Oslo gjennom alle eierskiftene. I 1994 startet planene med å bygge en ny versjon av SICS fra grunnen av. Årsaken var at markedet etterlyste et mer moderne system, som gjorde bruk av objektorientert systemutvikling, grafisk brukergrensesnitt og relasjonsdatabase. Arbeid med analyse (funksjoner) og datamodellering pågikk i 1994 og 1995. Programmeringsarbeidet startet i 1996, like etter at Continuum ble innlemmet i CSC. Den daværende utviklingsgruppen for SICS ble supplert med utviklere og reassuranseeksperter fra en rekke land. På det meste deltok 100 medarbeidere fra 27 forskjellige nasjonaliteter i prosjektet. Den nye versjonen av systemet ble døpt SICS/nt ("SICS New Technology"). Markedet tok godt imot den forbedrede versjonen. Spesielt i årene etter 2000 da kundene opplevde systemet som funksjonelt komplett og stabilt. En rekke nye lisenser ble solgt til reassuranseselskap verden over. Produktet ble, og er fortsatt, verdens ledende datasystem for administrasjon av reassuranse. I 2003 startet et strategisk arbeid for å styrke produktet ytterligere. Systemet ble utvidet med et XML-basert Web Services grensesnitt. Det vil si det ble mulig for andre systemer å kommunisere med SICS/nt(f.eks. be systemet utføre forretningsfunksjoner) via standardiserte elektroniske meldinger. Dermed ble det mulig å integrere SICS/nt med andre systemer gjennom såkalt tjenesteorientert arkitektur ("SOA – Service oriented Architecture"). I 2005 startet nok et moderniseringsarbeid. Denne gang for å oversette systemet fra Smalltalk til Java. Hensikten var å få systemet over på en langsiktig, strategisk utviklingsplatform for å kunne dra nytte av framtidig teknologisk evolusjon, samt sikre tilgang på kompetente arkitekter og utviklere. SICS for Java ble tilgjengelig for alle kunder i 2008, og per 2012 har de fleste kundene oppgradert til denne nye versjonen. I 2007 lanserte CSC konseptet "SICS Custom". Konseptet omfatter utvikling av komponenter og nye brukergrensesnitt som er spesialtiplasset til den enkelt kundes behov. Løsningene integreres med standardfunksjonaliteten i SICS/nt via det åpne Web Services grensesnittet. Produktfilosofi. SICS og SICS/nt har gjennom hele levetiden blitt forvaltet som standardprodukter. Det vil si at alle kunder mottar den samme utgaven av systemet. Det bygges ingen spesialvarianter for enkelte kunder (nylig har imidlertid SICS Custom åpnet for spesialutvikling av enkelte komponenter). Utvikling av ny funksjonalitet skjer ved at enkeltkunder spesifiserer, bestiller og betaler for systemforbedringer. På denne måten øker nytten av systemet kontinuerlig for alle kundene, samtidig som kostnadene for utviklingen spres på de mest ressurssterke selskapene. Samtlige kunder bidrar til å bekoste feilrettelser og tekniske forbedringer gjennom en årlig vedlikeholdsavgift. Kompetente system- og fageksperter i CSCs utviklingsavdeling sikrer at de prinsipielle løsningene i systemet blir ivaretatt. Årlig brukerkonferanse. SICS/nt har en stor og aktiv kundegruppe. Mange er konkurrenter på reassuransemarkedet, men har likevel felles interesser i å videreutvikle systemet og dele erfaringer. Hvert år arrangeres en internasjonal brukerkonferanse for SICS («SICS User Conference)», som regel i en europeisk storby. Ca 120 kundepreresentanter fra 20-30 selskaper deltar. Programmet omfatter foredrag og seminarer om funksjonalitet, teknologi, erfaringer, implementasjonsprosjekter, trender i reassuransemarkedet, osv. Konferansen har vært arrangert hvert år siden 1984. I 2008 ble konferansen avholdt for 25. år på rad, i Oslo. Funksjonalitet. SICS/nt er et integrert system som dekker alle områder av reassuranse: Kontrakter, skader, bokføring, mynter, vekslingskurser, selskaper, forsikrede objekter, retrosesjon, osv. SICS/nt har en egen rapporteringsløsning som er basert på rapporteringsverktøyet Business Objects. De fleste av systemets over 4,000 dataelementer er tilgjengelig for predefinerte rapporter og "ad-hoc" rapportering. Teknologi. Den opprinnelige versjonen av SICS ble programmert i COBOL. Dataene ble lagret i indekserte VSAM filer. Kundene kjørte systemet på stormaskiner eller under Unix. Denne versjonen (populært kalt SICS Classic) er fortsatt i bruk hos enkelte selskap. Neste versjon, SICS/nt, ble programmert i det objektorienterte programmeringsspråket Smalltalk (IBM VisualAge for Smalltalk). I følge IBMs utviklingsgruppe for VisualAge Smalltalk, var SICS/nt det største systemet som noen gang er bygget i Smalltalk. Etter konverteringen til Java, er SICS/nt nå et 100% Java-basert system. Den interne applikasjonsarkitekturen gjør utstrakt bruk av objektorienterte rammeverk og "design patterns". Pr 2007 består systemet av ca 15,000 klasser og 800 skjermbilder (vinduer). Totalt er det brukt ca 300 årsverk systemutvikling for å bygge SICS/nt produktene. Forretningslogikk og brukergrensesnitt er pakket i en såkalt "Funksjonsrik Klient" applikasjon. Kunder med brukere på flere kontinenter bruker Citrix teknologi for å kjøre SICS/nt sentralt (med rask tilkobling til en sentralt plassert database-server), samtidig som brukerne opplever det som om systemet kjører på deres lokale PC. SICS/nt selv krever Windows operativsystem. Produktet støtter relasjonsdatabasene Oracle, SQL Server og DB2 UDB for zOS. Systemet har som nevnt et XML-basert Web Services API, som følger standarder definert av W3C og WS-I. Gjennom "SICS Custom" tilbyr CSC utvikling av spesialtilpassede komponenter utviklet både i Java og Microsoft .NET teknologi (basert på kundens preferanse). Systemdokumentasjonen blir produsert med Adobe FrameMaker. Til automatisk regresjonstesting benyttes QuickTest Professional (QTP). Utviklingsavdeling. SICS/nts utviklingsavdeling ("R&D avdeling") er en del av CSC Solutions Norge AS. Avdelingen har ansvar for utvikling, vedlikehold og kundestøtte for alle SICS/nt produktene. Den leverer også konsulenttjenester til kunder og støtte til salgsaktiviteter. Avdelingen har ca 40 ansatte i Oslo og ca 20 utviklere i CSC India (Noida). De ansatte i Oslo omfatter reassuranseeksperter (mange med bakgrunn fra Storebrand International), tekniske arkitekter, utviklere, prosjektledere og andre fageksperter. Internasjonale kompetansesentre. CSC har ansatte på kontorer i Sverige, England, Tyskland, Sveits, Italia, Japan og USA som jobber med lokal support, konsulentvirksomhet og salg av SICS/nt. Disse kontorene og utviklingsavdelingen i Oslo utgjør tilsammen "CSC Reinsurance". Yngvar Hauge. Yngvar Hauge (født i Oslo 6. april 1899, død i Oslo 1977) var en norsk forfatter, kjent for en rekke biografier og dokumentarbøker fra norsk og europeisk historie, og fordi han var praktisk talt blind. Hauge var elev ved "Kristiania blindeinstitut" 1908-1915, og deretter ved Dalen blindeskole i Trondheim 1915-1918. Hensikten med utdannelsen ved Dalen var at blinde og sterkt svaksynte skulle lære et håndverksfag, men det ble tidlig klart at Hauge ikke hadde praktiske anlegg. Han tok artium i 1922, og studerte deretter historie og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Han debuterte i 1925 med romanen "Ulv av Lauvnes, en livssaga fra kong Sverres tid". Samtidig med forfatterskapet arbeidet han også som journalist i Morgenbladet. Karakteristisk for forfatterskapet ble etterhvert en lang rekke romaner med biografiske og dokumentariske trekk, hvor trilogien om Karl Johan 1940-42 må regnes som et hovedverk. Hauge har ellers skrevet romaner og kulturhistorisk om Ove Bjelke og Austråttborgen, om Carsten Anker, Haakon VII, Iver Huitfeldt, Ulefos Jernværk, Morgenbladets historie, Bogstad gård, Blindeskolen og Slottet. Andre av hans romaner henter miljø fra antikkens Athen og Roma, fra spansk middelalder og fra dansketiden. Hans synsevne lå under grensen for "medisinsk blindhet", og han skrev sine manuskript med braille, punktskrift. Hans kone Lolla, som også selv var blind, renskrev hans manuskripter. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1963, og mottok Mads Wiel Nygaards legat i 1964. Saltoposuchus. Saltoposuchus er et forhistorisk reptil som man mener er i slekt med de nåværende krokodillene. Saltoposuchus var et ikke så stort dyr. Det ser ut til at det i stor grad gikk på to ben, selv om det antagelig også beveget seg på alle fire. Saltoposuchus må ikke forveksles med Saltasaurus, en planteetende dinosaur. Miniportrettet. "Miniportrettet" var en norsk tv-serie som gikk på TV 2 fra 2001 til 2003. Programleder var tidligere fotballspiller Mini Jacobsen. Konseptet gikk ut på at Mini i hver episode besøkte en kjent norsk indrettsutøver som ble intervjuet, enten hjemme hos seg selv eller på tur med programlederen. Serien hadde premiere på TV 2 den 25. april 2001. Sidet trønder- og nordlandsfe. Sidet trønder- og nordlandsfe (forkortet STN) er en tradisjonell norsk storferase med opprinnelse og kjerneområde i Trøndelagsområdet (inkludert indre/nordre Nordmøre og Nord-Østerdalen) og Nordland. Historie. Det svartsidete, kollete feet rundt Røros ble valgt ut som det mest opprinnelige og rene, og egnet som en fjellkurase for Trøndelagsdistriktet da stedegenhetslæra slo igjennom som avlssyn rundt 1900. Derav også navnet «rørosfe». Navnet "sidet" er en type fargefordeling som er vanlig i de tradisjonelle nordiske ferasene. Det som har gitt opphavet til denne betegnelsen er at sidene har en annen farge enn kroppen. I Nord-Norge var feet i utgangspunktet mer uensartet enn i Trøndelag. Det var mye svartsidete og røde dyr, og også hornete individer. Det var stor uenighet om hvilken rasestandard man skulle velge, men valget falt til slutt på den svartsidete typen det ble satset på i Trøndelag. Ved dette valget fikk man fordelen ved å få et stort enhetlig avlsområde for rasen. Sidet trønderfe og nordlandsfe (STN) ble regnet som samme rase fra 1920-årene. Beskrivelse. STN er en melke- og kombinasjonsrase tilpasset forholdene i dal- og fjellbygdene. Kyrne har en gjennomsnittlig levendevekt på snaut 450 kg. Dyra er i dag naturlig kollet, og fargen er oftest svartsidet, men rødsidete og brannsidete dyr kan også forekomme. Det kan være stor forskjell i forholdet mellom svart og hvitt, alt fra nesten svart med hvit stripe over ryggen, til nesten hvite dyr med få svarte dropler (punkter) på sidene. Rasen er som oftest sort eller farget rundt øyne, ører og på mulen. STN-kua er finlemmet, godlynt og kjent for å ta seg lett fram i terrenget. Dyra er tidlig kjønnsmodne og kyrne viser god brunst. Produksjonen på første kalven er som regel moderat, men øker med alderen. Gjennomsnittlig årsavdrått på kyr registrert i Husdyrkontrollen er i underkant av 4000 kg. Melka har et fettinnhold på 4,2 % og proteininnhold på 3,5 %. Det finnes i dag cirka 1000 renrasede kyr. Scalable Vector Graphics. Scalable Vector Graphics (SVG) er et XML-basert filformat for markeringsspråk som beskriver todimensjonal vektorgrafikk. Det er en åpen standard utviklet og vedlikeholdt av World Wide Web Consortium. Som dette bildet viser, er det ikke mulig å endre størrelse på punktgrafikkbilder uten å få et kornete bilde. SVG-bildet kan skaleres uendelig uten at det gjør noe med kvaliteten. Eksempel. Dette bildet viser hvordan koden vil se ut. Støtte. Formatet har ikke så stor støtte blant nettlesere. Den norske nettleseren Opera støtter formatet. Firefox og liknende nettlesere har delvis støtte for SVG. Nettleseren Safari for Apples operativsystem skal snart inkludere støtte for formatet. Nå kreves en plugin for støtte. Microsofts Internet Explorer som er verdens mest brukte nettleser har ikke støtte for formatet uten hjelp av en plugin, men har til gjengjeld støtte for et lignende format kalt VML. Ellers er det flere programmer som kan redigere svg-filer. Et eksempel er gratisprogrammet Inkscape. Mitt lille land (TV-serie). "Mitt lille land" var en norsk tv-serie som gikk på TV 2 i 1999 med Ole Paus som programleder. Serien var utformet som en rundreise i Norge, og Paus presenterte seerne for kjente og ukjente nordmenn, norske særtrekk og sære landsmenn i skjønn forening. Programserien ble beskrevet som en reflekterende kjærlighetserklæring til Norge og nordmenn. Serien hadde premiere på TV 2 den 9. april 1999. Relasjonsdatabase. En relasjonsdatabase er en database som bygger på den såkalte relasjonsmodellen. Relasjonsdatabaser består av tabeller som er forbundet med henvisninger, eller nøkler, mellom seg, relasjoner. De første databaser på begynnelsen av 1960-tallet var nettverksdatabaser. I 1968 introduserte IBM hiarkiske databaser. I 1970 lanserte E.F.Codd begrepet relasjonsdatabaser, men det gikk flere år før de første implementasjonene kom på markedet. I moderne tid er relasjonsdatabaser den dominerende formen for databasesystem. Relasjonsdatabaser har vært nesten enerådende i 1990-årene. I det siste har det kommet objektorienterte databaser og objekt-relasjonsdatabaser. Blant de mest utbredte er SQL. Databasehåndteringssystemer for relasjonsdatabaser kalles RDBMS (Relational Database Management System). Katteraua. Katteraua er navnet på den sydlige enden av Andabeløy som ligger i fjorden utenfor Flekkefjord. (Posisjon:58 gr.11min 54 sek nord og 6 gr.39 min og 25 sek øst.) Navnet er trolig oppstått av at øyas profil, sett fra en mere syd-vestlig posisjon, lignet på en liggende katt med raua (rova) ned i vannet. Katteraua er landemerke i et kjent méd som hadde dobbel nytte: Så du den, var du godt klar av båer og skjær langs Hidra. Kombinert med et annet méd var du rett over en fin samling torsk som best lot seg ta på bunnsnøre. Pilken satte seg lett fast, dersom en drev litt av, og det var noe dypt til å legge seg for ile. Jens-Ingvald Olsen. Jens-Ingvald Olsen (født 1952) er Rødts representant i Tromsø bystyre fra 2003. Han var førstekandidat for Rødt i Troms ved stortingsvalget i 2009. Olsen også kjent fra media for sin jobb som et svært aktivt regionalt verneombud i Fellesforbundet, og for hans engasjement i nettverket Nei til OL. Åsted. a> på et åsted i USA. Et åsted (av norrønt "á" = på, stedet), er stedet der det har foregått, eller vil foregå, en hendelse. En åstedsbefaring vil si at rettens medlemmer og samles på åstedet. Åsteder undersøkes av åstedsgranskere (kriminalteknikere) med vitenskapelig kompetanse. Høyheimsvik. Høyheimsvik ligger mellom Luster og Gaupne ved Lusterfjorden innerst i Sognefjorden i Sogn og Fjordane fylke. Klappmyss. Klappmyss ("Cystophora cristata") er en selart som holder til i Vestisen. Føder sine unger (kaster) på drivisen øst av Grønland i siste del av mars. Avkommet kalles blueback på grunn av fargen på ryggen, denne brukes til pelsverk. Hunnen kalles gjerne mus, og hannen blir kalt hettakall på grunn av den oppblåsbare hetta den har på hodet. Størrelse. Hunnene blir om lag 2,2 meter lange med en vekt på ca 350 kg. Hannene blir opptil 2,7 meter og veier om lag 400 kg. Føde. Klappmyss er en utpreget dypdykker og lever hovedsakelig av blekksprut. Tar tidvis også fisk så som uer og blåkveite. Dieperioden. Klappmyssen har trolig den korteste dieperioden av noe pattedyr, kun rundt åtte dager. Ungene dobler i løpet av disse dagene vekten sin, fra 24 kg til ca 47. Hovedsakelig er vektøkningen hos ungene spekk, mens moren selv går ned ca. ti kilo om dagen i denne perioden. Morens melk inneholder 60-70 % fett. Etter at dieperioden er avsluttet begynner ungen å omdanne det meste av fettet i kroppen til muskler for å få nok styrke til å ta seg ut i vannet og ta de første skrittene på veien mot selvstendighet. Mitt Mekka – en annerledes pilgrimsferd. "Mitt Mekka – en annerledes pilgrimsferd" var en norsk tv-serie på 5 episoder som gikk på NRK1 sommeren 2001. Programleder var den tidligere idrettsmannen Dag Erik Pedersen. Konseptet gikk ut på at programlederen tok med seg kjente gjester til steder som for dem er et «Mekka». Meningen var å skape et opplevelsesprogram hvor man så stedene man reiste til gjennom reiseledsagers øyne. Turene gikk til steder som New York, Pamplona, Monaco, Liverpool og Frankrike. Prosjektleder for serien var Axel Hveding. Produsert av NRK Underholdningsavdelingen. Serien hadde premiere på NRK den 9. mai 2001. Effie Gray. "Euphemia ('Effie') Chalmers (née Gray), Lady Millais", maleri av Thomas Richmond, 1851. Euphemia «Effie» Chalmers Gray (født 1828, død 23. desember 1897) er kjent for først ha vært hustruen til den engelske kunstkritikeren John Ruskin, og som deretter forlot denne for å gifte seg med den pre-rafaelittiske maleren John Everett Millais. Dette berømte viktorianske kjærlighetstriangelet har blitt dramatisert i flere skuespill og en opera. Forholdet mellom Ruskin og Millais. Effie Grey ble født i Perth i Skottland og levde i Bowerswell i det samme huset hvor Ruskins bestefar hadde begått selvmord. Hennes familie kjente Ruskins far som oppmuntret dem til å bli gift. I 1842 skrev Ruskin en roman med fantastiske trekk, "The King of the Golden River", for Effie. Etter at de ble gift reiste de til Venezia hvor Ruskin gjorde bakgrunnstudier for sin bok "The Stones of Venice". Deres ulike gemytt kom snart til å skape problemer da Effie etter hvert begynte å føle seg undertrykt av Ruskins dogmatiske personlighet. Da hun møtte den engelske kunstmaleren John Everett Millais fem år senere var Effie fortsatt en jomfru ettersom Ruskin vedvarende hadde utsatt å fullbyrde ekteskapet. Ruskin var en støttespiller for pre-rafaelittene og Millais ble en nær venn av ekteparet. Effie ble modell for maleren og hun poserte for hans maleri "The Order of Release" som hadde et motiv fra Skottlands historie: den lojale hustruen til skotsk opprører som har sikret ham løslatelse fra fengselet. I løpet av de lange dagene som modell ble Effie stadig mer knyttet til Millais, også da han fulgte ekteparet Ruskin på en reise til Skottland hvor han skulle male Ruskins portrett etter kritikerens kunstneriske prinsipper. I løpet av den tiden de tilbrakte i Brig o'Turk i Trossach forsto Effie og John Millais at de ikke kunne slippe unna den dragningen de følte for hverandre. Effie forlot Ruskin og søkte om at ekteskapet skulle bli annullert grunnet at det aldri var blitt fullbyrdet, og skilsmissen skapte en betydelig offentlig skandale. I 1855, etter at hennes ekteskap med Ruskin var blitt avsluttet, ble Effie og John Millais gift. I løpet av hennes nye ekteskap fødte hun hele åtte barn. Hun poserte også for en rekke av hans verker, mest betydningsfullt kanskje hans "Peace Concluded" (1856) som idealiserer henne som et ikon for skjønnhet og fruktbarhet. Da Ruskin senere ble forlovet med en pike i tenårene, Rose la Touche, skrev pikens mor bekymret til Effie. Hun svarte ved å beskrive Ruskin som en undertrykkende ektemann. Det er ingen grunn til å tvile på Effies ærlighet, men hennes innblanding bidro til at forlovelsen ble brutt, og sannsynligvis bidro til Ruskins senere mentale sammenbrudd. Effies innflytelse på Millais. Etter at Millais ble gift begynte han å male i en langt bredere stil, noe kritikeren Ruskin fordømte som «en katastrofe». Ekteskapet hadde gitt ham en større familie å underholde, og det er påstått at Effie oppmuntret ham til å skape mer populære arbeider for å få større finansielle inntekter og for opprettholde hennes hektiske sosiale liv. Det er dog ingen bevis for at Effie bevisst presset ham til å gjøre så, skjønt hun var en effektiv bestyrer av hans karriere og samarbeidet ofte med ham i valget av maleriske emner. Effies dagbøker forteller at hun satte sin ektemanns arbeid svært høyt og hans arbeid er fortsatt innenfor de pre-rafaelittiske stiltrekk selv flere år etter at han ble gift. Likevel oppga Millais etter hvert det pre-rafaelittiske besettelse på detaljer og begynte å male i en løsere stil, noe som gjorde ham i stand til å male flere bilder på kortere tid. Mange har blitt inspirert av hans familieliv med Effie og ofte benyttet hans barn og barnebarn som modeller. Senere liv. Annulleringen av ekteskapet med Ruskin stengte Effie ute fra en del av det sosiale livet. Det var ikke tillatt for henne å være tilstede i dronningens nærvær. Om dronningen var invitert ble hun utelatt. Tidligere hadde hun vært svært sosialt aktiv og dette plagde henne. Da Millais var døende tillot dronningen å løsne på forbudet, men hun døde selv kun noen få måneder etter sin ektemann. Hun ble begravd i kirkegården i Kinnoull i Perth som er avbildet i Millais' maleri "The Vale of Rest". Eksterne lenker. Gray, Effie Gray, Effie Gray, Effie Mysterier fra fortiden. "Mysterier fra fortiden" var en norsk tv-serie som gikk på TV 2 i 2001. Dette var et reiseprogram hvor Arne Hjeltnes (som ekspedisjonsleder) og arkeologen Øystein Kock-Johansen besøkte steder med uløste gåter fra fortiden. Dette er steder og myste­rier som til tross for intensiv forskning fortsatt skaper flere spørsmål enn svar, slik som Machu Picchu, Great Zimbabwe, Nazcalinjene, Nan Madol og Krukkesletten. Programmet hadde premiere på TV 2 den 25. mars 2001 og hver episode var på ca. 55 minutter. Serien avstedskom også en bok med samme tittel, utgitt på Kagge Forlag. Nettopp nå. "Nettopp nå" var et norsk direktesendt aktualitets- og underholdningsprogram som gikk på TV 2 sommeren 2003 og sommeren 2004. Programmet hadde som mål å speile det som skjedde i sommer-Norge, og serverte nyheter, sport, kultur og underholdning. "Nettopp nå" ble av mange regnet som TV 2s svar på NRKs "Sommeråpent". Første sesong ble ledet av Christine Korme som sendte fra Kirkeristen i Oslo. Sommeren etter ble det ledet av Frithjof Wilborn. Med seg hadde han reporterne Guri Solberg og Kjetil Sviland. Konseptet denne gang gikk ut på at TV 2 reiste rundte i Sør-Norge med den 92 fot store seilskuten Eileen II og la til kai ved utvalgte byer for å holde en direktesending ombord. Parbatiya. Parbatiya (som betyr "folket fra fjellene") er betegnelsen på den religiøse og kulturelle gruppa som har dominert utviklinga av staten Nepal fra 1769. Motstykker til dette begrepet er betegnelser for nasjonale og kulturelle minoriteter, som janjati og madhesi. Høykaste-dominans fra Gorkha. Parbatiya består av folk fra høykastene bahun (det nepalske ordet for den hinduiske prestekasten brahmin) og chetiri (eller chhetri) (tradisjonelt den hinduiske krigerkasten, som bl.a. den nepalske kongeslekta Shah-dynastiet tilhører). De tilhører den spesielle hinduiske tradisjonen som spredde seg fra det lille kongedømmet Gorkha nordøst for Katmandu med utgangspunkt i kong Prithvi Narayan Shahs erobringer på 1700-tallet, som utbredte Gorkhas religion, kastevesen og språk "khas" eller "gorkhali" (i dag vanligvis kjent som nepali) til resten av landet. Disse to kastene utgjør tilsammen om lag 31% av Nepals befolkning. Kjerna i deres tradisjonelle ideologi er hinduisme fra Gorkha, dyrking av Shah-kongehuset (Shah-kongene er betrakta som inkarnasjoner av guden Vishnu), nepalsk språk og en sterk nasjonalisme som bygger på disse verdiene og står i motsetning til nasjonale minoriteter, lavkaster, andre religioner og India. Konservative, nepali-talende, hinduiske menn. Ettersom Gorkhas tradisjonelle form for hinduisme og sosiale struktur var sterkt kvinnediskriminerende, kan man si at den egentlige typiske, tradisjonelle parbatiya er en sterkt troende, hinduistisk, kongetro og nepali-talende mann av høy kaste fra de distriktene som vanligvis kalles "åsene" (the hills) i Nepal. Denne gruppa utgjør om lag 15% av totalbefolkninga. Den moderne, sentraliserte nepalske føydalstatens framvekst har bygd på parbatiya-verdier og parbatiya-menn. Fra slutten av 1700-tallet har de dominert Nepals adel, regjering, administrasjon og hær og sikra seg store jordeiendommer i mange deler av landet. Etter 1950 har parbatiya-folk også utgjort ledelsen i de fleste store partier, og vært i flertall i parlamentet. Både Shah-kongenes diktatur og diktaturet til deres konkurrenter i Rana-dynastiet har sosialt, kulturelt og religiøst vært parbatiya-diktaturer, med skarp brodd mot de delene av befolkninga (inklusive kvinner) som ikke var bærere av deres verdier. Det er vanlig å beskrive parbatiya-dominansen som hovedårsaka til rasediskriminering, diskriminering av lavkaster, nasjonale minoriteter og kvinner i Nepal. Demokratiopprør mot parbatiya-verdier. Demokratiske opprør i Nepal, bl.a. det første demokratiopprøret som Nepals Kongressparti leda i 1950 til 1951 og demokratiopprørene Jana Andolan 1990 og Jana Andolan 2006, har derfor også tatt form av opprør mot parbatiya-dominansen, mot kongedømmet, hinduismen (i praksis hinduismen fra Gorkha) som statsreligion, mot kastevesenet, for rettigheter for nasjonale og religiøse minoriteter, lavkaster, kvinner osv. På den andre sida har kongelige statskupp (i 1960 og 2005) nettopp apellert til konservative parbatiya-verdier, lojalitet mot kongen, hinduismen, Shah-tradisjonen osv. NKP(Maobadi) bygd opp på motstand mot parbatiya. Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) leda et opprør som førte til borgerkrigen i Nepal 1996 til 2006. Krav som retta seg mot parbatiya-dominansen var sentrale i dette opprøret. Blant grunnene til at maoistpartiet i denne perioden vokste fra et relativt lite parti til et av landets sterkeste, er det vanlig å regne med at NKP(M) var det eneste betydelige partiet som gikk inn for å mobilisere nasjonale og sosiale grupper som føler seg sterkt undertrykt av parbatiya-styret i Nepal. En viktig grunn til at opprøret fikk oppslutning, var at store grupper var skuffa over at demokratiopprøret i 1990 ikke holdt løftene om republikk, sekulær stat, like rettigheter for minoritetsspråk, lavkaster, kvinner osv. Det viste seg ved sammensetninga av Nepals overgangsparlament 2007 at NKP(M) hadde færre parbatiya-medlemmer i sin gruppe og flere ikke-parbatiyaparlamentarikere enn noe anna stort parti i Nepals historie. Tarai-opprøret i 2007: Hinduer mot parbatiya. Opprøret i Tarai, Nepals grensedistrikt mot India, tidlig i 2007, hadde i begynnelsen sin hovedstøtte blant hinduer med indisk kulturell og religiøs bakgrunn. Denne Tarai-gruppa føler seg likevel så sterkt undertrykt og diskrinert av parbatiya-dominansen fra staten i Kathmandu at det har skapt en sterkere solidaritet enn den religiøse solidariteten blant hinduer. Det var mulig å mobilisere mange av dem for å kaste alle «pahade» (innflyttere fra høylandet) ut av Tarai. Dette var også en reaksjon på at den herskende parbatiya-holdninga var å beskrive hinduer i lavlandet som potensielle «landsforrædere» med loyalitet til arvefienden India, og med det som påskudd sperre dem ute fra stillinger i staten og hæren, nekte dem å starte skoler på sine egne språk, diskriminere deres næringsinteresser i regjeringsvedtak osv. Anti-parbatiya-holdninger blant parbatiya. Samtidig har det også alltid eksistert sterke motsetninger innafor grupper som har vært rekna til parbatiya. Mange nepali-talende høykastemedlemmer er lutfattige bønder, som står i motsetning til godseiere og pengeutlånere som også er parbatiya. De tradisjonelle khas-talende distriktene i det vestlige Nepal, der det finnes mange samfunn som er dominert av høykaster, er også blant landets fattigste som føler seg mest disktriminert av parbatiya-staten i Kathmandu. Nepals studenter og intellektuelle er sterkt dominert av folk som snakker nepali og har høykaste-bakgrunn. Samtidig har nettopp disse gruppene i over 50 år vært dominert av demokrater og kommunister, som er sekulære og står i motsetning til kongehuset. Det store flertallet av ledere i Nepals mylder av kommunistpartier har vært av parbatiya-bakgrunn, og ofte fra bahun-kasten. Dette gjelder også sentrale ledere av NKP(M), som Prachanda og Baburam Bhattarai. Slike holdninger preger også mange i landets eneste storby Kathmandu, som i tillegg til å være statens sentrum også er landets mest moderne, med store grupper av ungdommer, statsfunksjonærer, radikale arbeidere og kvinner som sosialt og politisk står i motsetning til mange av de tradisjonelle parbatiya-verdiene, uansett om de sjøl stammer fra tradisjonelle parbatiya-miljøer. Nils & Ronnys TV-Cocktail. "Nils & Ronnys TV-Cocktail" var en norsk tv-serie på 8 episoder som gikk på NRK1 i 2001. Programledere for serien var Ronny Kristoffersen og Nils Wærstad. Serien var også lagd av samme duo, mens Ivar Ragne Jenssen var prosjekleder. (Samproduksjon mellom Nils & Ronny AS og NRK). Serien hadde premiere på NRK den 4. januar 2001. Om serien. "Nils & Ronnys Tv-Cocktail" var en underholdningsserie som følger hovedpersonenes reiser i Norge, men også deres høyst overraskende avstikkere til andre land. I programmene møtte vi Nils & Ronny i nye og ukjente roller. De var henholdsvis kokk og hovmester under feiringen av et vietnamesisk bryllup I Brumunddal, elefantvasker og akrobat på vestlandsturné med Sirkus Agora, racebilsjåfører og deltagere i bilcross, oberstløytnanter under vinterøvelse I Nord-Norge, utøvende kunstnere med eget atelie og dessuten kosmonauter i trening på en rombase i Russland. Rabban Bar Sauma. Rabban Bar Sauma reiste fra Beijing i øst, til Roma, Paris og Bordeaux i vest, og møtte de mest sentrale herskerne på den tiden. Rabban Bar Sauma (sannsynligvis født i Beijing, nevnt i forbindelse med perioden 1280–1288) var en syro-orientalsk kristen reisende prest og diplomat som var født i Beijing omkring midt på 1200-tallet. Ifølge Gregor Bar Hebraeus var han av uighursk opphav. Kinesiske kilder beskriver ham som Ongud, en stamme av turkeropphav som ble regnet som en pillarene for den mongolske makt i Kina (Yuan-dynastiet). Omkring 1280 la han ut på en pilegrimsferd til Jerusalem. Han var sammen med sin venn og reiseledsager Rabban Marcos fra Beijing via tangutenes land, Khotan, Kashgar, Talas i Syr-Dana-dalen, Khorasan, Maragha og Mosul, og kom til Ani i Armenia. Det var advarsler om at veiene til det sørlige Syria som førte til kursendringen etter Mosul. Rabban Marcos, som i Bagdad var blitt ordinert til patriark og tok navnet Mar Yaballaha III i 1281, anbefalte herskeren av Ilkhanatet, Arghun Khan, at han sendte Rabban Sauma som sendemann til Europa. Hensikten var at han skulle få i stand en allianse mellom Ilkhanatet og kristenhetens viktigste land mot deres felles muslimske fiender, særlig mot mamelukksultanene. Bar Sauma begynte på dette oppdraget i 1287, og bragte med seg brev fra Arghun til keiseren av Det bysantinske rike, paven og kongene av Frankrike og England. I Konstantinopel nøle han mottatt i audiens av kreiser Andronicus II Palaeologus; han gir en entusiastisk beskrivelse av Hagia Sofia. Derfra reiste han videre til Roma, der han besøkte Peterskirken, presenterte seg som utsending fra "tatarenes konge", og hadde lange forhandlinger med kardinalene. Rabban Sauma kunne fortelle at "«mange av våre fedre i tidligere tider var kommet til tyrkernes, mongolenes og land, og har undervist dem i troen. I dag er mange mongoler kristne»". Dette var på et tidspunkt da pavestolen stod vakant, slik at han da ikke kunne få noe definitivt svar på forslaget om en allianse. I Roma la han også frem Storkhanen Kublai Khans ønske om at paven sendte hundre misjonærer til Kina. Bar Sauma reiste så videre til Paris, der han fikk audiens for franskekongen Filip den smukke. I Gascogne traff han kong Edvard I av England nær Bordeaux i St.-Sever, som han omtaler som hovedstaden av Alanguitar (antagelig Aquitaine). En av grunnene til Rabban Saumas reise var SOM NEVNT å foreslå en mongolsk allianse med det kristne Vesten mot muslimene. Forslaget vant ingen tilslutning, skjønt nettopp Edvard I viste en viss interesse for tanken – men uten å følge opp på noen måte. Da han reiste tilbake til Roma ble han hjertelig mottatt av den nettopp valgte nye pave Nikolas IV, som gav ham nattverd på Palmesøndag 1288 og lot ham feire sin egen gudstjenesteliturgi etter syro-orientalsk manér, som paven selv overvar. Dette vakte betydelig oppsikt blant kardinalene. Paven gav ham i oppdrag å besøke de kristne i Østen og gav ham med en tiara som man skulle gi til Mar Yaballaha. Paven skulle også ikke lenge etter sende en flokk fransiskanermisjonærer til Kina. Hans beretning er av stor interesse for det bilde det gir av middelalderens Europa mot slutten av korsfarertiden, sett med en lærd østasiats øyne. Hans Europareise fant sted rett før Marco Polos reiser som gav et tilsvarende vestlig bilde av landene i Øst. Hendelsene på Bar Saumas reise vitner også om et vennskapelig forhold mellom katolisismen og den syro-orientalske kristendom som reflekterer at man bare var splittet geografisk, ikke som kristne. Litteratur. Sauma Sauma Regionalnett. Regionalnett er en fellesbetegnelse på strømnettet som ligger mellom fordelingsnettet og sentralnettet. Spenningene i regionalnettet ligger mellom 66kV og 132kV. Bahun. Bahun er på nepali betegnelsen for brahmin, den høye prestekasten innafor hinduismen. Bahun og parbatiya. Uttrykket brukes også for å skille mellom brahminer fra den kulturelle og religiøse bakgrunnen til det styrende, nepali-talende skiktet i Nepal fra andre brahminer. Sammen med den andre høykasten chhetri er bahun-kasten kjerna i Parbatiya, den sosiale gruppa som har dominert staten Nepal fra 1768. Historisk er bahun-kasten oppstått ved at bhramin-familier vandra inn fra india i nyere tid. Utgangspunktet var hinduismen som var Shah-dynastiet statsreligion i det lille kongedømmet Gorkha nordvest for Kathmandu. Shah-kongene tilhørte en språklig minoritet (de snakka "khas", i dag kjent som nepali), og de var en religiøs minoritet i et område der buddhisme og andre religioner dominerte. I spredningen av riket omvendte de undersåtter og forbundsfeller til sin religion og sitt språk. Store og fattige høykaste-grupper. Dermed innførte de også hinduismens kastevesen i grupper som ikke før hadde hatt kaster. Det skaper også visse forskjeller mellom bahuner innafor den nepali-talende parbathiya-tradisjonen i de nepalske åsene, og tilsvarende kaster som ikke hører til parbarbatiya. Høykastene blei en mye større del av befolkninga i Gorkhas kastesystem enn i Nepals grenseområde mot India, Tarai, der et mer tradisjonelt indisk kastesystem dominerer. De to høykastene som til sammen ugjør Nepals tradisjonelt herskende parbatiya-gruppe er derfor 31% av totalbefolkninga. Det fins områder der bahun-befolkninga er i flertall, og ofte er lutfattige bønder, trass sin formelle høykaste-status. F.eks. er faren til maoistlederen Prachanda en fattig bonde og bahun. Formelt har han høyere kaste enn kongen Gyanendra som tilhører en underkaste av "chhetri". Ikke-parbatiya brahminer. Bahuner skiller seg fra brahminer i Tarai også ved at brahminer fra Tarai er madhesi (nepalere med indisk kulturell bakgrunn og andre morsmål enn nepali), og derfor ikke regnes av parbatiya som egentlige nepalere. Konservative hinduer fra åsene ser på alle madhesi, uansett kaste og religion, som «indere» med tvilsom lojalitet mot Nepal. Blant newar-folket, som er den historiske urbefolkninga i Kathmandu-dalen, fins både hinduiske brahminer og en tilsvarende buddhistisk høykaste. Newarier av høy kaste, som var Kathmandus herskere før Gorkha erobra dalen i 1768, fortsatte å tilhøre eliten i Nepal og blei ikke regna som landssvikere som madhesi-befolkninga. Men de blei likevel satt utafor ledende posisjoner i staten. Det tok 200 år fra erobringa til noen newar igjen blei statsminister. Bahuner i skolesystemet, staten og politikken. Bahun-kasten har en sterk sosial tradisjon for å sende sønnene sine på skole. Etter at Nepal fra 1951 begynte å utvikle et moderne skolevesen, har menn fra bahun-kasten dominert landets universiteter og høyere utdanning. De har også vært dominerende i den voksende statsadministrasjonen og de store politiske partiene. Menn fra bahun-familier har også leda de aller fleste av Nepals svært mange kommunistpartier. De to største parlamentariske partiene, Nepals Kongressparti og det moderate kommunistpartiet UML, har begge toppledelser som er dominert av menn fra bahun-kasten. UML har dessuten sterk organisatorisk støtte fra fagforeninger av statsfunksjonærer, ei yrkesgruppe som er bortimot et monopol for bahuner. Opprørspartiet NKP(Maobadi), som har bygd sin politikk på å representere grupper som står i motsetning til høykastene, har en toppledelse av menn med bahun-bakgrunn. NKP(M) har også blitt beskyldt for intern diskriminering mot ikke-bahuner. Bahun-dominansen etter 1990. Etter demokratiopprøret Jana Andolan 1990, som bl.a. retta seg mot den hinduistiske statsreligionen rundt kongedømmet og kastevesenet, trodde mange fra lavere kaster at kastedominansen nå skulle bli mindre. Men etter noen år kunne sosiologer peke på at under det parlamentariske demokratiet på 1990-tallet vokste tvert imot bahun-dominansen i landets ledende politiske organer. En forsker skreiv ironisk at det demokratiopprøret egentlig førte til, var at Nepals politikk gikk fra å være dominert av "chetiri-kasten" til å bli dominert av (den høyere) "bahun-kasten" isteden. Hart Bochner. Hart Matthew Bochner (født 3. oktober 1956 i Toronto i Ontario) er en canadisk skuespiller, manusforfatter, filmregissør og filmprodusent. Bochner hadde sin debut på kinolerretet i "Islands in the Stream" (1977), og har senere opptrådt i filmer som "Breaking Away" (1979), "Terror toget" (1980) og "Die Hard" (1988). Johanna Grønneberg. Johanna Grønneberg (født Marki, 16. oktober 1979 i Oslo) er en norsk journalist og programleder. Grønneberg har studert journalistikk i Australia og TV-produksjon i USA. Etter endte studier jobbet hun som reporter for nyhetskanalen KXMB-News12 i Nord-Dakota. Senere flyttet hun tilbake til Norge, der hun først jobbet som programleder på Mess-TV på TVNorge, senere som journalist for TV2 Nettavisen. Etter dette fikk hun jobb hos MTV i Stockholm i 2005, først som produsent for de norske nyhetene og i 2006 som MTV VJ i New York. 23. november 2006 hadde hun premiere som programleder for US Top 20 på MTV i Norge. I 2007 har hun også jobbet for MTV News i USA. I juni 2007 ble Johanna hentet inn til TV3 for å lede de to nye programmene: Gossip og Replay. Var fra høsten 2007 programleder for underholdningsprogrammet "Snutter" på TV3. Johanna Grønneberg deltar i TV-serien «Ja vi elsker Hollywood» som fra 2010 har gått på TV Norge. Grønneberg har vokst opp på Nesodden utenfor Oslo, og har vært elev på Alværn ungdomsskole. Liz Tove Vespestad. Liz Tove Vespestad (født 1965 på Jessheim) er en norsk musiker som har utgitt soloalbum og samarbeidet med flere. Mest kjent er samarbeidet med Tine Valand i duoen Somebody's Darling som har utgitt tre album med countrymusikk. Soloalbumet "Blackout" var komponert i samarbeid med Helge Hovland, som også vokste opp i samme nabolag på Jessheim. Liz Tove er søster av Jarle Vespestad som også er en kjent musiker fra Jessheim. Velkommen Hjem, Anders. "Velkommen Hjem, Anders" er en film fra 1985. Filmet på Jessheim og omegn. Hovedpersonen "Anders" ble spilt av Jan Tore Risan. To år senere døde han i en trafikkulykke; han hadde verken før eller siden denne filmen spilt i så mye som en sketsj. Skrevet og regissert av Sverre Årnes. Produsert av K-Film. Filmet i 16 mm, 55 minutter spilletid. Peder Norlund (kamera), Rune Andersen (redigering), og Terje Paasche (lys), Harald Hougaard (lyd). Filmen ble vist i NRK TV (1985), og samme år vant den Daily Mail Trophy (Best Film/Best Actor) i London. Charlotte Kalla. Charlotte Kalla (født 22. juli 1987 i Tärendö i Pajala kommune i Norrbotten, Sverige) er en svensk langrennsløper. Hun bor i Sundsvall der hun er samboer med langrennsløperen Anders Svanebo. Hun har tidligere bodd i Östersund, der hun studerte idrettsvitenskap. Hun representerer IFK Tärendö. Tidlig karriere. Charlotte Kalla ble juniorverdensmester i duatlon (fellesstart med skibytte, 5 km klassisk og 5 km fri) i 2006. Ett år senere vant hun både duatlon og 5 km fri under junior-VM. I tillegg fikk hun sølv i sprint og stafett. Under ski-VM 2007 i Sapporo ble Kalla nummer sju på duatlon (fellesstart med skibytte, 7,5 km klassisk og 7,5 km fri) og nummer fem på 10 km fristil. Charlotte Kalla går som numemr fire ved 17 km i kvinnenes 30-kilometer under Ski-WM i Oslo, 2011. Hun forsvarte plassen inn til mål. Gjennombruddet, 2007-2009. Kalla fikk sin første pallplassering individuelt i verdenscupen med en tredjeplass på 10 km fristil på Beitostølen 24. november 2007. Sitt store gjennombrudd fikk hun i Tour de Ski 08 med fire etappeseire og seier sammenlagt. Hun ble nummer fire sammenlagt i 08. Hun ble tildelt Radiosportens Jerringpris for 2008. Hun vant åpningsrennet i 09 med hele 24,4 sekunder til nummer to, Marit Bjørgen. Dette var hennes første ordentlige verdenscupseier når man ser bort fra Tour de Ski. Hun gikk ankeretappen på det svenske stafettlaget som tok bronse på 4 x 5 km stafett under VM 2009 i Liberec. Sesongen 2009-2010. 10 innledet Kalla med andreplass på 10 km fri på Beitostølen, og hun gikk også inn til andreplass på samme distanse i Davos. Hun valgte å stå over 10 for bedre å forberede seg til OL 2010. I det siste verdenscuprennet før OL, 10 km fri i kanadiske Canmore, gikk hun helt til topps. 10 km fristil var også første øvelse i OL 2010 i Whistler. Der gikk hun til topps foran Kristina Šmigun-Vähi og Marit Bjørgen. Det var det femte svenske OL-gull i kvinnelangrenn gjennom tidene, og første gang en svensk kvinne gikk til topps i distanselangrenn i OL siden Toini Gustafssons to gull i 1968. Øvrige vinnere er stafettlaget i 1960 og Anna Dahlberg og Lina Andersson i lagsprint i 2006. Kalla ble i 2010 tildelt Kongens medalje «för idrottsbragd som skidåkare och OS-guld i fristil». På "Idrottsgalan 2011" ble Charlotte Kalla utsett til "Årets kvinnliga idrottare 2010". Sommeren 2010 ble det avduket en statue av henne i Tärendö. SingStar Pop Hits. SingStar Pop Hits er et karaokespill som ble sluppet til Sonys PlayStation 2 den 2. mai 2007. Spillet benytter seg av mikrofonene til PlayStation 2, og er kompatibelt med Sonys EyeToy-kamera. Det er 30 lydspor i spillet. Slaget ved Montereau. Slaget ved Montereau ble utkjempet den 18. februar 1814 i nærheten av Montereau-Fault-Yonne mellom Frankrike under Napoleon Bonaparte og det østerrikske imperiet under prinsen av Württemberg. Frankrike vant, etter at marshall Victor hadde kommet sent inn med sine styrker og avgjort slaget. De allierte mistet om lag 6 000 mann i slaget, Frankrike 2 500. Mark Feehily. Marcus Michael Patrick Feehily (født 28. mai 1980 i Sligo i Irland) er medlem av den irske gruppa Westlife. I det daglige kalles han bare Mark. Mark er det yngste medlemmet av boybandet westlife, men han er eldst i en søskenflokk på tre. Brødrene hans heter Barry (født 1985) og Colin (født 1989). Hans foreldre er Marie Feehily (Verdon som pikenavn) og Oliver Feehily. Mark er homofil og samboer med sin kjæreste Kevin McDaid siden 2005. Kevin er tidligere medlem av det nå avsluttede bandet «V», og jobber nå blant annet som fotograf. Som sanger er Mark kjent for sin kraftige, soulinspirerte stemme, noe som tydelig kommer til uttrykk i et flertall av Westlifes sanger. Eksterne lenker. Feehily, Mark Feehily, Mark Bokken. Et sett med en stor og en liten bokken Et bokken (japansk: |木剣), "bok(u)", "tre", og "ken", "sverd"), er et japansk sverd laget av tre som er på størrelsen med og ligner i de fleste tilfeller på et "katana" og blir brukt til trening. Et bokken er i hovedsak formet som og ligner på et katana men det kan også ha samme størrelse og form som et wakizashi eller en tantō. På japansk er et bokken også kjent som et bokutō (, "tre sverd"). Allikevel må ikke et bokken forveksles med en shinai, som er et sverd laget av bambus og blir brukt i kendo. Bruksområder. Et bokken blir brukt innen flere kampkunster som et relativt trygt og billig alternativ til et ekte sverd. Det blir brukt bland nybegynnere innen "iaido", dette er kun for å sikre at en utøver blir kjent med og lærer seg prosedyrene for han går over til bruke et iaito. Allikevel er det et unntak hvis to utøvere må gå mot hverandre i en kata. Det finnes også spesial designede bokken som er tiltenkt å brukes ved sverd trekk (Iaido). I hovedsak betyr det at bokkenet blir utstyrt med en saya(slire) av plast eller tre og i mange tilfeller er dette bokkenet mye tynnere et et vanlig bokken og er dermed ikke egnet til å utføre vanlige sverd teknikker. Innen "Kenjutsu" blir bokken brukt mye om ikke alltid innen vanlig trening og kata, men også innen Bujinkan og andre Ninjutsu systemer blir et bokken brukt. Bokken blir også brukt i kendo for å lære skikkelig teknikk og for å gjøre utøveren kjent med det krummede bladet, men det blir også brukt til å trene kata. Det er faktisk flere kata som benytter seg av krummingen og tilstedeværelsen av en tsuba(Parer stang) for å blokkere motstanderen sitt sverd, ettersom dette ikke er mulig med det rette "bladet i en "shinai". Mange "Aikido" teknikker er også laget med hensyn til bruken av Japanske sverd, allikevel er Aikido en ubevæpnet kampstil. Bruken av bokken innen en Aikodo dojo blir ikke sett på som bruken av et våpen, men snarer som et verktøy for å styrke utøverens fokus og konsentrasjon. Denne typen bokken har i de fleste tilfeller en jevn overgang mellom håndgrep og "blad" og blir ikke brukt med "tsuba". Aikidoka trener et type sverd stil som er kjent som "Aiki-Ken" og er noe forskjellig andre typer Japansk kampsport-/kunst. Et bokken blir brukt innen Aiki-Ken for å lære utøveren riktig kropps plassering og "maai"(avstand) i forhold til angriperen, for dermed å lære det som blir regnet som den sikreste men også sterkeste stilling. Filosofisk sett så legger Aiki-Ken vekt på å oppnå den beste angreps posisjonen, og oppnår dermed også tilstanden hvor utøveren selv kan velge om han/hun skal legge inn det avgjørende slaget. Oppbygging. Kvaliteten på et bokken er avhenging av flere faktorer. Typen tre som blir brukt, den faktiske kvaliteten på det trevirket men også erfaringen til håndverkeren er kritiske faktorer som avgjør kvaliteten. Nesten alle masse produserte, billige bokken er laget av porøse og lett sammensatte tresalg fra sørøst Asia. Disse bokkenene blir lett skadet om ikke ødelagt hvis de brukes i kata med medium eller hard kontakt, aller helst bør de kun brukes til lett kontakt kata eller egen trening. I tillegg er det også kjent at dersom treslaget er av porøs type så kan det i visse tilfeller skje at lakken flasser av og en kan i noen tilfeller se områder som er blitt fylt igjen med trefyll eller sparkel. De fleste typer nordamerikansk og europeisk rød eik blir regnet som ubrukelig bokkenmateriale, men det finnes enkelte typer av asiatiske rød eik som har en tettere oppbygging, og som dermed er mer egnet til å brukes som bokken. Sterkere treslag som japansk hvit eik, også kjent som Kaishi, har vist seg å ha en mer stabil og ikke minst høyere styrke enn rød eik. Et annet valg er hickory. Dette kommer seg av en relativt god blanding mellom styrke og hardhet, men også en relativt lav pris. Bruken av eksotiske hardtreslag er ikke uvanlig hvis en studerer noen typer dyrere bokken. Noen er laget av brasiliansk kirsebærtre (jatobá), andre er laget av purpleheart og enkelte dyre varianter kan være laget av Lignum Vitae. Tropiske treslag er ofte ganske tunge, en «egenskap» som ofte er ønsket i et bokken, dette til tross for skjørheten i slike tunge og harde materialer. Mange av disse eksotiske treslagene er egnet for suburi (egentrening), men ikke i partrening hvor det kan forekomme hard kontakt med andre bokken. Suburito er bokken laget for "suburi". "Suburi", betyr bokstavelig «egenhugging», er huggtrening for enkel personer. Suburito er tykkere og tynge enn vanlige bokken, og brukerne må utvikle både styrke og teknikk. Uheldigvis så har vekten en tendens til å gjøre et suburito dårlig balansert, og på grunnlag av dette, blir de sjelden eller aldri brukt å parkamp eller kata. Historie. Historiesk sett er «bokken» like gamle som ekte japanske sverd og har siden den gang blitt brukt til å trene opp krigere. Miyamoto Musashi var en legendarisk kenjutsu mester. Han var kjent for å gå i kamp mot full utrustede motstandere, mens han selv kun var bevæpnet med kun ett eller to bokken. Det er bekreftet at han beseiret minst en sverdmester på denne måten: Sasaki Kojiro. Kojiro var bevæpnet med «tørkestativet» sitt, et langt dodachi. Allikevel beseiret Musashi han med et bokken han hadde skåret ut av en åre mens han ble fraktet med båt mot duellstedet, som var på en øy. Bokken typer. Bokken kan også bli laget for å representere andre våpen, som f.eks. nagamaki, no-dachi, yari, naginata, kama, osv. Disse få eksemplene er de vanligste som blir brukt. Bokken i media. Gene Starwind mener dette er for å unngå å bli oppdaget i metalldetektorer. Cappuccino. En cappuccino med krem, en avart som finnes i Tyskland og deler av Østerrike, i Spania og Portugal Cappuccino er en kaffedrikk med opphav i Wiens travle kaféarenaer på begynnelsen av 1800-tallet (mulig før), opprinnelig laget av mørk kaffe med varm melk, gjerne søtet med honning. Wienerkaféenes kaffemenyer utviklet seg til et reelt fargekart hvor kafégjestene kunne utpeke sitt valg av forhold mellom kaffe og melk, og navnet «kapuziner» fikk den opprinnelige cappuccino av munkeordenen kapusinerne, som var godt kjent i bybildet, og hvis munkekapper hadde en gjenkjennelig farge i brunrødt. Gjennom espressomaskinens utbedringer i Italia på 1940-tallet oppstod «kapuziner» i «ny» skikkelse, tilberedt av espresso og steamet melk, og med italiensk navn. Kapusinermunkene er aktive i Italia også idag, og benevnelsen «liten kapusiner» har god referanse til dem. Cappuccino er idag utbredt verden over, og er en definert kafédrikk. Den oppstod på de store wienerkaféene og gjenoppstod på italienske fortauskaféer. Selv om den kan tilberedes hjemme, er cappuccino en kaffedrikk som de fleste forbinder med kaffebarer og kaféer, tilberedt på store espressomaskiner og servert av profesjonelle baristi. Cappuccino i Italia. I Italia har cappuccino blitt en morgenkaffe man drikker på «Caffè» (kaffebar) underveis til jobb eller skole; den drikkes stående og med en cornetto (croissant) eller annet bakverk, og denne frokostvanen har en utbredelse som etterhvert omfavnes verden over. Fra og med 2007 har italienerne sertifisert "den italienske cappuccinoen". Oppskriften. «Våt» Cappuccino har i motsetning til «klassisk» cappuccino gjerne fin «latte-art». Cappuccino tilberedes altså av espresso og steamet melk. Forholdet er definert til 1/3 espresso til 1/3 melk og 1/3 melkeskum. I og med at en espresso har en standard på rundt 25 til 30 ml, er en cappuccino gitt å serveres i en «vanlig» kaffekopp på ca. 1,5 dl (endelsen -ino indikerer at det er en liten drikk). Idéen med å legge melkeskum oppå kom først inn på 1950-tallet, da espressomaskinene klarte å produsere dette. (Kaffekjeden Starbucks har hatt en misvisende forklaring om at «the cap of foam» har gitt navnet til drikken.) I og med at tillaging av melkeskum fordrer en espressomaskin med godt trykk (og en dyktig barista), varierer mengden av melkeskum og kvaliteten på dette mellom serveringsstedene – og dermed også bevisstheten om en slags «standard». Italienere serverer cappuccino scuro (mørk, dvs med lite melk, men «tørt» melkeskum oppå) og cappuccino chiaro (klar/lys med mer melk og «vått» melkeskum). Sistnevnte har da gjerne også mønster i hjerteform eller lignende i espressoens overflate («crèma»). Mønster i cappuccinoen viser gjerne at du har en dyktig barista, mens andre igjen favoriserer at cappuccinoen servers med tykt melkeskum-lag. Cappuccino serveres gjerne (utenfor Italia) med dryss av kakao, kanel eller lignende oppå. Andre lignende kaffetyper. Cappuccino skiller seg markert fra caffè latte: sistnevnte lages også med basis i en espresso, men tilberedes med adskillig mer steamet melk: 1/7 espresso til 6/7 melk eller mer, og serveres gjerne i store kopper (gjerne med latte art: mønster i overflaten) eller melkeglass (da gjerne med melkeskum-lag). En caffè macchiato (it.) er en espresso med bittelitt melk i. Servert i en espressokopp er det ikke lett å se forskjellen på en vanlig espresso og én med så lite melk i. Da navnet oppstod var det som en «kode» mellom servitører og baristaer når en kunde bestilte en espresso med så lite melk i: baristaen la en flekk av melkeskum oppå espressoen for å indikere at det VAR melk i, og slik skille den fra espressoen ved siden av. «Caffè Macchiato» betyr altså «markert» kaffe. Idag har navnet «macchiato» sklidd ut til å definére noe i nærheten av en cappuccino enkelte steder. En café cortado er en spansk kaffevariant som mange steder serveres tilsynelatende ganske likt en cappuccino. Spanjolene har derimot gjerne servert sin «cortado» i mindre kopper eller små glass, og holdt seg til en 50 % espresso til 50 % steamet melk, uten melkeskum. En cortado er også gjerne servert med mindre melk enn espresso, og er en mørkere kaffedrikk enn cappuccino. Kuriosa. Kapusinermunkenes rødbrune kapper har også gitt navnet til en art apekatter som finnes i Mellom- og Søramerika. Hageplanten blomkarse er på mange språk (tysk og fransk bl.a.) kalt nettopp «kapusiner», fra gammelt av grunnet den opprinnelige brunrøde fargen – samt også blomstens spisse «hette». Kapusinermunkene sydde sine ordenskapper etter deres skytshelgen Frans av Assisis bevarte kappe, som blir oppbevart i klosteret i Assisi – og denne har en karakteristisk spiss hette. («blomkarse» på tysk: "Kapuzinerkresse", fransk: "capucine", nederlandsk: "capucienerkers", italiensk: "cappuccina", arabisk: "nabat al-kabbusin" [نبات الكبوسين] og russisk: "kaputsin-kress" [капуцин-кресс].) I Roma er det en liten gate som heter «Via Cappuccino», som leder opp til en kirke (Santa Maria della Concezione, Via Veneto 27) med en katakombe fra et kapusinerkloster inneholdende levningene av 4000 munker. Skjelettenes forskjellige deler utgjør dekoren i kryptens vegger og tak; et veritabelt «Memento Mori». Instillasjonen stammer fra slutten av 1700-tallet, og mange av skjelettene er ikledd ordenskapper. I Paris finnes «Boulevard des Capucins», foran «Café de la Paix» og Operaen; i Barcelona er «Calle Capuxtins» en del av hovedgaten Ramblas, alt etter kapusinermunkenes klostre. Nini. "Nini" var en norsk krim-serie på fire episoder som gikk på NRK1 høsten 1998. Hovedrollen som Nini ble spilt av Iren Reppen. Regi var ved Nils Gaup mens manuset var ved Arthur Johansen. Serien ble kåret til beste TV-drama under Gullruten 1999. I 2001 fulgte oppfølger-serien "Nini - den stille uke", som ble sendt som påskekrim. Handling. Nini Lunde er soldat – og detektiv. Soldat i Frelsesarmeen, og «detektiv» ved armeens kontor for savnede personer. Dessuten er hun en ung, våken og modig kvinne som stadig havner i dramatiske situasjoner. Andre sentrale skikkelser i serien er John, Ninis armékollega med en mørk fortid, og politietterforskeren Bror, som blir romantisk involvert med Nini. Handlingen i serien har ingenting med måten Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid drives på - de tar aldri kriminalsaker eller saker som politiet arbeider med. Om serien. Den første sesongen av "Nini" hadde premiere på NRK den 5. oktober 1998 og består av fire avsluttende episoder. Første episode har vanlig spillefilmlengde og ble sendt som mandagsfilm, mens de tre øvrige episodene var kortere og ble sendt torsdager. Idé og manuskript til serien var ved Arthur Johansen, mens Nils Gaup hadde regien. NRK satset 6,7 millioner kroner på serien, og innspillingen tok et halvt år. Mottakelse. Serien ble svært godt mottatt av VGs anmelder, Tore Johansen, som skrev: «Den første episoden av serien om Nini var drivende god, spennende og - om ikke morsom - så i alle fall særdeles underholdende». Dagbladets Hans Rossiné var noe mer delt i sin kritikk, og skrev at: «Første episode av spenningsserien «Nini» på NRK 1 var ujevn, med actionsekvenser som tok helt av, og med enkelte hverdagssekvenser som fikk vel mye studio-i-Nydalen-preg». "Nini" ble også godt mottatt seermessig, og serien ble belønnet med prisen for beste TV-drama under Gullruten 1999. Episoder. "Nini blir kontaktet av en far som ber henne spore opp hans 18 år gamle sønn. Saken fører Nini lenger og lenger inn i et farlig miljø hvor muskler og bruk av ulovlige anabole steroider står i fokus. Før hun vet ordet av det står Nini midt oppi en drapsetterforskning som blir ledet av hennes gamle klassekamerat Bror". Gjesteroller: Anne Krigsvoll, Thomas Robertsen, Kat Medbøe Eriksen, Anders Dahlberg, Naeem Azam m.fl. "Denne gangen skal den unge, kvinnelige frelsessoldaten spore opp en betrodd forsker som er forsvunnet". Gjesteroller: Anneke von der Lippe, Janne Langaas, Birgitte Victoria Svendsen, Johannes Joner, Kohinoor Nordberg, Wilfred Breistrand, Vibeke Falk, Trini Lund, Sossen Krohg m.fl. "Et hus i et "pent" boligstrøk er fullstendig ødelagt av inntrengere. Husets eiere har vært i utlandet, og deres datter er forsvunnet. En ny sak for Nini". Gjesteroller: Linda Nygård, Mona Fastvold Lerche, Kim Kolstad, Kristin Kajander, Håvard Bakke m.fl. "Aysha, en ung, kvinnelig pakistansk popartist, forsvinner på mystisk vis under sendingen av et stort tv-show. Det mistenkes at religiøse fanatikere som har reagert på Ayshas sexy musikkvideo står bak. Mens politiet gjennomsøker byen, kontakter Ayshas far Nini og kollegaen John, og ber dem spore opp Aysha på diskret vis. Saken setter etterhvert Nini og John i en vanskelig klemme mellom sine egne i Frelsesarmeen og islamske innvandrere". Gjesteroller: Sophia Kaushal, Mathias Calmeyer, Åsleik Engmark m.fl. Entreprise. En entreprise er et bygge- eller anleggsoppdrag på fast eiendom etter byggherrens planer og prosjektering, med entreprenøren (som skal stå for oppføringen) og byggherren (på hvis eiendom og i hvis interesse byggingen skal skje) som parter. En entreprenør vil kunne være både de store entreprenørfirmaer og en byggmester, murer, rørlegger, elektriker eller fagfolk innen andre tekniske fag. Større leverandører innen slike fag, kalles ofte "tekniske entreprenører". Skal en entreprenør ha ansvarsrett som utførende etter plan- og bygningsloven, kreves normalt at entreprenøren har sentral eller lokal godkjennelse. Delentreprise: Byggherren engasjerer selv arkitekt og rådgivere og inngår selvstendige kontrakter med flere entreprenører. En av entreprenørene får ofte ansvar som administrerende sideentreprenør. Hovedentreprise: Byggherren engasjerer selv arkitekt og rådgivere. En entreprenør har den vesentlige delen av bygget, men byggherren engasjerer f.eks. tekniske entreprenører selv. Generalentreprise: Byggherren engasjerer selv arkitekt og rådgivere, men kun en entreprenør som igjen har kontrakt med alle de andre entreprenørene. Totalentreprise: Byggherren har kontrakt med en entreprenør som igjen har kontrakt med arkitekt, rådgivere og samtlige andre entreprenører. Hvis oppgaven går helt fram til komplett innredning og evt. møblering, benyttes begrepet ”turn-key” (”nøkkelferdig”). Nini – den stille uke. Nini – den stille uke er en norsk påskekrimserie i fem deler som ble sendt på NRK påsken 2001. Serien er en oppfølger til serien "Nini", som ble sendt i 1998, og handler om frelsesarmésoldaten og amatørdetektiven Nini, som jobber ved arméens kontor for savnede personer. Hovedrollen som Nini spilles av Iren Reppen. Regien er ved Eva Isaksen, og Arthur Johansen står for manuskriptet. Handling. Det er påske, og Nini skal til fjells med kjæresten Bror. Så blir en ung mann funnet neddopet i en Fretex-container. Gutten har blitt forsøkt kastrert og lider av hukommelsestap. Frelsesarmeen gir ham raskt navnet Lasarus, men hvem er han egentlig? Den vanskelige saken gjør at Nini må velge bort påskeferie med Bror og bli i byen. Snart blir en virkelig kastrert mann funnet. Saken viser seg etter hvert også å involvere Ninis egen sjef, frelsesoffiseren John. Om serien. "Nini – den stille uke" hadde premiere på NRK den 9. april 2001 og ble sendt som påskekrim. Mens den først "Nini"-serien hadde avsluttende episoder var dette en føljetongserie på fem sammenhengende episoder – hver på cirka 55 minutter. Arthur Johansen, som også skrev den første "Nini"-serien, var igjen ansvarlig for manuset, mens regien denne gang var ved Eva Isaksen. Mottakelse. Denne oppfølger-serien fikk langt hardere medfart av kritikerne enn forgjengeren. «Fine bilder og god personregi, men framdriften er kranglete heseblesende, kanskje helst for å skjule svake sider i manus», skrev Dagbladets Andreas Wiese. Enda mer kritisk var VGs anmelder, Ellen Sand, som ga serien terningkast 2 og slaktet manuskriptet: «Den røde tråd kan absolutt skimtes. Men kun gjennom et salig rot av kunstige konstruksjoner, krisemaksimering og "tilfeldige" forbindelser til langt over troverdighetsgrensen». Publikum var imidlertid langt mer begeistret for serien, som fikk gode seertall. Standard Norge. Standard Norge (SN) er en norsk privat medlemsorganisasjon som ble stiftet 24. juni 2003, men med røtter tilbake til opprettelsen av Norges Standardiseringsforbund i 1923. Organisasjonen har ansvar for standardiseringsoppgaver på alle områder unntatt elektro og telestandardisering. Standard Norge har enerett på å fastsette og utgi "Norsk Standard", og er det norske medlemmet i den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN og den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO. Standard Norge har et eget datterselskap, Standard Online, som selger standarder og tilhørende produkter. Standard Norge har 80 % av aksjene i Standard Online, de øvrige 20 % eies av Norsk Elektroteknisk Komite. Medlemskapet i Standard Norge er åpent for bedrifter, organisasjoner, myndigheter og andre. Hovedkontoret ligger på Lysaker. Matrikkelen. Matrikkelen er et norsk offentlig register over fast eiendom, eiendomsgrenser, adresser og bygninger. Registeret forvaltes, driftes og utvikles av Statens kartverk, som også er sentral matrikkelmyndighet. Kommunene har ansvaret for å oppdatere matrikkelen. Matrikkelen ble innført kommune for kommune i perioden fra desember 2007 til april 2009 ved at registerinformasjon fra GAB og kartdata fra DEK ble konvertert over. Registeret er hjemlet i matrikkelloven, som trådde i kraft 1. januar 2010, men også andre lover spiller inn. Det finnes forskjellige klienter som kan brukes til matrikkelføring, inkludert en klient utviklet av Statens kartverk og som er fritt tilgjengelig for alle med direkte tilgang til matrikkelen. Innsyn. I følge matrikkellovens § 29 har alle rett til innsyn i matrikkelen, men matrikkelen i seg selv kan ikke brukes direkte av hvem som helst. Ikke alle data kan nemlig utleveres til alle, så mellomliggende produkter og tjenester må filtrere vekk dette. Kartverket har en egen innsynsløsning kalt Se eiendom, men det finnes også andre innsynsløsninger ned til kommunale tjenester for enkeltkommuner. Informasjon fra matrikkelen er tilgjengelig for partene i Norge digitalt. Matrikkelenheter. Det finnes fem typer matrikkelenheter i matrikkelen: grunneiendommer, festegrunner, anleggseiendommer, eierseksjoner og jordsameier. Disse identifiseres med et matrikkelnummer bestående av gårdsnummer og bruksnummer, og eventuelt festenummer (for festegrunner) og seksjonsnummer (for eierseksjoner). Matrikkelnummer er unikt innenfor en kommune og kan ikke gjenbrukes. Mens tekstlig informasjon og kartdata tidligere ble ført i to forskjellige systemer, henholdsvis GAB og DEK, så har matrikkelen integrert dette i ett system. Kartdataene består av teiger, som er sammenhengende stykker land avgrenset av teiggrenser angitt ved teiggrensepunkter. Teiger kan ikke overlappe hverandre, men kan ligge inni hverandre, og danner et for det meste sammenhengende lappeteppe for hele landet. Teiger kan tilhøre én eller flere matrikkelenheter, og en matrikkelenhet kan består av flere teiger. Noen teiger tilhører ikke noen matrikkelenhet i det hele tatt. Anleggseiendommer kan istedenfor eller i tillegg til teiger ha anleggsprojeksjonsflater, som kan overlappe teiger og hverandre da de ikke ligger på bakken, men under overflaten, over bakken eller til vanns. Det samme gjelder eierseksjoner på anleggseiendommer. Registerdelen består blant annet av bruksnavn, opprettelsesdato, eierforhold og en oversikt over forretninger hvor matrikkelenheten har vært involvert. Forretninger er noe som må utføres ved de aller fleste endringer av en matrikkelenhet og dens teiger. Eksempler på forretninger er fradelingsforretning, seksjonering, opprettelse av festegrunn og sammenføyning. På matrikkelenheter kan det være registrert grunnforurensinger (fra Klima- og forurensningsdirektoratet og Forsvarsbygg) og kulturminner (fra Askeladden). Adresse. Matrikkelen inneholder to typer adresser: vegadresser og matrikkeladresser. Vegkonseptet ble tidligere kalt "gate" både i tidligere versjoner av matrikkelen og i forløperen GAB. For å kunne registrere vegadresser, må først selve vegen registreres i matrikkelen. Veger registreres med adressekode og adressenavn, samt en offisiell forkortelse av adressenavnet dersom dette er lenger enn 22 tegn. Alle disse tre er hver for seg unike innenfor en kommune og en veg tilhører bare én kommune. Geometri for vegen lagres ikke i matrikkelen, men i Vbase. Selve vegadressene består av knytning til en veg, samt husnummer og eventuelt bokstav. Disse tre tingene gjør adressen unik, men mennesker forholder seg normalt bare til adressenavn, husnummer og bokstav, som ikke nødvendigvis er unikt på landsbasis. Matrikkeladresser er noe som benyttes der vegadressering ikke har blitt innført. En slik adresse benytter matrikkelnummeret til matrikkelenheten den ligger på for å identifisere adressen. Seksjonsnummer er ikke med, da adresser ikke kan knyttes til eierseksjoner. Dersom det er flere matrikkeladresser på samme matrikkelenhet, så får de tildelt undernummer for å skille dem fra hverandre. Et eksempel på en matrikkeladresse med gårdsnummer, bruksnummer og undernummer vil således være 1/23-1. Felles for alle adresser er at de har et koordinatpar for stedfesting, samt knytning til matrikkelenheten de ligger på. Adressen blir også automatisk og obligatorisk knyttet til en grunnkrets, en valgkrets, et postnummerområde og et kirkesogn. I tillegg kan adressen knyttes til andre kretstyper som skolekrets og tettsted. For at dette skal virke må geometri for kretsene lastes inn i matrikkelen. Videre kan adressene ha et adressetilleggsnavn som inngår i den offisielle adressene. Dette er enten navnet på eiendommen, et bygg, en institusjon, eller en kombinasjon. Adressetilleggsnavn har også en offisiell kortutgave dersom den fulle lengden overskrider 25 tegn. Bygg. Bygninger har et bygningsnummer som identifiserer dem unikt på landsbasis. Nye bygninger skal registreres allerede når de er under planlegging og forblir registrert etter at de er revet. Nåværende status registreres, samt en historikk. Bygninger får også angitt koordinatene til et representasjonspunkt. Annen geometri, som for eksempel grunnplan, registreres ikke i matrikkelen. Av andre sentrale data kan nevnes etasjer, bruksenheter og diverse arealopplysninger. Disse dataene er gjerne mangelfulle for eldre bygninger. I tillegg til bygninger, registreres også bygningsendringer. Dette kan være tilbygg, påbygg eller andre ombyggninger. Bygningsendringer inneholder stort sett de samme dataene som selve bygningene, men her representerer dataene en endringene. Når bygningsendringen ferdigstilles, blir disse endringene automatisk lagt på bygningen. Bygningsendringer identifiseres med bygningsnummeret til bygningen de gjelder for og et tilhørende løpenummer. Etasjer identifiseres med en etasjeplankode, som består av én bokstav, og et tosifret etasjenummer. De forskjellige etasjeplanene er kjeller, underetasje, hovedetasje og loft. Bruksenheter er selvstendige deler av en bygning som brukes til et spesifikt formål. Dette kan for eksempel være en bolig/leilighet eller et kontorlokale. Bruksenheter identifiseres med etasjeplankode og etasjenummer fra etasjen, pluss ytterligere to siffer som er et løpenummer internt på etasje. For bruksenheter registreres blant annet antall rom og bruksareal. Bygninger kan være registrert som SEFRAK-objekter og/eller kulturminner i Askeladden (kulturminnedatabase). Penguin Books. Penguin books er et britisk forlag grunnlagt i 1935 av Allen Lane. Hans ide var å selge heftede kvalitetsbøker til en rimelig pris, samme pris som en pakke sigaretter. Han var også opptatt av at de ikke bare skulle bli solgt hos bokhandlere, men også i kiosker og kolonialbutikker. Mest kjent er formatet paperback, som var begynnelsen til forlaget. I dag er Penguin en avdeling i den verdensomspennende Penguin Group, eid av Pearson PLC. Motstykket i USA er Penguin Group USA, Penguin forlag er det største forlaget for Storbritannia, New Zealand, Australia og India. I 2007 satte forlaget i gang prosjektet A Million Penguins hvor de utfordrer publikum til å skrive en roman sammen. Norge i dag. "Norge i dag" er et norsk aktualitetsmagasin som har gått på NRK siden midten av 1990-tallet. Programmet ble først sendt på NRK2 og var en av den nye kanalens største seersuksesser, med opp mot 200 000 seere enkelte kvelder. Senere ble programmet flyttet til NRK1 og ble der en del av "Dagsrevyen 21". Som følge av dette går programmet nå mandag til torsdag like etter kl. 21. Programmet tar for seg diverse lokale nyheter som et hentet fra distriktssendingene i alle landets regioner. Blant programlederne er bl.a. Dyveke Buanes og Halvor Folgerø Fylkesvei 301 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 301 i Sogn og Fjordane (Fv301) går mellom Øvre Årdal og Hjelle i Årdal kommune. Veiens lengde er 7,0 km. Eksterne lenker. 301 Hærverk. Knusing av vinduer er et eksempel på hærverk Hærverk eller vandalisme er tilsiktet og tidvis omfattende ødeleggelse på noens eiendom. Skadeverk er betegnelsen brukt i straffeloven. Knusing av vindusruter, knusing av telefonkiosk, skyting på trafikkskilt, velting av gravstøtter og oppskjæring av busseter er eksempler på hærverk. Graffiti (spesielt tagging) på andres eiendom hvor disse ikke har gitt tillatelse til dette, regnes som regel også som hærverk. Marsj (musikk). Marsj er en musikalsk sjanger som karakteriseres av markert og regulær rytme. Opprinnelig ble denne musikken skrevet for å marsjeres til, og som oftest ble den framført av et militærorkester. I stemning varierer marsjer fra den rørende dødsmarsjen i Richard Wagners "Götterdämmerung" til de tøffere militærmarsjene av John Philip Sousa og brudemarsjene sent på 1800-tallet, Eksempler på den varierte bruken av marsjer kan bli funnet i Beethovens "Eroica-symfoni", i militærmarsjene til Franz Schubert, i "marche funèbre" i Chopins "Sonata i h-moll", i sørgemarsjen i Händels "Saul" og i den tyske militærmarsjen "Alte Kameraden" av Carl Teike. Reser. "Reser" var et barne- og ungdomsprogram på NRK1 fra 2000 til 2003. Programledere var Stian Barsnes Simonsen, Stine Buer og Mari Grydeland. Prosjekleder/produsent for de to første årene var Paal Ritter Schjerven. Programmet baserte seg på aktuelle temaer med tilknytning til ungdom. Det var et magasiprogram med alvor og humor, drama, musikk og parodier. Spesielt for programmet var at hver sending ble sendt fra en ny by eller tettsted i Norge. Serien vant klassen beste ungdomsprogram under Gullruten 2001 og Gullruten 2002. Reser hadde sin siste sending i 2003. Alpine (bilmerke). Bilprodusenten Société des Automobiles Alpine var et fransk selskap som ble grunnlagt i Dieppe av Jean Rèdèlè (1922 - 2007) i 1954, og som spesialiserte seg på sportsbiler i samarbeid med Renault. Deres første modell ble lansert i 1956, og het Alpine A106. Alpine har gjennom tidene produsert en rekke modeller, stort sett til sporten rally. De har også produsert biler til 24-timersløpet i Le Mans hvor Renault Alpine A442 tok første- og fjerdeplass i 1978. Selskapet ble kjøpt opp av Renault i 1973 og siste modell ble produsert i 1995. Nå produseres ulike sportmodeller fra Renault i fabrikken. " Jeg valgte navnet Alpine for firmaet mitt, fordi dette adjektivet representerte for meg gleden av å kjøre på fjellveier. Det var ved å navigere Alpene i min 4CV at jeg hadde det mest moro. Det var denne fengslende følelsen av kontroll jeg ville at kundene skulle oppleve bak rattet på bilen jeg ønsket å bygge. Alpine er et navn som høres bra ut, og det er også et symbol. " Norsk Rocks Historie. "Norsk Rocks Historie" var en norsk dokumentarserie på tolv episoder som tok for seg norsk populærmusikks historie fra 1950-tallet og frem til 2000-tallet. Serien gikk på første gang på NRK1 høsten 2004. Kommentator var Per Kristian Olsen (som også var en av drivkreftene bak serien). Prosjektleder: Arvid Esperø. Serien var et samarbeidsprosjekt mellom radio og fjernsyn. Serien hadde premiere på NRK den 19. september 2004 og gikk i reprise i 2006. Serien ble i 2004 fulgt opp av serie på seks CD-plater (Volum 1–6) under samme navn fra NRK / Universal Music. Utgivelsene ender imidlertid i dette tilfellet halvveis i fjernsynsserien med populærmusikken i året 1977. Episode/Volum 1: Rock’n roll 1958–1960. Første program handlet om 1950-tallet, og om hvordan rocken kom til Norge. Gjennom intervjuer og bruk av unikt arkivmateriale fra film, fjernsyn og private arkiver, møtte vi pionerene som fortalte om den sterke motstanden som foreldregenerasjonen mobiliserte mot rocken. Vi fikk også et oppgjør med gamle myter om de såkalte rockeopptøyene i Oslo i 1956. Episode/Volum 2: Shadowstida 1960–1964. På begynnelsen av sekstitallet gror det opp shadowband over hele landet. Vi møter den ledende shadowgitaristen Terje Rypdal og Norges første kvinnelige sologitarist, Elin Hellquist. Vi får også historien bak Norges første kommersielle popfenomen, Bergen Beat. Shadowmusikken slo gjennom på begynnelsen av 1960-tallet, den ble dominerende over hele landet fordi den kom samtidig med generasjonsskiftet på danselokalet. Barna fra de store kullene etter krigen var nå blitt gamle nok til å gå på dans, og ville ha piggtrådmusikk i stedet for trekkspill. Musikkretningen oppkalt etter Cliff Richard & The Shadows ble ikke populær hos de eldre generasjonene. De voksne syntes nemlig musikken var så fæl at de kalte den piggtrådmusikk. Episode/Volum 3: Beatgrupper 1964–1967. Her er serien nådd frem til beatmusikken på 1960-tallet med grupper som The Beatniks, The Vanguards, The Pussycats, Morgans, The Mojo Blues, 1-2-6, og andre. Beatmusikken førte, særlig gjennom skandaleoppslagene omkring bandmedlemmene i The Pussycats, til en hjemmelig variant av det samme publikumshysteriet som kjennetegnet utenlandske popstjerner på 1960-tallet, med løssluppenhet, ville fester, stort pengeforbruk, generasjonskonflikt og protest. Det var stor forskjell på repertoaret og intensiteten i det gruppene presterte på scenen og hva de fikk ut av tidsknappe besøk i studio, men låtene gir likevel et interessant inntrykk av hva norsk popmusikk i denne perioden var god for. Her er spilleglede og fengende, fargerike poplåter, idealisme og engasjement. Her, og i enda større grad under «Volum 4» gjør også Rhythm and blues og Soulmusikk sitt inntog i populærmusikken i Norge. Episode/Volum 4: Rhythm’n & psykedelia 1966–1969. En råere og frekkere popmusikk, fikk fotfeste i Norge fra midten av 1960-tallet. Denne musikkformen var et uttrykk for en generasjonskonflikt som hardnet til. Kampen generasjonene imellom ble den mest opprivende konflikten i Norge på 1960-tallet. Med bl.a. Terje Rypdal, Inger Lise Rypdal, Hans Marius Stormoen, Per Arild Abrahamsen, Ivar Gafseth og Asbjørn «ASA» Krogtoft. Club 7 ble et av Norges mest innflytelsesrike ungdomsmiljøer og tiltrakk seg alle som ville bli musikere. Ungdommen kjempet gjennom hele 60-tallet mot et autoritært samfunn som alltid sa nei. Også NRK var et autoritært samfunn, og Vidar Lønn-Arnesen ble først avvist da han lanserte ideen om "Ti i skuddet" i 1965. Episode/Volum 5: Fra viserock til rock på norsk 1969–1977. Gjennom hele 1960-tallet var det bare slagersangerne som sang på norsk. Men visebølgen på slutten av 1960-tallet forandret dette og ledet rocken inn på et norsk spor. Et viktig puff i retning av å gjøre rocken norsk kom fra uventet hold: fra Den Nationale Scene i Bergen. Med bl.a. Saft, Prudence, Ole Paus, Tobben og Ero og Folque. Vi får også se klipp fra den første Ragnarock-festivalen i 1973. Episode/Volum 6: Progressiv rock 1971–1977. På begynnelsen av 1970-tallet førte økt platesalg i verden til at plateselskapene begynte å satse på talenter i alle land, også i Norge. Drømmen om internasjonal karriere var innen rekkevidde for mange og ble til virkelighet for noen. Titanic ble den første norske gruppa som gikk til topps på hitlistene i England. Vi får blant annet se grupper som Titanic, Aunt Mary, Popol Vuh, Ruphus, Flying Norwegians og Junipher Greene. Episode 7. Pønken får sitt gjennombrudd i Norge. En ny generasjon musikere kommer inn i norsk rock. Hundrevis av nye band kommer på banen. De hatet diskomusikk og mente at platebransjen var korrupt og hadde ødelagt rocken. Vi møter blant annet Wannskrækk, Kjøtt, Subway Suck, Hærverk og Betong Hysteria. Episode 8. Vi er i første halvdel av 1980-tallet, og det norske platemarkedet eksploderer. Nordmenn kjøper plater som aldri før. Men det er popbandene som selger, ikke rockebandene. Band som Unit Five og Drama, og artister som Marius Müller og Trond Granlund selger alle stort i denne perioden. De nye 1980-tallsrockerne er antikommersielle, og mange kommer ut på små uavhengige plateselskap. Men de vil også ha suksess, og flere opplever at det nærmest er umulig på et lite selskap. Vi møter bl.a. The Cut, dePress, Stage Dolls, The Kids og TNT samt personene Dag Ingebrigtsen, Torstein Flakne og Ronnie Le Tekrø. Episode 9. De fire store: Å gjøre norsk til rockespråk tar tid. Pønkebevegelsen starter med dette arbeidet på åttitallet, men det er de fire store som gjennom sin musikk til slutt setter standarden. Vi møter Michael Krohn fra Raga Rockers, Lars Lillo-Stenberg fra deLillos, May Irene Aasen og Petter Pogo fra Jokke og Valentinerne, og Kjartan Kristiansen og Prepple Houmb fra DumDum Boys. Episode 10. Nr 1 i USA: Norske rockere har helt fra femtitallet båret på drømmen om å gjøre suksess i utlandet. Inspirert av pønkernes slagord om å gjøre det sjøl, blir åttitallet det tiåret hvor norsk rock virkelig tar fatt på oppgaven. Vi møter bl.a. Blind Date, Stage Dolls og A-ha. Episode 11. Rockens nisjer: Det som på femtitallet var en klar og entydig musikkform, har etter hvert blitt mange forskjellige musikalske uttrykk. Utover på nittitallet har rockens nisjer vokst seg så store at de kan gi levebrød til musikere som tør å satse på smale sjangere. Norske rockemusikere som satser smalt, må tenke internasjonalt fra starten av. Det norske markedet blir for lite, og norsk tekno og black metal erobrer Europa. Vi møter Mayhem, Satyricon og Darkthrone, Bel Canto, Biosphere, Per Martinsen og Mari Boine. Episode 12. Veien videre: I det siste programmet møtte vi blant annet Motorpsycho, Turboneger, Seigmen, Tommy Tee, Klovner i kamp, A-team, Gatas Parlament og Madrugada. Fylkesvei 185 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 185 i Sogn og Fjordane er eneste fylkesvei i Leikanger kommune. Veien består av tre ikke sammenhengende traséer: Njøs – Seberg (2,6 km), Haug – Husabø (0,9 km), Eggum – Valbrekka (1,8 km). Eksterne lenker. 185 Mitsubishi Pajero. Mitsubishi Pajero er en terrengbil fra den japanske bilprodusenten Mitsubishi. Mitsubishi Pajero har vunnet Rally Dakar flere ganger enn noen annen bilmodell. Fylkesvei 334 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 334 i Sogn og Fjordane (Fv334) går mellom Høge bru og Fåberg i Luster kommune. Veien er 11,0 km lang. Eksterne lenker. 334 Fylkesvei 335 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 335 i Sogn og Fjordane (Fv335) går mellom Høge bru og Espe, og mellom Gjerde og Bergset i Luster kommune. Traséer: Høge bru – Espe 3,9 km, Gjerde – Bergset 5,4 km. Kommuner og knutepunkter. Ingen vei mellom Espe og Gjerde Eksterne lenker. 335 Vefsn landbruksskole. Vefsn landbrukskole er en videregående skole som ligger i Vefsn kommune i Nordland. Skolen er en del av Mosjøen Videregående Skole. Skolen har landbruksrettede studieretninger og ligger i Marka, om lag 10 km fra Mosjøen. Den er basert på internatdrift. Linjer. Vefsn landbruksskole har følgende linjer: Førsteåret (VG1) er felles for alle utdanningsveiene innenfor utdanningsprogram naturbruk, VG2 Landbruk og gartneri, VG2 Skogbruk og jakt samt VG2 Heste-og hovslagerfag. Historie. Vefsn landbruksskole ble åpnet i 1968 etter at det ble vedtatt å flytte landbruksskolen på Bodin ved Bodø til Vefsn. Den ble da flyttet til Hogngården i Marka. Landbruksskolen har hatt elever fra hele Nordland og også til tider fra andre steder i landet. Bygninger. De eldste bygningene er de som opprinnelig var hovedhuset og fjøset på Hogngården. Der er det nå barnehage, sau/hønsefjøs og stall. Kufjøset er den største enkeltbygningen på landbruksskolen og var lenge det største fjøset i Vefsn. Grisefjøset ligger like ved og er blitt utvidet nylig. I tillegg er det andre driftsbygninger knyttet til skolen som gartneri, verksteder, garasjer, lager og gårdssag. På skolens hovedbygning er det klasserom, datasal, kontorer, bibliotek, matsal og gymsal. Elevene bor i internatene Gimle, Valhall, Borgen og Valkyrien. Det er også rom på kvisten i hovedbygningen. Tour de France 2003. Tour de France 2003 var den 90. utgaven av Tour de France. Løpet ble avholdt mellom 5. juli og 27. juli. Rittet var på 20 etapper delt på 3,350 kilometer. 198 syklister deltok. Lance Armstrong vant opprinnelig sammenlagtseieren, men ble fratatt denne i 2012 uten at ny vinner ble kåret. Det var en prolog og tjue etapper i rittet. Etappene. a> som han beholdt resten av rittet... a> som han beholdt resten av rittet Eksterne lenker. 2003 Paul Hindemith. Paul Hindemith (født 16. november 1895, død desember 1963) var en tysk komponist. Tyskland har gjennom tidene fostret mange store komponister som har banet vei for nye stilretninger og impulser langt utenfor egne landegrenser. Men etter romantikken produserte ikke Tyskland mange store komponister, sett i et internasjonalt perspektiv. Hindemith ble født inn i en musikalsk familie i Hanau i 1895, og fikk fra seks-sjuårsalderen fiolinopplæring, selv om han senere ble mest kjent som bratsjist. Han var også en multimusiker av rang, og det sies om ham at han behersket alle instrumentene i orkesteret. Instrumentkunnskapene kommer også til uttrykk gjennom mangfoldet av soloverk og sonater for forskjellige instrumenter. Han er den eneste som har skrevet sonater for over tjue forskjellige instrumenter. Komponisten. I tiden etter første verdenskrig var Hindemith svært aktiv og fikk rykte som en allsidig utøver, både solistisk og kammermusikalsk, som dirigent og som komponist. Han hadde studert kontrapunkt og komposisjon ved Hochs Konservatorium i Frankfurt fra 14-årsalderen, og var allerede tidlig en komponist med god kjennskap til komposisjonsverktøyene. Likevel kom ikke hans personlige uttrykksmåte fram for fullt før på 1920-tallet. Mange av verkene han skrev i tiden før 1920-tallet kunne provosere musikklivet i Tyskland; med «forbudte» temaar med hint om seksualitet og sterke tekster, og med mye musikk som var dissonerende og pågående. «Karakteristisk for denne perioden er for eksempel bruk av polytonalitet, en melodisk bevegelighet som er preget av en dynamisk, nærmest en motorisk, rytmisk linearitet. En gradvis avstandstagen fra funksjonell harmonikk der intervaller som sekund, kvart og septim i stor grad benyttes både horisontalt og vertikalt.» Hindemith blir ofte omtalt som en av de store neoklassikerne i verdenssamanheng. Han hentet en del av inspirasjonen fra Johann Sebastian Bach og andre barokkomponister, spesielt på det formmessige planet, men også gjennom bruken av den kontrapunktiske satsteknikken. Mot slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene ble Hindemiths musikk tonalt sett noe utvidet. Han forlot ikke tonaliteten, men ble mer opptatt av det teoretiske gjennom en systematisk organisering av tonematerialet. Det er herfra og litt videre Hindemiths mest kjente verk har sine utspring. Stilendringen kan ha kommet gjennom Hindemiths lærergjerning, siden han fra 1927 var ansatt som professor i komposisjon ved Hochschule für Musik i Berlin. Men den viktigste årsaken var nok heller engasjementet for pedagogikk, og Hindemith komponerte flere verk i forskjellige størrelser, tilpasset barn og ungdom. Dette gjorde også sitt til at han ble godt kjent med den tyske folkesangtradisjonen. Det var denne musikken som også ble stemplet som Gebrauchsmusik (bruksmusikk), et uttrykk Hindemith selv skapte, men senere ikke likte å bruke. Et annet uttrykk som ble synlig i musikken hans var Neue Sachlichkeit (ny-sakleghet), som kom stormende fra Tyskland i de fleste kunstformene. Den kom til uttrykk på flere måter, men i Hindemiths musikk var det hovedsakelig at musikken var «ribbet for føleri og metafysisk såpekokeri», som han selv uttrykte det. Og det var nettopp i denne tiden, i 1934, at han ferdigstilte symfonien "Mathis der Maler", som var bygd på idéoperaen med samme navn, som kom ut året etter. Det var også på denne tiden han begynte å arbeide med læreverket "Unterweisung im Tonsatz", som kom ut på tysk i 1937, og på engelsk i 1942 ("The Craft of Musical Composition"). Denne boken var med på å konsolidere stiluttrykket hans, og musikken var tydelig oppbygd på teoriene herfra. Mange av Hindemiths viktigste verk, for eksempel Symfoniske Metamorfoser over tema av Carl Maria von Weber, Ludus Tonalis og Die Harmonie der Welt, er fra denne perioden etter Unterweisung. Et mye omtalt kapittel i Hindemiths liv er slutten av mellomkrigstiden, ikke bare på grunn av den flotte musikken som ble komponert, men også fordi musikken hans ble boikottet av nazistene i Tyskland. Dr. Joseph Goebbels, propagandaminister i Det tredje riket, proklamerte at musikken var «entartet» og atonal, og forsvarte det at han var tysk slik: «(...) den kjensgjerning at han [Hindemith] er av fullblods tysk opprinnelse, er bare et praktisk bevis på hvor dypt den jødiske intellektuelle infeksjon har spist seg inn i vårt folks legeme.» Det at Hindemith var en lojal venn av flere jøder, og ikke minst at kona var av jødisk opprinnelse, var neppe formildende omstendigheter. Selv om mange ikke turde å støtte Hindemith offentlig, gjorde dirigenten av Berlin-filharmonien Wilhelm Furtwängler det til gagns i artikkelen "Der Fall Hindemith", og ikke minst gjennom å urfremføre symfonien "Mathis der Maler" med Berlin-filharmonien i 1934. Mange støttet Hindemith nå, men det gjorde avstanden mellom Hindemith og den tyske ledelsen berre større, og han så seg tvunget til å emigrere – først til Sveits, senere til USA der han ble værende frem til 1953. Her var han ansatt ved Yale University, og var høyt respektert både som komponist og lærer. I 1946 ble han amerikansk statsborger, men flyttet likevel tilbake til Sveits i 1953 og var professor ved universitetet i Zürich frem til sin død. Etter andre verdenskrig ble han igjen verdsatt i Tyskland, og ble tildelt æresdoktorater både ved universitetet i Frankfurt og det frie universitetet i Berlin. Han ble i 1952 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Paul Hindemith døde julen 1963. Hindemith, Paul Hindemith, Paul Hindemith, Paul Tyler Hamilton. Tyler Hamilton (født 1. mars 1971) er en amerikansk tidligere profesjonell syklist, som vant gull på tempo for menn i Sommer-OL 2004. Hamiltons dopingtest viste spor av bloddoping, men han fikk beholde sin gullmedalje fordi B-prøven ikke kunne analyseres fordi blodtesten hadde vært nedfrosset. Den russiske olympiske komitéen anket avgjørelsen inn for Den internasjonale voldgiftsretten for sport i et forsøk på å frata Hamilton gullmedaljen, til fordel for den russiske sølvvinneren, Vjatsjeslav Jekimov. 27. juni 2006 ble saken avvist av domstolen. Hamilton valgte senere å levere tilbake gullmedaljen, og ble offisielt diskvalifisert av Den internasjonale olympiske komité 10. august 2012. I mellomtiden hadde imidlertid Hamilton avlagt en ny positiv dopingtest. I september 2004 vant han 8. etappe av sykkelrittet Spania rundt. Som etappevinner måtte Hamilton avlegge dopingprøve, og denne gang var begge testene positive. I april 2005 ble han utestengt fra sykkelsporten i 2 år. Høsten 2006 hadde Hamilton sonet sin straff, og i november 2006 signerte han kontrakt med UCI profflaget Tinkoff Credit Systems. Anklagene om tidligere dopingbruk fortsatte imidlertid, og han ble beskyldt for å ha vært involvert i dopingskandalen Operación Puerto knyttet til den spanske legen Eufemiano Fuentes. 9. mai 2007 ble han suspendert av laget sitt pga disse anklagene. Han fikk siden kontrakt med det amerikanske laget Rock Racing, og ble i 2008 amerikansk mester på landevei. I april 2009 ble det kjent at han hadde testet positivt på Dehydroepiandrosteron (DHEA) som han skulle ha brukt mot depresjon. Han bestemte seg for å legge opp. Han ble i tillegg idømt åtte års utestengelse. Nittingskallen. Nittingskallen var en sjøgrunne i Bø kommune i Nordland. Den besto av de to undervansskjærene Store og Lille Nittingen, og lå like vest for Langøya, i innseilinga til fiskeværet Straumsjøen. Nittingskallen var farlig for skipsfarten inn til Straumsjøen, og det ble lenge krevd at skjæret skulle sprenges bort. Kystverket planla å fjerne det, men prosjektet ble utsatt. Nittingskallen ble til slutt sprengt bort sommeren og høsten 2008, etter at Bø kommune i 2007 vedtok at det skulle fjernes i kommunal regi. Arbeidet ble sluttført våren 2009, og kostet ca. 10 millioner kroner, betalt med en tredel hver av staten, Nordland fylke og Bø kommune. I september 2006 gikk en båt fra Kystverket på grunn på Nittingskallen. Båten sprang lekk, men ble berget. MUF. MUF er forkortelse for flyktningestatusen til en gruppe kurdiske flyktninger fra Irak: Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenforening. I utgangspunktet var det vel 2000 flyktninger i denne gruppen, kalt "muffere". De såkalte MUF-erne er en gruppe kurdere fra Nord-Irak som kom til Norge mellom 1998 og 2000. De fikk ikke innvilget asyl, men fikk innvilget MUF for ett år om gangen. Bakgrunn. Odd Roger Enoksen endret som kommunalminister i 2000 i Kjell Magne Bondeviks første regjering praksis med at kurdiske flyktninger fra Nord-Irak fikk opphold på humanitært grunnlag i Norge. Han innførte i stedet MUF-ordningen før han gikk av. Da Sylvia Brustad var kommunalminister i 2001, avviklet hun ordningen som Enoksen hadde innført. Hun ga i stedet mufferne rett til å søke om oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. I 2003 endret kommunalminister Erna Solberg reglene. Nå gjaldt det at de måtte ha vært i arbeid i minst et år pr. 1. april og 1. mai 2005 for å få bli i Norge. De som ikke hadde vært i arbeid i så lang tid, måtte ut av landet. 844 søkte om opphold i medhold av disse reglene. Vel 500 var kvalifiserte. MUF-saken. 197 irakiske kurdere oppfylte ikke kravene i regjeringens forskrift, men fikk likevel innvilget oppholds- og arbeidstillatelse i Norge av UDI. Grunnlaget for dette lå i §8.2 i Utlendingsloven, hvor det tales om «sterke menneskelige hensyn». Da dette ble kjent, ble det sterke reaksjoner mot UDIs sjef Manuela Ramin-Osmundsen, som hevdet at hun ikke kjente til saken. Selv om hun var ny i jobben, hadde hun vært nestleder i UDI. Ettersom hun burde ha kjent til saken, valgte hun å gå av. Et utvalg ledet av professor Hans Petter Graver, Graver-utvalget, gransket saken og kom til at UDI-direktør Trygve G. Nordby, til tross for at han fulgte norsk lov, hadde strukket strikken lengre enn det var politisk dekning for i saken. Over halvparten av sakene er siden behandlet på nytt og bare en tredel av MUF-erne får bli i Norge. 91 av MUF-erne har nå fått endelig avslag fra Utlendingsnemnda. Av disse forbereder om lag 80 seg til å gå til gruppesøksmål mot staten. Regjeringa Stoltenberg har varslet tvungen tilbakesending til Nord-Irak av de resterende mufferne. Flere politiske partier og kurdiske organisasjoner i Norge har aksjonert mot disse planene. Howard Wilkinson. Howard Wilkinson (født 13. november 1943 i Sheffield, England) er en tidligere fotballspiller og manager. Han er foreløpig den siste engelske manageren som vant ligaen i England. Siden den gang har det bare vært managere fra Skottland, Frankrike og Portugal som har vunnet. Dette skjedde da han ledet Leeds United til ligagull i 1992. Han har også vært midlertidig landslagssjef for ved flere anledninger. Spillerkarriere. Wilkinson spilte ligafotball for Sheffield Wednesday og Brighton & Hove Albion. Han ble profesjonell i juni 1962, men spilte bare 22 kamper for sin lokale klubb, Sheffield Wednesday (som ving). Ligadebuten kom 16. september 1964. Sheffield Wednesday kom til finalen i FA-cupen i 1965/66, men Wilkinson fikk aldri en eneste cupkamp for klubben. Han sier selv følgende i et intervju i april 1999: «Da jeg kom til Sheffield Wednesday var jeg 18 år gammel. Mine jevngamle hadde spilt for klubben i 3 år allerede, mens jeg hadde valgt å gå på skolen. De var lærlinger, mens jeg signerte som profesjonell, og måtte derfor spille mot langt mer erfarne spillere. Dette utviklet meg som spiller. Det fantes trenere i landet som på den tiden ville at man skulle bruke ballen minst mulig mellom kampene, da ville man være desto ivrigere etter å få tak i den når det var alvor. Men dette var en tid med store forandringer, og jeg var heldig fordi min manager (før debuten) Vic Buckingham hadde brukt mye tid i Nederland, og ansatte en trener ved navn Jack Mansell som var en progressiv tenker, og vi lærte mye nytt av ham. Buckingham ble erstattet av Alan Brown som var en av de mest kreative trenerne jeg noensinne har blitt kjent med». Fra juli 1966 til 1971 spilte Wilkinson for Brighton. Han fikk 116/13 kamper og scoret 18 mål. Wilkinson sier videre i det overnevnte intervjuet at «Sheffield Wednesday lå 5-10 år foran tiden når det gjaldt treningsmetoder. Men min manager i Brighton, Archie MaCaulay, mente at en god treningsdag besto i en løpetur på stranden med litt strekkeøvelser i etterkant, før laget gikk ut på restaurant og spiste en stor biff hver». Wilkinson bodde i en liten hybel og kjedet seg. Han gikk derfor på et trenerkurs med Brighton-treneren Steve Burtenshaw. Det var slik han ble engasjert i treneryrket, og i løpet av sine fem år i Brighton ble han mer og mer involvert i trenerapparatet. Han kom samtidig til den konklusjonen at han aldri kom til å bli en god nok spiller til å spille fast i førstedivisjon. I en alder av 26 bestemte han seg for å bli trener og manager. Han begynte derfor å studere fysiologi, psykologi og sosiologi på Universitetet i Sheffield. Jim Smith var manager i Boston United (utenfor det profesjonelle ligasystemet) på den tiden, og da han oppdaget at Wilkinson skulle flytte nordover tilbudte han Wilkinson jobb som spillende trener i klubben. Samtidig skulle han også fungere som lærer på Abbeydale School. Da Smith forsvant videre fikk Wilkinson overta rollen som (spillende) manager. Etterhvert ble han også trener i FAs hierarki, først for semiproffenes landslag og deretter som U-21 landslagssjef i 1982. Notts County. Hans managerkarriere startet hos Notts County da han tok over etter den legendariske skotten Jimmy Sirrel. Dette var en jobb han hadde fra 1982 til 1983. Sirrel hadde da allerede i to år fungert som en mentor ovenfor Wilkinson, som til da hadde vært assisterende manager. I 1982 rykket klubben opp til 1. divisjon under Sirrells ledelse. Nå var det imidlertid duket for Wilkinson, mens Sirrell ble «sparket oppover» i systemet og ble en slags «syvende far huset». Wilkinson kjøpte stjernespissen Justin Fashanu i 1982, etter at Nottingham Forest sin manager Brian Clough hadde fått politiet til å eskortere ham av treningsfeltet, dette fordi manageren hadde funnet ut at han vanket i Nottinghams homofile miljøer. En kneskade gjorde at han dessverre aldri ble like effektiv som han hadde vært i sine tidligere klubber. I tillegg kjøpte man inn internasjonale spillere som Rachid Harkouk (Algerie), John Chiedozie (Nigeria) og Aki Lathinen (Finland). Klubben hadde også en lovende unggutt ved navn Brian Kilcline i stallen. Med dette mannskapet endte Notts County på en 15. plass i sin første sesong på 56 år i øverste divisjon. Klubben vant blant annet en strålende 2-0 seier borte mot byrival Nottingham Forest (på City Ground). Sheffield Wednesday. Fra 1983 til 1988 var han manager for Sheffield Wednesday, der han fikk et bra rykte som manager, selv om han aldri hadde hatt suksess som spiller for klubben. I hans første sesong som leder, rykket laget opp til øverste divisjon. Sesongen begynte med 15 kamper uten tap. Laget hans i Sheffield bygde suksessen på fysisk styrke og disiplin, noe som etterhvert ble Wilkinsons varemerke. Et annet varemerke var «lagmaskinen», uten ekstreme individuelle ferdigheter. Spillere utfylte hverandre. Ingen var stjerner, men teamwork gjorde at laget hevdet seg bedre enn man kunne forvente (noe vi i dag kaller for synergieffekt). Wilkinson innførte vingbacker som løp opp og ned langs sidelinjen, hele ti år før begrepet ble introdusert i fotballen. Wilkinsons innvirkning første sesongen var voldsom, og klubben satte klubbrekord med hele 88 poeng. Bare en vaklete innspurt førte til at Chelsea smet seg foran på målforskjell. I 1984/85 ledet han laget til minneverdige seiere borte mot både Liverpool og Manchester United. Bare to år etter opprykket endte laget på en flott femteplass i første divisjon. I løpet av sine 4 neste år etter opprykket, holdt han klubben i øverste divisjon. Leeds United. Størst suksess som manager hadde han da han flyttet til naborivalene fra Yorkshire, Leeds United. Han signerte kontrakten 10. oktober 1988, da han overtok etter legenden Billy Bremner. Stor var overraskelsen da styreformann i Leeds United, Sir Leslie Silver, brøt tradisjonen og ansatte en som ikke tidligere hadde hatt noe med klubben å gjøre. Det ble på denne tiden spekulert i at Howard Kendall var klubbens førstevalg. Han var likevel utelukket siden han var fornøyd med å være manager i Spania. Wilkinson hadde gått fra å være supporter, spiller og deretter manager for Sheffield Wednesday. Wilkinson hadde følt det som han ikke hadde skikkelig støtte fra styret lenger i den klubben, kanskje fordi han i løpet av alle årene ennå ikke hadde vunnet noe. Men sannheten var at Sheffield Wednesday hadde nektet å åpne pengesekken de siste to årene. I Leeds derimot hadde Wilkinson blitt lovet midler og full frihet. Wilkinson har i intervju sagt at «trening, coaching, ungdomsarbeid og organisasjon er viktig, men disse elementene kan bare få klubben din et visst stykke på vei. Jeg mener at forskjellen mellom gode lag og de beste lagene er ressursene til å få tak i de eksepsjonelle spillerne, de som virkelig kan utgjøre en forskjell». Wilkinsons metoder var bygget på disiplin, og han fikk snart tilnavnet «Sergeant Wilko» («Sersjant Wilko)», etter en gammel engelsk TV-serie kalt «Sergeant Bilko». Den gamle storklubben, som hadde blitt kalt «Super-Leeds» på 1970-tallet, spilte nå i 2. divisjon. Det ble forventet opprykk, og derfor kjøpte Wilkinson inn spillere som Gordon Strachan (som ble kaptein), Vinnie Jones, Mel Sterland, Chris Fairclough og Lee Chapman. Selv Vinny Jones fikk bare 3 gule kort i 1989/90 sesongen, til tross for et rykte som hardtspillende forsvarer. Leeds rykket opp til 1. divisjon dette året. Jones ble solgt, men inn kom Gary McAllister fra Leicester City og John Lukic ble hentet tilbake fra Arsenal. Han skulle snart også gi sjansen til noen lovende unggutter ved navn David Batty og Gary Speed, spillere som kom til å dominere engelsk fotball det neste tiåret. Første sesong etter opprykk gikk strålende, og klubben endte på fjerde plass. Wilkinson følte likevel noe manglet, og handlet inn Rod Wallace, Tony Dorigo og Steve Hodge. I februar 1992 hentet han franskmannen Eric Cantona. Denne sesongen var den siste før FA Premier League skulle innføres, og Leeds vant ligaen etter hard kjemping mot Manchester United. Høsten 1992 vant Leeds United Charity Shield på Wembley med 4-3 mot Liverpool. Likevel var ikke resten av hans tid på Ellan Road like preget av suksess. Riktignok fikk han laget til Ligacupfinalen i 1996/97, selv etter en elendig åpning på sesongen. Påfølgende sesong gikk Leeds United på et bittert 0-4 tap for rivalene Manchester United, og Wilkinson fikk sparken bare 48 timer senere (9. september 1997). Sunderland. Etter noen år som ansatt i det engelske fotballforbundet gjorde Wilkinsom comeback som klubbmanager. Dette skjedde i 2002. Han valgte tidligere Burnley-manager Steve Cotterill som sin assistent. Denne sesongen ble en katastrofe for Sunderland, og Wilkinson fikk sparken før sesongen var ferdig. Laget endte sist i Premier League, med daværende bunnrekord i ligasystemet på bare 19 poeng. Ironisk nok har Wilkinson blitt sitert på at tiden i Sunderland var en suksess. Andre korte oppdrag. Wilkinson ble ansatt som manager i den kinesiske klubben Shanghai Shenhua i mars 2004, men forlot jobben etter bare to måneder på grunn av «personlige grunner». I oktober 2004 ble han en stund ansatt som førstelagstrener i Leicester City som erstatter for Micky Adams under manager Dave Bassett. I desember samme år returnerte han til Notts County som styremedlem (ikke ansatt, bare styremedlem). I tillegg har han også vært leder i en årrekke for «League Managers Association». Det engelske fotballforbundet. Like etter han fikk sparken i Leeds United ble han ansatt som teknisk direktør i det engelske fotballforbundet. Jobben gikk ut på å holde kontroll med trener- og spillerutvikling på alle nivåer i engelsk fotball. Mens han hadde denne stillingen var han også midlertidig landslagssjef for i en kamp mot (0-2), etter at FA sparket Glenn Hoddle. Rollen hadde han fra 2. februar til 17. februar 1999. Etterfulgt av denne kampen var han en tid landslagssjef for Englands U-21 lag. Kontroversielt nok valgte han seg selv til denne rollen, da han overtok etter Peter Taylor, som skulle fungere som sjef for A-landslaget inntil man fant en bedre ordning. Dette var en jobb Wilkinson ikke hadde suksess med, ettersom han tapte 3 av 6 kamper, og det med et lag som hadde vært «uslåelige» under Taylor. Etter disse 6 kampene ble han erstattet av den tidligere landslagsspilleren David Platt. Ironisk nok endte Taylor opp som sjef for U-21 landslaget bare to år etterpå igjen. Fra 7. oktober til 22. oktober 2000 var han igjen midlertidig manager for Englands A-landslag i én kamp mot (0-0). Dette var fordi Hoddles permanente erstatter, Kevin Keegan, hadde forlatt stillingen. Han er eneste England manager som har hatt jobben to ganger. Han er også én av to midlertidige managere for England som har tapt alle sine kamper. Numme & Gunstrøm. "Numme & Gunstrøm" ("Numme og Gunstrøm – Før og Nå") var et norsk talkshow som gikk på TV 2 høsten 2001 med Yngvar Numme og Tor Erik Gunstrøm som programleder. Konseptet for serien var gags og sketsjer kombinert med gjester og intervjuer. Musikkinnslag av en artist i hvert program. Samme artist sang også duett med Yngvar Numme i "Old Blue Eyes" stil. Serien hadde premiere på TV 2 den 29. september 2001. Fylkesvei 415 (Hordaland). Fylkesvei 415 i Hordaland (Fv415) går mellom Lauvås og Lindås kirke i Lindås kommune. Veiens lengde er 7,5 km. Eksterne lenker. 415 Fylkesvei 400 (Hordaland). Fylkesvei 400 i Hordaland (Fv400) går mellom Lindås og Fonnebost kai i Lindås kommune. Veiens lengde er 3,9 km. Eksterne lenker. 400 Kim Sørensen. Kim Sørensen (født 12. november 1976) er en norsk skuespiller. Han er sønn av skuespilleren Reidar Sørensen. Kim Sørensen gikk ut fra Statens Teaterhøgskole i 2001. Han har vært tilknyttet Agder Teater, Den Nationale Scene, Det Norske Teatret, Oslo Nye Teater, Nationaltheatret og Nordland Teater. Våren 2006 hadde han stor suksess på Nordland Teater i rollen som Peder Seier i stykket med samme navn. Medvirket i følgende produksjoner. Sørensen, Kim Sørensen, Kim Fylkesvei 398 (Hordaland). Fylkesvei 398 i Hordaland (Fv398) går mellom Vågseidet og Lindås i Lindås kommune. Veiens lengde er 3,7 km. Eksterne lenker. 398 Fylkesvei 396 (Hordaland). Fylkesvei 396 i Hordaland (Fv396) går mellom Vågseidet og Sævråsvåg kai i Lindås kommune. Veiens lengde er 4,1 km. Eksterne lenker. 396 Fylkesvei 390 (Hordaland). Fylkesvei 390 i Hordaland (Fv390) går mellom Konglevoll og Furuberget i Lindås kommune. Veiens lengde er 12,6 km. Eksterne lenker. 390 Fylkesvei 402 (Hordaland). Fylkesvei 402 i Hordaland (Fv402) går mellom Seim og Vollum i Lindås kommune. Veiens lengde er 6,3 km. Eksterne lenker. 402 Spåtind. Spåtind (1 414 moh.) er en fjelltopp midt i mellom Lillehammer og Fagernes. Toppen ligger på grensen mellom kommunene Nordre Land og Etnedal, begge i Oppland fylke. Ved foten av Spåtind er det mange store og små hyttefelt. Det største er Hugulia, på sørsiden av Spåtind. På vestsiden er det en alpinbakke og et hotell. Spåtind er det høyeste fjellet i fjellområdet Synnfjell. Nyhetsblikk. "Nyhetsblikk" (2000–01) var et norsk aktualitetsmagasin for kultur som gikk på NRK1 fra høsten 2000 til 2001 og ble ledet av Nina Stensrud Martin og Erik Aasheim, samt noen ganger av Arne Berg og Guttorm Andreasen. Programmet kan beskrives som et direktesendt aktualitetsmagasin med reportasjer og gjester. Serien ble sendt fire ganger i uken ved midnattstider og hadde ca 45 minutters varighet. Programposten ble i begynnelsen sendt på formiddagene. Programmet hadde en premiere på NRK den 3. oktober 2000. Siste episode ble sendt den 12. desember 2001. Annet. Programmet huskes kanskje best for den episoden i august 2001 da Fredrik Skavlan indirekte ble beskyldt for å være kjøpt og betalt på direkten, hvorpå han i sinne gikk til frontalangrep på sin kollega Erik Aasheim. Saken gjaldt hans sentrale rolle i NRKs dekning av kronprinsbryllupet.. Nettbuss Trondheim. Nettbuss Trondheim AS (tidligere Team Trafikk) er et datterselskap av Nettbuss og drifter bybussene i Trondheim. Virksomheten har ca 690 ansatte og ca 225 busser i daglig drift. Daglig transporterer selskapet (pr. 2009) ca 70 000 passasjerer, 20 millioner per år. I tillegg til vanlig rutekjøring driver selskapet «Nattbussen», oppdragskjøring, skolekjøring og «Team Flexibuss» som driver med mer spesialrettet transport. Historie. Nettbuss Trondheim ble etablert som Team Trafikk 1. juli 2001, gjennom en sammenslåing av Trondheim Trafikkselskap og Hemne-Orkladal Billag. Dette ble til et selskap med ca. 1 200 ansatte og ca. 600 vogner, i hovedsak busser. Team Trafikk ble nå morselskap i konsernet med datterselskaper, som Team Møre, Team Buss og Team Verkstedsenter. Nettbuss kjøpte høsten 2002 opp Team Trafikk, og ble eneste eier i selskapet fra 16. desember 2002. Team Trafikk er fortsatt et datterselskap av Nettbuss, med ansvar for bussrutekjøringen i Trondheim. De øvrige selskapene for busstrafikk som var i konsernet Team Trafikk er nå søstre, Nettbuss Trøndelag og Nettbuss Møre. Selskapet skiftet 1. januar 2011 navn til Nettbuss Trondheim AS. Nettbuss Trondheim kjører 42 ruter på dagtid, samt Nattbussen med 14 ruter. På en hverdag har Nettbuss Trondheim ca 2 500 avganger. Fra 1. september 2011 ble Nettbuss Trondheim fusjonert inn i Nettbuss Trøndelag som en naturlig følge av mindre trafikkproduksjon fordi resten av Trondheims busslinjer kjøres av andre operatører på oppdrag for AtB. Knappeduktelt. Knappeduken er en del av den militære feltutrustningen til hver enkelt soldat. Den er rombeformet med åpning i midten som kunne knappes igjen. Duken er av dunlerret eller tettvevd impregnert tekstil, og skulle tåle regn uten å slippe mye gjennom. Langs alle fire sidene og noen ekstra steder er det et mønster av knapper og knapphull. Duken var tidligere hvit på en side, og kaki- eller kamuflasjefarget på den andre, dagens duker er stort sett olivengrønne på begge sider. Duken kan tres over hodet og brukes som regnslag. To eller flere duker kan knappes sammen til et telt (knappeduktelt). Tilbehøret består av korte teltstenger som kan skjøtes sammen til ønsket lengde. Ved å feste telttoppen til en passende tregrein får man bedre plass inne. Harri Olli. Harri Olli (født 15. januar 1985 i Rovaniemi) er en tidligere finsk skihopper. Han oppnådde sin første internasjonale mesterskapsmedalje under junior-VM i 2003, da han var med på det finske laget som tok bronsemedalje i laghoppingen. Han debuterte i verdenscupen i 2002. Under VM 2007 i Sapporo overrasket Harri Olli stort ved å ta sølvmedalje i storbakkerennet, slått med 0,2 poeng av den sveitsiske vinneren Simon Ammann. Noen hevdet i ettertid at Harri Olli burde ha blitt verdensmester, og mente han ble snytt for stilpoeng fordi han ikke hadde et kjent nok navn. På slutten av 07/08-sesongen, var han med på det finske laget som vant sølv i skiflyvings-VM i Oberstdorf. Etter lagkonkurransen ble han utestengt for resten av sesongen av landslaget på grunn av at han hadde festet langt utpå natta. Han var imidlertid tilbake igjen den påfølgende sesongen som ble en sportslig opptur med 3 verdenscupseire og en andreplass og en tredjeplass. Derimot ble 10-sesongen svært ustabil, hvor han enten landet på kulen eller hoppet bakken ned. Han fikk to pallplasseringer den sesongen og bronse i lagkonkurransen i VM i skiflyging i Planica 2010. Søndag 30. november 2010 ble Olli suspendert av FIS etter å ha gitt fingeren til kamera etter et svakt kvalifiseringshopp på 77 meter, og som følge at det også suspendert fra det finske landslaget. Han fikk derimot lov til å representer Finland i Sapporo i verdenscupen uten hell og la senere opp. Fylkesvei 389 (Hordaland). Fylkesvei 389 i Hordaland (Fv389) går mellom Søreide og Høyland i Lindås kommune. Veiens lengde er 3,5 km. Eksterne lenker. 389 Villmarksliv. Villmarksliv er et månedlig magasin om sportsfiske, jakt, friluftsliv og dyreliv som utgis av Egmont Hjemmet Mortensen AS. Magasinet ble etablert i 1973 (ett prøvenummer i 1972), og er kjent for de fleste såkalte villmarkinger. Bladet ble startet av de fire gründerne Thorbjørn Tufte, Bjørn Holm-Hansen, Anton Lossius og Olaf Gundersrud gjennom Naturforlaget AS. De første årene delte Tufte og Holm-Hansen på redaktørjobben, ved å ha ansvaret for annenhver utgivelse. I 1988 overtok Dag Kjelsaas redaktørstolen. Dagens redaktør heter Knut Brevik, og han tok over jobben i 2005. I 1992 kjøpte Hjemmet Mortensen opp aksjemajoriteten, og overtok driften. Villmarksliv har vært boltreplass for en rekke kjente villmarkinger, fra Sverre M. Fjelstad til Lars Monsen. I dag har Villmarksliv rundt regnet 300 000 månedlige lesere, og et opplag på nær 40 000. Bladet utgir i tillegg flere årlige spesialutgivelser som «Ørretfiske», «Vill mat» og «Norske naturperler». Villmarksliv arrangerer også «NM i naturfoto», og gjennom hele året kan leserne følge landets beste naturfotografer knive om premiene. Villmarksliv fører også de offisielle norgesrekordlistene innen sportsfiske, de såkalte «Sportsfiskerekordene». Fylkesvei 391 (Hordaland). Fylkesvei 391 i Hordaland (Fv391) går mellom Leknes og Vaet i Lindås kommune. Veiens lengde er 8,9 km. Eksterne lenker. 391 Fylkesvei 395 (Hordaland). Fylkesvei 395 i Hordaland går mellom Eknesvåg til Hindenes i Lindås. Veiens lengde er 8,5 km. Eksterne lenker. 395 Tranylcypromin. Tranylcypromin (markedsført som Parnate), er en legemiddel av typen monoaminoksidasehemmer (MAOH), og benyttes først og fremst i behandling av depresjon. Indikasjoner. I Norge er preparatet ikke markedsført, og må benyttes ved registreringsfritak. Det forekommer også bruk utenfor indikasjon, eksempelvis ved posttraumatisk stress, noen typer angst, osv. Dosering. Ved behandling av depresjon, benyttes normalt en startdosering på 10mg to ganger daglig, som sakte økes til den normalt effektive døgndosen på inntil 60mg per døgn. Ved 30mg ser man normalt over 80% hemning av MAO-enzymet. Det anbefales å fordele større doseringer over 3-4 doser for å redusere bivirkninger og sikre jevnere effekt. Høyere doseringer blir også ofte benyttet, og inntil 750mg per døgn er rapportert i litteraturen. Ved doser fra 1.3mg/kg/døgn til 2.4mg/kg/døgn, oppnås vesentlig bedring i circa 70-85% av de behandlingsrefraktære tilfellene. Effektivitet og responstid ved slike doser er sammenlignbar med det man ser ved elektrosjokk. Det er sjelden å se doser over 2.4mg/kg/døgn benyttet over lengre tid enn 1 år, og ved slike doser kan det være vesentlig ubehag i forbindelse med rask nedtrapping. Særlig søvnforstyrrelser er sett, samt en følelse som noen beskriver som "enkemannsstøt" i hjernen. Sistnevnte er trolig grunnet kort halveringstid, og ses også en del ved bruk av venlafaxin (Effexor), duloxetin (Cymbalta), eller sjeldere ved bruk av SSRI-preparater. Dosering bør ikke økes raskt, da dette kan føre til en kortvarig men smertefull økning i blodtrykk, og en ubehagelig reduksjon i blodtrykk deretter. Sistnevnte virkning kan vedvare i noen dager etter en større økning i dosering. En dose tas fortrinnsvis etter et måltid eller utenom måltider. Egenskaper. Stemningsleie heves som regel svært hurtig, og psykomotorisk aktivitet økes. Denne effekten kan ofte tilta så tidlig som noen timer etter første dose. Symptomer som konsentrasjonsvansker, tretthet, manglende motivasjon og initiativ bedres som regel i løpet av noen dager. Søvnkvalitet vil normalt forbedres etter noen dager, med tilnærmet fullstendig inhibering av REM-søvn etter noen uker. Forbigående insomnia kan forekomme, men responderer på benzodiazepiner. Tranylcypromin gir ikke-selektiv hemning av begge typer monoaminoksidase, og bindingen er for praktiske formål irreversibel, hvilket vil si preparatet har en viss effekt på kroppen i tidsrommet fra man har opphørt behandlingen til kroppen har fornyet nivåene av enzymene, noe som vanligvis tar circa 2 uker. Den antidepressive virkningen av tranylcypromin stammer i lave doser primært fra denne enzymhemningen, mens man ved høyere doser også ser en nevneverdig trippelgjenopptakshemning fra en av metabolittene. Hvorvidt effektene på dopamin-ß-hydroksylase, diaminoksydase, m.fl. bidrar til den antidepressive virkningen er ikke klart. Preparatet påvirker nivåene av tryptamin, serotonin, adrenalin, noradrenalin, dopamin, histamin, fenyletylamin og, i mindre grad, øvrige aminer. Særlig 5HT, NA, DA og PEA økes. Ellers har det også noe antikolinerg virkning. Kontraindikasjoner. Tranylcypromin bør ikke gis til pasienter hvor det foreligger mistanke om cerebrovaskulære defekter, og bør kun benyttes under nøye oppfølgning hos pasienter med hjerteproblemer. Det må ikke gis til pasienter med pheochromocytoma. Preparatet bør ikke benyttes ved akutte forvirringstilstander. Pasienter som er plaget med sterke hodepiner bør ikke benytte tranylcypromin, da de kan være ute av stand til å gjenkjenne en hypertensiv krise. Behandling av barn er kontraindisert på grunn av manglende erfaring, samt at barn ikke kan forventes å følge kostholdsrestriksjoner eller gjenkjenne en hypertensiv krise. SSRI-preparater, deksfenfluramin, trisykliske antidepressiva og særlig klomipramin, må ikke kombineres, grunnet stor sannsynlighet for serotonergt syndrom. Slike kombinasjoner er dog i noen sjeldne tilfeller rapportert i litteraturen, men må overlates til en ekspert og kun utprøves på sykehus eller psykiatrisk sykehus. Man bør beregne 2 uker opphold ved bytte fra slike antidepressiva til tranylcypromin, eller fra tranylcypromin til slike antidepressiva. Ved skifte fra fluoxetin (Prozac) bør man beregne 5 uker. Tranylcypromin skal ikke kombineres med andre MAO-hemmere. Det bør beregnes minst 2 uker opphold i behandlingen før et bytte kan foretas. Bupropion (Zyban) og/eller buspiron (Buspar) skal ikke kombineres med tranylcypromin, og det bør beregnes 2 uker opphold ved skifte. Bruk av kokain, ecstacy og lignende narkotika kan forventes å gi fatale interaksjoner. Opiatene tramadol og meperidin (Petidin) skal ikke benyttes, da disse har potensial for farlige interaksjoner grunnet samtidig virkning på det serotonerge system. Forsiktighetsregler. Som med de fleste andre MAO-hemmere, må de som tar tranylcypromin nøye følge en diett som er fri for større mengder tyramin, og heller ikke innta naturpreparater eller legemidler (gjelder både reseptfrie og reseptbelagte preparater) uten å først snakke med sin lege om dette. Pasienter med unormalt blodtrykk bør bare behandles av en ekspert og behandlingen bør påbegynnes på sykehus eller psykiatrisk sykehus frem til effekten på pasientens blodtrykk er kjent. Siden tranylcypromin har en sterk tendens til å forårsake vekttap, er dette preparatet normalt ikke anbefalt for pasienter med spiseforstyrrelser eller lav kroppsvekt. Pasienter med leversykdom eller en historie av unormale leverprøver bør ikke benytte tranylcypromin. Behandling bør avsluttes 10 dager før planlagte operasjoner. Stort inntak av koffein bør unngås. Interaksjoner. Mat og kosttilskudd som inneholder store mengder aminer eller aminforløpere kan forårsake reaksjoner. Det mest vanlige eksemplet på dette er tyramin, som kan forårsake hypertensive kriser; tyramin finnes i vesentlige mengder i f.eks. vellagret ost, spekemat og noen typer rødvin. Inntak av slike matvarer må kraftig begrenses. Legen din vil gi deg en liste over hvilke typer mat du bør unngå. Bovril og Marmite, som ofte benyttes av vegetarianere, "må unngås", da en vanlig mengde av disse har tilstrekkelig innhold av tyramin til å forårsake en hypertensiv krise. Mat som er blitt dårlig, eller er på vei til å bli dårlig, kan også forventes å inneholde store mengder tyramin. Virkningen av opiater forsterkes, og dosejustering av disse kan derfor være nødvendig. Virkningen av sympatomimetika forsterkes kraftig, og i noen tilfeller kan virketiden forlenges. Det bør tas hensyn til dette ved bruk av adrenalin, efedrin og lignende. Sentralstimulerende midler og antidepressiva med virkning på noradrenalin og/eller dopamin vil forsterkes, og doseringen av slike bør reduseres med 50-90% for å opprettholde lik virkning. Samtidig bruk av dekstrometorfan er rapportert å gi kortvarige episoder av psykose eller bisarr adferd. En vesentlig forsterkning av effekten av blodtrykkssenkende medisiner, alkohol, benzodiazepiner og barbiturater kan noen ganger forekomme, og man bør om mulig unngå samtidig bruk. Uberegnelige interaksjoner med antipsykotiske medikamenter (neuroleptika) er rapportert, og samtidig bruk bør unngås. Medikamenter brukt i behandling av Parkinsons kan få forsterket eller endret virkning, og samtidig bruk bør foregå med forsiktighet. Ved samtidig bruk av andre legemidler, bør man begynne ved lavest mulig dosering og så trappe opp sakte, av hensyn til farmakokinetiske interaksjoner gjennom CYP450 enzymene. Slike interaksjoner bør vurderes av lege, eventuelt ved hjelp av serumkonsentrasjonsprøver. Graviditet/amming. Tranylcypromin bør ikke benyttes ved graviditet og amming med mindre nytteverdien oppveier risikoen. Kasuistikker indikerer risiko for misdannelser. Bivirkninger. Ved tegn på sentral overstimulering, som økt angst, agitasjon, mani eller hypomani, bør doseringen reduseres, da dette indikerer for sterk virkning. Bivirkninger er vanligst ved høyere doser, og kan inkludere rastløshet, insomnia, svakhetsfølelse, trøtthet, forbigående svimmelhet, munntørrhet, kvalme, diarè, forstoppelse, mavesmerter, forhøyet puls, tap av appetitt, ødem, hjertebank, synsforstyrrelser, frysninger, impotens, hodepine (uten samtidig økning i blodtrykk), urinretensjon, øresus, rykninger, skjelving, nummenhet, parestesier og forsinket utløsning. Som ved andre legemidler, vil normalt de fleste bivirkningene man opplever i starten forsvinne eller reduseres ved fortsatt behandling på samme dose, eventuelt ved reduksjon i dosering. Sjeldne tilfeller av utslett, hepatitt, akne, ataksi, forvirring, desorientasjon, hyppig vannlating, inkontinens, unormale leverprøver, endringer i blodbilde m.v. er rapportert, uten at noen sammenheng er påvist. Om det forekommer svært kraftig hodepine i forbindelse med behandlingen, skal du omgående ta kontakt med legevakt for å fastslå om det er snakk om en hypertensiv krise, da slike krever øyeblikkelig hjelp. Tegnene på hypertensiv krise vil du få vite av foreskrivende lege. Det bør påpekes at hypertensive kriser er svært sjeldne, men må tas på alvor om de skulle forekomme. Overdose. Ved overdosering, ser man i hovedsak en intensivering av virkning og bivirkninger. Doser på inntil 750mg/døgn er benyttet over perioder på 1 år, og doser på inntil 200mg/døgn er benyttet over perioder på flere tiår. Tranylcypromin har derved svært brede doseringsmarginer, og problemer ses i hovedsak ved hurtig endring i dosering. Vanlige symptomer på overdose inkluderer ubehagelig blodtrykksfall, agitasjon, forvirring, usammenhengende tale, svimmelhet, svakhetsfølelse og tretthet. I alvorlige tilfeller kan ekstrem svimmelhet eller akutt blodtrykksfall forekomme, noen ganger ledende til sirkulasjonssvikt. Det er rapportert noen få tilfeller av hypertensjon med feber og kramper er sett, noen ganger ledende til rigiditet og koma. Tilsvarende er deg også sett noen få tilfeller av hypertensjon med svært kraftig hodepine. Behandling består av magetømming og vanlige tiltak for å opprettholde normal vitalfunksjon. Barbiturater har vist seg effektive i behandling av krampetilstander, men da varigheten kan bli forlenget av tranylcypromin, må doseringsintervall tilpasses dette. Ved blodtrykksfall benyttes vanlig understøttende behandling for dette, men med saktere titrering av pressorsubstanser, da disse kan potenseres. Observasjon i 1 uke etter overdose er sterkt anbefalt. Det er ikke kjent hvorvidt tranylcypromin er dialyserbart. Southern Football League. Southern Football League, i dagligtale oftest kalt Southern League, er en regional fotballiga i England. Ligaen dekker Sørøst-England, sørlige Midt-England og Midlands. Ligaen består av amatør- og halvprofesjonelle klubber. Etter den siste omstruktureringen av ligasystemet er øverste divisjon i Southern League på nivå 7 i ligasystemet. Det offisielle sponsornavnet på ligaen er nå British Gas Business Football League. Historie. Profesjonell fotball spredte seg langsommere i det sørlige England enn i nord. The Football Association godtok profesjonalisme alt i 1885, men da The Football League ble opprettet i 1888, besto ligaen kun av lag fra Nord-England og Midlands. I Sør-England var motstanden fortsatt stor mot profesjonalisering. Woolwich Arsenal (nå Arsenal) var den første London-klubben som ble profesjonell, i 1891. Sammen med flere andre klubber var de pådriver for å starte en profesjonell fotballiga i sør. Men det første forsøket ble møtt med stor motstand og mislyktes, og Woolwich Arsenal ble i stedet medlem i The Football League i 1893, som den første klubben sør for Birmingham. Etter et nytt forsøk ble så Southern League stiftet i 1894, som en turnering for både profesjonelle og amatørklubber. Ligaen ble raskt populær, og den nådde et høyt sportslig nivå. Southern League ble den beste fotballigaen utenom The Football League, og viste sin styrke blant annet ved at Southern League-medlem Tottenham Hotspur vant FA-cup-finalen i 1901. I 1900 og 1902 nådde Southampton fra Southern League FA-cup-finalen, men tapte. I 1920 tok The Football League opp hele øverste divisjon i Southern League som ny 3. divisjon (3. divisjon sør fra året etter). Fra da av sank det sportslige nivået i Southern League. De neste årene besto Southern League delvis av reservelag fra klubbene i The Football League. Enkelte (A-)lag fra Southern League klarte imidlertid å bli valgt inn i The Football League også de neste tiårene. I 1979 dannet lag fra Northern Premier League og Southern League den nye Football Conference, den øverste halvprofesjonelle ligaen i det engelske ligasystemet. Southern League tok plass på nivået under Football Conference, nivå 6 i ligasystemet, sammen med Northern Premier League og Isthmian League. Etter at Football Conference i 2004 ble utvidet med Conference North og Conference South i tillegg til Conference National, er Southern League (Premier Division) i dag på nivå 7 i ligasystemet. Southern League er i dag oppdelt i "Premier Divison" og "Division One Midlands" og "Division One South & West". Klubber fra Southern League som har blitt medlem i The Football League. Aberdare Athletic (1921–1927), Aldershot (opprinnelig Aldershot Town) (1932–1992), Barnet (1991-2001 og 2005-), Boston United (2002–), Bournemouth (opprinnelig Boscombe St Johns, senere Boscombe og Bournemouth & Boscombe Athletic) (1923–), Bradford Park Avenue (1908–1970)*, Brentford (1920–)*, Brighton & Hove Albion (1920–)*, Bristol City (1901–)*, Bristol Rovers (1920–), Burton United (slått sammen av Burton Swifts og Burton Wanderers) (1901–1907), Cambridge United (1970–2005), Cardiff City (1920–)*, Charlton Athletic (1921–)*, Cheltenham Town (1999–), Colchester United (1950-1990 og 1992-), Coventry City (1919–)*, Crystal Palace (1920–)*, Exeter City (1920–2003), Fulham (1907–)*, Gillingham (opprinnelig New Brompton) (1920-1938 og 1950-), Hereford United (1972-1997 og 2006-), Ipswich Town (1938–)*, Kidderminster Harriers (2000–2005), Leyton Orient (opprinnelig Clapton Orient) (1905–), Luton Town (1897-1900 og 1920-)*, Maidstone United (1989–1992), Merthyr Town (1920–1930), Millwall (opprinnelig Millwall Athletic) (1920–)*, Milton Keynes Dons (opprinnelig Wimbledon) (1977–)*, Newport County (1920-1931 og 1932-1988), Northampton Town (1920–)*, Norwich City (1920–)*, Oxford United (opprinnelig Headington United) (1962–2006)*, Plymouth Argyle (1920–), Portsmouth (1920–)*, Queens Park Rangers (1920–)*, Reading (1920–)*, Rushden & Diamonds (slått sammen av Rushden Town og Irthlingborough Diamonds) (2001–2006), Southampton (opprinnelig Southampton St Mary's) (1920–)*, Southend United (1920–), Stalybridge Celtic (1921–1923), Stoke City (opprinnelig Stoke Ramblers, senere Stoke) (1888-1890, 1891-1908 og 1919-)*, Swansea City (opprinnelig Swansea Town) (1920–)*, Swindon Town (1920–)*, Thames (1930–1932), Torquay United (1927–), Tottenham Hotspur (1908–)*, Walsall (1892-1895, 1896-1901 og 1921-), Watford (1920–)*, West Ham United (opprinnelig Thames Ironworks) (1919–)*, Wycombe Wanderers (1993–), Yeovil Town (opprinnelig Yeovil, senere Yeovil & Petters United) (2003–). Kuriosa. Burton United, Stoke City og Wallsall er de eneste av disse klubbene som ikke spilte i Southern League før de ble medlem i The Football League. Burton United har ingen tilknytning til dagens klubb Burton Albion. Den foreløpig siste klubben fra Southern League som har blitt valgt inn i The Football League for første gang er Yeovil Town (i 2003). Den foreløpig siste klubben fra Southern League som har nådd øverste divisjon (Premier League) er Reading (i 2006). Tre av klubbene som har spilt i Southern League har senere blitt engelske ligamestre. Dette gjelder Ipswich Town, Portsmouth og Tottenham Hotspur. Ni klubber med fortid i Southern League har blitt FA-cup-mestre: Cardiff City, Charlton Athletic, Coventry City, Ipswich Town, Portsmouth, Southampton, Tottenham Hotspur, West Ham United og Wimbledon (i dag Milton Keynes Dons). Tottenham Hotspur (i 1901) er den eneste klubben utenom The Football League som har blitt FA-cup-mestre etter at The Football League ble stiftet i 1888. Cardiff City (i 1927) er den eneste walisiske klubben som har blitt engelske FA-cup-mestre. Sju klubber med fortid i Southern League har vunnet Ligacupen: Luton Town, Norwich City, Oxford United, Queens Park Rangers, Stoke City, Swindon Town og Tottenham Hotspur. Swindon Town spilte i daværende 3. divisjon da de ble Ligacup-mestre i 1969. Bare en gang mellom 1894 og 1920 ble en klubb som i dag ikke spiller i The Football league, blant de tre beste i Southern League. Det var Chatham (nå Chatham Town), som ble nummer 3 i 1897. I 1920 ble hele øverste divisjon i Southern League valgt inn som ny 3. divisjon (året etter 3. divisjon sør) i The Football League. Unntaket var Cardiff City, som ble valgt direkte inn i 2. divisjon. Den walisiske klubben Barry Town spilte i Southern League i mange år. Etter at den offisielle walisiske ligaen (League of Wales) ble dannet i 1992, ble Barry Town walisiske serimestre 7 ganger, siste gang i 2003. Som walisiske serimestre spilte de også flere kamper i UEFA-cupen og kvalifisering for Champions League. De siste årene har klubben slitt økonomisk, og spiller nå (november 2008) i nest høyeste divisjon i Wales. Merthyr Tydfil, en annen walisisk klubb, spilte i 1987 i Cupvinnercupen som walisiske FA-cup-mestere. I hjemmekampen slo de den italienske storklubben Atalanta 2-1, men tapte bortekampen 0-2. På det tidspuktet spilte Merthyr Tydfil i Midland Division i Southern League, da nivå 7 i det engelske ligasystemet. Merthyr Tydfil har ingen tilknytning til den eldre klubben Merthyr Town. Arsenal spilte en viktig rolle i historien til dannelsen av Southern League, men klubben har selv aldri spilt med A-laget i Southern League. De deltok med reservelag i en sesong, sesongen 1938–39. Bjørnemyr. Bjørnemyr er et strøk og en skolekrets som ligger på vestsiden av halvøya Nesodden, i Akershus. Området lå opprinnelig til gårdsnummer 1, Berger og gårdsnummer 30, To i Nesodden kommune. Bjørnemyr har ikke bare vokst sammen med strøket Alværn, men begge er nå også deler av tettstedet Nesoddtangen. Bjørnemyr skole ligger i området og har ca. 200 elever. Ved siden av skolen ligger et lite senter med dagligvarebutikk, frisør og hud- og fotpleie. Bjørnemyrs største arbeidsplass er Sunnaas Sykehus, som er et av Norges største rehabliteringssykehus. I 2005 ble det bygget et stort leilighetsbygg, med dagligvarebutikk, kafé, helsekostbutikk og en butikk med ting til hjemmet. Bjørnemyr har også en av Nesoddens største speidergrupper, som er veldig aktiv. Insecta norvegiae. Insecta norvegiae er et entomologisk vitenskapelig tidsskrift og omfatter monografier, utbredelsesoversikter, sjekklister og bibliografier. Heftet er et supplement til Norwegian Journal of Entomology. Redaktør er Lars Ove Hansen og det utgis av Norsk entomologisk forening. Insecta norvegiae omhandler hovedsakelig entomologien (insekter) i Norge, men stoff om andre norske arter leddyr får plass i heftetet. Språket er engelsk. Mount Liamuiga. Mount Liamuiga er det høyeste fjellet i landet Saint Kitts og Nevis. Toppen er 1 156 meter over havet. Fjellet er av vulkansk opprinnelse, men vulkanen er nå død. Renato Pasini. Renato Pasini, Tour de Ski, Praha 2007 Renato Pasini (født 31. juli 1977 i Gazzaniga) er en italiensk langrennsløper som har konkurrert siden 1996. Han vant gull i lagsprinten (sammen med Cristian Zorzi) under VM 2007 i Sapporo. Pasinis bror Fabio er også langrennsløper. Han debuterte i verdenscupen i mars 2000 i Bormio, der han endte på en beskjeden 77. plass. Etter hvert utviklet han seg til sprintspesialist. Renato vant sin første verdenscupseier 21. januar 2007 på sprinten i Rybinsk i Russland. Han tok sin andre seier den 31. januar 2009, på akkurat samme sted. Fylkesvei 4 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 4 i Sogn og Fjordane går mellom Sellevåg og Byrknes i Gulen. Traséer: Sellevåg – Eidsbotn (11,2 km), Skipavik – Byrknes (16,8 km), Mjømnevatnet – Mjømna kai (2,6 km), Mjømnevatnet – Mjømna kai (2,6 km), Sløvåg – Fivelstad (ca. 5 km), Brandangersundet – Ånneland (ca. 5 km) 4. november 2010 ble den nye fylkesveitraséen mellom Ånneland og Sløvåg offisielt åpnet, fergesambandet mellom Skipavik og Sløvåg ble samtidig nedlagt. Strekningen mellom Sløvåg og Fivelstad hadde vært i trafikk siden desember 2008. Kostnadene var 215 mill. kroner, Brandangersundet bru inkludert. Eksterne lenker. 004 Anna Karin Strömstedt. Anna Karin Strömstedt (født 1981 i Vansbro) er en svensk langrennsløper. Hun slo gjennom med medalje i det svenske seniormesterskapet allerede før hun fylte 17 år, og var med å vinne stafettgull under junior-VM 1998. Hun gikk sisteetappen for Sverige under OL 2006 i Torino, der de svenske jentene endte på fjerdeplass. 4. februar 2007 var hun med på å vinne verdenscupstafetten i Davos (foran Norge og Finland). Hennes beste individuelle plasseringer er en femte plass på sprinten i Nové Město i desember 2005. Atalanta norvegica. Atalanta norvegica eller bare Atalanta'", var et entomologisk vitenskapelig tidsskrift. Bladet var norskspråklig. Navnet kommer av det latinske navnet på dagsommerfuglen admiral ("Vanessa atalanta"). Bladet ble startet av Magne Opheim (1898–1987) i 1967 samtidig med Norsk Lepidopterologisk Selskap som skulle spre kunnskap om Norges sommerfuglfauna. Selskapet var uavhengig av Norsk entomologisk forening. Opheim var redaktør for bladet og han var lenge den store eksperten på sommerfugler i Norge. Første hefte kom i 1967. Det viste seg at navnet "Atalanta" allerede var benyttet på et tysk tidsskrift. Navnet ble derfor forandret til "Atalanta norvegica" fra og med det tredje heftet. "Atalanta norvegica" kom ut med fire bind over 17 år. Etter det fjerde bindet, i 1983, gikk både "Norsk Lepidopterologisk Selskap" og tidsskriftet inn. Alle hefter av "Atalanta norvegica" kan leses (PDF) på siden til O.J. – alt for Norge. "O.J. – alt for Norge" ("O.J. Flekkfjerner for flagg og folk") var en norsk humor-serie på seks episoder som gikk på NRK1 høsten 2002 med komikeren Otto Jespersen i flere av rollene. Denne gangen ble den norske nasjonalismen utsatt for Jespersens satire. Serien hadde premiere på NRK den 10. september 2002 og gikk i reprise i 2004. Hver episode var på 30 min. Om serien. Serien etterfulgte "O.J. – en utstrakt hånd", men denne gangen med endret konsept og nye karakterer. I tillegg til satanisten «Barron Blod» og den alltid like optimistiske «Birger», introduserte OJ denne gangen noen nye figurer. Det var blant andre bonden «Duggurd», en norsk småbruker som får postordrebrud fra Murmansk levert på døren, snakker med hesten sin og pisser på blikkboks. Vi ble i serien også kjent med nye elementer i livet til Baron Blod. Det har seg nemlig slik at baronen har en sønn, Fenris på ni år. Fenris er veldig lei av faren som prøver å oppdra ham i god satanistisk tro, noe som blant annet innebærer at han stadig må kle seg i satanistiske drakter. Baronen er ikke helt stø i læren sin, men han støtter seg til Loke som er sjefsideologen hans. Bandet til Barron Blod skaper imidlertid hodebry for ham, ettersom det ikke går så veldig bra og de sliter med å få spillejobber. I denne runden av OJ var episodene temainndelt. I seks deler tok han for seg ulike aspekter ved landet Norge på sin sedvanlige selvgode måte. «Det blir en patriotisk serie, som skal ta for seg det å elske og ære fedrelandet» (OJ). En av episodene handlet om f.eks. kristen-Norge og en annen om samene. Andre tema som fikk sin egen episode var Kongehuset, sykehusvesenet, Nord Norge og annet. Prosjektleder for serien var Stina Greaker. Branford Marsalis. Branford Marsalis (født 26. august 1960 i Breaux Bridge i Louisiana) er en amerikansk saksofonist. Branford Marsalis begynte sin karriere tidlig på 1980-tallet i "Art Blakey's big band", "Clark Terry", og "Blakey's Jazz Messengers". Fra 1982 til 1985 spilte han i gruppen til broren Wynton Marsalis. Han sluttet der for å spille i bandet til Sting. Blant annet stod han og Sting sammen med Phil Collins på scenen, i forbindelse med Live Aid i 1985. Han er med på minst 3 av Stings album, og for eksempel spiller han saksofon soloen i hiten «Englishman in New York». I 1986 started Marsalis sin egen gruppe. Fra 1992 til 1995 var han sjefsdirigent i "Tonight Show med Jay Leno". Han startet en gruppe kalt "Buckshot LeFonque" som skulle kombinere jazz med rhythm and blues, hip hop, og rock. Gjennom tidlig 1990-tall, hadde Marsalis en rekke gjesteopptredener med Grateful Dead. Han var saksofonisten i Shanices 1992 hit «I Love Your Smile». I andre havpart av sangen, har han et solo parti, og Shanice roper «Blow, Branford, Blow». Han var også på turnee med Miles Davis i et av Davis' siste band. Branford Marsalis har spilt i endel filmer, først i 1987, i "Kast Mamma av Toget", med Danny DeVito og Billy Crystal. Han har også komponert musikk til noen filmer og TV-serier. Sammen med Harry Connick jr. og Habitat for Humanity er Branford Marsalis med på et prosjekt for å hjelpe å gjenoppbygge New Orleans. Marsalis og Connick kom opp med ideen å starte en "Musicians' Village", for å bringe musikere tilbake til New Orleans etter orkanen Katrina. Dette prosjektet er det største gjenoppbyggingsprosjektet i New Orleans etter orkanen til dags dato (februar 2007). Han har started plateselskapet Marsalis Music. Branford Marsalis har fem brødre, 3 av brødrene hans er jazz musikere, og deres far er jazz pianist Ellis Marsalis. Fotball under sommer-OL. Fotball under Sommer-OL. Fotball for menn har vært med i alle sommer-OL unntatt 1896 i Athen og 1932 i Los Angeles. Damefotball var med første gang 1996 i Atlanta og har siden stått på OL-programmet. Steilene naturhavn. Steilene naturhavn er en naturlig båtplass for småbåter og seilbåter nord på Storsteilene på øygruppen Steilene i Indre Oslofjord. Naturhavnen ligger nord for den gamle fiskeoljetanken på Steilene. Her er det ca. 2 meters dyp 2 meter fra land. Havna er utsatt for nordlige vinder, og det er en sjøkabel i sundet mot vest man må unngå ved ankring. Sør for Storsteilene er det bryggeanlegg og kommersiell drift. Fylkesvei 62 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 62 (Fv62) går mellom Rysjedalsvika og Hovlandsvåg, og mellom Hyllestad og Risnes i Hyllestad kommune. Traséer: Rysjedalsvika – Hovlandsvåg (4,0 km), Hyllestad – Risnes (8,4 km) Eksterne lenker. 062 Fylkesvei 63 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 63 i Sogn og Fjordane (Fv63) går mellom Løland bru i Hyllestad og Lavik i Høyanger kommune. Veien er 13,4 km lang. Eksterne lenker. 063 Evangelietoner. "Evangelietoner" er sangboken som brukes i Pinsebevegelsen i Norge. Den utkom for første gang i 1979. Evangelietoner er en revidert utgave av sangboken "Maran Ata", som tidligere ble brukt. En melodibok med noter til alle sangene finnes, den har samme navn. Sangboken er utgitt av Filadelfiaforlaget. I 2006 spilte Stephan Christiansen inn 12 av de klassiske sangene i rockeversjon på CD-utgivelsen "Evangelietoner". Nordberg skole. Nordberg skole er en ungdomsskole med ca. 580 elever og 50 ansatte. Skolen ligger på Kringsjå nord i Oslo ved inngangen til Nordmarka, like ved Sognsvann. Nærmeste nabo er Kringsjå skole og Kringsjåhallen. Skolen ble tatt i bruk høsten 1997 samtidig med innføring av L97. Skolen har elever som har gått på Kringsjå, Korsvoll og Tåsen skole. Bygningen er en «kompaktskole», og midt i hver etasje er sentrale funksjoner som for eksempel biblioteket og et datarom plassert. Undervisningsarealene er plassert i fløyer på hver side. Rommene er fleksible med skyvedører som gjør det mulig å tilpasse arealene etter den pedagogiske aktiviteten. Vannhjul Venafro. Vannhjul Venafro er et vannhjul fra oldtiden som er funnet i Venafro utenfor Pompeii. Arkeologer har fra oldtiden funnet meget få vannhjul eller det som kan være omkring hjulet, nemlig dammer, renner, mølle etc. Det eneste hjulet som er funnet, og som kan fortelle oss litt om detaljer fra konstruksjonen er fra Venafro utenfor Pompeii. Det ble gravd frem i 1908, og lå under flere meter med lava. Hjulet var blitt dekket av lava i forbindelse med utbruddet fra vulkanen Vesuv i år 79 e.Kr. De porøse egenskapene til lavaen gjorde at selve hjulet som var av tre, råtnet. Tilbake ble det et hulrom som i stor detalj viser hvordan hjulet så ut. Det Nasjonale Museum i Napoli har rekonstruert hjulet. Hjulet hadde 18 blader festet med tre nagler på hver side. Naglene kunne være av tre eller jern. Hjulet er 1,85 m i diameter og bredden er 30 cm. Senterdelen (navet eller hub) er stor og tung, 74 cm i diameter. Hjulet fikk vann fra en akvadukt og fallhøyden som ga vannet fart var på 4 m. Hjulet var av den såkalte undervanntypen, og det betyr at vannet renner på undersiden av hjulet. Avhengig av vannmengden var effekt til hjulet ca. 1 – 1,5 kW. Dette tilsvarer effekten til om lag 10 mennesker. Akslingen har sannsynligvis vært av eik, og kledd med metall i endene. Lagrene som akslingen hvilte på var av stein eller eik. Man ser flere svakheter i konstruksjonen av vannhjulet. Senterdelen er alt for stor og tung, og var sannsynligvis laget av eik. De ytre delene var av furu. Tyngden på senterdelen har tydelig trukket effekten ned. Bladene hadde «vegger» på sidene. Dette ga stor stabilitet og styrke til hjulet, men trekker effekten ned. Man ser tydelig at på dette meget tidlige stadium i utviklingen av vannhjul, var det flere mangler eller feil i konstruksjonen. Man har på denne tiden (altså 79 e.Kr.) bare brukt vannhjul i Romerriket ca. 100-150 år, og det var meget lite brukt. I de påfølgende århundrer lærer man å lage mer effektive vannhjul, og denne «nye» teknologien ser ut til å brukes mye mer de siste par århundrer av oldtiden (300-500 e.Kr.). Fylkesvei 65 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 65 (Fv61) går mellom Salbu i Hyllestad og Hellevik i Fjaler kommune. Veiens lengde er 30,7 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 61. Eksterne lenker. 065 O.J. – en utstrakt hånd. "O.J. – en utstrakt hånd" var en norsk humor-serie på 16 episoder som gikk på NRK1 i 1999 med komikeren Otto Jespersen i flere av rollene (som Tårnfrid, Baron Blod, Nazi-Per, Wirrum og Birger). Serien hadde premiere på NRK den 9. april 1999 og gikk i 2 sesonger (vår og høst). Hver episode var på 30 min. Serien ble også utgitt på video. Om serien. Programserien var en oppfølger til "O.J. – på nye eventyr". Denne gangen ble konseptet "en gedigen smeltedigel med etnisk snerk på toppen. Hvordan hjelpe afrikanere til å få tak i blonde, norske damer? Hvilken religion er best, kristendommen eller islam? Er det mulig å hjelpe innvandrerne bort fra sin primitive musikk, og hva skal vi gi dem i stedet?" (NRK) Det flerkulturelle sto i fokus for denne sesongen av OJ. Serien inneholdt "oppdaterte nyheter myntet på innvandrere og reflekterte gjester i studio. Men gjestene er norske, noe annet vil bli for risikabelt. Intet verdensproblem er for lite og intet personlig problem for stort når debatten braker løs". (NRK) Nye og gamle figurer: I første sesong av serien blir vi introdusert for den nye figuren "Tårnfrid". (en kvinnelig toppleder). Vi fikk også for første gang møte taperen "Birger", syk og fattig men alltid klar for nye nederlag. I sesong 2 ble vi for første gang kjent med figuren "Baron Blod" og bandet Bøh. Vi får utover dette et gjensyn med kriminalinspektør Wirrum. Denne gang med den kvinnelige assistenten Knaber (Anitra Eriksen). Vi fikk også møte figuren "Nazi-Per". Prosjektleder: Stina Greaker. Andre personer involvert: Erik Solem og Kristin Ekker og Per Hustad OL-quiz. "OL-quiz" var et norsk spørreprogram om Vinter-OL som gikk på NRK1 fra desember 2001 til februar 2002 med Viggo Valle som programleder. Tomannslag fra hele landet hadde konkurrert i radioens P1 gjennom hele høsten for å komme til kvartfinalene i Fjernsynet. Premien var en tur til Vinter-OL i Salt Lake City. Serien hadde premiere på NRK den 27. desember 2001. Ale-Skövde kyrka. Ale-Skövde kyrka er en sognekirke i Ale-Skövde församling i Lilla Edets kommun i Göteborgs stift. Den nåværende kirken ble bygget i med en mur bevart fra en eldre kirke. Døpefonten er fra 1200-tallet. Tarald Myrum. Tarald Myrum (født 19. september 1952) er fylkespolitiker i Aust-Agder og ordfører i Valle. Han representerer Senterpartiet. Han var ordfører i Valle fra 1992 til 1999, da Steinar Kyrvestad ble ordfører i Valle. Myrum gikk da inn i fylkespolitikken og var med i Aust-Agder fylkesting, hvor han var medlem av fylkesutvalget. I 2011 kom han tilbake som ordfører i Valle. Han gikk ut av Hornnes gymnas i 1973 og studerte deretter på Norges Landbrukshøgskole. Før han overtok slektsgården i Valle, var han leder av Setesdal Forsøksring. Han har også engasjert seg sterkt i Valle IL og vært leder der i en årrekke. Som ordfører var han en sterk pådriver for å få bygget idrettshall i Valle. Selv er han aktiv skiløper og har gått både Birkebeinerrennet, Vasaloppet og Sesilåmi, som han også har vært i administrativ ledelse for. Skudenes Camping. Skudenes Camping er en helårsåpen campingplass ved Skudeneshavn helt sør på Karmøy i Rogaland. Campingplassen har flere hytter samt plasser for telt, campingvogner og bobiler. Den tilbyr også utleie av båt, sykkel, PC og internett. Det er 800 meters gangavstand til Skudeneshavn sentrum, sandstrand, båthavn og golfbane. Sølvkroken. thumb Sølvkroken er en norsk produsent og distributør av utstyr til sportsfiske. Bedriften ble startet i Skien i 1930 av Bjarne Zachariassen, men flyttet i 1954 til nye lokaler på Stoa i Arendal. I dag har bedriften ca 60 ansatte. I 2009 var nye lokaler på Krøgenes, øst for Arendal, ferdig bygget. Produkter. Selv om Sølvkroken Spesial nr. 40 er det første produktet fra bedriften, er kanskje Svenskpilken det mest kjente. Revmatologi. Revmatologi er en medisinsk spesialitet som tar for seg revmatiske sykdomsformer både hos menn og kvinner i ledd, muskler, senehinner og nerver. Sykdommene er ledsaget av smerter og av organiske endringer i vekslende omfang. Lidelsene av revmatisme er meget utbredt både i Norge og resten av verden. Påskekrim. Påskekrim er kriminalromaner og kriminalnoveller lansert med tanke på ferie- og fritidslektyre i den stille uke. Påskekrim er for øvrig ikke bare begrenset til bøker, hefter og blader. Med radioen ble genren etter hvert prøvd ut som kriminalhørespill, og fenomenet ble ytterligere befestet da også NRK Fjernsynet omsider tok opp tradisjonen med å sende daglige krimserier i tre til fem deler, - i tillegg til enkeltstående, filmatiserte episoder av kriminalmysterier etter de store detektivromanforfatterne, Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes, Agatha Christies Hercule Poirot og Miss Marple, Alfred Hitchcocks filmer, m.fl. Spesielt Phyllis Dorothy James’ detektivhelt, Adam Dalgliesh, ble på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet nærmest ansett å være en nødvendig ingrediens i norsk påskefeiring. Opprinnelsen – en nyhetsbombe. Portrett av forfatteren Nordahl Grieg. Bratt og kameratene snek seg på toget på Haugastøl stasjon. Påskekrim synes å være et særnorsk fenomen, som visstnok skyldtes en meget vellykket reklamekampanje for kriminalromanen "Bergenstoget plyndret i natt". Boka var forfattet av Nordahl Grieg og Nils Lie under felles pseudonym, Jonathan Jerv. Den ble med brask og bram lansert i "Aftenposten" Lørdag 24. mars 1923, en uke før palmesøndag. Forfatterens bror, redaktør Harald Grieg i Gyldendal, satset stort på markedsføringen og kjøpte annonseplass på førstesiden av den riksdekkende avisen. Her ble utgivelsen avertert med store overskriftstyper rett under tittelen, som om det dreide seg om en viktig nyhetsoverskrift. Det lille (avert) plassert i annonsen var det få som la merke til, og avisredaksjonen ble nedringt av fortvilte mennesker som hadde familie og venner som passasjerer på toget. Den vellykkede markedsføringen hadde visse elementer av aprilspøk, og fulgte i grunnen opp plottet fra kriminalromanen, hvor ranet nettopp skulle finne sted natt til 1. april. Dessuten må det i bruk av nyhetsmediene kunne karakteriseres som en forløper for Orson Welles’ kringkasting av Herbert George Wells’ "Klodenes kamp", mer enn femten år senere. Spredningsmønsteret tilsvarer de såkalte hoax. Dermed var det lesende publikums forventninger om krim i påsken skapt, og Jonathan Jervs kriminalroman ga direkte opptakten til fenomenet «påskekrim». Ryfylke Visegruppe. Ryfylke Visegruppe, etter hvert kun Ryfylke, var en visegruppe fra Ryfylke i Rogaland. Gruppen ble dannet på slutten av 70-tallet og ga ut tre album før de ble oppløst i 1990. Historie. Gruppens første album, "Før oljå kom", ble sluppet i 1981 og inneholdt folketoner og salmer fra Ryfylke og Rogaland. For dette albumet fikk gruppen Prøysenprisen samme år. Album nummer to, "Forlis", ble gitt ut i 1983, og innehold egne sanger hovedsakelig skrevet av Bjørn Erik Vige. I 1984 sluttet Vige, og gruppen forkortet navnet til Ryfylke. Under dette navnet ga de ut albumet "Trekkfugler" i 1985 på eget selskap, denne gang med Bjørn Aslaksen som hovedkomponist. Begge de to siste albumene ble nominert til Spellemannprisen. Gruppen laget også en TV-serie for skolefjernsyn på NRK, og turnerte i USA i 1988. I 1990 ble gruppen oppløst. Siden har medlemmene Rønnaug Foss Alsvik, Bjørn Aslaksen og Bjørn Erik Vige startet egne karrierer. Sistnevnte har blant annet skrevet «Alle mine tankar», som vant Melodi Grand Prix 1993. I forbindelse med en konsert til inntekt for flodbølgeofrene i Asia ble gruppen gjenforent for en engangskonsert i 2005. I 2007 har gruppen ved enkelte anledninger gjenoppstått under navnet Ryfylke Visegutter, med seks av de mannlige medlemmene og med nytt materiale. Fylkesvei 726 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 726 i Sogn og Fjordane går mellom Muldsvor og Nyemarka, og mellom Haugen og Ytrehorn i Hornindal. Traséer: Muldsvor – Nyemarka (0,5 km), Haugen – Tomasgård (7,5 km), Gausemel – Ytrehorn (3,4 km) Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 60 Eksterne lenker. 726 Lagavulin. Lagavulin (uttales ordrett på norsk) er en skotsk maltwhisky. I likhet med Laphroaig og Ardbeg blir den produsert på den sørlige delen av den skotske øya Islay. Lagavulin er en kraftig whisky i det øvre prissjiktet, som kjennetegnes av en sterk og distinkt torvsmak. Også røyksmaken kjennes sammen med salt og tang. Lagavulin-destilleriet ble offisielt opprettet i 1816, men ulovlig destillering er dokumentert å ha eksistert på stedet så langt tilbake som 1742. Destilleriet ligger i tettstedet ved samme navn. Lagavulin blir produsert av White Horse Distillers som er eid av United Distillers & Vintners, som igjen er eid av Diageo plc. Eksterne lenker. Lagavulin Oppgang B. "Oppgang B" (1998) var en norsk tv-serie som gikk på NRK2 høsten 1998. Serien var et slags komiprogram med Kristopher Schau og hans bror Aleksander Schau, men med musikkvideoer innimellom sketsjene. "U:Musikk-redaksjonen" stod bak. Fra programannonsen om serien: "Det triste livet destillert og bearbeidet til det perfekte". Serien hadde premiere den 11. september 1998 og var ved Arne Thoresen og Anja Viuf. Rejected. "Rejected" er en absurd animasjonsfilm laget i 2000 av Don Hertzfeldt. Den fikk raskt en viss kultstatus. Den ble nominert til Oscar i 2001, i kategorien "Best Animated Short Film". I 2004 ble den rangert av Internet Movie Database som den tredje mest populære kortfilmen til alle tider. Handling. Filmen påstår å fortelle historien om sammenbruddet til animatøren som lagde den, Don Hertzfeldt. Historien blir fortalt i korte tekster på skjermen, og begynner med at Hertzfeldt blir ansatt av «the Family Learning Channel», et fiktivt TV-selskap, for å lage reklamesnutter. Alle arbeidene hans ble sett av klienten, og promte forkastet. Etter hvert som seerne selv får se snuttene, blir det klart hvorfor. Handlingen er preget av «Goddag, mann! — Økseskaft»-aktige dialoger, usannsynlige hendelser og umotivert vold. Den første filmen starter med en strekmann som står med en svær skje i den ene hånden. Foran ham står det en liten bolle. Han utbryter «My spoon is too big» (skjeen min er for stor), og det blir stille. Strekmannen gjentar så dette noen ganger. Deretter kommer en antropomorf banan gående inn i bildet, og erklærer: «I am a banana.» (jeg er en banan). Deretter kommer lyden av en støvsuger som skrues på, og reklameteksten klippes inn: «You are watching the Family Learning Channel». Det kanskje mest kjente sitatet fra filmen, er «My anus is bleeding» (anusen min blør). Den tegnede figuren som sier dette blir ikke hørt av sine like; de er alt for opptatt med å danse og prise livet. Figuren roper ut sin nød med høyere og mer skjærende stemme etter hvert som blødningen blir verre, men ender med å drukne i sitt eget blod mens de andre danser til en svensk versjon av «Nå er det jul igjen». På dette tidspunktet begynner alle avslagene å bli for mye for tegneren, og Hertzfeldts tegneserieunivers begynner å bryte sammen. Etter en kort periode der Hertzfeldt skulle ha gått over til å tegne utelukkende med venstre hånd, ender Rejected i et apokalyptisk klimaks. Det perfekte kupp. "Det perfekte kupp" var et norsk gameshow på 10 episoder som gikk på TV3 høsten 2000. Programleder var Nils Ole Oftebro. Konseptet gikk ut på at deltakerne skulle løpe inn og ut av bur og rør, svare på Trivial Pursuit-spørsmål og knekke bokstavkoder. Seerne kunne også delta og vinne premier ved å ringe. Konsept. Her skulle tre agenter, bestående av både kjendiser og ukjente, løse en rekke oppgaver og bekjempe fysiske hindre for å komme inn i et pengehvelv. Oppgavene underveis gav til sammen kodeordet for å åpne safen. Seerne kunne selv prøve å løse oppgavene og sende inn kodeforslag på sms og e-post. En av innsenderne ville rett etter programmet bli trukket ut til å vinne deler av, eller med maksimal flaks hele potten. Det var avhengig av hvordan det gikk med den ene agenten som til slutt sto igjen med pengene. Agenten skulle forsøke å komme ut av bygget med fangsten på opp til 666 000 kroner. Jo lengre tid agenten brukte på å komme ut, jo mer av potten vant den uttrukne seeren. Deltagerne var blant annet hentet fra serien "Robinsonekspedisjonen", slik som Mette C. Iversen, Bjørn E. Poppe Thorsen og John Olav Vinge. Regi var ved Trygve Allister Diesen. Seertall. Programmet hadde lave seertall. Premieren ble sett av 145 000. Senere falt tallene ned til 100 000. Det internasjonale polaråret. Det internasjonale polaråret 2007–2008 (International Polar Year (IPY)) var et stort internasjonalt forskningsprogram i regi av Det internasjonale vitenskapsråd (ICSU) og Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). Hensikten var å samle krefter for å framskaffe ny viten om natur, miljø og samfunn i polarområdene. Formålet var også å styrke polarforskninga, som er både dyr og krevende. Internasjonalt blei det etablert ei styringsgruppe (Joint Committee), oppretta av ICSU og WMO, og et sekretariat, lokalisert i Cambridge i Storbritannia. I alt fikk 206 forskningsgrupper fra over 60 land godkjent forskningsprosjekter, og det var norske deltakere i rundt halvparten av disse. I Norge var polarårssatsinga leda av Norges forskningsråd, som finansierte 30 prosjekter fra ei særbevilgning på 289 millioner kroner og en del bevilgninger over andre forskningsprogram. I tillegg har de deltakende forskningsinstitusjonene lagt inn betydelige egenandeler. Polaråret tok til 1. mars 2007 og varte to år, dette for å gi godt rom for feltarbeid i polområdene, som har særegne lys- og temperaturforhold. Mange forskningsprosjekt fortsatte i 2009 og 2010 med intensive analysefaser. I juni 2010 ble det arrangert en stor avsluttende forskningskonferanse i Oslo. Tidligere polarår. Dette er fjerde gangen det gjennomføres ei internasjonal satsing i form av et polarår. Det første polaråret 1882–83. Det var den østerrikske oppdageren Karl Weyprecht som fikk ideen. Han blei klar over at løsninga på mange fundamentale problemstillinger innen geofysikk og meteorologi sannsynligvis ville være å finne ved polene. Videre innså han at utforsking av disse områdene krevde internasjonalt samarbeid. 12 nasjoner deltok. Det andre polaråret 1932–33. Denne gangen deltok 40 land, og det blei oppretta like mange permanente observasjonsstasjoner i Arktis og flere stasjoner i Antarktis. Det var WMO som stod bak og særlig undersøkte en de globale virkningene av jetstrømmen. Det blei også gjort store framskritt innen forskning på magnetisme, atmosfære og radioteknologi. Det tredje polaråret 1957–58. Dette hadde betegnelsen Det internasjonale geofysiske år og førte til ei omskrivning av mange geofysiske lover. Teorien om jordplatedrift blei bekrefta. De første satellittene blei skutt opp, deriblant den sovjetiske Sputnik. De første estimatene av den totale ismassen på Antarktis blei framlagt. Det dannet også grunnlaget for en internasjonal avtale om forskning i og forvaltning av Antarktis, Antarktistraktaten. Polo under Sommer-OL 1920. Polo under Sommer-OL 1920. Polo var med på det olympisk programmet for tredje gang 1920 i Antwerpen, tidligere 1900 i Paris og 1908 i London. Final Fantasy VI. "Final Fantasy VI" er et konsollrollespill utviklet av Square Co. og originalt utgitt til Super Nintendo Entertainment System i Nord-Amerika (som "Final Fantasy III") i 1994. "Final Fantasy VI" ble ikke offisielt utgitt i Europa før i 2002 for Sonys PlayStation. "Final Fantasy VI" ble også senere utgitt til Game Boy Advance. Handling. 1000 år etter en krig kjent som War of the Magi, der verden nesten ble ødelagt av maskiner som fungerte med magiske krefter, begynner en mann kalt Gestahl å samle soldater til et Imperium for å ta over verden. Hans hær, ledet av generalene Kefka Palazzo, Leo Cristophe og Celes Chere, ved hjelp av en mystisk teknologi kalt Magitek, oppfunnet av en mann ved navn Cid, tar gradvis kontroll, uten videre opposisjon. Det eneste som står i mot imperiet er en liten gruppe rebeller kjent som The Returners. Spillet begynner med tre personer i Magitek-rustning, Biggs, Wedge, og en ukjent kvinne med magiske krefter, på vei mot minelandsbyen Narshe, for å undersøke en Esper, magiske vesener, som har blitt sett der. De slår lett gjennom landsbyboerne som prøver å gjøre motstand. De når eventuelt fram til Esperen, som reagerer på kvinnen. Biggs og Wedge blir sannsynligvis drept, og kvinnen besvimer. Hun våkner neste dag, og får vite av en mann at hun har blitt holdt under tankekontroll av Imperiet. Hun har hukommelsesfeil, men husker deler av tiden som slave av Imperiet og hennes navn: Terra Branford. Mennene i landsbyen krever å få henne tatt til fange, men mannen lar henne gå. Hun sniker seg ut bakdøren, men blir fanget og slått bevisstløs. En tyv kalt Locke Cole beskytter henne mot Narshes soldater, og de drar til den Imperie-allierte slottsbyen Figaro. Der møter de kongen av Figaro, Edgar Roni Figaro. Figaro er allierte med Imperiet på utsiden, men jobber sammen med The Returners mot Imperiet. Kefka, Keiser Gestahls høyre hand og general av hans hær, har blitt sendt til Figaro for å finne Terra. Edgar hevder å aldri ha sett henne, og Kefka tenner på Figaro for å overtale ham. Figaro bruker sin forsvarsmekanisme og graver seg under jorden, mens Edgar, Locke og Terra slipper unna Kefka ridende på Chocoboer. De bestemmer seg for å dra til The Returners' base, og på veien møter de Edgars bror Sabin Rene Figaro, og Shadow, en mystisk leiemorder. Når de kommer fram til basen, forteller Edgar om saken til lederen, Banon. De bestemmer seg for å bruke hennes magiske krefter til å vinne mot Imperiet, og de planlegger å dra tilbake til Narshe for å få Terra til å kommunisere med Esperen. De lar Terra selv få bestemme hva hun vil gjøre. Hun bestemmer seg etterhvert for å gå med på det. Locke må gå til byen South Figaro for å snike seg rundt og finne ut Imperiets planer. Og Edgar, Sabin, Terra og Banon seiler en flåte ned Lete River mot Narshe. I Lete River møter de en sur blekksprut ved navn Ultros, en boss som dukker opp gjentatte ganger i spillet. Etter kampen bestemmer Sabin seg for å gå etter Ultros, og detter av flåten. Spilleren får nå valget mellom å følge tre scenarioer. Et med Locke og hans eventyr i South Figaro, et med Edgar, Terra og Banons gjenkomst til Narshe, og et med Sabin. I South Figaro møter Locke Imperiets general Celes, som har blitt fengslet for forræderi. Locke sverger å beskytte henne og hun blir med ham til Narshe. På flåten når Edgar, Terra og Banon fram til Narshe, og sniker seg inn. De snakker med lederen for landsbyen der og venter på de andre. Sabin møter etterhvert Shadow igjen og når fram til en imperialsk base. De planlegger å ta over kongedømmet Doma. Samurai-krigeren Cyan Garamonde står imot Imperiet og slår tilbake deres angrep, og de trekker seg tilbake. General Leo, som leder angrepet, blir lurt bort av Kefka, som ikke har noen respekt for noen, og Kefka forgifter vannet til Doma. Alle innbyggerene i Doma, kongen, til og med Cyans sønn og kone blir drept av giften. Cyan blir rasende og drar mot leiren til imperiet. Her får han hjelp av Sabin og Shadow. Etter de slår Imperiet bort, drar Shadow. Sabin og Cyan ender opp på et tog på vei til dødsriket, men slipper unna. Cyan ser sin døde kone og barn her. Etter de slipper av toget, tar de den eneste veien mulig – ned en foss mot ødelandet Veldt. De blir slått bevisstløse i fossen og ender opp nær Veldt. Der møter de Gau, en ung mann som har bodd som en huleboer på Veldt hele livet, og han viser dem en «skinnende skatt»: En dykkerhjelm. De reiser så undervann til Narshe. I Narshe er alle vennene er samlet igjen. Men Kefka angriper dem, og taper. Terra prøver å kommunisere med Esperen. Men hun reagerer på den og blir forvandlet til en skinnende skikkelse. Ute av kontroll, flyr hun vest, mot byen Zozo. De drar etter henne. De finner henne i Zozo under vakt av en Esper kalt Ramuh, som kan leve blant folk fordi han ser ut som et menneske. Han forteller sannheten om Terra, og at hun er datter av en Esper og et menneske. Han forklarer også at Imperiets Magitek er skapt av Esper-krefter, som har blitt sugd ut av Esperene. Han foreslår at de drar til Imperiets hovedstad Vector og Magitek-laboratoriet der, for å se om noen Espers er i live. For å komme til Vector, må de ha et luftskip. En mann kalt Setzer Gabbiani har verdens eneste. Setzer er forelsket i operasangerinnen Maria, og Celes ligner henne på en prikk. De lurer da Setzer, men blekkspruten Ultros har en egen plan for å ødelegge operaen. Celes lærer Marias rolle og synger i operaen, men Locke finner ut om Ultros' plan og stopper han. Da dukker Setzer opp og kidnapper Celes. Locke og de andre sniker seg etter, og de gjør et veddemål med Setzer. Setzer blir lurt, og blir med the Returners. De flyr til Vector og Magitek-laboratoriet. I Magitek-laboratoriet finner de Kefka, som er oppgitt over at han får sugd så lite krefter ut av Esperene får de går tom for energi og dør. Han hiver to utbrukte ned en sjakt, og etter en kamp mot dem, bestemmer de seg for å bli Magicite: Steiner fylt med Espernes energi, som kan lære vanlige mennesker den fortapte kunsten magi. I senteret av laboratoriet møter de Cid, som har undersøkt Esperene. Da dukker Kefka opp, og forstår at Esperenes fulle kraft ligger i Magicite, ikke av å suge ut kreftene deres. Celes blir tatt av Imperiet igjen. De slipper så vidt unna, og en angrende Cid forteller dem om Esperenes hjemmested øst for Vector. De drar dit med Terra, som nå er bevisst igjen. Døren til Esper-riket reagerer, og åpner seg. De flyr mot Vector og ødelegger Imperiets by. Etter dette besegles døren til Esper-riket. Imperiet gir da opp, og sier det er fred igjen. Etter en bankett med keiser Gestahl, drar Terra og Locke mot byen Thamasa, hvor Esperene dro. De drar sammen med General Leo, Shadow og Celes. Der møter de en gammel magiker ved navn Strago Magus, og hans barnebarn Relm Arrowny. Etter å ha reddet Relm fra en brann, drar de til Esperenes hellige sted i fjellene. Der møter de Ultros igjen, og finner tre hellige statuer – miniaturer av The Warring Triad, de tre gudenes statuer. Men imens angriper Kefka byen Thamasa, og dreper General Leo. Han dreper også alle Esperene med magi, og tar deres Magicite. Gestahl og Kefka bruker de til å skape et helt nytt kontinent, som flyr. De drar opp mot kontinentet, hvor Kefka og Gestahl skal suge opp kraften fra Warring Triad. Men Kefka bruker kraften til å drepe Gestahl. Han prøver da og dytte statuene, som holder verden i balanse ut av posisjon. Shadow prøver å stoppe ham. Kontinentet begynner å bryte i stikker, men de slipper så vidt unna på luftskipet. Himmelen blir svart, kontinenter bryter sammen, folk blir sugd ned i sprekker. Verden blir ruinert og er forandret for alltid. Ett år senere våkner Celes i en hytte på en øy. Cid har holdt henne levende mens hun var bevisstløs i ett år. Cid dør, og etterlater ett brev til Celes om en flåte hun kan bruke til å dra vekk fra øya med. Hun gjør det, og møter Sabin igjen. De drar sammen til Mobliz, hvor Terra har mistet lysten til å slåss, og passer på de mange foreldreløse barna. I en kamp mot monsteret som terroriserer byen, blir Terra skadet. Hun blir ikke med Celes og Sabin. De møter på en mann som ligner på Edgar, men kaller seg Gerad. Han planlegger å snike seg inn i Figaro, som har blitt sittende fast under jorden. Han avslører seg selv som Edgar, og tar over Figaro igjen. De drar til byen Kohlingen, hvor Setzer sitter i en bar og har gitt opp. Men han blir overtalt, og henter et luftskip han begravde sammen med sin gamle kjæreste. Etterhvert drar de til Kefka's Tower, hvor Kefka nå regjerer som en Gud. Etter en lang vei opp tårnet, laget av biter av byene han ødela, finner de endelig Kefka. Kefka har nå blitt sinnssyk, misantropisk og nihilistisk. De slåss mot merkelige monstre, bisarre parodier av kjente kunstneriske mesterverk får de når Kefka, som nå har utviklet vinger og blitt en Gud. Etter det siste slaget, begynner Kefka og løse seg opp, og all hans magi forsvinner. Magien holdt tårnet oppe, og nå raser det sammen. Alle klarer å unnslippe ved å bruke sin kløkt eller spesielle evner. Men, når de ødela statuene i prosessen, begynner magien å forsvinne også. Alle Magicite-biter oppløses, og Terra blir et vanlig menneske igjen. Verden kunne nå bygges opp igjen, og leve uten krig i mange, mange år. Vannpolo under Sommer-OL 1920. Vannpolo under Sommer-OL 1920. Vannpolo var med for femte gang på det olympiske programmet 1920 i Antwerpen. Tolv lag deltok. Storbritannia ble olympiske mestere for fjerde gang i vannpolo. De beseiret hjemmelaget Belgia med 3-2 i finalen. Bjørn Stabell. Bjørn Stabell (født 31. juli 1938 i Ålesund) er en norsk psykolog og statsstipendiat. Sammen med sin tvillingbror Ulf Stabell ble han utnevnt til statsstipendiat i 1986. Brødrene Stabell har gjort viktige bidrag til synsforskningen. Ikke minst har de bidratt til beskrivelsen av stavenes og tappenes funksjon. Deres forskning har også belyst andre emner, som mekanismer bak øynenes tilpasning til lys og mørke. Lycée Louis-le-Grand. Lycée Louis-le-Grand (noen ganger kalt LLG) er en offentlig høyere skole i Paris, allment betraktet som en av de mest krevende i Frankrike. Etter å ha vært kjent som "Collège de Clermont", fikk den navnet sitt til ære for Ludvig 14. etter at han besøkte skolen og tilbød den sin beskyttelse. Den har både et videregående trinn (et "lycée" med 800 elever), og et forberedende trinn ("classes préparatoires" med 900 studenter), som forbereder dem for de elitistiske Grandes écoles. Louis-le-Grand er berømt for å få svært mange inn på École Polytechnique og École Normale Supérieure. Louis-le-Grand, som ble grunnlagt i 1563, ligger i hjertet av Latinerkvarteret, det tradisjonelle studentområdet i Paris. Området rommer også de eldste og mest prestisjefulle utdannelsestedene i Frankrike, Sorbonne og Collège de France. Louis-le-Grand spiller en ledende rolle i utdannelsen av den franske eliten. Talløse tidligere studenter har blitt statsmenn, diplomater, prelater, franske marskalker, medlemmer av Académie française og forfattere. Både Molière, Voltaire og Victor Hugo er tidligere studenter som ble berømte forfattere, Georges Pompidou, Valéry Giscard d'Estaing og Jacques Chirac, som alle ble presidenter i den franske femte republikk, var på Louis-le-Grand. Det samme gjelder utenlandske statsoverhoder, som Léopold Sédar Senghor (den første presidenten i Senegal). Josef. Josef er et mannsnavn som er avledet av hebraisk "Jōsēph", «Herren skal forøke». Utbredelse. Navnet er svært vanlig i Østerrike, Tsjekkia og Sveits. Andre former av navnet er også svært vanlige i Slovakia ("Jozef"), Ungarn ("József"), Polen ("Józef") og USA ("Joseph"). Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Josef (stamfar). Josef eller "Yosef" (hebraisk יוֹסֵף, Jōsēph, «Herren skal forøke») er en betydelig figur i "Den hebraiske Bibelen" og "Det gamle testamente". Han var den ellevte av Jakobs tolv sønner og den første av de to sønnene han fikk med Rakel. Etter at brødrene ble misunnelige på ham solgte de ham som slave. I Egypt ble han ansatt hos en mann ved navn Potifar, men her moststod han en gang Potifars hustrus forførelser, og ble kastet i fengsel. Ved å tyde faraos drømmer ble han opphøyd til hans mest betrodde mann og fikk han det nye navnet "Safenat-Paneah" av farao. Siden møtte han sine brødre igjen, men gav seg ikke til kjenne før han hadde satt dem på prøve. Jakob brakte deretter hele sin familie ned til Egypt hvor de bosatte seg i landområdet Gosen (i nordlige Egypt, der hvor folket hyksos på et tidspunkt holdt til). Josef døde til sist 110 år gammel. Han bad om at hans legeme måtte bringes tilbake til landet og bli begravet der. Han ble balsamert, og da israelittene forlot Egypt tok de hans legeme med seg. Josefs levninger ble til sist begravet i Sikem på det stedet som Jakob hadde kjøpt av kana'anittene. Hans to sønner Manasse og Efraim ble forfedre til to av stammene i Israel. Noen «Josefs stamme» eksisterte derfor ikke. Levi stamme var prester og tempeltjenere, derfor tas ikke de med når man regner opp de tolv. Moderne bibelkritikere ser på den som en mer eller mindre fiktiv fortelling fra 400-tallet f.Kr., satt inn i "Toras" fortelling for lage en forbindelse mellom fortellingene i "Første Mosebok" med deres syrisk-palestinske fortelling og de gjenværende Moses-sentrerte bøkene om utvandringen fra Egypt og vandringen i ødemarken. Navnet Josef. Teksten gir to forklaringer på Josefs navn: det første, fra "Toras" elohistkilde, basert på rotordet /'sp/, i betydning «ta fra, unna» mens det andre, fra jahvistkilden i "Tora", siterer et tilsvarende rotord /ysp/, i betydningen «tilføye». Påskeferie. a>turer i fjellet selv om slike aktiviteter i virkeligheten bare angår under ti prosent av befolkningen. Påskeferie er ferie, det vil si fri fra arbeid og skole, i påsken. Påskeferie er i stor grad et særnorsk fenomén siden Norge er ett av de få land i verden som holder sammenhengende helg fra og med skjærtorsdag til og med 2. påskedag. Selve kjernehelgen gir altså de aller fleste minimum fem sammenhengende fridager eller påskeferie. Samtidig fører generøse fridags-, flexi- og avspaseringsordninger i norsk arbeidsliv og skole til at påskehøytid for mange blir det samme som ti sammenhengende fridager – fra og med «palmelørdag», det vil si lørdagen før palmesøndag, gjennom hele den stille uke til og med 2. påskedag. Myter og fakta om påskeferien i Norge. Mens mytene om at påskeferier og påskefjell er noe som angår alle, er faktum at 85% av den norske befolkningen (mellom 16 og 79 år) har hjemmepåske, det vil si tilbringer påskeferien hjemme. Av de 15% som reiser på påskeferie, drar nesten like mange til kysten som til fjells. Thomas Hylland Eriksen antok i en kronikk i Dagbladet i 2000 at kun 3-5 prosent av befolkningen tilbragte påsken i en hytte på fjellet. Folk fra Oslo, Akershus, Rogaland, Agder og Trøndelag er de som i størst utstrekning reiser bort, mens innbyggere i Nordland og Hedmark er de mest hjemmekjære. Gjennom klisjépregede fremstillinger i media og i de offentlige rom skapes og forsterkes årlig et inntrykk av at ski, sol, snø, appelsiner, kvikk-lunch og påskekrim i peiskroken er en del av påsken for folk flest. I virkeligheten er påskeferie for den store majoriteten først og fremst fritid og rolige dager på hjemmebane – kanskje med noe samvær med slekt og venner. Den brune hudfargen en får etter lange utedager og soling i tynn høyfjellsluft og snørike omgivelser, kalles gjerne «påskebrun», mens den økte biltrafikken til og fra fjellet først og sist i ferien kalles «påsketrafikk». «Påskeføre» brukes vanligvis om skiføret i påska, da snøen ofte er gammel, grov og kornete, våt om dagen og skarp om kvelden. Påsken pleier forøvrig å være høysesong for innbrudd, særlig i privatboliger. I perioden fra 1995 til 2005 økte antallet innbrudd gjennomsnittlig med 37 prosent i påskedagene i forhold til ellers i året. I 2006 var økningen mindre, delvis på grunn av forebyggende tiltak som boligalarmer og annet. Josef, Jesu fosterfar. Josef var ifølge Bibelen gift med Maria, Jesu mor og var tømrer. (Matt 13:55) Josef tilhørte kongeætten, og anerkjennelsen av Jesu slektslinje tilbake til kongene var derfor viktig. (Matt. kap. 1) Han var forlovet med Maria da hun mottok engelens budskap om at hun skulle føde Jesus. Etter noen kvaler tok Josef på seg oppgaven som Jesu far. Bibelen gir få detaljer om Josefs senere liv, og sier ikke når han døde. Josef står senest oppført i Bibelen i Lukas evangeliet i kapittel 2, under "Jesus som tolvåring i tempelet". Siden Bibelen ikke gir mange detaljer som Josefs senere liv, kan det se ut til at han i motsetning til Maria døde før Jesu korsfestelse. Han regnes i dag som helgen og er arbeidernes skytshelgen. Festdag 19 mars samt 1 mai (Josef arbeidernes dag). Piano Piano. "Piano Piano" var et humoristisk musikkprogram og talkshow på 12 episoder som gikk på TV 2 høsten 2005. Programleder Ingrid Bjørnov skulle i denne programposten by seerne på verbale og musikalske "hverdagsnevroser". 3-4 gjester ble invitert til hvert program, både musikalske og umusikalske, sammen med noen aktuelle og noen svært uaktuelle. Overgangen fra musikk til prat skulle være flytende. Serien hadde premiere på TV 2 den 1. oktober 2005 og gikk frem til lillejulaften på lørdagskveldene. I første program var Per Kristian Foss, Lisa Stokke, Heine Totland og Åsleik Engmark gjester. Våren 2006 kom komiduoen "Bye & Rønning" med parodien "Flygel Flygel", der de fremhevet Bjørnovs karakteristiske overleppe og måten å syngeprate seg gjennom programmet. Iljusjin Il-96. Iljusjin Il-96 er et russisk passasjerfly utviklet for mellom- og langdistanseruter. Prototypen fløy første gang 28. september 1988. Flyet ble sertifisert 29. desember 1992 og ble tatt i bruk av Aeroflot i 1993 under betegnelsen Il-96-300. I 1997 ble produksjonen av fraktvarianten Il-96T startet. Dette har et forlenget skrog og kraftigere motorer. En tilsvarende variant for passasjertrafikk har vært under utvikling som Il-96M. Puls. Puls er slagene man merker hvis man kjenner på huden over en arterie. Slagene man kan kjenne er hjerteslagenes puls. Det er derfor vi kaller arteriene pulsårer. Pulsfrekvensen kan variere mellom hvilepuls på 40 til makspuls på rundt 200 slag i minuttet. Hvilepuls. Hos menn kan hvilepulsen ligge på rundt 60-70. Hos kvinner kan den være litt høyere. Barn har gjerne 90-100 mens spedbarn ligger på 130-150. God kondisjon gir lavere hvilepuls. En person som er godt trent kan ha hvilepuls ned mot 40. Makspuls. formula_1. Denne måten å regne ut makspuls på er ikke nødvendigvis nøyaktig. Olympiatoppens utholdenhetsavdeling bruker formelen 220 – (alder x 0,7), mens forskere ved NTNU mener at følgende formel gir et mer nøyaktig resultat: 211 – (alder x 0,64). Man kan også måle makspuls ved hjelp av en pulsklokke, og man bør da varme tilstrekkelig godt opp før man sykler eller løper med gradvis økende intensitet i fire-fem minutter. Dette gjentas to til fire ganger. Å måle makspuls manuelt er en stor påkjenning for kroppen og ikke spesielt sunt. Det anbefales å kontakte lege hvis man er usikker på hvordan kroppen vil takle en slik påkjenning. Det kan også være en fordel å utføre testen i kontrollerte omgivelser, for eksempel på en ergometersykkel eller en tredemølle. Pulstelling. En pulsklokke kan være et nyttig redskap for å måle puls. Man kan også måle dette manuelt ved å føle med peke- og langefingeren på tommelfingersiden av håndleddet. I flere undersøkelser har det blitt gjort funn som tyder på at manuell måling av puls er lite nøyaktig. Derfor rådes det sterkt til å anskaffe en pulsmåler, hvis det er et behov for å måle puls etter for eksempel trening. Rosenhoff. Rosenhoff er et boligstrøk i Bydel Grünerløkka Oslo, altså som del av de tradisjonelle arbeiderstrøkene på Østkanten i byen. Rosenhoff ligger nord for Carl Berners plass og Rodeløkka, sør og øst for parkområdet Torshovdalen, og vest for Sinsenbyen. Strøket som er bygd på grunnen til den tidligere løkken Rosenhoff, er trekantformet, og avgrenses av Mailundveien i nordvest, Rosenhoffsgata i sør, og Trondheimsveien i øst. Trikken går også gjennom denne delen av Trondheimsveien, og Sinsenlinjen har et trikkestopp på nettopp Rosenhoff. I 2009 bodde det 1505 personer på Rosenhoff. Boligene ble bygd ut av kommunen etter en brann og et vedtak i 1913 og var tiltenkt å romme 1200 personer i en- og to-romsleiligheter med kjøkken og fellestoaletter på gangen. Sentralt i strøket ligger Rosenhof skole som åpnet i 1917 og ble nedlagt i 1968. Lokalene ble da tatt i bruk som barnehage og siden senter for norskundervisning for fremmedspråklige. Området har også hatt industri, blant annet trykkerivirksomhet. Rosenhoff Idrettslag ble stiftet 1931, men driver i dag bare Rosenhoff Hockey som ble dannet i 1953. The Shield. "The Shield" er en amerikansk action-kriminaldrama-serie om en politiavdeling hos Los Angeles Police Department i den fiktive bydelen Farmington. TV-serien er kjent for sin «realistiske dokumentar-lignende filming» og kontroversielle portrettering av korrupte politimenn. Første episode ble sendt på TV-kanalen FX i USA 12. mars 2002, og varte fram til 25. november 2008. Handling. I serien følger man den eksperimentelle politistyrken kalt «The Strike Team», som er opprettet for å kontrollere kriminelle gjenger og narkotika-handel i Farmington, som er kjent for å ha en meget høy kriminalitet. The Strike Team består av de fire kriminalbetjentene Vic Mackey, Shane Vendrell, Curtis «Lemonhead» Lemansky og Ronnie Gardocki. The Strike Team er en meget effektiv og gjør mange arrestasjoner, men avdelingen er også meget dyr og har rykte på seg for å drive med korrupsjon. Politistasjonen går under kallenavnet «The Barn» og er bygd i en tidligere kirke. PC-spill. I januar 2007 kom PlayStation 2 og PC-spillet "The Shield". Spillet er et tredjepersons action-spill med Vic Mackey i hovedrollen, som går ut på å gjøre arrestasjoner, forhøre kriminelle og annet politiarbeid. For hver beslagleggelse man gjør kan man selv velge om man vil levere pengene, narkotikaen eller våpnene inn som bevis-materiale eller beholde de selv. Ved å beholde de selv øker Mackeys pensjonsfond og ved å levere de inn kan man senke Vic Mackeys «heat-level». Hver gang Vic Mackey gjør noe mistenksomt eller kriminelt (unødvendig vold/drap) øker nivået på «heat-meter». Roller. Listen er ikke komplett, men inneholder de mest sentrale rollene og kan inneholde spoilere. Andre mottatte priser. Television Critics Association Awards Satellite Awards ALMA Awards NAMIC Vision Awards Landhockey under Sommer-OL 1920. Landhockey under Sommer-OL 1920. Landhockey var med for andre gang 1920 i Antwerpen, første gang var 1908 i London. Fire nasjoner stilte lag, det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes én gang. Storbritannia vant alle sine kamper og ble olympiske mestere i landhockey. Ammerud. Ammerud er en drabantby i bydel Grorud i Oslo, og er tilholdssted for bydelsadministrasjonen. Fra 1960-tallet ble jordveiene på Ammerud utviklet med en rekke boligblokker, og atriumhus. Bebyggelse. Blokkene på Ammerud er markante landemerker. Byggingen av atriumhusene var et unikt prosjekt, tegnet av arkitekt Håkon Mjelva og utført av tømmermester Torstein Haugen. Husene på 87 kvadratmeter dekker et stort område. Mjelva stod også bak utformingen av blokkene. Utbyggingen skjedde i hovedsak i regi av Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS). Senere er området det også utvidet med rekkehus. Ammerud er preget av ulike boligformer, fra Oslos største drabantbyblokker med blant annet fire 13 etasjers skiveblokker, via de særpregende atriumhusene, til et villaområde mot Lillomarka i nord. Området består av et konglomerat av nasjonaliteter i et flerkulturelt miljø, med barn og voksne fra forskjellige land. Sentralt beliggende er Ammerudhjemmet, et sykehjem for eldre, bygget i 1970 og som drives av Kirkens bymisjon. Bygget ble tegnet av Harald Hille. Ammerudhjemmet er et samlingspunkt og kultursenter med egen kafe og en rekke arrangementer gjennom året. Like ved ligger nye Ammerud skole og gamle Ammerud gård. Geografi. Til Ammerud hører også Huken pukk- og asfaltverk som ligger mot øst, ved Ammerudveien, nær Grorud. En eldre nedlagt del av pukkveret er kjent som Lillomarka Arena, og er arrangementssted for friluftsrockefestivalen GranittRock om sommeren, og en arena for skiidrett på vintern. Nærheten til Lillomarka gjør Ammerud til et naturlig utgangspunkt for turer i marka, og spesielt Lilloseter. I Lillomarka innenfor Ammeruds grenser ligger drikkevannskildene Breisjøen og Alnsjøen. Mot vest ved grensa til Rødtvet ligger Apalløkka og badevannet Vesletjern. Etymologi. Navnet Ammerud kommer av gamle Ammerud gård. Gårdens navn kommer fra norrønt, "Ambaruð", der første stavelse viser til et gammelt mansnavn, Ambi. Andre stavelse "ruð" (rud) har betydningen nyrydningsgård. Området kan da antas å ha vært ryddet av en som het Ambi, en gang i tidsperioden 1050–1350. Joshua Reynolds. Sir Joshua Reynolds i et selvportrett. Det berømte portrettet av Dr Johnson som viser hvordan Johnson konsentrerer seg intenst om ordene i en bok. Det viser også, mente Johnson, hans svake øyne. Joshua Reynolds (født 16. juli 1723, død 23. februar 1792) var en av de mest betydningsfulle og innflytelsesrike engelske malere på 1700-tallet. Han spesialiserte seg i portrettmaleri og fremmet en «Grand Style», "storstilt stil", i maleriet som var avhengig av en idealisering av det ufullkomne. Han var også en av grunnleggerne og første president av "Det kongelige kunstakademi", Royal Academy. Kong Georg III verdsatte maleren og hans prestasjoner nok til å adle ham i 1793 slik at han kunne kalle seg Sir Joshua. Oppvekst og læretid. Portrett av Baron Heathfield, 1787.Reynolds ble født i Plympton St Maurice i Devon den 16. juli 1723 som sønn av en prest og skolerektor. Han leste tidlig klassisk litteratur, en interesse han beholdt hele livet og mange av de mest betydeligste forfatterne i samtiden ble hans nærmeste venner. Fra ung alder strebet han til å bli billedkunstner og i 1740 gikk han i lære hos den fasjonable, men konvensjonelle portrettmaleren Thomas Hudson som han ble hos inntil 1743 da han reiste tilbake til Devon. Her malte han en serie med malerier med temaer fra sjøfarten i Plymouth som avslørte hans manglende erfaring. I 1744 dro han til London for to år for å skaffe seg større erfaring, spesielt fra tidligere malere. Fra 1749 og til 1752 tilbrakte han i Italia, hovedsakelig i Roma hvor han studerte de gamle mestrene og fikk en smak for den "Grand Style", men skaffet seg også en selvstendig stil bestående av dristige penselstrøk og bruk av "impasto", en tykk overflatetekstur med maling, noe som kan ses i hans portrett av "kaptein John Hamilton" i 1746. London. Fra 1753 og framover levde og arbeidet han i London. Han tok et heldig og lønnsomt grep ved at han fra 1755 ansatte assistenter som hjalp ham å utføre tallrike oppdrag. Det er blitt sagt at han igjennom sitt lange liv produserte så mange som tre tusen portretter. De første London-portrettene hadde kraftfull og naturlighet som kan studeres i eksempelvis hans portrett av "Augustus Keppel" (1753–1754) og som nå er i Det nasjonale maritime museum ved Greenwich i London. Oppstillingen er ikke original, men en hellenistisk etterligning fra 400-tallet som Reynolds hadde studert i Vatikanet og hans studier fra Roma er åpenbart tilstede i de fleste av hans første bilder. Hans kvinneportretter av eksempelvis "Nelly O'Brien" (1760–1762) er preget av mild sjarm og er forsiktig observert. Etter 1760 ble Reynolds stil stadig mer klassisk og selvbevisst. Etter hvert som han ble preget av barokke motestrømninger fra Europa, spesielt 1700-tallets Bologna i Italia, foruten den arkeologiske interessen fra gresk-romerske antikviteter som samtiden var manisk opptatt av, ble hans stil mer antikk og mistet mye av den sympati og forståelsen hans første verker var preget av. Innflytelsesrike venner. "Frøken Bowles med hunden sin". Merk at fargegjengivelsen ikke er korrekt.Reynolds ble en nær venn av Dr Johnson, Oliver Goldsmith, Edmund Burke, Henry Thrale, David Garrick og kunstneren Angelica Kauffmann. Han var en av de første medlemmene av "Det kongelige samfunn for kunsten", Royal Society of Arts, ettersom det ikke eksisterte offentlige utstillinger av kunst av samtidskunstnere i London før 1760. Senteret bidro til å holde en rekke suksessfulle utstillinger som også tiltrakk seg kongelig gunst. Sammen med Thomas Gainsborough fikk Reynolds også opprettet "Det engelske kunstakademi" som utgikk som egen organisasjon fra "Det kongelige samfunn for kunsten". Sammen med sin rival, den fire år yngre Gainsborough, var Reynolds den dominerende engelske portrettmaleren i løpet av den siste halvdelen av 1700-tallet. Han mente oppriktig at historiemaleriet hadde høyere prestisje, men vegen til suksess gikk via overklassen og sosieteten, og for dem var portrettet viktig. I kontrast til Gainsborough malte Reynolds i en mer idealisert stil. Den engelske kunsthistorikeren E. H. Gombrich har sammenlignet Reynolds maleri "Frøken Bowles med hunden sin", malt i 1775, et yndig bilde av et pikebarn som klemmer hunden sin med et tilsvarende bilde som Diego Velázquez gjorde ca 1600. Velazquez er først og fremst opptatt av fargespillet i barnets kledning. Barnets positur er stiv, avventende og uten kontakt mellom hunden og barnet, men hos Reynolds er det først og fremst barnets naturlige og henrykte blikk og hennes rørende kjærlighet til hunden som han vil fange inn. Fargene er derimot fremstilt flatt og gitt mindre betydning. Ødeleggende eksperimenter. Reynolds var teknisk begavet, men utålmodig. Hans jag etter å eksperimentere med ulike pigmenter og materialer led under at han verken var nøyaktig eller systematisk. Hans hensikt var å kopiere de gamle mestrenes virkemidler på kortest mulig tid. Ettersom han mente at de tradisjonelle mediene tørket for seint i det fuktige britiske klimaet la han til mengder av tørrestoff, spesielt smeltet voks blandet med terpentin som han var beryktet for å bruke mengder av. Denne pastaen gjorde det mulig for ham å fremkalle forskjellige og frapperende effekter i henhold til hvor mye tynningsmiddel han brukte. Etter sigende skal han ha sagt: «Bland litt voks i fargene dine, men ikke si det til noen!» Han eksperimenterte også med forskjellige fernisser som også hadde ulik tørketid på det samme bildet. Han verget seg heller ikke for å velge pigmenter og blande farger som ikke gikk kjemisk sammen som for eksempel orpiment (arsenikkgul) og blyhvitt. Nylig oppdagede fargepigmenter som knapt var blitt testet og som man ikke ante holdbarheten av smurte han på lerretet. Han skrev selv at fire farger var nok til et hvilket som helst bilde. Blant de fire fargene sto alltid sort sentralt, og brun asfaltfarge var med på å ødelegge mange bilder på begynnelsen av 1800-tallet, også for Reynolds. Faktisk gikk mange av bildene hans i oppløsning allerede i hans egen levetid og ble sendt tilbake til atelieret for reparasjon. Mange fikk også synlige skader av senere restaureringsarbeidet. Svært få av Reynolds' bilder har overlevd i sin opprinnelige tilstand, hvilket har gjort det vanskelig å bedømme hans kunst rettferdig. Akademikeren. "Colonel George K. H. Coussmaker, Grenadier Guards". 1770-1780.Reynolds var en dyktig akademiker og hans forlesninger ("Discourses") om kunst som han ga på akademiet i årene 1769 og 1790 er fortsatt leseverdige og blir husket for deres følsomhet og persepsjon. I en av disse var han av den mening at «nyskapninger, strengt tatt, er ikke mer enn en ny kombinasjon av de bilder som tidligere har blitt samlet og lagret i hukommelsen.» I sin tredje forelesning skrev han at «I stedet for å prøve å more menneskene med omhyggelig nøyaktighet i sine etterligninger, må den ekte maler prøve å forbedre dem ved sine ideers nøyaktighet.» Hvem som helst kan male et bilde, argumenterte Reynolds, men det virkelige arbeidet skjer i hodet, ikke med hendene, og det gode bilde oppstår i kunstnerens forfinelse av ideer. En bakgrunn for denne tanken var at kunstnere hadde måtte kjempe seg til en sosial posisjon tilsvarende vitenskapsmenn og forfattere ved å bekjempe de øvre sosiale lags forakt for alt arbeid gjort med hendene. I dag har man ikke den samme nedvurdering av håndverket, men også Reynolds trodde på kunstens autoritet, at det var faste regler i kunsten og at kunststudenter kunne lære den rette framgangsmåte ved å studere, nitid etterligne og dyrke, som han selv hadde gjort, de gamle mestres storhet. Etter hans død mistet akademiet og ikke minst Reynolds den tidligere autoriteten, og ble møtt med betydelig kritikk for å dyrke overfladiske positurer og for å fremme en akademisk, stiv og livløs kunst. William Blake publiserte en flengende kommentarer til Reynolds i 1808, "Annotations to Sir Joshua Reynolds' Discourses". På midten midten av 1800-tallet vendte spesielt Det pre-rafaelittiske broderskap i forakt ryggen til Reynolds’ kunstsyn. Død. I 1789 begynte Reynolds å miste synet på sitt venstre øye, helsen forverret seg deretter og den 23. februar 1792 døde han i sitt hus i Leicester Fields i London. Han ble gravlagt i St. Paul's katedral. Piker, vin og sang. "Piker, vin og sang" var en norsk komiserie på 12 episoder som gikk på TV3 høsten 1998. Serien var ment som en parodi på pornobransjen – med Herodes Falsk og Tom Mathisen i hovedrollene. Serien hadde premiere på TV3 den 2. oktober 1998, gikk i reprise i 1999. Handling. Urban Tassing (Herodes Falsk med Tore Strømøy-parykk) gir ut mannfolkblader, mens søsteren Susanne (Anette Grønneberg) holder en seriøs profil. Hun er gift med Stig Benny Tyllingseter (Anders Tangen), en frafallen sokneprest i Frogner menighet. Kurt Uglesett (Tom Mathisen) er fotograf og Urbans venn, og i resepsjonen sitter Russland-importerte Marika (Siv Hulleberg) – bladet Ekstases svar på Lek-Linda. Handlingen er konsentrert rundt forlagshuset Hibischus A/S og dets to arvinger. Betty Ann Bjerkreim Nilsen. Betty Ann Bjerkreim Nilsen (født 7. september 1986) er en norsk langrenns- og orienteringsløper. Bjerkreim Nilsen er født og oppvokst i Kristiansand, men bor nå i Lillehammer, der hun har gått på Norges toppidrettsgymnas, og konkurrerer for Lillehammer OK. Hun har utmerket seg i juniorklassen i begge idrettene. Orientering. I junior-VM 2005 ble det gull i stafett. I junior-VM 2006 fulgte hun opp med gull på mellomdistansen og sølv på langdistansen. I 2009 løp hun på det norske laget som vant VM-gull i stafett. Hun er for sesongen 2010 uttatt på orienteringslandslagets utviklingsgruppe. Langrenn. I 2004 ble hun nr 5 på 15 km fellesstart i junior-VM på ski. I junior-VM 2005 ble det to bronsemedaljer individuelt (jaktstart og 5 km) og gull i stafett. I junior-VM 2006 avanserte hun til sølv på jaktstart og nytt stafettgull. Hun fikk plass på rekruttlandslaget foran sesongen 2006/07. Hun debuterte i verdenscupen i november 2006, og har en 9. plass fra Kuusamo som foreløpig beste plassering. Hun ble tatt ut til VM i Sapporo, der hun ble nr 20 på jaktstart. Caol Ila. Caol Ila (uttales «køll ila») er et destilleri på øya Islay på den skotske vestkysten, kjent for sin single malt whisky med samme navn. Destilleriet ligger nær Port Askaig på østkysten av Islay, ved sundet mellom Islay og Jura. Derav kommer navnet, som er gælisk for Islay-sundet. Det ble grunnlagt i 1846, og har siden skiftet eiere flere ganger. Destilleriet var stengt fra 1941 til 1945 på grunn av restriksjoner på bygg-leveranser til brennevinsproduksjon under krigstiden. Det var også et avbrudd i produksjonen mellom 1972 og 1974 grunnet en total ombygging av destilleriet. Caol Ila eies i dag av Diageo. Whiskyen er lettere og mer avrundet i smaken enn Ardbeg, Laphroaig og Lagavulin som produseres sør på øya, men har likevel røyksmaken som karakteriserer whiskyene fra Islay. Moderne femkamp under Sommer-OL 1920. Moderne femkamp under Sommer-OL 1920. Moderne femkamp var med for andre gang 1920 i Antwerpen, første gang var 1912 i Stockholm. American Anthropologist. American Anthropologist er et fagtidsskrift for antropologi og medlemsblad for American Anthropological Association. Det blir omtalt som flaggskipet blant organisasjonens tidsskrifter. Tidsskriftet kommer ut med fire nummer i året. Det er kjent for å ha kulturelle, biologiske og lingvistiske artikler om antropologi, men også om arkeologi. Professor Ben G. Blount fra University of Texas at San Antonio er Editor-in-Chief for tidsskriftet. Om orkaner. Tidsskriftet ble startet i januar 1888, og var i desember 2006 kommet til Volume 108, issue 4, som handlet om forhold vedrørende orkaners påvirkning på New Orleans og den amerikanske kysten av Mexicogolfen. Papirutgaven er en murstein av en trykksak, utgaven for desember 2006 var på over 350 sider. Over 150 sider handlet om hovedtemaet, men det var også 50 bokanmeldelser. Tidsskriftets webutgave er låst for vanlige brukere, men abonnenter kan også lese den. Pokerfjes (NRK-program). "Pokerfjes" var en norsk spillprogram som gikk på NRK2 fra 2002 til 2004 med Stig Hernes som programleder (fra 2002-03) og Linn Mevold Skogheim (fra 2003-04). Programmene var bygget opp rundt en blanding av spørrelek og poker-gambling. Første episode gikk på lufta på NRK2 den 17. september 2002 (med reprise på NRK1). Regler. Spørsmålene ble hentet fra seks ulike kategorier. I tillegg viste man video-/filmklipp tilknyttet noen av spørsmålene. I hvert program var det fire – 4 – medvirkende spillere og én programleder. Programlederen fungerte som spillets leder.. Liste over ordførere i Spydeberg. Liste over ordførere i Spydeberg kommune i Østfold. Eksterne lenker. Spydeberg Diageo. Diageo er det største multinasjonale øl-, vin- og brennevinsselskapet i verden. Selskapet ble dannet i 1997 ved at Guinness og Grand Metropolitan fusjonerte. Selskapet har over 20 000 ansatte (2007), og en omsetning på over 13 milliarder dollar. Noen av merkene eid av Diageo. Guinness, Johnnie Walker whisky, Smirnoff vodka, Gordon's gin, Captain Morgan rom, J&B, Seagram 7 Crown, VO, Bells, Bundaberg Rom, Bushmills, Baileys Irish Cream, Pimm's og vinselskap som Sterling og Beaulieu. Diageo driver de skotske whisky-destilleriene Blair Athol, Caol Ila, Cardhu, Knockando, Glen Elgin, Clynelish, Cragganmore, Dalwhinnie, Glenkinchie, Glen Ord, Lagavulin, Oban, Royal Lochnagar og Talisker. Whisky herfra selges ikke utelukkende under destillerienes egne navn, men brukes også i produksjon av blended skotsk whisky. Diageo eide fast food-kjeden Burger King til 2002 da den ble solgt til et konsortium ledet av amerikanske Texas Pacific for 1,5 milliarder dollar. Carl Teike. Carl Albert Hermann Teike (født 5. februar 1864, død 22. mai 1922) var en tysk komponist som skrev over 100 militærmarsjer og 20 konsertverk. Teike ble født i Stettin-Altdamm som sønn av en smed og var den yngste i en søskenflokk på 14. Han begynte å studere musikk hos Paul Böttcher i Wollin da han var 14, og spilte flere blåseinstrumenter. 19 år gammel ble han i 1883 med i hæren i Württemberg som oboist i det 123. König Karls Regiment. Han ble stasjonert i Ulm, hvor han også spilte valthorn og perkusjon for lokale teaterorkestre. Det var her han begynte å skrive militærmarsjer, hvorav Alte Kameraden (1889) er den mest kjente. Men korpslederen hans likte ikke marsjen ("«Vi har nok marsjer, kast den heller i ovnen»"), og dette førte til at han sluttet i hæren. Teike tok i stedet jobb i politiet i Ulm, og giftet seg med sin husverts datter. I 1895 flyttet de til Potsdam, hvor han fortsatte å jobbe som politi til han sluttet på grunn av sykdom i 1908. Han fikk så en jobb i postvesenet i Landsberg an der Warthe, hvor han døde i 1922. Teikes marsjer har alltid nytt stor popularitet og er ofte spilt, både i Tyskland og andre land. Piper Aircraft Corporation. Firmaets første produkt, Piper J-3 Cub Piper Aircraft Corporation var en amerikansk flyprodusent etablert i 1937. Firmaet har produsert en rekke populære privatfly som begynte med Piper J-3 Cub fra 1973 og fram til begynnelsen av 90-tallet hvor firmaet kom i økonomiske vansker og ble kjøpt opp. En begrenset produksjon har fortsatt siden under nye eiere. På klozz hold. "På klozz hold" var en norsk komiserie på ti episoder som gikk på TVNorge høsten 2002. Rollene ble spilt av Siw Anita Andersen, Atle Antonsen, Nikis Theophilakis og Silje Torp Færavaag. Serien parodierte et bestemt tema i hver episode og var inspirert av NRK-barneprogramklassikerne «Halvsju» og «Midt i smørøyet». Kristian Ødegård var produsent, mens Espen Eckbo var konsulent. Serien hadde premiere på TV2 den 19. september 2002, og gikk bare en sesong siden den ble en seermessig fiasko. VGs tv-anmelder Svein Østbø gav den dårlig omtale og mente blant annet at manglet referanser til det de skulle parodiere. Den ble sendt i repriser i 2006. Serien var produsert av Seefood Foetus Ex Ore. Foetus Ex Ore er mannskoret ved Det Medisinske Fakultet, NTNU, i Trondheim, og holder til ved St.Olavs Hospital. Koret er i all hovedsak et a cappella-kor og har 4 stemmegrupper (1., 2. tenor og 1., 2. bass). Historie. Foetus Ex Ore ble opprettet 17. mars 1993 av leger og legestudenter ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) i Trondheim. Navn. Korets navn, Foetus Ex Ore, er latin og lar seg direkte oversette til "foster ut av munnen". Navnet er ment å henspille på korets i plenum vedtagne devise; å gi publikum en "oral forløsning" Organisasjon. Årsmøtet (Sirius Ex Ore) er korets høyeste organ og vedtar korets vedtekter. Fra årsmøtet utgår Foetus styre, ledet av Foetus Primarius. Styret består f.ø. av Magister spiritualis, Numismaticus, Notarius og Archivarius digitalis. Dessuten sitter dirigenten i styret. Notarius er korets nestleder og fungerer som leder i Primarius fravær Sang. Koret har et repertoar som strekker seg fra drikkeviser til salmer. Rikets sal. a>. Den ble bygd på tre dager i 1989 som en dugnad der Jehovas vitner fra mange menigheter i Norge deltok i arbeidet på frivillig og ulønnet basis. Dette blir gjort for å bruke minst mulig tid på byggingen av møtelokalene, slik at man heller kan konsentrere seg om religiøse aktiviteter. Rikets sal (engelsk: "Kingdom Hall") er betegnelsen på Jehovas vitners forsamlingslokaler. Betegnelsen ble første gang brukt i 1935 om en bygning i Honolulu på Hawaii. Rikets saler kan ha forskjellig utseende, men de bærer vanligvis preg av at de skal være til praktisk bruk. De er enkle forsamlingslokaler med en større sal. Man unngår omfattende kunstnerisk utsmykning som kunne lede tankene hen på tradisjonelle kirker. Slik sett har Rikets saler mer til felles med bedehus. Jehovas vitner holder ofte dugnader hvor de bygger Rikets saler selv. Vanligvis ønsker man å holde kostnadene nede, hvilket gjenspeiles i at bygningene skal være enkle. Liste over The Shield-episoder. Liste over episoder i politi-dramaserien "The Shield". Listen er sortert slik: «# "Episodetittel" (Original sendedato)». Sesong 6. I Frankrike startet Canal+ å sende The Shield sesong 6-episoder 5. april 2007, med to episoder hver uke. Sesong 6 ble derfor ferdig på Canal+ i Frankrike 10. mai 2007, nesten en måned tidligere enn USA. Sesong 7. Shield, The Michael Chiklis. Michael Chiklis (født 30. august 1963) er en Emmy- og Golden Globe-belønnet amerikansk skuespiller. Chiklis er best kjent som hovedrolleinnehaveren i de to veldig ulike politi-drama-seriene "The Shield" og "The Commish", i tillegg til rollen som Ben Grimm/The Thing i "Fantastic Four"-filmene. Han har også spilt politietterforsker i grøsseren ' fra 2007. Michael Chiklis har også gitt stemmen sin til diverse roller i "Family Guy" og faren i den amerikanske versjonen av anime-filmen "Chihiro og heksene". I 1991 var han gjest i TV-serien "Seinfeld". Krympet hode. Krympet hode eller «Tsantsa» som de innfødte kaller det, er et hode som ble behandlet etter et rituale utført av indianere av Shuarstammen (tidligere Jivaro) fra Ecuador og nord-Peru. Ritualet ble utført av Jivarostammen [Hivarro`] frem til rundt 1950 tallet, da det ble forbudt. Indianerne tok hoder fra sine fiender som trofeer, etter kriger mot nabostammer. Dette ble gjort for å overta sin fiendes styrke. For å fange en hevnlysten sjel(Muisak)ble leppene forseglet med trepinner, som senere ble erstattet med snorer av bomull. Øynene ble sydd igjen fra innsiden med tynt plantefiber, og en snor ble festet til toppen av hodet, slik at man kunne ha det rundt halsen som en amulett. Det hendte også at bare skalpen ble tatt, eller hodet av dovendyr, hvis et menneske ikke var tilgjengelig, eller at hodejakten ble mislykket. Krympeprosessen. Huden ble fjernet fra kraniet, ved å lage et snitt opp nakken til toppen av hodet, for så å flå av hodeskinnet i ett stykke. Kuttet opp nakken ble så sydd igjen med plantefiber eller spundet bomull. En bøyle av lianetre ble også sydd fast rundt halsåpningen, for å holde den åpen under prosessen og muligens for å hindre at hodet krympet for mye. Denne bøylen ble ofte fjernet etter at hodet var ferdig. Hodeskallen ble kastet i elva, som en offergave til anakondaguden. Skinnet med påsittende hår, ble vrengt før koking, for å forhindre at håret skulle falle av under prosessen. Hodet ble deretter kokt til det var skrumpet inn til ca en tredjedel av naturlig størrelse. Etter kokingen ble så hodet vrengt tilbake og innsiden ble fylt med varm småstein, som kontinuerlig ble ristet frem og tilbake for å brenne bort fett og kjøtt. Når hodet hadde blitt så lite at steinene ikke ville rulle lenger, så brukte man varm sand. Hodet ble deretter polert og smurt inn med kull, slik at sjelen i hodet ikke kunne se ut gjennom huden. Munnen ble forseglet med trepinner, for at den hevnlystne sjelen "Muisak" ikke skulle komme ut og ta hevn på sin morder(tsantsaram) Seremonier. Da hodet var ferdig, ble det arrangert en fest, hvor man danset i ring rundt hodet på en påle. Det ble holdt tre seremonier, hvor i den tredje, trepinnene ble fjernet fra leppene, og erstattet med lange snorer av spundet bomull, ofte på lengde med håret. Disse snorene ble også farget med røde striper, noe som sannsynligvis skulle symbolisere blodet som ble spilt under prosessen. Ikke-seremonielle hoder. Mange krympede hoder som er utstilt på museer osv, er ofte av annen opprinnelse enn Jivarostammen. Forfalskere fikk ofte råvarene sine fra syke og likhus, for så å selge dem som ekte Jivarovare, disse kalles ikke-seremonielle hoder. Dette er som sagt ekte menneskehoder, men ikke av Jivaro-opprinnelse. Disse hodene har ikke de karakteristiske, lange snorene av bomull hengende fra leppene, men kortere snorer som ser mer ut som hampetau eller lignende. Hodene er somregel mer avrundet, som et ukrympet hode. En ekte Tsantsa har et mer ovalt og sammenpresset utseende. Ekte Jivarohoder(seremonielle) har ofte det lange, mørke håret, som alltid har vært ettersøkt blant samlere. Munnen er sydd igjen med snorer av spundet bomull, og huden har en mørk farge som ligner lær. Ekte Jivarohoder har også større hull enn snorene som leppene er bundet igjen med, siden det tidligere var trepinner der. Hoder av dyreskinn. Hoder av dyreskinn er lette å gjenkjenne, siden de ikke har de detaljene som et ekte menneskehode, som for eksempel manglende detaljer i ørene, øyebryn og vipper som vokser i feil retning. Falske hoder er også av mye tynnere skinn og nesten gjennomsiktige under sterkt lys. Hoder av dyreskinn ble produsert for å mette etterspørselen av krympede hoder, da de ble veldig populære som suvenirer på 50-tallet. De fleste hodene av dyreskinn er laget av geitehud med hår, som er strukket over en mal og tørket, for så å barbere bort håret i ansiktet. Mange forfalskninger har skjegg og hestehale. De fleste har heller ikke nesebor og andre ansiktsåpninger, slik som et ekte hode. Som nevnt tidligere, finnes det også krympede hoder av dovendyr, disse ble også laget av Jivarostammen, og regnes derfor ikke som imitasjoner. Langavatnet i Aurland. Langavatnet kan referere til tre vann som ligger i Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Langavatnet i Gjesdal. Langavatnet er navnet på to vann som ligger i Gjesdal kommune i Rogaland. Langavatnet i Forsand. Langavatnet er et vann som ligger i kommunene Forsand og Hjelmeland i Rogaland. Langavatnet i Kvinnherad. Langavatnet er et vann som ligger i kommunene Kvinnherad og Jondal i Hordaland. Langavatnet i Ullensvang. Langavatnet er et tjern som ligger i Ullensvang kommune i Hordaland. 12. århundre f.Kr.. Begivenheter. 1159-1141. Globalt redusert årsvekst i henhold til analyse av årringer. Efedrin. Efedrin, C15H10NO, naturlig forekommende stimulerende substans som er blitt anvendt innenfor medisinen i hundrevis av år. Planter innen gruppen ephedra inneholder inntil 2-3% efedrin i røtter og andre plantedeler. Efedrinets virkning avtar ved gjentatt bruk fordi det oppstår en økning av toleransen. Efedrin kan ha en psykostimulerende effekt, og enkelte pasienter som bruker efedrin som legemiddel mot astma har opplevd dette som en besværlig bivirkning. De får søvnvansker, nerverykninger, har tendens til å snakke mye og raskt, og skjelver på hendene. Misbruk av efedrin forekommer, men er sjeldent. Anders Behring Breivik tok efedrin forut for terrorangrepet 2011 Blant annet kroppsbyggere bruker i enkelttilfeller efedrinpreparater som slankemiddel, for å redusere fettvev og som prestasjonsøkende middel. Det advares mot skader på hjerte-kar-systemet ved bruk av efedrinpreparater. Efedrin brukes i enkelte hostedempende midler, og i nesedråper. Efedrin står på WADAs liste over forbudte stoffer i idretten. Siden stoffet forekommer i flere hostemiksturer og kosttilskudd er flere idrettsutøvere tatt uten å være klar over at de benyttet et forbudt middel. Sven Høgda. Svend Høgda (født 1948 eller 1949 i Løten, Hedmark) er den eneste i Skandinavia som er blitt dømt for telefonterror. Han fikk sin første dom for telefonterror i 1977. Etter å ha sonet straffen flyttet han til Sverige og ble etterhvert svensk statsborger. Norsk politi mener at Høgda har vært aktiv som telefonterrorist siden 1970. I 1988 ble han igjen mistenkt for å ha begynt å terrorisere myndigheter og privatpersoner i Norge med telefonsamtaler fra Sverige. Norske myndigheter ville ha ham utlevert, men ved å søke svensk statsborgerskap unngikk han utlevering. Svend Høgda, som fortsatt var bosatt i Sverige, ble i februar 1991 dømt til fengsel i to år og seks måneder, etter å bli funnet skyldig i 14 tilfeller av telefonterror. Den 42 år gamle Høgda ble blant annet funnet skyldig i å ha lurt tre politimenn som trodde de var på jakt etter en rømt forbryter, inn i en T-bane-tunnel. Høgda, som for anledningen utga seg for å være fangevokter, sto ifølge Stockholmbyrett bak den falske telefonoppringningen som ga støtet til politijakten Den andre oktober 1991 ble han arrestert i Danmark etter å ha vært på rømmen i over 40 dager. Der var en svensk radioreparatør, som reparerte en radio for Høgda, som gjenkjente ham etter at han hadde sett programmet "Etterlyst" på TV3. I november 1991 ble Høgda dømt i Trondheim byrett til ett års ubetinget fengsel for seks tilfeller av "telefonterror" mot personer i Trøndelag og på Dombås. Oppringningene skjedde fra Danmark i august og september, etter at Høgda hadde stukket av fra soning av en fengselsstraff i Sverige. Svend Høgda ble sendt tilbake til Sverige for videre fengselsopphold når soningen ved Trondheim kretsfengsel var unnagjort, siden han vart dømt både i Norge og Sverige for telefonoppringninger som hadde plaget og skremt folk. I mars 1993 ble Høgda dømt på nytt i Sverige til åtte måneders fengsel, denne gangen for grovt bedrageri. Samtidig ble en tidligere betinget dom på ett års fengsel gjort ubetinget. Svend Høgda ble i 1993 arrestert i København etter at han i lang tid hadde plaget dansk politi med falske anmeldelser om mord og ødeleggelser. Høgda var på rømmen fra et fengsel i Sverige da han ble anholdt etter et anonymt tips. Etter bare noen få måneder på frifot er telefonterroristen Svend Høgda (46) tilbake på tiltalebenken igjen. Ifølge den siste tiltalen skulle Høgda ved minst elleve tilfeller ha ringt politiet og meldt om dramatiske og grufulle hendelser som han selv har diktet opp. Det var meldinger fra høsten 1993 som dannet grunnlaget for den siste tiltalen mot Høgda. Etter å han blitt kjent skyldig i ni av elleve tiltalepunkter satte byretten straffen til 180 timers samfunnstjeneste for Svend Høgda. Aktor hadde bedt om ett års ubetinget fengsel. Den norske gruppa Oral Constitution vakte oppsikt med utgivelsen Høgdapreik fra i 1995. Der var Sven Høgda var gjennomgangsfigur. Norsk platebransje tok sterk avstand fra utgivelsen. Høgda ble et fenomen på 1990-tallet og nesten ensbetydende med telefonterror. På den tiden han var mest aktiv brukte politiet i Trondheim å omtale mulige falske meldinger som «Høgda-meldinger». I 1996 sendte NRK hørespillet "Telefonterroristen" i to delere av Thomas Høegh. Oppringningenes innhold. Høgdas telefonoppringinger skal ha vært mest omfattende overfor politoverbetjent Thorstein Hansen ved Trondheim politikammer. Overfor ham hadde Høgda blant annet sørget for avstengt telefonen, tilsendt drosje, rørleggere, glassmester, trelastmaterlaler, flyttebil, og singel. Ved ett tilfelle skal en arbeidsbrakke ha blitt bestilt plassert i hagen til Hansen. En annet av Høgdas hyppingst ofre skal ha vært sorenskriver Are Kobro i Namdal. Han skal ha fått rundt 1000 oppringinger fra Høgda i løpet av 1990. Tre ganger måtte han sende kranbiler fra Falken i retur etter at Høgda hadde sendt dem hjem til ham for å taue bort bilen hans. Like denne hendelsen skal det ha ringt to oljeselskap som spurte om han hadde hadde bestilt olje. Senere på kvelden skal Høgda ha truet med å sprenge huset hans. I april 1991 ringte han atter til Are Kobro. Denne gang fra et fengsel i Sverige. I august 1991 rømte han under en permisjon og startet raskt opp med å ringe inn falske meldinger. I løpet av de rundt 40 dagene han var på rømmen skal han ha ringt opp over 100 personer om falske ran, ulykker, bombetrusler og branner. Ved ett tilfelle skal han ha ringt opp en spesialsykepleier og fortalt at hun var mistenkt for å ha medisinert pasienter til døde. I slutten av september skal han ha bestilt kiste og likbil til lensmann Edvin Rindal på Dombås. Kona til lensmannsbetjenten ved kontoret fikk beskjed om at mannen hennes og lensmannen var drept i en skyteulykke. I juli 1992 skal han fra et fengsel i Sverige ha ringt inn en rekke falske meldinger til politifolk i Trondheim. Høgda skal også ha rekvirert brann- og sykebil til statsadvokat Jan Dahles bolig i Trondheim. Også en kranbil dukket opp hos statsadvokaten etter at den falske telefonmannen ga beskjed om at han hadde noen pipeelementer som skulle heises. En annen statsadvokat og en politiavdelingssjef fikk dessuten plutselig sendt bergingsbiler hjem til sine privatboliger. Høgda skal også ha ringt til flere politifruer og sagt at mannen var skutt. I ett tilfelle snakket han med en sønn i huset og fikk vite at moren lå på sykehus etter en alvorlig kreftoperasjon. Da skal han ha ringt til henne på sykehuset og fortalt at mannen var drept. I 1988 skal han ha ringt Oslo politikammer og meldt at en rømt fange hadde søkt tilflukt i T-banesystemet. Tre politimenn tok seg inn i tunnelen i forvisning om at kjørestrømmen var slått av. Alle tre holdt på å bli drept av høyspenten og påkjørt av I 1981 skal han ha lurt NRK Dagsnytt til å sendt ut falske meldinger om at nattoget fra Bergen til Oslo hadde sporet av og at flere var drept. Samme kveld rykket Norsk Luftambulanse ut til fergen «Stena Saga» etter en falsk melding fra Høgda om en person som måtte ha øyeblikkelig hjelp. Han skal også ha sendt likbiler til flere polititopper. Aktor i saken mot Høgda var Jarle Ringheim. Langavatnet i Bergen. Langavatnet er et vann som ligger i Åsane bydel i Bergen kommune i Hordaland. Det er jordbruksområder rundt vannet, men i sørøst grenser det opp mot / i Vågsbotn. Leanid Karnijenka. Leanid Karnijenka (hviterussisk Леанід Карніенка, russisk Леонид Корниенко – "Leonid Kornijenko", født 20. august 1987) er en hviterussisk langrennsløper. I junior-VM i 2006 var Karnijenkas beste plassering en 16. plass. Under VM 2007 i Sapporo tok Karnijenka overraskende en sølvmedalje på 15 km fristil, bak nordmannen Lars Berger. Han hadde ikke deltatt i noen verdenscupløp før dette. Han hadde derfor svak FIS-ranking og dermed tidlig startnummer. Dette gav ham en fordel foran de senere startende fordi Karnijenka unngikk snøværet som satte inn omtrent halvveis i løpet. Hvite ørner. Hvite ørner eller Beli Orlovi (serbisk:Бели Орлови) var en serbisk paramilitær enhet som opererte fra 1991 til 1995 under Bosnia-krigen. De hadde nære bånd til Srpska Radikalna Stranka. Hvite ørner refererer til det serbiske nasjonale symbolet, en ørn med to hoder under en krone. Navnet stammer fra en anti-kommunistisk organisasjon som ble oppprettet under andre verdenskrig og som fortsatte en mindre geriljakrig mot Titos regjering like etter krigens slutt. De nye Hvite Ørnene ble opprettet i overgangen mellom 1991 og 1992 av Dragoslav Bokan og Mirko Jović. Vitnemål i ICTY indikere at Hvite Ørner var ansvarlige for flere grusomheter og krigsforbrytelser begått under Bosnia-konflikten. Deriblant i byene Foča og Gacko. Flere medlemmer av gruppen har blitt tiltalt ved ICTY inkludert Mitar Vasiljević og Milan Lukić. Richard Manuel. Richard Manuel (født 3. april 1943 i Stratford, Ontario, Canada – 4. mars, 1986) var en en canadisk pianist, keyboardist, trommeslager, vokalist og låtskriver, mest kjent for sitt medlemskap i The Band. Isaac Stern. Isaac Stern (født 21. juli 1920 i Kremenez, Ukraina, død 22. september 2001 i New York) var en av de mest betydningfulle fiolinvirtuosene i det 20. århundre. 21. juli 1920 ble Isaac Stern født i Kremenez, Ukraina. Han var ti måneder gammel da hans familie flyttet til San Francisco. Han mottok sin første musikkundervisning fra sin mor før han ble innskrevet ved musikkonservatoriet i San Francisco i 1928. Han studerte her til 1931, videre studerte han privat med Louis Persinger. Han vendte tilbake til konservatoriet i San Francisco i 1932 for å studere med Naoum Blinder i fem år. Stern har sagt at han skylder Blinder det meste. Da han var 15 år gammel, 18. februar 1936 debuterte han offentlig. Han spilte Saint-Saëns' Fiolinkonsert nr. 3 i b-moll, med San Franciscos symfoniorkester, dirigert av Pierre Monteux. I musikkretser ble Stern berømt for sine innspilninger og for å gå i spissen for enkelte yngre utøvere. Blant hans oppdagelser, var cellisten Yo-Yo Ma, og fiolinistene Itzhak Perlman og Pinchas Zukerman. Han spilte også en betydelig rolle i å redde New York bys Carnegie Hall fra nedrivning i 1960. Auditoriet i Carnegie Hall er oppkalt etter ham. Blant hans mange innspilninger, spilte Stern inn konserter av Brahms, Bach, Beethoven, Mendelssohn og Vivaldi og moderne verker av Samuel Barber, Béla Bartók, Igor Stravinskij og Leonard Bernstein. Han dubbet også fiolinspilling i flere filmer, hvor én av dem var "Spelemann på taket". Sterns favorittfiolin var, én av fiolinene laget av cremoneseren Giuseppe Guarneri. I hans selvbiografi som er skrevet med Chaim Potok, "Mine første 79 år" ("My First 79 Years"), nevner han Nathan Milstein og Arthur Grumiaux som har vært store påvirkninger i måten han spiller fiolin på. Han eide også en Vuillaume-fiolin og to fioliner laget av Samuel Zygmuntowicz i senere tid. Han giftet seg med ballerinaen Nora Kaye i november 1948, men deres ekteskap endte i skilsmisse i 1949. 17. august 1951 giftet Isaac seg med Vera Lindenblit. De fikk tre barn sammen. Deres ekteskap endte også i skilsmisse i 1994 etter 43 års ekteskap. 23. januar 1997 giftet Isaac seg med sin tredje kone, Linda Reynolds, som overlevet ham. Isaac Stern døde 22. september 2001 av hjertesvikt. Han ble 81 år gammel. Rick Danko. Richard Clare «Rick» Danko (29. desember, 1942 – 10. desember, 1999) var en canadisk musiker og vokalist, mest kjent som medlem av The Band. Sammen med Jonas Fjeld og Eric Andersen vant han Spellemannprisen 1991 i klassen roots & country for albumet "Rick Danko/Jonas Fjeld/Eric Andersen". Bakgrunn. Som den tredje av fire sønner, ble Danko født i Green's Corners i Ontario, et liten jordbrukssamfunn utenfor Simcoe i Ontario. Han ble født inn i en svært musikalsk familie med ukrainsk bakgrunn. Han vokste opp med country og rhythm and blues som han ble kjent med gjennom radioen og hans musikalske idealer var Hank Williams og Sam Cooke. Han ble også inspirert av sin eldre bror Maurice. Garth Hudson. Eric Garth Hudson (født 2. august, 1937 i Windsor, Ontario) er en canadisk musiker, organist, keyboardist, pianist og saksofonist, mest kjent for sitt medlemskap i The Band. Birgit Rike Lund. Birgit Rike Lund (født 14. august 1925 i Valle), bosatt i Farsund siden 1952, er en folkemusiker og kveder som har deltatt på Landskappleiken fire ganger og vunnet første premie alle gangene. Hun lærte bånsuller, stev, salmer og folketoner av sine foreldre. Hun har også deltatt på lokale kappleiker. Birgit Rike Lund har vært aktiv som lærer på kvedekurs og lærer på Ole Bull Akademiet på Voss i kveding og salmesang. Hun har også gitt ut en CD sammen med Gunnar Stubseid og Eilert Hægeland. Jæren tingrett. Jæren tingrett er en førsteinstansdomstol i Rogaland under Gulating lagmannsrett. Tingretten er resultatet av sammenslåingen av tidligere Jæren tingrett, Sandnes tingrett samt Forsand kommune fra Ryfylke tingrett i 2006. Domstolen er lokalisert til Sandnes tinghus på Olav Vs plass i Sandnes og dekker kommunene Sandnes, Gjesdal, Forsand, Klepp, Time og Hå. Jæren tingrett dekket også Sola kommune frem til 1. juli 2007, da Ryfylke tingrett ble sammenslått med Stavanger tingrett og Sola ble overført til denne. Embetsleder er sorenskriver Geir Tonning. Jæren tingrett har syv rettssaler og elleve dommere. Før 2006 var Jæren tingrett navnet på førstinstansdomstol for Hå, Sola, Klepp og Time og var lokalisert på Bryne i Time. Hans Gude Gudesen. Hans Gude Gudesen (født 6. mars 1950) er en norsk oppfinner og vitenskapsmann som har vært sentral i pågående utvikling av ny teknologi. Gudesen kommer fra Fredrikstad. Han er utdannet mag. art. i arkeologi ved Universitetet i Oslo. Etter dette jobbet han en rekke år i USA innenfor utvikling av ny teknologi. Han var i tidlig kontakt med NTNU-professorene Arne Halaas og Tor A. Ramstad for at de skulle samarbeide; dette førte til selskapet Fast Search & Transfer ASA. På 90-tallet var Gudesen hjernen i selskapet Opticom, hvor han satt på aksjer for rundt en milliard kroner. I dag har den gjenværende delen av selskapet byttet navn til Thin Film Electronics. Gerardus 't Hooft. Gerardus 't Hooft (født 5. juli 1946 i Den Helder) er en nederlandsk fysiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1999 for hans avgjørende bidrag innen kvantestrukturen og teorien for elektrosvak vekselvirkning i fysikken. Han delte prisen med landsmannen Martinus J.G. Veltman, som også var hans doktorgradveileder. 't Hooft tok en doktorgrad i fysikk ved Universitetet i Utrecht i 1972 og har vært professor ved dette universitetet siden 1977. Han har vært representant for det nederlandske vitenskapsakademiet siden 1982. 't Hooft og Veltman utviklet de matematiske grunnene for den såkalte "Standardmodellen" for elementærpartikler som beskriver og grupperer alle kjente slike partikler. Gjennom deres arbeid kan partiklers egenskaper beregnes og forutsies på en bedre måte. Mer spesifikt utviklet de en metode for å demonstrere at gaugeteorier med spontant symmetribrudd er renormerbare. Det viktigste eksempelet fra en slik teori er teorien for den svake vekselvirkningen som ble fremmet av Sheldon Glashow, Steven Weinberg og Abdus Salam. Dette beviset var det avgjørende steget som ledet til at Standardmodellen ble akseptert blant de allmenne fysikerne. Han har også fått Lorentzmedaljen (i 1986) og Wolfprisen (i 1981). Rigoletto. "Rigoletto" er en av Giuseppe Verdis mest kjente operaer, en del av den populære trilogien av operaer (La trilogia popolare) sammen med "La Traviata" (om high-class eskorten Violetta) og "Il Trovatore" («trubaduren»). Bakgrunn. Operaen er basert på Victor Hugos "Le Roi s'amuse", men måtte omskrives for å tilfredsstille politiske krav. Italia besto den gang (midt på 1800-tallet) av en rekke kongedømmer, og Giuseppe Garibaldi skulle om kort tid samle Italia samt føre krig mot Østerrike for å frigjøre Venecia. Verdi valgte derfor å gjøre operaen litt mindre eksplosiv enn "Le Roi s'amuse". Scene 1. Sted: Hertugen av Mantuas slott på 1600-tallet Hertugen av Mantua, en slu rundbrenner, har nylig oppdaget en kvinne han ikke har forført før, og skryter av at han har tenkt å forføre henne. Kvinnen er grevinnen av Ceprano, og hele hoffet, deriblant hennes ektemann, er tilstede. Etter at hertugen har flørtet litt med henne ler hoffnarren Rigoletto av mannen hennes, som ikke våger forsvare sin ære, og fleiper med at hertugen burde sende ham og de andre mennene i fengsel eller retterstedet slik at han (hertugen) kunne boltre seg fritt med hoffets kvinner. Dette blir for meget for adelsmennene. En annen mann, greven av Montrone (hvis datter er en av hertugens tidligere erobringer), kaster en forbannelse over den frekke klovnen Rigoletto. Scene 2. Bekymret over forbannelsen oppsøker Rigoletto leiemorderen Sparafucile. Rigoletto besøker deretter sin datter Gilda, som han for øvrig holder i skjul fra hertugen. Gilda får kun forlate huset for å gå i kirken. Etter at Rigoletto forlater sin datter dukker hertugen opp: Han har møtt Gilda i kirken, fremstilt seg som en fattig student, og er i god gang med å forføre henne. De blir brått forstyrret av fottrinn, Gilda frykter faren har kommet hjem og at han vil oppdage at hun har en mann på besøk, og hun og hertugen sniker seg ut av huset. Ikke før har Gilda vinket farvel til "studenten" dukker adelsmennene fra hoffet opp. De har nemlig sett Rigoletto, tror Gilda er elskerinnen hans, og bestemmer seg for å kidnappe henne. Annen akt. Adelsmennene oppsøker hertugen og forteller at de har kidnappet Rigolettos elskerinne, men hertugen forstår av beskrivelsen at de har kidnappet Gilda. Hertugen er blitt forelsket i Gilda, er ikke lenger bare opptatt av å forføre henne, og haster til henne for å fortelle hvem han egentlig er. Gilda er også blitt forelsket i hertugen, og når Rigoletto finner henne og oppdager dette, tar han henne med seg mens han kaster en forbannelse over sin herre, hertugen. Tredje akt. Hertugen er på besøk hos Sparafuciles søster, Maddalena. Hertugen er trist over å ha mistet Gilda og har drukket seg full. Hertugen synger operaens mest berømte stykke, La donna e mobile, om kvinners generelle humørsyke og utroskap. Rigoletto tar Sparafucile til sides og ber ham om å drepe søsterens venn – som Sparafucile for øvrig ikke kjenner. Han tar på seg oppdraget. Rigoletto ber også datteren forlate byen, forkledd som en mann. Men Gilda frykter for hertugen, og returnerer til Sparafuciles hus for å advare hertugen. Det går som det må gå i en opera, og Gilda blir drept i stedet for hertugen. I det Rigoletto returnerer til Sparafucile for å betale for drapet blir han overrakt en pose han tror inneholder hertugens lik. Men rett før han skal kaste posen i sjøen hører han hertugens stemme, åpner posen, og oppdager til sin forskrekkelse sin nær døde datter. Hun erklærer med sitt siste åndedrag at hun er glad for at hun døde i stedet for hennes elskede hertug. "Gilda! mia Gilda! È morta! Ah! la maledizione!" roper Rigoletto: forbannelsen (la maledizione) har rammet ham til slutt. Sodd. Sodd er en suppelignende rett med kjøttboller, poteter, gulrøtter og fåre- og storfekjøtt. Potetene (og helst gulrøttene) kokes separat før de blandes i soddet. Sodd er «nasjonalretten» for trøndere og har vært festmat i Trøndelag i lange tider (dåp, konfirmasjon og bryllup). I Inntrøndelag er det vanlig at det spises skjenning – en type flatbrød – til sodd. Sodd er en suppelignende rett, men der en suppe er kokt i samme kjele, kokes alle ingrediensene i soddet separat og anrettes på tallerkenen før søet helles over. Til drikke serveres vanligvis øl, gjerne hjemmebrygget, eller ingefærøl. Vann og hjemmelaget ripssaft er også vanlig flytende tilbehør. På 1800-tallet var sodd av hestekjøtt regnet som festmat over store deler av landet, blant annet på Hedmarken, men også i Oslo-områdene. Ryfylke tingrett. Ryfylke tingrett holdt til i Stavanger tinghus. Ryfylke tingrett var en tidligere førsteinstansdomstol i Rogaland under Gulating lagmannsrett. Tingretten dekket kommunene Finnøy, Forsand, Hjelmeland, Kvitsøy, Randaberg, Rennesøy, Sauda, Strand og Suldal. Domstolen hørte til en av de eldste i landet og på 1920-tallet ble det funnet rettsbøker fra 1604 i Statsarkivet i Bergen. Meget tyder derfor på at den ble opprettet allerede i 1591 da de første sorenskrivere ble utnevnt. Gjennom mer enn 400 år har sorenskriveren hatt en omflakkende tilværelse og det er sorenskrivergårder flere steder i Ryfylke, f.eks. på Jelsa i Suldal og i Knutsvik på Jøsneset (Hjelmeland). I moderne tid har domstolen vært lokalisert i Stavanger tinghus, siste embetsleder var sorenskriver Christian Fr. Wyller. Foruten sorenskriveren hadde domstolen én tingrettsdommer, én dommerfullmektig og fem funksjonærer. Fra 1. juli 2007 ble domstolen slått sammen med Stavanger tingrett. Den nye domstolen beholdt Stavanger tingrett som navn og ledes av Helge Bjørnestad. I tillegg til de kommuner som de to domstolene allerede dekket, ble Sola, som tidligere var en del av Jæren tingrett, lagt inn under domstolen. Kommunene Sauda og Suldal ble i overført til Karmsund tingrett (senere til Haugaland tingrett), og Forsand ble overført til Jæren tingrett. Rusinsk. Rusinsk er et østslavisk språk i nær slekt med ukrainsk. Offisielt er språket en ukrainsk dialekt, noe som støttes av russiske og ukrainske språkforskere. Dette begrunnes i at det finnes en rekke overgangsdialekter mellom rusinsk og ukrainsk. De fleste andre språkforskere betrakter det som et selvstendig språk. Deres begrunnelse er at forskjellen mellom rusinsk og ukrainsk er minst like stor som mellom ukrainsk og hviterussisk. Dessuten finnes det også overgangsdialekter mellom russisk, hviterussisk og ukrainsk. Rusinsk ble før 2. verdenskrig talt av i underkant av en million mennesker i Karpato-Ruthenia. I dag tales det av rundt 610 000 mennesker, og er ett av seks offisielle språk i den serbiske regionen Vojvodina. Skjenning. Skjenning er et trekantet og løvtynt kjeks penslet med melk og sukker på den ene siden. I Inntrøndelag (indre deler av Trondheimsfjorden og Snåsavatnet) brukes skjenning som tilbehør til sodd. Skjenning kommer av ordet skinn fordi den siden av flatbrødet som er sukret skinner. Ture Nerman. Ture Nerman (født 18. mai 1886, død 7. oktober 1969) var en svensk politiker, sosialist og kjent antifascist. Han deltok som journalist under Den spanske borgerkrigen og var medlem av Rikdagen både for Socialistiska Partiet og Socialdemokraterna. Mot slutten av livet endret han sine politiske standpunkter. Han ble tilhenger av svensk medlemskap i NATO og støttet USA i Vietnam-krigen. Bjørgulv Straume. Bjørgulv Straume (født 11. august 1938 i Hylestad) er folkemusiker med munnharpe som instrument. Han er også kvedar og munnharpesmed. Han ble inspirert av Torleiv H. Bjørgum til å starte med munnharpe, men er ellers selvlært på instrumentet gjennom å høre på opptak av munnharpe og hardingfele. Bjørgulv lærte kveding som barn av Gro Heddi Brokke. I tillegg til å spille tradisjonelle slåttar, har Bjørgulv Straume også komponert egne slåttar for munnharpe. Den mest kjente av disse er nok "Luftslaget", komponert til minne om et engelsk bombefly som styrtet i Setesdalsheiene under andre verdenskrig, 8. september 1941. Bente. Bente er en sammentrekning av kvinnenavnet Benedikte som er dannet av mannsnavnet Benedikt og har opprinnelse i det latinske navnet "Benedictus", «den velsignede». Utbredelse. Navnet i utstrakt bruk i Danmark og Norge. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Bente i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Bente var blant de mest populære navnene på nyfødte jenter i Norge på 1950- og 1960-tallet, men har siden falt raskt i popularitet. Erik Søgård. Erik Søgård (født 11. oktober 1926 i Engerdal, død 2. august 2007) var en tidligere langrennsløper. Søgård var gård og skogeier i Engerdal. En av hans største meritter er NM-gullet i stafett fra 1954. Han gikk da på laget til Vestre Trysil IF og vant gullet sammen med Hallgeir Brenden og Henry Solheim. I internasjonale renn var hans 7. plass under 50 km i Holmenkollen i 1952 hans beste plassering. Dragefjellets Musikkorps. Dragefjellets Musikkorps er et norsk janitsjarkorps i elitedivisjonen fra Bergen. Starten av korpset kan spores tilbake til 1909, da navnet var «Dragefjellets skoles musikkorps». 1. september 1914 startet tidligere skolekorpsmedlemmer Dragefjellets musikkorps, Norges første amatørkorps, med skolens rektor Sverre Vigander. Korpset var relativt lite fram til Ragnar Maalen ble dirigent i 1970. Han ledet korpset i perioden 1970-1982, og i denne perioden utvidet "Dragen" medlemsmassen og etablerte sitt mål; å være et av Norges ledende janitsjarkorps. Korpset vant sitt første NM i 1981 under ledelse av Maalen. Lars Kristian Brynhildsen dirigerte korpset i ti år fra 1986-1996, og korpset vant NM to ganger i denne perioden. Etter Brynhildsen har korpset vært uten en fast dirigent i nærmere ti år, og har istedet jobbet med en mengde dirigenter (inkludert Brynhildsen) på prosjektbasis. Korpset har i alt vunnet NM for janitsjarkorps syv ganger: 1981, 1983, 1988, 1992, 2006, 2007 og 2009. Dragefjellet har nå nære bånd til Griegakademiet i Bergen og mange av medlemmene er nåværende og tidligere studenter ved akademiet. Karin Boye. Karin Maria Boye, født 26. oktober 1900 i Göteborg, død 23. eller 24. april 1941, var en svensk forfatter. Hun er mest kjent som lyriker, men hun har også skrevet flere romaner og essay. Biografi. Karin Maria Boye er født i Göteborg 26. oktober 1900 av foreldre Signe og Carl Fredrik Boye. Familien flyttet til Stockholm i 1909, og til forstaden Huddinge sørvest for Stockholm i 1915. Hun avla «studentexamen» i 1920 og «folkskollärarinneexamen» 1921. Så studerte hun gresk, nordiske språk og litteraturhistorie ved Universitetet i Uppsala, i 1928 tok hun filosofisk embetseksamen ved Stockholms högskola. I 1927 ble Boye medlem av redaksjonen til det svenske sosialistiske tidsskriftet Clarté. Hun var en periode gift med Leif Björk, men dette ekteskapet ble oppløst i 1933. Etter dette sto hun relativt åpent fram som homofil, og levde sammen med sin tyske kjæreste Margot Hanel resten av livet. På denne tiden var homoseksualitet fortsatt forbudt etter svensk lov. Karin Boye døde etter først å ha tatt en overdose med sovepiller om kvelden 23. april 1941, for så å gå ut svært tynnkledd og sette seg for å vente på døden. Hun ble funnet neste dag. Halldis Moren Vesaas skrev diktet "Karin Boye funnen død" etter at meldingen om den svenske lyrikens bortgang ble kjent. Her heter det blant annet "...den frosne har frose i hel". Forfatterskap. Karin Boye debuterte i 1922 med diktsamlingen "Moln". Senere fulgte samlingene "Gömda land", "Härdarna", "För trädets skull" og, etter hennes død i 1941, "De sju dödssynderna och andra dikter". Innholdet i hennes dikt preges av en indre personlighetskamp, en spenning mellom pliktfølelse, drift og skam. Mange dikt inneholder bibelske referanser, og disse og andre vitner om en uforsonet gudslengsel. I form varierer diktene fra det klassisk enkle til det surrealistiske. Av kjente dikt kan nevnes «Ja, visst gör det ont när knoppar brister» (fra "För trädets skull" og «I rörelse» (fra "Härdarna"). Romanen "Kris" fra 1934 har etter manges mening selvbiografiske trekk. Romanen "Kallocain" fra 1940 er en skrekkvisjon om en framtidig politistat, og er et av de tidligste skandinaviske arbeider innenfor genren Dystopi. Boye oversatte også verk av Thomas Mann og T.S.Eliot. Annet. Det er gitt ut mange svenske plater med tonesettinger av Karin Boyes dikt. I 2004 ga den norske jazz-sangerinnen Eldbjørg Raknes ut platen "Många röstar talar" hvor hun tonesetter noen av Boyes dikt. Bibliografi. a>s statue av Karin Boye utenfor Göteborgs stadsbibliotek. De tre små grisene. De tre små grisene er kjente figurer fra eventyret hvor de bygger husene sine i beskyttelse mot den store stygge ulven. Ulven vil gjerne spise de tre grisene ved å blåse ned huset deres. Eventyret ender med at den største grisen bygger et murhus som ulven ikke klarer å blåse ned. Publiserte versjoner av eventyret har eksistert siden 1700-tallet, men det er antatt at historien er mye eldre. Den ble kjent blant et langt større publikum etter at det ble laget en populær Disney-film basert på den i 1933. Etter dette har grisene vært faste Disney-figurer, og opptrer blant annet som en bitegneserie i Donald Duck & Co, der de er hovedpersoner sammen med Storeulv, Lilleulv og Bamse og familien hans. Storeulv prøver å fange dem ved hjelp av alle merkverdige metoder, mens Lilleulv er venn med dem. Bamse forsvarer grisene og slår ofte Storeulv med en klubbe. Sangen «Who's Afraid of the Big Bad Wolf» i tegnefilmen fra 1933 er en av Disneys mest velkjente sanger. Nordåsvannet. Nordåsvannet (eller -vatnet) er en fjordarm på ca 5 km² i bydelene Fana, Fyllingsdalen og Ytrebygda i Bergen kommune, forbundet med Grimstadfjorden og videre til Raunefjorden. Innløpet gjennom Nordåsstraumen ved Straume er trangt, bestående av to kanaler, hver med bredde 12 m, lengde 30-40 m og ca 3 m dybde, så betegnelsen poll er passende. Til fjordsystemet hører også Sælenvatnet, som er forbundet med kanalen Sælenelva slik at tidevannet får virkning helt inn. Fjorden har tilsig av ferskvann fra tre større elver og flere små bekker, med Nesttunvassdraget som det viktigste. Nedbørsfeltet er ca 86 km², hvorav ca 12 km² er via Sælenvatnet, Stort tilskudd av ferskvann og trange utløpet gir fjordvannet et lavt saltinnhold, fra 3-10 ‰ (vår og høst) til 21-27 ‰ (sommer og vinter) i overflatevannet og stiger fra 26 til 31 ‰ mellom 10 til 40 m dybde. Nordåsvannet består av to deler med en 12 m dyp grunne i mellom, det ytre og største bassenget har dybder ned til 54 m mens det indre er opptil 88 m dypt. Der er fisk å få, men mange betrakter sjømat derfra med skepsis. Nesttunelva renner ut ved Hopsfossen og nedenfor fossen står sjøørret og laks, på sensommer og høst, som ikke kommer videre. Adgangen til fisket er imidlertid vanskeliggjort av store veiutbygginger. Av kjente landemerker langs vannet kan nevnes: Gamlehaugen, Troldhaugen, Sophies Minde, Villa Konow, Fjøsanger hovedgård, Skjoldabukta, Bergens Roklub, Fana Roklubb, Breiviken og Kyrkjetangen, de største øyene er Marmorøyen, Ormøyna og Bønesholmen. William Bourke Cockran. William Bourke Cockran (født 28. februar 1854 i Irland, død 1. mars 1923 i Washington DC) var en irsk-amerikansk politiker. Cockran var født i Sligo i Irland, ble utdannet der og i Frankrike og emigrerte til USA da han var 17 år gammel. Han arbeidet som lærer i New York, studerte jus, og begynte som advokat i 1876, først i Mount Vernon, deretter i New York. Cockran ble første gang valgt til Kongressen for Demokratene i 1887 og ble siden valgt inn en rekke ganger, siste gang i 1921. Cockran var en bekjent av Jeanette Jerome, mor til Winston Churchill og introduserte unge Winston til New Yorks sosietet ved hans første besøk der i 1895. Åndenes hus (film). "Åndenes hus" er en engelskspråklig dramafilm fra 1993. I rollene finner man Jeremy Irons, Meryl Streep, Glenn Close, Winona Ryder og Antonio Banderas. Den ble regissert av Bille August, og er basert på Isabel Allendes roman "La Casa de los Espíritus". Filmen var en samproduksjon mellom Danmark, USA, Portugal og Tyskland. Mesteparten av opptakene ble gjort i Danmark, bortsett fra enkelte eksteriørscener som ble filmet i Lisboa og Alentejo, Portugal. Den vant priser i German Film Awards, Golden Screen, Havana Film Festival og Robert Festival. Liste over småbåthavner i Norge. Liste over småbåthavner i Norge er en oversikt over de mest aktuelle marinaer, gjestehavner og naturhavner på strekninger frekventert av småbåter i Norge. Lukkede havner er ikke tatt med, og ikke naturhavner der til disse er stengt. Svetozar Borojević von Bojna. Svetozar Borojević von Bojna eller Svetozar Boroëvić von Bojna (født 13. desember 1856 i Umetići ved Kostajnica (i det nåværende Kroatia), død 23. mai 1920 i Klagenfurt) var en østerriksk-ungarsk feltmarskalk under første verdenskrig. Boroëvić var ved siden av Conrad von Hötzendorf en av de mest fremtredende østerriksk-ungarske hærførere i sin tid. Hans navn er særlig knyttet til Slagene ved Isonzo og Piave på den italienske fronten. Han ble beskrevet som en seriøs mann med jernvilje, som la stor vekt på disiplin. Svetozar Boroëvić von Bojna tilhørte en ortodoks, pravo-kroatisk familie i dagens Kroatia, med røtter fra den såkalte Militærgrensen. Referanser. Boroevic von Bojna, Svetozar Boroevic von Bojna, Svetozar Boroevic von Bojna, Svetozar Morten Schakenda. Morten Schakenda (født 7. juni 1966 i Gjerdsvika på Sunnmøre) er en norsk kokk og baker. Kokk. Etter utdannelse på skoleskipet MS «Gann» har han arbeidet på Ulstein Hotell. Videre var han ansatt ved Gastronomisk institutt i Stavanger i åtte år, hvorav han var leder ved instututtet i de siste to. Han debuterte på kokkelandslaget (1997). Han har arbeidet på Bagatelle, Jans Mat og Vinhus, Terra Restaurant, D'Artagnan og Holmenkollen Restaurant. Baker. Etter tre år som lærling på Åpent Bakeri etablerte han bakeri i Lom i 2004. Breitenau. Breitenau er en liten by i Rheinland-Pfalz i det vestlige Tyskland med 704 innbyggere (2004). Byen ligger omtrent midt mellom Frankfurt am Main og Köln. Stedet er omtalt som en landsby med navnet «Bredenowe» fra 1265. Fra 1343 til 1664 var byen en del av grevskapet Isenburg underlagt den franske kongen, men denne måtte avstå området etter den pfalziske arvefølgekrig da dette ble en av Det tysk-romerske riket. Fra 1802 ble byen og området en del av hertugdømmet Nassau fram til 1866 da området ble en del av Preussen. Sandane Turn og Idrettslag. Sandane Turn og Idrettslag (STIL) (stiftet 1900) er en fleridrettsklubb på Sandane i Gloppen kommune, Sogn og Fjordane. STIL organiserer flere idretter med fotball, håndball, turn, friidrett og ski (mest alpint) som de største idrettene. I tillegg har laget en trimgruppe og en merkegruppe. I 2007 ble det opprettet en gruppe for motorsport. Laget har også en orienteringsgruppe, og svømmegruppe, men disse gruppene er lite aktive. Historie. Sandane Turn og Idrettslag ble stiftet i 1900. Presten Reiel Nybø var sentral i dette arbeidet. Han var også medvirkende til at Nordfjord Idrætsforbund også ble stiftet dette året. Nordfjord Idrætsforbund stod bak årlige regionale arrangement, et skirenn om vinteren og et friidrettsstevne på høsten. Nybø var leder for lagets turngruppe de første årene, mens redaktøren av bladet «Nordfjord», Hans Thorsen, ble STILs første formann og satt i årene 1900-1904. "Bukta Idrettslag" ble stiftet i 1901, men ble senere avviklet og utøverne gikk til STIL. Indre Gloppen Idrettslag ble stiftet i 1904, men ble avviklet etter 20 år da laget slo seg sammen med STIL i 1924. "Sandane fotball-lag" ble stiftet i 1922 og brukte Utstillingsplassen på Øyrane på Austrheim, vest for Sandane, som hjemmearena. Etter sju år, i 1929, gikk laget inn i STIL. I 1922 ble "Sandane fotball-lag" stiftet. Laget spilte sine hjemmekamper på utstillingsplassen på Øyrane, vest for Sandane sentrum. I 1929 gikk laget inn i STIL. STIL bygde idrettsplassen på Sandane ved Firda videregående skole i 1926. I 1933 bygde de "Turnhallen" i tilknytning til idrettsplassen. Turnhallen ble revet i 1987 og erstattet med klubbhuset "Stilstova", med utstyrslager og garderobeanlegg. I 2008 kjøpte klubben et 30 mål stort område sentralt på Sandane. Området ble samme år regulert til idrettsformål. En kunstgressbane for fotball sto ferdig i september 2008, og banen ble offisielt åpnet 25. april 2009. Anlegget har fått navnet Sandane Idrettspark, og det arbeides nå med planer om videre utbygging av en større idretts- og aktivitetspark. Den gresk-tyrkiske krig (1897). "Osmansk seier ved Domokos", osmanske styrker angriper, maleri av Fausto Zonaro Den gresk-tyrkiske krig (1897) også kalt trettidagerskrigen var en krig mellom Hellas og det osmanske riket. Årsaken til krigsutbruddet var gresk bekymring for situasjonen på Kreta der den greske befolkningen fremdeles levde under osmansk styre. Hellas var den tapende part i konflikten, måtte avstå mindre landområder og betale betydelige krigsskadeerstatninger til det osmanske riket. Mot slutten av 1896 brøt opprør blant den greske befolkningen på Kreta, mot det osmanske styret. Den 21. januar 1897 ble en gresk hærstyrke landsatt på øya for å frigjøre befolkningen og få den inn under gresk styre. De europeiske stormaktene grep imidlertid inn og erklærte Kreta for et internasjonalt protektorat. Den greske hærstyrken trakk seg tilbake til Hellas og forsøkte i stedet et fremstøt inn i Thessalia og Epirus. I Thessalia hadde tyrkerne konsentrert seks divisjoner med totalt 60 000 soldater, mot en gresk styrke på 46 000. Grekerne kontrollerte imidlertid havet, den greske marinen var den osmanske flåten overlegen. Greske styrker krysset grensen i begynnelsen av april 1897, og forsøkte å starte et opprør i Makedonia. De to hærstyrkene møttes ved Mati, og den underlegne greske styrken ble tvunget på flukt. Retretten gikk forbi Larissa, som ble evakuert. Nær Farsalos etablerte de greske styrkene en forsvarslinje og et motangrep ble planlagt; det var mislykket og de greske styrkene ble reddet av at den osmanske sultanen erklærte våpenstillstand den 20. mai. I Epirus sto det 15 000 greske styrker mot 30 000 osmanske. Den 18. april begynte tyrkerne å bombardere Arta, de klarte imidlertid ikke å innta byen. De osmanske styrkene trakk seg tilbake til Filippiada, de greske styrkene forsøkte motangrep men led store tap og den 15. mai trakk de seg tilbake. De europeiske stormaktene arrangerte en fredsavtale som ble undertegnet den 20. september. Det osmanske riket ble tilkjent en stor krigsskadeerstatning og fikk også mindre landområder på grensen ved Thessalia. Gresk-tyrkisk Anne Marie Giørtz. Anne Marie Giørtz (født 19. mars 1958 i Stockholm) er en norsk vokalist, orkesterleder og sangpedagog innen sjangeren jazz og har en rekke innspillinger med forskjellige band. Hun har studier i piano og saksofon-spill ved Universitetet i Oslo (1976–80). I Oslos jazzmiljø spilte hun i EIM (1980–82) før hun etablerte sitt eget Anne Marie Giørtz Kvintett (1982–86), sammen med blant annet broren Ole Henrik Giørtz. Bandet ble videreført i hennes Ab und Zu. Av andre partnere nevnes Radiostorbandet og Danmarks Radiostorband. Hun ble kjent som frontfigur i Trio de Janeiro (1988–), der hun sammen med Tom Steinar Lund ga ut to plater og fikk Spellemannprisen 1993. Sammen med broren Ole Henrik utviklet hun bestillingsverket "Den akustiske skyggen" til Moldejazz (1993). I trio med Kaia Huuse og Veslemøy Solberg ga hun ut "Jenter fra Jante" (Nordicae, 1999) med dikt av Aksel Sandemose. Hun er også medvirkende på "Skrapjern og silke" (Grappa, 1999), basert på sceneforestillingen med tekster av Lars Saabye Christensen og tonesatt av Ole Henrik Giørtz. Anne-Marie Giørtz har i senere tid utdannet seg som Qigong-Instruktør i Sverige. Himal. Himal er en fellesbetegnelse for befolkningen som bor i Himalaya i Nepal. Andre, tilsvarende fellesbetegnelser er pahade (for folk som bor i ås-distriktene lavere ned) og madhesi (for innbyggere i lavlandsdistriket Tarai). Himalaya er en stor del Nepals territorium, høyt anslått 35%. Men fjellene er tynt befolket, og har anslagsvis 7% av Nepals befolkning – i underkant av 2 millioner mennesker. Språklig, kulturelt og religiøst er himal-befolkningen en del av kulturfellesskapet i Tibet. De snakker sinotibetanske språk som er varianter av tibetansk, og den dominerende religionen deres er tibetansk buddhisme. Dette inkluderer også en gruppe på om lag 20–000 – "bhutia" eller bhothe – som er etniske tibetanere. Alle disse etniske gruppene regnes til den nepalske minoritetsbefolkningen, janjati. Den mest internasjonalt kjente gruppa innenfor himal-befolkninga er sherpafolket. Georgina Byrne. Georgina Byrne, (pikenavn Ahern, født 4. mai 1979 i Malahide, Dublin i Irland) er fitnesstrener og driver et treningsstudio i Dublin. Georgina er eldste datter av Bertie Ahern, som frem til mai 2008 var statsminister i Irland. Georgina har en yngre søster, forfatter Cecelia Ahern. 5. august 2003 giftet Georgina seg med ungdomskjæresten, musikeren Nicky Byrne i Westlife. Seremonien ble holdt på et sorenskriverkontor i Wicklow, Irland. Paret skulle gifte seg utenlands, men reglene tilsa at de måtte ha en sivil seremoni i sitt hjemland først. Den offentlige bryllupsseremonien og bryllupsfesten fant sted i Frankrike fire dager senere. 5. november 2006 ble det kjent at Georgina var gravid. En måned senere kom nyheten om at hun ventet tvillinger. Termin var andre uke i juni 2007, men allerede den 20. april 2007 kom tvillingguttene Rocco og Jay til verden, cirka seks uker for tidlig. Fødselen skjedde klokken 10:55 norsk tid på Holles Street Maternity Hospital i Dublin. Byrne, Georgina Ronnie Whelan. Ronald Andrew Whelan (født 25. september 1961 i Dublin) er en irsk tidligere fotballspiller kjent for sin lange periode hos Liverpool og som tidligere manager for blant andre Southend United FC. Han var en viktig del av Liverpools dominerende lag på 1980-tallet. Stjerne for Liverpool på 1980-tallet. Whelan ble født inn i en fotballfamilie i Dublin. Faren, Ronnie Whelan senior, spilte landskamper for, og var en nøkkelspiller for St. Patrick's Athletic sitt suksessfulle lag på 1950- og 1960-tallet. Ronnie Junior var en glimrende midtbanespiller, og ble signert 19. september 1979 av Liverpool-legenden Bob Paisley for bare £35 000 fra Dublin-klubben Home Farm FC. Dette er for øvrig en klubb Liverpool har hentet mange talenter fra. Ligadebuten hans kom for Liverpool mot Stoke City i 3. april 1981. Kampen endte 3-0 på Anfield, og Whelan scoret det første målet etter 27 minutter. Dette ble hans eneste kamp denne sesongen. Han måtte, som alle andre unge spillere i Liverpool-systemet, gå igjennom læreprosessen ved å spille for reservelaget en lenger periode, før han kunne tilkjempe seg en fast plass på laget. Påfølgende sesong, etter læreperioden var over, overtok han plassen til Ray Kennedy på midtbanen. Skjorte nr. 5 skulle fra nå av være Ronny Whelan sin. Det ble en glimrende sesong for Whelan, som hjalp Liverpool til et nytt ligamesterskap. I tillegg vant klubben ligacupfinalen på Wembley med 3-1 mot Tottenham, etter at Whelan scoret 2 mål. Sesongen 1982-83 vant Liverpool igjen ligamesterskapet og ligacupen, og igjen scoret Whelan i finalen. Denne gangen var det Manchester United som sto på andre banehalvdelen, og kampen gikk til ekstraomganger etter 1-1 ved ordinær tid. Whelan fikk ballen på 20-25 meters hold, og skrudde den forbi en sjanseløs Gary Bailey i Uniteds mål. Dette regnes som et av de flotteste Wembley-målene gjennom tidene. I 1983-84 spilte Whelan en viktig rolle da Liverpool vant The Treble, med ligamesterskap, ligacupen og Europacupen for serievinnere, selv om han var skadet i deler av sesongen. Påfølgende år ble troféløst for klubben, selv om de igjen kom til finalen i Europacupen for serievinnere. Finalen gikk på Heysel Stadion i Belgia, og endte i en katastrofe der 39 mennesker ble drept. Engelske klubber ble i etterkant utestengt fra Europacupkamper i årevis fremover. I 1985/86 var Liverpool tilbake på vinnersporet, denne gangen med Kenny Dalglish som spillende manager. Laget vant både ligamesterskapet og FA-cupen. Finalen ble spilt mot byrival Everton på Wembley. Whelan la opp til to av målene, og klubben hans vant kampen med 3-1. Dette var bare tredje gangen i det 20. århundret at en klubb vant The Double, med ligamesterskap og FA-cupmesterskap. 1987 endte uten trofeer for laget fra Merseyside, men spilte likevel finale i ligacupen mot London-rivalen Arsenal på Wembley. I 1987-88 skiftet Whelan til en sentral rolle på midtbanen fordi klubben hadde kjøpt vingen John Barnes fra Watford. Denne sesongen spilte Liverpool virkelig bra, kanskje en av de beste sesongene de har hatt rent spillemessig, men Whelan var mye skadet og ble erstattet av Nigel Spackman. Erstatteren spilte så bra at Whelan ikke fikk tilbake plassen da han ble skadefri. I FA-cupfinalen mot Wimbledon var ikke engang hans navn nevnt i kampprogrammet. Dette var en finale Liverpool meget overraskende tapte 0-1. På denne tiden var Whelan fast inventar for Irland. Han fikk totalt 53 landskamper (3 mål) for Irland, og debuten kom allerede 26. april 1981 mot Tsjekkoslovakia på Landsdowne Road i Dublin (3-1). Ronnie Whelan var også en del av landslaget som kvalifiserte seg til EM i fotball 1988 i Vest-Tyskland. Laget hans vant en minneverdig kamp mot med 1-0, og deretter scoret han på et spektakulært langskudd i uavgjortkampen mot finalisten. Tap i den siste kampen mot den kommende mester, gjorde at Irland røk ut av turneringen i gruppespillet. En skade på Liverpools Alan Hansen gjorde at Whelan spilte som kaptein størstedelen av den påfølgende sesongen (1988-89). Som kaptein ledet han laget mot nok en The Double. Men i semifinalen i FA-cupen skjedde Hillsborough-tragedien, der 96 Liverpool-supportere omkom på tribunene. Whelans rolle som kaptein og forbilde krevde styrke og menneskekvalitet på et helt annet nivå enn tidligere. Selv da Hansen returnerte for å spille FA-cupfinalen mot Everton, fikk Whelan fortsatt beholde kapteinsbindet. Liverpool vant nok en gang mot byrivalen, denne gangen med 3-2, etter at Ian Rush scoret to mål som innbytter. Ligamesterskapet ble tapt på hjemmebane i siste kamp på overtid mot Arsenal, i en ren seriefinale, der Michael Thomas sikret laget fra London gullet. Liverpool vant seriemesterskapet igjen i 1989-90, men Whelans rolle var ikke lenger like viktig, kanskje mest på grunn av skadeproblemer. I 1992 scoret han et viktig utligningsmål i FA-cupens semifinale mot Portsmouth, men gikk typisk nok glipp av 2-0 seieren i finalen mot Sunderland på grunn av skade. Whelan ble i klubben til 1993-94, da Roy Evans overtok som manager. Spillende manager for Southend. Etter han forlot Liverpool ble han manager for Southend United, og ble værende der i 3 sesonger, der 2 av dem var som spillende manager. Siste ligakamp 12. august 1995 for Southend United mot Portsmouth (1. Divisjon, 2-4 borte, 10,630 tilskuere). Trakk seg som Southend-manager etter nedrykk til 2. divisjon (1996/97). I løpet av hans 98 kamper som manager vant klubben 24 kamper, 20 uavgjort og 44 tap. Etterpå arbeidet han med klubber i Hellas og på Kypros, bl.a. med Olympiakos Nicosia. For tiden arbeider Whelan som konferansier ved middagsarrangementer, og viser seg av og til på TV som ekspertkommentator. Whelan er fortsatt en stor favoritt blant supporterne, og ble valgt inn på en respektabel 30. plass i en kåring blant 110 000 Liverpool-supportere, i konkurransen «100 players Who Shook The Kop». Han spilte for følgende klubber: Home Farm FC (Irland), Liverpool (362 kamper, 46 mål) og Southend United (der han var både spiller og manager: 33 kamper, 1 mål. Til 4. juli 1997). Bjarne Ness. Bjarne Ness (født på Lademoen i Trondheim, 17. mars 1902, død 13. desember 1927) var en norsk tegner og maler. Unge år. Han var sønn av en industriarbeider, og som eldst i en søskenflokk på seks, vokste han opp under nokså trange kår. Han viste tidlig interesse og talent for billedkunst. Etter folkeskolen på Lilleby gikk han på den kommunale middelskolen fra 1916–19. I denne perioden fikk han også sin første profesjonelle undervisning i tegning hos professor Harald Krohg Stabell på NTH. Han ble ble etterhvert regnet som en av Trondheims store sønner som følge av sin kunst. Men han måtte legge kunsten til side til fordel for pengeinnbringende arbeid, og ble aspirant ved jernbanen. I 1923 begynte han på Jernbaneskolen på Hamar, og samme høst fikk han med hjelp jobb i Oslo. Kunstnermiljøet i Oslo. I Oslo fikk han for alvor nærkontakt med kunstmiljøet i hovedstaden, og hans intense interesse for bildekunst skjøt fart. I 1924 ble han elev ved malerskolen til Axel Revold. Han tilegnet seg med selvstendighet og talent Matisse-skolens lærdommer, men studerte også gamle mestere som Michelangelo, Rafael og Delacroix m.fl. Han arbeidet målbevisst med de klassiske komposisjonsproblemer for å gi sine figurgrupper fasthet og sammenheng, men utviklet også en rik og følsom koloritt av kjølig klarhet. I 1925 fikk han stor oppmuntring gjennom å bli antatt og få gode kritikker ved den tradisjonelle Høstutstillingen. Tida framover var delt mellom jernbanen og maling. Etter hvert fikk han solgt noen av arbeidene sine, og han fikk også et større utsmykkingsoppdrag ved Østensjø skole i Oslo. De siste par årene av hans liv var hans produksjon hektisk, og innebar flere verk som regens som klassiske: "De tre ryttere", "Gjøglere", "Seierherren", Selvportrett, m.fl. Paris. Høsten 1927 fikk han endelig oppfylt drømmen om å reise til Paris, men han led av tuberkulose og døde en måned etter, den 13. desember 1927, bare 25 år gammel. Den 2. januar 1928 ble han gravlagt på Lademoen kirkegård. Piper PA-28 Cherokee. Piper PA-28 Cherokee er et amerikansk privatfly utviklet av Piper Aircraft Corporation. Prototypen fløy første gang 14. januar 1960 og de første produksjonsmodellene var i salg fra 1961. Over 30 000 PA-28 har blitt produsert. De siste årene har flyene fått betegnelsen P28A eller P28B i flygeplanleggingsøyemed, avhengig av motorytelse. Utvikling og varianter. Etter at de første modellene med 140, 150 og 160 hk motorer ble introdusert i 1961 ble en versjon med en motor på 180 hk introdusert i 1962 som PA-28-180. I 1963 fulgte den enda kraftigere Cherokee 235 utstyrt med en Lycoming O-540 6-sylindret motor på 235 hk, og i 1964 et to-seters treningsfly under betegnelsen PA-28-140 Flite Liner som alene ble produsert i over 10000 eksemplarer. Oscar Nissen. Oscar Nissen (født 1843, død 1911) var en lege og en sentral person i avholdsarbeidet på 1900-tallet. Han var formann i Det norske Totalafholdsselskab og han var med å starte Santalmisjonen i Norge. Han var også partipolitisk engasjert, først som venstremann, senere som formann i både Kristiania Arbeidersamfund og Det norske Arbeiderparti. Han skrev også i Social-Demokraten, der han var redaktør fra 1894-1898. Han var gift med pianisten Erika Nissen 1874-95 og senere aktivisten Fernanda Nissen. Skorpionene (Serbia). Skorpionene (serbisk: Škorpiona / Шкoрпиoнa) var en paramilitær enhet som opererte i det tidligere Jugoslavia. De ble opprettet i 1991, hovedsakelig som beskyttelse for oljefeltene i det østlige Slavonia og i 1996 ble de underlagt en anti-terror enhet i Serbia, "SAJ". Den siste kommandøren for enhenten var Slobodan Medić. Under rettssaken mot Slobodan Milošević ble det forsøkt å bevise at gruppen var under serbisk kontroll. Da saken ble avsluttet pga. Milošević sin bortgang var ingenting avgjort. Enheten kom i medias søkelys da det ble offentliggjort en video fra Srebrenica-massakren der gruppen henretter 6 sivile bosnjaker, noen av dem så unge som 16 år. Soldatene som ble identifisert på videoen, Slobodan Medić, hans to brødre Aleksandar og Branislav Medić, Pero Petrasević, og Aleksandar Vukov ble umiddelbart arrestert av serbiske myndigheter. Rettssaken mot gruppen startet 20. desember 2005 i Beograd. Blir de dømt risikerer de opptil 40 år i fengsel. Deccan. Deccan, Dekkan eller Dekhan (fra sanskrit "Dakchina": «høyre verdensdel») et betegnelsen for den sørlige del av India. Dekkan avgrenses i nord av Hindustan, og ellers av Det indiske hav (Det arabiske hav i vest, Bengalbukten i øst). Dekkan ender i sør i Kapp Comorin. Fjell- og høydeplatået i Sør-India kalles Deccanplatået, men det forkortes ofte til Deccan, slik at det oppstår en liten begrepsusikkerhet. Agder lagmannsrett. Agder lagmannsrett er en av seks lagmannsretter i Norge. Lagmannsretten er ankedomstol i så vel sivile saker som straffesaker og dekker fylkene Vestfold (unntatt Svelvik og Sande kommune), Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder (unntatt Sirdal kommune), jf. oversikten nederst på siden over de tingretter som hører til Agder lagdømme. Agder lagmannsrett holder til i Skien med kontorer og rettslokaler i Statens Hus. Den holder også rettsmøter i tinghusene i Tønsberg, Arendal og Kristiansand. Når det er behov settes det også rett andre steder, særlig gjelder dette saker der det er nødvendig med befaring. Domstolen ledes av en førstelagmann, (for tiden Dag Bugge Nordén) og har i tillegg en lagmann og nitten fast utnevnte lagdommere. Domstolen ble etablert i 1936 i forbindelse med at lagmannsrettene ble ankedomstoler i sivile saker i stedet for overrettene. Ved etableringen hadde den en lagmann og tre lagdommere samt funksjonærer. Lagmannsretten behandler alle anker over avgjørelser i de tingretter som hører til lagdømmet – både i straffsaker og sivile saker, se nærmere om saksbehandlingen i artikkelen lagmannsrett. Lagmannsrettens avgjørelser kan – i noe begrenset utstrekning – ankes til Høyesterett. Langavatnet i Hjelmeland. Langavatnet er et vann som ligger i kommunene Forsand og Hjelmeland i Rogaland. Langavatnet i Eigersund. Langavatnet er et tjern som ligger i Eigersund kommune i Rogaland. Langavatnet i Voss. Langavatnet er et tjern som ligger i Voss kommune i Hordaland. Langavatnet i Samnanger. Langavatnet/Øyjordsvatnet er et vann som ligger på Gullbotn på grensen mellom kommunene Samnanger og Bergen i Hordaland. Det ligger mange hytter ned mot vannet, spesielt i sørenden. Der er det også flere små holmer. I nordenden ligger den nå nedlagte Gullbotn turistheim. går langs vannet til den i nord ender ut i i på Trengereid. Langavatnet i Ulvik. Langavatnet er et tjern som ligger i Ulvik kommune i Hordaland. Donald Pocket. Donald Pocket er navnet på en serie pocketbøker om Donald Duck og de andre figurene i andeuniverset. Bøkene utgis av Egmont Serieforlaget og kommer ut 13 ganger i året. Den aller første Donald Pocket, "Onkel Skrues millioner", kom ut i 1968. Til nå har det blitt utgitt 392 bøker i serien (2012). Det har det bare vært mulig å kjøpe Donald Pocketer i butikk, men fra og med nr 365 lanserte Egmont en abonnementstjeneste lik den på Donald Duck & Co. Ansvarlig utgiver/redaktør er Svein Erik Søland. Redaktører er: Haakon W.Isaksen og Arne Vogt Berge. Serien har for det meste et mer surrealistisk preg enn "vanlige" Donaldhistorier, men ved et par anledninger har religiøse eller politiske temaer blitt berørt, som fastemåneden Ramadan og konflikten mellom Nord- og Sør-Korea (det siste under OL i Seoul). Amulet. Amulet var et norsk hardcore punkband fra Oslo grunnlagt i 1993 av vokalisten Torgny Amdam. Amdam hadde tidligere vært vokalist i straight edge bandet Onward. Med Amulet la han om stilen litt og fremførte hardcore punk med mer vekt på melodi og etter hvert mer streit rock'n'roll. Amulet fikk Alarmjuryens spesialpris under Alarmprisen 2002 og ble i 2003 nominert til Spellemannprisen for albumet "Danger! Danger!". Bandet ble oppløst i 2007 etter en avskjedsturné med besetningen Lars Rasmussen, Rasmus Nord, Espen Follestad, Jonas Thire og Torgny Amdam. Sin siste konsert hadde de på Øyafestivalen i august. Prinsessen i Eventyrriket. "Prinsessen i Eventyrriket" var et norsk barneprogram som gikk på NRK1 i romjula 2001, 2002 og 2003. Opplegg: Prinsesse Märtha Louise leser norske eventyr for barn. De første eventyrene som ble opplest var "De syv folene og Per, Pål og Espen Askeladd". Serien hadde premiere på NRK den 25. desember 2001. Regi og produsent for serien var Grete Høien, mens Hilde Kjellstad hadde manus. Holmvatnet. Holmvatnet er idag den 3,5 km lange søndre delen av innsjøen Nedre Fagervollvatnet som ligger i Rana kommune i Nordland. Holmvatnet ble slått sammen med Nedre Fagervollvatnet ved oppdemning i forbindelse med opprettelsen av Sjona kraftverk. Tabriz. Tabriz Rådhus, bygget i 1934, by "Arfa'ol molk", med assistanse av tyske ingeniører. Tabriz (persisk og aserbajdsjansk: تبریز, armensk: Թավրիզ) er hovedstaden i den iranske provinsen Øst-Aserbajdsjan og nordvest-Irans største by med en befolkning på 1 532 085 innbyggere (2006). Byen ligger nord for den inaktive vulkanen Sahand og sør for fjellet Eynali, som kan ses fra hele byen. Man vet lite om grunnleggelsen av byen. Fetsund Lenser. Lensemuseet ved Fetsund er et kulturminne ved Glommas utløp i Øyeren. Fetsund Lenser er et nasjonalt kulturminne, fløtningsmuseum og natursenter ved Glommas utløp i Øyeren ved Fetsund i Akershus fylke. Fetsund Lenser ble opprettet som tømmersorteringsanlegg i 1861, og nedlagt da fløting av tømmer i Glomma opphørte i 1985. I dag er det en del av Akershusmuseet. Ved arbeiderboligen «Vinkelen» ligger Fet kommunes tusenårssted, et flommerke i form av en ca. 7 meter høy stein med markeringer av vannstandene under de største flommene i Glomma. Historikk. Tømmerfløting i Glomma begynte på 1300-tallet, men fikk større omfang da oppgangssagene kom på 1500-tallet. Til å begynne med ble tømmeret i Glomma buntet, «soppet», i Bingen lenser ved Sørumsand. Herfra ble tømmerflåtene slept med båter til de mange sagbrukene langs Øyeren og i Lillestrøm. Da jernbanebrua i Fetsund kom i 1861, ble Bingen lenser flyttet til Fetsund. Ved Bingen ble det etablert en "atterhaldslense" hvorfra en kunne slippe på tømmer etter som det var behov ved Fetsund. Fetsund Lenser er i dag fredet som landets eneste gjenværende fløtningsanlegg. Det er bevart som et enestående kulturminne og et levende museum med verksteder for tradisjonelt håndverk, kafé og museumsbutikk. Fetsund Lenser ligger i et vakkert naturområde ved innfallsporten til Nord-Europas største innlandsdelta. I området er det natur- og kultursti. Rubens Bertogliati. Rubens Bertogliati (født 9. mai 1979 i Lugano) er en sveitsisk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 2000, da i laget Lampre-Fondital og i 2004 gikk han til Saunier Duval-Prodir. Hans store gjennombrudd ble i Tour de France 2002, da han vant første etappe. Han hadde den gule ledertrøyen helt til Erik Zabel tok den på den tredje etappen. Pizzanini. Pizzanini er et registrert varemerke for en norsk pizzakjede. Den første ble etablert i Tønsberg i 1972 av Per Michael Hjelde. I dag har kjeden tilknyttede spisesteder i Horten, Hamar, Sandefjord, Tønsberg, Sarpsborg, Sandvika, Bekkestua, Kristiansand og Fredrikstad. Hovedkontoret ligger i Mosseveien i Oslo. JJ72. JJ72 var et indieband fra Dublin, Irland. Historie. Bandet ble startet i 1990 av Mark Greaney (vokal) og Fergal Matthews (trommer). De fikk med seg Hilary Woods som bassist. The Cranberries. The Cranberries er et alternativt rockeband fra Irland. Albumet "No Need to Argue" fra 1994 har solgt i over 15 millioner eksemplarer. Liste over fjell i Hellas. Liste over fjell i Hellas sortert etter høyde over havet. Klango. Klango var et tidligere norsk, kristent plateselskap. Klango var en del av pinsebevegelsen i Norge og ble etablert i 1959. I 1991 ble plateselskapet nedlagt. Farstad Sound Productions, med Per Kjetil Farstad, eier nå rettighetene til Klangos arkiv og har overtatt eierskapet. S hadde tidligere rettighetene. Historikk. På 50- og 1960-tallet var det et frodig sang- og musikkliv innen den norske pinsebevegelsen. Den aller første innspillingen på Klango, med katalog nummer F1, var med Kjell Andreassen og Odd Bergum som spilte inn fire av sine sanger til eget akkompagnement på gitar og trekkspill. Opptaket fant sted på scenen i Filadelfia Oslo. Ragnar Sjølie, Karsten Ekorness, Daniel Strøm og Kjell Hansen var sentrale personer de første årene. Senere overtok Egil Fossum og Finn Pedersen stafettpinnen. IBRA Radios utstyr ble brukt til de første grammofoninnspillingene. Senere ble det større produksjoner med "Filadelfiakoret" og "Ibra-orkesteret". Men mest mindre produksjoner med solosang, duetter, korsang, kvartetter og strengemusikkgrupper. Flere av innspillingene ble salgssuksesser. Kjell og Odds innspillinger fra 1959 til 1964 solgte over 250 000 plater. Klango har tilsammen produsert og utgitt omtrent 440 innspillinger, fordelt på singelplater, EP-plater, LP-plater, musikkassetter og CD-plater. Omtrent 200 av produksjonene var EP-plater. I forbindelse med 100-års jubileet til pinsebevegelsen i Norge, "Pinse for alle", i 2007, ble det utgitt en CD-boks fem CD-plater og 125 av mest kjente innspillingene. Opptakene var fra årene 1959 til 1991. Andrew Higginson. Andrew Higginson (født 13. desember 1977) er en profesjonell engelsk snookerspiller. Higginson ble profesjonell i 1995 og hadde meget begrenset suksess før sesongen 2006/2007. Under Malta Cup kom han til kvartfinalen etter at han slo Steve Davis 5–4, kvartfinalen tapte han 2–5 mot Ken Doherty. Under Welsh Open viste Higginson usedvanlig god form og gjorde sitt første maksimum break i 5–1 seieren mot Allister Carter. Han slo også John Higgins, Michael Judge, og Stephen Maguire før han møtte Neil Robertson i finalen. Higginson ble omtalt som den minst sannsynlige finalisten gjennom tidene og var den første spilleren uten ranking som hadde kommet til en finale siden Terry Griffiths under VM i 1979. I finalen kom han raskt under med 2–6, før han tok seks strake partier og var dermed et parti unna seier. Robertson tok imidlertid de tre neste partiene og vant dermed med minst mulig margin. I turneringen tjente Higginson £ 39 500 for sitt maksimum break og andreplass i turneringen. Tidligere i karrieren hadde han spilt inn i underkant av £ 70 000 til sammen. Prestasjonene under Malta Cup og Welsh Open medførte at Higginson klatret til 44. på rankingen for 2008. I løpet av denne sesongen klarte han bare å kvalifisere seg til en turnering, dette var Welsh Open, men han gjentok ikke suksessen fra året før. Han kvalifiserte seg til VM for første gang i 2009, men tapte i første runde. Geir Morstad. Geir Morstad (født 21. september 1956) er en norsk skuespiller fra Asker. Han medvirket som Espen i «Familiesagaen De syv søstre» og var en stund med i «Hotel Cæsar» som hotellrestaurantens kokk Birger Bahr. I humorserien «Det gode selskap» (2004) parodierte han Rosemarie Køhn, Saddam Hussein og Tore Skoglund. Puls (TV-program). "Puls" er et norsk helse- og livsstilsmagasin som har gått på NRK1 siden høsten 1999. Programserien sendes hver mandag på NRK1 og erstattet i 1999 programmet "Helse-refleks". Vinteren 2010 startet Puls sending av serien "Bedre Puls -Yngvar finner ditt talent", der treneren Yngvar Andersen finner idrettstalentet til fire vanlige nordmenn. Siden ble konseptet "Bedre Puls" produert med andre tematitteler. I 2011 lanserte programmet en ny egenprodusert magasinserie – "To buksestørrelser ned". Serien hadde premiere på NRK den 20. september 1999 og har siden oppstarten tatt opp forskjellige helse- og livsstilsrelaterte temaer med reportasjer og diskusjoner i studio. Temaene spenner til alt fra vennskap, rusmisbruk og overvekt til psykiske problemer, sorg og seksualitet. Fra 2010 startet en omlegging hvor Puls ikke lenger er et utpreget helseprogram, men fokuserer mer på livsstil og trening. Programmet tar også opp dagsaktuelle temaer, og produserer stoff for egen nettside og tidvis for NRKs ordinære nyhetssendinger. Annet. Serien fikk Gullruten 2001 som beste magasinprogram. Juryens begrunnelse var «"PULS er et informativt og underholdende helsemagasin. Programmet har en faglig sterk programleder, med utstråling og karisma, gode reportasjer med journalistisk tyngde, og er fortellermessig bra gjenomført."» Runestein. Runestein over dansk høvding som døde under handelsferd på sørlige Öland, Sverige. Mange av runesteinene var ofte malt i kraftige farger. Runestein er en stein, gjerne oppreist, som har en inskripsjon med runer. Tidvis kan det også betegnes på runer risset direkte inn i fjellet. Det synes som om tradisjonen med å risse runer på steiner begynte i Norden en gang på 300-tallet e.Kr. og varte til utpå 1100-tallet, men de fleste runesteiner er fra sen vikingtid (middelalderen). De fleste runesteiner finnes i Norden, men det er også spredt med runesteiner på steder hvor nordboere enten besøkte eller slo seg ned, eksempelvis på øya Man i Irskesjøen, se Manske runesteiner. Runesteiner var vanligvis farget etter at de var blitt reist, men dette er ikke like synlig da fargen i de fleste tilfeller er erodert bort. Inskripsjonene var hogd inn, slik bokstavene ble rimelig store. Formatet på steinen ble deretter. Skriftene var enten for å minnes døde stormenn eller viktige hendelser og handlinger, som at noen bar fisk til et vann på Hardangervidda og gjorde dette kjent for ettertiden. Mange steiner var obelisklignende, og krevde stor mannemakt for å reises. Tidvis inneholder innskriftene også figurer. Teksten kan også være kunstnerisk utformet, for eksempel kan linjene med bokstaver være formet som bånd med løkker. Kopier og senere tiders forsøk på svindel er kjent. Den såkalte Kensingtonsteinen fra USA er høyst sannsynlig et forsøk på historieforfalskning ved å flytte vikinghistorien fra «Vinland» til den amerikanske Midtvesten. Helge Ingstads utgravinger ved L'Anse aux Meadows avdekket ingen runer, men viste trolig yttergrensen for hvor langt Leiv Eirikssons etterfølgere kom. Historie. a> i Sverige, katalogisert som «U 240» a> fra Hagby (først plassert i nærheten av Möjebro), Uppland, Sverige. Som med andre tidlige runeinskripsjoner, er denne skrevet fra høyre og mot venstre, senere runesteiner ble skrevet fra venstre og mot høyre. Teksten er "«Frawaradar anahaha is laginar»" Tradisjonen med å reise steiner som hadde runeinskripsjoner synes først å skjedd på 300- og 400-tallet i Norge og Sverige, og disse tidlige runesteinene var vanligvis plassert ved siden av graver. De tidligste danske runesteinene dukket opp på 500- og 600-tallet. Alt i alt finnes det rundt 50 runesteiner fra folkevandringstiden i Norden. De aller fleste runesteiner ble reist i perioden mellom 950-1100 e.Kr. og de fleste ble reist i Sverige og Danmark, og i en mindre grad i Norge. Runesteinen har tre sider hvor to av dem også er dekorert med bilder. På den ene siden er det et dyr som er prototypen på et mytologisk fabeldyr og som ble vanlig å risse inn på runesteiner. På den andre siden er det hva som enten er Danmarks eldste avbildning av Jesus, eller muligens kanskje en figur med dobbel betydning. Det viser en mann med begge armene strukket ut, innviklet i greiner. Det er mulig at det viser Jesus, men for samtidens nordboere kan den også tolkes som Odin som henger seg selv i et tre, Yggdrasil, «ofret seg selv til seg selv». Det er beskrivelsen av en ekstatisk opplevelse av ritual art. Kort tid etter at den danske steinen ble reist synes det å ha skjedd noen med runesteintradisjonen i Norden. En rekke høvdinger og mektige småkonger forsøkte bevisst å etterligne kong Harald Blåtann, og fra Danmark har en bølge med runesteiner spredt seg nordover gjennom Sverige og Norge. I de fleste distrikter synes det som om det også døde ut i løpet av en generasjon, skjønt det ble også reist kristne steiner, først med runer, siden formet som et kors uten runer. I de sentrale svenske områdene i Uppland og Södermanland holdt tradisjonen seg til ut på 1100-tallet. Fiktiv kanon. Fiktiv kanon er et begrep innen litteratur og særlig populærkultur som betegner de opplysningene og fortellingene om oppdiktede personer og verdener som er alminnelig anerkjent av forfatterne og/eller publikum. Motsetningen vil da være det som betegnes som «fiktivt apokryfisk», fortellinger eller opplysninger som har blitt laget, men som ikke anerkjennes av alle som «sanne» eller «korrekte». Et eksempel er bøkene om Oz, hvorav de bøkene som ble skrevet av Lyman Frank Baum, Ruth Plumly Thompson, John R. Neill, Jack Snow, Rachel Cosgrove og Lauren Lynn McGraw, regnes som den offisielle serien og betraktes som «kanoniske», mens de mange bøker som har blitt skrevet senere regnes som «apokryfiske». Også kommentarer en forfatter gav til et verk, kan regnes med til en fiktiv kanon. For eksempel regnes gjerne de såkalte brevene til J.R.R. Tolkien med til hans forfatterskap om "Ringenes Herre". Per Kjetil Farstad. thumbPer Kjetil Farstad (født 25. september 1952), phil.dr. og professor i musikk ved Universitetet i Agder, Institutt for musikk. Norsk musiker. Han har utgitt flere plateinnspillinger og spiller en rekke strengeinstrumenter og har doktorgrad på lutt og gitar. Farstad debuterte på klassisk gitar og lutt i Gamle Aker kirke i Oslo, 1978. Han spiller el-gitar, klassisk gitar, dobro (roundneck og squareneck) og forskjellige historiske lutt- og gitarinstrumenter. Per Kjetil Farstad har doktorgrad i musikk – i emnet lutt og gitar – (Phil.dr.) fra Universitetet i Göteborg i 2000, og diplomeksamen i gitar og altgitar fra Norges Musikkhøgskole 1977. Han har også utdanning innen offentlig administrasjon, kulturadministrasjon, pedagogikk og musikkteknologi. Farstad har publisert flere forskningsartikler i lutt- og gitarmagasiner i Europa og USA, gitt ut flere bøker og gitt foredrag og konserter i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Israel, Serbia/Montenegro og Hellas. I 2003 og 2004 gav han masterclasser i gitar og lutt ved Faculty of Music Art in Belgrade og foredrag ved Guitar Art Festival i Beograd. Fra 2000 til 2004 var han Dekanus ved Fakultet for kunstfag ved Universitetet i Agder. Farstad var primus motor i opprettelsen av de rytmiske studiene ved Høgskolen i Agder (nå: Universitetet i Agder) fra 1985 og sentral i akademiseringsprosessen gjennom opprettelsen av bachelor, – master og doktogradsutdanningen innen feltet. Per Kjetil Farstad eier det tidligere plateselskapet Klango. Han driver sitt eget firma og platestudio Farstad Sound Productions. Priser. 1980: Tildelt Kristiansand kommunes kunstnerstipend. For innsats i kulturlivet i Kristiansand. 1986: Tildelt Vest Agder fylkes kunstnerstipend. For innsats i kulturlivet i Agder fylket. 2006: Tildelt Sørlandets kompetansefonds forskningsspris av Agder vitenskapsakademi. Han fikk prisen for sin allsidige innsats som musikkforsker og som utøver på lutt, gitar og lignende strengeinstrumenter. Fra juryens begrunnelsen het det: "«…Han har som få andre norske musikkforskere klart å kombinere forskning og kunstnerisk virksomhet på et høyt internasjonalt plan.»" 2004: Medlem i Agder Vitenskapsakademi fra 2004. Styremedlem fra 2010 Diskografi. Per Kjetil Farstad plateutgivelser er instrumentalinnspillinger. I tillegg til opptredener i radio og TV har Per Kjetil Farstad fra 1978 bidratt på omkring 400 LP/MC/CD-produksjoner som studiomusiker, arrangør og/eller produsent. Fanfiction. Fanfiction eller fanfiksjon er tekster og fortellinger som er skrevet av et lesende publikum om allerede etablerte og kjente rollefigurer og historier, særlig fra litteratur og film. Begrepet er engelsk og dannet av ordene "fan", «ivrig beundrer» eller «tilhenger», og "fiction", «fiksjon» eller «skjønnlitteratur». Fanfiction er vanligvis skrevet av amatører og ikke offisielt utgitt. Fanfiction-fortellinger kan være nyskrevne historier eller fortsettelser av kjente historier. Noen ganger kan de gi et alternativt forløp til originalhistoriene. Dessuten kan de være et forsøk på å gi nye opplysninger om karakterene og deres verdener. Fanfiction vil som regel ikke bli regnet som fiktiv kanon. Men i noen tilfelle kan fanfiction få en ganske høy status hos publikum og bli det man på engelsk kaller "fanon". Noen verk som i betydelig grad har blitt gjort til gjenstand for fanfiction er internasjonale populærkulturelle bestsellere som bøkene om "Harry Potter" og de amerikanske tv- og filmseriene "Lost", "Pirates of the Caribbean", "Star Wars" og "Star Trek". Fanfiction kan noen ganger vekke debatt. Noen forfattere har uttrykt at de ikke liker at fanfiction blir skapt rundt deres karakterer. Men fanfiction blir ikke desto mindre også verdsatt. Noen anser det å skrive fanfiction som en interessant måte en begynnende forfatter kan lære seg sin kunst på. Mye fanfiction eksisterer på internett. Buskerud fylkesbibliotek vedlikeholdt tidligere et fanfiction-nettsted hvor ungdom kunne publisere sine historier. Nettstedet inneholdt blant annet fanfiction om Harry Potter. Ljungan. Ljungan er en 350 km lang elv i Härjedalen, Jämtland og Medelpad. Ljungan renner opp nordøst om Helagsfjället og flyter via sjøene Holmsjön og Havern for å tilslutt munne ut i Bottenhavet. Den største sideelven er Gimån. Ljungan er vel utbygget med vannkraft. (De sideelvene som munner direkte i Ljungan står lengst til venstre. Disses sideelver står lengre til høyre. Med (*) betegnes kildeelver til respektive vassdrag). Fiktivt univers. Fiktivt univers er den alminnelige betegnelsen på rammen rundt oppdiktede fortellinger og rollefigurer som omfatter både figurene selv, deres omgivelser og de hendelser som finner sted. Figurene og hendelsene i en bestemt bok eller film har sitt eget fiktive univers. Vanligvis ventes det at et fiktivt univers skal være konsekvent i dets oppbygning og at selvmotsigelser og ulogiske forandringer ikke skal finne sted. Det er noe som forfatteren eller forfatterne da må sørge for. I lange serier eller verk som er skrevet av flere forfattere, kan det forekomme at enkelte detaljer strider mot hverandre. Når det blir oppdaget, forsøker man gjerne å lage en forklaring. Science fiction- og fantasy- forfattere har bygd ut fiktive univers der det har vært mulig å gi ut flere bøker i sammenheng. Noen skriver alle sine bind i sammenheng, og får god konsekvens fra første til siste bind. Andre kommer tilbake etter å ha holdt på i år med andre ting, og uoverensstemmelser kan oppstå. Myggbukta. Kart som viser Myggbuktas plassering. a> med hjul-ski ved den tidligere norske fangst-, radio- og meteorologstasjon i Myggbukta. Bilde fra 1973. Myggbukta var en tidligere norsk fangst, radio- og meteorologstasjon beliggende på Øst-Grønland i det som i dag heter Christian X's land. Stasjonen ble opprettet i 1922 og ble nedlagt etter ett år drift. Driften ble gjenopptatt i 1926 og var i drift frem til 1959, med unntak perioden 1940 – 1946. Raumelv. Raumelv eller Rauma er et gammelt navn på de nedre delene av Glomma, den delen som ligger nedenfor Romerike. Gaspard Ulliel. Gaspard Ulliel (født 25. november 1984 Boulogne-Billancourt, Paris, Frankrike) er en fransk skuespiller og modell. Han spilte rollen som den unge «Hannibal Lecter» i filmen "Hannibal Rising". Også spilt i "En langvarig forlovelse" (Un long dimanche de fiancailles), med bl.a. Audrey Tatou (Amelie) Mental Helse Ungdom. Mental Helse Ungdom er en brukerstyrt organisasjon for barn og unge opp til fylte 30 år. Mental Helse Ungdom er Mental Helse Norges ungdomsorganisasjon. Mental Helse Ungdom ble stiftet våren 2005 og teller per 1. januar 2012 nærmere 850 medlemmer i Norge. I oktober 2010 vedtok Landsmøtet i Mental Helse på oppfordring fra Mental Helse Ungdom, ungdomsorganisasjonens selvstendighet. Mental Helse Ungdom har sitt hovedkontor i Storgata 38 i Oslo. Mental Helse Ungdom har for tiden 20 lokallag rundt om i Norge samt et fylkeslag.. Annet hvert år samles tre delegater fra hvert fylkeslag og to delegater fra hvert lokallag til Ungdomstinget. Ungdomstinget er Mental Helse Ungdoms høyeste organ. Ungdomstinget vedtar blant annet vedtekter, sosialpolitisk program, årsregnskaper, årsmeldinger, handlingsplaner og rammebudsjetter for organisasjonen. Sentralstyret i Mental Helse Ungdom velges også av Ungdomstinget. Det er sentralstyret i Mental Helse Ungdom som sammen med organisasjonens generalsekretær har ansvaret for den daglige driften av organisasjonen. Mental Helse Ungdom jobber etter egne vedtekter og er en selvstendig ungdomsorganisasjon. Samarbeidet mellom Mental Helse Norge og Mental Helse Ungdom ivaretas gjennom en samarbeidsavtale samt at Mental Helse Ungdom og Mental Helse Norge er gjensidig representert i hverandres styrende organer både sentralt, på fylkesplan og lokalt plan. Mental Helse Ungdom er medlem av paraplyorganisasjonen Unge funksjonshemmede. Fylkesvei 697 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 697 i Sogn og Fjordane følger øvre linje mellom Fitje og Sande på sørsida av Gloppefjorden i Gloppen kommune. Veien er 6,7 km lang. Eksterne lenker. 697 Viva La Bam. Viva La Bam er en TV-serie som vises på MTV. Serien strekker seg over 6 sesonger og 43 episoder. TV-serien består av personer som spiller seg selv, der innholdet følger et manuskript. Serien er laget av Bam Margera (sammen med vennene Brandon DiCamillo, Rake Yohn, Ryan Dunn og Raab Himself) og handler om hans ville påfunn mot sin familie og sine venner. I tillegg er foreldrene Phil Margera og April Margera og Bams onkel, Don Vito Margera, med i serien. Bam er for øvrig kjent for sin skating, og har vært med på stuntproduksjoner som Jackass-filmene, tv-serien med samme navn, CKY-filmene og Haggard. Etter serien ble avsluttet har det også blitt laget noen spinn-offs, som for eksempel "Viva La Springbreak". I CKY-filmene og i Viva La Bam ser man at Bam har et forhold til Jenn Rivell. Disse skiller senere lag. I 2007 giftet Bam seg med Melissa «Missy» Rothstein. MTV lagde en serie ut av dette som ble kalt «Bam's Unholy Union». Fylkesvei 691 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 691 i Sogn og Fjordane går mellom Å bru og Gjengedal i det østre dalføret i Hyen i Gloppen kommune. Veien er 10,5 km lang. Veien i Austredalen ble bygd mellom 1890 og 1898. En steinsprengning under vedlikeholdsarbeid ved Laksehammaren ved Ommedalsvatnet 27. april 2004 førte til et stort ras som tok med seg deler av veien. Senhøsten 2004 ble det bygd en tunnel gjennom Laksehammaren. Eksterne lenker. 691 På tur med Lars Monsen. "På tur med Lars Monsen" var en villmarksserie som gikk på NRK1 i 2005. Serien var delt i to der eventyrer og ekspedisjonsfarer Lars Monsen i første omgang tok seerne med på tur tvers over Canada. På vårparten samme år var han tilbake i en ny runde og da reiste han i Nord-Norge. Første del går også under navnet "Canada på tvers" og ble kåret til beste dokusåpe under Gullruten 2005. Regi var ved Fridtjof Kjæreng, f(x) produksjoner. Serien hadde premiere på NRK den 6. januar 2005. Del 1 - Canada på tvers. (sendt i januar-februar 2005) 6 episoder Canada fra kyst til kyst er i luftlinje omtrent 6500 kilometer, noe som tilsvarer ca 8000 kilometer på landjorden. Monsen skulle her blant annet ta seg frem gjennom verdens mest øde villmark hvor kun ulvene "holdt ham med selskap". Starten gikk fra Kaktovik på Barter Island i Alaska. Endepunkt for reisen var Goose Bay på Labrador-halvøya ved Newfoundland. (Opptakene ble gjort fra 2000 til 2002). Del 2 - På tur i Nord-Norge. (sendt i mars-april 2005) 6 episoder Her reiste han med hundespann på Svartisen, med kano i Femunden og til fots på Finnmarksvidda. (Opptakene ble gjort i 2004). Tina. Tina og Tine er kvinnenavn som kan være kortformer av flere ulike navn, for eksempel Kristine, Martine og Bettina. Det kan også komme fra det gammelengelsk, 'Tyne, Tyna, Tina', som betyr elv (river). Tino er den tilsvarende mannlige formen. Den islandske formen Tinna kan være både en form av Tina og et navn dannet av norrøne "tinna", «flint». Tina har navnedag 22. februar i Norge. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Tina i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Teaterslaget. Det store teaterslaget fant sted 6. og 8. mai 1856, der Bjørnson og Vinje stod i brodden for 600 «pipere». Demonstrasjon mot ansettelse av danske skuespillere ved teatrene. Solverv. Solverv er betegnelsen for de to tidspunktene på året når solen har størst deklinasjon, nordlig 20. eller 21. juni og sørlig 21. eller 22. desember. På den nordlige halvkule er solvervet i juni årets lengste dag og kalles "sommersolverv", mens solvervet i desember er årets korteste og kalles "vintersolverv". På den sørlige halvkule er forholdet det omvendte. Jevndøgn. Et jevndøgn er et av de to tidspunktene i året når jordens akse heller verken fra eller mot solen. Vårjevndøgn eller jamvår inntreffer rundt 20.–21. mars og høstjevndøgn inntreffer rundt 22.–23. september hvert år. Ekvinoktium er det samme som jevndøgn. Når det er jevndøgn er dag og natt like lange over hele verden og solen står loddrett over et punkt på ekvator, og fra dette punktet vil solen være i senit ved middagstid. Ordene "jevndøgn", "vårjevndøgn" og "høstjevndøgn" brukes også om det døgnet som tidspunktet faller i. Jevndøgnene er de eneste døgnene i et år, der dag og natt er så godt som like lange, derav navnet. Fra solnedgang til soloppgang eller omvendt vil det gå nesten nøyaktig 12 timer. Ved et jevndøgn står solen i ett av to motsatte punkter på himmelkulen der himmelekvator (det vil si deklinasjon 0) og ekliptikken skjærer hverandre. Disse skjæringspunktene kalles jevndøgnspunktene: vårjevndøgnspunktet eller vårpunktet og høstjevndøgnspunktet eller høstpunktet. 21. mars kalles «det offisielle vårjevndøgn». Det er denne datoen som Første påskedag er første søndag etter første fullmåne på eller etter 21. mars. Det er imidlertid ikke den virkelige månens bevegelse som bestemmer påskedatoen, men en tenkt middelmåne som beveger seg med helt jevn hastighet og ikke har det noe uregelmessige bevegelsesforløpet som den virkelige (reelle eller astronomiske) månen er kjent for. På 1700- og 1800-tallet brukte noen land (også Danmark-Norge) det virkelige vårjevndøgn som basis for påsken istedenfor 21. mars. Solens belysning av jorden ved et jevndøgn (uten hensyn til tussmørke). Jorden i sin bane rundt solen får solen til å synes å bevege seg langs ekliptikken (rød), som er skråstilt i forhold til jordens ekvator (hvit). Dagbue på 0 graders bredde (ekvator) Dagbue på 20 graders bredde Dagbue på 50 graders bredde Dagbue på 70 graders bredde Dagbue på 90 graders bredde (pol) Dagens lengde ved jevndøgn. Ved jevndøgn tilbringer solsentret omtrent like lang tid over som under horisonten for alle steder på jorden; natt og dag er omtrent like lange. Dag defineres vanligvis som perioden da sollys når bakken i fravær av lokale hindringer. Fra jorden synes solen som en skive snarere enn et enkelt punkt av lys, så når solsentret er under horisonten, kan den øvre randen være synlig. Videre bryter atmosfæren lyset, så selv når solens øvre rand er under horisonten, når strålene over horisonten og til bakken. Dagen er i virkeligheten lenger enn natten ved jevndøgn. I tabeller over soloppgang og solnedgang er den solens antatte tilsynelatende vinkelradius 16 bueminutter og den atmosfæriske refraksjonen antas å være 34 bueminutter. Kombinasjonen av dem betyr at når solens øvre rand er i horisonten, er solsentret 50 bueminutter under den geometriske horisonten, som er skjæringen mellom himmelkulen og et horisontalt plan gjennom observatørens øye. Disse kumulative effektene gjør dagen omtrent 14 minutter lenger enn natten ved ekvator og enda større forskjell er det mot polene. Det at dag og natt virkelig er like lange skjer bare på steder langt nok fra ekvator til å ha en årstidsavhengig forskjell i dagens lengde på minst 7 minutter, faktisk skjer det noen få dager mot vintersiden av hvert jevndøgn. Heliosentrisk syn på årstidene. Jordens årstider kommer av at jordens rotasjonsakse ikke er vinkelrett på baneplanet. Jordaksen heller med en vinkel på omtrent 23,44° fra baneplanet; denne hellingen kalles aksehellingen. Det følger av dette at halve året (det vil si fra rundt 20. mars til rundt 22. september) heller den nordlige halvkule mot solen, med maksimal helling rundt 21. juni, mens den andre halvdelen av året har den sørlige halvkule denne æren, med maksimum rundt 21. desember. Ved jevndøgnet er både Nordpolen og Sydpolen akkurat på terminatoren og dag og natt deles likt mellom halvkulene. Geosentrisk syn på årstidene. I halvåret med sommersolverv i midten står solen opp og går ned mot nord, som betyr lengre dager med kortere netter for den nordlige halvkule og kortere dager med lengre netter for den sørlige halvkule. I halvåret med vintersolverv i midten står solen opp og går ned mot sør og varigheten av dag og natt blir motsatt av den for den nordlige halvkule. Dessuten, ved jevndøgn står solen opp overalt på jorden (unntatt polene) kl. 06.00 og går ned kl. 18.00 (lokal tid). Disse tidene er av mange grunner ikke eksakte, en er at solens diameter er så mye større en jordens at mer enn halvparten av jorden kunne bli belyst av solen på en gang (på grunn av ikkeparallelle stråler som danner tangentpunkter forbi linjen på jorden med like lang dag og natt); andre grunner er som følger. Solens dagbuer. Noen av utsagnene over kan gjøres klarere når dagbuen (det vil si banen solen følger på himmelen i sin daglige bevegelse) avbildes. Bildene viser dette for hver time på jevndøgnene. I tillegg er også noen «spøkelses-soler» markert under horisonten, opptil 18° under. Solen skaper i dette området fortsatt tussmørke. Bildene kan brukes både for den nordlige og den sørlige halvkule. Observatøren antas å sitte nært treet på øya i midten av havet; de grønne pilene gir himmelretningene. Himmelkoordinater. På grunn av jordaksens presesjon, endrer posisjonen til vårpunktet seg over tid, og som en følge av det, endrer både ekvatorkoordinatsystemet og det ekliptiske koordinatsystemet seg over tid. Derfor, når himmelkoordinater for et himmellegemet tas, må en angi hvilken tid vårpunktet (og også himmelekvator) tas for. Høstpunktet har ekliptisk lengdegrad 180° og 12t rektascensjon. Øvre kulminasjon av vårpunktet regnes som begynnelsen på det sideriske døgnet for observatøren. Timevinkelen til vårpunktet er, per definisjon, lik observatørens sideriske tid. Dra meg baklengs inn i fuglekassa. "Dra meg baklengs inn i fuglekassa" er en norsk dokumentar. Dokumentaren ble sendt på NRK i 1976. Programmet ble produsert som et samarbeid mellom Caprino og Aukrust med Johnny Bergh som regissør, året etter kinosuksessenFlåklypa Grand Prix ble lansert. Programmet har tittelen etter en replikk figuren Solan Gundersen har i filmen, og inneholder klipp og bakgrunnsmateriale fra filmproduksjonen. Ivo Caprino en filmens trollmann. "Ivo Caprino en filmens trollmann". Var et Norsk portrettprogram. Det programmet ble sendt på NRK i 1990. Informasjon om programmet. Dette programmet fra NRK er et portrettintervju av Erik Bye på Ivo Caprinos 70-årsdag. Erik Bye var en mester til å få fram interessante sider ved mennesker både kjente og ukjente, og dette opptaket er intet unntak. På'n igjen. "På'n igjen" var en norsk underholdningserie på 14 episoder som gikk på NRK1 våren 1998. Programledere var Alf Tande-Petersen og Hilde Hummelvoll. Manus var ved Lisbeth Larness Roås og Pål Veiglum. Serien hadde premiere på NRK den 17. januar 1998. Alan McManus. Alan McManus (født 21. januar 1971 i Glasgow) er en skotsk profesjonell snookerspiller. McManus har lenge vært en jevnt god spiller, men har aldri tatt skrittet opp i det absolutte toppsjiktet. Han var rangert i topp 16 fra 1990 til 2006 og var i mellom sesongene 94 og 97 rangert som nummer seks i verden. Tilsammen har McManus nådd 21 semifinaler i rankingturneringer, men har bare nådd fire finaler i karrieren. To av semifinalene har vært i VM, men han har aldri vært i en VM-finale. Sist han nådde en semifinale var i Grand Prix 2006, denne tapte han mot Neil Robertson, som senere vant turneringen. Han har vunnet Dubai Duty Free Classic i 1994 og Thailand Open i 1996. I tillegg til Masters i 1994. Bossier City. Bossier City er en by i Bossier Parish, Louisiana, USA. Ved folketellingen i 2010 hadde byen en total befolkning på 68 315. Byen er tett knyttet sammen med den større søsterbyen Shreveport, som ligger på vestbredden av Red River. Byområdet Shreveport-Bossier er senter for regionen kjent som Ark-La-Tex. Byen er også stedet hvor Barksdale Air Force Base ligger. Denne basen er hjemmebase for 2nd Bomb Wing, 8th Air Force og 917th Wing og er en av områdets største arbeidsplasser, grunnlagt 2. februar 1933. Basen er på 89 km² og er hjemsted for de fleste B-52 Stratofortress som United States Air Force bruker. Sunndal skytterlag. Olav Aasen Sunndal skytterlag ble stiftet den 17. mai 1863 og det ble da besluttet å melde laget inn i Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug – en av forløperne til dagens Det frivillige skyttervesen. Først 21.- 22. juni 1924 fikk skytterlaget sin egen bane. På grunn av omlegging av riksveien, ble denne ødelagt ca 1962. Ny bane kom på plass ca. 1975 med 300m og 100m hold. Den var plassert på Gravem øverst i Sunndal. Banen ble ombygget i 2004 og ble da utstyrt med elektroniske skiver, nå på 200m og 100m. På baneområdet har skytterlaget også et skytterhus som er mye benyttet til forskjellige arrangementer. I en utvidelse av skytterhuset har laget nå bygget en innendørs skytebane for kaliber.22. Sunndal Skytterlag har vært og er et av de mest aktive skytterlagene på Nordmøre. Det er via Nordmør Skyttersamlag tilsluttet Det frivillige skyttervesen. Av de mer prominente medlemmer av laget kan nevnes Barbara Arbuthnott som i en vanskelig tid for laget bidro til å opprettholde aktiviteten, og Ivar Ivarson Halden – kalt Ivaso. Førstnevnte hedres hvert år med skytterstevnet som kalles "Lady Arbuthnotts pris". Ivaso fikk også sitt navn knyttet til et årlig stevne – feltstevnet Ivasofelten. Focke-Wulf Fw 56. Focke-Wulf Fw 56 «Stõsser» i mai 1936 Focke-Wulf Fw 56 «Stösser» var et tysk en-seters treningsfly og det første Focke-Wulf Kurt Tank hadde ansvaret for å utvikle fra begynnelsen av. Prototypen fløy første gang i november 1933 og i 1935 valgte Luftwaffe det fremfor konkurentene Arado Ar 76 og Heinkel He 74 som treningsfly for sine jagerpiloter. I tillegg til tre prototyper ble tre pre-serie Fw 56A-0 bygget for evaluering. Den serieproduserte varianten Fw 56A-1 ble produsert i stort antall og ble brukt i utdanningen av jagerpiloter og piloter av stupbombere under størstedelen av den andre verdenskrig. Flyet ble også levert til Østerrike og Ungarn. Focke-Wulf Fw 056 Norgeskatalogen. Norgeskatalogen (NK) er en katalog over norske frimerker. Nummereringssystematikken (NK-serien) er den faktiske standarden som benyttes for norske frimerker. Til NK-nummeret kan så føyes bokstaver, tall og koder i et sinnrikt system for angivelse av ulike varianter og feiltrykk. Katalogen inneholder ei oversikt over samtlige norske frimerker fra «4 skilling våpen» fra 1855 og fram til utgivelsestidspunktet, inklusiv de aller fleste kjente varianter. Likeså er det oversikt over frimerkehefter, tjenestemerker, portomerker og en del andre objekter av interesse for filatelister. Det er prisanslag på alle kjente varianter i ulike kvaliteter. I tillegg til selve katalogdelen inneholder Norgeskatalogen ulike oversikter over vannmerker, poststempler m.v. Hver utgivelse har også gjerne et par spesialartikler om filatelistiske emner. Norgeskatalogen er et registrert varemerke (TM) og er blitt utgitt årlig av Oslo Filatelistklubb siden 1948. Nina Frisak. Nina Frisak (født 28. november 1950) er en norsk jurist og embetskvinne. Frisak har siden 2001 arbeidet som regjeringsråd ved Statsministerens kontor. Hun har i flere år blitt regnet blant Norges aller mektigste kvinner. Yrkeskarriere. Nina Frisak vokste opp på Nøtterøy utenfor Tønsberg. Hun ble cand. jur. ved Universitetet i Oslo i 1977, og har siden hatt studieopphold i London og gjennomgått Forvaltningshøyskolen og Forsvarets Høyskole. Nina Frisak har arbeidet som advokat hos Kommuneadvokaten i Oslo og som dommerfullmektig i Fredrikstad. Hun var ansatt i Justisdepartementet fra 1981 til 1988, blant annet som lovrådgiver ved lovavdelinga. Deretter jobbet hun som advokat i Nordisk Skibsrederforening fram til 1991 da hun ble lagdommer, og seinere lagmann, i Eidsivating lagmannsrett. I 1995 ble hun ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor med ansvar for administrativ avdeling. Fra 2000 til 2001 var hun høyesterettsdommer. Siden ble hun departementsråd ved Statsministerens kontor. Dette embetet ble fra da av hetende regjeringsråd. Selv om Nina Frisak er relativt usynlig i det offentlige bildet, har hun stor innflytelse ved statsministerens kontor, som er samordningsleddet i regjeringsarbeidet. Hun regnes derfor av flere som en av de personene innen den offentlige forvaltningen i Norge som har størst makt. På økonomitidsskriftet "Kapitals" uhøytidelige liste over Norges hundre mektigste kvinner ble hun i 2010 rangert som nummer to, i 2011 som nummer fire og i 2012 som nummer fem. Fra 2000 til 2012 var Frisak ordenskansler i ordensrådet for St. Olavs Orden. Ordensrådet gir sine råd til Kongen og har dermed hovedansvaret for hans tildelinger av ordenen. Selv er Frisak blitt utnevnt som "kommandør med stjerne" av St. Olavs orden for sin embetstjeneste. Nina Frisak er gift med industrimannen og miljøverneren Øystein Dahle. De bor på Slependen i Bærum utenfor Oslo. Utmerkelser. Frisak er innehaver av storkors (første klasse) av den estiske Terra Mariana-korsets orden. Trond Petersen. Trond Petersen (født 1954 i Oslo) er en norsk sosiolog. Han er cand.oecon. og mag.art. fra Universitetet i Oslo. Petersen er professor i sosiologi ved University of California, Berkeley i USA. Petersen ble i 2012 utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden «for fortjenstfullt virke for fremme av forskningssamarbeidet mellom Norge og USA.» Våler kirke (Østfold). Våler kirke er en middelalderkirke i Kirkebygden, Våler i Vestre Borgesyssel prosti. Rundt kirken ligger kirkegården, som siden 1854 er omgitt av et steingjerde. Kirken er en nøktern romansk bygdekirke, bygget mellom år 1150 og 1200. Fundamentet er av stein på leirgrunn, og veggene selv er murt opp hovedsakelig av bruddstein fuget med kalkmørtel. Stenene som ble plassert på hjørnene og i buene har blitt noe tilhugget. Under arkeologiske utgravninger foretatt samtidig med reparasjonene i 1961-'63 ble det gjort myntfunn, men ingen funn som antydet at det skal ha vært en kirke på stedet tidligere. En av kirkens klokker er trolig støpt før 1160 mens den andre er fra 1799 og støpt av Borger Riise i Tønsberg. Andre klenodier er blant annet et krusifiks fra midten av 1200-tallet fra Limoges i Frankrike og skap-orgelet fra ca 1781 (bygget av Niels Samuelsen Dæli). Ombygninger, utvidelser, reparasjoner og restaureringer. Fra 1620 er det kjent at kirken hadde takrytter og våpenhus, mens sakristiet først omtales i 1821. Takhimlingene i kirkeskipet og koret stammer fra reparasjonene som fant sted i 1714, samtidig med at takkonstruksjonen ble skiftet ut. I 1714 ble samtidig flere kor, kalt "chores", lagt til. I kirkens kor (over klokkerstolen) ble "Bergskoret" føyd til, mens "Flesbergkoret" ble plassert ved nordveggen og "organistkoret" ble bygget over alteret. En kuriositet er at Vålers første organist, Ole Pedersen Eng, mente at han hadde råderett over orgelgalleriet. Fra dem som valgte å oppholde seg på orgelgalleriet krevde han derfor 1 skilling i avgift. I årenes løp har kirken blitt ombygget, påbygget og endret flere ganger. Allerede i middelalderen ble sørportalen murt igjen, mens korbuen ble utvidet fra 1,5m bredde til 3,8m i 1714. Inntil man rev vestveggen i 1867, hadde portalen i denne veggen samme bredde som korbuen. I 1867 foretok man også flere andre endringer, vinduene i skipet og koret ble utvidet, og et nytt våpenhus ble bygget. I våpenhuset ble det gjort plass for et utvidet orgelgalleri. Den siste gangen større vedlikehold ble utført var i 1961-1963. Da fikk kirken nytt gulv, og sakristiet, våpenhuset og gavlene fikk nytt panel. Vinduene i skipets og korets nordvegger ble også murt igjen. Kirken fikk dessuten elektrisk oppvarming istedenfor vedovner. Kirkens inventar. I middelalderen var kirkens hovedalter viet til Maria plassert i koret mens et sidealter kalt «korsalteret» befant seg omtrent der prekestolen står i dag. Fra 1500-tallet av hadde kirken faste benker. Alteret og altertavlen. Altertavlen ble gitt til kirken av sogneprest Peder Hansøn Prydz og hans kone Karen Olsdatter i 1636. Den har malte felter som viser nattverdinnstiftelsen og oppstandelsen. Til høyre for bildet av nattverden står en skulptur av Moses og til venstre en av Aron. Oppstandelsesscenen flankeres av evangelistene med deres symboler, Markus og Johannes står på høyre side og Matteus og Lukas på venstre. Disse skulpturene skal være blant de beste i Norges kirker. Altertavlen ble innrammet i 1960-årene. Alteret selv er antagelig fra 1867, mens alterringen fra 1714 ble byttet ut med en ny under restaureringen i 1867. Krusifikset. Krusifikset på alteret ble funnet inne i kirken, omtrent der prekestolen står i dag, under utgravningen i 1961. Det er laget i Limoges i Frankrike på midten av det 12. århundret i emaljert messing. Korsarmene og den nederste delen av korset har antagelig vært pyntet med steiner av farget glass, men disse mangler i dag. Da korset ble funnet, var det sterkt skadd og det er nå restaurert blant annet med et nytt trekors. I Universitetets oldsaksamling befinner det seg dessuten et krusifiks av tre fra samme periode som stammer fra Våler kirke. Døpefonten. Den åttekantede døpefonten og himlingen over stammer fra 1697 og er utskåret i tre. Døpefonten har føtter formet som dyreklør, mens himlingen er pyntet med akantusranker på sidene og en kristusfigur på toppen. Dåpsfatet er av messing og har i bunnen en scene som forestiller Marias bebudelse. Fatet er antagelig laget i Nürnberg på 1500-tallet. Prekestolen. Som altertavlen er også prekestolen med himling en gave fra sogneprest Peder Hansøn Prydz. Prekestolen er sekskantet, og har utskjæringer som avbilder de fire evangelistene og latinske bibeltekster. Prekestolen bæres av en søyle utformet som Samson, det antas at denne søylen er fra 1600-tallet. Maleriene. Maleriene som henger på vest- og nordveggene i skipet er fra rundt 1790. De var tidligere en del av brystningen på galleriet, og motivene på dem er «utdrivelsen fra paradiset», «Jakobs drøm», «Isaks ofring», «de fire evangelistene», «Jesu fødsel», «hudflettingen av Jesus», «Jesus krones med tornekronen», «Pilatus på dommerens sete», «oppstandelsen» og «Jesu himmelfart». Annet inventar. I kirken henger en salmetavle man antar stammer fra 1780, og dermed en av Norges eldste. På søylene som bærer galleriet henger to treskulpturer, en av Peter med nøklene og en av Johannes med kalken. I skipet og koret henger to lysekroner, en med 24 armer og en med seks. Begge ble gitt til kirken av Tora Erlandsen henholdsvis i 1931 og '34. Kirkeklokkene. Den romanske klokken ble trolig støpt før 1160, den er 58 cm høy og har en diameter på 63 cm. Den nyeste ble støpt av Borger Riise i Tønsberg i 1799 og er 55 cm høy med en diameter på 73 cm. Kirkens orgler. I 1792 fikk kirken sitt første orgel takket være sogneprest Johannes Henrik Berg. Han kom fra en stilling som residerende kapellan i Vang menighet ved Hamar, og var vant til at et slikt instrument var å finne i kirken. Det spørs om ikke dette var vanligere i byene enn i bygdene på den tiden. Orgelet han kjøpte for sine og menighetens midler i 1791, var et ca to meter høyt skaporgel med åtte registre. Det ble kjøpt brukt fra Abildsø gård i Aker. Man mener at det ble bygget i 1780-årene av Niels Samuelsen Dæli fra Nes på Hedmark, ettersom en Niels Samuelsen etterlot sitt navn innrisset inne i orgelet på et sted der orgelbyggerne gjerne etterlot sine bumerker. Dateringen blir bekreftet av stemmene orgelet har. Det har en engelskinspirert disposisjon, noe som var vanlig på denne tiden. Orgelet ble plassert i det som kaltes "organistkoret", et galleri over alteret. Antagelig er en lav takhøyde her grunnen til at orgelskapet mangler sitt toppstykke. Under reparasjonene som ble utført i 1867 måtte orgelet flyttes til vestgalleriet, da organistkoret ble tatt ned. Rundt samme tid ble orgelskapet overmalt med en gulbrun okerfarge. Skaporgelet er unikt, det er et av de eldste spillbare orglene i Norge, og videre finnes det bare to i hele landet som er bevart i sin helhet. Det andre står på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. I 1868 fikk kirken et nytt orgel i testamentarisk gave fra Else Mansdatter Kobbel. Dette orgelet ble bygget av Amund Eriksen fra Kristiania og også plassert på vestgalleriet. Etterhvert overtok dette skaporgelets rolle som hovedorgel. Det nye orgelet begynte å svikte i 1946, og ble da byttet ut med et hammondorgel. De to gamle orglene ble demontert og lagret. Det eldste ble lagert i kjelleren til Våler aldersheim, der orgelskapet fra tid til annen ble brukt til å lagre maling. Etter kirkens foreløpig siste store vedlikehold i 1961-1963, ble hammondorgelet solgt og de to gamle orglene ble hentet tilbake til kirken. Skaporgelet ble plassert i koret, og det andre på galleriet. Under restaurasjonen av skaporgelet i 1977 kom det fram at orgelskapet selv opprinnelig hadde vært beiset med en rødbrun oljebeis som ble ådret slik at den lignet mahogni, trepipene som pyntet dørene var belagt med bladsølv og labieåpningene var sortmalte. Dørene var dessuten dekorert med bladgull. I 1977 ble orgelet dessuten utbygd fra fire til åtte stemmer. Orgelverket ble restaurert av Ernst Junker fra Sandefjord, og orgelskapet av Henry Mathiesen i samarbeid med konservator Odd Helland. Kulturminne. Våler kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. The Morning Post. The Morning Post var en konservativ dagsavis, utgitt i London fra 1772 til 1937, da den ble kjøpt opp av The Daily Telegraph. Winston Churchill skrev for avisen da han deltok i felttoget i Sudan i 1898. Avisen trykket i 1920 en artikkelserie der den gikk god for Sions vises protokoller, en forfalskning som den russiske tsarens hemmelige tjenester opprinnelig hadde laget. Ran (TV-serie). "Ran" er en norsk miniserie på 4 episoder som ble sendt på TV 2 vinteren 2005. Idé og manus var ved Pål Aam og regi ved Gunnar Vikene. Handling. Ran er en serie med fire avsluttende episoder, som handler om en gjeng på fem gutter som møtes i 13-14-årsalderen. Deres kriminelle løpebane begynner med små rampestreker, men etter hvert blir det mer spektakulære forbrytelser. I serien følger vi de fem guttene fram til det store siste kuppet. Politiet er oppmerksomme på dem, men den største trusselen blir etter hvert deres eget vennskap. Annet. Serien kostet ca. 17 millioner kr å lage, og vant Gullruten 2005 i klassen beste TV-drama. Rådgiverne til serien ble arrestert og siktet i forbindelse med det brutale NOKAS-ranet i Stavanger. Den sentralafrikanske krig. Den Sentralafrikanske krig er en pågående konflikt i Sentral-Afrika som involverer landene Sudan, Tsjad og den Sentralafrikanske republikk. Konflikten er et resultat av Darfur-konflikten med flyktninger som rømmer over landegrenser, med geriljaer og myndigheter som opererer på ulike sider av grensene. Tsjad og Sentralafrikanske republikk, med støtte fra den tidligere koloniherren Frankrike, står på den ene siden, mens Sudan står på den andre. Hver av sidene har alliert seg med ulike militser som driver diverse geriljavirksomhet i sine respektive land mot den sittende regjering. Tsjad og Sudan er offisielt i krig med hverandre, dog aktiviteten er noe begrenset. I mai 2007 ble det inngått en våpenhvile mellom Tsjad og Sudan. Jekt. a>. Fotografi tatt en gang mellom 1870 og 1890 Jekt er betegnelse for en bred, liten seilskute, de eldste uten fast dekk, vanligvis med én mast. Jekta førte råseil. Over råseilet kunnet jekta føre toppseil. Enkelte jekter ble omrigget med to master, og førte da sneseil på mesanmasta, som sto lengst akterut. Disse fartøyene ble kalt jektegaleaser. Etter hvert fikk jektene halvdekk for-, akterut, evt. også langs sidene. I stedet for dekk midtskips hadde jekta løse flak som beskyttet lasten. Disse kunne heves hvis lasten var høyere enn skandekket. Om jekter. Jektene ble klinkbygget på nordisk manér. De ble bygget etter lokale håndverkstradisjoner langs kysten fra Vestlandet og nordover. Byggingen var fullstendig basert på båtbyggerens erfaring, uten tegninger eller modeller. Enkelte av de siste jektene ble «kravellert», også kalt «klavert», dvs. ombygget til kravell, enten ved at klinkerhuden ble skiftet ut med kravellhud, eller at kravellhud ble lagt utenpå klinkerhuden. I over 400 år ble jektene brukt som fraktefartøy langs kysten, fra Vestlandet og nordover. Fra Nord-Norge var lasten ofte tørrfisk sørover, gjerne til Trondheim eller Bergen, og ofte trematerialer mm. nordover. Også på Vestlandet ble jektene brukt til større by-handelsferder (fra Sogn, Sunnhordland og Rogaland, til Bergen eller Stavanger); her var lasten til byen ofte treprodukter, frukt, ved, levende dyr oa. Størrelsen på ei jekt ble oppgitt i antall tønner og ikke som mål i lengde og bredde. Formen og de løse flakene gjorde den spesielt godt egnet for frakt av tørrfisk, som hadde lav vekt, men tok stor plass. Lasten kunne derfor stables til langt over skandekket. I løpet av andre halvpart av 1800-tallet gikk småskipsbyggerne over til å bygge kravellbygde jakter. Disse hadde om lag samme funksjon som jektene, men egnet seg best til klippfiskfart mm. Jakta kunne ikke laste tørrfisk opp over masta slik jektene kunne, fordi riggen ville komme i veien. I dag er Jekta Pauline den siste seilende jekt i verden (om man ser bort i fra Nordlandsjekta «Brødrene», som er en rekonstruksjon av en jekt). Jekta Pauline har hjemhavn på Kjerknesvågen kai i Inderøy, som er like ved der den ble bygd (Letnes). Jekta er 150 år i 2010. Sammenblanding av typer. Betegnelsene "jakt" og "jekt" er så like at de ofte feilaktig blir brukt om hverandre. Enkelte steder har betydningen jekt festet seg slik at den fortsatt – feilaktig – brukes om begge båttypene, for eksempel i Ryfylke. Espen Rian. Espen Rian (født 10. februar 1981 i Stadsbygd) er en norsk kombinertløper. Espen Rian debuterte i verdenscupen 29. desember 2001 i Oberwiesenthal, der han kom på 22. plass i sprintkonkurransen. I november og desember 2006 oppnådde han to plasseringer blant de ti første i verdenscupen. Den beste plasseringen er per 13. juli 2009 en femteplass fra Holmenkollen sesongen 2007/2008. Under VM 2007 i Sapporo var han med på ta bronse i lagkonkurransen med det norske laget, sammen med Petter Tande, Magnus Moan og Håvard Klemetsen. Rian var uttatt som reserve til vinter-OL 2010 i Vancouver. Da Ole Christian Wendel ble syk og reiste hjem, dro Rian over til Canada. Han deltok i stor bakke + 10 km der han ble nummer 35 og i lagkonkurransen der Norge ble nummer fem. Han la opp som aktiv kombinertløper etter sesongen 2010-2011. Rebusløpet. "Rebusløpet" var et norsk gameshow som gikk på TV 2 i 1997 og 1999. Programleder var Tom Sterri. Konsept: I hver episode skulle fire kjendiser, inndelt i to lag, konkurrere med hverandre. Konkurransene fant sted i Oslo, Bergen eller Trondheim hvor det var skjult en rekke elementer som gav vink og råd om hvor neste gjenstand befant seg. Deltakerne kjørte rundt i elbiler. Den av deltakerne som først kom frem til det riktige ordet vant. Deltakerne måtte gjennom fire oppgaver før en vinner kunne kåres. Programmet hadde mellom 300 000 og 400 000 seere, med sesong to som den beste. Programmet ble godt mottatt av VGs TV-anmelder. Stemmeapparat. Et stemmeapparat er et elektronisk hjelpemiddel ved stemming av musikkinstrumenter. Musikeren spiller en tone, og en viser eller et display på apparatet viser om tonen ligger lavere, høyere, eller omtrent likt med den ønskede tonehøyden. Mange stemmeapparater kan bare stilles inn på noen bestemte tonehøder, for eksempel de frie strengene på en gitar. Kromatiske stemmeapparater kan brukes til å finne alle de tolv halvtonene over flere oktaver. Enkle apparater er kun innstilt for temperert stemming, og blir hovedsakelig brukt til å stemme gitarer. Mer avanserte modeller også kan stilles inn for flere andre stemmemetoder, for eksempel pytagoreisk stemming eller middeltonestemming. Det finnes flere ulike varianter. Noen har en innebygget høyttaler som angir bestemte toner, oftest tonene for de frie strengene på en gitar, når brukeren trykker på en knapp. Mange av disse kan også transponere skalaen det stemmes etter. Janjaweed. Janjaweed er en arabisk militsgruppe beskyldt for grusomme overgrep mot sivile i Darfur-konflikten. Janjaweed var støttet av regjeringen i Sudan. Janjaweed opererer i Darfur på den sudanske siden av grensen, men er også involvert i østre Tsjad. Denne aktiviteten på Tsjads territorium førte til krig mellom Sudan og Tsjad: Den Sentralafrikanske krig. Retro (TV-serie). "Retro" (2002–03) var en norsk musikk-serie som gikk på NRK1 fra 2002 til 2003 med Ole Jørgen Grønlund og Elisabeth Andreassen som programledere. Serien hadde premiere på NRK den 12 mars 2002. Serien gikk i 2 sesonger. Om serien. Retro var et rent musikkprogram der flere norske og internasjonale artister dukket opp i studio, og sammen med programlederne sang de låter fra 1965 fram til i dag. Programserien etterfulgte musikk-serien "6 X 70". Gjester. Første gjestepar ut var Bonnie Tyler og Bjarne Brøndbo. Videre i serien fikk vi se og høre Lotta Engberg, Kikki Danielsson, de danske Olsen Brothers, Marie Bergman, Hilde Heltberg, Jonas Fjeld, Vidar Busk, Håvard Bakke, Iren Reppen, Halvdan Sivertsen Åge Aleksandersen, Lynni Treekrem, Jan Werner Danielsen, Grethe Svensen. Prosjektleder var Kerstin Asplund James Collinson. James Collinson - «Sankt Elisabeth av Ungarn ydmyker seg foran den korsfestede Kristus».James Collinson (9. mai 1825 – 24. januar 1881) var en engelsk maler og medlem av Det pre-rafaelittiske broderskap fra 1848 til 1850. Collinson var en inderlig kristen som var tiltrukket til de religiøse aspektene ved pre-rafaelittenes idealer. Som en konvertitt til katolisismen vendte han tilbake til Den engelske kirke for å kunne gifte seg med Christina Rossetti, søster av kollega Dante Gabriel Rossetti i Broderskapet, men hans samvittighet tvang ham igjen til å vende tilbake til katolisismen og den beslutningen var en effektiv avslutning av hans forlovelse med Christina Rossetti (som aldri giftet seg siden). Da John Everett Millais’ maleri "Jesus i sine foreldres hus" (1850) ble anklaget for blasfemi på grunn av deys realistiske skildring av mennesker og miljø trakk Collinson seg fra Det Pre-Rafaelittiske Broderskap i den overbevisning at gruppen brakte kristendommen i vanry. I løpet av sin tid som pre-rafaleitt bidro Collinson med et langt og dypt religiøst dikt til gruppens kvartalsmagasin «The Germ» og han malte rekke religiøse verker, det mest betydningsfulle var "Sankt Elisabeth av Ungarn ydmyker seg foran den korsfestede Kristus" ("The Renunciation of St. Elizabeth of Hungary") i 1850, som var malt i henhold til pre-rafaelittenes idealer angående fargeskala, komposisjon og formspråk. Etter at han trakk seg fra Broderskapet studerte Collinson teologi for å bli prest ved en jesuittskole, men fullførte aldri studiene. Da han i 1854 fortsatte sin kunstnerkarriere malte han et antall verdslige genremalerier, det best kjente er "To Let" og "For Sale", begge med et tema hvor en vakker kvinne er i en situasjon som antyder en moralsk fristelse. Hans kunst var generelt rotfestet i genremaleriet, nettopp det som pre-rafaelittene hadde gjort opprør mot. Den tenksomhet og omtanke han ga til sine malerier og hans oppmerksomhet på detaljene er den arv han tok med seg fra sitt korte opphold hos pre-rafaelittene. I 1858 giftet han seg med Eliza Wheeler, svigerinne til maleren John Rogers Herbert, en av de først påvirket pre-rafaelittene. Han var sekretær for "Samfunnet for britiske kunstnere" ("Society of British Artists") fra 1861 til 1870. W.E. Johns. William Earl Johns, pseudonym Capt. W. E. Johns (på norsk: kaptein W. E. Johns; født 5. februar 1893, død 21. juni 1968) var en britisk forfatter, militær flyver og journalist. Han er mest kjent for bøkene om James «Biggles» Bigglesworth. Johns skrev de første historiene under pseudonymet William Earle, men senere tok han forfatternavnet Kaptein W. E. Johns. Kapteinsgraden var kun et påfunn, hans egentlig militære grad tilsvarer Norsk løytnantsgrad. Han publiserte de første fortellingene om Biggles i sitt eget blad "Popular Flying". Den første boken kom i 1932 og omhandlet Biggles eventyr som tenårig pilot under første verdenskrig. I løpet av serien følger vi Biggles gjennom mellomkrigstiden, andre verdenskrig og i etterkrigstiden, hvor han skaffer seg jobb som flydektektiv både privat og under Scotland Yard. W. E. Johns skrev om Biggles til sin død i 1968, og gav totalt ut nesten hundre bøker om karakteren. På oppfordring fra det britiske krigsministeriet skrev Johns under andre verdenskrig en serie på elleve bøker om «Biggles» kvinnelige motstykke, Joan «Worrals» Worralson, og hennes eventyr under og etter krigen. Målet var å rekruttere unge kvinner til WAAF (Women’s Auxiliary Air Force) et kvinnelig britisk flykorps. Alle Worrals-bøkene ble oversatt til norsk i årene etter krigen. Andre mindre kjente personer fra Johns' forfattergalleri inkluderer kaptein Lorrington «Gimlet» King og astronautpioneren kaptein Timothy «Tiger» Clinton, som ble sendt ut i rommet allerede i 1954. Tourettes syndrom. Tourettes syndrom (også kalt Tourettes lidelse, Gilles de la Tourette syndrom, eller bare Tourettes) er en arvelig nevropsykiatrisk lidelse som oppstår i barndommen. Tourettes er preget av fysiske (motoriske) tics og minst en vokal (lydlig) tic, av varierende hyppighet. Tourettes tilhører et spekter av ticsforstyrrelser som også omfatter forbigående og kroniske tics. Tourettes syndrom ble tidligere betraktet som et sjeldent og bisarrt syndrom, oftest forbundet med utrop av obskøne ord eller sosialt upassende og nedsettende bemerkninger (coprolali). Dette symptomet er imidlertid til stede hos bare et lite mindretall av personer med Tourettes. Tourettes er ikke lenger ansett som en sjelden tilstand. De fleste tilfellene er milde og blir derfor ikke alltid fanget opp. Mellom 1 og 10 av 1000 barn har Tourettes. Så mange som 10 av 1000 personer kan ha ticslidelser, alle typer inkludert. De vanligste typene tics er blunking, hosting, kremting, snufsing og ansiktsbevegelser. Mennesker med Tourettes har normal levealder og intelligens. Alvorlighetsgraden av tics avtar for de fleste barn gjennom ungdomsårene, og ekstrem Tourettes i voksen alder er sjelden. Personer med Tourettes finnes i alle samfunnslag. Genetiske og miljømessige faktorer spiller en rolle for utvikling av Tourettes, men de eksakte årsakene er ikke kjent. Opplæring og støtte er ofte tilstrekkelig behandling, og er en viktig del av enhver behandlingsplan. Medikamenter kan også være til hjelp, men er vanligvis ikke nødvendig. Det var Jean-Martin Charcot (1825–1893) som på vegne av den franske legen Georges Albert Édouard Brutus Gilles de la Tourette (1859–1904) ga lidelsen dens navn. De la Tourette var nevrolog og publiserte i 1885 en beskrivelse av ni pasienter med symptomer på lidelsen som senere fikk hans navn, altså Tourettes. Klassifisering. Tics er plutselige, gjentatte, ufrivillige stereotype, urytmiske bevegelser (motoriske tics) som involverer ulike muskelgrupper og ytringer (vokale tics). Tourettes er en av flere ticslidelser, klassifisert av "Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders" (DSM) etter type (motoriske eller vokale tics) og varighet (forbigående eller kroniske). Forbigående tics kan være motoriske, vokale eller en kombinasjon, som opptrer over en periode på mellom fire uker og tolv måneder. Ved kronisk ticsforstyrrelse forekommer én eller flere typer motoriske eller vokale tics (men ikke begge), i en periode på over et år. Diagnosen Tourettes syndrom forutsetter at flere motoriske tics, og minst en vokal tic, forekommer gjennom mer enn et år. Ticsforstyrrelser er definert på samme måte av Verdens helseorganisasjon (internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, ICD-10 koder). Selv om Tourettes syndrom er en alvorlig tilstand innen spekteret av ticsforstyrrelser, er de fleste tilfellene milde. Hvor alvorlige symptomene er varierer blant personer med Tourettes, og milde tilfeller blir ikke alltid oppdaget. Kjennetegn. Tics er bevegelser eller lyder «som forekommer sporadisk og uforutsigbart mot en bakgrunn av normal motorisk aktivitet», og kan fremstå som «normal oppførsel som går galt». Tics forbundet med Tourettes varierer i antall, hyppighet, alvorlighetsgrad og anatomisk plassering. Symptomene kommer og går. Alvorlighetsgrad og hyppighet av tics er forskjellig hos hver enkelt pasient. Tics forekommer også i «anfall», som varierer fra person til person. Coprolali (spontant å ytre sosialt støtende eller tabubelagte ord eller -fraser) er det hyppigst omtalte symptom ved Tourettes, men er ikke nødvendig for diagnosen og bare rundt 10 % av Tourettes-pasienter har dette symptomet. Ekkolali (å gjenta andres ord) og palilali (å gjenta egne ytringer) forekommer hos et mindretall av pasientene, mens de vanligste, første motoriske og vokale tics er henholdsvis blunking og kremting. Til forskjell fra de unormale bevegelsene ved andre bevegelseslidelser (som choreaer, dystonier, myoklonus og dyskinesier) er tics fra Tourettes stereotype, mulige å undertrykke midlertidig, urytmiske og kan ofte føles før de kommer. Umiddelbart før ticsene begynner, opplever de fleste personer med Tourettes en form for indre trang, som ligner på følelsen før en nyser eller klør seg. Enkeltpersoner beskriver denne «trangen» til tics som en opphoping av spenning, press, eller energi som de bevisst velger å slippe løs, som om de «måtte gjøre det» for å lindre trangen, eller til det føles «akkurat passe». Eksempler på forvarsler er følelsen av å ha noe i halsen, eller et lokalt ubehag i skuldrene, som leder til et behov for å kremte eller trekke på skuldrene. Selve ticsene kan oppleves som en lindring av denne spenningen eller følelsen. Et annet eksempel er å blunke for å bli kvitt en ubehagelig følelse i øyet. På grunn av trangen som går forut for dem, blir tics beskrevet som delvis frivillige eller "delvis ufrivillige" heller enn "ufrivillige" og kan oppleves som en "frivillig", undertrykkbar reaksjon på den uønskede trangen. Publiserte beskrivelser av tics ved Tourettes identifiserer slike sansefenomener som kjernesymptomer ved syndromet, selv om de ikke er inkludert i de diagnostiske kriteriene. Mens personer med tics ofte er i stand til å undertrykke sine tics over en begrenset periode, resulterer dette ofte i en eksplosjon av tics etterpå. Mennesker med Tourettes kan lete etter et privat sted å slippe løs symptomene sine, eller oppleve en markert økning i tics etter en periode med undertrykking av tics på skolen eller på arbeidsplassen. Noen mennesker med Tourettes er kanskje ikke klar over trangen. Barn kan være mindre klar over trangen forbundet med tics enn voksne er, men har en tendens til å bli mer oppmerksomme på trangen etterhvert som de blir eldre. Barn kan ha tics i flere år før de blir oppmerksomme på forvarslene. Barn kan undertrykke tics mens de er på legekontoret, det kan derfor være nødvendig å observere barna når de ikke er klar over at de er under oppsyn. Evnen til å undertrykke tics varierer mellom individer og kan være sterkere hos voksne enn barn. Selv om det ikke fins «typiske» tilfeller av Tourettes syndrom, er tilstanden ganske forutsigbar når det gjeelder debutalder og alvorlighetsgraden av symptomene. Tics kan vise seg for første gang helt frem til attenårsalderen, men vil typisk opptre for første gang når barnet er mellom fem og syv år. En studie fra 1998 publisert av Leckman "et al." ved Yale Child Study Center viste at ticsene vanligvis er mest alvorlige når barnet er mellom åtte og tolv (gjennomsnitt ti) år, deretter blir symptomene, for de fleste pasienter, mindre alvorlige utover i ungdomsårene. De vanligste ticsene når sykdommen først kommer til uttrykk er blunking, ansiktsbevegelser, snufsing og kremting. De første ticsene kommer gjerne i kroppens midtlinje og i områder hvor det er mange muskler, vanligvis hodet, halsen og ansiktet. Fenomenet kan sammenlignes med stereotype bevegelser ved andre lidelser (for eksempel stereotype bevegelser ved autisme-spektrumlidelser), som typisk har en lavere debutalder, er mer symmetriske, rytmiske og bilaterale, og involverer ekstremitetene (f.eks. klasking med hendene). De tidligst forekommende ticsene ved Tourettes blir ofte feiltolket som symptomer på andre tilstander, som for eksempel allergi, astma og synsproblemer. Barneleger, allergileger og øyeleger er vanligvis de første i helsetjenesten som ser barn med tics. Når symptomene er så alvorlige at pasienten trenger henvisning til sykehus, er tvangslidelser (OCD) og ADHD ofte til stede samtidig. Ikke alle med Tourettes har ADHD, tvangslidelser eller andre samtidig forekommende (komorbide) tilstander. Men hos pasienter i behandling ("kliniske populasjoner") er det en høy andel av Tourettes-pasientene som har ADHD. En forsker som gjennomgikk pasientjournaler fra en tiårsperiode, fant at rundt 40 % av pasientene med Tourettes har «bare TS» eller «ren TS», og refererte da til Tourettes syndrom uten ADHD, tvangslidelser og andre lidelser. En annen forfatter rapporterer at 57 % av 656 pasienter med ticlidelser hadde ukompliserte tics, mens 43 % hadde tics i kombinasjon med andre lidelser. «Tourettes i full blomst» er et begrep som brukes for å beskrive pasienter som har betydelige komorbide tilstander i tillegg til tics. Årsaker. Den eksakte årsaken til Tourettes er ikke kjent, men det er godt dokumentert at både genetiske og miljømessige faktorer er involvert. Genetiske studier har vist at det overveldende flertall av tilfeller av Tourettes er arvede, men den eksakte arvegangen er ikke kjent, og ingen bestemte gener som kan forklare tilstanden har blitt identifisert. I noen tilfeller er Tourettes "sporadisk", det vil si ikke arvet fra foreldrene. I andre tilfeller er tics knyttet til andre lidelser enn Tourettes, et fenomen kjent som "tourettisme". Hjernestrukturer involvert i Tourettes syndrom En person med Tourettes syndrom har ca. 50 % sjanse for å overføre genene for tilstanden til et av sine barn, men Tourettes er en tilstand der genuttrykket (prosessen hvor informasjonen i et gens DNA-sekvens overføres til cellens strukturer og funksjoner) varierer. Således vil ikke alle som arver en genetisk sårbarhet, ha symptomer. Hos nære familiemedlemmer kan symptomene i ulik grad være alvorlige, eller de har ingen symptomer i det hele tatt. Kun et fåtall av barna som arver genet eller genene, har alvorlige nok symptomer til å ha behov for legehjelp. Kjønn ser ut til å spille en rolle i uttrykket for den genetiske sårbarheten. Det er mer sannsynlig at tics kommer til uttrykk hos menn enn hos kvinner. Ikke-genetiske, miljø-, smitte- eller psykososiale faktorer kan påvirke alvorlighetsgraden av Tourettes, men forårsaker ikke sykdommen. Autoimmune prosesser kan påvirke ticsutbruddene og av og til være årsak til forverring. I 1998 lanserte et team ved US National Institute of Mental Health en hypotese om at både tvangslidelser (OCD) og ticsforstyrrelser kan oppstå i en undergruppe av barn som resultat av en autoimmun prosess etter streptokokkinfeksjon. Barn som tilfredsstiller fem diagnostiske kriterier, er i henhold til hypotesen klassifisert som å ha «Pediatric Autoimmune Neuropsychiatric Disorders Associated with Streptococcal infections» (PANDAS). Denne omstridte hypotesen etterprøves i kliniske studier og laboratorieundersøkelser, men er ikke bevist. Hvilken eksakt mekanisme som påvirker den nedarvede sårbarheten for Tourettes, er ikke klarlagt, og den nøyaktige årsakssammenhengen er ukjent. Ticsene kan skyldes dysfunksjon i kortikale og subkortikale regioner, thalamus, basalgangliene og frontal cortex. Nevroanatomiske modeller tyder på svikt i kretser som forbinder hjernens cortex og subcortex, og bildeteknikker viser at basalgangliene og frontale cortex kan være involvert. Visse former for tvangslidelse kan være genetisk knyttet til Tourettes. Endel tvangslidelser er antatt å være etiologisk knyttet til Tourettes og kan være et annet uttrykk for de samme faktorene som resulterer i tics. En genetisk forbindelse mellom ADHD og Tourettes syndrom er ikke fullt ut etablert. Diagnostikk. Ifølge den reviderte fjerde utgaven av "Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders" (DSM-IV-TR), kan Tourettes syndrom bli diagnostisert når en person har flere motoriske og i tillegg ett eller flere vokale tics (selv om disse ikke trenger å være samtidige) over en periode på ett år, og ikke mer enn tre påfølgende måneder uten tics. Forrige utgave av diagnosesystemet DSM-IV inkluderte et krav til «opplevd ubehag eller betydelig svekkelse i sosiale, yrkesmessige eller andre viktige sammenhenger», men dette kravet ble fjernet i den nyeste oppdateringen av håndboken. Bakgrunnen var en erkjennelse av at klinikere også ser pasienter som oppfyller alle kriterier for Tourettes syndrom, uten at de opplever ubehag eller svekkelse. Sykdommen må debutere («komme til syne») før 18 års alder, og kan ikke tilskrives «direkte fysiologiske virkninger av et stoff, eller en generell medisinsk tilstand». Av den grunn må andre medisinske tilstander som inkluderer tics eller tic-lignende bevegelser, som for eksempel autisme, utelukkes før man setter en Tourettes-diagnose. Det fins ingen bestemte tester som kan brukes til å diagnostisere Tourettes syndrom. Lidelsen blir ofte feil- eller underdiagnostisert, delvis på grunn av at alvorlighetsgraden varierer fra mild (de fleste tilfeller) eller moderat til alvorlig (sjeldne, men mer allment kjente og publiserte tilfeller). Hosting, blunking og tics som ligner astma, blir ofte feildiagnostisert. Diagnosen stilles på grunnlag av observasjoner av den enkeltes symptomer og sykdommer i familien, og etter å ha utelukket andre årsaker til ticsforstyrrelser. Hos pasienter med typisk debut og en familiehistorie med tics eller obsessiv-kompulsiv lidelse, kan grundig fysisk og nevrologisk undersøkelse være tilstrekkelig. Det stilles ikke krav om at pasienten har andre komorbide tilstander (for eksempel ADHD eller OCD), men dersom legen mener at en annen tilstand kan forklare ticsene, kan tester bestilles etter behov for å utelukke den aktuelle tilstanden. Et eksempel er situasjoner der det er tvil om symptomene er tics eller kramper. Et EEG kan da være til hjelp. Ved andre symptomer kan MR for å utelukke abnormaliteter i hjernen, være indisert. TSH-nivåer kan måles for å utelukke hypotyreose, som kan være en årsak til tics. Bildediagnostikk av hjernen er vanligvis ikke nødvendig. Hvis leversykdom forekommer i familien, kan serummåling av kobber- og ceruloplasminnivåer utelukke Wilsons sykdom. De fleste tilfellene blir diagnostisert på bakgrunn av sykehistorien alene. Sekundære årsaker til tics (til forskjell fra genetisk betinget Tourettes syndrom) blir ofte referert til som tourettisme. Dystonier, chorea, og genetiske årsaker til tics ut over de primære, bør utelukkes som differensialdiagnose for Tourettes syndrom. Andre tilstander som kan vise seg i tics eller stereotype bevegelser sammen med utviklingsforstyrrelser, er autisme-spektrum-lidelser og stereotyp bevegelseslidelse; Sydenhams chorea, idiopatisk dystoni og genetiske forhold som Huntingtons sykdom, nevroakantocytose, Hallervorden-Spatz syndrom, Duchenne muskeldystrofi, Wilsons sykdom og tuberøs sklerose. Andre årsaker inkluderer kromosomale sykdommer som Downs syndrom, Klinefelters syndrom, XYY syndrom og fragilt X-syndrom. Ervervede årsaker til tics omfatter substansinduserte tics, hodeskade, encefalitt, hjerneslag og kullosforgiftning. Symptomene på Lesch-Nyhan syndrom kan også forveksles med Tourettes syndrom. De fleste av disse tilstandene forekommer sjeldnere enn ticsforstyrrelser, og grundig historie og undersøkelse kan være nok til å utelukke dem, uten å gjennomføre tester. Behandling. Behandling av Tourettes fokuserer på å identifisere og hjelpe den enkelte med å håndtere de mest problematiske eller svekkende symptomene. De fleste tilfeller av Tourettes er milde, og krever ikke medikamentell behandling. Psykoterapi, opplæring og støtte kan være tilstrekkelig. Behandlinger, når de er berettiget, kan deles inn i behandlinger for tics og behandlinger for de komorbide tilstandene. De komorbide tilstandene er ofte til større ulempe enn ticsene. Ikke alle personer med tics har komorbide tilstander, men når pasienten har flere lidelser samtidig, gis ofte behandlingen av de andre sykdommene prioritet. Det finnes ingen helbredende behandling av Tourettes syndrom og ingen medisiner hjelper alle pasienter, uten risiko for vesentlige bivirkninger. Kunnskap, opplæring og støtte står øverst på behandlingsplaner for ticsforstyrrelser. Mens medikamentell behandling er reservert for mer alvorlige symptomer, kan andre behandlinger (som støtteterapi eller kognitiv atferdsterapi) bidra til å forebygge eller bedre depresjon og sosial isolasjon, og gi bedre støtte fra familien. Å informere pasienten, familien, og omgivelsene (for eksempel venner og skole) er en viktig behandlingsstrategi, og kan være alt som kreves i milde tilfeller. File:Haloperidol-3D-vdW.png|thumb|left|alt=4-Modell av et haloperidol-molekyl. Haloperidol er et antipsykotisk medikament som noen ganger benyttes for å behandle alvorlige tilfeller av Tourettes. Medisinering kan hjelpe når symptomene forstyrrer normal fungering. De medikamenter som har best dokumentert effekt i behandlingen av tics er typiske og atypiske nevroleptika inkludert risperidon (preparatnavn Risperdal), ziprasidon (Zeldox) og haloperidol (Haldol), som kan ha langtids- og korttids-bivirkninger. Antihypertensive midler (blodtrykksmedisiner) som klonidin (preparatnavn Catapresan) blir også brukt til å behandle tics. Studier viser varierende effekt, men færre og mindre alvorlige bivirkninger sammenlignet med antipsykotika. Sentralstimulerende midler og andre medikamenter kan være nyttige for å behandle ADHD når denne lidelsen forekommer samtidig med ticsforstyrrelsen. Midler som tilhører andre medikamentklasser, kan benyttes når en ikke kommer til målet med sentralstimulerende midler, inkludert guanfacin (ikke markedsført i Norge), atomoksetin (Strattera) og trisykliske antidepressiva. Klomipramin (Anafranil), trisykliske og SSRI-klassen av antidepressiva, inkludert fluoksetin (Fluoxetin, Fontex), sertralin (Sertralin, Zoloft), og fluvoksamin (Fevarin) kan forskrives når en pasient med Tourettes syndrom også har symptomer på tvangslidelse. Flere andre medikamenter har vært forsøkt, deriblant nikotinplaster, men dokumentasjonen er lite overbevisende. Fordi barn med tics ofte kommer til lege når ticsene er som mest alvorlige, og på grunn av at alvorlighetsgraden til tics gjerne endrer seg, anbefales det at medisinering ikke startes umiddelbart, eller at den justeres hyppig. Ofte avtar ticsene når pasienten får en forklaring på og forståelse av tilstanden, og opplever et støttende miljø. Ved bruk av medikamenter er ikke målet å eliminere symptomene helt. Medisiner skal holde symptomene i sjakk, uten bivirkninger, ved bruk av lavest mulig dose, ettersom bivirkningene kan være mer forstyrrende enn symptomene. Kognitiv atferdsterapi (CBT) er en nyttig behandling når tvangslidelse er til stede samtidig, og det fins økende dokumentasjon for at endring av vaner kan være nyttig i behandling av tics. Avspenningsteknikker, inkludert mosjon, yoga og meditasjon, kan redusere stress som kan forverre tics. De fleste atferdsmessige tiltak er ikke systematisk evaluert. Prognose. Tourettes syndrom er en såkalt spektrum-lidelse, der alvorlighetsgraden spenner over et spekter fra mild til alvorlig. De fleste tilfellene er milde, blir ikke nødvendigvis lagt merke til av andre, og krever ingen behandling. Prognosen er positiv, men et mindretall av barn med Tourettes syndrom har alvorlige symptomer som varer inn i voksen alder. En studie av 46 nittenåringer fant at symptomene hos 80 % av personene hadde minimal eller mild innvirkning på deres generelle fungering. De andre 20 % opplevde at symptomene virket moderat eller alvorlig inn på evnen til å fungere normalt. Når lidelsen er alvorlig, kan den hemme eller hindre enkeltpersoner fra å fungere i arbeid eller sosialt. I en oppfølgingsstudie av 31 voksne med Tourettes, fullførte alle pasientene amerikanske high school, 52 % fullførte minst to år av college, mens 71 % var heltidsansatt eller i gang med høyere utdanning. Personer med Tourettes oppnår normal levealder, uavhengig av hvor alvorlige symptomene er. Selv om symptomene kan være livslange og kroniske for noen, er ikke tilstanden degenerativ eller livstruende. Intelligensen er normal hos personer med Tourettes, men lærevansker kan forekomme. Alvorlighetsgraden av tics tidlig i livet predikerer ikke alvorlighetsgrad av tics senere i livet, og prognosen er generelt gunstig, selv om det ikke fins noen pålitelig metode for å forutsi utfallet for en bestemt person. Gener assosiert med Tourettes syndrom har ikke blitt identifisert, og det fins ingen potensielt helbredende behandling. Høyere forekomst av migrene enn hos den generelle befolkningen, og søvnforstyrrelser, er rapportert. Flere studier har vist at tilstanden hos de fleste barn blir bedre med årene. Tics kan være på sitt mest intense da de blir diagnostisert, og avtar gjerne når pasientene, og familier og venner, forstår tilstanden. Tics er vanligvis mest alvorlige mellom åtte og tolv års alder. De fleste pasientene opplever at ticsene blir mindre alvorlige i løpet av ungdomsårene. Mange blir helt frie for ticssymptomer som voksne. En studie som benyttet video for å fange opp tics hos voksne, fant at 90 % av de voksne fortsatt hadde tics, selv om ticsene var mindre uttalt sammenlignet med situasjonen i barndommen. Halvparten av de voksne som anså seg tics-frie, hadde fortsatt symptomer på tics. Det er ikke uvanlig at foreldre til berørte barn ikke kjenner til at de selv kan ha hatt tics som barn. Ettersom Tourettes syndrom har en tendens til å avta med økt alder, og fordi mildere tilfeller av Tourettes nå oftere blir avdekket, vil den første erkjennelsen av at en forelder hadde tics som barn kanskje ikke komme før ett av barna har fått diagnosen. Barn med Tourettes kan lide sosialt dersom ticsene blir sett på som «bisarre». Hvis et barn har invalidiserende tics eller tics som forstyrrer sosial eller faglig fungering, kan støttende psykoterapi eller tiltak i skolen være nyttige. Et støttende miljø og en støttende familie gir generelt personer med Tourettes kompetanse de trenger for å håndtere sykdommen. Mennesker med Tourettes kan lære seg å kamuflere sosialt upassende tics eller å kanalisere energien sin fra tics til en funksjonell oppgave. Vellykkede musikere, idrettsutøvere, foredragsholdere, og fagfolk fra alle samfunnslag har Tourettes syndrom. En person som ble misforstått, straffet, eller ertet hjemme eller på skolen, vil klare seg dårligere enn med barn som opplevde et forståelsesfullt og støttende miljø. Epidemiologi. Tourettes syndrom finnes i alle sosiale og etniske grupper og har vært rapportert i alle deler av verden. Tilstanden opptrer tre til fire ganger hyppigere blant menn enn blant kvinner. Utbredelsen er mye høyere blant barn enn blant voksne. Barn har fem til tolv ganger høyere sannsynlighet enn voksne for å få diagnosen ticsforstyrrelse. Så mange som 1 av 100 personer opplever ticsforstyrrelser, inkludert kroniske tics og forbigående tics i barndommen. Det er enighet om at mellom 1 og 10 av 1000 barn har Tourettes syndrom, og flere studier støtter at det korrekte tallet er 6-8 av 1000 barn. Data fra den amerikanske folketellingen i 2000 viste en prevalens på 1-10 av 1000. Tourettes er assosiert med flere komorbide tilstander, som ofte er den viktigste kilden til forstyrret fungering hos barnet. Når symptomene er så alvorlige at barnet må henvises til spesialisthelsetjenesten, er det bare et lite mindretall som ikke har andre tilstander i tillegg, og tvangslidelse (OCD) og ADHD er ofte til stede. Andre komorbide tilstander inkluderer selvskadende atferd, angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser, opposisjonell atferdsforstyrrelse og andre atferdsforstyrrelser. Tourettes syndrom ble tidligere antatt å være sjelden. I 1972 anslo det amerikanske National Institutes of Health (NIH) at det i hele USA var færre enn 100 tilfeller, og en rapport fra 1973 beskrev kun 485 tilfeller på verdensbasis. Studier publisert etter 2000 har konsekvent vist at forekomsten er mye høyere enn tidligere antatt. Manglende overensstemmelse mellom nåværende og tidligere anslag for forekomsten har flere årsaker: skjevheter i tidligere utvalg, vurderingsmetoder som ikke er egnet til å oppdage mildere tilfeller, og forskjeller i diagnostiske kriterier og terskelverdier. Få omfattende befolkningssstudier var publisert før 2000, og frem til 1980 var epidemiologiske studier av Tourettes syndrom mest basert på personer henvist til spesialisert omsorg eller spesialklinikker. Ved milde symptomer blir barn sjelden henvist til spesialisthelsetjenesten, så disse studiene har en iboende bias (skjevhet) som gjør at de først og fremst fanger opp mer alvorlige tilfeller. Studier av Tourettes syndrom er sårbare for feil av flere grunner: tics varierer i intensitet og uttrykk, er ofte intermitterende, blir ikke alltid avdekket av klinikere, pasienter, familiemedlemmer, venner eller lærere, og rundt 20 % av alle personer med Tourettes syndrom oppfatter ikke selv at de har tics. Nyere studier erkjenner at tics ofte kan være udiagnostiserte og vanskelig å oppdage. Teknikker i bruk omfatter direkte klasseromsobservasjon og flere informanter (foreldre, lærere, og trente observatører), noe som fanger opp flere tilfeller enn eldre studier, som baserte seg på henvisninger. Som følge av at de diagnostiske terskelverdiene og diagnostisk metodikk generelt har beveget seg mot diagnostisering av mildere tilfeller, har den anslåtte forekomsten økt. Historie og forskningsretninger. Den første presentasjonen av Tourettes syndrom antas å forekomme i en bok fra 1489, "Malleus Maleficarum" («Heksehammeren») av Heinrich Kramer. I boken beskrives en prest med tics som var «antatt å være knyttet til besettelse av djevelen». En fransk lege, Jean Marc Gaspard Itard, rapporterte det første tilfellet av Tourettes syndrom i 1825. Itard beskriver Marquise de Dampierre, en sentral adelskvinne i sin tid. Jean-Martin Charcot, en innflytelsesrik fransk lege, satte sin assistentlege Georges Albert Édouard Brutus Gilles de la Tourette, en fransk lege og nevrolog, til å studere pasienter ved Salpêtrière-sykehuset, med det mål å definere en sykdom forskjellig fra hysteri og chorea. I 1885 publiserte Gilles de la Tourette en redegjørelse om ni pasienter, "Étude d'une affliction nerveuse", der han konkluderte med at en ny sykdomskategori burde defineres. Eponymet ble senere gitt av Charcot på vegne av Gilles de la Tourette. Lite fremgang ble gjort i løpet av det neste århundret i å forklare eller behandle tics, og forestillingen om at lidelsen hadde psykologiske årsaker holdt seg godt inn i det 20. århundre. Hypotesen om at bevegelsesforstyrrelser, inkludert Tourettes syndrom, kan ha en organisk opprinnelse ble lansert da en encefalitt-epidemi i årene 1918-1926 førte til en påfølgende epidemi av ticslidelser. Utover i 1960- og 70-årene, da en positiv effekt av haloperidol (Haldol) på tics ble kjent, ble den psykoanalytiske tilnærmingen, som knyttet Tourettes syndrom til barndomsopplevelser, trukket i tvil. Vendepunktet kom i 1965, da Arthur K. Shapiro, beskrevet som «den moderne ticslidelse-forskningens far», behandlet en pasient med Tourettes syndrom med haloperidol, og publiserte en artikkel som kritiserte den psykoanalytiske tilnærmingen. Fra 1990-tallet har et mer nøytralt syn på Tourettes gjort seg gjeldende. Både biologisk sårbarhet og negative miljømessige hendelser virker sammen. I 2000 offentliggjorde American Psychiatric Association DSM-IV-TR, som reviderte teksten i DSM-IV. Diagnosesystemet krever ikke lenger at symptomer på ticslidelser forårsaker ubehag eller nedsetter funksjonsnivået. Funn etter 1999 har gitt økt kunnskap om genetikk, bildediagnostikk, nevrofysiologi og nevropatologi ved Tourettes syndrom. Et av spørsmålene som gjenstår, er hvordan man best skal klassifisere Tourettes syndrom, og hvor tett Tourettes er relatert til andre bevegelsesforstyrrelser eller psykiske lidelser. Gode epidemiologiske data mangler fortsatt, og tilgjengelige behandlinger er ikke uten risiko, og blir ikke alltid godt tolerert av pasientene. Mediaoppslag om behandlinger som ikke har etablert sikkerhet og effekt, for eksempel dyp hjernestimulering, har fått foreldre til å følge alternative behandlingsformer uten dokumentert effekt og med mulighet for bivirkninger. Samfunn og kultur. Ikke alle med Tourettes ønsker behandling, spesielt hvis det betyr at noe de setter pris på kan gå tapt i prosessen. Noen mennesker tror at det kan være mulige fordeler forbundet med genetisk sårbarhet for syndromet. Det fins dokumentasjon som støtter den kliniske myten om at barn med «bare Tourettes» (Tourettes i fravær av komorbide tilstander) er begavede. Nevropsykologiske studier har identifisert fordeler hos barn med «bare Tourettes». En studie fant at barn med «bare Tourettes» er raskere enn gjennomsnittet for sin aldersgruppe i tidsbestemte tester av motorisk koordinasjon. Kjente personer med Tourettes syndrom finnes i alle samfunnslag, inkludert musikere, idrettsutøvere og forfattere. Det best kjente eksempelet på en person som kan ha brukt trekk fra en tvangslidelse til sin fordel er Samuel Johnson, som trolig hadde Tourettes syndrom. Fenomenet er beskrevet i skriftene til James Boswell. Johnson skrev "A Dictionary of the English Language" i 1747, og var en produktiv forfatter, poet og kritiker. Maleren Odd Nerdrum er et kjent eksempel på en person med Tourettes syndrom som ikke har ønsket medisinering i frykt for å miste fantasi og skaperkraft. Selv om det har vært spekulert i at Mozart hadde Tourettes syndrom, har ingen Tourettes-ekspert eller organisasjon presentert troverdig dokumentasjon som støtter påstanden, og det er svakheter knyttet til de data som er tilgjengelige. Underholdningsindustrien har blitt kritisert for å fremstille mennesker med Tourettes syndrom som sosialt mistilpassede, eller vise coprolali som eneste tic. Fremstillingen har gitt økt stigmatisering og er årsak til vanlige feiloppfatninger om mennesker med Tourettes. Rikets tilstand (TV-program). "Rikets tilstand" var en norsk dokumentar-serie som gikk på TV 2 fra 1999 til 2002. Programleder for serien var Gerhard Helskog og med seg hadde han reporterne Morten Møller Warmedal, Tonje Steinsland og Svein Torgersen. Redaksjonen bestod av ellers av Ingunn Kyrkjebø, Vetle Lid Larssen, Eva Norderhaug, Frank Melhus, Odd Isungset, Per Norvik, Diderik Cappelen og Kjell Persen. Helskog ble saksøkt en rekke ganger i forbindelse med reportasjene, men han og TV 2 vant samtlige rettssaker. Serien vant Gullruten 2001 i klassen beste dokumentar for programmet "Norske jenter omskjæres". Pahade. Pahade (eller "pahadi") er et fellesuttrykk som brukes i Nepal om befolkninga av mange ulike nasjonaliteter som bor i distriktet som vanligvis kalles Pahad eller Pahar (landet i midten) på nepali. Et annet vanlig uttrykk er «åsene» (the Hills). Dette er den delen av landet som ligger mellom det egentlige høyfjellet i Himalaya og lavlandet langs India, Tarai. Tilsvarende uttrykk for folk fra Himalaya er himal, og fra Tarai madhesi. Hvem og hvor mange er pahade? Utenom de nepali-/khas-talende gruppene snakker de fleste og største minoritetene sino-tibetanske språk. Fellesspråket for kommunikasjon mellom disse gruppene er likevel nepali, som stadig flere lærer. Det går derfor an å si at nepali er pahades dominerende språk. Litt under halve befolkninga i Nepal bor nå i åsene. Flere millioner derfra har også utvandra til Tarai. Befolkninga som ut fra dette kan regnes som pahade, er derfor trolig over 15 millioner, kanskje 60 % av Nepals befolkning eller mer. Mest brukt i Tarai. Pahade (eller pahadi) er et uttrykk som er mindre brukt enn det tilsvarende "madhesi". Det virker ikke som om folk i åsene bruker det for å definere seg sjøl, i motsetning til mange i Tarai, som kaller seg madhesi. Folk i åsene vil definere seg som "gurung", "newar" osv., ikke som pahade. Pahade blir derimot mye brukt om innvandrere til Tarai fra de høyere delene av Nepal. I agitasjonen for rettigheter for Tarai-befolkninga er vanlige argumenter at pahade tar de beste jobbene, statstjenestemenn og politifolk er pahade, osv. Det virker altså som om pahade særlig er et uttrykk madhesi-folk bruker om «de andre». Angrep på pahade-innvandrere til Tarai. I 2006 og 2007 har det vært voksende agitasjon retta mot pahade-innflyttere, særlig i de østlige delene av Tarai. Terroristgrupper som bruker navnet JTMM og krever at Tarai skal løsrive seg fra Nepal, har trua innflyttere for å få dem til å flytte, si opp jobben og liknende. Innflyttere har blitt kidnappet for å få løsepenger. Under politiske streiker og demonstrasjoner har folk blitt angrepet fordi de er pahade, og biler med skilt som viser at de er registrert i høyere deler av Nepal, har fått kjøreforbud i Tarai. Dette skal også ha ført til at en del folk fra åsene har flytta ut fra Tarai. En motreaksjon har vært at det blei danna en organisasjon som forsvarte pahade-innflytteres interesser i Tarai, Chure-Bhawar Ekta Samaj. Ingunn Kyrkjebø. Ingunn Kyrkjebø (født 30. mars 1965 i Trondheim) er en norsk journalist og programleder. Kyrkjebø startet som journalist, fotograf og klipper i lokal-TV. Har senere jobbet som freelance-journalist og programleder i en årrekke, først og fremst i NRK. Arbeidsfeltene har hatt en stor spennvidde. Radio og fjernsyn – barneprogram, underholdningsprogram og faktaprogram. Etter "Forbrukerinspektørene" gikk hun i 2001 over til TV 2 i programmet "Rikets tilstand". Etter det har hun arbeidet som undersøkende journalist og programleder i "Dokument2". I dag (2011) er hun programleder i TV 2 Skole sammen med Tonje Steinsland. På slutten av 1980-tallet var hun med i musikkvideoen "Let's Spend The Night Together!", av den norske gruppa CCCP, med Casino Steel som frontfigur. Universidade de São José. Universidade de São José (USJ, latinsk navn: Universitet São José, engelsk navn:University of Saint Joseph) ble opprettet i 1996 av Portugals katolske universitet og Macao bispedømme. Det er også knyttet strukturelt, akademisk og sosialt til Den spesielle administrative sone Macao, til Portugal og til Folkerepublikken Kina. IIUM tilbyr et stort utvalg av kurs fra de humanistiske studier til de sosiale og teknologiske. Det er programmer for sertifikater, diplomer, lisensiater, masters og doktorgrader, og det er språklinjer med tilbud om putonghua (standard mandarin), engelsk, japansk og portugisisk. Engelsk er hovedspråket for undervisning, omkring halvparten av universitetets stab har internasjonal bakgrunn. Nytt universitetsområde fra 2009. "Campus" er på et trangt område av gjenvunnet land sør på Macaohalvøya, men i midten av oktober 2007 begynte forberedende rivning og planering for bygging av nytt universitetsområde på Ilha Verde, en tidligere liten øy som i dag også er på Macaohalvøya etter at den er blitt landfast ved landvinning. På den nye "campus", som skal være ferdig i 2009, blir også presteseminaret "Colegio Diocesano de São José" liggende. Byggingen står i sammenheng med at IIUM blir gitt rang som katolsk universitet, en status som skjer i samforstand med sentrale myndigheter i Folkerepublikken Kina. Det innebærer den første designasjon av et katolsk universitet på område i og kontrollert av Folkerepublikken Kina, opprettet i 1949. Universitetet bygges med støtte fra bispedømmet Macao og den katolske kirke internasjonalt, og med sterk støtte fra Macaos styresmakter. Universitetsområdet bygges på et 1,5 hektars område på Ilha Verde, og vill få et effektivt bruksareal på ca 33 000 kvadratmeter. Det er ikke meningen at universitetet skal bli stort. Et spesielt trekk er at det vil legges vekt på et økologisk bærekraftig design som kan bli et ledende eksempel, med oppvarming og nedkjøling i stor grad drevet av solkraft, og bygninger konstruert slik at naturlig luftgjennomstrømning maksimeres og naturlig belysning kommer mest mulig til sin rett. Forløper. Anlegget blir ikke det første universitet i Macao. Det første universitet av europeisk type i hele Øst-Asia lå i Macao, St. Pauls universitetskollegium. Det var et katolsk universitet som ble etablert etter pavelig approbasjon den 1. desember 1594 og bestod frem til 1762, da jesuittene, som drev det, ble forbudt som ordenssamfunn av portugisiske myndigheter. Beleiringen av Kalmar 1611. Beleiringen av Kalmar 1611 utgjorde hoveddelen av en intens konflikt mellom danskene og svenskene om besittelsen av den strategisk viktige byen Kalmar med tilhørende slott. Kalmar var i strategisk perspektiv ansett som «nøkkelen til Sverige» i flere århundrer: Den som behersket byen med det befestede slottet ville ha herredømme over Kalmarsund og fri adgang mot nord langs den østlige svenskekysten mot Stockholm. Fra dette sydligste støttepunkt i Sverige ville innfall mot dansk territorium til lands og angrep til sjøs med den svenske flåten være mulig. Utover sommeren 1611 ble striden om byen en liten krig i seg selv som blant annet så Slaget om Kalmar. Bakgrunnen. Den unge og energiske Christian IV overtok embetet som rikets konge etter kroningen i 1596. Han var en ambisiøs mann med store visjoner og så store muligheter i Sverige, som hadde sett store politiske omveltninger siden 1568. Disse hadde ledet til en destabilisering med statskupp, tvilsomme maktskifter, indre strid og borgerkrig. Sigismund, konge av Sverige siden 1592, var avsatt fra tronen av sin bror hertug Karl under et kupp i 1597. Dette startet en bitter borgerkrig for de neste to årene. Sverige var etter den unge danskekongens mening sårbart i en krig om retten til å gjøre krav på den svenske tronen. Hertugen som tok kongenavn i året 1607, viste seg å være en ekspansjonslysten mann, som vil styrket Sverige politisk og økonomisk, til dels på bekostning av Danmark-Norges økonomiske og politiske hegemoni i Norden. Fra 1603 tok Christian IV opp utfordringen overfor riksrådet i København. Han anmodet om å få gå i krig på grunn av den trusselen han mente å ha sett i Karl IXs planer om å styrke den svenske makten. Den uredde svenskekongen var ikke uvillige om å ta en konfrontasjon med krav om økonomiske inngrep og territorial ekspansjon selv inn i Nord-Norge i troen på at en militær konflikt ikke var ønskelige på den danske siden. Karl IX til slutt hadde gått for langt ved å gå inn i Russland i 1609. Han var allerede i to kriger med muligheten for en tredje krig i nær fremtid. I en slik situasjon med baktanker om de politiske forholdene i Sverige var Christian IV ikke sent med å gripe anledningen. I februar 1611 overtalte kongen riksrådet til å gi sin tilslutning til krig. Fram til feidebrevet var sendt ut tidlig i april hadde kongen startet opprustningen i Danmark, men med tanke på fortiden i Sverige tok Christian IV lett på utfordringen som en krig mot svenskene innebar. Han var av meningen om at Karl IX som en uverdig konge ikke hadde sterk politisk støtte, at motstanden svenskene skulle gjør, ikke ville være særskilt vanskelig å overvinne. Hans felttogsplaner siktet på en rask besittelse av de to viktige strategiske stedene Älvsborg festning og Kalmar, et knipetangangrep mot Jonköping, og til sist ta Motala på veien til Stockholm. Selv om planene ikke lyktes, håpet han å få kastet svenskene ut i stor politisk uro ettersom Karl IX var døende etter å ha gjennomgått flere hjerteslag i de siste årene. Felttoget mot Kalmar. Med en hær på 1200 ryttere og 4500 infanterister samlet ved Kristianopel rykket Christian IV over svenskegrensen den første mai ved daggry. I forveien avanserte en fortropp på tusen mann mot Kalmar i stor hastighet under kongens personlige ledelse. De kom over en svensk rytteravdeling på 150 ryttere ved et utfall fra Kalmar. I denne trefningen ble to dansker såret mot et ubestemte antall svenske falne. Om kvelden var byen innenfor kongens egen synsvidde, rett etterpå skjøt svenskene to skudd som signal for samling av alle tropper innenfor bymurene. Hadde Christian IV ønsket det, kunne han ha overrumple forsvarerne av byen. Men han valgt å vente to dager for å kunne mønstre sin hær i slagorden før han forlangte byens overgivelse. Han muligens trodde fremdeles at motstandsviljen hos svenskene i forbindelse med et upopulært regime var svak og at en enkel maktdemonstrasjon ville framprovoserte overgivelse. Han forbød derfor plyndring, vold og brann for å få svenskene til å slutte opp om hans opprop om å vende seg mot Karl IX. Den 3. mai 1611 om morgenen hadde den danske fortroppen ordnet seg på Törnby-engen i slagorden. Ved middagstid rykket den danske hæren i samlet orden mot bymurens vesterport, der en trompetist ble sendt fram for å oppfordre byen til overgivelse. Som svar ble det skutt med kanonkuler fra byvollen og slottstårnene, deretter kom ett angrep av den svenske rytterfanen under ledelse av Mikaelsson ut gjennom byporten. Angrepet ble i all hast slått tilbake med et tap på en død, men danskene hadde tap under kanonbeskytningen. De omkringsliggende bygninger utenfor byvollen ble satt i brann, at det danske angrepet måtte stoppes. De danske troppene trakk seg vekk fra brannen og den svenske ilden. Beleiringen av Kalmar by. Christian IV måtte nå beleire byen som hadde nektet å kapitulere. Dessuten hadde deres forhåpninger om en rask erobring satt dem i en lei knipe. Mot Kalmar by var danskene underlegne i styrkeforhold mot et ventet svensk unnsetningsforsøk. Dessuten måtte de beleire en sterk festning med store styrker, opptil over ett tusen stridsdyktige mann. Fra forskansninger foran nord- og vestporten ble det kastet opp en ring av brystvern med vollgrav fra strand til strand i løpet av kort tid. Uansett rang eller stand var alle nødt til å hjelpe til for fortgang i arbeidet. Mot sør ble det kastet opp en sterk forskansning der hvor byvollen stoppet opp til fordel for en vanngrav med åpen sikte mot Kalmar slott. Kalmar var beleiret i tre måneder i vinteren 1598-1599. Byen etter denne var forsterket blant annet med et anlegg av voller med fem bastioner fra strand til strand og en bred vollgate mot den gamle bymuren gjennombrutt av fire porter: Nordreport, Vesterport og to porter på sørsiden. Men en alvorlig svakhet lå i vollgravene, bare den sydlige delen hadde vann i graven. Bastionene ligget mot tørr jord slik at det var landfast forbindelse mellom beleiringshæren og byen. Artilleriet bestod for det meste av antipersonnellskyts, det var dårlig med tyngre skyts. Dette måtte kommet fra Kalmar slott. Der var en bred jordvoll kastet opp mot den gamle ringmuren som hadde to hjørnetårn med kanoner på nordsiden og sørsiden mot vannspeilet mellom byen og holmen som slottet lå på. Slottet selv var massivt bygget med hjørnetårn i alle kanter samt et tårn foran vannspeilet med en bro over til byen. Det var dårlig med artilleri i Kalmar by, som bare hadde omtrent femti stykker, og det var 47 tyngre skyts og 200 mindre skyts i selve Kalmar slott. 6. mai 1611 hadde den danske eskadren med beleiringstrenet kommet opp til den skogkledte halvøya som var forbundet med fastlandet med et smalt nes. Dette var på forhånd valgt som anløpssted for transportflåten som skulle forsørge beleiringshæren. Der oppdaget danskene at en alvorlig feiltagelse hadde hendt. Mesteparten av beleiringsartilleriet som hadde vært forberedt, var sendt til Båhuslen. Det gjenværende artilleriet måtte settes på land. Danskene gravde seg nærmere et utvalgt angrepssted for et gjennombrudd for å konsentrere beskytning med sitt artilleri som kunne nå bare slå ut et bresje på ett sted om gang. Et batteri ble anlagt mot kurtinen ved Vesterporten. Man anla løpegraver som kunne forsere den tørre graven. Men prisen for foretagendet ble høy, den gamle ringmuren hadde høye skytetårn med mindre kanoner som kunne skyte ned på beleirerne. Dessuten var det stadige utfall fra byen i de første dagers trefninger. Kongen selv inspiserte arbeidet under stor fare. Dagen før var han oversprøytet med hjernemasse fra en adelig rytter som ble truffet av en kule fra ringmuren. Av frykt for et overraskelsesangrep med petarder besluttet svenskene å fylle porthvelvingen på utenverket foran Vesterporten med jord, dermed kunne de ikke mer foreta utfall fra den retning mot det danske beleiringsarbeidet. Danskene gravde seg fram skritt for skritt, nokså uforstyrret. For å bøte på dette svenske tiltaket ble det bestemt om å anlegge miner for å sprenge en bresje. Med løpegrav og tunnel brøt ingeniørene ned byvolden for å ha en åpning mot ringmuren for batteriet. Det tok dem store ofringer i løpet av to uker. Imidtertid hadde Christian IV beordret den danske Kalmareskadren under admiral Erik Urne som siden 30. mars hadde blokkerte Kalmar, om å ta herredømme over Kalmarsundet. Med seks storskip beskyttet Urne anløpsstedet på Halvø, og en avdeling av flere galeier også kalt "jagter" kom seg oppover sundet til Kvarnholmen og Grimskär nord for byen. I byen med en havn under beskyttelse av kanonene i Kalmar slott lå 13 mindre skiper samt flere mindre armerte fartøyer. Mens arbeidet med batteriet mot Vesterporten var i gang, var flere beleiringsskytser satt til skyteposisjoner på begge ender av byen mot sundet, fra disse forsøkt danskene å ramme de svenske orlogsfartøyene. Ved 16. mai gikk krigsskipet «Scepter» på grunn ved Kvarnholmen. Tross sterk dansk ild ble skipet berget og trukket inn i havnen under slottet, men dagen etterpå måtte et annet skip med sterke skader, «Obekant» forlate ankeringsplassen mot Grimskär. Urne gikk inn i stridighetene for å ta de mange koffardiskipene som utgjorde mesteparten av skipene i havnen. Med seg hadde han flere brannskiper. Brannskipet ble ført inn i havnen ved slottet 19. mai, men svenskene på flere båter bukserte det vekk mot et skjær. Et likende angrep gikk galt den 25. mai. I mellomtiden hadde flere skuddveksling mellom krigsskipene i Kalmarsundet hendt med liten virkning. Kalmar bys fall. Senest 18. mai ble batteriet først tatt i bruk. Men i flere dager ble flere kanoner flyttet fra skansene mot strenden for å forsterke batteriet. Tilsammen sju kartover bronsestykker var flyttet nærmere byvolden den 25. mai, ingeniørene som måtte betalte med deres liv, hadde omsidig klart å svekke volden og ringmuren tilstrekkelig nok. Byvolden på sørvest for utenverket foran Vesterporten bare 72 fot innover ble angrepet med en konsentrert beskytning på mellom 376 og 400 kanonkuler inn i den neste dagen. Svenskene kunne ikke bringe tyngre skyts dit som motsvar så bare lette kanoner var stilt opp for å avverge et stormangrep. Tidspunktet for gjennombruddsangrepet er ikke kjent med rimelige sikkerhet, men det var trolig i gryningen til den 26. mai 1611. En stormkolonne på flere hundre menn med tusener bak i deres rygg avanserte opp mot bresjet og ble utsatt for skarp beskytning, deretter hissige motangrep med piker og bøsser. Etter harde kamper som så to angrep slått tilbake, klarte danskene å bryte seg gjennom opp på byvolden som var nå overstrødd med døde og sårede fra begge sider, under det tredje angrepet. Derfra var det enkelt å rulle opp forsvaret langs byvolden og tok seg gjennom portene på ringmuren der de raskt hogde ned de gjenværende forsvarerne. Svenskene i all hast slo retrett under stor fortgang, men ble jaget ned av danskene i gatene, og led stor tap. Mens danskene spredte seg ut i byen for plyndring, fulgte Christian IV etter gjennom byens hovedgaten mot slottsbroen. Der klart de å sperret veien for en mengde av forsvarerne som spredte seg i byens gatene. De hadde ikke vært villige til å kapitulere så de kunne ikke vente seg nåde av angriperne som hadde betalt en tung pris. Plyndringen var etterfulgt av et skånselløst blodbad på de etterlattede forsvarerne som fram til kl. 3 om ettermiddag forsøkt å redde seg. Et fåtall var senere ført vekk som fanger. Etter plyndringen var avsluttet hadde Christian IV tatt Kalmar by under egne kontroll mot et tap på over hundre døde samt flere sårede. Minst 400 var hevdet drept og såret. Minst lik mange svensker skulle ha omkommet under de tre timer lange kamper om bresjet, opptil 700 var påstått å ha blitt drept. En eksisterende liste om de gjenværende soldater i Kalmar Slott oppga 758 mann samt 62 sårede tilbake, hvilken mente et tap på minst 200 døde som fanger. Påstander vil at det var 1 650 stridsdyktige menn i Kalmar by, slik at tallet «700» virket ikke urimelig. Det var en befolkning på over 1500 mennesker i byen i tillegg til rundt et tusen soldater som sjømenn. Det var i siste liten også, for Karl IX var på vei med en unnsetningshær. Blodbadet i byen var ikke en massakre på sivilbefolkningen, for kvinner og barn var evakuert til slottet selv om det hadde hendt at få fremdeles ikke evakuert. En historie om borgermesteren som skulle ha blitt drept idet han var iført prestedrakt, hadde vist seg ukorrekt. Den mannlige befolkningen som var mobilisert, virket å ha de verste tapene under kampene. Den svenske Kalmareskadren på fem krigsskip ble senket sammen med de armerte handelfartøyer i havnen mot Kalmar slott. Sjøkrigen i Kalmarsund. Opptrappingen mot Slaget om Kalmar begynte kort etter inntakingen av byen etter Karl IX mindre enn en uke senere hadde kommet til traktene omkring Kalmar. Fremrykningen var sent, at kongen ikke nådde Ryssby langs kysten fra nord før den 8. juni 1611. Karl IX vil sende hjelp til de beleirede i slottet med den svenske flåten, det ble sendt ut ordre om å seile ned i Kalmarsund. En kamp om herredømmet over Kalmarsund tok seg til mens et oppgjør mellom de to konger var underveis. Den 18. juni angrepet et par båter Kvarnholmen der et batteri var anlagt for to kanoner som ble nøytralisert, kort etterpå var en kompani overført til holmen med en slått skipsbro fra fastlandet der leiren lå. Fra Öland gikk flere båter til angrep om natt med overlegne styrker. Etter å ta tatt holmen forfulgte de kompaniet på landet hvor de ble stoppet av ryttere. I panikk tvunget svenskene seg tilbake på broen som brast under vekten, mange druknet i natten til 22. juni. Kampene om Kvarnholmen var begynnelsen på en sjøkrig. Man hadde innsett at admiral Urne måtte få forsterkninger snarest mulig, med dette i minne ble det sendt bud til en eskadre. Eskadren hadde blitt forberedt for å støtte hovedflåten som blokkerte den svenske handelen utenfor Gotland. Eskadren på fem krigsskip under Godske Lindenew ved 25. juni sluttet seg til Urne. Samtidig var admiral Bielkenstierna på vei fra Stockholm langs kysten med 6 storskip og 5 mindre krigsskip. Han sluttet seg til en andre eskadre på fem skip fra Nyköping så han hadde en styrke på 11 krigsskip. I forveien hadde et sjøslag funnet sted 30. juni 1611 mellom den svenske skjærgårdsflåten og den danske Kalmareskadren på farvannet mellom Ryssby og Kalmar. Sjøslaget sluttet med at de svenske galeiene og skjærbåter trukket seg tilbake til Svinö og Jutnabben der et batteri var oppkastet. Ute av stand til å ødelegge den svenske skjærgårdsflåten bak disse øyene måtte danskene vendte om tilbake til deres base. 8. juli slo Bielkenstierna for en svak vestlig vind fra Skägganäs ned i sundet der Urne lå med fire skip ved Kvarnholmen sammen med Lindenew som lå med fem skip ved Stensö. Under svak vind måtte Urne retirert forbi slottet for å slutte seg til Lindenew som kunne ikke krysse mot vinden. Uten motstand hadde Bielkenstierna tatt herredømmet over Kalmarsundet, og det ble opprettet forbindelse mellom slottet og den svenske hæren. Med galeier ble forsyninger og menn fraktet til slottet, og de sårede, syke og kvinner og barn ble fraktet vekk i sikkerheten. Mens Slaget om Kalmar fant sted den 17. til 19. juli var danskene opptatt med å ruste seg for et oppgjør med deres 9 krigsskip ved Stensö etter det ventede angrepet på sjøsiden uteble. Den danske ovedflåten ved Gotland hadde dratt ut under admiral Mogens Ulfeldt. Om morgen den 20. juli nådde Ulfeldt Ölands nordre odde og seilte inn i sundet. Med sin flåte på ti krigsskip hvorav flere storskip truet han svenskene ved Skägganäs. Urne som fikk melding om Ulfeldts ankomsten, dro ut for å drive vekk 4 svenske skiper fra slottet. Det var et sjansespill ettersom han ønsket å avskåre forbindelsen mellom Öland og Kalmar mens Bielkenstierna lå ved Skägganäs. Under dobbel ild gikk et skip på grunn der det ble alvorlig skadet. Bielkenstiernas flåte på 11 skiper var nå fanget fra nord og sør. Et stort sjøslag i Kalmarsund synes å ta seg opp. Men i ly av mørket i natten til den 22. juli 1611 tok vinden seg opp i sydvestlig retning, med denne kunne svenskene kutte over deres ankertauer for å slå nordover forbi den danske hovedflåten ved Ölands nordre odde. Utrolig nok klarte svenskene å ta seg ut siden Ulfeldt våget ikke å forlate hans ankerplassen i ukjent farvann. Danskene måtte skyte på måfå etter svenskene som mistet et mindre skip, «Mjölkepigan» med 24 kanoner som gikk på grunn. Den ble tatt av danskene. Igjen var Kalmar Slott kuttet av fra kontakt med den svenske hæren. Urne tok en svensk galei og en boiert som hadde kanonstykker ombord som var trolig hevet fra de fem senkede skipene i havnen. Disse skipene var senket etter Kalmar bys fall. Ulfeldt og Urne truet den svenske hæren med landgangsoperasjoner fra sjøen i ledd med de danske planer om å tvinge vekk hæren fra Kalmar. Kalmar Slotts fall. Etter 22. juli måtte Karl IX som hadde opplevde to seriøse tilbakeslag i få dager, startet retretten tilbake til Ryssby med den svenske hæren. Et nederlagsstemning hadde oppstått i den svekkede garnisonen etter det var åpenbart at Bielkenstierna kunne ikke vende tilbake mot en så stor overmakt på opptil tjue danske krigsskip i sundet. Med Kalmar by under dansk kontroll ville ikke utfall fra slottet være mulig uten for stor fare for nederlag med stor tap. En ny kommandant, Krister Some, hadde overtatt dagen etter storslaget. Hans første ordre var å evakuere den nye skansen på Grimskär var reist for å støtte den svenske flåten i Kalmarsundet. Mens Christian IV marsjerte med hoveddelen av hæren mot Ryssby, startet batteriet utenfor Munkporten mot vannspeilet mellom slottet og byen et voldsomt bombardement mot det sydvestlige tårnet den 29. juli. Den første dag så 184 skudd, den andre dagen så 249 skudd, ved aften av den 30. juli var et bresje i muren skapt. Svenskene klarte å tette dette under stort slit, men kunne ikke returnere ild mot danskene over volden. Angrepet inn i byen under storslaget hadde brukt mye krutt, og det hadde ikke kommet store nok forsyninger med nytt krutt til slottet. Etter bresjet var reparert var all krutt oppbrukt. Some under et krigsråd med offiserer i slottet 2. august måtte innrømte at det ikke var lenge mulig å holde slottet. Christian IV vil sannsynlige startet et angrep etter returen tilbake fra Ryssby. I et sist håp bad Karl IX admiral Bielkenstierna om å seile nedover Kalmarsundet for å hindre slottets fall. Men admiralen var ikke villig så kongen fikk ham erstattet med en mer ivrige mann, men for sent. Krister Some hadde besluttet seg for å overgi seg om aften 2. august etter å ha fått støtte av offiserer under tvang av deres soldatene under krigsrådet. Kort etterpå var kontakt oppnådde med danskene, og forhandlingene kunne begynte. Mot fri avmarsj uten deres faner fikk de svenske forsvarerne på mellom ett tusen og to tusen mann lov til å forlate slottet. Men flere av offiserer inkludert Krister Some valgt å bli tilbake, og senere sluttet seg til Christian IV av redsel for harde represalier av Karl IX. Etterspillet. Svenskekongens vrede var stor da nyheten om overgivelsen kom til ham. Det ble en krigsrettssak mot Some som ble stemplet som forræder, som straff ble alle hans eiendommer beslaglagt. Some hos danskene ble godt belønte med gods og 1000 daler i kontanter av Christian IV. Av forstående grunner var Krister Somes rolle under overgivelsen av Kalmar Slott omstridt for ettertiden. Men det var ikke lenge mulig å holde slottet, et storm ville medførte en massakre på forsvarerne. Danskekongens tilbud om kapitulasjon var derfor fornuftig å akseptere under slike omstendigheter med bare en halv tønne krutt for 104 kanoner. Erobringen av Kalmar var et viktig skritt, men felttoget inn i Sverige hadde blitt bremset ned, den svenske motstanden var sterkere enn trodde ettersom forventede sammenbruddet uteble. Karl IX og hans sønn Gustav Adolf hadde sterkere støtte enn antatt på forveien. De store logistiske problemer som skyldes dårlig forberedelse med utilstrekkelige styrker mot større utfordringer enn ventet, hadde bidratt til dårlige resultater i et år. Kampene om Kalmar var så omfattende at krigen fikk sitt navn etter dette: Kalmarkrigen. Kilde. Kalmar Janjati. Janjati brukes i Nepal som et felles navn på mange forskjellige nasjonale minoriteter. Uttrykket er likevel ikke helt identisk med det vestige "nasjonal minoritet". Medregna til janjati blir også noen ganger grupper som snakker nasjonalspråket nepali, men som på grunn av religion eller lav kaste ikke er anerkjent innafor det hinduiske kastevesenet. Det er også en sterk tendens til å oversette det med noe som likner på "urbefolkning" ("indigenious nationalities" eller "innfødte nasjonaliteter"). Men samtidig brukes også janjati om befolkningsgrupper som er relativt nye i Nepal, som sherpafolket. Begrepet "adibasi", som faktisk betyr urbefolkninger, brukes nesten synonymt med janjati, men er mindre vanlig i politisk retorikk. Motstykker til janjati er uttrykk som parbatiya (hinduer av høy kaste som snakker nepali) og delvis madhesi (men enkelte grupper blir noen ganger regna som både janjati og madhesi). Grupper som ikke er janjati. Her kan det virke forvirrende at urbefolkningsgrupper i Tarai som tharu helt klart hører til janjati ifølge moderne definisjoner, men også noen ganger regnes til madhesi-befolkninga i vid forstand. Det finnes også grupper som har historisk bakgrunn i India som sosialt står i ei stilling som likner en del på janjati-grupper, for eksempel "muslimer". De bor også for seg sjøl, i sine egne samfunn, og har historisk blitt undertrykt både av den nepalske parbatiya-staten og av hinduiske madhesier. Definisjon i historisk utvikling. I Nepal har det vært motsetninger om janjati-begrepet. Den mest vanlige definisjonen er i praksis blitt nydefinert flere ganger. Opprinnelig virker det som om det nærmest har betydd "samfunn", uansett om dette samfunnet bygde på felles etnisistet (i vestlig forstand) eller felles kaste. «Primitive jungelstammer». Seinere ser det ut som om det blei forsøkt omdefinert i retning primitive, tilbakeliggende stammer. Dette skjedde under innflytelse fra engelsk språkbruk i India, der minoritetsbefolkninga i fattige områder som ikke snakka hindi blei kalt «hill tribes» («stammer fra åsene») Uttrykket "hill tribes" blir fortsatt brukt om de sino-tibetanske nasjonale minoritetene i åsene i Nepal. Den store ordboka som er gitt ut av Nepals akademi, "Nepali Brihat Shabdakosh", definerer janjati som «jungelstammer som Naga, Koche and Kusunda, som framfor alt er jegere og samlere, mangler utdannelse og er isolert fra verden utafor.» Dette er en definisjon som janjati-intellektuelle oppfatter som kolonialistisk og rasistisk. Men ei liknende oppfatning har også ført til at noen newar-ledere tidligere satte seg sterkt mot at newar-folket skulle beskrives som janjati. De mente det var en bakvaskelse å beskrive dem som fattige og primitive, på linje med «jungelstammene». Folk utafor kastesystemet. Med den politiske vekkelsen blant minoritetsfolk, særlig fra og med demokratiopprøret Jana Andolan 1990, har andre definisjoner fått hevd. Minoritetsorganisasjonen Nepal Federation of Indigenous Nationalities (NEFIN) definerer janjati slik: «Urfolk og innvandrere som ikke omfattes av det hinduiske kastesystemet». Med dette er uttrykk som «stamme» og påstander om primitivitet og manglende utdannelse ute. Det er også typisk at den nyeste generasjonen av newar-ledere insisterer på at newar-folket hører til janjati. Begrepet har dermed kommet nærmere det vestlige begrepet nasjonal minoritet, som det brukes over hele verden av politiske bevegelser som kjemper for nasjonal frigjøring. Slik tankegang og ikke britisk kolonitenkning preger nå den vanligste bruken av janjati-begrepet. Definisjonen er likevel fortsatt ikke helt lik. NEFIN, som i følge navnet sitt kaller seg en føderasjon av innfødte nasjonaliteter (altså urfolk), tar likevel med både ikke-urfolk (innvandrere) i sin janjati-definisjon, og bruker eksklusjon fra det religiøse kastesystemet i hinduismen som en del av definisjonen. Separatisme et lite levedyktig alternativ. Sjøl de største nasjonale minoritetene i Nepal er i minste laget til å danne sjølstendige stater. De bor ofte blanda med hverandre og svært spredt, i fattige, uutvikla og veiløse områder, der å skille ut et område for en ny stat hverken er enkelt eller særlig innbydende. Med unntak av det østlige Tarai og kirat-områdene i de østlige åsene, har derfor minoritetsbevegelser som har gått inn for nasjonal uavhengighet ikke vært vanlige i Nepal. Janjati-bevegelser etter 1990. For mylderet av små nasjonaliteter og undertrykte kaster er ikke full nasjonal uavhengighet engang en teoretisk løsning. Skal de kjempe mot diskriminering og for politisk makt, må de gå sammen med andre grupper i samme situasjon innafor Nepal. Derfor førte bølgen av nasjonal oppvåkning rundt 1990 også til protestbevegelser som forsøkte å samle flest mulig ulike janjati-grupper bak felles krav. Det blei også forsøkt å danne felles janjati-partier, som ikke klarte å komme inn i parlamentet. Nederlaga for de viktigste janjati-kravene etter 1990, som bl.a. gjaldt utdanning på eget språk, en sekulær stat og slutt på kastesystemet, var en bitter erfaring som har prega janjati-bevegelsen seinere. Maoistene mobiliserer janjati. Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) kan takke mye av sin framgang for at det fra første øyeblikk tok opp janjati-krav. Opprøret som NKP(M) starta i februar 1996, begynte i typiske janjati-områder (partiets sterkeste feste var blant magar-folket) og mesteparten av soldatene som maoistene rekrutterte, hadde janjati-bakgrunn. Partiet bygde også opp egne organisasjoner for alle de største janjati-gruppene. I 2004 gjennomførte NKP(M) ei nyoppdeling av de delene av Nepal opprørerne beherska i 9 sjølstyrte republikker med egne parlamenter og regjeringer. Sju av dem bygde på nasjonalitet, og seks på de største janjati-gruppene magar, gurung, tamang, kirat, tharu og newar. (Den siste var en republikk for madhesi). (I tillegg kom to regionale republikker lengst i vest, der hovedbefolkninga er nepali-talende hinduer.) Dette var ei kraftig utfordring til den nepalske statstradisjonen, som bygger på at ei sterk sentralmakt i Kathmandu som er hinduisk og bruker nepali har alt å si, mens fjerne distrikter og nasjonale og religiøse minoriteter er uten makt. I demokratiopprøret Jana Andolan 2006 spilte janjati-folk ei større rolle enn i noen tidligere stor politisk bevegelse i Nepals historie. Etter at opprøret hadde seira, viste det seg at denne sterke mobiliseringa fortsatte. Janjati-opprør i 2007. I november 2006 undertekna NKP(M) og regjeringa en fredsavtale. I sluttforhandlingene om den ga NKP(M) etter sterk motstand fra statsminister G. P. Koirala opp kravet om at NKP straks skulle reorganiseres ut fra prinsippet om ei føderal oppdeling og lokalt nasjonalt sjølstyre. Da lokalt nasjonalt sjølstyre heller ikke kom med i den nye overgangsgrunnlova som blei vedtatt 15. januar 2007, førte det til opprør fra nasjonale minoriteter som retta seg mot både regjeringspartiene og maoistpartiet. I Tarai var det alt grupper som hadde splitta seg fra maoistene i 2004 som organiserte demonstrasjoner. Nå spredde demonstrasjoner for en føderal republikk bygd på nasjonale minoriteter og gjennomføring av det neste valget ut fra nasjonale valgkretser seg til hele landet. Den breie, tradisjonelt moderate sammenslutninga av janjati-grupper NEFIN organiserte en landsomfattende bandh som kulminerte 28. februar. Det dukka også opp mange nye janjati-organisasjoner som ikke var kjent fra før. Også nokså små janjati-folk som aldri hadde vært i politisk bevegelse før aksjonerte. Krise for statssystemet og partiene. Aksjonene blei et stort problem for regjeringspartiene, der sterke grupper forsøkte å forsvare den parbatiya-dominerte sentralstaten. Men for NKP(M) var dette også vanskelig. Maoistene hadde føderal reorganisering av Nepal på programmet, men hevda at de kortsiktig hadde gitt opp dette kravet for å gjennomføre det etter det planlagte valget sommeren 2007. Nå demonstrerte folk fra grupper der de hadde sin hovedstøtte for å få føderasjon med en gang, før valget, noen av dem med paroler som likestilte regjeringspartiene og NKP(M). Mange kommentatorer trakk den konklusjonen at ei reorganisering av staten var blitt ei sak som ikke kunne utsettes lenger. Krava fra janjati-bevegelsen og demonstrantene i Tarai måtte tilfredsstilles. Uten det kunne ikke Nepal skape et stabilt demokrati og økonomisk og sosial framgang. Ettersom ei sterk felles vilje til ei slik reorganisering mangla blant regjeringspartiene, var det også frykt for at krisa kunne bli langvarig. Nyheim. Nyheim er et lagshus på Fammestad i Lindås kommune i Hordaland. Der har det ofte vært arrangert dans og lignende. Det har avtatt litt i senere tider. Lagshuset Nyheim viser kino hver søndag og noen ganger lørdager når det er barnefilmer. Kinoen er med i organisasjonen FILM&KINO, som på enkelte filmer får lage ti ekstra kopier. Rikslanseringsordningen blir finansiert gjennom avgiften medlemskinoene betaler til organisasjonen. Det er filmer med stort publikumspotensiale som blir valgt ut. Ti småkinoer blir valgt ut til å vise dem. Som en av de minste kinoene i Norge, var Nyheim spesielt heldig da den fikk lov til å vise verdenspremiere på den nyeste Harry Potter-filmen, som ble lansert i 2005. Tidligere har Nyheim kino vist en norgespremiere, nemlig Skrik 3 i sammenheng med at de hadde installert nytt lydanlegg. En gang for lenge siden var de også med på en europapremierehelg med filmen Hete nyheter. Nyheim hadde norgespremiere på "Spiderman 3" 4. mai. Sølve Stang. Sølve Stang (født 26. januar 1962 i Stongfjorden i Sunnfjord i Sogn og Fjordane) er en norsk journalist. Han er særlig kjent som medarbeider i NRK Fjernsynets daglige nyhetsending Dagsrevyen siden 1990. var vaktsjef i NRK TV-sporten 2003-04 og programleder for Dagsrevyens morgen- og dagsendinger 2004-07. Forlot NRK i august 2007 og deltok i etableringen av kommunikasjonsbyrået StangMedia AS. Er i dag hovedaksjonær og daglig leder i selskapet. Sølve Stang har bakgrunn fra Bergens Tidende, Firdaposten, Sogn Dagblad, Bergensavisen og VG. Utdannet ved Norsk journalisthøgskole fra 1989 til 1991. I 2001 ga Sølve Stang ut CD-platen Eit folk står samla. Platen inneholder to egenkomponerte hyldningssanger til fotballaget Sogndal. Bakgrunnen for CD-platen var en dramatisk kvalifiseringskamp til Eliteserien mot Vålerenga på Ullevaal Stadion i oktober 2000, der Sogndal gikk seirende ut. Hovedsporet på platen, "Eit folk står samla", lå sju uker på Norsktoppen sommeren 2001, med blant annet to andreplasser. Gift med Cathrine Stang (f 1966) og har barna Linnèa (1992), Anna (2004) og Katharina Silia (2005) Norsk journalisthøgskole. Norsk journalisthøgskole (tidligere Norsk Journalistskole) var en høgskole for journalistutdanning. Skolen ble etablert i Oslo i 1965, og var en videreføring av det ettårige Journalistakademiet som ble etablert i 1951. I 1994 ble høgskolen innlemmet i Høgskolen i Oslo, hvor den er en del av Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag. Studiet er i dag treårig og fullført studium gir bachelorgrad. En toårig tilleggsutdannelse gir mastergrad. Infratek. Infratek er et system for av-ising av fly ved hjelp av varme (infrarød stråling). Systemet består av infrarøde paneler som er fyrt med naturgass og installert i et stort, hangar-likt telt med åpninger i begge ender. Når flyet kjøres inn under varmepanelene vil isen smeltes av vingene og flykroppen. Fordelen er at man sparer kjemiske avisingsmidler som f. eks. glykol, som er miljøskadelig og svært dyrt. En ulempe kan derimot være at naturgassen bidrar til CO2-produksjonen, noe som fremstilling og distribusjon av glykol dog også gjør. Interessant nok brukes glykol også i produksjonen av naturgass. Infratek-systemet finnes på flyplassene JFK og Newark i New York. Et system, til dels sponset av produsenten, ble installert på Gardermoen i januar 2006. Forventningen var at glykolforbruket kunne reduseres med 90 %, men i februar 2007 hadde man fremdeles ikke klart å få systemet i drift. Ozzy og Drix. "Ozzy og Drix" er en amerikansk animert TV-serie som vises på Cartoon Network. Handling. Handlingen i "Ozzy og Drix" finner sted i en 13 år gammel gutt, kalt Hector, sin kropp som Ozzy og Drix bor i og beskytter. Rollefigurer. Ozzy Jones er et blodlegeme i kroppen til Hector. Ozzy og Drix pleier å fange skumle bakterier som for eksempel Streckfinger eller Gjørmemannen. Han havner alltid i trøbbel. Drix er en forkjølelsespille som er den beste vennen et blodlegeme kan ha. I episoden «Det er et høyt liv» blir det avslørt at han er veldig tung og stor. Han skyter forkjølelsesmiddel på bakteriene. Drix har et veldig stort ønske om å få føtter. Han er også veldig redd for trange åpninger. Drix har en tante som heter Histamine. Maria er politidame som er veldig forelsket i Drix. Hun har en storebror som hun hater. Pål Kvikkas er borgermesteren i Hector, og han er bare ti år gammel. Hver gang han er sur roper han på Ozzy. Hector er en 13 år gammel gutt som alltid finner på rampesreker som fører til husarrest. Han går på ungdomsskole. Tarjei er Hectors største venn og fiende. Han får alltid Hector i trøbbel. Kristine er skolens søteste jente, og Hector er veldig forelsket i henne. Jessheim stasjon. Jessheim stasjon er en jernbanestasjon på Jessheim som ble åpnet i 1854. Jessheim stasjon ligger 44,60 kilometer fra Oslo S og ligger 203,8 meter over havet. Stasjonen ble en del av Norges første jernbane, Hovedbanen, som gikk fra Kristiania til Eidsvoll. Jessheim stasjon sett fra perrongen Stasjonen har også holdeplass for buss og taxi. Jernbanen hadde ved byggingen av jernbanestasjonen i 1854 kalt stoppestedet for «Trøgstad», men på grunn av faren for forveksling med bygdenavnet Trøgstad i Østfold endret man i 1897 navnet til «Jessum». Dette navnet ble brukt blasfemisk, for eksempel av rekrutter som sa de var kommet gjennom Bøn (tettsted nord for Jessheim) til Jessum. Prestene i bygda klagde derfor til biskopen som i 1900 tok opp saken med herredsstyret og foreslo formen «Jessheim». Man endret derfor skrivemåten til «Jesseim». I 1920 endret NSB skrivemåten til Jessheim. Stasjonsbygningen fra 1908 er bygget med teglstein. Det opprinnelige stasjonsbygget brant ned sommeren 1904 etter ett innbrudd der kassen ble stjålet. Stasjonen hadde også opprinnelig vanntårn for damplokomotivene. Jessheim stasjon ble fra 1902 brukt som trykkeri av "Akershusingen", forgjengeren for "Romerikes blad" da Martin Julius Halvorsen, grunnlegger av avisen, flyttet inn der med sitt trykkeri. Jessheim stasjon hadde i noen år etter 1935 en jernbanerestaurant. På grunn av innsparinger hos NSB, ble stasjonspersonalet erstattet av billettautomater i september 2005. Kort tid etter ble bygget overtatt av Romerike Opplevelser AS og stasjonsbygget ble gjort om til en butikk og Kafé Jessum. I 2007 ble bygget gjort om til en indisk restaurant. Thy. Thy er et landskap i Nordvest-Jylland som utgjør den vestlgste delen av øyen Nørrejyske Ø, mellom Limfjorden og Nordsjøen. De største byene i Thy er Thisted, Hurup og Hanstholm. Geografi. Landskapet i Thy er svært variert med sandklitter, lynghei, myrer og granskog i et 5-15 km brett belte ut mod havet og bakket jordbruksland inn mot Limfjorden. Nord-Thy er preget av flate områder som var havbunn ennå i steinalderen og bakkeflater med steile sider som da var øyer, f. eks. Hanstholm. Kalkgrunnen ligger høyt og er synlig flere steder. Sør om Hanstholm ligger Hanstholmreservatet, Danmarks største naturområde, og i nordøst ligger Vejlerne, et stort våtmarksområde som er Nordeuropas største fuglebeskyttelsesområde. Etter kommunalreformen i 2007 er Thy nesten identisk med Thisted kommune, som er en sammenslåing av de tidligere kommunene Thisted, Hanstholm og Sydthy. Halvøya Thyholm lengst i sør var en egen kommune men hører nå til Struer kommune. Sognene Tømmerby og Lild (med stedene Frøstrup og Vesløs) i nordøst er egentlig en del av Hanherred, men har lenge været knytta mest til Thy. Thyborøn lå opprinnelig også i Thy, men da havet brøt gjennom og dannet Thyborøn kanal, kom stedet till å ligge på sørsida, og i 1955 ble det lagt under Ringkjøbing amt. Kirkelig hører Thy som det øvrige området nordenfjords til Aalborg stift. Dialekt. Dialekten i Thy kalles thybomål og tilhører den vestjyske gruppen, men lydsystemet har mer til felles med nordjysk. Ordet jeg heter "Æ", i likhet med sønderjysk, men i motsetting til resten av Jylland der det heter "A". Økonomi. Økonomien er fremdeles preget av jordbruk og fiske, men turisme (særlig tyske turister) står også for en stor del. Av industri finnes særlig produksjon av møbler, vinduer, meieriprodukter, medisinske plastartikler (Coloplast) og fiskeindustri. Kommunikasjoner. Thy er bare landfast mot nordøst. Det finnes broer over Limfjorden ved Oddesund i sør og Vilsund (til Mors og videre over Sallingsund). To små ferger går til Mors ved Feggesund og Neessund, en tredje krysser Thyborøn kanal på ruta Agger-Thyborøn. Jernbanen Thybanen, bygget 1882, går fra Thisted til Struer og trafikkeres av Arriva samt med to Intercity-tog daglig (til/fra København) av DSB. Fra 1902 till 1969 var det også jernbane fra Thisted til Fjerritslev og videre til Ålborg. Hovedvei 11 fra den tyske grensa ved Tønder til Hjørring i Nord-Jylland går gjennom Thy. Fra Hanstholm til Århus går den "diagonale" ruta 26, som til dels er motortrafikkvei. Landevei 181 går langs vestkysten fra Hanstholm og sør til Varde og er en del av den grønne kystveien fra Stavanger til Belgia. Thy har flyplass sørøst om Hanstholm, Thisted lufthavn. Ruta till København, som var Danmarks lengste innenriksrute og den med færrest passasjerer, er for tiden (mars 2007) lagt ned, men det finnes initiativer for å starte opp igjen. I perioder har det vært flyruter til Norge. Nærmeste større flyplasser er Aalborg og Karup. Fra havnen i Hanstholm går det ferger til Norge, Færøyene, Shetland og Island. Benny Bailey. Ernest Harold «Benny» Bailey (født 13. august 1925 i Cleveland, død 14. april 2005 i Amsterdam) var en amerikansk jazzmusiker (trompet), kjent fra en rekke innspillinger og opptredener i Skandinavia. Bailey lærte fløyte og trompet, antok en Roy Eldridge-inspirert stil, og ledet etterhvert egne besetninger i hjembyen. Han spilte med Jay McShann og Dizzy Gillespie (1947–48). Derpå var han i Lionel Hamptons orkester (1949–53), men bosatte seg i Europa etter en turne (1953–59), der han virket i svenske Harry Arnolds radioorkester (1957–59). Tilbake i USA spilte ga han ut plate med Stan Getz og fikk engasjement i orkestret til Quincy Jones, som prompte skrev komposisjonen "Meet Benny Bailey" (1959–61). Etter å ha bosatt seg i Europa for godt (1961) spilte han i Berlin radioorkester (1961–63), og i München med Max Gregor (1963–68), før han flyttet til Genève og Radio Swiss Romande Orchestra. Han spilte også med Eric Dolphy (1961–64), i Kenny Clarke-Francy Bolands storband (1964–67). Utover 70-tallet spilte han i George Gruntz' orkester (1970–73) og med Slide Hampton (1974–77). Han ledet en rekke varianter av Benny Bailey Quintet, først i 1968 med Dexter Gordon, Kenny Drew, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Albert Heath. Med besetningen Dexter Gordon, Lars Sjösten, Torbjörn Hultkrantz og Jual Curtis utkom de tre "Round Midnight", "Revelation" og "Rainbow people" (Steeple Chase, 1974). Med sveitsiske musikere besto kvintetten av Carlo Schöb saks, Peter Eigenmann gitar, Jesper Lundgaard/Reggie Johnson/Isla Eckinger bass og Peter Schmidlin trommer. "Live at the Grabenhalle, St. Gallen" (1989), En av hans siste konserter var med disse musikerne (21. september 2004). Bailey spilte i Sverige-tiden med norske musikere som Bjarne Nerem og Egil Johansen. Videre var han i Norge (1961) og spilte både på Moldejazz og på Metropol Jazz Centre, i kvartett med Kjell Karlsen. Bailey var på Moldejazz (1970) og gjestet også Radiostorbandet. Med Czech-Norwegian Band spilte han i Praha (1988) inn "Jazznost" (Hot Club Records, 1990). I nok en kvintetts form, med Harald Gundhus, Emil Viklický, František Uhlír og Ole Jacob Hansen, ga han ut "While my lady sleeps" (Gemini Records, 1991). 7sterke. 7sterke er en interesseorganisasjon for industribedriftene i de syv kommunene i Glåmdalen (Sør-Odal, Nord-Odal, Kongsvinger, Eidskog, Grue, Åsnes og Våler) sør i Hedmark. Målet med 7sterke er å gi industrien én stemme. De vil påvirke regional næringsutvikling og politikk og skape regional attraksjon. De vil stimulere til innovasjon og kompetanseutvikling og markedsføre Sør-Hedmark som industriregion. Initiativet kom opprinnelig fra Rescon Mapei i Nord-Odal, TI Automotive i Kongsvinger, Kongsvinger kunnskapspark i Kongsvinger og Kraft Foods i Sør-Odal. Styreleder er Trond Hagerud. Norsk solkraft. Norsk Solkraft AS er et gründerselskap hvor prosjektet startet i år 2003, og stiftet som selskap i 2005. Selskapet har fokus på energiproduksjon, samt innovasjon og effektiviseringsprosesser i enkelte deler av verdikjeden innen solenergiindustrien. Selskapet har posisjonert seg med to forretningsområder i verdikjeden. 1. Entreprenør. Entreprenørvirksomheten skal utvikle, bygge, eie og drifte storskala solkraftanlegg i det europeiske markedet. Selskapet er etablert med datterselskaper i Italia, Spania og Hellas. 2. Produksjon av produkter. Produksjonsenheten har i samarbeid med flere ledende aktører innenfor solenergiindustrien utviklet innovative produkter hvor primærfokus er økt effektivitet og reduksjon av kostnader. Deler av produktporteføljen ble kommersialisert i 2007. Selskapet har i tillegg utarbeidet et forprosjekt av en produksjonslinje for celle og modul med en kapasitet på 80 MW/år. Tønder kommune. Tønder kommune ligger i Region Syddanmark i Danmark. Fra 1970 til 2007 var Tønder en kommune i Sønderjyllands amt på 184,59 km², og med ialt 12.462 innbyggere i 2005. Kommunen grenser mot Tyskland i sør og har to grenseoverganger. Etter krav fra «Forligspartiene» ble det avholdt en avstemning om Bevtoft sogn, og 12. april 2005 ble det klart at sognet ville slutte seg til Haderslev med 55,3% mot 43,9% av stemmene. Ved kommunevalget 15. november 2005 fikk kommunestyret flertall fra venstre. Berømte personer fra Rødovre. Tidligere statsminister Poul Schlüter kommer fra Tønder. Charles Spearman. Charles Edward Spearman (født 10. september 1863 – 17. september 1945) var en engelsk psykolog, kjent for sitt arbeide innenfor statistikk, som en pioner innen faktoranalyse og for Spearmans Rank Correlation Coefficient. Han gjorde banebrytende arbeide på modeller for menneskelig intelligens, inkludert teorien om at man kunne trekke en grunnleggende faktor ut av forskjellige kognitive evnetester – og gav navnet til psykometriens "g-faktor" (senere IQ). Spearman hadde en uvanlig bakgrunn for å ende som psykolog. Etter 15 år som offiser i den britiske armé, trakk han seg tilbake for å studere til en PhD-grad i eksperiementell psykologi. I England ble psykologi før Spearman vanligvis sett som en gren av filosofien, og Spearman valgte å studere i Leipzig under Wilhelm Wundt. Det hører med til historien at Spearman ikke hadde de vanlige kvalifikasjonspapirene, og at Leizig hadde liberale opptakskrav. Han startet i 1897, og etter noen avbrytelser (han ble innkalt til hæren under den sørafrikanske krigen), fikk han sin grad i 1906. Han hadde allerede publisert sin banebrytende artikkel om faktor-analyse av intelligens (1904). Spearman møtte og imponerte psykologen William McDougall, som ordnet det slik at Spearman erstattet ham selv da han forlot sin stilling ved University College London. Spearman ble ved University College til han trakk seg tilbake i 1931. I starten var han Reader og leder av et lite psykologi-laboratorium. I 1911 ble han oppnevnt til Grotes professorat på «Philosophy of Mind and Logic». Tittelen endret seg til professor i psykologi i 1928, da et eget «Department of Psychology» så dagens lys. Da Spearman ble valgt inn i Royal Society i 1924, kan det siteres at "Dr. Spearman har gjennomført mange forskningsoppdrag i eksperimentell psykologi. Hans mange publiserte artikler dekker et bredt felt, men han er særskilt anerkjent for pionérarbeidet i bruken av matematiske metoder til analysen av det menneskelige sinnet, med sine originale studier av korrelasjoner i dette området. Han har inspirert og ledet forskningsarbeide for mange elever." Spearman ble sterkt påvirket av arbeidet til Francis Galton. Galton gjorde pionérarbeide innen psykologi og utviklet korrelasjonsanalyser, det viktigste statistiske verktøyet Spearman brukte. Spearman utviklet korrelasjonskoeffisienten ("rho" – 1904) og de siden ofte brukte reduksjonsanalytiske metoder (1907). Hans statistiske arbeide ble ikke verdsatt av Karl Pearson, kollega ved University College, og det foregikk en lang feide dem imellom. Selv om Spearman oppnådde størst anerkjennelse for sitt statistiske arbeide, anerkjente han selv dette som underordnet søken etter de grunnleggende lovene innen psykologien. Spearman, Charles Spearman, Charles Spearman, Charles Focke-Wulf Fw 58. Focke-Wulf Fw 58 «Weihe» (myrhauk) var et tysk multirolle lett transportfly brukt under den andre verdenskrig. Flyet ble produsert av Focke-Wulf og prototypen fløy første gang sommeren 1935. I alt 1987 fly ble produsert, inkludert 319 for eksport, og flyet ble brukt i en rekke forskjellige roller av Luftwaffe under den andre verdenskrig. Utvikling og varianter. Pre-serien Fw 58A-0 og den første produksjonsserien Fw 58A-1 ble brukt som lette transportfly og treningsfly for navigatører. Fw 58B-1 ble utstyrt for trening av piloter for bombefly. Fw 58C-1 og Fw 58C-2 var treningsfly for å utdanne piloter i bruk av fly med mer enn en motor. Fw 58D-1 var et kommunikasjonsfly og Fw 58E-1 et metrologisk rekognoseringsfly. Blant de mest kjente variantene er Fw-58G-1 og Fw 58G-3 som var ambulansefly, populært kjent som «Leukoplast-bomber». Fw 58K var en serie beregnet for eksport som utgjorde de fleste av de flyene som ble eksportert til Argentina, Brasil, Bulgaria, Danmark, Kina, Nederland, Portugal, Romania, Sverige, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ungarn og Østerrike. Focke-Wulf Fw 058 Sanford Meisner Theater. Sanford Meisner Theater er et lite teater på 164 11th Avenue mellom 22nd og 23rd Street i New York. Det har bare plass til 73 tilskuere. Teateret er oppkalt etter den kjente skuespiller og teatersjef Sanford Meisner. Skuespillet The Death of Little Ibsen, et stykke for dukketeater, hadde premiere her. Sanford Meisner. Sanford Meisner (født 31. august 1905, død 2. februar 1997) var en amerikansk skuespiller og teaterpedagog. Han var sammen med Lee Strassberg den mest betydelige lærer i skuespillteknikk i det 20. århundre etter russeren Konstantin Stanislavski. På skolen "Neighborhood Playhouse" i New York utviklet Sanford Meisner en lang rekke nye metoder til å øke skuespillerens evne til å virke overbevisende og troverdig. Blant hans tusenvis av elever kan nevnes Steve McQueen, Susan Sarandon, Sydney Pollack og Robert Duvall. Hoffleverandør. Det Norske Kongehuset gir ikke lenger predikater for "Kongelige Hoffleverandører". Dette skiller det Norske Kongehuset fra de fleste andre europeiske Kongehus. Under unionen med Sverige eksisterte predikater i Norge indirekte via Kongehuset i Sverige. - Farris kilden for kildevann. - Kong Oscar Sardiner. Kong Oscar II Konge Over Sverige og Norge. - Foss Bryggeri for pilsener øl og bayersk øl. Det Danske Kongehuset skjelner mellom to predikater, Kongelige Hofleverandører og Leverandører til Det Kongelige Danske Hof. Oftest tildeles førstnevnte til detaljister og sistnevnte til grossister. Utnevnelsen gir predikatholderen lov til å benytte kongevåpenet (herunder kronen alene, og under forutsetning av at predikatet anføres) sammen med predikatet og firmanavnet på skilt, brevpapir, emballasje og etiketter. Det er 57 Kongelige Hofleverandører, 46 Leverandører til Det Kongelige Danske Hof og 28 utenlandske predikatholdere. Fokk. En fokk er et seil som føres på fokkestag eller fokkemast på seilfartøy. Som stagseil på mindre skip og båter er en fokk et trekantet forseil som settes på stag mellom stormasten/formasten og baugen/baugsprydet. En tradisjonell stagfokk går ikke lenger akterover enn til masten. Stormfokk er et seil med lite areal og kraftig materiale beregnet for mye vind. Genoafokk, også kalt genoa eller genua, betegner et forstagseil som strekker seg aktenfor masten. Graden av genoaens overlapp måles i prosent, slik at en 120 % genoa strekker seg 20 % bak masten, mens en 100 % genoa akkurat når masten. I senere tid har en del seilere begynt å bruke begrepene fokk og genoa om hverandre. Rullefokk eller rullegenoa er et system der forstagswieren er erstattet med en profil, vanligvis av aluminium, som kan roteres slik at forseilet rulles rundt profilen ved reving av seilet. Nederst på profilen er det en snelle med et tynt tau som føres tilbake til cockpit. For å reve seile (redusere arealet), trekkes i tauet og rotasjon i profilen ruller opp seilet. En selvslående fokk er et forstagseil som uten manuell hjelp bytter hals når båten passerer vindøyet. På fokkemast, forreste mast på flermastede fartøy, er fokk et firkantet råseil som føres på nederste rå. Se f.eks fullrigger. Varden (Kristiansund). Varden er en gammel vaktpost og utkikksplass på høyeste punkt på Kirkelandet i Kristiansund. Herfra er det vid utsikt over havet utenfor, og en ser bl.a. Grip, Smøla, Tustna, Frei, Reinsfjellet og Averøy. Varden ligger 78 moh. I dag er stedet friområde. Napoleonskrigene. Varden ble da brukt som vaktstasjon til den nordenfjeldske optiske telegraf. Med denne kunne det sendes meldinger til Trondheim. Det første åttekantede vakttårnet ble bygget i 1801 og tilhører i dag Nordmøre Museum. En kopi av vakttårnet ble reist i 1993. Vardetårnet. Et murtårn ble bygd i 1892, men det ble revet i 1976 og gjenreist i 1983. Omkring Vardefjellet er det et oppsamlingsrenne for regnvann. Vannet ble ledet til Vanndamman, som på slutten av 1800-tallet forsynte beboerne på Kirkelandet med drikkevann. Vanndamman og Vardefjellet er i dag et kjært nærfriluftsområde for folk som bor på Kirkelandet. Fra riksvei 70 gjennom Kristiansund sentrum er det skiltet til Varden som severdighet. Anholdelse. Anholdelse eller pågripelse er en form form frihetsberøvelse som foretas midlertidig i påvente av varetektsfengsling. For å anholde noen, kreves at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at den anholdte har begått en straffbar handling, i tillegg til at ett av flere tilleggsvilkår må være oppfylt (eksempelvis unndragelsesfare). Beslutning om anholdelse fattes vanligvis av påtalemyndigheten, som deretter innen en relativ kort frist må ta stilling til om den anholdte skal fengsles eller ikke. Fengslingsspørsmålet avgjøres av en domstol ved kjennelse, som kan være gjenstand for kjæremål. Rhoca Gil. Rhoca Gil er et tetningsmiddel for fjell som selges av Rhône-Poulenc. Det består av to væsker som blandes, fortynnes med vann og deretter sprøytes inn i borrede hull i fjellet. En av væskene inneholder de giftige stoffene akrylamid og metylolakrylamid. Den blandede løsningen blir en lettflytende væske som trenger inn i sprekker og hulrom i fjellet der væskene reagerar – polymeriseres – til en tettende plastmasse. Polymerisering er en prosess der kjemikaliene omvandles til ett nytt stoff. Når Rhoca Gil er fullstendig polymerisert er det stabilt og avgir ingen giftige substanser. Det som hendte ved tunnelprojektene i Hallandsåsen og Gardermobanen var at all væske ikke ble polymerisert, hvilket gjorde at en del av de giftige stoffene ikke ble omdannet til plast, men kom ut i miljøet. Rhoca Gil ble forbudt å bruke i Norge i 1997 etter å ha vært brukt i en rekke tunnelprosjekter: Transporttunnel til Sentrum stasjon, Kloakktunnel i Oslo, Norges Bank, Det norske teater, Stortinget stasjon, Stortingets garasje, Aker Brygge, Fjellinjen, Granfosstunnelen, Vestbanekrysset, Oddatjønndammen, Osa kraftverk, Vendesløyfa i Oslo, Dokka kraftverk, Svartisen kraftverk, Mongstad, Fjellhaller hos Norsk Hydro, Falconbridge og Romeriksporten. Kenneth G. Wilson. Kenneth Geddes Wilson (født 8. juni 1936) er en amerikansk fysiker. Han ble tildelt Wolfprisen i 1980 og Nobelprisen i fysikk i 1982. Nobelprisen fikk han «for sin teori for kritiske fenomen ved faseoverganger» Wilson er utdannet fra Harvard University, og tok en filosofisk doktorgrad ved California Institute of Technology i 1961 med Murray Gell-Mann som veileder. Wilson begynte forskerkarrièren ved Cornell University, der han ble professor i 1970. Siden 1988 har han vært ansatt som professor ved Ohio State University. Kirjan Waage. Kirjan Waage (født 1975) er dukkemaker, manusforfatter, skuespiller og Ibsens dukkefører i skuespillet The Death of Little Ibsen for dukketeater. Waage er opprinnelig fra Oslo og Haugesund. Han er utdannet ved Le Coq i Paris og jobber nå i New York med teatergruppa Wakka Wakka. Flikka. Flikka er et sted i Flekkefjord kommune i Vest-Agder. Det ligger på en morenerest langs innsjøen Loia, som er forbundet med den innerste delen av Grisefjorden gjennom Løgene, en delvis kunstig kanal basert på det naturlige avløpet. Gårdsnavn er Flikka og Lavoll (Lavold). Fjellsidene rundt er bratte, og stiger fra 2 til om lag 400 meter over havet. To større bekker utgjør hovedtilsiget av vann utenom en viss tilstrømning av tidevann. Vannet er derfor lite salt og Loia ofte islagt om vinteren, med godt metertykk is. Dette gjorde at en tok ut is og hadde ishus i strandkanten, mest i tilknytning til sildeårene mot slutten av 1800-tallet, men i bruk inntil 1960-årene. I sin tid var der to butikker og poståpneri på stedet. Annen næring var jordbruk og gartneri. Flikka var opprinnelig knutepunkt mellom den sørlandske hovedvei og veien til «dalstroka innafor», Fossdal, Gyland og etterhvert forlenget til Sirdalen. Hovedveien kom sydfra og delte seg før hovedveien gikk gjennom bebyggelsen og opp Lavoldbakkene som var en av de mange flaskehalsene på veien. Den gamle barneskolen lå også i bakken, som et kompromiss for elever fra Eide og Flikkeid slik at alle fikk like lang skolevei. Før veinettet, var Lavold endestopp for båter. Ferden videre til Øvre Sirdal gikk over Flikkeid og med båt opp Lundevann til Sirnes. Der tok en landeveien fatt til Osen ved Sirdalsvannet, og en 5 mil lang båttur til Tonstad før en fortsatte på bygdeveier videre. Flekkefjordbanen går i ei stor steinur over og vest for Flikka. Stoppestedet heter Lavold. Knut Bergsland. Knut Bergsland (født 7. mars 1914, død 9. juli 1998) var professor i finsk-ugrisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo frem til sin død sommeren 1998. Hans første arbeid innen samisk språk ble publisert i 1942, om "Det samiske slektskaps- og svogerskapsordsystem". Hans doktoravhandling, "Røros-lappisk grammatikk", kom i 1946, og han publiserte siden en rekke vitenskapelige arbeider, foruten lærebøker og undervisningslitteratur i og på samiske språk. Innenfor samisk var Bergslands hovedfelt de sørsamiske dialekter. Foruten samisk og finskugrisk språkforskning la Bergsland ned et stort arbeid i aleutisk og eskimoisk språkforskning. I tillegg til språkvitenskapelig forskning har Bergsland skrevet artikler innenfor samisk kultur og historie, så som "Runebomme" (1969), "Om middelalderens finnmarker" (1970), "Jemtlands grense mot Herjedalen i samisk lys" og "Lais Lappebyen" (1978). Spesielt må her nevnes flere store faglige utredninger innenfor sørsamenes historie. Disse er særlig knyttet til sørsamenes rettskamp for deres gamle bruksområder. Her engasjerte Bergland seg sterkt i arbeidet med å dokumentere sørsamenes bosetning og bruksområde. Han utførte et svært grundig og omfattende arbeid med å fremskaffe stedsnavns- og annen språkhistorisk materiale, og forskjellig historisk arkivmateriale. Her bør nevnes en upublisert utredning for samenes part i Brekkenvassmålet i Høyesterett i 1963; "Utredning for Skattefjällsmålet om de sydlige sameområders historie omkring 1751" (1975), og en sakkynding utredning om sørsamenes historie for Samerettsutvalget (ikke publisert). Rhône-Poulenc. Rhône-Poulenc var et fransk kjemi og farmasøytisk selskap grunnlagt i 1928 som et resultat av sammenslåingen mellom "Société Chemique des Usines du Rhône" og "Établissements Poulenc Frères". I januar 1999 gikk Rhône-Poulenc sammen med Hoechst AG og dannet Aventis. I 2004 gikk Aventis sammen med Sanofi-Synthélabo og dannet Sanofi-Aventis, verdens tredje største farmasøytiske selskap. Landbruksdivisjonen av Rhône-Poulenc, som tok navnet "Aventis CropScience" etter sammenslåingen med Hoechst, ble solgt til Bayer AG i 2002. I 1998 ble kjemidivisjonen av Rhône-Poulenc utskilt som et egent selskap: Rhodia. Rhodia er verdensledende innenfor enkelte segmenter innenfor kjemisk industri. I Norge er Rhône-Poulenc mest kjent for Rhoca Gil. Krøyt. Krøyt (etablert 1993) er en norsk jazzgruppe, kjent fra flere utgivelser. Kristin Asbjørnsen sang, Øyvind Brandtsegg tangent og vibrafon, samt Thomas T. Dahl gitar. Deres debutplate var "Sub" (Curling Legs, 1997). Etterfølgeren kom med "Low" (BP, 1999), som ga Spellemannprisen 1999 i «åpen klasse». I samarbeid med svenske Fläskkvartetten utvirket de Platen "Body electrics" (EP, Music Network, 2001) inneholdt "Silent" Til Vinterspillene skrev de "Frozen waterfall". Deres seneste utgivelse er platen "One heart is too small" (Yonada, 2001). På oppdrag fra Nordisk Kulturfond turnerte de Köln, Bergen, New York City og Tammerfors (2000), hvorpå de underholdt det ganske land på oppdrag fra Norsk jazzforum (2001). Trioen har også laget fremføringen "While my heart beats still", i samarbeidet med Vertavo-kvartetten (2003). Mitridates VI av Pontos. Mitridates VI (gresk: Μιθριδάτης, mer presist "Mithradates", bokstavlig betydning (persisk): «gitt av Mithra»), 132–63 f.Kr., også kjent som Mitridates den store og Eupator Dionysius var konge av Pontos i det nordlige Anatolia fra 120 til 63 f.Kr. Han er kjent som en av Romerrikets mest formidable og suksessfulle fiender, og som kjempet mot tre av de største generalene i senrepublikken: Sulla, Lucullus og Pompeius den store. Stubbe. Stubbe er den delen av et felt tre som er over bakken. Den står fortsatt fast på rota og mottar i en periode fortsatt næringsstoffer derfra. Furustubber blir fylt med kvae slik at de ofte blir til en tyristubbe. Tyrirøtter er gode til opptenning.Granstubber ble før overlatt til å råtne på stedet, men blir i dag ofte fjernet med rota av store maskiner. Enkelte løvtrær råtner vekk, mens seiglivede sorter kommer med nye greiner langs snittflaten (særlig ask, hassel og selje). Noen av disse endte opp som styvinger i gamle dager. Mange løvtrær produserer også rotskudd. Stubber kan være vanskelige å fjerne, men det finnes spesielle stubbefreser til å fjerne stubber med. Spider-Man 3. "Spider-Man 3" er en amerikansk superheltfilm fra 2007. Hovedrollene som Spider-Man og Mary Jane spilles som i forgjengerne "Spider-Man" og "Spider-Man 2" av Tobey Maguire og Kirsten Dunst, og Sam Raimi er nok en gang regissør. Filmen hadde verdenspremiere 4. mai. Historien. Livet til Peter Parker (Tobey Maguire) ser endelig ut til å ordne seg. Han har kapret Mary Jane, opprettet en sikker inntektskilde og folk elsker edderkoppen som aldri før. Dette var dog ikke lenge. Vi får se en mørkere og mer brutal Spider-Man idet han blir infisert av et sort utenomjordisk materiale. Dette gjør ham selvsikker og handlekraftig, men også mye mer aggressiv og egoistisk, og det ender med at han støter fra seg alle han elsker, inkludert Mary Jane (Kirsten Dunst). Denne filmen inneholder også tre nye fiender: «Sandman» (Thomas Haden Church), «Venom» (Topher Grace) og den hevngjerrige Harry Osborn (James Franco) iført farens goblindrakt. Hele verden synes å stå imot Peter, og han står igjen alene. Han ser sammenhengen mellom den sorte parasitten og sine personlige tap, og bestemmer seg for å kvitte seg med Venom for alltid. Ved en tilfeldighet oppdager han svakheten til Venom: høy lyd, og fordriver parasitten fra sin kropp. Senere kurerer han karakteren «Eddie» på samme måte, men Eddie blir drept i eksplosjonen som følger. «Sandman» blåser bokstavelig talt av sted etter at Peter tilgir ham for hva han gjorde mot onkel Ben, mens Harry blir drept i den siste striden. Filmen har en åpen slutt, på samme måte som de andre filmene, som gir mulighet for oppfølgere. Langgata (Sandnes). Langgata er en gate i Sandnes sentrum som strekker seg fra Oalsgata ved Krossen nord-østover til Strandgata ved Jernbanekaien. Gaten ble anlagt i 1847 som en del av ny hovedvei mellom Lura og Sandved. Gaten er 1 km lang, hvorav 500 meter er gågate. En rekke bygninger og miljøer i gaten er bevarings- eller verneverdige. Byens første reguleringsplan ble laget i 1858 der nord-sør-gatene i kvadraturen ble kalt langgater, mens de påstøtende vinkelrette ble kalt tverrgater. Gatene ble navngitt for seg, og det antas at Langgata som siste gate ut fikk navnet i 1899 som den viktigste av langgatene og del av hovedveien gjennom byen mellom Jæren og Stavanger. I 1974 ble en lengre del av gaten regulert til gågate på dagtid, og i 1978 ble ordningen utvidet til å gjelde døgnet rundt. Gågatedelen er Norges lengste gågate og er hjem for store deler av handelen i Sandnes sentrum. Den starter ved gatens start i Krossen og ender ved Olav Kyrres gate. Første kvartal fra sør tilhørte opprinnelig Jærveien, men ble del av Langgata da den ble stengt mot Oalsgata og gjort om til gågate. Slaget ved Teutoburgerskogen. Slaget ved Teutoburgerskogen fant sted i år 9 da en allianse av germanske stammer, ledet av Arminius, i et bakholdsangrep i nærheten av Teutoburgerskogen ødela tre romerske legioner, nemlig "legio" XVII, XVIII og XIX, under kommando av Publius Quinctilius Varus. Disse legionene ble aldri igjen opprettet. Krigen var "casus belli" for en syvårig krig, som til slutt førte til at Rhinen ble grensen for det romerske riket i de neste fire hundre årene. Romerne klarte aldri å erobre Germania, og ingen erobringsforsøk ble gjort etter dette. Slagmarkens lokalisering. Slaget har foregått en plass i det østlige Westfalen eller i tilgrensende områder. Den eksakte lokaliseringen har imidlertid vært omstridt i flere hundre år. Funn etter 1987 ved "Kalkriese", nær Osnabrück, i tillegg til kartleggingen av en gammel germansk forsvarsvoll og veier har gjort dette til en av de mest sannsynlige plasseringene. Man har i dag et museum i Karlkriese som heter Museum Varusschlacht. Ettermæle. Slaget er forholdsvis godt dokumentert av samtidige historieskrivere som Ovid og Seneca; noe senere i antikken særlig av Tacitus og Cassius Dio. Senest siden 1600-tallet har det foregått en omfattende opparbeidelse av det forholdsvis rike antikke kildematerialet både av historikere og kunstnere (for eksempel i Heinrich von Kleists teaterstykke "Die Hermannsschlacht" (1808) i nasjonalromantisk ånd). Slaget, som er kalt «Schlacht im Teutoburger Wald», «Varusschlacht» eller «Hermannsschlacht» på tysk, ble også omfavnet av en voksende tysk nasjonalisme på 1800-tallet og misbrukt av nasjonalsosialistene. Indiana Jones og krystallhodeskallens rike. "Indiana Jones og krystallhodeskallens rike" (org.: "Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull") er den fjerde filmen om Indiana Jones. Harrison Ford spiller hovedrollen, Steven Spielberg er regissør og George Lucas produsent. Filmen hadde verdenspremiere 22. mai 2008. Innspillingen begynte sommeren 2007. Cate Blanchett, Ray Winstone, Karen Allen, Shia LaBeouf, Jim Broadbent og John Hurt har også roller i filmen. 65 år gamle Harrison Ford tilbake i rollen som Indiana Handlingen. Den 3. filmen om Indiana Jones foregikk i 1938. Til tonene av «Hound Dog» med Elvis Presley rykker vi nå 19 år fram i tid til 1957 og den kalde krigen. Myndighetene misliker sterkt Indianas siste aktiviteter og ønsker at hans arbeidsgiver skal sparke arkeologen. Indiana møter den unge og rebelske Mutt (Shia LaBeouf) som bærer på et sterkt nag og som har et forslag til Indiana: Hvis han hjelper Mutt på en ekspedisjon kan Indiana gjøre en av de mest spektakulære oppdagelsene i historien, finne den legendariske Krystallhodeskallen fra Akator. Indy og Mutt drar til Peru, men får snart selskap av sovjetiske agenter ledet av den iskalde og slående vakre Irina Spalko (Cate Blanchett). Filmens klimaks er lagt til UFO- observatorium «Area 51» i Nevada-ørkenen. Den fjerde filmen inneholder flere referanser til de foregående historiene om Indy og tidligere filmer til både Spielberg og Lucas. Det er hilsener til både Indys far (Sean Connery takket nei til å gjenta rollen som faren til Indiana Jones) og hans gamle rektor på Universitetet, Marcus. Indy møter også gamlekjæresten Marion (Karen Allen) fra den første filmen. Spekulasjonene rundt filmens handling har vært enorme før premierer og inneholder blant annet rykter om at Mutt faktisk er Indianas sønn. Shia LaBeouf, som spilte Indiana Jones' sønn, har selv innrømmet at hans egen rolle ikke var den beste og at filmen led under et svakt manuskript: Indiana Jones: «Indy 4" led av et slapt, uinspirert manus, klossete bruk av spesialeffekter, fattigslige høydepunkter... jeg kunne fortsette. Til syvende og sist var det ikke annet enn kald pengegrafsing.» Eksterne lenker. 4 Erik Amundsen. Erik Amundsen (født 1. februar 1937 i Oslo) er en norsk jazzmusiker og bassist. På 1960- og 70-tallet var han regnet som en av Europas fremste på sitt felt. Erik Amundsen platedebuterte allerede i 1954 med broren Arvid Amundsens trio og Atle Hammers sekstett. Utover på 1950-tallet spilte han med Karl Otto Hoff trio, Eilif Holm kvartett, og ga ut plate med Mikkel Flagstad i 1956. På 60-tallet var han med i European All Stars i Berlin (1961) og mottok Buddyprisen i 1962. Amundsen ble nærmest selvsagt på landets jazz-utgivelser, med Karin Krog, Bernt Anker Steen, Erik Andresen, Laila Dalseth, Magni Wentzel, Bjørn Johansen, Jan Berger og Bjarne Nerem. På Metropol Jazz Centre spilte han meget, også med internasjonale storheter som Bud Powell. Amundsen spilte også med Al Cohn og Bengt Hallberg, i grupper ledet av Per Borthen og Totti Bergh, og gruppene VSOBOP, Street Swingers, Storeslem og Jazz A Pell Oktett. I Erik Amundsen sekstett (2000) spilte Atle Hammer trompet, Jan Erik Ulseth saksofon, Erling Wicklund trombone, Roger Amundsen gitar og Eyvind Olsen trommer. Etter hjerneslag i 2002 har han ikke spilt. I 2006 ble han hyllet i en konsert på Cosmopolite i Oslo). Nær førti låter fra hans virke er å høre på "Portrait of a norwegian jazz artist", som ble utgitt av Gemini Records i 2005. Værtegn. Værmerker var de tegn og varsler våre forfedre hadde til å forutsi været med før meteorologi og radioværmelding tok over. «Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det» heter det seg. Både sjø-og landbaserte næringer var nødt til å forholde seg til været. En langvarig regnbyge eller en uventet storm kunne ødelegge mye. Ved hjelp av almanakken og naturtegn var det mulig å ha en viss anelse om været de nærmeste dagene. Noen bruker fortsatt tegnene til å komme med svært lange spådommer, gjerne om sommerværet eller strenge vintre. Skyformasjoner og farge på himmelen ga indikasjoner, spesielt sammenholdt med småfugl som svaler, som aldri fløy høyt før en regnskur av betydning. Samlet større måkeflokker seg inn over land, var det sannsynlig at været på havet var eller ville bli ille. Tunge havdønninger kunne både fortelle om vær som hadde vert og vær som var underveis. Windows Defender. Windows Defender, tidligere kjent som Microsoft AntiSpyware, er et programvareprodukt fra Microsoft som er utviklet for å forebygge, fjerne og avsondre spyware i Microsoft Windows. Programmet er en del av Windows Vista og er tilgjengelig som et gratis program for nedlasting til tidligere støttede versjoner av Windows. Barbro Hætta-Jacobsen. Barbro Lill Hætta-Jacobsen (født 23. april 1972 i Kautokeino) er en norsk lege og politiker (Ap). Hun er kommunelege i Harstad, og var varaordfører i Harstad fra 2005 til 2007. Barbro Hætta-Jacobsen er utdannet ved Universitetet i Tromsø. I 2003 ble hun valgt inn i kommunestyret i Harstad. Ved regjeringsskiftet høsten 2005 fikk daværende varaordfører i Harstad, Kari-Anne Larsen (nå Opsal), stilling som politisk rådgiver. Etter mye diskusjon ble Barbro Hætta-Jacobsen valgt til ny varaordfører. I 1996–1997 var hun politisk rådgiver i Kommunal- og arbeidsdepartementet, med ansvar for samepolitiske saker. Våren 2007 ble hun foreslått til vervet som 1. visepresident i Norges Idrettsforbund, i forbindelse med at Roald Bergsaker ble foreslått som ny idrettspresident. Ingen av dem ble imidlertid valgt. Barbro Hætta-Jacobsen tapte valget som 1. visepresident mot Odd-Roar Thorsen. Margit Hjukse. Margit Hjukse eller Margjit Hjukse er en folkevise fra Telemark. Den er dikta i balladens form og stil og blir klassifisert som middelalderballade i undergruppen naturmytisk ballade fordi den forteller om møte med et overnaturlig vesen. I TSB katalogen typologiseres den som TSB A 54, svensk SMB 24 «Den bergtagna», dansk DgF 37 «Jomfruen og dværgekongen». Visa forteller om Margit Hjukse som blir bergtatt på veg til kirke og må bli i berget. Det som skiller Margjit Hjukse fra andre ballader om jenter som blir bergtatt, er at den er stedsbestemt til Sauherad. Forklaringa på dette må være at det har fantes et lokalt sagn i Sauherad som visa kunne knytte seg til. Alt tyder på at denne bergtakingsvisa har kommet til Sauherad fra Sverige. Magnus Brostrup Landstad skreiv opp «Margit Hjukse» etter ei gammel kvinne fra Hjartdal, og hun kjente godt til sagnstoffet. Typologisk regnes den som en variant av «Liti Kjersti og Bergekongen» fordi visa om Margit Hjukse ligger svært tett opp til de svenske variantene av denne typen. I «Margit Hjukse» mangler villarkornmotivet, og derfor kan ikke Margit glemme barndomshjemmet og foreldrene. Den mest brukte tonen til visa oppleves sårere enn i mange av de eldre visene, og det nære båndet mellom Margit og faren blir sterkt understreka. Man skjønner at mor hennes er død ved at Tor Hjukse leier Margit «i si moders stol» – en symbolsk handling som vil si at han ber henne ta over som husfrue på gården. Derfor kommer da også Bergekongen raskt til for å hindre at det skjer. «Margit Hjukse» hører til blant de balladene som har blitt populære og blitt tatt inn i moderne sangbøker, og finnes også på albumet Jygri fra 2002 av bandet Gåte i form av rock. Sejer – elskede Poona. "Sejer – elskede Poona" er en krim-serie på 4 episoder som gikk på NRK1 vinteren 2003. Krim-serien er basert på en bok av den norske krimforfatteren Karin Fossum og omhandler etterforskeren Konrad Sejer. Regi er ved Eva Isaksen og manus ved Åse Vikene. Hovedrollen som Konrad Sejer spilles også denne gang av Bjørn Sundquist. Serien ble kåret til beste TV-drama under Gullruten 2003. Serien hadde premiere på NRK den 20. februar 2003. Handling. 51 år gamle Gunder Jomann selger landbruksmaskiner i den vesle bygda Elvestad. Gunder er ensom og trenger en forandring. Inspirert av boka All verdens folk, en gave fra søsteren Marie, tar han en beslutning. Gunder bestemmer seg for å dra til India for å finne en kone. På en restaurant i Mumbai treffer han Poona Bai. Hun sier ja til å gifte seg med den blåøyde nordmannen, og de to blir viet på den norske ambassaden i India. Men hans dramatiske snuoperasjon for å skape seg et bedre liv ender tragisk. Gunder drar i forveien hjem uten å ane at han aldri vil få se sin kone levende igjen. Dagen etter hennes varslede ankomst blir hun funnet drept med store skader i ansiktet, bare 1000 meter fra Gunders hjem. Det viser seg snart at Poona sannsynligvis ble drept av en av bygdas egne. Gunder Jomann har oppført seg mistenkelig etter sin kones død. Men hans søster, Marie, ligger i koma etter en bilulykke, og han bestemmer seg for å fortelle henne hvordan han møtte Poona og fikk oppleve kjærligheten. Sejer forundrer seg stadig over hvor mye venner og naboer er villig til å overse og bortforklare, selv om de har sett mistenkelige ting. Linda er blitt meget betatt av Skarre og tar kontakt med ham igjen da hun oppdager Gørans kloremerker. Gunder vil begrave Poona på Elvestad, men hennes bror vil ha henne med hjem til India. Lillian nekter å gi Gøran alibi, og i avhørene med Sejer avslører han raskt sitt voldsomme temperament. Skarre tviler på at Gøran er morderen. Blant den faste gjengen på kroa kjører Mode rundt med en seks kilos bowlingkule, og meldingen kommer om at det var Einar som kastet Poonas koffert i vannet. Fylkesvei 26 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 26 i Møre og Romsdal (Fv26) går mellom Hasund og Dimna i Ulstein kommune. Veiens lengde er 10,8 km. Eksterne lenker. 026 Fylkesvei 10 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 10 i Møre og Romsdal (Fv10) går mellom Gurskevågen i Sande og Raftenes i Herøy kommune. Veien er 26,7 km lang. Eksterne lenker. 010 Falkvor Lommansson. Falkvor Lommansson er en historisk folkevise av den typen vi kaller ballader. Den forteller om et svensk bruderov som skjedde i mars 1288. Da røvet ridderen Folke Algotson (hans far var lagmann over Östergötland, derav navnet Lommansson) bort Ingrid Svantepolksdatter, og rømte til det norske hoffet i Bergen med henne. Visa skildrer bruderovet romantisk, men i virkeligheten var det nok mest maktpolitisk. Ingrid Svantepolksdatter var nemlig oldebarn både av kong Sverker av Sverige og av den danske kong Valdemar. Dermed var hun en opplagt kandidat til å føde en tronarving som kunne samle fiendene av Magnus Ladulås, som satt på den svenske tronen. Kongen oppfattet det også som en politisk handling, for Falkvors far og de av hans brødre som ikke fulgte med til Norge, ble kastet i fengsel. Falkvors bror Karl fulgte med til hoffet i Bergen, men dro senere tilbake til Sverige. Han ble straks fanget og halshugget. Om dette finnes det også en dansk ballade, Karl Algotsøns død (DgF 182) og en tvilsom norsk variant, Herre Karl lever fredlaus (TSB C 18). Balladen er en viktig grunn til teorien om at den nordiske balladegenren oppsto i middelalderen. Denne balladen må i alle fall ha vært diktet mens bruderovet fremdeles ble husket. Visa ble nedtegnet i Telemark på 1840-tallet. Den eneste melodien vi kjenner til visa om Falkvor Lommansson, ble skrevet ned av Olea Crøger. I TSB katalogen står denne balladetypen som TSB C 15. Den finnes også på dansk (som "Magnus Algotsøn", DgF 181) og svensk ("Folke Algotssons brudrov", SMB 60). Innspillinger. Falkvor Lommansson Fylkesvei 2 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 2 i Møre og Romsdal (Fv2) går mellom Koperneset og Fiskå i Vanylven kommune. Veien er 33,2 km lang. Eksterne lenker. 002 Fevang Fotballklubb. Fevang Fotballklubb (stiftet 26. august 1966) er en fotballklubb fra Sandefjord. Klubben har fokus rettet mot talentutvikling og hobby-fotball, og har holdt seg i midtsjiktet i norsk fotball. A-laget til Fevang er for tiden i 6. divisjon. Klubben har også et damelag. Noen av talentene klubben har produsert er FK Haugesunds midtbanespiller Geir Ludvig Fevang og Bjørn Erik Rui som igjen spiller for klubben. Per i dag har klubben to herrelag på seniornivå, i tillegg til damelag. Senkveld med HC og Tommy. "Senkveld med HC og Tommy" var et norsk talkshow som gikk på TV 2 fra høsten 2001 til våren 2003. Programledere var Hans Christian Andersen og Tommy Steine. Med seg på laget hadde de også Kjetil Hasselberg, som stod for en rekke humoristiske innslag. En av de mer internasjonalt kjente personene som gjestet programmet var den australske pop-stjernen Kylie Minogue (2001). Av norske gjester kan man blant annet nevne Elin Tvedt, Thomas Giertsen, Bjørn Dæhlie, Sven Nordin, Trond Giske og Motorpsycho. Serien hadde premiere den 7. september 2001 og gikk på fredagskveldene. Serien var en av de mest sette programmene på TV 2. I 2003 ble talkshowet etterfulgt av "Senkveld med Thomas og Harald". Topologisk sortering. Topologisk sortering er arbeidet med å sortere nodene i en graf slik at naboer listes i rett innebyrdes orden. Det forutsettes at to noder bare har en rettet kant seg imellom, og at grafen er asyklisk. Problemstillingen opptrer for eksempel i prosjektplanlegging, og beregninger i regneark, der avhengigheter gjør at arbeid må utføres i rett rekkefølge. Grafens noder er da henholdsvis aktivitet i right En vanlig algoritme for å finne en av løsningene, er da å Hvis grafen er syklisk avsløres det med at g(j) har antatt negative verdier. Frederik Julius Bech. Frederik Julius Bech (født 4. august 1758 i Middelfart, 20. desember 1822) var en dansk-norsk teolog og politiker. Han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814, og var biskop i Akershus Stift fra 1805 til 1822, og kronet som Den norske kirkes primas Karl Johan i Nidarosdomen i 1818. Bech var født i Middelfart på Fyn i Danmark. Han ble cand.theol. i 1783, og reiste så til Trondheim for å arbeide som huslærer hos familien Krogh. Han arbeidet senere som lærer ved den borgerlige realskolen i Trondheim, og hadde samtidig prestelig tilsyn med sykehus og fengsel. I 1794 ble han sokneprest i Ørland prestegjeld, i 1798 residerende kapellan ved Nidarosdomen og i 1803 sokneprest i Skogn. I 1804 ble han oppnevnt til stiftsprost i Odense, og det kunne se ut som om han kom til å forlate Norge. Samme år ble han også tildelt den teologiske doktorgrad fra Universitetet i Kiel for en mindre avhandling om Jesu mirakler. Han ble imidlertid allerede i 1805 oppnevnt til biskop i Akershus stift. Dette tilsvarte den gang dagens bispedømmer Oslo, Hamar og Tunsberg, i tillegg til Telemark. Han var administrativt anlagt og dygtig. Allerede i Trondhjem fik han Skolevæsenet forbedret, Lærerstandens Uddannelse og Lønningsforhold højnet, Fattigvæsenet ordnet paa en efter velgørende Indretninger sat i Gang med levedygtig Han var en utpreget rasjonalist, og hadde lite sans for Hans Nielsen Hauge og Haugianerbevegelsen. Han ga ut en apologi mot Hauges virksomhet i 1802, "Raad og Advarsel imod Sværmerie og dets bedrøvelige Virkninger", og sendte i 1806 også et rundskriv til prestene i Akershus stift om hvordan haugianismen kunne bekjempes. Han var imidlertid motstander av å bruke politimakt mot haugianerne, og mente typisk nok at bevegelsen best kunne motvirkes ved økt folkeopplysning. Han ønsket å spille en aktiv politisk rolle, men var ikke konsekvent i sine holdninger. I 1814 var han først lojal mot Fredrik VI, så fulgte han Christian Frederik og støttet sammen med Carsten Anker enevoldstanken på stormannsmøtet på Eidsvoll, men var høsten samme år «Unionens og Svenskernes frasefyldte Advokat paa det overordentlige Storting og Karl Johan’s tilsyneladende varme Beundrer». Christian Fredrik skal ha sagt om han at «Han skifter Mening, som man skifter Linned». Han var den første prokansler for Universitetet i Oslo, og ledet også «Oplysningscomitéen», det første selvstendige forvaltningsorgan for kultursaker. I 1814 ble komiteen erstattet av Kirke- og undervisningsdepartementet. Bech var også en av grunnleggerne av Det norske Bibelselskap i 1816, og var selskapets formann inntil sin død. Han mottok Nordstjerneordenens Storkors i 1815. Karl Johan tilga åpenbart Bech hans tidligere politiske vakling, og i 1818 kronet han som Den norske kirkes primas Karl Johan til norsk konge i Nidarosdomen. Fylkesvei 21 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 21 i Møreog Romsdal (Fv21) går mellom Koparstad og Kvalsvik i Herøy kommune. Veiens lengde er 7,8 km Eksterne lenker. 021 Snøoverbygg. Et snøoverbygg er en konstruksjon som bygges over jernbaner for å beskytte dem mot snø på strekninger som er utsatt for blant annet ras. De blir i praksis en kunstig tunnel. Overbygg er en av mange mulige tiltak (snøskjermer, er en annen mulighet). Snøoverbygg kan bygges både av treverk og stål. På Ofotbanen har kulturminnehensyn gjort at man nå bruker furu på den linjen. I Norge er snøoverbygg i stor grad benyttet på Bergensbanen som har tilsammen 9,5 km av strekningen bygget inn, blant annet stasjonen Hallingskeid, de eldste fra 1960-tallet. Selv om snøoverbyggene koster penger å holde i stand, blokkerer utsynet for passasjerer, og er lite populære blant turister, er de nødvendige for å holde banen beskyttet. Håja (Hammerfest). Håja (nordsamisk: "Jievju") er ei øy i Hammerfest kommune i Finnmark. Håja ligger i Sørøysundet, mellom Kvaløya, Seiland og Sørøya. På øya ligger en måkekoloni. Håja skal være anerkjent som verdens største løse blokk av stein. Den har antakelig blitt transportert til sin nåværende posisjon av isen i kvartærtiden. Dette skal ha bidratt til å gi den dens karakteristiske form. På folkemunne vil mytene ha det til at innbyggerne i byen Hammerfest hakket Håja løs og tauet øya ut i sundet for å gi plass til å anlegge større havn. Byen hadde hyppig besøk av russiske handelsskip i tidligere tider. Opphavet til denne myten er imidlertid vanskelig å spore, og kilder i historikermiljøet i Hammerfest mener den må ha sitt opphav i et gammelt sjøsamisk sagn. I Hammerfest kommune finner vi en rekke samiske stedsnavn fra gammel tid. Håja har gitt navn til flere bedrifter og institusjoner i Hammerfest, som Håja barnehage, Håja asylmottak (nedlagt) og Håja Hotel. Øya blir også brukt av befolkningen til plukking av måsegg og bær. Fylkesvei 7 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 6 (Fv6) i Møre og Romsdal går mellom Basseneset og Ristesundet i Sande kommune. Veien er 9,2 km lang. Eksterne lenker. 007 Ida Børresen. Ida Børresen (født 26. september 1950) er direktør i Stortingets administrasjon. Hun ble tilsatt i stillingen 9. februar 2012 og tiltrådte 2. mai samme år. Ida Børresen er cand.polit. fra Universitetet i Oslo i 1983. Fra 1987 til 1990 var hun byråsjef i Justisdepartementet, og arbeidet deretter som seniorkonsulent/partner i Stradec AS frem til 1998, da hun ble ekspedisjonssjef i Utdannings- og forskningsdepartementet. I 2004 var hun fungerende departementsråd og fra 2005 assisterende departementsråd i Utdannings- og forskningsdepartementet. Hun ble beskikket som direktør i Utlendingsdirektoratet i november 2006 etter å ha fungert i stillingen siden april samme år. Børresen er styreleder i Oslo-Filharmonien og er medlem av Nationaltheatrets styre. Hun er også medlem av styret for Oslo Konserthus og for Kunsthøgskolen i Oslo. Ida Børresen, som er datter av Ba Børresen, er mor til forlegger Erik Lundesgaard. Zeitgeist. Zeitgeist (uttale) er et tysk ord som betyr «tidsånd», og som betegner det intellektuelle og kulturelle klimaet under en æra. Ideen om Zeitgeist går tilbake til filosofen Johann Gottfried Herder og andre tyske romantikere, men er best kjent fra Hegels historiefilosofi. I 1769 skrev Hegel en kritikk av verket "Genius seculi" og introduserte ordet Zeitgeist som en oversettelse av genius seculi (genius er latin for voktende ånd og sæculi betyr «av århundret»). De tyske romantikerne behandlet "Zeitgeist" som en egen historisk karakter, heller enn bare et konseptuelt redskap. Ordet "Zeitgeist" er tatt opp som lånord i mange andre språk, bl.a. norsk, engelsk, nederlandsk, spansk og japansk. Earth, Wind & Fire. Earth, Wind & Fire er et legendarisk funk- og discoband som startet opp i Chicago, Illinois, USA i 1968. Sangeren Maurice White og The Ramsey Lewis trio gikk sammen på 1960-tallet, bandet flyttet senere til Los Angeles der de tok sitt nåværende navn. I 1972 kom det flere medlemmer. Gruppen er mest kjent for sin låt «September» som ble utgitt første gang i 1978. Fylkesvei 6 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 6 (Fv6) i Møre og Romsdal går mellom Skare og Helland i Sande kommune. Veien er 7,6 km lang (utenom fergestrekningene). Eksterne lenker. 006 Lille Kamøya. Lille Kamøya er ei ubebodd, berglendt øy i Hammerfest kommune i Finnmark. Lille Kamøya ligger nord for den større Kamøya og Sørøya. Lille Kamøya har Norges største toppskarvkoloni. Øya og sjøområdet like rundt øya er vernet som Lille Kamøya naturreservat. Gyachung Kang. Gyachung Kang er verdens femtende høyeste fjell, 7952 moh. Det er det høyeste fjell i verden som ikke er over 8000 meter, noe som gjør at det er langt mindre kjent og ettertraktet som klatremål enn fjellene som når over den magiske grensen på 8000 meter. Gyachung Kang ligger på grensen mellom Nepal og Tibet, i fjellkjeden Mahalangur Himal, som er en del av Himalaya. Fjellet ble første gang besteget 10. april 1964 av en japansk ekspedisjon. Mahalangur Himal. Mahalangur Himal er en fjellkjede på grensen mellom Nepal og Tibet. Den er en del av Himalaya, og fire av verdens seks høyeste fjell ligger her: Mount Everest, Lhotse, Makalu og Cho Oyu. Ian McCulloch. Ian McCulloch (født 28. juli 1971 i Preston) er en engelsk snookerspiller. McCulloch ble profesjonell i 1992, men har enda ikke vunnet en rankingturnering. Under VM i 2004 kom han til kvartfinalen og året etter tapte han semifinalen mot Matthew Stevens. Han har vært i to finaler i rankingturneringer British Open i 2002 og Grand Prix i 2004. I verdensmesterskapet 2007 slo han regjerende verdensmester Graeme Dott i første runde, men tapte i neste runde for Anthony Hamilton. Den høyeste rankingen han har oppnådd er nummer 16 i 2006. Abelfondet. Niels Henrik Abels minnefonds viktigste funksjon er å finansiere Abelprisen og arrangementet rundt prisutdelingen. I statuttene for Abelfondet står det at i tillegg til Abelprisen og tilhørende arrangementer, skal fondets avkastning benyttes til tiltak overfor barn og unge. Inkludert i aktiviteter som Abelfondet støtter, er opptil to Abelsymposier hvert år, hvor temaet kan velges bredt innen ren og anvendt matematikk. Det gis også økonomisk støtte til Abelkonkurransen, KappAbel og getSmart. Abelfondet bidrar dessuten til to andre matematikkpriser; Holmboeprisen til matematikklærere eller et matematikkmiljø i norsk grunnskole og videregående skole, og Ramanujanprisen som blir gitt til unge matematikere fra utviklingsland. Kongseik ungdomsskole. Kongseik ungdomsskole er en ungdomsskole på Lørtejordet på Eik i Tønsberg kommune i Vestfold. Skolen hadde i 2011 290 elever fra tettstedene Eik, Klokkeråsen, Barkåker og Jareteigen. Rektor er Per Øyvind Strand som ble ansatt første semester(etter sommeren) 2011. Kongseik ungdomsskole består av ett bygg med gymnastikksal og tre undervisningsbygg bundet sammen med gangbruer i glass. Da skolebygget ble utlyst som arkitektkonkurranse, kom det 45 påmeldinger. Konkurransen ble vunnet av det svenske arkitektfirmaet White arkitekter fra Malmö som tegnet skolen. Bygget ble påbegynt i 2005 og tatt i bruk høsten 2006. Byggekostnadene lå da på drøyt 100 millioner kroner. Bygget har kapasitet til å motta 360 elever. Kongseik ungdomsskole overtok elevene fra gamle Kjelle ungdomsskole som ble nedlagt i 2006. Ikke langt fra skolen ligger Kongseik barnehage. I nærheten ligger også tidligere Kongseik daghjem og skole, en interkommunale spesialskole som ble vedtatt nedlagt i 1993. Virksomheten Tilrettelagt arbeid ble samlet der i 2005 og er idag et arbeids- og aktivitetssenter for personer med ulik grad av funksjonshemming. IPod shuffle. iPod shuffle er den minste av Apples iPod-modeller, og har ingen skjerm. Man velger sang enten ved å spille av i tilfeldig rekkefølge, eller i rekkefølgen til spillelisten man har satt opp på forhånd. Den første generasjonen iPod shuffles ble introdusert 11. januar 2005 med slagordet "Life is Random". I motsetning til de andre iPod-modellene (bortsett fra iPod Nano), som alle hadde interne harddisker, hadde iPod shuffle en såkalt flash-minnebrikke. Denne var mye lettere enn en harddisk. Den andre generasjonen iPod shuffles ble lansert 12. september 2006, og var under halvparten så stor som sin forgjenger. Spilleren hadde nå også fått et innebygget klips, som gjorde at man lettere skulle kunne ha på seg spilleren. På lanseringstidspunktet fantes spilleren bare i sølv. iPod shuffle kommer nå i flere farger, og modellene leveres nå med opptil 4 GB lagringsplass. Kristian Seip. Kristian Seip (født 24. juni 1962) er professor i matematikk ved NTNU. Han mottok doktorgrad i matematikk fra NTNU i 1988 (veiledet av Henrik Hermann Martens) og mottok året efter ESSO sin forskningspris på 25 000 kroner for grunnforskning i matematikk. Seks år etter ble han professor samme sted. Innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Det Norske Videnskaps-Akademi er han også. Hylsepreparering. Hylsepreparering er en prosess hvor du gjør klar tomhylser til patroner slik at du kan lade den om til en ny patron. Prosessen gjøres i flere trinn. Først rengjøres hylsen for så å eventuelt trimme den i lengde. Når tomhylsen er ren blir den formet ned til ønskelig form ved hjelp av spesialverktøy. En ladepresse med korrekte dier er nødvendig. En trenger ulikt verktøy til ulike hylser. Den brukte tennhetta blir også fjernet. Silda (Loppa). Silda (nordsamisk: "Sildi") er ei ubebodd øy i Loppa kommune i Finnmark. Øya ligger mellom Bergsfjorden og Sandlandsfjorden. Ladepresse. En ladepresse er et spesialverktøy for å lade patroner. Med ladepressen setter man sammen de forskjellige komponentene i en patron, hylse, prosjektil, krutt og tennhette. Kjente produsenter av ladeutstyr er bl.a. Lee, Dillon, Lyman, Hornady og RCBS. Typer. Det finnes ulike versjoner av presser og de er delt inn etter hvordan de utfører de ulike trinnene i ladeprosessen. Dier. I pressen bruker man dier, som er en type form som utfører en oppgave. Man trenger også hylseholder for å holde på hylsen Loppa (øy). Loppa (nordsamisk: "Láhppi") er ei øy i Loppa kommune i Finnmark. Øya ligger i vestre del av kommunen, ved Lopphavet, vest for øya Silda. Øya Loppa var tidligere senter i kommunen, og et viktig fiskevær. Sør på øya ligger Loppa kirke fra 1953. I dag er det bare 1-2 fastboende igjen på øya. På øya finnes et sjøfuglreservat, som ble opprettet i 1983. Fylkesvei 406 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 406 i Møre og Romsdal går mellom Kleive og Røvika i Molde. Veiens lengde er 23,1 km. Eksterne lenker. 406 Showtalk. "Showtalk" var et norskprodusert humoristisk talkshow på 8 episoder som gikk på NRK1 våren 2000 med Trond Kirkvaag som programleder. Kirkvaag inviterte kjentfolk til sitt showtalkstudio. Sammen lagde de et uhøytidelig familieprogram, der gjestene også fikk mulighet til å velge moro-innslag fra situasjoner de selv mener får dem til å le. Til gjengjeld måtte enkelte gjester finne seg i å bli parodiert. Med seg på laget hadde han også Marianne Krogness og Kjetil Kooyman. Fredrikstads mesterfilosof, komikeren Øivind "Raymon" Johannessen, hadde også faste innslag i serien. Serien hadde premiere på NRK den 15. januar 2000. Gjester. I dette humorprogrammet fikk blant annet møte Annbjørg Lien, Valgerd Svarstad Haugland, Yngve Hågensen, Thorbjørn Jagland, Toralv Maurstad, Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang, Thorvald Stoltenberg Fylkesvei 192 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 192 i Møre og Romsdal (Fv192) går mellom Syltebøen og Øverås i Nesset kommune. Veiens lengde er 5,9 km. Eksterne lenker. 192 Prinsesse på prøve. Prinsesse på prøve er en film fra 2001 i sjangeren komedie. Originaltittel er "The Princess Diaries". Handling. Sjenerte Mia Thermopolis (Anne Hathaway) savner det meste. Selvsikkerhet, utstråling, kjæreste – alt glimrer med sitt fravær. Men en dag dukker hennes ukjente farmor Clarisse Renaldi (Julie Andrews) opp med en sjokkerende nyhet. Clarisse er dronning – og Mia er en vaskeekte prinsesse. Hun kan arve tronen til det søkkrike fyrstedømmet Genovia! Over natten forandrer det meste seg. Muspilli. Das Muspiellied er et gammelhøytysk kristelig dikt, forfattet ca 800 av en dikter fra Bayern i bokstavrim, med en håndskrift som utmerker seg ved sin skjønnhet og klarhet. Det er tilegnet unggutten Ludwig, Ludvig den tyske, som senere ble konge under samme navn. Muspilli er sannsynligvis dikterens betegnelse på en grusom djevel. Diktet beretter om verdens ende og sjelens skjebne etter døden, og om dommedag. Likhetspunkter med Edda. Menneskene formanes til god og kristelig oppførsel her på jorden, og ender med et ve over dem som må brenne i den evige ild mens de roper på Gud uten å få hjelp. Tim Van Patten. Timothy «Tim» Van Patten (født 10. juni 1959 i Brooklyn i New York) er en amerikanskregissør og skuespiller som kanskje er mest kjent for å ha hatt regien på en rekke episoder av TV-serien "The Sopranos". Van Patten har også regissert flere episoder av de kjente amerikanske seriene "Sex og singelliv" og "Rome". Før sin tid som regissør spilte han i en del spillefilmer og serier. På TV huskes han kanskje best fra ninja-serien "The Master" (sammen med Lee Van Cleef) på 1980-tallet. På film huskes han best fra rollen som den særdeles usympatiske og sadistiske tenåringsgutten Peter Stegman i den kontroversielle og voldelige filmen "Class of 1984" fra 1982. Tim Van Patten er halvbror til de mye eldre skuespillerne Dick Van Patten og Joyce Van Patten. Han er også onkel til skuespillerne Vincent Van Patten og Talia Balsam. Northern Ireland Trophy. Northern Ireland Trophy var en profesjonell snookerturnering. Turneringen startet sesongen 2005/2006 og var da en invitasjonsturnering for tyve spillere. Fra sesongen 2006/2007 var turneringen en rankingturnering bestående av de 32 beste spillerne i verden, samt 16 kvalifiseringsspillere. Turneringen ble spilt i Belfast og var den første rankingturneringen som ble avholdt i Nord-Irland. Moderne femkamp under Sommer-OL 1912. Moderne femkamp under Sommer-OL 1912. Moderne femkamp var med som olympisk øvelse for første gang 1912 i Stockholm. Sporten ble skapt av baron Pierre de Coubertin, grunnleggeren av de moderne olympiske leker. Fylkesvei 91 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 91 i Møre og Romsdal (Fv91) går mellom Eidsdal og Norddal kirke i Norddal kommune. Veien er 4,0 km lang. Eksterne lenker. 091 Anthony Anderson. Anthony Alvin Anderson (født 15. august 1970 i Los Angeles i California) er en amerikansk komiker og skuespiller. Anderson er en tidligere elev av Los Angeles County High School for the Arts. Silje og Sigurd – et slags reiseprogram. "Silje og Sigurd – et slags reiseprogram" var et norsk reiseprogram som gikk på TVNorge fra 2000 til 2001 med Sigurd Sollien og Silje Stang som reiseledere. Serien ble produsert av Rubicon TV for TVNorge. Serien hadde høye seertall, og VG Nett skrev i 2000 at programmet «fremstår som TVNorges bærebjelke». Silje og Sigurd reiste i denne serien jorden rundt på jakt etter spennende reisemål, kultur og kuriositeter og besøkte blant annet Jordan, USA, Østerrike, Malaysia og Dubai. Serien vant Gullruten 2001 i klassen beste underholdningsprogram. Moderne femkamp under Sommer-OL 1924. Moderne femkamp under Sommer-OL 1924. Moderne femkamp var med som olympisk øvelse for tredje gang 1924 i Paris. Som i de to tidligere lekene vant Sverige alle tre medaljene. Store Tamsøy. Store Tamsøy (nordsamisk: "Dávdnesálla") er ei ubebodd øy i Porsanger kommune i Finnmark. Store Tamsøy ligger sørøst for Repvåg i Porsangerfjorden. Nord for Store Tamsøy ligger Lille Tamsøy. Store Tamsøy er eid av Olaf og Fredrik Bull. Øya er fredet på grunn av fuglelivet og multeforekomsten på øya. Lille Tamsøy. Lille Tamsøy (nordsamisk: "Ávačuohttu") er ei ubebodd øy i Nordkapp kommune i Finnmark. Øya ligger øst for Repvåg i Porsangerfjorden, nord for Store Tamsøy. Fokkemast. Fokkemast betegner forreste mast på flermastede seilfartøy, unntatt på galeas, ketch og yawl. Disse er tomastede båter hvor forreste mast kalles stormast og aktre mesanmast. Hundekjøring under Vinter-OL 1932. Under Vinter-OL 1932 i Lake Placid ble hundekjøring arrangert som demonstrasjonsgren, i tillegg til hurtigløp på skøyter for kvinner og curling. Det var bare to nasjoner som deltok, USA og Canada. Til sammen 13 førere var påmeldt, men bare 12 fullførte konkurransen. Eneste kvinne i konkurransen var Milton Seeley fra USA. Hun endte sist, men var bare 50 sekunder bak Norman Vaughan på nest siste plass. Løypen var på ca. 40,5 km, og samme løype ble kjørt begge løpsdagene. Den som fullførte begge dagene på kortest tid sammenlagt ble kåret til vinner. Startrekkefølgen ble trukket før dag 1, og startlisten ble snudd på dag to for å utjevne fordeler og ulemper med tidlig eller sent startnummer. De startet med 3 minutters intervall. Hver ekvipasje hadde 7 hunder – 6 spent i par og en lederhund. På grunn av mildværet som vanskeliggjorde deler av disse olympiske lekene var ikke hele løypen dekt av snø, og forholdene var svært tunge for førere og hunder. Regelverket sier at alle hunder som starter også må fullføre løpet, enten for egen maskin eller på sleden. Mange hunder måtte gi tapt og returnere på sleden. Roger Haines kollapset av utmattelse like etter målgang, til tross for at han var en meget erfaren hundefører. Curling under Vinter-OL 1932. Under Vinter-OL 1932 i Lake Placid ble curling arrangert som demonstrasjonsgren, i tillegg til hundekjøring og hurtigløp på skøyter for kvinner. Curling i OL. Curling representerte, i motsetning til hundekjøring, en sport som i utgangspunktet var fremmed for arrangørlandet. Dette til tross for at curling hadde begynt å få fotfeste i USA de siste årtiene før de olympiske lekene. De konkurrerende lagene representerte ikke hvert sitt land, men 8 lag representerte hvert sine provinser i Canada og stater i USA. Kun disse to landene stilte lag. Det stilte 4 personer pr lag. Konkurransen ble arrangert innendørs, i den olympiske arenaen, på 4 baner med kunstis. Hvert av lagene fra hvert land spilte en kamp mot hvert av lagene fra det andre landet, slik at til sammen 16 kamper ble spilt. Resultater og sluttstilling. Manitoba vant, etter å ha slått Massachusetts, Michigan, Connecticut og New York med henholdsvis 19-10, 22-12, 15-14 og 15-9. Singelklubben. "Singelklubben" var en norsk humorserie på 6 episoder som gikk på NRK2 høsten 2005. Prosjektleder for serien var Christina Rezk Resar og regi ved Geir Henning Hopland. I selve serien deltok Jesper Lind, Vidar Magnussen, Steinar Sagen og Bjarte Tjøstheim. Serien ble av mange oppfattet som norges svar på "The Office". Serien hadde premiere på NRK2 den 27. september 2005. Episodene. Serien fikk gode kritikker, men oppnådde bare seertall på rundt 100.000 per episode. Omtale fra NRK. «Singelklubben» er en svart humorserie, på mange måter guttas svar på "Sex og singelliv". Imidlertid er Manolo Blahnik-sko byttet ut med slitte parkaser, lunken flaskeøl erstatter paraplydrinkene og MMI er nok et mer hverdagslig bakteppe enn designbutikkene på Park Avenue. Serien gikk under programvignetten "Usett", NRK2s flate for ny, eksperimentell humor og underholdning. Klyver. Klyver er et trekantet stagseil som føres foran fokken. Klyveren settes på et stag som går fra klyverbommen til fokke- eller stormasten. På seilfartøy med rær på fokkemasten føres klyveren foran forre stengestagseil. På fartøy med tre forseil er klyveren det midterste. Når skipet har fire forseil, kalles de to midterste henholdsvis indre og ytre klyver. Seilet over kalles jager. Moderne femkamp under Sommer-OL 1928. Moderne femkamp under Sommer-OL 1928. Moderne femkamp var med som olympisk øvelse for fjerde gang 1928 i Amsterdam. Som i de tre tidligere lekene vant Sverige både gull og sølv mens bronsemedaljen gikk til en tysk utøver. Liste over innsjøer i Sør-Trøndelag. Liste over innsjøer i Sør-Trøndelag er innsjøer og deler av innsjøer som ligger innenfor grensene til Sør-Trøndelag fylke. Dersom innsjøen ligger i flere kommuner er den kommunen som tilregnes størstedelen oppført først. Sør-Trøndelag Jager (seil). Jager er det forreste stagseilet på seilbåter og seilskip rigget med flere forseil. Jageren føres forrenom/over klyveren, (evnt ytre klyver på skip med fire forseil). Pindar. Pindar'", romersk kopi av gresk byste fra 400-tallet f.Kr. ("Museo Archeologica Nazionale", Napoli) Pindar (gresk Πίνδαρος, "Pindaros", latin: "Pindarus") (ca. 522–443 f.Kr.), også kjent som Pindaros, var en lyrisk poet fra antikkens Hellas. Han er en av de kanoniserte Ni lyriske poeter fra antikkens Hellas; av dem er det hans verker som er best bevart, og han ble i antikken beundret som en av de aller største dikterne noensinne. Han er særlig kjent for sine "epinikia", korsanger til hyllest for vinnerne av idrettsleker, men mestret også sjangre som "paean" («triumfsang») og "dityrambe" («jubelhymne»). Pindar ble født i nærheten av Theben i Boiotia, muligens i landsbyen Kynoskefalai, som sønn av Daifantus og Cleodice, inn i en fremståene thebensk slekt som mente å spore sine aner tilbake til helten Aigevs og Kadmos. Familien eide et hus i Theben som på Aleksander den stores ordre ble spart da makedonerne la resten av byen i ruiner i 335 f.Kr. som en anerkjennelse av Pindars dikt til Aleksander I av Makedonia. Han tok sin utdannelse i Athen. Hans familiebakgrunn ga ham adgang til Ahtens øverste samfunnslag, der han kunne få bedre utløp for sine poetiske talenter enn i hjemlandet Boiotia. I Athen har han nok studert korlyrikere som Alkman og Stesichoros og de samtidige Simonides fra Keos og Lasos fra Hermione, og fått kjennskap også til Homer og Hesiod. På den tiden Pindar var i Athen var den greske tragedie i ferd med å utvikle seg fra ritualene knyttet de dionysiske festene. Han skal ha fått undervisning i aulos-spill av en Stesichoros i Theben, og studerte musikk videre da han kom til Athen, under musikerne Apollodor (eller Agathokles) og Lasos fra Hermione. Pindar var gift med Megacleia, og fikk en sønn, Dafantos, og to døtre, Eumetis og Protomache. I 476 f.Kr. til 473 f.Kr. oppholdt han seg på Sicilia. Her hersket tyrannene Hieron I av Syrakus og Theron IV av Agrakas, som begge fikk dikt diktet til seg av Pindar. Ved deres hoff møtte Pindar dessuten de betydelige korlyrikerne Simonides og hans nevø Bakchylides; Pindar var allikevel den viktigste av de tre. Etter oppholdet på Sicilia arbeidet han blant andre for Arkesilas av Kyrene og kongen av Rhodos. Fra denne tiden finnes fragmentet av en "paean". Seierssangene. Pindar (fra Nasjonalgalleriet i Oslo) Av disse er det bare seierssangene som er bevart i sin helhet, ettersom de ble valgt ut av en lærer som lærebok i det 100-tallet e.Kr. Resten er kjent gjennom omtale i andre verker eller fra funn av papyrusruller i Egypt. Seierssangene ble skrevet til unge, aristokratiske atleter som seiret i de fire mest fremstående festivalene i det tidlige antikke Hellas: de olympiske, pythiske, istmianske og nemeiske leker. Lyrikken er tett av paralleller mellom seierherren, hans berømte forfedre og myter om gudene som var opphav til lekene. Sangene holder dog en noe dempet tone i hylningene for å ikke forarge gudene (hybris). I tråd med thebensk tradisjon berører Pindar ofte pederastiske forhold; se for eksempel de olympiske odene (seierssanger til vinnere av de olympiske leker) I og IX. Pinar benyttet seg av avanserte greske metrum, og videreutviklet odesjangeren med en særlig kompleks metrisk struktur kalt en «pindarisk ode». Hans diktning var høyt beundret i antikken, blant annet av Horats. William Shakespeare henviser flere steder til Pindar i sin diktning. Pindar skrev etter all sannsynlighet med musikalsk akkompagnement i tankene; denne musikken er gått tapt, men ut ifra kvaliteten på poesien er det grunn til å anta at i Pindars tilfelle som i de meste av den greske diktningen, var ordene viktigst. Det er allikevel umulig å gjenskape – eller forestille seg – hvordan Pindars diktning kan ha hørtes ut. Den greske kortradisjonen var, i likhet med aristokratiet, utdøende på Pindars tid. Han tok den til et avsluttende høydepunkt. Den pindariske ode. Også i nyere tid har forfattere skrevet såkalte pindariske oder, blant dem Ronsard, Milton, Keats og Shelley; «såkalte» ettersom man i stor grad har misforstått Pindars stil og teknikk. En pindarisk ode hadde en tredelt struktur: en strofe av to eller flere linjer som gjentas, ble fulgt av en antistrofe i metrisk harmoni, fulgt av en epode (en avsluttende linje) i et annet metrum. De tre delene korresponderes med bevegelser på scenen i det greske drama. Etter at Pindars seierssanger ble utgitt i England på 1600-tallet, forsøkte flere diktere å etterlikne hans stil; noen av disse diktene har fått stor anerkjennelse og regnes blant de beste engelskspråklige dikt. Blant dem er John Drydens «Alexander's Feast», William Wordsworths «Ode: Intimations of Immortality» og John Keats' «Ode on a Grecian Urn». Skattejakten. "Skattejakten" er en norsk mini-serie for barn på 6 episoder som ble sendt på NRK høsten 2005. Serien etterfulgte "Veddemålet" fra 2004. Serien hadde premiere på NRK den 24. september 2005. Om serien. Gjennom seks episoder følger vi i denne miniserien søskenbarna Sigge (12), Siw (16), Kathrin aka Katta (13) og Jarle (16) på en eventyrlig reise på jakt etter sin forsvunne oldefar. Forsvinningen er en gåte, og en mystisk rebus tar dem med til Frankrike. Samtidig som de leter etter oldefaren, har de et annet stort problem. De risikerer å miste feriestedet sitt på Sørlandet, hvis de ikke kan løse inn en pant så fort som mulig. Koordinatene ungdommene fant på steingulvet i klosteret Mont St. Michel, har ført dem til Sør-Frankrike og en gammel katarborg. Katarene var middelalderens første store kjetterbevegelse, som forkynte det samtiden så på som ”vranglære”. Her finner de nye spor, nemlig et mystisk pentagram. Med lokal hjelp får de vite at pentagrammet er en del av den gamle folketroen i området. I alle år har skattejegere lett etter katarskatten, men så langt har ingen funnet den. Produsent var Rune H. Trondsen, og regien var ved Thomas Kaiser. Fylkesvei 258 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 258 i Møre og Romsdal går mellom Bremsnes og Sveggøya i Averøy kommune. Veien er 5,5 km lang. Eksterne lenker. 258 Galeas. Søstre fra 1870-årene med forskjellig riggklassifisering. Galeasen «Loyal» ved siden av skonnertrigget (med bare gaffelseil) søsterskrog «Far Barcelona» begge opprinnelig bygd som jakt Galeas er liten seilskute med to master. Lengden er opptil 20 meter, først og fremst beregnet for kystfart. Denne nordiske båttypen oppstod omkring 1800, og har blitt brukt fram til midten av 1900-tallet i Sverige, Finland, Ålandsøyene, Norge og Danmark i forskjellige roller innenfor kystfarten. Det er eksempler på tremastede seilskuter som har blitt betegnet som galeaser i Finland, denne typen er bedre kjent i Danmark som «slettopperskonnert» etter 1903. Den vanlige galeasen i Norge er beskrevet som en tomastet sneiseiler med den forreste masten som den høyeste. Det kan være vanskelig å skille ut en galeas fra andre fartøytyper, spesielt med bruk av ulike betegnelser som "jaktegaleas", "sluppegaleas" og "jektegaleas", som betyr fartøyer med jakt-, slupp- og jekteskrog, men med to master. Det som kjennetegner en galeas er den akterste masten som alltid var mindre enn den forre. Betegnelsen. Ordet galeas har fransk/italiensk opprinnelse, "galéace/galeazza", som betyr storgalei eller større krigsfartøy. Opprinnelsen til denne betegnelsen i Nord-Europa er ikke sikker, men det var først brukt på 1700-tallet, en modell av et tomastede fartøy var illustrert som en galeas i den svenske skipsbyggeren Fredrik Henrik af Chapmans "Architectura navalis mercatoria" fra 1768, med skværseil som toppseil på den forreste masten og et enslig gaffelseil på mesanmasten. I en bok over fartøyer som var fortollet i Stockholm fra 1798 er «tomastede skutor rigget som galeaser» omtalt, få år senere som «galeas-skutaer». Galeasen. Galeasen kjennetegnes av et skrog med kraftig spring (sterkt buet dekkslinje) og utfallende forstevn. Forreste mast er høyest, og kalles stormast. I tillegg har galeasen mesanmast. Båttypen er rigget med gaffelseil og gaffeltoppseil på begge master, og kan ha råseil på stormasten. Galeasens nærmeste slektning er jakten. En periode ble mange jakter bygd om til galeaser på grunn av effektiviteten – det krevde færre mann for å håndtere to små seil framfor ett stort. Den norske galeasen. Den norske betegnelsen på en galeas på 1800-tallet dreier seg først og fremst om riggingen med to master uansett skroget på det aktuelle fartøyet, som opprinnelig har sine aner i den lokale fartøytypen jakten. De første illustrasjoner av tidlige galeaser viser stengerigg på begge master og tre råseil på formasten, disse var like mye skværrigget som sneiseilere, og var mest brukt i utenriksfart. Fram til 1860-70 årene var det få tomastere på kysten, opplysninger fra Biørns Register over alle seilfartøyer i Norge viser bare femti galeaser ut av over tusen fartøyer. De fleste var relative store fartøyer fra 15-20 opp til 40-50 kommerselester mens de fleste var på mellom 9 og 30 kommerselester. Fra midten av 1800-tallet ble det behov for større lastekapasitet og større fartøyer i den norske kystfarten, og jaktene var blitt så store at de etter hvert var blitt uhåndterlige med sin rigging. En løsning på dette var å dele opp seilarealet på jakten, men det ville bety større mannskap. Riggingen fra galeasen løste dette problemet i det korte løpet ved at man kunne ha et lite mannskap på «jaktegaleasen» i forhold til seilarealet. En jaktegaleas hadde stort seilareal på mesanmasten som bare var opptil 90 prosent av høyden på stormasten, og storseilet var rigget nøyaktig som på jakten med skværseil og breifokk. Foran stormasten er en lang spire kalt snaumast montert som en slags løpegang for skværseilenes rær. 4 stagseil, stagfokk, 2 klyvere og jager var brukt i tillegg til seilene på mastene. Mange eldre jakter ble ombygd til galeaser ved å flytte stormasten noen fot forover og redusere storseilet. De største jaktene kunne være opptil 80 fot lange, og de fleste galeaser var knapt mer enn 90 fot lange over dekk. Slupper, skøyter og kuttere gjennomgikk den samme prosessen som jakten, men til forskjell fra jaktegaleasen fikk disse en relativt lav mesanrigg med mesanmasten ganske langt akter helt ut til forkanten av ruffen. Denne masten kalles «papegøyemast», og disse fartøyene som regel var sjeldent beskrevet som galeaser. Galeaser som også hadde blitt betegnet som «sluppegaleaser», ble brukt på lengre reiser til andre land, mange fraktet saltet sild til havner ved Østersjøen, og noen gikk i Nordsjøfarten til Danmark, England og Nederland, også Frankrike. Der ble disse galeasene betegnet med navnet Galéasse norvegiénne. Den typiske norske galeasen, som i nyere tid fikk hjelpemotorer, hadde en besetning på 4 til 7 mann, en lengde på mellom 15 og 27 meter, bredde på 6 meter, dypgang på 4 meter. Disse var bygd i klink, halvkravell og deretter kravell utover det nittende århundret. Den svenske galeasen. Den svenske galeasen var den fremste arbeidshesten i Østersjøen fra de svenske og finske havnesteder og havnebyer fra begynnelsen på 1800-tallet fram til den andre verdenskrigens slutt i 1945. Første gang en svensk galeas var nevnt, er i skipsbyggeren Chapmans verk "Architectura navalis mercatoria" fra 1758. Denne fartøytypen hadde i begynnelsen skonnertrigging og kunne defineres som skonnerter med toppseil som skværseil og gaffelseil på stormasten og et gaffelseil på den mindre mesanmasten som sto langt akterover. De første, svenske galeaser som har blitt registrert i 1798, er egentlig tomastede skuter bygd i klink som et spissgattet fartøy uten dekk fra stevn til stevn, men fra 1760 er tegninger over et tomastede fartøy funnet i den finske byen Jacobstad på Österbotten. Dette var kravellbygd og plattgattet med stor drektighet som kunne ha forskjellig rigging som brigg, snau eller galeas. Stormasten var som regel tre ganger så høy som bredden på skroget og mesanmasten var mindre. Dokumentasjon bevart fra 1799 om 32 forskjellige fartøyer viser at skuter med rigging som en galeas var mellom 18 og 22 meter lange med en lasteevne på 14-25 lester. Dette skyldes liten dypgang på disse «galeas-skuter» i sammenligning med de større, tremastede skuter. Men det var mulig å ha lite mannskap med den nye riggingen fra skonnerten. En rapport fra 1807 om galeasen «Maja Stina» som kom ut for motvind på vei fra Stockholm, antyder at de eldre skutene med skværseil ikke kunne krysse mot vinden, kalt «lofnering», og måtte vente på bedre vindforhold eller gå over til årer. I 1830-årene var den svenske galeasen bygd i klink, halvkravell og kravell omgjort til dekkfartøyer med slett dekk fra stevn til stevn, og de større kravellbygde galeaser fikk klipperbaug tatt rett fra klipperskipet utover resten av århundret. Den typiske, svenske galeasen som er delt i mange lokale varianter etter byggested og fartøybygger, er normalt på 13,6 til 17 meter lang og 4,25 til 6,5 meter bred. Det er tremastede og endog firemastede galeaser som eksisterte på slutten av 1800-tallet, noen ganger var disse bygd som det svenske motstykket til den finske galeasen for handelen mellom Stockholm og Ålandsøyene. Ålandsgaleasen. Den såkalte Ålandsgaleas som på svensk var kjent som «vedgaleas» på grunn av deres funksjon for frakt av ved til Stockholm, populært var kalt «Ålandsskute». Dette er noen av de største galeaser som ble bygd og benyttet i Østersjøen, med en lengde på mellom 20 og 30 meter og et lengde-til-bredde forhold på 3,5: 1 med lite dypgang og stor seilføring på riggingen med to, tre eller fire master. I Danmark er disse fartøyene betegnet som slettopper-skonnerter. Riggingen kunne ha stor høyde på mastene med lange toppseil av gaffelseiltypen. De fleste ålandsgaleaser var klinkbygd med skarp baug, men mot slutten på 1800-tallet gikk fartøybyggerne over til kravell. I dette århundret og fram til ca 1930 ble over 300 galeaser, slupper og skip bygd på Ålandsøyene. Vänergaleasen. Ifølge af Chapman ble galeasen i året 1768 også brukt i lukket farvann i de svenske innsjøene inkludert Vänern. Den tidligste beskrivelsen av en «vänergaleas» er Per Johan Warbergs opplysninger om byen Trollhättan med dens sluser i kanalen mellom Vänern og Kattegat fra 1805-06. Den klassiske vänergaleasen er 66 fot (19,8 m) lang, i vannlinjen 61 fot 10 tommer (18,55 m), 18 fot (5,4 m) bred og dypgang på 6 fot 6 tommer (2,10 m) med lastekapasitet på 30 lester eller 91,8 tonn. Dimensjonene på denne galeastypen er tilpasset trafikken gjennom kanalen med størrelsen på slusene som retningsgivende for alle fartøyer. I motsetning til galeaser for kystfarten er ikke vänergaleasens rigging ment for annet enn innsjøtrafikk med faste gafler (såkalt «lake rig» på engelsk) på begge master, disse som hadde løse gafler kalles "«håttebåt»" eller "«hottebåt»". Vänergaleasen har nesten like høye master, mesanmasten er bare litt mindre i høyden med høye toppseil og faste gafler som kan låres oppover for å fange vinden over skogkledte koller og landskapet rundt kanalene. Helt fra begynnelsen var alle vänergaleaser kravellbygd, for disse er sannsynligvis videreutviklet fra 1700-tallets bojort som var innført på den store innsjøen allerede i 1646 eller 1695 sammen med kravellbyggingen. Som bojorten hadde vänergaleasen dekk fra stevn til stevn med garnering i det indre rommet. Disse er rundgattet med akterspeil over vannlinjen. Den danske galeasen. Den danske galeastypen betegnes med det danske navnet "«galease»" med en ekstra «e». Denne danske betegnelsen er også brukt om seilfartøyer som betegnes som "ketcher" i andre land. Denne fartøytypen har blitt brukt for en rekke oppdrag inkludert fiskeri i den danske kystfarten med to master og et deplasement på mellom 30 og 100 tonn. De nyere og større varianter av den danske galeasen kunne være opptil 29 meter lange, 7,6 meter brede og ha dypgang på 3,45 meter, de minste kunne være ned til bare 10 meter lange og 3 meter bredde med 0,9 meter i dypgang. De fleste galeaser i Danmark var ketchrigget med gaffelseil på begge master uten skværseil og med gaffelseil som toppseil. De større variantene, som hadde sin opprinnelse i Finland, ble betegnet som slettopper-skonnerter med skværseil som toppseil eller flere enn to master. De fleste danske galeaser var kravellbygd i forskjellige varianter med kutterhekk, akterspeil eller rund akterstevn som en fortsettelse fra den danske fartøytypen "jagten" som var et fartøy med butte skrog og bredt akterspeil. I de fleste tilfeller er galeasen vokst rett ut av jagten ved å kutte det eldre fartøyet i to, deretter forlenget og forhøydet det til et tomastet fartøy. Det var sjeldent å finne en galeas som ikke var ombygd fra en jagt langs den danske kysten mellom storbyene. Nyere galeaser med hjelpemotor betegnes som "motorgaleaser" i Danmark. Den tyske galeassen. Som en effektiv arbeidshest med en god rigging som vant utbredelse over hele Nord-Europa, kom galeasen også til den nordtyske kysten der dette fartøyet for kystfart betegnes som "galeass" med en ekstra «s». Den tyske galeassen var også sett på Nordsjøen i tillegg til Østersjøen som var den vanlige arbeidsplassen fra midten av 1700-tallet. De første galeasser hadde butt baug og kurvede akterstevn, senere skarpere baug og rettere akterstevn. En egen type, "«Heckgaleass»", hadde en akterstevn formet som et hekk som på hekkbåter. Det er forskjellige varianter, noen av disse hadde lite dypgang og dermed hadde senkekjøl som sidesverd som kan senkes ned i vannet på lesiden. Alle fartøyer var tomastet med løse gaffelseil, toppseil, forseil og svære skværseil foran på stormasten. Galeassen kunne være på mellom 13 og 27 meter i lengde og 7 meter i bredde samt dypgang på 2,4 meter med en besetning på 4 til 10 mann. Galeass-Ewer. Denne nordtyske varianten av galeassen er en krysning mellom galeassen og den lokale fartøytypen everen, et fraktfartøy med flat bunn og stor lasteevne som ble brukt i Tyskland og Danmark på meget grunne farvann. Riggingen med to master var tatt fra den nordeuropeiske galeasen og satt på et fartøy med langstrakt skrog og flat bunn som nedstammet fra everfartøyet. Galeass-eweren hadde i begynnelsen butt forstevn, men senere ble klipperbaugen i den andre halvparten av 1800-tallet innført på de nyere fartøyene. Skroget hadde skarpe linjer under vannlinjen, og måtte ha senkekjøl på lesiden eller slingrekjøl for å hindre avdrift under seilas. Galeass-eweren var på mellom 16 og 20 meter lengde, et skip bygd i 1835 som har blitt bevart, var på 16,75 meter lengde, 5,17 meter bredde og dypgang på 2,0 meter. Denne fartøytypen ble fram til begynnelsen på det tjuende århundret benyttet på utenriksfart helt til Middelhavsområdet for frakt av appelsin. Hukergaleass. Denne nordtysk-polske galeastypen for bulklast som tømmer var utbredt gjennom 1800-tallet langs Østersjøkysten fram til Baltikum, men det var sett spesielt i den tyske Pommern ved utløpet av elven Oder. Denne var en krysning mellom skroget tatt fra hukkerten betegnet som «huker» i Tyskland og riggingen fra galeasen. Hukergaleassen kunne ha et mannskap på 8 ombord på et fartøy på opptil 22,8 meter lengde, 6,8 meter i bredde og dypgang på 3,63 meter. Jachtgaleass. På midten av 1800-tallet var en egen fartøytype utviklet med utgangspunktet i den nederlandsk-tyske jachten med riggingen tatt fra galeasen eller ketchen langs den tyske og senere polske Østersjøkysten. Det hadde halvdekk med et dekkhus midtskips og spring på baugen mot et baugspyd. Dette fartøyet for bulklast mellom mindre steder og ble også sett i Nordsjøen i tillegg til Østersjøen. De fleste tomastede fartøyene var svartmalt, normalt på mellom 18 og 22 meter i lengde med 6 meter i bredde og 3,6 meter i dypgang. De som hadde pålemaster uten hindringer for rå og gafler, betegnes som "«pfahlgaleass»". I likhet med hukergaleassen forsvant denne galeastypen for godt etter slutten på den andre verdenskrigen i 1945. Fylkesvei 255 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 255 i Møre og Romsdal går mellom Vebenstad og Nedal i Averøy. Veien er 3,6 km lang. Eksterne lenker. 255 Ketch. Denne lystbåt er rigget som en ketch med kutterseil Ketch er en mindre seilbåt med to master, stormast og en liten mesanmast plassert helt akterut, men likevel foran rorstammen. Dersom mesanmasten er plassert akter for rorstammen kalles det en yawl. Ketchen er en robust båttype primært beregnet for kystfart, men er også kjent brukt som lystbåt. Det antas at betegnelsen ketch kommer av det engelske catch, fange/jage. Fylkesvei 251 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 251 i Møre og Romsdal går mellom Hoset og Tjønnøya i Averøy. Veien er 9,9 km lang. Eksterne lenker. 251 Yawl. Yawl er et mindre seilfartøy med to master, stormast og en liten mesanmast eller papegøyemast plassert helt akterut, akter for rorstammen. Dersom mesanmasten er plassert frem for rorstammen kalles det en ketch. Riggen er i store trekk en forenklet kutterrigg, men yawlen har gjerne et smalere storseil. Yawlrigg kunne være fordelaktig for fartøy bygd for konkurranser, fordi den gir mulighet for å sette et mesanstagseil (som ikke regnes inn i seilarealet ved regattasegling) i tillegg til det trekantede mesan- eller papegøyeseilet på aktre mast. Fylkesvei 276 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 276 i Møre og Romsdal går mellom Eide sentrum og Lyngstad i Eide. Veiens lengde er 10,7 km. Eksterne lenker. 276 Fylkesvei 241 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 241 i Møre og Romsdal går mellom Nås i Eide og Tverrfjella i Fræna. Veiens lengde er 9 km. Eksterne lenker. 241 Fylkesvei 215 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 215 i Møre og Romsdal går mellom Malme i Fræna og Hollingen i Aukra. Veien er 16,4 km lang. Eksterne lenker. 215 Fylkesvei 405 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 405 i Møre og Romsdal, Frænavegen, går mellom Årødalen og Lingedalen i Molde. Veiens lengde er 6,6 km. Eksterne lenker. 405 Skjult kamera. Skjult kamera er et kamera for stillbilder eller filmopptak som er skjult og usynlig for den eller de som blir fotografert eller filmet. Begrepet kan også brukes om opptak med slikt utstyr. Det kan være små spionkameraer eller diskret plasserte overvåkningskameraer til bruk for å spionere eller overvåke personer og aktiviteter, eller det kan være kameraer som er gjemt for å unngå å forstyrre motivet, for eksempel ved filming av dyr eller når en skal registrere «naturlige» situasjoner. Skjult kamera kan også bli brukt av journalister og andre for å dokumentere og avsløre hemmeligheter og ulovligheter. Skjult kamera er også en vanlig metode og programidé i visse humoristiske underholdningsprogram på fjernsyn. Da arrangerer programmakerne en uvanlig situasjon eller narrestrek som forsøker å lure tilfeldige forbipasserende, og filmer menneskenes oppførsel overfor lureriene ved hjelp av skjult kamera. Opptakene blir redigert til korte, ofte ufrivillig komiske og sketsjliknende innslag som blir vist samlet i egne program. Underholdningsverdien ligger både i selve påfunnene, som kan være svært fantasifulle eller utspekulerte, og reaksjonene disse skaper. Det er flere TV-serier som sender opptak med skjult kamera, både nasjonale og internasjonale. En kan på samme måte bruke skjult mikrofon for å få lydopptak av noe eller noen som ikke vet om det. Offentliggjøring av tulletelefoner til kjendiser og andre, for eksempel på plate eller i radio, er en underholdningsvariant av dette. Norske serier. "Skjult kamera" var en TV-serie som gikk på TVNorge vinteren 1999 med Ivar Nergaard som intervjuer. Konseptet i denne serien gikk ut på at Nergaard "tulle-intervjuet" en rekke kjendiser som trodde det var et seriøst intervju. Serien hadde premiere på TVNorge den 18. februar 1999. Andre serier er NRKs "Smil til det skjulte kamera" fra 1960-tallet, ledet av Harald Tusberg, og Tom Sterris "Skjult kamera" som gikk midt på 1990-tallet. I 2010 ble Lurt av Karlsen sendt på TV 2. Programmet er en norsk versjon av Punk'd fra MTV. Fylkesvei 181 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 181 i Møre og Romsdal (Fv181) går mellom Lerheim og Nordvik i Rauma kommune. Veiens lengde er 4,8 km. Eksterne lenker. 181 Moderne femkamp under Sommer-OL 1932. Moderne femkamp under Sommer-OL 1932. Moderne femkamp var med som olympisk øvelse for femte gang 1932 i Los Angeles. Som i de fire tidligere lekene vant Sverige både gull og sølv mens bronsemedaljen gikk til en amerikansk utøver. KNM «Storm» (P961). KNM «Storm» det første seriefartøyet i Skjold-klassen, som er marinens nye MTB-serie, og skal overta for Hauk-klassen. Det første fartøyet i klassen var KNM Skjold (P960), som ble sjøsatt første gang i september 1998, som et forseriefartøy. Merk at bildet til høyre viser KNM Skjold. __TOC__ Leveranse og sertifisering. 28. september 2003 ble kontrakten om bygging av Skjold-klassen underskrevet, og KNM «Storm» ble påbegynt en tid etter dette. Fartøyet ble sjøsatt 30. oktober 2006, og for tiden blir besetningen trent opp i våpensystemer, sikkerhet og så videre. Fartøyet skal så sjøtestes, før endelige sertifiseringer av fartøy og mannskap gjør fartøyet klart til overtagelse av Marinen tidlig i 2008, som det første seriefartøyet i Skjold-klassen. Fylkesvei 176 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 176 i Møre og Romsdal (Fv176) går mellom Steinen og Tokle i Rauma kommune. Veiens lengde er 3,8 km. Eksterne lenker. 176 Arna gamle stasjon. Arna gamle stasjon ligger 21,4 moh og er en mellomstasjon av statsbanens klasse IV. Den har også et pakkhus tilknyttet stasjonsbygningen. I dag er stasjonen tilknyttet Gamle Vossebanen, men brukes ellers av Arna frivillighetssentral. a> som veteranjernbanen passerer ved "bommene" inn til Arna gamle stasjon. Skolmenholmen. "Skolmenholmen" var en norsk TV-serie som gikk på TVNorge sommeren 1998. Serien var et sommer-talk show med Tine Skolmen og Jon Skolmen som programledere. En rekke kjente personer ble i løpet av sommeren invitert til dette direktesendt programmet som ble sendt fra en holme. Konseptet var utviklet som en konkurrent til NRKs "Sommeråpent". Moderne femkamp under Sommer-OL 1936. Moderne femkamp under Sommer-OL 1936. Moderne femkamp var med som olympisk øvelse for femte gang 1936 i Berlin. Medaljevinnerne. Medaljevinnerne i femkamp, fra v. Charles Leonard (sølv), Gotthard Handrick (gull) og Silvano Abba (bronse) Gudmund Skjeldal. Gudmund Skjeldal (født 4. september 1970 på Voss) er en norsk idéhistoriker, lærer, forfatter og tidligere landslagsløper i langrenn. Hans beste plassering i verdenscupsammenheng er en andreplass på femmila i Holmenkollen mars 1993. Han representerte Bulken IL på Voss. Skjeldal er cand.philol. med hovedfag i idéhistorie og var leder for klimakampanjen «Hvit vinter» i 2007–2008. Han er bror av langrennløperen Kristen Skjeldal. Karl Weyprecht. Karl Weyprecht (8. september 1838 – 3. mars 1881) var offiser (Linienschiffsleutnant) i den østerriksk-ungarske marinen. Han er mest kjent som utforsker av de arktiske områdene og som talsmann for internasjonalt samarbeid om polarforskning. Han var en av initiativtakerne til det første internasjonale polaråret, men døde før det blei realisert i 1882-1883. Weyprecht gikk inn i marinen i 1856, og han var blant annet med i den østerriksk-sardinske krigen (også kalt den andre italienske uavhengighetskrig) og i slaget ved Lissa. I 1868 skulle han lede den første tyske polarekspedisjonen, men sjukdom forhindra dette. I 1871 gjennomførte han en ekspedisjon til Novaja Zemlja sammen med Julius von Payer. I 1872-74 var så disse to ledere for den østerriksk-ungarske nordpolekspedisjonen med skipet "Admiral Tegetthoff". Dette regnes offisielt som oppdagelsen av Frans Josefs land. "Admiral Tegetthoff" blei låst inne i pakkisen og måtte forlates. Ekspedisjonen fortsatte nordover med sleder og videre med båt til Novaja Zemlja, der de omsider fikk kontakt med et russisk skip, som tok dem til Vardø. 18. september 1875 holdt Weyprecht et foredrag på en vitenskapskongress i Graz i Østerrike. Her foreslo han å etablere faste observasjonsstasjoner i Arktis. Forslaget blei gjentatt på den andre internasjonale meteorologkongressen i Roma i 1879. Weyprecht døde av tuberkulose i 1881. Han var tysker av fødsel, men fikk statsborgerskap i Østerrike-Ungarn i 1872. Litteratur. Weyprecht, Karl Weyprecht, Karl Gullstikka. Gullstikka er en norsk prisutdeling for data- og videospill, og deler ut priser for det beste innen hvert spillår. Gullstikka arrangeres av Norsk spill- og multimediaforening (NSM). Utdelingsseremonien finner sted i begynnelsen av mars på Sentrum Scene. Første gang prisen ble delt ut var i 2003. Tidligere har spilldistributørene selv valgt ut nominasjonene til årets priser, men f.o.m. Gullstikka 2006 er det juryen som har bestemt disse. Kimbanguistkirken. Kimbanguistkirken er et kristent samfunn som har sin bakgrunn i forkynnelsen til afrikaneren Simon Kimbangu (1889?-1951). Kirkens offisielle navn er "Jesu Kristi Kirke på Jorden ifølge profeten Simon Kimbangu" ("Église de Jesus Christ sur Terre par le Prophète Simon Kimbangu") og har et par millioner medlemmer i Zaire. Noen mindre uavhengige samfunn regner også Simon Kimbangus forkynnelse som grunnleggende. Kimbangu gjorde seg bemerket som en religiøs forkynner i det daværende Belgisk Kongo i 1921. Han kalte seg profet og hevdet å kunne helbrede syke og utføre andre undere. Han ble imidlertid anklaget av myndighetene og holdt fanget til sin død. Senere fulgte en gruppe en av sønnene hans og samlet seg til en menighet. De ble juridisk anerkjent i 1959. Slå på ring. "Slå på ring" (2001) var en norsk tv-serie på 6 episoder som gikk på NRK1 høsten 2001. Programledere og initiativtakere var Stein Johan Grieg Halvorsen og Erlend Klarholm Nilsen. Prosjektleder: Lars Hognestad. Serien hadde premiere på NRK den 8. november 2001. Serien bestod av en rekke innslag bestående av improvisasjon, humor, galskap og musikk. All musikken var laget av Erlend og Steinjo selv. Duoen lagde mange parodier i programmet, blant annet rundt sangen «We Are The World» fra 1985 og Roxettes superslager «The Look». Serien var NRK Underholdningsavdelingens bidrag til Montreux-festivalen i 2002 Trengereid stasjon. Trengereid stasjon ligger 15,7 moh på Trengereid i Arna bydel og ble åpnet i 1883. Den er en stasjon på strekningen Bergen – Voss – Myrdal, en delstrekning på Bergensbanen. Ingvar Ambjørnsen. Ingvar Ambjørnsen (fullt navn Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs, født 20. mai 1956) er en norsk forfatter bosatt i Hamburg i Tyskland, han flyttet dit i 1984 og har bodd der siden. Ambjørnsen droppet ut av gymnaset etter én måned og fullførte i stedet ett års typografiutdannelse på Larvik yrkesskole. Det stod tidlig klart for ham at det var forfatter han ville bli. Et følgende svært variert yrkesliv og mange erfaringer med Oslos subkulturer i ungdomstiden ga Ambjørnsen mye av den ballast som skulle til for å skrive med stor troverdighet fra outsidernes ståsted, slik at han fra tidlig av i høy grad er blitt disse gruppenes «egen» forfatter, såvel i deres øyne som hvordan hans forfatterskap blir ansett i den litterære offentlighet. Hans høye produktivitet og evne til å følge skikkelser og tema gjennom flere bøker, for ungdom og voksne, har gjort ham til en av de mest leste, seriøse samtidsforfattere i Norge i dag. Men ikke minst gjennom sine kritikerroste noveller har Ambjørnsen også vist seg som en kresen språkkunstner og en forfatter med dyp psykologisk innsikt, og med frapperende dramaturgisk evne. Han er formodentlig den eneste norske forfatter som har mottatt både Språklig samlings litteraturpris og Riksmålsforbundets litteraturpris, noe som gir en pekepinn om forfatterens stilistiske variasjonsevne. Han var dessuten gjennom mange år fast, ukentlig spaltist i VG, og hans liberale holdninger rundt bruk av hasj, har til tider vært omdiskutert. Ingvar Ambjørnsen debuterte med romanen "23-salen" i 1981. "Den siste revejakta" (roman, 1983) førte til en etablering av hans navn blant outsidergrupper; det virkelige gjennombrudd i den store offentligheten skjedde i 1986 med "Hvite niggere", hvor man følger oppveksten til frikeren Erling Haefs. Blant Ambjørnsens mest kjente bøker er blant annet ungdomsbokserien om Pelle og Proffen, flere ganger filmatisert, samt romanene om Elling. Også "Elling"-bøkene er filmatisert, og den første filmen ble Oscar-nominert. Som barnebokforfatter har han nådd langt utover Norges grenser med bøkene om hunden og katten Samson og Roberto. Hans bøker har ikke bare gjort ham til en av Norges mest filmatiserte forfattere, de har også dannet utgangspunkt for en lang rekke vellykkede dramatiseringer som har gått sin seiersgang verden over. Ambjørnsen var Festspilldikter ved Festspillene i Bergen i 2006, som sammenfalt med at han fylte 50 år. Ambjørnsen er gift med den tyske oversetteren Gabriele Haefs, som har gitt hans og mange andre fremtredende norske forfatteres bøker tysk språkdrakt, blant annet Jostein Gaarders. For denne innsats har hun mottatt Willy-Brandt-Prisen, som en heder for sitt arbeid for norsk-tysk forståelse. Larvik kommunestyre vedtok 17. juni 2009 å utnevne Ambjørnsen til æresborger av Larvik. Han er fetter av dramatikeren og forfatteren Bernt Kristian Børresen. Se også. Omtale av filmatiseringen av Døden på Oslo S Moeller. Moeller er en teknikk som benyttes av trommeslagere. Den består av tre slag, det første slaget blir kalt "Whipping stroke" der er gjennom det slaget all kraften skal komme slik at de to andre bare spretter automatisk. Man kan oppnå en ekstrem hurtighet med denne teknikken, sjekk ut folk som Jim Chapin, Steve Smith og Dave Weckl, disse folkene er mestrer på denne teknikken. Nærmest alle de store trommmisene benytter seg av denne eksotiske teknikken. Den ble utviklet og fikk sitt navn gjennom en person med navn Sanford Augustus Moeller. Sanford A. Moeller sin beste elev var den store trommeslageren Jim Chapin, han ga ut en instruksjonsvideo om denn teknikken han kalte "Speed, Power, Control, Endurance", denne er verdt å se hvis man går inn for å lære denne eksotiske teknikken. Ronald Koeman. Ronald Koeman (født 21. mars 1963 i Zaandam) er en nederlandsk tidligere fotballspiller og senere fotballtrener. I løpet av karrieren spilte han for Helpman, GRC, Groningen, Ajax og PSV Eindhoven før han ble hentet til storklubben Barcelona. Etter seks sesonger i spansk toppfotball, hvor han blant annet vant seriemesterskapet fire ganger på rad og Champions League, flyttet han tilbake til Nederland og klubben Feyenoord. Til å være forsvarspiller og midtbanespiller scoret Koeman uvanlig mange mål, både på klubb- og landslag. På 78 kamper for scoret han 14 mål. Han er for øvrig bror av Erwin Koeman, også han fotballspiller med landskamper for Nederland. Classic XI. På FIFA 07, FIFA 08, FIFA 09, FIFA 10 og FIFA 11 er Koeman med på laget, Classic XI. Der er blant annet Zico, Franz Beckenbauer og Hugo Sanchez Gullstikka 2006. Gullstikka 2006, den femte Gullstikka-utdelingen, ble holdt på Sentrum Scene den 1. mars 2007. Verten i år var Jonna Støme. Årets Gullstikka skiller seg fra tidligere år, ved at det er juryen som har plukket ut årets nominasjoner, noe spilldistributørene har gjort tidligere. Gullstikka 2006 byr også på en helt ny kategori, «årets community». Under prisen for «årets community» blir det lagt vekt på kvalitet, design, oppdateringsfrekvens, sprelske påfunn og engasjement. Vinnere og nominasjoner. Gullstikka-vinnerene står i uthevet skrift. Pachelbels kanon. Pachelbels kanon (originalnavn Canon per 3 Violini e Basso, dvs «Kanon for tre fioliner og basso continuo»), også kjent som Kanon i D-dur er den tyske barokk-komponisten Johann Pachelbels mest kjente musikkstykke, og finnes i dag i en rekke opptak, versjoner og bearbeidelser. Pachelbel skrev verket, hans eneste kjente kanon, i 1680-årene, og som originalnavnet antyder er det et stykke kammermusikk som opprinnelig ble skrevet for tre fioliner og basso continuo. Oppbygning. Kanon er en polyfonisk form der flere stemmer spiller samme melodi sekvensielt etter en gitt varighet, for eksempel en kvartnote, en takt etc. Pachelbels kanon er bygd over en ostinat bassfigur over en to takts lang akkordprogresjon: "D – A – h – fiss / G – D – G – A". Sekvensen gjentas 28 ganger – medregnet avslutningstakten – over totalt 57 takter. Akkordskjemaet følges strengt, selv om fra det fra takt 44 skjer en alterasjon på det syvende trinn (ned fra ciss til c). Kanonen etterfølges av en gigue. Pachelbels kanon i dag. Dette musikkstykket har overlevd gjennom århundrene, og har spesielt etter 1970-årene fått en stor utbredelse. Det er i dag velkjent for et stort publikum og er kanskje et av de mest gjenkjente klassiske komposisjoner. Verket har stor betydning innen dagens populærmusikk og fremføres fortsatt ofte; akkordprogresjonen brukes i nær sagt alle musikksjangre. Gullstikka 2005. Gullstikka 2005'", den fjerde Gullstikka-utdelingen, ble holdt på Soria Moria på Torshov i 2006. Registreringsfritak. Registreringsfritak er en spesiell form for resept for å foreskrive et medikament som ikke er godkjent og registrert for vanlig bruk i Norge av. Skjema for legemiddelfritak er et A4 ark der legen må gi spesiell begrunnelse for behov for å benytte et ikke registrert medikament. Det må oppgis relevante symptomer og beskrivelse av tilstanden som skal behandles. Legen påtar seg spesielt ansvar for bivirkninger som kan være ukjent fordi legemiddelet er relativt nytt, eller fordi en alvorlig bivirkningsprofil er årsak til at et eldre medikament ikke er registrert. For utskriving av medikament på registreringsfritak bør legen ha spesiell kunnskap om medikamentet, han bør kjenne pasienten godt og ha god mulighet for å observere medikamentets virkninger på pasienten. Når et legemiddel er nytt går det igjennom testing først på forsøkspersoner, deretter på pasienter på enkelte spesialavdelinger. Relativt ofte vil det for nye medikamenter bli oppdaget bivirkninger som er så alvorlige at videre undersøkelser og forberedelse for markedsføring blir umulig. Da vil ofte flere pågående vitenskapelige undersøkelser med henblikk på godkjenning og registrering bli avbrutt. Stemmefløyte. En stemmefløyte er et stemmeinstrument som hovedsakelig blir brukt ved stemming av strengeinstrumenter. Stemmefløyten består av flere sammenloddete fløyter med innebygde stemmetunger. Hver av disse fløytene angir en tone som instrumentet stemmes etter. Det finnes kromatiske stemmefløyter med tolv toner, men de aller fleste stemmefløyter har like mange toner som det instrumentet de er beregnet for, oftest fire eller seks toner for henholdsvis strykere og gitar. Game over. Game over er et uttrykk for at «spillet er over», brukt i slutten av mange data- og videospill eller når man taper. Omtrent som «the end» i spillverden. Reinøya (Porsanger). Reinøya (kvensk: "Vassa", nordsamisk: "Vasis") er ei øy i Porsanger kommune i Finnmark. Reinøya ligger sørvest for Børselv i Porsangerfjorden. Reinøya er vernet som naturreservat. Øya har en av Nord-Europas største dolomittforekomster. Frimurer-statuttene til William Schaw. Frimurerlosjer eksisterte i Skottland i 1590. Etter indre uenigheter utstedet William Schaw to statutter, og prøvde å få støtte fra Kong Jakob VI av Skottland i å rettsforfølge og forby frimurerlosjer tilhørende «den andre siden». Motparten bestod blant annet av losje St. Mary's Chapel og losjen hvor Patrick Copland av Udoch var stormester i 1590. Første statutt (1598) av William Schaw. Den 28. desember 1598 utstedet William Schaw statuttene for ordineringen av mester-frimurerne i Skottland ("The statutis and ordinanceis to be obseruit be all the maister maissounis within this realme") i egenskap av frimureriets høye beskytter i Skottland ("generall Wardene of the said craft"). Statuttene ble skrevet dagen i forveien sammen med ledere av andre frimurerlosjer, og erklærte Schaw som Skottlands første Stormester. Statuttene inneholder 22 punkter, og innleder med å hylle de Gamle Befalinger ("Old Charges") fra 1390 og 1410 (1), men deres innhold var modifisert, og det ble krevd lydighet overfor vokterne, losjemestrene og diakonene, med krav om økonomisk kompensasjon fra de som brøt lydighetsløftet (2-6). I realiteten var dette en erklæring om at de som året etterpå grunnla Losje Kilwinning i Ayrshire, Skottland, hadde presedens foran Losje St Mary's Chapel i Edinburgh. William Schaws første statutt (1598) Vokteren skulle velges årlig av mestermurerne og lede hver losje ("everie ludge as they ar devidit particularlie") (7). Ingen mester kunne utnevne mer enn 3 lærlinger uten tillatelse fra vokterne, diakonene og de andre mestrene i fylket (shire). Lærlingene var bundet av mesteren i 7 år og ble ikke opptatt som svenn ("brother and fallow in craift") før de hadde tjent mesteren i ytterligere 7 år. Mestrene måtte informere losjene om lærlinger som skulle «bokføres» som medlemmer ("orderlie buikit"), slik at de ankom frimurerlosjens lokale i samme rekkefølge som de var blitt medlemmer (8-12). Ingen mester eller svenn hadde tillatelse til å ankomme en losje, uten seks mestere (inkludert vokteren) og to lærlinger tilstede, og kandidatenes evner og verdighet ble prøvet. Ankomsten til et medlem måtte bokføres, sammen med hans kjennetegn (segl eller monogrammer), navnene på de tilstedeværende og navnene på de som skulle prøve kandidaten ("and the names of the intendaris that salbe chosin to euerie persone") (13). Ingen mester eller lærling skulle arbeide sammen med halv-kvalifiserte murere "(cowans)". Lærlingen fikk bare arbeide etter tillatelse fra mesteren og vokteren. Konflikter mellom brødre ble rapportert til losjene. Frimurere som nektet å akseptere losjenes forslag om løsning på konfliktene, ble ekskluderte ("salbe deprivit of the privilege of thair ludge") og fikk ikke tillatelse til å arbeide der før de godtok løsningen (14-19). Frimurere som ikke ankom møter som de var blitt informerte om ble bøtelagt, og mestrene skulle fortelle forsamlingen om ondsinnede handlinger som en broder hadde begått mot en annen. Pengene fra slike bøter var forbeholdt velgjørende formål (20-22). Selv om det er vanskelig å skille mellom murerlaug og frimureri i statuttene, definerte Losje Kilwinning i 1705 en "cowan" – en ukvalifisert, som en mann «uten ordet», dvs som en mann som ikke var innviet i den esoteriske beretningen om frimureriets «tapte ord». Datoen 28. desember er også interessant. Før reformasjonen møttes byggerne av kapellet til Johannes Døperen i borg-kirken St Giles i Edinburgh i en årlig sammenkomst den 27. desember, og både William Schaws første og andre statutt ble utformet den 27. desember istedenfor den 24. juni som er St. Johannes losjenes høytidsdag. Statuttene ble skrevet inn i bøkene til losjen i Aitchison's Haven den 9. januar 1599 og losjen i Edinburgh den 31. juli 1599, mens en tredje kopi var ment for Kilwinning-losjen. Andre statutt (1599) av William Schaw. De andre statuttene, datert Holyroodhouse, 28. desember 1599 var også resultatet av et møte dagen før. En erklæring til vokteren, diakonen og mestrene i Losjen i Kilwinning sier at Archibald Barclay ankom Edinburgh den 27. desember 1599 i nærvær av voktere og mestere i Losjen av Edinburgh. Han oppførte seg svært ærværdig og forsiktig "(verie honestlie and cairfulle)". Den skotske kongen Jakob VI av Skottland var ikke tilstede, til William Schaw's og mestrenes skuffelse ("be ressone of the absence of his Maiestie out of the toun, and that hair was na maisteris bot the ludge of Edinburgh convenit"). Det var ikke mulig for ham å ankomme "(get sik an satlat ordour as the privileges of the craft requyris) tane at this time)", men Schaw håpet på kongens anerkjennelse på et senere tidspunkt "(we sall get his Maiesties warrand, baith for the authorizing of the ludgeis privileges' and setting penalties for the disobedient)". De nye statuttene inneholder 14 punkter. Vokterne "(the warden within the boundis of Kilwynning, and vtheris placeis subiect to thair lodge)" skulle velges 20. desember i kirken i Kilwinning, ble en sentral losje i Skottland "(as the held and secund ludge of Scotland)", og stormesteren for denne nye jurisdiksjon av Skottland skulle informeres om hvem som ble valgt. (1). Datoen 20. desember var en lokal tradisjon i Kilwinning av ukjent opphav, og losjens møter fant sted på denne dato i alle fall siden 1642, bekreftet av skriftlige møtereferater. Siden 1642 fant losjens møter og banketter ikke sted i kirken i Kilwinning, som var dominert av presbyterianere, mens Schaw var katolikk. Og losjen ble ikke anerkjent av kong Jakob VI av Skottland på grunn av Schaw's død i 1602. Andre losjer i Skottland hadde rett "(the auld and antient liberteis thereof visit and wont of befoir)" til å besøke kirken. Losje Kilwinning skulle alltid være tilstede, og være styrende losje for vokterne og diakonene i distriktene Lanarkshire, Glasgow, Ayr og Carrick (2). «For all fremtid, liksom tidligere» "(in all tyme cuming, as of befoir)" skulle Edinburgh være Skottlands primære losje "(principall ludge in Scotland)", med losje Killwinning som nr 2 – «alltid bestemt av våre gamle skrifter» "(notourlie manifest in our awld antient writtis)" og losje Stirling som nr 3 "(conforme to the auld privileges thairof)". Losje Kilwinning skulle velge seks verdige i andre losjer "(sex of the maist perfyte and worthiest of memorie within, to tak tryall of the qualificatoun of the hall masonis within the boundis forsaid, of thair art, craft, scyance and antient memorie)" under ledelse av losjens vokter og diakon (6). Vokteren og diakonen fra losje Kilwinning kunne ekskludere alle som ikke adlød handlingene og de gamle statutter av «god hukommelse» og alle andre som ikke adlød kirken og losjen (7). Aktene og statuttene til forgjengerne i losje Kilwinning skulle trofast følges, og ingen lærling eller svenn kunne opptas utenfor kirken i Kilwinning. Banketter som ble finansiert av penger fra nye lærlinger og svenner "(fellow crafts)" skulle holdes i losjen (9). Vokteren og diakonen i losje Kilwinning skulle avkreve ed fra mestrene og svennene i andre losjer om verken å ha kontakt med eller arbeide med "cowans" eller deres lærlinger (12). «Uinnvidde» "(cowans)" omfattet også frimurerlosjer i Skottland som ikke anerkjente Schaw's statutter. Ledelsen i losje Kilwinning skulle stadig overprøve hvorvidt lærlinger og svenner i andre frimurerlosjer overholdt «vitenskapens og hukommelsens kunst» "(tak tryall of the art of memorie and science thairof, of euerie fallowe of craft and euerie prenteiss, according to thair vocations)", og dersom de mislyktes "(and in cais that thai have lost any point thairof)" skulle de betale bøter til losje Kilwinning «i henhold til gammel og vanlig praksis i Skottland» "(and that conforme to the common vse and pratik of the commoun logis of this realm)" (13). Schaw's andre statutt hadde også paragrafer adressert til andre losjer enn losjen i Kilwinning: Deres voktere var svar skyldig overfor kirkens presbyterianske domstoler og 1/3 av bøtene for overtredelser skulle overføres losje Kilwinning til veldelige formål. «Lovbrytere» (i andre frimurerlosjer) skulle granskes årlig av vokteren og de seks eldste mestre i losje Kilwinning (4-5). Voktere, diakoner og mestere i losje Kilwinning skulle utvelge skribenter som skrev dokumenter og nedtegnelser i andre frimurerlosjer (8). Ved sin ankomst i losje Kilwinning måtte medlemmer av andre losjer betale £10 for banketter og mat og presentere hansker verd 10 shilling til mestrene, mens lærlinger skulle betale £6 for banketten. Ingen svenn hadde adgang uten å bevise sin kunnskap om «vitenskapens og hukommelsens kunst» "(without any sufficient essay and pruife of memorie and art of craft)" overfor vokteren, diakonen og mestrene (10-11), som var utnevnte av Schaw for å «opprettholde rettferdighet og gammel orden» "(equitie iustice and antient ordour)" (14). Alf Gotlin Strøm. Alf Gotlin Strøm (født 28. februar 1922) er en norsk komponist. Han har komponert til sammen 1600 verker og melodier, deriblant fire symfonier og 40 marsjer. Hans første komposisjon, idrettsmarsjen "Skiløperen", skrev han som tolvåring. Denne ble senere spilt under Holmenkollrennene. Han skrev også egne marsjer i dåpsgaver til prinsesse Märtha Louise og kronprins Haakon, samt en i bryllupsgave til kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit. Etter en oppvekst preget av musikk og sang studerte Alf Gotlin Strøm musikk og komposisjon. Deretter jobbet han i sju år som musikklærer på musikkskolen i Trondheim. I 1940 ble han ansatt som postbud, og drev deretter kun med musikk på deltid. I 1961 skrev han "Postsuiten" for orkester. Som musiker ledet han i flere år en dansemusikk-trio med trekkspill, bass og gitar. Han spiller de fleste instrumenter, men først og fremst mandolin. I 1960 startet han Oslo mandolinorkester, som fortsatt eksisterer. Gotlin Strøm komponerer mye til eksisterende tekster, og har tonesatt dikt av blant andre Tor Jonsson, Arild Wikan og Eyvind Skeie. Reinøykalven. Reinøykalven (nordsamisk: "Uhca Reaidná") er ei ubebodd øy i Måsøy kommune i Finnmark. Øya ligger i Rolvsøysundet, like nord for Reinøya. Reinøykalven er et fuglefjell, og er vernet som naturreservat. På øya hekker storskarv, toppskarv, ærfugl, gråmåke, svartbak og teist. Gullstikka 2002. Gullstikka 2002 ble arrangert i 2003 og var første gang Gullstikka-utdelingen ble avholdt. Petronas Towers. 200px Petronas Towers (også kalt Petronas Twin Towers) er to tvillingtårn i Kuala Lumpur i Malaysia. Tårnene var verdens høyeste bygninger da de sto ferdige i 1998, og beholdt denne statusen frem til 2004. Bygningen ble konstruert av arkitekten César Pelli og har 88 etasjer. Bygningene er 403 meter høye (med antenner er høyden 452 meter). Mahatma. Mahatma er en indisk ærestittel som betyr stor sjel. Maha=stor, atma=sjel. Mohandas Gandhi ble f.eks kalt Mahatma Gandhi. Gullstikka 2003. Gullstikka 2003 ble avholdt 18. mars 2004 på Sentrum Scene. Det var andre gang Gullstikka blir avholdt. Vinnere og nominasjoner. Gullstikka-vinnerene står i uthevet skrift. Gjesværstappan. GjesværstappanGjesværstappan (også kalt bare Stappan nordsamisk "stoappo") er ei øygruppe i Nordkapp kommune i Finnmark. Øyene ligger nord for fiskeværet Gjesvær på Magerøya. Nordfra er de tre største øyene Storstappen (høyeste punkt 283 moh) med halvøya Stauren, Kjerkestappen (høyeste punkt 166 moh) og Bukkstappen (høyeste punkt 92 moh). Til sammen har de tre øyene et areal på ca 1,6 km². Øyene er fuglefjell, og de er vernet som naturreservat. Gjesværstappan har Norges største sjøfuglkoloni. Blant annet har øyene en stor koloni av lundefugl og den nordligste havsulekolonien i Norge. Også alke, krykkje, skarv, lomvi, havhest og havsvale hekker i Gjesværstappan. Roenberg. Roenberg er et norsk regissørteam som består av barndomskameratene Joachim Rønning og Espen Sandberg fra Sandefjord. Roenberg ble etablert som selskap i 1993 og er særlig kjent for sine mange reklamefilmer. Arbeid. Rønning og Sandberg gikk sammen på filmskolen i Stockholm fra 1992 til 1994. Siden har de produsert og regissert en rekke filmer i flere land, blant annet reklamefilmer for Solo, Statoil, Nokia og Budweiser. I 2006 debuterte de som spillefilmregissører med westernkomedien Bandidas der Penelope Cruz og Salma Hayek spiller hovedrollene. Filmen fikk lunken mottakelse i Norge, men var blant de mest populære filmene i Spania og Frankrike. Regissørteamet forbereder nå en storfilm om den norske krigshelten Max Manus. Joachim Rønning og Espen Sandberg samarbeider tett om både planlegging, regi og klipping når de oversetter manusforfatternes ideer til film. Likevel er ofte Rønning hovedansvarlig for storyboard og det visuelle, mens Sandberg i deler av prosessen særlig tar seg av casting og skuespillerregi. Thomas Woolner. Kopi av en statue av Sir Stamford Raffles av Woolner, reist på det sted hvor han først gikk i land på Singapore. Thomas Woolner (født 17. desember 1825, død 7. oktober 1892) var en engelsk skulptør og poet, og medlem i Det pre-rafaelittiske broderskap. Woolner ble født i Hadleigh i Suffolk. Han gikk i lære hos billedhoggeren William Behnes, og fra 1843 stilte han ut sine verker i Det engelsk kunstakademiet (Royal Academy). Hans klassiske tilbøyeligheter var problematisk å forsone med den pre-rafaelittiske middelalderen, men hans egen overbevisning om at kunsten var grunnlagt på omfattende studier av naturen var sammenfallende med gruppens mål. Woolner var således en av de opprinnelige grunnleggerne av Broderskapet. Han skaffet seg et navn som en kraftfull billedhogger av portrettbyster og medaljonger, men uten at han klarte å skaffe seg nok inntekter til at han kunne leve av sin kunst. Han var tvunget til å emigrere til Australia for en periode, men kom til slutt tilbake til England og etablerte seg selv som både som billedhogger og som kunstforhandler. Hans opphold i Australia hadde uansett hjulpet ham å til å skaffe seg oppdrag der og andre steder for statuer av helter av Det britiske imperiet som Kaptein Cook og Sir Stamford Raffles. Hans mest betydningsfulle og komplekse arbeid er sannsynligvis "Civilisation" og "Virgilia". Disse to demonstrerte hans forsøk på å uttrykke spenningen mellom den statiske steinen og det dynamiske begjær som figurene representerte. Woolner ble valgt inn i Kunstakademiet i 1875 og tjenestegjorde som professor i skulptur fra 1877 og til 1879. Hans senere fortellende verk, "Pygmalion", "Silenus" og "Tiresius" forsaket pre-rafaelismen til fordel for en ofte erotisert klassisisme. Woolner var en nær venn av Alfred Tennyson som han bidro til å gi scenariet for dennes dikt "Enoch Arden". Hans spekulasjoner om den menneskelige anatomi imponerte Charles Darwin som navnga deler av det menneskelige øret for «Woolnerian Tip» etter et trekk i Woolners skulptur "Puck". Thomas Woolner døde brått av slag i 1892 da han var 67 år gammel. Rypefjord. Rypefjord er et tettsted i Hammerfest kommune i Finnmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Rypefjorden, på vestsiden av Kvaløya, omtrent 2 kilometer sør for Hammerfest by og kan regnes som en forstad til byen. Riksvei 94 går gjennom Rypefjord. Tidligere var Rypefjord sentrum i Sørøysund kommune. Hammerfestsangen. «Hammerfestsangen» er en sang til og om byen Hammerfest i Finnmark. Teksten er skrevet av Cornelius Moe, melodien er av E. Lund Hansen. Sangen brukes som fellessang under diverse arrangementer, både kommunale og ikke-kommunale. Teksten. "Hammerfest, byen vår, gamle, gode venn og felle! "Som du står der, traust ved fjellet, våre hjerter mot deg slår. "Hør! Det suser inn fra Vågen. Kjenn den friske uværsblest! "Det er havets hymne, til deg, Hammerfest. "Havet ved din stuedør, det er det som lykken bringer. "Gir oss håpets lyse vinger, gjennom gråværs tunge slør. "Kvasse motorsmell der ute, ishavsskuten svinger opp, "Runder nettopp Fuglenes med flagg i topp. "Havet er din moderbarm, det deg favner, fyller, nærer. "Se, hvor fiskeskøyten skjærer, vågen med sin dyre farm. "Og i sommerbris og solglans, glider inn så mang en gjest, "Hammerfest, byen vår, kranset av de lyse skinner. "Som små streif av sol de skinner, fra de unge, glade år. "Husker du om sommernatten? Bål fra salen, trekkspillklang. "Sankthansfest helt opp på Tyven, solskinn, sang. "Hammerfest, du er vår, byen som vi aldri glemmer. "Som vi dypt i hjertet gjemmer, hvor vi enn i verden går. "La oss slå om den en kjede, skape fremgang, gode kår. "Gi den styrke, skjønnhet, glede, byen vår. Joachim Peiper. Joachim «Jochen» Peiper (født 30. januar 1915 i Wilmersdorf, Berlin, drept 13. juli 1976 i Traves i Haute-Saône i Frankrike) var en tysk offiser og krigsforbryter. Han ble myrdet i Frankrike i 1976 da huset ble angrepet med Molotovcocktails. Bakgrunn. Peiper var fra en familie innen dannelsesborgerskapet i Schlesien. Faren, "hauptmann" Waldemar Peiper i Den keiserlige hæren, hadde tjenestegjort under erobringen av Tysk Østafrika. Faren ble dekorert i 1904, og ble såret flere gangen, samt smittet av malaria. Da første verdenskrig brøt ut, vendte faren tilbake til aktiv tjeneste, og ble sendt til Tyrkia, men hjerteproblemer som følge av malaria gjorde at han ble dimittert allerede i 1915. Faren sluttet seg etter krigen til frikorps i Schlesien og tok del i å slå ned oppstanden i Øvre Schlesien 1919–1921. Joachim Peiper gjennomførte en normal skolegang ved "Goethe Oberrealschule", men fikk ikke gode nok karakterer til å komme inn på universitet eller teknisk høyskole I 1926 gikk han sammen med broren Horst inn i speiderbevegelsen, og det var her han fattet interesse for en militær karriere. Inn i nasjonalsosialistiske organisasjoner. På Peipers 18 års dag ble Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler, og samme året gikk han sammen med broren Horst inn i Hitlerjugend, før dette ble obligatorisk. Han ønsket å bli tatt opp i kavaleri-divisjonen "Reiterregiment 4" («Rytterregiment 4») i Reichswehr og for å få kunnskap om hester, fulgte han rådet fra familievennen, general Walter von Reichenau, og gikk 12. oktober 1933 inn i 7. SS Reiterstandarte. 23. januar 1934 ble han utnevnt til "SS-Mann" med SS-nummer. Under de 6. rikspartidagene i Nürnberg i 1943, Rikspartidag for enhet og styrke, ble han utnevnt til "SS-Sturmmann". Samme år ble Heinrich Himmler oppmerksom på ham, og overtalte han til å slutte seg til SS-Verfügungstruppe. Han skrev i sin rapport for 1935: «Som følge av en personlig formaning fra Reichsführer-SS, Himmler, har jeg besluttet å arbeide for en karriere som en aktiv, høyere SS-offiser». Peiper ble imidlertid aldri medlem av NSDAP og den offisielle listen for alle mitre og øvre offiserer "SS-Dienstalterslisten" nevner ikke Peiper. Militær utdannelse. Noen måneder senere vurderte Peiper å slutte skolen før de avsluttende eksamenene. I januar 1935 ble han sendt til en leir for Hitlerjugend, SA og SS-medlemmer ved Jüterbog, i tilknytning til Tysklands største leir for hæren og artilleriskole. Peiper sluttet seg til et kurs som hadde begynt i november året før, tydeligvis med assistanse fra Himmler og Sepp Dietrich. Etter gjennomført kurs ble han utnevnt til "SS-Unterscharführer", noe som satte ham i en posisjon for utnevnelse til høyere grader innen SS. Offiser. 24. april 1935 begynte Peiper på den nyetablerte "SS-Junkerschule Bad Tölz" i Braunschweig under ledelse av Paul Hausser. Peiper skrev senere at skolens målsetting var opplæring av offiserer til hæren, og ikke til SS-kontorer. Peiper avla SS-eden i november 1935 og avsluttet utdannelsen ved "Junkerschule" i januar 1936. I februar og mars samme år fikk han ytterligere utdannelse i Dachau konsentrasjonsleir som ble voktet av "SS-Totenkopf-Verbände". 20. april samme år ble han utnevnt til "SS-Untersturmführer" og etter en kort permisjon meldte han seg til tjeneste ved Leibstandarte-SS Adolf Hitler under Sepp Dietrichs kommando og var den denne fram til juni 1938. 4. juli 1938 ble Peiper utnevnt till en administrativ stilling som adjutant til Heinrich Himmler, under Karl Wolffs kommando. Himmler anså dette for å være en nødvendig erfaring for en lovende offiser som ønsket avansement. Peiper arbeidet på Himmlers forværelse i "SS-Hauptamt" i Prinz-Albrecht-Straße. Som en del av Himmlers stab kom han tett innpå en rekke høye SS-offiserer og ble en av Himmlers favorittadjutanter. Peiper tjenestegjorde senere ved Himmlers personlige stab, og fulgte ham blant annet på statsbesøk til Italia. Fronttjeneste. Ved krigsutbruddet og fram til 1941 var han fortsatt Himmlers adjutant, bortsett fra en periode da han hadde felttjeneste under Slaget om Frankrike. Peiper arbeidet seg deretter opp i hierarkiet i sin divisjon Leibstandarte-SS Adolf Hitler og ble 1944 sjef for dets panserregiment. Han tjenestegjorde på Østfronten, hvor han blant annet i februar/mars 1943 deltok i Det tredje slaget om Kharkov og senere samme sommer i Slaget ved Kursk. Bovesmassakren. Etter det siste slaget ved Kharkov ble Leibstandarte-SS Adolf Hitler i to måneder satt inn mot partisaner i Italia og i avvæpningen av de italienske styrkene etter at Italia hadde undertegnet våpenhvile med de allierte 8. september 1943. I den lille byen Boves i Piemonte ble 19. september 1943 ble 22 menn drept da de forsøkte å flykte etter at tyske soldater hadde satt fyr på mer enn 350 hus etter at italienske partisaner hadde tatt to av Peipers menn til fange. Malmedymassakren. Peiper er mest kjent for sin deltagelse i Malmedymassakren på amerikanske krigsfanger under Ardenneroffensiven i desember 1944. Krigsforbrytersak. Etter krigen ble han stilt for retten i den såkalte Malmédy-prosessen og dømt til døden for krigsforbrytelser. Straffen ble senere omgjort til fengsel på livstid, men han ble likevel løslatt i 1956 etter 11 år i fengsel. Etter soning. Restene etter Peipers hus i Traves, Frankrike HIAG hadde hjulpet Pipers hustru å få arbeid i nærheten av Landsberg fengsel, mens de arbeidet for at Peiper skulle bli løslatt. En forutsetning for løslatelse var at han kunne dokumentere at han hadde et arbeid. Ved hjelp av tidligere SS-kolleger fikk han en stilling ved hos bilfabrikanten Porsche. Etter at han ble løslatt fra Landsberg fengsel opprettholdt han kontakten med sine tidligere kolleger i SS, men unngikk å ha åpen kontakt med HIAG og sammenslutningen for mottakere av ridderkorset, men deltok på begravelsene av flere av deres kjente medlemmer, som Kurt Meyer, Sepp Dietrich og Paul Hausser. I 1972 flyttet Peiper til Traves, Haute-Saône i Frankrike og levde av som oversetter av engelskspråklige bøker om militære emner til tysk under pseudonymet "Rainer Buschmann". Etter å ha mottatt dødstrusler, sendte han sin ektefelle tilbake til Tyskland, men ble selv igjen i Frankrike. Drapet. Han ble drept natten til 14. juli 1976 etter at boligen hans ble satt da huset ble angrepet med Molotovcocktails. Drapet ble aldri oppklart. Norwegian Air Shuttles destinasjoner. Oversikt over land Norwegian flyr til Norwegian Air Shuttles destinasjoner er en oversikt over alle destinasjoner hvor flyselskapet Norwegian tilbyr forbindelser med rutefly. Enkelte av destinasjonene trafikkeres bare i turistsesongene. Storbyer som Paris (Orly), Amsterdam (Schiphol), Barcelona og Roma (Fiumicino) har én daglig forbindelse hver fra Oslo og København, mens Berlin (Schönefeld) betjenes 2 ganger daglig fra Oslo samt 3 ganger i uka direkte fra Bergen og Stavanger. London (Gatwick) betjenes med 3 daglige forbindelser hver fra Oslo, København og Stockholm (Arlanda), samt daglige forbindelser fra Bergen, Stavanger og Helsingfors. Trondheim og Ålesund har 2-3 ukentlige forbindelser hver til London. Norwegian tilbyr ruteflyvninger til utvalgte flyplasser og destinasjoner i Europa, samt to destinasjoner i Nord-Afrika og fire i Asia. Fra Oslo til København og Stockholm har selskapet henholdsvis 5 og 9 daglige forbindelser. Ruten mellom Stockholm og København har 5 daglige forbindelser. På rutene mellom Oslo og Stockholm (Arlanda) er Wifi inkludert. Selskapet tilbyr også innenriksflyvninger i Norge, i Sverige (fra Stockholm til Göteborg, Malmö, Luleå, Umeå og Visby (Gotland)), og i Danmark (fra København til Karup og Aalborg). Fra april 2011 tilbys også innenriksflyvninger i Finland (Ivalo, Kittila, Oulu og Rovaniemi) som en del av selskapets operasjoner fra basen i Helsingfors. Se også. Norwegian Air Shuttle Arabiske tall. Arabiske tall, også kjent som hindu-arabiske tall eller indo-arabiske tall, er den vanligste symbolske representasjon av tall i verden. De er regnet som en av de viktigste utviklinger i matematikken, og stammer opprinnelig fra India, og spredde seg derfra, via Midt-Østen, til Europa. Øst-arabiske tall. Øst-arabiske tall er de ti tallene i desimaltallsystemet representert med symbolene ۱ ۲ ۳ ٤ ٥ ٦ ٧ ۸ ۹ ٠. Sammen med arabisk skrift brukes både de øst-arabiske tallene og de arabiske tallene 1 2 3 4 5 6 7 8 9 0, og hvilke tall som brukes varierer geografisk. Grovt sett er de øst-arabiske tallene mer utbredt i østre deler av Midtøsten, for eksempel i Irak. Tallsettet som brukes sammen med farsi (hovedspråket i Iran) er nesten identisk til tallrekken som brukes sammen med arabisk, men tallene 4, 5 og 6 har forskjellig form. Siden både de øst-arabiske tallene og de arabiske tallene bygger på det samme tallsystemet er det bare symbolene som er forskjellige. Begge er representasjoner av desimaltallsystemet som stammer fra India. De øst-arabiske tallene skrives akkurat som de arabiske tallene med det det mest signifikante sifferet lengst til venstre, uavhengig av om de brukes i tekst som går fra venstre til høyre eller høyre til venstre. Dette innebærer at når man skriver fra høyre til venstre starter man med det minst signifikante sifferet. For en leser vant med å lese fra venstre til høyre kan det derfor oppleves som om tallene i arabisk skrift går «mot skriveretningen» fordi det minst signifikante sifferet kommer først når man leser fra høyre til venstre. Når vi på norsk i stedet for «tjue-en» sier «en-og-tjue» starter vi tilsvarende med det minst signifikante sifferet. Tallet «21» blir «٢١» når det skrives med øst-arabiske tall (uavhengig av skriveretningen). Persisk (farsi) og urdu bruker en noe modifisert utgave av denne tallrekken (۱ ۲ ۳ ۴ ۵ ۶ ۷ ۸ ۹ ۰). Gullstikka 2004. Gullstikka 2004 ble avholdt i 2005 og den tredje Gullstikka-utdelingen. Vinnere og nominasjoner. Gullstikka-vinnerene står i uthevet skrift. Kokfesk & Ballade. "Kokfesk & Ballade" er det første albumet til Trygve Hoff. Albumet ble produsert av Tore Syvertsen og utgitt i 1979. Gjensyn med Brideshead. "Gjensyn med Brideshead" ("Brideshead Revisited"), britisk roman av Evelyn Waugh fra 1945. Romanen handler om hvordan verdenskrigen forandret den engelske overklassen. Handlingen kretser rundt kaptein Charles Ryder som under andre verdenskrig vender tilbake til det storslagne engelske slottet "Brideshead", der han tilbrakte mye tid i sin ungdom, og om hans minner fra den tiden. Ryder er protagonisten i fortellingen. Handlingen strekker seg tilbake til 20-tallet, og fram til 1945. Tematikken er katolisisme, alkoholmisbruk, overklasse og homofili. Det ble også laget en TV-serie i 1981, regissert av Charles Sturridge og Michael Lindsay-Hogg. TV-serien. Slottet Howard som var kulisse for TV-serien TV-serien fikk mange priser og ble enormt populær over hele verden. Blant annet fikk Anthony Andrews en Golden Globe for sin skuespillerprestasjon som den dypt ulykkelige Lord Sebastian Fyle. Laurence Olivier fikk en Emmy for sin rolle som den døende Lord Marchmain. Serien har blitt kåret til Englands beste TV-serie noensinne. Serien gjorde det engelske slottet Castle Howard, der mye av serien ble spilt inn, verdensberømt og til et svært populært turistmål. Forholdet mellom Charles Ryder og Sebastian Fyle. Kunstneren Charles Ryder og den alkoholiserte Sebastian Fyle blir venner da de starter på Universitetet i Oxford. Forholdet mellom dem er nært, og det antydes at de kan ha et homofilt forhold. Det blir fortsatt debattert omkring hvorvidt deres romantiske forhold var platonisk eller ei. Selbjørn. Selbjørn er den nest største og sørligste øya i Austevoll kommune i Hordaland. Den har et flateinnhold på 25 km², og det høyeste punktet er Kongsfjellet, med 185 moh. Sør for øya ligger Selbjørnsfjorden, som skiller Austevoll og Fitjar kommuner. Fram til 1964 hørte sørøstsida av Selbjørn til Fitjar kommune, mens nordsida var en del av Austevoll. Det største stedet på øya er tettstedet Bekkjarvik, som er et gammelt handelssted med gjestgiveri. Andre bygder er Salthella, Rabben, Grasdal og Gauksheim. Selbjørn har bruforbindelse fra Bekkjarvik til resten av Austevoll gjennom Riksvei 546, som går via Selbjørnsbrua over Bekkjarviksundet til Huftarøy. Fra Bekkjarvik går også Fv150 sørover til Gauksheim, mens Fv151 følger nordsida av øya vestover til Salthella og videre over Stolmabrua over Stolmesund til naboøya Stolmen. Navnet Selbjørn. Tidligere navn på øya er "Salbjorn" i Snorre-Edda og Fornmannasoger. I 1567 ble navnet skrevet "Søldbiønn" og i 1723 "Sælbiørn". En mener at navnet kanskje er et tabunavn, og at navnet tidligere kan ha hatt et annet dyrenavn. Fiskere skulle for eksempel ikke nevne ordet «katt» når de var ute på havet, og de kunne i stedet si «klodyret» eller «Salens bjørn», ettersom katta hørte til salen eller stua. Om Selbjørn en gang ble kalt noe med katt, så skulle ikke navnet nevnes. Metal Rock Fest. Metal Rock Fest er en norsk heavy metal-festival. Festivalen vil bli arrangert for første gang 15-16. august 2008 i Lillehammer. Metal Rock Fest er det nye festivalen til arrangørene av fjorårets Notodden-festival Metal Heart Festival, som trakk mange kjente metal-band. Noen av de største bandene som er booket til festivalen er Twisted Sister, Evergrey, My Dying Bride, White Lion og Opeth. Se Metal Rock Fest 2008 for full liste. Hole in the Sky 2007. Hole in the Sky-festivalen ble arrangert på Garage og USF Verftet i Bergen for åttende gang i 2007. Walton Goggins. Walton Sanders Goggins, Jr. (født 10. november 1971 i Alabama og oppvokst i Lithia Springs i Georgia) er en amerikansk skuespiller, best kjent som kriminalbetjent Shane Vendrell i politi-drama-serien "The Shield". I 2001 produserte og spilte han i kortfilmen "The Accountant" som vant Oscar for «beste live-action kortfilm» under den 74. Oscar-utdelingen. Bartholomäus Ziegenbalg. Stålstikk fra en misjonsberetning fra 1715 Bartholomäus Ziegenbalg (født 1682 i Pulsnitz i Oberlausitz i Tyskland, død 1719 i Trankebar i India) var en tysk luthersk misjonær i dansk tjeneste. Han ble i 1706 den første protestantiske misjonær i India da han ankom den dansk-norske kolonien Trankebar. Levned. Bartholomäus Ziegenbalg var sønn av en kornhandler i den saksiske byen Pulsnitz. Han begynte sin gymnasutdannelse i 1694 i Görlitz, og vekslet i 1702 over til et gymnas i Berlin. Fra 1703 studerte han teologi i Halle, under den ledende tyske protestantiske teolog, pietist og pedagog August Hermann Francke. Han ble rekruttert til misjonsoppgaven i India av kong Frederik IV av Danmark. Kongen hadde forgjeves forsøkt å finne dansker til oppgaven, men den danske lutherske kirke mente at det var formastelig å drive misjon i folkeslag som de etter son teologiske forståelse anså som å ha hørt evangeliet på apostolisk tid men avvist det. Ziegenbalg hadde en helt annen innstilling. Selv om han og hans assistent, Heinrich Plütschau, en annen tysk pietist fra Halle-kretsen, kom på kongens bud og oppdrag den 9. juli 1706, måtte han arbeide under stor motstand fra Det danske Ostindiske kompani, som i likhet med øvrige handelskompanier mente at det ville være best for fortjenesten å unnlate seg å risikere den strid som kunne medfølge å blande seg i den lokale kultur og religion. I en kort periode ble han til og med fengslet av kolonimakten for sitt misjonsarbeide. Ziegenbalg forsøkte å skape en kristendom i indisk drakt, og grunnla en indisk evangelisk luthersk menighet i Trankebar i 1707. Men han måtte for overhodet å få arbeidsmuligheter la seg presse til å kle seg europeisk (og bruke parykk!). Det ble bygget kirke i en indisk preget arkitektur. Hans virke strakte seg også ut over Trankebars grenser, og han hadde relativt stort gehør blant tamilene, hvis språk han hadde lært seg og benyttet i sin forkynnelse. Tamilene utgjorde den helt dominerende befolkningsandel i og rundt Trankebar. Han hadde også oversatt Det nye testamente til tamil, likeså store deler av Det gamle testamente. Hans NT-oversettelse ble den første bok som ble trykket på tamil overhodet, i 1715. Denne oversettelsen, noe revidert av hans etterfølger Johann Philipp Fabricius, er fremdeles i bruk i noen tamilske menigheter. Ziegenbalgs arbeide ble etterhvert forsterket av flere misjonærer, og man ordinerte også tamiler til prestetjeneste. Ziegenbalg engasjerte seg også på det sosiale område, blant annet ved å grunnlegge et barnehjem og en skole. Han døde i 1719 en alder av bare 36 år, noe som tilskrives at han drev seg selv meget hardt til tross for sin noe sykelige disposisjon og det vanskelige og uvante klimaet. Litteratur. Ziegenbalg, Bartholomæus Ziegenbalg, Bartholomæus Ziegenbalg, Bartholomæus Ziegenbalg, Bartholomæus Ziegenbalg, Bartholomæus Benito Martinez (skuespiller). Benito James Martinez (født 28. juni 1971) er en guatemalansk skuespiller, utdannet ved Hollywood High School Performing Arts Center. Benito Martinez har gitt stemmen til Coyote Smith i spillet "Killer7" og en rekke figurer i "Age of Empires III". Han har også spilt kriminell i filmen "Firefly" og boksemanager i "Million Dollar Baby" i tillegg til Brett i "Saw". Han er best kjent som politisjef/byrådsmedlem David Aceveda i politi-drama-serien "The Shield". Eksterne lenker. Martinez, Benito Carl Weathers. Carl Weathers (født 14. januar 1948 i New Orleans i Louisiana) er en amerikansk skuespiller. Som ung gikk han på San Diego State University, hvor han gjorde en stor suksess som amerikansk fotballspiller for Oakland Raiders. Han la opp som fotballspiller i 1974, før han prøvde seg som skuespiller i 1975. Han spilte i noen småroller, før han slo gjennom i 1976 som bokseren Apollo Creed i "Rocky". Denne rollen spilte han igjen i "Rocky II", "Rocky III" og "Rocky IV". I 1987 spilte han igjen i en suksessrik rolle som Dillon i filmen "Predator" med Arnold Schwarzenegger. Carl Weathers spilte også smårollene Chubbs Peterson i de to Adam Sandler-filmene "Little Nicky" og "Happy Gilmore". I 2003 og 2007 gjestet han "The Shield" som kriminalbetjent Vic Mackeys tidligere partner som hadde blitt tvunget til tidlig pensjon. Han har også stemmen til Captain Edwards i den nye animasjonsserien '. Wii Sports. "Wii Sports" er et Gullstikka-belønnet videospill produsert av Nintendo til Wii. Spillet var lanseringstittel til Wii, og er inkludert i pakken når man kjøper spillkonsollen i alle territorier unntatt Japan. "Wii Sports" er en samling av fem sportsspill (tennis, baseball, bowling, golf og boksing), der alle spillene er designet for å demonstrere bevegelsessensoren i Wii-kontrolleren. Spillerne skal bruke håndkontrolleren for å etterligne bevegelser man gjør i den ekte sporten, slik som å svinge med tennisracketen. Reglene for hvert av spillene er gjort enklere enn i virkeligheten, slik at spillet skal være lett å sette seg inn i for alle aldersgrupper. "Wii Sports" er en del av en spillserie til Nintendos Wii. Denne serien inkluderer "Wii Play", samt de kommende spillene "Wii Music" og "Wii Health Pack". Bruken av Miier. "Wii Sports" og "Wii Play" er de første spillene som tar i bruk Wii-ens Mii Channel, noe som gjør at spillerne kan lage sine egne figurer som kan importeres til spillet og fungerer som lagringsprofiler. Hovedspill. Etter hvert spill får spilleren tildelt dyktighetspoeng etter hvor godt spillet ble gjennomført. Hvis en spiller presterer å nå 1000 poeng i en spesiell sport, blir man ansett som profesjonell, og får gjerne kosmetiske endringer i spillet (en profesjonell bowlingspiller får stjerner på bowlingballen sin). En Mii som nylig har blitt pro får en beskjed om dette i Wiiens postboks. Man får ikke tildelt dyktighetspoeng hvis man spiller flere spillere i baseball og boksing. I tennis får man kun dyktighetspoeng hvis man spiller alene eller to stykker på samme lag. Treningsmodus. Treningsmodus inneholder variasjoner av de tidligere nevnet sportsspillene, og har andre mål enn de vanlige modusene. Hver av de fem sportene begynner med en treningsøvelse tilgjengelig. Når man spiller den første modusen i en sport, låser man opp de neste modusene. Hvis en spiller får høy nok poengsum får man bronse, sølv, gull eller platinamedaljer. Hvis man får en medalje eller en ny beste poengsum, får man beskjed i Wiiens postboks. Fitness-modus. Fitness-modus inneholder en treningssesjon man må gjennom, der man på slutten får utregnet en «fitness-alder» fra 20 til 80, beregnet ut ifra hvordan man gjorde det i spillet. Man kan kun ta denne testen en gang om dagen per profil, og får ut en graf over hvordan man gjør det i testen igjennom tiden. Man får også beskjed om dagens resultat i Wiiens postboks. Libuše Šafránková. Libuše Šafránková (født 7. juni 1953 i Brno, Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk skuespillerinne. Hun gikk på konservatoriet i Brno frem til 1971. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd 20 år gammel med hovedrollen i filmen "Tre nøtter til Askepott" i 1973. Hun spilte også "Klára" i den kritikerroste filmen "Kolya" ("Kolja") fra 1996, en film som året etter vant Oscar for beste fremmedspråklige film. I 2008 mottok hun prisen "Hvězda mého srdce" (Mitt hjertes stjerne), tildelt av Česká televize (Tsjekkisk fjernsyn). Šafránková er gift med skuespilleren Josef Abrhám. Produkt (økonomi). I økonomi og markedsføring, er et produkt hva som helst som kan bli tilbydd for salg gjennom markeder. I samfunnsøkonomi brukes ofte det beslektede begrepet gode som en samlebetegnelse for varer og tjenester. Produkter kan være henholdsvis fysiske produkt, eller immaterielle produkt (tjenester o.l.) Venturi. Venturi er en fransk bilprodusent. Venturi spesialiserte seg tidligere på sportsbiler og var egentlig planlagt til å være det franske svaret på Ferrari. Bilene skulle kjempe mot Ferrari, Porsche og Bugatti Sportsbilproduksjonen var mellom 1984 til midt på 1990-tallet. Deres mest kjente bilmodeller er Venturi Atlantique-serien, en sportscoupe med omtrent 250 hestekrefter. Bilprodusenten produserte også biler til profesjonelle løp, blant annet til 24-timersløpet på Le Mans. De lagde også understell til Formel 1-biler. Løpsbilen deres var basert på Atlantique-modellene, og ble navngitt "400 GTR" I 2001 kjøpte "Gildo Pallanca Pastor", en monegask og millionær, opp Venturi og endret produksjonen fra sportsbiler til elektriske biler. Liste over innsjøer i Nordland. Liste over innsjøer i Nordland er innsjøer og deler av innsjøer som ligger innenfor grensene til Nordland fylke. Dersom innsjøen ligger i flere kommuner er den kommunen som tilregnes størstedelen oppført først. Nordland Sundsli. Sundslia er en gård 3 mil sør-øst for Bleikvasslia, ca. 7 km fra vegenden og ca. 1 mil nord for svenskegrensen. Tilknyttet gården er også Granheim-eiendommen, det er også flere hyttefelt tilknyttet gården. Den ligger også nært et lokalt fiskeoppdrettsanlegg, og nært turistattraksjonen Storfurua. Feltmarkedsføring. Feltmarkedsføring eller Field marketing er reklamevirksomhet som baserer seg på å markedsføre produkter og tjenester fra person til person ute i feltet der forbrukeren befinner seg. Feltmarkedsføring skiller seg som markedsføringsform ved at mennesket er mediet. Virksomheten kalles også ofte for geriljamarkedsføring. Johanne Nilsdatter. Johanne Nilsdatter (?-1695) fra Kvæfjord i Sør-Troms fikk dødsdom for trolldomsutøvelse i 1695, og er den siste det er dokumentert ble dømt og henrettet for hekseri i Norge. Dette skjedde på Borkenes i Kvæfjord. Da etter at flere såkalte prominente personer fra området hadde omkommet på havet i uvær. Ifølge den lokale domstolen var denne tragedien Johanne Nilsdatters verk. Ludvig den tyske. Ludvig den tyske (født 804, død 876 i Frankfurt am Main), var den første konge i Østfrankerriket, fra 843. Fra 870 var han også konge i Lothringen. Han var tredje sønn av Ludvig den fromme og hans første gemalinne Irmengard. Fikk i 817 Bayern og de østlige områder, men ble opprørt da hans områder ble redusert i delingene av området i 829, 832 og 839. Ludvig den tyske gikk mot sin far, Ludvig den fromme, og allierte seg etter farens død med sin bror Karl den skallete mot Lothar den første. I slaget ved Fontenay i 841 slo de Lothar og tvang ham til forlik i Verdun i 843. Ved forliket vant han landet på høyre side av Rhinen, med unntak av Friesland, og på venstre bredd de tre bispedømmene Mainz, Worms og Speyer. Han kjempet mot det som i dag kalles Böhmen og Mähren, samt mot normannerne. Etter Lothar den andres død overtok han 22. januar 870 den østlige del av Lothringen ved delingsoverenskomsten i Werfen. Han og hans gemalinne Hemma etterlot seg tre sønner og tre døtre. Av de tre sønnene lot han i 865 sin sønn Karloman overta styret over Bayern, mens Karl den tyske og Ludvig den unge fikk Franken øg Sachsen. I 870 fikk han Köln og Trier ved overenskomsten i Mersen. Med dette var grunnlaget lagt for det tyske rike. Han regnes for å ha vært en sterk hersker, støttet av kirken. Ludvig den tyske ble bisatt i klosteret Lorisch. Dalane Blues Festival. Dalane Blues Festival arrangeres i Egersund siste helga i mai hvert år. Festivalen tilbyr musikk i ulike sjangere som rock og rhytm`n blues. I løpet av festivalen kan du få med deg 30 konserter fordelt på fem ulike scener som varierer både i størrelse og form. Det arrangeres også bluescruise. Camp David-avtalen. Camp David-avtalen ble undertegnet 17. september 1978 og innebar en overenskomst om fred i Midtøsten. USAs president Jimmy Carter ledet de hemmelige forhandlingene som varte i tolv dager mellom Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin. Avtalen fikk navn etter stedet de foregikk på, Camp David, som er bedre kjent som den amerikanske presidentens landsted. Avtalen la også grunnlag for den årlige øvelsen Bright Star i Egypt. The Core. The Core (etablert 2001 i Trondheim) er et norsk jazzband, kjent fra flere innspillinger. Bandet består av Espen Aalberg trommer, låtskriver og initiativtager; Jørgen Mathisen saksofon; Erlend Slettevoll, piano og Steinar Raknes bass. Deres musikkuttrykk er rotfestet i afroamerikansk musikk, med tilsnitt av funk og rock. De ga ut "Vision" (Jazzaway, 2004) med musikk inspirert av Pharoah Sanders, Archie Shepp, Albert Ayler og John Coltrane. Senere utkom "Blue sky" (Jazzaway, 2006) med musikk av Raknes og Aalberg, samt bidrag fra Nils-Olav Johansen gitar. The Core har spilt ved de fleste av landets jazzfestivaler, der de har hatt med en rekke gjestesolister, som James Carter, Jonas Kullhammar, Per Johansson og Håkon Kornstad. De ble for øvrig kringkastet på EBU fra Tammerfors (2004). På oppdrag fra Rikskonsertene og Utenriksdepartementet, turnerte kvartetten i India, Pakistan og Bangladesh høsten 2005. Dette prosjektet ble senere presentert for et Norsk publikum gjennom en kulturhusturnè i regi av Rikskonsertene et år senere. Medvirkende på begge turnèene var de indiske musikerene Fateh Ali sitar og vokal, Prasanjit Mitra tabla og Kanchman Babbar fløyte (2006). Strategisk bombing. a> etter tysk bombing i 1940 Strategisk bombing er en militær strategi brukt i total krigføring hvor man forsøker å ødelegge motpartens økonomiske fundament og moral så han må kapitulere. Slik bombing er systematisk organiserte massive luftangrep. Det er intet klart skille mellom taktisk og strategisk bombing. Strategisk bombing innbefatter vanligvis mål som fabrikker, jernbaner, oljeraffineri og hele byer. Taktisk bombing rettes gjerne mot mål som troppeansamlinger, kommandoposter, flyplasser og ammunisjonslagre. Strategiske bombefly er gjerne store fly med stor lastekapasitet og lang rekkevidde, mens taktiske bombefly er mindre og gjerne raskere og mer manøvrerbare. Forskjellen mellom strategisk og taktisk bombing ligger imidlertid ikke i flytype eller mål, men i hensikten med angrepet. Taktisk bombing er rettet mot individuelle militære styrker mens strategisk bombing søker å undergrave fiendens evne til å føre krig. Angrepet på Mers-el-Kébir. Angrepet på Mers-el-Kébir var et sjøslag i Oran-provinsen i Algerie mellom franske og britiske flåte i etterkanten av den franske kapitulasjonen tidlig i andre verdenskrig. Grunnen til det britiske angrepet var å nekte tyskerne muligheten å kunne ta over den franske flåten. Angrepet ble ledet av James Sommerville fra slagkrysseren Hood. Sommerville var leder for styrke H med tilholdssted i Gibraltar. Mers-el-Kébir Nimodipin. Nimodipin (markedsført av Bayer som Nimotop) er en 1,4-hydropyridin kalsiumantagonist som opprinnelig ble utviklet for behandling av høyt blodtrykk (som den i dag sjelden brukes til), som har vist seg i studier å kunne forebygge cerebral vasospasme ved hjernehinneblødning, sistnevnte er i dag det mest brukte indikasjonsområde. Brett Emerton. Brett Emerton (født 22. februar 1979) er en australsk fotballspiller som kommer fra Sydney. Han spiller for klubben Sydney FC. Emerton startet hjemme i Australia i moderklubben Sydney Olympic, hvor han raskt spilte seg inn på. Han var kaptein på laget som spilte i Sommer-OL 2000 i Sydney, og med dette gjorde han seg bemerket blant europeiske klubber. Han forlot hjemlandet til fordel for den nederlandske klubben Feyenoord og ble her i 3 år. I 2002 mislyktes Australia i å kvalifisere seg for Fotball VM i Japan og Sør-Korea, men Emerton fikk en mager trøst da han ble kåret til årets beste oseanske spiller. I 2003 reiste han dermed videre til England og Blackburn Rovers. Han takket nei til flere storklubber av den enkle grunn at han i Rovers kunne spille på favorittposisjonen sin på vingen. I Fotball-VM 2006 i Tyskland, spilte han alle gruppespillkampene for Australia, men ble sendt av banen med rødt kort i sluttminuttene mot og gikk derfor glipp av 8-delsfinalen mot, hvor Australia tapte etter et straffespark som er karakterisert som «noe tvilsomt». 18. august 2006 skrev Emerton under en ny 4-årskontrakt med Rovers. I 2011 flyttet han tilbake til Australia og klubben Sydney FC. Produkt (matematikk). Et produkt i matematikken er resultatet av en multiplikasjon. Produktet av en multiplikasjon kan skrives slik: 3 * 2 = 6. Tallene 3 og 2 er "faktorer", mens tallet 6 er "produktet" av tallene 3 og 2. Lionel Batiste. L. Batiste som trommeslager ved gravfølge (2007). Lionel «Uncle» Batiste (født 1. februar 1931, død 8. juli 2012) var en amerikansk jazzmusiker (vokalist og stortromme) og danser, kjent fra en rekke samarbeid med norske jazzmusikere. Batiste virket som tamburmajor ("grand marshall") i New Orleans og ledet egne besetninger, som det prisvinnende Tremé Brass Band og etablerte Dirty Dozen Brass Band (1972–). Selv ga han ut "Lars Edegran presents Uncle Lionel" (GHB Records, 2005). Han hadde siden 1976 hyppige samarbeid med Ytre Suløens Jassensemble, som han (med Tricia Boutté) ga ut "Way down yonder in New Orleans" (Herman Records, 2001) med. Batiste tok også del i en landsomfattende 30-årsturne (2006). Som leder for jazzparaden i Moldejazz danset han med festivalåpnere som Ellen Horn (2000), Kjell Magne Bondevik (2003), Valgerd Svarstad Haugland (2002–2004), Vigdis Moe Skarstein (2005), Åse Kleveland (2006), Ketil Bjørnstad (2007) og Martin Revheim (2008). Batiste ble også mye omtalt etter Orkanen Katrina som i 2005 tok alt han eide. Refleks. Refleks er flere fenomener i kroppen som ikke er viljestyrt. Den blir styrt av stimulus som for eksempel smerte eller slag mot kroppen. Ved smerte eller sterk varme mot hender eller føtter trekkes bøyemusklene sammen slik at det ikke skal oppstå skade av varig påvirkning på hender og føtter. Stimulering av benhinne eller hud forskjellige steder gir flere typer reflekser. Refleks betegnes også som undersøkelse av refleksbuen, som er en test av samspillet mellom hjernen, ryggmargen og musklene som fungerer som et slags servosystem. Når en muskel blir litt forlenget et øyeblikk vil ryggmargscellene gi beskjed om at muskelen skal forkortes, og det kommer en sammentrekning. De vanlige muskler/steder man tester slik refleks er biceps og triceps i overarmen, patellar,(kneskålsenen) og akillessenen i benet. Brachioradialisrefleksen er mot benhinna ovenfor tommelen, (ved klokkereima), som gir en bøying i albuen. Abdominalrefleksen er å stryke en litt hard liten gjenstand på mavehuden fra siden, litt ovenfra, inn mot navlen. Mavemusklene vil trekke navlen i motsatt retning av bevegelsen. Plantarrefleksen er å stryke en liten, hard gjenstand under foten framover mot tærne. Normalt vil tærne bøye seg. Se også rød refleks. Threads. "Threads" er et dokudrama produsert for TV av BBC i 1984. Det omhandler effektene av en kjernefysisk krig og dens ettervirkninger i Storbritannia. Filmen er skrevet av Barry Hines og regissert av Mick Jackson. Handling. Premisset for "Threads" var å kalkulere effektene av en kjernefysisk krig i Storbritannia etter at en konflikt mellom USA og Sovjetunionen eskalerer og etterhvert involverer Storbritannia. Filmen tar for seg to familier i Sheffield i Nord-England og hvilke katastrofale følger det kjernefysiske angrepet får for dem. Vitenskapsmannen Carl Sagan var blant konsulentene til denne produksjonen. I Norge. Filmen ble vist på NRK i posten Fjernsynsteatret tirsdag 3. august i 1985 under tittelen «Dommedag». Etter filmen ble det sendt et eget samtaleprogram («Etter dommedag») der professor dr. med Einar Kringlen uttalte seg om innholdet i filmen. Avledning. Avledning er i lingvistikken begrepet for en morfologisk prosess som danner nye leksem av allerede eksisterende leksem. Leksemene "fisker", "fiske" og "fiskeri" (som i: "en fisker", "industrielt fiske" og "fiskeri som næring") er for eksempel avledninger av verbet "å fiske". Se også bøying. Slagentangen. Slagentangen er et nes i Oslofjorden som ligger i Østre Slagen i Tønsberg kommune i Vestfold mellom Åsgårdstrand og Tønsberg. På Slagentangen ligger Esso-raffineriet og turområdet Essoskogen. Topografi og natur. Slagentangen er en bred, noe høytliggende, delvis skogkledt landtange. Åsen på Slagentangen hever seg på det høyeste 50 m over havet. I området vest for Slagentangen er det rester av en moréne som tilhører Slagen-Tjølling-trinnet eller «det ytre ra». Denne endemorenen begynner ved Slagentangen, og kan med mange avbrudd følges til Tjølling kirke, som er reist på moréneryggen. På Slagentangen, øst for gården Åsen, fantes i 1888 en myrstrekning på ca. 100 mål. Området ble seinere dyrket opp. Utenfor Tønsberg er Oslofjorden smalest mellom Slagentangen og Larkollen i Østfold, hvor den er bare 7,5 km bred. Langs Slagentangen er vannet langgrunnet inntil 188 m fra land. Mellom Slagentangen og Åsgårdstrand bør større båter ikke komme kysten nærmere enn 376 meter. Av et rikt dyre- og planteliv kan nevnes sel, som blant flere steder i Oslofjorden også ofte har holdt til på Slagentangen, og kubjelle, som vokser på dyp sand på Slagentangen. Historikk. På Slagentangen, Bastøy og Horten var det fra 1807 til 1808, og kanskje også seinere, en signalvakt som skulle ha stadig tilsyn av fastboende. Vakten skulle holde øye med sjøen og varsle hvis det kom fiendtlige skip. I Essoskogen lå det tidligere en feriekoloni. Oljeterminal og -raffineri. Den 8. juni 1961 ble det igangsatt et nytt oljeraffineri drevet av Esso. Esso-raffineriet på Slagentangen behandler i dag 5,6 millioner tonn petroleum per år. Raffineriet foredler råolje til særlig fyringsolje og drivstoff for biler, båter og fly. Omkring 60 prosent av de ferdige produktene blir eksportert ut av landet. Oljen transporteres til Slagentangen med skip og føres i land ved en egen oljeterminal på et kaianlegg nord for selve raffineriområdet. Gasskraftverk og søppelforbrenningsanlegg. Skagerak Kraft AS, Fortum Power & Heat Oy og Østfold Energi AS har hatt planer om et gasskraftverk på Slagentangen. Kraftverket skulle bli på 400-10000 MW og ha anlegg for CO2-håndtering. Renseanlegget kunne også ha fanget opp dagens utslipp fra Esso Slagentangen på 300 000 tonn C02 årlig. En annen miljøeffekt kunne blitt spillvarme nok til hele Tønsberg kommune. Kraftverket skulle ifølge de opprinnelige planene ha stått klart i 2014, men høsten 2008 ba Skagerak Energi AS NVE om å legge behandling av saken på is. Administrasjonen i Tønsberg kommune har hatt ønsker om å etablere et søppelforbrenningsanlegg i et område av Essoskogen. Styringsgruppen Slagentangen og Framtiden i våre hender har imidlertid protestert kraftig. Krigskabinett. Krigskabinett er en mindre komite som en regjering danner under en krig. Et krigskabinett består gjerne av statsminister og andre ledende regjeringsmedlemmer som forsvarsminister og utenriksminister, men kan også ha med representanter fra landets øverste militære ledelse. Ordet krigskabinett blir spesielt assosiert med Storbritannia og sist landet hadde et krigskabinett var under andre verdenskrig, hvor det ble ledet av statsminister Winston Churchill. Setningen om uendelig mange aper. Setningen om uendelig mange aper (engelsk: "the infinite monkey theorem") sier at hvis en ape trykker tilfeldig på en skrivemaskin over et uendelig langt tidsrom, vil den nesten helt sikkert inntaste eller forfatte en gitt tekst, for eksempel William Shakespeares komplette verker. Bemerk at «nesten helt sikkert» i denne sammenhengen er et matematisk uttrykk med en spesifikk betydning, og at «apen» ikke er en virkelig ape, men snarere en metafor for en abstrakt anordning som produserer tilfeldige bokstavsekvenser. Bevis. Setningen er relativt enkel å bevise. For to statistisk uavhengige hendelser (der den ene hendelsen ikke påvirker sannsynligheten for den andre), er sannsynligheten for at begge skal inntreffe, produktet av sannsynligheten for hver av de to. Hvis sannsynligheten for regn en tilfeldig dag i Sydney er 0,3 og sannsynligheten for jordskjelv i San Francisco er 0,008, er sannsynligheten for at begge hendelser inntreffer på samme dag 0,3 · 0,008 = 0,0024. Når "n" øker, blir "Xn" mindre. Når "n" = 1 million er sannsynligheten ("Xn") lik 99,68 %, men når "n" = 200 millioner nærmer den seg 50 % og for "n" = 2 milliarder nærmer den seg en promille. Om vi dessuten regner med tilfeller der ordet skrives på tvers av blokkgrensene, synker sannsynligheten for å ikke få med ordet i bokstavrekken enda raskere. Samme resonnement gjelder for lengre bokstavrekker. Når "n" går mot uendelig, nærmer "Xn" seg null. Dette betyr at det er 100 % sannsynlighet for at en eller flere av et uendelig antall aper vil produsere en gitt tekst på første forsøk (eller at de "nesten helt sikkert" vil gjøre dette). Dette viser hvorfor uendelig mange aper (nesten helt sikkert) vil skrive en tekst like fort som et menneske som taster helt presist og kopierer teksten fra originalen. Sannsynlighet. Hvis man ser bort fra tegnsetting, mellomrom og store bokstaver, vil en ape som taster tilfeldige bokstaver, ha sannsynligheten én til 26 for å taste den første bokstaven i "Hamlet" riktig (hvis man begrenser seg til det engelske alfabetet). Den har sjansen én til 676 (26 ganger 26) for å taste de to første bokstavene korrekt. Fordi sannsynligheten minker eksponentielt, vil den etter 20 bokstaver bare ha sjansen 1 til 2620 =, noe som omtrent svarer til sjansen for å vinne førstepremie i amerikansk lotto fire ganger på rad. Sjansen for å skrive hele "Hamlet" ved å taste tilfeldige bokstaver, er derfor så forsvinnende liten at den nærmest er umulig å fatte. Selv hvis man fjerner all tegnsetting, inneholder teksten i "Hamlet" mer enn bokstaver, noe som fører til en sannsynlighet på 1 til 3,4 · 10183946. Til sammenligning er det kun rundt 1079 atomer i det synlige univers, og det er bare gått 1017 sekunder siden Big Bang. Likevel er det at det faktisk finnes en viss sjanse, selv om den er ekstremt liten, nøkkelen til setningen om uendelig mange aper, fordi Kolmogorovs lov sier at en slik en uendelig følge av uavhengige hendelser enten må ha sannsynligheten 0 eller 1. Ettersom vi ovenfor har vist at sjansen ikke er 0, må den være 1. Brødre i blodet. "Brødre i blodet er den tredje romanen av fire i serien om Elling av Ingvar Ambjørnsen. Den ble utgitt i 1996 på Cappelen og er oversatt til flere språk. De fire bøkene i serien er "Utsikt til paradiset" (1993), "Fugledansen" (1995), "Brødre i blodet" (1996) og "Elsk meg i morgen" (1999) Handling. I den tredje boken i serien møter vi på Elling og Kjell Bjarne som nå blir utskrevet fra Brøynes kurssenter, og flytter inn i en leilighet i Kirkeveien midt i landets hovedstad, Oslo. De har vært på Brøynes en god stund, og kommer inn i en ny hverdag der de får mer ansvar for seg selv. Nå blir de blant annet tvunget til å gå ned på butikken for å handle og får stadig vekk oppgaver av sosialarbeideren Frank som skal hjelpe dem med å bryte de sosiale barrierer de står ovenfor. Han truer dem med å måtte flytte tilbake til Brøynes hvis de ikke viser noe framgang. Fra første stund har Elling problemer med å komme seg ut på gaten. Der ute vrimler det med mange forskjellige personer som Elling tenker det verste om. I starten er det bare Kjell Bjarne som tar for seg handleturene (det gjør han for så vidt hele tiden). Begges store sosiale gjennombrudd er når de tar seg selv i nakken og går ut for å få seg noe middagsmat. Elling er naturlig nok skeptisk til det, men Kjell Bjarne klarer å få ham med. De finner seg en kafé, og bestiller «Flesk og duppe». Denne spiseturen ute blant folk er en av oppgavene Frank satt dem på. Turen på gaten fører til noe mer positivt enn bare å komme seg ut av huset for å spise blant folk. Telefonen hadde Elling alltid hatt store problemer med å snakke i. Da moren levde var det hun som alltid ringte og tok imot samtaler. Midt under spisingen går Elling bort til telefonen på Kafeen og ringer til Frank for å fortelle om deres bragd. Nok en barriere er brutt for ham. I det store og hele gjennom boken, er det Kjell Bjarne som gjør det best av de to, sosialt sett. Elling derimot er litt mer bakpå, men har god framgang han og. Nå skjer det derimot noe som forandrer livet til Kjell Bjarne. Elling og Kjell Bjarne hører en kveld braking i trappeoppgangen. Kjell Bjarne går straks ut i trappeoppgangen, etter litt syting fra Ellings side. Der finner Kjell Bjarne en godt beruset og gravid voksen dame som har falt nedover trappene og blitt bevisstløs. Det viser seg at hun heter Reidun Nordsletten. Kjell Bjarne bærer henne opp i hennes egen leilighet, etter å ha funnet nøkkelen i vesken hennes. Han blir sittende oppe i leiligheten å passe på henne til hun våkner Det utvikler seg til å bli et forhold dem imellom, litt motgang, men tilsynelatende godt. For Elling er ikke dette så bra. Kjell Bjarne er nå for det meste opp i leiligheten til Reidun, mens Elling ble sittende igjen alene i det som skulle være hans og Kjell Bjarnes leilighet. Kjell Bjarne skjønner etter en kort stund hvordan Elling har det og inviterer ham med ut på middag neste dag. Han blir ikke med på det og sier at han skal på et møte. Problemet som da oppstår er imidlertid det faktum at han ikke skal på noe møte, og på ingen måter har vært på et før. Men så får han neste dag øye på et lite oppslag i avisa om en poesikveld, og bestemmer seg for å dra dit. Så får de to turtelduene kurre i fred. At han nettopp gikk på dette poesiarrangementet gjorde det på mange måter godt for ham sosialt sett. Han gikk virkelig inn døren, satte seg ned på en barkrakk, bestilte en Solo og fulgte med på poesien der han var blant mange tilskuere. Denne kvelden stiftet han seg et nytt bekjentskap, Alfons, en tidligere aktiv poet. Dette var det første skikkelige vennskapet han hadde hatt. Foruten mor og Kjell Bjarne, men de var jo påtrengt. Både han og Alfons var enige om at poesien den kvelden var av meget dårlig kvalitet. Så var det Kjell Bjarne igjen. Det viser seg at Kjell Bjarne har problemer med å finne noe å snakke med Reidun om under turer ut på byen og generelt også. Reidun har også reagert på dette, og søker hjelp hos han som kjenner Kjell Bjarne aller best, nemlig Elling. Det er på dette tidspunkt alt løser seg. Elling redder Kjell Bjarnes forhold til Reidun ved å fortelle henne om hvor høyt Kjell Bjarne elsker henne. Vennskapet mellom Elling og Alfons, ble bare bedre og bedre. Etter hvert fikk også kjæresteparet møte Alfons hjemme hos ham. Da fikk de vite at Alfons har en hytte ved sjøen som han ikke hadde brukt på aldri så lenge. I garasjen hans har han en gammel bil som kunne fraktet alle fire til hytten dersom den var i orden. Etter en del mekking klarte Kjell Bjarne å få den gamle bilen til å gå. Han er nemlig meget hendig. På Brøynes limte han for eksempel sammen et hus av fyrstikker som skulle forestille rommet til han og Elling. Det ga han til Elling en julaften. Motorer hadde han vært borte i som ungdom. Alle fire kjørte til hytten med Alfons bak rattet. Etter å ha kommet seg fram, slått seg ned, pratet sammen dem fire imellom, spist og kost seg, kom kvelden sigende på. Kjell Bjarne, som den uhygieniske bamsen han er, var ikke nydusjet og sokkene og underbuksen luktet gris. Da var Elling så sjenerøs at Kjell Bjarne fikk låne rene sokker og underbukse fordi det viste seg at han skulle ligge i samme seng som Reidun den kvelden. Den natten da Elling la seg hørte han stønningen til kameraten hans og Reidun gjennom den tynne veggen som skilte de to rommene. Det hele endte med at Kjell Bjarne skrek høyt; «Fytti helvete». Kjell Bjarne hadde fått oppfylt sin store drøm. Pornobladene var overflødige. Videre i boken oppdager Elling at han har særlig sans for poesi. Etter å ha skrevet ned et dikt på strak arm går det hele opp for ham: «Det er poet jeg bør være…». Dette fører med seg at han fortsetter å skrive og kommer til slutt på en måte han kan bli kjent på i omegnen. Han setter seg ned ved pulten sin hver dag og skriver mange dikt, kjøper inn pakker med surkål, legger et dikt ned i hver pakke, og setter pakken tilbake i butikken. Hvert dikt signerer han med en E, slik at han ikke skal bli koblet til diktene, bare få kreditt for dem. Det ender som han vil. I avisen blir det trykket en artikkel om den gode og ukjente «Surkålpoeten». Den siste delen av boken forteller om fødselen til Reidun, hvordan Elling og Kjell Bjarne drakk seg full på en restaurant mens Reidun lå på sykehuset og skulle til å føde, og at identiteten til «Surkålpoeten» blir avslørt ovenfor Alfons. Det at de drakk seg full fikk dem til å tro at de nå ville bli sendt tilbake til Brøynes. Slik gikk det nå ikke. Frank var heller stolt av dem som hadde gått ut på byen og drukket seg dritings som folk flest gjør til tider. Reidun fødte en svær jente som ble kalt Mojo, og Kjell Bjarne satte i et gledesbrøl. Aurora (Colorado). Aurora er en by i den amerikanske delstaten Colorado med et flateinnhold på 369,7 km² og en befolkning som teller ca. 290 000 innbyggere (2003). Buckley Air Force Base ligger i byen og er en viktig arbeidsplass. Byen ligger i den sentrale delen av delstaten ca 15 km øst for hovedstaden Denver. Fredag​​ 20. juli 2012, like etter midnatt, åpnet en bevæpnet mann ild under midnattpremieren av "The Dark Knight Rises" i en Century-kino i Aurora og drepte tolv mennesker og skadet 58 andre. Den mistenkte James Eagan Holmes opptrådte alene og var kledd i verneutstyr, gikk inn teateret og satte ut taktiske granater, deretter åpnet ild med flere skytevåpen på kinogjengerne. Angrepet var en av de største massehenrettelser i form av antall drepte i USAs historie. Wade Load. Wade Load er en fiktiv figur fra den animerte TV-serien "Kim Possible". På engelsk spilles Wade av Tahj Mowry, på norsk spilles han av Daniel S. Valderhaug og Cristoffer Ravneberg Om Wade. Wade er et tiårig geni som styrer Kim Possibles nettside, forsyner henne med nytt utstyr, og gir henne oppdrager via Kimmunikatoren. Siden han er et geni, fullførte han high school og college på cirka åtte måneder. Han tilbringer tiden foran datamaskinen på rommet sitt, med lysene av. Han drikker tydeligvis mye brus, siden han ofte slurper i seg ett eller annet når han snakker med Kim. Generell informasjon. Wade forlater nesten aldri rommet, han sier at han hater å være ute, og kommuniserer vanligvis med Kim og Ron gjennom Kimmunikatoren, som han laget selv. Wade har også dukket opp som hologram, i et virtuelt virkelighetsspill, som en robot (Wadeboten) og har kommunisert gjennom en hagenisse. Kim og Ron har kun møtt Wade ansikt til ansikt to ganger; en gang måtte han forlate rommet for å hevne seg på Team Impossible, som hadde ødelagt hele datasystemet hans. Den andre gangen var i en alternativ fremtid i filmen "Kim Possible – I tide og utide" ("A Sitch in Time"). Wade var da motstandsleder etter at Shego hadde overtatt verden. Man kan kanskje også regne et hologram og deltakelse i et virtuelt virkelighetsspill som personlig opptreden. Familie. Wades mor later til å være afroamerikaner. Hun har dukket opp i serien et par ganger, men faren er nevnt flere ganger. Det virker ikke som at noen av dem bryr seg nevneverdig om hvordan sønnen bruker tida si, og moren ser ut til å like Wades oppfinnelser. Wade har også en grandonkel, som var med i en episode, og han var fotograf for 100 år siden, selv om det er usikkert om han faktisk har vært fotograf, siden hele episoden var en drøm. Richard Dunne. Richard Dunne (født 21. september 1979 i Dublin) er en irsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den engelske klubben Aston Villa. Han er forsvarsspiller og har 52 landskamper for det. Dyreplankton. Dyreplankton er de heterotrofe eller detrivore delene av planktonet. De fleste av dem er protister, men det er også mange dyr som lever planktonisk hele eller deler av livet. Bortsett fra noen unntak (f.eks. maneter og krill) er de som regel for små til å sees med det blotte øye. Resident Evil 4. "Resident Evil 4" (kjent som "Biohazard 4" i Japan) er et Gullstikka-belønnet videospill som er utviklet og publisert av Capcom. Resident Evil 4 er det sjette spillet i "Resident Evil-serien". Spillet var senere utgitt til Playstation 2 i oktober 2005 og på PC i 2007. Spillet vil bli gitt ut på Wii 29. juni 2007. Gameplay. "Resident Evil 4"s spillmekanismer har blitt forandret fullstendig til å ha hurtighetsskyting, raske kontroller og skuddveksling mot enorme mengder fiender i store åpne områder. Dette, kombinert med en mengde av helbredende utstyr og ammunisjon er spillet helt motsatt av tidligere "Resident Evil"-spill. Tidligere spill i seriene har fokusert på oppdagelse og prøvd å gi en følelse av frykt ved hjelp av å gi små mengder med ammunisjon og helbredende utstyr og dødelige fiender i små, klaustrofobiske rom. Spilleren kan avfyre mer ammunisjon og drepe flere fiender i en gjennomgang av dette spillet enn i alle de andre spillene i serien sammenlagt (med unntak av "Gun Survivor" spin-off-serien, der spilleren er gitt evig med ammunisjon). En gjennomsnittlig gjennomgang av spillet kan resultere med at spilleren har drept opptil 900 fiender. Los Ganados. Ettersom spillet ikke inneholder noen tradisjonelle zombier, er dette spiller radikalt forandret fra seriens andre spill. I stedet for er fiendene parasitt-kontrollerte mennesker referert til som «Los Ganados». Disse er mye smartere og raskere en zombiene fra tidligere spill i serien. Disse fiendene kan løpe, blokkere, holde våpen og er kapable til å følge instruksjoner og samarbeide. Handling. I 2004, seks år etter hendelsene i Resident Evil 2 og 3, har Umbrella Corporations fiasko i Raccoon City blitt et allment tema. Etter en etterforskning utført av den amerikanske regjeringen, blir flere Umbrella-ledere straffet for firmaets katastrofale utkom. Alt resulterer med at regjeringen formelt legger ned Umbrellas praksis og gjør dem konkurs. Spillets hovedperson er Leon Scott Kennedy, en av de få gjenværende overlevende av Raccoon City-utbruddet. Han var rekruttert og trent opp av den amerikanske regjeringen til å bli en spesialagent etter de lærte om hans handlinger i Raccoon City. Nå en agent for et føderalt sikkerhetbyrå, og blir sendt på et oppdrag for å redde Ashley Graham, presidentens datter, som har blitt kidnappet av en mystisk kult ved navn «Los Illuminados». Leon reiser til en spansktalende landsby i Europa hvor han møter en gruppe ustyrlige landsbyboere som har viet sitt liv til Los Illuminados. Under oppdraget blir Leon gjenforent med Ada Wong (en spion Leon møtte i Resident Evil 2) og Jack Krauser, en av Leons tidligere kolleger som ble trodd var død. Han møter også Luis Sera, en tidligere Los Illuminados-forsker, som hjelper Leon på sitt oppdrag før han blir drept. Med å eksaminere Seras notater, oppdager Leon at Los Illuminados fikk kontroll over deres forsøksklienter ved å infisere dem med en en hjernekontrollerende parasitt kjent som «Las Plaga». Etter at lederen av Los Illiminados, Osmund Saddler, oppdager at Leon har reddet Ashley, gir han ordre til sine forsøksklienter om å gjøre hva som helst for å få tilbake Ashley. Et overraskelsesangrep fra Osmund Saddlers flygende undersåtter fører til at Ashley blir fanget og Leon må reise til et militær- og forskningskompleks lokalisert på en nærliggende øy for å redde henne. Etter utallige møter med Saddlers infiserte undersåtter, klarer Leon å redde Ashley, og med hjelp fra Ada Wong beseirer han Saddler. Leon finner et glass med Las Plagas-prøver fra Saddlers lik, men Ada tvinger ham til å gi den til henne. Ada flykter deretter fra komplekset i et helikopter og etterlatt på øya må de flykte på en vannscooter. Selv om Leon og Ashley klarer å flykte fra øya, er det uvisst hvor prøven befinner seg. Hovedpersoner. Leon Scott Kennedy: Man møter Leon først i Resident Evil 2 der han uheldigvis møter skrekken første dagen på jobb i spillbar rolle. i Resident evil 4, jobber han i hemmelig tjeneste for USAs president. hans oppdrag er å beskytte presidentens familie, og sendes derfor til en by i Europa for å finne Presidentens datter. han er en typisk amerikansk "klisjetype", og kommer alltid med noen saftige kommentarer som kan gjøre fiendene motløse. Ashley Graham: Presidentens datter. også en litt typisk "stormanns" datter, men tøff når det gjelder som mest. hun er 20 år, og er kidnappet av den ideologiske Osmund Saddlers lakeier. hun har en tendens til å rope i redsel, men er nyttig å ha når det kommer situasjoner der du ikke rekker fram til gjenstanden du skal ha, eller er for stor til å nå. Ada Wong: Mystisk skjønnhet som også var spillbar i Resident evil 2. Ada har et forhold til hverandre som gjør at Ada alltid prøver å hjelpe han (se Separate ways). hun har mange friske sitater, og går under navnet "Woman in red". Hun jobber for seriens kanskje største skurk, eller Anti-helt, Albert Wesker. Osmund Saddler: lederen av Los Illuminados. han er spillets hovedskurk. Han jobbet tidligere i Umbrella, men ble bannlyst etter "uhellet" i 1998. han følger Leon via radio i store deler av spillet, og hver gang han snakker med deg, kan du være sikker på at en ny skummel fiende er like rundt hjørnet. Ramon Salazar: nominert til årets skurk av Gullstikka i 2005. han ser gammel ut, men er 20 år, og veldig kort. han er Saddlers undersått, og møter Leon til kamp etter mang en flukt. Luis Sera: en ukjent mann som jobbet for Saddler. Tidligere Madrid politi, og forsker. prøver å hjelpe Leon med å redde Ashley, men ender opp død etter et brutalt sammenstøt med Saddler. Jack Krauser: Man vet lite om Jack, fordi han dukker opp første gang i dette spillet, han jobbet med Leon i hemmelig tjeneste, men jobber nå for Albert Wesker for å infiltrere Los Illuminados sammen med Ada Wong. Han og Leon er tydelige rivaler, og dette utspiller seg i en heftig knivkamp senere i spillet. det ender også opp i en stor bosskamp med han rett etter knivkampen. Flere Personer og skurker/udyr. Ingrid Hunnigan: Har Radiokontakt med Leon en liten del av spillet. jobber for National Security Agency. Bitores Mendez: Sjefen for alle Ganadosene utenfor Salazars slott. også kalt "the big Cheese" Kjøpmannen: En mystisk mann, som velger å hjelpe Leon ved å selge han våpen. trolig en Ganados med sans for penger. Doktor Salvador: Sjefen av første landsby, gjenkjennes som eneste person med en motorsag. Mike: Mike kommer for å Hente Ashley og Leon i helikopter. Hjelper Leon et lite område i spillet, men dør i møte med Saddler. Garrador: er en blind gladiator som har lange skarpe klør ut av hendene. Han er uharmelig hvis man ikke treffer rett sted, i ryggen. Plages av høye lyder. Iron Maiden/Regenerator: beist som tåler mye, regenerer seg selv etter kort stund, veldig dødelige på kort avstand. Verdugo: Salazars høyre hånd. Verdugo betyr Henretter, og han er kjapp og dødelig. eneste svakhet er kulde. U3: eller "it" som Saddler kaller han er et deformert monster som er en blanding mellom dyr og menneske. rask og dødelig. best å løpe fra, men hans svake punkt er halen. El Gigante: Giganten er spillets andre "boss", etter Del Lago. er et troll, som er nok et eksperiment av Saddler. han har mange knep, og er derfor dødelig, men han har et svakt punkt på ryggen som det er mulig og skade over tid. Del Lago: spillets første boss. en stor fisk som beskytter innsjøen fra inntrengere. svakt punkt er munnen. Våpen i spillet. Resident evil 4 skiller seg ut fra de tidligere spillene i serien der man har begrenset med tilgang til våpen og ammunisjon. Det er også en mulighet for å oppgradere våpen mot en pris. I RE4 starter Leon med den velkjente pistolen, som er å se i alle de tidligere spillene, og en vanlig kniv. Man kan også få en hagle ut ifra hvilken vanskelighetsgrad man starter med. Kofferten til Leon er også utvidbar, noe som gjør at man kan lagre flere våpen og mere ammo og andre gjenstander gjennom spillet. Forskjell på GameCube-versjonen og PlayStation 2-versjonen. For å kompensere med den sene utgivelsen, puttet Capcom nytt innhold eksklusivt for PlayStation 2. Innholdet finnes også på PC-utgaven og Wii-utgaven. Forskjellen på Wii-utgaven og PS2\PC-utgaven er at Wii-utgaven har bedre grafikk og anderledes kontroller. PS2 og PC-utgaven er forøvrig identiske, selv grafikken er lik. (Noe som har gitt mye dårlig kritikk til Pc-utgaven) Det var også planlagt å putte en motorsag som våpen i PlayStation 2-versjonen, men designerene fant ut at det ville være for voldelig for en person som Leon. Brian Boru. Brian Bóruma mac Cennétig (født 926 eller 941, død 23. april 1014), eller i anglifisert form Brian Boru, var overkonge av Irland fra 1002 til 1014. Han har fått et ettermæle som den som forente de rivaliserende småkongene i Irland mot vikingenes herjinger, og han har en plass i irsk folketradisjon lik Alfred den store i engelsk. Han videreførte med hell de krigene hans bror hadde innledet mot rivaliserende klaner, og ble etterhvert konge over hele Munster. Brian bygde gradvis opp sin maktbase gjennom krig og politikk, og i 1002 tvang han den regjerende irske overkongen, Máel Sechnaill mac Domnaill, til å overgi tittelen til Brian. Brian lyktes i større grad enn sine forgjengere å virkelig bli overkonge mer enn bare i navnet. Innen 1011 hadde alle de regionale herskerne i Irland anerkjent ham som sin overordnede, i 1012 gjorde kong Máelmorda av Leinster opprør mot Brian. Dette førte til slaget ved Clontarf i 1014 mellom Máelmorda og hans norrøn-gæliske-allierte (blant dem orknøyjarlen Sigurd) på den ene siden, og Brian og hans allierte på den andre. Brians styrker vant slaget, men Brian selv ble drept. Historisk bakgrunn. Irland i middelalderen var ikke et land samlet under én konge. Det var lokale småkonger som var under herredømme av regionale overkonger. Tradisjonelt var Irland delt inn i fem regioner, kalt "Coiced" — femteparter. Disse var Munster, Leinster, Mide, Ulster og Connacht. Fra 600-tallet var Uí Néill det dominerende dynastiet i Irland, fordelt i to grener. Det Nordlige Uí Néill hadde i løpet av 800-tallet fått kontroll over størstedelen av den tradisjonelle regionen Ulster, mens det Sørlige Uí Néill hersket i Mide. Rangen som irsk overkonge alternerte mellom Uí Néill ættene Cenél nEógain i nord og Clann Cholmáin i sør. Bare unntaksvis hadde overkongen reelt herredømme over mer en halvparten av øya. Særlig kongene av Munster gjorde motstand mot Uí Néills krav om overherredømme, og mente selv å ha rett til å herske over den sørlige delen av Irland i henhold til en tradisjonell todeling kjent som «Leth Cuinn og Leth Moga». Norrøne folkeslag fra Skandinavia hadde vært aktive i Irland siden begynnelsen av 800-tallet. Først hadde de kommet som vikinger på plyndringstokt, men fra midten av 800-tallet begynte det å vokse fram permanente norrøne bosetninger. Disse hadde ved tusenårsskiftet utviklet seg til Irlands første byer, og hadde en sammensatt norrøn-gælisk befolkning. Byene var viktige sentrum for handel, og rådde også over betydelige militære ressurser. Familie. Brian var gift ikke mindre enn fire ganger. Hans første kone var Mór og den andre var Echrad. Om disse vet vi ikke så mye. Hans tredje kone var Gormflaith, datter av Leinster-kongen "Murchad MacFinn" og enke etter Olav Kvåran. Hans fjerde kone var Dubchoblaig, datter av kongen av Connacht. Med Mór fikk han sønnen Murchad, som var aktiv som hærfører mens Brian var overkonge og ble drept sammen med Brian ved Clontarf. Med Echrad fikk han sønnen Tadc. Tadcs sønn Toirdhealbhach ble senere overkonge. Med Gormflaith fikk han sønnen Donnchad. Det nevnes også en datter som ble gift med Sigtrygg Silkeskjegg, hennes navn er ikke kjent. Tidlige år (941-976). Han ble født på Irlands vestkyst nær Killaloe ("Kincora") i det som i dag er grevskapet Clare. Hans far var Cennétig mac Lorcáin, konge av Thomond og hans mor var Bé Binn ingen Murchada, datter av kongen av den vestlige delen av Connacht. Brians mor skal ha blitt drept av vikinger mens han var et barn. Hans søster "Órlaith" var gift med Donnchad Donn, konge av Mide og overkonge av Irland. Etter Cennétigs død i 951, ble Brians bror Mathgamain konge av Thomond, og Brian ble konge etter hans død i 976. Brian Boru tilhørte en klan kalt Dál Cais som kontrollerte et territorium langs Shannon, den lengste elven i Irland. Dette området ble etterhvert kjent som kongedømmet Thomond, og utgjør i dag deler av grevskapene Clare og Limerick. Brians klan hadde i generasjoner rivalisert med den sørlige Eóganacht-klanen om herredømmet i Munster. En annen maktfaktor i området var vikingbyen Limerick ved elven Shannons utløp. I 964 erobret Dal Cais under ledelse av Brians bror Mathgamain "Caisel" eller "Cashel", hovedsetet til Eóganachtklanen. Etter dette gjorde han krav på hele provinsen Munster. Eóganachts leder, "Maelmuad", sønn av Bran, allierte seg blant annet med Limericks hersker "Ivar" i kampen mot Mathgamain. I 967 seiret Mathgamain over Ivars hær i slaget ved Sulchoid, og plyndret og brente byen Limerick. I 976 ble Mathgamain ved svik tatt til fange og overgitt til Maelmuad som drepte ham. Etter dette ble Brian leder for Dal Cais og konge av Thomond. Konge av Munster. Brian Boru tok raskt initiativ til å hevne sin bror og bekrefte Dal Cais’ kontroll over Munster. I rask rekkefølge angrep og nedkjempet han først vikingene i Limerick, så Maelmuads irske allierte før han møtte Maelmuad i et avgjørende slag hvor Maelmuad ble drept. Etter dette hadde Brian og hans klan full kontroll over området resten av Brians levetid. Måten Brian la under seg Munster viste egenskaper som skulle karakterisere alle hans senere kriger: Han tok initiativet og nedkjempet sine fiender før de kunne forene seg mot ham, og selv om hans framferd i krig nok kan karakteriseres som brutal etter vår tids standard, søkte han forsoning etter en seier heller enn å fortsette fiendskap med enn slagen fiende. Etter at han hadde drept både Ivar av Limerick og hans etterfølger, lot han likevel den norrøne befolkningen få bli boende i bosetningen i Limerick. Etter at han hadde drept Maelmuad behandlet han hans sønn og etterfølger "Cain" med respekt, og ga ham sin egen datter "Sadhbh" til hustru. Slik knyttet han til seg Eóganacht-klanen som allierte heller enn fiender, og Cain forble en trofast alliert av Brian hele sitt liv. a>. Områdene merket med rødt er norrøne bosetninger. Etter å ha etablert herredømme over Munster, begynte Brian Boru å utvide sin innflytelse til naboprovinsene Leinster i øst og Connacht i nordvest. Gjennom dette kom han raskt i konflikt med overkongen Máel Sechnaill mac Domnaill som hørte hjemme i provinsen "Meath". I løpet av de neste femten årene, fra 982 til 997, ledet Máel Sechnaill gjentatte ganger hærstyrker inn i Leinster og Munster. Brian brukte elven Shannon til å angripe Connacht og Meath på hver sin side av elven. Brian led mange nederlag i denne striden, men det ser ut som om han lærte av sine feil. Han utviklet en militær strategi som han gjorde god nytte av også senere, en koordinert bruk av sjø- og landstridskrefter. Sjøstridskreftene hans inkluderte avdelinger fra vikingbyene som han hadde brakt under kontroll. Han kombinerte på mange måter det beste fra vikingenes sjøstridstradisjon med tradisjonelt irsk infanteri. Skip som fraktet deler av hæren hans, enten på elvene eller langs kysten, kunne gi både direkte og indirekte støtte. Indirekte kunne en flåte av skip gjøre en avledningsmanøver ved å angripe fienden langt unna der Brian hadde planlagt sitt hovedangrep, og dermed få fienden til å spre styrkene sine. Han kunne også bruke flåten direkte sammen med hæren, slik at flåten og hæren utgjorde hver sin arm i en knipetangmanøver. Konge av Leth Moga. I 996 hadde Brian endelig kontroll også over Leinster. Det kan ha vært dette som fikk Máel Sechnaill til å inngå et forlik og kompromiss med ham året etter. I 997 anerkjente Máel Sechnaill Brians autoritet over Leth Moga, den sørlige halvdelen, som inkluderte Munster og Leinster og vikingbyene i disse provinsene. Máel Sechnaill beholdt kontroll over «Leth Cuinn», den nordlige halvdelen, altså provinsene Meath, Connacht og Ulster. Det var ikke populært i Leinster at kongen der hadde underkastet seg Brians autoritet. Han mistet tronen i 998 og ble erstattet av Máelmorda mac Murchada. Ettersom Máelmorda kom på tronen som følge av misnøye med Brians kontroll over området, er det ikke overraskende at han gjorde åpent opprør mot Brians herredømme. Som svar samlet Brian Munster-styrkene for å beleire vikingbyen Dublin, hvor Sigtrygg Olavsson Silkeskjegg, Máelmordas nevø og nærmeste allierte, var hersker. Máelmorda og Sigtrygg valgte å møte Brian på åpen mark heller enn å risikere en beleiring, og i 999 møttes de i slaget ved Glen Mama. Brian vant seier, og plyndret Dublin etterpå. Men igjen viste Brian vilje til forsoning. Han lot Sigtrygg få tilbake kontrollen over Dublin og befestet freden gjennom giftermål. Sigtrygg giftet seg med Brians datter, og selv giftet han seg med Gormflaith, Sigtryggs mor og Maelmordas søster. Hun hadde tidligere også vært gift med Máel Sechnaill. Brians ambisjoner var ikke tilfredsstilt bare med halve kongeriket, slik avtalen fra 997 ga ham. I år 1000 førte han en hær med styrker fra Munster, Leinster og Dublin i et angrep på Máel Sechnaills egen provins Meath. Kampen om hvem som skulle ha overherredømme i Irland ble gjenopptatt. Máel Sechnaills viktigste allierte var "Cathal", kongen av Connacht. Mellom de to provinsene Connacht og Meath gikk elven Shannon, og Brian hadde med sine overlegne sjøstridskrefter kontroll over den. I denne tiden lot Máel Sechnaill bygge flere broer over Shannon. Det gjorde transport av forsyninger og tropper mellom provinsene han kontrollerte enklere, og bruene fungerte også som hindringer for Brians flåte på plyndringstokt langs Shannon. I 1002 overga Máel Sechnaill tittelen "Ard Ri" til Brian, og Brian beholdt rangen som overkonge til sin død. Det kommer ikke tydelig fram av de kjente annaler hvorfor Máel Sechnaill ga opp kampen. I skriftet "Cogadh Gaedhil re Gallaibh" gjengis en historie om hvordan Brian utfordrer Máel Sechnaill til å kjempe et slag ved Tara i Meath. Máel Sechnaill ber om en måneds våpenhvile slik han han kan innkalle sine allierte, og Brian innvilger ham dette. Men ingen vil støtte Máel Sechnaill mot Brian, og han må gi seg. Denne versjonen gjengis i flere senere irske historieverk, men virker usannsynlig. Ut i fra det vi ellers kjenner til om Brian er det lite trolig at han ville gitt en rival tid til å samle sine styrker når han befant seg i en svakere stilling enn Brian. Ard Rí na hÉireann. I motsetning til andre som bare hadde vært overkonge i navnet, ville Brian virkelig være konge over hele Irland. For å oppnå dette måtte han underkue den siste provinsen som ikke allerede anerkjente ham, nemlig Ulster. Det tok Brian ti år med kontinuerlig krigføring å oppnå dette. Tatt i betraktning av at Brian kunne bruke hele den samlede irske militærmakt mot Ulster, og også her benyttet seg av koordinerte felttog til lands og til sjøs, sier dette noe om hvor hårdnakket motstanden fra herskerne i Ulster var. Han nedkjempet de forskjellige regionale lederne en etter en og tvang dem til å anerkjenne hans overhøyhet, og i 1012 hadde han full kontroll over også denne provinsen. Brian brukte ikke bare militærmakt for å konsolidere sin posisjon som overkonge. Som mange andre av middelalderens herskere søkte han en allianse med kirken. I motsetning til hva som var vanlig i andre områder, var kirken i Irland ikke dominert av biskoper og erkebiskoper med bispe- og erkebispedømmer. Kirken var bygd opp rundt klostre ledet av mektige abbeder. Disse abbedene tilhørte ofte de dominerende herskerklanene i områdene hvor klostrene lå. Blant de viktigste klostrene var Armagh ("Ard Macha") i Ulster, hvor den hellige Patrick i følge tradisjonen opprettet sitt bispesete i 444. Armagh var den gang (som nå) senter for kirken i Irland. I følge opptegnelsene i Armaghs bok ga Brian i 1005 22 unser gull til klosteret, og erklærte at Armagh var den religiøse hovedstaden i Irland som alle andre klostre skulle sende innsamlede midler til. Slik knyttet Brian det mektige Armagh-klosteret til seg, deres status som hovedsete for det åndelige liv var bekreftet av den verdslige makten – så lenge Brian var overkonge. I hvor stor grad kirken nå støttet Brian understrekes av at han i Armaghs bok og andre steder nå omtales som Augustus eller keiser. Det er mulig at Brian og kirken i samarbeid forsøkte å etablere en ny form for kongedømme i Irland, etter modell av kongedømmene i England og Frankrike, med en "enekonge" kronet av kirken i stedet for en "overkonge" som har under seg mer eller mindre selvstendige regionale konger. Brians allianse med kirken bidro sannsynligvis til å styrke hans posisjon i samtiden. Det er helt sikkert at det gode forholdet til kirkens menn har styrket hans ettermæle, ettersom det vi har av skriftlige kilder om Irland på denne tiden ble nedtegnet og overlevert i klostrene. Siste år. Máelmorda av Leinster gjorde igjen opprør mot Brian i 1012. "Cogadh Gaedhil re Gallaibh" gjengir en historie om hvordan en av Brians sønner fornærmer Máelmorda. Máelmordas mor Gormflaith (som i mellomtiden er blitt tilsidesatt som Brians hustru) overtaler ham til å gå til opprør på grunn av denne fornærmelsen. Det er nok likevel sannsynlig at det lå realpolitiske overveielser bak opprøret. Máelmorda allierte seg igjen med Sigtrygg og fant også støtte i Ulster som Brian nylig hadde lagt under seg. De angrep først i provinsen Meath, og den tidligere overkongen Máel Sechnaill søkte nå Brians hjelp. I 1013 ledet Brian en hær fra Munster og det sørlige Connact inn i Leinster. Hans sønn Murchad ledet en styrke som herjet den sørlige delen av Leinster i tre måneder. Brian og Murchads styrker ble forent utenfor Dublin 9. september, og byen ble beleiret. Brians hær slapp imidlertid opp for forsyninger, og beleiringen ble hevet ved juletider. Máelmorda hadde sannsynligvis håpet på bred støtte fra andre regionale herskere som Brian tidligere hadde tvunget til underkastelse. Denne støtten uteble – selv om få fra Connacht og færre fra Ulster sendte soldater til støtte for Brian, var det bare en hersker i Ulster som aktivt støttet Máelmorda. Det er sannsynlig at manglende støtte i Irland fikk Máelmorda til å søke støtte utenfra. Sigtrygg reiste til Orknøyene og øya Man, i følge "Njåls saga" på oppdrag av sin mor Gormflaith (i Njåls Saga "Kormloð"), men mer sannsynlig er det at det var Máelmorda som hadde bedt ham reise. Her får han støtte fra jarl Sigurd av Orknøyene og også en viss Brodir fra Man. Brian med sine allierte, blant dem Máel Sechnaill, møtte Máelmorda og hans viking-allierte til et avgjørende slag ved Clontarf, like utenfor Dublin. Brians styrker vant slaget, men Brian selv ble drept. Brian skal ha blitt drept av Brodir, i følge tradisjonen mens han satt i teltet sitt og ba. Dette kan være en senere tradisjon, men det er ikke sannsynlig at den aldrende kongen selv aktivt deltok i kamphandlingene. Det knytter seg flere legender til Brians død. En er at hans 15 år gamle sønn Tadc var i teltet sammen med ham, og at den ubevæpnete gutten løftet armen for å beskytte sin far. Brodir skal da i et eneste hugg ha hugget av Tadcs arm og Brians hode. Da blodet fra Brian traff Tadcs armstump grodde hånden mirakuløst ut igjen. Historisk betydning. En avbildning av Brian Boru fra 1700-tallet. Brian har fått et historisk ettermæle som kongen som forente Irland, og som den som fikk slutt på vikingenes herjinger i landet. Slaget ved Clontarf blir ofte framstilt som et invasjonsforsøk fra skandinaviske vikinger, som blir fordrevet av en irsk hær under Brians ledelse. Virkeligheten var nok adskillig mer sammensatt, det var irer på begge sider ved Clontarf, og selv om «vikinger» fra Dublin, Man og Orknøyene kjempet mot Brian så er det svært sannsynlig at «vikinger» fra Limerick, Cork og Waterford kjempet sammen med Brian. Den viktigste grunnen til Brians ettermæle er nok skriftet "Cogadh Gaedhil re Gallaibh". Dette skriftet ble forfattet på en tid da Brians etterkommere rivaliserte med andre slekter om posisjonen som overkonge, og bærer overdrevent preg av lovprisninger av Brian og apologier mot at han skulle være tronraner. Fotnoter, referanser og kilder. Brian Boru Brian Boru Sertralin. Sertralin (markedsført i Norge som Zoloft), er et legemiddel av typen SSRI. Det ble godkjent i USA av FDA i 1991, og er i dag et populært preparat til behandling av depresjon. I løpet av 2006, var salgstallene for Zoloft i USA circa 2 milliarder dollar, en nedgang på 35% fra det foregående året, og noen kilder anslår at det har vært skrevet ut 115 millioner resepter på Zoloft innen Februar 2000. Indikasjoner. I Norge er sertralin godkjent på indikasjon av depresjon, tvangslidelse, panikkangst, posttraumatisk stresslidelse og sosial fobi. Videre blir det også benyttet for å forhindre tilbakefall ved slike lidelser. Internasjonalt er det også benyttet ved premenstruelle lidelser og forsøksvis ved generalisert angst, kompulsiv overspising, forsinket utløsning, impulsiv aggressivitet ved personlighetsforstyrrelser, og ved behandlingsrefraktær neurokardiogen synkope hos barn og ungdom. Dosering. Sentralin benyttes i doser fra 25mg til 200mg per døgn, avhengig av lidelsen det gjelder, som en enkeltdose morgen eller kveld. Preparatet finnes som tabletter og mikstur. Det bør foreligge noe respons innen 1 uke, og ved delvis respons bør behandlingen fortsette i 6 måneder for å oppnå remisjon. Kontraindikasjoner. Sentralin skal ikke brukes sammen med MAO-hemmere eller pimozid. Miksturen skal ikke brukes sammen med disulfiram, grunnet alkoholinnholdet. Ved levercirrhose skal preparatet ikke benyttes. Forsiktighetsregler. Kombinasjoner med andre legemidler med virkning på det serotonerge system (derunder eksempelvis trisykliske antidepressiva, SSRIer og naturmidler med johannesurt) er frarådet. Samtidig elektrosjokkbehandling er frarådet på grunnlag av mangelfull informasjon. Inntak av alkohol bør unngås eller modereres, og anses som generelt ugunstig ved depressive lidelser. Da sentralin senker krampeterskelen, bør man utvise forsiktighet hos pasienter med epilepsi. Preparatet bør ikke brukes på barn eller ungdom, med unntak av tvangslidelser hos barn over 6 år. Forsiktighet anbefales ved mistenkt eller bekreftet leverskade. Grapefruktjuice kan øke konsentrasjonen av sertralin og mange andre legemidler som brytes ned av enzymet CYP3A4, og bør ikke inntas jevnlig eller i store mengder når man går på sertralin. Interaksjoner. Behandling med MAO-hemmere må avsluttes senest 2 uker før man påbegynner behandling med sentralin for å unngå fare for serotonergt syndrom. Tilsvarende bør det gå minst 2 uker fra avsluttet behandling med sentralin til man påbegynner behandling med MAO-hemmere. Andre legemidler som også påvirker det serotonerge system kan gi interaksjoner. Dette gjelder f.eks. trisykliske antidepressiva, SSRIer, Johannesurt, Tramadol og meperidin (Petidin). Blodfortynnende midler og midler med virkning på koaguleringstiden kan få forsterket virkning. I kombinasjon med litium er det sett skjelvinger som kan indikere senket krampeterskel. Graviditet/amming. Sentralin er trygt å bruke og er beskrevet sånn på felleskatalogen.no: "..Det foreligger imidlertid en betydelig mengde data, og det er ikke sett bevis for medfødte misdannelser forårsaket av sertralin...Epidemiologiske data antyder at bruk av SSRIer ved graviditet, spesielt sent i svangerskapet, kan øke risikoen for vedvarende pulmonal hypertensjon hos nyfødte (PPHN) (ca. 5 tilfeller pr. 1000 graviditeter).." Det er påvist at sentralin går over i morsmelk, men ingen kliniske endringer ble observert i noen av kontrollbarna. På en studie ble det observert at i 7 ut av 11 var det en liten overgang i morsmelken selv om det likevel ikke ble observert noen klinisk effekt på noen av sped-barene som følge av dette. Sertralin er ansett som "beste valg" blant alle dagens brukte SSRI'er; selv på daglige doser på 150mg/dag var overgangen til morsmelk veldig marginal. Laverest mulig dose er alltid best, men en deprimert mamma er assosiert med betydelig flere risikoer og problemer vurdert med Bayley Scales of Infant Development (engelsk wiki-lenke). Behandling av depresjoner i gravide og ammende er veldig viktig. Det forekommer i ca 1 av 10 mødre; og er assosiert med flere problemer enn mulige bivirkninger behandlingen kan ha; derfor bør valget av å ta disse pillene eller ikke bli vurdert i forholdt til nytte mot skade. Bivirkninger. En rekke bivirkninger er sett ved bruk av sentralin, deriblant: insomnia, hypersomni, svakhetsfølelse, magebesvær, skjelvinger, vektøkning, forvirring, svimmelhet, manglende evne til å oppnå orgasme, kvalme, oppkast, tannskjæring, mild depersonalisering og svekket sexlyst. Bivirkningene vil som regel reduseres eller forsvinne over tid. Mani eller hypomani er sett hos circa 0.4% av pasientene. Som med andre SSRI-preparater forekommer seksuell dysfunksjon hos inntil 98% av pasientene av begge kjønn. Disse bivirkningene gir seg som regel over tid eller etter avsluttet behandling, men kan noen ganger vedvare etter behandlingen er avsluttet. Når behandling skal avsluttes, ser man gjerne agitasjon, angst, svimmelhet, hodepine, kvalme og parestesier (en pitrende følelse som minner om "enkemannsstøt"). Det er derfor viktig å trappe ned sakte over tid. Overdose. Dødelig overdose av sentralin er sett, hovedsakelig i kombinasjon med andre legemidler og/eller alkohol. Tegn på overdose kan inkludere søvnighet, kvalme, brekninger, hevet puls, skjelving, agitasjon, svimmelhet og koma. Overdose behandles intensivt på sykehus. Det anbefales ikke å prøve å fremkalle brekninger. Egenskaper. Sertralin er en selektiv serotoningjenopptakshemmer, med en viss (svak) samtidig effekt på noradrenalin og dopamin. Grønn teknologi. I 2002 mottok Pfizer en pris fra det amerikanske Environmental Protection Agency i forbindelse med produksjonen av sertralin. Ifølge EPA, introduserte Pfizer nye produksjonsteknikker som reduserer forbruk av råmaterialer og senker giftige utslipp. De nye metodene er beskrevet som mer energi-effektive, og lar selskapet doble produksjonen. Vider er de nye metodene påstått å være tryggere for de ansatte. Ulsberg. Ulsberg er en grend i Rennebu kommune. Rv3 og E6 møtes her. Dovrebanen kjører forbi Ulsberg. Separator. I vid betydning er en separator en innretning som brukes til å separere hva som helst. "Melkeseparatoren" er én slik innretning som er godt kjent fra landbruket der en separerte fløten fra melka. Maskinen var gjerne utført i solid støpjern og skrudd fast i en benk. Melken ble slått i en stor bolle på toppen. Under denne var et hus med mange metallameller formet som skåler i hverandre. Med håndsveiv ble disse lamellene, og derved melka imellom, bragt til å rotere – meget fort. Derav den karakteristiske duren fra separatoren. Under denne rotasjonen vil den tyngre melka trekke utover mens den lettere fløten trekker inn mot sentrum. Ved forsiktig tapping og jevn sveiving fikk en derved skilt fløte fra melk. Sveivefarten og tappefarten bestemte fløtekonsentrasjonen. "Separatoren" er i dag vanligvis ikke i bruk, men den finnes nok på enkelte setre uten strøm. Sentrifugeringsprinsippet brukes fortsatt til separering. Ett eksempel er i kjemiske og medisinske laboratorier der en spenner fast et reagensrør og spinner dette hurtig rundt. Derved havner de tunge bestanddelen i bunnen og «fløten» på toppen av røret. Feigumfossen. Feigumfossen (eller Feigefossen) er en 229 meter høy foss i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Den ligger i Feigedalselvi, like ovenfor grenda Feigom på østsida av Lustrafjorden. 29. serierunde i Premier League 2006/07. 29. serierunde i Premier League 2006/07 startet lørdag 3. mars klokka 13:45 på Anfield og kampen mellom Liverpool FC og Manchester United. Runden ble avsluttet søndag 4. mars med Londonoppgjøret mellom West Ham United og Tottenham Hotspur klokka 17:00. Paul Cook. Paul Cook (født 20. juli 1956) er en engelsk trommeslager og medlem i punkgruppen Sex Pistols. Oppvekst. Cook vokste opp i Hammersmith, London. Han gikk på Christopher Wren school i White City Estate, Shepherd's Bush, der han møtte Steve Jones. I 1972-1973, startet Cook og Jones, sammen med klassekameraten Wally Nightingale, gruppen The Strand. Cook var det første medlemmet i gruppa som kjlpte sitt eget instrument (et trommesett), i stedet for å stjele det. I løpet av de tre første årene utviklet The Strand seg til Sex Pistols etter at de møtte Dougie Anderson. Privatliv. Cook bor i Shepherd's Bush med sin kone, Jeni og deres datter, Hollie. Han jobber som musiker for Edwyn Collins og spiller fotball for Hollywood United. Matthew Stevens. Matthew Stevens (født 11. september 1977 i Carmarthen) er en walisisk profesjonell snookerspiller. Stevens ble profesjonell i 1994 og har fjerdeplass på verdensrankingen i 2006 som beste i karrieren. Foran 2008 var han for første gang på åtte år utenfor topp seksten i verden. Han fikk sin første, og hittil eneste, seier i en rankingturnering i 2003 da han vant UK Championship. I tillegg har han vunnet fire andre turneringer, blant annet Northern Ireland Trophy, før denne var en rankingturnering, og Pot Black i 2005. Han har spilt to finaler i VM, men tapte for Mark Willimas i 2000 med 16–18 og Shaun Murphy i 2005 med de samme sifrene. Stevens var bårebærer i den gode vennen Paul Hunter sin begravelse. Liezel Huber. Liezel Huber (født 21. august 1976 i Durban i Sør-Afrika) er en profesjonell, kvinnelig, sørafrikansk tennisspiller. Huber er naturalisert amerikansk statsborger og innehar derfor også amerikansk pass. Huber har vunnet doubletitler i alle Grand Slam-turneringene. Cara Black. Cara Black (født 17. februar 1979 i Harare i Zimbabwe) er en profesjonell kvinnelig tennisspiller. Black har vunnet fire Grand Slam-titler i double og tre i mixed-double. Roger Haines. Roger Haines var en amerikansk hundekjører. Under OL 1932 i Lake Placid kom han inn til 5. plass, bak 3 kanadiere og landsmannen Leonhard Seppala. Grunnet mildvær under disse olympiske lekene var føret svært tungt, så Haines kollapset av utmattelse like etter målgang. Han største meritt er gull i " the Laconia derby" 1934, den konkurransen som fra 1936 ble VM i hundekjøring (Laconia World Championship). Forseil. Forseil er en felles betegnelse for trekantede stagseil som føres foran masten, på seilfartøy med to eller flere master foran fokkemasten (på galeas, ketch og yawl foran stormasten). På mindre båter med ett stagseil kalles det gjerne bare forseil. På båter med to forseil kalles de gjerne fokk eller stagfokk og klyver. På slupp og kutter med tre forseil kalles disse seilene fokk, klyver og jager. På store seilskuter med fokkemast og fire forseil er betegnelsene: Stengestagseil (stagfokk), indre klyver, ytre klyver og jager. Genoa er et stort forseil som har vært kjent fra det første gang var i bruk under en regatta i Genoa i 1927. I motsetning til en vanlig stagfokk som ikke går lenger akterover enn til masten, overlapper en genoa storseilet og er i utstrakt bruk på dagens Bermudariggede seilbåter. Fokti. "Fokti" er album nummer to fra Trygve Hoff. Albumet ble produsert av Stein Ingebrigtsen og utgitt i 1980. Tekster og musikk av Trygve Hoff. Medvirkende musikere: Piano og trekkspill: Geir Langslet Eriksen. Gitar: Marius Muller og Ørnulf Nielsen. Trommer: Bjørn Jenssen. Bass og trekkspill: Svein Gundersen. Hardingfele: Steinar Ofsdal. Munnspill: Sigmund Groven. Fløyte og tenorsax: Knut Riisnæs. Steelgitar: Leif Dørme. Banjo og munnnharpe: Kari Svendsen. Jan Schmid. Jan Andreas Schmid (født 24. november 1983 i Trondheim) er en norsk kombinertløper som fram til 2006 var sveitsisk statsborger og har representert både Sveits og Norge internasjonalt. Han har deltatt i 3 OL; i 2002, 2006 og 2010. Familie. Jan Scmid er født og oppvokst i Norge, med sveitsiske foreldre. Schmids mor, Ruth Schmid, har vært leder av kombinert-komiteen i Norges Skiforbund. Jans fem år yngre bror, Tommy Schmid, representerer (per mars 2011) det sveitsiske landslaget. Deres far, Rudolf, er skitrener på Jans og Tommys klubblag Sjetne IL. Hele familien er aktive innenfor orientering. De er også medlem av Trollelg Orienteeringclub, som er en lokal klubb i Trondheim. Sveits. Han konkurrerte for Sveits i verdenscupen til og med 2006-sesongen. Han har blant annet en fjerdeplass fra lagkonkurransen under OL 2006 i Torino. Norge. Da han skiftet fra sveitsisk til norsk statsborgerskap sommeren 2006, måtte han kjøpe lisensen sin fri fra det sveitsiske skiforbundet med å betale dem 127 437 kroner, slik at han kunne representere Norge i kombinert. Han var også med i den norske troppen til VM 2007 i Sapporo i Japan, uten å få delta i noen øvelser. Han stod på seierspallen i verdenscupen for første gang i Ramsau 20. desember 2008. Han deltok på nytt i Ski-VM 2009 i Liberec, og fikk sitt gjennombrudd der, med sin første internasjonale medalje, en sølvmedalje på sprint (skihopping normalbakke HS100 + 10 km langrenn), bak amerikanske Todd Lodwick. Rækved og lørveblues. "Rækved og lørveblues" er et album fra Trygve Hoff. Albumet ble produsert av Stein Ingebrigtsen og utgitt i 1980. Tekster og musikk av Trygve Hoff, musikkarrangementer av Kurt Samuelsen og med Cover-illustrasjon av Karl Erik Harr. Medvirkende musikerne: Kurt Samuelsen, piano, trekkspill og keybords. Ørnulf Nielsen, acc. gitar. Alf Olsen, el.gitar. Konrad Kaspersen, bass. Knut H. Johannesen, trommer. Henning Gravrok, sax. Svein Arild Berntsen, munnspill. Tor Hjalmar Ruback, fløyte. Jan Fredrik Skogdal, trombone. Tor Arne Vannebo, trombone. Arne Bjørhei, trompet. Strykere: Michael Syssmann, Jarle Fredheim, John Strømsnes, Kjell Arne Pleym. Zheng Jie. Zheng Jie (født 5. juli 1983 i Chengdu i Sichuan i Folkerepublikken Kina) er en profesjonell kvinnelig kinesisk tennisspiller. Zheng Jie ble profesjonell tennisspiller 2003 og hun har vunnet tre WTA i single og sju i double. Hun var nummer 27 (2006) på rankingen over verdens beste kvinnelige singlespillere og nummer 3 i double (juli 2006). Hun vant doubleturneringen i Grand Slam-turneringen Australian Open sammen med Yan Zi. De beseiret doubleparet Lisa Raymond (USA) / Samantha Stosur (AUS) med 2-6, 7-6, 6-3 i finalen. De vant også damedoublen i Wimbledon, i finalen møtte de Ruano Pascual og Paola Suarez som de slo med 6-3 3-6 6-2. Durza. Durza er den onde Skuggen i Arven Trilogien. Han er Galbatorix` høyre hånd og Urgalenes leder. Durzas klinge har et hakk som oppstod da Ajihad prøvde å drepe han. Vi møter Durza for første gang i byen Gil`ead hvor han tar Eragon til fange. Eragon dreper tilslutt Durza ved å stikke za`roc i hjertet på han. Skugger. En skugge er en helt vanlig trollmann som har mant frem en ånd som er sterkere en trollmannen selv. Når den sterkere ånden er mant frem vil den ta bolig i trollmannens kropp og trollmannen vil bli en skugge. Dele med dæ. "Dele med dæ" er et album av Trygve Hoff. Albumet ble produsert av Tore Syvertsen og utgitt i 1983. Sporliste. Tekster og musikk av Trygve Hoff hvor ikke annet er angitt. Zar'roc. Zar'roc er sverdet til dragerytter Eragon. Dets eier er opprinnelig den onde Morzan, men etter at dragerytteren Brom drepte ham, tok Brom sverdet selv. Etter en stund møtte han på Eragon og gav det til ham. Kjennetegn. Zar'roc har en rød klinge som skinner sterkt i lyset. Den har også (ifølge filmen) en blå stein i bunnen. Midt i livet. "Midt i livet" er et album fra Trygve Hoff. Albumet ble produsert av Svein Gundersen og utgitt i 1985. Sporliste. Tekster og musikk av Trygve Hoff om ikke annet er angitt. Arne Johan Vetlesen. Arne Johan Vetlesen (født 10. september 1960) er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, der han jobber med etikk og sosialfilosofi med ondskap som hovedinteresse. Vetlesen regnes som en av landets mest produktive filosofer. Han var en periode også skribent i Morgenbladet. Han har blant annet gått i veiledning hos Jürgen Habermas i sin studietid. Yan Zi. Yan Zi (født 12. november 1984 i Chengdu i Sichuan) er en profesjonell kvinnelig kinesisk tennisspiller. Yan Zi var nummer 72 (2006) på rankingen over verdens beste kvinnelige singlespillere og nummer 4 i double (februar 2006). Hun vant doubleturneringen i Grand Slam-turneringen Australian Open sammen med Jie Zheng. De beseiret doubleparet Lisa Raymond (USA) / Samantha Stosur (AUS) med 2-6, 7-6, 6-3 i finalen. De ble dermed de første tennisspilleren fra Kina som vant en Grand Slamltittel. De vant også damedoublen i Wimbledon, i finalen møtte de Virginia Ruano Pascual og Paola Suarez som de slo med 6-3 3-6 6-2. Snart gryr en dag. "Snart gryr en dag" er et samlealbum av Trygve Hoff. Albumet ble produsert av Svein Gundersen og utgitt i 1988. Omslagsillustrasjonen ble gjort av Karl Erik Harr. Platen først utgitt 1988 av Arne Bendiksen Records A/S med tillatelse fra Electra Grammofon A/S. Den ble deretter gitt ut på nytt 1992 av AB Records / Musikkoperatørene THCD1. Albumet ble i 2004 kåret til tidenes samlealbum i nord. Dette skjedde som en leser-/lytteravstemning i regi av avisa Nordlys og NRK Troms og Finnmark. Sporliste. Alle tekster og musikk er gjort av Trygve Hoff hvor ikke annet er angitt. Nigel Bond. Nigel Bond (født 15. november 1965) er en engelsk profesjonell snookerspiller. Bond ble profesjonell i 1989 og hadde størst suksess på midten av 1990–tallet. Han nådde finalen i VM i 1995, men tapte 18–9 for Stephen Hendry. Som en konsekvens av finalen og klatret han opp til femteplass på verdensrankingen for 1997. Denne sesongen vant han British Open etter at han slo John Higgins 9–8 i en meget dramatisk finale. Samtlige år mellom 1993 og 1996 kom han i hvert fall til kvartfinalen i VM, men tapte hver gang for Stephen Hendry. Det var derfor knyttet stor spenning til førsterunde kampen mellom de to under VM i 2006. I det siste og avgjørende partiet var det likt etter at alle kulene var puttet. Den svarte kulen ble plassert opp igjen på sin faste plass og den første som puttet denne kulen ville vinne kampen. Denne puttet Bond og forhåndsfavoritten Hendry var utslått i første runde. Bond har de senere år vært lenger nede på verdensrankingen og har falt inn og ut av topp 32 de siste årene. Kiropraktikk. Kiropraktikk betyr å utføre med hånd. Behandlingsformen legger vekt på diagnose, forebygging og behandling av mekaniske problemer i muskler og skjelett. Dagens kiropraktikk som behandlingsmetode har som hovedmål å gjenopprette normal funksjon i bevegelsesapparat og nervesystem når feilfunksjoner har oppstått. Kiropraktikk er betraktet som en ikke bevisbasert, alternativ behandlingsform i enkelte land, i andre har behandlingsformen offisiell anerkjennelse og spiller en viss rolle innenfor helsetjenesten. I Europa gir for eksempel kiropraktikk refusjon fra private og/eller offentlige forsikringsordninger i Danmark, Irland, Finland, Norge, Østerrike, Belgia, Liechtenstein, Spania, Storbritannia, Tyskland, Nederland og Sveits. Den vanligste behandlingen er manipulering av ryggsøylen og andre ledd. Tradisjonell kiropraktikk forutsetter at «skiveforskyvning» eller «-utglidning» forstyrrer «kroppens iboende intelligens». I dagens kiropraktikk forklares forskjellige lidelser med at skiveforskyvninger påvirker helsen via nervesystemet Forskyvningsteorien har blitt kritisert for å ikke være basert på anatomi, medisinsk kunnskap, og fordi disse forskyvningene aldri har blitt observert. Historikk. Kiropraktikk som metode som ble utviklet i Davenport, Iowa fra 1895 av kanadiskfødte Daniel David Palmer. Palmer, som fram til da hadde «helbredet» folk med magneter, utformet en hypotese om at manipulering av ryggsøylen kunne kurere sykdom. I 1898 åpnet han Palmer School of Chiropractic, der en av sønnene hans var en av studentene. Sønnen, B.J. Palmer, overtok skolen i 1906, og bidro til å spre kjennskap om metoden i begynnelsen av forrige århundre. Kiropraktikkens historie er rik på konflikter både innen profesjonen og i forhold til forvaltning og andre helseprofesjoner. Dette skyldes hovedsakelig hypotesen om skiveforskyvning, som i dag er grundig tilbakevist De første kiropraktorene trodde at all sykdom var forårsaket av forstyrrelser i strømmen av iboende intelligens, en "vital energi" eller "livskraft" som representerte Guds tilstedeværelse i mennesket. Ledende kiropraktorer brukte ofte religiøse bilder og tradisjoner. Både Daniel D. Palmer og B.J Palmer vurderte å erklære kiropraktikk som religion, noe som ville gitt metoden juridisk beskyttelse under den amerikanske grunnloven. De valgte å la være, delvis for ikke å bli blandet sammen med kristen vitenskap De tidlige kiropraktorene vektla også flid, hardt arbeid, konkurranse og annonsering, og stilte seg sammen med folk flest mot intellektuelle og store sammenslutninger, som Den amerikanske legeforeningen (AMA). I 1930-årene var kiropraktikk blitt den største alternative helseprofesjonen i USA. I 1970-årene begynte seriøs forsking på kiropraktikk, og i midten av 1990-årene var det en sterk økning i interessen for behandlingssystemet. Det la grunnlaget for forbedret tjenestekvalitet og utforming av kliniske retningslinjer for behandling av akutte ryggsmerter. Effekt og sikkerhet. Det har blitt gjennomført mange studier på kiropraktikk. En kritisk evaluering basert på tidligere publiserte studier, konkluderer med at kiropraktikk ikke har noen påviselig effekt på sykdomstilstander, med mulig unntak for behandling av ryggsmerter. Et notat fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten vedrørende manuelle behandlingsformer konkluderte med at «Det må anses vitenskapelig dokumentert at manipulasjon har en liten, men klinisk betydningsfull effekt for ryggplager på basis av dokumentasjon av moderat kvalitet. Hovedvekten av behandlere i primærstudiene som viser dette er kiropraktorer.» Kiropraktikk er vanligvis ufarlig dersom det blir utført på korrekt måte. Likevel er det rapportert hyppige milde til moderate bivirkninger, samt enkelte tilfeller av alvorlige uønskede hendelser og dødsfall. Manipulering av ryggsøylen, og da spesielt nakken, kan resultere i skader på blodårer i ryggsøylen, som igjen forårsaker hjerneslag. Det er ikke kjent hvor stor risikoen er for slike hendelser. I en systematisk kunnskapsoversikt fremkom at mange dødsfall fra kiropraktikk ikke tidligere har vært rapportert. Forfatteren konkluderte med at farene ved slik behandling er langt større enn en mulig positiv effekt. Norske forhold. Kiropraktikk har vært praktisert i Norge siden 1922, og metoden har det meste av denne tiden vært betraktet som alternativ behandling. I 1988 ble tittelen kiropraktor beskyttet, og utøvere måtte være autorisert og ha lisens i hht «Lov om helsepersonell» på linje med annet helsepersonell. Norske kiropraktorer fikk fra 1. januar 2006 status som primærkontakt innen sitt kompetanseområde på samme måte som leger, tannleger og psykologer er det. En kiropraktor har henvisningsrett til sykehus, spesialister, fysioterapi og radiologiske undersøkelser samt rett til å sykmelde inntil 12 uker. Pasienter hos kiropraktorer får refusjon fra NAV for inntil 14 årlige behandlinger. Kiropraktor. Kiropraktor er en yrkestittel som i Norge er forbeholdt kiropraktorer som er autorisert av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Kiropraktorenes hensikt er å forebygge, diagnostisere og behandle feilfunksjon og sykdom i muskler, nerver og ledd. Kiropraktorens metode kalles kiropraktikk og har som hovedmål å gjenopprette normal funksjon i bevegelsesapparat og nervesystem ved feilfunksjon. Kiropraktorens viktigste hjelpemiddel er hendene, og "kiropraktikk" betyr å utføre med hånd. Politisk og forvaltningmessig betraktes kiropraktikk i dag som en helseprofesjon som er integrert i det etablerte, offentlige helsevesen i Norge. De endringene i kiropraktorenes status som politikerne har gjennomført de siste 20 årene har møtt motstand, blant annet fra legehold, og kiropraktikk har fortsatt lite støtte i vitenskapelig materiale. Det har vært praktisert kiropraktikk i Norge siden 1922, men retningen er ca 100 år gammel. Fra 1988 ble tittelen beskyttet og utøvere må være autorisert og ha lisens i hht «Lov om helsepersonell» på linje med annet helsepersonell. En kiropraktor har status som primærkontakt innen sitt område på samme måte som leger, tannleger og psykologer er det på sine respektive felt. Profesjonsutvikling i Norge. Den første søknad om autorisasjon av kiropraktorer i Norge kom i 1936, og ble avslått. Saken ble fremmet på nytt i både på 1950- og 1960-tallet. I 1974 ble det derimot gitt adgang til trygderefusjon for kiropraktorbehandling etter henvisning fra lege. Kiropraktorens virksomhet var imidlertid fortsatt lovregulert av det tidligere lovverket om alternativ medisin («Kvakksalverloven» fra 1936). I 1979 ble det nedsatt et offentlig utvalg av Sosialdepartementet for å utrede autorisasjonsspørsmålet. Etter 5 år ble utvalgets rapport fremlagt; NOU 10 (1985). Denne lå til grunn for den offentlige godkjenning (autorisasjon) av kiropraktorer som ble vedtatt av Stortinget i 1988. I dag driver de fleste kiropraktorer i Norge privat praksis. Mange arbeider tverr- eller flerfaglig i kontorfellesskap med blant annet leger, fysioterapeuter, akupunktører, massører og lignende. I offentlig sektor er det ved flere av landets sykehus ansatt enkelte kiropraktorer ved ryggpoliklinikker og smertepoliklinikker. Antall kiropraktorer med doktorgrad i Norden har steget etter etableringen i 1994 av Nordisk Institutt for Kiropraktikk og Klinisk biomekanik samt opprettelsen av kiropraktorutdanning ved Sundhedsvitenskapelig fakultet ved Syddansk Universitet i Odense. NKF har bidratt betydelig økonomisk ved etableringen av instituttet. Utdanning. Det finnes ingen kiropraktorutdanning i Norge pr. 2008, og norske studenter må reise til Danmark, USA, Storbritannia eller Australia. Bjørknes College har et kombinasjonsstudium der man studerer ett år i Norge og 4 år ved Murdoch University i Perth, Australia. Stortinget har gått inn for opprettelse av kiropraktorstudium i Norge. Universitetet i Stavanger og Universitetet i Oslo har begge utarbeidet planer for å opprette kiropraktorutdannelse. Kontrovers. Gjennom historien har kiropraktikk vert emne for både intern og ekstern kontrovers og kritikk. Daniel D. Palmer, kiropraktikkens grunnlegger, hevdet å ha manipulert ryggraden til en mann som var tilnærmet døv, og at han hadde kurert ham for sin hørselshemning. En kritisk evaluering uttalte «Kiropraktikk er grunnlagt på mystikkens konsepter. Dette førte til en intern konflikt innen kiropraktikkens fagmiljø, som fortsetter å eksistere den dag i dag.» Kiropraktikere, inkludert D.D. Palmer, ble anholdt og fengslet for å praktisere medisin uten lisens. Kiropraktisk behandling ved spedbarnskolikk har i nyere forskning vist seg å være uten virkning, blant annet ved en studie gjort av doktorgradsstipendiat og barnelege Edda Olafsdottir. På tross av dette hevder mange behandlere i Norge å kunne behandle spedbarnskolikk. 19. april 2008 skrev den britiske forskeren Simon Singh en artikkel i "The Guardian", hvor han ved bruk av forskningsstudier tilbakeviste det meste av virkningen ved kiropraktisk behandling og definerte behandlingen som kvakksalveri. Han ble på grunnlag av kritikken i artikkelen saksøkt for injurier av British Chiropractic Association. Singh vant saken etter to års kamp, og saken skapte også blest rundt Englands kontroversielle injurielovgivning. Lån mæ no'n tima. "Lån mæ no'n tima" er et samlealbum av Trygve Hoff Trygve Hoff (album). "Trygve Hoff" er et samlealbum av Trygve Hoff, utgitt i 1994 i regi av Televerket. Hans Petter Stubergh. Hans-Petter Stubergh (født 4. november 1954) er en norsk maler. Han hadde utsmykningsoppgaver under Vinter-OL 1994 på Lillehammer. Han har mesteparten av sin utdannelse fra Danmark, han begynte på Kunsthøyskolen Holbæk i 1978, fortsatte på det Det Fynske Kunstakademi i perioden 1978 til 1980. Fra 1980 til 1985 studerte han på Kongelige Danske Kunstakademi i København. I 1985 fikk han Norsk kulturråds stipend for utstyrsstøtte. Han ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet Oslo i 1990 og av Norsk kulturråd i 1991. Han har vært åpen om sin ADHD. Våren 2006 ble han intervjuet av Aftenpostens A-Magasinet, der han blant annet snakket ut om ADHD-tilstandens positive sider og om hvordan disse positive egenskapene har påvirket hans kunstnerliv- og virke. Stuberghs malerier er preget av fargerikdom. Alicia Molik. Alicia Molik (født 27. januar 1981 i Adelaide) er en profesjonell kvinnelig australsk tennisspillere. Molik vant Grand Slam-turneringen Australian Open i double i 2005 sammen med Svetlana Kuznetsova. Hun var nummer åtte på rankingen over verdens beste kvinnelige singlespillere i 2005 og nummer seks i double. Hun vant olympisk bronsemedalje 2004 i Athen i single. Ståle Hoff. Ståle Hoff (født 3. juli 1963, død 6. juli 2010) var en norsk musiker og komponist. Han spilte i Siste Dagers Hellige, Raga Rockers, Cirkus Modern og på flere av sin far Trygve Hoffs utgivelser. Han lagde melodien til Trygve Hoffs «Folk é så bra» sammen med Terje Blickfeldt. Som sin far var også Ståle Hoff en periode dirigent for Berlevåg Mannsangforening. I 1984 ble han innlemmet i Cirkus Modern, men ga seg i 1985. Som seg selv gav han ut kassetten «Skipper Skuteløs». Hoff var rammet av MS. Robbie Savage. Robert William Savage, vanligvis kalt Robbie Savage, (født 18. oktober 1974 i Wrexham, Wales) er en walisisk landslagsspiller i fotball som har spilt for sju engelske klubber. Han er spiller nå for Derby County. Savage har spilt 39 landskamper, og scoret to mål for. Klubblag. Savage startet sin profesjonelle fotballkarriere som angrepsspiller i Manchester United der han skrev under på en ett-års kontrakt sommeren 1993. Han spilte ingen obligatoriske kamper for "the Red Devils" i 1993/94-sesongen, og han ble frigitt av Manchester United i juli 1994. Før 1994/95-sesongen startet fikk han imidlertid tilbud om kontrakt i Crewe Alexandra, og han debuterte for Crewe den 10. september 1994 i en ligakamp mot Wrexham. Han scoret sitt første mål 13. september 1994 da Crewe slo Oxford United 2-0, og totalt spilte han 6 ligakamper, og scoret 2 mål, for "the Railwaymen" i 1994/95-sesongen. Den påfølgende sesongen laget han 7 ligamål på 30 kamper, mens han i 1996/97-sesongen fikk bokført 1 mål på 41 ligakamper for laget fra Cheshire. Savage i aksjon for Derby County våren 2008. Den 1. august 1997 ble Robbie Savage solgt til Leicester City for £400 000, og han debuterte for Leicester, og i Premier League, 9. august 1997 da de slo Aston Villa 1-0. Savage startet denne kampen som innbytter, men han ble byttet inn i det 83. spilleminutt. Den 13. desember 1997, i en kamp mot Southampton, noterte han seg for sitt første ligamål for Leicester, og da 1997/98-sesongen var over hadde Robbie Savage laget 2 ligamål på 35 kamper. Deretter ble det ett mål på 34 ligakamper i 1998/99-sesongen, ett mål på 35 ligakamper i 1999/00-sesongen, 4 mål på 33 ligakamper i 2000/01-sesongen og 0 mål på 35 ligakamper i 2001/02-sesongen. Etter å ha spilt over 170 ligakamper for klubben fra Leicestershire ble Savage solgt for £1 250 000 til Birmingham City sommeren 2002. Robbie Savage spilte sin første kamp for Birmingham 28. august 2002 da de spilte 1-1 mot Everton i en ligakamp, og han laget sitt første ligamål for "the Blues" den 2. november 2002 da Birmingham slo Bolton Wanderers 3-1 på St Andrews. Da 2002/03-sesongen var over hadde Savage fått bokført 4 ligamål på 33 kamper, og i den neste sesongen noterte han seg for 3 mål på 31 ligakamper. I første del av 2004/05-sesongen spilte Savage 18 ligakamper for Birmingham før han ble solgt til Blackburn Rovers for £3 000 000 den 19. januar 2005. Han debuterte for "Rovers" 24. januar 2005 i en ligakamp mot Bolton Wanderers, og han fikk med seg 9 ligakamper for klubben fra Lancashire før 2004/05-sesongen var over. Den påfølgende sesongen fikk han bokført 34 ligakamper, og i denne sesongen laget han også sitt første ligamål for Blackburn. Det skjedde 19. april 2006 da Blackburn tapte 2-1 for Savage sin gamle klubb Birmingham City. I 2006/07-sesongen fikk Robbie Savage med seg 21 ligakamper for Blackburn Rovers, og etter å ha spilt 12 ligakamper i første del av 2007/08-sesongen gikk Savage den 9. januar 2008 til Derby County for £1 500 000. Han skrev under på en 2 og et halvt år lang kontrakt for Derby og han debuterte for klubben den 12. januar 2008 i en ligakamp mot Wigan Athletic. Totalt spilte han 16 ligakamper for "the Rams" i siste del av 2007/08-sesongen. Savage slet med å etablere seg i startoppstillingen til Derby i 2008/09-sesongen, og etter bare å ha fått bokført 3 ligakamper for klubben fra Derbyshire i starten på sesongen valgte han å signere på en låneavtale med Brighton & Hove Albion den 1. oktober 2008 for å få mer matchtrening. Han debuterte for Brighton 4. oktober 2008 da de spilte 3-3 i en ligakamp mot Cheltenham Town. John Parrott. John Parrot (født 11. mai 1964 i Liverpool) er en engelsk tidligere profesjonell snookerspiller og tidligere verdensmester. Parrott startet som profesjonell i 1983 og har tilsammen vunnet ni rankingturneringer. Han vant VM i 1991 etter at han slo Jimmy White i finalen. To år tidligere tapte han 3–18 mot Steve Davis, som er den største vinnermarginen i en VM–finale noensinne. Han har to år vært rangert som nummer to på verdensrankingen og gjorde i 1992 et maksimum break. Etter at han ikke klarte å kvalifisere seg til verdensmesterskapet i 2010 datt han ut av main touren og la derfor opp som profesjonell spiller etter 27 år. Parrott brukes mye som ekspertkommentator av BBC, ofte sammen med Steve Davis. Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1996. ZTT Records. Ingangen til ZTTs kontor, med logotypen over døren ZTT Records er et britisk plateselskap. Det ble grunnlagt i 1983 av produsenten Trevor Horn. Merket har sluppet plater med blant andre Frankie Goes to Hollywood, Art Of Noise, Anne Pigalle, Propaganda, Grace Jones, Seal, Lisa Stansfield, Kirsty MacColl, 808 State, Adamski, Andrew Poppy, Trevor Horn, Shane MacGowan og Act. Bartimeus (Bartimeus-trilogien). Demonen Bartimeus er en av hovedpersonene i Bartimeus-trilogien av Jonathan Stroud. Han er en 5000 år gammel djinn, en ånd (eller demon) av middels rang. Nathaniel, en magikerlærling i lære hos magikeren "Arthur Underwood", finner navnet til Bartimeus i Ptolemaios' og Salomos skrifer. I bøkene blir Bartimeus fremstilt som en nokså frekk ånd med sans for sarkasme, og med middelmådig intelligens. Selv mener han han er en høyst intelligent djinni, med god humoristisk sans og spiss tunge. Store Bergan Idrettslag. Store Bergan Idrettslag (stiftet i 1931) er et idrettslag fra Sandefjord, som driver med fotball, skiidrett og turn. SBIs fotballgrupper holder til på Virik idrettspark, som våren 2007 fikk kunstgressbane. Klubben fikk dette bevilget av kommunen etter flere år med store problemer med dårlig naturgress. Fotball. A-laget i fotball spiller i 2011 i 4. divisjon. Fjordbyen. Fjordbyen er ifølge Oslo kommune selv: "et prosjekt hvor Oslo kommune skal frigjøre dagens arealer ut mot sjøen og benytte disse til fremtidsrettet byutvikling med bolig, rekreasjon og næring på en slik måte at byen åpnes mot fjorden. En stor del av arealene som i dag benyttes til havnevirksomhet vil bli utviklet til andre formål. På denne måten skal fjorden bringes inn som en del av byen og åpnes til glede for Oslos befolkning". Kort sagt skal mange av områdene (opprinnelig 13 delområder totalt, se kart) ut mot Oslofjorden pusses opp. Mottoet var "Fra Bygdøy til Ormøy". Imidlertid måtte områdene sør for Grønlia heller forbli permanent havn, siden man ut i prosessen fant ut man måtte ha havneaktivitet et sted. Totalt skal det komme ca. 9.000 nye boliger (som får ca 18.000 innbyggere) og 42.000 arbeidsplasser i tillegg til kulturinstitusjoner, shopping, parker, havnepromenade og et vidt spekter av publikumsattraksjoner. Filipstad. Filipstad skal byutvikles, men fergeterminalen vil fortsatt bestå. Fjordbyplanen legger til rette for bygging av inntil 450 000 kvadratmeter BRA med en boligandel på 50 %, noe som vil kunne gi opp mot 2 200 boliger. Ellers vedtok Oslo bystyre at det på Filipstad skal anlegges en fjordpark på minst 50 dekar og at denne parken inngår i totalt 100 dekar park/friområder/grøntområder. Grunneiere på Filipstad-området er bl.a. Oslo kommune ved Oslo Havn KF og Eiendoms- og byfornyelsesetaten, ROM Eiendom AS og Jernbaneverket, i tillegg til Statens vegvesen som eier av veianlegget E18. Arealet er på ca. 320 dekar, som f.eks. tilsvarer 45 fotballbaner. Tjuvholmen. Tjuvholmen er medio 2008 godt i gang som et byutviklingsprosjekt med blandet formål, og strøket har leiligheter, kontorer og butikker/restauranter langs gateplan. I tillegg vil en 9 hektar stor offentlig park med kunstmuseum bli bygget i kommende byggetrinn. Tjuvholmen kan stå ferdig i 2011/2012. Ansvarlig for utbyggingen er Selvaag Gruppen og Aspelin-Ramm. Aker Brygge og Vestbanen. Aker brygge ble transformert på 1980-tallet og tidlig 90-tallet. Her blir endringene små, men Vestbanen vil bli bygget om, og brukt til et kulturformål. I slutten av mai 2008 ble det klart at Nasjonalgalleriet (eid av Staten) skal flytte inn på Vestbanetomta. Da hadde man planlagt mye frem og tilbake i over åtte år. Rådhusplassen og Pipervika. Pipervika / Rådhusplassen får ingen endringer. De store endringene fant sted her på 60-tallet, da den gamle bebyggelsen (som ble ansett som slum) ble totalt fjernet og rådhuset ble bygget. Akershusstranda og Vippetangen. Med tanke på Vippetangen sees det på muligheter, uten at det er skissert de veldig store forandringene. Det samme gjelder for Akershusstranda. Ingen større bygg reises. Dette bl.a. av hensyn til Akershus festning som nasjonalt kulturminne. Sørenga, Loenga og Grønlia. Sørengautstikkeren består nå av containere o.l. Disse skal vekk, i stedet skal det komme bygninger, hvorav 90 % skal være boliger. Grønlia blir en del av dette. Fjordbyplanen står uavhengig av reguleringsplanen for Bjørvika. Loenga-området ligger nær Sørenga og kan knyttes til disse. Dette krever dog noe omlegging av jernbanen, og man vil ikke gjøre noe med området før dette skjer. Området benyttes i dag mye av NSB, og har også mye trafikal forurensing. Området like sør for Grønlia omtales i Fjordbyplanen som «Alnas utløp». Dette blir nye Fjordbyens endepunkt for havnepromenaden og menneskelig aktivitet. På andre siden begynner nemlig containerhavna, eller «havnebyen» Oslo. Kongshavn, Sjursøya, Ormsund og Bekkelaget. Disse var opprinnelig tenkt å ha noe bolig/kontor/næring/kultur som resten av Fjordbyen, men endte opp med å bare få containerhavner og tankanlegg. Grunnen var rett og slett at det ikke var så mange andre steder å ha containerne, og etterspørselen etter plass økte da man fraflyttet Filipstad, Tjuvholmen og Bjørvika. I Fjordbyplanen, vedtatt av bystyret 27. februar 2008 står følgende: «Fra og med Kongshavn og sørover til Ormsund vil en av Norges største godsterminaler ligge, og dette temaet avklares i et eget planarbeid.» Sydhavna er nå fellesbetegnelsen på de sammenhengende havnearealene fra Grønlia i nord til Ormsund i sør. Det omfatter del av Grønlia, Kongshavn med Alnaelvas utløp, Sjursøya (Østlandets viktigste oljeterminal, samt har tørrbulk), Kneppeskjærutstikkeren og Ormsundkaia. I august 2009 vedtok bystyret ny reguleringsplan som sier at Sydhavna er Oslos permanente havn. Det ble også uttalt: «Området skal i åra som kommer utvikles som Oslos permanente havn. Det blir ingen byutvikling med boliger i området. Ormsund kan trolig utvikles med noe byutviklingsinnslag. Dette avklares i eget planarbeid.» Roger Meddows-Taylor. Roger Taylor fotografert i 2005 Roger Meddows-Taylor (født 26. juli 1949 i Norfolk i Storbritannia) er trommeslager i det svært populære rock- og pop-bandet Queen. Taylor er kjent for sin "store" unike lyd, og regnes som en av de mest innflytelsesrike trommeslagerne innen rock på 70- og 80-tallet. Biografi. Allerede på 50-tallet ble Roger Taylor interessert i musikk. I 1957 hørte han fetteren hans spille noen enkle sanger på en gitar, og da bestemte han seg for at han ville lære seg å spille. I starten spilte han på en ukulele, og fant raskt ut at han burde lage et band, fordi det kunne ligge penger i det. Bandet han startet het "the Bubblingover Boys", og han selv spilte på ukulele, mens en hadde en bass og noen andre folk hadde gitar. Etter å ha spilt i noen andre band og vunnet noen skolepriser for det, begynte han å kjede seg mens han spilte gitar, så han ble mer og mer trukket mot slagverk. Han begynte å spille på morens grytelokk med strikkepinner. En dag da han lekte med kameratene sine fant han en skarptromme, og han fikk en hi-hat i gave. Til jul i 1961 fikk han en stortromme og en tam-tam av faren. I 1963 lagde han og noen venner bandet The Cousins Jack. Her spilte han rytmegitar en liten stund, men gikk fort over til trommer. Bandet spilte sammen i ett år. I 1966 gikk Roger og bandet Reaction inn i en musikkonkurranse med Roger som vokal. Konkurranse ble vunnet, kanskje takket være mange måneder med øving. I 1968 så han en notis hvor et band søkte etter en trommis. Roger søkte, og dermed møtte han Brian May.Han ble da med i bandet Smile, sammen med Brian May og Tim Staffell. Da Tim Staffell sluttet i Smile i 1970, kom Freddie Mercury inn og de gjorde om navnet til Queen. Kjente sanger. Stone Cold Crazy (1974 Sheer Heart Attack) (med resten av Queen) I'm In Love With My Car (1975 A Night At The Opera) Under Pressure (1982 Hot Space) (med resten av Queen og David Bowie) Calling All Girls (1982 Hot Space) Radio Ga Ga (1984 The Works) Thank God It's Christmas (1985 Complete Vision) (med Brian May) One Vision (1986 A Kind Of Magic) (med resten av Queen) A Kind Of Magic (1986 A Kind Of Magic) The Miracle (1989 The Miracle) (med resten av Queen) The Invisble Man (1989 The Miracle) Breakthru (1989 The Miracle) (med Feddie Mercury) Innuendo (1991 Innuendo) (med Freddie Mercury) These Are The Days Of Our Lives (1991 Innuendo) The Show Must Go On (1991 Innuendo) (med resten av Queen) It's A Beautiful Day (1995 Made In Heaven) (med resten av Queen) Let Me Live (1995 Made In Heaven) (med resten av Queen) Heaven For Everyone (1995 Made In Heaven) You Don't Fool Me (1995 Made In Heaven) (med resten av Queen) Under Pressure (1999 Queen+ Greatest Hits III) (med resten av Queen og David Bowie) Say It's Not True (2008 The Cosmos Rocks) Cosmos Rockin (2008 The Cosmos Rocks) Moderne femkamp under Sommer-OL 1948. Moderne femkamp under Sommer-OL 1948. Moderne femkamp var med som olympisk øvelse for sjuende gang 1948 i London. Guttorm Guttormsgaard. Guttorm Guttormsgaard (født 13. september 1938) er en norsk bildekunstner. Han har særlig arbeidet med grafikk og tegning. Guttorm Guttormsgaard har sin utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og Kunstakademiet i København. Som kunstner har han utført flere offentlige utsmykninger, blant annet på teglsteinsfasaden på Oslo Spektrum, og en rekke bokillustrasjoner. Bildeuttrykket er ofte enkelt og ekspresjonistisk, gjerne inspirert av tidligere tiders bruksgrafikk. Han har også undervist i tegning og grafikk og var rektor ved Statens Kunstakademi fra 1983 til 1984. Guttormsgaard har i dag galleri og verksted i et gammelt meieri på Blaker i Akershus. Der arrangerer han utstillinger av plakater, trykk og forskjellige kunstgjenstander. Guttormsgaard har hatt kunstnerlønn siden 1984. Han er faren til musikeren, manusforfatteren og skuespilleren Aslag Guttormsgaard. Monroe, Adams County, Wisconsin. Monroe, Adams County er et sted i den amerikanske staten Wisconsin. Befolkningen var 363 ved folketellingen i 2000. Stedet er om lag 100 kvadratkilometer og 43 % av dette er vann. Den amerikanske skihopperen Clint Jones kommer fra dette stedet. Gjerstad kirke (Hordaland). Gjerstad kirke / Gjerstad kyrkje er en langkirke på Osterøy i Hordaland. Kirken har røtter tilbake til opprinnelig stavkirke fra 1200-tallet, ny tømmerkirke i 1622 og den nåværende kirken ble bygget i 1871. Kirken har også en del gjenstander fra hele denne perioden. Noe av dette befinner seg på Bryggen museum i Bergen, mens noe ble solgt på auksjon på 1800-tallet. Etter en ombygging i 1957 fikk kirken våpenhus og to sakristi. Like ved kirken ligger også Osterøy museum med ti bygninger og gjenstander fra Osterøy. Eksterne lenker. Gjerstad kirke Huo Yuanjia. Huo Yuanjia (født i 1868 i Tianjin i Kina, død 14. september 1910) ble en kinesisk legende da han på begynnelsen av 1900-tallet satte seg imot fremmede styremakter og med sin fantastiske kampsportteknikk wushu, forsvarte han Kinas ære. Etter å ha slått mange motstandere – både kinesere og utenlandske, og startet et eget kung-fu akademi, blir han forgiftet og dør den 14. september 1910. "Wushus ånd" fortsatte å spre seg verden over. I dag blomstrer akademiet og finnes i mer enn 50 land. Lars Hall. Lars Göran Ivar Hall (født 30. april 1927 i Karlskrona, død 26. april 1991 i Täby) var en svensk idrettsutøver som konkurrerte i moderne femkamp. Hall ble verdensmester i moderne femkamp i 1950 og 1951. Han vant olympisk gull Sommer-OL 1952 i Helsingfors og Sommer-OL 1956 i Melbourne i moderne femkamp. For sin prestasjon i Melbourne ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Gabba Gabba Hey. "Gabba Gabba Hey" er et hyllestalbum til The Ramones fra 1991. Gabba Gabba Hey er det første tributealbumet for The Ramones. Gabba Gabba Hey ble Ramones' slagord og er hentet fra sangen «Pinhead». Teksten går «Gabba gabba we accept you, we accept you're one of us» og avsluttes med «Gabba gabba hey, gabba gabba hey...!». Under konserter kom ofte en «Pinhead» ut på scenen med et stort skilt som det sto «Gabba Gabba Hey» på. Dette kan blant annet sees i filmen "Rock 'n Roll High School". Slagordet kommer fra filmen "Freaks" fra 1932 hvor personene sier «Gobble, gobble, we accept you...!». Blitzkrieg Over You. "Blitzkrieg Over You" er et tributealbum til The Ramones fra 1998 der noen av låtene er covere og andre er om The Ramones. Halvparten av låtene er av tyske punkrockband. Columbus (Mississippi). Columbus er en by og administrasjonssenter i Lowndes County i østlige Mississippi, USA. Byen har 25 944 innbyggere (2000). Byen ligger på østbredden av Tombigbee River og er første gang nevnt i nedtegnelsene til Hernando de Soto, som krysset elva på jakt etter El Dorado. Den første handelsstasjon ble etablert her i 1783 Columbus har vært hjemby for Columbus Air Force Base (CAFB) siden andre verdenskrig. Basen var grunnlagt som et flygertreningssenter. I 1950 og 1960-årene var basen også Strategic Air Command (SAC), noe som gjorde at den var på lista over aktuelle mål for rakettangrep fra Sovjetunionen. Basen blir vurdert som den eneste av USAs fire treningssentere for flygere hvor det kan forventes bra forhold for flyging, likevel har den vært vurdert nedlagt. Midt på 1900-tallet hadde Columbus en rekke industribedrifter for madrasser, møbler og tekstil, men også verdens største toalettseteprodusent. De fleste av disse var ikke lenger i drift ved årtusenskiftet, men i tilknytning til byens sivile flyplass, Golden Triangle Regional Airport, har American Eurocopter bygget et anlegg. Aurora Flight Sciences plenlegger også å etbalere seg her. Columbus er fødestedet for den kjente skuespillforfatteren Tennessee Williams, forfatter av "Cat on a Hot Tin Roof" and "A Streetcar Named Desire". Hans barndomshjem er nå velkomstsenter for byen (300 Main St., Columbus). Todos Somos Ramones. "Todos Somos Ramones" er et tributealbum til The Ramones fra 2005 som er utgitt av et argentinsk selskap. Albumet er produsert av Ed Stasium, som produserte mange av Ramones' album. Låter fra alle Ramones' 13 studioalbum er med på albumet og dessuten noen B-sider og uutgitte låter. «Todos Somos Ramones» betyr «vi er alle Ramones». Moderne femkamp under Sommer-OL 1952. Moderne femkamp under Sommer-OL 1952. Moderne femkamp var med som olympisk øvelse for åttende gang 1952 i Helsingfors. For første gang var også lagkonkurranse med på programmet. FlyMe. FlyMe var et svensk lavprisflyselskap med hovedkontor i Göteborg. Selskapet hadde 104 ansatte, som alle mistet jobben da driften ble lagt ned i mars 2007 etter at styret hadde begjært selskapet konkurs. "FlyMe Sweden" var datterselskap av "FlyMe Europe AB". Ifølge konkursforhandleren Lars-Ivar Sundberg finnes det planer om å gjenopplive FlyMe Sweden. En sammenslutning av bedrifter fra Vest- og Sør-Sverige kan være forberedt på å investere i selskapet. Flyflåte. Flyflåten hos FlyMe bestod av fem Boeing 737-300 og én Boeing 737-500. Hilmar Nøis. Hilmar Nøis (født 8. mars 1891 på Andøya, død 16. desember 1975 på Andøya) var en norsk fangstmann. Mellom 1909 og 1963 hadde han 38 overvintringer på Svalbard. Han bygde fangststasjonen «Villa Fredheim» i Sassendalen på Svalbard, hvor han overvintret 19 ganger. Dessuten overvintret han ytterligere 6 sesonger i "Danielbua". Villa Fredheim er en av de mest kjente norske fangststasjonene. Nøis bygde også flere andre fangststasjoner. Hilmar Nøis fangstet over hele det nordlige Svalbard, og hadde hovedstasjoner på Roosneset, Gråhuken, Krosspynten. Dessuten brukte han sin bistasjon i Bjonahamn som hovedstasjon under vanskelige værforhold. I Storfjorden benyttet han Dunerbukta som hovedstasjon. Han bygde og reparerte om lag 40 hytter og brukte ytterligere ca 20. Hyttenettet var for å rekke størst mulig terreng. I vintersesongen hadde han opp mot 400 revefeller i sving. Nøis har oppgitt å ha bygd omlag 2 700 revefeller i løpet av sine overvintringer, og skutt minst 300 isbjørner. I 1913 deltok han i leting etter Schrøder-Stranz ekspedisjonen, og i 1928 ble han tilkalt for å være med i letingen etter Umberto Nobile som hadde havarert med luftskipet "Italia". I 1941 ble han evakuert til Skottland hvor han fikk jobb som kvartermester i Marinen, og bestyrte et depot der til 1946. Straks etter hjemkomsten dro han til Svalbard og gjenopptok overvintringsfangsten. Fra ca 1900 til 1965 er det registrert omlag 1 000 fangstovervintringer på Svalbard. 22 menn og fire kvinner fra Nøis-familien sto for mer enn 10 % av disse. Tre menn fra Nøis-familien har fått Kongens fortjenstmedalje. Flere steder på Svalbard er oppkalt etter Nøis: Nøisbåen, Hilmarfjellet, Nøisbreen, Nøisdalen og Hilmarbekken, Medaljebukta. Madhesi Tigers. Madhesi Tigers (transkriberes også Madesh, MT – "Madhesi-tigrene") er en mindre, væpnet nasjonalistisk organisasjon i Nepal. Madhesi er et navn befolkninga i Tarai, det lave, tropiske grensedistriktet mot India, bruker om seg sjøl. MT skal være aktiv lokalt blant hinduer med kulturell tilknytning til India lokalt i de østre delene av Tarai. Dens leder er i 2007 "Chattan Singha". Utbrudd fra NKP(M) i 2004. MT blei danna sommeren 2004 da ei gruppe leda av "Ajaya Yadav" (også transkribert Ajay, egentlig navn "Shambu Prasad Yadab") brøyt med NKP(Maobadi). A. Yadav skal ha vært en soldat på lavere nivå i maoistpartiets "Folkets Nasjonale Frigjøringshær" (i pressa ofte kalt PLA). NKP(M) hevda seinere at han opprinnelig hadde vært røver, og at de hadde gjort en feil ved å rekruttere ham. I 2004 brøyt minst to andre grupper med liknende kulturell bakgrunn ut av maoistbevegelsen i det østlige Tarai: den militære organisasjonen JTMM leda av Jay Krishna Goit, og den legale fronten MJF leda av Upendra Yadav. Det er ikke kjent at MT og A. Yadav hadde noen kontakt med disse organisasjonene. I motsetning til MT var de også leda av folk som hadde vært relativt sentrale i maoistenes organisasjoner. Gruppa skal ha vært relativt liten, og blei beskrevet som lokal, med aktiviteter i Sentralregionen, Rautahat distrikt. A. Yadav hevda at han brøyt med NKP(M) fordi han oppdaga at partiet var innblanda i korrupsjon og kastepolitikk. Men ellers var MTs eget politiske grunnlag ikke særlig klart. Organisasjonen var angivelig for autonomi for Tarai. Men politiske standpunkter eller uttalelser er ikke kjent, og det virker ikke som om den har noe klart politisk program eller har drevet propaganda. Aksjoner 2004 og 2005. Madhesi Tigers brukte sin kunnskap om NKP(M) og PLA til å angripe deres medlemmer og leirer i Tarai. I følge pressa skjedde dette i samarbeid med regjeringas sikkerhetsstyrker. MT drepte folk som gruppa hevda sto i kontakt med maoistene og satte fyr på husene deres. Gruppa drepte også medlemmer av andre partier og andre ikke-maoister, og kidnappa folk mot løsepenger. Dette blei omtalt i pressa høsten 2004 og våren 2005. NKP(M) oppfatta gruppa som et problem høsten 2004, og skal ha sendt en divisjon fra Sindhuli distrikt ned i Tarai for å slåss mot MT. Informasjon fra Ayaja skal bl.a. ha hjulpet hæren til å ta "Suresh Chaudhary", leder i "Tharuwan Liberation Front" (en av maoistenes støtteorganisasjoner.) 17. februar 2005, like etter Kong Gyanendras statskupp, starta en ukelang pogrom mot angivelige maoister i Vestregionen Kapilvastu distrikt Tarai. I løpet av ei uke blei over 700 hus brent, 30 mennesker lynsjet og mange kvinner voldtatt. 21. februar kom flere ministre fra Gyanendras diktatoriske regjering reisende for å holde taler som roste aksjonen mot maoistene. I følge noen rapporter skal MT ha deltatt i denne aksjonen, men den skjedde utafor det området der det er kjent at MT opererte på denne tida. Det kan også ha vært andre som har brukt tilsvarende navn. Likvidering av ledelsen april 2005. 25. april 2005 blei Ajaya Yadav og hans nestkommanderende "Chattan Singh Arjun" (også han en tidligere PLA-soldat) funnet skutt i Sentralregionen, Sarlahi sone, på bredden av Bagmatgi-elva. Regjeringas sikkerhetsstyrker hevda at de var drept av maoister. Ettersom MT også hadde drept andre enn maoister, kan det ikke utelukkes at det var andre som sto bak likvideringa. Etter dette ble MT mindre aktiv og var lite omtalt i resten av 2005 og 2006. Massekidnapping februar 2007. 28. februar 2007 blei det kjent at Madhesi Tigers hadde kidnappa 11 personer fra området "Koshi Tapu", Østregionen, Saptari distrikt, Bharadawa. 100 væpna menn tok først bosetninga under kontroll og bortførte deretter de 11. Innbyggerne i Koshi Tapu er om lag 100 familier som i de siste 5 åra har innvandra fra høyere distrikter i Nepal – i Tarai omtalt som pahade. Madhesi Tigers trua dem med å dra tilbake dit de kom fra innen ei uke eller føle konsekvensene. MTs leder "Chattan Singha" har tatt ansvaret for aksjonen på vegne av organisasjonen. Det ser derfor ut som om MT nå støtter en politikk for etnisk utrensking av pahade-innflyttere fra Tarai, på linje med den som de mer kjente separatistene i JTMM driver. Frederic George Stephens. Frederic George Stephens (født i 1828, død 9. mars 1907) var en engelsk kunstkritiker, og selv om han malte noe, var han den ene av to «ikke-kunstnere» som var medlem av Det pre-rafaelittiske broderskap. Vanskelig oppvekst. Stephens var sønn av Septimus Stephens av Aberdeen og Ann Stephens (født Cooke) og ble født i Walworth i London, men vokste opp i Lambeth. På grunn av en ulykke i 1837 ble han noe fysisk ufør og ble utdannet privat. Han gikk senere på University College School i London. I 1844 kom han inn på Den engelske kunstakademiet (Royal Academy) hvor han møtte John Everett Millais og William Holman Hunt. Han ble medlem av pre-rafaelittene i 1848. Begrensete evner. Stephens egne kunstneriske evner var begrenset og han ble aldri særlig produktiv. Isteden sto han ofte modell for flere av bildene til de andre malerne, blant annet Millais's "Ferdinand lokkes av Ariel" (1849) og Ford Madox Browns "Jesus vasker Peters føtter" (1852–1856). Det er også en penseltegning av datert 1853 av Millais i Det nasjonale portrettgalleriet. Stephens resignerte overfor sine egne evner, begynte isteden å skrive kunstkritikker og sluttet således helt å male. Han påsto at han hadde ødelagt alle sine malerier i 1850, men det finnes fortsatt tre av dem i Tate Gallery i London: ' (ca 1850), ' (ca 1850-1855), og ' (ca 1854), samt en penseltegning med som motiv (1850). Kunstformidler. Stephens formidlet pre-rafaelittenes mål og hensikt til allmennheten. I 1860 skrev han en biografi over William Holman Hunt, utgitt anonymt, og året etter begynte han å skrive kunstkritikker for det litterære magasinet "Athenaeum" som han senere også ble redaktør for. Samtidig skrev for andre kunsthistoriske utgivelser på kontinentet og i USA, inkludert "Art Journal" og "Portfolio" (magasinet). Hans bidrag til broderskapets eget kvartalstidsskrift "The Germ" ble gjort under pseudonymene «Laura Savage» og «John Seward». I løpet av denne tiden var han meget påvirket av Dante Gabriel Rossetti, og han tillot at denne skrev en kunstomtale av sitt eget verk med Stephens navn! Hans første kunsthistoriske verk, "Normandy: its Gothic Architecture and History", ble utgitt i 1865 og "Flemish Relics", en kunsthistorie av nederlandsk kunst, ble utgitt i 1866. Biografier over William Mulready (1867) og Edwin Landseer (1869) fulgte deretter. I 1873 begynte han å skrive en serie på rundt hundre artikler om britisk kunstsamlinger for "Athenaeum" som behandlet betydelige og mindre betydelige kunstsamlinger for den voksende middelklassen og den økende viktorianske interessen for samtidskunst. Bruddet med pre-rafaelittene. Stephens hadde også en konservatorstilling for trykk og tegninger ved British Museum og skrev de fleste oppslagene i denne avdelingens kataloger. I 1875 begynte Stephens å karakterisere seg selv som en kunsthistoriker istedenfor en kunstkritiker. I 1877 begynte han å skrive bidrag for katalogene til Grosvenor Gallery, noe han gjorde fram til 1890. Da Rossetti døde var Stephens en av forfatterne til dennes nekrolog i "Athenaeum"s utgave datert 15. april 1882 og forlot da samtidig Det Pre-Rafaelittiske Broderskap. Som et følge av bruddet begynte han å skrive mer nøytralt om pre-rafaelittenes arbeid og kritiserte Holman Hunts maleri "De uskyldiges triumf" (1885) for dets blanding av fantasi og over-realisme. Bortimot tyve år senere slo Hunt tilbake med et harmdirrende angrep på Stephens i den andre utgaven av sin bok "Pre-Raphaelitism and the Pre-Raphaelite Brotherhood" (1914). I 1894 utga Stephens en portefølje med en biografi over Rossetti. Han skrev essay om kunst for Henry Duff Traills "Social England: a Record of the Progress of the People" (1893–1897) hvor han plasserte pre-rafaelittene i en vedvarende britisk kunsttradisjon. Det motsa pre-rafaelittenes eget syn om de hadde blomstret opp uten sidestykke fra gusten fortid. I 1895 utga han en bok om Lawrence Alma-Tadema og hans omtale av en posthum utstilling av Millais i 1898 hvor han bebreidet maleren for dårlig uttenkte verker. Andre kunstnere som han skrev om var Thomas Bewick, Edward Burne-Jones, George Cruikshank, Thomas Gainsborough, William Hogarth, Edwin Landseer, William Mulready, Samuel Palmer, Joshua Reynolds, Thomas Rowlandson, Sir Anthony Van Dyck, og Thomas Woolner. Stephens' konservative syn på moderne kunst og hans sterke forakt for impresjonismen fikk ham til å forlate "Athenaeum" etter førti år. Ekteskap og død. Stephens giftet seg med kunstneren Rebecca Clara Dalton i 1866. De fikk en sønn, Holman Fred Stephens (1869–1931) som ble ingeniør og bygde jernbaner. I henhold til folketellingen av 1881 levde familien i 10 Hammersmith Terrace i Hammersmith i London. Stephens døde i stt hjem den 9. mars 1907 og ble gravlagt i gravlunden Brompton Cemetery. Mesteparten av hans samling av kunst og bøker ble auksjonert bort i 1916 etter at hans enke døde, men hans sønn overlot flere kunstverker til Tate Gallery. Frederic George Stephens er ofte blitt sitert som et kjent eksempel på en med skrivesperre: han begynte å skrive en politisk sonett for den første utgivelsen av pre-rafaelittenes blad "The Germ". Den 13. oktober 1849 hadde han fullført 11 og en halv linje som han viste til James Collinson som sa at de var «det beste noensinne». I løpet av 12. november hadde han «oppnådd lengden av 12 linjer med forbeholdet om en enorm ide for de siste to». Bladet kom ut i januar 1850, men diktet ble aldri fullført. Stephens, Frederic George Stephens, Frederic George SHOUTcast. SHOUTcast er et freeware-program for å sende nettradio, utviklet av Nullsoft. SHOUTcast kan sende MP3- eller AAC-kodet innhold over transportprotokollen http. Serverprogrammer finnes for Windows, FreeBSD, Linux, Mac OS X og Solaris Sakkyndig. En sakkyndig er en person som har spesielle fagkunnskaper om et spesielt emne. Sakkyndige i retten. Mest vanlig er betegnelsen brukt i juridisk forstand, om en person som oppnevnes av retten for å avgi en sakkyndig uttalelse om et forhold i en sak som rettens medlemmer forøvrig ikke kan forventes å ha tilstrekkelige kunnskaper om. Tidligere var det slik at dersom et forhold trengte sakkyndig belysning, oppnevnte retten normalt to sakkyndige, dersom partene ikke var enige om at én var tilstrekkelig. Fra 1995 oppnevner retten imidlertid normalt bare én sakkyndig, med mindre retten finner at saken krever to eller flere sakkyndige. Regler om rettens sakkyndige finnes i tvistemålslovens kapitel 18 og straffeprosesslovens kapitel 11. Sakkyndige har krav på økonomisk godtgjørelse fra det offentlige, som fastsettes av retten. Kritikk av praksis. Det har i flere strafferettssaker blitt reist kritikk av praksisen med at retten oppnevner de samme sakkyndige som påtalemyndigheten har støttet seg til under etterforskningen. Kritikken har gått på at en slik praksis kan føre til justismord. Senest i Moen-saken, der undersøkelseskommisjonen konkluderer med at påtalemyndighetens sakkyndige bør ansses som inhabile som rettsoppnevnte sakkyndige. Sakkyndig psykolog eller psykiater. Ofte er den sakkyndige en psykolog eller psykiater. Spesielt tillegges uttalelser fra disse vekt i drapssaker eller når barn er involvert f.eks. ved barnefordeling og i barnevernssaker. Warfog. Krigsinvalideforbundet Warfog er en norsk interesseorganisasjon for personer som har blitt påført skader etter arbeidsinnsats primært i krigssoner, men også annen skarp, offentlig tjeneste. Organisasjonens hovedmål er å hjelpe personer som har utviklet posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og/eller andre psykiske skader som følge av traumatiske opplevelser under tjenesten. Organisasjonen ønsker å være en ressurs for alle som på en eller annen måte er berørt av problemstillinger knyttet til mentale skader som følge av offentlig tjeneste samt heve kunnskap om psykiske traumer. Warfog startet sin virksomhet i 2002 som et uformelt frivillig nettverk av og for skadde soldater fra blant annet FN- og NATO-tjeneste. Nettverket inkluderer også pårørende, samt mange støttemedlemmer. Organisasjonen favner også andre yrkesgrupper, men har valgt å beholde «Warfog» som navn på sin organisasjon og nettbaserte forum. Warfog benytter prinsipielt ikke betegnelsen «veteran» på sine medlemmer da de mener dette ordet har feil konotasjoner. Warfog er uavhengig i forhold til Forsvaret og andre statlige etater og organisasjoner, men samarbeider allikevel ofte med disse. Organisasjonen drives på frivillig og ikke-kommersielt grunnlag. Régine Cavagnoud. Régine Cavagnoud (født 27. juni 1970 i Thônes, død 31. oktober 2001 i Innsbruck) var en fransk alpinist. Hennes største suksess var seieren i Super-G under VM 2001, og sammenlagtseieren i Super-G i verdenscupen samme år. Cavagnoud omkom under en treningsulykke i 2001. Tricia Boutté. Tricia Boutté-Langlo (født i New Orleans) er en amerikansk vokalist (jazz, soul, funk), kjent fra flere samarbeid med norske musikere. Hun er niese til jazzvokalistene Lillian Boutté og John Boutté.I hjembyen har hun siden 1984 spilt med en rekke av byens orkestre, kanskje mest kjent for å ha ledet reggae-bandet «Cool Riddims & Sista Teedy» (1995–2000) som ga ut "Pledge to my People" og fikk flere utmerkelser (1998). Hun ble da også kåret til årets utøver. Hun har spilt med flere av verdens ledende jazzmusikere som Fats Domino og Harry Connick, og med Ytre Suløens Jassensemble og Lionel Batiste.Hun har sammen med Ytre Suløens Jassensemble gitt ut "Way down yonder" (2002) og turnert (2002,2003,2006,2011).Hun har ellers spilt med Dixi og Kari Bremnes, og sang i 2010 sammen med gruppa "Gumbo" på Kongsberg Jazzfestival. Tricia ble mye omtalt etter at Orkanen Katrina tok alt hun og familien eide. Hun er i dag gift med Per Tore Langlo og bosatt i Langevåg. Anssi Koivuranta. Anssi Koivuranta (født 3. juli 1988 i Kuusamo) er en tidligere finsk kombinertløper, nå skihopper. Han måtte gi seg med kombinert på grunn av ryggproblemer, men utlukker ikke å vende tilbake til kombinertsporten. Han debuterte i verdenscupen bare 15 år gammel i mars 2004. Senere samme sesong fikk han en bronsemedalje i junior-VM i Stryn. I desember 2004 fikk han sin første plassering blant de ti beste i verdenscupen. I januar 2005 oppnådde han en tredjeplass i Sapporo, og stod for første gang på seierspallen. Under OL 2006 i Torino var Koivuranta med på å ta bronse for Finland i lagkonkurransen. Året etter, under VM 2007 i Sapporo, opplevde han sitt hittil beste mesterskap med gull i lagkonkurransen og bronse i normalprogrammet. Senere i sesongen ble han juniorverdensmester. I starten av 09 oppnådde Koivuranta flere sterke resultater. Han vant sine to første verdenscuprenn (i Kuusamo og Trondheim), og etter fire konkurranser ledet han verdenscupen sammenlagt foran Magnus Moan og Ronny Ackermann. Han vant verdenscupen sammenlagt. Etter at han ble spesialhopper i 11 har han en 6. plass fra nyttårsrennet i Garmisch-Partenkirchen som sin beste verdenscupplassering. We're a Happy Family. "We're a Happy Family" er et tributealbum til The Ramones fra 2003. Produsert av Rob Zombie og Johnny Ramone. Kefir. Kefir er syrnet melk og er en av de eldste surmelkstypene vi kjenner. Den har vært brukt i årtusener. Ordet er tyrkisk og betyr "behagelig, velsmakende". Kefir og yoghurt stammer fra områdene ved Kaukasus. I Norge lages den vanligvis av kumelk, mens det i Kaukasus blir laget kefir av både av sauemelk og geitemelk. For å sette i gang gjæringsprosessen bruker man kefirkorn. The Song Ramones the Same. "The Song Ramones the Same" er et nordisk tributealbum til The Ramones som ble utgitt 15. april 2002; ett-års dagen for Joey Ramones død. Meløya (Øksnes). Meløya er ei øy utenfor Alsvåg i Øksnes kommune i Vesterålen. Øya har et areal på 1,9 km². På øya bor det ca. 43 mennesker. Meløya er knyttet til Langøya med ei kort veifylling. På den største haugen på øya, Storhaugen (ca. 50 moh.), er det rester av et fyr, som fungerte ved at man tente et bål som lyste for at båtene så hvor leia var. Det finnes også et sagn om at det var en gullskatt på øya. Den ble røvet, men på vei til Bergen for å selge den, forliste skipet, og skatten gikk tapt. Meløya har to fine strender, de heter Breistranda og Meløysanden. Der er det gode bade og turmuligheter til fots. Litt nord for Meløya er det ei øy som kalles Kirkegårdsøya, der det er en kirkegård. På øya er det 3 gårdsbruk som alle driver med sauer. Navnet Meløya kommer av "den mellomste" – Meløya ligger mellom Instøya (i sør) og Gisløya (i nord). Tradisjonelt uttales navnet med æ – "Mælløya". Denne uttalen følger samme mønster som blant annet Melbu i Hadsel og Melfjorden i Sortland. Toppidrett. Toppidrett eller eliteidrett er begrep som nyttes for all konkurranseidrett som tilhører det høyeste nivået internasjonalt. For noen vil også det høyeste nivået nasjonalt kvalifisere som toppidrett. Begrepet brukes også for de utøverne som trener systematisk og målrettet på en slik måte at det ligger til rette for å nå dette høyeste nivået. En utøver som bedriver toppidrett omtales som en toppidrettsutøver. Toppidrett har vært viktig for utviklinga av moderne idrettsbevegelser, og dermed indirekte for å fremme fysisk trening og bedre folkehelse. Den har også vært brukt aktivt i politisk og nasjonalistisk propaganda. Toppidretten er en viktig del av vår tids underholdnings- og populærkultur med mange kjente utøvernavn og med stor økonomisk betydning på flere samfunnsområder. Toppidrett og breddeidrett. Toppidretten nevnes ofte som en motsetning til masse- eller breddeidretten som isteden satser på organiserte idrettsaktiviteter for alle på et lavere nivå eller på flere idrettsaktiviteter istedenfor å begrense seg til ett felt. Breddeidretten kan imidlertid danne grunnlag for å finne og utvikle talenter for seinere spesialisering innen eliteidretten. På samme måte kan gode toppidrettsresultater stimulere og inspirere breddeidretten. I Norge har det vært vanlig å støtte breddeidrett for å fremme sunn fysisk aktivitet og samfunnsbyggende nettverk. Samtidig har det vært stor politisk vilje til å stimulere toppidretten, særlig innen vintersport. Tradisjonelt har totalitære samfunnssystemer brukt toppidrett som politisk virkemiddel for å oppnå internasjonal anerkjennelse. Det gjelder blant annet det tidligere kommunistiske Sovjetunionen og land i Øst-Europa samt dagens Kina, der en har brukt store ressurser og strenge metoder for å oppnå de beste plasseringene i internasjonal idrett. Også i den markedsstyrte, reklamefinansierte verden har en utviklet målrettet metodikk for å fremme toppidrettsutøvere og bli best. Den prestasjonskrevende konkurranseidretten fordrer store anstrengelser og grundig planlegging med langvarig trening, egne dietter og tilpasset livsførsel for å bringe utøveren opp på et toppnivå. Dette har i mange tilfeller ført til et stort støtteapparat med tilrettelagte forhold, trenere og andre hjelpere. Også utstyrsprodusentene utvikler stadig bedre idrettsutstyr. Det er heller ikke uvanlig med ulike former for medisinske preparater og doping for å bli best, selv om dette i utgangspunktet foreløpig er forbudt. Konflikten mellom bredde- og toppidretten i Norge ble mindre med TRIM-kampanjen i 1967. Mosjonsidretten fikk ytterligere utbredelse og oppslutning gjennom mosjonsløp, turrenn og andre bredt anlagte arrangementer på 1970-tallet. Joggebølgen er i dag delvis erstattet med trening ved private helsestudioer. Toppidrett i Norge. I tillegg til fotball er ski- og vintersport tradisjonelle populære idretter i Norge, og norske toppidrettsutøvere har lange tradisjoner for å hevde seg blant de beste internasjonalt i disse disiplinene. Populære vintersporter er langrenn, kombinert, skøyteløp, skihopping, skiskyting og alpine grener. Norges Idrettsforbund (NIF), som består av 55 særforbund og er den største norske idrettsorganisasjonen, organiserer både toppidrett og breddeidrett. I 1996 ble NIF slått sammen med Norges Olympiske Komité til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité. Navnet i dag er Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF). NIF er ansvarlig for å samordne toppidretten i Norge gjennom sin avdeling Olympiatoppen. Toppidrettsgymnas. I Norge finnes det flere såkalte toppidrettsgymnas, det vil si videregående skoler som gir elevene gode treningsmuligheter ved siden av studiespesialisering. Skoler med utdanningsprogrammet idrettsfag legger også i ulik grad til rette for å bedrive toppidrett ved siden av videregående opplæring. Tilbudet består blant annet av et eget fag med navnet toppidrett. Av skoler som har slike tilbud til toppidrettsutøvere er en rekke offentlige skoler som tilbyr programfag idrett, blant andre Bjerke videregående skole på Linderud i Oslo og Hovden videregående skole i Bykle kommune i Vest-Agder, og de private skolene Wang Toppidrett i Oslo, Moss og Stavanger, og Norges Toppidrettsgymnas i Bærum, på Geilo, Kongsvinger og Lillehammer. Kommersialisering og sponsing. Fra 1980-tallet ble toppidretten mer kommersiell i Norge, blant annet med økt sponsing fra næringslivet. De fleste toppidrettsutøvere har brukt sin kjendisstatus i reklame. Enkelte har også sørget for oppmerksomhet til veldedige organisasjoner og ideelle kampanjer. Det er også flere kjente motivasjonsrådgivere og trenere. The Rockabilly Tribute to The Ramones. "The Rockabilly Tribute to The Ramones" er et tributealbum til The Ramones som ble utgitt september 2005. Sørstatsband fra USA spiller Rockabillyversjoner av diverse Ramones-låter. Ryōhei. Ryōhei (født 27. mars, 1983) er en japansk gitarist. Han er tidligere kjent fra Ayabie, og spiller i dag i gruppa Megamasso. Flekkdelfiner. Flekkdelfiner ("Cephalorhynchus"), også kalt svart-hvite delfiner, er ei slekt med sørlige delfiner som består av fire arter, som alle hører til i familien tannhvaler og holder til i tempererte strøk sør for Ekvator. Flekkdelfinene utmerker seg med sine storflekkede tegninger. Arancón. Arancón er en by som ligger i provinsen Soria i Castilla y León i Spania. I 2006 hadde byen 108 innbyggere. Cephalorhynchinae. Cephalorhynchinae (gruppe uten norsk navn) er ei gruppe delfiner som består av sju arter, som alle hører til i gruppen tannhvaler. Starnberger See. Starnberger See er en innsjø i Bayern, Tyskland, sørvest for München. Innsjøen er omtrent 20 km lang, og inntil 4,5 km bred. På sitt dypeste er den 127,7 meter. Innsjøen er den fjerde største i Bayern, og er et populært utfartssted og feriested. Den lille byen Berg ved innsjøens nordøstlige bredd er kjent som stedet hvor kong Ludwig II av Bayern druknet i 1886. Den tyske kunstneren og forfatteren Lothar-Günther Buchheim etablerte ved Starnberg et stort galleri og museum ved innsjøens bredder. Spekkhoggere. Spekkhoggere (Orcininae) er ei gruppe delfiner som består av to arter med tannhvaler, som tilhører hver sin slekt. Klassiske delfiner. Klassiske delfiner (Delphininae) er den største gruppen med delfiner. Gruppen, som i noen grad også kalles springere, tilhører tannhvalene og teller minst tjue arter, fordelt i sju slekter. Klassiske delfiner karakteriseres med at de har lange kjever og en smal munn. Ryggfinnen er ofte halvmåneformet. De fleste artene er små til mellomstore, og både over- og underkjevene er utstyrt med funksjonelle ensartede tenner med store mellomrom. Gjennestad gartnerskole. Gjennestad gartnerskole er en privat videregående skole som ligger i Stokke kommune i Vestfold fylke. Skolen blir drevet av Normisjon. Navnene Gjennestad videregående skole og Gjennestad gartnerskole brukes om hverandre. Det er organisert slik at Gjennestad videregående skole gir elevene den teoretiske utdannelsen, mens Gjennestad gartnerskole gir elevene praksis. Skolen er kjekt for ungdomsbedriften Gjennestad Group UB, som i 2011 ble Norges nest beste ungdomsbedrift med produktet Eggstokken – en håndholdt målestokk for eggets koketid. Grindhvaler og melonhodedelfiner. Grindhvaler og melonhodedelfiner (Globicephalinae) er en gruppe delfiner som består av seks arter fordelt i fem slekter. Gruppen tilhører tannhvalene. Engelbrektopprøret i 1434. Engelbrektopprøret i 1434 var et opprør sommeren 1434 med utgangspunkt i Bergslagen og Dalarna til resten av Sverige. Opprøret begynte som et bondeopprør blant bergverksarbeiderne i Dalarna, de såkalte «bergmennene», og ble ledet av lavadelsmannen Engelbrekt Engelbrektsson. Det var flere grunner til bondeoppstanden i Sverige. For det første var mange av bøndene misfornøyde med de høye skattene man måtte betale til kronen som en følge av krigen mellom kong Erik av Pommern og Hansaforbundet. Fogdene på landsbygda var ansvarlige for å kreve inn kongens skatter, og ble raskt svært upopulære. Disse var ofte utlendinger som hadde lite kunnskap om lokal lov og skikk, og fór hardt fram mot lokalbefolkninga under skatteinnkrevingen. Krigen førte også til en boikott fra hansaen mot unionen. Dette satte en stopper for eksporten av kobber og jern fra Dalarna, og var nok også en del av grunnen til at opprøret begynte nettopp blant bergmennene fra Dalarna. Melsom videregående skole. Melsom videregående skole ligger i Melsomvik i Stokke kommune i Vestfold, mellom Tønsberg og Sandefjord. Skoleåret 2006/07 har skolen om lag 220 elever. Skolen tilbyr fordypning i medier og kommunikasjon, hestefag og toppidrett hest kombinert med studiespesialiserende utdanningsprogram fra høsten 2007. Skolen kan tilby ridehall med internasjonale mål og ridebane. Skolen tilbyr også internatplass for dem som bor langt unna. Melsom Videregående Skole. Melsom videregående skole i Stokke kommune samler elever fra hele Vestfold på studieretningene Medier og kommunikasjon og Naturbruk. Skolen tilbyr fordypning i hestefag og toppidrett hest kombinert med studiespesialiserende utdanningsprogram fra høsten 2007. Skolen kan tilby ridehall med internasjonale mål og ridebane, i tillegg til et topp moderne mediasenter med lydstudio og fotostudio ved siden av datarom. Alt dette på tradisjonsrik grunn i grønne omgivelser med skog og ridestier, strand og golfbane i umiddelbar nærhet. På Medier og kommunikasjon er det særlig klasse 1mka 2006-2007 som skiller seg ut. Denne klassen er preget av en rekke dyktige jenter som har et meget høyt karaktersnitt. Dette står i stor kontrast til guttene, her er det en rekke ukonsentrerte elever som har et stort forbedringspotensialet. Ydstebøhavn. Ydstebøhavn (også brukt "Ystabøhamn") er et tettsted og administrasjonssenteret i Kvitsøy kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Her ligger også blant annet matbutikk, sykehjem, bibliotek, gavebutikk, Hummermuseet og Kvitsøy fyr. Dr. Nick Riviera. Dr. Nick Riviera (originalstemme: Hank Azaria) er en figur fra TV-serien "Simpsons", som er av latinsk opprinnelse. Dr. Nick er en "doktor", men det kan sies at han er en kvakksalver (selv påstår han at han er en like god lege som Dr. Hibbert). Dr. Nick Riviera sin debut på Simpsons var i episoden "Bart gets hit by a car". Nesten hver gang Dr. Nick opptrer, så sier han sin standardfrase: "Hi Everybody!", før alle rundt han svarer "Hi Dr. Nick!". Nick Riviera er 33 år gammel, jobber på en egen klinikk med telefonnummeret 555-NICK. Viskelær. Visking med viskelær festet til enden av en blyant Viskelær er et hjelpemiddel laget av gummi, som oftest brukt til å fjerne blyantstreker eller tekst skrevet med blyant fra papir eller andre gjenstander. For å fjerne blekk brukes et hardere viskelær. Den britiske kjemikeren Joseph Priestley oppdaget i 1770 ved et uhell at blyantstreker kunne fjernes ved at han gned dem med et stykke gummi (kautsjuk). Siden den gang har små stykker gummi blitt solgt som viskelær. For tegnere er viskelæret tvetydig: En strek som er satt på papiret lar seg vanskelig fjerne helt, uten at overflaten blir uren. Derfor foretrekker mange å la feile streker balanseres ut med en som er motsatt skjev. Har man brukt blyant til å skissere for en tusjtegning, er det vanlig at blyantmerkene fjernes. I skyggelegging er det av og til nødvendig å «løfte opp» mørke partier. Enkelte typer viskelær er gode til det. Kulltegnere bruker knetgummi, som er et formbart stoff, til å løfte vekk kull med. Refleks (utstyr). En refleksbrikke utgitt av Statens Vegvesen En refleks er et hjelpemiddel som brukes til å reflektere lys. Ulikt et speil, sender den lyset tilbake uansett hvilken innfallsvinkel det kommer fra. På fagspråk kalles dette retrorefleksjon. Dette gjør at refleksen synes mye bedre i mørket når en lyskaster, som et billys, treffer refleksen. Dette redningsutstyret har reddet mange liv gjennom tidene. Retrorefleksjon oppnås ved hjelp av prismer («gammeldagse» refleksbrikker), mikroprismer (myke plastreflekser) eller glasslinser (som oftest sølvfarget refleks til bekledning). 1. mars 2007 ble den norske kjøretøyforskriften endret slik at det ble innført krav om at minst én godkjent refleksvest må være lett tilgjengelig i bilen fra førersetet til en hver tid. Refleksprodukter og refleksvester som selges i Norge (og resten av EU-området) skal være produsert i henhold til de EU-direktiver som gjelder produkttypen. Produsentene bruker «CE-merket» som tegn på at produktene møter alle grunnleggende krav. Refleksprodukter og refleksvester uten CE-merket er ikke tillatt omsatt. Måling av refleks krever avansert utstyr som kun besittes av et par firma i Norge. Dette er en kommersiell virksomhet som er forholdsvis kostbar å gjennomføre. EN 471 – synbarhetsbekledning til yrkesbruk, EN 1150 – synbarhetsbekledning til fritidsbruk, EN 13356 – synbarhetsprodukter til fritidsbruk. Reflexconsult AS i Oslo representerer Norge i CEN og ISO og deltar akivt i revidering og utvikling av standarder for personlige synbarhetsprodukter («refleksprodukter»). Den demografiske overgangsmodellen. Den demografiske overgangsmodellen er en modell som brukes for å beskrive hvordan et land eller en region gjennom et historisk forløp gjennomgår en overgang fra høye fødsels- og dødsrater til lave. Modellen deler fødsels- og dødsratene inn i fem ulike faser. Fase 1. Fase 1 beskriver førindustrielle samfunn, hvor både fødsels- og dødsraten er høy og sterkt svingende etter naturlige hendelser, for eksempel epidemier, sult og oversvømmelser.Dessuten mangler ofte land med så stor dødelighet det meste av det vi kaller materiell utvikling. På grunn av den høye dødsraten var det nødvendig med relativ konstant og ung befolkning. Barn bidro til husholdningsøkonomien fra tidlig alder og fikk ingen utdanning, og var derfor en viktig tilgang for hver families mulighet til å overleve. Fase 2. Verdensbefolkningen 10 000 f.Kr.–2000 e.Kr. Dødsraten viser en fallende tendens for eksempel på grunn av bedre folkehelse og at de smittsomme sykdommene er på vei ut, mens fødselsraten er fortsatt høy. Forandringene som ledet til dette stadiet i Europa ble innledet i jordbruksrevolusjonen på 1700-tallet og gikk til å begynne med ganske langsomt. På 1900-tallet sank dødsraten i i-landene raskere. Land som befinner seg i dette stadiet i dag er blant annet Jemen, Afghanistan, Palestina, Bhutan og Laos samt store deler av Subsaharisk Afrika (utenom Sør-Afrika, Zimbabwe, Botswana, Swaziland, Lesotho, Namibia, Kenya og Ghana, som har begynt å forflytte seg til fase 3). En konsekvens av de synkende dødstallene ved fase to er rask stigende befolkningsvekst (noe som kan føre til overbefolkning) da skillet mellom døds- og fødselsratene blir stort, fordi dødsratene synker uten at fødselsratene forandrer seg særlig. Denne forandringen inntraff i nordvestlige Europa på 1800-tallet på grunn av den industrielle revolusjon. På andre halvdel av 1900-tallet kom mange u-land inn i fase to, hvilket har ført til en stor befolkningseksplosjon. Karakteristisk for fase to er forandring i befolkningens aldersstruktur. I fase 1 dør flest i alderen mellom 5 og 10. Dette fører til at befolkningen i fase to blir yngre og yngre. Mange får barn like tidlig i livet som deres foreldre, og fruktbarheten er fortsatt høy. Bunnen i befolkningspyramiden øker først, slik at befolkningsøkningen akselererer. Aldersstrukturen i en slik befolkning illustrerers her av et eksempel, fordelingen i Angola i 2005. Fase 3. Vekstraten begynner å falle ved at fødselsraten synker. Tilveksten er fortsatt høy, men avtakende. Dødsraten begynner å stabilisere seg. a>r for de fire stegene i Den demografiske overgangsmodellen Forandringene i aldersstruktur fører til at andelen ungdommer blir mindre, og med tiden en aldrende befolkning. Befolkningspyramiden blir mindre og mindre triangulær, og ser mer ut som en langstrakt ballong. Under perioden øker antall arbeidsføre, hvilket fører til at det blir mulig å øke den økonomiske tilveksten. Dersom de overnevnte faktorene ikke spiller inn, slik at fødselsraten ikke faller, og landet ikke fortsetter til fase fire. Land som har opplevd at fruktbarheten minsker med over 40 % fra sine tidligere nivåer er blant annet: Costa Rica, El Salvador, Panama, Jamaica, Mexico, Colombia, Ecuador, Guyana, Surinam, Filippinene, Indonesia, Malaysia, Sri Lanka, Tyrkia, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Usbekistan, Egypt, Tunisia, Algerie, Marokko, Libanon, Sør-Afrika og mange Stillehavsøyer. Land som har opplevd at fruktbarheten minsker med mellom 25 og 40 % er blant annet: Honduras, Guatemala, Nicaragua, Paraguay, Bolivia, Vietnam, Burma, India, Bangladesh, Tadsjikistan, Iran, Jordan, Qatar, De forente arabiske emirater, Zimbabwe og Botswana. Land som har opplevd at fruktbarheten minsker med mellom 10 og 25 % er blant annet: Haiti, Papua Ny-Guinea, Nepal, Pakistan, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Libya, Sudan, Botswana, Kenya, Ghana og Senegal. Fase 4. Ved fase 4 er både fødsels- og dødsratene lave, og befolkningen er relativ stabil. Det materielle ressursgrunnlaget er solid i samfunnet i denne fasen. Det har vist seg at denne fasen fører til synkende befolkningsvekst, hvilket fører til den tenkte fase 5. Land som har et totalt fruktbarhetsnivå på under 2,5 i år 1997 (det vil si i fase 4) er blant annet USA, Canada, Brasil, Australia, New Zealand, størsteparten av Europa, Bahamas, Puerto Rico, Trinidad og Tobago, Brasil, Sri Lanka, Sør-Korea, Singapore, Kina, Nord-Korea, Thailand og Mauritius. Fase 5. Diagram som viser den demografiske overgangsmodellen, inkludert fase fem På grunn av at fødselsraten har sunket de siste årene har gjennomsnittsalderen blitt høyere. Dette gjør at fødselsraten her kan bli mindre enn dødsraten. Dette stadiet er kun en tenkt fase, da det ikke er noen land som har gjennomgått denne ennå. Land som Tyskland, Italia, Spania, Portugal, Hellas og fremfor alt Japan har likevel en fødselsrate som ligger under dødsraten, og befolkningstallet er derfor synkende. Størsteparten av befolkningsveksten i disse landene er basert på innvandring. Fødselsratene i Kina, Sør-Korea, Hongkong, Singapore, Thailand og Cuba er også lavere enn dødsratene, men befolkningen har ikke sunket merkbart enda, fordi befolkningen i disse landene er relativt ung. Den demografiske overgangsmodellen i I-land. Den demografiske gjennomgangen er noe alle I-land har til felles. Disse landene viser en tydelig forbindelse mellom den demografiske overgangen og overgangen fra jordbruksøkonomien til industri og urbanisering (selv om afrikanske land som Uganda har en tilsvarende overgang uten den industrielle biten, sannsynligvis på grunn av rask urbanisering uavhengig av økonomisk utvikling). Øst i Asia begynner nyindustrialiserte land som Thailand og Sør-Korea å bevege seg mot fase 4 i den demografiske overgangsmodellen. Norges tilfelle. I Norges tilfelle var både fødsels- og dødsraten høy helt fram til 1800-tallet (fase 1). I 1789 ble det faktisk målt en høyere dødsrate enn fødselsrate. Dødeligheten begynte å avta rundt 1820 (fase 2), mens fødselsraten avtok rundt 1870–1880 (fase 3). Denne fasen varte fram til rundt 1930-tallet. Dødsraten ble mindre og mindre i dette tidsrommet. Den totale tilveksten til det norske samfunnet på denne tiden ble enda mindre på grunn av ting som for eksempel stor utvandring til USA og andre land. Fra 1930-tallet var folk mer bevisst på barnebegrensing og fødselsraten sank. Mellom 1940 og 1945 ble vi offer for andre verdenskrig som ga utslag i større dødsrate og lavere fødselsrate. Etter 1945 økte fødselsraten betraktelig på grunn av utsatte fødsler, gjenforeninger og generelt gleden over at krigen var over. Ting som krig er en ”uforutsett forstyrrelse” i modellen og kan føre til uregelmessigheter i slike perioder. Fødselsraten var stor i perioden fram mot 1970, men avtok da sterkt fram mot 1980. Dagens fødselsrate er stigende, men fortsatt ligger vi under reproduksjonsnivået. Dette er på grunn av at dødsraten, som sank på 1950 og 1960 tallet, steg igjen fram mot våre dager på grunn av en eldre befolkning. Den demografiske overgangsmodellen i U-land. De fleste U-land, som for eksempel Afghanistan (som preges av høy dødsrate, særlig blant spedbarn), befinner seg i fase 2 og 3. Det er neppe realistisk at alle land gjennomfører den demografiske overgangen på samme måte som i I-landene. Hvis man ser på U-landene i dag, så er ikke utviklingen alltid lik det som har skjedd i de fleste I-land. Alle land, også de fattigste landene, i verden har hatt en nedgang i dødsraten. Utviklingen har gått mye kjappere enn den gjorde for I-landene i den tilsvarende fasen på 1800-tallet. De vises også at de fleste U-landene har en nedgang i fødselsraten, og har hatt en vesentlig kortere fase 2, enn hva tilfellet var i I-landene. Litteratur. •Solerød, H. (2003): "Mennesker og ressurser". 2.utg. Gyldendal, Oslo. (Kap. 5) Kjell Fjørtoft. Kjell Fjørtoft (født 5. mars 1930 i Tromsø, død 14. mai 2010) var en norsk forfatter, journalist og filmprodusent. Han debuterte som forfatter i 1966 med boka "Troms med bankene utenfor". Senere skrev han mange bøker om blant annet den norske krigshistorien, hvor hans valg av tema – frontkjempere – var svært kontroversielt for mange nordmenn. Fjørtoft var aktiv i mange år som fotograf for blant annet Lofotposten, Nordlys, Dagbladet og Vi Menn. Han fikk Troms fylkes kulturpris i 1983. Han eide i mange år øya Hekkingen i Lenvik, som han kjøpte i 1966. Han solgte den til Jens P. Heyerdahl i 2006. Han skrev mye om øya i boken "Min øy i havet". École Normale Supérieure. Den kvadratiske innerhagen til ENS bygningen på rue d'Ulm er kjent som "Cour aux Ernests" – Ernests er gullfisken i dammen. École normale supérieure (også kjent som Normale Sup', Normale, ENS, ENS-Paris, ENS-Ulm eller Ulm) er sannsynligvis den mest prestisjefulle av Frankrikes grandes écoles, hovedanlegget ligger rundt rue d'Ulm i Paris. For ikke å blande sammen med andre grandes écoles med lignende navn, slik som École normale supérieure de Lyon, blir den ofte presisert som 'ENS-Paris' eller 'ENS-Ulm'. ENS har også anlegg i Boulevard Jourdan og i Montrouge (en forstad til Paris), samt en biologiavdeling på landet ved Foljuif. Oversikt. ENS utdanner forskere, professorer, statlige toppledere, samt næringslivsledere og politiske ledere. Den fokuserer på kombinasjonen av utdanning og forskning, med vekt på en fri læreplan. Dens alumni omfatter 8 mottagere av Fieldsmedaljen (alle franske mottagere av Fieldsmedaljen har gått på ENS), samt Nobelprisvinnere både innen naturvitenskap og humaniora. Majoriteten av studentene kommer fra "prépas" (forberedende klasser, se f.eks. Lycée Louis-le-Grand), og må klare noen av Frankrikes tøffeste inntaksprøver. Studiet ved ENS varer 4 år. Mange bruker tredjeåret på agrégation, som gir dem rett til å undervise på videregående skoler og universitet. ENS har årlig 100 studenter innen naturvitenskap og det samme innen humaniora. "Normaliens", som studentene ved ENS er kjent som, holder et toppnivå innen de fagene de undervises i. Normaliens fra Frankrike og EU betraktes som offentlige embedsmenn under utdanning, og får derfor en månedlig lønn mot å tjene Frankrike i 10 år, inkludert studietiden. Selv om det sjelden skjer, kan denne bindingstiden betales vekk (f.eks. av et firma som ansetter en tidligere student). I tillegg til "normaliens" mottar ENS også utvalgte utenlandske studenter ("internasjonalt utvalg") og utvalgte studenter fra nabouniversitet, som følger den samme læreplanen og mottar det samme stipendet. Professorene ved ENS kalles "caïmans", og gullfisken i dammen "Ernests". Matematikklauget Bourbakigruppen har hovedsete ved ENS. Berømte alumni. "Det året de begynte på ENS er angitt." Gempei-krigen. Gempei-krigen (源平合戦, "Genpei kassen") (1180–1185) var en konflikt mellom Taira- og Minamotoklanen mot slutten av Heianperioden i Japan. Krigen resulterte i Tairaklanens fall og opprettelsen av Kamakurashogunatet under Minamoto Yoritomo i 1192. Navnet "Genpei" (uttalt og av og til skrevet som "Gempei") kommer av alternative lesemåter av kanjien 'Minamoto' (源) og 'Taira' (平). Konflikten er også kjent som Jishō-Juei-krigen (治承・寿永の乱, "Jishō-Juei no ran") på japansk, etter de to æraene den fant sted mellom. Ottar (tidsskrift). Ottar er et populærvitenskapelig tidsskrift som blir utgitt av Tromsø Museum. Tidsskriftet har blitt utgitt siden 1954, og kommer ut fem ganger i året. Ottar har artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv. Tidsskriftet har et opplag på 6500, og er oppkalt etter vikingehøvdingen Ottar fra Hålogaland. MF «Vollsøy». Vollsøy var en ferge som i perioden 1982-1992 gikk fast i det værharde fergesambandet Mekjarvik-Kvitsøy for Det Stavangerske Dampskibsselskab og fra nyttår 1990 for Rogaland Trafikkselskap AS. Opprinnelig var den bygget i 1970 som «Nordkappferja» for Finnmark Fylkesrederi & Ruteselskap. Etter den gikk ut av ruten på Kvitsøy var den en periode reserveferge, før den ble solgt til Vest-Afrika i 1996. Pr.2004 lå den som et forlatt, sunket vrak på havnen i Douala i Kamerun. Mike Kelley. Mike Kelley (født 27. oktober 1954 i Dearborn, Michigan i USA, død 31. januar 2012 i Los Angeles) var en amerikansk kunstner, utdannet ved University of Michigan, Ann Arbor 1976 og California Institute of the Arts, Valencia 1978. Kelley er mest kjent for sine tekstilverk – sårbare dukker med mørke psykologiske undertoner – som også har blitt brukt som omslag på LP-plater. Han er innkjøpt av den gresk-kypriotiske kunstsamleren Dakis Joannou til Joannous kunstgalleri i Aten. Min klassekompis er en ape. "Min klassekompis er en ape" er en amerikansk animert TV-serie som sendes på Cartoon Network. Handling. Serien handler om en tolv år gammel gutt ved navn Adam Løve som blir sendt til en dyreskole kalt Fritjof Nonsens ungdomsskole på grunn av en feil i kommunepapiret. Adam synes at det å begynne på en dyreskole er dumt, men han får straks en bestevenn som heter Jens Petrus Edderape. Moderne femkamp under Sommer-OL 1956. Moderne femkamp under Sommer-OL 1956. Moderne femkamp var med som olympisk øvelse for niende gang 1956 i Melbourne. Det ble konkurrert både individuelt og i lagkonkurranse som ble introdusert på OL-programmet ved forrige leker i Helsingfors. MF «Stavangerfjord». F Stavangerfjord ved lasting i Arsvågen MF «Stavangerfjord» er ei gassdreven ferje som eies og drives av Fjord1. «Stavangerfjord» ble bygget i 2006 og skulle ha blitt satt inn i drift på strekningen Arsvågen–Mortavika (Boknafjordsambandet), men det ble utsatt til midten av januar 2007. «Stavangerfjord» er en av totalt fem gassdrevne ferjer Fjord1 har på strekningen Stavanger–Bergen. MF «Mastrafjord». MF «Mastrafjord» er en av de gassdrevne ferjene som går på strekningen Mortavika-Arsvågen. Er en av totalt fem gassdrevne ferjer som trafikkerer europavei 39 mellom Stavanger og Bergen. After the Gold Rush. "After the Gold Rush" er det tredje albumet fra den canadiske artisten Neil Young, utgitt i 1970. Kvitsøy fyr. Kvitsøy fyr har en historie tilbake til år 1700. Da satte Henrich Petersen opp et såkalt vippefyr i Ydstebøhavn på Kvitsøy. Fyret bestod av en mast som hadde påmontert en tverrvippe. I enden av den var det festet en «ildpanne» som ble fylt med brennende kull og som oppheist hang 6 m over bakken. Modell av vippefyret er satt opp like i nærheten av nåværende fyrtårn. I 1829 ble vippefyret erstattet med et 18 m høyt sekskantet fyrtårn med kullbluss på toppen. I 1859 ble tårnet forhøyet med ytterligere 7 m og utstyrt med oljefyrt fyrbluss samt et linsesystem. Toppen av fyret er nå 45 m over havflaten. I 1938 ble fyret elektrifisert, og i 1969 automatisert. Fyret er fredet. En tursti leder opp til fyret og går videre ut til havet i vest. Kvitsøy kirke. Kvitsøy kirke ble bygget før en gang mellom 1563 og 1591. Dette vet vi fordi at det ble betalt kirkeskatt i 1591, men ikke i 1563. 1797 Restaurert, men det er ukjent hvor mye som ble endret i konstruksjonen. 1841 Tverskipet ble bygget sammen med våpenhuset. 1951 Sakristi ble bygget og hele tverrskipet ble tatt inn i kirkeskipet. Trappen til galleriet ble da åpen inne i kirkeskipet. Kirken ble omfattende restaurert og det ble laget nye kirkebenker. Den indre utsmykking er også endret flere ganger. Det ble kommisjonert altertavle og prekestol en gang mellom 1612 og 1620, sannsynligvis nærmere 1612. En gang ganske tidlig monterte man en døpefont i kleberstein fra ca. 1100-tallet. Den stod opprinnelig i St. Clements-kirken på Hvidingsø øst i Leiasundet. Ca. 1650 malte man rankedekoren på skipets langvegger (rosemalt), denne ble overmalt i 1716 samtidig som koret ble bygget. Faktisk ble alt hvitmalt inne i kirken, med unntak av altertavlen. Det er mye sannsynlig at denne endringen kom som en følge av at pietismen begynte sitt inntog i den norske kirke på den tiden. Rankedekoren ble gjenoppdaget i 1951 restaureringen og avdekket, også prekestolen fikk tilbake sine gamle farger som følge av at hvitmalingen ble fjernet. I ca.1900 bestemte Kvitsøy befolkingen at de ville ha ny altertavle. Lauritz Haaland fikk i oppdrag å lage en ny som ble levert i 1902. Den gamle ble plassert på et naustloft til oppbevaring. Norsk Folkemuseum sendte ut et rundskriv på denne tiden bl.a. til landets prester om at hvis det fantes kirkekunst som kunne avses var de interessert i dette. Dette sporet Kvitsøy presten på den tiden å sende å få sendt altertavlen, som på det tidspunkt lå på nevnte loft, til Oslo. I prosessen var det ingen som spurte eier av altertavlen om tillatelse, eier på dette tidspunkt var Rennesøy og Kvitsøy herredsstyre. I 1951 i samband med restaureringen som foregikk, ba daværende menighetsråd om å få altertavlen tilbake fra Norsk Folkemuseum. Dette ble nektet på tross av at den var tilegnet på uredelig vis. Det er verd å bemerke at på dette tidspunktet og frem til begynnelsen av det nye årtusen var ikke Folkemuseet klar over at den som hadde signert over eiendomsretten ikke hadde fullmakt til dette. Frem til 1997 var altertavlen lagret på et usikret lager i Oslo, men etter en vurdering av tavlens tilstand ble den så plassert på sikret lager og stod der frem til 2003 hvor den etter påtrykk fra kommune (rettmessig eier), soknerådet på Kvitsøy og biskopen i Stavanger ble det forhandlet frem en avtale med Norsk Folkemuseum om tilbakeføring. Tavlen er nå på plass i kirken og har gjennomgått noen mindre reparasjoner i samband med avtalen som ble inngått. Kirkens altertavle fra 1902 til 2003 var en kopi av Adolph Tidemands «Oppstandelsen», malt av Lauritz Haaland. Den har fått plass i bedehuset. Kirken fremstår i dag som en levende folkekirke og er Kvistøys den eldste bygning og en av de fremste historiske. Łódź voivodskap. Łódź voivodskap eller Voivodskapet Łódź (polsk "Województwo łódzkie" eller bare "Łódzkie") er et voivodskap i sentrale del av Polen med et areal på 18 219 km² (2006) og 2 566 198 innbyggere (31.12.06). Området utgjør det geografiske midtpunktet i Polen, og omfatter en del av den historiske regionen Stor-Polen. Det har 43 byer, hvorav 3 er distriktsbyer. Hovedstaden er Łódź, som voivodskapet har fått sitt navn fra. Historie. Voivodskapets hovedstad har alltid vært Łódź, skjønt dets landområder har forandret seg flere ganger. Det første voivodskapet fungerte som administrativ enhet i Den andre polske republikk i årene 1921–1939. Det hadde i 1926 et areal på 19 034 km² og en befolkning på 2 253 000. Det omfattet den østlige del av dagens storpolske voivodskap samt den sentrale og sørlige del av sine nåværende områder. I 1938 ble noen av de vestlige powiatene overført til voivodskapet Poznań, mens Łódź voivodskap fikk områder fra voivodskapene Kielce og Warszawa i øst. Det neste voivodskapet eksisterte fra 1945 til 1975. I 1975 – da antallet voivodskap ble økt fra 16 til 49 – ble det tidligere Łódź voivodskap delt opp i voivodskapene Sieradz, Piotrków Trybunalski, Skierniewice og delvis Płock, mens Łódź ble et såkalt byvoivodskap. Sin nåværende form fikk voivodskapet etter den administrative reformen som trådte i kraft 1. januar 1999 (da antallet voivodskap ble redusert fra 49 til 16) gjennom at man slo sammen de tidligere voivodskapene "Łódź" (hele), "Sieradz" (hele), "Piotrków" (med unntak av gminaene "Fałków" og "Kluczewsko"), "Skierniewice" (med unntak av powiatene "Sochaczew" og "Żyrardów"), "Płock" (kun powiatene "Kutno" og "Łęczyca" samt gminaen "Kiernozia"), "Kalisz" (kun powiaten "Wieruszów"), "Częstochowa" (kun fem gminaer fra powiatene "Radomsko" og "Pajęczno"), "Konin" (kun gminaene "Uniejów", "Grabów" og "Świnice Warckie") og "Radom" (kun gminaen "Drzewica"). Fullstendig liste over byer. Łódź voivodskap består av 43 byer. 2. Piotrków Trybunalski (79,367) 4. Tomaszów Mazowiecki (66,705) 10. Zduńska Wola (44,370) 16. Aleksandrów Łódzki (20,512) 18. Rawa Mazowiecka (17,643) 19. Konstantynów Łódzki (17,564) 37. Warta (3,388) 39. Biała Rawska (3,182) Masoviske voivodskap. Det masoviske voivodskap eller Voivodskapet Mazowsze (polsk "Województwo mazowieckie" eller bare "Mazowieckie") er et voivodskap i sentrale del av Polen med et areal på 35 598 km² og 5 150 000 innbyggere (2005). Hovedstaden er Warszawa. Fullstendig liste over byer. Masoviske voivodskap består av 85 byer. 12. Mińsk Mazowiecki (37,808) 16. Nowy Dwór Mazowiecki (27,545) 17. Grodzisk Mazowiecki (27,055) 22. Ostrów Mazowiecka (22,560) 30. Sokołów Podlaski (18,419) 44. Góra Kalwaria (11,130) 47. Maków Mazowiecki (9,880) 49. Ożarów Mazowiecki (8,237) 68. Nowe Miasto nad Pilicą (3,832) 69. Podkowa Leśna (3,824) 81. Kosów Lacki (2,135) Podlasie voivodskap. Podlasie voivodskap eller Voivodskapet Podlasie (polsk "Województwo podlaskie" eller bare "Podlaskie") er et voivodskap i nordøstlige Polen med et areal på 20 187 km² og 1 196 101 innbyggere. Hovedstaden er Białystok. Podlasie voivodskap er kjent for sin unike natur – blant annet ligger den polske delen av Białowieżaskogen her. Fullstendig liste over. Podlasie voivodskap består av 36 byer. 5. Bielsk Podlaski (26,876) 14. Czarna Białostocka (9,596) 15. Wysokie Mazowieckie (9,257) 17. Dąbrowa Białostocka (6,147) Helligkorsvoivodskapet. Helligkorsvoivodskapet eller Voivodskapet Święty Krzyż (polsk "Województwo świętokrzyskie" eller bare "Świętokrzyskie") er et av de 16 voivodskapene som Polen er delt opp i. Det ligger i den sørlige del av landet, og har fått sitt navn fra Świętokrzyskie-fjellkjeden (polsk "Góry Świętokrzyskie"). Det har et areal på 11 710 km² og 1 279 838 innbyggere (31.12.06). Hovedstaden er Kielce, som samtidig er voivodskapets største by. Helligkorsvoivodskapet grenser til seks andre voivodskap: Masoviske i nord, Lublin i øst, Subkarpatiske i sørøst, Lillepolske i sør, Schlesiske i sørvest, og Łódź i nordvest. Liste over byer. 1. Kielce – 207.188 (109,45 km²) 2. Ostrowiec Świętokrzyski – 73.663 (46,41 km²) 3. Starachowice – 52.972 (31,83 km²) 4. Skarżysko-Kamienna – 48.957 (64,16 km²) 5. Sandomierz – 24.962 (28,32 km²) 6. Końskie – 22.361 (17,68 km²) 7. Staszów – 19.468 (28,90 km²) 8. Busko-Zdrój – 17.172 (12,28 km²) 9. Jędrzejów – 16.555 (11,37 km²) 10. Pińczów – 11.921 (14,32 km²) 11. Włoszczowa – 10.780 (30,17 km²) 12. Suchedniów – 8.870 (59,34 km²) 13. Połaniec – 8.315 (17,19 km²) 14. Opatów – 6.818 (9,36 km²) 15. Sędziszów – 6.801 (7,97 km²) 16. Stąporków – 5.999 (11,07 km²) 17. Kazimierza Wielka – 5.746 (5,34 km²) 18. Ożarów – 4.818 (7,79 km²) 19. Chęciny – 4.254 (14,12 km²) 20. Chmielnik – 3.983 (7,90 km²) 21. Małogoszcz – 3.936 (9,61 km²) 22. Ćmielów – 3.174 (13,21 km²) 23. Kunów – 3.110 (7,28 km²) 24. Daleszyce – 2.800 (15,50 km²) 25. Wąchock – 2.754 (16,01 km²) 26. Koprzywnica – 2.539 (17,90 km²) 27. Bodzentyn – 2.243 (8,65 km²) 28. Osiek – 1.956 (17,44 km²) 29. Zawichost – 1.823 (20,15 km²) 30. Skalbmierz – 1.325 (7,13 km²) 31. Działoszyce – 1.065 (1,91 km²) Lillepolske voivodskap. Det lillepolske voivodskap eller Voivodskapet Małopolska (polsk "Województwo małopolskie" eller bare "Małopolskie") er et voivodskap og landskap i sørlige del av Polen med et areal på 15 183 km² og 3 271 206 innbyggere (31.12.06). Hovedstaden er Kraków. Fullstendig liste over byer. Lillepolske voivodskap består av 57 byer. 3. Nowy Sącz (84,594) 7. Nowy Targ (33,493) 24. Dąbrowa Tarnowska (11,259) 28. Sucha Beskidzka (9,726) 31. Stary Sącz (8,987) 33. Mszana Dolna (7,529) 40. Maków Podhalański (5,738) 45. Kalwaria Zebrzydowska (4,503) 53. Nowy Wiśnicz (2,716) 56. Świątniki Górne (2,101) Pommerske voivodskap. Det pommerske voivodskap eller Voivodskapet Pomorze (polsk "Województwo pomorskie" eller bare "Pomorskie") er et voivodskap i nordlige del av Polen med et areal på 18 310 km² og 2 203 595 innbyggere (31.12.06). Hovedstaden er Gdańsk. Fullstendig liste over byer. Pommerske voivodskap består av 42 byer. 5. Starogard Gdański (48,136) 13. Pruszcz Gdański (23,986) 15. Reda (18,509) 21. Puck (11,329) 23. Nowy Dwór Gdański (9,948) 35. Nowy Staw (4,447) 37. Hel (3,898) 41. Czarna Woda (3,182) 42. Krynica Morska (1,371) Subkarpatiske voivodskap. Det subkarpatiske voivodskap eller Voivodskapet Podkarpacie (polsk "Województwo podkarpackie" eller bare "Podkarpackie") er et voivodskap i sørøstlige del av Polen med et areal på 17 845 km² og 2 097 564 innbyggere (31.12.06). Hovedstaden er Rzeszów. Fullstendig liste over byer. Subkarpatiske voivodskap består av 46 byer 3. Stalowa Wola (65,818) 17. Nowa Dęba (11,390) 18. Ustrzyki Dolne (9,478) 22. Sędziszów Małopolski (7,121) 23. Rudnik nad Sanem (6,744) 24. Nowa Sarzyna (6,308) 30. Głogów Małopolski (5,123) 33. Sokołów Małopolski (3,991) 38. Radomyśl Wielki (2,912) 44. Iwonicz Zdrój (1,891) 46. Baranów Sandomierski (1,453) Lubusz voivodskap. Lubusz voivodskap eller Voivodskapet Lubusz (polsk "Województwo lubuskie" eller bare "Lubuskie") er et voivodskap i vestlige del av Polen med et areal på 13 988 km² og 1 008 529 innbyggere (31.12.06). Hovedstedene er Gorzów Wielkopolski og Zielona Góra. Fullstendig liste over byer. Lubusz voivodskap består av 42 byer. 1. Gorzów Wielkopolski (125,204) 2. Zielona Góra (118,201) 4. Nowa Sól (40,351) 8. Kostrzyn nad Odrą (19,952) 11. Gubin (16,974) 15. Krosno Odrzańskie (12,100) 17. Strzelce Krajeńskie (10,143) 24. Nowogród Bobrzański (5,036) 26. Bytom Odrzański (4,365) 31. Ośno Lubuskie (3,769) 36. Nowe Miasteczko (2,828) Opole voivodskap. Opole voivodskap eller Voivodskapet Opole (polsk "Województwo opolskie" eller bare "Opolskie") er et voivodskap i sørvestlige del av Polen med et areal på 9 412 km² og 1 041 941 innbyggere (31.13.06). Voivodskapet dekker de nordvestlige områdene til den historiske regionen Øvre Schlesien. Hovedstaden er Opole. Fullstendig liste over byer. Opole voivodskap består av 35 byer 3. Nysa (47,283) 7. Strzelce Opolskie (20,059) 23. Lewin Brzeski (5,826) 32. Biała Prudnicka (2,653) 33. Gorzów Śląski (2,606) Vestpommerske voivodskap. Det vestpommerske voivodskap eller Voivodskapet Pomorze Zachodnie (polsk "Województwo zachodniopomorskie" eller bare "Zachodniopomorskie") er et voivodskap i nordvestlige del av Polen med et areal på 22 892 km² og 1 692 838 innbyggere (31.12.06). Hovedstaden er Szczecin. Fullstendig liste over byer. Vestpommerske voivodskap består av 62 byer. 3. Stargard Szczeciński (70 534) 7. Police (34 284) 23. Drawsko Pomorskie (11 465) 26. Kamień Pomorski (9 134) 33. Wolin (4 878) 36. Borne Sulinowo (4 224) 39. Kalisz Pomorski (3 989) 55. Biały Bór (2 127) 56. Dobra (2 028) 62. Nowe Warpno (1 170) Kujaviskpommerske voivodskap. Det kujaviskpommerske voivodskap eller Voivodskapet Kujawy-Pomorze (polsk "Województwo kujawsko-pomorskie" eller bare "Kujawsko-pomorskie") er et voivodskap i sentrale del av Polen med et areal på 17 972 km² og 2 066 371 innbyggere (31.12.06). Bydgoszcz og Toruń er begge hovedsteder i voivodskapet. Fullstendig liste over byer. Kujaviskpommerske voivodskap består av 52 byer. 9. Nakło nad Notecią (19,409) 12. Solec Kujawski (15,060) 13. Lipno (14,834) 19. Aleksandrów Kujawski (12,359) 24. Sępólno Krajeńskie (9,258) 34. Brześć Kujawski (4,522) 35. Piotrków Kujawski (4,509) 38. Janowiec Wielkopolski (4,114) 39. Kowalewo Pomorskie (4,055) 40. Jabłonowo Pomorskie (3,658) 45. Izbica Kujawska (2,783) 46. Dobrzyń nad Wisłą (2,269) 47. Kamień Krajeński (2,251) 50. Radzyń Chełmiński (1,915) 52. Lubień Kujawski (1,299) Ermlandskmasuriske voivodskap. Det ermelandskmasuriske voivodskap eller Voivodskapet Warmia-Mazury (polsk "Województwo warmińsko-mazurskie" eller bare "Warmińsko-mazurskie") er et voivodskap i nordlige del av Polen med et areal på 24 173 km² og 1 426 883 innbyggere (31.12.06). Hovedstaden er Olsztyn. Fullstendig liste over byer. Ermelandskmasuriske voivodskap består av 49 byer. 14. Lidzbark Warmiński (16,390) 21. Nowe Miasto Lubawskie (11,036) 22. Dobre Miasto (10,489) 26. Lidzbark Welski (8,261) 34. Górowo Iławeckie (4,554) 35. Biała Piska (4,006) Schlesiske voivodskap. Det schlesiske voivodskap eller Voivodskapet Śląsk (polsk "Województwo śląskie" eller bare "Śląskie") er et voivodskap i sørlige del av Polen med et areal på 12 334 km² og 4 669 137 innbyggere (31.12.06). Voivodskapet dekker områdene til den historiske regionen Øvre Schlesien. Hovedstaden er Katowice. Fullstendig liste over byer. Schlesiske voivodskap består av 71 byer. 8. Ruda Śląska (145,929) 11. Dąbrowa Górnicza (129,753) 16. Siemianowice Śląskie (72,451) 18. Tarnowskie Góry (61,107) 19. Piekary Śląskie (59,494) 24. Wodzisław Śląski (49,319) 36. Łaziska Górne (21,906) 53. Miasteczko Śląskie (7,368) 59. Kuźnia Raciborska (5,517) 68. Koziegłowy (2,505) 70. Pilica (1,971) Fritt frambygg-bro. «Fritt frambygg» bro under bygging «Fritt frambygg»-bro er, som betegnelsen sier, at en bygger en fri utkrager ut fra en fast ende. Det er ingen annen understøttelse av broen under bygging. Den må derfor bære seg selv i uferdig stand. På engelsk kalles denne byggemetoden for cantilever, som betyr fri ende. Ofte bygges dette symmetrisk over hver pilar slik at utkragingene balanserer hverandre. En tilleggsutfordring er at under oppføring er disse utkragingene utsatt for vridning ved vindlast. Byggemetoden. En klassisk buebro utført i stein krevde enorme støttestillaser under bygging. En fritt frembro baserer seg på at selve broen kan bære seg selv helt eller delvis under bygging. Det vil derfor ikke kreve de samme midlertidige understøttelsene, men broen må dimensjoneres for å kunne tåle de vektene som oppstår mens brua er under bygging og uferdig. Som oftes bygger en fra to sider slik at utkragingen blir tynnere frem mot møtepunktet. En benyttet gjerne en støpevogn som henger på den ferdige delen av brua. Denne inneholder forskaling for én seksjon. Når en seksjon er ferdig støpt, skyves vognen fram. Skråstagbroer bygd etter «Fritt frambygg»-metoden. «Fritt frambygg»-metoden er benyttet for ulike brotyper som blant annet skråstagbro, fagverksbro, buebro og bjelkebro. Når det gjelder skråstagbroer, blir kablene i hovedtårnet festet til hver seksjon og strammet opp før støping av neste etappe. Den store utfordringen med å benytte «fritt frambygg»-metoden er å få til store hovedspenn. Derfor blir ofte hovedspennet angitt istedenfor den totale lengden på broen. Skarnsundbrua er et eksempel på en skråstagbro som er bygd etter «fritt frambygg»-metoden. Denne broen fikk tittelen «verdens lengste skråstagbro» da den ble bygget, nettopp på grunn av det lange hovedspennet. Noen «fritt frambygg»-broer utenfor Norge. «Model med mennesker» som viser en bro som kan være bygget som en «Fritt frambygg»-bro. Lublin voivodskap. Lublin voivodskap eller Voivodskapet Lublin (polsk "Województwo lubelskie" eller bare "Lubelskie") er et voivodskap i østlige del av Polen med et areal på 25 122 km² og 2 172 766 innbyggere (31.12.06). Hovedstaden er Lublin. Liste over byer. 1. Lublin – 353.483 (147,45 km²) 2. Chełm – 68.160 (35,28 km²) 3. Zamość – 66.802 (30,34 km²) 4. Biała Podlaska – 58.075 (49,40 km²) 5. Puławy – 49.755 (50,49 km²) 6. Świdnik – 40.082 (20,35 km²) 7. Kraśnik – 35.913 (25,29 km²) 8. Łuków – 30.593 (35,75 km²) 9. Biłgoraj – 27.244 (21,10 km²) 10. Lubartów – 22.928 (13,91 km²) 11. Łęczna – 21.560 (19,00 km²) 12. Tomaszów Lubelski – 20.222 (13,29 km²) 13. Krasnystaw – 19.361 (42,13 km²) 14. Hrubieszów – 18.549 (33,03 km²) 15. Dęblin – 17.976 (38,35 km²) 16. Międzyrzec Podlaski – 17.119 (19,75 km²) 17. Radzyń Podlaski – 16.121 (19,31 km²) 18. Włodawa – 13.589 (17,97 km²) 19. Janów Lubelski – 11.971 (14,84 km²) 20. Parczew – 10.281 (8,05 km²) 21. Poniatowa – 9.877 (15,26 km²) 22. Ryki – 9.732 (27,22 km²) 23. Opole Lubelskie – 8.844 (15,12 km²) 24. Bełżyce – 7.022 (23,46 km²) 25. Terespol – 6.002 (10,11 km²) 26. Bychawa – 5.300 (6,69 km²) 27. Szczebrzeszyn – 5.283 (29,12 km²) 28. Rejowiec Fabryczny – 4.495 (14,28 km²) 29. Nałęczów – 4.217 (13,82 km²) 30. Kazimierz Dolny – 3.514 (30,44 km²) 31. Kock – 3.474 (16,78 km²) 32. Tarnogród – 3.399 (10,69 km²) 33. Zwierzyniec – 3.351 (4,82 km²) 34. Krasnobród – 3.004 (6,99 km²) 35. Stoczek Łukowski – 2.744 (9,15 km²) 36. Annopol – 2.675 (7,73 km²) 37. Piaski – 2.621 (8,43 km²) 38. Józefów – 2.436 (5,00 km²) 39. Ostrów Lubelski – 2.236 (29,77 km²) 40. Tyszowce – 2.186 (17,85 km²) 41. Frampol – 1.421 (4,67 km²) Ekstra Bladet. Ekstra Bladet er en landsdekkende dansk avis i tabloidformat, som ble grunnlagt i 1904 og som utgis av Politikens Hus. Ekstra Bladet har 528 000 lesere på hverdager og 480 000 på søndager. Det selges gjennomsnittlig 110 800 eksemplarer om dagen. 30 % av Ekstra Bladets lesere er mellom 12 og 29 år. Nederschlesiske voivodskap. Det nederschlesiske voivodskap eller Voivodskapet Dolny Śląsk (polsk "Województwo dolnośląskie" eller bare "Dolnośląskie") er et voivodskap i vestlige Polen med et areal på 19 947 km² og 2 882 317 innbyggere (31.12.06). Det dekker de nordvestlige områdene til den historiske regionen Nedre Schlesien. Hovedstaden er Wrocław. Fullstendig liste over byer. Nederschlesiske voivodskap består av 91 byer. 4. Jelenia Góra (86,663) 16. Nowa Ruda (24,261) 20. Kamienna Góra (21,440) 25. Ząbkowice Śląskie (16,242) 28. Brzeg Dolny (12,786) 36. Bystrzyca Kłodzka (10,638) 38. Lwówek Śląski (9,687) 41. Środa Śląska (8,800) 42. Oborniki Śląskie (8,426) 44. Gryfów Śląski (7,128) 45. Szklarska Poręba (7,094) 51. Piława Górna (6,779) 56. Stronie Śląskie (6,246) 61. Kąty Wrocławskie (5,418) 63. Jaworzyna Śląska (5,240) 81. Złoty Stok (2,930) 82. Bardo (2,860) Harald Haugen (1975). Harald Haugen (født 22. juli 1975) er en norsk kokk, entertainer, fotograf og musiker. Haugen har medvirket på 17 plateutgivelser. Eksterne lenker. Haugen, Harald Haugen, Harald Østkant og vestkant i Oslo. a>, det tradisjonelle skillet mellom østkanten og vestkanten, er markert i sort. Østkanten og vestkanten brukes om de to delene av Oslo som dannes av det økonomiske og sosiale skillet som historisk går langs Uelands gate. Akerselva blir også populært oppfattet som grensen mellom øst og vest, men det er upresist, siden arbeiderstrøkene ligger på begge sider av elva. Vestkanten ble til på det som siden 1600-tallet hadde vært bymarken, fra 1840-årene med strøket Bak Slottet som start. Østkanten grodde rundt den nye industrien og langs innfartsveiene i øst. Rundt 1890 var todelingen i øst og vest markert, og de fleste strøkene i byen hadde nokså klart klassepreg, av arbeiderklasse eller av funksjonærer og borgerskap. Delingen avspeilet seg i arkitekturen, og også politisk, ved at Høyre og Arbeiderpartiet til sammen dominerte mye sterkere enn ellers i landet. Språket har tradisjonelt vært ganske forskjellig, og det har vært et skarpt skille mellom sosiolektene i de to delene av byen, et skille som har blitt noe mindre de siste tiårene. Ungdom som har vokst opp på østkanten, har i mange tilfeller liten kjennskap til vestkanten og omvendt. Vestkantbydelene (bydel nr. 4, 5, 6, 7 og 8) har drøyt 204 000 innbyggere per 1. januar 2011, mens bydelene som utgjør østkanten har mellom 360 og 370 000 (da er 20–30 000 av befolkningen i bydel Nordstrand holdt utenfor) per 1. januar 2011. På østkanten er formue, inntekter og boligpriser fortsatt markert lavere enn på vestkanten. I Oslo finnes både de dårligste leveforholdene og den største rikdommen i landet. Det økonomiske skillet fastholdes av den kulturelle kapitalen til de som tilhører eliten: kontaktnett, utdannelse og det å beherske omgangsformer, som gir tilgang til attraktive jobber og andre goder. Øst/vest-skillet gjelder også levealder, uføretrygd og selvopplevd helsetilstand. Siden 1970-tallet har den store innvandringen til Oslo blitt en ny side av øst/vest-skillet. Innvandrere fra Vest-Europa og Nord-Amerika fordeler seg jevnt over de to kantene av byen, mens de fleste innvandrere fra Asia og Afrika bor på østkanten. De dårligste levekårene finnes hos mennesker fra andre verdensdeler enn Europa. Likevel er det slik at de strøkene på østkanten som er dårligst stilt, relativt sett har gode leveforhold og høyt utdanningsnivå i forhold til de dårligst stilte strøkene i de fleste andre storbyer i Europa. Klasseskillene er mindre følbare for en stor andel av befolkningen enn i de fleste andre land, og det norske samfunnets likhet i økonomisk evne og levemåte preger også hovedstaden. Det spesielle med Oslo er den stabile "todelingen" som i nesten 150 år har vært en geografisk markering av klasseskillene i byen. Grensen – og unntakene. Forskere innen språk og historie regner Uelands gate som grensen mellom østkanten og vestkanten. Grensen er ikke skarp, og forskjellene mellom Iladalen rett øst for Uelands gate og området ved Bjerregaards gate er ikke markert verken i arkitektur eller økonomisk. Nærmere sentrum går grensen langs Akerryggen øst for Vår Frelsers gravlund og omtrent langs Hammersborghøyden. I sentrum er grensen vagere; området mellom Møllergata og Pilestredet har ingen klar øst-vesttilknytning. Nord for Uelands gate fortsetter skillet langs Tåsenveien og deretter opp Havnabakken. Derfra går skillet i rett linje til Grindajordet. I nord hadde villastrøkene Kjelsås, Grefsen og Korsvoll i bydel Nordre Aker en blandet befolkning – i dag er boligprisene her høye, mens stemmegivningen ved valg har et mye mindre klart vestkantpreg enn lenger vest. I denne artikkelen er Nordre Aker minus de som er nevnt her regnet til vestkanten. Det er vanlig å si «øst og vest for elva» og mene det økonomiske skillet. Imidlertid regnes altså begge sider av Akerselva til østkanten – Sagene, Bjølsen og Hausmannsområdet vest for elva er typiske østkantstrøk. Av bydelene i indre by, ligger Frogner og St. Hanshaugen (unntatt Hausmannskvartalene og Fredensborg) på vestkanten (indre vest), mens Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo ligger på østkanten og utgjør indre øst. Ullern, Vestre Aker og Nordre Aker utgjør ytre vest. Ytre øst er bydelene Alna, Bjerke, Grorud og Stovner i Groruddalen, og Østensjø og Søndre Nordstrand lenger sør. Bydel Nordstrand er unntaket fra øst-vestskillet. I bydelen ligger villastrøkene Bekkelaget, Nordstrand, Ljan og flere sørover fra Ekebergskråningen, med byens antakelig beste utsikt, solforhold og avstand til industri. Dette er velstående områder, ofte kalt «beste østkant», der befolkningen har samme økonomiske og sosiale kjennetegn som ytre vest. Arbeiderstrøkene som fantes på vestkanten, som Pipervika, Skøyen, Hoffsbyen og Lilleaker, er ikke lenger arbeiderstrøk. Geografiske og økonomiske skiller før 1840. I førindustrielle byer bodde rike og fattige i samme gårder og husholdninger i større utstrekning enn det som ble vanlig fra annen halvdel av 1800-tallet. I Christiania bodde eliten i Kvadraturen (innenfor byvollene, den gang kalt «Kvartalerne»). Her utgjorde velstående næringsdrivende et tyngdepunkt i den østlige delen (nær Bjørvika), mens mange håndverkere bodde i den nordvestlige delen langs Akersgata og Vollgatene. Plikt til å bygge i mur eller utmurt bindingsverk (murtvang) gjaldt i kvartalene fra 1624, og tidlig på 1700-tallet ble murtvangen utvidet til 300 alen (cirka 200 meter) utenfor byvollene. Det var flere ganger så dyrt å bygge i mur som i tre. Murtvangen, som var begrunnet i forebygging av brann, viste seg vanskelig å gjennomføre helt fra 1624, og det var adskillige kamper om den ettersom byen vokste. I 1766 var om lag 50 % av alle våningshus i Kvadraturen av bindingsverk, 30 % av laft og 20 % av «grundmur». Murtvangen var likevel en av årsakene til at byen var befolket av næringsdrivende og embetsmenn, mens folk med lav inntekt måtte bo i trehus utenfor byen. 300-alengrensen førte til at forsteder ble liggende litt utenfor byen. Beslutningene om utvidelse av murtvangen, bl.a. i 1837, 1844, 1855 og 1858, holdt ikke tritt med byveksten, og det grodde opp trehusforsteder rett utenfor det som til enhver tid var murtvanggrensen. Trehusforstedene fra 1600-tallet er borte: Pipervika, Vaterland, Sagene, Grønland, «Oslo» (Gamlebyen). Noen nyere er bevart og er attraktive boliger: Telthusbakken fra slutten av 1700-tallet og gatestumpen Damstredet fra tidlig på 1800-tallet. Av de trehusforstedene som grodde opp rett utenfor bygrensen i årene før byutvidelsene i 1859 og 1878, er Rodeløkka, Kampen og Vålerenga bevart, mens Ruseløkkbakken, Enerhaugen og Ny York er borte. I noen av forstedene (Storgaten, Grensen, Grønland og Gamlebyen) bodde det også embetsmenn og velstående mennesker. På Sagene bodde både fabrikkeierne og arbeiderne nær fabrikkene, slik det var vanlig for de tidlige industrisamfunnene (Bryn er et eksempel fra ytre by). Rundt 1840 var Vaterland det strøket som klassemessig hadde mest gjennomsnittlig befolkning. I 1629 ble et større område vest for Akerselva utlagt til byens felles bymark. Der kunne borgerne la dyrene beite, og de kunne mot avgift disponere løkker, der de kunne drive landbruk til husbehov. De mektigste og mest ressurssterke skaffet seg uforholdsmessig store løkker og bygget allerede på 1600-tallet hus for mennesker, selv om det ikke var tillatt. Etter hvert ble løkkene omgjort til privat eiendom. Slik oppsto et marked for landlige sommerhus og etter hvert helårsboliger på det som skulle bli vestkanten. Slottet blir kjerne i den nye vestkanten – sosialt ensartede strøk både i øst og vest. Maltheby, en av byens første leiegårder, Akersgata 65, 1844 Plasseringen av Slottet (byggingen startet i 1824) skulle få betydning for danningen av østkant og vestkant. Slottsarkitekten Linstow tegnet i en byplan fra 1838 forbindelsen mellom den daværende byen og Slottet, slik at det skulle være boliger for samfunnets øverste skikt langs forbindelsesgatene Karl Johans gate, Kristian IVs gate og St. Olavs gate. Langs de to sistnevnte ble det ikke noe klart overklassepreg. Det ble det derimot i strøket som fikk navnet «Bak Slottet», langs Parkveien og Wergelandsveien, der det fra 1840-tallet ble anlagt byvillaer for å sikre et høvelig og landlig naboskap for den nye kongeboligen med Slottsparken. Homansbyen for det øvre borgerskap kom fra slutten av 1850-tallet. I 1860- og særlig i 1870-årene ble det bygget en ring av nye, sosialt ensartete boligområder rundt den gamle byen: Hegdehaugen, Uranienborg, langs Drammensveien, Meyerløkka i vest, Fredensborg, Youngsløkka, nedre del av Grünerløkka og Nedre Tøyen i øst. På denne tiden flyttet mennesker med penger og andre ressurser fra det som skulle bli østkanten, til den nye vestkanten; professorene fra universitetsanleggene ved Tøyen, fabrikkdirektørene fra Sagene, embetsmennene fra Gamlebyen, folk i bygårdene i Kvadraturen som ble til forretningsgårder osv. På østkanten ble befolkningen mer ensartet enn før: store grupper nye innflyttere fra det øvrige Østlandet og den opprinnelige bybefolkningen dannet til sammen den nye arbeiderklassen i storbyen Kristiania, sysselsatt i den fremvoksende industrien, håndverk, i transport m.m. Rundt 1880 var todelingen i østkant og vestkant tydelig, men ikke gjennomført. I denne tidlige fasen ble det bygget store leiligheter for velstående i strøk som Gamlebyen (Schweigaards gate), og det var attraktivt å slå seg ned i Kvadraturen. Leiegårdene var opprinnelig en boform for de øvre skikt (byens første kom i 1840-årene og lå ved Grev Wedels plass, langs Karl Johans gate, og Maltheby i Akersgata 65), da arbeiderklassen bodde i trehus i forstedene. Den voldsomme utbyggingen av byen på 1890-tallet bekreftet imidlertid delingen og det systematiske skillet. I 1910 var gjennomsnittsinntekten på Sofienberg en tiendedel av tilsvarende på Frogner. Betegnelsene østkanten og vestkanten kom i bruk gradvis. I 1866 skrev Aftenbladet at «Homansbyen er «byens West End»», og henviste nok til London. Der hadde et tilsvarende nokså gjennomgående sosialt og økonomisk skille mellom øst og vest etablert seg med den sterke befolkningsveksten, Londons nye rolle som verdens finanssentrum på 1700-tallet og utbyggingen av kongens grunn vest i byen til boligstrøk for dem som jobbet i det nye finanssenteret City. Offentlig kommunikasjon gjorde det praktisk mulig å bo mye lengre fra arbeidsplassen enn før. I 1875 hadde bare en seksdel av kvinnelige arbeidere i byen mer enn 10 minutter å gå til arbeidsplassen. Hestesporvogn åpnet til Homansbyen og Gamlebyen samme år, linjen til Grünerløkka kom i 1878, og den elektriske sporveien kom i drift i 1894 og ble raskt utbygget med nye linjer. Dette bidro til å danne de nye strøkene med sosialt og økonomisk ensartet befolkning, som lå i et belte på 2-3 kilometer rundt det gamle bysentrum og i dag danner indre by. Middelklassestrøkene. Strøkene nord for sentrum tilhører vestkanten, men fikk tidlig, og har fortsatt, et middelklassepreg med mange funksjonærer, høyt utdanningsnivå og få rike. Dette er Meyerløkka, Gamle Aker, St. Hanshaugen, deler av Ila, Bislett, Bolteløkka, Valleløkken, Fagerborg, Lindern og Adamstuen. Villaforstedene i dagens ytre by grodde langs den nye jernbanen, og hadde ved århundreskiftet ca. 12 000 innbyggere; i vest Lysaker, Skøyen, Bestum, i øst Bryn (byens første fra 1860-tallet), Grorud, Bekkelaget, Nordstrand, Ljan – med blandet befolkning, uten noe klart østkantpreg. Murbyen med leiegårder: arkitektur, parker. Boligene var først og fremst leiegårder i rette kvartaler, bygget én og én gård i regi av byggmestere og eiendomsspekulanter, det som i dag kalles murbyen. Kvartalsstrukturen var nokså lik på øst- og vestkanten, og fasadene på gårdene i pusset teglstein og med dekorasjoner var ikke svært ulik. Gråbeingårdene på Tøyen uten dekorasjoner og med synlig teglstein skilte seg ut og ble kritisert for fattigslig utforming for boliger å være – på den tiden var det fabrikkbygninger, kirker, brannstasjoner og sykehus som hadde teglsteinsfasader. Fra rundt 1870 ble det sett som en kommunal oppgave å anlegge parker i byen, og bystyret fordelte bevisst ressursene til østkanten, med Kampen park som den fineste og mest brukte. På Grünerløkka kom Olaf Ryes plass og Birkelunden som åpne kvartaler i et velregulert strøk, og særlig Birkelunden ble i tiårene som fulgte viktig som sted for politiske møter. Tidligere i århundret hadde Oslo Byes Vel anlagt alleer langs Grønlandsleiret, Trondheimsveien og andre gater, men disse ble ikke stående. Årsaker til øst–vest-skillet. Det finnes ikke én åpenbar årsak til at Oslo fikk det markerte skillet mellom øst og vest. De velstående byborgerne hørte allerede til på bymarken som ble vestkanten. Arbeiderne bodde i forsteder i øst, langs innfartsårene fra de østlandsområdene der mange av dem kom fra, og dessuten nær arbeidsplassene, særlig begge sider av Akerselva, men også nær de få industribedriftene som ble lagt på vestkanten (Pilestredet, Skøyen, Lilleaker m.fl.). Borgerskapet markerte sterkere ønske om å bo atskilt fra arbeidsfolk på 1800-tallet enn før, og det å bo i «riktig strøk» ble viktigere. Trikken gjorde atskillelsen mulig. Da først vestkanten var etablert som nokså rene boligstrøk med større, dyrere leiligheter enn arbeidere hadde råd til, var skillet vanskelig å oppheve. Dessuten ønsket få å bo i et strøk med mennesker som hadde en helt annen økonomisk evne og omgangsform enn en selv. I mange av Europas storbyer blåser oftest vinden fra vest mot øst. At dette fører til renere luft vest i byene, fordi industrirøyken blåser mot øst, fremholdes av og til som en forklaring på øst–vest-skillene. Dette er en spekulasjon – for Oslos del var øst–vest-skillet under tydelig utvikling før industrirøyk ble et innslag i byen. Forklaringen stemmer heller ikke med vinden: I sommerhalvåret blåser det mest fra sør og sørvest, dernest nordøst. I vinterhalvåret, da forurensning lettest legger seg som et teppe over byen, er nord og nordøst de fremherskende vindretningene. Vind fra vest og nordvest er sjelden i Oslo. Aktiv kommunal boligpolitikk. Etter finanskrakket i 1899 stoppet boligbyggingen nesten helt opp. Fra 1911 tok kommunen ansvar for å bygge boliger, og frem til litt etter 1930 ble det bygget store boliganlegg beregnet på arbeidsfolk. Dette var boliger av høy kvalitet, med vekt på god regulering med lys, luft og parker. Men øst-vestskillet slo igjennom; på Torshov, Nordre Åsen, Vøyenvolden, Rosenhoff, Marcus Thranes gate 8–20 og Tøyengata 47 ble befolkningen arbeiderfamilier. I boligene som ble bygget på vestkanten, ble det funksjonærer og annen middelklasse som flyttet inn; (Ullevål hageby, Lindern, Jessenløkken). Ilaløkken, som ligger på skillet ved Uelands gate, fikk karakteristisk nok en blanding av funksjonærer og arbeidere. Fra 1935 var OBOS utførende selskap for den kommunalt drevne boligbyggingen. I ytre by, både øst og vest, kom det villaområder langs banene. Oslo var den dominerende industribyen i landet, med atskillig større inntekter per skatteyter enn gjennomsnittskommunen, og klarte fra første verdenskrig og gjennom 1920- og 30-årene å bygge opp gode kommunale tjenester. Innen skole, forebyggende helsearbeid, økonomisk støtte til folk i fare for å bli fattige, og på mange andre områder var hovedstaden ledende ved å innføre før andre, gi egne bidrag i tillegg til statlige og ved anerkjente fagmiljøer som fikk innflytelse utover byens grenser. Helseforholdene ble bedre på østkanten, men øst–vest-skillet besto. Arbeiderpartiet og Høyre deler byen i to politisk. Øst-vest-skillet ble dannet i en tid da få hadde stemmerett: I 1868 hadde 348 arbeidere stemmerett i Christiania, og bare elleve av dem brukte den. Menn fikk allmenn stemmerett i 1898, kvinner i 1910. Politisk har Oslo vært langt mer todelt enn resten av landet. Arbeiderpartiet ble tidlig stort, mens folk med alminnelig inntekt ofte stemte på Høyre hvis de jobbet på kontor, i servicenæring eller offentlig sektor. Ved valget i 1906 hadde Høyre og Arbeiderpartiet til sammen 86 % av stemmene mot 49 % i landet som helhet, og denne dominansen av de to store partiene holdt seg sterk det meste av 1900-tallet. Av bystyrets 84 plasser vant de to partiene i perioden fra 1905 til 1938 til sammen mellom 70 (1905 og 1911) og 82 (1919). Ordførerne i Oslo fra 1900 til 2009 har vært fra de to partiene, med unntak av korte fungeringsperioder. Høyre har vært vestkantpartiet og Arbeiderpartiet østkantpartiet. I 1915, da byen valgte fem representanter i enmannskretser, fikk Ap 11,8 % i Uranienborg og 69,4 % i Grünerløkka krets, mens Høyre fikk 81,1 % i Uranienborg og 23,1 % i Grünerløkka. I 1961 fikk venstresidens partier fra 64 % (Gamlebyen) til 83 % (Lilleborg) i østkantkretsene, og fra 17 % (Vigeland-museet) til 45 % (Katedralskolen) i vestkantkretsene. Annen halvdel av 1900-tallet. a>, bygget på slutten av 1950-årene Etter andre verdenskrig kjøpte kommunen store arealer i Aker kommune (som ble slått sammen med Oslo i 1948), og satte i gang boligbygging av stort omfang i det som i dag kalles ytre øst. De nye drabantbyene ble befolket av arbeider- og funksjonærfamilier som opplevde dette som en kraftig forbedring av boligstandard. Velstandsøkningen, veksten i høyere utdanning og overgangen fra industri til servicenæringer førte til et mindre skarpt klasseskille mellom øst og vest enn før andre verdenskrig. Fra rundt 1960 skjedde en inntektsutjevning mellom arbeidere og funksjonærer. Men byen tapte terreng i forhold til resten av landet: i 1950 var gjennomsnittsinntekt for personlige skattytere 155 % av landsgjennomsnittet, i 1980 var tallet 113 %. Folketallet sank og kommunen fikk fra 1970-årene dårligere råd. Skoler og helsestell var ikke lenger ledende, parkene forfalt og folk følte seg utrygge der på grunn av rusmisbrukerne, antallet sosialhjelpsmottakere ble seksdoblet fra 1964 til 1989 (30 000) og antall anmeldte forbrytelser økte med to og en halv gang mellom 1970 og 1986. Den gamle østkanten ble tappet for ressurssterke familier, barnetallet sank kraftig, og andelen av befolkningen som var avhengig av offentlig understøttelse (trygd, sosialhjelp) økte spesielt sterkt her. Boligene hadde landets dårligste standard med stor andel uten toalett i leiligheten. Denne opplevelsen av elendighet og følelse av å sakke akterut bygget på reelle forhold, og understreket forskjellene mellom indre øst og den velstående vestkanten. Så sent som på 1980-tallet kunne leiegårder på østkanten sjokkere stortingsrepresentanter fra andre kanter av landet, som ble vist gårder som skulle byfornyes. Sånne forhold ante de ikke fantes i Norge. Det var i disse områdene de første innvandrerne fra Asia, på begynnelsen av 1970-årene, fant boliger de kunne betale for. De tok de dårlig betalte og usikre jobbene, ofte med ubekvem arbeidstid, slik det historisk har vært for nye innflyttere i de strøkene de bodde. På slutten av 1970-årene bodde to tredjedeler av dem i indre by. Ved utgangen av 1980-årene hadde det endret seg, andelen i indre by var nå 38 %. Da hadde de unge mennene som kom først, fått store familier, og innvandrerne begynte en flyttestrøm som liknet norske innflyttere – ut til bedre og større leiligheter i ytre øst, særlig til Groruddalen og Søndre Nordstrand. De ikke-vestlige innvandrerne utgjorde fem prosent av byens befolkning i 1987 og 14 % i år 2000. Rudolf Nilsens plass, rustet opp med midler fra Handlingsprogram Oslo indre øst Fra 1970 kom aksjoner mot riving av trehusområder som Kampen og Rodeløkka, og unge mennesker med lang utdannelse flyttet inn og drev forbedring av områdene. Fra 1980 satte kommunen i gang byfornyelse, det vil si at leiligheter ble oppgradert til moderne standard, og en del ble også slått sammen. Gårdsrom ble ryddet og gjort til hager, og fasadene ble pusset opp. Dette motvirket den negative trenden. «Handlingsprogram Oslo indre øst»ble gjennomført fra 1997 til 2006, med opprustning av det offentlig rom og mange andre tiltak rettet mot levekår. Hovedbildet er at trangboddheten nesten ble borte i løpet av 1900-tallet, og at boligforhold og levestandard ble kraftig forbedret for de fleste over hele byen. Nye villastrøk kom til på vestkanten og utover i Bærum, og drabantbyer mot øst. Men øst-vestskillet besto og spredte seg til ytre by. Oslo hadde ved slutten av 1900-tallet fortsatt en mye høyere andel av befolkningen i de høyeste og laveste inntektskategoriene enn de andre større norske byene, og geografiske skiller var sterkere: Mens 11 til 14 % av folk i Bergen, Trondheim og Stavanger bodde i typiske høystatus- eller lavstatusstrøk, var andelen i Oslo 40 % (1994). En bygget by legger sterke føringer: I 2001 hadde 36 % av boligene i bydel Frogner mer enn tre rom og kjøkken, i bydel Sagene var andelen 10 %. Østkant og vestkant på 2000-tallet. a> på vestkanten, har noen av Oslos dyreste hus og leiligheter. Forskjellen i levekår, inntekt og formue mellom øst og vest er tydelig på 2000-tallet, som tallene nedenfor viser. De fleste som faller utenfor den moderne velstanden og tryggheten bor på østkanten, men disse utgjør en liten andel av befolkningen. De fleste som rår over store økonomiske verdier bor på vestkanten, men de utgjør også forholdsvis få. De lønnstakerne og pensjonistene som utgjør flertallet, fordeler seg nokså jevnt på skalaene for inntekt og levekår, og skillet mellom øst og vest er ikke så skarpt som det har vært. I mange av statistikkene ligger bydel St. Hanshaugen i indre vest, med sin svært unge befolkning, og bydel Østensjø i ytre øst, nær hverandre, og langt fra ytterpunktene. I Oslo kommunes publikumsundersøkelse viser svarene som gjelder totalvurdering av området man bor i, hvor pent det er der og tilknytning til og stolthet over området, at ytre vest kommer best ut. I indre vest er befolkningen noe mer fornøyd enn i indre øst. Av alle østkantbydelene har Østensjø den klart mest fornøyde befolkningen. Levealder og helse. Forventet levealder i Oslo, 78,1 år for menn og 82,4 år for kvinner (2006–2010), er lavere enn landsgjennomsnittet, men forskjellen er redusert fra 1,5 år for menn og 1,2 år for kvinner i perioden 1986-1990 til 0,3 år for menn og 0,5 år for kvinner i siste periode det finnes tall for (2006–2010). Forskjellene i forventet levealder mellom bydelene er fortsatt store, og følger stort sett øst-vest-skillet: For menn er høyeste forventede levealder ved 0 år i 2010 høyest med 81,6 år i bydel Vestre Aker, mens laveste er Sagene med 73,2, det vil si en forskjell på 8,4 år. For kvinner ligger Vestre Aker høyest med 85,9 år og Grünerløkka lavest med 78,2, en forskjell på 7,7 år. Tallet for menn i Sagene henger bl.a. sammen med at bydelen har særlig mange kommunale utleieboliger og helse- og sosialinstitusjoner. Forskjellene mellom bydelen i Oslo er mye større enn forskjellene mellom fylkene: For menn er forskjellen høyeste og laveste 3,4 år, for kvinner 2,6 år. For begge kjønn ligger Sogn og Fjordane høyest og Finnmark lavest. Forrige levealdersstatistikk for perioden 2002-2004, der forskjellen i levealder for menn var 12 år lavere i daværende bydel Sagene enn i bydel Vestre Aker, har vært mye brukt i politisk og offentlig debatt, som regel uten at det gjøres klart hvilke år tallene gjelder for. Menn i Sagene bydel hadde da Norges laveste forventede levealder med bare 68,4 år. Forskjellene mellom de to som har høyest og lavest forventet levealder er altså redusert med mellom 3 og 4 %-poeng på 2000-tallet. Forskjellene mellom øst og vest når det gjelder folks egen vurdering av helsen, og ulike mål på redusert funksjonsevne, er tydelige. De største helseproblemene på 2000-tallet har eldre, ikke-vestlige innvandrere, viser en undersøkelse bestilt av Oslo kommune som ble lagt frem i 2007. En undersøkelse av overvekt hos åtte- og tolvåringer i bydelene i Oslo i 2004 viser at i vestlige bydeler er rundt 15-19 prosent av barna på disse alderstrinnene overvektige, mens 26-29 prosent er overvektige i østlige bydeler. Inntekt, formue og yrkesaktivitet. Yrkesaktiviteten er høyere i vest, særlig markert er det etter 55 års alder. Andelen som har trygdeytelse som hovedinntektskilde varierer mellom 12 og 13 % i områdene i vest, og mellom 16 og 20 % i øst. Andel av befolkningen som mottar sosialhjelp og deres familiemedlemmer varierte i 2008 på vestkanten mellom 1,9 % av befolkningen i bydel Ullern og Vestre Aker og 4,5 % i bydel St. Hanshaugen, på østkanten mellom 4,5 % i bydel Alna og 11,6 % i bydel Gamle Oslo. Inntektsfordelingen følger øst-vestskillet systematisk. I 2001 varierte husstandsinntekt for familier med store barn mellom 364 000 og 515 000 i de daværende bydelene på østkanten (Nordstrand holdt utenfor) og mellom 508 000 og 712 000 i bydelene i vest. Tabellen nedenfor med tall for alle skattytere for 2007 bekrefter inntrykket. Gjennomsnittlig inntekt varierer mye mer fra år til år i Ullern og Vestre Aker enn i de andre bydelene (i Ullern i 2005 kr 928 000, i 2006 522 000), fordi gjennomsnittet her påvirkes av kapitalinntekter og tilpasning endringer i skattereglene. Skattepliktig formue fordeler seg som tabellen viser med store utslag etter bydel i øst med 292 000 (Grorud og Gamle Oslo) til 477 000 (Østensjø), i vest fra 437 000 (St. Hanshaugen) til 3 050 000 (Vestre Aker). Bare en liten andel av markedsverdi av boligeiendommer er skattepliktig, slik at disse formuestallene gir et ufullstendig bilde av formuesforholdene – i vest er boligenes markedsverdi langt høyere enn i øst og forskjellene i faktisk formue er derfor større enn tabellen viser. De lave tallene for de fem bydelene i indre by har sammenheng med at andelen unge skattytere her er svært høy i forhold til resten av byen og landet. Av 85 000 barn i fattige familier i Norge i 2006, bodde 15 900 i Oslo, noe som utgjør en andel av alle barn på 14,7 % mot 7,9 % i landet. Gamle Oslo hadde høyest andel av alle kommuner og bydeler i landet med 32,5 % av alle barn i fattige familier. Tallene for Grünerløkka og Sagene var hhv. 25,2 og 21,8 %, de fire bydelene i Groruddalen og Søndre Nordstrand lå mellom 18 og 20 %, indre vest mellom 12 og 14 %, Østensjø 10 % og ytre vest rundt 5 %. Av barna, er 78 % barn i ikke-vestlige innvandrerfamilier. De familiene det gjelder kjennetegnes av lav yrkesaktivitet og stor familie. Fordelingen på bydeler forklares også av hvor det finnes boliger med lav pris og mange kommunale boliger. Den høye barnefattigdommen i Oslo er først og fremst en side ved den høye innvandringen til byen og innvandreres problemer med å få tilknytning til arbeidslivet og en tilstrekkelig inntekt til en stor familie. Flyttemønster og boligpriser. Flyttestrømmene følger øst-vestskillet som hovedmønster ved at flyttingen innen delområdene av østkanten (indre øst, Groruddalen og de sørlige byområdene) er markert større enn flyttingen til og fra vestkanten, og tilsvarende gjelder for flytting til, fra og innen vestkanten. Unntaket er den betydelige flyttestrømmen mellom indre øst og vestkanten. Boligprisene på vestkanten dro fra prisene på østkanten på 2000-tallet. Fra januar 2002 til november 2010 steg prisene på leiligheter med 67 % i byen – på vestkanten fra 68 % (St. Hanshaugen) til 76 % (Ullern), på østkanten fra 57 % (Stovner og Søndre Nordstrand) til 72 % (Sagene, nest sterkest er Bjerke med 68 %). Stigningen i Nordstrand var 70 %. Kvadratmeterprisen for leiligheter varierte i november 2010 i østkantbydelene fra 25 700 i Stovner og Søndre Nordstrand til 39 900 i Sagene og i vest fra 42 800 i Nordre Aker til 49 500 i Frogner. Oslos nabokommuner følger øst-vest-skillet. Boligprisene ligger i 2009 mellom 20 og 40 % høyere i nabokommunene i vest (Asker og Bærum) enn nabokommunene i øst (Follo og Nedre Romerike). Inntekter er fordelt på samme måte, med forskjeller som er fra noen få prosent opp til cirka 50 % mellom ulike kommuner og familietyper. Politikk. Øst-vestskillet er tydelig til stede i politikk i Oslo på 2000-tallet. Valgdeltakelsen er størst i vest: Ved kommunevalget 2011 deltok 71 % i bydel Vestre Aker på topp, mens Gamle Oslo og Grünerløkka lå lavest med 53 %. Østensjø lå klart høyest på østkanten med 63 %. Alle de 23 valgkretsene som hadde over 70 % fremmøte, ligger i vest. Den gamle dominansen av Høyre og Arbeiderpartiet er ikke borte. I valget 2011 fikk Høyre ca. 7,7 % flere stemmer i Oslo enn på landsbasis, Ap 1,4 % flere enn i landet. I øst var oppslutningen om Arbeiderpartiet i gjennomsnitt 43 %, mens Høyre fikk 25 %. I valgkretsen Gran skole, stemte hele 57 % på Ap. I vest fikk Høyre et gjennomsnitt på 49 % av stemmene, mens Arbeiderpartiet fikk 22 %. Høyre varierer i bydelene i vest fra 35,1 % i St. Hanshaugen til 60,0 % i Vestre Aker, i øst fra 19,3 % i Gamle Oslo til 31,1 % i Østensjø. Arbeiderpartiet varierer fra 16,2 % (Vestre Aker) til 28,6 % (Nordre Aker) i vest, i øst fra 36,0 % i Grünerløkka til 51,0 % i Grorud. Venstre er stort i vest og indre øst, Fremskrittspartiet står sterkest i Groruddalen i øst, SV er sterkest i indre øst og litt større i ytre øst enn vest. Alle bydelsutvalgene i øst har rødt flertall, alle i vest (og Nordstrand) blått med unntak av St. Hanshaugen der Miljøpartiet De Grønne er i vippeposisjon. Også her mottok imidlertid de fire borgerlige partiene et solid flertall av stemmene. Det er stor offentlig oppmerksomhet om fordelingen av listekandidater, og det er vanlig at partiene sliter med å unngå et vestkantpreg på listene. Av byrådene høsten 2009 (den gang bestod byrådet av Frp og Høyre) bodde en 32-åring fra Frp på Grünerløkka, de seks andre på vestkanten. Unge voksne med lang utdanning overtar indre øst. Bydelene i indre øst har de siste 20 årene hatt en særlig sterk stigning i andelen av befolkningen med høyere utdanning (høyskole- eller universitetsutdanning blant befolkningen fra 30 til 59 år). Fra å ligge under bygjennomsnittet i 1995, ligger bydelene Sagene og Grünerløkka i 2007 henholdsvis cirka åtte og fem prosent over, og har nesten tatt igjen forspranget til St. Hanshaugen og Frogner. Denne endringen skyldes blant annet at bydelene i øst har svært stor andel mennesker under 40, årsklassene med mye høyere utdanningsfrekvens enn årsklassene over 50. Tilbudet av uteliv, handel og kultur i strøk som Grünerløkka, Sagene, Torshov, Grønland og Gamlebyen har fra 1990-tallet vist trendene for hva det gode, moderne byliv er, særlig for unge mennesker. Den kommersielle fasen av gentrifisering, da det blir lønnsomt å bygge nye eller rehabilitere boliger for øvre middelklasse, har altså ikke kommet til indre øst. Sørenga, som bygges ut fra 2010, vil være et stort, nytt boligområde og vil vise om det er marked for en slik befolkningsendring. Innvandringen. Den store, nye innvandrerbefolkningen i Oslo har fordelt seg etter øst–vest-skillet. Ungdom i Oslo, med bakgrunn fra mange områder i verden Innvandrere fra EU/EØS-landene, Canada, USA, Australia og New Zealand lykkes jevnt over godt i Norge. Av ca. 48 000 innvandrere fra disse områdene som per 1. januar 2011 bor i Oslo, bor ca. 21 000 på vestkanten (i 2004 var tallene totalt 21 000 og på vestkanten 13 000). Innvandrerne fra øvrige Europa, Afrika, Mellom- og Sør-Amerika og Asia har jevnt over dårligere forutsetninger for å lykkes i det norske samfunnet, og større problemer med å få uttelling på arbeidsmarkedet for sin utdanning og andre ressurser (blant innvandrere i Norge med høyere utdanning over fire år var 56 prosent i yrker med relevante utdanningskrav i 2007-2009, mens tilsvarende andel blant nordmenn var 85 prosent. Av disse ca. 122 000 innvandrerne, bor bare ca. 17 000 på vestkanten (i 2004 var tallene totalt 86 000, av disse 10 000 på vestkanten). I tillegg kommer mennesker uten lovlig opphold, som av Statistisk sentralbyrå er beregnet til mellom 10 500 og 32 000, mest sannsynlig rundt 18 000 i landet ved inngangen til 2006. Hvordan tallet har endret seg fra 2006 og hvor mange som i dag oppholder seg i Oslo er ikke kjent. Konsentrasjon av innvandrere fra land utenfor Europa i noen strøk og drabantbyer har fått stor oppmerksomhet i offentlig debatt. I bydel Alna bor det flere ikke-vestlige innvandrere enn i noen kommune utenfor Oslo, og andelen ikke-vestlige innvandrere er i enkelte drabantbyer (kommunens begrep delbydel) passert 60 prosent av befolkningen (Smedstua og Rommen i bydel Stovner og Bjørnerud i bydel Søndre Nordstrand). Av andre byer er det bare Drammen som har en nevneverdig konsentrasjon av innvandrere i enkelte områder. Konsentrasjonen i Oslo sett under ett gikk imidlertid litt ned fra 1998 til 2008. Ingen av områdene med høy konsentrasjon har stor konsentrasjon av én nasjonalitet, her er høyeste tall rundt 20 prosent pakistanere på Bjørnerud. Ingen boområder i Oslo har kjennetegnene som vanligvis knyttes til ghetto (utpreget fysisk forfall, høy kriminalitet, utrakt fattigdom og sosial elendighet). Målt mot storbyområder ellers i Europa med høy konsentrasjon av mennesker fra andre verdensdeler har Oslo gode forhold. Blant innvandrergruppen fra Asia, Afrika osv. er det store forskjeller, og mange greier seg bra, men gjennomsnittlig har gruppen markert lavere yrkesdeltakelse og inntekt, og større helseproblemer enn resten av bybefolkningen. Av Oslos 123 kommunale grunnskoler, er minoritetsspråklige elever i flertall på 53 (skoleåret 2009–2010). Alle disse ligger på østkanten. På østkanten er det blitt vanlig at barn vokser opp med stor andel jevnaldrende som har etnisk bakgrunn fra samfunn som er til dels svært forskjellig fra Norge. Helt fra 1970-årene har innvandrere fra Asia og Afrika drevet små bedrifter, særlig matforretninger og serveringssteder. I strøkene Grønland og Hausmannsområdet domineres gatebildet av bedrifter drevet av innvandrere fra disse verdensdelene. Boligbygging. Fra 2000 har det vært mye større boligbygging i Oslo enn i 1990-årene, og en stor del av de nye boligene har kommet i indre øst. I årene 2000-2009 ble det bygget 12 000 boliger i indre by og 14 000 i ytre, mens det fra 1990 til 1999 til sammen ble bygget ca. 16 000. Nye boliger kan bidra til å øke strøkenes status, men mange av de nybygde boligområdene har små leiligheter beregnet på unge voksne (ned til under 30 kvadratmeter) og svært høy utnyttelsesgrad som gir dårlige lysforhold og små uteområder dårlig egnet for barns lek. I offentlig debatt er det hevdet at disse boligene kan få preg av sliten trangboddhet og lav status så snart de ikke regnes som nye lenger, og på den måten bidra til å befeste øst–vest-skillet. På vestkanten har det vært færre store boligprosjekter. Fra 1990-årene ble Skøyen bygget ut, på 2000-tallet Pilestredet park, som med lavere utnyttelse og uteområder av høy kvalitet har fått høy attraktivitet. Språk og bruk av fornavn. På grunn av de sosiale ulikhetene mellom øst og vest, har det tradisjonelt vært markerte sosiolingvistiske forskjeller mellom de to delene av byen. Talemålet på østkanten har sin opprinnelse i Oslodialekten (østkantmål), mens talemålet på vestkanten har sin opprinnelse i overklassens dannede dagligtale, som har utviklet seg til dagens standard østnorsk. To talemål har dermed eksistert side om side i byen i lang tid, klart inndelt etter sosiale skillelinjer. Det er fremdeles forskjeller mellom dia- og sosiolektene på øst- og vestkanten, men de mest særegne trekkene, særlig i østkantspråket, er i ferd med å viskes ut, i tråd med den generelle utviklingen som skjer på hele Østlandet, der lokale dia- og sosiolekter fortrenges av standard østnorsk. Økt utdannelsesnivå, mer bruk av massemedier og større sosial mobilitet bidrar til denne utviklingen. A-endelser («gata»), diftonger («aleine», «blei»), tjukk "l" og trykk på første stavelse («b"a"nnan») er tradisjonelle kjennemerker på østkantspråk. Vestkantens talemål, basert på dannet dagligtale, har bl.a. felleskjønn og en-endelser, betraktelig færre diftonger («alene», «ble») og annerledes uttale og også til dels vokabular enn på østkanten, kort sagt et språk som ligger nærmere dansk på de fleste områder. Også talespråket på vestkanten har endret seg de siste årene, men mindre enn på østkanten, med bl.a. noe større toleranse for a-endelser på enkelte ord. De mest formelle språk- og omgangsformene på vestkanten oppleves gammeldagse av mange yngre. I 2007 sa praktisk talt alle under 25 år i hele byen «Oslo» med sj-lyd (). I aldersgruppen mellom 25 og 50 på vestkanten gjorde 90 % av kvinnene og 63 % av mennene det samme. Denne uttalen var for bare noen tiår siden begrenset til sosiolekten på østkanten. Språklige særtrekk fra Oslo øst som er i ferd med å forsvinne, er blant annet former som «a'Kari» og «n'Per». T-banen i Oslo kalles på østkanten «banen», fordi den her ble anlagt med det offisielle navn "T-bane" fra 1960-tallet. På vestkanten (og i Bærum) kalles T-banen gjerne «trikken», fordi den som forstadsbane på folkemunne naturlig fikk samme navn som bytrikken, siden dette var mange år før den ble koplet til de østlige T-banene. Når «trikken» brukes om T-banen, brukes gjerne også «blåtrikken» som betegnelse på bytrikken, siden dennes vognsett i svært mange år har vært malt nettopp blå. Det er tydelige forskjeller i hvilke fornavn som er populære på østkanten og vestkanten. Navnemoter beveger seg, geografisk og sosialt, fra sentrum til periferi og fra overklasse til arbeiderklasse. Hovedmønsteret er at vestkanten og Bærum er trendsetter for fornavn i landet, østkanten og resten av landet følger etter. Nyeste data om navneskikk på bydelsnivå er fra 1997. Da var typiske vestkantnavn Henrik, Carl, Haakon, Bendik, Jens, Peder, William, Magnus, Axel, Nora, Thea, Andrea, Anna, Cecilie, Hanna, Hedda, Julie, Oda, Vibeke og Vilde. Mange av dem er mye brukte navn rundt forrige århundreskiftet, og med norsk og nordisk opprinnelse, blant dem flere kongsnavn. Tradisjonen med at kongsnavn er mer vanlige på vestkanten henger primært sammen med at vestkanten, med tilhørende borgerskap, i lang tid var nært knyttet til Danmark, og således ofte ga sine barn konservative, danske navn. Denne tradisjonen lever videre i dag, om enn i noe mindre utstrekning enn tidligere. Typiske østkantnavn var Daniel, Glenn, Kenneth, Tommy, Christer, Frank, Johnny, Anita, Jeanette, Mona, Nadia og Monica. Navn som Linda, Jeanette, Kim, Patrick og Robin ble først tatt i bruk på vestkanten, men er i dag mest brukt i øst. Mange av østkantnavnene har opprinnelse i engelskspråklige land. En gruppe navn har vært nøytrale i forhold til øst-vestskillet: Bente, Elin, Grete, Gunn, Merete, Siv, Espen, Geir, Kristian, Markus, Simon, Sindre, Thomas, Johan, Jens. Innvandringen har endret bildet. I 2008 fikk 120 Oslogutter navnet Mohammad, og dette var det vanligste navnet blant guttene som ble født i Oslo dette året. For 2000-tallet foreligger ikke data om navnebruk skilt på øst og vest, heller ikke om forskjellene mellom øst og vest er blitt mindre. Forskjellene var i 1997 ikke på vei til å bli utvisket. Kartprojeksjon. Kartprojeksjon er den metode man bruker når man på et kart skal overføre Jordens eller et annet rundt himmellegemes overflatetrekk til et flatt kart. Det fins flere typer kartprojeksjoner. De fleste vil ha både fordeler og ulemper. I en såkalt "sylinderprojeksjon" vil man lage et firkantet kart. Her overføres overflatetrekkene til en sylinder som så brettes ut. Andre metoder er såkalt "valseprojeksjon", "flateprojeksjon" eller "kjegleprojeksjon". Det er et spørsmål om kartet man får vil være korrekt når det gjelder areal, når det gjelder avstand eller når det gjelder landeformer. Et kart kan i mange tilfeller være korrekt med hensyn til to av disse kravene, men ikke alle tre. Det går også an å lage et kart hvor man inngår et kompromiss mellom kravene og derfor ikke er fullstendig korrekt på noen av områdene, men forsøker å få færrest mulig feil på alle tre. Krishna Prasad Sitaula. Krishna Prasad Sitaula (transkriberes også "Sitoula", "Shitaula") er en politiker fra Nepal, medlem av Nepals Kongressparti (NC). Han har vært innenriksminister fra mai 2006. Fra mai 2006 var han innenriksminister i G.P. Koiralas samlingsregjering fra Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. Sitaula stilte som kandidat til parlamentet for NC i Jhapa distrikt i 1991 og 1994 uten å bli valgt inn. Han blei første gang valgt fra dette distriktet i 1999. Etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006, da kong Gyanendra blei nødt til å gi fra seg den diktatoriske makta og 1999-parlamentet blei gjeninnkalt, blei Sitaula Koiralas innenriksminister. I løpet av sommeren blei han regjeringas mest profilerte NC-politiker etter statsminister Koirala sjøl. Sitaula fikk ry for å være NCs og regjeringas mest effektive og smidige forhandler. Da det virka som om fredsforhandlingene med NKP(Maobadi) holdt på å gå i stå i første del av juni, reiste Sitaula til de fjerne vestlige delene av Nepal med helikopter. Der forhandla han fram ei løsning med Prachanda og fløy ham og Baburam Bhattarai tilbake til Katmandu. Resultatet blei at Koirala og Prachanda møttes og undertekna 8-punktsavtalen_2006, som danna grunnlaget for resten av forhandlingene fram til fredsavtalen i november. Avtalen gjorde Sitaula populær blant nepalere som var misfornøyde med den langsomme utviklinga av fredsforhandlingene og oppfatta Korialas regjering som passiv og handlingslamma. Det virka også som om han var det regjeringsmedlemmet fra Kongresspartiet som ledelsen i NKP(M) hadde mest tillit til. Sitaula blei etter dette et hatobjekt for de ekstreme rojalistene, som framstilte ham som et redskap for maoistpartiet. Ei gruppe i NC begynte også å angripe ham for å være det. Dette gjaldt bl.a. G.P. Koiralas datter, "Sujata Koirala", som krevde at han måtte gå av. Kommentatorer skreiv at Sujata og andre ledende kongress-medlemmer oppfatta sine maktposisjoner trua av Sitaula, og derfor ønska å fjerne ham fra partiledelsen og toppen i partiet før den gamle og sjuke G.P. Koirala trekker seg eller dør. Under opprøret i Tarai i januar og februar 2007 blei både demonstranter og politifolk drept. Tarai-organisasjonene MJF og JTMM krevde at Sitaula skulle ta ansvaret for det og gå av. Dette kravet blei også reist fra partier i Nepals overgangsparlament 2007 og fra Sujata Koiralas fløy i NC. Pressekommentarer pekte på at Sitaula hadde ikke noe spesielt ansvar for at situasjonen i Tarai blei voldelig (politisk kunne ansvaret med større rett legges på hele regjeringa og G.P. Koirala) og at kritikere som Sujata Koirala ikke egentlig fremma dette kravet ut fra det som hadde skjedd i Tarai. Både G.P. Koirala og NKP(M) gikk sterkt imot at Sitaula skulle gå av. Mange kommentatorer spådde at G.P. Koirala ville nytte sjansen til å sette ham ut av regjeringa eller gi ham en annen ministerpost da Nepals overgangsregjering 2007 blei danna 1. april. Men også i denne regjeringa blei K.P. Sitaula innenriksminister. Sitaula, Krishna Prasad Sitaula, Krishna Prasad Steinar Aase. Steinar Aase (født 15. april 1955) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte for Brann og og var en storscorer, spesielt for Brann. Aase er sammen med Rune Sagstad og Kenneth Storvik de eneste bergensere som ble seriemester i fotball mellom Branns mesterskap i 1963 og 2007. Brann. Cupmester: 1976, sølv 1978 Start. Seriemester: 1980, bronse 1983 Bjørn Erik Rasch. Bjørn Erik Rasch (født 1953) er utdannet ved Universitetet i Oslo (1982), hvor han ble professor i 1994. Forsker ved Institutt for samfunnsforskning 1990-94. Tidligere medredaktør for "Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift". Gjesteopphold ved University of California San Diego (UCSD), Harvard University og Columbia University. Helge Karlsen. Helge Karlsen (født 29. juni 1948) er en tidligere norsk fotballspiller. Han var mesteparten av karrièren i Brann hvor han spilte fra 1967 til 1979. Karlsen var sentral i Brann i 1970-årene og var med på å vinne NM i 1972 og 1976. Han spilte 323 kamper og scoret 7 mål for Brann. Han fikk også med seg 35 landskamper. Windows Bitmap. Windows Bitmap eller "Bitmap Image" er et filformat for lagring av digitale bilder, spesielt brukt i Microsoft Windows og 2. Det norske navnet er punktgrafikk. Formatet støtter flere fargedybder (bits per piksel): Monokrom punktgrafikk (1-bits), 16-fargers punktgrafikk (4-bits), 256-fargers punktgrafikk (8-bits), -fargers punktgrafikk (16-bits) og millioner-fargers punktgrafikk (24-bits). 8-bits punktgrafikk er perfekt for bilder i gråskala. I tillegg til fargedybdene nevnt over, finnes det en fargedybde til som nesten ikke støttes av noen programmer. 32-bits punktgrafikk brukes av Windows XP til f.eks. bildet på startknappen. Om slike filer åpnes av Paint, blir alle gjennomsiktige eller halvveis gjennomsiktige piksler gjort ugjennomsiktige. Dette virker ikke godt når bildet har skygge. Paint kan hverken lagre dette formatet eller 16-bits punktgrafikk. Platz des 18. März. Platz des 18. März er en plass i Tysklands hovedstad Berlin på vestsiden av Brandenburger Tor i enden av Straße des 17. Juni. Plassen er en pendant til plassen Pariser Platz på Brandenburger Tors østside. Navnet skal minne om hendelsene på datoen 18. mars, både marsrevolusjonen i året 1848 og de første frie folkekammervalgene i DDR i 1990 da velgerne med stort flertall sluttet seg til en tysk gjenforening. Plassen het tidligere "Platz vor dem Brandenburger Tor" (1700-tallet til 1934), "Hindenburgplatz" (1934-1958, etter den i 1934 avdøde president Paul von Hindenburg), så igjen "Platz vor dem Brandenburger Tor" (1958–2000). I 1997 bestemte bydelsutvalget i bydelen Mitte at de ville kalle plassen "Platz des 18. März 1848". Dette ble ikke støttet av Berlins senat under bygningssenator Jürgen Kleemann (CDU). Forbundsdagspresident Wolfgang Thierse (SPD) foreslo så "Platz des 18. März" som et kompromiss, slik at plassen både ble oppkalt etter begivenhetene i 1848 og den demokratiske revolusjonen i 1990. Plassen fikk offisielt dette navnet 15. juni 2000. Mick Jackson. Mick Jackson (født 4.oktober 1943 i Aveley, England) er en britisk film- og tvregissør, fjernsynsprodusent og forfatter. Hans best kjente film er The Bodyguard med Kevin Costner og Whitney Houston. Andre filmer han har regissert er Tuesdays with Morrie, A Very British Coup og Threads. Jackson er forfatter av The Underground Man (1997), en roman basert på livet til William Cavendish-Scott-Bentinck, 5. Hertug av Portland. Tore Aksel Voldberg. Tore Aksel Voldberg (født 23. mai 1963) er en norsk aksjetrader. Han nevnes gjerne sammen med personer som Øystein Stray Spetalen, Jan Haudemann Andersen og Petter Stordalen. Voldberg studerte ved Handelshøyskolen BI, men ble ikke ferdig. Voldberg har vært kjent for restaureringen av Skøien hovedgaard, en oppgave han har brukt ti år på. Han har tre barn og var tidligere gift med Julie Brodtkorb, Kvinnepolitisk leder i Høyre og tideligere stabssjef for Erna Solberg, Høyre. Sammy Angott. Sammy Angott (født 17. januar 1915, død 22. oktober 1980) var en amerikansk lettvektbokser fra Cleveland, Ohio, i USA. Hans kallenavn var «The Clutch». Han var verdensmester i lettvekt fra år 1940, til 1942. Dojo. Dojo (jap. 道場) er et japansk ord som brukes om treningsrom, som regel for kampsporter. Deles inn i forskjellige deler: Joza/Shomen som er navn for hovedveggen, Shimoza (nederste veggen) og Joseki (den høyre veggen) og Shimoseki (den venstre veggen). Gulvet kalles Taijo og en eventuell oppmerket konkurransematte kalles Shiaijo. Alexis Arguello. Alexis Arguello (født 19. april 1952, død 1. juli 2009) var en nicaraguask lettvektbokser fra Managua. Han var den første bokseren til å vinne tre verdensmesterskap i tre vektklasser. Mike McCallum. Mike McCallum (født 7. desember, 1956 i Kingston) var jamaicansk mellomvekt bokser. I starten var han en amatørbokser, men i 1984 ble han profesjonell bokser. Han hadde kallenavnet «The Body Snatcher». I dag er McCallum boksetrener i Las Vegas. Liste over formenn av Den afrikanske union. Formannen for den Afrikanske Union velges av Forsamlingen av den Den afrikanske union, som består av statsoverhoder fra medlemsland. Embedet har et års varighet. Den direkte forgjenger til dette embedet var Formann av Organisasjonen for afrikansk enhet. Ylvingen. Ylvingen er ei øy i Vega kommune på Helgeland i Nordland. Øya er på 7,6 km² og har om lag 30 fastboende. Det er ferjeforbindelse til fastlandet og til Vega samt hurtigbåtforbindelse til Brønnøysund og Sandnessjøen. Under andre verdenskrig bodde det om lag 200 mennesker på øya. I disse årene opparbeidet om lag 250 krigsfanger fra Russland, Serbia og Polen tyske festningsanlegg på øya. På Tyskhåjen finnes minnesmerker fra krigens dager. Ylvingen blir av de fleste på Helgeland kalt "Ulvingen", mens beboerne selv og de nærmeste naboene kaller øya "Ølvinje". Ylvingen ble valgt som lokalitet da NRK spilte inn dramaserien Himmelblå i 2007-2009. Øya har beholdt navnet i serien, og flere av de fastboende var statister. TV-seriens første åtte episoder ble sendt på NRK1 høsten 2008, mens åtte nye episoder ble sendt vinteren 2009. De siste episodene ble sendt i mars og april 2010. Grand Theft Auto IV. "Grand Theft Auto IV" er et tredjepersons actionspill i den kontroversielle Grand Theft Auto-serien utviklet av Rockstar Games. Spillet bruker spillmotoren RAGE ("Rockstar Advanced Game Engine") og animasjonsmotoren Euphoria. Traileren som kom 29. mars 2007 viste Liberty City, og spillet foregår rundt midten av dette tiåret (nåtid). Hovedpersonen er en østeuropeer (Niko Bellic) som kommer til Liberty City (basert på New York) for å legge et kriminelt liv bak seg. Spillet kom i salg den 29. april 2008. Ifølge utgiver Rockstar Games, solgte spillet 3,6 millioner eksemplarer på én dag og seks millioner eksemplarer den første uken. Ingvald Huseklepp. Ingvald Huseklepp (født 17. august 1949) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte 78 kamper og scoret 12 mål for Brann i perioden 1976-1979. Huseklepp spilte for det meste høyreving og var sentral i Brann da han spilte der. Han var med på å vinne cupfinalen i 1976 og var også med på å tape cupfinalen i 1978. Han er far til SK Brann-spilleren Erik Huseklepp og Elise Huseklepp som er tidligere toppspiller for Tertnes i håndball. Tony Zale. Tony Zale eg. Anthony Florian Zaleski (født 29. mai 1913 Gary, Indiana, død 20. mai 1997), var en amerikansk mellomvektbokser. Hans bakgrunn fra stålindustribyen Gary ga ham kallenavnet: «The Man of Steel» («Stålmannen»). Han ble verdensmester to ganger, i 1940 og 1941. - 67 seiere (derav 45 KO) Liste over formenn av Kommisjonen for Den afrikanske union. Kommisjonen for den Afrikanske Union fungerer som administrasjonen til Den afrikanske union. Den består av ti kommissærer. Kommisjonen iverksetter politikken til AU og koordinerer organisasjonens aktiviteter og møter. Kommisjonen velger formann hvert fjerde år. Nerisonstol. Nerisonstol er en stol av tre med tre bein, halvmåneformet sete og en toppramme i ryggstøet som er lagd av et naturlig bøyd treemne. Stolen har eksistert i lang tid i Telemark. Lokale kunsthåndverkere produserer fortsatt enkelte eksemplarer av dette møbelet, men det er ikke kommersielt tilgjengelig. Nerisonstol er kjent som et vanskelig møbel å lage, og var derfor en målestokk hvor dyktig snekkeren var. Noen få stoler blir fortsatt lagd for salg i Vinje. Jens Munk Island. Jens Munk Island er en øy i Nunavut, Canada, nær øya Baffin Island. Øya er oppkalt etter den dansk-norske oppdageren Jens Munk som søkte etter Nordvestpassasjen i 1619-20. Øya har et areal på 920 km². Neil McLeod. er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte i SK Brann fra 1975-83. MacLeod var en av SK Branns mest sentrale spillere på 1970 og 1980-tallet. Han spilte 206 kamper og scoret 28 mål. Med Brann vant han Cupfinalen i 1976 og 1982. Som Branns kaptein scoret han det avgjørende 3-2 målet mot Molde i Cupfinalen i 1982, hvorpå han ble den første utenlandske kaptein i å motta kongepokalen. Han ble i 2003 av Bergens Tidende utpekt til tidenes beste SK Brann-utlending og er i dag bosatt utenfor Southampton, der han i sin tid trente som ungdom med Southampton FC. Deretter var han tre sesonger i Rouen frem til han fylte 20, da han gikk til Narvik og en halv sesong i Fotballklubben Mjølner (1974). Det var Bill Elliott som etter en treningskamp brakte MacLeod til Brann. Etter oppholdet i Brann var han spillende trener i Solid, Åsane, Dale og Bjarg IL. I 2000 flyttet han til England. Faren var politi, stasjonert i Tanzania hvor MacLeod vokste opp, men flyttet til West Meon i 1965. Nintendo Entertainment Analysis and Development. Nintendo Entertainment Analysis and Development (EAD) er Nintendo Japans største underavdeling og utvikler av spill. EAD ble startet i 1984 under navnet Nintendo Research & Development Team 4 (Nintendo R&D4). I SNES-perioden skiftet Nintendo R&D4 imidlertid navn til Nintendo EAD. Nintendo EAD ledes av Shigeru Miyamoto. Grand Theft Auto. Grand Theft Auto er en amerikansk actionspill-serie utviklet av Rockstar Games. Metroid. "Metroid" er navnet på en spillserie, utviklet av Nintendo, der spilleren trer inn i rollen som den kvinnelige dusørgjegeren Samus Aran på forskjellige oppdrag. Det første spillet i serien heter Metroid og ble sluppet på NES. I dag finnes det mange forskjellige Metroid-spill til Nintendos moderne konsoller. Det siste spillet i serien ble lansert på Nintendo DS og heter. Spillet lar deg styre Samus' sikte med pekeskjermen. Metroid Prime: Hunters lar deg spille både med lokale spillere via DS-ens trådløse kommunikasjon eller over internett med Nintendo Wi-Fi Connection. Retro Studios holder på med å utvikle det avsluttende spillet i Metroid Prime-trilogien til Wii, og det heter. Ringkollen Skiklubb. 26. mars 2001 Kari Johanne Teslo-Andersen Ringkollen skiklubb er en skiklubb som favner distriktene Ringerike, Hole og Jevnaker, omkringliggende til Ringkollen. Klubben ble stiftet 26. mars 2001 med hovedmålsetting å gi alle skiinteresserte i distriktet et tilbud gjennom en felles klubb. Klubbens mest kjente representanter er skiskytteren Frode Andresen og skihopperen Anders Jacobsen. Frode Andresen, Lars Høgnæs og Roy Pedersen representerte klubben da de tok en 3. plass i NM 2004 og en 2. plass i NM 2005. Christian Mathiesen er styreleder i klubben. Sanaá. (arabisk: صنعاء, også stavet Sana, Sanaa, San'a eller Sana'a) er den politiske hovedstaden i Jemen. Byen har en befolkning på 1 747 627 (2004). ligger i hjertet av Jemens høyland på et platå på 2200 meter over havet, og er omgitt av flere fjell, blant annet Jabal Nuqum og Aiban. gamleby står på UNESCOs verdensarvliste. Den har vært befolket i over 2500 år, og byr på en mengde intakte gamle bygninger med en imponerende arkitektur. Kuwait (by). Kuwait (arabisk: Madinat al-Kuwait – مدينة الكويت) er hovedstaden i landet Kuwait. Byen har et innbyggertall på 32 403 (2005). På folkemunne kalles den rett og slett «Byen» (Al-Diera – ألديره). De fleste av landets regjeringskontorer, hovedkvarterene til landets banker, Frigjøringstårnet og Kuwait-tårnene befinner seg her. Doha. Doha (arabisk: الدوحة‎ – "Ad-Dōhah") er hovedstaden i Qatar og har 400 051 innbyggere (2005). Byen er også landets største by og økonomiske sentrum; over 80 % av Qatars innbyggere bor i Doha eller i områdene rundt. Selve byen har et areal på 132 km². Doha ble grunnlagt i 1850 under navnet "Al-Bida". Byen er sete for en rekke virksomheter innen olje- og gassindustrien, bl.a. Qatalum, Qatar Petroleum, Qatargas og RasGas. Doha er også sete for de internasjonale TV-kanalene Al Jazeera og Al Jazeera English. Salhus Pinsetten. Salhus Pinsetten er en revy- og showgruppe startet i 1995 i revymiljøet i Salhus som en parodi på (Salhus) Vinskvetten (1975), som igjen var en parodi på Salhuskvintetten (1955). In Extremo. In Extremo er et tysk folk metal-band. Bandet ble stiftet i Berlin i 1996. Focke-Achgelis. Focke-Achgelis var en tysk produsent av helikoptere. Firmaet ble etablert i 1933 av Heinrich Focke, som tidligere hadde vært med å etablere Focke-Wulf, og Gerd Achgelis. Firmaet utviklet sitt første vellykkede helikopter Fw 61 i 1936, men er mest kjent for Fa 223 Drache som ble operativt med Luftwaffe mot slutten av den andre verdenskrig. Muskat (Oman). Muskat (arabisk: مسقط – Masqat) er hovedstad og største by i Oman. Byen har ca. 600 000 innbyggere (2005), og et areal på ca. 3500 km². Den er en av Midtøstens eldste byer, og har vært kjent siden det andre århundret. Den første utlendingen som besøkte Muskat regnes å være den portugisiske oppdageren Vasco da Gama, som gikk i land der på sin vei til India. Boligstrøk i Muskat. Et av de eldste «moderne» boligstrøkene i Oman er «PDO». Dette området er det private boligstrøket til det nasjonale olje- og gassfirmaet Petroleum Development Oman som ble utviklet tidlig på 1970-tallet. Boligstrøket ligger mellom moderne Muskat og den eldre delen av hovedstaden, Muttrah. PDO har noen flotte strender, en flott «recreational club», i tillegg til at den har mange arbeidsmuligheter innenfor olje. Det er svært mange utlendinger som velger å bo i dette boligstrøket pga. den internasjonale barneskolen. Et av Muskats nyeste og hippeste boligområder er «The Wave». The Wave har utviklet seg til å bli et av Muskats hippeste boligstrøk, der de minste villaene selges for flere millioner norske kroner. Her finner man flere hoteller, ambassadørboliger, golfbaner designet av selveste Greg Norman, mange kilometer med private strender, privat marina og saltvanns-innsjøer for å maksimere strandtilgang for alle boligene. Prosjektet er fremdeles under bygging, men flere boliger i prosjektet er nå bebodd. Prosjektet skal etter planen fullføres i 2010. Men, det er de omanske reguleringsplanene for boligutvikling som gjør Oman til et internasjonalt populært investormarked. Den Omanske staten har strenge krav for å unngå en ukontrollert boligeksplosjon, som i nabobyen Dubai. Det er f.eks. ingen skyskrapere i Oman. Alle bygg og boligstrøk er knyttet arkitektonisk sammen. Herbalife. Herbalife International er et amerikansk MLM-selskap med hovedkvarter i Torrance, Los Angeles, som ble stiftet av Mark Hughes i 1980. Konsernet hadde i 2010 en omsetning på $2.734.000.000 og er børsnotert på NYSE som HBL. Herbalife kom til Norge i 1995 og opererer i 82 land på alle fem kontinenter. Historikk. Hughes mor døde av komplikasjoner relatert til en slankemedisin, og sønnen bestemte seg da for å finne en sunnere måte å gå ned i vekt på for å forhindre at andre ville lide samme skjebne. Han dro til Kina for å finne urter som kunne bidra til vekttap og tilbake i hjemlandet kontaktet han en kjemiker som hjalp ham å lage slanketabletter. Hans første produkt var Formula 1, en soyabasert vaniljeshake, som han solgte fra bagasjerommet på bilen sin. Selskapet ekspanderte raskt, og innen et år var omsetningen oppe i $2.000.000 og distributørskapet utvidet til Canada. Mark Hughes' visjon for selskapet var å forandre folks liv gjennom å gi dem god ernæring og en forretningsmulighet; å gå ned i vekt eller få en sunnere livsstil og å selge produktene til folk som trengte dem. Hughes døde i 2000, bare 44 år gammel etter å ha inntatt en dødelig kombinasjon av alkohol og antidepressiva. Herbalife har lenge vært en ivrig sponsor av idrett. Forretningsmodell. Herbalifes produkter selges direkte fra person til person, og er ikke tilgjengelig i butikker. De er delt opp i to hovedkategorier, indre og ytre ernæring. "Den indre ernæringen" omfatter basisproduktene Formula 1 (en shake i seks ulike varianter), Formula 2 (Multivitamin Complex), Formula3 (PPP eller Personalized Protein Powder) Fiber & Herbs samt andre produkter som inkluderer antioksidanter, urter, fordøyelsesenzymer og urteteer og energidrikker (LiftOff). "Den ytre ernæringen" består av hud- og hårpleieprodukter med plante- og urteekstrakter som basisingredienser. For å kjøpe produktene må man kontakte en distributør, og man kan også velge å bli distributør selv. Distributørene er ikke ansatt i Herbalife, men er tilknyttet som uavhengige salgsrepresentanter og mottar provisjon på salg man har generert. Økende omsetning i distributørens nettverk kvalifiserer til å rykke opp i systemet og øke inntjeningsmulighetene. Kontroverser. Gjennom sin eksistens har Herbalife blitt utsatt for gjentatte beskyldninger om å drive ulovlig pyramidespill. Dette har også ført til en rekke søksmål i USA, og i 2004 gikk 8700 distributører til gruppesøksmål mot selskapet. Saken ble løst gjennom et forlik hvor Herbalife utbetalte 6 millioner dollar uten å innrømme skyld. I november 2011 ble Herbalife dømt i belgisk rett etter at saken hadde pågått i 7 år. Det var forbrukerorganisasjonen "Test-Aankoop" som i 2004 gikk til sak, og i dommen ble det konkludert med at selskapets forretningsmodell var ulovlig og at hovedmålet med virksomheten slett ikke var salg av produkter men rekruttering av nye deltakere. Herbalife har varslet at de vil anke dommen. Norske kostholdseksperter har utvist stor skepsis mot at Herbalife markedsfører sine kosttilskudd til unge idrettsutøvere. Selskapet har også blitt kritisert av norske myndigheter for å selge produkter som inneholdt genmodifisert soyamel. Rosemaling. a> dekorert med rosemaling i tradisjonell utførelse. På tross av en ganske strengt definert stil, setter utøverne sitt personlige preg gjennom fargevalg og fri lek med formene. Rosemaling er en dekorativ, ornamental malestil som var vanlig i flere bondebygder i Norge fra rundt 1740 til 1860, særlig i Telemark og Hallingdal, men også i Numedal og Setesdal og i andre dalfører i Vest-Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane og Rogaland. Motivene i rosemalingen er først og fremst frie, svungne blomster og blader som fyller flatene i sterke og ofte raffinerte fargekombinasjoner. Dekorasjonsformen anses i dag som en del av norsk folkekunst og husflid. Håndverket er fremdeles levende i brukskunstmiljøer i flere bygder. Historie og kjennetegn. a>. Dette er tidlige eksempler på rosemaling. Detalj fra rosemalt interiør i Uvdal stavkirke. Detalj fra rosemalt interiør i Uvdal stavkirke. a> som minner mye om seinere norsk rosemaling. a>mønstre, en populær regional malestil fra 1780 til 1870. Rosemaling oppstod for alvor rundt 1740 som en videreutvikling av frihåndsdekoren i byene på 1600- og tidlig på 1700-tallet. Da hadde blant annet den gamle kulturplanten akantus med sine blomsterranker og flikete bladverk gitt inspirasjon til blomsterdekor og treskjæringsmønstre i kirkene og arkitekturen i Europa. Rosemalingen var sterkt påvirket av barokkens svulmende slynger og særlig rokokkoens elegante former og lette blomsterornamenter. Motivene var hovedsakelig blomster, løvverk og kruseduller, men bruk av skrift til navn, datering og sitater var også vanlig. Tidligere forekom det dessuten dyre- og menneskefigurer, trær og hus som en del av ornamentikken. Dekoren ble påført både interiører, møbler og bruksgjenstander av tre. Det kunne være dører, veggpaneler, bjelker og himlinger, senger, skap og kister, ølboller og -kanner, ferdaskrin, tiner, boller, fat og skjeer som ble malt. Buede linjer, ranker og ornamentalt løv går også igjen i tradisjonell treskurd, bunadsdekor og sølvsmedarbeider. Rosemalte interiører gikk av moten i 1860-årene. En ny giv for rosemalingen kom fra 1900 til 1925. Det har siden blitt utgitt en rekke instruksjonsbøker om rosemaling og blitt holdt flere malekurs, og rosemalingsteknikken og håndverkstradisjonene videreføres i dag av flere utøvere. Regionale varianter. En kan dele inn den tradisjonelle rosemalingen i ni forskjellige stilvarianter. Disse er oppkalt etter området der de oppstod og ble utviklet, og skiller seg fra hverandre i teknikk, form og farger. Kjente rosemalere. Det finnes flere anerkjente rosemalere som virket som bygdemalere med oppdrag på gårdene i landdistriktene. Flere av disse fikk også i oppgave å pryde sognekirkene. Selv om rosemaling i dag er en forholdsvis strengt definert stil, kan utøverne fremdeles sette sitt personlige preg gjennom blant annet fargevalg og fri lek med formene. Sykling under sommer-OL. Sykling under Sommer OL. Sykling for menn var med på det olympiske programmet for første gang i 1896 i Athen og har siden vært med i alle OL. Kvinner kom med først under lekene i Los Angeles i 1984. Christopher Dons. Christopher Dons (født 14. mars 1974 i Asker) er en norsk værmelder, programleder og kiter. Han er kjent som tidligere værmelder og programleder på henholdsvis TVNorge og Oslo-TV og er også en av Norges beste kitere. Sammen med vennen Arnulf Refsnes, som også har vært værmelder på TVNorge, er han deleier i Fluid Net AS som arrangerer kurs og selger kiteutstyr. Disse to har også brukt mye av sin tid på å promotere kitingen som sport. Christopher Dons og hans samboer Tone Karlsen var innblandet i en alvorlig bilulykke i Sør-Afrika 7. januar 2007 hvor samboeren mistet livet mens Dons overlevde med lettere skader. Imperia. Imperia er en by på den italienske rivieraen med cirka 40 000 innbyggere. Imperia er hovedstad i provinsen Imperia i regionen Liguria i Italia. Byen er delt i to bydeler, den moderne Oneglia og den svært gamle bydelen Porto Maurizio. Imperia er omkranset av disse kommunene: Civezza, Diano Arentino, Diano Castello, Diano Marina, Dolcedo, Pontedassio, San Lorenzo al Mare, Vasia Candidatus mercaturæ. Cand.merc. er hovedfagsgrad i økonomisk-administrative fag. Forkortelsen kommer fra latin og står for "candidata mercatoria" for kvinner og "candidatus mercatorius" for menn. I Norge utdannet Norges Handelshøyskole (NHH), Høgskolen i Bodø og Høgskolen i Buskerud slike kandidater i en periode fra 2000 frem til kvalitetsreformen kom med endret gradsstruktur. Den samlede normerte studietiden for cand.merc. er 2 år (på fulltid) ut over siviløkonom eller tilsvarende 4-årige utdannelser. De som tok denne utdannelsen før år 2000 fikk enten høyere avdelings eksamen hvis de tok utdannelsen på NHH og hovedfagskandidat hvis de tok utdannelsen på Høgskolen i Buskerud. I Danmark er cand.merc en tittel for de som tar økonomisk-administrativ utdanning med 5 års varighet. Bryting under sommer-OL. Bryting under sommer-OL. Bryting var med på det olympiske programmet for første gang i 1896 i Athen og har siden vært med i alle sommer-OL unntatt i 1900 i Paris. Menn konkurrerer i stilartene gresk-romersk stil og fristil. Kvinner deltok første gang i 2004, og konkurrerer kun i fristil. Krister Some. Krister Some var den adelige festningskommandanten i Kalmar mellom 20. juli og 3. august 1611 som i ettertiden ble beryktet som mannen som overga Kalmar slott til danskene ved forræderi under Kalmarkrigen. Krister Some var i sin samtid anerkjent som en dyktig offiser med et godt ry om seg, og nedstammet fra en velrenommert slekt med aner fra 1400-tallet. En ubekreftet opplysning fra året 1608 oppgir at han var feltmarskalk selv om denne graden ofte var forbundet med graden «fältöverste» ved begynnelsen av 1600-tallet. Under den svenske borgerkrigen mellom Sigismund og hertug Karl sluttet han seg til hertugens parti for deretter å være leder for "Smålandsknektarna" ved året 1600. Men de store indre omveltninger som borgerkrigen hadde utløst rammet den svenske adelstanden hardt med utrenskninger og spørsmål om lojalitet. Ikke lenge etterpå ble det stilt spørsmål om Somes lojalitet mot hertugen, som hadde ord på seg for å være hardhendt mot adelige han ikke hadde tiltro til. Kalmarkrigen. Etter feidebrevet (formell krigserklæring) fra Christian IV av Danmark-Norge kom til Stockholm i april 1611, var forholdet mellom Some og Karl IX ganske anstrengt. Den svenske kongen besluttet likevel å gi kommandoen over Kalmar slott til Krister Some fra 20. juli med håp om at den hardføre mannen var i stand til å forsvare slottet under beleiringen. Etter nederlaget under Slaget om Kalmar visste Karl IX at danskene også ville angripe slottet. Men den dansk-norske fellesflåtens overraskende angrep de påfølgende dagene frarøvet svenskene herredømmet over Kalmarsund slik at man ikke kunne nå slottet med nye forsyninger av blant annet krutt. Etter å ha blitt forlatt av kongen som hadde blitt tvunget til å trekke seg tilbake til Ryssby, samt at den svenske flåten hadde rømt sundet i ly av natten med tapet av forbindelsen med Öland, befant Some seg i en vanskelig situasjon. Danskene hadde ikke bare gjenerobret forskansningene mot slottet, men reist et batteri som tvang forsvarerne til å besvare ilden med artilleri som det begynte å ble smått med krutt til. Beleiringskrig i eldre tid gikk ut på å utøve press mot de beleirede for at disse skulle overgi seg i kapitulasjon. Derfor ble oppmuntringer sendt hver gang det roet seg for å få de beleirede til å gå med på forhandling om en eventuell kapitulasjon. Mot slutten av juli kunne Krister Some kommunisere med danskene. Some var underrettet om at Christian IV hadde fulgt etter Karl IX til Ryssby. Det og andre opplysninger tydet på at et siste angrep bygget seg opp, sist bekreftet gjennom Christian IVs anmodning om stormangrep 3. august 1611. Some sammenkalte til krigsråd tidlig 2. august hvor han sammen med de andre befalhavende trakk beslutningen om å forsvare seg mot det varslede angrepet, og begynte å forberede seg. Men mangelen på krutt ble prekær siden slottet festningsverker manglet dybde i den forstand at ett enkelt gjennombrudd ville være ensbetydende med slottets fall. Det var bare en vanngrav og en voll mellom den erobrede og forlengst nedbrente byen, og slottet som var under konstant beskytning. Uten krutt til kanonene som kunne holdt angriperne på avstand ville enhver angrep over vanngraven være vanskelig å stoppe med et forsvar på vollen som lå for nær slottet. Under et annet krigsråd om aften kunngjorde Some at han hadde til hensikt å overgi seg mot fri avmarsj for besetningen på mellom tusen og to tusen mann. Befalene vil ikke gå med på det og understreket på at de ville heller avvente et par, tre angrep før det kunne være tale om overgivelse. Men Some kom opp på vollen der han bad soldatene om å gi deres tilslutning til overgivelse. Soldatene var demoralisert, de hadde under arbeidet utover dagen brutt ned stenbroen, og lidd store tap og var kjent med at de hadde ikke krutt igjen. Etter soldatene hadde gått over til Some våget ikke befalene å sette seg mot av frykt for mytteri så de sluttet seg til det også. Some tok kontakt med danskene som straks innvilget våpenstilstand slik at forhandlinger i den danske leiren kunne starte. Tre gisler ble sendt over til slottet som garanti for at intet skulle skje de tre utsendingene som skulle forhandle fram kapitulasjonen. En selsom situasjon fant sted utover natten til 3. august, for sammen med de tre gisler holdt de svenske offiserne drikkelag så de var fulle og nær bevisstløse da budbringeren fra den danske leiren kom til slottet. Han skulle varsle dem om at kapitulasjonen var ferdig forhandlet. Om morgen etter da svenskene var blitt edru, nektet de å gi deres samtykke til bestemmelsene i kapitulasjonen. Igjen måtte Some roe ned situasjonen ved å be soldatene om å reise seg på nytt mot befalene som på eget initiativ hadde utarbeidet et brev der man hadde stilt seg avvisende til kapitulasjonen. Da budbringeren med brevet steg opp på vollen så han Some tale til de svenske soldatene sammen med en mann fra den danske siden. Denne mannen skulle formodentlig være Christian IV. Some beordret soldatene om å slippe ned stigene over vannspeilet, dermed var forsvaret av slottet nytteløst. Denne historien har nesten uten unntak blitt presentert fra den svenske siden som et bevis på forræderi, men det er langt fra klart om denne historien hadde noe for seg dersom befalet i slottet som måtte forlate sine poster var nødt til å forsvare seg. Some sammen med noen få andre besluttet seg for å søke tilflukt hos danskene utvilsomt fordi de fryktet svenskekongens vrede med rette. Some forsøkte å forsvare seg ved å sende et brev til Karl IX der han ønsket å møte opp til en krigsrettssak mot forbehold, men det ble ikke noe av dette. Nesten umiddelbart ble Somes eiendommer beslaglagt etter at Karl IX hadde blitt varslet om Kalmar slotts fall. Christian IV belønnet den svenske overløperen med godset i Holstein, et mindre skip tatt i havnen samt alt gods etter borgerne i byen medregnet vin, smør og annet som tilhørte den svenske tronen. Somes motiver for å overgi slottet kan både være humant og politisk, for Some var raskt med å slutte seg til kampanjen mot Karl IXs rett på den svenske tronen. Ettermælet. Fordømt i Sverige som en forræder, ble navnet Krister Some synonymt med svik i flere århundrer framover, for borgere i Kalmar by som utvilsomt var forbitret over tapet av deres eiendeler som var overrekket av danskekongen som belønning, ble han "den svarte figuren" i byens historien. Selv barna ble oppdratt til å spytte på hans bilde i slottet som forestilte adelsmannen. FAdeA. Fábrica Militar de Aviones SA, forkortet FMA, er en argentinsk flyprodusent. FMA ble etablert i Córdoba i 1927, og gikk igjennom flere navneskifter fra 1943 til det igjen ble FMA i 1968. I 1995 ble firmaet privatisert og underlagt Lockheed Martin. Firmaet startet med å lisensbygge flytyper som blant annet Avro 504R, Focke-Wulf Fw 44J og Curtiss Hawk 75, men begynte tidlig å utvikle egne modeller. Det mest kjente i nyere tid er angrepsflyet IA-58 Pucará som ble produsert frem til 1986. Boksing under sommer-OL. Boksing under sommer-OL. Boksing var med på det olympiske programmet for første gang i 1904 i St. Louis og har siden vært med i alle sommer-OL unntatt 1912 i Stockholm da sporten var forbudt i Sverige på den tiden. Det har variert mellom fem og tolv turneringer i hvert OL beroende på ulike vektklasser og frem til 1936 var vektklassene angitt i pound. Kvinner deltok i boksing første gang under Sommer-OL 2012. Totalt – menn og kvinner. Fra 1904 til 1948 ble det avholdt bronsefinaler, men fra og med 1952 deles det ut bronsemedaljer til begge tapende semifinalister. Svømming under sommer-OL. Svømming under sommer-OL. Svømming var med på det olympiske programmet for første gang i 1896 i Athen og har siden vært med i alle sommer-OL. Under de første lekene var det kun for menn, damer fikk delta for første gang 1912 i Stockholm. Clara Petacci. Clara Petacci, (eg. Claretta Petaci) født 28. februar 1912 i Roma, Italia, død 28. april 1945 i Giulino di Mezzegra i provinsen Como, Lombardia, Italia, var en italiensk kvinne fra Romas overklasse. Hun ble i 1932 elskerinne til den 28 år eldre, italienske diktatoren Benito Mussolini. I april 1945 ble Mussolini pågrepet av italienske partisaner. Petacci ble tilbudt fritt leide, men hun valgte å bli hos Mussolini. Da partisanene den 28. april skulle henrette den tidligere diktatoren, blir det sagt at hun beskyttet ham med sin kropp. Mussolinis og Petaccis døde kropper ble fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Den opphissede folkemengden ga da utløp for sin avsky mot ham. Foruten Mussolini og Petacci ble også Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasomma, Paolo Zerbino og Archille Starace hengt opp på tilsvarende måte. Bueskyting under Sommer-OL 1908. Bueskyting var med på det olympisk programmet for tredje gang 1908 i London. De ble konkurrert i tre grener, to for menn og én for damer. Totalt 57 bueskytere deltok, 25 damer og 32 menn, fra tre nasjoner. Alle damene var britiske og av de mannlige deltakerne kom 15 fra Frankrike, én fra USA og 16 var britiske. Liste over GameCube-spill. Dette er en liste over spill til Nintendos spillekonsoll GameCube, sortert alfabetisk. Spill som ikke er utgitt utenfor Japan står oppført med japanske navn. Region. Hvert spill etterfølges av et flagg som markerer hvilken region spillet kan spilles i. Disse flaggene henspiller på følgende regioner. Armin Meiwes. Armin Meiwes (født 1. desember 1961) er en tysk kannibal som ble verdenskjent under kallenavnene «Rotenburg-kannibalen» og «Metzgermeister» (Mesterslakteren) da han i mars 2001 møtte en mann han hadde kommet i kontakt med over Internett for å drepe og spise ham. Drapet. Meiwes hadde lagt ut en «annonse» på Internett hvor han søkte etter en velbygd 18-30-åring som ønsket å bli slaktet. Bernd Jürgen Armando Brandes, en tysk mann som var kjent som homofil prostituert og interessert i lemlestelse i hjembyen sin, svarte Meiwes. Da de to møttes i mars 2001 valgte Meiwes å filme hele seansen som ikke har blitt vist offentlig. Ifølge de som har sett filmen skal det hele ha startet med at Meiwes amputerte Brandes' penis. Først ønsket Brandes at Meiwes skulle bite av ham penisen, men han klarte det ikke. Etterpå tok Meiwes en kniv og prøvde å kutte av penisen. Da det viste seg at kniven var for sløv, hentet han en skarpere kniv og skar den av. Etter et mislykket forsøk av Brandes på å spise penisen sin rå, stekte Meiwes den i en panne med salt, pepper og hvitløk før de to delte måltidet seg imellom. Meiwes matet hele tiden Brandes med store mengder alkohol og smertestillende, og ble svak av det store blodtapet. Etterpå tok Meiwes med seg Brandes inn i et rom han hadde gjort klart for anledningen. Her drepte han Brandes med knivstikk i strupen, før han hengte ham opp på noen klargjorte kjøttkroker og kuttet store kjøttbiter av kroppen hans. Meiwes la så kjøttet i fryseren for å spise resten senere. Fengslingen. I desember 2002 ble Meiwes arrestert etter at han på nytt la ut en annonse. Politiet oppsøkte huset hans hvor de fant menneskekjøtt i fryseren og en to-timers videofilm som viste drapet. Mengden menneskekjøtt som ble funnet tydet på at Meiwes kunne ha spist så mye som 20 kg. Armin Meiwes ble dømt til åtte og et halvt år for drapet på Bernd Jürgen Armando Brandes, og saken fikk stor medieoppmerksomhet over hele verden. Mange protesterte mot straffen ettersom Brandes selv ønsket å bli drept og fordi kannibalisme ikke var forbudt ved lov. Da saken på nytt ble tatt opp i retten hevdet Meiwes' psykolog at han fremdeles hadde fantasier og ønsket å slakte og spise unge mennesker. 9. mai 2006 ble Meiwes dømt til livstid av en domstol i Frankfurt. Rollefigurer i Arven. Denne listen viser rollefigurer i Christopher Paolinis fantasytrilogi Arven. Arven inneholder bøkene "Eragon", "Den eldste" og "Brisingr (Arven)". "Eragon" er også filmatisert. Eragon. Eragon er hovedpersonen og helten i historien. Han finner et drageegg en natt han er ute på jakt, og det klekkes for ham. Han kaller dragen for Safira, som han hørte av en gammel drageridder Brom. En dag kommer ra`zakene og dreper onkelen hans. Eragon ønsker hevn, og sammen med Brom tar han og Safira opp jakten på Ra'zakene. Brom (som senere vises å være faren hans) lærer han mye om trolldom, drager og drageriddere. Han må kjempe mot urgaler og skugger for å finne kongen Galbatorix og hans tjenere. Han slutter seg til Varden og blir en ordentlig drageridder. I "Den eldste" drar han til Ellesméra (alevenes hovedstad) for å få videre opplæring. Hans lærer i Ellesméra er Oromis, den eneste drageridderen som overlevde Galbatorix' utryddelse, og hans drage Gleidr. Eragon er vilt forelsket i alven Arya, som aviser han. Murtagh er hans halv bror. Brom. Brom er en gammel historieforteller som Eragon møter i byen Karvahall. Han viser seg å være en av drageridderne og kan derfor mye om magi og trolldom. Hans egen drage het Safira, men ble drept av de frafallene. Brom var med å starte Varden. Sammen med vennen Joar stjal de drageegget til Safira. Det var Brom som drepte Morzan, en av de frafalne, drageridderene som gikk over til Galbatorix' side. I boken "Brisingr" finner Eragon ut at Brom var hans far. I filmversjonen spilles Brom av Jeremy Irons. Oromis. Oromis er en drageridder som har gjemt seg i alvenes hovedstad Ellesméra med den gyldne dragen sin Gleidr i mange år, slik at han når det en dag ville komme en ny drageridder, ville han kunne lære ham opp. Han er svært gammel og klok, og er Eragons lærer, men han er svak og kan ikke lenger utøve så mye magi. Gleidr er heller ikke så sterk og har mistet et bein. Han dukker først opp i "Den eldste". Vreil. Vreil (død før handlingene i Eragon) var den siste som kunne beseire Galbatorix, men han klarte det ikke. Da Vreil døde kunne Galbatorix erklære seg selv til konge. Vreil var riddernes leder, og da Galbatorix og Vreil braket sammen i kamp beseiret Vreil Galbatorix, men nølte med å sette inn dødsstøtet. Dermed hogg Galbatorix Vreil i siden, og Vreil flyktet for å komme til krefter igjen. Men Galbatorix fant ham, og under kampens hete sparket Galbatorix Vreil i skrittet, og med dette ufine trikset (etterfulgt av et sverdhogg)drepte Galbatorix Vreil. Elwa. Elwa er et barn som er forbannet av Eragon. Hans mening var ikke å forbanne henne, men å beskytte henne. Nå føler hun en trang til å hjelpe alle som det skal skje noe galt med og de som det har skjedd noe galt med. I Brisingr opphever Eragon forbannelsen, men Elwa kan fortsatt kjenne andres smerte, men hun kan overse dem istedet for å måtte hjelpe dem. Ajihad. Ajihad er leder for organisasjonen Varden. Varden består av folk som er imot Kong Galbatorix, og/eller har flyktet fra han. Både mennesker, alver og dverger er med i denne organisasjonen. Han er også faren til Nasuada. Han blir drept i starten av Den eldste, under et Khul angrep. Jörmundur. Jörmundur er nestleder av varden. Etter Ajihads død takket Jördmundur nei til å bli Vardens leder, og stemte i stedet på Nasauda. Angela. Angela er en heks som blant annet kan spå fremtiden til de som ønsker det. Varkatten Solembum er følgesvennen hennes. Angela ser ung ut, men er eldre enn hun ser ut til. Hun driver også med urter og andre ting. Første gang vi møter henne er i "Eragon" i Tirm der hun sitter utenfor butikken sin med en padde i hånden. I filmen Eragon ble Angela spilt av sangeren Joss Stone, men er med i mindre enn to minutter. Nasuada. Nasuada er datter av Ajihad av Varden og tar over farens stilling etter hans død. Hun har ikke stor rolle i første bok, men i andre bok har hun stor rolle som leder av Varden. I første bok gis det tegn til at hun liker Murtagh veldig godt. I filmen nevnes aldri navnet hennes og hun er bare med i litt av filmen. Hun blir spilt av Caroline Chikezie. Horst. Smeden i Karvahall. Har ikke særlig stor rolle i noen av bøkene, men dukker opp noen ganger i "Den eldste" som en av Rorans følgelsvenner. Katrina. Katrina er datter av slakteren Slogum. Moren er død og hun blir etterhvert forlovet med Roran, Eragons fetter. Hun har kobberfarget hår. Slogum liker ikke forholdet mellom Roran og datteren og gjør det meste for å hindre dem i å forlove seg. Katrina er ikke med filmversjonen av "Eragon", men kan ses i to slettede scener. Roran. Roran er Eragons fetter og Garmanns sønn. Han skal gifte seg meg Katrina, som blir tatt av Ra'zakene i "Den eldste". Når Karvahall, landsbyen deres, blir angrepet av ra'zakene, leder han hele landsbyen langt av gårde mot havnebyen Surda, som er i ledetog med Varden. Slogum. Slogum er den sinte slakteren i Karvahall, byen Eragon vokste opp i. Han har en datter som heter Katrina, og som har planer om å gifte seg med Eragons fetter Roran, noe Slogum ikke liker. I "Den eldste" sviker han innbyggerne i Karvahall for å redde Katrina. Han blir tatt til fange av Ra'zakene, og sitter lenge i en celle i hovedkvarteret deres, fjellet Helgrind. Ra'zakene gjør ham også blind. I "Brisingr" oppdager Eragon Slogums ekte navn ved et slumpetreff. Som straff beordrer Eragon Slogum til å dra til alvebyen Ellesméra, for aldri å få se Katrina igjen. Han får igjen synet i "Arven" Arya. Arya er en alveprinsesse av Ellesméra, datter av Dronning Islanzadi. I boken er hun beskrevet som veldig vakker med langt mørkt hår, skrå øyne og spisse ører. Hun jobber mye for Varden og klarte å redde Safiras egg fra klørene på skuggen Durza. Eragon er stupforelsket i henne, men hun avviser ham. I filmen har hun rødt hår for ikke å minne så mye om Arwen fra Ringenes Herre trilogien. I filmen blir hun spilt av Sienna Guillory. Vanir. Vanir er Eragons fektepartner. På grunn av at han er alv, er han bedre enn Eragon. Han bedømmer raskt at Eragon ikke er en verdig drageridder. Etter Ageiti Blödhren brekker Eragon armen til Vanir i en fektekamp, og Vanir innser at han har tatt feil. Evandar. Evandar var alvenes konge. Han ble drept sammen med de siste drageridderne, i et siste forsøk på å beseire Galbatorix. Islanzadí. Isalanzadí er alvenes dronning og Aryas mor. Hun dukker først opp i "Den eldste". Lord Dathedr. Lord Dathedr er venn av Arya og leder av silthirm. Rhuna. Rhuna er smed og har smidd alle sverdene til drageridderne. Hun har blant annet smidd den frafalne drageridderen Morzans sverd Zar'roc, som Brom tok, og deretter ga til Eragon. Murtagh tar det fra Eragon; han mener det er hans arv siden han er sønn av Morzan. Etter riddernes fall avla hun en ed om at hun aldri mer skulle smi et våpen. Da Eragon i tredje bok trengte et sverd og ba henne lage et til ham, var hun bundet av eden, men hun fant ut at hvis hun gikk inn i en annen person og styrte personens bevegelser kunne hun klare å unngå eden. Dermed gikk hun inn i Eragon og sammen lagde de Brisingr. Rhuna er en av de eldste alvene, og i boken påstås det at hun er eldre enn ridderne, og levde før dragene og alvene ble forent.. Galbatorix. Galbatorix er den selverklærte kongen av Alagesia. Han var en gang en av de mektige drageridderne, men dragen hans ble drept og han ønsket seg en ny en. Da ønsket hans ble avvist søkte han hevn og fikk med seg tretten andre drageryttere, "De frafalne", som alle døde etter hvert. Den fremste av de tretten frafalne var dragerytteren Morzan. Hundre år etter drageriddernes fall holder Galbatorix til i festningen i Uru'baen. Her har han en drage som han tok fra en annen dragerytter for lenge siden. Den er svart og heter Shruikan. Galbatorix har mange tjenere som urgaler, khul og ra'zaker, men den mektigste er skuggen Durza som blir drept av Eragon med Aryas hjelp. Morzan. Morzan (død før handlingene i "Eragon") var den første og siste av de tretten frafalne. Han drepte Broms drage, Safira. Etter at Morzan hadde drept Safira ble Brom nesten gal, han klarte å stjele Safiras egg og drepe Morzan med hans eget sverd. Formora. Formora (død før handlingene i "Eragon") var en av de tretten drageridderne som drepte de andre ridderne. Han torturerte Oromis og Gleidr og knuste mesteparten av Oromis' tanker, og gjorde ham svak for å bruke magi. Kialandi. Kialandi (død før handlingene i "Eragon") var en av de tretten drageridderne som drepte de andre ridderne. Han assisterte i tortureringen av Oromis. Murtagh. Murtagh er en stridsdyktig fremmed som Eragon blir reddet av under et angrep fra de fryktelige Ra'zakene. Han er Eragon likeverdig med sverd, og er en kløpper med buen. Hans største skam i livet er at han er sønn av Morzan, drageridderen som ble en forræder. Murtagh har et stort, fryktelig arr på ryggen, som han fikk da hans far mistet besinnelsen og kastet et sverd etter han. Han viser seg sent i bok to å være Eragons eldre bror. På hans ferd for å finne Varden sammen med Eragon blir de gode venner. Murtagh ønsker egentlig ikke å besøke Varden selv, men på grunn av en hær med urgaler som jager dem, blir han nødt til å søke tilflukt der han også. Han blir umiddelbart fengslet. Under et slag hvor Varden blir angrepet får han lov til å kjempe med dem og får umiddelbart deres tillit. Beklageligvis fanger Galbatorix ham og da dragen Thorn klekkes for ham, tar Galbatorix kontrollen over dem begge, ved hjelp av deres sanne navn. I et slag på De Brennenede Slettene er Murtagh og Thorn i kamp mot Eragon og Safira. Murtagh har fått i oppgave å prøve å fange dem, men han lar dem gå når Eragon minner han på hvor gode venner de var. Murtagh forteller da Eragon at de er brødre, noe Eragon senere finner ut at ikke er sant; de er bare halvbrødre. Selena er moren men de har forskjellige fedre. Ra'zakene. Ra'zakene er Galbatorix's dragejegere. De jakter på det forsvunnede drageegget. Senere kidnapper de Katrina, Roran's forlovede. Deres foreldre er lethrblakaene. I bok nr. 3 Brisingr blir de drept av Eragon når han og Roran skal befri Katarina som har sittet fengslet i Helgrind, Ra'zakene's tilholdssted. Durza. Durza er en skugge som assisterte hos Galbatorix. Han hypnotiserte urgalenes krigsherrer til å jobbe for Galbatorix, og senere ble han drept av Eragon, under slaget om Farthen'dur. Varaug. Varaug er en annen skugge som assisterer for Galbatorix. Han viser seg og være mer kraftfull enn Durza. I bok nummer tre, "Brisingr", blir han drept av Arya med hjelp av Eragon. Gleidr. Gleidr er dragen til Oromis. Han dukker opp samtidig som Oromis i boka "Den eldste". Han er stor og skjellene hans er gullfargede. En annen detalj er at han har mistet sitt venstre forbein. Han er Safiras og Eragons lærer. I "Brisingr" gir han sin eldunari til Eragon og Safira, og når Oromis dør lever han inni den og skal hjelpe Safira og Eragon videre. Safira. Dragen til Eragon. Safiras (Saphira på engelsk) egg ble funnet av Eragon i Ryggen, som er en fjellkjede like ved Karvahall, en natt han var ute på jakt. Før egget ble funnet av Eragon, hadde det vært hos Galbatorix i slottet hans i veldig lang tid, men Brom klarte å stjele det. Da det ble funnet av Eragon, hadde Safira vært inni det i nesten hundre år. Alven Arya, som var eggets beskytter hadde sendt egget i retning Karvahall for å redde det fra skuggen Durza. Durza hadde angrepet henne og hennes følge i et skogholdt på jakt etter egget. Siden Aryas brukte magi mens hun hadde lite krefter og veldig dårlig tid, havnet egget noen kilometer fra Karvahall, når det egentlig skulle til Brom. Safira velger Eragon som sin ridder og klekkes for hans øyne. (En drage vil bare klekkes hvis den kan føle en ridders nærvær.) Safira har blå skjell og safirblå øyne. Etter 6-9 måneder lærer hun å sprute ild. Hun er også veldig klok, men har et kraftig temperament. Shruikan. Shruikan er Galbatorix' hanndrage. Ikke mye er kjent når det gjelder forholdet mellom Galbatorix og Shruikan. Men man vet at Galbatorix i sin galskap tok Shruikan fra en gutt som nettopp hadde fått ham klekket ut. Galbatorix brukte svart magi på Shruikan for å få ham til å "tillhøre ham". Thorn. Etter å ha blitt klekket til Murtagh må Thorn sverge troskap til Galbatorix. Murtagh og Thorn beseirer Eragon og Safira ved de brennende slettene. Galbatorix bruker svart magi for å få Thorn til å vokse kjempefort, så selv om han er stor er han bare en nyutklekket drage Fírnen. I den siste boken i Arven serien, forlater Arya Eragon for en stund når hun drar til Ellesméra for å skjule et drageegg. Men da de passerer grensen inn til Du Weldenwarden, klekker egget og Arya blir også en drageridder. Dragen heter Fírnen, og han og Safira kjæler med hverandre og blir gode venner. I slutten av boken forlater Eragon Alagaësia, og Safira er i dyp sorg når hun må ta farvel med sin nye venn. Hrothgar. Hrothgar er kongen av de 13 Dvergklanene. Han er medlem og leder av Durgrimst Ingeitum som blir direkte ledet av han. Han har kontroll over Tronsheim, byen under Farthen Dûr. Han er særs viktig i den første og andre boken, der han til slutt blir drept av Murtagh. Han bar Kjempehammeren Volund, som var laget av Durgrimst Ingitiums første medlem. Hrothgar innvier Eragon i Durgrimst Ingeitum, det er første gang et menneske eller alv har blitt med i en Dvergeklan. Orik. Orik følger Eragon der han går, gjennom hele den andre boken. Han er et betrodd medlem av Durgrimst Ingitium, og etter at han mistet foreldrene sine, ble han tatt hånd om av Hrothgar. Han holder seg ganske anonymt i bakgrunnen av alt det som skjer der Eragon er. Han er en stor kandidat til og ta over tronen ettersom Hrothgar ble drept av Murtagh i slutten av "Den eldste". Han blir konge over dvergene i "Brisingr". Bechara Oliveira. Bechara Jalkh Leonardo Oliveira (født 25. februar 1976) er en brasiliansk fotballspiller. Han spiller nå for Odense BK, men spilte i 2005 sesongen for Aalesund, hvor han blir husket for sit fantastiske frispark mot Fredrikstad fra ca 35 meter hold, som gikk hardt og utagbart i krysset. Oliveira, Bechara Oliveira, Bechara Éamon Zayed. Eamon Zayed (født 4. oktober 1983) er en irsk fotballspiller. Han spiller nå for Derry City FC, men spilte i 2005-sesongen for Aalesund. Slaget om Kalmar. Slaget om Kalmar var det kongelige oppgjøret om herredømmet over Kalmar der 18 000 soldater deltok under det største slaget under Kalmarkrigen. Det var også det minste kjente storslaget i nordisk krigshistorie som var ikke et tradisjonelt slag på åpen lend mellom styrker i slagorden. Begge parter foretrekket å kriget fra hverandres forskansninger så slaget var mer et festningsslag enn et vanlig slag. Bakgrunnen. Med feidebrevets ankomst i Örebro hvor den svenske konge Karl IX oppholdte seg, begynte de første svenske krigsforberedelser etter den 4. april 1611. Med mesteparten av de svenske styrker i Finland og Estland under de pågående kriger mot Russland og Polen som skyldes et feilaktig inntrykk hos Karl IX om Danmark-Norges manglende evne for et krigsutbrudd, ble krigsforberedelsene langsomt og utilstrekkelig. etter hvert som de svenske rapporter om de danske styrkeutplasseringer strømmet inn, ment svenskene å ha identifisert danskenes hensikter om et felttog inn i Sverige. Svenskene sluttet seg til at fremstøtet fra vest over Älvsborg vil være det farligste, det var gått fra at danskene vil rettet deres oppmerksomhet mot stridens kjerne, den nye byen Göteborg. Tross advarsler om at danskene vil angripe Kalmar, fortsatte Karl IX styrkeoppbyggingen ved Jonköping for å kommet det danske fremstøtet fra vest i møte. Christian IV startet beleiringen av Kalmar ved 3. mai med en sterk styrke på 5700 mann, da hadde Karl IX brutt opp fra Örebro med en marsjgruppe mot Jonköping over veien øst om Vättern mens hans sønn Gustav Adolf med 2600 mann rykte på veien vest om Vättern over byene Skara og Falköping. Formålet med framrykningen til Jonköping var å avvente et angrep fra vest slik at kronprinsen skulle voktet på deres høyre flanke mot vest mens kongen med hovedstyrken tok seg fram til Jonköping beskyttet av sjøen Vättern. Det kostet dem verdifull tid, først ved ankomsten i Jonköping den 18. mai måtte Karl IX konstaterte at Kalmar var under større fare enn Göteborg. Han måtte ventet på hertug Johan av Östergötland som var ved å samle troppene i Östergötland fram til 23. mai. Gustav Adolf kunne ikke når fram til Jonköping i tid så han måtte fulgte etter sin far fram til Högsby. Der kunne Karl IX mønstret de fleste tropper som var samlet på et sted ved 28. mai 1611. Hvor mange hadde sluttet seg til kongen er omstridt, det er sagt å være mellom 21 000 og 6000 mann. Nyheten om Kalmar bys fall 27. mai forvansket Karl IXs planer om unnsetting av forsvarerne for det ment at danskene hadde tatt byen med dens forsvarsverker under deres kontroll. Samlingen av troppene i Högsby avslørte mange ulemper, det var dårlig med logistikk for en lite øvet hær som måtte trenes. Framrykningen over Långemåla, Ålem og Ryssby ble langsom, kanskje som et resultat av de dårlige forberedelser i våren i en uventet krig. Med bare seks tusen pålitelige mann innså Karl IX at han måtte få nye forsterkninger. Han hadde beordret Jesper Mattsson Kruus som feltherre for västergöterhæren på 2100 mann tidlig i mai om å ikke sluttet seg til hovedstyrken i troen på at man måtte bundet ned det danske fremstøtet. Nå måtte han i flere uker framover vente på forsterkninger over Växjö fra Kruus som måtte forsterket hans egne korps. Det tok sin tid å samle alle styrker. Dessuten vil kongen ha den svenske flåten i Kalmarsund så han sendte mange brev til Stockholm med befalinger og påminnelser i mai og juni. Skjærgårdsflåten spredt langs den østlige svenskekysten ble samlet med en fart i Nyköping og Västervik for ferd ned i Kalmarsund. 3. juni 1611 kom en dansk rytterpatrulje utsendt for å undersøke rykter om svensker ved Ålem, over en rytteravdeling på førti ryttere cirka 25 kilometer nord for Kalmar ikke langt fra Ålem. Danskene måtte vende om for å varsle om den svenske nærheten, dagen etterpå rykte 400 ryttere ut på rekognosering langs kysten mot Kalmarsund. De fant ikke svenske rytterpatruljer eller avdelinger, men kort etterpå fikk danskene melding fra Peder Nielsen som ledet den danske eskadren av galeier og jagter. Nielsen hadde tatt en båt som hadde forsøkt å ta seg til slottet med et brev fra Karl IX. Brevet underrettet at han hadde kommet til Ålem og ventet på å være i Ryssby snart etterpå. Den 8. juni 1611 nådde svenskene Ryssby en dagsmarsj fra Kalmar der han fikk reist en leir med sterke befestninger som skremt bort en dansk rytterstyrke som hadde kommet dit i ly av mørket. De første kamper mellom danskene og svenskene var ved Kläckeberga og Ladegaard nord for Kalmar den 12. juni. Slaget ved Perstorps äng. Dette slaget var et forsøk på å overrumple den svenske hæren for å drive den vekk, men Karl IX var forsiktig ved å stilt hæren på trolige 1400 ryttere og 4600 infanterister i slagorden mens de reiste en leir på Perstorps äng. Fra Kalmar by angrepet de danske rytterne delt i 4 rytterfaner med trolig 500 til 800 ryttere. Angrepet skal ha utviklet seg til et slag da en stor andel av den danske hæren på kanskje 5000 mann fulgte etter rytterfanene fra byen. Kommandanten Lucas Krabbe som hadde ledelsen i Christian IVs fraværelse, falt under de hektiske kampene som så flere adelige ble drept eller skadet. Etter hans død trekket danskene seg vekk, men svenskene var hardt medtatt til å kunne følge etter. Karl IX skal etter en beretning ha vært fra seg av vrede så han skamslå en dansk adelige som var tatt til fange, deretter befalt fangene legget under jern, dette skal ha opprørte den unge Gustav Adolf. Hvor mange hadde falt er ikke kjent, tapene skulle ha vært lik fordelt på begge parter, opplysningen om opptil 700 danske døde etter svenske kilder virket kraftig overdrevet. Men Christian IV som måtte overtok ledelsen, var for alvor redd for at svenskene skulle følge opp deres seier ved Perstorps änge med et angrep på hans leir på Sandåsen vest for Kalmar by. Men Karl IX våget ikke å slåss med en lik sterk styrke som dessuten står bak en feltbefestet linje langs Sandåsen vendt mot nord. Opptrappingen. Byggingen av forsvarslinjen med innbyggede skanser i mai var et heldig trekk av danskene som med Kalmar by nå satt med de sterkeste forsvarsverker for deres nå underlegne styrker som fremdeles støttes av Urnes eskadre av seilskip og Nielsens galeieskadre til sjøs. Karl IX måtte vente på forsterkninger som fremdeles var ikke ankommet fra Västergötland, for å støttet forsvarerne i Kalmar slott måtte han ha sjøstyrker i Kalmarsund. Christian IV beordret med et brev Sten Maltesen Sehested som kommandant av det vestlige korpset i Halland om å rykket med forsterkninger til unnsetning for kongen. Samtidig var Kruus klar ved Älvsborg om å avdelte hans styrker til Kalmar. Ved en skjebnes lune satt Sehested med sine beste enheter ut på marsj fra Varberg den 25. juni bare en dag etter Kruus hadde sendt hans styrker mot Växjö i Småland. De to kolonner av forsterkninger kunne ha støttet på hverandre om den opprinnelige planen for Sehested ved å rykke over Växjö var fulgt, men kongen satt seg mot så Sehested måtte til Åhus i Skåne og gjennom Blekinge mot Kristianopel. Beleiringen av Kalmar tok en vending til det verste for danskene etter de svenske sjøstyrkene hadde tvunget seg ned i Kalmarsund der en lokal sjøkrig tok seg til. Gustav Adolf ledet et raid mot Blekinge med 1500 ryttere der han overrumplet Kristianopel, ødela forrådene midt i en skånselløs massakre på befolkningen ved 26. juni. Ved 8. juli hadde admiral Bielkenstierna med 11 orlogsskip kommet til Kalmarsund der de drevet den danske eskadren på 4 skip under Urne vekk fra sundet mellom Kalmar Slott og Öland. Etter å ha gjenreiste forbindelsen med forsvarerne i Kalmar Slott ble forsyninger overført til slottet som fikk nesten hele sin besetning skiftet ut med minst 1500 til 2000 mann, for det meste vervede leieknekter fra vestlige Europa inkludert irlendere og skottere. Restene av byens befolkningen med kvinner og barn var ført vekk til fastlandet eller Öland. Karl IX planlagt nå et knipetangsangrep fra to retninger mot Christian IV som hadde bare litt over halvparten av den opprinnelige hæren på 5700 mann tilbake, resten var døde eller syk. Men unnsetningen fra det vestlige korpset sammen med overførte kompanier på skip fra København med Sehested og Gert Rantzau nådde Kalmar mellom 7. og 8. juli. Christian IV rådet nå over en hær på 4 rytterfaner og 25 fotkompanier på tilsammen 650 ryttere og 6.400 infanterister eller over 7000 mann. Et sammenstøt mellom de to befestede leirer som lå bare et stykke fra hverandre, hendt den 8. juli. Først ved 16. juli hadde forsterkninger på 6 rytterfaner og 9 fotkompanier fra Västergötland nådde fram til leiren ved Ryssby. Slaget. Knipetangsangrepet med tilsammen 10 000 mann startet om morgen den 17. juli 1611 da det ble løst to kanonskudd fra slottstårnet som signal for begynnelsen av slaget. Svenskene med et par tusen mann skulle stormet inn i Kalmar by fra det sydvestre tårn over lønporten mens resten, åtte tusen mann under svenskekongens ledelse skulle angripe danskene på Sandåsen. Christian IV hadde i mellomtiden forberedert et angrep på slottet så han utplasserte et regiment i byen med forsterkninger under Gert Rantzau avdelt til en ny leir mellom nordre og vestre port langs ringmuren. Dagen før ropte svenske forposter til de danske at det vil ble et oppgjør den neste dag så Christian IV straks stilt sin hær klar til slag langs deres forsvarslinjer utover natten til 17. juli. Etter midnatt så danskene den svenske hæren rykte fram under slagorden ut av deres leir i full slagorden. Etter en spent stund trakk Karl IX seg tilbake, men det var en krigslist. De danske soldatene måtte holdes våken gjennom natten fram til det var avblåst i troen på at faren var over for deretter å rettet deres angrep i et håp om å overraske den danske hæren. Om morgen mellom 5 og 6 på klokken kom signalet. Fra den svenske leiren brøt to stormkolonner frem mot de danske forsvarsverker fulgte av rytteravdelinger som beskyttet stormkolonner mot utfall. Den ene vendte seg mot forsvarslinjen langs ringmuren på nordsiden av Kalmar by, den andre mot Sandåsen utenfor Vesterport. Svenskene rykte over brystvernet mot de danske forsvarerne så det kom til vill nærkamp på brystvernet langs forsvarslinjen, tre ganger på det ene sted og to ganger på det annet sted var svenskene slått tilbake, men flere ganger plante svenskene deres faner på brystvernet. Gert Rantzau med hans uthvilte styrker var nødt til å angripe med deres reserver for å kastet ut svenskene. I deres rygg brente byen opp med våpengny fra mellom de brennende bygninger. Angrepet fra slottet førte av oberst de Ville som stormet ut gjennom lønporten på det sydvestre slottstårnet, kom som en overraskelse på de danske forsvarerne på stranden mot havnen og vannspeilet. Etter å ha tatt batteriet ved Munkporten trengte de seg inn i byen der de kom over danskene i deres løpegraver. Regimentet under Godske Alefeld var innkvartet i byen der de ble overfalt, senere tvunget mot Vesterporten. Men byen var fylte med forråder som leiesoldatene straks oppdaget. Oberst de Villes avdeling på flere hundrer av leiesoldater spredte seg i byen for plyndring så Godske fikk et pusterom. Fra den danske leiren stormet danske avdelinger inn gjennom den søndre porten som var så trang at det kom til et grufullt sammenstøt mellom den svenske vaktstyrken og fotkompaniet. Etter å ha tatt seg gjennom angrepet danskene den svenske styrken under oberst de Ville som måtte trekket seg tilbake. Svenskene satt fyr på byen for å stoppet det danske motangrepet. Christian IV kunne ikke lot sine forråder ødelegges under bybrannen så han stoppet sine tropper som måtte evakuerte de gjenværende vekk fra flammene. Dette utnyttet de Ville for et nytt angrep fra løpegravene foran slottet, på gatene var hundrer av menn innblandet i en forrykte strid mellom brennende bygninger der regimentsjefen Godske Aleferd ble drept. En del av de Villes avdeling klart å ta seg fra stranden over på egnen syd for byen der den danske leiren lå. Derfra ville svenskene ta seg inn i leiren som lå mot Vesterporten og Sandåsen. I mellomtiden fornyet de svenske stormkolonner deres anstrengelser med et konsentrert angrep på Sandåsen. I leiren var et ukjent antall fanger, kanskje flere dusiner, anholdt av danske vakter. Fangene gjorde opprør og angripe deres vokter som deretter så seg nødt til å massakre alle fanger. Karl IXs seier synes nær. Men danskene under Christian IV klart å reorganiserte de gjenværende styrker man hadde til disposisjon for et nytt motangrep i leiren opp mot Vesterporten der de under sjællenderen Søren Bugge utryddet de svenske avdelingene i en skarp forfølgelse langs byvolden. I mellomtiden stormet Peder Basse sine rytterne i adelsfanen inn i byen etter å ha ryddet leiren, overrasket de Ville som hadde ikke ventet et angrep over stranden fra sør. Bybrannen ble til slutt så voldsomt at stridighetene stoppet så de Ville måtte tilbake til løpegravene foran slottet mens danskene stod på ringmuren og portene. Stormkolonnene hadde fått nok, gikk tilbake til deres leir med deres sårede. Den neste dag den 18. juli var byen helt nedbrent. Christian IV umiddelbart rykte inn i byen og besatte plassen omkring den nedbrente kirken med tre fotkompanier. Mot aften kom en flåte av flere skip opp i Kalmarsund til stor glede for de danske forsvarerne. Sten Maltesen Sehested var kommet med 1200 mann. Disse nye styrker ble med en gang sendt inn i ruinene av byen der de samlet seg bak flere nylige reiste jordverker om kirken og portene. Natten til den 19. juli kastet de danske troppene seg mot løpegravene foran slottet hvor det kom til et hardt slag mellom styrker som for det meste besto av leiesoldater fra hele vestlige Europa. Oberst de Ville ble hardt såret og måtte lot seg bringe inn på slottet. Uten deres ledelse begynte de svenske troppene å oppløste seg i kaos under et voldsomt press der vill forvirring var nær total. Slottets befalene dro opp broen, etterlatt hundrer av soldatene tilbake på løpegravene der de slåss for livet. De svenske soldatene forsøkt å brøt seg ut over Munkeporten, men ble stoppet og presset ut mot vannspeilet som var en dyp vanngrav. Resultatet ble en massakre. Angivelige 600 til 800 var drept eller tatt til fange. Muligens en overdrivelse. Men slaget sluttet med at Christian IV hadde gjenvunnet det tapte. Svenskene hadde lidd et nederlag. Tapene. Slaget om Kalmar var et hardt slag der over 18 000 mann hadde utkjempet blodige kamper hvor trolig en seksdel av alle involvert var drept eller såret. Bare ved 17. juli skulle over 2000 svensker ha falt, de danske tapene var også betydelige. Kampene nord for Kalmar. Tapet av løpegravene foran slottet der en meget stor andel av de opptil to tusen menn i slottet var gått tapt, gjort et uutslettelig inntrykk på de gjenværende som tross Karl IXs besøk den samme dag var nedslått. Dessuten var den danske hovedflåten fra Gotland på vei. Bielkenstierna måtte rømte Kalmarsund natten til den 22. juli 1611. Herredømmet over sundet var nå gått tapt etter admiralene Urne og Ulferd oppnådde kontakt. Forsterkninger fra det vestlige korpset fortsatte å komme til Kalmar, en viktig rytterstyrke på flere hundrer mann under Rantzaus fane forsterket rytterandelen i hæren til minst 900-1000 ryttere. Med det besluttet Christian IV å ta opp slag. 23. juli brøt hæren på 5 rytterfaner og 13 kompanier på tilsammen 900 ryttere og kanskje opp mot 4000 infanterister opp og rykte langs stranden mot den svenske leiren på Perstorps änga der de stod i slagorden utover dagen fram til kl. 5 om ettermiddag. Karl IXs hær var kraftig svekket, dessuten vil ikke han aksepterte danskenes utfordring. Christian IV våget ikke å angripe de svenske forskansninger hvor opptil seks tusen mann holdte til. Han ved ettermiddag trakk seg mot stranden for å angripe svenskenes havn der transportsflåten lå. Dette provosert svenskene til å gjør et utfall som ble slått tilbake om kvelden. Etter å ha tatt havnen der fartøyene ble plyndret og ødelagt eller ført vekk, lot kongen et par kompanier settes over til øyene Angö og Svinö der en skanse med fire kanoner hadde beskyttet havnestedet. 250 finske soldater overgav seg uten motstand. Karl IX natten etter kampene evakuerte leiren i all hast og stukket ild på leirene. Da Christian IV var varslet om ødeleggelsen av leiren på Perstorps änga, rykte han ut med sin hær i slagorden. Men svenskene var forlengst dratt vekk, i den brennende leiren fant danskene flere sårede som var entens brent ihjel eller reddet. Karl IX hadde trukket seg tilbake til den gamle leir i Ryssby. Slaget om Ryssby. Christian IV befalt Sten Maltesen Sehested som hadde vendt tilbake til Kristianopel, om å kom seg til Kalmar. Først måtte Sehested ødela skansen ved Ljundby som var oppreist få uker før av bøndene sammen med en smålandsk kompani for å truet forbindelsen mellom grensen og Kalmar. Dette var fort overstått da Sehested med fem faner kom til skansen etter en del kortvarige kamper bare for å finne den ødelagt og forlatt av svenskene som hadde dratt til Ryssby. Med tre andre fotkompanier overført med skip fra Danmark hadde Christian IV ved 26. juli 5 rytterfaner og 21 fotkompanier på 900 ryttere og antakelig opptil 6000 infanterister. Med sin hær på mellom seks tusen og syv tusen mann forsøkt han å overrumplet Ryssby skanse som beskyttet den svenske leiren om morgen den 30. juli 1611. De tok seg over broen over det sydlige vannløpet som ført til skansene med alle rytterne som forsøkt å ta seg gjennom, men det var slått alarm i siste liten. Svenskene kom seg på skansene som hadde feltstykker som ble rettet mot danskene. Forsøket på å overrumplet svenskene hadde mislykket, for å kunne fortsatte angrepet måtte de sendte fram artilleriet for å skyte løs på brystvernet. Terrenget gjort det ikke mulig å omgå de fiendtlige forsvarsverker mens kampene pågikk. Christian IV vil nå avbryte kampene. Men svenskene så dette og gikk til angrep på de danske baktroppene som var tilbake. Det var trolig to rytterfaner og en fotkompani på tilsammen fem hundre mann eller mer. Men Gert Rantzau og Jørgen Grubbe med deres rytterfaner hvorav en på 300 mann var avdelt som reserve for unnsetning. De gikk til motangrep der de slo tilbake svenskene. Selveste Karl IX var sagt å ha deltatt i det svenske rytterangrepet der han var nesten tatt til fange av de danske ryttere. Tapene på begge sider den 30. juli var betydelig. Etterspillet. Karl IX fikk melding senest den 3. august om at beleiringen var sluttet med overgivelse av Krister Some. Fem dager senere var Öland underlagt dansk herredømme uten strid. Karl IX måtte innse at slaget var tapt, nå måtte han stoppet den danske avansementen nordover fra Kalmar. Dette kom under Slaget om Ryssby 20-23. august 1611. Kilde. Kalmar NRK Alltid Nyheter. NRK Alltid Nyheter er en nyhetskanal på radio produsert og formidlet av det norske kringkastingsselskapet NRK. Kanalen startet sendinger 14. april 1997, og var en del av tilbudet som skulle lokke lytterne over på den nye digitale radiostandarden DAB (Eureka 147). På FM er Alltid Nyheter kun tilgjengelig i 17 av de store byene i landet. I tillegg til DAB og FM er kanalen tilgjengelig over internett. Når NRK ikke produserer eget innhold, sender kanalen BBC World Service. Fra starten av var Alltid Nyheter en selvstendig radiokanal organisert direkte under Radiodirektøren, senere under NRK radios utviklingsorganisasjon NRK Futurum. I 2002 flyttet redaksjonen for Alltid Nyheter til fjernsynshuset på Marienlyst i Oslo, organisert og plassert sammen med redaksjonene for Dagsnytt, Dagsrevyen og nrk.no/tekst-TV. Historie. Radiodirektør i NRK, Tor Fuglevik, fikk idéen til Alltid Nyheter under et møte i den europeiske almenkringkasting-organisasjonen European Broadcasting Union (EBU) i oktober 1994. Der holdt John Highfield fra den australske almenkringkasteren Australian Broadcasting Corporation (ABC) et foredrag om den nystartede News Radio. Denne radiokanalen hentet nyheter ut fra den store, sentrale nyhetsdivisjonen etter ”synergiprinsippet” – ved digital overføring av lydinnslag og meldinger gjennom såkalte "digitale sugerør". Kanalen var digital i hele sin produksjon og avvikling, men ble kringkastet analogt via FM-sendere og AM-sendere. a> (radiodirektør i NRK), Frode Rekve (prosjektleder), Ian Wolfe ("gudfar" til den nye norske kanalen, og leder for ABC News Radio i Sydney) og Kjetil Svorkmo Bergmann (redaksjonssjef i NRK Alltid Nyheter). Radiodirektør i NRK, Tor Fuglevik, dro til Sydney i mai 1995 for å studere konseptet. Ifølge Fuglevik var kanalsjef Ian Wolfe i News Radio interessert i å bidra med erfaringer og kunnskap for å hjelpe til med å etablere en tilsvarende NRK-kanal. Blant annet advarte Wolfe mot å la den sentrale nyhetsorganisasjonen drifte kanalen, fordi nyhetsorganisasjoner kan produsere nyheter, men ikke kanaler. Et annet forbilde for Alltid Nyheter var nyhetskanalen France Info, drevet av den franske allmennkringkasteren Radio France. Frode Rekve var prosjektleder for utviklingsarbeidet, og Kjetil Svorkmo Bergmann overtok som redaksjonsleder kort tid etter at sendingene formelt ble åpnet av kringkastingssjef Einar Førde 14. april 1997. Produksjon. a> i Oslo. Bildet ble tatt cirka en uke før kanalen åpnet 14.april 1997.Sendingene ble fra starten av satt sammen slik at de skulle gi en fullstendig oppdatering av utenriks-, økonomi- og distriktsnyheter hvert kvarter. Formen skulle være uformell og direkte. Et eget redaksjonslokale og avviklingsstudio ble bygget i Radiohuset på Marienlyst. Kanalen skulle klare seg med en minimal bemanning av 16 journalister i turnus ved å bruke digital produksjonsteknikk til å hente ut digitale lydklipp og nyhetsmeldinger fra den sentrale nyhetsdivisjonen i NRK, samt BBC World Service og Sveriges radio. For å skape best mulig flyt i en sending der avviklere og programledere stadig vekslet mens sendingen pågikk, ble studioet bygget med en akustisk sluse i stedet for dør, slik at man lett kunne gå ut og inn uten å skape støy. Sending. En viktig hensikt med Alltid Nyheter var å tilby innhold eksklusivt for DAB-lyttere, slik at forbrukerne skulle få et incitament til å kjøpe DAB-mottakere. DAB-dekningen var imidlertid begrenset, og få hadde mottakere da kanalen åpnet. Derfor ble kanalen fra starten av distribuert parallelt i både DAB og FM i de største byene i Norge. Tanken var også at mange skulle bli faste lyttere først gjennom FM-mottak, for så å måtte anskaffe DAB-mottaker etter slukking av FM-senderne. Styret i NRK vedtok 13. desember 2004 at Alltid Nyheter utelukkende skulle sendes via de digitale DAB-senderne, men mangelfull utbredelse av DAB-mottakere og skepsis i blant annet Kultur- og kirkedepartementet førte til at FM-stengningen ble utsatt, i første omgang til 2007. 7. juni 2007 besluttet kulturminister Trond Giske på et internt møte i NRK at FM-stengningen skulle utsettes på ubestemt tid. Organisering. Radiodirektør Tor Fuglevik presenterer kanalen Alltid Nyheter en uke før åpning, i begynnelsen av april 2007. På slutten ser vi også en komplett nyhetsbulletin lest fra studio.Alltid Nyheter var fram til 2002 en egen, selvstendig kanal i NRK-systemet med 16 fast ansatte medarbeidere. Denne organiseringen skapte motstand innad i radioens Dagsnyttredaksjon, som så på den nye kanalen som en konkurrent. Fra 2002 ble kanalen innlemmet i NRKs store felles nyhetsdivisjon. Alltid Nyheter i dag. a>Innholdet i Alltid Nyheter er utelukkende verbalt. I tillegg til selvstendig nyhetsjournalistikk henter kanalen nyheter og aktualiteter fra NRKs mangfoldige nyhetsproduksjon i hovedkanalene P1, P2 og P3. Også lyden fra Dagsrevyen og andre nyhetssendinger fra NRKs fjernsynskanaler blir sendt i Alltid Nyheter. Alltid Nyheter sender i tillegg nyheter fra Sveriges Radio og BBC World Service. I følge kanalens nettsider hører hver dag rundt to prosent av Norges befolkning på NRK Alltid Nyheter. Det tilsvarer mellom 80.000 og 90.000 lyttere. Alltid Nyheter sendes over DAB, over FM-sendere i 17 større byer i Norge og via digital satellitt (DVB-S, Thor III). Alltid Nyheter distribueres også som nettradio via internett. Eksterne lenker. Alltid Nyheter Haglebu. Haglebu er en liten plass som ligger på ca 800 moh og ca 20 min kjøretur nord for Eggedal sentrum i Sigdal kommune. Plassen er første gang omtalt i skriftlige kilder i 1328. Haglebu betyr «setra i det gode lende». Her finnes Haglebu fjellkirke. Haglebunatten, 1278 moh, ligger 1.5 times fottur fra Haglebu Camping. Turen er bratt og kan oppleves som luftig. Det er meget god 360 graders utsikt fra toppen. Fanny Cornforth. "The Damsel of the Sanct Grael" Fanny Cornforth (født ca. 1835, død ca. 1906) var en modell og hushjelp for den pre-rafaelittiske billedkunstneren Dante Gabriel Rossetti. Hun var født i den litte byen Steyning i Sussex i 1835. Cornforth møtte Rossetti i 1858 og hun ble hans modell og ikke lenge etter også hans elskerinne i fraværet av Elizabeth Siddal. Da Siddal kom tilbake i 1860 giftet Rossetti seg med henne i den tro at hun var døende. Elizabeth Siddal likte ikke Fanny Cornforth. Som svar på dette giftet Cornforth seg med mekanikeren Timothy Hughes, men hun ble ikke værende hos Hughes særlig lenge. Etter Rossettis hustru døde i 1862 flyttet hun inn hos Rossetti som hans hushjelp. Forholdet mellom Cornforth og Rossetti varte helt til han døde. I løpet av den perioden dyrket Rossetti også et slags forhold til Jane Morris, men ettersom hun var gift med hans venn William Morris var forholdet kanskje ikke seksuelt og heller ikke åpent. Forholdet til Cornforth var derimot åpent. Hun kom fra de lavere klassene i det engelske samfunnet. Hennes brede dialekt og antatt manglende utdannelse kunne ofte sjokkere Rossettis venner og familie. Hun ble aldri akseptert av mange av dem og til tider la de press på Rossetti for at han skulle kvitte seg med henne. I løpet av deres forhold la Cornforth på seg og ble tyngre. Mye av dette ble overdrevet av historikerne, men det var en felles spøk dem i mellom. Hans kjærlige kallenavn på henne var «min kjære elefant». Han tegnet tegninger av elefanter for henne som han sendte henne når de var fra hverandre. I Rossetti malerier framtrer Fanny Cornforth som en fysisk sunn blondine i kontrast til hans mer eteriske behandling av Jane Morris og Elizabeth Siddal. Eksterne lenker. Cornforth, Fanny Cornforth, Fanny Betania Church of God. Betania Church of God er en kristen frikirkelig menighet tilsluttet Pinsebevegelsen i Norge. Den ligger på Hareid i Møre og Romsdal. Menigheten ble etablert i 2007 og har ti medlemmer. Forstander (pastor) er Patrick Peterson. Han kom til Norge i 2003, som flyktning fra Liberia, hvor han hadde prestetjeneste i en pinsemenighet. Han er teologisk utdannet fra Elfenbenkysten. Menigheten er den første Church of God menigheten i Norge. Church of God er en av pinserettningene i pinsebevegelsen. Det er nært samarbeid med pinsemenighetene Filadelfia Ulsteinvik og Sion Gurskøy. Vertol Aircraft Corporation. Vertol Aircraft Corporation var en amerikansk helikopterprodusent. Firmaet ble opprinnelig etablert som Piasecki Helicopter Corporation i 1946, men skiftet navn tile Vertol Aircraft Corporation i mars 1956. Vertol ble kjøpt opp av Boeing 31. mars 1960 og opererte en stund som en underavdeling under navnet Boeing Vertol Company før firmaet ble absorbert av Boeing. Blant de mest kjente produktene er H-21 Workhorse, CH-46 Sea Knight og CH-47 Chinook. Ritzaus Bureau. Ritzaus Bureau er et dansk nyhetsbyrå, grunnlagt av Erik Nicolai Ritzau 1. februar 1866 under navnet "Nordisk Centralbureau for Telegrammer". De utenlandske nyheter kom via telegrafen fra Hamburg. Ritzau eies av danske aviser og, fra 2007, Danmarks Radio, og det leverer nyheter til alle danske aviser og til fjernsyn og radioen. Det er basert på et abonnementssystem og samarbeider med tilsvarende byråer over hele verden. Selskapet beskjeftiger i alt 150 medarbeidere, hvorav omkring 100 er redaksjonelle. De fleste arbeider på byråets hovedkontor i København, men det er redaksjoner på Christiansborg, i Århus, i Brussel og i Berlin. Sjefredaktør er Uffe Riis Sørensen. Religion i Paraguay. Religion i Paraguay bestod før kristningen av forskjellige spiritualistiske religioner. Paraguay er et av de minste land i Sør-Amerika og var bebodd av indianerfolket Guarani. Etter at spanjolene oppdaget landet omkring år 1520, ble etterhvert indianerne og spanjoler blandet sammen ved ekteskap. Fra denne sammenblandingen, stammer landets folk i dag, som går under betegnelsen paraguayere. Det er tilsammen 21 språk i Paraguay. Spansk og guarani er de største språkene, guarani tales av 80% av landets innbyggere. Bibelen er oversatt til begge hovedspråkene. Ifølge Operation World var det over 500 kristne misjonærer i landet i 1995, det er en misjonær pr. 8 200 innbyggere. Misjonærene kom fra 63 ulike misjonsselskaper. Katolikker. Da spanjolene kom til Paraguay, var indianerne vennlige og fredelig innstilt overfor spanjolene. Men etter kort tid kom det jesuittprester fra Spania. De begynte straks å tvangskristne de innfødte indianerne, som ble samlet i reservater, med form av små landsbyer og med en katolsk kirke som midtpunkt. Indianerne ble tvunget til å bygge byene, og mange bukket under for det uvante arbeidet. De første misjonærer lærte de innfødte å lese og skrive, og likeledes ble de opplært i jordbruk. I dag tilhører 77% av innbyggerne romersk katolske kirke. Det finnes noen ukrainske ortodokse kirker sør i landet. Protestanter. Protestantene kom gjennom immigrasjon. Som misjonærer opplevde de forfølgelse fra den etablerte katolske kirken. Protestantisk kristendom kom til i Paraguay i 1889, med den lek-anglikanske misjonær W. Barbrooke Grubb. Han reiste inn i det ugjestfrie Chaco-området. Det tok 11 år før han og hans følgesvenner kunne snakke lengua-india-nemes språk, og først etter 17 års intenst arbeid kunne den første indianer døpes. Protestantene, som består av mennonitter, baptister, lutheranere og pinsevenner, og utgjør ca. 7% av innbyggerne. Mennonittene er nest størst med 11 menigheter. Pinseretningen Assemblies of God er størst, med 172 menigheter. Andre pinseretninger, blant annet det arbeid norske pinsevenner driver, kommer samlet høyt på listen. Deretter følger lutheranere og baptister. Andre religiøse grupper. Jehovas vitner, muslimer, jøder, mormonere, brasilianske spiritalustiske grupper utgjør ca. 6% av innbyggerne. Piper PA-25 Pawnee. Piper Pawnee tar av med seilflyslep. PA-25-235 Pawnee B. Legg merke til den lave neseplasseringen i forhold til flygeren. a> i slep bak et Piper Pawnee. Piper PA-25 Pawnee er et amerikansk, en-seters, lavvinget landbruksfly utviklet og produsert av Piper Aircraft Corporation. Prototypen fløy i 1957 og flyet var i salg i 1959. Flyet er vanlig i bruk som slepefly for seilfly. Den første serien Pawnee var utstyrt med en Lycoming O-320 luftavkjølt, firesylinders boksermotor på 150 hk. Pawnee B hadde større kapasitet og en sekssylinders, luftkjølt boksermotor på 235 hk. Pawnee C var en oppgradert versjon av Pawnee B, og Pawnee D var ustyrt med en Lycoming O-540 på 260 hk. Som landbruksfly er flyet utstyrt med rør med sprøytedyser bak og under vingene i hele flyets bredde. Da er det også installert store tanker til sprøytevæske i flykroppen. Flyet har kun ett sete, og flygeren sitter relativt høyt over bakken. På noen modeller har det vært mulig å plassere en person bak flygeren i flykroppen, og uten fri sikt ut. Dette har blitt brukt for å ha med seg en mekaniker eller assistent for å hjelpe til under sprøyteoperasjon borte fra hjemmeplassen. Vingene er i aluminium. Mange av flatene på flykroppen er dukkledde. Utsikten forover er god. Selvom det er lang avstand fremover til propellen, og det er et halehjulsfly, har flygeren rimelig god utsikt framover rullebanen. Under flyging er det mye bedre utsikt til terrenget foran flyet enn i de fleste andre småfly. Dashbordet på flyet er lite og det er kun de viktigste instrumentene tilstede, så flyet mangler mange hjelpemidler som er vanlige i reisefly. Som slepefly er flyet utstyrt med en slepekrok med feste for ringen i enden av slepelina, eller/og en vinsj som trekker inn slepelina etterat seilflyet har sluppet lina. Ved lite motorpådrag og moderat fart synker flyet mye raskere enn vanlig for småfly. En landing uten motor må derfor planlegges med bratt innflyging. Både i lufta og på bakken er flyet mer stabilt enn andre halehjuls-småfly og det er mindre tendens til "ground-loop". Det er flaps på flyet som betjenes manuelt av en egen spak på gulvet. Flapsene går ikke helt inn til flykroppen, så det er mulig å gå på vingen helt tilbake til bakre kant. Balanserorene utgjør en stor del av lengden av bakkanten av vingene, så det er liten del av vingenes bakkant igjen til flaps. Bruk av flaps på dette flyet har derfor relativt liten effekt på flygingen. Kombinasjonen av et lavvinget fly, med stag festet i flykroppen høyt like foran cockpit er sjelden på småfly, og bidrar til at dette flyet er en uvant opplevelse for de fleste småflygere som er vant til andre fly. Det finnes modeller med bensintanker i vingene, men det vanligste er bensintank på 150 liter like bak motoren, og et bagasjerom mellom bensintank og cockpit. Jane Burden. a> som "Proserpine" (utdrag) (1874)Jane Morris tegnet av Evelyn de Morgan i 1904.Jane Burden Morris (19. oktober 1839 – 26. januar 1914) var selve den fysiske kroppsliggjøringen av det pre-rafaelittiske skjønnhetsideal. Hun ble gift med William Morris og var inspirasjon og muligens elskerinne til Dante Gabriel Rossetti. Fattigdom. Burden ble født i Oxford som datter av stallkaren Robert Burden og Ann Burden (tidligere Maizey) ved St. Helen's Passages i østlige St. Peter i Oxford. Janes mor, som var analfabet, kom til Oxford for å jobbe som hushjelp. Det er lite som er kjent om Janes barndom, men den var åpenbart preget av fattigdom og nød. I oktober 1857 ble Jane og hennes søster Elizabeth (kjent i familien som Bessie) til stede ved teatertilstevningen i Oxford hvor hun ble oppdaget av billedkunstnerne Dante Gabriel Rossetti og Edward Burne-Jones, som begge malte veggmalerier i bygningen til Oxford Union. På grunn av hennes skjønnhet foreslo de at hun kunne stå modell for dem. Jane satt i begynnelsen hovedsakelig for Rossetti som trengte en modell for dronning Guinevere. Det er sagt at det var Janes søster Bessie som var den vakreste av de to, men det var uansett Janes tilstedeværelse som tiltrakk seg kunstnernes blikk. Hun hadde et sigøynerutseende, mørk og innesluttet, høy og tynn. Rossettis bror, William Rossetti har beskrevet henne som «tragisk, mytisk, rolig, vakker og grasiøs – et ansikt for en skulptør og et ansikt for en maler». Da Rossetti ble trukket tilbake til sitt komplekse forhold til Elizabeth Siddal begynte Jane å sitte modell for William som da arbeidet med staffelimaleri, "La Belle Iseult" (nå i Tate Gallery). I løpet av denne perioden ble Morris forelsket i henne og de ble forlovet. I tiden da han fridde til henne leste han for henne fra den heller uromantiske "Barnaby Rudge", noe Rossetti gjorde vennlig narr av i en av sine mange tegninger. Å skape seg selv. Janes utdannelse var ekstremt begrenset og hun var sannsynlig bestemt for å bli hushjelp. Etter at hun ble forlovet ble hun utdannet privat. Hennes skarpe intelligens gjorde det mulig for henne på kort tid å skape om på seg selv og nærmest bygge opp en ny personlighet. Hun ble en grådig lesehest og kunne etter hvert lese fransk og senere italiensk flytende. Hun ble også en dyktig klassisk pianist. Hennes manerer og tale ble forfinet i den grad at hennes samtidige refererte til henne som «dronningaktig». Senere i livet hadde hun ingen problemer med å omgå de høyere samfunnsklasser og på grunn av dette synes det som om hun var inspirasjon for Mrs Higgins i George Bernard Shaws skuespill "Pygmalion" (1914). Jane Morris av en ukjent fotograf, 1865. Nå i St Bride Printing Library.Hun giftet seg med William Morris i St. Michael's Church i Oxford den 26. april 1859. Hennes far var på denne tiden beskrevet som en hestepasser ved 65 Holywell Street i Oxford. Jane Burden og William Morris levde først i Red House i Bexleyheath i Kent. Mens de var der født hun to døtre, Jane Alice (Jenny), født i januar 1861, og Mary (May), født i mars 1862, som senere redigerte sin fars arbeider. May Morris fulgte i sin fars fotspor ved å bli en vever og dessuten sosialist. Som en ung pike satt hun noen ganger som modell for Rossetti og kan blant annet bli sett i hjørnet av hans "Ghirlandata", et maleri som Rossetti har referert til som det «grønneste maleri i verden». Jenny Morris fikk senere diagnosen epileptisk, men levde et langt liv. Ekteparet levde deretter i mange år i Kelmscott Manor på grensen mellom Oxfordshire-Wiltshire. Dette huset er nå bevart og åpent for publikum. Kunstnerisk inspirasjon. Jane Morris ble tett knyttet til Rossetti, og foruten å bli hans inspirasjon og muse, kan hun også ha blitt hans elskerinne. Det siste er et dog et åpent og ubekreftet spørsmål. Ettersom Rossetti og Morris var venner var dette forholdet ikke åpent, og kanskje heller ikke seksuelt. I 1884 møtte Jane poeten og den politiske aktivisten Wilfrid Scawen Blunt ved et selskap hos hennes nære venninne Rosalind Howard, den senere hertuginne av Carlisle. Det synes som om det oppsto en øyeblikkelig tiltrekning mellom Wilfrid og Jane. I løpet av 1887, senest, synes det som om de har blitt intime. Deres intime forhold fortsatte fram til 1894 og de forble nære venner helt til hun døde. William Morris døde den 3. oktober 1896 i Kelmscott House i Hammersmith i London mens Jane Morris døde den 26. januar 1914 mens hun bodde i 5 Brock Street i Bath. Eksterne lenker. Burden, Jane Burden, Jane Kenneth Slotterøy Elvebakk. Kenneth Slotterøy Elvebakk (født 11. oktober 1966) er en norsk filmregissør fra Hemnesberget. Han er utdannet ved Universitetet i Oslo, Norges Markedshøyskole og Oslo Film og TV Akademi. Elvebakk har blant annet laget dokumentarserien Raballder, som vant Gullruten 2006 for beste «dokusåpe» (vist på TV 2 og SVT). Han har også laget dokumentarfilmen Den hemmelige klubben, som vant publikumsprisen for beste dokumentar under Mix Brasil 2004. Elvebakk har jobbet flere år for NRK – både radio og TV. Tidligere jobbet han som produksjonsleder på reklamefilmer, TV-serier, kortfilmer og spillefilm. I 2010 hadde han regi på to store produksjoner; dokumentarserien "Hyttedrømmen" produsert av Skofteland Film for TV 2, og "Jenter med baller" produsert av Applaus! film&tv for NRK. I 2012 jobber han for Indie Film og lager en dokumentarfilm om gutter som danser ballett. Piper PA-36 Pawnee Brave. Piper PA-36 Pawnee Brave er et amerikansk en-seters landbruksfly utviklet og produsert av Piper Aircraft Corporation. Prototypen fløy i 1957 og flyet var i salg i 1959. Pawnee Brave er et resultat av erfaringene med produksjonen av PA-25 Pawnee og ble introdusert i 1971 som Pawnee II, men er større og må regnes som en ny flytype. PA-36 Pawnee Brave ble produsert fram til 1982. Den første serien kom i salg i 1971 under betegnelsen PA-36-285 og var utstyrt med en Continental O-285 flymotor på 285 hk. Pawnee Brave 300 hadde en Lycoming IO-540 motor på 300 hk, Pawnee Brave 375 en Lycoming IO-720 på 375 hk og Pawnee Brave 400 en Lycoming IO-720 på 400 hk. USA Today. "USA Today" er en amerikansk avis utgitt av Gannett Company og grunnlagt i 1982 av Allen Neuharth. Den har det største opplaget av alle aviser i USA (gjennomsnittlig 2,25 millioner eksemplarer hver ukedag), og blant engelskspråklige fullformataviser er den nummer to i verden, bak de 2,6 millioner eksemplarene av "The Times of India". Torstein Grythe. Torstein Grythe hjemme i 2005 Torstein Eliot Berg «Totto» Grythe (født 24. november 1918, død 1. mai 2009) var guttekoret Sølvguttenes stifter, og var fra starten i 1940 til 2004 korets dirigent. Han har med dette verdens lengste karrière som dirigent, ifølge Guinness rekordbok i 2004. Grythe startet allerede 10 år gammel i koret Olavsguttene ledet av Ragnvald Bjarne og sang blant annet sammen med Knut Nystedt. Han ble tidlig meget opptatt av guttekor og bestemte seg for å bruke sitt liv til å arbeide med det. Han sang under Arild Sandvold i Oslo Domkor og fungerte der som en slags andredirigent og musikalsk assistent. Etter hvert ble han dirigent for en mindre gruppe av Domkoret som gjorde litt mindre kirkelige opptredener. Disse ble under den andre verdenskrig svært populære og ble grunnlaget for koret som i dag heter Sølvguttene. Torstein Grythe var utdannet skredder og sydde selv korets første drakter som var sølvfargede. Totto gjorde en unik innsats for guttekor i Norge i de 64 årene han dirigerte Sølvguttene. For sin innsats med Sølvguttene fikk han kongens fortjenstmedalje i gull, St. Olavs Orden, juryens hederspris under Spellemannprisen 1990 og Gammleng-prisen i klassen veteran i 1996. Grythe er også æresmedlem av Fonoko, Foreningen norske kordirigenter. I tillegg til den musikalske ledelse av Sølvguttene har han dirigert andre kor samt vært musikklærer ved Foss gymnas fra 1955 til 1972, og fra 1972 til 1987 var han lektor ved Oslo lærerhøgskole. Jørgen Aukland. Jørgen Aukland (født 6. august 1975) er en norsk langrennsløper fra Tønsberg i Vestfold. Han er medlem av Oseberg skilag og er tilknyttet Team Xtra personell. Aukland har spesialisert på langløp, og har i flere år vært på det norske langløpslandslaget. Han debuterte i FIS Marathon Cup i 2001, bl.a. med en fjerdeplass i Finlandialoppet. I 2002 ble han nr 2 i Vasaloppet og Tartu Maraton. I 2003 vant han FIS Marathon Cup, etter å ha vunnet Marcialonga, König Ludwig Lauf og Tartu Maraton. Han har flere år vært i favorittskiktet i Vasaloppet. Han hadde to andreplasser (2002 og 2003) og tre tredjeplasser (2004, 2005 og 2007) før han endelig gikk helt til topps i 2008. Han har en pallplassering i den ordinære verdenscupen i langrenn – da Marcialonga stod på verdenscupprogrammet i 2004. I 2002 tok han bronse på NM 50 km fristil. Hans to brødre, Anders og Fredrik, er også langrennsløpere. I 2001 gikk Jørgen og Anders, sammen med Espen Bjervig, på Osebergs stafettlag som tok bronse i NM. Jørgen Aukland og broren Anders dannet våren 2007 Team Xtra personell. De satser primært på FIS Marathon Cup. De er også begge ansatt i Xtra personell, der de arbeider med helsefremmende arbeid. Satsingen gav suksess, gjennom bl.a. dobbeltseier i 2008 i både det italienske turrennet Marcialonga (Anders foran Jørgen) og i Vasaloppet (Jørgen foran Anders). Referanser. Aukland, Jørgen Aukland, Jørgen Aukland, Jørgen Apanasje. Apanasje er et ord som kommer fra latin ("ad" «til» og "panis" «brød») og er årslønn fra statskassen til statsoverhode eller medlem av fyrstehus. Ordningen kommer fra Frankrike, hvor apanasje var ordet for de penger som kongens ikke-førstefødte barn fikk. Den eldste sønnen ble alltid konge og for å støtte de andre barna, mottok de land, eiendom eller penger. Norge. I Norge tildeles apanasje til medlemmer av Kongehuset over statsbudsjettet. I budsjettet for 2012 var apanasjen på 9,6 millioner kroner for kongeparet, mens kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit fikk 8 millioner kroner. Dette skal dekke deres personlige utgifter i forbindelse med offisielle oppgaver og ordinært vedlikehold av eiendommene deres. Til å drifte hoffet kommer andre midler. Apanasjen er ikke regnskapspliktig. Da kronprins Haakon og prinsesse Märtha Louise var ugifte, fikk de svært lav apanasje. Prinsesse Märtha Louise sa fra seg apanasjen da hun giftet seg med Ari Behn. Hun valgte å leve av sin egen inntekt. Sverige. I Sverige ble ordningen med apanasje innført 1. desember 1809 da Riksdagen gjorde en avtale med Karl 13. hvor staten fikk adgang til et antall kongsgårder mens kongen fikk retten til å disponere slottene og en årlig apanasje. Oskar Svärd. Oskar Svärd (født 19. september 1976) er en svensk skiløper som representerer Försvarsmaktens SK. Han har spesialisert seg på langløp og har vunnet Vasaloppet i 2003, 2005 og i 2007. Han vant Marcialonga i 2010. Giulino di Mezzegra. Minneplakett på stedet hvor Mussolini ble henrettet Giulino di Mezzegra er en del av byen Mezzegra i provinsen Como, Italia, som er blitt kjent som stedet hvor Benito Mussolini og hans elskerinne Clara Petacci ble drept. Henrettelsen ble utført av en lokal partisangruppe («partigiani»), som hadde fanget diktatoren i Dongo, noe lengre nord langs Comosjøen. Symphony X. Symphony X er et amerikansk nyklassisk progressiv metal-band stiftet i New Jersey i 1994 av gitaristen Michael Romeo. Albumene "The Divine Wings of Tragedy", fra 1997, og ', fra 2000, gjorde at bandet fikk betydelig oppmerksomhet innen den progressive metal-sjangeren. Musikalsk er Symphony X lik andre progressive metal-band som de ofte blir sammenliknet med, som for eksempel Dream Theater, Fates Warning og Pain of Salvation. De spiller en veldig synkopert, progressiv stil, og inkorporerer symfonisk metal-elementer til sin lyd. Musikken inneholder sterke nyklassiske elementer i likhet med blant annet Yngwie Malmsteen, Randy Rhoads og andre innflytelsesrike nyklassisk metal-artister. Symphony X ga ut sin første musikkvideo noensinne for sangen «Serpent's Kiss» fra albumet "Paradise Lost" i juli 2007. Abilene (Texas). Abilene er en by i Texas, USA. Den er hovedstad i fylket Taylor County, og i 2000 hadde byen en befolkning på 115 930. Abilene (oppkalt etter Abilene i Kansas) ble grunnlagt i 1881 av kvegdrivere som kvegoppsamlingspunkt for Texas & Pacific Railway. Stedet var opprinnelig ved enden av den gamle «Old Chisholm Trail» (en krøttersti), og ble senere hovedområde for kvegproduksjonen. Da byen feiret sitt 100 års jubileum i 1981, ble det satt oljeboringsutstyr på torvet for å demonstrere hvordan man borer. Overraskelsen var stor da det viste seg at de hadde funnet olje. Det var ikke noe stort funn, men nok til å være drivverdig. I Abilenes sørvestligelige utkant, 8 km fra sentrum, ligger Dyess Air Force Base, før 1954 kjent som Abilene Air Force Base. Den er hovedbase for «7th Bomb Wing» med Rockwell B-1 Lancer bombefly, og «317th Airlift Group» med Lockheed Martin C-130 Hercules transportfly. Flystripen fungerer også som nødlandingsbane for USAs romferge. Anneksjon. Anneksjon (lat.) er en tilegnelse eller besettelse av landområde ved ensidig erklæring av en stat. Særlig er begrepet brukt om tilegnelse av et landområde som ikke tilhører en annen stat. En forutsetning for en anneksjon er fullstendig underkastelse eller manglende motstandsevne fra det annekterte områdets side. Særlig den europeiske koloniseringen kan stå som eksempler på annekteringer. Eksempler på bruk av begrepet. Ordet ble også brukt da private interesser tok land på Svalbard for utvinning av kull på sent 1800- og tidlig 1900-tall. Handlingsplan mot diskriminering av homofile, lesbiske og bifile. Handlingsplan mot diskriminering av homofile, lesbiske og bifile refererer til en rekke handlingsplaner i forskjellige norske kommuner. Den første handlingsplanen ble vedtatt i byrådet i Oslo 6. juni 2006 etter et forslag fra bystyrerepresentant Trond Jensrud (A) og utarbeidelsesvedtak fra 22. juni 2005. Planen bygger på NOVA-rapporten «Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn» fra 1999 og den påfølgende stortingsmeldingen «Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Norge» fra 2001. Handlingsplanen legger spesielt vekt på behovet for å støtte unge homofile i identitetsutvikling, synliggjøre homofile med innvandrerbakgrunn, øke aksepten for homofile i idretten, og redusere mobbing av homofile skoleelever. Det har etter en oppfordring fra barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem blitt vedtatt utarbeidelse av tilsvarende handlingsplaner i Alta, Tromsø, Bodø, Bergen, Kristiansand, Arendal, Porsgrunn, Tønsberg, Drammen, Lillehammer, Hamar og Fredrikstad, mens Ålesund totalt avviste idéen med den begrunnelse at det ikke er behov for slikt i deres kommune. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) er et norsk statlig forskningsinstitutt underlagt Kunnskapsdepartementet, med formål å bidra til økt kunnskap om sosiale forhold og endringsprosesser. NOVA er et av Norges største samfunnsvitenskaplige forskningsinstitutter, med spesiell vekt på velferdsforskning og studiet av livsløpet fra barndom til alderdom. Instituttet driver med oppdragsforskning og har prosjekter finansiert av offentlige og private oppdragsgivere samt Norges forskningsråd, EU og Nordisk råd med flere. NOVA gir ut Tidsskrift for ungdomsforskning. 1. mars 2012 overtok Kåre Hagen Magnus Rindal som direktør ved NOVA. Alexander Os. Alexander Os (født 21. januar 1980 på Fauske) er en norsk skiskytter. Os bor nå i Tromsø. Verdenscupen i skiskyting. Os fikk sin beste plassering i et verdenscupløp 3. mars 2007 i da han ble nr. 2 bak Raphael Poiree. Øvelsen som ble gått var sprint i Lahtis. Han tok også andreplass på det første løpet i 09, normaldistansen i Östersund. Mesterskap. Os ble europamester på normaldistansen i Langdorf-Arbersee i Tyskland i 2006. Hans beste plassering i et junior-VM er en 23. plass på jaktstarten i 2002. Alexander Os gikk ankeretappen for Norge under Mixed Stafetten i Pyeongchang i 2008. Han gikk forbi franskmannen Boeuf og italieneren Christian De Lorenzi i siste bakke og vant. Os tok fjerdeplass på sprinten i VM i 2009, og bronse på jaktstarten i samme mesterskap. I VM i 2011 i Russland gikk Os for det norske laget som tok gull på stafetten. Kritt (mineralogi). Kritt er en myk, hvit og porøs form av kalkstein. Det formes i grunt vann ved at mineralet kalsiumkarbonat hoper seg opp. Kritt har vært mye brukt som byggemateriale, men brukes i dag også til en rekke andre ting. Kritt brukes for eksempel til å skrive med på tavle, og til å tegne med på stein. Kritt har idag blitt erstattet med gips til bruk på tavler. Kritt stammer fra krittalderen for millioner av år siden. Den er svært mineralrik, og i rein form er den alltid hvit. For å utvinne krittet finnes det i dag teknologisk hjelp. Mulig er det når krittet tørker, da kan det lett skilles fra andre mineraler. Dexter (TV-serie). "Dexter" er en amerikansk TV-serie som sendes på Showtime. Serien hadde premiere i USA den 1. oktober 2006, og handler om seriemorderen Dexter Morgan som også jobber som kriminalteknisk blodekspert for Miami-Metro-politiet (En fiktiv versjon av Miami-Dade-politiet). Hovedrolleinnehaver er Michael C. Hall, også kjent fra TV-serien Six Feet Under, som sendes på NRK. I Norge hadde serien premiere på Canal+ 11. januar 2007. Serien vises også på Viasat 4. Produksjon. Serien hadde sin premiere på den amerikanske tv-kanalen Showtime 1. oktober 2006. Dexter har fått betydelig god kritikk og vant tidlig to Emmyer. Serien har også skapt offentlige kontroverser vedrørende dens innhold og budskap. En redigert versjon av serien hadde premiere på CBS den 17. februar 2008 for å gjøre opp for mangel på nytt innhold på grunn av en produksjonstreik i 2007, forårsaket av organisasjonen Writers Guild of America. Handling. Handlingen i sesong 1 var basert på den første romanen i Jeff Lindsays «Dexter»-serie, "Darkly Dreaming Dexter". De påfølgende sesongene har hatt egne originale historier skrevet av produsentene. Sesong 1. Dexter (Michael C. Hall) opplever en traumatisk hendelse og blir foreldreløs bare tre år gammel. Han blir adoptert av Harry Morgan (James Remar), en politimann som finner ham på et åsted. Harry skjønte tidlig at Dexter hadde sosiopatiske tendenser og lærte ham å kanalisere sin grusomme lidenskap (som går ut på å drepe på grunn av spenningen), ved å gi den en konstruktiv mening: Å drepe folk som fortjener det, folk som vet hvordan de lurer rettssystemet, slipper unna og aldri blir pågrepet for sine gjerninger. For å ikke bli tatt, og for å vite hvordan han skal skjule sporene, jobber Dexter som blodsprutanalytiker for Miami Metro Police Department, sammen med den perverse labkollegaen Vince Masuka (C.S. Lee). Han har også en kollega ved navn Angel Batista (David Zayas) som anser Dexter som bestekompisen sin. Selv om hans trang til å drepe er urokkelig (ellers blir han grepet av en følelse av "tomhet"), har Dexter gjennom omfattende instruksjon fra Harry lært seg å kunne forfalske normale følelser slik at ingen vil ha noen mistanker om ham. Man får gjennom hele serien se tilbakeblikk hvordan Harry, som døde flere år før starten av sesong 1, instruerer Dexter hvordan han på best mulig måte kan fremstå som normal, noe han følger til punkt og prikke, som han også i serien viser til som «Harrys kode». I samsvar med denne kodeksen, må de fleste av Dexter ofre være drapsmenn selv, folk som har tatt uskyldige liv flere ganger uten anger. Dexter må også ha konkrete bevis for at de kriminelle er skyldige før han begår handlingen. I episoden «Return to Sender», blir det vist at Dexter bruker dekknavnet «Patrick Bateman» for å skaffe kraftige beroligende midler som han bruker for å bedøve ofrene. Dette er det samme navnet som brukes av Bret Easton Ellis for seriemorderen i romanen "American Psycho" fra 1991 (samt i 2000-filmen med samme navn), som i likhet med Dexter, er en tilsynelatende normal person om dagen, men en hensynsløs seriemorder om natten. Dexter har en kjæreste, Rita Bennett (Julie Benz), som han er sammen med for å virke normal. Rita er psykisk skadet fra fortiden på grunn av voldtekt og mishandling av sin tidligere ektemann Paul Bennett (Mark Pellegrino) som nå sitter i fengsel, og har dermed store vansker med å være i et intimt forhold. Dette passer Dexter fint fordi han ikke tror han er i stand til å forfalske intime følelser. Dexter håper å beholde sin fasade av normalitet ved å distansere seg fra Rita. Samtidig føler han ekte kjærlighet til Rita og hennes to barn, Astor og Cody. Etter en stund slipper Ritas tidligere ektemann Paul ut av fengsel på prøveløslatelse. Det tar ikke lang tid før han begynner å lage bråk og kommer med alvorlige trusler. Etterhvert får han et overtak og truer med å ta fra Rita ungene etter at han klarer å overbevise rettsvesenet om at Rita slo han med vilje i hodet med et balltre, når han i virkeligheten var full og prøvde å voldta henne. Dexter klarer imidlertid å få has på Paul ved at han kliner til Paul med en stekepanne, og setter en heroinsprøyte i armen hans, i Pauls egen leilighet, og får det til å se ut som han har krenket prøveløslatelsen sin. Mens han er tilbake i fengsel hevder han sin uskyld, der han anklager Dexter for å ha lagt en felle for ham. Den første sesongen fokuserer for det meste på «isbilmorderen» – en seriemorder som bruker Miami Metro-politiet til å kommunisere med Dexter gjennom sine åsteder. Dexter bruker sin sjarm for å bli godt likt av alle hans kolleger, med unntak av Sgt. James Doakes (Erik King), som synes Dexter bare er rar og kaller Dexter ofte for en «freak» (misfoster) eller «creep» (ekkel) og beskylder ham for å drive med et eller annet mistenkelig, så vel som at han har mistanker om at Dexter har en forbindelse med isbilmorderen. Doakes begynner selv å overvåke Dexter. Spenningen mellom de to er pågående gjennom hele sesongen. Dexters fostersøster (og Harrys biologiske datter) Debra (Jennifer Carpenter) blir sammen med en fyr ved navn Rudy (Christian Camargo), som det er åpenbart for publikum er isbilmorderen. Drapene som isbilmorderen utfører er for det meste symbolske drap som oppsummerer Dexters oppvekst. På slutten av sesongen, avslører Rudy at han virkelig er Dexters biologiske bror, og at han i virkeligheten heter Brian Moser. Brian beskriver flere detaljer om Dexters tidlige barndom, og supplerer Dexters vage minner samt detaljer han har måttet stykke sammen gjennom sesongen. Den traumatiserende hendelsen brødrene var vitne til den 3. oktober 1973, var da deres mor, Laura Moser, og en rekke andre personer ble slaktet med en motorsag av en narkolanger inne i en lagringskonteiner, for så å bli låst inne i to dager med de lemlestede likene med gulvet dekket av blod. Dexter som da var tre år gammel, ble hentet av Harry, som var den første politimannen som gikk inn i den blodige konteineren, mens Brian (noen år eldre) var mer åpenbart traumatisert og tilbrakte mesteparten av barndommen på forskjellige institusjoner. Harry skjulte bevisst detaljer om denne grusomme hendelsen fra Dexter, samt informasjon om hans biologiske familie. Dexters oppfatning av Harrys svik begynner da å tynge ham. Rudy / Brian har kidnappet Debra, og har hele tiden tilrettelagt for at han og Dexter skal drepe henne sammen for å sementere sin obligasjon og bryte båndene mellom Dexter og hans adoptiv familie. Dexter vender seg i stedet mot Brian og dreper ham helt til sist, og får det til å se ut som et selvmord. Alle, inkludert Debra, er fortsatt uvitende om den eksakte sammenhengen mellom Dexter og Rudy / Brian, og et tilbakevendende tema gjennom hele serien er hennes sjalusi over det som oppfattes som særbehandling Harry ga Dexter. Hun er uvitende om Harrys opplæring eller Dexters tendenser. Dexter føler etter dette stor anger over at han måtte drepe broren sin Brian, den eneste personen som fullt ut forsto ham, for i stedet redde Debra, som han vet vil vende seg mot ham hvis hun noen gang finner ut om hans sanne natur. Sesongen slutter med Dexter og søsteren hans går mot et åsted, mens Dexter forestiller seg en parade beregnet for ham, komplett med konfetti, fly med et banner, og publikum som roser ham for hans gode arbeid ved at han «tar ut søpla», det vil si at han dreper de som går etter de svake og sårbare. Sesong 2. Dexter begynner sesongen ved at han ikke har klart å tilfredsstille sine morderiske lyster på over en måned på grunn av konstant overvåking av sersjant Doakes. Når muligheten til å drepe oppstår, har han problemer med å utføre drapet fordi han enda ikke har fått fred etter at han drepte sin bror på slutten av sesong 1. Enda mer komplisert blir det når skattejegere oppdager stedet der Dexter har dumpet sine ofres lik over en lengre periode. Etterhvert som politiet henter opp hver pakke med kroppsdeler fra havet, døper mediene morderen for «Bay Harbour-slakteren» og FBI-agenten Frank Lundy (Keith Carradine) blir hentet inn for å fakke morderen. En kultstatus begynner å danne seg bak «Bay Harbour-slakteren» da det blir oppdaget at hans ofre selv var ansvarlige for dødsfall. Dexter finner også at en tegneseriekarakter iført en sort kappe av lær, «The Dark Defender", som ble opprettet til ære for morderen som står bak drapene, hvor Dexter komisk erklærer mens han ser på plakaten: «Nah, Miami's too hot for all that leather». Ritas forhold til Dexter blir mer spent nå som hun og barna hennes prøver å komme over dødsfallet til hennes tidligere ektemann Paul, som ble drept i et slagsmål han selv startet. Pauls gjentatte påstander om at Dexter var skyld i han sitter i fengsel spiser på Ritas samvittighet og til slutt beskylder hun Dexter for å ha lurt hennes tidligere ektemann. Dexter innrømmer det hele, men Rita nekter å tro at Dexter gjorde det med overlegg og forutsetter at Dexter er heroinavhengig. Uten å ha andre valgmuligheter innrømmer han at han har «en avhengighet», selv om han karakteristisk lar henne feiltolke det uten å gå i detalj. Som takk for hans ærlighet, lover hun å ikke forlate ham hvis han går gjennom et opplegg for Anonyme Narkomane. På denne måten unngår Dexter ansvar for Pauls død (selv om han satte prosessen i gang), og følgelig opprettholder rasjonaliseringen av at han bare (direkte) dreper folk som er mordere. Doakes fortsetter å forfølge Dexter inntil han møter Dexter på et av møtene. Doakes føler nå at bitene faller på plass og at han alltid hadde merket at det var noe i veien med Dexter, og narkotikabruket kan forklares med de mange traumatiske opplevelsene fra en karriere innen rettshåndhevelse. Debra fortsetter å slite med traumer av hennes erfaringer med isbilmoderen kombinert med at alle gjenkjenner henne fra media, som den tidligere forloveden til isbilmoderen. For å føle seg mer trygg, bor hun i Dexters leilighet, noe som gjør hans hverdag enda mer stressende. Dexter finner ut at narkolangeren ved navn Santos Jimenez (Tony Amendola) som drepte hans mor fortsatt er i live og driver en bar i Naples utenfor Miami. Dexter drar på en utflukt sammen med Lila (hans psykotiske kjæreste som han møter hos Anonyme Narkomane), for å konfrontere morderen. Dexter blir fristet til å drepe ham, men blir overtalt i siste sekund til å ikke gjøre det over en telefonsamtale fra Lila, som tror han er i ferd med bruke heroin. Dexter oppsøker senere Santos Jimenez alene, og finner ut at han har en hytte på et øde sted der han oppbevarer kokain. Dexter finner det passende å drepe ham på samme måte som hans mor ble drept, nemlig med en motorsag. Gjennom hele sesongen blir Dexter forfulgt av spesialagent Lundy, mens både Debras hengivenhet for Lundy og hennes tillit til sine egne detektivferdigheter vokser. Doakes' mistanker om Dexter blir vekket på nytt, og til slutt oppdager han Dexters samling av små glassplater som inneholder blod fra alle hans ofre, alså hans hemmelige trofeer. Doakes drar til utlandet for å analysere blodprøvene, men ender selv med å bli hovedmistenkt da politiet finner Dexters trofeer i bilen til Doakes, sammen med at det meste utrolig nok peker på at Doakes er "the Bay Harbour Butcher". Til tross for at Dexter blir skutt i beinet, klarer han å overmanne Doakes og låse ham inne i et bur i hytta der han drepte sin mors morder. Dexter begynner å tvile på om han skal drepe Doakes, noe han ikke kan uten å bryte med "The Code of Harry", eller om han skal melde seg for politiet. Løytnant LaGuerta (Lauren Vélez), Doakes' tidligere partner, er den eneste som tror at Doakes er uskyldig. Hun finner bevis for Doakes' uskyld og tar det til Lundy, men han forteller henne at bevisene er påvirket av hennes tidligere unnlatelse av å rapportere Doakes' telefonsamtale til et granskingsteam. Lundy avviser LaGuertas sak, selv om han mener hun kan ha rett om Doakes' uskyld. Mot slutten av sesongen klarer Doakes midlertidig å rømme fra buret, men blir på nytt fanget av Dexter etter å ha blitt truet av to narkotikahandlere. Dexter sliter med sitt liv som en seriemorder, takket være åpenbaringer gjennom hele sesongen om Harry Morgan, hans fosterfar. Dexter finner ut at Harry hadde en affære med hans biologiske mor, Laura Moser (som var Harrys konfidensielle informant), før hun ble drept, og at Harry tok sitt eget liv etter å ha sett Dexter mens han var i ferd med å partere liket etter en hallik han hadde drept, ute av stand til å håndtere realiteten av det monsteret han hadde skapt. Med sin tillit til de etiske verdiene Harry laget for ham, ser han for seg de scenariene som kan komme ut av hvis han melder seg for politiet så han endelig kan ta av seg «masken». Dexter arrangerer sin siste dag i frihet som inkluderer å ha en siste middag med Debra, før han tar Rita og barna ut med båten. Under det "siste måltidet" med Deb, innser han hvor mye folkene rundt ham er avhengige av ham, mens Doakes ikke har noe sosialt liv utenom jobben, og han bestemmer seg for å fortsette med sin opprinnelige plan som går ut på å få folk til å tro at det er Doakes som er Bay Harbor Butcher-slakteren. I sesongfinalen finner Lila hytta der Doakes ble fengslet og forårsaker en propantankeksplosjon, som sprenger både Doakes og liket av en av Dexters ofre i filler og hindrer Dexter fra å bli navngitt som en seriemorder. Lila møter deretter Dexter, og forventer at han skal innfri hennes kjærlighet nå som hun vet og godtar hans «mørke hemmelighet». Men Dexter vil ikke lenger ha noe med henne å gjøre og bestemmer seg for å drepe henne nå som hun selv har tatt et uskyldig liv, nemlig Doakes. Da Lila er klar over hva han kommer til å gjøre med henne, søker hun hevn ved å prøve å drepe både Dexter og Ritas barn. Dexter klarer å redde barna og kommer seg ut av den brennende leiligheten i live, noe som deretter resulterer i at han tar en kort visit til Paris der hun har flyktet til, for å drepe henne. I de avsluttende scenene går Doakes' minnegudstjeneste hovedsakelig ubetjent, med unntak av LaGuerta, Dexter, og Doakes' nærmeste familie. For å uttrykke logikken i Dexter mentale verden, blir de endelige ord i serien en voice-over av hans tanker om de siste hendelsene. Vi hører at han nå anser seg som en mester av teknikkene hans fosterfar lærte ham. Dexter tror dette kombinert med det faktum at Harry viste seg å ha sine feil, gir Dexter rett til å modifisere kodeksen og leve sitt liv slik han ønsker, på akseptabel måte i forhold til Harry. Han sier også at han nå trenger de forhold som han opprinnelig dyrket som forkledninger for å passe inn i samfunnet, selv om de gjør ham sårbar. Han anser seg selv: «En idé transcendent i livet». Sesong 3. Rita oppdager at hun er gravid og Dexter finner det vanskelig å velge når hun spør om de skal beholde barnet eller ikke. Etter noe overveielse, opplyser Rita Dexter at hun vil beholde barnet og oppdra ham, med eller uten hans hjelp. Det tar også litt tid før Dexter begynner å godta tanken på å faktisk ha et barn (en aksept hjulpet av det faktum at han nå ser Astor og Cody som hans barn og derfor å være beskyttet), og han ender opp med å foreslå ekteskap med Rita, som hun etterhvert aksepterer lykkelig. Mens han jager en morderisk narkolanger under kallenavnet «Freebo», snubler Dexter inn i en slåsskamp mellom Freebo og en annen mann, som han blir tvunget til å drepe i selvforsvar. Dette offeret viser seg å være Oscar Prado, lillebror av ADA Miguel Prado (Jimmy Smits) en fremtredende assisterende statsadvokat og gammel flamme av løytnant LaGuerta. Dexter bistår i saken, og Miguel betror seg til ham, og det utvikler seg til at han begynner å stole på Dexter. Dexter er i stand til å oppspore Freebo og dreper ham, men minutter senere møter han Miguel, som har fulgt et spor til narkolangerens plassering. Dexter forteller Miguel at han oppdaget Freebo og drepte ham i selvforsvar, men i stedet for å anmelde ham, takker Miguel ham og hjelper ham dekke over drapet. Mens Dexter og Miguel samarbeider for å dempe saken rundt Freebo, som for alle andre har forsvunnet sporløst, ender duoen opp med å bli nære venner, som også gjør Rita og Miguels kone, Sylvia (Valerie Cruz) til bestevenninner. Mens familien Prado bistår Rita under et medisinsk nødstilfelle, har Miguel folk som leter etter Dexter som fortalte at han dro ut for å fiske, men som i virkeligheten var på et cruiseskip for drepe en morder Miguel fortalte om. Miguel innser at Dexter begikk drapet og roser Dexter og tilbyr sin hjelp i fremtiden. For å teste om Miguel virkelig er til å stole på, foreslår Dexter en risikofylt operasjon for å frigjøre en beryktet Aryan Brotherhood-leder, som fortsetter å begå forbrytelser på innsiden fengselet, for å drepe ham. Miguel godtar ideen og planen lykkes (til tross for at alarmen høres under flukten), og Dexter begynner å anerkjenne Miguel som sin første og eneste sanne venn, dermed spør Dexter om han vil være forloveren i hans bryllup. Gjennom Sesong 3 streber Debra for å bli forfremmet, men på grunn av de tidlige kommentarene hun hadde i "Freebo"-saken er hun tatt av saken. Hun begynner å arbeide med en ny partner, Joseph Quinn (Desmond Harrington), for å etterforske en seriemorder med vane å flå sine ofre mens de enda er i live, under kallenavnet «The Skinner». Hun innleder også et forhold med Anton, en av Quinns konfidensielle informanter som begynner å arbeide med henne. Imidlertid prøver Yuki Amado, en kvinnelig offiser for indre anliggender (polititjeneste som etterforskere politiet), å presse Debra til å gi henne informasjon om Quinn, i bytte mot at hun får hjelp til å bli detektiv i retur, men Debra nekter å samarbeide, til tross Yukis påstander om at Quinn ikke er til å stole på. En betydelig endring fra foregående sesonger er at i stedet for tilbakeblikk med Dexters fosterfar, Harry, blir det brukt fantasiscener i stedet. Harry tilbyr i stedet veiledning, ideer og skyldfølelse, noe som førte til avsløringene om Dexter fremtid. Camilla Figg, en gammel venn av Dexter og hans familie, er døende av lungekreft og ber ham om å avslutte hennes lidelse, som han (som aldri har med vilje drept en uskyldig før) motvillig går med på å gjøre. I den anledning, forteller Camilla til Dexter at hun visste at broren var isbilmorderen, og gratulerer ham når han tilstår for henne at det var han som drepte Brian. Hun viser også at hun vet om Dexters hobby før hun dør. Miguel og Dexters partnerskap tar et nytt steg når Miguel tilbyr seg å være den som dreper deres neste mål, en tidligere fotballspiller og gambler som for å betale ned gjeld til et tvilsomt tippeselskap begår drap på deres vegne. Med noe motvilje aksepterer Dexter avtalen, og forbereder fellen og lærer bort det grunnleggende i hans «kode», og er vitne til at Miguel dreper offeret uten å nøle. Men neste dag, når Ellen Wolf, en hensynsløs forsvarsadvokat og gammel motstander av Miguel, blir savnet, oppdager Dexter at Miguel har drept henne. Etter noen undersøkelser, oppdager han også at Miguel hele tiden har manipulert ham og at han ikke var til å stole på i det hele tatt. Mens forholdet mellom Dexter og Miguel begynner å rakne, så begynner også Miguels kone Sylvia å mistenke at han har en affære og betror sin frykt til Rita, som igjen betror dette til Dexter. Dexter og Miguel begynner deretter å danse rundt i et spill om hvem som har mest innflytelse over hvem, mens politiet etterforsker dødsfallet til Ellen Wolf. Dette spillet ender med at Dexter innser at Miguel ikke kan kontrolleres eller hanskes med (slik at Dexter bestemmer seg for å drepe ham ved å kopiere «the Skinner»-metoden), og med Sylvia, overbevist om at Miguel har en affære med Lt LaGuerta etter å ha sett dem forlate LaGuertas hus sammen, kaster ham ut av huset. Miguel bruker sin posisjon til å hjelpe «the Skinner» å flykte og unngå politiets varetekt i retur om at han dreper Dexter. Mens hun strever for å oppdage sannheten bak Ellen Wolfs død, ender LaGuerta opp med å innhente bevis som knytter Miguel til drapet, mens Miguel selv oppdager at LaGuerta undersøkte ham og bestemmer seg for å drepe henne, men Dexter oppdager Miguels plan på forhånd og fanger ham når Miguel kommer til LaGuertas hus på jakt etter henne. Før han dreper Miguel, tilstår Dexter til ham at han var den som drepte hans yngre bror Oscar. Etter at Miguels kropp blir oppdaget, blir han straks identifisert som et offer av "the Skinner", akkurat som Dexter hadde planlagt. Men Miguels andre bror Ramon er fortsatt skeptisk til ham. Etter at han retter en pistol mot Dexter under en middag med Rita, blir han tatt i varetekt av Angel og Debra. Under et fengselsbesøk, hjelper Dexter Ramon å få fred med sin bror. Men natten før bryllupet hans blir Dexter fanget av "the Skinner", men klarer å vri seg løs fra tauet ved å brekke hånden med vilje i et øyeblikk når «the Skinner» er distrahert, (noe som er et tegn på hvor langt han er villig til å gå for å overleve). Etter en kort, men brutal kamp, klarer Dexter å knekke nakken til «the Skinner» og får det til å se ut som som et selvmord ved å kaste kroppen hans foran politibilen søsteren hans kjører. Dexter kommer seg unna før politiet ser ham, får gipset hånden og rekker bryllupet i god tid. Han innrømmer overfor seg selv at hans bryllupsløfter, «å være den beste ektemann og far han kan være», var helt sant. Sesongen avsluttes ved at en dråpe blod fra Dexters brukne hånd treffer Ritas brudekjole i det de er i ferd med å danse. Sesong 4. Den fjerde sesongen av Dexter hadde premiere den 27. september 2009 på Showtime. I denne sesongen har Dexter fått et barn sammen med Rita, som de har døpt Harrison, oppkalt etter Dexters fosterfar Harry. Dexter og hans familie har flyttet til forstedene, men han har store vansker med å forsone sitt liv som familiemann og seriemorder. Mens han etterforsker mordet på en ung kvinne i et badekar, dukker Frank Lundy (Keith Carradine) opp, som nå er pensjonert fra FBI. Ifølge Lundy, kan drapet være arbeidet til en seriemorder han har vært på sporet av under kallenavnet «the Trinity Killer», «trefoldighetsmorderen», (spilt av John Lithgow), fordi han alltid dreper tre personer i en bestemt rekkefølge: Først en ung kvinne som han dreper i et badekar, så en eldre kvinne, mor til to, som hopper fra en bygning til hennes død, og til slutt, en mann som også er far til to. Lundy tror også at Trinitys mønster har blitt gjentatt i ulike byer over hele landet i mer enn 30 år, noe som muligens gjør ham til den mest vellykkede seriemorderen i amerikansk historie. Lundys teorier viser seg å stemme når Debra finner ut at en lignende forbrytelse har oppstått ved offerets hus 30 år tidligere. Lundy og Debra begynner å arbeide sammen for å finne Trinity før han fullfører sin sirkel. Anton, som bor sammen med Debra i leiligheten hans, er urolig over at hun har begynt å arbeide sammen med Lundy igjen på grunn av hennes tidligere affære med ham. Debra ender opp med å ha sex med Lundy like før begge blir skutt av en mystisk overfallsmann. Hun overlever angrepet, mens Lundy blir drept på stedet. Mens han gransker Lundys data om Trinity, finner Dexter ut at Lundy ikke ble drept bare fordi han var på sporet av ham, men at han fant ut når og hvor "Trinity" ville kreve sitt tredje offer. Dexter lykkes ikke med å stanse Trinity før han dreper sitt tredje offer, men han klarer å endelig se ansiktet hans og spore ham ned til hans hjem, for så å finne ut at Trinity faktisk er som ham: En mann som lever et dobbeltliv som seriemorder og familiefar. Rita finner ut at Dexter har beholdt sin gamle leilighet uten å fortelle henne det. Dexter som nå ikke har andre valgmuligheter enn å kvitte seg med leiligheten, har store problemer med å finne ut hvordan han skal kunne skjule redskapene og tingene sine fra omverdenen. Rita bestiller også time hos en psykolog for å få ekteskaprådgivning. Dexter begynner å forfølge Trinity og finner ut at hans virkelige navn er Arthur Mitchell, at han er lærer, dekan i kirken og at han bidrar til å bygge hus for de hjemløse. Et perfekt skalksjul for det monsteret han virkelig er. Dexter finner også ut at Arthur har alle mordredskapene og bevismateriell for sine forbrytelser liggende i huset til offentlig beskuelse, noe som overrasker Dexter enda mer. Det blir også avslørt at Trinitys mord er symbolske drap som oppsummerer hans oppvekst, der hans søster ble funnet død i badekaret, moren som hoppet fra en bygning og hans far som ble funnet død med store slagskader i hodet. Han legger også igjen litt av sin søsters aske på åstedene. Dexter blir såpass fascinert over Trinitys måte å ikke bli lagt merke til av familien og omverdenen, at han bestemmer seg for å lære seg noen triks før han tar livet hans, noe som senere vil få katastrofale følger i Dexters liv. Dexter dreper også en uskyldig mann og krenker dermed Harrys kode, snarere enn å følge Harrys ønske om at han dreper Trinity. Debra forklarer ideen om Trinity-morderen til instituttet, men hun er tatt av saken siden hun angivelig ble skutt av Trinity. Dexter besøker Trinitys hjem og oppdager at Trinity skal reise til Tampa på et bygge-prosjekt, som kan være starten på en ny syklus. Dexter bestemmer seg for å ta en tur med Trinity for å hindre at dette eventuelt skjer. Mens Dexter er borte, kommer naboen, Elliot for å spise middag sammen med Rita og barna. På veien forteller Dexter til Trinity at han drepte en uskyldig mann i en jaktulykke. Miami Homicide-avdelingen bestemmer seg for å blokkere enkelte veier for DNA-innsamling i håp om å finne Trinity. Med Vince Masukas hjelp, oppdager Debra at Trinity ikke var den personen som skjøt henne og Lundy, skytteren var på høyde med Masuka. Dermed er hun ikke lenger offer, og får ansvaret for saken. I Tampa, besøker Dexter Trinitys barndomshjem, der Trinity avslører at hans søster døde i badekaret etter at han skremte henne i en alder av 10. Trinitys mor, som var ute av stand til å leve etter denne tragedien, begikk selvmord (hoppet til sin død). Trinity avslører også at hans far var en voldlig alkoholiker som døde kort tid etter sin kone; Dexter forutsetter at Trinity myrdet ham. På natten Dexter skulle til å drepe Trinity, oppdager han at Trinity er på en byggeplass, der han vurderer selvmord. Trinity heller ut sin søsters gjenværende aske fra bygningen, og hopper utenfor kanten. Dexter griper ham i siste øyeblikk og trekker ham tilbake i sikkerhet. Trinity ser dette som et tegn fra Gud. På vei hjem fra Tampa, unngår han DNA-veisperring og tar en annen rute hjem. Under Thanksgiving oppdager Dexter at Trinity holder sin familie som fanger i sitt eget hjem. Han låser inn datteren sin og mishandler sin sønn Jonah fysisk. Dexter tilbringer kvelden med dem mens Rita arrangerer sin egen middag med Elliot, som avslører at han er interessert i Rita. I mellomtiden har Trinitys sønn fått nok, og begynner å ødelegge Trinitys trofeer, før han knuser urnen som inneholder Trinity søsters aske. I ren provokasjon kveler Trinity Jonah nesten til døde, før Dexter griper inn og surrer et belte rundt Trinitys hals og drar ham inn på kjøkkenet, med den hensikt å fullføre jobben med en kjøkkenkniv. Dexter blir i siste sekund avbrutt av Trinitys familie, som tvinger ham til å trekke seg tilbake. Dexters store problem nå er at Trinity nå vet hva han har å gjøre med. Det blir også avslørt at Trinity er faren til Quinns kjæreste, Christine Hill. Trinity kidnapper en ti år gammel gutt mens han blir forfulgt av Dexter. Han klarer å flykte med gutten, og advarer Dexter med at han vil bevare guttens «uskyld». Dexter gjør noen undersøkelser og finner ut at Trinity dreper i fire og ikke tre som først antatt, med at han kidnapper en gutt noen dager før badekardrapet som aldri blir funnet (gutten skal utgi seg for å være Arthur selv i sin syklus av drap). Dexter spør Trinitys sønn om hjelp og går så for å jakte på Trinity. Debra mistenker at Christine har noe med drapene å gjøre, og overtaler Quinn til å kjøre en DNA-test fra tannbørsten hennes. Det viser seg at hun er direkte i slekt med Trinity-morderen. Christine prøver febrilsk å få tak i sin far. Da de endelig møtes, blir det avslørt at de sjelden ser hverandre, og at Christine var vitne til at faren drepte en kvinne i et badekar da hun var ung. Christine forteller Arthur at hun skjøt Debra og drepte Lundy for å beskytte ham. Dexter finner ut hvor Trinity har holdt gutten fanget, men kommer for sent til å konfrontere ham. Dexter finner Trinity akkurat i tide og slår han i svime med en spade, før han så redder gutten fra å bli sementert i jorda. Da Dexter snur seg noen sekunder senere, har Trinity rømt fra stedet. Senere blir Christine arrestert. Christine blir avhørt på stasjonen om hennes tilknytning til Lundys mord. De lar henne gå på grunn av mangel på bevis, men etter at de finner postkort fra Arthurs tidligere mordsteder, innrømmer hun til slutt at hun drepte Lundy og skjøt Debra for å beskytte sin far. Etter at Debra nekter å tilgi henne, trekker Christine en pistol og begår selvmord. Trinity prøver å finne ut hvor «Kyle Butler» bor, og dreper en uskyldig mann ved samme navn. LaGuerta og Batista gifter seg for å unngå å få sparken. Dexter dreper en av Lundys tidligere mistenkte, Stan Beaudry, en lastebilsjåfør som drepte en prostituert, men som ble frikjent på grunn av manglende bevis, for så å plassere objekter med Arthurs DNA i lastebilsjåførens hus, for å skape en avledning slik at han kan konsentrere seg om å ta Trinity alene. Trinity lokker Dexter til en arkade, for å få han til å tro at han er i ferd med å kidnappe en annen gutt. Dexter finner ham ikke der og drar dermed avgårde for å trøste Debra, som er stresset av å ha sett Christines selvmord og å ha funnet ut at hun var Lundys morder. Trinity følger etter Dexter og smyger seg inn på stasjonen der han finner Dexter og oppdager hans sanne identitet. Etter at Arthur og Dexter snakker sammen på stasjonen, følger Dexter Arthur til en bank der han stenger alle sine kontoer og tar ut alle sparepengene sine. På veien treffer Dexter en annen bil og ødelegger speilet (mens han snakker med Rita over telefonen som skal bestille en ferietur for de to og Harrison), som så gjør at eieren går til politiet. Når Arthur kommer ut av banken smyger Dexter seg opp på ham og slår ham ut, men før han kan gå videre må han gjøre opp med politiet, noe som ender opp med at Dexter i ren provokasjon angriper dem, noe som gjør at han settes i fengsel, der Rita senere plukker ham opp. Cody og Astor har dratt til Disneyland sammen med besteforeldrene sine (Pauls foreldre). Deborah finner ut alt om Dexter fortid og at isbilmorderen var Dexters bror (Brian Moser). Dexter går til Arthurs hus og mens han er der, stormer politiet huset fordi de vet at Arthur Mitchell er Trinity-morderen. Dexter gjemmer seg inne i garasjen og får det til å se ut som han ankom stedet tidlig, slik at politiet ikke spør hvorfor han er der. Dexter ser da at Arthurs Mustang er borte, så han drar til verkstedet der bilen er, og gjemmer seg i bagasjerommet. Da bilen bryter sammen senere samme kveld, hopper Dexter ut og angriper ham, og kveler ham til han er bevisstløs. Arthur våkner opp i et drapsrom innpakket i plast med Dexter ventende, som endelig skal få slutt på problemene en gang for alle. De har en samtale der Arthur sier det er et tegn fra Gud at Dexter skal drepe ham, og hinter også til at familielivet som Dexter kjenner til «allerede er over». Dexter dreper ham med baksiden av en hammer. Sesongen avslutter med at Dexter kommer hjem, og spiller av en talemelding fra mobilen om at Rita dro tilbake fra flyplassen etter å ha glemt identifikasjonskortet sitt hjemme. Da Dexter ringer henne opp igjen, ringer telefonen hennes fra vesken hennes som også ligger hjemme. Etter dette hører han barneskrik fra badet, der han finner Rita brutalt drept i badekaret, som Trinitys siste offer, og sin sønn, Harrison, i en blodpøl av Ritas blod på baderomsgulvet. Dexter bærer Harrison vekk, med tilbakeblikk fra hans egen barndom der Harry bærer han vekk fra den blodige lagringskonteineren der han ble «skapt»: "«Born in blood, both of us. Harry was right, I thought I could change what I am. Keep my family safe. But it dosen't matter what I do, what I choose. I'm what's wrong, this is fate...»" Sesong 5. Den femte sesongen av "Dexter" hadde premiere på den amerikanske tv-kanalen Showtime, søndag 26. september 2010. Episode 1 fortsetter der sesong 4 sluttet, der Dexter har kommet hjem til sin døde kone Rita. Episoder. Se Liste over Dexter-episoder Sugar Rush. "Sugar Rush" (utgitt i 2004) er Julie Burchills første roman om tenåringer. Hovedpersonen her er Kim Lewis som må bytte fra privatskole til offentligskole. Zoe, som blir kalt Saint blir sint, fordi Kim blir sammen med Maria Sweet. Boka ender med tragedie og lykke. Boken ble i 2005 en TV- Serie Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern. Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern deles ut av "Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern". Stiftelsen ble etablert i 2001. Prisen deles ut til personer, institusjoner eller organisasjoner som har utmerket seg gjennom sitt arbeid med å aktualisere retten til den frie ytring samt betingelsene for dette innen det psykisk helsevern som system og den praksis som finner sted der. Prisvinneren bør også ha pekt på forslag til endringer som kan ivareta en grunnleggende respekt for mennesket, dets integritet og rett til ytring, medbestemmelse og deltakelse i behandlingssamarbeidet. "Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern" er en uavhengig og frittstående organisasjon som arbeider på ideelt grunnlag. Stiftelsens virksomhet finansieres gjennom bidrag fra interesserte enkeltpersoner og organisasjoner, bl.a. fra Norsk Psykologforening og Stiftelsen Fritt Ord. Prismottagere. Første utdeling av prisen var i 2002. Focke-Achgelis Fa 223. Fa 223 ble det første helikopteret som krysset den engelske kanal da et tysk mannskap fløy det til England for evaluering i september 1945 Focke-Achgelis Fa 223 «Drache» var et tysk helikopter utviklet av Focke-Achgelis under andre verdenskrig. Helikopteret ble opprinnelig utviklet på oppdrag fra Lufthansa og fløy første gang som Fa 266 Hornisse i august 1940. Etter at militær interesse var vekket fikk helikopteret betegnelsen Fa 223 Drache og RLM bestilte 39 eksemplarer for evaluering. Bare 18 ble bygget før krigen tok slutt, og av disse var det bare et fåtall som kom i operativ tjeneste. Men helikopteret ble brukt av Luftwaffe som transporthelikopter mot slutten av krigen. To Fa 223 ble også bygget i Tsjekkoslovakia etter krigen og helikopteret ble videreutviklet i Frankrike under betegnelsen Sud Est SE 3000. Rolf Myhre. Rolf Myhre (født 31. oktober 1939) er en norsk politiker og medlem av Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiets styre. I sin politiske karriere representerte han Kristelig Folkeparti og var i tre perioder vært ordfører i Molde. Han har også mottatt Kongens fortjenstmedalje i sølv for å arbeidet på høyskolen i Molde i 15 år. Kalsiumkarbonat. Kalsiumkarbonat (CaCO3) kalles også mesa er et salt sammensatt av kalsiumionet og karbonationet. Det er et hvitt, fast stoff. Kalsiumkarbonat finnes naturlig i flere mineraler. Eggeskall inneholder 95% CaCO3. formula_1 Ca(HCO3)2 → CaO + 2CO2 + H2O Kalsiumkarbonat har e-nummer 170, og brukes som "surhetsregulerende middel". Lucius Postumius Megellus. Lucius Postumius Megellus var navnet på to romere av "gens" Postumius. Rapid City. Rapid City er en by i Pennington County i den amerikanske delstaten Sør-Dakota. Den ligger langt vest i staten, ca 60 km fra grensen til Wyoming. Byen har et flateinnhold på 115,7 km² og en befolkning på ca 61 000 innbyggere (2003). Mer enn 10% av befolkningen har indianske aner. Byen er hovedstad for Pennington County. Den er den nest største byen i Sør-Dakota etter Sioux Falls. Rapid City hadde stor nytte av at Ellsworth Air Force Base ble opprettet i 1940-årene. På den tiden hadde byen 14 000 innbyggere, men innbyggertallet doblet seg i perioden da basen ble opprettet. Under den kalde krigen ble det opprettet 120 siloer for rakettutskyting rundt Rapid City. Universitetet South Dakota School of Mines and Technology ligger i Rapid City. Mange nordmenn har høyere teknologiutdannelse på sivilingeniør- og masternivå fra skolen. Hannibal Gisco. Hannibal Gisco (c. 300-290 – 260 f.Kr.) var en karthagensk militærkommandant som ledet både landstyrkene og marinen, under den første punerkrig, mot romerne. Hans prestasjoner viste seg å være utilstrekkelige og hans nederlag i slag førte til at han ble henrettet. Hannibal Gisco må ikke bli blandet med Hannibal, sønn av Hamilcar Barca, den karthanske lederen i den andre punerkrig. Omstendighetene rundt Hannibal Giscos tidlige liv og karriere forblir ukjent. Ola Steinholt. Ola Markus Steinholt (født 4. oktober 1934 i Harstad, død 20. april 2009 i Tromsø) var en norsk teolog som i perioden 1990 til 2001 var luthersk biskop i Nord-Hålogaland bispedømme. Han var sønn av Ole Konrad Steinholt, den såkalte arbeiderpresten, som var en av Arbeiderpartiets tre første stortingsrepresentanter fra Troms. Steinholt kom fra Trondenes rett ved Harstad. Han hadde teologisk utdannelse fra det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, og ble cand.theol. i 1959. I 1961 ble han ordinert som prest i Trondenes kirke, hvor faren hadde vært prest i Steinholts barndom. I årene etter var han feltprest i Brigaden i Nord-Norge og i FN-styrkene i Gaza, og senere garnisonsprest for Nord-Norge. Han ble sokneprest i Vefsn i 1971 og domprost i Tromsø i 1984, før han ble biskop i Nord-Hålogaland i 1990. Steinholt var en av de første biskopene i Den norske kirke som tok til orde for at personer i homofile forhold skulle kunne inneha vigslede kirkelige stillinger, noe som kirkens besluttende organer hadde forbudt. Som en reaksjon på dette frasa flere prester i Nord-Hålogaland seg Steinholts tilsyn som biskop. Hans liberale standpunkter førte til at han ble omstridt i mange læstadianske menigheter på 1990-tallet. Ola Steinholt fortsatte å virke som prest etter at han gikk av som biskop. Han var gift og hadde tre barn. Annet. Steinholt har skrevet essaysamlingen "Sett nordfra" (Alta: Nordnorsk forlag 1982 ISBN 82-92183-05-1) Han ble i 2003 tildelt St. Olavs Orden. Gerhard Fieseler Werke. Gerhard Fieseler Werke GmbH var en tysk flyprodusent etablert i 1930. Foruten å produsere Bf 109 jagerfly for Messerschmitt utviklet Fieseler også sine egne produkter. Det mest kjente var det lette STOL-flyet Fieseler Fi 156 Storch. Blant andre produkter er Fieseler Fi 97 og torpedoflyet Fieseler Fi 167 som ble utviklet for bruk fra hangarskip. Fiesler utviklet også en rekke flyvende bomber deriblant Fiesler Fi-103, også kjent som V1. Jonere. Jonere er navnet på en av de fire gamle hovedstammer eller "phyla", som var forbundet med hverandre gjennom bruken av den joniske dialekten som tilhørte det greske språk. De tre andre var akaierne, dorerne og aeolerne. Jonerene bodde dels på halvøya Attika, i bystaten Athen, og dels bodde de på flere av øyene i det greske arkipel og langs Lilleasias vestkyst. De var kjent under fellesbetegnelsen grekere. Historie. Ifølge halvt historiske, greske legender, ble Jonia kolonisert i det 6. århundre f. Kr. av flyktninger fra det greske fastlandet som ble drevet ut av dorisk invasjon i heltetiden og etterlot Attika som den eneste europeiske utposten for det joniske folkeslag. Atenerne på på halvøya Attica var de eneste jonerne på det greske fastlandet. Den midtre delen av den gresk-talende vestkysten i Lilleasia ble kalt «jonisk» og innbyggerne overstrålte de øvrige lilleasiatiske grekere, de sydligere dorerne og de nordlige aeolerne, i den grad at de øvrige folk i Lilleasia brukte betegnelsen «joner» (assyrisk «yamanni») om alle grekere. Dette er fremdeles i en viss grad tilfelle. Hellas og greker er på armensk «Hunastan» og «huyn», på arabisk Yūnān og «yūnāniyy» og på hebraisk «Yāwān» og «yəwānī» (og i den bibelen kalt «javan»). Vitenskap. Byene Milet og Efesos ble i løpet av det 6. århundre f. Kr. sentrum for en revolusjon i holdningen til den tradisjonelle måten å betrakte naturen på. I stedet for å forklare naturfenomen ved å ty til tradisjonelle myter, ble det kulturelle klimaet slik at man begynte å lage hypoteser om naturen som var baserte på ideer fra både personlig erfaring og dypere refleksjon. Disse mennene – Thales og hans etterfølgere – ble kalt "fysiologi", «de som diskuterte naturen». De var skeptiske til religiøse forklaringer på naturfenomener. Isteden søkte de rent mekaniske og fysiske forklaringer. De er blitt tillagt en helt sentral betydning for utviklingen av den 'vitenskapelige innstillingen' i studiet av naturen. Etymologi. Etymologien til ordet joner er høyst usikker. Dets mykenske, greske rekonstruksjon er "Iawoner", et navn som synes å ha vært i alminnelig bruk, dvs. at Atenerne, Kianere, Kalkidere osv. var mer lokale navn som ble tatt i bruk av de opprinnelig "Iwaoner". De fleste avledninger har som utgangspunkt at de utviklet seg til gresk fra tidligere navn, enten indo-europeisk eller pelasgisk (før-gresk). Mytologi. Etter mytene nedstammet jonerne fra helten Jon, Xuthos sønn, sønn av Hellen (den mytiske stamfar til alle grekere, og hadde sønnene Aeolus og Dorus). Grekerne på de Egeiske øyene var imidlertid nesten utelukkende jonere – med unntak av aeolerne på øya Lesbos (Mitilini) og dorerne på Rodos og øyene imellom Det doriske hexapolis. De nordlige kystene i Egeerhavet, i Trakia, var også hjemsted for for greske kolonister av jonisk avstamming. Den franske byen Marseille ble grunnlagt av jonere fra Fokea i Jonia. Idus martiae. Vincenzo Camuccini, "Mort de César", 1798. "Idus martii" var den 15. dagen i mars ("martius") i følge den romerske kaldenderen. Denne datoen er spesielt kjent på grunn av at Julius Cæsar ble drept på "idus martiae" i år 44 f.Kr. På grunn av Shakespeares skuespill "Julius Cæsar" og dets replikk «"Beware the Ides of March"» ("vokt deg for idus martii"), har uttrykket blitt brukt som et varsel på katastrofe. Logroño. Logroños ligger i nordre Spania. Logroño er hovedstad i regionen La Rioja i nordre Spania. Innbyggertall: 142 143 (2004). Byen er sentrum for handel med Rioja vin. Den ligger ved elven Ebro, 376 meter over havet. I senmiddelalderen var Logroño et av den spanske inkvisisjonens sterkeste brohoder. I dag går pilegrimsveien Camino de Santiago gjennom byen, som er vennskapsby med Dunfermline, Skottland, UK. Fieseler Fi 167. Fieseler Fi 167 omkring 1938 Fieseler Fi 167 var et tysk torpedo- og rekognoseringsfly for bruk fra hangarskip utviklet av Fieseler. Fi 167 var ment for det tyske hangarskipet «Graf Zeppelin» (1938), og når konstruksjonen av denne ble stoppet i 1940 så man derfor ikke noen videre produksjon av flytypen nødvendig. I tillegg til to prototyper, ble bare tolv Fi 167 blitt produsert under betegnelsen Fi 167A-0. Tove Bull. Tove Bull (født 31. oktober 1945 i Alta), norsk språkforsker. Hun var rektor ved Universitetet i Tromsø mellom 1996 og 2001. Fra 1984 var hun førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap og siden 1990 har hun vært professor ved Det humanistiske fakultet, Institutt for nordisk språk og litteratur. Som forsker har Bull vært spesielt opptatt av leseopplæring og språkkontakt. Tove Bull var medlem av Norsk språkråd mellom 1980 og 1995. Hun var eksternt medlem av styret for Høgskolen i Finnmark 2003-07, og er medlem av styret for Samisk høgskole (Sámi allaskuvla) fra 2007. I 2006 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Audun Tron. Audun Tron (født 7. mars 1945 i Sør-Fron), er en norsk politiker. Han var fylkesordfører i Oppland for Arbeiderpartiet fra 2003 til 2011.. Han har tidligere vært statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet i Jens Stoltenbergs første regjering, under Sylvia Brustad. I 1987–99 var han ordfører i Lillehammer. Det doriske hexapolis. Medlemmene i hexapolis pleide holde en festival, med leker, på Det triopiske nes eller Dakta-halvøya nær Knidos, til ære for den triopiske Apollo. Belønningene var trefotede bronsekrakker (tripoder) som vinnerne måtte innvie i det greske templet til Apollo. Halikarnassos ble utestengt på grunn av at en av deltagerne derfra tok tripoden med til sitt eget hus før den var innviet til Apollo. Slik ble hexapolis til det doriske pentapolis. (Herodot i. 144.) Ladysmith (KwaZulu-Natal). Ladysmith er en by i Syd-Afrika i provinsen KwaZulu-Natal, geografisk ligger byen mellom Johannesburg og Durban. I 2001 hadde byen 225 452 innbyggere. Utenfor Syd-Afrika er byen mest kjent for beleiringen av britiske styrker der under Boerkrigen, fra 2. november 1899 til 28. februar 1900. Blant de britiske styrkene som kom Ladysmith til unnsetning deltok Winston Churchill. Arnoldus Schytte Blix. Arnoldus Schytte Blix (født 4. oktober 1946) er en norsk polarforsker. Han har vært professor i fysiologi ved Universitetet i Tromsø siden 1980. Han har også vært direktør ved Institutt for arktisk biologi siden 1979. Han ble dr.philos. i 1975. Blix har ledet eller vært med på mer enn 30 polarekspedisjoner til Alaska, Canada, Grønland, Svalbard og Antarktis. Han er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. I 2006 ble han utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Resident Evil 2. "Resident Evil 2" (kjent som "Biohazard 2" i Japan) er et tredjepersons survival horror-spill laget og utgitt av Capcom. Spillet ble først gitt ut til PlayStation i 1998, og er det andre spillet i deres "Resident Evil"-serie. Resident Evil 2 ble senere overført til PC, Nintendo 64 og Nintendo GameCube. Historie. Historien begynner 29. september 1998, to måneder og en dag etter det første spillet. Menneskene i Racoon City har nå blitt til zombier ved hjelp av T-viruset som har blitt spredt via rottene i kloakken. To folk dukker opp i Racoon city den ene en uerfaren politimann på sin første dag, den andre en college student som leter etter hennes forsvunne bror, Chris Redfield, en av hovedpersonene fra Resident Evil. Leon og Claire finner ut at de må sloss mot horder av zombier for å overleve og finne en vei ut av byen. Men det er noe farligere enn zombier der ute. Abdoulaye Wade. Abdoulaye Wade (født 29. mai 1926) er en senegalesisk politiker. Han var president i Senegal fra 1. april 2000 til 2. april 2012. Han leder det liberale partiet Parti Démocratique Sénégalais (Det senegalesiske demokratiske partiet) som er medlem av Den liberale internasjonale. Han var i flere tiår opposisjonsleder og har både vært fengslet og i eksil. Wade stilte for første gang som presidentkandidat i februar 1978 mot president Léopold Sédar Senghor, og fikk 17,4 % av stemmene. Han stilte igjen i 1983, 1988 og 1993, og kom hver gang på andre plass, bak president Abdou Diouf. I februar 2000 kom han igjen på andre plass i første runde av presidentvalget, men siden ingen kandidater fekk rent flertal ble det holdt en andre valgomgang den 19. mars. Da vant Wade med 58,5 % av stemmene. Han ble president den 1. april 2000. Det første året som president måtte Wade samarbeide med et sosialistisk flertall i nasjonalforsamlinga. I 2001 fikk partiet hans flertall i parlamentsvalget. Etter ei ny grunnlov som ble vedtatt i 2001 ble presidentperioden redusert fra syv til fem år, fra og med neste presidentperiode. I desember 2004 vart det skrive under en fredsavtale som skulle gjøre slutt på tyve år med krig i Casamance-regionen sør i Senegal. Wade kom under kritikk fra menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International for trakassering og trusler mot journalister og opposisjonelle. Wade ble gjenvalgt i 2007. Da fikk han 55,9 % av stemmene allerede i første valgomgang. I presidentvalget i 2012 stilte Wade til valg for en tredje periode. Grunnloven av 2001 setter en begrensning på to presidentperioder, men ettersom Wade ble valgt før grunnloven trådte i kraft, fikk han lov til å stille til valg for sin tredje periode. Wade vant første valgomgang med 34,8 % mot Macky Salls 26,6 %. I andre valgomgang ble Sall valgt til president med 65,8 % av stemmene. Dōgen. Dōgen Zenji (道元禅師; også kjent som Dōgen Kigen 道元希玄, eller Eihei Dōgen 永平道元) (født 19. januar 1200, død 22. september 1253) var en japansk læremester innen zenbuddhisme. Han var også grunnleggeren av Sōtōskolen. Hans tekst «Den sanne dharmas øyne» er utgitt på norsk i antologien "Zen", 2007. Sōtō. Sōtō-shū (japansk: 曹洞宗, kinesisk: "Cáodòngzōng") er en av de to hovedretningene innen japansk zenbuddhisme (den andre er Rinzai). Sōtō ble først bragt til Japan av DōgenZenji (1200–1253), og er i dag også utbredt i blant annet Nord-Amerika. Soto Shu eller Soto Zen som det ofte kalles utenfor Japan har to hovedklostre. Disse danner legeme og sjel i denne Ordenen som med 800 års tradisjon forvalter 33 klostre og 15 000 templer. Sotozen Ordenen har ca 35 000 ordinerte munker og nonner. I dag er det ikke uvanlig å finne utlendinger som studerer ved våre klostre. Etter grunnutdanningen velger noen fordypning og spesialisering og tar hovedfag i praktiske eller teoretiske fag. Andre velger profesjonseksamen og prestevigsles i Japan. Navnet SOTO stammer fra den Kinesiske zen-mester Tozan Ryokai og hans fremste elev Sozan Honjaku. Opprinnelig var navnet TOSO men ble siden forandret til SOTO. Shu betyr sannhet eller opprinnelig / opprinnelse. Zen kan oversettes med bevissthet eller åndsnærværelse. Mahayana-tradisjonen tillater blant annet giftermål og spising av kjøtt og fisk.. Norge. I 2011 hadde VG en artikkel om en munk som praktiserer Sōtō (eller «Sotozen» som avisen kalte det) ved et budhistisk tempel i Kristiansand. Pansertog. Polsk pansertog med kanoner, fra andre verdenskrig Tysk pansertog på Krim-halvøyen i 1942 Pansertog er pansrede togsett som brukes i krigføring. Pansertog er vanligvis utstyrt med både maskingevær og kanoner. Pansertog var i bruk fra slutten av 1800-tallet og frem til andre verdenskrig. Etter 1945 ble improviserte pansertog tatt i bruk til sikkerhetsoppdrag langs de sårbare jernbanelinjer mot irregulære motstanderne, de fleste var lokalt produserte. De hadde vist seg effektiv som et defensiv våpen for beskyttelse av jernbaneinfrastrukturen mot sabotasje og fiendtlige bevegelse, men var ikke lenge velegnet for å delta i en konvensjonell krig. Et billig alternativ var å omstille panservogn til å kjøre som et jernbanekjøretøy på skinnene. Rådet for psykisk helse. Rådet for psykisk helse er en norsk humanitær organisasjon som arbeider for å fremme forskning og opplysning om psykisk helse. Organisasjonen arbeider for å skape et best mulig liv for barn og voksne med psykiske lidelser. Rådet ble etablert i 1985. Generalsekretær fra 2012 er Tove Gundersen. Rådet for psykisk helse har 27 medlemsorganisasjoner. Organisasjonen har fått midler fra NRKs innsamlingsaksjoner i 1992 og 2004. Rådet for psykisk helse gir ut bladet Psykisk helse. Psykisk helse (blad). Psykisk helse er et blad (tidsskrift) som blir utgitt av Rådet for psykisk helse. Bladet kommer ut fem ganger i året, og har et opplag på 11 000. Redaktør for bladet er Cathrine Th. Paulsen. Dissident. Dissident er en betegnelse på en person som har en annen oppfatning og/eller motarbeider den etablerte, politikk eller struktur i et samfunn eller en stat. Dissidenten blir i landet isteden for å forlate landet i eksil. Jwala Singh. Jwala Singh (Jwala skal bety "flamme") er partinavnet til "Nagendra Paswan" (født 1962 (?)), leder av separatistorganisasjonen Janatantrik Terai Mukti Morcha – Singh (også omtalt som JTMM – J) i Tarai. Singh skal være av dalit-bakgrunn. Han var opprinnelig journalist. Ei tid dreiv han sin egen avis. Han var visepresidenter i Siraha distrikts avdeling av Nepals Jounralistforbund i 6 år. Han blei arrestert av politiet hjemme hos seg sjøl 15.januar 2000, på et tidspunkt da han var nestleder. Han blei medlem av NKP(Maobadi) og journalist i "Siraha-distriktet" i partiets ukeavis "Janadesh". I 2004 brøyt han med partiet og gikk med i JTMM, som nettopp var stifta av en annen utrbryter fra NKP (M): Jay Krishna Goit. Våren 2006 skal det ha oppstått motsetninger mellom JTMMs leder Goit og organisasjonens «østlige kommandant», "Jwala Singh". I august holdt Singh en kongress som valgte ham til leder. Hans fløy blei kjent som JTMM (Singh) eller JTMM – J. Fløya som fulgte Goit blei omtalt som JTMM (Goit). Splittelsen blei ikke kjent for omverdenen før på slutten av året, da Singh sa offentlig at Goit hadde ingen posisjon i organisasjonen mer. Han sa også at han fortsatt rekna Goiit som sin «ideologiske leder». De to organisasjonene sendte ut konkurrerende appeller til masseaksjoner, ofte med brodd mot "pahade" eller innvandrere til Tarai fra de høyereliggende områdene i Nepal. I massebevegelsen i de østlige distriktene i Tarai fra 19. januar 2007 oppfordra begge fløyer av JTMM sine aktivister til å delta i massedemonstrasjonene til MJF. Det blei kjent at JTMM – Singh i flere tilfeller hadde brukt dette som utgangspunkt bl.a. for å skyte og drepe politimenn og angripe politiposter. Våren 2007 var JTMM-Singh inne i en væpna feide med JTMM-Goit, der ledere og tilhengere på begge sider blei drept. Eksterne lenker. Singh, Jwala Hawker Dankok. Hawker L.B.II Dankok var et danskprodusert jagerfly basert på den britiske Hawker Woodcock II. De tre første flyene ble levert fra England, men de resterende tolv ble produsert ved det danske orlogsverftet. Dankok skilte seg fra Woodcock II blant annet ved at vingespennet for den laveste vingen ble redusert, flykroppen ble forlenget og flyet ble utstyrt med en Armstrong Siddeley Jaguar IV 14-sylindret stjernemotor på 385 hk. Bestykningen ble også byttet ut med to 7,7 mm Madsen mitraljøser. Dankok var operativ i den danske marine fra 1927 til 1937. Den doriske halvøy. Datça eller Reşadiye-halvøya, tidligere kalt den doriske halvøy eller Knidos-halvøya ("Khersonisos Knidia"), er en 80 km lang, smal halvøyu i Muğla-provinsen, i det sydvestlige Tyrkia, som skiller Gökova-gulfen (nord for) fra Hisarönü-gulfen. Nordkysten er flat, med lange strender hvor meltem-vindene blåser om sommeren. Sydkysten er preget av kraftig forrevne klipper og innskåret av utallige bukter. På grunn av topografien med mange bukter og havner, er regionen hyppig besøkt av lystbåter, og er vanligvis fast post på programmet for båtturer som arrangeres fra Bodrum eller Marmaris. Vestspissen av halvøya ble i antikken kalt for Det triopiske nes (eller Triopium) (etter Triopas, den legendeomspundne grunnleggeren av Knidos). Det ytterste punktet er Deveboynu Burnu (tidligere Kapp Crio eller Kriyo). Den moderne byen Datça ligger halvveis ut mot neset. Den gamle byen Knidos lå opprinnelig nær Datça og ble flyttet til vestspissen omkring 356 f. Kr. Jørgen Olsson. Jørgen Olsson er en norsk skuespiller. Han har en treårig utdanning som musikalartist ved Ballettakademien i Göteborg. Han har erfaring både som korsanger, solist, danser og skuespiller: Han har spilt i en rekke forestillinger, bl. a. i A Chorus Line og Sound of Music på Göteborgsoperan, og som "Bobby C", en av hovedrollene, i Saturday Night Fever på Oscarsteatern i Stockholm. I Norge har han medvirket i musikalene Billy og Evita på Chateau Neuf i Oslo, og med i musikalen Les Misérables som ungkaren Marius, spilt på Lillestrøm Kultursenter. Eksterne lenker og referanser. Olsson, Jørgen Olsson, Jørgen Olsson, Jørgen Narkomani. a>. Narkomani (fra gresk νάϱκωσις ("narkos"), forlammelse og μανία ("mani"), raseri, vanvidd) er medisinsk og sosiologisk betegnelse for sykelig trang til å bruke et eller flere narkotiske stoffer. Begrepet «narkotika» benyttes i denne sammenheng feilaktig om alle stoffer som er oppført på FNs eller det norske helsevesenets narkotikalister, da stoffer som virker narkotisk (dempende, søvndyssende) er en liten del av listen. Foruten de egentlige narkotika som opioider, barbiturater m. fl. omfatter kategorien derfor også stimulanter, hallusinogener og andre psykoaktive substanser som ikke kan betegnes som narkotiske stoffer. I populær språkbruk brukes "narkomani" ofte om en enhver anvendelse av andre rusgivende stoffer enn alkohol. I medisinsk forstand brukes begrepet om sykelig trang til inntak av rusmidler. Skadelig bruk eller avhengighet av rusmidler defineres i offisielle diagnosesystemer som ICD-10 som en psykisk lidelse. De fleste mennesker som er rusavhengige eller narkomane, sliter samtidig med andre psykiske lidelser som angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser, bipolar lidelse, ADHD eller PTSD. Det finnes ingen objektive kriterier som skiller narkomani fra alkoholisme. Den tidligere oppfatningen at narkomani omfatter uimotståelig fysisk avhengighet er nå forlatt. Man regner med ulike former for tilvenning, hvorav bare noen omfatter direkte fysiske symptomer. Spesielt etter langvarig bruk av opioider som heroin, kan opphør i bruken gi sterke fysiske symptomer som oppkast og kramper, og i ekstreme tilfeller medføre dødsfall. Opphør i bruken av cannabisstoffer som hasj og marihuana vil derimot, selv etter langvarig bruk, sjelden gi sterkere symptomer enn søvnproblemer og svettetokter. En medisinsk sammenligning av avhengighetpotensiale og muligheten for fysiske skadevirkninger ved bruk av ulike rusmidler er vist i illustrasjonen til høyre. Bruken av ordet narkoman er som oftest feilaktig da de fleste rusmisbrukere ikke benytter narkotiske stoffer, mengden substanser oppførst på narkotikalisten er et forsøk på å drive flere ulovlige substanser under den stigmatiserte merkelappen narkoman. Bruk, omsetning eller oppbevaring av en lang rekke rusmidler er i de fleste land forbudt, og den som bruker slike stoffer, risikerer å bli straffeforfulgt av myndighetene. Dersom brukeren må skaffe seg stoffene på svartebørsen, kan dessuten de økonomiske konsekvensene ved regelmessig bruk bli betydelige. Erich Abraham Collin. Erich Abraham Collin (født 26. august 1899 i Berlin, død 28. april 1961 i Los Angeles) var en tysk sanger, musiker, lærer mm., framfor alt kjent som 2. tenor i den berømte tyske vokalsekstetten Comedian Harmonists. Collin kom fra en jødisk familie, men ble døpt kristen. Hans far var barnelege og hadde nær kontakt med Albert Einstein. Foreldrene skilte seg i 1902. Erich Collins sangtalent ble tidlig oppdaget. En rik velgjører støttet ham med sangundervisning. Etter farens død i 1923 begynte han å studere musikk. Under studiet ble han kjent med Erwin Bootz som introduserte ham for Comedian Harmonists i 1929. Der overtok han stemmen som 2. tenor. I årene 1929 til 1935 hadde Erich Abraham Collin stor kunstnerisk og økonomisk suksess med Comedian Harmonists (se egen artikkel). Etter at Comedian Harmonists ble oppløst som følge av det nazistiske styrets forbud mot å la jøder opptre i Tyskland, dro Collin først til Paris der han registrerte foretaket Comedian Harmonists på nytt. Han dro deretter til Wien og dannet et eksilensemble sammen med de andre jødiske eksilantene Harry Frommermann og Roman Cycowski, etter hvert under navnet Comedy Harmonists. I 1938 var Comedy Harmonists i ferd med å bli oppløst, og Collin slo seg ned i USA. Han forsøkte seg først som vinhandler i Los Angeles, men firmaet gikk konkurs i 1942. Gjennom farens tidligere, nære forbindelser med Albert Einstein fikk han stilling som lektor ved et universitet i New York der han underviste i tidlig tysk musikk. I 1947 ble han gjenforent med sin kone og datter som han tidligere hadde måttet skille lag med på grunn av krigen. Sammen med Harry Frommermann forsøkte han å starte et nytt sangensemble, men forsøket mislyktes på grunn av mangel på disiplin hos de nye medlemmene. Fra 1956 drev han et lite verksted og ble selvstendig næringsdrivende. Han døde i 1961 under en blindtarmoperasjon. Collin, Erich Abraham WinMX. WinMX er et fildelingsprogram laget av Frontcode. Den første versjonen ble sluppet i 2001. Til å begynne med var WinMX bare en av mange OpenNap klienter, nå baserer WinMX seg på sitt eget desentraliserte nettverk kalt «WinMX Peer Network», ofte forkortet til «WPN». WinMX er veldig enkelt og brukervennlig, og egner seg bra til å laste ned populær musikk og småfiler, men er ikke like bra for nedlastning av store filer som f.eks. filmer eller spill nå som nyere nettverk som Direct Connect og BitTorrent har tatt mye over. Generelt. Nettverket er bygget opp på primære og sekundære brukere. Primære brukere holder nettverket sammen, og tar seg av søking, og returnering av søkeresultater seg imellom, og fungerer på samme måte som super-nodes/ultrapeers på gnutella. Man må ha åpne porter i ruter og brannmur, og bredbånd for å være primær bruker. Sekundære brukere kobler seg til primære brukere, og henger passivt på de primære brukerne. Sekundæren sender søkeetterspørsler til den primære brukeren, og den primære brukeren tar seg av søkingen på nettverket. Den primære brukeren returnerer så søkeresultatene til den sekundære brukeren. Brukere med liten båndbredde eller med brannmur/ruter som ikke er konfigurert må være sekundær bruker. Mellomlagringstjener. Man må koble til en mellomlagringstjener man kjenner til, som man så forsøker å koble til. Dette er den eneste sentrale tjeneren på nettverket, og etter man er koblet til, er all trafikk desentralisert. Siden det idag er flere organisasjoner og til og med privatpersoner over hele verden som driver mellomlagringstjenere, kan man si at nettverket er fullstendig desentralisert. Kryptering. WinMX bruker en kryptering som har gjort det vanskelig for programmerere å lage tilleggsprogrammer til WinMX, men som til gjengjeld har holdt plate- og filmindustrien borte fra nettverket lenge, og gjort at de ikke kunne overvåke eller forstyrre nettverket. Deler av krypteringen har blitt knekt, noe som gjør at man nå kan lage enkle klienter som chatteklienter til WinMX, men det gjør også at plate- og filmindustrien får større muligheter til å forstyrre og overvåke enkelte deler av nettverket. Falske filnavn. Plate- og filmindustrien har over lengre tid spredd falske filnavn på nettverket. Når man søker, ser de falske filene ut som vanlige filer, men de kan ikke lastes ned. Dette blir gjort for å prøve å begrense ulovlig nedlastning av opphavsbeskyttede filer. En av fiksene til nettverket kan filtrere vekk disse falske filene ved å bruke en IP-blokkeringsliste. Organisasjonen WinMxWorld oppdaterer listen fortløpende etterhvert som plate- og filmindustrien begynner å spre falske filnavn fra nye IP-adresser. I motsetning til andre fildelingsnettverk har ikke WinMX problemer med filer som bare inneholder ulyd ("whitenoise"). Hvordan nettverket ble lagt ned. Den 13. September 2005 sendte den amerikanske musikkindustrien RIAA (Recording Industry Association of America) ut en trussel til Frontcode, som resulterte i at Frontcode stengte ned mellomlagringstjenerene sine og websiden winmx.com for godt. Den 25. September, 12 dager senere, ble WinMX-nettverket erklært dødt. En person som var aktivt medlem av organisasjonen med kallenavn «King Macro», oftest bare kalt «KM» vurderte om det var mulig å gjenopplive nettverket. Valget sto den gangen mellom å destruere WinMxWorld eller å lage en fiks til WinMX. King Macro bestemte seg for å gjøre et forsøk på å lage en fiks og en ny mellomlagringstjener, og opprettet en ny organisasjon kalt. Problemet den gangen var at man ikke visste så mye om den primære protokollen i WinMX, og man var derfor ikke sikker på hvordan man skulle la mellomlagringstjeneren formatere og sende ut klientlisten til primære brukere. Utviklingen av mellomlagringstjener. Et par dager etter at WinMX-nettverket ble tatt ned, var det en japansk programmerer kalt "Drac" som kom med et verktøy han hadde laget før nettverket ble stengt ned. Programmet kunne simulere en mellomlagringstjener og ble brukt til testing blant japanske programmerere. Programmet hadde i seg selv ingen måte finne IP-adresser til andre noder på nettverket, og man måtte angi disse IPene manuelt for å få det til å sende ut en skikkelig klientliste til WinMX. Programmet viste seg å være gull verdt for WinMX-nettverket, fordi programmerere nå kunne se hvordan klientlisten skulle formateres og sendes til WinMX. King Macro utviklet raskt en mellomlagringstjener som kunne håndtere både primære og sekundære brukere, og fikk disse tilkoblet nettverket igjen. En annen programmerer med kallenavn Ranma programmerte senere en annen peer-cache som ble satt i drift. Nettverket ble da for første gang fullstendig desentralisert siden det var flere personer som drev mellomlagringstjenere uavhengige av hverandre. For å styrke nettverket enda mer, slapp King Macro en cache-programvare for Windows som hvem som helst kunne laste ned og sette i drift. Utvikling av fiks til WinMX for å få de nye mellomlagringstjenerene i drift. De første par dagene etter at nettverket ble tatt ned, ble hosts-filen i windows midlertidig utnyttet til å få WinMX til å ta i bruk de nye mellomlagringstjenerene ved å legge inn vertsnavnene til de gamle frontcode-tjenerene. På denne måten kunne brukere begynne å danne et nytt nettverk. Imellomtiden utviklet King Macro en permanent løsning til WinMX. Fiksen var en DLL-fil man plasserte i WinMX-mappen. DLL-filen fungerte slik at den satt imellom WinMX og nettverksforbindelsen, og gjorde at når WinMX prøvde å koble til de gamle peercache-tjenerene, tvang DLL-filen WinMX til å koble til de nye mellomlagringstjenerene istedenfor. Ettersom at alle brukerne av WinMX måtte legge inn den nye fiksen, ble det bestemt at det skulle legges til ekstra sikkerhetsfunksjoner for å styrke nettverket mot hull i den originale WinMX-protokollen. Plate- og filmbransjen hadde over lengre tid før nettverket ble stengt ned spredd falske filer på nettverket som ikke var mulig å laste ned, men som viste seg i søkeresultatene når man søkte etter musikk eller film for å gjøre det vanskeligere å finne de ekte filene. Den viktigste nye fordelen med fiksen, var at den nå kunne filtrere ut de falske filene for godt, og satt plate- og filmbransjen tilbake i tid i deres kamp mot fildeling. Resultatet etter gjenopplivingen. Etter at WinMX var på bena igjen med skikkelig fiks og stabile tjenere, ble det beregnet at omtrent 40% av brukerne vendte tilbake til WinMX. Nettverket hadde likevel nok brukere til at det var fullt brukbart og effektivt, og nettverket får flere brukere hver eneste dag. Selv om tapet av 60% av brukerne for enkelte kan høres mye ut, er det ikke aller verst med tanke på at nettverket ble plutselig ble stengt ned over natten uten forvarsel. Lukket kildekode. På grunn av at kildekoden til WinMX aldri ble sluppet av Frontcode, er det ikke blitt laget en alternativ klient med full støtte for WinMX-nettverket WinMX Peer Network (WPN). Det er også enkelte små mangler og feil i WinMX som ikke kan bli rettet, og enkelte egenskaper og endringer i protokollen som ikke kan bli gjort. Blant annet støtter ikke WinMX eller protokollen overføring av større filer enn 4,294,967,296 byte (4GB). Det er mulig å overføre filer større enn dette, men om filoverføringen blir avbrutt etter denne grensen er nådd, er det ikke mulig å fortsette filen på grunn av at protokollen vil anse filen som ferdig nedlastet. Dette er den største ulempen WinMX har, men programmerere er fortsatt aktive. Det diskuteres mye om det skal lage en ny klient til nettverket, og denne klienten vil isåfall kunne utvikles til å støtte ting den nåværende klienten ikke støtter. William Dod. William Dod (født 18. juli 1867 i Bebington, Cheshire, død 8. oktober 1954 i London) var en britisk sportsutøver som konkurrerte i bueskyting. Dod ble olympisk mester i bueskyting 1908 i London da han på sin 41-årsdag vant double York turneringen. Han var storebror til Lottie Dod som var en fremgangsrik idrettskvinne innen flere sporter. Gunnar Sama. Gunnar Sama (født 27. april 1949 på Bryne) er en norsk pianist. Han fikk sin utdannelse ved Stavanger Musikkonservatorium (med Edvin Eikenes), Barratt Due musikkinstitutt (med Liv Glaser), Norges Musikkhøgskole (med professor Robert Riefling), The Royal Northern College of Music, Manchester, (med professor Ryszard Bakst) og med professor Jiri Hlinka. Sama holdt sin debutkonsert i Universitetets Aula i Oslo i 1975. Han har vunnet annenpris i den internasjonale pianistkonkurransen Premio Jaén i Spania. I tillegg til det tradisjonelle repertoaret har Sama beskjeftiget seg mye med sjeldnere spilte komponister som Alkan, Ferruccio Busoni, Nikolaj Medtner og Shedrin. Diskografi. Han har utgitt CD-en «Piano works by Medtner» på plateselskapet Lindberg Lyd. CD-en har tre førstegangsinnspillinger. Sama har uroppført flere verker av norske samtidskomponister. Bispevegen. Bispevegen er den gamle veien mellom Tveitebø i Valle og Kleivgrend i Fyresdal. Veien går gjennom heiedalføret Finndalen. Da Telemark ble lagt til Stavanger bispedømme måtte biskopene finne korteste rute gjennom bispedømmet. Det ble Bispevegen. Den siste biskopen som reiste på visitas over fjellet langs Bispevegen var Jacob von der Lippe i 1844. Med bedre utbygde kommunikasjonslinjer nord-sør gjennom Setesdal og Fyresdal fra 1840-tallet ble det ikke lengre nødvendig med heieveien. Hvert år arrangeres turmarsjen Bispevegmarsjen av Valle IL og Fyresdal IL over fjellet. Sybil Newall. Sybil Fenton «Queenie» Newall (født 17. oktober 1854 i Littleborough, Lancashire, død 24. juni 1929) var en britisk sportsutøver som konkurrerte i bueskyting. Newall ble olympisk mester i 1908 i London da hun vant bueskyteturneringen for damer. Hun fikk 688 poeng, 46 poeng bedre en Lottie Dod som ble nummer to. Newall er dermed den eldste kvinnen som har vunnet olympisk gull med sine 53 år og sju måneder. I skolans våld. I skolans våld er en TV-dokumentar av Evin Rubar, sendt i SVT. Dokumentaren handler om muslimske friskoler i Sverige. Evin Rubar har fått Stiftelsen Staten och Rättens journalistpris (2003) for dokumentarprogrammet I programmet fortelles det om Hanna som var livredd for sin pappa og søkte tilflukt på skolen. Men skolen tok pappas parti, og hun fikk ikke hjelp. Det er et problem med friskoler at foreldrene truer med å ta barnet ut av skolen og flyttet det til en annen skole. Da forsvinner pengene for barnet, noe som skolens budsjett ikke tåler. Derfor gjør skolen som foreldrene sier, også når det går ut over barnet. Hannas far fikk vite at hun hadde gått til noen utenfor familien med problemet sitt, noe som forverret situasjonen hennes. Hun måtte tåle mer mishandling selv om hun ba ham om tilgivelse. I programmet møter man også rektorer som ikke lar seg kue av foreldre i slike situasjoner. X-Bow. X-bow er en baugtype utviklet av Ulstein Design & Solutions et selskap under Ulstein Group, der baugen er vendt innover, mot akteren, slik at en båt med X-bow vil være lengst ved vannlinjen. I prinsippet vil en slik baug ha større oppdrift foran enn konvensjonelle skrog (skip). Skroget håndterer hard sjø bedre enn vanlige skrog ved at den ekstra oppdriften denne formen gir vil gjøre slik at baugen flyter over møtende bølger, som de konvensjonelle skrog måtte bryte igjennom. Dette gir mindre akselerasjon i baugen og dermed en mer behagelig reise for mannskapet samt at mindre motstand vil gi et redusert drivstoff-forbruk. Konseptet er utviklet av Øyvind Gjerde Kamsvåg, som gikk ut fra Marin teknikk, NTNU i 1996 og baugen ble anerkjent som «Årets Ingeniørbragd» i 2005. X-BOW ble første gang tatt i bruk på et skip i mai 2006, ved byggingen av AHTS-skipet (Ulstein AX104) med navn MS «Bourbon Orca», som idag opererer for Norsk Hydro/Statoil fra Mongstad. De første flaggskipene ble bygget ved eget verft, men totalt har Ulstein Group solgt cirka 50 design med X-bow, og 36 x-bow-skip er til nå i drift. Designet er solgt til flere ulike rederier og for bygging ved verft i Kina, Spania, Dubai og Brasil i tillegg til Ulstein Verft i Norge. Ulstein Verft har til nå bygd MS «Bourbon Orca», PSV-skipene MS «Bourbon Mistral» og MS «Bourbon Monsoon» av typen Ulstein PX105, fire konstruksjonsskip av typen SX121 til Eidesvik Offshore, Island Offshore, og Marine Subsea (sistnevnte rederi ble nedlagt og de to skipene ble senere solgt til DOF og Island Offshore), to seismikkskip av typen SX120 Eidesvik Offshore i fellesskap med CGGVeritas, to PSV-fartøyer av typen PX105 til Remøy Shipping, to seismikkskip av typen SX134 til Polarcus, og to PSV-er av typen PX121 til Blue Ship Invest, samt flere av denne typen i ordre. I tillegg kommer et offshore konstruksjonsskip av typen SX148 for Eidesvik/Subsea 7 og et subseaskip av typen SX121 for GC Rieber Shipping. Designene av X-BOW-fartøyer omfatter i hovedsak offshore/oljesektoren (konstruksjon, seismikk, PSV, ankerhåndtering), men det er også designet x-bow-fartøyer innen områdene tungløft/drill (heavy offshore). Flere av X-BOW-skipene har blitt nominert eller blitt utnevnt til Ship of the Year. Polikarpov R-5. Polikarpov R-5 er et sovjetisk rekognoserings-, bombe- og multirollefly fra mellomkrigstiden, men var i bruk til under den andre verdenskrig. Prototypen fløy første gang i 1928 og produksjonen av over 6000 eksemplarer ble påbegynt i 1930. R-5 ble brukt både i kampene mot Japan i 1938-39 og i den spanske borgerkrig, samt i den finske vinterkrigen 1939-40, og var operativ helt frem til 1944 som kommunikasjons-, transport- og ambulansefly. Utvikling og varianter. De første R-5 ble utstyrt med en M-17B V-motor på 500 hk og ble brukt som rekognoseringsfly og lette bombefly. I 1932 ble en versjon utstyrt som angrepsfly introdusert under betegnelsen R-5Sj (Sj:Sjturmovik), denne hadde en bestykning på fire 7,62 mm PV-1 mitraljøser i vingene og kunne ta opptil 500 kg bomber. En versjon av R-5Sj med åtte 7,62 mm SjKAS mitraljøser i vingene ble introdusert i noen få eksemplarer i 1934 som R-5LSj. I 1935 ble R-5SSS introdusert med forbedret aerodynamikk, den kraftigere motoren MF-17F på 730 hk og to synkroniserte mitraljøser i tillegg til fire i vingene. 620 R-5SSS ble produsert fram til 1937. To andre modeller utstyrt med MF-17F motor ble introdusert i 1933 for rekognosering og i 1935 i form av et torpedofly produsert for den sovjetiske marine. Et maritimt rekognoseringsfly ble også utviklet utstyrt med flottører, større haleflater og M-17B motor. R-5 ble også brukt som treningsfly og ambulansefly. Flere R-5 ble også brukt av Aeroflot, mange utstyrt med en passasjerkabin i en utvidet akterkropp. Danmarkstredet. Kart som viser Danmarksstredets plassering. Danmarksstredet (Dansk: "Danmarksstrædet", Islandsk: "Grænlandssund") er et strede mellom Grønland i nordvest og Island i sørøst. I nordøst ligger den norske øya Jan Mayen. Danmarksstredet er 480 km lang og 290 km bred på det smaleste. Nord for stredet ligger Nordishavet og i sør Atlanterhavet. Under andre verdenskrig og Operasjon Rheinübung senket det tyske slagskipet «Bismarck» den britiske slagkrysseren HMS «Hood» 24. mai 1941. I tillegg fikk det britiske slagskipet HMS «Prince of Wales» store skader. Caffè macchiato. Caffè macchiato eller også espresso macchiato er en kaffe (espresso) med litt melk i. Ordet "macchiato" på italiensk betyr "markert " – i betydningen "med et merke"; i dette tilfellet betyr caffè macchiato en espresso med en hvit melkeflekk. Grunnen til å «merke» en espresso med en melkeflekk er for å vise at det "er" litt melk i kaffen – under den gyldne overflaten (i «crèmaen», som en riktig laget espresso skal ha). En macchiato skiller seg slik fra en vanlig espresso ved at den er markert (kunden ønsker kun bittelitt melk i sin espresso). Latte macchiato. En latte macchiato er det motsatte av en caffè macchiato: Det er "markert melk". Her helles bittelitt espresso (1/2 «shot» eller mindre) i en kopp eller et glass med steamet melk, slik at espressoen lager et lite, kaffebrunt merke i melkens hvite melkeskum (kunden ønsker en caffèlatte med veldig lite espresso i). Misvisende. Begrepet macchiato brukes misvisende der hvor selve macchiatoen ender opp med å bli et tykkere skumlag, som i Starbucks versjon av kaffedrikken. Macchiato brukes nå også som navn på iskrem etc. Kassebro. En kassebro er en bro hvor hovedbjelkene er formet som en hul kasse innvendig. Kassen består da enten av plasstøpt betong, betongelementer, sammensveiset stål eller en kombinasjon av stål og betong. Noen kassebroer blir bygget opp ved at en heisekran løfter ferdige seksjoner på plass. Formen har typisk et rektangulært eller trapesformet tverrsnitt. Ofte er disse kassene formet slik at det er mulig å inspisere dem innvendig. Fordelen med en slik form er at den er mindre utsatt for torsjon dersom brodekket bøyer seg i plan. Det er også nødvendig med ekstra stiver/tverrskott over hver pilar for å ta opp de ekstra trykkreftene her. Etterat det skjedde flere katastrofer med slike broer, West Gate Bridge i Australia i 1970 samt Cleddau Bridge i 1971, startet en med ny forskning på denne brotypen. Kassebroen kan være bygd som en bjelkebro, hvor overbygningen hviler på pilarene. Også for buebroer, skråstagbroer, hengebroer og «fritt frambygg»-broer kan brobanen være utformet som en slik kasse. Svinesundsbroen er et eksempel på en buebro hvor brobanen er utformet som en hul stålkasse innvendig. Polikarpov. Polikarpov var et sovjetisk byrå som fikk navnet sitt etter flykonstruktøren og lederen av byrået Nikolaj Nikolajevits Polikarpov. Byrået utviklet en rekke flytyper i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrig. Blant de mest kjente er jagerflyet I-16 og U-2 som er en av de mest produserte flytyper i verden. Mohamed Ahssain. Mohamed Ahssain (født 20. november 1975 i Marokko, død 28. februar 2007 i Oslo) var en tidligere norsk ungdomssekretær i LO (i Oslo og Akershus) og nattklubbeier. Han ble i 2001 tildelt «Ildsjelprisen» for sitt engasjement for vanskeligstilt ungdom i Oslo. Prisen ble delt ut av daværende kommunalminister Erna Solberg (H). I 2002 var han med i tredje og siste sesong av reality-programmet "Muldvarpen" på TVNorge. Ahssain kom til Norge da han var fire år gammel. Han var en aktiv danser inntil han fikk en ryggskade. Etter at han sluttet i LO, involverte han seg i flere utesteder i Oslo. I forbindelse med tiden i LO ble han drapstruet av nynazister. Også tidligere LO-leder Yngve Hågensen ble truet på livet ved samme anledning. 3. mars 2007 ble han funnet død i bagasjerommet på en bil kjørt av den drapsdømte Quang Minh Pham. Pham ble i 2008 idømt 20 års forvaring for drapet, mens to medhjelpere, Tommy Henriksen og Usman Ali, ble idømt henholdsvis 18 og 15 års fengsel. Pablo Cavallero. Óscar Pablo Cavallero Rodríguez (født 13. april 1974 i Lomas de Zamora) er en tidligere argentinsk målvakt. Han har spilt for en rekke klubber. De argentinske Vélez Sarsfield og Unión de Santa Fe, samt de spanske Espanyol Barcelona, Celta Vigo og sist Valencia-klubben Levante UD. I 2002-03-sesongen for Celta Vigo vant han Ricardo Zamora-trofeet, da han hadde sluppet inn kun 27 mål på 34 kamper, det utgjør 0,79 mål per kamp. Cavallero var landslagsspiller for og vant sølv under OL 1996. Han deltok også i VM 1998, da de røk ut i kvartfinalen mot og under VM 2002 da de røk ut i gruppespillet. Logitech attack3. Logitech attack3 er en fly-joystick beregnet for PC. Den består av 11 knapper og et hjul. 5 av knappene står på hodet, der en av dem er som en avtrekkerknapp, mens de fire andre er plassert øverst. De seks andre knappene er plassert rundt selve spaken. Hjulet er en bryter som kan slås mot + eller -. Rōmaji. Rōmaji er det japanske navnet for anvendelsen av det latinske alfabet for å skrive japansk. blir oftest brukt i situasjoner hvor japansk tekst skal bli forstått av mennesker som ikke kan lese japanske tegn, som f.eks. gateskilt, ordbøker eller menyer. Det er flere ulike romaniserings systemer. De tre mest kjente kalles Hepburn Rōmaji, Kunrei-shiki Rōmaji og Nihon-shiki Rōmaji. Hepburn-systemet og dets varianter er det overlegent mest brukte. Marcel Poot. Marcel Poot (født i Vilvoorde, Belgia, 7. mai 1901 – død i Brussel, 12. juni 1988) var en belgisk komponist, professor i musikk og musiker. Hans far, Jan Poot var direktør ved teateret "Vlaamse Schouwburg" i Brussel. Biografi. Poot studerte orgel hos Gerard Nauwelaarts, komposisjon og instrumentasjon bij Arthur De Greef, José Sevenans, Martin Lunssens, Lodewijk Mortelmans og Paul Gilson ved det kongelige konservatoriet i Brussel og dessuten ved det kongelige flamske konservatoriet i Antwerpen. Videre studerte han også i Paris hos Paul Dukas ved Ecole Normale de Musique. Etter at han var ferdig med studiet arbeidet han som musikklærer, musikkredaktør og frilans-komponist. Sammen med andre av Paul Gilsons musikkstudenter stiftet han gruppen "Les Synthétistes" i 1925. "Les Synthétistes" kan sammenlignes med "gruppen av fem" som var fremtredende i Russland, og den franske "Le group de 6". Gruppens mål var å forene kreftene for å forbedre det "konservative musikkmiljøet" ved å forbedre autentiske samtidige musikkverk. René Bernier, Francis de Bourguignon, Théo De Joncker, Maurice Schoemaker, Jules Strens og Robert Otlet var gruppens andre medlemmer. Poot arbeidet også femten år som publisist i tidsskriftene "Le Peuple" og "La Revue Musicale belge", det siste hadde han startet sammen med Paul Gilson. Fra 1939 av arbeidet han ved det kongelige konservatoriet i Brussel som dosent og professor for kontrapunkt og harmonilære. Han etterfulgte i 1949 Léon Jongen som direktør for konservatoriet, en posisjon han innehadde frem til 1966. I 1960 grunnla han Unionen av belgiske komponister og ble dens første president. Han var juryformann fra 1963 – 1980 under den internasjonale musikk-konkurransen Concours Reine Elisabeth, og skrev dessuten flere komposisjoner i oppdrag av denne konkurransen. Mellom 1969 og 1976 var han rektor for "Muziekkapel Koningin Elisabeth". Han var dessuten medlem av "Belgias kongelige flamske akademi for vitenskap og kunst". Komposisjonen "Vrolijke Ouverture" ("lystig overtyre") som han skrev i 1934, og som var tilegnet hans tidligere lærer Paul Dukas, gjorde ham kjent ut over Belgias grenser. Elektroencefalogram. Elektroencefalogram (EEG) er en nevrofysiologisk måling og registrering av hjernens elektriske aktivitet. Første gang ble det utført på menneske av Hans Berger (publisert i 1929). Vanligvis utføres registrering med 21 elektroder på hodets overflate. EEG brukes til undersøkelse av hjernens funksjon, særlig ved ulike sykdommer som kan påvirke hjernen hvor epilepsi er et typisk eksempel. Bølgemønsterene betegnes som et encefalogram og representerer elektriske signaler fra et stort antall nevroner i hjernen. Disse registreringene har blitt betegnet "hjernebølger". EEG-signalet har en spenning på omtrent 50 mikrovolt. Det som måles er i større grad spenningsforskjeller mellom deler av hjernen enn strømstyrker. Vanligvis registreres hjerneaktiviteten mellom 0,5 Hz og 70 Hz. Hos voksne er den dominerende frekvensen mellom 8 og 12 Hz og kalles "alfaaktivitet". Den er best synlig over hjernens synssenter i bakhodelappen når man ligger med lukkede øyne. Man kan også registrere hjernens elektriske aktivitet fra hjernens overflate, denne teknikken kalles elektrokortikografi. Jente med elektroder for elektroencefalografi EEG brukes gjerne i medisinske forsøk, siden elektrodene ikke representerer nevneverdig inngrep for forsøkspersonen. Forsøkene krever ikke aktiv deltagelse eller aktivitet, selv om lesing og hjerneaktivitet kan registreres på bølgemønsteret. Pasienten utsettes ofte for blinking av lys som gir bestemte forandringer på registreringen. EEG kan registrere plutselige og hurtige forandringer i hjerneaktivitet ned mot millisekund-nivå. Den er en av få teknikker med mulighet for å registrere så korte øyeblikkstilstander. Klinisk bruk. EEG er nyttig ved undersøkelse for flere tilstander, og etter hendelser som krever utredning. Når en person er skadet slik at videre liv er umulig, kan det i noen tilfelle være aktuelt med organdonasjon. Etter norsk lov og mange andre lands lovgivning, skal det fastsettes med EEG og cerebral angiografi at personen er hjernedød. EEG har blitt benyttet i forskning av overvåkning av behandling av depresjon. EEG brukes også i overvåkningen av testpersoner under søvnforskningsforsøk. Ved vanlig EEG opptak plasseres elektrodene på huden på skallen ofte etter lett bruk av sandpapir og elektrisk ledende gele for å sikre god elektrisk kontakt. En variant av EEG utstyr består av en slags "badehette" med hull for elektrodene på fastsatte steder. Plasseringen av elektrodene følger et fastsatt mønster som kalles 10-20-systemet. Dette sikrer at registreringen kan bli utført på samme måte flere ganger, og hindrer at forandringer i registreringen er forårsaket av forskjellig plassering av elektrodene. Før computertomografi og MR, magnetisk resonans bildedannelse ble tilgjengelig, var EEG den beste metoden for å finne hjernetumor og fastsette lokaliseringen av tumoren. EEG er fremdeles den teknikken med best tidsoppløsning for monitorering av funksjoner i hjernen. Elektrodene kobles til inngangene på en differensial/operasjonsforsterker som gir en forsterkning av spenningsforskjellen på 60 - 100 dB. Signalet passerer høy-pass filter på ca 0,5 Hz og lav-pass filter på ca 35-70 Hz. Disse filtrerer bort galvaniske forstyrrelser og muskel og hjerte-elektriske forstyrrelser. Signalene presenteres deretter på papir eller som bilde på en dataskjerm. Amplituden (utslaget) på bølgene i EEGet er omtrent 100 µV med elektrode på huden på skallen, og 1-2 mV målt på hjernens overflate. Begrensninger. EEG har flere begrensninger. Elektrodene på hodebunnen er ikke følsomme nok til fange opp spenninger på små felter på hjernens overflate. For at nevronene skal generere et utslag i EEG må, må to kriterier være oppfylt. For det første må nevronene være orientert slik at det elektriske feltet nevronene produserer ved aktivitet når ut gjennom det ytre hjernevevet, hjernehinner og skallen. For det andre må disse nevronene være av et viss antall for at det feltstyrken på det genererte elektriske felt er sterkt nok til å bli målt. Det kan heller ikke påvises om en aktivitet er forårsaket av nevrotransmittere som kan være hemmende, modererende eller aktiverende. Fordeler. EEG har flere kvaliteter som verktøy til å utrede hjerneaktivitet. Oppløsning i forhold til tid er beskrevet ovenfor. Siden hjernens funksjon er elektrisk aktivitet, er EEG den eneste måten å registrere og måle denne aktiviteten direkte. Andre hjernefunksjonsundersøkelser baserer seg på blodsirkulasjon eller stoffskifte som gir indirekte mål på hjerneaktivitet. Det er gjort nyere forsøk med samtidig EEG, CT, MR, og SPECT, men slike undersøkelser er foreløpig på forskningsstadium. Typer EEG aktivitet. Historisk sett er det beskrevet fire forskjellige bølgeaktiviteter som sinuslignende bølger. Frekvensgrensene mellom de forskjellige bølgetypene er ikke endelig definerte. Rytmisk langsom aktivitet er vanlig hos våkne småbarn, men er unormalt hos voksne. Hos epilepsipasienter sees spesielle spisse bølgeformer og komplekser med bølger og spisser. Påvisning av slike mønstre kan bekrefte mistanke om epilepsidiagnose etter et krampeanfall hos pasient uten tidligere kjent epilepsidiagnose. Under et epilepsianfall kan det registreres kraftig hjernebølgeaktivitet. Under elektrokonvulsiv terapi / ECT behandling / elektrosjokkbehandling gir sjokket et mindre og kortvarig epileptisk anfall. Maskinen som gir sjokket registrerer to avledninger av EEG, noe som benyttes til å vurdere om det er brukt riktig energimengde under sjokket. Under anastesi kan det sees flere forskjellige bølgeformer på EEG. Biologiske forstyrrelser. Signaler fra andre deler av kroppen enn hjernen som gir bølger på EEG kalles biologiske forstyrrelser. EEG registreringer er nesten alltid forurenset med noe av slike forstyrrelser. Dette er en av årsakene til at det kreves mye erfaring og god klinisk nevrologisk innsikt for å tolke en pasienthistorie med tilhørende EEG. Ytre forstyrrelser. Det er mange forskjellige kilder for forstyrrelser utenom pasienten som kan gi forandringer på EEG. Bevegelser av statisk elektrisitet kan gi forandringer, for eksempel ved flytting av pasienten. Motstand i overgangen mellom skallens hud og elektrodene kan gi andre utslag på avlesningene. Lysnettets vekselspenning på 50 Hz, (60 Hz i USA) kan gi forstyrrelser dersom installasjoner gir fra seg elektromagnetiske felt som induserer spenninger i ledningene fra elektrodene til EEG apparatet. Dette kan gjelde lysstoffrør, elektriske motorer, varmekabler og elektrisk utstyr med jordfeil. Andre apparater som skaper magnetfelt kan også være skyld i forstyrrelser. Dette kan gjelde katodestrålerør som dataskjermer og TV skjermer, teleslynger og høyttalere. Medisinsk utstyr og intravenøst drypp med elektrolytter kan gi rytmiske forstyrrelser som sees. For EEG-data som opptas mens forsøkspersonen eller pasienten utfører nevropsykologiske oppgaver, analyseres ofte dataene ved å ta et gjennomsnitt av opptaket i de tidsintervallene hvor gitte gjentatte eksperimentelle stimuli foregår. I slike situasjoner ender man opp med reproduserbare spenning-tid-kurver som kalles for ERP (eng.: event-related potentials, no.: hendelsesrelaterte potensialer). Hendelsesrelaterte potensialer er det praktisk å måle i mikrovolt-måleskalaen, i motsetning til EEG-data som av praktiske årsaker (korresponderer til størrelsesordenen) måles i millivolt-måleskalaen. Kunstløp under Sommer-OL 1908. Kunstløp var med på det olympiske programmet for første gang 1908 i London. Det var første gang en vintersport var olympisk øvelse. De ble konkurrert i fire grener, to for menn og én for damer og en for par. Seks nasjoner var representert, i tillegg til de som vant medalje var Argentina og USA representert. Ingen av grenene hadde mer en sju deltakere og i to av øvelsene var det kun tre deltakere. Konkurransene ble gjennomført 28. og 29. oktober i "Prince's Skating Club" i bydelen Knightsbridge i London. Pardans. Seks utøvere, (tre par) fra to nasjoner. Muğla (provins). Muğla, er en provins i Tyrkia på Egeerhavets kyst. Den har totalt 715.328 innbyggere (2000) og et areal på 12.716 km². Provinshovedstad er Muğla, som ligger 20 km inne i landet. Men provinsen har noen av Tyrkias største feriesteder. Her ligger Bodrum, Oludeniz, Marmaris og Fethiye på provinsens kyst, som er den lengste kyst i Tyrkias provinser, også om man ikke teller med de mange små øyene i provinsen Muğla. Ved kysten er turisme viktigste næringsvei, men inne i landet er det jordbruk, skogbruk og marmorbrudd. Andreas Aakre. Andreas Aakre (født 27. april 1989) er en norsk fotballspiller som spiller midtstopper for tippeligaklubben Glimt. Aakre fikk som 17-åring sin første seniorkontrakt av Bodø/Glimt, foran 2007 sesongen. Hans debut på seniornivå kom i 2006 sesongen for 2. divisjonsklubben Steigen, hvor han var på utlån fra Glimt. 31. oktober 2007 fikk han sin seriedebut for Glimts A-lag borte mot Sogndal, en kamp som endte med tap 2-0. Aakre har spilt seks kamper og scoret ett mål for U-16 landslaget. Han har vært kaptein for U-17 landslaget og har spilt 14 kamper og scoret ett mål. I 2007-sesongen spilte han fulltid for Bodø/Glimt og spilte seg inn på U-18 landslaget. Han har nå lagt opp. MS «Sognefjord». MS «Sognefjord» er en tidligere lokalrutebåt for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane. Skipet ble bygget som ubåtjager PCE-833 ved Pullman Standard Car Manufacturing Co., Chicago. Overført til Storbritannia og omdøpt HMS «Kilham». Kjøpt til Norge i 1949 og ombygget til passasjerskip ved Haugesund Mekaniske Verksted i 1950 for Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane og satt inn på ruten Bergen – Årdalstangen. Søsterskip til MS «Sunnfjord». Gikk sin siste tur 21.11.1982. Solgt i 1982 til Filmeffekter AS og fikk navnet MS «Orion». Skipet ble benyttet ved innspillingen av filmen "Orions belte". Solgt til Matkat Oy, Helsingfors, Finland i 1987. Senere solgt til Jaako Mathias Eriksson Honduras og omdøpt «Orient Explorer» Skipet brukes i dag som dykkefartøy for sportsdykkere, og er til daglig ankret opp i byen Kota Kinabalu i Sabah, Malaysia Nikolaj Panin. Illustrasjon av spesialfigurer av Panin Nikolaj Aleksandrovitsj Panin-Kolomenkin (russisk: Николай Александрович Коломенкин-Панин) (født, død 19. januar 1956 i Leningrad) var en russisk sportsutøver som konkurrerte i blant annet kunstløp. Panin ble Russlands første olympiske mester da han vant kunstløp-øvelsen "spesial figurer" 1908 i London. I 1903 kom han på andre plass, bak svenske Ulrich Salchow, i verdensmesterskapet i kunstløp. Han var også dommer under internasjonale kunstløpsarrangement. Under OL 1912 i Stockholm kom han på åttende plass i 50 meter pistolskyting. I 1993 ga Russland ut et 50 rubels minnesmynt i gull til ære for deres første olympiske gull. Panin fremtrer side om side med de olympiske ringene, flammer, laurbærkvist og en bevinget skøyte. Statsministeren (TV-serie). "Statsministeren" var en norsk mini-serie i tre deler som ble sendt på TV 2 våren 2007. Dokumentarserien omhandlet statsminister Jens Stoltenberg før, under og like etter stortingsvalget i 2005. Serien tok seerne med inn på bakrommet valgnatta, i de intense timene før resultatet var klart, og for første gang fikk seerne bli med inn i rød-grønne forhandlingsmøter. I tillegg fulgtes reiser i inn- og utland med særlig fokus på nedleggingstruede bedrifter i Mehamn og Årdal. Første episode tok for seg valgnatta 2001 og nederlaget til AP, og videre analysene av det dårlige valget samt forberedelsene til valget i 2005. Prosjektleder for serien var Odd Isungset og regi var ved Aslaug Holm (også idé). «Statsministeren» bygget videre på materialet fra filmen "Oljeberget", som ble lansert i 2006. Serien hadde premiere på TV 2 den 4. mars 2007. Omtale fra TV 2. I snart fire år har filmskaper Aslaug Holm fulgt Jens Stoltenberg. De første tre årene som opposisjonsleder, det siste året som statsminister. Dette har gitt et unikt innblikk i maktens korridorer, og viser oss ukjente sider ved toppolitikernes hverdag. Martin Ystenes. Martin Ystenes (født 6. juni 1956) er professor i uorganisk kjemi ved NTNU, og mer mest kjent for å drive naturvitenskaplig folkeopplysning og satire ved å blogge om naturvitenskaplige misoppfatninger fremmet i media. Han forsvarte dr.ing.-graden på avhandlingen "Vibrational analysis of ethyl benzoate and its titanium tetrachloride complexes" ved Institutt for industriell kjemi, Norges tekniske høgskole i 1986. Han er kjent som en forkjemper for en nøyaktigere fremstilling av naturvitenskap i media, spesielt innen fysikk og kjemi; og har i flere år drevet kommentatorspalten Sprøytvarsleren som samler inn og kommenterer journalisters flauser. Sprøytvarsleren lå fra 1996 til 2001 på Ystenes' nettsider på NTNU. Opprinnelig startet Sprøytvarsleren ved at Ystenes la ut kommentarer på naturvitenskaplige feil han selv fant i media. Etterhvert som Sprøytvarslerens popularitet økte, strømmet det inn tips fra lesere slik at han i nettstedet aktive år mottok over 2500 tips. Særlig medieoppslag om alt som har med stråling, gener, helserisikoer forbundet med kjemiske stoffer og alternativ medisin var gjennomgangstemaer i Sprøytvarsleren. Ofte hadde Ystenes' kommentarer mediefeilene en ironisk, humoristisk eller sarkastisk tone, gjerne illustrert ved å utlede konsekvensene av om oppslaget hadde vært riktig. I 2001 tok han pause fra Sprøytvarsleren "Alt i alt tør jeg derfor gjøre den dristige antakelsen at jeg lyktes med mitt forsett: Å få media til å ta realfaglig, naturvitenskapelig og miljøfaglig kunnskap alvorlig" Han har vært en sterk kritiker av norsk offentlig enhetsskolepolitikk og hvordan denne har politikken har medført en ignorering av barn med spesielle intellektuelle evner. I en periode fra 2003 var han leder av Mensa i Norge. Eksterne lenker. Ystenes Facebook. Facebook () er et nettsamfunn, opprinnelig laget for universitetsstudenter og -ansatte i USA. Siden har det spredt seg til andre bruksområder, inkludert venner, skoler og geografiske områder. Det er et sosialt nettverk, der brukeren kommuniserer ved at en profil blir opprettet. Der kan han/hun skrive om seg selv, legge ut bilder samt snakke med andre. Nettsamfunnet har mer enn 600 millioner aktive brukere på verdensbasis, og anslåtte 1 500 000 norske brukere per 23. januar 2009 I juni 2011 ble Facebook det første nettstedet på Internett med mer en 1 milliard sidevisninger i måneden. Brukere lager en profil som inneholder personlig informasjon, bilder og interesser. Deretter kan de opprette relasjoner til andre brukere, utveksle private og offentlige meldinger og knytte seg til forskjellige typer grupper. Tjenesten er reklamefinansiert, og gratis for brukeren. Facebook eies av Facebook Inc. registrert i California, USA. Historie. Nettstedet ble startet av Mark Zuckerberg, med hjelp fra Andrew McCollum og Eduardo Saverin, den 4. februar 2004 under navnet «The Facebook». Zuckerberg var student ved Harvard University, og nettstedet var ment som et internt nettverk for universitetstudenter. De ville lage et verktøy som skulle gjøre det lettere for studenter å holde kontakten med hverandre. Ordet Facebook stammer fra skolekataloger i USA, som deles ut til nye studenter på høgskoler og universiteter. Trafikken til Facebook økte stabilt etter 2009. Flere mennesker besøkte Facebook enn Google uken som avsluttet 13. mars 2010. Selv om det var registrert norske brukere før, var det først 26. september 2006 at nettverket ble åpnet for alle med en gyldig e-postadresse. I Norge økte interessen rundt Facebook drastisk i første halvdel av 2007. Rundt årsskiftet var det registrert 3 000 norske brukere, i april samme året var tallet steget til et sted mellom 80 000 og 170 000. Facebook har blitt en farsott i Norge, med cirka 576 000 medlemmer i Facebook-nettverket, ifølge en rapport som er gjengitt på NA24. USA er landet med flest brukere med sine 61 millioner brukere, fulgt av Storbritannia med ti millioner brukere og Canada med åtte millioner brukere. Danmark har flest brukere av landene i Skandinavia med 976 315 medlemmer. Tyskland følger etter med bare 186 123 brukere. I 2008 begynte man å oversette Facebook til andre språk, blant andre bokmål, nynorsk, spansk, dansk, tysk, fransk, nederlandsk og urdu. Oversettelsen skjer av brukerne selv, som stemmer for eller imot oversettelser. Nettstedet har blitt kritisert av Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Jens Stoltenberg og George Bush: «"Over to hundre tusen nordmenn utleverer personlig informasjon om seg selv på Facebook. Det øker faren for anslag som i ytterste konsekvens kan medføre tap av liv eller omfattende skade mot rikets sikkerhet"» Enkelte har også stilt seg kritisk til mulig missbruk av personlig informasjon på nettsamfunnet. Blant annet så hevdet den kjente internettaktivisten Julian Assange i 2012 at Facebook deler sensitive personopplysninger med amerikanske etterretningstjenester. Han omtalte videre Facebook som den «farligste spionmaskinen som noensinne er oppfunnet». Facebook Platform. 24. mai 2007 lanserte Facebook Facebook Platform, et rammeverk som programvareutviklere kan bruke for å lage applikasjoner som interagerer med Facebook, og som for brukere tilsynelatende kjører på Facebooks egne servere. Samtidig lanserte de et eget markeringsspråk kalt Facebook Markup Language (FBML) som utviklere kan bruke for at deres applikasjoner kan kommunisere med Facebook-tjenester. Det finnes i dag tusenvis av Facebook-applikasjoner, bl.a. en rekke spill som spilles av millioner av brukere. Spillet FarmVille er den mest brukte applikasjonen per oktober 2010. Resident Evil (videospill). "Resident Evil" ("Biohazard" i Japan) er det første videospillet i Resident Evil-serien, laget av Capcom. Spillet kom for første gang i salg til PlayStation i 1996. Spillet bruker 2D-bakgrunner og karaktervalg slik som i "Alone in the Dark". Det som skilte "Resident Evil" og "Alone in the Dark", er at "Alone in the Dark" var inspirert av H.P. Lovecraft sine bøker mens "Resident Evil" var inspirert av zombiefilmer og B-filmer. "Resident Evil" har noen scener som er spilt av skuespillere mens i de andre er de dataanimert. Mange folk mener at scenene spilt av skuespillere er langt mer underholdende enn de scenene som er laget med dataanimasjon, fordi de mener scenene fanger «B-film følelsen». Introen i "Resident Evil" ble sensurert i flere land, ikke bare fordi den inneholdt blod, språkbruk og vold, men også fordi hovedpersonen Chris Redfield røyker. Historie. Det hele begynner 24. juli 1998. Mange groteske mord har foregått i fjellene. Mennesker blir angrepet av folk i grupper inni deres egne hus og bevis tyder på at ofrene trolig ble spist. Bravo Team blir sendt for å undersøke mordene, når kontakten til laget forsvinner så blir Alpha Team sendt ut for å finne Bravo Team og for å undersøke mordene i fjellene. De finner helikopteret til Bravo Team nede. De finner ingen overlevende, men de finner en avsagd hånd. Helt uventet blir Alpha Team angrepet av aggressive hunder (kalt «Cerberus» i spillet, oppkalt etter navnebroren fra Romersk Mytologi) og hundene dreper Joseph Frost. Laget som nå består av Chris, Jill, Barry og Wesker flykter inn i et stort hus de tror er forlatt. Inne i huset hører de et skudd bli avfyrt. Her velger spilleren om en vil velge å spillet som Chris Redfield eller Jill Valentine. Laget blir enige om å splitte opp og undersøke hver sin del av huset. Det tar ikke lang tid før de skjønner at huset er fullt av zombier og andre demoniske skapninger. Etter å ha navigert gjennom en mengde bygninger, tunneler og feller, finner spilleren ut at huset skjuler ett underjordisk laboratorium, der alle eksperimentene Umbrella Corporation har utført står dokumentert. Litt senere blir spilleren gjenforent med lagkameraten (Barry eller Rebecca, avhengig av hvem man spiller som), før Albert Wesker avslører at han er en dobbel-agent som arbeider både for Umbrella og for S.T.A.R.S.. Wesker slipper løs en «Tyrant», et stort humanoid monster for å drepe spilleren og lagkameraten. Wesker blir deretter enten spiddet av Tyranten sine lange klør eller skutt av Barry. Det blir antatt at spilleren dreper Tyranten siden den ligger nede, før selvdestruksjonsprogrammet i laboratoriet blir aktivert. Når spilleren flykter opp på taket og sender opp nødraketter, sprenger monsteret seg igjennom gulvet for å få en revansj. Tyranten som plutselig er resistent mot kuler, blir endelig drept når helikopterpiloten, Brad, kaster ned en rakettskyter og spilleren bruker den for å sprenge Tyranten. Slutten (ting som om Tyranten dukker opp, om huset sprenger og om du blir gjenforent med lagkameratene) varierer på hvor mange du klarer å redde. Selv om det blir vist maks tre personer i helikopteret så er det antatt at alle fire (Barry, Chris, Jill og Rebecca) klarer å flykte. Director's cut. Ett år etter utgivelsen av spillet kom det en director's cut-utgave av "Resident Evil". Denne ble laget for å kompensere med at "Resident Evil 2" var blitt utsatt. Forskjellen på director's cut og det originale var at det hadde en ny modus med nye kameravinkler, nye fiender, nye ting og forskjellige plasseringer av ting. Det originale spillet er også med og har en ny vanskelighetsgrad som heter «nybegynner.» Forskjellen på denne er at spilleren har dobbelt så mye ammunisjon. En annen av endringene i director's cut-versjonen er at Forrest Speyer fra Bravo Team blir til en zombie. Denne endringen var senere beholdt i alle porter og reproduksjoner av "Resident Evil". En annen variant av director's cut ble sluppet ut i USA og Japan (kjent som «Dual Shock version»). Forskjellen på denne og den første director's cut var at denne hadde støtte for Dual Shock-kontrolleren sin analoge kontroller og rumblepack. Spillet hadde også ny gotisk bakgrunnsmusikk som erstattet den gamle. Den japanske utgaven kom også med en bonusdisk som inneholdt en demo av "Resident Evil 1,5" (Det kansellerte "Resident Evil 2"). Den amerikanske og europeiske utgaven var markedsført for å ha usensurert intro slik som den japanske utgaven hadde, men introen var uforandret fra de tidligere utgivelsene i vesten og fortsatt sensurert. Capcom mente dette var en importfeil og de la ut den usensurerte introen på hjemmesiden deres som et «plaster på såret». PlayStation 3-brukere kan laste ned director's cut-versjonen for deretter å spille det på PlayStation Portable. Foreløpig er dette bare mulig i Japan. Porter til andre plattformer. Porter var laget til PC og Sega Saturn, hvor hver utgave inneholder noe eksklusivt til deres respektive plattformer. Sega Saturn-utgaven la til «Extreme Battle Game»-minispill hvor spilleren må gå igjennom mange rom og drepe alle fiendene i dem. Spillet hadde også to eksklusive fiender. Den ene er en gullfarget Tyrant og den andre er en zombiefisert utgave av Wesker. Andre endringer inkluderer bl.a. at Hunterene, kjent som «Ticks» her, ser annerledes ut, og en ekstra kamp mot Tyranten på slutten. Spillet hadde også en usensurert utgave av begynnelsen, Kenneth sin «hode-scene» og Chris sin originale dårlige slutt. PC-utgaven inneholdt også en farget usensurert utgave av begynnelsen. To nye våpen det var mulig å låse opp var også lagt til. En annen ny ting var to nye antrekk for Jill og Chris som det gikk an å «låse opp». En Game Boy Color-utgave var også planlagt, men det ble kansellert av Capcom, fordi de mente resultatet hadde «for dårlig kvalitet». GameCube-remake. I 2002 så fikk "Resident Evil" en reproduksjon av det aller første Resident Evil spillet, laget eksklusivt til Gamecube. Spillet var en del av Nintendo og Capcom sin eksklusivitets avtale (en avtale som også inkluderte "Resident Evil Zero", "Resident Evil 4" og porter av tidligere "Resident Evil"-spill). Shinji Mikami skal ha sagt at dette spillet er «70% forskjellig fra det originale». Spillet er merkbart for dets nær fotorealistiske miljø, som alle er Pre-Rendered. Reproduksjonen har også helt nye grafikker, lyd- og spill-mekanismer, noen av disse er fra andre "Resident Evil"-spill (blant annet kroppsspråk og «180-grader snurr»), en ny løpestil (som også var tilstede i "Resident Evil Zero" og "4"), nye områder og rom (slik som en gravplass og en hytte). Plottet er fortsatt noenlunde det samme. Scenene som var spilt inn av skuespillere var nå erstattet av CGI-animerte scener. Manuskriptet og stemmeskuespillerne var også byttet ut, alt dette ble gjort for å gi det en mer alvorlig tone og bedre oversettelse av dialogen (noe som gledet mange, siden stemmeskuepspillet i det første ble regnet som «ufrivillig morsomt»). Gameplayet er nesten det samme, men mange puslespill er lagt til, byttet ut eller fjernet helt. Spilleren kan nå ha selvforsvarvåpen som kan bli brukt hvis en fiende holder deg. «Drepte» zombier må bli brent for å unngå at de våkner til «live» igjen, da som en raskere og kraftigere zombie, kalt «Crimson Head». Remaken har også nye modus man kan låse opp, i tillegg til hemmeligheter og slutter som ikke var inkludert i det originale "Resident Evil". George Trevor sub-plottet er også brakt tilbake, spillet tar også personer fra andre "Resident Evil"-spill med i historien, slik som William Birkin og Alfred Ashford. Deadly Silence. For å feire 10 års jubileet til Resident Evil serien ble det laget en «forbedret port» av Resident Evil til Nintendo DS. «Deadly Silence» inkluderer to moduser; ett "«klassisk»" som er relativt uforandret fra det første med noen få forandringer og ett helt nytt modus "«rebirth mode» " som har ett større antall fiender og nye puslespill. Begge modusene tok i bruk DS sine finèsser, slik som å bruke den trykkfølsomme skjermen og mikrofonen. Taktshang. Taktshang er det mest berømte av klostrene i Bhutan. Det henger på en klippe 3120 moh., 700 meter over bunnen av Paro-dalen. Berømte gjester er blant andre Ngawang Namgyal i det 17. århundre, og Milarepa. Navnet betyr «tigerens rede», legenden sier at Padmasabhava fløy dit på ryggen av en tiger. Klosteret har sju templer som alle kan besøkes. Man kommer seg til klosteret til fots eller på muldyr. Excite Truck. Excite Truck er et bilspill til Wii som er utviklet av Monster Games. Spillet ligner de fleste andre bilspill, men det er tre ting som gjør det unikt. For det første, kontrollsystemet. Du styrer bilen din ved å holde Wii Remoten vannrett og svinge med den som et ratt. For det andre er det at du har muligheten til å forandre landskapet mens du spiller, ganske enkelt ved å kjøre gjennom utropstegn-ikoner. Det tredje er kanskje ikke så viktig, men mye av spillet foregår mange titalls meter over bakken – du kan til og med styre bilen din i luften. Anna Hübler. Anna Hübler og Heinrich Burger under Sommer-OL 1908 Anna Hübler (født 2. januar 1885, død 5. juli 1976) var en tysk kvinnelig sportsutøver som konkurrerte i kunstløp. Hübler ble olympisk mester i parløp sammen med Heinrich Burger 1908 i London. Hun var den første kvinnen fra Tyskland som vant en olympisk tittel, den første tyske kvinnelige medaljøren var Elsa Rendschmidt som vant sølv i damens individuelle øvelse i kunstløp. Hübler ble også verdensmester både i 1908 og 1910 i parløp sammen med Heinrich Burger. Cortado. Café cortado er en spansk kaffedrikk. «Cortado» kommer av spansk og portugisisk «cortar» (å skjære), og tillages av espresso og varm melk 1:1. En cortado er en mellomting mellom italienernes caffè macchiato og franskmennenes café crème. Espressoen lages først i koppen, så steames melken til en fyldig konsistens (men det skal være lite eller ingen melkeskum), før den helles forsiktig i espressoen. Sammenlignet med en cappuccino er en café cortado mindre, mørkere -og uten cappuccinoens melkeskum-lag. Spanske forhold. Den spanske standarden for espresso avviker fra italiensk i volum: samme mengde kaffe anvendes, men oftere mer vann. En standard espresso er på rundt 2,5 til 3,0 centiliter; en spansk er oftere opp mot 5 cl. I Spania brukes ofte også litt «dårligere» bønner, og melken som brukes er gjerne kondensert melk. Alt dette bidrar til at kaffekvaliteten ikke helt kan sammelignes med den italienske og nordeuropeiske. En norsk café cortado vil slik ikke rettferdig kunne sammenlignes med en spansk; det blir to ulike produkter. Heinrich Burger. Anna Hübler og Heinrich Burger under Sommer-OL 1908 Heinrich Burger (født 31. mai 1881, død 27. april 1942) var en tysk sportsutøver som konkurrerte i kunstløp. Burger ble olympisk mester i parløp sammen med Anna Hübler 1908 i London. Han var også verdensmester både i 1908 og 1910 i parløp sammen med Anna Hübler. Hans beste plassering individuelt var to andreplasser i VM 1904 og 1906 og en tredje plass i VM 1908. Politiboks. En politiboks (engelsk: Police box) var en telefonkiosk for politiet. Politibokser fantes før mobiltelefonenes inntog og moderne telekommunikasjon. En typisk politiboks hadde en telefon som var koblet direkte opp mot den lokale politistasjonen, som konstabler på patrulje kunne bruke til å holde kontakten med stasjonen. De kunne rapportere, be om hjelp og også bruke boksen til å holde fanger til en bil kunne transportere dem til politistasjonen eller fengsel. På denne tiden brukte de fleste konstablene beina eller sykkel istedenfor bil når de var på patrulje. Et lys på toppen av boksen blinket hvis stasjonen ville ha kontakt med konstabler i nærheten. Allmennheten kunne også bruke en telefon på utsiden til å kontakte politiet i en nødsituasjon. Britiske politibokser var stort sett blå, bortsett fra i Skottland hvor de var røde. I tillegg til telefonen hadde de også annet viktig utstyr som en bok til å skrive ned ulykker, forbrytelser og andre hendelser som skal rapporteres og et førstehjelpskrin. I dag blir politiboksens utseende stort sett forbundet med science fiction-serien "Doctor Who" hvor hovedpersonens skip ser ut som en politiboks. Tangen (Stange). Tangen er et tettsted i Stange kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Tangen ligger gunstig til geografisk i forhold til pendling til Oslo og Gardermoen, og området er med sin beliggenhet utsatt for påvirkning både fra Oslo og Hamar. Utbyggingen av hovedflyplassen på Gardermoen har bidratt til at Tangen i dag ligger mer sentralt enn for noen år siden. Tangen er et av Stanges utpekte satsingsområder for utbygging og bosetting i årene framover, slik det er uttrykt i den gjeldende kommuneplanen for Stange vedtatt i 1998. Fylkesdelsplanen (SMAT) for Hamar-regionen har ennå større ambisjoner for framtidig utvikling av Tangen. Tettstedet omfatter i dag om lag 200 boliger. I SMAT-planen er det forutsatt 5-600 nye boliger i løpet av en 30-års periode. Tidlig bosetting og middelalderen. Det er funnet spor etter bosetting på Tangen fra helt tilbake til yngre steinalder, og den gode jordbruksjorda ved Mjøsa har nok vært dyrket helt siden før bronsealderen. Mye av Tangens historie fra eldre tider knytter seg til storgårder som Hov, Vik, Saxerud, og Korsødegården. Som navnet tilsier har Hov vært samlingssted for gudedyrking i hedensk tid. Seinere har det også stått en kirke der. Tettstedet Tangen vokste fram fordi det hadde ressurser som omlandet manglet. Fossekraften fra Viksfossen har vært utnyttet så lenge vasshjulet har vært kjent, og dannet grunnlag for framveksten av tettstedet. Fra 1500-tallet var det kvernhus her, og seinere kom det sagbruk på samme sted. På 1600-tallet var det et jernverk på Vik. Malmen ble fraktet helt fra Hurdal, og masovnene ble drevet med vasskraft fra Viksfossen. Jernverket trengte imidlertid store mengder kull, og driften gikk så sterkt ut over skogene rundt Tangen at verket etter hvert ble nedlagt. Tettstedet vokser fram. I 1819 var Tangen allerede et lite tettsted med en konsentrasjon av virksomheter langs Vikselva. Her var det brenneri, og flere kvernhus og sagbruk. Ellers gikk skillet mellom den «Østerdalske» og den «Trondheimske kongevei» rett nord Korsødegården. Den Østerdalske kongeveien passerte gjennom tunet på Hov. Gården Tangen som har gitt navnet til tettstedet, var opprinnelig en større husmannsplass under gården Hov, som ble skilt ut som egen gård i 1770. Gården lå på sørsida av Viksfossen i skåningen ned mot vika. Utflytting og utbygging. Siste halvdel av 1800-tallet var preget av fattigdom, folketrengsel og utvandring til Amerika. Mange tangensokninger forlot gamle landet med håp om en bedre framtid i det nye landet i vest. Denne emigrasjonen er sterkt skildret i forfatterskapet til Tangens egen forfatterinne, Ingeborg Refling Hagen. I 1875 var det over 20 husmannsplasser som hørte til storgården på Tangen. Vik og Hov hadde 5-6 husmannsplasser hver. Gården Tangen ble nå skole og klokkergård, og på gårdens grunn ble Tangen kirke oppført i 1861 etter tegninger av arkitekt Christian H. Grosch. Kommunikasjonssystemet ble også bygd ut på 1800-tallet med dampskipstrafikk på Mjøsa fra 1840 og jernbane fra 1880. Mellom kirka, brenneriet og jernbanen vokste stasjonsbyen fram. Samtidig var det stadig vekst i virksomhetene ved Viksfossen. Kunsten å brenne brennevin er gammel på Hedemarken, og brenneriet var i sin tid den mest betydningsfulle industri på Tangen. Allerede i 1848 ble det drevet et større brenneri på Vik. Virksomhet ble senere betydelig utvidet. Industrialisering og klasseskille. Det var store framskritt som ble gjort i industrialiseringens tegn rund forrige hundreårsskifte. Med beliggenheten ved Viksfossen, fikk Tangen elektrisitet allerede i 1902. Anlegget ble utvidet i 1918, og Viksfossen ble oppdemt. På samme tid ble brenneridriften utvidet, og hele det lokale jordbruket ble nå lagt om med vekt på potetproduksjon. Tangen fikk meieri i 1890. I stasjonsbyen Tangen var det dessuten landhandel, bakeri, gjestgiveri, smie og verksteder. Veksten som fulgte i industrialiserings kjølvann, kan leses direkte i bygningsmasse på Tangen. Tangen var på denne tida sterkt preget av den sosiale skillene i bygda. De skarpe klasseforskjellene mellom storbønder og husmenn og mellom funksjonærer og industriarbeidere skapte to ulike kulturer med ulike møteplasser og omgangsformer. Mens bøndene møttes på «Børsen», møttes arbeiderne på Folkets hus og i bedehuset. Med bakgrunn i det todelte klassesamfunnet vokste det fram en unik organisasjonskultur på Tangen, med idrettslag, kor, arbeiderforening, osv. Tangensokning og tidligere statsminister for Det norske Arbeiderparti, Odvar Nordli arbeidet i sin tid på brenneriet på Tangen, og med sin bakgrunn fra lokalt organisasjonsarbeid var han en typisk representant for denne arbeiderkulturen på Hedemarken. Fra etterkrigstiden til i dag. I de første ti åra etter krigen var sysselsettingen innenfor primærnæringene relativt stabil, mens nye småbedrifter som snekkerverksteder og støperier ble etablert på Tangen. Seinere satte strukturendringene inn for fullt, så vel i jord- og skogbruket, som i småindustrien på Tangen. Hundrevis av arbeidsplasser innenfor jordbruket har blitt borte, samtidig som meieri, brenneri, sagbruk, mølle og andre bedrifter har blitt nedlagt. Det er i dag ingen industriarbeidsplasser igjen, og stadig flere tangensokninger har måtte finne seg arbeid utenfor hjembygda. Folketallet på Tangen har gått tilbake helt siden 1960-tallet, og i dag er det store flertallet av Tangens innbyggere pendlere. På tross av nedgangen i arbeidsplasser og folketall, ser vi på de historiske kartene at det har vært betydelig vekst i bygningsmassen på Tangen etter siste verdenskrig. Forfatteren Ingeborg Refling Hagen drev det omfattende kulturarbeidet kjent som Suttung-bevegelsen med utgangspunkt i sitt hjem Fredheim. Bomiljøutvikling. Fra 1950 til 2000 har det skjedd nær en dobling av antall bygg i sentrum. Denne veksten har sammenheng med velstandsutviklingen og nye krav til bomiljø. Samtidig har bosetningsstrukturen i landbruket endret seg kraftig. Der det i eldre tider kunne bo 20-50 personer på de store gårdene, bor det i dag sjelden mer enn en kjernefamilie på 4-6 personer. Som boligområde er Tangen uten tvil attraktivt, med store eneboligtomter, nærhet til natur, god utsikt og frodige hage. Øvelser under Sommer-OL 1908. Øvelser under Sommer-OL 1908. Nye olympiske øvelser var Jeu de paume, rackets, vannmotorsport og kunstløp. Av de fire nye øvelsene var tre med kun i London, det er bare kunstløp som fortsatt er med på OL-programmet. Charles Allston Collins. Convent Thoughts, 1851.Charles Allston Collins (født 25. januar 1828, død 9. april 1873) var en engelsk maler og skribent som var assosiert med Det pre-rafaelittiske broderskap. Collins var født i Hampstead i London som sønn av den velkjent landskaps- og genremaleren William Collins. Hans eldre bror var romanforfatteren Wilkie Collins. Collins møtte John Everett Millais og ble påvirket av ideene til pre-rafaelittene. Han fullførte sitt maleri "Berengeria's Alarm" i 1850 i henhold til disse idealene. Bildet viste kong Rikard Løvehjertes hustru oppdage sin fraværende ektemanns belte tilbudt for salg av en selger. Den flate modelleringen, framhevelsen av mønster, og detaljene i broderiene var alle karakteristiske trekk fra pre-rafaelittene. Millais forslo at Collins skulle bli medlem av Broderskapet, men de eksisterende medlemmene Thomas Woolner og William Michael Rossetti satte seg i mot forslaget og Collins ble således aldri et offisielt medlem. Collins ble forelsket i Maria Francesca Rossetti, søster av Dante Gabriel Rossetti og William Rossetti, men hun avviste ham. Maria ble senere nonne mens han selv ble stadig mer asketisk og innadvendt. Disse holdningene preget også hans mest kjente arbeid, "Convent Thoughts" (1851), som viser en nonne i en klosterhage. Bildets gotikk fikk enkelte kritikere til å anklage Collins for katolske sympatier. Collins stilte ut mange svært fromme bilder. Hans maleri "The good harvest of 1854" viste en pike med korn i sitt lilla forkle mot en eføybevokst murvegg, det siste et ekko av Millais. Bildet er i dag oppbevart av The Victoria and Albert Museum. På slutten av 1850-tallet oppga han derimot billedkunsten for å følge sin brors karriere som skribent. Hans talent lå nok i billedkunsten, men han var ikke helt uten evner som skribent. Hans mest vellykte litterære verk var humoristiske essayer samlet under tittelen "The Eye Witness" (1860). Collins giftet seg med Charles Dickens’ datter Kate i 1860, og ble en hyppig gjest i Dickens hjem Gad's Hill Place i nærheten av Rochester i Kent. Han tegnet senere omslaget for Dickens ufullførte roman "The Mystery of Edwin Drood". Han døde i 1873, kun 45 år gammel, og ble begravd i kirkegården Brompton Cemetery i London. Enar Jääger. Enar Jääger (født 18. november 1984 i Tallinn) er en estisk fotballspiller som spiller for Aalesund. Han har også spilt for Flora Tallinn og Torpedo Moskva, og har 86 landskamper for. Han har siden trent med den skotske eliteklubben Rangers FC som har uttrykt stor interesse for ham. Tidlig karriere. Enar Jääger ble født i Kohila, Estland. Han begynte å spille fotball i den lokale klubben FC Flora Kehtna. I 2000-sesongen var han på utlån til JK Tervis Pärnu. 16 år gammel, i 2001, startet Jääger sin profesjonelle karriere hos FC Flora Tallinn, Estlands største fotballklubb. Her fikk han én kamp før han skiftet klubb til FC Valga. Etter to sesonger her returnerte han til Flora Tallinn. Torpedo Moskva. Den 3. februar 2005 signerte Jääger en treårskontrakt med den russiske toppserieklubben FC Torpedo Moskva. Tolv dager senere spilte han sin første kamp for klubben mot FC Metalurh Donetsk. I Russland spilte han som regel høyreback, men han ble også benyttet foran forsvaret som defensiv midtbanespiller. Torpedo Moskva rykket ned fra den russiske eliteserien etter 2006-sesongen og klubben hadde på dette tidspunktet flere utlendinger enn hva utlendingskvoten for divisjonen under tillot. Jääger var blant dem som ble fortalt at de ikke ville bli satset på og han bestemte seg dermed for å dra til Norge. Aalesunds FK. Jääger signerte for Aalesunds FK 7. mars 2007, og knyttet seg til klubben med en kontrakt med to og et halvt års varighet. Han debuterte for klubben mot Strømsgodset Toppfotball den 16. mai samme år. Det første Tippeligamålet hans kom året etter, den 20. april, i en 5-0-seier mot Ham-Kam. Jääger forlot Aalesunds FK sommeren 2009. Men han kom tilbake, 5. mars 2010 skrev han under en toårskontrakt. 22. november 2011 ble det kunngjort at Jääger ikke ønsket å forlenge med AaFK, og at 2012-sesongen dermed ble hans siste i klubben. Landslagskarriere. Til tross for sin unge alder har Jääger rukket å spille 68 landskamper for Estland. Han debuterte 12. oktober 2002 i en vennskapskamp mot. Knarr. Knarr er en nordisk betegnelse på en båttype som ble brukt i vikingtiden. Ordet er lånt fra norrønt, der det het "knorr", men i formen "knarr", som ble brukt i stedsnavn som "Knarrvik" og "Knarrlagsund", fordi sammensetningsformen var "knarr-", jamfør at genitivsformen var "knarrar". Knarrene var lasteskip; skroget var bredere, dypere og kortere enn et langskip, og kunne ta desto mer last og manøvreres med mindre mannskap. Som andre nordiske skip i vikingtiden var knarren klinkbygd. Vikingskipet ga i 1940-årene navn til en robust seilbåt, Knarr (kjølbåt), konstruert av Erling Kristofersen og H. Aall. Vikingskip. En knarr var bredere og dypere enn et langskip, som var bygd for krigføring, mens knarren var et handelsskip bygd for å romme last. Langskipet kunne både roes og seiles, mens knarren nesten utelukkende var bygd for seilas, selv om også en knarr var utstyrt med årer. Uten tvil var det knarren som var den mest vanlige og den viktigste typen vikingskip. Vikingene var ikke bare overfallsmenn og krigere, de var også handelsmenn, og det var ikke minst i den forbindelse knarren ble brukt. Denne skipstypen transporterte handelsvarer som hvalrosstenner, ull, tømmer, korn, pelsverk, treller, honning og våpen. De fleste av vikingenes seilaser til Island, Grønland og Vinland ble foretatt med knarrer; i slike skip kunne man få med såvel husdyr som alt annet som trengtes. Klåstadskipet er den best kjente knarren funnet i Norge. I Roskildefjord i Danmark er den best bevarte knarren funnet, og den kan sees i Vikingeskipsmuseet i Roskilde. Denne blir brukt som forbilde når det bygges kopier i vår tid. Den best kjente kopien er Saga Siglar som ble bygget (ca. 1983) i Bjørkedalen på Sunnmøre. Den ble seilt jorden rundt, for til slutt å forlise i Middelhavet. Som erstatning ble Borgundknarren bygget, et skip som tilhører Sunnmøre Museum. De elendige. Portrett av "Cosette" av Emile Bayard, fra førsteutgaven fra 1862 "De elendige" (fransk "Les Misérables") er en roman fra 1862 av den franske forfatteren Victor Hugo. Romanen ble senere utviklet til en suksessfull musikal i England: "Les Misérables". Handling. Romanen følger livene og samhandlingen til flere franske figurer i periode på over 17 år fra 1815, og kulminerte i 1832 med den franske juniopprøret. Romanen fokuserer på striden til den tidligere fangen Jean Valjean og hans erfaringer av forsoning. Romanen undersøker loven (rettsvesenet) og nåde (den menneskelige og religiøse nåde), satt opp mot hverandre, og redegjør i detaljer Frankrikes historie, og tar opp emner som fransk politikk, moralfilosofi, anti-monarkisme, rettferdighet, religion, romantisk kjærlighet og kjærlighet til familien. Fortellingen er en historisk fiksjon ettersom den inneholder faktiske og historiske hendelser. I motsetningen til hva som mange mener, benytter romanen "ikke" den franske revolusjonen som bakteppe. Revolusjonen her er juniopprøret, et studentopprør. "De elendige" inneholder mange handlinger, men hovedfortellingen følger den tidligere straffangen Jean Valjean, kjent ved sitt fangenummer 24601, som blir en kraft for det gode i verden, men som ikke kan unnslippe sin mørke fortid. Romanen er inndelt i fem bind, hvert bind er delt i bøker, og igjen delt i kapitler, totalt rundt 1365 kapitler. Hvert kapittel er relativt korte, vanligvis ikke mer enn noen sider. Uansett er romanen i sin helhet svært lang etter moderne standard, rundt 1400 sider i uforkortede utgaver. Rundt 1900 sider på fransk. I romanen følges den desperate Jean Valjean, som stjeler et brød for sin sultende søster og hennes barn. Han blir tatt og dømt til å sone fem år i fengsel. Han prøver å rømme gjentatte ganger, før han endelig slipper ut etter 19 år. Han føler seg uønsket av alle, unntatt biskopen av Digne, som på tross av fattige kår gir ham mat og et sted å sove. Valjean gjengjelder hjelpsomheten ved å stjele sølvserviset og stikker av. Politiet fanger ham inn, men biskopen lyver og sier det var en gave og at han glemte lysestakene som hører til. Biskopens tilgivelse gjør at Valjean forstår at det han gjorde var galt, han bryter betingelsene for prøveløslatelsen og prøver å forandre livet sitt. Valjean blir borgermester i byen Montreil-Sur-Mer, etter å ha gjort byen suksessfull ved hjelp av en ny måte å drive fabrikken han eier på. Men den nye politiinspektøren Javert blir mistenksom. Når Valjean viser en utrolig styrke for sin alder da han redder en mann som sitter fast under en kjerre, stiller Javert seg selv dette spørsmålet: Kan denne mannen være fange 24601, som han har jaktet på helt siden han brøt sitt æresord? Resten av romanen fortsetter å følge Valjean, og Javerts jakt på ham. Valjean tar seg av en liten jente, Cosette, som er datter av Fantine, en ung kvinne som ble sparket fra hans fabrikk, noe som førte til at hun endte opp som prostituert før hun døde. Valjean og Cosette bor i et kloster i mange år, før de begynner å flytte rundt om i Paris. En ung student, Marius Pontmercy, legger en dag merke til Cosette i parken, og de forelsker seg i hverandre. Året er nå 1832. Noen bekjente av Marius, «ABC-vennene» ("Les Amis de l'ABC") under ledelse av Enjolras, er midt oppe i opprøret. De bygger en barrikade, der de kjemper mot nasjonalgardistene. Da barrikaden nesten faller, redder Marius dem ved å true med å sprenge barrikaden, og seg selv, i lufta. Han er svært deprimert, for Valjean skal ta med seg Cosette langt av sted, og de vil aldri kunne møtes igjen. Men Valjean har sett en kopi av Marius' avskjedsbrev til Cosette, og han har kommet til barrikaden. Han er ikke sikker på hva han skal gjøre, men han har absolutt ingen planer om å redde Marius. Valjean er sjalu. Kort tid senere prøver noen å skyte Marius i et angrep på barrikaden. Eponine, en ung jente som er håpløst forelsket i ham, legger hånden foran geværløpet, og blir selv skutt. Marius finner henne i en sidegate, der hun dør. Barrikaden faller, og alle opprørerne dør, selv den lille gategutten Gavroche. Valjean har reddet Marius, og tidligere Javert, som ble tatt til fange som politispion. Valjean bærer Marius gjennom kloakken. Der blir han stanset av Thénardie, som tror Valjean har drept Marius for å stjele det han hadde med seg. Thenardier hjelper Valjean å komme ut av kloakken, men tok det han kunne finne i Marius sine lommer, og rev i tillegg av en bit av Marius sin frakk. Omsider kommer Valjean fram til Gillenormand, bestefaren til Marius. Her kommer Marius seg sakte etter skadene, men klarer ikke å huske natten på barrikaden. Javert, som har fått sin verden snudd på hodet, begår selvmord ved å hoppe i Seinen. Marius og Cosette gifter seg og mottar litt under 600’000 franks i gave fra Valjean. Etter giftemålet tilstår Valjean til Marius i fortrolighet at han er en tidligere straffange. De blir enige om at det er best om Valjean og cossets kontakt blir begrenset. Marius blir overbevist om at pengene de hadde fått fra Valjean var tjuvgods, og at Valjean egentlig har drept Javert. Han mener derfor at Valjean har en dårlig innflytelse på Cosete, og prøver å bryte kontakten mellom dem helt. Valjean tar dette hintet, og kommer etter en stund ikke på besøk til Cosette mer. Cosette sender bud etter Valjean, men budbringere blir sent tilbake med pålegg om å si at Valjean var bortreist, og at hun ikke skulle bekymre seg. Sakte mister Valjean livslysten, og blir sengeliggende for døden. Thénardier besøker marius i forkledning. Marius lar seg ikke lure, og krever en forklaring. Thénardier prøver så å utpresse Marius for penger, og påstår han kan avsløre et familiemedlem som en bedrager. Marius forklarer at han vet hva Valjean er, nemlig en tyv og en morder. Thénardier viser Javerts nekrolog, og forklarer at Valjean ikke hadde stjelt pengene, men tjent dem. Han viser fram biten fra Marius sin frakk, og forklarer at den kom fra et lik Valjean hadde dratt igjennom kloakken på barrikadenatten. Marius tar fram resten av frakken, og forklarer triumferende at dette beviser at Valjean ikke har gjort noe galt, og at det var Valjean som reddet livet hans. Ahn betaler Thénardier for å reise bort, og aldri komme tilbake. Han tar Cosette med seg til Valjean, og forklarer henne alt på veien. De kommer fram, og finner Valjean for døden. Her avslører Valjean moren til Cosette sitt navn, og mer om Cosettes fortid. Her ender boken med at Valjean dør i selskap med Cosette og Marius. Film og scene. Tv-serien "Les Misérables" fra 2000 med Gérard Depardieu som Jean Valjean og John Malkovich som Javert. Regien var ved Josée Dayan. Filmen "Les Misérables" fra 1998 med Liam Neeson som Jean Valjean og Geoffrey Rush som Javert. Regien var ved Bille August. Musikalen "Les Misérables" av Claude-Michel Schönberg og Alain Boublil hadde premiere i 1980, og er også satt opp flere steder i Norge. Kunna i Meløy. Kunna er ei halvøy i Meløy kommune i Nordland. Halvøya ligger nord i kommunen, nord for tettstedet Reipå, og er bare knyttet til fastlandet med den smale og lave Kunnvalen. Høyeste punkt på fjellet Kunna er 599 moh. Kunna var tidligere regnet som grensa mellom Salten (i nord) og Helgeland i sør. I dag regnes hele Meløy kommune administrativt med til Salten. Den hvite lotus. Den hvite lotus (kinesisk: 白蓮教, pinyin: "Báiliánjiào") var en sekterisk bevegelse med buddhistiske trekk som appellerte til mange kinesere, ikke minst blant kvinner og fattige, som fant trøst i tilbedelse av "den evige moder" som en gang skulle samle alle sine barn til én stor familie. Et element av Den hvite lotus' lære var det nært forestående komme av Buddha Maitreya. Opprinnelse. De første indikasjoner på et selskap ved navn den hvite lotus stammer fra slutten av 1200-tallet. Mongolenes styre av Kina, det vil si Yuan-dynastiet, avfødte små men populære markeringer mot fremmedstyret. Den hvite lotus tok del i noen av disse protestene som de ble mer og mer utbredte. Mongolene betraktet Den hvite lotus som en heterodoks religiøs sekt og forbød den, noe som førte til at dens videre liv måtte utspille seg i det skjule, som et hemmelig selskap. Som hemmelig selskap var bidro den til en form for nasjonal opposisjon og religiøs antimongolsk mobilisering. De røde turbaners opprør. Den hvite lotus ansporet til det opprør som fikk sin begynnelse i 1352 rundt Guangzhou. Det fikk navnet De røde turbaners opprør. En buddhistmunk og tidligere tiggergutt, Zhu Yuanzhang, la av seg munkedrakten og sluttet seg til de revolusjonære. Han evnet å ta ledelsen for opprørshæren, og vant folket over på sin side ved å forby sine soldater å plyndre og og holde seg til Den hvite lotus' lære. I 1355 hadde opprøret spredt seg over det meste av Kina. I 1356 erobret Zhu Yuanzhang Nanjing og gjorde byen til sin hovedstad. Her begynte han å snu ryggen til Den hvite roses lære, og vant slik de konfucianske mandariners støtte. De utførte da de ritualer som skulle bekrefte at han nå nøt det himmelske mandat, et vitalt skritt for opprettelsen av et nytt herskerdynasti. I mens var mongolene opptatt med indre stridigheter, slik at ikke tilstrekkelige styrker ble satt inn for å knuse opprøret. I 1368 utvidet Zhu Yuanzhang sitt styre til Guangzhou. Den mongolske hersker, Toghan Temur, flyktet samme år til Karakorum, og Zhu Yuanzhang og hans hær kunne nå marsjere inn i mongolenes tidligere hovedstad Beijing. Han fortsette å sikre sin makt og tok regjeringsnavnet Hongwu som den første keiser av Ming-dynastiet. Det annet opprør. Det skulle gå flere hundre år før Den hvite lotus igjen skulle la høre fra seg. Opprøret kalles Den hvite lotus' opprør. Det brøt ut sent på 1700-tallet i form av en bevegelse ledet av Wang Lun som ville styrke Qing-dynastiet. Wang Lun var en mester i kampkunst og urtemedisin. Opprøret hadde sitt utgangspunkt i fjelltraktene mellom Sichuan, Hubei og Shaanxi, og begynte som skatteprotester. Den hvite lotus tok ledelsen for de fattige bønder og gav dem løfte om personlig frelse som belønning for deres troskap. Opprøret grep stadig mer om seg blant vanlig folk. Etterhvert ble det til en alvorlig hodepine for regjeringen. Heshen, en korrupt mandarin, ble sendt av Qianlong-keiseren for å knuse opprøret. Men opprørerne hadde ingen større problemer med å beseire de annenrangs keiserlige styrker som var avsatt til formålet. Det viste seg også at Heshen hadde beriket seg av de midler som egentlig skulle gått til den militære kampanjen, og da Jiaqing-keiseren i 1799 kom til reell makt, avsatte han Heshen. Nå ble oppdraget gitt til mer effektive mandsjukommandanter. Nedkjempelsen av Den hvite roses opprør tok flere år. Store deler av befolkningen ble flyttet til hundreder av nye befestede landsbyer, og organisert i militser. Mot slutten av kampanjen kombinerte Qing-styret sin jakt og nedkjempelse til siste mann av geriljagrupper med løfter om amnesti for desertører. Opprøret var knekt i 1804. Daoguang-keiseren innrømmet i et senere dekret at opprøret i stor grad skyldtes lokale embedsmenns griskhet og utpining av befolkningen. Etterspill. Kampen mot Den hvite lotus var imidlertid ikke over. Nå ble befolkningen igjen utpresset; betalte de ikke, ble de ansett som lotusmedlemmer og straffet. Den hvite lotus' skrifter ble inndratt og ødelagt når man kom over dem. Mandarinen Huang Yupian tilbakeviste i et skrift de heterodokse læresetninger han fant i disse beslaglagte dokumentene. Hans skrift, "«En detaljert tilbakevisning av vranglære»" (破邪詳辯 "Pōxié Xiángbiàn", 1838) er blitt ettertidens beste kilde til forståelsen av Den hvite lotus' lære. Den hvite lotus' opprør hadde imidlertid også slått hull på myten om Mandsjutroppenes uovervinnelighet, og dette kan være en delforklaring til de mange opprør som skulle følge mot Qing-dynastiet gjennom 1800-tallet. Elementer av tankegodset fra Den hvite lotus inngikk også i opprørernes ideologi under bokseropprøret 1899-1900. Hvite lotus Hvite lotus Hvite lotus Hvite lotus Fish and Chips Band. Fish and Chips Band er ei norsk pop/rockegruppe fra Kristiansund. Bandet er sterkt inspirert av blant annet The Beatles og The Kinks, og det høres godt på musikken de spiller. Foruten å spille egenproduserte materialer så spiller de mange cover-låter. De egenproduserte låtene har stort sett nostalgiske tekster om barndommens Kristiansund. Gav i 1997 ut sin hittil første og eneste plate. Medlemmer. Fish and Chips Band Klåstadskipet. Klåstadskipet omtales som Norges fjerde vikingskip. Det ble funnet allerede i 1893, men først gravd ut i 1969. Skipet er utstilt på Vestfold Fylkesmuseum i Tønsberg. Klåstadskipet ble funnet på et jorde innerst i Viksfjord i Larvik, ganske nær Kaupangen i Skiringssal. Man tenker seg at skipet har forlist ute på Vikskilen og har havnet synkeferdig innerst i Klåstadkilen. Når skipet ble funnet et stykke inne på land skyldes det at landet her har steget ca. 2 meter siden vikingtiden. Skipet er noe ødelagt av arbeid med å drenere jordene der det ble funnet. Skipet er trolig fra 900-tallet. Klåstadskipet skiller seg på flere måter fra de mer kjente vikingskipene; Oseberg, Gokstad og Tune. Det er sunket ned og gjenfunnet på tidligere havbunn, mens de tre andre skipene er gravgods. Klåstadskipet er trolig et lasteskip og er årringsdatert til ca. 990. Som andre vikingskip er det klinkbygd. Det hadde keiper til årer. Kjølen er 16,15 meter lang, og dermed litt mindre enn Gokstadskipet. Da skipet gikk tapt var det en last ombord av brynesteinemner fra Eidsborg i Telemark. Morrafugl og natteravn. "Morrafugl og natteravn" er et album av det norske bandet Fish and Chips Band, gitt ut i 1997. Hele albumet er på Kristiansundersk dialekt. Fakir. Fakir eller faqir (arabisk: فقیر "«fattig»") er en sufist, spesielt en som utfører utholdenhetsbragder. Betegnelsen brukes vanligvis enten om religiøse eremitter eller gatetiggere som synger religiøse sanger. Begrepet er knyttet til India. En fakir kan også være en ekstrem-entertainer. Den norske fakiren Benifax (Inge Vidar Svingen) er et eksempel på dette. Frank Cadogan Cowper. Frank Cadogan Cowper (16. oktober 1877 – 20. november 1958) var en engelsk kunstmaler som har blitt beskrevet som «den siste av pre-rafalittene». Cowper var for ung til å bli medlem av Det pre-rafaelittiske broderskap, som ble stiftet i 1848 – 29 år før han ble født, men hans kunst ble assosiert med gruppens idealer lenge etter at andre hadde forlatt dem. Cowper ble født i Northamptonshire i 1877 som sønn av Frank Cowper, forfatter av flere romantiske fortellinger, og prestedatteren Edith Cadogen. Etter å ha gått på St John's Wood Art School kom han senere inn på Royal Academy Schools hvor han vant flere priser og medaljer. I seks måneder arbeidet han for maleren og illustratøren Edwin Abbey, medlem av Royal Academy. Deretter reiste han til Italia for å studere de gamle mestre slik mange av hans samtidige hadde gjort før ham. Hans første bilde ble stilt ut ved akademiet da han var 22 år og senere bidro han flere ganger til utstillingene. Han stilte også ut i Paris, Roma og Venezia. Han er representert i Tate Gallery, National Gallery of New South Wales i Sydney i Australia, og flere mindre gallerier i England. Midtveis i sin karriere skiftet Cowper stil dramatisk med et klart skille mellom hans tidligste verker og de senere. Han begynte som en romantiker i pre-rafaelittisk stil, men endte opp som maler av vakre, glamorøse kvinner i en overflatisk stil som nedlatende har blitt karakterisert som bilder på «sjokoladebokser». Som ung kunstner påvirket av pre-rafaelittene var han ekstremt grundig i sitt forarbeide, og i en slik grad at historier ble spunnet om hans arbeid. Det nitide arbeidet han la ned var hovedsakelig av litterær verdi heller enn malerisk. For sitt maleri av kirkegårdscenen fra William Shakespeares skuespill "Hamlet" fikk han gravd en grav spesielt for seg som forbauset naboene en god del. Da han skulle tolke et bilde av Den hellige Frans av Assisi reiste han til Assisi i Italia for nettopp den hensikt. Som modell var en ekte biskop nødvendig, og han fikk Joseph Henry Collins, biskop av Gibraltar, til å stille opp. Bildet, "Devil Disgiused as a Troubedor" ("Djevelen forkledd som trubadur") ble stilt ut i 1907 og ble beskrevet som Årets bilde. De portretter av rikmannsdøtre som han ble representert i kunstakademiet i hans senere år har blitt karakterisert som av mindre verdi grunnet hans uklare mål ved at han blandet dekorative og realistiske virkemidler, noe ingen av delene tjente på. Tiden for glamorøse bilder og litterære bilder var også sterkt dalende etter 1920. Hans akvareller ble derimot ofte rost. Cowper levde det meste av livet i London, men flyttet til Cirencester som gammel mann. Han var representert i kunstakademiet i over femti år, og på 1950-tallet representerte han bokstavelig en annen epoke og et annet århundre. Hans største støtte var maleren Evelyn Waugh. Han døde i en alder av 81 år den 20. november 1958. Slaget om Ryssby. Slaget om Ryssby var det andre sammenstøtet mellom Karl IX og Christian IV om Ryssby. Etter Slaget om Kalmar og Kalmar Slotts fall under beleiringen truet den dansk-norske fellesflåten den svenske hæren fra Kalmarsund mens Christian IV rykte den 23. juli mot den svenske leiren på Pertorps änga med sin forsterkede hær. Karl IX måtte slo retrett og kom seg en dagmarsj vekk til den gamle leiren i Ryssby i ly av natten til 24. juli. Christian IV for andre gang ved 20. august vil angripe Ryssby skanse for å kom seg videre inn i det øvre Sverige. Bakgrunnen. 8. juni 1611, ble leiren på Ryssby 25 kilometer nord reist av den svenske hæren på vei til Kalmar ved Ryssby kirke. Der var sterke befestninger reist for å avverge overraskelsesangrep fra danske rytterenheter mens de hvile ut etter marsjen fra Jonköping for flere dager framover. Karl IX vendte tilbake til den gamle leiren som ble flyttet om til bak et platå som lå foran det sydlige vannløpet med fronten dekket av det nordlige vannløpet. En skanse på over hundre meter i bredde ble kastet opp sammen med to bastioner eller utenverk på tretti meter bredde på toppen av platået foran flatt lend fra syd. Til øst forente de to vannløper seg i en innsjø for deretter å renne ut i Kalmarsund, til vest var stillingen i Ryssby dekket av klipper og tette skogtrakter på et steget terreng mot innenlandet. På det sydlige vannløpet sto en bro som ikke ble nedbrutt fordi Karl IX vil unnsette Kalmar Slott med et nytt angrep på den danske hæren. Veien mot nord var nå blokkert av svenskene med den nye skansen ved Ryssby kirke, å omgå den var ikke mulig som danskene til deres berystelse oppdaget under det første slaget om Ryssby den 30. juli. Etter det første slaget om Ryssby som sluttet med at danskene måtte trukket seg tilbake til deres leir ved Kalmar by, kom flere meldinger i dagene framover som var ikke godt mottatt av svenskekongen. Krister Some hadde overgitt Kalmar Slott, avsluttet beleiringen om morgen den 3. august 1611. Fra admiral Bielkenstierna kom rapporter om at den svenske flåten hadde kommet for langt nordover helt til Barösund langt opp på den svenske østkysten. Karl IX beordret Bielkenstierna om å sluttet seg til en svensk eskadre under Nils Engelsman, men ordren var ikke fulgt. Etter å ha hørt om Engelsmans suksess under Sjøtrefningen ved Ölands nordre odde, oppmuntret han Bielkenstierna om å sluttet seg til Engelsman under Mönsterås for et angrep nedover i sundet. Admiralen var ikke villige. Karl IX sendte beskjed om at han var fratatt kommandoen som ble overrekket til Jakob Gotburg. Problemet med denne vrangvillige admiralen gjort at det ikke lenge var noe håp om å gjenvinne herredømmet over sundet. Ved 8. august var Öland tatt uten mye motstand av danskene. Utfordringen til tvekamp. Christian IV besøkte Borgholm festningen på Öland der han mottok hyllingsed av de svenske prester og utsendinger, den 13. august dro kongen tilbake til fastlandet der et brev fra Ryssby hadde ankommet. Brevet fra Karl IX viste at svenskekongen hadde tatt tilbakeslagene i de siste uker så hardt at han rettet sterke anklager mot danskekongen. En utfordring var kunngjort i brevet hvor svenskekongen ønsket å utkjempet en tvekamp mann mot mann med to ledsagere på hver side. Christian IV kunne vanskelig tro det han leste for hans rival var en gamle mann som hadde vært rammet av hjerteslag i de siste to år. Dessuten var utfordringen ikke enkelt å akseptere dersom Karl IX ville de skulle slåss uten harnisk eller skytevåpen, det ment at begge konger kunne kom i skade for å ble angrepet av hverandres ledsagere som derimot skulle være i full harnisk med skytevåpen. Karl IX var allerede døende, hadde bevist et ønske om å få dø under kampene ved 30. juli så han kunne godt tenkt seg å ta med Christian IV i døden. Danskekongen måtte i hans brev datert den 14. august høftig avslå utfordringen. Han hadde allerede tenkt seg å gå til angrep på svenskene på Ryssby. Forspillet. En ny sjøtrefning på Østersjøen der den dansk-norske hovedflåten stoppet og fordrevet den svenske flåten som hadde seilt ut fra Barösund forhindret en samling av de svenske sjøstyrkene ved Mönsterås for resten av måneden. Veien for en framrykning mot Ryssby med egne flanke sikret av de dansk-norske krigsskiper synes åpen. I den utbrente byen i Kalmar var det reist nye trehus for å gi besetningen ly som ledd i planene om å bringe forsvaret av byen i orden. Den danske hæren var på 9 rytterfaner og 37 fotkompanier, men den såkalte "Kalmarsoten" som hadde rammet danskene hardt i juni til juli, fortsatte å herje blant soldatene. Riksmarsken Sten Maltesen Sehested ble syk og døde den 22. august som en av flere stormenn. Mellom 8000 og 9000 mann skal ha vært tilbake. Fem kompanier med mer enn fem hundre mann ble tilbake i Kalmar mens to kompanier var overført til Öland med 300 mann eller mer. I mellomtiden hadde Karl IX opplevde problemer med hans tropper, en stor del av de svenske styrker var oppbudte bønder som vil hjem til deres bøndegårder i Västergötland og Östergötland. Det var trolige færre menn i den svenske hæren enn i den danske hæren, en del av hæren var avdelt til skjærgårdsflåten ved Mönsterås sammen med Engelsmanns eskadre. Den 19. august rekognoserte Gert Rantzau med sine ryttere i en rytterfane på mellom ett hundre og to hundre ryttere foran Ryssby der de ble angrepet av svenskene som omringet danskene ved et tidspunkt. Rantzau klart å slåss seg ut av omringningen med et tap på 14 døde, sårede og fangne. I Kalmarsund rodde den danske flotiljen av galeier, jagter og robåter langs kysten med 500 mann. De jaget bort de svenske galeier og skjærbåter. Slaget. Den 20. august brøt Christian IV opp med den danske hæren på over åtte tusen mann som marsjerte langs strandveien med de danske rofartøyer på sjøsiden. I løpet av dagmarsjen var det flere sammenstøter mellom danskene og flere rekognoseringsavdelinger. Fremstøtet mot Ryssby som var mellom kysten og skogkledte landskap med klipper, ble vanskelig fordi svenskene lagt seg flere ganger til overfall på de danske styrkene. Ved 21. august nådde danskene Ryssby der de straks reist en leir med forskansninger. Under arbeidet kom det til kamp med de svenske forposter gjennom denne dagen. Slaget som tok seg opp, ble et uvanlig slag der danskene kastet opp brystvern, jordverk og lagt fram deres artilleri. 22. august så harde kamper mellom de to hærer fra hver sin leir som rettet deres artilleri mot hverandre, det ble foretatt mindre svenske utfall for å hindret danskene fra å grave seg nærmere skansene på Ryssby. Karl IX våget ikke å gå til angrep med sin hær av frykt for at det var dette Christian IV ønsket, avslo tilbud fra den danske siden om å rykte ut i slagorden på åpen lend. Ved aften hadde den danske leiren vært flyttet nærmere skansene. Om morgen den 23. august 1611 stillet danskene opp deres hær i slagorden foran de svenske forsvarsverker som bare hadde et brystvern på 1,5 meter høyde så danskene kunne på nær hold se inn i leiren bak skansene. Hva som hendte den dagen er ikke klart, men danskene skulle ha løpe storm flere ganger uten å ha klart å ta seg over brystvernet og løpegraver. Etter andre kilder skulle det kun ha kommet til et «passende sammenstøt» uten å ha løpet storm mot de svenske forsvarsverker. Christian IV hadde vært midt i stridighetene der han tok til fange en livlandsk adelsmann etter å skutt hans hest med en lang bøsse. Da kampene dør ut, hadde danskene blitt slått tilbake med betydelig tap etter tre dager med mange trefninger og sammenstøter. Omgivenhetene på flere mil omkrets fra Kalmar var så utplyndret for levnetsmidler etter flere måneder at den danske hæren måtte ha forsyninger med proviant overført til dem med den dansk-norske fellesflåten. Dessuten var det stor misnøye blant troppene som kunne ikke får plyndringsgods eller sold i et allerede krigsherjet land med en nedbrent by. Christian IV hadde innsett at en beleiring måtte til mot skansene på Ryssby, det hadde han ikke forsyninger for en slik anledning. Etterspillet. Retretten tilbake til Kalmar var ikke mindre dramatisk for selv om svenskene i deres leiren på Ryssby ikke fulgte etter var mindre overfallspartier fremdeles langs strandveien. Ved en av trefningene kom danskekongen i fare for å ble tatt til fange av svenskene, ble reddet av ryttere fra den adelige fanen av hoffet. Med avansementet mot det øvre Sverige stoppet av Ryssby skanse satt den danske hæren i besittelse av byen Kalmar i senteret for et utplyndret og herjet land tømt for levnetsmidler, forsyningstjenesten av den dansk-norske fellesflåten maktet ikke å erstattet de tapte forråder som hadde blitt flammenes rov under nedbrenningen av Kalmar by i løpet av Slaget om Kalmar i juli 1611. Smittsomme sykdommer hadde begynte å rammet den danske hæren spesielt hardt at sykdommene gav opphav til begrepet "Kalmarsoten". Sehesteds død den 22. august, en riksmarsk, var bare en av mange tusener som hadde omkommet i løpet av sommeren. For å reddet hæren måtte Christian IV etter å ha fullført arbeidet på forsvarsverkene i Kalmar retirerte med seks rytterfaner ved 11. september tilbake til Skåne og Blekinge, senere fulgt av resten av fotkompaniene som entens rykte til fots inn i Danmark eller kom om bord på orlogsskipene. Etter det gikk danskene i vinterkvarter, etterlatt seg to rytterfaner og tre fotkompanier på Öland der de kunne oppholdt seg for vinteren. I Kalmar var 9 kompanier på mellom tusen og to tusen mann etterlatt som garnison med forråder for vinteren. Karl IX besluttet også å ta vinterkvarter, men stoppet ikke forberedelsene med å reiste flere kompanier og avdelt flere tusener til Ryssby skanse for å voktet veien fra Kalmar, under Nils Stjernsköld. Men hans sønn Gustav Adolf vil ikke fulgte sin fars eksempel så han rustet ut en ekspedisjon til Öland. Hans mulighet kom den 20. eller 25. september med den første Öland-erobringen i krigen. Etter Öland var gjenerobret, kom Karl IX i egne person til Kalmar den 29. september der han sendte oppfordring til garnisonen om å overgi seg. Dette ble straks avslått av kommandanten Breide Rantzau. Det var siste gang kongen viste seg ved Kalmar. Etter kronprinsen hadde forlatt Öland for å sluttet seg til sin far, dro begge til Stockholm for å holde riksdag. På veien ble Karl IX syk, han hadde blitt så svak at han hadde mistet taleevnen. Han kunne ikke fullførte reisen. Den 30. oktober 1611 døde den svenske kongen i Nyköping. Kilder. Ryssby Sjøtrefningen ved Ölands nordre odde. Sjøtrefningen ved Ölands nordre odde er en av de få maritime sammenstøter under Kalmarkrigen som dessuten var hendt om natten til den 30. juli der danskene var for skjødesløse i deres valg av ankringsplass ved Ölands nordre odde. Bakgrunnen. Under beleiringen av Kalmar var kampen om herredømmet over Kalmarsund viktig for utfallet av kampene om Kalmar. Admiral Bielkenstierna ved 8. juli hadde vunnet seg herredømmet over sundet der forbindelsen med de beleirede i Kalmar Slott ble gjenetablert med den svenske hæren fra deres leir på Pertorps änga nord for byen. Men den dansk-norske hovedflåten på ti storskip var kommet til Gotland for blokade av de svenske handelsforbindelser med resten av Østersjøsområdet. Admiral Mogens Ulfeldt etter beskjed fra Christian IV om å komme ned i Kalmarsund for å gjenvinne herredømmet og tilintetgjort den svenske flåten på 11 krigsskip under Bielkenstierna. Om natten til 22. juli klart svenskene å slippe bort forbi Ulfeldts flåte som kunne ikke kom etter i et farvann de var dårlig kjent med. Men Bielkenstierna var innforstått med svenskekongen Karl IXs planer om å konsentrerte sjøstyrker for å gjenta kampen om sundet. Istedenfor å søkte ly langs den svenske østkysten fortsatte han videre nordover til Barösund. Karl IX ment at Bielkenstierna hadde trukket seg for langt nordover, bad ham om å sluttet seg til den mindre eskadren på ti mindre krigsskip som var på vei til Västervik. Mens Bielkenstierna valgt å bli i Barösund, seilte kaptein Nils Engelsman fra Västervik for å sluttet seg til skjærgårdsflåten under Mönsterås. Sjøtrefningen. Mogens Ulfeldt vil forhindret svenske angrep nedover sundet som var under kontroll av den danske Kalmareskadren under admiral Erik Urne. Derfor lå han med sin eskadre på ti skip ved Ölands nordre odde. Hans egne flaggskip «Argo» med 54 kanoner var en av de største krigsskip på Østersjøen med en besetning på 400 mann. Under ly av natten til 31. juli sniket den mindre eskadren som bestod av «Salvator» (8 kanoner), «Finken», «Basiliscus», «Pikale Pinassen», «Jägeren» (12 kanoner), «Nachtergalen», «Ståbi» (8 kanoner), «Lilian», «Kåther» (10 kanoner) og «Romulus» med 200 soldater ombord seg inn i sundet. Der kom de over en avdeling av Ulfeldts flåte som lå ankret uten vakt mot Ölands nordre odde. Kaptein Frans Brokenhus på eskorteskipet «Stjernen» (22 kanoner) hadde gått fra borde. Overfallet på den danske avdelingen på flere skip blant dem flaggskipet «Argo» ble en suksess for svenskene som klart å kapret orlogsskipet «Stjernen» og ført den bort, etterlatt danskene under forvirring. Ulfeldts flaggskip var under angrep av svenskene som ikke klart å erobre storskipet som berget seg med hissig motstand. Etterspillet. Overfallet på den danske hovedflåten i natten mellom 30. og 31. juli 1611 var kommet som et sjokk på danskene som hadde mistet et skip med 22 kanoner og en besetning på mellom hundre og to hundre mann ombord. Etter krigen ble skipperen dømt for å ha forårsaket tapet av skipet til døden. Dommen ble fullbyrdet. Nils Engelsman fortsatte med sin eskadren og sitt bytte til Mönsterås der de sluttet seg til den svenske skjærgårdsflåten under Anders Cordel. Men Bielkenstierna hadde forsinket den svenske flåten for lenge så da hans erstatter Jakob Gotburg overtok ledelsen av flåten i Barösund var Kalmar Slott falt den 3. august. Gotburg var ivrigere etter å fulgte kongens ordre om å vendte tilbake til Kalmarsund. Ved midten av august 1611 hadde svenskene kommet fram til Ölands nordre odde. Ulfeldt klok av skade var på vakt, hadde en overlegen sjøstyrke til sjøs der de fikk syn på den svenske flåten som kan ha hatt ti krigsskip. Danskene gikk til angrep på den svenske flåten. Etter en kamp var svenskene drevet på flukt nordover fram til Älvsnabben ikke langt fra Stockholm. Etter sjøtrefningen nord for Ölands nordre odde krysset den danske hovedflåten utenfor den svenske østkysten til Gotland og tilbake slik at Gotburg måtte ble liggende ved Älvsnabben for resten av måneden. Engelsman og Cordel ovenfor en dansk overlegenhet kunne ikke ta opp kampen i sundet fra deres base ved Mönsterås tross svenskekongens stadige oppfordringer. De ble senere arrestert og dømt til døden for svik i deres tjeneste under krigsrett. De ble benådet etter Karl IXs død av den nye kongen. Kilder. Ölands nordre odde Fotballens urkraft. "Fotballens urkraft" (2003) er en norsk dokumentar. Den er 54 minutter lang og har regi ved Tore Buvarp og Aslaug Holm. Filmen ble nominert til Gullruten i 2004. Dokumentaren portretterer Nils Arne Eggen i hans aller siste sesong som hovedtrener i Rosenborg. Den gir et mer fullstendig bilde av en spesiell trenerpersonlighet. Eggen førte laget sitt til Champions League hele sju ganger, han skrev bestselgeren "Godfoten" og han takket nei til statsrådspost i regjeringen. Ole Henrik Giørtz. Ole Henrik Giørtz (født 10. januar 1955) er en norsk jazzmusiker (piano), arrangør og bandleder, kjent fra en rekke innspillinger. Han er bror til jazzvokalist Anne Marie Giørtz, og medvirket på flere innspillinger og turneer med gruppene Bazar, Lotus, Chipahua, Erik Wøllo kvintett, Anne Grete Preus. I sin søsters orkester, Ab und Zu, har han vært komponist og arrangør, og stått for bestillingsverket "Den akustiske skygge" (Moldejazz, 1993). Han tonesatte Lars Saabye Christensen's "Skrapjern og silke" (1998) som bestillingsverk til Moldejazz, hvilket ga nominiasjon til Edvard-prisen (1999). Til Sandvika Storbandfestival skrev han "Rhymes at Midnight" (2004), fremført med Ab und Zu og Prime Time Orchestra. Giørtz medvirket i orkesteret til brasiliansk-norske Claudio Latini, også som arrangør/produsent, som avstedkom utgivelsene "Sol e Cachaça" (1988) og "Cor de Dendê" (1990). Han skrev "Noter og andre nøtter – en brukerveiledning i pop- og jazzharmonikk" (2006). Utbrettsbok. a> der deler av bildene kan skyves ut og inn av hull på boksidene. En utbrettsbok, sprett-opp-bok, sprett-ut-bok, pop-opp-bok eller pop-up-bok (etter det engelske "pop-up book") er en type bildebok der sidene og illustrasjonene er utstyrt med klaffer og bevegelige deler av papir eller andre materialer for å skape forskjellige effekter når en blar i boka. Det kan for eksempel være at bildene løfter seg opp og bretter seg ut når en åpner sidene, eller at deler av motivet i en illustrasjon er skjult bak en papirbit som kan vippes opp som en luke. På engelsk brukes ofte samlebetegnelsen "movable books" («bevegelige bøker») om pop-up-bøker og andre bøker med bevegelige, mekaniske eller tredimensjonale innretninger. I Danmark brukes også betegnelsen "løft og læs-bøger" om visse typer utbrettsbøker. Historikk, bruk og teknikk. Den første boka med bevegelige illustrasjoner skal være et astrologisk manuskript fra 1306. Det kom siden enkelte pop-up-bøker for voksne på 1500-tallet, men metoden ble mer utbredt med bedre trykketeknikker og økt trykksakproduksjon på 1800-tallet. Fra 1970-tallet har utbrettsbøker blitt enda vanligere, først og fremst for barn. Det er teknisk mer omstendelig å lage utbrettsbøker enn andre bøker. Bildebitene blir stanset ut i en papirkuttemaskin, men de må ofte limes inn på sidene for hånd. På grunn av konstruksjonen med mye papir blir boksidene tykke, og det er derfor vanlig at utbrettsbøker har færre sider enn andre bildebøker. Produksjonen blir likevel dyr, og de fleste bøkene av denne typen er derfor internasjonale bestselgere som blir trykt som samproduksjoner, det vil si som parallellutgaver på flere språk samtidig. Flere pop-up-bøker som kom ut på 1980- og 90-tallet ble satt sammen i en landsby i Columbia der arbeidskraften var billig og spesialisert. Moderne utbrettsbøker blir laget for å vekke nysgjerrigheten og stimulere motorikken hos små barn. Effektene kan også brukes pedagogisk for å forklare noe på en visuelt tydelig måte. Det kan for eksempel være bilder trykt på transparente plastfolier som til sammen danner en lagdelt sakillustrasjon i et leksikon. En av de første sprettoppbøkene som er utviklet i Norge, er "Kaptein Sabeltanns 10 mynter av gull" som kom i 2008. Det er en billedbok om sjørøverfiguren Kaptein Sabeltann formet som en tellebok med «skinnende gullmynter og pop-up skattekiste». Boka ble designet av den norske illustratøren Egil Nyhus, men ble trykt og limt i Kina. Terje Formoe har skrevet teksten. Samme år kom også klaffeboka "Kokos – Verdens minste elefant" av Tor Åge Bringsværd og Anne G. Holt. Pop-up-effekter brukes også i gratulasjonskort og liknende trykksaker. Fläskkvartetten. Fläskkvartetten eller "Flesh Quartet" (etablert 1985) er en svensk musikkgruppe, kjent for sine utgivelser i grenselandet rock, klassisk, jazz og techno, med bruk av strykeinstrument. Medlemmer. Besetningen den senere tid har vært Diskografi. "Jag ger vad som helst för lite solsken" (1998), "Vita droppar: En samling 1987-1998" (2003) og "Voices of Eden" (Flesh Recordings, 2007). Gruppen har forøvrig skrevet filmmusikk til flere filmer, som Bent Hamers "Eggs" (1995) og "En dag til i solen" (1998). De har også tonesatt Det Norske Teatrets oppsetning av Tarjei Vesaass "Fuglane". Med Krøyt skrev de bestillingsverk til Moldejazz (2001). De har også skrevet musikken til TV-serien Berlinerpoplene (2007). Finn Øystein Bergh. Finn Øystein Bergh (født 15. juli 1959) er tidligere redaksjonssjef i Kapital og forfatter av populærøkonomiske bøker. Han arbeider nå i Pareto-gruppen. Bergh er utdannet siviløkonom fra Bedriftsøkonomisk Institutt, og har en MBA fra University of Wisconsin-Madison (1982). Han har i tillegg hovedfag i både statsvitenskap (1989) og samfunnsøkonomi (1992) fra Universitetet i Oslo. Bergh var ansatt i Kapital fra januar 1984 til desember 2009, de siste ni årene som redaksjonssjef. I Kapital skrev han analyser, reportasjer og kommentarer innen ulike felt av økonomi og næringsliv. I 2004 avslørte Bergh sammen med Camilla Birkeland at innføringen av monopol på spilleautomater var regissert av Norsk Tipping, ikke Kulturdepartementet Hans Ross. Hans Matthias Elisæus Ross (født 14. april 1833 i Holum, Mandal, død 16. juli 1914 i Kristiania) var en norsk teolog, ordbokredaktør, nynorskforkjemper og statsstipendiat. Ross var prestesønn, ble student i 1849, etter å ha vært elev av blant andre lektor Ole Kristian Thistedahl ved Kristiansand katedralskole, og cand.theol. i 1852. Han arbeidet deretter som lærervikar, studerte tysk i Tyskland 1856-57, engelsk i England 1859-60 og underviste i språk ved skoler i Christiania. Etter sitt første møte med Ivar Aasen i 1857 fant Ross sin livsoppgave i å videreføre og utvide Aasens ordboksverk. Fra 1867 til 1888 samlet han ordtilfang, og han la vekt på å dokumentere ordene i sin kontekst av setningsbygging og grammatikk. Hans hovedverk "Norsk ordbog, tillæg til 'Norsk ordbog' av Ivar Aasen" utkom i hefter fra 1890 til 1895. Ross' dialektprøver ble publisert som "Norske bygdemaal" i 17 bind, 1905-1909. Hans målpolitiske program ble uttrykt blant annet i "Maalreisningen her hjemme, belyst fra utlandet" (1878) og i "Race. Nation. Sprog" (1909). På reisene sine samlet han også folkedikting og annen muntlig tradisjon særlig i området fra Jæren til Telemark. En del av dette ble trykt i "Ymse smaastykke", "Ein Soge-Bundel" eller forskjellige tidsskrifter og blad, men storparten av balladeoppskriftene hans er fremdeles upublisert. Ross ble statsstipendiat i 1877, etter å ha hatt stipend noen år tidligere. Han var medlem av Vitenskapsakademiet fra 1892. Han deltok i stiftelsen av Det norske samlaget i 1868 og var æresmedlem fra 1897. Han var ugift. I 1934 ble Hans Ross' gate på Ila i Oslo oppkalt etter ham. Roald Helgheim. Roald Helgheim (født 23. august 1942 i Jølster) er en norsk journalist, mest kjent som musikkanmelder og politisk kommentator, utdannet cand.mag. i fysikk og matematikk. Helgheim engasjerte seg i den norske ml-bevegelsen, og begynte å arbeide i Klassekampen alt i 1970, da avisen fortsatt bare kom ut en gang i måneden. Han var sentral i etableringen av Klassekampen som ukeavis i 1973 og dagsavis i 1977. Han sluttet i avisen i forbindelse med konflikten i Klassekampen i 1997, da Jon Michelet ble ansatt som ny redaktør. Året etter forfattet han coverteksten til Christian Wallumrøds "No birch". Helgheim har vært journalist for musikkavisen Puls, for Dagsavisen og for den nynorske ukeavisen Dag og Tid. I et intervju etter å ha vunnet Ella-prisen rangerte jazzjournalisten de to konsertene med John Coltrane i Njårdhallen (November 1963) og Miles Davis på Moldejazz (1984) høyest, fulgt av M. A. Numminen ved Moldejazz (Ludvig, 1992) og Chick Corea på Moldejazz i 2000. Førskolelærer. Førskolelærere planlegger, gjennomfører og evaluerer det pedagogiske opplegget i en barnehage i samarbeid med styrer, som også er førskolelærer. Førskolelærere organiserer hverdagen for barn i barnehage, på skolefritidsordning eller i barnevern. I barnehagen har de fleste førskolelærere betegnelsen pedagogisk leder. I Norge er førskolelærere utdannet til å undervise barn fra 0 til 6 år, og dessuten første årstrinn i grunnskolen. Etter nye ordningen (fra 2008) er ikke lenger dette korrekt. Utdannede førskolelærere (som startet sin utdanning etter eller i 2008) er kun utdannet til å undervise barn fra 0 til 5 år, ikke lenger første årstrinn i grunnskolen. I Norge er førskolelærerutdanningen treårig (fireårig på deltid), gir en bachelorgrad og kvalifiserer for pedagogisk arbeid i barnehagen. Med ett års relevant videreutdanning kan førskolelærere tilsettes for arbeid på første til fjerde klassetrinn i grunnskolen. Historikk. Yrket ble tidligere kalt barnehagelærerinne eller barnehagelærer. Første barnehagelærerutdanning i Norge ble opprettet i 1935. I etterkrigstiden ble utdanningen organisert ved læresteder kalt barnevernskoler. Høsten 2013 blir barnehagelærer igjen innført som tittelen på den nåværende førskolelærerutdanningen. Ut av havet. "Ut av havet -en kjærlighetserklæring" er et album av norske musikere hovedsakelig fra Kristiansund, og er nettopp en kjærlighetserklæring til Kristiansund. Hele albumet er på dialekt (Kristiansundersk). Tov Flatin. Tov Aslaksson Flatin (født 10. oktober 1878 i Seljord, død 4. september 1945 i Flesberg) var en norsk lokalhistoriker, folkeminnesamler, Venstre-ordfører og statsstipendiat. Han gikk på Telemark lærerskole 1895-96 og på lærerseminar i Seljord 1898. Hanr var lærer i Morgedal 1898-1900 og fra 1900 til 1943 i Flesberg. I Flesberg bygde han også garden Flatin, var formann i Venstrelaget, og ordfører i bygda. Han startet tidlig med innsamling og utgivelse av folkeminner, og ble fra 1918 utnevnt til statsstipendiat. Karakteristisk for hans forfatterskap er det store innslaget av folkeminnestoff i bygdebøkene. Han var medstifter av "Numedal sogelag" i 1912, redaktør av lagets tidsskrift, medstifter og leder av "Landslaget for folkeminnesamlarar" (nå nedlagt og videreført i "Norsk folkeminnelag"), og med i styret for Lågdalsmuseet. Frederik Gottschalk von Haxthausen. Den nå fredede hovedbygningen på Lille Frogner ble anlagt av Haxthausen i 1790-årene Frederik Gottschalk von Haxthausen, (født 1750 i København, død 1825 i Christiania) var en dansk-norsk general. Han var førstestatsråd (statsminister) og finansminister i Norges første regjering. Frederik Gottschalk von Haxthausen var sønn av generalmajor og kommandant på Fredriksten festning Friedrich Maximillian Gottschalk von Haxthausen (født 1705 i Maastricht, Hertugdømmet Limburg, død 1770 i Fredrikshald) og Juliane Dorothea von Eldern (født 1719 København, død 1790 København). Haxthausen kom til Norge i 1773 som premierløytnant ved Søndenfjeldske Infanteriregiment. I 1779 ble han utnevnt til sjef for det Opplandske infanteriregiment, og bodde på Ringnes gård i Stange. I 1788 ble han utnevnt til generalkrigskommissær og tjenestegjorde samme år i felttoget mot Båhuslen som adjutant for prins Carl av Hessen. I 1802 ble Haxthausen direktør for Det militære Institutt (Krigsskolen) i Christiania med generalmajors rang. I årene 1803 til 1810 oppholdt han seg i København, men opprettholdt likevel alle sine norske embeter, ble kommandant på Akershus festning i 1806. Haxthausen øvet stor innflytelse på Christian Frederik etter at denne var kommet til Norge i 1813, han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814, og 2. mars 1814 ble han utnevnt til førstestatsråd (statsminister) og finansminister i Norges første regjering. Under Krigen med Sverige 1814 ble han urettmessig beskyldt for forræderi, og 19. august, fem dager etter Mossekonvensjonen, ble hans eiendom og bolig på løkken Lille Frogner omringet av en opphisset menneskemengde som knuste rutene i huset og ramponerte hagen. Haxthausen måtte rømme byen og si fra seg sine stillinger. Han ble frikjent av riksretten 1815 og gikk ut av tjenesten i 1817. Akershus festning gikk ut av operativt militært bruk i 1814, og Haxthausen var slik den siste operative militære kommandant for festningen. Haxthausen fikk i 1879 oppkalt en gate etter seg. Haxthausens gate går fra Frognerveien til Gyldenløves gate langs den gamle sørgrensen for Lille Frogner. Containerskip. Containerskip kalles også for lo-lo = lift-on-lift-off (i motsetning til ro-ro = roll-on-roll-off) og har tatt en stadig voksende markedsandel siden de ble introdusert på midten av 1960-tallet. Disse skipene er tilpasset transporten av isocontainere. I 1998 fantes det 2 274 containerskip som i antall utgjorde 5,9 % av verdens handelflåte og 7,8 % av den samlede tonnasje. Til sammenligning representerte passasjerskip 9 % av flåten, men kun 0,7 % av tonnasjen. Marsjfarten for containerskip er normalt høy og ligger ofte på rundt 25 knop. Det finnes tre hovedtyper containerskip, container, panamax og post-panamax. Navnet panamax kommer av Panamakanalen og sier noen om størrelsen på selve skipet. Et panamaxskip kan ha en maksimumsbredde på 32,25 meter og ha en dødvekt på 33 000-35 000 tonn som er maksimumsstørrelsen for å seile gjennom kanalen. De minste skipene - container - ligger på ca 1 000-1 500 TEU (1 TEU = en tyvefots container). Panamax har en kapasitet på rundt 4 000 TEU, og de største - post-panamax - kan frakte rundt 6 000 TEU. Verdens største containerskip (per 2007) er «Emma Mærsk», som har en kapasitet på 11 000 TEU. I tillegg til disse finnes det også såkalte feeder-skip som går mellom havnene. Ofte er det hverken økonomisk eller praktisk mulig å seile de større containerskipene til alle havner. Derfor anløper de gjerne bare de store containerterminalene (f.eks. Hamburg og Rotterdam). Mellom de små og store havnene går så de mindre containerskipene og plukker opp containere og samler dem sammen til de store hvor de så blir overført til de store skipene. En av Nordens (og verdens) største operatører av containerskip en det danske rederiet med en stor bestående av ca 500 containerskip. Boney M. Boney M. er en disco-/pop-gruppe som hadde sin glanstid på 1970-tallet. Med over 150 millioner solgte plater over hele verden er de sammen med ABBA den mest kjente gruppa fra 1970-tallet. De var blant annet kjent i Afrika, asiatiske land og Iran. De er kjent for låter som «Ma Baker», «Daddy Cool», «Brown Girl In The Ring», og «Rivers Of Babylon». Gartner. Gartner er en person som jobber med levende planter. Trapt. Trapt er et alternativ rock band som kommer fra Los Gatos, California i USA. De holder nå til i Laguna Hills, Los Angeles, California Historie. Trapt ble startet 1995 med Chris Brown på vokal, Simon Ormandy på gitar, Peter Charrell på bass, og David Stege hamrende løs på trommer. Ikke lenge etter spilte de inn albumene (Amalgamation and Glimpse) for salg på lokale turneer. Dessverre fikk bandet dårlig mottagelse, som resulterte i at Stege forlot bandet. Bandet fortsatte og spille for Warner Bros. Records og startet opptakene av deres første album, med hjelp fra Robin Diaz som erstattet Stege på trommer (Diaz ble senere erstattet av deres nåværende trommist, Aaron Montgomery). Den November 22, 2002 bandet debuterte med deres selvtitlete album "Trapt" som inneholdt totalt 3 singler. "Headstrong" var den første, og den rakk #1 på både USA's Modern Rock-liste og USA Mainstream Rock-liste, i tillegg til #16 på USA's Hot 100, som markerte deres mest suksessfulle hiten deres noensinne, pluss at det ble introsang for WWE Bad Blood i June 2003. Den andre singelen fra albumet, "Still Frame", greide også å nå #1 plass på USA's Mainstream Rock-liste, men greide ikke å nå like langt på de to andre listene. Den tredje og siste singelen, "Echo" (hvis video hadde en gjesteopptreden fra Michelle Trachtenberg) gjorde det best på USA's Modern Rock-liste, med #10. "Trapt"-albumet fikk platinum-status av RIAA. Det neste slippet fra bandet etter debut-album var en tre-sangs EP (sluppet 30. mars, 2004) som inneholdt live-versjoner av "Made Of Glass" og "Echo" sporene, i tillegg til en tidligere uhørt sang, "Promise". Bandets andre fulllengde-album ble kalt "Someone In Control", og ble sluppet 13. september, 2005. Den inneholdt tre nye singler, "Stand Up", "Waiting" og "Disconnected (Out Of Touch)". Selv om singlene ikke gjorde det så godt som de så ble sluppet i deres første album, "Stand Up" nådde opp til #4 på USA's Mainstream Rockliste. Bandet ga ut platen Only Through the Pain den 5. august 2008. På albumet er blant annet sangene «Who's Going Home with you Tonight», «Contagious» og «Wasteland» som også blir spilt av på hjemmesiden til Trapt. Herjangen. Helleristning på Slettjord i Herjangen Herjangen er en liten bygd i Narvik kommune i Nordland, ca. 5 kilometer vest for Bjerkvik på nordsiden av fjorden Herjangen. Den er et av de eldste bosteder i Ofoten. Bygden er kjent for sine helleristninger, som trolig er mellom 5000 og 6000 år gamle. Det bor ca. 100 mennesker i bygden, samt en del hyttefolk. Bygden ligger ved den gamle riksveien (E10 til Å i Lofoten), som i 1995 ble flyttet og nå ligger et stykke ovenfor bygden. Den gamle veien gjennom herjangen er nå fylkesvei. Islamsk terrorisme. Terrorisme kan defineres som politisk motivert bruk av vold, eller troverdige trusler om vold, mot sivile fra ikke-statlige aktørers side. Det er tre elementer i definisjonen: Volden utøves av ikke-statlige aktører (statsterrorisme er noe annet), den er rettet mot sivile og den er politisk motivert. Islamistisk terrorisme er betegnelse på voldelige aksjoner utført av ikke-statlige aktører med det formål å bidra til et politisk-islamistisk formål, som for eksempel etablering av en islamsk stat eller et nytt, islamsk kalifat. Denne formen for politisk-religiøs vold kalles også jihadistisk terrorisme. Den mest kjente aksjonen til islamistiske terrorister er angrepet på World Trade Center (i New York) og Pentagon (i Washington DC) den 11. september 2001. Nær 3 000 mennesker ble drept. Bak angrepet sto det pan-islamske terrornettverket Al-Qaida, som ledes av Osama bin Laden. Ombo. Ombo er en øy i Ryfylke. Den ligger i Boknafjorden og er den nest største øya i Rogaland. Ombo er delt mellom kommunene Hjelmeland og Finnøy og ligger nord for Randøy. Høyeste punkt er Bandåsen, 515 moh. Rundt Ombo ligger Ombofjorden i øst, Gardssundfjorden i sør, Gapafjorden i vest og Jelsafjorden i nord. Etter at veien på Ombo ble bygget ble en særegen fjellformasjon synlig fra den nye veien. Fjellformasjonen ser ut som et ansikt og ble opprinnelig kalt Adam. Blant de lokale innbyggerne er denne også kalt for «Ombo-Gubben». Ombo har flere småsteder, blant annet Jørstadvåg, Tuftene, Skipavik, Skår, Vestersjø, Atlatveit og Eidssund. Ferje og hurtigbåt. For å komme til Ombo, må man ta ferje eller hurtigbåt til Eidssund eller Skipavik. Det går ferje til Eidssund fra Judaberg, Halsnøy, Helgøy, Nord-Hidle, Nedstrand, Hebnes, Foldøy og Jelsa. Det går ferje til Skipavik fra Nesvik og Hjelmeland. Ombo har også gode hurtigbåtforbindelser. Eidssund og Skipavik har hurtigbåtanløp flere ganger daglig. Sara Stridsberg. Sara Stridsberg (født 29. august 1972) er en svensk forfatter og oversetter som vant Nordisk Råds litteraturpris 2007. Stridsberg er bosatt i Stockholm. Carlo Rubbia. Carlo Rubbia (født 31. mars 1934) er en italiensk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1984 sammen med Simon van der Meer «for deres avgjørende bidrag til det store prosjektet, som førte til oppdagelsen av feltpartiklene W og Z, formidlere av svak vekselvirkning». Rubbia studerte ved Scuola Normale i Pisa og ble uteksaminert ved å utføre eksperimenter på kosmisk stråling ved Universitetet i Pisa i 1959. Han flyttet deretter til USA hvor han tilbrakte rundt ett og et halvt år ved Columbia University og utførte eksperimenter på henfall og den kjernefysiske fangsten av myoner. Dette var den første av en lang rekke eksperimenter som Rubbia har utført innen feltet svak vekselvirkning og som kulminerte i det nobelprisvinnende arbeidet ved CERN. Fra 1989 til 1992 var Carlo Rubbia generaldirektør ved CERN. Han er også hjernen bak den såkalte Rubbiareaktoren, en energiforsterkerreaktor som benytter grunnstoffet thorium som drivstoff. Denne reaktortypen har vært mye diskutert i norsk media siden 2005, men spesielt etter sommeren 2006, på grunn av Norges store forekomster av thorium. Simon van der Meer. Simon van der Meer (født 24. november 1925 i Haag, død 4. mars 2011 i Genève, Sveits) var en nederlandsk fysiker. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1984 sammen med Carlo Rubbia «for deres avgjørende bidrag til det store prosjektet, som førte til oppdagelsen av feltpartiklene W og Z, formidlere av svak vekselvirkning». Som et av fire barn ble Simon van der Meer født i og voks opp i Haag, Nederland, i en familie hvor begge foreldrene var lærere. Han ble utdannet ved byens gymnasium hvor han var ferdig i 1943 under Tysklands okkupasjon av Nederland. Han studerte teknisk fysikk ved det tekniske universitetet i Delft hvor han fikk en ingeniørgrad i 1952. Etter å ha jobbet med høyspentutstyr for elektronmikroskopi for Philips Research i Eindhoven noen år begynte han i CERN i 1956. Han ble her til sin avgang i 1990. Datastøttet samarbeid. Begrepet Datastøttet samarbeid er den norske oversettelsen av Computer Supported Cooperative Work (CSCW), et begrep som først ble brukt av Iren Greif og Paul Cashman i 1984 ved et seminar besøkt av mennesker som var interessert i å bruke teknologi for å støtte folk i sitt arbeid (Grudin 1994). Datastøttet samarbeid er basert på ekspertise og samarbeid fra mange spesialister, både samfunnsvitere og informatikere (Ellis et al 1991). Det er fokus på hvordan grupper arbeider, og man forsøker å forstå hvordan teknologi (særlig datamaskiner) kan hjelpe dem å fungere. DocWeb. DocWeb er et web-basert publiseringsprodukt for strukturert dokumentasjon (XML). Produktet er utviklet av IT-selskapet DocStream. DocWeb er utviklet i Java og benytter web-serveren Tomcat, samt modulene Cocoon og Lucene. Order of Manitoba. Ordenstegn for Order of Manitoba Order of Manitoba er den høyeste orden som deles ut i den canadiske provinsen Manitoba. Utmerkelsen ble innstiftet i 1999 og det er kun 12 som kan motta utmerkelsen årlig, bortsett fra første året da grensen ble satt til 20. Utmerkelsen skal gis til enkeltpersoner som har gitt bidrag til provinsens sosial, økonomiske og kulturelle liv. For å kunne motta ordenen må man enten bære bosatt i Manitoba eller tidligere ha bodd der i en lengre periode. De som innehar et valgt offentlig embete eller verv kan ikke motta ordenen så lenge de innehar vervet. Avdøde kan ikke motta ordenen posthumt. Skillingsvise. Skillingsviser er viser som er publisert og spredd i skillingstrykk. Vi tenker oss ofte at skillingsviser er lange, tragiske viser om kjærlighet og død, men skillingsvisene utgjør ingen enhetlig visetype. Det er bare distribusjonsformen de har til felles. Alle tekster som kunne selges, kunne bli skillingsviser. Skillingstrykket ble ofte brukt til nyhetsformidling. Derfor finnes det også mordviser, skipsforlisviser og katastrofeviser. Fram til 1915 kunne skillingstrykkene etablere slagere – de store landeplagene, men etter 1920 ble de etter hvert utkonkurrert av grammofonplater, aviser og ukeblad. På engelsk blir skillingstrykket kalt "Broadside" eller "broadsheet" og visa "broadside ballad", på tysk snakker man om "Flugblätter" og "Bänkelsang". Dijkstras algoritme. Dijkstras algoritme er en algoritme for å finne korteste vei i en graf, først publisert av Edsger Dijkstra, og kjent fra flere anvendelser i informatikk og datakommunikasjon. Det forutsettes en graf "G=(E, V)" der "V" er mengden noder, og "E" er grafens enveis (rettede) linker mellom noder. Kostnaden med å gå fra node "i" til "j" er "linkkost (i, j)", og kan ikke være negativ, samt vil være uendelig (∞) der det ikke finnes direkte link. Har man negative linkkostnader kan man bruke Bellman-Ford istedet for Dijkstra. En korteste vei i antall hopp finnes ved å sette "linkkost (i, j) = 1" der direkte link finnes, og er kjent brukt ved ruting av informasjon i Internettet. Dijkstra er en grådig algoritme, og mye lik Prims algoritme for å finne et minimalt spenntre. For å finne korteste vei fra "utgangspunkt" til alle andre noder, vil mengden UFERDIG inneholde noder som ikke er avklart. UFERDIG bør være sortert på hittil laveste "sumkost", slik at det er greit å finne den noden som ligger nærmest "utgangspunkt", hva kostnad angår. Kjøretiden er lineær i antall noder og kanter, men avhenger av måten man representerer linkkostnader og mengden UFERDIG (en prioritetskø er vanligst). Citroën Ami. Citroën Ami var en bilserie laget av det franske bilfirmaet Citroën som ble laget mellom 1961 og 1968. Serien startet med Ami 6 og var komplett med Ami 8, som også kom som stasjonsvogn. "Ami Super" kom med samme karosserivarianter som Ami 8, men hadde den firesylindrede motoren fra GS. "M35" som ble prøvelansert med Wankelmotor og trekk fra bl. a. "GS" regnes ikke med til norskregistrerte biler. Modellene ble basert på plattformen til "2CV", men betydelig oppgradert når det gjaldt karosseri og innredning. Fjæring og ramme ble forsterket for å passe med økt totalvekt. Oppgraderingen skjedde for å møte et økende behov for rimelige biler med bedre utstyr. Renaults R4 kom omtrent på samme tiden. Ami 6 var sammen med den første Ford Anglia i England og Mercury i USA utstyrt med innoverskrådd bakrute. Dette ga klar sikt bakover og god hodeplass for baksetepassasjerer. Ami var i perioder den mest solgte bilmodellen i Frankrike, men slo ikke så godt til i Norge. Norges Automobilforbund (NAF) kalte de små franske bilene for undermotoriserte og lite egnet til norske forhold. Dette sammen med at varmeapparatet bare leverte varmluft som hadde passert motorens kjøleribber gjorde at der ble solgt et fåtall. Ami 8 ble levert med bakruten skrånende i «riktig» retning og firkantede hovedlys. Der ble solgt flest stasjonsvogner i Norge av denne modellen. Felles for Amiene var den lille tosylindrede motoren som lå i nesten samme høyde som hjulopphenget i motorrommet. Motorblokken og stemplene var i samme aluminiumslegering. Bunnpanna var liten og rommet 2 liter olje som ble pisket rundt av de bevegelige delene. Oljen hadde egen luftkjøler foran vifta, som var av turbintype og montert direkte på veivakselen. Motoren kunne sveives i gang. Forbruket var unntaksvis over 0,35 liter bensin på mila. Motorrommet hadde også plass til reservehjul, sveiv, jekk og verktøy. Giringen var slik at en ved maksimalt turtall på 1. gir lå i 30 km/t, 2. gir ga 60 km, 3. ga 90, og på fjerde kunne en nå 115 km/t. Mere enn det var bare mulig i kraftige nedforbakker og ble frarådd uten å ha motoren i fri. Girspaken satt på dashbordet og skulle skyves, trekkes og vris på. Fjæring og hjuloppheng var som på 2CV med langsgående strekkfjærer på begge sider forbundet med hjuloppheng som var J-formet og festet ca 50 cm. bak hjulene. Dette ga en form for uavhengig fjæring som samtidig var myk nok til at «vaskebrett» knapt ble merket inne i bilen. Bakkekontakten ble besørget ved at hjulene kun forlot bakken ved oppjekking – 60 cm. opp foran og ca. 80 cm. bak. (Det påstås at der var satt opp pengepremie til den som greide å få en 2CV til å velte under kjøring på flatt underlag, men at ingen har klart å gjøre annet enn å vrenge dekk). Den myke fjæringen gjorde det også nødvendig med høyderegulerbare frontlys. Dette skjedde ved å skru på et håndtak i kupeen. På tidlige modeller kunne alle setene tas ut og brukes til campingstoler. Førersetet ble etterhvert montert på skinner og gjort regulerbar fram og tilbake, foruten trinnløs justering av ryggvinkel. Tross at mange fant at Ami 6 måtte telle som en av tidenes styggeste biler, var "Yvonne de Gaulle" en av eierne. Gåsenebbhval. Gåsenebbhval ("Ziphius cavirostris") eller Cuviers nebbhval tilhører nebbhvalene og er eneste art i slekten "Ziphius". Den tilhører således også tannhvalene og har tenner. Gåsenebbhvalen innehar den offisielle verdensrekorden i dypdykking. Beskrivelse. Gåsenebbhvalen ligner andre nebbhvaler. Hannene er ubetydelig større enn hunnene. Den har en robbust, strømlinjeformet kroppsbygning, en relativt liten (ca. 40 cm) sigdforet ryggfinne, og forholdsvis små sveiver som kan legges flatt inntil sidene. Som hos andre nebbhvaler er den horisontale halefinnen relaivt stor. Hodet er lite og ganske butt i formen og har en svakt markert pannekul (melon). Formen på nebbet ar gitt denne hvalarten navnet gåsenebbhval på norsk. Ytterst i underkjeven har voksne hanner to forstørrende tenner (ca. 8 cm lange) som stikker ut av kjeven, som er underbitt. I Atlanterhavsregionen varierer som regel kroppsfargen fra sort til mørk skifergrå over det meste av kroppen. I Indiahavet og Stillehavet kan kroppsfargen variere fra gulbrun til mørk brun. Som regel er dyret mørkest over ryggen, men det finnes også eksempler på det motsatte. Eldre hanner har et distinkt hvitt hode. Hunner er gjerne noe blekere i pigmenteringen. Begge kjønn har mørke flekker rundt øynene. Kroppen har dessuten spredte små lyse flekker og bærer ofte preg av slåssing gjennom tannmerker (arr) i huden. Ungdyr er generelt lysere enn voksne individer. De største hvalene kan bli omkring 7-7,5 meter lange (avhengig av kjønn) og veie opp mot 3 metriske tonn (typisk 2-2,5 tonn). Atferd. Gåsenebbhvalen er den vanligste og mest utbredte av alle nebbhvalene, men man vet allikevel svært lite om artens atferd, fordi den gjerne unngår båter (forskere) og ofte befinner seg i lite tilgjegelige havområder med store dyp. Det lille man ellers vet om denne hvalen kommer helst fra hvaler som har strandet. Gåsenebbhvalen bruker ekkolokalisering for å orientere seg i dypet, og for å fange bytte. Trolig er nebbhvalene mer avhengig av sin biosonar enn tannhvaler flest. Arten lever helst i små flokker på 2-7 dyr, men det er heller ikke uvanlig å se solitære dyr og flokker på opp mot 15 dyr. Den er også observert mens den hopper, men dette hører trolig til sjeldenhetene. Det er til nå ikke funnet bevis for at gåsenebbhvalen migrerer sesongvis. Dykking. Gåsenebbhvalen er en usedvanlig god dykker, som trolig kan dykke ned mot 2 000 meter eller mer. Arten innehar den offisielle verdensrkorden i dypdykking blant pattedyr. Den 17. oktober 2006 dykket en gåsenebbhval til 1 899 meter og satte med det ny offisiell verdensrekord i dypdykking. Dykket varte i 85 minutter. Når hvalen kommer til overflaten gjenoppretter den oksygennivået i kroppen i løpet av ca. 20 sekunder, før den dykker på nytt. Stranding. Gåsenebbhvalen er den av nebbhvalene som oftest strander, men årsaken til slike hendelser er svært uklare. I senere tid har forskere forsøkt å avdekke om såkalt akustisk forurensning (sonarstøy) kan være en medvirkende eller betydelig årsak til at hvaler strander. I mars 2000 strandet nemlig tolv gåsenebbhvaler etter en militærøvelse utenfor Bahamasøyene. En tilsvarende hendelse oppsto under en liknende militærøvelse Gran Canaria i september 2002, da sju gåsenebbhvaler strandet. Etter svært dype dykk er blitt observert at denne hvalen gjerne hviler ved overflaten i lengre tid enn ellers. Dette og det faktum at hvalen ofte strander har ført til at noen forskere tror at den kan få en slags dykkersyke, dersom den dykker igjen for raskt etter et dypdykk. Matvaner. Gåsenebbhvalen spiser mest dypvannsfisk og blekksprut, men det er også kjent at den spiser krepsdyr og sjøstjerner. Som andre nebbhvaler bruker den blant annet en spesiell sugeteknikk for å fange byttet. Habitat. Gåsenebbhvalen er mest vanlig i tempererte og tropiske farvann med store havdyp (dyp på mer enn 1 000). Arten er sjelden å se i kystnære strøk. Annet. Denne hvalarten jaktes det normalt ikke på, men japanske hvalfangere tar (utilsiktet) omkring 20 individer hvert år. Arten står på CITES Appendix II og blir listet som «Data Deficient» (det finnes ikke nok informasjon til å avklare artens trusselbilde) på IUCNs rødliste. Jon Balke. Jon Georg Balke (født 7. juni 1955 på Furnes ved Hamar) er en norsk jazzmusiker (klaver og synthesizer), arrangør og komponist. Karriere. Han vokste opp i Oslo der han i løpet av 70-tallet startet gruppen "Unis" med broren Erik Balke (1973–74), platedebuterte i Arild Andersens kvartett (1974–76), tok del i Radka Toneff og Karin Krogs besetninger, var i Lars Klevstrand/Guttorm Guttormsen kvartett (1977–78), "Kråbøl" og ledet kvartett med Jon Eberson. På 80-tallet ble han kjent i Jazzpunkensemblet, Masqualero, Sidsel Endresen kvartett og mottok Buddyprisen (1984), samt ble «Årets jazzmusiker» (Foreningen norske jazzmusikere, 1993). Han har komponert en rekke verk som kommer til syne i utgivelser med mini-storbandet Oslo 13 og i trioen JøKleBa med Audun Kleive og Per Jørgensen trompet (1990–), i Magnetic North Orchestra (1992–) og hans seneste orkester, Batagraf (2002–). Han ga ut "Saturation" (Vossajazz 1999) med musikerne Sidsel Endresen, Nils-Olav Johansen og Fredrik Lundin (Jazzland, 1999). Nevnes kan også "Solarized" som ga han Edvard-prisen i klassen populærmusikk – større verk i 2000. Hans seneste er musikk til 70-årsgaven «Isrosa». Og sist, men ikke minst har han gitt ut et soloalbum – "Book of Velocities". Hans virke er dokumentert i Audun Aagres film "Magnetisk musiker" (NRK 2006; Håvard Wiik. Håvard Wiik (født 10. mars 1975 på Frei i Kristiansund) er en norsk jazzmusiker, arrangør og komponist, kjent fra en rekke innspillinger. Artistliv. Selv har han ledet Håvard Wiik Trio med Mats Eilertsen (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer), til utgivelsen "Postures" (Jazzland, 2003). Referanser. Wiik, Håvard Wiik, Håvard Wiik, Håvard Teksmona. Teksmona er ei øy i Meløy kommune i Nordland. Øya ligger nordvest for Ørnes. Teksmona har et areal på 5,2 km², og høyeste punkt på øya er Nattmålstuva på 227 moh. En del av Teksmona er vernet som Teksmona naturreservat. Øya er ei av bare få øyer på kysten av Nordland med furuskog. Støtt. Støtt er et fiskevær i Meløy kommune i Nordland. Stedet ligger på øyene Innerstøtt og Svenningen i øygruppa Støttvær, vest for Kunna og nordvest for Reipå. Støtt hadde 47 fastboende i 2005. Støtt har butikk og fergeforbindelse til Ørnes. Det er anløpssted for hurtigbåtruta Nordlandsekspressen mellom Sandnessjøen og Bodø. Støtt var tidligere et viktig handelssted. På Svenningsheia på Svenningen finnes flere bunkere og rester av kanonstillinger etter 2. verdenskrig. Vest for Støtt ligger Støttværet naturreservat, som dekker flere småøyer og holmer i øygruppa. Støttvær. Støttvær er ei øygruppe i Meløy kommune i Nordland. Øygruppa ligger vest for Kunna og Reipå. De største øyene i øygruppa er Innerstøtt, Helløya og Svenningen. På Innerstøtt og Svenningen ligger fiskeværet Støtt. Helløya er del av Støttværet naturreservat, som også dekker flere mindre øyer og holmer i øygruppa. MF «Raunefjord». MF «Raunefjord» er én av tre gassdrevne ferjer i ferjesambandet Halhjem–Sandvikvåg og én av de totalt seks gassferjene på strekningen Stavanger–Bergen. Ferjene drives av Fjord1 og er identiske. Mendelevium. Mendelevium er et kunstig fremstilt, radioaktivt grunnstoff med atomnummer 101 og kjemisk symbol Md (tidligere Mv). Historie. Mendelevium var det første grunnstoffet som bokstavlig talt ble fremstilt atom for atom. Det var det niende transurane grunnstoffet som ble fremstilt. Grunnstoffet er oppkalt etter den russiske kjemikeren Dmitrij Mendelejev, en av opphavsmennene til periodesystemet. Egenskaper. Mendelevium er et radioaktivt metall som tilhører aktinoidene. Det er fremstilt svært lite av stoffet, og derfor vites lite om de kjemiske og fysiske egenskapene. Det antas at utseende er metallisk sølvhvitt eller grått. Isotoper. Mendelevium har ingen stabile isotoper. 16 isotoper er kjent hittil, og de mest stabile er 258Md med halveringstid 51,5 døgn, 260Md med halveringstid 31,8 døgn, og 257Md med halveringstid 5,52 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt. Over halvparten av mendelevium-isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon). CAS-nummer: 7440-11-1 Forekomst. Mendelevium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig i laboratorier. Anvendelse. Mendelevium har i dag ingen bruksområder bortsett fra i forskning. Benito Lorenzi. Benito Lorenzi (født 20. desember 1925 i Buggiano, død 3. mars 2007) var en italiensk fotballspiller. Karriere. I 1947 gikk Lorenzi fra Empoli til Inter, som han vant Serie A med i både 1953 og 1954. Som landslagsspiller fikk han 14 landskamper for, og scoret fire mål. Han spilte på øverste nivå i Italia til 1956. Norges sjømatråd. Norges sjømatråd (forkortet Sjømatrådet, før 1. januar 2012 Eksportutvalget for fisk) er verdens største «fellesmarkedsfører» av fisk og sjømat. Organisasjonens mål er å få flere mennesker verden til å spise norsk sjømat. Norges sjømatråd er finansiert av fiskerinæringen gjennom en avgift på 0,75 prosent på eksporten av norsk fisk og sjømat. Norges sjømatråd er et statsaksjeselskap eid av Fiskeri- og kystdepartementet og arbeider på vegne av hele den norske sjømatnæringen. Sjømatrådet ledes av et styre bestående av representanter for sjømatnæringen. Styret velges for to år av av Fiskeri- og kystministeren, som er selskapets generalforsamling, etter råd fra sjømatnæringens organisasjoner. Styrets leder er Rolf Domstein og styrets nestleder er Line Ellingsen. Hovedkontoret er i Tromsø og her har rundt 35 av de omtrent 55 ansatte kontor. Dessuten har Sjømatrådet kontorer i 12 av de viktigste eksportmarkedene. Selskapet ble grunnlagt i 1991 og ledes av administrerende direktør Terje E. Martinussen. Fellesmarkedsføring. Markedsarbeidet skal øke etterspørselen etter norsk sjømat. Sjømatrådet markedsfører alle norske sjømatprodukter som representanter for næringen selv mener det er riktig å satse på. Markedsføringen fungerer som en støtte til eksportørenes eget salgsarbeid, og Sjømatrådet har aktiviteter i markedene sammen med næringsaktørene. Selskapet har opprettet rådgivende markedsgrupper for laks og ørret, hvitfisk (torsk, sei, hyse m.m.), reker, konvensjonelle produkter (saltfisk, klippfisk og tørrfisk) og pelagiske produkter (sild, makrell og lodde) og for hjemmemarkedet. Dessuten er det en ressursgruppe for «nye arter». I de forskjellige gruppene sitter det til sammen mer enn 70 representanter for næringen. Årlig gjennomfører Norges sjømatråd rundt 500 prosjekter innen markedsføring i 25 forskjellige markeder. Markedsinformasjon. Norges sjømatråd er næringens kilde til statistikk og handelsinformasjon om norsk sjømat, og overvåker utviklingen i den norske sjømateksporten. Hver måned gir Sjømatrådet ut statistikk over norsk fiskeeksport. Også informasjon om utviklingen i land vi konkurrerer med, hentes inn, analyseres og distribueres. I tillegg har Sjømatrådet status på importkvoter, tollsatser og handelsforhold i de ulike markedene, og kan på bakgrunn av dette gi råd til norske eksportører om handelsmessige rammevilkår. Målet med markedsinformasjonen er å gi næringen, myndighetene og også Sjømatrådet selv et godt og pålitelig grunnlag for beslutninger. Kommunikasjon og beredskap. Norges sjømatråd skal bidra til næringens omdømme med informasjonsarbeid, og arbeid mot media. Blant virkemidlene som Sjømatrådet benytter er pressestipend, pressereiser og PR-aktiviteter skal øke oppmerksomheten om norsk sjømat i markedene. Beredskap og krisekommunikasjon er prioritert og har som mål å sikre positivt omdømme til næringen og norsk sjømat. Sjømatrådet formidler informasjon gjennom nettsidene sine rettet mot eksportører, media og forbrukere. K-rock. K-rock er en forkortelse for «koreansk rock», og er en meget populær musikksjanger i Sør-Korea. Innenfor sjangeren kan nevnes: Cherry Filter og Youjeen Mérida (Spania). Mérida er hovedstaden i den spanske autonome regionen Extremadura. Den ligger i provinsen Badajoz og har 53 098 innbyggere (pr 2005) Byen ble grunnlagt 25 f.Kr av den romerske keiseren Augustus, primært for å ha kontroll over området, men også for å bosette veteraner fra de to legionene V Alaude og X Gémina. Med tiden ble Mérida hovedstaden i Lusitania (en ev de tre provinsene romerene delte den iberiske halvøya opp i) og en av de viktigste byene i det romerske imperiet. Ingen annen spansk by har en tilsvarende mengde romerske monumenter, blant annet colosseum, amfiteater og hippodrom. I år 130bygde romerne to 400 meter lange emning€r her for vannforsyningen – nemlig Cornalvo-demningen og Proserpina-demningen, som fortsatt står hver med oppdemming av ca 1 km² reservoarer. Mérida står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Flere byer er kalt opp etter Mérida, deriblant Mérida i Venezuela og Mérida i Yucatán, Mexico. Charles W. Fairbanks. Charles Warren Fairbanks (11. mai 1852 – 4. juni 1918) var en senator for Indiana og USAs 26. visepresident. Da Fairbanks ble født i en tømmerhytte nær Unionville Center i Ohio ble han født inn i en familie med lang historie i USA og England. Hans forfar kom til Amerika allerede i 1636, og hans aner kan spores tilbake til Oliver Cromwell. I oppveksten ble tømmerhytten familien bodde i ofte brukt som skjulested for rømte slaver. Han ble utdannet jurist, og praktiserte som advokat fram til han fattet interesse for politikken og ble valgt inn i Senatet i 1898. Etter to perioder i Senatet ble han så valgt som Theodore Roosevelts visepresident i 1904, og inntok stillingen 4. mars 1905. I tiden etter visepresidentperioden fortsatte han arbeidet med politikken, og var blant annet med på å utforme det republikanske partiets politiske plattform i 1912. I 1916 prøvde han å bli nominert som Republikanernes presidentkandidat, men nådde ikke opp. Han ble istedet nominert som visepresidentkandidat for Charles Evans Hughes, men i det påfølgende presidentvalget var det demokratenes presidentkandidat Woodrow Wilson som vant. Fairbanks gikk tilbake til advokatpraksisen i Indianapolis, men helsen sviktet og han døde kort tid etter, i 1918. Disegno. Disegno er en italiensk betegnelse for tegning og komposisjon og var et hovedbegrep i kunstteori og kunstkritikk på 1500 og 1600-tallet. En så på tegning, "disegno" og farge, "colore" som motsetninger, og klassisk orienterte malere foretrakk tegning og formbehandling fremfor farger. Giorgio Vasari (1511 – 1574) var en italiensk maler og kunsthistoriker mente at designo var malerkunstnens viktigste redskap. Dette var en indre idé eller forestilling kunstneren hadde før et kunstverk ble laget. Kunstnere inspirert av nyplatonismen mente at en slik ide kunne ha guddommelig opphav. Designo er ut fra dette et kunstverk slik kunstneren forestiller seg det, men som aldri helt kan virkeliggjøres. Isak-katedralen. Isak-katedralen (russisk: Исаакиевский собор, Isaakijevskij sobor) er en kirke i St. Petersburg som er oppkalt etter den greske helgenen Isak av Dalmatia (også kalt Isak av Konstantinopel). St. Isak levde i siste halvdel av 300-tallet og ble fengslet fordi han anklaget keiser Valens for arianisme. Tsar Peter den store, grunnleggeren av St. Petersburg, var født på st. Isaks festdag, og betraktet ham som sin skytshelgen. Dagens kirke er den fjerde kirken i St. Petersburg som er viet til st. Isak. Den opprinnelige Isak-kirken var en enkel tre-kirke fra 1707, som bl.a. var åsted for Peter den stores bryllup med den senere keiserinne Katarina I. Grunnsteinen til kirke nr. 2 ble lagt ned i 1717 like ved elven Neva, omtrent der ryttermonumentet over Peter den store står i dag. Den ble innviet i 1727. Det viste seg etterhvert at kirken lå for nære elven, for vannet tærte på fundamentene. I tillegg ble den rammet av lynnedslag i 1735, som forårsaket en ødeleggende brann. Den ble restaurert, men i 1759 var setningsskadene så omfattende at man var nødt til å stenge kirken. I 1762 ga keiserinne Katarina II den italienske arkitekten Antonio Rinaldi i oppdrag å bygge en ny isak-katedral. Av naturlige grunner ble den trukket litt bort fra elven, til samme stedet der den nåværende Isak-katedralen står. Byggingen trakk i langdrag, og i 1796 døde Katarina II. Sønnen, keiser Pavel, hadde et svært anstrengt fohold til sin mor, og var ikke interessert i å bruke masse penger på å fullføre et av hennes prestisjeprosjekter. Han ga ordre om at planene skulle legges til side, og katedralen settes i brukbar stand så raskt som overhode mulig. Estetisk sett var denne løsningen særdeles lite tilfredsstillende, og det ble besluttet å erstatte katedralen med en ny. I 1818 godkjente Aleksander I planene til den unge franske arkitekten Auguste de Montferrand. Byggeprosessen var komplisert, bl.a. måtte man bygge et eget jernbanespor for å frakte de 80 tonn tunge granittsøylene (som er hugget ut og fraktet i ett stykke). Sovjetmyndighetene stengte katedralen i 1928 og gjorde den om til museum. Det er den fortsatt, men i dag holdes det gudstjenester i det ene sidekapellet. Geoidehøyde. Geoidehøyde er, innen geodesien, geoidens høyde over referanseellipsoiden. Noe forenklet sagt er dette høydeforskjellen mellom jordens faktiske form og en forenklet matematisk ellipsoide modell av jorden. Ellipsoiden spesifisert i WGS84 gir en geoidehøyde som varierer mellom rundt −100 meter og +70 meter. I området rundt Oslofjorden er geoidehøyden rundt 40 meter. I Norge varierer geoidehøyden fra +18 meter i Nord-Norge til +48 meter på Vestlandet. Cáceres (provins). Cáceres er den nordlige av de to provinsene i den autonome regionen Extremadura i Spania. Provinshovedstaden er byen Cáceres. Andre viktige byer er: Plasencia, Talayuela, Navalmoral de la Mata og Coria. Cáceres grenser mot provinsene Salamanca, Ávila, Toledo og Badajoz, og mot Portugal i vest. Provinsen hadde nærmere 413 000 innbyggere i 2008, hvorav 21,5 % bodde i hovedstaden. Med et areal på nærmere 20 000 km² er provinsen blant de større i Spania. Repsils. Repsils er et registrert varemerke for en halspastill fra Brynild Gruppen AS. Pastillene selges i flate pakker à 24 stk i dagligvareforretninger, kiosker og apotek. Repsils har vært i produksjon siden begynnelsen på 1990-tallet, og ble først lansert i sin originale røde form, men i senere tid har varianter som honning, mint, eucalyptus og andre smaker dukket opp. Den nyeste er kalt Repsils Double Action og skal være bra for både hals og tett nese. Repsils Original inneholder sukker, glukose, surhetsregulerende middel (vinsyre), peppermynteolje, anisolje, aroma (mentol), fargestoff (beta-apo 8, karotenal, rødbetfarge). Repsils og STRepsils. I Storbritannia og Sverige markedsfører Renckitt Benckiser en halstablett under navnet Strepsils med nøyaktig samme pakning som den norske Repsils (sett bort fra de to første bokstavene). Også en «S» som er en del av pakningsdesignet er videreført på den norske pakningen. Navnet Strepsils kommer fra Streptococcusbakterien. Til forskjell fra de norske pastillene inneholder Strepsils også amylmetakresol og 2,4-diklorobenzyl som har en mild, antiseptisk effekt. Merkenavnet Strepsils ble kjøpt fra Boots i 2006 og har vært i produksjon fra 1958. Mesøya. Mesøya (Messøya) er ei øy i Meløy kommune i Nordland. Øya ligger sørvest for Ørnes. Mesøya har et areal på 8 km², og høyeste punkt på øya er Mesøytoppen på 364 moh. Øya er frodig med variert landskap. Den har både furuskog, granskog, bjørkeskog, aspeskog, myrområder og fjellområder. Øya har et variert dyre og fugleliv med både elg, rev, røyskatt, oter og mink. Kjøtteterne som nyrlig har etablert seg på øya har ødelagt mange gamle hekkeplasser for sjøfugl. Meløya (Meløy). Meløy er ei øy i Meløy kommune i Nordland. Øya ligger sørvest for Ørnes. Meløy har et areal på 21,8 km², og høyeste punkt på øya er Meløytinden på 582 moh. Øya hadde 217 innbyggere pr. 1. januar 2008. Øyas navn har hatt ulike skriveformer gjennom historien fra Miolø i 1350, Melløenn i 1570, Molløe i 1670 til Meløen i 1723. Navnet Meløy kommer trolig av "mel" (av mjol), et ord som ofte brukes om fin sand. På Meløy er det nettopp sand som karakteriserer de lavere deler av øya. Navnet var trolig opprinnelig et øynavn som så gav navnet til øyas hovedgård, der kirka også ble reist. Navnet ble derfra overført til å gjelde hele kommunen. Meløy var tidligere administrasjonssentrum for Meløy kommune. Meløygården på Meløy var hovedsete for adelsslekten Benkestok (ca. år 1500-1600). Kommunen kjøpte denne gården i 1872, og hadde sin administrasjon her inntil 1952 da den ble flyttet til Ørnes. På Meløy ligger Meløy kirke fra 1867. Øya har både ferge- og hurtigbåtforbindelse. Lallakroken (Oslo). Lallakroken er en gate i Oslo på Briskeby i bydel Frogner (1A-5,2-10). Veien er en stikkvei som går fra og til Briskebyveien, som veien tidligere var en del av. Veien fikk sitt navn i 1975 etter skuespillerinnen Lalla Carlsen. Badajoz (provins). Badajoz er den sørligste av de to provinsene i den spanske autonome regionen Extremadura. Med et areal på 21 766 km² er den Spanias største provins. Badajoz har 671 299 innbyggere (2005), provinshovedstaden er byen Badajoz. En annen viktig by er Mérida, hovedstad i den autonome regionen. Landskapet er forholdsvis flatt med en stor elv, Guadiana, som går fra øst mot vest. Store deler av året har den forholdsvis liten vannføring. Andre byer å nevne er Almendralejo, Zafra, Don Benito, Jerez de los Caballeros, og Villanueva de la Serena. Slå på tråden. "Slå på tråden" var et norsk direktesendt gameshow som ble sendt på TVNorge fra 2005 til 2006, og som gikk på alle hverdager mellom 11.30 og 12.30. Serien besto av forskjellige ordleker som "Bokstavmix", "Gjett Ordet" og "Bokstavjakten". Hvis du gav det korrekte svaret på ordleken til programlederen, fikk du enten muligheten til å delta i jackpot-konkurransen, hvor du hadde sjansen til å vinne mellom 25 000 og 400 000 kroner, eller du vil vinne en fastsatt premie. Identitetskrise. Identitetskrise er et uttrykk skapt av den tyske psykologen Erik H. Erikson på 1920-tallet. Erikson forsøkte å videreføre Freuds teorier om barndommen til ungdomsstadiet, og skapte ordet for å beskrive unges problemer med å føle tilhørighet. Denne betydningen spredte seg i etterkrigstiden fra psykologien til samfunns- og humanvitenskapene og har blitt tatt opp i dagligspråket siste 30-års tid. Identitetskrise betyr i praksis at en person ikke finner seg helt til rette i det samfunnet og den sammenhengen personen lever i. Dette er som oftest ikke en bevisst tilstand hvor personen er klar over sin tilstand, men en forvirret tilstand der det er vanskelig for personen å identifisere seg med sine omgivelser (tilhørighet med og identifisering med sine medmennesker). Denne tilstanden medfører også en forvirret opplevelse av seg selv i forhold til sine medmennesker og en ofte svært usikker framferd i forhold til disse. Noe som kan føre til ensomhet. Det kan være ganske vanskelig for de nærmeste å komme særlig nær innpå et menneske i denne tilstanden. For å komme seg ut av en slik tilstand er det tilrådelig å oppsøke psykolog, men også fortrolige venner eller nær familie kan være til god hjelp. Identitetskrise er i dag brukt om personer i en hvilken som helst alder. Akademisk Korforening. Akademisk Korforening er Universitetet i Oslos blandede kor. Koret ble stiftet 10. september 1930. Blant initiativtagerne var Rolf Jacobsen, og forutsetningen var at Thomas Beck skulle være dirigent, noe han var til 1955, da Arnulv Hegstad overtok og dirigerte koret til 2003. Dirigent fra våren 2004 er Gjermund Bjørklund. Om Koret. Koret består av studenter, tidligere studenter og ansatte ved Universitetet i Oslo. Det har vært i uavbrutt virksomhet siden stiftelsen, og har i 2011 omkring 60 aktive medlemmer. Repertoaret favner vidt, fra store oratorier med solister og orkester, til a cappella folkemusikk, viser, madrigaler og negro spirituals. Koret ble stiftet etter et opprop til studentene i Oslo-avisene i september 1930. Stud.med. Lars Barstad, cand.mag. Ole Jakob Domaas, cand.mag. Tryggve N. Gaarder, stud.filol. Rolf Jacobsen og stud.filol. Elisabeth Wiborg innbød til "dannelse av et frittstående akademisk blandet kor i Oslo". Stiftelsesmøtet ble holdt i Universitetets teologiske eksamenssal 10. september 1930. Korets første dirigent ble Thomas Beck, som ledet koret fram til 1955. Beck var en av stifterne av Akademisk Korforening, og høsten 1999 ble han hedret med en jubileumskonsert på 100-årsdagen for hans fødsel. Akademisk Korforening framførte da fragmenter av Bjørnstjerne Bjørnsons "Arnljot Gelline", komponert av Thomas Beck. I 1955 overtok Arnulv Hegstad dirigentstokken, og var korets dirigent fram til 2003. I 1999 mottok han Kongens fortjenestemedalje i gull for sin fremragende innsats i norsk musikkliv. Akademisk Korforening har en spennende historie. Med en medlemsmasse som helt fra starten i 1930 har bestått av studenter, tidligere studenter og ansatte ved Universitetet i Oslo, har koret alltid hatt en ung og dynamisk profil. Koret har holdt seg levende og opprettholdt sine høye musikalske ambisjoner, selv gjennom okkupasjonsårene under annen verdenskrig, og kan se tilbake på en så å si ubrutt aktivitet i 80 år. Repertoar de siste år. Mahler: Symfoni nr. 8. Oslo Konserthus 1991 Orff: Carmina Burana Aulaen 1995 og 2003 Mendelsohn: Elias. Universitetets Aula og Moss kirke 1996 Flere oppføringer av Verdis Requiem, sist sammen med Oslo Filharmoniske Orkester, Oslo Filharmoniske Kor, Cæciliaforeningen og Helsingborg Konserthuskör, under ledelse av Mariss Jansons. Oslo Konserthus 1997 Schubert: Messe i G-dur og Mozart: Ave Verum. Frogner kirke 1998 Brahms: Ein Deutsches Requiem. Frogner kirke 2000 Bernstein: Chichester Psalms og Fauré: Requiem. Frogner kirke 2004 Britten: Hymn to St.Cecilia og Rossini: Petite Messe Solennelle. Universitetets Aula 2005 Larsson: Förkledd Gud. Store Studio og Helgerud Kirke 2010 Bach: H-moll messe med Barokkanerne. Oslo Domkirke 2010 Koret har gjennom årenes løp hatt hyppige opptredener over store deler av Norge og i en rekke land i Europa. Akademisk Korforening har også vært med på flere radio- og TV-opptredener. I 1983 vant koret den internasjonale kringkastingskonkurransen "Let the Peoples Sing", og sommeren 1997 må nevnes spesielt førsteprisen ved The Scandinavian Choral Festival i York. PCLinuxOS. PCLinuxOS, ofte forkortet PCLOS, er en Linux-distribusjon basert på Mandriva Linux. blir ansett som en av de mest brukervennlige Linux-distribusjonene. Den benytter seg av pakkesystemet Synaptic for å installere og oppdatere pakkene sine. SMS – Sju magisk sirkler. "SMS – Sju magisk sirkler" (også kjent som "SMS") var en norsk barne- og ungdomsserie på 6 episoder som gikk på NRK1 høsten 2003. Regien var ved Ingrid Hafstad, som også skrev manus i samarbeid med med Bernt Børresen. Prosjektleder var Kirsti Holm-Blad. Produsert av NRK Drama. Serien hadde premiere på NRK den 4. oktober 2003. Handling. Ellen er 14 år gammel og har nettopp flyttet til Oslo med sin mor. I Oslo blir hun kjent med Halvorsen, en ensom gutt, som for det meste leser bøker. Sammen finner de Ophelia, hun forteller dem at det er en hemmelig indiansk stamme i Oslo. Om serien. Serien markerte barnetimebokas 50-årsjubileum i 2003, og var basert på barnetimeboka ”UGH!” fra 2001. Jo Nesbø skrev 1. kapittel, og 70 barn diktet så videre på historien. SMS står for ”"Sju magiske sirkler"”. Ekstern lenke. Sms – Sju magisk sirkler Sms – Sju magisk sirkler Sms – Sju magisk sirkler Incubus. Kunstnerisk fremstilling av en incubus, fra ca. 1870. En incubus er ifølge middelalderske legender en demon som i form av en mann forfører kvinner, helst nonner. Bøker om hekseri fra 1500-tallet nevner disse oftere enn succuba, den kvinnelige demonen som forførte menn. Om man hadde hatt sex med en hulder, kunne dette være en succuba. Den beholdt da mannens sæd og forvandlet seg til en incubus. Siden forførte den en kvinne som deretter fikk et vanskapt barn. Illustrert Familieblad. Illustrert Familieblad var et norsk ukeblad som ble utgitt fra 1887 til 1971. Fram til 1927 hadde bladet en kristen profil, men fulgte senere samme mal som de andre større ukebladene i det norske markedet. Fra 1934 til 1940 kom ukebladet også ut i en nynorsk versjon, som Nynorsk vekeblad. Denne publikasjonen ble senere videreført uavhengig av Illustrert Familieblad. Det siste navneskiftet kom etter at bladet ble kjøpt opp av Gyldendal Norsk Forlag i 1969. Kilder. Willy b: "Drømmenes marked", Bladkompaniet (1996) Åmøya i Nordland. Åmøya er ei øy i Meløy kommune i Nordland. Øya ligger vest for Engavågen, mellom Meløyfjorden og Skarsfjorden. Åmøya har et areal på 23,4 km² (største øy i Meløy kommune), og høyeste punkt er Risnestinden på 648 moh. Øya hadde 129 innbyggere i 2001. Åmøya har veiforbindelse til fastlandet via Grønøy. Det finnes mange helleristninger på Åmøya. Åmøyhamn og Åmnes er Åmøyas "tettsdeder". Åmøy & Grønøy IL har hevdet seg godt i friidrett i mange år og har medlemmer fra hele Meløy kommune. Gammelskolen ble lagt ned i 2001. Da ble alle elevene nødt til og gå på skole på Engavågen. For de fra Åmøyhamn innebærer det ca 40 minutter tur/retur hver dag med buss. Det holdes fremdeles liv i bygningen som nå kalles Vidsyn. Det er det Åmøy Velforening som gjør. For det var de som tok over ansvaret for bygningen da skolen ble lagt ned i 2001. Men de leier ut lokaler i kjelleren til Åmøy & Grønøy IL som har laget til et treningsstudio. Huset ble pusset opp i noen rom i desember 2007/januar 2008. Åmøy Velforening bruker bygget til mye forskjellig, som f.eks lørdagskaféer, middagsserveringer, tacokvelder for ungdom og elgsoddaftener. Rastriya Gaan. Rastriya Gaan (nepali राष्ट्रिय गान, rāṣṭriya gān; «Nasjonalsang») er den offisielle nasjonalsangen til Nepal. Den nye nasjonalsangen. Med enstemmig vedtak besluttet "Representantenes hus" 19. mai 2006 å avvikle den gamle nasjonalsangen til Nepal. Den har blitt kritisert fordi den i stor grad glorifiserer Kongen, og refererer til folket som hans undersåtter. Siden Kongen hadde mistet sin diktatoriske makt tidligere på året i det store folkeopprøret i april, fant myndighetene det fornuftig å etablere en ny nasjonalsang. 30. november samme år ble dikteren "Byakul Malia" (egentlig navn: "Pradeep Kumor Rai") sitt forslag valgt som ny nasjonalsang. Det var levert til sammen 1272 forslag fra hele landet. Kommisjonen som var nedsatt for å velge ny nasjonalsang, "NASTT" (The National Anthem Selection Task Team) har derfor hatt en stor jobb. Forslagene var i tillegg anonymisert, for å unngå at de i NASTT skulle velge en de kjenner. Regjeringen i Nepal har imidlertid ikke offisielt vedtatt den nye nasjonalsangen enda, men forventes å gjøre det snart. Den nye nasjonalsangen hyller Nepalsk suverenitet, enhet, mot, stolthet, naturskjønnhet, framgang, fredfullhet, kulturell og biologisk mangfold, og respekt. I motsetning til den gamle nasjonalsangen nevner ikke den nye Kongen. Den gamle nasjonalsangen. Siden den nye nasjonalsangen er godtatt av kommisjonen (NASTT), er den gamle sangen ikke lenger i bruk. Den gamle ble tatt i bruk i 1962. Melodien ble komponert i 1899 av Bakhat Bahadur Budhapirthi, og teksten ble skrevet i 1924 av Chakra Pani Chalise. Whimsical. Jo Morten Kim Weider (født 4. august 1980) er en norsk hip-hop-artist som debuterte i 2001. Han er kjent under artistnavnet Whimsical, men har også kalt seg Joey Stixx (Joey=Jo og sticks=spisepinner). I 2005 var Whimsical aktuell med singelen "Everytime" der han sang duett med Maria Mena. Sangen ble også temalåten til den norske spillefilmen "Tommys Inferno" som kom august 2005. Whimsical vokste opp på Hvasser i Tjøme kommune i Vestfold. Han er halvt koreansk da moren er fra Korea og faren fra Norge. Entertainment Software Rating Board. Entertainment Software Rating Board (forkortet til ESRB) er et amerikansk selskap som har ansvar for å sette aldersgrenser på videospill og gi informasjon og råd til personer (spesielt foreldre) som kjøper slike spill. Selskapet ble etablert i 1994. Aldersgrensene. EC – Early Childhood (Tidlig barndom) – Spillet er godt egnet for små barn over 3 år. E – Everyone (Alle) – Spillet kan spilles av alle over 6 år. E10+ – Everyone 10+ (Alle over 10) – Spillet kan spilles av alle over 10 år. T – Teen (Tenåringer) – Spillet inneholder ting som er egnet for personer over 13 år. M – Mature (Modne personer) – Spillet inneholder ting som kun er egnet for personer over 17 år. AO – Adults Only (Kun voksne) – Spillet bør kun spilles av voksne mennesker over 18 år. RP – Rating Pending (Ikke vurdert) – Spill som har RP på coveret, er ikke vurdert av ESRB. Dette finnes ofte på demoer o.l. Innholdsbeskrivelser. På baksiden av omslaget står det eventuelle beskrivelser på innholdet i spillet. Det kan for eksempel stå at spillet inneholder vold, antydning til alkohol, blod og mye annet. Sofies verden (film og TV-serie). "Sofies verden" er både en norsk/svensk spillefilm og mini-serie basert på boka ved samme navn. Både filmen og serien er satt sammen av samme filmmateriale. Filmen hadde premiere i 1999 mens serien ble sendt på NRK1 i 2000. Serien var på ca 216 minutter, men filmen varte ca 113 minutter. Lundåsen. Lundåsen er et boligområde sør i Trondheim som ligger mellom Ringvålveien og sørlige utkant av Bymarka. Området hører til bydelen Heimdal. Området ble i hovedsak bebygd fra midten av 1980-tallet til midt på 1990-tallet. Mange av de offentlige tjenestetilbudene for beboerne på Lundåsen finnes på Kattem og i Heimdal sentrum. Lundåsen er sammen med Kattem og Åsheim rekrutteringsområde for Kattem Idrettslag. Hallvard Devold. Hallvard Ophuus Devold (født 8. november 1898 i Tysfjord, død 10. september 1957) var en norsk fangstmann og oppdagelsesreisende i meteorologiens tjeneste i polare områder. Han var utdannet cand.oecon. ved Universitetet i Oslo i 1920. Han var bestyrer på Jan Mayen metereologiske stasjon under den private annekteringen av øya i 1926 og ledet ekspedisjonen som heiste det norske flagget i Myggbukta i 1931. Annekteringen av Jan Mayen i 1926 førte til at øya senere ble en del av Norge. Flaggheisingen i Myggbukta la grunnlaget for opprettelsen av Eirik Raudes Land. Tidlig liv. Hallvard Devold ble bitt av «polar-basillen» på grunn av sine frilufts- og jaktinteresser i ung alder. 1920-1922 var Devold i halvannet år meteorologi-assistent under licentiat (senere professor i Uppsala) H. Köhler på Halddeobservatoriet ved Alta. Køhler hadde den uvane at han stadig ga den unge Devold vitenskapelig litteratur på nattbordet med ordre om å pløye seg gjennom bøkene. Sammen med de daglige vær-observasjoner ga dette ham en ballast i meteorologi, som kom godt med senere. Den tid til jakt og friluftsliv han hadde håpet på, ble det imidlertid lite av. Sommeren 1922 fikk han sin første virkelige arktiske erfaring som kullarbeider ved Hiorthhavn i Isfjorden på Svalbard. Vinteren etter tok han kurs i radiotelegrafi og våren 1923 fikk han beskjed av direktør ved Det Geofysiske Institutt at han fra august 1923 var ansatt som meteorologi-assistent og radiotelegrafist ved Quade Hoek (hollandsk for Den forbannede odde), ca. 1 mil vest for Kings Bay, sammen med sin bror Finn Devold og Sverre Strøm. En natt i juli 1924 ble Finn oppmerksom på et lite sjøfly utpå havet i vest. De forstod at noe var galt fatt, for det blåste 16 m/s og ingen ville vel lande frivillig på sjøen i slikt vær. De satte en 16 fots motorbåt på vannet og dro utover. Etter en strevsom reise, der både motoren stoppet og roret falt av, fikk de en line ombord i flyet og tauet det inn til land. Ombord i flyet var to engelskmenn, mr., chefen for Oxford University Arctic Expedition 1924, og hans pilot mr. Ellis. De belønnet redningsmennene med noen flasker whiskey. Mr. Binney omtalte senere redningsdåden i meget begeistrede ordelag i sin rapport til Oxford University. Hallvard Devold ble på Quade Hoek til oktober 1924, da stasjonen ble nedlagt av økonomiske årsaker. De siste månedene var han der alene da de to andre ble beordret hjem om sommeren. Jan Mayen. I 1925—26 var Devold bestyrer for den norske meteorologi- og radio-stasjonen på Jan Mayen, med en besetning på tre mann, den kjente ishavsfarer Kvive Andersen og en skolekamerat, Fritz Øien. På øya ligger Norges 4. høyeste fjelltopp, vulkanen Beerenberg på 2370 moh med siste utbrudd i 1970. Ved et forsøk på å forsere breen under en fottur på Beerenberg mistet Devold fotfestet og skled utfor ned mot et stup i havet. Men han forholdt seg kald, fikk i siste øyeblikk tak i en forhøyning og reddet livet. Øya var på denne tiden statsløst land, men de annekterte den på vegne av Det Norske Meteorologiske Institutt og satte opp flere skilt om dette rundt på øya. Skiltene hadde teksten: «Det Norske Meteorologiske Institutts Eiendom». Dette la grunnlaget for at leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, NSIU, dr.philos. Adolf Hoel, sikret Norge retten til Jan Mayen i 1928. Øya ble underlagt norsk suverenitet ved kongelig resolusjon 8. mai 1929 og ble en del av kongeriket 27. februar 1930, jf. Jan Mayen-lovens § 1. Østgrønland. Hallvard Devold overvintret på Østgrønland seks år i tiden 1926-1933 og et senere år, mesteparten av tiden i Myggbukta, som meteorologi-assistent og radiotelegrafist. Devold og de mange andre, norske fangstmennene på Østgrønland bygget omkring 80 hytter til overvintrings- og jaktformål med 20-50 km avstand. Dette var Devolds ide basert på de erfaringer han hadde fra Svalbard og Jan Mayen. De fleste hyttene var eiet av Arktisk Næringsdrift A/S, der Hallvard Devold var daglig leder. Hans bror Finn Devold var involvert i noen av foretakene. "«I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes Land»". Telegrammet ble sendt til Aftenposten, Dagbladet og Tidens Tegn (VG) samme dag. To dager senere ble Regjeringen underrettet. Dette trekk var et rent kupp, beregnet på å skape en stemningsbølge i befolkningen i det unge Norge og utsette Regjeringen for et press fra media før den offisielt hadde fått kjennskap til hva som foregikk. Planen lyktes og Regjeringen ble tvunget til å støtte den private okkupasjonen få dager senere. Danmark protesterte og bragte saken inn for Den internasjonale domstolen i Haag, der Norge tapte saken på alle punkter våren 1933. Dette har blitt omtalt som Grønlandssaken. Sysselmann i den knapt to år lange perioden Eirik Raudes Land eksisterte var Helge Ingstad. Etter sin polartid mente han at han hadde skutt 1100-1200 moskus, rev, ulv og isbjørn. En god del av skinnene ble solgt på pelsauksjonene i Oslo. Antarktis. Hallvard Devold deltok sammen med den kjente skiløperen Olav Kjelbotn som mannskap på Kaptein Hjalmar Riiser-Larsens mislykkede ekspedisjon til Antarktis i 1932. Kjelbotn var også en av Østgrønland karene og hadde overvintret i flere år der. Isen, som de losset alt utstyr for et års overvintring ned på fra en hvalbåt utenfor kysten av Enderby Land, var etter alt å dømme syv år gammel, men brøt opp allerede første natten. De tre drev til havs på et isflak sammen med en schäfertispe. De 52 andre hundene drev avgårde på et annet isflak der et berg med hvalkjøtt var losset. Disse hundene forsvant på flaket sitt og ble senere aldri observert. Devold og Kjelbotn vekslet på å trå på en ergometersykkel med dynamo, som leverte strøm til en liten radiosender. Efter vel to døgns dramatisk sykling og morsing, der vind og sjø stadig brøt isflaket deres mindre og mindre, fikk de omsider kontakt med en norsk hvalbåt og ble reddet. Krigen. Den avdeling han var tilsatt i skulle krysse en fjord for å angripe tyske styrker. På motsatt side av fjorden fantes et tysk rede, som hadde til oppgave å forhindre en slik krysning. Nordmenn / allierte og tyskere skjøt mot hverandre over fjorden uten særlig hell, men det ble ansett som for risikabelt å sette over fjorden i store båter i stort antall. Det ble besluttet å la to små robåter med tre mann i hver båt krysse over først noe til side for den tyske stilling. To mann skulle ro som besatt i hver båt, mens én skarpskytter skulle ligge i hver baug og skyte mot tyskerne det de var kar om. Samtidig skulle de norske / allierte styrker skyte mot den tyske stilling fra land for å avlede deres oppmerksomhet fra robåtene. Hallvard Devold lå i den ene baugen og skjøt alt han klarte med kun fem skudd i magasinet, mens kulene hvinte over hodene på dem. Begge robåtene kom seg over fjorden uten å bli truffet, karene gikk i land på stranda og beskjøt så de tyske mannskapene fra siden. Da tyskerne kom under dobbelt ild, både fra seks mann fra siden og fra hovedstyrken på den andre siden av fjorden trakk de seg bakover, og dermed ble det mulighet for resten av den norske / allierte styrken til å komme seg over fjorden i større båter. "«Til slutt vil jeg nevne Hallvard Devolds innsats under krigen i Norge, jeg kjenner noe til den fra menn som sloss ved hans side. Han meldte seg straks til tjeneste, havnet i Narvik-distriktet hvor det gikk hardt for seg. Han var med på det siste stormløpet oppover fjellet mot tyskerne, som ble drevet tilbake, hvorefter Narvik ble erobret. Major Knut Haugland, den kjente mann fra krigen og Kon Tiki, forteller at Hallvard Devold var blant de elleve første nordmenn som rykket inn i Narvik. Men så skulle det altså bli slutt. Og han var ikke mer enn 58 år. Han vil bli husket av mange som den fribårne mann og den usvikelige kamerat han var»." Etter Krigen. I tiden 1951-1957 var Devold disponent ved silderøkeriet på Gofarnes nord for Kopervik på Karmøy, der han mottok fangsten fra sildeskøytene på Syd-Vestlandet, ledet driften av røkeriet og stod for eksport av røykasild til land som Portugal, Brasil og Argentina. Devold er forfatter av boken "Polarliv", utgitt på Gyldendal i 1940. Han ligger begravet på kirkegården ved Kopervik kirke på Karmøy i Rogaland. Privat. Hallvard Devold er barnebarn til industribyggeren Ole Andreas Devold. Sommerpraten. "Sommerpraten" var en norsk tv-sendt portrettserie som gikk på TV 2 sommeren 2005 med Stål Talsnes som intervjuer. Intervjuobjektene var Siv Jensen, Erna Solberg, Jens Stoltenberg, Åslaug Haga, Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten. I en del av programmet snudde programlederen på rollene der gjestene skulle være politiske reportere. De skulle velge seg ut temaer og intervjuobjekter og gå ut og gjøre jobben med kamerateam på slep. Tanken bak programmet var å lage et portrettprogram der vi skulle bli nærmere kjent med politike som ville prege valgkampen 2005. Serien hadde premiere på TV 2 den 20. juni 2005. Spinn (kommunikasjon). Spinn eller spin er profesjonell markedsføring av politikk, politikere og menings- og idébaserte fenomener. Slikt spinn kan også kalles strategisk kommunikasjon eller medierådgivning. Ordet stammer fra det amerikanske "spin", det vil si «snurre rundt», som ble brukt med denne betydningen første gang i en lederartikkel i avisa The New York Times i 1984 etter en tv-debatt mellom presidentkandidatene Ronald Reagan og Walter Mondale. "Spin" er siden blitt et begrep for en kommunikasjonstrategi som skal dreie eller styre et budskap, en oppfatning eller medieoppmerksomhet i en bestemt retning. Spinndoktor. En ekspert i spinn eller politisk mediekommunikasjon kan kalles spinndoktor eller spindoktor etter det amerikanske ordet "spin doctor". De fleste toppolitikere og maktpersoner får hjelp av spinndoktorer for å «selge» budskapet sitt og kommunisere godt i offentligheten. Spinndoktorer kan være PR- og medierådgivere, strategiansvarlige, presse- og kommunikasjonssjefer. Den britiske PR-rådgiveren Max Clifford er en av flere kjente spinndoktorer som har skapt en rekke hovedoppslag i internasjonale medier for å hjelpe politikere og kjendiser. I den amerikanske spillefilmen «Wag the Dog» spiller Robert DeNiro en spinndoktor som sørger for at USA går til en fiktiv krig mot Albania for å skjule at presidenten har vært utro. Spinnmeister. En "Spinnmeister" er en «giftigere» variant enn spinndoktor, som pussig nok brukes mest i USA, på tross av sitt tyske opphav. "Meister", det vil si «mester», kan gi assosiasjoner til mystikk, trolldom og skjulte metoder og faghemmeligheter. Tysk språk konnoteres dessuten på amerikansk-engelsk til noe sentraleuropeisk, mystisk og dystert. Italiensk mat. Det italienske kjøkken er et av verdens mest kjente og imiterte kjøkken. Råvarer. Italia ligger i den subtropiske sonen, og her finnes det dermed muligheter for å dyrke en lang rekke kulturvekster. Blant de eldste kulturvekstene i Italia hører hvete, oliven, fiken, epler, druer og en del andre. Da araberne kontrollerte Sicilia i det 9. og 10. århundret, kom kulturvekster som ris, sukkerrør, auberginer, sitrusfrukter, ferskner med flere. Vi kan i dag vanskelig forestille oss italiensk mat uten en tjukk tomatsaus, men denne planten kom først med oppdagelsen av Amerika. Også mais, poteter og chili kom fra Amerika i århundrene etter oppdagelsesreisene. Italiensk mat har et sterkt innslag av kornprodukter og grønnsaker, mens kjøtt fra svin, storfe, bøffel, sau og geit utgjør en forholdsvis liten andel av konsumet. Oster er derimot en viktig del av næringsinnholdet. Havet rundt Italia er forholdsvis fattig på fisk. Dermed spises det mye småfisk som i Norge ville bli kastet på sjøen. Blant de viktige råvarene er tunfisk, sardiner, blekksprut, skjell av ulike slag, reker, scampi og ansjos. Italia er verdens største konsument av "stoccafisso", tørrfisk fra Lofoten, og er også en stor importør av "baccalà", klippfisk. Ost. Italia har et rikt utvalg av oster, som lages av ulike typer melk og på ulike måter. Måltidsrytme. Italienerne spiser gjerne tre måltider om dagen. Det finnes også nok et måltid, nemlig "merenda". Merenda serveres til barna i firetida, fordi det blir for lang tid å vente mellom lunsj og middag. Regionale forskjeller. Italiensk mat oppviser en enestående variasjon fra distrikt til distrikt. Bare noen få matretter er å få over hele landet, svært mange lokale spesialiteter kan bare fås i det området de kommer fra. Nordmenn som har nytt nydelige "orecchiette alla barese" under et besøk i Puglia, kan oppleve at milanesere ikke har hørt om retten. Som så mye annet i Italia er det et viktig skille mellom nord og sør. Maten i sør har det mest typiske middelhavspreget, men sterke, enkle smaker av olivenolje, ansjos, kapers, svarte oliven, hvitløk og av og til chili. Sør-Italia er også størst og best på tomatsauser, både til pasta, pizza og hovedretter. I nord, derimot, preger melkeprodukter kokekunsten, og ost, fløte og smør gjør maten både tyngre og rundere i smaken. Risotto "ai funghi" - med sopp Pizza. Pizzaen så dagens lys i Napoli, og her lages fremdeles den beste pizzaen. Det er ikke spesielt vanlig å lage pizza hjemme, i stedet nytes pizzaen ved slutten av «lo struccio», kveldspromenaden, på en pizzeria. En «pizzetta», muligens kalt mini-pizza i Norge, kan være et raskt mellommåltid - "Pizza alla napolitana" er den enkleste, med tomatsaus, svarte oliven og ansjos. - "Pizza alla Margherita" ble skapt for hundre år siden da dronning Margherita besøkte Napoli, og fikk en pizza komponert i Italias farger, med rød tomat, grønn basilikum og hvit mozzarella-ost. Foccacce. Foccaccia er en luftigere og lettere brødtype enn pizzaen, og lages med store mengder olivenolje. Det tilsettes gjerne skiver av svarte oliven eller annet. Arancini. "Arancini" «små appelsiner», er baller av ris tilsatt kjøtt, ost og grønnsaker og så frityrstekt. "Arancini" er mest utbredt på Sicilia og i Sør-Italia, hvor de selges i alle kaffebarer som snacks. Annet. Trekantformede smørbrød med ulikt fyll kalles "tramezzini". Ciabatta (utt: tsjabátta) er avlange småbrød bakt på fint mel og vann. "Frittatta" er en høy omelett fylt med ulike grønnsaker. Antipasti. En antipasto skal kun være en appetittvekker, og er langt fra noe å bli mett av. - Prosciutto con melone: En skive melon med parmaskinke. - Carciofi sott'olio: Artisjokker nedlagt i olje. - Fioridizucca: Squashblomster fylt med mozzarella. - Insalata alla caprese: Salat med skiver av tomat og mozzarella, garnert med basilikumblader og vinagrette. - Insalata di riso: Kald ris med ulike grønnsaker, deriblant kapers og svarte oliven, samt vinagrette. - Bruschette: (Utt: broskette) er ristet loff smurt med olje og hvitløk, og med hakket løk og tomat oppå. Primi. Første hovedrett skal fylle opp magen og gi de rette mengdene med karbohydrater for dagens arbeid. Pastatyper. Pasta lages i et utall former. "Maccheroni" (makaroni), "penne", "fusilli", "ruoti", "farfalle" og "orecchiette" (små ører) er eksempler på kort pasta. Lengre pasta varierer fra tynne vermicelli (små ormer), tykkere spaghetti og linguini, og enda tykkere bucatini til båndspaghetti, kalt tagliatelle eller fettucine. Plater av pasta kalles lasagne, eller de rulles sammen til cannelloni, rør. "Ravioli" og "tortellini" er eksempler på fylt pasta. Fyllet kan være ricotta-ost og spinat eller tomat og kjøtt. Det finnes mange andre varianter av pasta, og de samme formene kan ha ulike navn i ulike deler av Italia. Man skiller mellom eggepasta og vanlig pasta. Når man lager eggepasta, legger man melet i en haug på bordet, lager en grop midt i, og så knuser man egg oppi gropa. Så røres eggene inn i melet for hånd, og knas skikkelig til det ikke er luft igjen. Så kan den kjevles ut eller kjøres igjennom en pastamaskin. Vanlig pasta er kun laget av mel og vann. De aller fleste pastaporsjonene i dagens Italia lages av ferdigkjøpt, tørr pasta, slik vi gjerne spiser det i Norge. Man kan også kjøpe fersk pasta, og særlig kjøper italienerne ferdig arbeidskrevende pastavarianter som f.eks. ravioli. På landet og ved spesielle anledninger lages det imidlertid fersk pasta hjemme. Pastasauser. Nesten alle typer matvarer kan kombineres med pasta, og pastarettene varierer for eksempel etter årstida, ettersom ulike grønnsaker kommer på markedet. Sughi. En "sugo" (pl. sughi) er en saus av tomat. Her er variasjonene uendelige, men grunnlaget for alle tomatsausene er mye av det samme: Hvitløk og løk freses i olje til det er blankt, og så tilsettes plommetomater. Deretter kokes sausen i to timer, eller tjue minutter, alt etter hvor lenge det er til middag. Endelig må sausen finmales på kvern for å bli finfordelt. Dette gjør man i dag enkelt med f.eks. stavmikser. Denne tomatsausen varieres ved å tilsette ulike grønnsaker, krydder eller annet. Man kan også bruke litt tran for å gjøre smaken bedre. - "Alla Norma": Tomatsaus med skiver av auberginer. Denne sicilianske spesialiteten er oppkalt etter en opera av Bellini. - " Penne all'arrabbiata ": («Sinte penner»). Penne med tomatsaus tilsatt chili. Denne retten ble sannsynligvis utviklet i 1940-årene, da italienske soldater i Nord-Afrika hadde fått smaken på sterkere mat. - "Spaghetti alla puttanesca": Tomatsaus tilsatt kapers, sardiner og svarte oliven. Ordet betyr rett oversatt horespaghetti, og en versjon av legenden sier at Romas gledespiker fikk servert denne retten på restaurantene siden de kom så sent etter å ha vært ute i embets medfør. - "Spaghetti alla bolognese": Muligens den mest kjente sausen utenfor Italia lages av malt kjøtt av svin og okse, samt gulrot og tomat. - "Lasagne alla bolognese": Denne velkjente eksportartikkelen lages enkelt og greit av en vanlig tomatsaus og en vanlig bèchamel-saus (hvitsaus), lagt lagvis med litt ost på toppen. Det er ikke så vanlig å ha kjøtt i tomatsausen, og lagene legges tettere med mindre saus enn i en norsk lørdagslasagne. Olje og hvitløk. Enklere sauser lages ved at olje varmes, og så tilsettes det et par smakssterke ingredienser. - "Spaghetti all'olio, aglio e pepperoncino": Hvitløk og chili stekt raskt i olje er grunnlaget for denne raske retten, som gjerne serveres som nattmat. - "Orecchiette alla barese": Små pastaører serveres med kokte "cime di rape" – nepeblader, eller brokkoli, samt olje tilsatt sardiner og chili, samt sprøstekt brødrasp. En spesialitet fra Puglia. - "Lampe e tuone": Pasta med erter og bønner, derav navnet som betyr «lyn og torden» - "Spaghetti Maria Grazia": Sausen lages av ost og "zucchini"-squash. - "Tagliatelle alla boscaiola": Båndspaghetti med skogsopp Fløte og ost. Tyngre, kraftigere og kaloririke sauser kan lages av "panna" (matfløte) eller "formaggio" (ost). - " Alla carbonara ": Parmesan, fløte og rå egg røres inn i nykokt pasta slik at eggene stivner. Garneres med bacon-biter. Denne solide pasta-varianten stammer fra Roma. - "Tagliatelle alla panna": Båndspaghetti med fløte- og ostesaus. - "Rigatoni ai quattro formaggi": Kort pasta med fire oster, deriblant gjerne blåskimmelosten gorgonzola og parmesan. Andre. Det skal store mengder basilikum til for å få en porsjon pesto "Al pesto": Pasta med saus av basilikum, pinjekjerner, parmesan og olivenolje. Ingrediensene blandes kaldt og røres inn i nykokt pasta. I Liguria, hvor denne spesialiteten stammer fra, dyrkes det basilikum i store mengder for å få nok til all pesto'en. Risotto. Risottoen lages først og fremst i Lombardia og andre deler av Po-sletta, hvor det er rikelig tilgang på ris. Den lages av arborio-ris, som minner om vår grøtris, og som avgir rikelige mengder glukose. Risen kokes inn flere ganger i kjøttkraft, og tilsettes så parmesan mot slutten for å få en fin, kremaktig konsistens. Deretter kan man tilsette årstidas ferske grønnsaker, alt fra artisjokkjerner via asparges til skogsopp. "Risotto nero" tilsettes blekk fra blekksprut, samt oppskåret blekksprut. Polenta. Polenta lages i mange deler av Italia, men det er først og fremst de nordøstlige delene av landet som spesialiserer seg på denne retten av mais. Masse av mais dampes i lang tid, og ofte kan det ferdige produktet ha en puddingaktig konsistens som kan skjæres med streng. Polenta spises med ulike sauser. Gnocchi. Gnocchi (utt: njåkki) er små raspeballer som lages av kokte poteter og hvetemel. De rulles til avlange, riflede små baller og kokes i kraft. De serveres med sauser av ulike slag, ofte brukes de samme sausene på pasta. Andre primi. Minestre er ulike supper, og siden de skal være mettende, er det ertesupper, bønnesupper og supper tilsatt pasta som gjelder. Risi-e-bisi er ris og erter fra Veneto. "Ravioli ignudi" (nakne ravioli) er rett og slett raviolifyll, ricotta og spinat, rullet til boller og kokt i kraft. Secondi. Hovedrettene kan være av kjøtt eller fisk, og siden man allerede har spist primo med karbohydrater, serveres det gjerne bare en enkel salat til, evt. i den senere tid "patatine fritte", pommes frites. Dersom man spiser på restaurant, må man bestille tilbehøret ekstra, og tilbehør kalles contorni. Carne. Bistecca alla fiorentina, biff fra FirenzeHer følger noen klassiske kjøttretter fra ulike deler av Italia. - "Osso buco" er en spesialitet fra Lombardia, og består av skivet kalveskank i en kraftsaus med tomater. Krydderblandingen oppå består av hvitløk og persille, og kalles gremolata. - "Bistecca alla fiorentina" er en t-beinsteik fra Firenze. - "Bistecca alla pizzaiola" er en oksekjøttfilet med tomatsaus. - "Bracciole" er fylte ruller av oksekjøtt. - "Scaloppine alla milanese" er nesten identisk med wienerschnitzel, og er et panert stykke tynt kalvekjøtt servert med sitron og kapers. - "Saltimbocca" er en skive kalvekjøtt med en skive parmaskinke surret rundt, og er så godt at navnet betyr «hopper i munnen». - "Trippa alla romana" er tarmer tilberedt med en kraftig tomatsaus. - "Pollo alla cacciatore", eller jegerkylling, er kylling med tomat- og soppsaus. Pesce. "Stoccafisso" - tørrfisk - til salgs i VeneziaFisk spises i størst grad langs kystene og i sør. Siden katolikker tidligere var forpliktet til å spise fisk i fasten, finnes det imidlertid fiskeretter også i innlandet. "Frutta di mare", havets frukter, er samlebegrepet på ulike skalldyr. - Pesce spada: Sverdfisk tas gjerne i Messinastredet, og kokes lett. - Tonno Fersk tunfisk er også noe man først og fremst får i sør, helst lettkokt i vann. - Mantecato: Tørrfiskkrem. Tørrfisk tilberedt med ost til det får en kremaktig konsistens. - Fritto misto: Akkar, fisk og scampi som frityrstekes. Dolci. Utvalget i desserter er også stort i Italia. - "Macedonia" er en fruktsalat med sesongens frukt. - "Gelato" er italiensk is. Her finnes det et utall smaker, og nye kommer til hele tida. Tradisjonelle smaker som sjokolade, gjerne med nøtter eller appelsin, utfordres av is med lakrissmak og annet nymotens. «Semifreddo», eller halvkald, er is blandet med krem, mens «sorbetto» naturligvis er sorbet. - "Tiramisù" er en pudding/krem laget av mascarpone-ost blandet med eggedosis og tilsatt en dråpe amaretto-likør. Den kan enten serveres som den er, eller så er halvparten av kremen tilsatt sjokolade og den andre halvparten er naturell. Så legges de to kremene lagvis med fingerkjeks imellom. Dette er tung kost, og derfor betyr navnet «dra meg opp» - "Cassata" er en iskrem iblandet rosiner, nøtter og mandler, og stammer fra Sicilia. - "Cannoli" er en kremmerhusformet krumkake som fylles med ricotta-ost med ulike, søte smaker. - "Cantuccini con vin santo" er mandelkjeks som dyppes i en søt dessertvin. - "Zabaione" er en avansert eggedosis av egg, kremfløte og søt marsala-vin. - "Panettone" minner om norsk julekake, men er lettere og luftigere. Siden panettone er blitt svært populær rundt jul, har man utviklet en påskevariant, nemlig "colomba", påskeduebrød. Caffé. Kaffe drikkes dagen lang i Italia, men det er lite langvarig kaffekos. I stedet inntas kaffen som et konsentrert koffeinsjokk. - Espresso er det man får om man bestiller en "caffé". Det er et fingerbøl med kruttsterk kaffe servert i en liten mokkakopp, som så tilsettes sukker. En espresso kan unnagjøres på få minutter. - Cappuccino er en kopp kaffe servert i en kaffekopp av alminnelig størrelse. Espresso tilsettes skumpisket melk og overstrøs med kanel. - Caffelatte er espresso tilsatt varm melk. - Caffé corretto er den italienske varianten av karsk, og er en espresso tilsatt druebrennevinet grappa. Vin. - Chianti (utt: kianti) er et område mellom Firenze og Siena som lager rubinrød, lett rødvin. - Barolo er et område i Piemonte som lager relativt tunge rødviner av nebbiolo-druen. - Valpolicella er et område ved Verona hvor man lager relativt lett rødvin. I Norge er Masi et kjent merke herfra. Amarone og Recioto er søte, sterke viner som lages av rosinaktige, tørkede druer. Like ved, ved Gardasjøen, ligger vindistriktet Bardolino, med enda lettere viner. - Fra Veneto kommer en rekke fine hvitviner, blant annet den perlende "prosecco" og "Bianco di Custoza". - Fra Lazio kommer det friske hvitviner som Frascati. - Puglia har en stor vinproduksjon av enklere, kraftige rødviner basert på druetyper som "primitivo" og "nero d'avola". - Sicilia er hjemstedet til hetvinen Marsala, som brukes både i dessert og matlaging. Malvasia-druen brukes til å lage søte hvitviner. Fra Pantelleria ved Tunisia-kysten kommer hetvinen "zibbibo". Noe sterkere. Et lite glass av noe sterkt bedrer fordøyelsen, mener italienerne. Dermed finnes det et rikt utvalg brennevin. - Grappa er et blankt druebrennevin. - Amaretto er søt mandellikør. - Limoncello er syrlig, søt sitronlikør. Her litt det samme som med Grappa, er ofte flest turister som drikke dette. - Sambuca er anislikør, søtere enn fransk pastis. Ofte serveres sambuca med en kaffebønne i glasset. Eksterne lenker. * Spin Doctors. Spin Doctors er en rockgruppe fra New York City i USA. De er best kjent for sine to hiter fra 1992, «Two Princes» og «Little Miss Can't Be Wrong». Medlemmene er Chris Barron, Eric Schenkman, Aaron Comess og Mark White. En Spin Doctor er en kommunikasjonsrådgiver innen politikken. Matt McQueen. Matthew 'Matt' McQueen (født 18. mai 1863 i Harthill i Lanarkshire i Skottland, død 1944) var en skotsk fotballspiller, som senere ble direktør og manager for den engelske klubben Liverpool. Karriere som spiller. McQueen ble født i Harthill i Lanarkshire i Skottland. Han spilte for Leith Athletic to ganger. og Hearts før han ble hentet av Liverpool managere John McKenna og W. E. Barclay til Liverpool i 1892. Han gjorde sin debut mot Newtown, 29. oktober 1892 i FA-Cupens andre runde. Han og broren Hugh McQueen hadde blitt hentet til klubben sammen med mange andre skotter rett etter at Liverpool ble etablert, og begge var med på 2–0 seieren over Middlesbrough Ironopolis FC i klubbens aller første ligakamp 2. september 1893. De første tre sesongene spilte han mange forskjellige plasser på laget inkludert fem kamper som målvakt, han er dermed den eneste i England (sannsynligvis i verden) som har vunnet en serie både som utespiller og målvakt. Han var med og vant andredivisjon med Liverpool både i 1893/94 og 1895/96. I sin periode i klubben fra 1892 til 1899 fikk all-rounderen 105 kamper og 7 mål. Han fikk to landskamper for. Begge disse kampene var mens han spilte for Leith Athletic. Etter at han la opp som spiller jobbet han en liten periode som dommer og linjedommer i 1904. I 1918 ble han utpekt til direktør i Liverpool. Karriere som manager. I 1923 ble han manager for Liverpool som han hadde vært direktør for en stund. McQueen tok over jobben etter David Ashworth som overraskende dro til Oldham Athletic etter og ha tatt to seriegull på rad. Han styrte klubben inn til seriegull etter at Ashworth hadde gjort mesteparten av jobben, og ble der som manager i hele 5 år enda han allerede var over 60 år gammel. McQueen ble den første tidligere spilleren i klubben til å være manager der. Før han sa opp i klubben signerte han Gordon Hodgson, den sørafrikanske toppscoreren med over 250 mål for klubben på under 400 kamper. Mens han var avgårde og speidet etter spillere for klubben, mistet han det ene beinet i en bilulykke, og det førte til hans oppsigelse. Han bosatte seg etter det i et hus et steinkast fra stadion i Kemlyn Road.Centenary Stand står nå faktisk over der huset til McQueen stod før. Han var en populær besøkende hos klubben resten av livet sitt, og i 1944 døde han i en alder av 81 år. Brjansk. Brjansk (russisk: Брянск) er en by i vestre Russland med 419 967 innbyggere (1. januar 2006). Byen er fra 1944 administrativt sentrum i Brjansk oblast og ligger ved elven Desna cirka 450 kilometer sydvest for Moskva. Byen ble grunnlagt i 985. Fjodor Tjuttsjev ble født i Ovstug nær Brjansk 5. desember 1803, men vokste opp i Moskva. I dag er Brjansk en industriby som blant annet produserer jernbaneutstyr. Den har to universiteter, tre teatre og et teknisk akademi. Byen har tradisjoner som sted for tungindustri, allerede fra 1783 begynte man våpenproduksjon i Brjansk. Under andre verdenskrig ble byen tatt av tyskerne, som ødela mange av fabrikkene. I perioden mellom 6. oktober 1941 og 17. september 1943 kjempet så mange som 60 000 sovjetiske partisaner for å vinne byen tilbake. Lee Wallace. Lee Wallace (født 21. august 1987 i Edinburgh) er en skotsk fotballspiller som for tiden spiller for Rangers i Skotsk Premier League. Han kan spille venstreback eller vingback og blir sett på som et av de største talentene i skotsk fotball. Han ble i juli 2004 flyttet opp fra ungdomslaget, og gjorde sin debut mot Kilmarnock FC i den skotske cupen. Han har etter hvert blitt fast på laget selv om han ikke har klart og ta over plassen til Takis Fyssas på venstrebacken. Sammen med lagkamerat Calum Elliot var han en del av det skotske ungdomslandslaget som deltok i 2006 UEFA U-19 Championships, og kom til finalen hvor de tapte for Spania. Ved starten av 2006/07 sesongen ble han sendte utlånt til Dundee United, men ble i Hearts hvor han siden har etablert seg på førstelaget. Dronning Mauds Land (gruppe). Dronning Mauds Land er en norsk musikkgruppe (duo) etablert i 1989, med medlemmene Arne Berggren og Ingeborg Magerøy. Gruppen ble først og fremst kjent gjennom samarbeidet med Lars Saabye Christensen på platen "Noe som har hendt" som kom ut på Kirkelig Kulturverksted i 1993. Av kjente musikere som har samarbeidet med Dronning Mauds Land kan nevnes Børge Petersen-Øverleir, Bodil Niska, Beranek og Nils Petter Molvær. Sommerunionen. "Sommerunionen" var et norsk/svensk talkshow på 6 episoder som gikk sommeren 1999 på NRK1. Programledere for serien var Benny Borg og Pernilla Månsson-Colt. Med seg på laget har de kokkene Karl Ljung, som ble Årets Kock i Sverige og Beate Hals – hans norske motsvar. Serien hadde premiere på NRK den 19. juni 1999 og ble sendt på lørdagskveldene kl. 20:50. Om serien. Konseptet bak var at Norge og Sverige skulle "gjenopplive" unionstanken og lage sommerunderholdning for hele familien fra Strømstads havn. Tilsammen skulle de to programlederne invitere gjester, lage undersøkende reportasjer og finne ut av hva som fantes på grensen mellom nordmenn og svensker. Prosjektleder NRK: Lisbeth Larness Roåas. En samproduksjon mellom Sveriges Television og NRK. SS-Bewerber. SS-Bewerber («aspirant») var den laveste paramilitære grad som ble brukt i Schutzstaffel (SS). Den ble gitt til aspiranter som var under vurdering til å bli tatt opp som rekrutt og graden SS-Anwärter. Graden ble brukt mellom 1942 og 1945. Graden ble mest brukt i Allgemeine-SS. Kandidatene hadde denne graden mens bakgrunnen dere ble sjekket, fortrinnsvis det kriminelle rullebladet, sjekk av politisk pålitelighet og rasemessig bakgrunn. Graden Bewerber ble også av og til brukt i Waffen-SS, men da mer som en tittel for en SS rekrutt som var under vurdering og grunnleggende opplæring. En SS-Bewerber brukte normalt ikke uniform eller noen form for distinksjoner. Da de ved en sjelden gang ble utstyrt med uniform, var disse helt uten distinksjoner eller andre merker. Bewerber Dommens dag. Dommens dag (også kjent som "Dommedag" eller "Den siste dom") er etter den kristne dogmatikk teologien om dommen den dag da Kristus ved alle tings ende og etter de dødes oppvåkning, ved sin gjenkomst på jorden skal holde dom over jorden og dens gode og onde mennesker. Tanker om de siste tider eksisterer også i andre religioner og kommer innunder det temaet som gjerne kalles "eskatologi". I kunstens fremstillinger er dommedag vanligvis fremstilt slik at Kristus sitter i midten på sin trone med en glorie. På hans høyre side blir de salige ført gjennom Himmelens porter, på hans venstre side drar djevler de fordømte inn i helvete. Blant veggmalerier, miniatyrer og mosaikker allerede fra det 11. århundre og senere også ofte på kirkeportaler og i tavlebilder, er det tallrike fremstillinger av de mest fremragende kunstnere. Her kan nevnes Fiesole og Luca Signorelli i Orivetodomen, Michelangelo i Det sixtinske kapell i Roma, Hans Memling i Mariakirken i Danzig, Rubens i Pinakoteket i München, og Peter von Cornelius i Ludwikskirkens kor og tverrskip. Tarantula. "Tarantula" er en eksperimentell roman av Bob Dylan, skrevet mellom 1965 og 1966. Boken bruker stream of consciousness-skriving, noe i samme stil som Jack Kerouac, William S. Burroughs og Allen Ginsberg. En del av boken parodierer Leadbelly-sangen «Black Betty». Anmeldelser av boken linker den til Dylans selvskrevne liner notes, til to av hans album spilt inn rundt samme tid, "Bringing It All Back Home" og "Highway 61 Revisited". Dylan beskrev senere "Tarantula" som en bok han aldri hadde signert seg for å skrive boken: "Things were running wild at that point. It never was my intention to write a book." Han fortsatte med å sammenligne boken med John Lennons meningsløse verk "In His Own Write", og hevdet at hans tidligere manager Albert Grossman signerte Dylan for å skrive romanen, uten sangerens fulle tillatelse. Planen var at boken skulle bli redigert av Dylan og publisert i 1966, men motorsykkelulykken han hadde i juli '66, hundret dette. De første 50 kopiene ble printet på A4 papir av Albion undergrunnspresse i San Francisco, i midten av 1965. Flere bootleg-utgaver av boken var tilgjengelig på svartebørsen frem til 1971, da den ble offisielt publisert til kritisk hån. I 2003, gjorde Spin magazine en artikkel kalt "Top Five Unintelligible Sentences From Books Written by Rock Stars." Dylan kom på første plass med en setning fra Tarantula, "Now's not the time to get silly, so wear your big boots and jump on the garbage clowns." I begynnelsen av det 21. århundre, ble Tarantula gjenutgitt på engelsk og oversatt til fransk, kanskje for å tjene mer penger på suksessen til Dylans mye mer populære bok. Boken er oversatt til norsk av Jan Erik Vold. Boksing under Sommer-OL 1908. John Douglas olympisk mester i mellomvekt Boksing var med for andre gang på det olympiske programmet 1908 i London. Det ble bokset i fem ulike vektklasser og alle boksekampene ble gjennomført den 27. oktober. Hver kamp besto av tre runder, de første to var tre minutter lange og den tredje og siste var fire minutter. To dommere ga boksene poeng, 5 poeng til beste bokseren i hver av de første to rundene og 7 poeng i siste runden. Hvis dommerne ikke var enig etter kampen kunne de beordre bokserne til en fjerde runde. Det var totalt 42 deltakere, fra fire nasjoner. Hjemmenasjonen Storbritannia dominerte stort og vant alle medaljene unntatt én, de stilte også med den desidert største troppen med sin 33 boksere. Bantamvekt (opp til 52,62 kg). Seks boksere stilte i denne klassen, fem britiske og en fra Frankrike. Fjærvekt (opp til 57,15 kg). Åtte utvøvere, seks britiske og to franskmenn. Lettvekt (opp til 63,50 kg). Totalt 12 boksere i denne klassen, ni britiske to danske og én fransk. Mellomvekt (opp til 71,67 kg). Ti mann i klassen, seks britiske, tre fra Frankrike og én fra Australasia. Tungvekt (over 71,67 kg). Seks utøvere i tyngste klassen alle britiske. Tjenestemerke. Tjenestemerke er et frimerke beregna for tjenestlige postsendinger fra offentlige etater (stat, fylke, kommune). Det første norske tjenestemerket blei utgitt 1. januar 1926. Før dette hadde slike offentlige sendinger vært portofrie. Tjenestemerkene blei ikke solgt, men utlevert mot rekvisisjon. Ordninga opphørte 1. april 1983, men merker etatene hadde på lager, kunne brukes fram til 31. mars 1985. Under okkupasjonen utstdte Quislingregjeringen nye tjenestefrimerker med NS symboler. I motsetning til vanlige frimerker, som har tallrike motiver, finnes de norske tjenestemerkene bare i fem hovedvarianter med riksvåpenet som motiv. I tillegg kommer en variant fra 1942 med Nasjonal samlings solkors-emblem. Merkene har påskrift «Tjenestefrimerke», «Offentlig sak», «O.S.» eller «Off.sak». Da merkene alltid kun var gyldige til innenlandske sendinger (brev til utlandet måtte frankeres med vanlige frimerker), har de med unntak av solkors-serien ikke landets navn påtrykt. I 1930-33 hadde statsinstitusjoner ikke lov til å bruke tjenestemerker. For å hindre privat bruk av etatens vanlige frimerker, var det ikke uvanlig å gjennomhulle merkene med en eller flere bokstaver, f.eks «S.C.» for Statistisk Centralbyrå. I NK-systemet er tjenestemerkene katalogisert med bokstaven T foran frimerkenummeret. Serien går fra T1 til 137. Mange andre land har også utgitt tjenestemerker etter lignende regler. For eksemel brukte Sverige tjenestemerker fra 1874 til 1920, Danmark fra 1871 til 1924, mens Finland aldri utga slike. Shenouda III. Hans hellighet Shenouda III, koptisk pave av Alexandria og patriark av hele Afrika (2009) Shenouda III (koptisk, arabisk; født "Nazeer Gayed" 3. august 1923 i Asyut i Egypt, død 17. mars 2012) var fra 1971 og fram til sin død pave av Alexandria og patriark av hele Afrika og dermed leder av den koptisk-ortodokse kirke. Pave Shenouda III hadde eksamen fra universitetet i Kairo, og presteutdannelse i den koptisk-ortodokse kirke. Den 18. juli 1954 ble han munk med navnet "fader Antonious syreren", i det syriske munkeklostret av Den evige Jomfru Maria Guds mor, der han senere ble presteviet. Under sin tid som munk levde han som eremitt. Patriark og pave Kirellos VI kalte fader Antonious den 30. september 1962 til patriarkatet, der han utnevnte ham til biskop med ansvar for kristen undervisning og dekan for det koptisk-ortodokse teologiske universitet. Det var da han tok navnet Shenouda. Den 14. november 1971 ble han kronet til pave og patriark av Alexandria, den 117. i suksesjonen. I egenskap av pave og patriark har Shenouda III utnevnt de første biskopene over Nord-Amerika der det nå (2006) er mer enn hundre kirker mot fire i 1971, og likeså de første biskopene over Australia samt grunnlagt de første koptisk-ortodokse kirkene i Syd-Amerika. Han har gjort seg bemerket for sine økumeniske bestrebelser, og har siden 1970 ført dialoger med de forskjellige kristne samfunn. I 1973 ble han den første leder for den koptisk-ortodokse kirke som besøkte Vatikanet på 1500 år. Han og pave Paul VI utformet en felleserklæring om kristologi under besøket. Den 3. september 1981 tvang Anwar Sadat ham til å gå i eksil i klosteret Sankt Bishoi. Samtidig ble åtte biskoper, 24 prester og flere andre kristne fengslet. Sadat erstattet kirkens hierarki med en komite med biskoper, og kalte Shenouda «eks-pave». Den 2. januar 1985 løslot Hosni Mubarak paven, som kom tilbake til Kairo den 7. januar og kunne feire jul med kirken. Flere enn ti tusen personer deltok. Shenouda er også sjefredaktør for "El-Keraza Magazine", som siden 1962 er den koptisk-ortodokse kirkes offisielle avis. Han har dertil skrevet mer enn hundre bøker. Sommerøya. "Sommerøya" var et norsk TV-program som gikk på TV 2 fra sommeren 1998 til sommeren 2001. Programledere for serien var de norske politikerne Matz Sandman, Sigbjørn Johnsen og Thorbjørn Berntsen. I deler av serien hadde de også med seg Willy Haugli (1998) og Yngve Hågensen (2001) som samtalepartnere. Serien ble produsert av produksjonsselskapet Rubicon TV. Bak produksjonen stod Ragnar Otnes, Vidar Nordli-Mathisen og Ole-Jørgen Theodorsen. Researchere var Leif-Åge Reme og Marianne Torp. Om serien. Programmet var lagt til en idyllisk øy i østlandsregionen der programlederne i hver episode inviterte kjente gjester på grillmat og samtale. Programmene fikk utvikle seg i sommerens eget tempo, og god mat, god drikke og den gode samtale sto sentralt. Programmet ble sommerens store seersuksess på TV 2, og fikk positiv omtale av kritikerne. Blant de som gjestet øya var Ludvig Karlsen, Kjell Inge Røkke, kronprins Haakon, Ingvar Ambjørnsen, Kjell Arild Pollestad, Tove Karoline Knutsen, Turid Birkeland og Jon Lilletun. Milan Šperl. Milan Šperl (født 26. februar 1980 i Karlovy Vary) er en tsjekkisk langrennsløper som har konkurrert internasjonalt siden 2000. Han vant bronsemedalje i lagsprinten (sammen med Dušan Kožíšek) under VM 2007 i Sapporo. Šperls beste individuelle plassering i internasjonale mesterskap er en 6. plass på 50 km fra VM 2005 i Oberstdorf. Shōhei Tochimoto. Shōhei Tochimoto (japansk: "栃本 翔平", "Tochimoto Shōhei") (født 21. desember 1989) er en japansk skihopper. Han debuterte i verdenscupen med en 32. plass i Sapporo 21. januar 2006. Hans beste plassering individuelt i verdenscupen er 6. plass i Kuusamo 28. november 2009. Han har to ganger vært på det japanske laget som har blitt nummer 5 i lagkonkurranse i verdenscupen, i Willingen 7. februar 2009 og i Lahtis 7. mars 2009. Sammenlagt i verdenscupen ble han nummer 35 både i 2007-08 og 2008-09. Shōhei Tochimoto deltok i VM i 2007 og 2009. Hans beste plassering individuelt er 16. plass i storbakken i Sapporo i 2007. Han var på det japanske laget som ble nummer 3 både i Sapporo og i Liberec i 2009. Han deltok i junior-VM i 2005, 2006, 2007 og 2008. Hans beste plassering individuelt i junior-VM er 2. plass i Tarvisio i 2007 og i Zakopane i 2008. I lagkonkurransen var han på det japanske laget som ble nummer 2 i 2007. I VM i skiflyging i Oberstdorf i 2007 ble han nummer 25 i den individuelle konkurransen og nummer 7 i lagkonkurransen. Kevin Mitnick. Kevin Mitnick (født den 6. august, 1963) er en av de mest berømte hackere som noensinne er blitt fengslet. Han ble dømt til en straff som mange mener er temmelig hard i forhold til hans forbrytelse. Eksterne lenker. Mitnick Kevin Mitnick Kevin Mitnick Kevin Husebybakken (Oslo). Husebybakken (1B-43, 2-48) er en vei i Bydel Ullern i Oslo. Veien går fra Ullernchausseen og slynger seg oppover Husebyåsen før den ender i Smithsvingen oppe ved Husebyskogen. Ved Husebybakkens nederste del ligger Samkjøringens hovedkontrollsentral, Lenger opp krysser den i bro under Kolsåsbanen. Husebybakken passerer stedet der Christiania Skiklub avholdt Husebyrennene. Hoppbakken, som ble kalt "Kastellbakken", hadde unnarennet i skrenten ned mot Smestad brannstasjon, og ovarannet om lag ved Husebybakken 20. En bronseplakett markerer nå stedet rennene ble avholdt. To verdensrekorder har blitt satt i Kastellbakken. I 1879 hoppet Olaf Haugann 20 meter, mens Sveinung Svalastoga hoppet 22 meter i 1881. Bryting under Sommer-OL 1908. Bryting var med på det olympiske programmet for tredje gang 1908 i London. Det var totalt ni ulike klasser, fire i gresk-romersk stil og fem i fristil. Fjorten nasjoner var representert og kampene var maks 20 minutter i gresk-romersk og 15 minutter i fristil. Bantamvekt (opp til 54 kg). 13 brytere fra tre nasjoner, elleve britiske. Fjærvekt (opp til 60,3 kg). Elleve britiske og én fra USA. Mellomvekt (opp til 73 kg). Totalt tolv brytere fra tre nasjoner, ti britiske. Tungvekt (over 73 kg). Elleve utøvere, ti britiske og en norsk. Lettvekt (opp til 66,6 kg). Totalt 25 brytere fra ti nasjoner. Mellomvekt (opp til 73 kg). Totalt 21 bryter fra åtte nasjoner i denne klassen. Lett tungvekt (opp til 93 kg). Totalt 21 utøvere fra ni nasjoner. Tungvekt (over 93 kg). I tyngste klassen stilte sju brytere fra fire nasjoner. Karlovy Vary internasjonale filmfestival. «Blue carpet» under den 41. Karlovy Vary International Film Festival Karlovy Vary filmfestival ("Karlovy Vary International Film Festival", ofte forkortet: "KVIFF") er en filmfestival som avholdes i juli hvert år i Karlovy Vary i Tsjekkia. Den ble arrangert for første gang i 1946 og er dermed en av de eldste filmfestivalene i verden. Den har hatt så mye suksess de siste årene, at den nå regnes som den største og viktigste festivalen i Øst- og Sentraleuropa. Den er en såkalt A-festival, på lik linje med filmfestivaler som Cannes, Berlin og Venezia filmfestival. Ryan Flynn. Ryan Flynn(født 4. september 1988) er en skotsk fotballspiller som for tiden spiller for Sheffield United. Liverpool. Han ble hentet opp fra akademiet etter å ha vært med og vinne FA Youth Cup sesongen før. Flynn er en sentral midtbanespiller. Han har tidligere vært juniorspiller hos Falkirk FC. Flynn har sammen med fire andre av spillerne på laget som vant FA Youth Cup våren 2007 fått forlenget sine kontrakter med klubben til sommeren 2010. Wrexham. I oktober 2008 gikk Flynn på utlån til Wrexham frem til januar 2009. Skader gjorde at Flynn ikke fikk spille for den walisiske klubben den første perioden han var utlånt. Han debuterte først 26. desember mot Barrow, og det samtidig klart at utlånet ble forlenget først ut januar, før det senere ble forlenget til 26. april 2009. Landslagsspill. Flynn har spilt landskamper for U19-laget til Skottland. Meritter. Liverpool FC Lea Hart. Lea Hart er en britisk musiker som har spilt med band som Joan Jett, Fastway og Paul Di'Anno. Lea Hart er for tida manager for tidligere Iron Maiden-vokalist, Paul Di'Anno. Karlovy Vary. Karlovy Vary, Karlsbad på tysk, er en by vest i Tsjekkia. Den ligger ca 110 km vest for Praha, der sideelva Teplá renner ut i hovedelva Ohře. Karlovy Vary er Tsjekkias nest mest besøkte turistby etter Praha, og er kjent for sine «helbredende» kilder. En rekke vannårer med varierende innhold av mineraler gir grunnlag for flere offentlige bad, og flere springvann og kraner der det naturlige mineralvannet kan drikkes, i overbevisning om at vannet kan forebygge eller til og med helbrede lidelser. En åpen søylehall, kolonadaen, en sentral plass i byen, har vann fra flere enn ti forskjellige vannårer. En kjent bygg i byen er luksushotellet Grandhotel Pupp. I byen avholdes også filmfestivalen Karlovy Vary filmfestival. Grønøy. Grønøy (Grønnøy) er ei øy i Meløy kommune i Nordland. Øya ligger nord for Åmøya og vest for Engavågen. Grønøy har et areal på 2,6 km², og høyeste punkt på øya er Storvarden, på 104 moh. Fra Storvarden kan man se til naboøyene Bolga og Meløya, og på en klar solskinnsdag kan man se hele Lofotveggen, Røst og Værøy. Man ser også Svartisen fra de fleste stedene på øya. På selve Grønøy er det 135–140 fastboende. Butikken som lå på hurtigbåtkaia, ble nedlagt for 4–5 år siden. Nå er nærmeste butikk Coop Engavågen, ca. 5 km unna. Når man kommer kjørende Kystriksveien (R17) fra Engavågen, kommer man til et storslått skilt som er håndtmalt, der det står GRØNØY med store bokstaver. Hurtigruta passer hver morgen mellom 08:15 og 08:35. Da treffes både sør- og nordgående ved sørenden av Grønøy, nemlig Storsand. Om sommeren er det mange turister som tar turen dit. Stedet har flere badestrender. Grønøy har hatt bruforbindelse til fastlandet siden 1985. Øya har også bruforbindelse til Åmøya. På Grønøy finnes den såkalte "Grønøyfurua", som ble malt av Thorolf Holmboe, og som påstås å være motivet på Nitedals fyrstikkesker. Det hersker imidlertid en viss uenighet om dette. Det er laget sti til furua, denne finner man i Jektvika på øya. Der er det også et gammelt herskapshus som er pusset opp i gammel stil. Hangursbanen. Hangursbanen er en gondolbane som ligger på Voss, og strekker seg 1 126 meter og har en topphøyde på 660 meter over havet. Banen er eid av Voss Resort Fjellheiser. Banen går fra bunnstasjonen ved Hangursveien ca 500 meter fra togstasjonen på Voss, opp til Hangursrestauranten, som er i samme bygg som endestasjonen. Turen tar ca 5 minutter. Hangursbanen går vinterstid i sportsesongen, og på sommerstid. Det er to gondoler på banen som har navnene Dinglo (rød) og Danglo (blå). Gondolene går på hver sin side, men på samme vaier. Når den ene er oppe er den andre nede. Navnene har de fått fordi de nettopp dingler mye når de kjører over de to mastene og når det er vind. Historikk. Banen ble bygd i 1963 av Hordaland Mekaniske Verksted og sveitsiske medarbeidere. Heinrich Otto Wieland. Heinrich Otto Wieland (født 4. juni 1877 i Pforzheim; død 5. august 1957 i München) var en tysk kjemiker. Etter å ha studert kjemi, ble Wieland kalt til professor i Freiburg im Breisgau og senere i München. Han forsket hovedsakelig med organiske nitrogenforbindelser. I 1927 fikk han nobelprisen i kjemi „"for hans undersøkelser av gallesyrer og beslektede substanser"“. Etter 1939 utdannet han noen såkalte halvjøder som ellers fikk ikke lov å studere. Han mottok også ordenen Pour le Mérite og den tyske Bundesverdienstkreuz. I sin hjemby ble en skole og en vei oppkalt etter ham. Sone 2. "Sone 2" var et norsk ungdomsprogram som gikk på TV 2 fra 2000 til 2004. Programmets innhold var musikkvideoer, trender, tv-spill og intervju med aktuelle personer innen musikk og tv. Serien vakte en del kontroverser høsten 2002 på grunn av en fast sekvens som het «Siris dagbok». I serien møtte vi Siri Kristiansen som hver mandag leste høyt fra sin dagbok som hun skrev da hun var 14-16 år. I dagboken beskrev hun svært detaljerte sexhistorier hun har hatt med andre. "Sone 2" ble vedtatt nedlagt våren 2004 til tildels store protester. Siv Tørudbakken. Siv Tørudbakken (født 25. mai 1968) er en norsk politiker (Ap) fra Ringsaker i Hedmark. Tørudbakken var medlem av fylkesrådet i Hedmark fra 2003 til desember 2010, fra 2007 som fylkesrådsleder. Hun fratrådte vervet på grunn av flytting fra fylket. Tidligere hadde hun signalisert at hun ikke ville stille til gjenvalg i 2011 etter 15 år som heltidspolitiker. Tørudbakken har hatt en rekke verv i Arbeiderpartiet, blant annet som nestleder i Hedmark Arbeiderparti. Hun ble etterfulgt som fylkesrådsleder av Svein Borkhus. Husebyrennet. Husebyrennet var et skirenn som ble avholdt hvert år i perioden 1879 til 1891 med unntak av 1880 og 1882 i Ullern i daværende Aker herred. Rennet var den direkte forløperen til Holmenkollrennene. Bakgrunn. Det var på 1860- og 1870-tallet avholdt skirenn på Iversløkka i Ila, og "Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug" hadde avholdt skirenn i Bærum i 1875 og 1876. Sondre Norheim hadde deltatt i fire renn i Kristiania, men deltok aldri i Husebyrennet. Da Christiania Skiklub ble stiftet i 1877 valgte den Huseby som arena for sitt renn. Til 1883 ble Husebyrennet avholdt av Christiania Skiklub og fra 1884 av Skiforeningen. Kastellbakken. Hoppbakken, som lå på Søndre Huseby, ble ansett som gigantisk den gang, og ble kalt Kastellbakken. Den ble også kalt Husebybakken. Bakken hadde unnarennet i skrenten ned mot nåværende Smestad brannstasjon, ovarannet om lag ved det som i dag er Husebybakken 20. En bronseplakett markerer nå stedet rennene ble avholdt. Det er i dag ellers ingen synlige rester av hoppbakken, og den må ikke forveksles med Skuld-bakken, som ligger lenger øst, i dalsøkket som dannes av Makrellbekken. Konkurransene. Konkurransen var en kombinasjon av hopp, langrenn og delvis slalåm og delvis utfor. Hopplengdene som ble oppnådd var om lag 20 meter, men lengden ble i den første tiden ikke målt. I stedet avgav dommerne en karakter mellom 1 og 5, basert både på stil og lengde. Langrennsdelen var heller ikke basert bare på tid, men også på dommerkarakterer. Til det første Husebyrennet i 1879 hadde Kong Oscar II satt opp kongepokal, og han var selv til stede. Det ble konkurrert i tre klasser: Kombinert hopp og et langrenn på 5000 alen (cirka tre kilometer) for voksne, samt hopp i en klasse for gutter 14–17 år og i en klasse for gutter under 14 år. Rennet ble avholdt med over 10 000 tilskuere, og ble dominert av skiløpere fra Telemark, den senere kjente Torjus Hemmestveit ble nummer to i gutter 14–17 år. I 1880 var det ikke mulig å få arrangert rennet på grunn av snøforholdene. Det andre rennet i 1881 var bare for voksne, og ble igjen dominert av telemarkinger. 15 av 47 deltakere var telemarkinger. Fridtjof Nansen ble med sin sjuendeplass nest best av dem som ikke var fra Telemark. I det tredje rennet i 1883, det første som ble avholdt av den nystartede Skiforeningen, ble det dobbeltseier til brødrene Torjus og Mikkjel Hemmestveit. I 1884 var det bare hopprenn, og første gang gikk en utøver som ikke representerte Telemark til topps. 18-åringen Richard Blichfeldt fra Kristiania vant, selv om han også opprinnelig var fra Telemark. Fridtjof Nansen, som da studerte i Bergen, ble nummer ni etter at han hadde gått på ski over fjellet fra Voss for å delta, og han returnerte samme vei etterpå. I 1885 var langrenn igjen tatt inn på programmet, og det var forlenget til 4000 meter. Mikkjel Hemmestveit ble best både i kombinert og langrenn. I 1886 gikk rennet over to dager med langrenn søndag og hopping mandag. Langrennet var forlenget til 11 km. Mikkjel Hemmestveit var igjen best både i langrenn og kombinert. Det var også innført en ny øvelse som ble kalt «svingrenn», som var slalåm, bortsatt fra at navnet slalåm ikke var i bruk. I 1887 var hopprennet sløyfet, og langrennet var utvidet til 20 km og arrangert med fellesstart. Det var denne gang ikke individuell premiering, men en lagkonkurranse der Bærums Skiklub vant. For første gang var det tillatt å bruke to skistaver. I 1888 var det igjen kombinert med individuell premiering. I hopprennet var det for første gang to omganger. Langrennet var utvidet til 25 km. I tillegg ble det for første og eneste gang i Husebyrennet avviklet et 50 km langrenn med hele 400 kroner i gull i førstepremie. Dette var verdens første 50 km langrenn. Tolv av 17 startende fullførte, og 27 år gamle Torjus Hemmestveit vant på tiden 4,26,30. I 1888 ble det lagt inn et ekstra utforelement, og i 1890 ble det satt opp slalåmporter i langrennet som var forkortet til 15 km. I 1889, 1890 og 1891 ble det problematisk å avholde rennet som planlagt på grunn av snømangel. I 1889 måtte rennet utsettes, og i 1890 ble rennet flyttet til Frognerseteren. På grunn av snømangel ble rennene i 1892 flyttet til Holmenkollen, og ble starten på det som i dag er Holmenkollen skifestival. Husebyrennet opphørte etter at Holmenkollen tok over. Spissnebbhvaler. Spissnebbhvaler ("Mesoplodon") er den mest tallrike slekten blant nebbhvalene. De femten artene som hittil har blitt beskrevet som spissnebbhvaler skiller seg fra andre nebbhvaler gjennom å ha et spissere og lengre nebb. I tillegg til de fjorten artene som listes på denne siden finnes også en annen art som klassifiseres som spissnebbhval, nemlig Longmanspisshval. Den tilhører imidlertid en annen slekt. Spissnebbhvalene tilhører de minst studerte pattedyrene på Jorden, så man vet svært lite om dem. De lever i områder med store havdyp og er blant de beste dypdykkerne av alle hvaler. Mange av dem kan være svært vanskelige å artsbestemme. Aukrustsenteret. Aukrustsenteret ligger i Alvdal i Hedmark og viser Kjell Aukrusts tegninger, malerier og fantasiverden. Museet ble etablert i 1996. Kari og Kjell Aukrust ga i 1988 250 tegninger, akvareller og malerier til Alvdal, slik ble ideen om Aukrustsenteret født. «Min inspirasjon og grunnlaget for det jeg har gjort kommer fra Alvdalsbygda, derfor skal mitt livsverk tilfalle denne bygda, men det skal komme Alvdal til gode i videst mulig forstand.» – Kjell Aukrust Bygget er tegnet av arkitekt Sverre Fehn og den offisielle åpningen stod kong Harald for 23. mai 1996. Det er en lang smal bygningskropp, som er relativt lukket mot parkeringen og Riksvei 3, men som har store vindusflater og diverse utbygg på den andre siden. Det er brukt naturmaterialer som skifer, ubehandlet furu og naturstein i bygget. Bygget fikk Statens Byggeskikkpris i 1996 og Norges Handikapforbunds Tilgjengelighetspris i 2000 for den vellykkede kombinasjonen av estetikk og funksjonalitet. Foruten billedkunst, inneholder også senteret mange av Kjell Aukrusts fantasifulle tekniske innretninger, som f.eks. en modell av «Il Tempo Gigante» kjent fra filmsuksessen Flåklypa Grand Prix. Du treffer også Aukrusts kjente figurer Solan, Ludvig og Emanuel Desperados. Redaksjonen til avisen Flåklypa Tidende med sportsjournalist Melvind Snerken sin kontorpult finner du også i senteret. Du kan også studere Reodor Felgens forunderlige verksted, med den store sjokolademaskinen, hvor du selv kan lage din egen spesialtilpassede sjokolade. Senteret har også et auditorium med plass til 130 personer, kalt «Flåklypasalen», som brukes til kurs, møter og kino. Senteret har også kafeteria og en egen butikk som selger Aukrusteffekter. Aukrustsenteret er turistinformasjon for kommunen, og det er også kommunens tusenårssted. Nam Dinh (provins). Nam Dinh (på vietnamesisk "Nam Định") er en provins i nordre Vietnam. Provinsen består av bydistriktet Nam Dinh (hovedstaden) og ni landsbygdsdistrikter: Giao Thuy, Hai Hau, My Loc, Nam Truc, Nghia Hung, Truc Ninh, Vu Ban, Xuan Truong samt Y Yen. Fekting under Sommer-OL 1908. Fekting under Sommer-OL 1908. Fekting var med på OL-programmet for fjerde gang 1908 i London. Det ble konkurrert om fire olympiske titler, to individuelle og to i lag, alle for menn. Det ble fektet med kårde og sabel, florett var ikke med som olympisk gren i London. Kårde. Det var 85 deltakere fra 13 nasjoner. Sabel, lag. Åtte lag stilte med tilsammen 35 fektere. Pemmikan. Pemmikan er en blanding av tørket kjøtt, tørkede bær og fett, med høyt energiinnhold. Blandingen ble utviklet av amerikanske indianere, og har lang holdbarhet. Pemmikan har blitt brukt blant annet på tidlige polarekspedisjoner og i militære stridsrasjoner. Blant annet brukte Roald Amundsen og Robert Falcon Scott pemmikan da de gikk til Sydpolen i 1911/1912. I dag er Pemmikan også merkenavn på et energitilskudd til hunder. Armføttinger. Armføttinger, armfotinger eller brakiopoder er en dyregruppe som lever i havet. Det finnes kun noen få nålevende arter, mens de finnes rikelig som fossiler fra paleozoicum og mesozoicum. Gruppen likner i storg grad på vanlig muslinger, men er lett kjennlig på skallet som er et over-underskall, mens muslingenes skall er et høyre-venstreskall med leddet langs ryggen. Likheten mellom de to er et slående eksempel på konvergent evolusjon, de to grupper har utviklet tilsvarende anatomi ved å leve på samme måte. Gjennom jordas historie har de to gruppene konkurrert med hverandre. I tidlige deler av paleozoicum var armfotingene svært vanlige, og muslinger nesten fraværende. Gjennom en serie utviklingstrinn har muslingene langsomt konkurrert ut armfotingene, slik at de sistnevnte i dag er relativt sjeldne dyr. Landhockey under Sommer-OL 1908. Skottland mot Uhlenhorster HC fra Tyskland under OL 1908 Landhockey var med som olympisk sport for første gang 1908 i London. Seks lag var med, fire britiske, et tysk og et fransk. Kampene ble spilt 29. til 31. oktober. De fire britiske lagene kom på de fire første plassene. Terje R. Venold. Terje Richard Venold (født 6. juni 1950) er fra 1989 konsernsjef i Veidekke ASA. Venold har vært toppleder i Veidekke i over 20 år. Han begynte sin yrkeskarriere allerede som 15-åring i farens bedrift. Venold er utdannet siviløkonom ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Etter studiene jobbet han flere år både i Norsk Data AS og senere i Blystad-Gruppen. Venold har fått flere utmerkelser for sitt lederskap. Blant annet fikk han prisen Årets leder av Økonomisk Rapport i 1998, Arbeidsmiljøprisen i 2000, og Kunsten å lede av HR Norge i 2007. Venold var i 2009 den første lederen av et børsnotert selskap i Norge som startet å. Tasmansk nebbhval. Tasmansk nebbhval ("Tasmacetus sheperdi") eller Shepherdnebbhval er en art som tilhører nebbhvalene, og eneste art i slekten "Tasmacetus". Den tilhører de tannhvalene man vet aller minst om. Tasmansk nebbhval er den eneste nebbhvalen som har et fullt, funksjonelt tannsett. Den er dessuten den nest lengste av nebbhvalene, etter gåsenebbhvalen. Tasmansk nebbhval blir trolig omkring 6-7 meter lang, men er atskillig slankere enn gåsenebbhvalen og veier trolig omkring 2 metriske tonn. Hittil har all kunnskap om denne hvalen kommet etter dyr som har strandet. Tidligere er tjue individer funnet strandet på New Zealand, tre i Argentina, en på Hawaii og en i Australia. Tre andre funn er også rapportert. I tillegg er det rapportert sett levende individer utenfor New Zealand og Seychellene, men disse er ikke bekreftet. Den 5. mars i 2004 fant en surfer tjueåtte stranda hvaler langs kysten av Taranaki i Waitara på New Zealand, ikke langt unna der man fant de første hvalene i 1933. Ginseng. "Denne artikkelen handler om Ginseng som kosttilskudd, som plante se artikkelen Ginseng (Panax)" Ginseng for salg i Korea Ginseng ("Panax") er en planteslekt i bergflettefamilien, og er utbredt i Østasia og Nordamerika. Ekstrakter fra roten av såvel amerikansk ginseng ("Panax quinquefolius") og såkalt ekte ginseng ("Panax ginseng" C. A. Meyer) har lange brukstradisjoner i folkemedisin såvel i Amerika som i Kina og Korea. Det er innholdet av gensinosider (saponiner), steroler, stivelse, pektin, B-vitminer, cholin, fettsyrer og vitaminer som har gjort ginsengroten etterspurt over store deler av verden. Navnet "Panax ginseng" er satt sammen av de greske "pan" (alt) og "axos" (medisin), mens "ginseng" henviser til rotens likhet med en menneskekropp (kinesisk: jin-cheng = menneskerot). Ginseng som kosttilskudd er primært brukt generelt styrkende, til å bedre almentilstanden og mot uopplaghet. 13 forskjellige ginsengarter. Asiatisk ginseng omfatter "Panax ginseng" C.A. Meyer, "Panax japonicus", "Panax notoginseng" og "Panax sinensis" J. Wen. Dyrkingsområdene for "Panax ginseng" C. A. Meyer i Kina og Korea ligger nær hverandre. Det meste av "Panax ginseng" i Kina og Korea dyrkes i dag på plantasjer. Planten er også viltvoksende, om enn i liten utstrekning i dag. Også amerikansk ginseng er fremdeles viltvoksende, men utryddingstruet på grunn av urtens sårbarhet, popularitet og rotens lange modningstid (6 år). Kultivering. I Asia er ginsengekstrakt brukt som et styrkende middel og de første skriftlige nedtegnelser er fra første århundre før kristi fødsel og planten har vært kultivert i Asia siden den tid. I USA har "Panax quinquefolius" vært dyrket fra slutten av 1800-tallet. Den kan dyrkes og vokser vilt fra Georgia til sørlige Canada i øst til Minnesota og Oklahoma i vest. Ginseng i medisinsk litteratur. Ginseng er et av de kosttilskudd som har vært omfattet med størst interesse i vitenskapelige studier. Medline klassifiserer resultatene av evidensbaserte ginsengstudier til evidensgrad B (godt dokumentert) i forhold til mentale prestasjoner og diabetes 2 (aldersdiabetes), for regulering av blodsukkerverdiene. I forhold til kreftforebygging, hjertsykdom, høyt blodtrykk, styrking av immunsystemet og en rekke andre tilstander gjelder evidensgrad C (usikkert). Databasen pubmed.com lister 191 studier relatert til "Panax ginseng" C.A. Meyer. Ginseng i asiatisk medisin. I tradisjonell kinesisk medisin er det seks år gamle røtter fra planten "Panax ginseng" C. A. Meyer (rød ginseng) som er råvare for fremstillingen av ekstraktet. Ekstraktet som brukes er et såkalt totalekstrakt – dvs. at ingen virkestoffer fjernes (eller legges til). Ginsengekstrakt i denne formen har lange tradisjoner såvel i kinesisk som i koreansk medisin. I følge tradisjonell kinesisk medisin øker ginseng kroppens kapasitet til å klare sult, ekstreme temperaturer og mentalt og emosjonelt stress. Videre har totalekstrakt av ginseng en beroligende effekt når kroppen krever søvn. Ginseng forbedrer immunforsvaret og motstandsevnen overfor infeksjon, den kan bedre leverfunksjonen og virker også som antioksidant. Ginseng har effekt på hele kroppen, snarere enn på et bestemt organ eller system. Ginseng brukes mest som stimulans, en styrkende legeplante for den som er utsatt for fysisk stress, som mannlig elskovsmiddel og som styrkende middel for eldre og gamle. Ginseng i form av totalekstrakt kan tas både av kvinner og menn. Noen reagerer med overfølsomhet på ginseng, men dette har ikke noe med kjønn å gjøre. Innhøsting og foredling. Ginsengroten trenger flere år på å utvikle seg. De kommersielle produktene hentes fra 4 til 6 år gamle røtter. Fra 4 år gamle røtter lages fersk ginseng. Hvit ginseng kommer fra 4 til 6 år gamle røtter som er skrelt og tørket. Rød ginseng lages av røtter som er mer enn 6 år som dampes og tørkes. De forskjellige «årgangene» blir bearbeidet til juicer, ekstrakter, tinkturer, pulver, te, tabletter og kapsler. Ginseng bør damptørkes skånsomt, ikke raskt. Da krymper røttene og blir som knekk eller glass når den er tørket. Ginsengen fra røtter som er mer enn seks år gamle (rød ginseng) er balansert og litt sterkere enn den hvite. Den påvirker ikke blodtrykket negativt og heller ikke nervesystemet slik at brukeren blir «høy». Ginseng som er et totalekstrakt kan til og med brukes om kvelden hvis man ikke får sove. I sin naturlige form regnes ginseng som et adaptogen. I tradisjonell kinesisk medisin er det alltid snakk om totalekstrakt hvor ingenting er fjernet. Dersom man gjør dette, risikerer man i følge denne filosofien å få et produkt som utmatter nervesystemet og kroppen finner ikke en naturlig balanse mellom «stress» på den ene siden og avslapning på den andre. Patentekstrakt - ginseng for Vestens behov. I Europa og Amerika er ginseng kjent i dag, først og fremst gjennom pantentproduktet G115 som markedsføres både i dagligvare- og helsekostforreteninger samt i apotek. Dette er ginsengekstrakt som er høyt foredlet bl.a. ved at en del av de naturlige virkestoffene er fjernet. Hensikten er å kunne tilby et produkt som er tilpasset det moderne markedets behov for oppkvikkende og styrkende midler. Det standardiserte og patenterte ekstraktet G115 (Ginsana), som er et registrert varemerke som eies av et sveitsisk firma. I G115 har de fjernet en del og tatt vare på det man antar er mest oppkvikkende. Patentginseng finnes såvel i flytende som i kapselform. I 1998 ble det omsatt ginsengprodukter for USD 100 mill i USA. Studier av patentekstrakt. Databasen pubmed.com lister 37 studier vedrørende G115. Dette ekstraktet kan bl.a redusere influensa. Den hyppigste bivirkningen er søvnproblemer. Ekte ginseng? Enkelte ginsengprodukter har et påfallende høyt innhold av ginsenosider. Det høye innholdet kan man ikke oppnå ved bruk av naturlig rotekstrakt, men bare ved å tilsette andre deler av planten, som blader og små siderøtter. Ginsenosider kan også fremstilles syntetisk. Høyt innhold av ginsenosider er i seg selv ingen kvalitetsgaranti. Sibirsk ginseng tilhører en annen planteslekt (Eleutherococcus). Den inneholder ikke ginsenosider som er antatt å være de viktigste virkestoffene i ekte ginseng. Manshow. "Manshow" er en norsk humorprogram som har gått på TV2 Zebra siden høsten 2006. Programleder er Håvard Lilleheie, med Morten Ramm som medprogramleder. Konseptet er basert på et amerikansk program med tittelen "The Man Show" Serien hadde premiere på TV2 Zebra den 9. oktober 2006. Fjerde sesong startet 16. september 2008. Om serien. Programmet blir regnet som til dels kontroversielt siden Lilleheie kjører en stil som tradisjonelt blir oppfattet som mannssjåvenistisk. Serien fikk mye kritikk både fra seerne og tildels pressen.. TV2 Zebra omtalte serien slik: "- Er du lei av skjønnhets- og interiørtips, sexspalter med fokus på kvinnen, unisex og metrosex? Er du drittlei av Magne Hoset og andre jålete fotballspillere, eller av at Kristian Valen griner hos Skavlan, eller generelt av at gutter skal likne mest mulig på jenter? Vi du ha sladden vekk og kvinnene tilbake til kjøkkenbenken? Misliker du feminine menn og synes du barn i dag blir puslete oppdratt, misliker du at NRK putter ugler som Anne Grosvold og gladgutter som Per Sundnes på skjermen? Synes du media gir altfor lite oppmerksomhet til ordentlige menn som Rune Rudberg, Martin Schancke, Porno-Hagen og Ole Klemetsen? sier Håvard Lilleheie".. Omtale av programmet i VG: "«Manshow» er et upretensiøst og jovialt gladprogram for menn. Promping, raping og øl er kjerneverdiene, men vi skal også være omfavnende og gjør alt med et smil og glimt i øyet, forklarer Lilleheie når VG Nett treffer ham på Victoria teater i Oslo".. Manshow begynte som rølpeprogram, men er nå blitt mer talkshowrettet. Manshow er fortsatt kontroversielt, provoserende og med grisete humor. Mitnick Security Consulting. Mitnick Security Consulting, LLC tidligere kjent som Defensive Thinking er et selskap for informasjonssikkerhet grunnlagt av Kevin Mitnick og Alexis Kasperavičius. Mitnick er en berømt hacker og kjent for å teste datasikkerhet i firmaer som mener sosial manipulering er en bedre måte å få tilgang til datasystemer på enn tradisjonell hacking. Han ble dømt og satt i fengsel for føderal kriminalitet. Kasperavičius har bakgrunn som produsent av filmer, radioprogram og videospill. Selskapet designa og driver nå CSEPS IT-sertifisering. Walter Howell Deverell. Walter Howell Deverell (født 1827, død 1854) var engelsk kunstmaler som ble født i Charlottesville, Virginia i USA av engelske foreldre, men som flyttet tilbake til England da han var to år. Deverell malte bilder i henhold til pre-rafaelittenes idealer. Som ung mann arbeidet Deverell på et advokatkontor, men hadde kunstneriske interesser og studerte kunst ved å gå på Henry Sass’ kunstskole fra 1844. Her møtte han den karismatiske Dante Gabriel Rossetti som tok Deverell under sin beskyttelse. Fra 1846 besluttet Deverell å bli kunstmaler på heltid og begynte sine studier på Royal Academy. I 1851 delte han malelokale med Rossetti. Det pre-rafaelittiske broderskap ble dannet i 1848, og ved påvirkning av Rossetti begynte Deverells malerier å vise innflytelse fra bevegelsen, men beholdt likevel også trekk fra tidligere genremalere som Charles Robert Leslie. Han bidro til bevegelsen tidsskrift "The Germ" og stilte ut det pre-rafaelittiske maleriet "Twelfth Night" ("Helligtrekongersaften") som nå finnes i Forbes Magazine Collection i New York. Bildet tolket en scene fra William Shakespeares stykke av samme navn (fra Akt II, Scene IV). Den kvinnelige modellen var Elizabeth Siddal, en blek, tynn og vakker kvinne, som Deverell hadde oppdaget. Hun skulle bli pre-rafalittenes mest betydningsfull modell, men til tross for at Deverell var tiltrukket av henne, var det til slutt Rossetti hun giftet seg med. Da James Collinson trakk seg fra broderskapet av religiøse grunner foreslo Rossetti at Deverell skulle erstatte ham, men avgjørelsen trakk ut og han ble aldri valgt inn. Deverell fullførte svært få bilder, og stilte ut kun fire malerier hos Royal Academy. Hans bilder var alle figurmalerier i fargerike og kostbare klær. Foruten "Twelfth Night" tolket han også en scene fra Shakespeares stykke "As You Like It" ("Som dere vil ha det"), nå i Shipley Art Gallery, Gateshead. Tate Gallery har flere portretter, blant annet "A Pet" og "Eustatia", og Johannesburg Art Gallery har et betydelig og samtidig noe uhyggelig maleri fra sent i karrieren, "The Irish Vagrants". I 1853 døde hans far og Deverell ble etterlatt med ansvaret for å ta seg av og understøtte sin yngre søsken. Sykdom tvang ham til å oppgi sitt arbeid som lærer ved en formgivningsskole, og på grunn av fattigdom måtte han male hjemme. Han utviklet en dødelig nyresykdom som ble kalt for Brights sykdom og døde så i den unge alder av knappe 27 år i tidlig i 1854. Transvestisme. Transvestisme (fra latin: "trans" = på tvers/over og "vestitus" = ikledd) er en trang til å kle seg og agere som det motsatte kjønn, og dermed for en tid føle at man tilhører det. En person med dette behovet kalles transvestitt, transe eller TV. Historie. Magnus Hirschfeld lagde ordet transvestisme i 1910 i boken "Die Transvestiten: eine Untersuchung über den erotischen Verkleidungstrieb" (Transvestittene: en studie av den erotiske forkledningsdrift). Han benyttet det om personer som regelmessig og frivillig bar det annet kjønns klær. Hirschfelds transvestitter omfattet både menn og kvinner med heterofil, homofil, bifil og aseksuell legning. Rettskrivning. De opprinnelige norske formene av ordet er "transvestittisme" og den eldre "transvestitisme". Formen "transvestisme" er tatt i bruk langt senere og stammer antagelig fra den engelske formen "transvestism". Det er mulig at formen transvestisme oppleves å gi bedre flyt enn formen transvestittisme. Den samme utvikling kan observeres i dansk og svensk. Foreningen for Transpersoner Norge og dens medlemmer benytter formen transvestisme. Norske ordbøker og oppslagsverk benytter fremdeles formen transvestittisme. Begrepsavgrensning. Det er vanlig å skille mellom "kjønnsoverskridende transvestisme", dvs. transvestitter som gir uttrykk for en annen kjønnstilhørighet, og fetisjistisk transvestisme der personen blir seksuelt opphisset av det annet kjønns klær. Den siste gruppen har et seksuelt behov som for øvrig ikke trenger å være koblet til kjønnsidentitet eller seksuell legning. Transvestisme er ikke det samme som transkjønnethet. Transvestitter har ikke noe ønske om å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling (kjønnsskifte). Kjønnsfordeling og utbredelse. Det finnes både mannlige og kvinnelige transvestitter. Mann-til-kvinne (MtK) transvestitter er vanligere enn kvinne-til-mann (KtM) transvestitter, men det finnes lite forskning, og man antar store mørketall. Det antas at kvinne-til-mann transvestitter er tilnærmet usynlige i den vestlige verden fordi grensene for kvinners påkledning er meget vide. En kvinne kan iføre seg det annet kjønns klær uten å vekke oppsikt. En del kvinne-til-mann transvestitter kaller seg ikke transvestitter, men benytter isteden begreper som "transe", transmann og transperson. Internasjonale studier viser at 2-20% av den mannlige befolkning er transvestitter avhengig av målemetode, og hvordan de definerer transvestitt og transvestisme. Kjønnsidentitet. En transvestitts oppfatning av sin kjønnsidentitet i forhold til sine klær varierer. Noen transvestitter oppfatter seg som sitt biologiske kjønn uavhengig av hvordan de er kledd, men mener at de lever ut en kvinnelig eller mannlig side av sin identitet. Andre anser at de skifter kjønnsidentitet sammen med klærne, og atter andre mener de har en dobbel kjønnsidentitet uavhengig av hvordan de er kledd. Når, hvor og hvor ofte. Det er stor variasjon i hvor ofte og i hvilke sammenhenger en transvestitt kler seg om, og avhenger av livssituasjon og personlighet. Noen kler seg kun om hjemme i hemmelighet, mens andre går omkledd offentlig. Hyppigheten varierer typisk fra flere ganger i uken til kun få ganger i året. Seksuell legning. Seksuell legning er uavhengig av transvestisme. Transvestitter har den samme fordeling av heterofile, homofile og bifile som den øvrige befolkning. Bilder. Den amerikanske kunstfotografen Nan Goldin laget fotoserier fra transpersonmiljøet i Boston i den første perioden av sin karriere. En del av disse og andre bilder av transpersoner er publisert i boken The Other Side fra 1993. Kaare Bratung. Kaare Bratung (1906–1985) var en norsk tegneserietegner og illustratør. Han tegnet både eventyrserier med realistiske tegninger og humorserier med lett og enkel strek. Han var født i Bodø, tok eksamen ved SHKS i 1929, og arbeidet hos Eyvin Ovrum i hans "Atélier E-O" fra krigsårene og i alt 30 år. I 1942 tegnet han tre bøker baserte på J.F. Coopers indianerfortelling Overfallet på Beverborgen for EOs Billed-Serier. Under den tidligste etterkrigstiden skapte han eventyrseriene Skatteøya og Jøngehøvdingen i samarbeid med Eyvin Ovrum. Blant Bratungs humorserier finnes Professoren, som gikk i Se og Les (1945–47) og fremdeles kan leses i Vårt Land og i DagenMagazinet; og Baldrian, som gikk i Nationen (1948–50). Bratungs mest velkjente serie er nok imidlertid Dagros, en helnorsk tegneserie med lun bygdehumor, som handler om det aldrende ekteparet Ola og Gurine og deres liv på gården med kua Dagros. Dagros gjorde sin debut i Se og Les i 1945, hvor den gikk med faste innslag under et par år. Siden har den gått i Nationen. Dagros kom også ut som julehefte årene 1979-86 fra Semic. I 1977 fikk Bratung Kultur- og kirkedepartementets tegneseriepris for sin samlede innsats. Kaare Bratung malte også oljemalerier av norske landskap. Eksterne lenker. Bratung, Kåre Bærum Taekwon-do klubb. Bærum Taekwon-do klubb (BTK) ble stiftet 2. september 1985, og er Bærums eldste Taekwon-do klubb. På Haslum driver klubben selvforsvarstrening og tradisjonell kampkunst under mottoet kvalitet, trygghet og etikk. Klubben har 150 medlemmer (2008) i alderen fra 9 til 75 år. Klubben trener i sin egen dojang (sal for trening av kampkunst) på Haslum. Bærum Taekwon-do klubb har arrangert flere norgesmesterskap og internasjonale stevner. Senest Norway Open 2005 som gikk av stabelen i Nadderudhallen. Klubben ble stiftet av Søren Engelschiøn, som også ledet klubben fra 1985 til 2003. Siden 2003 har klubben vært ledet av Jørgen Botnan. Inspirert av Wikipedia har også klubben tatt initiativ til en kunnskapsdatabase myntet på kampkunstinstruktører. Prosjektet heter "tipsarkivet.no" og skal være en hjelp til å variere kampkunsttrening, uavhengig av stilart. Alt i "tipsarkivet" er publisert under GNU fri dokumentasjonslisens. Rødøya (Rødøy). Rødøya er ei øy i Rødøy kommune i Nordland. Øya ligger utenfor munningen av Tjongsfjorden. Rødøya har et areal på 8,2 km², og høyeste punkt på øya er Rødøyløva på 443 moh. Øya hadde 175 innbyggere i 2001. Rødøya var tidligere kommunesenter i Rødøy kommune. På øya ligger Rødøy kirke fra 1885. Malin Arntsen fikk i 2006 Nordland fylkeskommunes næringslivspris for kvinner for arbeidet med Klokkergården Gjestgiveri. Klokkergården ble bygd i 1906, og ble restaurert i 1997. Rødøy kommunes kommunevåpen er inspirert av Rødøyløva på Rødøya. Rødøyløva. Rødøyløva er et fjell på Rødøya i Rødøy kommune i Nordland. Fjellet er 443 moh, og har form som ei liggende løve. Rødøyløva er et kjent landemerke på Helgelandskysten, og har gitt inspirasjon til Rødøy kommunes kommunevåpen. Det er flere merkede stier opp til toppen av Rødøyløva. Hovgården. Hovgården på Adelsö i Mälaren er sammen med Birka listet på UNESCOs verdensarvliste. I tidlig middelalder var Hovgården en kongsgård som styrte over Birka. Øya "Adelsø" rommer mer enn 3000 arkeologiske funn, og karakteriseres som et stort arkeologisk arkiv. Her finnes gravfelt, borger, tingsteder, runesteinen "Håkanstenen" og ikke minst området rundt Hovgården. Ved Hovgården finnes en tingplass som trolig var i bruk på 800-tallet, og en av de første svenske kirkene, fra 1100-tallet. Her er òg flere gravhauger der man tror at flere svenske konger ligger gravlagt. Her ligger ruinene etter Magnus Ladulås' tolvhundretallslott Alsnöhus. På Alsnöhus foregikk det historisk viktige møtet i 1279 (eller 1280) som førte til utstedelsen av Alsnö-forordningen som fastsatte adelens rettigheter. Ved Hovgården finnes også en tingplass, hvor man tror at "Björn", konge i Uppland på tidlig 800-tall, holdt ting. Björn residerte trolig på kongsgården på Adelsö. Han er kjent som den kongen som mottok de kristne misjonærene som i følge Rimberts "Vita Anskarii" kom til Birka ca år 830. Piper PA-18 Super Cub. Super Cub som bush-fly i Alaska med ekstra store tundra-hjul. Piper PA-18 Super Cub er et amerikansk to-seters fly utviklet og produsert av Piper Aircraft Corporation. Prototypen fløy i 1949 og flyet var i produksjon samme år. PA-18 er basert på PA-14 Cub Cruiser som igjen var en versjon av J-3 Cub. Super Cub var i produksjon helt fram til 1994, og over 7500 ble produsert, inkludert militære versjoner. Spesielle tekniske løsninger. Cuben har fotbrems for hvert hovedhjul som ikke betjenes av øvre del av fotpedalene, men det er små separate pedaler som betjenes med hælene. Dette gjelder både for framsete og baksete. På veggen til venstre og litt bak for flygeren (i framsetet) er en sveiv som styrer høyderorstrim. Den roterer en skrue som hever eller senker fremre kant av horisontale haleflate som høyderoret er hengslet i i bakkant. Døra på høyre side av flykroppen består av to deler, en øvre som er vindu og hengslet i overkant, og en nedre som er hengslet i underkant. Når disse er åpne kan man sette seg på nedre hengselkant, og sitter da like under setenivå. En må trekke bena godt til seg for å få dem inn i den litt trange åpningen. Med litt lange ben vil bena fort treffe nedre kant av dashbordet. Super Cub har flaps, noe som mangler på de andre Cubene. Flapsen betjenes med et langt håndtak montert i gulvet til venstre for flygeren. Flere Super Cuber er utstyrt med ekstra store hjul for å kunne lande på noe ujevnt underlag utenom flyplass. Utvikling og varianter. PA-18 Super Cub ble produsert fra 1949 utstyrt med enten en Continental C-90 motor med en ytelse på 90 hk som PA-18-95 eller en Lycoming O-235 med en ytelse på 105 hk som PA-18-105. I 1952 ble PA-18-135 med en 135 hk Lycoming O-290 introdusert, og fra 1955 PA-18-150 utstyrt med en 150 hk Lycoming O-320. Enkelte gjenoppbyggede Super Cub PA-18-150 kan ha motorer på 160 eller 180 hk. Militære varianter. PA-18 Super Cub ble produsert for militært bruk som forbindelsesfly, treningsfly og artilleriobservasjonsfly. L-18C tilsvarte den sivile modellen PA-18-95 og i alt 838 fly ble levert. De fleste til den amerikanske hær, men 108 ble levert til andre land inkludert 16 fly til Norge. L-21A var utstyrt med O-290-11 motor med en ytelse på 125 hk og L-21B tilsvarte den sivile modellen PA-18-135. 150 L-21A og 584 L-21B ble produsert. Forsvarets L-18C Super Cub. Forsvaret anskaffet 16 Piper L-18C Super Cub i 1955 for bruk som artilleriobservasjonsfly. Disse ble satt opp i egne OP-vinger i Feltartilleriet og ble fløyet av artillerioffiserer. Piper PA-18 Super Cub i filmer. Piper PA-18 Super Cub ble brukt i stuntscener i James Bond-filmen Licence To Kill fra 1989. Standpunkt. "Standpunkt" var et norsk debattprogram som gikk på NRK1 fra 2002 til 2007. Programmet ble regnet som ukas store debattprogram på NRK1, og hadde som mål å engasjere seerne i et interaktivt samspill. Hver tirsdag inviterte programlederne inntil 15 debattanter til en 45 minutters debatt. Innspill og respons fra seerne hadde en sentral plass, blant annet gjennom SMS-meldinger, e-post, Internett og telefon. Innspill og meninger fra SMS rullet nederst i tv-ruta, men ble også enkelte ganger tatt opp av programlederne som innspill i debatten. Debattene omfattet alt fra kulturelle, sosiale og samfunnsmessige emner til ren partipolitikk. Programmet hadde rundt 500 000 seere. Léopold Sédar Senghor. Léopold Sédar Senghor (født 9. oktober 1906 i Joal nær Dakar i Senegal, død 20. desember 2001 i Paris i Frankrike) var en senegalesisk politiker. Han var Senegals første president, og var president i 20 år fra 1960 til 1980. Han var grunnleggeren av partiet Senegals demokratiske blokk. Blant senegaleseren blir han sett på som «nasjonens far». Han var også en kjent forfatter, han mottok Prix mondial Cino Del Duca i 1978 for sitt forfatterskap. Hans dikt er gjendiktet til norsk av Kolbein Falkeid. Den nasarenske bevegelse. a>; "Der blutige Rock", Fresko i Casa Bartholdy, Berlin.Den nasarenske bevegelse, de såkalte nasarenene, var en tysk kunstnergruppe fra Wien som i 1809 dannet et kunstnerbroderskap, Lukasbrødrene'". Lederne var Friedrich Overbeck og Franz Pforr. Hensikten var å gjenopplive ærligheten og den religiøse ånd i kunsten som etterfølgere til Dürer, Michelangelo, Perugino og den unge Rafael. Navnet «nasarenene» kom fra en nedlatende betegnelse på dem ettersom de svermet for bibelske klær og hårfrisyrer. Bakgrunn. Nasarenene var en del av en moralsk og romantisk bevegelse som gjennomstrømmet Europa som en generell reaksjon mot neoklassisismen på begynnelsen av 1800-tallet og i kjølvannet av Den franske revolusjonen. Selv om billedkunstnere, forfattere og komponister ville uttrykke seg i bredt og ulikt register i stil og emner var det bestemte sentrale tema som var felles for dem alle: en kjærlighet til naturen, en ny interesse for den historiske fortiden, et lidenskapelig engasjement med ideer om frihet og ikke minst en tro på mystikken og den åndelige natur i mennesket selv. Den nasarenske bevegelse var således den første avantgardistiske kunstnerbevegelse. Den andre oppsto i England i 1848 da en gruppe kunstnere med et tilsvarende utgangspunkt, bevisstheten å gå tilbake til middelalderen til før Rafael, og dannet Det pre-rafaelittiske broderskap. Historie. I 1809 dannet en gruppe på seks studenter ved akademiet i Wien et kunstnerisk fellesskap, Lucasbrødrene ("Lukasbund"), et navn med opprinnelse fra et vanlig navn på middelalderens malerselskap. I 1810 flyttet fire av dem, Johann Friedrich Overbeck, Franz Pforr, Ludwig Vogel og Johann Konrad Hottinger, til Roma hvor de bosatte seg og levde i et etterlatt kloster i San Isidoro. Senere kom også Philipp Veit, Peter von Cornelius, Julius Schnorr von Karolsfeld, Friedrich Wilhelm Schadow og en løs gruppe av andre tyske kunstnere. De oppsøkte den østerrikske romantiske landskapsmaleren Joseph Anton Koch (1768–1839) som uoffisielt ble deres lærer. I 1827 fikk også selskap av Joseph von Führich (1800–1876). Gruppens hovedmotivasjon var reaksjonen mot neoklassisismen og den nedlatende og rutinepregede undervisningen på de tradisjonelle kunstskolene. De håpet å vende tilbake til en kunst som omfavnet åndelige verdier og søkte inspirasjon fra kunstnere fra senmiddelalderen og den tidlige renessansen, og avviste det som de anså som overfladisk virtuositet i senere kunst. I Roma levde broderskapet i en tilnærmet asketisk munketilværelse som en måte å gjenskape ånden i middelalderens arbeidsfellesskap. Nasarenene valgte vanligvis fortellinger fra Bibelen eller historiske scener som minnet om romantisk middelalder, og to betydelige bestillingsopprag tillot dem å forsøke å gjenskape middelalderens freskomaleri. Friedrich Overbeck (1789–1869) og Franz Pforr (1788–1812) var ledereskikkelsene, men det plutselige dødsfallet til Pforr i en alder av kun 24 år holdt på ende fellesskapet. De gjenværende fikk selskap av nye unge kunstnere fra Tyskland, noe som revitaliserte gruppen. De viktigste av de nye var Peter von Cornelius (1783–1867) og Julius Schnorr von Carolsfeld (1794–1872). To freskoserier ble fullført i Roma. Det ene for Casa Bartholdy i tidsrommet 1817–1829, senere flyttet til Nationalgalerie i Berlin, fortalte den bibelske historien om Josef i Egypt. Den andre, for Casino Massimo i samme tidsrom, illustrerte arbeidene til Dante, Aristo av Pella og Torquato Tasso. Begge oppdragene ga den nasarenske bevegelse internasjonal oppmerksomhet. I 1830 hadde dog samtlige av dem, unntatt Overbeck, reist tilbake til Tyskland og gruppen ble oppløst. Ironisk nok reiste de tilbake for å bli lærere på de institusjoner som de opprinnelig hadde opponert mot. Ettermæle. De kunstneriske prestasjonene til den nasarenske bevegelse er vanskelig å vurdere: deres fullførte malerier synes mindre imponerende i det historiske perspektiv enn de gjorde i sin samtid. I dag fremstår de gjerne med en keitete komposisjon, svak fargeskala og med avledende temaer som ikke møtte deres egen tids utfordringer. Bevegelsen målsetninger, derimot, knesettingen av et ærlig uttrykk i kunsten og en streben etter å søke inspirasjon hos kunstnere fra før Rafael ga en betydelig påvirkning på kunstnermiljøene i Tyskland og andre steder. I England var gruppen en forløper for den pre-rafaelittiske bevegelsen som ble dannet i 1848. I deres avvisning av akademiet og deres reaksjon på mye av den kunstneriske arv i den vestlige kunsten kan nasarenene ble sett på som pionerer innenfor den avantgardistiske tendens i kunsten og som senere skulle dominere slutten av 1800-tallet. Cubansk utviklingsarbeid i Bolivia. Cubansk utviklingsarbeid i Bolivia inkluderer tre millioner gratis konsultasjoner og har blitt gitt av de 2000 cubanske legene som befinner seg i landet i løpet av 2006. Det betyr at cirka 30% av befolkningen i landet har nytt godt av det cubansk-drevne helsetilbudet. I tillegg har Cuba donert 20 sykehus, sette opp tusener av solcellepaneler og drive alfabetiseringskampanje i Bolivia. I 2007 sa Cubas ambassadør i Bolivia, Rafael Dauzá, at hjelpen vil bli utvidet i 2008. Cuba vil blant annet dele ut 200 000 briller til fattige som ikke har råd til å betale. De vil donere ytterligere 23 sykehus til landet og alfabetiseringskampanjen vil utvides, fra å ha gitt lese- og skriveferdigheter til 300 000, vil den i 2008 gi en million bolivianere dette tilbudet. President Evo Morales erklærte i 2009 at Bolivia er tilnærmet fritt for analfabetisme. Cuba regnet med å gjennomføre 50 000 gratis synsoperasjoner i Bolivia i 2007. 50 000 ble gjennomført i 2006. Det dreier seg i hovedsak om lett kurerbare sykdommer som grå stær, som en stor del av befolkningen ikke har råd til å søke behandling for hos private leger. Smalbånd. Smalbånd. Populært uttrykk for "lavhastighets internett", dvs tilkoblinger f.o.m. modem / ISDN og lavere. Stereo (TV-serie). "Stereo" var et norsk tv-sendt aktualitetsmagasin om kultur, trender og livsstil som gikk på NRK2 fra vinteren 2002 til 2003. Programmet hadde premiere på NRK2 den 14. januar 2002 og gikk 4 ganger i uken (mandag til torsdag). Fra høsten 2003 gikk programmet en gang i uken. Siste program ble sendt i desember 2003. Om serien. Stereo var NRK2s kultursatsning fra mandag til torsdag. Programmet hadde som mål å holde seerne oppdatert på trender, populærkultur og livsstil. Programlederne serverte både aktuelt og nostalgisk stoff om musikk, film, litteratur, design, mat, moter, fritid, arbeidsliv m.m. Bak serien. Prosjektledere: Ingvald Garbo, Line Hødnebø Den store fisketuren. "Den store fisketuren" var en norsk tv-serie på 4 episoder som gikk på TV 2 våren 2002 med Per Ståle Lønning som programleder. Programmet var et slags reiseprogram der Lønning tok med seg flere kjendiser på båttur verden rundt for samtale og fisking. Serien hadde premiere på TV 2 den 26. april 2002. Om serien. Det vakte et viss mediaoppslag da Sven O. Høiby ble beskrevet å ha gått amok på slutten av turen. Dette ble imidlertid ikke vist på tv. Etter det Nettavisen erfarer, ble opptrinnene oppfattet som så alvorlige at TV 2-teamet satte i verk tiltak for å sette en stopper for det som ble oppfattet som ren slåsskamp mellom Høiby og en av de øvrige tilstedeværende. Lønning benektet imidlertid at opptrinnet skjedde. Per Ståle Lønning. Per Ståle Lønning (født 15. januar 1950 på Stord) er en norsk journalist og programleder med fartstid både hos NRK, TV 2, TVNorge og P4. På 1980- og 1990-tallet markert han seg som en hardtslående programleder i flere debatt-program på TV, blant annet i NRKs "Kveldsåpent", TVNorges "Klart svar" og TV 2s "Lønning direkte". I 2005 gikk han til radioens P4 som debattleder i "Sytten tretti", men trakk seg etter et år grunnet sykdom. Han gjorde et lite comeback i 2007, men sa opp sin stilling i P4 vinteren 2008. Tiden i NRK (1975-1992). Lønning startet sin journalistiske karriere i 1972 og ble i 1975 ansatt i NRK-radio. Først var han programleder for humorprogrammet "Fjellposten" (sammen med Tande-P), og fra 1976 nyhetsprogrammet "Dagsnytt". Han arbeidet en 10 år i "Dagsnytt" (samt en del oppdrag i andre radioprogrammer, blant annet ett års vikariat i "Sportsrevyen" i 1981), før han høsten 1986 debuterte som programleder på TV. Det skjedde i aktualitetsprogrammet "Kveldsåpent", hvor han raskt markerte seg som en hardtslående debtattleder. Vinteren 1987 ble han ansatt som nestleder i NRKs TV-sporten, og høsten 1988 gikk han til "Dagsrevyen" som ankermann. Våren 1990 begynte han som programleder i debattprogrammet "Antenne 10", men gikk året etter tilbake til "Dagsrevyen" med begrunnelsen at han var «lei av å diskutere hva som var passende diskusjonstema» i "Antenne ti". Programmet var på sitt mest populære med ham som programleder. Høsten 1991 ble han, sammen med Marit Christensen, programleder for det direktesendte underholdningsprogrammet "For Galleriet". Serien gikk helt til våren 1992. Til tross for høye seertall (2,5 millioner på det meste) ble programmet tidvis slaktet av anmelderne. Flere sinte TV-seere kontaktet NRK og Kringkastingsrådet ønsket på et tidspunkt å legge det ned. I Juni 1992 ble det kjent at Hallvard Flatland hadde kjøpt Lønning til TVNorge. I følge VG ble hans nye lønn på ca. 600 000 kroner – nesten det dobbelte av hva han på den tiden tjente i NRK. VG hevdet at en konflikt mellom Lønning og Tom Berntzen bidro til at Lønning ønsket å forlate kanalen. Samme avvis hevdet at Flatland ønsket å sikre seg Lønning for å møte den kommende konkurransen fra TV 2. TVNorge (1992-94). I september 1992 gikk han over til TVNorge hvor han startet jobben med å ledet debattprogrammet "Klart svar" sammen med høyesterettsadvokat Tor Erling Staff. Programmet ble meget populært og etablerte seg etterhvert det mest sette debattprogrammet i Norge. Andre sendingen av programmet ble mest sette programmet i Norge den uken med en seerandel på 20% (målt på steder hvor man kunne ta inn både NRK, TV 2, TVN og TV3). Programmet ble sett av i alt 350 000 og belønnet med terningkast fire. Tema i denne seriens andre program var innvandring. Programmet om innvandring satte på mange måter standarden for programmets konsept med masse høylytt krangling, beskyldninger og raseriutbrudd. Særlig amper ble stemningen da to representanter for nasjonalistene, Bastian Heide og Hege Søfteland, nektet å håndhilse på lederen i Pakistansk arbeiderforening, Aslam Ahsan. Per Ståle Lønning gikk hardt ut mot Hege Søfteland for dette. Da Staff fulgte opp og lurte på om det var av sanitære grunner Søfteland ikke hilste på pakistaneren, var nivået i debatten satt. Saklige standpunkt som ble forsøkt fremført på lengre tid enn 30 sekunder ble i følge VGs kommentator kjapt og usaklig feid bort. Her gjaldt jungelens lov hvor man måtte skrike ut sin mening for eller imot de 140 000 personene som utgjør den delen av befolkningen i Norge som er av utenlandsk opprinnelse. TV 2 (1994-2005). Lønning ble i 1994 hentet til TV 2 da kanalen slet med å skaffe seere. Han ble en stor suksess på store deler av 1990-tallet med seertall oppunder millionen på flere programmer. Hans første program på TV 2 var som programleder i debattprogrammet "Lønning & Staff", men etter at Staff trakk seg ut av serien etter ett år forandret de konseptet noe og endret tittelen til "Lønning direkte". Serien gikk til 1996 og var en stor seermessig suksess for kanalen. I 1997 ble han programleder for aktualitetsmagasinet "Sentrum" noe som gjorde ham til et av TV 2s største trekkplaster. Han vant blant annet publikumsprisen folkets favoritt under Gullruten 2000. Serien gikk inn i 2000. Vinteren 2001 var han tilbake med sitt eget talkshow kalt "I kveld med Per Ståle", men serien fikk bare moderat oppslutning og ble avviklet etter vårsesongen. Våren 2002 var han programleder for miniserien og reiseprogrammet "Den store fisketuren". Våren 2004 var han tilbake på skjermen som programleder for serien "Nabofeiden" uten at heller dette fikk forventet oppslutning. Etter TV 2. Våren 2005 sluttet han i TV 2 for å begynne som programleder for P4s populære aktualitetsmagasin "Sytten tretti" til høsten. På grunn av sykdom måtte han imidlertid høsten 2006 gi seg som programleder for kanalen. I slutten av januar 2007 gikk Lønning ut i media og fortalte at han på slutten av sin ansettelse i TV 2 ble oversett og hetset av sjefene, og kollegene hans sluttet å komme innom kontoret. Han fortalte videre at "det aller verste var at jeg ble fratatt arbeidsoppgavene mine. Jeg hadde ingen ting å gjøre. Det var ren og skjær utfrysing og mobbing". Han sa selv at dette var årsaken til at han høsten 2006 ble syk og måtte gå på antidepressiva.. Høsten 2007 var han tilbake som programleder for radioprogrammet "Sytten Tretti", men vinteren 2008 sa han opp jobben i P4 og uttalte at han skulle bli bartender i Syden. Han uttalte videre at «jeg følte meg rett og slett lei og utbrent nå. Jeg ville ikke risikere å gå på en ny smell». Annet. I 1996 fikk han holde tale i Voksen kirke i Oslo. Fra prekestolen refset Lønning kirken for ikke å fremme den sterke og fundamentalistiske tro, og mente videre at det var en skam hvordan Kirken har behandlet Ludvig Nessa og Børre Knudsen. «"Abort er drap"», uttalte Lønning, og sa også at: «"Vi ble kristnet med ganske kraftig strid her til lands en gang i historien"». Han mente også at kirken må tåle å være kontroversiell. Våren 2000 ble han kritisert av politiet for å ha intervjuet gisseltakeren i Hjelmeland på direkten i programmet «Sentrum». Opptrinnet førte at Lønning ble utsatt for mye kritikk Etter det omtalte første hoppet i Holmenkollen i 2010 kom Per Ståle Lønning en uttalelse om at Anette Sagen var den første hopperen. Han sa i et intervju medGod Kveld Norge "Du setter ikke utfor en jentunge for å hoppe i en slik bakke". Etter uttalelsen fikk han kritikk for sitt syn på kvinnelige hoppere. Falsk tilståelse. Falsk tilståelse er når en person erkjenner å ha utført en handling som han "ikke" har utført. Juridisk. Det finnes eksempler på kombinasjoner av de tre modellene. Forøvrig kan falske tilståelser også skje for å skåne en annen person fra anklagen. Å benytte teknikker som ender i utpressede tilståelser er ekstreme teknikker og faller under psykisk vold og overgrep. Vedkommende som benytter teknikkene er å regne som overgriper. Avsløring av falske tilståelser er viktig for å hindre at det begås justismord. Granat (ammunisjon). Granat (fra latin: "granatus", «som inneholder kjerner, kornet») er en metallhylse eller et prosjektil som inneholder sprengstoff og som vanligvis utskytes av artilleri. En moderne granat består av granathylse, tennrør, og prosjektil med sprengstoff. Granater for skytevåpen kan skytes fra bombekaster, granatkaster, rekylfri kanon, kanon eller haubits. Granater til bombekastere er dråpeformet og har finner eller andre styreflater som vanligvis er i granatens bakre del. Granater til artilleristykker er rotasjonsstabilisert. Enkelte granater sprenges med hjelp av tennrøret ved treff eller ved en viss avstand fra et fast objekt. Andre granater kan sprenges ved tidsinnstilling, for eksempel lysgranater som tennes høyt over bakken for å opplyse omgivelsene. Historikk. De første granatene ble skutt ut av kanoner, og var kanonkuler fylt med krutt og hadde egen lunte. Disse er dokumentert tilbake til 1300-tallet. Fra 1600-tallet ble disse også kastet for hånd, av egne trente soldater (grenaderer) for formålet. Disse granatene fikk naturlig nok benevningen håndgranater. Da rekkevidden var kort begynte man etter hvert å montere granatene på rifler, som man skjøt ut med egne drivpatroner. Så begynte man å eksperimentere med egne granatkastere, som eget våpen og som ekstrautstyr til andre våpen, som moderne automatgevær. Etter at man begynte med stridsvogner under første verdenskrig kom også behovet for pansergranater, granater som skal ødelegge pansrede kjøretøy. Dette førte til skapelsen av panservernvåpen. De første ble kastet for hånd mot stridvognene, noen var magnetiske som man plasserte manuelt på kjøretøyet, og det ble også produsert en som ble festet med lim. Dette var lite hensiktsmessig da man måtte svært nærme for å få brukt dem. Så man konstruerte løsninger for å kunne skyte granatene på kjøretøyene, som rakettdrevet granater. Først ut kom den amerikanske Bazookaen under andre verdenskrig, som ble kopiert av tyskerne og ble til Panzerschreck. Disse var tunge og krevde gjerne to mann, så man skapte Panzerfaust et engangsvåpen som var enkel og billig å produsere, samt så enkel i bruk at til og med barn kunne bruke dem. Panserverngranatene ble laget med et konet prosjektil, noe som samlet sprengkraften forover og gjorde at de brant igjennom panseret. Etter andre verdenskrig tok russerne og skapte Ruchnaya Protivotankovaya Granata (RPG) etter de tyske panservåpnene, et våpen som fremdeles brukes i 2012, selv om panservernmissiler har hovedsaklig tatt over bruken. Grovkalibrede granater var fra etter første verdenskrig den vanligste ammunisjonen for artilleri, panserkjøretøy og krigsskip. Moderne våpensystemer har i økende grad gått over til å bruke rakettartilleri, til forskjell fra rørartilleri. Agent Orange. En vietnamesisk professor er avbildet med en gruppe handikappet barn som ble rammet av Agent Orange Agent Orange var et av USAs kjemiske våpen under blant annet Vietnamkrigen. Stoffet fjernet blader på trær i skogene der mange vietnamesiske soldater og sivile flyktet eller gjemte seg. Agent Orange var i bruk i Vietnam fra 1961 til 1971, og var det klart mest brukte stoff for å fjerne løvverket fra trærne. Andre mindre brukte stoffer er Agent Purple, Pink, Green, Blue og White. Agent Orange inneholder dioksin som kan føre til helseskader som f.eks nedsatt immunforsvar, forskjellige typer kreft og misdannelser. Utslippene av Agent Orange over Vietnam er av mange regnet som grunnen til at det er overhyppighet av misdannelser hos lokalbefolkningen i berørte områder i Vietnam, og også hos amerikanske soldater som var i kontakt med stoffet på ulike måter. Den amerikanske Vietnamveteranforeningen inngikk i 1984 forlik med firmaene som produserte (I hovedsak Monsanto) Agent Orange pålydende $180 millioner, noe som utgjorde $1200 utbetalt som engangssum til de verst rammede veteranene. Heidersprisen Aasmund Olavson Vinje. Heidersprisen Aasmund Olavson Vinje, i dagligtale Vinjeprisen, utdeles årlig av Riksfondet for nynorsk presse. I følge statuttene skal prisvinneren utpekes blant «bladfolk og andre mediearbeidarar som nyttar norsk mål og som i si verksemd stør arbeidet med å halde oppe det særmerkte norske kulturlivet». Prisen ble første gang utdelt i 1986. Nordisk kulturfond. Nordisk kulturfonds (etablert 3. oktober 1966) oppgave er å fremme det kulturelle samarbeidet mellom de nordiske land – Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige samt de selvstyrende områdene Færøyene, Grønland og Åland. Det gjelder kulturelt samarbeid så vel innenfor som utenfor Norden. Kulturfondet er virksomt innenfor et bredt kunst- og kulturområde, og virksomheten omfatter både profesjonelle og amatører. Kulturfondet gir bidrag til aktiviteter som preges av kvalitet, langsiktighet, tilgjengelighet og mangfold, der både tradisjonelle og nye arbeidsformer kan utvikles. Det kan gis bidrag til eksempelvis konferanser, konserter, turnéer, utstillinger, festivaler og forsknings- og utdanningsprosjekter. Et prosjekt kan gjennomføres såvel innenfor som utenfor Norden. Styret består av tretten medlemmer fra politisk og kulturell virksomhet i landene Danmark (2), Island (2), Finland (2), Norge (2), Sverige (2), Åland (1) og Grønland (1). De utpekes av Nordisk råd og Nordisk Ministerråd, og sitter i to år av gangen. Styreleder-vervet roterer. De deler ut 29 millioner danske kroner årlig (2009). Direktør var svenske Mats Jönsson (1999–2006), nylig etterfulgt av danske Karen Bue. Artilleriobservasjonsfly. Artilleriobservasjonsfly, også kalt OP-fly i norsk tjeneste, er fly som blir brukt for å rekognosere og melde om mål som dukker opp for artilleri. De kan også dirigere artilleriild mot mål som ikke er synlig for kanonbesetningene. Som artilleriobservasjonsfly brukes gjerne lette og teknisk enkle fly som kan brukes fra improviserte rullebaner og krever lite vedlikehold. I Norge er flytyper som Piper L-18C Super Cub og Cessna L-19A Bird Dog brukt som artilleriobservasjonsfly av Feltartilleriet. Riksfondet for nynorsk presse. Riksfondet for nynorsk presse er en frivillig organisasjon med formål å støtte Riksfondet nynorske medietiltak generelt, og avisa Dag og Tid spesielt. Organisasjonen ble grunnlagt 2. april 1964. I det første styret var Hartvig Kiran formann og Erling Lægreid sekretær. Fondets inntekter kommer fra frivillig årskontingent og gaver fra medlemmene. I 2007 hadde fondet i underkant av tusen medlemmer. Riksfondet for nynorsk presse utdeler siden 1986 årlig Heidersprisen Aasmund Olavson Vinje. Joshua Redman. Joshua Redman (født 1. februar 1969 i Berkeley) er en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende og fra flere samarbeid med norske jazzmusikere. Han er sønn av jazzsaksofonist Dewey Redman, utdannet i jus ved Harvard (1991), mens han blant annet medvirket på farens utgivelse "Choices" (1992), samt ga ut debutplaten "Joshua Redman" (1993). Senere utkom "Wish" (1993) med Pat Metheny og Charlie Haden. Han leder (1997–) den rene akustiske besetning «Elastic» med Brian Blade/Jeff Ballard trommer, Sam Yahel piano, som avstedkom "Elastic" (2002) og "Momentum" (2005). Redman er kunstnerisk leder for San Francisco Jazz Festival, besøkte Kongsberg Jazzfestival (1995/96/99, 2002), har hatt et lengre samarbeid med Bugge Wesseltoft, og underholdt ved Moldejazz (2006). Som sideartist. Med Jonny King Med Christian McBride Med Kurt Rosenwinkel Med Brad Mehldau Doktor Drakken. Doktor Drakken er en fiktiv figur i den animerte TV-serien "Kim Possible". Drakken (virkelig navn: Drew Theodore P. Lipsky) er en gal vitenskapsmann, med ønske om verdensherredømme, og er Kim Possibles erkefiende. Han var den første skurken som ble bekjempet i episode 1; her forsøker han å bruke teknisk utstyr, stjålet fra en japansk spillfabrikk, til å skape en gigantrobot. Drakken var også den siste skurken Kim møtte i den opprinnelige sluttepisoden. Han blir ofte framstilt som fornuftig og seriøs i møte med Shegos tørre humor og Rons komediestil. Drakkens engelske originalstemme tilhører John DiMaggio mens Per Frisch står bak den norske. Historien. Drakken vokste opp med en overbeskyttende mor som ønsket at han skulle hjelpe andre når han ble stor, dessuten var han tildels nerdete i oppveksten. Selv som barn utviklet han onde innretninger, gjerne som tilsvar på mobbing fra andre barn. Likevel la han ondskapen på hylla da han gikk på college, og ble venn med James T. Possible, Kims far. Selv om de var venner på denne tida, så mistet de kontakten. Dette skyldes trolig at Drew skulle skaffe vennegjengen dater, som viste seg å være dårlig konstruerte roboter, med ulike feilfunksjoner. På grunn av ertingen fra Dr. Possible og de andre i gjengen, Prof. Chen og Prof. Ramesh i forbindelse med robotene, sverget Drew at han skulle hevne seg over dem. De, og resten av verden, skulle bli nødt til å erkjenne at han er et geni. Han tok pseudonymet Dr. Drakken, og fikk samtidig et arr under sitt venstre øye, samt en blålig hudfarge. I en episode krediterer Drakken en av sine forfedre, Bart Lipsky, og sier at det var han som inpirerte Drakken til å begynne med ondskap. Shego stiller spørsmål ved dette, og Drakken må erkjenne at collegeopplevelsene har hatt mye å si. Selv om Drakken har hatt et horn i sida til Dr. Possible i mange år, prøvde han ikke å ta hevn før episode 9, sesong 1. Det var også først nå han oppdaget at Dr. Possible og Kim Possible var i slekt. Personlighet. Drakken er en komisk skurk, som er nokså stor i kjeften, uten å faktisk ha noe særlig kompetanse. Selv om han er et selverklært ondt geni, har andre figurer i serien ofte bemerket at de ikke ser noe særlig til verken «ond» eller «geni». Siden han stadig blir bekjempet, er han ganske frustrert, og har en tendens til å furte etter spesielt ydmykende nederlag. Gjennom serien har andre rollefigurer beskrevet ham som «rar», «skummel», «irriterende» og «grinete». Drakken får ofte fysiske skader i større og mindre mengder, gjerne pga hans egen utålmodighet eller inkompetanse. I de tidligste episodene ble Drakken framstilt som en klassisk superskurk i James Bond-stil, med bajasaktig og tverr oppførsel. Mens serien har rullet på skjermene har skaperne innrømmet at Drakken har blitt dummere og dummere. Dette har resultert i at planene og kroppspråket hans har blitt stadig mer bisarre, særlig i sesong 3 (merk spesielt episoden der han vil bruke hip-hop musikk for å promotere hjernevaskshampoen sin). Drakkens planer er vanligvis pompøse og overkompliserte, og inneholder ofte typiske elementer for gale vitenskapsmenn. Slike ting kan være destruktoboter, hjernekontroll og dødsstråler. Han har også prøvd å ta over verden ved hjelp av uortodokse midler som; kjempedinosaurer, moskitoer og rapmusikk. Noen av disse innretningene er basert på egenprodusert teknologi, men mesteparten enten stammer fra stjålet teknologi, eller så er de rett og slett stjålet. Når Drakken konstruerer noe selv, vil oppfinnelsen enten ha store feilfunksjoner eller prøve å drepe ham. I tillegg stjeler Drakken iblant andres oppfinnelser uten faktisk å vite hva de gjør, noe som ofte gir ham problemer. Flere ganger i serien har det kommet fram at Drakken har pengeproblemer. Dette kan bevises vet at Drakken hadde en enorm hær av lakeier i de tidligste episodene, mens han opererer med kraftig redusert bemanning senere. Det er da han selv, et par dumme soldater, og Shego. I likhet med mange superskurker, glemmer ofte Drakken de små detaljene, og han har flere ganger blitt felt av sin egen dårlige planlegging, istedenfor av Kim. Drakken er også en av de få skurkene som ikke selv slåss direkte med Kim, dette ble bevist da han monterte en ultimat kamprobot. Han har likevel havnet i håndgemeng med Ron i enkelte tilfeller. En gjennomgående vits i serien er at Drakken aldri husker hva Ron heter. På slutten av Så Dramatisk tvinger Ron ham til å si navnet hans høyt. Dr.drakken er kim possible sin hovedskurk, og er med i flere episoder enn de andre skurken (utenatt shego, som er hans hjelper) og da antas som å at han er hovedskurken i serien. Hemmelig skjulested. Drakken har ofte et nytt hemmelig skjulested i hver episode, noen bruker han i time-share sammenheng sammen med andre skurker. Skjulestedene er notorisk enkle å finne, noe Drakken mener skyldes et avisabonnement. Drakken har likevel et fast skjulested som han bruker ofte. Det er et slott med en huleaktig innside, plassert på en avsidesliggende øy i Karibien. Famile. Edward Lipsky, bedre kjent som Motor-Ed, er Drakkens fetter. Dr. Drakkens myndige og ydmykende mor. Hun tror at Drakken er lege med radioprogram der folk ringer inn og får hjelp. National Health Service. National Health Service (NHS) er det statlige helsevesenet i Storbritannia. Med 1,3 millioner ansatte er NHS den største arbeidsgiveren i Europa, og en av de største i verden. NHS ble opprettet i 1948, og er i sin helhet finansiert av skatteinntekter. Britiske innbyggere mottar gratis helsetjenester gjennom NHS, unntatt visse tjenester som reseptbelagte medisiner og øye- og tannlegetjenester. I motsetning til mange andre europeiske helseordninger ansetter NHS størstedelen av det medisinske personalet selv. Sigrid Edvardsson. Sigrid Edvardsson (født 1967) er en norsk koreograf og danser. Hun er utdannet ved Statens Balletthøgskole, danselinjen, og videreutdannet ved Preidance Center, New York City. Sigrid Edvardsson jobbet som frilansdanser med base i Oslo, mest kjent for sitt arbeid i [Ingun Bjørnsgaard Prosjekt], Dans Design (blant annet avslutningsseremonien under Vinter-OL 1994 i Lillehammer), dessuten deltatt i ulike forestillinger på Nastionaltheatret, Det Norske Teateret og diverse prosjekter med koreografene Ina Cristel Johanessen, UnnMagritt Nordseth, Karen Foss, Karene Lyngholm og Øyvind Jørgensen, Kompani Wee med flere. Hun er tildelt Statens 3-årige arbeidsstipend i to omganger, og fikk kritikerprisen for IBPs forestilling «Sleeping Beauty». I 2005 dannet Sigrid Edvardsson teater/danskompaniet Edvardsson & Berggren sammen med forfatter og dramatiker Arne Berggren. Debuterte som skuespiller i en liten rolle i TV-serien "Seks som oss" på TV 2, våren 2007. I 2007 var hun sammen med Arne Berggren en av menneskene bak musikalen "Snø og ild". Spiller rollen som Tara B. Hansen i TV-serien "Hvaler" av Arne Berggren. Sonny Stitt. Edward «Sonny» Stitt (født 2. februar 1924 i Boston, død 22. juli 1982 i Washington) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av bebop-stilens ledende, med et hundretall utgivelser. Etter oppvekst i Michigan spilte han i New York City under Stan Getz og Dizzy Gillespie (platedebut, 1945), Tiny Bradshaw og Billy Eckstine (1943–47). Han ga ut "Sonny Stitt With Bud Powell and J. J. Johnson" (1949) og "Sonny Stitt sits in with the Oscar Peterson Trio" (1957). Med Sonny Rollins og Dizzy Gillespie utkom "Sonny side up" (1957). Det langvarige samarbeidet med sakskompis Eugene Ammons innbefattet besetninger i Chicago (1950–) og utgivelser som "Boss tenors" (1961) og "Boss tenors in orbit" (1963). Utgivelsen "Salt and pepper" med Paul Gonsalves kan også nevnes. Forøvrig spilte han på 50-tallet med Eddie Davis, Thad Jones og en ung Chick Corea. Hans utgivelse fra tidlig 1958 avstedkom uttalelsen «Sonny Stitt drar avgårde med kaka blant modernistene. Hans fine altsax-spill i "The nearness of you" skal sent glemmes.«Og, et par måneder senere, da Jazz at the Philharmonic gjestet Nordstrandhallen var Stitt i besetningen, og samme anmelder bemerket at «... Sonny Stitt, denne store etterkommeren av Charlie Parker holdt seg mest til tenorsaksen denne gang, men jazzen ble ikke dårligere av det. Hyggelig å høre en av de unge som ikke følger i Lester Youngs fotspor» Så ble Stitt med i Miles Davis' band som utga "Live at Stockholm", 1960), der Knut Borge observerte at Stitt's rolle var noe anonym i forhold til John Coltrane som han hadde avløst, men at Miles Davis utnyttet dette og derfor «stiger [Miles] fram fra den skyggen Coltrane hadde hensatt ham i». «I anledning av jazzfestspillene i Molde – som ble avsluttet søndag etter fire vellykkede dager – er det gitt ut en rekke Sonni Stitt-plater her i landet. Det er EP-platene «The hard hard swing», «Sonny Stitt plays Jimmy Giuffre arrangementa» og «For musicians only» og LP-platen «At Newport» (med Oscar Peterson, Roy Eldridge, Sonny Stitt og Jo Jones) og «Saxophone Supremacy» med Sonny Stitt og Stitt ga ut det kjente og Grammy-nominerte "Tune up!" (1972). Han var tidlig bruker av elektrisk saksofon (variton), spilte i Giants of Jazz (1971–72) og ved Kongsberg Jazzfestival. Under Moldejazz 1981 spilte han med Red Holloway, også en saksofonist, ett lite år før hans tidlige bortgang (hjerteinfarkt). Faderen (novelle). "Faderen" er en novelle av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i novellesamlingen "Småstykker" (1860). Novellen regnes blant Bjørnsons bondefortellinger. Tematikken er knyttet til «lidelsens høgskole», et begrep Bjørnson fanget opp da han sommeren 1859 leste den tyske predikanten Hofackers tekster. Hovedpersonen "Tord Øveraas" går fra velstand og stolthet gjennom dyp fortvilelse til ydmykhet. Handling. Tord Øveraas er en rik og velstående bonde, han er en av de mektigste mennene hvor han bor. En dag står han i prestens kontor og sier han vil ha sønnen sin døpt. Dåpen skal holdes førstkommende lørdag kl.12. Seksten år senere kommer Tord til prestens stue der han vil ha sønnen konfirmert. Han vil ikke betale presten før han forvisser seg om at sønnen skal stå nr. 1. Så går åtte år og igjen står Tord i prestens kontor med flere andre menn fra bygda. Sønnen skal gifte seg med Karen Storlien som er bygdas rikeste jente. Han betaler 3 daler, selv om presten sier han bare skal ha en. Alle disse gangene Tord har snakket med presten har han alltid sagt: ’’var det ellers noe’’, men hver gang sier Tord "ellers var det intet". Fjorten dager senere skjer det utenkelige for Tord. En dag er de ute og ror og snakker om brullypet, faller sønnen ut av båten, stivner til og drukner. Faren dykker i 3 dager og 3 netter etter sin døde sønn. Morgenen den tredje dagen finner han sønnen, og bærer ham opp bakkene tilbake til gården sin. Det går et helt år. Presten hører en høstkveld noen som går utenfor forstuen og der står Tord. Han forteller presten at han har solgt gården sin og vil donere pengene til et legat som skal stå i sønnens navn. Chaparral Cars. Mike Spence i en Chaparral 2F under trening på Nürburgring i 1967. Chaparral Cars var en amerikansk bilprodusent som bygde sportsbiler fra 1960-tallet til 1980-tallet. Selskapet ble stiftet av oljemagnaten Jim Hall, som hadde en forkjærlighet for biler. Bilene hadde stor suksess på løpsbanene i både Amerika og i Europa. Produksjonen ble avsluttet i 1982. Bilmodellene til Chaparral kunne gjenkjennes ved et annerledes karosseri enn andre biler, ofte med store luftinntak og store vinger/spoilere. Angloaraber. Anglo-araberen er en hesterase som er en blanding av araberhest og engelsk fullblodshest. Den blir særlig oppdrettet i Frankrike som har spesialisert seg på avl av hardføre, allsidige anglo-arabere i over 150 år. I Storbritannia må en anglo-araber ha minst 12,5% arabisk blod. Det er også best å få bedekke en fullblods hoppe med en araber-hingst, for da blir avkommet større enn begge foreldrene. Motsatt blir avkommet mindre, og er mindre økonomisk enn renrasede araber/fullblods. Anglo-araberen er en allsidig hest som kan brukes i det meste, som dressur, feltritt og distanse. Ekvipotensialflate. En ekvipotensialflate er en flate med konstant skalart potensial. Potensialets gradient, som angir i hvilken retning det skalare potensialet øker mest, står vinkelrett på flaten. Flatene brukes til å visualisere en ("n")-dimensjonal funksjon for skalart potensial i et ("n"−1)-dimensjonalt rom. Geoiden, som brukes innen geodesi, er en ekvipotensialflate. Den er flaten som er slik at den skalare gravitasjonen (gravitasjonens verdi når man ser bort fra dens retning) er den samme i alle punkter på flaten. I tillegg er gradienten (retningen den skalare gravitasjonen øker mest) vinkelrett på flaten. Begrepet brukes også innen fluidmekanikk. Dogmatikk. Dogmatikk eller dogmatisk teologi (av gr. δόγμα, "dógma", «mening, læresetning») er en systematisk-teologisk disiplin i katolsk og protestantisk teologi, som forsøker å utlegge kristendommens troslære systematisk. Sammen med fundamentalteologi/prolegomenaspørsmål, moralteologi/teologisk etikk og filosofisk teologi/religionsfilosofi er dogmatisk teologi deldisipliner innenfor kristen systematisk teologi. Fremstillingen av den dogmehistoriske utviklingen av dogmer/læresetninger gis av disiplinen kirkehistorie. Definisjon. Enkelte vil dermed definere dogmatisk teologi som kirkelig vitenskap om Gud, som sammenfatter det bibelske budskap og som vil for vår tid reaktualisere budskapet. Dvs. i hovedsak utlegge, begrunne og tilrettelegge eksisterende og fastlagt dogma. Dogmatisk-teologiske emner. I tillegg vil enkelte konfesjoner føye til noen flere "loci", for eksempel: Mariologi, Bibliologi og Angliologi. Helheten i disse emnene er teologiens gjenstand, dvs. Gud, verden og mennesket. Bakgrunn. Det greske begrepet "dogma" kan både bety det subjektive «mening» (i motsetning til den sikre viten), men også den rettsbindende forstand, som «beslutning». I denne siste forstand finner vi det i Det nye testamente (Luk. 2,1; Apg. 16,4 og 17,7). Det er denne mening av ordet kristen teologi tok opp i seg når den snakker om dogmer, f.eks. hos Ignatius av Antiokia. Ignatius skriver bl.a. om Herrens og apostlenes «dogmer» (Magn. 13,1), innholdsmessig er det tale om etiske leveregler. I det 2. århundre e.Kr. skifter betydningen av ordet "dogma" fra «beslutning» til «mening» hos apologetene, mer spesifikt i betydningen «skoleretning» – tilsvarende til de forskjellige filosofretningers dogmer. Hos Origenes i det 3. århundre tar begrepet etterhvert betydningen troslære, til forskjell fra de kristnes moral. Han betegner den kristelige lære som "dogmata theou" (Guds lære). Hjelpevitenskaper. Dogmatikken er til tross for sin mer avgrensede sikte, i motsetning til f.eks. fundamentalteologien eller religionsfilosofien, likevel avhengig av en del redskaper for å forstå og sammenfatte teologiens innhold. Eksempler på slik hjelpemidler til forståelse er symbolikk, hermeneutikk, dogmehistorie og filosofi. Ulike metodiske tilnærminger og retninger. Kirkelige læresetninger, slik står i trosbekjennelsene eller bekjennelsesskrifter, behandler ikke følgene av historisk utvikling og endringer i verdensbildet. Derfor er det to ulike måter å forholde seg til dogmatikkens gjenstand og følgelig benytter de seg ulikt av dogmatikkens hjelpevitenskaper. Det er mulig å skjelne mellom "filosofisk" tilnærming og "ortodoks" tilnærming. Mens den første ønsker å utlegge troen i møte med nyvunnet kunnskap, så ønsker den andre tilnærmingen å fastholde alene det bibelske utgangspunkt. En siste tilnærmingen går ut i fra bibelske prinsipper ("aksiomer") og dermed sannheten uavhengig av kontekst. Den arbeider ved å utlegge de bibelske prinsipper for å så sammenlikne ("komparasjon") troslæren i ulike kirker. Drøftelsen (og det vitenskapelige elementet i metoden) vil ha som sikte å avgjøre hvilken troslære som best ("sannest") ivaretar de bibelske prinsippene. Denne metoden kalles i dag gjerne for fundamentisme (eng. "foundationalism"). Den første tilnærmingen kan deles inn i ulike retninger. En av retningene forstår gjerne "dogma" som utlegning av menneskelig erfaring. Et eksempel på det er Schleiermachers troslære, "Die Glaubenslehre" (1821/22), hvor han utlegger en «psykologisk» hermeneutikk og eksperimental teologi. I innledningen til sin teologi forankrer han religionsbegrepet i en teori om den umiddelbare selvbevisstheten (-følelse). Mennesket som religiøst vesen lar seg gripe av universet i «barnlig passivitet». Religion er dermed «schlechthiniges Abhängigkeitsgefühl» Alle læresetninger innenfor kristen teologi er beskrivelser for den menneskelige erfaring (følelse). Denne siste tilnærmingen har mer til felles med en mer overordnet systematisk-teologisk tenkemåte, i og med at den er noe mer enn en sammenfatning av bibelske aksiomer. Det historiske (dvs. Bibelen eller tradisjonen) avgjører ikke alene om trosutsagn normative, men må sees sammen med andre grunner. Ulike konfesjonelle tilnærminger. Katolisismen betoner sammenhengen mellom Bibelen, dogmene, doktriner og magisteriet. Protestanter anser som regel Skriften øverste norm, men det er ulike måter å tilrettelegge forholdet mellom skrift og teologi innenfor protestantismen. Referanser. ! Svetlana Petsjorskaja. Svetlana Vladimirovna Petsjorskaja (russisk Светлана Владимировна Печёрская, født Davydova 14. november 1968) er en tidligere russisk skiskytter. Hun har flere gullmedaljer fra VM i skiskyting, og gikk til topps sammenlagt i verdenscupen sesongen 1990/91. Hilde Synnøve Lid. Hilde Synnøve Lid (født 18. mars 1971 på Voss) er en tidligere norsk freestylekjører (hopp), som konkurrerte i verdenstoppen i flere år. Hun er den eneste norske som har satset så hardt i denne grenen, og trente mesteparten av sin karriere med det sveitsiske landslaget. Hun debuterte i verdenscupen i 1987 på Voss der hun endte på 14. plass. En uke senere tok hun bronsemedaljen i junior-VM. Under VM i 1999 tok hun bronse, noe som hun selv beskriver som karrierens høydepunkt. Hun deltok i OL fire ganger i løpet av karrieren. Hun debuterte med sjette plass under OL 1992 i Albertville, der hopp var demonstrasjonsøvelse, og under OL 1994 i Lillehammer tok hun bronse. Hun fikk en ny sjetteplass under OL 1998 i Nagano, og avsluttet karrieren med OL 2002 i Salt Lake City, der hun ikke kvalifiserte seg til finalen. James S. Sherman. James Schoolcraft Sherman (24. oktober 1855 – 30. oktober 1912) var en representant i Kongressen fra New York og USAs 27. visepresident. Etter å ha tatt jusutdannelse og praktisert i fire år som advokat, ble han i 1884 borgermester i hjempyen Utica i New York. I 1886 ble han valgt inn i Representantenes hus, hvor han satt i fire år. Han tapte valget i 1890. Etter en pause på to år ble han igjen ble valgt inn i 1892. Denne gangen ble han sittende i 16 år, og ble dermed et velkjent ansikt i hovedstadens politiske miljø. Da Sherman ble valgt som visepresident i 1908 hadde han fått diagnosen gallestein, og fått beskjed om at han hadde problemer med nyrene. Men ved å holde en streng diett klarte han å holde symptomene i sjakk, og inntok stillingen 4. mars 1909. Under valgkampen i 1912 sviktet likevel helsen, mye på grunn av det høye arbeidspresset han påla seg selv, og han døde få dager før valget. Sherman blir husket som en humørfylt person og som den eneste visepresident som har fått sin byste hugget ut med briller på. Sherman, James S Sherman, James S Sherman, James S Kjeller Flyfabrikk. Kjeller Flyfabrikk var en norsk flyprodusent formelt etablert i 1915, men aktiv allerede fra 1912. Den lå ved Kjeller flyplass. Fabrikken var statlig og underlagt hærens flyvåpen og er også kjent som Hærens Flyfabrikk. Kjeller Flyfabrikk produserte først og fremst utenlandske flytyper på lisens, men utviklet også egne flytyper. Ibid. ibid. (lat. forkortelse for "ibidem", «på samme sted»), er et begrep som brukes i referanser, fot- eller sluttnoter for å angi at gjengitt informasjon i teksten er hentet fra det foregående refererte verk. Henvises det til en referert kilde eller et sitat i teksten brukes ordet ("ibid." + sidetall). Betydningen av ibid ligner betydningen av «idem» («noe som er nevnt tidligere»; «det samme», forkortes «Id.»), og blir vanlig brukt i juridiske tekster. For å finne Ibid.-kilden, må man se på den siste referansen før ibid. I oppgaveskriving anbefales det imidlertid å gjenta referansen heller enn å bruke "ibid." Khum Bahadur Khadka. Khum Bahadur Khadka (transkriberes også "Kum", "Bhdr", "Khadaka") (født 1951) er en nepalsk politiker. Han er med i Nepals Kongressparti, der han er regna som en av de mektigste politikerne bak kulissene. Fra 2002 gikk han i en periode over i Nepali Congress (Democratic). Han har vært innenriksminister og hatt andre ministerposter flere ganger. Fra 2003 til 2006 var han tiltalt i ei stor korrupsjonssak. Betydning for opptakten til maoistopprøret. Som innenriksminister i G. P. Koiralas regjering fra 1991 til 1994 blei han kjent for å bruke politiet til brutale angrep på kongresspartiets motstandere, koordinert med voldsomme aksjoner fra partimedlemmer. Kongresspartiet hadde da det kongelige diktaturet falt etter demokratiopprøret Jana Andolan 1990 nokså få medlemmer. Etter demokratiseringa strømma mange tidligere rojalister og funksjonærer fra diktaturet, såkalte "panchas", inn i partiet. Dette bidro til at Kongressen til manges overraskelse i valget i 1991 gjorde det dårlig i sitt tidligere hjerteland i det mer utvikla østlige Nepal, men fikk en stor valgseier i det fattige og uutvikla vestlige Nepal, der kongedømmet hadde hatt sterk støtte. "Panchas" kom også til å dominere partiorganisasjonen vest i Nepal. Mange av de nye medlemmene var tidligere statsfunksjonærer, pengeutlånere og godseiere som fikk kjenne den fattige befolkningens sinne under demokratiopprøret. Nå brukte Khadka partorganisasjonen og politiet til samordna aksjoner for å skaffe dem hevn og sikre deres lokale makt. Khadka regnes som opphavsmannen til den Væpnede politistyrken (Armed Police Force, AFP). Det blei hevda at han fylte denne styrken med lojale partimedlemmer og personlige tilhengere. Særlig etter at Samyukta Janamorcha Nepal (SJM) vant lokalvalget i 1992 i distriktet Rolpa og andre områder i nærheten og og danna lokalregjeringer der, starta Khadka forfølgelser som skapte noe bortimot borgerkrigsliknende tilstander. Dette førte til at hundrevis av SJM-medlemmer og fattigbønder som blei mistenkt for å være det måtte gå under jorda eller flykte. SJM var den legale organisasjonen til kommunistpartiet NKP (Ekda Kendra), leda av Prachanda. Dette partiet danna i 1994 utgangspunktet for NKP (Maobadi), som starta opprøret som førte til Nepals Borgerkrig 1996 - 2006. Høsten 2004 var Khadka ansvarlig for en stor aksjon av militærpoliti, "Operasjon Romeo" i Rolpa distrikt, som i følge forskere bidro til å mobilisere for NKP(M)s opprør mindre enn to år etter. Amik Sherchan, som var medlem av SJM men brøyt med maoistpartiet før opprøret, hevda seinere at uten Koiralas regjering og spesielt Khadka som innenriksminister, ville det aldri blitt noe maoistopprør i 1996. Part i maktkampen i Kongresspartiet. Khadka var også seinere en viktig minister i forskjellige regjeringer. Han var innenriksminister i Sher Bahadur Deubas første regjering 1996 til 1997, der han var regna som statsministerens nærmeste medarbeider. I G. P Koiralas regjering i 1998 var han forsyningsministerm, og i Krishna Prasad Bhattarais regjering i 2000 minister for lokal utvikling. Han var minister for vannresurser i G. P. Koiralas regjering i 2000. Men da han støtta en aksjon fra tidligere statsminister K. P. Bhattarai for å tvinge Koirala til å trekke seg enten som statsminister eller partileder, sparka Koirala ham fra regjeringa i august. I løpet av vinteren fikk Koirala problemer med en alvorlig korrupsjonssak og fikk parlamentet mot seg. Et av hans mottrekk var at han tok inn Khadka i regjeringa igjen den 7. Februar 2001 som minister for planlegging og offentlige arbeider. Khadka blei innenriksminister på ny da Koirala måtte gå og Deuba tok over i juli 2001. Da gjennomførte han våren 2002 viktige innskrenkninger i presse-og organisasjonsfriheten, og var medansvarlig for et system der tortur og «forsvinninger» blei stadig mer vanlig. Seinhøstes 2001 og våren 2002 førte det til at Amnesty International sendte protester til ham. Han fortsatte som innenriksminister da Deuba oppløste parlamentet i mai 2002, og dette førte til at kongressen blei splitta og Deuba oppretta Nepali Congress (Democratic). På det nye partiets konstituerende møte den 18. juni blei Khadka valgt til generalsekretær. (Seinere gikk han tilbake til Nepals Kongressparti.) i 2003, etter at kong Gyanendra hadde avsatt regjeringen og satt inn monarkisten Lokendra Bahadur Chand som statsminister, fungerte Kadhka som visestatsminister og innenriksminister. Khadkas rolle i undergravingen av det parlamentariske demokratiet i denne regjeringa var med på å forberede grunnen for kong Gyanendras statskupp i oktober 2002 og februar 2005. Korrupsjonssaker. Etterhvert blei han berykta for korrupsjon. Da han var innenriksminister i 2001 – 2002, skreiv avisene at han holdt sin hånd over Nepals største bilsmugler, "Dayaram Yadav". Når grensevakter beslagla biler, henvendte Yadav seg til Khadka og fikk dem frigitt. Khadka var spesialist på ministerier som var ansvarlige for store oppdrag. Det var kjent at han bygde seg hus og kjøpte eiendommer, og både han og hans slektninger blei rikere hver gang han var minister. Entreprenører hevda at de måtte betale store summer til Khadka for å få jobbe med offentlige prosjekter. Etterhvert fikk han flere tiltaler mot seg, uten å bli dømt. I 2003 blei han anklaga for å ha tatt imot en bestikkelse på 110 millioner nepalske rupi (om lag 10 millioner norske kroner) fra en entreprenør. I november 2006 blei han frikjent i denne saka på grunn av mangel på bevis. Vanlige pressekommentarer var at dette ikke beviste at Khdaka var uskyldig. Korrupsjonssaken fikk likevel politisk betydning, fordi den trolig hindra at Khdaka kunne bli med i G. P. Koiralas nye regjering i mai 2006. Dermed rydda den antakelig vei for at en yngre politiker, Krishna Prasad Sitaula, kunne bli innenriksminister. Ulriken Eagles. Ulriken Basketball Klubb er fra Bergen og spiller i den norske basketligaen BLNO. Ulriken Basketballklubb ble stiftet i 1970 av en gruppe elever ved Ulriken ungdomsskole. Allerede i 1974 spilte laget i eliteserien (hovedserien), og laget har holdt seg der siden. Ved innføringen av basketligaen ble Ulriken et allianseidrettslag med undergruppene Ulriken Eagles og Ulriken Ung. Ulriken har hatt mange kjente spillere, blant annet Hans-Petter Austgulen, Hans Brundtland, Gunnar Wedøe, Brad Ludy, Haakon Austefjord, Øyvind Helgesen, Arild Buen, Per Fedje, Børre Sundberg, Fredrik Schutz Pedersen, Dagfinn Dyngeland Hammar og Calix Black N'diaye. Ulriken har vunnet sluttspillet i 1994, 1999, 2000, 2007 og 2009. Hans Petter Austgulen var også trener for Ulriken da de tok NM tittelen for første gang i 1994. Dojang. Dojang (Hangul: 도장, Hanja: 道場) er et koreansk ord som brukes om treningsrom for kampkunst. Ordet består av to deler. Den første delen, "do", oversettes normalt til "kunst, metode, eller vei". "Jang" oversettes med "sal, rom, eller område". Dojang kan dermed oversettes til "et område hvor kampkunst utøves". KH-202. KH-202 er betegnelse for en gitar av merket ESP. Dette er en signaturmodell som er laget i samarbeid med Kirk Hammett. For andre signaturmodeller av Kirk Hammett se KH-serien. Myken. Myken er ei øygruppe og et fiskevær i Rødøy kommune i Nordland. Øygruppa ligger ytterst på kysten, ca 32 km fra nærmeste fastland, og har ca. 20 faste innbyggere (2011). Sommeren er høysesong for besøk av et stort antall feriegjester. Det drives helårs kolonialbutikk på Myken, og av lokale aktiviteter kan nevnes fiskemottak, snekkerfirma og værobservasjonsstasjon. Myken består av ca 40 små øyer, holmer og skjær. De største øyene er Sjurøya, Sandøya, Jutøya, Finnøya og Grytøya. Fiskeværet ligger på Sjurøya, mens Myken fyr (opprettet i 1917) ligger på Jutøya. Fyret leies ut til overnattingsgjester. Myken har hurtigbåtforbindelse til Tonnes i Lurøy og Vågaholmen. I samarbeid med Riksantikvaren har stiftelsen Gamle Myken satt i gang restaurering av noen av bygningene på Myken. Anders Særvold. Anders Særvold (født 6. juni 1984) er en fotballspiller som har spilt i tidligere Kråkstad, Ski, Molde, Follo (utlån), Molde og Bryne. I 2006 måtte han gi seg som profesjonell fotballspiller på grunn av en ryggskade. Brian Slagel. Brian Slagel (født 14. februar 1961 i California i USA) er eier og grunnlegger av plateselskapet Metal Blade Records. Slagel er kjent for å ha gitt Metallica deres første gjennombrudd i 1982 med en medvirken med sangen "Hit the Lights" på Metal Blade oppsamlingsalbumet "Metal Massacre", og har siden utgitt albumet av Slayer, Mercyful Fate, Cannibal Corpse, Fates Warning og Amon Amarth, blant andre. Da Slayer åpnet for Bitch fikk Brain Slagel øye på Slayer da de spilte en coverlåt av Iron Maiden. Slagel overtalte Slayer til å spille inn en egen låt til samlingen "Metal Massacre III". Låta skaper rykter i undergrunnen og Slagel vil ha Slayer til sitt nyoppstartede selskap Metal Blade. Dubhe. Dubhe (også kjent som Alpha Ursae Majoris) er den største stjernen i stjernebildet Store Bjørn. Den stråler 145 ganger sterkere enn Solen. Det er en helium-brennende dobbeltstjerne som ligger omtrent 124 lysår unna. Førstedagsbrev. Førstedagsbrev er ei postsending der frimerket er stempla på utgivelsesdagen. Dette er et populært samleområde for filatelister. For norske frimerker inntil 1937 er førstedagsbrev stort sett vanlige konvolutter eller postkort med vanlige stedsstempel. 20. april 1938 gav Postverket ut en serie på tre frimerker med turistmotiv (NK 217-219). I forbindelse med dette kunne samlere levere inn konvolutter, som fikk et eget gummistempel med teksten «Førstedagsbrev». Frimerkene blei kansellert med vanlig datostempel. 24. juli 1939 kom det ut frimerker med Dronning Mauds portrett (NK 225-228). Til disse blei det laga datostempel med teksten «Oslo Førstedagsstempel» for kansellering. Denne praksisen fortsatte stort sett fram til 1943. Neste gang Postverket lagde egne førstedagsstempler var 7. april 1960 (Hjelp flyktningene, NK 483-484). Etter dette er det vanlig med egne offisielle konvolutter og stempler ved alle frimerkeutgivelser. Motivene er gjerne lagd av samme kunstner som har utforma frimerkene. I 2007 lanserte Posten Norge "gullbrevet" som en eksklusiv variant av førstedagsbrev. Det er en mer forseggjort utgave i et lavt opplag. Gullbrev er ment utgitt for to-fire av de årlige frimerkeutgivelsene. Det finnes også andre varianter av førstedagsbrev, f.eks et brev som er stempla på et postkontors åpningsdag eller som har vært med på første flytur på ei ny postflyrute. I slike sammenhenger kan samlere også snakke om sistedagsbrev, altså et brev som er stempla på siste dag før et postkontor nedlegges. En del eldre førstedagsbrev er hyppig utsatt for forfalskninger. Det forekommer også tilfeller av brev som er stempla "før" utgivelsesdagen. Dette kan skyldes tjuveri eller feil fra et postkontors side. Store Norske. "Store Norske" var en norsk dokumentarserie på 10 episoder som ble sendt på fjernsynskanalen NRK1 høsten 2005. Programleder for selve finalen var Claus Wiese og med seg i studio hadde han Geir Helljesen. Prosjektledere for serien var Elin Helgheim og Rune Møklebust, og Kerstin Asplund for finalen. Serien hadde premiere på NRK den 15. november 2005. Om serien. Serien skulle gjennom 10 portrettprogrammer ta sikte på å kåre århundrets nordmann for det 20 århundre. Seerne kunne så etter hvert program stemme via telefon på hvem de mente var århundrets nordmann. De fem kandidatene som fikk flest stemmer gikk videre til den direktesendte finalen. Kong Olav V ble til slutt kåret som århundrets nordmann. Cannibal Holocaust. "Cannibal Holocaust" er en kontroversiell italiensk grøsser som regnes til eksploateringfilmgenren fra 1980, regissert av Ruggero Deodato og basert på et manus av Gianfranco Clerici og Giorgio Stegani. Filmen er mest kjent for kontroversene rundt den. Etter premièren i Italia ble filmen beslaglagt og regissør Deodato ble anholdt for utukt og drap. Regissøren ble senere frikjent av domstolene, men filmen ble likevel forbudt i Italia, Australia, Storbritannia, Norge og en rekke andre land. I 2005 ble filmen godkjent i Norge med 18-års aldersgrense. Filmen inneholder ekte drap på dyr de kom over under innspillingen, nærmere bestemt en nesebjørn, en skilpadde, et villsvin, en stor edderkopp, en slange og en ape. Ruggero Deodato har i ettertid angret på dette. En versjon hvor dyredrapene er klippet bort har vært utgitt. Stammene de møter på i filmen er ekte stammer som framstilles som kannibaler fra regnskogen som ble filmet med de amerikanske og italienske skuespillerne. Handling. Fire filmskapere forsvinner etter å ha reist til regnskogen i Amazonas for å lage en dokumentar om kannibalstammer. Professor Harold Monroe reiser til jungelen for å lete etter dem. Omsider møter han en stamme med innfødte som besitter filmskapernes filmruller. I andre halvdel av filmen ser Monroe gjennom filmrullene som avslører hva som egentlig skjedde. Innholdet viser seg å være mer og mer urovekkende... Filmens voldelige innhold inkluderer voldtekter, amputasjoner, rituelle drap, kannibalisme og en abort. Barn av Jordens Pris. Barn av Jordens Pris er en norsk pris som blir gitt en person eller et prosjekt, som har vist omsorg og evne til å hjelpe nødlidende barn. Prisen er på og deles ut hvert år i juni på Nordkapp. Forfatteren Simon Flem Devold fikk i 1987 ideen om at Nordkapp kunne benyttes til noe med positiv betydning langt utover Norges grenser. I samarbeid med blant annet "Nordkapps Vel" ble sju barn fra ulike kanter av verden samlet på Nordkapp. Herav kommer navnet "Barn av Jorden". Relieffene. De syv barna fra like mange kanter av verden møttes på Nordkapp i juni 1988. Det var Jasmine fra Dar-es-Salaam i Tanzania, Rafael fra Rio de Janeiro i Brasil, Ayumi fra Kawasaki i Japan, Sithidej fra Bangkok i Thailand, Gloria fra Jesi i Italia, Anton fra Murmansk i det daværende Sovjetunionen og Louise fra New York i USA. På Nordkapp formet barna i fellesskap relieffer i leire. I juni 1988 ble relieffene avduket. De uttrykte barnlig kreativitet, humor og varme. I 1989 ble relieffene, støpt i bronse og montert i ramme av granitt, reist på Nordkapp-platået utenfor Nordkapphallen. En bronseskulptur av kunstneren Eva Rybakken med temaet "mor og barn" ble plassert like ved relieffene. Prosjektet på Nordkapp ble i 1992 til "Stiftelsen Barn av Jorden". Prisen finansieres med tilskudd fra Nordkapps Vel og stiftelsens grunnkapital på cirka en million kroner. Nord-Amerika (region). Nord-Amerika er en region (også kalt for et subkontinent) på det nordamerikanske kontinentet. Regionen består av Amerikas forente stater, Canada og Mexico. I tillegg blir landområdene til Saint-Pierre og Miquelon, Bermuda og Grønland regnet med. Nord-Amerika grenser mot Mellom-Amerika ved Tehuantepec-eidet. Det totale arealet er regnet til 23 752 692 km², det vil si omtrent 4,8% av jordens overflate. Pr juli 2007 bodde det omtrent 443 360 522 mennesker i regionen. Om dette hadde vært et kontinent, så ville det vært det tredje største målt i areal, like bak Asia og Afrika. Det ville innehatt en fjerde plass når det gjelder antall innbyggere, bak Asia, Afrika og Europa. Nord-Amerika og Syd-Amerika har fått sine navn fra den tyske kartografen Martin Waldseemüller som oppkalte kontinentet etter Americus Vespuccius. De mest brukte språkene i regionen er engelsk, spansk og fransk. Begrepet Anglo-Amerika brukes som beskrivelse over delene av Amerika hvor engelsk er hovedspråk eller at det er knyttet opp en historiske og kulturelle bånd til England/Storbritannia eller generelt til de britiske øyer. Begrepet Latin-Amerika referer til områder i det amerikanske kontinentet som har innflytelse fra det romanske språk. Fransk er historisk viktig og det blir benyttet i en del regioner. Canada er offisielt tospråkelig (engelsk og fransk). Fransk er også det offisielle språket i provinsen Quebec i tillegg til å være et av de to offisielle språkene i provinsen New Brunswick. Canada og USA er de to høyest utviklede landene i regionen, mens Mexico befinner seg like bak. Frihandelsavtalen NAFTA (The North American Free Trade Agreement) er viktig for økonomien for de tre landene som befinner seg i regionen. De fem største byene i regionen. Oppdeling av Amerika i regioner. Oppdelingen av Amerika i regioner kan skape forvirring siden FN benytter seg av en geopolitisk inndeling og skiller ut det nordlige Amerika som en egen underregion. I Canada og USA blir "Nord-Amerika" som region ofte kun regnet som å inkludere deres egne landområder. I Mexico defineres regionen til å inkludere alle tre statene. Kulturell oppdeling. Amerika deles inn kulturelt i Anglo-Amerika og Latin-Amerika. Dette kan skape forvirring om det kun er den angloamerikanske delen som hører til regionen. I de latinamerikanske landene samt Spania, Portugal og en del andre europeiske land, blir hele Amerika regnet som et kontinent som igjen er delt opp i regionene: "Nord-Amerika", Antillene, Mellom-Amerika og Sør-Amerika. Ramadan Huseini. Ramadan Huseini (født 5. januar 1974) er en dansk skuespiller, mest kjent rollen som Ismet i Marius Holsts «Blodsbånd». Eksterne lenker. Huseini, Ramadan Huseini, Ramadan Nabo Jensen. Nabo Jensen er en fiktiv person i Andeuniverset. Han er naboen og rivalen til Donald Duck, og ellers en ganske mystisk person. Han opptrer stort sett i historier der fokuset i historien er på krangelen. Dermed er det ikke mye som vites om ham annet enn at han virker å være en nabo med temperement. I noen av historiene bor han med moren sin. M-621. M-621 (amerikansk betegnelse: M 35A2) (også kalt M-6) var en lastebil med flatkasse som var i bruk i det norske Forsvaret fra 1960-tallet frem til den ble utrangert på 1990-tallet. M-621 var utviklet av REO Motor Car Company for det amerikanske forsvaret tidlig på 1950-tallet (som M 35 – en videreføring av M 34). REO gikk konkurs i 1975. Det var minst 10 forskjellige produsenter av modellen fra 1950-tallet og frem til 1980-tallet. Bilen var klassifisert som en 2,5 tonns lastebil med tre aksler og drift på alle hjul (6x6). Alle akslene var utstyrt med trykkluftstyrt differensialsperre.Trykkluft styrer også mye annet på bilen b,l,a, hornet og...tro det eller ei vinduspusserene. Dekkdimensjonen var 11,00x20.Singelmontert (de amerikanske har tvillinghjul bak og uten sperre) 24 V elektrisk anlegg. M-621 kunne leveres med frontmontert, mekanisk winch med 5 tonns trekkraft. Noen ble også ombygd i Norge med kran av type SESAM eller HYMAS mellom hytten og planet M-621 hadde en 6 sylindret diesel/multifuelmotor, LD 435-1 som utviklet 140 HK. 5-trinns girkasse med HØY og LAV serie det vil si 10 gir forover og 2 bakover. Tankkapasitet 190 liter. Drivstofforbruket var stort – etter sigende 5 liter pr. mil. Egenvekten var 6 100 kg. Varianter. De norske M-621 var i hovedsak utstyrt med flatkasse og presenning samt foldbare sittebenker langs sidene med kapasitet 20 mann med personlig utstyr. Det ble også levert M-622 tankbiler, M-623 med fast overbygg som ble brukt som kommando- eller kjøkkenvogn og M-624 med tipp. Det fantes også en bergingsvogn med betegnelse M 534 A2. Denne hadde turbo og 210 HK Oppstandelse. De norske M-621 har fått nytt liv i nødhjelpstransport blant annet i Malawi og på Haiti – prosjekter i regi av Norges Røde Kors som fikk medias oppmerksomhet og vakte oppstandelse i mars 2007. Noen ble også solgt til entusiaster i Historiske Militære kjøretøyers forening som restaurerer disse som en hobby Constanța. Constanța (historisk navn: "Tomis", tyrkisk: "Kustendji, Kustendja, Köstence", gresk: Κωνστάντια eller Konstantia, tysk: "Constantza") er en den største havnebyen i Romania ved Svartehavet. Byen hadde 310 471 innbyggere i 2002. Mihail Kogalniceanu-flyplassen er flyplassen til byen. Det populære feriestedet Mamaia ligger like utenfor byen. Voss husflidskule. Voss husflidskule er den nest minste av de videregående skolene på Voss. Skolen ligger ca. 2 km vest for Voss sentrum. Skolen har ca 110 elever, fordelt på to programområder: "Studiespesialiserende utdanningsprogram med formgiving" og "medium og kommunikasjon." Begge programområdene gir generell studiekompetanse, og et grunnlag for studier ved høyskoler og universitet. Skolen ble startet i 1947, og de første årene var det generelt husflidsarbeid som foregikk ved skolen. Skolen har valgt å beholde navnet for å bevare litt av særpreget, selv om det eneste som minner om husflid der i dag er en og annen vev som står igjen fra eldre tider. I det "studiespesialiserende utdanningsprogrammet med formgiving", finner en følgende programfag: "Design og arkitektur" og "visuelle kunstfag". Av valgfrie programfag har skolen: "Trykk og foto", "scenografi og kostyme" og "visuell kultur og samfunn". Læreplaner finner du sidene til Utdanningsdirektoratet. I utdanningsprogrammet "medium om kommunikasjon", er disse programfag: "Mediedesign og medieuttrykk", "mediekommunikasjon" og "medieproduksjon." Læreplanene i disse fagene finnes på sidene til Utdanningsdirektoratet. Skolens rektor er Asbjørg Hesjedal. Thomas Dekker (syklist). Thomas Dekker under U23-VM i tempo i 2004. Thomas Dekker (født 6. september 1984 i Dirkshorn) er en nederlandsk syklist. Han har vært profesjonell siden 2005. Hans sterkeste felt som rytter er tempoetapper, men han er også en sterk klatrer. I hans relativt korte karriere har han allerede vunnet to ProTour-ritt. I 2006 vant Dekker etapperittet Tirreno-Adriatico som tredje nederlenderen i historien etter Joop Zoetemelk (1985) og Erik Dekker (2002). I 2007 vant Dekker Tour de Romandie, ett etapperitt med to tempoetapper og flere vanskelige klatringer i Alpene og Jurafjellene. I juli 2008 gikk det rykter om at han hadde uregelmessige blodverdier, men han avviste disse, blant annet med bakgrunn i et brev fra UCI som bekreftet at alt var normalt.14. august ble Rabobank og Dekker enige om å skille lag, og han var fri til å signere for andre. Dekker inngikk en toårskontrakt med Silence-Lotto i september 2008. Tre dager før han skulle delta i Tour de France 2009 ble det klart at han hadde testet positivt for EPO. Prøven var tatt i desember 2007, men den gangen fant man ikke spor av ulovlige stoffer. I juni 2009 ble urinprøven på nytt analysert og utfallet var en positiv prøve. Han ble utestengt i to år til 30. juni 2011. Etter utestengelsen fikk han kontrakt med Chipotle Development Team, Garmin-Cervélos utviklingslag. Liste over norske tegnere. Liste over norske tegnere er de personer som er listet av etablerte aktører som kjente norske tegnere. Basisutvalget er gitt av Kulturnett i deres "Kunstnerregister". "Listen har en iboende feil som gjør at svært mange kunstnere som ikke er medlemmer i rettighetsorganisasjoner faller ut. Det gjør at disse må legges inn manuelt." Eksterne lenker. Norske tegnere Dobbeltstjerne. En dobbeltstjerne er en gruppe av to (eller flere, tross navnet) stjerner, som av den innbyrdes tyngdekraften blir holdt fast i lukkede banekretsløp om hverandre, på samme måte som Jorden og de andre planetene er bundet i kretsløp rundt Solen. Fenomenet er svært vanlig; et sted mellom en fjerdedel og halvparten av de stjernene man kan observere er medlemmer av dobbeltstjernesystemer med alt fra to til seks stjerner. Såvidt man vet er vår egen sol ikke en del av noe dobbeltstjernesystem, selv om det heller ikke kan utelukkes helt. En eventuell ledsagerstjerne må imidlertid være veldig liten og lyssvak, og ha en bane som aldri eller bare ytterst sjelden bringer den innen «synsvidde» sett fra Jorden. Klassifisering av dobbeltstjerner. Man kan dele dobbeltstjerner inn etter to forskjellige systemer; I det ene sorteres stjernene etter de observasjonsmetodene som «avslører» dem som dobbeltstjerner, og i det andre sorteres de etter de enkelte stjernenes størrelse i forhold til avstanden mellom dem. Klassifisering etter observasjonsmetode. I dette systemet skiller man mellom fire forskjellige typer dobbeltstjerner, nemlig "visuelle", "astronomiske", "spektroskopiske" og "formørkelsesvariable" dobbeltstjerner. I dette systemet kan ett enkelt dobbeltstjernesystem passe inn i mer enn en av kategoriene. For eksempel er en del spektroskopiske dobbeltstjerner også formørkelsesvariable. som også vil si at den er veldig stor Systemet omfatter også en femte kategori, "optiske dobbeltstjerner". Dette er «dobbeltstjerner» som siden har vist seg å være to separate stjerner med vidt forskjellige avstander til Jorden. Visuelle dobbeltstjerner. Hos noen ikke for fjerne dobbelstjerner kan man ved å bruke kikkerter eller teleskop se de enkelte «medlemmene» av systemet direkte, og over tid følge deres innbyrdes bevegelser. Denne typen dobbeltstjerner kalles for "visuelle dobbeltstjerner". Astrometriske dobbeltstjerner. For en del av de «ekte» dobbeltstjernenes vedkommende er kun den ene eller noen av systemets medlemmer synlige fra Jorden, men i disse tilfellene kan eventuelle «usynlige dansepartnere» avsløres ved uregelmessigheter i de synlige stjernenes innbyrdes bevegelser: Den slags dobbeltstjerner omtales som "astrometriske dobbeltstjerner". Et berømt eksempel på dette er Sirius, eller «Hundestjernen» i stjernebildet Store hund (Canis major): Man oppdaget at stjernen «slingrer», og antok at Sirius kretset rundt ett eller annet ganske tungt legeme. Senere, i 1862, oppdaget man ledsageren, omtrent der man forventet å finne den. Spektroskopiske dobbeltstjerner. I andre tilfeller står begge/alle stjernene i et dobbeltstjernesystem så tett at man ikke kan observere deres innbyrdes bevegelser. Men ved å undersøke spekteret for lyset som stjernen sender ut, kan man se at spekteret inneholder en sammenblanding av flere forskjellige stjerners spektrale «fingeravtrykk». Dobbeltstjerner som avsløres på denne måten kalles for "spektroskopiske dobbeltstjerner". Siden stjernene beveger seg rundt hverandre, vil dopplereffekten sørge for at de karakteristiske "linjene" (tilsvarende bestemte bølgelengder) i spekteret flytter seg litt med tiden. Selv om ikke begge/alle stjerner i et dobbeltstjernesystem sett fra Jorden er lyssterke nok til at man kan foreta spektralanalyse, kan man med de astronomiske dobbeltstjernene regne seg fram til de øvrige stjernenes baner og egenskaper. Formørkelsesvariable dobbeltstjerner. Animasjon av en formørkelsesvariabel stjerne og dens samlede lysstyrke. I enkelte tilfeller kretser to stjerner rundt hverandre i et plan som ligger meget nær siktelinjen mot Jorden. Sett herfra vil de to stjernene på skift passere foran hverandre som vist til høyre. Når den ene stjernen på denne måten helt eller delvis skjuler lyset fra den andre, mottar en observatør på Jorden mindre lys enn på tidspunkter hvor begge stjernene er fullt synlige. Nederst på illustrasjonen til høyre kan man se hvordan den samlede lysstyrken fra dobbeltstjernen faller kortvarig hver gang den ene stjernen kommer inn foran den andre. Hvis en slik dobbeltstjerne ligger langt nok fra Jorden, kan selv ikke de beste teleskoper vise direkte at det "er" to stjerner; det eneste som avslører at det er snakk om en dobbeltstjerne, er de regelmessige dykkene i det samlede lyset vi mottar fra begge stjernene. Slike stjerner kalles for "formørkelsesvariable dobbeltstjerner", og ut fra tiden mellom, og forløpet av, disse dykkene i lysintensiteten kan man beregne en rekke opplysninger om paret: Omløpstid, stjernenes innbyrdes størrelsesforhold, baneplanets vinkel i forhold til synslinjen til Jorden, osv. Optiske dobbeltstjerner. Det hender at to stjerner står svært tett på hverandre på himmelen sett fra Jorden, mens den ene stjernen i virkeligheten er mye lengre borte fra Jorden enn den andre. I visse tilfeller av denne art har man trodd at det var snakk om en dobbeltstjerne, men bedre observasjonsmetoder har siden påvist at dette ikke er tilfelle. Denslags «falske» dobbeltstjerner omtales som "optiske dobbeltstjerner". Klassifikasjon etter størrelsesforhold. I dette klassifikasjonssystemet sorteres dobbeltstjernene etter hvor tett de er på hverandre (i forhold til deres størrelse): Jo tettere stjernene er på hverandre, desto mer påvirker de hverandre med sin tyngdekraft og «atmosfære» — i visse tilfeller kretser stjernene så nært hverandre at det overføres materiale (gass og plasma) fra overflaten av den ene stjernen til den andre. Adskilte dobbeltstjerner. I et adskilt dobbeltstjernesystem er avstanden mellom stjernene stor i forhold til stjernenes størrelse; så stor at stjernene ikke påvirker hverandre utover det at de kretser rundt hverandre. Stjerner i slike systemer utvikler seg som de ville gjort hvis de var to enkeltstående stjerner. Semiadskilte dobbeltstjerner. I semiadskilte dobbeltstjerner er den ene stjernen så stor at noe av gassen og plasmaen fra stjernens ytre lag kommer utenfor stjernens såkalte Roche-grense: Så langt ute er tyngdekraften til stjernen som stoffet kommer fra, ikke sterkere enn tyngdekraften fra den andre stjernen, og noe stoffet faller derfor ned på den andre stjernen. Kontakt-dobbeltstjerner. I kontakt-dobbeltstjerner utfyller begge stjernene sine Roche-grenser: De ytterste lagene av gass og plasma i de to stjernene «smelter sammen» til en felles stjerneatmosfære som omgir begge parter. Denne felles atmosfæren kan skape friksjon og bremse stjernenes innbyrdes bevegelser, med den konsekvens at de etter en tid forenes til én stjerne. Dobbeltstjerners utvikling. Beregninger viser at selv om det ikke er helt umulig for flere stjerner å «møtes tilfeldig» i rommet, og deretter forbli sammen som et dobbeltstjernesystem, så krever det ganske spesielle omstendigheter og er derfor temmelig usannsynlig. Derfor heller man til den teorien at dobbeltstjernesystemer primært dannes ved at gasskyen som er forstadiet til alle stjerner brytes opp i flere deler tidlig i dannelsesprosessen. Studier av «unge» dobbeltstjernesystemer synes å understøtte denne teorien. Mot slutten av sitt «liv» vokser en hovedserie-stjerne temmelig voldsomt: Mens stjernen i sitt hovedserie-liv hadde god plass innenfor sin egen Roche-grense, kan den i et dobbeltstjernesystem vokse så mye at den mister stoff ut over Roche-grensen, som deretter enten faller direkte ned på den andre stjernen, eller samles opp i en tilvekstskive rundt den stjernen som mottar stoffet. I tilvekstskiven omsettes det fallende stoffets mekaniske energi til elektromagnetisk stråling, noen ganger så mye at skiven sender ut mer lys enn stjernene selv. Da en stjernes livsforløp avgjøres av hvor mye masse den inneholder, kan den slags masseutveksling mellom stjernene endre deres skjebne. Slike stoffutvekslinger gjør det mulig for stjerner i dobbeltstjernesystemer å nå spesielle utviklingstrinn som ikke er mulige for enkeltstående stjerner. I noen semiadskilte dobbeltstjerner overføres det materiale til overflaten av en ellers «død» hvit dvergstjerne. Denne kan da blusse opp i et nova-utbrudd, eller i ekstreme tilfeller ende i en supernova-eksplosjon. Jetix. Jetix (tidligere Fox Kids) er en fjernsynskanal for barn og ungdom som sendes i flere land i Europa, inkludert Norge. Fox Kids startet sine sendinger i England i 1996/1997, og har siden vært en av Europas mest sette fjernsynskanaler for barn og ungdom. Fra og med den 12. september vil kanalen bli kalt Disney XD Kanalen startet sine sendinger i Norge i 1998, og ble inkludert i Canal Digitals grunnpakke. Januar 2003 endret kanalen navn fra Fox Kids til Jetix som følge av at nye eiere – The Walt Disney Company – kom inn. Som følge av dette ble flere serier byttet ut mot serier med mer spenning, siden The Walt Disney Company ønsket at Jetix skulle sende serier med spenning for barn og ungdom mellom 6 og 18 år, og fordi den skulle skilles fra Disney Channel, som skulle bli en familiekanal. Kanalen distribueres i de fleste land via kabel og/eller satellitt, og de aller fleste TV-distributørene tilbyr kanalen. Kanalen sender fra 06.00 til 18.00 alle dager. Mange TV-distributører sender Jetix og Hallmark Channel på samme kanal plass, til tross for at Hallmark Channel sender 24 timer i døgnet. Kanalen utgir et eget magasin – Jetixmagasinet (tidligere FoxKids-magasinet) – som skriver om seriene som sendes på kanalen samt skuespillerene bak seriene. Opp gjennom tiden har kanalen også arrangert fotballcuper og konkurranser på kjøpesentre. Utdrag av serier. Enkelte av seriene vises også på NRK1, NRK Super, TV 2, TV3 og Viasat 4. Historikk. Fox Kids var en fjernsynskanal for barn i USA fra 8. september 1990 til 7. september 2000. Kanalen, som i starten var eid 50 % av Haim Sabans (Saban Entertainment Inc.) og 50 % av Fox Children's Entertainment, la ned driften i USA 8. september 2000, etter 12 år med sendinger. Kanalen ble omgjort til en programblog på kabelkanalene ABC Family og Toon Disney. Nedleggingen av Fox Kids var en følge av at The Walt Disney Company kjøpte opp samarbeidet mellom Fox Family Channel og Saban Entertainment Inc.. Kanalene som var kjent som Fox Family Channel ble til ABC Family i USA, mens Fox Kids ble til Jetix i Europa. Disney eier i dag 74 % av aksjene til Jetix/Fox Kids, men valgte å lansere barnekanalen Playhouse Disney på Fox Kids' kanalplass i USA i stedet for å la kanalen fortsette å sende i USA. I Europa endret Fox Kids navn til Jetix 1. januar 2003, og erstattet flere av sine serier. I Frankrike sender kanalen fortsatt som Fox Kids. Fox Kids var fra 1998 til 2006 den største barne-tv kanalen i Norge. Da oppkjøpet var et faktum ønsket Disney å lansere egne fjernsynskanaler i Europa, så Jetix måtte vike plass for Disneys egne kanaler da de ble lansert i 2002/2003. Canal Digital var den første distributøren som valgte å bytte ut Jetix med Disney Channel, siden de mente flere ønsket å se Disney Channel enn Jetix. I ettertid viste deg seg at flertallet av de som var med i undersøkelsen var over 60 år. Etter oppkjøpet av Disney, har Jetix nå blitt Disney XD i Canal Digitals digitale grunnpakke. Tre-selv-kirken. Tre-selv-kirken eller Den patriotiske tre-selv-kirken (kinesisk: 三自爱国教会) er den offisielle protestantiske kirken i Kina. Det religiøse rådet for protestantismen har fått navnet "Three Self Patriotic Movement", vanligvis forkortet til og litt feilaktig gjengitt som "Tre-selv-kirken" på norsk og en rekke andre språk, inklusive kinesisk. Strengt tatt er ordet "kirke" fraværende i det egentlige kinesiske navnet, som ord for ord betyr "Den Protestantiske Tre Selv Patriotiske Bevegelse". Tre-selv-tanken før 1950. Selve tankegangen rundt «de tre selv» var gammel. Navnet kommer av et slagord, et tre-selv-slagord, utmyntet av Henry Venn (1796–1873) i 1851: "Self-supporting, self-governing, self-propagating", som kan oversettes med "selvforsørgende, selvstyrt, selvutbredende". Disse tankene fikk ny vind i seilene i 1920-årene. Forkjemperne var da folk i protestantiske organisasjoner med sterke røtter til Vesten, fremfor alt personer tilknyttet det kinesiske YMCA (KFUM), Kinas episkopale (anglikanske) kirke, "St. John's University" i Shanghai, og til og med "Union Theological Seminary" i New York. Etter kommunistenes seier i Kina ble imidlertid disse tankene tøylet inn for å tjene den nye statsordningens interesser, og benyttet i en prosess som førte til en dramatisk reduksjon av antallet protestantiske institusjoner og sterk svekkelse av kirkens rolle i samfunnet. I kinesisk protestantisk kirkehistorie kan de første kraftigere anstrengelser for å danne uavhengige eller separate kirker spores til slutten av 1800-tallet i Guangzhou, Shandong og Shanghai. De første selvstendige kirkene oppsto noe etter århundreskiftet, inspirert av tidens nasjonalistiske og revolusjonære bevegelser. Da "Den nasjonale konferanse for kinesiske uavhengige kirker" ble organisert i 1920 deltok 120 representanter for 189 protestantiske kirker. Den mest kjente av dem var pastor Yu Guozhens "Chinese Independent Church" ("Zhongguo Yesujiao zhilihui") grunnlagt i 1906 og med mer enn 150 kirkebygninger og 30 000 medlemmer på sitt meste. Selv om de var uavhengige, beholdt de i stor grad konfesjonelle kjennetegn fra den kirke de var gått ut fra. Etter 1927, da den nasjonalistiske Kuomintang-regjeringen konsoliderte seg, og mange av de gamle misjonskirker var blitt sinifisert i stor grad, forsvant de fleste uavhengige kirker idet de gikk inn i de konvensjonelle konfesjonelle kirkene igjen. Denne «historiske tre-selv-bevegelse» inspirerte på svært forskjellige måter både de kommunistiske antikirkelige strateger og en rekke frie protestantiske bevegelser – ofte konservative og karismatiske av profil – som skulle vise seg å bli særlig resistente overfor Tre-Selv-kirkens hegemoni. Blant disse fri bevegelser må fremheves "Jesus-familien" ("Yesu Yiating") med utspring i Shandong, "Den Sanne Jesu Kirke" som i 1949 hadde 120 000 medlemmer og 700 kirker, og "Den lille hjord". Fra Tre-selv-kirkens stiftelse til kulturrevolusjonen. De to første ukene av mai 1950 hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister Zhou Enlai som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren. Det var ført i pennen av Wu Yaozong, som da var sekretær for kinesiske YMCA i Shanghai. Han hadde vært kommunist i lengre tid. Manifestet proklamerte forskjellige kristne gruppers antiimperialistiske patriotisme og fremholdt at de protestantiske kirker måtte være fri fra bånd fra utenlandske imperialister hva gjaldt administrasjon, finanser og forkynnelse. Wu Yaozong ble en ledende skikkelse i den organiserte strukturen som dette senere på året førte til "Den kinesiske kristne Tre-Selv patriotiske bevegelses komite" («Tre-Selv-kirken») med sete i Shanghai. Alle de forskjellige protestantiske trossamfunn skulle legges inn under denne. Manifestet ble offentliggjort på forsiden av kommunistpartiets offisielle organ "Renmin Ribao" (Folkets Dagblad) den 23. september 1950 med en underskriftsliste med 1.525 navn. Blant dem som undertegnet var nesten samtlige av denominasjonssekretærene (på tre nær) i Det nasjonale kirkeråd, representative kirkeledere, YMCAs og YWCAs sekretærer, 43 fra det protestantiske utdannelsesvesen hvorav en rekke fra flere protestantiske universiteter og teologiske seminarer. (Senere sa Tre-Selv-ledere at 400.000 protestanter etterhvert undertegnet manifestet). At en YMCA-leder ble en slik nøkkelperson er litt utypisk for situasjonen på den protestantiske grasrota. YMCA var et byfenomen i Kina med heller sterkere bånd til utlandet enn mange andre grupperinger. For eksempel ble deres store bygning i Shanghai finansiert fra USA, og ved innvielsen var William H. Taft, da den amerikanske "Secretary of War" og senere amerikansk president, til stede. Men staben i YMCA var fra slutten av 1930-årene blitt nesten fullstendig kinesisk. Andre sentrale ledere i den senere Tre-Selv-kirken hadde anglikansk bakgrunn, enten fra den kinesiske episkopale kirke eller fra dens læresteder. Det gjaldt f.eks. biskop Ding Guangxun (K.H. Ting), dr. Han Wenzao og biskop Shen Yifan. De to anglikanske universitetene inngikk tidlig i Tre-Selv-bevegelsen: "St. John's University" i Shanghai og "Boone University" i Wuchang. Fra disse miljøene var det gått ut enkelte personer som utviklet nære bånd til det kinesiske kommunistparti. Biskop Logan H. Roots av Hankou episkopale bispedømme var en personlig venn av den senere kinesiske statsminister Zhou Enlai. Noen episkopale prester utdannet ved St. Johns hadde før kommunistenes seier forlatt sine presteembeder for å slutte seg til kommunistpartiet: Pastor Pu Huaren (Paul Pu) ble engelsktolk for kommunistpartiets sentralkomite og direktør for nyhetsbyrået Det nye Kina. Hans studiekamerat ble en ledende hemmelig agent for partiet mens han fremdeles var rektor for St. Peters kirke i Shanghai. Tre-Selv-kirken brukt som et overvåknings- og kontrollorgan med hensikt å registrere alle kristne kirker, prester og medlemmer. Kirkens virksomhet ble totalt underlagt "Rådet for religiøse anliggender", som igjen er under det kinesiske "arbeidsdepartementet". I 1958 var registreringen fullført. Tre-Selv-bevegelsen satte i 1950/1951 i gang med å «forene» de protestantiske kirker under den paraply som kommunistpartiet hadde slått opp. Ettersom bevegelsens nøkkelledere ikke hadde sterke bånd eller sentrale lederposisjoner verken i egne kirker eller i Det nasjonale kirkelige råd, gjaldt det først å vinne kontrollen over disse institusjonene. For eksempel ble Wu Yaozong etter sterkt påtrykk fra kommunistpartiet valgt til viseformann for Det nasjonale kirkelige råd og moderator (leder) for "Church of Christ" i Kina. Deretter ble institusjonene omorganisert. Den 21. april 1951 dannet disse nøkkelpersoner organisasjonen "Den forberedende komite for den kinesiske kristne Motstå Amerika og Hjelp Korea Tre-Selv reformbevegelses komite" for å fortrenge og erstatte de eksisterende protestantiske institusjoner. På denne tiden var helhjertet støtte til Sovjetunionen "de rigeur" blant kinesiske kommunister, og Tre-selv-bevegelsen viste seg som en føyelig samarbeidspartner. I "Tianfeng", bevegelsens offisielle organ, gratulerte man til Stalins fødselsdag, og publiserte en artikkel av sitt rådsmedlem (og senere leder) K. H. Ting som hyllet undertrykkelsen av oppstanden i Ungarn høsten 1956. På en viktig konferanse for protestantiske kirker i Beijing i juni-august 1955 ble "Den nasjonale komite for den Tre-Selv patriotiske bevegelse" stiftet med Wu Yaozong som sin første formann. Det var endel ledende personer fra de store trosretninger i høye stillinger, men de virkelige maktposisjoner satt aktivistene fra YMCA og St. John's University med; faktisk var alle de syv fulltidsansatte tidligere YMCA-sekretærer. Så ble de fleste protestantiske institusjoner avviklet. Dette gikk nokså greit fordi kommunistpartiet samtidig hadde blokkert pengestøtte til dem fra utlandet. Kommunistpartiet overtok dem, og enten omformet dem til egne formål, avviklet dem, eller overlot – som tilfellet var med en rekke forlagshus og teologiske seminarer – til Tre-Selv-bevegelsen. Og Tre-Selv-bevegelsen enten omstrukturerte dem eller (i de fleste tilfeller) eliminerte dem. For å eksemplifisere: I 1950 hadde Kina 43 protestantiske seminarer og bibelskoler. Mange måtte stenge av økonomiske grunner, andre kunne en stund holde det gående med pengegaver fra protestantiske kristne. I 1952 slo Tre-Selv-bevegelsen sammen 12 seminarer og bibelskoler til én: Nanjing Union Theological Seminary. I 1953 ble elleve slike institusjoner i Beijing konsolidert til én: Yenching Union Theological Seminary. Når prosessen var ferdig hadde landet bare fire slike institusjoner. Og få år etter, i 1961, hadde de (med unntak av Nanjingseminaret) alle lagt ned virksomheten. Men ikke en gang Nanjing hadde vanlig undervisning etter 1958, og i 1966 ble all virksomhet stanset der på grunn av Kulturrevolusjonen (gjenoppstod i 1982). Samme historie kan fortelles om forlagshus og andre institusjoner. Av de 54 aktive protestantiske tidsskrifter rett før kommunistenes seier gjenstod etter få år bare uketidsskriftet "«Tianfeng»" ("Den himmelske vind"), som i sin tid var blitt grunnlagt av Wu Yaozong selv. Det ble Tre-Selv-bevegelsens talerør med nøkkelartikler skreved av deres aktivister og folk i regjeringens byrå for religiøse anliggender, ofte anonymt. Mot slutten av 1950-årene var uketidsskriftet blitt et månedsstidsskrift, og deretter ble det ytterligere redusert til seks nummer i året. Det opphørte helt i 1965 (gjenoppstod i 1980). Alle kirkestengningene førte til et stort antall overskytende pastorer og kirkeledere, mange av dem med solid utdannelse. Mange av dem ble «parkert» av Tre-Selv-kirken i deres historiske enhet "Shilaozu" (opprettet 1959) med det oppdrag å dokumentere Vestens «kriminelle imperialisme». Der satt 23 tidligere ledende kirkefolk, flere med doktorgrader fra britiske og amerikanske universiteter, med svært styrt programforskning: De skulle produsere kritikk mot vestlige imperialisters angivelige bruk av kristendommen som et våpen mot den kinesiske nasjon. Det ble noen hefter og pamfletter av det, men også dette forsøket på å omskrive historien falt som offer for kulturrevolusjonen. Tre-Selv-lederne gjennomførte også endel justeringer av den teologiske lære. På obligatoriske videreutdannelseskurs ble pastorene indoktrinert om justeringene. De måtte gå ut og avvise forestillingen om at «alle kristne er Guds barn... [og derfor] én stor familie». Dette måtte avvises fordi «hele den organiserte kristendom er av klassenatur». Kristen pasifisme og universell kjærlighet var «imperialistisk opium»; man måtte løfte frem væpnet revolusjon og klassekamp som kristne dygder. Wu Yaozong avviste den for protestantismen svært sentrale lære om rettferdiggjørelse ved "troen alene" fordi det kinesiske kommunistparti jo hadde skapt «et mirakel i menneskehetens historie» ved "gjerninger alene". Han modifiserte også læren om syndens uavvendelige realitet, fordi «dersom alle mennesker er syndere, da er alt mennesket har frembragt, innbefattet kommunismen, også syndig» – og en slik tanke avviste han som «antikommunistisk og antisovjetisk gift». Tre-Selv-kirken hadde tatt opp i seg trosretninger med tildels nokså store innbyrdes forskjeller. Disse forskjellene ble det gjort kort prosess med. Etter konsolideringen i 1958 kunngjorde man et «omforent gudstjenesteprogram» for alle protestantiske kirker og avkrevde alle å gå bort fra sine individuelle ritualer og ordninger. Visse ritualer, slik som "Den lille hjord"s kvinnemøter og Syvendedagsadventistenes sabbatsmøter ble eksplisitt nevnt og forbudt. Det ble sammensatt en komite som skulle lage en felles hymnebok og for å gjennomgå alle religiøse tekster i bruk, og bare tillate det som fremmet «enhet og sosialisme». Ved utgangen av 1958 var strømlinjeformingen gjennomført, og det standardiserte materiale påtvunget alle. Tidlig på 1960-tallet kan man si at de aller fleste av de tradisjonelle lederne, pastorer og andre (enten de hadde vært gjenstridige eller de kun var en menighets kjente og respekterte leder) var blitt utsatt for kritiske angrep og blitt erstattet med nye pastorer utpekt av Tre-Selv-kirkens ledelse. Ikke alle protestantiske menigheter og pastorer lot seg underlegge denne kontrollen, noe som for mange medførte forfølgelse og fengsel. Til tross for stor kommunistisk innflytelse og «utvanning av bibelske sannheter» opplevde mange kristne fellesskap framgang og fornyelse. De gruppe som Tre-Selv-bevegelsen og kommunistene i virkeligheten gikk hardest ut imot, var de ekte arvtagere av den gamle tre-selv-tankegangen, de uavhengige kinesiske frikirker uten organisatoriske bånd til utlandet. De viste seg å være langt vanskeligere å infiltrere og overta. Forbud under kulturrevolusjonen. Da kulturrevolusjonen kom i 1966 ble Tre-Selv-kirken forbudt. All religion og kristentro ble forbudt, og derfor ble alle kristne lokaler og gudshus stengt eller omgjort til fabrikker, kinoer, barer, svømmehaller og lignende. Mange ble brent og revet. De kristne i Kina ble forfulgt og særlig hardt rammet ble alle kristne ledere. Også en god del av Tre-selv-kirkens innerste kretser fikk merke utrenskningsterroren på kroppen. Ikke bare Tre-selv-kirkens institusjoner og kirkebygninger, men også dens folk fikk merke de omfattende utrenskningene. De tusener av kristne i fengslene hadde små fellesskap der det var mulig. I hjemmene begynte kristne å samles i hemmelighet. De sang, bad og leste fra Bibelen. Dette ble begynnelsen på husmenighetenes fenomenale vekst, som formerlig skulle eksplodere etter Mao Zedongs død og det påfølgende maktskifte. Kulturrevolusjonens mest uregjerlige periode var forsåvidt over tidlig på 1970-tallet, og regimet begynte å pleie sitt ansikt utad. Den protestantiske kirkeleder K. H. Ting, som hadde vært en av lederne av den nå "de facto" nedlagte protestantiske bevegelsen, ble fra 1973 gitt anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme. Gjenopprettelse etter kulturrevolusjonen. Etter kulturrevolusjonen kunne de kristne igjen samles i egne gudshus, underlagt kontroll fra myndighetene. Tre-Selv-kirken gjenoppstod helt på tampen av 1970-årene. Det ble da K. H. Ting som fikk overta ledervervet; han hadde allerede i 1973, da de uroligste år under kulturrevolusjonen var over, fått anledning til å motta kirkelige besøk fra utlandet og fremstå som en representant for kinesisk protestantisme. Da var det etter sigende flere kristne i Kina enn da kommunistene kom til makt. (Tallene er meget usikre, myndighetenes offisielle tall var vesentlig lavere men åpenbart for lave, de forskjellige metoder for å beregne det reelle antallet var svært anekdotiske og «impresjonistiske».) Husmenigheten forble et stort og voksende nettverk av undergrunnsmenigheter i Kina. Tre-Selv-kirken, som selv allerede på 1950-tallet hadde berøvet seg selv for å gi høyere teologisk utdannelse til sine religiøse ledere, klarte etter sin gjenopprettelse ikke å gjenvinne sin stilling. Det kom også rapporter fra ledere for husmenighetene som fortalte om fortsatt motstand og forfølgelse fra Tre-Selv-kirken. De protestantiske undergrunnsmenigheter oppfatter i regelen Tre-Selv-kirken som ubibelsk, og at lederne kun er tjenere for myndighetene. Tre-Selv-kirkens svekkede stilling og huskirkenes vekst har gitt det resultat at man rundt år 2000 kunne hevde at de aller fleste protestantiske kristne i Kina kunne innordnes som evangelikale eller (i tradisjonell forstand) bibelfundamentalistiske. Noen teologisk liberal protestantisme parallelt med den man kan finne i Vesten er det neppe noe særlig av inne i Fastlandskina i dag (2007). Paul Koht. Paul Steenstrup Koht (født 28. august 1844, død 26. august 1892) var en norsk politiker knyttet til Venstre. Han var født i Bodø, sønn av apoteker Joachim Andreas Koht og Johanna Andrea Conradi. Han ble student fra Tromsø skole 1861, og cand.philol 1868. Fra 1869 var han lærer ved Tromsø skole, og fra 1871 overlærer. I 1885 flyttet familien til Skien, hvor Koht ble overlærer ved Skien skole. Fra 1877 til 1883 var han medlem av bystyret i Tromsø, ordfører 1883–1885 og ordfører i Skien fra 1887. Han var redaktør av Tromsøposten 1872. Som ordfører i Skien ledet han arbeidet med å gjenreise byen etter den siste store bybrannen i 1886. 1883–1888 var han varaman til Stortinget fra Tromsø. Koht møtte som representant for Skien på Stortinget 1889–1891, og var valgt for perioden 1891–1894, og var da medlem av næringskomiteen. Han var gift med Betty Giæver, og far til Halvdan Koht. Nina Stensrud Martin. Nina Stensrud Martin (født 29. august 1972) er en norsk radio- og fjernsynsjournalist ansatt som programleder i NRK. Hun startet i RadiOrakel, der hun var redaktør på midten av 90-tallet, har vært feature- og magasinredaktør i Klassekampen, og ble senere ansatt i NRK P3 hvor hun blant annet laget programmet Mamarazzi sammen med Anne Lindmo og Christine Koht. Hun har bl.a. også vært programleder for debattprogrammet Nyhetsblikk og kulturprogrammet Stereo på NRK 1 og NRK 2. For tiden leder hun programmet RadioSelskapet i Nrk P2 og har også vært å høre i Reiseradioen i NRK P1. Hun er dessuten også fra tid til annen med på NRK P1s program 20 spørsmål. Nina Stensrud Martin er også tegner og forfatter, og arrangør av Quart-på-Festivalen sammen med NRK-journalistkollega og DJ Guttorm Andreasen. Nina Stensrud Martin ble kåret til Årets Programleder under Prix Radio 2008. I 2010 ble hun hedret med Arne Hestenes’ journalistpris. Hun er niese av Gene Dalby. Referanser. Martin, Nina Stensrud Kirstenbosch botaniske hage. a> dominerer utsynet. Nedbøren på denne siden er større enn på de andre, noe som forklarer den rike vegetasjonen. Kirstenbosch er en kjent botanisk hage og ligger ved foten av Table Mountains østside i en forstad til Kappstaden (Cape Town) i Sør-Afrika. Den er med sine 360 mål den største av de åtte nasjonale, botaniske hagene som drives av South African National Biodiversity Institute (SANBI). Ca. 10 km lenger sør er det en forstad som også bærer navnet Kirstenbosch. Man antar at den første delen av navnet, Kirsten, er etternavnet på en stedlig områdeforvalter på 1700-tallet. Bosch er det nederlandske ordet for skog eller buskmark. Biomet i Kappregionen er et av de minste i verden, men har også den største artsrikdommen. Det dekker bare 0.2% av jordas overflate, men rommer 3.6% av verdens plantearter, av dem er nesten 70% endemiske. De nasjonale, botaniske hager dekker fem av Sør-Afrikas ulike biomer og Kirstenbosch er den mest berømte av dem. Den ble anlagt for å bevare landets enestående flora. Kirstenborsch var den første botaniske hagen i verden med et slikt formål. Det som ellers gjør hagen kjent verden over er at den, med mindre unntak, i hovedsak har endemiske arter. Anlegget inneholder et stort glasshus som fremviser planter fra en rekke andre regioner, bl.a. savanne fynbos (sørafrikansk busklandskap med middelhavsklima), karoo (sørafrikansk halvørken) og annet. Utendørs er beplantingen konsentrert om vekster som er hjemmehørende i Kapp-regionen, med en omfattende samling av ulike protea-arter. Kirstenbosch har to innganger, en øvre og en nedre. Ved den nedre er der butikk og kafe. Den øvre inngangen har restaurant. Historie. Tre av villmandel fra Jan van Riebeecks hekk fra 1659. Nå overgrodd med senere hekk. Bergverksmagnaten og statsministeren i Kappregionen, Cecil Rhodes kjøpte området i 1895 for å bevare det. Etter sin død overlot han stedet som testamentarisk gave til staten. Den 1. juli 1913 ble den botaniske hagen grunnlagt. Den første direktøren var professor Harold Pearson ligger begravet på området. Den første kuratoren var J. W. Matthews som steinhagen er oppkalt etter. Hagen har også en hekk av villmandel, plantet i 1659 av den første kolonisator, Jan van Riebeeck, som var ansatt i Det nederlandske Ostindiske kompani. Hekken er tydelig skiltet, men vanskelig å få øye på da den er overgrodd av en senere hekk. Av den opprinnelige hekken har noen trær med lårtykke grener overlevet. Opprinnelig var den plantet som vern mot de lokale innfødte, khoikhoi-stammen, for å hindre dem i å stjele buskapen. Den 1. september 2004 ble "National Botanical Institute" til "South African National Biodiversity Institute" (SANBI) med hovedsete i Kirstenbosch Botanical Garden. Temahager. Strelitzia reginae, Strelitziaceae. Crane Flower. Protea neriifolia_Smalbladet sukkerbusk - av Proteaceae-familien. Diverse nytteplanter. Fra Kirstenbosch' store varietet av aloe-arter. Kulturaktiviteter. Kirstenbosch holder med jevne mellomrom utstillinger i hagen av steinskulpturer fra Zimbabwe. Om sommeren holdes serier med populære konserter på søndagskveldene. Ved den øvre inngangen er der utstillingslokaler for kunstutstillinger. Kirstenbosch er er godt besøkt og et kjent turistmål. Det er også et mye benyttet utgangspunkt for turgåere. Fra hagen går der en rekke turstier opp i fjellsidene. En av disse rutene fører opp langs fjellsiden, opp en kløft som kalles Skjelettkløften og regnes som en enkel og lett rute til toppen av Table Mountain. MicroATX. A8N VM CSM, et ASUS microATX hovedkort. Micro-ATX, også kjent som mATX, er en formfaktor for hovedkort i PC-er. Micro-ATX kort er litt mindre enn et ATX-hovedkort, som er vanlig i PC-er. Et Micro-ATX kort er bakoverkompatibelt med de eksisterende skruehullene i vanlige kabinetter for ATX-hovedkort. Micro-ATX ble introdusert i desember 1997. Den maksimale størrelsen på et MicroATX-hovedkort er 244 mm x 244 mm, men det finnes enkelte som er så små som 171.45 mm x 171.45 mm. Fullstørrelse mATX-hovedkort er 25% mindre enn et standard ATX-hovedkort. Polarbanen. Polarbanen er en påbegynt jernbane mellom Fauske og Narvik som Hitler planla og startet arbeidet med under 2. verdenskrig. Omkring 30 000 mennesker var opptatt med jernbanebygginga mellom Mo i Rana og Drag i Tysfjord i tidsrommet 1943–1945. Halvparten av disse var russiske krigsfanger som var slavearbeidere. Fangeleierene lå tett i tett langs traseen i Dunderlandsdalen, Saltdalen og i Sørfold. Mange spor etter jernbanebyggingen synes den dag i dag, både i form av ferdige tunneler og bropilarer. Teletopia. Teletopia AS ble etablert i 1994 som det fjerde teleoperatørselskapet i Norge, etter Telenor, NetCom og Telenor Mobil. Selskapet tilbyr spesialiserte teletjenester med hovedfokus på avansert styring av inngående telefoni til bedrifter. I 2007 hadde selskapet en omsetning på 92 millioner kroner. Historikk. I 1995 nektet først Telenor å koble Teletopias telesentral til det offentlige telenettet, men Statens Teleforvaltning fattet vedtak om tilkobling. Telenor klaget til Samferdselsdepartementet, men tapte, og i 1996 fikk Teletopia koblet sin egen telesentral til Telenors landsdekkende telenett for å produsere avanserte teletjenester i konkurranse med Telenor. I 1996 flytter Teletopia fra Bærum til Oslo, og ble på nytt nektet tilkobling av Telenor, slik at det måtte bli en ny runde til Teletilsynet. Teletopia må dessuten gå til retten for at Telenor skulle slippe igjennom trafikk til nye nummerserier som Teletopia hadde fått av telemyndigheten. Det startes også en klagesak for telemyndigheten for overpriser. Teletopia vant klagesaken, og anla søksmål mot Telenor om tilbakebetaling av ulovlig overpris. I 1997 inngikk Teletopia avtale med NRK, TV 2, Norsk Rikstoto, Oslo kommune og andre store aktører. Selskapet utvikler og tilbyr en forbedret versjon av Telenor sin Alfanummer-tjeneste, og da Telenor legger ned sin tjeneste, overtar Teletopia alle Alfanummer fra Telenor. I 1998 åpnes det for full konkurranse i telesektoren i Norge. Teletopia vinner mot Telenor i Oslo Tingrett: Telenor må betale erstatning på 25.000.000,- Telenor anker dommen. I 2005 taper Teletopia i Lagmannsretten mot Telenor og må betale egne og Telenors saksomkostninger siden 1996, total kostnad ca 24 mnok. I 1999 leverer Teletopia verdens aller første sanntids telestemming til TV 2 som bruker systemet i programmet Bykampen, der levende søyler og diagrammer justerer seg på skjermen etter hvert som publikum ringer inn og stemmer. I 2002 tildeles Teletopia konsesjon fra Samferdselsdepartementet og starter utbygging av det tredje mobilnettet i Norge. Kommersiell prøvedrift av nettet som dekker Oslo og deler av Bærum starter i 2003. I 2004 åpner nettet med såkalt "nasjonal roaming" hos Telenor, slik at Teletopias kunder får dekning også utenfor eget nett. 2003: NRK blir verdens første kringkaster som viser sanntids posisjonering i direktesending, her av innsender av SMS under debattprogrammet "Standpunkt". NRK vinner internasjonal pris for tjenesten. 2003: NRK blir verdens første kringkaster som i TV-sending viser "direktesendt" MMS-bilde tatt med mobiltelefon og sendt inn av en seer. NRK vinner internasjonal pris for tjenesten. 2005: Teletopia selger mobilvirksomheten til MTU for 50 mnok. MTU går konkurs i 2008 og Teletopia taper ca 30 mnok. 2005: Leverer sanntids posisjonering for Birkebeinerrittet og NRK under VM i Offroad. Brukes i Sportsrevyen og internasjonal sending. 2006: Teletopia vinner anbud om å levere teletjenester og betalingsløsninger for Piggdekkavgift for Oslo, Bergen og Trondheim kommune. Betaling skjer via SMS eller ved anrop til Teletorgnummer. 2005: Post- og Teletilsynet ber Teletopia påta seg ansvar for å utvikle det nye nasjonale systemet for overføring av "opprinnelsesmarkering" (abonnentdata, posisjonering osv) til nødsentraer ved anrop til 110, 112, 113. 2007: Teletopias system for overføring av opprinnelsesmarkering tas i bruk av alle landets teleoperatører. Telenor legger ned sin egen gamle tjeneste, og tar i bruk Teletopias system. 2008: Teletopia lanserer www.FreedomOfSpeech.no som kat brukere ringe veldig billig til utlandet fra mobiltelefon og hjemmetelefon. 2009: Teletopia starter utvikling av neste generasjons telesentral som åpner for enda mer avansert og spesialisert tjenesteproduksjon. 2009: Lanserer nettintegrert samtaleopptaker for kundesentra, finansinstitusjoner osv. Brukerne slipper man å investere i kostbare løsninger tilknytet hussentralen, og kan bruke RecordAll som ligger ute i telenettet. 2010: Utvider tjenesten www.RecordAll.no til å kunne hjelpe personer som utsettes for trakassering, mobbing, trusler osv. å sikre dokumentasjon for å kunne overlevere dette til politiet. 2010: Lanserer "TeleKey" – adgangskontroll og portåpner med mobiltelefon som adgangskort. 2011: Lanserer mPark – app for iPhone og Android som gjør det enkelt å betale parkering på offentlige og private parkeringsplasser. Mobilnett. Teletopia fikk i 2002 lisens til å drive GSM-mobilnett i 1800 mHz-båndet. Selskapet bød kr 51.750,- for lisensen, vedlagt som krysset sjekk. Årsaken til at budet ble vedlagt som krysset sjekk, var at det var enklere og billigere å by på denne måten, enn å stille bankgaranti for beløpet. De første senderne kom på lufta våren 2003, og nettet ble åpnet for kommersiell drift i oktober 2003. Nettet dekket da Oslo og deler av Bærum. Konsesjonen gitt av Samferdselsdepartementet inneholdt en klausul om at man skulle basere seg på såkalt «nasjonal roaming» med Telenor, dvs. at brukerne benyttet Telenor Mobil sitt nett når man befant seg utenfor eget dekningsområde. Det tok imidlertid lang tid før Telenor åpnet for nasjonal roaming, og først etter runder med klagesaker hos Post og teletilsynet og Samferdselsdepartementet, kom dette på plass. Teletopias nett var spesielt på to måter, ved at det tilbød tjenestene NITZ og Celleinfo. NITZ (Network Integrated Time Zone) sørger for at klokken på mobiltelefonen alltid viser rett tid, dvs systemtiden, mens Celleinfo viser hvilken celle (ikke basestasjon) brukeren er koplet til. Dette gir abonnenten viss indikasjon på hvor han befinner seg og danner grunnlag for utvikling av avanserte posisjonsbaserte teletjenester. Teletopias mobilvirksomhet ble organisert gjennom heleide datterselskap. Mobiltelfonvirksomheten ble solgt til MTU Gruppen AS i desember 2005 gjennom det nystiftede selskapet Mobile Networks AS, som senere ble navneendret til MTU Nett AS. MTU Nett AS gikk konkurs i 2008. MTU Gruppen AS gikk konkurs i 2009. Liste over norske skulptører. Liste over norske skulptører er de personer som er listet av etablerte aktører som kjente norske skulptører. Basisutvalget er gitt av Kulturnett i deres "Kunstnerregister". "Listen har en iboende feil som gjør at svært mange kunstnere som ikke er medlemmer i rettighetsorganisasjoner faller ut. Det gjør at disse må legges inn manuelt." Eksterne lenker. Norske skulptører Hubble Ultra Deep Field. a>r av forskjellig alder, størrelse, form og farge. De minste, rødeste galaksene, er noen av de mest fjerne og eksisterte da universet bare var 800 millioner år gammelt. Hubble Ultra Deep Field (HUDF) er et bilde av et lite område av universet i stjernebildet Smelteovnen på den sørlige himmelhalvkulen. Bildet er satt sammen av data samlet inn av Hubble Space Telescope i perioden 3. september 2003 til 16. januar 2004. Bildet representerer det dypeste vi har kunne se ut i universet i synlig lys. På bildet kan man se rundt 10 000 galakser. Det lille området som ble avbildet (som kun er 1/10 diameteren til fullmånen sett fra jorden), ble valgt da det hadde en lav tetthet av lysintensive stjerner (området ser i praksis tomt ut sett fra jorden). Mange av objektene i bildet er synlige i det infrarøde spekteret sett fra jord-baserte teleskoper, men Hubble Space Telescope er det eneste instrumentet pr. idag som kan observere så fjerne objekter i synlig lys. Bildet dekker 11,5 kvadrat-bueminutter. Dette tilsvarer omtrent et sandkorn holdt på strak arm. For å sette sammen bildet krevdes 800 eksponeringer tatt i løpet av 400 Hubble-omløp rundt jorden. Til sammen ble eksponeringstiden på 11,3 dager. Plassering av Hubble Ultra Deep Field på himmelen. Myken fyr. Myken fyr ligger på øygruppa Myken i Rødøy kommune i Nordland. Fyret ligger på Jutøya, og ble opprettet i november 1918. Det ble elektrifisert i 1955. Fyret har ikke fyrtårn, men ei fyrlykt på toppen av fyrbygningen. Myken fyr er i drift, men ble automatisert og avfolket alt i 1974. I dag er fyret i bruk som overnattingssted. Ei fyrlykt ble satt opp på Jutøya alt i 1892. TV Halden. TV Halden er en lokal fjernsynsstasjon fra Halden. Kanalen har sendt lokalfjernsyn siden 19. desember 1992. Kjetil Aabø og Steinar Danielsen er blant dem som har laget lokal-TV i Halden helt siden oppstart. TV Haldens sendinger er mulig å få inn for kabelabonnentene til Telenor Avidi, nå Canal Digital og Get. På nettsiden til TV Halden i 2007 heter det at halvparten av innbyggerne i Halden har tilgang til deres lokal-TV-sendinger. I en større reportasje som Halden Arbeiderblad bringer om TV Halden 3. mars 2007, opplyser Kjetil Aabø at TV Halden har knyttet til seg et team på sju-åtte frivillige medarbeidere. Faste programmer på TVHalden. Kort sagt: Samler et arrangement i Halden mye folk, er TVHalden ofte til stede og lager opptak for sine seere. Dette til store glede for slektninger og alle dem som ikke har helse eller anledning på annet vis til selv å ta del i de ulike arrangment. Er det viktige begivenheter – som 17. mai og politikk, drøyer det ikke mange minuttene før de første TV-opptakene kringkastes. Historie. Uten familiene og gløden til Steinar Aabø og sønnen Kjetil Aabø er det et åpent spørsmål om hvor mye lokalradio og lokal-TV Halden og søndre del av Østfold hadde fått. Sykling under Sommer-OL 1912. Sykling under Sommer-OL 1912. Sykling var med for femte gang på det olympiske programmet 1912 i Stockholm. Det ble konkurrert i 32 km landeveisritt, individuelt og i lag, kun for menn. Det ble kun kjørt et ritt, i lagkonkurransen ble tidene til de fire beste syklistene fra hvert land summert og de med kortest tid vant. Det var 123 syklister fra 16 nasjoner som deltok, hvorav 94 fullførte. Driva Kro og Steinsenter. Driva Kro og Steinsenter er et lokalt mineralgeologisk museum med en stor samling av mineraler funnet i Oppdalsfjellene (Dovrefjell og Trollheimen. Det ligger 8 km sør for Oppdal sentrum ved E6. Leif Isaksen. Leif Isaksen (født 19. april 1928) er en norsk tegner og tegneserieskaper. Han er særlig kjent for den humoristiske tegneserien Nr. 91 Stomperud, som han skrev fra 1973 til 2005. Fra 1974 laget han også tegningene til historiene. Serien om Stomperud ble utgitt som faste, ukentlige helsider i Norsk Ukeblad og som årlige julehefter. Fra slutten av 1990-tallet har tegneserien i ukebladet vært opptrykk av gamle historier. Isaksen fortsatte til en viss grad den tegnestilen Stomperud-tegnerne hadde hatt siden 1930-tallet. Det er for eksempel ikke snakkebobler i serien, men dialogen og teksten ligger som en billedtekst under rutene. Isaksens stil er ellers preget av tydelige figurer og detaljer, jevntykke pennestreker, rolige fargeflater og sparsom skyggelegging i stiliserte brukstegninger. Han bruker ofte signaturen «isak-». Stomperud-serien ble overtatt av serietegneren Håkon Aasnes fra 2005. Leif Isaksen bor og arbeider i Bølerskogen i Oslo. Liste over ordførere i Stavanger. Dette er en liste over ordførere (fra 1837) og borgermestere (før formannskapslovene) i Stavanger Kilde. Stavanger Mågålaupet. Mågålaupet (også skrevet "Magalaupet", "Maglaupet" og "Måggålaupet") er et rundt 100 meter langt, siksakformet gjel i elva Driva. Det ligger ved Engan i Drivdalen i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag. På det smaleste er det kun 1,5 meter bredt. Dybden er ukjent. Gjelet består av en rekke store, sammenlenkede jettegryter som elva Driva har gravd ut siden siste istid. Fjellet består av hard gneis, og Driva graver seg ned med en hastighet på ca. 1 mm pr år, tilsvarende 10 meter på 10 000 år. Store studio. "Store studio" er et norsk talk show som gikk på NRK1 fra høsten 2002 til desember 2009. Serien hadde premiere på NRK den 11. september 2002 og ble fra starten sendt onsdag kveld, men ble senere flyttet til mandag kveld kl. 22.25. Programmet hadde sin siste sending 14. desember 2009. Om programmet. Programmet ble regnet som kulturavdelingens talkshow. Hver uke inviterte redaksjonen et knippe gjester de ønsket til å snakke med, og et band som spilte noe «folk fortjener å høre mer av». "Store studio" handler om musikk, bøker, reklame, design, film, teater, mat og klær, og gjester var de som kunne snakke om disse sakene. Programleder og paneldeltakere. Prosjektleder for serien var Ales Ree. Marcialonga. Marcialonga er et turrenn på ski som arrangeres hver siste søndag i januar i provinsen Trento i Italia. I 2012 ble rennet arrangert for 39. gang. Rennet inngår i FIS Marathon Cup. Rennet begynner i Moena, hvor løperne først går videre opp i Fassadalen og snur ved Cianacei og passerer Moena på sin vei mot målgang i Cavalese i Val di Fiemme. Jerry Ahrlin har løyperekorden fra 2011 med 2.49.10. Marcialonga foregår i klassisk stil og er 70 km langt, men i 2007 måtte traseen forkortes til 57 km på grunn av snømangel. En forkortet løype "Marcialonga light" på 45 km går fra Moena til Predazzo. I 2012 hadde Norge størst antall deltakere med 2 840 av de 7 200 påmeldte, mens antall italienske deltakere var 2 314. Herrer. Tidligere norske vinnere er Magnar Lundemo i 1974 og Dag Atle Bjørkheim i 1982. Annette Lu. Hsiu-lien Annette Lu (kinesisk: 呂秀蓮, pinyin: "Lǚ Xiùlián", født 7. juni 1944 i Taoyuan fylke nord på Taiwan) er en nasjonalkinesisk politiker. Hun er visepresident for Republikken Kina og medlem av Demokratisk framskrittsparti. Visepresident Lu kunngjorde den 6. mars 2007 at hun stilte til de neste presidentvalgene i landet, men til slutt ble Frank Hsieh. Annette Lu studerte jus ved National Taiwan University, og etter slutteksamen der i 1967, studerte hun videre ved University of Illinois og Harvard University. I 1970-årene markerte hun seg som feminist blant annet med boken "Hsin-nü-hsing Chu-i" (新女性主義, "Nye kvinners prinsipp"). Ettersom hun talte til en folkemengde i forkant av den såkalte Kaohsiung-hendelsen i 1974 ble hun dømt til tolv års fengsel for separatisme. Etter drøyt fire år ble hun løslatt for å få bedre behandling mot kreft i skjoldbruskkjertelen. Hennes politiske karriere begynte i 1993. I 1997 ble hun valgt til magistrat i Taoyuan, og den 18. mars 2000 til visepresident. President Chen valgte henne til sin visepresidentkandidat også for neste valgperiode. Den 19. mars 2004 ble Lu og president Chen såret under et attentat mot dem i Tainan, dagen før valgene. De vant valgene med en margin på 0,2 prosent. Etter gjenvalget gjorde hun i enkelte øynes stadig vekk furore ved uforsiktige uttalelser som tenderte mot at Republikken Kina skulle erklære seg som en egen statsdannelse. Etter lokalvalgene i 2005, da hennes parti gjorde det dårlig, var hun i en urolig periode partileder, frem til januar 2006. Forut for presidentvalgene i 2008 måtte Det demokratiske progressive parti bestemme seg for hvem deres kandidat skal være. Foruten Annette Lu stod nominasjonen mellom Yu Shyi-Kun (formann i Demokratisk framskrittsparti), Frank Hsieh (tidligere formann i Demokratisk framskrittsparti, tidligere statsminister, tidligere borgermester i Kaohsiung) og Su Tseng-chang (tidligere formann i Demokratisk framskrittsparti, tidligere statsminister). Annette Lu har vært en tydeligere talsmann for taiwansk selvstendighet enn president Chen Shui-bian, og er derfor blitt sterkere angrepet enn ham både av regjeringen av Folkerepublikken Kina (som kaller henne «nasjonens avskum») og av taiwanske tilhengere av Kinas enhet og fremtidige gjenforening. Hun har ofte syntes å være på kant med presidenten, og har offentlig klaget over å bli satt på sidespor eller ble betraktet som en regjeringens «blomsterpotte». Hun ble til slutt ikke nominert som presidentkandidat for valgene i mars 2008, men måtte se nominasjonen gå til Frank Hsieh. Pilegrimsleia over Dovrefjell. Pilegrimsleia utgjør en del av middelalderveien fra Oslo til Trondheim. Det er ingen som vet når denne leden først ble tatt i bruk, men den har antakelig blitt brukt så lenge det har vært folk i landet. Snorres kongesagaer forteller at Harald Hårfagre (850-933) kom over her med en stor hær på slutten av 800-tallet. Snorre forteller: "«Nå samlet de to frendene en stor hær og drog avsted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda (Oppdal) der, lot han alle menn drepe og bygda brenne»." Pilegrimsferdene til Nidaros startet i 1030 da Olav den hellige ble drept og pågikk til ca 1536. Dronning Margrete av Danmark ble gift med Håkon Magnusson den 9. april 1363, 10 år gammel, og fòr over fjellet til Nidaros i 1381. Jul Feltman 1734 skriver: «"foor Dronningen med sit Følge wild paa Dofrefield i et taaget Wejr og kom endelig ned gjennem en Dal imellom Rise og Lo, som derfor endnu kaldes Dronning-Dalen"». Fjellposten 23.02 1907: «"Den ældste vei over Dovrefjeld gik fra Gautaaen (søndenfor Hjerkinn), øst om Knutshø, fremover Risberget og ned til Rise"». På turens siste del ved garden Trengen passeres et gammelt gravfelt fra ca. år 400 eller eldre. I Trengenområdet er det en lokalitet med svartkurle, som er en truet planteart. Herfra kan vi se over dalen til garden Lo, som Håkon Håkonson kjøpte og bygde kongsgård, veitslehall og kapell i ca. 1260. Pilegrimsferden til Olav den helliges skrin i Kristkirken i Nidaros kom igang like etter hans død i 1030, og fortsatte til reformasjonen i 1530. Mye av trafikken gikk over Dovrefjell, den høyest beliggende og mest krevende delen av leden i tidligere tider. Kong Øystein lot bygge sælehus for farende over fjellet. Ved Vesle Hjerkinn, som ligger langs leden over Dovrefjell, har Kulturhistorisk museum gravd ut flere hustufter fra vikingtid og middelalder. På Hjerkinn ligger Eysteinskyrkja. Pilegrimsleden er dag merket fra Oslo langs gamle pilegrimsstier frem til Nidaros. Dovrefjell nasjonalpark, Knutshøene, Drivdalen og Vinstradalen er internasjonalt kjent for sitt rike plante- og dyreliv. Den kalkholdige fjellgrunnen gir næring til et vell av arter. Sjeldne planter som dovrefjellvalmue, reinrose, mogop, oppdalssildre og norsk malurt trives godt her. Flere sjeldne planter har overlevd siste istid og må regnes som nasjonalskatter. På Dovrefjell finner vi Europas best bevarte villreinstamme, men kongen på Dovrefjell er moskusfeet. Det er gjort funn av bein som viser at det levde moskusfe her i forhistorisk tid, og i 1932 ble 10 dyr gjeninnført fra Grønland. Det er også mulig å få et glimt av en fjellrev eller jerv som holder til her. Av fugler som er mulig å få se på Dovrefjell kan nevnes fjellrype, fjellvåk og kongeørn. Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. a> hvor Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie hadde sete. Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie (fransk: "Cour permanente de justice internationale") var en internasjonal domstol opprettet av Folkeforbundet og var i virksomhet fra 1921 til 1940. Domstolen behandlet 29 saker mellom stater, deriblant Grønlandssaken, og 27 rådgivende uttalelser. Domstolen ble i 1946 erstattet av Den internasjonale domstolen i forbindelse med opprettelsen av FN. Eksterne lenker. Faste domstol for mellomfolkelig rettspleie Faste domstol for mellomfolkelig rettspleie Vinstradalen. Vinstradalen er av fylkesmannen i Sør-Trøndelag utpekt som et kulturlandskap med nasjonal verdi og er klassifisert som svært verdifull med 1. prioritet. Dalen er en sørgående sidedal til Drivdalen og er en trang V-dal med bratte dalsider og med en canyon i dalens nordende. Sætrene ligger enkeltvis eller i små klynger innover hele dalen. Selve dalen ligger i fjellbjørkeskog, mens Vetlvonin innerst i dalen ligger i lavfjellet. Geologisk består Vinstradalen for det meste av kambrosilurske bergarter, med glimmerskifer og grønnstein som de mest dominerende. Begge disse gir næringsrikt jordsmonn med god mineralsammensetning. Der hvor dalen begynner ligger gården Trengen, hvor det finnes et gammelt gravfelt fra ca. år 400 eller eldre. I Trengenområdet er det en lokalitet med svartkurle, en utrydningstruet planteart. Herfra kan vi se over dalen til garden Lo som Håkon Håkonson kjøpte og bygde opp med kongsgård, veitslehall og kapell i ca. 1260. Vårstigen. Vårstigen eller den gamle kongeveien ligger i Drivdalen mellom Oppdal og Dombås. Vårstigen er 6 km lang og ligger innenfor Drivdalen landskapsvernområde. Den kalkholdige og mineralrike berggrunnen gir grunnlag for et unikt planteliv, hvorav mange sjeldne arter. Her er også spor etter seterdrift og annen bosetning. Knapt noen annen av Norges fjellveier har opp gjennom historien vært like omtalt og fryktet som Vårstigen. Beretningene om strabasiøse ferder og nifse opplevelser for konger, hærførere, pilegrimer og andre veifarende er utallige. Drivdalen er smal og har bratte dalsider. For å komme fram gjennom de trangeste partiene sommerstid måtte en krysse Driva ni ganger på ni kilometer nord for Kongsvoll. Et område hvor en måtte vade over elva tre ganger på en kilometer, heter ennå Vavegen. Vinterstid tok ferdafolket seg fram på elveisen. Men når elva var gått opp og gikk flomstor, måtte ruta legges til den beryktede Vårstigen flere hundre meter oppe i dalsiden. Flere steder var Vårstigen så smal at to ryttere knapt kunne møtes. Bratt var den også, og opprinnelig beregnet bare for gående og ridende, og ikke for vogn. Landskapet i Drivdalen er storslått. Særlig er utsikten fra Tingsvaet – Vårstigens høyeste punkt og gammel tingplass hvor Oplendinger og Trøndere møttes for å diskutere saker som opptok dem. Etter all sannsynlighet var det her Aasmund Olavsson Vinje i 1860 skrev diktet – «Her er så vent, eg kan meg grøta». Historie. I vikingtiden gikk ferdselen over Dovrefjell etter pilegrimsleia, en gang- og ridevei inne på fjellet øst for Drivdalen, og ferdafolket kom fra Hjerkinn til Heimtjønna og framover Risberget ned til Rise. Det er usikkert når veien i dalbunnen først ble tatt i bruk, men at Magnus Lagabøte la «mykje fegods» til Drivstua i 1270, skulle gi en pekepinn. Det skal også finnes en omtale av veien fra 1182. I middelalderen ble de to rutene brukt om hverandre. "«Worstien, der for en fremmed falder heel fryktaktig og besværlig siden Fieldet er brat og græsseligt over den brusende Elv, der sees neden fore.»" I 1853 stod det ferdig en helårsvei sprengt ut langs elva, og fra da av ble Vårstigen brukt stort sett bare som setervei. Den amerikanske oppdagelsesreisende journalisten Bayard Taylor beskrev i 1857 den nye, utsprengte veien som «en av de tryggeste og mest tiltalende» i hele landet, i motsetning til den farlige veien fra før 1853. Da Aasmund Olavsson Vinje i 1860 gikk over Dovrefjell, valgte han Vårstigen for å oppleve den beryktede gammelveien. Han beskrev den skrøpelige vegen slik i «ferdaminni fraa Sumaren 1860»: «Den galnaste og styggaste Aalmanveg eg enno hever farit paa». Først på 1900-tallet var det en kort men hektisk gruvedrift her, og man kan se flere tufter etter brakker og boliger fra den tiden. Ovenfor Drivstusætra finnes også en gruvegang som kan besøkes om man tar en avstikker fra stien. Liste over norske grafikere. Liste over norske grafikere er de personer som er listet av etablerte aktører som kjente norske grafikere. Basisutvalget er gitt av Kulturnett i deres "Kunstnerregister". "Listen har en iboende feil som gjør at svært mange kunstnere som ikke er medlemmer i rettighetsorganisasjoner faller ut. Det gjør at disse må legges inn manuelt." Eksterne lenker. Norske grafikere Stortinget (TV-serie). "Stortinget" var en norsk dokumentar-serie på 10 episoder som gikk på TV 2 høsten 2004. I serien ble mennesker med sitt daglige virke på Stortinget presentert, fra renholdsbetjent til kjente stortingspolitikere. Seerne fikk i tillegg følge ansatte og politikere i arbeid når "Løvebakken MC-klubb" hadde møte, overvære sangkorøvelse i Stortinget, med Stortingets energi- og miljøkomité på reise til Mexico og Cuba og lignende Serien hadde premiere på TV 2 den 10. november med undertittelen "Livet på Stortinget". Opptakene er gjort høsten 2002 og våren 2003. Rudolf Petersson. Rudolf Petersson (født 17. juni 1896 i Halmstad, død 17. april 1970 i Enhörna) var en svensk tegneserieskaper. Petersson er kanskje mest kjent som tegner av tegneserien som han skapte i 1932. Den svenske 91:an Karlsson var forbilde for den norske 91 Stomperud. Petersson ble i 1965 tildelt Adamsonstatuetten. Synnøve Finden. Synnøve Finden ASA er et norsk næringsmiddelselskap som driver meieriproduksjon, primært ost og kryddersmør. I 1928 etablerte Synnøve Finden og Pernille Holmen Synnøve Finden Ostefabrikk. Synnøve Finden hadde utdannelsen og idéen til hva som skulle bli produsert: (pultost). Den blonde jenta i varmerket har lite felles med virkelighetens Synnøve Finden som kledde seg nokså mannhaftig og veide nitti kilogram uten å være særlig høy. Finden stod for utviklingen av nye produksjonsmetoder og eksperimenterte seg blant annet frem til en smelteost. Etterspørselen økte og i slutten av 1930-årene var seks varebiler stadig på farten med leveranser over hele Østlandet. Selskapet har produksjonsanlegg i Alvdal og Enebakk. Selskapet lanserte sin Gulost 21. september 1996 og Brunost i 1997. Omsetningen i 1996 var på 43 millioner kroner. I 2006 hadde den økt til 817 millioner. Resultatet i andre kvartal av 2008 lå på 18,5 millioner kroner mot et underskudd på ni millioner kroner i samme tidsrom i 2007. Sønnøve Finden hadde en merkekjennskap på 90% i 2000. Synnøve Findens mest kjente produkt er gulosten som 3. september 2003 ble kåret til den beste gulosten av et ekspertpanel i "TV2 hjelper deg". Sammen med Q-meieriene har Synnøve Finden dannet Meieribransjens Landsforbund. Elektrolytt. En elektrolytt er et stoff som inneholder frie, bevegelige ioner og som derfor er elektrisk ledende. Ioner er her ladningsbærerne hvor det i metaller er frie elektroner som bærer ladningene. De fleste elektrolytter inneholder ioner i en vannbasert løsning. Slike elektrolytter kalles derfor ioniske løsninger. Andre elektrolytter oppstår ved smelting av stoffer, og faststoff-elektrolytter er også mulig. Eksempler på ioniske løsninger er saltvann, syrer og baser. Elektrolytter er viktige for flere av kroppens funksjoner, der de er med på alt fra væskebalanse og nerveimpuls-generering. I kroppen er Na+ (natrium), K+ (kalium), Ca2+ (kalsium) og HCO3- (Hydrogenkarbonat) noen av de viktigste. Strømtangen. Strømtangen er den sydligste bydelen i Brevik og består hovedsaklig av havnebygninger mot Brevikstrømmen, som blant annet huser Kystverkets trafikksentral for fjordsystemet som leder inn til industrien i Bamble og Grenland. På motsatt siden av Brevikstrømmen ligger Mølletangen i Bamble. Túrin Turambar. Túrin Turambar er en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens Midgard. Hans historie fortelles i «Narn i Chîn Húrin» som kan finnes i "Ufullendte fortellinger" og i "Húrins barn" (2007). Etter forfatterens død ga sønnen Christopher Tolkien ut en forkortet versjon av fortellingen i "Silmarillion" under tittelen «Om Túrin Turambar». Flatøy fyr. Flatøy fyr sett fra vest. Til venstre i bildet den automatiserte fyrlykta fra 1966. Flatøy fyr ligger på Store Flatøya, vest av Engeløya i Steigen kommune i Nordland. Fyret ble opprettet i 1882 og nedlagt og erstattet av ei fyrlykt i 1966. I 2005 påtok Steigen kommune seg forvaltningsansvaret for fyret, og i 2006 fikk kommunen 1,3 millioner kroner fra Direktoratet for Naturforvaltning til drift og vedlikehold av fyret. Pengene skal forvaltes av den nystiftede foreningen «Venner av Flatøy fyr». Planen er å restaurere fyret og gjøre det tilgjengelig for allmennheten. WIMP. WIMP (weakly interacting massive particles, eller "svakt interagerende massive partikler") er i astrofysikken hypotetiske partikler som tjener som en mulig løsning til problemet med mørk materie. Disse partiklene interagerer gjennom den svake kjernekraften og gravitasjon, og muligens gjennom andre krefter som ikke er sterkere enn den svake kraften. Fordi de ikke interagerer med elektromagnetisme, kan de ikke sees direkte, og siden de ikke interakterer med fargekraft, reagerer de heller ikke sterkt med atomkjerner. Croquis. Illustrasjon av en "croquis" eller skisse Croquis eller kroki (fra fransk "croquis", «skisse») er raske skisser av en modell, og i noen tilfeller en aktmodell. Krokitegninger er vanligvis gjort på noen få minutter, hvoretter modellen skifter positur og en ny croquis tegnes. De raske skissene gjør at det er lettere for modellene fordi de slipper å holde posituren lenge. Dette er også en hjelp for kunstneren fordi det hjelper dem å fokusere på de viktige elementene. Under arbeid i dette tempoet kan ikke kunstneren tegne alle detaljer, dermed lærer man å ignorere uvesentlige detaljer og konsentrere seg om det som er viktig. Croquis er også en god metode der det som tegnes ikke kan eller vil stå stille, slik som dyr og barn. Tegnemetoden bygger en basis for andre kunstformer innen billedkunst, men kan også være en kunstform i seg selv. I moteindustrien brukes begrepet om en rask skisse av en figur, typisk ni ganger hodehøyden som er akseptable proporsjoner i denne industrien, med omtrentlige skisser av klærne. Ofte vil et stort antall skisser bli lagd for å frembringe det endelige utkastet, som så tegnes fullstendig og ferdigstilles. Krokitegning har de hundreår inngått som en viktig øvelse for kommende billedkunstnere. Det vanligste medium er kull på papir, men dette vil kunne variere. I og med at tiden per tegning er begrenset, blir kroki en form for tempotrening, der både øye-hånd-koordinasjon, formsans og sans for hva som er vesentlig og ikke, blir skjerpet. Lykkebrevet. Lykkebrevet var en kombinasjon av frimerke og loddseddel. Det var Det norske flyktningeråd som arrangerte dette lotteriet i 1964. Hvert lodd kosta 2,50 kroner. Det kunne klistres på brev og gjaldt da som frankeringsmiddel innenlands inntil 20 gram (på denne tida 50 øre). Det var da mottakeren av brevet som var med i trekninga av ymse gevinster. Lykkebrevet var ei tid svartelista av Den internasjonale filateliføderasjonen (FIP), men det er nå tatt inn i Norgeskatalogen med katalognummer LB 1. Royal Academy. Fil:Burlington House-Courtyard.jpg|thumb|Royal Academy of ArtsGrunnlagt: "1768"Beliggenhet: "Piccadilly, London" Royal Academy of Arts, "Det engelske kunstakademi", er en engelsk kunstinstitusjon som ligger i Piccadilly i London. Historie. Royal Academy.Akademiet ble grunnlagt som en rival til Society of Artists, "Samfunnet for kunstnere", etter en uenighet i ledelsen mellom de to ledende arkitektene William Chambers og James Paine, en strid som sistnevnte gikk seirende ut av. Men Chambers sverget hevn og benyttet seg av sin nære forbindelse med kongen til å grunnlegge en ny institusjon, Royal Academy, i 1768. Akademiet ble formelt etablert året etter. Akademiets førti grunnleggere som alle kom inn den 10. desember 1768, inkluderte en far og datter-kombinasjon med George Michael Moser og Mary Moser, og to brødrepar, George Dance den yngre og Nathaniel Dance-Holland, og Paul og Thomas Sandby. Akademiets første president ble Joshua Reynolds som deretter ble etterfulgt av Benjamin West. Aktiviteter. Det engelske kunstakademi mottar ikke finansiell støtte fra staten eller kongehuset. Ett av dets inntektsgrunnlag er kunstutstillinger. Disse er av høyeste kvalitet og på høyde med de som blir stilt ut på National Gallery, Tate Gallery, og på ledende kunstgallerier i utlandet. I 2004 ble høydepunkter fra akademiets permanente samling stilt ut i det nyrestaurerte selskapslokalene i den opprinnelige avdelingen av Burlington House som nå er kjent som «John Madejski Fine Rooms». Under ledelse av utstillingsleder Norman Rosenthal har akademiet vært vert for ambisiøse utstillinger av samtidskunst, inkludert «sensasjonen» i 1997 med en samling av verker av "Unge britiske kunstnere" eid av Charles Saatchi. Utstillingen skapte en strid for å inkludere et maleri av Myra Hindley som ble vandalisert mens det var utstilt. Akademiet har også vært vert for den årlige sommerutstillingen av ny kunst som er en velkjent hendelse i London. Den er ikke så fasjonabel som i tidligere århundre, og har stort sett blitt oversett av trendy britiske kunstnere og deres støttespillere, skjønt Tracey Emin stilte ut i 2005. Alle som ønsker det kan sende inn bilder som kan bli antatt og de som blir valgt blir stilt ut side ved side med verkene til akademiets egne kunstnere. Mange av verkene er tilgjengelig for kjøp. I 2004 fikk akademiet stor oppmerksomhet fra pressen og media for en serie av finansielle skandaler og rapporter om strid og uenighet mellom Rosenthal og andre seniorstaben som resulterte i avlysningen av en utstilling som kunne ha gitt store inntekter. I 2006 kom det nye presseomtaler av en ny skandale da en kunstners skulptur som var blitt antatt isteden var blitt erstattet med kun sokkelen og en trebit, og akademiet forsvarte denne ”utstillingen”. Akademiet har mottatt store gaver og testamentarisk gaver av både kunst og penger. Deler av dette har blitt benyttet til å etablere et fond for å støtte arbeidet til "Royal Academy Schools", akademiets ulike kunstundervisning, ved å premiere studenter som utmerker seg i ulike kunstgenre og fag. De raske endringer i kunstretningene i løpet av 1900-tallet og 2000-tallet har dog fått en del av de eldre prisene til å se noe anakronistisk ut, men det blir fortsatt gjort anstrengelser for å belønne hver pris til en students arbeid som er i henhold til intensjonen til den opprinnelige giveren. Akademiets kunstundervisning. Akademiet driver en kunstskole, "Royal Academy Schools", som ender med hovedfag og har også et forskningsbibliotek. Akademiets undervisning er den eldste kunstskole i Storbritannia og skjer i Burlington House. Det blir vanligvis holdt to studentutstillinger hvert år. Sorgegondolen. "Sorgegondolen" er en diktsamling av den svenske lyrikeren Tomas Tranströmer, utkommet på Bonniers i 1996 (ISBN 91-0-056232-7). "Sorgegondolen" er en kort diktsamling, med bare 17 dikt og en samling på 11 haikudikt over til sammen 37 sider. Den regnes som Tranströmers sensasjonelle «andre debut», etter at han fem år tidligere var blitt ramma av et hjerneslag som delvis fratok han språkevnen. Det lange titteldiktet viser til den ungarske pianisten og komponisten Franz Liszt’ sene pianostykke "La lugubre gondola", komponert ved svigersønnen Richard Wagners sykeleie i 1882. Her heter det at «Liszt har skrivit ner några ackord som är så tunga att de borde skickas / till mineralogiska institustionen i Padova för analys». Flere dikt kretser om døden, aktualisert ved en venns død: «En dov tubastöt tränger in. / Det är en väns röst, tag din grav och gå.» Tranströmers dikt utmerker seg ved sine konkrete situasjoner og sansninger, gjengitt i en klar form og med normal syntaks. Situasjonene er imidlertid ofte stilt opp mot hverandre i overraskende kombinasjoner, uten at det gis holdepunkter for hvordan sammenhengen mellom dem skal tolkes, og på en slik måte at forholdet mellom sansning og sinn forblir uavklart. Tonesetting. Flere svenske og utenlandske komponister har satt tone til mange av diktene i "Sorgegondolen", bl.a. Sven-David Sandström, Maurice Karkoff og Georg Riedel. Lise Knudsen. Lise Knudsen (født 1962) er en norsk barnebokforfatter, komponist og musiker Hun er cand. polit., og har arbeidet som musikklærer, organist og kordirigent, lektor og amanuensis i samfunnsfag og som universitetsstipendiat i sosiologi ved Universitetet i Oslo før hun debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1994 med ungdomsromanen "Novemberlys". Som komponist har hun skrevet i flere sjangre: større bestillingsverk med bl.a. teatermusikk, korverk, to helaftens musikkspill samt sanger og musikk til lydbøker for barn. I tillegg til skjønnlitteratur har hun skrevet boken "Samfunnslære" (1995) og bidratt med dikt i Tone Bianca Dahls "Korkunst" (Cantando Musikkforlag, 2002). Bente Bratlund. Bente Bratlund (født 12. mars 1952 i Bergen) er en norsk barnebokforfatter. Bente Bratlund vokste opp på et småbruk i Os i Hordaland, tok lærerutdanning på Stord lærerskole, og studerte siden et år drama i Bergen. Hun arbeidet deretter som lærer i ungdomsskolen, og var også et år journalist i lokalavis. Hun har siden 1992 vært forfatter på heltid; hun holder skrivekurs, reiser rundt med opplesing/lyrikkprogram, og besøker skoler. Hun bor nå på Reinsvoll i Vestre Toten kommune i Oppland. Bente Bratlund har også utgitt bøker under navnet "Bente Bratlund Mæland". Gert-Dietmar Klause. Gert-Dietmar Klause (født 25. mars 1945 i Reumtengrün) er en tidligere øst-tysk langrennsløper. Gert-Dietmar Klause vant sølvmedaljen på 50 km under OL 1976 i Innsbruck. Under VM 1970 i Vysoké Tatry deltok han (sammen med Gerd Hessler, Axel Lesser og Gerhard Grimmer) på Øst-Tysklands stafettlag, som tok sølvmedaljen. To år senere, under VM 1974 i Falun, var han med på å ta gull på stafetten. Gert-Dietmar Klause var den første ikke-skandinaviske løperen som gikk til topps i Vasaloppet. I 1975 vant han det 90 kilometer lange løpet på tiden 4 timer, 20 minutter og 29 sekunder. Valerie Solanas. Valerie Jean Solanas, født 9. april 1936 i Atlantic City, New Jersey, USA, død 25. april 1988 i San Francisco, California, USA, var en amerikansk forfatter. Hun er også kjent for å ha forsøkt å myrde Andy Warhol i 1968. Valerie Solanas vokste opp i New Jersey som datter av Dorothy og Louis Solanas. I 1940 ble foreldrene skilt og hun flyttet med sin mor til Washington D.C.. I 1949 giftet moren seg på nytt og Valerie ble sendt til en katolsk internatskole. Oppvekst og utdanning. I oppveksten sin ble hun utnyttet seksuelt av sin far. Det sies at hun i 1951, da hun var 15 år, skal ha blitt blitt gravid med en sjømann. Da var hun også hjemløs, men tross dette gjennomførte hun high school i 1954. Hun tok siden en eksamen i psykologi ved University of Maryland. Uten noen støtte hjemmefra forsørget hun sine studier gjennom å ta ekstraarbeid ved psykologisk fakultets dyrelaboratorium. Etter eksamen arbeidet hun et år som forsker innen psykologi ved University of Minnesota. Møte med Andy Warhol. Lite er kjent om hennes liv fram til 1966, men man tror at hun forsørget seg gjennom prostitusjon og tigging og drev omkring som en loffer til hun i 1966 bosatte seg i Greenwich Village. Samme år skrev hun stykket "Up Your Ass" som handlet om en mannshatende kvinne som tigget og prostituerte seg. I 1967 møtte hun Andy Warhol utenfor hans studio på Manhattan. Han likte tittelen på hennes stykke og gikk med på å lese gjennom og vurdere den. Han ble likevel ikke imponert av innholdet og brydde seg ikke om å kontakte henne igen. Kort etter reiste Warhol til Europa, og Solanas skrev og ga ut sitt mest kjente verk SCUM manifest (Society for Cutting Up Men, med den tvetydige betydning "Foreningen for å skjære opp menn" eller "Foreningen for å skadeskårede menn"). I 1967 begynte hun å ringe til Warhol og kreve at han skulle levere tilbake manuskriptet. Han erkjente at han hadde mistet det, noe som fikk henne til å kreve betaling, hvilket han bare overså. Hun fikk likevel mindre roller i to av hans filmer. Solanas mente at Warhol saboterte hennes muligheter til fremgang og 3. juni 1968 skjøt hun Andy Warhol med tre skudd. De to første skuddene bommet, men det tredje gjennomboret hans høyre og venstre lunge, milt, lever, magesekk og spiserør. Hun skjøt siden kunstkritikeren Mario Amaya og prøvde til og med å skyte Warhols manager Fred Hughes, men pistolen hennes skar seg akkurat da heisen kom til leiligheten der dramaet utspilte seg. Hughes foreslo at hun skulle dra med heisen, noe hun også gjorde. Warhol ble hardt skadet, man mente at han ville dø av skadene, men han overlevde. Men han kunne aldri helt hente seg tilbake fra skadene og led en for tidlig død i 1987 på grunn av dem. Solanas sies å ha sammenlignet Warhol med en vampyr og symbolsk har spraymalt kulene med sølvfarge. Hun sies også å ha forsøkt pakke dem inn i folie, men det fikk hennes pistol til å forkile seg, noe som jo også skjedde. Valerie Solanas meldte seg frivillig til trafikkpolitikonstabel William Schmalix samme kveld. Da hun ble pågrepet, forklarte hun mordforsøket med ordene: «Han hadde for stor kontroll over mitt liv». Etter tilståelsen ble hun dømt til tre års fengsel, en dom som trolig ble svært formildet av det faktum at Warhol vegret seg for å vitne mot henne. Feministen Robin Morgan organiserte en demonstrasjon som krevde at Valeri Solanas skulle settes fri og Ti-Grace Atkinson, leder for New Yorks avdeling av National Organization for Women kalte henne «den mest framstående forkjemperen for kvinners rettigheter». Et annet medlem av denne organisasjonen, Florynce Kennedy, som var hennes juridiske talsmann, kalte henne «en av de viktigste talskvinner for den feministiske bevegelsen». De siste årene. Etter at hun slapp ut av fengsel i 1971 ble hun av noen sett på som en martyr, men hun begynte å telefontrakassere Andy Warhol og flere andre, noe som førte til at hun igjen ble arrestert. Hun levde et liv i det skjulte og gikk inn og ut av ulike mentalsykehus. På 1980-tallet bodde hun trolig i California, og finansierte sitt narkotikamisbruk med prostitusjon. Den 25. april 1988 ble hun funnet død av lungeemfysem og lungebetennelse på Briston Hotel Tenderloin, et hotell for sosiale kasus i Mason Street 56 i San Francisco. Heikki Gröhn. Heikki Gröhn (født 13. september 1949 i Bergen) er en norsk forfatter og oversetter. Gröhn debuterte i 1971 med diktsamlingen "DANS". Før dette deltok han i «gruppeboken» "Åtte fra Bergen" (1969) under psevdonymet heikki heikki. I 2005 kom hans første barnebok, "Mika blir gått ifrå". Stump røyken. "Stump røyken" var en norsk reality-tv-serie på 7 episoder som gikk på TVNorge vinteren 2005 der konseptet gikk ut på å få en gruppe innbakte røykere til å stumpe røyken. De seks deltagerne fikk gjennom en seksukers periode hjelp og veileding fra noen av norges fremste eksperter på røykeslutt. Ved hjelp av gode råd, motivasjon og egen viljestyrke var målet at de skulle vinne kampen mot sigarettene. Serien hadde premiere på TVNorge den 3. januar 2005 og gikk fra til 14. februar. Serien var et samarbeid mellom TVNorge og Kreftforeningen. Produsert av Strix Televisjon. Serien hadde en del likheter med diverse slanke-serier som har gått på TVNorge Storsølnkletten. Storsølnkletten (også Store Sølnkletten og Sølnkletten) er et fjell i Alvdal kommune i Hedmark fylke, drøyt 20 km sørvest for Alvdal sentrum. Toppen er 1827 moh. og er det høyeste punktet i Alvdal. Fjellet har en lett gjenkjennelig salform, og kan sees fra store deler av Nord-Østerdalen. Den lavere toppen(), nordvest for hovedtoppen, ligger på 1690 moh. Den er synlig fra alle kanter i naturen. Storsølnkletten er på 414 plass over Norges høyeste fjell og den beste ruten å bestige toppen er enten fra Follandsvangen i Sølndalen, eller fra Flatsetra vest for fjellet. Fjellet er omgitt av lett turterreng, men det tar en hel dag å bestige begge toppene. Ruten er godt merket. Det er partier der man må klyve litt, men det er lite og krever ikke noe utstyr. Fjellet ligger sør-sørøst for Veslsølnkletten (1454 moh.). Helga Gunerius Eriksen. Helga Gunerius Eriksen (født 11. oktober 1950 i Stavanger) er en norsk forfatter. Hun vokste opp på Stord, er utdannet cand.mag. med fagene keramikk og filosofi, og bor nå i Bergen. Eriksen har skrevet bildebøker for både barn og voksne, romaner og fortellinger for barn, ungdom og voksne, og dramatikk for flere aldersgrupper. Hun debuterte i 1986 med bildeboka "På stripejakt", og har vunnet flere barnebokpriser, sist Brageprisen 2003 for bildeboka "Flugepapir" sammen med illustratør Gry Moursund. MF «Bognes». MF «Bognes» er et roro-passasjerskip på 1591 GT. Hun har kallesignalet LFIJ og IMO-nummer 7608758. Hjemmehavnen er Narvik. Skipet er 64,85 m langt, 11,6 m bredt med et dypgående på 4,20 m. Hun har en lengde mellom perpendikulærene på 60 m. Skipet ble bygd i 1977 ved Tromsø Skipsverft, som byggnummer 45. «Bognes» har en marsjfart på nærmere 13 knop, og hun har plass til 55 personbiler og 287 passasjerer. «Bognes» sin hovedmotor er en Ulstein Bergen 8 sylindret, 1620 hk. Hun har også to hjelpemaskiner, 2 Volvo TMD 100A på 118 hk hver seg. Skipet eies i dag av Torghatten Nord AS. Hun ble i sin tid levert til Nord-Ferjer for trafikk på Lødingen – Bognes-sambandet. Som et resultat av fusjonen mellom Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og Nord-Ferjer ble hun et OVDS-skip i 1989. MF «Bognes» trafikkerer for tiden fergesambandet Hansnes – Vannøy. I 1983 ble skipet forlenget med 9 m, ved Nielsen mek. verksted i Harstad. Hun har ingen direkte søsterskip, men man kan ane store likheter med MF «Vågan», som ble levert til VDS fra Bolsønes Verft i Molde i 1979. Dr. Strangelove. "Dr. Strangelove" er en svart filmkomedie fra 1963 av Stanley Kubrick. Peter Sellers spiller tre roller, og er således en bærende kraft i filmen. Filmens motiv er den atomvåpenbaserte maktbalansen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. Handling. En høyere amerikansk offiser i Strategic Air Command blir gal, og han beordrer amerikanske bombefly til å angripe Sovjetunionen. Mesteparten av handlingen i filmen er lagt til russernes og amerikanernes felles anstrengelser for å hindre de amerikanske flyene i å bombe Sovjet. De fleste flyene blir enten tilbakekalt eller skutt ned av det russiske forsvaret, men ett fly slipper gjennom og dropper sin bombelast på målet. Dette fører til at den nylig utviklede sovjetiske dommedagsmaskinen utløses. Actionspill. Actionspill er en type videospill hvor handlingen ofte er dominert av fysisk vold, som regel i form av skytevåpen. Actionspill-sjangeren er spillverdens actionfilmer, med underkategorier som beat 'em up, shoot 'em up og plattformspill. Noen skytespill kan også deles inn i tredjepersons og førstepersons skytespill. Ikke alle actionspill handler om fysisk vold, selv om dette er hovedformen. Spill som går ut på at spilleren skal utsettes for krevende mentale oppgaver og rask reaksjonsevne. Bilspill og pinball-spill er to av disse fartsfylte spillkategoriene som kan regnes som actionspill. Drömfakulteten. "Drömfakulteten" er en roman av Sara Stridsberg. Den er hennes andre roman og kom ut i 2006 på Bonniers forlag. Romanen fikk Nordisk Råds litteraturpris 2007. Handling. Forfatteren besøker Valerie Solanas på dødsleiet på hotellrommet i Bristol Hotel i Tenderloin District i San Francisco, der hun bodde da hun 52 år gammel døde i april 1988. Gjennom samtalen får vi glimt fra livet til denne trassige feministen, fra hennes barndom hvor faren misbrukte henne bak morens rygg, hvordan hun får seg en utdanning og hvordan hun forsøger seg ved prostitusjon. Språket i romanen er eksperimentelt, det samme er strukturen. Kronologien brytes, tempoet er høyt, men forfatteren forklarer ikke og dømmer heller ikke. Kingos salmebok. Kingos salmebok - utgave fra 1859 Dend Forordnede Ny Kirke-Psalme-Bog (Kingos salmebok) ble i 1699 autorisert av kongen for bruk i alle kirker i Danmark-Norge. Boka har med 86 av Kingos salmer, dessuten bærer den Kingos navn på tittelbladet, siden utvalget ble gjort med utgangspunkt i en salmebok som Thomas Kingo, biskop i Odense, hadde redigert ti år tidligere. Kingos salmebok var i bruk i store deler av Norge helt til den i 1870-åra ble avløst av Landstads kirkesalmebog og Hauges Psalmebog for Kirke og Hus. Salmeboka er ordnet etter kirkeåret, slik at det for hver helligdag gjennom året er satt opp passelige salmer. Salmeboka har med kollektbønner, epistel og evangelietekster for hver helligdag, og den har med kirkebønner og andre bønner. High school. "High school" er en engelsk betegnelse for en institusjon som driver med videregående opplæring. Opplæringen tilsvarer i stor grad videregående skole i Norge. High School er den avsluttende delen av obligatorisk utdanning i Australia, Brasil, Canada, Filippinene, Japan, Mauritius, New Zealand, Singapore, Skottland i Storbritannia, Sør-Afrika, Sør-Korea, Taiwan og USA. High School-utdanning berettiger som regel elevene til å søke seg til universiteter og høyskoler. I mange land fullføres high school det året man fyller 18, altså et år tidligere enn det som er vanlig i Norge. Ideen kommer fra Frankrike der Napoleon Bonaparte ville skape et system for å trene framtidige offiserer til Frankrikes militære styrker. Videregående skole på engelsk kalles også for Upper Secondary School i en del land, deriblant England. Direkte oversatt til norsk betyr High school, "høgskole", men på engelsk kalles utdanningsinstitusjoner tilsvarende den norske høgskolen for "university college". For utveksling på videregående, såkalte "high school år", se "Elevutveksling". Algernon Swinburne. Algernon Charles SwinburneAlgernon Charles Swinburne (født 5. april 1837, død 10. april 1909) var en engelsk lyriker. Hans poesi var meget kontroversiell i hans samtid og hvor mange av hans dikt sirkulerte rundt temaer som sadomasochisme, dødsønske, lesbiskhet og motstand mot religion. Han ble assosiert med pre-rafaelittene og regnet kunstmaleren Dante Gabriel Rossetti blant sine nærmeste venner. Ufullført universitetsutdanning. Swinburne ble født i London, men vokste opp på Isle of Wight, og ved Capheaton Hall i nærheten av Wallington i Northumberland. Wrights nærmeste tropiske klima i kontrast til Northumberlands ville og romantiske natur kan spores i Swinburnes senere diktning. Han studerte ved Eton College og deretter i 1856 ved Balliol College i Oxford hvor han ble i tre år, men uten å ta en grad. Matematikken synes å ha vært en hindring for ham, men han fordypet seg i gresk litteratur. Oversettelsen av Platon hadde da og senere en stor betydning på ham. Etter hans kjære søster døde i 1863 og som synes å ha rystet ham kraftig, kastet han seg ut i Londonlivet og hvor han begynte å omgås de såkalte pre-rafaelittene som han hadde blitt kjent med i Oxford. Kjærlighet og uforløste dramaer. I selskap med sin mor tilbrakte han flere uker i Italia hvor han i Firenze traff den gamle, landsflyktige poeten Walter Savage Landor. I 1860, året etter at han hadde forlatt eller blitt utvist fra universitet utga han to dramaer i elisabethansk stil, begge ganske umodne: "Dronningmoren" ("The Queen Mother") og "Rosamond". Han hadde tidligere øvet seg på å skrive en komedie i John Fletchers stil. Til denne tiden hører også den eneste kjærlighetshistorien i hans liv, hans forelske i Jane Simon, hustruen til en lege, men den ble ikke besvart. Swinburne glemte henne aldri, noe hans dikt "Tidens triumf" ("The Triumph Of Time") viser. Berømt ble hans først etter hans tragedie "Atalanta i Kalydon" ("Atalanta in Calydon"), skrevet i stilen til Sofokles og var kanskje ett av hans beste verker, men var ikke gresk i sin ånd med oppfatningen av at Olympos' guder var moderne revolusjonærere. Skandale i poesien. Samme år utkom også "Chastelard", skjønt skrevet tidligere. Den utgjorde første ledd i en trilogi hvor de andre var "Bothwell" (1874) og "Mary Stuart" (1881). I 1866 fulgte hans diktsamling "Poems and Ballads", påvirket av Charles Baudelaires erotiske diktning og pre-rafaelittenes poetiske idealer. Boken ble sterkt angrepet og førte til en skandale man kanpt hadde vært vitne til England siden Lord Byron hadde utgitt "Don Juan". Swinburne hedenske og vellystige dikttrampet over engelsk tradisjon og konvensjonalisme. Til tross for at diktene tilhørte hans tidligste begynte dikterens originalitet å gjøre seg gjeldende. Han markerte seg en posisjon som en av Englands fremste poeter. Han svarte på angrepene med "Notes on Poems and Reviews" (1866) samt mer indirekte i "Under the Microscope" (1872). Poesi for friheten. I 1867 traff Swinburne, som lenge hadde svermet for Italias politiske frihet, med Guissepe Mazzini, og denne tok da det løftet av ham at han heretter ikke lenger skulle skrive erotisk poesi, men å bruke sitt liv for friheten. Swinburne leste for Mazzini sitt nye dikt "Song of Italy" fra den påbegynte samlingen "Songs Before Sunrise", sterkt påvirket av Victor Hugo og Mazzini selv. Samlingen kom ut i 1871 og ga uttrykk for Swinburnes radikale, republikanske frihetsdrømmer, men vakte liten oppmerksomhet blant publikum da den kom ut midt under Den fransk-prøyssiske krig. I 1875 kom de likeledet politiske sangene "Songs of Two Nations", som inneholdt den overnevnte sangen til Italia, en ode over republikkens proklamasjon i Frankrike, først gang trykt i 1870, samt "Dirae". Alkoholisme og poetisk styrke. I 1876 opptrådte han imot William Gladstone og russervennlige under krigen på Balkan i skriftet "Notes of an English Republican on the Muscovite Crusade". Imidlertid hadde helsen blitt svekket på grunn av alkoholisme. Spesielt sommeren 1879 var han langt nede i et fysisk og mentalt sammenbrudd. Det var da som hans store beundrer, kritikeren Theodore Watts-Dunton, tok hånd om ham. Helt fram til sin død bodde han under dennes beskyttelse i Putney og fra denne tiden forsvant hans ungdommelig opprør og han utviklet seg til respektert person i samfunnet. Til tross for sin velgjerning hadde Watts-Dunton en tvilsom innflytelse på Swinburne ved at han presset på ham sine egne, personlige meninger. Swinburnes angrep på maleren James McNeill Whistler og på den amerikanske poeten Walt Whitman, som han tidligere hadde uttrykt stor beundring for, må antagelig tilskrives Watts-Duntons innflytelse. Øvrige verker. På denne tiden oppnåde hans egen diktning et høydepunkt som ikke dalte før de siste årene av livet. Hans senere diktsamlinger er den andre samlingen "Poems and Ballads" (1878), "Songs of the Springtides" (1880), "Studies in Song" (1880), "The Modern Heptalogia" (1880), samt en samlinger parodier, det episke diktet "Tristram of Lyonesse" (1882), en moderne bearbeidelse av en middelalderenfortelling som "The Tale of Balen" (1896) slutter seg til som en slags fortsettelse, "A Century of Roundels" (1883), "A Midsummer Holiday" (1884), en tredje samling "Poems and Ballads" (1889), "Astrophel and Other Poems" (1894) og "A Channel Passage and Other Poems" (1904). Dessuten skrev på den tiden tragediene "Erechtheus" (1876), "Marino Falieri" (1885), "Locrine" (1886), "The Sisters" (1892), "Rosamund, Queen of the Lombards" (1899) og "Duke of Guardia" (1908). Han utøvde også betydelig virksomhet som kritiker i aviser og tidsskrifter som startet i 1862 med artikler om Victor Hugos "Les Miserables", Baudelaires "Fleurs du Mal" og Byron, og fortsatte siden med William Blake (1868), George Chapman (1874), "Essays and Studies" (1875), "A Note on Charlotte Brontë" (1877), "A study of Shakespeare" (1880), "Miscellanies" (1886), "A study of V. Hugo" (1886) og "The Age of Shakespeare" (1908). Avslutningsvis ga han ut i 1905 en ubetydelig ungdomsroman, "Love's cross-currents". Et bind "Selections" utkom i 1887. En samling med samtlige dikt og tragediene ble utgitt i "The Poems" (6 bind, 1904) og "The Tragedies" (5 bind, 1905–1906). Ettermæle. Swinburne beherskelse av vokabular, rytme og versemål plasserte ham blant de mest talentfulle poeter i engelsk historie, skjønt han ble også kritisert for sin blomstrete stil og ordvalg som ble valgt mer for rytmen enn for poesiens mening. Swinburnes dikt var en stund meget populære blant studenter på Oxford og Cambridge, men har i dag gått av moten. Det blir gjenspeilt i både hos det lesende publikum som i den akademiske verden, skjønt hans "Poems and Ballads", "First Series" og hans "Atalanta in Calydon" har aldri helt mistet kritikernes gunst. Det var Swinburnes ulykke at de to verker som han publiserte da han var nesten 30 år skulle etablere ham som Englands ledende poet, som etterfølgeren til Alfred Tennyson og Robert Browning. Det var en posisjon som han holdt til han døde, men sofistikerte kritikere som A. E. Housman følte, rett eller galt, at det var en overvurdering. Swinburne må ha følt det likedann. Han var meget intelligent og senere i livet ble han selv en respektert kritiker, og han mente selv at jo elder man ble, jo mer kynisk og mindre godtroende ble man. Det ga ham problemer mens han aldret. Varslingsanlegg. Varslingsanlegg er i Norge et nettverk av tyfoner satt opp av Sivilforsvaret på taket av sentrale bygninger i byer og tettsteder, som for eksempel skoler, eller på toppen av høye master. De består som regel av to eller tre traktformede sirenehøyttalere som står spredd ut i et triangel. Flyalarm er et varsel om at fiendtlige bombefly er på vei. Varselet er høyt og skal være mulig å høre for alle. I Norge kjennertegner vi alarmen med korte mellomrom. Ved flyalarm skal alle søke dekning så snart som mulig. To ganger i året testes sivilforsvarets varslingsanlegg; andre onsdag i januar og andre onsdag i juni, ved å signalisere «Viktig melding, lytt på radio» 12:00, og deretter et «faren-over-støt» klokken 12.05. Signalet Flyalarm blir testet i juni. Under denne testen trenger man altså ikke å søke tilflukt. Viktig melding - lytt på radio. Viktig melding, lytt på radio for nærmere orientering. Signalet vil kunne bli brukt både i fred og krig. "Tre signalserier med ett minutts opphold mellom seriene. Ringing i tre serier med ett minutts opphold mellom seriene." Flyalarm. Fare for angrep – søk dekning. _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ _ "Korte støt i cirka ett minutt." Faren over. ____________________ "Et støt i omlag ett halvt minutt." Nepal Kamyunishta Parti (Manmohan). Nepal Kamyunishta Parti (Manmohan) (NKP (Manmohan), engelsk Communist Party of Nepal (Manmohan), "Nepals Kommunistiske Parti (Manmohan)") var et lite kommunistparti i Nepal som eksisterte fra 1979 til 1987. Partiet hadde navnet sitt etter partilederen Man Mohan Adhikari. NKP (Adhikari) blei også brukt. I de 3 første åra partiet fantes, skal det offisielt ha brukt navnet "CPN (Unity Conference)". Forhistorie. Man Mohan Ahdikari var en berømt kommunistleder. Han hadde vært med i kommunistpartiet i India på 1940-tallet, og var fra 1951 til 1956 den andre generalsekretæren i det opprinnelige Nepal Kamyunishta Parti (NKP). Etter at kong Mahendra gjorde statskupp og forbøy alle partier i 1960, satt Ahdikari i fengsel til 1969. I mellomtida gikk det gamle NKP i oppløsning. Da han kom ut, hadde Ahdikari i praksis sin egen kommunistgruppe. Men det ser ikke ut til at den konstituerte seg formelt som et eget parti før 10 år seinere. I 1971 gikk Ahdikari inn i et samarbeid med andre ledere fra det gamle NKP med Mohan Bikram Singh i spissen. Deres mål var å samle forskjellige grupper for å gjenreise partiet. Men da Pushpa Lal Shresta, som leda det største og viktigste kommunistpartiet på denne tida, ikke ville være med, gikk dette samarbeidet i oppløsning. Ahdikari fortsatte å lede sin egen uformelle gruppe utover 1970-tallet. NKP (Manmohan). I denne perioden blei det etterhvert stifta et meget stort antall organisasjoner som kalte seg NKP. De fleste av dem var revolusjonære og bygde på Mao Zedongs tenkning. De viktigste på 1970-tallet var Mohan Bikram Singhs NKP (Chautho Mahadhiveshan) (stifta 1974), og NKP(ML) (stifta 1979), som var inspirert av indiske naxalitter. NKP (Manmohan) hørte til ei større gruppe små partier som stort sett bare fungerte i kraft av at partilederen var en kjent personlighet, og ofte hadde liten eller ingen organisasjon utafor Kathmandu. Politisk hadde Adhikari også hørt til den prokinesiske flertallsfløya i det gamle NKP. Samtidig var han i innenrikspolitikken ganske moderat, og hadde stått i motsetning til mer radikale ledere som Pushpa Lal og Bikram Singh. Nå orienterte han seg i retning av Communist Party of India (Marxist), vanlig kjent som CPM. CPM, det største kommunistpartiet i India, var et tidligere prokinesisk parti som tok en mellomposisjon mellom Kina og Sovjet og førte en moderat, parlamentarisk innenrikspolitikk. Denne politikken førte ham nærmere NKP (Pushpa Lal), leda av Pushpa Lal Shrestas enke, Sahana Pradhan. Dette partiet hadde også fra starten vært revolusjonært og maoistisk. Men sjøl om det var sterkere enn Ahdikaris parti, var det nå sterkt redusert av mange splittelser, og orienterte seg også mot det moderate CPM. Det styrka også alliansen at Ahdikari var gift med Pradans søster. Inn i NKP (Marksbadi) i 1987. I 1987 blei NKP (Pushpa Lal) og NKP (Manmohan) slått sammen til et nytt parti under Sahana Pradhans ledelse: NKP(Marksbadi). Navnet signaliserte orienteringa i retning CPMs sentristiske og moderate politikk. Å gå inn i NKP (Marksbadi) skulle vise seg å bli den viktigste politiske handlinga NKP (Manmohan) noen gang gjorde. Det skapte et politisk comeback for Ahdikari etter mange års ørkenvandring. Etter sammenslutninga sto NKP(Marksbadi) fram som Nepals nest sterkeste moderate kommunistparti, ved sida av det sterkere NKP(ML), som også hadde forlatt sitt tidligere revolusjonære grunnlag. Samtidig supplerte de to partiene hverandre. NKP(ML) var landets største kommunistparti med den sterkeste nasjonale organisasjonen. Men partiet var bygd opp i illegalitet av ungdom, og mangla kjente ledere. Pradhans og Ahdikaris NKP(M) hadde en mindre og svakere organisasjon. Men kombinasjonen av Pradhan og Ahdikari betydde at partiet hadde kjente navn med stor prestisje, som NKP(ML) mangla. Dette førte til at i ULF, fronten av moderate kommunistpartier som NKP(ML) tok initiativet til foran demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990, blei Pradhan lederen. I januar 1991 danna NKP(ML) og NKP (M) det store moderate partiet som blei kjent som UML for å stille til valg. Her fikk NKP (M) 50% av ledelsen, og Pradhan blei igjen sjef. Dette var en langt sterkere posisjon enn NKP (M)s beskjedne styrke skulle tilsi. Og etter UMLs valgseier i det andre parlamentsvalget i 1994, der UML blei største parti, blei Man Mohan Ahdikari Nepals til nå eneste kommunistiske statsminister. Nepal Kamyunishta Parti (Manmohan) Cannibal ferox. "Cannibal ferox" (også kjent som "Make Them Die Slowly" i USA og "Woman from Deep River" i Australia) er en italiensk grøsser-film fra 1981. Filmen er regissert og skrevet av Umberto Lenzi. Filmen blir ofte sammenlignet med en annen italiensk kannibal-film kalt "Cannibal Holocaust" som Lenzi prøvde å toppe med denne filmen. Begge filmene har relativt likt budskap, handling og innhold. Da filmen ble lansert reklamerte distributørene med at det var «den mest voldelige filmen noensinne» og at filmen var bannlyst i 31 land. Ingen offisiell liste med hvilke land filmen var ulovlig i har blitt gjort tilgjengelig, men mange av de landene som bannlyste den har tillatt den i ettertid. Den mest komplette versjonen av filmen som selges i dag i Storbritannia mangler ca. 6 minutter med bortklippede scener. Handling. Tre antropologer reiser til regnskogen i Amazonas for å bevise en gang for alle at kannibalisme ikke eksisterer. Her møter de en kokain-sniffende eventyrer som har satt de innfødte til å lete etter smaragder for ham. Etter at han har torturert en av dem til døde for å ha gjemt unna noe av fangsten, går de til motangrep... Filmskaperne har fokusert på å lage en mest mulig grotesk film med dyrelemlestelse, øye-uthuling, kastrering, kannibalisme og en levende skrikende kvinne penetrert gjennom brystene og hengt opp på jernkroker, for å nevne noe. Annet. Filmen skapte mye kontrovers i Norge og andre steder, og ble raskt utpekt som eksempel på grov videovold. Filmen ble, sammen med en rekke andre zombie- og kannibalfilmer totalforbudt på video i første halvdel av 1980-tallet. Først i 2005 tillot Medietilsynet filmen utgitt på DVD i Norge.. Eaten Alive! "Eaten Alive!" (originaltittel: "Mangiati vivi!") er en italiensk eventyr- og grøsserfilm fra 1980. Filmen er skrevet og regissert av Umberto Lenzi, mannen bak "Cannibal ferox". I hovedrollene finner vi Robert Kerman, Janet Agren og Me Me Lai. Handling. En mystisk snikskytter forfølger og dreper mennesker i New York med piler dryppet i kobra-gift. Morderen blir så selv drept, og det blir klart at han er medlem av en religiøs menneske-etende kult dypt inne i Ny Guinea-jungelen. En amerikansk kvinne reiser så til jungelen for å lete etter sin forsvunne søster... Om filmen. "Eaten Alive!" er en av flere voldelige italienske «Cannibal-filmer» som var populære på 1970- og 1980-tallet. Filmen ble forbudt i Norge og en rekke andre land på grunn av dens grafiske skildringer av drap og parteringen. Den ble raskt sentral i debatten om videovold i Norge. Den svenske filmsiden Moviebox har gitt en relativ dårlig omtale og skriver blant annet: «"Effekterna håller i god kvalitet men det skandalösa är att majoriteten av gorescenerna kommer nästan uteslutande från andra filmer! Förutom att hämta klipp från sin egen Man from Deep River, tar Lenzi även scener ur Ruggero Deodetos Jungle Holocaust och Sergio Martinos Mountain of the Cannibal God. Vidare snyggt görs det heller inte när chockvärdet som en gång fanns i scenerna hackas sönder med dålig klippning"». Filmen kan kategoriseres som en lavbusjettfilm med et klart B-preg. Filmens handling har en klar parallell til den omtalte saken om pastor/sektleder Jim Jones, som i 1978 begikk selvmord i Jonestown i Guyana, sammen med flere hundre av sine sektmedlemmer. Flere av scenene i filmen er hentet fra andre Cannibal-filmer, som f.eks Ruggero Deodatos "The Last Cannibal World" fra 1977. Det er usikkert om disse scenene inngikk i de videoversjonene som eksisterte på 1980-tallet, men de er i alle fall tilstede på den usensurerte VHS-versjonen utgitt av Proffessional Cine Media i 1995. I Norge. Filmen var i første halvdel av 1980-tallet kjent i Norge (blant annet) under den svenske tittelen "Omänslig fasa", utgitt av det svenske videoselskapet Video Invest AB i 1981. Den svenske videoversjonen var noe klipt, men hadde likevel påtrykt aldersgrense 20 år på kasettomslaget. Det var Videoimport AS som hadde enedistrubusjon for denne versjonen i Norge. Trivia. Den am. skuespilleren Mel Ferrer, kjent som den trofate advokaten til Angela Channing i såpeserien "Falcon Crest", har en birolle i filmen. Cannibals. "Cannibals" er arbeidstittelen til en amerikansk grøsserfilm ventet å komme i 2010. Filmen er regissert av Ruggero Deodato, kjent for å bl.a. ha regissert den kontroversielle kannibalfilmen "Cannibal Holocaust" fra 1980. "Cannibals" ble først kunngjort i 2005 som en oppfølger av "Cannibal Holocaust". Da rettighetene til filmen så ble kjøpt opp i 2007 startet ryktene om at filmen ville være en nyinnspilling av "Cannibal Holocaust" og filmen lå lenger under nettopp dette navnet på bl.a. IMDb. Det ble senere bekreftet av medvirkende at filmen verken var en oppfølger eller nyinnspilling av filmen. The Mountain of the Cannibal God. "The Mountain of the Cannibal God" (originaltittel: "La Montagna del dio cannibale") er en italiensk eventyr- og skrekkfilm fra 1978. Filmen er regissert av Sergio Martino og både historien og manuset er skrevet av Cesare Frugoni i samarbeid med Sergio Martino. Filmen er også kjent under titler som "Prisoner of the Cannibal God" og "Slave of the Cannibal God". Handling. Susan Stevenson og hennes bror Arthur Weisser går av et fly i Ny-Guinea for å lete etter Susans mann. Her møter de Dr. Edward Foster, og de tre drar inn i jungelen sammen, hvor de blir vitne til helt uprovosert og unødvendig dyremishandling og lemlestelse. Målet deres blir etter hvert å finne et sagnomsust og hellig fjell som er bosted for en primitiv stamme av kannibaler. Snart jaktes de på av blodtørstige kannibaler, og de fatter særlig interesse for Susan, som de tror er en gudinne. Nepal Samyabadi Party (MLM). Nepal Samyabadi Party (Marksbadi Leninbadi Maobadi) ((NSP (MLM) eller NSP (MaLeMa) – engelsk: Communist Party of Nepal (Samyabadi), "Nepals Kommunistiske Parti (marxist-leninist-maoistisk)") var et lite kommunistparti i Nepal, som fantes fra 1980-tallet til 2005. Partinavnet er, oversatt til norsk, identisk med navnet til et annet lite nepalsk kommunistparti: Nepal Kamyunishta Parti (Marksbadi Leninbadi Maobadi). Den eneste forskjellen er at to ulike ord er brukt for å oversette "kommunistisk". NSP (MLM) brukte "Samyabadi", som stammer fra sanskrit, mens NKP (MLM) brukte "Kamyunishta", et lånord fra engelsk. De to partiene hadde også nære historiske forbindelser, og oppførte seg ofte nesten som siamesiske tvillinger. NKP (MLM) oppsto som en splittelse fra NKP (Chautho Mahadhiveshan) i 1981. NSP (MLM) oppsto som en splittelse fra NKP(MLM) i løpet av 1980-tallet. Partileder var "Nanda Kumar Prasai". En annen viktig leder var "Kumar Belbase". Begge partier var under demokratiopprøret Jana Andolan 1990 medlemmer av den radikale fronten av kommunistpartier Samyukta Rashtriya Janaandolan, der Baburam Bhattarai var leder, og Prachandas NKP (Mashal) sterkeste parti. 3. oktober 2002 var begge partier med på å stifte Samyukta Bammorcha (SBM), en enhetsfront av 5 små kommunistpartier. Etter kong Gyanendrass statskupp 1. februar 2005 gikk SBM inn i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. 15. november 2005 slo NSP(MLM) seg sammen med partiet det opprinnelig hadde splittet seg fra, NKP(MLM). De dannet et nytt parti: NKP (Sanyukta Marksbadi Leninbadi Maobadi) (Communist Party of Nepal (United marxist-leninist-maoist) – på norsk "NKP (forent marxist-leninist-maoistisk)"). Nepal Samyabadi Party (MLM) The Cannibal Man. Originaltittel: "La Semana del asesino" (også kjent som "The Cannibal Man" og "Week of the Killer") er en spansk thriller og dramafilm fra 1972. Vicente Parra vant en Cinema Writers Circle Award i Spania i 1973 for «beste mannlige skuespiller» for sin rolle i filmen. Handling. Den unge slakteren Marcos dreper ved et uhell en taxi-sjåfør. Kjæresten hans ønsker å gå til politiet, så Marcos blir nødt til å drepe henne også. For å ikke skape en mistanke blant familien blir han så nødt til å drepe hennes bror, hennes brors forlovede og hennes far. Accident of Birth. "Accident of Birth" er det fjerde studioalbumet fra Bruce Dickinson, utgitt i juni 1997 I likhet med albumet "Balls to Picasso" er det Roy Z som spiller gitar, men på "Accident of Birth" spiller også nåværende gitarist i Iron Maiden, Adrian Smith. "Accident of Birth" er veldig annerledes fra det forrige albumet, "Skunkworks". Det er på mange måter hardere, men på dette albumet er det tydelig at Bruce Dickinson helt hadde gått tilbake til sin «rene» stemme, og det har han fått god kritikk for å gjøre. Brun dverg. Brune dverger er i utgangspunktet stjerner som aldri har fått nok masse til å starte fusjonsprosessen i kjernen. En brun dverg kan minne mye om en planet, men har noen viktige forskjeller. Til tross for at fusjonsprosessen aldri har satt i gang, er overflatetemperaturen vesentlig høyere enn det vi finner på en planet. I tillegg er brune dverger mange ganger mer massive enn planeter. Brune dverger har konveksjonerende overflater og innsider, med ingen kjemisk forskjell i dybde. Brune dverger har masser mellom den av en kjempegassplanet og den laveste stjernemassen; denne øvre grensen er mellom 75 og 80 Jupiters masse (formula_1). For øyeblikket er det noe debatt om hvordan man definere separasjonen mellom en brun dverg og en kjempeplanet, når den brune dvergen har lav masse (~13 formula_1), og om brune dverger er pålagt å ha hatt fusjon en gang i tiden. I begge tilfeller har brune stjerner som er tyngre enn 13 formula_1 fusjon av deuterium og i de stjernene over ~65 formula_1 er det også fusjon av lithium. Noen planeter er kjent å gå i bane rundt en brun dverg:"2M1207b", "MOA-2007-BLG-192Lb", og "2MASS J044144‎". Teori. Den vanlige mekanismen for stjerne fødsler er gjennom gravitasjons kollaps av en kald sky av gass og støv. Mens skyen trekker seg sammen, blir den varmet opp av frigjøringen av potensiell energi. Tidlig i prosessen stråles mesteparten av energien vekk, og lar prosessen fortsette. Til slutt er sentrum fast nok til å holde på energien. Temperaturen i sentrum stiger drastisk over tid, og slakker sammentrekningen av gassen, helt til forholdene er varme nok til å starte kjernefysisk fusjon i protostjernen. For de fleste stjerner vil gass og strålings trykk skapt av den kjernefysiske fusjonen i stjernens kjerne holde den fra å trekke seg sammen videre. Stjernen har nådd hydrostatisk likevekt og vil bruke mesteparten av livet sitt til å fusjonere hydrogen til helium. Videre kollaps forhindres, og resultatet er en "feilet stjerne", eller en brun dverg som kjøles ned ved å stråle vekk sin indre termiske energi. Skille mellom dverger med høy masse og stjerner med lav masse. Lithium: Lithium er generelt tilstede i brune dverger og ikke i stjerner med lav masse. Stjerner, som har høy nok temperatur for fusjon av hydrogen, blir fort kvitt sitt lithium. Dette skjer ved at en kollisjon mellom Lithium-7 og et proton produserer to Helium-4 nuklider. Temperaturen nødvendig for at dette skal skje, er rett under temperaturen nødvendig for hydrogen fusjon. Derfor er tilstedeværelsen av lithium linjen i den mistenkte brune dvergens spektrum et sterkt tegn på at den faktisk er substellar. Bruken av lithium til å finne ut om et objekt er en brun dverg eller en stjerne med liten masse ble lagt fram av Rafael Rebolo og hans kolleger, og blir normalt referert til som lithium test. Metan: I motsetning fra stjerner, er eldre dverger noen ganger kalde nok til at over lengre perioder kan atmosfæren samle observerbar mengde av metan. Dverger konstatert på denne måten er blant annet Gliese 229B. Lys: Stjerner i hovedserien kjøles ned, men når til slutt en minimum lysstyrke som de kan opprettholde gjennom stødig fusjon. Dette varierer fra stjerne til stjerne, men er generelt ikke lavere enn 0.01% av lysstyrken til Sola. Brune dverger kjøles og mørkner stødig gjennom livsløpet, som fører til at gamle brune dverger er for svake til å bli registrert. Jern regn som en del av de atmosfæriske prosessene er dette kun mulig på brune dverger, ikke på små stjerner. Dette er et fenomen vi vet lite om, og ikke alle brune stjerner vil alltid ha slik atmosfærisk tilstand. Skille mellom brune dverger med lav masse og planeter med høy masse. En unik evne ved brune dverger er at alle har omlag samme radius som Jupiter. På den høye enden av masseskalaen (60-90 Jupiter masser), er volumet til de brune dvergene styrt hovedsakelig av elektron degenererings trykk, som i hvite dverger. På den lave enden av skalaen (10 Jupiter masser), er volumet styrt hovedsakelig av coulomb-barriere, som i planeter. Resultatet er at radius av brune dverger varierer bare med omlag 10-15% over alle de forskjellige massene. Dette gjør at de er vanskelige å skille fra planeter. Tetthet er en klar avslører. Brune dverger har alle samme radius, så alt som har over 10 formula_1 er neppe en planet. Røntgen og infrarød stråling er klare tegn. Noen brune dverger sender ut røntgenstråling, og alle "varme" dverger fortsetter å lyse klart rødt og infrarød til de kjøler til planetlike temperaturer (under 1000K). Gasskjemper har noen karakteristikker av brune dverger. For eksempel Jupiter og Saturn er begge hovedsakelig hydrogen og helium, som Sola. Saturn er nesten like stor som Jupiter, selv om den kun har 30% av massen. Tre av kjempene i vårt solsystem (Jupiter, Saturn og Neptun) sender ut mer varme en de mottar fra Sola. Og alle fire kjemper har sitt eget "planet system" – månene sine. I tillegg, har det blitt vist at brune dverger kan ha, som planeter, eksentriske baner. Akkurat nå, i følge Den internasjonale astronomiske union, er objekter med masse over grensen for kjernefysisk fusjon av deuterium (regnes som 13 formula_1 for objekter av solar metallisitet) regnet som brune dverger, mens objekter under denne massen (og som går i bane rundt en stjerne eller stjerne fragmenter) er regnet som en planet. 13 formula_1 grensen er mer en tommelregel enn en presis fysisk viktighet. Store objekter brenner mesteparten av sitt deuterium og mindre vil bare brenne litt, og 13 formula_1 verdien er noe midt i mellom. Mengden deuterium som brenner kommer også an på komposisjonen av planeten, på mengden helium og deuterium tilstede. Extrasolar Planets Encyclopaedia inkluderer objekter opp til 20 formula_1, og Exoplanet Data Explorer opp til 24 formula_1. Observasjoner. Brune dverger kommer normalt med sektralklasse M6.5 eller senere. De er for kalde til å ha en tidligere klasse. Laksevåg videregående skole. Laksevåg videregående skole er en fylkeskommunal videregående skole i Gravdal i Laksevåg bydel i Bergen. Tidligere "Laksevåg gymnas" og "Laksevåg yrkesskole" ble slått sammen til Laksevåg videregående skole i 2003. Utdanningsprogrammer. Skolen tilbyr også påbygging til generell studiekompetanse og alternativ opplæring (arbeidstrening og hverdagslivtrening). Historie. Laksevåg yrkesskole ble opprettet høsten 1946, og hadde da kursene bygningstømrering, elektriker, maling og muring, og høsten 1947 fikk skolen også husstell. I 1948 ble det opprettet en linje for mekanikere, og i 1949 var det kun mekanikerlinjen igjen, da det var lett for ufaglærte å få seg jobb. Frontex. Frontex (fra fransk: "Frontières extérieures"; juridisk navn: "European Agency for the Management of Operational Cooperation at the External Borders of the Member States of the European Union") er Den europeiske unions organisasjon for sikkerhet ved EUs yttergrenser (grensene mellom medlemsstater og ikke-medlemsstater). Frontex ble opprettet gjennom rådets regluering (EG) 2007/2004. Frontex begynte sin virksomhet 3. oktober 2005 og er med sitt hovedkvarter i den polske hovedstaden Warszawa det første EU-byrået som er basert i en av statene som ble medlem i 2004-utvidelsen av EU. Frontex har ansvar for å koordinere virksomheten til medlemsstatenes nasjonale grensevakter for å sikre EUs yttergrenser. Statene som deltar i Frontex bistår med politifolk til operasjoner i de øvrige medlemsstatene, delvis når det er behov for flere folk, delvis når særskilt kompetanse blir etterspurt. I 2007 etablerte Frontex en hurtigreaksjonsstyrke på sammenlagt om lag 450 personer som kan rykke ut ved akuttsituasjoner. Per 11. september 2008 har ikke slike situasjoner funnet sted. Norge skal bidra med fem personer i denne gruppen ved behov. Høsten 2010 begjærte en medlemsstat for første gang assistanse fra Frontex. Det var da Hellas som begjærte hjelp fra Frontex for å overvåke den ytre grensen til Tyrkia. I februar 2011 begjærte Italia også hjelp på grunn av den store flyktningestrømmen fra Tunisia. Hvalsafari. Hvalsafari utenfor kysten av delstaten Maine i USA Hvalsafari og hvalkikking er en næring som blomstret opp på 1980-tallet, spesielt etter at tradisjonell hvalfangst ble generelt forbudt i 1986. At det ble et generelt forbud mot hvalfangst skyldtes ikke minst et sterkt engasjement fra en rekke ulike internasjonale miljøorganisasjoner, der spesielt Greenpeace utmerket seg med sine metoder for å stoppe hvalfangsten. En av de mest markante personene i motstandsbevegelsen mot hvalfangst var skipper og miljø- og dyrevernaktivisten, canadieren Paul Watson, som var en av de tre grunnleggerne av Grenpeace, og et produkt av Greenpeacebevegelsens intense kampanje mot hvalfangst i den tidligere Sovjetunionen på 1970-tallet. Watson var villig til å ty til mer ekstreme virkemidler for å nå sine mål. Han forlot Greenpeace og dannet den nye og langt mer ekstreme organisasjonen Sea Shepherd Conservation Society i 1977. Et av virkemidlene han tok i bruk var å renne hvalfangerskutene i senk. Som skipper ombord på båten Sea Shepherd hevder Watson å ha senket 10 hvalskuter siden 1979. På denne tiden hadde det alt utviklet seg en interesse for såkalt "hvalkikking" i noen land. Folk samlet seg i grupper og dro til sjøs med båt for å kikke på hvalene, som kan være ganske nysgjerrige dyr. Hvalkikkingen utviklet seg raskt til å bli en ny form for turisme i noen land, kanskje spesielt i USA og Canada som må regnes som ledende i utviklingen av denne nye næringen. I dag er hvalkikking populært i mange land, også i Norge der flere selskaper nå tilbyr turister å se hval gjennom et produkt næringen har valgt å kalle hvalsafari. I Norge er virksomheten størst i nordområdene, der sjansen til å se hval er størst. Norges største og mest kjente selskap er på Andenes i Vesterålen. Selskapet ble etablert i 1989 og har drevet hvalsafari siden da. I tillegg til selve hvalsafarien har selskapet også fokus på forskning og læring, noe som integreres i hvalsafariturene. Sjansen for å se hval er så stor at selskapet opererer med hvalgaranti. Hvalsafari har også blitt et popuært produkt i land som Sør-Afrika, New Zealand og Australia, på Asorene og i en rekke land rundt Middelhavet og det øvrige Europa. I det siste har det også utviklet seg en gryende næring i land som Chile og Argentina, som begge ligger sentralt i forhold til hvalkikking i Sørishavet. Veslsølnkletten. Veslsølnkletten (1454 moh.) er et fjell i Alvdal kommune i Hedmark fylke. Fjellet ligger 3,5 km nord-nordøst for den nesten 400 meter høyere Storsølnkletten (1827 moh.). Tor Arve Røssland. Tor Arve Røssland (født 30. oktober 1971 i Bergen) er norsk forfatter. Tor Arve Røssland er oppvokst på Husnes i Kvinnherad, og har siden bodd på Voss, i Trondheim, og i Bergen. Han er nå bosatt på Halhjem i Os i Hordaland. Han er utdannet ved universitetet i Trondheim med fagene filmvitenskap hovedfag, litteraturvitenskap mellomfag og mediepedagogikk. Tor Arve Røssland har skrevet bøker både for barn, ungdom og voksne. Mest fremtredende i forfatterskapet er de fire barnebøkene om den seks år gamle gutten Pode, og alt det snodige han opplever. Disse bøkene er illustrert av Øyvind Torseter. Røssland sier om sine egne bøker at han vil unngå å moralisere og undervise barna. Han forteller dem historier som både tøyer naturlover og realisme generelt, og han liker å lure leseren. Røssland har ellers en stor forkjærlighet for film, og ser flere filmer enn han leser bøker. Hans tidlige fascinasjon for skrekkfilmer var det som til syvende og sist gjorde at han begynte å skrive grøssere om Svarte-Mathilda. Litteratur. samt ulike lærebøker, Norsk barneblad, Tunkatten.no m.m. Eksterne lenker. Røssland Røssland Den sceniske totallsloven. Den sceniske totallsloven er en av de episke lover som den danske folkloristen Axel Olrik mente gjaldt for muntlig folkedikting (folkeeventyr og folkeviser). Loven går ut på at bare to personer kan handle eller snakke i samme scene. Kristi himmelfartskirke i Kolomenskoje. Kristi himmelfartskirke i Kolomenskoje (russisk: Церковь вознесения в Коломенском, Tserkov voznesenija v Kolomenskom) ble bygget 1528–1532 ved tsarenes sommerresidens noen kilometer utenfor Moskva. Vasilij III lot den oppføre for å feire at han hadde fått en sønn (som senere skulle bli kjent som Ivan den grusomme). De eldste russiske kirkene som er bevart ligner veldig på de bysantinske. Russiske arkitekter utviklet etterhvert sin egen "dialekt" innenfor det bysantinske formspråket (med løkkupler som et av de karakteristiske trekkene), men det tok lang tid før de forlot opphavet helt. Dette er en av de eldste kirkene som bryter totalt med det bysantinske mønsteret. Inspirasjonen til kirkens utfordring kommer sannsynligvis fra de gamle moskovittiske trekirkene, og i Kristi himmelfartskirke blir denne stilen for første gang uttrykt i stein. Grunnen til den spesielle utformingen var sannsynligvis rent praktisk: Kirken fungerte også som militært vakttårn. Øverst i det 70 meter høye tårnet sto det en vaktmann som holdt utkikk etter fiender, og som via signaler kunne kommunisere med en tilsvarende vaktpost i Ivan den stores klokketårn i Kreml. I 1712 ble hovedstaden flyttet fra Moskva til St.Petersburg, og den gamle sommerresidensen forfalt. I 1760-årene ble den revet av Katarina II, som begynte å bygge et nytt palass i 1768. Dette ble imidlertid aldri ferdig, og ble i sin tur revet i 1816. Aleksander I bygget et empire-palass i 1825, men det eneste som står igjen av det er en sidepaviljong. 100 år etter, i 1925, opprettet myndighetene et friluftsmuseum her, og Kristi himmelfartskirke ble en del av det. I tillegg ble en rekke trehus fra ulike deler av landet flyttet hit. Kristi himmelfartskirke er i dag oppført på UNESCOs liste over verdensarven, sammen med blant annet Bryggen i Bergen. Ding Junhui. Ding Junhui (kinesisk: 丁俊晖, pinyin: "Dīng Jùnhuī", født 1. april 1987 i Yixing i Jiangsu) er en kinesisk profesjonell snookerspiller. Ding startet å spille snooker da han var ni år gammel og vant i 2002 det asiatiske U–21 mesterskapet, det asiatiske mesterskapet og U–21 verdensmesterskapet. Han ble profesjonell i 2003. Profesjonell karriere. Den første profesjonelle turneringen han deltok i var Masters 2005, hvor han røk ut i andre runde for Stephen Lee. I mars 2005 feiret han sin 18-årsdag med å vinne China Open etter at han slo Stephen Hendry, som da var rangert som nummer tre i verden, 9–5 i finalen. Dette var hans første seier i en rankingturnering. I desember 2005 vant han UK Championship etter at han slo den 20 år eldre Steve Davis i finalen med 10–6. Han ble dermed den første spilleren som ikke var fra enten Storbritannia eller Irland til å vinne denne turneringen. I løpet av sesongen 2005/2006 klatret han fra 62. til 27. plass på verdensrankingen. I den første rankingturneringen i 2007, Northern Ireland Trophy, møtte han Ronnie O'Sullivan i finalen. Kampen vant han 9–6. Han ble dermed den tredje spilleren som har vunnet tre rankingturneringer før fylte 20 år, de to andre er O'Sullivan og John Higgins. Den 14. januar 2007 lagde Ding sitt første maksimum break i førsterundekampen mot Anthony Hamilton i Masters. Også i denne turneringen kom han til finalen og møtte igjen Ronnie O'Sullivan. Ding tok de to første partiene i finalen, men O'Sullivan storspilte og vant til slutt komfortabelt 10–3. Etter finalen i Masters tapte Ding førsterunde kampen mot Stephen Maguire i Malta Cup og røk også ut i første runde av Welsh Open etter tap mot Jamie Cope. Han kvalifiserte seg imidlertid for første gang til verdensmesterskapet i snooker og møtte O'Sullivan i første runde. Denne kampen tapte han 2–10. Den 16. desember 2008 gjorde Ding sitt andre maksimum break i karrieren i en kamp mot John Higgins i UK Championship. Året etterpå vant han for andre gang UK Championship, med 10–8 seier over John Higgins. Hundreviseboka. Boka inneholdt gamle viser som Vedel hadde samlet fra visehåndskrifter og muntlig tradisjon, mesteparten er den type viser vi kaller ballader. I 1695 gav Peder Syv ut boka på nytt og la til hundre viser til. Denne boka ble kalt "Tohundreviseboka" eller "Kjempeviseboka" og kom i stadig nye opplag utover 1700-tallet. Boka ble svært populær også i Norge og på Færøyene, og norsk balladetradisjon er sterkt påvirket av Kjempeviseboka. Anthony Hamilton. Anthony Hamilton (født 2. juni 1971 i Nottingham) er en engelsk profesjonell snookerspiller. Han har vært profesjonell siden 1991. Hamilton har vært i to finaler i rankingturneringer; British Open 1999 og China Open 2001, men han tapte begge. Han har ikke spilt maksimum break i karrieren, men han har klart 145. Steinar Schjøtt. Steinar (Johannes Stenersen) Schjøtt (født 13. november 1844 i Porsgrunn, død 11. januar 1920 i Kristiania) var en norsk ordbokredaktør, oversetter, nynorskforkjemper og statsstipendiat. Han er mest kjent for oversettelsen av "Heimskringla" til nynorsk, utgitt 1874-79. Han var prestesønn, tok latinartium i Skien 1862 og ble cand.philol. i 1870. Han var lærer ved Heltbergs studentfabrikk, deretter i Levanger og Kristiansand. Fra 1874-1893 var han lærer i Fredrikshald, deretter i Skien. Schjøtt ble statsstipendiat i 1909, men allerede fra 1899 var han frikjøpt fra sin lærerstilling for å kunne bruke til på ordboksarbeidet, bosatt i Oslo. Han var tidlig aktiv som skribent i og redaktør av ulike måltidsskrift, og skrev en norgeshistorie til skolebruk. Oversettelsen av Heimskringla var fra først omstridt fordi Schjøtt valgt en annen landsmålsnormal enn Aasen. I ettertid har f.eks. Kjell Venås vurdert det som at Fra 1899 arbeidet han med "Dansk-norsk ordbog". Boka utkom i 1909, med danske/riksmåls oppslagsord og nynorske definisjoner. Boka ble fulgt av "Norsk ordbok, med ordtyding paa norsk-dansk" i 1914. Schjøtt bosatte seg fra 1915 i Asker, som nabo av Hulda og Arne Garborg. Garborgs "Knudaheibrev" er stilet til Schjøtt. Han hjalp Garborg med å oversette Odysseen til landsmål. Åger. Åger betyr i dagligspråk det å ta ulovlige eller urimelig høye renter på lån av penger. Ordet stammer fra norrønt. Både Bibelen og Koranen inneholder bestemmelser mot urimelig utbytte på pengelån. I middelalderen og tidlig nytid var det en lenge pågående teologisk/moralsk debatt om i hvilke tilfeller renter var regnet som syndig. Dette hindret imidlertid ikke kirken selv fra å foreta pengetransaksjoner som den ellers ville regnet som ulovlig som følge av finansieringsbehov. Tilsvarende forbyr pristiltaklovens § 2 "Urimelige priser og forretningsvilkår". Dag Fyri. Dag Fyri (født 26. oktober 1949) er en norsk maler og grafiker. Han er blant annet kjent for rolige motiver i dempede farger og en realistisk stil. Dag Fyri har særlig arbeidet med litografi og oljemaleri. Fyri også lagd flere bokillustrasjoner, blant annet til barnebøker, og har mottatt Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur to ganger, "Illustrasjonspris" for bilder til Rasmus Lølands "Kvar vart det av jula?" i 1978, og "Spesialpris" sammen med Stig Holmås for "Vinterhaug og ildvannet" i 1982. Kjeller PK X-1. Kjeller PK X-1 var et to-seters helikopter utviklet ved Kjeller Flyfabrikk under ledelse av sivilingeniøren Paul Kjølseth. PK X-1 fløy første gang i 1955, men ble regnet som et rent eksperimentelt helikopter og aldri evaluert i forhold til ytelser. Videre utvikling av PK X-1 ble i 1956 kansellert til fordel for utviklingen av PK X-2. PK X-1 var utstyrt med en Ranger 6-sylindret rekkemotor på 200 hk. Helikopteret var også utstyrt med et helt nytt system for kraftoverføring utviklet av Paul Kjølseth. Kjeller PK X-2. Kjeller PK X-2 var et helikopter utviklet ved Kjeller Flyfabrikk under ledelse av sivilingeniøren Paul Kjølseth. PK X-2 fløy første gang i 1962 og var i motsetning til forgjengeren PK X-1 utviklet som et praktisk brukshelikopter, blant annet med plass til tre sykebårer og sykepasser eller et geværlag. PK X-2 var utstyrt med en gassturbinmotor av typen General Electric YT-58, og fløy tilfredsstillende etter at en del tekniske problemer hadde blitt rettet opp. Men etter at PK X-2 havarerte 9. februar [1965] ble utviklingen av helikoptre i Norge stanset og forsvaret importerte heller helikoptre. Havariet skjedde pga. at turtallet på halerotoren var blitt satt opp, med resultat at halerotoren feilet, denne var forøverig tatt i fra et H-19 helikopter. Piloten Odd Svang-Rasmussen ble skadet ved ulykken, men kom sterkt tilbake senere, og ente som Generalmajor i Luftforsvaret. Etnografisk degradering. Etnografisk degradering betegner innen antropologi at det at en kultur ikke blir regnet som «eksotisk» eller «opprinnelig» nok for å bli viet oppmerksomhet. Uttrykket er skapt av Clifford Geertz. Dersom for eksempel en norsk-amerikaner kommer til Norge og oppdager at nordmenns livsstil er forbausende lik den i USA, og at nordmenn ikke går i bunad og bor på gård, som han muligens trodde, vil vedkommende føle at nordmennene er etnografisk degradert. Samme fenomen skjer når antropologer mister interessen for å forske på urfolk fordi deres kultur blir globalisert. Akershus slottskirke. __NOTOC__ Akershus slottskirke (Garnisonskirken) er Forsvarets hovedkirke. Garnisonspresten har ansvaret for å planlegge og koordinere gudstjenester og kirkelige handlinger. Det har etter all sannsynlighet vært kirke eller kapell på festningen siden Håkon V Magnussons tid på begynnelsen av 1300-tallet. Den nåværende kirken ligger i sydfløyen på Akershus slott hvor deler av første etasje ble innredet som kirke etter en brann i 1527. Etter denne brannen ble hele den sydlige fløyen tatt i bruk som kirke. I 1577–1578 ble kirken utvidet slik at den omfattet hele første etasje. Under Christian IVs tid som konge ble den ominnredet og arbeidet pågikk fra 1624 og utover. Under Christian VI skjedde det flere forandringer. Om det var kongens Norgesreise i 1733 som var utløsende årsak er uvisst. Men året etter kom arkitekt Philip de Lange opp fra København i forbindelse med en prosjektert ombygging av Akershus og han ble i Christiania til året etter. I årene 1738–1740 ble det foretatt en omfattende restaurering. I "Oslo byleksikon" er Elias David Häusser oppført som generalbyggmester og hos kirkebyggdatabasen Kirkesøk er Philip de Lange nevnt som arkitekt. Kirken fikk de nåværende vindusåpningene, altertavle, prekestol og døpefont. Inventaret er utført etter tegninger av Häusser. Altertavlens midtfelt er et usignert maleri som antagelig er av Johan Georg Ziesenis. Interiøret ble endret igjen rundt 1820 og ca. 1920 ble kirken delvis restaturert av Holger Sinding-Larsen. Orgelet er et verk fra Norsk Orgel-og Harmoniumfabrikk og er fra 1967. Det kongelige mausoleum ligger under slottskirken. Gudstjenester. Gudstjenestene i vårsesongen åpner på Maria Budskapsdag (medio mars) og avsluttes i månedsskiftet juni/juli. I høstsesongen er det gudstjenester fra begynnelsen av august til og med første søndag i advent. I disse periodene feires det høymesse i Akershus slottskirke hver søndag klokken 11.00 og ved andre kirkelige høytidsdager. Kulturminne. Akershus slottskirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Online dating. Online dating eller nettdating er et samlebegrep for de aktivitetene og tjenestene en bruker for å finne venner, kjærester og sexpartnere ved hjelp av Internettet. Nettdating innebærer at man oppretter en offentlig profil på en nettdatingside og videre har «stevnemøte» på nettet og blir kjent når man chatter med hverandre. Det vil si fører en skriftlig samtale på nettet. Etterhvert som nettdating har blitt mer populært, har det også skjedd en oppdeling nettdatingsbransjen. Det finnes nå egne nettdatingtjenester bassert på alder, interesser, trosetning, legning og også hva man leter etter. Den mest distinkte forskjellen mellom de ulike nettdatingtjenestene er seriøsiteten. Noen velger å rette seg mot en yngre målgruppe, og vektlegger flørting, mens andre hovedsakelig retter seg mot voksne mennesker. Den siste gruppen baseres gjerne på vitenskapelige teorier og matchmaking. Disse sidene er ment for de som er seriøse, og vil finne noen de kan være i et langvarig forhold med. I tillegg til nettdatingsider med matchingsystemer er det også mange som benytter seg av en daterådgiver for å gjøre nettdatingen bedre. Sharleen Spiteri. Sharleen Spiteri (født 7. november 1967 i Glasgow) er en skotsk sanger. Hun er vokalisten i bandet Texas, som blant annet har hiten «Summer Son». Hun var gjestesanger på Rammsteins låt «Stirb nicht vor mir» («Don't die before I do») fra albumet "Rosenrot". I 2002 fikk hun en datter. Hun har maltesisk, italiensk og irsk opphav. Før hun begynte å synge jobbet hun som frisør. Ibrahima Sonko. Ibrahima Sonko (født 22. januar 1981 i Bignona, Ziguinchor i Senegal) er en senegalesisk fotballspiller som til daglig spiller i den tyrkiske klubben Akhisar Belediyespor. Han kom til Stoke i 2008 fra Reading FC, og har tidligere spilt i Grenoble Foot 38 og Brentford FC. Han er 191 cm høy. Gula Tidend. Gula Tidend var en avis som ble utgitt fra 3. desember 1904 til 1. juni 1996. Gula Tidends hovedkontor lå i Bergen og hovedmålet var nynorsk som hovedmål. Gula Tidend fungerte som et organ for målrørsla. Grunnlegger og avisens første redaktør var Johannes Lavik. Gula Tidend var en forholdsvis stor avis, men ble den første som offisielt ble stanset av tyskerne, allerede 9. april 1940. Gula Tidend, som aldri utga en nazifisert avisside, nådde aldri gamle høyder da den atter kom ut etter krigen. Avisen ble ikke stanset av tyskerne. De ansatte stanset den selv for at dens norrøne ideologi ikke skulle bli misbrukt av den nye tids myndigheter. Gulaprisen er en journalistpris til minne om Gula Tidend. Aristokrates fra Athen. Aristokrates fra Athen (gresk: Ἀριστoκράτης) var en gresk mann som levde en gang på 400-tallet f.Kr., som Demosthenes skrev en tale mot, kalt "mot Aristokrates" (κατὰ Ἀριστοκράτους), kort tid før 352 f.Kr. for Euthycles, som hadde beskyldt Aristokrates for å forslå en ulovlig forordning i henhold til Charidemus, en eventyrer fra Évvia. Sistnevnte opptrådte som en slags førsteminister for den thrakiske prinsen Cersobleptes og ønsket å ta full kontroll – med athenernes hjelp – over de tidligere områdene til kong Cotys I. Temperatur (meteorologi). "For en fyldigere omtale av temperatur som generelt begrep, kan du se på denne artikkelen." Temperatur er målet på et stoffs indre bevegelsesenergi (hvor hurtig atomene/molekylene beveger seg). Temperatur kan også sies å være forholdet som bestemmer netto varmebevegelse mellom to legemer. Et legeme som i hovedsak avgir varme til et annet (evt til omgivelsene), har en høyere temperatur enn det andre. Måleenheter. Den vitenskapelige enheten for temperatur i SI-systemet er Kelvin (K). Ved det absolutte nullpunktet, 0 K, er det ingen bevegelse i atomene/molekylene. Innen meteorologien brukes Celsius-skalaen (ºC), som har nullpunkt ved vannets frysepunkt. Dette er mer hensiktsmessig, da en får enklere tall å forholde seg til under hverdagsforhold. En grad Celsius er like stor som en Kelvin, så omregning er kurant. I USA og en del andre land brukes Fahrenheit-skalaen (ºF) innen meteorologien. For omregning kan en bruke. Andre skalaer er Reaumur og Rankine. Temperatur i meteorologien. Temperatur er et av de grunnleggende elementene innen praktisk meteorologi, ikke minst fordi varme/kulde har stor betydning for all menneskelig aktivitet. Luft- og sjøtemperatur benyttes som inngangsverdier i de numeriske værvarslingsmodellene. De er også viktige elementer ved klimatologiske vurderinger (eksempelvis klimaendringer). Jordtemperatur, vegtemperatur, rullebanetemperatur og flere andre varianter er viktige på sine spesielle felt. Måleinstrumenter. Mange målestasjoner benytter fortsatt det klassiske væsketermometeret. Det fysiske prinsippet er her at de fleste væsker utvider seg ved økende temperatur. Ved nøyaktig tilpasning kan en derfor lage en skala på beholderen som viser aktuell temperatur. Kvikksølv har vært svært vanlig å bruke, dels fordi det holder seg flytende ved de mest aktuelle temperaturene, dels fordi det reagerer passe tregt på temperaturendringer. Men pga at kvikksølv er skadelig for helse og miljø, brukes det nå stadig mindre. Andre instrumenter baserer seg på at også metall utvider seg ved oppvarming eller på at stoffers elektriske egenskaper endrer seg med temperaturen. Lufttemperatur. Et termometer måler i prinsippet bare sin egen temperatur. For meteorologiske formål gjelder det derfor å plassere instrumentet slik at det har størst mulig temperaturlikevekt med lufta omkring. Det må ikke utsettes direkte for solinnstråling. Det skal heller ikke stå i skyggen av eller le for bygninger, trær og andre hindringer. Termometeret plasseres derfor helst i en ventilert hvitmalt instrumenthytte på et åpent område. Høyden over bakken skal være 1,20 – 2 meter i henhold til WMOs standarder. I Norge er standardhøyden for måling av lufttemperatur 2 meter. De offisielle værstasjonene måler lufttemperaturen flere ganger for dagen. Manuelle stasjoner gjør det vanligvis mellom 3 og 8 ganger i døgnet. Automatiske stasjoner måler kontinuerlig, men normalt lagres verdien for hver heile time. Maksimums- og minimumstemperatur. I målehytter for manuell temperaturmåling finnes egne termometer som registrerer høyeste og laveste temperatur siden siste nullstilling. I Norge gjøres dette kl 06 og kl 18 utc, slik at en får notert nattas og dagens maksimum og minimum. På automatstasjonene logges laveste og høyeste temperatur hver time. Middeltemperatur. Middeltemperatur er en gjennomsnittsverdi for en tidsperiode. Døgnmiddeltemperatur er den gjennomsnittlige temperaturen for et døgn. På steder med automatisk måling er det nokså uproblematisk å fastsette døgnmiddeltemperaturen. I praksis gjøres det ved å ta gjennomsnittet av måleverdiene ved hver av døgnets 24 timeskifter. På stasjoner med manuelle avlesinger av termometer er det vanskeligere. Ettersom det gjerne ikke måles på natta, blir de kalde timene på døgnet underrepresentert. Det finnes ulike formler for å korrigere for dette. der "N" er gjennomsnittet av temperaturene kl 06, 12 og 18 utc og "min" er temperaturdøgnets minimumstemperatur. Døgnmiddeltemperaturen har i Norge tradisjonelt vært beregna for det såkalte temperaturdøgnet, som slutter kl 18 utc (dvs kl 19 lokal tid om vinteren, og kl 20 når det er sommertid). Fra 1. januar 2007 har Meteorologisk institutt gått over til å beregne døgnmiddeltemperaturen for kalenderdøgnet for stasjoner som har automatisk måling. Månedsmiddeltemperaturen er gjennomsnittet av månedens døgnmiddeltemperaturer. Årsmiddeltemperaturen er gjennomsnittet av årets månedsmiddeltemperaturer. Det tas ikke hensyn til at månedene har noe ulik lengde. I visse tilfeller beregnes også ukemiddeltemperatur og pentademiddel (femdagersperioder). Temperaturvariasjoner. Heilt generelt kan vi si at lufttemperaturen varierer med tid på døgnet, årstid og geografi. Døgnvariasjonen skyldes at solinnstrålinga endrer seg med solas høyde på himmelen, med mest innstråling når sola står høyest (dvs. i sør). Jordas overflate er imidlertid et betydelig varmemagasin, og dette forsinker både oppvarming og avkjøling. Derfor opptrer døgnets maksimumstemperatur normalt utpå ettermiddagen og minimum på morgenkvisten. Ettersom havet er et mer stabilt varmemagasin enn landjorda, er det normalt mindre døgnvariasjoner i kystnære strøk enn i innlandet. Årstidsvariasjonen skyldes også ulik solhøyde og daglengde. Temperaturmessig er denne variasjonen minst ved ekvator, og generelt sett økende jo lenger nord eller sør en kommer. Også her gjelder at variasjonene er mindre ved kysten enn inne i landet. Temperaturen vil allment synke med høyden over havet. En tommelfingerregel er 0,65 ºC lavere temperatur for hver hundre meter en stiger. (Denne verdien varierer imidlertid med høyde, årstid og breddegrad.) Dette – samt avstanden til havet – er de viktigste geografiske forholda på stor skala, men lokalgeografien spiller også mye inn: dalbunner som blir varme gryter sommerstid, men som blir kuldemagasin om vinteren, ørkener der ingenting skygger for sola osv. Temperaturforholda i Norge. Generelt er temperaturen i Norge høyere enn en skulle vente så langt nord. Dette skyldes i hovedsak at vi ligger øst for et stort og relativt varmt havområde (oppvarma av Golfstrømmen) og med en dominerende vestavind. På årsbasis er kysten av Vestlandet (fra Lindesnes til Stad) varmest. Høyeste årsnormal blant værstasjonene har Skudeneshavn og Bergen med 7,7 ºC. Høyeste årsmiddel som har vært registrert, er 9,4 °C på Lindesnes fyr i 1990 og på Slåtterøy fyr i 2006. Bortsett fra fjellstrøka er det Finnmarksvidda som er det kaldeste området i landet, året sett under ett. Sihccajavri har laveste årsnormal med –3,1 °C. Laveste registrerte årsmiddel er –5,1 °C i Kautokeino i 1893 og i Sihccajavri i 1985. I høyfjellsstrøka er det store områder som har normal årstemperatur lavere enn –4,0 °C. Det er få målestasjoner her, men en har årsmiddel fra en del steder, f.eks Fanaråken (2062 moh.) med –4,4 °C og Gaustatoppen (1828 moh.) med –4,3 °C. Vinteren. Kjennetegnet for den norske vinteren er relativt høye temperaturer langs kysten og kulde i innlandet. Hele kyststripa fra Lista til Lofoten har månedsnormal over 0 °C. Høyeste normaltemperatur vinterstid er på Sunnmøre, og det er også på Møre at de høyeste maksimumstemperaturene er målt: Tafjord med 17,9 °C i januar og Sunndalsøra med 18,9 °C i februar. De laveste vintertemperaturene har vi i indre Finnmark og i lavlandet nordøst på Østlandet. I indre deler av Finnmarksvidda går normalen ned under –15 °C. Den laveste temperaturen som er målt på en værstasjon i Norge, er –51,4 °C i Karasjok 1. januar 1886. 28. januar 1999 hadde samme stedet –51,2 °C. Temperaturer under –40 °C er ikke uvanlig på Finnmarksvidda, i indre Troms og på indre Østlandet. I perioden 1958–2009 var det 39 år at slike lave temperaturer blei registrert på Meteorologisk institutts målestasjoner. Våren. Etter hvert som solenergien øker og snøen forsvinner, varmes landområdene hurtigere opp enn havet. På Vestlandet blir det derfor om våren normalt en sone like innafor kysten som har høyeste månedsnormal. Så stiger temperaturen sør på Østlandet. Bergen har landets høyeste månedsnormal for mars og april, mens Fornebu har den høyeste i mai. Sommeren. Om sommeren er vanligvis sør-Østlandet og sørlandskysten varmest. Studenterlunden har høyeste månedsnormal med 17,3 °C i juli, og den høyeste månedsmiddeltemperaturen som er registrert i Norge, er 22,7 °C i Oslo i 1901. Høyeste maksimumstemperatur på en værstasjon er 35,6 °C, målt i Nesbyen i Hallingdal 20. juni 1970. På grunn av midnattssola og varmluftsinnstrømming fra øst kan det også bli svært varmt i Nord-Norge. 23. juni 1920 blei det målt 34,3 °C i Sihccajavri. I indre Finnmark er det altså store forskjeller mellom vinter- og sommertemperaturene. I Karasjok er differansen mellom varme- og kulderekorden 83,8 °C. Høsten. Om høsten synker temperaturen på Østlandet, og det blir varmest i ytre Oslofjord. Færder fyr har høyeste månedsnormal for august og september og Lindesnes fyr for oktober, og i november er det normalt varmest på fyrstasjonene i Rogaland og Hordaland. «Effektiv temperatur». Den temperaturen som leses av på et termometer tar ikke hensyn til vindavkjølingseffekten, det vil si at den er uavhengig av om det er vindstille eller om det blåser. Men for et menneske vil forskjellen være merkbar. En ullgenser kan holde en varm, når det er vindstille. Men luft som passerer forbi, enten det skyldes vind eller det er fordi personen beveger seg raskt, vil fjerne den varme lufta inne i genseren. Dermed svekkes isolasjonslaget mot kroppen, det kommer kaldluft inn mot huden, og en tar til å fryse. Kroppen taper varme til lufta. Våt hud og fuktige klær betyr også varmetap. På grunnlag av forsøk har en gjort ulike beregninger av hvordan vind virker på temperaturfølelsen. Av de nyeste er den kanadiske avkjølingsindeksen, som blant annet sier noe om hvor fort det oppstår risiko for forfrysning ved ulike værforhold. Sjøtemperatur. Temperaturen i havet er en viktig parameter både innen klimaforskning og værvarsling. Havet har stor effekt på værutviklinga ved at det tilfører lufta enorme mengder varme og vanndamp. Unormalt varmt eller kaldt hav vil kunne gi store utslag for været. Havtemperaturen har en langsommere variasjon enn lufttemperaturen. Kunnskap om dette er en nøkkel for å kunne varsle været for lengre perioder (sesongvarsler). Et godt slikt varsel baserer seg på at de langsomme variasjonene bestemmer gjennomsnittlige forhold i værutviklinga i flere måneder framover. Sjøtemperatur har vært målt på norske fyrstasjoner i lang tid. I dag er det dessverre bare noen få målesteder igjen, de fleste av dem på oljeplattformene i Nordsjøen. Dessuten har vi en lang og viktig måleserie fra værskipet MS «Polarfront». Det hentes også ut data fra drivende bøyer og fra fjernstyrte instrumenter som kjører over store havområder. I denne sammenheng får en også målinger fra ulike dybder. Pga at temperaturen i havet er såpass stabil har det vært vanlig med bare ei måling i døgnet, klokka 12 utc. Sjøtemperatur som meteorologisk parameter må ikke forveksles med badetemperaturer som oppgis i mediene. Disse er sjelden foretatt på en måte som tilfredsstiller vitenskapelige krav. De er også vanligvis målt på steder der direkte sol og stråling fra land påvirker temperaturen for mye. Norsk Fjellsportforum. Norsk Fjellsportforum (NF) ble startet i 1988 og er et samarbeidsorgan for frivillige og kommersielle arrangører innenfor fjellsport i Norge. I Norge finnes det i motsetning til f.eks. i alpelandene ingen yrkesbeskyttelse for fjellførere. Det vil si at hvem som helst kan kalle seg fjellfører og ta betalt for å ta med mindre erfarne personer på tur. Norsk Fjellsportforum har utarbeidet en Nasjonal Standard for instruktører, førere og kursarrangører i fjellsport, og medlemmene har forpliktet seg til å følge denne standarden. Medlemmer. Medlemmer i Norsk Fjellsportforum er ikke personer, men fjellsportgrupper, klatregrupper, kursarrangører, føringsbedrifter og andre grupper med tilstrekkelig kompetanse innen fjellsport. På finner man lister over aktører som er godkjent på de forskjellige nivåene. Arbeidsområder. De to sistnevnte punktene ivaretas gjennom Nasjonal Standard for instruktører, førere og kursarrangører i fjellsport. Frogner kirke (Oslo). Frogner kirke ligger sentralt i Oslo ved Bygdøy allé. Den er en av de få kirkene i Oslo som ikke er frittliggende, men bygd inn blant byens leiegårder. Frogner menighet ble utskilt fra Uranienborg menighet i 1897, og ble formelt opprettet 1. januar 1898. Tomt til et nytt kirkebygg ble allerede innkjøpt av Kristiania kommune i 1894. På grunn av den vanskelige økonomiske situasjonen etter det store krakket etter høykonjunkturen i 1899, ble det bestemt at kirken ikke skulle ligge fritt på Gimlehøyden, men gis en meget mindre tomt, og innbygges i husrekken. Kulturminne. Frogner kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Rolf Larsen (forfatter). Rolf Larsen (født 1948 i Bergen, død 2002 i Bergen) var en norsk forfatter. Han debuterte med diktsamlingen "BOOM" i 1969 og deltok samme år i «gruppeboken» "Åtte fra Bergen". I tillegg til flere diktsamlinger ga han ut en kriminalroman og to bøker om Ludwig Wittgenstein. Kartfestivalen. Kartfestivalen er en musikkfestival som avholdes på Gvarv i Midt-Telemark i midten av august. Den er en viktig begivenhet i regionen og trekker hvert år flere tusen mennesker. Festivalen oppsto først i 2005 som et samarbeidsprosjekt mellom Bjørn Thore Andreassen, Jo Henning Kåsin og Øyvind Dag Dahle. Den markerte seg sterkt allerede første år. Profilen den gangen, som ennå ligger fast, bygger på et ønske om å sette sammen en opplevelse der band i vannskorpa får en mulighet til å vise seg fram. Etter hvert som festivalen har modnet noe, har storheter The Presidents of the United States of America fått anledning til å spille. I sitt første år ble Kartfestivalen kåret til Årets Telemarking av Vardens lesere. Kartfestivalen ble i 2008 verden første heløkologiske musikkfestival der all mat og alkoholholdig drikke er økologisk. I 2011 fant festivalen sted 18.-20. august og hadde blant andre Gogol Bordelle, The Waterboys og Joe Lynn Turner på plakaten.Festivalen ble en stor suksess med publikumsrekord, flere terningkast 6 i avisene og fatastisk atmosfære. Mange prates om de forskjellige "hidden acts" som bl.a. inkluderte Salongorkesteret, gitarist Martin Solvoll, fyrverkeri, flammeblåsing mm. 2012 arrangerers festivalen 16-18 august. Festivalen har fortalt at den nå jobber i en treårsplan der festivalen i 2014 vil arrangeres samme helg som Wakeboard VM samme sted. Benny Golson. Benny Golson (født 25. april 1929 i Philadelphia) er en amerikansk jazzmusiker (saksofon) og komponist, kjent fra en rekke innspillinger. Etter studier ved Howard University (1947–50) ble han med i Tadd Damerons orkester (1953) og Lionel Hamptons orkester (1953). Han komponerte "Blue walk" (innspilt av James Moody, 1956) og "Stablemates" (innspilt av Miles Davis, 1956), ble med i Dizzy Gillespie Big Band (1956–58) som spilte inn Golson's "I remember Clifford" (1957) og "Whisper not" live fra Birdland (1957). Hans eget band «New York Scene» innbefattet Art Farmer, Jimmy Cleveland, Gigi Gryce, Sahib Shihab, Wynton Kelly, Paul Chambers og Charlie Persip. Han var så i Art Blakeys Jazz Messengers (1958–60) som ga ut det kjente albumet "Moanin" (1958), derav fire av Golson's komposisjoner som "Blues march", "Along came Betty", "Are you real?". Hans egen «Jazztet» med Art Farmer var ett av datidens hard bop-band (1959–62), samt et opphold i Europa, blant annet ved Moldejazz (1964). Han har siden skrevet filmmusikk til blant andre M*A*S*H og Cosby Show, og forelest ved William Paterson University i New Jersey (1989–91). Han har også etablert saksofonorkesteret Roots (fire utgivelser, 1995-), og gitt ut egne plater som "Up jumped Benny" (1996), den Grammy-nominerte "Tenor legacy" (1997) samt "One day, forever" (2000). Hans Benny Golson Quintet ga ut "That's funky" (1995). Johannes Lavik. Johannes Lavik (født 1. februar 1856 i Hosanger, død 14. februar 1929 i Bergen) var en norsk redaktør, avismann og nynorskforkjemper. Lavik flyttet til USA der han i 1878 ble lærer på Augsburg presteseminar i Minneapolis. Han studerte gresk og historie ved University of Minnesota før han i 1882 flyttet tilbake til Norge. I 1886 tok han filologisk embedseksamen i Kristiania. Fra 1880 til 1890 drev Lavik sammen med Paal Bergh en høyere skole, den såkalte «Studentfabrikken», på Voss. Fra 1890 til 1893 var han redaktør i Firda, fra 1894 til 1904 redaksjonssekretær i "Bergens Tidende". I 1904 grunnla han "Gula Tidend", og ble denne avisens første redaktør. I perioden 1921–27 var han redaktør for Norges Bondelags organ "Norges bondeblad", fra 1927 redaktør for tidsskriftet "Norrøna". Lavik var en sterk forkjemper for nynorsk. Fra 1896 var han i noen år formann for Vestmannalaget, hvor han også var styremedlem resten av livet. Johannes Lavik var sentral i dannelsen av Noregs Mållag. Mållaget ble vedtatt dannet på et målstevne i Kristiania i februar 1906 etter benkeforslag fra Lavik. Han satt selv i flere år i Mållagets styre. Holmenkollen kapell. Holmenkollen kapell ligger på Holmenkollen i Oslo. Fra innvielsen i 1913 hørte kapellet til Vestre Aker, inntil Ris menighet ble opprettet i 1937. Det nye kapellet sto ferdig i 1996. Planlegging og bygging av det gamle kapellet. Holmenkollen kapell 2010 sett mot apsiden Holmenkollen kapell ble først bygget i 1903 etter tegninger av arkitekt Peter Andreas Holger Sinding-Larsen som en panelt trekirke med stolpekonstruksjon. «Holmen og Voxenselskabet» ble stiftet i 1880-årene for ervervelse og utbygging av området til friområde for byens befolkning. Da selskapet ble oppløst i 1890, overdro den en av sine tomter på 10 mål til Kristiania kommune til oppføring av et sportskapell. Det var spesielt tre ivrige ildsjeler som brant for ideen om et sportskapell. Veidirektør Hans Kragh, som utvilsomt var primus motor, godt fulgt opp av borgermester Evald Rygh og hotellmannen doktor I.C. Holm. Fortidsminneforeningen. Nært knyttet til Holmenkollen kapell var Fortidsminneforeningen. Denne foreningen ble etablert i 1844 med flere malere som initiativtakere. Det var primært maleren I. C. Dahl som talte stavkirkens sak. Foreningen ble selve arnestedet for den arkitektgenerasjonen som rundt århundreskiftet arbeidet med eldre norske trearkitektur. De søkte tilbake til tidlig middelalder da Norge hadde sin storhetstid. De understreket identitet og tok utgangspunkt i vår egen historie, natur og arkitektur. Holmenkollen kapell ble et konkret resultat av den unge arkitektgenerasjonens gryende bevissthet om denne kulturarven. Fra bedehus til kirke. Fra åpningen i 1903 ble kapellet benyttet som bedehus. Først i 1913 ble det innviet til bruk for høymesse og kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, vigsel og bisettelse. Kapellet var ment som et tilbud til turfolk som også gjerne ville få med seg gudstjenesten på søndag, selv om de valgte å dra opp i høyden for mosjon og frisk luft. Turer i skog og mark var nærmest en motesak i siste halvdel av 1800-tallet. Turisthoteller, restauranter, sanatorier og kurbad ble bygget i området og ble utfartsmål for den stadig økende befolkning i hovedstaden Kristiania, som i 1925 skiftet navn til Oslo. Turstier og veier førte oppover Holmenkollåsen. Pastor Thore Godal sa under innvielsesfesten i 1903: ½End om vi tog Herrens Hus med op i skoven«. Det var det som skjedde, kirken flyttet etter folket &ndsah; og folket kom til kapellet. Kongsseteren. I 1910 ble Kongsseteren, som ligger like i nærheten av kapellet, gitt til Kong Haakon og Dronning Maud i kroningsgave fra det norske folk. Kongsseteren er ikke et fast tilholdssted for vår kongefamilie, men hver gang de er der – særlig i julehøytiden og under de tradisjonsrike Holmenkollrennene i mars – besøker de Holmenkollen kapell. Brann og gjenoppbygging. Kapellet ble påtent og brant ned 23. august 1992. Politiet konkluderte først med at brannen ikke var påsatt, men at den skyldtes en feil i det elektriske anlegget. Senere ble denne forklaringen trukket tilbake og det ble reist tiltale mot to menn, den ene av dem Varg Vikernes. Et tidlig ønske fra kirkelig og offentlig hold om å bygge et moderne kapell ble fort overdøvet av et folkelig krav om å bygge en kirke som lignet mest mulig. Med halvparten av midlene fra privat innsamling ble et nytt kapell tegnet av siv. arkitekt Arne Sødal og ferdigbygget i 1996. Det nye kapellet. Det nye kapellet er bygget med inspirasjon fra stavkirkene med massive plank og søyler i vegger av tettvokst furu fra Rauland og Heidal. Buer er laget av massive granrøtter og kun gamle håndtverksteknikker er benyttet. For å muliggjøre byggingen ble det først laget en 3-dimensjonal modell med alle kapellets bestanddeler på data. Tegningene fra denne var grunnlaget for produksjon av alle delene i Vågå for så å bli kjørt på lastebil til Holmenkollen og satt sammen som et byggesett. Kapellet har fått nye formelementer fra stavkirker og fått mere profilering og treskjæring hentet fra dragestilen. Kapellet fungerer som en ny arbeidskirke som tilfredsstiller alle moderne krav. l tillegg til kirkerommet finnes nå forsamlingssal, kjøkken og møterom. Allerede er kapellet et kjært landemerke og populær turistattraksjon med venteliste for vielse på ett år. Kulturminne. Holmenkollen kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Jimmy White. James «Jimmy» Warren White (født 2. mai 1962) er en engelsk profesjonell snookerspiller som anses som den mest populære spilleren gjennom tidene. White har vunnet tilsammen ti rankingturneringer, den første var Classic i 1986. Men han har aldri vunnet VM til tross for at han har vært i seks finaler. I fire av disse finalene tapte han for Stephen Hendry. Han har to sesonger vært rangert som nummer to i verden og han gjorde et maksimum break under VM i 1992. White er fremdeles aktiv, men har i de siste årene dalt på verdensrankingen og var for 2010 rangert som nummer 56. White ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1999. Fjellsport. Fjellsport omfatter generelt sett aktiviteter som foregår utendørs i fjellet. Dette omfatter bl.a. fjellklatring og brevandring samt kurs innen disse disiplinene, toppturer til fots og på ski, skredkurs og isklatring. Dialogsenteret Emmaus. Dialogsenteret Emmaus ble etablert i januar 1991 av Den nordisk kristne buddhistmisjon (nåværende Areopagos). Senteret ble etablert på Grünerløkka i Oslo, bl.a. i samarbeid med Paulus menighet (Den norske Kirke). Senteret henter sitt navn fra en landsby utenfor Jerusalem, omtalt i Lukasevangeliets kapittel 24 (Jesu møte med Emmausvandrerne). Senteret ble nedlagt 31. desember 2009 etter 19 års drift. Deler av Emmaus' virksomhet og begge de ansatte gikk da over i det nye Kirkelig senter for religionsmøte og dialog (KSRD) som ble opprettet i 2010. KSRD er resultat av et samarbeid mellom Stiftelsen Areopagos (som tidligere drev Dialogsenteret Emmaus alene) og Oslo bispedømme i Den norske kirke. KSRD er også en videreføring av Oslo bispedømmes Gud i Storby-prosjekt og andre dialoginitiativ i bispedømmet gjennom de siste årene. KSRD viderefører også Mellomkirkelig Råd for Den norske Kirke sitt ROM-prosjekt (Religionsmøte og menigheten, senere Ressursmenigheter i religionsdialog). Emmaus' avvikling ble markert med gudstjeneste, kirkekaffe og seminar i Paulus kirke på Birkelunden i Oslo, søndag 17. januar 2010. Emmaus har fra starten konsentrert sin virksomhet omkring arbeid med interreligiøs dialog, kristent spiritualitetsarbeid og studier. I Emmaus’ handlingsplan blir det understreket at en dialogisk spiritualitet er et bærende element i alle deler av arbeidet. De tre arbeidsområdene oppfattes som gjensidig avhengig av hverandre. Ut av arbeidet har Emmaus også drevet med formidling av erfaringer fra arbeidet med dialog og spiritualitet. Grunnleggende for Emmausarbeidet er en økumenisk åpen holdning, et bevisst kjønnsperspektiv, og dialogen som holdning og væremåte. Dette blir også reflektert i meditasjonsarbeidet og arbeidet med liturgi, og kommer til uttrykk gjennom valg av tekster og salmer, refleksjon omkring tekster, presentasjonen av tekster og bønner, bruk av bønner og symbol. I ett av Emmaus´ sine dokument står det slik: «Kristus kaller oss til å bære kjærligheten fram i verden og til å skape forståelse og fred mellom mennesker. I Emmaus ønsker vi å svare på dette kallet ved å praktisere meditasjon og dialog.» Dette er en formulering som seier noe om hvordan Emmausarbeidet ønsker å skape åpne steder for menneskers tro eller religiøse lengsel, eller bare åpenhet for seg selv og for andre. Dialogarbeid. Formuleringen er et teologisk begrunnet, etisk ideal for møtet med mennesker både i meditasjons- og dialogarbeidet. Den maner til bevissthet om maktforhold man står i som dialogpartner eller leder for meditasjon, og i andre relasjoner man står i. Den har også blitt en referanseramme for hva dialogens egentlige hensikt er: å skape rom for møter der samtaler om tro og praksis kan gi rom for en dypere gjenkjennelse og kunnskap om hverandre. Et sted hvor en ikke-diktert forandring kan skje, men også et sted som kan romme smerten over ikke å forstå hverandre. Formuleringen har blitt Emmaus’ kjennemerke i mangfoldet av dialogprosjekter i Norge. Spiritualitetsarbeid. Spiritualitetsarbeidet har siden starten hatt et særlig fokus på kristen dypmeditasjon. Dette er den meditasjonspraksis som beskrives som objektløs. Det vil si at Gud søkes i stillheten, fremfor å meditere over tekst eller bilde under selve meditasjonsøktene. I denne formen for meditasjon søker man å stille seg inn på en tilstand av oppmerksomhet løst fra ambisjoner, og pusten er forankring for oppmerksomheten. Noen ber Jesusbønner i takt med sin egen pusterytme, mens andre sitter i ordløs stillhet. Tradisjonen søker å anerkjenne mennesket som skapning ved også å tilby en praksis for kroppen. Under Emmaus’ "pusterom" i Paulus kirke på mandager inngår avspenning og meditativ bevegelse som en del av den kontemplative praksis. Disse øvelsene fremmer en dypere pust og kan hjelpe kroppen og sinnet mot en større opplevelse av tilstedeværelse og ro. Gjennom denne praksisen ønsker man å gi en mulighet til å øve blikket og oppdage tilknytningspunter til hverdagslivet, der oppmerksomheten kan øves – og hvor Guds nærvær også er. Emmaus arrangerer også retreater og innføringskurs i kristen dypmeditasjon. Emmaus har også arrangert retreater og kurs sammen med dialogpartnere, f.eks. sammen med Nå avdøde Svein Myreng fra den buddhistiske Dharmagruppen i Oslo. Emmaus har arbeider også med andre uttrykk for kristen spiritualitet, bl.a. gjennom arbeid med liturgi, særlig i fastetiden i samarbeid med staben i Paulus menighet, gjennom arbeid med tekster og tekstforståelse. Særlig viktig er dialogarbeidets betydning for egen spirituell praksis, hvor tanken om at møtet med andre mennesker og tradisjoner preger det enkelte menneske i egen tro og praksis. Emmaus har en forståelse av dialog og spiritualitet som gjensidig avhengig av hverandre i eget arbeid. Om virksomheten. Mye av virksomheten har blitt drevet i Paulus kirke på Grünerløkka, samt i kontorlokaler på Olaf Ryes plass 7, hvor det nye Kirkelig senter for religionsmøte og dialog også har sine kontorer i påvente av nylokalisering. Emmaus har på det meste hatt 4 ansatte (2 i halv stilling). Det siste året har det vært ansatt 2 prester i full stilling i Oslo. Kirkelig senter for religionsmøte og dialog viderefører disse to prestestillingene. Ut over virksomheten i Oslo driver også grupper i Holmen i Asker, Sarpsborg, Bergen og Stavanger arbeid som har tilknytning til Emmaus. Fjellfører. Fjellfører eller tindevegleder er en tittel på en person som leder andre på vandring i høyfjellet. I motsetning til for eksempel i alpelandene finnes det ingen beskyttelse av yrkestittelen fjellfører i Norge. Det vil si at hvem som helst kan kalle seg fjellfører og ta betalt for å ta med mindre erfarne personer på tur. Det Internasjonale Tindeveglederforbundet (IVBV/UIAGM) utdanner profesjonelle tindevegledere gjennom en utdanning som går over tre til fem år. I Norge er det organisasjonen Nortind som står for denne utdanningen. Norsk Fjellsportforum har også utarbeidet en nasjonal standard for instruktører, førere og kursarrangører i fjellsport. På deres nettsider kan man finne lister over aktører som følger denne standarden på sine kurs og føringer. Vasilijkatedralen. Vasilij-katedralen (russisk: Храм Василия блаженного, "Khram Vasilija blazjennogo") er en kirke som ligger mellom Den røde plass og Moskvaelven i Moskva i Russland. Katedralen ligger like ved Kreml og er et av de mest kjente landemerkene i hele Russland. Det offisielle navnet på kirken er Maria beskyttelseskatedral ved vollgraven (russisk Покровский собор что на рву, "Pokrovskij sobor tsjto na rvu"). Vasilij-navnet kommer fra en russisk helgen som levde på 1500-talet. Han ble gravlagt like ved katedralen. I 1588 ble det reist et lite kapell over graven hans, vegg i vegg med katedralen. Etter hvert gikk folk over til å kalle hele bygningen for Vasilij-katedralen og i dag blir det offisielle navnet bare brukt i formelle sammenhenger. Vasilij-katedralen skiller seg frå de fleste andre kirkebygg med de fargerike utvendige løkkuplene. Innvendig skiller den seg også frå de fleste andre kirkebygg, og i stedet for et stort kirkerom består den av en labyrint av trange ganger med flere små kapeller innimellom. Alt i alt inneholder kirken ti kapeller, hver med sin egen kuppel over, som man kan se fra utsiden. Historie. Kirken ble bygget av Ivan den Grusomme som et minnesmerke over erobringen av Kazan-khanatet i 1552. Tatarene var etterkommere etter mongolene som erobret Russland i 1240, og holdt landet okkupert i 250 år. I tillegg hadde de i lengre tid plaget tsaren med stadige røvertokt. Det midterste av kapellene er viet Marias beskyttelse. Dette skyldes at selve stormingen av Kazan skjedde på Maria beskyttelsesdag (1.oktober). 7 av de andre kapellene er viet andre helgener hvis festdag falt sammen med viktige krigsbegivenheter. Det siste kapellet, det vestligste, ble viet Jesu inntog i Jerusalem. Vasilij-kapellet ble som nevnt lagt til i 1588 (og fikk sin egen kuppel). Man oppdaget etterhvert at vær og vind lett trengte inn i kapellene, og i 1761-84 laget man derfor et utvendige galleriet rundt 2. etasje (det er der de fleste kapellene ligger). Det er forøvrig en legende som sier at da Ivan den Grusomme så den ferdige katedralen stakk han ut øynene på begge arkitektene (Barma og Postnik Jakovlev), slik at de aldri mer skulle kunne lage et slikt fantastisk byggverk. Sognepresten, Ioann Vostorgov, ble skutt 23. august 1919. Våren 1929 ble den så nedlagt som fungerende kirke og overført til det historiske museet. Stalin hadde planer om å rive den for å skaffe bedre plass til militærparader, men ble overtalt til å la den stå. Etter Stalins død i 1953 ble katedralen totalrestaurert. De siste årene har det vært holdt noen gudstjenester her, men den eies fortsatt av staten ved det historiske museet i Moskva. Jimmy Witherspoon. Jimmy «Spoon» Witherspoon (født 8. august 1920 i Arkansas, død 18. september 1997 i Los Angeles) var en amerikansk bluessanger, kjent for drøyt to hundre utgivelser. Hans berømmelse startet som vokalist fra India under den andre verdenskrig, hvorpå han ble med i Jay McShann's orkester (1945–51) og spilte inn sin signaturhit "Ain't nobody's business" (1949). Han sang også med jazzorkestre og ga ut "at the Montreux Jazz Festival" (1959), turnerte Europa (1961) og sågar besøkte Moldejazz (1964). Han spilte ellers med Count Basie, Duke Ellington og Gerry Mulligan. Witherspoon ga også ut "Live At The Notodden Blues Festival" (1992). I 2008 ble Witherspoon posthumt valgt inn i Blues Hall of Fame. Nasjonal Standard for instruktører, førere og kursarrangører i fjellsport. Nasjonal Standard for instruktører, førere og kursarrangører i fjellsport er en standard utarbeidet og revidert av Norsk Fjellsportforum (NF). Den gir retningslinjer omkring krav til kurs, føring og instruktørutdanning innen fjellsport i Norge. Aktørene som er medlem av NF har forpliktet seg til å følge denne standarden på alle sine arrangementer. Europcar (sykkellag). Europcar er et fransk profesjonelt sykkellag som i perioden 2005-2009 konkurrerte i UCI ProTour. Laget har hovedsete i Vendée-distriktet i Vest-Frankrike, og sportssjef er tidligere proffsyklist Jean Rene Bernaudeau. Profilerte syklister på laget er Thomas Voeckler, som ble hele Frankrikes yndling etter at han syklet i den gule trøya, Maillot Jaune, under Tour de France 2004. Han var også fransk mester i landeveissykling samme året. UCI ProTour. UCI ProTour var en serie sykkelritt som ble organisert av det internasjonale sykkelforbundet (UCI). Den ble lansert av tidligere UCI-president Hein Verbruggen i 2005. ProTour var en erstatning for UCI-verdenscupen som ble avviklet etter 2004-sesongen. Den største forskjellen var at ProTouren inkluderte etapperitt. Rytterne, lagene og nasjonene ble rangert etter poengberegning basert på plassering i rittene. 20 lag fikk ProTour-status, og hadde rett og plikt til å stille i alle ProTour-ritt. I 2008 ble dette redusert til 18 lag, samtidig som rittene arrangert av Grand Tour-arrangørene ble tatt ut. I 2009 gikk disse rittene sammen med de gjenværende ProTour-rittene inn på UCI Verdenskalender, og ProTourens egen ranking forsvant. Historie. Sesonglange konkurranser i landeveissykling har eksistert siden 1948, og ble arrangert frem til slutten av 1980-tallet da UCI startet UCI-verdenscupen, som stod på programmet frem til og med 2004. UCI forhandlet med de ansvarlige for de store etapperittene for å få dem under ProTour paraplyen, og kom frem til en avtale, til tross for stor uenighet og trusler om full boikott av ProTour fra etapperittenes side. I tillegg til disse tre, var også de fleste tidligere verdenscupløpene inkludert som f.eks. klassikerene Paris-Roubaix, Flandern rundt og Liège-Bastogne-Liège. UCI vs. andre arrangører. UCI, arrangør av ProTouren og ASO, RCS og Unipublic (arrangørene av Tour de France, Giro d'Italia og Vuelta a Espana) har siden opprettelsen av ProTouren vært ueninge om formatet på ProTouren. I 2006 var det lenge uklart om hvilke løp arrangert av ASO, RCS og Unipublic som skulle være med i ProTouren, men partene kom til enighet til slutt. Kjernen i striden var at arrangørene av de tre Grand Tour ønsket å kunne invitere de populære lagene fra de kontinentale tourene, og å ekskludere ProTour-lag de ikke ønsket skulle delta i sine konkurranser. Partene kom til enighet den 5. mars 2007. Det svenske laget Unibet.com og Astana Team fra Sveits ble ikke garantert å få stille i alle ProTour-ritt. I tillegg fikk arrangørene gi såkalte «Wild cards», invitasjoner, til lag fra de kontinentale tourene. Denne løsningen gikk særlig ut over Unibet-laget som ikke fikk stille til start i noen av Grand Tourene, eller andre ritt arrangert av ASO. Etter en lengre strid mellom UCI og arrangørene av de store rittene, blant annet om hvilke lag som skal være med, ble det i september 2007 bestemt at rittene til disse arrangørene skulle ut av ProTouren og inn på UCI Europa Tour. Dette innebar at ProTour-lagene ikke lenger var garantert å få stille i disse rittene (med unntak av Tour de France som inngikk i verdenskalenderen sammen med OL og VM). Tour Down Under i Australia ble fra 2008 nytt innslag på ProTour-kalenderen. Før 2009-sesongen gikk de 14 gjenværende ProTour-rittene inn som en del av UCI Verdenskalenderen. Fra 2010 kommer to nye ritt i Canada inn på ProTouren. For Those About to Rock (We Salute You). "For Those About to Rock (We Salute You)" er det åttende studioalbumet av det australske hardrock bandet DC, utgitt i 1981. Albumet var oppfølgeren til det suksessfulle albumet "Back in Black". "For Those About to Rock" har solgt over 4 millioner kopier i USA. Det var AC/DCs første og eneste nummer 1. album i USA, fram til utgivelsen av "Black Ice" i oktober 2008. I deres originale anmeldelse fra 1981, erklærte "Rolling Stone" det til å være bandets beste album. Bakgrunn. Albumet ble spilt inn i et øvingslokale i utkanten av Paris. Bandet hadde vanskeligheter med å få ønsket lyd mens de var i sitt tidligere øvingslokale (en nedlagt fabrikk i Frankrike). Etter utgivelsen satte bandet i gang deres første arenaturné i Nord-Amerika (sent 1981 til tidlig 1982). For tittelsporet ble store kanoner plassert på scenen, gjort klar til til å fyre av, på samme måte som i sangen på albumet. I Spania kom tidlige kopier av albumet med fargene på pakningen motsatt, det vil si; en gullfarget kanon på en svart bakgrunn. Tittelsporets popularitet var så stor at i hver konsert AC/DC har gjort i ettertid, har sangen blitt gjort som ekstranummer, og er alltid akkompagnert av å fyre av kanoner på scenen. Albumet var det tredje og siste albumet produsert for bandet, av Robert John «Mutt» Lange. Navnet på albumet var inspirert av en bok Angus Young leste, kalt "Those about to Die" (Daniel P. Mannix), om romanske gladiatorer. Gladiatorenes siste ord til herskeren var «Ave Caesar morituri te salutant» – eller, «Hail Caesar, we who are about to die, salute you». Albumet ble nyutgitt i 2003, som en del av "DC Remasters" serien. Video. For Those About to Rock var også navnet på en film med konsertopptredener av AC/DC, såvel som Metallica, The Black Crowes, og Pantera. Skjemtegaukfestivalen. Skjemtegaukfestivalen er Norges minste årlige humorfestival og blir arrangert hvert år i Ulsteinvik, Møre og Romsdal. I 2007 gikk festivalen av stabelen 6-7. juli, og satte ny publikumsrekord første kvelden. Festivalen ble arrangert for første gang i 2004, med komikere som Tore Haukenes, Siri Kristiansen, Kyrre Solem Larsen, Nils Ingar Aadne og Marit & Mahala Show. Komikere på festivalen. 2007: Tobben Tveit, Yngve Skomsvoll, Tore Haukenes, Kristine Magnesen, Christer Torjussen, Glenn Erland Tosterud, André Ulveseter, Magne Storvik, Kyrre Solem Larsen, Tasle Torrissen og Henrik Overaa Bjørnson 2008: Tore Haukenes, Yngve Skomsvoll, Henrik Thodesen, Kristine Magnesen, André Jerman, Elsa Kåss Furuseth og Siri Kristiansen 2009: Vidar Hodnekvam, Jahn Gorakh Mjaadal Bremdal, Christoffer Schjelderup, André Ulveseter og Joachim Skage 2010: Ole Soo, Tore Haukenes, Vidar Hodnekvam, Christer Torjussen, Ellinor Christiansen, Janne Rønningen, André Ulvester, Roger Sundgot og Henrik Bjørnstad Overaa Årets Skjemtegauk. Publikumsprisen, Årets Skjemtegauk, har blitt delt ut til den komikeren som har gjort mest inntrykk på publikum hvert år. I 2010 ble Vidar Hodnekvam den første komikeren som mottok denne hyllesten to ganger. Sushi (TV-serie). "Sushi" var en norsk humor-serie som gikk på TVNorge i 2001. Seriens sjanger var crazy-komikk der Dagfinn Lyngbø og Jon Schau var frontfigurene. I tillegg var også "Lompelandslaget" representert ved Trond Hanssen, Linn Skåber, Øyvind Angeltveit og Siw Anita Andersen. Serien besto av en rekke elleville sketsjer lagd av disse personene. Serien hadde premiere på TVNorge den 11. oktober 2001 og gikk i reprise i 2005. Charles Curtis. Charles Curtis (25. januar 1860 – 8. februar 1936) var et amerikansk kongressmedlem og USAs 31. visepresident. Curtis hadde indiansk blod i årene. Moren var trekvart indianer, og han tilbragte deler av oppveksten på et indianerreservat. Han var den første person uten ren europeisk avstamning som nådde opp til det nest øverste vervet i amerikansk politikk. Han ble født i delstatshovedstaden Topeka i Kansas, og som så mange andre visepresidenter før ham, var han utdannet jurist. Han praktiserte som advokat og aktor for påtalemyndighetene, før han i 1893 ble valgt inn i Representantenes hus. Her satt han til 1907, da han måtte fylle et sete i Senatet etter en representant som hadde trukket seg der. Han var senator fra 1907, med unntak av årene 1913–1915, helt fram til 1929. Da trakk han seg for å innta visepresidentembedet under president Herbert Hoover. Etter endt periode i Det hvite hus tok han igjen opp advokatpraksisen, denne gangen i Washington, D.C.. Han døde i denne byen av et hjerteinfarkt i 1936. I Am a Bird Now. "I Am a Bird Now", som kom ut i 2005, er Antony and the Johnsons andre album og er det albumet som skaffet dem det store internasjonale gjennombruddet. For dette albumet fikk Antony and the Johnsons blant annet den prestisjetunge Mercury-prisen i 2005. Sporliste. All sanger er skrevet av Antony Hegarty. Edwin Fischer. Edwin Fischer (6. oktober 1886 – 24. januar 1960) var en sveitsisk pianist og dirigent. Han blir regnet som den mest kjente pianisten i det 20. århundre, i den tradisjonelle med et reportuar av Johann Sebastian Bach, Ludwig van Beethoven og Franz Schubert. Jan blir også regnet for å være en av de aller beste pianolærerne i moderne tid. Fagmann.no. Fagmann.no er et nettsted og en uavhengig opplysningstejeneste som gir råd og tips ved bruk av håndverkere i byggebransjen i Norge. Nettsidene kaller seg selv «stedet for en trygg handel med byggebransjen». Portalen ble opprettet i 2002 på idealistisk grunnlag som et motsvar til useriøse håndverkere. I dag tilbyr tjenesten kvaliteskontrollerte, det vil si sertifiserte, håndverkere som har drevet etter norsk forretningsplikt i minst to år. Dette skal sikre forbrukerne fagkunnskap og stoppe konkursryttere. Tjenesten tilbyr også byggekontrakter og relevante forbrukerguider og forskrifter. Det er gratis å være med i fagmann.no. Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål. Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål var et ekspertorgan opprettet i 1940 av den norske Quisling-regjeringen gjennom konstituert statsråd Gulbrand Lunde og hans Kultur- og folkeopplysningsdepartement. Rådet skulle tale kunstens sak fremfor politikkens. Musikkgruppen i rådet. Den 31. oktober 1940 ble rådets musikkgruppe stiftet med David Monrad Johansen, Ivar Johnsen, Olav Kielland og Per Reidarson som medlemmer, og Geirr Tveitt som formann. Av representantene var bare Reidarson medlem av nazistpartiet Nasjonal Samling. Rådet fikk ikke utrettet så mye som det ønsket, mye på grunn av usikkerhet om hvordan man burde opptre i en slik situasjon, men også på grunn av sammensetningen av gruppen. Per Reidarson signaliserte tidlig andre holdninger til musikk og musikklivet generelt enn de andre. Han ville bekjempe «den internasjonale modernismen» (jødisk organisert kulturutryddelse/ødeleggelse). "«…rådets musikkavdeling er innsatt av et flertall av nettopp de gjennom mange år ivrigste befordrere av "entartet" (surrealistisk) kunst og til dels frembringere av sådan»." "«Det skulle være unødvendig å påvise grunnforskjellen mellom klassisk (arisk) musikkoppfatning og den av jødene lanserte "Modernismus". For klarhets skyld skal jeg imidlertid kortest mulig nevne forskjellen. Den første (ariske) bygger på melodi som det vesentlige, dermed forbundet orden, logisk plastisk form, harmoni. Modernismus fornekter melodi som vesentlig og bygger i stedet på «interessant» klang, i forbindelse hermed formens revolusjonering, førende mot det antilogiske (kaotiske), usymmetrisk rytme, dissonans som mål i stedet for som middel. Begrepet «utartet» i arisk mening må sees i forhold hertil.»" Som eksempler på utartede komponister nevntes Hindemith, Milhaud, Gershwin, Stravinsky, Schönberg, Fartein Valen, Harald Sæverud, Klaus Egge, Olav Kielland og Geirr Tveitt – et utvalg av de mest karakteristiske profiler i tiden. For å bevise at han hadde rett, foreslo Reidarson en Entartet Kunst-utstilling av levende toner – en praktisk dokumentasjon i stedet for ytterligere papirmessig dokumentering. Han ville at det skulle arrangeres en konsert hvor Olavs Kiellands første symfoni, Geirr Tveitts orkesterballett "Birgingu" og Reidarsons orkesterverk "Olsok" skulle framføres, og så skulle kritikernes syn avgjøre saken. Samtlige statsråder, Føreren og de tyske myndigheter skulle inviteres, og notene skulle oppbevares i NRKs notearkiv («nøytralt hold») fram til prøvene skulle begynne slik at Kielland og Tveitt ikke skulle ha anledning til å endre musikken og dermed fjerne «bevis». Reidarsons anslag førte ikke frem. Rådets virketid ble svært kort. Reidarson trakk seg ut allerede etter første møte. Snart etter gikk Monrad Johansen ut. Ivar Johansen trakk seg tilbake i februar 1941 og Kielland i juni. Tveitt satt alene igjen som Statens Musikkonsulent. Svarte penger – hvite løgner. "Svarte penger, hvite løgner" var en dramaserie på åtte episoder som ble sendt på fjernsynskanalen NRK1 vinteren 2004. Serien var skapt av Ulf Breistrand og Jarl Emsell Larsen. Serien hadde premiere på NRK den 8. januar 2004 og fikk prisen for beste TV-drama (dramaserie, situasjonskomedie eller såpe) under Gullruten 2004. Handling. Seriens hovedperson, Sverre Fjeld (Trond Espen Seim) kommer fra Elverum og tar etter endt utdanning praksistiden sin ved Stovner politikammer. Ute på patrulje kommer han i kontakt med Trude (Ane Dahl Torp), som gjennom sin eksmann er trukket inn i et kriminelt miljø. Etter hvert begynner han å engasjere seg mer enn sunt er for å hjelpe den unge kvinnen og hennes lille datter Sara til å få et bedre liv. Når Sverre havner i klemme mellom samvittigheten og loven, gjør han et skjebnesvangert valg. Snart begynner snøballen å rulle, og problemene tårner seg opp for ham. Imens venter ungdomskjæresten og forloveden Randi (Tone Mostraum) intetanende hjemme på storgården i Elverum og forbereder bryllup. I rollene. I øvrige roller bl.a.: Jon Øigarden, Tone Danielsen, Anne Ryg, Anders Dahlberg, Ove Christian Owe, Erik Hivju, Ketil Høegh, Trond Brænne, Veslemøy Haslund, Anders Danielsen Lie, Lasse Kolsrud, Svein Scharffenberg, Jorunn Kjellsby, Per Jansen, Andrine Sæther, Ellen Birgitte Johannessen, Ine Jansen, Mads Ousdal, Nils R. Muller VPS-konto. VPS-konto er en konto som alle investorer som handler aksjer/grunnfondsbevis notert på norsk børs, må opprette. Også de som handler obligasjoner og sertifikater utlagt i Norge, må opprette en egen verdipapirkonto (VPS-konto). VPS-kontoen føres av investors kontofører. Nordstrand videregående skole. Nordstrand videregående skole ligger i Nordstrand bydel i Oslo. Skolen er en av de få rent allmennfaglige skolene i Oslo. Historie. Nordstrand videregående skole er en av de eldste videregående skolene i Oslo. Skolen ble grunnlagt 1889 av Agnes Thorsen. Da var den en privat middelskole, den første i Aker kommune. I 1917 ble skolen kommunal og de første gymnasklassene kom i 1936. Bygningen er stort sett original, men er betydelig modernisert de senerer år, bl.a. med et moderne auditorium med plass til 132 personer. Skolen har 2011/2012 360 elever – av disse går 15 på skolens tilbud om å ta Vg2 i Berlin. Alle elevene går på utdanninsprogram for Studiespesialisering. Høsten 2013 flytter skolen til den tidligere Sjømannsskolen i Ekebergåsen. Her skal fasaden beholdes og enkelte fredede deler av bygningen innvendig, men forøvrig skal bygningen totalrenoveres og framstå som et svært moderne skolebygg, men basert på tradisjonelle "klasserom" og inndeling i klasser på 27 – 30 elever. Skolen vil da få et høyere elevtall og et utvidet tilbud innen studiespesialisering og en egen IB-linje (International Baccaleureate). Revy. Skolen har en lang tradisjon med revy. Ca. halvparten av elevene velger å være med. Det er en begivenhet der elevene ofte har det hyggelig sammen For oppsetninger før 2000, se Norsk Ukeblad. "Norsk Ukeblad" er et norsk ukeblad som ble opprettet av Ernst G. Mortensen i 1933. Norsk ukeblad regnes blant de tradisjonelle familiebladene med reportasjer, mat-, bolig-, mote- og helsestoff særlig rettet mot voksne kvinner. I tillegg er det blant annet noveller og annonser. Norsk ukeblad var Norges største ukeblad fram til 1970-tallet. I 2006 var ukentlig opplag 126 382 eksemplarer. Bladet hadde da 70 prosent kvinnelige lesere og 66 400 abonnenter. Utgiver er i dag Egmont Hjemmet Mortensen AS i Oslo. Redaktør er siden 2010 Kjersti Moen, som overtok etter Maj-Lis Stordal. Nettsted. Et nettsted er en samling av relaterte nettsider, bilder, video eller andre digitale ressurser som kan aksesseres med et felles domenenavn eller IP-adresse i et IP-basert nettverk. Et nettsted er lagret på en eller flere tjenere, og er tilgjengelig via Internett eller et lokalt datanett. En nettside er et dokument som typisk er skrevet i ren tekst og markert med et markeringsspråk (som for eksempel HTML/XHTML). En nettside kan inkludere elementer fra andre nettsteder ved hjelp av egnede teknologier (som for eksempel RSS). Nettsider blir hovedsakelig aksessert og transportert over hypertekstoverføringsprotokollen HTTP. Brukerapplikasjonen, oftest en nettleser, viser vanligvis innholdet på nettsiden i henhold til markeringsinstruksjonene på en dataskjerm. Alle offentlig tilgjengelige nettsteder utgjør til sammen World Wide Web. Sidene på et nettsted er vanligvis tilgjengelige fra en enkel URL kalt hjemmesiden eller forsiden. Et nettsted kan være organisert i flere forskjellige topografiske lenkestrukturer, blant disse er hierarkisk struktur (som hos en portal) og omvendt kronologisk struktur (som hos en blogg) vanlige. Radarpar. Radarpar er en betegnelse på to personer som har et svært godt samspill eller jobber effektivt sammen. Referansen til "radar" har blitt forklart på forskjellige måter, bl a at de to personene blir styrt av en radar eller at de kan lese tankene til hverandre med radar. Innen idrett brukes uttrykket ofte om to spillere som individuelt sett ikke har ferdigheter nok til å være på topp, men som sammen utfyller hverandre slik at de oppnår gode resultater. Stephen Lee. Stephen Lee (født 12. oktober 1974 i Trowbridge) er en engelsk profesjonell snookerspiller. Lee ble profesjonell i 1992 etter at han vant det engelske amatørmesterskapet og har til sammen vunnet fire rankingturneringer, sist Welsh Open i 2006 hvor han slo regjerende verdensmester Shaun Murphy 9–4. Han har holdt seg rundt åttende plass på verdensrankingen siden 1999 og var 2001 rangert som nummer fem, som er hans beste plassering. Foran sesongen 2008 er han rangert som nummer tretten. I januar 2008 spilte han seg frem til finalen i Masters, men tapte 3–10 for Mark Selby. Han gjør seg bemerket ved at han har usedvanlig høy vekt til å være en profesjonell idrettsutøver. Ronnie O'Sullivan skrev i sin selvbiografi at en mulig forklaring på Lee sin høye vekt kunne være at han hadde utviklet en avhengighet til mat på grunn av det høye presset snooker medførte. Rabobank (bank). Rabobank "(Coöperatieve Centrale Raiffeisen-Boerenleenbank B.A.)" er en nederlandsk bank-institusjon med kontorer over hele verden, primært i Nederland. Selskapet ble etablert i 1972. Rabobank har vært hovedsponsor for sykkellaget Rabobank siden 1996. 3gp. 3gp-fil (3rd Generation Partnership Project – 3GPP & 3GPP2) er et multimediefilformat designet for å overføre lyd og videofiler fra mobilkamera over Internett. Formatet er en standard for opprettelse, overføring og avspilling av filer over 3'de generasjons trådløse nettverk verden over. 3gp bygger på MPEG-4 standarden, og kan lett konverteres om til f.eks. MPEG-filer ved hjelp av enkle konverteringsprogrammer. Forbindelsesfly. a>, brukt som forbindelsesfly under den andre verdenskrig Forbindelsesfly er fly som brukes for å opprettholde forbindelsen mellom forskjellige militære avdelinger og enheter. Som forbindelsesfly brukes som regel lette fly som kan bruke improviserte rullebaner. I dag har helikoptre i stor grad erstattet fly i denne rollen. Cofidis, Le Crédit en Ligne. Cofidis, Le Crédit en Ligne er et fransk sykkellag. Laget har eksistert siden 1996, og har hele tiden blitt sponset av det franske finansselskapet Cofidis. Fra 2005 var Cofidis et ProTour-lag, men laget mistet den statusen etter 2009-sesongen. Tour de France 2007. Den 25. juli 2007 ble det kjent at Cofidis-rytteren Cristian Moreni hadde avlagt en positiv dopingprøve på testosteron etter den 11. etappen av Tour de France 2007. Moreni valgte å ikke bestride prøven, og innrømmet med dette dopingmisbruk. Som en følge av avsløringen valgte Cofidis å trekke seg fra Touren, slik som også Team Astana gjorde. Cofidis, le Credit Par Telephone kunngjorde også at de trakk seg som hovedsponsor for laget etter 2008-sesongen som en konsekvens av dopingavsløringen i touren, men denne beslutningen ble senere omgjort. Verdenscupen i landeveissykling for menn. UCI Verdenscupen i landeveissykling var en sesonglang, årlig konkurranse som bestod av 10 endags-ritt, og som ble arrangert fra 1989 til 2004. Det ble kåret en individuell vinner og en lag-vinner. Paolo Bettini er den mestvinnende i verdenscupen med sine tre seiere på rad i 2002, 2003 og i 2004. Konkurransen ble avviklet etter 2004-sesongen etter 16 sesonger og erstattet av UCI ProTour. Annette Sikveland. Annette Sikveland (født 25. april 1972 i Stavanger) er en tidligere norsk skiskytter. Under karrieren som skiskytter vant Sikveland tre stafettmedaljer, bronse under VM i 1995 i Antholz, sølv under VM i 1997 i Osrblie og bronse under OL i 1998 i Nagano. Hun tok en verdenscupseier i 1997 (normalprogram i Ruhpolding), og havnet fire ganger på seierspallen i verdenscupløp. Sammenlagt var hennes beste plassering i verdenscupen nr. 14 i 1996. Hennes beste individuelle OL-plassering er åttende plassen på 15 km under OL i Nagano i 1998. Hun avsluttet sin karriere etter dette OL. Hun var en periode samboer med den tyske skiskytteren Sven Fischer. Lille-Polen. Lille-Polen (polsk "Małopolska", latin "Polonia Minor") er en historisk region som utgjør de sørøstlige deler av Polen. Den ligger i Wisłas øvre og til dels sentrale avrenningsområde. Navnet Lille-Polen (som motsetning til Stor-Polen) ble først tatt i bruk i det 14.-15. århundre. Det historiske høylandsområdet strekker seg fra Karpatene i sør til elvene Pilica og Wieprz i nord. Lille-Polen grenser i vest med Schlesien, i nord med Masovia og Podlasie, og i øst med Ukraina (Rød-Ruthenia). Frem til andre verdenskrig omfattet området også store deler av dagens Ukraina (Galicia) med Lwów (Lviv). Lille-Polen ligger i dag i voivodskapene Małopolska, Podkarpacie, Lublin og Święty Krzyż, samt de østlige delene av voivodskapet Dolny Śląsk og de sørlige delene av voivodskapene Mazowsze og Łódź. Den historiske hovedstaden i Lille-Polen – Kraków – regnes av mange som Polens kulturhovedstad, og står oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Saltgruven Wieliczka like ved Kraków og Lille-Polens trekirker er også skrevet inn på listen. Norsk bremuseum. Norsk bremuseum ble etablert i 1991 og ligger i bygda Fjærland, Sogndal kommune. Museet er tegnet av Sverre Fehn og drives uten offentlig støtte. I juli 2007 passerte museet én million besøkende. Norsk bremuseum v/arkitekt Sverre Fehn ble tildelt arkitekturprisen Betongtavlen for 1992 og Houens fonds diplom for 1994. Bremuseet har en innholdsrik forklaring på hvordan breene fungerer og hvordan de oppstod. I tillegg finnes det mange spennende utstillinger og modeller av breen og dens egenskaper. Det finnes også en kinosal der man kan se en film om Jostedalsbreen. Torsdag 19. juli 2007 ble det åpnet et nytt Senter for klimaforståelse ved museet. Ulltveit-Moe var den største av støttepersonene som gav hele 15 millioner til Norsk Bremuseum for at museet kunne bygge denne ekstra klimadelen. Tidligere visepresident i USA, Walter Mondale, var tilstede for å foreta åpningen. Mondale har nedstammet fra bygden og navnet Mondale kommmer av Mundal i Fjærland. Fra nå av heter det "Norsk Bremuseum & Ulltveit-Moes senter for klimaforståing." Ved muntlig snakk holder det å si Norsk Bremuseum. Lateritt. Lateritt er rødfarget forvitringsjord med aluminium- og jernhydroksider som hovedbestanddeler. Lateritt består av vulkaniske bergarter, hovedsakelig av mineralene kaolinitt, goethitt, hematitt og gibbisitt. I tillegg inneholder mange lateritter kvarts. Den er utbredt i nedbørrike tropiske og subtropiske strøk. Det er jernoksid sammen med goethitt og hematitt som gir den rødbrune fargen. Lateritt forekommer i fuktige tropiske strøk og har ingen tydelig lagdeling. På grunn av kjemisk forvitring er de fleste silikatmineralene borte slik at jordsmonnet i stor grad består av jern og aluminium. Jernforbindelsene gjør at fargen er rødlig. Hvis plantedekket forsvinner og jordsmonnet kommer i dagen, danner det seg et hardt lag/skorpe. Synnøves duell. "Synnøves duell" var en norsk underholdningsserie på 10 episoder som gikk på TV 2 i 2001 med Synnøve Svabø som programleder. Programmet gikk ut på at Svabø fikk ti ulike utfordringer fra ti kjente nordmenn hun selv valgte ut. Poenget var å lage morsomme stunt til seernes glede. Produsent var Odd Arvid Strømstad Serien hadde premiere på TV 2 den 27. januar 2001. Programmet bygde på et belgisk konsept som kalles «12 underverker». MTV har rettighetene i Norge. Arthur Hughes. "April Love", 1856, som viser en ung, sorgfull kvinne som ser fallende blomster, undrende på kjærlighetens skjørhet.Arthur Hughes (27. januar 1831 – 23. desember 1915) var en engelsk maler og illustratør som ble assosiert med Det pre-rafaelittiske broderskap. Hughes betraktes som den beste av de unge pre-rafaelittiske etterfølgerne. Utdannelse. Hughes ble født i London i 1831 som sønn av Edward og Amy Hughes. I 1838 begynte han på Archbishop Tenison's Grammar School, tilsvarende gymnaset, hvor han viste et talent for tegning, og noen år senere, i 1846, begynte han på en designskole hvor han fikk undervisning av Alfred Stevens. Året etter kom han inn på prestisjetunge Royal Academy på linja for antikviteter. I 1849 vant han sølvmedaljen for en tegning og stilte ut sitt første maleri det samme året, "Musidora". Pre-rafaelitt. Året etter, i 1850, markerte et betydelig skille i livet hans da han oppdaget pre-rafaelittene ved å lese deres tidsskrift "The Germ", og møtte bevegelsens skikkelser som Dante Gabriel Rossetti, Alexander Munro og Ford Madox Brown som konverterte ham til bevegelsens idealer. Samtidig møtte han Tryphena Ford som satt modell for ham, og ses på hans mest betydelige maleri "April Love", og siden ble hans hustru. I 1852 stilte Hughes maleriet "Ophelia" hos Royal Academy og året etter begynte han på "Orlando" som i løpet av de neste seks årene utviklet seg til "The Long Engagement". I 1856 stilte Hughes ut sine to beste malerier, "The Eve of St. Agnes" og "April Love". Det siste ble kjøpt av ingen ringere enn William Morris. Han deltok sammen med Rossetti, Morris, Edward Burne-Jones og andre da de i 1857 malte veggmalerier i bygningen Oxford Union, i dag biblioteket, noe som sannsynligvis inspirerte hans senere verker med tema fra kong Arthur; "The Knight of the Sun" og "Sir Galahad". Deltagelsen sammen med pre-rafaelittene inspirerte ham til myke opp fargene og under innflytelse av Rossetti ble han trukket mot mystiske toner, legender og religiøse temaer. Hans best kjente malerier er antagelig "April Love" og "The Long Engaement" som begge viser plagede pars betraktning av kjærligheten og skjønnhetens ubestandighet. De var imitasjoner av pre-rafaelitten John Everett Millais’ tidlige malerier av par, men uthevet følelser og patos på den menneskelige evne til å beholde friskheten i de ungdommelige følelser sammenlignet med naturens fornyende krefter. Bokillustratør. Ophelia, første utgave, av Arthur Hughes, ca 1851.Som Millais malte Hughes også "Ophelia" og illustrerte John Keats' dikt "The Eve of St. Agnes". Hughes’ versjon er i en form av en verdslig tredelt altertavle, en teknikk som han gjentok for scener fra William Shakespeares "Som dere vil ha det" ("As You Like It"). Han var også en av de ledende bokillustratører fra den såkalte skolen som kom på 1860-tallet, og tegnet tegninger for Alfred Tennysons "Enoch Arden", Thomas Hughes’ (ingen slektning) "Tom Brown’s School Days", og George MacDonalds "At the Back of the North Wind" og "The Princess and the Goblin". Ettermæle. Arthur Hughes var en meget varsom og beskjeden kunstner, og svært lite kjennes om hans private liv eller hans syn på kunst. I henhold til uttalelser fra andre var han godt likt av de andre pre-rafaelittene og opprettholdt kontakt med de fleste hele livet. Hans eneste stilling var som kunsteksaminator ved South Kensington Schools, skjønt han underviste fra januar til august i 1877 ved Working Men's College. I 1912 ble han spesielt tildelt en pensjon for sine tjenester for samfunnet. Hans siste år ble tilbrakt avskjermet og tilbaketrukket. Han døde i ensomhet den 23. desember 1915 i London, og etterlot seg bortimot 600 malerier og 850 tegninger, et vitnemål på hans produktivitet. Hughes’ arbeid kjennetegnes for deres magiske, glødende koloritt og ømfintlige, detaljerte håndverket. Han benyttet flere unge, kvinnelige modeller, men hans favoritt var Tryphena Ford som han ble forelsket i. Et annet av hans velkjente bilder, "Home from Sea", som han begynte på i Chingford i Essex i 1856, men ikke fullførte før vinteren 1862–1863 da kvinnefiguren ble lagt til. Modellen var Tryphena Ford. Han møtte henne i 1850, men måtte vente fire år før hun giftet seg med ham. At hans malerier reflekterte en øm og trist lengsel kan kanskje tilskrives de fire årene. Ekteskapet var lykkelig og de fikk seks barn hvorav to av dem er modeller på hans "Home from Sea". Hans nevø var symbolistmaleren Edward Robert Hughes (1851–1914) som ble undervist av onkelen før han kom inn på Royal Academy, og senere arbeidet for pre-rafaelitten William Holman Hunt og var en bekjent av Burne-Jones. Søk. "Søk" (1999) var et norsk livssynsprogram på 10 episoder som gikk på NRK1 vinteren 1999 med Anne Ardem som programleder. Produsent for serien var Liv Berit Helland og Kristin Norset var prosjektleder. Serien hadde premiere på NRK den 31. januar 1999. Om serien. Utgangspunktet for serien var den multireligiøse virkeligheten i Norge, der mange mennesker er på søk etter et ståsted i livet. Programmet hadde ingen bestemt religiøs eller livssynsmessig forankring, men var et tidsaktuelt opplevelsesprogram med rom for den gode historie, møte med vanlige mennesker, religiøse skikker og tradisjoner og faktastoff. Noen av spørsmålene som det ble kretset rundt var: Hva skal til for å bli et godt alternativt menneske? Finnes Gud på internett? Hvordan kan det moderne menneske få ro i sjelen? "Et magasin om religion, livssyn og de evige spørsmål" (NRK) Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – forhistorie. Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – forhistorie. Denne artikkelen er om forhistoria til maoistpartiet i Nepal (norsk navn: "Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk)", engelsk: "Communist Party of Nepal (Maoist)"), før partiet offisielt blei stifta i april 1994. For partihistoria etter det, se hovedartikkel om NKP(Maobadi). NKP fra 1949. Nepal Kamyunishta Parti (Nepals Kommunistiske Parti), som NKP(Maobadi) rekner som sin forgjenger, blei stifta i 1949. Leder fra stiftelsen var Pushpa Lal Shresta. På denne tida seira revolusjonen i Kina. Den fikk sterk innflytelse på NKP og Pushpa Lal. Maos linje med å satse på fattigbøndene, og hans teori om den såkalte Nydemokratiske revolusjonen, blei viktige i Nepal. I 1951 seira en demokratisk revolusjon, og politiske partier blei legale. 18. februar holdt kong Tribhuvan en tale, der han sa at makta fra nå av skulle tilhøre folket, og det skulle velges ei grunnlovsgivende forsamling. Dette løftet blei aldri holdt av Tribhuvan og de fire kongene som fulgte etter ham. Fra da av blei kravet om valg på ei grunnlovsgivende forsamling sentralt for kommunistpartiet. På 1950-tallet vokste NKPs innflytelse, til tross for at partiet ei tid var forbudt. NKP blei splitta i fløyer. Ei høyrefløy gikk etterhvert inn for samarbeid med kongemakta og politiske konsesjoner for å sikre NKPs legalisering. Venstrefløya under Pushpa Lal var mot konsesjoner til kongen, så legalisering som mindre viktig og støtta ei revolusjonær linje. Fra midten av 1950-tallet bygde Mohan Bikram Singh opp en sterk partiorganisasjon i sitt hjemdistrikt "Pyuthan" i ås-distriktene i det midtvestlige Nepal. Det seinere distriktet "Rolpa" var den gangen en del av Pyutan. (Rolpa blei seinere NKP(Maobadi)s sterkeste distrikt, der opprøret i 1996 starta.) Disse områdene er dominert av nasjonale minoriteter, bl.a. av Magar-folket, som språklig og religiøst er blitt diskriminert innafor det hinduistiske Nepal. De er svært økomomisk tilbakeliggende, og er bl.a. fortsatt nesten helt uten veier. Landsbyen "Tawang" blei fra denne perioden helt dominert av kommunistene, som fikk nesten alle stemmer der ved det første valget i 1959. (Mer om denne delen av Nepal, se Nepals geografi og.) En folkebevegelse leda av Nepals Kongressparti og NKP tvang kong Mahendra til å godta valg i 1959. Men han infridde ikke kravet om at valget skulle gjelde ei grunnlovsgivende forsamling. Isteden proklamerte han sin egen grunnlov, som ga kongen avgjørende makt. Ut fra at kravet om valg på grunnlovsgivende forsamling ikke var innfridd, gikk venstrefløya i NKP inn for valgboikott. Partiledelsen fikk likevel gjennom at partiet stilte. Resultatet blei sett som et nederlag. Kravet om folkevalgt grunnlovsgivende forsamling for å gjøre ferdig den ufullendte demokratiske revolusjonen, avvisning av samarbeid med kongedømmet og motstand mot kompromisser for å oppnå legalisering, inspirasjon fra den kinesiske revolusjon og støtte til Nydemokratisk revolusjon, er alt sammen politiske linjer som NKP(Maobadi) har arva fra venstrefløya i det opprinnelige NKP. Maoistenes sterke feste blant minoriteter i åsene i Vest-Nepal stammer også fra denne tida. NKP splittes på 1960-tallet. Etter kong Mahendras statskupp i desember 1960 blei NKP splitta i stadig flere deler. På et møte i partiledelsen like etter kuppet, gikk ei prosovjetisk fløy inn for å støtte kongen. "Pushpa Lal Shrestas" fløy ville gjeninnkalle det valgte parlamentet fra 1959, og samarbeide med Nepals Kongressparti om det. "Mohan Bikram Singhs" fløy ville kreve at løftet fra 1951 om ei grunnlovsgivende, folkevalgt forsamling blei oppfylt, og avviste alt samarbeid med Kongresspartiet. Disse tre standpunktene skulle prege ulike fløyer i kommunistbevegelsen. På partiets 3. landsmøte i 1962 blei den prosovjetiske og promonarkistiske fløya under partisekretær Rayamajhi ekskludert av et flertall, som blei rekna som prokinesisk. Fra da av sprakk NKP opp i stadig flere stridende grupper, gjerne rundt hver sin kjente leder. Fra rundt 1965 slutta partiorganisasjonen å fungere i mesteparten av landet. Nå fulgte flere tiår med mange titalls kommunistpartier og et mylder av smågrupper. "Pushpa Lal Shresta" gikk i eksil. Andre kjente partiledere, bl.a. "Manmohan Bikram Singh", fikk langvarige fengselsstraffer. I 1968 stifta Pushpa Lal Shresta sitt eget parti, som blei kjent som NKP (Pushpa Lal). Det var i tida som fulgte det største kommunistpartiet i landet. Dette var også det første kommunistpartiet i Nepal som tok inn i programmet at det bygde på Mao Zedongs tenkning. Central Nucleus (1971). Da "Mohan Bikram Singh" slapp ut av fengselet i 1971, danna han gruppa "Central Nucleus" ("Den Sentrale Kjerna") sammen med flere andre, nylig frigitte partiledere. Målet var å gjenforene partiet. Men forhandlinger med NKP(Pushpa Lal) førte ikke fram, og lederne i Central Nucleus gikk mange forskjellige veier. På denne tida var det store maoistisk inspirerte bondeopprør i India, bl.a. i Naxalbari, som grenser mot Nepal i sørøst. Rett over grensa, i distriktet "Jhapa", var det opprørsforsøk i 1971, der indiske naxalitter deltok som inspiratorer og ledere. Fra dette kom Jhapeli-gruppa, som blei kjent som "nepalske naxalitter". Singhs initiativ kom "ikke" fra denne tradisjonen. (De unge lederne for "Jhapeli-gruppa" skal angivelig ha henvendt seg til hans "Central Nucleus" men blitt avvist. De blei isteden kjerna i et konkurrerende partibyggende prosjekt, som seinere danna partiet NKP (ML) og endte i det store moderate kommunistpartiet UML.) Singh hadde sin støtte blant eldre, prokinesiske kommunistledere. Når maoistene i Nepal i nyere tid er blitt satt i forbindelse med de indiske såkalte naxalittene, er det på grunn av samarbeid som er oppstått mellom dem i nyere tid. Opprinnelig kommer de fra en annen tradisjon. NKP(4M) dannes (1974). Etter sammenbruddet for "Central Nucleus" stifta Singh sammen med Nirmal Lama, i 1974 et nytt parti, NKP (Chautho Mahadhiveshan). Parentesen betyr (fjerde landsmøte), og skulle markere at dette var en fortsettelse av det gamle NKP, som blei splitta etter det 3. landsmøtet i 1962. NKP(4M) blei starten på den organiserte tradisjonen som leda fram til stiftelsen av NKP(Maobadi). Partiet bygde på Mao Zedongs tenkning og slutta seg til Maos strategi for Nydemokratisk revolusjon. Det gikk inn for en revolusjon av fattigbønder i Nepal. Et sentralt krav var ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling, i samsvar med kravet fra 1961. NKP(Pushpa Lal) splitta seg nå opp, og NKP (4C) blei på 1970-tallet det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal. Etter Maos død i 1976 tok NKP(4M) avstand fra Maos etterfølgere som fordømte Kulturrevolusjonen i Kina. Singh erklærte at det hadde skjedd en kontrarevolusjon, og Kina var ikke lenger noe sosialistisk land. Tidlig i 1979 forberedte partiet et bondeopprør, som hadde mange likheter med det NKP(Maobadi) seinere starta. Splittelser på 1980-tallet. Våren 1979 tvang et stort folkeopprør i Kathmandu kong Birendra til å utlyse folkeavstemning om demokrati i 1980. Bevegelsen foregrep på mange måter de store folkeopprørene Jana Andolan 1990 og Jana Andolan 2006. Kommunistpartiene, leda av NKP(4C), og den tidligere Jhapeli-gruppas nystifta konkurrerende Mao-inspirerte parti, NKP (ML), spilte ei ledende rolle i kampen mot monarkiet. NKP(4M)s nest viktigste leder "Nirmal Lama" tok initiativet til å samle de fleste kommunistpartiene mot diktaturet. Men når det gjaldt folkeavstemninga, blei han motarbeida av partileder "Mohan Bikram Singh". Lama ville agitere for å stemme mot kongens forslag. Singh gikk inn for valgboikott. Lama var også tilhenger av å samarbeide med Nepals Kongressparti mot det kongelige diktaturet, mens Singh så Kongresspartiet som en representant for hovedfienden India. I 1983 sprakk NKP(4M). Singh starta et nytt parti, NKP(Masal). Parentesen betyr "fakkel". Prachanda, leder av NKP(4M)s ungdomsforbund, var blant dem som fulgte Singh. Nirmal Lama fortsatte som leder av restene av NKP(4M.) I 1984 var NKP(Masal) med på å stifte en internasjonale av for det meste små maoistiske partier, RIM. Baburam Bhattarai skal ha vært NKP(Masal)s representant. I 1985 sprakk NKP(Masal) – angivelig bl.a. på grunn av Singhs vanskelige personlighet. Et flertall i sentralkomiteen, leda av Mohan Pokharel Vaidya (alias Kiran), skifta navn på partiet til NKP(Mashal). (Mashal er en annen stavemåte for ordet fakkel på Nepali). Mindretallet rundt Singh beholdt det gamle partinavnet NKP(Masal). "Prachanda" var blant de som fulgte Kiran, mens "B. Bhattarai" fulgte Singh. Splittelsene reduserte alle tre partier kraftig. Det nye NKP (ML), som sto fram som yngre og mer militant, og som effektivt utnytta mulighetene til legalt arbeid som åpna seg, blei på 1990-tallet det største og viktigste kommunistpartiet. Det forente mange ulike kommunistgrupper, og vant også tidligere tilhengere fra NKP(4M). Prachanda blir partileder, NKP(Mashal) blir maoistisk. NKP(Mashal) skulle bli kjerna i det framtidige NKP (Maobadi). I mars 1986 gjennomførte NKP(Mashal) noe som er blitt beskrevet som et mislykka opprørsforsøk. Bl.a. blei en del politiposter i Kathmandu angrepet, og 50-60 tilhengere blei arrestert. I partihistoria er dette omtalt som "The Sector Incident" ("Sektorhendinga"). Episoden førte til at "Kiran" gikk som partileder, og Prachanda overtok. Han er fortsatt partileder i 2006. I 1986 gjorde partiet også ei programendring som maoistene seinere har lagt stor vekt på. NKP (Mashal) og dets forgjengere (NKP (Masal), NKP (4M)), og andre prokinesiske partier som NKP (Pushpa Lal) og NKP(ML), definerte sitt grunnlag som marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning. Fra nå av begynte partiet isteden å beskrive sin ideologi som marxismen-leninismen-maoismen (Marxbadi Leninbadi Maobadi på Nepali). Formuleringa skal uttrykke at Maos bidrag til marxismen skal betraktes som like mye verdt som de som Marx og Lenin kom med. Jana Andolan 1990. Det store demokratiopprøret Jana Andolan 1990 blei utløst av et samarbeid mellom Nepals Kongressparti og ei sammenslutning av 7 kommunistpartier, United Left Front (ULF). ULF var leda av det dominerende kommunistpartiet NKP(ML), som hadde utvikla seg i moderat retning og brutt med Mao Zedongs tenkning. Med i ULF var også det promaoistiske NKP (4M), leda av Nirmal Lama. De revolusjonære NKP (Masal) (leda av Mohan Bikram Singh) og NKP (Mashal) (leda av Prachanda) ønska angivelig også først å være med i ULF, men blei nekta å delta. De stifta Samyukta Rashtriya Janaandolan (United National People's Movement – engelsk forkortelse UNPM), en uavhengig, revolusjonær front av de to partiene og flere mindre grupper. Baburam Bhattarai fra Singhs NKP(Masal), blei UNPMs leder. Opprøret blei fra starten i februar leda av alliansen av Kongressen og ULF. Men utover våren radikaliserte det seg og blei stadig mer uavhengig av de politiske lederne. I sluttfasen i april og mai kritiserte UNPM de mer moderate partiene for å ikke stille skarpe nok krav og for å gjøre kompromisser med kongen. De gikk i spissen for radikale demonstrasjoner og reiste kravet om republikk. Demonstrasjoner utlyst av UNPM, som i Kathmandu 6. april, der UNPM først mobiliserte til store demonstrasjoner der Kongressen og ULF seinere tok over ledelsen, og seinere gikk i spissen for en storm mot slottet, fikk avgjørende betydning for å få kongen til å kapitulere. Etter at diktaturet var falt, avviste UNPM å delta i regjering og å sitte i kommisjonen som utarbeida ei ny grunnlov. UNPM krevde isteden republikk, og reiste igjen kravet fra 1951 om ei folkevalgt, grunnlovsgivende forsamling. Kongresspartiet, ULF og kongens representanter gikk nå i regjering sammen. De skreiv i fellesskap ei ny grunnlov, som blei innført uten å være godkjent av folket høsten 1990. Her godtok også ULF-partiene etter en del protester at kongen blei sittende og bl.a. fikk kommandoen over hæren, og at Nepal fortsatt skulle være en hinduisk stat. (Nirmal Lama var en av ULF-representantene som skreiv grunnlova.) UNPM-partiene avviste grunnlova og kritiserte Kongressen og ULF for å ha forrådt revolusjonen. NKP (Ekda Kendra) blir stifta. Samarbeidet mellom partiene i UNPM sprakk høsten 1990, på grunn av uenighet om å stille til valget i 1991. Mohan Bikram Singh, leder for NKP (Masal), gikk inn for boikott av valget, bl.a. fordi det fortsatt ikke innfridde kravet fra 1951 om ei folkevalgt grunnlovsgivende forsamling. Isteden ville han forberede væpna opprør. Prachanda og ledelsen i NKP (Mashal), mente at det var nødvendig å delta i valget, også som et ledd i en taktikk for å samle krefter med sikte på et framtidig væpna opprør. NKP(Mashal) fikk tilslutning fra Nirmal Lama og hans parti NKP (4M). I november 1990 slo de seg sammen i et nytt parti: NKP (Ekda Kendra). Med blei også flere mindre grupper, ihvertfall "NKP (Janamukhi)" (parentesen betyr Folkets frigjøring) og "Proletarian Labourers Organisation" (også kalt Proletarian Workers Organisation). Ei mindre gruppe leda av Baburam Bhattarai, som mente det var riktig å stille til valg, brøyt ut av Singhs NKP(Masal). De stifta sitt eget "NKP(Masal)" som gikk inn i "NKP(EK)" etter kort tid, i løpet av våren 1991. B. Bhattarai blei tatt inn i partiledelsen. Dermed var 2 av 3 partier som kom fra det opprinnelige NKP(4M) og mange av dets kjente ledere forent i det nye partiet NKP(EK). Partileder var Prachanda. Politikken var erklært maoistisk og en fortsettelse av NKP(Mashal)s. Sjøl om partier nå var legale, var NKP(EK) i prinsippet illegalt, og skulle arbeide under jorda. Det legale arbeidet var underordna det illegale, og hadde som mål å forberede revolusjonen. Tospannet Prachanda – Baburam Bhattarai, som fortsatt leder maoistpartiet, blei skapt. Ut fra noen uttalelser fra B. Bhattarai under partistriden mot Prachanda i 2004–2005 kan det også virke som om skillene mellom flere av de partiene og gruppene som slo seg sammen da NKP(EK) blei stifta, fortsatt eksisterte i NKP(Maobadi) over 10 år etter. Det er klart at det nye partiet fra starten av hadde kontakt med den internasjonale organisasjonen RIM. (Samtidig var også Singhs NKP(Masal) med i RIM). Det virker rimelig at kontakten med RIM blei oppretta av tidligere leder i NKP(Masal) B. Bhattarai, som hadde vært representant i RIM. (Men Prachanda har seinere sagt i et intervju at hans parti har vært med i RIM fra starten i 1984. Det er ikke klart hva som er riktig her.) Samyukta Janamorcha Nepal og valget i 1991. På denne tida var det sterk bevegelse i retning sammenslutning mellom kommunistpartier. Det store moderate NKP (Ekikrit Marksbadi ra Leninbadi) (parentesen betyr forent marxist-leninistisk), vanligvis kalt UML, blei stifta i januar 1991, og førte også til at mange mindre grupper forsøkte å gå sammen. NKP (EK) danna våren 1991 valgorganisasjonen Samyukta Janamorcha Nepal (SJM – "Nepals Forente Folkefront"). Baburam Bhattarai blei SJMs leder, og dermed også det underjordiske NKP(EK)s viktigste offentlige talsperson. Arbeidsdelinga mellom B. Bhattarai, som offentlig leder, og Prachanda som lederen for det illegale partiet (og seinere de væpnete styrkene) hadde oppstått på våren under Jana Andolan 1990, og kom til å bestå til ihvertfall 2004. Et par andre partier var innom SJM i 1991. Nepal Mazdoor Kizan Party gikk ut alt før valget. NKP (MLM), et småparti som var med i UNPM våren 1990, gikk ut da valget var over. SJM stilte 70 kandidater, fikk 351 904 stemmer, 4,83% og 9 representanter. Det blei 3. største parti i parlamentet. Nasjonalforsamlinga var dominert av høykaste nepalitalende bahun-representanter. SJM var eneste større parti med et flertall av representanter fra nasjonale minoriteter (7 av 9). Et eksempel var Barman Budha, valgt fra Rolpa. Som nyvalgt ordfører i kommunistfestet "Tawang" i 1980 fikk han 5 års fengsel for å ta ned bilder av kongen og dronninga, brenne dem og henge opp Marx og Lenin isteden. Buda, som tilhører Magarminoriteten, møtte på første møte i tradisjonell drakt med stor kniv i beltet, lendeklede og nakne bein. Det var en kraftig demonstrasjon i ei forsamling der de fleste fulgte parbathiya-hinduistisk kleskode. Valget bekrefta SJMs støtte i "Rolpa", der partiet fikk begge representanter (den andre var Krishna Bahadur Mahara, seinere nestleder i maoistenes regjering "Nepals Folkeråd" fra 2001, og sjefsforhandler for maoistene i Kathmandu fra mai 2006). Valgboikotten til Mohan Bikram Singhs konkurrerende parti NKP(Masal) fikk deltakelsen til å bli landets laveste i nabodistriktet "Pyutan", men blei ingen politisk suksess. NKP(Masal) forsøkte å mobilisere til angrep på andre partiers valgarbeidere som et første ledd i en taktikk for å utløse opprør, men klarte ikke å få brei støtte for det. Ved valget i 1991 markerte SJM og NKP(EK) seg som det dominerende revolusjonære kommunistpartiet i Nepal. Lokale kamper fra 1991. Fra valget i 1991 kom en stadig større del av partiarbeidet til NKP(EK) til å konsentrere seg om landets sentralvestlige del. Partiet hadde fortsatt ledelsen og mest oppmerksomhet konsentrert i Kathmandudalen, slik kommunistpartiene tradisjonelt hadde hatt sia 1950-tallet. Men utviklinga mot et totalt skifte vekk derfra, som skulle skje etter at opprøret starta i 1996, var i gang. Nepals Kongressparti fikk flertall i valget, og G. P. Koirala blei statsminister. Samtidig forandra Kongresspartiet seg kraftig. Det hadde mista sine sterkeste fester i det mer utvikla østlige Nepal og Kathmandu-dalen til UML. Dets nye hovedfeste var nå i det gammaldagse Vest-Nepal, der det hadde tatt over mye av rojalistenes støtte. Lokale ledere fra det kongelige diktaturets tid gikk inn i Kongressen i stor skala. Mange var godseiere, pengeutlånere og lokaltyranner som fattigbøndene hadde reist seg mot i 1990, ofte leda av medlemmer av forskjellige kommunistpartier. Nå ville de ha hjelp av regjeringspartiet til å vinne tilbake makt og ta hevn. SJM deltok i denne perioden i mange streiker og voldsomme gatedemonstrasjoner i Kathmandu, sammen med andre, mindre kommunistpartier. Samtidig flytta det stadig mer av oppmerksomheta ut av storbyene. Lokalvalget i 1992: Valgseier i Rolpa. Ved lokalvalga i 1992 vant Kongresspartiet flertall i landsmålestokk. SJM deltok i en valgfront sammen med Nepal Mazdoor Kizan Party og tre mindre partier: NKP (15. september 1949), NKP (MLM) og Nepals Kommunistiske Forbund. SJM vant flertall i Rolpa og sterk representasjon i distrikter i nærheta. På dette grunnlaget danna SJM lokalregjeringer i Rolpa-distriktet som blei skarpt bekjempa av NC-regjeringa i Khathmandu. Gryende borgerkrig. Kongresspartiet og innenriksdepartementet gikk hardt tilhverks i de områdene der SJM hadde gjort det best. Innafor den sterkt sentraliserte og Kathmandu-styrte statsstrukturen i Nepal var det også ikke så mye et parti kunne oppnå ved en valgseier i et utkantdistrikt. Noen steder utvikla det seg borgerkrisliknende tilstander, der lokalavdeinger av Kongresspartiet gikk løs på fattigbønder og venstreorganisasjoner. Innenrikstepartementet sørga for at de fikk støtte av politiet. Men framgangen og undertrykkelsen i det sentralvestlige Nepal bidro til at partiet skifta fokus. Blant fattigfolk i provinsen var det sterk skuffelse over at det de oppfatta som løftene fra Jana Andolan 1990 ikke blei innfridd. Fattigbøndenes økonomiske situasjon blei ikke forbedra. Diskrimineringa av nasjonale og religiøse minoriteter, lavkaster og kvinner blei ikke mindre. Protester og demonstrasjoner blei møtt med voldsomme angrep fra Kongresspartiet, støtta av fengsling, tortur osv fra staten. Dette førte til at både vanlige bønder, radikalere og SJM-medlemmer blei tvunget til å rømme eller gå under jorda. I løpet av 1993 – første del av 1994 ser det ut til at det gjorde at et flertall i ledelsen for NKP(EK) kom til at nå var tida inne for å forberede væpna opprør. Bruddet i mai 1994 - NKP(Maobadi) blir til. Tidlig i mai 1994 sprakk NKP (Ekda Kendra) i to deler, som begge gjorde krav på samme navn. Majoriteten i partiet og mesteparten av tilhengerne fulgte Prachandas og Baburam Bhattarais fløy. Ifølge maoistpartiets offisielle partihistorie betydde dette bruddet den egentlige grunnlegginga av NKP(Maobadi). Det kan skape forvirring at partiet fortsatte å bruke navnet NKP(Ekda Kendra) 10 måneder til, fram til et formelt navneskifte i mars 1995. Partistiftelsen reknes altså likevel fra mai 1994. Minoriteten i partiet og blant lederne fulgte ei gruppe rundt Nirmal Lama. Det politiske grunnlaget for bruddet skal ha vært at Prachanda-fløya nå mente at tida var inne for å starte å forberede det begge fløyer med maostisk terminologi kalte "folkekrigen". Lama-fløya mente at det var for tidlig. 22. mai sprakk også valgfronten SJM. Her fikk Lama-fløya flertall blant de valgte representantene. 3 representanter fulgte SJM leda av "Baburam Bhattarai", blant dem begge fra partiets sterkeste feste i Rolpa. 6 fulgte Lima-fløyas SJM leda av NKP-veteranen "Niranjan Govinda Vidya". SJM (B. Bhattarai) forberedte seg på å stille til parlamentsvalget i 1994, men da en domstol ga SJM (Vidya) retten til å bruke navnet i valget, beslutta partiet å ikke lengre delta i valg. Mars 1995: Formelt navneskifte, vedtak om opprør. Prachandas parti omdøpte seg formelt til NKP(Maobadi) på det som nå kalles sentralkomiteens 3. plenum i mars, 2005. På det samme møtet blei beslutninga om å starte opprøret tatt. For NKP(Maobadis) historie etter mai 1994, se hovedartikkel om NKP(Maobadi) – historie. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – forhistorie Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – forhistorie Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – forhistorie Alværn. Alværn er et strøk som ligger vest på Nesodden i Akershus, mellom Nesoddtangen og Fjellstrand, med adkomst fra fylkesvei 157. Navnet Alværn kommer av alle svabergene rundt bukta, som ga vern/beskyttelse mot vær og vind. Området var opprinnelig del av gårdsnummer 30 i Nesodden, To gård. Alværn hadde sin storhetstid da det var oljelager og raffineri på øygruppen Steilene. På denne tiden bodde hundrevis av mennesker, særlig industriarbeiderfamilier, nede i Alværn. Samfunnet hadde egen skole, Alværn brugsskole, og det fantes postkontor og butikk. Tidligere ble navnet Alværn brukt bare om dette strøket rundt Alværnbukta. Etter omfattende boligbygging gjennom de siste 40-50 år, er øvre deler av Alværn nå mer eller mindre vokst sammen med Bjørnemyr. Det er en ungdomsskole der. Den heter Alværn ungdomsskole. Dagens lokalbutikktilbud finnes i Bjørnemyrområdet. Fra Alværn brygge går det båt ut til Steilene. Av Steilene er det kun øya "Knerten" som har ferdselesforbud (fuglereservat), de øvrige kan benyttes til blant annet bading. Nesodden Idrettsforening har en grusbane på Alværn. I 2010 ble det her lagt kuntsgress. Odd Erik Lothe. Odd Erik Lothe (født 25. mars 1972) vokste opp i Kjølsdalen i Eid kommune i Nordfjord. Han er mest kjent som frontfigur og låtskriver i bandet Fabel, som ble nominert til Spellemannprisen i 1997 og Årets beste album 1997 og 1999 på NRK P1. Han er også med i Finn-Erix (kjent gjennom programmet Radio Røynda på NRK P1) og Green Granadas. Sommeren 2007 utgav han plata Fabel 07. Her var ingen andre fra Fabels originale besetning med. Albumet var ment som et soloalbum, men plateselskapet ville at han skulle bruke Fabelnavnet. Lothe er utdannet lærer, og bor i Oslo. Barnekorstoget. Barnekorstoget i 1212 er et omstridt tema; det er uklart om det skal defineres som et egentlig korstog, og om det i det hele tatt fant sted. Det fortelles at et utbrudd av folkelig entusiasme i Frankrike og Tyskland førte til at en stor mengde barn samlet seg for å ta tilbake Det hellige land. Pave Innocent III skal ha tolket dette som et tegn fra himmelen om at de eldre korsfarerne var uverdige. Ingen av barna nådde Det hellige land; de ble solgt som slaver eller sultet ihjel underveis gjennom Anatolia. Nyere forskning antyder at disse «barna» heller var fattigfolk og/eller andre rotløse, men vi har ikke sikker viten om hva som fant sted. I litteratur. Det har vært hevdet at eventyret om "Rottefangeren fra Hameln" skal være et forsøk på omskrive det tapet av barn som barnekorstoget medførte. Tor Åge Bringsværd skriver om dette i romanen "Gobi – Barndommens Måne". UCI ProTour 2007. UCI ProTour 2007 er den tredje sesongen UCI arrangerer sin ProTour, der ProTour-lagene er garantert plass og forpliktet til å stille i alle ProTour løpene. Etter flere dopingskandaler de siste årene, sist ved Floyd Landis' positive testosterontest i Tour de France 2006, ble Phonak-laget oppløst, da den nye sponsoren iShares bestemte seg for å ikke gå inn i sykkelsporten. Lisensen ble gitt til Unibet.com-laget, mens Liberty Seguros-lisensen ble gitt til Astana-laget. Danilo Di Luca så lenge ut til å gå av med seieren i sammenlagtkonkurransen, men etter at den italienske olympiske komité utestengte Di Luca i tre måneder for hans forbindelser til en dopinglege, bestemte UCI å ekskludere han fra konkurransen. Individuell konkurranse. "Oppdatert pr. 20. oktober 2007 " 240 syklister tok minst 1 poeng i UCI ProTour 2007. Beatrice Halsaa. Beatrice Halsaa (født 7. desember 1947) er en norsk statsviter og kjønnsforsker. Hun er cand. polit. og professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Halsaa er vitenskapelig leder for forskningsprosjektet FEMCIT, "«Gendered Citizenship in Multicultural Europe: The Impact of Contemporary Women's Movements»". Prosjektet finansieres av EUs 6. rammeprogram, og koordineres fra Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen. Prosjektet omfatter femten institusjoner i ti land. Hennes faglige interesseområder omfatter likestillingspolitikk, kvinnebevegelse, feministisk teori, politisk deltakelse og representasjon, utopier, feminisme og multikulturalisme. Halsaa ble cand. polit. i statsvitenskap i 1975. Hun var ansatt ved Oppland distriktshøgskole, den senere Høgskolen i Lillehammer, fra 1977 til 2001, og var tilknyttet studiet i samfunnspolitikk og offentlig forvaltning. Hun ble førsteamanuensis i 1988. I perioden 1986–1990 var hun også tilknyttet Alternativ Framtid. Hun var professor II ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved NTNU 1999–2002. Fra 2001 var hun førsteamanuensis i hovedstilling ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, og ble professor i 2003. Hun var styremedlem i Norsk Kvinnesaksforening 2002–2010. Alværn ungdomsskole. Alværn ungdomsskole er en offentlig ungdomsskole ved tettstedet Alværn i Nesodden kommune i Akershus. Skolen har plass til rundt 350 elever og har 15 klasserom, fem spesialrom, gymsal, svømmehall og mediatek. Elevene kommer hovedsakelig fra Jaer, Berger, Hellvik og Bjørnemyr, og er fordelt på 12 klasser. Thorvald Stauning. Thorvald August Marinus Stauning (født 26. oktober 1873, død 3. mai 1942) var en dansk sosialdemokratisk politiker. Han ble i 1924 Danmarks første sosialdemokratiske statsminister. Han vokste opp i et fattig arbeiderhjem København. Han begynte å arbeide ved siden av skolegangen fra tiårsalderen. Han ble hovedkasserer for Socialdemokratisk Forbund i 1898. Han ble valg inn på Folketinget i 1906. Han var kontrollminister fra 1916 til 1920. Stauning tok aktivt del i Påskekrisen samme år. Han ble statsminister etter valgseieren i 1924, men kunne ikke gjennomføre noen større reformer, da hans regjering var en mindretallsregjering. Han ble tvunget til å gå av etter valgnederlaget i 1926, men kom tilbake som statsminister i 1929 hvor han dannet en flertallsregjering. Han var statsminister frem til sin død i 1942. Stauning, Thorvald Stauning, Thorvald Stauning, Thorvald Stauning, Thorvald Lars Vågberg. Lars Vågberg (født 30. juni 1967 i Sollefteå, Sverige) er en tidligere curlingspiller som har vunnet medaljer i både EM og OL. Vågberg var opprinnelig svensk, men giftet seg med curlingspiller Pål Trulsens tvillingsøster og ble norsk i 1997. Videre er han historisk for å ha vunnet EM for både Norge og Sverige. Lars har i tillegg til sin curlingkarriere også jobbet som gymlærer på Belset skole på Rykkinn, der han gjorde en utmerket jobb, og tok med elever på årlig tur til curlinghallen ved Fornebu. Nortind. Nortind er organisasjonen som utdanner internasjonale tindevegledere i Norge. Dette er en del av det Internasjonale Tindeveglederforbundet IVBV/UIAGM Paris–Nice 2007. Paris-Nice 2007 pågikk fra den 11. til den 18. mars 2007 og markerte starten på UCI ProTour 2007. Etter mye frem og tilbake ble det klart at alle ProTour-lagene stilte til start i Paris den 11. mars. Selv om løpet stod på ProTour-kalenderen hadde det ikke ProTour-lisens. 160 ryttere var påmeldt. I tillegg til ProTour-lagene, stilte også Astana Team fra Sveits og franske Agritubel Alberto Contador fra Discovery Channel tok hjem sammenlagtseieren, samt ungdomstrøya. Han var kun den andre spanjolen i historien til å vinne Paris-Nice, etter at Miguel Indurain vant løpet i 1989 og 1990. Franco Pellizotti vant poengtrøya, mens hjemmeyndlingen Thomas Voeckler sikret seg klatretrøya. Caisse d'Epargne vant lagkonkurransen, mens Discovery Channel tok flest etappeseire med sine 3. Se også. UCI ProTour 2007 The Mystery of Time and Space. "The Mystery Of Time And Space" (ofte forkortet til "MOTAS") er et internettbasert dataspill av type Room escape-sjangeren som ble skapt i 2001. I spillet må brukeren åpne dører ved hjelp av å finne skjulte gjenstander og skjulte beskjeder, samt at han/hun må løse gåter. Da spillet ble lansert på nettet for første gang bestod det kun av ett rom. I ettertid har det blitt tilføyd stadig flere rom og pr. maj 2008 inneholder spillet 20 rom man må komme seg gjennom før man er endelig ute. MOTAS regnes av mange som det første spillet i denne sjangeren, og det spillet som gjorde denne spillsjangeren populær. Stephen Maguire. Stephen Maguire (født 13. mars 1981 i Glasgow) er en skotsk profesjonell snookerspiller. Maguire ble profesjonell i 1998 og vant i 2004 European Open da han var rangert som nummer 41 i verden. I finalen slo han Jimmy White 9–3. I 2004 vant han UK Championship etter en klar 10–1 seier over David Gray. På veien mot finalen slo han blant andre Ronnie O'Sullivan, som da var rangert som nummer én i verden. Før VM i 2005 var han foreløpig rangert som nummer to i verden, bak O'Sullivan. I første runde møtte de to presumptivt beste spillerne hverandre og kampen ble så jevn som man kunne forvente. Til slutt var det O'Sullivan som vant med 10–9. Etter denne sesongen var Maguire rangert som nummer tre i verden, som er hans beste ranking i karrieren. Maguire har gjort et maksimum break i 2000 og et under semifinalen i China Open 2008 mot Ryan Day. Foran 2008 er han rangert som nummer ti. Denne sesongen vant han Northern Ireland Trophy etter 9–5 seier over Fergal O'Brien i finalen. Dette var hans tredje seier i en rankingturnering. I den påfølgende turneringen, UK Championship, kom han igjen til finalen, men tapte 2–9 for Ronnie O'Sullivan. Han kom for tredje gang i løpet av sesongen til finalen i en rankingturnering i China Open. Her sikret han seg sin andre seier for sesongen med 9–8 over Shaun Murphy. På grunn av problemer med nakken har Maguire legeærklæring på at han ikke kan spille med sløyfe, som normalt er et krav for å kunne delta i snookerturneringene. Han spiller derfor med skjorten åpen i halsen. Sven Lundestad. Sven Lundestad (født 15. januar 1950) er en norsk gitarist som i 1997 ble landets første professor noensinne i klassisk gitar ved Norges Musikkhøgskole. Etter han i sent april 1974 ble den første som debuterte i Universitetets Aula på klassisk gitar i Norge, uttalte Reimar Riefling at han (Lundestad, altså) var «kosmopolitisk», deriblant den Fartein Valen-lignende «3 utkast», på engelsk utgitt som «Three inventions», som Halvor Haug hadde tilegnet debutanten. I februar 1975 var han i semifinalen i nordisk med ni andre, der i blant Erik Stenstadvold, som hadde debutert like etter Lundestad. Etter alt dette har han vært en av Norges beste gitarister og gitarpedagoger. I samarbeid med NRK hadde han på 1980-tallet undervisningsprogrammer i gitarspill, og i den forbindelse ga han ut en rekke bøker under tittelen "Spill gitar!". I hjembyen har han siden 1980 arrangert Norsk Gitarfestival, men den ble nedlagt i 2007, så i 2008 hadde vi Bergen Gitarfestival der Lundestad var med. En av hans viktigste konserter var da han spilte alene i Wigmore Hall London i 1983. I gruppa "The Norwegian Guitar Duo med Geir-Otto Nilsson var han i Wigmore Hall den 27. februar 1987 og ga ut plate i 1988. På eget plateselskap "Okapi Records" i Fredrikstad har han utgitt plater. Den i 1996 fikk fem stjerner og ble kalt «kosmopolitisk» av riksavisen VG. Sven Lundestad er far til Alexandra Bråten som sang i Draumir. Gitaristen Nils Petter Nyrén er hans fetter. Referanser. __NOTOC__ Sønner av Norge (TV-serie). "Sønner av Norge" var en norsk reality-tv-serie som gikk på NRK1 høsten 2003 med Espen Thoresen som programleder. Serien hadde premiere på NRK den 3. november 2003. I serien var ti ungdommene plukket ut til å representere sin generasjon. I episode 2 skulle seerne stemme over hvilke fem som skulle gå videre for å "redde sin generasjons tapte ære". Etter direktesendingen skulle de fem utvalgte kjempe sammen, og ikke mot hverandre. Her fikk de ulike oppgaver som alle var basert på fakta eller uttalelser fra folk med myndighet. Ungdommenes mål ble å bevise at alt slett ikke var så mye bedre før, og at dagens unge også duger. Deltakere. Prosjektleder for serien var Tove Austad Per Hilleren. Per Hilleren (født 1906 på Veitastrond i Luster i Sogn og Fjordane, død 1994) var en norsk forfatter og predikant. Per Hilleren ga ut om lag 50 bøker fra debuten i 1928 med "Kveldssol. Eit prosadikt". Ofte er kampen mellom det lyse og det mørke tema. Mange bøker er gitt ut i flere opplag og på flere språk. Gjennombruddet kom i 1939 med romanen "Gull og kjærlighet" som var et oppgjør med Hitler og nazismen. De fleste utgivelsene til Hilleren har vært i romanform, men han har også gitt ut novellesamlingen "Medan heggen blømer", og noen av foredragene hans kom i bokform i "Tid og rødmer". Hillerens verker har en kristen grunntone. Religiøse brytninger i enkeltmennesket og bygdesamfunnet er viktige temaer. Man finner også naturskildringer i bøkene hans. "Rachel" fra 1959 er en roman fra det nye Israel. Romanen "Det blåser på heia" fra 1947, skildrer vekkelsene på Vegårshei i siste halvdel av 1800-tallet. Den selvbiografiske "Minneskog" forteller om hans liv og virke som forfatter og forkynner. Han har også skrevet bøker for barn. Korporativisme. Korporativisme (fra det latin "corpus", «legeme», i overført betydning «organisasjon») betydde opprinnelig et system der de politiske organene ble sammensatt av utsendinger fra organisasjoner, laug, yrkesgrupper og næringsveier i stedet for valg ved alminnelig stemmerett. Historisk kan begrepet føres tilbake til både stenderstaten og de yrkes- og næringsorganisasjonene som kjøpmenn og håndverkere etablerte fra 1100-tallet av. Det er to hovedformer for korporativisme, kalt statskorporativisme og samfunnskorporativisme, den ene er totalitær, den andre mer demokratisk og der korporativismen supplerer, snarere enn erstatter demokratiske valg. Denne første formen ble brukt i det fascistiske Italia. Det var et diktatorisk styringssystem der de korporative institusjonenes viktigste oppgave var å disiplinere medlemsmassene, særlig innen fagbevegelsen og arbeidslivets organisasjoner. Staten skulle selv være en stram korporasjon, med vekt på enhet, disiplin og samarbeid. Det var først og fremst en styringsmodell for tysk og italiensk fascisme i mellomkrigstiden, men er også kjent fra søramerikanske land i perioder etter andre verdenskrig. Den historiske koblingen til fascismen gjorde at korporatismebegrepet lenge var politisk belastet og vanskelig kunne brukes i andre sammenhenger. På 1970-tallet fikk korporativismebegrepet ny utbredelse, men nå knyttet til en mer liberal og pluralistisk variant. Den liberale korporativismen betyr at et mangfold av interesseorganisasjoner deltar på ulike plan i offentlige råd og vedtaksorganer. Denne formen er ikke opprettet gjennom autoritært eller totalitært dekret, men er snarere vokst fram gjennom frivillig deltagelse, gjennom krav nedenfra eller invitasjon ovenfra. De skandinaviske land, samt Østerrike har ofte blitt trukket fram som land der korporative innslag i statsforvaltningen er særlig framtredende. Godwin Obasi. Godwin Patrick Olu Obasi (født 24. desember 1933 i Ogori, Nigeria, død­ 3. mars 2007 i Abuja, Nigeria) var generalsekretær i Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) fra 1984 til 2003. Obasi hadde utdannelse i matematikk og fysikk fra Canada. Han tok doktorgraden i meteorologi ved Massachusetts Institute of Technology i USA i 1963. For avhandlinga fikk han Rossby-prisen. Han arbeidde ved det nigerianske meteorologiske instituttet noen år, og deretter ved Universitetet i Nairobi. I 1978 flytta han til Genève for å overta stillinga som leder av opplæringsavdelinga i WMO. På verdensmeteorologikongressen i 1983 blei han valgt til generalsekretær med tiltredelse 1. januar 1984. Han blei gjenvalgt fire ganger og blei til slutt utnevnt til generalsekretær emeritus. Hans spesialfelt innen forskning var atmosfærisk dynamikk med hovedvekt på den vestafrikanske monsunen. Obasi var leder for WMO i en periode da globale klimaendringer blei et aktuelt tema. Han var sentral i forhandlingene rundt flere internasjonale klimaavtaler og ved etableringa av FNs klimapanel. Geilenkirchen. Geilenkirchen er en by i distriktet Heinsberg i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Byen ligger 20 km nord for Aachen ved grensa til Nederland på bredden av elva Wurm. 1. april 2006 hadde den 28.723 innbyggere. Byen gir navn til NATOs flyplass NATO Air Base Geilenkirchen, som er base for AWACS. Disse opereres av multinasjonale mannskaper fra femten land: Belgia, Canada, Danmark, Hellas, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen, Portugal, Spania, Tyrkia, Tyskland, Ungarn og USA. José Ivo Lorscheiter. José Ivo Lorscheiter (født 7. desember 1927 i São José do Hortêncio, Brasil, død 5. mars 2007 i Santa Maria, Brasil) var en brasiliansk, katolsk biskop som ble kjent på grunn av sin kritikk mot det brasilianske militærdiktaturet. Ivo Lorscheiter stammet fra en enkel og religiøs, tysk innvandrerfamilie. Han ble prestiviet i Roma den 20. desember 1952. Tilbake i Brasil underviste han først på juniorseminar og etterpå som professor. I 1965 ble han utnevnt til hjelpebiskop i Porto Alegre. Fra 1974 til han trakk seg tilbake i 2004 var han biskop i Santa Maria. 1971–1979 var han sekretær for den brasilianske biskopenes konferanse og 1979–1986 dens president. Under militærdiktaturet fra 1964 til 1985 fordømte han flere ganger menneskerettsovertredelser. Han støttet også frigjøringsteologien og kom i konflikt med Vatikanet. Han døde etter lang tids sykdom, 79 år gammel. Lørdag (roman). "Lørdag" er en roman av den engelske forfatteren Ian McEwan. Den utkom på forlaget Jonathan Cape i London i 2005 med tittelen "Saturday", og var McEwans åttende roman. En norsk oversettelse ved Halvor Kristiansen kom ut på Gyldendal samme år. Den norske utgaven er på 270 sider. Handling. Historia er fortalt i tredje person, men med en gjennomført personsynsvinkel. Hovedpersonen Henry Perowne er nevrokirurg ved et offentlig sykehus i London. Han bor sammen med kona Rosalynd og den sytten år gamle sønnen Theo i en romslig leilighet i den mest fasjonable delen av strøket Fitzrovia i det sentrale London. På nåtidsplanet spenner historia over et tidsrom på ett døgn, fra han står og ser ut av soveromsvinduet på den nattstille byen tidlig på morgenen 15. februar 2003, til han kommer hjem fra en større operasjon ett døgn seinere. Romanens korte historietid tillater både lange tilbakeblikk på hovedpersonens tidligere liv, så vel som et adstadig tempo på nåtidsplanet. En kjøretur gjennom Londons gater berettes i detalj; det samme gjør en squashkamp mot kollegaen Strauss. Ikke minst dveles det ved ulike nevrokirurgiske inngrep både i fortid og nåtid – McEwan besøkte over en periode på to år bl.a. National Hospital of Neurology and Neurosurgery for å sette seg inn i faget. 15. februar 2003 var ikke en helt vanlig dag i London – det var dagen da de store demonstrasjonene mot den tilstundende Irak-krigen gikk av stabelen i Hyde Park. Disse danner et politisk bakteppe for handlinga, idet ingen av romanpersonene kan la være å ta stilling til hvilke former kampen mot internasjonal terrorisme bør ta. Sjøl er Perowne en tviler; vennskapet med en iraker som har lidd under Saddam Husseins terrorregime har gjort han tilbøyelig til å gi Tony Blair rett i at regimet må fjernes. Her møter han heftig motbør fra dattera Daisy, som har deltatt i demonstrasjonene. På den andre sida synes han at amerikaneren Strauss har et altfor enkelt syn på nødvendigheten av å gå til krig. De demonstrerende folkemengdene i Londons gater denne dagen får også en mer håndfast virkning på Perownes liv. En misforståelse på grunn av omdirigering av trafikken fører til en kollisjon med kjeltringen Baxter. I den etterfølgende diskusjonen om skyldsspørsmålet føler Baxter at han har tapt ansikt, og det får uante konsekvenser. Det viser seg at Baxter lider av den for nevrokirurgen Perowne velkjente Huntingtons sykdom, noe som gjør han til et totalt uberegnelig menneske. Når han seinere på kvelden oppsøker Perowne og familien i leiligheten for å ta hevn, får den vellykka legen som tror seg å ha kontroll på tilværelsen, erfare hvor kort avstanden er mellom orden og kaos. Uddevallabroen. E6 Johs. Holt A.S og SKANSKA Teknikk AB. Uddevallabroen, på svensk "Uddevallabron", er en skråstagbro over Sunningesund/Byfjorden i Uddevalla i Sverige og er en del av motorveien E6. Den er Sveriges fjerde lengste veibro (etter Ølandsbroen, Øresundsbroen og Högakustenbron). Lengden er 1712 m og hovedspennet er 414m. De to hovedtårnene er 149 m høye. Brobanen består av fire kjørebaner, to for hver kjøreretning. Totalbredden er 27 m, inkl. midtrabatt. Grunnforholdene. De geologiske forutsetningene varierer ganske mye på stedet. Det er fundamentert både med direkte fundamentering, betongpeler, stålkjernepeler og stålrørspeler opp til 80 m lengde for fundamentene. Overbygningen. Broen består av tilfartsbro på hver side og skråkabeldel i midten. Tilfartsbroene består av to atskilte tverrsnitt, hver bygd opp som en lukket stålkasse med plass-støpt dekke i betong. Tilfartsbroene hviler på pilarer. Hovedspennet består av stålseksjoner, og er et åpent bjelketverrsnitt med hovedbjelker og tverrbjelker. Hoveddelen ble bygd etter «fritt frambygg»-prinsippet. Ferdige stålseksjoner ble løftet direkte opp fra båt ved hjelp av en pontongkran. Videre ble seksjonene sammensveist og strammet opp fortløpende fra begge sider av tårnene. Veidekket består av plassstøpt betong. Tårnene. Uddevallabroen sett fra Uddevalla på kveldstid. Tårnene har en diamantlignenede fasong. De er plasstøpt ved hjelp av klatreforskaling. Det er benyttet finér bordforskaling, resultatet har blitt en jevn og fin overflate på betongen. I tårntoppen er alle kablene innfestet med prefabrikkerte stålforankringer. Det er innebygd trapp på hver side av de to tårnene og heis i ett av dem. Dette for å gjøre nødvendige inspeksjoner av tekniske installasjoner. Problem med is. Uddevallabroen har to parallelle løp med kabler, en på hver ytterkant av broen. Om vinteren kan is løsne fra kablene og falle ned på veibanen. Dette har ført til at broen har måttet stenges for trafikk. Det svenske vägverket har prøvd ut ulike metoder for å løse dette. Det har blant annet vært forsøkt med å blåse varmluft mellom kablene og plasthysen,som beskytter kablene. Men dette blir ikke lenger gjennomført da det har vist seg at varmetapet ble for stort under innblåsingen. Denne ulempen oppstår også for en del andre broer som f.eks. Storebeltbroen og en del hengebroer i Canada og USA. Belysning. En del av broens særegenheter er belysningen. Det er plassert flysikringslys øverst i glasspyramidene i de to tårnene. Tårnene har blant annet en krum fasong på innsiden. Lyskasterer sender lys på flaten og lyset spres utover hele innsiden av de store tårnene. Syntetismen. Syntetisme i billedkunsten er å skape en syntese av sine uttrykk av den ytre og indre virkelighet. De skulle uttrykke de opprinnelige og barnlige følelsene som bretagnerne (mennesker fra Bretagne, Frankrike) hadde. Det som karakteriserer syntetismen var store rene fargeflater og kraftige sorte konturer. Og fargene som ble brukt skulle ikke fortelle om den ytre natur men om den indre opplevelsen. Paul Gauguin blir forbundet med denne ismen. Han klarte å gi syntetismen et fortettet og meningsfullt uttrykk. Han ville bli som menneskene han malte, han ville at kunst og liv skulle bli ett. Han flyttet fra kultur og sivilisasjon til områder i Stillehavet som han betraktet som urørt. Fagdidaktikk. Fagdidaktikk er konkretiseringen av didaktikken (vitenskapen om læring og undervisning) for et bestemt fag eller en gruppe av fag. Fagdidaktikken står dermed i snittflaten mellom pedagogikk og de ulike fagene, og den skiller seg fra generell didaktikk og pedagogikk ved at den er sterkt knyttet til de enkelte fagene. I Norge undervises det i de ulike fagdidaktikkene i tilknytning til lærerutdanningene og i praktisk-pedagogisk utdanning. Noen av fagdidaktikkene har også vokst fram som egne og selvstendige forskningsfelt. Et eksempel er matematikkdidaktikk som en kan studere på master og doktorgradsnivå ved flere universiteter og høgskoler. Martin Rypdal. Martin Wibe Rypdal (født 19. mai 1980 i Tromsø) er en norsk sprinter som bor og trener i hjembyen. Han er medlem av klubben IL i BUL Tromsø. Rypdal er to ganger norsk mester på 100 meter, tre ganger på 60 meter, tre ganger på 200 meter innendørs og tre ganger på 4 x 200 meter stafett. Ved europamesterskapet i Göteborg i 2006 kom han til mellomheatet på 100 meter. I innendørs-EM i Birmingham året etter kom han til semifinalen på 60 meter. Han har en rekke ungdoms- og juniormesterskap. Hans personlige rekorder er 6,73 på 60 meter (Florø 2007), 10,46 på 100 meter (Oslo 2006) og 21,28 på 200 meter (Piteå 2004). I yrkeslivet er Rypdal matematiker. Han avla i desember 2008 doktorgraden (Ph.D.) ved Universitetet i Tromsø på avhandlingen "Dynamical and stochastic aspects of self-organized critical behavior in sandpiles". Harald Nygård. Harald Nygård (født 1941) er en norsk avistegner og portrettmaler. Han har vært reportasje- og rettstegner i avisa VG i Oslo siden 1989. I tillegg arbeider han for politietaten Kripos, der han ved behov tegner fantombilder av ukjente ettersøkte på grunnlag av vitneforklaringer. Harald Nygård tegner oftest med blyant og i en nøktern stil. Nygård er onkel til forfatteren Anne-Pia Nygård, som debuterte i 2009 med selvbiografien «Det som ingen ser». Vladimir Gusev. Vladimir Nikolajevitsj Gusev (russisk Владимир Николаевич Гусев, født 4. juli 1982) er en russisk profesjonell syklist. Han startet sin profesjonelle karriere i Team CSC i 2004. To år senere gikk han til Discovery Channel, og da laget ble lagt ned etter 2007-sesongen gikk han til Astana Team. Han er blitt russisk mester på tempo tre ganger, og vant Belgia rundt i 2007. I juli 2008 fikk han sparken fra Astana-laget etter at interne tester viste unormale blodverdier. I juni 2009 fikk han medhold i CAS i at Astana gjorde feil i å sparke han, og at han hadde krav på erstatning. I mai 2010 skrev han under en kontrakt med Katjusja. Ingunn Aamodt. Ingunn Aamodt (født 19. august 1965 i Honningsvåg) er en norsk forfatter og illustratør. Ingunn Aamodt er utdannet lærer i kunst og håndverksfag, og arbeidet i flere år som avdelingsleder i en barnehage. Hun er nå forfatter på heltid. Aamodt skriver barne- og ungdomslitteratur, og er særlig kjent for bøkene om Pulverheksa for de yngste barna. Hun skriver imidlertid for alle aldersgrupper. Sjangermessig er forfatterskapet variert, med både billedbøker, romaner, faktabøker, grøssere og fantasy. I sine ungdomsbøker har hun blant annet nyskrevet Romeo og Julie i en norsk samtidskontekst ("Romeo og Javeria", 2007) og behandlet transvestittisme ("En søster i skapet" (2005). Sammen med Jon Ewo og Arne Svingen skriver hun grøsser-serien Marg & Bein. I 2006 ble Aamodt nominert til Brageprisen for faktaboka "Tutankhamon". I 2008 mottok hun Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for sitt samlede forfatterskap. Benjamin Jensen. Benjamin Jensen (født 13. april 1975 i Mandal) er en norsk friidrettsutøver, og norsk rekordholder i tikamp. Han har representert Mandal og Halse IL, IK Tjalve og IL Norna-Salhus i sin aktive karriere. Han er sportssjef for friidrett ved Wang toppidrett i Oslo Resultater. Jensen ble juniorverdensmester i tikamp i 1994, og ble nummer 14 i VM 2001. Han deltok også i Friidretts-VM i 1999 og 2005 og Friidretts-EM (2002), uten å fullføre konkurransene. Videre ble han også nummer tre i Universiaden (World Student Games) i 1999. Benjamin Jensens norske rekord, fra 1. august 1999 er på 8160 poeng for følgende serie: 10,86 (100 m), 7,54 (lengde), 13,50 (kule), 1.97 (høyde), 49,54 (400 m), 14,50w (110 m hekk), 43,83 (diskos), 5,30 (stav), 59,01 (spyd), 4:34,84 (1500 m). Takrør. Takrør er en planteart i grasfamilien, og eneste art i slekten "Phragmites". Dette gresset kan bli opptil tre meter høyt. Bladene er brede, og toppen er stor og svart-fiolett. Det norske navnet kommer av at planten har vært brukt som materiale til tak. Det har vært brukt som konstruksjonselement i arkitekturen i Sumer siden ca. 3000 f.Kr. Takrør vokser ved alle slags vann, men de største bestandene finnes nok knyttet til næringsrike forhold. Takrørskogen er viktig for en del fugler, blant annet enkelte sangere, og pungmeis. Svaler som overnattet i takrørskogen kan ha gitt opphav til troen på at svalene overvintret på bunnen av sjøer. Svaler som døde på nattekvist kan ha styrket denne troen, for det lå da svaler i vannet. Utbredelsen av takrør synes å ha økt i de senere år (etter 1970-tallet?). I Østfold er det store takrørskoger nord for Fredrikstad. Åge Skari. Åge Skari er trener for mellom- og langdistanseløp innen friidrett. Han begynte som trener for IL i BUL Tromsø høsten 2001, men gikk over til TUIL Friidrett våren 2006. Han har idrettslig bakgrunn som tidligere langdistanseløper på Efteløt IL. Han har Trener C-kurs i skøyter og kajakk, og trener B-kurs i fotball. Osleidys Menéndez. Osleidys Menéndez (født 14. november 1979) er en cubansk kvinnelig friidrettsutøver som konkurrerer i spydkast. Menéndez er både verdensmester, olympisk mester og verdensrekordinnehaver i spydkast for damer. Hun vant olympisk gull under OL 2004 i Athen, og hun vant også gull i VM i friidrett 2005 i Helsingfors med et kast på 71,70, som er verdensrekord. Politivold. Politivold er en betegnelse på voldsbruk fra politiets side. Ved siden av militærvesenet er politiet vanligvis den eneste institusjonen med lovfestet myndighet til autorisert maktbruk. For de fleste stater er denne lovfestede myndigheten geografisk begrenset til statens grenser. Begrepets innhold er omstridt; dels brukes det om all voldsbruk fra politiet, dels brukes det om overdreven voldsbruk. Når vold er overdreven så vil det ofte være snakk om illegitim vold. På grunn av uklarhet i begrepets innhold så kan en part i en konflikt ønske å bruke uttrykket for å indikere at det har skjedd en illegitim utøvelse av vold, det kan imidlertid være snakk om legitim bruk av vold, benyttes det på den andre siden til å beskrive ulovlig vold fra politiets side, eventuelt vold som oppfattes som ulovlig. Politivold i Norge. I Norge er politivoldsakene i Bergen på 1970- og 80-tallet trolig det mest omfattende tilfellet av politivold i nyere tid. Bare en liten del av anmeldte tilfeller av politivold i Norge ender med domfellelse. Statistikken i slike saker viser at det er svært vanskelig å nå frem. Første halvår 2008 behandlet Spesialenheten for politisaker 485 saker og i 3 prosent av tilfellene førte anmeldelsen til påtaleavgjørelsene slik som forelegg, siktelse, tilståelsesdom eller tiltale. En del saker ble ikke avgjort ved spesialenheten, men gikk til administrativ vurdering hos politimester eller sjef for særorgan. Dette skjedde i 19 tilfeller. Blant de som klager på behandling av saken var det kun tre som nådde frem, av 74 klager på Spesialenhetens avgjørelser ble disse opprettholdt i 71 saker. Jamie Cope. Jamie Cope (født 12. september 1985 i Stoke-on-Trent) er en engelsk profesjonell snookerspiller og den eneste som skal ha klart å gjøre et break på 155. Cope ble profesjonell i 2001, men har foreløpig ikke vunnet en rankingturnering. Den 23. oktober 2006 gjorde han et maksimum break i en kamp mot Michael Holt i Grand Prix. I denne turneringen kom han til sin første finale, som han tape 5–9 mot Neil Robertson. Under China Open 2007 kom han igjen til finalen, men tapte den for Graeme Dott med 5–9. Cope viste igjen sin gode evne til å lage høye serier da han lagde 145 poeng i 5–0 seieren mot tidligere verdensmester Shaun Murphy. Disse prestasjonene sammen med andre gode resultater i løpet av sesongen førte til at han klatret kraftig på verdensrankingen, men på grunn av at han ikke klarte å kvalifisere seg til verdensmesterskapet gikk han glipp av en topp 16 rangering. Han er foran 2008 rangert som nummer 22 i verden. Denne sesongen kvalifiserte han seg til verdensmesterskapet for første gang, men tapte knepent 9–10 for Peter Ebdon i første runde. I den første turneringen i 2009, Shanghai Masters, gjorde Cope sitt andre maksimum break i karrieren. Cope er den eneste spilleren som skal ha klart å gjøre et break på 155, som er det absolutt høyeste mulige break i snooker. Dette gjorde han i en treningskamp i 2005. Samlet er det bare to andre kjente break på over 147, som normalt er det maksimale, disse er det Jamie Burnett (148) og Tony Drago (149) som har gjort. Åndemasken. Åndemasken er en norsk kriminalroman utgitt på Tell forlag i 1943. Den er skrevet av Trygve Hirsch under pseudonymet Stein Ståle. Romanen har et parapsykologisk tilsnitt og er blitt stående som en stor klassiker innen norsk kriminallitteratur. Åndemasken er blitt gjenstand for et kriminalhørespill i Radioteatret i NRK. Grete Randsborg Jenseg. Grete Randsborg Jenseg (født 21. mai 1937) er en norsk forfatter, dramatiker, skuespiller og pedagog. Hun har hittil utgitt 17 bøker; og har fått 14 oversettelser til andre språk. Hun mottar som ungdomslitterær forfatter "Statens stipend for eldre fortjente kunstnere". Turn under Sommer-OL 1908. Turn under Sommer-OL 1908. Turn var med for fjerde gang på det olympiske programmet 1908 i London. Det var deltakere fra elleve nasjoner, kun menn. Det ble konkurrert om to olympiske titler i mangekamp, én individuell og en lagkamp. Mangekamp lagkonkurranse. Åtte lag med tilsammen 253 turnere deltok. Et lag besto av mellom 16 og 40 turnere. Morgan Instruments. Morgan Instrument er en norsk produsent av instrumenter og utstyr, og er kanskje mest kjent for sine gitarer. Morgan holder til på Stathelle i Bamble, Telemark. Politivoldsakene i Bergen. Politivoldsakene i Bergen omhandler en rekke tilfeller av politivold i Bergen på 1970- og 80-tallet. Bakgrunnen for avsløringene var at juristene Edvard Vogt og Gunnar Nordhus i en rapport om vold i byen i 1974/75 oppdaget at en overraskende stor del av legebehandlede voldsofre, omkring 360 tilfeller årlig, var ofre for politivold. Rapporten ble utgitt i popularisert form i boka «Volden og dens ofre» i 1981. På bakgrunn av dette opprettet justisdepartementet et granskningsutvalg, ledet av Anders Bratholm, som i all hovedsak gikk god for Vogt og Nordhus sine konklusjoner. Begge deler møtte kraftig kritikk i offentligheten, og fikk Vogt, Nordhus og Bratholm til å utarbeide en rapport basert på dybdeintervjuer med voldsofre. Denne ble presentert i 1986, og i 1987 utga Bratholm en redigert versjon under tittelen «Politiovergrep og personforfølgelse: 220 forklaringer om politivold og andre overgrep i Bergenspolitiet». Dette førte ikke til opprettelse av noe nytt granskningsutvalg. Imidlertid valgte Riksadvokaten å iverksette etterforskning, men det resulterte ikke i noen fellende dommer. Amnesty International engasjerte seg i saken, og sendte blant annet den erfarne eksperten Ann Burley til Bergen. Reaksjonene og beskyldningene dette ble møtt med fra norske påtalemyndigheter ble av Amnesty oppfattet som sterkt injurierende og usanne. Riksadvokaten medga senere at disse reaksjonene var basert på uriktige påstander. Bumerangsakene==. Etterforskningen førte imidlertid til de såkalte "bumerangsakene". 15 av dem som hadde forklart seg i rapportene ble tiltalt for falsk forklaring, og i årene 1988–90 ble ti personer dømt for dette. I 1996 begjærte advokatene Cato Schiøtz og Ole Jakob Bae syv av disse sakene gjenopptatt. Begjæringen ble avslått i lagmannsretten, men tatt til følge av Høyesterett. Høyesteretts beslutning var blant annet basert på tvil om troverdigheten til Bergen politikammer og betjentene der, habiliteten til lagmannsretten og bevisvurderingen. Alle syv ble frikjent. Trond Kvists film "Boomerang" fra 1995 omhandler bumerangsakene og bidro til å få sakene på den norske dagsorden. Wiresag. Wiresag brukes i steinbrudd og i steinindustrien for å sage eller dele en stein. I steinbrudd brukes ganske enkle sager med lange wirer for å sage ut store "kubber" fra fjellet. I bearbeidingsindustrien finnes mindre wiresager som ofte kan konturskjære stein. Disse kalles "konturwiresag". De første wiresagene for stein revolusjonerte arbeidet med å bearbeide stein. Tidligere måtte steinblokkene vanligvis kiles. Det var et vanskelig arbeid, særlig på store blokker. Borrehullene måtte ligge på samme linje og ha samme retning dersom blokken skulle dele seg fint. Noen ganger gikk det galt og blokken delte seg feil. Det ga både mer arbeid og mer svinn. Dype borhull var også vanskelige å tømme for boreslam. De første modellene var enkle, de hadde to store svinghjul som wiren lå rundt og et ganske enkelt system for mating av slipe- eller sagemiddel og vann. Avstanden mellom svinghjulene kunne økes slik at wiren strammet seg. Wiren var av stål og uten diamanter slik som idag. Den måtte sveises sammen. Den var snurret eller vridd slik at den under saging roterte. Sagemiddelet var små metall kuler. Disse ble matet fra en tank, montert over sagen. Sammen med vann skar de steinen. Under sagingen ble metallkulene blandet med steinstøv. Massen ble ført tilbake til matetanken og brukt om igjen. Etterhvert minket det med metallkuler og dersom en saget med nesten bare vann og steinmasse gikk det seint. En kunne også risikere at wiren gikk av. Da måtte den sveises. Prinsippskisse av wiresaging av større blokker fra et steinbrudd. Stein eller emnet er festes til en benk. Det er to hovedtyper av wiresager. Den ene har en bevegelig vogn som steinen ligger på, mens selve sagen står stille. Den andre har en fast vogn mens det er selve sagen som beveger seg. Wiren er satt sammen av lameller av vulkanisert gummi eller plastmateriale, det er også lameller av metall med innstøpte diamanter. Wiren må settes på sagen med en vridning (snurr), da roterer den under saging og blir likt slitt på alle sider. Vann er kjøleveske. I dag er det bare en slik gammel wiresag med stålwirer, som er i bruk i Norge. Den befinner seg i Trondheim og i steinverkstedet ved Nidarosdomen. Her sager den kleberstein som brukes til restaureringen av Nidarosdomen. Moderne wiresager er teknologisk mye mer avanserte enn de eldste og første modellene. Måten sagen virker på, er den samme. En wire ledes over noen svinghjul, sammen med vann som kjøleveske sager wiren med diamanter steinen. Wiresaging også av konturen (kantene) blir mer og mer vanlig, særlig for gravminner. Tidligere hadde et gravminne en rektangulær form, i dag kan en wiresag sage ut nesten enhver fasong. Det brukes en konturwiresag som er CNC-styrt. Søppelkongen. "Søppelkongen" var en norsk reality-tv-serie som gikk på TV 2 høsten 2005 med Gaute Grøtta Grav som programleder og Ole André Sivertsen som medprogramleder. Serien var produsert av Strix Televisjon. Serien hadde premiere på TV den 19. september 2005. Søppelkongen går nå i reprise på TV 2 Zebra Om serien. Gjennom hele opptaksperioden skulle 14 deltakere bo på en søppelplass på Østlandet, og tak over hodet må de skaffe seg ved hjelp av ting andre har kassert. Deltakerne ble delt inn i lag og hver uke fikk de et oppdrag som gikk ut på å lage noe nyttig av det som var kastet, under mottoet: «One man's trash, other man's treasure». Vinneren av serien fikk en spesiell hytte utviklet av Hellvik Hus tegnet av arkitekt Dag Roaldkvam.. Produsenter for serien var Mikael Bohman, Andreas Wangensten Hatlevik og Jørgen Hermansen. Programlederne var også involvert i utformingen. Annet. På grunn av lave seertall ble serien sendt bare en sesong. Til tross for dette kjøpte 13 utenlandske tv-selskaper oppsjon på tv-konseptet.. Programmet ble i 2006 tildelt den prestisjefylte Gullrosen i Lucerne, Sveits. Prisen ble vunnet i kategorien ”Social Awareness Award” og juryen la vekt på det grønne og miljøvennlige aspektet, samt nyskapende tanker for realitykonseptet. Edvard Vogt. Edvard Dahm Vogt (født 14. juni 1923 i Kristiansand) er en norsk jurist, sosiolog, filosof og tidligere katolsk prest. Han er professor emeritus i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Han er bl.a. kjent for sin rolle i forbindelse med avsløringen av politivoldsakene i Bergen på 1970- og 80-tallet. Vogt tok revisorskole i Kristiansand i 1942 og avla juridisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1950. Han tok lisensiatgrad i filosofi i Roma i 1953, lisensiatgrad i teologi samme sted i 1957, lisensiatgrad i (katolsk) kirkerett samme sted i 1959 og endelig doktorgrad i filosofi samme sted i 1962. I 1956 ble han viet til katolsk prest, men forlot prestetjenesten i 1973 for å kunne gifte seg. Mellom 1947 og 1948 var han landssekretær i Unge Venstre. Han var "professore incaricato" i sosiologi ved Università Internazionale di Scienze Sociali 1957–1959 og den første direktør for universitetets Istituto di Sociologia. Fra 1960 til 1963 var han kapellan ved den katolske kirke i Bergen og fra 1963 til 1973 hjelpeprest i deltidsstilling. Han var universitetsstipendiat i religionssosiologi ved Universitetet i Bergen 1963–1968 og gjesteprofessor i sosiologi ved University of Saskatchewan i Canada 1968–1969. Han var førstelektor i industrisosiologi ved Norges Handelshøyskole 1970–1987 og var leder for Avdeling for organisasjonsteori 1983–1985. Fra 1987 til 2001 arbeidet han som advokat "pro bono" i enkelte saker. Fra 1987 til 1993 var han førsteamanuensis og professor i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Vogt tok initiativet til Jussformidlingen i Bergen og har vært herredstyremedlem i Fana og bystyrerepresentant i Bergen. Han tok initiativet til bydelsordningen i Bergen. Han startet Varslerunionen sammen med Julija Lande og Sigurd Lydersen, der han også er styreleder. Offentlige debatter. Sammen med jusstudent Gunnar Nordhus utarbeidet han på 1970-tallet en rapport som avslørte omfattende bruk av politivold i Bergen, en sak som skulle gå frem til 1998. De senere årene har han blant annet uttrykt støtte til Mullah Krekar i dennes rettssak mot Carl I. Hagen og tatt til orde for akademisk boikott av Israel. I en påpekte Vogt at i Afghanistan og Libya "er den norske regjering og norske offiserer og soldater blitt moralsk og juridisk medansvarlig for våre og våre alliertes brudd på folkeretten i to pågående angrepskriger." Familie. Edvard Vogt er far til bl.a. musikerne Ivar Vogt og David Vogt. Q-Meieriene. Q-Meieriene AS er et uavhengig, norsk meieriselskap som ble stiftet i 2000. Hovedaksjonær er Kavli Holding AS som eies 100% av O. Kavli og Knut Kavlis Allmennyttige Fond – Kavlifondet. Overskuddet fra meieriene går til forskning, kultur og humanitært arbeid. Selskapet har to meierier – Jæren Gårdsmeieri og Gausdalmeieriet. Meieriene foredler melk fra ca. 400 gårder – ca. 65 millioner liter årlig (2011). Når det ble kjent at Q-Meieriene planla å markedsføre melk i kartonger på 1,75 liter, varslet konkurrenten TINE at de skulle gjøre det samme. Datoen var satt til 2. mai, men 29. april 2011 var de i butikkene med den nye kartongen. Sammen med Synnøve Finden har Q-Meieriene dannet Meieribransjens Landsforbund. Innovasjoner. Q-Meieriene er kjent for å være svært innovative og for å komme med nye løsninger og produkter. De var først ute med målevindu og skrukork på melkekartongene, samt solide begre med skrulokk og spruteflasker til lettrømme. Q-Meieriene var også først på markedet med skyr og kvarg (Q-Snjo) i Norge. Linderud. Linderud er et strøk i bydel Bjerke i Groruddalen nordøst i Oslo. Bydelsadministrasjonens lokaler ligger i Linderud senter. Geografi. Området grenser til Årvoll og Bjerke i vest, Økern og Alna i syd, Veitvet i øst og Lillomarka i nord. Østre Aker vei skiller Linderud fra Alna, mens Riksvei 4, Trondheimsveien skjærer rett gjennom området. Linderud ligger på en del av det som var Linderud gård, en middelaldergård, kirkegods og krongods fra ca 1100–1671. I etterkrigsårene ble gården lagt ut til boligbygging, og Linderud ble en drabantby. Gatenavn som f. eks. «Erich Mogenssøns vei», «Statsråd Mathiesens vei», har tilknytning til tidligere eiere av gården. Gården eies i dag av en privat stiftelse og er fredet. I sør ligger Siemens med sine store, røde bygninger som landemerker ved Østre Aker vei. Det gamle Aftenposten trykkeri ligger også i sør. Mellom disse ligger Linderud kunstgress. Hjemmebanen til Linderud-Grei Toppfotball og Linderud IL. I nord, ved Lillomarka ligger Krigsskolen på Linderud leir. Skihoppanlegget Linderudkollen, med sin markastue bør også nevnes i forbindelse med Linderud, selv om det ligger nærmere Grefsen, ligger det på det som var stølen til Linderud gård. Annet. Linderud senter er Linderuds samlingspunkt, med kjøpesenter, postkontor, legevakt, legesenter, helsestasjon, tannklinikk, kontoranlegg, bingo og bydelsadministrasjon. Den nyoppussede Linderud skole, Bjerke videregående skole og Linderudhallen med Linderud svømmehall ligger mellom Linderud senter og Linderud T-banestasjon. Linderud har offentlig transport til sentrum og til Grorud, Stovner og Vestli ved T-banelinje 5 (ofte kalt Grorudbanen), som har stasjon ca 100 meter fra senteret. Blokksag. Blokksag en er en stor sag for oppdeling av "råblokken", en blokk av stein. Blokksagen er en sirkelsag, og for å få full effekt på sagingen er det viktig å tilpasse sagbladets periferi hastigheten til hardheten på bergarten og hvor mye sagen mater (eter seg inn i steinen). Bergartene har ulik hardhet, men vanligvis eter sagen seg nedover i steinen med omtrent 1 cm for hvert kutt. Råblokken må deles opp til passe tykke plater. Tidligere brukte de å kile blokkene, men i dag er det vanlig å bruke sag. Det var et vanskelig arbeid, særlig på store blokker. Borrehullene måtte ligge på samme linje og ha samme retning dersom blokken skulle dele seg fint. Noen ganger gikk det galt og blokken delte seg feil. Det ga både mer arbeid og mer svinn. Dype borhull var også vanskelige å tømme for boreslam. Kiling brukes dersom en steinblokk er for stor for blokksagen, men det skjer sjeldent. Blokksagen sager blokker opptil 1,5 meters høyde. Bladet har en diameter på mellom 2 og 3,5 meter. Langs bladet er det påsveiset segmenter med diamanter. Bladet har vanligvis 250 omdreinger i minuttet. Saging skjer med vann som kjøleveske. Det er to typer av blokksager. Den ene har en bevegelig vogn som råblokken ligger på, den andre har en fast vogn mens det er selve sagen som beveger seg. Det meste av det som sages er emner til gravminner (12 cm tykke) eller peisplater, benkeplater for kjøkken og bad (3 cm tykke). Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – historie. Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – historie NKP(M), Communist Party of Nepal (Maoist), er et kommunistparti i Nepal. Fra 1996 til 2006 leda NKP(M) det største og viktigste bondeopprøret i Asia i denne perioden. I 2006 slutta NKP(M) og regjeringa i Nepal fred. Fra 15. januar 2007 gikk NKP(M) inn i Nepals overgangsparlament, som skal forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling i juni. NKP(EK). For den lange utviklinga innafor Nepals kommunistiske bevegelse som førte fram til NKP(Maobadi), se hovedartikkel NKP(M) – forhistorie. Framstillinga i denne artikkelen starter med det partiet som var den umiddelbare forløperen til maoistpartiet: NKP(Ekda Kendra) (Enhetssenteret). NKP (EK) blei stifta i november 1990, med Prachanda som partileder. Våren 1991 danna NKP(EK) valgorganisasjonen SJM ("Nepals Forente Folkefront") for å delta i parlamentsvalget samme år. Baburam Bhattarai blei leder av SJM, og NKP(EK)s viktigste offentlige talsperson. Ved valget blei SJM 3. største parti i parlamentet. Ved lokalvalga i 1992 deltok SJM i allianse med flere mindre kommunistpartier. SJM vant flertallet i mesteparten av det vestlige distriktet Rolpa. NKP(Maobadi). I mai 1994 sprakk NKP(EK) i to. Majoriteten fulgte fløya til "Prachanda" og "B. Bhattarai", som gikk inn for å forberede opprør. Denne splittelsen rekner maoistene som stiftelsen av NKP(Maobadi). Seinere i mai sprakk også SJM. Av representantene fulgte et mindretall på 3 B. Bhattarai. 6 fulgte mindretallet i partiet. En domstol bestemte at de 6 representantene skulle få bruke valgnavnet SJM. Prachandas og B. Bhattarais fløy vedtok etter dette at de ikke lengre ville stille til valg. I mars 1995 hadde partiet sentralkomitemøte. Her blei navneskiftet til NKP(Maobadi) offisielt vedtatt. Møtet vedtok også timeplanen for å starte opprør. Opprørets første fase. 4. februar 1996 sendte B. Bhattarai på vegne av SJM 40 krav til statsministeren, med beskjed om at de måtte innfris hvis han ville unngå opprør. (Om innholdet i krava, se hovedartikkelen Samyukta Janamorcha Nepals 40 krav 1996). 13. februar starta et par tusen aktivister fra NKP(M) opprøret (de fleste av dem uten skytevåpen) med angrep på politistasjoner og administrative sentra i fjerntliggende områder. Rolpa og ås-distriktene i det vestlige Nepal var sentrum for opprøret. I 1996 og 1997 gikk opprøret raskt fram. Opprørerne kjempa bare mot politistyrker som var dårlig bevæpna og trent. (Kongen, som hadde kommandoen over hæren, tillot ikke at den blei satt inn.) Opprørerne jaga ut avsidesliggende politiposter i områder uten vei, og regjeringa hadde etter det ingen innflytelse der lenger. Tapene av menneskeliv var i disse første åra små på begge sider. NKP(M) rekrutterte mye, mange tidligere medlemmer av det store legale kommunistpartiet UML gikk over på slutten av 1990-tallet. Partisplittelsen i UML i 1998 bidro også til dette. Framgangen gjorde andre former for organisasjon nødvendig. Lokale revolusjonskomiteer blei oppretta. En stor regjeringsoffensiv i 1998 bidro til reorganisering av opprørsstyrkene mer i retning en regulær hær. Støtteorganisasjoner for partiet blei kraftig utbygd. Bl.a. blei det stifta organisasjoner for de viktigste nasjonale minoritetene, som dominerte områdene der opprøret starta. Framgangen skapte også problemer. Store mengder svært unge, uutdanna rekrutter og fattige kadre som plutselig blei makthavere i store områder der det fantes betydelig rikdom, bidro til manglende disiplin, overgrep og korrupsjon. Før parlamentsvalget i 1999 gikk en av lederne i partiet NKP(Mashal), Dinanath Sharma, inn for at dette partiet skulle boikotte valget og støtte maoistopprøret. Da partiledelsen avviste det brøyt han og ei mindre gruppe tilhengere seg ut og stifta sitt eget NKP(Mashal). I 2000 slutta dette partiet seg til NKP(M) og Sharma gikk inn i partiledelsen. NKP(M) planla opprinnelig at SJM skulle fungere som en folkefront som samla brei støtte til opprøret. Det blei oppsummert at SJM ikke kunne oppfylle denne rolla, og organisasjonen blei oppløst våren 2000. Opprørerne kontrollerte nå godt over halve arealet til Nepal. I 1999 kom de første følerne fra regjeringa for å få til forhandlinger. NKP(M) sa seg villig til å forsøke å komme fram til ei forhandlingsløsning, men mente ikke at tida var moden, særlig etter at G. P. Koirala, som blei ansett som sterkt antikommunistisk, tok over som statsminister. Prachanda-Veien. Våren 2001 hadde NKP(M) sentralkomitemøte, som vedtok at partiets ideologi fra nå av var marxismen-leninismen-maoismen og Prachandaveien (Prachanda Path), ei spesiell tilpasning av denne ideologien for Nepal. Partileder Prachanda fikk også den nye, spesielle tittelen "formann" (engelsk "Chairman"). Internasjonalt blei dette tolka som ei venstredreining av partiet under innflytelse av RIM, et uttrykk for økt sjølsikkerhet, og kanskje for at partiledelsen mente at NKP(M) nå begynte å bli klar til å ta makta i Nepal. Våpenhvilen i 2001. Opprørets sterke framgang i 2000 og 2001 utløste sterke motsetninger i Nepals regjering. Store nederlag for politistyrkene førte til krav om at hæren skulle settes inn, men kong Birendra gikk ikke med på det. 1. juni 2001 blei kong Birendra og hans nærmeste familie drept i Kathmandu slott. Kongemassakren førte også til at hans to sønner døde, og hans svært upopulære bror Gyanendra overraskende blei konge. Mordene blei offisielt forklart som en følge av en upolitisk familiestrid. Men svært mange i Nepal mistenkte at enten Gyanendra, hæren eller begge parter sto bak. Dette utløste voldsomme demonstrasjoner og førte til unntakstilstand. I juli måtte regjeringa til G. P. Koirala gå, og Sher Bahadur Deuba tok over og erklærte ensidig våpenhvile. Prachanda sa seg straks villig til forhandlinger. En delegasjon leda av B. Bhattarai kom til Kathmandu. Første forhandlingsrunde i august blei av begge parter beskrevet som positive. NKP(M) reiste krav om å avskaffe monarkiet, nyskrive grunnlova og lage ei overgangsregjering for å forberede republikken. NKP(M) starta samtidig en stor propaganda- og organisasjonsoffensiv i Kathmandu og de andre regjeringskontrollerte storbyene, som de fortsatte så lenge fredsforhandlingene varte. 14. august møttes NKP(M) med lederne i de legale kommunistpartiene i Darjeeling distrikt i India og tilbød dem en fellesfront for republikk. De avslo. Annen runde, 13. til 15. september, blei av begge parter framstilt som resultatløse. I oktober slapp NKP(M) fri 26 politioffiserer, og regjeringa slapp ut et lite antall maoister. NKP(M) sa at forhandlingene holdt på å bryte sammen og forlangte at flere skulle løslates. NKP(M) kom til at regjeringa trakk ut tida og ikke ønska noe resultat. Mislykka forhandlinger i november bekrefta etter deres mening dette. At Indias regjering mens våpenhvilen ennå var i gang erklærte NKP(M) for å være terrorister, styrka også mistanken. 21. november erklærte Prachanda at forhandlingene hadde slått feil. 23. november gjennomførte opprørerne en serie angrep, som for første gang også retta seg mot Den Kongelige Nepalske Hær. Omorganiseringa høsten 2001. Perioden med fredsforhandlinger blei utnytta til omfattende reorganisering. Samme dag som våpenhvilen tok slutt, 23. november, proklamerte maoistene ei revolusjonsregjering: Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd, under ledelse av B. Bhattarai. Folkerådet erstatta det oppløste SJM som kjerna i en revolusjonær stat (det som noen ganger antydningsvis blei kalt «Folkerepublikken Nepal») og organisatoren av revolusjonære statsorganer over hele landet. Opprørsstyrkene blei også reorganisert til en hær: Folkets Frigjøringshær (Peoples Liberation Army, PLA) leda av partiformann Prachanda. Militær kamp blei også utvida til nye områder, bl.a. det folkerike, flate Tarai på grensa mot India, og det blei gjennomført noen aksjoner i storbyene. Unntakstilstand og hardere krig. Statsminister Deuba svarte på NKP(M)s brudd på våpenhvilen med unntakstilstand. De maoistiske støtteorganisasjonene som hadde vært legale, blei nå forbudt, dette gjaldt også bl.a. aviser som sto nær partiet. Undertrykkelsen ramma også radikale journalister og venstreaktivister som var kritiske mot krigen. Hæren, som først nå var i kamp mot opprørerne, fikk i praksis frie hender til å bruke tortur og terror for å skaffe informasjon og bryte ned motstand. Nepal blei et land der «forsvinninger» og voldtekt blei vanlige militære virkemidler. Det viste seg å ramme en mengde fattigfolk på landsbygda som ikke hadde noe med maoistene å gjøre. Regjeringa fikk militær støtte fra de viktigste stormaktene, bl.a. India, USA, Kina og land i EU. Krigen blei nå langt blodigere enn før. Mens tallet på drepte i de første 5 1/2 år var under 2 000, døde nå 5 000 år på under et år. Blant kommentatorer i Kathmandu, på regjeringgsida og i utlandet, var oppfatninga høsten 2001 at maoistene skada seg sjøl kraftig ved å bryte våpenhvilen. Mens de før hadde hatt sympati for krava sine, ville de nå bli oppfatta som brutale og ekstremistiske. Med hæren mot seg, og utenlandsk støtte i ryggen, ville regjeringa kunne slå dem tilbake. Men sjøl om bruddet på våpenhvilen nok kosta NKP(M) støtte i Kathmandu, fikk ikke regjeringssida den framgangen den venta. Maoistene oppfatta kong Gyanendras kroning som et kupp som hadde til hensikt å gjøre det mulig å sette inn hæren i opprøret. De mente at kongen og hæren ville bruke forhandlingene til å forberede et nytt angrep. Derfor var det best å komme fienden i forkjøpet og angripe først. De trodde også at regjeringa bare ville forhandle når den var slått, og at det derfor var avgjørende at de viste militær styrke. Når det gjaldt politisk støtte, så de å konsolidere sin makt over landsbygda og bygge ut sine organisasjoner som viktigst. Det gjorde de også med stor suksess i tida under og etter forhandlingene. Særlig i utlandet blei utbygginga av NKP(M)s statsapparat og støtteorganisasjoner til å omfatte millioner av organiserte, kraftig undervurdert i denne perioden. I 2002 konsoliderte og økte opprørerne områdene de kontrollerte, og tilføyde den kongelige hæren kraftige nederlag. Dette bidro til å skjerpe den indre krisa på regjeringssida, og tvang den til å gå inn for ei ny periode med forhandlinger fra 2003. Strategisk partidiskusjon 2001 - 2002. Partiledelsen førte samtidig strategiske diskusjoner som fikk stor betydning. Grunnleggeren av den nepalske staten, Gorkha-kongen Prithvi Narayan Shah, sammenlikna landet med "en yam mellom to steiner" – altså en bløt frukt mellom de to stormaktene India og Kina. Partiledelsen i NKP(M) kom til at opprøret ikke kunne vinne i Nepal uten å komme til en forståelse med en av disse to stormaktene, som den begge så som fiendtlige. NKP(M)-ledelsen så Kina som et kapitalistisk diktatur der det var gjennomført en kontrarevolusjon. Den hadde likevel, ut fra geopolitiske vurderinger, et håp om å få støtte fra Kina mot India og USA. Men NKP(M) hadde ingen kontakt med Kinas kommunistparti eller regjering, og heller ingen framgang når det gjaldt å få noen form for forståelse for opprøret i Beijing. Kinas regjering støtta tvert imot Kathmandu-regjeringa politisk og militært. NKP(M) innleda et samarbeid med flere, for det meste små, maoistpartier på det indiske subkontinentet i paraplyorganisasjonen CCOMPOSA. Partiledelsen rekna med at opprørets framgang ville føre til Indisk intervensjon i Nepal, og forberedte en felles, kontinental kamp mot Indias regjering sammen med allierte i India og nabolanda. Opprøret gikk raskt fram på 1990-tallet – trolig også mye raskere enn partiledelsen hadde venta. Etter 2000 derimot, viste det seg ikke mulig å få til noe stort folkeopprør i Kathmandu og de andre storbyene, som kunne styrte regjeringa. For maoistenes lett væpna fotsoldater var det utelukka å ta de befesta storbyene militært. Dette reiste spørsmålet om å få til en front med de legale partiene i Kathmandu for å styrte kongen. NKP(M) kom fra en politisk tradisjon som gikk inn for ettpartistyre etter mønster av Kinas Kommunistiske Parti under Mao Zedong: Kommunistpartiet skulle være det «ledende partiet» med all politisk makt. Men det var klart at noen allianse på et sånt grunnlag ville partiene i Kathmandu aldri godta. Innafor maoistpartiet hadde det også utvikla seg en politisk kritikk av denne tradisjonelle sovjetiske og kinesiske modellen. Det blei hevda at ettpartistyre slett ikke sikra sosialismen, men førte til byråkratisering og politisk degenerasjon, og derfor førte til at sosialismen gikk under. Baburam Bhattarai, som også var en ledende teoretiker, skreiv at Rosa Luxemburg hadde rett da hun kritiserte Lenin for å gå inn for for mye makt til bolsjevikpartiet under sosialismen. Konklusjonen var at også under sosialismen må det være flerpartisystem og politisk konkurranse, og kommunistpartiet må gi fra seg makta hvis det taper i frie valg. På dette grunnlaget kom partiledelsen til at den ville tilby de legale partiene en allianse mot kongen, bygd på avtale om flerpartidemokrati og frie valg. Innafor Maos folkekrigsteori – som NKP(M) bygger på – er "den langvarige krigen" et grunnleggende begrep. Litt enkelt betyr det at et folk som i utgangspunktet er undertrykt og våpenløst, og derfor svakt, overfor en mektig, godt væpna fiende, som derfor står sterkt, bruker langvarig krig: Bygger opp styrkene sine fra små til større, fra svake til sterke over ei lang periode. Dette gjorde bl.a. Kinas Kommunistiske Parti fra 1920-tallet til 1949, dette gjorde kommunistene i Vietnam osv. Ledelsen i NKP(M) mente at en del geriljabevegelser hadde fulgt denne strategien, men etter mange års kamp hadde brutt sammen nettopp på det tidspunktet da det kunne virke som om de var like ved å bli virkelig sterke, og så blei tilintetgjort. Dette førte til at de stilte spørsmål ved om det å holde folkekrigen gående så lenge alltid var riktig, og om det kanskje var bedre å skifte strategi og slåss med ikke-militære midler etter ei tid. USAs «krig mot terrorismen» etter 9/11 2001 var også en del av dette bildet. Ville USA tillate en revolusjon som var leda av kommunister å seire i denne perioden, eller ville det føre til militært angrep? Disse diskusjonene kom til å endre NKP(M)s strategiske linje i åra som fulgte. Våpenhvilen i 2003. 19. januar 2003 starta den andre, gjensidig avtalte perioden med våpenhvile og forhandlinger mellom den kongelige regjeringa og NKP(M). Regjeringas og hærens offensiv i 2002 hadde slått feil. De indre motsetningene på regjeringgsida, mellom kongen, hæren og partiene, hadde også vokst. I de 7 månedene fram til våpenhvilen brøyt sammen var det 3 runder med forhandlinger: 27 april, 9. mai og 17. til 19. august. Maoistene, som også denne gangen hadde en forhandlingsdelegasjon leda av B. Bhattarai, møtte grundig forberedt. De hadde gjennomarbeida forslag både for å regulere partenes atferd under forhandlingene, og til veikart fram mot en fredsavtale. I maoistenes forhandlingsforslag var løfte om å respektere flerpartidemokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter som en del av ei pakke for å få valgt ei grunnlovsgivende forsamling og innføre republikk. Disse forslaga var i prinsippet svært like de som blei resultatet av forhandlingene i 2005 og 2006. Som sist nytta maoistene våpenhvilen til store propaganda- og organisasjonsframstøt i byene. I 2003 hadde deres offentlige virksomhet der vært forbudt. Nå organiserte de bl.a. massemøter med hundretusener av deltakere, der forhandlerne talte. Regjeringssida blei kritisert for å ta seg svært god tid, ikke reagere på maoistenes forslag og ikke komme med egne, konkrete motforslag. Maoistene anklaga hæren for å bryte våpenhvilen, og organisere provokasjoner mot forhandlere som var i Kathmandu. Dette ført også til at andre kommentatorer stilte spørsmål om regjeringa egentlig ønska å komme fram til noen avtale, eller om det var motsetninger og uenighet på regjeringssida (og bl.a. kong Gyanendra ikke ønska at forhandlingene skulle føre fram.) Maoistenes oppfatning var igjen at regjeringa forhandla for å trekke ut tida, og stormakter som India og USA var mot ei fredsavtale. Samme dag som siste forhandlingsrunde starta, 17. august, massakrerte hæren 19 politiske aktivister i Doramba i det østlige Nepal. NKP(M) svarte med å erklære at dette betydde at regjeringgsida hadde brutt våpenhvilen og forhandlingene hadde brutt sammen. Krigen starta igjen, men NKP(M) erklærte samtidig at partiet sto ved sine forslag og var klar til å forhandle igjen, når tida var inne. Organisering av autonome republikker 2004. Som etter våpenhvilen i 2001, blei våpenhvilen i 2003 fulgt av store reorganiseringer av maoistenes statsapparat. fra januar 2004 og til begynnelsen av februar grunnla Nepals Forente Revolusjonære Folkeråd 9 autonome (eller sjølstyrte) regioner, med egne regionsregjeringer og parlamenter. 7 av dem var ment som nasjonale hjemland for Nepals viktigste nasjonale minoriteter, 2 som regjeringer for tilbakeliggende områder som var forsømt av Kathmandu. Den første, "Magaret autonome region", ble proklamert den 9. januar i opprørets hjerteland Rolpa, på et massemøte der det angivelig var 75 000 deltakere, i landsbyen "Tawang" som var et berømt kommunistisk feste fra 1950-tallet. Denne regionen var ment som hjemland for magar-nasjonaliteten, som hadde vært en hovedstøtte for opprøret fra starten i 1996. Etter dette fulgte i rask rekkefølge regionsregjeringer for "Tamang Saling", "Bheri-Karnali", "Newar-regionen", "Madesh", "Taruwan", "Sethi-Mahakali", "Thamuwan" og "Khitang", de fleste proklamert på samme måte med store offentlige massemøter. Med dette hadde maoistenes Folkeråd oppfylt et løfte fra 2001 om å reorganisere Nepal på føderalt grunnlag, med nasjonalt og regionalt sjølstyre for de viktigste minoritetene og tilbakeliggene områdene. Dette var også en viktig del av planen for å bygge opp et politisk alternativ til Kathmandu-regjeringas styre, som blei kritisert langt utafor maoistenes rekker for å være ekstremt sentralistisk, ikke gi rettigheter til nasjonaliteter utenom den dominerende nepali-talende og hinduistiske, og forsømme alle distrikter utenom Kathmandu-dalen. Blokader av Kathmandu, frykt for indisk angrep. Maoistenes militære framganger fortsatte i 2004. Den indre oppløsninga på regjeringssida også. Det blei organisert store demonstrasjoner, bl.a. fra studentforbundet til UML, som krevde nye fredsforhandlinger. Opprørshæren PLA gjennomførte ei rekke kortvarige blokader av Kathmandu og andre storbyer, der de sperra trafikken på hovedveiene. Dette blei av kommentatorer i utlandet tolka som oppbygging til militære angrep for å ta over storbyene. Men hensikta var nok heller å vise at den Kongelige Nepalske Hær ikke kunne hindre PLA i å operere overalt, og at Kathmandu ikke kunne regjere landet i kamp mot maoistene. NKP(M)s vurdering var at Kathmandu-regjeringa utvikla seg i retning et sammenbrudd. Dette ville Indias regjering ikke kunne se på uten å reagere, og følgen ville bli indisk intervensjon. Prachanda sa n Nepals revolusjon måtte gå gjennom en fase med forsvarskrig mot India. PLA forberedte seg på indisk angrep, og grov bl.a. spesielle skyttergraver berekna på forsvar mot indiske militærhelikoptre. NKP(M) oppfordra offiserer i den Kongelige Nepalske Hær til å kjempe sammen med dem for å forsvare fedrelandet dersom India intervenerte. Splittelser i Tarai 2004. Andre halvdel av 2004 gikk NKP(M) gjennom en splittelse i Tarai som få beit seg merke i da den skjedde, men som skulle få større betydning seinere. Blant de nasjonale minoritetsfrontene som partiet bygde opp etter 1996 var "Terai Mukti Morcha" eller "Madhesi Liberation Front" (Tarais eller Madhesi-folkets Frigjøringsfront). Leder av denne fronten var sentralkomitemedlem Jay Krishna Goit, som også satt i ledelsen i "Folkerådet". I 2004 brøyt Goit med NKP(M) og grunnla sin egen organisasjon: Janatantrik Terai Mukti Morcha (JTMM – Tarais Demokratiske Frigjøringsfront). Det er ikke helt klart hva bruddet skyldtes. Tilhengere av Goit anklaga seinere NKP(M) for å ikke ha vist ham nok respekt – Matrika Prasad Yadav og ikke Goit blei leder av den autonome Madhes-regjeringa i januar 2004. Goit var visstnok også uenig i at NKP(M) ville dele Tarai i to autonome områder: "Tharuwan", dominert av den ikke-hinduiske, fattige Tharu-minoriteten i vest og "Madhes" i øst. Hinduiske madhesi-er av midlere og høyere kaste kan stå i et sterkt motsetningsforhold til de fattige tharu-ene. Goit anklaga NKP(M) for å ikke virkelig forsvare Tarai-folkets interesser. Han og JTMM utvikla en politikk som er sterkt fiendtlig mot innflyttere til Tarai fra de høyere delene av Nepal, og kom seinere til å gå inn for å skille ut Tarai i en egen stat. NKP(M) hadde sin største styrke i det høyereliggende ås-distriktet, og kom seint igang med militær kamp i det flate og lavtliggende Tarai. Styrkene partiet hadde rekruttert var ikke store, og Goit |tok derfor ikke med seg enn kanskje noen få hundre. Splittelsen ser også ut til å ha vært konsentrert om distriktet "Saptari" i Øst-Nepal. På den andre sida kan dette ha vært en nokså stor del av styrkene PLA hadde der. JTMM blei anklaga for å utvikle seg til en upolitisk organisasjon som dreiv med bankrøverier og kidnappinger for penger, noe i retning av en røverbande. Organisasjonen fikk først større oppmerksomhet i 2006. I februar 2004 blei "Matrika Prasad Yadav" arrestert i Delhi, India, sammen med bl.a. Upendra Yadav, lederen av MJF – en legal madhesi-organisasjon som til da hadde fått lite oppmerksomhet. Mens M. K. Yadav raskt blei utlevert til Nepal, der han blei fengsla, ser det ut til at indisk politi beholdt U. Yadav og slapp ham fri etter kort tid. I NKP(M) blei U. Yadav etter dette anklaga for å ha gått i tjeneste hos det indiske politiet. Uansett om disse mistankene stemte eller ikke, blei arrestasjonen fulgt av et brudd mellom NKP(M) og U. Yadav og hans MJF. U. Yadav fikk støtte fra ekstremt høyreorienterte indiske hindunasjonalister, og MJF dukka opp som en svært sentral organisasjon i de store demonstrasjonene i det vestlige Tarai i 2007. Enda ei gruppe brøyt ut fra maoistene i det østlige området i Tarai sommeren 2004. "Ajay Yadav" (Shambu Prasad Yadab), som skal ha vært i PLA, brøyt ut og danna "Madhesi Tigers". Den beskrives som ei lita, lokal gruppe, som hjalp politiet i kampen mot maoistene. 25. april 2005 blei A. Yadav og hans nestkommanderende "Raju Misra" funnet skutt på bredden av "Bagmati-elva" i "Sarlahi disktrikt" i det sentrale Tarai. Pressa hevda at NKP(M) sto bak likvideringa. Etter det blei gruppa mindre aktiv, til den dukka opp igjen under Madhesi-opprøret i 2007 leda av "Chattan Singh Arjun ". Splittelser i Kirat-området. Liknende nasjonale splittelser utvikla seg over flere år i det aller østligste Nepal, i "Kirat-regionen", som NKP(M) oppretta som et nasjonalhjem for "kirat-folket" (som består av de nærbeslekta "limbu"- og "raj"-nasjonalitetene). I motsetning til Tarai var dette ikke et område der opprøret sto svakt. Tvert imot hadde nasjonalister her starta væpna kamp før og uavhengig av maoistene, og maoistenes "Kirat National Front" (KNF) blei danna ved forhandlinger og sammenslutning av flere organisasjoner som var der før de kom. Minst et ledende medlem av disse organisasjonene, "Ghopal Khambu", blei tatt inn i partiledelsen i NKP(M). Både 2002 og 2004 skal det ha vært brudd mellom deler av KNF og maoistene. "Kirat Workers Party" skal ha brutt med NKP(M) og gjenoppretta forholdet flere ganger, og Khambu skal også ha vært ute i minst en periode. Ulikt i det østre Tarai, ser det ut til at splittelsene i Kirat-området blei løst ved forhandlinger. Gyanendras statskupp februar 2005. Kong Gyanendra hadde styrt stadig mer eneveldig fra 2002, da han først støtta statsminister Deubas oppløsning av parlamentet, og seinere avsatte Deuba og begynte å regjere sjøl. Gjennom år med voksende kriser utpekte han forskjellige svake statsministre og avsatte dem når de ikke lengre gjorde nytte for seg. Høsten 2004 blei det klart at han forberedte et åpent kongelig diktatur, uten å bruke partiene som kamuflasje. Han reiste til Delhi for å få støtte til et statskupp. Men den indiske regjeringa gikk mot planene og advarte ham. 1. februar 2006 gjennomførte han statskuppet likevel og innsatte seg sjøl som regjeringsleder i en diktatorisk utpekt regjering. Det blei nå klart at han satsa på et varig, kongelig diktatur, der de gamle partiene skulle erstattes av bare royalistiske partier som skulle stille til valg. En sterk internasjonal solidaritetsbevegelse, særlig i India, vokste raskt fram og krevde militærboikott av Nepal. India protesterte, støtta av bl.a. FN og EU. Dette tvang også USA til å avbryte den militære støtten. Bare Kina og Pakistan fortsatte å støtte Gyanendra militært. Denne diplomatiske isolasjonen kom uventa på Gyanendra. De fleste politiske partiene, som nå hadde fått kniven på strupen, slo seg sammen i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. NKP(M) protesterte mot diktaturet, tilbød støtte til Sjupartialliansen og gjentok forslaget om en felles front mot kongens diktatur, for flerpartidemokrati og republikk. Partistriden Prachanda - B. Bhattarai våren 2005. Samtidig med at den politiske situasjonen så ut til å gå i ei retning som var svært gunstig for partiet, brøyt den tilsynelatende verste partikrisa noensinne ut i NKP(M). Helt ukjent for alle utafor partiet hadde en skarp indre partistrid brutt ut høsten 2004 mellom Prachanda og partiets nr. 2 og leder for "Folkerådet", Baburam Bhattarai. I følge noen kilder starta striden på sentralkomiteens plenum i august. 30 november 2004 sirkulerte B. Bhattarai et langt, kritisk dokument, der han bl.a hevda at det var persondyrkelse av Prachanda og demokratiet fungerte dårlig og stilte spørsmål ved om partiledelsen vakla i sin holdning til kongen som partiets hovedfiende. Bhattarai, som slutta seg til NKP(M)s forløperparti NKP (EK) våren 1991, hevda også at klikker som bygde på de tidligere partiene NKP(M) var slått sammen av, fungerte innafor partiet. Prachandas fløy svarte bl.a. ved å anklage Bhattarai for å være en borgerlig individualist og for å være pro-indisk. I tillegg til motsetninger mellom partiets to viktigste ledere, virka det som om en strategisk diskusjon om kongen eller India skulle betraktes som revolusjonens hovedfiende, lå under partikampen. Språket var svært skarpt og uforsonlig fra begge sider. En partisplittelse virka uunngåelig. Striden blei offentlig kjent da propagandaavdelinga i Nepals Kongelige Arme sendte ut meldinger om den i første halvdel av mars 2005. Armeen hevda bl.a. at B. Bhattarai var ekskludert, og fløyene sto på randen av militær kamp. Disse påstandene (som ikke viste seg å stemme) fikk noen kommentatorer til å oppfatte dette som rein militærpropaganda. Men striden blei bekrefta fra andre kilder. Det blei klart at B. Bhattarai og flere av hans støttespillere, blant de mest kjente Hisila Yami og Dinanath Sharma, var fjerna fra sine verv, og det blei hevda at de var internert. (Interneringa er seinere blitt dementert, og det er uklart hva som egentlig skjedde.) Dokumentene fra B. Bhattarai sirkulerte internasjonalt og blei offentliggjort på engelsk. Fra 1. mai begynte partiledelsen å svare offentlig, og dens kritikk av Bhattarai blei også sendt ut på engelsk. Dette styrka inntrykket av en meget alvorlig krise, som i verste fall kunne virke ødeleggende for partiet. I mai 2005 dukka B. Bhattarai overraskende opp i Delhi, India, der han leda samtaler med indiske regjeringsrepresentanter på vegne av NKP(M). (Denne overraskende vendinga blei av noen kommentatorer utlagt som at indisk innflytelse var viktig for å gjenvinne Bhattarais innflytelse i partiet.) I juni var det klart at Bhattarai og hans medarbeidere var gjeninnsatt i partiledelsen. På høsten offentliggjorte NKP(M) vedtak som erklærte at partistriden var over. Den formelle oppsummeringa av partikampen skal ha skjedd på et møte i ledelsen i august. I detalj hvordan dette skjedde er ikke kjent utafor partiet. Det virker klart at Prachanda hele tida beholdt flertallet i partiledelsen, og både eksklusjonen av Bhattarai og hans tilhengere fra tillitsverv og at de blei tatt inn igjen blei bestemt av Prachanda. Ei mulig tolkning er at Prachanda fant at partiet ikke kunne klare seg uten disse sentrale lederne i den ekstremt krevende situasjonen partiet gikk inn i etter kongens statskupp. På den andre sida kan det også se ut som om partiflertallet på viktige punkter tok hensyn til Bhattarais kritikk. Det gjaldt bl.a. holdninga til India, som endra seg drastisk våren 2005. Det virker også som om begrepet "Prachanda Path" har trått i bakgrunnen i partipropagandaen i tida etterpå. Bhattarai og hans medarbeidere, bl.a. Dinanath Sharma, har også spilt ei helt sentral rolle som representanter for NKP(M) i 2006 og 2007. Indias og Sjupartialliansens nyorientering. B. Bhattarais overraskende besøk i Delhi i mai 2005 uttrykte at den indiske regjeringa hadde endra politikk overfor borgerkrigen i Nepal. Fra å ha vært ei hovedstøtte for kongens og regjeringas militære kamp etter 2001, tok India nå kontakt med kongens motstandere. Mange mente at Kong Gyandendra holdt på å tape krigen. Dette skapte frykt for at et opprørsk, kaotisk Nepal kunne styrke opprør fra naxalitter og minoritetsgrupper i de fattige, kriseramte statene i Indias nordøst. Når kongen ikke kunne løse problemet, blei alternativet å få til en avtale med opprørerne. India hadde også skifta regjering. De to moderate, sosialdemokratiske kommunistpartiene "Communist Party of India (Marxist)" (vanligvis kalt "CPM") og "Communist Party of India" satt ikke i regjeringa, men var viktige støttepartier. Det største av dem, CPM, var regjeringsparti i Vest-Bengal, som grenser mot Nepal, og hadde egeninteresse av å få slutt på opprøret. Det blei seinere kjent at politbyråmedlem i CPM og sentral partileder i Vest-Bengal, "Sitaram Yechury", hadde diskusjoner med NKP(M) fra 2004. Yechury var en personlig venn av B. Bhattarai fra tida da de begge var studenter i Delhi. Han var åpenbart mellommann mellom NKP(M) og den indiske regjeringa, og spilte ei viktig rolle i å organisere solidaritetsbevegelsen i India i 2005. India har tradisjonelt sterk innflytelse blant regjeringspartiene i Kathmandu. Nepals Kongressparti reknes som pro-indisk og spesielt nær den indiske kongressen. UML har gode forbindelser med CPM. Partiene i Sjupartialliansen hadde ikke lengre noen framtid i samarbeid med kongen. Nå la India sterkt press på dem for å få til en avtale med maoistene. På forsommeren blei det for første gang klart at partiene svarte positivt på invitten til samarbeid fra NKP(M). Maoistene, som tidligere hadde drevet funksjonærer for NC og UML vekk fra områder de beherska, tilbøy dem å komme tilbake. Partiene svarte med å lage store massemøter og demonstrasjoner mot diktaturet i områder opprørerne beherska. I praksis, men ikke formelt, oppsto det en front mellom partiene og NKP(M). NKP(M)s ensidige våpenhvile fra september 2005. Det var nå tydelig at det var forhandlinger i gang for å formalisere samarbeidet, sjøl om partiene i Khatmandu benekta det. USAs ambassadør "James F. Moriarty" var blant dem som advarte partiene mot å gjøre avtaler med maoistene. Partiene svarte først at de ikke hadde samtaler, seinere at det ikke kom på tale å gjøre formelle avtaler. Fra partiene var et viktig punkt at NKP(M) skulle bekrefte at partiet var villig til å gi opp det militære opprøret. For å komme dette kravet imøte, proklamerte Prachanda en 3-måneders ensidig våpenhvile fra 4. september. Våpenhvilen bekrefta også at opprørerne nå oppfatta seg som så militært sterke at de kunne slutte å kjempe mot regjeringshæren i en periode uten at den gjengjelte våpenhvilen – altså at de i praksis dikterte krigsutviklinga. NKP(M) forlenga våpenhvilen to ganger i løpet av høsten 2005, til tross for angrep fra regjeringshæren, fram til 2. januar 2006. Sjupartialliansen reagerte positivt på våpenhvilen, og brukte den som et argument for at NKP(M) nå var villig til å gå med på dens politiske betingelser. 12-punktsavtalen 19. november. 19.november blei en avtale i 12 punkter mellom Sjupartiallianse og NKP(M) offentliggjort i Delhi. Det var klart at avtalen var forhandla fram med Indias støtte og Indias regjering som vertskap. Det viktigste med avtalen var at begge parter forplikta seg til å kjempe sammen for å styrte det kongelige diktaturet og innføre demokrati. Sjupartialliansen ga sin tilslutning til maoistenes gamle krav om at det måtte velges ei grunnlovsgivende forsamling. Maoistene forplikta seg til å støtte flerpartivalg, demokratiske rettigheter osv, som de hadde gjort i forhandlingene i 2003. Begge parter forplikta seg til å gå inn for en fredelig løsning på krigen, overvåka av FN, når diktaturet var styrta. (At FN skulle overvåke fredsløsninga var et forslag fra NKP(M) som regjeringssida tidligere hadde gått mot.) Sjupartialliansen gikk inn for at parlamentet som var valgt i 1999 skulle gjeninnkalles etter at diktaturet hadde falt. Maoistene ville derimot at det skulle innkalles en konferanse av demokratiske krefter som danna ei midlertidig regjering. NKP(M) oppfatta avtalen som en stor seier for linja med å få til en brei allianse mot kongen. Med 12. punktsavtalen var den nye alliansen mellom partiene i Khathmandu og maoistene formelt avtalefesta. Dette skapte det politiske grunnlaget for en felles offensiv for å styrte diktaturet. Forberedelsen til demokratiopprøret. 2. januar 2006 oppheva NKP(M) den ensidige våpenhvilen, med den begrunnelsen at Nepals Kongelige Arme ikke hadde respektert den ved å til angrep på opprørerne. Sjupartialliansen la nå skylda for at krigen brøyt ut igjen på den diktatoriske regjeringa i Khatmandu. Det uttrykte at den hadde skifta side i borgerkrigen. Neste skritt for motstanderne av diktaturet var kamp mot kong Gyandnendras lokalvalg 8. februar 2006. De var et viktig ledd i planen for å opprette et politisk system av nye, royalistiske partier som skulle støtte opp om det kongelige diktaturet. Sjupartialliansen og de viktigste monarkistiske partiene boikotta lokalvalget, og maoistene angrep det utafra. Valget kunne ikke gjennomføres utafor storbyene, og måtte mange steder avlyses på grunn av mangel på villige kandidater. Deltakelsen blei svært lav, og valget fordømt internasjonalt. I mars 2006 møttes Sjupartialliansen og NKP(M) til nye forhandlinger i Delhi. I ei felleserklæring forplikta de seg til å lage regjering sammen, og starte en stor felles protestbevegese mot diktaturet 5. april. I praksis forhandla G. P. Koiralas ledelse i Nepals Kongressparti på vegne av hele Sjupartialliansen, med en del konsultasjoner med UML. De andre, mindre partiene i alliansen fikk stort sett beskjed om hva partene hadde kommet fram til etterpå. Etter forhandlingene i april nekta Debua, leder av Nepali Congress (Democratic), å undertekne ei felleserklæring med NKP(M). Denne mulige krisa blei avverga ved at Sjupartialliansen og NKP(M) sendte ut hver sin identiske utgave av den samme uttalelsen. Dermed var grunnlaget lagt for det store demokratiopprøret mot kongemakta. Eksklusjonen av Shrestra og Aunkul. I første halvdel av mars 2006 gikk to sentrale ledere av NKP(M), politbyråmedlemmene "Rabindra Shresta" og "Mani Thapa" alias "Aunkul", ut med skarp kritikk av partiet på vegne av noe de kalte "Den nye kulturrevolusjonære gruppa". De to anklaga Prachanda og Baburam Bhattarai for politisk opportunisme og personlig korupsjon, bl.a. ved å sørge for at barna deres fikk studere i utlandet. De to skulle angivelig ha vært på hver sin side i partikampen mellom Prachanda og B. Bhattarai mindre enn et år før. Aunkul var leder av partiets kulturorganisasjon "All Nepal Peoples Cultural Forum". De to blei skarpt kritisert for å sabotere kampen mot diktaturet og ekskludert, og det er ikke kjent at denne episoden fikk noen videre betydning. Jana Andolan 2006. Demokratiopprøret Jana Andolan 2006 (se hovedartikkel) bygde på erfaringene fra det forrige store demokratiopprøret Jana Andolan 1990. Både de viktigste politiske lederne og svært mange vanlige folk hadde deltatt, og 1990 var et naturlig forbilde. På forhånd ba partiene i Sjupartialliansen NKP(M) om å oppheve den 3 måneder lange blokaden av innfallsveiene til Khathmandu. Maoistene godok det, og erklærte ensidig våpenhvile i Khatmandu-dalen under opprøret. Som i 1990 var de første dagene av demokratiopprøret prega av meldemmer av de legale partiene. Den 5. og 6. april gikk de ut i store demonstrasjoner. Demonstrasjonene vokste mye raskere enn i 1990, særlig utafor Khatmandu. Bevegelsen skilte seg fra 1990 ved at demonstrasjonene nå omfatta hele landet. Sjøl om de var svært store i Khathmandu-dalen, var de enda større ellers i Nepal. Maoistene spilte en viktig rolle, både ved å støtte mobiliseringa inn til demonstrasjonene i byene, og ved å tidlig sende ledere inn i Khatmandu-dalen. Lekhnath Neupane fra maoistenes mektige studentforbund, som hadde vist seg effektivt som organisator av aksjoner i det regjeringskontrollerte Nepal, kom inn tidlig i april. Demonstrasjonene omfatta snart langt flere enn partiaktivistene og vokste også ut av partienes politiske kontroll. De politiske krava blei mer radikale. Krav om "republikk" og skarpe paroler mot kong Gyanendra og hans enda mer upopulære sønn, kronprins Paras, fikk massestøtte. Maoistpartiet hadde kort tid før sagt at monarkiets framtid kunne avgjøres i framtida, men la nå også større vekt på kravet om at kongen måtte gå. Mer konservative representanter for partiene sa også til utenlandske pressefolk at de ikke våga å trosse folkemeninga. Etter to uker var det klart også for kong Gyanendra at han hadde tapt. Han prøvde å få til en avtale med Sjupartialliansen, men ingen politiker våga lengre å samarbeide med ham. Derfor erklærte han mandag 24. april at parlamentet som var valgt i 1999 og oppløst i 2002, skulle komme sammen igjen 28. april og ta over makta. 25. april godtok et møte av ledelsen i Sjupartialliansen kongens erklæring. Maoistene hadde i 12-punktserklæringa fra november 2005 markert at de var mot gjenninkalling av 1999-parlamentet. Nå kritiserte de Sjupartialliansen for å ha gjort en alvorlig feil. NKP(M) mente demokratiopprøret skulle fortsette til kongen måtte gå. Partiet erklærte at veiene til Khatmandu skulle holdes blokkert til det kom ei erklæring om at det skulle velges ei grunnlovsgivende forsamling. 26. april erklærte G. P. Koirala, leder av Nepals Kongressparti og Sjupartialliansen, at forberedelse til valg av ei grunnlovsgivende forsamling skulle være ei sentral oppgave for det gjeninnkalte 1999-parlamentet. NKP(M) erklærte 3 måneders ensidig våpenhvile. (Våpenhvilen blei tiltrådt av regjeringssida tidlig i mai, og forlenga flere ganger fram til den formelle fredsslutninga i november 2006. Dermed blei 26. mai slutten på den 10 år lange borgerkrigen.) 27. april blei G.P. Koirala innsatt som statsminister av kong Gyanendra, i en seremoni som utløste en god del kritikk. 28. april kom 1999-parlamentet sammen igjen for første gang sia mai 2002. Samtidig talte to ledere for NKP(M)s masseorganisasjoner, fagforeningssjefen "Shalik Ram Jamkattel" og studentlederen "Neupane", på partiets første store offentlige massemøte i Khatmandu etter at diktaturet falt. Strategisk reorientering. At kongens diktatur falt, var en veldig seier for NKP(M). Partiet oppfatta kong Gyanendra som sin viktigste fiende på regjeringssida, den som hadde fått hæren inn i borgerkrigen i 2001, og en hovedmann bak at fredsforhandlingene i 2001 og 2003 hadde mislyktes. Etter 10 års opprørskrig var partiet nå alliert med Sjupartialliansen, som hadde danna regjering i Khathmandu. Hverken diktaturets fall eller den nye regjeringa hadde vært mulig uten NKP(M)s initiativ. Men den nye situasjonen betydde også nye krav og vansker. NKP(M) hadde håpa (og kanskje også rekna med) at demokratiopprøret skulle ende med at kongen blei feid ut av palasset, eventuelt rømte landet. At kongen fortsatt satt på tronen, sjøl om han hadde mista politisk makt, var en stor skuffelse, og fra maoistenes synspunkt en alvorlig trussel. NKP(M) og Sjupartialliansen var fra november 2005 uenige om hva slags styre Nepal skulle ha etter kongens fall. Maoistene gikk inn for ei rådgivende konferanse av alle partier som hadde stått mot kongen. Sjupartialliansen ønska at det oppløste 1999-parlamentet (der NKP(M) ikke satt) skulle gjeninnkalles. Nå hadde kongen og Sjupartialliansen etter maoistenes mening gjennomført et politisk kupp, der de sørga for at 1999-parlamentet tok over. I følge noen kilder (bl.a. visestatsminister Amik Sherchan) blei det riktignok opprinnelig sagt at 1999-parlamentet bare skulle sitte ei uke. Men det blei sittende over 8 1/2 måneder. Det blei etterhvert klart at krefter i Sjupartialliansen godt kunne tenke seg at 1990-grunnlova, som maoistene hadde starta opprør mot i 1996, kunne reformeres isteden for å erstattes av ei ny grunnlov. I juni avslørte regjeringas nye statsminister G. P. Koirala, den ganske diktatoriske gamle lederen i det største parlamentariske partiet Nepals Kongressparti, at han støtta et konstitusjonelt kongedømme der Gyanendra blei sittende på tronen. Det virka som om Koirala så kongen og hans tilhengere som ei nødvendig motvekt mot maoistene, og kanskje også at de to hadde andre viktige interesser felles. Særlig USAs ambassadør, som hadde fortsatt sin åpne støtte til kongens diktatur nesten til slutten, var aktiv for å forsvare det konstitusjonelle kongedømme og advare mot at NKP(M) måtte få noen formell politisk innflytelse. Ambassadøren hevda at nepalerne ikke kunne stole på løfter fra NKP(M) om å følge demokratiske spilleregler, og det var en fare for at partiet ville innføre diktatur. Å la kongedømmet fortsette og Gyanendra sitte var ikke bare uakseptabelt for maoistene, men for mesteparten av tilhengerne til Sjupartialliansen og de svære menneskemassene som hadde demonstrert under demokratiopprøret. Parlamentet gjorde i mai flere vedtak, formelt ulovlige ut fra grunnlova i 1990, som svarte til krav NKP(M) og demokratibevegelsen hadde stilt. Nepal blei erklært for å være en sekulær stat, et hovedkrav fra alle som protesterte etter at grunnlova fra 1990 beholdt formuleringene fra det tidligere kongelige diktaturet om at landet var et hinduisk kongedømme. Landsnavnet Kongedømmet Nepal blei endra til Nepal, Den Kongelige Nepalske Hær til Nepals hær. Mange av de verste kvinnefientlige lovene blei fjerna. Lovene om statsborgerskap blei endra, sånn at mellom 3 og 4 millioner (særlig i Tarai skulle få statsborgerskap og stemmerett i valg. NKP(M) oppfatta disse vedtaka som tvetydige. De kunne også brukes som argumenter for at det ikke var nødvendig å holde avtalen med NKP(M) om ei felles regjering og valg på ei ny grunnlovsgivende forsamling, fordi mange av de grunnleggende problemene var løst alt. Samtidig kom det sterkere politiske krav fra regjeringssida om at NKP(M) måtte legge ned sitt eget regjeringsapparat og underordne seg Khatmandus administrasjon og politi, nå som diktaturet var styrta. Opprørernes regjeringsorganer gjennomførte bl.a. skatte- og tollinnkreving for å finansiere sin virksomhet og opprørshæren PLA. Dette møtte kraftig og langvarig kritikk i media, som under slutten av diktaturet hadde vært relativt positive til NKP(M). Alt dette krevde store strategiske reorienteringer ny politikk, forskjellig fra de ti åra med borgerkrig. NKP(M) rykker inn i byene. NKP(M) hadde erfaringene fra tidligere perioder med våpenhvile å bygge på, og var åpenbart godt forberedt. Alt i de siste dagene i april var partiet i gang med å flytte kadre til Khathmandu og inn i andre byer, åpne kontorer, starte aviser, gjenopprette byavdelingene av sine masseorganisasjoner, osv. Partiet la stor vekt på å vise nærvær og styrke. 2. juni organiserte det et veldig massemøte i Khatmandu som angivelig skulle være det største politiske møtet i Nepals historie. BBC hevda at over 200 000 var tilstede, arrangørene hevda 800 000. Fredsforhandlingene begynner. NKP(M) gikk også straks igang med å presse på for å få forhandlinger. 3. mai slutta regjeringa seg formelt til NKP(M)s våpenhvile, og NKP(M) svarte med å si seg villig til å forhandle om en fredsavtale. (For den detaljerte utviklinga av forhandlingene, se hovedartikkel Fredsforhandlingene i Nepal 2006.) 10 mai offentliggjorde NKP(M) sammensetninga av en forberedende forhandlingsdelegasjon til Khatmandu. Ulikt de to tidligere forhandlingsrundene var den ikke leda av Baburam Bhattarai, men av Krishna Bahadur Mahara (som i følge noen kilder var nr. 3 i partiet). De andre medlemmene var Dev Gurung og Dinanath Sharma. Prachanda sa at han denne gangen sjøl ville lede den avjgørende forhandlingsrunden. Regjeringa offentliggjorde først sin forhandlingsgruppe den 25. mai. Leder var innenriksminister "K. P. Sitaula" fra Nepals Kongressparti. De to andre var ministrene "Pradip Gyawali" fra UML og "Ramesh Lekhak" fra NC(D). 26. mai møttes forhandlerne første gang. De laga en 25-punkts avtale om forholdet mellom partene under våpenhvilen. Etter dette stoppa forhandlingene opp i 14 dager. Det var både interne motsetninger om hva som skulle gjøres mellom regjeringspartiene, og mellom sjupartialliansen og maoistene. G. P. Koiralas støtte til konstitusjonelt monarki blei offentlig kjent, og førte til voldsomme protester. NKP(M) anklaga palasset og folk i Sjupartialliansen for å ønske å sabotere forhandlingene. Pressa diskuterte om forhandlingene kunne bryte sammen og føre til ny krig. Stillstanden i forhandlingene endte da "Sitaula" og "Manara" den 11. juni dro med helikopter til det fjernvestlige Nepal, der de forhandla med "Prachanda" og "B. Bhattarai". 16. juni kom de tilbake til Khatmandu med helikopter, og forhandlinger på topplan, leda av G. P. Koirala og Prachanda, starta. Resultatet var en 8-punkts avtale, som bl.a. inneholdt enighet om å nedsette en komite som skulle lage ei foreløpig grunnlov, oppløse både maoistenes statsorganer og 1999-parlamentet, danne ei fellesregjering og gjennomføre frie flerpartivalg til ei grunnlovsgivende forsamling. FN skulle overvåke de to sidenes væpnede styrker, og internasjonale observatører skulle kontrollere valget. På en pressekonferanse samme dag sa Prachanda at den midlertidige grunnlova skulle gjøres ferdig i løpet av en måned. Etter det skulle 1999-parlamentet oppløses og den felles overgangsregjeringa ta over. Intrykket var at dette skulle skje i løpet av august. Prachanda sa også at valg på den grunnlovsgivende forsamlinga skulle holdes innen et år – forhåpentlig innen april 2007. Se også. Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – historie Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – historie Nepal Kamyunishta Parti (Maobadi) – historie Hamar park. Hamar park ble anlagt på Hamar i 1878 og er byens første park. Parken ligger like ved både Utstillingsplassen, Briskeby gressbane og Hamarhallen ved Østbyen. Hamar park ble anlagt som en folkepark og var et alternativ for byborgere som ikke hadde egne hager. Parken hadde til å begynne med både andedam, restaurant, paviljong, 25 nummererte lysthus, lekeapparater, krokketbaner og tennisbaner. Den var i sin tidlige alder også kjent for sitt dyreliv med ender, kakaduer, påfugler og til og med skilpadder. Andedammen ble for øvrig fylt igjen i 1972, og det har siden ikke vært fast tilhold av dyr annet enn i sommersesongen på sæteren som i en periode hadde tilhold nord i parken. Vinteren 2004–2005 fikk landskapsarkitektfirmaet Villbring i oppdrag av formannskapet i Hamar kommune å utarbeide en utredning av Hamar park som tok for seg ulike fremtidige utviklingsalternativer. Alternativene bestod av en enkel løsning, moderne park, historisk park og en kombinasjon mellom en moderne og historisk park. Høsten 2005 valgte formannskapet sistnevnte kombinasjonsalternativ og en hagearkeologisk utgravning ble gjort for å få en full oversikt over den opprinnelige andedammen. Hamar park har i de senere år blitt truet av byfortettning på grunn av dens sentrale beliggenhet noe som har ført til at det har blitt dannet et kontaktutvalg som jobber for å bevare og beskytte det eksisterende arealet og ruste opp parkens infrastruktur. Som et ledd i dette arrangeres det ofte gratiskonserter i sommersesongen. Kunstløp under Sommer-OL 1920. Kunstløp var med på det olympiske programmet for andre gang 1920 i Antwerpen, første gangen var OL 1908 i London. Det ble konkurrert i tre grener; menn, damer og i parløp. Sverige ble beste nasjon med to gull og en sølvmedalje. Kravellbygging. Kravellbygging er en teknikk for å bygge skrog til skip, av tre. Kjennetegn er glatt bordkledning og et indre rammeverk, en "skjelettkonstruksjon", med større styrke og stivhet enn fartøyer bygd i "skallkonstruksjon" eller klinkbygging. Generelt sett er fartøyer med glatt bordkledning omtalt som kravellbygde. Men det finnes ulike måter å oppnå en glatt bordkledning, og kravellbyggingen med skjelettkonstruksjon er av «nyere» dato, innført som alminnelig byggemetode i landene rundt Middelhavet i begynnelsen av middelalderen. De store sjøfartsnasjonene England, Nederlandene, Frankrike, Spania og Italia fikk i senmiddelalderen behov for store lastførende skip og store krigsskip for eskorteoppdrag. Ved bruk av skjelettkonstruksjon var det mulig å forene forskjellige behov i samsvar med de økonomiske og krigsteknologiske endringene. Etter innføring av artilleri med tunge kanoner fulgte krav om styrke og stabilitet i skipsskroget. Kravellbyggingen var en forutsetning for den skipsteknologiske utviklingen fra slutten på 1400-tallet og de neste fem hundre år. Begrepet «Kravell». Termen «kravell» opptrer for første gang i et portugisisk manuskript fra 1255 om små fiskebåter omtalt som "á caravel" fra Middelhavet eller på portugalskysten. Denne termen fra omkring 1440 var blitt til en bestemt typebetegnelse på en ny fartøytype kalt "caravela", karavellen, et latinerrigget seilskip med to til tre master beregnet på oppdagelsesreise, godsfrakt og væpnede oppdrag. Denne fartøytypen var blitt meget populært i slutten på 1400-tallet. Med karavellene kom byggeteknikken til Nord-Europa der ordet «kravell» ble knyttet til en spesifikk byggemetode. I 1463 var den første kjente engelske karavell bygget og sjøsatt i Dunwich, Suffolk av portugisiske skipsbyggere. Begrepet på byggeteknikken ble introduserte på dokumenter om skipet som ble «carvel built» – som betyr «bygget liksom en kravell» på engelsk. Med spredningen av teknologien til de britiske øyene og det kontinentale Europa fra Middelhavsområdet, var termen «kravell» tatt i bruk omkring den nye byggemetoden. Historien. Flere tusen år gamle byggingstradisjoner i området rundt Middelhavet dannet bakgrunnen for den nye byggemetoden med spanter, kjøl og stevner som formgivende konstruksjon. Det eldste bevarte fartøy med glatt bordlegning som var bygget til den egyptiske farao Keops og deretter begravet sammen med ham, er Khufu-skipet på 43 meter lengde fra ca. 2566 f.Kr for 4.575 år siden. Dette skipet var skallbygget med lange planker som er føyet sammen med tretapper og surringer, deretter forsterket med dekksbjelker og lasker. Tappsammenføyningen var den meste foretrukne byggemetoden i antikken for å oppnå glatt bordkledning i en skallkonstruksjon. Tretapper som ble slått inn i tapphull, forbandt plankene kant mot kant og ble låst fast ved bruk av trenagler eller spikre. En indre avstivning ble først satt på plass etter skallet var ferdig for å forsterke skroget. Det første beviset på et kravellbygget fartøy ved arkeologisk funn var gjort i Tantura-lagunen i Israel i 1994 der et vrak etter et tolv meter langt lastfartøy var oppdaget og undersøkt. Analysen viser at det såkalte Tantura A-vraket kan betegnes som slutten på en mellomfase fra de eldre skallbyggede fartøyene til de skjelettbyggede fartøyene. Andre vrakfunn helt tilbake til 2. århundret (101-200 e.Kr) viser en skipsteknologisk forandring med færre tretapper med tiden og større bruk av den indre avstivningen som spanter, kjøl og dekkbjelker. Under den turbulente senantikken var den arbeidsintensive byggemetoden ikke lenge økonomisk tiltalt for skipsbyggerne som konsentrerte seg om å bygge mindre kostbare skip i mindre størrelse. Tantura A-vraket har blitt datert til 5.-6. århundre e.Kr fra senantikken flere hundre år bakover i tiden enn tidligere trodde som det eldste vraket i historien som ikke var bygget som en skallkonstruksjon. Det var ikke funnet bevis på bruk av tretapper i vraket, men arkeologene som hadde konkludert med at det må være bygget i kravellteknikk, våget ikke å erklære deres funnet som det tidligste beviset på kravellbygging. Serce Limani-vraket på 15 meter lengde, datert til 1025 e.Kr, er offentlig betegnet som det eldste kjente fartøyet funnet som vrak i en kravellteknikk. Vraket som ble funnet i det sørvestlige Tyrkia, hadde spantene som det styrkende og formgivende element i skroget med bordene festet individuelt til spantene. I 1000-tallet hadde de eldre skallbyggingstradisjonene rundt Middelhavet opphørt å eksistere, og spedningen av den nye teknologien startet først i løpet av 1400- og 1500-årene langs handelsveiene mellom nord og sør på kontinentet Europa. Kravellbygde fartøyer hadde siden høymiddelalderen dratt nordover til de fjerne havner i England, Frankrike og Nederlandene der de gjorde inntrykk med en stor lasteevne og størrelse. Under Hundreårskrigen i årene 1416-17 var flere genovesiske storskip av type karakk kapret og beslaglagt av engelskmennene. De store karakkene var mye større enn samtidige fartøyer i hele Nord-Europa. All ekspertise på disse skipsteknologiske nyheter måtte importeres som bevist av kong Henrik Vs erfaring. Han klarte ikke å få reparert sine erobrede karakker med de engelske skipsbyggerne. Utviklingen i Europas skipsbyggingen ble drevet fram av sjøfartsnasjonenes orlogsbyggeri som stilte andre og mer inngripende krav til et treskrog som måtte ha tunge kanoner høyt opp, senere ble det skåret ut åpninger i sidene for å ha de tyngste nederst, hvilken bare er mulig for et skjelettbygget skip. Et orlogsfartøy måtte dermed være kravellbygget for å tåle en styrkefordeling i sitt skrog under vekten av mange kanoner sammen med åpninger som kunne lukkes som "kanonporter". Oppdagelsesreisene til andre kontinenter skapte nye handelsveier mellom Europa og resten av verden, og for dette var store skip med god lasteevne og robusthet i skroget en nødvendighet. Galeonen som den fremste skipstype dominerte alle havene i slutten på 1500-tallet som det ypperste eksemplaret på skipsteknologi. For fem hundre år framover dominerte kravellbyggingen hele det europeiske skipsbyggingsmiljøet med unntak av de lokale skipsbyggingstradisjoner i Nord-Europa omkring klinkbygging. De utenlandske «kravellekspertene» fra Spania, Portugal og Italia dro nordover for å lære bort deres ekspertise til lokale skipsbyggere som gikk sammen om å bygge orlogsskip eller store handelsskip på beddingene i forskjellige nordeuropeiske land. Dette ført raskt til fremvekst av skipskonstruksjon som vitenskap i 1600-tallet idet kravellteknikken var blitt enhetlig byggemetode over hele det vestlige Europa. Størrelsen på skipene vokste med en mer og mer kompleks konstruksjon sammen med større bruk av teoretiske utredning, fra slutten på 1600-tallet var det blitt nødvendig ved å bruke konstruksjonstegninger og realistiske modeller i forbindelse med bygging av de større fartøyene beordret på statlig anmodning. Inntil slutten på 1700-tallet var de nordeuropeiske skipsbyggingstradisjoner blant annet på Skandinavia lite berørt av innføringen av den nye byggemetoden som lenge var forbeholdt statlig skipsbygging og de velstående, men fåtallige skipsbyggermiljøer i tett kontakt med de utenlandske skipsbyggerne og skipskonstruktørene. Byggeteknikk. Kravellbygging normalt er ansett som en byggeteknikk for treskipsskrog som går ut på at man på kjølen bygger et indre rammeverk av spanter og bjelker. På dette rammeverket legges forhudning av planker som settes kant i kant, og skipsdekket legges på samme måte. Rammeverket bygges for en stor del av såkalte sjølvokste kroker, trematerialer som har vokst i vinkel eller i bue. Sammenføyningene blir ofte utført med store trenagler som blir drevet inn i huller som ble boret. Eik var foretrukket materiale til spant og bjelker i forbindelse med kravellbygging av skip. Mellom plankene tettes det med drev, spunnet av hamp og annet fibermateriale. Drevet drives inn med spesialredskap. Halvkravell. To ulike byggeteknikker for skip eksisterte side om side i flere århundrer i Nord-Europa, klinkbygging og kravellbygging. Den eldre byggemetoden ved å bygge i klink i den innenlandske skipsbyggingen var aldri helt oppgitt til fordel for kravellbyggingen omkring byggingen av transportfartøyer for lokal virksomhet mot perioden 1850 til 1900. I flere århundrer hadde begge byggemetoder blitt kombinert inn i en egne byggeteknikk etter skallprinsippet, «"halvkravell"». Et fartøy som bygges som halvkravell har et klinket skrog undervanns og opp til barkholtet, deretter kravell over. Etter kjøl og stevner var reist, ble bunnplankene lagt på ved hjelp av skorer og klemmer. Når bunnen var ferdig planket, ble bunnstokker og spant hugget til og lagt inn av skipsbyggeren som behøvde ikke å slå spantene opp. De norske verftene fram til 1850 forhudet deres skipene som halvkravell som en videreutvikling av de klinkbyggede fartøyene med høyere spanter reist over den ferdige bunnen. Resten av bordkledningen ble festet til spantene som ved kravellbygging. Ved bruk av denne metoden trengte ikke skipsbyggeren å gjøre annet enn å bygge etter få avtalte mål, f.eks. kjølens lengde, bredde og antall bordganger. Jakter, galeaser og skonnerter var bygget i halvkravell ved de norske verftene på bygdene. I nyere tid har en eiendommelig båtbyggingstradisjon oppstått på Østfold med trebåt bygget etter en byggemetode basert på halvkravell, men i omvendt rekkefølge. Bunnplankene lagt på skroget er i kravell mens resten av skroget over vannet er i klink. Klampbygging. I Danmark under renessansen beskrives skipsbyggingsvirksomheten utenfor hovedstaden København som "klampbygging" eller "på klamp" på kravellbyggede fartøyer som bygges med en eiendommelig byggemetode fra de nordlige regionene av Nederlandene. Klampbyggingsteknikk kan brukes som betegnelse for kravellbygging uten bruk av tegning fram til begynnelsen på 1800-tallet som en kombinasjon av skallbyggingsteknikken og skjelettbyggingsteknikken. «Den hollandske metoden» teknisk sett omtales som «"bottom first-metoden"» ved at bunnplankene ble lagt på etter kjøl, stevn og akterspeil var reist. Med tvinger, støtter og midtertidige bunnstokker ble bunnplankene lagt på, deretter innbyrdes holdt sammen med påspikrete «klamper». Byggmesteren kunne i teorien justere på bunnformen i byggeprosessen før skroget var bordet opp omtrent til slaget. Etter et antall bunnplankene var montert helt opp til slaget, ble bunnstokkene og de nederste spantestykker passet til og satt fast. Deretter ble spantenes øvre deler formet til og boltet på plass som en skjelettkonstruksjon som de øvrige bordgangene ble festet til. Denne metoden var anvendt tidlig i skandinaviske kravellbygging med et tett slektskap mellom Amsterdam og resten av Nord-Europa, blant annet var kravellbyggede fartøyer bestilt av utenlandske kunder i de hollandske verftene en viktig eksportvare fram til midten på 1600-tallet. Hollandske skip hadde liten dypgang med et rektangulært tverrsnitt i midtspantet og doble spanter satt sammen ved lasking og kjølene som bestod av tre stykker. Det var mulig å finne ut om de var klampbygget ved å finne de såkalte «spikerpinner» som var satt inn i spikerhullene etter klampene var brekket av etter spantene var lagt inn. Metoden fikk fotfeste i den private skips- og båtbyggingsvirksomheten i Skandinavia som en anvendelig byggemetode som ikke krevde teoretiske kunnskaper for flerparten av skipsbyggerne ute på bygda som bygget «efter egen invention» uten å bruke en konstruksjonstegning. Byggeren må være i stand til å «se» spantenes form for seg, og måtte ha hjelpemidler for å forhåndsbestemme skrogets form. Med utgangspunktet i «den hollandske metoden» ble et mellomledd mellom «bottom first-metoden» og konstruksjon skapt for de neste århundrene. Spantmal var den meste foretrukne metoden, men nye midler kom til som «senter» som avløste klampbygging som metode. Sentinndeling. "Å trekke i sent" er en betegnelse på bruk av midtertidige planker eller lekter som fastgjøres langs utsiden av spantene. Denne har vært den meste fremtredende byggemetoden i Norge på 1800-tallet, først ble det reist ett eller flere spant, for eksempel midtspant og et spant i hvert endeskip, deretter ble det festet lange "senter" fra stevn til stevn. Dette er ansett som det eldste formgivningsprinsippet i norsk kravellbygging helt fram til 1900-tallet for å finne fram til den rette spantfasongen. Langskipssentene sørget for at spantene skulle ikke forskyve seg under opplankingsprosessen. Justeringen av spantene kalles «avsentes», derav betegnelsen på bruk av planker mellom stevnene. Den erfarne fartøybyggeren uten bruk av konstruksjonstegning vil være i stand til å bygge et fartøy basert på skjelettkonstruksjon ved bruk av maler som noen ganger var tatt fra klinkbygde fartøyer og langsenter. Med sentinndelingsmetoden med utgangspunktet i ett eller flere spant ble de resterende spantene formet og lagt inn, deretter et harmonisk plankeforløp når bordgangene legges på plass. I vår tids byggeprosess på moderne kravellbygde fartøyer er sentenes funksjon overtatt av en «rei», en slettestokk, som et hjelpemiddel for å slette spantene før bordlegning. Klossekravell. En variasjon av den alminnelige kravellteknikken var oppdaget på det svenske krigsskipet «Elefanten», en karavell bygget i 1559 som forlist under den nordiske sjuårskrigen 1563-70 ved Kalmar. Et annet funn av et kravellbygget fartøy ved Moster i Bømlo kommune, Hordaland som kalles i dag for "Mostraskipet" fra perioden 1650 til 1720 viser også den samme spesielle konstruksjonen som kalles «klossekravell». Spantene på de to eldre skipene hadde større bredde i forhold til høyde i motsetning til senere tid med uthugginger på innsiden mot skipshuden. Mellom spantene ble det lagt inn de såkalte "spanteklosser" ovenpå natene mellom bordgangene i hensikten om å oppnå et tett skip og større robusthet i skroget. En spanteklosse på Mostraskipet var tolv centimeter lang mellom spantene som lå seks centimeter fra hverandre. Monteringen måtte ha hendt før hudbordene ble lagt på. Kravellbygging i Norge. Kravellbygging er en teknikk som trolig ble introdusert i Norge på 15- og 1600-tallet av europeiske håndverkere. Nordmenn som vendte hjem etter å ha arbeidet ved nederlandske skipsverft har trolig også introdusert teknikken. Kravellbygging står i motsetning til den tradisjonelle nordiske måten å bygge skip på, nemlig klinkbygging. Et skrog bygd i kravellteknikk har en glatt ytterside, mens et klinkbygd fartøy har tydelige bordganger i "trappetrinn" fordi øvre bord overlapper det underliggende. Kravellbygging gjorde det mulig å bestemme og justere på skipets form ved hjelp av spantene, før huden (plankene) kom på. Men man kunne godt bygge stor skip med klinkbygging. Kravellbygging var først og fremst en teknologi som hører sammen med bygging av skrog til seilskuter, selv om det også ble bygd treskip beregnet for dampmaskin. Skipsskrog av jern og stål ble etterhvert vanlig fra slutten av 1800-tallet, det gjelder for seilskuter så vel som skip med dampmaskin og motor som fremdrift. Kravellbygging ble også benyttet til mindre båter. Kravellbygging var en europeisk tradisjon, som i første omgang ble innført i Norge for større skip, men etterhvert ble teknikken også til en viss grad tatt i bruk til mindre trebåter. Etterat plast ble det foretrukne materialet til båtbygging har man i større grad foretrukket trebåter i tradisjonell teknikk, klinkbygging. I søsterens verden. "I søsterens verden" var en ungdomsserie på 16 episoder som ble sendt under vignetten til ungdomsprogrammet "Smørøyet" (NRK1) høsten 1999 og vinteren 2000. Rollene i serien ble spilt av Nicolay Dahr (Jens), Lena Sandvand (Tilde), Hege Schøyen (Mor), og Lars Sørbø (Far). Serien handlet om søskenparet Tilde og Jens, hvis mor blir spilt av Hege Schøyen. Hver episode var på ca. 5 minutter. Serien hadde premiere på NRK den 11. september 1999. Magnus Hængsle. Magnus Hængsle (født 22. august 1980 i Oslo) er en norsk musiker, sanger og komponist. Prestesønnen vokste opp i Skjeberg i Østfold, og viste tidlig interesse for musikk og spilte flere forskjellige intstrumenter i diverse band gjennom oppveksten. Ble med som gitarist i Turns i 2002, hvor han sluttet i 2005 for å satse på en solokarriere. Den selvtitulerte debutplata kom i 2006, frontet av singelen "Question For You". Albumet er spilt og produsert av Hængsle alene. Det ble nominert til Osloprisen for beste nykommer i 2006. Etter noen stille år var Hængsle høsten 2010 med i husbandet "Svidd Gummi", sammen med Einar Tørnquist, og Fredrik Eilertsen. Svidd Gummi var husbandet til talkshowet Storbynatt på NRK. Samme høst ga Hængsle ut ny single. Hængsle er også tilbake i Turns, som i januar 2011 utga sitt kritikerroste album "Out". Eksistens (matematikk). Eksistens er et begrep innen matematikk. Når man i grunnskolen finner løsninger på problemer som formula_1, formula_2 og formula_3, så har man jo antatt følgende: at det finnes en løsning. Eksistens er tatt opp i det matematiske vokabulæret fordi det ikke er alltid det er åpenbart om det finnes en løsning eller ikke. Og i noen tilfeller så kan det å anta at det finnes en eller flere løsninger bringe enn til en feilkonkluksjon. Et eksempel. Anta at du får i oppgave å finne det største positive heltallet som finnes. Kall dette for N. Siden 1 er et positivt heltall, er det åpenbart at formula_4. Siden formula_5 også er et positivt heltall, kan det ikke være større enn det største positive heltallet. Derfor har vi at formula_6. Derfor er formula_7. Derfor er formula_8. Siden vi også visste at formula_9, må formula_10. Så dermed må 1 være det største positive heltallet. Dette illustrerer hvor viktig eksistens kan være i matematikk. For ved å anta at problemet hadde en løsning, har vi kommet frem til noe som åpenbart er feil (dette problemet har ingen løsning). Eksistens og unikhet. Et annet matematisk begrep som er knyttet opp til eksistens er unikhet. Det er fordi man gjerne vil at den løsningen man finner skal være den eneste. Når det kommer til basale uttrykk som formula_11 er det opplagt at det bare finnes en løsning. Det er det ikke ved mer kompliserte sider ved matematikken, som initialverdiproblemer. Man kan til og med finne problemer som har flere løsninger i matematikken ved grunnskolen. Ta for eksempel formula_12. Denne ligningen har hele to løsninger (formula_13 og formula_14). Tatt av filmen. "Tatt av filmen" var en uhøytidlig film-quiz på 6 episoder som gikk på NRK1 sommeren 1999. Programleder var Turid Birkeland og fagdommer Brita Møystad Engseth. Konseptet var lagt opp slik at i hver episode skulle et lag bestående av to kjendiser (f.eks innen sport eller politik) kjempe mot et lag bestående av to som arbeider med film. Vinnerlaget fikk neste uke møte et nytt lag. Programmet hadde premiere på NRK den 21. juli 1999. Han Myung-sook. Han Myung-sook (født 24. mars 1944 i Pyongyang, den nåværende nordkoreanske hovedstaden) er en sørkoreansk politiker. Hun ble landets første kvinnelige statsminister som er blitt godkjent av nasjonalforsamlingen og regjerte fra 15. mars 2006 til hun kunngjorde sin avgang 7. mars 2007. 15. januar 2012 ble hun valgt til vervet som første leder i Det demokratiske enhetspartiet. Oscar Reynert Olsen. Oscar Reynert Olsen (født 23. mai 1925 i Stavanger) er en norsk tegner, maler og grafiker. Oscar Reynert Olsen har utdannelse fra er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) fra 1950 til 1954 og Statens Kunstakademi fra 1954 til 1957. Han arbeidet som tegner i Sørøst-Asia fra 1958 til 1960 og i Kenya fra 1966 til 1971. Oscar Reynert Olsen har hatt flere utsmykningsoppdrag og er innkjøpt av blant annet Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst og Kunstmuseet i Rogaland. Han har også laget flere bokillustrasjoner. Oscar Reynert Olsen har ellers undervist ved grafisk linje ved SHKS fra 1976 til 1995 og vært ansvarlig redaktør for Tegnerforbundets tidsskrift "Numer". Oscar Reynert Olsens arbeider er ofte kjennetegnet av friske farger og en fri strek, stiliserte former og slående komposisjoner. Edvard Grimstad (folkeminnesamler). Edvard Grimstad (født 1886 i Skjåk, død 1955) var lærer og folkeminnesamler fra Gudbrandsdalen. Han samlet en del fra muntlig tradisjon, men mesteparten av samlingene hans besto av skolestiler. I 1930-årene sendte han brev til alle skolelærere i dalen og ba dem gi «Gamalt frå heimbygda mi» som stiloppgave. Dette prosjektet engasjerte tydeligvis, for mange stiler bærer preg av at de er skrevet av besteforeldre og ikke skolebarn. Figurativ kunst. Figurativ kunst er kunst som fremstiller menneskeskikkelser, dyr eller andre gjenkjennelige gjenstander, det motsatte av abstrakt kunst/ non-figurativ kunst. Figurativ kunst omfatter en meget stor del av kunsthistoriens billedverden inntil kubismens gjennombrudd, og senere virkelighetsskildrende retninger, uansett hvor symbolsk billedspråket måtte være bak utførelsen av de formene som kan gjenkjennes. Den figurative kunst omfatter historiemaleriet, det religiøse og mytologiske maleri, portrettet, landskapsmaleriet, stilleben- og sjangermaleriet. Atelier. a>, «Der Maler in seiner Werkstatt» (1663) Atelier (uttales "atelié") er et fransk ord for en billedkunstners verksted. Betegnelsen brukes også om et arbeidslokale for kunstindustri og enkelte typer skredderier. "Ateliers libres" var uformelle akademier som utviklet seg på 1800-tallet; der ble det skaffet modeller, men ikke gitt noen undervisning. De ble mye søkt av avantgarde-kunstnere. Gleyres atelier ble brukt som møtested for unge Monet, Renoir og Sisley, og det finnes en levende beskrivelse av den uformelle omgangsformen i George du Mauriers roman "Trilby"(1894). KH-serien. KH-serien er en serie med gitarer laget av ESP Guitars i samarbeid med Kirk Hammett, derav bokstavene KH. Mannerheimlinjen. Mannerheimlinjen var en defensiv fortifikasjonslinje på Det karelske nes som Finland anla som en forsvarslinje mot Sovjetunionen. Linjen fikk, særlig av internasjonale journalister navn etter Carl Gustaf Mannerheim som var den finske øverstkommanderende. Noen av Vinterkrigens hardeste kamper ble utkjempet langs denne linjen. De første planene om en forsvarslinje over Det karelske neset ble utarbeidet allerede under den finske borgerkrigen i 1918 av Carl Gustaf Mannerheim, men disse planene ble lagt til side etter at Mannerheim gikk av etter borgerkrigen. Linjen ble så anlagt på 1920- og 30-tallet og strekte seg hele veien fra Finskebukta til Ladoga. Den besto av rundt to hundre betongforsterkede bunkre for maskingevær. I motsetning til Maginotlinjen og andre tilsvarende forsvarslinjer som bestod av enorme bunkre og andre konstruksjoner, utnyttet Mannerheimlinjen i første rekke de mulighetene som lå i terrenget, som for eksempel store trær, steiner etc, og utstrakt kamuflasje av menneskelagede installasjoner. Men hovedsakelig besto Mannerheimlinjen skyttergraver og andre ordinære feltfortifikasjoner. De bunkerne som fantes var stort sett ganske små og spredt over store områder og linjen hadde praktisk talt ikke noe fast artilleri. Under Vinterkrigen stanset linjen den sovjetiske framrykningen i to måneder, til stor sovjetisk frustrasjon. Etter Vinterkrigen overdrev derfor den sovjetiske propagandaen og den offisielle krigshistorien Mannerheimslinjens styrke for å forklare den svake sovjetiske innsatsen i angrepet mot denne. Under Fortsettelseskrigen hadde linjen liten funksjon, både under den finske framrykningen i 1941 og den russiske motoffensiven i 1944. De førti ridderne. Ikon som forestiller De førti ridderne De førti ridderne er en tradisjonell norsk merkedag som ble feiret 9. mars til minne om førti romerske soldater som ble drept i Armenia på 300-tallet for sin kristne tro. I katolsk tradisjon er minnedagen 10. mars. Datoen er avmerket på enkelte versjoner av primstaven med en halv sol. Været denne dagen skulle holde seg i de førti påfølgende dagene. Norsk HeisKontroll. Norsk HeisKontroll (NHK) er en norsk stiftelse som utfører periodisk sikkerhetskontroll på heiser og diverse løfteinnretninger som rulletrapper og rullende fortau på vegne av en rekke norske kommuner. NHK ble grunnlagt 1. august 1987 og er bemyndiget av Kommunal- og regionaldepartementet i medhold av plan- og bygningsloven av 14. juni 1985. Stiftelsen finansierer sin virksomhet med godtgjørelse for de tjenester som tilbys. Takstene for de ulike tjenestene forelegges Direktoratet for byggkvalitet før de fastsettes av NHKs styre. NHK er organisert med et sentralkontor, med direktør, teknisk sjef, overingeniør, kontorsjef og IKT-sjef i Oslo og med landet delt i seks områder med kontorer i Bodø, Trondheim, Bergen, Skien, Hamar og Oslo. Områdekontorene ledes av en områdeleder med et ulikt antall kontrollører avhengig av arbeidsmengden. Ryan Day. Ryan Day (født 23. mars 1980 i Pontycymer, Wales) er en walisisk, profesjonell snookerspiller. Han har vært profesjonell siden 1999 og oppnådde sin beste rangering da han var nummer seks før 2010. Days beste resultat i en rankingturnering kom i 2007 da han tapte finalen i Malta Cup. Han tapte finalen 4–9 mot Shaun Murphy. Han tapte også finalen i Shanghai Masters 2007 med 6–10 mot Dominic Dale og i Grand Prix 2008 med 7–9 mot John Higgins. Jørgen Langhelle. Jørgen Sandvik Langhelle (født 18. august 1965 i Sandnes) er en norsk skuespiller. Han har hatt roller både på teater, i filmer og fjernsynsserier, blant annet som hovedpersonen Terje i thrilleren "Torpedo" på TV 2 og "Drømmen om Norge" hvor han spilte Arnulf Øverland. I 2002 mottok han Aamot-statuetten. Bjørn-Erik Hanssen. Bjørn-Erik Hanssen (født 13. januar 1952 i Trondheim) er en norsk forfatter og dramatiker. Hans produksjon spenner over barne- og ungdomsbøker, filmmanuskripter og teaterstykker. Bjørn-Erik Hanssen har skrevet manus til dramadokumentaren Blod & ære (2008), som omhandler boksetreneren "Big John" Klemetsen og hans forhold til sin sønn, bokseren Ole Klemetsen. Filmen fikk Amanda for beste norske dokumentar i 2008. Bjørn-Erik Hanssen har bodd og arbeidet flere år i Tanzania og er manager for danse- og akrobatikktruppen "Tumaini Group" fra Mbulu i Nord-Tanzania. Han er i sitt forfatterskap opptatt av sosial rettferdighet og identitet. Happy slapping. Happy slapping er en trend hvor et intetanende offer blir angrepet, samtidig som en medsammensvoren tar opp angrepet (vanligvis med et mobilkamera eller en smartphone). Navnet kan referere til hvilken som helst type voldelig angrep, ikke bare dask, klask og slag med flat hånd. Til og med seksuelle overgrep har blitt klassifisert som dette i medier. Denne termen er mer brukt i Storbritannia enn i USA, der den er assosiert med blant annet "fjortis"("chav")-subkulturer. Historie. Happy Slapping antar man at startet syd i London i et format kjent som «Slap TV», hvor «happy-slapping»-videoer ble tatt opp og så sett av et dusin mennesker som et TV-show. Den første artikkel i en avis som dekket begrepet «happy slapping» var «Bullies film fights by phone», publisert av The Times Educational Supplement 21. januar 2005, hvor reporter Michael Shaw beskrev en lærers opptegninger av sprø hendelser i London-skoler. I Frankrike kan man komme i fengsel for å filme slike angrep for så å legge filmen ut på Internett. Eplenikkers. Eplenikkers er en type lange, poseformede knebukser eller nikkers. Buksemodellen ble lansert som sports- og uniformsplagg allerede på 1860-tallet, men var særlig populært som fritidsplagg for menn og gutter i vestlig mote på 1930-tallet. Eplenikkers var lenge et typisk klesplagg for golfspillere. Navn. Buksemodellen ble spøkefullt kalt eplenikkers på norsk fordi man kunne gjemme epler i buksebeina når man gikk på epleslang. På svensk ble buksetypen på tilsvarende vis kalt "äppelknyckarbyxor", «epletjuvbukser», særlig når gutter gikk med dem. Betegnelsen i Sverige var ellers "golfbyxor". Buksene omtales på engelsk som "plus four" fordi bukselengden var pluss fire tommer i forhold til de vanlige knebuksene som ble kalt "knickerbockers", på norsk forkortet til "nikkers", egentlig en betegnelse for etterkommere av nederlandske innvandrere i New York; Knickerbocker er et nederlandsk etternavn som tidlig på 1800-tallet skal ha blitt brukt som kallenavn for «gammeldags, nederlandskættet aristokrat med umoderne langpipe og knebukser» i New York. Nederlenderne kalte for øvrig buksene "buckhose", «hoser av bukkeskinn», et ord som etter hvert ble forkortet til "bukser". Også på dansk, nederlandsk og fransk brukes betegnelsen "plusfour". Et annet engelsk ord er "golf nickers". Kjente brukere. Den belgiske tegneseriehelten Tintin, som skal forestille en aktiv og ungdommelig reporter, ble fra starten i 1929 tegnet med eplenikkers i samtidens populære herremote. Figuren ble imidlertid modernisert med vanlige langbukser i seriene som kom på 1970-tallet. Det karelske nes. Det karelske nes, med dagens grense og grensen fra 1939 inntegnet Det karelske nes, ru. "Карельский перешеек", fi. "Karjalankannas", er ikke et nes, men et eid mellom innsjøen Ladoga og Finskebukta. Den viktigste byen er Vyborg, som ligger dypt inne i en beskyttet vik i Finskebukta, nord for selve neset. Området tilhører i dag Russland. Sør for Det karelske nes ligger Sankt Petersburg. Før andre verdenskrig var Vyborg og en stor del av neset en del av Finland, som ble tvunget til å avstå dette til Sovjetunionen i fredsforhandlingene etter Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen. En stor del av den finske befolkningen ble da evakuert til Finland og Sverige. Apocalypto. "Apocalypto" er en amerikansk episk actiondrama og eventyrfilm fra 2006 regissert, produsert og skrevet av Mel Gibson. Handlingen er satt i Yucatán i Karibien, like før europeernes ankomst på 1500-tallet. Den skildrer én manns og hans families opplevelser under mayakulturens nedgangstider og sammenbrudd. Språket i filmen er yukatansk maya. Filmen ble forholdsvis godt mottatt av kritikerne og ble en moderat publikumssuksess. Den vant syv priser og ble nominert til ytterligere 13. Blant annet så ble den nominert til tre Oscar (makeup, lydklipp og lydmix). Handling. Filmen handler om en lykkelig indianerstamme i Mellom-Amerika som lever i pakt med naturen. En dag treffer noen av dem på en annen indianerstamme som er på flukt. Det tar ikke lang tid før også de selv blir invadert og fanget, og reisen går til Mayaindianernes by, hvor de etter planen skal ofres til gudene. Jaguar Paw har derimot mer å tenke på enn de nye herrenes planer for dem, for hjemme i sin egen landsby sitter hans kone og sønn bortgjemt og trenger hans hjelp for å overleve. Han klarer å flykte, men får en farefull og strabasiøs ferd tilbake til sin familie. Kjærligheten til sin kvinne og familie gir ham den styrken og kraften han trenger for å forsøke å redde sitt folk fra katastrofe. Om filmen. Filmen er filmet i Veracruz i Mexico. I Norge fikk filmen først 15 års aldersgrense av medietilsynet, men etter flere klager fra bl.a. Barneombudet, ble filmen revurdert og fikk 18 års aldersgrense. Filmen har fått kritikk av forskere som har studert mayakulturen. Meget av filmens skildringer er i og for seg autentisk, kildefast og/eller plausibelt, kritikken retter seg mest om tid og sted for denslags begivenheter som skildres. Filmen utspiller seg i den postklassiske periode av mayasivilisasjonen, men den hovedperiode der menneskeofringer fant sted i stor stil var snarere under den klassiske periode, som tok slutt omkring år 900, altså ca. 600 år før den tid filmen skildrer. Den postklassiske periode i Maya-kulturen var på langt nær så brutal. Hos aztekerne lenger vest i Mexico var imidlertid menneskeofringer vanlige også rundt år 1500, og aztekerne dro på stadige krigstokter for å ta til fange store mengder mennesker som skulle ofres. Filmen hadde premiere i USA den 8. desember 2006 og fikk ifølge nettstedet Rotten Tomatoes for det meste positive anmeldelser. Oppsummeringsvis var 116 av de 177 anmeldelser, dvs 65 %, gode. Den har fått 68% på Metacritic. Antagelser om at filmen ikke ville bli vel mottatt i Mexico viste seg å slå helt feil; mottakelsen var svært positiv og oppslutningen premierehelgen var større enn den Titanic fikk. Aftenpostens anmelder gav den terningkast fem, mens VG og Dagbladet gav den terningkast fire. Filmen innbrakte $120,6 millioner på verdensbasis, hvorav $50,9 millioner i USA. Den havnet på en 46-plass over de mest innbringende filmene i verden i 2006. Produksjonskostnadene var på $40 millioner. Trollmannen fra Oz. "Trollmannen fra Oz" (originaltittel: The Wonderful Wizard of Oz) er den første og mest kjente av bøkene om Oz av Lyman Frank Baum. Boken kom ut i 1900 og er den eneste i serien som er blitt oversatt til norsk. I historien møter vi Dorothy Gale, som bor på en bondegård i Kansas med onkelen og tanten sin, og som sammen med hunden Toto blir fraktet til det magiske landet Oz av en syklon som river med seg gårdshuset. I Oz får Dorothy vite av en god heks at den eneste som muligens kan hjelpe henne med å komme tilbake til Kansas og familien er den store Trollmannen som bor i Smaragdbyen. Dorothy får etter hvert selskap på reisen sin av Fugleskremselet, Blikktømmerhoggeren og den Feige Løven, som alle ønsker å be Trollmannen om hjelp (Fugleskremselet vil ha en hjerne, Blikktømmerhoggeren ønsker seg et hjerte, og den Feige Løven trenger mot). Fortellingen i denne første boken om Oz har siden blitt filmatisert en rekke ganger. Den mest kjente filmatiseringen er Trollmannen fra Oz fra 1939 med Judy Garland i rollen som Dorothy, som etter hvert er blitt mer kjent enn boken den baserer seg på. Det har også blitt laget skuespill og musikaler av historien. L. Frank Baum skrev senere tretten bøker til om landet Oz. Etter hans død i 1919 ble serien overtatt av andre forfattere. Miniserien "Tin Man" fra 2007 er basert på boka, men med en futuristisk vri. Kvinnebevegelsen. Kvinnebevegelsen er en bred bevegelse som har kjempet dels for kvinners formelle og sosiale rettigheter i samfunnet og dels for en endring av fastlåste kjønnsroller. Bevegelsen kom til som et resultat av lang tids undertrykkelse og undervurdering av kvinner i det vestlige samfunnet, i sammenheng med tankene fra opplysningstiden om at alle mennesker har lik verdi og like rettigheter. Bevegelsen har vært spesielt viktig for kvinnesaken i Vesten, både ved at de har vært hoveddeltagerene i bevegelsen, og ved at det er de som har oppnådd mest av det den har kjempet for. Resten av verden er også blitt påvirket av kvinnebevegelsen, men ofte på en annen måte. Kvinnebevegelsen har brukt mange metoder for å prøve å nå målene sine, blant annet demonstrasjoner, aksjoner og lobbyvirksomhet. Den har både eksistert som en løst organisert grasrotbevegelse, og i ulike lag. Kvinnebevegelsen er ikke noen enhetlig bevegelse og medlemmene kan ha ulikt politisk ståsted. I Norge oppstod kvinnebevegelsen på 1800-tallet dels som en borgerlig kvinnebevegelse med nære bånd til partiet Venstre med fokus på formelle rettigheter, og dels som en kvinnebevegelse innenfor arbeiderbevegelsen. Innenfor den førstnevnte bevegelsen fant man Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen og Norske Kvinders Nasjonalråd. På 1960- og 1970-tallet oppstod en "ny kvinnebevegelse" med en uttalt venstreorientert profil, der Kvinnefronten i Norge stod sentralt. Siden begynnelsen har bevegelsen blitt kritisert fra flere kanter. Konservative krefter i samfunnet har mislikt all forandring, og gått til angrep mot selve ønsket om endring. Andre mener at bevegelsen har tatt opp feil saker eller vært for konfronterende. Dette har blant annet ført til at yngre kvinner og kvinnegrupper utenfor Vesten har prøvd å bryte båndene til mye av den opprinnelige kvinnebevegelsen. Kvinnebevegelsen har utviklet seg i nært samband til tankeretningen feminisme, og det de som er med i bevegelsen ønsker å oppnå blir omtalt som kvinnefrigjøring. Historie. a>, knyttet til "den nye kvinnebevegelsen". Kvinneundertrykkelse har en lang historie i Europa, og var med utgangspunkt i blant annet lover fra Romerriket og videre, og filosofiske tanker fra Aristoteles og videre, blitt en fastbundet tradisjon da opplysningstiden tok til. Kvinner hadde avgrenset eiendomsrett, arverett, rett til å bestemme over eige liv og kropp, og liten tilgang til politikk, utdanning og arbeidsliv. Tankene som spredde seg i opplysningstiden, om at alle menn skulle ha samme verdi, kunne logisk trekkes videre til å gjelde alle mennesker, også kvinner. Det var ikke mange som tenkte slik, men det var noen. Under den franske revolusjonen ble det dannet kvinneklubber som ønsket å ta del i det nye samfunnet på lik linje med menn. Olympe de Gouges la fram en kvinnerettserklæring, inspirert av menneskerettighetserklæringen, der hun la fram mange av de kravene kvinnebevegelsen senere skulle kjempe for. Denne første kvinnebevegelsen var liten, og ble raskt slått tilbake. Det same skjedde under revolusjonane i 1830 og 1848. Men idéen var der, og endringa av kvinnene sin stilling var i gang. Snart begynte kvinner å organisere seg for å få flere rettigheter. Først ute var kampen for stemmerett, høyere utdanning og like retter for loven. Kvinnebevegelsen i USA, som hadde opphav i bevegelsen mot slavehold, var først ute. De organiserte den første konferansen om kvinnesaken i Seneca Falls i 1848. På 1960- og 70-tallet blomstret en ny kvinnebevegelse opp, med nye og gamle krav. Viktigst av disse var kanskje kravet om reell likestilling for kvinner, som at de skulle ha like muligheter som menn til å gjøre karriere, og en rett til å ta avgjørelser rundt sin egen kropp, som å kunne velge om de ville ha sex og barn eller ikke. Stemmerett for kvinner. a>. I dag er stemmerett for kvinner selvsagt i de fleste land i verden. Da stemmeretten ble allmenn, det vil si at alle menn, uansett formue, kunne stemme, trakk en slutningen om at dette også burde gjelde kvinner. Den første virkelege kvinnebevegelsen ble til på grunn av denne saken. Kvinner organiserte seg, de holdt konferanser og demonstrasjoner. De blei ledd av og hånet, både av menn og andre kvinner. Mange steder blei de møtt med hard motstand, de blei kastet i fengsel og nedverdiget. Kampen førte likevel fram, og land etter land måtte gi dem retten. New Zealand var først ute, og gav kvinner allmenn stemmerett i 1893, selv om de ikke kunne stille til valg. Norge fikk retten i 1913. Kuwait er det siste landet så langt som har gitt kvinner denne retten, det skjedde i mai 2005. Det finnest fremdeles noen få land der kvinner ikke kan stemme, som Bhutan og Saudi-Arabia. Lik lønn for likt arbeid. Fra og med den industrielle revolusjonen var en stor del av folket, både kvinner, menn og barn, gått ut i betalt arbeid. Det var selvsagt at kvinner skulle ha mindre betalt enn menn. En regnet gjerne med at de gjorde mindre arbeid, og selv om de jobbet like mye, var det mannen som var hovedforsørgeren. Påvirket av kvinnestemmer, blant andre Clara Zetkin, gikk den andre internasjonalen inn for at menn og kvinner skulle få lik lønn for likt arbeid. Siden fikk arbeiderbevegelsen en egen kvinnebevegelse, noe de fleste sosialistpartier har hatt siden. Rett til utdanning. a> var lenge eneste stedet kvinner kunne få utdanning. Utdanning hadde lenge vært skeivt fordelt, slik at gutter fikk mer og bedre utdanning enn jenter. Mange skoler tok ikke inn jenter, og det var mange fag, for eksempel naturvitskapene, en mente de ikke trengte eller kunne lære. De fleste jenter var utestengte fra universitetene. I USA blei den første kvinnelige legen utdannet i 1850, og den første kvinnen tok doktorgrad i 1877. Norge fikk sin første kvinnelige universitetsstudent, Cecilie Thoresen, i 1882. Rett til arbeid. a>, ble de lett undervurderte og tilsidesatte i arbeidslivet. I nedgangstider kunne kvinner oppleve å bli utestengte fra arbeidsmarkedet, enten uformelt eller ved hjelp av lover. Men også i tider der de kunne få jobber hadde kvinner større problemer enn menn med å arbeide, ettersom de i tillegg hadde i oppgave å passe barn og hus. Kamp for barnehageplasser til alle som ønsket det, rett til betalt fødselspermisjon uten å miste stillingen sin, og forbud mot kjønnsdiskrimingering ved ansettelser er lover som har kommet til etter påtrykk fra kvinnebevegelsen. Like retter i lovverket. I mange lovverk var kvinner regnet som underordnet menn, og de måtte formyndes. Som unge var de underordnet faren sin, og som gifte var de eiendommen til ektemannen. Som uselvstendige vesener hadde de selvsagt avgrenset eiendomsrett. Eiendomsrett og arverett. I store deler av europeisk historie har kvinner arvet mindre enn menn, eller ikke hatt arverett i det hele tatt. Under den romerske loven "lex boconia" kunne ingen av de rike romerske borgerne gjøre en kvinne til arving, selv om de bare hadde døtre. Variasjoner over slike regler fortsatte gjennom den europeiske mellomalderen og renessansen. En kunne testamentere eiendeler til kvinner, men som hovedregel hadde menn større arverett, og ofte tok ektemenn over eiendomsretten til alt konen hans arvet og ervervet seg. Lovverket ble gradvis endret i løpet av 1800-talet, og kvinner fikk stort sett same rett som menn til å eie og arve. Likevel skulle det gå lang tid før for eksempel Norge gikk vekk fra den agnatiske arveretten og tillot kvinner å arve tronen på lik linje med menn. Det skjedde i 1990. Mange steder går adelstitler og herregårder fremdeles i arv bare til mannlige arvinger. Skilsmisse. I det før-industrielle samfunnet var det gjerne slik at en mann lett kunne få skilsmisse fra konen sin, mens hun vanskelig eller ikke kunne få det. Dersom en kvinne trass hindringene klarte å gå fra mannen sin, satt han gjerne igjen med ungene og eiendommen deres, mens alt hun hadde var skam. I 1909 fikk Norge en ny skilsmisselov som styrket kvinnenes rettigheter, og gav de to ektefellene lik rett til å ta ut skilsmisse. Voldtekt. Voldtekt, særlig innenfor ekteskapet, var lenge sett på som en nokså uviktig forbrytelse. En kone hadde plikt til å tilfredsstille mannen sin. En kvinne som ble voldtatt kunne oppleve å bli sett på som en fristerinne, eller en som hadde tapt dyden sin for all tid. Dette synet på voldtekt finnes fremdeles i noen kulturer. Trolig på grunn av kvinnebevegelsens arbeid med saken, er etterforsking av voldtekt blitt en viktig politioppgave, og straffen for lovbruddet er streng. Det er likevel enda mange voldtekter som ikke blir meldt til politiet, mange forbrytere slipper unna, og mange mener de som blir dømt ofte får uforholdsmessig korte straffer. Dette er derfor fremdeles en kampsak for kvinnebevegelsen. Utenomekteskapelig sex. Utstøtelse og nød møtte den som ble gravid uten å være gift. Advarende tegning og dikt fra 1804. Mens det gjerne var som ventet av menn at de skulle følge driftene sine og ha sex med mange kvinner, slo samfunnet hardt ned på kvinner som hadde sex uten å være gifte. Gifte kvinner som opplevde at ektemennene deres hadde andre kvinner, var ventet å finne seg i det, mens de selv ofte ble hardt straffet for sine forhold. Ugifte mødre ble straffet med gapestokk, og kunne bli henrettet som mordere dersom de fødte et barn i hemmelighet som så døde. Levde ungene deres derimot opp, måtte både mor og barn leve med skammen, mens faren stort sett gikk fri. I 1763 fikk menn i Danmark-Norge økonomisk ansvar for barn de var far til fram til ungene var ti år. Sex og barnefødsler utenfor ekteskapet er nå blitt lovlig, vanlig og for det meste akseptert i landene der kvinnebevegelsen har vært aktiv. Det er dermed slutt på dobbeltmoralen, og kvinner blir ikke lenger straffet for noe menn går fri for. På den andre siden skylder mange moralister kvinnebevegelsen for å ha gjort samfunnet mer umoralsk. Kvinnekroppen. En viktig sak for kvinnebevegelsen var å vinne respekt for kvinnens egen kropp. "Hun" og ingen andre hadde rett til å bestemme over den, mente de. Dette gjaldt særlig saker som hadde med seksualitet og barnefødsel å gjøre. Mens det mannsdominerte samfunnet lenge hadde krevd at kvinner skulle være tilgjengelige sex- og fødemaskiner, kom det nå flere motkrav. Medisin. En viktig forbedring som måtte til var forbedring av selve legevitskapen. Tidlig medisinsk forsking hadde konsentrert seg om menn, både fordi en ikke visste bedre, men mente at sykdommer og medisiner ville virke likt på begge kjønn, og av praktiske grunner, som at forskerne var menn som enten ikke brydde seg om eller forstod kvinnesykdommer. Økt kvinneverd og flere kvinnelige leger førte til mer forsking på kvinnehelse og utbedring av gynekologifaget. Prevensjon. Et svangerskap og en fødsel kan være farlig for en kvinne, og hyppige svangerskap kan føre til utmatting og tidlig død. Å kunne verge seg mot dette var en viktig rett for kvinnebevegelsen, som arbeidet for seksualopplysning og tilgang til prevensjon for kvinner. Legevitenskapen hjalp til og utviklet prevensjonsmidler som var sikrere og tryggere, og i dag ser kvinner i Vesten det som selvsagt at de kan kontrollere fruktbarheten sin. Abort. At kvinner skulle ha rett til å avslutte svangerskap de ikke ønsket, har også vært en viktig sak for kvinnebevegelsen. Abortsaken er fremdeles et kontroversielt tema, og er en viktig grunn til at mange verdikonservative mennesker ser skeivt til bevegelsen. Pornografi. I hovedsak ser kvinnebevegelsen på pornografi som nedverdigende og objektifisering av kvinner, og som framkommet av et dårlig kvinnesyn. Mange innen kvinnebevegelsen ønsker å helt forby pornografi, eller i det minste få det vekk fra offentlige områder. I Norge har kvinnegrupper aksjonert blant annet mot kiosker som solgte pornografi ved å brenne bål utenfor dem, noe som førte til stor oppmerksomhet i media. I dag skjuler norske kiosker pornoblad på øverste hylle, bak en mørk sperre, slik at de som ikke vil se bladene skal slippe det. Prostitusjon. Det finnes ulike syn på prostitusjon i kvinnebevegelsen. Mange ser på det som nok en utnytting av kvinner. Andre hevder at kvinner har rett til å bruke seksualiteten sin som de vil, og vil ha lover som verner de prostituerte. Hortenlinjen. Hortenlinjen gikk fra Skoppum til Horten. Den 7 km lange jernbanestrekningen var en sidelinje til Vestfoldbanen. Banen ble offisielt åpnet 13. oktober 1881. Banen ble bygget om fra smalspor til normalspor i 1949 og elektrifisert i 1957. Persontrafikken ble innstilt 28. mai 1967. Godstrafikken opphørte i januar 2002, og i 2007 ble det vedtatt at banen skal rives og traséen benyttes til gang- og sykkelsti. Demonteringen av banen ble påbegynt i januar 2008. Deler av kontaktledningsanlegget skal overtas av Thamshavnbanen. Sønderborg. Sønderborg (tysk: "Sonderburg", sønderjysk: "Synneborre") er en dansk by som ligger på begge sider av Als Sund. Den er vokst opp omkring borgen som ble bygget litt før år 1200. Sjøfart var en viktig inntektskilde fra 1500-tallet frem til i dag, da vei- og jernbanetransporten har overtatt. Byen er med sine 27.391 innbyggere (2006) Sønderjyllands største by og består av en blanding av gamle og nye bygninger. Tidligere ble jyllandssiden kalt «Den Hellige side». Om man skulle krysse pontongbroen måtte man betale bropenger, alle dager unntatt søndag da folk gikk til kirke. Folkevandringen hver søndag gjorde, at jyllandssiden på folkemunn fikk navnet «Den Hellige side». To broer fører nå trafikken fra Jylland over til Als, Kong Christian den X's bro fra 1930 midt i byen og den nye høybroen fra 1981 (Alssundbroen). Kultursenteret Alsion i Sønderborg huser deler av Syddansk Universitet. Fjodor Simasjov. Fjodor Petrovitsj Simasjov (russisk Федор Петрович Симашев, født 13. mars 1945, død 20. desember 1997) er en tidligere russisk langrennsløper. Han var i verdenstoppen tidlig på 1970-tallet, og representerte Sovjetunionen. Under OL 1972 i Sapporo vant han gull på 4 x 10 km stafett og sølv på 15 km. I løpet av karrieren vant Simasjov tre VM-medaljer: Gull på 4 x 10 km stafett i 1970, sølv på stafetten i 1974, og bronse på 15 km i 1970. Høyerholmen. Høyerholmen er en liten øy langt øst i Asker kommune i Akershus. Øya ligger i Indre Oslofjord, like utenfor Langåra. På øya er det 12 privateide hytter i tillegg til at Tomm Murstads sjøleir holder til på nordpynten siden 1960. Høyerholmen ligger helt i den østlige randsonen av Oslofeltet, nær forkastningssonen i øst, og består av sørvest-nordøst-foldede prekambrium-lag av avsatt havbunn med kalkstein og skifer, som er vendt 90°. Øya er bratt og kupert. Sydvest for Høyerholmen ligger Skaueren. Chav. Karikatur av en typisk chav Chav (romanes: "chavi", «barn»), også charv og charver, er en britisk betegnelse som kom inn i det engelske språket i 1998, med utspring i Sør-England. Chav er et slanguttrykk benyttet nedsettende i dagligtalen og i pressen om ungdommer fra enkle kår, med lav utdanning og behov for å vise seg frem. Chav betegner også en moteretning og en subkultur, og er ofte ensbetydende med vulgær og usmakelig. Den britiske pressen har ved flere anledninger brukt begrepet, og benytter det ofte for å betegne uutdannede småforbrytere og den kommende bondeklassen. Det har blitt uttrykt kritikk mot begrepet, da det menes at terminologibruken uttrykker et klassebesatt britisk samfunn. Frykten for dette har kommet frem fra liberale miljøer. Etymologi. Den aksepterte etymologien for «chav» er at det stammer fra romaniske ordet «chavi» som betyr barn. Relaterte engelske ord utledet fra samme kilde er for eksempel «charva» som betyr prostituert (brukt i nord-øst England på en tilsvarende måte). I moderne spansk betyr «chaval», «chavo» eller «chavón» «fyr» (engelsk «lad») (f.eks.: "El Chavo" en meksikansk tv-komedie hvor hovedpersonen er en gategutt). Stereotypen. Den subkulturelle stereotypen er fiksert på saker som «bling»-smykker og ekte eller falske designerklær med det rutete Burberry-mønstret «nova» og merker som Adidas og Nike. Musikkstilen består hovedsakelig av garage, RnB og hiphop. Lillehorten. Lillehorten på slutten av 1800-tallet Lillehorten er navnet på et gammelt hus i Skippergaten i Melsomvik i Stokke kommune i Vestfold. Huset bestod frem til 1905 av to frittstående hus fra rundt 1710 bygget i laftet tømmer. I 1905 ble det bygget på en ny etasje. Melsomvik var på begynnelsen av 1900-tallet hovedkvarter for den norske marine. En periode var det mange av beboerene i huset som kom fra Horten og på grunn av det har huset siden blitt kalt for Lillehorten. Iransk kalender. Den iranske kalender (persisk), også kjent som den persiske kalender eller jalalikalenderen, er en solkalender som brukes i Iran og Afghanistan. Den er basert på observasjoner og ikke regler, og hvert år starter derfor ved vårjevndøgn slik det inntreffer ved 52,5° øst, altså i Teheran og i Kabul. Dette gjør den mer nøyaktig i forhold til solens bevegelse enn den gregorianske kalender, men samtidig er det vanskeligere å regne ut hvilke år som blir skuddår. Perserne har gjennom hele sin kjente historie vært opptatt av å ha et godt kalendersystem. De var blant de første kulturer som tok i bruk en solkalender fremfor en månekalender eller et hybridsystem. Den 21. februar 1911 vedtok det andre persiske parlament å bruke solår og -måneder i offisielle sammenhenger. Den 31. mars 1925 ble kalenderen slik den nå er utformet innført ved lov av samme parlament. Loven spesifiserer at man bruker den islamske æra, med start i 622 (året Muhammed reiste fra Mekka til Medina), at første vårdag er årets første dag, samt antall måneder og antall dager i hver måned. Den sino-uighurske kalenders tolvårssykler, som ble brukt av mange, ble avskaffet ved samme lov. Afghanistan tok i bruk kalenderen i 1957. De har samme antall dager i månedene, men andre navn for månedene; i stedet for de persiske navnene brukes de arabiske navnene for stjernetegnene. Pashtotalende brukes sitt språks navn på stjernetegnene som navn på månedene. Blommenholm og Sandvika Tennisklubb. Blommenholm og Sandvika Tennisklubb (stiftet i 1933) er en tennisklubb ved enden av Engervannet i Bærum. Klubben har ni utendørsbaner og fire baner innendørs om vinteren (boble). Rizatriptan. Rizatriptan (Maxalt®) er et triptan utviklet av Merck & Co. for symptomatisk behandling av akutte migreneanfall. Den er tilgjengelig som 5 og 10 mg tablett og som smeltetablett (Maxalt-MLT). Rizatriptan er et reseptbelagt legemiddel. Killingskaret. Killingskaret danner det høyeste punktet på veien mellom Veggli i Numedal og Skjervedalen i Tinn kommune. Stedet er et mye brukt utgangspunkt for turer i fjellene omkring. Veien over Killingskaret er stengt om vinteren. Kenny Drew. Kenny Drew (født 28. august 1928 i New York City, død 4. august 1993 i København) var en amerikansk-dansk jazzmusiker (piano), kjent fra flere innspillinger og samarbeid med norske musikere. Han spilte et tidlig Boogie-woogie-piano, spilte i lokalt band med Sonny Rollins, Jackie McLean og Art Taylor, lot seg inspirere av Bud Powell, og debuterte på plate med Howard McGhee (1950). Drew medvirket på utgivelser med Sonny Stitt quartet, Charlie Parker quintet, Oscar Pettiford sextet, Miles Davis sextet, Sonny Rollins quartet, Buddy De Franco's besetninger, ledet sin egen Kenny Drew trio (med Art Blakey] og Curly Russell), Clifford Brown/Max Roach septet, Zoot Sims quintet, Sonny Criss quintet og en rekke andre. Han ledet egen kvartett i Los Angeles til utgivelsen "Talkin' & watching" (1955–1957), spilte med John Coltrane (blant annet på denne's "Blue Train"), Dinah Washington og Philly Joe Jones. Etter å ha flyttet til Paris (1961) og København (1964) var han aktiv på Jazzhus Montmartre i en årrekke, og besøkte også Moldejazz en rekke ganger (1965-68/75/86), sågar Kongsberg Jazzfestival (1968/73). Med Karin Krog utkom plate (1970), og han har også spilt med norske Ditlef Eckhoff. Drew spilte meget i trio med Mads Vinding og Ed Thigpen, samt i varierte besetninger med Niels-Henning Ørsted Pedersen. Drew er gravlagt på Assistens Kirkegård (København). Hans sønn, Kenny Drew jr. er også jazzmusiker. Sevillanas. Sevillanas er en spansk folkedans, opprinnelig fra Sevilla. Dansen består av 4 forskjellige deler, som igjen er delt opp i tre "turer". Sevillanas kan danses som pardans, og er vanlig innslag på fiestaer. Tonje Elise Skjærvik. Tonje Elise Skjærvik (født 23. juni 1988) fra Stokkøya i Sør-Trøndelag, ble 14. januar 2006 kåret til Frøken Norge og representerte Norge i Miss World. Hun går nå på NTNU, og i tillegg jobber hun som modell. Skjærvik, Tonje Elise Skjærvik, Tonje Elise SVO-språk. SVO-språk "(SVO: subjekt–verbal–objekt)" et begrep i språktypologien om språk der rekkefølgen av setningsledd i pragmatisk umarkerte helsetninger opptrer i formen subjekt–verbal–objekt. Norsk regnes som et SVO-språk. Et eksempel er setningen "Jeg slo Ivar", der "jeg" er subjekt, "slo" er verbal og "Ivar" er objekt. Andre ledd, for eksempel adverbial, kan komme mellom disse leddene, og vi kaller fortsatt rekkefølgen SVO. For eksempel er rekkefølgen også SVO i setningen "Jeg slo ikke Ivar." Derimot har vi ikke SVO-rekkefølge i setningen "I går slo jeg Ivar." Her er rekkefølgen VSO. "I går slo jeg Ivar." / "Ikke slo jeg Ivar i går." / "Spett slo jeg ikke Ivar med i går." Mattbiller. Mattbiller (Zopheridae) er en familie av biller som omfatter arter av svært forskjellig størrelse og utseende. Inntil nylig ble artene i denne familien delt i tre familier: Zopheridae, som er store biller med svært tykt skall, Colydiidae som stort sett er små og avlange og Monommatidae som er middelsstore, ovale og glatte. Nyere forskning har vist at disse etter alt å dømme hører sammen tross sitt forskjellige utseende. De fleste av artene lever av sopp som vokser på død ved, og er derfor sjeldne i miljøer med lite død ved. Utseende. Små til store (1 – 45 mm) biller av sterkt variende utseende. Utseendemessig kan de grovt deles inn i tre grupper som tilsvarer de tidligere brukte familiene Zopheridae, Colydiidae og Monommatidae. Zopheridae i gammel forstand (etter nyere inndeling Zopherinae bortsett fra Monommatini) er store (15 – 45 mm) biller med meget tykt skall. De blir kalt "ironclad beetles" i USA. Hodet er kort og bredt med små fasettøyne, antennene er perlekjedeformede, 11-leddete, forholdsvis tykke uten tydelig kølle. Brystskjoldet (pronotum) er mer eller mindre hjerteformet, bredest foran midten og høyt hvelvet. Sidekantene er ofte tannede, og det kan ha groper eller lengdefurer. Dekkvingene er hvelvede, tykke og harde, ofte med opphøyde områder, buler, lister eller lengdefurer. Oversiden er som oftest matt, ofte med fine, korte hår eller kraftig mikroskulptur. Beina er kraftige, særlig er føttene påfallende tykke. Fram- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. Mattbiller (Colydiinae), som før ble regnet som familien Colydiidae, er små til middelsstore (1 – 18 mm), mer eller mindre parallellsidige, avlange biller. Hodet er mer eller mindre firkantet med små fasettøyne. Antennene er 10-11 leddete, ganbske korte, vanligvis med en tydelig, 1-3 leddet kølle. Noen ganger er de fleste antenneleddene sterkt fortykket. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent firkantet sett ovenfra, ofte lengre enn bredt, fint punktert, gjerne med en lengdefure på hver side. Dekkvingene er avlange og parallellsidige, gjerne med dypt nedskårne punktrader slik at områdene mellom den står opp som lister. Beina er nokså korte, og alle føttene fire-leddete. Den tidligere familien Monommatidae (i dag: Monommatini) er middelsstore (3 – 8 mm), ovale, blanke og svarte biller, hvelvede på oversiden og flate på undersiden. Antennene har en svak, tre-leddet kølle, brystskjoldet er mye bredere enn langt, omtrent halvsirkelformet sett ovenfra. Dekkvingene har tydelige, fine, ikke nedskårne punktrekker. Mattbillenes larver ligner larvene til trebukker (Cerambycidae). De er avlange og tynnhudete med kraftige kjever men reduserte bein. Levevis. Noen arter av Colydiinae er rovdyr, ellers er de fleste medlemmene i denne familien soppetere både som larver og voksne. De er oftest å finne under løs bark på døde stokker. Larvene borer tunneler i råtten død ved og spiser soppene som vokser på den. For de store, tropiske artene i underfamilien Zopherinae kan larveutviklingen ta flere år, og de voksne billene kan også leve i mange år, noe som er ganske uvanlig mellom insekter. Da de er knyttet til død ved er mange av mattbillene truet av moderne skogbruk som gjerne fjerner all slik ved fra skogen. Overrettssakfører. Overrettssakfører (forkortet o.r.sakfører, i eldre skrivemåte "overretssagfører") var i Norge tittel for en sakfører (advokat) som hadde rett til å føre saker for Overretten. Da Overretten ble lagt ned pr 1. juli 1936, ble tittelen brukt om sakførerer som hadde rett til å føre saker for herreds- og byrettene og lagmannsretten. Fra 1964 ble tittelen avløst av tittelen advokat. En advokat med anledning til å føre saker for Høyesterett ble kalt høyesterettsadvokat. I Danmark ble tittelen "overretssagfører" brukt om advokater som hadde fått beskikkelse av Justisministeriet til å møte for over- og underretten, i tiden mellom Sagførerloven av 1868 og Retsplejeloven av 1916. Tittelen var likestilt med tittelen landretssagfører. Carl Magnus Neumann. Carl Magnus «Calle» Neumann (født 31. juli 1944) er en norsk jazzmusiker (saksofon), kjent fra en rekke innspillinger. Han var tidlig påaktet, i Fred Nøddelunds oktett som bidrog til Norsk jazzforums serie på Munchmuseet i 1968, senere som leder for sitt eget «Newman and the New Men». Han spilte i band ledet av Arild Wikstrøm og Roy Hellvin. Han spilte i dansebandene Bent Sølves og Terje Fjærns orkester, samt gjorde innspillinger med Karin Krog, Terje Rypdal, Svein Finnerud, og ble en mektig populær solist som mottok Buddyprisen (1971). Neumann ledet flere besetninger ved Kongsberg Jazzfestival, blant annet med Dizzy Gillespie. Han ble sentral på Club 7, og ble dedikert Ditlef Eckhoffs "Carl Magnus Rides Again" (plateutgitt 1999). Med Christian Reim kvartett utkom "Live at Moldejazz" (1976). Neumann spilte i Espen Ruds besetninger, som Kråbøl, og har turnert med folkemusikerne Nils Økland og Bjørnar Andresen (1985). Senere har han spilt i The Quintet (1998–) og mottatt Oslo bys kunstnerpris (2000). Triptan. Triptaner er en gruppe farmakologisk aktive substanser som blokkerer aktiviteten i reseptorer for 5HT (5-Hydroxy-Tryptamin), fortrinnsvis i de kranielle, arterielle årevegger. Utvidelse av blodårene og ødem i blodårenes vegger anses å være den underliggende mekanisme for migreneanfall. Triptan demper dessuten aktiviteten i hjernenerven trigeminus, som også kan være en del av migreneproblemet. Triptan hindrer således den utvidelse av årene, som innleder migrenanfallene. Triptan skal inntas når ett migrenanfall er under utvikling, men har effekt selv om middelet tas senere i forløpet. Politiarrest. Politiarrest, Grimstad politistasjon (avtrede nederst til venstre). Politiarrest er der hvor de som pågripes eller innbringes får rom (celle) frem til de løslates eller overføres til ordinært fengsel. Politiarresten forvaltes av det lokale politidistrikt. En arrestforvarer har ansvaret for politiarresten og skal føre tilsyn med den som er anbragt i arresten. Mindre, lokale politistasjoner eller lensmannkontorer har normalt en politiarrest, men ikke egne arrestforvarere. Pågripelse skjer i medhold av straffeprosesslovens regler, mens innbringelse skjer i medhold av politilovens §§ 8 og 9. Ingen kan holdes tilbake på dette grunnlag utover 4 timer. I tillegg kan politiet innbringe enhver som på grunn av beruselse forårsaket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler forstyrrer den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, forulemper andre eller volder fare for seg selv eller andre. Den berusede skal løslates snarest og senest når han anses være edru. I Norge kan en person maksimalt sitte fengslet i tre døgn uten dom. Dersom det er behov for fengsling i mere enn tre døgn, må politiet innhente dom for varetektsfengsling, og vedkommende blir da normalt overført til opphold i et ordinært fengsel. Dør til arrestlokalene, Grimstad politistasjon. Vindeleka. Vindeleka Barne- og Ungdomsteater ble startet i 1994 med utgangspunkt i Røde Mølle. Vindeleka er et frittstående amatørteater som drives av foreldrene til deltakerne. Teaterets formål er å gi et helårstilbud til barn og ungdom i Fredrikstad. Målsetningen er å sette opp en stor oppsetting hvert år i høstsemesteret. Vindeleka Barne- og Ungdomsteater ønsker å gi barn og ungdom mulighet til egenutvikling og personlig vekst, derfor får alle aktørene aktive roller i Vindelekas teateroppsetninger. Vindeleka satte i 2010 opp stykket "Trollmannen fra Oz", som er den første og mest kjente boken i serien "Bøkene om Oz". Serien er skrevet av Lyman Frank Baum Villnäs. Villnäs (finsk: Askainen) er en tidligere kommune og en eiendom i det finske landskapet Egentliga Finland. Villnäs har rundt 940 innbyggere og en utstrekning på 61,52 km². Kommunen ble sammen med Lemu sammenslått med Masku kommune 1. januar 2009. Villnäs er mest kjent som marskalk Gustaf Mannerheim fødested. Jouko Karjalainen. Jouko Karjalainen (født 27. juli 1956 i Kajana) er en tidligere finsk kombinertløper. Han tok to olympiske sølvmedaljer i løpet av karrieren (under OL 1980 og OL 1984). Karjalainen har også fire medaljer fra verdensmesterskap: To sølv (lagkonkurransen i 1982 og 1984) og to bronsemedaljer fra VM 1985 (15 km og lagkonkurransen). Egentliga Finland. Egentliga Finland (finsk: Varsinais-Suomi) er et landskap i Finland. Det strekker seg fra den svenskspråklige kysten med skjærgårdskommunene mot Åland og innover mot det finskspråklige innlandet. Til landskapet hører blant annet byene Åbo og Salo. Egentliga Finland grenser til landskapene Satakunta, Egentliga Tavastland og Nyland. Over skjærgårdssundet Skiftet grenser det til Åland i vest. Egentliga Finlands våpen ble tatt i bruk i 1557 etter at Gustav Vasas sønn Johan i 1556 hadde fått det som dengang var Finland som hertugdømme. Dette var dagens landskap Egentliga Finland, samt landskapet Satakunta grensende mot nord. Våpenet har derfor en hertugkrone. Det kan synes som om hertug Johan senere tok flagget fra sitt tidligere forvaltningsområde som en symbol for hele Sverige, da han som kong Johan III av Sverige tok i bruk det nåværende svenske flagget i 1569. Kommuner og regioner. Egentliga Finland består av 28 kommuner, hvorav 11 er byer. Den 1. januar 2009 ble følgende kommunesammenslåinger gjennomført. Kommunene Lemu og Villnäs ble slått sammen med Masku, kommunene Merimasku, Rimito og Velkua ble slått sammen med Nådendal, Vahto kommune ble slått sammen med Rusko, Pikis kommune ble slått sammen med Sankt Karins, kommunene Alastaro og Mellilä ble sått sammen med Loimaa, Yläne kommune ble slått sammen med Pöytyä, kommunene Dragsfjärd, Kimito og Västanfjärd ble slått sammen til Kimitoön, kommunene Houtskär, Iniö, Korpo og Nagu ble sått sammen med Pargas, og kommunene Bjärnå, Finby, Halikko, Kiikala, Kisko, Kuusjoki, Muurla, Pertteli og Suomusjärvi ble slått sammen med Salo. Kommunene i landskapet utgjør fem økonomiske regioner. Nedenstående oversikt viser hvordan kommunene fordeler seg på de fem økonomiske regionene. Byene er oppført med fet skrift. Åboland er tospråklig med svensk som majoritetsspråk. Åbo økonomiske region er også tospråklig, men her danner de svenskspråklige bare en liten minoritet. De øvrige regionene er enspråklig finske. Eksterne lenker. __NOEDITSECTION__ Jacques Lüthy. Jacques Lüthy (født 11. juli 1959 i Charmey) er en tidligere sveitsisk alpinist. Han oppnådde best resultater i de tekniske disiplinene (slalåm og storslalåm). Karrierens høydepunkt var bronsemedaljen i slalåmrennet under OL 1980 i Lake Placid. 9. desember 1978 debuterte Lüthy i verdenscupen i storslalåmrennet i Schladming, der han endte på 10. plass. Omtrent en måned senere, 16 januar 1979, oppnådde han sin første pallplassering, da han tok tredjeplassen i storslalåmrennet i Adelboden. Han gikk aldri helt til topps i noe enkeltrenn i verdenscupen, men oppnådde 8 pallplasseringer i løpet av karrieren (6 i storslalåm og 2 i slalåm). Han kom på tredje plass sammenlagt i storslalåmcupen sesongen 80. Det samme året oppnådde han sin beste plassering i totalsammendraget med en sjetteplass. Karakorum. En av flere skilpaddeskulpturer som står igjen i det gamle Karakorum. Karakorum ("også Qaraqorum, K'a-la-k'un-lun, Khara-khorin, Kharakhorum, Khara Khorum på klassisk mongolsk") var et gammelt palass og sted som tjente som «hovedstad» for Det mongolske rike for en periode på omkring tredve år på 1200-tallet. Dets ruiner ligger i det nordøstre hjørne av provinsen Övörhangay i Mongolia, sørvest for Ulaanbaatar, og nær dagens småby Harhorin, og rett ved Erdene Zuu-klosteret. Arkeologiske funn. Arkeologiske funn viser at bebyggelsens liv kretset rundt metallurgi drevet av strømningene i elven Orkhon. Andre funn omfatter pilespisser, jerngryter, hjulaksler, rester etter produksjon av keramiske fliser og skulpturer, glass- og garn-bearbeidelse, og dessuten av silke og mynter fra Kina. Selve palasset hadde tak dekket av grønn teglstein, og alle tak skal ha vært ornamentert. Det er også gjort funn av husgeråd og av porselens-, bronse-, sølv- og gulldekorasjoner. Historie. Området rundt Karakorum har jordbruksland og var en gang rikt på mineraler som kunne utvinnes ved gruvedrift. Det er gjort funn som kan tolkes som at stedet var bebodd allerede på 700-tallet. Orkhondalen hadde allerede vært et senter for xiongnu-, göktürk- og uighur-rikene. For göktürkene hadde Khangaifjellene rett i nærheten vært stedet for deres Ötüken, og uighurhovedstaden Karabalgasun lå tett ved der Karakorum senere ble grunnlagt. Dette området er antagelig det eldste jordbruksområdet i hele det som idag er Mongolia. I 1218/19 samlet Djenghis Khan sine styrker forut for felttoget mot Khwarezmia på det sted som ble kalt Karakorum, men selve grunnleggelsen av en by der sies å ha funnet sted først noen år etter, i 1220. Frem til 1235 var Karakorum neppe mer enn en stor samling av jurter, men da - etter Jin-dynastiets fall - lot Djengis Khans etterfølger Ögedei bygge kringmurer og et fast palass. Under Ögedei og hans etterfølgere ble Karakorum så et viktig verdenshistorisk sentrum. Möngke Khan lot palasset utvide, og det store stupatempelet ble fullført. Moderne gjenskapelse av palasset og sølvtreet. Willem van Rubruck, en flamsk fransiskaner og pavelig utsending til Mongolriket kom frem til Karakorum i 1254. Han har etterlatt seg noen av de mest detaljerte, om ikke alltid så flatterende, skildringer av byen som man i dag har. Han sammenlignet den heller ufordelaktig med landsbyen Saint-Denis nær Paris, og skrev at klosteret i Saint-Denis var ti ganger så fint som storkhanens palass. På den annen side beskrev han byen som svært kosmopolittisk og religiøst tolerant. Sølvtreet han beskrev som del av Möngke Khans palass var etter det han skrev blitt til selve symbolet på Karakorum. Han beskrev at bymuren hadde fire porter i hver sin himmelretning, to kvartaler med faste (vanlige) hus - ett for «sarasenerne» og ett for «cathaierne» (= nordkinesere), tolv hedenske templer, to moskeer, og én nestoriansk kirke. Da Kublai Khan kom til makt i 1260 flyttet han sin hovedstad til Shangdu, og senere til Khanbaliq (Beijing). Karakorum ble redusert til administrativt senter for en fjern provins innen Kublais Yuan-dynasti, grunnlagt i Kina i 1271. Da var byen allerede begynt å bli sammet av rivalisering og strid. I 1298/99 plyndret fyrst Ulus Buqa markedene og kornlagrene. Første del av 1300-tallet så imidlertid en ny oppblomstring. I 1299 ble byen utvidet mot øst, og i 1311 og igjen mellom 1342 til 1346 ble stupatempelet (etter 1346 kjent som Xingyuange 興元閣) fornyet. Etter at Yuan-dynastiet brøt sammen i 1368 ble Karakorum residensby for Biligtü Khan i 1370. I 1388 angrep Mingstyrker under general Xu Da byen og ødela den. Den fikk bebyggelse igjen senere, men var da en ubetydelighet og en kasteball mellom lokale folkegrupper. Máel Sechnaill mac Domnaill. Máel Sechnaill mac Domnaill (død 2. september 1022), også kalt Máel Sechnaill Mór eller Máel Sechnaill II'", var konge av Mide og overkonge av Irland. Han levde samtidig som Brian Boru, som avsatte ham som overkonge i 1002. Máel Sechnaill tilhørte klanen Clann Cholmáin av den sørlige greinen av Uí Néill. Hans farfar var Donnchad Donn, sønn av Flann Sinna, som igjen var sønn av den første Máel Sechnaill, Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid. Tittelen overkonge av Irland hadde i flere hundre år tilhørt menn fra forskjellige klaner av Uí Néill. På Máel Sechnaills tid vekslet tittelen mellom Clann Cholmáin i sør og klanen Cenél nEógain i nord, slik at han etterfulgte Domnall ua Néill i 980. Denne ordningen endte da Brian Boru satte Máel Sechnaill til side og selv tok tittelen i 1002. Máel Sechnaill innledet sin tid som overkonge med en knusende seier over norrøne styrker under Olav Kvårans ledelse i slaget ved Tara. Máel Sechnaill var en tid gift med Gormflaith, enken etter Olav Kvåran. Hun ble senere gift med Brian Boru. Etter Brians død i slaget ved Clontarf Langfredag 1014, klarte Máel Sechnaill å ta tilbake tittelen overkonge i navnet. Men en overkonge som virkelig regjerte over Irland fikk ikke landet igjen før Brians sønnesønn Toirdhealbhach Ua Briain kom til makten i 1050-årene. Det kom aldri flere overkonger fra Clann Cholmáin etter Máel Sechnaill. Fra den nordlige grenen av Uí Néill, Cenél nEógain, kom det to: Domnall ua Lochlainn og Muirchertach MacLochlainn. Máel Sechnaills ettermæle er preget av at han kom i skyggen av den samtidige Brian Boru. Han huskes mest som kongen Brian tilsidesatte. Han var likevel overkonge i to lange perioder og var også den første irske kongen som virkelig utfordret det irsk-norrøne kongeriket Dublin. Den offisielle grunnleggelsen av Dublin regnes til 988, året da Máel Sechnaill beleiret byen og tvang Olav Kvårans sønn Járnkné Olavsson (irsk:"Glun Iarainn") til å anerkjenne ham og til å betale skatt. (Datoen er omdiskutert, andre kilder fastsetter beleiringen av Dublin til 989, i Járnknés bror Sigtrygg Silkeskjeggs regjeringstid.) Per Olaf Green. Per Olaf Green (født 17. juli 1950 i Beitstad) er en norsk musiker (trekkspill) kjent fra flere innspillinger innen jazz (også som vibrafonist) og gammeldans. Han er svigersønn til felepilleren Hilmar Alexandersen. Han var tidlig med i det lokale «Djangos» (1964-67). Green har også bidratt på utgivelser med Ove Bjørken, Leidulf Hafsmo, Asmund Bjørken og Bjørn Krokfoss. Med Ove Bjørken spiller han nu ved Trøndelag Teater i oppsetningen "nu går det over egg og stokk" med Jakob Margido Esp. Han har drevet meget som instruktør, og ga ut "Vi spiller The Beatles - 5 melodier arrangert for el.orgel" (Trønderforlaget, 1994). Han er i dag bosatt i Klæbu der han leder det lokale Klæbu Spelmannslag. Taxi, Taxi. "Taxi, Taxi" var en norsk komiserie på 8 episoder som gikk på NRK1 i 2003 med teatergruppa Kvinner på randen i alle rollene. Fortellerstemmen tilhørte Helge Jordal. Serien hadde premiere på NRK den 8. november 2003. Om serien. ”Taxi, taxi” var en absurd komiserie som var lagt opp som en krimserie, med Elisabeth Moberg, Marit Voldsæter og Kjersti Berge i alle rollene. Humor var det det bærende elementet, og vi fikk møte igjen mange av de kjente figurene til trioen, som for eksempel taxisjåførene. Det dukket også opp nye, hysteriske karakterer. Handling: ("teaser" fra NRK) Overinkassosjefen ved kemnerkontoret i Bergen er funnet død i Martin Nilsens drosje, kvalt av et Rosenborg-skjerf. Ved liket ligger en Lypsyl, og en trønder med tørre lepper har overnattet hos Jeanette, vaskehjelpen til Bergen Taxi. Kanskje det er han som står bak drapet? Ble han kvalt av en gjeldstynget Brann-supporter som vil sverte Rosenborg? Eller kanskje det var fru Trengereid som ble desperat? Og hva med den eksentriske kunstneren med de lange, lyse lokkene? Er hun virkelig så uskyldig som hun gir inntrykk av å være? Technotronic. Technotronic er en belgisk house–musikkduo, med Manuela Kamosi (f. 1973) på vokal, fra sent på 1980-tallet som hadde sin største hit i 1989, med "«Pump Up The Jam»", som i utgangspunktet skulle være en instrumental og som har blitt remixet utallige ganger. Finnhvalslekten. Finnhvalslekten ("Balaenoptera") eller ekte finnhvaler er den største gruppen av finnhvaler, som ellers også inkluderer to andre slekter. Finnhvalslekten inkluderer åtte arter, blant annet det største pattedyret som noen gang har levd på Jorden, den enorme blåhvalen som kan bli mer en 140 tonn tung og over 30 meter lang. Beskrivelse. De ekte finnhvalene (finnhvalslekten) er hurtige svømmere som har en slank, strømlinjet torpedolignende kropp. Alle har en rekke lengdefurer på undersiden av kroppen som går fra munnen og bakover til navlen (bortsett fra seihvalen, som har kortere furer). Disse gjør at munnen kan utvide seg veldig når hvalen spiser. Utbredelse. Finnhvaler finnes over hele verden: Blå-, finn-, knøl-, sei- og vågehval har bestander i alle verdenshavene; og de to brydehvalartene finner man i Atlanterhavet, Stillehavet og Indiahavet, kun fraværende fra Arktis og Antarktis. Habitat. De fleste finnhvaler oppholder seg på åpent havet: unntaket er brydehvalene (som vanligvis kan finnes nær land året rundt). Merkelig nok er det de største og de minste artene som gjerne oppholder seg i de kaldeste havene; finnhvaler pleier ikke å gå så nær iskanten; og seihvaler holder seg helst til tempererte farvann på den nordlige halvkule. Atferd. De fleste finnhvaler parrer seg i temperert vann i løpet av vinteren og migrerer mot varmere strøk som er rike på plankton og krill under den korte polarsommeren. Slekter og arter. I november 2003 ble det oppdaget en ny finnhvalart, som inntil videre har fått det vitenskapelige navnet "Balaenoptera omurai" (etter den japanske forskern Omura som oppdaget den). Denne arten er mindre enn de tradisjonelle finnhvalene, som den ellers ligner på. Tidligere har man trodd at dette var en hval som ikke var fullt utvokst, men etter funn gjort i indo-stillehavsområdet slo forskerne fast at det var snakk om en ny og mindre art, som ennå ikke har fått et tradisjonelt navn. Opel (band). Opel var et rockeband fra Hamar som ble dannet i 2003, og hadde flere fengende låter, som for eksempel «Motion Explosion». Bandet har gitt ut en cd i samarbeid med Soulshake Express, hvor de to bandene hadde fem låter hver. Opel mottok Popmaxprisen for beste live band i 2004 Bandet la opp i 2007, etter fire år, som annonsert i Hamar Arbeiderblad 8. mars 2007. Skyggelue. a>, men som er blitt et populært fritidsplagg i mange land, særlig blant unge. Skyggelue, også kalt kaps og (sjeldnere) skjermlue, er ei lue som har en kort eller lang skygge foran, det vil si en solskjerm eller stiv brem. Skyggeluer har vanligvis myk pull av tekstil og finnes i en mengde modeller og formvarianter, blant annet som baseballuer, jegerluer, student- og russeluer, myke sixpencer, skipper-, kaptein- og andre uniformsluer med skygge (høyluer, stive kepier og annet), kinesiske mao-luer og hygieniske engangsluer i papir. Baseballuer. Amerikanske baseballuer, skaterluer og liknende modeller kalles på norsk ofte "kaps" etter flertallsformen av det engelske ordet for «lue». En norsk kaps vil på engelsk ofte kalles "baseball cap". Slike luer har lang, gjerne krum skygge og kan være dekorerrt, oftest med et merke, for eksempel en reklamelogo, på skjermen eller foran på pullen. På baksida av lua, det vil si i nakken eller bakhodet, er det ofte et et bånd som kan strammes for å justere omkretsen slik at lua sitter godt på hoder med ulik størrelse. Mennesker med langt hår binder i blant håret i en hestehale og drar den gjennom åpningen over tilpasningsmekanismen. Enkle kapser kan ha plastskjerm og pull av tynt stoff. Hodeplagg med solskjerming. Andre hodeplagg med solskjerm over øynene er pannebånd med skygge. Også mange hatter har smale eller breie hattebremmer som danner skygge for sola og beskytter mot regn i ansiktet. Forløperen for uniformsluene med høy, rund, ofte stram pull og blank skjerm festet til et ringformet, stivt pannebånd var de høye sjakoene som var vanlige på 1800-tallet. Skyggeluer på andre språk. Skyggelue kan på dansk blant annet kalles "kasket" (på norsk skrives det "kaskett"), på svensk "skärmmössa", "vegamössa", "keps" og "kepa", på tysk "schirmmütze", på engelsk "baseball cap", "peaked cap" (brtisk-engelsk), "visor cap" (amerikansk-engelsk) og "flat cap", alt etter hvilken type en omtaler. Øvrige familiemedlemmer i Kim Possible. Følgende er en liste over øvrige familiemedlemmer fra Disneys animerte TV-serie "Kim Possible". Besta Possible. Kims bestemor er mor til James T. Possible og har nesten de samme evnene som Kim. Hun var også agent da hun var ung, og var blant annet første kvinne som gjennomførte marinens kurs i undervannssprenging. Første gangen vi møter Besta er hun særdeles overbeskyttende overfor Kim, nesten kvelende overbeskyttende, og var sterkt imot Kims livsstil som tenåringshelt, som hun så på som en opprørsfase. Kim trodde det skyldtes at bestemora var så gammel at hun ikke forsto seg på ungdommer. Drakken ledet dem sammen i en annen sammenheng, da han benyttet hjernekontroll som virket gjennom høreapparatene til pensjonistene i Miami. I Drakkens skjulested måtte de sloss mot hverandre, og Kim ble etterhvert klar over hva Besta faktisk var i stand til. Da ble det enklere å skjønne Bestas skepsis til heltevirksomheten; hun visste hvor farlig det kunne være, og ville ikke utsette sine barnebarn for slik risiko. Nå fikk hun imidlertid se at Kim var enda bedre skikket enn henne selv, og aksepterte dermed det hele. Hun hjalp til og med Kim på et oppdrag, i juleutgaven, da Kim måtte til Nordpolen for å hente Ron. Fetter Larry. Larry er Kims fetter, og Rons venn. Selv om man aldri har hørt etternavnet hans, blir det antatt at hans mor er søster til James T. Possible. Larry er den perfekte nerd. Han deltar på alt, fra Science-Fiction kongresser og rollespill til diskusjonsgrupper på nettet og videospill. Han er også medlem i en klubb med likesinnede som driver robotkamp i Middletons undergrunn. Kim har mislikt Larry siden de var små, sannsynligvis fordi de ikke har felles interesser (noe Larry tydeligvis ikke skjønner). Ron, derimot, deler flere av Larrys interesser og de kommer derfor godt overens. Det var faktisk råd fra Larry som gjorde at Ron begynte å utnytte de mystiske apekreftene sine. Jocelyn «Joss» Possible. Joss er Kims kusine. Hun bor på familieranchen sammen med faren, Slim Possible. Joss er på mange måter lik Kim; hun er livlig, eventyrlysten og tildels guttejente. Joss ser opp til Kim, og dette var lenge en besettelse for henne. Hun vet nesten mer om Kims oppdrag enn hun gjør selv. Kim syntes det var greit til å begynne med, men det utviklet seg i gal retning. Det viste seg at Joss ville være mer lik Kim fordi hun ikke var fornøyd med sine egne prestasjoner, og trodde hun ville føle seg bedre hvis hun kopierte Kim. Joss skjønte ikke hvor slitsom Kims livsstil er før de faktisk havnet i kamp med Drakken og Shego. Tilslutt reddet Joss Ron, ved at hun slo av farens robothest, Gamle Tornado, som Shego hadde kontroll over. Etter dette skiftet Joss mening, og hennes nye idol ble Ron. Selv om Ron er redd for alt mulig har det aldri hindret ham i å bistå Kim på oppdragene, noe Joss oppdaget og tok lærdom av. Slim Possible. Slim er storebroren til Dr. Possible, og dermed Kims onkel. Slim driver familieranchen, Lazy C ranch. Den eneste gangen han og dattera har opptrådt i serien er når Possible-familien og Ron besøker ranchen. Denne gangen må Slim være med resten av familien for å nedkjempe Drakken. Drakken hadde denne gangen en plan om å gjøre alle verdens genier til idioter ved hjelp av hatter som kontrollerte hjernen innenfor. Slim står ikke mye tilbake for broren når det gjelder tekniske evner. Han bygde sin egen flokk med cybertroniske robothester, og har et satellittovervåkningssystem som dekker ranchen og områdene rundt. Likevel sier han rett ut at lillebroren er det virkelige geniet. Slim har en annen personlighet enn broren. Han skryter ikke, holder hodet kaldt og er ikke snarsint. Selv om han har kunnskaper og evner til å bruke moderne teknologi, sverger han til enkle, gammeldagse løsninger. Fetter Shawn. Shawn er Rons onde, syvårige fetter. Han har tydeligvis alltid vært en bråkmaker, og er en evig pine for Ron når familien samles (Ron husker stadig at Shawn helte saus i buksene hans). Han eier en kjæleiguana som visstnok skal ha forsøkt å spise Rufus ved flere anledninger. Siden Shawn bare er et barn, har Rons klager blitt oversett. Ron klarte ikke å bli kvitt ham før Kim gikk med på å være hans borddame, slik at Ron slapp å sitte ved barnebordet. Denne gangen brukte Ron også «Holdningstrimmeren» for å rette på Shawns oppførsel. Fru Load. Wades mor har dukket opp ved enkelte anledninger. Hennes tydeligste opptreden var i morsdagsepisoden, da Wade feiret dagen på rommet sitt, med fransk ta-med mat og et hologram av en strand («Ikke rart gutten aldri forlater rommet», kommenterte hun). Miriam «Mim» Possible og Jonathan «Jon» Stoppable. Kim og Rons forfedre fra hundre år tilbake. Begge var med i samme episode, da det dreide seg om verdensutsillingen i Middleton for hundre år siden. I følge handlingen var Miriam (kortform Mim) en respektert journalist i datidens lokalavis for Middleton. Mens hun skulle gjøre en reportasje på verdensutstillingen, ble den nye oppfinnelsen, «Elektro-statisk illuminator», stjålet. Mim ble beskyldt for tyveriet. Kim visste ikke om familiens sorte får før hun hører denne historien. Det viste seg at Mim ble feilaktig beskyldt av Shego og Drakkens forfedre; MIss Go og Bart Lipsky. Mims nære venn, Jonathan «Jon» Stoppable, var detektiv og like klumsete og vimsete som sin etterkommer. Han var den eneste som trodde at Mim var uskyldig, og prøvde febrilsk å bevise det. Jon var en stor fan av taco (som på den tida var en nyhet), i likhet med Rons store interesse for Naco. Det er verdt å merke seg at hele episoden tilslutt viste seg å være en drøm som Kim og Ron drømte samtidig under en skoleekskursjon. Det er imidlertid blitt avslørt at forfatterne hadde planlagt episoden før Disney krevde at drømmesekvensen ble lagt inn. Likevel stiller det spørsmål ved Mims og Jons eksistens. Possible-familien Gråhval. Gråhval ("Eschrichtius robustus") er en hvalart. Den er eneste art i slekten "Eschrichtius" og hører til finnhvalfamilien (Balaenopteridae), selv om den tidligere gjerne har vært oppført i en egen familie (Eschrichtiidae). Ny forskning bekrefter imidlertid nå at gråhvalen tilhører finnhvalene. Gråhvalen har blitt spesielt kjent for sin komplekse sang, kalt hvalsang. Beskrivelse. Gråhvalen er flekkete mørkt grå til lysere grå i fargen og sterkt begrodd med andeskjell og hvallus. Arten mangler regulær ryggfinne, men har en serie med humper langs den bakre tredjedelen av ryggraden. Den har to dype furer på halsen, som gjør at kjeften kan åpnes maksimalt når den beiter på byttedyr. Gråhvalen bruker bardene (som er hvite) til å filtrere mat fra havbunnen (eneste hvalart som finner primærføden i sedimentene på havbunnen), og som alle bardehvaler har den to blåsehull, som sitter på toppen av bakhodet/øverst i nakkeregionen. Hunnene er generelt noe større enn hannene. Hunnene blir gjerne 12,8–15,2 meter lange og kan veie opp mot 31–34 metriske tonn når de er gravide. Hannene blir gjerne 11,9–14,3 meter lange og veier gjerne omkring 16 tonn. Utbredelse og habitat. Det finnes to populasjoner av gråhval; østlig gråhval og vestlig gråhval, som begge er endemiske for det nordlige Stillehavet. Gråhvalen finnes typisk i kystnære farvann, med en maksimaldybde på ca. 100 meter. Østlig gråhval holder til langs vestkysten av Nord-Amerika, fra Baja California i sør til Beringstredet i nord. Vestlig gråhval til langs østkysten av Nordvest-Asia, fra kysten av Sør-Korea i sør til Okhotskhavet i nord. Tidligere fantes det også en stamme av gråhval i Atlanterhavet. Det er ikke nøyaktig kjent når den ble utryddet, men det kan ha skjedd tidlig på 1700-tallet, og skyldtes sannsynligvis hvalfangst. Det har i nyere tid vært flere tvilsomme rapporter fra Atlanterhavet. I mai 2010 ble det derimot gjort en sikker observasjon i det østre Middelhavet, utenfor kysten av Israel. Atferd. Gråhvalen er kjent for sine lange migreringer (opp mot 20 000 km eller mer tur/retur) mellom vinterbeite og parings- og kalveplassene sommerstid. Den er også kjent for hvalsangen sin, som er den mest komplekse blant alle hvalarter. Gråhvalen filtrer mat fra sedimentene på havbunnen, gjennom å legge seg på siden og gulpe i seg mudderet, som så filtreres gjennom bardene når hvalen stiger til overflaten. De bygger opp fettreservene i vinterhalvåret (i nord) og lever av disse under paringstiden og kalvingen (i sør). Klassifisering. En større ny studie av hvalens fylogeni og evolusjon, gjort av "Laura May-Collados" og "Ingi Agnarssons" og publisert i 2005, der hele 64 (63 anerkjente) hvalarter inngikk, antyder at endringer i tidligere klassifisering av noe hvalarter, slekter og familier kan være nødvendig. May-Collados og Agnarssons studie viser blant annet at sørlig vågehval ("Balaenoptera bonaerensis") er nærmere beslektet med gråhval ("Eschrichtius robustus"), enn med seihval ("Balaenoptera borealis") og dvergbrydehval ("Balaenoptera edeni"). Gråhvalen oppføres derfor her sammen med finnhvalen. Temptation Island. "Temptation Island" var en amerikansk reality-tv-serie som gikk på Fox Broadcasting Company første gang i 2001. Serien ble temmelig kontroversiell da konseptet gikk ut på å samle en rekke par og en stor gruppe mannlige og kvinnelige fristere og fristerinner som skulle teste partnerens lojalitet. Handlingen utspilte seg på en idyllisk sydhavsøy. I 2002 og 2003 gikk en skandinavisk versjon av serien på TVNorge. Serien var en samproduksjon mellom de tre skandinaviske land og var basert på den amerikanske versjonen. Andre land som lagde sin egen versjon av serien. Serien hadde lite suksess i de fleste land og gikk bare en eller to sesonger. I Flandern var de i 2007 ferdig med sjette sesong av serien. Norsk Republikansk Allianse. Norsk Republikansk Allianse er et norsk politisk parti som stilte til valg i Sør-Trøndelag i 2005 der det fikk 92 stemmer. Partiet forsøkte også å stille i flere fylker uten å lykkes. I 2009 stilte partiet liste i Oslo, men manglet finansiering til å drive valgkamp. Partiet fikk 54 stemmer, og ble dermed Norges minste parti. Partiet ble grunnlagt av den tidligere Senterparti-politikeren, offiseren og godseieren Erlend Skattem fra Storfosna. Blant de uttalte forbildene for partiet er Kåre Willoch, Vladimir Putin og Lee Iaccoca. Avskaffelse av monarkiet er blant kampsakene. Partiet ønsker også billigere mat og bensin, og er skeptiske til innvandring av frykt for det de ser på som norske kulturverdier. Det er også mot norsk krigsdeltakelse i utlandet og skeptisk til NATO slik det har utviklet seg de senere årene. Ford Granada. Ford Granada var en storbil produsert av Ford of Europe i perioden 1972-1985. Ford Granada 2.8 Ghia med det siste karosseriet Ford Granada var en stor og meget romslig bil som kom både som 2- og 4-dørs sedan, 5-dørs stasjonsvogn (turnier) og 2-dørs coupé. Det ble levert mange varianter hva angår utstyrsgrader og motorstørrelser; "base", L, GL, XL, GT, GXL, Ghia. Til de fleste av disse kunne også en "Sportspakke" leveres. Modellbetegnelsen ble da "S", "LS", "GLS" osv. Fra 1977 kunne alle modeller med 2.8 motor leveres med Boch K-Jetronic bensininsprøytning. Bilene ble produsert i Tyskland og England (England: bare 1972-1976), og var etter den tids krav både godt sammenskrudd og sikre biler i storbilklassen. Den første modellen MK1 ble produsert fra 1972-1977. Denne modellen har 2 utgaver, serie 1 (72-74) og serie 2 (74-77). Serie 1 het Ford Consul eller Granada. Fra Serie 2 (februar 75 – juli 77) het alle Granada. Coupé serie 2 hadde en rett linje langs sidene under vinduene, mens serie 1 hadde en liten bue opp på bakvinduet. Dessuten hadde serie 2 mer belistning i krom som standard. Den siste modellen MK2 (1977–1985) var mer firkantet i karosseriet. Denne også i to serier, serie 1 fra 77-81 og serie 2 fra 81-85. Serie 1 hadde MK1s interiør og dørhengsler, mens serie 2 fikk helt nytt interiør, ny grill, støtfangere, baklykter etc. Bilen hadde moderne tekniske spesifikasjoner hva gjaldt motorer, understell med uavhengig fjæring på alle hjul, doble A-armer foran og uavhengig bakaksel. Granada MK1 kunne leveres med 1.7, 2.0, 2.3, 2.5, 2.6 og 3.0 liter motor. I tillegg kunne turbo ettermoteres på 2.3 og 2.6 motorer med henholdsvis 188 hk og 207 hk, produsert av May. I 77 kom en liten serie MK1s2 med 2.8i motor I Sør Afrika ble også 250 biler bygget under navnet Perana, av Basil Green Motors med Ford 302 V8 med 255hk og 405nm@2600rpm. Denne ble levert med 2.92 utveksling i bakaksel, noe som ga høy toppfart på disse. Granada Mk2 kunne leveres med 1.6, 1.7, 2.0, 2.3, 2.8, og 2.8i liter motor. Også her var turboversjoner tilgjengelig, samt at et ørlite antall V8 ble bygget i Sør Afrika. I tillegg kom den med diesel-motorer fra Peugeot på 1,9 og 2,1 liter (78-82) og 2,5-liter fra august 1982. Flaggskipet i Granada-serien var Granada Ghia. Denne var utstyrt med «design» fra Italienske Ghia. Denne modellen hadde mer påkostede detaljer, lydisolasjon, edelt treverk, og er samleobjekter idag. Den første granada Ghiaen regnes for den fineste, var mest påkostet. Den kom i 1974. Produksjonen av Ford Granada opphørte i februar 1985, og modellen ble erstattet av Ford Scorpio. Eddie's Archive. "Eddie's Archive" er en samleboks fra det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden, utgitt 4. november 2002. Boksen inneholder CD-ene "Beast over Hammersmith", "Best of B-sides" og "BBC Archives". I tillegg til albumene følger det med et shotglass formet som maskoten Eddie, samt et familietre over Iron Maidens medlemmer og deres eventuelle tilknytninger til andre band. Beast over Hammersmith. "Beast over Hammersmith" er et konsertalbum innspilt i løpet av "Beast on the Road"-turneen. "Beast over Hammersmith" ble utgitt 20 år etter det ble innspilt. Albumet ble spilt inn i Hammersmith Odeon og var den siste innspillingen med trommeslageren Clive Burr som ble erstattet med nåværende trommeslager Nicko McBrain. "Beast over Hammersmith" er også en av Bruce Dickinsons første opptredener for bandet. Dette albumet inneholder materiale fra "The Number of the Beast"-albumet selv om det ble spilt inn før utgivelsen av "The Number of the Beast". Konkursrytter. Konkursrytter er et begrep som benyttes om personer/aktører innenfor forretningslivet som gjentatte ganger slår seg selv konkurs. Målet er å svindle, det vil si å unndra verdier slik at boet er tomt når aktiva (verdier i boet) skal fordeles til kreditorene. Spesielt innenfor håndverkerbransjen er dette et problem. Konkursryttere i denne bransjen er sjelden en fagmann. Målet er som oftest rask profitt, selve håndverket kommer i siste rekke. Det er vanskelig å stanse konkursryttere ved lov. Eneste mulighet er ved dom. For å unngå «problemet» bruker de ofte en slektning eller liknende som eier av virksomheten, såkalt stråmann. Movistar Team. Movistar Team (tidl. Caisse d'Epargne) er et profesjonelt spansk sykkellag som deltar i UCI ProTour. Tidligere het laget Banesto, som Miguel Indurain syklet for da han fikk sine fem seirer i Tour de France. Etter Indurains tid skiftet de navn til iBanesto, så til Illes Balears i 2003, og senere til Caisse d'Epargne i 2006. Foran 2011 sesongen tok det spanske telekommunikasjonsselskapet Telefonica over som hovedsponsor for laget som vil sykle under navet Team Movistar. Reynolds (1980-1989). Laget ble grunnlagt i 1980 som Reynolds under sportslig leder José Miguel Echavarri Garcías. I 1982 signerte en ung Pedro Delgado for laget, og var med på å hjelpe lagets kaptein Angel Arroyo frem til sammenlagtseier i Vuelta a España samme år. To døgn etter at seieren var et faktum ble det kjent at Arroyo hadde avlagt positiv dopingprøve for Retalin tidligere i rittet. Både Arroyo og lagledelsen benektet bruk av doping, og krevde at B-prøven ble analysert. Denne var også positiv, og Arroyo ble dermed tidenes første diskvalifiserte vinner av Vuelta a España. Pedro Delgado skiftet lag i 1985, men returnerte til Reynolds i 1988, og vant Tour de France i 1988 og Vuelta a España i 1989. Banesto og iBanesto.com (1990-2003). I 1990 tok den spanske banken Banesto over som lagets hovedsponsor. Selv om Pedro Delgado var lagkaptein under Tour de France, mens Miguel Indurain og Julian Gorospe var kapteiner på de andre etapperittene, var det likevel Gorospe som tok ledelsen i Tour de France samme år, og resten av laget stilte seg bak ham i et forsøk på at han skulle vinne rittet. Gorospe mistet ledertrøya underveis, og Delgado ble igjen lagets kandidat til å kjempe om sammenlagttittelen. Delgado klarte aldri å ta igjen den tapte tiden til italieneren Marco Giovannetti, og endte på en andreplass i sammendraget. I løpet av de neste årene ble Miguel Indurain lagets mest suksessrike rytter med sine fem sammenlagtseiere i Tour de France og to i Giro d'Italia. Laget oppnådde også suksess med Jean François Bernard som vant Paris-Nice i 1992. I 1998 vant laget igjen Vuelta a España ved Abraham Olano. Dette året signerte også Alex Zülle for laget, og ble nummer to i Tour de France i 1999, mens klatreren José Maria Jiménez gjorde seg bemerket i Vuelta a España. Laget gikk under navnet "iBanesto.com" de siste årene det ble sponset av banken Banesto. Illes Balears (2004-2005). Etter at avtalen med Banesto gikk ut i 2003, tok turistkontoret til øygruppen Balearene ("Illes Balears") over som hovedsponsor. Caisse d'Epargne ble medsponsor i 2005, men lagets hovednavn var fortsatt Illes Balears. Laget gjorde seg sterkt gjeldende i 2005-utgaven av Tour de France, med ryttere som Francisco Mancebo, Alejandro Valverde, Isaac Gálvez og Vladimir Karpets. Mancebo gjorde det best, og ble nummer fire sammenlagt. Caisse de'Epargne-Illes Balears (2006). Under Tour de France i 2006 endte Caisse d'Epargne på en femteplass i lagkonkurransen, mens lagets Óscar Pereiro ble nummer to i kampen om den individuelle sammenlagtseieren, bak Floyd Landis fra Phonak. Det ble kort tid etter rittet kjent at Landis hadde avlagt positiv dopingprøve på den 17. etappen. 20. september 2007 ble Landis fradømt seieren, og Pereiro ble utropt som den egentlige vinneren av Tour de France 2006. Caisse d'Epargne (bank). Caisse d'Epargne er en fransk bank grunnlagt i 1818. Selskapet er hovedsponsor til sykkellaget Caisse d'Epargne. Sjanti. Sjantien var arbeidssangen på seilskutene. Sjøfolk kunne nok synge viser på frivakta også, men sjantien ble brukt til arbeid, og var et middel til å få et lite og utslitt mannskap til å yte maksimalt. Arbeidssang kan brukes til å lette arbeid på mange måter, men den vanligste er gjennom rytmen. Arbeid som går i jevn takt, trenger en sang som går i jevn marsjtakt eller valsetakt. Slike sanger kaller vi generelt arbeidstaktsang eller taktsjantier. De kan brukes til pumping, gangspill, varping etc. Eksempel på slike sjantier er: "Santianna, Rio Grande, Svineper, A rowing, Homeward bound" og mange flere. Andre, tyngre arbeid kunne trenge at alle tok et kraftig rykketak samtidig. Da trenger man et signal, for eksempel «Å hå!» Dersom man bruker sang i stedet for arbeidsropet, kaller vi det arbeidsropsang. Blant sjantiene finner vi to typer ropsang, halesjanti og rykkesjanti (på engelsk longhawl og shorthawl). Halesjantien brukes når det trengs en lang rekke rykketak, for eksempel ved heising av tunge seil. Disse sjantiene består av en lang rekke sololinjer med korlinjer mellom. Sjantimannen sang eller improviserte sololinjene mens hele gjengen sang med i korpartiene, som inneholdt to signal til rykketak. Eksempel på halesjantier er "Ane Madam, Reuben Ranzo, Sally Brown, Blow the man down" og flere. Ved stramming av slakk rigg eller seilrulling var et kraftig rykketak nok. Rykkesjantien består derfor bare av en sololinje etterfulgt av en korlinje med rykketaket som et brøl til slutt. Fra norske skuter kjenner vi bare noen få slike sjantier: "Paddy Doyle" og "Hanging Johnny" er eksempler. I sjantien er teksten helt underordnet funksjonen. Derfor fikk mange sjantier først logisk og sammenhengende tekst etter at seilskutetiden var over. Da overlevde sjantiene fordi de var velegnet som allsang. Henrik Wergeland var visstnok den første i Norge som viet sjømannssangene spesiell oppmerksomhet. Han diktet også selv i sjanti-stil og nyttet tradisjonelle omkved og melodier. Han utgav også den første samling med sanger for sjømenn i 1839: "Samling af Sange og Digte for den norske Sjømand". Et av hans kjente dikt fra dødsleiet, «Sidste Reis» er skapt i tradisjonen fra sjømannsvisene. The Restoration Church of the Latter Day Saints. The Restoration Church of the Latter Day Saints er et samfunn av Siste Dagers Hellige. Samfunnet ble til i løpet av 1980- og 1990-årene og ble organisert i Missouri av personer som hadde brutt med Den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Samfunnet gjør bruk av Bibelen, Mormons Bok og Lære og pakter, men ikke Den kostelige perle. The Remnant Church of the Latter Day Saints. The Remnant Church of the Latter Day Saints er en gruppe av Siste Dagers Hellige. Samfunnet ble organisert i 2000 av en gruppe som hadde forlatt Den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og som hevdet at den sanne kirken ble gjenopprettet av Gud. Kirkens profet er en etterkommer av Joseph Smith. Tid for reise. "Tid for reise" var en norsk temaorientert TV-serie som gikk på TV 2 i 2000. Serien var et reiseprogram der utfluktene gikk både til Norge og utlandet. Programledere var Sarah Natasha Melbye og Øyvind Mund. Reportere i serien var Klaus Holthe og Karine Næss Parallelt med denne serien gikk også seriene "Tid for mat" og "Tid for hage" på TV 2. Den blå sandens hemmelighet. Den Blå Sandens hemmelighet (パタパタ飛行船の冒険 Patapata Hikousen no Bouken) er en japansk/koreansk animeserie (tegnefilmserie) fra 2002. Den er løst basert på to av Jules Vernes bøker; "Face au drapeau" (1896, eng. "Facing the Flag") og "L'Étonnante aventure de la mission Barsac" (eng. "The Astonishing Adventures of the Barsac Mission"; også kjent som "Part 1 of 2: Into the Niger Bend" og "Part 2 of 2: The City in the Sahara"). "Barsac Mission"-boka var uferdig da Jules Verne døde i 1905, men ble senere fullført av sønnen Michel Verne og utgitt i 1919. Tegnefilmserien handler om den unge jenta Jane Buxton, hvis bror George er forsvunnet i det mystiske Østen. Hun drar for å finne ham, og fra episode til episode utvikles historien om hennes reise og søken etter sin bror. Serien er på 26 episoder, fordelt på to sesonger á 13 episoder. I sesong 2 forandret innledningen seg noe med enkelte klipp hentet fra denne sesongens episoder. Indisk nasjonalkalender. Den indiske nasjonalkalender, også kalt sakakalenderen eller Shaka Samwat, er en offisiell kalenderen i India, ved siden av den gregorianske kalender. Den brukes blant annet av offentlige myndigheter, "Gazette of India", "All India Radio" og andre. Utenfor formelle sammenhenger er den lite brukt. Nasjonalkalenderen regnes som en av hindukalendrene. Omega Pharma-Lotto. Omega Pharma-Lotto var et belgisk sykkellag, sponset av det belgiske nasjonallotteriet og Omega Pharma. I 2005 og 2006 het laget Davitamon-Lotto, i 2007 Predictor-Lotto og i 2008-2009 Silence-Lotto ettersom Omega Pharma valgte å profilere henholdsvis Davitamon vitaminer, deres graviditetstest og et snorke-produkt. Etter at sponsoren Omega Pharma gikk over til Quick Step etter 2011-sesongen, opphørte laget, men de fleste rytterne gikk over til det nyoppstartede Lotto-Belisol. Tiden før Tim. "Tiden før Tim" var en norsk barne- og ungdomsserie på 6 sepisoder som gikk på NRK1 vinteren 2002. Regi var ved Anne-Marie Nørholm og manus var ved Petter S. Rosenlund. Serien hadde premiere på NRK den 5. januar 2002. Handling. Tim (Niklas James Knudsen) er 13 år og spiller i korps. Korpset skal på busstur, men underveis forulykker bussen, og Tim, som er den hardest skadde, blir liggende i koma. Midt oppe i det hele har Tim en mistanke om at hans far er utro, og det må han gjøre noe med i den sjette og siste episoden. Serien fikk Amanda-prisen for beste barne- og ungdomsserie samme år. Etiopisk kalender. Den etiopiske kalender (amharisk የኢትዮጵያ ዘመን አቆጣጠር ') er den viktigste av kalendrene som brukes i Etiopia. Den brukes også av Den etiopiske ortodokse kirke under navnet ge'ez-kalenderen. Den er basert på den koptiske kalender, som i sin tur er basert på den egyptiske kalender, men man har også tatt inn elementer fra den julianske kalender. Kalenderen har i likhet med sistnevnte skuddår hvert fjerde år uten unntak, og skuddårsdagen legges inn 29. august eller 30. august ca. seks måneder før skuddårsdagen 29. februar regnet etter den gregorianske kalenderen. I og med at regelen for om det skal regnes skuddårsdag sammenfaller for den gregorianske og den etiopiske kalenderen i perioden fra og med år 1901 til og med 2099, vil tidspunktet for den etiopiske kalenderens nyttårsdag være fast 11. eller 12. september avhengig av skuddår. (Utenfor dette tidsintervallet må man korrigere for at den gregorianske kalenderen ikke regner skuddår for hele århundre unntatt hele århundre delelige med 400. Denne forskjellen gjør at tidspunktet for den etiopiske nyttårsdagen faller senere og senere ettersom den etiopiske kalenderen regner flere skuddårsdager enn den gregorianske kalenderen.) Som den koptiske kalender har den etiopiske tolv måneder á tretti dager, samt fem eller seks "epagomenale" dager, ofte kalt «den trettende måned». Månedene begynner på samme dag som i den koptiske kalender, men har andre navn, på ge'ez. Skuddårsdagen legges inn etter 29. august, seks måneder før man legger den inn i den julianske kalender. Kvadratroten av 2. Kvadratroten av 2, eller formula_1, er et irrasjonalt tall med en tilnærmet verdi på 1,4142135623730950488016887... (kvadratroten av et hvilket som helst naturlig tall er alltid enten irrasjonalt eller et naturlig tall). Dette kan vises ved hjelp av et kontradiksjonsbevis. Bevis for irrasjonalitet. Anta at formula_1 er et rasjonalt tall. Dermed finnes det to naturlige tall, a og b, slik at formula_3. Vi sier at brøken er forkortet (forenklet) så mye at det ikke går an å forenkle den mer. Om vi kvadrerer på begge sider, får vi formula_4. Vi ser at formula_5 er et partall, siden det har 2 som faktor. Siden da også formula_6 er et partall, er a et partall, og vi kan skrive det som formula_7. Da får vi formula_8. Forkorter vi, får vi formula_9, og dermed må formula_10 også være et partall (siden det kan skrives som produktet av et heltall og 2), og dermed er også b et partall. Men siden både a og b er partall, så kan faktisk brøken formula_11 forkortes mer (siden de begge har 2 som faktor). Og siden vi har kommet frem til en selvmotsigelse, og bare har gjort en eneste antagelse, er denne antagelsen feil. Og den antagelsen var at formula_1 var et rasjonalt tall, og siden det disjunkte av dette (motsatte) er at formula_1 er irrasjonal, så har vi bevist at kvadratroten av 2 er et irrasjonalt tall. AG2R-La Mondiale. AG2R – La Mondiale er et fransk sykkellag. Laget fikk ikke lisens til den første ProTouren, og var derfor avhenging av å bli invitert til store franske sykkelløp som Paris-Nice, Paris-Roubaix og Tour de France. Etter å ha signert sterke løpere som Francisco Mancebo og Christophe Moreau, fikk laget tildelt ProTour-lisensen til det nedlagte Fassa Bortolo-laget. AG2R var det eneste reelle valget etter at Comunidad Valenciana trakk sin søknad og Fassa Bortolos gamle sportsdirektør Giancarlo Ferrettis nye lag ikke hadde de nødvendige midlene som må til for å stille i ProTouren. Laget har tidligere gått under navnene Chazal (1992–1995), Petit Casino (1996), Casino-ag2r Prévoyance (1997–1999), ag2r Prévoyance (2000–2007) Tesla Motors. Tesla Motors, Inc. er en bilprodusent som fokuserer på el-biler med høy ytelse beregnet på forbrukermarkedet. Selskapet ble startet i 2003 av ingeniørenene Martin Eberhard og Marc Tarpenning i San Carlos i California, USA. Bilen er oppkalt etter oppfinneren, vitenskapsmannen og elektroingeniøren Nikola Tesla. Finansiering. Oppstartsmidlene kom fra Elon Musk (co-gründer av PayPal), som ble Teslas styreformann. Senere kom også VantagePoint Venture Partners med midler. I den tredje, og hittil siste, emisjonen kom kjente investorer som Sergey Brin og Larry Page (de to som sammen startet Google) og Jeff Skoll (tidligere adm. dir. i eBay). Tesla Roadster ved ladestasjon i Oslo Modeller. Tesla Motors' første modell, Tesla Roadster, er en sportsbil med høy ytelse. I følge selskapet vil bilene ha en rekkevidde på 356 km, akselerere fra 0-100 på under 3,9 sekunder og ha en topphastighet sperret på 200 km/t. En prototype ble offentliggjort i juli 2006. Etterspørselen var høy for de første hundre bilene ('Signature One Hundred'), som ble utsolgt på under tre uker høsten 2007. I mai 2008 var over 600 Tesla Roadster reservert, og ytterligere 400 stod på venteliste. Det er mulig å registrere seg for å stå på venteliste. Uten ekstrautstyr koster bilen US$ 92 000. Det er ikke kjent om søknader om typegodkjenning utenfor USA foreligger, og ifølge selskapet selv har de heller ingen planer om dette foreløpig. Byggingen av Tesla Roadster skjer hos Lotus i England. Den første Tesla Roadster i Europa ble importert av Ferdinand Motor i Bergen i februar 2009. 11. januar 2009 begynte Tesla å ta imot bestillinger på sin nye Tesla Roadster Sport. Tesla Model S & Model S Signatured Tesla er snart ferdig med sin andre modell som denne gangen ikke er en spotsbil, men en sedan. Bilen vil hete Tesla Model S og er i produksjon fra midten av 2012 og ute på markedet for salg i slutten av 2012. Dette blir en stor bil med fem seter noe som gjør den mer familievennelig enn Tesla Roadster. Model S skal fåes i to utgaver: Model S og Model S Signatured. Model S har en pris fra 50 000 til 85 000 dollar, mens Model S Signatured vil koste fra 88 000 til 98 000 dollar avhenging av batteriet man velger. Alle bilene har en minimum rekkevidde på 260 kilometer, mens de beste batteriene må ikke lades før nesten 500 kilometer er kjørt. Den siste modellen som er avslørt er Tesla Model X som blir en suv. Denne skal være i produksjon fra slutten av 2013 og ute på markedet for salg tidlig på året i 2014. Team Gerolsteiner. Gerolsteiner var et tysk sykkellag med ProTour-lisens. Laget var sponset av mineralvannprodusenten Gerolsteiner Brunnen og sykkelprodusenten Specialized. Gerolsteiner ble stiftet i 1998 av manager Hans-Michael Holczer og sportsdirektørene Rolf Gölz og Christian Henn. Signeringen av Georg Totschnig i 2001 sikret laget en plass i 1.divisjon. Laget deltok i Tour de France for første gang i 2003. 4. september 2007 gav sponsoren Gerolsteiner Brunnen beskjed om at de ikke ville forlenge avtalen som gikk ut etter sesongen 2008. Lagledelsen klarte ikke å finne en ny sponsor, og laget ble derfor lagt ned. Eksterne lenker. Gerolsteiner John Harvey. John Harvey (født 1938 i London) er en britisk forfatter. John Harvey studerte ved University of London og Hatfield Polytechnic, før han tok mastergraden i «American Studies» ved University of Nottingham. Han underviste i engelsk og litteratur på ungdomstrinnet («secondary school») inntil 1975, da han ble forfatter på heltid. Mellom 1980 og 1986 underviste han på deltid i film og litteratur ved University of Nottingham. Harvey begynte sin forfatterkarriere med å skrive western-romaner og andre former for serielitteratur. Han har skrevet mer enn hundre bøker under forskjellige navn, og har også produsert manuskripter for fjernsyn og radio. Han er mest kjent for sine politiromaner om den jazz-elskende Detective Inspector Charlie Resnick ved Nottingham CID. Den første romanen i serien, "Lonely Hearts", ble publisert i 1989, og ble av The Times listet som «en av århundredets 100 beste kriminalromaner». To romaner i serien, "Lonely Hearts" og "Rough Treatment", ble filmatisert av BBC i 1992–93. Harvey selv er av Sunday Telegraph blitt beskrevet som «en av britisk kriminallitteraturs mestere» og av Le Monde som «en av de ledende forfatterne av kriminallitteratur i live i dag». Han har mottatt flere internasjonale priser for sitt arbeide. I 2007 mottok Harvey britiske Crime Writers Associations høyeste utmerkelse, The Cartier Diamond Dagger for livslangt arbeide av særlig høy kvalitet. Tesla Roadster. Tesla Roadster er en elektrisk sportsbil fra Tesla Motors med meget høy ytelse. I følge selskapet vil bilene ha en rekkevidde på 400 km, akselerere fra 0-100 på under 4 sekunder og ha en topphastighet på rundt 210 km/t. Ved normal hverdagskjøring ligger rekkevidden på 300-320 km. Byggingen av bilen skjer hos Lotus i England. Etter at karosseriet er bygget sendes bilen til California hvor batteriet og elektromotoren blir montert og bilen klargjort for salg. En prototype ble offentliggjort i juli 2006 og den første bilen som ble produsert for salg rullet ut fra fabrikken i februar 2008. Etterspørselen var høy for de første hundre bilene ('Signature One Hundred'), som ble utsolgt på under tre uker. I januar 2011 er rundt 1 400 biler solgt. Uten ekstrautstyr koster bilen NOK 720 000 i Norge levert på norske skilter. Det er ingen avgifter i Norge på denne bilen, og det betales kun 390 kroner i året for personskadedelen av årsavgiften. Sport-versjonen som har hurtigere akselerasjon, justerbare støtdempere og en god del ekstrautstyr koster 850 000. I tillegg kan man konfigurere opp bilen ved bestilling. Team Milram. Team Milram var et tysk sykkellag i UCI ProTour. Laget startet opp som et italiensk lag i etter at Domina Vacanze og Team Wisendof slo seg sammen for å øke vinnersjansene til lavbudsjett-lagene. Lagets hovedsponsor var Milram, et produktmerke fra Nordmilch der kjernevirksomheten er produksjon og salg av melk, ost og andre meieriprodukter over hele verden. Etter at T-Mobile og Gerolsteiner avsluttet sitt sponsorengasjement i sykkelsporten var Milram det eneste tyske selskapet som sponset et ProTour-lag. Etter 2010-sesongen ble laget lagt ned. Eksterne lenker. Milram Røykenvikbanen. Røykenvikbanen var en omlag syv kilometer lang sidelinje på Gjøvikbanen fra Jaren til Røykenvik ved Randsfjorden. Sidebanen ble trafikkert fra 1900 og frem til 1957. Trafikken på strekningen til Røykenvik kom i gang før resten av Gjøvikbanen ble åpnet, slik at strandbygda ved Randsfjorden i to år kunne regnes som Gjøvikbanens nordligste stasjon. Historie. Røykenvikbanen ble primært anlagt for transport av tømmer etter stortingsvedtak i mars 1894, men fikk etterhvert også en viss persontrafikk. Fra starten var det holdeplass ved Andfossen, men rundt 1930 ble motorvogner satt inn i trafikk på banen og en uoffisiell holdeplass ved Augedalsbakken ble åpnet (ca 700 meter nord for Brandbu). Stasjonen på Brandbu, banens eneste mellomstasjon, lå svært usentralt i forhold til bygdas sentrum, og toget ble etterhvert utkonkurrert av bussrutene til Jaren. Persontrafikken på banen opphørte derfor allerede i 1949, mens godstrafikken holdt stand til november 1957. Ca. 800 meter av strekningen ble etter nedleggelsen beholdt som sidespor ved Jaren stasjon (Jaren–Andfossen), mens resten av banen ble fjernet i 1960. Røykenvik stasjon ble brannskadet i 1964 og ble revet året etter. Lokomotivstall og godshus er bevart. Stasjonsbygningen på Brandbu ble revet i 1984, men godshuset er fremdeles i bruk som lager. Riksvei 34 går i dag tvers over stasjonsområdet. Ekstrasensorisk persepsjon. Ekstrasensorisk persepsjon, oftest forkortet ESP, er et faguttrykk fra parapsykologien som har glidd inn i dagligtalen fra det amerikanske "extra-sensory perception", det vil si «oppfattelse utenom sansene», hvor sansene betyr våre vanlige som syn og hørsel. Synske personer hevder å være i besittelse av stor grad av ESP. Det samme gjelder folk som finner vannårer, spår eller finner ting som er mistet eller forlagt. I mellomkrigstiden ble det drevet mye forskning rundt fenomenene. Det ble gjennomført lange laboratorieforsøk der alle andre omstendigheter tilsynelatende var under kontroll. Mest kjent er kanskje kortgjetningsforsøkene i regi av Joseph Banks Rhine ved Duke University i Nord-Carolina. En rasjonell forklaring er at underbevisstheten oppfatter ting som ikke behandles direkte av bevisstheten og dermed gir folk illusjonen av å ha andre sanser. Mye som til da var tatt for god fisk ble avslørt som tøv og lureri, men ikke alt. Enkelte resultater som tilsynelatende tydet på ESP så ut til å ha en rasjonell forklaring som ikke involverte fusk. Forkjemperne mente at konklusjonen var at det var en viss sannsynlighet for at det var «noe», men dette var ikke noe en kunne fange inn i et laboratorium med den tids måleinstrumenter. Senere etterprøving hevdes å ha bekreftet dette, uten at det i dag er utviklet metoder som gjør undersøkelsene enklere. Kritikere mener at slike undersøkelser er direkte uvitenskapelige siden resultatet aldri har vært mer enn at «noe» finnes «et sted», uten at man kan si noe mer om dette ukjente. ESP er med andre ord en form for pseudovitenskap. Debatten finnes fortsatt, men ingen seriøs forskning rettes så vidt en vet mot dette feltet. Enkelte mennesker hegner om konspirasjonsteorier som går ut på at visse lands hemmelige tjenester vet mye mer om ESP enn man tror. Sciencefiction- og fantasyforfattere har benyttet seg fritt om fenomenene. To trøtte typer. "To trøtte typer" er en norsk tegneserie av Christopher Nielsen. Det er også laget en tv-serie og en film med utgangspunkt i disse tegneseriefigurene. Tegneserien. "To trøtte typer" er en samfunnssatirisk tegneserie skrevet og tegnet av Christopher Nielsen. Den første historien med "To trøtte typer", stod på trykk i Gateavisa nummer 7 i 1981. Tegneserien handler om de to trøtte, småkriminelle blandingsmisbrukerne Odd og Geir i Oslo. Typene og deres hverdagsproblemer er skildret med humor og treffende miljø- og personbeskrivelser i en rufsete undergroundstil. Seriene er utgitt i en rekke hefter, både antologier, og egne soloutgivelser. De fleste historiene er samlet i albumene "Homo Norvegicus" og "Uflaks". TV-serien. "To trøtte typer TV-spessial" er en norsk dataanimert tv-serie på 13 episoder som gikk på NRK1 høsten 2000. Serien var skrevet og regissert av Christopher Nielsen. Serien hadde premiere på NRK den 4. oktober 2000. Den vant to priser under Gullruten 2000: situasjonskomedie og årets nyskaper. Serien avstedskom også kortfilmen "To trøtte typers julekalender" som ble sendt på TV 2 den 28. desember 2001. Handling. I serien møter vi igjen de to blandingsmisbrukerene Odd og Geir – to trøtte typer – som pleier å henge rundt hjemme hos Geir innimellom slagene. Slitsomme og tvilsomme kompiser som Bønna og Kælle dumper inn en gang iblant, men det er ikke så ille i forhold til paret som har flyttet inn ovenpå. Stemmene er ved Egil Birkeland (Geir), Anders T. Andersen (Odd), Øyvind Borgemoen (Jan-Åge), Terje Rangnes (Kælle) og Sverre V. Sand (Bønna) Figurene Odd, Geir og Kælle er også hovedpersoner i den animerte spillefilmen "Slipp Jimmy fri" fra 2006. Vektløfting under Sommer-OL 1904. Vektløfting under Sommer-OL 1904. Det var fem utøvere, fire fra USA og én fra Hellas, i to disipliner, tohåndsløft og enhåndsløft. Enhåndsløft (ti hanteløvelser). Tre deltakere alle fra USA. Tohåndsløft. Fire utøvere, tre fra USA og én fra Hellas. Lampre-ISD. Lampre-ISD er et italiensk sykkellag. Laget var i 2005 kjent som Lampre-Caffita, som var en fusjon mellom Lampre og Saeco-laget. Laget består mest av italienske ryttere, og er kjente fjes i Grand Tourene, spesielt i Giro d'Italia. Lagets manager Giuseppe Saronni var selv en kjent proffsyklist og tidligere Giro-vinner. Laget har to sportsdirektører, Claudio Corti og Giuseppe Martinelli. Kjønnsnøytralt språk. Et kjønnsnøytralt språk kan brukes for å referere til personer uten å forutsette at de er kvinner eller menn. Spesielt handler det om tilfeller der definisjonen av personen er abstrakt eller hypotetisk slik at kjønnet ikke kan bestemmes, men der sosiale normer ofte påvirker språkbrukerens antagelse om hvilket kjønn personen formodentlig har. Den mest omfattende måten å kjønnsnøytralisere språket på er å bruke kjønnsnøytralt pronomen i stedet for kjønnsspesifikt pronomen. Språk med og uten grammatisk kjønn. I indoeuropeiske og afroasiatiske språk har mannlige pronomen tradisjonelt blitt brukt for å referere til begge kjønnene eller til personer av ukjent kjønn, mens grammatisk kjønn mangler helt i språk som kinesisk. Kinesisk bruker også samme pronomen, "ta", for både han, hun og det, selv om ulike tegn for å skille betydningene fra hverandre skriftlig har oppstått siden 1800-tallet, muligens påvirket av europeisk språkbruk. At Kina tross i mangel av grammatisk kjønn i språket har vært et svært strengt patriarkalsk samfunn blir brukt som eksempel på at det ikke nødvendigvis er noen sammengeng mellom kjønn i språket og kjønn i samfunnet. Språklige normer. Svaret er at kirurgen var guttens mor, men mange som hører gåten sitter fast i det normative tankesettet at kirurger er menn, og ser ikke svaret. I et kjønnsnøytralt språk skriver man ikke «en kirurg skal ikke behøve å operere noen som han er i nær slekt med», men eksempelvis «en kirurg skal ikke behøve å operere noen som hun eller han er i nær slekt med». Liquigas-Cannondale. Liquigas-Cannondale er et italiensk sykkellag. Lagets mest profilerte syklister er Ivan Basso og Vincenzo Nibali. Laget ble grunnlagt under navnet Liquigas i 1999, og holdt lenge til i 2. divisjon der de sakte med sikkert bygde opp et navn i sykkelverden. I 2005 slo laget seg sammen med Team Bianchi før den første ProTour-sesongen. Foran 2007-sesongen ble Bianchi erstattet av amerikanske Cannondale som lagets sykkelleverandør, noe som markerer Cannondales comeback i sykkelsporten, etter at selskapet avsluttet sponsingen av Lampre-Caffita-laget etter 2005-sesongen. Kronstad. Nordlige deler av Kronstad, samt Løvstakksiden og Laksevåg. Kronstad er et boligområde i Årstad bydel i Bergen like sør for byens sentrum, som strekker seg fra Store Lungegårdsvann i nord og over "Kronstadhøyden" til Nymark ved Brann Stadion i sør, og fra Haukeland Universitetssykehus og Møllendal kirkegård i øst til Danmarks plass (tidligere "Kronstadtorget") og Solheimsvannet i vest. Historie. Kronstad var en del av gamle Årstad kommune som ble innlemmet i Bergen i 1915, og hører til Årstad sogn under Bergen domprosti i Den norske kirke. Sognekirken Årstad kirke ligger på grensen mot nabostrøket Årstad i øst. Området dekkes av lokalavisen Årstadposten Infrastruktur. På Kronstad ligger også Kronstad hovedgård, Haukelandshallen, Krohnsminde idrettsplass, Kronstad skole, Hunstad skole, Gimle skole, Møllebakken skole, Årstad videregående skole, Kunstskolen i Bergen, Adventkirken, Den Evangelisk-Lutherske Frikirken, tidligere Kronstad stasjon og tettbebygde boligområder. På Kronstad skal lokalsykehuset Kronstad distriktspsykiatriske senter samlokaliseres i et nytt bygg i 2013, og Høgskolen i Bergen samlokaliseres i et nytt bygg som ferdigstilles i 2014. "Kronstadparken" bolig-og næringsområde er planlagt utbygget like ved med flere tusen nye arbeidsplasser. Bybanen i Bergen har to holdeplasser på Kronstad (Danmarks plass og Kronstad). I tillegg ligger depotet til bybanen her. Kronstad hadde 4 810 innbyggere 1. januar 2012 og et areal på 0,99 km² hvorav 0,01 km² er ferskvann, fordelt på grunnkretsene Gimleveien, Kronstad, Jørgen Moes gate, Grønneviken, Hunstad, Pinnelien, Krohnsminde, Bjørnsons gate, Garborgs gate og Fabrikkgaten. Gatenavn. Mange av gatenavnene i området hedrer forfattere og kulturpersonligheter, som Ibsensgate, Bjørnsonsgate, Jonas Lies vei, Edvard Griegs vei, Kiellands gate, Sivles gate, Asbjørnsens gate, Jørgen Moes gate, Zinken Hopps gate, Lucie Wolffs gate, Camilla Colletts gate, Arne Garborgs gate, Hulda Garborgs gate, Johanne Juells gate, Arnoldus Reimers gate og Laura Gundersens gate. I andre deler av området hedres helgener, som St Olavs vei, St Hallvards vei, St Clemens vei, St Sunnivas vei og St Torfinns vei, og noen gater har tilknytning til lokale stedsnavn som Kronstadveien, Pinnelien, Hunstadsvingen og Gimleveien. Klaus Hanssens vei er oppkalt etter legen og politikeren, Ole Landmarks vei er oppkalt etter arkitekten, og Kronstadtorget endret navn til Danmarks plass etter andre verdenskrig som takk for danskehjelpen under krigen. Øvelser under Sommer-OL 1904. Det ble konkurrert om 94 olympiske titler i atten sporter under OL 1904 i St. Louis. Det var kun i bueskyting som damer hadde lov å delta. Boksing, lacrosse, roque og stuping var med på det olympiske programmet for første gang. Tommys Popshow. "Tommys Popshow" (2003–04) var et norsk underholdningprogram som gikk på TV 2 fra 2003 til 2004 med Tommy Steine som programleder. Programmet var lagt opp som en musikkonkurranse der tre kjendislag skulle konkurrere mot hverandre i hvert program. Noen av dem hadde musikalsk bakgrunn, andre ikke. Tommy sang en norsk versjon av Robbie Williams' låt «Let me entertain you» i åpningen av hvert program. En rekke andre kjente sanger ble fremført i hvert program av deltakerne. Serien hadde premiere på TV 2 den 12. september 2003. ESP Guitars. ESP Guitars er en USA-basert, japanskeid gitarprodusent. ESP står for Electric Sound Products. ESP Guitars har idag sitt hovedsete i det nordlige Hollywood i California, USA. De produserer elektriske gitarer og bassgitarer. Historie. I 1975 startet Hisatake Shibuya en butikk i Tokyo,Japan, som het Electric Sound Products, eller ESP. Den butikken solgte ekstradeler til gitarer. Året etter fikk ESP et omdømme som en selger av høy-kvalitets deler. På denne tiden, startet ESP også å produsere gitarer for det japanske markedet. ESPs Ekstradeler ble først introdusert på det amerikanske markedet i 1983. ESP begynte å lage instrumenter for lokale artister mellom 1984 og 1985. Blant disse artistene var Page Hamilton av Helmet, Vernon Reid fra Living Colour, Bruce Kulick fra KISS og Ron Wood fra Rolling Stones. På den tiden introduserte ESP også sin 400-serie som selskapet første beregnet på USA. I 1986 oppdaget George Lynch ESP mens han var på en turné i Tokyo. Lynch gikk inn i en ESP-butikk for å på reparert gitarhalsen sin, og han fant ut at ESP også bygde gitarer etter spesielle ønsker. Som et resultat av dette, ble han kjente gitar Kamikaze. Raskt etter dette introduserte ESP modellene M1 Standard, MI Custom, Horizon Custom og bassgitaren Surveyor bass på markedet. I 1987 oppdaget Kirk Hammett fra Metallica ESP og han laget hans kjente gitar KH-2 som ble lansert som signaturmodell i 1989. På samme tid lanserte George Lynch sin første signatur-modell. ESP la nå også sitt hovedkvarter i downtown New York, 19th Street. I 1989, ble hovedkvarteret flyttet til 48th Street, som lå nærmere de store musikkbutikkene. Mellom 1990 og 1992 ble ESP en kjent leverandør av så vel signaturmodeller som av standardprodukter. I 1993 flyttet ESP hovedsetet sitt igjen, denne gangen til Los Angeles. Der åpnet de kontorer i Sunset Blvd. i Hollywood. Tre år senere, ble LTD opprettet for å produsere høykvalitetsprodukter på en mer økonomisk måte. LTDs popularitet økte og ble mye nevnt av mange artister i årene som kom og deres forløp. I 2002 ble ESP ranket som musikkindustriens raskest voksende selskaper. De introduserte den kjente xtoen line, begynnelsen på Semi-hollow Paramount-serien. I 2005 feiret ESP sin 30 års dag og utgav James Hetfields Truckster i den lange rekken av signaturmodeller. Året etter viste de stolt frem 22 av sine nye siganturmodeller og standard-modeller på "winder NAMM 2006". Standardserien inneholdt flere kjente modeller som ESP LTD EC-500 og ESP LTS B-500. Siganturmodellene inneholdt blant signaturmodellene til Dave Mustaine, George Lynch, Stephen Carpenter, Michael Wilton og Page Hamilton. Erik Nystuen. Erik Nystuen (født20. februar 1957) er en norsk fotballspiller som spilte 118 kamper for Kongsvinger i perioden 1983–1987. Han er registrert med 35 skåringer i denne perioden. Men tar du med skåringer fra før kil rykket opp til den høyeste divisjonen er han tidenes toppscorer for KIL med 160 mål. Han jobber i jernbaneverket på Kongsvinger Han er også far til Lillestrømspiller Espen Nystuen. Tonight med Timothy Dahle. "Tonight med Timothy Dahle" var et norsk humorprogram arrangert som et populært talkshow som gikk på TV 2 høsten 2003. I serien hadde Henrik Elvestad rollen som talkshow-verten Timothy Dahle, mens Espen Eckbo spilte en rekke både kjente og ukjente roller. Av nye rollefigurer vi fikk se var Timothy Dahles medprogramleder og sidekick, Steinar Hoftun, sexologen Kyrre Ekely, og en imitasjon av komikeren Per Inge Torkildsen. Vi fikk også flere innslag med Asbjørn Brekke i dokusåpeserien "Asbjørns". De to hovedrolleinnehaverne hadde også regi og manus (sammen med Kristian Ødegård). Produsent var Lars Hognestad. Instrumentalis. Instrumentalis er en grammatisk kasus. Den benyttes for å vise at et substantiv eller substantivuttrykk indirekte utfører verbhandlinga, vanligvis ved å bli brukt av en agens. Den kan brukes både for fysiske objekter og abstrakte konsepter. Forekomst. Instrumentalis i ren form brukes eller ble brukt i gammelengelsk, georgisk, baskisk, sanskrit og balto-slaviske språk. På tyrkisk, andre altaiske språk og tamilsk finnes instrumentalis/komitativ. Uralske språk bruker adessiv eller lokativ for å uttrykke instrumentalis. For eksempel betyr finsk "kirjoitan kynällä" ikke «jeg skriver på en en penn» slik adessiven -llä antyder, men «jeg skriver med en penn». Mange språk som ikke har instrumentalis, bruker en annen kasus med instrumentalis-betydning. For eksempel bruker klassisk gresk dativ. I..με κτείνει δόλῳ, «han dreper meg med et åte» brukes dativ av δόλος for å angi instrumentet. På latin brukes ablativ på tilsvarende måte. Bruk. I denne russiske setningen, «Я написал письмо ручкой» ("ja napisal pis'mo rutsjkoj"), er ручкой instrumentalis (nominativ ручка, «penn»), og viser at pennen er redskap. På norsk vil setningen normalt bli konstruert med et preposisjonsuttrykk/adverbial: «Jeg skrev notatet "med en penn"» eller «Jeg skrev notatet "ved hjelp av en penn». Brigitte Totschnig. Brigitte Habersatter-Totschnig (født 30. august 1954 i Filzmoos) er en tidligere østerriksk alpinist. Hun vant åtte renn i verdenscupen i løpet av karrieren (sju i utfor og ett i storslalåm). I 1976 og 1977 gikk hun til topps sammenlagt i utforcupen. Under OL 1976 i Innsbruck tok hun sølv i utfor, etter Rosi Mittermaier. Õ. Õ eller õ er en modifisert bokstav i det latinske alfabetet, og består av bokstaven O med en tilde. Skoltesamisk. På skoltesamisk er Õ den 25. bokstaven i alfabetet, mellom O og P. Den representerer en halvtrang, midtre vokal a>, som minner om den samme lyden som Õ representerer på estisk. Estisk. På estisk er Õ den 27. bokstaven i alfabetet, og står mellom W og Ä. Den representerer lyden. Tidligere ble den skrevet Ö, men tidlig i det 19. århundre innførte Otto Wilhelm Masing Õ for å unngå forvirring mellom flere homografer. I uformelle sammenhenger som SMS-meldinger og når man bruker et tastatur hvor det ikke er mulig å skrive Õ brukes estere ofte 6 for å angi bokstaven. Portugisisk. På portugisisk angir Õ lyden eller. Den regnes ikke som en egen bokstav, men en modifisert O. Vietnamesisk. På vietnamesisk angir Õ lyden eller, en stigende tone med med glottalt brudd fulgt av videre stigning. Man finner også tegnene Ỗ og Ỡ. Bruk på internett. I HTML skrives den "&Otilde;" for Õ og "&otilde;" for õ. På grunn av problemer med tegnkoding ser man på mange ungarskspråklige sider at Õ er satt inn for Ő, O med dobbel akutt aksent. Dette skjer fordi tegnene deler kode i ISO 8859-1 og 8859-2 samt i Windows-1252 og Windows-1250. Problemet oppstår når den som lager siden ikke passer på å angi at det skal kodes for ungarsk. Õ eksisterer ikke i det ungarske alfabetet. O 06 Bøleråsen. Bøleråsen er et område på Langhus i Ski kommune i Akershus som har vokst fram etter at den første bebyggelsen kom i 1985. Bøleråsen er hovedsakelig en bakke, og inneholder en barneskole, en butikk, et legekontor, en frisør og fire kommunale barnehager. Utbygging. Kantarellen, Tyttebærlia, Rognebærveien, Nypesvingen, Hyllebærstien, Blåklokkelia, Skogstjerna, Storsteinen, Rotstubben, Maurstien, Tømmerveien Kwame Brown. Kwame Brown (født 10. mars 1982, Charleston i Sør-Carolina) er en amerikansk profesjonell basketballspiller. Han spiller for øyeblikket for Los Angeles Lakers i NBA. Han har også spilt for Washington Wizards. Han er meter høy og veier 123 kilo. Karusellmusikk. "Karusellmusikk" er et album av Jo Nesbø, frontfigur i gruppen Di derre. Albumet ble utgitt i 2001. Det gjennomgående temaet i sangtekstene er reising. Nesbø ble inspirert til å lage et prosjekt på dette temaet da han var på turné med Di derre noen år tidligere. Menneskers rotløshet og lengsel etter å være underveis blir skildret, og hver tekst representerer en novelle fra hans senere utgitte novellesamling med samme navn som platen. Nesbø ga oss med denne platen radiohiten «Håp», som er en sang om kjærlighetssorg. Guido Kratschmer. Guido Kratschmer i Köln 1981 Guido Kratschmer (født 10. januar 1953 er en tidligere tysk friidrettsutøver som på 1970- og 80-tallet tilhørte verdenseliten i tikamp. Han opplevde karrierens høydepunkt under OL 1976 i Montréal der han tok sølv med et resultat på 8411 poeng og følgende enkeltresultater: 10,66 s – 7,39 m – 14,74 m – 2,03 m – 48,19 s – 14,58 s – 45,70 m – 4,60 m – 66,32 m – 4.29,1 m). I juni 1980 satte Kratschmer verdensrekord med 8649 poeng. Han var nevnt blant gullfavorittene foran tikampen under OL i Moskva, men han fikk ikke delta på grunn av de vestlige nasjonenes boikott av lekene. Markus Moe. Markus Moe (født 30. november 1989) er en norsk langrennsløper. Han har fra 2005 markert seg som en lovende juniorløper nasjonalt og internasjonalt både i klassisk og fri stil. Markus Moe er oppvokst på Tjøme i Vestfold, og han er tilknyttet Oseberg skilag i Tønsberg. Han begynte på toppidrettslinja ved Hovden videregående skole i Setesdal i Aust-Agder høsten 2005. Han tok gull i stafetten og sølv i jaktstarten under junior-VM i rulleski i Kroatia sommeren 2007. Eksterne lenker. Moe, Markus Normal (meteorologi). Normalen er innen meteorologi en gjennomsnittsverdi over en internasjonalt fastsatt periode på 30 år. Det er Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) som fastsetter perioden. Den første normalperioden var fra 1901 til 1930, den neste fra 1931 til 1960. I dag brukes perioden fra 1961 til 1990. Om en ikke endrer praksis, vil en fra 2021 gå over til å bruke normalperiode fra 1991 til 2020. I en del sammenhenger foretrekker en å bruke andre perioder for sammenlikning, f.eks fra 1971 til 2000. Dette kalles i blant normaler, men bør mer korrekt omtales som langtidsmiddel. Tretti år er fastsatt som et kompromiss. På den ene sida trenger en en lang periode som utjamner de naturlige svingningene i været. På den andre sida er det mange steder vanskelig å opprettholde målinger over en svært lang periode på samme sted og under noenlunde like forhold (homogenitet). Dersom en har homogene målinger et sted i heile normalperioden, kan en enkelt beregne normalverdien for de fleste værelementer. Om en har mangelfulle målinger, kan normalen interpoleres utfra målinger på nærliggende steder og kunnskaper en har om klimaet. I den seinere tid har datateknologien gjort slike interpoleringer mye enklere, idet det – utfra de måleverdier en faktisk har – kan produseres finmaska nett (grid), som dekker mellomliggende områder. Meteorologisk institutt har på sitt liggende normal månedsmiddeltemperatur og normal månedsnedbør for minst et sted i hver kommune. WMO drifter nettstedet med opplysninger fra sentrale steder i svært mange av organisasjonens medlemsland. Normalbegrepet er udødeliggjort i Norge gjennom komikeren Leif Justers revymonolog «Mot normalt» fra 1954, skrevet av Fridtjof Granli. Gerd Fleischer. Gerd Fleischer (født i 1942) er en norsk menneskerettighetsforkjemper. Hun er leder for Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) og en fremtredende representant for norske krigsbarn. Hun har norsk-samisk mor og tysk far. Hun er oppvokst i Troms. Som barn ble hun selv utsatt for diskriminering, vold og forfølgelse fra lokalsamfunnet og den norske staten. Som 13-åring måtte hun rømme hjemmefra, etter at moren var blitt gift med voldelig «jøssing». Som 17-åring forlot hun Norge. Etter atten år i eksil, det meste av tiden i Mexico by, kom hun tilbake til Norge, fast bestemt på å kjempe for rettferdighet for krigsbarna og alle ofre for diskriminering og forfølgelse. Hun har to adopterte barn, opprinnelig gatebarn fra Mexico. Hun har deltatt i krigsbarnas søksmål mot den norske staten ved den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2007. Foran Sametingsvalget 2009 var hun andrekandidat for Samefolkets Parti i valgkretsen Sør-Norge. Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) er en norsk landsdekkende organisasjon som ledes av Gerd Fleischer. Organisasjonen ble grunnlagt i 1986 og yter hjelp til innvandrere og flyktninger. St. Petersburg-paradokset. St. Petersburg – paradokset er et tankeeksperiment over et spill, hvor den forventede vinning (forventningsverdi) er uendelig stor, mens man egentlig ikke har noe særlig sjanser til å vinne stort allikevel. Scenario. Tenk deg et spill hvor en mynt blir kastet inntil den første kronen vises. Vi vinner 2 kroner om den vises på første kast, 4 kroner om den vises på andre kast, og generelt formula_1 kroner om den vises på det k'te kastet. For å få være med i spillet må man betale en avgift, la oss si 1000 kroner. Utregning av forventet vinning. La oss kalle det vi vinner for X (som da er en stokastisk variabel). Sannsynlighetsfunksjonen er da formula_2 der k er et naturlig tall (dette sier at sannsynligheten for la oss si en premie på 16 kroner er formula_3). Da har vi, ifølge regler for forventningsverdi, at (forventningsverdien) formula_4. En ser lett at denne rekken divergerer (se forøvrig divergens) (altså blir uendelig). Dermed kan vi forvente oss en premie på uendelig mange kroner. Og da er det vel ingen smal sak å betale 1000 kroner for å delta? Problem. Det er et problem med dette. Ingen vil vel betale 1000 kroner for å være med på et slikt spill, når sannsynligheten for å vinne tilbake pengene er veldig liten. (tenk for eksempel på at sannsynligheten for å kaste 10 mynt etterhverandre er formula_5). Og det er jo faktisk nødvendig å kaste 10 mynt etterhverandre, da dette gir en premie på formula_6 kroner. Teori. En vanlig teori på dette paradokset, eller problemet, er vår (menneskets) manglede evne til å se for oss små sannsynligheter for å vinne veldig store summer. Tribunefeber. "Tribunefeber" (1999) var et norsk underholdningsshow der fotball stod i sentrum. Programmet gikk på TV 2 høsten 1999 med Frithjof Wilborn var programleder. Med seg på laget hadde han Ingebrigt Steen Jensen som fotball-ekspert, mens Mia Gundersen skulle lede kåringen av «Mr. Tippeligaen '99». I tillegg hadde Ole Paus sin egen serie kalt «Mitt lille lag» der han reiste i Europa og lagde portretter av fotballproffene. I hver episode ble også kjente gjester innen fotball og kultur invitert til å fortelle om hva fotball betydde for dem samt hvilket lag de støttet. Det ble også plass til uhøytydelige kunkurranser. I hver episode var det også en kåring som het Bjarte Flem-prisen, hvor de skulle kåre tidenes største fotballtabbe. Serien hadde premiere på TV 2 den 20. august 1999 og gikk på fredager kl 22:30. Gjester. Blant de som gjestet serien kan en nevne Erik Mykland, Ronny Johnsen og Viggo Sandvik Prosjektleder for serien var Odd Arvid Strømstad og Kjetil Bie. Programmet var et samarbeidsprosjekt mellom Dinamo, Fotballforbundet, Norsk Tipping, Toppfotballen og TV 2. Erling Moss. Erling Moss (født 29. juni 1948) er en norsk advokat. Født i Harstad. Juridikum i 1972 og har egen advokatforretning i Mo i Rana siden 1976. Har i lengre tid vært forsvarer for Fredrik Fasting Torgersen. Moss har i flere år engasjert seg i Liland-saken. Han har blant annet skrevet boken "Saken Per Liland" – der han anklager det norske rettsvesen for å ha visst at Liland satt uskyldig dømt, uten å ha gjort noe for å stoppe soningen eller for å få gjenopptatt saken. Sammen med Camilla Juell Eide utgav han boken om Torgersensaken, "... aldri mer slippes løs" i 1999 (Pax) Gormflaith. Gormflaith ingen Murchada MacFinn, i Njåls saga omtalt som Kormloð, født omkring år 960 i Naas (gælisk:"Nás na Rí" – kongers møteplass) i det som nå er grevskapet Kildare i provinsen Leinster i Irland. Hun var, som navnet antyder, datter av "Murchad MacFinn", som var konge i Leinster. Hennes bror Maelmorda MacMurchada ble senere også hersker i Leinster. Gormflaith er best kjent som den irske overkongen Brian Borus hustru, men hun var tidligere gift også med Olav Kvåran, som var konge i det norrøne kongedømmet Dublin. Med Olav fikk hun sønnen Sigtrygg, som etterfulgte sin far som hersker i Dublin og fikk tilnavnet «Silkeskjegg». Mellom Olav og Brian var hun gift med Brians forgjenger og etterfølger som overkonge, Máel Sechnaill mac Domnaill. Gormflaith var altså i tur og orden gift med de tre mektigste mennene i Irland. Ekteskapet med Brian Boru kom i stand som del av fredsslutningen etter at Brian hadde beseiret Maelmorda og Sigtrygg i slaget ved Glen Mama. Brian lot en av sine døtre gifte seg med Sigtrygg, og han giftet selv seg med Gormflaith. Allianser gjennom giftermål var en vanlig måte å knytte bånd mellom tidligere fiender på, og dette giftermålet var nok som sådan rent politisk. Brian skilte seg senere fra henne. Kilder som "Cogadh Gaedhil re Gallaibh" og "Njåls saga" framstiller Gormflaith som drivkraften bak krigen som førte til Brians død i slaget ved Clontarf i 1014. Njåls saga skriver at Kormloð var den vakreste av kvinner, og hadde best evner i alt som ikke var i hennes egen makt, men menn snakket om at hun gjorde bare onde ting hvor hun hadde makt......[hun] var ikke mor til Brians barn, og så vred var hun på kong Brian etter at de var skilt at hun ville gjerne ha ham død. Gormflaith skal ha vært den som fikk Sigtrygg til å hente hjelp fra den norrøne jarlen Sigurd på Orknøyene og fra norrøne krigere fra øya Man til krigen mot Brian. Det er naturlig at Gormflaiths lojalitet heller lå hos hennes sønn Sigtrygg og bror Maelmorda snarere enn hos Brian som hadde forsmådd henne. Men den rollen historien har gitt henne som renkespillende femme fatale er nok betydelig overdreven og skyldes heller samtidens mistenksomhet mot sterke selvstendige kvinner enn historiske fakta. Njåls saga tar sannsynligvis feil når den sier at hun ikke var mor til Brians barn, hun regnes av irske kilder som mor til Donnchad mac Briain. Gormflaith overlevde alle sine ektemenn og døde i 1030. Gormflaith Gormflaith Ola Stavseng. Ola Stavseng (født 31. oktober 1949 i Stordal) er en norsk billedhugger, bosatt i hjembygda på Sunnmøre. Han er utdannet fra Bergens Kunsthåndverksskole (1968–1971), Statens Kunstakademi (1971–1973), Kunstakademiet i Stockholm (1973–1975) og "Scuola del Marmo" (1976–1978). Han har laget flere skulpturer i Ålesund, Brattvåg, Vestnes og Rauma. Н. Н (minuskel: н) er en bokstav i det kyrilliske alfabetet. Som majuskel er den helt lik den latinske bokstaven H og den greske bokstaven eta; Η. Bokstaven representerer lyden /n/ i alle språkene der bokstaven/det kyrilliske alfabetet blir brukt. * Marvik. Marvik er en bygd og et strandsted på Ropeidhalvøya i Suldal kommune. Stedet er knutepunktet på halvøya, med landhandel, grunnskole, kapell, gjestehavn, hurtigbåtanløp og bibliotek. Gjødselspreder. Gjødselspreder er et landbruksredskap til å spre gjødsel. Siden det finnes flere typer gjødsel, finnes det også flere typer gjødselspredere. Hebnes. Hebnes er det største stedet på Ropeidhalvøya målt i innbyggere. På fergekaien står en bautastein til minne om Torstein av Hebnes. Torstein var merkesmannen til kong Håkon Håkonsson på 1200-tallet, og ble regnet for å være en av landets mektigste menn. Hebnes har fergeforbindelse mot sør og øst til Foldøy og Jelsa. Mot vest til Nedstrand og videre til flere av øyene i Finnøy. Forbindelsen driftes av Norled med fartøyene MF «Foldøy» og MF «Sjernarøy». Jürgen Hingsen. Jürgen Hingsen (født 25. januar 1958 i Duisburg) er en tidligere tysk friidrettsutøver. Han tilhørte verdenseliten i tikamp i 1980-årene. Han forbedret verdensrekorden tre ganger, og vant olympisk sølvmedalje i tikamp. Hingsen har to sølvmedaljer fra europamesterskap, en sølvmedalje fra VM i tillegg til OL-sølvet. Under OL 1988 i Seoul ble han diskvalifisert for tre feilstarter i konkurransens første øvelse, 100 meter. Selv om Hingsen i årene fra 1982 til 1984 satte en ny verdensrekord hvert år, greide han aldri å slå erkerivalen, den dobbelte olympiamesteren Daley Thompson, i en konkurranse. Først under europamesterskapet i Athen, deretter verdensmesterskapet i Helsingfors, og til sist under OL i Los Angeles, måtte han gi tapt for engelskmannen, og mistet ved hver anledning sin egen verdensrekord. Verdensrekorden han satte i 1984, på 8 832 poeng, er fremdeles (2010) tysk rekord. Irlands riksvåpen. Det irske riksvåpenet er en harpe på blå bunn, vedtatt 9. november 1945. Harpen hadde vært et symbol for Irland fra middelalderen. Den omtales også som Brian Borus harpe. Den ble brukt på seglet til den irske fristaten (1921–1937) og blir altså også brukt på riksvåpenet for republikken Irland. Den irske harpen inngår også i Storbritannias kongelige riksvåpen, hvor den siden unionen mellom England, Irland og Skottland i 1603 har vært plassert i tredje kvadrant (nederst til venstre). SAAB 9-5. SAAB 9-5 er en bilmodell fra svenske Saab. Bilen leveres som sedan eller stasjonsvogn som kalles Estate. Den erstattet i utgangspunktet SAAB 9000, men de to bilmodellene ble solgt parallelt det første året. «Niofemman» som svenskene kaller den, ble designet av norske Einar J. Hareide Historie. SAAB 9-5 sedan ble introdusert i 1997. Det er den første bilen som har aktive nakkestøtter. Sikkerhetsimage er kanskje en årsak til at 9-5 sedan blir en suksess i USA. I 1999 kommer 9-5 Estate. SAAB 9-5 ble oppgradert med modifisert bakaksling i 1998, og fikk første facelift som 2002 modell. Siste facelift kom i 2006 da 9-5 blant annet fikk ny markant front. Utstyrsversjoner. De første årene ble 9-5 levert som S eller SE og Aero. Sistnevnte kun med 230 hk. SE-utgaven hadde først og fremst klimaautomatikk. Etter facelift i 2002 ble Linear, Arc, Vector og Aero innført som utstyrsvarianter. Motorer. Dagens motoralternativer er alltid oppdatert på Korkeik. Korkeik er en mellomstor, eviggrønn art i eikeslekten. Den blir opp til 20 meter høy, men er vanligvis lavere. Bladene er 4–7 cm lange og mørkegrønne på oversiden, blekere under. Konglene er 2–3 cm lange. Treet har en tykk og korkaktig bark. Over tid kan denne barken bli svært tykk, og dette høstes hvert 10.–12. år som kork. Høstingen av kork skader ikke treet, og et nytt lag av kork gror til, noe som gjør det til en fornybar ressurs. Treet dyrkes mye i Spania, Portugal, Algerie, Marokko, Frankrike, Italia og Tunisia. Korkeikskog dekker ca. 2,5 millioner hektar i disse landene. Portugal står for 50 % av verdens korkhøst. Korkeik kan ikke felles lovlig i Portugal, bortsett fra kontrollert felling av gamle, uproduktive trær. Noe kork blir også produsert i øst-Asia fra den beslektede "Quercus variabilis". Korkeik blir ca. 150–250 år gamle. Eviggrønn. Eviggrønn er en betegnelse på planter som bevarer bladene gjennom hele året, og hvor hvert blad holder i mer enn tolv måneder. Dette i motsetning til løvfellende planter som mister bladene om høsten før de går inn i hvileperioden om vinteren, når det er kaldt, eller i tørketiden, når vanntapet er for stort for planten. De fleste eviggrønne planter beholder bladene i halvannet til fem år, men rekorden ligger på omkring 40 år ("Pinus longaeva"). I tropene er de fleste plantene eviggrønne. I Skandinavia utmerker bartrærne seg. Av andre eviggrønne bladplanter i vår natur er eføy og kristtorn mest kjent, men her finnes også eviggrønne lyngplanter, og bregner. Absoluttverdi. Absoluttverdien eller tallverdien til et reelt tall er i matematikk den numeriske verdien til tallet uten hensyn til fortegnet. For eksempel vil absoluttverdien til både 3 og −3 være lik 3. Absoluttverdien av et tall "x" skrives |"x"|. Definisjonen av absoluttverdi kan også utvidest til å omfatte komplekse tall og begrepet modulus brukes da ekvivalent med absoluttverdi. For vektorer i et endelig-dimensjonalt vektorrom brukes ofte betgnelsen absoluttverdien av vektoren som synonym for den euklidske vektornormen. Dette svarer til den geometriske lengden til vektoren. Absoluttverdien kan også defineres formelt som en funksjon definert på en ordnet ring. Formell definisjon. Absoluttverdien av et reellt tall er definert som funksjonen "f": R formula_1R+ gitt ved Funksjonen skrives vanligvis som "f"("x") = |"x"|. Absoluttverdien kan alternativt defineres som funksjonen Trekantulikheten. En nedre grense for absoluttverdien av en sum er gitt ved Derivert. Den deriverte av absoluttverdifunksjonen for positive verdier av argumentet er lik 1, og for negativ verdier lik −1. Den deriverte er ikke definert i vanlig forstand i punktet "x" = 0, der funksjonen har et knekkpunkt. I en utvidet klasse av distribusjoner er den deriverte av absoluttverdifunksjonen definert overalt lik tegnfunksjonen, definert som Antiderivert. Absoluttverdifunksjonen er integrerbar og den antideriverte er gitt ved Intervalldefinisjon med absoluttverdi. Et åpent intervall av relle tall blir ofte definert ved hjelp av absoluttverdifunksjonen som Her er "a" midtpunktet i intervallet, og lengden av intervallet er lik 2"b". Et lukket intervall defineres tilsvarende som Absolutt konvergens for rekker. En rekke formula_12 sies å "konvergere absolutt" dersom rekken formula_13 konvergerer. Dersom formula_12 konvergerer, mens formula_13 divergerer, sies rekken å "konvergere betinget". Formell definisjon. Argand-diagram for det komplekse tallet z = (a,b) = a + ib. Absoluttverdien eller modulus til et komplekst tall er definert som funksjonen "f": C formula_1R+ gitt ved Her er formula_18 er den kompleks konjugerte av "z". Videre er Re "z" lik realdelen av "z" og Im "z" er imaginærdelen. Dersom imaginærdelen er lik null samsvarer definisjonen for komplekse tall med definisjonen for reelle tall. Geometrisk tolkning. Ved hjelp av absoluttverdien, samt polarvinkelen formula_19 kan ethvert komplekst tall skrives på eksponetialformen I et Argand-diagram, der et komplekst tall representeres ved et punkt i et to-dimensjonalt koordinatsystem, svarer absoluttverdien av det komplekse tallet til lengden av vektoren fra origo til punktet. I figuren til høyre er |"z"| = "r". Egenskaper. De samme fundamentale egenskapene gjelder for komplekse tall som for reelle tall. Også trekantulikheten har samme form. I tillegg gjelder relasjonene Formell definisjon. For vektorer i et endelig-dimensjonalt euklidsk vektorrom definerer en del lærebøker absoluttverdien til en vektor til å være lik normen til vektoren. For en koordinatvektor "v" = ("x","y","z") i et tre-dimensjonalt rom er aboluttverdien da definert ved Absoluttverdien er da lik den geometriske lengden av vektoren. Egenskaper. Trekantulikheten gjelder for vektorer på samme form som for relle tall. Den geometriske tolkningen av denne ulikheten er at den korteste veien mellom to punkt er en rett linje. Den geometriske illustrasjonen av trekantulikheten viser øverste et eksempel med streng ulikhet, nederst et eksempel med likhet i relasjonen. Formell definisjon. formula_24 En del lærebøker bruker |"A"| som notasjon for determinanten til "A". Egenskaper. Dersom matriseproduktet "AB" er definert, så er Diverse. I programmeringsspråk kalles absoluttverdifunksjonen ofte abs(). Ł. Ł eller ł er en modifisert bokstav i det latinske alfabetet. Den omtales ofte som «l med strek». Den ble først innført i det 16. århundre i polske tekster. Ł finnes i polsk, kasjubisk, sorbisk, hviterussisk, wymysorys, navajo, dene suline, dogrib og i foreslåtte alfabeter for veneziansk. I slaviske språk representerer den en fortsettelse av den protoslavisk ikkepalataliserte konsonanten "l", mens den i de fleste ikke-europeiske språk representerer en ustemt alveolar lateral frikativ eller lignende lyd. På polsk uttales den normalt, som en engelsk "w" i "were" eller "will". I det østlige Polen og i de polske minoritetene i Litauen, Hviterussland og Ukraina er en eldre uttalemåte bevart. I det hviterussiske latinske alfabetet tilsvarer den kyrillisk л, og uttales normalt. På navaho brukes den for en ustemt alveolar lateral frikativ, tilsvarende walisisk Ll. Det er foreslått at den i veneziansk skal brukes til å angi en etymologisk "l" i ord hvor uttalten avviker fra den vanlige, for eksempel der den blir stum eller blir en "a"- eller "e"-lyd. I språk som ikke bruker bokstaven blir minuskelen til tider blandet sammen med t. For eksempel blir det polske kvinnenavnet Małgorzata i Norge ofte feilskrevet som Matgorzata. I norsk sammenheng brukes «Ł» til å beskrive det språklige fenomenet «tykk l». Referanser. L 10 Serena Maneesh (album). "Serena Maneesh" er det norske popharmoniske støyrockbandet Serena Maneeshs selvtitulerte debutalbum Albumet ble utgitt av plateselskapet Honeymilk i 2005. All musikk på plata er skrevet av Emil Nikolaisen. Smart Club. Smart Club på Slependen i Asker. Smart Club er en grossist/varehuskjede etablert i 1995 av Atle Brynestad, og kjøpt opp av Coop Norge SA i 2008. Smart Club har tre (Alnabru, Slependen og Råde) butikker i Norge. Ved oppstarten måtte kundene tegne egne medlemskap for å handle på Smart Club, men denne ordningen ble opphevet etter noen år. Selskapet var opprinnelig en del av CG Holdingkonsernet som omfatter blant annet Christiania Glassmagasin, Porsgrunds Porselænsfabrik, Hadeland Glassverk, Steninge slott i Sverige og Fotballklubben Lyn. I juli 2008 inngikk Coop Norge SA en avtale om å kjøpe Smart Club. Andreas Hansen. Andreas Martin Hansen (født 19. oktober 1857 i Nærbø, død 31. mars 1932 i Oslo) var en norsk geolog, etnograf og statsstipendiat. Hansen vil være kjent både for sine teorier om bresjøer, og for sitt engasjement i studiet av kortskaller og langskaller, "kraniometri". Hansen var prestesønn og vokste opp i Levanger og Trondheim. Han tok artium i 1875, og ble cand.real. i 1881. Deretter arbeidet han fram til 1898 ved Universitetsbiblioteket i Oslo, etter hvert som "amanuensis". Han tilhørte et positivistisk, darwinistisk miljø, som blant annet omfattet G.O. Sars, Ernst Sars og Amund Helland. Hansens foredrag "Den yngre akademiske Slægt og de moderne Ideer" i Studentersamfundet i 1882 er i sin tittel karakteristisk. Hans doktoravhandling "Strandlinje-studier" (1891) er en banebrytende og fremdeles gyldig teori om landskapsforming med bresjøer, eller "bredemte sjøer": Isbreer som utgjorde rester av innlandsisen demmet opp vann til sjøer som virket landskapsformende. Hansens andre hjertesak var kraniometriske studier av kortskaller og langskaller, og da han ble utnevnt til statsstipendiat i 1908 var det for å studere "norsk antropologi". Han var allsidig orientert og engasjert, og Kjeldstadli skriver at «"Han hadde en tidstypisk ambisjon om en helhetsvitenskap som skulle gi svar på de 'store' spørsmålene, et prosjekt i grenselandet mellom kunnskapsmengde, ideologi og dilletanteri".» Han ble medlem av Vitenskapsakademiet i 1910. Sarin. Sarin regnes for en av verdens farligste nervegasser. Som kjemisk våpen er den av FN ansett for å være et masseødeleggelsesvåpen og forbudt gjennom flere konvensjoner. I struktur og biologisk aktivitet ligner den en del vanlige insektmidler. Det sies at sarin er over 500 ganger mer dødelig enn cyanid. Ved romtemperatur er sarin en fargeløs, luktfri væske som lett fordamper. Som andre nervegasser angriper sarin nervesystemet. Sarin angriper nervesystemet ved å hemme ulike enzymer slik at nerveimpulsen ikke blir slått av og en får krampe. Symptom ved inntak av sarin gjennom huden, munnen eller lungen tilsvarende bare 0,01 mg/kg kroppsvekt er blant annet rennende nese, brystsmerterter (tranghetsfølelse), utvidede pupiller og åndenød. Offeret mister etterhvert kontrollen over alle kroppsfunsjoner. Fasen avsluttes med rykninger som til slutt leder til bevisstløshet, og offeret kveles som en konsekvens av krampaktige spasmer, alt skjer som oftest bare i løpet av ett minutt. Personer som overlever, risikerer permanent nevrologisk skade. Sarin er en av flere kjemiske stridsmidler i Skagerrak, dumpet etter andre verdenskrig i Norskerenna. James A. D. W. Anderson. James A.D.W. Anderson er en forsker, vitenskapsmann og foreleser innen datavitenskap fra Storbritannia (University of Reading). Han har gjort seg bemerket i media for sin innsats med problemet med å dividere, eller dele, på null. Løsningen, ifølge Anderson, er en helt ny transreel matematikk, hvor null antar et endelig, bestemt tall, som han har valgt å kalle formula_1 (Phi) eller Nullity. Han har imidlertid ikke fått stor støtte innen det matematiske miljøet. Spire (Utviklingsfondet). Spire er ungdomsorganisasjonen til det uavhengige miljø- og utviklingsorganisasjonen Utviklingsfondet og skal etter formålet jobbe tverrpolitisk med globale problemstillinger knyttet til handel, klima og mat. Organisasjonsstruktur. Et årlig Stormøte er det styrende organ, hvor alle medlemmene har stemmerett, rett til å uttale seg og presentere forslag. Lokallag. Spire har lokallag i Ås, Oslo, Trondheim, Tromsø og Bergen. Organisasjonstilknytning. Spire er gjennom Utviklingsfondet tilknyttet RORG-samarbeidet. RORG-samarbeidet (RORG er en forkortelse for RammeavtaleORGanisasjoner) er et samarbeid blant norske, frivillige organisasjoner som gjennom rammeavtaler med Norad mottar offentlig støtte til å drive opplysningsarbeid i Norge om Nord/Sør- og utviklingsspørsmål. Kampanje. Spires kampanjegruppe jobber med å gjennomføre årlige informasjonskampanjer. Målet for kampanjene er å arbeide både med politisk påvirkning, med informasjonsarbeid mot den norske befolkningen og med å engasjere ungdom. fokusområder. GMO, Global oppvarming, Landran, sult, landbruk, miljø, bærekraftig utvikling, finansskatt, bilateral handel, IMO-nummer. IMO-nummer 2317558 oppe til høyre på hekken på Camaro IMO-nummer er en del av International Maritime Organizations system for å kunne identifisere skip. Innføringen av IMO-nummer ble gjennomført i 1987, da man implementerte resolusjon A.600(15). Dens mål var å tildele hvert enkelt skip et unikt identifikasjonsnummer. Dette nummeret skulle være permanent, og skulle også følge skipet over til nye flaggstater, og skulle innføres i skipets sertifikater. Da nummereringen ble gjort obligatorisk gjennom SOLAS XI/3, ble man enige om spesielle kriterier for passasjerskip over 100 tonnes og lasteskip på over 300 tonnes. Ordningen ble obligatorisk for alle skip fra 1. januar 1996. I desember 2002 var det samling for «the Diplomatic Conference on Maritime Security», hvor man traff forskjellige tiltak for å fremme skip og havne sikkerheten. Dette medførte enkelte endringer i SOLAS XI-1/3, slik at skips identifikasjonsnummer nå skulle være permanent markert et godt synlig sted på skipet, det være seg skipets skrog eller overbygg. Passasjerskip skal ha identifikasjonsnummeret horisontalt plassert, slik at det er synlig fra luften. Skipets IMO-nummer vil ikke bli utstedt til noe annet skip, og skal kunne leses av på skipets sertifikater. Perpendikulærene. Perpendikulærerne (hoveddimensjon) er et par loddrette linjer som brukes ved måling av skip. Et skips lengde oppgis gjerne som Lpp (lengde mellom perpendikulærene) eller LOA (lengde over alt). Forre perpendikulær settes loddrett gjennom det punktet der konstruksjonsvannlinjen treffer skipets skrog. Aktre perpendikulær går som en loddrett linje igjennom skipets rorstamme. Lengden mellom disse perpendikluærene kalles Lpp. Ingvill Gaarder. Ingvill Gaarder (født 12. august 1973 i Stavanger) er en norsk billedkunstner. Hun har utdannelse ved Chelsea College of Art and Design, The London Institute (England), University of Houston (USA) og Kunstskolen i Bergen. Hun jobber med performance, tegning, maleri og media kunst. Gaarder har tidligere hatt performanceforestillinger ved The ICA (London) og har stilt ut videokunst ved en rekke utenlandske festivaler og gallerier, blant annet ved The Living Arts Museum (Reykjavik), Pump House Gallery (London) og Plastique Video Art Festival (Caen). Hun bodde i en årrekke i London og var med i den nordiske kunstnergruppen «Igloo Productions». Mye av kunsten hennes er konseptbasert og kan ofte sies å anta ideer som utforsker hjemmet, sårbarhet, barndom og selvbiografi på ulike måter. Hun er interessert i å synliggjøre og forsterke det dagligdagse. Gårder, Ingvill Gårder, Ingvill Flukten. "Flukten" (orig. "Die Flucht") er en tysk spillefilm fra 2007 som handler om Stalins etniske rensning av tyskere fra de østlige delene av Tyskland på slutten av annen verdenskrig. Handling. Filmen forteller historien om adelskvinnen Lena von Mahlenberg, som sommeren 1944 reiser tilbake til farens gods i Østpreussen. Flere år tidligere hadde hun forlatt hjemmet for å oppdra sin utenomekteskapelige datter Viktoria. På godset lover hun å gifte seg med grev Heinrich von Gerstorff, som hun var lovet bort til. Men etter at grevens bror, Ferdinand, begår selvmord, påvirket av krigens redsler, blir bryllupet avlyst. I Østpreussen møter hun også den franske krigsfangen François Beauvais. I januar 1945 rykker Stalins røde armé stadig nærmere, med sine nådeløse massakrer, plyndringer og massevoldtekter. Etter oppfordring fra faren blir Lena leder for en flyktningekolonne. En nådeløs flukt gjennom sne og is begynner. Flyktningene blir flere ganger bombardert av sovjetiske kampfly, og mange omkommer. Bakgrunn. Opptakene til filmen ble gjort i Litauen i februar og juni 2006. Den fransk-tyske kanalen arte sendte hele filmen, som er på 3 timer, 2. mars 2007. ARD og den østerrikske kanalen ORF sendte filmen i to deler 4. og 5. mars, med rundt 13 millioner seere. Alfred Sisley. Alfred Sisley, født 30. oktober 1839 i Paris, død 29. januar 1899 i Moret-sur-Loing, var en fransk maler innenfor impresjonismen. Alfred Sisley ble født i Paris av engelske foreldre. Som elev hos Marc Gleyre i 1863-1864 lærte han å kjenne Monet, Renoir og Bazille og malte sammen med dem i nærheten av Fontainebleau. Han foretok fire reiser til England (1871–1897); fra 1880 bodde han i Moret-sur-Loing. Sisley var til å begynne med påvirket av Corot men ble senere en av de ledende blant impresjonistene og stilte ut sammen med dem under 1870- og 1880-tallet. Maleriene av høyvanne ved Marly er overlegne eksempel på impresjonistisk maleri med sine friske, klare farger. Hans landskap er ofte fra Île-de-France. Eksterne lenker. Sisley, Alfred Sisley, Alfred Sisley, Alfred Steve Podborski. Stephen Gregory Podborski (født 25. juli 1957 i Don Mills, en forstad til Toronto) en en tidligere kanadisk alpinist. Han var en av de såkalte "Crazy Canucks" («de gale kanadierne»), en gruppe alpinister som på 1970- og 1980-tallet dominerte fartsdisiplinene, og som var kjent for en svært dristig kjørestil. Under OL 1980 i Lake Placid tok Podborski bronse i utfor (bak østerrikerne Leonhard Stock og Peter Wirnsberger. I løpet av karrieren vant han åtte utforrenn i verdenscupen, og gikk topps i utforcupen 82 (delt seier med sveitseren Peter Müller. Ole Johanson. Ole Johanson (født: 1778 Død: mai 1823) var fra Småland i Sverige. Han var kaptein i den svenske hær, og det fortelles at han deltok i krigen mot Norge i 1808. Under felttoget deserterte han fra hæren, og han flyktet da til Nord-Norge for å unngå å bli stilt for krigsrett, som sannsynligvis ville endt med dødsdom. Johanson, Ole Johanson, Ole Johanson, Ole Augustenborg. Augustenborg er en havneby på den danske øyen Als ved Jyllands østkyst. Den har 3132 innbyggere, og var inntil 2007 hovedsete i Augustenborg kommune. Etter kommunalreformen i 2007 er den en del av Sønderborg kommune. Nær byen ligger Augustenborg slott. Byen oppstod rundt Augustenborg slott, bygget i årene etter 1651 av Ernst Günther, et medlem av huset Schleswig-Holsteins Sønderborg-gren og kadett i det danske kongehuset. Slottet, og senere byen, ble oppkalt etter Ernsts kone Auguste som selv stammet fra det samme fyrstehuset som ham. Slottet ble deres slektslinjes hovedsete, og grenen ble kalt Augustenborg etter dette. Senere ble Ernst utnevnt til «hertug av Augustenborg» av en dansk konge. Slektens prominens vokste på slutten av det 18. århundre, og under uenigheten om Schleswig-Holsteins nasjonale tilhørighet i det 19. århundre var det et symbol for den pro-tyske nasjonalistiske bevegelsen i området. I 1864 annekterte Preussen området, men i 1920 ble gitt tilbake til Danmark ved gjenforeningen etter folkeavstemningen. Huset Augustenborgs mannlige linje døde i 1931 med hertug Albert av Schleswig-Holstein, et av Victoria av Storbritannias barnebarn. Kong Carl XVI Gustav av Sverige stammer fra husets kvinnelige linjen. Augustenborg slott. En stor del av slottet er i dag i bruk som psykiatrisk sykehus, men i bygningens inngang finnes en utstilling som viser slottets, byens og hertugdømmets historie. Slottskirken er åpen for besøkende om sommeren, og i perioder blir det holdt omvisninger. Christian Frederik (kong Christian VIII av Danmark) giftet seg med sin andre ektefelle Caroline Amalie på slottet 22. mai 1815. Slottet var hennes barndomshjem. Ved slottet ligger også skulpturparken Augustiana. Pater est-regelen. Pater est-regelen (fra latin «far er», egentlig kort for "pater est quem nuptiae demonstrant", «den er far som ekteskapet viser») er regelen om at en fødende kvinnes ektemann antas å være far til barn født i ekteskap, med mindre han selv, moren, barnet eller tredjemann får fastslått ved dom eller troverdig erklæring at en annen er far. Pater est-regelen har et klart biologisk utgangspunkt, ettersom regelen om at morens ektemann skal anses som barnets far hviler på den betraktning at dette i det overveiende antall tilfeller stemmer med det biologiske forhold. Pater est-regelen er lagt til grunn i norsk rett, jf. Barneloven § 3: "Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen". Ettersom det dreier seg om en rettsformodning, det vil si at en bevisførsel f.eks. ved DNA-sammenligninger, kan føre til annen innsikt, er det opp gjennom tidene og i forskjellige land gitt nærmere bestemmelser for å presisere yttergrensene for formodningens rettsgyldighet. Det kan for eksempel dreie seg om når et ekteskap ble inngått eller opphørte i forhold til det nimåneders svangerskap. Dvergspermhvaler. Dvergspermhvaler (Kogiidae) er en familiegruppe med tannhvaler som lever i alle verdens havområder. Gruppen består av to arter som tilhører samme slekt. Slekter og arter. Det hersker forvirring omkring inndelingen av såkalte spermhvaler. Noen forskere mener de tilhører to ulike biologiske familier (Physeteridae og Kogiidae), andre at de er underfamilier som tilhører samme familie (Physeteridae). Inndelingen her er i følge førstnevnte syn, som nylig har blitt forsterket gjennom en stor undersøkelse som omfattet mer en 60 hvalarter. Nsenga. Nsengaene er et folkeslag i Zambia; noen av deres etterkommere lever imidlertid i Zimbabwe og Mosambik. Nsengaene snakker deres nasjons offisielle språk; engelsk i Zambia og Zimbabwe, og portugisisk i Mosambique. Farmen (Sverige). Farmen var en populær svensk dokusåpe som ble sendt sesongvis på TV 4 årene 2001–2004. Programideen var at et antall deltagere ble plassert på en bondegård. Der fikk de bo i et visst antall uker og leve omtrent som bønder gjorde på 1800-tallet. Én etter én ble de stemt ut og slått ut via diverse tvekamper, til kun en person sto igjen som "farmenvinner" for det året. Farmen 2003. Sesong 2003 ble sendt i 30-minutters episoder 19.30 på hverdager med repriser av alle ukens episoder på søndager. Det farmenårets store mediekontrovers var utvilsomt «Naken-Janne» (Jan O. Jansson). En nudist, eller naturist som han selv foretrakk å bli kalt (selv om øvrige naturister foretrakk å kalle ham ekshibisjonist), som ikke var redd for å vise seg splitter naken framfor kameraet. TV 4s beslutning om å vise Jansson uten noen som helst form for sensur, hans penis ble til og med eksponert i så godt som hver eneste episode, skapte mye styr i pressen. Jansson ble til og med ansett av seerne til å være ganske usympatisk. Han ble likevel stemt ut i konkurransens senere del. Deretter dro han rundt på en ganske mislykket kroturnè der han også viste seg naken. Tore Stubberud. Tore Stubberud (født 12. oktober 1947 i Sarpsborg i Østfold) er en norsk forfatter, filosof, forlegger og økobonde. Han er bosatt på gården Kullebund i Rakkestad der han driver med fransk kjøttfe av rasen Limousin. Han debuterte med diktsamlingen «Innsikter i farver» i 1977. Hans forfatterskap inneholder foruten diktsamlinger, romaner, biografier, bøker om filosofiske emner og lokalhistorie. Stubberud driver også. Ivar Gjetnes. Ivar Gjetnes (født 8. august 1943) var generalmajor i Luftforsvaret. Han var bl a sjef for Personellavdelingen i Luftforsvarsstaben, overadjutant for H. M. Kongen 1990-93 og sjef for Luftforsvarets forsyningskommando. Senere har han vært direktør i NAMSA. Har var også kommunestyremedlem for Rælingen Høyre. Botswana Defence Force Air Wing. Botswana Defence Force Air Wing er Botswanas luftforsvar og ble etablert i 1977 underlagt Botswana Defence Force. Luftforsvaret består av 8 skvadroner, hvorav seks er stasjonert ved hovedbasen i Molepolole, to ved Francistown internasjonale flyplass og en VIP flight ved Sir Seretse Khama internasjonale flyplass ved Gaborone. En Strikemaster fra Botswana Defence Force Air Wing. Disse ble erstattet av CF-5 på 90-tallet. Del.icio.us. Nettstedet del.icio.us er et nett-tjeneste for sosial bokmerking. Det vil si at påloggende brukere kan lagre, dele og utforske andre brukeres bokmerker til nettsider. Nettstedet ble opprettet i 2003 og ble utviklet av Joshua Schachter. Det ble senere kjøpt opp av Yahoo!. I slutten av 2010 ble det klart at Yahoo! ønsket å avslutte tjenesten. Generell beskrivelse. Del.icio.us klassifiserer bokmerkene etter et ikke-hierarkisk system der brukerne kan klassifisere ("tagge") kategorier til hver at sine bokmerker. Brukerne kan fritt velge hvilke enkeltord de vil bruke for å beskrive nettsiden. Dette kalles innen informasjonsvitenskap "åpent vokabular" og med teknologisjargong "folksonomi". Typiske tagger om denne nettsiden her kunne for eksempel være: "Wikipedia, WP, sosialbokmerking, internett, nettsteder, bokmerke, norsk, delicious". Det er ikke noe over- eller underordning mellom kategoriene, som for eksempel på kategorisystemet til Wikipedia. Ved pålogging vil hver bruker se sine bokmerker, samtidig som det er mulig å søke for å se hvilke nettsider som har blitt klassifisert med samme kategoriord. Dermed kan samme side bli bokmerket flere brukere. Det frie kategorisystemet sikrer at det er stort samsvar mellom hva brukerne oppfatter at en nettside omhandler, og hvilke kategorier den blir klassifisert under. Når flere brukere gir ulike kategorier til samme nettside, fører det til at taggene utfyller hverandre. Dersom det er stort statistisk sammenfall i hvilke tagger brukerne gir en side, vil dette styrke graden av hvor "riktig" en kategori er. Dermed fanges både avvik og enighet opp av kategorisystemet. Alle tagger er refererbare med egen URL. Det vil si at hver gang det opprettes en kategori, vil det samtidig oppstå en nettside som rangerer alle bokmerkede nettsider som har blitt tildelt denne taggen etter popularitet. Dette gir brukerne mulighet til å oppdage beslektede nettsider som de ikke kjente til fra før av. Det er også mulig å abonnere på nye bokmerker i en kategori, eller fra en bruker med hjelp av RSS. Alle lenker lastet opp til del.icio.us er i utgangspunktet synlige for alle og enhver. Men det er støtte for å holde bokmerker private ved å krysse av en avkrysningsboks. Det er utviklet plug-ins til de mest populære nettleserne for å kunne bokmerke nettsider rett fra nettleseren. Killaloe. Killaloe er en landsby i den østlige delen av grevskapet Clare i Republikken Irland, midtvest i Irland. Landsbyen ligger på den sørlige enden av Lough Derg, men bebyggelsen sprer seg over elven Shannon. Delen som ligger i Tipperary kalles Ballina. Området rundt Killaloe er et populært sted for fotturer. Bispedømmet Killaloe er det nest største i Irland, bestående av størstedelen av Clare, en stor del av Tipperary og deler av grevskapene Offaly, Laois og Limerick. Slik den irske kirken (Church of Ireland) er delt inn er bispedømmet nå del av det forente bispedømme av Limerick og Killaloe. Sosial bokmerking. Sosial bokmerking omfatter nettsteder på internett der brukerne kan se i og bla i hverandres bokmerker, det vil si nettsteder som brukerne har merket som «favoritter» i sine nettlesere. I motsetning til tradisjonell bokmerking der brukeren bare har merket nettsteder privat på sin datamaskin, kan sosial bokmerking vise likheten mellom flere brukeres bokmerking. Dette vil antyde hvor populært et nettsted er og dermed gi en bedre indikasjon på nettstedets relevans eller kvalitet enn det søkemotorindeksering kan gi. De første sosiale bokmerkingstjenestene ble oppfunnet i 1996, men de nådde først massiv popularitet rundt 2005. De mest kjente tjenestene for sosial bokmerking er for tiden Reddit, Del.icio.us og StubleUpon Som regel kombineres bokmerkingen med at brukeren kan klassifisere bokmerkene med stikkord eller nøkkelord (på engelsk kalt "tags"). Dette fører til at klassifiseringen blir langt mer åpen enn det den hierarkiske klassifiseringen nettleserbokmerking gir mulighet for. Ralph Barger. Ralph Hubert «Sonny» Barger (født 8. oktober 1938 i Modesto i California) var tidligere leder av HAMC Oakland. Barger var med å stifte Hells Angels-avdelingen i Oakland, California i 1957. Han er kjent som selveste «gudfaren» i Hells Angels. i 1983 fikk han diagnosen strupekreft. Han måtte operere bort stemmebåndene grunnet dette. Han var per 2007 medlem av HAMC Cave Creek. Patriarki. Patriarki (fra gresk "patér", «far» og "arché", «gammel» eller «styre») er et begrep som brukes for å beskrive den kulturelle forventningen at fedre har det primære ansvaret for familiens velferd (og i eldre kulturer også håndtering av husholdningens slaver). Ordet brukes også for å referere til samfunn der menn er forventet å ha hovedansvaret for samfunnet som et hele, og derfor ta på seg offentlige plikter. Adjektivet er «patriarkalsk», og «patriarkalisme» refererer til patriarkalsk praksis eller forsvar av patriarkiet. De fleste tidlige sivilisasjoner var patriarkier. De fleste former for feminisme utfordrer patriarkiet som et sosialt system som brukes ukritisk, på grunnlag av årtusener der mannlig fysisk styrke var den ultimate måten å avgjøre sosiale konflikter på – fra krig til å disiplinere barn. Historisk har patriarki manifestert seg selv i den sosiale, lovlige, politiske og økonomiske organiseringen av rekke forskjellige kulturer. Patriarki har også en sterk innflytelse på moderne sivilisasjoner, skjønt mange kulturer har bevegd seg mot et mer egalitært (likhet) sosialt system i løpet av det siste århundret. Definisjon. Patriarki betyr bokstavelig «fedrestyre», fra πατριάρχης (patriarkhēs), «far» eller «høvding av stammen, patriark». Patriark er avledet fra gresk "patria" 'slekt' og "arkhein", 'herske', men benyttes også i betydningen «stamfar» Historisk har betegnelsen patriarki benyttet for å referere til et autokratisk (eneveldig) styre av en mannlig overhode av familien. I moderne tid er det imidlertid benyttet mer generelt for å referere til sosiale systemer hvor makten blir hovedsakelig holdt av voksne menn. Historie. Antropologiske og historiske bevis indikerer at de fleste forhistoriske samfunn av jegere og samlere var generelt relativt egalitært, og at patriarkalske sosiale strukturer ikke utviklet seg før mange år etter tidsepoken pleistocen, mellom 1 810 000–11 500 år siden, som følge av sosiale og teknologiske nyvinninger som jordbruk og domestisering av husdyr. I henhold til Robert M. Strozier har historisk forskning imidlertid ikke funnet en "særskilt" «innledende hendelse» til patriarkiets opprinnelse. Andre forskere har likevel pekt på at for rundt 6000 år siden, det vil si rundt 4000 f.Kr., da konseptet farskap begynte å slå rot, som begynnelsen på spredningen av patriarkiet. Menns dominering av kvinner er funnet i oldtidens Midtøsten så langt tilbake som 3100 f.Kr. i henhold til begrensninger av en kvinnes reproduktive kapasitet og utelukkelse fra «representasjonsprosessen eller konstruksjonen av historien». På den tiden da hebreere framstår er det også en «utelukkelse av kvinner fra pakten Gud-menneske», Imidlertid kan man peke på at "Det nye testamentet"s fortellinger om Jesus Kristus' forhold til kvinner kompliserer bildet og er et viktig element i kristen teologisk debatt. Kvinner er framtredende i fortellingen om Jesus — han var født av en kvinne, hadde tallrike samhandlinger med kvinner, og ble først sett av kvinner etter oppstandelsen. «Jesus ga ingen særskilt lære om kvinners rolle i kirken. Faktisk etterlot han ingen lære som angår kvinner som en klasse mennesker... Han behandlet alle kvinner han møtte som en person i hennes egen rett.» Rundt 200 år tidligere gjenspeilte den greske filosofen Aristoteles antikkens greske samfunn i sin vurdering av kvinner som moralsk, intellektuelt, og fysisk underlegen menn; at kvinner var menns eiendom; og at kvinnenes rolle i samfunnet var å reprodusere og tjene mennene i husholdningen; foruten at han mente at mannlig dominans av kvinner var både naturlig og riktig. Oldtidens Egypt etterlot ingen filosofiske nedtegnelser, men Herodot skrev om sin forskrekkelse over kontrasten mellom rollene til kvinnene i Egypt og Athen. Han observerte at egyptiske kvinner arbeidet i markedet og drev handel. I oldtidens Egypt kunne kvinner fra middelklassen sitte i de lokale rådene, var engasjert i handel av eiendom, og testamentere og motta arv. Kvinner sikret også lån, og var vitne ved juridiske dokumenter. I midlertidig var det gresk innflytelse som spredte seg med erobringene til Aleksander den store som selv var blitt utdannet av Aristoteles. Fra Martin Luthers tid benyttet de protestantiske kirkene jevnlig budene i Andre Mosebok 20:12 for å rettferdiggjøre pliktene overfor alle overordnede. «Du skal hedre din far» ble en eufemisme for plikten til adlyde kongen. Men det var hovedsakelig som verdslig lære at Aristoteles' anvendelse fikk en politisk mening. Selv om mange teoretikere på 1500- og 1600-tallet var enig i Aristoteles' syn på kvinnens plass i samfunnet, var det ingen av dem som forsøkte å bevise politiske forpliktelser på grunnlag av den patriarkalske familie før en gang etter 1680. Den patriarkalske politiske teori er assosiert hovedsakelig med sir Robert Filmer. En gang før 1653 fullførte Filmer et verk kalt for "Patriarcha, or the Natural Power of Kings". Det ble imidlertid ikke utgitt før etter hans død. I den forsvarte han monarkiets enevelde og kongenes guddommelige rett ved at deres tittel var nedarvet fra Adam, det første menneske i henhold til den jødisk-kristne tradisjon. Filmers teori er grunnlagt på utsagnet at farens styre av familien er den sanne opprinnelse og modell for all styring. I begynnelsen ga Gud autoritet til Adam som hadde eneveldig kontroll over hans etterkommer, over livet og døden selv. Filmer så derimot bort fra vanskeligheten i kravet på menns krav på makt er at den hviler på Guds ‘hemmelige’ vilje. På 1800-tallet begynte flere kvinner å stille spørsmål ved det allment aksepterte patriarkalske fortolkningen av Bibelen. En av de fremste var Sarah Grimké som ga stemme til en skepsis om menns evne til å oversette og fortolke tekster som var knyttet til kjønnsroller uten fordommer. Hun foreslo alternative oversettelser og fortolkninger av de avsnitt som var knyttet til kvinner, og hun appellerte til historisk og kulturell kritikk av et antall bibelavsnitt ved å argumentere at de var knyttet til særskilte historiske situasjoner, og kunne ikke bli sett på som almengyldige bud. Elizabeth Cady Stanton benyttet Grimkés kritikk av bibelkildene for å etablere et grunnlag for feministiske tanker. Hun utga "The Woman's Bible", «Kvinnebibelen», som foreslo en feministisk lesning av "Det gamle" og "Det nye testamente". Denne tendensen ble forstørret av feministteori som fordømte og avviste den patriarkalske jødisk-kristne tradisjon. Feminist teori. De fleste former for feminisme karakteriserer patriarki som et urettferdig sosialt system som er undertrykkende for kvinner. Carole Pateman, feminist og politisk teoretiker, har skrevet at «Den patriarkalske konstruksjonen av forskjellen mellom det maskuline og feminine er den politiske forskjellen mellom frihet og underkastelse.» I feministisk teori inkluderer konseptet av patriarki ofte alle de sosiale mekanismene som reproduserer og utøver mannlig dominanse over kvinner. Feministteori karakteriserer typisk patriarki som en sosial konstruksjon som kan bli løst ved å avsløre og kritisk analysere dens manifestasjoner. Søramerikanske elvedelfiner. Søramerikanske elvedelfiner (Inoidea) er en gruppe med tannhvaler som lever i noen av Sør-Amerikas store elvessystemer. Gruppen består av to arter som tilhører hver sin familie og slekt. Beskrivelse. Søramerikanske elvedelfiner er relativt store, som regel 1,6-2,5 meter lange og veier normalt mellom 50 og 150 kg. Begge artene har, i motsetning til de fleste andre hvaler, tydelig markert nakke. Amazonasdelfinen er den største av alle elvedelfinene og mangler normal ryggfinne (har kun en pukkellignende ryggfine) La-Platadelfinen har det lengste nebbet av alle hvaler. Den er dessuten både marin og limnisk. Arter. "Laura May-Collados" og "Ingi Agnarssons" store undersøkelse (publisert i 2005), der 64 (63 anerkjente) hvalarter inngikk, har ført til en revurdering av alle elvedelfinene, noe som gjør at de to delfinene nedenfor må regnes inn i separate familier, men de tilhører samme underorden. Annet. På generelt grunnlag kan man hevde at alle elvedelfiner er svært utrydningstruet, fordi deres naturlige habitat står under konstant press. Overfiske og forurensning utgjør den største trusselen. Populasjone er dessuten svært fåtallige i utgangspunktet. Asiadelfinen, som også er kjent som kinesisk elvedelfin, hvitflaggdelfin og baiji, ble erklært som «funksjonelt utryddet» den 13. desember 2006, etter at ledende eksperter i 45 dager hadde lett etter den i Chang Jiangelven, der den normalt lever, uten å finne spor av den. Den siste sikre observasjonen av dette dyret fant sted i september 2004. Lene Alexandra Øien. Lene Alexandra Øien (født 29. oktober 1981 i Trøgstad) er en norsk sanger, låtskriver og tidligere modell. Øien var vinner av "Skal vi danse", og hun deltok i realityprogrammet "Robinson-ekspedisjonen" på TV3 i 2004. Hun deltok også i Idol 2003, men kom ikke til finalrundene. Kjendiskarriere. Øien er oppvokst i Trøgstad. Da hun var 19 år lot hun seg avbilde som nakenmodell for Lek, Cocktail og Cats. Hennes første steg til kjendisstatus var da hun deltok i realityprogrammet "Robinson-ekspedisjonen" på TV3 i 2004. Hun og den den tidligere pornoskuespilleren og glamourmodellen Aylar Lie deltok i et PR-stunt hvor Lie påstod å ha hatt sex med den britiske sangerkjendisen Robbie Williams mens Øien skal ha sett på. Det ble senere avslørt at dette var oppspinn, men PR-stuntet fikk likevel sin porsjon oppmerksomhet, og Lie og Øien havnet på forsiden av den britiske avisen "The Sun". Hun vant danseshowet "Skal vi danse" høsten 2008. Programmet hadde rekordmange seere, flere enn noen annen sesong av "Skal vi danse". I 2008 deltok Øien i en svensk reklamefilm for nummeropplysningstjenesten Aspiro, og fikk mye kritikk i Sverige av mange som mente at filmen var kjønnsdiskriminerende. Øien spiller i noen scener i filmen "Tomme Tønner" i en rolle som politibetjent. Filmen hadde premiere den 8. januar 2010 samme kveld som hun framførte «Prima Donna» i Melodi Grand Prix 2010. Musikken og Melodi Grand Prix. Øien deltok i Idol 2003, der hun gikk til finalerundene i seriens første sesong. I desember 2006 var hun med på en låt med industrimetallbandet Staal og bandmedlemmer fra Rammsund i forbindelse med veldedighetsdugnaden "Prosjekt 101". Låta heter «11 dagar» og ble omtalt av Dagbladets anmelder som "«...et av prosjektets sterkeste sanger»." Våren 2007 kom hun ut med hit'en «My Boobs are OK», sangen handler om at man skal være stolt av seg selv uansett hva slags pupper man har. Sangen fokuserer mye på at hun fremstår som en dum person, da hun for eksempel staver «boobs» med «Boo-B-S». I 2008 deltok hun i Melodi Grand Prix med sangen «Sillycone Valley». Hun deltok i Melodi Grand Prix 2010 med sangen «Prima Donna». Hun har i 2011 utdannet seg som personlig trener, og jobber på SATS Nydalen. Hennes siste album kom ut i januar 2012. Trollhättefallene. Trollhättefallene fotografert på «Fallens dagar», 18. juli 2004 Trollhättefallene er en foss- og strykstrekning i Göta älv i Sverige. Fallene begynner ved Malgöbroen i det sentrale Trollhättan, og har en samlet fallhøyde på 32 meter, noe som utgjør mesteparten av den totale høydeforskjellen på 44 meter mellom Vänern och Kattegat. Da elva ennå var uregulert var vannføringen i fallene 900 m³/s, og fallene strekte seg ned til Olidehålan, der den nederste delen ble kalt Helvetesfallet. Idag tillates elva å følge sitt opprinnelige løp gjennom fallene bare ved spesielle anledninger, for å regulere vannstanden i Vänern eller som en turistattraksjon, for eksempel under «Fallens dagar» som arrangeres hvert år den tredje fredagen i juli. Vannføringen er da rundt 300 m³/s. Den resterende vannføringen utnyttes til kraftproduksjon i de to kraftverkene Hojum og Olidan på østsiden av elva. Allerede rundt århundreskiftet ble en del av vannkraften brukt i forbindelse med småindustri på den østre elvebredden. Trollhättefallene har gjennom århundrene fascinert besøkende og turister fra fjern og nær, og er i dag en av Vest-Sveriges fremste turistattraksjoner. Erik Aasheim. Erik Aasheim (født 9. juli 1967) er en norsk freelance radio- og fjernsynsjournalist tilknyttet NRK og Dagens Næringsliv. Han har jobbet som journalist siden 1985. Han jobbet først i aviser, blant annet syv år i Dagbladet. Siden 1998 har han jobbet i NRK, der han har vært programleder og vaktsjef for debattprogrammer på radio (Dagsnytt Atten og Ukeslutt) og for kultur- og aktualitetsprogrammer på tv (Nyhetsblikk og Stereo). Han fikk Prix Radio 2004 for programledelse av årets beste direktesending. Siden 2004 har han arbeidet som korrespondent i Paris med NRK som hovedoppdragsgiver. Aasheim driver også nyhetsbyrået ScandiPress i Paris sammen med Magnus Falkehed. Erik Aasheim er bror av Anne Aasheim, tidligere sjefredaktør i Dagbladet. Isbit. En isbit er liten kube av frosset vann. En isbit kommer i flere størrelser og fasonger, alt fra runde, til avlange og firkantede. Bruk. Isbiter brukes oftest for å holde drikkevarer nedkjølt. Force Aérienne du Djibouti. Kjennemerket til Force Aérienne du Djibouti Force Aérienne du Djibouti er Djiboutis flyvåpen, og ble grunnlagt som en del av hæren etter uavhengigheten fra Frankrike i 1977. Flyvåpenet er begrenset til rollene som transport og nærstøtte. Luftforsvaret er fremdeles ivaretatt av det franske flyvåpenet. Gran Turismo 4. Gran Turismo 4 (ev. "GT4") er det fjerde spillet (regner ikke med konsept-spillene og prologen til GT4) i tv-spill-serien Gran Turismo. Sjangeren til spillet regnes som bilspill. Spillet finnes bare til spillkonsollen Playstation 2. GT4 ble publisert den 28. desember 2004, i Japan og Hongkong, men kom ikke til Norge og Europa før 9. mars 2005. I spillet finnes det over 700 forskjellige biler fra 80 forskjellige bilmerker. "GT4" har biler fra så tidlig som 1886 til konsept-biler fra 2022. Det finnes 51 baner på spillet. De fleste finnes også i de tidligere spillene. De nye banene er blant annet: Nürburgring Nordschleife, Suzuka, Circuit de la Sarthe, Fuji Speedway, New York og El Capitan Spillmoduser. "GT4" har to forskjellige spillmoduser, A-Spec og B-Spec. A-spec er den vanlige modusen, hvor man kjører en bil selv. Når man kjører i A-spec får man B-spec-poeng, som brukes til å forbedre B-specmodusen. B-Spec er den andre spillmodusen, i denne delen kjører spillet for deg, mens spilleren setter på hvor aggressivt spillet skal kjøre for deg. University of Washington. Raitt Hall der Department of Scandinavian Studies holder til. Universitet i Washington (engelsk "University of Washington") er et amerikansk, delstatseid universitet som ligger Seattle, Washington i USA. Det tilhører gruppen av offentlige, høykvalitets-universiteter med meget høy akademisk standard – den såkalte Public Ivy-gruppen. Universitet blir lokalt referert til som «The U» eller «UW» (uttalt som "U-Dub"). Det er det største universitet i nordvestlige USA og det eldste offentlige universitet på den amerikanske vestkysten. Universitets budsjett for regnskapsåret 2005 var på 3.1 milliarder dollar. I 2007 kom institusjonen på 16. plass i verden i henhold til Akademisk rangering av verdens universiteter. Universitetet ble grunnlagt i 1861, og fikk nye avdelinger i Bothell og Tacoma i 1990. Under demonstrasjonene mot Vietnam-krigen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, kom titusener av demonstranter til universitetet. Universitetets administrasjonsbygning og en bygning for utdannelse av militære reserveoffiserer ble bombet, mens en annen bygning ble stukket i brann. Disse hendelsene ble ilddåpen og den største utfordring for Universitetet i Washingtons Politi, som selv om det hadde vært i virksomhet side begynnelsen på nittenhundretallet, aldri hadde håndtert slike opptøyer før. Skolepengene er US$ 6 000 per år i høstsemesteret 2006, noe høyere ved Tacoma-campusen (US$ 6 327). Universitet tilbyr bachelorgrad, mastergrad, og doktorgrad via dets 140 departementer som i seg selv er organisert i ulike fakulteter og skoler. Organisasjon. Den den 14. juni 2004 overtok Dr. Mark Emmert, med med akademisk grad fra 1975 og tidligere universitetsrektor ved Louisiana State University, som universitets 30. president. Han satt til 2010. Universitet blir styrt av ti forstandere (regenter), av dem en som er student. Den mest kjente nåværende forstander er sannsynligvis William H. Gates, Sr., far til Bill Gates. Universitetet driver blant annet den populære radiostasjonen KEXP FM 90.3 i Seattle. Norske studenter ved University of Washington. Atle Næsheim, 1987 – 1989, Scholarship i friidrett (langdistanse)Håvard F. Johansen, 1990 Scholarship i friidrett(spyd) Universitetet i Washingtons Politi. Universitetet i Washingtons Politi (engelsk: University of Washington Police Department) er den primære politietaten ved Universitetet. Etatens jurisdiksjon inkluderer universitetetsområdene og universitetsboliger. Politietatens historie går tilbake til 1902 da den første tjenestemannen ble ansatt. Etaten fikk sin ilddåp under demonstrasjonene mot Vietnam-krigen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, da titusener av demonstranter kom anstigende. Universitetets administrasjonsbygning og en bygning for utdannelse av militære reserveoffiserer ble bombet, mens en annen bygning ble stukket i brann. Roar Flaathen. Roar Flaathen (født 15. januar 1950) er leder for Landsorganisasjonen. Flaathen var tidligere 1. nestleder i LO, og ble konstituert leder etter at Gerd-Liv Valla gikk av som leder 9. mars 2007 som følge av Valla-saken. Han ble formelt valgt som leder fram til neste kongress på LOs representantskapsmøte 17. april. Flaathen er utdannet mekaniker og arbeidet ved Kongsberg Våpenfabrikk før han ble klubbformann og forretningsfører i Kongsberg Jern og Metall. Han satt i forbundsstyret og landsstyret i Jern og Metall 1981–1988. Fra 1989 til 1992 var han distriktssekretær i Fellesforbundet i Buskerud. Deretter var han hovedkasserer i Fellesforbundet fra juni 1992 til mai 2001 da han ble valgt til 1. nestleder i LO. «U 864». «U 864» var en tysk undervannsbåt av Typ IXD2-klassen. Hun ble påbegynt den 15. oktober 1942 ved Deutsche Schiff und Maschinenbau i Bremen og var operativ fra 9. desember 1943. Ubåten lykkes aldri å senke noe alliert fartøy. Operasjon Caesar. I andre verdenskrigs siste måneder la «U 864» ut på et tokt («Oppdrag Caesar») for å frakte krigsmateriale, blant annet prototyper av jetmotorer, fra Tyskland til Japan for bruk i krigen mot USA. Lasten besto av deler til, og tegninger av, tyske Messerschmitt-fly og 1875 flasker (65 tonn) med kvikksølv som skulle brukes til våpenproduksjon. «U 864» forlot Kiel i Tyskland 5. desember 1944 og ankom Horten i Norge fire dager senere, grunnet tekniske problemer med en snorkelmast. På vei videre mot Bergen traff hun et skjær og måtte innom Farsund for reparasjoner. Radiosignaler fra ubåten ble fanget opp av britene og «U 864»s oppdrag og rute ble avslørt. Hun ankom Bergen 5. januar 1945, hvor hun fikk mindre skader 12. januar etter britisk bombeangrep på ubåtanlegget der. Den 9. februar 1945 ventet den britiske ubåten HMS «Venturer» på «U 864» utenfor Vestlandskysten og skjøt den i senk, med tap av hele mannskapet på 73 personer. Båten brakk i to deler og sank på 150 meter dyp. Dette var første kjente tilfelle hvor en neddykket ubåt har blitt senket av en annen neddykket ubåt. Gjenoppdagelse. Vraket av «U 864» ble funnet av det norske Sjøforsvaret i mars 2003, omtrent på 150 meters dyp. Den ligger på havbunnen utenfor Fedje i Nordhordland. Midtseksjonen, hvor tårnet befinner seg (rundt 8 meter langt), er borte. Ut fra arkivmateriale har man funnet ut at ubåten hadde 65 t flytende kvikksølv ombord, lagret i 1875 stålflasker. I tillegg var båten lastet med 27 torpedoer, hver med 265 kg eksplosiver, en rekke miner og 10,5 cm granater. Heving eller tildekking. Det er usikkert hvor mye kvikksølv som er igjen på båten, anslag som er gjort stipulerer dog 62 t. Det er noe usikkerhet rundt tilstanden til jernbeholderne som kvikksølvet oppbevares i. Kystverket tok opp to flasker til undersøkelse i 2006 og 2007. Det 5 mm tykke stålet hadde i enkelte områder korrodert ned til mindre enn 1 mm. Man har målt forhøyede nivåer av kvikksølv i fisk og det er fiskeforbud i et område på i havet utenfor Fedje. Det arbeides med ulike alternativer for å minske risikoen for forurensning fra ubåten. Man har diskutert å heve ubåten eller å tildekke den. Like før jul i 2006 anbefalte Kystverket tildekking av vraket. Planen var å innkapsle vrakdelene og sedimentene rundt i en form for absorberende sand, med et armeringslag på toppen. Det ble protester blant innbyggerne på Fedje og Kystverket fikk frem til april 2007 i oppdrag å utrede muligheten for å heve ubåten. Kystverket kom med sin rapport i november 2008. Til forskjell fra den forrige rapporten konkluderer de der med at det er teknisk mulig å heve ubåten. Basert på en sikkerhetsvurdering fra Veritas anbefalte Kystverket likevel å dekke til ubåten. Ser man bort fra muligheten for uforutsette hendelser vil dette, i følge rapporten, sikre mot større kvikksølvlekkasjer i ca 3 400 år.< Etter at Kystverkets rapport ble fremlagt ble det avventet politisk behandling i Stortinget. Meningene i Stortinget var delt i saken. Samtidig hadde både miljøorganisasjoner, lokalpolitikere og toneangivende medier på vestlandet engasjert seg sterkt for hevingsalternativet. 29. januar 2009 kunngjorde fiskeri- og kystminister Helga Pedersen at «U 864» skal heves. Heveoperasjonen var planlagt å starte sommeren 2009, og var beregnet til å ta om lag 2 måneder og koste over 1 milliard kroner (2009). Kurt Oddekalv i Norges Miljøvernforbund, mente at dette var en svært viktig seier for miljøet. Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen slo fast i Stortingets spørretime onsdag 26. mai 2010 at ubåten skal heves, noe statsminister Jens Stoltenberg også uttalte 19. mai samme år. Frank Oz. Richard Frank Oznowicz (født 25. mai, 1944), kjent som Frank Oz, er en engelskfødt, amerikansk filmregissør, skuespiller og dokkefører. Han er først og fremst kjent som medarbeider i Jim Hensons populære TV-serie "Muppet Show" der han førte og ga stemme til hånddukkene Miss Piggy, Fozzie Bear og Sam the Eagle. Han arbeidet også lenge med den pedagogiske småbarnsserien "Sesame Street". Oz var i tillegg dukkestyrer og stemme til Yoda i eventyrfilmene i Star wars-serien. Kileheia. Kileheia er et stedsnavn som blant annet kan beskrive en lang smal bukt eller vik, forbundet med nærhet til vann eller hav (fra norrønt "kíll"). Jakob Börjesson. Jakob Börjesson (født 1. oktober 1976) er en svensk skiskytter. Börjesson deltok for Sverige under OL 2006 i Torino, og deltok blant annet på stafetten, der Sverige kom på 4. plass. Börjessons beste enkeltresultat i verdenscupen er en 13. plass på jaktstarten i Östersund i 2003. Sjturmovik. Sjturmovik (russisk: Штурмовик) er en betegnelse brukt på sovjetiske og russiske angrepsfly. Direkte oversatt ville en mer korrekt betegnelse være «stormfly». En av de aller første flyene som betegnelsen «Sjturmovik» ble brukt på var en versjon av Polikarpov R-5 fra 1932 (R-5Sj), men betegnelsen er mest kjent i forbindelse med angrepsflyet Iljusjin Il-2 fra den andre verdenskrig. «Sjturmovik» er også brukt i forbindelse med senere typer angrepsfly av sovjetisk eller russisk opprinnelse. Sofia Domeij. Sofia Domeij (født 22. oktober 1976 i Hudiksvall) er en svensk skiskytter. Hun bor i Örnsköldsvik. Hun debuterte i VM-sammenheng i forbindelse med VM 2007 i Antholz, og fikk 22. plass som sitt beste resultat. Hun blir trent av Wolfgang Pichler. Johan Djourou. Johan Agwawandre Djourou (født 18. januar 1987 i Elfenbenskysten) er en sveitsisk fotballspiller. Djourou spilte i den sveitsiske fotballklubben Etoile Carouge FC før han ble Arsenal-spiller 1. august 2003. Han spiller midtforsvar, men kan også brukes som defensiv midtbane. Djourou debuterte for Arsenal i 2004 mot Manchester City i 3. runde i Ligacupen. Denne kampen vant Arsenal 2–1. Han er også. Johan Djourou er 192 cm høy. Wolfgang Pichler. Wolfgang Pichler (født 23. januar 1955 i Ruhpolding) er en tysk trener i skiskyting og langrenn. Han var tidligere trener for Magdalena Forsberg, som blant annet vant flere VM-titler og vant verdenscupen sammenlagt seks ganger. Han ble senere hovedtrener for Sveriges landslag, og opplevde sin største suksess under OL 2006 i Torino. Her tok Anna Carin Olofsson først sølv på jaktstarten, før hun på skiskytternes siste konkurransedag ble olympisk mester i fellesstart. Dermed tok hun Sveriges første gull i skiskyting siden Klas Lestander vant tidenes første olympiske øvelse i skiskyting, under OL 1960 i Squaw Valley. Under VM 2007 i Antholz vant det svenske laget gullmedalje i mixed stafett (2 x 6 km + 2 x 7,5 km). Siden 2004 har Pichler også trent den tyske langrennsløperen Evi Sachenbacher-Stehle. Charles Holden. "Charles Holden", Benjamin Nelson, 1910. Charles Holden, født 1875, død 1960, var en engelsk arkitekt. Han tegnet mange tunnelbanestasjoner for London Public Transport Board (idag Transport for London) under Frank Pick. I en tid da de historiske stilene fremdeles holdt Storbritannia i et jerngrep, tegnet Holden stasjonshus i en renskrapet klassisk stil dominert av tegl. Samtidig innebar Holdens arbeid at stasjonene fikk en mer enhetlig utformning med mye kunstnerisk utsmykning. Holden tegnet også Zimbabwe House. Eksterne lenker. Holden, Charles Holden, Charles Holden, Charles Glidelås. En glidelås er en anordning som brukes til midlertidig å samle to stoffkanter. Glidelåser brukes som lukke- og åpnemekanisme istedenfor knapper, hemper, lisser og borrelåser i klær, vesker, kofferter m.m. Et firma som lager glidelåser, er YKK. Historikk. Glidelåsen ble patentert første gang i 1851 av symaskinkonstruktøren Elias Howe (1819–67). Oppfinnelsen ble forbedret flere ganger siden. I 1913 utviklet Gideon Sundbäck et system der de opprinnelig løse enkelthektene ble stanset ut og klemt fast til to tøybånd som så kunne sys på plass ved hjelp av en symaskin. Glidelåser ble vanlige fra 1930-tallet. Barry Lyndon. "Barry Lyndon" er en britisk film fra 1975 skrevet og regissert av Stanley Kubrick basert på romanen "The Luck of Barry Lyndon" av William Makepeace Thackeray fra 1844. Filmen hadde norgespremiere i 1976 med aldersgrense 16 år. Handlingen dreier seg om den opportunistiske iren Redmond Barrys forsøk på å stige i det engelske klassesamfunnet. Filmen er kjent for sin utstrakte bruk av naturlig lys som er gjort så epokeriktig som mulig. Den er også kjent for bildekomposisjon inspirert av store representasjonsverker fra 1700-tallet. Filmen har fortellerstemme som kommenterer handlingen i tredjeperson og veileder tilskueren i den episodisk oppbygde historien. Fortellerstemmen skaper en ironisk distanse til handlingen i følge Kalle Løchen. Dette styrker filmens tragiske aspekt i følge Kubrick selv. "Barry Lyndon" mottok fire Oscar-priser: for fotografi, scenografi, kostymer og musikk. Den var også nominert i kategoriene beste film, regi og tilrettelagte manus. Musikk. Musikken er dominert av Leonard Rosenmans utradisjonelle arrangementer av klassisk musikk, som han mottok Oscar for, samt folkemusikk fremført av den irske gruppen The Chieftains (enkeltvis og samlet). Albumet med musikk fra filmen inneholder følgende innspillinger. Musikken er utgitt av Warner Bros. Filmen ble lansert på DVD i 1999, basert på samme master som laserdiscen. En remastret utgave med surround-lyd ble utgitt i 2001. Mil Moskva (helikopterfabrikk). Mil (russisk: Миль) er en russisk produsent av helikoptre som ble opprettet som et utviklingsbyrå i mars 1947 oppkalt etter konstruktøren M.L.Mil. Mil har vært en av de ledende produsenter av militære helikoptre, og mange av de forskjellige modellene deres har vært eksportert til en stor del av verdens flyvåpen. Minst 25000 helikoptre av alle modeller har blitt produsert av Mil, og mange av deres modeller har også blitt produsert på lisens i blant annet Polen og Kina. Noen typer har også sett sivil bruk. Maurice Bardèche. Maurice Bardèche (født 1. oktober 1909 i departementet Cher, død 1998) var en fransk forfatter, litteratur- og kunstkritiker, journalist, og en ledende eksponent for fascismen i Europa før andre verdenskrig. Den tredje republikken og Vichy. Bardèche var et produkt av de mulighetene til utdannelse som åpnet seg med den tredje republikken. Han fikk stipend og gikk på Lycée Louis-le-Grand, der han møtte og ble venn med Thierry Maulnier og sin fremtidig svoger Robert Brasillach. I 1928 begynte han på École normale supérieure, og ble ferdig i 1932. Bardèche ble først kjent gjennom sitt samarbeid med Brasillach, sammen skrev de historiske verk om film og om Den spanske borgerkrigen, det siste er et manifest for forsvar av orden, mot «paralyserende demokrati, det samme som malaria». Han var professor i fransk litteratur ved Université des Sciences et Technologies de Lille fra 1942 til 1944, og ble anerkjent som kritiker. Etter opprinnelig å ha vært rojalist, begynte han i 1938 å skrive for den fascistiske avisen Je Suis Partout ("Jeg er overalt"). Han konsentrerte seg fullt om politikk etter 1945, da Vichy-regimet og andre verdenskrig var over og Brasillach var henrettet som kollaboratør. Etter andre verdenskrig. Han skrev "Lettre à François Mauriac" ("Brev til François Mauriac") i 1947, der han angrep det han så som streng behandling av tilhengerne til Philippe Petain etter krigen. I 1948 fulgte han det opp med "Nuremberg ou la Terre Promise" ("Nürnberg eller det lovede land"), hvor han gikk løs på Nürnbergprosessen. Denne boken første til at han ble idømt ett års fengsel (aldri avtjent) og fikk status som en av de fremste tenkerne innen nyfascismen. Han var en av grunnleggerne av Mouvement Social Européen i 1951 og ble nestleder, dette brakte ham i kontakt med personer som Oswald Mosley, Karl-Heinz Priester og Per Engdahl. Han publiserte også et tidsskrift, "Défense de l'Occident" ("Forsvar av Vesten"), fra 1952 til 1982, som uttrykte de samme ideene om europeisk nasjonalisme og enhet. I motsetning til noen av sine samtidige gjorde Bardèche ingen hemmelighet av sin fascisme, og skrev i innledningen til sitt verk "Qu'est-ce que le fascisme?" ("Hva er fascismen?") i 1961 «Jeg er en fascistisk forfatter». Han prøvde å utvikle en mer tidsriktig ideologi, som han kalte "fascisme amélioré" ("forbedret fascisme"). Bardèche var også Holocaust-fornekter og skrev mye om dette emnet på slutten av sitt liv. Da han døde i 1998 ble han beskrevet som «en profet for en europeisk renessanse han så lenge har håpet på» av Jean-Marie Le Pen. MintJam. MintJam er et japansk rockeband som ble stiftet april 2003 av artistene setzer, a2c. Juni samme år ble kya medlem av bandet, og i desember 2004 også TERRA og A.Koga. MintJam startet å utgi sangene sine i den japanske indie-sirkelen. Litt senere, samme år som stiftelsen, ga de ut deres første album 'POTENEKO ACADEMY ORIGINAL SOUND TRACKS'. Det tok ikke lang tid før MintJam var et anerkjent indie-band og de begynte med dette å fokusere mer på å komponere egen musikk framfor å arrangere spillmusikk. 4th GIG Decide var et lite vendepunkt for bandet. Det var det første albumet der alle sporene var med en vokalist, TERRA. Tidligere hadde de kun laget én sang med sangtekst og vokal. Det går rykter blant fansen at TERRA var grunnen til at kya avgjorde å slutte i bandet august 2006. Kya skal visst ha vært veldig lei TERRAs sjefete personlighet. I et intervju skal han ha sagt at han "er lei av at TERRA skal bestemme hvordan alt skal være." I slutten av intervjuet skal han også ha sagt at han ikke en gang liker sangstemmen til TERRA. Morondava. Morondava er hovedstaden regionen Menabe i provinsen Toliara på Madagaskar og har 33 372 innbyggere (2005). Byen ligger på den vestlige kysten av landet på deltaet til Morondova-elven. Byen er kjent for å ha svært mange og store baobab-trær. Morten Claussen. Morten Claussen (født 18. august 1957 i Oslo) er en norsk forfatter, gjendikter, oversetter og forlegger. Han har gitt ut flere essaysamlinger, og debuterte skjønnlitterært med romanen «Heartland» i 2001, som er en allegori om USA. Året etter kom den frittstående oppfølgeren «Badlands», og tredje bind i "Heartland"-trilogien, "Mainland" kom i 2004. Året før gav han ut "Laura". Den frittstående oppfølgeren kom i 2005 med "Johannes -en lidenskaps historie". I 2006 kom to verker fra Claussens hånd: "Tredje landevei" og "Livet i Venedig". Hans bøker har fått gode kritikker. Morten Claussens språk kjennetegnes av lange, rytmiske setninger som går over hele avsnitt. Stream of counsciousness er en teknikk han benytter og språket veksler mellom det indre og ytre landskap. Sinekyre. En sinekyre (av latin "sine", uten, og "cura", omsorg, via fransk "sinécure") er en godt lønnet stilling som krever lite eller intet arbeid. Eksempler er "Lord Privy Seal" og "Chancellor of the Duchy of Lancaster" i den britiske regjeringen. Sinekyrer har historisk sett utgjort et kraftfullt middel for regjeringer eller monarker til å distribuere patronater, mens mottakerne har kunnet samle opp titler og lettvint lønn. Machine Head. "Machine Head" er det sjette studioalbumet fra det engelske hard rock-bandet Deep Purple, utgitt i mars 1972. Albumet ble spilt inn på Grand Hotel i Montreux i Sveits i desember 1971, og foranledningen til innspillingen var en dramatisk brann i Montreaux Casino under en Frank Zappa-konsert. Omstendighetene rundt dette man kan man høre om på låta «Smoke on the Water», med et av rockens mest gjenkjennelige riff. Den opprinnelige tanken var å spille inn albumet «live» som under en konsert, men da konsertlokalet brant ned måtte man finne et alternativ. Derfor rigget de seg til på Montreux' Grand Hotel og benyttet diverse hotellrom som studio. Lydteknikeren Martin Birch har fått mye av æren for at lyden ble så god som den ble. Den påfølgende turneen brakte bandet til Japan, og det var et stort ønske fra det japanske plateselskapet om å få spille inn bandets konserter der med tanke på utgivelse. Bandet svarte nei, men gikk senere med på innspillingene med det forbehold at utgivelsene kun skulle være tilgjengelige i Japan. Etter at de hørte opptakene, ble bandet overbevist om at det måtte gis ut i resten av verden også. Dette ble utgitt som konsertalbumet "Made in Japan". "Machine Head" anses for å være et av hard rockens mest innflytelsesrike album. Sporliste. Alle låtene er skrevet av Ritchie Blackmore, Ian Gillan, Roger Glover, Jon Lord, og Ian Paice. Nyhetskanalen. "Nyhetskanalen" var en norsk nyhetskanal drevet av A-pressen og Møller Invest. Kanalen startet sine sendinger 1997 og la ned sendingene et halvt år senere i 1998. Kanalen benyttet konsensjon for lokal-TV i Oslo og var kun mulig å få inn for innbyggerne der. A-pressen hadde imidlertid som mål å gjøre den til en landsdekkende nyhetskanal. Kanalen hadde nærmere 60 medarbeidere, blant dem var Jens Brun-Pedersen, som var en av nyhetsoppleserne i kanalen, mens Aleksander Schau ledet et program om Oslos uteliv. Hans Kristian Amundsen var adm. direktør. Ved siden av egne sendinger produserte kanalen også nyheter for TVNorge. Ved siden av rene nyheter sendte kanalen programmene "Nedslag", som var et direktesendt program for folk mellom 18 og 24 år, og "Uteliv", som var et program om Oslos uteliv rettet mot personer over 30 år. Kanalen gikk konkurs på grunn av lave seertall og sviktende reklameinntekter. Seersnittet lå bare på 23 500, noe som annonsørene ikke følte seg fristet av. Den internasjonale mannsdagen. Den internasjonale mannsdagen er en nyere merkedag, som retter oppmerksomheten mot menn, rettighetene og kvalitetene deres. Mannsdagen finner sted 19. november hvert år. Dagen og ble vedtatt i Trinidad og Tobago i 1999. Den har støtte fra FN og arrangeres i følge sin egen hjemmeside i Trinidad og Tobago, Jamaica, Norge, Australia, India, USA, Singapore, Storbritannia, Ghana, Canada, Danmark, Østerrike, England, Frankrike, Irland, Skottland, Pakistan, Grenada, Antigua og Barbuda, Malta og Sør-Afrika. Mål. Mannsdagen feires først og fremst for å fokusere på menns og gutters helse, for å fremme likestilling og forsterke positive mannsroller. Markeringen gir en mulighet for å rette oppmerksomheten mot diskriminering av menn, feire prestasjoner og bidrag til kampen for et likestilt samfunn, for eksempel i barne- og familiesaker som fødselspermisjon. Mannsdagen skal på samme måte som den internasjonale kvinnedagen, som første gang ble markert i USA 1909, danne et naturlig samlingspunkt for alle som ønsker å kjempe mot tradisjonelle, begrensende forestillinger om kjønn og kjønnsroller. Mannsdagen i Norge. Det «Offisielle nettsted for mannsdag» oppgir bare et navn som kontaktinformasjon, og ingen organisasjon. Mannsdagen ble forut for dette første gang markert i Norge i 1988, da billedkunstneren Arne Bendik Sjur og psykologene Bjørn Skar Ødegaard og Bjørn Blumenthal kom sammen og oppnevnte seg selv til "Mannskomiteen-88". Mannsdagen fulgte i kjølvannet av dette. At datoen 7. oktober ble valgt, var i utgangspunktet helt tilfeldig ifølge Blumenthal. Tees and Hartlepool Port Authority Harbour Police. Tees and Hartlepool Port Authority Harbour Police er en liten, spesialisert britisk politistyrke med ansvar for havneområdene ved Hartlepool og elven Tees. Medlemmer av styrken har etter seksjon 79 "Harbours, Docks and Piers Clauses Act 1847" full politimyndighet på alle eiendommer som tilhører Tees and Hartlepool Port Authority og ethvert sted innenfor en engelsk mile fra slike eiendommer. Alvorlige forbrytelser begått innenfor styrkens område blir etterforsket av den regionale politistyrken, Cleveland Police. Wojtek Fibak. Wojtek Fibak, eg. "Wojciech Fibak" (født 30. august 1952 i Poznan) er en tidligere polsk tennisspiller, først og fremst kjent som en dyktig doublespiller. Tenniskarrieren. Wojtek Fibak ble profesjonell tennisspiller på ATP-touren i 1974, og spilte til og med sesongen 1988. I perioden 1975–1987 vant han 15 single- og 52 doubletitler (hvorav en Grand Slam). I single ble han som best rangert som nummer 7, og i double nr. 1. Totalt spilte han inn 2 725 403 dollar i prispenger. I doubleturneringer spilte han hovedsakelig sammen med nederlenderen Tom Okker og den australske spilleren Kim Warwick. I 1977 nådde Fibak sammen med tsjekkeren Jan Kodes finalen i French Open. Paret tapte møtet mot amerikaneren Brian Gottfried meksikaneren Raul Ramirez. Karrierens høydepunkt var seieren i 1978 i doubleturneringen under Australian Open. Sammen med Kim Warwick slo han Paul Kronk og Cliff Letcher 2–0 i sett. I singleturneringer var han ikke like suksessrik, men han var i perioder rangert blant de 10 fremste i verden. I 1980 vant han tre ATP-titler i single, men spilte også i 3 kvartfinaler i Grand slam-turneringer. I løpet av karrieren beseiret han spillere som Björn Borg, Guillermo Vilas, Ilie Nastase og Arthur Ashe. Enthrone Darkness Triumphant. "Enthrone Darkness Triumphant" er et musikkalbum med Dimmu Borgir, utgitt i 1997. Johan Granath. Johan Granath (født 4. mars 1950) er en svensk skøyteløper. Han er bror av skøyteløperen Oloph Granath. Johan Granaths spesialitet var sprintdistansene. Han innledet idrettskarrieren med å spille bandy. Han likte bedre å gå på skøyter enn å spille ball, og gikk snart over til hurtigløp. I løpet av karrieren vant han tolv svenske mesterskap og satte åtte svenske rekorder. Karrierens høydepunkt kom i 1976, da han under dramatiske omstendigheter vant sprint-VM sammenlagt. Nederlenderen Jos Valentijn ledet forholdsvis klart før mesterskapets avsluttende 1000-meter, men Valentijn tjuvstartet tre ganger og ble diskvalifisert. Granath la opp i 1984 etter å ha blitt tatt i doping. Wake on LAN. Wake on LAN er en standard som gjør det mulig å slå på en datamaskin ved fjernstyring gjennom et datanettverk. Teknisk. Wake on LAN krever støtte i hovedkortet og nettverkskortet i datamaskinen. Hvis nettverkskortet er separat fra hovedkortet, for eksempel ved at det er tilkoblet PCI-bussen, må det gå en signalledning fra nettverkskortet til hovedkortet for å gi nettverkskortet strøm mens datamaskinen er slått av. Et unntak er hvis både hovedkortet og nettverkskortet har støtte for PCI 2.2. Da kan nettverkskortet ofte få den nødvendige spenningen fra PCI-sokkelen, uten bruk av en ekstra signalkabel. Når datamaskinen slås av, settes nettverkskortet i en modus der det venter på en "Magic Packet". Dette er en pakke som kringkastes på det lokale nettverket, og som inneholder informasjon om hvilken datamaskin som skal slås på. Når et nettverkskort mottar en slik pakke blir pakken analysert, og datamaskinen startet om mottageradressen stemmer. Mer spesifikt utgjøres en Magic Packet av en Ethernet-ramme som består av en pakke i en tilkoblingsløs protokoll, som for eksempel UDP, adressert til en lokal kringkastingsadresse. Denne pakken inneholder en byte-sekvens spesifikk for maskinen som skal slås på. Denne sekvensen består av seks repetisjoner av byte-verdien 0xFF, og deretter 16 repetisjoner av MAC-adressen til maskinen som skal slås på. Forsvinningsskap. Forsvinningsskap er en gjenstand i Harry Potter-bøkene. I bok nr. 6 får man vite at det er to, og at de danner en portal. Den andre er i svarteforsvars-butikken Borgia og Brust i spindelsmuget. I Harry Potter og halvblodsprinsen (Film) blir det i midlertid beskrevet at en forsviningsskap var noe magikere tokk i bruk når dødseterne angrep et hus, i den første trollmannskrigen. Slik at skapet var en portal til et tomrom ingen kunne nå dem, men bare de komme ut. Og så kunne de komme ut når dødseterne hadde reist igjen. Et forsvinningsskap som har en søster vil imidlertid føre deg fra det ene skapet til det andre. Agnes Thorsens plass (Oslo). Agnes Thorsens plass er en plass i bydel Nordstrand. Plassen ligger ved krysset Nordstrandveien/Midtåsen. Plassen ble tidligere kalt "Bankplassen" etter Aker Sparebanks gamle bygning i Nordstrandveien 32. Området er parkmessig opparbeidet, og i 1946 ble det reist et minnesmerke utført av Nicolai Schiøll over nordstrandbeboere som falt under annen verdenskrig. Plassen ble i 1957 oppkalt etter Agnes Thorsen (1862–1953), som opprettet Nordstrand Middelskole i 1889–91, Aker kommunes første middelskole. Denne ligger i Solveien 113, og rommer i dag Steinerskolen på Nordstrand. Peter Dickinson. Peter Malcolm de Brissac Dickinson (født 16. desember 1927 i Zambia) er en engelsk forfatter. Dicikinson er født i Zambia av engelske foreldre, men familien flyttet tilbake til Storbritannia da Peter var syv år gammel. Han er utdannet Bachelor of Arts ved University of Cambridge i 1951. Før han ble forfatter på heltid, arbeidet Dickinson i sytten år for magasinet PUNCH, blant annet som assisterende redaktør. Peter Dickinsons forfatterskap fordeler seg på tre kategorier: Kriminalromaner for voksne lesere, ungdomsromaner, ofte med fantastiske elementer, og bøker for yngre barn. Peter Dickison har vunnet en rekke priser for sitt forfatterskap, og er i tillegg nominert til en rekke andre. I 1968 og 1969 vant han to år på rad britiske Crime Writers Associations Gold Dagger for årets beste kriminalroman ("Skin Deep" og "A Pride of Heroes"). I 1979 fikk han The Whitbread Award for årets beste barnebok ("Tulku"). Han er gjentatte ganger nominert til The Carnegie Medal, og fikk den to år på rad ("Tulku" i 1979 og "City of Gold" i 1980). I 2000 ble han nominert til H.C. Andersen-prisen for sitt forfatterskap. Han er gift med den amerikanske fantasy-forfatteren Robin McKinley. Bob Sinclar. Christophe LeFriant (eller artistnavnet "Bob Sinclar") født 1969, er en fransk musikkprodusent, DJ og eier av Yellow Productions. Han fikk i år 2005 en dunderhit med låten "Love Generation". Historie. Bob begynte som DJ i 1986 da han var 18 år. Han gikk under navnet Chris The French Kiss og spesialiserte seg på funk og hip-hop musikk. Den første hiten ble "Gym & Tonic" som han gjorde sammen med Thomas Bangalter fra Daft Punk. Låten inneholdt også sang som var ulovlig tatt fra en treningsvideo med Jane Fonda. Sinclar har også jobbet under flere andre navn, (pseudonymer) som The Mighty Bop og Reminiscence Quartet. Han har også startet det franske prosjektet Africanism der kjente DJs med bakgrunn fra Afrika er med. I 2005 gjorde han sin største hit med låten "Love Generation" som klatret høyt på lister rundt om i verden, særlig i Australia og i Tyskland. Oppfølgeren til "Love Generation" ble "World, Hold On" også den plasserte seg høyt på listene i Europa. Senere kom også hiten "Rock This Party". Hamarøy kirke. Hamarøy kirke, Hamarøy prestegjeld. Arbeidskirke bygd i 1974 i betong med 300 plasser. Ofoten prosti. Hamarøy kommune. Arkitekt: Toft, Nils. Har kirkegård. Historie. Hamarøy var i 1589 et residerende kapellani under Steigen prestegjeld. Hamarøy ble ifølge Erlandsen utskilt som eget prestegjeld ved reskript 9.6.1809. Dette reskriptet har ingen slik bestemmelse, men sier at Hamarøy residerende pastorat ved den nåværende vakanse i Steigen soknekall må få tilbake de tiendeinntektene som lå til Steigen, men som før hadde ligget til Hamarøy. Hamarøy var vel et av de kapellanier som ble egne pastorat eller soknekall som følge av reskriptet 1.4.1740. Ved kgl.res. 28.10.1882 ble det bestemt å rive Hamarøy gamle kirke og bygge en ny kirke med 700 sitteplasser. Til ny kirketomt og til utvidelse av kirkegården skulle det avgis ca 20 ar fra prestegården. Ved kgl.res. 19.9.1885 ble det tillatt å flytte Hamarøy gamle kirke til gården Karlsøy som et kapell for Sagfjorden. I Sagfjord kapell skulle det holdes 7 gudstjenester årlig, og det skulle anlegges gravplass ved kapellet. Ved kgl.res. 11.1.1909 ble det årlige gudstjenestetallet for Sagfjorden kapell økt til 12. Grensen mellom Hamarøy og Nordfold sokn er beskrevet i kgl.res.16.2.1933. Tømmerneset kapell ble oppført i 1952. (Kilde: Riksarkivet). Lofotpresten Hans Egede. Hans Egede, «Grønlands apostel», kom til presten Niels Schielderup i Hamarøy omkring 1700, en uvanlig dyktig mann som ga gutten innføring i gresk, hebraisk, latin og teologi. Eksamen tok han med utmerkede karakterer, og det var kanskje på grunn av denne grundige opplæring at han ble uteksaminert fra Universitetet i København i 1705 med rosende vitnesbyrd om «stor flid og hurtighet» etter bare ett og et halvt års studier. Litteratur. Nicolaissen O.; 1921: "Kirker i Nord- Norge XVII Hamarøy kirke. XVIII Salfjordens kirke.XIX Lyngens kirke". s, 1-23. Def Leppard. Def Leppard er et britisk hard rock/heavy metal band som ble dannet i Sheffield i 1977 under NWOBHW-perioden. Bandet har solgt over 100 millioner album hvor de to største salgsuksessene deres kom med albumene "Pyromania" og "Hysteria". Def Leppard er et av fem rockeband med to originale studioalbum-utgivelser som har solgt over 10 millioner kopier hver. De andre er Led Zeppelin, Pink Floyd, The Eagles og Van Halen. De har også spilt på tre kontinenter på samme dag, noe de ble belønnet med en plass i Guinness rekordbok for. Starten. Medlemmene i Def Leppard var bare tenåringer da de fikk platekontrakt, og spilte inn debutalbumet "On Through the Night" i 1980. I Storbritannia ble de sett på som et band som kun rettet seg mot USA, så det tok litt tid før de ble anerkjent i hjemlandet. På albumet "High 'n' Dry" fra 1981 fikk de med seg produsenten Robert John «Mutt» Lange som hjalp bandet med låtskriving og å finne en definert sound. Pyromania. Det store gjennombruddet kom i 1983 med albumet "Pyromania" der Def Leppard fikk store hits med låtene «Foolin'» og «Photograph». Trommeslager Rick Allen mistet ene armen i en bilulykke i den 31. desember 1984, og planene om et nytt album ble lagt på is. Det ble en stund vurdert å erstatte Allen med en ny trommeslager, men de bestemte seg for å vente og se om han kunne fortsette. Allen fikk et spesiallaget trommesett som gjorde at han kunne fortsette i bandet, og nå startet et samarbeide med Jim Steinman. Steinman var mest kjent for sine pompøse produksjoner for blant andre Meat Loaf og Bonnie Tyler, og Def Leppard ville ha lyden stor og pompøs. Samarbeidet fungerte ikke, og de tok igjen kontakt med «Mutt» Lange. Hysteria. I 1987 ga de så omsider ut albumet "Hysteria", som skapte Def Leppard-hysteri over hele verden. Albumet var stappet med hits som «Animal», «Women», «Love Bites», «Pour Some Sugar on Me» og «Rocket» og de neste to årene var Def Leppard et av de største bandene i verden med tanke på platesalg og konsertbillett-salg. Musikkvideoene deres gikk på «heavy rotation» på MTV, og verden kunne ikke få nok av Sheffield-bandet. De la ut på en verdensturnè som skulle vare i over to år, noe som tømte bandet for energi. Gitaristen Steve Clark, som hadde problemer med alkohol allerede fra tidlig på 1980-tallet, ble bare verre og gled inn i en dyp depresjon. Han døde 8. januar 1991 etter inntak av piller og alkohol, før ferdigstillingen av bandets neste album "Adrenalize". Dødsfallet var mest sannsynlig et uhell, og ikke selvmord. Diskografi. Def Leppard har totalt gitt ut 10 studioalbum, 4 samlealbum og et konsertalbum. Norge. Def Leppard spilte i Norge:1993: 2. mai i Oslo Spektrum, 1996: 5. oktober på Sentrum Scene 2008: 21. mai i Sandnes, 23. mai i Halden, og Trondheim på torvet den 24. mai. Oksytocin. Oksytocin er et velværehormon som produseres i hypothalamus i hjernen, og føres herfra langs nervefibrer til hypofysebaklappen for lagring og frigjøring etter behov. Hormonet utsondres blant annet ved berøring. Både den som berører og blir berørt skiller ut oksytoscin. Hos kvinner fremkaller hormonet sammentrekninger av livmormuskulaturen hvis følsomhet overfor oksytocin øker mot slutten av svangerskapet. Dette hormonet kan derfor brukes i fødselshjelpen til å sette i gang fødselen og til å trekke sammen livmoren etter fødsel i tilfelle slapp livmormuskulatur. Oksytocinproduksjonen øker også ved amming og fører til tømming av melkekjertlene, enten ved stimulering av epitelcellene rundt brystvorten eller via høyere nervesentra, f.eks. kan melken begynne å renne bare moren hører barnet gråte. Hos menn kan oksytocin øke antallet sædceller, og hos både barn og voksne motvirker hormonet stress. Skrifthugging. Innlegging av lakk eller bladgull i inskripsjonen. Skrifthugging er et yrke innen steinindustrien. En skrifthugger påfører navn, ornamentikk, fødsels- og dødsdato på gravminner. Men også firmalogoer, tekst på steintavler eller minneplaketter. Det er vanlig å legge farge på inskripsjonen. Det brukes ekte bladgull (22 karat) eller lakkfarger. Hugging av navn og ornament på gravminner. Tidligere ble dette hugget inn med hammer og meisel. En dyktig skrifthugger kunne klare et par gravminner for dag. Først måtte plassen settes av og beregnes. Deretter ble bokstavene tellet, og fordelt med passe avstand mellom bokstavene. Deretter ble bokstaver og tall risset inn (omkretsen) og hugget fra ytterkanten og inn mot midten. Bokstaver og tall skulle hugges med et v-formet snitt, noen millimeter inn i overflaten. Ornamentikken ble ofte bare svakt hugget inn. Skrifthugger håndverket, med å hugge skrift på stein blir det færre og færre som behersker. I 1950 – 1960 årene tok sandblåsing over. Dette var et stort framskritt. Sandblåsing. I dag brukes sandblåseren, data og dataskåret tape til dette arbeidet, en dyktig skrifthugger kan klare mellom fem til sju gravminner hver dag. Det som skal hugges inn, skrives inn i et dataprogram, og formateres med skrifttype, linjeavstand, bredde, høyde, til det passer på gravminnet. Dette overføres til en blåsetape i en skjæremaskin. Blåsetapen er en gummitape. Den er vanligvis ca. 1 mm. tykk. Maskinen skjærer ut bokstaver og tall på tapen, som deretter limes på gravminnet, på riktig plass. Bokstaver og tall nappes ut. Resterende partier av gravminnet dekkes med blåsetape, som beskyttelse. Ornament skjæres vanligvis ut på samme måte. Skrifthugging. Tegnet navn og dato på blåsetape. Håndskåret inskripsjon på et gravminne. Datamaskinen gjorde sitt inntog på 1990-tallet. Tidligere ble navn og dato, samt ornament håndtegnet på blåsetapen. Disse ble med en skart kniv skåret ut for hånd. Sandblåseren blåser luft med sand. Dette er små harde korn av (kvartssand), vanligvis brukes en middels hard sand til «skrifthugging», som er et finere arbeid. Når den harde kvartssanden blåses på gummitape, vil den gi etter og beskytte overflaten bak. Prinsippet er som om en kaster en ball av gummi mot fjellet, den spretter tilbake uten å gjøre skade. Men der de små sandkornene treffer steinens overflate, vil den bli skadd, og litt av den ytre overflaten vil falle av. Prinsippet er det samme som skjer om en kaster en stein mot en hard overflate, overflaten blir skadd. Det er viktig å ikke blåse for lenge på samme sted, men likt over hele inskripsjonen. Dypblåsing. En dypblåst skrift er sandblåst dypere ned i steinen, så langt at bokstavene "spisser" i en skarp avslutning. Det blir en rund avslutning, dersom bokstavene blåses for kort tid, blåses de for lenge blir resultatet at avslutningen ikke blir fin. Innlegg. Når blåsingen er ferdig, legges eventuelle farge i inskripsjonen, og blåsetapen rives av. Lakk eller bladgull er vanlig på gravminner. Bladgullet er av 22 karat. Svart, hvit, lysgrå eller sølv (aluminium) er vanlige farge på lakken. Bronse montering. Bronse og stein er naturens egne materialer. Bronse på gravminner har lange tradisjoner. Fastmonterte bronsefugler, lykter og vaser likeså. Navn og ornament festes til gravminnet med epoksylim. Hver bokstav eller tall har noen tapper på baksiden disse må passe inn i små hull som på forhånd er borret inn i gravminnet. Konturblåsing. Er formblåsing, vanligvis av et ornament. Først blåses et omriss, dypt inn i steinen, helst over 5 mm. Med en fin dyse på sandblåseren og en passe kraftig stråle med luft og sand, formes og rundes omrissetes kanter. Oricon. ORICON (オリコン, Orikon), som også går under navnet ORICON STYLE, er et japansk firma som står for musikkindustri-relatert informasjon i Japan. Firmaet er best kjent for musikklistene sine, lignende norske VG-lista. Ordet ORICON er avledet de engelske ordene "Original" og "Confidence". "ORICON-året" begynner i starten av desember og avsluttes i slutten av november året etter. Det er verdt å legge merke til at ORICON kombinerer den siste uken av desember med den første uken i januar. Derfor varer et "ORICON-år" 51 uker i motsetning til et vanlig år som varer 52 uker. Til tross dette telles denne tidsperioden 2 uker og ikke 1 når det gjelder albums og singlers tid på listene. Det har siden 1967 kun vært en håndfull #1-singler av europeiske eller amerikanske artister. Den mest solgte singlelen i Japan av en ikke-japansk artist er "Beautiful Sunday" av Daniel Boone som ble utgitt i 1976, 4 år etter den ble utgitt i USA. Siden 1980 har bare 5 singler med europeiske eller amerikanske artister nådd toppen av ORICON-lista for flest solgte singler: "I'm in the Mood For Dancing" av The Nolans (1980), "Flashdance... What a Feeling" av Irene Cara (1983), "To Love You More" av Celine Dion med Kryzler & Kompany (1995), "La-La-La Love Song" av Toshinobu Kubota med Naomi Campbell og "Candle in the Wind '97" av Elton John (1997). ISTAF. Olympiastadion er arena for ISTAF. ISTAF (Internationales Stadionfest Berlin) er et berømt og tradisjonsrikt friidrettsstevne som arrangeres årlig i Berlin. ISTAF er blitt arrangert regelmessig siden 1937, siden 1955 hvert år på Olympiastadion Berlin (i 2002 og 2003 ble ISTAF arrangert i Friedrich-Ludwig-Jahn-Sportpark på grunn av ombyggingsarbeider). ISTAF ble ikke arrangert under og noen år etter andre verdenskrig. I årenes løp er det satt 15 verdensrekorder under ISTAF-stevner, blant annet tidenes første høydehopp over to meter av Rosemarie Ackermann fra DDR 26. august 1977. I dag er ISTAF ett av de seks Golden League-stevnene. Golden League-åpning 2008. Den 1. juni 2008 er det sesongåpning for verdenseliten og dermed starten for oppkjøringen til Sommer-OL 2008. I spydkast ble Andreas Thorkildsen nummer to med 85,19 meter, som var en centimeter bak Tero Pitkämäki som vant med 85,20 meter. Rosemarie Ackermann. Rosemarie Ackermann, (født 4. april 1952 i Lohsa, Sachsen, som "Rosemarie Witschas") er en tidligere tysk høydehopper. Hun var den første kvinnen som hoppet over 2 meter. Hun vant gull under OL 1976 i Montreal. Under EM 1974 i Roma vant hun sin første internasjonale tittel. Med 1,95 m forbedret hun den to år gamle verdensrekorden til bulgarske Jordanka Blagojeva med en centimeter. Samme år giftet hun seg med håndballspilleren Manfred Ackermann og tok hans etternavn. Karrierens høydepunkt kom i 1976. I forkant av OL forbedret hun verdensrekorden til 1,96 m. I OL-finalen vant hun gull med et hopp på 1,93. Ytterligere to ganger forbedret hun verdensrekorden. Først hoppet hun 1,97 i Helsingfors, før hun 26. august 1977 gikk over 2 meter under ISTAF-stevnet i Berlin. Hun la opp som aktiv utøver etter OL 1980 i Moskva, der hun kom på fjerde plass. Maria Furtwängler. Maria Furtwängler (født 13. september 1966 i München) er en tysk skuespillerinne, sopran og lege. Hun er bl.a. kjent som etterforskeren «Charlotte Lindholm» i fjernsynsserien "Tatort". Bakgrunn. Hun er grandniese og stebarnebarn av dirigenten Wilhelm Furtwängler og vokste opp i en velstående familie. Faren Bernhard Furtwängler er arkitekt og moren Kathrin Ackermann er skuespillerinne. Hun har to eldre brødre: David Furtwängler og Felix Furtwängler. Hun ble gift med forleggeren og kunsthistorikeren Hubert Burda, sjefen for Hubert Burda Media som publiserer over 180 magasiner, bl.a. flere motemagasiner, i 1991, og har to barn. I 1996 tok hun den medisinske doktorgrad, og hun har engasjert seg i veldedig arbeid for organisasjonen Ärzte für die Dritte Welt. Max von Thun. Max von Thun (født 21. februar 1977 i München, egentlig "Maximilian Romedio Johann-Ernst Graf von Thun und Hohenstein") er en østerriksk skuespiller og programleder. Han er sønn av skuespilleren Friedrich von Thun. Thun, Max von Thun, Max von Goggomobil. Goggomobil var en populær småbil produsert i Bayern, Tyskland etter den andre verdenskrig av bilprodusenten Glas. Konkurrentene var Volkswagen Boble, BMW Isetta og Messerschmitt, hvor hos alle bilene hovedtanken var en «folkebil». Rundt 1960 begynte salget å dabbe av fordi Glas begynte å produsere større, og mer populære biler. Jóhann Hjálmarsson. Jóhann Hjálmarsson (født 2. juli 1939 i Reykjavík) er en islandsk forfatter, oversetter og kulturjournalist. Han debuterte i 1956 med diktsamlinga "Aungull í tímann", og har siden gitt ut et tjuetall diktsamlinger. Hjálmarsson har studert romanske språk ved universitetet i Barcelona, og har oversatt en lang rekke diktere – særlig franske og latinamerikanske – til islandsk. Fra norsk har han oversatt Tarjei Vesaas, A.O. Vinje og Knut Ødegård. Samleutgaven av hans oversatte dikt fyller over 500 sider. Han ble i 2003 nominert til Nordisk råds litteraturpris for diktsamlinga "Hljóðleikar". Fra 1954 til 1985 arbeidde Hjálmarsson i det islandske post- og telefonverket, og har siden virket som kulturjounalist i Morgunblaðið i mange år. Gjendiktning. Johann Hjalmarsson Eskil Brøndbo. Eskil Brøndbo (født 26. januar 1970 i Namsos), men er oppvokst i Skage er trommeslager i bandet D.D.E. hvor broren Bjarne Brøndbo er vokalist. I perioden 1985-1986 vikarierte han som trommeslager i After Dark, som var forløperen til D.D.E., mens deres faste trommelsager Knut Håvard Lysberg avtjente verneplikten. I 1990 sluttet Lysberg, og Eskil Brøndbo ble fast medlem av After Dark og var med da bandet i 1992 skiftet navn til D.D.E. og etter hvert ble et av landets mesteselgende band. Fra 2007 er han medlem av Overhalla kommunestyre for Arbeiderpartiet, og fra 2011 er han representant og kandidat for Høyre. Norsok. NORSOK er en forkortelse for Norsk sokkels konkurranseposisjon. Dette er et prosjekt hvis hensikt er å redusere gjennomføringstid og kostnader for bygging og drift av petroleumsinstallasjoner på norsk sokkel. Daværende Statsråd Finn Kristensen tok initiativet til arbeidet i 1993, og er et samarbeid mellom ulike aktører i petroleumsindustrien, blant annet Norsk olje og gass, Teknologibedriftenes Landsforening og myndighetene. NORSOK er særlig kjent for sine standarder (NORSOK-standardene). Ansvaret for disse er overført til Standard Norge. MS «Gann». MS «Gann» (kallesignal LLNV) er et tidligere hurtigruteskip som ble overlevert Ofotens Dampskibsselskab (ODS) som MS «Narvik» i desember 1982. Skipet var byggnummer 298 ved Aker Trøndelag (byggnummer 827 ved tidligere Trondhjems Mekaniske Værksted – TMV), og kjøpesummen var 159 millioner kroner. MS «Narvik» gikk i fast rotasjon i hurtigruten i perioden 1982 til 2007. I februar 2007 ble skipet overtatt av Rogaland videregående sjøaspirantskole og omdøpt MS «Gann». Historie. Etter flere års diskusjoner og tautrekking mellom samferdselsdepartementet og hurtigruterederiene, ble det i november 1980 kontrahert tre nye hurtigruteskip. Skipene ville bli nærmest identiske i utseende og innredning, og er senere blitt kalt mellomgenerasjonsskipene. Konsesjonene på de tre skipene gikk til rederiene Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS), Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) og Ofotens Dampskibsselskab. ODS kontraherte sitt skip ved Trondhjems Mekaniske Værksted (TMV), og 16. desember 1982 ble skipet døpt MS «Narvik» av Anne-Marie Pleym. MS «Narvik» ble satt inn i hurtigrutetrafikk 17. desember 1982 på sørgående fra Harstad, og erstattet MS «Håkon Jarl». Da mellomgenerasjonsskipene ble prosjektert var det lagt stor vekt på godsbefordring, og skipene hadde et åpent lastedekk og kran på akterskipet. Designet tillot frakt av containere, men det gikk på bekostning av arealet tilgjengelig for passasjerer. Allerede sommeren 1983 ble det klart at skipet hadde for liten passasjerkapasitet, og i 1987 ble det inngått avtale med "Motorenwerk Bremerhaven" i Tyskland om ombygging av skipet. I 1989 ble MS «Narvik» ombygd med en prefabrikkert passasjerseksjon der lastedekket hadde vært tidligere. Ombyggingen kostet 45 millioner kroner, og økte lugarkapasiteten med 140 køyeplasser. 16. april 1991 grunnstøtte MS «Narvik» på Smørholmskjær på Trøndelagskysten. Skaden ble utbedret ved Fiskerstrand Verft, men skipet var ute av trafikk i over seks uker. I 1995 ble skipet oppgradert ved Haugesund Mekaniske Verksted. Fra 1. til 21. oktober 2006 ble skipet leid ut til Norsk Hydro som hotellskip, og i desember samme år ble salgsavtale med Unge Sjømenns Kristne Forening, Stavanger inngått. Salgssummen var 62 millioner kroner. 21. februar 2007 ankom skipet Bergen etter sin siste rundtur som hurtigrute, og ble formelt overtatt av USKF og omdøpt til MS «Gann». Skipet. MS «Narvik» i Trondheim før ombyggingen i 1989. Ved levering var MS «Narvik»s tonnasje 4 072 bruttoregistertonn, 2 076 nettoregistertonn, og lasteevnen var 1 160 dødvekttonn. Skipet hadde innvendige lasterom med lasteport på babord side. På akterskipet var det en åpen dekksplass med en 15 tonns kran og plass til 22 20-fots containere. Etter ombyggingen i 1989 var tonnasjen 6 257 bruttoregistertonn, 2 252 nettoregistertonn, og lasteevnen var 762 dødvekttonn. Hovedmaskinene er to 16-sylindrede Bergen KVM-16 dieselmotorer som driver hver sin propell. Oppgitt ytelse er 6 400 hestekrefter tilsammen, noe som ga en toppfart på 19 knop på prøveturen. Skipet er også utstyrt med 2 stk. Brunvoll SPT-VP sidepropeller i baugen med ytelse 401 hestekrefter hver. MS «Narvik» var ved levering sertifisert for 410 passasjerer i innenskjærsfart. Køyekapasiteten var 178. Etter ombyggingen i 1989 var skipet sertifisert for 580 passasjerer, og køyekapasiteten var økt til 312. Skipet har panorama-salong midtskips på øverste dekk, romslig resepsjon, og hydraulisk utfellbar landgang. Skoleskipet «Gann». I 1947 ble Unge Sjømenns Kristelige Forening grunnlagt i Stavanger. Initiativtaker Claus M. Høies visjon var å «nytte maskindrevet fartøy for å gi unge gutter et godt grunnlag for sitt eget yrke på kristelig grunn». Foreningen driver i 2008 Rogaland videregående sjøaspirantskole samt Gannturene. Fra kursene ble igangsatt i 1949 har over 12 000 sjøfolk blitt utdannet i Gann-systemet. I 1994 ble Rogaland videregående sjøaspirantskole inkludert i det vanlige skolesystemet. I 1994 hadde skolen rekordmange søkere: 488 personer kjempet om 105 plasser. Skolen tilbyr elevene videregående 1 kurs, teknikk og industriell produksjon samt videregående kurs 2, maritime fag med fordypning på dekk eller maskin. Elevene er bosatt på skipet og inntar samtlige måltider der. I 2008 hadde skipet søkere fra alle fylker med unntak av Finnmark. Navnet «Gann» har siden 1951 vært brukt på Rogaland videregående sjøaspirantskoles skoleskip. Det tidligere hurtigruteskipet MS «Narvik» er det sjette i rekken, og ble satt inn som skoleskip i 2007. Det avløste det forrige «Gann» som var det tidligere hurtigruteskipet MS «Ragnvald Jarl». Om sommeren er «Gann» i cruisetrafikk. Nordkappturene er populære. Turene utgjør om lag femten prosent av driftsinntektene, det øvrige blir finansiert av staten. Vlad Țepeș. a>. Den skal ha tilhørt Vlad Tepes og markedsføres i dag som «Draculaslottet». Vlad Țepeș, rumensk for «Vlad spidderen», også kalt Dracula («Dragens sønn») eller Vlad III Dracula etter sin far Vlad Dracul, (født november eller desember 1431, Sighișoara, død desember 1476 – kallenavnet Dracul kommer av farens medlemskap i Drageordenen, en ridderorden dannet til forsvar mot Det osmanske riket) var en hærfører og fyrste av fyrstedømmet Valakia i det nåværende Romania i årene 1448, 1456–1462 og 1476. Han ble styrtet i 1462 av ungarerne, men ble satt fri av befolkningen og kom tilbake i 1476. Samme år ble han drept av tyrkerne. Vlad Țepeș styrte med jernhånd og deltok i en rekke suksessrike slag mot tyrkerne. Han var populær blant befolkningen, blant annet fordi han utryddet korrupsjonen blant skatteinnkreverne. Vlad Țepeș var imidlertid en brutal hersker og lot anslagsvis mellom ti og tyve tusen mennesker, blant annet tyrkiske krigsfanger, bli spiddet levende på påler uten å skade vitale organer slik at smerten varte lenger før døden inntraff. Vlad Tepes' brutalitet skapte myten om at han var vampyr, og denne skikkelsen gav navn og tittel til hovedpersonen i den irske forfatteren Bram Stokers berømte roman "Dracula" fra 1897 om vampyrgreven Dracula fra området Transilvania nord for Valakia. 30 km vest for byen Brașov i Romania ligger landsbyen Bran og en borg som knyttes til Vlad Tepes, og som overfor turister presenteres som «Draculaslottet» etter filmen "Bram Stokers Dracula" i 1992. Imidlertid er det lite sannsynlig at han tilbragte mer enn korte besøk her. Bran-borgen, som ble bygd i 1377, er i dag en turistattraksjon. Vlad Țepeș' faktiske hjem og tilholdssted var borgen i Poienari i Valakia. Denne er idag i ruiner, etter jordskjelv 1915. Inge Hansen. Inge Ketil Hansen (født 21. april 1946 i Asker) er tidligere konsernsjef i selskapet Aker Kværner, og er i dag rådgiver for Scatec. Hansen er utdannet ved Norges Handelshøyskole, og var konstituert konsernsjef i Statoil før han ble hentet til Aker Kværner. I dag er Hansen også styreleder i Gjensidige, Norsun, Bertel O. Steen og ved Handelshøyskolen BI. Tidligere styreleder i Avinor. Inge Hansen er tidligere landslagsspiller i håndball, og var blant annet kaptein da Norge kom på 9. plass under OL 1972 i München. Han var den første norske spilleren som passerte 100 A-landskamper, og stoppet på 116 kamper. Hansen representerte Fredensborg og Bergen-studentenes idrettslag. Danilo Di Luca. Danilo Di Luca (født 2. januar 1976) er en italiensk syklist fra Spoltore. Han startet karrieren i italienske Riso Scotti i 1998, men hans første profesjonelle seier kom ikke før i 1999, da han vant den første etappen av Giro d’Abruzzo, nå for Cantina Tollo-Alexia som han syklet for også etter at laget slo seg sammen med Acqua & Sapone. Di Luca hadde stor suksess i Acqua & Sapone, der han blant annet tok en etappeseier i Giro d'Italia og klassikeren Giro di Lombardia. I 2002 meldte han overgang til Saeco, der han opplevde mye uflaks. Han led av mange skader og manglende satsning på han fra teamets side, og valgte å signere for det nystartede Liquigas-Bianchi i 2005 med stjerner som Mario Cipollini, Stefano Garzelli og Magnus Bäckstedt på laget. Med et solid grunnlag fra vårklassikerne, der han vant Amstel Gold Race og La Flèche Wallonne, tok Di Luca i 2005 den første hvite ProTour-trøya hjem til Italia. I 2006-sesongen klarte han ikke å kopiere topp-plasseringene fra fjoråret, men han vant 5. etappe av Vuelta a España og fikk kjøre noen dager i ledertrøya. Sesongen 2007 startet noe bedre. Han vant Milano-Torino og Liège-Bastogne-Liège, og ble nummer tre i Amstel Gold Race og La Flèche Wallonne. Han var en outsider til sammenlagtseieren Giro d'Italia, og endte opp med sammenlagtseier og to etappeseire. Etter Giro d'Italia kom det fram at Danilo Di Luca hadde avgitt en dopingprøve med unormale hormonverdier etter etappen til Monte Zoncolan den 30. mai. I slutten av 2007, med bare ett UCI ProTour-ritt igjen, ble Di Luca avstengt fra sykkelsporten i tre måneder for innblanding i dopingsaken 'Oil for drugs'. Han ble dessuten strøket fra ProTour-rankingen som han ledet. Liquigas forlenget ikke kontrakten med syklisten etter utestengelsen og fra sesongen 2008 konkurrerte han for LPR Brakes. 17. juli 2009 ble Di Luca igjen suspendert av det internasjonale sykkelforbundet etter å ha avlagt to positive dopingtester under Giro d'Italia samme år. Han ble utestengt i to år, frem til 21. juli 2011, og måtte betale € 280 000 i bot. Stavern kirke. __NOTOC__ Stavern kirke i Tunsberg bispedømme i Larvik kommune er fra 1756 og er tegnet av kommandør Michael Johan Herbst. Historie. Beslutningen om å opprette verft og flåtebase i Stavern ble tatt i 1748, og i 1750 startet man å anlegge Fredriksvern Verft på gården Nordre Grevles grunn. Kirken ble oppført som garnisonskirke for Fredriksvern og innviet i 1756. Kommandør Herbst tegnet kirken og sto selv ansvarlig for oppføringen. Kirken anses som arkitektonisk vellykket. Kirken er den første garnisonskirken i landet (garnison = alle militærtroppene i en by eller festning). Grunnen til dette var at Stavern ble i 1750 orlogsverft for den dansk-norske marine under navnet Fredriksværn Værft, etter kong Fredrik 5. I 1799 ble Staverns menighet utskilt fra Tanum kirkesogn og innlemmet i Fredriksverns menighet. Fredriksvern og Stavern hadde dermed felles kirke fra 1799. Fredriksvern kirke – eller Stavern kirke som den omtales til daglig – gjennomgikk en omfattende oppussing og restaurering i 2004. Det største problemet med Fredriksvern kirke har vært at de gamle kalkfargene er overmalt med moderne malinger. Dette har ikke vært vellykket og man har forsøkt å føre kirkebygget tilbake gjennom de gamle bygge- og kalkmetodene. Kirkebygget. Stavern kirke har røde og gule vegger i rokokkostil. Utvendig er det mørkeblå, glassert takstein og taket er like høyt på alle kanter. Over inngangsdøra er Fredrik Vs speilmonogram i rokokkostil. Den har også et utvendig ur som er fra 1756 og må trekkes av kirketjeneren to ganger i uka. Kirken er bygget av hollandsk tegl, røde på veggene og gule kanter. Teglen var løsbrent og mørtelen blandet med saltholdig sand, noe som forårsaket skader på veggene. Mot slutten av 1700-tallet kalket man derfor veggene hvite både ute og inne. Så den kirken man ser i dag er en rehabilitering fra 1880-tallet, hvor man gjeninnførte de originale fargene. Med sin virkningsfulle fremheving av de vesentlige detaljer og fine former regnes den i dag som en verdig representant for norske kirkebygg fra rokokkoperioden. Interiøret. Stavern kirke sett mot koret med altertavlen. Kongevåpenet med de voktende villmenn. Gulvet i kirken er formet som et kors og taket svaier (valmtak). Alteret i kirken peker mot vest, noe som er veldig spesielt. Skikken var at alteret skulle ligge mot øst slik at menigheten kikket i retning av soloppgangen, det er bildet for oppstandelsen, Kristus skal komme med det fullkomne Himmelriket, men dette ble altså ikke gjort her av praktiske grunner, man skulle slippe å gå rundt kirken for å komme inn. Stavern kirke er den eneste kirken i Larvik med korsform. Kirken forteller om dansketid og militær gradering i utsmykning, prekestol (pulpitur) og gravsteiner i gulvet. Mange dyktige håndverkere jobbet på verftet og dette nøt kirken godt av. Stavern kirke har i behold altertavlen – i to etasjer – som den fikk til innvielsen i 1756. Motivet er korsfestelsen. Altertavlen er malt av Jacob Pedersen Lindgård. Selve tavlen er skåret av snekker Joen Jacobsen fra Skien og og figurene av den danske orgelbyggeren Hartvig Jochum Müller. Også store deler av det øvrige inventaret er av Jacobsen. Av nyere utsmykking har kirken glassmalerier av Borgar Hauglid fra 1960. Gravminner. Gravminnene ved kirken er registrert av DIS-Norge. Harti Weirather. Hartmann «Harti» Weirather (født 25. januar 1958 i Reutte) er en tidligere østerriksk alpinist. I verdenscupen vant han seks utforrenn i løpet av 1980-årene, og under VM 1982 i Schladming gikk han til topps i utfor. I 1981 vant han utfordisiplinen i verdenscupen. Harti Weirather er gift med den tidligere alpinisten Hanni Wenzel. Foldfjorden. Foldfjorden er en ca 1 mil lang fjord som ligger på Ertvågsøya i Aure kommune. Den er omgitt av flotte omgivelser som innbefatter et rikt dyreliv. Øya har også en nevneverdig stor hjortebestand. Sulitjelma Hotell. Sulitjelma Hotell er et Hotell beliggende i det tidligere gruvesamfunnet Sulitjelma i Fauske kommune. Huset var egentlig representasjonsskapsbolig for Sulitjelma gruber, men ble i 1982 omgjort til hotell med 50 sengeplasser, hotellet ble renovert og bygd ut i 1993 slik at den i dag har 60 overnattingsplasser. Hotellet slet med underskudd før Skagen hotell overtok i 2001. Hotellet gjenåpnet med egen Spa-avdeling og bedre lønnsomhet. Académie française. Académie française eller Det franske akademi, er Frankrikes øverste organ med hensyn til det franske språk, og er et av de fem akademiene som samlet utgjør Institut de France. Akademiet ble opprettet av kardinal Richelieu i 1635. Akademiet ble nedlagt under den franske revolusjon, men gjenåpnet av Napoléon Bonaparte i 1803. Akademiet har 40 medlemmer ("Les immortels", «de udødelige»), som utpekes på livstid. Akademiet har til oppgave å redigere den offisielle ordboken over det franske språk. Henri Troyat. Henri Troyat (født 1. november 1911, død 2. mars 2007) var en fransk forfatter, født i Moskva og av armensk avstamning. Fødenavnet var Lev Aslanovitsj Tarassov. Familien flyktet etter den russiske revolusjon, og i 1920 slo de seg ned i Paris, der han utdannet seg i juss. I 1935 skrev han sin første bok, "Faux Jour", og i 1938 mottok han den prestisjefylte Prix Goncourt for boken "L'araigne". I tillegg til sine mange romaner er han også kjent for flere historiske biografier, blant annet om Ivan den grusomme, Guy de Maupassant, Maksim Gorkij og Boris Pasternak. Henri Troyat var medlem av Det franske Akademi (plass nr. 28) fra 1959 til sin død i 2007. Hems. Hems er en høy platting i ei stue med åpent rom til røstet. En hems fantes eller finnes også ofte i hytter, koier eller seterhus. Den kan være mer eller mindre åpen på tre sider, eller utgjøre et loft over klevepartiet (koven) i en stuebygning, med åpning i tverrveggen ut mot øvre del av stuerommet. Navnet skal være en relativt moderne forkortelse av "hemsedal", betegnelsen som ble brukt i deler av Hallingdal. Opprinnelig kan navnet ha vært spøkefullt ment, men det kan også ha oppstått fordi en hems åpner seg mot stuerommet på samme måte som Hemsedal møter hoveddalføret Hallingdal ved Gol. I eldre byggeskikk var hemser særlig utbredt i Hallingdal, hvor de fantes i mange stuer med én etasje og treromsplan eller akershusisk plan. Løsningen kjennes også fra Numedal og Vestlandet. I nedre deler av Hemsedal var den vanligste betegnelsen "tarr", i øvre deler "hjall", en variant av ordet hjell, som brukes i andre dialekter. Hemser i selve stuerommet forekom ikke i årestuer eller stuer med røykovn, hvor røyken fra ildstedet fylte øvre del av stua før den slapp ut gjennom ljoren i taket. Peis eller ovn med røykpipe over tak var en forutsetning for å innrede hems i stua. Hallingstuer hadde ofte en takkonstruksjon med sperrer understøttet av mønsås og to sideåser. Fra gavlvegg til mellomvegg spente ofte to firhogne bjelker eller "slinder" som hvilte på en kraftigere bjelke på tvers av stua, beten eller "kronen". De to slindene egnet seg godt som bæring for en hems. En alternativ lokal betegnelse for hemsen var derfor «uppå slindo». Gulvet i hemsen blir liggende omtrent i høyde med langveggene i huset. Takhøyden blir størst på midten, under mønsåsen, men i mindre stuer blir det sjelden full ståhøyde. En fritthengende hems blir selvsagt ikke ført helt ut til ytterveggene, i motsetning til en hems på loftet over kleven. I hallingstuer var det gjerne to faste senger på hemsen, innunder skråtaket. Sengegavlene dannet da rekkverk mot stua, og mellom dem var det en grind, nødvendig fordi hemsen ofte var soveplass for småbarn. Hemsen hadde adkomst fra en stige i stua, som kunne heises opp så den ikke var i veien. Hemser ble i nyere tid svært populære i fjellhytter fordi de utnytter plassen godt og kan gi mange ekstra sengeplasser i en liten hytte eller koie. I moderne hytter blir det ofte Rekord. Rekord kommer av latin "recordari" som betyr å minnes eller huske, videreført til engelsk "record", i betydningen å notere. En rekord omtales gjerne som en "bestenotering". Rekord refererer vanligvis til en målbar prestasjon, eller et resultat bedre enn en tidligere prestasjon eller resultat. Offisielle vs. uoffisielle. Det skilles mellom en "offisiell rekord" og en "uoffisiell rekord". En offisiell rekord er en prestasjon vurdert av en instans eller organisasjon etter et sett regler og godkjent (ratifisert) som ny rekord. En uoffisiell rekord er en prestasjon som blir kjent og gjerne offentlig akseptert som det beste som er gjort innen en genre. Et irsk selskap som hadde spesialisert seg på faktakunnskap hovedsakelig fra naturen utviklet en årlig bok som presenterer oppdaterte rekorder fra mange ulike arenaer. Boken heter Guinness rekordbok og det er utarbeidet et system for å få et spekter av spesielle rekorder godkjente, og gitt innpass i denne boken. Guinness rekordbok er ledende i å gjøre uoffisielle rekorder offisielle. Sportsrekorder. Rekord innen sportsterminologi refererer til en prestasjon, eller et resultat bedre enn en tidligere prestasjon eller resultat. I idrett er det er krav at prestasjonene kan fysisk måles og sammenlignes. Rekorder har ulike nivåer, der det laveste nivået gjerne er et individs personlige rekorder, ofte omtalt som «pers», og det høyeste nivået er "verdensrekord". En rekord er ofte geografisk fordelt fra klubbrekord eller mindre lokale områder, for eksempel en kretsrekord, til nasjonal rekord, f.eks. "norsk rekord", og internasjonale rekorder. Det er også vanlig å registrere rekorder for ulike stevner og mesterskap. En bane, eller arrangørsted vil også registrere det beste som er gjort på det enkelte sted. Blodprosent. Blodprosent er et begrep som tidligere ble mye brukt for konsentrasjon av hemoglobin i blodet. Et godt svar på måling av hemoglobin/blodprosent ville være: Hb: 95%. Den normale konsentrasjonen av hemoglobin ble satt til 100%. På grunn av blodtap under menstruasjon ble normalen 100% fastsatt ved litt lavere hemoglobinkonsentrasjon for kvinner enn for menn. Tidligere var det vanligere med dårlig kosthold med lite protein og jern som årsak til anemi. Lav hemoglobin/blodprosent kan sees ved mange sykdommer som blødninger, mangelsykdommer, skader og andre. I dag er det helt forlatt å oppgi hemoglobinkonsentrasjon i blodprosent. Det er likevel endel pasienter som gjerne vil ha oppgitt nivået i blodprosent. For dem multipliseres konsentrasjonen i g/100ml med 7 for å få et tilnærmet prosenttall. Et gjennomsnittlig hemoglobinmål nå er ca 14 g/100ml, men kan variere fra 11 til 17 hos friske. For idrettsfolk er det viktig at blodet kan transportere mye surstoff, som kan oppnås ved øket mengde hemoglobin. Erytropoietin er et hormon som lages i nyrene som stimulerer hormonproduksjon. Ved opphold i stor høyde produserer kroppen mer erytropoietin og blodprosenten stiger. Kunstig erytropoietin er et forbudt dopingmiddel. Ved bloddoping tappes blod fra idrettsutøveren før en treningsperiode, og lagres. Det samme blodet gis tilbake i blodårene til utøveren før konkurranse for å få høy blodprosent under konkurranse. Dette er forbudt etter dopingreglene. Blodprosenten og senkning er sammen med urinmikroskopi de analysene som lengst har vært vanlige å utføre ved vanlige legekontor. Act. Act var et britisk popband fra 1980-tallet. Bandet besto av duoen Thomas Leer og Claudia Brücken. Sammen med electronica og disco var duoen også inspirert av psykedelisk rock og musikaler. Tekstmessig handlet det om dekadanse, hemningsløs humanisme og moralsk skruppelløshet, hvilket best kommer til uttrykk på singlen "Snobbery and Decay". Pga. langvarige rettssaker med prosjektet 'Frankie Goes to Hollywood' fikk plateselskapet ZTT Records aldri satt riktig fokus på Act. Hovin kirke (Ullensaker). Hovin kirke som er Ullensaker kommunes eldste kirke og ligger sentralt i Hovingrenda. Det er en tømret korskirke som ble innviet i 1695. Ingen arkitekt ble den gang benyttet, men den aktive sognepresten Thomas Rosing med sine gode forbindelser arrangerte de beste tømrere og tårnbyggere. Han var også sønn av biskopen i Kristiania. Henning Howlid Wærp. Henning Howlid Wærp (født 1959) er en norsk litteraturforsker. Han ble dr.art. ved Universitetet i Oslo i 1996 på en avhandling om naturlyrikk hos Andreas Munch, Vilhelm Krag og Hans Børli. Han har seinere bl.a. forska på Knut Hamsun og Cora Sandel, og har redigert en antologi over prosadikt på norsk. Howlid Wærp er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Utholdenhet. Utholdenhet kan ofte defineres som organismens evne til å arbeide med relativ høy intensitet over lengre tid. En forutsetning for å ha god utholdenhet er organismens evne til å skaffe nok energi til det arbeidet som skal utføres. Ut fra den måten vi skaffer oss energi på, skiller vi mellom to hovedformer: Anaerob utholdenhet og aerob utholdenhet. Aerob utholdenhet står for organismens evne til å arbeide med relativ høy intensitet over lengre tid ved hjelp av aerobe energiprosesser i musklene. Anaerob utholdenhet vil si organismens evne til å arbeide med svært høy intensitet i forholdsvis kort tid ved hjelp av anaerobe energiprosesser i musklene. Aerob utholdenhetstrening. Utholdenhetstrening som holder et lavt til moderat intensitetsnivå, der musklene har tilstrekkelig tilførsel av oksygen. En Aerob treningsøkt bør vare fra 10 minutter og oppover med minimum 80-90 pulsslag per minutt med fokus på den anaerobe terskelen. Intensiteten bør være på over 60 % for å påvirke graden av utholdenhet. Prosessene ved aerob energifrigjøring: formula_1 og formula_2 Anaerob utholdenhetstrening. Utholdenhetstrening som holder et høyt intensitetsnivå i relativt korte perioder. Dette er en form for utholdenhet som krever mye vilje, ettersom melkesyren blir dannet relativt fort. Denne typen utholdenhetstrening gir deg bedre tåleevne for melkesyre og forbedret evne til anaerob energifrigjøring. Prosessene ved Anarerob energifrigjøring: formula_3 og formula_4 MALICE MIZER Live Selection. MALICE MIZER Live Selection er en DVD av Malice Mizer som ble utgitt den 28. mars, 2007. DVDen inneholder videoklipp fra konsertene "Sans retour Voyage "derniere" ～encoure une fois～" og "merveilles ～終焉と帰趨～l'espace". Svein Finnerud. Svein Finnerud (født 2. september 1945 i Oslo, død 22. juni 2000) var en norsk jazzmusiker (piano), maler og grafiker. Finnerud studerte under Chrix Dahl på Statens håndverks- og kunstindustriskole (1967–72) og har hatt flere utstillinger, samt vært innkjøpt av Nasjonalgalleriet. Han ble kjent i jazzkretser på 60-tallet, først som medaljør i NM i jazz (1963), som del av Knut Audums orkester, der han spilte med gitarist og bassist Bjørnar Andresen. Med Andresen og Espen Rud trommer etablerte han frijazz-bandet Finnerud Trio (1967-74), som med sitt Paul Bley-inspirerte musikkuttrykk frekventerte også utenlandske jazzfestivaler, blant annet i Warszawa (1970). De ga ut "S.F.Trio" (Norsk jazzforum, 1969), "Plastic sun" (1970, Odin Records 1993) og "Thoughts" (1974/1985), og ble kjent for sitt flermediale kunstuttrykk med jazz og billedkunst, blant annet i samarbeid med Peter Opsvik og Carl Magnus Neumann, samt Henie-Onstad kunstsenter. Til dikt av Trond Botnen spilte trioen inn "Multimal" (Polydor, 1971). De medvirket også i eksperimentelle verker av Ketil Bjørnstad. På 90-tallet ga trioen ut "Travel Pillow" med Svein Christiansen som erstatning på trommer (fra 1992), samt spilte på Kongsberg Jazzfestival med Close Erase (1997). Selv ga Finnerud ut "Sounds and sights" (Resonant Music, 2000), med bidrag fra Jon Eberson gitar, Terje Gewelt bass, Svein Christiansen trommer og Nils Petter Molvær trompet, samt sønnen Bendik Finnerud på piano. Utgivelsen "Egne hoder" av Bjørnar Andresen/Paal Nilssen-Love (BP Records, 2000) har flere innslag fra, samt dedikasjoner til, Finnerud. Videre finner man komposisjonen "Ida Lupino", av den amerikanske komponisten Carla Bley beverdiget en plass på "Turning pages: Jazz in Norway 1960-70" (Norsk jazzarkiv, 2001). Blakstad (Asker). Blakstad er et område og en gård i Asker kommune i Akershus. Blakstad ligger ved Oslofjorden, mellom Bondi, Vettre og Vollen. Ved Blakstadbukta holder Asker Seilforening til, og Askerelva har sitt utløp der. Blakstad sykehus og Blakstad skole ligger på Blakstad. Stormannen Gudolf av Blakstad var høvding for ribbungene på 1200-tallet. Han ble drept av kongsmenn i kapellet på Blakstad gård. Gården er fortsatt i drift, i dag av Stein Gudolf Blakstad Øxseth og som omfatter Blakstad hovedgård, gnr 61, bnr 2. Gudolf av Blakstad. Gudolf av Blakstad (død 1226), også skrevet "Gudolv av Blakstad", hørte først til baglerne (kirkepartiet) under borgerkrigstiden i Norge og var en tid sysselmann i Lier. I 1218 gikk han fra baglerne over til kong Håkon Håkonsson. Han ble uenig med kongen og tok initiativ til opprettelse av ribbungpartiet som ville ha Sigurd Ribbung til konge. Sigurd ble drept i 1226, og Gudolf ble drept av bønder like etter, på garden sin på Blakstad i Asker. David Levy. David H. Levy (født 1948) er en kanadisk astronom. Han er mest kjent for å ha oppdaget kometen Shoemaker-Levy 9, som i juli 1994 krasjet inn i Jupiter. Han har oppdaget om lag 20 kometer, på egen hånd eller sammen med Gene og Carolyn S. Shoemaker. Han har skrevet over 30 bøker, de fleste med astronomi som tema. Clarence Seedorf. Clarence Clyde Seedorf (født 1. april 1976 i Paramaribo, Surinam) er en fotballspiller. Han er nederlandsk statsborger, og har flere landskamper for. Han er for øyeblikket klubbløs, etter at han valgte å ikke signere ny kontrakt med italienske AC Milan da sesongen 2011/12 ble avsluttet. Clarence Seedorf har vunnet Champions League med tre forskjellige klubber, med Ajax Amsterdam i 1995, Real Madrid i 1998 og for AC Milan i 2003 og 2006-2007 sesongen Seedorf har spilt for Ajax Amsterdam, Sampdoria, Real Madrid, Internazionale og AC Milan. The Costa Book Awards. The Costa Book Awards er blant de mest prestisjefulle litterære priser i Storbritannia. Fra 1971 til 2006 gikk prisene under navnet Whitbread Awards, men skiftet til Costa Book Awards da Costa Coffee overtok som sponsor. Whitbread-prisene gis for litterær kvalitet, men også til bøker som er underholdende lesning og som formidler gleden ved lesning til et størst mulig publikum. Priskategoriene har variert noe over tid. Ved den første utdelingen i 1971 ble det utdelt priser for beste roman, beste biografi og beste diktsamling. I 2005 ble det i tillegg til de foran nevnte utdelt priser i kategoriene årets bok, beste roman skrevet av en debutant og beste barnebok. Eksterne lenker. Storbritannia Det nasjonale statsadvokatembetet. Det nasjonale statsadvokatembetet er et påtaleembede som har påtaleansvaret på statsadvokatnivå for saker som behandles ved Kripos og Politiets sikkerhetstjeneste, inkludert saker om alvorlig organisert kriminalitet, internasjonale forbrytelser og alvorlig datakriminalitet. Embedet har også den overordnede ledelsen av straffesaksbehandlingen ved Kripos. I tillegg er andre nasjonale påtaleoppgaver tillagt embedet. Pr. juli 2010 har Det nasjonale statsadvokatembetet syv ansatte: en embedsleder, fire statsadvokater og to kontoransatte. The Times of India. "The Times of India", ofte forkortet som TOI er Indias største, engelskspråklige dagsavis, eid og administrert av Bennett, Coleman & Co. Ltd.. Opplaget er 2,4 millioner (2005). Den er også verdens største engelskspråklige avis i fullformat. Avisen ble grunnlagt 3. november 1838 med navnet "The Bombay Times and Journal of Commerce", og henvendte seg fra starten til britiske statsborgere bosatt i India. Den fikk sitt nåværende navn i 1861. Enharmonisk. Enharmonisk (av en- og gr. 'overensstemmelse, harmoni') er et begrep i musikkteorien som i dag favner det som, innenfor likestemming, klinger likt, men som er skrevet med ulike notetegn. Brooke Hogan. Brooke Ellen Bollea (født 5. mai 1988 i Tampa i Florida), bedre kjent som Brooke Hogan, er en amerikansk sangerinne og reality-TV-skuespiller. Hun ble kjent igjennom MTV-serien "Hogan Knows Best" hvor hun spilte seg selv sammen med faren Hulk Hogan, moren Linda og broren Nick. Da hun fikk platekontrakt flyttet familien til Miami for at Brooke skulle konsentrere seg om musikken. Hun fikk sitt egen serie på MTV som heter "Brooke knows best". Påtalemyndigheten i Norge. Påtalemyndigheten i Norge er en statlig myndighet som a) leder politiets etterforskning i straffesaker, b) avgjør spørsmålet om en straffeforfølgning skal innstilles eller fortsettes, og c) opptrer som aktor under straffeforfølgning ved domstolene. Anklagerens rolle er objektiv, og styres av bevisene i saken. Dersom vurderingen av beviser munner ut i at vilkårene for straff ikke er oppfylt, er det påtalemyndighetens plikt å stanse straffeforfølgningen. Forsvarere har ikke noen liknende objektivitetsplikt. Den sivile påtalemyndighet. Den sivile påtalemyndighet, tidligere Den borgerlige påtalemyndighet, er påtalemyndighet i ikke-militære straffesaker og er regulert av straffeprosessloven og påtaleinstruksen. Norge og Danmark er de eneste vestlige land hvor påtalemyndigheten også er integrert i politidistriktene. Politiadvokatene leder etterforskningen som polititjenestemennene utfører. I Sverige og andre vestlige land er påtalemyndigheten og politiet adskilt som separate etater. "Den høyere påtalemyndighet" brukes som en fellesbetegnelse på de to øverste nivåene. Den høyere påtalemyndighet. Den høyere påtalemyndighet består av Riksadvokatembetet, 10 regionale statsadvokatembeter og et nasjonalt statsadvokatembete. I tillegg kommer Det nasjonale statsadvokatembetet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet. I 2005 hadde Den høyere påtalemyndighet 142 årsverk i faste stillinger, fordelt på 80 årsverk i påtalestillinger og 62 årsverk i administrative stillinger. Pr. 2011 hadde Den høyere påtalemyndighet 159 ansatte. Påtalemyndigheten i politiet. Politiadvokatene utgjør hoveddelen av påtalemyndigheten i politiet, og leder polititjenestemennenes etterforskning, avgjør spørsmålet om fortsatt straffeforfølgning i enkelte saker, og fører saker for retten som anklagere. Som etterforskningsledere har politiadvokatene det siste ord om hvilke beviser som må søkes avklart, og hvilke som ikke har betydning. Politiadvokatene er direkte underlagt statsadvokatene i enkeltsaker. I rollen som påtalemyndighet er de derfor overordnet politiutdannede tjenestemenn. Den militære påtalemyndighet. Den militære påtalemyndighet (Generaladvokaten, Krigsadvokatene for Nord-Norge og Krigsadvokatene for Sør-Norge) er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. I krigstid avgjør Generaladvokaten eller førstekrigsadvokatene spørsmålet om tiltale i saker om militære forbrytelser og forseelser når det ikke hører under Kongen i statsråd eller Riksadvokaten. Den militære påtalemyndighet ble opprettet som egen etat i 1947, men har historie tilbake til 1646. Pr. 2011 har Den militære påtalemyndighet 11 ansatte. Svein Fjellheim. Svein Fjellheim (født 1. november 1945) er en norsk fagforeningsleder og statssekretær for statsminister Jens Stoltenberg, fra Arbeiderpartiet. Han tok svennebrev i pølsemakerfaget i 1965, i 1981 begynte han i stillingen som faglig sekretær i Stavanger og omegns faglige Samorganisasjon. Han har nå permisjon fra stillingen som distrikssekretær i LO i Rogaland mens han er statssekretær. Han ble innvalgt til bystyret i Stavanger første gang i 1975, der satt han frem til 1995. Han var også medlem av formannskapet fra 1979 frem til 1995. Fjellheim er gift og har to barn. Han er også kjent i Arbeiderpartiet for å være dyktig med trekkspill. Frode Viken. Frode Viken (født 30. mars 1955 i Namsos) er gitarist i gruppen D.D.E. og har skrevet de fleste av bandets melodier og dessuten flere av tekstene. Han vikarierte i 1975 en periode som bassist i Prudence. Han stiftet senere bandet Rollaug sammen med Prudences vokalist Per Erik Wallum. I 1985 ble han med som bassist i After Dark som var forløperen til D.D.E. Etterhvert byttet han til gitar, og var som de andre medlemmene med da After Dark ble til D.D.E. i 1992. Har har i tillegg lang erfaring fra drift av blant annet musikkforretning, lydstudio og nærradio og som gitarlærer ved Namsos Kommunale Musikkskole. Sønnen Daniel Viken er kjent som gitarist i Grannes og Nullskattesnylterne. Eivind Berre. Eivind Berre i Sandnes 2009 Eivind Bjørås Berre (født 24. januar 1964 i Levanger) er bassist i D.D.E. Han er oppvokst på Skogn og flyttet til Namsos i 1982 og forble namdaling etter opphold i diverse band. Han ble i 1985 med som bassist i bandet After Dark som var forløperen til D.D.E. som ble stiftet i 1992. Berre er faglært typograf og driver reklamebyrået "Takk – Berre BRA as" i Namsos. Skala (musikk). Skala er i musikken en gruppe toner i stigende eller synkende rekkefølge. Den gir et melodisk og harmonisk utgangspunkt for musikkstykker. Skalaer er inndelt i kategorier som diatonisk, dur, moll og mange flere, alt etter hvilke intervaller tonene i skalaen har. Begrepet skala brukes imidlertid også om en nærmere spesifisert gruppe av toner, der en av tonene er angitt som den viktigste (grunntonen). Eksempler på dette er C-durskala, d-mollskala og så videre. Avstanden mellom to toner i en skala kalles et skalatrinn. Bakgrunn. Tonene i en skala regnes oftest opp fra den laveste til den høyeste. De fleste skalaer gjentas i alle oktaver. Det vil si at alle trinn i skalaen finnes i enhver tenkelig oktav. En slik skala kan betraktes som en ring av toneklasser. For eksempel kan C-durskalaen beskrives som en sirkel av tonene C-D-E-F-G-A-H-[C] der rekken begynner på nytt fra den siste C-en. C-durskalaen finnes derfor på mange forskjellige tonehøyder: den kan starte på C' (midt på pianoet) og gå opp til C", eller begynne på C"' og gå opp til C". Gjennomgående skala i et musikkstykke kan enten beskrives ut ifra fremførelse eller komposisjon, eller brukes som utgangspunkt for en komposisjon. Trening i bruk av skalaer har vært en del av opplæring i musikalsk komposisjon i mange hundre år. En eller flere skalaer kan brukes i en komposisjon, for eksempel i Claude Debussys "L'Isle Joyeuse". Nedenfor er den første skalaen en heltoneskala, mens nummer to og tre er diatoniske skalaer. Alle tre er brukt i starten av Debussys stykke. Den lydiske skala i midten fungerer som et mellomledd mellom heltoneskalaen øverst og duskalaen nederst I engelskspråklig musikkteori nevnes første tonen i en skala som tonika, skalaens sentrale og mest stabile trinn. (Dette må dog ikke forveksles med den diatoniske funksjonen tonika). Ut ifra det har de andre trinnene fått nummer etter hvor mange trinn over tonika de er. For eksempel: Tonene i en C-dur-skala (C,D,E,F,G,A,H) kan gis nummer i forhold til grunntonen C. Enhver henvisning til en tone med et nummer forteller hvilken tone som er valgt som tonika. Slik navnsetting av trinn er avhengig av at man velger en grunntone, så nummerering gjelder ikke skalaen i seg selv (jf. "terminologi") men skalens modi. For eksempel: Hvis tar for oss den C-diatoniske skala med A som tonika, får vi A=1, H=2, C=3 og så videre. Avstanden mellom to bestemte trinn i en skala er uavhengig av hvilken tone som kalles tonika. I engelskspråklig musikkteori har trinnene fra 2 – 7 i en durskala fått navnene supertonika, mediant, subdominant, dominant, submediant og subtonika. Igjen må disse betegnelsene ikke forveksles med subdominant, dominant og deres medianter som diatonisk funksjon. Når tonene i en skala skal få navn er det vanlig å gi hvert trinn navn med utgangspunkt i hver sin bokstav; A-diatonisk skala skrives A – B – C♯ – D – E – F♯ – G♯ snarere enn A – B – D♭ – D – F♭ – E♯♯ – G♯, som er enharmonisk. Slik navnsetting er dog ikke mulig i skalaer med mer enn syv toner. Skalaer i klassisk musikk. De vanligste skalaene i klassisk musikk inneholder syv toner, og gjentas i alle oktaver. Foruten harmonisk moll, skilles trinnene i disse av hel- og halvtoneintervaller. I vestlig musikk fra middelalderen og renessansen ble den diatoniske skalaen av stamtonene C-D-E-F-G-A-H brukt nesten eksklusivt. Denne skalaen, vår dur-skala, het jonisk modus. Startet man med D, var det dorisk modus, med E frygisk, med F fydisk, med G miksolydisk, med A, eolisk (samme som melodisk A moll); og den sjeldent brukte med H (lokrisk) var kun teoretisk p.g.a. tritonus mellom H og dens dominant, F. Disse modi het «kirketonearter» av gregoriansk sang. Fortegn var lite og usystematisk brukt, og når de ble, var det ofte for å unngå intervallet "tritonus", den forminskede kvinten eller forøkede kvarten (også kalt «Djevelens intervall»), som skulle resolveres til en av de to forannevnte, og fortegnspraksis kaltes "musica ficta" — det vil si, «oppdiktet musikk.» Disse skalaene brukes i alle transposisjoner, d.v.s. med utgangspunkt i alle tolv toner. I denne perioden ble "modulasjon" innført — systematisk bevegelse fra én skala til en annen. Modulasjon følger ikke nødvendigvis noen faste regler, men det er mange konvensjoner som følges. For eksempel, er det svært vanlig at et stykke i dur begynner i en diatonisk skala fra stykkets tonika, før det moduleres til en diatonisk skala fra dominant. Det finnes mange flere skalaer. Indisk musikk har mange slike, som heter raga. Tolv-tone rader er ikke skalaer, men visse skalatrinnsrekkefølger (ikke nødvendigvis alle), og utgjører tonesett som kan behandles ved bruk av tolvtoneteknikken. Naturskala. I naturskala relaterer frekvensen av hver tone til grunntonen ved at forholdet mellom dem kan uttrykkes med formelen formula_1. Dvs at man kan komme fra den ene til den andre ved kun på å dele/multiplisere en rekke ganger med to og/eller tre, skjønt at det er også mulig for brøkslektskapet mellom frekvenser kan være annerledes, f.eks. 5/7, og slikt kan skje i elektronisk musikk. Naturskala har en uendelig antall toner. De intervaller med små x og y i formelen har en mye behageligere harmonisk egenskap i forhold til de med høye x og y tall. For eksempel intervallet mellom en tone og dens oktav er formula_2, eller intervallet mellom A (la) og D (re) er formula_3. Temperert skala. I temperert skala relaterer hver tone til den neste med et fast logaritmisk frekvensforhold. I et piano, siden det er tolv toner i oktaven, er forholdet tolvte rot av to, d.v.s. formula_4 (≅ 1.0594630943592952645618252949463…). En pianotangent har doble frekvensen av den som er 12 tangenter borte til venstre (én oktav under), og det halve av den som er 12 tangenter borte til høyre (én "over"). Fordelen med tempererte skalaer er at en tilfeldig tone harmonerer med en annen på lik linje med alle de andre tonene i skalaen, dette p.g.a. det faste forholdstallet mellom frekvensene. I tillegg finnes det gitt antall frekvenser i en oktav: Dette gjør det enklere å lage instrumenter som kan gjengi alle toner i den skalaen. Før temperert skala ble oppfunnet, var det allslags innviklede oppsett på instrumenter, og forskjellige stemminger, for å gi de naturlige tonene. Tempererte skalaer har vanligvis intervaller som ligner de mest brukte naturskalaintervallene. Eksempelet er A-E, kvinten, som er formula_12 , d.v.s. formula_13  i 12-tempererte skala og formula_14 , d.v.s. formula_15  i naturskala, og merk den ørsmå forskjellen. Med andre intervaller er det mye mer betydelig forskjell mellom temperert og naturlig intervall. Antallet intervaller i eksisterende tempererte skalaer (12, 53, og 72) er ikke tilfeldig valgt. De minimaliserer den totale avstanden mellom enkle naturskalaintervaller og nærmeste tempererte intervall. Mikrotonale skalaer. Begrepet mikrotonal musikk viser som regel til musikk som har røtter i tradisjonell vestlig musikk som gjør seg nytte av «uvanlige» skalaer og intervaller. En oktav kan deles inn i flere eller færre like intervaller enn tolv. Komponisten John Cage er blant dem som har eksperimentert med slik musikk, samt den tsjekkiske Alois Habá, som brukte kvarttoner som delte opp oktaven i 48 trinn. Flere før ham eksperimenterte med slikt, som amerikaneren Charles Ives, også senere Witold Lutoslawski, og Krzysztof Penderecki, bl.a. Jazz og blues. I jazz og blues har man gjennom bruken av blue notes tatt i bruk intervaller mindre enn en halvtone. «Blue note» er en intervall som teoretisk sett verken er dur eller moll, men midt i mellom, noe som gir en særegen klang. I tonearten E finner man «blåtonen» et sted mellom G og G♯, eller som en bevegelse over begge to. I blues brukes ofte pentatoniske skalaer og bluesskalaen. I én enkelt jazzkomposisjon finner man ofte mange forskjellige skalaer og en rekke modi av disse. Kromatiske skalaer har vunnet utbredelse, særlig i moderne jazz. Don Ellis brukte kvarttones trompet, og kvarttonesteknikk i noen av big-band jazz-Fusion jazzmusikken hans. Sesongbestemt ledighet. Sesongbestemt ledighet er en type arbeidsledighet som avhenger av etterspørselen på varen/tjenesten man tilbyr. Hvis man tenker seg et byggefirma som bygger hus og leiligheter. I en god periode med mye etterspørsel vil firmaet ha mye og gjøre og trenger dermed mer arbeidskraft. Hvis da etterspørselen plutselig synker, vil firmaet bli nødt til å kvitte seg med arbeidere fordi det ikke er nok arbeidsoppgaver samt at det koster å ha arbeidere. Man kan også tenke seg en lignende situasjon for en bedrift som produserer varer. Disse bedriftene avhenger også av konjunkturen i området man selger i. Iljusjin Il-4. Iljusjin Il-4 (NATO-kallenavn: "«Bob»") var et sovjetisk bombefly utviklet av Iljusjin. Il-4 var basert på DB-3 og fløy første gang 21. mai 1939. Flyet hadde opprinnelig betegnelsen DB-3F og fikk først betegnelsen Il-4 fra mars 1942. Il-4 var sammen med forgjengeren DB-3 de viktigste langtrekkende bombeflyene Sovjetunionen hadde og utgjorde ved slutten av den andre verdenskrig tilsammen 86% av alle langtrekkende bombefly sovjetunion hadde tilgjengelig. Beskrivelse. Il-4 skilte seg fra tidligere DB-3 ved et nytt og mer strømlinjeformet skrog, nye vinger med større vingeareal. Nye og mer moderne produksjonsmetoder ble tatt i bruk og flyet fikk et enklere drivstoffsystem, med antall drivstofftanker redusert til seks tanker, samt en rekke andre forbedringeringer. Il-4 ble utstyrt med to nyutviklede M-88 motorer som hadde en ytelse på 1 000 hk hver, og fra 1941 med to oppgraderte M-88B på 1 100 hk hver. Bestykningen besto av tre 7,62 mm mitraljøser, hvorav den ene i et bevegelig tårn. Denne ble byttet ut med en 12,7 mm mitraljøse i et oppgradert tårn i 1942. Referanser. Iljusjin Il-04 Hildegunn Mikkelsplass. Hildegunn Mikkelsplass (født Fossen den 16. april 1969 i Drammen) er en tidligere norsk skiskytter. Hun er pr. i dag gift med Eilif Kristen Mikkelsplass. Roger Greenwald. Roger Greenwald (født 1945 i New York) er en amerikansk litteraturforsker, lyriker og oversetter. Han er utdanna Bachelor of Arts fra City College i New York og PhD fra University of Toronto. Greenwald er særlig kjent som oversetter av norsk poesi, med en hovedvekt på Rolf Jacobsen. Han har vunnet flere priser i USA og Canada for sine gjendiktninger. I 1993 ga han ut en egen diktsamling, "Connecting Flights". The Tubs. The Tubs er et norsk støypopband fra Høyanger. Bandet ble startet i 1991 av Tor Egil Høyvik, Bjarte Johansen, Arve Ullebø og Bjørn Nesse. The Tubs ga ut tre plater før bandet ble lagt på is i 2000. Bjarte Johansen driver i dag produksjonsfirmaet POW! Productions AS og lydstudioet POW! Studio. Diskografi. 1993 The Tubs – "The Tubs" (REC90) 1995 The Tubs – "Pow Pow Pilots" (REC90) 1998 The Tubs – "/Slash/" (REC90) 1993 The Tubs – "Show Me" (REC90) 1998 The Tubs – "Wannbe" (REC90) 1997 Balance – From The Joy Division Reservoir 1999 Genetic Mutations – Volume One Åse Idland. Åse Idland (født 2. april 1973 i Stavanger) er en tidligere norsk skiskytter. Hun vant sølv i lagkonkurransen under VM i 1994. Idland deltok under vinter-OL for Norge i 1992 i Albertville med 27. plass på 15 km. Nordmarkskapellet. Nordmarkskapellet er et kapell som eies og drives av Oslo Kristelige Studentlag, et lokallag i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. All innsats for kapellet er frivillig og ubetalt. Inntekter er hovedsakelig kollekter, utleie og kafésalg på søndagene. Historie. Nordmarkskapellet ble tegnet i 1924 av Norges første kvinnelige arkitekt, Kathinka Lexow (1889–1978). Kapellet ble bygget på dugnad og ble innviet 2. april 1933. Siden da er kapellbygningen blitt utvidet flere ganger. Lagshytta er en frittstående bygning, ti meter unna kapellbygningen, som ble satt opp på 1960-tallet. Siste ombygging var i 1995 da det ble laget et moderne storkjøkken i kapellbygningen. Kapellbygningen. Kapellbygningen består av selve kirkerommet, en stor peisestue, kjøkken og sovefløy. I kjelleren er det vaskerom med dusjer og varmekabler i gulvet og et tørkerom. Sovefløyen har tre store soverom med åtte køyer og et mindre rom med fire køyer. I tillegg er det en liten peisestue og et lite en-sengs soverom som leietakerne disponerer frem til lørdag kl 17 når husmor og husfar (husfolket) kommer opp. Kapellbygningen har 28 sengeplasser. I kapellrommet finnes et piano, som også kan trilles inn i den store peisestuen. Lagshytta. Lagshytta ligger tvers over tunet, ti meter fra kapellbygningen og kan leies sammen med kapellbygningen eller av en uavhengig gruppe. Hytta har peisestue med langbord, piano og en krittavle, kjøkken, to soverom i første etasje og seks i andre etasje. Det er vaskerom i hver etasje, og de som leier Lagshytta kan bruke dusjene i kapellet. Lagshytta har 47 sengeplasser. Adkomst. Kapellet ligger ved Slaktern ca. 6 km fra Voksenkollen og Frognerseteren stasjoner på Holmenkollbanen. Det går an å sykle helt inn til kapellet på grusveier i sommerhalvåret, mens disse grusveiene prepareres til skiløype om vinteren. Til Sognsvann er det ca 10 km – mest nedoverbakker på veien hjem. Fra Sørkedalen skole er det 4 km, men for det meste på blåmerket sti. Fra Tryvann er det 4 km. på vei. Hvis man ønsker å frakte mat og utstyr inn til Nordmarkskapellet med bil, må man sende skriftlig søknad om kjøretillatelse til Friluftsetaten. Kapellvakt. De som leier Kapellet og Lagshytta får det som kalles «Kapellvakt» som innebærer at man blir med på forberedelser og gjennomføring av gudstjenesten og kafédrift søndag fra klokken 9 til ca. 15. Aktiviteter. Stedet har en liten ballbane for fotball og volleyball, en ti meter bred klatrevegg og en 8 meter høy klatrevegg. I tillegg er det satt ut orienteringsposter i området rundt kapellet, og kjøpt inn kart med forslag til tre ulike løyper. Orienteringspostene står ute i barmarksesongen. Kulturminne. Nordmarkskapellet er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Bagn Bygdesamling. Bagn Bygdesamling er et lite museum i grenda Dølven 8 km sør for Bagn i Sør-Aurdal kommune, i Oppland fylke. Museet er en del av Valdres Folkemuseum. Museet ligger ovenfor Europavei 16 ved elva Begna, nedenfor gårstunet på "Islandsmoen" og ovenfor det gamle skolehuset på stedet. Museet er resultatet av arbeidet til Olaus Islandsmoen og består av 12 tømmerbygninger og et hus for permanente utstillinger. Museet har i tillegg til permanente utstillinger på Islandsmoen også utstillingsområder på husmannsplassen Sandviken og Bagnsbergatn. Bagnsbergatn er et fredet krigsminne fra kampen om Bagnsbergatn gård, hvor tyske styrker under den andre verdenskrig prøvde å omgå norske stillinger. Tyske styrker gikk opp lia ytterst i bagnsgryta, gikk østsiden oppover mot Breidablikk og dreide mot Bergatn. På morgenen kom de ned i de bakre linjene til de norske styrkene og støtte sammen med dem i Gråbeinhølet. Senere blir kompaniet etterlatt av de tyske styrkene som rømmer dalen. På museet er det også en utstilling om komponisten Sigurd Islandsmoen (1881 – 1964) og en utstilling om forfatteren Mikkjel Fønhus (1894 – 1973). Forfatteren Fønhus bødde hele livet litt lengre ut i dalen, ved "Lundby" hvor han ble født. Kun under to korte opphold bodde han i Oslo, først som student og senere som journalist i Norske Intelligenz-Seddeler. Svært mange av hans bøker er om villmarken sentrerer rundt steder i lokalområdet. Komponisten Sigurd Islandsmoen virket han det meste av sitt liv som organist i Moss kirke. Hans kanskje mest kjente verk er sangen «Det lysnet i skogen» med tekst av Jørgen Moe. Ellers inkluderer hans produksjon dødsmessen «Requiem» (1935–36. Det siste verket forsvant fra Nasjonalbiblioteket, men det viste seg at en microfilm fra krigen hadde overlevd i museets hvelv. Museets andre permanente utstillinger viser gjenstander fra steinalder og jernalder, tekstiler og bekledning, møbler og husgeråd, håndverk, jakt og fiske, gårdsdrift, musikk, skole og gjenstander fra krigen 1940–1945. Alle utstilte gjenstander er originaler og har blitt samlet inn fra gårder og steder i nærområdet. Amstel Gold Race. Amstel Gold Race er et årlig sykkelritt, vanligvis arrangert i de sørlige delene av provinsen Limburg i Nederland. Rittet er en vårklassiker, og en del av Verdenskalenderen og har vært en del av forgjengerne ProTouren og Verdenscupen i alle sesonger. Navnet er en referanse til sponsoren, bryggeriet Amstel og ikke elven Amstel, som ligger langt borte fra der rittet tar plass. Historie. Det første løpet fant sted den 30. april 1966 på den daværende dronning Juliana Is bursdag. Det medførte at mange av landsbyene som rittet skulle gå igjennom var sperret av festarrangementer, og ruten måtte endres flere ganger mens rittet pågikk. Alle endringene resulterte i at løpet ble over 300 km langt, noe som opprørte Jacques Anquetil, en av datidens store sykkelryttere, så mye at han brøt rittet. Ruten. Ruten har blitt endret mange ganger gjennom årene. I 2005 foregikk hele rittet innenfor grensene til provinsen Limburg, mens det tidligere har vært ritt som dekket store deler av Belgia. Siden 2003 har målgangen vært på toppen av Cauberg i Valkenburg kommune. Før dette lå målgangen i Maastricht. Vitenskapelig assistent. Vitenskapelig assistent, forkortet vit. ass., er en midlertidig stilling som forsker som historisk har hatt en litt ulik bruk. Historisk ble stillingen av og til brukt til å ansette personer som arbeidet med doktorgraden sin, og personer kunne ha slike stillinger forholdsvis lenge. I dag er ikke dette vanlig. Som oftest brukes stillingen i dag for å ansette høyere grads studenter eller nyutdannede til å utføre tidkrevende arbeid som f.eks. data- eller kildeinnsamling i forbindelse med forskningsprosjekter. Stillingen kan også brukes til å ansette andre personer for å utføre kortere vitenskapelige oppdrag. Personer som i dag ansettes for å arbeide med doktorgraden sin ansettes som stipendiater. Arbeidsforhold som vitenskapelig assistent i Norge er regulert gjennom "Forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat". Sola Fide. Sola Fide er et blandet kor/kammerkor som holder til i Fana i Bergen. Koret startet opp i 1989 og teller 40 medlemmer i alderen 35 – 70 år. Koret har et variert repertoar, fra tradisjonelle salmer til nyere populærmusikk. Koret er medlem av Norges Korforbund. Koret har status som prosti-kor i Fana prosti og har Søreide kirke som sitt øvingslokale. Koret holder faste vår- og høstkonserter, gjerne med instrumental­innslag eller lignende fra inviterte gjester, samt fast julekonsert i Skjold kirke og i en av bykirkene. I tillegg kommer ulike sangoppdrag der koret blir bedt om å delta på forskjellige arrangementer, opptredener på institusjoner, gudstjenester og lignende. Dirigent for Sola Fide er Janicke Damm Rusti Flandern rundt. Flandern rundt (nederlandsk: "Ronde van Vlaanderen") er et årlig sykkelritt som arrangeres i den belgiske delstaten Flandern. Rittet er en vårklassiker, og en del av Verdenskalenderen og har vært en del av forgjengerne ProTouren og Verdenscupen i alle sesonger. Rittet regnes som ett av de fem Monumentene i sykling. Løpet starter i Brugge og ender i Ninove. Løypa, som endres lite fra år til år, har mange bratte stigninger, eller hellinger som de også kalles. Mange av dem er brosteinsbelagte. Koppenberg er den mest berømte stigningen. Den var ikke i bruk mellom 1987 og 2003 fordi den var i for dårlig stand, og utgikk av samme grunn i 2007. I 2008 var stigningen igjen tilbake i rittet. På det bratteste har Koppenberg 22 prosent stigning, og brosteinsunderlaget er såpass ustabilt at svært mange av rytterne må løpe opp bakken bærende på sykkelen. En annen kjent bakke er Muur-Kapelmuur (som selvfølgelig blir kalt "muren") som stort sett har vært den nest siste stigningen i rittet. Det er ofte i denne stigningen den siste utskillelsen av hvilke ryttere som kan vinne finner sted. Sjøfart. Sjøfart er skipsfart som skjer på havet, ved kysten eller på fjorder. Fiskevær. Fangstplass for fiske eller bosted for fiskere ute ved kysten. Hvalfangstkommuner. Enkelte kommuner i Norge levde for en stor del av hvalfangst; f.eks. Sandefjord. Janicke Damm Rusti. Janicke Damm Rusti (født 1965) er utdannet musikkpedagog fra Høgskolen i Bergen. Hun dirigerer blant annet korene Sola Fide og i Bergen. Janicke Damm Rusti var musikalsk leder under Sola Fides til Costa Blanca i oktober 2011. Rusti Direksjonsmusikken. Direksjonsmusikken er orkesteret ved Norges Handelshøyskole. Direksjonsmusikken ble stiftet 28. oktober 1963 og siden oppstarten har over 450 studenter spilt i Direksjonsmusikken. Orkesteret har utgitt ni plater. Organisasjon. Til enhver tid er det mellom 25 og 30 faste, spillende medlemmer av Direksjonsmusikken – som går under betegnelsen "Spillende Læmme". Diskografi. Direksjonsmusikken i Hovedprosesjonen 17. mai 2007 Skynet. Oppskytningen av den første Skynet-satellitten, Skynet 1A, i 1969 Skynet er en samling militære satellitter tilhørende det britiske Forsvarsministeriet som tilveiebringer strategiske kommunikasjonstjenester for Storbritannias forsvar og NATO-allierte. Iljusjin Il-102. Iljusjin Il-102 var et to-seters angrepsfly utviklet i Sovjetunionen. Konseptuelt beskrives Il-102 ofte som det siste i en rekke angrepsfly utviklet av Iljusjin som kan trekkes tilbake til den andre verdenskrigs Il-2. Il-102 ble på 80-tallet forsøkt utviklet som et alternativ til Sukhoj Su-25, flytypen som allerede én gang hadde blitt valgt foran forgjengeren til Il-102, men lyktes ikke. I 1993 fikk tilsynelatende Il-102 en siste sjanse da Russlands visepresident Aleksandr Vladimirovitsj Rutskoj gav sin støtte til videre utvikling, men med hans arrestasjon etter kuppforsøket i oktober 1993 ble også dette kapittelet lukket. Bakgrunn og utvikling. Il-102 har sin bakgrunn i den prosjekterte Il-42 som på slutten av 60-tallet ble presentert som et alternativ til blant annet Sukhoj Su-25 i konkurransen om et nytt angrepsfly for Sovjetunionens flyvåpen. Il-42 var i høy grad basert på den tidligere Il-40, som ble kansellert i 1956, men skulle utstyres med nye motorer, og moderne avionikk og våpensystemer. I 1969 ble Sukhoj Su-25 valgt for videre utvikling, og Il-42 kom aldri lenger enn tegnebordet. Iljusjin fortsatte imidlertid å jobbe på prosjektet på eget initiativ, og i 1980 begynte man å bygge prototypen til hva som da hadde fått betegnelsen Il-102. Og til tross for politiske forhindringer, på et tidspunkt hadde man fått ordre om å ødelegge prototypen, fløy Il-102 første gang 25. september 1982. Il-102 gikk igjennom et evalueringsprogram uten større problemer og viste seg å fungere etter forventningene. Den hadde noen styrker i forhold til Su-25, blant annet kunne den ta en mye større våpenlast, men var i de fleste andre henseende sammenlignbar eller underlegen Su-25. Man kom også frem til at et mannskap på to var unødvendig. 29. desember 1987 fløy Il-102 for siste gang. Beskrivelse. Il-102 er et lavvinget monoplan med to motorer og et mannskap på to. I motsetning til tidligere sovjetiske angrepsfly, inkludert Sukhoj Su-25, er ikke flyet bygd opp rundt et pansret kar, men har i stedet panseret systematisk plassert for beskyttelse av mannskap, motorer og andre vitale deler. Vingene er tilbakestrøkne og har en tykk vingeprofil som gir plass til tre bomberom i den indre seksjonen av hver vinge. Il-102 er utstyrt med et navigasjons- og våpensystem som gjør at flyet kan fly operative tokt hele døgnet og under dårlige værforhold. Il-102 er utstyrt med to Klimov RD-33I turbofanmotorer, som tilsvarer standard Klimov RD-33 motorer uten etterbrennere. Motorene til Il-102 er derimot utstyrt med dreibare jetdyser som kan beveges nedover både under take-off og under flygning. Bestykning. Il-102 er utstyrt med én GSj-30 2×30 mm kanon plassert på en bevegelig installasjon under buken, og kan beveges opptil 15° nedover. I halen er det plassert én GSj-23 2×23 mm kanon som fjernstyres fra bakre cockpit. Flyet er også utstyrt med i alt 14 festepunkter for våpenlast, 6 interne i bomberom, tre i hver vinge, og 8 eksterne, tre under hver vinge og to under buken. I alt kan Il-102 ta en våpenlast på 7 200 kg, hvorav 2 300 kg kan bæres internt i bomberommene. Våpen inkluderer bomber på opptil 500 kg hver, raketter, luft-til-bakke missiler og luft-til-luft missiler. Spesifikasjoner. Formen på nesen gir piloten utmerket sikt mot bakken Massimo Ambrosini. Massimo Ambrosini (født 29. mai 1977) er en italiensk fotballspiller fra Pesaro. Karriere. Ambrosini slo igjenom som 17-åring i 94/95-sesongen for Serie B-laget Cesena. Han imponerte stort gjennom hele sesongen, og året etterpå ble han hentet til AC Milan av Fabio Capello. De to neste sesongene fikk Ambrosini mye spilletid for Rossoneri. For å få mer spilletid i Serie A ble han lånt ut til Vicenza, et opphold som var vellykket. Etter sesongen ble han hentet tilbake til Milan. Der har han vært siden, gjennom oppturer og nedturer. I 2003 var han med å vinne UEFA Champions League, og to år senere var han med å tape for Liverpool i Istanbul. Men to år senere fikk AC Milan sin revansje i CL finalen 2007 mot nettopp Liverpool, som blei spilt i Athen. Stillingen blei til slutt 2-1 Milan etter to scoringer av Filippo Inzaghi. Ambrosini var sterkt delaktig i seieren, og dannet en veldig solid midtbane sammens med Pirlo, Gattuso, Seedorf og Kaka. Massimo blir sett som en svært rolig, avbalansert type utenfor banen. Men på banen er han en kriger som har både gode offensive og defensive kvaliteter. Massimo Ambrosini har vært en skadeforfulgt spiller, med flere alvorlige og langvarige skader. Han har flere landskamper for Italia, men har bare vært med i ett mesterskap, EM i Frankrike i 2000. Massimo tok over kapteinsbindet etter at AC Milan legenden Paolo Maldini la opp. Den trofaste midtbanesliteren har spilt 12 sesonger for Milano-klubben. General De la Barre.. Reinhold Johan de la Barre (født på 1660-tallet i Livland (nåværende Estland og Latvia), død i 1724) var en svensk offiser. Han var sønn av Anton de la Barre og Chatarina von Yxkull-Gyllenband. Han var vollontär (frivillig) ved livgarden til fots i 1684. Mellom 1690 og 1700 var han i fransk tjeneste, hvor han først var i Qvadts og senere i Königsmarcks regiment ("Royal allemand"). De la Barre gjorde tjeneste i Finland under Karl Gustaf Armfeldt. Han ledet kavaleriet under slaget ved Storkyro i 1714, og ble i samtiden og senere kraftig kritisert for å ha vist feighet. Dette satte han seg kraftig i mot, og ble forsvart av Armfeldt. Sammen med Armfeldt var han ansvarlig for angrepet mot Trondheim i 1718. Da svenskene trengte over Nidelven ved Leirfossen, satte de la Barre etter det norske kavaleriet under kaptein Motzfeldt, og jaget denne til Dovre. Denne delen av felttoget ble kjent som en djerv og spennende jakt, og mange historier og sagn har siden blitt knyttet opp til det. Da Motzfeldt kom over Dovre, brente han fjellstuene etter seg, og de la Barre kunne da ikke følge etter. De la Barre gikk derfor ned til Kvikne og herjet kopperverket der. Deretter gikk han nordover igjen til Røros, og fikk her også tak på kopperreservene. Her tilbrakte det svenske kavaleriet julen, hvorpå han trakk seg videre nordover til Haltdalen, hvor Armfeldt nå befant seg. Her fikk de beskjeden om at Karl XII hadde falt ved Fredriksten festning i Halden en måned tidligere, og de måtte da trekke seg tilbake til Sverige over Tydal og til den svenske bygda Händöl. Denne siste etappen har senere blitt referert som Karolinernes dødsmarsj. Etter tilbakekomsten til Sverige var han og Armfeldt blant de seks som bar æresbaldakinen over Dronning Ulrika Eleonora under dennes kroning. Han ledet så troppene rundt Bottenviken på tilbaketoget til Finland, og ble etter Armfeldt øverstkommanderenede for troppene der. Ganzá. Ganzá er et brasiliansk sylinderformet rytmeinstrument som er mye bruk til sambamusikk. Amaury Sport Organisation. Amaury Sport Organisation (ASO), er en del av den franske mediagruppen EPA (Éditions Philippe Amaury), og er verdenskjent som arrangør av store sportsarrangementer som Tour de France, Paris-Nice, Paris-Roubaix, Liège-Bastogne-Liège, La Flèche Wallonne, Rally Paris–Dakar, Open de France, Paris Maraton og diverse sykkelritt i Afrika. ASO er eier av sportsavisen L’Equipe. Anna Lo. Anna Lo (født 1950 i Hongkong) er en politiker og sosialarbeider tilhørende Alliance Party i Nord-Irland. Hun er kantonesisk kineser født i Hongkong. Hun ble i mars 2007 valgt inn i det nord-irske parlament som en representant for valgdistriktet Belfast South. Hun er den første politiker fra en etnisk minoritet i det nord-irske parlament, og den første etnisk asiatiske politiker født i Øst-Asia som er blitt valgt til en slik stilling i Europa. Hun er taoist og har bodd i Belfast siden rundt 1975. Aare. Aare (/a'rɘ/, "Aar" på fransk) er den største elven i Sveits. Elva er 295 km lang og munner ut i Rhinen. Dens fallhøyde er 1 778 m. Den starter i de øvre Aargletscher ved Finsteraarhorn i Bernalpene, flyter gjennom Haslidalen samt Brienz- og Thun-sjøene, tar opp Neufchâtel-sjøens avløp og faller ut i Rhinen. Aare er den av Rhinens sideelver med størst vannføring, foran betraktelig lengre elver som Mosel og Main, og har ved sammenløpet faktisk større vannføring enn Rhinen selv. Aare passerer hovedstaden Bern. Floden er seilbar fra Thun-sjøen. Sideelver fra høyre: Emme, Reuss og Limmat; fra venstre: Saane og Zihl. Den 77 m høye fossen, som Aare danner ved Handeck i øvre Haslidalen, anses for å være en av de mest praktfulle fosser i Europa. Abakaliki. Abakaliki er hovedstad i Ebonyi State i det sørøstre Nigeria. Innvånerne er for det meste av igbo-folket. Det er tre klaner av igboene som gjør seg gjeldende: Ezza Ezekuna, Izzi og Ikwo. Byen har en befolkning som ifølge folketellingen i 2006 var på innbyggere. Abakaliki fikk universitet i 1996: "Ebonyi State University". Blant de jordbruksprodukter som omsettes i byen er yams, maniok, ris og palmeolje. I området rundt byen er det forekomster av kalkstein, bly og zink, som ble utvunnet allerede i førkolonial tid. Guineaormen, en parasitt som innebar en helseplage som var særlig utbredt i Abakaliki, er blitt effektivt bekjempet siden 1980-årene. I området har et norsk jordbruksprosjekt vært drevet av Kirkens Nødhjelp siden 1961. Dette var det første langsiktige utviklingsprosjektet for organisasjonen, med Olav Aurlien som prosjektets første leder. Av de andre lederne var Halvor Aschjem, Anvar Råstad, Erling Einarsen, og bistandspioneren Edvard Nordrum, som siden fikk en lang arbeidsdag for Kirkens Nødhjelp både i Afrika og ved hovedkontoret i Norge. Flora Turlag. Flora Turlag er en medlemsforening av Den Norske Turistforening, den ble stiftet i 1976. Leder for laget er for tiden Sissel Strømmen. Turlaget arrangerer årlig mellom 20 og 30 turer både innenfor og utenfor kommunegrensa. Moys. Moys er et norsk rockeband fra Enebakk og ble dannet i 1993. Originalbesetningen besto av Henning Bergersen, Robert Cohn, Jørn Gundersen, Petter Brevig og Gard Sveen. Med sine norske tekster og klare referanser til 1970-årenes progrock ble de en del av den eksperimentelle undergrunnen i norsk rock på 1990-tallet. Moys er inspirert av band som Tool, Alice in Chains og Soundgarden, men også Led Zeppelin, Black Sabbath, Pink Floyd og King Crimson fra 1970-tallet. Stemningene fra skogene som omgir hjembygda Enebakk har også vært oppgitt som en viktig inspirasjonskilde. Moys har siden 1997 utgitt fire plater og gjort konserter over store deler av landet. Moys har blant annet spilt med artister som CC Cowboys, Seigmen, Helloween, Locomotives og Bruce Dickinson fra Iron Maiden. Moys er også kjent for å ha satt musikk til tekster av forfatteren Ragnhild Jølsen og utga i november 2009 sin fjerde plate «Måneskinn og tåke», med tekster av forfatteren. Moys gikk hver sin vei etter et turbulent studioopphold i Kautokeino sommeren 2003. Etter dette fortsatte Henning Bergersen og Robert Cohn videre med nye medlemmer, et prosjekt som kulminerte i en konsert på Hyllifestivalen i Spydeberg sommeren 2004. Etter dette var det stille fra Moys frem til bandet ble lagt mer eller mindre dødt ved utgangen av 2005. Høsten 2006 var imidlertid det originale Moys igjen samlet og startet arbeidet med å sette musikk til tekster av forfatteren Ragnhild Jølsen (1875 – 1908). Prosjektet resulterte i ny platekontrakt, ny distribusjonsavtale og CD'n «Måneskinn og tåke» som ble sluppet i november 2009. Etter en rekke konserter vinteren 2009–2010 inkludert et musikalsk samarbeid med forfatterene Arnhild Skre og Håkon Tysdal, arbeidet Moys i studio med en ny plate, da bandet i en pressemelding i mars 2011 meldte at innspillingen var avbrutt og at bandet tar pause på ubestemt tid. Trommeslager Robert Cohn og bassist Jørn Gundersen startet etter kort tid bandet Acillatem, mens vokalist Henning Bergersen har siden 2011 jobbet med sitt første soloalbum. Guano Apes. Guano Apes var en alternativ metal / alternativ rock kvartett fra Göttingen i Tyskland. Deres energiske mix av post-grunge og heavy metal gjorde de til ett av de mest suksessrike tyske rockeband i sin samtid. Guano Apes ble dannet i 1994 i Göttingen av gitarist Henning Rümenapp, bassist Stefan Ude og trommist Dennis Poschwatta. Vokalist Sandra Nasić ble med i bandet senere i samme år. Bandets karrieré tok av i 1996 etter at de vant en konkurranse for usignerte band med sangen "Open Your Eyes". Sangen var også deres første og mest suksessfulle single. Bandet ble oppløst i februar 2005, hvor vokalist Sandra Nasić startet sin egen solokarriere. Resten av bandet gikk da sammen med Charles Simmons og dannet iO. I 2009 hadde bandet en reunion konsert på Austrian Music Festival Nova Rock. Rett etter denne konserten så annonserte bandet at de var tilbake, og annonserte også at det ville komme ett nytt album i 2011 Nyttingnes. Nyttingnes er ei bygd i Flora kommune i Sogn og Fjordane. Nyttingnes kan lett sees fra RV5 på Bjørnset, midt mellom Florø og Eikefjord, når man vender seg sydover og fester øynene på de grønne gårdene på den andre siden av fjorden. Nyttingnes er et av de få bygdelagene i Flora med full dekning av gatelys gjennom hele bygda (1,5 km), og av den grunn kan man fra Bjørnset tydelig se lysrekken på sydsiden av fjorden etter at mørket faller på. For å komme til Nyttingnes, vil enkleste måte oftest være å ta FV543 fra Eikefjord ved å følge Sandvikskiltene. Men særlig på sommerstid vil sjøveien tilby den mest idylliske rute. Da legger man til på havna på nordsiden. Forhistorisk tid. Nyttingnes kan ha vært bebodd helt fra perioden da diabasgruva på Stakaldneset ved Sandvik ble drevet for ca. 8000 år siden (se "Eksterne lenker" nederst på siden). Området er trolig Norges eldste industrisamfunn. I fjæra på Nyttingnes ligger store mengder diabasstein, som i alle fall må skrive seg fra en periode da materialet hadde verdi og ble utnyttet. Den relativt store ansamlingen akkurat i fjæra, kan tyde på en aktivitet med bearbeidelse av virket, eventuelt kan materialet ha blitt mellomlagret her før videre utskiping. Der er funnet små redskaper av flint i jorda, noe som peker på tilstedeværelse av mennesker i steinalderen. Mellomalderen. Joleik nevner i "Soga om Flora" (1980) at "Nyktungha nes" under "jorder i Brandsøyna" hadde landskyld på 1300-tallet, og dette tyder på aktiv gårdsdrift. På Skorpa (Nyttingnesholmen) og på fastlandet like innenfor ser man en rekke tidligere boplasser, kanskje så mye som 10. Noen av disse kan ha blitt etablert betydelig tidligere enn gjestegiveriet. Jordsmonnet er sparsomt akkurat her, så det er nok fiske som har vært livsnerven for de flæste. Joleik nevner forøvrig at bare en mann ved navn Jo er nevnt i skattelistene for 1520. Gjestegiveri. På 1700-tallet ble det på etablert skysstasjon og gjestegiveri for reisende fra Eikefjord og Eikefjordsdalen. Konsesjonen ble formelt tildelt Abram Hallvardson Høyvik i 1738, men Joleik tilføyer at "Der hadde jamt vore "et Priveligeret Strandsidder Stæd" som eigaren svara "Consumsion" av". På dette tidspunkt og 130 år fremover eksisterte enda ikke byen Florø. Reisende til nærmeste store handelssted Bergen, som var innom Nyttingnesholmen, kunne fortsette til neste skysstasjon ved Hellevika bare en knapp times seiltur sydover. Eller om det passet bedre, kunne de fortsette sydover til Sauesund og Korssund. Gjestegiveren i Hellevika ved Stavang, Kristoffer Nibe, så potensialet til den nye skysstasjonen og hva konkurransen kunne komme til å bety for ham. Han satte seg av den grunn i mot konsesjonen, men greidde ikke å hindre det nye etablissementet. Gjestegiveriet på Nyttingnesholmen ble drevet i nær 100 år, og kunne i tillegg til nevnte funksjoner også tilby de fastboende lystige kvelder og publiv. For lokalbefolkningen kom dette til å bety mer enn det man på forhånd kunne forespeile. Det er bemerkelsesverdig å se at mange av de sakene som ble reist i samme perioden faktisk hadde sitt opphav i aktiviteten ved vertshuset. I 1800 står Mass Jonasson fremdeles oppført som gjestegiver. I omtrent samme periode lå de tre nærmeste vertshus i Hellevika ved (Stavang), i Furesund (nær Havrenes) og på Thingnes (i Vevring). Kommunetilhørighet. Nyttingnes ble alt i utgangspunktet del av "Kinn kommune", etablert i 1837. Florø, Bremanger, Bru og Eikefjord ble i tur og orden skilt ut som egne kommuner, men Nyttingnes ble værende i Kinn gjennom hele perioden frem til 1. januar 1964. Da ble bygda del av den nye "Flora kommune". Nyttingnes har fra 1860 og frem til de daglige båtrutene ble nedlagt i 1978 hatt sitt ansikt vendt mot byen Florø. Dette var det naturlige handelsstedet der alle nødvendige innkjøp kunne gjøres. Når "nesingane" gikk i land på Meierikaia, startet man ofte opp med en kjapp tur innom han "Martin på Kjellaren". Der kunne nytt frettes, dagens avis leses og man kunne sette til livs Martins nydelige rundsykker med skinke sammen med rykende nytrakt kaffe, før man gikk på Ludvig Sundals dagligvarebutikk fra 1912. Kommunikasjon. Alternativt til sjøveien kunne folk fra gammelt av gå skogsstien over til nabobygdene. Mellom Nyttingnes og Seljeset var den av rimelig god kvalitet, for det meste kjørbar med hest og slede. Fra Seljeset gikk god sti videre til Høyvik, Steinhovden, Holmesund, og for så vidt også til Eikefjord. Særlig sommerstid var stien en del brukt. I Holmesund var der lenge handel på bua til Karstein Olsen, så ikke rent sjelden dro folk dit for å gjøre nødvendige innkjøp enten til fots eller med færingen. I noen tilfeller gikk de til Skårane ved Seljeset og fikk lånt båt der. Før 1977 var alt den vesentlige samferdsle likevel basert på sjøgående fartøy. Der var en flere århundre gammel tradisjon med å seile færing eller større båter. Dette var den mest bekvemme måte å forflytte seg på når man hadde fjorden så å si like utenfor stuedøra. Fra 1911 fikk Nyttingnes stjernestopp på båtruta, og fra 1914 ble bygda fast stoppested. Hovedforbindelsen var Høydalsfjordruta fra og til Florø, med stoppestedene Florø, Stavang, Ausevik, Høydalane, Hopen, Holmesund, Nyttingnes og Sandvik. I perioder var også Fjellvik, Leversund, Barlindbotnen og Eikefjord lagt inn under samme rute. Trauste fartøy som «Torsnes», «Blåfjell», «Florøy», «Atløy» og «Sendingen II» utførte den daglige servicen vannveien (unntatt søndager). Det var nesten høytidelig hver gang dampen la til kai på Nyttingnes. Den første hurtiggående rutebåt var «Høydalsfjord». Fra høsten 1977 ble de daglige båtrutene erstattet med bussruter fra og til Florø via Eikefjord. I en periode frem til 1990 beholdt man i tillegg hurtiggående båtrute en dag i uken. Post. Fra gammelt av måtte innbyggerne på Nyttingnes selv hente sin post i Florø. Den 15. oktober 1914 ble det opprettet brevhus på Nyttingnes med Ole P. Nyttingnes som ulønnet styrer. Stillingen ble overtatt av Thor Kvalstad ved nyttår 1920. På denne tiden hadde Nyttingnes ingen kai, og posthentingen foregikk ved bording av rutebåten. Grunnet stor økning i postmengden, ble brevhuset oppgradert til poståpneri bare et halvt år senere. Thor Kvalstad ble dermed første poståpner i bygda (med 100 kr i årlig lønn). Da Thor Kvalstad døde 4. januar 1921, videreførte hans kone Marie Kvalstad (Marie A. Nyttingnes) stillingen på utmerket vis i nær 28 år. Hun fikk mellom annet bygd trekai slik at den slitsomme bordingen i all slags vær kunne avvikles. I en lang periode var det Johannes Nyttingnes som ekspederte båten ved kai, mens Marie tok seg av postdistribusjonen. Etter at Marie gikk bort 10. desember 1948, ble det Sofus Underlid (f. 1923) som tok over som ny poståpner i bygda. Han ble den lengstsittende poståpner på Nyttingnes med 32 år i stillingen. Sofus Underlid hadde sitt kontor i første etasje, mens den daglige postdistribsjonen foregikk i et tilrettelagt rom i kjelleretasjen. Før 1949 måtte innbyggerne i nabobygda Sandvik hente sin post på Nyttingnes, men fra 1. november 1949 fikk også denne bygda brevhus med Magnus Sandvik som styrer. Rundt 1960 fikk Nyttingnes ved hjelp av sysselsettingsmidler og dugnadsinnsats fra hele bygda ei ny solid kai av betong. Poståpneriet ble nedlagt 1. juni 1981. Siste stemplingsdato ble dermed 31. mai 1981. Nyttingnes hadde postnummer; 6957 (Dette nummeret har nå Hyllestad i Sogn overtatt.). Ved nedleggelsen ble postadressen endret til 6940 Eikefjord, og posten ble kjørt ut fra postkontoret der. Skole. Før krigen ble skolegang for barn fra Ålvora, Helgøy, Sandvik og Nyttingnes holdt i et privathus på Nyttingnes (Pergarden). I 1926 var leien for skolestuen 5 kr pr. skoleuke, i en tid da skoleåret var på 8 skoleuker hvert semester. I 1954 stod nytt skolehus ferdig midt i bygda. Dette huset ble også sentrum for kurs, møter, fester og andre kulturelle aktiviteter, og er det fortsatt. Tidlig på 1970-tallet ble skoledriften flyttet ut av bygda til Bjørnset. Senere ble skoletilbudet overført til Steinhovden krets. Næringsliv. For 40 år siden var hovednæringen jordbruk og i noen grad kombinasjonen jordbruk og fiske. De samme brukerne drev gårdene fremover til pensjonsalder rundt 1990 (med litt variasjon). Generasjonsskiftet som fulgte betydde en dramatisk vending for jordbruksnæringen på Nyttingnes, men enda finnes innslag av noe som kan minne om den gamle glød og entusiasme. De fleste beboere er imidlertid nå arbeidstakere eller næringsdrivende i andre yrker. Tradisjonelt drev alle bøndene med flere dyr. En gård kunne eksempelvis ha 5-6 melkekyr, 5 kalver, 2 okser, 40-80 sauer, 2 svin og 20 høns. I tillegg ble det dyrket og solgt frukt, bær, grønnsaker og poteter. Frem til 1950-tallet ble det dyrket litt havre og bygg på gårdene for sikkerhets skyld. Den dag i dag står det enda en og annen treskemaskin fra den tiden henstuet innerst i et hjørne i de eldste driftsbygningene. Den naturlige tømmerressurs på Nyttingnes har alltid medført en viss aktivitet for videreutvikling av dette virket, helt fra den gamle vanndrevne oppgangssaga nedenfor Nyttingnesvatnet, til de to enda eksisterende små private elektriske sagene. I en del år ble det drevet produksjon av europaller på Nyttingnes, om enn i noe begrenset produksjonsomfang. Stølsdrift. Noen av gårdene førte sauene på fjellbeite sommerstid. Da der ikke ligger noe fjellareal under Nyttingnes beitemark, ble det etablert avtaler om fjellbeite med andre bygdelag, f.eks. Svardalsbøndene. To av gårdene på Nyttingnes førte i en årrekke (et par generasjoner) sauene sine med båt til Svardals-Osen. Derfra ble dyrene ført via Svardal til Håsteinsdalen og sluppet der. Et annet gårdsbruk fikk alt på 1800-tallet avtale om stølshus og stølsdrift på Haukåstølen. Denne stølsdriften ble holdt i hevd til 1930-tallet, og den dag i dag kan man se rester etter bygningen Andreas Nyttingnes oppførte. Foreninger. Et relativt aktivt møte- og foreningsarbeid i tiden før 1970 synes nå ebbet ut, eller mer korrekt; er nå overført til å bli organisert fra og i Steinhovden grendahus. Idrett. Nyttingnes hadde i perioden før og like etter krigen spredte samlinger med fotballtrening sammen med Sandvikgutta. Aktiviteten må vel nærmest betraktes som løkkefotball. Særlig fra 1960 og utover kom skøyteløping i fokus. I 1960-åra ble det årlig arrangert nyttårsløp og Nyttingnesmesterskap på skøyter (distansene 500m, 1500m, 1000m og 3000m). De store resultatene kom aldri, men en får delvis skylde på utstyret. Likevel lar 2.45.0 på 1500m (15 årsklassen) seg høre i en periode da 2.20,0 var et stort resultat nasjonalt sett. Fra omtrent samme periode kom det aktivitet i friidretten. Starten kom ved at Nyttingnes skole vant en fylkestevling for første gang i 1961. Senere er det oppnådd resultater på topp fylkesnivå av flere utøvere i bygda. (Eksempler: 400m på 49.6, 800m på 1.55.8 og 1500m på 4.02.6 i klassen for menn.) Julenissen. En del barn i Flora og lenger innover i Sunnfjord mener å ha hørt at det er et eller annet sted inni Nyttingnesskogene at Julenissen bor med familien sin. Både NRK Sogn og Fjordane og lokalavisa Firdaposten har bemerket dette, men inntil nå har ingen funnet ut hvor i skogene dette skulle være. Men som før nevnt strekker skogene seg langt innover åsene, og ingen vet nøyaktig hva som skjuler seg i de mest avsidesliggende områdene. Merkelig nok har barna på Nyttingnes og i tilgrensende bygdelag i liten grad vært opptatt av denne lokale nissen, men ser medieomtalen noe kuriøs. Topografi. Nyttingnes er også vestre del av en landskapsformasjon som med litt godvilje kan kalles ei halvøy, der også bygdelagene Barlindbotnen, Hopen, Steinhovden, Holmesund, Høyvik, Seljeset og Sandvik er inkludert. Topografien er karakterisert ved at selve dyrkingsarealet i bygda er relativt flatt i øst, men er økende bakkelendt vestover. Bebyggelsen på de to vestre gårdene ligger derfor på et lite høydedrag med god utsikt i to fjorder, nordover til Eikefjorden og sydover til Høydalsfjorden. Et høydedrag omkranser så å si hele dyrkingsarealet både på vestsiden (Holten), sydsiden (Nyttingneshøgda og Liholten) og på østsiden (Kletten, også kalt Søre Sandvikfjell). Nord for Nyttingnes kai ligger den 450m lange øya Skorpa, i noen sammenhenger også kalt Nyttingnesholmen. Øya sikrer særlig østre del av havneområdet ("Inste sjøen") ly for vær og vind. Det er ved Nyttingnes at Solheimsfjorden blir delt i to; Eikefjorden på nordsiden og Høydalsfjorden på sydsiden. Bygda Nyttingnes strekker seg østover til et sted mellom Sandvik og Nyttingnes på nordsiden og til Skårane på sydsiden. Topper. Nyttingnes har ikke noe fjell, men derimot en høyde på østsiden; "Kletten" (348 moh.). Kletten er et mye brukt turområde, og man kan nå toppen fra 3-4 ulike skogsveier og stier. "Såta" (152 moh.) er en annen topp som ligger syd for Nyttingnes grend. Denne har også vært mye benyttet som turmål. Ferskvann. Nedslagsfeltet på Nyttingnes er for lite til å danne en skikkelig elv. Men i eldre tider ble Nyttingnesvatnet demmet opp i vestenden. Det ekstra vannvolumet ble brukt til å aktivere ei oppgangssag og ei kornmølle ute på Saga, 200 m lenger nede. Der er fin ørret i begge vann, men grunnet bunnforholdene er kanskje kvaliteten best i Nyttingnesvatnet. At siktedypet i Nyttingnesvatnet er > 10 m, mot bare ca. 4 m i Tjønna sier dessuten noe om vannkvaliteten. Strandsonen i begge vann er vakkert dekorert med nøkkeroser og takrør. Elva fra Nyttingnesvatnet har en sjelden tett bestand av elvemusling, som én av fire elver i Sogn og Fjordane. Badestrender. Den mest brukte badestranda er Skårafjæra. Denne er sommerstid samlingssted for mange solhungrige høydalsfjordinger. En del florøværinger kommer nå og da innover med båt, og det kan bli nokså livat når sola hever vanntemperaturen til rundt 25°C. Stranda har dessuten vært besøkt av tyskere, hollendere, amerikanere, italienere og folk fra Malaysia. Det ser ut til at alle liker seg i Skårafjæra. På nordsiden ligger Nyttingnesfjæra, øst for kaia og buene. Denne er kanskje enda finere mht. bunnforhold, og på en stille dag overgår den Skårafjæra, i allefall på ettermiddagen når sola står rett på. Imidlertid er eksponeringen av vind og bølger større, så her er nok færre helt perfekte dager på denne siden. Gårdsnavn. Alle gårdene på Nyttingnes har egne navn; Bakken, Tunet, Pergarden, Ludvikgarden, Kvia, Rabbane, /Håjin/ og Opptun. Faktisk er det sånn at på hvert gårdsbruk er kulturarealet sammensatt av flere jordlapper, med hvert sitt spesifikke navn (eks.: Tuemyra, Pederstykket, Grønemyra, Sjøamyra, Lona, Karsteingjerdet, /Astragota/, Bergåkeren, /Krekjen/, /Ospåkren/). Dette var praktisk i den tiden jordbruket var oppskattet som det viktigste i hverdagen; man kunne enkelt og uten dikkedarier meddele hvor arbeidet skulle foregå den dagen. Barskog. Området syd- og østover utgjør et fint skogsområde med svært god bonitet. Tømmerkvaliteten av furu er førsteklasses i hele dette skogsområdet som strekker seg sammenhengende helt øst til Barlindbotnen. Her finner man forøvrig mye relativt urørt og spennende natur. Ved siden av furu er det plantet en det skogsholt med gran og litt lerk. Overalt vokser dessuten einer, som tidligere var et viktig virke for produksjon av gjerdepåler. Det er hovedsakelig bare i den østre delen av dette skogsområdet, ved Barlindbotnen, at det vokser barlind. Her ligger Sandvikbotn naturreservat (barlindskog) ved vestre enden av Jagedalsvatnet. Imidlertid finnes spredte eksemplar av dette bartreet helt vest ved grensen mot Nyttingnes. Løvskog. Rundt selve bygda Nyttingnes, samt innenfor mindre holmer på gårdene, inntrer også løvskog. Denne består først og fremst av bjørk, gråor, svartor, osp, selje og rogn. Men i tillegg finner man andre mer varmekjære løvtrær som lind, eik, alm, bøk, hegg, trollhegg, svarthyll og relativt mye hassel. Som tuntre har platanlønn hatt en sterk tradisjon i bygda, men også poppel, bøk, ask og alm er i noe mindre utstrekning brukt. Særlig på sydsiden av Nyttingneshøgda, vestover mot Brandskletten, vokser mye kristtorn, både spredt og som små skogsholt. Dette området er nå vernet. Planten benevnes imidlertid som beinved lokalt. Det er forøvrig et generelt trekk at så godt som alle steder i Norge der krisstorn faktisk vokser benevnes den lokalt som beinved, mens i områder der planten ikke vokser kalles den kristtorn. Urter. Berggrunnen består i stor grad av glimmerskifer og grønnsten fra Kambro-Silurtiden, så jorda er relativt kalkrik. Av den grunn finner man en del kalkkrevende urter på Nyttingnes. Likevel er det mest interessanne og spesielle at her forekommer en del fjellplanter (fjellsmelle, fjellsyre, rødsildre, fjellmarikåpe, svarttopp, fjellkattefot) helt nede ved sjøen. Dette er spesielt, men ikke uvanlig på Vestlandet. Jakt. Nyttingnes og Seljeset hjortevald har i 20 år vært sammenslått, men fra 2007 utgjør Nyttingesskogen et eget vald. Hver høst samler jegerne seg til den årlige jakta. I deler av jaktperioden har området vært utleiet. I tillegg til hjortejakta drives en beskjeden fangst etter mår. Fiske. Det har tradisjonelt vært drevet fiske som matauk for husstandene inntil dags dato. Før 1960 ble det dessuten drevet fiske som egen næring eller som tilleggsnæring. Videre har det vært drevet fangst etter krabbe (taskekrabbe) og hummer, særlig i perioden 1850-1960. Bærplukking. Området har rike forekomster av blåbær og tyttebær, men ressursene blir nå i langt mindre grad enn før utnyttet. Tidligere ble det solgt villbær til forretninger i Florø og til private, men i dag beholder husstandene høsten selv. En ressurs som aldri har vært utnyttet er tranebær. Utfallsrom. Utfallsrom er et begrep som innenfor sannsynlighetsteori betegner mengden av mulige utfall av et tilfeldig eksperiment. For et terningkast er for eksempel utfallsrommet mengden. El Clásico. El Clásico 2. mai 2009 «El Clasico» i Spania er kampen(e) mellom de to rivaliserende fotballklubbene Real Madrid og FC Barcelona. Rivaliseringen er stor fordi Real Madrid og Barcelona er ansett som de to største lagene i spansk fotball og kommer fra de to største byene i landet. Oversikt over kamper. Denne tabellen oppsummerer alle de kampene mellom lagene i alle offisielle konkurranser. Denne tabellen oppsummerer alle de kampene inkludert vennskapskamper. Amiga 4000/030. Amiga 4000/030 var en datamaskin basert på Motorolas 68EC030-prosessor med hastighet på 25 MHz. Amiga 4000 var flaggskipet i Commodores Amiga-serie, og ble tatt ut av produksjon i 1994 etter to år på markedet. Kommunistisk Plattform. Kommunistisk Plattform er en paraplyorganisasjon sammensatt av tidligere AKP-ere og medlemmer fra ML-gruppa Revolusjon og Noregs Kommunistiske Studentforbund. Organisasjonen ble stiftet i kjølvannet av nedleggelsen av partiet AKP. Kommunistisk Plattform har til formål å reise et nytt parti med kommunistisk organisering. Ledende krefter i Kommunistisk plattform så for seg at en partidannelse skulle skje i løpet av kort tid: http://kpml.no/skolering/68-diskusjonsinnlegg/348-veien-til-partiet, dette har vist seg å ikke slå til. To små grupper som har tatt del i arbeidet er nå nedlagt, den ene er Noregs Kommunistiske Studentforbund(NKS) den andre er Kommunistisk Gruppe Bergen(KGB)http://kommunisme.net/. ML-gruppa Revolusjon som var den tyngste deltakeren i Kommunistisk Plattform er også betydelig svekka etter at et medlem er død ^Revolusjon.no: En stø kamerat har gått bort^ og et annet har meldt seg ut.^ LOAktuelt: «Han har fremdeles en sterk forankring på venstresida i politikken, men er ikke medlem av noe politisk parti. Rolf Jørgensen anser seg som uavhengig sosialist» Kontaktperson for Kommunistisk Plattform er Torstein Skarbø. Eksterne lenker. ^ Revolusjon.no: En stø kamerat har gått bort ^ LOAktuelt: «Han har fremdeles en sterk forankring på venstresida i politikken, men er ikke medlem av noe politisk parti. Rolf Jørgensen anser seg som uavhengig sosialist» Vestfold Symfoniorkester. Vestfold Symfoniorkester ble stiftet 26. april 1966 er et orkester bestående av hovedsakelig amatører, men også noen profesjonelle musikere og unge talenter. Orkesteret er tuftet på orkesterforeninger i Horten, Holmestrand, Tønsberg, Sandefjord og Larvik. Orkesteret får en betydelig støtte til driften fra Vestfold Fylkeskommune og er et av landets mest aktive amatørorkestre. Orkesteret har ukentlige øvelser, og ca 5 ulike prosjekter i året, hvorav minst én ballett eller opera. Dirigent og kunstnerisk leder er Dag Nilssen. Kjølsdalen Musikklag. Kjølsdalen musikklag er et brasskorps med om lag 30 musikanter (2007). Musikantene kommer fra skolekretsene Kjølsdalen, Stårheim, Haugen, Hjelle og Nordfjordeid, men har hatt, og har, musikanter fra nabokommunene. Musikantene er i alderen 16 til 59 år (2007). Korpset legger stor vekt på det sosiale, men også det musikalske. Musikklaget har vært med på konkurranser siden 1994 da det debuterte i NM og på disse årene har det vært ei stor musikalsk utvikling i korpset. I NM for brassband 2007 kom korpset på 2.plass i 4.divisjon, noe som ga mulighet til å stille i 3. divisjon i 2008. Konkurransene har ikke vært noe mål i seg sjøl, men virkemiddel til å bli bedre. Korpset holder mange konserter i løpet av året. Marmaris. Marmaris er en by som ligger på en halvøy på sydvestkysten av Tyrkia, på høyde med de greske øyene Rhodos og Kos. Tidligere var Marmaris en liten landsby hvor befolkningen livnærte seg av fiske, men i dag har byen blitt en av de mest populære feriedestinasjonene i Tyrkia. Sju kilometer fra Marmaris ligger det en annen gammel fiskerlandsby, Içmeler. I dag har de to byene vokst sammen, og danner i fellesskap en spennende turistby. Det er en lang strandpromenade som binder de to byene sammen, og langs veien ser man foruten de mange hotellene og restaurantene også den fengslende naturen som kjennetegner Marmaris-området. Trondheim Symfoniorkester. Olavshallen, Trondheim Symfoniorkesters faste tilholdssted Trondheim Symfoniorkester (TSO) er et profesjonelt norsk orkester, som holder til i Olavshallen i Trondheim. Trondheim Symfoniorkester spiller årlig opp mot 100 konserter og startet i 2009 også arbeidet med å utvikle en profesjonell opera/musikkteateravdeling. I samarbeid med TrondheimSolistene har symfoniorkesteret utviklet en orkestermodell som gir tilgang til 90 musikere. I 2010 besøkte orkesteret Kina og Polen, tidligere har TSO turnert i Tyskland, Østerrike, Spania og Tsjekkia. Polske Krzysztof Urbanski er sjefdirigent fra og med sesongen 2010/11 etter at Eivind Aadland avsluttet sitt engasjement våren 2010 etter 7 år som sjefdirigent og kunstnerisk leder. Fra og med 2010 er Walter Weller orkesterets æresdirigent. Organisasjon. Trondheim Symfoniorkester er organisert som en stiftelse og mottar offentlig støtte fra stat, fylke og kommune. Styret har til sammen sju medlemmer og oppnevnes av Kulturdepartementet som har fire representanter inkludert styreleder, Trondheim kommunen oppnevner en representant med en vararepresentant fra Sør-Trøndelag fylkeskommune. Det er to ansatterepresentanter. Administrasjonen holder til i Olavskvartalet. Roar Leinan er orkestrets direktør, Gunnar Flikke er styrets leder. Historie. Trondheim Symfoniorkester holdt sin første konsert 10. desember 1909. Konserten fant sted i Frimurerlogen som var orkesterets faste tilholdssted helt til Olavshallen sto klar i 1989. På scenen i Frimurerlogen i 1909 satt et orkester med 29 personer og bare 7 av disse hadde tittelen musiker. Blant personene på scenen fant man blant annet yrker som; arkitekt, konsul, løytnant, tannlege, grosserer, bryggerimester og andre yrkesgrupper langt fra musikkens domene. Konserten ble meget godt mottatt og samme kveld som den fant sted var det mange som tok til orde for å videreføre virksomheten. Årene fram til andre verdenskrig var vanskelige, især var 1920-årene preget av problemer og liten aktivitet. På 1930-tallet kom et oppsving. Tilgangen på habile musikere ble større og økonomiske tilskudd gjorde det mulig å lønne medlemmene, om enn ikke rikelig. Under andre verdenskrig ble Frimurerlogen annektert og omgjort til Deutsches Haus og orkesteret ble henvist til byens kirker. Publikum strømmet til også i denne krisetiden, og da krigen tok slutt, var orkesteret parat til å feire frigjøringen med flere konserter. Frimurerlogen ble på nytt tatt i bruk til konsertvirksomhet. 1947 ble et begivenhetsrikt år for orkesteret. Dette året ble de første heltidsstillingene opprettet og det som ble kalt Trondheim Kammerorkester ble etablert. Med bevilgninger fra det offentlige, inkludert NRK, ble dette begynnelsen på orkesterets moderne historie. I 1946 ble Olav Kielland dirigent og kunstnerisk leder, han ble avløst av Arvid Fladmoe som besatte posten til 1950. I 1950 ble Finn Audun Oftedal engasjert som dirigent og kunstnerisk leder, en stilling han hadde helt til 1981. I 1953 ble musikkonkurransen Prinsesse Astrids musikkpris etablert med formål å gi unge norske musikere en pengepris og oppmerksomhet i starten av karrieren. Den første konkurransen ble vunnet av pianisten Kjell Bækkelund, den andre konkurransen ble arrangert i 1956 og ble vunnet av Arve Tellefsen. Den økonomiske støtten til orkesteret ble etter hvert større og kvaliteten på orkesteret bedre. Et stort antall nasjonale og internasjonale solister og dirigenter gjestet orkesteret, flere med stjernestatus. Både orkester og administrasjon ble gradvis utvidet. I 1989 sto Olavshallen ferdig. TSO flyttet fra Frimurerlogen til den nye konsertsalen samme år med musikere og administrasjon. Med den nye orkestermodellen og samarbeidet med TrondheimSolistene, som ble en realitet fra og med 2009, anså Trondheim Symfoniorkester seg som ferdig utbygget; et fullverdig symfoniorkester med 90 profesjonelle musikere. Krzysztof Urbanski, sjefdirigent i Trondheim Symfoniorkester fra 1. august 2010. Lørdagsmagasinet. "Lørdagsmagasinet" (tidligere bare "Magasinet") er et norsk aktualitetsprogram som siden 1997 har gått på lørdagskveldene på TV 2. Programmet tar for seg ukas mest omtalte saker på en litt annen måte enn de vanlige nyhetssendingene og lar seerne bli bedre kjent med hovedpersonene. Programmet tar også for seg emner som mat, reise, samliv, design, interiør, klær og kultur. Island Symfoniorkester. Island Symfoniorkester (Sinfóníuhljómsveit Íslands) ble stiftet 9. mars 1950. Orkesteret har base i konserthuset Harpa i Reykjavík, og holder ca 60 konserter hver sesong. Orkesteret har samarbeidet mange anerkjente solister og dirigenter, blant annet Vladimir Ashkenazy, Yehudi Menuhin, Daniel Barenboim, Luciano Pavarotti, Anne-Sophie Mutter og Mstislav Rostropovich for å nevne noen. Stillingen som sjefsdirigent har også vært besatt av mange viktige dirigenter som gjennom årene har hatt stor innflytelse på orkesterets utvikling, så som Olav Kielland og Karsten Andersen. For tiden er briten Rumon Gamba sjefsdirigent og kunstnerisk leder for ISO. Vladimir Ashkenazy har siden 2002 vært orkesterets «conductor laureate», æresdirigent. Blonde on Blonde. "Blonde on Blonde" er Bob Dylans syvende studioalbum, utgitt i 1966, og fulgte "Bringing It All Back Home" og "Highway 61 Revisited" i Dylans elektriske trilogi fra midten av 1960-tallet. Albumet regnes blant Dylans aller beste album, og er rockens første dobbeltalbum. I 2003 kom "Blonde on Blonde" på 9. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album». __NOTOC__ Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bob Dylan. Kjell-Otto Lilleberg. Kjell-Otto Lilleberg (født 2. oktober 1956 i Oslo) er en norsk jurist, med eksamen fra Universitetet i Oslo i 1985. Han var jurist i Justisdepartementets politiavdeling 1985–1987, politifullmektig og politiadjutant ved Nordmøre politikammer januar 1988–desember 1993, politiinspektør, påtalesjef og politimesterens stedfortreder ved Romsdal politikammer 1994 (januar–juli), politiinspektør, påtalesjef og politimesterens stedfortreder ved Nordmøre politikammer 1994 (august)–1997 (februar), konstituert politimester i Nordmøre politidistrikt 1997–2001 (konstituert for politimester Per Ottar Sefland, som i samme periode var elev ved NATO Defense College i Roma, og deretter sjef for Politiets Overvåkingstjeneste). Lilleberg fratrådte som politimester 1. januar 2002 ved omorganiseringen av politidistriktene (Nordmøre og Romsdal politidistrikter ble slått sammen). Fra 1. januar 2002 ble han fristilt politimester, og fra samme dato avgitt til den høyere påtalemyndighet som konstituert statsadvokat ved Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Molde. Fra 1. juli 2006 til 1. juni 2007 var han konstituert tingrettsdommer i Nordmøre tingrett. Lilleberg har militær utdannelse ved Befalsskolen for kavaleriet (1975–76), og til sammen tre års tjenesteansiennitet i Forsvaret. Han har militær tjenestegrad som løytnant. T.I.. Clifford Joseph Harris jr. (født 25. september 1980 i Atlanta, Georgia) er en amerikansk rapper som er bedre kjent under sitt rappernavn T.I. og sitt alter ego T.I.P.. Han har solgt til platina i USA og er den 12. rikeste rapperen etter at han tjente over 16 millioner dollar i 2006. Kjent først under navnet Tip, som ble misforstått for Chip. T.I. begynte derfor å stave navnet sitt T.I.P. Da han skrev under for Arista Records, forandret han navnet til sitt nåværende; T.I., i en ren gest til Q-Tip. I 2001 slapp han albumet "I'm Serious" som solgte 268 000 kopier, noe som skuffet Arista Records og han ble sparket fra plateselskapet. T.I. stiftet da Grand Hustle Records som han nå er Co-Ceo for. 2003 ble året hvor T.I. slapp sitt andre album; "Trap Muzik", med bla. singelen «Rubberband Man» som kom på 30. plass på Bilboard. I 2004 fulgte han opp med albumet "Urban Legend" hvor spesielt Swizz Beatz-produserte singelen «Bring 'Em Out» ble populær. Albumet solgte til platina i USA med 1.3 millioner solgte album. Året 2006 ble året hvor T.I. virkelig slo igjennom. Albumet "King" med blant annet Grammy-vinneren «What You Know» og populære «Bankhead» har hittil solgt 2 millioner verden over. T.I. rakk også å være med på remixen av både «We Fly High» og «Make It Rain» som begge regnes som en av de store hitene fra 2006. Ikke minst fikk han et vers på Justin Timberlake singelen «My Love», som også fikk en Grammy Award for beste samarbeid i 2006. T.I. slapp albumet "T.I. vs. T.I.P" i USA 3. Juli 2007, og fulgte opp braksuksessen "King" på en god måte. Første singelen er «Big Shit Poppin'» etterfulgt av «You Know What It Is» med Wyclef Jean. Albumet har etter 9 uker solgt til platina, med over 1 million solgte album. I 2008 utga T.I. sitt sjette studioalbum "Paper Trail". Dette ble hans største kommersielle suksee så langt. Albumet inkluderer #1 singlene "Whatever You Like" og "Live Your Life". Albumet har solgt to millioner i USA. Tupolev. Tupolev (russisk: Туполев, offisielt Public Stock Company Tupolev) er en russisk flyutviklingsfirma med hovedkontor i Moskva. Firmaet har sin opprinnelse i et forsknings- og utviklingskontor som ble etablert i 1918. Tupolev har fra mellomkrigstiden vært en av de ledende i Sovjetunionen og Russland innen utvikling av både sivile og militære flytyper. Historie. Tupolev OKB ble grunnlagt av Andrej Tupolev i 1922. Selskapet fungerte kun som design- og administrasjonsorgan, mens den faktiske produksjonen av fly foregikk, og foregår også i dag, hos andre selskaper. På 1920- og 1930-tallet fokuserte produsenten mye på utvikling av tyngre bombefly, noe som førte til at Tupolevs design var å se på som standarden innenfor sovjetisk, militær luftfart. Tupolev sto også for et av de viktigste bombeflyene for Sovjetunionen under andre verdenskrig; Tupolev Tu-2. Dette ble produsert fra 1942. Ved krigens slutt utviklet Tupolev sitt første, interkontinentale bombefly; Tu-4, eller «Bull» som det ble kalt av NATO. På 1960-tallet kjempet Sovjetunionen med andre europeiske og amerikanske nasjoner om å utvikle et kommersielt, supersonisk fly. Tupolev skulle bli verdens første produsent av denne typen fly med Tu-144. Men flytypen oppnådde ikke samme suksess som den anglofranske konkurrenten, Concorde. Tupolev utviklet flere militære- og kommersielle fly utover 1970-, 1980- og 1990-tallet, blant annet Tu-160. Eric Ambler. Eric Ambler (født 28. juni 1909 i London, død 22. oktober 1998 i London) var en engelsk forfatter. Han skrev også en rekke bøker sammen med Charles Rhodda under pseudonymet Eliot Reed. Eric Ambler var sønn av to underholdningsartister. På 1920-tallet turnerte han selv som komiker i musikkhaller. Fra 1924 til 1927 studerte han til ingeniør ved University of London. Etter å ha vært lærling i et ingeniørfirma, gikk han over til å arbeide i samme firmas reklameavdeling. På 1930-tallet ble han direktør for et reklamefirma samtidig som han begynte å skrive avant-garde skuespill. Han sa opp jobben for å bli forfatter på fulltid, og flyttet til Paris. Der ble han gift med den amerikanske motejournalisten Louise Crombie. Fra 1936 til 1939 skrev Ambler seks thrillere, som alle senere er blitt klassikere i sjangeren. Mest kjent er "The Mask of Dimitrios" (1939), også filmet som en klassisk film noir i 1944. Amblers thrillere og spion-romaner var kjennetegnet av en politisk autentitet og et litterært nivå som har fått kritikere til å sammenligne ham med Somerset Maugham og Graham Greene. Ved utbruddet av andre verdenskrig ble Ambler menig soldat i artilleriet, men ble etter kort tid overført til en enhet med krigsfotografer. Han avanserte i løpet av krigen til assisterende direktør for hærens filmavdeling ved War Office med oberstløytnants grad. Han skrev og produserte mer enn hundre instruksjons- og propagandafilmer. Etter krigen fortsatte han i den sivile filminidustrien som manusforfatter. I 1953 ble han nominert til Oscar for manus til filmen "The Cruel Sea". Mellom 1940 og 1951 utga han bare en roman, "Skytip", et samarbeide med Charles Rhodda under pseudonymet Elliot Reed. Også forfatterskapet etter 1951 ble godt mottatt av kritikerne, og Ambler mottok flere internasjonale priser. Blant annet fikk han to ganger britiske Crime Writers Associations Gold Dagger for årets beste kriminalroman utgitt på engelsk. Han ble også den første som mottok denne organisasjonens Cartier Diamond Dagger for et livslangt forfatterskap av særlig høy kvalitet. I 1981 ble han tildelt Order of the British Empire. Ambler ble skilt fra Louise i 1958. Samme år giftet han seg med Joan Harrison som arbeidet som assisterende produsent for Alfred Hitchcock. Paret flyttet i 1969 til Sveits, hvor de bodde i 16 år før de returnerte til England. Joan døde i London i 1994, Eric i 1998. Stjerten. Stjerten er et Balkaninspirert tøyseband fra Norge. Bandet har rot i Duplex Records, og er relatert til andre humoristiske band, som Hurra Torpedo, Black Debbath, Reidar Roses Orkester og Bare Egil Band. Medlemmer er blant andre Kristoffer Schau, Aslag Guttormsgaard, Lars-Inge Lønning og Ole Petter Andreassen. Reidar Roses Orkester. Reidar Roses Orkester er et norsk moroband, med røtter i Duplex Records. Orkesteret består av Aslag Guttormsgaard, Per Øystein Lund, Egil Hegerberg, Kristopher Schau, Linn Skåber og Knut Vidar Nilsen. Ghazala Khan. Ghazala Khan (født 1987, død 23. september 2005) var en dansk-pakistansk kvinne, som ble skutt og drept av sin bror på jernbanestasjonen i Slagelse den 23. september 2005 fordi hun hadde giftet seg mot familiens ønske. Hennes far hadde beordret drapet for å redde familiens ære. I alt ble ni personer dømt medskyldig i drapet, og de ble i alt idømt 104 års fengselsstraff. Roman Cycowski. Roman Joseph Cycowski (født 25. januar 1901 i Łódź i Russland (nå i Polen), død 9. november 1998 i Palm Springs i USA) var en polsk-tysk-amerikansk sanger og jødisk kantor mm. Han sang baryton i den berømte tyske vokalsekstetten Comedian Harmonists. Roman Cycowski kom fra en from jødisk familie. Hans far drev et lite spinneri. Faren var ortodoks, men likevel moderne. Han oppfordret sønnen til å dra ut for å studere. Som barn lærte Cycowski sang, noter og harmonilære i synagogen hos en kantor. Under 1. verdenskrig ble han kjent med en tysk offiser som lærte ham tysk, og i 1920 dro han fra den etter 1918 polske hjembyen til Tyskland. Han fikk først stilling som sanger i en synagoge, senere fikk han engasjementer som korsanger og mindre roller på teatre i forskjellige småbyer. I 1926 begynte han å studere musikk i Berlin. Da han nektet å gjøre militærtjeneste i Polen mistet han sitt polske statsborgerskap, og det ble umulig for ham å besøke familien. Han så dem aldri igjen. I Berlin levde Cycowski til å begynne med av oppsparte midler, senere livnærte han seg ved å synge til stumfilmer på kino, Han fikk etterhvert økonomisk støtte fra søsken og foreldre. Under et engasjement i Großes Schauspielhaus ble han kjent med Ari Leschnikoff og Robert Biberti. Gjennom dem ble han med i vokalsekstetten Comedian Harmonists i 1927. I årene 1927 til 1935 hadde Roman Cycowski stor kunstnerisk og økonomisk suksess med Comedian Harmonists (se egen artikkel). Etter at Comedian Harmonists ble oppløst som følge av det nazistiske styrets forbud mot å la jøder opptre Tyskland, dannet Cycowski et nytt eksilensemble sammen med de andre jødiske eksilantene Harry Frommermann og Erich Collin, først i Wien, senere i London, etterhvert under navnet Comedy Harmonists. Han giftet seg med sitt langvarige vennskap Maria (Mary) Panzram som hadde forlatt Tyskland sammen med ham. Etter at Comedy Harmonists var oppløst slo Cycowski seg ned i Los Angeles i 1941. Han grunnla en nattklubb som etter kort tid gikk konkurs. Da han fikk vite at faren var blitt slått til døde på åpen gate i hjembyen Łódź (av polakker) bestemte han seg for å bli kantor i den ortodokse jødiske synagogen i Los Angeles. Etter 2. verdenskrig fikk han vite at tre av søsknene hans hadde omkommet i Auschwitz, bare én hadde overlevd. I 1947 ble han kantor i Beth-Israel-templet i San Francisco. I 1971 trakk han seg tilbake og flyttet med sin kone til Palm Springs i California. Der begynte han igjen å virke som kantor. I 1998 døde Roman Cycowski, 97 år gammel. Han var det siste gjenlevende medlemmet av Comedian Harmonists. The Omega Factor. "The Omega Factor" (eller "The Ωmega Factor", som det ble skrevet i serien) er en britisk TV-serie som ble produsert av BBC Scotland i 1979. Den ble skapt av Jack Gerson og produsert av George Gallaccio. Det ble laget totalt ti episoder som ble vist på BBC1 fra 13. juni til 15. august 1979. Louise Jameson. Louise Jameson (født 20. april 1951 i Wanstead i London i England) er en skuespillerinne, som er mest kjent for å ha spilt Leela i TV-serien "Doctor Who". Jameson har også spilt i "Emmerdale", "The Omega Factor", "Tenko", "Bergerac" og "EastEnders". Jameson gikk på Royal Academy of Dramatic Art og jobbet i to år hos Royal Shakespeare Company hvor hun spilte i "Romeo og Julie", "The Taming of the Shrew", "Kong Lear" og "Blithe Spirit". Hun var også med i den første oppsetningen av "Passion Play". Jameson spilte Leela igjen i veldedighetsspesialen "Dimensions in Time" og i hørespill produsert av Big Finish Productions. Markedsleninisme. Markedsleninisme er en ironisk betegnelse på den politiske styreformen i Folkerepublikken Kina, gitt av vestlige journalister og politiske kommentatorer. Navnet henspiller på Marxismen-leninismen som har vært landets offisielt sanksjonerte politiske ideologi siden 1949. Begrepet fanger opp kombinasjonen av fri markedsøkonomi (innført siden Dèng Xiǎopíngs tid som statsleder) og en ettpartistat etter leninistiske prinsipper. Første registrerte bruk av ordet stammer fra en artikkel i New York Times i 1993., første registrerte bruk i norsk er fra 2002 Kykelikokos. Kykelikokos var Norges første direktesendte fjernsynsprogram for barn. Det gikk på NRK1 hver lørdagsmorgen fra 10. februar 1996 og ut vårsesongen 2003. Serien var utrolig populær og hadde opp til trofaste seere fra klokka 0800 til 1000. Grunntanken bak programmet var å oppfordre barn til å opptre miljøvennlig. Kildesortering var i sin spede begynnelse i Norge, og programmet hadde blant annet en konkurranse der innringerne skulle sortere søppel som kom inn i studio via et transportbånd. Idéen er senere brukt opp igjen i fabelaktivs lørdagsprogram Klar Ferdig Gå. Miljøaspektet i Kykelikokos ble etter hvert utvidet mer og mer. Det handlet blant annet om strømsparing og andre ENØK-tiltak. Programmet fulgte med i tiden. Internett ble tatt i bruk og programposten RAM-Rommet ble opprettet. Den handlet om dataspill og nettbruk. Kykelikokos hadde mange kjente gjester. Daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen var en av dem som var med flere ganger, blant annet som søppelsorterer i en utgave av Søppelsorteringskonkurransen. Musikk og humor var viktige ingredienser i Kykelikokos. Seerne kunne ringe inn og være med på musikkonkurranse, lyden-i-dunken-konkurranse, er-det-virklelig-meg-og-ingen-andre-enn-meg-det-er-bilde-av-på-tv-akkurat-nå-konkurranse, hvor-i-huleste-nøtta-konkurranse, Josefine-konkurranse og mye mer. Ved ett tilfelle ble det målt til sammen telefonoppringinger til Kykelikokos i løpet av de to timene programmet var på lufta! Programlederne ble skiftet ut flere ganger, men den bærende faktoren gjennom de fleste årene var Bowler (Jørn Kolsrud), som sammen med Børre og Håkon i Bossbandet også utgjorde husorkesteret i programmet. Bowler hadde visstnok jobbet som Overhoffmester hos kongen av Brahamarakuri, og var kommet til Norge for å være med på Kykelikokos. Han var hovedprogramleder fra 1996 til 2002, og hadde flere medprogramledere. Blant dem var Henriette Steenstrup, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Kristoffer Reinsfelt Arnesen, Christian Strand, Marie Theisen, Marte Lønberg Vollen og Ane Ose. Da Bowler sluttet i 2002, reiste han tilbake til dette mystiske landet Brahamarakuri, men dukket opp igjen til aller siste sending og foretok den offisielle lukkingen av 7 år med direktesendte Kykelikokos-program ved å knyte sammen åpnings-båndet. Kykelikokos ble høsten 2003 avløst av Fabelaktiv-serien Pysj pop baluba. Den 20. februar 2011 gjorde Jørn Kolsrud et lite comeback som Bowler i studio på UKA-TV i Lillehammer. Trond-Viggo og Samfundet. "Trond-Viggo og Samfundet" var et norsk stand-up-show på 12 episoder som gikk på NRK1 i 2003 og 2005 med Trond Viggo Torgersen i lederrollen. Serien var et slags musikalsk stand up-show fra storsalen i Studentersamfundet i Trondhjem. Med massevis av nye sketsjer og figurer, og "Flode". I sketsjene hadde Trond-Viggo med seg Linn Skåber, Anders Mordal, Jan Sælid, Heidi Goldman og Janne Formoe. (Opptakene var gjort i 2002 og 2004). Serien hadde premiere på NRK den 6. mars 2003 og gikk i to sesonger. Bak serien. Regi var ved Øystein Bache og og prosjektleder for serien var Hasse Lindmo Steinar Albrigtsen. Steinar Albrigtsen (th.) under gatekonsert til inntekt for Frelsesarmeen på Karl Johan, Oslo 10. des. 2009. Steinar Albrigtsen under gatekonsert til inntekt for Frelsesarmeen på Karl Johan, Oslo 10. des. 2009. Steinar Albrigtsen (født 4. januar 1957 i Hammerfest) er en norsk folke-/countrysanger og gitarist. Han debuterte som plateartist med albumet "Alone Too Long" som han fikk Spellemannprisen 1990 i klassen roots & country for. I tillegg til solokarriere, er han kjent for sitt samarbeid med barndomskameraten Jørn Hoel. Sammen ga de to ut albumet "Get Together" i 1996. Han har også gitt ut to album med Tom Pacheco og albumet "Falne Engler" med Kris Kristofferson-sanger på norsk sammen med Henning Kvitnes og Lynni Treekrem. Hawker Hunter. Et privateid Hawker Hunter F.58A i England Hawker Hunter var et britisk turbojetdrevet jagerfly fra 1950 og -60-årene. Den var i bruk i RAF og 18 andre lands flyvåpen, og gjorde aktiv tjeneste i en del lokale kriger i perioden. I alt 1 972 fly ble produsert av Hawker Siddeley eller lisensprodusert andre steder. Design og utvikling. Hunter er basert på Hawker Sea Hawk som var en rettvinget jager for hangarskip. Den ble konstruert for å imøtekomme nye spesifikasjoner fra myndighetene, og bygde på grunnmodellen men med 35 graders bakovehelning på vingene. Hawker P.1052 viste gode ytelser, men ble frafalt til videre utvikling mot produksjon. Konsernet utviklet så konseptet til P. 1081, som vakte RAFs interesse uten bestilling. Denne ble bare laget i ett eksemplar som krasjet 1951. I 1946 kom spesifikasjoner for en dagslysjager med jetdrift. Konstruktøren endret basisdesignen til å passe med Rolls-Royce Avon-turbojetmotoren som var mere kompakt enn forgjengeren. I første omgang tenkte man luftinntaket foran, men det ble flyttet til vingeroten for å gi plass til våpnene og radarkapselen i nesa. Halerorarrangementet ble også modifisert for å unngå tekniske og stabilitetsproblemer. P.1067 fløy for første gang 20. juli 1951, med en Rolls-Royce Avon 103-motor fra et English Electric Canberra bombefly. Skyvekraften var 6 500 pund (28,91 kN). Den neste hadde nesten fullt utstyr og motorkraften var 7 550 pund (33.58 kN). Backupen fikk en ny motor fra Armstrong Siddeley: Sapphire med 8 000 punds skyvekraft. Den fløy 30. november 1952 og var sølvfarget, mens de Avon-utstyrte var grønne. Hunter var allerede bestilt via forsyningsministeriet. Den første "Hunter F.1" med Avon 113 motor(7 600punder) fløy 16. mars 1953. De første 20 flyene var egentlig før-produksjonsmodeller med stadige endringer. 7. september 1953 satte en "Hunter F Mk3" med Neville Duke ved spaken ny hastighetsrekord for fly med 727,63 miles per time over en 3 km strekning. Rekorden varte snaue tre uker før RAFs Supermarine Swift brøt den 25. september. Beskrivelse. Hunter var et konvensjonelt helmetall monoplan. Piloten satt på et Martin-Baker 2H eller 3H utskytningssete. Toseters treningsflyet hadde Martin-Baker Mk.4H seter. Flykroppen var av monocoque type konstruksjon med avtakbar haleseksjon for motorvedlikehold. De trekantede luftinntakene satt i vingeroten og ga luft til motor med enkelt utblåsning bakerst. Midtmonterte vinger var 35 grader bakoverstilt i likhet med rorene. I tillegg var de avrundet i tuppene forfra. Kontrollorganene var konvensjonelle, og der var en enkelt luftbrems under og bak. Bestykningen på enseteren var fire 30 mm ADEN-maskinkanoner. De var montert i en enhet hvor mekanikken kunne skiftes ut ved vedlikehold, i tillegg til at magasinene var utskiftbare. Løpene ble sittende i flyet. Toseteren hadde en, eller to kanoner. En enkel avstandsradar satt i nesekapselen. Historien. Hunter F.1 ble satt i tjeneste i RAF i juli 1954. Det ble raskt klart at brennstoffkapasiteten var for liten. I tillegg var luftinntakene såvidt feil at kompressoren fikk for lite luft med motortrøbbel som resultat. I tillegg fikk kruttgass for lett tilgang slik at motoren sloknet helt under skyteøvelser. Å redusere brennstofftilførsel og ikke skyte uten at omstendighetene var riktige, var ingen god løsning. I tillegg hang patronbeltene og slang etter skyting og laget stygge sår i flykroppen. Luftbremsene ble fort skiftet til ny type, som ikke lot seg bruke under landing. På toppen dogget og iste cockpithetta ved raske temperaturskifter. Effektiv flytid på maksimum en time var lite. I 1956 ble en flight på åtte Huntere omdirigert på grunn av værforhold. Det resulterte i seks havarier med en pilot omkommet. Ett fly var tom for brensel på taksebanen og måtte taues videre. På den positive siden var at flyet passerte lydmuren i 30 – 40 graders stup på full gass uten store vansker. Dette var ikke tilfelle for prototypene, hvor ikke en gang vertikalt stup fikk dem gjennom muren. Nyere modeller fikk vingetanker og dropptanker slik at brennstoffkapasiteten økte med ca. 20%. Samtidig fikk den nye versjon F.4 bokser i fronten som fanget opp brukte ammunisjonsbelter. Disse må ha lignet på noe, for de fikk tilnavnet "Sabrinaer" etter en brystfager filmdiva på den tid. En ny Sapphiremotor ga modellnavn "Hunter F.5". Denne motoren var både sterkere og mere stabil, men var egentlig myntet på Canberra-bomberen, noe som ga vansker for bestillingslister for reservedeler og drakamper når det gjaldt å få modifikasjoner tilpasset den hurtigere jageren. Rolls-Royce utstyrte sin nye Avon 203 med automatisk brennstoffpumpe og nydesignet kompressor og leverte den med 10 000 punds trykk (44,48 kN). Den ble montert i "Hawker P.1099" som ble til "Hunter F.6". Den hadde også en endret vingekonstruksjon «Mod.228» med større bæreflater. Jageren ble avløst av English Electric Lightning i løpet av 1963. Bakkeangrepsvarianten tjenestegjorde til 1970, mens skoleflyene varte til tidlig i 1990-årene. Kriger og konflikter. Hunter har deltatt i en del konflikter og ble blant annet brukt av India mot stridsvogner og bakkemål med militært sett brukbart resultat. De målte seg mot Sabre- jetfly i et par konflikter og kom delvis bra fra det. Brukerland. Hawker Hunter - Luftwaffe Museum - Gatow-Berlin - 2007 Hunter ble solgt til bl.a. Abu Dhabi, Belgia, Chile, Danmark, Irak, India, Jordan, Kenya, Kuwait, Libanon, Nederland, Oman, Peru, Qatar, Rhodesia/Zimbabwe, Saudi-Arabia, Singapore, Somalia, Sverige og Sveits. Belgia og Nederland produserte Hunter på lisens. Service i Sveits og Singapore. Kanskje de mest entusiastiske Huntertilhengerne var Sveits og Singapore som brukte dem fra 1958 til -94, og forbedret dem for å beholde dem i stedet for å bytte til andre typer. Begge er små land, der manøvrerbarhet er mere nyttig enn stor fart og radius. Det sveitsiske luftforsvaret har et luftakrobatlag kalt Patrouille Suisse. De hadde lenge sine Huntere inntil de skiftet til Northrop F-5E Tiger II. Mange privateide Huntere er fra det sveitsiske luftforsvaret. Sverige. Sverige fant tidlig på 50-tallet ut at deres SAAB J29 «Flygende tønne» hadde for lite høydepotensiale, slik at der trengtes en avskjæringsjager. Der ble bestilt og levert 120 jagere som svenskene ga nummer "J34". De ble øremerket forsvar av Stockholm og forlagt i rimelig nærhet. Bestykningen var 4 stk. 30 mm kanoner og to Sidewinder-raketter. Svenskene konstruerte en etterbrenner som bedret ytelsene, men prosjektet ble skrinlagt av økonomiske årsaker. Hunterne ble også brukt av flyvåpenets oppvisningsteam i slutten av 1950-årene. Da SAAB J 35 Draken, som var overlydsfly, ble faset inn, ble Hunterskvadronene tillagt andre oppgaver ved Göteborg og Ängelholm. Siste fly ble pensjonert i 1969. Maurice Ross. Maurice Ross (født 3. februar 1981 i Dundee) er en skotsk fotballspiller som spiller for Fotballklubben Vidar i Stavanger. Han startet sin karriere i Rangers FC og etablerte seg på førstelaget i 2002-2003-sesongen. I 2002 debuterte han også for det. I 2005 gikk han til Sheffield Wednesday, men klarte ikke å etablere seg på laget, og ble utlånt, og senere solgt til Wolverhampton, før han i 2006 gikk til Millwall. I mars 2007 undertegnet han en treårsavtale med Viking, før han meldte overgang til tyrkiske Kocaelispor og deretter til Aberdeen. Etter et kort opphold i Aberdeen signerte han for Beijing Guoan i januar 2010. Meritter. Rangers Geir Mosti. Geir Mosti er en norsk arbeider, fagforeningsmann og lokalpolitiker (Ap). På LO-kongressen i 2005 ble han valgt til 2. nestleder i LO. Han har også sittet i kommunestyret og formannskapet i Fauske. Mosti er opprinnelig snekker, maskinkjører, anleggsrørlegger og underbrannmester. I 1974 ble han ansatt i brannvesenet i Fauske, gikk brannskolen og ble etter hvert underbrannmester. Her ble han tillitsvalgt på arbeidsplassen, i Fauske kommunale forening og etter hvert i Norsk Kommuneforbund i Nordland. I 1988 ble han tillitsvalgt på heltid, som hovedtillitsvalgt i Fauske kommune. Samtidig ble han valgt inn i kommunestyre og formannskap. I 1993 ble han valgt til leder i Norsk Kommuneforbund i Nordland. Samme året ble han valgt til På LO-kongressen i 2005 ble han valgt til 2. nestleder. Etter at Roar Flåthen overtok som leder, 17. april 2007, etter at Gerd-Liv Valla gikk av i mars fikk han vervet som nestleder i LO. Mostis hovedansvarsområde i LO er organisasjon og medlemsrekruttering. Han var en sterk støttespiller for Gerd-Liv Valla, og deltok sammen med Valla under den famøse pressekonferansen i januar 2007 som sannhetsvitne for at Ingunn Yssens påstander ikke hadde «rot i virkeligheten». Rausjødalen setermeieri. Rausjødalen setermeieri ved 150 års-jubileet i 2006 Rausjødalen setermeieri var Europas første meierisamvirke nord for alpene og ble bygget i 1856 i Rausjødalen i Tolga. Det ble opprinnelig stiftet under navnet Rausjødalen Meieri. Bakgrunn. Det var "Jon Simensen Grue", bonde, lærer og klokker og "Ole Jonsen Berg" som var initiativtakere til å starte meieriet i Rausjødalen. Grunnlaget for å starte et meieri inne på fjellet, var et ønske om foredle melka og utnytte det gode fjellbeitet på sommerstid for å gi bedre lønnsomhet. Selskapet ble stiftet 24. januar 1856 med 30 bønder til stede på møtet på Tolga. Etterhvert var det 40 andelshavere som ble med. Selskapet for Norges Vel bidro med lån for å kjøpe grunnen der meieriet skulle ligge. Norges Vel hadde også en reiseagronom ved navn "C. H. Jensenius" som hjalp til med å få meieriet i gang. Selskapet for Norges Vel skaffet også en yster (tidligere også kalt en sveiser) fra Sveits, "Caspar Hiestand" (1816–1885). Bygging av meieriet. Inne i ysteriet, med varme på grua Rausjødalen ligger høyt til fjells (900 moh.) og utilgjengelig til, så byggingen begynte først den 12. juni. 37 arbeidskarer og 38 hester holdt på i 3 uker, men da hadde de også fått reist den store meieribygningen av stein. I tillegg var det oppført seterfjøs for 100 kyr. Meieribygningen inneholdt foruten ysteri med ildsted, også mjølkebu og lagerrom for den ferdige osten (sveitserost). Driftssesongen 1856. Det var sterk motstand blant mange av bondekonene mot å sende fra seg kyrne sine, og overlate stellet til fremmede. Sesongen i 1856 varte fra 7. juli til 15. september, og det var 34 andelseiere som sendte avgårde 89 kyr og to okser. Det var endel problemer i starten, men etterhvert fungerte det bra med ystingen for sveitseren Hiestand og de 9 andre som jobbet med å stelle dyra og foredle mjølka. Ifølge oversiktene mjølka kyrne i underkant av 4 liter hver seg per dag i gjennomsnitt. Mesteparten av osten ble solgt i Christiania, noen få i Trondheim, mens smøret ble omsatt lokalt, og mysen ble fordelt mellom interessentene. Bruttoavkastningen var 845 speciedalere, noe som ble ansett som et godt resultat. Gjennom vinteren jobbet Hiestand med veiledning i kvegrøkt i bygda, og fikk gode skussmål for dette. Driftssesongen 1857. Sommeren 1857 varte driften fra 8. juli til 9. september og inkluderte 91 kyr. Sommeren var kald, men produksjonen så allikevel bra ut. Noe sviktet derimot ved lagringen, og kvaliteten på osten ble dårligere enn foregående år. Dette var før Rørosbanen ble åpnet, så transport måtte skje med hest til hovedstaden. Under transporten fikk osten vannskader, noe som ødela utseendet, og prisen ble deretter. Videre drift. Hiestand sluttet våren 1858, og en annen skulle ta over hovedansvaret, men det ble aldri noe mer drift på meieriet. Først ville andelshaverne ta et års pause, fordi havnerettighetene ikke var i orden, og neste år oppstod en brann i meieribygningen. Setra ble så solgt til to av andelshaverne og ordinær seterdrift fortsatte i Rausjødalen. Restaurering og jubileum. Selve meieribygningen har vært restaurert i flere omganger. Det har også blitt gjort noe med skråningen bak meieriet som holdt på å rase og ødelegge bygningen. Bygningen er nå i god stand. Det har vært flere jubileumsfeiringer i Rausjødalen, det siste var 150-års jubileet i 2006, da TINE la deler av sitt 125-års jubileum til stedet. Rausjødalen setermeieri anses som TINE BA sitt arnested og la grunnlaget for utviklingen av meierisamvirket i Norge. Rausjødalen setermeieri i dag. Det er kjørevei inn til Rausjødalen på sommerstid via en 13 km lang bomvei som går inn fra Brydalen i Tynset kommune. Den Norske Turistforening har en ubetjent hytte som ligger like i nærheten av meieriet og setergrenda, og det er fine forhold for flotte fjellturer i området. Et yndet mål for mange er Rausjøpiggen (I 2008 ble meieribygningen gjenåpnet for besøkende (juli måned), og framstår i dag som et lite museum med en mengde innsamlede gjenstander som grunneierne har samlet inn med hjelp fra Nordøsterdalsmuseet. TINE BA bidrar nå økonomisk for å kunne holde meieriet åpent for publikum også i 2009 og årene framover. Hammondorgel. Hammondorgelet er et elektromekanisk orgel som ble designet og bygd av Laurens Hammond rundt 1934. Sentralt i oppbyggingen av instrumentet står den såkalte tonegeneratoren som drives av en elektrisk motor som er synkronisert med elektrisitetsforsyningens nettfrekvens (50 (EU) eller 60 Hz (USA)). Tonegeneratoren består av en rekke såkalte roterende tonehjul som er metallskiver med nær sinusformede mønstre i perifien. En stavmagnet, med en omviklet spole som videre er koblet til en LC-parallellresonanskrets (filter), er plassert helt inn mot ytre periferi av hvert tonehjul, og det elektriske signalet fra hvert enkelt tonehjul vil da være å sammenligne med en orgelpipe. Signalene blandes sammen i forhold til registrering og tangentkombinasjon og forsterkes videre i en relativt avansert rørbasert forsterker. Orgelet produserer en temperert, varm og levende lyd. De mest kjente modellene, Hammond B3 og C3 kom i 1954, og var da blitt utvidet med et såkalt «touch response»-perkusjonssystem og en scanner vibrato. Det meste av det originale designet fra tidligere var likevel beholdt. Hammondorglet ble opprinnelig solgt til kirker som et billigere alternativ til pipeorgelet, men kom til å bli brukt i jazz, blues og i større grad i rockemusikk (på 60- og 70-tallet) og gospelmusikk. Hammondorglet ble gjerne benyttet i kombinasjon med såkalt Leslie-høyttalerkabinett (med roterende horn og basshøyttalerbaffel). Dette introduserer både en amplitude- og frekvensmodulasjon av signalet samt en konstant dopplereffekt, noe som sprer lydspekteret betydelig. Det originale hammondorglet har befestet sin posisjon i historien og er fremdeles i utstrakt bruk i orkestersammenheng grunnet dets unike lyd og solide konstruksjon. Dette til tross for at siste tonehjulsmodell rullet ut av fabrikken i 1974 og at flere digitale etterligninger har sett dagens lys de senere år. Susie. Susie er et kvinnenavn og en variant av Susanne. Mitsubishi Heavy Industries. Mitsubishi Heavy Industries Ltd er en japansk produsent i Mitsubishi-konsernet som produserer skip, trucker, air conditioning, romfartsutstyr, maskiner til papirindustri, maskineringsutstyr, trykkeri og utstyr til kraftindustrien. Nasjonal Digital Læringsarena. Nasjonal digital læringsarena (NDLA) (engelsk: Norwegian digital learning arena) er et fylkeskommunalt prosjekt som har som mål å tilby kvalitetssikrede fritt tilgjengelege, nettbaserte, læremidler i alle fag i videregående skole. Statsminister Jens Stoltenberg åpnet "Nasjonal digital læringsarena" den 26. september 2007. Satsingen er finansiert av fylkeskommunene og Kunnskapsdepartementet. Til skoleåret 2008/2009 ble det publisert læremidler i norsk vg1, naturfag vg1 og helse- og sosialfag vg1. Fra skolestart 2009/2010 har det blitt publisert læremidler i norsk vg2, helse- og sosialfag vg2, samfunnsfag vg1, kroppsøving vg1, matematikk vg1, engelsk vg1, restaurant og matfag vg1, og elektrofag vg1. De eksisterende tilbudene vil hele tiden bli oppdatert og videreutviklet. Tilbudet innen hvert fag kvalitetssikres og vedlikeholdes av en fagredaksjon med forfattere rekruttert fra videregående opplæring. I tillegg til å være en samling digitale læremidler, ønsker NDLA å bli et møtested for alle aktører i den videregående skole – både elever, lærere og andre. Mål for NDLA er å inspirere til en delings- og diskusjonskultur i den norske videregående skolen, gjennom at alle kan være med å bidra med faglige innspill, kommentarer og diskusjoner. På denne måten vil læremidlene hele tiden være i utvikling. NDLA ble av Den norske Forleggerforening klaget inn for ESA da foreningen mener det offentliges støtte på over 150 millioner er brudd på regler for statsstøtte og ødeleggende for etableringen av et marked for digitale læringsmidler. Klagen ble avvist av ESA 12. oktober 2011 ESA besluttet at NDLA "«ikke kan regnes som statsstøtte (...) siden NDLA ikke er en kommersiell virksomhet. Utvikling av digitalt læremidler faller inn under definisjonen av offentlig utdanning, som er et offentlig ansvar. I tillegg er NDLA en integrert del av den offentlige forvaltningen og tilbyr tjenester gratis til norske skoleelever»" NDLA er utviklet i publiseringssystemet Drupal versjon 6, kildekoden til systemet fri programvare som kan benyttes av andre som ønsker å utvikle digitale læremidler. Det meste av innhold produsert av NDLA er lisensert med Creative commons-lisens. Fantombilde. FBIs oppdaterte fantombilder av flykapreren D. B. Cooper viser utseendet hans da forbrytelsen ble begått og sannsynlig aldring. Politiet tror forøvrig mannen ikke overlevde falmskjermhoppet da han rømte. Fantombilde, fantomtegning eller fantomportrett er et konstruert portrett, særlig av en ukjent, ettersøkt person som lages på grunnlag av vitneforklaringer. Fantombilder brukes da som et hjelpemiddel for politiet for å identifisere og finne en etterlyst gjerningsperson eller for å advare folk mot en eventuell serieforbryter. Ordleddet fantom betyr «fantasiforestilling» eller «spøkelse», et begrep som er dannet fra det greske ordet "phántasma", «tilsynelatelse» eller «drømmesyn», og er språklig beslektet med begreper som fantasi og andre. Fantombilde kalles "Phantombild" på tysk og "facial composite" på engelsk. Framstillingsteknikk. Fantombilder lages av politiet i samarbeid med vitnene. De kan lages som tradisjonell frihåndstegning av tegnere eller ved å sette sammen ulike typer ansiktselementer (ansiktsformer, hårtyper, øyne, neser, munner og liknende) slik at det endelige portrettet blir mest mulig likt det vitnene forklarer. Dette ble tidligere gjort ved hjelp av egne identifiseringssett der forskjellige varianter av ansiktselementer var ferdig trykt, ofte på gjennomsiktige folier. Et slikt system ble utviklet blant anet av den amerikanske våpenprodusenten Smith & Wesson under varenavnet "Identi-Kit". I dag blir sammensatte portretter oftest bygd opp ved å bruke spesielle dataprogram. Mange politietterforskere foretrekker imidlertid å bruke en dyktig tegner. Eksempler på bruk av fantombilder. Det er en rekke kjente kriminalsaker både i Norge og utlandet der politiet har sendt ut etterlysninger i form av vitnebeskrivelser og fantombilder. Norske Kripos har særlig brukt VGs reportasjetegner Harald Nygård som fantomtegner i jakten på ettersøkte. I forbindelse med jakten på Lommemannen, en norsk sedelighetsforbryter som ble pågrepet i 2008 etter tretti år med overgrep, sendte Kripos i 2006 ut flere tegninger av mannen basert på vitneobservasjoner. Politiet presiserte da at «en slik tegning vil vanligvis aldri kunne bli billedlik den observerte, da den er avhengig av omstendighetene ved selve observasjonen, vitnets hukommelse og eventuell påvirkning, evne til å gjengi observasjon, og tegnerens evne til å feste dette på papiret». Politiet ønsket derfor at publikum ikke skulle se for mye på detaljer i tegningene, men heller fokusere på helhetsinntrykket. Tegningene av Lommemannen var utført av Harald Nygård. Karikaturtegneren Lars Slettebø ble brukt som fantomtegner i fjernsynsprogrammet «Fornemmelse for mord» som ble sendt på TVNorge i 2003 og 2004. I programserien beskriver angivelige synske personer ukjente gjerningspersoner. Av en mengde utenlandske og internasjonale saker der fantombilder av uidentifiserte personer har blitt spredt og godt kjent i offentligheten, kan nevnes Palme-moderen, Lasermannen og Hagamannen i Sverige samt sakene knyttet til seriemorderen Zodiac Killer og den unge Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh i USA. Susan. Susan er et kvinnenavn. Det er en engelsk sideform av Susanne, som stammer fra det hebraiske "Susanna" eller "Sjōsjannā" som betyr «lilje». Susanne har vært i bruk på norsk siden 1500-tallet. Det persiske ordet for lilje er "Sausan", og har gitt opphav til det arabiske navnet "Susan". Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Susan og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Jan Steinholt. Jan Royd Steinholt (født 8. april 1957) er en norsk kommunist med bakgrunn i Marxist-leninistisk forbund og ML-gruppa Revolusjon. Steinholt er i dag redaktør for Tidsskriftet Revolusjon og en av de få offentlige medlemmene i ML-gruppa Revolusjon. Gjennom artikler i Tidsskriftet Revolusjon, Klassekampen og Friheten har han markert seg som en skarp kritiker av tendenser til trotskisme og anti-stalinisme i den revolusjonære bevegelsen. Han er også blant ledende aktivistene i Komiteen for et fritt Irak. Travsport. Travsport eller travløp er en hestesport der kuskene kappkjører med travhester som løper i trav og som er påspent en sulky, en lett, tohjulet vogn. Kappkjøringen foregår på en travbane og arrangeres ofte som veddeløp, et såkalt totalisatorløp der publikum kan satse penger på hestene før løpet og få en økonomisk gevinst dersom man klarer å tippe hvem som vinner. Det konkurreres i to klasser. En for kaldblodshester og en for varmblodshester. I de siste årene har man også begynt med monté-løp og ponnitrav for å øke rekrutteringen til travsporten. Travsportens virksomhet inneholder også avl og kjøp og salg av hest. Historie. Travsporten stammer fra USA der de første løpene begynte tidlig på 1800-tallet. Det første travløpet i Norge foregikk på Bjørvigen i Kristiania i 1832. Det Norske Travselskap (DNT) ble dannet allerede i 1875 for å fremme norsk hesteavl og travsport. Fra 1903 har DNT vært sentralforbundet for all travsport i Norge. I 1928 ble landets første totalisatorløp på Bjerke travbane i Oslo arrangert. Norske travbaner. De norske travbanene som brukes til V-75 løp har en lengde på mellom 800 og 1000 meter. Doseringen i svingene er i området fra 13 til 17 %, avhengig av svingradiusen, som er rundt 75 m. Susanne. Susanne, Susanna, Susann og lignende navn er kvinnenavn av hebraisk opphav. De kommer alle fra navnet שׁוֹשַׁנָּה [šōšannā], som betyr ‘lilje’. Navnet ble til Sousanna på gresk, Susanne og Suzanne på fransk og Susan på engelsk. Det har også en rekke kortformer. Navnet er best kjent fra Tillegg til Daniels bok, der det er navnet til en vakker kvinne som bader og blir sett av to eldre menn. Når hun nekter å ligge med dem beskylder de henne for å ha drevet hor med en ung mann. Vitnesbyrdet til de to blir gjennomskuet fordi de nevner to svært ulike tre. Dette skal ha skjedd mens de blir avhørt i enerom. Historien har inspirert mange kunstverk. Det finnes også en Susanna i Lukasevangeliet (8:1-3). Hun var en av kvinnene som fulgte Jesus. I den katolske kirke er Susanna navnet til en martyr og helgen fra Dalmatia. Hun skal ha vært datter til den hellige Gabinus av Roma og niese til pave Caius. Hun ble halshogd i Roma i 295 under keiser Diokletian. Bruk. Navnet har vært brukt i Skandinavia siden 1200-tallet. På 1900-tallet ble den franske formen av navnet, Susanne, vanligere enn den greske formen. Det er i dag rundt 4 000 som heter Susanne i Norge, mot rundt 750 med navnet Susann, 650 Susan og 250 Susanna (2005). Susanne var et populært navn på norske jentebarn på 1990-tallet. I Sverige gikk Susanne gjennom en popularitetsbølge på 1960- og 70-tallet og var en stund det femte vanligste jentenavnet. Ved inngangen til 2005 hadde 50 985 svensker fornavnet Susanne, mens 12 917 het Susanna. Susan var blant de ti mest brukte navnene i USA fra 1940 til 1970. Det var det 8. mest brukte kvinnenavnet i 1990, men er i dag mye mindre brukt. Navnedag. Susanne har norsk navnedag den 16. juli. Susanna har svensk navnedag den 11. august mens Susanne ikke lenger har navnedag. Også i andre land er det vanlig å feire navnedagen den 11. august, fordi den katolske kirken feiret den hellige Susanna denne dagen. Hun ble tatt ut av den katolske helgenkalenderen i 1969. Annen bruk. "Susanna" er et oratorium i tre deler av Händel. "Susanne" er navnet på en dansk film fra 1950 og en svensk film fra 1960. «Oh! Susanna» er en kjent amerikansk sang fra 1840-tallet. I nyere tid har Leonard Cohen brukt navnet i sangen «Suzanne» og Espen Lind i «When Susannah cries (she cries a rainstorm)». Rolf Jørgensen. Rolf Jørgensen (født 1960) er en norsk faglig tilllitsmann, bosatt i Oslo. Jørgensen er fra 2011 forbundsleder i Norsk Lokomotivmannsforbund. Jørgensen vokste opp i Blaker, i Sørum kommune. Første tillitsverv hadde han som elevrådsformann på yrkesskolen på Strømmen. Han satt også i styret i Yrkesskolenes og lærlingenes interesseorganisasjon, YLI. Siden var han aktiv i Elektrikerforbundet da han jobbet på e-verket i Lillestrøm og i Jernbaneforbundet da han jobbet på jernbaneverkstedet i Groruddalen. 27 år gammel begynte han lokomotivførerutdannelsen, og ble lokomotivfører i CargoNet, der han ble hovedtillitsvalgt. I 1999 ble han valgt inn i forbundsstyret i Lokomotivmannsforbundet, og overtok i juni 2011 formannsvervet i forbundet etter Øystein Aslaksen. Politisk har Jørgensen bakgrunn fra Rød Ungdom, Rød Valgallianse, Marxist-leninistisk forbund og ML-gruppa Revolusjon. Han er tidligere leder for Norsk-Albansk Vennskapssamband. I 1997 var han førstekandidat for Norges Kommunistiske Parti på partiets stortingsvalgliste i Oslo. Jørgensen markerte seg i 2007 som en av kritikerne mot sammenslåingsprosessen mellom AKP og RV. Han er også blant de ledende aktivistene i Komiteen for et fritt Irak. Da han overtok som forbundsformann karakteriserte han seg selv som partiløs sosialist, til venstre for Arbeiderpartiet. Referanser. ^ LOAktuelt: «Han har fremdeles en sterk forankring på venstresida i politikken, men er ikke medlem av noe politisk parti. Rolf Jørgensen anser seg som uavhengig sosialist» Varetektsfengsling. Varetektsfengsling eller varetektsarrest er en form for frihetsberøvelse som innebærer at en person holdes i fengsel mens et lovbrudd blir etterforsket. Før en person blir varetektsfengslet, kan han holdes i politiarrest i inntil tre dager (tidligere 24 timer). Tingrettens kjennelse om varetektsfengsling skal være begrunnet, og den kan ankes inn for lagmannsretten. Dette skjer ved et såkalt kjæremål, og fristen for å fremsette kjæremålet er fjorten dager. En person kan maksimalt dømmes til åtte uker i varetektsfengsel, men fengslingen kan forlenges ved ny dom i tingretten. En person som er varetektsfengslet er i prinsippet uskyldig i det lovbruddet han er siktet for, så lenge det ikke foreligger en rettskraftig dom for at han har utført handlingen. Dette er forankret i uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr. 2. Hjemmel for varetektsfengsling finnes i straffeprosesslovens kapitel 14. Regler for oppholdet i varetektsfengsel finnes i straffegjennomføringsloven, kapitel 4. Den som er pågrepet eller fengslet, har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med sin offentlige forsvarer (straffeprosesslovens § 186). Kritikk av norsk praksis for varetektsfengsling. Det norske rettsvesenet har fått tildels sterk kritikk av det internasjonale samfunnet for sin omfattende bruk av varetektsfengsling. I 2007 satt ca. 20% av de fengslede i Norge i varetektsfengsel "(En gjennomsnittlig dag i 2007 satt 664 personer i varetektsfengsel av totalt 3 420 fengslede)". Årsaken til kritikken er først og fremst det grunnleggende prinsippet i en rettsstat, at en person er å anse som uskyldig i lovbrudd, inntil det motsatte er bevist ved en domsavgjørelse (In dubio pro reo). Elizabeth Siddal. Elizabeth Siddal, i dette selvportrettet fra 1854 så hun ikke seg selv som den lysende skjønnheten andre så. Elizabeth Siddal (født 25. juli 1829, død 11. februar 1862) var en engelsk kunstnermodell, poet og kunstner som ble malt og tegnet av flere billedkunstnere fra Det pre-rafaelittiske broderskap. Siddal var kanskje den mest betydningsfull av de kvinnelige modellene som poserte for pre-rafaelittene. Deres ideer om kvinnelige skjønnhet ble grunnleggende påvirket av henne, eller at hun personifisert disse idealene. Hun var Dante Gabriel Rossettis modell par excellence, bortimot alle hans tidligere malerier av kvinner er portretter av henne. Hun ble også malt av Walter Deverell, William Holman Hunt, og John Everett Millais. Kvinnen i Millais' kjente maleri "Ophelia" (1852) var henne. Pre-rafaelittiske modell. a>s "Beata Beatrix" (1864–70) var modellert etter Siddal, men påbegynte og gjort ferdig etter hennes død.Siddal – hennes navn ble opprinnelige stavet «Siddall», det var Rossetti som valgte å fjerne den siste «l»'en – ble først oppdaget av Deverell mens hun arbeidet som i klesbutikk. Verken hun eller hennes familie hadde tidligere vist noen form for kunstneriske interesse. Hun ble ansatt som modell av Deverell og gjennom ham ble hun introduserte til de øvrige pre-rafaelittene. Som en høy, tynn kvinne på nitten år og med rødlig hår, sky og reservert, ble hun den første av de mange pre-rafaelittiske skjønnheter ("stunners"). Mens Siddal poserte for Millais' Ophelia lå hun i et badekar fylt med vann for å posere for den druknede Ofelia. Millais malte daglig gjennom vinteren med Siddal som modell. Han plasserte oljelamper under badekaret for å varme opp vannet. Ved en anledning sluknet lampene og vannet ble etter hvert isende kaldt. Millais var så opptatt med malingen at han ikke merket at Siddal begynte å fryse, og hun var så dedikert som modell at hun ikke sa noe. Etter denne hendelsen ble hun svært syk med forkjølelse. Hennes far gjorde Millais ansvarlig og tvang ham å betale en erstatning. Det ble lenge tenkt at hun led av tuberkulose, men flere historikere antar nå at hun led av en tarminfeksjon. Misbruk av laudanum (opium oppløst i alkohol) har også blitt nevnt som en faktor for hennes svake helse. Elizabeth Siddal var den viktigste inspirasjonskilde og muse for Dante Gabriel Rossetti i hans unge år som maler. Etter at han møtte henne begynte han å male henne og nesten utelukkende henne, og forhindret henne å modellere for andre. Disse tegningene og maleriene kulminerte med "Beata Beatrix", malt etter Elizabeth Siddals død, i årene 1864–1870. Hun portretterte da den beende Beatrice, en litterær skikkelse fra Dante Alighieri. Livet med Rossetti. a>Etter å ha blitt forlovet med Rossetti begynte hun å lære av ham. I kontrast til Rossettis idealiserte malerier var Siddal streng mot seg selv. Det er svært avslørende i hennes selvportrett, se overfor. Rossetti malte og malte om på henne og tegnet tallrike skisser av henne. Hans avbildninger viser en kjølig skjønnhet. Hennes selvportrett viser det samme subjektet, men absolutt ikke den skjønnhet som Rossetti malte. Dette maleriet er historisk viktig ettersom det viser, gjennom hennes øyne, den skjønnheten som ble idealisert av så mange mannlige kunstnere. I 1855 begynte kunstkritikeren John Ruskin å støtte hennes karriere økonomisk. Han betalte et sjenerøs årlig stipend i utbytte for alle hennes tegninger og malerier. Siddal lagde mange skisser, men kun ett eneste maleri. Hennes skisser er streket opp i på den velkjente pre-rafaelittiske stilen og tenderte å illustrere legender fra kong Arthur og andre idealiserte middelaldertemaer. Ruskin formante Rossetti i sine brev til å gifte seg med Siddal og gi henne den tryggheten som hun trengte. I løpet av denne perioden begynte hun også å skrive poesi. Ettersom hun bakgrunn i den nedre samfunnsklasser fryktet Rossetti å introdusere henne for sin familie. «Lizzy» Siddal ble også et offer for hard kritikk fra Rossettis søstre Christina og Maria. Vissheten om at familien ikke ville anerkjenne henne fikk Rossetti til å utsette bryllupet. Siddal synes også å ha følt, ofte med rette, at Rossetti alltid søkte å erstatte henne med en yngre muse, noe som bidro til hennes senere depressive perioder og sykdom. Dårlig helse og død. Siddal reiste til Paris og Nice i flere år på grunn av sin helse. Hun kom tilbake til England i 1860 for å gifte seg med Rossetti. I løpet av de ti forgående årene hadde han vært forlovet med henne og brutt forlovelsen i siste stund ved flere anledninger. Stress fra disse hendelsene hadde sin effekt på henne. Hun var nå meget deprimert og hennes lange sykdomstilfeller hadde gitt henne en avhengighet til laudanum. I 1861 ble hun gravid, noe som gjorde henne lykkelig, men graviditeten endte i en dødfødt datter, noe som gikk sterkt inn på henne. Hun begikk selvmord på en overdose av laudanum kort tid etter at hun fikk vite at hun var blitt gravid for andre gang. Rossetti oppdaget henne bevisstløs og døende i sengen. Selv om likskuet slo fast at dødsfallet var et ulykkestilfelle har det blitt antydet at Rossetti fant et selvmordsbrev. Oppløst i sorg og selvbebreidelser dro Rossetti til Ford Madox Brown som skal ha instruert ham til å brenne brevet ettersom den daværende rettspraksisen dømte selvmord som både ulovlig og umoralsk og ville ha brakt en skandale for familien og hindret henne fra å få en kristen begravelse. Døden var likevel ikke hennes siste hendelse. I sorgen over tapet la Rossetti en bok, på romantisk vis, de eneste kopiene av alle sine dikt i Siddals røde hår. I 1869 var Rossetti selv kronisk avhengig av narkotika og alkohol. Han var overbevist om at han holdt på å bli blind og ikke lenger kunne male. Han begynte å skrive poesi igjen, men før han kunne utgi sine nye dikt ble han besatt av sine gamle dikt som han hadde etterlatt i hustruens kiste. Rossetti og hans beryktede agent Charles Augustus Howell søkte myndigheten om tillatelse for å kunne åpne kisten. Det ble så gjort i ly av nattemørket for å unngå offentlig nysgjerrighet og oppmerksomhet. Rossetti selv holdt seg unna, men Howell, en beryktet løgner, rapporterte tilbake til Rossetti at hennes lik var fortsatt godt bevart og hennes skjønnhet var fortsatt intakt. Hennes hår ble sagt å ha vokst etter døden slik at kisten var fylt av hennes kobberrøde hår. Manuskriptet ble dog funnet skjønt en mark hadde spist seg gjennom boken og flere av diktene var vanskelig å lese. Rossetti utga de gamle diktene sammen med hans nyere, men de ble ikke godt mottatt av flere kritikere grunnet deres erotiske vesen, og han ble hjemsøkt av gravåpningen resten av livet. Rossettis forhold til Siddal er også utforsket av Christina Rossetti i hennes dikt «In an Artist's Studio». Kunstneren Siddal. Hennes dikt ble utgitt av William Michael Rossetti i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, men den første reelle samling av hennes dikt og kunstneriske verk kom først i 1978. Da ble et bind av hennes dikt og med et utvalg av hennes bilder og en kronologi utgitt av Roger C. Lewis og Mark Samuels Lasner. Laudanum. Antatt portrett av Paracelsus.Laudanum er en opium-tinktur, det vil si et opiat oppløst i alkoholholdig væske, noen ganger tilsatt søtstoff, og da kalt for "opiumsvin". Historie. På 1500-tallet eksperimenterte den sveitsiske legen og alkymisten Paracelsus med den medisinske verdien av opium. Han slo fast at den medisinske verdien som smertestillende var av slik størrelsesorden at han kalte det "laudanum" etter latin "laudare", «å prise», eller fra "labdanum", et begrep for et planteekstrakt. Han kjente ikke til dets vanedannende egenskaper som fører til narkomani. På 1800-tallet ble laudanum brukt i mange patentmedisiner for å «lindre smerte... som sovemiddel... til å lindre irritasjon... til å kontrollere vidtgående sekreter... til å støtte systemet... [og] som et svettedrivende middel». De begrensede apotekerbøker på den tid mente at opium var blant de mest virkningsfulle av tilgjengelige behandlinger, og således ble laudanum omfattende forordnet på resept for lidelser fra forkjølelse til hjernehinnebetennelse til hjertelidelser, både for voksne som for barn. Laudanum ble også benyttet ved epidemier av gulfeber. Lewis Carroll fikk inspirasjon av laudanum. Edgar Allan Poe gikk til grunne ved utstrakt bruk av laudanum og alkohol. Politiske figurer som brukte dette narkotikum var blant annet George Washington, William Wilberforce og Meriwether Lewis. Tallrike viktorianske kvinner ble gitt laudanum som avlastning for menstruasjonskramper og vage smerter og i tillegg brukt estetisk for å oppnå den bleke hudfargen som også ble assosiert med tuberkulose. En skrøpelig blekhet var et estetisk kvinneideal på denne tiden. Sykepleiere ga også laudanum med skje til nyfødte. Den prerafaelittiske muse Elizabeth Siddal døde av en overdose laudanum, noe også mange andre benyttet for selvmord, blant annet Mary Wollstonecrafts datter Fanny Imlay. Nepal Samyabadi Sangh. Nepal Samyabadi Sangh (" NSS" -"Nepal Communist League" – "NCL" – Nepals Kommunistforbund) var et lite kommunistparti som eksisterte fra 1970-tallet til midt på 1990-tallet i Nepal. Grunnlegger og leder var "Shambhuram" (skrives også "Shambhu Ram") "Shresta" (født 1919 (?), død januar 2006), som hadde vært et sentralt partimedlem i ledelsen i det opprinnelige Nepal Kamyunishta Parti før 1960. Han var en av flere kommunistledere som fikk langvarige fengselsstraffer etter at kong Mahendra gjennomførte statskupp og forbøy alle partier i desember 1960. Da han kom ut av fengselet, knytta han seg til Man Mohan Adhikaris gruppe. I 1971 danna Mohan Bikram Singh og Nirmal Lama, et par andre gamle partiledere som også hadde sona lange fengselsstraffer, danna organisasjonen "The Central Nucleus" ("Den Sentrale Kjerna") for å prøve å gjenforene det gamle kommunistpartiet. Ahdikari og Shresta blei sentrale medarbeidere. Da dette forsøket slo feil og de sentrale deltakerne gikk hver sin vei, fortsatte Shamburam Shresta å jobbe sammen med Adhikari. Men midt på 1970-tallet brøyt han ut og laga "Nepal Samyabadi Sangh", angivelig fortsatt med samling av det nå meget store antallet kommunistpartier i Nepal som mål. (I 1979 omdanna også Adhikari sin gruppe til et nytt kommunistparti, NKP (Manmohan)). Under den store demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990 gikk Shrestas NSS med i den mest revolusjonære av de to frontene av kommunistpartier: Samyukta Rashtriya Janaandolan, der bl.a. partiene til Prachanda og Mohan Bikram Singh var med, og Baburam Bhattarai var leder. Men da Prachandas NKP (Mashal) og flere andre partier slo seg sammen til det nye NKP (Ekda Kendra) i november 1990, var NSR ikke med. Partiet fortsatte i de nærmeste åra å plassere seg politisk blant de revolusjonære partiene på venstre fløy. NSS deltok i "Joint People's Agitation Committee" ("Folkets felles aksjonskomite"), ei samarbeidsgruppe der bl.a. NKP (Ekda Kendra) deltok, som oppfordra til generalstreik 6. april 1992. Politiet skøyt på demonstrantene, og i følge menneskerettighetsgrupper blei 14 drept. I lokalvalget 1992 deltok NSS i et samarbeid av fem partier, der Prachanda/B. Bhattarais valgparti Samyukta Janamorcha Nepal og Nepal Mazdoor Kizan Party var de vikigste. På midten av 1990-tallet gikk NSS og Shambhuram Shresta inn i det store, moderate og parlamentariske kommunistpartiet kjent som UML. Under den store partisplittelsen i UML i 1998, fulgte Shamburam Shresta med over i det nye NKP (ML). Nekropolis. Etruskernes tro på etterlivet kommer til uttrykk i deres gravskulpturer. Nekropolis (gresk «de dødes by» "nekro's", «død», og "po'lis", «by») er en betegnelse på et større gravsted nær antikke steder eller byer. Spesielt begravningsområdene i oldtidens Egypt med statlige gravbygg, underjordiske ganger og i innhugd i fjellet med hvilerom for mumiene. Den etruskiske sivilisasjon i midtre Italia før Romerriket utmerket seg med omfattende "nekropolis" og rike graver. Se også. Kongenes dal Lothar I av Det tysk-romerske rike. right Lothar I (født 795, død 23. september 855), konge av Italia (818 – 855) og tysk-romersk keiser (843 – 855). Lothar var eldste sønn av keiser Ludvig I den fromme og hans hustru Ermengarde Han var arving til hele frankerriket, men på grunn av den frankiske tradisjonen med å dele farsarven mellom sønnene ble riket delt ved Ludvig I's død. Lothar og hans yngre brødre Karl den skallede og Ludvig den tyske lå i krig med hverandre i tre år, men ble så enig om en deling av riket mellom seg ved Traktaten i Verdun i 843. Lothar ble konge av Italia, fikk den midtre delen av frankerriket og fikk også beholde tittelen keiser. Lothar ble allerede i 817 kronet som med-keiser med sin far Ludvig I i Aachen. Fra 818 regjerte han som konge i Italia. I løpet av 830-årene gjorde Lothar og hans brødre flere ganger opprør mot sin, og ved to anledninger ble han avsatt for så å komme tilbake. Lothars formelle og faktiske makt skiftet stadig, i takt med skiftende krigslykke og allianser. Det eneste området han beholdt kontroll over hele tiden var Italia. Ved farens død i 840 gjorde Lothar, i strid med frankisk tradisjon, krav på hele riket. Dette første til en krig hvor de yngre brødrene allierte seg mot Lothar, og Lothar kunne ikke stå i mot denne alliansen. Han måtte gå med på en deling av riket, og etter vanskelige forhandlinger ble delingen forseglet i Verdun i 843. Det tysk-romerske rike 843, de delene Lothar hersket over er merket med grønt. Lothar overlot styringen av Italia til sin sønn Ludvig II, og oppholdt seg i sitt nye kongerike i midten av den gamle frankerrriket. Lothar døde i 855. Ved hans død ble riket han hadde styrt over delt mellom hans sønner. Ludvig II fikk Italia og keisertittelen, Lothar II fikk den nordlige delen Lotharingia og den yngste sønnen Karl fikk Provence. Vegeta. Vegeta (ベジータ "Bejīta") er en fiktiv antagonist og Superskurk i Akira Toriyamas kjente manga- og anime-serie "Dragon Ball". Han er prins av den nesten utryddede Saiyaner-rasen, erkerival til Son Gokū og en mektig kriger. Navnet er en parodi på det engelske ordet for grønnsak, "vegetable" (på japansk ベジタブル "bejitaburu"). Utseende. Vegetas kroppsbygning når han fremstår i "Dragon Ball" er kort og kantet, stående 1,60 meter over bakken i motsetning til Goku (1,75 meter). Håret står fast oppover og det blir mer piggete etter hvert som han går oppover Super-Saiyaner-stadiene. Vegeta blir sett i mange klesdrakter i løpet av serien, men han blir oftest sett i tradisjonell mørkeblå Saiyaner-rustning, som han også ofte bruker som hverdagsklær. Han er vanligst sett med hvite hansker og hvite lettvekts støvler. Vegetas hårfarge er som oftest sagt å være svart, selv om hårskyggen har forandret seg i løpet av animéen. Dette er blitt akseptert ettersom det blir fortalt at alle fullblodige Saiyanere har svart hår senere i serien. I hans første fremtreden i "Dragon Ball Z", mot slutten av episode seks, er håret hans likevel klart mørkt sort-brun. Når han først kommer til jorden noen episoder senere er håret svart, og blir slik for resten av hele serien (det blir gult når han transformeres til Super-Saiyaner, bortsett fra Super-Saiyaner fire). Vegetas hår (som alle andre fullblods-Saiyanere) vokser aldri etter fødselen. I perioden mellom "Dragon Ball Z" og "Dragon Ball GT" bestemmer han seg for å kutte det spisse håret sitt. Han får til og med en bart, som han senere barberer vekk. Vegetas vanlige hudfarge er medium skygge av solbrunt, eller mer karamel som farge. Som en fullblods-Saiyaner hadde Vegeta en gang en apelignede hale som ble snurret rundt hoften som et belte. Under sin første kamp mot Gokū og vennene hans brukte Yajirobē sverdet sitt til å kutte den av. Originalt skulle Vegeta være liten og kantete, i motsetning til Gokūs slanke og høye figur, men i slutten av "Dragon Ball Z" får han et slankere utseende som Gokū i stedet for sin gamle versjon, selv om håret forkortes. I mangaen har han samme høyde som da han først fremsto. Saiyanerprinsens personlighet. Som prinsen av den ødelagte planeten Vegeta er han ofte sett på som arrogant, som gjør ære og styrke til de viktigste tingene for ham. Typisk blir han fremstilt som en arrogant prins som fast klamrer seg til sin Saiyaner-avstamning. På grunn av hans onde hensikter før han slo seg sammen med Z-krigerne blir han sett på som kald-hjertet og sadistisk, og det gjør ham til den karakteren som er enklest å skille fra de andre. Mange av hans tidligste eksempler på hensiksløs heroisme var på grunn av arroganse, kamplyst eller hans ønske etter å bevise at han er bedre enn Gokū. For å gjøre det sistnevnte måtte Vegeta ofte kjempe mot fiender som ble ansett som Gokūs rivaler like mye som sine. Under Freeza-sagaen flyktet han fra kampen, men hans sterke sans for persolig ære fikk ham tilbake. Han er karakteristisk smart og kynisk. Til tross for dette er Vegetas personlighet en av dem som har gennomgått de mest drastiske forandringene. Mot slutten av "Dragon Ball" er Vegeta stolt over å kalle jorden sitt hjem og fornøyd med familien han har laget med sin menneskelige kone Bulma. Hans følelser for at Gokū alltid er et skritt foran ham forandres også. Først er holdningen ignorering, så bitter rivalisering, men til slutt ærefull respekt. Men til tross for ignoreringen og rivaliseringen, fortsetter han å følge Gokūs råd om å trene fast og hardt for å bli sterkere. Vegeta er en veldig taktisk kriger, men altfor ofte blir han blindet av raseri og arroganse, sistnevnte er spesielt når han er foran en motstander. Før "Dragon Ball". Vegeta blir sett i sin barndom i "Dragon Ball Z"s første TV-spesial, "En siste, ensom kamp! Z-Kriger Son Gokūs far utfordrer Freeza!!". Vegeta knuste lett fem til seks Saibaimenn, som viser hans enorme evner i en ung alder, ettersom han var sønn av Saiyanernes konge (som også heter Vegeta). Selv om han var kongelig ble han og faren hans kontrollert av en planetarisk overherre, Freeza. Men Freezea, i frykt for et forestående opprør, dreper Kong Vegeta, alle Saiyanere bortsett fra fire (tre Saiyanere til ble lagt til i filmene: Tullece, Paragus og Broli) og ødelegger planeten Vegeta. Han beholder Vegeta, Nappa og Radits, Gokūs eldre bror, som tjenere. Freeza brukte dem mest til å ødelegge planeter og spre frykt, på omtrent samme måte som han hadde brukt Saiyanerrasen. Samtidig, ukjent for Freeza, ble Gokū sent til jorden for å utrydde menneskene og forberede planeten for salg. Siden Vegeta er sønn av Kong Vegeta ser han stolt på seg selv som Prinsen av alle saija-jiner. Saiyaner-sagaen til Freeza-sagaen. Vegeta blir introdusert i "Dragon Ball" som den svikefulle, 29-årige leiesoldaten til Freeza. Men Vegetas egentlige hensikter for å komme til jorden er for å ønske seg udødelighet, så hen til slutt kan beseire Freeza og herske over galaksen. Når Vegeta og Nappa kommer til jorden blir de konfrontert av Z-krigerne. Vegeta lar Nappa kjempe alene, og Nappa har ingen problemer med å drepe mesteparten av dem. Til slutt kommer Gokū og redder de gjenværende Z-krigerne, så kjemper han med Nappa. Nappa blir lett beseiret og Vegeta, rasende over at Nappa tapte for en laverestående Saiyaner, dreper Nappa. Så begynner kampen mot Gokū. Først klarte Vegeta lett å overvelme Gokū. Etter en kamp hvor Vegeta blir slått tilbake av Gokūs Firedoble Kaiō-ken forvandler Vegeta seg til en kjempeape og knuser Gokū totalt. Men Vegeta klarer såvidt å flykte etter at halen ble kuttet av Yajirobēs sverd, truffet av en Genki Dama og knust av Gohan i kjempeape-form. Selv da sier Gokū at Kuririn ikke må drepe Vegeta. Vegeta drar til Nameck, men først til en av planetene kontrollert av Freeza for å komme seg. Med sin ekstreme arroganse klarte han ikke å forstå hvordan han kunne bli beseiret av så svake motstandere. Likevel burde det bli merket at Gokū var ute av stand til å gå lenge før Vegeta, så de fleste anser Vegeta som vinneren av deres første «duell», og at han ble beseiret av Kuririn, Gohan og Yajirobē etter kampen mot Gokū. Men Vegeta følte han tapte som en humanoid og klarte bare å slå ham da han var kjempeape og desperat etter å drepe ham, en fordel Gokū ikke hadde. Etter å ha kommet seg drar Vegeta til planeten Nameck for å ønske med de nameckianske dragekulene og finner ut at Freeza allerede leter etter dragekulene også. Vegeta dreper Kewi, beseirer Freezas øverste tjenere Zarbon og Dodoria og konfronterer Gohan og Kuririn, som også var kommet til Nameck for å ønske tilbake de døde vennene. Snart blir dragekulene stjålet av Ginyū Tokusentai, Freezas elitesoldater, som kjempet mot Vegeta, Kuririn og Gohan etter at de tre slo seg sammen for å beseire dem. Vegeta klarte å drepe Ghurd, men ble til slutt slått av Reacoom. Etter en del slåssing kommer Gokū fra jorden for å hjelpe etter å ha fått helbredet skadene fra kampen mot Vegeta. Men etter at Gokū beseirer Reacoom og Burtta hopper Vegeta og knekker nakken på Burtta og gir Reacoom dødsstøtet med en kiladning. Gokū blir sint, og mener de fortjente den nåden Vegeta fikk. Under kampen mot kaptein Ginyū viser Vegeta samme holdning mot Jheese som han hadde vist Reacoom, Burtta og Ghurd, og sprenger ham i biter. Etter at Ginyū var slått var Gokū hardt skadd, men Vegeta bestemte seg for å hjelpe han å komme seg, så Gokū kunne hjelpe til i kampen mot Freeza. Freeza dukket opp for å stoppe Gohan og Kuririn i å ønske med dragekulene, noe Vegeta ikke hadde noen anelse om. Vegeta og de andre kjempet, men Freeza bare lekte med dem. Freeza bestemte seg for å torturere Vegeta for å vise ham at han ikke var Super-Saiyaneren han trodde han var. Freeza dominerte fullstendig i kampen mot Vegeta, men Gokū ble frisk og kom for å redde ham. Med tårer i øynene forteller Vegeta Gokū hva som egentlig skjedde med planeten Vegeta, hva Freeza er ansvarlig for, han gjør til og med narr av Freeza ettersom han tror Gokū kan slå tyrannen. Freeza dreper da Vegeta med en stråle fra fingeren inn i hjertet til Vegeta. Han ble senere vekket til livet og transportert til jorden med alle andre av Freezas ofre. Han begynte å trene i håp om å bli sterkere enn Gokū, som ble Super-saiyaner under kampen mot Freeza (som Gokū vant). Cell-sagaen. Rett etter hendelsene med Freeza leter Vegeta over hele galaksen på jakt etter Gokū. Ute av stand til å finne ham drar Vegeta skuffet tilbake til jorden. Etter et tilbud fra Bulma om et sted å bo bor han nå hos henne og familien hennes i Capsule Corporation På dette tidspunktet har han fått nye klær, blant annet en rosa skjorte. Men så kommer problemene. Vegeta skjønner at Gokū ikke drepte Freeza på Nameck, og Freeza kommer med faren sin, Kong Kold, til jorden for å øddelegge den. En mystisk Super-saiyaner dukker opp og gjør kort prosess av Freeza og Cold. Etter tre timer ankommer Gokū endelig jorden og den unge Super-saiyaneren forteller dem at han er fra fremtiden, og at to diabolske Jinzōningen vil komme om tre år og drepe alle Z-krigerne. Etter en oppvisning av de to Super-saiyanernes styrke erklærer Vegeta at han skal bli en selv, drepe de to Jinzōningen og beseire Gokū. Tre år går, og Vegeta får en sønn, Trunks, med Bulma. I løpet av disse årene blir Vegeta det han alltid har drømt om- en Super-saiyaner. Jinzōningen kommer akkurat som den mystiske Super-saiyaneren hadde spådd. Etter at Gokū mislykkes i forsøket på å beseire Jinzōningen Nummer 19 på grunn av en hjertesykdom kommer Vegeta og ødelegger Nummer 19, og tar opp kampen med Nummer 20 (som egentlig er dr. Gero, som laget Jinzōningen). Mens dette skjer kommer Super-saiyaneren fra tre år tidligere. Etter at Vegeta hører Piccolo kalle den unge gutten «Trunks» skjønner han at den unge Super-saiyaneren er hans egen sønn, fra fremtiden. Det blir også kjent at de Jinzōningen som Vegeta har kjempet mot ikke er de samme som Trunks kjenner. Gero stikker av til skjulestedet sitt og slipper løs de to Jinzōningen som Trunks kjenner: (Nummer 17 og Nummer 18), som dreper Gero og slipper løs Nummer 16. Vegeta blir hardt såret av Nummer 18, og etter å ha blitt utklassert enda en gang erklærer han at han vil passere en Super-saiyaners grense. Han blir med Trunks til Åndens og Tidens Rom (der et år bare er et døgn utenfor). I mellomtiden har en mystisk Jinzōningen ved navn Cell begynt en jakt på Nummer 17 og Nummer 18 for å bli perfekt og utrolig mektig. Han lykkes i å absorbere Nummer 17. Vegeta og Trunks kommer ut av Åndens og Tidens Rom for å ta opp kampen med Cell. Etter at Vegeta forvandlet seg til den såkalte «Super-Vegeta» dominerte han kampen lett. Han får til å med den onde Jinzōningen til å be på sine knær for å få Vegeta til å la han absorbere Nummer 18, slik at kampen blir mer interessant. Tåpelig nok lar Vegeta han gjøre det, og etter at Cell har absorbert Nummer 18 finner han seg fullstendig utklassert atter en gang. Trunks kommer for å redde sin far, og da viser Trunks sin sanne styrke, som til og med er større enn Vegetas. Det viser seg da at Trunks styrke har begrensninger, ettersom det ofrer fart for rå styrke, noe Vegeta hadde forstått, i motsetning til Trunks. Vegeta går inn i Åndens og Tidens Rom for andre gang, men klarer ikke å øke kreftene sine nok til å ha en sjanse mot Cell, selv etter et døgn i rommet. I løpet av denne tiden hadde Cell bestemt seg for å holde en turnering, «Cell Game». Vegeta så denne turneringen fra sidelinjen, og Gokū gjør indirekte (og uten å mene det) Vegeta til latter, men Gokū ender opp med å ofre seg selv for jordens skjebne. Vegeta forstår nå at han ikke kommer til å kunne slå Gokū, nå som han er død, men under turneringen passerer Gokūs sønn Gohan Vegeta også. Vegeta kjemper aldri ordentlig mot Cell, men han klarer å kjempe mot en Cell Junior. Etter at Gokū ofrer seg for jorden kommer Cell tilbake, og annonserer sin ankomst ved å sende en energistråle gjennom brystet til Trunks, som dreper ham. I blindt raseri går Vegeta til frontal-angrep på Cell, og sender flere ladninger "ki", bare for å bli slått tilbake og han hadde blitt drept, hvis ikke Gohan hadde kastet seg foran og tatt hele skaden selv. Dette var første gang Vegeta noensinne virkelig hadde vist at han brydde seg om andre. Minutter senere sendte han sine siste krefter inn i bakhodet til Cell, akkurat lenge nok til at Gohan som Super-Saiyaner 2 klarte å mønstre alle kreftene sine til en Kamehame-ha som dreper Cell. Ofrene til Cell blir ønsket tilbake til live, og den sta Vegeta anerkjenner Trunks som en verdig kriger før Trunks drar tilbake til sin egen tid. Majin Buu-sagaen. Syv år har gått siden Cells turnering, og en ny Tenkaichi Budōkai blir arrangert. Nå som Gokū er død fokuserer Vegeta på å gjøre sin egen sønn sterkere enn Gokūs nå to sønner, Gohan og Goten. Han hører fra Gohan at Gokū skal besøke jorden i 24 timer. Han ser på dette som en perfekt mulighet til å utfordre Gokū til en ny kamp og vinne. Under denne turneringen blir Z-krigerne varslet om en enorm ondskap, og setter ut for å bekjempe den, Vegeta blir rasende over å miste kampen sin og setter etter dem. Under konfrontasjonen med Babidi og hans demonkrigere blir Vegetas hensikter observert av Dabra, den mektigste tjeneren under Babidis kontroll. Han forlater kampen med Gohan for å informere sin mester. Babidi er istand til å manipulere og kontrollere de med ondskap i hjertene sine, og forvandle dem til demonkrigere. Han forsøker dette på Vegeta, og lykkes selv om Vegeta stritter imot, og Vegeta blir Majin Vegeta. De blir sendt tilbake til arenaen av Babidis magi, og nå er Vegeta desperat etter å kjempe mot Gokū. Vegeta begynner å drepe tilskuere for å få Gokū til å kjempe uten å holde tilbake. Men Gokū, ikke villig til å la flere uskyldige dø, ber Babidi om å la kampen være i et forlatt, øde sted. Der blir Vegeta beordret til å drepe Kaiōshin av Babidi, men Vegeta nekter til sin «mesters» forbløffelse ettersom det skulle være umulig. Vegeta klamrer seg til sin ære etter å ha blitt en tjener og sier hans eneste mål er å beseire Gokū, og at ingen skal få lov til å forstyrre eller stoppe kampen. Under kampen slipper de løs nok energi til å slippe løs Majin Buu, hvilket bekymrer Gokū og han ber Vegeta om å utsette kampen for å bekjempe en mye større trussel. Vegeta aksepterer våpenhvilen for bare å slå Gokū bevisstløs og dra for å kjempe mot Buu alene, ettersom han vil gjengjelde at Gokū ofret seg i kampen mot Cell. Uheldighvis for Vegeta klarer han ikke å konkurrere med Buus nærmest uskadelighet, til tross for sin overhvelmende styrke. Han blir slått, hvilket tvinger ham til å begå selvmord som en siste utvei, og detonerer kroppen sin og dens ki-reserver. Etter eksplosjonen er det bare biter igjen av Buu, men bitene samler seg og blir en relativt uskadd Buu. Vegeta gjør det vel vitende om at han definitivt kommer til helvete, fordi hans kjære er viktigere enn han selv. Dette innrømmer han endelig. Etter hvert blir Vegeta brakt tilbake til live ettersom kampen mot Buu blir økende desperat. Han fusjonerer med Gokū for å bli Vegetto, som lett dominerer over Buu til han frivillig blir absorbert for å redde vennene som er fanget inni det mystiske monsteret. Inni Buu blir Vegetto tilbake til Gokū og Vegeta. De kjemper mot Buus indre forsvar før de unnslipper og blir transportert til Kaiōshins planet. Der slåss Vegeta og Gokū til Vegeta kommer på en plan. Han holder Buu på avstand mens Gokū lager og bruker en Genki Dama. Vegeta spør Dende på Nye Nameck om å bruke de nameckianske dragekulene til å ønske tilbake jordens innbyggere, slik at Gokūs Genki Dama blir mye mektigere. Dende spør Porunga om å få ønske tilbake alle ikke-onde, og til Gokū og Vegetas overraskelse blir Vegeta levende igjen. Buu blir slått og Vegeta avslutter endelig sin bitre rivalisering med Gokū, og ble venn med Gokū og en «snill fyr» i prosessen. Mange år senere, etter at Vegeta og Bulma har fått en datter ved navn Bra, gjenforenes heltene i enda en kampsport-turnering hvor Vegeta forbeder seg på å slåss mot Gokū. Men Gokū derimot drar for å trene opp en ny mektig kriger, Uub, mens Vegeta og Z-krigerne ser på. I den nye versjonen av den siste boka sverger Vegeta nok en gang å bli sterkere enn Gokū, og å møte ham i kamp nok en gang. Baby-sagaen. I denne sagaen kommer Baby, en kunstig tsufruianer, til jorda. Disse folkene var en rase som pleide å leve på saiyanernes hjemplanet før de ble utryddet av den sterkere rasen. Baby tok kontroll over folk, inkludert Gohan og Goten, for å finne Vegeta. Vegeta sloss mot både Gohan og Goten, og slo dem, men Baby gikk inn i kroppen hans gjenomm flere sår og kutt og tok fullstendig kontroll over han. Baby fortsetter å kontrollere han i resten av sagaen til Baby frivillig forlater Vegetas kropp da han ble slått av Gokū i Super-Saiyaner 4-form. Super-Nummer 17-sagaen. Etter at Gokū blir fanget i helvete og tvunget til å slåss mot Freeza og Cell, hevder Vegeta at han er jordens beskytter mens Gokū er borte og er bestemt om å vinne kampen mot Super-Nummer 17 (en fusjon av Jinzōningen Nummer 17 fra den nåværende tidslinjen og samme person fra Trunks' alternative tidslinje, skapt i helvete). Han lader seg opp til Super-Saiyaner 2 og bruker til og med sitt Final Shine Attack, som viser seg å være bortkastet, ettersom Super-Nummer 17 absorberer angrepet. Men så kommer Gokū tilbake og med litt hjelp fra Nummer 18 ødelegger han Super-Nummer 17 med sitt Ryūken-angrep. Teknikker. Etter at Nappa har blitt beseiret av Gokū, kaster Vegeta ham opp i luften og tilintetgjør ham med denne kraftige, øyeblikkelige ki-ladningen. Da det virker som om Vegeta er i ferd med å tape kampen mot Gokū, bestemmer han seg for å utslette hele jorden med den kraftigste ki-strålen han er i stand til å sende ut. Gokū, med en tredobbel Kaiōken-ladning, klarer å sende ut en Kamehame-ha som stopper angrepet og sender det tilbake til Vegeta, som blir truffet av både sitt eget og Gokūs angrep. Strålens navn er et ordspill på det engelske ordet for hvitløk, "garlic" (på japansk ガーリック "gārikku") Vegeta, som de fleste andre i serien i stand til å manipulere ki, er i stand til å sende ut en mengde små ki-kuler raskt etter hverandre, og gjør dette blant annet under kampene mot Gokū og Cell. En variant av Gyalic-hō som utføres med en hånd. I sin andre kamp mot Zarbon, slår Vegeta knyttneven sin inn i magen hans, åpner hånda og fyrer av en stråle som borer seg gjennom Zarbons overkropp og sender ham opp i luften, før han lander i en sjø i nærheten. For å forvandle seg til en kjempeape må en saiyaners øyne bli truffet av en viss mengde Bruits-stråler, noe som kun oppstår når lys reflekteres fra en fullmåne. Vegeta, og en mindretall andre saiyanere, er også i stand til å sende ut en ki-kule som sender ut samme mengde stråler, hvilket gjør ham i stand til å forvandle seg også når det ikke er en fullmåne til stede. Vegeta er i stand til å sende ut en rask sjokkbølge kraftig nok til å totalutslette svakere motstandere uten mye anstrengelse. Under kampen mot sin tidligere rival Kewi, avslutter Vegeta kampen med en slik, før han kommer med kommentaren som ofte blir knyttet til angrepet: "汚い花火だ (kitanai hanabi da)" – "skittent fyrverkeri". I enkelte videospill blir angrepet kalt Final Impact (ファイナルインパクト "Fainaruinpakuto"). Kuririn utviklet opprinnelig dette angrepet før kampen mot saiyanerne. Han prøver å bruke dette for å kutte av Vegetas hale etter at vegeta har forvandlet seg til en kjempeape, da dette vil stoppe forvandlingen, men Vegeta unngår angrepet. Yajirobē klarer kort etter å kutte av halen med et raskt sverdkutt. Når Gohan kort etter også forvandler seg til en kjempeape, kopierer Vegeta Kuririns angrep og bruker dette til å kutte av Gohans hale. Angrepet treffer, men Goha, som hoppet mot Vegeta da halen hans ble kuttet av, lander på Vegeta og knuser ham før han forvandles tilbake. Under kampen mot Jinzōningen Nummer 19, river Vegeta hendende av motstanderen, og en skremt Nummer 19 flykter kampområdet. Vegeta samler en mengde ki i en liten kule og sender denne etter Nummer 19, hvor den eksploderer og ødelegger roboten fullstendig. Etter at Nummer 19 ble ødelagt, forstår Nummer 20 at han har undervurdert Z-krigerne, og flykter i retning laboratoriet for å aktivere Nummer 17 og Nummer 18. Vegeta forfølger ham, og sender en kjempemessig kiladning mot fjellområdet skurken skjuler seg, men Nummer 20 kaster seg foran angrepet og bruker energisugerne i handene sine for å absorbere landingen. I videospillet "Dragon Ball Z Sparking NEO" kalles angrepet Maximum Flasher (マキシマムフラッシャー "Makishimamufurasshā") Etter at Vegeta har latt Cell fullføre forvandlingen sin og nå sin komplette form, så han kan få kjempe mot en motstander sterkere enn noen han har møtt hittil, utfordrer han Cell til å ta et angrep uten å prøve å unngå det. Cell går med på det, og Vegeta samler all sin ki i en enkelt stråle han fyrer av mot Cell. Strålen river et digert hull i Cell, og tar med seg den høyre armen hans, men Cell bruker Piccolos regenereringsevne til å helbrede skaden uten problemer. Under kampen mot Majin Buu bruker Vegeta sitt alle kraftigste ki-strålerangrep. Det sprenger et stort hull i Buu, men da Buu har evnen til å regenerere skader uten problemer, ender det opp med å være nytteløst mot demonen. I enkelte videospill har angrepet blitt kalt Atomic Blast (アトミックブラスト "Atomikkuburasuto") eller Big Bang Flash (ビッグバンフラッシュ "biggubanfurasshu") Da Vegeta var delvis skyld i at Majin Buu vendte tilbake, bestemmer han seg for å stoppe demonen med et angrep som sender ut absolutt all ki han har mot motstanderen etter at alle andre forsøk har vist seg nytteløse. Angrepet tar livet av Vegeta, men de små klumpene som ble igjen av Buu forvandler seg kort etter til mindre versjoner av demonen, som samler seg og gjenskaper Buu igjen. I enkelte videospill kalles angrepet for Vegeta Final Blast Bomb (ベジータファイナルブラストボム "Bejītafainaruburasutobomu") I videospillet "Dragon Ball Z Shin Budokai", overlever Janenba kampen mot Gogeta, og angriper igjen etter at Gogeta-fusjonen er over. Gokū sender en Kamehame-ha mot Hanenba, og Vegeta ser ingen annen løsning enn å sende en slik stråle mot monsteret selv, uansett hvor lite han liker det. Etter at dobbelangrepet dreper Janenba, innrømmer Gokū at Vegetas Kamehame-ha var nesten på samme nivå som hans egen, selv om Vegeta aldri har brukt teknikken før. Kong Vegeta. Kong Vegeta (ベジータ王 "Bejīta-Ō") er Vegetas far, og Saiyanernes siste konge. I mangaen nevnes han av Freeza, som i et forsøk på å skremme Vegeta forteller at han ikke engang trengte forvandle seg for å drepe kongen. Vegeta svarer at han var sterkere enn kongen da han ble født. For å trekke ut tiden i animen får vi se et tilbakeblikk til Kong Vegetas siste timer, hvor det vises hvordan han hadde fått nok av Freezas styre, og ledet en liten gruppe elitesoldater for å ta livet av herskeren. Gruppen snek seg ombord på Freezas romskip, som gikk i bane rundt planeten Vegeta, samtidig som Bardock angrep Freezas romskip fra utsiden, og banet seg vei til Freezas kontrollrom, hvor kongen utfordret ham til kamp. Freeza drepte hele gruppen uten vanskeligheter, før han klatret opp på taket for å angripe Bardock. I den åttende Dragon Ball Z-filmen, "Dragon Ball Z – Brenn ut!! Voldsom kamp – Ekstrem kamp – Supertøff kamp", får vi se at kongen dømte saiyaneren Paragus og han unge sønn Broli til døden da han oppdaget Brolis unaturlig høye kampkraft, og fryktet at barnet kom til å bli for farlig i fremtiden til at det kunne leve. Paragus klarte å flykte sammen med sønnen før dommen ble satt ut i livet. Kong Vegeta er svært lik sønnen av utseende, men er betydelig høyere, har brunt hår, og fullskjegg. Planeten Vegeta. Planeten Vegeta (惑星ベジータ "Wakusei Bejīta") var Saiyanernes hjemplanet frem til den ble sprengt i stykker av Freeza, som fryktet Saiyanernes krefter. De tre overlevende saiyanerne Freeza tok til seg; Vegeta, Nappa og Radits ble fortalt at planeten ble ødelagt av en enorm meteor, noe Radits forteller videre til Gokū da de to møtes, men Vegeta får senere vite sannheten av Dodoria, som tilbyr seg å avsløre dette i bytte mot å få leve. Den rasende Vegeta dreper ham likevel. Etter at Vegeta blir skutt av Freeza, forteller han Gokū sannheten med sine sine krefter, og ber Gokū drepe Freeza med sine saiyaner-hender. For å trekke ut tid i Dragon Ball Z-animen forteller Kaiō Gokū om planeten Vegetas historie mens Gokū trener under ham. Her blir det lagt til at planeten opprinnelig het Plant (惑星プラント "Wakusei Puranto"), og var bebodd av det krigerske, men uutviklede saiyanerfolket, og de teknologisk avanserte, men fysisk svake tsufruianerne, frem til saiyanerne gikk til krig mot tsufruianerne og utryddet hele rasen, og døpte planeten om til "Vegeta". Bevæpnet med tsufruianernes teknologi begynte saiyanerne en fremtid som planetforhandlere, hvor de utryddet innbyggerne på andre planeter og solgte den videre. Da denne episoden ble skrevet før både Freeza og hans tilkobling til saiyanerne ble introdusert i serien, ble det også nevnt at Vegetas gud sendte en meteor som ødela planeten da han hadde fått nok av saiyanernes grusomheter, men da denne delen av historien kolliderer direkte med senere deler av serien, ble dette aldri nevnt igjen senere, og ignorert fullstendig da Dodorias forklaring ble publisert i mangaen. Edda Media. Edda Media AS (inntil 2006 Orkla Media), var et norsk mediekonsern. Selskapet gav i 2011 ut 36 papiraviser med et samlet opplag på 273000 (per 1. januar 2011). De største avisene var "Drammens Tidende", "Fredrikstad Blad" og "Varden". Konsernet var det tredje største aviskonsernet i Norge. Selskapet var 100 % eid av Mecom Europe AS som igjen varr eid av selskapet Mecom Media Scandinavia 2 Ltd. 5. desember 2011 ble det offentliggjort at A-pressen kjøpte Mecom Europe AS og dermed Edda Media. Historie. Selskapet Orkla gikk inn i mediasektoren i 1983 da Orkla Industrier kjøpte 14,7 prosent av aksjene i Janco Kabel-TV. Det første aviskjøpet skjedde året etter da Høyre solgte 40 prosent av avisen Nordstrand Østre Aker Blad til Orkla for fire millioner kroner. I 1985 kjøpte Orkla "Moss Avis" og aksjeposter i "Fredrikstad Blad" og "Østlandsposten". I 1987 samlet Orkla sine medieinvesteringer i Orkla Media. I 1991 kjøpte Orkla majoritetsposisjoner i "Sunnmørsposten", "Haugesunds Avis" og "Romsdals Budstikke". To år senere kjøpte Orkla andeler i "Drammens Tidende & Buskeruds Blad" og "Bergens Tidende". I 1995 ble "Varden" i Skien oppkjøpt og i 1997 "Østlendingen" på Elverum. I 1997 kjøpte Orkla også avisene "Kragerø Blad" og "Vestmar" og slo dem sammen til én avis. På 90-tallet kjøpte Orkla Media seg opp i flere polske regionale og nasjonale aviser. I 2001 kjøpte Orkla det største danske aviskonsernet, Det Berlingske Officin, noe som doblet omsetningen i Orkla Media. Orkla solgte Orkla Media til den engelske investeringsgruppen Mecom 28. juni 2006. Den norske virksomheten ble samlet i selskapet Edda Media. Aksjene i "Adresseavisen" og "Bergens Tidende" ble solgt i 2006. Edda solgte avisene på Nordvestlandet til Polaris Media i februar 2009. Det var "Sunnmørsposten" og "Romsdal Budstikke" med datterselskaper. 5. desember 2011 kunngjorde Mecom i en børsmelding at Edda ble solgt til A-pressen. Konkurransetilsynet godkjente oppkjøpet under forutsetning av at A-pressen selger "Demokraten" i Fredrikstad og én av avisene i Skien. Medietilsynet vurderte A-pressens kjøp ut fra medieeierskapsloven og godkjente kjøpet under forutsetning av at avisene "Varden", "Østlandets Blad", "Vestby Avis", "Enebakk Avis", "Ås Avis", "Smaalenenes Avis" og "Rakkestad Avis" selges. Cruz Hernández. Cruz Hernández Rivas (født 3. mai 1878?, død 8. mars 2007) er påstått som en av verdens lengstlevende personer i historien i en alder av 129 år. Det ble sendt inn beviser på hennes alder i form av fødselsattest til Guinness rekordbok i 2006. Mecom. Mecom er et av de ledende medieselskapene i Europa, med base i London. Det har eierskap i medier i Norge, Danmark, Nederland, Tyskland, Polen, Sverige og Ukraina. Hovedområdet er lokale aviser, men de har også interesser i nasjonale aviser, samt magasiner, radio, tv og andre medier. Konsernet ble grunnlagt i 2000, av dagens leder, den forhenværende redaktøren David Montgomery. Etter at selskapet i 2006 kjøpte opp Orkla Media for 7,5 milliarder kroner av Orkla, betød det en plutselig enorm ekspansjon og var en milepæl for David Montgomery og hans Mecom. Orkla Media ble omdøpt til Edda Media. Våren 2007 ble hovedaksjonærene enige om å spytte inn til sammen rundt 7 milliarder kroner for ytterligere ekspansjon, noe som betyr at selskapet vil være Europas nest største mediekonsern. Grunnleggeren Montgomery gikk av som konsernsjef i januar 2011, etter disputter med noen av aksjonærene. TV2000. "TV2000" (1999) var et norsk underholdningsprogram/talkshow på 10 episoder som gikk på TV 2 høsten 1999 med Synnøve Svabø som programleder og Arne Hjeltnes som medprogramleder. Programmet tok sikte på å ta for seg aktuelle saker, en større temadiskusjon og portrett med mennesker som vil sette sitt preg på fremtiden. I tillegg ble det invitert gjester, artister og band. Serien var lagt opp noe mer seriøs enn tidligere programmer med Svabø, noe som etterhvert gjorde at seertallene gikk nedover. Serien hadde premiere på TV 2 den 1. oktober 1999 og gikk på fredager. TVT. "TVT" (2002) var et norsk humoristisk underholdningsprogram som gikk på NRK1 vinteren 2002 med Trond Viggo Torgersen som programleder – og andre roller. Med i programserien var også Trond-Viggos mor Lillemor Torgersen. Hun hadde med seg sin beste venninne som også heter også Lillemor. Disse to fruene satt på siden og kommenterte innholdet i Torgersens program. Faste innslag i serien hadde også Ylvis-brødrene. Seriens mest omtalte karakter var uten tvil dansebandkongen «Terje Møller», løsemiddelskadet gulvsliper med trang til å synge (spilt og «klekket» ut av Trond-Viggo). Stuntet vakte oppmerksomhet i mediene da "Landsforeningen for løsemiddelskadede" gikk ut å sa at de følte seg støtt av denne figuren og at skikkelsen måtte fjernes fra programmet. Vi fikk også møte kjente skikkelser som Vakmestern. Serien hadde premiere på NRK den 11. januar 2002 og gikk på fredager. Prosjektleder for serien var Lisbeth Larness Roås Nanga Parbat. Nanga Parbat (også kjent som Diamir), 8125 moh., er verdens niende høyeste fjell, og det nest høyeste fjell i Pakistan. Nanga Parbat betyr «nakent fjell» på urdu/hindi. Nanga Parbat ligger i Himalayas vestligste del, og er den av verdens 8000-metere som ligger lengst vest. Fjellet ligger like sør for Indus-elven, i Diamir-distriktet i det nordlige Pakistan. Like nord for Nanga Parbat ligger den vestlige delen av Karakoram-kjeden. Nanga Parbat er ikke ett enkelt fjell, men en 20 kilometer lang kjede som reiser seg høyt over det omkringliggende landskapet. Den sørvestlige delen av denne kjeden er kjent som Mazeno Ridge, og består av en rekke topper. Mot andre siden strekker hovedryggen seg mot øst, før den dreier nordøst mot Rakhiot Peak (7070 m). Den voldsomme sørflanken, kjent som Rupal Face, dominerer sør/sørøstsiden av fjellet. Den reiser seg 4600 meter over dalen under, og regnes som kanskje verdens største fjellside. Den noe slakere nordsiden, Rakhiot Face, har også en veldig stigning over en relativt kort strekning. Rakhiot-siden faller over 7000 meter fra toppen og ned til Indus-elven bare 27 kilometer unna. Nanga Parbat regnes som et svært krevende fjell å klatre, og det har blitt omtalt som «dødens fjell» av lokalbefolkningen. For hver tredje klatrer som har stått på toppen av Nanga Parbat, har én omkommet. Dette gir en dødsrate på 30 prosent, og bare Annapurna kan vise til en høyere dødsrate av fjell i Himalaya. Klatrehistorikk. Klatrere begynte tidlig å forsøke bestigning av Nanga Parbat. Allerede i 1885 gjennomførte den britiske fjellklatreren Albert Mummery en ekspedisjon til fjellet. De kom helt opp til 7000 meter på fjellets vestside (Diamir Face). Mummery og to av hans Gurkha-hjelpere døde senere under rekognosering av Rakhiot-siden. Seks tyske ekspedisjoner gjorde forsøk på fjellet i 1930-årene, uten å lykkes og med store tap av menneskeliv. Ekspedisjonene kom opp til 7700 meter på Østryggen, via Rakhiot-siden. Nanga Parbat ble kjent som «det tyske fjellet» blant 8000-meterne, i motsetning til Annapurna og Mount Everest, som ble karakterisert som hhv. «fransk» og «britisk» pga. det høye antallet klatrere fra Frankrike og Storbritannia på disse fjellene. Toppen ble besteget første gang 3. juli 1953, av østerrikeren Hermann Buhl. Han besteg toppen alene, etter at de øvrige klatrerne i ekspedisjonen hadde snudd. Buhl er den eneste klatreren som har førstebesteget et fjell over 8000 meter alene og uten kunstig oksygen-tilførsel. Nanga Parbat fikk sin andre bestigning i 1962. En tysk ekspedisjon klatret til topps via en rute i venstrekant av den rasutsatte Diamir-siden, og etablerte det som i dag er den mest brukte ruten opp fjellet. I 1970 besteg brødrene Reinholdt og Günther Messner toppen via en direkterute opp den enorme Rupal-siden, i det som ble den tredje bestigningen av fjellet. Ute av stand til å returnere samme vei som de kom opp, gjennomførte de to også den første traversen over toppryggen, og klatret ned Diamir-siden. Günther ble tatt av et snøskred og forsvant under nedturen. I 1978 returnerte Reinhold Messner til Nanga Parbats Diamir Face, og gjennomførte den første bestigning helt uten ekspedisjonsstøtte (solo over Base Camp) av en 8000-meter. I 1984 ble franske Lilliane Barrard første kvinne på toppen av Nanga Parbat. Nordmenn på toppen. 1990: Andreas Fredborg besteg toppen 11.08.90. Fredborg klatret fjellet uten bruk av kunstig oksygentilførsel. Fredborg er per dato eneste nordmann som har klatret fjellet Iljusjin I-21. Iljusjin I-21 var et sovjetisk jagerfly utviklet under ledelse av Sergej Iljusjin. To prototyper ble gjort ferdig i 1936 og en serie på 20 fly var planlagt produsert da flytypen ble kansellert. I-21 var et lavvinget monoplan bygget helt i metall og et for sin tid avansert fly. Det nådde høye hastigheter under evaluering, men viste seg å ha uakseptable flyegenskaper. Ergativspråk. Ergative språk (eller ergative-absoluttive språk) er språk som behandler agens til transitive verb annerledes enn subjektet til intransitive verb og objektet til transitive verb. Eksempler på ergativspråk er baskisk, dyirbal, tibetansk, grønlandsk og mayiske språk. Absolutiv. Absolutiv er et grammatikalsk kasus som i ergative språk brukes til å markere både subjektet til et intransitivt verb og objektet til et transitivt verb. Den står i kontrast til ergativ, som markerer subjektet til transitive verb. For eksempel i baskisk tar substantivet "mutil" («gutt») den absolutive entallsendelsen "-a" både når det er subjekt i den intransitive frasen "mutila etorri da" («gutten kom») og når det er objektet i den transitive frasen "irakasleak mutila ikusi du" («læreren har sett gutten»), hvor subjektet har ergativendelsen "-ak". I denne typen språk er ergativ som oftest markert, mens den absoluttive kasusen er umarkert. Derfor er ord i absolutiv kasus vanligvis brukt som lemmaet for å representere et leksem. Share. Share er navnet på et lukket fildelingsprogram som utgis av en anonym japansk utvikler. Da Isamu Kaneko, utvikleren av Winny, ble arrestert, startet utviklingen av Share som dens etterfølger, med fokus på høyere sikkerhet. Share fungerer svært likt Winny, med krypterte hurtiglagre, filnavn og IP-adresser, og det er basert på det samme node-systemet som Winny. Lokativ. Lokativ (også kalt "den sjuende kasus") er en grammatikalsk kasus som indikerer lokalisasjon. Den tilsvarer grovt sett de norske preposisjonene "i", "på" og "ved". Lokativ kasus tilhører de generelle lokalkasusene sammen med lativ og separativ. Lokativ eksisterer i mange språk, for eksempel i de altaiske, indoeuropeiske og uralske språkene. Også klassisk latin hadde en lokativ-form, men den ble sjeldent brukt, idet stedets ablativ vanligvis tok dens plass. Iljusjin Il-103. Iljusjin Il-103 er et lett bruksfly utviklet av Iljusjin. Flyet er ett av de første av denne typen utviklet i Russland beregnet for bruk også på det vestlige markedet. Il-103 fløy første gang 17. mai 1994 og ble sertifisert for bruk i Russland i februar 1996 og i USA i desember 1998. Flytypen er også beregnet på det militære markedet som treningsfly. Fem eller seks fly har blitt solgt til det peruanske flyvåpenet, og 23 til det sørkoreanske flyvåpenet under den lokale betegnelsen T-103. Il-103 er markedsført i tre forskjellige versjoner. Basismodellen Il-103, Il-103-10 beregnet på eksportmarkedet med oppgradert avionikk og Il-103-11 med delvis oppgradert avionikk. TvTv. "TvTv" var en norsk humor-serie som gikk på NRK1 høsten 1999. Espen Thoresen var programleder for TvTv og harselerte blant annet med talkshowsjangeren. Sammen med komikerne Johan Golden, Atle Antonsen, Kristopher Schau og Kristin Skogheim (Eirin Sædberg) reiste de rundt i et mobilt studio. Humoren var av det absurde slaget og ofte improvisert, slik som i XLTV. "TvTv" ble også beskrevet som en parodi på andre TV-programmer. Det oppnådde ikke samme popularitet som forgjengeren, "XLTV". Programmet gikk på torsdager kl. 22.30 og hadde et seersnitt på 181 000, noe som ble betegnet som skuffende. Aftenpostens anmelder omtalte første episode som «skuffende og spontanitetsløs», mens VG mente det var for folk med sterk mage og at det ville få vansker med å rekruttere nye seere. Piero Marini. Piero Marini (født 13. januar 1942 i Valverde) er en italiensk katolsk erkebiskop og pavelig seremonimester. Han ble innskrevet ved presteseminaret i Bobbio i 1953 og ble presteviet 27. juni 1965. Deretter arbeidet han som sekretær for erkebiskop Annibale Bugnini, formannen for liturgikommisjonen, som satte ut i livet den liturgireform som var vedtatt av det andre vatikankonsil. 2. april 1986 fikk han rang som prelat, og i 1987 utnevnte pave Johannes Paul II ham til seremonimester for pavens liturgiske feiringer. Han har dermed ansvar for organiseringen og gjennomføringen av alle pavens messer, og sees ved pavens side under alle disse. Johannes Paul II utnevnte ham 14. februar 1998 til titulærbiskop av Martirano. Han ble konsekrert av paven selv; medkonsekratorer var kardinalene Angelo Sodano og Franciszek Macharski. 29. september 2003 ble han utnevnt til titulærerkebiskop av Martirano. Den 1. oktober 2007 ble han president for Den pavelige komité for internasjonale eukaristiske kongresser. Gregor Paulsson. Nils Bernhard Gregor Paulsson, født 27. august 1889 i Helsingborg, død 1977, var en svensk kunsthistoriker, og hans firebinds verk "Konsten världshistoria" var pensum for også norske kunsthistoriestudenter i flere tiår. Han var først og fremst aktiv ved Uppsala universitet og betraktes som en av verdens ledende arkitekturteoreikere. Paulsson, som var sønn av en skreddermester, studerte ved Lunds universitet hvor han tok doktorsgraden i 1915 med en avhandling om Skånes kunsthistorie fra renessansen. Han var virksom som intendant vid Nasjonalmuséet i Stockholm 1916–1924 og ordfører for Svenska Slöjdföreningen 1920–1934. Han arbeidet med Stockholmsutställningen 1930. Mellom 1934 og 1956 var Paulsson professor i kunsthistorie ved Uppsala universitet hvor hans betydning var blant annet å sette kunsten inn i en sosial sammenheng ut ifra en marxistisk tankegang. Hans verk "Konstens världshistoria" har blitt en klassiker i både den norske som den svenske kunsthistorielitteraturen og kom ut første gang i 1949. Gregor Paulsson var en foregangsmann for å markere svensk design og kunsthåndverk og ble dens fremste teoretiker. I 1919 utga han sine ideer i boken "Vackrare vardagsvara" hvor spesielt funksjonalismen var den stilretningen Paulsson fremmet. Svensk design lever fortsatt i Paulssons ånd ved å være en design for alle i samfunnet og trakk sine ideer fra den engelske bevegelsen Arts and Crafts. Også innenfor arkitekturen var han en markant skikkelse med de tilsvarende ideer, konkretisert i boken "Svensk stad", 1950–1953, og preget således arkitekturutdannelsen i Sverige i årene etter. 1960 ble han æresdoktor i Basel og en utmerkelse er opprettet i hans navn, «Gregor Paulsson-statuetten». Paulsson, Gregor Paulsson, Gregor Filadelfiaforlaget. Filadelfiaforlaget AS er konsernnavnet for selskapet "Korsets Seier Publikasjoner AS", og er et av den norske pinsebevegelsens fellestiltak. Hovedproduktet er ukeavisen "Korsets Seier", men de utgir også månedsbladene "LivsGlede" og "Lederskap". Historie. Filadelfiaforlaget AS ble etablert av pinsebevegelsen som et bokforlag. Foruten bøker utga forlaget ukeavisen "Korsets Seier". Sang og musikk ble fra begynnelsen utgitt på plateselskapet Klango. Den første plateinnspillingen var med Kjell og Odd, og foregikk fra scenen i Filadelfia Oslo. "Filadelfiaforlaget" og "Klango" fusjonerte og skiftet navn til "REX forlag AS", og ble både bokforlag og plateselskap. Pinsebevegelsens tidsskrifter og årbøker blir utgitt av "KS Publikasjoner AS". I dag er REX forlaget fusjonert med Hermon Forlag som er et rent bokforlag. Den norske pinsebevegelsen har (2007) ikke noe eget plateselskap. Filadelfiaforlaget A/S hadde tidligere rettighetene til Klangos store musikkarkiv. Etter fusjonen med Hermon forlag, har Farstad Sound Productions, med Per Kjetil Farstad, overtatt eierskapet og rettighetene til musikken. Korsets Seier. "Korsets Seier" er en førende frikirkelig ukeavis og pinsebevegelsens hovedorgan i Norge. Tidsskriftet utgis som en ukentlig avis med 52 nummer hvert år og har oppdaterte nyheter på sin. Lederskap. Lederskap er et blad som ønsker å bidra til kompetanseheving for ledere i kirker, menigheter og organisasjonsliv. Bladet har artikler om ledelse og praktiske råd til ledere. Bladet skal være et verktøy som ivaretar behovet for god undervisning, ny kunnskap og praktiske ledelsesredskaper. Lederskap (tidsskrift). Lederskap er et norsk, kristent tidsskrift, som ønsker å bidra til kompetanseheving for ledere i kirker og menigheter. Bladet har artikler om ledelse og praktiske råd til ledere. Bladet skal være et verktøy som ivaretar behovet for god undervisning, ny kunnskap og praktiske ledelsesredskaper. Misjonsforstander og DAWN-leder Sten Sørensen og Lederskolen i Filadelfia Oslo, utgir bladet, Aril Svartdahl er redaktør. Bladet gis ut av Filadelfiaforlaget AS (KS Publikasjoner AS), med fire nummer hvert år. Johnny Appleseed. Johnny Appleseed (født 26. september 1774, død 18. mars 1847) var en amerikansk pioner-gartner og misjonær. Hans opprinnelige navn var John Chapman. Han introduserte eplet til delstatene Ohio, Indiana og Illinois, og ble legendarisk på grunn av sin vennlige framtreden og sine gode taleevner. Han er portrettert i en rekke kunstneriske verker. Ana Lopez. Ana Isabel Taylor Lopez (født 14. juli 1953 i Uruguay) er en norsk pedagog og politiker. Den 11. mars 2007 ble hun valgt som nestleder i det nye partiet Rødt. Hun kom til Norge i 1980 som flyktning fra Uruguay via Brasil. I Uruguay satt hun tre år i fengsel i en tvangsarbeidsleir under det daværende diktaturet. Høsten 2009 stod Lopez på 2. plass på Rødts stortingsliste i Telemark. Misjonsbåten «Fredsbudet». Misjonsbåten «Fredsbudet» seilte langs norskekysten med evangeliet og var et av fellestiltakene til pinsebevegelsen i Norge. Inntektene til driften var basert på friville gaver og støtte fra enkeltpersoner og pinsemenigheter i Norge. Den økonomiske driften var i perioder vanskelig. Da «Fredsbudet» begynte å besøke små kystsamfunn var oppmøtet stort, samtidig bodde det mennesker på langt flere små og ofte veiløse samfunn langs norskekysten. I dag er dette helt forandret. Mange steder er avfolket eller fraflyttet, og fiskere bor komfortabelt i moderne fiskebåter som kun er inne til land for å losse fangsten. Fredsbudet stoppet gjerne opp ved små lokalsamfunn langs kysten. Tradisjonelt har det vært holdt møter og bibeltimer, samt evangelisering på stedene som har blitt besøkt. I snitt har det de siste årene, fra 1995 til 2005, vært om lag 6–7 000 møtebesøkende hvert år. «Fredsbudet» 1952–1979. Den første misjonsbåten kalt «Fredsbudet» ble kjøpt i 1952 og seilte i 28 år fram til 1979. «Fredsbudet» 1979–2007. I 1980 ble den erstattet av MS «Vestgar», en tidligere langrutebåt for Øygarden, utenfor Bergen. Vinteren 2005–2006 hadde båten en større ombygning og modernisering av lugarer og toaletter. Det ble også laget en plass på dekk, slik at det kunne holdes friluftsmøter ved kaikanten. «Fredsbudet» hadde de siste årene sertifikat som opplæringsfartøy og kunne ha praksisplasser for sjøfolk både i maskinrommet og på dekk. I juni 2007 ble båten solgt delvis på grunn av høye driftskostnader, men mest fordi den stod ovenfor en omfattende og kostbar nødvendig ombygnig. Ombygningen var nødvendig for å kunne få seile videre. Båten ble solgt tilbakt til Øygarden ved Bergen og fikk tilbake navnet «Vestgar». Den skal tilbakestilles til sin opprinnelig utgave som rutebåt og bli et levende kulturminne. Marie-Louise Ekman. Marie-Louise Ekman (født 5. november 1944 i Stockholm) er en svensk billedkunstner, skuespiller, dramatiker og instruktør. Hun er født Fuchs, har i tidligere ekteskap hett De Geer og Bergenstråhle, og er i dag gift med skuespilleren Gösta Ekman. Sin første utstilling som billedkunstner hadde hun på Galleri Karlsson i Stockholm i 1967. Året før hadde hun vakt oppmerksomhet som fotomodell for Mah-Jong-klær. Hun har helt siden hun trådte fram offentlig vært en markant personlighet i svensk kulturliv, og har gjort seg bemerket innen mange kunstarter og medier. Som bildende kunstner har hun foruten maleri arbeidd med bl.a. skulptur, bokillustrasjon, karikaturtegning, plakatkunst og scenografi. Mellom 1984 og 1991 var hun professor i malekunst ved Konsthögskolan i Stockholm, og er i dag rektor ved Kungliga Konsthögskolan. Hun har skrevet manus til, regissert og selv spilt i en lang rekke filmer og TV-serier. Her har hun særlig vært opptatt av menneskelige relasjoner, ofte både tragiske og absurde, som i TV-serien "Vennerman & Winge" og filmen "Nu är pappa trött igen". Benny Andersson har skrevet musikken til mange av filmene hennes. Mengdelære. Mengdelære er den matematiske teorien om mengder, som representerer samlinger av abstrakte objekter. Den omfatter hverdagslige begreper som barn arbeider med i barneskolen, om samlinger av objekter, og elementene i og medlemskap i, slike samlinger. I det meste av moderne matematisk formalisme, er mengdelære språket som brukes for å beskrive matematiske objekter. Det er (sammen med logikk og predikatkalkulus et av de aksiomatiske grunnlag for matematikk, som gjør at matematiske objekter kan konstrueres formelt fra de udefinerte termene "mengde" og "element i mengde". Den er selv en gren av matematikken og et aktivt felt for matematisk forskning. I naiv mengdelære er mengder introdusert og forstått ved hjelp av begrepet mengder som samlinger av objekter sett på som et hele. I aksiomatisk mengdelære, blir begrepene mengde og element i mengde definert indirekte ved først å postulere visse aksiomer som spesifiserer deres egenskaper. I denne versjonen er mengder og elementer fundamentale begreper som punkt og linje i euklidsk geometri, og er ikke selv direkte definert. Gregorsmesse. Gregorsmesse, circa 1480 (Bode-Museum, Berlin) Gregorsmesse (også kalt "Gregorius ridder", "Gregusmesse" eller "Groårsmesse") er en tradisjonell katolsk kirkehøytid til minne om pave Gregor I den store (ca 540–604). Han ble tidligere minnet på sin dødsdag 12. mars, men da denne dagen faller i fastetiden, ble hans minnedag ved kalenderreformen i 1969 lagt til 3. september, dagen for hans bispevielse i 590. St. Gregor er ofte framstilt med en bok og en fjærpenn, og en due på skulderen. Det var forskjellige primstavmerker for dagen 12. mars: halvkors, ris, rokk, bok (ofte feiltolket som åkerteiger) eller en fugl. Denne fuglen skulle sikkert forestille en due, men i den norske folketroen ble den oppfattet som en kråke. Kråka trakk gjerne innover i landet på denne tiden, og dette ble ansett som et sikkert vårtegn. Et kjent rim om kråka lyder: «Gregorsmesse må de venta meg, Marimess kjem eg visst, kjem eg ikkje før Sumardagen, då skal eg koma om det er på ein stav!» Gregorsmesse ble gjerne ansett som vårjevndøgn. Et rim kjent fra hele Norge er «Gregors tid, natt og dag like vid». Fra denne dagen skulle en ikke lenger tenne lys om kvelden. Noen steder var det vanlig at fattige barn gikk "gregoriusbrud" eller "gregoriusbrudgom" denne dagen. De kledde seg ut i brudeklær og gikk fra gård til gård og ba om almisser. Var det sønnavind denne dagen kunne en vente et godt år. Andy Bown. Andy Brown fotografert i 2007 Andy Bown (født 27. mars 1946) er en engelsk musiker. Han er et av medlemmene i den britiske rockegruppa Status Quo. I Status Quo spiller han tangentinstrumenter,munnspill og gitar. Før han ble med i Quo spilte han bl.a. i The Herd. Kanonene på Navarone. Kanonene på Navarone er en spenningsroman med handling fra den andre verdenskrig skrevet av den skotske forfatteren Alistair MacLean i 1957. Boka har også blitt filmatisert i 1961 med Gregory Peck i hovedrollen. Handling. Hovedpersonen Keith Mallory har fått innvilget en søknad om permisjon fra sitt oppdrag på Kreta. Når han kommer til Kairo, viser det seg at han ikke skal få perm. Han skal derimot på et nytt og mye mer farlig oppdrag. Nazistene har en festning på øya Navarone i Egeerhavet. Denne festningen er uinntakelig og de har prøvd med alle muligheter bortsett fra en. Mallory får med seg fire menn. På vei til Navarone i en gammel holk av en båt blir de stoppet av en tysk vaktbåt. Den tyske båten blir senket og de kommer seg etterhvert til Navarone. Når de kommer til Navarone, må de klatre opp den sørlige fjellveggen som er 400 meter høy. Bare Keith Mallory og Andy Stevens har klatreerfaring. Stevens blir utsatt for en ulykke, får koldbrann og dør etterhvert. Når de kommer til landsbyen Margaritha blir de tatt til fange av nazister og klarer så vidt å unnslippe. Gruppen får hjelp av to grekere, Panayis og Louki, det viser seg imidlertid at Panayis er en forræder og Miller dreper ham. De kommer seg til Navarone og får ødelagt kanonene. Shannon Rempel. Shannon Cooleen Rempel (født 26. november 1984) er en kanadisk skøyteløper. Rempel ble juniorverdensmester 2003. Året etter tok hun bronse i junior-VM. Hun deltok på det canadiske laget som tok sølv i lagtempo under OL i Torino 2006. I 2007 tok hun gull i lagtempo sammen med Kristina Groves og Christine Nesbitt under VM enkeltdistanser i Salt Lake City. Hennes beste individuelle mesterskapsplassering som senior er en 9. plass i sprint-VM 2006. Kleshenger. Kleshengere av ståltråd (øverst) og tre (nederst) Kleshenger er en anordning for å henge opp klær. Noen kleshengere har form etter menneskeskuldre og brukes til å henge opp frakker, gensere, jakker, skjorter og kjoler på et vis som hindrer krøller på klærne. Andre har klyper og er beregnet for bukser, skjørt, kilter og lignende. Pocketbok. Pocketbok, også kalt paperback eller bare pocket, er en bok som har myke omslag og er passe stor til å ha i en romslig lomme, derav navnet "pocket" som på engelsk betyr «lomme». Heftede, myke pocketbøker tar mindre plass, veier mindre og er enklere å ta med seg enn tilsvarende bøker som er innbundet. Slike bøker har limfrest rygg, ofte dårligere papir og er derfor billigere å produsere. Mange forlag, også i Norge, gjenutgir innbundne romaner og populære bøker i pocketbokversjoner i store opplag og med lavere pris. Pocketbokforlag. Pocketbok kalles "paperback" på engelsk, mens Pocket Books er navnet på den avdelingen av det amerikanske forlaget Simon & Schuster som fra 1939 var først ute med pocketutgivelser i USA. Pocketbokformatet ble opprinnelig lansert av det tyske Albatross Books i Hamburg i 1932. Forlaget spesialiserte seg på engelskspråklige bøker beregnet på det europeiske markedet og satset på heftede billigbøker i store opplag og standardisert lommeformat. Design og typografi var moderne med slående logo og fargekoder for forskjellige boktyper. Forholdene i Hitler-Tyskland hemmet imidlertid driften av Albatross Books, og det var først da det britiske Penguin Books fra 1935 overtok idéen og formgrepene fra tyskerne, at pocketboka ble en kommersiell suksess som kom til å revolusjonere bokmarkedet i vesten. Deutscher Taschenbuch Verlag (dtv) i Tyskland har siden 1960 utgitt store mengder billige bøker med myke permer. Cabimas. Cabimas er en by i delstaten Zulia i Venezuela. Den ligger ved Maracaibosjøen. Cabimas er en oljesenter og ligger ca. 45 min fra hovedstaden Maracaibo. De som kommer fra Cabimas kalles Cabimenses. Navnet Cabimas. Navn Cabimas kommer fra den eldgamle indianerspråk Arawak. 10-20m høyt tre som heter Copaiba eller Cabimo. Fra Copaifera Officianalis får man en type medisin-olje som ble brukt mot smerter, lungeinfeksjoner bl.a. Klima. På grun av de CO2 utslipene av alle oljeindustriene, Cabimas kan være mye varmere enn Maracaibo. Ragnar Vogt. Ragnar Vogt (født 17. juni 1870 i Holt ved Tvedestrand, død 21. januar 1943 i Oslo) var en norsk lege og psykiater. Han utdannet seg til lege i Norge, Danmark og Tyskland, og ble spesialist på psykiatri og behandling av alkoholisme og dr. med.. 1915–1940 var han Norges første professor i psykiatri. Han var avholdsmann og aktiv i avholdsbevegelsen. Vogt var en av de første i Norge som skrev om Freuds teorier, nemlig i læreboken "Psykiatriens grundtræk" (1905). Han var generelt meget interessert i arvelighetsforskningens betydning for psykiatrien og stod sentralt i mellomkrigstidens eugenikkdebatt. Encyclopaedia Metallum. Encyclopaedia Metallum: The Metal Archives (som regel bare kalt Metal Archives eller forkortet MA) er en Internettside med register over heavy metal-band i ulike sjangere. Encyclopaedia Metallum er den største databasen over heavy metal-band på nettet og per januar 2011 har siden 77 028 band, 56 031 anmeldelser og 247 208 registrerte brukere, hvorav ca. 180 000 av dem er mer eller mindre aktive. Alle registrerte brukere kan selv legge til band i databasen, men hver tilføyelse krever godkjennelse av en moderator. Siden ønsker også å være nøye på hva som ligger i databasen, og er strenge på at band skal oppfylle kravene for å være et «ekte» heavy metal-band. Nu metal aksepteres f.eks. aldri på siden, og metalcore-band må være «mer» heavy metal enn hardcore punk. Eksempler på band som ikke aksepteres inkluderer bl.a. Rammstein, Soulfly og Slipknot. Det er ingen krav om at bandene "må" være heavy metal-band i dag, så lenge de har vært «ekte» heavy metal-band tidligere. Et eksempel på dette er Ulver som startet som et folk/black metal-band, men siden har gått over til å spille elektronisk musikk. Ricardo Oliveira. Ricardo Oliveira (født 6. mai 1980, i São Paolo, Brasil) er en brasiliansk fotballspiller som for øyeblikekt spiller for Al-Jazira Club. Han har også en fortid i São Paulo Futebol Clube, Valencia CF, AC Milan, Real Zaragoza og Real Betis Johannes Irgens Strømme. Johannes Irgens Strømme (født 1876, død 1961) var en norsk psykoanalytiker. Han gikk i lære hos den sveitsiske presten og psykologen Oskar Pfister, etablerte en psykoanalytisk praksis i Kristiania, og skrev senere en rekke bøker og artikler om psykoanalysen. Han regnes for en av dem som innførte psykoanalysen til Norge. I 1926 gikk forfatteren Knut Hamsun til analyse hos ham. Spørsmålet om hvorvidt Hamsuns journal burde offentliggjøres har siden vakt debatt. Eksterne lenker. Strømme, Johannes Irgens Strømme, Johannes Irgens Strømme, Johannes Irgens Mont Pelerin Society. Mont Pelerin Society ble grunnlagt i april 1947 av 39 politikere, økonomer og filosofer fra ti land, som hadde kommet sammen for en konferanse på Mont Pelerin ved Vevey i Sveits. Formålet var å spre ideer om frie samfunns natur og fremme tanken om desentraliserte markeder som økonomisk organiseringsprinsipp. Blant grunnleggerne var de senere nobelprismottakerne Friedrich von Hayek og Milton Friedman, samt Ludwig Erhard, senere vest-tysk finansminister og forbundskansler, og mannen bak "det vesttyske økonomiske mirakelet". De opprinnelige medlemmene var Maurice Allais, Carlo Antoni, Hans Barth, Herbert Cornuelle, John Davenport, Stanley Dennison, Aaron Director, Walter Eucken, Erick Eyck, Milton Friedman, Harry Gideonse, Frank Graham, Friedrich von Hayek, Henry Hazlitt, Floyd Harper, Trygve J. B. Hoff, Albert Hunold, Carl Iversen, John Jewkes, Bertrand de Jouvenel, Frank Knight, Fritz Machlup, Salvador de Madariaga, Henri de Lovinfosse, Loren Miller, Ludwig von Mises, Felix Morley, Michael Polanyi, Karl Popper, William Rappard, Leonard Read, George Révay, Lionel Robbins, Wilhelm Röpke, George Joseph Stigler, François Trevoux, Orval Watts og Cicely Wedgwood. I dag består selskapet av omtrent 500 medlemmer fra 50 land verden rundt. Tepperot. Tepperot ("Potentilla erecta") er ei flerårig mure i rosefamilien. Tepperot blir fra 10 til 30 cm høy. Den skiller seg fra andre murer ved å kun ha fire kronblad, i motsetning til de andre murene som har fem. På grunn av at tepperot kun har fire kronblad, har den tidligere blitt klassifisert til en egen slekt ("Tormentilla"). Blomstene er gule og blomstrer fra mai til september. Stengler er opprette og tynne. Stengelblad store og trekobla med store tanna øreblad, på grunn av de store øreblada kan det se ut som bladene er femkobla. Rota er tjukk og inneholder en rød saft. Tepperota er utbredt i hele Europa samt i Kaukasus og nordvest i Afrika. I Norge er den vanlig nord til Troms, sjelden lenger nord. På Hardangervidda vokser den helt opp til 1300 moh. Tepperota vokser i skog, slåtteeng og beitemark, myr og hei. Salver laget av den tørkede rota har blitt brukt til å helbrede sykdommer og lidelser, hovedsakelig blødninger og diaré. Den har også blitt brukt som matkilde i uår og til å farge lær rødt. Navnet "teppe" betyr "tette" med andre ord planten "tetter" sår og løs avføring. Eivind Berggrav. Eivind Berggrav (født 25. oktober 1884 i Stavanger, død 14. januar 1959) var en norsk biskop og kirkeleder. Han ble født Eivind Josef Jensen, men byttet siden navn til Eivind Berggrav-Jensen og i 1917 til Eivind Berggrav. Som sin far – senere statsråd og biskop Otto Jensen – studerte han teologi og ble prest. 1928–1937 var han biskop i Hålogaland bispedømme, og 1937–1951 i Oslo bispedømme. Etter krigsutbruddet 1940 deltok han i Administrasjonsrådet og i forhandlinger med tyskerne, men siden ledet han kirkens motstand mot den nazistiske kirkeordningen. Berggrav var også formann i Det Norske Bibelselskap i hele 17 år, fra 1938 til 1955. Biskop Berggrav ble arrestert av Gestapo og satt i husarrest i sin egen hytte på Borgen i Asker april 1942. I samarbeid med Milorg i Asker, planla han sin egen flukt. Dette ble gjort med politivokternes medvirkning. 16. april 1945 ble han befridd av tilsammen 8 mann, hovedsakelig fra 13311. Berggrav spilte en meget sentral rolle i Kirkekampen under krigen. Utformingen av bekjennelsersskriftet Kirkens grunn med dets kompromissløse avstandtaken fra Quisling-styret var i vesentlige deler Berggravs verk. Berggrav var også en populær forfatter; hans bok "Spenningens land" (1937) om opplevelser i Nord-Norge ble solgt i 50 000 eksemplarer på to måneder og ble årets bestselger. Fra 1909 til sin død redigerte han tidsskriftet "Kirke og kultur". Berggrav regnes som en av det 20. århundres betydeligste norske kirkeledere. Hans sterke posisjon skyldtes dels hans intellektuelle vidd og brede kirkelige og kulturelle orientering, men ikke minst også hans kompromissløse holdning under krigen. Han var far til senere departementsråd ved Statsministerens kontor Dag Berggrav. I Oslo er han beæret med en byste ved Kommandør T. I. Øgrims plass utenfor Bibelselskapets hovedkontor i Berhard Getz' gate 3. Utmerkelser. Berggrav ble 23. september 1947 tildelt storkors av St. Olavs Orden for «innsats på det kirkelige og almenkulturelle område». For sin innsats under krigen ble Berggrav tildelt den amerikanske Frihetsmedaljen med sølvpalme. Solveigs sang. «Solveigs sang» er sangen Solveig synger i stykket Peer Gynt, når Peer sier at kvinner er av en skrøpelig slekt. Melodien ble skrevet av Edvard Grieg og teksten ble skrevet av Henrik Ibsen. «Solveigs sang». Kanske vil der gå både Vinter og Vår, og næste Sommer med, og det hele År; — men engang vil du komme, det véd jeg visst; og jeg skal nok vente, for det lovte jeg sidst. Gud styrke dig, hvor du i Verden går! Gud glæde dig, hvis du for hans Fodskammel står! Her skal jeg vente til du kommer igen; og venter du histoppe, vi træffes der, min Ven! Freia Melkesjokolade. Freia Melkesjokolade er et registrert varemerke for en melkesjokolade med hovedingrediensene sukker, tørrmelk og 30% kakao i form av kakaosmør og kakaomasse. Sjokoladen produseres og markedsføres av Kraft Foods som er eier av varemerkerettighetene. Produktet ble lansert i 1906 under navnet Freia Melkechokolade og endret navn til Norsk Melk-chokolade 1916 og Norsk Melk Chockolade i 1920 før den fikk dagens navn i 1945. I 1980 utgjorde den 11 % av landets sjokoladekonsum, og fikk slagordet «Et lite stykke Norge». Freia Melkesjokolade produseres i plater av ulike størrelser, samt i rull under navnet "Melkerull". Sjokoladen har gul emballasje med illustrasjon av kyr på en setervoll. Den blir produsert ved Kraft Foods' fabrikk på Rodeløkka i Oslo. Sam Shepard. Sam Shepard (født Samuel Shepard Rogers III 5. november 1943 i Fort Sheridan i Illinois) er en amerikansk skuespiller og dramatiker. Mange av Shepards dramaer for scenen har handling lagt til våre dagers Midtvesten. Som dramatiker kjennetegnes han av en realistisk og hverdagsnær stil, men med innslag av det absurde. For skuespillet "Buried Child" fikk han en Pulitzerprisen for drama i 1979; andre kjente dramaer er "Curse of the Starving Class" (1978), "True West" (1980) og "A Lie of the Mind" (1985). Shepards skuespill er oppført ved flere norske teatre, inkludert Radioteateret og Fjernsynsteateret. I 1986 gjorde Karl Jørgen Kiønig en filmatisering av "Den sultende klasses forbannelse" for Fjernsynsteateret. Shepard er videre kjent som scenekunstner og som skuespiller i en lang rekke filmer fra 1970 og framover. Han har skrevet manus til et tjuetall filmer, blant dem "Zabriskie Point" og "Paris, Texas". Sam Shepard samarbeidet med Bob Dylan om den surrealistiske filmen "Renaldo & Clara" i 1978, og skrev den lange balladen «Brownsville Girl» sammen med Dylan for albumet "Knocked Out Loaded" i 1986. Samme år ble han innvalgt som medlem av The American Academy of Arts and Letters. Shepard har en sønn med skuespilleren O-Lan Jones og en sønn og en datter med skuespilleren Jessica Lange. Legenemnda for flygere. Legenemnda for flygere er en avdeling i Luftfartstilsynet som leder flymedisinske undersøkelser og sertifisering av personell i norsk luftfart. I samarbeide med internasjonale flymedisinske organer fastsettes helsekrav for de forskjellige sertifikatene som kreves av flygere (trafikk-, privat-, seilfly, mikrofly), fallskjermhoppere, ballongflygere, kabinbesetning, flygeledere og flyteknikere. Legenemnda for flygere oppnevner leger godkjente for flylegeundersøkelser og holder hvert år i begynnelsen av september kurs for leger i samarbeide med Norsk Flymedisinsk forening. Alle rapportene fra undersøkelsene hos flylegene sendes legenemnda som utsteder sertifikatene. Det er mulig å få utført undersøkelsene både hos Legenemnda og hos de oppnevnte flylegene. Flygere som får sykdom som går ut over helsekravene, og gjør sertifikatet ugyldig, plikter å sende beskjed til legenemnda. Ved bedring etter sykdom vurderer legenemnda om flygeren kan få igjen legeattest som er del av flysertifikatet. Ofte blir det utført endel spesielle tester, samt undersøkelse hos legespesialister, for å avgjøre om ny utstedelse er forsvarlig. Legenemnda for flygere er en del av Flymedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo som er Luftforsvarets flymedisinske kompetansesenter. Instituttet har eget trykkammer og samarbeider mye med dykkermedisinsk miljø innen baromedisin/ trykkrelatert medisin. Legenemnda var i mange år lokalisert på Fornebu og ble flyttet til Flymedisinsk institutt på Blindern. Overlege Per Orva var i mange år eneste lege til pensjonsalder, da Rolf Heimberg overtok stillingen. Han har sagt opp sin stilling fra 28/2 2012 etterat det i 2011 er vedtatt å flytte legenemnda fra Flymedisinsk Institutt på Blindern til Luftfartstilsynets kontor i Bodø. Der vil overlegen utgjøre et flymedisinsk fagmiljø alene. Fitzrovia. Fitzrovia er et område i det sentrale London, rett nord for West End i bydelene Camden og City of Westminster. Det finnes ikke noen formelle grenser for området, men det regnes gjerne som avgrenset av Euston Road i nord, Tottenham Court Road i øst, Oxford Street i sør og Great Portland Street eller Portland Place i vest. Navnet ble innført sent, antagelig i midten av det 20. århundre. Mye av årsaken til dette er at området er nokså obskurt i forhold til Soho i sør og Bloomsbury i øst. På grunn av at det litterære etablissementet begynte å flytte seg over i Fitzrovia innførte man et eget navn, tatt fra den mest kjente puben, Fitzroy Tavern. Tottenham Road er en av de mindre gatene i Fitzrovia Den nordlige delen av området ble utviklet i det 18. århundre av Charles Fitzroy, som kjøpte herregården Tottenhall og anla Fitzroy Square. Plassen er en av de mest utpregede deler av den opprinnelige utviklingen, og ble delvis tegnet av Robert Adam. Den sørvestlige delen av Fitzrovia ble utviklet av hertugen av Newcastle som etablerte Oxford Market, nå en del av området rundt Market Place. Innen begynnelsen av det 19. århundre var det tett bebyggelse der. En av hovedveiene gjennom området, Marylebone Passage, hadde blitt kappet av slik at bare en liten del eksisterer i det som nå heter Wells Street. Store deler av Fitzrovia ble utviklet av mindre jordeiere, hvilket førte til at det ikke var noen enhetlig plan. Det er derfor mange små og uregelmessige veier, til forskjell fra Marylebone og Bloomsbury hvor det var en eller to jordeiere som dominerte og dermed kunne anlegge et mer systematisk veinett. Den mest synlige bygningen er BT Tower, som er en av Londons høyeste. Luftfart. thumb Luftfart er trafikk med luftfartøyer, maskiner konstruert av mennesker for flyvninger i atmosfæren. Begrepet kan også knyttes til aktiviteter, industri og myndigheter forbundet med fly. Historie. a> og myndigheter forbundet med fly. Bilde fra Smithsonian Institution. Ingen vet når mennesket for første gang tok til luften, allerede for 2000 år siden kan drager ha blitt brukt til å løfte mennesker opp i luften i Kina. Mange forsøk ble gjort på å skape et praktisk luftfartøy, men ingen lyktes og få bidro til utviklingen eller kan regnes som særlig annet enn kuriositeter. Kanskje 8. august 1709 kan regnes som begynnelsen på luftfartens historie. Den dagen demonstrerte den brasilianske presten Bartolomeu de Gusmào en modell av en varmluftsballong for det portugisiske hoffet. Modellen viste at prinsippet fungerte, men det skulle ta 74 år til før noen tok neste skritt i utviklingen. 25. april 1783 satte brødrene Montgolfier med sin første varmluftsballong utviklingen i gang. Ballongen, som ikke hadde personer ombord, kom 300 m opp i luften før den sank ned igjen. Under den tredje flygningen brødrene gjennomførte den 19. september samme år ble en and, en hane og en sau de første levende vesener som tok til luften i en ballong, og den 15. oktober ble Francois Pilâtre de Rozier det første mennesket. I begge tilfeller var ballongen festet til bakken med et rep. Den 21. november 1783 gjennomførte Francois Pilâtre de Rozier og Marquis d'Arlandes den første frie flygning i en Montgolfiér. De fløy i 25 minutter og tilbakela en distanse på 5,5 km. I mellomtiden hadde Jaques Charles demonstrert en modell av en hydrogenballong den 27. august 1783, og bare noen dager etter at de Rozier og d'Arlandes fløy tok han sammen med Nicolas Robert til luften den 1. desember 1783. Man innså fort varmluftballongens begrensninger, i og med at den bare kunne fly i medvind. Behovet for en ballong som kunne styres uavhengig av vindretningen ble fort åpenbart. Det ble gjort flere forsøk på å bygge luftskip, som manøvrerbare ballonger ble kalt, på 1800-tallet, men det var ikke før brasilianeren Alberto Santos-Dumont kombinerte en forlenget ballong med en forbrenningsmotor at man fikk et luftfartøy som kunne brukes til rutineflyvninger. 19. oktober 1901 ble han verdensberømt da han fløy sitt luftskip «Nummer seks» over Paris. Santos-Dumonts suksess med sine luftskip beviste at kontrollert flyvning var mulig. Den første tyngre enn-luft-flygingen, Kittyhawk 17. Desember 1903 17. desember 1903 gjorde brødrene Wright den første motoriserte flyvningen med et fly som var tyngre enn luft. Flyet deres var riktignok ikke i stand til å gjøre mer enn kortere flyvninger på grunn av problemer med styringen. Da flyene ble utstyrt med balanseror ble de mye lettere å manøvrere, og bare et tiår senere, ved begynnelsen av 1. verdenskrig, var flyene gode nok til å brukes til rekognosering og til og med angrep på mål på bakken. Det var likevel luftskipene som først ble tatt i bruk til å frakte mennesker og gods etterhvert som designet ble større og mer stabilt. De mest kjente fartøyene av denne typen var dem som ble laget av det tyske Zeppelin-selskapet. Graf Zeppelin var kanskje det mest suksessrike luftskipet, og det fløy over en million kilometer inkludert en flyvning rund jorden i august 1929. Den faste Zeppelinruten var mellom Europa og USA i konkurranse med de store oseandamperne. Luftskipenes dominans over flyene, som til å begynne med bare hadde en rekkevidde på rundt hundre kilometer, ble mindre og mindre ettersom designet av flyene ble bedre og bedre. Luftskipenes gullalder tok brått slutt 6. juni 1937 da luftskipet Hindenburg tok fyr og 36 mennesker omkom. Forsøk på å erstatte hydrogen med helium som løftegass, skaffet ikke passasjerene tilbake, og foretaket gikk nedenom. Store framskritt ble gjort på 20- og 30-tallet med tanke på utvikling av flydesign. En av modellene med størst suksess var Douglas DC-3 som ble det første passasjerflyet som gikk i passasjertrafikk med overskudd. Ved begynnelsen av 2. verdenskrig hadde mange byer bygget flyplasser og det var i tillegg mange kvalifiserte piloter. Krigen førte også med seg mange innovasjoner innen luftfarten, blant annet det første jetflyet. Den sivile luftfarten fikk stor framgang etter krigen, siden det da kom mange dimitterte piloter til markedet og det var god tilgang på gamle militære lastefly som kunne bygges om. Fabrikanter som Cessna, Piper og Beechcraft utvidet produksjonen for å etterkomme etterspørselen etter mindre fly i middelklassemarkedet. Rundt 1950-tallet vokste utviklingen av sivile jetfly, og det første passasjerflyet som fikk stor utbredelse var Boeing 707. Samtidig fikk man også turbopropmotorer på mellomklasseflyene slik at mindre ruter kunne betjenes mer uavhengig av værforholdene. Siden 60-tallet har vi fått komposittrammer og stillere, mer effektive motorer, men de viktigste innovasjonene har funnet sted på områdene styring og instrumenter. Med radar, GPS og stadig mindre plasskrevende datamaskiner har cockpiten forandret seg dramatisk de siste årene, og navigering og manøvrering har blitt adskillig bedre. Sivil luftfart. Med sivil luftfart menes all ikke-militær flyvning, både rutefly og andre fly. Rutefly. Boeing, Airbus, og Tupolev produserer store passasjerfly mens Bombardier og Embraer konsentrerer seg om fly i mellomklassen. Tidligere var mange flyselskaper nasjonale, eller i det minste tungt subsidiert av styresmaktene og beskyttet fra konkurranse fra andre. Siden da har internasjonale luftfartsavtaler ført til økt konkurranse og dermed lavere priser og større valgfrihet for forbrukerne. Kombinasjonen med høye drifstoffpriser og lave billettpriser har, sammen med usikkerheten rundt hendelser som terrorangrepet 11. september 2001, ført til at mange gamle selskaper har gått dukken, andre har valgt å slå seg sammen. Samtidig har nye lavprisselskaper som for eksempel Ryanair dukket opp og endret markedet merkbart. Annen sivil luftfart. Under annen sivil luftfart regnes alle flyvninger som ikke er militære eller i fast rute. Dette kan være alt fra en hangglidning til en Boeing 747 med gods. Størstedelen av alle flyvninger på en vanlig dag vil falle inn under denne kategorien. På grunn av spennet i aktiviteter som faller inn i denne kategorien er det vanskelig å si noe generelt om den. Vi finner blant annet forretningsflyvninger, private flyvninger, flytrening, flyfotografering, luftambulanser, skogbrannslukking og mange andre typer flyvninger her. Det er mange flere produsenter av små og mellomstore fly enn av de store ruteflyene. Eksempler på slike produsenter er Beriev, Cessna, Piper og Beechcraft. Militær luftfart. Enkle ballonger ble brukt til overvåkning og rekognosering så tidlig som det 18. århundre. Over mange år har militære fly blitt bygget for å møte stadig høyere krav til kapasitet og presisjon. Kampen blant produsenter om kontraktene er hard, og forhandlingsrundene går gjerne over flere år. Flyene som blir valgt ut fra faktorer som kostnad, prestasjoner og produksjonshastighet. Lufttrafikktjeneste. Lufttrafikktjeneste (ATC) er mennesker på bakken som kommuniserer med fly i luften eller på flyplassen for å sørge for en sikker avstand mellom flyene. Kontrolltjenesten koordinerer posisjoner som rapporteres inn fra flyene eller de bruker radar for å observere flyene. Ingen fly kan ta av eller lande ved kontrollerte flyplasser uten godkjenning fra kontrolltjenesten. Flygekontrolltjeneste er spesielt viktig under instrumentinnflygning ved værforhold som hindrer sikten og gjør det vanskelig for piloter å se andre fly. I tillegg til sikring av avstander mellom fly sørger også flygekontrolltjenesten for værrapporter, navigasjonsassistanse og andre tjenester for pilotene. All kommunikasjon mellom fly og ATC foregår på engelsk med et begrenset antall standardbegrep. Noen av glosene i denne kommunikasjonen er forskjellige fra engelsk, for eksempel talltegn 9 uttales "nainer". Luftrommet under 20000 fot er inndelt i flere soner og kontrollområder med forskjellige luftromstyper. Et kontrollområde kontrolleres vanligvis av en flygeleder på en fastsatt radiofrekvens. Når et fly skal forlate området og skal inn i nytt område gir flygelederen flygeren ordre om å kontakte neste flygeleder, hva området kalles og vilken frekvens han skal skifte til. Småflyplasser er vanligvis ukontrollerte, uten kontrolltårn. Luftrommet over plassen er vanligvis ukontrollert. Flygeren sender vanligvis radiomeldinger blindt og lytter på flyplassens radiofrekvens. For fly i ukontrollert luftrom er det nyttig å ha radiokontakt med andre fly og utveksle posisjon, retning, bestemmelsested og høyde. Før småflygere flyr inn i kontrollert luftrom må de ha tillatelse fra vedkommende flygeleder. Kortbaneflyplassene har ofte flygeinformasjonstjeneste fra tårn med AFIS-betjent som gir informasjon om trafikken, vindretning og lufttrykk. Flygeren har fullt ansvar for flygingen. Luftrommet over en AFIS- plass kalles TIZ (trafikk informasjons sone). Ushi. "Ushi" (2003) var et norsk humorprogram som gikk på TVNorge våren 2003. Konseptet for denne humor-serien var at Jasmin Aasland, utkledd som den japanske reporteren Ushi, lurte norske kjendiser trill rundt under et iscenesatt intervju. Intervjuobjektene trodde de skulle være med på japansk frokost-TV. Ushi intervjuet 60 norske kjendiser. Hver episode tok for seg to av disse. Med seg hadde Aasland Jon Schau og Edward Schultheiss. Schau hadde i tillegg regi. Serien hadde premiere på TVNorge den 31. mars 2003. Intervjuobjekter. Blant de som ble intervjuet var: Carola, Kjetil Andre Aamodt, Thorbjørn Jagland, Kathrine Sørland, Leif A. Lier og Ellen Horn. Serien fikk blandede kritikker og slo ikke helt an blant publikum.. Murer (planteslekt). Murer ("Potentilla") er en gruppe planter i rosefamilien. Den består av ett- og toårige arter, og stauder. Blomstene har både beger og ytterbeger. De fleste, som myrhatt og gåsemure, er femtallige, men tepperot og kryptepperot (krypmure) har kun fire kronblad, med tallrike støvdragere og fruktanlegg. Fruktene er nøtter som sitter på en hvelvet blomsterbunn. Kryptepperot (krypmure) er en klassisk ballastplante. Shishapangma. Shisha Pangma eller Xixabangma er verdens fjortende høyeste fjell, 8013 moh. Det er dermed det laveste av verdens 8000-metere. Shisha Pangma ligger sørvest i Tibet, noen få kilometer fra grensen til Nepal. Fjellet ble besteget første gang den 2. mai 1964 av en kinesisk ekspedisjon. Nordmenn på toppen. 2007: Jarle Trå besteg toppen 10. mai 2006. Han har foreløpig den eneste noterte norske bestigning. Flere nordmenn har besteget vesttoppen (8008m). Først var Eirik Tryti og Olav Storli Ulvund i 1990. Hvitevare. Et kjøleskap er en typisk hvitevare. Hvitevarer er en samlebetegnelse for kjøkkenapparater som kjøleskap, frysebokser, komfyrer, kjøkkenvifter; videre vaskemaskiner og tørketromler, og så videre. Uttrykket oppsto fordi disse apparatene i tiden etter den annen verdenskrig nesten utelukkende hadde blitt fremstilt av hvit-emaljert stål eller jern. Betegnelsen brukes særlig i elektroforretninger, til forskjell fra brunevarer, som er elektriske lydanlegg, radio- og fjernsynsapparater og liknende. I Norge kan man, av miljømessige hensyn, levere utrangerte hvitevarer til alle som forhandler denne type produkter, uten krav om nykjøp. Retur- og gjenvinningsordningen finansieres med en egen miljøavgift på alle såkalte EE-produkter. Betegnelsen hvitevare har skiftet betydning de senere årene, og ble tidligere brukt om ufargede tekstiler, som for eksempel sengetøy. Bjørk Audio. Bjørk audio er et norsk plateselskap opprettet i 1996. Selskapet er FONO-medlem. Daglig leder er Jan Erik Björk. Selskapet satser på norske artister, hovedsakelig innen pop-sjangeren, bl.a. Zuma, Tennis, Diskotek. Vauxhall and I. "Vauxhall and I" er et album av den britiske artisten Morrissey. Albumet ble gitt ut i 1994 og blir sammen med "Your Arsenal" ansett som hans beste utgivelser. Baltoro Muztagh. Baltoro Muztagh en en fjellkjede på grensen mellom Pakistan og Kina. Den er en del av Karakoram-kjeden, og ligger nord og øst for Baltoro-breen. Baltoro Muztagh er en av verdens mest spektakulære fjellkjeder, og har fire fjell over 8000-meter innenfor sitt område: K2, Gasherbrum I, Broad Peak og Gasherbrum II. I tillegg ligger en hel rekke dramatiske og slående fjellformasjoner i denne fjellkjeden, som Muztagh Tower, Uli Biaho og Trango Towers. Fuksia. Fuksia eller tårer (vitenskapelig navn: "Fuchsia") er en gruppe blomstrende planter, hovedsakelig busker, som tilhører nattlysfamilien. Gruppen ble identifisert av Charles Plumier på slutten av det 17. århundre, og fikk navn etter den tyske botanikeren Leonhart Fuchs i 1753 av Carl von Linné. I norsk dagligtale kalles de ofte "Kristi blodsdråpe", "tåre", eller man bruker det vitenskapelige navnet "Fuchsia". De fleste kultivarene er hybrider, og det finnes tusenvis av dem. Disse formeres med stiklinger, ettersom de ikke faller ekte fra frø. Planten vurderes som lite giftig/ ufarlig av Helsedirektoratet. Utbredelse. I Europa ble fuksiaene kjent tidlig i det 18. århundre, og utover 1800-tallet ble den utbredt som prydplante, og den er fremdeles en populær krukke- og balkongplante. Det finnes rundt 100-110 arter av fuksia. Flesteparten er hjemmehørende i Sør-Amerika, med noen arter som har spredd seg nordover gjennom Mellom-Amerika opp til Mexico, og flere på New Zealand og Tahiti. En art, "Fuchsia magellanica", brer seg så langt ut som til sørspissen av Sør-Amerika på Tierra del Fuego, i den kjølige tempererte sonen, og forvillede varianter av denne arten finnes på de britiske øyer. De fleste artene finnes likevel i den tropiske eller subtropiske sonen. Fuksiaer er populære hageplanter, men bare de herdigste artene som "Fuchsia magellanica" kan unntaksvis dyrkes utendørs i spesielt milde områder langs kysten på sørvestlandet. Ellers overvintres plantene innendørs. Utseende. De fleste fuksiaene er 0,2-4 m høye busker. En art som er hjemmehørende på New Zealand, Kotokutuku ("Fuchsia excorticata") er, atypisk for plantefamilien, et 12-15 m høyt tre Bladene er enten motstående, eller står i rosetter med 3-5 blader i hver rosett. De er lansettformede, 1-25 cm lange. Fuksiaarter kan være løvfellende eller alltidgrønne. Blomstene er svært dekorative hengende «dråper» eller «tårer», og kommer i store mengder gjennom sommeren og høsten. Tropiske arter blomstrer hele året. De har fire lange, smale begerblader og fire kortere, bredere kronblader. Griffelen strekker seg ofte langt ut av blomsterkronen, og er omkranset av åtte støvdragere. Mange arter har skarpt røde begerblad og lilla kronblad, farger som tiltrekker seg kolibrier som bestøver plantene. Men fargene kan variere fra hvitt til mørkerødt, blålilla og oransje. Noen få har gultoner, og nyere hybrider har fått farven hvitt i forskjellige kombinasjoner. Fruktene er små, 5-25 mm, små rødgrønne, dyprøde eller dyp lilla spiselige bær som inneholder mengder av svært små frø. Stell. Fuksia krever lite stell og trives overalt, både i sol og på skyggefulle steder. De trives aller best i vandrende skygge, dvs. i litt sol og litt skygge jevnt fordelt mellom dag og ettermiddag. Planten slutter å vokse hvis det blir varmere enn 24 grader. Den trenger rikelig med vann. Planten vokser fort og trenger gjerne å skifte pottestørrelse 3-4 ganger i løpet av en sesong. Fuksia trives med løs kvalitetsjord og gjerne hønsegjødsel med en gang veksten er i gang. Visne blomster bør knipes av slik at planten blomstrer hele sommeren. Planten må oppbevares frostfritt. Hvis planten utsettes for kuldegrader er skadene uopprettelige. De får stå i fred for brunskogsnegler. Lineær transformasjon. I matematikken er en lineær transformasjon en funksjon mellom to vektorrom som bevarer operasjonene vektoraddisjon og skalarmultiplikasjon. Også begrepene lineær avbilding, lineær funksjon, lineær mapping og lineær operator blir brukt, i samsvar med språkbruken for funksjoner. Lineære transformasjoner skrives ofte med stor bokstav, som i "T(x)", for å skille fra generelle funksjoner. Ofte utelates også parentesene rundt funksjonsargumentet, som i "Tx". Formell definisjon. La "V" og "W" være to vektorrom definert med samme kropp "K", og la "T' være en funksjon mellom de to vektorommene, "T": "V" → "W". Funksjonen er en lineær transformasjon hvis det for alle vektorer "x" og "y" i "V" og alle skalarer "a" i "K" gjelder at Dette er ekvivalent med å si at "T" bevarer lineærkombinasjoner: Dersom "x"1..., "x'm" er vektorer i "V" og "a"1..., "a'm" er skalarer i "K", så er Alternativt kan vektorrommene "V" og "W" være definert over forskjellige kropper. Det er da vanlig å spesifisere hvilken av disse kroppene som blir assosiert med den lineære transformasjonen. Hvis "V" og "W" betraktes som "K"-vektorrom, som ovenfor, snakker man vanligvis om "K"-lineære transformasjoner. Eksempelvis er kompleks konjugasjon en R-lineær transformasjon C → C, men den er ikke C-lineær. Lineære transformasjoner mellom endeligdimensjonale rom. En lineær transformasjon "T" mellom to vektorrom "V" og "W" som begge har "endelig" dimensjon vil alltid kunne skrives på matriseform, det vil si som Her er formula_6 en komponentvektor basert på en definert basis i vektorrommet "W". Tilsvarende er formula_7 en komponentvektor basert på en valgt basis i vektorrommet "V". Matrisen formula_8 er en "n" × "m"-matrise. der "x(t)" er en intergrerbar funksjon definert på intervallet mellom null og en. Nullrom. "Nullrommet" eller "kjernen" til en lineær transformasjon "T(x)" mellom to vektorrom "V" og "W" er mengden av vektorer som er slik at "T(x) = 0". Fra definisjonen av en lineær transformasjon følger det umiddelbart at "T(0) = 0", det vil si at null-vektoren alltid vil ligge i nullrommet. Nullrommet er et underrom i "V", ofte betegnet med "N(T)" eller formula_10. Dersom dimensjonen til dette underrommet er endelig, kalles denne dimensjonen for "nulliteten" til den lineære transformasjonen. En lineær transformasjon er en-til-en eller injektiv dersom nullrommet kun inneholder nullvektoren. En "singulær" lineær transformasjon er ikke injektiv, det vil si at den er mange-til-en. Rang. Verdimengden til en lineær transformasjon "T(x)" mellom to vektorrom "V" og "W" er mengden av vektorer "y" i "W" som er slik at det eksisterer en vektor "x" i "V" som avbildes inn på "y". Det vil si at det eksisterer en vektor "x" i "V" slik at "T(x) = y". For en lineær transformasjon er verdimengden et underrom i "W". Dersom dimensjonen til dette underrommet er endelig kalles dette for "rangen" til den lineære transformasjonen. For en lineær transformasjon mellom to endeligdimensjonale vektorrom er det samsvar mellom rangen til transformasjonen og rangen til matrisa som representerer transformasjonen, det vil si at rangen til transformasjonen er lik det største antallet lineært uavhengige rader eller kolonner i matrisa. Egenverdier og egenvektorer. For en lineær transformasjon "T(x)": "V" → "V" defineres en egenvektor "x" og den tilhørende skalare egenverdien formula_11 som et samhørende par som løser ligningen Den lineære transformasjonen utfører en strekking av egenvektoren, men endrer ikke retningen til denne. I studiet av lineære transformasjoner er det viktig å kartlegge hvilke egenskaper til transformasjonen som er uavhengig av valg av basis i definisjonsområdet og verdimengden. Egenverdier og egenvektorer spiller en viktig rolle i denne analysen. Dersom vektorrommet "V" er endeligdimensjonalt sammenfaller definisjonen av egenverdi og egenvektor med tilsvarende definisjon for matriser. Generelt trenger det ikke eksistere egenverdier til en lineær transformasjon. Henrik Smångs. Henrik Smångs (født 19. januar 1976 i Siljansnäs, Sverige) er en svensk ishockeykeeper. Han spiller for Sparta Warriors i den norske Get-ligaen. Moderklubben er Leksands IF og han har også spilt i Mora IK, Tupelo T-rex, Arkansas River Blades, Borlänge HF. Draftet av Winnipeg Jets i 1994. Overhøyde. Overhøyden i et bestand er gjennomsnittshøyden på 10 groveste trærne per daa. Den er en del høyere enn gjennomsnitshøyden og brukes som utgangspunkt for å finne bonitet og volum i skogen. Evangeliesalen Berøa. Evangeliesalen Berøa eller Pinsemenigheten Berøa er en pinsemenighet i Oslo. Menigheten har en lang historie med røtter i vekkelsesbevegelsen i 1880-årene. Menigheten har 965 medlemmer, medregnet tilhørige, det vil si barn av døpte medlemmer og er engasjert i Centrum TV. Historie. Evangeliesalen Berøa har røtter tilbake til to ulike menigheter eller misjoner i Oslo. Den ene går tilbake til Plymouthbevegelsen, som etablerte seg som "Menigheten Berøa", i Oslo i 1895. Den andre går tilbake til Kristiania Fellesmisjon i 1880 årene. Rundt 1908 (? 1916) ble en ny virksomhet av Kristiania Fellesmisjon etablert i byen, en ny familiemenighet med en sterke indre åndelige og sosiale bånd og der misjonsarbeid var sentralt. Fordi de la vekt på at hele familien skulle være med, vokste det frem et rikt barnearbeid. I 1908 ble en søndagsskole grunnlagt. I 1922 ble "Menigheten Berøa" og "Kristiania Fellesmisjon" enige om å slå seg sammen til en menighet under navnet "Kristiania Fellesmisjon Berøa". Den bestod av 200 medlemmer. Sammenslutningen var ikke helt problemfri, blant annet fordi menighetene hadde ulike dåpssyn, noe som førte til at flere etter hvert trakk seg vekk. I 1929-30 ble menigheten reorganisert, med navnet "Menigheten Berøa". Den praktiserte det baptistiske dåpssyn. De medlemmer fra tidligere som ikke hadde vært døpt som troende, fikk fortsette å ha sitt medlemskap. Dermed ble begge dåpssyn representert i en overgangsperiode. Etter ble virksomheten preget av pinsevekkelsen, og i 1939 fikk menigheten sin tilknytning til den norske Pinsebevegelsen, med navnet "Pinsemenigheten Berøa". Ved årsskiftet i 1945 talte menigheten 500 medlemmer og menigheten opplevde en spesiell tid med vekkelse. På begynnelsen av 1990-tallet ble menigheten preget av en sterk utadvendt virksomhet i samarbeid med Evangeliesentrene. Lise og Ludvig Karlsen var forstanderpar fra 1990 og fram til 2004. I denne perioden ble mer enn 650 medlemmer blitt lagt til menigheten, de fleste ved dåp. Misjon. Evangeliesalen Berøa er engasjert med misjonsarbeid i Israel, Filippinene og Kenya. Lars Haugen. Lars Haugen (født 19. mars 1987 i Oslo) er en norsk ishockeyspiller (målvakt) som for tiden spiller for HK Dinamo Minsk i KHL. Han har tidligere spilt for Lørenskog IK i den norske GET-ligaen, og var lånt ut til Manglerud Star for sesongen 2010/2011. Den 18. mai 2011 signerte han en toårskontrakt med den hviterussiske KHL-klubben Dinamo Minsk, men tilbrakte meste av sesongen i i Hviterusslands Extraliga. Han ble den andre nordmannen og den første norske målvakten som har spilt i KHL da han debuterte for Dinamo Minsk den 24. februar 2012. Tidlig karriere. Haugen ble født 19. mars 1987 i Oslo. Haugen startet å spille ishockey i Vålerenga, før han flyttet for å spille junior hockey i Manglerud Star. Han dro til Sverige allerede som tenåring for å spille hockey i storklubben Leksands IF. GET-ligaen. I 2006 signerte han sin første profesjonelle kontrakt med Sparta Warriors i GET-ligaen, hvor han spilte tre sesonger som 2. keeper før han flyttet til Lørenskog IK innen 2009-10 sesongen. I midten av 2010-11 sesongen ble Haugen lånt ut til Manglerud Star da Lørenskog slet med å innfri, og i stedet for å satse på Haugen valgte de heller å hente inn amerikanske Jordan Parise. I Manglerud Star ble han en matchvinner i flere kamper, men kunne ikke forhindre at laget tok niendeplass i grunnserien, og at de dermed falt utenfor sluttspillet. Etter at han ble permittert i februar 2011 fokuserte han på å forberede seg til A-VM i Slovakia. HC Sjakhtar Soligorsk. Lars Haugen i Dinamo Minsk i KHL. Etter at Haugens storspill hjalp Norge til kvartfinale i VM i Slovakia, økte interessen for ham i utlandet. Ifølge Haugens agent Erik Ryman hadde to svenske Elitserien-klubber vist interesse, men også den hviterussiske KHL-klubben HC Dinamo Minsk, som hadde fulgt Haugen meget tett både under kampene og under trening i Košice og Bratislava. Den 18. mai 2011 skrev Haugen under en 2-årskontrakt med HC Dinamo Minsk., og skulle spille som andrekeeper bak Hviterusslands landslagsmålvakt Andrej Mezin. Kontrakten er en to-veis-kontrakt, der lønnen vil reduseres ved spill for Dinamo Minsks rekruttlag. Grunnet hard konkurranse mot førstekeeper Andrej Mezin og andrekeeper Kevin Lalande, samt full utlendingskvote hos både Dinamo Minsk og hos farmerklubben Gomel (hvor finske Pasi Häkkinen var målvakt), ble det besluttet å sende Haugen til HC Sjakhtar Soligorsk i den hviterussiske Extraligaen. Han ankom klubben den 30. september 2011, hvor han spiller som midlertidig førstekeeper frem til en permanent løsning er på plass. I sin debutkamp mot Mogilev 2. oktober reddet Haugen 17 av 20 skudd i et 3-2-tap. Haugen fikk sin første seier i sin andre kamp, hvor han reddet 38 ut av 40 skudd i en 3-2-seier over Junost Minsk. Den 7. oktober sørget Haugen for en shutout i en 2-0-seier over HC Brest etter å ha stoppet 26 av 26 skudd. Den 13. oktober tapte Haugen og Sjakhtar Soligorsk 3-2 til det latviske Liepajas Metalurgs etter forlengelse og straffeslag. Etter fire kamper har Haugen en redningsprosent på 94,4%. I alt hadde han 11 seire (4 på overtid) og 8 tap (1 på overtid) på 25 kamper og en redningsprosent på 92,8% i 2011/12-sesongen. HC Dinamo Minsk. Haugen fikk sin KHL-debut i sesongens siste grunnseriekamp den 24. februar 2012 borte mot Dynamo Moskva, hvor Dinamo Minsk tilslutt vant kampen 4-3 etter straffeslagskonkurranse. Han ble dermed den andre nordmannen og den første norske målvakten som har spilt i KHL. Den første nordmannen i KHL var Patrick Thoresen. Den 29. februar 2012 ble han den andre nordmannen som spilte i KHL-sluttspillet da Dinamo Minsk tapte 2-1 på overtid i den første kvartfinalekampen mot Dynamo Moskva. Han reddet 35 av 37 skudd. 2011. Haugen debuterte på det norske landslaget i 2011 da Norge spilte A-VM i Slovakia. Han var en av Roy Johansens tre utvalgte landslagsmålvakter, sammen med førstekeeper Pål Grotnes og Robert Hestmann. Grunnet lite kvalitativ matchtrening i Lørenskog og Manglerud Star gjennomgikk Haugen syv ukers hard trening med landslagets keepertrener Per-Erik Alcén, som gjorde at Haugen kunne stå frem da Grotnes fikk kjenning av en gammel lyskebetennelse to dager før VM-åpningen. I VM-debuten mot Sverige den 30. april 2011 blokerte Haugen 40 skudd på mål i ordinær tid. Da det ved full tid og ekstraomganger sto 4-4, skulle kampen avgjøres på straffeslag. Mens både Per-Åge Skrøder og Mathis Olimb scoret på sine straffer blokerte Haugen begge svenske straffeslag, og Norge vant dermed over Sverige for første gang på 49 år. Haugen ble kåret til Norges beste spiller i kampen. Haugens storspill fortsatte i resten av mesterskapet. I et 4-2 tap til USA den 2. mai blokkerte Haugen 45 skudd. Den 4. mai fikk han sin første shutout da Norge vant 5-0 over Østerrike, hvilket medførte at Norge gikk videre til mellomrunde. I mellomrunden blokerte Haugen 39 skudd i en 3-2 seier over Sveits den 5. mai. Den 7. mai blokerte han 40 skudd i et 3-2 tap til Canada. Etter en 5-2 seier over Frankrike den 9. mai kvalifiserte Norge seg til kvartfinale. I kvartfinalen mot Finland den 12. mai reddet Haugen 30 skudd, men Norge endte med å tape kampen 4-1. Tre av de finske målene ble gjort i overtallsspill. Norge avsluttet turneringen på en 6. plass, med 4 seire (en av dem på overtid) og 3 tap. Med 19 innslupne mål av i alt 257 skudd på mål, en shutout og en redningsprosent på 92,61 etter 422,18 minutter, endte Lars Haugen på en 5. plass keeperstatistikken. Vanlig sesong. Kilde: 10px, 10px, 10px, 10px og 10px Sluttspill. Kilde: 10px, 10px og 10px Eksterne lenker. Haugen, Lars Haugen, Lars Veddemålet. "Veddemålet" var en norsk barne- og ungdomsserie på 6 episoder som gikk på NRK1 vinteren 2004 og som var regissert av Thomas Kaiser. Serien ble i 2005 etterfulgt av "Skattejakten". Serien hadde premiere på NRK den 10. januar 2004 og ble sendt i reprise i 2005. Om serien. Siw (15), Sigge (10), Katta (13) og Jarle (14) er søskenbarn, og nå skal de på sommerferie sammen med foreldrene sine på Sørlandet. Siw og Sigge bor i Sverige, Jarle og Katta i Norge. De fire er flinke til å fridykke, og snart oppdager de et mystisk vrak på sjøbunnen. De finner ut at de trenger skikkelig dykkerutstyr for å utforske mer, og sniker seg til å låne foreldrenes utstyr uten lov. Det klarer de ikke uten å bli oppdaget. Det hele ender i en krangel om fedrene skal gi barna et skikkelig dykkerkurs eller om de skal dra på fisketuren de egentlig hadde planlagt. Resultatet blir et veddemål utenom det vanlige. Fedrene lover å avlyse fiskeplanene og heller hjelpe til med dykkingen dersom ungdommene klarer å fiske seks fiskeslag til ”Oldemors Fiskesuppe”. Morten Finstad. Morten Finstad (født 24. mai 1967 i Fredrikstad) er en norsk ishockeyspiller. Han har spilt hele sin karriere i Stjernen og har spilt totalt 863 kamper for laget fra Fredrikstad. I disse kampene har han scoret 934 poeng, fordelt på 424 mål og 510 målgivende pasninger. Han vant Gullpucken i 1998. Finstad deltok under vinter-OL for Norge i 1994 på Lillehammer. De Havilland DH.106 Comet. " Denne artikkel er om passasjerflyet Comet, For hastighets- og konkurranseflyet med samme navn, se de Havilland DH.88 Comet" de Havilland Comet ble satt inn i trafikk fra 1952 og var verdens første jetdrevne passasjerfly i regulær trafikk. De tidlige modellene var utsatt for metalltretthet, og det var først med 4-serien at flyet var fullt sikkert. Den sivile versjonen fløy deretter i ca 30 år før den siste ble pensjonert. Militærversjonen Hawker Siddeley Nimrod, fikk i løpet av 2007 en oppgradering av motor og vingedesign som forventes å holde flyene i tjeneste for RAF til ca. 2020, dvs. om lag 70 år etter jomfruturen. Modellnavnet blir da Nimrod MRA 4. Design og utvikling. I løpet av den annen verdenskrig ble et utvalg, Brabazon-komiteen, satt til å utrede behov for lufttransport i etterkrigstiden. Sir Geoffrey de Havilland, (sjef for de Havilland-selskapet) brukte sin kunnskap og innflytelse til å få med behovet for et jetdrevet rutefly som kunne krysse Atlanteren. BOAC fant konseptet interessant og bestilte 10 fly. Ronald Bishop, mannen bak Mosquito-jagerbomberen ble satt på oppdraget. Etter en del radikale tanker som to-kroppsfly og flyvende vinger, landet man på et mer konvensjonelt utseende som ble presentert som "Comet" i desember 1947. Første levering var forventet 1952. Prototypen "DH.106 Comet" fløy 31 minutter 27. juli 1949, i tilknytning til flyshowet på Farnborough. Ett år senere var neste prototyp på vingene. 2. april 1951 ble dette flyet overlevert BOAC med registrering: "G-ALZK". Det gjennomførte 500 flytimer med ruteprøving og pilottrening. Teknisk beskrivelse. Comet hadde et helmetall lavvinget skrog med fire motorer i vingeroten. Det var omtrent like langt som Boeing 737, men hadde færre passasjerseter og dermed bedre komfort. De tidlige versjonene hadde 11 rekker à 4 stoler (Air France) eller i alt 36 plasser (som hadde eget askebeger ved siden) i BOAC-versjonen. Byssa hadde både varm og kald mat, og der var egen bar. Eget herre- og dametoalett og stillere miljø hørte også med. Cockpiten hadde plass til to piloter, mekaniker og navigatør. Strømlinjeprofilen inneholdt flere innovative elementer som bakoverstrøken vingeprofil med integrerte drivstofftanker og to firehjuls landingsboggier utviklet av fabrikken. Trykkabinen var også tidlig, men propellflyene Boeing 307 og 377 var like tidlige. Flåter var i vingeroten og der var livbelter under alle setene. To par turbojet de Havilland Ghost 50 Mk.1- motorer satt i vingene tett inntil kroppen. Designet var valgt for å unngå vanskene med ytre motoroppheng, som fugler i inntaket og asymmetrisk trykk. En kunne også holde rorflatene mindre. Til gjengjeld ble konstruksjonen i seg selv tyngre og mer kompleks. Opprinnelig var der påtenkt to hydrogen-peroksid-celler som (JATO-boostere) ved høytliggende flyplasser som Khartoum og Nairobi. De ble prøvd, men de første 30 flightene viste at de var overflødige. Comet 4 ble verdsatt som ett av de bedre flyene til og fra f.eks. Mexico by. De nyere Avon-motorene, lav vekt (sammenlignet med Douglas DC-8 og Boeing 707) og strømlinjer bidro alt i alt til høye ytelser. Vingene har hatt samme form i over 50 år, bare sammenlignbart med Boeings ving for 707/c til 137/E-3. Vedlikeholdsbehov per flytime var lavere enn for propellfly. Metallhuden besto av nye legeringer som var både limt og naglet på plass, noe som hindret spredning av sprekkdannelser fra naglehullene og som sparte vekt. De flyene som ble overlatt BOAC i mai 1952 var de til da mest gjennomtestede fly noensinne. Flykroppene var senket under vann og satt under trykk, og utsatt for vakuum 16 000 ganger tilsvarende ca. 40 000 tjenestetimer. Kabinene tålte det meste opp til noe over forventet. Historisk. "G-ALYP" var det første flyet i serien og kom i luften i januar 1951. "G-ALYS" fikk sitt sertifikat for sivil passasjertrafikk 2. mai 1952 som det første jetflyet i verden. "G-ALYP" fikk æren av å ta første passasjerlast til Johannesburg. Det siste i serien på ti maskiner ble levert september 1952, og fløy først fraktgods som utprøving fremtidige av ruteplaner. Både dronning Elizabeth og dronningmoren var tidlig ute med sine første turer med jetfly, i en spesialarrangert flight. Cometen var ca. 50 % raskere enn propellflyene, og klatret raskere, slik at reisetiden på mange distanser ble halvert. Motoren var sterk og ukomplisert, hadde lave vedlikeholdsomkostninger og bragte flyene raskt over vær som andre måtte fly rundt eller gjennom. Første arbeidsåret ble 30 000 passasjerer transportert og 50 nye Comet ble bestilt. Tidlige hendelser og ulykker. En BOAC flyvning fra Ciampino lufthavn nær Roma kom seg ikke i luften og flere passasjerer fikk småskader. Mars året etter var det en Canadian Pacific-maskin som fikk for lite løft og traff en bro i Karachi i Pakistan med elleve dødsofre av mannskap og passasjerer. Begge hendelsene ble karakterisert som pilotfeil. Senere viste det seg at vingeprofilene ikke ga løft samtidig med at motorene på ene siden fikk for lavt trykk. Fabrikken monterte nye vingeprofiler og en forkantspoiler, men forholdt seg taus når det gjaldt hva det skulle tjene til. Den første dødelige ulykken var med "G-ALYV" som traff en tropestorm seks minutter etter avgang fra Kolkata, India. Comet 1 og 1A ble kritisert for lav «stikkefølsomhet», noe som kan ha bidradd til hendelsen. Comet ulykkene i 1954 (South African Airways Flight 201 og BOAC Flight 781). "G-ALYP" (BOAC Flight 781) forsvant utenfor den italienske øya Elba 10. januar 1954. Det var ingen overlevende og tilsynelatende ingen grunn for hendelsen. Alle Comet fikk flyforbud mens ulykkeskommisjonen arbeidet. Konklusjonen var i første omgang brann, og utbedringer ble gjennomført for å sikre mot dette. Mens kommisjonen arbeidet, var Royal Navy i gang med innsamling av vrakrester fra sjøbunnen ved hjelp av historiens første undervanns TV-kamera. Mellom januar og august hadde man fått opp 70 % av hovedstrukturen, 80 % av motordelene og 50 % av utstyret utenom. Rekonstruksjonen var bare så vidt kommet i gang da ministeriet kom med sine konklusjoner. De gikk ut på at en ikke fant noe til hinder for fortsatte flyvninger etter at de nevnte modifikasjoner var foretatt. Flyvirksomheten ble tatt opp igjen 23. mars 1954. 8. april 1954, krasjet "G-ALYY" nær Napoli på vei til Kairo. Det ble fullt flyforbud og en ny og utvidet ulykkeskommisjon ble nedsatt. Denne gangen ble et skrog fra "G-ALYU" utsatt for gjentatte trykkforandringer, og fikk sammenbrudd etter i alt 3057 slike forandringer, hvorav 1836 simulerte fik skroget brudd ved babord forsides redningsluke. Undersøkelsene ble så fokusert på metallstress, og stressmålinger av metallhuden ble intensivert. Vindushjørnene, som var firkantet, ble funnet å være utsatt for «sannsynligvis over 40 000 psi» og metallet ellers ble nå funnet å skulle tåle mye mer enn tidligere beregnet. Metall-legeringen ble nå ansett som sannsynlig årsak til de to ulykkene. En konklusjon ellers var at slike ulykker kunne inntreffe når som helst mellom 1 000 og 9 000 flyginger. Rekonstruksjonen av "G-ALYY" fant tretthetsbrudd ved et framre «vindu» for den automatiske retningsfinneren, noe som fikk flyet til å gå i oppløsning på grunn av høyde og hastighet. Comet 2 fikk derfor ovale vinduer og litt tykkere hud. De resterende av serie 1 ble enten vraket eller modifisert. Et program for å få satt inn sterkere motorer ble stoppet. I praksis var det bare RAF sine Comet 2 som var i drift inntil Comet 4 ble introdusert i 1958 som den første jetlineren til transatlantiske turer. Eldor. Eldor er både et mannsnavn og et etternavn. I Norge var det 1. januar 2009 rundt 50 personer hadde dette som første eller eneste fornavn, og rundt 60 som hadde det som etternavn. Navnet kan være dannet som en variant av "Elder", et gammelengelsk navn som betyr «eldre trær». Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Nerskogen. Nerskogen er en fjellbygd i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag. Stedet ligger ved fylkesvei 512, 30 km fra Berkåk. Turisme. Nerskogen har skianlegg med alpinbakke og godt preparert løypenett for turer sommer og vinter. Hyttegrend og innfallsport til Trollheimen. Overnattingsstedet Fjellheim ble bygd i 1939, og fungerte i flere år som skole og forsamlingshus i grenda. I 1983 ble Fjellheim modernisert og påbygd, og kan i dag tilby 24 sengeplasser, spisesal og salonger. Gården Bakkli tilbyr overnatting i det gamle våningshuset, og selger og brukskunst Historie. For snart 80 år siden startet bureisinga på Nerskogen. I 1927 flyttet en ung familie til Gregosen på Nerskogen. Dette var oppdalingen Halvar Engelsjord, kona Elen og deres tre barn Anna, Klara og Martinus. Disse var de første fastboende på Nerskogen. Ved Gregosen står en stein til minne om dette. Familiens første bosted er også bevart. Først i 1930 kom 5 oppdalinger og 4 rennbygger til Nerskogen. Dette var også unge folk som tok til med villmarka. Det var dårlig vegsamband til bygdene Rennebu og Oppdal. I de vanskelige 1930-åra var Ola Røkke sogneprest i Rennebu. Han kom med i det sosiale arbeidet i bygda, og så med Nerskogen muligheter for å hjelpe arbeidsløse til hjem og arbeid og han la her ned et stort og fortjenestefullt arbeide. Det som måtte til var en ny vei til Nerskogen. Sogneprest Røkke var utrettelig i sitt arbeid for bureisinga på Nerskogen. På hans initiativ tok arbeidsfylkingen i 1933 til med å bygge vei fra Grindal i Rennebu. Det var arbeidsløs ungdom fra Oslo og Trondheim. I 1936 var veien ferdig planert til Nerskogen, og det ble gjort med hakke og spade. Her tok Statens ungdomshjelp over, og i 1940 var veien ferdig til Vognill i Oppdal. Da det i 1936 ble vei til Nerskogen, så Selskapet Ny Jord muligheter for et større nybrottsfelt på Nerskogen. Og Ny Jord kjøpte da et større felt i Sørøyåsen på 18000 mål. Selskapet parsellerte i 1936-37 så ut ca 30 nye bruk. Og i 1937-38 og 39 ble 21 bruk besatt; da for det meste av folk som før ikke hadde egen heim – de fleste tok til med to tomme hender. Bureisingsfeltets første bestyrer var Helge Syrstad fra Verran. Syrstad la ned et stort og fortjenstefullt arbeide på feltet. Kirke og kultur. Nerskogsmuseet består av gamle seterhus og en jordgamme av sørsamisk modell. Museet ble offisielt åpnet i 1992 og det ligger i lia ved gammelskolen Fjellheim. Bygningene på museumsplassen er flyttet fra sine bruksområder i fjellbygda. Alle bygningene har tidligere tilhørt gårdsbruk nede i bygda, og ble tidligere benyttet til gards- og sæterdrift i Nerskogsområdet. Nerskogen kapell med kirkegård. Næringsliv. På Nerskogen finner du Granasjøen, som er vannmagasin for Grana Kraftverk. Det ble oppdemt i forbindelse med utbyggingen av Orkla og Grana på 1980-tallet. Her er det fin fisk å få, og båt kan leies ved Granasjøen Kiosk, der de også tilbyr kaffe, nystekte vafler og andre kioskvarer, samt enkel camping og annen overnatting. Det er også gode vilkår for seilbrett på sjøen. Gardsbutikken Buret – spekemat fra fjellet – Her får du kjøpt spekemat og kokmorr av storfé laget etter tradisjonsrike oppskrifter fra Rennebu. I gårdsbutikken finnes også et lite utvalg av håndverksprodukter fra flere ulike leverandører. På samme tunet er det også en smie, der en tradisjonell smed arbeider med allsidig produksjon. Lund Handlaft har nettopp flyttet inn i ny laftehall, og med hyttesatsinga i Rennebu er optimismen stor når det gjelder fremtiden for laftenæringa i kommunen. Nerskogen Skisenter har til sammen 7,5 km nedfartsløyper. Fint turterreng for langrennsski, samt 1,2 km kjelkenedfart og barneheis. Kafeteria og selskapslokaler. Åpent lørdag og søndag, og alle dager i vinterferien og påska. Differensialligning. En differensialligning er en ligning der det inngår en ukjent funksjon og deriverte av denne. En differensialligning beskriver en sammenheng mellom en funksjon og "endringer" i funksjonen. I muntlig tale blir forkortningen «diffligning» ofte brukt. Differensialligninger er svært viktige i høyere matematikk og også i fagfelt der matematikk blir brukt. I fagområder som fysikk, ingeniørfag, metrologi og økonomi blir differensialligninger anvendt for å beskrive sammenhenger og utviklingsforløp. Differensialligninger har vært studert og brukt siden slutten av 1600-tallet, og det eksisterer en rik og omfattende teori for denne typen ligninger. Bare for et fåtall ligninger kjenner en eksakte løsninger, men mange numeriske metoder er utviklet for å finne tilnærmete løsninger. Kvalitativ analyse kan også gi egenskaper til løsningen uten at den eksakte løsningen er kjent. Eksempel på bruk av en differensialligning. Et eksempel på bruk av en differensialligning kan hentes fra mekanikk: En ball som faller vil være påvirket av tyngdekraften og av luftmotstanden. Tyngdekraften er lik "mg", der "m" er massen til ballen og "g" er tyngdeakselerasjonen. Luftmotstanden kan tilnærmelsesvis betraktes som proporsjonal med hastigheten "u", lik -"ku". Minustegnet gjenspeiler at luftmotstanden virker i mot bevegelsesretningen. Newtons andre lov gir at akselerasjonen "a" til ballen er gitt ved ligningen Siden akselerasjonen er den tidsderiverte av hastigheten svarer dette til differensialligningen der "C" er en vilkårlig konstant. Dersom hastigheten ved tiden "t" = 0 er lik null, så er løsningen gitt ved Etter som tiden går vil ballen nærme seg en konstant fallhastighet lik "(mg / k)". Løsning av differensialligninger. Å løse (eller å integrere) differensialligningen vil si å finne en eller flere funksjoner som tilfredsstiller ligningen. En differensialligning kan ha én, mange eller ingen løsninger. Svært få differensialligninger har kjente løsninger. I tilfeller der eksakte løsninger ikke er kjent kan en likevel finne tilnærmete løsninger, for eksempel ved numerisk matematikk. En rekke matematiske teorem gir vilkår for at en entydig løsning eksisterer, selv om løsningens form ikke er kjent. Slike teorem kalles eksistens- og entydighetsteorem. En "svak løsning" av en differensialligning er en funksjon som tilfredsstiller ligningen, men som ikke er deriverbar i hele området der ligningen er definert. For slike løsninger blir begrepet «å tilfredsstille ligningen» tolket på en bestemt måte, ved hjelp av distribusjoner. Klassifikasjon av differensialligninger. Differensialligninger kan grupperes og klassifiseres på en rekke forskjellige måter. Klassifikasjonen kan si noe om egenskaper til ligningen og til løsningen. Type. Differensialligninger kan klassifiseres som ordinære eller partielle, etter som om de inneholder ordinære deriverte eller partiellderiverte. I en partiell differensialligning vil den ukjente være en funksjon av flere variable. Her er "u den deriverte av funksjonen "u = u(x)". Her er formula_7 en partiellderivert av funksjonen "u = u(x,y)". En stokastisk differensialligning er en differensialligning der minst ett av ledene er en stokastisk prosess. En integro-differensialligning inneholder både deriverte og integral av den ukjente funksjonen. Orden. En differensialligning av "n"-te orden inneholder den "n"-te deriverte av den ukjente funksjonen, men ingen derivert av høyere orden enn dette. En førsteordens ordinær differensialligning kan derfor skrives på formen Lineæritet. Den lineære differensialligningen er "homogen" dersom leddet formula_10 er identisk lik null, ellers er ligningen "inhomogen". En "kvasilineær" differensialligning er en differensialligning som er lineær i alle de høyeste-ordens deriverte. Den generelle formen for en kvasilineær ordinær differensialligning er En "semilineær" differensialligning er lineær i alle de deriverte, men ligningen trenger ikke være lineær i den ukjente funksjonen "u". Andre-ordens semilineære partielle differensialligninger kan klassifiseres som "elliptiske", "hyperbolske" eller "parabolske" – eller av blandet type. Intitial- og randverdiproblem. Ofte er det sammen med differensialligningen gitt tilleggsvilkår som den ukjente funksjonen må tilfredsstille. Dersom en startverdi er gitt for den ukjente funksjonen, så kalles problemet å løse ligningen sammen med dette tilleggsvilkåret for et "initialverdiproblem". Det lille eksempelet gitt innledningsvis – å beskrive fallhastigheten til en ball når starthastigheten er kjent – er et initialverdiproblem. Dersom differensialligningen er gitt med et tilleggskrav at den ukjente funksjonen eller deriverte av denne skal ha en spesiell form på randa av området der ligningen er definert, så kalles problemet å løse denne for et "randverdiproblem". Et randverdiproblem der den ukjente funksjonen er spesifisert på randa kalles et "Dirichlet-problem", mens et "Neumann-problem" er et randverdiproblem der den normalderiverte til funksjonen er gitt på randa. Navngitte differensialligninger. Mange differensialligninger har blitt gitt egne navn, ofte oppkalt etter en eller flere matematikere som har studert ligningen. Bernoullis differensialligning. Ligningen er navngitt etter den sveitsiske matematikeren Jakob Bernoulli. Selv om ligningen er ikke-lineær så er eksakte løsninger kjent. Cauchy-Eulers ligning. Ligningen reduserer seg til en lineær differensialligning med konstante koeffisienter ved transformasjonen "x" = "exp(t)". Clairauts ligning. Ligningen er navngitt etter den franske matematikeren Alexis Claude Clairaut, som introduserte denne i 1734. Funksjonen f() er en vilkårlig funksjon av den deriverte, og generelt vil dette være en ikke-lineær ligning. Legendres differensialligning. Ligningen er oppkalt etter den franske matematiskeren Adrien-Marie Legendre. Løsninger av ligningen kalles Legendrefunksjoner. For heltallige positive verdier av parameteren "p" er løsningen et Legendrepolynom. Riccattiligningen. Ligningen er en ordinær ikke-lineær differensialligning, navnsatt etter den italienske matematikeren Jacopo Francesco Riccati Sturm-Liouville-ligningen. Ligningen er gitt navn etter Jacques Charles François Sturm og Joseph Liouville. Tsjebysjovs ligning. Ligningen har fått navn etter den russiske matematikeren Pafnutij Tsjebysjov. Parameteren "p" er en reell konstant. Når denne er et positivt heltal er løsningen et Tsjebysjovpolynom. Historie. På slutten av 1600-tallet ble teori for derivasjon og integrasjon utviklet parallelt av Isaac Newton og Gottfried Wilhelm Leibniz. Etter at forholdet mellom derivasjon og integrasjon var kjent var veien til studier av differensialligninger kort. En rekke matematikere på slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet var involvert i å kartlegge klasser av ordinære differensialligninger der det var mulig å finne løsninger. Bernoullis differensialligning er en slik klasse av ligninger, drøftet av Jakob Bernoulli i et arbeid fra 1695. Løsningene ble funnet omtrent samtidig av Jakob Bernoulli, Johann Bernoulli og av Gottfried Leibniz. En annen tilsvarende klasse er navngitt etter den franske matematikeren Alexis Claude Clairaut. Riccattiligningen ble studert av både Jacopo Fracesco Ricatti, flere av medlemmene i Bernoulli-familien, samt av Leonhard Euler. Som en del av et studium av vibrerende fjører utviklet Jean le Rond d'Alembert bølgeligningen der "f" og "g" er vilkårlige funksjoner. Dette arbeidet ble videreført av Euler. Omkring 1747 hadde både d'Alembert og Euler utviklet metoder for løsning av den generelle lineære ordinære differensialligningen av andre grad. Under oppholdet i St.Peterburg hos Katarina den store ga Euler ut to monumentale verk "Institutiones calculi differentialis" (1755) og "Institutiones calculi integralis" (1768–1770) som inneholder en beskrivelse av mange av den grunnleggende metodene vi bruker for å studere og løse differensialligninger. I mot slutten av 1700-tallet hadde matematikere innsett at utvalget av differensialligninger som kan løses med enkle midler er sterkt begrenset. Det ble nå lagt mer vekt på å kartlegge egenskaper til ligninger og løsninger, uten at løsningene selv var kjent. En hadde også oppdaget at differensialligninger er en kilde for å definere nye spesialiserte funksjoner, slik som Legendrefunksjoner, oppkalt etter Adrien-Marie Legendre. Mye av arbeidet med differensialligninger var motivert ut fra anvendelser innenfor mekanikk, astronomi og geometri. Arbeid med problem innenfor disse fagfeltene var bakgrunnen for utvikling av variasjonsregning, hovedsakelig innført av Joseph Louis Lagrange omkring 1750-1760. I dette fagfeltet studerer en funksjoner som gir opphav til ekstremverdier til en funksjonal, for eksempel ønsker en å finne funksjonen "y" = "f(x)" som maksimerer integralet Løsning av dette problemet leder til en differensialligning kalt Euler-Lagrange-ligningen. I 1788 publiserte Joseph Louis Lagrange verket "Mécanique Analytique", kanskje den mest omfattende beskrivelse av klassisk mekanikk etter Newton. Dette verket ble også grunnlaget for mye av videre arbeid innenfor matematisk fysikk. Astronomen og matematikeren Pierre Simon Laplace, med hovedverket "Mécanique Céleste" fra 1799-1825, etablerte Laplaces ligning som en fundamental del av anvendt matematikk. Omkring 1820 utviklet Augustin Louis Cauchy det første eksistensteoremet for en differensialligning. Han viste at førsteordens ordinære ligninger på formen for en vid klasse av funksjoner "f" har en løsning "u" = "u(x)". George Boole utviklet teorien for sammenhengen mellom en andregrads ordinær differensialligning og en andregrads algabraisk ligning, og presenterte dette i 1859 i "Treatise on Differential Equations". Dirichlet-problem og Neumann-problem er navngitt etter henholdsvis Johann Dirichlet (1805–1859) og Carl Neumann (1832–1925), begge tyske matematikere. Leksands IF. Leksands Idrottsförening Ishockey er en ishockeyklubb i Leksand i Sverige. Klubben har fans over hele Sverige fordi klubben var 50 strake sesonger i svensk eliteserie selv om tettstedet Leksand bare har 5.000 innbyggere. Leksand spilte i Elitserien sammenhengende fra 1951 til 2001. De største merittene er fire svenske mesterskap (1969, 1973-1975) og tre seriemesterskap (1980, 1994, 1997). Leksand satset stort på å komme tilbake til Elitserien etter nedrykket, og klarte det på første forsøk både i 2002 og i 2005 etter et nytt nedrykk. Men siden høsten 2006 har Leksand spilt i Allsvenskan, til tross for enorm satsing på opprykk, blant annet ved å hente NHL-legenden Ed Belfour. Nordmennene Tore Vikingstad, Trond Magnussen, Jonas Andersen, Pål Johnsen og Andreas Martinsen har spilt for klubben, Verdensmester. "Verdensmester" var et norsk gameshow som gikk på NRK1 fra høsten 2001 til 2002 med Jon Michelet som programleder. Konseptet gikk ut på at to deltakere kjempet om "verdensherredømmet", der hovedpremien er en reise jorda rundt. Programserien var en quiz der geografi var hovedtema. Serien hadde premiere på NRK den 11. oktober 2001. Den onde greven. "Den onde greven" er en bokserie av den amerikanske forfatteren Daniel Handler under pseudonymet Lemony Snicket. Den handler om søsknene "Sunny Baudelaire, Klaus Baudelaire" og "Violet Baudelaire" som mistet foreldrene da huset deres brant ned. På grunn av en stor arv blir de forfulgt av grev Olaf, en grisk og grådig skurk som prøver så hardt han kan å få fatt i formuen deres. Baudelaire-barna har alle en spesiell ting de er gode i. Violet er den eldste av Baudelaire-barna. Hun er oppfinner og du kan se hun tenker når hun har knyttet opp håret. Klaus er det mellomste barnet og den eneste gutten. Han er flink til å lese og husker alt han har lest. Sunny er den yngste og har enda ikke lært å snakke skikkelig. Hun har veldig skarpe tenner og elsker å bite ting, og hun blir etterhvert en veldig flink kokk. V.M.S. inneholder mye mystikk. V.M.S. er en hemmelig organisasjon som Baudelaire-foreldrene var med i. Mange andre har vært med i denne organisasjonen, men det var ikke alltid fine tider der. Noen spesielle personer er med, som barna aldri ville gjettet på at de var der. V.M.S. sitt merke er et bilde av et litt skummelt øye som forfølger Baudelaire barna overalt. Filmen En serie uheldige hendelser er en film om de tre første bøkene. Pierre Drieu la Rochelle. Pierre Drieu la Rochelle (født 3. januar 1893, død 15. mars 1945, var en fransk forfatter som skrev romaner, noveller og politiske essay. Han levde og døde i Paris, og var en forkjemper for fransk fascisme på 1930-tallet, og var en velkjent kollaboratør under Vichy-regimet. Unge år. Drieu ble født inn i en småborgerlig og nasjonalistisk middelklassefamilie fra Normandie, som hadde etablert seg i Paris. Faren var en fallert forretningsmann og kvinnebedårer, som giftet seg med moren for medgiften. Selv om Pierre var en fremragende student, strøk han til avslutningseksamenen på "Ecole Libre des Sciences Politiques". Under første verdenskrig ble han såret 3 ganger, dette var en opplevelse som merket ham for resten av livet. I 1917 giftet Drieu seg med Colette Jéramec, søsteren til en jødisk venn. Ekteskapet var mislykket og endte i skilsmisse i 1921. Selv om han hadde sans for dadaismen, surrealismen og det franske kommunistparti, og var en nær venn av Louis Aragon på 1920-tallet, var han også interessert i det reaksjonære og rojalistiske "Action Française", men nektet å binde seg til noen av de politiske strømningene. Han skrev "Mesure de la France" ("Vurdering av Frankrike") i 1922, som ga ham en viss berømmelse, og redigerte flere romaner. På begynnelsen av 1930-tallet omfavnet han fascismen og antisemittismen. I sine politiske skrifter hevdet han at det parlamentariske systemet under den tredje republikk var ansvarlig for dekadansen i Frankrike (økonomisk krise, fallende fødselstall etc.). I "Le Jeune Européen" ("Europas ungdom") 1927 og "Genève ou Moscou" ("Genève eller Moskva") 1928 gikk Drieu inn for et sterkt Europa, og avsverger "demokratiets dekadente materialisme". Han trodde at et forenet Europa kunne danne en sterk økonomiske og politisk union, isolert fra de imperialistiske russiske og amerikanske. I 1939 ble han overbevist om at bare det nazistiske Tyskland kunne ta på seg en slik oppgave. Fascisme og samarbeide. Så sent som i 1931, i "L'Europe contre les patries" ("Europa mot nasjonene"), skrev Drieu som en motstander av Hitler. Men fra 1934, særlig etter den høyreekstreme oppstanden i Paris 6. februar 1934 og etter et besøk han gjorde i Tyskland 1935 (der han bivånet nazistenes partidag i Nürnberg), omfavnet han nazismen som en motvekt til det «middelmådige» liberale demokratiet. Typisk var tittelen på en bok han utga i oktober 1934 "Socialisme fasciste" ("Fascistisk sosialisme"), der han beskrev sin misnøye med Marxismen som et svar på Frankrikes problemer, og fant inspirasjon hos George Sorel og Fernand Pelloutier, samt hos de tidlige franske sosialistene Saint-Simon, Charles Fourier, og Proudhon. Drieu La Rochelle gikk inn i Jacques Doriots fascistiske "Parti Populaire Français" (PPF) i 1936, og ble redaktør for deres tidsskrift "L'Emancipation Nationale" ("Nasjonal frigjøring"), inntil han brøt med partiet i 1939. I 1937 argumenterte han i "Avec Doriot" ("Med Doriot") for en spesiell fransk fascisme. Samtidig fortsatte han å skrive på sin mest kjente roman, "Gilles". Han støttet samarbeide med tyskerne etter at de hadde invadert Frankrike i 1940. Etter at tyskerne hadde tatt Paris, overtok han som redaktør for "Nouvelle Revue Française" etter Jean Paulhan (som han 2 ganger hadde reddet unna Gestapo). Dermed ble han en ledende figur i det kulturelle samarbeidet med nazistene. Fra 1943 av ble han desillusjonert med det nye styret, og begynte å studere østens religioner. Som en siste provokasjon sluttet han seg enda en gang til Jacques Doriots PPF, samtidig som han i sine hemmelige dagbøker uttrykte beundring for stalinismen. Ved frigjøringen av Paris i 1944 måtte Drieu gå under jorden. Selv om han ble forsvart av André Malraux, begikk han selvmord 15. mars 1945 (han hadde prøvd det allerede i juli 1944). Selvmord hadde vært en konstant fristelse gjennom hele hans voksne liv. På samme måte Robert Brasillach ble han en martyr for det ekstreme høyre i Frankrike. Verk. Drieu la Rochelle, Pierre Lekeplass. Tretårn og hengebro i en tysk lekepark. En lekeplass er et avgrenset sted eller areal utendørs, opparbeidet eller naturlig, som er tilrettelagt for at barn kan leke der. Lekeplassene er vanligvis åpne for alle. De er utstyrt med sandkasser og lekeapparater, for eksempel en eller flere husker, vipper, skiler og klatrestativer. Lekeplasser ligger ofte i nærheten av boområder på tettsteder og i byer, men kan også være anlagt i forbindelse med skolegårder, barnehager, offentlige parker, åpne turarealer og kjøpesentre der barn og familier ferdes. Området rundt apparatene kan være inngjerdet, og bakken kan være dekket med sand, gress eller asfalt. Lekeplasser kan også inneholde ballspillbaner og benker. Lekeplasser kan ha stor betydning for bomiljøet. Argumentasjon. Argumentasjon betegner grunngivning (i form av et eller flere argument) av påstander (standpunkt) i den hensikt å overtale og overbevise andre. Argumentasjon benytter argumenter for å begrunne et synspunkt, eller standpunkt. Argumenter benyttes når vi forklarer noe eller prøver å overbevise noen. Å argumentere betyr således å klarlegge eller bevise noe. I en muntlig debatt, for eksempel om et politisk emne, vil den som har de beste argumentene på hånda, gå seirende ut av debatten. I en fagartikkel kan velvalgte og logiske argumenter ha mye å si for om leseren lar seg overbevise. Alle som deltar i meningsutvekslinger, må kunne noe om argumentasjon, og for alle som leser resonnerende sakprosa, er slik kunnskap selve nøkkelen til teksten. Alle argumenterende tekster inngår i en større kommunikasjonssammenheng. For å forstå en meningstyring best mulig, er det viktig at vi forstår så mye som mulig av den situasjonen teksten inngår i. Rasjonell argumentasjon. En detaljert definisjon av argumentasjon finnes hos van Eemeren "et al." «Argumentasjon er en verbal og sosial fornuftsbasert aktivitet rettet mot å øke (eller redusere) en lytter eller lesers aksept av et kontroversielt standpunkt, ved å fremsette en konstellasjon av proposisjoner ment å begrunne (eller gjendrive) standpunktet for en rasjonell dommer». Denne definisjonen avgrenser dermed argumentasjon til å gjelde kun rasjonell overbevisning, og er en definisjon brukt innenfor blant annet argumentasjonsteori. Enhver appell til følelser som ikke samtidig er en rasjonell grunn for å akseptere standpunktet vil utgjøre en tankefeil. Grovt sett kan man se skoleretningers syn på argumentasjon og argumenter som et kontinuum fra formell logikk, via uformell logikk og argumentasjonsteori, til retorikk; der graden av aksept for menneskers begrensninger og kapasitet økes samtidig som kontekst inkluderes. Argumentasjon som språkhandling. Dersom man ser argumentasjon i lys av pragmatikk, slik pragma-dialektikken gjør, vil da argumentasjon utgjøre en kompleks språkhandling med dobbel illokusjonær kraft fordi den både fungerer som argumentasjon og som en påstand, et spørsmål, et forslag eller lignende. I motsetning til vanlige språkhandlinger består argumentasjon med nødvendighet av mer enn én proposisjon, der den ene ofte er utelatt (se eksempel under). Et tredje moment er at språkhandlingen argumentasjon alltid er knyttet til en annen språkhandling som fungerer som et standpunkt. Den (ønskede) perlokusjonære effekten av argumentasjon er at den andre parten aksepterer standpunktet, og med andre ord er overbevist. (Se også Talehandling) "(Standpunkt)" «Du kommer til å bli dårlig», "(Argument)" «Du spiste bedervet fisk». Disse to premissene holder imidlertid ikke for å utgjøre en fullstendig argumentasjon. Vi tilfører den nødvendige andre proposisjonen: "(Implisitt premiss)" Bedervet fisk gjør deg dårlig. Et argument som dette utgjør den enkleste formen for argumentasjon. I praksis vil vi ofte presentere flere argumenter for en sak og knytte dem sammen på forskjellige måter, der et førstenivå argument blir et understandpunkt for videre argumentasjon. I eksempelet over kan argumentet for eksempel understøttes videre av «Den luktet råttent», dersom det betviles at fisken faktisk var bedervet. Retorikkens tre bevismidler. De tre retoriske bevismidlene er imidlertid analytiske distinksjoner, og én og samme setning kan ha innslag av alle tre, dvs. at den kan sette tilhørerne i en god sinnstilstand, mottakelige for talen; røre eller opprøre dem; såvel som være et saklig argument. Anerkjennelsen av følelser som legitimt å appellere til kan blant annet forsvares med at følelser fremkalles av kognitive vurderinger av omverdenen (Kjeldsen, 2004, s. 308), men «i prinsippet er ikke emosjoner retoriske med mindre de fungerer persuasivt, eller rett og slett som argumenter» (s. 310). Åpen og skjult argumentasjon. Begrensningen av argumentasjon til kun å gjelde rasjonell overbevisning for at den åpne (rasjonelle) argumentasjonen er ment å overbevise, mens den skjulte (følelsesbaserte) argumentasjonen bidrar til overtalelse, jf. engelske 'convince' og 'persuade'. Dog er det verdt å nevne, slik retorikken gjør, at vi til enhver tid velger én uttrykksmåte fremfor en annen, og at vi dermed alltid mer eller mindre også bedriver skjult argumentasjon. Tak (arkitektur). a> har et tak som gjør det lett gjenkjennelig. Et tak er den øverste delen av en bygning, og viktig i både arkitektonisk og byggeteknisk henseende. Byggeteknisk har taket til formål å skjerme huset for vann, støv og fukt ovenfra. De mange forskjellige konstruksjonene og materialevalgene er med på å fremheve husets arkitektoniske særpreg. Islamic Cultural Centre Norway. Islamic Cultural Centre Norway (ICC) er en norsk muslimsk organisasjon. ICC ble stiftet i 1974. De er medlem av paraplyorganisasjonen Islamsk Råd Norge, og har som mål å bedre forståelsen mellom muslimer og ikke-muslimer ved å øke kunnskapen om islam i Norge. Kontrovers. ICC blir av noen kommentatorer oppgitt å være den første muslimske organisasjonen i Norge, mens andre oppgir at Ahmadiyya Muslim Jamaat som den første ettersom den ble etablert allerede på 1950-tallet. Joint. Joint er et engelsk importord som har integrert seg i det norske språket. Det er en rullet sigarett med cannabis (hasj eller marijuana), ofte blandet ut med tobakk eller andre urtesubstitutter. En joint går under mange navn, deriblant en «J» (uttales "jay"), en spliff eller en rev. City Joint. En City Joint er en ordinær filtersigarett som er modifisert slik at den kan røykes med cannabis. Vanligvis fjernes bomullsfilteret i bunnen av sigaretten og erstattes med et selvrullet filter, gjerne laget av et tynt pappmateriale dersom brukeren ikke har ferdigklipte filtre tilgjengelig. Resultatet er at jointen dermed får et mindre oppsiktsvekkende utseende og en oppnår en kamuflasjeeffekt i offentlige settinger. Egenkapital. Egenkapital er et regnskapsmessig begrep som brukes på den delen av kapitalen i et selskap som innehaverne eier selv. Eiendeler = egenkapital + gjeld. Dersom gjelden blir større enn selskapets verdi er egenkapitalen negativ. Egenkapitalen deles ofte inn i innskutt egenkapital og opptjent egenkapital. Innskutt egenkapital er penger eller eiendeler som eierne setter inn i selskapet. Opptjent egenkapital er den verdien eierne holder igjen i selskapet av tidligere års overskudd. Forsvarlig egenkapital. For aksjeselskaper finnes det bestemmelser om at selskapene skal ha en forsvarlig egenkapital. Aksjelovens §3-4 sier at et AS eller ASA skal "til enhver tid ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet". Dersom egenkapitalen er lavere enn det som regnes forsvarlig, eller blir mindre enn halvparten av aksjekapitalen, har styret i selskapet en handleplikt (Aksjeloven §3-5). Dette innebærer plikt til å straksbehandle saken, innkalle til (ekstraordinær) generalforsamling innen rimelig tid og forslag til tiltak. Det kan være straffbart å ikke overholde handlepliktsreglene. Kravet om forsvarlig egenkapital kan ha betydning for om det kan betales utbytte til aksjonærene, om selskapet kan kjøpe egne aksjer eller om det er mulig å foreta en kapitalnedsettelse. Når man skal vurdere om egenkapitalen er forsvarlig skal man ta utgangspunkt i den reelle egenkapitalen og ikke den balanseførte. Annen bruk av begrepet. Enkelte banker og investeringsselskaper tilbyr "egenkapital". Det vil i praksis si at de kommer inn på eiersiden i selskapet. Ved boligkjøp angir "egenkapital" den delen av boligens verdi som kjøperen dekker selv. Eksempel: For å få et 80 %-boliglån, må kjøperen betale 20 prosent av prisen på boligen med egne midler. Valdemars slott. Valdemars slott ligger på øya Tåsinge rett sør for Fyn, ca. 5 km fra Svendborg. Slottet ble bygget i årene 1639–1644 av daværende kong Christian IV som bygget slottet til sin sønn Valdemar Christian. Slottsanlegget er bygget rundt en kunstig sjø med hovedbygning i barokkstil og rokokko sidebygninger. I 1678 fikk Admiral Niels Juel slottet i gave av kongen som takk for de skipene han erobret fra Sverige i slaget ved Køge bukt. Det har vært i slektens eie siden dengang. Slottet ble ødelagt av svenskene i 1658, men ble bygget opp igjen i barokkstil i årene 1678–1682 av den nye eieren. Slottsanlegget ble utvidet i årene 1754–1755 av daværende eier Niels Juel d.y. og det var arkitekt G.D. Tschierscke som sto for arbeidene. Slottet består av en hovedbygning, 2 porthus med klokketårn, flere uthus og en tepaviljong mot sjøen. I hovedbygningen ligger et "slotts- og herregårdsmuseum" med 21 rom og saler fylt med antikviteter og andre gjenstander. Loftet inneholder et "jakt- og trofémuseum" som hører til Europas største. I en av sidebygningene ligger "Danmarks Legetøjsmuseum" og "Danmarks Museum for Lystsejlads". Leketøysmuseet inneholder en stor samling leketøy fra de siste 125 år og omfatter tusenvis av leker, bøker, modellhobby og tegneserier. Det har også et stort Märklin modelljernbaneanlegg. Formålet med "Danmarks Museum for Lystsejlads" er å bevare Danmarks maritime kulturarv innenfor seilsport og båtbygging. Museet ble innviet av HKH Prins Henrik av Danmark 2. juni 1996. Slottet inneholder også en gourmetrestaurant og en café, Æblehaven. Slottet har en 18-hulls mini-golfbane med kunstgress. Slottes kan leies for bryllupsfester, gallafester og konferanser. Alfred Janson. Alfred Janson (født 10. mars 1937) er en norsk komponist og musiker. Han fikk Lindemanprisen i 1988, var festspillkomponist under Festspillene i Bergen 1991, fikk Edvard-prisen i åpen klasse i 2008 for verket "En bibelhistorie" for 1 skuespiller og 15 musikere og Gammleng-prisen 2010 i åpen klasse. Som utøvende musiker har han gjort seg spesielt bemerket innen jazz. Barn: Teodor Janson, fått sammen med skuespillerinnen Ann Kristin "Grynet" Molvig. Teodor er en etablert skuespiller og artist, dessuten kjent som en habil vokalist. Thomas Riley Marshall. Thomas Riley Marshall (født 14. mars 1854, død 1. juni 1925) var en amerikansk politiker som i 1913 ble USAs 28. visepresident under president Woodrow Wilson. Marshall ble født i North Manchester i Indiana, og han utdannet seg til jurist. Han begynte sin advokatpraktis i 1875 i Columbia City, før han i 1909 ble valgt som guvernør i Indiana. Da Demokratene skulle bestemme hvem som skulle bli deres presidentkandidat ved valget i 1912 var Marshall lenge et hett navn, men i siste liten ble Woodrow Wilson stemt inn i stedet for ham. Han ble likevel med på valgseddelen, og sammen vant de presidentvalget med god margin. Forholdet mellom Marshall og Wilson var ikke spesielt godt. Selv om Marshall ble invitert med på regjeringens møter, ble hans innspill sjelden tatt hensyn til. I 1913 gikk Wilson til det skritt å møte medlemmene i Senatet personlig, i stedet for å sende visepresidenten, slik praksisen hadde vært tidligere. Wilson ønsket med dette å sende ut signaler om at han på ingen måte stolte på sin visepresident i delikate affærer. Siden dette har de etterfølgende presidenter sjelden brukt sine visepresidenter som mellommenn i kontakten med Senatet. Under Marshalls andre termin ble USA med i første verdenskrig. Wilson sendte ham ut for å sanke støtte til krigsinnsatsen, noe som passet utmerket for Marshall. Videre ble Marshall i denne perioden den første visepresidenten som avholdt kabinettmøter. Han fikk dette ansvaret da Wilson måtte reise til Europa for å signere Versailles-traktaten og promotere idéen om Folkeforbundet. 2. oktober 1919 fikk presidenten sitt andre hjerneslag, og var ikke lenger i stand til å fungere som president. Selv om visepresident Marshall da kunne trådt inn som fungerende president, ønsket han ikke å gjøre dette. Han utførte de fleste av presidentens seremonielle oppgaver i den gjenværende delen av presidentperioden uten å overta presidentens formelle makt. Marshall returnerte til Indianapolis etter endt periode som visepresident, og gjenopptok der sin advokatpraksis. Han skrev også flere bøker, før han i 1925 døde under et besøk i Washington D.C. Joe Elliott. Joseph Thomas «Joe» Elliott (født 1. august 1959 i Sheffield, South Yorkshire) er vokalisten i hard rock-gruppen Def Leppard. Han er et av medlemmene som har vært med fra bandet ble etablert i 1977. Foruten å være vokalist er han også låtskriver for bandet, og har vært med på å skrive nærmest samtlige av bandets sanger. Han er kjent for sin hese stemme. Roing under Sommer-OL 1904. Roing var med på det olympiske programmet for andre gang 1904 i St. Louis. Det ble konkurrert i fem roøvelser. Singlesculler. Dato: 30. september Dobbelsculler. Dato: 30. september Firer uten styrmann. Dato: 30. september Åtter. Dato: 30. september Erling Sandene. Erling Sandene (født 7. april 1921 i Bærum) er en norsk jurist (cand. jur. 1943) og høyesterettsjustitiarius. Sandene startet sin juridiske karriere som dommerfullmektig på Eidsvoll i 1945. I 1946 begynte han i Justisdepartementet og var ansatt i Lovavdelingen i perioden 1948-1962. I denne perioden studerte han også amerikansk rett ved University of Colorado i USA. I 1966 ble han utnevnt til fylkesmann i Møre og Romsdal fram til 1972, da han ble utnevnt til dommer i Norges Høyesterett. I perioden 1974 til 1982 hadde han permisjon fra Høyesterett for å være Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Etter perioden som sivilombudsmann gikk Sandene tilbake som dommer i Høyesterett. I 1984 var Sandene en av to søkere til den ledige stillingen som høyesterettsjustitiarius etter Rolv Ryssdal, som gikk av for aldersgrensen. Sandene satt som høyesterettsjustitiarius fram til han gikk av for aldersgrensen i 1991 og ble avløst av Carsten Smith. Erling Sandene har skrevet tredje utgave av Ragnar Knophs "Norsk arverett" (1959) og en kommentarutgave til oreigningsloven (1962, 1990). Sandene ledet utvalget som la frem forslag til ny viltlov i NOU 1974:21 "Viltstellet, jakt og fangst". Sandene ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1978. Han er frimurer av XI. grad. Arts and Crafts. Morris' hus i Kent, kalt «Red House», kanaliserte bevegelsens mål gjennom innredningen som var preget av puritanisme.Arts and Crafts (engelsk for «kunsthåndverk») eller the Arts and Crafts Movement var det engelske navnet på en designretning eller bevegelse som ville gjenreise de estetiske kvalitetene i kunsthåndverket. Bevegelsen oppstod på 1860-tallet og varte til begynnelsen av 1900-tallet med et høydepunkt i Storbritannia og USA mellom 1880 og 1910. Den var inspirert av tankene til den engelske kunstkritikeren John Ruskin, spesielt boken "The Stones of Venice" (1853) og kapitlet "The Nature of Gothic", og arbeidet til designeren William Morris. Arts and Crafts som reformistisk bevegelse hadde innflytelse på britisk og amerikansk arkitektur, dekorativ kunst, interiør- og møbeldeisgn, håndverk og selv utformingen av engelske hager. De ledende navnene var William Morris, Charles Robert Ashbee, T. J. Cobden Sanderson, Walter Crane, Nelson Dawson, Phoebe Anna Traquair, Herbert Tudor Buckland, Charles Rennie Mackintosh, Christopher Dresser, Edwin Lutyens, Ernest Gimson, William Lethaby, Edward Schroeder Prior, Frank Lloyd Wright, Gustav Stickley, og kunstnere knyttet til pre-rafaelittene. I USA er de tilsvarende begrepene for Arts and Crafts markert som «American Craftsman» eller «Craftsman style». Arts and craft er stilen som dominerte før art nouveau/jugendstil. (1890–1910) Arts and Crafts-bevegelsen startet som en av flere bevegelser som strebet etter en stil som var samtidig og spesifikk for 1800-tallet. Den kom til å bli sett på som en reaksjon mot de eklektiske, historiske stilene og stilimiterende industriproduktene som den industrielle revolusjonen hadde skapt. Bevegelsen ønsket seg håndverkframstilte istedenfor maskintilvirkede produkter og en personlig stil istedenfor de historiske stilene. Imidlertid kan man i den formgivningen som bevegelsen ga opphav til se en viss forkjærlighet til nygotikk og landlig idyll, og mange av produktene som ble laget med gjort noe uferdige for å gi et mer rustikk inntrykk. Den innflytelsesrike svenske kunsthistorikeren Gregor Paulsson hadde stor sympati med bevegelsen i motsetningen til pre-rafaelittene, som han foraktet, og som bevegelsen blant annet hadde som forutsetning. I henhold til Paulsen var «Morris’ kunstnergjerning forankret i en sosialistisk samfunnsordning, en ikke-marxistisk sosialisme som hvilte mer på en sosial enn på en økonomisk-teoretisk grunnvoll.» Kommuner i Venezuela. Venezuela har 335 kommuner (spansk: "municipios") i sine 23 delstater og hovedstaden Caracas. Fekting under Sommer-OL 1904. Fekting under Sommer-OL 1904. Fekting var med på OL-programmet for tredje gang i 1904 i St. Louis. Det ble konkurrert i fem fekteklasser. Cubaneren Ramón Fonst vant tre gull. Florett lagkonkurranse. To lag med tre fektere på hvert lag. Magellan-tåre. Magellan-tåre ("Fuchsia magellanica") er en liten, løvfellende busk med en opprett, tett vekstform. Greinene er først stivt opprette, men senere blir de lett hengende. Barken er først vinrød og glatt, men senere blir den brun og oppsprukket. Knoppene er kransstilte eller – sjeldnere – motsatte. Bladene er lansettformet med tagget rand. Oversiden er blank og mørkegrønn, mens undersiden er lysegrønn. Blomstringen skjer over en lang periode fra slutten av juli til midt i oktober. Blomstene henger enkeltvis ned fra bladhjørnene på tynne, røde stilker. Blomsten har fire utstående, røde begerblader og fire små, fiolette kronblader. Støvdragere og griffel rager langt nedenfor blomsten. Fruktene er saftige bær, som i milde kyststrøk på sørvestlandet kan bli modne etter en god sommer og høst. I så fall spirer frøene villig, men med planter av meget blandet kvalitet. Rotnettet består av noen få, høytliggende hovedrøtter med mange, fint forgreinede siderøtter. I hjemlandet bestøves arten av kolibrier. Her i landet klarer insekter det samme. Fruktene er spiselige og forhandles i Chile under navnet "chanchitos". I hjemlandet blir den 5 × 5 m (50 × 50 cm/år). I Norge blir den 1,5 × 1,5 m(25 × 25 cm/år), og dersom den dyrkes utendørs fryser den selv i gode områder helt ned i løpet av vinteren. Denne arten vokser på meget fuktige steder i Chile og Argentina: langs vannløp, ved fosser og i fuktige skoger helt ned til Ildlandet. Glasskår (film). "Glasskår" er en norsk film fra 2002. Filmen er basert på romanen ved samme navn av Harald Rosenløw Eeg Handling. Filmen handler om Viktor, en elleve år gammel gutt som har én helt i verden, storebroren. Viktor og kompisen Roger og Arnor prøver å starte et band for å bli kulere. Noe som ikke ser ut til å virke. Amalie. Amalie er et kvinnenavn av tysk opprinnelse. Latinsk tysk kortform av gotiske navn med forleddet "Amal", som betyr «virksom». Utbredelse. Amalie er et vanlig navn i Danmark. Ifølge Statistisk Sentralbyrå er det 4 327 i Norge som har Amalie som første fornavn, mens det er 3 627 kvinner som har Amalie som eneste fornavn. Det var en popularitetsbølge fra 1800-tallet som nærmet seg bunnnivå i 1915. Det var først på slutten av 1980-tallet at navnet begynte å ta seg opp igjen i Norge. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Amalie og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Varianter. Amalia er en variant av Amalie, og i følge Statistisk sentralbyrå er det 68 kvinner i Norge som har Amalia som første navn og 42 som har Amalia som eneste fornavn Amelia er en variant av Amalia, og i følge Statistisk sentralbyrå er det 184 kvinner i Norge som har Amelia som første navn og 111 som har Amelia som eneste fornavn. Amelie er en variant av Amalie, og i følge Statistisk sentralbyrå er det 73 kvinner i Norge som har Amelie som første navn og 45 som har Amelie som eneste fornavn. Emelie er en variant av Amalie, og i følge Statistisk sentralbyrå er det 159 kvinner i Norge som har Emelie som første navn og 79 som har Emelie som eneste fornavn. KV «Leikvin». KV «Leikvin» (oppr. «Sjøbris») var mellom 2007 og 2010 et innleid kystvaktfartøy i KV Sør. Bakgrunn og ombygging. Fartøyet var opprinnelig en kombinert fabrikksnurper/tråler. «Sjøbris» ble bygget av Skala Skipasmidja på Færøyene, og ble sjøsatt i 1969. Båten fungerte som ringnotsnurper og ble bygget om og pusset opp i 1987. I 2006 lå «Sjøbris» i opplag for salg, men ble i 2007 sendt til Stettin i Polen for oppgradering og klargjøring til kystvakttjeneste, etter at kystvakten hadde inngått kontrakt med eierne, Remøy Management. Mens KV «Leikvin» var i tjeneste var den det eneste skipet i Kystvakt Sør som ikke var gråmalt. Av kostnadshensyn hadde man i stedet valgt å beholde originalfargen, siden skipet etter planen ikke skulle være inne i kystvaktens tjeneste lenge. Skipet var i stedet merket med nasjonalitetskjennetegn. Skipet var også spesielt i kystvaktsammenheng ved at det hadde en hel fiskerifabrikk om bord, på grunn av sin tidligere funksjon som ringnotsnurper. Skipet skulle etter planen være i kystvaktens tjeneste frem til mars 2008, da et nytt fartøy i Barentshav-klassen etter planen skulle overta. Fartøyet ble imidlertid i tjeneste helt frem til 2010. Fartøyets ansvarsområde var hovedsakelig i Nordsjøen. Jesse Metcalfe. Jesse Eden Metcalfe (født 9. desember 1978 i Monterey i California) er en amerikansk skuespiller. Han vokste opp som alenebarn i Waterford, Connecticut, hvor han senere arbeidet for stefarens landskaps-firma. Etter high-school begynte Jesse på "The Tisch School of Arts" på New York University, opprinnelig for å bli regissør. Mens han gikk på college, jobbet han som modell i reklamer for blant annet magasinene Seventeen og YM. Etter å ha tatt noen få dramatimer på college, var det tydelig for ham at han ville bli skuespiller Han deltok på en åpen audition sammen med flere hundre skuespillere for såpeoperaen "Passions". Resultatet var at han fikk rollen som Miguel Lopez-Fitzgerald, og beholdt den i fem år. I 2004 fikk Metcalfe rollen som gartneren John Rowland i TV-serien Frustrerte fruer. Siden da har han vært gjest i mange talkshows og TV-programmer som Oprah, Ellen og Tony Danza. Reportasjer om ham har blitt publisert i titalls tidsskrifter og ukeblader. Dessuten spilte han i komedien John Tucker Must Die med bl.a Ashanti, Sophia Bush og Brittany Snow. Jesse er en vilkelig talentfull og karismatisk person og skuespiller. Fritiden bruker han på hobbyer som forming, piano og golf. Han spiller også basketball, og du kan se han spille for Hollywood Knights, et kjendis basketballag som spiller for å samle inn penger til high schools i Sør California. Stuping under Sommer-OL 1904. Stuping under Sommer-OL 1904. Stuping var med på OL-programmet for første gang i 1904 i St. Louis. Det ble konkurrert i to øvelser, tårnstup og dykking. De var totalt ti deltakere fra to nasjoner. Dykking. Fem deltakere alle fra USA. Løiten Lys. Løiten Lys er et lysstøperi på Brenneriroa i Løten kommune. Støperiet ble startet i november 1991 som en énmannsbedrift i kjelleren i disponentboligen til Løiten Brænderi. I 1996 flyttet støperiet til dagens lokaler i Løiten Brænderi. I slutten av desember samme år ble lokalene ødelagt i en brann, men støperiet åpnet igjen i 1997 og er i dag Norges største produsent av håndlagde lys. Ugly Betty. Ugly Betty er en amerikansk TV-serie produsert av Salma Hayek og produksjonsselskapet Touchstone Television. Serien har gått på ABC siden 2006. På TVNorge hadde den premieren 3. januar 2007 med 365.000 seere – det nest beste premiereresultatet for en serie på TVNorge noensinne. Det er kun slått av LOST. Serien vant kategorien «Beste komiserie eller musikal» i den prestisjetunge Golden Globe-utdelingen i 2007, mens America Ferrera innkasserte prisen for «Beste kvinne i komiserie eller musikal». Ugly Betty bygger på den colombianske telenovelaen «Betty la fea», som også er innspilt i en meksikansk versjon. Serien er imidlertid skrevet om for å passe inn i et New York-miljø, og fremstår som en hybrid mellom den spansktalende telenovela'en og de amerikanske såpeoperaene. Den meksikanske stjernen Salma Hayek er involvert i produksjonen, og den opprinnelige «Betty la fea» fra den colombianske originalen, Ana Maria Orozco, har også opptrådt i en birolle i serien. Vaselin. Vaselin ("latin", "vaselinum") er en salveaktig blanding av hydrokarboner. Det finnes to typer vaselin: gul vaselin, "Vaselinum flavum" og hvit vaselin, "Vaselinum album". Vaselin er en ensartet bløt gjennomskinnelig masse uten eller nesten uten lukt og smak. Den er nesten uoppløselig i vann og meget tungt oppløselig i sterk spiritus. Den er blandbar i alle forhold med de fleste eteriske og fete oljer. Vaselin som varemerke ble registrert i 1905 for et petroleumsprodukt (petroleumsgelé), en mikrokrystallinsk petroleumsvoks blandet med olje. Historie. Etter funn av råolje i Titusville i 1859, Pennsylvania, USA, utviklet den engelskfødte kjemikeren Robert Chesebrough i 1860 produktet Vaseline, startet produksjon i 1870 og patenterte det i 1872 (U.S. Patent 127,568). Ordet Vaseline ble registrerte som varemerke i 1905 og produktet ble fremstilt av Chesebrough-Ponds, som inngikk i Unilever-konsernet i 1987. Bruksområde. Vaselin brukes som salvegrunnlag i galenisk farmasi og i parfymeindustrien. Vaselin kan også brukes til smøring av bevegelige mekaniske deler, som for eksempel sykler, våpen og verktøy. Forsiktighetsregler. Opprinnelig ble vaselin brukt til behandling av brannsår og innsmøring av lær, men en fraråder nå bruk på alle typer forbrenninger. Turn under Sommer-OL 1904. Turn under Sommer-OL 1904. Turn var med på OL-programmet for tredje gang i 1904 i St. Louis. Det ble konkurrert i elleve øvelser alle kun for menn. 119 turnere fra tre nasjoner deltok, 111 fra USA sju fra Tyskland og en fra Sveits. Mangekamp. 1. og 2. juli 1904: 119 turnere deltok, hvorav 111 fra USA, 7 fra Tyskland og 1 fra Sveits. Resultatet her er summen av trekampen i turn og trekamp friidrett, dvs. 100 meter, lengde, kulestøt, skranke, svingstang og hest (hopp og bøylehest). Trekamp. Det ble konkurrert i tre apparater: svingstang, skranke og hest. Sistnevnte var todelt, i hopp over hest (kalt «long horse») og bøylehest (kalt «side horse»). Hver turner gjorde to obligatoriske øvelser og en selvvalgt øvelse i hvert apparat. I hest gjorde de en obligatorisk øvelse i hopp, og en obligatorisk og en selvvalgt øvelse i bøylehest. De kunne få maksimum 5 poeng pr øvelse, dvs. maksimum 45 poeng sammenlagt. Trekamp friidrett. Trekamp friidrett (triathlon) listes av IOK under friidrett, men hos andre kilder under turn. Deltakerne var mer turnere enn friidrettsutøvere, selv om øvelsene er knyttet til friidrett. Øvelsen var dessuten en del av mangekampen sammenlagt i turn. Kombinasjon. Kombinasjonen besto av svingstang, skranke, hopp og bøylehest Skranke. Dato: 28. oktober 1904: Ni turnere deltok. Svingstang. Dato: 28. oktober 1904: Ni turnere deltok. Bøylehest. Dato: 28. oktober 1904: Ni deltakere. Hopp. Dato: 28. oktober 1904: ni deltakere. Ringer. Dato: 28. oktober 1904: Ti deltakere Outlawz. Outlawz er en West Coast rap-gruppe som er kjent for sitt samarbeid med tidligere rapper 2Pac. Det var først på 2Pac's "Makaveli"-album at Outlawz var med på et par sanger. Videre laget 2Pac og Outlawz albumet "Still I Rise". Men det var ikke før 2000 Outlawz ga ut sitt eget album "Ride with Us or Collide with Us". Men albumet floppet, det samme gjorde oppfølgeren "Novakane" året etter, selv om Outlawz holdt på 2Pac's West Coast thug/gangsta stil, fikk de ikke samme suksess. De jobbet ikke med noen av de høyest profilerte West Coast produsentene eller MC'ene på den tiden heller, selv om de hadde jobbet nært med 2 Pac før han døde. Medlem Young Noble samarbeidet med Layzie Bone i 2006 på albumet Thug Brothers. Senere samme år slapp Outlawz albumet "Against All Oddz", det ble heller ingen stor suksess. Outlawz har itilleg samarbeidet med de norske westcoast rapperene/produsentene, Da Playboy Foundation (Oral Bee, Mr. Pimp Lotion & Big Ice), som har bidratt med beats på plata 'Against All Oddz'. Diskografi. Outlawz er idag signert til Young Buck's Cashville Records, der de jobber med deres 2008 prosjekt "Ghetto Gospel". En av flere nye sanger "The Outlawz Ft. Young Buck & Dion – Driving down The Freeway" er mulige å høre på nettet. Outlawz, Young Buck og resten av Cashville Records gav i juni ut mixtapen Cashville Takeover som er mulig å laste ned gratis fra deres myspace side. Algebraisk struktur. En algebraisk struktur er en mengde der det er definert en eller flere binære operasjoner. Strukturen blir bestemt av de valgte aksiomene. Som et eksempel kan vi ha assosiativitet, kommutativitet, distributivitet og identitetselement og strukturer som grupper, ringer og kropper. Karl-Gösta Bergström. Karl-Gösta «K-G» Bergström (født 15. juli 1945) er en svensk journalist som arbeider i Sveriges Television som innenrikspolitisk kommentator. Bergström begynte sin journalistiske karriere som sportsjournalist i "Svenska Dagbladet" og "Upsala Nya Tidning". I 1978 kom han til SVT og "Rapport", der han har jobbet siden. Før Bergström begynte sin journalistiske karriere var han omkring 1970 moderat kommunalpolitiker i Kalix. Bergström leder nå programmet «Rakt på med K-G Bergström» i SVT. Humanbiologi. Humanbiologi er læren om hvordan menneskekroppen er oppbygd og fungerer. Humanbiologi blir vanligvis delt inn i to hovedretninger eller fagområder: anatomi og fysiologi. Bestand. Bestand også et begrep som brukes innen biologi, eksempelvis til å beskrive populasjoner av celler og dyr og forekomster av planter og trær. Bestand er også et ensartet område i skogen og er et sentralt begrep i norsk skogbruk. Vi har i mange år drevet det vi kaller bestandsskogbruk. Det vil si at vi deler skogen inn i ensartede områder (bestand) og gir området lik behandling. For at dette skal gå an må det innenfor bestandet være lik bonitet og hogstklasse, jevn tetthet og treslagsfordeling. I tillegg skal arealet være over 2 daa. Driftsforholdene skal også være ensartede innenfor bestandet. Smaken av hund. "Smaken av hund" er en norsk dokumentarfilm fra 2006 som tar for seg kjøtt- og meieriindustrien i Norge. Filmen er laget av Are Syvertsen og Jon Martin Førland med støtte fra Fritt ord. Det var egentlig meningen at filmen skulle bli vist på TV 2 3. april 2006, men kanalen trakk seg. NRK har heller ikke villet vise filmen. TV 2 begrunnet valget om å ikke sende den med at kanalen var redd for å bryte presseetiske standarder på grunn av filmens bruk av skjulte kameraer og metoder brukt under intervjuer etter kritikk fra intervjuobjekter. Med støtte fra Norsk filmfond ble filmen blitt utvidet til en kinofilm og hadde premiere på Bergen internasjonale filmfestival den 19. oktober 2006. Filmen fikk i 2007 prisen Sølvboken på Roshd Internasjonale Filmfestival i Teheran. Filmen viser bilder av levende kyllinger som dras inn i en plukkemaskin. Priors organisasjonsdirektør uttalte om filmen at enkelte av opptakene måtte være fra utlandet, da Norge ikke bruker slike plukkemaskiner. Filmskaperne svarte at maskinen var filmet på Hærland, i selskap med Prior's veterinær, i mai 2005. Veterinæren responderte at han ikke kunne huske om han hadde vært i følge med et filmteam eller ikke. Spurter (syklist). a>, en av verdens beste spurtere. En spurter i sykling er en landeveissyklist eller banesyklist som kan levere en eksplosiv avslutning på et løp ved å akselerere hurtig til en høy hastighet, ofte ved hjelp av dragsuget til en annen syklist eller en gruppe syklister i en taktisk manøver for å spare krefter og energi. Landeveissykling. Sprintere har et større antall hurtigrykkende muskelfibrer enn andre typer syklister. Sprintere har også ofte en større kroppsbygning, og den store beinstyrken og sterke overkroppen spurterne har, gjør at de kan komme opp i stor fart i kortere perioder, noe som er nødvendig i jevne avslutninger. Noen sprintere har en høy toppfart, men trenger en lang strekning for å nå denne, mens andre kan akselerere til en høy hastighet på noen få meter. En spurter er vanligvis tyngre enn andre syklister, og er derfor begrenset til flate løyper. Det er vanlig at sprintere faller av hovedfeltene i løp med kategoriserte stigninger. Ulike spurtere foretrekker ulike typer spurter. Noen foretrekker å skyte fart, mens andre liker å ligge i dragsuget bak lagkamerater eller motstanderer. Noen spurtere foretrekker lette stigninger i avslutningene, mens andre foretrekker flate spurter, eller til og med i nedoverbakker. En spurter som Mario Cipollini for eksempel, kunne vinne alle typer spurter, utenom de med stigninger. Taktikk. I tradisjonelle landeveisløp kan spurterne vente tålmodig til de siste hundre meterne av løpet før de setter inn topphastigheten. Mange av løpene blir avgjort i massespurter der mange av spurterne har lagkamerater som holder tempoet oppe og skaper dragsug som sprinteren kan ligge i og spare krefter, noe som øker sjansene til å vinne spurten. Mario Cipollini perfeksjonerte lagspillet i spurter i 1990-årene. Laget hans lå fremst i feltet og holdt en høy hastighet som gjorde det svært vanskelig for syklister med svakere spurtferdigheter å stikke fra. De sørget også for at Cipollini lå godt posisjonert i forhold til de andre spurterne. Senere har andre spurtere som Alessandro Petacchi designet laget sitt for å få ett best mulig utgangspunkt i spurtene. Spurterne kan også konkurrere i innlagte spurter underveis i et ritt. I etapperitt, som for eksempel Tour de France, legges poeng i innlagte spurter og i avslutningen av etappen sammen i en poengkonkurranse. Den konkurransen blir ofte vunnet av den mest stabilt gode spurteren under rittet. Tyske Erik Zabel vant den grønne poengtrøya i Tour de France mellom 1996 og 2001. Mange av klassikerne, som for eksempel Milano–Sanremo, favoriserer spurterne og avsluttes som oftest i en massespurt. Erik Zabel fikk kallenavnet «Mr. Milan-Sanremo» etter å ha vunnet éndagsrittet fire ganger. Lymfesystem. Lymfesystemet er et åresystem som består av lymfe, lymfeårer og lymfevev (herunder ansamlinger kalt lymfeknuter). Lymfeårene begynner blindt ute i vevet og tømmer seg i en vene bak kragebeinet. Oppgavene til lymfesystemet er å transportere fett fra tarmen og overskuddsvæske fra vevet til blodbanen, rense lymfe, hindre betennelser og ødelegge mikroorganismer. Lymfesystemets oppgaver. Det er flest lymfekar i huden, slimhinnene og subserøse vev. Sentralnervesystemet, benmargen og det indre øret inneholder ikke lymfekar. Annet. På mange måter kan lymfesystemet betraktes som er transportmiddel for kroppens hvite blodlegemer. Dette er en meget viktig oppgave ettersom det er de hvite blodlegemene som beskytter kroppen mot infeksjoner og sykdommer. Lymfesystemet består av lymfeårer, lymfekjertler, milten og annet lymfoid vev i ulike organer. Lymfekjertlene er samlet i klynger ved blodkarene. De største lymfekjertlene finnes i lysken, i armhulene, i halsen og i buken. På disse stedene foregår det en storopprydning av elementer som kan skade kroppen dersom de ikke skilles ut. Dette kan være avfallstoffer som mikroorganismer, brukte blodceller og små sotpartikler John N. Garner. John Nance Garner IV (22. november 1868 – 7. november 1967) var et kongressmedlem fra Texas og USAs 32. visepresident. Han var kjent under tilnavnet Cactus Jack. Han studerte jus og begynte i 1890 sin karriere som advokat i Uvalde, Texas. Han arbeidet som dommer i Uvalde County i perioden 1893–1896 og satt i underhuset i delstatens lovgivende forsamling, "Texas House of Representatives" fra 1898 til 1902. Da Garner i 1893 ble valgt til dommer i distriktet var Mariette "Ettie" Rheiner hans motstander i primærvalget. Han giftet seg to år senere med Mariette og paret fikk i 1896 en sønn, Tully Charles Garner. Ved kongressvalget i 1902 ble Garner valgt inn i Representantenes hus. Han representerte der et valgdistrikt i sør-Texas i tretti år, fra 1903 til 1933. Garners kone jobbet som hans privatsekretær. Garner var representanthusets talsmann i perioden 1931 til 1933. Med unntak av Garner er det bare Schuyler Colfax som har vært talsmann i representanthuset før han ble USAs visepresident. Da demokratene valgte presidentkandidat til presidentvalget i 1932 var Garner en av Franklin D. Roosevelts tøffeste motstandere. Da det ble klart at Roosevelt ville bli nominert, lyktes det Garner å kjøpslå om å bli hans visepresidentkandidat. Roosevelt og Garner vant valget, og de ble også gjenvalgt til sine respektive embeder i 1936. Garner var ikke særlig fornøyd med visepresidentens muligheter til å påvirke, og han har sagt at embedet var «not worth a bucket of warm piss». Under Roosevelts andre mandatperiode ble forholdene mellom presidenten og visepresidenten merkbart dårligere, og de var uenige om mange av tidens sentrale politiske spørsmål. Mange av demokratene som var misfornøyde med presidenten bad Garner om å stille opp i presidentvalget i 1940. Garner anså seg som en foregangsmann i partiets tradisjonelle gruppe i motsetning til fornyerne som sto bak New Deal. Garner var en av favorittene i opinionsmålingene blant demokratiske velgere, ettersom mange antok at Roosevelt skulle følge tradisjonen og ikke stille opp til en tredje mandatperiode i Det hvite hus. Da det viste seg at Roosevelt var villig til å stille opp i presidentvalget, bestemte Garner seg for å utfordre presidenten uansett. Han visste at sjansene ikke var store, men han var sterkt imot tanken på at noen skulle velges for tre mandatperioder som president og i tillegg var han mot Roosevelts politikk. Roosevelt vant klart over Garner i primærvalget. Etter å ha forlatt visepresidentembedet i januar 1941 pensjonerte Garner seg og dro tilbake til hjembyen Uvalde. Da han døde 98 år gammel var han den lengstlevende person som noen gang hadde sittet i en av de to høyeste embedene i amerikansk politikk, en rekord som fortsatt står den dag i dag. Nick Nolte. Nicholas King «Nick» Nolte (født 8. februar 1941 i Omaha i Nebraska) er en amerikansk skuespiller, modell og filmprodusent. Nolte fikk nasjonal oppmerksomhet for første gang og fikk strålende kritikker i 1976 for sin opptreden i "Rich Man, Poor Man", en miniserie på TV basert på forfatter Irwin Shaws sin bestselgende roman fra 1970. Siden den gang har han dukket opp i over 40 filmer. I 1973 dukket Nolte i opp TV-serien "Griff" i episoden «Who Framed Billy the Kid?», i rollen som Billy Randolph, en fotballspiller anklaget for mord. Nolte`s første store filmrolle kom da han spilte mot Jacqueline Bisset og Robert Shaw i filmen "The Deep" (1977). Han hadde flere hovedroller i filmer gjennom 1980-tallet, herunder "Under Fire" (1983) med Gene Hackman, "Down and Out in Beverly Hills" (1986) med Richard Dreyfuss og Bette Midler, "Extreme Prejudice" (1987) og "New York Stories" (1989) i regi av Martin Scorsese. På 1990-tallet samarbeidet han med Eddie Murphy med filmen "Another 48 Hours". Nolte hadde kanskje sin største kinosuksess i 1991, med hovedrollen i "The Prince of Tides" med Barbara Streisand, som han mottok sin første Academy Award-nominasjon. Denne prisen tapte han til fordel for Anthony Hopkins sin film The Silence of the Lambs. I 1997 fikk Nolte sin andre Oscar-nominasjon for sitt arbeid med filmen "Affliction", som han tapte mot Roberto Benigni sin film "Life is Beatiful". Nolte hadde også flere biroller, blant annet i dramaet "Peaceful Warrior" (2006) og komedien "Tropic Thunder" (2008). I 2011 hadde Nolte rollen som en alkoholiker ved navn Paddy Conlon, og for denne rollen mottok han en Oscar-nominasjon for Beste mannlige birolle. Han spilte mot Dustin Hoffman i TV-serien Luck på kanalen HBO, som ble kansellert i mars 2012 på grunn av dødsfallet til tre hester under innspillingen av serien. Nolte har vært gift og skilt tre ganger. Han har en sønn som heter Brawley Nolte (født 20. juni 1986). Hans sønn er også skuespiller og hadde rollen som Mel Gibsons kidnappede sønn i filmen "Ransom" fra 1996. Christine Nesbitt. Christine Nesbitt (født 17. mai 1985 i Melbourne, Australia) er en kanadisk skøyteløper. Nesbitt vokste opp i London, Ontario, der hun begynte med kortbaneløp som 12-åring. Hun var den beste juniorløperen i Ontario og hun hevdet seg også nasjonalt. Hun byttet til hurtigløp og flyttet til Calgary i 2003. I 2005 kvalifiserte hun seg for det canadiske verdenscuplaget og VM enkeltdistanser i Inzell, der hun ble nr 17 både på 1000 m og 1500 m. Hun deltok på det canadiske laget som tok sølv i lagtempo under OL i Torino 2006. I 2007 tok hun gull i lagtempo sammen med Kristina Groves og Shannon Rempel, og bronse på 1000 m under VM enkeltdistanser i Salt Lake City. Etter å ha tatt fire verdenscupseire på 1000 m i forkant av OL i Vancouver 2010, samt to seire på 1500 m, var hun den store favoritten til å vinne OL-gull på 1000 m på hjemmebane. Nesbitt innfridde og vant OL-gull på 1000 m med en margin på 2 hundredels sekund til Annette Gerritsen fra Nederland. Hun ble verdensmester i sprint i 2011. Under Sprint-VM 2012 ble hun den aller første kvinne til å underskride 1.13,00 på 1000m da hun gikk på 1.12,68, og forbedret den tidligere verdensrekorden med 43 hundredeler. Verdensrekorder. Liste over verdensrekordnoteringer gjort av Christine Nesbitt. Sammenlagt i Verdenscupen. Sort-markert rubrikk = Ikke avholdt konkurranser for sesongen. – = ikke deltatt på distansen for nevnte sesong. François Bayrou. François Bayrou (født 25. mai 1951 i Bordères) er en fransk politiker som er leder for sentrumspartiet Demokratisk bevegelse, MD. Han var kandidat i presidentvalget i Frankrike i 2002, 2007 og 2012, men gikk ikke i noen av årene videre til den avgjørende runden. Fra 1998 til 2007 var han leder for partiet Union for fransk demokrati, UDF, deretter etablerte og ledet han partiet Demokratisk bevegelse, MD. Han har vært medlem av det europeiske parlamentet og utdannelsesminister i Édouard Balladur og Alain Juppés regjeringer fra 1993 til 1997. Han var medlem av den franske nasjonalforsamlingen fra 1998 til 2012 da han tapte gjenvalg. Møbel. Et møbel (latin: "mobilis", «bevegelig»/«flyttbar») er en del av det løse innbo, som regel ikke veggfast. I overført betydning brukes ordet også om noe virkelig pent eller forseggjort, og i den sammenhengen kan en stilfull peis for eksempel godt bli betegnet som et møbel. Et møblement er en sammenstilling av flere møbler i et rom. Møbler har opp gjennom århundrene vært sterkt preget av de ulike stilperiodene og selv vært sterkt medvirkende til å sette sitt preg på stilartene. Produksjon. Tradisjonelt har møbler vært fremstilt for hånd av møbelsnekkere. I dag kan møbler fortsatt bli produsert av en enkelt snekker eller av innredningsbedrifter, men vanligvis skjer produksjonen i større møbelfabrikker som har spesialisert seg på én type møbelproduksjon. Fabrikker kan også ha spesialisert seg kun på delproduksjon til møbelindustrien. I Norge har særlig Møre og Romsdal hatt lange tradisjoner innen møbelproduksjon, og idag ligger de fleste store norske møbelfabrikkene her. Sunnmøre er sterkt representert med produsenter som Ekornes, Hjellegjerde, Brunstad, LK Hjelle, Formfin, Slettvoll m.fl. Materialer. Møbler har tradisjonelt vært fremstilt i tre og/eller stopningsmaterialer, selv om nye materialer stadig tas i bruk. Treslag. Tresortene og fargene som brukes er svært motepreget. Eik er ofte brukt til store og tunge møbler, ask til lette møbler og bøyde former, bøk til laminerte møbler og furu til hyttemøbler. Selv om dette er motepreget så har det også en sammenheng med styrkeforhold i trematerialene og bøyingsmuligheter/seighet hos tre å gjøre. Mørke treslag som teak, mahogni, palisander etc. har vært populære tresorter i møbler, men miljøfokusering og utryddelse av regnskog har gjort bruken omdiskutert. Interessen for disse har minket eller blitt endret til at kunder gjerne godtar imitasjoner i lysere tre som er beiset mørke. Slik farging av tre til møbler har også vært brukt opp igjennom årene for å gi møblene et preg av elde. Stopning. Stopning er brukt i sitte- og liggemøbler for å gi komfort. I dag er det mye bruk av skumplast som f.eks. polyuretanskum, tidligere ble det brukt mer naturmaterialer som hestetagel (hår). Fjæring. I tillegg til stopningen blir det gjerne lagt inn fjæring, det brukes forskjellige typer fjærsystem avhengig av produktets egenskaper. I sittemøbler er det gjerne brukt nozagfjærer (bølgefjærer) som er oppspent i en ramme, mens det i madrasser er brukt spiralfjærer som støter mot en bunn. Andre materialer. Andre materialer som blir benyttet i møbelproduksjon er f.eks. metall (stål og aluminium), plast og stein (marmor). Frydenlund videregående skole. Frydenlund videregående skole ligger på Frydenlund i Narvik. Per 2007 har skolen om lag 550 elever. Skolens rektor er Alf Einar Øien. Richard Farnsworth. Richard Farnsworth (født 1. september 1920 i Los Angeles i California, død 6. oktober 2000 i Lincoln i New Mexico) var en amerikansk skuespiller. Han begikk selvmord den 6. oktober 2000 i Lincoln i New Mexico i USA. I 1979 ble Farnsworth nominert til Oscar for beste birolle for "Comes a Horseman", og i 1999 ble han nominert for beste hovedrolle for filmen "The Straight Story". Kultivar. a>" 'Pink Whirls', er en vellykket kultivar. En kultivar er en kultivert plante som har fått navn under International Code of Nomenclature for Cultivated Plants, som stiller krav til egenskaper hos planter som skal få status som kultivar. Blant kravene er kultivaren tydelig må være forskjellig fra alle andre eksisterende kultivarer, og at egenskapene er stabile over tid slik at de beholdes ved formering etter en egnet formeringsmetode. Det at en plante får status som kultivar gir forholdsvis begrensede rettigheter, og får ikke konsekvenser for annet enn navngivingen. Det gir ingen juridisk beskyttelse. For jordbruksvekster brukes ofte termen sort i samme mening som kultivar. Selve ordet "kultivar" er et teleskopord sammensatt av «kultivert» og «variant». Det er ikke synonymt med begrepet varietet. Presidentvalget i Frankrike 2007. Presidentvalget i Frankrike 2007 ble avholdt i to valgomganger: 22. april 2007, og 6. mai 2007. 12 kandidater stilte til valg i første valgomgang. De to kandidatene med flest stemmer gikk videre til andre valgomgang. Presidentembetet til Jacques Chirac utløp 16. mai 2007. Det ble overtatt av Nicolas Sarkozy, som vant andre valgomgang. Første valgomgang. De mest omtalte kandidatene foran valget var Ségolène Royal på sosialistisk side, og Nicolas Sarkozy på borgerlig side, den høyreekstreme politikeren Jean-Marie Le Pen, som gikk videre til andre valgomgang i presidentvalget i 2002, samt den tidligere utdanningsministeren François Bayrou. Andre valgomgang. Nicolas Sarkozy vant andre og avgjørende runde med 53,06 % av stemmene. Resultater. Frankrike Igor Misjukov. Igor Misjukov (kyrillisk: Iгор Miсжукоv) (født 28. april 1961 i Moskva, Russland) er en russisk ishockeyspiller. Han har stort sett tilbrakt hele sin tid som hockeyspiller i Russland, men hadde to sesonger i Norge for hockeylaget Sparta Sarpsborg. I Norge scoret russeren 72 mål og fikk 113 poeng på de 63 kampene han spilte. Misjukov er en av legendene som fremdeles huskes godt i Sparta Amfi. Walkabout. Duoen under Nils & Ronnys TV-cocktail. "Walkabout" var en norsk reiseserie på rundt 30 episoder som gikk på NRK1 i 1999, 2004 og 2006 med Nils Wærstad og Ronny Kristoffersen som programledere. I første sesong (som var på 10 episoder) gikk turen til Cuba, Skottland, Zimbabwe og Texas. I sesong to besøkte de flere av Sørstatene i USA. Ellers dro de også til Filippinene og Ungarn. I tredje sesong (2006) besøkte de land som begynner på bokstaven "i". Turen gikk blant annet til Irland, Jerusalem, India. Serien var ifølge programlederne selv lagt opp som en roadmovie. Serien hadde premiere på NRK den 9. april 1999 og gikk i tre sesonger. Serien ble også sendt i reprise enkelte år. Prosjektleder var for serien Ivar Ragne Jenssen Robert Downey jr.. Robert John Downey jr. (født 4. april 1965 i New York City i New York) er en Oscarnominert amerikansk skuespiller og låtskriver. Downey tilhørte 1980-tallets «brat-pack», og medvirket i filmer som "Weird Science", "Snø i Beverly Hills" og "Air America". Hans store gjennombrudd som skuespiller kom med tittelrollen i filmen "Chaplin" fra 1992, en rolle som han også ble nominert til Oscar for. På 1990-tallet spilte Downey i storfilmer som "Short Cuts", "Natural Born Killers" og "The Gingerbread Man". I 2000 spilte han i storfilmen "Wonder Boys" med blant andre Michael Douglas og Tobey Maguire. Downey hadde en gjesterolle i TV-serien "Ally McBeal" som Allys kjæreste, men ble sparket fra serien i 2001 etter flere arrestasjoner tilknyttet narkotika. Før han ble sparket fra serien vant han bl.a. en "Golden Globe" for rollen. Han var i en årrekke kjent for sitt narkotikaproblem og pådro seg en rekke narkotikadommer. I 2008 spilte Downey hovedrollen i spenningsfilmen "Iron Man". Dette året spilte han også i komedien "Tropic Thunder", som hadde norgespremière 26. september 2008, hvor han ble nominert til Oscar for sin innsats. Downey hadde også hovedrollen i filmen Sherlock Holmes, som han fikk en Golden Globe for. Joseph Moiba. Joseph Moiba (født 8. april 1971) er sogneprest i Oppdal. Han er opprinnelig fra Sierra Leone og er utdannet fra Sierra Leone Theological Hall i Freetown, hvor han fikk sitt "Higher Certificate of Proficiency in Pastoral Studies" (HCPS) i 1997. Joseph Moiba kom til Norge i 1999, og tok en cand.mag som ble toppet med en master i kristendom ved NTNU. Videre er han cand.teol fra Universitetet i Oslo. 2. pinsedag 2006 tiltrådte han som sogneprest i Oppdal og ble med det historisk som den første faste ansatte sogneprest med afrikansk bakgrunn i Norge. William Morris. William Morris, sosialist og fornyer av kunst- og håndverksbevegelsen. a> og William Morris i Trinity Church, Boston, Massachusetts. William Morris (født 24. mars 1834, død 3. oktober 1896) var en engelsk kunstner, forfatter, sosialist og aktivist. Han var en av grunnleggerne av den britiske formgivningsbevegelsen Arts and Crafts, best kjent som formgiver av tapet og mønstervevninger, forfatter av lyrikk, fiksjon og en foregangsmann innenfor den engelske sosialistbevegelsen. Familien var velstående, og han gikk på skole ved Marlborough College, men sluttet i 1851 etter et studentopprør. Han begynte deretter på universitet i Oxford ved Exeter Collage, etter å ha studert for immatrikuleringen. Han ble påvirket av kunstkritikeren og kunstteoretikeren John Ruskin der og møtte Dante Gabriel Rossetti, Edward Burne-Jones, Ford Madox Brown og Philip Webb som skulle bli hans livslange venner og samarbeidspartnere. Han møtte også sin framtidige hustru, Jane Burden, ei kvinne fra de nedre arbeiderklasser. Med sin bleike hud, slanke kropp og lange, bølgende hår ble hun av Morris og vennene hans som selve legemliggjørelsen av kvinnelig skjønnhet og satt modell for flere pre-rafaelittiske malerier. Vennene hans dannet en kunstnerbevegelse, Det pre-rafaelittiske broderskap, og hvor de blant annet søkte tilbake til en tidligere tid, spesielt middelalderen, hvor tarvelige, maskinproduserte industriprodukter ikke eksisterte. Innenfor områder som dekorasjon, interiør, møbler og arkitektur foretrakk de «det ekte», en skikkelig håndverkstradisjon som skulle heves til samme status som kunstnere. Morris ønsket at kunst skulle være rimelig nok for vanlige folk, det vil si den voksende middelklassen i det viktorianske England. Det skulle heller ikke være noe hierarki av kunstformer. I ekteskapet med Jane Burden fikk han to døtre, Jane (kalt for Jenny) og Mary (kalt for May), sistnevnte skulle følge i sin fars fotspor som kunstvever. Forretningskarriere. Morris forlot Oxford for å jobbe i et arkitektfirma, men etter hvert tegnet han mer og mer dekorasjonskunst. Sammen med Philip Webb bygde han et hus ved Bexleyheath i Kent, hans bryllupspresang til ektefellen Jane og som ble kalt for «Red House». Det var her hans tanker om formgivning ble dannet i det praktiske arbeidet med å innrede og dekorere huset. Til ære for Morris' forbindelse til Bexleyheath ble en byste avduket i byens sentrum i 1996. Han bygde også «Standen House» i Sussex sammen med Webb. I 1861 grunnla han firmaet Morris, Marshall, Faulkner & Co. sammen med Dante Gabriel Rossetti, Edward Burne-Jones, Ford Madox Brown og Philip Webb. For resten av livet skulle han komme til arbeide i sitt eget firma, skjønt firmanavnet endret seg, blant kalt for Morris and Company. Selskapet oppmuntret en gjenoppvekkelse av tradisjonelt håndverk som glassmaleri og Morris selv gjenskapte på egenhånd kunsten med veving av billedtepper i England. Hans design og formgivning er fortsatt solgt den dag i dag under lisens for et firma i London Poesi. maleriet "Dronning Guinevere" av William Morris.Morris hadde allerede mens han gikk på universitet begynt å skrive poesi og utgi et magasin sammen noen venner. Det første selvstendige verket hans var "Gueneveres forsvar" ("The Defence of Guenevere"), 1858, men det ble kjølig mottatt av kritikerne og han mistet motet til å gi ut flere dikt på flere år. Han hadde også malt et maleri av kong Arthurs dronning, men det meste kjente av hans poesi er antagelig "Høystakken i floden" ("The Haystack in the Floods") som også kom fra denne tiden. Det er et dystert, realistisk stykke med handling fra en overtydelig skildret regnfull landsbymiljø. Da han igjen begynte å skrive poesi ble resultatet "Det jordiske paradis" ("The Earthly Paradise"), en stor samling av dikt løselig bundet sammen med et tema av en gruppe vandrere fra middelalderen som søker et land med evig liv og etter mange skuffelser oppdager en overlevende bosetning av grekere som de utveksler fortellinger med. Denne samlingen gjorde ham både berømt og populær. De siste skrevne fortellingene i samlingen er en gjenfortelling av islandske sagaer, og fra da og fram til hans sosialistiske periode var Morris fascinert av fortellinger om gamle germanske og norrøne folkeslag. Sammen med sin islandske venn Eirik Magnusson var han blant de første som oversatte sagaer til engelsk språk, og hans egen episke gjenfortelling av Sigurd Favnesbane var hans egen favoritt blant sine dikt. På grunn av den brede anerkjennelsen som han fikk som poet fikk Morris et offentlig stipend ("Poet Laureateship") etter at Alfred Tennyson døde i 1892, men han avslo dette. Arkitektur. Morris' hus i Kent, kalt «Red House».Selv om Morris aldri praktiserte som arkitekt fortsatte hans interesse for arkitektur livet ut. I 1877 grunnla han en forening for bevarelsen av gamle bygninger og hans bevaringsarbeid resulterte indirekte i National Trust, det vil si «Den nasjonale stiftelse for steder av historiske interesse eller naturskjønnhet», en organisasjon som arbeider for å bevare uberørte naturområder og historiske bygninger i Storbritannia. Kombinert med inspirasjonen fra John Ruskin, spesielt boken "The Stones of Venice", spilte arkitektur en viktig symbolsk rolle i Morris’ tilnærming til sosialismen. Sosialisme. William Morris var sammen med datteren May Morris blant de første sosialister i England, og jobbet direkte med Eleanor Marx og Friedrich Engels for å starte den sosialistiske bevegelsen i England. I 1883 ble han medlem i Social Democratic Federation og i 1884 organiserte han utbrytergruppen Socialist League. Morris befant seg brått i den vanskelige posisjon som mekler mellom de marxistiske og anarkistiske fraksjonene av sosialistbevegelsen og kranglingen mellom de to gruppene kom til dele bevegelsen. Denne siden av Morris’ arbeid er omfattende skildret av E. P. Thompson (i kapittelet "Romantic to Revolutionary") i dennes biografi om Morris. Det var i denne perioden at Morris skrev sitt mest kjente prosaverk, "En drøm om John Ball" ("A Dream of John Ball") og det utopiske "Drømmen om fremtiden" ("News from Nowhere"). Morris og Rossetti leide et sommerhus på landet, «» ved Kelmscott i Oxfordshire, men det ble snart et sted hvor Rossetti og Jane Morris møttes for et eventyr. Etter at Morris hadde forlatt Socialist League delte han sin tid mellom selskapet sitt og landstedet ved Kelmscott hvor han skrev en serie romaner av fantasilitteratur som senere ble en betydelig innflytelse på J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis. Da han døde i 1896 ble han gravlagt på kirkegården i Kelmscott. Trykkeriet og forlaget Kelmscott Press. a>, trykket av Kelmscott Press. Første tekstside med et typisk ornamentert rand.William Morris, forlegger.I januar 1891 grunnla Morris selskapet Kelmscott Press i Hammersmith i London for å produsere eksempler på bedre trykkeri- og bokdesign. Bøkene ble formgitt for å være en referanse til de metodene og teknikkene han brukte, hva han så på som på som tradisjonelle metoder for trykking og håndverkslag på linje med Arts and Crafts-bevegelsen som en helhet, og som et svar til utbredelsen av litografi, spesielt de litografiske trykk som var designet for å se ut som trykk fra tresnitt. Han formga klare skrifthoder som han romanske «gylne» skrift som var inspirert av den gamle venetianske trykkeren Nicolaus Jenson, og han tegnet dekorative kant og randmønstre etter inspirasjon fra bøker fra de første trykte bøkene på 1400-tallet ("incunabula") og deres tresnittsillustrasjoner. Samholdet mellom blekk og papir, og en samordning av bokstavtyper og dekorasjon på boksidene gjorde Kelmscott Press til den mest berømte av alle private trykkerier innenfor Arts and Crafts-bevegelsen. Det var i virksomhet fram til 1898, produserte 53 titler og inspirerte andre private trykkerier, blant annet Doves Press. For bokelskere er Kelmscott Press’ utgave av "The Works of Geoffrey Chaucer", illustrert av Edward Burne-Jones sett på som en av de vakreste bøker noensinne. En pen faksimileutgave av denne ble utgitt i 2002 av The Folio Society. Ettermæle. Ulike foreninger for William Morris, såkalte «Morris Societies», er aktive i Storbritannia, USA og Canada for å ta vare på Morris’ verk og hans tanker. Hans innflytelse lever videre i moderne interiør og arkitektur. Firmaer som Harvest House og Stickley Furniture selger fortsatt gjenstander preget av Arts and Crafts-bevegelsen. Det er også et gymnas i London som bærer navnet til hans minne. Jan Malmsjö. Jan Malmsjö (født 29. mai 1932 i Lund) er en svensk skuespiller. Han er en av Sveriges mest allsidige scenekunstnere. Malmsjö vokste opp i Trelleborg og Malmö. Begge foreldrene var skuespillere, og han debuterte ni år gammel ved Hippodromteatern i Malmö. I 1950 ble han opptatt ved Dramatens elevskola. Sitt store gjennombrudd fikk han i rollen som Lilleman i musikalen "Stopp verden, jeg vil av" på Scalateatern i 1963. Siden har han spilt i en lang rekke musikaler og operetter, bl.a. "My Fair Lady" på Nöjesteatern i Malmö, "Chicago" på Oscarsteatern og "La Cage Aux Folles" på Malmö stadsteater, der han gjorde stor lykke som dragartisten Albin. Han har i flere perioder vært engasjert ved Dramaten i Stockholm, der han har hatt store, seriøse roller, bl.a. som kapteinen i August Strindbergs "Dødsdansen" (1993; regi Lars Norén), Gubben Hummel i Strindbergs "Spöksonaten" (2000; regi Ingmar Bergman), Pastor Manders i Ibsens " Gjengangere" (2002; regi Ingmar Bergman) og tittelrollene i "Hamlet" (1970) og "John Gabriel Borkman" (2006). For det norsk publikum er han kanskje mest kjent som den psykopatiske biskopen i Ingmar Bergmans film og TV-serie "Fanny og Alexander". Malmsjö er også kjent som sanger og grammofonartist. Han fikk sitt gjennombrudd i 1967 med «En sång en gång för längesen». Andre kjente Malmsjö-hits er «Under alla broar», «Bygga upp ett stort berg», «Puff en pappersdrake» og «Halleluja» samt "Vår besta tid är nu". Jan Malmsjö er far til skuespilleren Jonas Malmsjö. Massimo Troisi. Massimo Troisi (født 19. februar 1953, død 4. juni 1994) var en italiensk oscarnominert skuespiller, regissør og poet. Han er best kjent for sin rolle i filmen "Il Postino". Kun 12 timer etter at filmen ble ferdig innspilt, døde Troisi av hjerteinfarkt. Han ble den fjerde skuespilleren (etter James Dean, Peter Finch og Spencer Tracy) som ble nominert til Oscar etter sin død. Trivial Act. Trivial Act er et progressiv metal band ifra Arendal, Aust-Agder. Bandet ble dannet tidlig på 90-tallet av Bjørn Andreassen og Håkon Salvesen. Bandet deltok på samlealbumet "A Gathering of 8 Norwegian Prog. Metal Bands" fra 1995 med låtene «Change» og «Crossing Bridges». Innflytelse fra andre progressive metal band dannet grunnlaget for musikken i debutalbumet «Mindscape» i 1997. Platen er preget av Kim Isaksens sang sammen med eksperimentell musikk. Platen ble i 2006 omtalt i Scream Magazine som en klassiker i norsk metal historie. Etter en lengre pause kom bandmedlemmene sammen igjen, og ble annonsert som deltaker på Metal Merchants Festival 30.-31. januar 2009, i Kanonhallen i Oslo. Isaksen sluttet i bandet 25. november 2008, og bandet var derfor uten vokalist, og stilte ikke på festivalen. Bandet har etter dette ikke vært i aktivitet. Nigel Hawthorne. Nigel Hawthorne (født 5. april 1929 i Coventry, West Midlands, England, død 26. desember 2001 i Hertfordshire, England) var en engelsk skuespiller. Hawthorne er først og fremst kjent for rollen som den slue statssekretæren i TV-serien "Javel, herr statsråd" ("Yes, Minister"), senere og i oppfølgerserien Javel, herr statsminister, samt i rollen som kong Georg III i filmen "The Madness of King George" (1994). Helene (måne). Helene er en av Saturns måner og regnes som den trettende i rekken. Helene ble oppdaget i 1980 av Laques og Lecacheux. Helene er oppkalt etter en Amasone som kjempet i kampen mot Akilles. Stovner videregående skole. Stovner videregående skole er en offentlig videregående skole på Stovner i Oslo, etablert i 1979. Skolen tilbyr studiespesialisering, teknikk og industriell produksjon, bygg- og anleggsteknikk og helse- og sosialfag Vg1, som blant annet kan lede til skolens tilbud innen hudpleier Vg2 og Vg3, helsefagarbeider og barne- og ungdomsarbeider Vg2. Skolen ligger i Karl Fossums vei 25 over veien for Stovner Senter og Stovner t-banestasjon, med egne lokaler for byggfagene i Aasta Hansteens vei "(bilde under)". Elever på studiespesialisering har mulighet til å ta Vg2 i London. Elever på kjøretøy og hudpleie har mulighet til et tre ukers studieopphold i London. Eidsvoll videregående skole. Eidsvoll videregående skole har 720 elevplasser og 150 ansatte. Skolen tilbyr opplæring i 7 programområder i tillegg til alternativ opplæring. Elevene er jevnt delt mellom allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger. Eidsvoll folkehøiskole. Amtsskolestyrer Jon Sørensen tok initiativet til å bygge folkehøgskole på Vilberg i Eidsvoll etter inspirasjon fra Grundtvigs ideer. Han hadde sikret seg 80 mål tomt av Nedre Vilberg, og senere kjøpte han 50 mål til slik at eiendommen ble på 130 mål. I 1906-07 bevilget Stortinget et statstilskudd til å opprette en "Østlandets videregående folkehøiskole". Arkitekt Arnstein Arneberg tegnet bygningen, og den 8. november 1908 startet skolen. Jon Sørensen hadde utarbeidet undervisningsplan, og han var sjøl blant de første lærerne samtidig som han var styrer og eier av Eidsvoll Folkehøiskole. Vegen forbi skolen heter i dag Jon Sørensens vei. Eidsvoll landsgymnas. I 1918 vedtok Stortinget å kjøpe Eidsvoll Folkehøiskole til landsgymnas, og i 1922 startet Eidsvoll landsgymnas med én klasse. I 1923 gjorde Stortinget vedtak om å reise et nytt undervisningsbygg. I 1966 ble hele internatdrifta nedlagt, og i 1980 ble bygningen revet. Landsgymnasets første rektor var Johan Fredrik Voss. Han ledet skolen i hele 23 år (1922–45) og måtte forlate rektorposten som følge av sitt NS-medlemskap og sin aktive deltakelse i NS Kulturdepartementets språkkomité hvor han virket sammen med blant andre Sigvat Heggstad. Fredssommeren overtok Edvard Brakstad som rektor. Han ble i 1958 avløst av Bjarne Svare, som i 1967 gikk av som landsgymnasiets siste rektor. Eidsvoll gymnas. Hermann Opheim ble tilsatt i 1967 som rektor for Eidsvoll gymnas, som nå ble en lokalskole med flest elever fra de nærmeste nabokommunene. Fra 1967 leide Eidsvoll yrkesskole for handels- og kontorarbeid to klasserom. Fra 1969 leide to filialklasser fra Romerike yrkesskole rom i internatbygningen, og fra 1970 kom to klasser til. I 1967 gikk Eidsvoll kommune over til 9-årig grunnskole. Eidsvoll videregående skole. I 1972 kom en innstilling fra en plankomité nedsatt av fylkesskolestyret, og Eidsvoll Gymnas skulle bygges ut til en allsidig videregående skole med et klassetall på rundt 30 og ca. 600 elevplasser. Gymnaset og Yrkesskolene gikk sammen til Eidsvoll videregående skole i 1976. Erling Dæhlie fratrådte som rektor og gikk over i pensjonistenes rekker den 1. februar 1999 og Ivar A. Nesheim overtok som rektor. Tidligere lærere. Asgaut Steinnes, Ivar Mortensson-Egnund, Rolv Thesen, Eirik Vandvik, Johs. A. Dale, Tønnes Sirevåg, Bjarne Svare og Eivind Vågslid, sistnevnte ble kjent for Synnøve-striden. Skolens profil. Skolen har utviklet alternative vurderings- og eksamensformer som bedre evaluerer elevenes helhetlig kompetanse. Skolen samarbeider med ungdomsskolen i Brobyggingsprosjektet for å bedre overgangen fra ungdomsskole til videregående skole. Skolen ligger sentralt plassert i naturskjønne omgivelser på Øvre Romerike med kort vei til blant annet treningshaller, kunstgressbane og offentlig kommunikasjon. Visingsö. Visingsö er Vätterns største øy, med et areal på 24 km² og ligger sør i sjøen, tretti kilometer nord for Jönköping og seks kilometer vest for Gränna. Øya har sin fergeforbindelse. I dag er øya mest kjent for turisme. Her er mange ruiner som minner en om øyas rolle i Sveriges historie. På 1100-tallet og 1200-tallet var Visingsö sentrum for det fremdeles skjøre svenske kongedømmet. Blant de mere kjente beboere på den tid, kan nevnes Magnus Ladulås. På søttenhundretallet residerte Brahe-slekten på Visningsborg. Både denne borgen og "Näs-festning" er nå i ruiner og kjente landemerker på øya. For å sikre tilgangen på tømmer til den svenske flåten anla man flere hundre hektar eikeskog på øya. Eiketrærne er idag leveranseklare, men teknologiutviklingen har forlengst gjort dem mer verdifulle som turistmål enn som skipsmateriale. Stephen Rea. Stephen Rea (født 31. oktober 1946) er en irsk skuespiller fra Nord-Irland. Han er best kjent for sin Oscar-nominerte rolle fra filmen "The Crying Game" i 1994. Biografi. Rea ble født i Belfast. Han var et av fire barn i en arbeiderklassefamilie. Marcello Mastroianni. Marcello Mastroianni (født 28. september 1924 i Fontana Liri i Italia, død 19. desember 1996 i Paris i Frankrike (kreft i bukspyttkjertelen) var en italiensk Oscar-nominert skuespiller. Hans foreldre var fattige bønder. Under andre verdenskrig arbeidet han en kort periode som tegner, før han ble sendt til en arbeidsleir av tyskerne. Han klarte å rømme, og tilbrakte resten av krigen i et vindusrom i Venezia. Etter krigen dro han til Roma, der han på dagtid arbeidet som kontorist, og om kvelden begynte å spille teater. Han hadde sin filmdebut i 1947 i den italienske versjonen av Victor Hugos "Les Misérables". Fra midten av 1950-tallet etablerte han seg som internasjonal stjerne. Han var minneverdig i Federico Fellinis "La dolce vita" (1960). Han var gift med en og samme kvinne fra 1948 og fram til sin død. Likevel hadde han flere omtalte kjærlighetsforhold. Mot slutten av 1960-tallet med Faye Dunaway, som han traff under innspillingen av "Amanti". Årene 1971–1975 hadde han et kjærlighetsforhold til den franske skuespilleren Catherine Deneuve. Henne fikk han også en datter med. Zoom (TV-program). "Zoom" var et norsk tv-program som gikk på TV 2 sommeren 2002 med Thomas Leikvoll som programleder. Serien var lagt opp som en film-quiz der deltakerne ble delt inn i lag for å svare på spørsmål knyttet til film. Zoom skulle være lett sommerunderholdning for hele familien. Et program med kryssordoppgaver krydret med skjult kamera-stunts. Programmet hadde premiere på TV 2 den 21. juni 2002. Edward James Olmos. Edward James Olmos (født 24. februar 1947 i Los Angeles i California) er en amerikansk Oscar-nominert skuespiller. For det norske publikum er Olmos best kjent for rollen som "Castillo" i TV-serien "Miami Vice", men han har også spilt i filmer som "Blade Runner", og science fiction-serien "Battlestar Galactica". Tidlig liv og familie. Olmos ble født i øst-Los Angeles i California, som sønn av en meksikansk far (med 25% ungarsk-jødisk avstamning) og en meksikansk-amerikansk mor. Da han vokste opp, ville han bli en profesjonell baseballspiller og ble mester (the Golden State batting champion). I tenårene, snudde han seg til rock&roll, og ble sangeren i et band han ga navnet «Pacific Ocean». Bandet slapp også en plate i 1968. I 1971 giftet Olmos seg med Kaija Keel, datteren til skuespilleren Howard Keel. De fikk to barn sammen, Bodie og Mico, før de ble skilt i 1992. Olmos giftet seg med skuespillerinnen Lorraine Bracco i 1994, men hun ba om skilsmisse i januar 2002 etter 5 års separasjon. Han er nå gift med skuespillerinnen Lymari Nadal, og de har tre adopterte barn: Michael D., Brandon og Tamiko. I 2007, etter en 7 år lang prosess, fikk Edward James Olmos meksikansk statsborgerskap. Utdannelse. Edward James Olmos gikk ut med eksamen fra Montebello High School i 1964. Så gikk han på East Los Angeles College og California State University i Los Angeles, der han blant annet tok timer i skuespill og teater. Tidlig karriere. Sent på 1960-tallet gikk Olmos fra musikk til skuespill, og han var med i flere små profuksjoner, før han fikk en større sjanse i skuespillet "Zoot Suit". Oppsettingen ble etterhvert flyttet til Broadway og Olmos fikk en nominasjon til en Tony-pris for sin rolle som «El Pachuco». Han spilte også denne rollen i filmen «Zoot Suit» i 1981. Han har også spilt i filmer som "Wolfen", "Blade Runner" (mot Harrison Ford) og "The Ballad of Gregorio Cortez". Suksess. I 1984 fikk Olmos sin største rolle til da, som karakteren «Martin Castillo» i drama-serien "Miami Vice" sammen med Don Johnson og Philip Michael Thomas. For skuespillet sitt i denne serien fikk han en Golden Globe-pris og en Emmy-pris. Edward James Olmos returnerte til film, og fikk en Oscar-nominasjon som beste skuespiller for filmen "Stand and Deliver" fra 1988, der han spilte en matematikklærer som forvandlet sine elever til matematikkundre, trass i problemfull bakgrunn. Filmen var basert på en sann historie. I 1997 spilte Edward James Olmos sammen med Jennifer Lopez i filmen "Selena". Senere år. Edward James Olmos spilte «Rafael Leónidas Trujillo» i filmen "In the Time of the Butterflies" fra 2001. Han spilte også flere episoder som «Høyesterettsdommer Mendoza» i NBC-dramaet "The West Wing". Fra 2003 til 2009 hadde Edward James Olmos en fast hovedrolle som «William Adama» i science fiction-serien "Battlestar Galactica", inkludert miniserien som startet det hele. Han har også regissert fire episoder av serien, samt en film. Olmos har fortalt CraveOnline om arbeidet med serien: «"I'm very grateful for the work that I've been able to do in my life but I can honestly tell you, this is the best usage of television I've ever been a part of to date."». I 2006 produserte og spilte Edward James Olmos en liten rolle i filmen "Walkout". Han opptrådte også i Snoop Doggs musikk video «Vato», sammen med B-Real fra Cypress Hill. Andre priser. "Listen under er ikke komplett, se " Saturn Award (Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films, USA) Offentlig engasjement. Edward James Olmos har ofte engasjert seg i sosial saker, spesielt de med spansk/latinsk bakgrunn i USA. I 1998, startet han «Latino Public Broadcasting» og er leder der ennå. Denne TV-kanalen sørger for programmer på offentlig fjernsyn som fokuserer på tema som påvirker det spansk/latinske samfunnet. Edward James Olmos opptrer også ofte i ungdomsfengsler for å snakke med temåringer i faresonen. Han har også vært en ambassdør for UNICEF. I 2001 ble Edward James Olmos arrestert og fikk 20 dager i fengsel for å ha vært med i protester mot det amerikanske, militære øvelsesfeltet på øyen Vieques ved Puerto Rico. Edward James Olmos har også gitt $2300 til Bill Richardson som støtte til hans kampanje for å bli presidentkandidat i 2008. Filmografi. "Listene under er ikke komplett, se " Kuriositet. En kuriositet eller et kuriosum (flertall "kuriosa") er en sjelden eller merkeverdig ting, ofte en raritet eller severdighet som noen samler på. Ordet brukes også om en opplysning eller generell kunnskap som vekker eller stiller nysgjerrigheten eller en spesiell interesse, ofte noe litt uviktig eller en underholdende detalj på siden av et gitt tema. Fremmedordet har kommet til dansk, og norsk, via tysk fra det latinske "curiosis" som betyr 'nysgjerrig'. Adjektivet «kuriøs» viser til noe besynderlig eller merkelig. Det tilsvarende engelske låneordet "curious" betyr 'nysgjerrig'. Vampyrflaggermus. Vampyrflaggermus er en gruppe flaggermus. Navnet kommer av at de lever av blod fra pattedyr. De har en tendens til å holde sammen i kolonier. Bittet i seg selv er ikke farlig for et menneske, men flaggermusene kan spre sykdommer som rabies. De tre artene er ganske forskjellige fra hverandre, og derfor plassert i forskjellige slekter, men de er beslektet. De tre kjente artene av vampyrflaggermus ser ut til å ligne mer på hverandre enn på andre arter, noe som antyder at songuivorisme (å leve av blod) bare har utviklet seg en gang, og at alle de tre artene deler en felles stamfar. Lancashire Constabulary. Lancashire Constabulary er en regional britisk politistyrke med ansvar for Lancashire i det nordvestlige England. Hovedkvarteret ligger i Hutton utenfor Preston. I tillegg til omkring 3000 tjenestemenn er det omkring 500 "Police Community Support Officers". Konstablene er normalt utstyrt med CS-spray, batong og håndjern, samt at de når de er i tjeneste utenfor politistasjonene må bære stikksikker vest. Det finnes flere "Armed Response Teams" som er utstyrt med G36 automatgevær, GLOCK-pistoler og elektrovåpen. Styrken har også et Eurocopter. Rossby-prisen. Rossby-prisen er en akademisk pris, som deles ut årlig for beste doktoravhandling innen programmet for atmosfære-, hav- og klimaforskning ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) i USA. Prisen er oppkalt etter professor Carl-Gustaf Rossby, som regnes som grunnleggeren av dette faget ved MIT. Prisen består av en pengepremie og et diplom. Den første prisen blei utdelt i 1964. Den gikk til Godwin Obasi, som seinere blei mangeårig generalsekretær i Verdens meteorologiorganisasjon. Det finnes også en annen pris oppkalt etter Rossby: The Carl-Gustaf Rossby Research Medal. Denne deles ut av American Meteorological Society. Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule, avdeling Klones. Nord-Gudbrandsdalens videregående skole, avd. Klones ligger rett ved Vågåmo i Vågå kommune i Oppland fylke har 33 studieplasser fokusert på landbruk. Gården Klones dateres helt tilbake til 1500-tallet og i 1919 flytta ”NordreGudbrandsdalens Landbruks- og Husmorskole” inn på garden. Avdeling Klones er plassert midt i Nasjonalparkriket – og tilbyr blant annet friluftsaktiviteter og hest i turistnæring som valgfrie forddypningsalternativ for elevene. Fjellfly. Fjellfly (1954–1972) er et tidligere norsk flyselskap som opererte fra Skien lufthavn, Geiteryggen. Det ble etablert av Snorre S. Kjetilson, som tidlig på 1960-tallet kjøpte to Scottish Aviation Twin Pioneer. Begge flyene ble satt inn i rute mellom Skien og Fornebu. En tid mellom 1966 og 1960 ble ruten utvidet til Hamar. Ruten så slik ut: Skien-Torp-Fornebu-Hamar med retur to ganger daglig. Etter en treg start opererte selskapet på det mest 14 fly av variert størrelse (1965). De opererte også charterfly og godstransport. Kafeteriadrift var også en viktig inntektskilde for selskapet på grunn av to bjørner (Tasselass & Bamse) som bodde på Geiteryggen. Fjellfly ble slått konkurs i 1972. Hvit trøye (Tour de France). a> (foran) vant trøya i 2008 og 2009 Hvit trøye ("fr. Maillot blanc"), også kalt ungdomstrøya, bæres/vinnes av den beste unge rytteren sammenlagt i Tour de France. Vinneren må ikke ha fylt 25 år 1. januar det året rittet går. På samme måte som for gul trøye er lederen den som har brukt kortest tid på etappene, pluss eventuelle tidsbonuser. Det er vanlig at lederen av ungdomskonkurransen i sykkelløp bærer hvit trøye – f.eks Maglia bianca i Giro d'Italia. Larvik Museum. Larvik museum er administrativ ramme for tre museumsenheter i Larvik kommune i Vestfold fylke. Larvik Museum – en avdeling av Vestfoldmuseene IKS – holder til i "Verksgården" i det nedlagte fabrikkanlegget til Treschow-Fritzøe på Langestrand i Larvik, men har også visningssted på Herregården (Larvik). Historikk. Larvik og Omegns Museumsforening ble stiftet i 1916 med formål å bevare og restaurere Herregården i («Den grevelige Residens») byen samt bygge opp byhistoriske samlinger. Herregården og Kirkestredet 5 (Sjøfartsmuseet) ble vedtaksfredet i 1923. Foreningen Larvik Sjøfartsmuseum ble stiftet i 1926, og drev Sjøfartsmuseet i Kirkestredet 5 fra 1962. Larvik Museum ble etablert som kommunalt museum i 1995 med utgangspunkt i Herregården og Larvik Sjøfartsmuseum. I 2001 inngikk kommunen en langtids leieavtale med Treschow-Fritzøe AS om leie av bygningen Materialforvaltningen i Verksgården på Langestrand, hvor museet i dag har kontorer og utstillinger. I 2007 ble Colin Archer-skøyta «Jærbuen II» kjøpt hjem fra Tyskland. Den driftes av Larvik Museum i samarbeid med Foreningen Larvik Sjøfartsmuseum. Fra 1. juli 2009 har Larvik Museum vært en avdeling i Vestfoldmuseene IKS. Verksgården. Museets utstillinger er lokalisert i Nedre Fritzøegate 2, i Verksgården, det nedlagte fabrikkanlegget til Treschow-Fritzøe. Her er det også museumsbutikk og kafé. Museet har åpent hver søndag fra 11-16 og ved arrangementer. Verksgården skal i tillegg til museet også romme atelier og verksteder for kunstnere. Larvik Sjøfartsmuseum. Larvik Sjøfartsmuseum holder til i byens gamle tollbod. Museet er nå stengt for restaurering. Jærbuen II, museets Colin Archer-skøyte, er tegnet og bygget av Colin Archer, og ble sjøsatt fra Colin Archers slipp på Tollerodden i 1898. Skøyta har landligge på Skottebrygga, på nedsiden av Larvik sjøfartsmuseum. Herregården. Herregården (Larvik) ble bygget som residens for Ulrik Fredrik Gyldenløve, bygningen stod ferdig til hans tredje bryllup i 1677. Bygningen er Norges nest største barokke trebygning, og forvaltes som en del av Larvik Museum. Museet har åpent i sommerhalvåret og ved arrangementer. Den glemte byen. Den glemte byen er trinn 1 i et prosjekt som Larvik Museum vil ha gående fram til og med Grunnlovsjubileet 2014, der de vil se på byens tidlige historie og den helt spesielle situasjonen som Larvik var i da unionen med Danmark ble oppløst. I 1671 ble Larvik grevskap opprettet for den danske adelsmannen og kongesønnen Ulrik Fredrik Gyldenløve. Larvik var et av to norske grevskap, det andre het Jarlsberg og ble opprettet for grev Griffenfeldt i 1673. Grevskapet i nord fikk en helt annen utvikling en Larvik. Mest av alt skyldtes det at byen Tønsberg ble holdt utenfor grevskapet, men byen ble sentrum i Larvik grevskap. Fra å være en av mange små kystbyer ble Larvik residensby for Norges stattholder og rikets fremste adelsmann. Dermed startet en endringsprosess som kanskje kan sammenlignes med det vi har sett de siste ti årene i dagens Larvik. Vestfold skilte seg ut fra resten av Norge på mange vis. Grevskapene ble ledet av en greve og ikke en amtmann og i Larvik eide ikke bare greven jordegods og skog, han eide også byen og de viktigste bedriftene. Han forsøkte til og med å regulere hvor folk skulle bo. Men først og fremst ble det skapt muligheter som ikke fantes andre steder i landet. Dette tiltrakk seg mennesker. I den mest intense perioden av grevskapets historie – fram til 1780-årene – sto Larvik nærmere maktapparatet i København enn noen annen norsk by, og både varer og kulturimpulser kom raskt hit. Larvik var en sjøfartsby, og selv om aktiviteten svingte med kriger og konjunkturer, var kombinasjonen skipper og kjøpmann nøkkelen til suksess for de som utgjorde det øverste sosiale lag i Larvik sammen med embetsmennene, enten de var kongens eller grevens tjenestemenn. De som lyktes i aller størst grad var noen ganske få som gikk i kompaniskap med greven. Greven fikk stor makt over utviklingen i byen. Ved hjelp av sine privilegier kontrollerte han både jernverket, sagbrukene, handel og rettsvesen. Gyldenløve og hans etterkommere satte spor etter seg i byen, og var med på å gi den farge. Samtidig var deres nærvær med på å skape gnisninger med de andre som forsøkte å skape seg et liv. Larvik i perioden 1671 – 1783 må ha vært et spennende sted å bo, men også vanskelig. Nødsår, sykdom, kriger og ulykker som rammet hardt og brutalt var en ting. Men det er klart at den spesielle situasjonen med en fraværende greve som hadde all makt i sine hender skapte en spesiell stemning, og i forlengelsen vokste splid, konflikter og frustrasjon. Den høyst tilstedeværende og mektige grevens stedfortreder sto ofte mellom barken og veden og skulle på den ene siden ha øye for befolkningens ve og vel, på den andre siden skulle han sikre jevn flyt av inntekter til grevens kasse. Utstillingen heter Den glemte byen fordi historien om Larviks grevskapstid lenge ble nedvurdert og glemt. Foreningstiden mellom Danmark og Norge ble i mange år framstilt som en mørk og undertrykkende periode, en firehundreårsnatt. Vi ønsker å bringe denne delen av historien fram i lyset. Grenseløst - Skagerrak - Kattegat i tid og rom. For folk i områdene rundt Skagerrak og Kattegat har havet alltid vært et viktig kontaktpunkt. I denne utstillingen har man forsøkt å finne svar på om vi allerede på 1700-tallet kan finne spor av en felles historie og kultur. I utstillingen kan du blant annet se et luktevannshus. Luktevannshus var en kontinental skikk som kom til Norge på 1700-tallet. De skulle virke oppkvikkende og forhindre besvimelse, og var en del av fine damers utstyr. Luktevannshuset du finner i vår utstilling ble laget av gullsmed Ludvig Svab i Larvik rundt 1760. Vandreutstillingen er en aktivitet i samarbeidsprosjektet Västerhavets kulturarv som startet opp i 2009. Prosjektet fikk økonomisk støtte over Interreg IV A (KASK)-programmet og Vestfold fylkeskommune. Utstillingen har tidligere stått på Gøteborgs Stadsmuseum og på Gammel Estrup Herregård, og kom vinteren 2012 tilbake til Larvik Museum. Drømmen om en havn. Hva kommer det av at lille stedet De Laerwÿck (Larvik) er merket av i verdens første sjøaltas fra siste halvdel av 1500-tallet? Utstillingen tar for seg dette og historien om Larvik havns utvikling fra byens spede fremvekst tidlig på 1600-tallet og helt frem til i dag. Den første fasen skildres gjennom kart, prospekter og samtidens tekster. Hovedvekten er imidlertid lagt på perioden etter 1860. Fotografier og tegninger forteller om store planer som aldri ble oppfylt og ytre omstendigheter som ble bestemmende på realitetene. Utstillingen skildrer også hvordan lokal politikk, kommunal- og havneledelse har tatt omstridte avgjørelser. Larvik Indre havn har gått fra å være et kommunikasjonspunkt for mennesker til å bli en trafikkmaskin for gradvis å forvandles tilbake til et sted der byens mennesker og næringsvirksomhet kan leve side om side. Fortsatt er det fremtidige grep om havnens utvikling en papirtiger, og enn så lenge blir utstillingen stående for å minne om dristighet, dumskap og demokrati. Utstillingen ble produsert i 2008 i forbindelse med konkurransen om fremtidige planløsning for Larvik Indre Havn. Ma'alot-massakren. Ma'alot-massakren var en skolemassakre i byen Ma'alot i Israel, utført 15. mai 1974 (26-årsdagen for Israels selvstendighet) av palestinere med tilknytning til Demokratisk front for frigjøring av Palestina. Palestinerne tok seg inn i Israel, forkledde som israelske soldater, og stormet "Netiv Meir", en grunnskole hvor det oppholdt seg rundt hundre skoleelever i alderen 14-16 år. DFLP-medlemmene gikk først inn i byen Ma'alot, drepte en familie i leiligheten sin og tok deretter over en lokal skole. Her ble umiddelbart ytterligere tre personer drept. Noen av elevene klarte å stikke av, men ca 90 personer ble tatt som gisler. Gisseltakerne presenterte sine krav neste dag, løslatelse av 26 "politiske fanger". Fristen ble satt til klokka seks samme dag. Israelerne ønsket å forhandle med gisseltakerne, men bad om mer tid. Gisseltakerne nektet. Et kvarter før fristen gikk ut ble skolen stormet av israelske spesialstyrker. Alle gisseltakerne ble drept, men ikke før de rakk å drepe en rekke av gislene sine. I alt ble 26 israelere drept og mer enn 60 skadet i det som ble kjent som Ma'alot-massakren. På DFLPs hjemmesider omtales fortsatt Ma'alot-massakren som "the heroic operation of Maalot in Galilee". DFLP var organisasjonen som Lars Gule engasjerte seg i tre år senere. Avivim-massakren. Avivim-massakren var en skolebussmassakre som fant sted i Israel den 8. mai 1970, nær grensa mot Libanon. Handlingen ble utført av palestinske geværmenn fra Demokratisk front for frigjøring av Palestina. Tolv mennesker skal ha blitt drept, hvorav ni barn. Ytterligere 25 ble såret. Israel hevnet angrepet ved å beskyte fire landsbyer i det sørlige Libanon, der 20 ble drept og 40 skadet. Flere tusen libanesere skal skal ha blitt drevet på flukt. Åpent hus. "Åpent hus" var en norsk underholdningsserie/talkshow på 10 episoder som gikk på NRK1 høsten 2000 med Petter Nome, Hilde Hummelvoll og "glamreporteren" Jon Almås som programledere. Det ble også sendt innslag fra utlandet. Prosjektleder for serien var Stina Greaker. Serien hadde premiere på NRK den 6. oktober 2000. Fra NRKs egenomtale av programmet: "Legg beina på bordet - det er fredag! Hilde Hummelvoll og Petter Nome er høstens nye fredagspar på NRK1. - Vi skal lage helgeunderholdning med ingredienser som aktualitet, party, glam, musikk, spenstige og taleføre gjester og seere i studio, sier de to om programserien som har premiere i dag. Seerne er hjertelig velkomne til å gi reaksjoner, innspill og forslag".. Kiryat Shmona-massakren. Kiryat Shmona-massakren var et terrorangrep som fant sted i Israel den 11. april 1974, i Kiryat Shmona nær grensa mot Libanon. Tre medlemmer av Folkefronten for frigjøring av Palestina – Generalkommandoen krysset den israelske grensa fra Libanon og gikk inn i et leilighetskompleks der de drepte 18 personer, inkludert ni barn. Bob Hoskins. Robert William «Bob» Hoskins (født 26. oktober 1942 i Bury St. Edmunds, Suffolk, England) er en engelsk skuespiller. Han er best kjent for roller som gangster og sine framtredende i familiefilmer som "Hvem lurte Roger Rabbit?" (1988) og "Hook" (1991). Han har to barn med sin nåværende kone, og to barn fra et tidligere ekteskap. Hoskins hadde hatt en mengde ulike jobber før han prøvde seg som skuespiller. Han fikk sin scenedebut 1969. Efter en del småroller på film og TV fikk han 1978 sitt store gjennombrudd i den lovprisede TV-serien "Pennies from Heaven" i rollen som Arthur Parker. Karriere. Hoskins rolletolkninger i britiske filmer som "Mona Lisa" gjorde ham til en kritikerfavoritt, og han ble Oscarnominert for sin rolle som sjåfør for den luksusprostituerte Mona Lisa 1986. Han fikk BAFTAprisen og pris ved filmfestivalen i Cannes. Hoskins gjorde senere komiske roller i Terry Gilliams "Brazil", "Super Mario Bros" og "Mrs. Henderson presenterer" (den rollen ble han senere en Golden Globenominert for i kategorien "Beste mannlige birolle"). Sent på 80-tallet og tidlig på 90-tallet medvirket han i reklamer for privatselskapene British Gas og British Telecom. Øre for kroner. "Øre for kroner" (1996–97) var et tv-program som gikk på NRK1 fra 1996 til 1997 med Steinar Mediaas som programleder. Serien tok for seg økonomiske tema med et særlig fokus på forbrukerrettet økonomi. Et typisk tema i serien kunne være "Deler av næringslivet gir stort sett blaffen i sine «trofaste kunder»". Serien ble i 1998 etterfulgt av "Økotrim". Nikkei 225. Nikkei 225 er børsmarkeds-indeksen til den japanske børsen Tokyo Stock Exchange (TSE). Historie. Nikkei-indeksen nådde sin "all-time high" 29. desember 1989, etter en periode der Japan hadde løftet seg fra å være et land i krise etter andre verdenskrig. Fra 1950 begynte små selskaper og fabrikker å vokse frem, og på 70- og 80-tallet, begynte japansk industri å ta i bruk roboter i større grad enn andre hadde gjort før. Dette skjøt spesielt fart i bilindustrien, og etter hvert teknologiindustrien. Kjente firmaer som Honda, Hitachi og Sony ble store. 29. desember nådde indeksen 38,957.44, før den sluttet dagen på 38 915,87. Optimismen i Japan hadde vært veldig høy i mange år, og nå var den på topp. Det kom et markant fall, og i dag ligger indeksen på rundt 9 000 (oktober 2008). Tiden før fallet har blitt kalt «jappetiden». MK «Gunnerus» (1920). MK «Gunnerus» var Trondhjem biologiske stasjons forskningsfartøy fra 1920 til 1952 (beslaglagt av den tyske marine under annen verdenskrig). Det var det tredje fartøyet til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab etter sluppen Delphin og K «Bios». Fartøyet sto ferdig bygget ved Steinkjer Værft og Slip i desember 1919, og ble døpt «Gunnerus» etter biskop og naturforsker Johan Ernst Gunnerus, kjent som en av stifterne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. M/K «Gunnerus» var i drift fra august 1920. Fartøyet var unikt for sin tid ved å være utstyrt med brønn for transport av levende fisk. Se også. FF «Gunnerus» Kilder. Sakshaug, E. og Sneli, J.-A (red.) 2000. "Trondheimsfjorden." Tapir Forlag, Trondheim, 336 sider. Reidar Jørgensen. Reidar Jørgensen (født 5. oktober 1904 på Lillehammer, død 22. september 1985 i Trondheim) var en norsk botaniker og idrettsmann. Han ble tildelt Egebergs Ærespris i 1929 for fremragende prestasjoner innen friidrett og langrenn. Han representerte Norge på 800 m under OL 1928 i Amsterdam, og deltok i fem friidrettslandskamper. Han satte flere norske rekorder på 1 500 m. I 1933 løp han på 3.56,5, en rekord som ble stående i fire år. Jørgensen representerte Lillehammer skiklub, før han flyttet til Trondheim og meldte overgang til Trondhjems skiklub. Botanikeren Jørgensen har flere publikasjoner, blant de er boken "Fjellflora" fra 1952, som han skrev sammen med Olav Gjærevoll, illustrert av Dagny Tande Lid. Kristin Scott Thomas. Kristin Scott Thomas (født 24. mai 1960 i Redruth, England) er en engelsk skuespiller (med fransk statsborgerskap) som ble nominert til Oscar i 1996 for rollen i Den engelske pasienten. Hun ble utnevnt til offiser av Order of the British Empire i 2003. Bette Midler. Bette Midler (født 1. desember 1945 i Honolulu i Hawaii) er en amerikansk sanger, skuespiller og komiker. Hun er kjent som homseikon verden over, gjerne under navnet "The Divine Miss M!". Hun er oppkalt etter skuespilleren Bette Davis, selv om Davis uttaler navnet sitt annerledes. (Les: 'Betti' Davis, 'Bett' Midler) Bette Midler var sammen med Robin Williams den siste gjesten på The Tonight Show starring Johnny Carson 21. mai 1992. I tillegg til å bli intervjuet fremførte hun sangene Miss Otis Regrets, You Made Me Watch You (som hun hadde skrevet om teksten til for Carson), Here's That Rainy Day, sammen med Johnny Carson, og til slutt i programmet One For My Baby (and One More for the Road). Diskografi. from "The Divine Miss M" fra "Bette Midler" fra "Songs for the New Depression" fra "Live at Last" from "Broken Blossom" from "Thighs and Whispers" from "The Rose" soundtrack from "Divine Madness" from "No Frills" from "Beaches" soundtrack from "Some People's Lives" from "For the Boys" soundtrack from "Bathhouse Betty" Botniabanan. Botniabanan er en ny svensk jernbane som har blitt bygget langs kysten mellom Nyland ved Kramfors og Umeå. Den enkeltsporede banen er 190 kilometer lang og ble åpnet opp til Husum i 2008 og til Umeå i 2010. Prosjektet omfatter 140 broer og 25 kilometer tunnel og har kostet om lag 15 milliarder SEK. Banen ble bygget med enkeltspor men har 22 møteplasser. Høyeste hastighet er 250 km/t, men ingen tog kommer til å ha høyere hastighet enn 200 km/t de første årene. Persontog begynte å gå i 2010, godstrafikk startet i februar 2008. Sammen med de allerede eksisterende Ådalsbanan og Ostkustbanan blir Botniabanan en raskere forbindelse mellom byene ved Norrlandskysten og sørlige deler av landet, blant annet Stockholm. De eldre jernbaneforbindelsenen til Umeå og øvrige nordnorrlandske kystbyene skjer via sidebaner fra Stambanan genom övre Norrland, denne går i flere mils avstand fra kysten. Ådalsbanan ble ombygget til bedre standard. Før tog nattog Umeå-Stockholm 10 timer, og buss og X2000 over Sundsvall 7 timer. Med Botniabanan tar det drøyt 6 timer. En fortsettelse til Luleå, Norrbotniabanan, er under planlegging. Sigurd Skirbekk. Sigurd Nergaard Skirbekk (født 26. april 1934) er en norsk sosiolog, dr. philos. og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Flere av hans arbeider fra 1960-tallet regnes som samfunnsvitenskapelige klassikere. Skirbekk tok magistergraden i sosiologi fra Universitetet i Oslo 1960, med psykologi og etnologi som støttefag. Senere fulgte studier ved Stanford University, før han ble vitenskapelig assistent ved Institutt for kriminologi og strafferett ved Universitetet i Oslo. På slutten av 60-tallet arbeidet han med kultursosiologiske forskningarbeider ved Institutt for samfunnsforskning, med støtte fra Norges almenvitenskapelige forskningsråd, Ohio State University og Norsk rikskringkasting (NRK). I 1971 ble han ansatt som førsteamanuensis i sosiologi ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo, der han også har vært bestyrer. Han ble dr. philos i 1986 og fikk senere personlig opprykk til professor i sosiologi. Internt har han sittet i rådet for ex. phil., i fakultetsstyret ved det samfunnsvitenskapelige fakultet og i Professorforeningens styre. Han var formann i Professorforeningen ved Universitetet i Oslo 2002-2004. Han har videre bl.a. sittet i styret for Universitetsbiblioteket i Oslo og i styret for Politihøgskolen. Skirbekk har mest arbeidet med kultursosiologiske emner, med vekt på moderne ideologier og utbredte fortolkningsformer. Et gjennomgangstema i Skirbekks arbeider har vært spørsmålet om samtidige kulturformer er adekvate for å strukturere de utfordringer som moderne samfunn stiller oss overfor. Hans viktigste monografier er "Den samfunnsvitenskapelige tenkemåte" (Gyldendal 1967), "Psychoanalysis and Self-Understanding" (Duquesne University Press 1976), "Ideologiavsløring som ideologi" (Universitetsforlaget 1986), og "Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre" (Aschehoug 1999). J. Gordon Edwards. J. Gordon Edwards (født 24. juni 1867 i Montréal i Canada, død 31. desember 1925 i Canada) var en filmregissør, -produsent og forfatter som begynte som teaterskuespiller og teaterregissør. Han redigerte sin første film i 1914: "St. Elmo". Snart etter begynte han som regissør for alle Fox Film Corporations megabudsjettproduksjoner, deriblant alle de produksjonene skuespillerinnen Theda Bara var med i mellom 1916 og 1919. Senere ble han produksjonsinspektør for Fox, skjønt han fortsatte å redigere helt til sin død i 1925. Økotrim. "Økotrim" var et TV-program som gikk på NRK1 fra 1998 til 2000 med Steinar Mediaas som programleder. Serien tok for seg økonomiske tema med et særlig fokus på forbrukerrettet økonomi. Et typisk tema i serien kunne være "Deler av næringslivet gir stort sett blaffen i sine «trofaste kunder»". De hadde også enkelte spesialsendinger der man f.eks. så nærmere på miljø og økonomi. Serien etterfulgte "Øre for kroner" i 1998. Nasjonalparkriket. «Nasjonalparkriket» omfatter de fire parkene som er avmerket som nr 5, 6, 9 og 12 Nasjonalparkriket er et begrep etablert av fire reiselivsorganisasjoner i Nord-Gudbrandsdalen for felles markedsføring av de fire nasjonalparkene Jotunheimen, Rondane, Dovre og Dovrefjell-Sunndalsfjella. Begrepet kan i framtiden bli utvidet til å omfatte også Breheimen og Reinheimen. Denne konsentrasjonen av nasjonalparker regnes for å være unik i internasjonal sammenheng. Thure Forsberg. Thure Forsberg (født 1917, død 1989) var en kjent trekkspiller fra Sarpsborg. Macao internasjonale lufthavn. Macao internasjonale lufthavn (IATA: MFM, ICAO: VMMC) er den eneste flyplassen i Macao, som er en særskilt administrativ region i Folkerepublikken Kina. Den er et yndet knutepunkt for trafikanter mellom Folkerepublikken og Taiwan, og er en av de få flyplasser i verden med direkte flyvninger til Nord-Korea. Som er tilfelle med Hongkong har Macao egne innreiseregler og er tollmessig atskilt fra Folkerepublikken. Flyvninger til Folkerepublikken betraktes derfor teknisk som utenrikstrafikk. Historie. Flyplassen åpnet i november 1995. Før det hadde Macao kun to småflyplasser og enkelte heliporter. Cathay Pacific hadde sjøflyrute mellom Hongkong og Macao på 1940-tallet. Den eneste ruten Macao hadde på 1990-tallet var helikopterrute med East Asia Airlines til Hongkong. Fasiliteter. Flyplassanlegget med plass til 24 fly ligger på øya Taipa men rullebanen med tilbringerbaner er helt og holdent på en landfylling øst for øya. Flyplassen er i stand til å ta i mot Boeing 747-fly. Cateringanlegget kan produsere inntil 10 000 flymåltider om dagen. Ergoterapi. Ergoterapi, tidligere kalt arbeidsterapi, er en helsefaglig betegnelse for behandling gjennom aktivitet. Terapien har som mål å hjelpe mennesker å oppnå maksimalt funksjonsnivå ut fra deres egne forutsetninger. Behandlingsformen utøves av en ergoterapeut. De tilbyr blant annet trening i enkelte aktiviteter, tilrettelegging av hjemmet og råd om og formidling av hjelpemidler. Det er også et mål å forebygge ulykker, isolasjon og aktivitetstap. Faget omfatter medisin, natur-, samfunns- og humanvitenskap, med særlig vekt på pediatri, psykiatri, geriatri, nevrologi, ortopedi og kunnskap om utstyr og hjelpemidler for mennesker som er psykisk eller fysisk svekket. I 2011 var det omkring 3500 yrkesaktive ergoterapeuter i Norge. Rundt 2900 av disse er organisert i Norsk Ergoterapeutforbund. Josef Walcher. Josef «Sepp» Walcher (født 8. desember 1954 i Schladming, død 22. januar 1984 i Schladming) va en østerriksk alpinist. Walcher vant gull i utfor under VM 1978 i Garmisch-Partenkirchen. I verdenscupen vant han fem utforrenn i løpet av karrieren. Walcher la opp som aktiv idrettsutøver i 1982. To år senere omkom han etter et fall i et veldedighetsrenn. Isak Isaachsen. Isak Isaachsen (født 11. august 1863 i Kristiansand, død 1955) var en norsk forfatter, vitenskapsmann og diplomingeniør. Da Videnskapsakademiet i 1924 hadde organisert sin gruppe for tekniske og praktisk-øknonomiske vitenskaper, var Isaachsen en av de aller første som ble valgt i den nye gruppen. På det tidspunkt da han ble innvalgt i akademiet, i 1925, var Isaachsen 62 år gammel, og hadde en rekke arbeidsår bak seg i Tyskland og likeså i Sveits. Han kom tilbake til Norge ved utbrudd av den første verdenskrig. Han publiserte en rekke vitenskapelige arbeider om sentrifugalkrefter i vœsker og gasser, samt regulering av kraftmaskiner, og ble regnet som en av pionerene i reguleringsteknikken. Han var også opptatt av almemenneskelige, etiske og filosofiske spørsmål, og publiserte i 1919 boken "Tanker", som kom ut på Aschehougs forlag. Dendrofili. Dendrofili (kommer fra gresk, hvor "dendron" betyr tre og "philia" betyr kjærlighet eller vennskap) brukes noen ganger om mennesker som gir uttrykk for seksuell tiltrekkelse til trær. Aktivitet knyttet til dette kan omfatte at menn gnisser kjønnsorganet sitt mot trær, mens kvinner bruker grener til å masturbere. «Dendrofili» er ikke et klinisk begrep, og er ikke definert som en parafili i noen diagnosehåndbøker. Geitanger. Øyen Geitanger, Fjell kommuneTjønna ved MonsegaardØyen Geitanger (gammelt lokalt navn Geitung) ligger i Fjell kommune vest for Bergen. Denne fredfulle øya er uten biler. Forholdene er gode for fiske og dykking. Antall innbyggere på øyen var under ti i 2006. I tidligere tider har innbyggerne på Geitanger, som ligger innerst i Hjeltefjorden, livnært seg med fiske og enkelt landbruk. Fiske-og landbruksvarene ble hovedsakelig solgt på Fisketorget i Bergen. Varene ble fraktet med Oselver fra øyen til Bergen havn. De seneste årene har det vært en besetning med Gammelnorsk sau (villsau) på Geitanger som bidrar til å ivareta deler av øyas kulturlandskap. Øyen som tidligere besto av større lyngheier, har i dag fått en tilvekst av gran og furu som i hovedsak er plantet i kommunal regi. Lyngheiene på Geitanger har vist seg å være gunstig for honningproduksjon. Rundt på øyen finnes en rekke steingarder som fremdeles er godt synlig i terrenget. Transport til Geitanger er sjøveien fra tettstedet Knappskog på Sotra til øyens vestside hvor det finnes en dypvannskai og havnen Keilo. Sør på Geitanger er det etablert en gjestehavn med servering om sommeren. Geitung. [Waffleheart 12. mar 2007 kl. 11:08 (CET)] Gasherbrum III. Gasherbrum III er den fjerde høyeste toppen i Gasherbrum-massivet i fjellkjeden Baltoro Muztagh, en del av fjellkjeden Karakoram nordøst i Pakistan. Fjellet ligger mellom Gasherbrum II og Gasherbrum IV. Gasherbrum III er 7 946 moh. Siden fjellet har en primærfaktor under 500 meter, regnes det ofte som en fortopp til Gasherbrum II. Gasherbrum III var lenge en av verdens høyeste ubestegne topper, frem til den ble besteget av en polsk ekspedisjon i 1975. Bjørnar Andresen. Bjørnar Andresen (født 1. april 1945, død 2. oktober 2004) var en norsk jazzmusiker (bass, gitar, banjo), kjent for sitt improvisatoriske og flerkulturelle musikkuttrykk på en rekke utgivelser. Med sin barndomsvenn Svein Finnerud etablerte han frijazz-gruppen «Finnerud trio» (1967–74), inspirert av materiale de hadde bivånt med Paul Bley og Kent Carter i Universitetets Aula, såvel som George Russells seminarer i jazzteori. Med Terje Rypdal og Espen Rud utga han «Min bul» (1970), samtidig som han var aktiv ved Henie-Onstad kunstsenter, der flere av fremførelsene fant sted. På 80-tallet ga han ut med hardingfele-spilleren Nils Økland (1986). Han medvirket på utgivelser med The Quintet (1998–), med Jon Eberson og Paal Nilssen-Love på "Mind the Gap" (2004), samt Jon Klettes gruppe Jazzmob på "Pathfinder" (2003). Hans siste opptreden våren 2004 høres på Thomas Strønens gruppe Bayashi, platen "Rock" (Jazzaway, 2005). I anledning hans hyllestkonsert på Cosmopolite (2001) ble der etablert et Crimetime Orchestra (2001), som Andresen ledet til posthum utgivelse "Life is a beautiful monster" (2004). Paal Nilssen-Love/Ken Vandermarks utgivelse "Seven" (2006) i opptak fra 1. april 2005 på Blå konserthus, var dedikert Andresens 60-årsdag. Collision Course. "Collision Course" (utgitt 30. november 2004) er en DVD/CD av Linkin Park og Jay-Z. Linkin Park og Jay-Z nyinnspilte og mikset to sanger til én sang, til en såkalt mashup. Totalt er det seks mashups på CD-en. Albumet ble kjent pga. dets første singel "Numb/Encore", som var en mashup av Linkin Parks "Numb" og Jay-Zs "Encore". MTV foreslo for Jay-Z at han skulle synge sammen med et band. Jay-Z likte forslaget, og spurte Mike Shinoda om det ville være en god idé å utgi et album sammen, hvilket de ble enige om at det var. Hybrid Theory. "Hybrid Theory" er nu metal/Rap metal-gruppen Linkin Parks debutalbum, og ble utgitt 24. oktober 2000. "Hybrid Theory" er det mest solgte debutalbumet i det tjueførste århundre. Albumet ble nominert for Best Rock Album i 2002, men fikk ikke prisen. Sangen «Crawling» vant en Grammy. Albumet har blitt sertifisert diamant (10x platina) av The RIAA, Sertifisert 4x platina av The BPI og 5x platina av The CRIA. Bakgrunn. Linkin Park i sin kjente form ble startet i 1999, da Chester Bennington ble med i bandet. På denne tiden kalte bandet seg Hybrid Theory med Mark Wakefield som vokalist. Wakefield sluttet fordi han mente at bandet ikke kom noen sted. På samme tid sluttet Bennington i Grey Daze. Straks Bennington ble medlem, begynte bandet med innspilling av EP-en "Hybrid Theory EP". Da bandet skiftet navn til Linkin Park, fikk debutalbumet tittelen "Hybird Theory". Informasjon. Albumet inneholder kjente sanger som for eksempel «One Step Closer» og «Crawling». Albumet ble rost for å ha gjort rapcore-sjangeren kjent igjen. Mange av sangene var demoer som var laget av Mike Shinoda og Mark Wakefield. På oppfølger-CD-en "Reanimation" hadde mange av sangene fra "Hybrid Theory" blitt remixet, men "Reanimation" solgte ikke like mye som "Hybrid Theory", og "Reanimation" blir nevnt som Linkin Parks dårligste album. Albumet "Reanimation" har til tross for dette blitt sertifisert platina av RIAA. Bandet har to vokalister, Chester Bennington, som synger rockevokalene, mens Mike Shinoda er bandets rapper. På "Hybrid Theory", og på alle CD-ene bortsett fra "Minutes to Midnight", synger Shinoda og Bennington sammen. «In the End» fra dette albumet er et godt eksempel på hvordan Bennington og Shinoda synger sammen. Hovedsakelig rapper Mike Shinoda dette nummeret, men helt på slutten synger Chester Bennington. Innspillingen. I 1999 sendte Linkin Park ut en demo som senere ville bli kjent som "Hybrid Theory". Bandet sendte denne tapen til forskjellige plateselskaper. Flere plateselskap sa nei til den helt til de kom til Warner Bros. Records, der de fikk kontrakt. Etter hvert begynte bandet på ny materiale. Don Gilmore ble valgt som produsent, og begynte å jobbe sammen med bandet. Mange av hip hopsangene ble gjort om slik at vokalbidragene ble jevnere fordelt mellom de to vokalistene. Dave Farrell var ikke med på innspillingen av albumet, fordi han var på turné med bandet Tasty Snax, slik at Scott Koziol og Ian Hornbeck spilte bassgitar da Farrell var borte. Alle sangene på albumet ble skrevet av Mike Shinoda og Chester Bennington og mesteparten av sangene er hentet fra demoene som ble innspilt med Mark Wakefield i bandet. Sanger. Tekstene på albumet er negativt ladet og handler om mye om voldtekt, depresjon og dop. Alle disse ideene fikk bandet fra Chester Bennington som hadde blitt voldtatt og mishandlet. Depresjonen som han fikk etterpå, førte til at han begynte å ta dop. Han ble kastet ut av skolen, begynte å jobbe på Burger King, og måtte til avvenning for misbruket sitt. Da han kom fra avvenning ble han medlem av bandet Grey Daze. Sanger som «Crawling» og «One Step Closer» er eksempler på dette, og handler om sinne og frustrasjon. Debutsingelen til Linkin Park var «One Step Closer», en tung sang som er drevet av tunge gitarrytmer, blandet med tekno. Singelen ble spilt veldig mye på MTV. Musikkvideoen ble filmet i Los Angeles' undergrunnsbane, og i noen av klippene kan man se stand-in bassisten Scott Koziol. Den andre singlen til Linkin Park er «Crawling». Teksten handler om Chester Benningtons egen erfaring med barnemishandling, og hvordan det gjorde han svakere psykisk. Dette er tydelig på videoen til singelen, der man i begynnelsen ser en kvinne, (Katelyn Rosaasen), som ser seg selv i speilet, og ser på alle sårene sine etter at faren hennes har slått henne. Den tredje singlen er «Papercut» som handler om paranoia. I musikkvideoen kan man se bandet spille i et rom, men etterhvert begynner merkelige ting og skje, som at ansiktet til Rob Bourdon smelter. «In the End» er den fjerde og siste singelen fra albumet. På starten av sangen er det en pianointro, som følges opp med rappingen til Mike Shinoda og Chester Bennington med metalvokal. Musikkvideoen ble filmet i Californias ørkenen. «In the End» vant prisen for Best Rock Video på MTV Video Music Awards i 2002. Utgivelse. "Hybrid Theory" ble gitt ut 24. oktober 2000 i USA. Etter at debutsingelen «One Step Closer» ble gitt ut, gikk albumet inn på 16. plass på Billboard 200 sent i 2000, og albumet ble sertifisert gull av RIAA fem uker etter at albumet ble gitt ut. I 2001 solgte albumet over 4,8 millioner, noe som gjorde at albumet var det mest solgte albumet i 2001 og det ble solgt cirka 100 000 eksemplarer av albumet per uke tidlig i 2002. I 2005 ble albumet sertifisert diamant av RIAA for å ha solgt over 10 millioner eksemplarer i USA. Albumet har solgt over 24 millioner eksemplarer globalt. Dette gjør albumet til det best solgte Linkin Park-albumet og det mest solgte debutalbumet i dette århundre. Senere ble den fjerde singelen utgitt. «In the End» klarte seg bra og førte til at albumet kom på 2. plass på Billboard 200 rett bak Eminems The Eminem Show I 2002 ble det gitt ut en to disk Special Edition av "Hybrid Theory" som inneholdt alle sangene fra albumet samt sangene fra EP-en ' som ble gitt ut i 2002. Kritikk. "Hybrid Theory" har fått bra kritikk av mange annmeldere, og blir sett på av mange som Linkin Park sitt beste album. Blant andre Sputnikmusic har beskrevet albumet som "«a defining mainstream album at the turn of the century, and for good reason»" og ga albumet tre stjerner. Senere utgivelser. I 2002 ga Linkin Park ut sit første remix-album "Reanimation". Bandet fikk med seg kjente artister som Jonathan Davis fra "Korn", Aaron Lewis fra "Staind", og "Black Thought". På mesteparten av sangene på albumet var Chester Benningtons vokaler borte, og erstattet av gjesteartistenes bidrag. "Reanimation" var mer elektronika-inspirert enn "Hybrid Theory". Neste utgivelse var "Meteora" var ikke like tungt som "Hybrid Theory", og er mer elektronika inspirert. Deres tredje studioalbum "Minutes to Midnight" er mye roligere og bandet har for første gang hatt gitarsoloer i albumet og albumet tar mer inspirasjon fra alternativ rock enn metal. Reanimation. "Reanimation" er et remix album med klippesammenbindingen fra Linkin Park, gitt ut etter og baserte på deres først album, "Hybrid Theory". Opptakene er gjort i løpet av Hybrid Theory tour i 2001 og kjennetegnes med tungt og rap remixed sanger fra "Hybrid Theory"-albumet i tillegg til tidligere Linkin Park sanger. Kritikk. Skulle det varierer svært sjanger aktig fra Hybrid Theory. Tittel av sangene er formgitt på Internet, som bruker symboler, antall. Reanimation var meget rap-formgitt, som motvirket til Hybrid Theoris nu-metallformat, med å synge og rapping stemmeutvekslinger mellom Chester Bennington og Mike Shinoda. Mange av sporene på Reanimation manglet denne balansen (stemmeBenningtons var, på mange spor, klort eller fjernet helt). Noen vifter hevet også påstander av «crass commercialism» over albumets natur; da det ble bestådd mest av remixes av første albumet. Forsvarere av albumet sa at Reanimation hjalp de mange undergrunnene hip-hop gruppene som det kjennetegnet rekkevidde en større publikum, i tillegg til forandringen. Stephen Thomas Erlewine (av All Music Guide) betraktet albumet «et forbanner sikt mer interessant enn [Linkin Parks] debut» og «et velkomment trinn i den riktige retningen.» Linkins Parks forrige stoff var mildt av det tallrike andre nu metallsammenbindinger liknende, og Reanimation for forsøke til å bryte ny grunn. Han ville senere bli skuffet med 2003 Meteora for å stoppe denne forandringen. Linkin Park har også angitt at dette albumet kunne vært betraktet begge en remix og studioalbum. Stillingen på Metacritic er 60%. "Reanimation" er et remix album med klippesammenbindingen fra Linkin Park, gitt ut etter og baserte på deres først album, "Hybrid Theory". Opptakene er gjort i løpet av Hybrid Theory tour i 2001 og kjennetegnes med tungt og rap remixed sanger fra "Hybrid Theory"-albumet i tillegg til tidligere Linkin Park sanger. Mike Shinoda gikk gjennom og hørte på alle remixene og håndplukket de beste. Martin Revheim. Martin Alexander Korsvik Revheim (født 5. juli 1973) er en norsk forretningsmann og kulturpersonlighet, kjent som etablerer og (frem til 2005) eier av Klubbscenen Blå i Oslo (28. februar 1998, med Kjell Einar Karlsen), etterhvert en del av Brenneriveien Jazzhus. Etter å ha ledet Kongsberg Jazzfestival (2002-2005) ble han orkestersjef i Kringkastingsorkesteret (1. august 2006). Fra 1. september 2009 er han direktør i Stiftelsen Norsk Musikkinformasjon Han har også sittet i juryen for Spellemannprisen. Med Sigurd Reinton og Ole Rasmus Hjelle utkom artisters favorittlåter i bokform, på "111 skiver vi elsker" (Dinamo, 2003). Revheim er utdannet sosionom fra Høgskolen i Oslo (1992-96). James Blunt. James Blunt (født James Hillier Blount 22. februar, 1974) er en engelsk musiker. Han har fem Grammy Award-nominasjoner for debutalbumet sitt, "Back to Bedlam". Hans singel «You're Beautiful», som ble hans første suksess, lå på topp av hitlistene i mange land, deriblant Norge og USA. Singelen «Tears and Rain» var også en av de store favorittene blant folket. Han ble dermed den første britiske artisten siden Elton Johns 1997-versjon av «Candle in the Wind» som toppet de amerikanske hitlistene. "Back to Bedlam" solgte totalt 10 663 000 kopier verden over. Albumet lå 42 uker på VG-lista, fem av disse på topp. Før den kommersielle suksessen jobbet Blunt i den britiske hæren som offiser og var kaptein under Kosovo-krigen, hvor han tjente som oppklaringsoffiser i regimentet The Life Guards og var blant det første soldatene inn i Priština. Låten «"No Bravery"» fra «"Back to Bedlam"» er basert på hans opplevelser fra krigen. Terje Lyngstad. Terje Lyngstad er født 30. desember 1966 i Florø. Han vokste opp på Vassenden i Jølster, og er i dag bosatt i Førde i Sunnfjord. Lyngstad er teatersjef ved Sogn og Fjordane Teater. Terje Lyngstad er utdannet lektor i markedsføring ved Høgskolen i Buskerud 1994. Han var lærer ved Hafstad vidaregåande skule 1991–1995, medarbeider ved Førde Internasjonale Folkemusikkfestival 1996-1997, salgs- og informasjonssjef ved Sogn og Fjordane Teater 1997-1999, kultursjef i Jølster 2000–2001, avdelingsbanksjef i Sparebanken Vest i Førde 2001-2003. Han har vært styreleder i Sogn og Fjordane Kunstnarsenter 2001-2003, Folkeuniversitetet i Sogn og Fjordane og i Stiftinga Bendikttunet. Lyngstad var hovedforfatter av boka "Kampen om Nasjonal" (Skald forlag, 2000), om kunstneren Ludvig Eikaas. Siden 2003 har han vært fast skribent i aviser som Firda, Dag og Tid og Nationen. I 2007 ble Lyngstad valgt inn i bystyret i Førde kommune for Førde Arbeidarparti, et parti han meldte seg ut av i januar 2011 pga. regjeringens standpunkt i saken om den papirløse flyktningen Marie Amelie. Terje Lyngstad har vært teatersjef ved Sogn og Fjordane Teater siden 2004. Sogn og Fjordane Teater. Sogn og Fjordane Teater er et regionteater med Sogn og Fjordane fylkeskommune og Førde kommune som eiere. Teateret ble etablert i 1977, og har staten som største tilskuddsyter. Administrasjon, scene og verksteder for teateret ligger i Førde i Sunnfjord. Teateret turnerer i Sogn og Fjordane, og satser særlig på ny norsk dramatikk, stykker med historier fra regionen og politisk engasjerende forestillinger. Teateret bruker nynorske tekster og vestnorske taleformer som utgangspunkt og scenespråk. Sogn og Fjordane Teater har ca. 15 fast ansatte. Teatersjef fra 2004 er Terje Lyngstad. I 2010 mottok teateret Heddaprisen for satsing på ny, norsk dramatikk med regionalt perspektiv. Kammerkoret Psalmista. Kammerkoret Psalmista fra Oslo ble dannet i 2003 under navnet Storsalen kammerkor. Tilknyttet Storsalen menighet i Oslo frem til 2006. Siden 2006 har koret vært tilknyttet Høgskolen i Staffeldtsgate og Grønland kirke. Church of Christ (Cutlerittene). Church of Jesus Christ (Cutlerittene) er en gren av Siste Dagers Hellige. Dette samfunnet ble til rundt Alpheus Cutler, som hadde vært en betydningsfull person under tiden i Nauvoo. Cutler drev misjon blant indianerne på den tiden Joseph Smith ble myrdet. Brigham Young bad ham å bli med til Utah, men han nektet å avslutte sitt arbeid. Med tiden dannet han og noen andre et uavhengig samfunn. I dag er samfunnet sentrert i Independence i Missouri. Samfunnet er kjent for å leve etter til dels strenge regler. De holder fast ved den såkalte "Enoks orden". Chrix Dahl. Christian Axel «Chrix» Dahl (født 5. januar 1906 i Kristiania, død 16. juni 1994 samme sted) var en norsk grafiker, maler, illustratør og avistegner, kjent som illustratør for en rekke utgivelser. Bakgrunn og arbeid. Chrix Dahl var sønn av marineoffiser Axel Dahl og hustru Lilly f. Steen. Han vokste opp i Vestre Aker, der han var nabo til Edvard Munchs Ekely. Dahl studerte under Eivind Nielsen ved Statens kunst- og håndverksskole (1924–25) og Axel Revold ved Statens Kunstakademi (1925–32). Han debuterte hos Blomqvist i 1930. Dahl virket lenge som overlærer for radérklassen ved Statens kunst- og håndverksskole (1945–74), blant annet for Håkon Bleken (1950) og Finn Graff (1959–63). Dahl reiste i Syd-Europa, blant annet til Venezia i 1929. Turen førte til flere etsninger som ble vist frem ved Nordnorsk Kunstmuseum før han hadde sin debututstilling i 1930. Bokillustrasjoner. I tillegg har han illustrert en lang rekke bokomslag. Annet. Dahl var også frimerkekunstner, med ansvar for serien «Norsk malerkunst», hvorfra J. C. Dahls "Brudeferden i Hardanger" ble kåret til «tidenes vakreste» (utgitt 1974). Hans verker ble samlet i Sidsel Helliesens "Chrix Dahl, tegninger til bøker" (1986), fra utstillingen ved Nasjonalgalleriet 15. mars-4. mai 1986. Videre finner man "Tegninger og akvareller" utgitt av Lillehammer Kunstmuseum (2002). Det finnes også et «Ellen og Chrix Dahls legat» for kunstnere. Chrix Dahl mottok Bokkunstprisen i 1959. David Millar. David Millar (født 4. januar 1977 på Malta) er en skotsk sykkelrytter som sykler for Garmin-Sharp. De største merittene hans er tre etappeseire i Tour de France og tre etappeseire i Vuelta a España. Han ble også verdensmester på tempo i 2003, men innrømmet senere å ha misbrukt EPO. Han ble dømt for misbruket rett før Tour de France i 2004, og måtte holde seg unna sykkelsporten i to år. Han kom tilbake like før Tour de France 2006, denne gangen under kontrakt med Saunier Duval-Prodir. Han er den eneste britiske syklist som har innehatt alle fire trøyene i Tour de France, og en av fire som har hatt gul trøye. Tidlig karriere. Millar ble kjent som kaptein på det franske laget Cofidis da han vant første etappe i Tour de France 2000 og kjørte i den gule trøya i tre dager. Han mislyktes i å gjenta dette i 2001 på grunn av en velt, og endte på femteplass i prologen i 2002. Under hans forsøk på å vinne prologen i 2003, hoppet kjedet av like før mål. Han beskyldte sportsdirektøren for å prøve å spare noen få gram på å bytte kjedering. Millar er kjent for sine uvørne kommentarer, og han brøt Vuelta a España i 2002 i protest mot løypa som han mente var farlig. Han hadde veltet flere ganger under løpet og en halv meter før målstreken på Angliru tok han av seg startnummeret og gav seg. Doping. Millar spesialiserte seg på tempo, og forberedte seg for banesyklingen under Sommer-OL 2004 da politiet ransaket huset hans i juni, og fant tomme ampuller. Millar innrømmet å ha brukt EPO i 2001 og 2003. I august 2004 ble Millar suspendert i to år av det britiske sykkelforbundet, fratatt verdensmestertittelen fra 2003, bøtelagt, og diskvalifisert fra Dauphiné Libéré 2003 og Vuelta a España 2001. Han ble sparket fra Cofidis som trakk seg fra konkurranser mens de fant ut hvilke andre ryttere som var involvert. Flere ryttere og assistenter ble sparket. Cédric Vasseur fikk ikke starte Tour de France 2004, men ble senere frikjent. Millar fikk ikke gjennom en appell til Court of Arbitration for Sport for å redusere utestengelsen, men retten tilbakedaterte suspensjonen til da han tilsto, 24. juni 2004, som gav han mulighet til å starte i Tour de France 2006. Millar møtte i fransk rett i 2006, sammen med ni andre tiltalte, flest fra Cofidis. Retten kom til den konklusjon at det ikke var klart at Millar hadde tatt dopingmidler på fransk jord, og kunne derfor ikke forfølge saken videre. 2006. Millars suspensjon var over en uke før Tour de France 2006 og han deltok med det spanske laget Saunier Duval-Prodir. Han ble nummer 17 i prologen og 11 på den siste tempoetappen. Han endte på en 59. plass sammenlagt. I Vuelta a España 2006 vant Millar 14. etappe, som var en tempoetappe. I oktober samme år vant han det britiske mesterskapet på 4000 m forfølgelsesritt i Manchester. 2007. Under Tour de France 2007 ble det kjent at Millar skulle til amerikanske Team Slipstream som hadde en sterk anti-doping-profil. Etter Touren vant han det britiske mesterskapet både på tempo og landevei. Han ble nummer to sammenlagt i etapperittet Eneco Tour, 11 sekunder etter Jose Ivan Gutierrez. 2008. 2008 med Slipstream startet med andreplass i Tour of California 49 sekunder bak Levi Leipheimer. Han var med på laget som vant første etappe (lagtempo) i Giro d'Italia 2008. På 5. etappe var han del av et femmannsbrudd, men kjeden hans røk da det gjensto mindre enn en kilometer og fratok han vinnersjansen. Millar kastet da sykkelen over reklameskiltene i ren frustrasjon. Under Tour de France 2008 ble Millar nummer tre på 4. etappe (tempo), og nummer fem på den siste tempoetappen. Sammenlagt endte han på 68. plass. Arne J. Solhaug. Arne Johnson Solhaug'", (født 25. september 1942 i Østre Toten) er førsteamanuensis ved Norges Musikkhøgskole, kantor i Grønland kirke i Oslo, forfatter og komponist. Danmark rundt. Danmark rundt er et dansk sykkelritt, og er en del av UCI Europa Tour. Løpet er også kjent som Post Danmark Rundt, fordi det danske postvesenet er hovedsponsor. Det består av seks etapper på fem dager, og 15 lag med 8 løpere hver konkurrerer. Hjemmelaget Team CSC/Saxo Bank har dominert løpet de siste årene, og tok dobbeltseier i 2004, 2005 og 2006. Jakob Fuglsang vant tre år å rad. 335 skvadron. 954 "Balder" i Basel i 1984 335 skvadron er det norske Luftforsvarets transportflyskvadron, stasjonert på Gardermoen Flystasjon. Skvadronen opererer fire C-130J Hercules-maskiner. Historie. 335 skvadron ble offisielt opprettet 15. august 1946, men den har røtter tilbake til tiden under krigen i England hvor Luftforsvarets transportbehov ble ivaretatt av enheter under andre navn: Stockholmsruten, No. 20 Transport Squadron, No. 21 og No. 22 Transport Flight. Stockholmsruten. Under krigen meldte det seg et behov for en fast luftrute mellom Leuchars i Skottland og Sverige, en rute som kunne ivareta kurértjenesten mellom Legasjonen i Stockholm og Regjeringen i London, og som kunne transportere motstandsfolk som hadde måttet flykte til Sverige videre til krigstjeneste i England. I alt fikk Stockholmsruten og No. 20 Transport Squadron tildelt 7 Lockheed Lodestar. Da krigen var over hadde mer enn 3 000 passasjerer blitt befordret med Stockholmsruten. No. 20 Transport Squadron. Etter fredsslutningen i mai 1945 ble denne skvadronen opprettet som en direkte etterfølger av Stockholmsruten og ble nå også utstyrt med Dakotamaskiner. I juni samme år ble avdelingen overført til Norge med base på den gamle Fornebu flyplass. Oppgaven bestod i å gjennomføre halvmilitære ruteflyvninger til sivil luftfart var etablert. Dessuten andre transportoppdrag og VIP-flyvninger. No. 21 og No. 22 Transport Flight. Disse to avdelingene opererte i Nord-Norge med etterlatt tysk materiell, vesentlig Junkers Ju 52. Begge flighter ble nedlagt i november 1945. 335 skvadron. Ved nedleggelsen av 20 Transport Squadron ble transportflyvirksomheten flyttet til Gardermoen. Eirik Sandberg ble beordret som sjef for enheten, som ble tildelt de syv Lodestar-flyene fra Stockholmsruten. En hovedoppgave for skvadronen i denne perioden, var flygninger til Tysklandsbrigaden i perioden 1947 til 1953. Den neste flytypen i bruk ved skvadronen var ti Dakota-fly Norge fikk som våpenhjelp fra USA i 1950. Lodestar-flyene ble da solgt til sivil luftfart i Sverige og Finland. I 1956 ble seks av Dakotaene overført til det danske flyvåpenet. Som erstatning for disse ble Luftforsvaret tilført åtte Fairchild C-119 Flying Boxcar. Disse hadde fløyet som C-119F i Belgia, men var blitt modifisert til C-119G før overføringen til Norge. De gjenværende C-47-flyene ble deretter mest benyttet til persontransport, blant annet VIP-transport av HM Kongen, men ett av flyene ble også utstyrt for kalibrering av TACAN-utstyr. I 1974 ble Dakota faset ut. Tre fly ble sendt tilbake til USA, mens ett fly ble lagret for museumsbruk, og står per 2012 på Forsvarets flysamling på Gardermoen. Det første havariet med avskriving av fly kom i desember 1968. Da endte en C-119 ved siden av rullebanen på Røros etter et understellsbrudd. C-119 var i bruk til sommeren 1969. Da ble de gjenværende syv flyene returnert til USA. Ved en seremoni på Gardermoen høsten 1969 ble det første av seks fabrikknye C-130H Hercules-fly døpt. Disse var i drift uten alvorlige uhell frem til mai 2008. Da hadde flytypen loggført i alt 133 665 timer for Luftforsvaret. Deretter ventet skvadronen på sine nye fly, hvorav det første C-130J ble mottatt i november 2008. I juni 2010 var samtlige fly levert. 15. mars 2012 havarerte et av flyene, "Siv" (5630), ved Kebnekaise nord i Sverige. Flyet, med fire offiserer fra skvadronen samt en flytryggingsoffiser fra 137 Luftving ombord, var på vei fra Evenes til Kiruna i forbindelse med militærøvelsen «Cold Response». 17. mars gjorde svenske myndigheter det klart at søket etter overlevende var avsluttet. Dette var første gang siden opprettelsen i 1946 at skvadronen hadde mistet et mannskap, og bare andre gang et av skvadronens fly var gått tapt. I september 2012 ble et erstatningsfly, "Frøya" (5699), overlevert Luftforsvaret ved en seremoni ved Lockheed Martins fabrikk i Marietta, Georgia. Dermed var styrken ved skvadronen igjen på fire fly, samtidig som ett fly påbegynte tjeneste i Afghanistan. B-vingen. I juli 1957 ble det offisielt opprettet en B-ving ved skvadronen. Denne vingen, eller flighten som det også ble kalt, var utstyrt med Otter, Norseman og Safir. Men også før den offisielle opprettelsen hadde det eksistert en B-ving ved 335 skvadron. Fra 1948 hadde vingen hatt blant annet et par Oxford-fly og to Fairchild Cornell. Disse ble brukt til trening og kommunikasjonsflygning. De fire Dakotaene som ble beholdt etter C-119-leveringen, inngikk også etterhvert i B-vingen. Da NATO begynte å satse på elektronisk krigføring (EK), gikk Luftforsvaret til anskaffelse av to Dassault DA-20 Jet Falcon i 1972. Disse ble kjøpt fra Fred. Olsens Flyselskap. De ble offisielt tatt i bruk i 1973. I 1979 ble ytterligere et fly overtatt fra Fred. Olsen. I 1995 ble B-vingen utskilt fra 335 skvadron og overført til Rygge flystasjon som 717 skvadron. Mischa Spoliansky. Mischa Spoliansky (født 28. desember 1898 i Białystok i Russland (nå i Polen), død 28. juni 1985 i London) var en russisk-britisk komponist av revy- og filmmusikk. Mischa Spoliansky studerte musikk i Tyskland. Han var komponinst og pianist ved flere revyscener i Berlin. Under pseudonymet «Arno Billing» skrev han melodien til den første «hymnen» til de homofile i 1920, «Das Lila Lied», som han tilegnet sin venn Magnus Hirschfeld. Han samarbeidet med flere av tidens store navn i Tyskland, som Margo Lion, Richard Tauber og Marlene Dietrich. I 1933 emigrerte Spoliansky til London. Der begynte han en ny karriere som komponist av filmmusikk. Han ble raskt britisk statsborger, ikke minst takket være verdensryet han hadde fått som komponist av slageren «Heute Nacht oder nie» til filmen «Das Lied einer Nacht» i 1932. Knut Audum. Knut Erik Audum (født 25. januar 1944) er en norsk ingeniør og restauratør, kjent som jazzmusiker (kornett) og orkesterleder. Hans startet med egen besetning (1962), som ble Knut Audums New Orleans Band (1963–70). Det ble videreført som Magnolia Jazzband i 1970, der Audum også spilte en tid. Audum spilte så i Ophelia Ragtime Orchestra (1980) og Luna Leaps In. Den senere tid har han spilt i Black & White Stompers og Tordenskiolds Jazz Five. Marianne Aulie. Marianne Bengtson Aulie (født 23. oktober 1971 på Lørenskog) er en norsk maler og tidligere fotomodell. Aulie er utdannet ved Oslo Tegne- og Maleskole. Hun er kjent for sine store, fargerike og ekspressive malerier av klovner. Aulie sier selv at hun alltid avslutter arbeidet med bildene ved å vaske dem i champagne, og at alkoholen reagerer med den våte akrylmalingen og gir en spesiell tekstur. Hun er ellers særlig kjent for en utadvendt markedsføring og stor medieomtale, blant annet på grunn av sin tidligere modellkarriere. Kunsthistorikeren Stig Andersen har kritisert galleri Sands massive markedsføring og kalt kunsten banal. Felix Joachimson. Felix Joachimson senere Felix Jackson (født 5. juni 1902 i Hamburg, død 7. desember 1992 i Camarillo i California i USA) var en tysk-amerikansk revy-, filmforfatter og -produsent. Han ble nominert til Oscar-prisen i 1940 for filmen «Bachelor Mother» i kategorien beste manuskript. Samba. Samba er en brasiliansk musikk- og dansesjanger og er den mest utbredte musikkformen av afrikansk opphav i Brasil. Sentrale instrumenter er pandeiro, cavaquinho, gitar og ulike perkusjonsinstrumenter. Ordet «samba» antas å komme fra det angolanske ordet semba, som er navnet på en tradisjonell dans. Historie. Sambaen oppstod trolig i delstaten Bahia i nordøst-Brasil, og den er fremdeless en del av musikktradisjonen i området. Likevel regnes sambaen for å være en musikkform som oppsto i Rio de Janeiro på begynnelsen av 1900-tallet, på grunn av den store mengden av slaver som migrerte fra Bahia til kaffiplantasjene i delstaten Rio. Andre sjangere som "maxixe" og "lundu" blir regnet som forløpere for sambaen. Den første innspillingen av samba skal ha vært låta «Pelo Telefone» som ble spilt inn i 1916. Sangen ble svært populær, og bidro til at musikkstilen ble kjent utenfor Rio-området. På 1930-tallet var den første sambaskolen stifta av en gruppe musikere under ledelse av Ismael Silva. Den fikk navnet Deixa Falar, og bidro til å tilpasse formen slik at den lettere kunne brukes som parademusikk under karnevalet. En annen sentral person var komponisten og tekstforfatteren Noel Rosa, som fikk stor popularitet med samba som uttrykksform. Samtidig ble musikken spredt over hele landet via radio, og under presidentperioden til Getúlio Vargas fikk sambaen en tilnærmet status som Brasils «offisielle» musikk. I de følgende årene utviklet sambaen seg i flere retninger, fra den lavmælte samba canção til de store trommeorkestra som brukes i sambaskolene. En av disse nye variantene var bossa nova, som oppsto blant musikere hovedsakelig av middelklassebakgrunn, blant andre João Gilberto og Antonio Carlos Jobim. På 1960-tallet begynte bossa nova-musikere med innsamling og gjenoppliving av den eldre sambatradisjonen. Flere artister ble gjort kjent for et større publikum og spilte inn de første platene sine, som blant annet Cartola, Nelson Cavaquinho, Zé Keti og Clementina de Jesus. På 1970-tallet kunne en høre mye samba på brasilianske radiostasjoner. De mest spilte var komponister og sangere som Martinho da Vila, Clara Nunes og Beth Carvalho. Etter en periode på begynnelsen av 1980-tallet, da radiostasjonane hadde fokusert lite på samba og mer på diskomusikk og brasiliansk rock, kom sambaen tilbake med en ny variant som bar navnet pagode. Stilen oppsto i drabantbyane til Rio de Janeiro, og var særpreget av et mer folkelig språk, og instrumenter som banjo og tantã. Kjente artister innenfor denne sjangeren var Zeca Pagodinho, Almir Guineto, Grupo Fundo de Quintal, Jorge Aragão og Jovelina Pérola Negra. Standard samba. Samba spilles med en rytmeseksjon, der grunnpulsen blir markert med surdo eller tantã. Det lille strengeinstrumentet cavaquinho utgjør en viktig del av det harmonisk-rytmiske elementet, og handtrommen pandeiro har en utfyllende rolle i det rytmiske mønsteret. Andre instrument er gitaren, ofte en gitarvariant med 7 strenger, som spiller kontrapunktiske basslinjer. Partido alto. Dette er en variant av samba med mer markert bruk av pandeiroen og mer fokus på rytmikken. Melodiene i Partido alto er alltid i dur-tonearter, og som regel delt opp i refreng og vers. Versene er som regel improviserte. Pagode. En populær form som oppsto i drabantbyene til Rio de Janeiro, og som nå har blitt en av de dominerende musikkformene i Brasil. Det startet på 1980-tallet med innføringen av instrumentene banjo, tantã og repique, i tillegg til cavaquinho, gitar og pandeiro. I dag er det vanlig å bruke elektriske instrument som el-gitar, el-bass og keyboard, i tillegg til trommesett, som ikke har vært vanlig i tradisjonell samba. Pagode-artister opptrer ofte på brasiliansk TV, som regel med dansere som en del av sceneshowet. Samba de breque. En variant der teksten var historier som artisten til dels sang, til dels framførte som dialoger. Samba-Canção. En variant som har vært svært utbredt på brasilianske radiostasjoner. Stilen er preget av romantiske tekster og en rolig rytme, og vært påvirket av meksikansk bolero og amerikanske ballader. Kjente artister: Noel Rosa, Ângela Maria, Nelson Gonçalves, Cauby Peixoto, Agnaldo Rayol, Dolores Duran, Maysa, Lindomar Castilho og Alexandre Pires. Samba-Enredo. Varianten som brukes av sambaskolene under karnevalsprosesjonene. Tekstane i samba-enredo forteller som regel en historie som blir illustrert av forestillingen til sambaskolen under paraden i Sambodromen. Melodien blir som regel sunget av en mann, akkompagnert av en cavaquinho og av hele trommeorkesteret til sambaskolen. Dette gir et komplekst og intenst lydbilde, som óg er kjend som batucada. Bossa Nova. En stil som oppsto på 1960-tallet som en blanding av amerikansk jazzharmonikk og samba. De viktigste opphavsmennene til stilen var komponisten Tom Jobim, dikteren Vinícius de Moraes og gitaristen og sangeren João Gilberto. Sistnevnte hadde en lavmælt og innadvendt sangstil som inspirerte de fleste brasilianske artistene som kom senere, slik som Caetano Veloso, Gilberto Gil og Marisa Monte. Bossa Nova fikk et verdsomspennende gjennombrudd med innspillingen "The Girl from Ipanema" i 1962. Andre varianter. Samba-reggae – en stil som oppsto i Bahia på slutten av 1980-tallet. Samba de roda – en eldre variant, der deltakarane står i en ring mens enkeltmedlemmer danser i midten etter tur. Samba rock en nyare variant med innslag av funk og soul. Johan Bertrand Narvesen. Johan Bertrand Narve Louis Narvesen (født 29. april 1860 i Brunlanes ved Larvik, død 7. mars 1939) var en norsk næringslivsleder og regnes som grunnleggeren av Narvesens Kioskkompani. I 1876 ble han ansatt ved Kristiania postkontors bladavdeling. Fra 1882 arbeidet han som reisende postekspeditør ved Vestbanen postekspedisjon og året etter ble han postfullmektig i Larvik. I 1887 søkte han, og fikk jernbanens tillatelse til å la et avisbud gå på Larvik stasjon og selge Kristiania-aviser. I 1891 fikk han stilling som reisende postekspeditør på "Grevskabs-banen" (Horten – Skien). Narvesen sluttet i Postverkets tjeneste i 1893 fordi reisetjenesten tok på helsen. I november samme år fikk han melding fra styret for Norges Statsbaner og direksjonen for Den Norske Hovedjernbane om at hans anbud på overtakelse av salg av aviser, reiselitteratur etc. på jernbanenes områder, var godtatt. Overtakelsen måtte skje allerede fra 1. januar 1894. Fra denne dato regnes opprettelsen av Narvesens Kioskkompani. Bertrand Narvesen var kompaniets daglige leder frem til høsten 1902, da han ble avløst av Otto Børs, som var blitt ansatt i kompaniet i 1899. Narvesen ble da styrets formann og flyttet samtidig til Ringebu med hustru Kristine og pleiedatter Ellen, der han bygde sitt hus Heimhug. Foruten stadig kontakt med firmaets ledelse i Kristiania/Oslo, var han aktiv på mange områder etter at han flyttet til Ringebu. Således startet han Gudbrandsdalens Boghandel på Ringebu med flere filialer oppover i dalen. Videre tok han initiativet til opprettelsen av Lillehammer og Gudbrandsdalen Turistforening og ble foreningens første formann. Bertrand Narvesen var aktiv styreformann i Kioskkompaniet helt til sin død 7. mars 1939. Han ligger begravet på Ringebu kirkegård sammen med sin hustru Kristine, f. Ulriksen (1865 – 1943) Narvesen, Johan Bertrand Narvesen, Johan Bertrand Narvesen, Johan Bertrand Paleosibirske språk. Paleosibirske språk er en fellesbetegnelse på noen språk som tales av enkelte folkegrupper i det østlige Sibir. Disse språkene er ikke nødvendigvis i slekt. De fleste av de paleosibirske språkene har i dag få talere. Flere beslektede språk er utdødd, og mange av de nåværende språkene er muligens på vei til å dø ut. Tsjuktsjisk-kamtsjadalsk, som Chukchi og noen andre språk hører til. Chukchi tales av mer enn 10 000 personer. Språket undervises i skoler og brukes i tidsskrifter. Giljakisk eller nivkh, et isolert språk som kanskje har omkring 2000 talere. Jenisej-ostjakisk, en språkgruppe som i dag bare omfatter språket ket. Yukhagir, en språkgruppe som noen mener er i slekt med uralske språk. Muztagh Tower. Muztagh Tower er en spektakulær fjellformasjon i fjellkjeden Baltoro Muztagh i Karakoram, Pakistan. Fjellet ligger mellom Baltoro-breen og Sarpo Laggo-breen. Den 7 273 meter høye toppen ble lenge ansett å være ubestigelig, og fjellet regnes fortsatt som et av verdens vanskeligste fjell å klatre i. Muztagh Tower ble første gang besteget i 6. juli 1956 av en britisk ekspedisjon via vestsiden. Britene kom opp fem dager før franske klatrere også besteg toppen, via en rute opp fjellets østside. Perimylopidae. Perimylopidae er en artsfattig familie av biller som bare lever på den sørlige halvkulen. De ligner på skyggebiller (Tenebrionidae), og lever av planter og dødt materiale. Et par arter som lever på Sør-Georgia er blant verdens sørligste biller. Det er beskrevet i underkant av 30 arter. Chalcodryidae. Chalcodryidae er en artsfattig familie av biller som bare er kjent fra New Zealand. De ligner på skyggebiller (Tenebrionidae). Det er bare kjent seks arter, to andre arter i slekten "Sirrhas" ble nylig overført til familien Perimylopidae. West Potomac Park. a> i det fjerne, med kirsebærstrær i blomstring West Potomac Park er en park i Washington DC tilknyttet det amerikanske nasjonalparksystem. Den ligger ved National Mall. Den omfatter parkområdet som strekker seg sørover mot Potomacelven fra vannspeilet mellom Lincoln Memorial og området rundt Washington Monument. I parken ligger en rekkk nasjonale minnesmerker: Korean War Veterans Memorial, Jefferson Memorial og Franklin Delano Roosevelt Memorial, og omkranser Tidal Basin, en kunstig vik av Potomac som ble anlagt på 1800-tallet og knytter elven til nordenden av Washington Channel. Storparten av Washingtons berømte sakura (japanske kirsebærstrær) omkranser Tidal Basin og er hovedattraksjonen under National Cherry Blossom Festival fra 31. mars til 15. april hvert år, og hortokulturister klarer som regel å behandle trærne slik at de alle fleste av dem har sin korte vårblomstring innen denne perioden. Spenntre. Et spenntre er en sammenkobling av et sett noder, der alle kan nå alle, via en eller flere linker. Det er et tre (datastruktur), i den forstand at det ikke har rundturer (sykluser); det finnes bare en enkelt sti mellom ethvert par noder i et spenntre. I og med at alle linker kobler to noder sammen, er antall linker i et spenntre lik antall noder minus 1. Et nett med noder og kanter. Hver link har en kostnad og er farget grå, med mindre den ligger i det minimale spenntre. Det kan finnes flere minimale spenntrær, men disse vises ikke. Treets kostnad er summen av hver link's kostnad. Et minimalt spenntre (MST) er det rimeligste spenntre av alle mulige; man kan finne flere MST med lik kostnad. MST er viktige i datakommunikasjon, der målet er å rimeligst mulig, spre meldinger innenfor en gruppe. Alle vil da sende over de linker som er definert i gruppens MST. Minimalisering av spenntrær er også viktig for å finne rimeligste linjeutlegging for strømforsyning og kabel-TV. Innen grafteori har man utviklet måter for å beregne spenntrær. For å finne MST starter man med en tom mengde MST, og legger til trygge linker, en i gangen, inntil alle noder er i samme MST. Man kan finne MST med Prims algoritme, der man legger til den rimeligste linken, inntil alle noder er tatt med i MST. Under arbeidet er nodene delt inn i to nodesett: De som er med i MST, og de som enda ikke er med. Alternativt, kan man bruke Kruskals algoritme som legger til nye linker i stigende rekkefølge, uansett om det gir et slikt to-delt nodesett. Disse kan være noe forskjellige hva angår kjøretid. I praktiske situasjoner har man nett der noder og linker tilkommer og forsvinner over tid, slik at spenntrær må omberegnes. Som eksempel nevnes Spanning tree protocol, som sier hvordan man i et datanett skal samsnakke for å vedlikeholde et korrekt spenntre (fri for sykluser), samt reservelinker der det er mulig. No Life 'Til Leather. "No Life 'Til Leather" er Metallicas store gjennombrudds demo. Medlemmene var da James Hetfield, Lars Ulrich, Ron McGovney (bass) og Dave Mustaine (gitar). Leiasundet. Leiasundet er en gammel fiskerihavn på Kvitsøy. Et 3,9 m høyt steinkors som er mer enn 1000 år gammelt, viser sjøveien inn til Leiasundet. Kvitsøy kringkaster ligger ved Leiasundet. Keith Stroud. Keith Stroud (født 12. august 1969) er en engelsk fotballdommer. Debuten i Premier League var i 06 og var mellom Blackburn Rovers og Sunderland AFC. Han har dømt 14 kamper i Premier League. Metal Magic. "Metal Magic" er det første albumet fra heavy metal-bandet Pantera, som ble gitt ut i 1983. I likhet med de neste tre utgivelsene fra bandet var musikkstilen rettet mer mot hard rock/heavy metal-stilen man finner i KISS og Van Halen, og ikke den groove metal-stilen bandet senere, på 1990-tallet, ble kjent for å spille. Albumet ble gitt ut på bandets eget plateselskap, Metal Magic, og produsert av Jerry Abbott (under aliaset «The Eldn»), en kjent låtskriver og plateprodusent, som også er Dimebag Darrell og Vinnie Paul sin far. Personell. Albumet har også noen få keyboard-deler som det er ukjent hvor stammer fra. Kvitsøy trafikksentral. Kvitsøy Trafikksentral er den fjerde i rekken, etter Horten, Brevik og Fedje. Sentralene vokter all trafikk i indre Oslofjord, trafikken inn Langesundsfjorden, og trafikken til oljeterminalene på Mongstad og Sture. I tilknytning til trafikksentralene er det bygget ut et nettverk av radarer som kan overvåke båter langt unna selve sentralen. På Kvitsøy kan sentralen kontrollere båter fra Bømlafjorden i nord til Jærens Rev i sør. Økningen i skipstrafikken er markant og behovet for å bygge ut overvåkningstjenesten blir stadig mer framtredende. Trafikksentralens viktigste funksjon vil altså være overvåkning. Dersom båter oppfører seg unormalt eller seiler utenfor ledene, vil de kunne følges opp og forhåpentlig ledes på rett vei igjen. På radarskjermene avleses skipets nøyaktige kurs og fart. Her vil en raskt se om et skip blir liggende og drive og kan tilkalle assistanse før de havner i fjæresteinene. Det er mange år siden Kvitsøy hadde egen losbåt, men dirigering og administrasjon av losbåtene i Tananger og på Karmøy foregår nå fra sentralen på Kvitsøy. Egentlig kan en lure på hvorfor trafikksentralen ble plassert på Kvitsøy i det hele tatt. Losformidlingen skjer per radio og telefon, og strengt tatt kunne radarskjermene vært plassert inne på fastlandet. Men det er ikke i tvil om at plasseringen likevel er fornuftig. Det er viktig at de som skal drive losing og overvåkning kjenner lokale forhold og at de har et praktisk forhold til sjøen. Dersom funksjonene hadde blitt plassert langt fra sjøen, kunne en risikert at den operativ kompetanse etter hvert ville forsvunnet. Vekten. Vekten (latin "Libra") er et stjernebilde og et stjernetegn. Steinkors på Kvitsøy. Steinkorset ved Leiasundet er Kvitsøys mest kjente fortidsminne. Det har en høyde over bakken på 3,9 meter. Korset er lett synlig fra skipsleia, og har derfor i alle år vært et kjent sjø- og seilingsmerke. Ingen vet med sikkerhet når korset ble satt opp, men det må være minst 1000 år gammelt. Det er lutret av saltvann og vind. Engelske misjonærer kan ha reist korset allerede på 900-tallet. Siden har det vært et seilingsmerke for sjøfarere, fra vikingtid til i dag. Snorre Sturlason forteller at Erling Skjalgsson og Olav Haraldsson gjorde et forlik ved dette korset i 1016. Rochdale. Rochdale er en stor by i Stor-Manchester. Den er administrasjonssenter og største by i distriktet Rochdale. Historisk tilhørte byen Lancashire. Den vokste kraftig i det 19. århundre som et sentrum for tekstilproduksjon, og ble under den industrielle revolusjon en av de første industrialiserte byer. Byen er kjent som fødestedet til kooperativbevegelsen, og de opprinnelige prinsippene for kooperativer er kjent som Rochdale-prinsippene. Kaste. Kaste (fra latin "castus", «ren», gjennom portugisisk "casta", «ublandet rase») er et begrep som særlig viser til de adskilte samfunnsgruppene i det indiske samfunnet. Det kan også vise til fastlåste klasser med ulik status i et samfunn. Innen antropologi blir begrepet brukt generelt om grupper som driver med samme type arbeid og gifter seg innad. Det indiske kastesystemet. Det indiske kastesystemet er svært gammelt. Indiske skrifter som Manusmriti og Puranaene omtaler 'Varna' som betyr orden, kategori, type og farge. Disse tradisjonene ordner samfunnet i fire hovedkategorier. "Brahminene" (Den øverste kasten) hadde som sin viktigste oppgave å kontrollere og formidle vedaene og sanskritspråket de er forfattet på - et av de eldste språkene i verden. De er dessuten ansvarlige for å utføre seremonier til gudenes ære og samfunnets beste. Ettersom ingen kan spise mat tilberedt av personer med lavere kaste enn dem selv, har en del brahminer også vært kokker. De fleste hinduer lever imidlertid ikke etter denne regelen om tilberedelse av mat i det daglige. "Kshatriyane" (Den nest øverste kasten) hadde i oppgave å holde orden i samfunnet og å beskytte menneskene. De skal spesielt beskytte brahminene. Mange kshatriyaer har tradisjonelt blitt soldater eller politifolk. "Vaishyane" (Den nest laveste kasten) har tradisjonelt vært bønder, kjøpmenn og håndverkere. Vaishyaer og kshatriyaer kalles sammen med brahminene for «to ganger fødte». Den andre fødselen er en seremoni der de mottar "den hellige tråd" som høytstående hinduer bærer over skulderen. De har etter denne seremonien rett til å utføre enkelte offerseremonier for sin egen husholdning og til å motta kunnskap om vedaene. "Shudraene" (Den nederste kasten) sin oppgave var å utføre skittent og manuelt arbeide. De er av laveste rang, og blir fortsatt ofte sett ned på av hinduer tilhørende høyere kaster. Utenfor kastesystemet er de kasteløse (pariaene) som regnes som urene. Disse bor ofte i egne områder, både av sosiale og rent økonomiske årsaker. I dag kalles disse gjerne daliter i stedet for kasteløse, da «kasteløs» er et begrep som henter sin mening nettopp i det undertrykkende system man ønsker å bekjempe. Utlendinger regnes ikke som del av kastesystemet, og vil således ikke tilhøre noen av de overnevnte kaster. Dette medfører at utlendinger eksempelvis kan nektes adgang til enkelte templer, selv om dette forekommer sjelden i det moderne India. Det faktum at utlendinger ikke tilhører noen kaste betyr imidlertid ikke at utlendinger anses som urene, kun at de står utenfor kastesystemet som helhet. I 1950 ble kastevesenet i India offisielt avskaffet, men det har likevel ikke mistet sin betydning. Kastevesenet har fortsatt stor innflytelse, især på landsbygda og blant de lavt utdannede. Indiske myndigheter har i sitt forsøk på å motvirke kastesystemets virkning på sosiale forhold opprettet egne kvoter for personer fra lave kaster ved landets universiteter, hvilket både er et mottiltak mot kastenes betydning og (som en uheldig bivirkning) en anerkjennelse av at kastesystemet fortsatt eksisterer. Tradisjonelt er det også forventet at hinduer gifter seg innenfor sin egen kaste, dog med det unntak at kvinner under visse forutsetninger kunne gifte seg oppover i kastesystemet. Tross at dette ikke er nedfelt i noen lov, all den tid kastesystemet som helhet er ute av indisk lovgivning, lever denne tradisjonen videre i store deler av India. Dette gjelder spesielt i landsbygda, der befolkningen jevnt over er lavere utdannet og mer religiøse enn i de større byene. Med røtter i vedisk tradisjon er kastesystemet en integrert del av hinduismen, men systemet praktiseres også i større eller mindre grad av andre religioners tilhengere; heriblant buddhister, muslimer og kristne. Kastesystmet er i funksjon i India såvel som i naboland som Pakistan, Bangladesh, Nepal og Sri Lanka og blant folk med sørasiatisk bakgrunn bosatt i andre verdensdeler. Enkelte kasteløse hinduer har konvertert til især buddhismen, men også til islam og kristendommen, da disse religionene i prinsippet ikke har noe kastesystem. I tillegg til de ulike kastene finnes det et stort antall stammefolk i India. Løsveien. Løsveien (også navngitt som Løsfelt) er et boligfelt på Skoppum i Horten med 60-70 hus. Området ble utbygd på 1980-tallet og er regulert til boliger i henhold til reguleringsplan for Skoppumåsen Vest. Mæla. Mæla er en bydel som ligger om lag 2 km nord for Skien sentrum. Mæla var tidligere en del av Gjerpen kommune og mange regner i dag denne bydelen under enten Gjerpen eller Skien-Nord. Det er rundt 7 000 innbyggere i bydelen. Mæla har sitt navn fra den gamle storgården Mæla gård som flere bruk er utskilt fra; bl.a. Nordre og Søndre Mæla Northern Constabulary. Northern Constabulary er en regional britisk politistyrke med ansvar for de skotske regionene Highland, Ytre Hebridene, Orknøyene og Shetland. Den dekker det største geografiske området av noen britisk politistyrke, men er en av de minste etter antall tjenestemenn. Styrken ble opprettet 16. mai 1975 ved sammenslåing av en eldre styrke ved samme navn, Ross & Sutherland Constabulary og Inverness Constabulary samt deler av området til Agryll County Police og Scottish North East Counties Constabulary. Denne prosessen skjedde parallelt med reorganiseringen av lokalstyret i Skottland. Området har lav frekvens av kriminalitet og høy oppklaringsprosent, og regnes i så måte som et av de sikreste områder å bo og reise i i Storbritannia. Styrken opererer i nært samarbeid med lokalbefolkningen, etter metoden «Community Policing». Avgjørelser blir tatt på så lavt nivå som mulig, slik at lokalsamfunnene kan være så involvert som mulig i politiets arbeid. Kristoffer Haave. Kristoffer Dannevig Haave (født 1913, død 1973) var en norsk lektor og forfatter. Han skrev biografier om Sven Aarrestad, Herman Wildenvey og fire hørespill som ble sendt i NRK. Haave vant både den norske og nordiske hørespillkonkurransen med "I natt kom våren". Strathclyde Police. Strathclyde Police er en regional britisk politistyrke med ansvar for det skotske regionene Argyll and Bute, City of Glasgow, East Ayrshire, East Dunbartonshire, East Renfrewshire, Inverclyde, North Ayrshire, North Lanarkshire, Renfrewshire, South Ayrshire, South Lanarkshire og West Dunbartonshire. Den har navn etter den eldre regionen Strathclyde. Den er den største av de skotske politistyrkene, og en av de største i Storbritannia. Geografisk dekker den Storbritannias tredje største politiregion, etter Northern Constabulary og Police Service of Northern Ireland. Styrken overvåkes av Strathclyde Police Authority, som har medlemmer fra samtlige regioner. Dodekanesene. Dodekanesene (gresk: "Δωδεκάνησα", "Dodekánisa", tyrkisk: "Onikiada", som betyr det samme) er en øygruppe i Egeerhavet ved Hellas. I denne øygruppen er det 12 øyer som er med. De utgjør et av de 51 greske prefekturene. Administrasjonsdistriktet omfatter ellers i alt 163 større og mindre øyer, hvorav 26 bebodde. Totalt var 200 452 innbyggere bosatt på øyene i 2005. Navnet stammer fra ordet "dodeka", som betyr tolv, og "nisia", som betyr øyer. De mest kjente av Dodekanesene er Rhodos, som er administrasjonssentrum, og Kos som regnes for historisk mer betydningsfull. De ti øvrige er: Astipalea, Kalimnos, Karpathos, Kasos, Leros, Nisyros, Patmos, Simi, Tilos og Kastelorizo. Øyene har mange bysantinske kirker og middelalderske festningsruiner. Av andre øyer av interesse, kan nevnes Agathonisi, Khalki, Lipsi, Pserimos, og Telendos. Øyene har vært bebodd fra førhistorisk tid. Den minoiske kulturen på Kreta hadde kolonier. Alle større kulturer etter denne har satt sine spor. I den doriske perioden vant øyene selvstendighet og samlet seg rikdommer. Rhodos og Kos ble ledende i den arkaiske perioden, og i den doriske perioden dannet byene Lindos, Kameiros og Ialyssos(Rhodos), Kos – samt byene Knidos og Helikarnassos(Lilleasia) "det doriske hexapolis" (det doriske seksstadsforbundet). Øyene ble erobret av Italia under den italiensk-tyrkiske krig, da Italia i tillegg erobret Tripolitania. Dodekanesene ble overført til Hellas etter andre verdenskrig, som krigsbytte. Tyrkia gjorde også krav på øyene. Forhistorisk tid og den arkaiske perioden. Dodekanesane har vært bosted siden forhistorisk tid, og etter hvert bosted av minoiske innbyggere. Etter at den minoiske siviliasjonen falt sammen var øyene styrt av akhaiarar fra rundt 1400 f. kr. før dorianarane kom til øyene rundt 1100 f. kr.. Det var under dorianarene at øyene begynte å blød, både kulturelt og økonomisk. I den tidlige arkaiske perioden stod Rhodos og Kos etter hvert fram som de store øyene i gruppen, og på 500-tallet f.kr. grunnla dorianarane tre store byer på Rhodos (Lindos, Kameiros og Ialyssos), i tillegg til byer på øyene Kos og byene Knidos og Halikarnassos på fastlandet av Lilleasia. Den klassiske perioden. Denne utviklingen ble forstyrret rundt 499 f. kr. av persarkrigene der øyene ble erobret av perserene i en kort periode. Etter athenerene slo perserene i 478 f.kr. ble byene en del av Det athenske sjøforbundet. Da den peloponnesiske krigen brøt ut i 431 f.kr. ble det stort sett igjen nøytrale selv om de fremdeles var medlem av sjøforbundet. Da den peloponnesiske krigen sluttet i 404 f.kr. hadde Dodekanesene stort sett fjernet seg fra konfliktene i Egeerhavet og hadde begynt en periode med ro og velstand. I 408 f.kr. slo de tre byene på Rhodos seg sammen og dannet en stat, som bygde en ny hovedstad på nordsiden av øyen, som óg fikk navnet Rhodos. Rhodos fikk så dominere området det neste tusenåret. Andre øyer i Dodekanesene utviklet seg óg til økonomiske og kulturelle senter, særlig på Kos som hadde en skole i medisin grunnlagt av Hippokrates. Den peloponnesiske krigen hadde derimot svekket den greske siviliasjonen sin militære styrke så pass mye at han la åpent for invasjon. I 357 f.kr. ble øyene erobret av Mausolos av Halikarnassos, så i 340 f.kr. av perserene. Den andre perioden med persisk styre viste seg å bli nesten like kort som den første og øyene ble en del av det raskt voksende makedonske riket da Aleksander den store erobret dei og slo perserene i 332 f.kr. til stor lette for øybeboerene. Etter at Aleksander døde ble øyene, og til og med selve Rhodos, delt opp mellom de mange generalene som ville ta over etter han. Øyene dannet sterke handelsbindinger med Ptolemeardynastiet i Egypt og sammen dannet de den rhodosk-egyptiske alliansen som kontrollerte handel i Egeerhavet på 200-tallet f.kr.. Med Rhodos i foran seg utviklet øyene seg til maritime, kommersielle og kulturelle senter, og mynter fra Rhodos fant en nesten overalt i Middelhavet. I tillegg var øyene i lære innen filosofi, litteratur og retorikk godt kjent. Kolossen på Rhodos, bygd i 304 f.kr. symboliserer kanskje best rikdommen og makten deres. Simon Wright Hofgaard. Simon Wright Hofgaard (født 1843 i Son, død 1908) var en norsk skolemann og lærebokforfatter. Han var lærer ved Aars og Voss' skole i Kristiania, og skrev en rekke lærebøker i norsk, tysk, norrønt og latin. I samarbeid med Jonathan Aars og Moltke Moe la han i 1898 også frem et omstridt rettskrivningforslag. Dette forslaget var en forløper for den senere rettskrivningsreformen av 1907. Oljeberget. Utsikt over gamlebyen i Jerusalem over den jødiske gravplassen på Oljeberget Oljeberget (hebraisk:, "Har HaZeitim"; arabisk جبل الزيتون, الطور, "Jebel az-Zeitun") er et høydedrag i Israel, øst for Jerusalem. Oljeberget har fått navn etter oliventrærne som gror der. Haven Getsemane, kjent som stedet der Jesus Kristus oppholdt seg før han ble korsfestet, ligger ved foten av Oljeberget. I jødisk religion. Oljeberget er et populært sted for jøder å bli gravlagt. Dette kommer av at stedet er sentralt i den jødiske religion. På kong Davids tid var dette et sted man pleide å tilbe Gud. Det Gamle Testamentet forteller at profeten Sakarja i et syn så at Herren selv skulle komme ned til jorden for å dømme ved å sette sin fot på Oljeberget. Dommedag vil altså starte ved at Gud kommer til Oljeberget. I kristendommen. Det Nye Testamentet forteller at Kristi himmelfart skjedde fra Oljeberget. Deretter kom en engel til Jesu apostler, og forklarte at Jesus skal komme tilbake på samme måte som han forlot jorden. Dommedag vil altså starte ved at Jesus kommer tilbake til Oljeberget. Da Jesus fra Nasaret underviste i Jerusalem hadde han byen Betania, som lå ved foten av Oljeberget, som sin base. Antakelig bodde han hos sin venn Lasarus. Flere av Jesus sine mest kjente taler ble holdt ved Oljeberget, blant annet talen om de siste tider. Hagen Getsemane, kjent som stedet der Jesus Kristus oppholdt seg før han ble korsfestet, ligger ved foten av Oljeberget. Maurvangen. Maurvangen er en campingplass ved Øvre Sjodalsvatnet og kort avstand til Gjendesheim. Maurvangen har plasser til campingvogn, bobil, telt og har 26 hytter. Det er også en liten butikk som selger jaktkort og fiskekort og restaurant som serverer hjemmelaget mat. Maurvangen er eid og drevet av familien Moen som er fra Vågå. På plassen er det serviceanlegg med dusj, wc, sauna, vaskemaskin, tørketrommel, og tørkerom Leirskarddalen. Leirskarddalen er en dal som begynner rett ved Korgen og strekker seg innover i øst-sørøst-retning helt mot fjellmassivet Okstindan. Dalen er et flott utgangspunkt for turer innover mot tindene som man ved godvær kan se som to snødekte horn i enden av dalen. For turer til Okstindbreen som befinner seg mellom Okstindene er Leirskarddalen et ideelt sted å begynne. Gjennom hele dalen renner Leirelva. Det befinner seg en del gamle gårder i dalen, men det mest interessante er eldhuset på Jamtjorden som ble bygd rundt 1630. På sommerene bakes det kamkake etter gammel oppskrift i dette huset. Rolf Hiorth-Schøyen. Rolf Hiorth-Schøyen (født 1887 i Kristiania, død 1932) var en norsk forfatter. Han ga ut diktsamlingene "Spillemænd" (1908), "For din skyld" (1911) og "Høk og due" (1922). Han skrev også skuespill og oversettelser. Redruth. Redruth (kornisk: Rysrudh) er en by og et verdslig sogn i Cornwall i England. Den ligger omkring halvannen mil vest for Truro og to mil øst for St. Ives. Historisk var Redruth en liten markedsby, inntil den begynte å vokse under kobberboomen i det 18. århundre. Gruvedriften i Cornwall var mest fokusert på tinn, mens kobber hadde mindre betydning. Med økt behov for kobber under den industrielle revolusjon ble Redruth, som var omgitt av større kobberforekomster, raskt et av de største og rikeste sentrene for gruvedrift i Storbritannia. Befolkningen steg merkbart i denne perioden. Mot slutten av det 19. århundre importerte Storbritannia det meste av kobberet det var behov for, og gruveindustrien i Cornwall møtte nedgangstider. Mange av gruvearbeiderne emigrerte til Nord- og Sør-Amerika, Australasia og Sør-Afrika. Den siste kommersielle gruven i Cornwall, South Crofty, lå ved Pool mellom Redruth og Camborne. Den ble stengt i mars 1998. Befolkningstallet gikk som følge av nedleggelsene ned, og det verdlige sognet, som omfatter noen områder utenfor selve byen, hadde ved folketellingen i 2001 12 352 innbyggere. Blant kjente innbyggere finner man William Murdoch (1754–1839) som var en av pionerende innenfor gassdrevet belysning. Han bodde i Redruth fra 1792, og skal ha brukt gassbelysning i huset sitt, noe som er et av de første eksemplene på slik bruk av gass. Skuespillerenen Kristin Scott Thomas og trommeslageren Mich Fleetwood fra Fleetwood Mac ble født i Redruth, mens forfatteren og komikeren Rory McGrath vokste opp og gikk på skole der. Tayside Police. Tayside Police er en regional britisk politistyrke med ansvar for de skotske regionene Angus, City of Dundee og Perth and Kinross. Den har navn etter den tidligere regionen Tayside. Styrken ble opprettet 16. mai 1975, i forbindelse med reformen av lokalstyret i Skottland, ved sammenslåing av Perth and Kinross Constabulary, Angus Constabulary og City of Dundee Police. Mercedes-Benz SLR McLaren. Mercedes-Benz SLR McLaren er en superbil produsert i samarbeid mellom tyske Mercedes-Benz og britiske McLaren Automotive mellom 2003 og 2009. Bilen produseres i Portsmouth og i McLaren Technology Centre i Woking, Surrey, England. Fordi bilen er utstyrt med automatisk girkasse og er front-midtmotorisert blir SLR McLaren som oftest klassifisert som en såkalt Grand tourer, og blant konkurrentene er dermed Aston Martin DBS, Chevrolet Corvette ZR1 og Ferrari 599 GTB Fiorano. Navnet SLR står for «Sport, Leicht, Rennsport» (Tysk for «Sport, Lett, Racing»), og opprinnelig var det planlagt en produksjon på 3 500 eksemplarer over 7 år, en produksjon på 500 eksemplarer per år. Til tross for at etterspørselen har vært mindre enn forventet, er produksjonen stanset i 2009 som planlagt. Historie. Mercedes-Benz SLR McLaren er inspirert av Mercedes-Benz 300 SLR fra 1955, som var en racermodell basert på gatebilen Mercedes-Benz 300SL Gullwing. Den 4. april 2008 annonserte Mercedes-Benz at produksjonen av SLR skulle stanses i 2009 som opprinnelig planlagt. De siste coupéutgavene rullet av samlebåndet sent i 2007, mens roadstermodellen gikk ut av produksjon tidlig i 2009. Deretter ble det produsert 75 eksemplarer av spesialutgaven «SLR McLaren Stirling Moss» før produksjonen ble stanset for godt. 722 Edition. I 2006 ble en ny utgave kalt Mercedes-Benz SLR McLaren 722 Edition introdusert. Tallet 722 henviser til Stirling Moss' og Denis Jenkinsons seier på Mille Miglia-løpet i 1955, bak rattet i en Mercedes-Benz 300 SLR med startnummer 722, som igjen indikerte en starttid klokken 07.22. 722 Edition er utstyrt med 650 hestekrefter og har en toppfart på 337 km/t (3 km/t høyere enn en standard SLR). Den er utstyrt med 19-tommers lettmetallfelger, og understellet er modifisert med stivere støtdempere foran og 10 mm lavere høyde for å forbedre kjøreegenskapene. Større bremser foran (390 mm) og endret aerodynamikk er også montert. Roadster. I september 2007 ble en roadstervariant av SLR McLaren tilgjengelig. Den er utstyrt med den samme V8-motoren med kompressor som coupévarianten, med 626 hestekrefter og en toppfart på 332 km/t. På grunn av det manglende taket har roadsterutgaven ekstra vekt grunnet forsterkninger, noe som har innvirkning på ytelser og kjøreegenskaper. Blant SLR McLaren Roadsters konkurrenter er Pagani Zonda F Roadster. Roadster 722 S. Roadster 722 S er en utgave av 722 Coupé produsert i et begrenset antall på 150 eksemplarer. Den går fra 0-100 km/t på 3,7 sekunder, og har en toppfart på 335 km/t. Modellen ble tilgjengelig i januar 2009. 722 GT. En av 21 SLR 722 GT. 722 GT er en trimmet utgave av SLR 722, som er utviklet for en spesiell racingserie. Bilene bygges av Ray Mallock Ltd. med godkjennelse fra Mercedes-Benz. Bilen har et bredere karosseri for å få plass til 19-tommers OZ Racing-felger, og er også utstyrt med annen aerodynamikk for å bedre kjølingen. I tillegg er hekken utstyrt med diffuser og hekkvinge. Bilen er 398 kg lettere enn opprinnelig, og selv om motoren er relativt original yter den nå 680 hk mot de opprinnelige 650. Interiøret byr kun på det aller nødvendigste, og er dessuten utstyrt med veltebur. Stirling Moss. SLR Stirling Moss er en utgave produsert i 75 eksemplarer, og har verken tak eller frontrute. Designet er basert på racerbilen Mercedes-Benz 300 SLR, og er den siste serien av McLaren SLR som produseres før partnerskapet mellom Mercedes-Benz og McLaren opphører. Motoren har en effekt på 650 hestekrefter, og bilens toppfart er 350 km/t. Bilen er omkring 200 kg lettere enn den vanlige modellen. Produksjonen av SLR Stirling Moss startet i juni 2009, etter at SLR Roadster ble tatt ut av produksjon i mai samme år, og innen desember 2009 skal alle de 75 bilene være produsert. Samtlige eksemplarer selges utelukkende til kjøpere som allerede eier en SLR. Luke Walton. Luke Walton (født 28. mars 1980, San Diego) er en amerikansk profesjonell basketballspiller. Han spiller for øyeblikket for Los Angeles Lakers i NBA. Han har også spilt for Portland Trail Blazers. Han er 2,03 meter høy og veier 105 kilo. Giro d'Italia 2006. Etappene i Giro d'Italia 2006 Den 89. utgaven av sykkelrittet Giro d'Italia ble arrangert over 20 etapper i tidsrommet 6. – 28. mai 2006. De første fire etappene foregikk i Belgia. Rittet ble vunnet av Ivan Basso foran José Enrique Gutierrez. Mina Hadjian. Mina Helen Hadjian (født 10. oktober 1975 i Teheran, Iran) er en norsk programleder. Hennes far er iransk og hennes mor er norsk. Hadjian var i høsten 2010 en av kjendisene i TVNorges kjendisversjon av "71° nord". Hadjian er mest kjent som programleder for det kontroversielle programmet «"Mina"» på NRK P3. Programserien til Hadjian på P3 var en av NRKs mest suksessfulle satsinger mot en målgruppe utenfor veletablerte sosiale lag. Hennes fritt-talenhet og direkte form i programmene skapte flere konflikter, ikke minst overfor grupperinger utenfor programmets målgruppe. I begynnelsen av 2008 og inntil april samme år var hun programleder på Radio Tango, der hun hadde et program mellom 15 og 17 hver dag. I april toppet konflikten seg mellom Hadjian og ledelsen i Radio Tango, og hun ble bedt om å forlate kanalen. Konflikten hadde store likhetstrekk med med konflikten i P3, hvor formen av en radioblogg ble for problematisk for en etablert redaksjonell linje. Bakgrunn. Hadjian flyktet fra Iran i 1979, vokste opp i London og på Kråkerøy i Fredrikstad. Hun har studert markedsøkonomi på Norges Markedshøyskole i Oslo og Marketing Communications, fransk og italiensk på Greenwich University i London. Yrkesliv. Mina debuterte på TV mandag 16. april 2007 i programmet. Programmet fikk terningkast 1 av VG, og VG.nett skrev 17. april 2007 at Mina skal «tatovere terning-1-eren i rumpesprekken», kanskje for å gjøre en tilnærmelse til Ari Behns påståtte tatovering av terning-6-eren på skulderen. Før NRK P3 var hun produsent/regissør i MTV Europe i London. Hun har også jobbet i Kanal 24 og NRJ. I november 2006 ble det sendt et «reklameinnslag» på NRK-programmet med ordlyden «Hei, dette er Veronica Orderud, og jeg hører på Mina hver dag. Om du ikke gjør det samme, så dreper jeg deg». Høsten 2006 annonserte Mina at hun ønsket å flytte fra Trondheim og tilbake til Oslo. Etter en tid kom så kontrabeskjeden, hun ville fortsette som programleder i P3 og måtte derfor bli i Trondheim. At hun gir uttrykk for følelser på direkten, og formidler dette til lytterne har ikke alltid vært like populært blant andre av NRKs ansatte. I mars 2007 intervjuet hun Marianne Aulie på direkten, og under sendingen navnga Aulie to påståtte sexovergripere. Etter uttalelsene til Marianne Aulie var Hadjian kraftig preget og felte en tåre under sendingen. Jahn Otto Johansen og andre NRK-kjendiser reagerte og Johansen uttalte «Hun ødelegger for NRK». Redaksjonssjef Tone Donald uttalte til Side2 at «Hun driver med bekjennelsesradio, hvor hun blant annet forteller hvordan hun har det, som i dag. Jeg ønsker at Mina selv kan fortelle om sine følelser.» I juni 2007 ble hun ble felt på fem punkter i Pressens Faglige Utvalg, for hets mot Terje Søviknes (Frp). Han sier han opplever intervjuet som det verste han har vært utsatt for i mediene noensinne. Det var en enstemmig avgjørelse fra PFU, som felte NRK på fem punkter. Høsten 2008 lanserte hun nettsiden "minarki.com" hvor hun er programleder og blogger. Nettsiden skal bestå av ukentlige videoklipp der Mina tester karmaen til kjente mennesker, hun skal også blogge og snakke på radio. Hadjian var en av programlederne for talkshowet Studio 5 på som gikk på tv-kanalen FEM (TV) fra 2008 til 2010. Den 22. september 2010 begjærte kemneren i Fredrikstad Hadjian konkurs ved Fredrikstad tingrett . Kravet var på 822 250 kroner og gjaldt utestående skatterestanser fra årene 2006, 2007, 2008 og 2009. Konflikten i P3. Den 17. oktober 2007 ble det kjent at hun hadde fått sparken i P3. Bakgrunnen var at under andre del av det direktesendte programmet «Mina» oppstod det tekniske problemer. Hun valgte da å skjelle ut P3 for å være uprofesjonelle, i tillegg til å la det gå utover sin produsent. P3 reagerte med å innstille ukas sendinger, og fylte deretter sendeflaten med en vikar fra nattredaksjonen til P3. Like etter kom det endelige svaret om at hun hadde fått sparken. «Vi har avsluttet samarbeidet med Mina. Det skyldes personlige forhold og samarbeidsproblemer over lengre tid. Ut over det kan jeg ikke gå i detaljer», uttalte Tone Donald, redaksjonssjef i P3 i forbindelse med saken. Sendeflaten som tidligere er brukt av "Mina" blir tatt over av det lettbente underholdningsprogrammet Radioresepsjonen. NRK P3. NRK P3 (tidligere kalt Petre) er NRKs tredje radiokanal. Kanalen hadde sin første sending 2. oktober 1993 og har ungdom (15 til 29 år) som målgruppe. Kanalen drev også den nettbaserte TV-kanalen NRK P3TV. Høsten 2012 består sendeflaten på hverdagene mellom klokken 06:30 til 20:00 av programmene P3morgen, Miksteip, Radioresepsjonen, Filmpolitiet (fredager), Popsalongen, Verdens Rikeste Land og Hallo P3. I tillegg produserer og sender kanalen nyhetsprogrammet P3nyheter hver halvtime frem til klokken 09:00, og deretter hver hele time. Kveldsprogrammet består av musikkprogrammene Lydverket, Harald Are Lund, Pyro, DJ Friendly, Urørt og National Rap Show med Tommy Tee som programleder. Fra 23 i ukedagene sendes en time med DJ Friendly før P3 Natt tar over med musikk og lett prat. Deretter følger reprise på ett av formiddagsprogrammene, og så musikk. I helgene sendes programmer som Lørdagsrådet, Søndagsmorgen, Verdensherredømme, P3 Helg med konseptet Sjef, Topp 20, Banden og Topp 40. Dessuten høydepunkter fra enkelte av ukens programmer. Ifølge NRKs allmenkringkastingsregnskap for 2005 var P3 både i 2004 og 2005 den NRK-kanalen med høyest nynorsk-andel (hhv. 28 og 26 %). Tone Donald er P3-redaktør og Mats Borch Bugge er musikksjef. NRK P3TV. NRK P3TV var en nettbasert TV-kanal og en del av NRK P3 på NRKs internettportal nrk.no. Kanalen startet opp 7. juni 2007 og sendte hovedsakelig musikkvideoer, konsertopptak og annet musikkstoff. I tillegg ble det vist innslag produsert av P3s programredaksjoner og klipp fra NRKs arkiv. Kanalen ble også brukt til direkteoverføring i forbindelse med arrangementer som Øyafestivalen, Hovefestivalen og Alarmprisen. I dag er navnet lagt vekk, og videoinnholdet på nettsidene til kanalen presenteres under fanen P3.no uten en egen kanalidentitet. Referanser. P3 Machapuchare. Machapuchare er et markant fjell sentralt i Annapurna-massivet i Nepal. Den 6 993 meter høye toppen har en dramatisk og spektakulær form, og har på grunn av dette fått tilnavnet «Nepals Matterhorn». Machapuchare er et hellig fjell for lokalbefolkningen, og er derfor stengt for klatrere. Derfor har toppen aldri blitt besteget. Den første og eneste kjente ekspedisjon på fjellet ble gjennomført av et britisk klatrelag i 1957. Klatrerne snudde 50 meter under toppen av respekt for fjellets religiøse status. Klassisk språk. Klassisk språk er en betegnelse på et språk som har et klassisk litterært korpus og som oppfyller visse andre kriterier. Definisjonen varierer, men punkter som gjerne regnes med er at det har en gammel og uavhengig tradisjon med liten innflytelse fra andre språk, og et det finnes en omfattende litteratur på språket. Man tar også ofte med at språket bør ha hatt bred innflytelse på samfunnet over en lengre periode, også etter at det ble erstattet av nye morsmål. Eksempler på dette er bruken av klassisk gresk og latin for å danne nye ord i europeiske språk, ord som telefon og automobil. I de fleste tilfeller hadde også språket et skriftsystem som ble tatt over av andre språk. De fleste klassiske språk, med sanskrit og tamilsk som viktige unntak, er døde språk. Det finnes gjerne en direkte arvtager, som italiensk og andre romanske språk som er arvtagere etter latin. Disse viser gjerne en utvikling hvor de går stadig lenger bort fra det klassiske språket. Begrepet kan også brukes snevrere om de dominerende språkene i antikkens verden, gresk og latin. Seán Kelly. Seán Kelly (irsk: Seán Ó Ceallaigh) er en tidligere proffsyklist. Kelly var en av de mest suksessfulle syklistene på 1980-tallet, og en av de beste klassiker-rytterne verden har sett. Blant hans meritter finner vi en Grand Tour-seier, ni klassiker-seire og syv seire på rad i Paris-Nice. Port of Tilbury Police. Port of Tilbury Police er en liten, spesialisert britisk politistyrke med ansvar for den del av London havn som ligger i Tilbury i Essex. Dette er den største delen av havneområdet som er underlagt Port of London Authority. Tjenestemennene er underlagt "Port of London Act", som gir full politimyndighet innenfor havneområdet, og rett til å forfølge mistenkte inn i andre områder. Alvorlige forbrytelser blir etterforsket av områdets regionale styrke, Essex Police. Gbarnga. Gbarnga er en by i Bong i Liberia. Den er landets nest største by, etter hovedstaden Monrovia. Under den liberiske borgerkrigen var byen base for Charles Taylors National Patriotic Front of Liberia. Morten Abel. Morten Abel Knutsen (født 15. oktober 1962 i Bodø) er en norsk musiker. Han er kjent som soloartist og som vokalist i Stavanger-bandet The September When. Han fikk sitt gjennombrudd med bandet Mods på begynnelsen av 1980-tallet. Etter suksessen med Mods startet han og to andre Mods-medlemmer bandet The September When som ble oppløst og senere gjenforent i 2008. Midt på 1990-tallet var han frontfigur i Peltz, før han for alvor startet som soloartist i 1997. Bakgrunn. Morten Abel er født og oppvokst på Fenes i Bodø kommune. Hans fulle navn er Morten Abel Knutsen. Familien bodde på Fenes til han var femten år. Da flyttet de til Stavanger. Der var det et band ved navn Catrix som søkte etter en vokalist. Bandet søkte egentlig etter en jente som vokalist, men Knutsen forsøkte seg allikevel. Det tok ikke lang tid før han ble tatt opp i bandet. Bandet skiftet navn til Mods, og det ble en kjent, norsk gruppe. De skrev norsk rock på stavangersk. Mods ga ut følgende album: "Revansj" (1981), "Amerika" (1982), og "Time Machine" (1984). De hadde mange store hits. Noen av dem er «Tore Tang», «Meg må du hilsa på (du e mislykka, du)», «Gje meg litt mærr» og «Me to går alltid aleina», som alle finnes på plata "Revansj". Øvrige bandmedlemmer i Mods var Helge Hummervoll (keyboard), Tor Øyvind Syvertsen (gitar), Torkild Viig (bass), Rune Bjålid (gitar), og Leif A.B. Nilsen (trommer). Etter suksessen med Mods tok Knutsen med seg Hummervoll og Syvertsen og stiftet et nytt band, The September When. Han skiftet også litt på artistnavnet sitt. Han brukte heretter kun de to fornavnene sine: Morten Abel. Tidligere Mods-trommis Leif Nilsen startet bandet Leif & Kompisane. The September When sang tekster på engelsk og ble etterhvert veldig populære. De ga ut fire studioalbum: "The September When" (1989), "Mother, I've Been Kissed" (1991), "One Eye Open" (1993) og "Hugger Mugger" (1994). I tillegg har det blitt utgitt to samlealbum: "Prestige de la Norvége 89-96" (1996) og "The Best of TSW" (2002). De hadde mange store hits: noen av de største var «Bullet Me» og «Cries Like a Baby». Bandet ble oppløst i 1996 men ble gjenforent i 2008 og har siden fortsatt parallelt med Abels andre engasjement. Etter The September When ble Morten Abel medlem i enda et nytt band. Det var Peltz, som ble startet i 1994. Der var han igjen vokalist og spilte gitar, Kjetil Netteland spilte bass og Espen Noreger spilte trommer. Bandet ga kun ut ett album, "Coma" (1996), og den største hiten fra dette albumet var «Threat to me». Solokarrieren. Morten Abel ga i 1985 ut sin første solosingel «It's Your Life»/«See You Around, Peter» under navnet Abel Knutsen. Den ble imidlertid ingen stor suksess, og det ble med denne ene utgivelsen i første omgang. Den virkelige solokarriere startet i 1997 med hans første soloalbum "Snowboy". Albumet ble produsert av Abel selv sammen med Knut Bøhn og Glenn Rosenstein og solgte rundt 40 000 eksemplarer. På albumet spiller Abel selv de fleste instrumentene. I tillegg bidrar blant andre Netteland og Noreger fra Peltz på enkelte av sporene mens bandet Wunderkammer bidrar på «Visions of Love». Blant de mest kjente sangene fra albumet er «Lydia». Etter "Snowboy" ga han ut i 1999 ut albumet "Here We Go Then, You and I". Albumet ble produsert av Abel og Steve Lovell og inneholder sanger som «Hard to Stay Awake» og «Doberman». Selv om det første albumet hadde solgt bra, ble dette albumet det store gjennombruddet for Abel som soloartist med 140 000 solgte eksemplarer og fire uker på toppen av VG-lista. Etter dette albumet kom han ut med "I'll Come Back and Love You Forever" i 2001, et album som skapte mange store hits, blant annet «You Are the One lalala» og tittelsporet «I'll Come Back and Love You Forever». Albumet var det første som Børge Fjordheim, Abels faste trommeslager, var med å produsere. Albumet førte også til at han ble den store vinneren under Spellemannprisen 2001. Han ble her kåret til Årets spellemann, vant klassen popsolist for albumet og vant klassen årets låt for tittelsporet. Han fikk dessuten Gammleng-prisen i klassen pop i 2002. Abels fjerde studioalbum "Being Everything, Knowing Nothing" som ble produsert av Abel, Fjordheim og Yngve Sætre, ble utgitt i 2003. Som det tredje Abel-album på rad, toppet det VG-lista i sin første salgsuke. Albumet inneholdt blant annet hiten «Birmingham Ho». Denne sangen forteller en historie om Abel som under et opphold i Birmingham blir lurt med i en taxi av ei jente som etterhvert viser seg å være en mann ved navn Fred. Enkelte påstår at denne sangen er et slags oppgjør med ryktene om hans legning, spesielt med linja «You don't have to be gay to make a friend feel good, OK?». Det kom også ut en DVD med samme navn som albumet. 29. november 2004 kom et dobbelt samlealbum og en live-DVD. I forbindelse med samlealbumet la Abel ut på en norgesturné sammen med Lene Marlin og Bertine Zetlitz. Morten Abels femte studioalbum heter "Some of Us Will Make It" og ble utgitt i Norge 27. november 2006. Albumet ble produsert av Abel, Fjordheim og Jørgen Træen. Albumet fikk kanskje blandet kritikk, men det fikk rimelig gode salgstall, og blir for en stor del av fansen sett på som Morten Abel's store comeback. Bøker, film, scene. Abel har medvirket som skuespiller i spillefilmene: "Hodet over vannet" (1993), "Alt for Egil" (2004) – hvor han spiller seg selv, og "Yohan – Barnevandreren" som hadde premiere i 2010. Til "Hodet over vannet" skrev han også tittelkuttet som han ga ut med Prepple fra DumDum Boys som vokalist. I 2009 gav han ut sin debutroman "Temmelig mye juling" på Schibsted forlag. Samme år debuterte han som teaterskuespiller i stykket "Sladder" på Rogaland Teater. Han komponerte dessuten musikken til stykket som er basert på Knut Hamsuns "Konerne ved Vandposten". I 2011 hadde han tittelrollen i "The black rider" på Hålogaland teater. Vincentz Gaarder. Vincentz Gaarder (født 1874, død 1945) var en norsk-russisk kulturpersonlighet og forfatter. "Det er vel bare en nordmann som figurerer i et sovjetisk leksikon over deltagere i den revolusjonœre bevegelse i Russland før 1905? Det er her tale om Vincentz Gaarder..." Fra Martin Nag (1983) "Vincentz Gaarder En norsk-russisk kulturpersonlighet", Universitetet i Oslo. "Jeg var ikke monarkist, jeg var ikke kontrareveolusjonœr; men jeg var imot voldshandlinger, drap og alsalgs røveri, jeg var mot faatallets diktatur og alslags tyranni. Jeg vilde ikke vœre bolsjevikisk 'folke'kommisœr, jeg var ikke kommunist. Jeg vilde se Rusland styrt av ett eller flere folkevalgte parlamenter, jeg vilde at socialismen, som i tanke og handling mere og mere vinder verden for sig, skulde gjennomføres paa en retfœrdig maate til hele folkets og ikke de faa kommunisters gavn. Derfor slet jeg i Rusland, i mit ansikt sved, i nød og elendighet, men sammen med de 150 millioner stakkars russere, ikke med de 460,000 russiske 'kommunister'." "Mennskelivet i Rusland koster nu for tiden meget litet. Da de hvite indtok Novorossijsk laa der langs med kaiene avklœdte arbeiderlik; jeg saa dem selv: mishandlet paa den vœrste maate, med avskaarne hoder og lemmer laa de der overalt." "Gaarder og frue ble formidlere av den store illegale litteraturen som skulle inn i Russland fra vest og nord. De var meget velstående og bidro mye til den revolusjonœre agitasjon, blant annet sendte de også store beløp til Finland" Egede-Nissen fortalte: "Det var på den første skandinaviske arbeiderkongress i København i 1901 at han første gang møtte russiske sosialister, bl. a. Vincent Gaarder. Det var også her at han tilbød å være behjelpelig med å smugle sosialistiske skrifter inn i tsar-Russland over Vardø”. York Minster Police. York Minster Police er en svært liten og spesialisert britisk politistyrke med ansvar for katedralen York Minster og området i umiddelbar nærhet. Tjenestemennene har full politimyndighet innenfor dette området. De har kontinuerlig assistanse fra den regionale styrken North Yorkshire Police. Alvorlige forbrytelser innenfor styrkens område blir etterforsket av det regionale politiet. Årsaken til at katedralen har en egen politistyrke er at den inntil 1839 var en "liberty", unntatt fra byens administrasjon. Det har vært egne konstabler der i svært lang tid, men det var etter brannen i 1829 at man formaliserte ordningen. Martham Broad. Martham Broad er et naturreservat i Norfolk i England. Det ligger i Broads National Park, omtrent 2 km nord for byen Martham. Belfast International Airport Constabulary. Belfast International Airport Constabulary er en liten, spesialisert britisk politistyrke med ansvar for Belfast International Airport i Nord-Irland. Tjenestemennene har politimyndighet på flyplassområdet, noe som er definert i forskriften "Airport (Northern Ireland) Order 1994". Alvorlige forbrytelser blir etterforsket av den regionale politistyrken, Police Service of Northern Ireland. Martham. Martham er en landsby og et verdslig sogn i Norfolk i England. Den ligger i Broads National Park. Innbyggertallet i 2001 var 3126. Nærmeste byer er Great Yarmouth, som ligger 15 km sørøst for Martham, og Norwich som ligger 30 km sørvest. Biologisk klokke. Biologisk klokke (eller indre klokke) er et uttrykk som blir brukt både i dagligdags samtale og forskningsrelatert sammenheng. Brukt om mennesker, har det to helt forskjellige betydninger, og sammenblanding av disse kan skape misforståinger. Biologi. Biologisk klokke har med døgnrytmen og andre biologiske rytmer å gjøre, med perioder opptil et år. Den primære klokken i bl.a. pattedyr er SCN (nucleus suprachiasmaticus i hypothalamus), og det finnes også perifere klokker i ulike organ og helt ned til celle-nivå. Psykologi. Biologisk klokke kan antyde en nærmest instinkt- og kroppsrelatert følelse eller fornemmelse som har med kroppens intuitive alder å gjøre. Uttrykket brukes spesielt ofte i forbindelse med kvinners behov for å føde barn før det er for sent. Robert Burås. Robert Solli Burås (født 12. august 1975 i Vassdalen i Bjerkvik, død 12. juli 2007 i Oslo) var gitarist og låtskriver i det norske rockebandet Madrugada. Han var en av landets fremste rockgitarister, kjent for sin følsomme og muskuløse spillestil. Fire av fem av Madrugadas album har toppet VG-listen, det siste "Live at Tralfamadore" i elleve uker. Både "Live at Tralfamadore" og det nest siste "The Deep End" har solgt i mer enn 100 000 eksemplarer. 2006 fikk bandet tre Spellemannpriser. I 2003 grunnla han samtidig bandet My Midnight Creeps, som ga ut sin debutplate i 2005. Der var han gitarist, låtskriver og vokalist og satt med sin rå og hese rockestemme farge på låtene. Dets andre plate "Histamin" kom ut i mars 2007. Den 12. juli 2007 ble Burås funnet død i sin egen leilighet av en venn. Politiet har ikke ønsket å opplyse om dødsårsaken, utover at det ikke er noe mistenkelig ved det. Burås var kjent for å «leve rockelivet fullt ut» med en utfordrende livsstil.. Den 19. juli 2007 ble Burås bisatt i Sofienberg kirke i Oslo. Presten ved bisettelsen, Hans Jørgen Svartvasmo, fortalte at Burås ble funnet med gitaren i hendene. Gitaren ble lagt på båren av hans nærmeste familie, og fulgte ham til siste slutt. Burås vant etter sin død både Alarmprisen 2007 og Spellemannprisen 2007 sammen med My Midnight Creeps i klassen rock. Sommeren 2008 ble det satt opp en minnebenk for Burås i Birkelunden på Grünerløkka i Oslo. Burås var en flittig bruker av parken. Abu Abdullah al-Bakri. Abu Abdullah al-Bakri (født 1014, død 1094) (arabisk: أبو عبد الله البكري, noen ganger omskrevet til al-Bekri) var en spansk-arabisk geograf og historiker. Han ble født i Huelva, og var sønn av guvernøren i provinsen. Al-Bakri bodde hele sitt liv i Spania, bodde i Cordoba, og reiste aldri til de stedene han skrev om. Al-Bakri skrev om Europa, Nord-Afrika og Den arabiske halvøy. Hans fremste verk var "Kitâb al-Masâlik wa'l-Mamâlik" (Boken om Veier og Kongedømmer) og "Mu'jam". Den første boken ble skrevet i 1068, basert på litteratur og rapporter fra handelsreisende og reisende, som Yusuf al-Warraq og Abraham ben Jacob. Bøkene er kjent for sin objektivitet. For hvert område beskriver han folket, deres skikker, samt geografi, klima og hovedbyer. Han har også med en del anekdoter fra hvert sted. Dessverre er deler av hans hovedverk gått tapt med tiden. Krateret "Al-Bakri" på Månen er oppkalt etter ham. Kenjutsu. Kenjutsu er en japansk betegnelse på teknikker med det japanske sverdet katana. Brukes fortrinnsvis om tradisjonelle sverdskoler. Kenjutsu utøves primært i faste former, såkalte kata. Det finnes en lang rekke forskjellige skoler som underviser i kenjutsu, enten som eneste disiplin, eller som en del av et større pensum. Den eldste fremdeles eksisterende skolen er Tenshin shoden katori shinto ryu, grunnlagt i 1447. Kendo er den moderne sportsformen for kenjutsu. Oliver Schjerven Steigan. Oliver Schjerven Steigan (født Olsen 9. mai 1914 på Grorud i Østre Aker, død 10. juli 1998, Lørenskog, Akershus) var en norsk filmprodusent og botaniker. Han arbeidet lenge som konsulent i Statens Filmsentral. Steigan var sønn av gårdbruker og slakterimester Hans Sigvart Olsen (Veitvedt) og Marie Olava Schjerven. Han ble i 1944 gift med Helga Borgny Schjelderup Dynna ("Bibbi Steigan", 1917–1971), som han møtte gjennom arbeid for XU. Han er far til Pål Steigan. Han var på trettitallet medlem av Clarté, Mot Dag og AUF (til 1938) og var aktiv i Arbeidernes idrettsforbund og Arbeiderfoto. Gjennom Østensjø AUF hadde han kontakt med det kommunistiske miljøet som senere ble en del av kretsen rundt Peder Furubotn. Gjennom solidaritetsarbeidet for den spanske republikken hadde han før krigen god kontakt med Asbjørn Sunde. Steigan var stud. real. da han ble arrestert av Gestapo 21. mars 1942, og var på Grini til han i 1943 ble overført til en fangeleir i Bardufoss. Etter løslatelsen fra fangenskap i 1944 endret han etternavn fra Olsen til Steigan, et navn han selv konstruerte. I perioden 1949–1970 medvirket Steigan i en rekke produksjoner av korte og lengre filmer, for det meste av dokumentarisk art. Blant disse nevnes "Storgarden" (1954), "Etruskernes gåte" (1957), "Makrellfiske" (1960) og "Psychedelia blues" (1969, regissør Nils-Reinhardt Christensen). Han var dessuten medregissør av den siste Stompa-filmen, "Stompa til sjøs" (1967, regissør Nils-Reinhardt Christensen). Deretter underviste han teknikere i NRK, blant annet i optikk og farge. Han skrev også flere lærebøker innen filmfaget. Steigan utga i 1996 boken "Lillebror og Gråpus", som i barneboks form beretter om hans oppvekst på Grorud. Kilder. 2. Norsk Filminstitutt, Filmarkivet, MAVIS tittelliste 3. Giertsen, Børre R. – Norsk Fangeleksikon, Grinifangene, J.W. Cappelens Forlag, Oslo 1946 Patrick Sheane Duncan. Patrick Sheane Duncan (født 1947) er en amerikansk forfatter, filmprodusent og regissør, som er mest kjent for å ha skrevet manus til filmene "Mr Holland's Opus" og "Courage Under Fire". Duncan deltok i Vietnamkrigen, og har lagt handlingen i mange av filmene sine dit. Han var student ved Grand Valley State University. Mille Miglia. Mille Miglia (italiensk for «Tusen mil») var et utholdenhetsbilløp som ble arrangert tjuefire ganger i Italia, mellom 1927 og 1957 (tretten løp før andre verdenskrig, elleve fra 1947–1957). Som de eldre Targa Florio og Carrera Panamericana-løpene gjorde Mille Miglia sportsmodeller fra fabrikker som Alfa Romeo, Ferrari (som debuterte som merke i 1940-løpet), Maserati og Porsche berømte. Startnummerering. Som i moderne tids rallyløp ble bilene sluppet med ett minutts mellomrom, med de kraftigste bilene før de svakere. Dette ble gjort for å minimere antallet forbikjøringer, som ble sett på som en unødvendig risiko for tilskuere langs banen, og unødvendig fordi førerne skulle konkurrere mot klokken, ikke mot seg selv. Bilene ble tildelt startnummer etter når de skulle starte. For eksempel kjørte Moss/Jenkinson fra Brescia kl. 07.22 i 1955. I de tidligere årene av løpet brukte til og med vinnerne 16 timer eller mer, så de fleste konkurrerende måtte starte før midnatt, og kjørte i mål etter solnedgang. Hemmingstedt. Hemmingstedt er en liten by i Nord-Tyskland. Byen ligger nærmere bestemt i regionen Ditmarsken i delstaten Schleswig-Holstein. Hemmingstedt er nok mer kjent i Danmark enn i Tyskland, ettersom danskene tapte et slag der i 1500. Den originale dannebrogsfanen skulle visst også ha blitt hengt opp i kirken i nabobyen Meldorf. Fotball under Sommer-OL 1908. Det var åtte lag påmeldt til fotballturneringen i London 1908. Ungarn og Böhmen trakk seg før start. Frankrike stilte med to lag. Turneringen ble avviklet i cup-form. Noterbart er at i semifinalen scoret danske Sophus «Krølben» Nielsen hele 10 mål. Hodetelefoner. Hodetelefoner er utstyr som består av små høyttalerelementer som enten plasseres rett utenpå det ytre øret, eller settes et lite stykke inn i øregangen. Det finnes et bredt utvalg hodetelefoner for ulike behov på markedet. Dynamiske elementer er vanligst. Elektrostatiske hodetelefoner finnes i det øverste sjiktet i markedet. Hodetelefoner av den utenpåliggende typen deles inn i tre klasser: Lukket, halvåpen og åpen. Den lukkede typen har den fordelen at de isolerer lyd godt. De hindrer lyd i å komme inn og forstyrre lytteropplevelsen, og de hindrer likeledes lyden i å komme ut og forstyrre omgivelsene. Denne typen hodetelefoner er veldig vanlig i platestudiosammenheng. En annen fordel med den lukkede konstruksjonen er den gode bassgjengivelsen den kan gi. Ulempen er at lyden ofte blir mindre åpen. Den halvåpne typen har en pute som slutter tett rundt eller mot det ytre øret, men en kappe som er åpen utover. Denne typen har blitt svært vanlig i senere tid. Puten bidrar til god bassgjengivning, samtidig som den åpne konstruksjonen bidrar til en åpen og luftig lyd. Den helåpne typen er åpen både mot øret og utover. Høyttalerelementene henger da litt utenfor øret. Ny teknikk har løst det tidligere problemet med nivåfall i bassen på åpne hodetelefoner. Disse helt åpne løsningene kan gi en mer naturlig lyd, da også det ytre øret er med på å påvirke lydbølgene. Karbonnanorør. Karbonnanorør er en sylinderformet form av grunnstoffet karbon, utviklet av et sammenrullet grafén og som utgjør en del av nanoteknologien. Nanorørene er oppbygd av sekskantete strukturer som bygget et rør i en nanometer stor diameter. Hansa-Theater. Hansa-Theater var et tradisjonsrikt revy- og varietéteater i Hamburg. Det ble grunnlagt i 1894 og hadde opprinnelig plass til 1 500 tilskuere. Teatret ble helt ødelagt i 1943, men ble gjenreist igjen allerede i 1945. I 1954 ble det ombygd til et showteater med restaurant og 491 plasser. Hansa-Theater var et familiedrevet, ikke-subsidiert privatteater. 31. desember 2001, etter mer en 107 år og 51 188 forestillinger, måtte det stenge dørene. Det var ikke lenge mulig å drive økonomisk forsvarlig på grunn av endringer i skattelovgivningen i Tyskland. Friidrett under Sommer-OL 1908. Friidrett under Sommer-OL 1908. Friidrett var med for fjerde gang på det olympiske programmmet 1908 i London. Utøvere fra 21 nasjoner konkurrerte om 26 olympiske titler, én mer enn i St. Louis 1904. Det var kun menn som deltok og en nasjon kunne stille med opp til tolv utøvere i en gren. 400 m. "*Da John Carpenter ble diskvalifisert protesterte de andre amerikanerne og uteble fra finalen. "Wyndham Halswelle satte ny olympisk rekord i semifinalen med 48,4." 1500 m. "Norman Hallows satte ny olympisk rekord i semifinalen med 4.03,4" Olympisk stafett. "Olympisk stafett besto av 200 m, 200 m, 400 m og 800 m." Zbyněk Pospěch. Zbyněk Pospěch (født 24. oktober 1982) er en tsjekkisk fotballspiller som spiller for FC Zbrojovka Brno. I sesongen 2007 spilte han for Odd Grenland, uten å bli noen stor suksess. Han kom fra Slovan Liberec der han i sesongen 2005/06 var med på å vinne den tsjekkiske toppserien. Han har tidligere spilt for 1. FC Slovacko i samme serie. Selv om overgangsummen ikke er kjent, er utvilsomt Pospěch Odds dyreste spiller gjennom tidene, med en antatt overgangssum på 4–5 millioner kroner. Han ble solgt videre for om lag 2 millioner kroner. Pospěch er 189 cm høy, og veier ca 88 kilo. Hans posisjon på banen er angriper. Klassiker (sykkelritt). Klassikerne i landeveissykling er de mest prestisjefulle endagsrittene på den internasjonale kalenderen. Alle rittene foregår i Vest-Europa, og mange har blitt arrangert siden tidlig på 1900-tallet. Rittene blir holdt på omtrent samme tid hvert år, fra Milano–Sanremo i midten av mars til Lombardia rundt i midten av oktober. De fem gjeveste rittene blir ofte omtalt som ”Monumentene” De fleste klassikerne er en del av UCI WorldTour sammen med større etapperitt som Tour de France, Giro d'Italia, Vuelta a España og Paris–Nice, i tillegg til andre ritt som ikke regnes som klassikere. Noen tidligere klassikere blir ikke lenger arrangert. En av disse er Bordeaux-Paris, et 560 km langt ritt, arrangert fra 1891 til 1988. Monumentene. Kun tre ryttere, alle belgiske, har vunnet alle de fem Monument-rittene: Roger De Vlaeminck, Rik Van Looy og Eddy Merckx. Seán Kelly var svært nær å bli medlem i den ekskusive klubben ved tre ulike anledninger. Etter å ha vunnet de fire andre Monumentene, ble han nummer to i Flandern rundt i 1984, 1986 og 1987. Partnership for Peace. Partnership for Peace (PfP = "Samarbeid for fred") er et NATO-prosjekt som tar sikte på å skape tillit mellom NATO og andre stater i Europa og den tidligere Sovjetunionen; 23 stater er medlem. Prosjektet ble opprettet i 1994, kort tid etter at Østblokken kollapset. Kulturminneloven. Lov om kulturminner («kulturminneloven») er en norsk lov fra 1978 som skal verne om norske kulturminner og kulturmiljøer, dvs. gjenstander eller områder som har kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi. Etter loven er alle fredede kulturminner av nasjonal verdi, og skal i utgangspunktet reguleres til spesialområde med formål bevaring. Inngrep i slike kulturminner tillates bare der hvor bevaring vil medføre så store negative konsekvenser at det ikke står i rimelig forhold til kulturminnenes bevaring. Det er Riksantikvaren som eventuelt gir tillatelse til inngrep. KH-2 Vintage. KH-2 Vintage er en signatur-gitar laget av ESP Guitar Company i samarbeid med gitaristen Kirk Hammett. Se KH-serien for andre gitarer i hans signaturserie. Vélez-Málaga. Kart over Vélez-Málaga og Axarquíaområdet Vélez-Málaga er en kommune i Málagaprovinsen ved Costa del Sol i det sydlige Spania, også hovedstad i Axarquía-området. Axarquía er det geografiske området mellom Rincón de la Victoria kommune og Nerja kommune). Byen har hatt bystatus siden 1487. Kommunen dekker et areal på 156,36 km². Befolkningstallet er 64 919 innbyggere. Kommunens borgermester heter Antonio Souviron (PSOE) (fra 9. august 1996). Byens helgen er Nuestra Señora de los Remedios y San Sebastián. KH-2 NTB. KH-2 NTB er en Gitar som er laget av ESP. KH-2 NTB er en av Kirk Hammett sine gitarer i hans signaturserie KH-serien. Glock 18. GLOCK 18 er en pistol bygget på GLOCK sin modell 17. Pistolen har en bryter på sleiden som lar brukeren velge mellom full-automatisk ild eller semi-automatisk ild. Dette gjør at pistolen er klassifisert som maskinpistol. Pistolen har ellers noe små endringer i forhold til GLOCK 17 slik at man ikke kan bytte om på vesentlige deler. GLOCK 18 kommer også i en portet utgave, GLOCK 18C. På den tidlige utgaven av GLOCK 18 stakk løpet utenfor sleiden. Dette gjorde at stikkflammene ifra portingen smeltet det fremre siktekornet, og en ny generasjon ble produsert med normal lengde på løp og med åpning i sleiden for utslipp av stikkflammer bak forsiktet istedenfor foran. Skyting med G18 med avtagbar skulderstokk Tormod Valaker. Tormod Valaker (født 21. mars 1947 i Bergen) er cand. philol. med nordisk hovedfag, i tillegg til fagene tysk, engelsk og samfunnsfag. Tormod Valaker er lærer, journalist og forfatter. Han har siden 2005 vært spesialrådgiver i Hordaland fylkeskommune. Før det jobbet han i 33 år ved Slåtthaug videregående skole (tidligere Fana yrkesskole), først som undervisningsleder, så studieinspektør. I sin ungdom var han politisk aktiv i Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) som leder av fylkeslaget i Hordaland og deltok som 16-åring på landsmøtet i 1964 der Ola Teigen overtok etter Reiulf Steen. Tormod Valaker er gift og har to barn. Forfatter. Boka «Litt fascisme, herr statsminister!», handler om hvordan borgerpressen i Norge – særlig Aftenposten – skrev om det som skjedde i Tyskland og Italia på 1930-tallet. Mens svensk og dansk presse på 1990-tallet tok et oppgjør med holdningene de hadde til Mussolini og Hitler, fant Valaker at den norske ikke har gjort det. Like etter at boken kom ut, beklaget Aftenposten sin holdning på lederplass. Tormod Valaker opprettet i 2007 enkeltmannsforetaket Forlaget Vestavind som ga ut «Ja, vi elsker dette travet'», en serie med intervjuer og portretter fra inn- og utland. Travjournalist. Valaker har fulgt norsk travsport som medarbeider i Bergens Tidende siden 1986 og Trav- og Galopp-Nytt like lenge. Han har også skrevet reisereportasjer, intervjuer og kronikker i BT. Lolo Ferrari. Lolo Ferrari (født 4. mars 1962, død 5. mars 2000) var en fransk danser, sanger, modell, pornoskuespiller og skuespiller som hadde «verdens største bryster», som et resultat av samtlige plastiske operasjoner. Oppvekst. Hun var født Eve Valois i Clermont-Ferrand i Puy-de-Dôme i Frankrike, og vokste opp i byen La Baule i en intellektuell familie med store problemer. Moren hennes misbrukte henne og trakasserte henne psykisk der hun fortalte henne hvor lite verdt hun var. Som tenåring fikk hun noen få jobber som fotomodell helt til hun traff Eric Vigne. Det er blitt sagt om Ferrari at hun fra ung alder av virket nærmest sykelig og på grensen til tvangspreget opptatt av sitt eget utseende. Karriere. Sammen med den femten år eldre ektemannen bestemte Ferrari seg for å forvandle kroppen sin til det ekstreme, blant annet med mål om å få verdens største bryster. Ferrari sa selv i flere intervjuer at hun ønsket alt dette, at hun syntes kunstig var vakkert og ble tiltrukket av det ekstreme, unaturlige og overdimensjonerte, selv om mange både før og etter hennes død har ment at hun ble tvunget til dette av ektemannen sin. Hun opptrådte som stripper, pornoskuespiller og modell, men vakte for alvor oppmerksomhet da hun opptrådte på "British Channel 4" sitt program "EuroTrash". Hun fikk en plass i Guinness Rekordbok som den personen i verden med størst bryster. Det ble slått fast av boka at hver av brystene veide 2.8 kg, selv om BH-størrelsen hennes aldri ble bekreftet. Det verserer teorier om 54H til 54J, etter europeisk målestokk for brystholdere. Personlig liv. Til tross for hennes spesielle karrierevalg, ekstreme skjønnhetsoperasjoner og varemerke som dum og deilig er Ferrari beskrevet som en svært intelligent og også svært skadet kvinne. Hennes personlige liv er satt i sammenheng med Marilyn Monroes. Ferrari slet med store og dype depresjoner, samt nervøse anfall og hun brukte beroligende medikamenter i store doser. Død. Lolo Ferrari døde den 5. mars 2000. Det ble først antatt at hun døde av en overdose medikamenter, men obduksjonen avslørte at hun hadde dødd av å ha blitt kvalt, og ektemannen hennes ble mistenkt for å ha drept henne, han ble fengslet for et år, men så løslatt på grunn av manglende bevis. Keyserløkka. Keyserløkka er et boligstrøk og grøntområde i bydel Grünerløkka i Oslo. Beliggenhet. Strøket er trekantformet og avgrenset av Gjøvikbanen i vest, Grenseveien i nord og og Økernveien i sørøst. Dermed grenser det til Ola Narr og Tøyenparken i vest, Hasle i nord og øst, og Lille Tøyen sør. Historie. Området var opprinnelig jorder under Tøyen Hovedgård. Tøyen ble gitt som kongelig gave til det nyopprettede universitetet på begynnelsen av 1800-tallet og mye av jordveien ble senere utparsellert til universitetets professorer. Historieprofessor Jakob Rudolf Keyser (1803–1864) fikk i 1850 hele det området som i dag er oppkalt etter ham til disposisjon. Med sine 114 mål var dette den største av de såkalte professorløkkene. Etter 2. verdenskrig ble området omregulert til boligbebyggelse. Det velrenommerte arkitektkontoret Rinnan, Tveter og Colbjørnsen tegnet bebyggelsen, som dengang ble regnet som hypermoderne, og entreprenørbedriften Moderne Bygg AS oppførte blokkene i perioden 1948-1954. Arkitektur. Keyserløkka er preget av etterkrigstidens hurtigarktitektur, i likhet med mange andre områder i byen som ble utviklet rett etter krigen (Manglerud, Lambertseter, Oppsal, Karlsrud, Brattlikollen, Kjelsås, Stig o.a.). Norge var i stor bolignød etter 5 års okkupasjon, og tidens tegn var å fortest mulig etablere praktiske, moderne og barnevennlige boliger for byens befolkning. Konsekvensen ble enkel, men praktisk arkitektur. Også dengang var det krefter som presset på for å øke utnyttelsesgraden, men arkitekt Frode Rinnan & co klarte likevel å beholde sin opprinnelige idé om "den åpne blokkbebyggelse". Morgenbladet skrev i 1949: "Beliggenheten midt i et grønt beplantet område med veier som slynger seg omkring, blir Keyserløkka uten tvil et meget vakkert og karakteristisk bilde." Borettslag og nærmiljø. Fra KeyserløkkaDet er i dag tre borettslag tilknyttet OBOS på området. Disse er Keyserløkka Nord, Keyserløkka Sør og Keyserløkka Øst, med til sammen 642 leiligheter. I tillegg kommer Keyserrekka, oppført på slutten av 90-tallet ved Tøyen stasjon. Det bor ca 1500 mennesker på området i 2007. Keyserløkka er snart det eneste sentrumsnære området i Oslo som fortsatt har god plass mellom bygningene. Det er etter dagens standard store grønt- og parkområder tilknyttet borettslagene, og en har på enkelte områder utsikt over store deler av byen. Dette særpreget vil forsterkes ytterligere ved fortsatt fortetting av bygningsmassen i indre by. Strøket er i stor del skjermet fra trafikkstøy, bortsett fra boliger langs Grenseveien og Økernveien. Området har barnehage for 3-6 åringer, og en utvidelse er under planlegging. Hasle skole ligger i umiddelbar nærhet. Friområdet Hasleparken ligger sør på Keyserløkka. Parken ble i 2003 lagt ut for salg til boligformål av Oslo kommune, men etter kraftig motstand fra beboerne ble utbyggingsplanene stoppet. Rett ved parken ligger Hasle kirke, bygget på 60-tallet. Kamp for rehabilitering. Det var fra slutten av 1990-årene strid om rehabilitering av fasader og balkonger. Etter byantikvarens mening burde bygningene på Keyserløkka beholde opprinnelig uttrykk da dette var ett av få områder i Oslo som ennå ikke hadde totalrehabilitert fasader med større balkonger tilpasset dagens behov og livsstil. Beboerne slo seg ikke til ro med dette, og i 2005 fikk de gjennom et såkalt innbyggerinitiativ bystyrets medhold i kampen for en mer omfattende rehabilitering. Våren 2008 begynte rehabiliteringen av fasader i Keyserløkka Nord, og borettslaget fremsto i ny drakt ved utgangen av 2009. Keyserløkka Øst gjennomførte rehabilitering i 2009-2010, og Keyserløkka Sør påbegynte sin rehabilitering høsten 2011. Kommunikasjon. Kollektivtilbudet er godt, med bussforbindelser både i Økernveien og Grenseveien, og nærhet til både Hasle og Carl Berners plass T-banestasjoner, samt Tøyen togstasjon få minutter unna. Trafikknutepunktet Carl Berners plass har i tillegg trikk- og busstilbud med ruter til de fleste deler av byen. Veiene på Keyserløkka. Veiene inne på området er Einars vei, Eindrides vei, Bergljots vei og Finns vei. Disse fikk navn i 1952. I 2011 kom Ålovs vei i tillegg. Einars vei. Dette er den lengste veien på Keyserløkka. Den går fra Grenseveien og slynger seg gjennom området til en snuplass lengst inne, like ved der Økernveien går under Gjøvikbanen. Bebyggelsen (1–43c, 2–42) er lamellblokker og punkthus i 3–5 etasjer, samt de nyere rekkehusene (Keyserrekka) innerst. Nr 14b er et sveitserhus fra ca 1860, hovedhuset på "Solhaug gård". Navnet er etter Einar Tambarskjelve. Eindrides vei. Dette er en liten blindvei (1–9, 2–4) inn fra Einars vei. Bebyggelsen består av to lamellblokker, samt Hasle kirke (nr 9; oppført 1960, arkitekt Harald Hille) og prestebolig (nr 7). Navnet er etter Einar Tambarskjelves sønn, Eindride. Bergljots vei. Dette er en sidevei (1a–13c, 2) som går inn fra Einars vei og i en bue tilbake til denne. På nordsida ligger sju lamellblokker, hver med tre oppganger, mens nr 2 på sørsida av innkjørselen er et punkthus, alt i 3–4 etasjer. Navnet er etter Einar Tambarskjelves kone, Bergljot. Finns vei. Veien går inn fra Grenseveien visavis krysset med Hasleveien og Haslevollen. Den går inn til Einars vei. Bebyggelsen (1–7, 2–10) er som ellers lamellblokker og punkthus. Navnet er etter Finn Arneson. Ålovs vei. Veien er en stikkvei fra krysset Einars vei/Eindrides vei til Økernveien. Den har ingen adresser knyttet til seg. Den het tidligere vei 2618, men fikk nytt navn av Grünerløkka bydelsutvalg 14. april 2011 som del av en pakke for å øke antall veier oppkalt etter kvinner. Ålov var datter av Einar Tambarskjelve og Bergljot Håkonsdatter. Andre veier. Det er flere ikke navnsatte veier i området. Lamellblokkene med adresse Grenseveien 23–41 og Økernveien 76–84 tilhører også Keyserløkka. Kjente personer fra Keyserløkka. Langdistanseløperen Grete Waitz vokste opp på Keyserløkka. Det samme gjorde spydkasteren Terje Pedersen. Citroën XM. Citroën XM er en bil som ble produsert av det franske selskapet Citroën. Bilen valgt til årets bil i Europa i 1990 og har i tillegg fått 14 trofeer og priser fra mange land. Bilen er spesielt berømmet for design, ny teknologi og kombinasjonen veigrep og høy komfort. Flere av modellene var utstyrt med et nytt hydraktivt fjæringssystem. Italienske Bertone designet Citroën XM, og det ble totalt produsert 333 400 biler ved fabrikken i Rennes. XM ble solgt i 87 land, og er den bilen blant franske toppmodeller som har blitt mest eksportert. 54% av det totale salget har gått til eksport, med Tyskland som det største markedet. Barking and Dagenham Parks Constabulary. Barking and Dagenham Parks Constabulary er en liten, spesialisert britisk politistyrke med ansvar for parker og enkelte offentlige plasser i Barking and Dagenham i London. Tjenestemennene er underlagt seksjon 18 i "Ministry of Housing and Local Government Provision Order Confirmation (Greater London Parks and Open Spaces) Act 1967". Gjennom denne loven har de begrenset politimyndighet på området de har ansvar for. De håndhever lokal lovgivning for parkområdene, og i forhold til andre lover har de ikke annen myndighet enn vanlige borgere. Ved brudd på straffeloven eller annen lovgivning som ligger utenfor styrkens myndighet er det Metropolitan Police Service som betjener områdene. KH-2. KH-2 er en gitar som er laget som en signaturmodell i KH-serien, av Kirk Hammett. Overkonge (Irland). Overkonge av Irland (gælisk: "Ard Rí na hÉireann") er en tittel for både de mytiske kongene av Tara i førhistorisk hedensk tid, og de historiske overkonger som hadde makt (virkelig eller bare i navnet) over de andre regionale og lokale kongene. Bakgrunn. I følge lovtraktatene var det et hierarkisk system av konger (gælisk: "Rí") i Irland i tidlig kristen tid og tidlig middelalder. Laveste nivå var "rí túaithe", konger over en lokal túath og nærmest å regne for stammehøvdinger. Så følger "ruiri", som hersker over sin egen túath og også er overordnet andre rí túaithe, og så "rí ruírech", som betyr noe slikt som konge over overkonger, og som normalt refererer til en konge som hersker over en hel provins. Etter lovteksten hadde kongen av Tara, etterhvert betegnet "ard rí", rang foran alle disse andre kongene. I praksis var nok denne under-/overordningsstrukturen mer kompleks på alle nivå enn lovteksten tilsa, og gjenstand for forandring etter som politiske allianser og krigslykke skiftet. Irske krøniker som Annalene av de fire mesterne fører lister over overkonger fra 1900-tallet f.kr, de tidligste innførslene her er åpenbart mytiske. Forskere tror i dag at tittelen overkonge er en pseudohistorisk konstruksjon fra 700-tallet, som ikke ble en politisk realitet før først på midten av 800-tallet eller enda senere. Det er vanlig å regne Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid som den første overkongen med reell innflytelse utenfor sitt eget område. I Ulsterannalene omtales han, som den første, som "Rí hÉrenn úile", altså "hele" Irlands overkonge. Overkongedømmet vekslet mellom de forskjellige grupperingene innenfor den mektige klanen Ua Neill, etterhvert slik at det nærmest alternerte mellom klanens nordlige og sørlige gren. Dette varte ved til Brian Boru utfordret Máel Sechnaill, og overtok tittelen i 1002. Máel Sechnaill fikk tittelen tilbake etter Brians død i 1014, men fra nå av var overkongedømmet omstridt og flere klaner deltok i kampen om hvem som skulle være overkonge. Senere overkonger omtales i krønikene ofte som "Rí na hÉireann co fressabra" – overkonger med motstand. Det betyr at deres krav var omstridt og ikke anerkjent av et flertall. Liste over Irlands overkonger. Denne listen følger Francis John Byrnes liste i boken "Irish Kings and High-Kings" fra 1973, der ikke annet er angitt. Nummerering med romertall viser til Byrne. KH-3. KH-3 er en gitar laget av ESP Guitars som en modell i signaturserien til Kirk Hammett. KH-602. KH-602 er en gitar laget av ESP Guitars i samarbeid med gitaristen Kirk Hammett. Gitaren er en modell i KH-serien. Christer George. Christer George (født 11. august 1979 og oppvokst på Ammerud i Oslo) er midtbane/angrepsspiller i fotball. Han har spilt for klubbene Grei, Skeid, Rosenborg, Córdoba (Spania), AGF Århus (Danmark) og Strømsgodset. I perioden i Rosenborg ble George norsk seriemester fire ganger og spilte fire sesonger i champions leauge. George spilte juniorfotball i Skeid og debuterte i Tippeligaen for klubben som 17-åring i 1997. I 1998 gikk han til Godset, midtveis i 2000 sesongen ble han solgt til Rosenborg for rekordsummen 11 millioner kroner etter å ha vært toppscorer i 1. divisjon. I 2003/04 gikk han på lån til den spanske fotballklubben fra Córdoba, før han i 2005 endte opp i danske AGF Århus. Fra 2006 var han tilbake i Strømsgodsetdrakta etter å ha vært AGFs toppscorer i sin siste sesong for klubben. Han var en sterk bidragsyter da Godset sikret opprykk til Tippeligaen. Stabæk Fotball har vært interessert i George flere ganger, men han ble for dyr både i 2000 og i 2006 April 2009 røk George korsbåndet tre måneder før kontrakten med Strømsgodset gikk ut. Kontrakten med Godset ble aldri fornyet og George var bosman spiller. George fikk da ett langt skadeavbrekk og slet med å finne seg ny klubb. I 2010 ble det kjent at han var på vei til den danske førstedivisjonsklubben Fredericia. Christer George har en tvillingbror, Michael, og er født av norsk mor og far fra Trinidad & Tobago. George gikk på Idrettsfag ved Bjerke videregående skole fra 1995 til 1998. Musikk og «Socallednegroes». Christer George og brødrene hans, Eric, Michael, alle fra Ammerud i Oslo, er Hip hopgruppa Socallednegroes (SCN). Guttene vokste opp med farens musikkinteresse innen Stevie Wonder-, Bobby Womack- og BB King-plater. Christer begynte selv å skrive rim sammen med tvillingbroren Michael allerede i 12-årsalderen. Gruppa har gitt ut to album, debutalbumet "Oslonian Underdogs" og det siste "Inside Out". De har hatt problemer med å følge opp med fullt band på konserter og spillejobber på grunn av Christers fotballkarrière. Navnet på gruppa var Christers idé, og et tatt fra Malcolm Xs talemåte for å poengtere at afroamerikanere ikke er «negre». For tre mørkhudede brødre oppvokst i et hvitt land er tekstene ikke uventet politisk inspirerte, og rasisme var et tema i "Oslonian Underdogs". Oppfølgeren "Inside Out" blir omtalt som en «feelgood»-plate. SCN har samarbeidet med Kåre & The Cavemen, både på senen og på det siste albumet "Inside Out". George har også produsert en låt på "Gull og grønne skoger", debutplata til duoen Erik og Kriss. I 2008 gjorde George comeback som rapartist, og ble med i gruppen "Fall Back", sammen med Victor og Amazone fra den oppløste rapgruppa Da Dons, og raperen Akash. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Og ikke nok med det. "… og ikke nok med det" var et norsk talkshow som gikk på TV 2 i 1995 med Tor Andersen og Madeleine Cederström som programledere. Geir Gjelten hadde rollen som sidekicker og barkeeper. Serien hadde premiere på TV 2 den 25. april 1995 og gikk på lørdagskveldene. Siste episode ble sendt i november samme år. Harry Porter. Harry Franklin Porter (født 31. august 1882, død juni 1965) var en amerikansk høydehopper. Han vant gull i OL 1908 med et hopp på 1,905 m, ny olympisk rekord. KH-603. KH-603 er en av gitarene i KH-serien, som er en serie gitarer som er laget av ESP i samarbeid med gitaristen Kirk Hammett. Telefonsentral. a>.Fiberlinje som forbinder telefonsentraler med omverdenen.Koblingsskap i gaten for telekabler inn til husene. (Dette er IKKE selve sentralen) En telefonsentral er et større koblingsskap eller liten bygning der alle telefonabonnenter i et et område er tilkoblet. Sentralen gir deg summetonen i røret, og konverterer analoge signaler fra din telefon over kobbernettet til digitale lyssignaler over fiber. Kobberledninger fra flere koblingsskap i et boligområde patches inn på diverse plintblokker, som forbinder ledningene fra gaten med forskjellige linjekort inne i sentralen. Tjenesten vanlig fasttelefon bruker kalles PSTN som betyr Public Switched Telephony Network, og det er for det meste Telenor som eier disse sentralenhetene, mens andre leverandører «låner» dem til sine kunder. Sentralene har også mulighet for å levere ISDN (Integrated Services Digital Network) tjenester over kobberlinjen. ISDN gir mulighet til å kjøre flere virtuelle telefonlinjer over en enkelt kobberlinje, ettersom signalene blir digitalisert før de går ut av huset ditt. De aller fleste telefonsentraler har dessuten en DSLAM som tjener xDSL abonnenter over kobbernettet. Dette kan være ADSL, ADSL2+ eller SHDSL/VDSL osv. DSLAMen er igjen forbundet med «omverdenen» via fiberlinjer til bredbåndsleverandøren. Følgende terminologier brukes på det offentlige telenettet i Norge. HK = Hovedkobling (Der abonnenten termineres i en telefonsentral.) Utstyrsnummer = Koblingsplint mot PSTN og ISDN-linjekort i sentral. Abonnentsiden = Port på DSLAM som går mot kunden på HK. SL-siden = Sentral-siden → Utstyrsnummer blir koblet igjennom en splitter i DSLAMen DERSOM kunde skal ha både telefon og xDSL på samme trådpar. Fullaksess-port = Abo-side på DSLAM som IKKE er tilknyttet en SL-side. Brukes mot kunder som kun skal ha en ren xDSL-linje. Deltaksess-port = Abo-side på DSLAM som ER tilknyttet en SL-side. Brukes mot kunder som ønsker å ha både PSTN/ISDN og xDSL på samme linje. Sambandsnummer = En tallkombinasjon på åtte-siffer som identifiserer en linje fra sentralen til abonnenten. En linje kan bestå av flere fysiske trådpar. DSL-sambandsnummer som er levert fra Telenors utstyr begynner på 6, men samband levert fra utstyr til andre leverandører begynner på 3. KH-203. KH-203 er en gitar som er laget av ESP i samarbeid med Kirk Hammett. For flere gitarer i denne serien, se KH-serien. Charles Bacon. Charles Joseph Bacon, Jr (født 9. januar 1883, død 15. november 1968) var en amerikansk friidrettsutøver. Han vant gull i OL 1908 på 400 meter hekkløp. Vel en måned før OL løp Bacon inn til uoffisiell verdensrekord på 400 meter hekk med tiden 55,8 sekunder, under OL fikk han registrert vinnertiden på 55,0 sekunder som offisiell verdensrekord som den første i historien. Charles Dumas. Charles Everett Dumas (født 12. februar i Tulsa i Oklahoma 1937 død 5. januar 2004 i Inglewood, California) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Dumas var den første som hoppet over «drømmegrensen» sju fot, det gjorde han 29. juni 1956 i Los Angeles. Senere på året ble han olympisk mester da han vant høydekonkurransen under OL i Melbourne med ny olympisk rekord. Han vant gull i høydehopp under de Panamerikanske leker 1959 i Chicago. Mimesis. Mimesis (gresk μίμησις fra μιμεîσθαι) betyr imitasjon. Mimesis er et estetisk begrep som henvises til det som vises, det som er avbildet, imitert, underforstått virkeligheten eller naturen, og for enkelte er mimesis også selve kunstens vesen. Begrepet ble innført i estetikken av de greske filosofene Platon og Aristoteles som et aspekt ved kunstnerisk virksomhet. Det antikke mimesisbegrepet. I Platons terminologi er mimesis å fremstille fortellingen («diegesis») på et mimetisk vis («dià mimíseos»). Enhver kunstner etterligner et objekt som kan sanses. Sanseobjektet er derimot kun reelt eller virkelig i den grad det avspeiler en idé. Kunsten kommer derfor i et dobbelt distanseforhold til det sanne ved at kunsten etterligner en etterligning. I diskursen om mimesis i "Staten" fordømte Platon de poeter som ikke diktet om virkeligheten. Det er dog ikke Platons eneste syn på kunst. I "Faidros" fremhever han også den kunst som er inspirert av guddommen. Aristoteles fulgte opp Platons "Staten" med sitt eget verk "Poetikken". Der hevdet han at det er kunstens vesen å etterligne, det er en trang som er naturlig hos mennesket, og derfor er all kunst og alle kunstarter etterlignende. Det betyr at de etterligner eller imiterer noe som ligger utenfor kunstverket: dans imiterer bevegelsen, skulptur og maleri imiterer naturlige former og proporsjoner, og litteraturen imiterer menneskenes tankeverden. Det er formen («eidos») i de objektene som sanses, som avbildes i kunsten. Dalen kirke (Fet). Dalen kirke tidligere Dalen kapell er oppført i Gansdalen i Fet kommune, Akershus fylke og innviet 14. nov. 1905. Kapellet ble oppført i tre og står på gården Gans grunn. Tomten ble i sin tid gitt av daværende eier – grosserer Westbye Egeberg. Arkitekt var Gudmund Hoel. Kirkeklokken er fra 1691 og hentet fra Fet kirke. Inventaret er originalt fra oppførelsen, mens kapellet fikk nye farger innvendig i 1955, utført av Kristoffer Eriksen Ganer. Han laget også glassmaleriet over alteret. I 1997 fikk kapellet status som kirke. Kapellet gjennomgikk en større oppussing ca 2005 og fikk da tilbake sin opprinnelige utvendige fargesetting. Jurij Stepanov. Juri Stepanov (født 30. august 1932 i Leningrad, død 1965) var en russisk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Stepanov satte nytt verdensrekord 13. juli 1957 i høydehopp da han i første forsøk klarte 2,16. Én centimeter høyere enn Charles Dumas og hele sju centimeter bedre enn sitt tidligere personbeste. Han vant sovjetmesterskapet i høydehopp i 1954 og 1958. East Potomac Park. Skilt ved inngangen til East Potomac Park East Potomac Park er en park i Washington, DC. Den ligger sør for Jefferson Memorial, mellom Washington Channel og Potomacelven. Parken har en golfbane og minigolfbane, og har en rekke japanske kirsebærstrær. Mange av trærne er av varieteten Kwanzan, i motsetning til West Potmac Parks trær rundt Tidal Basin som overveiende er av varieteten Yoshino. Kwanzan-tærne, som har annerledes blomster, blomstrer ca to uker etter Yoshiko-trærne. Under Washingtons National Cherry Blossom Festival er det vanligvis Yoshiko-trærne som står i full blost, mens Kwanzan-trærne bgynner sin blomstring mot slutten av den drøyt to uker lange festivalen. Lincoln Park (Washington D.C.). Lincoln Park er en liten bypark i nabolaget Capitol Hill i USAs hovedstad Washington, DC Den ble planlagt av byens byplanlegger Pierre L'Enfant som det punkt hvorfra distanser mellom den føderale hovedstad og ethvert annet punkt i USA skulle måles. Paken ligger elleve kvartaler øst for den amerikanske kongressbygningen. Den første av alle amerikanske skulpturer til minne om Abraham Lincoln står i parken. Det er også satt opp et minnesmerke over Mary McLeod Bethune der. The Shadows. The Shadows er en britisk rock- og popgruppe med et platesalg i rekordklasse, både alene og sammen med sangeren Cliff Richard. De debuterte i 1958 (opprinnelig sprunget ut av et pop-skiffleband med navnet The Drifters). De har blitt oppløst flere ganger, og gjenforent senest i 2004–2005 og i 2009–2010. I september 2009 la de ut på en verdensturne sammen med Cliff Richard, i forbindelse med sitt 50-årsjubileum. Kjernemedlemmer er Hank Marvin, Bruce Welch og Brian Bennett. Karriere. The Shadows begynte som backing-band for sangeren Cliff Richard i 1958, under navnet The Drifters. Navnet ble senere endret fordi det var et amerikansk band som allerede hadde tatt navnet. Bassist Jet Harris kom opp med det som ble navnet til en av verdens mest trendsettende popgruppe. The Shadows med Hank Marvin (sologitar), Bruce Welch (rytmegitar) og Tony Meehan i tillegg til Harris, skaffet seg parallelt sin egen plate- og konsertkarriere som instrumentalband, men med endel vokallåter også, herav «Let Me Be the One» som kom på andreplass i Eurovision Song Contest 1975. Mange av instrumentallåtene er blitt legendariske og spilles ofte i blant annet NRK radio. Flere av låtene preget de øverste plassene på salgslistene i Norge tidlig på 1960-tallet, først «Apache», senere blant andre «FBI» og «Kon-Tiki». Musikken med besetningen tre elgitarer og trommer var så spesiell at den ble karakterisert som en ny sjanger, og flere tusen band kopierte stilen, trolig et par hundre bare i Norge. Disse ble kalt for «Shadows-band». Karrieren førte bandet også inn i filmindustrien, og i musikkteater på London Palladium, blant annet i de stort påkostede filmene "The Young Ones" (1961), "Summer Holiday" (1962) og "Wonderful Life" (1964) med Cliff Richard i hovedrolle. Bandet ble tre ganger oppløst/endret. I en kort periode fra 1970 opptrådte Marvin med gruppa Marvin & Farrar sammen med den australske sangeren John Farrar, senere med tilslutning fra Welch – som Marvin, Welch & Farrar. Gruppa spilte inn flere vokallåter i grensesjangeren pop-rock-country. I 2004 og 2005, 12 år etter at medlemmene sist gikk fra hverandre, gjennomførte bandet – med blant andre kjernemedlemmene Marvin, Welch og trommeslager Brian Bennett (etterfulgte Meehan i oktober 1961) – avskjedsturneer med fulle hus og flere ekstraforestillinger i henholdsvis Storbritannia og Nord-Europa (pluss en ekstrakonsert i England). Et publikum på til sammen rundt 90 000 fikk her oppleve et minneverdig show med 41 instrumental- og vokallåter på programmet. Konserten i Cardiff i Wales i 2004, er dokumentert i topp lydkvalitet på både dobbelt-CD og DVD. I april 2005 klarte The Shadows, med synthesizer som siden 1980-tallet har fylt ut lydbildet, å fylle Oslo Konserthus tre ganger. I Norge spilte de fem dessuten i Stavanger. I september 2009 dro bandet igjen ut på en omfattende turné, denne gang sammen med Sir Cliff Richard, for å feire at det er 50 år siden de (som The Shadows) startet et studio- og konsertsamarbeid med Cliff Richard som varte ti år i strekk. Turneen gikk over drøye to måneder i Storbritannia, Skandinavia, Nederland, Tyskland og Frankrike (Paris). Et publikum på rundt 9000 så dem i Oslo Spektrum mandag 23. november 2010. Konsert-turneen fortsatte for fulle hus i Australia, New Zealand og Sør-Afrika i februar og mars 2010. Det ble til sammen 52 konserter som samlet et publikum på ca 600 000. En DVD med opptak fra en av de tre konsertene i olympiahallen O2 i London ble en storselger i flere av landene som fikk besøk. I Danmark lå den på førsteplass i ti uker på rad. Singler. Nummer i parentes viser plassering på den internasjonale musikklistetoppen. Nummeret foran viser årstall. Bad Mitterndorf. Bad Mitterndorf er en by i Østerrike. Det populære vintersportsstedet ligger i Salzkammergut mellom Salzburg og Graz. Bad Mitterndorf huser et internasjonalt kjent spasenter og termalbad, et utendørs svømmebasseng, samt andre helsefasiliteter og kaféer. Byen er også kjent for sin skiflygingsbakke. Verdensmesterskapet i cricket 2007. Verdensmesterskapet i cricket 2007, offisielt ICC Cricket World Cup 2007, ble arrangert mellom 13. mars og 28. april 2007 i åtte karibiske land. Arrangørlandene har stilt felles landslag, Vestindia, siden 1928, og mange i de angjeldende landene håper at infrastrukturen de bygger opp rundt turneringen vil gi et økonomisk løft for regionen. Flere kommentatorer trakk imidlertid de karibiske landenes evne til å arrangere VM i tvil, og tilskuertallene under VM var generelt lave. Australia vant VM-tittelen etter å gå gjennom turneringen ubeseiret, og ble dermed det første laget til å vinne tre VM på rad. Elleve nasjoner var direkte kvalifisert til turneringen, som inneholder 16 lag. Omtrent 60 andre landslag kjempet om de fem siste plassene. Utvidelsen fra 14 til 16 lag har blitt kritisert, da cricketsporten drives på amatørbasis utenfor de ti største nasjonene, og amatørlagene regnes derfor ikke som gode nok. Amatørlaget fra Irland slo imidlertid ut Pakistan i gruppespillet, og ble nummer 8. Det forhindret ikke at man går tilbake til 14 lag i VM 2011. Australia var regnet som en av favorittene selv om de hadde tapt de siste fem landskampene før VM og Sør-Afrika hadde tatt over plassen som verdens beste lag ifølge det internasjonale cricketrådets offisielle rangering. Sør-Afrika ble imidlertid slått ut i semifinalen., og Australia gjenerobret førsteplassen. Greg Chappell, tidligere australsk landslagsspiller med over 150 landskamper, hevdet før turneringen at sju eller åtte lag kunne vinne. Ståle Andersen. Ståle Andersen (født 7. mars 1970 i Oslo) er en tidligere fotballspiller og fotballtrener. Han har spilt i en rekke klubber: Nordstrand (1984–86), Skeid (1987–88), Malmø FF (1988–90), Vålerenga (1990–95), Frogn (1996), Örgryte (1997–98), Skeid (1999–2000) og Oslo Øst (2000–2003). I 2003-sesongen var han spillende trener for 1.divisjons klubben Oslo Øst. Andersen trente også KFUM´s A-lag i fire sesonger fra 2007-2010. Han har spilt fem OL-landskamper for Norge. Aulielva. a> krysser Aulielva like før utløpet i Tønsbergfjorden. Merkedamselva renner gjennom Andebu kommune på sin vei mot Auli. Aulielva er et vassdrag som drenerer store deler av kommunene Re, Holmestrand, Andebu, Stokke og Tønsberg. Vassdraget er Vestfolds nest største med et nedbørsfelt på 363,5 km². Vassdraget består av tre elver: Merkedamselva og Storelva som forenes og blir til Aulielva. Merkedamselva har sitt utspring i Merkedammen i Re, i et skogsområde øst for Svarstad i Lågendalen. Stedet er sentralt i et mye brukt utfartsområde for byene i Vestfold, og her er det tilrettelagt for friluftsliv. Merkedamselva, renner gjennom et flatt landskap langs riksvei 312 gjennom kommunene Andebu og Stokke til Sem, der den ved gården Fadum forenes med Storelva som kommer fra Re og Holmestrand. Aulielva bryter gjennom raet ved gården Auli. Vest for Tønsberg renner elva ut i sjøen, innerst i Tønsbergfjorden, ved Ilene naturreservat. Både ved Merkedamselva og Storelva er det bygdemøller med tilhørende mølledammer. Elva har rikelig med stor sjøørret og moderate mengder smålaks. Fra 1980-åra har det vært bever i og ved Aulielva. "Aulielva" uttales lokalt med to tykke l-er og to æ-lyder – "ævliæl'"va" – og ordet er en morsom språktest for ferdigheten til å lage lyden tykk L. Magnet (album). "Magnet" er det andre albumet til Subgud, utgitt i 1998. Museum (album). "Museum" er debutalbumet til Subgud, utgitt i 1995. The Germ. Illustrasjon av Holman Hunt til Thomas Woolners dikt "My Beautiful Lady" ("Min vakre kvinne"), utgitt i «The Germ», 1850The Germ ("Kimen") var et kvartalstidsskrift som ble ut utgitt av Det pre-rafaelittiske broderskap for å spre deres ideer og idealer om kunst. Tidsskriftet ble ingen suksess og eksisterte i kun fire utgivelser mellom januar og april 1850, men dets betydning på den engelske kunstdebatten var desto større. The Germ utga poesi av William Michael Rossetti, som også redigerte bladet, og de andre medlemmene av broderskapet, blant annet også hans bror Dante Gabriel Rossetti, Thomas Woolner og James Collinson. Det trykte også bidrag på vers og i prosa, sistnevnte essayer om kunst og litteratur av skribenter som var assosiert med broderskapet og dets idealer, blant annet Ford Madox Brown og Coventry Patmore. I tillegg var det også enkelte omtaler av litteraturutgivelser. Tittelen "The Germ" refererer til pre-rafaelittenes tro på både sin egen betydning og på viktigheten av naturen. «A germ» er et korn, og en tilsvarende norsk betegnelse vil være "Kimen", det som kommer av det som vokser. De håpet at tidsskriftet skulle bli frøet hvor nye kreative ideer skulle vokse fra. Dets undertittel var tanker om naturen i kunsten og som understreket redaktørenes tro på at poesi og kunst var tett sammenkoblet. Tidsskriftet ble omdøpt til «Art and Poetry» ("Kunst og Poesi") i de to siste utgivelsene. På omslaget av hver utgivelse var det en sonett diktet av William Michael Rossetti. Hvert nummer hadde også en radering for understreke bladets kunstneriske fokus. Det første utgivelsen var klar den 1. januar 1850 med William Holman Hunts radering. Det ble trykket 700 kopier og hvor 50 hadde raderinger på finere papir. Kun 70 eksemplarer ble solgt. De øvrige utgivelsene solgte tilsvarende, og det finansielle tapet ble betalt av George Tupper. Etter at pre-rafaelittene var blitt berømte ble "The Germ" gjenutgitt, først av Thomas Mosher i 1898 i Portland, Maine i USA, og på nytt i 1901 med en innledning av William Michael Rossetti som også inneholdt en historisk gjennomgang og bibliografi. En senere utgivelse ble gjort av Ashmolean Museum i Oxford i 1992 og da med et forord av Andrea Rose. Ballade! Ballade! var et norsk viseband i perioden 1978-1980. Bandets medlemmer var Birgitte Grimstad, Åse Kleveland, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen. De ble kjent for blant annet sangene "Hei Knut" og "Du kan godt få sitte innte mæ, Leif", fritt oversatt etter henholdsvis "Hey Jude" og "Got to Get You into My Life" av The Beatles. Gruppen vant Spellemannprisen 1980 i klassen visesang for albumet "Ekstranummer". TV+. TV+ (TV PLUSS) var en riksdekkende norsk TV-kanal som eksisterte fra 1995 til 1996. Schibsted-konsernet stod bak kanalen og den hadde også et samarbeide med TV 2. Programmene besto for det meste av innkjøpt underholdning, men kanalen sendte også noen egenproduksjoner, blant annet det egenprodusert pop-magasin "Hitt", "Ord for kvelden", vinprogrammet "Helgens vin" og talkshowet "Turid pluss 15". Utenlandske programmer besto av eldre serier som blant annet "Smith & Jones, Baretta" og miniserien "Centennial". Kanalen viste også mye spillefilmer. Kanalen slet fra første stund med lave seertall, noe som var hovedårsaken til at den ble nedlagt i 1996. Sjefredaktør og adm. direktør for kanalen var Sverre M. Gunnerud, mens Bent Onsager var informasjonssjef. Like før sendestart profilerte Gunnerud kanalen på følgende måte: «"TV+ skal være en bred underholdningskanal med norsk ankerfeste"». TV+ åpnet sine sendinger samme dag som ZTV Norge, og få uker etter TV6 Norge. Historie. Kanalen slet fra starten av med svært lave seertall og i september 1995 overtok TV 2 driften av kanalen. TV 2s Geir Kjærnes ble innsatt som administrerende direktør, mens Gunnerud ble kanalsjef. I begynnelsen av januar 1996 sluttet begge etter at kanalen ble tilbakeført til Schibsted-konsernet. I midten av januar ble Geir Kjærnes atter innsatt som administrerende direktør. I løpet av høsten 1995 opplyste kanalens lederskap at de hadde til hensikt å bytte navn til "Norgeskanalen" på nyåret. Disse planene ble imidlertid stoppet da NRK protesterte og mente at P1 hadde enerett på dette navnet. I mars 1996 ble kanalen fusjonert med TVNorge og administrerende direktør Geir Kjærnes flyttet inn i TvNorges lokaler i Sagveien i Oslo. Det var på den tiden usikkert om kanalen skulle nedleggelse eller få et nytt konsept. Sommeren 1996 kvittet Schibsted seg med en god del av sin eierandel i kanalen, og ble sittende igjen med 33 prosent. De øvrige var fordelt mellom A-pressen (18 prosent), TvNorge (23 prosent) og Broadcast Norge (SBS) (26 prosent). Kanalen hadde da fungert som en avlastninggskanal for TV-Norge siden mars, som på den tiden også var eid av disse selskapene. I slutten av august forelå det planer om å lansere kanalen som TV-Norge 2, men disse planene ble det ikke noe av. Kanalen hadde til da påført eierne et tap på mellom 45 og 50 millioner kroner. TV+ avviklet sine sendinger den 1. september 1996. Seertall. Kanalen hadde svært lave seertall og det meste sette programmet, miniserien "Scarlet", ble sett av oppunder 57 000. "Columbo" havnet på annenplass på kanalens seerbarometer. 28. mai oppnådde "Columbo" 54 000 seere. Samme "Columbo" oppnådde 43 000 seere 15. mai, og like mange seere også 7. mai. Programmet "Turid pluss 15" satte rekord allerede tredje dagen på luften med 36 000 seere. I den første sendeuken varierte seertallene fra 1000 til 35 000, med det egenproduserte popprogrammet "Hitt" som minst sette program og "Turid pluss 15" som det mest sette. TV+ fikk raskt økonomiske problemer grunnet de lave seertallene. En undersøkelse foretatt av MMI høsten 1995 viste at kanalen kun hadde en markedsandel på 0,9% av den totale TV-tittingen. Målingen var hentet fra i alt åtte TV-uker fra uke 36 til uke 43. (til sammenligning hadde NRK en andel på 41,9% og TV3 en andel på 6,1%). Totalt kunne rundt 1,2 millioner nordmenn over 12 år få inn kanalen. Omtale. I august 1995 ble kanalen nærmest slaktet av en rekke medierådgivere og reklameformidlere. «"Programmene til TV+ er repriser som er laget i steinalderen», «Jeg opplever ikke TV+ som en attraktiv kanal. Hva skal jeg med en kanal som har 3000 seere per program», «Det faktiske forhold er at TV+ ikke leverer seere», «Pr. i dag kan jeg ikke anbefale TV+ for mine kunder"», var uttalelser som fagfolkene kom med. 24 karat. "24 karat" var navnet på tre skandinaviske TV-programmer på 1990-tallet. Programserien var et sportsrelatert gameshow og med innslag av lett underholdning. Hver gang var det gjester i studio, f.eks. to par som skulle i gjennom en rekke morsomme konkurranser og praktiske leker. Vinneren kunne reise hjem med en gullbarre. Det var en norsk underholdningsserie som gikk på TV3 vinteren 1993 med Steffen Tangstad som programleder, og Henriette Lien deltok som danser. Serien var et type gameshow der det var forskjellig temaer innenfor sport som var i høysetet. Serien ble avsluttet samme år. Hver episode var på 60 minutter inkludert reklame. Både NRK og TVNorge forsøkte å skaffe seg de norske rettighetene til konseptet, men seieren gikk til TV3. En svensk TV-serie med samme navn gikk på svensk TV 2 i perioden 1990–1994, med totalt 37 episoder. Harald Treutiger var programleder. I det svenske programmet komkurrerte tre lag med to deltakere hver om å vinne ett kilo rent gull. Programmet hadde på det meste fem millioner seere. Det var også en dansk TV-serie med samme navn i 1993. Det var et Quiz-show med Søren Østergaard som programleder og Martin Arli som assistent. Serien ble spilt inn i Göteborg og ble produsert av MTV Production. Programkonseptet hadde sitt opphav fra Nederland. Omtale og seertall. Programserien hadde en sterk åpning med 410 000 seere, siden falt seertallet drastisk. Etter noen sendinger falt seertallet til rundt 150 000, og på slutten av sesongen var de sunket til rundt 60 000. Programmet fikk bare terningkast to av VG. TV3 hadde satset mange millioner kroner på programmet, som skulle bli kanalens nye fyrtårn, og skulle trekke seere til TV3s andre programmer. Men slik ble det ikke. Steffen Tangstad mente at årsaken til at seerne sviktet programmet var de mange reklameavbruddene. Han mente dette virket irriterende på seerne. Stephanie Campbell, TV3s programsjef i Skandinavia syntes det var uforståelig at programmet ikke ble en suksess i Norge. Hver episode kostet nærmere en halv million å lage. Programkonseptet ble meget populært i Sverige. Andy King. Andrew Edward King (født 14. august 1956) er en engelsk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han spilte to kamper for Englands U21-lag. I sin aktive fotballkarriere spilte han for Luton Town (to perioder), Everton (to perioder), Queens Park Rangers, West Bromwich Albion, Cambuur Leeuwarden, Wolverhampton Wanderers og Aldershot. Han var en svært målfarlig midtbanespiller, og var ofte publikums favoritt. Som manager har han trent Mansfield Town, Swindon Town og Grays Athletic. John Lloyd. John Lloyd (født 27. august 1954 i Leigh-on-Sea, Essex, England) er en tidligere profesjonell tennisspiller fra Storbritannia. I løpet av karrieren vant han tre mixed double Grand Slams. I 1978 tapte han sin eneste singlefinale, i Australian Open mot amerikanske Vitas Gerulaitis. Hans høyeste plassering på verdensrankingen var 21. plass. Sven Hazel. Sven Hazel (født 19. april 1917 i Nyhuse i Frederiksborg amt, død 21. september 2012 i Barcelona) var en dansk forfatter. Han het opprinnelig Børge Willy Pedersen Arbing, men byttet senere navn til Hazel (også Hassel). Biografi. Han ble som 14-åring med i handelsmarinen og jobbet som dekksgutt til han ble vernepliktig i 1936. I 1937 dro den arbeidsløse Hazel og en kamerat over grensen til Tyskland for å la seg rekruttere i Wehrmacht, for å komme vekk fra depresjonen. Bare tyske statsborgere kunne gjøre militærtjeneste. Etter seks måneder fikk han tysk statsborgerskap og rekrutterte seg til 7. kavaleriregiment. Senere tjenestegjorde han i 2. panserdivisjon og var med under invasjonen av Polen i 1939. Han ble korporal. Året etter deserterte han. «Jeg var simpelthen utslitt. Jeg returnerte ikke etter en permisjon. Desertering kalte de det.» Hazel ble fengslet under forferdelige forhold i fengselet i konsentrasjons- og straffeleiren Lengries. Han ble senere overført til et strafferegiment, 27. Panzer-Regiment (19. Panzer-Division) z.b.V ("zum besonderes Verwendung", til spesielt bruk). Bøker. Hazel skrev i alt 14 bøker om sine opplevelser som straffange og soldat. Noen mener at Hazel aldri kunne ha opplevd og overlevd det han beskriver i sine bøker, hvor han tjenestegjør på alle fronter bortsett i Afrika, mens andre mener at Hazel aldri mente å skrive alle bøkene som direkte biografi. Dog er tre av bøkene hans regnet som biografiske (blant annet "De fordømtes legion", hans første bok). Hazel selv hevdet at alle bøkene er basert på virkelige hendelser. Hazel skriver om krig som noe umenneskelig og forferdelig, noe et menneske som ikke har vært i krig ikke kan, og heller ikke vil vite hva er. Han skriver om det å være soldat og ikke om noe som har med politikk eller sider i krigen å gjøre. Han og hans kamerater er en gjeng som gjør det beste ut av situasjonen de er kommet opp i. Han skriver meget omfattende om hvordan propaganda går ut over sivilbefolkning og den menige soldat. En av hans bøker, "Døden på larveføtter", er blitt filmatisert. Karakterer. Utvalg av karakterer, Hazel hevdet at alle er ekte. Titler. Hazels bøker er ikke skrevet i kronologisk rekkefølge. Påstander om svindel. Erik Haaest har skrevet en dokumentarbok om Sven Hazel, hvor han hevder at bøkene og identiteten til Hazel er direkte løgn, og at Hazels riktige navn var Børge Villy Redsted Pedersen Arbing, og at han var en dansk nasjonalist som aldri tjenestegjorde på Østfronten. Hazel var ifølge Haaest og hans kilder aldri i kamp, og bøkene er basert på fortellinger han fikk av andre SS-soldater mens han satt i fengsel under andre verdenskrig, samt fri fantasi. Boken er utgitt på Internett på dansk. Det er et etablert faktum at mange av detaljene i bøkene til Hazel er ikke historisk korrekte. Det kan nevnes at påstandene fra Erik Haaest har en tydelig politisk og personlig tone, og at han fant noe av motivasjonen for påstandene sine i blant annet politikk. På hans hjemmesider står det «..at han nekter å godta at dansk krigshistorie kun skal fortelles av en forræder, en som svek sitt land og begikk forbrytelser. Min far var motstandsmann og det er av han jeg har fått min motivasjon til å fremme hans historie, og avsløre forrædere som senere har fått jobber i politi og militærvesen..» For øvrig står det også at boken han skrev i 1976 som omhandler Sven Hassel: «solgte svært dårlig pga trusler fra de "uoffisielle myndigheter"». Haaest mottok mye kritikk og skepsis da han også hevdet at gasskamrene i utryddelsesleirene aldri har eksistert, og at Anne Franks dagbok er oppdiktet. Braker (Leirskogen). Braker er en gård i bygda Leirskogen i Sør-Aurdal kommune i Oppland fylke. I henhold til sagn overnattet Hellig Olav på gården Brage i bygda. Gården er antatt å være restene av det gamle gårdstunet på det som idag kalles Stabburshaugen. Kapitallogikk. Kapitallogikk er en selvstendig økonomisk tankeretning som tar utgangspunkt i den sene Karl Marx sin økonomiske filosofi og derifra søker å utlede allmenne prinsipper for hvordan økonomiske systemer fungerer. Kapitallogikken er radikalt forskjellig fra den tidlige Marx sin historiske materialisme som egentlig ikke representerer noen økonomisk teori. Sentrale navn innen denne tankeretningen er Gustav Bunzel og Stein Erik Johansen. Prinsippene for kapitallogikken er beskrevet i Lars Gules doktorgrad "Social Developement and Political Progress in Two Traditions. A Conceptual and Comparative Analysis of Western and Arab-Islamic Ideas of Social and Political Change and Improvement." (Universitetet i Bergen, 2003). Svein og rotta og UFO-mysteriet. "Svein og rotta og UFO-mysteriet" er en norsk barnefilm basert på barnebokserien "Svein og rotta" av Marit Nicolaysen. Filmen hadde norsk premiere den 9. mars 2007, og er en oppfølger til filmen "Svein og rotta", som hadde premiere i 2006. Handling. Svein og vennene hans må tilbringe sommerferien hos bestemor på landet, en situasjon de i utgangspunktet ikke er helt fornøyd med. Selv om de har med seg rottene sine, Halvorsen, James Bond og Pippi, og kan tilbringe kveldene med å se opp på stjernehimmelen, blir hele sommeropplevelsen kraftig dempet da de må være vitner til at bestemor plasseres på gamlehjem. Gamlingene på gamlehjemmet dør som fluer, og bestemor blir bare rarere og rarere i hodet. Rotta Halvorsen viser etterhvert de samme symptomene som bestemor, og de tre barna bestemmer seg for at det foregår mystiske ting på gamlehjemmmet. De undersøker nøye, og finner ut at det skjuler seg romvesner på jakt etter kunnskap på gamlehjemmet. Romvesnene finner kunnskap i de gamles sjeler, og det er derfor bestemor og de andre gamlingene blir glemske. Barna bestemmer seg for å kidnappe bestemor, for på den måten å hindre romvesnene i å stjele sjelen hennes. Barna tar med seg bestemor i skogen, mens de blir jaget av både onkel Trygve, en manngard og mystiske UFO-mennesker. Etterhvert opplever de at det kommer et mystisk lys fra himmelen, og at bestemor forsvinner. Gretelise Holm. Gretelise Holm (født 22. mars 1946 i Tønder, Danmark) er en dansk forfatter og journalist. Holm begynte å arbeide som journalist da hun var sytten år gammel. I 1982 ble hun lektor ved den danske Journalisthøgskolen, hvor hun senere også ble rektor. Hun har senere arbeidet frilans som forfatter og journalist, og arbeidet med AIDS-kampanjer i utviklingsland. I 1993– 97 bodde hun i Zimbabwe, hvor hun blant annet arbeidet for det danske utenriksdepartementet. I 1980 mottok hun PH-prisen, som utdeles for særlig innsats innen «arkitektur, kunst, kunstindustri, teater, musik eller almennyttige ideer». Som forfatter har hun skrevet kriminalromaner, ungdomsromaner, barnebøker og sakprosa. Som skjønnlitterær forfatter er hun særlig kjent for sine kriminalromaner med den middelaldrende journalisten Karin Sommer i hovedrollen. Hennes første kriminalroman, "Mercedes-Benz Syndromet", ble i 2000 belønnet med Det danske Kriminalakademis debutantpris. Den første romanen i serien om Karin Sommer, "Paranoia" (2002), ble nominert til Glassnøkkelen. Boken om Veier og Kongedømmer (al-Bakri). Boken om Veier og Kongedømmer (arabisk: كتاب المسالك والممالك‎, "Kitāb al-Masālik wa'l-Mamālik") er en geografi-tekst fra det 11. århundre, skrevet av Abu Abdullah al-Bakri. Den ble skrevet ca. 1068 i Cordoba. Boken er basert på litteratur og rapporter fra handelsreisende og reisende, som Yusuf al-Warraq og Abraham ben Jacob. Selv om al-Bakri aldri forlot al-Andalus er hans skildringer objektive, og er brukt som kilde i senere verk. Han beskrev en lang rekke områder, fra Atlanterhavet til Sentral-Asia, og beskrev både geografi, folk, skikker, kultur og den politiske situasjonen i hvert område. I dag finnes kun deler av boken. Den må ikke forveksles med en annen bok med samme navn, skrevet av Ibn Khordadbeh. Westboro Baptist Church. Westboro Baptist Church (WBC) er en amerikansk religiøs gruppe ledet av Fred Phelps med hovedkvarter i Topeka, Kansas. Gruppen står for meninger og ytringer som anses for ekstreme. Ifølge gruppen selv følger den primitiv baptistiske og kalvinistiske prinsipper. Tilhengerne identifiserer seg som baptister, men gruppen er ikke tilknyttet noen kjente baptistiske konvensjoner eller organisasjoner. Gruppen driver nettstedene "GodHatesFags.com", "GodHatesAmerica.com" og andre nettsteder som uttrykker fordømmelse av homofile, katolikker, muslimer, jøder, Sverige, Canada og andre grupper. Organisasjonen overvåkes av Anti-Defamation League, og er ifølge Southern Poverty Law Center klassifisert som en hatgruppe. Gruppen baserer arbeidet sitt rundt ideen som uttrykkes i deres mest kjente slagord og adressen til hovednettsiden deres, «God hates fags» (Gud hater homser). Basert på deres bibelske eksegese uttrykker de synet at nesten alle tragedier i verden er koblet til homofili, og spesielt samfunnets økende toleranse og aksept for homofile og bifile kvinner og menn. Videre mener de at Gud hater homofile mer enn noen annen gruppe «syndere», og at homofili burde kriminaliseres og gis dødsstraff. WBC uttrykte sin støtte til den svenske pinsepastoren Åke Green da han i 2004 ble dømt for «hets mot en folkegruppe». Green selv har tatt avstand fra WBC. Phelps kirke fikk oppmerksomhet i Sverige mot slutten av 2004, da forsamlingen på sin nettside forklarte at tsunamikatastrofen i Sørøst-Asia var Guds straff mot Sverige for at en svensk domstol hadde dømt Åke Green. WBC har også vist sin støtte til Anders Behring Breivik for å ha straffet Norge for å ha gjort det lovlig for homofile å gifte seg. De mener at Gud hater Norge. De sa også at de ville dra til Norge for å demonstrere når de som ble drept på Utøya ble begravet. Dette ble aldri utført. Etter terrorangrepet i London 7. juli 2005 hyllet forsamlingens nettside «dåden» og uttrykte et ønske om at flere hadde dødd. Videre uttrykte de synet at Storbritannia er «de fordømte sodomittenes øy» og anklagde Tony Blair for å være Antikrist. WBC har også demonstrert ved begravelsene til soldater som ble drept i Irak, og takket Gud for orkanen Katrina og dens ødeleggelser i New Orleans. Amanda Storsenter. Amanda Storsenter er et av Steen & Strøms kjøpesenter. Senteret ligger på Raglamyr i Haugesund og har 1500 parkeringsplasser og bussholdeplass like ved inngangen. 70 butikker inklusiv bank, bensinstasjon og 7 spisesteder. Amanda blir oppfattet som markedsleder i regionen med et behagelig, moderne og riktig format for en god shoppingopplevelse. Amanda er størst mht areal og omsetning. Blir oppfattet å ha størst utvalg av butikker og det beste shoppingstedet, men også positiv synergi i forhold til Coop Obs! og nærliggende næringer. Amandas visjon er å berike shopping i Haugesundsregionen. Amanda skal være det foretrukne valg når familien skal gjøre sine innkjøp og være en inspirasjonskilde til handel og shopping i regionen. Senteret åpnet 6. mars 1997, har et totalareal på m² og hadde i sist år (2011) et besøk på personer og en omsetning på ca 1,3 milliarder NOK i 2011. Medlem av og Grønt Punkt. Hatgruppe. En hatgruppe er en organisert gruppe eller bevegelse som fremmer hat, fiendtlighet eller vold mot mennesker med en gitt rase, etnisitet, religion, kjønn, seksuell orientering, eller en annen bestemt samfunnssektor, eller som støtter og publiserer argumentasjon karakteristisk for hatgrupper uten nødvendigvis å eksplisitt fremme slikt hat eller vold som ellers karakteriserer hatgrupper. Begrepet «hatgruppe» brukes ikke av gruppene selv, men av deres motstandere og noen ganger av sosiologer og historikere som studerer dem. Mange grupper som beskrives som hatgrupper mener at betegnelsen mistoler deres motiver eller mål. Hatgrupper vil som regel hevde at målgruppene deres er skadelige for samfunnet, ondsinnede, mindre egnet som medlemmer av samfunnet, eller er med i en sammensvergelse. «Bevisene» de viser til er som regel dårlig substansiert, og er ofte basert kun på hatgruppens negative meninger om den sosiale gruppen de mener målet deres hører til. Selv om bevisene deres som regel er unøyaktige, dårlige og stort sett avvist av samfunnet generelt, fortsetter hatgruppen å fremme hevdelser, myter, fortellinger og rykter som spiller på frykt, xenofobi, skyld eller sjalusi, med det målet å skade individene og gruppene de tar for seg. Hatgruppers ultimate mål er ofte delegetimering, eliminasjon eller eksklusjon av grupper, eller skade, deportering eller død av enkeltindivider. Hatgrupper bruker ofte ofrene sine som syndebukker for samfunnets problemer. Trachelostenidae. Trachelostenidae er en familie av biller som bare er kjent fra Chile. Den omfatter bare én slekt, "Trachelostenus". Den systematiske plasseringen til familien er usikker men de blir ofte regnet å være nært beslektet med skyggebiller (Tenebrionidae). Arten "Trachelostenus inaequalis", som er ganske fargerik, forekommer i den såkalte Magellanske skogen på vestsiden av Andes i det sørlige Chile. Hans Hanson. Hans Hanson, dikter og huslærer fra nedre Telemark, født 1777 død 1837. Han kom fra en sjøfartsfamilie og gikk ei tid på skole i England. Han reiste en del som tømmerkjøper i øvre Telemark, og som dikter var det Telemarksvisene han ble husket for. Den eneste som har overlevd i sangbøker til vår tid, er "Astrid, mi Astrid" (originaltittelen er "Sveinung aa Astri"), omdiktning av en av Horats' oder til Lydia til telemarksdialekt. (Horats III,9 "Donec gratus eram tibi") Kateter. Kateter betegner innen medisinen et rør som kan føres inn i kroppen. Kateter brukes for å drenere eller injisere væsker eller medisinsk utstyr. Handlingen å legge inn et kateter kalles kateterisering'". I de fleste tilfeller er kateter et tynt, bøyelig rør. Kateter kan også være større og hardere, avhengig av hvor og hvorfor røret benyttes. I Oldtidens Egypt ble papyrus brukt til å fremstille kateter, og i antikkens Hellas benyttet man siv. Benjamin Franklin skal ha oppfunnet et mykt kateter til sin bror. Et lite kateter for innføring i en vene kalles oftest et perifert venekateter, og settes i en liten, perifer vene. I Norge bruker man ofte handelsnavnet "Venflon" uansett fabrikat. Et sentralt venekateter (CVK) brukes for å kanalisere legemidler eller væsker inn i et større kateter posisjonert i en vene nær hjertet. CVK er egnet til spesielle legemiddeltyper og store væskemengder. Et Swan-Ganz kateter er et kateter plassert i "arteria pulmonalis (arterien som går fra hjertet til lungene)" for å måle trykk i hjertet. Oppfinner. David S Sheridan fant opp det moderne engangskateteret rundt 1940. I løpet av livet etablerte og solgte han fire firma som drev med kateter, og fikk i 1988 tilnavnet «Kateterkongen» av Forbes Magazine. Han har i tillegg blitt kreditert som oppfinneren av den moderne trachealtuben til intubasjon, som er hyppig brukt under kirurgi. Tidligere ble røde tuber av gummi brukt, sterilisert og brukt på ny. Dette førte til spredning av sykdommer og økte risikoen for infeksjoner. På denne måten har oppfinnelsen reddet tusenvis av liv. Sheridan innehadde mer enn 50 patenter på medisinske instrumenter. Han døde 95 år gammel den 29. april 2004 i Argyle, New York. Valdemarsdag. Valdemarsdag (15. juni) er en offisiell høytidsdag i Danmark, innført 1912 ved Cirk.Nr.391 24/12 1912). Det var på denne dagen i 1219 at Dannebrog i følge myten falt ned fra himmelen i Estland, hvor den danske konge Valdemar Sejr kjempet med venderne og mot esterne i Slaget ved Lyndanisse. 15. juni var helgendag for Sankt Vitus, eller som kristne og hedenske vendere kalte ham, Svantevit. På denne dato i 1168 erobret Valdemar den store Arkona på Rügen, og lot vendernes gud Svantevit rive ned. Korstogsdagen den 15. juni stammer opprinnelig trolig fra denne begivenhet, men har siden siden skiftet fokus over på flagglegenden fra Lyndanisse. Alta videregående skole. Alta videregående skole er en skole som tilbyr videregående utdanning i flere forskjellige linjer og programområder. Skolen er plassert ved siden av Alta ungdomsskole og Alta rådhus, som alle ligger i Altas gamle sentrum. Skolen har rundt regnet 1 000 elever, der noen av dem er utvekslingselever fra andre land. Herman Foss. Herman Heinrich Mejer Foss (født 17. september 1790 i Bergen, død 21. september 1853 i Aker) var en norsk, dikter, offiser og politiker. Hans høyeste politiske verv var som marineminister fra 1845 til 1848. Han deltok som artillerioffiser for Danmark-Norge i krigen mot England. Han oppnådde til slutt graden oberstløytnant i 1843. Foss er kjent for sin innsats for et rent norsk handelsflagg. Blant annet skrev han i 1837 på éi natt innstillinga om frigjøring av handelsflagget. Dette ga ham tilnavnet «Nationens Yndling», og Henrik Wergeland tilegnet ham diktet "Nu hvil dig Borger". Sammen med Lyder Sagen ga Foss ut boken "Bergens beskrivelse" i 1824. Hans dikt "Tidsnornerne" (1835) var et innlegg i Dæmringsfeiden etter utgivelsen av Johan Sebastian Welhavens dikt "Norges Dæmring" i 1832. Hans oversettelse av Esaias Tegnérs "Frithjofssaga" (1826) vant stor popularitet, og kom i en rekke opplag frem til 1860. En rekke av hans dikt ble også utgitt i nyttårsgaven Snotra (1821). Tre gater er oppkalt etter ham; én like under Nygårdshøyden i Bergen, én i sentrum av Kongsberg, og én på Ila i Oslo. Svein Christiansen. a> og Svein "Chriko" Christiansen spiller på Down Town jazzklubb i 1972. Svein «Chriko» Christiansen (født 6. august 1941 på Kolbotn) er en norsk jazzmusiker (slagverk), kjent fra en rekke innspillinger og sentral i Oslos jazzmiljø. Han spilte tidlig i Hot Saints (1958–60), Veitvet musikkskoles storband, og i besetninger ledet av Oddvar Paulsen, Roy Hellvin, Helge Hurum, Fred Nøddelund og Frode Thingnæs. Han medvirket på utgivelser med Einar Iversen, Egil Kapstad, Karin Krog, Terje Bjørklund, Svein Finnerud/Trond Botnen, Terje Rypdal ("Odyssey", 1975), Knut Riisnæs, Radka Toneff, Jon Eberson, Laila Dalseth, Øystein Sevåg, Jens Wendelboe, Susanne Fuhr, Dag Arnesen ("Renascent", 1984), i Out to Lunch og med Bjørn Alterhaug og Helge Iberg. Han spilte også i andre sjangre, medvirkende på plater med Kjerringrokk (1975), Svein Finjarn ("Soloflight", 1978), LASA ("Released", 1980), Stiftelsen (1981), Odd Børretzen ("På den ene siden – På den andre siden", 1976) og Bjørn Eidsvåg ("Live i Ny York", 1982; "Passe gal", 1983), Jan Eggum ("En natt forbi" 1979, "30/30", 2005), Lars Klevstrand ("Frie hender", 1981), Ryfylke Visegruppe ("Forlis", 1983) og Trond-Viggo Torgersen ("Harunåsågirebort", 1978). Utover 1970-tallet var han forøvrig i Oslo-Filharmonien, Radiostorbandet, Kringkastingsorkesteret (1980–2003) og Per Nyhaug studioband. Den senere tid har han spilt i Willy Andresen kvartett, Einar Iversen trio, Totti Bergh kvintett, Tine Asmundsens trio og kvintett (1999–), samt i kvartetten Bone Thang. Han mottok Gammleng-prisen (1989) i klassen «Studiomusiker». Dan Turèll. Dan Turèll (født 19. mars 1946 i Nyboder, Danmark, død 15. oktober 1993) var en dansk forfatter. Dan Turèll vokste opp i Vangede i København. Han hadde ingen utdannelse, men livnærte seg inntil han kunne leve av sitt forfatterskap med en rekke yrker. I 1975 slo han igjennom med boken "Vangede billeder". Utover sitt forfatterskap arbeidet han som journalist, og var sangskriver for beatgruppene Blue Sun og Burnin Red Ivanhoe. Han ble i sin levetid en kultfigur i hjemlandet. Turèlls produksjon har ofte et skjær av selvbiografi eller selviscenesettelse. Han delte motiv med de amerikanske forfattere fra beat-generasjonen (Allen Ginsberg, Jack Kerouac, William Burroughs); jazz, storbyer, narkotika og zen og han hadde øye for de estetiske dimensjonene ved forfall og degenerering. Det siste dyrket han ikke minst i sine kriminalromaner. Dan Turèll elsket byen, dens liv, dens larm og særlig de mange små historiene den gjemmer. Denne kjærligheten til storbyen skildres i mange av hans historier. Hans skildringer av byen hadde likevel ofte et romantiserende preg. Den 19. mars 1982 ble han gift med skuespillerinnen og forfatteren Inge Margrete Svendsen, som da endret navn til Chili Turèll. Dan Turèll døde i 1993 av kreft, og er begravet på Assistens Kirkegård i København. Søndag den 19. mars 2006 ble en del av Halmtorvet i København (Halmtorvet 13A-E, Vesterbro) oppkalt etter Dan Turèll som "Onkel Dannys plads". Mordserien. Dan Turèll forfattet den såkalte "Mord-serien", i alt 12 kriminalromaner, i perioden 1981 til 1990. Serien foregår hovedsakelig i en omdiktet versjon av Vesterbro i København. Turèlls Vesterbro er både mer romantisk og mer kriminelt enn virkeligheten, og bøkenes geografi stemmer heller ikke helt med den virkelige verden. Serien kretser om en anonym journalist, ansatt i en fiktiv københavnsk avis ved navn Bladet. To av seriens bøker er filmatisert. Bergensk dialekt. Bergensk dialekt (ofte kalt bergens bymål eller bare bergensk) hører til de sørvestlandske dialektene. Dialekten i Bergen er av historiske grunner ulik de i områdene rundt. På 1500-talet ble dialekten i Bergen endret i sammenheng med den tyske hanseat-handelen. Hanseatene snakket nedertysk, men bergenserne lærte seg ikke tysk. Man kommuniserte ved å lære å forstå hverandre, og i denne prosessen skjedde en forenkling. Det er sannsynlig at dette er opphavet til at bergensk bare har to grammatiske kjønn, slik som dansk og norsk riksmål: felleskjønn og intetkjønn. Et annet kjent trekk ved bergensk er bruken av skarre-r. Opprinnelig ble det brukt rulle-r både i byen og i omlandet, men det er uvisst om skiftet fra rulle-r til skarre-r i Bergen skjedde før eller etter hansatiden. I nyere tid har skarre-r-en spredd seg fra byen til flere og flere av kommunene rundt, der det nå er vanlig at unge folk skarrer mens eldre folk ruller. Et fenomen med bergensk som for de fleste er glemt, er at dialekten ble ansett tidlig i forrige århundre som et beroligende språk for barn. Å ansette en bergensk barnepike var veldig populært blant overklassen, da deres barn oppførte seg mer sedat når barnepasseren snakket vest-norsk (spes. av hordalansk opprinnelse) dialekt. Formlære. Denne delen beskriver det systemet som er vanligst blant bergensere, altså såkalt gatebergensk (vulgærspråk, vulgærmål o.l.) Det er vanlig å se på penbergensk som en variant av dette systemet. Varianter. I bergensk kan man finne mange eksempler på at dialekten opprinnelig lignet mer på det man finner ellers på Vestlandet. Mens eiendomspronomen i normert bokmål har same formen av 2. og 3. person flertal "(deres)", skiller bergensk, som normert nynorsk, mellom 2. person flertal "(dokkas", nynorsk: "dykkar)" og 3. person flertal "(dies", nynorsk: "deira)". Selv om bergensk talemål til dels er likere nynorsk enn bokmål, har bergensk – både den «penbergenske» varianten og «gatebergensk» – store innslag av lavtyske forstavelser, endelser og lånord, som for eksempel "an-, be-, ge-, -het" og "-else", og ord som "bedotten" og "gehalt". Penbergensk. "Jei vet ikke når hun kommar." Gatebergensk. Substantiv- og verbbøyninger, pronomen og adverb ligger nærmere nynorsk, men har visse særegne bergenske trekk som vist nedenfor. Det kan også være tendens til å «sluke» konsonanter både inni og på slutten av ord, særlig -r i nåtid av verb og i flertal av substantiv. "«E' vet'sje ko'ti' hon komma'.»", evt. "«Eg vet ikkje korti' hon kommar.»". Harry Herstad. Harry Annanias Lundberg Herstad (født 1946) er en norsk lokalpolitiker (Ap). Han er fra 2011 gruppeleder for Arbeiderpartiet i Stord kommunestyre. Han har bekledd en rekke lederstillinger i det offentlige og i næringslivet. Herstad sitter i styrene for KS Hordaland og Helse Fonna. Herstad er utdannet i administrasjon ved Universitetet i Bergen (1976). Han har vært informasjons- og organisasjonssjef i Nordland fylkeskommune, organisasjonssjef i Rogaland fylkeskommune, rådmann i Stord kommune, fylkesrådmann i Hordaland, direktør i Sunnhordland kraftlag, direktør i Sportsklubben Brann og rådmann i Fitjar kommune. Mellom 2003 og 2007 var Herstad dekan ved Haugesund. I etterkant av dette var Herstad tilknyttet samme sted som seniorrådgiver. Egil Eide (rektor). Egil Eide (født 1957) var rektor ved Haugesund i perioden 2003 til 20011. Eide er utdannet sykepleier og har hovedfag i pedagogikk fra Norsk Lærerakademi, Universitetet i Bergen i 1989. Han ble i 2003 valgt til rektor ved Høgskolen Stord/Haugesund og har ledet institusjonen i en periode med store overganger og reformer. Eide ble med forholdsvis knapp margin gjenvalgt i 2007, og satt dermed som rektor fram også i perioden til 2011. 1990. 1990 (MCMXC) i den gregorianske kalenderen var et år uten skuddag som begynte på en mandag. Espen Rud. Espen Rud (født 29. januar 1948 i Asker) er en norsk jazzmusiker (slagverk) og arrangør. Han er også sønn av den kjente forfatteren Nils Johan Rud. Rud ble med i frijazz-bandet Svein Finnerud trio (1967–74), studerte ved Norges Musikkhøgskole (1968), var perkusjonist på Pompel og Pilt (1969), med på "Min bul" (1970) i trio med Terje Rypdal og Bjørnar Andresen, samt medvirkende på Karin Krogs "Some other spring" (1970), der også Dexter Gordon/Kenny Drew var med. Han spilte også i Ivar Antonsen trio, samt ledet egen kvartett med Ivar Antonsen, Ditlef Eckhoff og Sture Janson (Moldejazz, 1969). På 80-tallet innledet han omfattende samarbeid med Rikskonsertene (1978–), i den senere tid med Hans Mathisen og Jens Fossum ("Vi improviserer"). Han medvirket i Chet Baker Quartet, på utgivelsen "The improviser" (Cadence Jazz Records, 1983) sammen med Per Husby og Bjørn Kjellemyr, i opptak fra Club 7. Han ledet også bandet Kråbøl (1978–83), hvorfra man kan høre fremføringer på Espen Ruds utgivelse "Hotelsuite" (Odin Records, 1984), med musikerne Rob Waring, Elin Rosseland, Tore Brunborg, Karin Krog og Vigleik Storaas. Rud medvirket i New Cool Quartet (1980–89), og mottok Buddyprisen 1983. På 90-tallet var han i trio med Johannes Eick og Christian Wallumrød. Hans egen sekstett «Rudlende» ga ut "Rudlende" (Taurus Records, 1998) og mottok Spellemannprisen 1998 i klassen jazz; musikerne var Tore Brunborg, Nils Jansen, Vigleik Storaas, Frode Nymo, og Terje Gewelt. Rud var med på kvartettutgivelser med Ivar Antonsen, Terje Gewelt og Knut Riisnæs. Senere har han spilt med Staffan William-Olsson trio, Magni Wentzel sextet, og Halvard Kausland/Hans Mathisen. Marius Holst. Marius Holst (født 15. januar 1965 i Oslo) er en norsk regissør. Han gikk ut av International Film School i London i 1990. Holst startet sin karriere med å lage kortfilmen "Besøkstid", en film som vant priser både i Norge og Storbritannia. Filmen "10 kniver i hjertet" (1994) var hans første spillefilm, og den vant Blue Angel Prize på filmfestivalen i Berlin i 1995. Hans neste spillefilm "Øyestikker" kom i 2001, og også den har høstet strålende kritikker. Peder Thorvald Pedersen. Peder Thorvald Pedersen er en fotballtrener som har bred erfaring, og har vært i denne stillingen i over 20 år. Han har blant annet trent lag i 1. division, Danmarkserien og Jyllandsserien i Danmark. Han har også hatt et opphold på Færøyene, der han ledet VB til opprykk til toppserien der. Nå er han trener for den norske 3.divisjonsklubben Egersund IK. Lierskogen. Lierskogen er et lite tettsted i Lier kommune i Buskerud. Lierskogen ligger mellom Oslo og Drammen. På Lierskogen ligger Liertoppen kjøpesenter. På Lierskogen ligger også Gjellebekk, der marmoren som ble brukt til å bygge Marmorkirken i København ble hentet fra. Det er reist en obelisk til minne om kongen av Danmark-Norges besøk. Den eneste barneskolen på Lierskogen er Heia barneskole. På Heia går det ca. 254 elever og ca. 34 ansatte. Heia skole kalles for skolen under regnbuen. Tradisjonelt har Lierskogen vært et sted som lever av jordbruk, men etter andre verdenskrig har mange nye familier har flyttet dit. Disse familiene har vanligvis bodd der, men de som ikke jobbet med landbruk har stort sett jobbet i nærliggende steder som Asker, Dikemark, Drammen og Oslo. Den gamle sentrumet lå nær kirken, Lierskogen kapell. Rundt var det følgende bygninger: Gravdal bakeri, Heia barneskole (for barn i alderen 7-12), samfunnshuset, en liten butikk, et postkontor og en bensinstasjon. I 1985 hadde Lierskogen en befolkning på bare 900 personer. Men det var på denne tiden en stor byggeboom startet. I løpet av andre halvdel av 1980-årene ble to store prosjekter ble bygget fra bunnen av: Liertoppen kjøpesenter og nærliggende Norsk Medisinaldepot, en pillefabrikk. I 1987 ble Liertoppen kjøpesenter åpnet med to separate bygninger og en stor parkeringsplass. Et underjordisk parkeringsanlegg ble også bygget under en av bygningene. I 1989 var de to bygningene koblet sammen med en bro, og dannet dermed Norge lengste innendørs handelssenter. På 1990-tallet var det store byggeprosjektet flere titalls nye boliger rett bak Heia barneskole i det gamle sentrum. Dette oppgjøret er kalt «Legoland» blant landsbyboerne, på grunn av dukkehjem-lignende design av husene. Selv om dette oppgjøret og flere mindre har doblet befolkningen til 1800 personer, har det kommersielle sentrum av Lierskogen flyttet 1,5 kilometer unna, opp til Liertoppen kjøpesenter. Postkontoret og annet har forlatt den gamle landsbyens sentrum for en plass blant butikkene. Liste over automatgeværer. Liste over automatgeværer er en lenke liste over automatgevær. Se også. Automatgeværer Blook. Blook ("engelsk") er en type bok i skjæringspunktet mellom blogg og bok. Ordet kommer av en sammenslåing av de engelske ordene «blog» + «book». Blook er en bok basert på tekster fra en blogg på Internett, eventuelt fra andre nettsider. Tekstene finnes altså først på Internet og blir deretter utgitt i en bok, mer eller mindre bearbeidet. Innholdet lever følgelig videre i et annet medium, til erstatning for eller i tillegg til nettstedet. Bokversjonen fungerer vanligvis som et kvalitetsstempel, i og med at de fleste bøker publiseres etter lengre redaksjonelle prosesser enn nett-tekster. Den store interessen for bloggsjangeren har gjort at noen forlag søker etter litterære talenter blant bloggskribenter. Bokversjonen gir teksten større varighet og når fram til andre lesere enn nettversjonen. Teksten blir i bokversjonen et kommersielt produkt. Noen blooker blir publiseres på eget forlag av forfatteren, og kommer dermed sjelden inn i det vanlige distribusjonssystemet for bøker. Lulu Blooker Prize ble i 2005 verdens første litteraturpris for en blook. Kastrasjon. Kastrasjon er et inngrep som består i å fjerne deler eller alt av kjønnsorganene på et dyr eller et menneske. Vanligvis tenker man på å fjerne testiklene til hanndyr. Det gjøres på dyr for at de skal bli ufruktbare eller for å roe dem ned. Det har vært mest vanlig å kastrere produksjonsgris for slakt, men også hester, tamfe, katter og hunder blir tidvis kastrert. Kastrering av gris skjer primært for å kvitte seg med den såkalte «rånelukten», en lukt og smak som oppstår når hanngrisen blir kjønnsmoden og gjør kjøttet fra råner uspiselig. Kastrasjonen skjer derfor når grisungene er små (før fylte fire uker). Fra 2009 blir det imidlertid forbudt å kastrere grisunger i Norge, dersom det ikke foreligger medisinske årsaker. Kastrasjon har også blitt utført på mennesker iblant. En kastrert mann kalles en evnukk. I dag ansees slik kastrasjon å være i strid med allmenn etikk. Ofte bytter man også betegnelse på dyr som blir kastrerte. Blant oksedyrene kalles for eksempel hannen tyr som ukastrert, men okse som kastrat. Likeledes kalles hanngrisen råne som ukastrert, men galte som kastrat. Sarpo Laggo-breen. Sarpo Laggo-breen er en isbre i Baltoro Muztagh-fjellkjeden i Karakoram, Pakistan. Breen er omgitt av høye og dramatiske fjell, deriblant K2, Gasherbrum-gruppen, Muztagh Tower og Masherbrum. Fylkesvei 401 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 401 i Møre og Romsdal går mellom Bjørset og Fuglset i Molde, via Langmyrvegen, Moldelivegen, Glomstuvegen og Bjørsetalleen. Veiens lengde er 4,2 km. Eksterne lenker. 401 Jenny Jenssen. Jenny Jenssen, født 22. februar 1964 i Bjerkvik i Nordland, er en norsk vokalist innenfor dansebandsjangeren. Hun er kjent både som frontfigur i gruppen Septimus og som soloartist. Hun har drevet utstrakt turnevirksomhet i Norge, og har opptrådt på NRK-Tv og radio ved flere anledninger. Jenssen deltok i den norske finalen i Melodi Grand Prix i 2007. I september 2009 var Jenny Jenssen en av deltagerne i 4 stjernes middag sammen med Kari Jaquesson, Christian Ingebrigtsen og Nikis Theophilakis. Nikis Theophilakis ble vinneren denne uken. Våren 2011 deltok Jenny Jenssen og familien i det mye omtalte programmet Charterfeber – Kjentfolk på tur på TV3. Liste over Donald Pocket-utgivelser. Følgende er en liste over norske Donald Pocket-utgivelser etter år. Enkelte av utgavene har også en oversikt over hvilke historier som fulgte med. Elingaard. Elingaard herregård ligger på Onsøy utenfor Fredrikstad. Stedet har en ukjent alder, men har synlige kulturminner fra bronsealderen og fremover. Den første kjente eieren av gården var Olav Torsteinson som skrev seg til stedet på tidlig 1400 tall. Elingaard har brent flere ganger. Den første kjente brannen var i 1645. I denne storbrannen gikk alle gårdens bygninger tapt, sammen med innbo, løsøre og arkiver. Daværende eier var Riksadmiral Jens Bjelke, men mye tyder på at det var hans sønn Riksadmiral Henrik Bjelke som bygde opp igjen huset etter brannen. Kjelleren fra dette bygget som da ble reist er fortsatt bevart og består av fem rom med tønne og krysshvelv, samt et stort massivt fundament for noe som kanskje kan ha vært et tårn. Hovedbygningen brant på nytt i 1746. Dagens hovedbygning ble etter brannen reist i renessansestil og stod ferdig allerede i 1749. Denne er oppført over det eldre kjelleranlegget. Bygningen ble oppført i tre i to etasjer og består av en hovedfløy samt to sidefløyer. Utenfor er anlagt en have etter engelsk modell. Bygningen er omkranset av en mindre festningevoll, bastioner og vollgrav, men dette er av så svak utførelse at det nærmet må sees på som symbolsk. En antar at «festningen» er anlagt mest til pryd og er av liten forsvarsmessig verdi. Den er imidlertid unik i norsk sammenheng og ble fredet sammen med hovedhuset i 1923. Elingaard gikk ut av slekten Huitfeldt i 1778 og har siden skiftet eiere en rekke ganger. Mellom 1948 og 1975 eide den næringspolitiske organisasjonen Libertas Elingaard. Libertas drev Elingaard som et kurs og konferansehotell. I denne perioden ble det gjort store bygningsmessige forandringer både på hovedbygningen og stabburet. Elingaard drives i dag som museum og brukes som lokale for bla. bryllup og lokale foreninger. I sommersesongen er Elingaard åpen for publikum tirsdag til torsdag fra 12.00 – 15.00, og på søndager fra 12.00 – 17.00. Arresthus. Et arresthus eller varetektsfengsel er en forvaringsplass for den som er varetektsfengslet av en domstol. I Sverige administreres arresthusene av Kriminalvården, og i Danmark administeres de av Kriminalforsorgen. Fram til 1857 var arresthus betegnelsen på en bygning, eller del av bygning, som ble benyttet til forvaring av personer som hadde begått mindre lovbrudd, eller personer som satt i varetekt fram til en rettsavgjørelse. Et arresthus hadde, i motsetning til et tukthus, svært åpne soningsforhold, og det var vanlig at flere av de som var anbrakt der kunne besøke hverandre fritt. På begynnelsen av 1800-tallet ble det av praktiske årsaker bygget flere arresthus som en integrert del av- eller i tilknytning til – bygging av tinghus i landets amter. Arresthusene var gjerne bygget til å huse fra to til ti personer av ulikt kjønn. Det var også vanlig at arresthusene var tilknyttet et verksted eller landbruksarealer for å sysselsette de anbragte. Den som hadde ansvaret for driften av arresthuset hadde betegnelsen arrestforvarer. Etter lov av 12. oktober 1857 forsvant betegnelsen arresthus, og disse ble gjerne omklassifisert enten som politiarrest eller som distriktsfengsel. Shinigami. Shinigami (死神, "shinigami", «dødsgud») er det japanske navnet på forskjellige personifiseringer av døden, og da spesielt «mannen med ljåen», hvor døden fremstilles som et levende skjelett med en stor ljå. Selv om ordet oversatt direkte betyr «dødsgud» er altså ordet "shinigami" mer et navn på den vestlige fremstillingen av døden som «mannen med ljåen». Dette er også fordi tegnet 神 (uttales som oftest "kami" eller "gami") ikke betegner en allmektig monoteistisk gud som i kristendommen, jødedommen eller islam. I nyere tid har imidlertid ordet "shinigami" blitt brukt i forskjellige sammenhenger for å representere en guddom for død, selv om dette ikke forekommer i shintoismen, som er religionen som begrepet "kami" skriver seg fra. Forekomst i moderne populærkultur. I den japanske manga-tegneserien Bleach er en shinigamis oppgave å sende sjeler videre til enten himmelen eller helvete. Også i Death Note er det Shinigami. Deres oppgave er å skrive navn på folk som er klar for å dø. Noen ganger mister de boken sin ned på jorden og hvis et menneske får tak i den eiere han/hun den. Shinigamien følger da etter eieren hele tiden ettersom det er bare en som har tatt i den som kan se dødsguden. Fylkesvei 235 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 235 i Møre og Romsdal går mellom Bud og Farstad i Fræna. Nasjonal turistvei. Sammen med delstrekninger av, og har deler av veien fått status som "nasjonal turistvei Atlanterhavsvegen". Turistveien er 36 km lang. Eksterne lenker. 235 Fylkesvei 231 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 231 i Møre og Romsdal går mellom Eidem og Hamnneset i Fræna. Veiens lengde er 8,5 km. Eksterne lenker. 231 Uli Biaho. Uli Biaho (6 417 moh.) er en markant topp i fjellkjeden Baltoro Muztagh i Karakoram, Pakistan. Fjellets stupbratte vegger regnes som en av de største utfordringene for klatrere i Karakoram. Uli Biaho ble første gang besteget av fire amerikanske klatrere via en direkterute opp fjellets østvegg. Bestigningen ble gjort i alpin stil, og klatrerne sto på toppen 3. juli 1979. Tite Kubo. Noriaki Kubo (久保 宣章) (født 26. juni 1977), også kjent under psevdonymet Tite Kubo (久保 帯人, Kubo Taito) er en japansk mangaforfatter. Han er best kjent som forfatteren og tegneren bak den populære serien "Bleach". Han fikk publisert sin første manga, "Ultra Unholy Hearted Machine", i "Shueisha's Weekly Shonen Jump Special" i 1996. Deretter fulgte to andre korte historier, og i 1999 kom hans første serie, "Zombie Powder", også i "Weekly Shonen Jump", der den gikk i fire utgaver til 2000. Den neste serien hans, "Bleach", som handler om en skoleelev som blir en "shinigami" og bekjemper onde makter, begynte å gå i det samme bladet i 2001. Til og med juli 2007 har det blitt 399 kapitler av Bleach. Mangaen vant "Shogakukan Manga Award" i sin kategori i 2005, og en film om Bleach ble sluppet i Japan 16. desember 2006, med en oppfølger planlagt for utgivelse i desember 2007. Fylkesvei 228 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 228 i Møre og Romsdal går mellom Aureosen og Jendem i Fræna. Veiens lengde er 4,8 km. Eksterne lenker. 228 Herman Foss' gate (Oslo). Herman Foss' gate (1-29, 2A-26B) er en gate på Ila i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Gaten er cirka 300 meter lang og går fra Brandts gate nær parken St. Hanshaugen til Ilagata der den munner ut i Evald Ryghs plass. De fire og fem etasjers gårdene på vestsiden av gaten stammer fra 1890-tallet og lå nokså alene i strøket frem til Ila skole ble bygget på østsiden av gaten i 1916. Bak nr. 12-22 ligger gårder i rekke nr. to (bakgårder) med nr. 12B osv. Mellom Frederik Petersens gate og Elias Blix' gate ligger Ila skole langs gaten. Gården på østsiden nærmest Evald Ryghs plass (nr. 21-29) er en del av Ilakomplekset som ble bygget sent på 1920-tallet. Herman Foss' gate fikk navn i 1874 etter oberstløytnant, statsråd og medlem av konstitusjonskomiteen og den norsk-svenske unionskomite Herman Foss (1790–1835). Idrettslaget Frigg ble opprinnelig stiftet som en gutteklubb i Herman Foss' gate i 1904. Nils Jansen. Nils Jansen (født 30. mars 1959) er en norsk jazzmusiker (saksofon og klarinett), kjent fra flere innspillinger og jazzorkestre. Etter oppvekst i Haugesund studerte han ved Jazzlinja (NTNU) og spilte i band som Ellipse, Per Husby kvintett, Trondheim Big Band og Søyr. Etter flytting til Oslo har han spilt i Radiostorbandet, med Espen Rud sekstett, Trygve Seim ensemble, Magni Wentzel sekstett, Christina Bjordal, Staffan William-Olsson, Sharp 9 og Håkon Storm. For Rikskonsertene har Jansen og Espen Rud hatt et halvt tusen fremføringer av "Jazzmask". 8. SS Kavaleridivisjon «Florian Geyer». 8. SS Kavaleridivisjon «Florian Geyer» (tysk 8. SS-Kavallerie-Division „Florian Geyer“) var en kavaleridivisjon i Waffen-SS under andre verdenskrig. Styrken varierte mellom ca. 9 000 og 13 000 mann. Rundt 40% av soldatene var Volksdeutsche fra Siebenbürgen og Banat. Det var først i mars 1944 at avdelingen fikk navn etter den tyske ridderen og diplomaten Florian Geyer (1490–1525) som blant annet ledet "Schwarzer Haufen" («Den svarte kompaniet»), en avdeling på mellom 8 000 – 10 000 mann bestående av leiesoldater og bønder fra Odenwald under Den tyske bondekrigen. Utplassering. Divisjonen under en anti-partisanaksjon i mai 1943 Divisjonen ble opprettet sommeren 1941 og tjenestegjorde i Polen (mars til september 1942), ulike steder på Østfronten (sørlig og sentrale sektor) i tiden (september 1942 til desember 1943) hvor den blant annet deltok i nedkjempingen av oppstanden i Warszawagettoen, i Tsjekkoslovakia og Polen (desember 1943 til april 1944) og ble til slutt nedkjempet av Den røde arme i Budapest i Ungarn i februar 1945. Allerede da divisjon var nyetablert, ble den hurtig sent til Østfronten og deltok i kamper ved Rzjev- og Orjol-sektorene i det sentrale Russland fram til våren 1943. Divisjonen ble da flyttet til områdene rundt Babrujsk i Hviterussland hvor de hadde ansvar for den interne sikkerheten og anti-partisanvirksomhet fram til september 1943 da divisjonen igjen ble sendt til det sørlige frontavsnittet og deltok i det tyske tilbaketoget til Dnepr. Divisjonen ble deretter sent til Ungarn i oktober 1943, hvor panserjeger- og stormbataljonene ble slått sammen i en rekognoseringsbataljon. Etter denne reorganiseringen ble divisjon utplassert i Kroatia, men vendte tilbake til Ungarn i april 1944 og deltok i kampene i Transilvania etter at fronten i Romania hadde brutt sammen. Divisjonen ble fanget i Budapest sammen med andre tyske Waffen SS-enheter da Den røde arme omringet byen i desember 1944. Divisjonen ble her involvert i harde nærkamper mann mot mann og fra hus til hus. I disse kampene ble divisjonen utslettet og da den russiske beleiringen var over var det bare 800 mann av de opprinnelige tyske soldatene som var i byen som kom tilbake til tyske linjer. Ferrari Tipo 815. Tipo 815 var den første bilen Enzo Ferrari designet og bygget, men fordi han var bundet av kontraktsbetingelser etter å ha forlatt Alfa Romeo kunne han ikke kalle bilen Ferrari. I stedet startet han et selskap under navnet AAC (Auto Avio Costruzioni), og gav bilen navnet AAC Tipo 815, et navn bilen fikk fordi den var utstyrt med en åttesylindret, 1,5 liters motor. Bilen gav forhåpninger etter Mille Miglia-løpet i 1940, da to 815-modeller deltok kjørt av Lotario Rangoni/Enrico Nardi og Alberto Ascari/Giuseppe Minozzi, men begge bilene brøt sammen og kom ikke i mål. Ascaris bil ble solgt til føreren Enrico Beltrachini, og dukket opp igjen etter andre verdenskrig, mens Rangonis bil ble vraket i 1958 etter å ha blitt gitt til Lotarios bror, Rolando. Den eneste eksisterende 815 i dag er chassisnummer 815/021. AAC 815 ble hovedsakelig bygget av komponenter fra Fiat, og både motor og chassis var fra Fiat 508 C Balilla 1100. Karosseriet ble utviklet av Carrozzeria Touring, som skulle komme til å jobbe mye for Ferrari de kommende år, og ble bygget med lange, svulmende linjer med integrerte skjermer. Motoren var moderne for sin tid, med én overliggende kamaksel og to ventiler per sylinder. En firetrinns manuell girkasse var integrert med motorblokken. Fire Weber 30DR2 forgassere ble montert, og gav en effekt på 72 hk (54 kW) ved 5.500 o/min, noe som gjorde at den lette (625 kg) bilen hadde en toppfart på nesten 170 km/t. Tonhalle. Tonhalle var en konsertsal i München i Tyskland. Den ble reist som «Kaim-Saal» etter Franz Kaim som var grunnlegger av «Kaim'sches Philharmonisches Orchester», siden 1924 «Münchner Philharmoniker». Bygningen ble omdøpt til «Tonhalle» i 1905. Den ble ødelagt av bomber i 1944. Gustav Mahlers Das Lied von der Erde ble urframført i Tonhalle 20. november 1911. Henry A. Wallace. Henry Agard Wallace (født 7. oktober 1888 i Orient, død 18. november 1965 i Danbury) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var landbruksminister 1933–1940, visepresident 1941–1945 og handelsminister 1945–1946. Han var kjent for sine venstresympatier. Han ble uteksaminert fra Iowa State Collegge i 1910, og var redaktør i tidsskrifter om jordbruk før han begynte sin politiske karrière. Da president Roosevelt gikk inn i sin 4. periode som president ble Wallace erstattet av Harry S. Truman som visepresident. Grunnen til dette var at Roosevelts helse var dårlig, og demokratene ønsket en annen som visepresident (og etterfølger til presidentembedet) dersom han skulle dø før perioden hans var omme. Dette var fordi Wallace ble ansett som litt for liberal, og av enkelte også upålitelig. Wallace ble istedet utpekt til handelsminister i 1945. Han ble avskjediget fra den posten i september 1946 av Truman, som nå hadde overtatt etter den avdøde Roosevelt, da Wallace var motstander av den nye administrasjonens harde linje mot Sovjet. Noen dager tidligere, den 12. september, hadde Wallace også holdt en oppsiktsvekkende tale i Madison Square Garden der han ga et helt annet syn på hvordan politikken overfor Sovjet skulle bedrives enn det utenriksministeren James Byrnes sto for. Truman hadde lest deler av talen og godkjent den på forhånd. Presidenten følte seg derfor ganske skamfull for måten han hadde håndtert hendelsen på. Wallace stilte opp som presidentkandidat ved valget i 1948 for antikrigspartiet Progressive Party, men endte opp med bare 2,4 % av stemmene. Fylkesvei 330 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 330 i Møre og Romsdal går mellom Settemsdalen og Heggemsneset i Surnadal. Veiens lengde er 7,9 km. Eksterne lenker. 330 Elprice. Elprice AS er et norsk selskap med forretningskontor i Fyllingsdalen. Holta Invest kjøpte i november 2008 98% av aksjene i selskapet fra Aston Holding AS som er eid av Erlend Bruvik. Holta Invest eier fra før Deal.no. Aston Holding har vært holdingselskap for en kjede av forhandlere av forbrukerelektronikk og elektriske husholdningsapparater. I 2005 ble markedsandelen stipulert til 4%. Selskapet har hatt stor vekst de siste årene og forventes i 2008 å omsette for nærmere 1 milliard kroner (ex mva). Totalmarkedet ble i 2006 stipulert til 28 milliarder kroner. Selskapet har 25 utsalg i Norge, i hovedsak lokalisert i Hordaland, Rogaland og i Oslofjord-området, samt nettbutikken elprice.no. Utsalgene skiller seg ut ved at de hovedsak ikke stiller ut varene i butikken, men at varene som finnes på lager presenteres på egne produktark. På den måten kan Elprice ha et stort vareutvalg uten å ha store butikker. De hadde i 2008 200 ansatte og 760 millioner kroner i omsetning, hvorav 140 på internett. Elprice har flere ganger vært klaget inn for forbrukerombudet. Elprice har vært beskyldt for villedende markedsføring og utsendelse av produkter som ikke samsvarer med oppgitte data. I 2011, gikk et av eierselskapene til Elprice konkurs. Historie. I 1997 solgte familien Bruvik butikkjeden Bonus Elektro som var grunnlagt av og kontrollert av Johs Bruvik, til Expert ASA. Erlend Bruvik avtalte karantene i fra bransjen i 3 år med kjøperene. Da karantenen gikk ut i 2000 startet han nytt selskap i samme bransje. I de første årene utviklet selskapet seg rolig. Erlend Bruvik var mest opptatt med det internettbaserte verdipapirforetaket Stocknet. I 2004 ble Stocknet solgt til konkurrenten Nordnet og Erlend Bruvik tok umiddelbart en aktiv rolle i å utvikle selskapet. Fylkesvei 328 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 328 i Møre og Romsdal går mellom Øye og Hamnes i Surnadal. Veiens lengde er 14,7 km. Eksterne lenker. 328 Somatisk. Somatisk (fra gresk Σωματικóς, "Somatikòs", «av legemet»), betyr det som tilhører kroppen. Det somatiske nervesystemet styrer frivillige bevegelser og sender sensorisk informasjon til hjernen. Et somatisk sykehus behandler kroppen, i motsetning til et psykiatrisk sykehus. Fylkesvei 325 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 325 i Møre og Romsdal går mellom Øye og Åmot i Surnadal. Veiens lengde er 20,9 km. Eksterne lenker. 325 Fylkesvei 326 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 326 i Møre og Romsdal går mellom Skei og Torvika i Surnadal. Veiens lengde er 13,7 km. Eksterne lenker. 326 Fylkesvei 340 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 340 i Møre og Romsdal går mellom Bolmen og Bjørnåsen i Rindal. Veiens lengde er 6,4 km. Eksterne lenker. 340 Fylkesvei 343 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 343 i Møre og Romsdal går mellom Tiset i Rindal og fylkesgrensen ved Østbø. Veiens lengde er 12,8 km. Eksterne lenker. 343 Erlend Bruvik. Erlend Bruvik (f. 30. april 1968 i Bergen, Hordaland) er en norsk gründer og investor. Han er utdannet sivilingeniør, siviløkonom, MBA. Mest kjent er han for suksess med internettselskapet Stocknet som ble etablert i 1999, og hvor han var eier og styreleder. I 2004 ble det klart at Stocknet hadde bruttLov om verdipapirhandel og benyttet midler tilhørende klienter på en uriktig måte. Som en konsekvens av dette tvang Kredittilsynet Erlend Bruvik til å selge selskapet sitt til konkurrenten Nordnet. Etter perioden med Stocknet har Erlend Bruvik fortsatt med sine mange virksomheter og er i dag mest kjent for sin satsning på å konkurrere med store selskaper som Expert og Elkjøp igjennom Elprice. Bladet Kapital vurderte formuen hans i 2007 til 540 millioner kroner, opp fra 420 millioner kroner i 2006 Fylkesvei 341 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 341 i Møre og Romsdal går mellom Rindal og Setra i Rindal. Veiens lengde er 13,8 km. Eksterne lenker. 341 Slaget ved Kursk. Slaget ved Kursk (4. juli–20. juli 1943); tysk ' var et avgjørende slag på Østfronten under andre verdenskrig. Slaget var et forsøk fra tysk side på å komme på offensiven etter nederlaget i slaget om Stalingrad. Den sovjetiske motparten hadde imidlertid gode etterretninger om de tyske forberedelsene. Den røde armé etablerte dype forsvarsstillinger og samlet store styrker i reserve. Slaget ved Kursk var et av historiens største panserslag, og sannsynligvis det luftslag i historien som medførte de største tap i løpet av én dag. Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte ikke å trenge gjennom de sovjetiske linjene, og etter hvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. Den tyske siden så slaget som «Operation Zitadelle», mens for den sovjetiske siden var dette kun slagets første, defensive fase; neste runde var offensivene «Operasjon Kutuzov» og «Operasjon Polkovodets Rumjantsev». På tross av at Wehrmacht hadde planlagt en offensiv for å fjerne «lommen ved Kursk», klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene Orjol, Belgorod og Kharkov og presse de tyske styrkene tilbake på bred front. Slaget ved Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten; etter Kursk hadde den røde armé initiativet. Slaget ved Kursk viste også at østfronten omfattet krigføring i en skala tidligere ukjent i historien. Den sovjetiske slagplanen og gjennomføringen av den var mønstergyldig og er fremdeles et studieemne på krigsskoler. Bakgrunn. Vinteren 1942-43 vant sovjetstyrkene slaget om Stalingrad. En hel tysk armé hadde gått tapt, og de samlede tap for aksemaktene var rundt 800 000 soldater, en kraftig reduksjon av den totale styrken. Med en truende alliert invasjon av Vest-Europa nær forestående, innså Adolf Hitler at et direkte nederlag for Sovjetunionen før invasjonen var usannsynlig, og han bestemte seg for å presse frem en nøytralisering av landet. I 1917 hadde tyskerne bygget den berømte Hindenburglinjen på vestfronten, kortet inn forsvarslinjene og derved økt sin defensive styrke. Hitler planla nå å gjøre det samme i Sovjet og begynte byggingen av massive forsvarsverk kjent som Panther-Wotanlinjen. Det var planlagt at de tyske styrkene skulle trekke seg tilbake til linjen sent i 1943 for så å la sovjetstyrkene forblø mot den mens deres egne styrker kom seg. I februar og mars 1943 hadde den tyske feltmarskalk Erich von Manstein gjennomført en offensiv, og etter den tyske seieren i det tredje slaget om Kharkov gikk østfronten i en relativt rett linje nord-syd, bortsett fra en stor sovjetisk lomme ved Kursk. Østfronten, tysk motoffensiv fram mot slaget Tyske planer. Feltmarskalk Manstein presset på for en ny offensiv etter de samme retningslinjene han hadde fulgt ved sin vellykkede offensiv ved Kharkov, hvor han avskar en sovjetisk offensiv som hadde forstrukket seg. Han foreslo å narre sovjetstyrkene til å angripe i sør mot den 6. armé, som arbeidet desperat med å regruppere seg, og derved lede angrepet inn i Donets-bassenget (Donbas) i den østlige delen av Ukraina. Manstein ville så angripe sørover fra Kharkov på østsiden av elven Donets mot Rostov og fange hele den sørlige delen av den røde armé mot Asovhavet. Den tyske hærs overkommando OKH aksepterte ikke Mansteins plan, men så istedet på den iøynefallende lommen ved Kursk. Tre sovjetiske arméer kontrollerte området i og rundt lommen; ved en omringing ville en femtedel av den røde armés styrker bli fanget. Et vellykket angrep ville også forkorte frontlinjen, og det strategisk viktige jernbaneknutepunktet Kursk ville bli erobret. Planene for en gigantisk knipetangsmanøver ved Kursk fikk fastere former i mars 1943. Walter Models 9. armé skulle angripe sørover fra Orjol, mens Hermann Hoths 4. armé og Armee-Abteilung «Kempf» under kommando av von Manstein skulle angripe nordover fra Kharkov. Planen var å møtes nær Kursk, men hvis offensiven gikk bra, hadde de tillatelse til å fortsette på eget initiativ med det overordnede siktemål å danne en ny forsvarslinje langs elven Don øst for Kursk. Hitler svarte at han visste, og at tanken på det fikk maven hans i ulage. Den tyske styrken var på totalt 50 divisjoner, hvorav 17 panser- og pansergrenaderdivisjoner, blant dem elitedivisjonen "Großdeutschland" og Waffen SS-divisjonene Leibstandarte-SS Adolf Hitler, 2. SS-divisjon Das Reich, 3. SS-divisjon Totenkopf. OKH konsentrerte alt tilgjengelig pansret materiell, med stridsvogner av typen Tiger og den nye Panther, sammen med de nye panserjagerne Elefant. I tillegg ble det satt inn store luftstyrker og tungt artilleri, til sammen en imponerende styrke. Sovjetiske planer. Den røde armés planla også en sommeroffensiv og hadde bestemt seg for en plan som speilet den tyske. Angrep ved Orjol og Kharkov skulle rette ut frontlinjen og muliggjøre et gjennombrudd ved Pinskmyrene. Den sovjetiske generalstaben var imidlertid bekymret over ikke å vite hvor den tyske offensiven ville komme. Tidligere tyske angrep hadde kommet på uventede steder, men i dette tilfellet virket Kursk som et naturlig angrepspunkt for Wehrmacht. Sovjet fikk også varsler om de tyske planene gjennom sine spioner på tysk side. Georgij Zjukov hadde alt tidlig i april i en rapport til Stavka forutsagt at den tyske offensiven ville komme ved Kursk, og foreslått den strategi som sovjetstyrkene skulle komme til å følge. Stalin og noen av generalene i Stavka ønsket å slå til først. Mønsteret i krigføringen på østfronten så langt hadde vært vellykkede tyske offensiver. Blitzkrieg hadde knust alle motstanderne, inkludert den røde armé; ingen hadde klart å stoppe et tysk gjennombrudd. Samtidig hadde sovjetiske offensiver de to siste vintrene, i slaget om Moskva og slaget om Stalingrad, vist at de kunne slå tilbake. De fleste medlemmene av Stavka støttet imidlertid Zjukovs forslag: å la den tyske offensiven forblø mot et sterkt sovjetisk forsvar, for så å gå til et raskt motangrep og tilintetgjøre den tyske hovedstyrken. Denne planen fikk Stalins støtte. Utsettelsen av det tyske angrepet ga sovjetstyrkene fire ekstra måneder til forberedelser, og lommen rundt Kursk ble sterkt befestet. Den røde armé og tusenvis av sivile la ut om lag en million landminer og gravde rundt 5 000 kilometer skyttergraver. De konsentrerte også store styrker i og ved lommen; 1 300 000 soldater, 3 600 stridsvogner, 20 000 kanoner og 2 400 fly. Mange av troppene som forsterket området var veteraner fra kampene om Stalingrad, men den røde armé økte også sine styrker med en million mann i første halvår 1943. Sovjetstyrkene var altså større enn i 1942, selv etter tapene ved Stalingrad. Konsentrasjonen av artilleri i lommen var uvanlig høy, det var flere artilleriregimenter enn infanteriregimenter. Sovjetstyrkene hadde bestemt seg for å utmatte de angripende tyske enhetene med en blanding av miner og artilleriild. Indirekte beskytning fra haubitsere ville ramme det tyske infanteriet, mens direkte beskytning med panservernartilleri var beregnet på angripende stridsvogner. Nord i lommen var det 23 kanoner pr. kilometer frontlinje, mens det i sør var mindre artilleri, om lag 10 kanoner pr. kilometer. I gjennomsnitt var det 1 500 stridsvognminer og 1 700 antipersonellminer pr. kilometer frontlinje. Forberedelser. Stuka stupbombefly ble brukt i kampene ved Kursk Etter fire måneder hadde Wehrmacht samlet 2 700 stridsvogner og selvdrevet artilleri, 1 800 fly og 800 000 soldater. På denne tiden begynte den allierte krigføringen i Vest-Europa å få en betydelig virkning på tysk militær styrke. Selv om felttoget i Nord-Afrika på ingen måter hadde samme dimensjon som kampene på østfronten, tapte Luftwaffe 40 % av sin totale styrke i luftslagene over Malta og Tunisia. Tysk luftherredømme var ikke lenger en selvfølge. Det sovjetiske flyvåpenet var nå tallmessig overlegent og teknologisk på høyde med det tyske, blant annet med angrepsfly som Iljusjin Il-2 Sjturmovik. Datoen for den tyske offensiven hadde blitt flyttet gjentatte ganger, men den 1. juli 1943 gikk det ut ordre om å starte angrepet den 5. juli. Dagen etter varslet Stavka ved general Aleksandr Vasiljevskij frontkommandantene at det tyske angrepet ville komme i tidsrommet 3. – 6. juli, informasjon de hadde fått fra spioncellen "Rote Kapelle". Utviklingen av slaget ved Kursk. Kartet til venstre viser hele frontlinjen fra Østersjøen til Svartehavet før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Kartet til høyre viser «lommen» ved Kursk. De innledende kampene begynte sør for lommen den 4. juli, siden 4. tyske panserarmé hadde bestemt seg for å nedkjempe de sovjetiske forpostene før hovedangrepet neste dag. Med disse forpostfektningene gikk overraskelsesmomentet tapt, men de sovjetiske stillingene lå på høyder med oversikt over oppsamlingsområdene, så noen overraskelse var uansett vanskelig å oppnå. Samme kveld slo tyske «Stuka» stupbombere et tre kilometer bredt hull i frontlinjen nord i lommen gjennom et intenst 10 minutters angrep, etterfulgt av massiv artilleriild. General Hoths "III Panzerkorps" rykket så frem mot de sovjetiske stillingene ved Zavidovka. Samtidig angrep panserdivisjon "Großdeutschland" Butovo og 11. panserdivisjon besatte høydene ved Butovo. Vest for Butovo var det vanskeligere for "Großdeutschland" og 3. panserdivisjon på grunn av sterk sovjetisk motstand, og det ble midnatt før de hadde nådd sine angrepsmål. 2. SS panserkorps begynte innledende angrep for å sikre observasjonsposter og ble også møtt med hard motstand inntil styrker med flammekastere ryddet de sovjetiske bunkerne og forpostene. Klokken 22.30 slo sovjetstyrkene tilbake med artilleribeskytning nord og sør for lommen. Sperreilden fra over 3 000 kanoner brukte opp nesten halvparten av ammunisjonen som var beregnet på hele operasjonen. Hensikten var å forsinke og forvirre det tyske angrepet. På nordsiden skjøt det sovjetiske artilleriet mest mot tyske artilleristillinger og klarte å uskadeliggjøre 50 av de 100 tyske artilleristillingene de beskjøt. Resultatet var mye svakere tysk artilleriild neste dag, da hovedangrepet startet. De tyske styrkene fikk også forskjøvet angrepstidspunktet som følge av de problemene som artilleribeskytningen skapte. I sør skjøt sovjetstyrkene mot tysk infanteri og stridsvogner i oppsamlingsområdene. Beskytningen bidro til å forsinke angrepet, men forårsaket få tap. Hovedslaget i nord. Tyske Goliath fjernstyrt minerydder, erobret av allierte styrker på vestfronten, brukt med lite hell under slaget ved Kursk Selve slaget startet 5. juli 1943. Sovjetstyrkene kjente angrepstidspunktet og utførte et massivt flyangrep på Luftwaffes baser i området i et forsøk på å slå ut tyskernes lokale flystøtte. Det utviklet seg til et gigantisk luftslag, muligens det største som noensinne er utkjempet. Ingen av partene klarte imidlertid å oppnå luftherredømme over slagfeltet. 9. armé i nord klarte på langt nær å nå sine mål for første dag. Sovjetstyrkene hadde klart å forutse hvor angrepet ville finne sted. De tyske styrkene angrep på en 45 kilometer bred front, men ble sterkt hindret av minefelt som først måtte rydddes av ingeniørtropper under mitraljøse- og artilleriild. Tyske tap i de sovjetiske minefeltene var store. 653. Panserjägerbataljon begynte angrepet med 49 Elefant panserjagere, men innen kl. 17 var 37 av dem tapt i minefeltene. Den 9. armés langsomme fremrykning skyldtes dels de sterke sovjetiske forsvarsverkene, men hadde også sin årsak i manglende konsentrasjon av angrepsstyrken. Den sovjetiske ledelsen hadde også forutsett de tyske angrepspunktene og konsentrert styrkene der; den sovjetiske 13. armé som fikk hovedtyngden av angrepet var også den sterkeste enheten, målt i soldater og panservernvåpen. De sovjetiske generalene hadde dessuten antatt at hovedangrepet ville komme i nord, og det var derfor større styrker på nordre enn på søndre side av lommen. En gjennomgang av angrepet viser at den sovjetiske planen fungerte. Den 5. juli angrep 9. armé på en 45 km bred front og avanserte 5 kilometer, neste dag var fronten 40 kilometer bred og fremdriften 4 kilometer, den 7. juli var fronten 15 kilometer bred og var skjøvet to kilometer frem, og 8-9 var fronten 2 kilometer bred og hadde avansert ytterligere to kilometer. Men så stanset den tyske 9. armés fremrykning den 10. juli etter en ukes strid som hadde resultert i at Wehrmach avanserte 12 kilometer. Den 12. juli begynte den røde armé sin offensiv mot den 2. tyske armé ved Orjol. Angrepet tvang den 9. armé til å trekke seg tilbake for ikke å bli omringet. Hovedslaget i sør. 76 stridsvogn, produsert i 1943, av en type som deltok i Slaget ved Kursk Sør for Kursk-lommen hadde sovjetstyrkene ved Voronezj-fronten større problemer med angrepet fra den tyske 4. panserarmé, bestående av 52. armékorps, 48. panserkorps og 2. SS panserkorps. Sistnevnte angrep på en smalere front mot to sovjetiske geværregimenter. De pansrede fortroppene til general Hoths 4. panserarmé presset på, og den 6. juli hadde styrken avansert 15 kilometer. Sovjetisk planlegging spilte igjen en stor rolle. I sør hadde man ikke samme hell med å forutse angrepsaksen, og dette tvang sovjetstyrkene til å spre seg ut langs frontlinjen. Tre av de fire arméene ved Voronezj-fronten hadde om lag 10 anti-stridsvognkanoner pr. kilometer, mens antallet var dobbelt så stort i de utsatte sektorene på sentralfronten i nord. Ledelsen ved Voronezj-fronten bestemte seg også for å bemanne den fremre, taktiske delen av fronten med færre soldater enn i nord. Til sist var Voronezj-fronten svakere enn nordfronten, på tross av at den sto overfor sterkere tyske styrker. De tyske styrkene hadde jevn fremgang under sin offensiv, men som i nord ble bredden og dybden i angrepet redusert etterhvert som styrkene rykket frem, dog ikke så markert som i nord. En 30 kilometer bred frontlinje den 5. juli smalnet inn til 20 kilometer den 7. juli og til 15 kilometer den 9. Dybden i offensiven gikk likeså fra 9 kilometer den 5. juli til 5 kilometer den 8. juli og 2-3 kilometer de påfølgende dager, inntil angrepet ble innstilt. Skadet sovjetisk T-34 stridsvogn slepes av bergingsvogn Sovjetiske minefelt og artilleri hadde igjen lyktes i å forsinke det tyske angrepet. De befestede sovjetstyrkenes evne til å holde ut og sinke tysk fremrykning ga den røde armé tid til å omdisponere styrker til støtte for de truede sektorene. Små mobile ingeniørenheter la også ut rundt 90 000 miner under selve slaget, gjerne om natten og umiddelbart foran de tyske angrepspunktene. De tyske styrkene tok relativt få fanger og erobret lite artilleri, noe som sto i sterk kontrast til tidligere raske tyske offensiver og viste at den røde armé trakk seg tilbake i god orden. Den sovjetiske tilbaketrekningen var et taktisk trekk for å spare styrker til neste offensiv. De tyske tap i sør kan illustreres ved pansergrenaderdivisjon Großdeutschland, som hadde 118 stridsvogner da offensiven startet. Etter fem dagers kamp rapporterte divisjonen den 10. juli at den hadde 3 Tigere, 6 Panthere og 11 andre stridsvogner i kampdyktig stand, til sammen 20. Om lag 80 % var tapt (ødelagt eller skadet og under reparasjon). 48. panserkorps meldte at av de 200 Panther stridsvogner enheten hadde da angrepet ble innledet, var bare 38 fremdeles kampdyktige, mens 131 ventet på reparasjon. Samtidig var det klart at trusselen om et tysk gjennombrudd i sør måtte møtes. I månedene før angrepet var "Steppefronten" etablert som en sentral reserve for en slik situasjon. Enheter tilhørende Steppefronten begynte å forflytte seg sørover allerede den 9. juli, blant dem 5. gardearmé. Den tyske flanken var imidlertid ubeskyttet etter at den sovjetiske 7. gardearmé hadde stoppet Kemps divisjoner etter at tyskerne hadde krysset elven Donets. Den 5. gardearmé støttet av to stridsvognkorps gikk i stilling øst for Prokhorovka og begynte å forberede et motangrep da 2. SS panserkorps nådde området og intense kamper utbrøt. Sovjetstyrkene klarte å stoppe SS, men bare såvidt. Det var nå lite som kunne stanse den tyske 4. panserarmé, og et tysk gjennombrudd var en høyst reell mulighet. Den sovjetiske siden bestemte seg for å sette inn resten av 5. gardearmé. Prokhorovka. Om morgenen den 12. juli avanserte 2. SS panserkorps mot Prokhorovka. Den sovjetiske 5. gardearmé hadde samtidig begynt en serie angrep for å ramme de tyske styrkene når man antok de var «ute av balanse». De sovjetiske og tyske stridsvognenhetene møttes på åpent sletteland vest for Prokhorovka. Hva som egentlig skjedde blir fremdeles diskutert etterhvert som nytt arkivmateriale blir tilgjengelig. De sovjetiske styrkene tapte mellom 150 og 300 stridsvogner i slaget, mens den tyske siden tapte rundt 70-80 stridsvogner. De totale tap var langt mindre enn det som senere ble tilskrevet «historiens største stridsvognslag». Utfallet av slaget kan best beskrives som et taktisk tap, men strategisk uavgjort for sovjetstyrkene. Offensivens slutt. De angripende tyske styrkene i sør ble presset inn i en stadig smalere kile, og på flankene holdt sovjetiske enheter stand mot forsøk på å utvide området. De tyske styrkene kunne ikke presse mange enheter inn i denne kilen og hadde heller ikke nok styrker til å utvide den. Etterhvert som den tyske angrepsstyrken trengte frem, mistet den også kraft fordi den måtte sikre sine egne flanker. Mens den tyske offensiven i nord var blitt stoppet den 10. juli, var situasjonen i sør fremdeles uavklart den 12. Selv om de tyske styrkene var utslitt, hadde de trengt gjennom to forsvarslinjer og antok at de var i ferd med å trenge gjennom den siste linjen. Det var feil, ytterligere fem forsvarssoner ventet, selv om de ikke var så kraftig befestet som de to første, og noen av dem ennå ikke bemannet. Det sovjetiske forsvaret var så sterkt svekket at hoveddelen av reservene måtte settes inn. Likevel var de gjenværende reservene til den røde armé langt større enn det tyskerne hadde tilgjengelig. Sovjetisk motoffensiv. Den sovjetiske motoffensiven nord for lommen ved Orjol, "Operasjon Kutuzov", markerte en stor endring i slaget. Enheter fra den tyske 9. armé måtte flyttes for å møte angrepet, noe som ytterligere svekket deres egen fastlåste offensiv. I sør fikk de tyske enhetene som deltok i offensiven den 15. juli ordre om å trekke seg tilbake til utgangsposisjonen den 4. juli. Hensikten med retretten var å korte frontlinjen og danne en reserve. Sovjetstyrkene i sør trengte tid for å omgruppere etter tapene i juli, og motoffensiven "Operasjon Polkovodets Rumjantsev" kunne ikke innledes før 3. august. Støttet av avledende angrep på elven Mius lenger sør ble Belgorod gjenerobret. Den 11. august nådde den røde armé Kharkov, en by Hitler hadde lovet å forsvare for enhver pris. Den 22. august var begge parter utmattet, og slaget om Kursk var over. Det ble fulgt av en serie fremgangsrike operasjoner av den røde armé, kjent som slaget ved Dnepr, som ledet til krysningen av Dnepr, og frigjøringen av Kiev høsten 1943. Konsekvenser av slaget. Katedral ved Prokhorovka, St. Peter og St. Paul, bygget i 1994-1995 til minne om slaget På tross av store tap var slaget ved Kursk en sovjetisk triumf. En stor tysk offensiv hadde blitt stoppet før den klarte å trenge gjennom de sovjetiske forsvarslinjene. På tross av nye stridsvogner og krigserfarne besetninger klarte ikke de tyske styrkene å bryte sovjetstyrkenes linjer. Wehrmacht ble også overrasket over de store reservene den røde armé hadde tilgjengelige for slaget, og dette kom til å prege krigføringen på østfronten. Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten. Resten av krigen var Wehrmacht på tilbaketog og måtte nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver. De tyske styrkene fortsatte å påføre sovjetstyrkene store tap, men takket være Sovjetunionens større befolkning og industrielle produksjon, og ikke minst amerikansk lend-lease våpenhjelp, var det umulig å stoppe den røde armé. Et annet viktig resultat av slaget ved Kursk var at det bidro til å overbevise Hitler om at hans generalstab var inkompetent. Hitler blandet seg stadig mer i krigføringen, inntil han mot slutten involverte seg i taktiske disposisjoner. Det motsatte skjedde med Stalin. Etter å ha sett Stavkas planlegging bli rettferdiggjort på slagmarken, stolte han mer på sine rådgivere, unnlot å blande seg inn i detaljene ved krigføringen, og overprøvde sjelden de militæres beslutninger. Den røde armé fikk større frihet og ble mer fleksibel mot slutten av krigen. Ellen Lande Gossner. Ellen Lande Gossner (født 1974) er norsk pressefotograf, for tiden ansatt i avisen Morgenbladet. Utmerkelser. "(Årets Bilde arrangeres av Pressefotografenes Klubb)" Opel Speedster. Opel Speedster er en toseters roadster produsert av Lotus for bilprodusenten Opel mellom 2001 og 2005. Modellen ble også solgt under navnet Vauxhall VX220 i England. I tillegg var enkelte biler utstilt i Sør-Korea med Daewoo-logoer, uten at noen biler ble solgt under dette navnet. Speedster er bygget på den samme plattformen som Lotus Elise, og ansees som en søstermodell av denne. Bilene karakteriseres ved høye ytelser og gode kjøreegenskaper, og er hovedsakelig laget av aluminium. Ved lanseringen var modellen utstyrt med GMs 2.2 L 16-ventilers Ecotec L61-motor, som leverte en effekt på 147 hk (108 kW). Fra 2003 ble den også tilgjengelig med en 2.0 L turboladet utgave, som leverte en effekt på 200 hk (147 kW). Takket være bilens lave vekt kunne turboutgaven oppnå en topphastighet på 242 km/t, og akselerere fra 0-100 km/t på 4.9 sekunder. Bilen var med i videospillene Forza Motorsport, Gran Turismo 3, Gran Turismo 4, Gran Turismo 5 og Sega GT 2002. Se også. Ble kun produsert i 7000 utgaver, alle bilene ble nummerert med sitt produksjonsnr i rekken. Fylkesvei 163 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 163 i Nord-Trøndelag går mellom Stiklestad og Krog i Verdal kommune. Veiens lengde er 4,5 km. Eksterne lenker. 163 Islands demokrati. Islands demokrati er et av de eldste i Europa. Etter at Norge og Danmark skilte lag i 1814, lå Island fortsatt under Danmark. Før var det under Norge. Alltinget fikk i 1874 lov til å gi lover. Ikke før i 1918 ble Island selvstendig, men den danske kongen var likevel konge på Island. Fra da ble Island en demokratisk stat. Under 2. verdenskrig hadde Tyskland makta i Danmark mens britene var på Island. Det vil si at forbindalsene mellom Island og Danmark ble brutt. I 1944 erklærte Island seg som en helt egen stat, uten danskekongen. Folket stemte over hvor godt de likte det; 97 % stemte ja. Island ble en republikk etter det. Heidi Nordby Lunde. Heidi Nordby Lunde (født 3. februar 1973 i Oslo) er en norsk skribent, foredragsholder og samfunnsdebattant. Hun ble først kjent som den profilerte norske bloggeren VamPus, og har siden hun ble kåret til «årets blogger» av "Dagbladet" i 2005 vært en aktiv kommentator, samfunnsdebattant og skribent i ulike medier. Hun har siden 2006 jobbet med sosiale medier og brukergenerert innhold, vært programleder i talkshowet Studio 5, og er politisk aktiv i Høyre. Hun var medlem av det regjeringsnedsatte Mediestøtteutvalget som leverte sin innstilling om pressestøtten i Norge i desember 2010. Nordby Lunde er en av Norges mer profilerte liberalister. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Hun ble uteksaminert fra språklinjen ved Hartvig Nissens skole i 1991, og hadde et opphold ved medielinjen ved Holtekilen Folkehøgskole i 1992. Hun har ex.phil. fra Universitetet i Oslo fra 1995 og studier i informasjon og samfunnskontakt fra Handelshøyskolen BI fra 2000. Nordby Lunde var sekretær i Databuss AS 1992–1994, prosjektsekretær i Hewlett-Packard (HP) 1995–1996, kontoransvarlig og salgskonsulent i ProsjektLeveranser AS 1996–1998, salgs- og markedsansvarlig innen Service Management i Merkantildata 1998–2000, forhandleransvarlig for SevenMountain Software i 2000, produktsjef og forhandleransvarlig i HP Software 2001–2002 og markedsdirektør i PA Consulting Group 2003–2006. I 2005 vant hun Dagbladets "Gullbloggen" for Norges beste blogg. Hun har blogget for magasinet "Henne" og hatt en egen spalte i "Forsvarets forum". Nå skriver hun om sosiale medier for "Kampanje", og har en egen spalte hos "Aktiv i Oslo". I tillegg holder hun foredrag for organisasjoner og bedrifter om sosiale medier og blogging. De senere årene har hun, i tillegg til å være spaltist i ulike medier, deltatt gjentatte ganger som kommentator i blant annet NRK og TV2 Nyhetskanalen innen trender og bruk av sosiale medier og digitale kanaler. I "ABC Startsiden" ledet Nordby Lunde pionerarbeidet innen brukergenerert innhold i nyhetsproduksjon i Norge for nettavisen "ABC Nyheter" 2006–2010. Der hadde hun også ansvar for debatt og kommentarer, i tillegg til egenproduksjon av samfunnskommentarer og artikler. Herunder lå utvikling av en digital strategi og operasjonalisering av målene for virksomheten, i tillegg til å være en rådgiver innen produktutvikling og i prosjekter på tvers i bedriften. Arbeidet i "ABC Nyheter" introduserte begrepet om borgerjournalistikk i Norge, og er fortsatt enestående i sin satsning på brukergenerert innhold. Fra februar 2008 var hun en av programlederne i "Studio 5" på kanal FEM. Første program der hun virket som hovedprogramleder, ble sendt den 25. februar 2008. I oktober 2009 ble hun oppnevnt som en av medlemmene av Mediestøtteutvalget, nedsatt av Kulturdepartementet. Utvalget leverte sin innstilling om de ulike støtteordningene for medier i Norge i desember 2010. Nordby Lunde er fra høsten 2011 ansatt som kommunikasjonsdirektør i det nystartede norske selskapet Easybring.com, som skal lansere et sosialt tjenestenettverk som kobler de som trenger å levere noe med folk som er på veien uansett, og dermed får utnyttet ledig transportkapasitet. Politisk arbeid. Nordby Lunde var tidligere medlem i Fremskrittspartiets Ungdom, men meldte seg ut av partiet etter det dramatiske Bolkesjø-landsmøtet i Fremskrittspartiet i 1994, hvor partiet ble splittet. Hun var 3. vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1993–1997, men fungerte således som uavhengig fra 1994. I 1990-årene deltok Nordby Lunde aktivt i debatter innenfor flere kontroversielle områder. I 1997 røkte hun hasj på TV-programmet "M" etter å ha fremmet forslag om å legalisere cannabis. Dette førte til flere politianmeldelser, fra blant andre Arbeidernes ungdomsfylking. Nordby Lunde ble bøtelagt for hendelsen, mens saken mot programleder Anders Magnus ble henlagt. Nordby Lunde var også med på å starte organisasjonen NORMAL. I 1996 startet hun Kvinner for porno som en politisk reaksjon mot Kvinnegruppa Ottar. I perioden 1997–1998 var hun leder av FRIdemokratene. Senere er hun blitt medlem av Høyre, der hun har vært medlem av Oslo Høyres arbeidsutvalg siden 2010 og 3. vararepresentant til Stortinget fra Oslo siden 2009. Nordby Lunde var nestleder i bydelsforeningen Grünerløkka Høyre 2005–2008 og leder 2008–2011. Hun er nestleder i organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet. Fylkesvei 164 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 164 i Nord-Trøndelag går mellom Lundskin og Stiklestad kirke i Verdal kommune. Veiens lengde er 9,2 km. Eksterne lenker. 164 Selvtekt. Selvtekt er betegnelsen på at en person hevder sine rettigheter på egenhånd uten å gå veien om myndighetene, for eksempel politiet eller sivil rettspleie. Ved selvtekt befinner en seg ikke i en nødssituasjon. Begrepet avgrenses derfor mot nødrett og nødverge. Lovligheten av selvtekt varierer fra land til land. Som utgangspunkt etter norsk rett er ikke selvtekt lovlig, rettshåndhevelse skal utøves av offentlige myndigheter, ikke private. Dette innebærer ikke direkte at selvtekten er straffbar, skal den være det må den rammes av et straffebud. Det er likevel åpnet en viss adgang for ellers straffbar selvtekt på ulovfestet grunnlag, da som en straffrihetsgrunn. Selvtekt kan være aktuelt der det vil være urimelig å forvente at den som er krenket skal måtte vente på at myndighetene skal gripe inn. Sentralt i vurderingen av om selvtekten skal føre til straffrihet eller ikke er om selvtekten etablerer en nyordning eller om den gjenoppretter en tidligere tilstand. I det sistnevnte tilfellet vil man i større grad kunne akseptere selvtekten. Et typisk eksempel på dette vil være eieren som tar tilbake eiendelene sine fra en tyv når denne påtreffes. I den nye straffeloven, som enda ikke er trådt i kraft, er selvtekt lovfestet som en straffrihetsgrunn. Bestemmelsen bygger på den rettstilstanden som er utviklet i rettspraksis. 3 fluer. "3 fluer" ("Tre fluer") (1995–97) var en norsk underholdnings-serie som gikk på TVNorge fra 1996 til 1997 med Sturla Berg-Johansen som programleder. Serien var et gameshow der ulike kjendiser i hver episode ble invitert til en uhøytidelig konkurranse. Programserien inneholdt også de faste innslagene «"Bomtur – gal sjåfør til rett tid"» som var et «skjult kamera»-innslag med komikerne Rigmor Galtung, Atle Antonsen, Kristopher Schau og Toni Usman som taxisjåfører. Giro d'Italia 2007. Den 90. utgaven av sykkelrittet Giro d'Italia ble arrangert i tidsrommet 12. mai – 3. juni 2007. Rittet var i alt 3442 kilometer, og gikk innom Frankrike og Østerrike. For 11. år på rad ble det italiensk seier; Danilo Di Luca vant sammenlagt foran Andy Schleck. Alessandro Petacchi fikk fem etappeseire, Danilo Di Luca og Stefano Garzelli to hver. 22 lag var på startstreken; alle ProTour-lagene med unntak av Unibet.com, og tre KontinentalTour-lag – Ceramica Panaria-Navigare, Tinkoff Credit Systems og Acqua & Sapone. Thor Hushovd (Crédit Agricole) og Kurt Asle Arvesen (CSC) var Norges representanter i rittet. Hushovd nøyde seg med to andreplasser før han gav seg på 12. etappe, mens Arvesen vant den 8. etappen. Lagkonkurransen. "Den tradisjonelle lagkonkurransen der tidene til lagenes tre beste ryttere på hver etappe blir lagt sammen for å kåre en vinner." Super-lagkonkurransen. "En poengkonkurranse for lag. De 20 beste rytterne på hver etappe blir premiert fra 20 poeng til bestemann til 1 poeng til nummer 20. Til slutt blir alle poengene lagt sammen, og det laget med mest poeng vinner konkurransen." Alliance Party of Northern Ireland. The Alliance Party er et liberalt parti i Nord-Irland, dannet den 21. april 1970 av avhoppere fra the Unionist Party. Det ble dannet av tilhengere av the New Ulster Movement, en sentrumsgruppe innen Unionistpartiet, som ikke lenger ville nøye seg med å være en pressgruppe innen dette partiet. En av politikerne for dette partiet er Anna Lo, den første fra en etnisk minoritet til å bli medlem av det nord-irske parlament. Glock 36. GLOCK 36 er en pistol fra den østerrikske våpenprodusenten GLOCK i kaliber .45 ACP. Pistolen er GLOCKs første i «slimline»-serien. Pistolen er identisk til GLOCK 30, men har en smalere ramme. Dette er mulig fordi pistolen har ett-rads magasin hvor patronene ligger en i bredden, i motsetning til andre GLOCK-modeller hvor patronene ligger annenhver i sikk-sakk. Hensikten med den smale modellen er å lettere kunne skjule våpenet for de som ønsker å bære våpenet slik, og allikevel ha det kraftige.45 ACP kaliberet. Annen fordel med den smalere rammen er at den passer bedre i mindre hender. Ulempen er at magasinet kun tar 6 patroner, mens GLOCK 30 tar 10. Pistolen ligger størrelsesmessig mellom GLOCK 19 (kompakt-serien) og GLOCK 26 (subkompakt-serien). GLOCK 36 og GLOCK 30 har begge originalt grepsforlenger på magasinet, noe andre GLOCK pistoler ikke har. 6 × 70. "6 × 70" var et norsk musikkprogram som gikk på NRK1 i 1997 med Ole Jørgen Grønlund som programleder. Med seg på laget hadde han politikeren og historikeren Berge Furre som satte 1970-tallets politiske hendelser inn i en historisk kontekst. Programmet tok i hovedsak for seg musikk og populærkultur som var populært på slutten av 70-tallet og ble derfor kategorisert som et "retro-program". Serien ble i 2002 etterfulgt av musikkprogrammet "Retro". Absolutt. "Absolutt" var et norsk direktesendt talkshow som gikk på NRK2 fra 1996 til 1998. Serien tok for seg dagsaktuelt stoff innen kultur, politikk og underholdning, samt kortere intervju med kjente kulturpersoner og politikere som ble invitert til studio. Programleder var fra starten av Fredrik Skavlan. Han ble høsten 1997 erstattet av Danny Pellicer og Lilly Fritzman, og i januar 1998 ble Fritzman byttet ut med Anne-Kat. Hærland. Hærland skulle portrettere et menneske i nyhetsbildet, mens Pellicer skulle lose oss rundt i aktualiteter, kultur og overraskelser. Serien gikk fire ganger i uken (mandag-torsdag) klokken 22:30 og hadde en varighet på cirka 30 minutter. Fra 1998 ble programmet utvidet til 40 minutter. Siste sending gikk den 20. mai 1998. Om programmet. "Absolutt" var en av de aller første programmene som ble sendt på NRK2. Fredrik Skavan debuterte som programleder med dette programmet - på sin egen 30-årsdag. Gjestene i den aller første episoden av serien var Reiulf Steen og Kåre Willoch. I april 1997 hadde Skavlan statsminister Thorbjørn Jagland på besøk. Skavlan ble i mai 1997 tildelt Riksmålsforbundets lytterpris for denne programserien. Etter å ha ledet 133 sendinger gav han seg som programleder den 15. mai 1997. Deler av programkonseptet ble endret høsten 1997 da Lilly Fritzman og Danny Pellicer tok over programlederjobben. Programmet fikk en noe mer alvorlig og debattpreget stil. Fritzman ble i januar 1998 byttet ut med Anne-Kat. Hærland. Hærland og Pellicer åpnet 1998-sesongen med portrettintervju med Guri Fløttum, leder for de hiv-positives organisasjon Pluss og tidligere justisminister Grete Faremo om oppmykningen av asylpolitikken. Senere i uken ble statsminister Kjell Magne Bondevik portrettintervjuet av Anne-Kat. Programbeskrivelse i 1998: "Siste sjanse før natten faller på til å avslutte nyhetsdøgnet med Danny Pellicer, mens Anne-Kat. Hærland lener seg tilbake med dagens gjest." (NRK). "Absolutt" ble høsten 1998 etterfulgt av serien "Apropos". Omtale. Programmet fikk god omtale den tiden det gikk. Seertallene lå på rundt 60 000 de første ukene men steg til 120 000 etter knapt to måneder. Noe som ble betegnet som gode tall sett i forhold til NRK2s tilgjengelighet for publikum på den tiden. Vintersesongen 1997 nådde seertalene 173 000. Etter programlederskiftet høsten 1997 snudde populariteten noe i negativ retning, og vinteren 1998 hadde serien store problemer med å få seertallet over 100 000. De lave seertallene i 1998 førte til at programmet ble nedlagt i mai samme år. Joel Lindpere. Joel Lindpere (født 5. oktober 1981) er en estisk fotballspiller som har spilt for Tromsø Idrettslag men som siden 2010 spiller for Red Bull New York i MLS-ligaen. Han spilte for Flora Tallinn før han ankom Tromsø etter 2006-sesongen, og er venstrekant på det. Han har 45 landskamper for Estland. Lindpere spiller venstre midtbane både på klubblaget og landslaget. Etter 2009-sesongen forlenget Tromsø ikke kontrakten med Lindpere. I januar 2010 ble han klar for Red Bull New York. Lindpere har tidligere også spilt for FC Valga, Lelle og CSKA Sofia. Fylkesvei 165 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 165 i Nord-Trøndelag går mellom Ausa og Leira i Verdal kommune. Veiens lengde er 5,5 km. Eksterne lenker. 165 Henry David Inglis. Henry David Inglis (født 1795 i Edinburgh, død 20. mars 1835) var en skotsk reisende og forfatter, som skrev reiseskildringer, til dels under pseudonymet Derwent Conway. Han foretok bl. a. en reise i Norge og Sverige i 1820-årene, beskrevet i boken "Narrative of a Journey through Norway, Part of Sweden and the Islands of Denmark" (1826). Silverstone Circuit. Silverstone Circuit er en en bilbane som ligger ved landsbyen Silverstone i England. Banen er mest kjent som vert for Storbritannias Grand Prix, som første gang ble arrangert der i 1948. Etter dette har løpet tidvis blitt arrangert på Brands Hatch og Aintree Racecourse, men siden 1987 har Silverstone permanent vært arrangør for løpet. Banen er veldig publikumsvennelig men den er kjent for at det er vanskelig å komme til pga mye trafikk. Været pleier også å være veldig varierende på denne banen og er en av de kaldeste banene i hele formel 1-sirkuset. Banen er anlagt på tomten til en tidligere flybase som ble brukt av Royal Air Force under andre verdenskrig og de første løpene ble arrangert på selve flystripen. Senere har det blitt anlagt en egen bane rundt flystripen Fylkesvei 133 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 133 i Nord-Trøndelag går mellom Rindleiret og Høgskott i Levanger kommune. Veiens lengde er 3,1 km. Eksterne lenker. 133 Ole Munch Ræder. Ole Munch Ræder (født 3. mai 1815 i Kongsvinger, død 10. mars 1895 i Kristiania) var en norsk jurist. Han voks opp i Trondheim og tok examen artium 1832 ved Trondheim katedralskole. Fra Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania mottok han cand. jur. i 1839 og ble kopist i revisjonsdepartementet 1839 så i justisdepartementet 1840, der han ble fullmektig i 1848. Ræder utga i 1841 "Den norske statsforfatnings historie og dens væsen", som var mye ansett i sin tid. I årene 1842–44 var han på reise i Danmark, Tyskland, Sveits og Italia, og 1846–49 oppholdt han seg i USA med statsunderstøttelse for å studere juryvesenet. Frukten av denne reisen ble hans arbeid "Juryinstitutionen i Storbritannien, Canada og de forenede stater i Nordamerika" (3 bd., 1850–51). I 1840-årene var han også mye virksom som politisk forfatter i pressen, spesielt i "Den Constitutionelle". I 1850 ble han utnevnt til ekspedisjonssekretær i marinedepartementet, samt ble konsul på Malta 1861 og generalkonsul i Hamburg 1874. Han tok avskjed og vendte tilbake til Norge i 1891. Av St. Olavs Orden ble han ridder i 1869 og kommandør av 1. klasse i 1892, mens Vasaordenen også var hans. Ole Munch Ræder var sønn av oberst Johan Christopher Ræder (1782–1853) og bror av offiserene Johan Georg Ræder (1814–1898), Nicolai Ditlev Ammon Ræder (1817–84) og Hans Jacob Theodor Wilhelm Ræder (1831–1920). Ole ble i 1862 gift med Julie Motzfeldt (1837–76) som var datter av Ulrik Anton Motzfeldt (1807–65) og hans første kone Fredrikke Julie Nielsen (1809–37). Dronefluer. Dronefluer eller rottehalefluer, (slektene "Eristalis" og "Eristalinus") er to slekter i familien blomsterfluer. De finnes over hele landet, men er mest vanlig i Sør-Norge. Dronefluer, omfatter 20 middels store til store arter i Norge. Noen arter ligner på honningbier, eller andre etterligner humler. Utseende. De fleste dronefluer er middels store, gule og svarte fluer, 10–18 millimeter lang. Bakkroppen har gjerne et mønster i gult og svart, ofte med store gule sideflekker. Hannene har store fasettøyne som møtes (støter sammen) på toppen av hodet. Hunnene har en smal pannestripe mellom sine fasettøyne. Artene i slekten "Eristalinus" er mørke med flekkete fasettøyne. Levevis. De voksne (imago) fluene flyr helst i områder nær vann, i eller ved åpen skog. Men de kan også påtreffes i hager eller på gress- og blomsterenger. De besøker blomster eller sitter og soler seg. Hannene overvåker sitt territorium, som kan være en lysning i skogen, en del av en vei, eller et annet sted. De står ofte stille i luften, men forflytter seg til ulike steder innenfor territoriet. Larvene de såkalte «rottehalefluene», lever i bunnslammet, på bunnen av ferskvann. De har bakkroppsspissen forlenget til et ånderør (pusterør), som kan bli lenger enn kroppen. Noen av artene trives godt i forurenset vann, for eksempel i septiktanker. Andre arter har mer spesielle biotopkrav og er sjeldne. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Systematisk inndeling med norske arter. Slekten "Eristalis" omfatter 18 norske arter. Fylkesvei 169 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 169 i Nord-Trøndelag går mellom Ydse og Trones i Verdal kommune. Veiens lengde er 3,4 km. Eksterne lenker. 169 Hans Gerhard Meldahl. Hans Gerhard Colbjørnsen Meldahl (født 5. oktober 1815 i Rollag, død 25. desember 1877) var en norsk jurist og politiker. Han var justisminister 1861–1863, 1864–1866, 1867–1869, 1870–1871 og 1872–1874, samt medlem av statsrådavdelingen i Stockholm 1863–1864, 1866–1867, 1869–1870 og 1871–1872. Han var innvalgt på Stortinget fra Trondhjem og Levanger 1854–1858. Meldahl var byfogd, stiftsoverrettsjustitiarius i Trondhjem 1857–1859, og høyesterettsjustitiarius 1874–1877. Affæren Anders Jahre. "Affæren Anders Jahre" var en norsk mini-serie på tre episoder som gikk på NRK høsten 1991. Dramaseriens omhandlet to etterforskeres jakt på skipsrederen Anders Jahres skjulte formue i utlandet. Serien var basert på Alf R. Jacobsens bok "Eventyret Anders Jahre. Rollen som Jahre ble spilt av Per Christensen, mens rollen som Endre Dinesen ble spilt av Reidar Sørensen. Andre sentrale roller ble spilt av Nils Ole Oftebro og Ingrid Vollan. Regi var ved Tore Breda Thoresen og manus ved Lars Borg og Alf R. Jacobsen. Handling. En sommerdag i 1951 banker to unge etterforskere Handelsdepartementes kontrollkontor på døra hos skipsreder Anders Jahre. Gjennom etterforskeren Endre Dinesen, fullmektig ved kontrollkontoret, får seerne følge en av de mest oppsiktsvekkende økonomisaker i norsk etterkrigstid. Om serien. Serien vakte harme i enkelte kretser. Spesielt gikk Jahres nære medarbeider, Bjørn Bettum, hardt ut mot serien som han kalte «usann, falskt, ufullstendig og misvisende» Livermorium. Livermorium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff. Det har det kjemiske symbolet Lv og atomnummer 116. Stoffet hadde inntil 31. mai 2012 det midlertidige navnet ununhexium, og kjemisk symbol Uuh. Historie. Ytterligere to atomer ble rapportert fremstilt ved det samme instituttet i april/mai 2001. Forskergruppen gjentok eksperimentet i april-mai 2005 og registrerte 8 atomer av 293Lv, og så også spor av 292Lv for første gang. IUPAC/IUPAP "Joint Working Party" (JWP) vurderer for tiden Dubna-forskernes påstander om oppdagelse av grunnstoff nummer 116. Livermorium er oppkalt etter Lawrence Livermore National Laboratory i USA. Stoffet er også kjent som eka-polonium. Egenskaper. Livermorium kjente isotoper er svært kortlivede, med 293Lv (halveringstid 61 millisekund) som den mest stabile. Siden bare noen få livermorium-atomer har blitt laget er de kjemiske og fysiske egenskapene ukjente. Isotoper. De 4 isotopene som hittil er kjent er alle ustabile (og dermed radioaktive). De har alle svært korte halveringstider: 289Lv –  10 ms og atommasse 289,1989 u 290Lv –  50 ms og atommasse 290,19859 u 291Lv – 100 ms og atommasse 291,20001 u 292Lv – 120 ms og atommasse 292,19979 u CAS-nummer: 54100-71-9 Forekomst. Livermorium er kunstig fremstilt og finnes ikke naturlig. Anvendelse. Det finnes i dag ingen bruksområder for livermorium. Honoratus Halling. Honoratus Halling (også skrevet Honoratius Halling, født 1819 i Nord-Odal, død 1886) var en norsk sokneprest, forfatter og redaktør. Han ble student i 1839, avla teologisk embetseksamen i 1843 og hadde fra 1843 forskjellige prestestillinger. Han var sokneprest i Lom i Gudbrandsdalen fra 1864 og fram til 1875 før han inntok samme stilling i Østre Aker 1875–1885. I I 1858 ble han Hortens første ordfører, men valgte å fratre etter et år. Prost Hallings vei i Oslo er oppkalt etter ham. På 1850-tallet viet Halling seg til å spre opplysning blant arbeiderbefolkningen i Christiania, som var sterkt opprørt av Marcus Thrane. I denne hensikt stiftet han Samfundet på Enerhaugen (Norges første arbeidersamfunn) og Spareskillingsbanken, samt arbeidet for avholdssaken. I noen år redigerte han "Søndagsblad for Menigmand", og fra 1848 til 1855 redigerte han "For Fattig og Riig" som etter hvert ble organ for Det norske lutherske indremisjonsselskap. Bladet gikk inn i 2001, og ble erstattet av '. Halling giftet seg i 1844 i Mandal med Fredrikke Petrine Christiansdotter Weyergang (1820–1860). Andre gangen giftet han seg med Marie Henrikke Bomhoff (1837–1907). Mick Quinn. Michael «Micky» Quinn (født 2. mai 1962 i Liverpool) er en tidligere engelsk fotballspiller av irsk og italiensk avstamning. Han spilte midtspiss mesteparten av karrieren, og var kjent som en notorisk måljeger. Han var likevel minst like kjent for å være betydelig tyngre enn sine med- og motspillere. Da fotballkarrieren var over fikk han ny jobb som trener for løpshester. Han jobber også for radiostasjonen TalkSPORT, der han dekker hestesport og fotball. Quinn begynte karrieren sin som lærling i Derby County, men gjorde seg ikke særlig bemerket. Han ble profesjonell da han i september 1979 skrev under for Wigan Athletic. Videre spilte han for Stockport County (1982–1984) og Oldham Athletic (1984–1986). Quinn skrev under for Portsmouth i mars 1986, og endte sesongen som Pompeys toppscorer, til tross for at han satt to uker i fengsel for ulovlig kjøring med bil. Han hadde blitt tatt to ganger, etter å ha mistet førerkortet på grunn av fyllekjøring. I juli 1989 ble Quinn solgt til Newcastle United for £650 000. Han scoret fire mål i debutkampen mot Leeds United, og avsluttet sesongen som toppscorer i andredivisjonen (nåværende Championship) med 34 ligamål. Mick Quinn ble senere en stor suksess på Highfield Road for Coventry City, der han scoret 17 mål i sin første sesong. Han fortsatte å score jevnt og trutt neste sesong, men mistet plassen i laget da Coventry City kjøpte Dion Dublin. Quinn ble utlånt til Plymouth Argyle og Watford, uten nevneverdig suksess, og ble sluppet på free transfer etter 94-95-sesongen. Etter at han forlot Coventry City, spilte Quinn en kort periode for den greske klubben PAOK Salonika. I 1996 søkte han på jobben som manager for Burnley, men da den gikk til Adrian Heath bestemte han seg for å gi seg med fotball, og konsentrere seg om løpshester i stedet. I 2001 ble han utestengt fra hestesport i 30 måneder, etter at RSPCA konkluderte med at tre hester han hadde ansvar for var utsatt for vanskjøtsel. Utestengelsen ble senere redusert til ett år. Han ga i 2003 ut selvbiografien "Who Ate All the Pies?". Häktet Österåker. Häktet Österåker er et arresthus i Österåker i Sverige med 80 arrestceller og 10 isolatceller. Häktet Österåker har i tillegg en avdeling beliggende ved politistasjonen i Täby med 8 plasser. Anstalten eies og drives av Kriminalvården, som er underlagt Justitiedepartementet. Akkurat nå. "Akkurat nå" var en norsk humor-serie på 6 episoder som gikk høsten 1997 på NRK1 der Øystein Bache og Rune Gokstad spilte alle rollene. Serien var opplagt som en parodi på diverse aktualitetsmagasiner med forskjellige fiktive reportasjer og innslag. Serien hadde premiere på NRK den 27. oktober 1997 og gikk frem til juletider. Ben Wallace. Ben Wallace (født 10. september 1974, White Hall, Alabama) er en amerikansk profesjonell basketballspiller. Han spiller for Detroit Pistons i NBA. Han er 206 cm høy og veier 109 kg. Wallace har også spilt for lagene Washington Wizards, Orlando Magic, Phoenix Suns, Chicago Bulls og Cleveland Cavaliers. João da Rocha. João da Rocha (født i 1563 nær Braga i Portugal, død 1623 i Hangzhou i Kina) var en Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao i Kina i 1598. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo. Han arbeidet så ved ordenens sørlige misjonsstasjoner i Shuzhou og Nanchang. Han virket i Nanjing fra 1600, der han i 1603 døpte den mest fremstående kinesiske konvertitt, stormandarinen Xu Guangqi, som var fra Shanghai. Pater da Rocha virket etterhvert i flere provinser, blant annet i Fujian. Han ble utnevnt til jesuittenes viseprovinsial for Kina, men døde før meldingen om utnevnelsen nådde frem til ham i Kina. Hans mest kjente verk var katekismen "Tianzhu Shengjiao Qimeng" (Innføring i den kristne lære), men skrev også "Song Nianzhu Guicheng", en forklaring om Rosenkransen som særlig forklarte kristologien ut fra bønnene. Fram (ukeblad). «Fram, eit Vikebla for Maalmenn og Bondevenne» var et ukeblad som ble grunnlagt av Olaus Fjørtoft i Kristiania som fortsettelse av det lille landsmålsbladet «Andvake», som igjen var en fortsettelse av ukebladet «Svein Urædd». Bladet begynte å utkomme 1. juli 1871, og redaktøren var anonym til 14. oktober. I denne perioden skrev Fjørtoft omtrent alt selv. Fra dette tidspunktet ble forlaget overtatt av en politisk og litterær klubb med navnet «F.», hvor Fjørtoft, som nå sto frem som redaktør, var den ledende kraft. Fra nyttår 1872 utkom «Fram» som månedsskrift, redigert av Fjørtoft, O. Eng, L. Holst og H. J. Horst. Fra september til desember 1873, da bladet gikk inn, kom det igjen som ukeblad, redigert av Fjørtoft og Eng. Aksjemordet. "Aksjemordet" var en norsk kriminalserie i tre deler som gikk på NRK-TV i 1990. Regi var ved Terje Mærli og manus ved Geir Imset (basert på hans egen bok fra 1986). Serien var produsert av Fjernsynsteatret og innspilt sommeren 1989. Handlingen er lagt til 1980-årenes turbulente finansliv i Norge. En journalist gransker et drap som hans egen far skal ha begått. Drapsofferet var en finansmegler som ble dyttet foran en trailer. Aftenpostens anmelder gav den forholdsvis dårlig omtale og mente særlig at siste episode trakk serien ned. Olaus Fjørtoft. Olaus Fjørtoft (født 19. januar 1847 i Haram, død 21. mai 1878 i Kristiania) var en norsk bondesønn, forfatter, journalist og politiker. Fjørtoft vakte tidlig oppsikt ved sine matematiske evner og sin ustyrlige opposisjonslyst. Mens han var skolegutt hadde han utgitt en regnebok, og kort før han ble student skrev han i "Den norske Folkeskole" en utførlig kritikk på landsmål av de vanlige lærebøkene i regning. I 1877 utga han selv en "Lærebog i praktisk Regning", hvor han forsøkte å gjøre matematikken til en folkelig vitenskap. Olaus Fjørtoft var latinelev ved Molde Lærd- og Realskole 1861–66, i klasse med Kristofer Kristofersen, og dukket senere opp som figuren Olav Toft i hans roman "Paa Forpost" (1892). I 1869 ble Fjørtoft student og levde deretter i Kristiania som manuduktør i matematikk og astronomi, men tok også levende del i tidens politiske brytninger, dels i Studentersamfundet, dels i Arbeidersamfundet, og opptrådte som taler og agitator ved de første sosialdemokratiske folkemøtene i Norge. Fjørtoft stod i venstre-tradisjonen fra oppveksten på Sunnmøre, men han tilhørte venstre-bevegelsens ytterste venstre fløy. Han kjempet for målsak, folkehøyskoler, unionsoppløsning, republikk og stemmerett – slik det store flertallet i venstre også gjorde. Han ble landskjent gjennom sin politiske opptreden, først i Studentersamfundet, hvor han 1870–71 var medredaktør av opposisjonens organ "Tiraljøren", og senere som utgiver av noen politiske småskrifter ("Nokre Or te Bondevenne og Maalmenn" (1871), "Folkelesna" (1871)), og som redaktør av "Fram" (1871–73). Her trykket han hele det politiske programmet til den Sosialistiske Internasjonale, og brakte nyheter om sosialismens fremvekst i Europa. Fjørtoft ble isolert i Kristiania Arbeiderforening da han gradvis brøt med den «borgerlige» venstre-linjen der, og ble i 1873 med i den tidlige sosialistiske bevegelsen rundt de landflyktige agitatorene Marius Jantzen fra Danmark og J. O. Ljungdal fra Sverige. En kort tid drev de tre den sosialistiske Norske Arbeideres Forening og utgav avisen "Demokraten". I 1878 døde Fjørtoft, mens Jantzen dro til Amerika – de sosialistiske tendensene i fagbevegelsen oppstod først på 1880-tallet rundt Christian Holtermann Knudsen og Den socialdrmokratiske forening, senere Arbeiderpartiet. Han var styremedlem i Det norske samlaget i 1871–72. I den norske skjønnlitteraturen er Fjørtoft skildret i Gunnar Heibergs skuespill "Tante Ulrikke" og i Arne Garborgs "Bondestudentar". Som hyllest kalte Garborg sønnen sin Arne Olaus Fjørtoft Garborg. Michael Birkeland. Michael Birkeland (født 16. desember 1830 i Egersund, død 1896) var en norsk jurist og historiker, og riksarkivar 1863–74 og fra 1875 til sin død. Han ble student 1848 og cand. jur. 1855. Etter 11 år som departements- og arkivmann ble han i 1863 byråsjef i kirkedepartementet og riksarkivar. Etter å ha vært ekspedisjonssekretær et års tid gikk han i 1875 tilbake til Riksarkivet, som samtidig ble utskilt som en selvstendig institusjon. Som riksarkivar var Birkeland opptatt av forholdene for arkivene som ble oppbevart i forvaltningen samt å utvikle Riksarkivet. Hans synspunkter er oppsummert i rapporten "Om arkivvæsenets ordning" som han sendte til Kirkedepartementet i 1878. Rapporten ble senere trykt, i 1879 og 1934. Birkeland ønsket at særlig departementene skulle avlevere store mengder med arkivsaker til Riksarkivet. For at disse skulle bli forsvarlig ordnet, var det etter Birkelands mening nødvendig å opprette flere stillinger samt å bedre de ansattes lønnsforhold og kompetanse. Han ønsket også at det skulle opprettes egne stiftsarkiver for henholdsvis Bergen stift og for de tre sørnorske stiftene. I skandinavismens dager var Birkeland som medarbeider i "Morgenbladet" en ivrig tilhenger av unionen og motstander av norsk-nasjonale tiltak. Fra 1869 satt han i Christiania kommunestyre, og 1880–85 på Stortinget, hvor han var en av lederne for det konservative mindretallet. I 1860-årene deltok han sammen med menn som Henrik Ibsen og A. O. Vinje i Paul Botten-Hansens krets «Det lærde Holland». Han var den første som skrev Stavangers historie. Fylkesvei 342 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 342 i Nord-Trøndelag går mellom Tunnsjørøyrvika i Røyrvik og Skogen i Lierne og mellom Lindal og Sandvika i Lierne. Traséer: Sandvika – Lindal (16,0 km), Skogen – Tunnsjørøyrvika (29,4 km) Eksterne lenker. 342 Vena spuria. Vena spuria, «den falske åren» som finnes i vingen hos alle blomsterfluer Vena spuria er en «falsk åre» i vingene hos familiegruppen blomsterfluer. Karakteristisk for blomsterfluene er at de har en «falsk åre» ("vena spuria") omtrent midt i vingen, denne åren henger ikke sammen med resten av vingeårenettet. Vingene hos blomsterfluer er som oftest glassklare, men kan ha en eller flere mørke flekker. Boken om Veier og Kongedømmer (ibn Khordadbeh). Boken om Veier og Kongedømmer (arabisk: كتاب المسالك والممالك, "Kitāb al-Masālik w’al- Mamālik") er en geografitekst fra det 9. århundre skrevet av ibn Khordadbeh. Boken avbilder og beskriver de store handelsrutene innen den muslimske verden, og diskuterer fjerne handelsregioner som Japan, Korea og Kina. Den ble skrevet ca. 870, mens forfatteren var Post- og Politidirektør i Abbasid-provinsen i Jibal. Den beskriver handelsrutene og folkeslagene i den muslimske verden, og er en av de få kildene som diskuterer de jødiske handelsfolkene som kaltes radhanitter Den må ikke forveksles med en annen bok med samme navn, skrevet av Abu Abdullah al-Bakri. Askeladden (TV-serie). "Askeladden" var en norsk gameshow-serie som gikk på TV 2 fra 1992 til 1993 med Finn Schau som programleder. Dette var det aller første norskproduserte programmet som ble sendt på TV 2. Det hadde premiere samme dag som kanalen startet sine sendinger og gikk på alle hverdager kl 19:30. Gameshowet hadde flere likhetstrekk med "Jeopardy" der man fra en stor tavle på veggen i studio valgte mellom ulike kategorier. Det ble i alt produsert og sendt 200 episoder av programmet. Drammens Is. Drammens Is, etablert i 1937, var en produsent av iskrem med fabrikk lokalistert i Konnerudgata 23 i Drammen. I 1991 kjøpte Drammens Is opp Joker Is i Trondheim. Fabrikkbygningene ble totalskadd i brann etter et bombeattentat mot lokalene til mc-klubben Bandidos Drammen i 1997. Firmaet ble kort tid etter kjøpt opp av Nestlé Norge som overtok rettighetene til varemerkene, og som inngikk avtale med Diplom-is om produksjon og distribusjon av produktene. Etter store økonomiske tap på det norske iskremmarkedet la Nestlé ned sin norske satsning på iskrem i 2005. Det ble samtidig inngått et samarbeid med Diplom-is om markedsføring og distribusjon av Nestles internasjonale iskremprodukter i Norge. De siste eksisterende varemerker fra det opprinnelige Drammens Is forsvant samtidig fra det norske markedet. Anders Giske. Anders Giske (født 22. november 1959 i Kristiansund) er en tidligere fotballspiller, nå sportslig leder i Sogndal IL som blant annet har spilt 38 landskamper for. Tidlig karriere. Giske drev som tenåring med mange idretter; terrengløp, langrenn, bordtennis og fotball, hopp og bryting, men han bestemte seg etterhvert for å satse på fotball. Han startet sin fotballkarriere for Goma, der han spilte til han gikk til Kristiansund FK. I Brann. I 1979 gikk Giske til Brann, der han fikk 16 kamper og var med på å rykke ned samme år. Nürnberg. Sommeren 1983 gikk Gikse til FC Nürnberg, der den nåværende fotballagenten Rune Hauge var co-manager. Han markerte seg straks i Bundesliga, men likevel rykket FC Nürnberg ned allerede i hans første sesong der. Giske ønsket ikke å spille i 2. Bundesliga og fikk da kontraktstilbud fra Schalke 04 og Bayer Leverkusen. Han gikk etterhvert til Bayer Leverkusen, men i løpet av det drøye året han spilte for klubben, slet han med skader og manglende tillit fra treneren. Høsten 1985 returnerte han derfor til FC Nürnberg. Sesongen 1985/86 berget klubben såvidt plassen, men personlig spilte Giske så bra at han var på «rundens lag» 5 ganger i fotballmagasinet Kicker. De tre neste sesongene var han kaptein og klubbens best betalte spiller. I 1986 ble han valgt til «årets spiller» av norske sportsjournalister. Kicker valgte ham også på «årets lag» i 1986/87, etter at han ble banens beste i 8 kamper, nest mest i Bundesliga den sesongen. I 1987 ble Giske utnevnt til landslagskaptein av Tord Grip, og fikk beholde rollen da Ingvar Stadheim overtok landslaget. FC Köln. Våren 1989 valgte Giske å forlate Nürnberg til fordel for FC Köln, der han skulle overta etter Jürgen Kohler som var solgt til Bayern München. Med Köln tok han en 2. plass i ligaen, kom til semifinalen i UEFA-cupen og finale i den tyske cupen. Kontrakten med Köln løp ut våren 1992, etter en god sesong av Giske. Giske ble tilbudt en ny kontrakt, men Giske hadde da allerede bestemt seg for å reise hjem til Norge og Brann på grunn av en liten ryggskade. Etter spillerkarrieren. Brann fikk liten nytte på banen av Giske på grunn av ryggskaden. Han overtok et lederverv i Brann like etter og fortsatte å arbeide med spillerutvikling i klubben frem til 1998. I 1999 overtok han som assistenttrener og var i i perioder trener ved Bergen Fotball Akademi. Etter noen år gikk han over til Sogndal IL som spillerutvikling. Anders Giske har siden siden høsten 2005 vært ansatt som sportslig leder for Sogndal IL. Han har tatt fotballforbundets Trener III og Leder III-utdannelse. Han er også medeier og gründer i firmaet 2feet, som antas å ha oppfunnet den nye ballgolfsporten og ferdighetsspillet Putball. Han har tre barn og datteren Madeleine Giske har spilt kamper for juniorlandslaget (U-19) og han har spilt i ungdomsavdelingen hos Brann. Landslagspill. Anders Giske 38 landskamper og bidro han sterkt til den berømte 2-1 seieren over England i 1981. Han spilte stort sett midtstopper eller venstreback og fikk dermed ikke vist sine offensive kvaliteter. Giske la opp på ladslaget etter 1-2 mot Jugoslavia på Ullevaal Stadion 14. juni 1989. Leif-Kjartan Bjørsvik. Leif-Kjartan Bjørsvik (født 1972 i Fjell kommune i Hordaland) er journalist i NRK. Fra januar 2011 jobber han som vaktsjef for radio, tv og internett ved NRK Hordaland. Bjørsvik begynte ved NRKs distriktskontor i Sogn og Fjordane i 1995, før han kom til Dagsnytt i 1996. Der jobbet han blant annet som reporter, programleder og vaktsjef. Han var nestleder i NRKs Journalistlag fra 2001 til 2004, og leder i perioden 2004-2006. Han var programsjef i NRK P2 med ansvar for kanalens verbalprogrammer fra 2007-2009. Fra 2009 til desember 2010 var han sjef for de digitale radiokanalene NRK Alltid Nyheter, NRK Sport, NRK Gull, NRK Klassisk, NRK Folkemusikk, NRK Jazz og NRK Båtvær. Til stillingen lå også ansvar for internettradio, radio på mobiltelefon og nye distribusjonsformer. Bjørsvik har vært medlem av landsstyret i Norsk Journalistlag (NJ) i to perioder fra 2003 til 2007, og medlem av landsstyrets arbeidsutvalg fra 2005 til 2007. Styremedlem ved Institutt for Journalistikk (IJ) fra 2005-2007. Han representerte NRK i styret for foreningen Radiodager fra 2007 til 2010. Bjørsvik har utdannelse fra Handelshøyskolen BI og Universitetet i Bergen. Han er også utdannet personlig trener og sykkelinstruktør fra Norges Idrettshøgskole. Han har tidligere jobbet i VestNytt, Heimevernsbladet og som frilansjournalist. Baluba. "Baluba" var en norsk talkshow og underholdningsprogram som gikk på NRK-TV i 1996 med Synnøve Svabø som programleder. I denne serien inviterte Svabø kjente gjester til intervju og uhøytydelige spørreleker i studio. I tillegg lagde hun flere stunt som vakte oppsikt. "Baluba" var TV-programmet som gjorde Synnøve Svabø landskjent og det regnes forøvrig som hennes mest suksessfulle TV-opptreden. Prosjektleder var Charlo Halvorsen. Premieren ble sett av 966 000 og ble dermed det tredje mest sette TV-program den uken. Ibn Khordadbeh. Abu’l-Qāsem ʿObayd-Allāh Ibn Ḵordāḏbeh (persisk:; født c. 820, død c. 912) var en persisk geograf og byråkrat kjent for å ha skrevet den eldste bevarte arabiske boka om administrativ geografi. Ibn Ḵordāḏbeh var sønn av en velstående persisk familie i nordlige Iran, og ble oppnevnt til Post og Politidirektør (etterretningssjef) i Abbasid-provinsen i Jibal i nordvestlige Iran, under kalifen al-Mutammid som regjerte i 869–885. Med denne stillingen var han både ansvarlig for posten og fungerte som kalifens personlige spion i denne viktige provinsen. Provinsen lå rett ved karavanruten til Bagdad. Rundt 870 skrev Ibn Ḵordāḏbeh Boken om Veier og Kongedømmer. Dette verket beskriver folkeslagene og provinsene i kalifatet Abbasid. Den er en av få overlevende kildene som beskriver de jødiske handelsreisende som kaltes radhanitter. Montreux Jazz Festival. Montreux Jazz Festival (etablert 1967 i Montreux, Sveits) er en årlig festival, arrangert tre uker i Juli, kjent for å huse verdens ledende navn innen jazz, og for å være en av Sveits's viktigste attraksjoner. Etter at byens Casino brant (1971), ble festivalen flyttet til Montreux Pavillion, før det nybygde Casino igjen tok over (1975), inntil det ble flyttet til byens Convention Center (1993). Gratiskonserter har blitt et viktig element (1995–), sammen med at festivalen i de senere år har åpnet for stadig mer penge-innbringende populær-musikk. Festivalen er med i International Jazz Festivals Organizations. En av de som etablerte festivalen, Claude Nobs (1936–), har forfattet "Montreux at 40" (2007). Bare når jeg ler. "Bare når jeg ler" (1996) er en norsk situasjonskomedie på 12 episoder som gikk på TVNorge høsten 1996. Serien var basert på den britiske TV-serien "Only When I Laugh", som også har vært sendt på norsk TV. Handling. Handlingen foregår på et sykehus, hvor det utspiller seg stadige forviklinger. Vi følger tre pasienter som deler værelse: den feilbehandlede lastebilsjåføren Johs Larsen, eks-jappen og hypokonderen Rolf Hassell, og den unge, naive Kristian Hemme. Avdelingsoverlegen Dr. Torp vil heller bruke tiden sin på å spille teater enn å være på sykehuset, og har lett for å miste oversikten. Vi møter også den danske pleieren Mogens, som blir kalt båtflyktning fordi han kom til Norge med danskebåten. Rolleliste. I tillegg medvirket kjente skuespillere som Inger Lise Rypdal, Lars Andreas Larssen og Turid Balke i gjesteroller. Om serien. "Bare når jeg ler" ble sendt fredagskveldene på TVNorge og hadde premiere den 8. november 1996. Regi var ved Johnny Bergh og manus ved Eric Chappell. Hver episode var på rundt en halvtime. Serien ble ikke spesielt godt mottatt. VGs anmelder Jan Ovind karakteriserte den som «pinlig» og mente at «...både dialogen og handlingen er sykelig dårlig». Også publikum sviktet serien, som hadde svært dårlige seertall. Valverde (Lombardia). Valverde er et kvartal i byen Bergamo i den italienske regionen Lombardia. Det ligger på nordsiden av gamlebyen, og har en befolkning på rundt 1 000 innbyggere. Før 1927 var det en landsby som tilhørte kommunen Valtesse. Valverde har bl.a. en katolsk menighet med en kirke. Tour of California. Tour of California er et profesjonelt sykkelritt som er en del av UCI America Tour. Løpet er også kjent som Amgen Tour of California, oppkalt etter hovedsponsoren Amgen. Rittet ble arrangert for første gang 19. februar 2006, og går over åtte dager. Fra 2010 er løpet flyttet fra februar til mai, samtidig med Giro d'Italia. Tour of California er USAs største profesjonelle sykkelritt, med 8-9 ProTour lag på startstreken. Det var i 2010 diskusjoner om rittet skulle få ProTour-status fra 2011 eller 2012. Oslo Jazzhus. Oslo Jazzhus (etablert 1973 i Oslo, nedlagt 1996) er et konsertlokale i Musikkens hus i Toftes gate, opprinnelig kalt Amalienborg Jazzhus, eller på folkemunne Malla (1973–1984) og da lokalisert i Arbeidergata 2. blant annet Kristian Bergheim's "Live at Malla", og Al Cohn/Laila Dalseth/Totti Bergh's "We remember you" (Gemini Records, 2002) med opptak fra 9.-10.1986. Etablissementet vant Smugetprisen 1993 og flyttet til nedlagte Bergene sjokoladefabrikk (1994) på Rodeløkka. Etter finansielle problem ble det nedlagt to år etter. Noen av ildsjelene fortsatte i Klubbscenen Blå (1998–). Den spanske armada. Den spanske armada, på spansk Grande y Felicísima Armada, var den spanske flåten som seilte mot England under kommando av greven av Medina Sedonia i 1588. Flåtestyrken hadde blitt sendt av Filip II av Spania, som tidligere i sitt ekteskap med Maria I av England bar tittelen «Konge av England». Hensikten bak armadaen var å eskortere hertugen av Parmas fryktede spanske «tercios» fra de spanske nederlandene (stort sett dagens Belgia) over den engelske kanal for å invadere England. Målet var å fjerne den engelske støtten til De forente Nederlandene som tidligere hadde vært en del av de spanske nederlandene. Et annet mål var å avskjære angrep mot de spanske koloniene på det amerikanske kontinent, og å gjeninnføre katolisismen i England; landet var på dette tidspunkt styrt av den protestantiske Elisabeth I av England. Ekspedisjonen ble støttet av pave Sixtus V, og ble det største sammenstøtet i den uoffisielle engelsk-spanske krigen (1585–1604). Den spanske armadaen besto av ialt 130 skip, og møtte en engelsk flåte på 200 skip. Etter at styrken hadde kjempet seg opp den engelske kanal, ble den angrepet av den engelske flåtestyrken, med støtte av nederlandske styrke i slaget ved Gravelines, på grensen mellom Frankrike og de spanske nederlandene. Den spanske styrken ankret, men ble drevet fra ankerplassen av et angrep med brennere (skip som ble satt i brann for å ødelegge fienden); dette ødela den spanske invasjonsplanen. Grunnet sterk vind ble den spanske styrken deretter bokstavelig talt blåst ut i Nordsjøen, og forsøkte å seile tilbake til Spania ved å seile rundt Skottland. Dårlig vær ødela 24 av fartøyene, og de overlevende søkte hjelp i Skottland. Av den totale styrken var det 50 skip som ikke vendte tilbake til Spania. Tapet for Royal Navy var minimalt, bare 7 skip i den engelske styrken kom ikke tilbake, og bare tre av disse ble tapt grunnet krigshandlinger. Ut fra den tids drikkevaner medbrakte den spanske armada hele 82 000 liter vin om bord, mot bare 57 000 liter vann. Fylkesvei 665 (Nordland). Fylkesvei 665 i Nordland går mellom Oppeid og Tranøy i Hamarøy kommune. Veiens lengde er 14,3 km. Eksterne lenker. 665 Highfield Road. Highfield Road Stadium var et stadion i Coventry, England. Det ble bygd i 1899, og fungerte som hjemmebane for Coventry City inntil de flyttet til Ricoh Arena etter 2004/2005-sesongen. Siste kampen ble spilt 30. april 2005, da Coventry City slo Derby County 6-2, og det siste målet på stadionet ble scoret av Coventry Citys Andrew Whing. Publikumskapasiteten var på slutten 23 489 tilskuere. Rekorden for antall tilskuere i en kamp er likevel 51 455, da Coventry City spilte mot rivalene Wolverhampton Wanderers i 1967. Highfield Road var et av de aller første stadionene i England med kun sitteplasser. Det var også kjent for å ha en av de aller største gressmattene i engelsk fotball. For tiden jobbes det med å bygge boliger på den tidligere parkeringsplassen og der tribunen sto. Området der gresset lå vil bli gresslagt igjen. Sindre Guldvog. Sindre Guldvog, (født 21. mars 1955), er siviløkonom og tidligere administrerende direktør i J.W. Cappelens forlag. Han har hatt stillingen siden 1988. Kronofogdemyndigheten. Kronofogdemyndigheten er en svensk statlig myndighet, som arbeider med å se til at ubetalt gjeld blir betalt. Myndighetssjefen har tittelen "rikskronofogde". Kronofogden arbeider med både privat og statlig gjeld. Privatgjeld kalles "enskilda mål", der for eksempel bankgjeld, leie, lån og annen gjeld havner. Statsgjeld kalles "allmänna mål", her inngår blant annet parkeringsbøter, studielån og skatter. Hensikten med Kronofogden er å sørge for at firmaer og privatpersoner gjør opp for seg i samfunnet. Dette sikres ved at kronofogdemyndigheten kan foreta utpanting og betalingssikring hos den som ikke betaler sin gjeld. På mange måter tilsvarer Kronofogdemyndigheten Statens innkrevingssentral i Norge. Men Statens innkrevingssentral arbeider kun med statlige krav, mens Kronofogdemyndigheten arbeider med alle krav. Mark King (snookerspiller). Mark King (født 28. mars 1974) er en engelsk profesjonell snookerspiller. King ble profesjonell i 1991, men har aldri vunnet en rankingturnering. Andreplass i Welsh Open i 1997 og Irish Masters i 2004 er de beste plasseringene han har prestert. På verdensrankingen er hans beste plassering en ellevteplass, denne hadde han i sesongen 2002–2003. Han har fire ganger vært i åttendedelsfinale i VM. John Thomas. John Curtis Thomas (født 3. mars 1941 i Boston) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Thomas hoppet som første mann over 7 fot innendørs allerede som 17-åring. I 1960 satte han verdensrekord tre ganger utendørs. 30. april 1960 hoppet han 2,17, én centimeter høyere enn Jurij Stepanov. 24. juni forbedret han rekorden til 2,18 og ei uke senere 1. juli hoppet han først over 2,19 og siden 2,22. Thomas var dermed favoritt til den olympiske tittelen under OL 1960 i Roma, men han kom på tredje plass bak russerne Robert Shavlakadze og Valerij Brumel. Fire år senere, i Tokyo, vant favoritten Valerij Brumel. Begge klarte samme høyde, men Brummel vant på færre rivninger på lavere høyder. Norbit. Norbit Group AS er et teknologiselskap med forretningskontor i Trondheim, Asker og Bodø. Virksomheten ble etablert i 1995 på Stjørdal. Norbit Group har delt virksomheten i 3 forretningsområder. Norbit ITS, Norbit SubSea og Norbit ODM. Sistnevnte er en ODM-leverandør av en rekke produkter og systemer. Bedriften har blant annet ekspertise innenfor: Radar, sonar, ultralyd, elektroniske bompengesystemer, navigasjon, telemetri, radiokommunikasjon, antennesystemer og innbakte systemer. Norbit er største aksjonær i Norbitech på Røros, tidligere Amitech AS / Kitron Microelectronics AS. Engelsk 1. divisjon 1988–89. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1987–88. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1986–87. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1985–86. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1984–85. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1983–84. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1982–83. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Tettsteder i Vest-Agder. Dette er en liste over tettsteder i Vest-Agder slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 33 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Vest-Agder Engelsk 1. divisjon 1981–82. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1980–81. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1979–80. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ben Browder. Ben Browder (født 11. desember 1962 i Memphis i Tennessee) er en amerikansk skuespiller som ble kjent med sin hovedrolle i science fiction TV-serien "Farscape" (1997). Etter at serien ble stanset på grunn av pengemangel, ble han med i TV-serien "Stargate SG-1". Browder vokste opp i Charlotte i North Carolina, og er i dag gift med skuespillerinnen Francesca Buller som han møtte da han studerte ved Central School of Speech and Drama i London. De to flyttet til Australia da innspillingen av "Farscape" startet, men da serien ble kansellert flyttet de tilbake til USA. Francesca Buller har også spilt en gjesterolle som Minister Akhna i "Farscape". Ben Browder mottok to Saturn-priser for sin skuespillerprestasjon i serien. I 2004 spilte Browder i filmen "A Killer Within". Engelsk 1. divisjon 1978–79. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1977–78. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1976–77. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Alb. Alb eller Automatisk lasteavhengig bremsekraftregulator er en bremseregulerende ventil. Den er som regel montert på lastebiler, der den sitter på rammen med en arm montert til bakakslingen. Ved økt last presses rammen mot akslingen, og påvirket av armen, åpnes da Alb og slipper igjennom mer luft til bremsene bak. På luftfjærede biler er den montert rett inn i fjærenes luftsystem. Engelsk 1. divisjon 1975–76. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1974–75. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1973–74. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1972–73. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1971–72. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1970–71. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1969–70. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Iljusjin Il-76. Ilyushin Il-76 er et russisk transportfly. Flyet har sett utstrakt bruk av sivile operatører, men ble utviklet på grunnlag av spesifikasjoner fra datidens sovjetiske flyvåpen for et nytt transportfly, for å erstatte turbopropflyet Antonov AN-12. Det er i den militære rollen de fleste Il-76 og varianter har blitt brukt, men i dag benyttes flyet av en lang rekke sivile operatører verden over. De ubevæpnede sivile versjonene har fått NATO-kallenavnet «Candid-A», og de bevæpnede militære versjonene NATO-kallenavnet «Candid-B». Bakgrunn og utvikling. Prototypen fløy første gang 25. mars 1971 og den første serieproduserte Il-76 8. mai 1973. Sovjets flyvåpen begynte evalueringen av flytypen 14. november 1973 og satte i løpet av prosessen 25 verdensrekorder for transportfly, hvorav 24 var offisielle. I løpet av 1974 ble de første Il-76 operative med flyvåpenet. Den første sivile Il-76 ble først tatt i bruk av Aeroflot 26. september 1977. Engelsk 1. divisjon 1968–69. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1967–68. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" John Farnham (sanger). John Farnham under en opptreden i 2010. John Peter Farnham (født 1. juli 1949 i Essex, England) er en engelsk-australsk popsanger. Han var et tenåringsidol fra 1964–1979, og har siden gått over til voksen samtidspop. Han har stort sett hatt en solokarriere, men han erstattet Glenn Shorrock som vokalist i Little River Band mellom 1982–1985. I september 1986 ble hans solo single, «You're the Voice» nr.1 på den australske single-listen. John Farnham mistet tidlig begge foreldre i en flyulykke, og det er derfor et paradoks at han synger; «We're all someones daughter, we're all someones son» i sitt første store hit. Albumet "Whispering Jack" lå på første plass i hele 25 uker, og er det mestselgende albumet i australsk historie. Flere band spurte han om å være vokalist etterpå på grunn av hans kraftige stemme, men han takket nei til alle og sa han heller ville være hjemme og leve en mindre hektisk livsstil. Han var også på turnè med Olivia Newton-John og sang i «The Main Event», turnèens navn, i 1998. Farnham har også jobbet med Queen i 2003, og har fått tilbud om å være vokalist, etter Freddie Mercury, noe han også takket nei til. «You're The Voice» har fremdeles en god plass i spillelistene på norske radioer, og spilles jevnlig og ofte. Engelsk 1. divisjon 1966–67. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1965–66. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1964–65. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1963–64. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1962–63. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1961–62. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1960–61. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1959–60. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Coventry Patmore. Coventry Patmore (født 23. juli 1823, død 26. november 1896) var en engelsk lyriker og litteraturkritiker som var assosiert med den engelske kunstnerbevegelsen pre-rafaelittene. Unge år. Coventry Kersey Dighton Patmore var den eldste sønnen av forfatteren Peter George Patmore og ble født ved Woodford i Essex i den bedrestilte samfunnsklasse. Han fikk utdannelse hjemme, og ble tett fortrolig med faren og delte hans interesse for litteratur. Hans første ambisjon var å bli billedkunstner og viste tidlig evner. Han ble tildelt en sølvmedalje ved en utstilling hos Society of Arts i 1838. Året etter gikk han på skole i Frankrike i seks måneder hvor han begynte å skrive poesi. Da han kom tilbake planla faren å utgi noen av hans ungdommelige dikt, men da var sønnen blitt interessert i vitenskap. Møtet med pre-rafelittene. Flørten med vitenskapelige evner dalte fort og han gjenopptok poesiskrivningen, inspirert av den voldsomme suksess som poeten Alfred Tennyson hadde oppnådd. I 1844 utga han et lite bind med dikt. En del var originale, men stort sett av ujevn kvalitet, noen den litterære kritikken ikke unnlot å nevne. Patmore ble opprørt, spesielt av en hard anmeldelse i "Blackwood's Magazine", og kjøpte opp resten av opplaget for å ødelegge det. Venners konstruktive hjelp fikk ham til å fortsette å skrive og han kom i kontakt med andre unge skribenter, blant dem maleren og poeten Dante Gabriel Rossetti, og via ham også i kontakt med maleren William Holman Hunt. Disse trakk ham med i moralsk kunstnerbevegelse, det såkalte Det pre-rafaelittiske broderskap. Til bevegelsens tidsskrift "The Germ" i 1850 bidro han med diktet «The Seasons» ("Årstidene"). Fast arbeid. På denne tiden kom Patmores far i økonomiske vanskeligheter, men adelsmannen Richard Monckton Milnes skaffet ham i 1846 en stilling som assisterende bibliotekar ved British Museum, en posisjon han hadde i de neste nitten år, mens han skrev dikt i fritiden. I 1847 giftet han seg med Emily Andrews, datteren av en lege. Ved museet startet han en frivillig geværkorps, opphisset av faren for en fransk invasjon. Han skrev leserbrev til avisen The Times om dette. Kjærlighetsdikt. I 1853 utga han på nytt noen av de bedre diktene fra sin første, ødelagte diktsamling sammen med en del nye. Året etter kom den første delen av hans mest kjente dikt, "The Angel in the House", som ble fulgt av "The Espousals" (1856), "Faithful for Ever" (1860), og "The Victories of Love" (1862). I 1862 døde også hans hustru Emily etter lengre tids sykdom. Kort tid etter konverterte han til katolisismen. I 1865 giftet han seg igjen med Marianne Byles, datter av James Byles fra Bowden Hall i Gloucester. Året etter kjøpte han en eiendom i East Grinstead og som han skrev om i boken "How I managed my Estate" (1886). I 1877 kom diktsamlingen "The Unknown Eros" som blir sagt å være hans fineste samling. Året etter kom "Amelia", som han selv betraktet som sitt beste verk. Han skrev også et lengre essay om sine tanker om poesi og om metriske lover. Det ble begynnelsen til en rekke skrifter om litteratur og kunst, i 1879 med et verk kalt "Principle in Art", og i 1893 med "Religio poetae". I 1880 døde hans andre hustru og året etter giftet han seg med Harriet Robson. De siste årene bodde han i Lymington hvor han døde i 1896. Ettermæle. En samling i to bind med hans dikt ble utgitt i 1886. Den hadde et forord som også fungerte som forfatterens epitaf: «Jeg har skrevet lite, men det er mitt beste. Jeg har aldri talt uten å ha noe å si. Jeg har anstrengt meg for at mine ord skal være sanne. Jeg har respektert ettertiden, og skal det være en ettertid som bryr seg om brev er det mitt håp at den vil respektere meg». Encyclopædia Britannica av 1911 kommenterte at den opplagte oppriktighet som lå i dette utsagnet, kombinert med en viss mangel på humor som stikker fram fra uttalelsens naivitet, peker på to karakteristiske trekk på Patmores tidligste lyrikk. Hans beste arbeid kan bli funnet i boken "The Unknown Eros" som er preget av rikt og melodisk poesi som priser vinteren. Hans rytmisk vakre "Departure" kan også minnes sammen med det hjemlige, og samtidig den opphøyde patos i diktet "The Toys". Hans store kjærlighetsdikt, "The Angel in the House", er langt, fortellende og lyrisk, og har fire seksjoner som diktet i løpet av flere år: «The Betrothed» og «The Espousals» (1854) lovpriser hans første hustru. De siste delene var «Faithful For Ever» (1860) og «The Victories of Love» (1862). Verket ble utgitt i 1863 og kom til å symbolisere det viktorianske kvinneideal som feministene derimot så på som en tvangstrøye. Samtiden mente dog at Patmore var en av de mest anerkjente av de viktorianske lyrikerne. Joseph Conrad karikerte Coventry Patmore som den misfornøyde lyrikeren Carleon Anthony i sin roman "Chance" i 1913. Hans sønn Henry John Patmore (1860–1883) som døde i ung alder etterlot seg en rekke dikt som viste at han også hadde en lyrisk åre. Engelsk 1. divisjon 1958–59. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Stephen Glass. Stephen Glass (født 1972) var en amerikansk journalist i "The New Republic", som ble sagt opp etter at det i 1998 ble oppdaget at han hadde basert sine artikler på falske sitater, kilder og fiktive hendelser. Historien er tema for filmen "Shattered Glass" fra 2003, der Stephen Glass ble portrettert av Hayden Christensen. Glass studerte ved University of Pennsylvania, hvor han var redaktør for studentavisen "The Daily Pennsylvanian". Etter Glass-skandalen fullførte han sin juridiske utdannelse ved Georgetown University Law Center. Glass, Stephen Glass, Stephen Engelsk 1. divisjon 1957–58. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1956–57. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Aulin-kvartetten. Aulin-kvartetten, etablert 1887 av Tor Aulin, var en strykekvartett som fikk svært høy anseelse i musikalske kretser. Den turnerte mye i hele Sverige, og medvirket i konserter med blant andre pianister som Wilhelm Stenhammar og Valborg Aulin. Engelsk 1. divisjon 1955–56. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1954–55. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1953–54. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" The New Republic. "The New Republic" er et amerikansk politisk liberalt magasin som utgis annenhver uke (frem til mars 2007 ukentlig), med et opplag på mellom 40 000 og 65 000. Det ble grunnlagt i 1914 som et venstreorientert tidsskrift. I 1975 ble det kjøpt av Harvard-professoren Martin Peretz. Dets redaktør er Franklin Foer. I 1998 ble det oppdaget at en av magasinets medarbeidere, Stephen Glass, hadde skrevet en rekke artikler med falske kilder og om fiktive hendelser; dette er tema for filmen "Shattered Glass" fra 2003. Tidsskriftets opplag har i senere år gått betydelig tilbake. Dette har blitt forklart både med Glass-skandalen, økt konkurranse fra nettsteder og også med at tidsskriftet har gått inn for amerikanske kriger i utlandet. Eksterne lenker. New Republic, The Engelsk 1. divisjon 1952–53. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1951–52. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1950–51. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1949–50. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1948–49. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1947–48. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1946–47. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Fire dager, åtte år. "Fire dager, åtte år" er en roman av Line Baugstø. Romanen kom ut på Oktober forlag i 2006 og ble nominert til Sørlandets litteraturpris i 2007. ISBN 978-82-495-0425-1 Om romanen. "Fire dager, åtte år" tar utgangspunkt i en hendelse natt til søndag 27. februar 1972. Da ble Fædrelandsvennens avishus i Kristiansand sentrum sprengt i luften. Line Baugstø bruker stoffet fra hendelsen direkte når hun siterer fra artikler i avisen mandag 28. februar og dagene etterpå. Men rundt dette har hun lagt en historie om en kvinne som tidligere har jobbet i avisen, men som nå er alenemor til en 15 år gammel gutt. Kvinnen har tidligere vært sammen med en journalist i avisen, og i dagene etter at avisen ble sprengt i luften, tar de opp kontakt igjen som en følge av stresset hun opplever da hennes sønn kommer i politiets søkelys. Romanen tegner et tidshistorisk riktig bilde av situasjonen i Norge på den tiden og gir et interessant innblikk i alt arbeidet som måtte til for at avisa skulle kunne komme ut allerede mandag etter en slik dramatisk hendelse. Idealisme. a>s maleri «Skolen i Athen» (utsnitt). Platon er avbildet pekende mot himmelen, «den høyere verklighet», ideene, for å illustrere hans idealisme.Idealisme er en retning innenfor filosofien som betegner et av de viktigste filosofiske spørsmål, forholdet mellom tenkning og virkelighet, og i motsetning til materialismen betrakter bevisstheten, ånden. Idealismen betrakter verden som noe som utgår fra ens bevissthet. I vanlig språkbruk og innenfor politikkens retorikk betegner det å være idealistisk at man handler ut ifra visse idealer, det vil si at man ikke bøyer seg for faktiske forhold i verden, men forsøker å omforme verden i henhold til sine idealer. En person med spesiell tro på en ideologi eller en spesiell sannhet kalles "idealist". Idealismens opprinnelse. Idealismen ble utviklet i den greske antikken. En representant for den «objektive» idealismen var Platon som hevdet at den virkelige verden var ideenes verden, en spesiell verden hinsides alle følelser, mens den reelle verden var en skyggeverden, en verden som bare var en blek refleks av ideene. Den idealistiske tanken innenfor filosofien sammenfaller i retninger, subjektiv idealisme og «objektiv» idealisme. Den subjektive idealismen har som grunn for det eksisterende et individ, et subjekts fornemmelser, forestillinger og medviten. Denne variantens fremste talsmann var den engelske biskopen og filosofen George Berkeley. Den subjektive idealismen fornekter at det bak fornemmelsene finnes reelle og av menneskelige, uberoende ting som påvirker menneskelige sinn og som fremkaller visse fornemmelser hos menneskene. Til forskjell fra den subjektive idealismen tar den «objektive» idealismen ikke det personlige, subjektive medviten som grunn for det eksisterende uten en form for «objektiv» medviten, en «verdensfornuft», «den universelle vilje» og lignende. Dette eksisterer i henhold til de «objektive» idealistene selvstendig, uavhengig av menneskene. En «objektiv» idealist anser eksempelvis at når han snakker om reelt eksisterende epler og pærer og fører den sammen i fellesbegrepet «frukt» er denne abstraksjonen av den reelle virkeligheten med begrepet «frukt» selve grunnen for disse eplenes og pærenes eksistens. På samme måte utgår det fra at man uten fornemmelse ikke kan skaffe seg kunnskap om tingen, forvandler en subjektiv idealist fornemmelsen til den eneste eksisterende virkeligheten og fornekter at det skal finnes en ytre verden. Ettersom ideer oppfattes som åndelige og ikke materielle kan det spores en sammenheng mellom den overnevnte betydning og betydningen innenfor metafysikken. Her betegner idealismen den filosofiske retningen som ser det sjelelige, åndelige og psykiske for det eneste eksisterende. Toyota Camry. Camry er en bilmodell produsert av bilgiganten Toyota i Europa fra 1983 til 2004. I USA og Japan produseres og lanseres den fremdeles. Den er en arvtager etter Toyotas forrige familiebil, Toyota Corona. Mark I. Toyotas først Camry kom på markedet i 1983, og var forhjulsdreven, i motsetning til Corona. Den hadde et høyere standardnivå og var fleksibel, og god å kjøre. Den hadde høyere utstyrsnivå med soltak, fem-trinns-girkasse (selv om Corona også hadde dette), sentrallås, servostyring og hydraulisk overført clutch bl.a. Den ble lansert i Norge med tre motorer: 1,8 liter på 90 HK, 2,0 turbodiesel og en 2,0 motor med elektronisk innsprøytning på 107 HK. Modellen ble betraktet som et stort fremskritt innen japansk bilstandard. Modellutgavene kom med GL, som var den minst utstyrte modellen, DX som var mer luksuriøs, TurboDX som hadde dieselmotor med turbolading, GLI som var utgaven med innsprøytningsmotor, og GLI Prestige med den beste utstyrspakken. Denne besto av elektriske vindu, elektrisk oppvarmede seter og sentrallås. Den hadde også ekstra dekor på sidene, selv om denne ble solgt lite av i Norge. Modellrekken ble avsluttet med 1986-modellene. Mark II. Mark II av Camry kom på banen i 1987 med en kraftig ansiktsløftning. Bilen hadde vokst i alle retninger og hadde fått et rundere design enn den foregående modellen. Den ble nå også levert som stasjonsvogn. Den ble levert med flere motoralternativer: XL modellen med 1,8 liters motor på 90 HK, XLI og GLI modellen med en 2,0 liters, 16 ventilers innsprøytningsmotor på 128 HK, og den største; GXI, med en 2,5 liters, 24 ventilers V6-motor på 160 HK. Fra 1989 ble motorene levert med katalysator, og motoreffekten for XLI/GLI ble oppgitt til 121 HK. De hadde en lengre utstyrsliste, og alle, unntatt XL-utgaven, hadde nå servostyring som standard. GLI-utgaven ble også lansert med firehjulsdrift, klimaanlegg og annet utstyr som var moderne for sin tid. Versjonen ble produsert ut 1991, da Mark III tok over. Mark III. Mark III ble lansert i 1992. Den hadde 5-trinns girkasse som standard, og ble lansert med enda større motorer. XL og GL utgaven hadde en 2.2 liter som leverte 138HK, mens GX utgaven ble levert med en 3.0 liters V6-motor på hele 188HK. De hadde en del barnesykdommer som dårlige bremser og bærestag, og soltakene på en rekke modeller hadde også probleemr. Til tross for dette solgte den bra her til lands, men det skal bemerkes at salgstallene på Camry nå hadde begynt å dale, til tross for suksessen den hadde opplevd her til lands og forøvrig i resten av verden. Europa, spesielt, sørget for de lave salgstallene, da Europeere begynte å se til de nye rekkene med storbiler produsert av Volvo, Saab og Volkswagen, samt Audi. Mark III så siste bil ut av samlebåndet i 1996, da denne igjen ble etterfulgt av Mark IV. Mark IV. Mark IV så dagens lys i 1997. Det er ikke mere å si om denne varianten enn at den hadde en god ansiktsløftning fra forrige modell, men stort sett de samme motorene ble brukt. Salgstallene i Europa fortsatte å dale, og det skulle ikke gå lenge etter Mark IV var avsluttet i 2001 før Camry endte sitt 21 år lange løp i Europa. Mark IV, på sin side, solgte omtrent som Mark III, og hadde færre sykdommer å slite med. Denne modellen kom bare som 4-dørs sedan, og hadde et høyere og mer moderne utstyrsnivå. Denne Camry var stor og svært komfortabel og solgte godt som drosje. Siste Mark IV rullet, som sagt, ut fra samlebåndet i 2001. Mark V. Mark V kom til Europa i 2002, og salgstallene var så lave at europeiske importører valgte å avslutte importen av modellen før den var ferdig produsert, og før neste generasjon var lansert. Mark V kom kun som 4-dørs sedan, til forskjell fra forgjengerne, og hadde oppgraderte motorer. Toyotas VVT-i-motorer var brukt i en variant av Camry Mark V, en motor på 3,3 liter som ytet 225 HK, sammen med fire andre tilgjengelige motorer, både for bensin og diesel. Siste modell av Mark V ble importert til Europa i 2004, 2 år før den egentlig endte sitt løp hos produsenten. Toyota Avensis. Camry's etterfølger i Europa ble på sin side Toyota Avensis, som har hatt et betydelig bedre salgstall enn Camry, siden den ikke er så stor som Camry, og ikke så liten som en annen modell Toyota hadde produsert over lengre tid; Toyota Carina, som ble avsluttet litt før Camry, med siste modell i 1998. Avensis var en kombinasjon av de to, med merkbart bedre ytelse og standardnivå enn begge biler, og har nytt bedre suksess hos europeere enn de to forgjengerne. Hilde Sejersted. Hilde Sejersted (født 19. mai 1941) er en norsk lærer, litteraturskribent og forfatter. Hilde Sejersted arbeider til daglig som lærer i norsk, historie og latin ved Oslo katedralskole, hvor hun har jobbet siden 1968. Hun er også medlem i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Hun er gift med historiker og samfunnsforsker Francis Sejersted. Toyota Corona. Corona er navnet på en bilmodell tidligere produsert av Toyota. Den første modellen ble lansert i 1957, den siste i 1982. I hele produksjonsperioden ble Corona overalt betraktet som en stor bil. Etterkommeren Toyota Camry ble lansert i 1983. Toyota Mark II. Toyota Mark II 2000 fra 1976, en stor bil for sin tid! Det ble produsert en egen modell som het Toyota Corona Mark II. Denne var mye større enn vanlige Corona og ble tilslutt en egen bilplattform, bare kalt Toyota Mark II. Den kraftigste og best utstyrte varianten av denne igjen var Toyota Mark II 2000, produsert fra 1972 til 1977. Toyota Corona Mark II 2000 var en stor bil her i Europa, hvor den ble lansert med 2.0-motor (18R) (86-89 HK/5500 o/min) og Toyota Corona Mark II 1700 med 1.7-motor (6R) (81 Hk/5500 o/min). Bilen ble lansert med et høyt utstyrsnivå for sin tid, med blant annet setebelte-alarm. På toppmodellene var det elektriske vinduer, fem gir og air condition. Dette var veldig sjeldent i Norge, fordi importavgiftene på 70-tallet umuliggjorde import av modeller ferdig utstyrt med fem gir, uten en voldsom økning i pris. Girkassene var derfor stort sett utstyrt med fire gir. Den største motoren, 18R og 18R-G (med 2 Solex-Mikuni horisontal doble forgassere og twin cam), satt også i Toyota Celica fra 1971 til 1974. Slutten i Europa. Corona ble produsert som en stor familiebil helt frem til begynnelsen av 80-tallet. Den siste generasjonen ble produsert fra 1979 til 1982, og var en litt mer kantete modell enn sine runde 70-talls-forgjengere. Den hadde bedre utstyrsnivå, men måtte tilslutt dukke under for Camry's fremstøt. Corona var veldig populær i Norge, og den vanlige Corona solgte bedre enn Mark II-utgaven, den større og mer eksklusive. Corona ble produsert i andre land frem til i 2000. Toyota Carina. Carina er en bilmodell som Toyota produserte fra 1970 og helt frem til 2000 i Japan. Her i Europa forsvant den fra importørenes lister i 1998. Den ble opprinnelig bygd for å være en kompaktbil, og i Japan og USA har den alltid blitt sett på som det, men her i Europa er den alltid betraktet som en liten familiebil. Historie. Carina har alltid vært en medium-størrelse-bil. Den hadde høyere utstyrsnivå enn Toyota Corolla på sin tid, men lå fremdeles bak Toyota Corona og sportsbilen Toyota Celica. Den har utvilsomt vært ganske traust kjøpt i Europa, og var stødig på salgslistene i Norge og ellers i Norden. Den ble lansert først med 1,6 liters motor, som i Corona. Carina E, som var den siste generasjonen som ble produsert opp mot 1998, fikk det største motoralternativet i Carinahistorien, en 2,0 liters direkteinnsprøytningsmotor i GLi modellen. Carina ble opprinnelig bygd på samme plattform som Celica. Førstegenerasjons Carina ble lanser i 1970 og har modelbetegnelsen TA-12 eller TA-14. Denne generasjonen ble solgt helt til i 1977. Denne modellen var levert med en 1588 cm2 stor motor med 75 hk og kom som 2 og 4 dørs modell. Den hadde bakhjulstrekk og ble stadig oppgradert i løpet av sin modellhistorie I 1978 overtok TA-40. Denne modellen kom som stasjonvogn, sedan og coupé. Denne ble også levert med en 1,6l motor på 75 hk og en sterkere motor med 86 hk til stasjonsvognen. TA-40 hadde bakhjulstrekk og ble levert til i 1982. I 1979 ble det gjort en utseendemessig oppgradering, da ble de runde frontlyktene erstattet av firkantete og baklyktene ble byttet ut, Samtidig kom det nye støtfangere. Fra 1981 var TA-60 i handelen. Denne var større enn TA-40. Designet på denne modellen var vesentlig mer kantete enn den foregående modellen. Motoralternativene var de samme som på TA-40, men det kom også en modell med dieselmotor på 1833 cm³ og 64 hk. Carina endte sitt løp i Norge i 1998, da Avensis kom på markedet. Senere bestemte Toyota seg for å lansere sterkere og større utgaver av Avensis, da Camry ikke lenger var å oppdrive i Europa. Slik ble Avensis en kombinasjon av Carina og Camry, til manges glede. Vigsnes Kobberverk. Vigsnes Kobberverk er et bergverk som ble startet i 1865. "Torbjørn Brualand" var den opprinnelige oppdageren av kobbermalm på Visnes og tok i samarbeid med Mauritz Kartevold kontakt med Antwerpen Gruveselskap ved dens representant i Norge, "Charles de France", som overtok rettighetene til malmfunnet og ble direktør i selskapet. "Gamlegruva" var i drift fra 1865-1895. Det ble utdrevet 1,4 millioner metriske tonn råmalm hvorav 85 000 tonn ble eksportert. "Rødklev gruve" var i drift fra 1899–1972. Her ble det utvunnet 2,8 millioner tonn råmalm hvorav 1,3 millioner tonn ble eksportert. På folkemunne har det alltid vært hevdet at kobberet i Frihetsstatuen i New York kommer fra Visnes. Høsten 1985 ble kobberet fra statuen analysert, og det ble da bekreftet at det er utvunnet på Visnes. Senere er disse resultatene trukket i tvil. Museet har i sin samling den første elektriske glødepæra som ble tatt i bruk allerede ca. 1870. Nepal Kamyunishta Parti (Sanyukta). Nepal Kamyunishta Parti (Sanyukta) (NKP(S) – "Communist Party of Nepal (United)" – " Nepals Kommunistiske Parti (Forent)") var et kommunistparti i Nepal som blei grunnlagt i 1991 og eksisterte fram til 2005. Det pro-monarkistiske NKP (R). NKP(S) var det siste viktige partiet i den pro-sovjetiske tradisjonen i kommunistbevegelsen i Nepal. Denne strømninga var alltid svakere enn den mer dominerende pro-kinesiske og pro-maoistiske retninga, som de fleste og største partiene tilhørte fra 1960-tallet til 1980-tallet. Ei fløy fra denne retninga og ikke de pro-sovjetiske partiene kom også helt til å dominere den moderate parlamentariske kommunismen fra 1991. Den prosovjetiske strømninga oppsto da det opprinnelige NKP i 1962 ekskluderte den pro-sovjetiske og pro-monarkistiske lederen Keshar Jung Rayamajhi. Hans tilhengere organiserte det første pro-sovjetiske kommunistpartiet, NKP (Rayamajhi). NKP(R) var et parti som støtta det kongelige diktaturet i Nepal. Særlig i begynnelsen ga det partiet en viktig fordel i konkurransen med de større, men hardt undertrykte revolusjonære pro-kinesiske partiene. Men støtta til kongen skapte etterhvert også betydelige indre motsetninger i partiet. Etter folkeopprøret i 1979 og folkeavstemninga for eller mot diktaturet i 1980 sprakk NKP(R) i flere deler, og de fleste medlemmene slutta seg til to nye partier: NKP ((Manandhar) (navnet i parentesen tilhørte partilederen "Bishnu Bahadur Manandhar") og NKP (Varma) (med navn etter partileder "Krishna Raj Varma"). Disse to partiene gikk sammen med resten av den kommunistiske og demokratiske bevegelsen mot diktaturet. Det sterkt reduserte NKP(R) gikk snart i oppløsning. Prosovjetiske partier i valget 1991. NKP (Prajatantik) gjorde det relativt godt i valget, fikk 177 323 stemmer (2,43%) og 2 representanter. De to andre partiene gjorde det svakt og blei ikke representert. Sammenslåing og splittelser 1991. Etter parlamentsvalget i 1991 slo NKP(P), NKP(V) og NKP(A) seg sammen i det nye partiet, NKP (Sanyukta). For første og eneste gang etter 1980 var dermed alle viktige prosovjetiske strømninger i Nepal samla i et parti. Men enheten sprakk ikke lenge etter. NKP (V) og NKP (A) gikk ut igjen, og disse småpartiene gikk etterhvert inn i det nye, store parlamentariske og moderate kommunistpartiet best kjent som UML. NKP(S), som nå i hovedsak var det gamle NKP (Manandhar) som hadde skifta navn to ganger på kort tid, forstatte som sjølstendig parti. Det stilte til parlamentsvalga i 1994 og 1999, men klarte ikke å gjenta suksessen fra 1991, og fikk ingen representanter. "Bishnu Bahadur Manandhar" fortsatte å være partileder i hele denne perioden. Et lite parti i Samyokta Bammorcha. Etter at parlamentet fra 1999 blei oppløst i mai 2002, gikk NKP (S) sammen med 4 andre kommunistiske småpartier (alle med promaoistisk opphav) sammen i fronten Samyukta Bammorcha (SBM). Etter kong Gyanendras statskupp i februar 2005, gikk NKP(S) gjennom SBM inn i fellesfronten av parlamentariske partier mot diktaturet, Sjupartialliansen for demokrati i Nepal. To gamle erkefiender forenes i 2005. I 2005 gikk NKP(S) sammen med et annet lite parti i SBM, NKP (Marksbadi). Det nye sammenslåtte partiet het NKP (Sanyukta Marksbadi) – parentesen betyr "forent marxistisk". "Bishnu Bahadur Manandhar" blei første partisekretær. NKP(M) var den siste resten av det største promaoistiske kommunistpartiet på 1960-tallet NKP (Pushpa Lal). Det var engang hovedfienden til NKP(R), partiet NKP(S) hadde utvikla seg fra. Det gjorde sammenslåinga til en liten historisk ironi: De gamle erkefiendene blei til slutt forent i et parti. Med dette forsvant også det siste partiet som hørte til den pro-sovjetiske kommunistiske retninga i Nepal. Etter seieren i demokratirevolusjonen Jana Andolan 2006 hadde NKP(SM) på vegne av SBN en minister i statsminister G.P. Koiralas regjering. NKP(SM) har fra 15. februar 2007 en av SBNs tre utpekte representanter i Nepals overgangsparlament 2007. Visnes. Visnes er et område og et tettsted i Karmøy kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger vest for Avaldsnes på Karmøy, rett øst for Grønneviken. Vigsnes Kobbergruve. Visnes er et gammelt gruveområde, og i 1865 fant en sildefisker fra Jæren en rik kobbererts på «Vigsnes». Dette ble starten på en omfattende gruvedrift som varte fra 1865 til 1972. Fram mot 1895 var Vigsnes Kobberverk ett av de størte kobberverkene i Nord-Europa, og gruvene på Vigsnes stod for 70 % av Norges eksport. 750 personer arbeidet i gruvene på det meste, og 3000 mennesker bodde på Vigsnes, hvor verket drev et helt samfunn med skole, sykehus og ordenspoliti. I dag omfatter gruveområdet et stort friluftsområde med bl.a. gamlegruva, smeltehytta, administrasjonsbygningen, to arbeiderboliger og den vakre parken som verkets franske direktør, "Charles De France", anla. Man kan få omvisning på området eller vandre på egen hånd med en «fører». I den nybygde museumssentralen er det utstillinger som presenterer den fantastiske gruvehistorien. Kobberet som blei brukt i Frihetsgudinnen i New York, kjem fra Visnes. Dette er sjekka gjennom kjemisk testing av kobber fra statua og kobber fra gruva. Andre spennende tilbud til de besøkende er bl.a. ei krambu med hjemmelaget snop (slikkerier), gruvelekeplass i Fransahagen, og fine tur- og ridestier i parken. Administrasjonsbygningen har blitt et særpreget serveringslokale hvor du kan få servert bl.a. «rallarlunsj» eller «bergmannssuppe». Vigsnes er også et egnet sted for arrangement, der servering og kulturhistorie knyttes sammen. Willy-Brandt-Platz (Frankfurt). Willy-Brandt-Platz, den europeiske sentralbanken til venstre Willy-Brandt-Platz (tidligere Theaterplatz'") er en viktig plass i den vestlige delen av bydelen Innenstadt i Frankfurt am Main. Den ligger i Bankkvartalet og grenser til parkområdet Wallanlagen. Den europeiske sentralbanken ligger ved Willy-Brandt-Platz. Før bybefestningene i Frankfurt ble revet lå den såkalten Gallusporten ("Gallustor") der hvor plassen nå ligger. Gallusporten var byens vakreste byport, og var inngangsport til Frankfurt for de mektige i det tysk-romerske rike. Gallusporten ble bygget på 1300-tallet og opprinnelig kalt Galgeporten, fordi man der hadde utsikt til byens galge. Etter at porten ble revet i 1809 ble navnet Gallusporten brukt om plassen som oppstod der hvor porten hadde stått. I utkanten av plassen ble Frankfurts tre vestbaner ("Frankfurter Westbahnhöfe") bygget (Taunusbahnhof, Main-Neckar Bahnhof og Main-Weser Bahnhof). Taunusbahnhof ble bygget i 1839 og var Frankfurts første jernbanestasjon. I 1888 ble alle stasjonene nedlagt da Frankfurt Hauptbahnhof ble åpnet. Etter at det nye teateret ble bygget ble plassen i 1902 omdøpt til "Theaterplatz". I 1992 fikk den så navnet "Willy-Brandt-Platz", etter den nylig avdøde tidligere kansleren. Dette skjedde etter initiativ fra byens overborgermester Andreas von Schoeler (SPD), Brandts partifelle. Karenstid. Karenstid (fra latin: "carere", være borte, det å unnvære noe) er et begrep som brukes for å definere et tidsrom før visse rettigheter blir gjort gjeldende. Karenstid kan på norsk oversettes til "ventetid". Ordningen er mest benyttet innen arbeidslivet og forsikringsbransjen. Karensdager ved sykdom. Innen sykelønnsordningen betyr karensdag at hvis den ansatte er syk og må være borte fra jobben, går et antall dager (kalt "karensdager", som den syke ikke får betalt for) før arbeidsgiver begynner å yte sykepenger. I Norge ble karensperioden ved sykdom opphevet i 1978, men ulike grupper har med jevne mellomrom tatt til orde for å innføre ordningen igjen. Karensdager ved ledighet. Dersom den ansatte blir arbeidsledig, går det i dag 3 dager før det offentlige begynner å betale arbeidsledighetstrygd. Karenstid ved skifte av jobb. I enkelte arbeidskontrakter er det inngått avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om en karenstid ved skifte av jobb. Særlig er dette aktuelt i virksomheter med stor konkurranse, eller hvor den ansatte får kjennskap til bedriftssensitiv informasjon. Hvis en ekspert, eller person med særlig spisskompetanse forplikter seg til en periode ikke å gå inn i konkurrerende eller lignende virksomhet, kan dette kalles karenstid. En motytelse kan være at han/hun eksempelvis bibeholder hel eller delvis lønn fra virksomheten man trer ut av. Karenstid ved forsikring. Innen forsikring betyr det at forsikringsselskapet ikke er pliktig å utbetale forsikring en gitt periode. Ved for eksempel uførepensjon kan det være tre måneder før forsikringen begynner å løpe. En livsforsikring kan ha karenstid på flere år fra inngått forsikring til utbetaling ved død fordi spesielle hendelser kan skje (krig/selvmord). Dawit Isaak. Dawit Isaak (født 27. oktober 1964) er en svensk-eritreisk journalist, forfatter og dramatiker. Han kom til Sverige som flyktning fra krigen i det daværende Etiopia i 1987. Han har siden 2001 sittet fengslet i Eritrea uten lov og dom. Fengsling i Eritrea. I Eritrea i september 2001 ble Isaak, sammen med en rekke andre eritreiske journalister arrestert fordi han skrev om en politisk gruppe som krevde demokratiske reformer i landet. I april 2002 rapporterte CPJ (Committee to Protect Journalists) at han var innlagt på sykehus for behandling av torturskader. Den eritreiske regjeringen benekter at han har blitt torturert men tillater ikke at han får besøk. Dawit Isaak har ikke fått noen tiltale og sitter fengslet uten dom. Kampanje for frigivelse. Isaak er adoptert som samvittighetsfange av Amnesty International. I april 2009 underskrev sjefredaktørene i fire svenske avishus, Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen og Svenska Dagbladet, et opprop om frigivelse av Isaak. Dette ble overlevert til den eritreiske ambassaden. Kampanjen for frigivelse av Isaak har fått over 200 000 underskrifter, deriblant Benny Andersson, Bruce Springsteen og Clarence Clemons. Madonna viste på en konsert i London at hun også støtter kampanjen. Örgryte IS' fans viste et banner om frigivelse av Isaak på Örgrytes hjemmekamper i 2009. Örgryte IS fikk en bot på 10 000 svenske kroner fra Sveriges fotballforbund for å gjort dette i en kamp mellom Örgryte og Hammarby IF fordi det i henhold til forbundets regler er forbudt med politiske ytringer fra tribunen. Hot Saints. Hot Saints Jazzband (etablert 1953 i Ski/Oppegård, nedlagt 1960) var et norsk dixieland-orkester, bestående av Tore Jensen kornett, Lasse Berglund trompet, Karl Yttervik trombone/klarinett, Egil Fjelddahl piano, Christian Wulff-Pedersen bass og Bjørn Hartmann trommer (avløst av Svein Christiansen 1958). De turnerte Tyskland (1956-58) og ga ut EP (Polydor, 1957). Ved 50-årsjubileet fremførte de jubileumskonsert på «Bowlers» med Finn-Erik Levin gitar, Tore Jensen kornett, samt hans sønn Kjetil Lønborg Jensen trommer. Gruppen var også benevnt som Jazzin' babies (1954–56), et navn som ble gjentatt på dixieland-gruppen Jazzin%E2%80%99 Babies (2003–) der Tore Jensen's sønn forøvrig spiller. Sucre (delstat). Estado Sucre er en av de 23 delstatene som Venezuela er inndelt i. Delstatens hovedstad er Cumaná. Sucre dekker et areal på 11 800 km² og befolkningen ble i 2007 beregnet til 916 600. Carl Petter Opsahl. Carl Petter Opsahl (klarinett) og Christian Frank (bass) Carl Petter Opsahl (født 31. mai 1964) er en norsk prest, jazzmusiker og journalist. Han var med på å etablere Caledonia Jazzband (1982) og turnerte New Orleans (1983), hvorpå Opsahl bosatte seg der og spilte i «All Star Brass Band» (1986). Senere etablerte han Chateau Neuf Spelemannslag (1992–2002) og Soulfood (tidl. Creole Quartet), (med Christian Frank bass, Bjørn Olufsen trommer og Wollert Krohn-Hansen piano).. Hans egen "Indigodalen" med egenkomponert folkemusikk (Heilo, 2001) hadde musikalske bidrag fra Tord Gustavsen, Åsmund Reistad, Ingar Zach og Eline Monrad Vistven. Den ble etterfulgt av "Improvisions" inneholdende melodisk frijazz, i opptak fra Søsterkirkene på Gran (Park Grammofon, 2005). Høsten 2008 ga han ut "Love, the Blues" sammen med Tord Gustavsen, dessuten medvirker trommeslager Jon Christensen på tre spor (Park Grammofon). Opsahl var sentral i støttetiltak for byen New Orleans etter Orkanen Katrina (2005). Han er til daglig gateprest i Kirkens Bymisjon, samt jazzanmelder for VG (og mottok Molderosen for dette virket). Han har også undervist i jazzhistorie ved Universitetet i Oslo, samt skrevet pensumboken "En fortelling om jazz" (Unipub, 2001). Han er redaktør for boken "En god dag. Fortellinger til inspirasjon og ettertanke" (JM Stenersens Forlag, 2009) og arbeider med en doktorgrad om religiøse strømninger i hiphopkultur. I 2002-2003 var han gjesteforsker ved Union Theological Seminary i New York. Opsahl har skrevet melodien til salmen "Bortom tid og rom og tanke". Rolf Nykmark. Rolf Nykmark (født 21. april 1955 i Oslo) er en norsk opera- og konsertsanger, baryton og tidligere medlem av Sølvguttene. Han er utdannet sangpedagog (bachelorgrad i vokalmetodikk og solosang) og dirigent. Han er gift med mezzosopranen Ragnhild Groven. Utdannelse og karriere. Rolf Nykmark er utdannet ved Norges Musikkhøgskole, Østlandets Musikkonservatorium og ved Østermalms operaskole i Stockholm. Der studerte han blant annet med Olav Eriksen, Oskar Raaum, Marit Isene, Robert Levin, Margareta Bergström, Birgit Nilsson, Karl Heinz Pinhammer og Kerstin Meyer. Han utførte også operastudier i Wien med professor Kammersängerin Sena Jurinac. Rolf Nykmark har ved siden av dette studert kor- og orkesterdireksjon på Norges Musikkhøgskole med blant annet Tor Skauge, Terje Kvam, Arnulv Hegstad og privatstudering med orkesterdirigenten Per Dreier. Nykmark debuterte som konsertsanger i 1982 i Haag, under Hollandfestivalen med Het Residentie orkest, med en framføring av Peer Gynt-musikken til Edvard Grieg. Han hadde sin operadebut i Oslo, 1987 og romanse-/liederdebut i Universitetets Aula i 1988. Han har medvirket i operaoppsett og solistkonserter i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland (Hamburg), Østerrike (Wien), England (Thaxted Festival), Italia (Firenze) og USA (bl.a Chicago og Minneapolis). I 2000 avholdt Nykmark flere konserter i Japan, bl.a. «Den Bergtekne» av Grieg med The Nordic Ensemble of Japan i Suntory Hall i Tokyo. Nykmark har også medvirket som solist under flere konserter og operaoppsetninger i Bergen og Oslo sammen med Bergen Operakor, Vest Norges Opera og på Troldhaugen, Edvard og Nina Griegs hjem. Rolf Nykmark startet den profesjonelle vokalkvartetten Grieg Solo Singers i 2010 (se eksterne lenker for hjemmeside). Nykmark har ved siden av dette flere CD-innspillinger med, blant andre, Wolfgang Plagge og Audun Kayser. I 2004 kom albumet "Nordic Songs" med verker av Grieg og Gustaf Nordqvist (1886–1949). Denne platen tar for seg, i utvalg og som førsteinnspilling, 16 av Nordqvists nærmere 200 solosanger. Dirigent. Nykmark arbeider også med kor og orkester i framføring av kirkemusikalske verker i inn- og utland. I dag er han blant annet dirigent for Crescendo og Lommedalen Sangkor. Tidligere har han dirigert Oslo Håndverker Sangforening, Handelsstandens Sangforening, Songlaget i BUL, Oslo Filharmoniske Kor (vikar) og Cæciliaforeningen (repetitør). Språknytt. Språknytt er et tidsskrift utgitt av Språkrådet. Det kommer fire utgaver i året, og abonnementet er gratis. Hvert nummer blir også lagt ut på Internett på Språkrådets hjemmeside. RiksTV. RiksTV as er et norsk TV-distribusjonsselskap etablert i 2005, som startet sendinger i september 2007. Selskapet eies av Telenor Meida & Content Services AS, TV 2 Gruppen as og NRK Aktivum AS med 1/3 hver. RiksTV ble dannet i forbindelse med overgangen fra analogt til digitalt bakkenett. Teknisk drift av nettet foretas av Norsk Televisjon (NTV), som etter konsesjonsvilkårene skal sørge for dekning for minst 95 % av landets husstander. Selskapet benytter bakkebaserte sendere, og signalene mottas med vanlig UHF-antenne hos abonnentene. Signalene er digitale og dekodes enten i TV-apparatet IDTV eller i en egen dekoderboks. Med unntak av NRK-kanalene er alle kanalene krypterte og må dekrypteres ved hjelp av et dekrypteringskort. Dekning. RiksTV/NTV dekker 98 prosent av husstandene og ca 90 prosent av fritidsboligene i Norge med sine signaler. Dekning oppnås på flere måter, hovedsaklig gjennom bakkebaserte sendere. Der disse ikke gir dekning, kan abonnenter få et gratiskort hos satellittoperatørene Canal Digital eller Viasat, som gir mulighet for å ta inn de tre NRK-kanalene. Dette gjelder imidlertid kun fastboende, ikke hytteeiere. Enkelte hytteeiere må dermed betale dobbel avgift for å kunne se de samme kanalene hjemme, via pålagt kabelanlegg, og hytta med kun satelittdekning etter at den analoge omformeren ble demontert. For de husstander som ikke dekkes av bakkenettsendere og ligger i satellittskygge, er det satt opp ca 600 skyggenettsendere. Mange av disse vil kun sende NRKs signaler. RiksTV er Norges nest største TV-distributør (april 2012). RiksTV har ca. 500 000 kunder. Kanaltilbud. RiksTVs originale kanalpakke ble lansert den 12. juni 2007, og besto av NRK-kanalene, TV 2, TV 2 Zebra, TV 2 Filmkanalen, TV 2 Nyhetskanalen, TV3, TVNorge, Discovery Channel, The Voice TV, Viasat Sport N, Viasat4, Disney Channel, FEM. Mens forsker ved Institutt for medier og kommunikasjon, Tanja Storsul synes kanalpakken var omtrent som forventet, reagerte medieprofessor Helge Rønning og mange andre på mangelen på nordiske kanaler og internasjonale nyhetskanaler. Kort tid etter la RiksTV til BBC World og to naturkanaler. Svenske kanaler skal ha budt på rettighetsproblemer, men ble lagt til i september 2010. Siden har kanaltilbudet blitt utvidet jevnlig, og RiksTV var også først i Norden med å lansere et abonnement der kundene selv kunne velge hvilke, og antall kanaler de ønsker. I mars 2012 gikk RiksTV også et skritt videre ved å tilby Favoritter – en pakke der hver abonnent kan plukke ut seks valgfrie kanaler i tillegg til NRK, Frikanalen, lokal-tv og Visjon Norge. RiksTV distribuerer TV 2, TVNorge og TV 2 Premier League i HD. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1998. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1998 var det 93. norgesmesterskapet i fotball. Finalen ble spilt mellom Stabæk og Rosenborg på Ullevaal Stadion 1. november. Det var 23 251 tilskuere. Stabæk vant kampen 3-1 etter ekstraomganger. På grunn av Fotball-VM gikk de 14 Tippeligalagene rett til 3. runde. Kilder. 1998 Fotball for herrer Hjemmel. Hjemmel er et ord som kan ha to betydninger. Lovlig atkomst. Den ene betydning av ordet hjemmel er å ha "lovlig atkomst" til noe. Den som er berettiget som eier til (eller rettighetshaver over) en ting, har hjemmel som eier (rettighetshaver). Når en ting eller rettighet overdras mot vederlag til en annen, sies overdrageren å garantere for sin hjemmel, og han er som hjemmelsmann ansvarlig for at den annen får tingen eller rettigheten uten hinder av tredjemanns rett. Dersom en slik hindring er til stede, foreligger hel eller delvis vanhjemmel, som kan føre til heving, erstatning eller prisavslag. Rettsgrunnlag. Hjemmel kan også bety "rettsgrunnlag" i lov, forskrift, rettspraksis eller annen rettskilde for en rettstilstand eller et vedtak truffet av offentlig myndighet. Alben W. Barkley. Alben William Barkley (født 24. november 1877 i Graves County, Kentucky, død 30. april 1956 i Lexington, Virginia) var en amerikansk demokratisk politiker og USAs 35. visepresident. Barkley studerte ved Emory College og tok juridisk eksamen ved University of Virginia. I studietiden endret han fornavn fra "Willie Alben" til "Alben William". I 1901 startet han praksis som advokat i Paducah, Kentucky. Han var medlem av Representantenes hus 1913–1927. Deretter ble han valgt til Senatet. Mens han satt som senator 1927–1949 var han demokratenes «gruppeleder»: "majoritetsleder" 1937–1947 og "minoritetsleder" 1947–1949. Han var senator på nytt fra 1955–1956. Barkley var Harry S. Trumans visepresident i perioden 1949-1953. Han var 71 år gammel da han tiltrådte som visepresident. Han døde av et hjerteinfarkt mens han holdt en tale ved Washington and Lee University. Han er gravlagt på "Mount Kenton Cemetery" nær Paducah. Per Husby. Per Husby (født 2. april 1949 i Oslo) er en norsk jazzmusiker (piano), komponist, pedagog, sivilingeniør, orkesterleder, kjent fra en rekke innspillinger. Interessen for jazz fremkom i oppveksten, sammen med barndomsvennen og jazzjournalist Knut Borge. Husby studerte piano ved Norges Musikkhøgskole (1962–67), og ble siv.ing. i akustikk (under Asbjørn Krokstad) ved NTH (1973), etterfulgt av studier ved Jazzlinja (NTNU) og Berklee i Boston. I Trondheim (1971–80) medvirket han i Bodega Band der han (med Jan Tro) skrev mye av musikken på en rekke utgivelser. Videre spilte Husby i besetninger ledet av Asmund Bjørken og Bjørn Alterhaug, ved Trøndelag Teater (1977–80) i tillegg til egen septett (1975–78). Tilbake i Oslo ledet han kvintett (1980-83), var programvert for "Jazz panorama" med Knut Borge i 1981-82 på NRK radio, antok ledervervet i Foreningen norske jazzmusikere (1983-85), skrev og redigerte Jazznytt (1981-84) og oversatte boka "Great names in jazz". Han ga ut flere plater med Per Husby Dedication Orchestra (13 musikere), som ifølge Knut Borge «høstet tildels panegyriske lovord i kresen utenlandsk fagpresse. "Your Eyes" kretser atskillig rundt Per Husbys oppfatning av musikken til Charles Mingus og Thelonious Monk». Husby har også produsert for Hilde Louise Asbjørnsen, og spilt i Bodil Niska kvartett. Han ble for mange kjent som NRK-kapellmester i program som Da Capo. Referanser. __NOTOC__ Protovitenskap. En protovitenskap er et studieområde som synes å stemme overens med startfasen i den vitenskapelige metoden, altså med informasjonsinnsamling og hypoteseformulering, men er beheftet med spekulasjoner, som foreløpig ikke er eksperimentelt falsifiserbare, eller som foreløpig ikke er verifisert eller akseptert ved konsensus i forskermiljøet. En protovitenskap skiller seg fra andre typer spekulasjoner ved at dens formuleringer prøver å stemme overens med de relevante vitenskapelige fagområder, slik at eventuelt manglende falsifiserbarhet og verifikasjon kan oppnås så hurtig og presist som mulig. Eksempler. Vitenskapelig intuisjon er en protovitenskap. Det dreier seg om å oppdage nye mønstre — "eureka-øyeblikket" som kan gi et gjennombrudd i en problemløsingsprosess som så starter en ny fruktbar forskningsprosess. Det er vanlig å klassifisere gamle fagområder som astrologi og alkymi med termer som protovitenskap eller pseudovitenskap Skibinding. Skibinding er innretningen som holder fast skiskoene til skien. I langrenn er det fire hovedtyper av bindinger: NIS (Nordic Integrated System) som er det siste nye fra Rottefella, NN (Nordic Norm) som er den opprinnelige varianten fra Rottefella, NNN (New Nordic Norm) som er en videreutviklet variant av NN og SNS (Salomon Nordic System) som er en binding nesten helt lik som NNN, forskjellen er at SNS er smalere. Rottefella-betegnelsen var i bruk allerede på 1960-tallet. Rottefella NN-type langrennsbinding fra 1980-tallet Historie. Den eldste kjente skibinding var kun en stropp som gikk gjennom skia og over tåa. Denne bindingen ble laget av vidjer eller lær. Denne fungerer godt hvis man bruker sko med oppstående tupp (skaller), men holder ikke godt med andre sko. På 17-1800 tallet ble det vanlig å bruke hælstropp eller såkalt "Ilke-binding". Hælstroppen gikk fra tåstroppens sider og helt rundt hælen på skoen. Den ble oftest laget av vidjer, da dette ga mye bedre støtte sideveis enn en lærrem gjorde. Sondre Norheim blir ofte omtalt som den første som brukte hælstropp av vidjer, men dette ble beskrevet også før hans fødsel. Ilke-bindingen har en kloss på skien bak tåstroppen eller en «for kort» hælstropp som begge gjør nytten ved å bremse fotens utsklidning fra tåstroppen. Det er delte meninger om Ilke-bindingen er en egen binding, eller om det er hælstropper som har røket og blitt knytt inn. Tidlig på 1900-tallet begynte man å bruke metall i skibindingene. Den første varianten var "Huitfeldt-bindingen" med et flattjern gjennom et hull i skien, og tåbånd og hælbånd festet på denne. For å gjøre det enklere å spenne av og på ble det ofte brukt en "Høyer-Ellefsen-strammer" på hælen. Ca. 1920 ble bindingene for første gang skrudd oppå skiene. Dette gjorde skiene mye sterkere, siden det ikke trengtes hull fra siden, og det kunne bli mer støtte sideveis for støvlene, som begynte å få flate sider foran. "Spanskrør-bindingen" er en liknende binding, men med et spanskrør som hælstropp som trekkes forover og festes foran bindingen med en vingemutter. Etter hvert som skisporten krevde raskere utstyr begynte noen å utvikle tåbindinger. Her kan nevnes "bergendahl-bindingen", "Seebergs patent" fra 1932, og til slutt "Rottefella". Rottefella ble først laget i mange størrelser, tilpasset forskjellige sko, men på 1970-tallet ble dette standardisert til få, og til slutt til en 75mm standard. Huitfeldt-bindingen ble videreutviklet, og kjennes nå av de fleste som "Kandahar-bindingen". Hvit dag. Hvit dag er en markedsskapt merkedag som feires hver 14. mars i Japan, Sør-Korea og Hongkong, én måned etter Valentinsdagen 14. februar. I Japan og Sør-Korea er det tradisjon for at kvinner gir sjokolade til menn på Valentinsdagen. Denne gaven trenger ikke være en indikasjon på romantiske interesser slik det er i andre land. På "hvit dag" må mennene som fikk sjokolade gi gaver tilbake til kvinnene. Disse gavene skal gjerne være tre ganger så verdifull som gavene de mottok. Hvit sjokolade og "marshmallows" er en populær gave å gi tilbake på hvit dag, men andre gaver som smykker og lignende gis også. Opprinnelsen til merkedagen er uklar, men en teori er at dagen oppstod som et markedsføringsstunt fra en marshmallow-produsent i 1965. Fellesstart. Fellestart er en startmetode i blant annet langrenn, skiskyting, hurtigløp på skøyter og friidrett som går ut på at alle løperne starter samtidig. I de fleste skirenn er det imidlertid med så mange løpere at ikke alle kan starte helt likt. Da starter man lengst frem etter plassering i verdenscupen. Friksjonsledighet. Friksjonsledighet er arbeidsløshet som er forårsaket av at arbeidsmarkedet ikke fungerer perfekt, f.eks. ved at arbeidssøkere og arbeidskjøpere ikke får full informasjon om henholdsvis ledige jobber og ledig arbeidskraft. Nærmere definert som en tilstand hvor folk går ledige i en periode på mindre enn seks måneder. Det tar ofte tid fra man mister en jobb til man finner en annen. En viss friksjonsledighet vil det alltid være i et samfunn. Derfor kan man si at et samfunn har full sysselsetting selv om det har et par Orodes I av Parthia. Orodes I av Parthia var konge av Parthia fra 90 til 80 f.Kr etter Gotarzes I. Frem til 88 f.Kr. var hans styre samtidig med Mithridates II, den rivaliserende kongen som Gotarzes gjorde opprør mot. Mynter med bilder av ham ble utstedt fra de mediske myntpregerne i Ekbatana og Ray. Historien til Parthia er nokså uklar i denne perioden, men Orodes' styre ser ut til å ha tatt slutt slik som det begynte, i borgerkrig med en ukjent utfordrer til tronen. Navnet på hans etterfølger er også ukjent, og det er først med begynnelsen på styret til Sinatrukes (ca. 77 f.Kr.) at linjen av parthiske herskere igjen kan spores med sikkerhet. Thorleif Østereng. Thorleif Østereng (født 28. mars 1912 i Oslo, død 10. november 1998) var en norsk jazzmusiker (trompet), journalist og programleder, samt orkesterleder. Tross en deformert høyrehånd fra en ulykke i 1923, ble han en av de første jazz-utøverne i landet, da han med blant annet Leif Bolin etablerte Columbia Brothers (1929) og fikk spilleoppdrag ved Scala. Østereng medvirket i Svein Øvergaard's orkester (1932), spilte i Røde Mølle-bandet Melody Boys, og diverse orkestre ledet av Kristian Hauger, Willie Vieth, Øyvind Bergh, Karl Engstrøm, Jens Book-Jensen, Guttorm Frølich og Will Arild, samt Kringkastingsorkesteret (1946–). Han etablerte Thorleif Østerengs Radioensemble med blant annet Bjarne Nerem (1950–), ble ansatt i NRK som programsekretær (1952), og startet programmet Jazzklubben (1959–). På denne tiden oversatte han Louis Armstrong's selvbiografi "Mitt liv i New Orleans" (1955). På basis av Kjell Karlsen's storband, etablerte han så Radiostorbandet (1964) og virket som leder av dette en tid. Bandet ble først kalt Thorleif Østerengs Storband, senere (under ledelse av Helge Hurum) Østereng/Hurums storband (1970–79), deretter Radiostorbandet. Han mottok Molderosen (1967), blant annet for sin engasjerte dekning av Moldejazz der han var fast årlig deltaker (1961–). Borgen Idrettslag (Sarpsborg). Borgen Idrettslag (stiftet 2. oktober 1927) er et av de største idrettslagene i Sarpsborg. Klubben hadde tidligere både bandy og håndball på aktivitetsplanen. I dag er virksomheten konsentrert om fotball, og klubben stiller lag i alle alderstrinn helt fra de yngste spillerne til 40+. Borgen overtok i 2004 kunstgressanlegget på Sandbakken, som har blitt kraftig opprustet. Treninger og kamper foregår i tillegg på anlegget på Mobakken idrettsplass og på treningsfeltet ved Skjeberghallen. Historikk. Idrettslaget ble stiftet 2. oktober 1927 på Fremtidsborg i tidligere Skjeberg kommune. Der ble det inntegnet 40 medlemmer og lagets første formann var Karl Karlsen. Laget tilhørte Arbeidernes Idrettsforbund og de ble tidlig en fryktet motstander på fotballbanen. I årene før siste verdenskrig spilte laget seg frem til fire kretsfinaler kl A. Alle endte med tap. Tre ganger for Jeløy og en gang for Moss AIL. I Arbeidermesterskapet nådde laget to ganger til semifinalen med tap 2-3 for Jordal i 1932 og med tap 0-1 for Slemmestad i 1933. I 1934 tapte laget 1-2 for Rapid Moss etter en omkamp i 5.runde. Laget hadde nå fire landslagspillere; O. Navestad med 23 kamper, Erling Hamang med 17, H.Hansen med 8 kamper og A.Hamang med 2. De tre førstnevnte spilte ofte samtidig på landslaget. Det bør også nevnes at det var flere gode terrengløpere som deltok i terrengløp og hevdet seg godt både på krets og i landsammenheng. A. Håkonsen, Ø. Pedersen og B. Karstensen var noen av disse. Boksing stod også på programmet den første tiden og Eivind Karlsen fikk 2.premie i kretsmesterskapet i weltervekt i 1933. Kretsmesterskapstitler. Idrettslaget hadde også en lovende orienteringsgruppe i årene 1961-1964. Mange tilskuere. I 1964 spilte laget seg frem til 3. runde i NM men tapte 0 – 3 for Skeid. Den gangen møtte ca 2000 tilskuere opp på Mobakken for å overvære kampen. I 1968 tapte idrettslaget 1-4 for Fredrikstad Fotballklubb i en hjemmekamp på Mobakken idrettsplass hvor det også var over 2000 tilskuere. Masuria. Landskapet Masuria domineres av en rekke innsjøer. Masuria (polsk "Mazury") er en historisk region i nordøstlige del av Polen og landets største innsjølandskap, Det masuriske innsjøplatå. Det ligger i dag i det ermelandskmasuriske voivodskap. Navnet Masuria stammer fra masurerne – polske nybyggere som befolket store deler av området etter at det hadde blitt erobret av Den tyske orden. Masovia. Masovia (polsk "Mazowsze") er en historisk og geografisk region i sentrale og nordøstlige del av Polen, i Wisłas sentrale løp. Hovedstaden er Warszawa. Kujavia. Kujavia (polsk "Kujawy") er en historisk region i Polen, mellom elvene Wisła i øst, Noteć i vest, samt Noteć og Krówka i sør. Området ligger i dag hovedsakelig i det kujaviskpommerske voivodskap. Onion routing. "Onion routing" er en teknikk for pseudonym eller anonym kommunikasjon over et datanettverk, utviklet av David Goldschlag, Michael Reed og Paul Syverson. Det er basert på David Chaums miksnettverk, selv om det inkluderer et flertall modifikasjoner og forbedringer. Blant disse modifikasjoner er konseptet å «rute "onions"», hvilket koder rutinginformasjon i flere krypterte lag. Målet med "onion routing" er å beskytte integriteten for senderen og mottakeren av en melding, mens man samtidig tilbyr beskyttelse for meldingen mens den sendes over nettverket. Dette oppnås ved hjelp av Chaums prinsipper: en melding sendes fra kilden til målet via en sekvens proxys («onion routers»), som ruter meldingen videre i en uforutsigbar bane. For å forhindre at uønskede personer tjuvlytter på meldingsinnholdet, krypteres meldingene mellom ruterne. Fordelene med "onion routing" er at det ikke er nødvendig å stole på hver medvirkende ruter; om en eller flere rutere blir overtatt, kan anonym kommunikasjon fremdeles ivaretas, siden hver ruter i denne typen nettverk aksepterer meldinger, rekrypterer dem, og deretter sender dem videre til en annen ruter. En person med muligheten til å overvåke hver eneste ruter i nettverket, kan spore veien meldingen har tatt, men en person med mer begrensede ressurser, vil få store problemer, selv om vedkommende kontrollerer en eller flere rutere langs meldingens vei. Mehmed Talat. Mehmed Talat Pasja (tyrkisk: Mehmet Talat Paşa) (født 1874, død 15. mars 1921) var den 280. storvesiren av Det osmanske riket. Han var en av lederne i Ungtyrkerne og kom til makten ved et statskupp i 1908. Han er også kjent for sin del i folkemordet på armenerne, der han pekes ut som en mulig hovedmann bak ugjerningene. Han skal ha gitt ordre om å «drepe hver armenske mann, kvinne og barn uten hensyn.» Etter første verdenskrig, i 1918, rømte han til Berlin med Enver Pasja og Djemal Pasja etter å ha underskrevet en våpenhvile med ententemaktene. Talat ble drept av en armener, Soghomon Tehlirian, i et attentat på åpen gate i Berlin for hans deltagelse i folkemordet på armenerne. Han lå gravlagt i Berlin til 1943, da graven ble åpnet og levningene ført til Istanbul. Gerundium. Gerundium er en substantivisk form av et verb, som brukes blant annet på latin, flere romanske språk og engelsk. Formen har en funksjon som ligner bruk av infinitiv eller verbalsubstantiv på norsk. Engelsk. På engelsk ender gerundium på "-ing", og er dermed til forveksling lik presens partisipp. En gerundiumform kan fungere som verb innenfor en del av setningen, men inngår i subjektet for hele setningen. I denne setningen er "editing" et verbal for delen "editing this article", men "editing this article" er subjekt for "is". Latin. På latin fungerer gerundium som et verbalsubstantiv. Det dannes med presensstammen + -nd- + endelse for o-deklinasjon i entall. Det finnes ingen nominativ-form, da denne erstattes av infinitiv presens aktiv. Toini & the Tomcats. Toini & the Tomcats er et norsk rockabilly band. Bandet ble startet i 1991, og siden den gang har de sluppet fire CDer med eget repertoar. De har turnert Norge, Sverige, Danmark, Finland, Holland, England og USA. Fécamp. Palais de la Bénédictine (museet rundt likøren) Fécamp er en kommune i departementet Seine-Maritime i regionen Haute-Normandie nord i Frankrike. Geografi. Fécamp ligger til kystlandskapet Pays de Caux, ca. 35 km nord for Le Havre og omkring 60 km nordvest for Rouen. Klosteret. Benediktiner klosteret av "den hellige Treenighet" Fécamp spilte en sentral rolle i den normanniske erobringen av England. Klosteret ble faktisk tilstått rettigheter i Steyning, Sussex som takk for ly og utviste tjenester til forgjengeren til Wilhelm Erobreren. Klosteret var da direkte underlagt paven i Roma, Clementius den andre. Klosteret hadde allerede fått land og havn nær Rye, East Sussex av kong Knut, som skulle holde et løfte hans ektefelle Emma av Normandies første mann, Kong Aethelred hadde gitt. Munkene rakk knapt å komme seg på plass før de ble utvist i 1052 av Godwin, Jarl av Wessex. Sønnen Harald Godwinssønn opprettholdt utvisningen, noe som fikk William til å sverge på å gjenerobre landet til munkene. De skaffet ham et skip og hjalp til slik at han ikke glemte løftet etter slaget ved Hastings. Klosteret var derfor todelt til man i det 15 hundreåret trakk seg og flyttet helgenskrinet av "Cuthman av Steyning" til Fécamp, mens den engelske kirken ble endret av Henrik 4. Remigius de Fécamp ble forøvrig den første Biskop av Lincoln. Klosteret var forøvrig først ute med å lage urtelikør basert på brandy, men er ikke sentralt i dagens produksjon. Klosteret ligger på en høyde utenfor selve bykjernen. Ahmed Djemal. Ahmed Djemal (tyrkisk: Ahmet Cemal Paşa) (født 6. mai 1872, død 21. juli 1922) var en osmansk politiker og militær leder. Han var guvernør av Bagdad i 1911 før han trakk seg fra embetet for å kjempe i Balkankrigene. I 1912 ble han forfremmet til oberst i Det osmanske rikets hær. Under første verdenskrig ledet han troppene i Midtøsten. På slutten av første verdenskrig holdt han hemmelige samtaler med ententemaktene om en våpenhvile hvor han fremmet seg selv som en mulig leder av Det osmanske riket. Han hadde fra starten av krigen vært imot en allianse med sentralmaktene. Etter krigens slutt rømte han til Berlin før han reiste til Sveits. Etter at en tyrkisk militær rett dømte han til døden for forfølgelse av arabiske borgere i Det osmanske riket, flyttet han til Sentral-Asia hvor han jobbet med modernisering av den afghanske hæren. Etter suksessen i den russiske revolusjon dro han til Tbilisi der han ble drept i et attentat gjennomført av armenere for hans rolle i folkemordet på armenerne, til tross for at den var minimal. Djemal Djemal Djemal Djemal Djemal Brandy. Brandy er det mest vanlige internasjonale navnet på druebrennevin som ikke er framstilt i den franske Cognac-regionen. I Frankrike lager man bl.a. Armagnac som er en brandy. Tyskerne bruker ofte uttrykket Weinbrand som betyr det samme. Engelskmennene kaller brennevin, inklusive cognac for brandy og har som verdensspråk ingen klar avgrensning til fruktbrennevinene, som de kaller for "fruit-brandies". Norsk har noe av det samme, med navnet "brenne-vin" som også kan bety sprit laget av korn eller potet. Framstillingsmetoden kan være lik, men både Armagnac- og Cognac- navnet er beskyttet som varemerke. De fleste vinproduserende land lager brandy, gjerne med forskjellig lagringsgrad. Forskjæring ("tysk: verschnitt") er en annen måte å lage nesten ekte «konjakk» på. Det består i at man blander brandy eller cognac og druesprit. Vinmonopolets klassikere "Eau de Vie «Monopole»" og Brandy Special er eksempel på dette. Bioetanol. Bioetanol er et rent og forholdsvis rimelig biodrivstoff som brukes i noen land, bl.a. Brasil, som drivstoff i biler. I Brasil fremstilles denne etanolen fra sukkerrør eller avfall etter sukkerproduksjon. Sverige er langt fremme når det gjelder produksjon og bruk av etanol. Når etanol brukes som drivstoff, og ikke er fremstilt fra fossilt brensel, er det vanlig å omtale det som bioetanol. Bioetanol og etanol er i utgangspunktet samme stoff, framstilt ved fermentering av biomasse som inneholder karbohydrater i form av sukker, stivelse eller cellulose. Bioetanol blandes ofte med bensin for lettere å kunne benyttes i motorer med mindre modifikasjoner. Blandingene benevnes EXX, hvor XX representerer prosentandelen etanol. Den vanligste blandingen med mer enn noen få prosent etanol er E85. E85 består da av 85 % etanol og 15 % bensin, og utfordrer oljeindustriens produkter. Oljeindustrien ønsker derfor å få hand om produksjonen. Både bensinbiler og dieselbiler kan bygges om og kjøre på biodrivstoff. Hovedsakelig består modifiseringen av forsterkning eller bytte av slanger og pakninger. I Norge finnes det per 23. juni 2008 19 bensinstasjoner fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør, som har bioetanol på pumpe. Den første E85-pumpen ble åpnet 30. mai 2006 på Statoil-stasjonen på Storo i Oslo. Prisen på bioetanol ligger litt under bensin- og dieselprisen., Dette er gjort for å kompensere for et noe høyere forbruk når biler kjører på bioetanol. Nettokostnadene ved å kjøre på bioetanol blir således noe i nærheten av kostnadene ved å kjøre på diesel eller bensin. I Norge tilbyr Ford, Volvo og Saab bioetanoldrevne biler. De fleste biler med innsprøytingsmotor kan bygges om til å bruke bioetanol E85 Kritikk. Bioetanol er ikke bare betraktet som positivt, men har sider som betraktes som betenkelige både etisk, klima- og miljømessig. På den negative siden anføres at innføringen leder til at kyst- og regnskog hugges for å gi plass til produksjon av sukkerrør. Venstrepolitikeren Ivar Ruud Eide karakteriserer bioetanol som «Kanskje det verst tenkelige drivstoff som man kan bruke på en bil». Den dyrkbare jorden kunne også vært brukt til matproduksjon, en konkurransesituasjon som er betenkelig i en verden med matmangel og sultproblemer. For å vurdere om bioetanol er miljøvennlig for norske forbrukere, bør man undersøke hvor bioetanolen kommer fra. Hvis den kommer fra et område hvor dyrkingen ikke går på bekostning av verneverdig skog eller nødvendig matproduksjon, framstår bioetanol som et godt alternativ til fossile brensler. En annen innvending går på at biomassen gir langt større effektivitet og mindre klimagassutslipp om den brukes til produksjon av bioelektrisitet fremfor bioetanol. En studie viser at samme dyrkningsareal kan gi en gjennomsnittlig økning i kjørelengde på 81% samtidig som klimagassutslippene reduseres med 54% når avlingen går til produksjon av elektrisk energi. Forskere regner med at neste (andre) generasjon bioetanol vil kunne baseres på andre vekster. Biodrivstoff. Biodrivstoff er drivstoff framstilt av biologisk materiale. Eksempler på biodrivstoff er bioetanol, som stort sett lages av sukkerrør eller mais, biodiesel, som lages av olje fra soyaplanta eller raps – og biogass, som lages ved kontrollert biologisk utråtning av organisk materiale. De fleste moderne biler kan kjøres med blandinger av normalt petroleumsbasert drivstoff og biodrivstoff, per nå (mars 2012) er bensinbiler godkjent til å tåle 5 % innblanding, mens dieselbiler er godkjent for 7 % innblanding. I tillegg finnes det bilmodeller som tåler en høyere innblanding (B30, altså 30 % biodiesel, og E85, altså 85 % bioetanol). Flere land, særlig i den vestlige verden, har innført eller varslet innføring av krav om at alt drivstoff skal iblandes biodrivstoff. EU har som mål i fornybardirektivet at 10 % av all energibruk i transportsektoren skal komme fra fornybare kilder innen 2020. Dette målet kan oppfylles ved innblanding av biodrivstoff og/eller bruk av elbiler der strømmen er produsert basert på fornybare energikilder. I Norge er det et omsettingskrav for biodrivstoff der oljeselskapene må sørge for at 3,5 % av deres drivstoffsalg er biodrivstoff. Gassdrevne kjøretøy kan gå på både naturgass og biogass, men har normalt en bensintank for start av motoren som backup. Biogass kan produseres av mange typer organisk materialet, blant annet organisk avfall. I USA dyrkes mais, hvete og soyabønner til produksjon av biodrivstoff, mens man i Europa primært bruker rapsolje og olje fra andre frø. Andre kilder er avfall fra industri, landbruk og skogbruk, f. eks. avfallstre, halm, gjødsel, spillvann, avfall og matrester. Lagring av enkelte biodrivstoff er problematisk. For eksempel er biodiesel å betrakte som ferskvare og lagring av bioetanol representerer en større brannfare enn de petroleumsbaserte drivstoff den skal erstatte. Klima. I prinsippet er biobrensler CO2-nøytrale, fordi karbondioksid som frigis ved avbrenningen opprinnelig er blitt "trukket ut" av atmosfæren av levende planter. Det vil dog slippes ut klimagasser ved dyrking/innsamling (drivstofforbruk til traktoren, lystgassutslipp pgs gjødseling etc), raffinering og transport av biodrivstoffet. Men selv når dette blir tatt inn i regnestykket vil biodrivstoff ha et betydelig lavere CO2-utslipp enn fossilt drivstoff (typisk rundt 70 % bioetanol og 60 % for biodiesel). I tillegg blir det sluppet ut CO2 når skogområder blir omgjort til landbruksarealer. Dette er et sentralt problem siden stimulering av etterspørselen etter biodrivstoff vil øke lønnsomheten ved jordbruk, ikke minst i land med mye regnskog. Økt avkastning på jordbruk kan føre til nedhugging av regnskog. I Brasil har man siden 1980-tallet oppbygget en omfattende infrastruktur, til å fremstille etanol ut fra sukkerrør til bruk som brennstoff i biler, og dette har medvirket til at Brasil i dag er selvforsynt med energi. Der forskes aktivt i å finne nye måter å utvinne biodrivstoff med høyt energiinnhold ut av billige organiske materialer, til erstatning for fossilt olje og naturgass. Sara Blædel. Sara Blædel (født 6. august 1964 i København) er en dansk forfatter og journalist. Blædel har arbeidet som servitør og kokk. Hun har grafisk utdannelse som reprokopist, og arbeidet i en periode som grafisk koordinator hos det danske forlaget Gyldendal. I 1993 startet hun forlaget "Sara B", som speisaliserte seg på å utgi kriminallitteratur. I 1995 begynte hun som journalist, og fra 2001 er hun tilknyttet dansk fjernsyn som researcher, tilrettelegger og redaksjonssjef. Hun debuterte i 2004 som forfatter med kriminalromanen "Grønt støv", den første i en planlagt serie med kriminalassistent Louise Rick og journalisten Camilla Lind som etterforskere. Pingse. Pingse eller pinsje klokka, beskriver det å stille om klokka ved reis øst- eller vestover. Dette var nødvendig ved kryssing av tidssoner for å ha riktig tid ved ankomst. Ordet stammer fra samme rot som pinsett og pincher, og betyr å knipe. Uttrykket var vanlig blant sjøfolk, men ukjent på land, selv om dagens flyturisme innebærer svært mye av denne aktiviteten. Ordnede par. Et ordnet par er i matematikk en gruppering av to uavhengige objekter, hvor det første kalles "første koordinat" og det andre kalles "andre koordinat". Vanlig notasjon for et ordnet par er "(a,b)" eller "". Paret er "ordnet" i den forstand at "(a,b) = (b,a)" bare dersom "a = b". To ordnede par "(a,A)" og "(b,B)" er like hvis og bare hvis "a = b" og "A = B". Generelt trenger ikke "a" og "A" være objekter fra samme mengde. Et element i det kartesiske produktet formula_1 er et ordnede par. Dette svarer til et punkt i et kartesisk koordinatsystem. Et komplekst tall kan defineres som et ordnet par. En funksjon kan defineres som en mengde av ordnede par "(x,f(x))". Flyndreskje. Flyndreskje er et murerverktøy, en type murskje som brukes på trange steder der det er vanskelig å komme til med annet murerverktøy. Football League 1. divisjon 1992–1993. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 1. divisjon 1993–1994. Divisjonen ble kalt for Endsleigh League Division 1, f.o.m. denne sesongen t.o.m. 1995-96 sesongen. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 1. divisjon 1994–1995. Divisjonen ble kalt for Endsleigh League Division 1, f.o.m. 1993-94 t.o.m. 1995-96. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 1. divisjon 1995–1996. Divisjonen ble kalt for Endsleigh League Division 1, f.o.m. 1993-94 t.o.m. 1995-96. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 1. divisjon 1996–1997. Divisjonen ble kalt for Nationwide League Division 1, f.o.m. 1996-97 t.o.m. 2003-04. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 2. divisjon 1999–2000. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 2. divisjon 1992–1993. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 2. divisjon 1998–1999. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 2. divisjon 1997–1998. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 3. divisjon 1992–1993. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Byskriver. Byskriver var betegnelsen på en juridisk embedsmann som utførte enkelte av de gjøremål som ellers hørte under tingretten. Byskrivere fantes bare i de største byene. Det var særlig vanlig at byskriveren utførte forretninger innen tinglysning. I dag utfører Statens kartverk all tinglysing. Telemark Task Force II. Telemark Task Force II var en gruppe fra norske Telemark bataljon som opererte i Afghanistan i ISAF-styrken under Nato-ledelse rundt 2004. Den hendelsen under gruppens engasjement som fikk mest oppmerksomhet var da grenader Tommy Rødningsby ble drept under et angrep utenfor Kabul. Randesund kirke. Randesund kirke (bygd i 1864) er en korskirke bygd i tre, med plass til omtrent 450 mennesker. Den ligger i Frikstad i Randesund i Kristiansand kommune. Det er en av to kirker i Randesund kirkesokn. Den andre er Søm kirke, der kirkesoknets felles administrasjon er lokalisert. Altertavlen, "Den hellige nattverd" er lagd av Olaf Hasaas etter originalen i Risør kirke. Kirkeklokkene er fra 1864. De er lagd i Stavanger, og bærer innskriften: "Jeg ringer så videt over Randesund. Hør ordet som utgaar av Herrens mund. Jeg ringer i Jesu Navn farvel, til hver en henvandret sjæl." Nytt 12-stemmers pipeorgel ble levert av Bruno Christensen og sønner i 1999. Gudstjenester omtrent annenhver søndag august – juni. Ingen gudstjenester i juli. Nanset Blåseensemble. Nanset Blåseensemble (inntil 2005 Nanset Ungdoms-musikkorps, NUMK) er et av Norges ledende amatørkorps, og har oppnådd stor anerkjennelse langt utenfor landets grenser. Korpset hadde fram til 1981 fanfare-besetning, men skiftet da til janitsjar-besetning. Korpset har bygd opp sitt gode rykte gjennom en satsing på et svært nyskapende og krevende repertoar, samt en rekke urfremførelser av sentrale musikkverk. Korpsets hovedmålsetting er å spille god musikk på et høyt internasjonalt nivå. Ved å tenke nytt og annerledes har korpsets ulike arrangementer satt en ny standard for korpskonserter i Norge. Nansets særdeles store aktivitet har ført til turnévirksomhet i inn- og utland, utgivelse av flere CD-innspillinger, utallige radioopptak, flere NM-seirer, og gode plasseringer i internasjonale mesterskap. Ensemblets dirigent siden 1969, Odd Terje Lysebo, har mye av æren for dets suksess. Den gode musikalske utviklingen i korpset har ført til at de har tiltrukket seg musikere langveis fra som ønsker å spille der. Roger Kellaway. Roger Kellaway (født 1. november 1939 i Waban, Massachusetts) er en amerikansk pianist og komponist, kjent fra flere samarbeid med norske musikere. Han spilte på 60-tallet med Kai Winding, Al Cohn/Zoot Sims og Clark Terry/Bob Brookmeyer, samt medvirket på innspillinger med Ben Webster, Maynard Ferguson, Wes Montgomery og Sonny Rollins. Etter flytting til Los Angeles (1966) har han tatt til filmmusikk (som All in the Family), og beveget seg mot funk, såvel som etablert egen cellokvartett (utgivelse 1970). For filmen "A star is born" ble han Oscar-nominert, og med "Memos for paradise" ble det Grammy. Rundt 1990 spilte han mye med skandinaviske jazzmiljø. Med Putte Wickman/Red Mitchell kom "Som o'this and some o'that", med Joakim Milder/Red Mitchell kom "Live in Stockholm", begge på Dragon Records. Med Magni Wentzel ga han ut tre plater, først i trio med Red Mitchell, "New York nights" (Gemini Records, 1991), så med Niels-Henning Ørsted Pedersen "Come away with me" (Gemini Records, 1993), til sist "Turn out the stars" (Hot Club Records, 1995). Han spilte med Atle Nymo/Frode Nymo Quartet på "Inner Urge", live fra Oslo Jazzfestival (Taurus Records, 2002). I hjemlandet har hans Roger Kellaway Trio (med Bruce Forman gitar og Dan Lutz bass) gitt ut "I Was There: Roger Kellaway Plays From The Bobby Darin Songbook" (2003), "Remembering Bobby Darin" (2004) og "Heroes" (2005). Distriktskommando Trøndelag. Distriktskommando Trøndelag (DKT) var den militære kommandoen for midt-Norge. Den ble dannet i St. Andrews i Skottland i 1944 og nedlagt i desember 2002. Denne forsvarsordningen kan dog spore sine aner tilbake til 1861. Landsdelskommando Sør-Norge overtok distriktskommandoens tidligere oppgaver. DKT sitt første mål var å avvæpne tyske okkupasjonsstyrker i Trøndelag, og senere ta over det militære forsvaret at Midt-Norge og etablere en sivil administrasjon i landsdelen. Football League 3. divisjon 1999–2000. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 3. divisjon 1998–1999. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 3. divisjon 1997–1998. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 3. divisjon 1996–1997. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 3. divisjon 1995–1996. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 3. divisjon 1994–1995. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 3. divisjon 1993–1994. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 2. divisjon 1994–1995. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Football League 2. divisjon 1993–1994. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 2005–2006. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Toni Cipriani. Toni Cipriani er en fiktiv karakter i Grand Theft Auto-serien. Han gjør først opptreden i spillet Grand Theft Auto III som Don Salvatore Leones rådgiver. GTA III kom ut i 2001. Cipriani er figuren man styrer i. Conference National 2004–2005. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 2003–2004. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 2002–2003. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 2001–2002. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 2000–2001. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1999–2000. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Sash! Sash! er et tysk DJ / produsentteam, med Sascha Lappessen i fronten, (født den 10. juni 1970, i Nettetal, Tyskland), Han jobber i studio med Ralf Kappmeier og Thomas "Alisson" Lüdke. Karrière. Sash! hadde en rekke med hits i Storbritannia i 1997–1998 med «Encore Une Fois», «Ecuador», «Stay» og «Mysterious Times», og alle kom så høyt som til 2. plass i de britiske hitlistene. Sash! holder rekorden av å ha flest 2. plasser i de britiske hitlistene (totalt 5 stk.), uten å komme seg opp til 1. plass. De er fortsatt aktive i dag, men ikke med like stor suksess. Deres siste album S4!Sash! ble aldri sluppet ut i England eller Norge. De har siden 2002 vært i forhandlinger med plateselskaper om å gjøre en «comeback», og har nå fått en avtale med Ministry of Sound (Et stort engelsk dance/trance/house plateselskap). I 2007 slapp de ut deres «nye» album 10th Anniversary for å feire deres 10 år med musikk. Albumet inneholder DVD og remastret musikk, samt noen nye. Språk. Sash! har alltid vært kjent for å kunne lage unike og populære dansehits blandet med musikk og språk fra forskjellige etniske grupper. Eksempler på dette finner man i «Stay», «Mysterious Times» og «Just Around The Hill» som ble sunget på engelsk, «Encore une Fois» på fransk, «Adelante» and «Ecuador» på spansk, «La Primavera» på italiensk, «The Trip» på finsk, «Together Again» på dansk og «Ganbareh!» på japansk. Conference National 1998–1999. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1997–1998. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Gallia Aquitania. Gallia Aquitania var en provins i Romerriket som lå den sørvestlige delen av dagens Frankrike. Det grenset til provinsene Gallia Lugdunensis, Gallia Narborensis og Hispania Tarraconensis. Gallia Aquitania ble en keiserlig provins under Augustus, under ledelse av en tidligere pretor, og holdt ingen legioner. Under Diokletians omorganisering av provinsene ble Gallia Aquitania delt inn i tre provinser: "Aquitania Prima", "Aquitania Secunda" og "Aquitania Tertia" eller "Aquitania Novempopulania" (dagens Gascogne). I 418 ga keiser Honorius vestgoterne land i Aquitania. Dette ble antageligvis gjort under "hopsitalatis", reglene for innkvarterte soldater. Disse bosettingene ble kjernen i det vestgotiske kongedømmet som senere utvidet seg over Pyreneene og over på Den iberiske halvøy. Conference National 1996–1997. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1995–1996. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1994–1995. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1993–1994. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1992–1993. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Utsikt til paradiset. "Utsikt til paradiset" er den første romanen av fire i serien om Elling av Ingvar Ambjørnsen. Den ble utgitt i 1993 på Cappelen og er oversatt til flere språk. De fire bøkene i serien er "Utsikt til paradiset" (1993), "Fugledansen" (1995), "Brødre i blodet" (1996) og "Elsk meg i morgen" (1999) Handling. I denne første boken i serien om Elling, møter vi Elling, bokens jeg-person, i en treroms blokkleilighet i utkanten av Oslo. Her har han og moren bodd i alle år, mer eller mindre isolert fra omverdenen. Det var bare moren han hadde noe som helst kontakt med, og moren hadde heller ikke noen spesiell kontakt med andre heller. Som han sier så sørgmodig: ”Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.” Handlingen begynner med at moren dør, den eneste personen han har hatt kontakt med. Gråter gjør han ikke, og er heller ikke særlig trist. Hennes død etterlater imidlertid ett tomrom som Elling fyller igjen med sine oppdiktede forestillinger. Han begynner nå å se mer ut på verden, blant annet blokkene som omkranser leiligheten. Som om det ikke var ille nok fra før, tar han på ingen måte initiativ til å oppsøke og kontakte andre mennesker nå. I hvert fall ikke direkte kontakt. Rommet til mor tømmer han, og han investerer i et rådyrt teleskop med penger han har spart opp på konto. Teleskopet plasserer han i vinduskarmen rettet mot leilighetene i de andre blokkene. Meningen hans med dette, er å få et innblikk i andres liv gjennom vinduet, uten at han på noe som helst måte skal bli oppfattet som en kikker. Gjennom teleskopet observerer han hva som foregår i de andre leilighetene. Han merker seg små, avslørende detaljer, gir personene navn, livshistorie, dikter handlinger og samtaler. I begynnelsen observerer han bare, men etter hvert som hans egne drømmer tar form og blir virkelige, i hvert fall for ham, ønsker han å bli en del av naboenes liv. Han ønsker å prate med personene, gi dem råd og veiledning og lede dem i riktig retning. Mor sitt rom, som før var meget ukjent for ham, ble nå hans egen lille inngangsportal til fellesskapet. Bortsett fra å gjøre hverdagslige ting som å handle i dagligvarebutikken og poste post på postkontoret i ny og ne, bruker han nesten all sin tid på teleskoptitting. Boken ender med at Elling blir drevet ut av leiligheten sin. Naive Norge. "Naive Norge" er en fjernsyns-dokumentar av fotografen og filmskaperen Christofer Owe. Dokumentaren forteller om Owe sine opplevelser et år han var bosatt på Holmlia der han arbeidet med å ta blant annet portrettfotografier. Dokumentaren ble sendt den 4. desember 2006 i TV 2-programmet "Reflektor". Reprisen ble stoppet grunnet at fotograf Gunhild Westhagen Magnor ikke lenger ville at materialet hun filmet skulle benyttes. Kontroversen rundt Naive Norge dreier seg i stor grad om Owes presentasjoner av temaet innvandring. Holmlia er blant de områdene i Norge som har størst prosentandel av innvandrere og barn av innvandrere. Hit flytter Owe for å «oppleve» et fargerikt fellesskap. Dagfinn Hauge. Dagfinn Hauge (født 14. juli 1908 i Bergen, død 14. mars 2007) var biskop i Tunsberg bispedømme fra 1962 til 1978. Han var fengselsprest ved Akershus fra 1941 til 1945, sogneprest i Vestre Aker, Oslo, fra 1959 til 1962. Hauge var generalsekretær i Norges Kristelige Ungdomsforbund (NKUF – senere endret navn til Norges KFUK-KFUM) fra 1948 til 1954. Conference National 1991–1992. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1990–1991. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Quake (videospill). "Quake" er et førstepersonsskytespill utviklet av id Software og gitt ut i 1996. "Quake" er det første spillet i Quake-serien. "Quake"-motoren. id Software utviklet en ny 3D-spillmotor til "Quake", kalt «Quake engine». Denne spillmotoren ble i 1999 frigjort under GPL-lisens, og flere spill har brukt "Quake"-motoren. Conference National 1989–1990. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1988–1989. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1987–1988. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Aquitansk. Aquitansk var et språk som ble talt i det som i dag er Aquitaine i Frankrike i tidligere tider. Det ble talt i Aquitaine før romerne okkuperte området, og antageligvis helt fram til Middelalderen. Arkeologiske, toponymiske og historiske spor antyder at språket var i slekt med, eller var en dialekt av, baskisk. Det viktigste vitnesbyrdet er en serie skrifter på latin, som inneholder rundt 400 personnavn og 70 gudenavn. Nelson Rockefeller. Nelson Aldrich Rockefeller (født 8. juli 1908, død 26. januar 1979), var en amerikansk republikansk politiker, og den 41. visepresidenten i USAs historie. Han tiltrådte i embedet 19. desember 1974 under president Gerald Ford. Bakgrunn. Nelson Rockefeller kom fra en av USAs mektigste og rikeste familier, den tysk-amerikanske Rockefeller-familien. Han var sønn av Abby Greene Aldrich og John D. Rockefeller jr., og barnebarn av oljemagnaten og filantropen John D. Rockefeller. Før sin tid som visepresident var han guvernør for New York fra 1959 til 1973 (valgt fire ganger, men satt bare tre og en halv periode). Han meldte seg som presidentkandidat flere ganger på 1960- og 1970-tallet, men nådde aldri opp i primærvalgene. Han ble utnevnt til visepresident av Gerald Ford da han overtok som president etter at Richard Nixon måtte gå på grunn av Watergate-skandalen. Fram til valget i 1976 hadde USA således både en president og en visepresident som ingen av dem var utpekt gjennom valg. Mange i Norge følte de hadde en liten aksje i Rockefeller-familien ved at en av Nelson Rockefellers sønner, Stephen, i noen år var gift med sørlandsjenta Anne-Marie Rasmussen. Bryllupet i Søgne Hovedkirke sommeren 1959 var årets sositetsbegivenhet. Paret ble skilt etter om lag ti års ekteskap. De hadde tre barn. Død. Han døde den 26. januar 1979 etter et hjerteinfarkt. Omstendighetene rundt dødsfallet er uklare, og de første rapportene fortalte at han døde på sitt kontor. Senere ble det klart at Rockefeller hadde fått infarktet i sitt hjem på Manhattan, og at han da hadde vært sammen med sin hjemmehjelp, den 26-årige Megan Marshak. Etter legerapportene hadde Marshak ventet i nær en time innen hun tok kontakt med en venninne, nyhetsreporteren Ponchitta Pierce, som i sin tur tilkalte ambulanse. Dette førte til mye spekulasjon i pressen angående Marshaks forhold til Rockefeller, og hennes rolle under omstendighetene rundt dødsfallet. Marshak var også begunstiget i Rockefellers testamente, noe som ytterligere satte fart i rykteflommen etter Rockefellers død. Hans levninger ble kremert bare 18 timer etter at han ble erklært død, og urnen hans ble satt ned ved familiekirkegården (Rockefeller Family Cemetery) i Sleepy Hollow Westchester County, New York. Conference National 1986–1987. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1985–1986. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1984–1985. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1983–1984. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1982–1983. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Spenningsrekke. I den galvaniske spenningsrekken ligger de uedle metallene, som lettest gir og tar imot elektroner på den ene siden som anoder, mens edelmetallene ligger på den andre siden som katoder. Når flere metaller er elektrisk forbundet og ligger neddykket i en elektrolytt, så vil det uedleste metallet løses opp hurtigst. Forskjellen kan måles som spenninger mellom metallene. Denne effekten er grunnlaget for batteriers funksjon. I skip og båter forbindes skroget til en sinkkloss som ligger åpent i sjøvannet, som er en elektrolytt. Denne spises opp og skiftes derfor fra år til år, mens resten av skroget slik blir beskyttet mot oppløsning. Sinkklossen kalles en offeranode. Detaljene i rekkefølgen er noe avhengig av omgivelsene (temperatur og aktuell elektrolytt), i motsetning til den elektrokjemiske spenningsrekken, som defineres i forhold til en standardtilstand. Rekkefølgen nedenfor gjelder for oksygenfattig sjøvann, spenning i Volt. Verdiene kan variere noe, alt etter legeringen. Det går frem at sink-grafitt-batteriet vil ha en spenning på rundt 1,5 V. Mario Smash Football. "Mario Smash Football" (kalt "Super Mario Strikers" i USA og Japan) er et fotballspill med Mario og andre figurer fra "Mario"-spillene. Spillet er ikke i nærheten av å være et ekte fotballspill, fordi det ikke har regler i det hele tatt, du kan gjøre hva du vil med motstanderne, som for eksempel å slå dem ned (straffen for dette er at motstanderen får et «gratis» våpen), og når ballen kommer for nær kanten av banen, spretter den tilbake. I tillegg er det kun fem spillere på hvert lag (en lagleder, tre andre spillere som alle er like, og en Kritter som er målvakt), og spillere har muligheten til å bruke forskjellige gjenstander som våpen, for eksempel bomber, Koopa-skall og bananskall. Sist, men ikke minst, kan lagkapteinen bruke et spesialangrep som kan score opp til to mål på en gang. Alt dette er med på å gjøre "Mario Smash Football" til et veldig action-fylt fotballspill. Spillbare rollefigurer. På hvert lag er det en lagkaptein, og i tillegg er det tre andre spillere. Disse tre er alle helt identiske. Slottet i Versailles. Slottet i Versailles, på fransk Château de Versailles, ofte bare kalt Versailles, er et kongelig slott i Frankrike i byen Versailles, en av forstedene til Paris. I 1660 var Ludvig XIV konge i Frankrike. Han og hans familie holdte til i Louvre i Paris, men kongen lengtet etter et sted der han kunne slippe unna byens masser og bråk, så han beordret byggingen av et jaktslott utenfor byen, i området som i dag er Versailles. a> i det veldige, symmetriske parkanlegget Slottet var den franske kongefamilien og hoffets hovedresidens fra 1682, da Ludvig XIV flyttet fra Paris, fram til 1789 da kongefamilien ble tvunget tilbake til hovedstaden under den franske revolusjonen. Versailles-slottet er med sin voldsomme størrelse og overdådige utforming og utsmykning hovedverket innen fransk barokk. Historie. Den første informasjonen om Versailles strekker seg helt tilbake til et dokument fra 1038, da byen bare var en liten landsby med en liten borg og en kirke styrt av en lokal lensherre. Etter å ha opplevd både svartedauden og hundreårskrigen var det ikke mye igjen av stedet, og lite blir nevnt før 1575 da en italiener ved navn Albert de Gondi og hans familie kjøpte området. Denne familien var rik, og fikk etterhvert innflytelse i det franske parlamentet, og dermed kom Ludvig XIII i kontakt med Gondi. Disse to dro senere ofte ut på jakt i skogene i Versailles og derfor beordret kongen at et jaktslott skulle bygges der, noe som ble starten på det slottet vi ser i dag. Ludvig fikk i 1632 rettigheten fra Gondi til landet og begynte å utvide jaktslottet han hadde påbegynt 1626. Utvidet av Ludvig XIV. Da Ludvig XIV tok over tronen etter sin far, begynte han i 1661 å utvide slottet. Han hyrte arkitekten Louis Le Vau og landskapsarkitekten André Le Nôtre, og startet byggingen av et storstilt palass. Byggingen ble utført i etapper og komplekset var ikke fullstendig ferdigstilt før i 1710, selv om noe arbeid også ble utført av Ludvig XV tyve år senere. Den franske kongen flyttet ikke bare hoffet til Versailles, men hele den franske regjeringen, av den enkle grunn at her hadde han mye større kontroll på hva de gjorde, enn hvis de hadde oppholdt seg i Paris. Slottet i dag. I dag er slottet en enorm turistattraksjon som trekker hundretusener turister hvert år. Slottet er også oppført på UNESCOs liste over verdensarven. Slottet er med sine vakre utsmykninger og sin enorme hage – med syv kunstige dammer og en rekke fontener – det største parkanlegget som noen gang er skapt, og et enestående monument over barokken i Frankrike. Store deler av selve slottet er i dag åpent for publikum, og dette gjelder også parkarealet. Slottet i krigstid. Under de forskjellige krigene mellom Frankrike og Tyskland de siste hundre og femti årene har slottet ofte blitt brukt som hovedkvarter for forskjellige generalstaber, slik det ble av den tyske hær i den fransk-tyske krigen av 1870. Det var også i speilsalen i Versailles at Vilhelm I ble utropt til keiser av det tyske riket i 1871. Ironisk nok var det i den samme salen Tyskland ble straffet for første verdenskrig i 1919 da Versailles-traktaten ble underskrevet og avsluttet krigen mellom de allierte og Tyskland. Slottet har flere ganger tatt skade under både første og andre verdenskrig, men den franske regjering har restaurert slottet flere ganger til enorme summer. Conference National 1981–1982. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1980–1981. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Conference National 1979–1980. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Alter Real. Alter Real er en hesterase som kommer fra Portugal. Navnet stammer fra en landsby som heter Alter do Chao. De er regnet for å være barokke hester. Opprinnelse. Portugal er hjemmet til denne edle hesten som først ble avlet med tanke på å få en rase som var staselig nok til å bære konger. Real betyr da også kongelig. Rasen ble grunnlagt med de beste andalusiske hestene i landet på midten av 1700-tallet. Men under Napoleonskrigene 1804-1814 ble stutteriet plyndret av de franske troppene og mange av hestene ble stjålet. Etter det ble det gjort forsøk på å blåse liv i avlen igjen ved å bruke hanoveranske hester (Hannoveraner), normanniske hester, araber hester og engelsk fullblods hester, men dette ble ingen suksess. Hedligvis ble andalusiske blodslinjer igjen tatt i bruk i avlen sent på 1800-tallet, og dette berget Alter-Real som rase. Det er fremdeles ikke mange Alter Real hester, men rasen er ikke i fare for å bli utryddet og den regnes som en del av Portugals kulturarv. Rasebeskrivelse. Det blir sagt at dagens Alter Real ser ut som den opprinnelige Alter Real fra 1700-tallet. Edelt hode, med rett eller lett konveks profil. Buet, muskuløs hals som bæres naturlig høyt. Vid, dyp bringe. Kort rygg med hellende kryss og lavt ansatt hale. Kraftfulle haser. Høy beinføring som passer godt til dressur på høyt nivå, haute ecole. Vanligste farger er brun, svartbrun og avbleket skimmel. Dette er en intelligent og livlig hesterase. Lipizzaner. Lipizzaneren er en hesterase som ble avlet frem i 1518, da Karl II av Østerrike grunnla en avlsgård i Lipica. Spanske hester, pura rasa espanol og berbere, ble krysset med landets egne, hvite karst-hester. Hestene er særlig kjent fra Spanische Hofreitschule i Wien. Hestene er født brune/svarte men blir skimmel etterhvert som de blir eldre. Et fåtall av dem forblir brune eller svarte, men rundt 95 % av dem er skimmel. De utvikler seg sakte, og det er ikke vanlig å ri dem inn før i 4-års alderen, men de kan brukes til de er godt over 20 år. Lipizzanerhesten har fått en sterk kulturell status i Slovenia og fins avbildet på det slovenske 20 cents euro-mynten. Såvel i Østerrike som i Ungarn skjer avlen under statlig overoppsyn og kontroll. Med all rett kalles lipizzaneren for en europeisk kulturhesterase, som disse regjeringene anser å være veldig viktig å bevare. Lipizzaneren har på grunn av sitt lettlærte og arbeidsvillige lynne blitt populær innen ridesporten, da fremst i dressuren, der de utmerker seg. Lipizzaneren er nobel og stolt, og passer seg godt som kjørehest. Gullhaug. Gullhaug er et sted på Bærums Verk. På Gullhaug ligger Gullhaug Skole. Man finner også her Gullhaug Bo og Behandlingssenter. Gullhaug er også endeholdeplass for Ruters busslinjer 143 (Bærums Verk – Oslo Bussterminal) og rushtidslinjen 144 (Hammersborggata Ekspress – Bærums Verk Ekspress). Toyota Starlet. Starlet var navnet på en bil produsert av Toyota fra 1973 til 1999. Historie. Starlet ble først lansert på det japanske markedet i 1973 som en såkalt Supermini, en liten kompakt bil med liten motor. Den hadde samme utstyrsnivå som Corolla, men ikke like sterke motorer. Starlet hadde flere ansiktsløftninger opp igjennom, blant annet en i 1978, en i 1985, en i 1990, og en i 1994, som holdt løpet ut til 1999. Den hadde bakhjulsdrift fra sin begynnelse og helt frem til 1985, da Toyota endret hjuldriften på de aller fleste av sine modeller til fremhjulsdrift. Etter modellen fikk fremhjulsdrift i 1985 ble den med en gang utstyrt med en 5-trinns girkasse og et generelt høyere utstyrsnivå. Bilen har hatt stort sett samme utstyrsnivå som Corolla. Starlet har alltid vært en populær bil i Norge, og den solgte bra i Europa. Toyota på sin side følte at markedet var modent for noe annet, og lanserte arvtageren Toyota Yaris i 2000 for å ta over etter Starlet. Katedralskole. Katedralskoler var i middelalderen skoler i forbindelse med katedraler eller domkirker for teologisk presteutdanning. Norges første katedralskoler ble grunnlagt kort etter at Norge ble eget erkebispedømme i 1152. I dag er katedralskolene vanlige videregående skoler, men mange har beholdt «katedralskole» i navnet. Flere av disse skolene er blant de eldste skolene i landet. Katedralskolene tilbyr undervisning i allmennfag. Mariupol. Mariupol (ukrainsk: Маріуполь, russisk: Мариуполь) er en by i Donetsk oblast øst i Ukraina med ca. 500 000 innbyggere (2007). Mariupol er en storby i industriområdene i hele det østlige Ukraina. Byen ligger ved Azovhavet og har en viktig havn. I Mariupol finnes tungindustri som jern-, stål- og kjemisk industri. Toyota Publica. Toyota Publica ble produsert av Toyota fra 1961 til 1978 og var ment å være en kompakt familiebil. Den ble bygget i 17 år og ble oppgradert og ansiktsløftet flere ganger. De første variantene var luftavkjølte boxer-motorer, men det ble snart gått over til vannavkjølte rekke-firer-motorer. Senere ble det brukt motorer fra Toyotas K-serie, som var i Corolla og Starlet gjennom hele 70-tallet. Publica fikk en alvorlig ansiktsløftning i 1973 og holdt løpet ut. Denne, kalt KP-30, var mer lik de andre bilene Toyota hadde på markedet i den samme tiden, men Publica ble besluttet nedlagt da Starlet begynte å få tak på markedet etter sin lansering i samme år som KP-30 kom ut. Mesofinans. Mesofinans er en finansieringsløsning som er tilpasset små og mellomstore bedrifter. Utlånene er noe større enn det som er vanlig i mikrofinans. Serie A 1992–1993. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1993–1994. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1994–1995. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1995–1996. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1996–1997. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1997–1998. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1998–1999. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1991–1992. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1990–1991. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1989–1990. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 1999–2000. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 2000–2001. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 2001–2002. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 2002–2003. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Bruno Christensen. Bruno Christensen (født 1918) er en orgelbygger fra Terkelsbøl i Danmark. Han startet firmaet Bruno Christensen & Sønner Orgelbyggeri i 1966. I 1974 ble virksomheten gjort om fra privat foretak til et andelslag. Alle sønnene til Christensen ble også orgelbyggere, og da Bruno Christensen i 2001 gikk av, tok Peter Christensen over som administrerende direktør. Firmaet har levert omtrent 520 kirkeorgel til kirker i Danmark, Norge, Sverige, Finland, Island, Tyskland, Nederland og Namibia. Randesund kirke i Kristiansand og Risør kirke er blant de norske kirkene som har orgel fra Bruno Christensen. Serie A 2003–2004. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 2004–2005. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Serie A 2005–2006. Juventus ble i ettertid fratatt ligaseieren og flyttet ned til Serie B (med minuspoeng). Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Thomas Seddon. Thomas Seddon (28. august 1821 – 23. november 1856) var en engelsk landskapsmaler som var tilknyttet Det pre-rafaelittiske broderskap. Seddon ble født i London i 1821, hans far var en møbelsnekker, et yrke som Seddon også bedrev for en tid, men i 1842 reiste han til Paris for å studere ornamentalsk kunst. Da han kom tilbake formga møbler for sin mor. I 1849 reiste han både til Wales som til Frankrike for å gjøre skisser, og i 1852 stilte han ut i Det engelske kunstakademiet, Royal Academy, med et figurbilde med tittelen "Penelope". Senere stilte han ut landskapsmalerier med scener fra Bretagne i Frankrike. På slutten av 1853 reiste han sammen med den pre-rafaelittiske maleren William Holman Hunt til Kairo i Egypt. Han arbeidet for et år i Egypt og i Palestina med malerier som kunstkritikeren John Ruskin senere uttalte var «de første landskaper som forente perfekt kunstnerisk dyktighet med topografisk nøyaktighet, utført med streng disiplin for ingen annen hensikt enn å gi de som ikke kan reise troverdig kjennskap til de scener som burde være av interesse for dem». Seddon motiver fra Midtøsten ble utstilt i Berners Street i London i 1855, og deretter i Conduit Street i 1856. I oktober 1856 besøkte Seddon Kairo på nytt, men ble syk og døde der den 23. november 1856, kun 35 år gammel. Hans verker ble utstilt i Det engelske kunstnersamfunnet, Society of Arts, året etter, og hans viktigste og mest bearbeidede bilde "Jerusalem and the Valley of Jehoshaphat" (1854–1855) ble kjøpt inn og stilt ut i Den engelske nasjonalgalleriet i London. På grunn av sin forbindelse med William Holman Hunt og dennes innflytelse har Seddon blitt sett på som assosiert med pre-rafaelittene. I henhold til Allen Staley var Seddon maleri "Jerusalem and the Valley of Jehoshaphat" det første og for en lang tid også det eneste pre-rafaelittiske maleriet i en offentlig samling. Det har derfor fått en oppmerksomhet som det ellers ikke ville ha oppnådd, men Staley konkluderte at Seddon var den reneste eller den meste ekstreme pre-rafaelittiske landskapsmaleren på grunn av oppmerksomhet på detaljene i landskapet. Både Ford Madox Brown og Holman Hunt mente likevel at "Jerusalem and the Valley of Jehoshaphat" ikke var tilfredsstillende og at maleren ikke hadde vært nok tålmodig. En biografi om Thomas Seddon som ført i pennen av hans bror ble utgitt i 1859. Reinhold Messner. Reinhold Messner (født den 17. september 1944) er en kjent tindebestiger og eventyrer fra Syd-Tyrol i Italia, ofte henvist til som tidenes største tindebestiger, kjent for den første solobestigning av Mount Everest uten oksygentilskudd og for å være den første klatrer som har fullført «åttetusener» (besteget alle toppene på over 8000 m o.h.). Biografi. Han er født i Brixen (Syd-Tyrol, Italia) og har tysk som morsmål. Han tilbragte sine ungdomsår med å klatre i Alpene og ble bergtatt av Dolomittene. Hans far, Josef Messner, var lærer, kjent for sin strenghet og til tider hard mot Reinhold. Josef tok Reinhold med på sin første bestigning da han bare var fem år gammel. Reinhold hadde tre yngre brødre: Günther, Hansjörg og Hübert. Da Reinhold var 13, begynte han å klatre med broren Günther, som var 11 år gammel. Da Reinhold og Günther var i begynnelsen av tyveårene, var de allerede regnet blant Europas beste klatrere. Siden 1960-tall, og inspirert av Hermann Buhl, var han en av de første og mest entusiastiske tilhengere av en klatrestil, Alpe-stilen, som besto i å klatre med meget lett utstyr og et minimum av hjelpemidler. Messner betraktet den vanlige ekspedisjons-stilens «beleiringstaktikk» som respektløs ovenfor naturen og fjellene. Hans første større bestiging i Himalaya i 1970, Nanga Parbat, viste seg å bli en tragisk suksess. Både han og hans bror Günther Messner nådde toppen, men Günther døde to dager senere under nedstigningen. Reinhold mistet syv tær og tre fingre, som var sterkt forfrosset under bestigningen og som måtte amputeres. I 1980 ble Messner den første som besteg Mount Everest alene, uten medbragt oksygen. (Messner hadde gjort dette tidligere som en del av et tomannslag med Peter Habeler i 1978). Han ble i 1986 den første som fullførte alle fjorten «åttetusener» (topper over 8 000 m o.h., noen ganger kalt «Himalayas krone»), og vant således kappløpet mot Jerzy Kukuczka. Han har også gjennomført solobestigning av det teknisk meget vanskelige Nanga Parbat. Messner har krysset Antarktis på ski sammen med Arved Fuchs langs den såkalte Messner-ruta. Han har skrevet en rekke bøker om sine erfaringer. Flere av dem er oversatt til en rekke språk, blant annet engelsk. Det ble laget en film om ham i 1984, Werner Herzogs "The Dark Glow of the Mountains". Solobestigningen av Everest, da ingen andre klatrere var til stede på fjellet, er ansett som enestående og vil høyst sannsynlig ikke bli gjentatt siden fjellet i dag blir besteget av klatrere i grupper og der er relativt trangt mellom klatrere som streber etter å nå toppen samtidig. Messner leder i dag en rekke forskjellige foretak som bygger på hans erfaringer, kunnskaper og ferdigheter som innen fjellsport. Fra 1999 til 2004, innehadde han stilling som medlem av EU parlamentet for "Det italienske grønne partiet" (Federazione dei Verdi). I 2004 gikk han 2000 kilometer gjennom Gobi-ørkenen. Han hadde nå hovedsakelig ofret seg for, et konglomerat av museer som han hadde grunnlagt og som omhandlet forskjellige tema fra fjellverden. Trollheim kraftverk. Trollheim Kraftverk er et vannkraftverk i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Elven Folla reguleres av kraftverket og vannet ledes ut i Surna etter at det er brukt i kraftverket. Kraftverket utnytter et fall på 402 meter fra Follsjøen som er regulert mellom 420 og 375 moh. Midlere årsproduksjon er på 805 GWh og installert effekt er på 130 MW i en francisturbin. Kraftverket startet produksjonen i 1968. Gråsjø kraftverk. Gråsjø kraftverk er et vannkraftverk i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Elven Folla reguleres av kraftverket og vannet ledes ut i Follsjøen etter at det er brukt i kraftverket. Follsjøen er igjen reguleringsmagasin for Trollheim kraftverk. Det overføres også vann fra Vindelva gjennom et takrennesystem. Kraftverket utnytter et fall på 61 meter fra Gråsjøen som er regulert mellom 483 og 430 moh. Midlere årsproduksjon er på 72 GWh og installert effekt er på 15 MW i en francisturbin. Kraftverket startet produksjonen i 1970. Else Heiberg. Else Cathrine Heiberg (født 5. november 1910 i Kragerø, død 1972 i Oslo) var en norsk skuespiller. Hun startet sin yrkeskarriere som pianist og danselærer, og scenedebuterte på Den Nationale Scene i 1934 som ung gutt i Finn Bø-stykket "Selv i tider som disse". Siden var hun innom Chat Noir, Det Nye Teater, Trøndelag Teater og en rekke andre scener. Fra 1948 til 1951 var hun engasjert ved Nationaltheatret, senere igjen Det Nye Teater, før hun i flere år var fast ansatt i Fjernsynsteatret. Derfra er hun mest kjent for rollene som Hønse-Lovisa i "Ungen" og Dobbelt-Petra i "Den store barnedåpen", begge skrevet av Oskar Braaten, og som Meg i Brendan Behans "Gisselet". Else Heiberg var gift med skuespiller Jon Lennart Mjøen, mor til skuespiller og komiker Lars Mjøen og søster til skuespilleren Kirsten Heiberg. Per Bjørnstad. Per BjørnstadPer Bjørnstad (født 7. oktober 1916, død 8. mai 2002 på Dagali) var en norsk matematiker og statsstipendiat. Som statsstipendiat fra 1976 var Bjørnstad tilknyttet "Institutt for matematikk" ved Universitetet i Oslo, hvor han blant annet arbeidet med matematiske modeller for "gruppepsykologi og sosiale mønstre". Bjørnstad var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen. Han var hele livet en aktiv friluftsmann, og mens han de siste 20 årene av livet bodde på Dagali deltok han aktivt i arbeidet med å etablere Hardangerviddamuseet. Han var ugift. Person (teologi). Person (gresk "prosopon") eller hypostase (gresk ὑπόστᾰσις ("hypostasis")) er i kristen teologi et begrep som særlig brukes for å beskrive de tre bestanddelene i Treenigheten, det vil si Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Det heter at Treenigheten er «tre personer i ett vesen», og at man tror på «Én Gud i tre personer». Enkelte kristne er forsiktige med å bruke dette begrepet, fordi det lett kan misforstås i og med at "person" normalt oppfattes som ensbetydende med "(menneskelig) individ", noe som kan være vanskelig å forene med treenighetslæren dersom man ikke kjenner hele den teologiske utlegningen. Begrepets opprinnelse. Det opprinnelige begrepet er det greske "hypostasis" (ὑπόστᾰσις). Grunnbetydningen av ordet er «det som står under». Aristoteles og nyplatonistene brukte det for å beskrive en indre realitet, eller en tings objektive virkelighet. Tidlige kristne forfattere brukte det i betydningen «værende» eller «substansiell realitet», til tider sammenfallende med "ousia" («værende», «essens»). Det ble brukt slik blant annet av Tatian og Origenes, samt i anathemaene som ble vedtatt ved konsilet i Nikea i 325. Begrepet ble også brukt i sammensetningen «hypostatisk union», den teologiske forklaringen på hvordan to realiteter eller naturer kan finnes i ett individ. Både i gammelgresk og nygresk kan det også brukes med betydningen «eksistens». De kappadokiske fedre var sentrale i å klargjøre og standardisere terminologien. Formelen «tre personer i ett vesen» (tre hypostaser i en "ousia") ble gjennom deres arbeid akseptert som den ortodokse treenighetsdoktrine. Vestlige teologer brukte noe tid på å akseptere dette, fordi hypostasis ble oversatt med "substantia" («substans»). De mistenkte derfor at den østlige læren var treteistisk, det vil si at den forkynte tre guder som virket i fellesskap, og ikke én gud som viste seg på tre forskjellige måter. Men fra midten av det 4. århundre hadde dette blitt klargjort, og begrepet var universelt akseptert. I forhold til treenighetslæren blir hypostasis gjerne forstått med samme betydning som gresk "prosopon". Dette ble oversatt til latin "persona", hvilket er bakgrunnen for det norske begrepet. Grana kraftverk. Grana kraftverk er et vannkraftverk i Orklavassdraget i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 462 meter fra Grøsjøen som er regulert mellom 650 og 610 moh. Det hentes også inn vann fra flere bekkeinntak. Midlere årsproduksjon er på 280 GWh og installert effekt er på 75 MW i en francisturbin. Kraftverket startet produksjonen i 1982. Eier er Kraftverkene i Orkla der Statkraft igjennom Trondheim Energiverk Kraft er største eier. Fylkesvei 959 (Nordland). Fylkesvei 959 i Nordland går mellom Leirbogen og Røykenes i Sortland kommune. Veien er 22,1 km lang. Veien går langs nordsiden av Hognfjorden til Eidbukta, over Hognfjordeidet til Godfjorden, og videre langs Godfjordens vestside til Røykenes. Eksterne lenker. 959 Gert Falch Heiberg. Gert Falch Heiberg (født 31. mai 1871 i Sogndal, død 20. november 1944) var godseier og politiker fra Kaupanger, mest kjent for sine bidrag til museum i Sogn og Fjordane. Han var utdannet landbrukskandidat fra Landbrukshøgskolen på Ås. Han drev farsgården Amble fra 1895-1938 etter faren Hans Knagenhjelm Heiberg. Fra 1899-1916 var han i Sogndals herredstyre, varaordfører 1902-05 og ordfører 1911-1913. På gården bygget han den første museumsbygningen i 1905 og åpnet i 1909 De Heibergske Samlinger, i samme ånd som hans nære venn Anders Sandvig som i 1904 hadde åpnet de «Sandvigske samlinger» på Maihaugen. Samme året (1909) stiftet Gert Heiberg Historielaget for Sogn, og etterhvert ble samlingene i praksis et distriktsmuseum. Han virket også i Bergens museumsforening. Hans sønn var professor Hans H. H. Heiberg (1904-2000). Sønnesønnen Gjert Heiberg driver i dag Amble Gård, som har vært i slektens eie siden 1690. Referanser. __NOTOC__ EFTA-domstolen. EFTA-domstolen er EFTAs domstol. Den er opprettet i medhold av EØS-avtalen art. 108 (2) og er hjemlet i ODA-avtalen art. 27 til 41. Domstolen består av tre dommere, jf. ODA-avtalen art. 28: én fra hvert EFTA-land. EFTA-domstolen har jurisdiksjon til å avgjøre EØS-rettslige spørsmål som oppstår i EFTA. Domstolen er konstruert som en forminsket utgave av dens forbilde EF-domstolen. Fra 1996 har domstolen hatt kontorer i Luxemburg. Domstolen behandler traktatbruddsaker anlagt av EFTAs overvåkningsorgan (ESA), EFTA-statene og saker anlagt mot ESA (slik som søksmål om gyldigheten av et art. 36-fundert ESA-vedtak). Videre kan den avgi rådgivende uttalelser om tolkningen av EØS-rettslige spørsmål, dersom den blir anmodet om dette av en domstol i et av EFTA-landene. Hensikten med opprettelse av EFTA-domstolen var å sikre mest mulig ensartet tolkning av EU-rett i EU og EØS-området uten å gjøre norske domstoler direkte underlagt EU-domstolen. Det følger av dette at EFTA-domstolen spiller en viktig rolle i forhold til en ensartet tolkning av EØS-regler og en effektiv beskyttelse av EØS-rettigheter i EFTA-statenes domstoler. Det har vært påstått at det i realiteten er EU-domstolen som avgjør tolkningen av EØS-retten og at det innebærer at EFTA-domstolen er havnet i en vanskelig posisjon. Den påstanden har imidlertid vært kritisert som delvis feil og delvis en forenkling av forholdet mellom EFTA-domstolen og EU-domstolen. Svorkmo kraftverk. Svorkmo Kraftverk er et vannkraftverk i Orklavassdraget i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter ett 99 meter fall i elven Orkla fra et inntak sør for Meldal til Svorkmo. Det hentes også inn vann fra flere bekkeinntak. Midlere årsproduksjon er på 270 GWh og installert effekt er på 54 MW på to francisturbiner. Kraftverket startet produksjonen i 1983. Eier er Kraftverkene i Orkla der Statkraft igjennom Trondheim Energiverk Kraft er største eier. Fylkesvei 974 (Nordland). Fylkesvei 974 i Nordland går mellom Nordmela og Risøybukta i Andøy kommune. Veien er 24,3 km lang. Nasjonal turistvei. Sammen med delstrekninger av og har strekningen mellom Nordmela og Åkneskrysset fått status som "nasjonal turistvei Andøya". Turistveien er 51 km lang. Eksterne lenker. 974 Rainis. Rainis eller J. Rainis var psevdonymet til Jānis Pliekšans' (født i Varslavāni, død 12. september 1929), en latvisk dikter, forfatter, oversetter og politiker. Han er regnet som Latvias største dikter. Han var gift med Elza Pliekšane, som selv skrev under psevdonymet "Azpāzija". Rainis' arbeider inkluder de klassiske skuespillene "Uguns un nakt" ("Ild og natt", 1905) og "Indulis un Ārija" ("Indulis og Ārija", 1911) og en anerkjent oversettelse av Goethes "Faust". Hans arbeid har hatt sterk innflytelse på latvisk litterært skriftspråk, og symbolismen fra hans hovedverk har vært sentrale i latvisk nasjonalisme. JPEG XR. JPEG XR "(tidligere HD Photo, Windows Media Photo)" er en stillbildekompresjonsalgoritme og et filformat for bilder, utviklet av Microsoft som en del av Windows Media-familien. Formatet støtter tapsfri komprimering, og er det foretrukne billedformatet for Microsofts XPS-dokument. Honda Civic. Honda Civic er en bilmodell i kompaktsegmentet fra den japanske bilprodusenten Honda. Modellen kom på markedet i 1972, og har vært solgt i 3-, 4- og 5-dørsvarianter. Modellen er pr. 2012 i sin 9. generasjon. Modellen er for tiden (2010) den japanske bilmodellen som har vært markedsført kontinuerlig gjennom det nest lengst tidsrom på det nord-amerikanske markedet. Bare Toyota Corolla som ble introdusert i 1969, har hatt lengre levetid. Civic utgjorde sammen med Honda Accord og Honda Prelude Hondas tilbud i Nord-Amerika frem til 1990-tallet. Da ble modellrekken utvidet. Gjennom de forskjellige generasjonene er Honda Civic stadig blitt større og mer velutstyrt. Den ble introdusert i USA i juli 1972 i to-dørs versjon, mens tre-dørsvarianten kom i september samme år. Med tverrmontert motor og forhjulstrekk bød bilen på god plass til tross for de begrensede, ytre målene. Utstyrspakken var begrenset i den første tiden med radio, varmeapparat, skumfylte plastpaneler, vindusvisker med to hastigheter og lakkerte stålfelger som standard. Fra slutten av 1980-årene ble VTEC-motorer tilgjengelige for kjøpere av Honda Civic. Det finnes flere forskjellige typer av Civic-en. De eldre modellene, som f.eks årgangene fra 1995-1998 er svært populære. Bilene blir ofte stylet og brukt til vanlig kjøring og/eller f.eks utstillinger. Tirreno–Adriatico 2007. Tirreno-Adriatico 2007 pågikk mellom 14. og 20. mars, og var det andre ProTour-rittet i 2007. Tyske Andreas Klöden fra Astana vant rittet. Riccardo Riccò vant poengkonkurransen, mens Salvatore Commesso tok hjem klatretrøya. Tinkoff Credit Systems ble det beste laget Se også. UCI ProTour 2007 Paris-Nice 2007 Brattset kraftverk. Bratset Kraftverk er et vannkraftverk i Orklavassdraget i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter ett 273 meter fall i elven Orkla fra et inntak Litjfossen til utløp sør for Berkåk. Hovedmengden hentes via tunnel fra Innerdalsvatnet. i Tynset. Det hentes også inn vann fra flere bekker som renner ut i hovedvassdraget. Midlere årsproduksjon er på 400 GWh og installert effekt er på 80 MW på to francisturbiner. Kraftverket startet produksjonen i 1982. Eier er Kraftverkene i Orkla der Statkraft igjennom Trondheim Energiverk Kraft er største eier. Polesie. Polesie (hviterussisk "Палесьсе" ("Paljessie"), ukrainsk "Полісся" ("Polissja"), russisk "Полесье" ("Polesie"), latin "Polesia") er en historisk og geografisk region i sørvestlige deler av Den østeuropeiske slette – hovedsakelig i Hviterussland og Ukraina, men også delvis innenfor Polen og Russland. Polesie er et av de største myrlendte områdene i Europa, og sumpområdene i regionen er kjent som Rokitno-myrene, Pinsk-myrene (etter byen Pinsk) eller Pripjat-myrene (etter elven Pripjat). Geologisk tilhører det De volhynske trappene, også kjent landskapsmessig som det Volhyn-podolske høyland. Navnet "Polesie" har en slavisk rot og kan oversettes noe fritt med «skogområde». Luca Paolini. Luca Paolini (født 17. januar 1977 i Milano) er en italiensk sykkelrytter. Han startet karrieren i italienske Mapei i 2002, og ble foran 2011-sesongen hentet til Katjusja etter ønske fra Filippo Pozzato. Podlasie. Podlasie i Polen før 1660 Podlasie er en historisk region i den østlige del av Polen og den vestlige del av Hviterussland. Den ligger mellom elven Biebrza i nord og sin naturlige fortsettelse i sør – Polesie-området. Geologisk ilhører det De volhynske trappene, landskapsmessig kjent som Volhyn-podolske høyland. Området kalles "Podlasie", "Podlasze" eller "Podlasko" på polsk, "Падляшша" ("Padljasjsja") på hviterussisk, "Підлісся" ("Pidlissja"), "Підлясіє" ("Pidljasije") eller "Підляхія" ("Pidljahija") på ukrainsk, "Подляасье" ("Podljasie") på russisk, "Palenkė" på litauisk og "Podlachia" på latin. Stian M. Landgaard. Stian Mikael Landgaard (født 23. oktober 1978) er en norsk forfatter født og bosatt i Tromsø. Han debuterte høsten 2006 med romanen "Herrer i åndenes rike". Dens skildringer av fagmiljøet førte til opprør på filosofisk institutt ved Universitetet i Tromsø. Landgaard har også oversatt "Morgenrøde" av Friedrich Nietzsche ("Morgenröthe", 1881) til norsk, en samling aforismer som utkom på Spartacus Forlag i 2007. Eksterne lenker. http://www.landgaard.no – Stian M. Landgaards hjemmeside. Litjfossen kraftverk. Litjfossen Kraftverk er et vannkraftverk i Orklavassdraget i Tynset kommune i Hedmark. Kraftverket utnytter ett 289 meter fall fra reguleringsmagasin i Innerdalsvatnet til Storfossdammen som er inntaksmagasin for Brattset kraftverk. Innerdalsvannet er oppdemmet, reguleres 35 meter og rommer 153 mill. kubikkmeter vann. Det hentes også inn vann fra flere bekkeinntak. Midlere årsproduksjon er på 160 GWh og installert effekt er på 70 MW på en francisturbin. Kraftverket startet produksjonen i 1982. Utbyggingen av kraftverket og oppdemming av Innerdalsvatnet var omstridt og ble møtt med flere demonstrasjoner. Sivil ulydighet ble også brukt i forsøk på å stoppe utbyggingen. Eier er Kraftverkene i Orkla der Statkraft igjennom Trondheim Energiverk Kraft er største eier. Prolog (programmeringsspråk). Prolog (programming in logic) er et deklarativt programmeringsspråk satt sammen av logiske slutninger. Det består både av et rent logisk språk og tilleggsfunksjoner som gjør at man kan bruke programmeringsspråket til det meste, som for eksempel å lage grafiske brukergrensesnitt (GUI). Språket brukes mye innen kunstig intelligens. Prolog er likt predikatlogikk på den måten at det er fult mulig å direkte oversette de fleste predikatlogikksetninger ved å bare erstatte operatorene i setningen med de ekvivalente operatorene til prolog. Sandar kirke. Sandar kirke er en korskirke fra 1792 i Sandefjord kommune, Vestfold fylke. Byggverket er av tre og har 800 plasser. Den nåværende Sandar Kirke ble bygget på ruinene av en middelalderkirke av stein fra 1200-tallet. Den nye kirken ble satt opp i 1792 i Ludvig XV-stil. Fra begynnelsen hadde kirken en halvkuleformet kuppel i stede for spir, men dette ble forandret i 1868 til det spiret vi kjenner i dag. Historie. Da den gamle middelalderkirken Sandar ble for liten i løpet av 1700-tallet, besluttet grev Christian Ahlefeldt-Laurvig å rive denne steinkirken for å erstatte den med en ny. Både greven selv og bøndene i distriktet bidro økonomisk til oppføringen av den nye kirken, som i alt kostet omkring 10 000 riksdaler. Den nye korskirken ble bygget av tre, og påbegynt tidlig året 1790. Byggearbeidene ble ledet av byggmester og hovedentreprenør Horn, som også utformet tegninger til kirkebygget og holdt den utenlandsresiderende greve – han bodde i København – løpende underrettet om arbeidene. Byggmester Hans Christian Lind var fra sommeren 1791 overansvarlig for byggingen av kirkens interiør. Frederiks kirke – som den den gang het, etter kong Frederik VI – ble innviet 15. august 1792. Kirken var gitt et formspråk preget av louis-seize-stil med fragmenter av rokokko. Tårnet var opprinnelig bekronet med en halvkuleformet kuppel, men i 1868 fikk tårnet sin nye form, med en gotikkpreget oktogonal tårnavslutning med et oppsluttende, vertikalt strebende spir. Således fikk kirken et sammensatt, men spennende utseende, preget av den historiske eklektisme. En bonde og møllebygger fra Stokke Anders Abrahamsen Thorød skal ha vært arkitekten for dette nye tårnet. I 1841 ble Sandar kirke overdratt fra generalfiskal Frederik Wilhelm Treschow til menigheten, og dens vedlikehold ble fra da av et kommunalt ansvar. Trekirken i Sandefjord, ofte omtalt som «Den hvite kirken», er et yndet mål for dåp, konfirmasjon og ekteskapsinngåelse. Folk kommer ofte utenbys fra for å bli viet her, selv om de må betale ekstra. Korskirken har imidlertid ikke alltid vært av tre, og den har heller ikke alltid vært hvit. Bakgrunn. Den første kirken i byen var en middelalderkirke av stein. Den ble ifølge riksarkivet viet til Sta. Maria og St. Olav, og nevnes for første gang i brev fra biskop Eistein i Oslo i 1401 og 1404. I brevene nevnes en trette om veien som gikk over kirkegården tett ved siden av kirken og prestegården. Det sies at grunnmurene har vært dårlige, for når bøndene kjørte tømmer der, ristet det i kirkens grunnmur. Det var fare for at bygningen skulle rase sammen. Det finnes ingen sikker opplysning om når kirken ble bygget, men Olav Haraldsson begynte en storstilt kirkebygging etter at han la fram sin kristenrett i begynnelsen av 1020-årene. Det kunne se ut som om han fulgte en landsplan med en kirke i hvert fylke. Til sammenligning ble det bygget en kirke i Sunnhordland, Moster kirke, på 1100-tallet, så det er tenkelig at Sandar kirke ble bygget på det samme tidspunktet. Dersom kirken var så gammel, var det ikke rart at den var falleferdig allerede på 1400-tallet. Bispen oppfordret derfor å få bygget et nytt klokketårn av stein eller på stolper. Steinkirken hadde alminnelig form (rektangulær) Gavlene var av tre fram til 1713, og taket var dekket med bly og var uten tårn. Klokketårnet av stein som det ble oppfordret til å bygge, stod i kirkens vestre ende og hadde inngang fra kirken. Steintårnet ble imidlertid erstattet av et litt mindre tretårn midt i kirken i 1603. Det var mer et spir enn et tårn. Tretårnet var dekket med jernblikk og rødmalt, mens kirken var hvitkalket. Kirken var veldig liten til å romme en ganske stor menighet, og det var ikke mange sitteplasser. Kirken hadde ingen særskilt utsmykning som treskjæring eller glassmalerier. De få maleriene kirken hadde, var antakelig malt av en lokal maler ved navn Lindgaard, og ble gitt av ham som minne om ulike familiebegivenheter. De få restene av kirken som fortsatt finnes, er et steinkors som stod på taket på den gamle kirken. Det er laget av kleberstein og har spor etter forgylning. Snart skal det vise seg at den gamle steinkirken må vike. Som nevnt var den skrøpelig allerede på 1400-tallet, og plassen var sparsom. I 1671 var det grev Gyldenløve, Larviksgreven, som eide alle kirkene i sitt grevskap. Han hadde kirkens inntekter, og med dette pliktet han å holde kirkene i stand. Det gikk imidlertid ennå en stund før Sandar kirke ble bygget, da det var en del andre kirker i andre byer som måtte oppføres først. I henhold til gamle lover skulle kirkeeieren og bygdefolket gå sammen om byggeutgiftene. Greven, som nå het Ahlefeldt–Laurvig, bestemte at gårdbrukerne i Sandar skulle skaffe både tømmer og være med på å rive den gamle kirken. Alle bøndene nektet, og skrev et brev, datert 3. mai 1790, at de ville være frie fra pliktarbeidet. De ville heller betale 700 daler som tilskudd, i tillegg til å skaffe tømmer. Etter hvert fikk innbyggerne det som de ville, og grevens egen byggmester fikk jobben. Den gamle kirken ble revet i 1790, og dessverre ble inventaret sendt til andre steder. Prekestolen ble sendt til Kodal og døpefonten havnet etter hvert på Folkemuseet. Noe av det gamle blytaket ble brukt i det nye kirketårnet etter at det overflødige ble solgt. Kirkeklokka ble også tatt i bruk i den nye kirken, men bordet og steinen den var festet i ble solgt på auksjon. Selv om kirken ble revet måtte menigheten ha et sted de kunne holde gudstjeneste. Greven mente de kunne oppsøke nabokirken eller holde til på prestegården. Bygdefolket ville gjerne ha oppført en midlertidig kirke, og etter mye ”om og men” gikk greven med på å kjøpe et nytt bygg til formålet. Den midlertidige kirken var 90 fot lang (30 m) og 22 fot bred(3 m). Benkene ble tatt fra den gamle kirken, og den ble innredet slik at den kunne tas i bruk fram til den nye kirken var ferdig. I gamle tider var det ikke enkelt å få kjørt fram materialer til byggeplassen. Alt ble fraktet med hest og slede, og siden vinteren var snøfattig dette året, tok det tid å få materialene fram, men tidlig i februar 1790 var tømmeret framme, og rivingen av steinkirken begynte i mars samme år. Sommeren 1791 var det store huset under tak. Den tiden det tok mellom den siste gudstjenesten i den gamle kirken, og den første i den nye, var nesten tre år. Innvielsen av den nye kirken var 15. august 1792. Trekirken ble over dobbelt så stor som den gamle steinkirken, og var en vakker kirke. Det heter i en gammel opptegnelse: ”Den regnes for den smukkeste landsbykirke i hele stiftet” (Ibid s.9) Å bygge kirken beløp seg til 10 000 daler, som greven måtte betale. Store bygninger må vedlikeholdes så de ikke råtner. Dette var også grevens ansvar, men han var en ødeland som etter hvert gikk konkurs. Det ble etter hvert vanskelige tider med krig og hungersnød, noe som førte til at vedlikeholdsarbeidet ble utsatt. Den 28. september 1814 ble det sendt brev fram og tilbake mellom Norge og Danmark, der greven og kongen oppholdt seg, og etter hvert ble det vedtatt at kirken skulle pusses opp under betaling av kongen selv, for greven hadde som kjent ikke penger. Det var ikke lite som måtte tas tak i når det gjaldt reparasjoner. Utvendig kledning måtte mange steder byttes ut, og trappa opp til sakristiet var helt råtten. Byens første branntårn var kirketårnet, og her måtte det bygges en ny vektergang, veranda, så det skulle være trygt å oppholde seg der oppe. Takets bly var overført fra den gamle steinkirken, og var i dårlig forfatning. Kirken måtte også males, og valget falt på oker. I årenes løp var det stadig vedlikeholdsarbeider i kirken, og i 1868 fikk kirken det nye tårnet med spir, som ga eksteriøret et helt nytt preg. Samme året ble det skaffet ovner, og nye stoler, og alt innvendig ble malt. Kirken mottok en ny døpefont av sort, polert stein som ennå er i bruk. I 1929 gjennomgikk kirken en grundig restaurering, og kirken fikk sine opprinnelige farger: blått tak, perlegrå vegger, galleribrystning og benker. Benkene var grå i to nyanser med gullister. Knefallet på alterringen ble bredere, og trukket med rød fløyel. Det ble også anskaffet rød løper i midtgangene. I 1932 ble det hengt opp en stor glasslysekrone produsert av Christiania Glassmagasin. Denne ble anskaffet ved hjelp av midler som ble samlet inn ved daværende ordfører Lars Klaveness. Det har vært mange forbedringer etter 1929. Kirken har bl.a. fått elektrisk varme, flomlys, barnedåpssakristi, sikkerhetshvelv og minnetavle over de falne i krigen. Kirken har tre klokker. Den eldste er fra den gamle kirken, og ble omstøpt i København i 1755. Den største klokka sprakk i 1947, og måtte støpes om. Samtidig fikk kirken en tredje klokke i gave fra skipsreder Anders Jahre. Den siste oppussinga av interiøret ble foretatt i 1964, og nå ble også alterbildet grundig renset av eksperter fra riksantikvaren. Tavla symboliserer kvinnene ved korset og er malt av Frederik Petersen i 1807(Ibid s.24) Gravminnene ved kirken er registrert av DIS-Norge: http://www.disnorge.no/gravminner/ Skisprinten i Drammen. Skisprinten i Drammen har blitt et årlig skirenn med verdenscupstatus i Drammen. Skirennet ble arrangert første gang i 2003 med Jens Arne Svartedal og Bente Skari som vinnere. Skirennet blir arrangert i byens gater etter at store mengder snø har blitt lagt ut i gatene. Ved rennet i 2007 ble det produsert mellom 15 000 og 20 000 kubikk med snø av snøkanoner plassert på Konnerud skistadion. I 2009 ble rennet flyttet til Trondheim, men i 2010 var det tilbake i Drammen igjen. Blant arrangørene er Konnerud IL, Drammen kommune og Norges Skiforbund. 2010 var første året noen andre enn en nordmann tok gull blant herrene, da svenske Emil Jönsson vant over norske Petter Northug (andre plass) og amerikanske Andrew Newell (tredje plass). Sund kirke. Sund kirke er fra 1997 i Sund kommune, Hordaland fylke. Hovedkirken, en langkirke tre som var i nygotisk stil, brent 1994. Dom Pérignon. Dom Pérignon er en berømt og eksklusiv fransk champagne produsert av Moët et Chandon. Champagnen er oppkalt etter munken Dom Pérignon som visstnok skal ha oppdaget champagnemetoden for å lage musserende vin. Dom Pérignon lages kun av druer som er høstet samme år, i motsetning til mange andre champagner som lages på druer fra flere årganger. Den produseres ikke hvert år på grunn av at produsenten velger de beste årgangene for å lage champagnen. Gustav Helland. Gustav Helland (født 1879, død 1958) er den arkitekt som til nå har satt størst preg på Stavanger. Helland var utdannet ved Teknische Strelitz i Mecklenburg og ved høyskolen i Dresden. Han arbeidet i Tyskland i 12 år før han slo seg ned i Stavanger som privatpraktiserende arkitekt i begynnelsen av 1. verdenskrig, og hadde i denne tiden en enorm produksjon. Se også. Sola kirke Lyse kapell Hans Christian Lind. Hans Christian Lind (1753–1820) var elev av den danske arkitekt Caspar Frederik Harsdorff ved Kunstakademiet i København sent på 1770-tallet. Han ble uteksaminert i 1779, og etablerte seg som murmester og arkitekt. Han kom til Christiania i 1786 hvor han tok borgerskap som murermester, stenhugger og gipsmaker. Han overtok ansvaret for oppføringen av Sandar kirke i Sandefjord etter den avskjedigede hovedentreprenør Horn i 1791. Lind sto dessuten for utformingen av interiørene i denne kirken, som ble innviet i 1792. Hans Christian Lind var født i Danmark og var gift med Suzanne Elisbeth Stær. Sammen hadde de sønnen Hans Christian. I 1794 bosatte de seg i nedre Tverrgate 2 i Langestrand. Historie. Hans Christian Lind utførte dessuten noen arbeider i Christiania; en tollbod (1787-90, revet 1895) og Moestues gård i 1787 (Karl Johans gate 14, sterkt ombygget etter bybrannen i 1858). Han var i mange år byggmester i Larvik, der han utformet den lille, oktogonale Langestrand kirke (1815-18, empire). Eksterne lenker. Lind, Hans Christian Gevalia. Gevalia er et varemerke for kaffe som produseres av Kraft Foods Sverige. Navnet "Gevalia" er latin for Gävle, hvor kafferisteriet ligger. Merket ble lansert for første gang i 1920 av "Victor Th. Engwall & Co". Etter 120 år som familiekonsern ble selskapet solgt i 1971 til daværende General Foods, som senere har blitt tatt over av Kraft Foods. Gevalia produserer 40 000 ton kaffe hvert år. Det meste selges i Sverige, Danmark og det øvrige baltiske område, men en del eksporteres til Amerika. Gevalia kom på det amerikanske marked som postordrefirma i 1980-årene. I USA er Gevalia mest kjent for tilbud om en gratis kaffeautomat mot at man betaler for transporten på de tilhørende varer. Dette konseptet er velkjent for både kaffe, kildevann og sodavann i Nord-Europa, men var nytt i 1980-årenes USA. Gevalia opptrådte med denne kjampanje mange steder, både i blader, tv-reklamer, internetbannere og direkte post. I Europa markedsføres Gevalia som et "mainstream" supermarkedsmerke, mens det i USA er et dyrt høykvalitetsprodukt i supermarkedene. Charles Lock Eastlake. Charles Lock Eastlake (født 17. november 1793, død 24. desember 1865) var en engelsk maler, president av Royal Academy 1850–1865, kunstsamler og forfatter. Eastlake ble født i Plymouth i Devon som den fjerde sønnen til en advokat for Admiralitetet. Han hadde sin første utdannelse lokalt i Plymouth og kortvarig også i Surrey. Han var den første kunsteleven til Benjamin Haydon før han senere ble student ved Royal Academy i London som han senere stilte ut ved. Hans første verker ble dog stilt ut ved British Institution i 1815, og det samme året besøkte han Paris og studerte verkene i Louvre som den gang var kjent som «Musée Napoléon». Hans første betydningsfulle maleri var maleriet "Napoleon on Board the Bellerophon in Plymouth Sound" (1815) som i dag er utstilt på National Maritime Museum i London. I 1816 reiste han til Roma hvor han malte flere enkeltpersoner av den engelske eliten som oppholdt seg der, blant annet malerne Thomas Lawrence og J.M.W. Turner. Han reiste også til Napoli og Athen, og selv om han stort sett bodde på kontinentet sendte han jevnlig arbeider til London for utstilling. I 1827 ble valgt som medlem av Det engelske kunstakademiet, Royal Academy, og tre år senere kom han tilbake til England for godt. Her fortsatte han å male historiemalerier og bilder med bibelsk innhold og med landskap fra middelhavsområdet. Som kunsthistoriker oversatte han Goethes "Zur Farbenlehre" ("Om fargelæren", 1810) og "Handbuch der Geschichte der Malerei" ("Håndbok om maleriets historie") av Franz Kugler. Disse utgivelsene og hans omdømme som billedkunstner førte til at han i 1841 ble sekretær for Fine Arts Commission, et utvalg som bestemte hvilke kunst staten skulle støtte finansielt. Etter å ha vært rådgiver for National Gallery i London ved innkjøp ble han utnevnt som nasjonalgalleriets første konservator i 1843, en stilling han senere fratrådte for å kunne ofre seg for skrivingen og malingen. I 1849 giftet han seg med Elizabeth Rigby, en kunsthistoriker og en oversetter av tysk kunsthistorielitteratur, og således dannet formidabelt kompaniskap innenfor skriving av kunsthistorie. Eastlake ble valgt som president av Royal Academy og adlet i 1850. Han ble en betydelig maktfigur innen for det engelske kunstmiljøet og rykket blant ut med kraftig polemikk mot pre-rafaelittene. Han ble utpekt som den første direktør av Photographic Society i 1853 og i 1855 den første direktøren av National Gallery, men han maktet ikke oppfylle kravene som galleriet hadde påtatt seg overfor Turner, noe som var et profesjonelt nederlag for ham. Etter Eastlake døde i Pisa i Italia på juleaften i 1865 sørget hans testamente for at National Gallery måtte kjøpe hans egen samling av malerier. Hans hustru solgte også hennes avdøde ektemanns boksamling til galleriets bibliotek. Ålesund kirke. Ålesund kirke er en langkirke fra 1909 i Ålesund kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i hvit, gul og rød marmor og har 808 plasser. Da Ålesund skulle bygges opp igjen etter brannen i 1904, ble det hentet stein fra Eide på Nord-Møre. Fresker og glassmalerier av Enevold Thømt. Utvendig dekket av naturstein fra Nordmøre. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via E136. Norsk Bygdeturisme og Gardsmat. Norsk Bygdeturisme og Gardsmat (NBG) er en bransje- og markedsorganisasjon for alle virksomheter innen bygdeturisme og gardsmat i Norge. Organisasjonen ble stiftet i 2004 ved at de to tidligere organisasjonene – Norsk Bygdeturisme og Norsk Gardsmat – ble slått sammen. NBG har hovedkontor i Oslo og 12 regionlag som dekker hele landet. NBG har vel 500 medlemmer. Hovedstyrets leder: Tove Raastad Breien. Generalsekretær: Sunni Grøndahl Aamodt. Markeds- og mediesjef: Ole Jonny Trangsrud. Eksterne lenker. Bygdeturisme Bundesliga 1996–1997. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" The Clique. a> i 1857.The Clique (= "Klikken") var en gruppe viktorianske malere som ble dannet av Richard Dadd. De øvrige medlemmene var Augustus Egg, Alfred Elmore, William Powell Frith, Henry Nelson O'Neil, John Phillip og Edward Matthew Ward. Gruppen kom sammen på slutten av 1830-tallet og på begynnelsen av 1840-tallet i mer eller mindre uformelle sammenkomster. Gruppen ble derimot oppløst i 1843 da Dadd ble sinnssyk og sperret inn etter å ha myrdet sin far. De øvrige ble etterhvert medlemmer av Royal Academy of Arts og de maleriene de skapte ble støttet og priset av det nylig opprettede kunstmagasinet "Art Journal". The Clique kan karakteriseres ved deres avvisning av akademisk kunst til fordel for genremaleri i kjølvannet og i tradisjonen av William Hogarth og David Wilkie. På møtene pleide de å lage tegninger av det samme subjektet og deretter få ikke-kunstnere til å bedømme resultatene. Det var i henhold med deres syn at kunsten skulle bli bedømt av publikum og ikke i overensstemmelse med akademiske idealer. På begynnelsen av 1850-tallet ble de fleste medlemmene av The Clique inngrodde fiender av en gruppe malere som kalte seg for Det pre-rafaelittiske broderskap. Gruppen mente at pre-rafaelittenes kunst var bevisst eksentrisk og primitivt. Frith og O'Neil skrev mange aggressive avisinnlegg som angrep pre-rafaelittenes kunstidealer. Augustus Egg derimot ble en venn og støtte for William Holman Hunt. Portretter av medlemmene ble bestilt av Patrick Allan-Fraser for Hospitalfield House i Arbroath. På 1860-tallet var det en annen gruppe engelske kunstnere med tilsvarende holdninger som ble kjent som St. John's Wood Clique. Bundesliga 1995–1996. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Bundesliga 1997–1998. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Økoturisme. Økoturisme er turisme som legger spesielt vekt på naturen og miljøet. Det er viktig at man ikke forbruker mer enn høyst nødvendig. Resirkulering, gjenbruk og reduksjon av forbruket mest mulig, er viktige sider av økoturismen. Begrepet økoturisme ble formulert av "The International Ecotourism Society" år 1990. Økoturisme er en form for turisme der målet er at det ikke skal bli noen negativ påvirkning på naturen eller kulturen på stedet en reiser til. Økoturisme foregår ofte i fjerne land og eksotiske fotosafarier i reservater der det også lever villdyr som løve og tiger. Økoturisme kan ha en negativ virkning fordi områder der det drives økoturisme, blir endret eller opprettholdt på en annen måte enn det var i utgangspunktet. Den største fordelen med økoturisme er kanskje at det skaffer inntekter til de aktuelle områdene. Økoturisme i Norge. Økoturisme-bedriftene i Norge er samlet i nettverket Norsk Økoturisme som administreres av Innovasjon Norge. Haus kirke. Haus kyrkje (Haus kyrkje) er en langkirke fra 1874 i Osterøy kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 460 plasser. Bundesliga 1998–1999. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Quake. "Quake" er en serie førstepersonsskytespill-serie utviklet av id Software som ble publisert i juni 1996. Dette var det aller første spillet i den populære Quake-serien av videospill. Spillet ble gjort tilgjengelig på Steam den 3. august 2007. Mye av Quake-spillet sin popularitet var hovedsakelig fordi dette var en av de få spillene i sitt slag som var spillbare over internett i stedet for bare på et lokalt nettverk. Det første Quake-spillet ble programmert av John Carmack, Michael Abrash og John Cash. Nivået og alle de forskjellige scenariene i spillet ble tegnet av Sandy Petersen, John Romero og Tim Willits. Grafikken ble designet av Adrian Carmack, Kevin Cloud. Musikk og lyddesign ble gjort av Trent Reznor. I Single-player modus av Quake på spillerne utforske og navigere til forskjellige mål som er lagt til forskjellige steder på hvert nivå. Spillerne møter mange utfordrende monstre på veien mot målet, og de må finne noen hemmelige områder langs veien. Før starten av det neste nivået er det et sett av tre baner med lette, middels, og harde ferdighetsnivåer. For å kunne komme til det neste ferdighetsnivået må spilleren ha kommet seg vellykket gjennom alle de forgående nivåene. I multiplayer-modus, er det spillere fra flere forskjellige maskiner som er koblet opp mot en server (som kan være på en egen maskin eller på en av spillerens datamaskiner), hvor de kan spille mot hverandre. Typisk i multiplayer-modus, når en spiller dør vil spilleren umiddelbart komme til liv igjen, med noen tapte produkter som man må begynne å samle inn igjen. I spillets multiplayer-modus finnes det vanligvis ingen monstre for spilleren å kjempe mot, fordi de bare ville kommet i veien for spillerne når de skal drepe hverandre. Hovedpoenget med Quake-spillets multiplayer-modus er at spillerne skal bli kvitt alle de andre spillerne for å kunne vinne. Quake. "Quake" er det første spillet i serien og ble gitt ut 22. juni 1996 på PC. Spillet har senere blitt gitt ut på en rekke andre plattformer. Quake ble fort populært pga grafikken og sin moderne spillmotor, Quake engine, som bl.a. brukte 3D-modeller istedenfor «sprites». Karl. Karl eller Carl er et norrønt navn som betyr "fri mann". Navnet brukes i Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland (mest svenskspråklig), tyske og engelskspråklige land. Navnet er i slekt med ordene "kar" (svensk og dansk: "karl") og "kall". Charles er en engelsk og fransk variant av Karl. Karl har navnedag 28. januar. Andre varianter med samme betydning. Navnet Karl/Carl finnes i mange varianter. En kjæleform på norsk og svensk er Kalle. Andre varianter: Norsk: Karle, Karolius. Engelsk/fransk: Charles, Charlie. Italiensk: Carlo. Spansk/portugisisk: Carlos. Latin: Carolus, Carol. Nederlandsk/tsjekkisk: Karel. Polsk/slovakisk: Karol. Ungarsk: Károly. Rumensk: Carol. Det finnes også varianter på andre europeiske språk. Det finnes også tilsvarende kvinnenavn med samme betydning: Norsk/svensk/dansk: Karla. Spansk/portugisisk/italiensk/engelsk/fransk: Carla. Engelsk: Carol. Engelsk/fransk: Carole. Tysk/svensk: Carola. Polsk: Karolina. Spansk/portugisisk/svensk/italiensk: Carolina. Engelsk/fransk/svensk: Caroline. Norsk: Karoline. Engelsk: Carolyn. Engelsk/fransk/svensk: Charlotte. Karl og Carl har gitt opphav til etternavnene Karlsen og Carlsen, også med varianter på andre språk. Utbredelse. Det er i 2007 12971 mennesker i Norge som har Karl eller Carl som første eller eneste fornavn. Navnet var blant de ti mest populære mellom 1880 og 1916, men har siden falt i popularitet. Formen Carl har imidlertid holdt nokså stabil popularitet siden 1900. I Sverige var Karl i 2006 det 3. mest populære mannsnavnet, mens Carl lå på 15. plass. I Danmark har Karl og Carl økt i popularitet de siste 20 årene, og var i 2005 henholdsvis det 45. og 46. vanligste mannsnavnet. I Finland var Karl det 8. og Carl det 11. mest populære guttenavnet hos svenskspråklige barn i 2005. På Island var Karl det 30. vanligste mannsnavnet i 2004. I Belgia var Karel det 81. og Charles det 74. vanligste mannsnavnet i 2002. I Tsjekkia var Karel det 13. vanligste mannsnavnet i 2006. I Norge var Karl blant de mest populære navnene på guttebarn fram til ca 1925. Varianten Carl har vært mindre utbredt. I Tyskland var Carl og Karl populære navn på guttebarn født på første halvdel av 1900-tallet. Blomvåg kirke. Blomvåg kirke er en langkirke fra 1931 i Øygarden kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Genoa. En genoa er et forseil. Den brukes bl.a på Bermudariggede seilbåter. En genoa er en fokk som overlapper masten. Det er masteoverlappets lengde som bestemmer størrelsen til genuaen. Enten betegnes Genoaer med et tall – Genoa I, II, III eller IV der Genoa I er størst. Ofte oppgis størrelsen imidlertid som masteoverlappets andel, der en 140% genoa ofte tilsvarer en Genoa I. Rullegenoa eller rullefokk er et system der forseilet rulles rundt en profil, som omslutter wireren i forstaget, ved reving av seilet. Mange har genuafokka liggende rundt dette profilet når båten ikke er i bruk. Skrautvål. Skrautvål er en bygd, et sogn og en skolekrets i Nord-Aurdal kommune i Oppland. Bygda har om lag 600 innbyggere og strekker seg fra Sæbufjorden til Stølsviddene ved innsjøen Fullsen. Skrautvål kirke er fra slutten av 1700-tallet. Det er barneskole og barnehage i bygda. Tidligere var det også butikker her. Jordbruk og skogbruk er viktige næringsveier. Deler av bygdebyen Fagernes var tidligere en del av Skrautvål sogn. I Skrautvål finner man også et aktivt idrettslag, Skrautvål Idrettslag. Gyme. Gyme var i norrøn mytologi en «bergrise» (en slags jotne). Han var gift med Aurboda, og de hadde datteren Gerd, som Frøy fridde til. Gyme forbindes med Hler og Æge (Eier). Bundesliga 1999–2000. Fußball-Bundesliga 1999–2000 var den 37. sesongen av Fußball-Bundesliga, Tysklands toppdivisjon i fotball. Den begynte 13. august 1999 og sluttet 20. mai 2000. FC Bayern Munich var regjerende mestre. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Bundesliga 2000–2001. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Bundesliga 2001–2002. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Bundesliga 2002–2003. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Hosanger kirke. Hosanger kirke (Hosanger kyrkje) er en langkirke fra 1796 i Osterøy kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i stein og har 300 plasser. Bundesliga 2003–2004. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Bundesliga 2004–2005. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Jeu de paume under Sommer-OL 1908. Jeu de paume er et gammelt ballspill som minner om tennis med kort racket og gummiball. Under OL 1908 i London var Jeu de paume med for første og eneste gang på det olympiske programmet. Poengberegningen er omtrent som i tennis. Turneringen, som var for menn, ble spilt i cup-form i Queen's Club. Hjelme gamle kirke. Hjelme gamle kirke er en langkirke fra 1875 i Øygarden kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 180 plasser. Kirken er ikke lenger i bruk. Aurboda. Aurboda var hustru til jotnen Gyme. De hadde den vakre datteren Gerd, som Frøy fridde til. Bundesliga 2005–2006. Bundesliga 2005-2006 ble vunnet av Bayern München, fem poeng foran Werder Bremen. 1. FC Kaiserslautern, 1. FC Köln og MSV Duisburg rykka ned. Bremen scora flest mål med 79. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Bayou. Bayou (uttales "bajo") betegner ei lita, sakteflytende elv, hovedsakelig i lavlandsområder. Ordet brukes helst om mindre elver i Mississippi-deltaet i USA. I mange av disse foregår det fiske etter kreps og reker. Ordet blei først brukt av franskmennene i Louisiana. Det antas å komme fra «bayuk», som betyr «bekk» eller «lita elv» på indianerspråket choctaw. Bayou-området er nært knytta til cajun- og kreol-kulturen langs kysten av Mexicogolfen. Houston i Texas har tilnavnet Bayou City. Hjelme kirke. Hjelme kirke er en arbeidskirke bygd i naustform fra 1971 i Øygarden kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og har 340 plasser. Jeu de paume. "Jeu de paume" på 1600-tallet Jeu de paume var opprinnelig en fransk forløper for tennis som ble spilt uten racket. Jeu de Paume er et gammelt ballspill som påminner om tennis og det ble spilt i spesielle ballhus. Ballen, en liten gummiball, spilles over et nett med en kort racket og poengberegningen er omtrent den samme som i tennis. Det kan spilles av to eller fire spillere. Jeu de paume var med som olympisk øvelse under OL 1908 i London. Emigrantkirka på Sletta. Emigrantkirka på Sletta ble opprinnelig bygget av norske emigranter i Brampton, Nord-Dakota, USA på begynnelsen av 1900-tallet. I 1996 ble kirka gitt i gave til Vestnorsk Utvandringssenter, og flyttet til Sletta i Radøy kommune, Hordaland fylke. Vanekrigen. Vanekrigen, eller krigen mellom æser og vaner, er en mytologisk krig mellom de nordiske gudeslektene, æser og vanene. Resultatet av krigen var en allianse eller en forening mellom de to gudeslektene. Det er åpenbart at krigen var en viktig mytisk begivenhet, men hva denne betydningen innebærer har lenge vært gjenstand for diskusjon blant forskere av norrøn mytologi. Det kjennes ikke til noen sammenhengende mytisk fortelling om krigen, men den nevnes blant i fragmentarisk kommentarer i "Voluspå", et av de lengre diktene i "Den eldre Edda", en samling med norrøne skrifter; i Snorre Sturlasons "Skaldskaparmål" fra 1200-tallet; samt i en euhemeristisk form i "Ynglingesagaen" i "Heimskringla" som likeledes ble skrevet av Snorre. Æser og vaner. De norrøne gudene besto av to ulike slekter: æser og vaner, og til sammen utgjorde de den norrøne gudeverden. Slektskap er like sentralt i gudeverden som i menneskeverden. Betydningen av ordet "ås", flertall "æser", er ikke avklart. Det er mulig at det er avledet av en gammel indoeuropeisk ordstamme *"ansu" i betydningen «livskraft». Tilsvarende er etymologien av vaner også usikker. En mulig tolkning er med det norrøne ordet "vinr", venner. Myten om en krig mellom gudeslekter er såpass vanlig i mange mytologier at det har fått et eget begrep: "teomaki", fra gresk "theomakhaia", gudekamp. Den norrøne grunnmyten er som følgende: En gang i tiden, i den mytologiske urtiden, lå de to gudeslektene i krig med hverandre. De kriget helt til de gikk lei og inngikk fred. Som i menneskeverden ble freden sikret med å utveksle gisler. Deretter levde de fredelig side om side. Krigen synes å starte med æsenes brutale behandling av en mystisk kvinne, Gullveig, som blir drept og brent tre ganger, men likevel ble hun født på ny. Uroen som denne kvinnen satte i gang førte til krigen. Det er få beskrivelser av selve krigen, men avslutningen og fredsprosessen omtales, blant annet med Mime, et avhugget hode som lever videre og ga kloke råd. Etter at konflikten mellom de to gudeslektene ble bilagt er det kampen mellom gudene og en tredje makt, jotnene, som står vesentlig i den norrøne mytologien. "Den eldre Edda". Gullveig blir henrettet, illustrasjon ved Lorenz Frølich (1895). Æsene mot vanene, illustrasjon ved Karl Ehrenberg (1882). I "Den eldre Edda" er vanene som en gruppe spesielt referert til i diktene "Voluspå", "Vavtrudnesmål", "Skirnismål", "Trymskvadet", "Allvismål", og kjempekvadet "Sigerdrivemål". "Voluspå" («Volvens spådom») blir fortalt av en volve som referer til seg selv i tredje person mens Odin spør henne ut. Gudekrigen blir beskrevet i to vers, og i det første verset sier volven at hun husker den første krigen i verden da Gullveig ble stukket med spyd og deretter brent tre ganger i Odins hall, likevel ble den mystiske kvinnen Gullveig gjenfødt tre ganger, «men ennå lever hun». I verset deretter blir Gullveig tilsynelatende kalt for "Heid" når hun kommer til husene. Dette er en klok volve som kan både trolldom og seid, og var «alltid yndet av onde kvinner». Den amerikanske forskeren John Lindow har beskrevet disse strofene som meget vanskelige å forstå. Han foreslår at gudenes rådslagning etter hendelsen med Gullveig er hentydning på et tidligere slag som ble framprovosert av Gullveigs ankomst hos æserne. Kom Gullveig med et tilbud til æsene som det var umulig å etterfølge? Lindow mener at ordvalget kan bety at det allerede var funnet sted en tilnærmelse mellom gudeslektene. Gullveig er en mystisk kvinne og denne delen tilhører det mest gåtefulle i hele "Voluspå". Gullveig synes å være en kvinne utenifra som på en eller annen måte utfordrer gudene på dramatisk vis. Deres reaksjon er hatsk og brutal; de stikker så mange spyd i henne at hun blir stående oppreist og deretter blir hun brent. Dette gjentas tre ganger og likevel lever Gullveig videre. Begge metodene, både spydstikkingen som brenningen, har preg av ritualmord. Etter norrøn skikk var det også skammelig å utøve vold mot en kvinne, men det mest skammelige var kanskje at gudene ikke klarte å ta livet Gullveig? Krigen er et faktum, og etter at den har begynt synes det som om det vanene som har krigslykken med seg. De har brutt ned æsenes borgmur og kampen skjer på vollen og antagelig tett mot æsenes boliger. Allerede i neste vers skjer atter et tingmøte hvor alle møtes og hvor beskyldninger om løgn og svik nevnes: "«Hvem har luften / med løgn forpestet»?" Her dukker Frøya opp i teksten som «Ods kvinne». Frøya tilhører vanene og hun er blitt gitt til jotnene. Luften (les "Loft", et av Lokes tilnavn), den som forpester og overgitt Frøya til Jotunheimen er antagelig en henvisning til Loke. Han er Odins blodsbror, men også av jotunætt, og den som har gitt dårlig råd. Volven har således bygd opp en situasjon hvor «konfliktene er snørt sammen på alle kanter». Det er når ord ikke nytter lenger, når "«Eder ble brutt, / ord og løfter»", da er det den hissige guden Tor som slår, "«trutnet av vrede, / han sitter sjelden»". Om tingets fredsforsamling kunne ha gått videre før Tor slår er uvisst i teksten. Uansett er det gudene som igjen, slik som med Gullveig, krenker seg selv. "Den yngre Edda". a>en, dikterdrikken. Illustrasjon ved Carl Wahlbom (1810–1858) "Skaldskaparmål" i "Den yngre Edda" forklarer guden Brage opprinnelsen til skaldekunsten: "«Det tek til med det at æsene hadde ufred med det folket som heiter vaner. Så heldt dei fredsstemne og gjorde semje på den måten at båe flokkane gjekk bort til eit kjerald og spytta råken sin opp i det.»" Begge gudeslektene gikk i følge Brage til et stort kar og spyttet i det. De besluttet at denne fredshandlingen ikke burde gå til spille, og av spyttet ble det skapt en mann som het Kvase. Han var så klok at han visst alt som han ble spurt om. To dverger, Fjalar og Galar, kom til å drepe Kvase, men gudene tappet blodet hans i tre store kar ved navn Son, Bodn og Odrøre og blandet det med honning. Denne blandingen gjæret og slik ble dikterdrikken til, og av den grunn kalles skaldeskap for «Kvases blod». "Heimskringla". Det er ikke selve krigen som interessert Snorre, men panten og utvekslingene av gisler for å sikre freden. Vanene sendte sine beste folk: Njord og sønnen Frøy. Æsene sendte Høne som de hevdet var et egnet til å være høvding og en klok mann som het Mime. Vanene ga også fra seg den klokeste blant dem, Kvase. Vanene gjorde Høne til høvding og lot Mime råde ham, men de ble raskt skuffet. Når Høne var ved tinget var ikke Mime med ham, og Høne ba andre om å bestemme når han ble spurt til råds. Vanene mente da at æsene hadde sveket dem i fredsbyttet. De hugget hodet av Mime og sendte det til æsene for å markere sin skuffelse. Odin smurte urter på hodet til Mime og galdret over det. Siden kunne Mime fortsatt råde ham. Om vanene var skuffet over sine gisler synes det som om æsene var vel fornøyd med kvaliteten på Njord og Frøy, og de ble gjort til guder (likestilte). Frøya, Njords datter var også hos æsene, og det var hun som lærte æsene om seid. Urindoeuropeiske grunnlag. Ettersom vanene er betraktet som fruktbarhetsguder (Njord, Frøy og Frøya) har gudekrigen blitt sett på som en refleksjon av en faktisk og historisk invasjon. Mytologien er et minne om en forhistorisk konflikt mellom to ulike folkegrupper med to ulike guder. Vanene er blitt betraktet som en særegen nordisk gudegruppe da de finnes få spor av dem på kontinentet, men mange i Norden. Det er blitt foreslått at vanene representerte en nordisk jordbruksbefolkning som man kan se arkeologiske spor av megalittkulturen særlig i sørlige Skandinavia. Disse ble forstyrret av en krigersk folk, den såkalte stridsøkskulturen, som trengte seg inn i vanenes land. Myten som forteller om en fred og en forsoning mellom æsene og vanene er tolket som en ny samfunnsdannelse mellom de to folkegruppene, de lokale og de innvandrende. Den samme teorien er blitt tolket i større perspektiv som de innvandrende indoeuropeere som kom i konflikt med stedegne kulturen. Gro Steinsland sier at denne teorien har tidligere hatt sterke talsmenn, men har mistet kraft og få forskere hevder den i dag. Strukturalistisk tolkningsmodell. Odin ved Mimes hodeløse kropp, illustrasjon ved Georg Pauli (1893). Georges Dumézil har hevdet at denne mytiske krigen ikke nødvendigvis trenger å bli forstått i en historisk korrekt sammenheng mer enn en hvilken som helst annen myte. Lignende kriger opptrer i andre indoeuropeiske mytologier og må derfor ha skjedd før utvandringen fra Midtøsten. Mytene er også mer fokusert på fredsavtalene enn på detaljene i krigen. Den norrøne gudekrigsmyten er etter Dumézils syn et bilde på dannelsen av den indoeuropeiske samfunnsstruktur. Dumézils analyse ved hans tredelte funksjonsmodell, er ikke uproblematisk å bruke ettersom den norrøne mytologien er mer kompleks enn modellen er tilpasset for. Senere strukturalistiske tolkninger støtter seg på Dumézils modell ved at Odin, Ty og Tor representerer gudene for henholdsvis herskerklassen, rettsklassen, og krigerklassen. Problemet er at Odin er mer mangfoldig enn kun som herskergud, han er også knyttet til krigen og magien. Tor er likeledes knyttet til krigen, men har også trekk som fruktbarhetsgud ved å være assosiert til regn og grøde. Det er det ambivalente forholdet mellom guder (æser og vaner) og andre makter (særlig jotner), slår Gro Steinsland fast, som er hovedtemaet i den norrøne mytologien, men samspillet mellom maktene er så komplisert og mangfoldig at forskernes analysemetoder er hittil kommet til kort. Forstyrrende personer og magisk verktøy. Lindow mener at selv om de ikke er helt identiske, deler de to forskjellige fortellingene om gudekrigen i "Voluspå" og "Heimskringla" tanken om at en persons ankomst medførte en splittelse hos et folk. Lindow sammenligninger ankomsten til Gullveig hos æsene med Høne og Mimes splittelse av Vanaland. Et annet motiv som er felles er ervervelsen av magiske verktøy som benyttes for å oppnå skjult viten: kunsten å seide; og Mimes hode som forteller Odin hemmelig kunnskap. Gullveig som Frøya. Filologiske forskere liker å se sammenhenger og en stor andel av forskerne, særlig utenfor Norden, oppfatter den mystiske skikkelsen Gullveig som identisk med Frøya. Denne konklusjonen er hovedsakelig basert på sammenligninger mellom den måten som Gullveig bruker seid i "Voluspå" og det faktum i "Heimskringla" at Frøya er den som innfører seid hos æsene. Denne slutningen er grunnlaget for teorien at det er Frøyas negative innflytelse på æsene som førte til krigen. Så enkelt er ikke nødvendigvis sammenhengene i mytologien, sier Gro Steinsland. Det er en del trekk ved Gullveig som kan vise til Frøya, men det er «ikke opplagt at Gullveig er fruktbarhetsgudinnen i forkledning.» Før Gullveig kom til æsene, i henhold til "Voluspå", fikk de besøk av tre jotunkvinner i et dramatisk vending i diktet. Det skjedde på den tiden da freden rådde, gullalderen, hvor gudene spilte brettspill og var sorgløse: "«inntil tre kom, / kraftfulle / tussemøyer, / fra jotunheim.»" Som med Gullveigs besøk senere førte de tre jotunkvinnene til stort oppstuss og gudenes lykketilstand tok slutt, men hvorfor røper ikke volven. Forklaringen oppgis ikke ettersom det er antagelig den påfølgende handlingen som er forklaringen. Verden er blitt skapt i "Voluspås" første del, og etter jotunkvinnene skjer den andre delen av verdens skapelse: møtet mellom ulike krefter, kosmos og kaos, men som en motsetning og forening av motstridende krefter. Begge poler er nødvendige i den norrøne mytologien slik Odins mor er av jotneætt og han avlet Tor med en jotunkvinne. Etter de tre skumle jotnekvinnene skjer store forandringer i diktet som fører fram til svik og løgn, og krigen mellom gudeslektene er et faktum. Alt dette er bare stadier på vegen til Ragnarok. Sentrum (Sandnes). Sentrum er både et administrativt delområde, en matrikkelgård og et planområde for bysentrumet i Sandnes. Delområdet ligger i bydel Trones og Sentrum, mens planområdet også strekker seg inn i Austrått, Sandved og Hana bydeler. I begge tilfellene er arealet ca. 1 km². Denne artikkelen tar for seg planområdet, for området som tilhører delområdet og gården, men ligger utenfor sentrum og er utelatt, se Norestraen. Sandnes sentrum er et av to regionsentra i byområdet Sandnes og utgjør bykjernen i Sandnes. Sentrum hadde i 2005 1583 innbyggere og ca. 5300 arbeidsplasser. Arealet er 1,04 km². Områder. Områdene som inkluderes i planområdet men ligger utenfor delområdet er henholdsvis nord-østre og nord-vestre del av grunnkretsene Brueland og Austråttbakken sør i sentrum og søndre del av grunnkretsen Nedre Hana på nord-øst-siden av Vågen. Brualand. Brualand ligger sør for Skeiane og består av den nest nordligste parken i Gandsparkene langs Storåna, bebyggelse langs Jærveien og et handlesenter. Indre Havn. Indre Havn er industrikaien langs Elvegata fra gjestehavna i Vågen til Jernbanekaien ved Strandgata og sentrums nordlige grense. Kommunen har vedtatt å flytte havneaktiviteten ut av sentrum, og hele området vil bli revet og gjort offentlig, med promenade langs sjøen og offentlige, nærings- og boligbygg. Langgata og kvadraturen. Hele Sandnes by var tiltenkt kvadratisk kvartalstruktur, men bare området rundt Langgata og Krossen vest for jernbanen ble gjennomført. Her er små hus ordnet i klassiske bykvartaler som tok form ettersom byen vokste fra Norestraen mot Vågen. Krossen med omkringliggende kvartaler ble etablert i 1872 som byens sentrum og handelssenter. En ny østre innfartsvei ble anlagt fra Austrått for å lede trafikken hit, og aktiviteten var så stor at området fikk kallenavnet «Chicago» av innbyggerne. Da jernbanen kom i 1878 ble det nytt liv i det tidligere handelssenteret på Neset i andre enden av Langgata, og grunnlaget var lagt for et sammenhengende handelssentrum som i dag er Norges lengste gågate. Nedre Hana. Sentrumsdelen av området er dominert av moderne utvikling. Småbåthavn langs kaien, bioteknologisenteret Hanabryggene og senteret Hana Sanz (tidl. Sandnes Aducerverk) dominerer. Tradisjonell småbebyggelse har måttet vike for utvikling og vegutvidelser. Skeiane. Skeiane er området nord for Brualand og var stedets største handelssenter fram til bydannelsen i 1860. Familien som drev handel ble boende – og dermed skatteytere – utenfor kommunen og et nytt sentrum ble etablert i Krossen. Fra 1955 til 1996 lå byens hovedstasjon her, den er nå holdeplass for lokaltog. Skeianetunet i Skeianeparken er fredet, og en del bygninger er bevarings- eller verneverdige. Høyland Sparebanks første egne lokaler lå her. Banken er nå en del av SR-bank. Rådhuset og byens gamle godsstasjon ligger på Skeiane. Vågen. Vågen er området rundt den innerste viken i byen. Tradisjonelt byens store industriområde, med teglverk, garnspinneri, sykkelfabrikk, konfeksjon, møller og siloer. I dag finnes det ingen industri, de bygninger som ikke er revet eller er bevaringsverdige er bygget om til kontorer og boliger. Per 2007 bygges Indre Vågen ut mens Vågen sør og øst er under planlegging. I Vågen ligger byens gjestehavn, politistasjon, bibliotek, kjøpesenteret Amfi Vågen, hotell, serveringssteder, samt en rekke offentlige tjenester. Cycleeurope (tidligere Øglænd) har kontorer her og på Mauritz Kartevolds plass ved gjestehavna ligger Sandnes Kulturhus. Først fra 2000-årene er det bygget boliger. Vågsgjerd. Vågsgjerd er kvartalene sør for Vågsgjerdveien mot Skeiene og er et av byens gamle arbeiderstrøk. Området ligger like sør for det gamle industriområdet i Vågen og består av småbyhus, enkelte med hager. En del bygninger er bevaringsverdige, mens industri har utvidet på bekostning av tradisjonell bebyggelse. Jernbanen og trafikkerte veier deler strøket opp, og et halvt kvartal ble revet i 2007. Kommuneplanen beskriver åpning av elven som renner under strøket, som vil medføre en fullstendig ombygging av både gatenett og kvartaler. Opphavet til navnet er sannsynligvis et gjerde fra 1500-tallet som fulgte dagens Høylandsgate. Gjerdet er nevnt i en dom i en nabotvist fra 1597. En annen mulighet er et steingjerde som gikk fra Vågsgjerdveien og utgjorde den første bygrensen. Jernbanen. Jernbanen har siden den kom delt sentrum i to, først på bakkenivå med planoverganger, siden 1955 på høybane på mur tvers gjennom byen. I 1996 ble Sandnes stasjon lagt til Rutebilstasjonen som ligger midt i byen og utgjør byens absolutte sentrum, midt mellom sentrums forskjellige områder. Den gamle godsstasjonen med tilhørende industri dominerer Brueland og er omregulert. I følge kommuneplan skal det etableres fire nye jernbaneunderganger som vil supplere dagens åtte i sentrum for å lette på murens inntrykk av en delt by. Kultur. Sentrum har en rekke gallerier og utesteder, scener og kino. Sandnes kulturhus ligger i Vågen, like ved tomt for ny estetisk videregående skole. Fra den skal det opprettes en "kulturakse" nord-vestover via framtidige kulturinstitusjoner på Olav Vs plass til Olav Kyrres gate med kommunens kulturkontor, Rådhusteateret og videre til Sandnes Sykehus som skal bygges om til kultursenter. I Krossen har Jærmuseet et helt kvartal, med blant annet Abelloftet som ligger i Huset Vårt, tidligere produksjonslokale for Øglænd, senere et av Norges første kjøpesentre. Her ligger også bevaringsverdige Krossens Havremølle som er bygget om til museum, og det regionale Vitensenteret er under bygging. Urdarbrønnen. Urdarbrønnen («skjebnesbrønnen»), også kalt Urdarbrunn og Urds brønn, er en brønn i norrøn mytologi som ligger ved verdenstreet Yggdrasils fot, nær gudenes tingplass. Den er en visdomskilde, og Urds boplass. De tre herskernornene Urd, Verdande og Skuld holder til ved brønnen, der de spinner skjebnetråder for mennesker og æser. Hordabø kirke. Hordabø kirke (Hordabø kyrkje) er en langkirke fra 1875 i Bøvågen, Radøy kommune, Hordaland fylke. Kirka ligger på nordspissen av Radøy. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Kirsebærflue. Kirsebærflue ("Rhagoletis cerasi" (Linnaeus 1758)) tilhører familiegruppen båndfluer (Tephritidae). Utseende. Kirsebærfluen er ca. fem millimeter lang. Levevis. Larvene til kirsebærfluen utvikler seg enten i kirsebær eller kaprifol-bær, og gjør bærene uselgelige (markspiste). Det finnes to såkalte vertsraser, en som går på kirsebær og en på kaprifol. De fleste funn i Norge så langt har vist seg å være av kaprifolrasen, og fluen er derfor ikke et alvorlig skadedyr i Norge. Fluer tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der fluelarvens indre og ytre organer endres. Skadedyr. I Norge er ikke kirsebærfluen regnet som et alvorlig skadedyr, de norske fluene lever mest på kaprifol og ikke så ofte på kirsebær. Andre steder finnes fluen på kirsebær, og er da et alvorlig skadedyr, ettersom den gjør at bærene blir markspist. Edmund Gosse. a>.Edmund William Gosse (født 21. september 1849, død 16. mai 1928) var en engelsk bibliotekar, lyriker, forfatter, litteraturkritiker og oversetter av skandinavisk litteratur til engelsk. Oversetter, lyriker og bibliotekar. Gosse var sønn av Henry Gosse og Emily Bowes. Som voksen arbeidet han som assisterende bibliotekar ved British Museum fra 1867, og i 1875 ble han oversetter for Det engelske handelsdepartementet, en stilling han hadde fram til 1904. I mellomtiden fikk han utgitt sin første bok med poesi, "On Viol and Flute" (1873) og en bok om kunstkritikk, "Studies in the Literature of Northern Europe" (1879). Bekjentskapskrets. Edmund Gosse. London School of Photography, cirka 1870. Han var en venn av Robert Louis Stevenson som han ble kjent med i tenårene, og etter 1879 da Stevenson kom til London på ferie ble han boende hos Gosse og hans familie. Gosse ble også kjent med pre-rafaelittene og dikteren Algernon Swinburne som også var assosiert, løslig, til pre-rafaelittene. I løpet av 1880-tallet ble Gosse en av de mest betydningsfull kunstkritikerne som behandlet skulptur, hovedsakelig for Saturday Review, og med en interesse som ble inspirert av hans nære vennskap med billedhoggeren Hamo Thornycroft. Gosse kom til å skrive den første historien om revitaliseringen av den sen-viktorianske skulpturen i 1894 med serie på fire del for Art Journal, og han døpte denne bevegelsen for «New Sculpture». Fra 1904 ble Gosse bibliotekar for overhuset i Det britiske parlamentet og hvor han utøvet betydelig innflytelse. Han skrev for Sunday Times, og var en ekspert på Thomas Gray, William Congreve, John Donne, Jeremy Taylor, og Coventry Patmore. Han kan også æres for å ha introdusert den store norske dramatikeren Henrik Ibsens verker for det britiske publikum. «Far og sønn». Gosses mest berømte bok er den selvbiografiske "Father and Son" som handler om hans vanskelige forhold til sin far, Philip Gosse, en naturforsker, spesielt innenfor sjøbiologi. Boken ble dramatisert for fjernsyn av Dennis Potter. Senere i livet fikk han en betydelig innflytelse på Siegfried Sassoon. Dennes mor var en venn av Gosses hustru Ellen. Edmund Gosse som litteraturkritiker og oversetter. I november 1871 begynte Edmund Gosse å skrive artikler om klassisk litteratur i tidsskriftet "Spectator", men opplevde ofte å bli refusert. Hans kollega ved British Library, slavisten og folkloristen William R. Shedden Ralston (1828–1889), rådet ham da til å lære seg dansk-norsk og vie seg til studier av den nye, skandinaviske litteraturen. Dette var like etter nyttår i 1872. Gosse kom straks til å tenke på den lille, grønne diktboka som han hadde kjøpt i Trondheim året før, etter at han hadde spurt seg fore hvem som var regnet som Norges fremste dikter. Dette var første gang han hørte Henrik Ibsens navn nevnt. Ibsen hadde nettopp utgitt sine "Digte", og Gosse kjøpte den med seg uten at han forsto det minste av innholdet. I tre måneder studerte han diktverket og skrev den første engelskspråklige artikkelen om Ibsens diktning. Av større betydning for Ibsens renommé i England var anmeldelsen av "Peer Gynt" i "The Spectator" i 1872. Gosse sendte artikkelen til Ibsen og mottok straks et hjertelig takkebrev. Dette representerte starten på et enestående engasjement for å gjøre norsk, og skandinavisk litteratur forstått i England. Gosse kom til å få nære bånd til Henrik Ibsen, Peter Chr. Asbjørnsen, til dels Jørgen Moe som dog hadde vanskelig for å finne tid til korrespondanser, Jacob Løkke, Jonas Lie og Ludvig Daae. Sammen med Andrew Johnston (1835–1922) tok Gosse initiativ til å stifte "The British Scandinavian Society". Også i tidsskriftet "Academy" ble Gosse en flittig bidragsyter. Første artikkel han skrev der var en anmeldelse av Ibsens "Kongs-Emnerne". I 1873 oversatte han sitt første drama til engelsk, Ibsens versedrama "Kjærlighedens Komedie", men manuskriptet forble upublisert. I 1923 ble Gosse kreert til æresdoktor ved Göteborgs Universitet. Gosse fikk dessverre aldri anledning til å overvære noen seremoniell innsettelse. Han mottok også invitasjon til å komme til Norge for å overvære festlighetene i anledning hundreårsmarkeringen av Henrik Ibsens fødsel i mars 1928. Han var ikke frisk nok til å reise, men ble likevel kreert til æresdoktor ved Universitetet i Oslo. Fra 1917 til sin død i mai 1928 var Edmund Gosse styreformann ved Scandinavian Studies ved University College London. Eredivisie 2005–2006. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 2004–2005. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 2003–2004. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 2002–2003. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 2001–2002. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Manger kirke. Manger kirke (Manger kyrkje) er en langkirke fra 1891 på Manger i Radøy kommune, Hordaland fylke. Kirka er den sørvestre kirka på Radøy. Byggverket er i tre og har 550 plasser. Eredivisie 2000–2001. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1999–2000. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1998–1999. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1997–1998. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1996–1997. Eredivisie 1996–1997 (norsk: "Æresdivisjonen"), eliteserien i fotball i Nederland, for sesongen 1996/1997 ble spilt av 18 lag. Laget PSV Eindhoven vant serien. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1995–1996. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1994–1995. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1993–1994. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1992–1993. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1991–1992. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1990–1991. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Eredivisie 1989–1990. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Sæbø kirke. Sæbø kirke (Sæbø kyrkje) er en langkirke fra 1884 på Sæbø i Radøy kommune, Hordaland fylke. Kirka er den sørøstre av kirkene på Radøy. Historikk. Den første kirken som lå på Sæbø ble sannsynligvis bygd rundt 1300, noe som gjør Sæbø til et at de første sognenen i Nordhordland med egen kirke. I 1860-årene ble det klart at man trengte en ny kirke på Sæbø, da den gamle kirken ikke tilfredsstilte kravene som ble satt i lovene. Ved bispevisitasen i 1871 ble det bemerket at kirken var i god stand, men for liten. Prosten ble derfor pålagt å rydde opp i dette. Det ble satt igang en prosess, og i 1882 ble det gjort vedtak om at byggingen av ny kirke skulle starte våren 1883. Arbeidet ble gjort av byggmester Karl Askeland som også hadde legd tegningene til kirken. Grunnmuren ble bygd som pliktarbeid for folk i bygden. Arbeidet gikk etter planen, og kirken ble vigslet av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef 20. mai 1884, en dag som forøvrig var en tirsdag og ikke en søndag som er vanlig for kirkevigsler. I 1960- og 70-årene ble det gjort store utbedringer på kirken. Man senket blant annet prekestolen og bygde om alterringen. Det ble og bygd bårehus under kirken. Kirken ble så malt til hundreårsjubileet i 1984, og et nytt oppussingsarbeid ble satt igang i 2009. Materialet fra den gamle kirken ble solgt på auksjon i bygden. Den eldste delen av inventaret var en døpefont i stein fra 1100- eller 1200-tallet. Den står nå på Bergen Museum. Tjalve. Tjalve var, ifølge norrøn mytologi, Tors tjener. Tor besøkte Tjalves foreldres gård med vogn og bukker. Han drepte bukkene og lagde et måltid til seg selv og vertsfolket. Da Tor etter måltidet vekket bukkene til live igjen, var en av dem halt. Det var Tjalve som hadde brukket et av bena for å få tak i margen. Som straff måtte bondefamilien gi fra seg Tjalve og søsteren hans, Roskva, for å bli Tors tjenere. Eredivisie 1988–1989. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Appelsinflue. Larver som lever i et kornbasert for. Appelsinflue ("Ceratitis capitata" Wiedemann, 1824) tilhører familiegruppen båndfluer (Tephritidae). Den er kjent som "Mediterranean fruit fly" i engelsktalende land. Utseende. Appelsinfluen er ca. fire til seks millimeter lang. Levevis. Larvene til appelsinfluen utvikler seg i en rekke forskjellige fruktslag, særlig sitrusfrukter, men også fiken, kaffe, papaya og mango. Fluer tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der fluelarvens indre og ytre organer endres. Skadedyr. I Norge er ikke appelsinfluen regnet som et alvorlig skadedyr av naturlige årsaker. Men den er et fryktet skadedyr i litt varmere klima. Paradis. Paradis er et persisk ord som oftest blir oppfattet og identifisert med Edens hage eller Himmelen. Ordets opprinnelig mening er en «avlukket hage» eller «kongelig jaktområde». Begrepet kom inn i jødisk (og sluttligen også kristen) trosforestillinger som en gresk oversettelse for Edens hage i "Septuaginta". Det er stundom også identifisert med «Abrahams skjød», oppholdsstedet for de rettskafne døde som venter på Dommedag. I "Evangeliet etter Lukas" forteller Jesus en angrende kriminell som er korsfestet ved siden av ham og de vil bli sammen når jorden er blitt gjenopprettet som paradis: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Etymologi. Ordet «paradis» har gått inn i norsk og engelsk fra det tilsvarende franske ordet, arvet fra latinske «paradisus», som igjen kommer fra greske παραδεισος («kongelig hage»). Det greske ordet kommer igjen fra det avestiske ordet «pairidaêza-» (et østlig og historisk gammeliransk språk) = «stengt inngjerding», som er en sammensetning av «pairi-» (= «rundt») (beslektet med greske περί "peri-") og «-diz» (= «å skape, gjøre»), beslektet med den engelske «dough» = deig. Et tilknyttet ord er det sanskritiske ordet «paradēsha» = «fremmed land» eller «høyeste land» fra sanskrit «para» = «bortenfor» (gresk περα "perā") og «dēsha» = «land, område». Ordet gikk også inn i semittiske språk: akkadisk "pardesu", arabisk "firdaws" (فردوس), arameisk "pardaysa" (ܦܪܕܝܣܐ), og hebraisk "pardes". Paradisiske hager. Kilder så tidlige som den antikke greske forfatteren og historikeren Xenofon i hans "Anabasis" rapporterte om den berømte persiske «paradisiske» hagen. I Akamenide-dynastiets Persia, muligens tidligere (i Mesopotamia?), ble begrepet ikke gitt til «landskapshager», men spesielt til kongelige jaktområder, faktisk en tidlig form for naturreservat, og paradiset blir således omtalt som et evig jaktområde, ikke bare for relativt primitive kulturer (eksempelvis indianere i Amerika), men også i mer avanserte, hovedsakelig jordbrukssivilisasjoner som eksempelvis det egyptiske "Aaru" eller det antikke greske "Elysion". Sandviken (Bergen). Sandviken er et strøk i Bergen i Bergenhus bydel og ligger geografisk sett nord-øst for byens sentrum. Bydelen ble skilt ut fra Bergen av lensherre Erik Rosenkrantz i 1561 gjennom makeskifte med kongen. Sandviken ble innlemmet i Bergen igjen i 1876. Strøket Sandviken begrenses mot Ytre Sandvikens grense i nord, gjennom Fjellveien til det gamle grensegjerdet ved Christinegård, så ned til sjøen ved Småmøllen (Slaktehustomten). Grenselinjen i sør er identisk med grensen mellom Bergen og Sandviken før 1877. Strøket omfatter grunnkretsene Munkebotn, Måseskjæret, Wilhelmineborg, Sandvikstorget, Rosegrenden, Kirkegaten og Christinegården, med til sammen 3 584 innbyggere 1. januar 2012 og et areal på 0,87 km². Sandviksveien er hovedveien gjennom området, som for det meste består av boligbebyggelse. På Sandvikstorget står statuen av "Madam Felle". Det lokale buekorpset heter Sandvikens Bataljon. Innenfor strøkets grenser ligger lyststedene Måseskjæret fra 1795 og Christinegård fra 1763, Stoltz' reperbane fra 1690-tallet, verneverdige Sandviksboder (sjøboder) fra 1600-tallet, gjestehuset og traktørstedet Møllersalen, Bergen Arkitekt Skole, Norsk Lærerakademi, forsvarsanlegget Sandviksbatteriet, den bratte turstien Stoltzekleiven som leder opp mot Sandviksfjellets topp, og deler av Fjellveien. Historie. Sandviken ble tidlig utbygd med vannmøller og skipsverft. Mølledriften ved Mulelven kan muligens gå tilbake til slutten av middelalderen. Storemøllen kan spores tilbake til 1300-tallet. Sandviken tilhørte stattholder Hannibal Sehested fram til 1651, da han måtte forlate sin stilling og Sandviken ble overtatt av kronen. Kjøpmann Gabriel Marselis (1609–1673) kjøpte Sandviken i 1657. Rundt 1660 ble eiendommen solgt til kommersedirektør Herman Garmann (1612–1674). Garmannslekten satt på eiendommen fram til 1850, da Johan Mohr kjøpte Sandviken og solgte til Bergen kommune i 1876 for 200 000 kr. Sandviksbukten ble tatt i bruk som stapelhavn for Bergen fra 1600-tallets slutt. Kjøpmenn fra Bergen bygde båtstøer og sjøboder. I 1776 var det fire reperbaner i Sandviken. På markene innenfor havneanleggene ble det i løpet av 1700- og 1800-tallet etablert bebyggelse som etter hvert dannet «grender». I Sandviken finner man Grensegrenden, Fæstergrenden, Pyttergrenden, Rosegrenden/Fjæregrenden og Strandens grend. Etterhvert som beboerne fikk bedre råd ble noen av bygningen påbygd med ark og andre etasje. På 1700-tallet ble det også bygget en rekke lyststeder i Sandviken Christinegård, Brødretomten, Måseskjæret, Elsesro, Frydenlund, Krohnstedet, Hoffmannsgård (Püttergaarden), Christineborg, Ditlefsengen og Skansehaugen. Sandviken var lenge en isolert forstad. Forbindelsen til byen over land gikk over Rothaugen, Ladegården, Stølen og Steinkjelleren. Nye Sandviksvei ble anlagt til Rothaugen 1869–1873. I 1883 kom en 6 alen bred kjørevei til Hellen, året etter en vei til Breiviken om Nyhavn. Sporvognslinjen Nygård-Sandviken skole ble åpnet i 1897, forlenget til Sandvikstorget i 1905 og videre til Sandviksveien 127 i 1911. 1911–1914 ble Nye Sandviksvei forlenget nordover ved at den ble flyttet inn i «Rothaugen», og gatebredden utvidet til 15 m. I midten av 1920-årene var Sjøgaten langs strandlinjen fra Skuteviken til Sandvikstorget fullført. 23 000 m3 stein ble sprengt ut og for det meste brukt til byggingen av Skoltegrunnskaien. Forbindelsen videre nordover kom i stand etter hvert. Arbeidet med Helleveien tok til i 1922, parsellen til Lynghaugen var ferdig i 1927, mens resten av strekningen til Hellen ble åpnet i 1930. Først nå kunne utbyggingen av nordre bydel for alvor komme igang. Etter den annen verdenskrig tok det tid før Sandviken ble videre utbygd. 1952-57 ble Sjøgaten og Sandviksveien modernisert. Helleveien nådde frem til Åsane i 1960-årene, parallelt med boligreisingen på strekningen. Ytre Sandviken ble eget sogn i 1957, og fikk navnet Biskopshavn etter en folkeavstemning i 1961. Eidsvågstunnellene ble åpnet i 1956 og 1988, og i 1970 ble veistrekningen mellom Skutevikstorget og Bontelabo utvidet. Samnanger kirke. Samnanger kirke er en langkirke fra 1851 i Samnanger kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Cumaná. Cumaná er en by i det nordøstlige Venezuela. Byen hadde 257 821 innbyggere (per 1. januar 2005). Cumaná er hovedstaden i delstaten Sucre. Havnebyen ligger ved utløpet av elven Manzanare på kysten mot Det karibiske hav. Byen ble grunnlagt i 1520 av spanske oppdagere, og var dermed den første faste europeiske bosetningen i Sør-Amerika. Byen er flere ganger blitt ødelagt av jordskjelv, spesielt i 1766, 1797 og 1929. Toyota Avensis. Avensis er en bilmodell som Toyota startet produksjonen av i 1998, og den produseres fremdeles. Alle Avensis-modeller er produsert ved Toyotas fabrikkanlegg i Burnaston i England. Første generasjon (1998 - 2003). Like etter at Toyota hadde avsluttet sin produksjon av Toyota Carina i 1998, lanserte de samme år arvtageren Avensis. Denne bilen var større og hadde merkbart høyere nivå enn Carina. Toyota fortsatte å produsere første generasjon av denne medium-store familiebilen i stasjonsvogn og sedan frem til 2003 da andre generasjon overtok. Andre generasjon (2003 - 2008). Toyota Avensis II (stasjonsvogn 2006) Toyota Avensis II (personbil 2007) Andre generasjon Avensis ble merkbart større i karosseri. Den ble lansert i 2003. Dette, siden Toyota i Europa planla å avbryte import av Toyota Camry året etter, i 2004, og de ville dermed øke størrelsen på Avensis for å lage en litt større bil, siden Toyota nå ikke hadde noen stor familiebil. Da andregenerasjons Avensis ble lansert fylte Toyota dette hullet, og bilen fortsatte å selge bra over hele Europa. Motorene var de samme, men det var flere hester hentet ut av de forskjellige modellene, og de ble også lansert med 2,0 og 2,2 liters dieselmotorer. Den var, med sin VVT-i-teknologi i motoren og sitt lave bensinforbruk og gunstige miljøutslipp, med på å gjøre Toyota til verdens største bilprodusent i 2008. Tredje generasjon (2008 - nå). Toyota Avensis III (stasjonsvogn 2010) Toyota Avensis III (personbil 2009) Tredje generasjon Avensis ble vist på Bilutstillingen i Paris i 2008, og ble offisielt lansert 29. januar 2009 i Norge. Den er noe større enn forrige modell; stasjonsvognen har blitt 4,5 cm lengre. Den er designet og utviklet ved Toyotas designsenter i Sophia Antipolis i Syd-Frankrike, ED2. Den produseres ved Toyotas fabrikk i Derbyshire i England, slik som forrige modell. Euskaltzaindia. Euskaltzaindia er navnet på det baskiske språkakademiet. Det ble grunnlagt i 1919 av Alfonso XII. Dets oppgave er å beskytte og normalisere det baskiske språket. Akademiets emblem er ei eik, sammen med ordtaket "Ekin eta jarrai" («Begynne og fortsette»). 23 akademikere er ansatt, hvorav 20 har baskisk som morsmål. Akademiet ble offisielt godkjent av Real Academia i Spania i 1976, ett år etter at Franco-diktaturet tok slutt. I Frankrike ble det akseptert som en enhet i 1995. Euskaltzaindia holder til i Bilbao, men har delegasjoner i Bayonne, San Sebastián og Vitoria. Huglo bedehuskapell. Huglo bedehuskapell er en langkirke fra 1936 på Huglo i Stord kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Melonflue. Melonflue ("Bactrocera cucurbitae") tilhører familiegruppen båndfluer (Tephritidae). Utseende. Melonfluen er ca. fem millimeter lang. Levevis. Larvene til melonfluen lever på meloner og agurker, men kan også angripe blant annet tomater, bønner, epler, papaya og sitrusfrukter. Fluer tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der fluelarvens indre og ytre organer endres. Skadedyr. Melonflue er et alvorlig skadedyr særlig på meloner og agurker. Nysæter kirke. Nysæter kirke (Nysæter kyrkje) er en arbeidskirke fra 1991 i Stord kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tegl og har 350 plasser. Baskere. Baskere er offisielt sett innbyggere i provinsene Álava, Gipuzcoa og Bizkaia i den autonome regionen Baskerland, i det nordlige Spania. Etnisk sett er baskerne et ikke-indoeuropeisk folk som holder til sørvest i Frankrike og nord i Spania, nærmere bestemt i spansk Baskerland, det nordlige Navarra og fransk Baskerland (departementet Pyrénées Atlantiques). Baskerne har tradisjon som et uavhengig folk som søker å verne om sine nasjonale rettigheter og særmerker. De har således lagt vekt på å bevare sin kultur (klesdrakt, husbygging, musikk osv.) og sitt språk. Historie. De gamle «vasconer» bodde allerede i romertiden ved Det baskiske havs østre og ved Pyreneenes vestre hjørne. Ca. 600 trengte de over Pyreneene inn i Aquitania. I fjellene holdt vasconerne eller baskerne seg uavhengige både av romerne, germanerne og araberne, og de beholdt sine gamle skikker og sitt språk. Kongeriket Navarra, som ble dannet ca. 900, besto for en vesentlig del av baskere. Baskerne i Frankrike kalte sitt land Gascogne (lat. Vasconia, baskerlandet), og kom sammen med Guyenne under Frankrikes krone etter hundreårskrigen (1450). Baskerne lenger sør hadde alt på 1200-tallet trådt i forbindelse med kongen av Castilla. Men selv om baskerne ikke fikk noen egen stat, hadde de spesielle rettigheter. Da sentralregjeringen i Spania i 1820-årene gjorde visse forsøk på å innskrenke disse rettighetene, førte dette til et spent forhold mellom baskerne og Spania. Ca. 1900 oppstod en ny baskisk nasjonal bevegelse som opprinnelig var språklig og litterær, men som fra 1905 ble organisert i et nasjonalt basisk parti. Det fikk støtte av de baskisktalende bønder og fiskere og av en del industridrivende, de store forretningsmenn i Bilbao og San Sebastián. Den viktigste støtten kom imidlertid fra den baskiske geistligheten, og partiet var konservativt og klerikalt. Etter 1931 arbeidet partiet for å skaffe De baskiske provinser selvstyre i likhet med Cataluña. Dette kravet ble innvilget i 1936. Ved utbruddet av borgerkrigen støttet det baskiske partiet regjeringen. I september ble baskerne representert i regjeringen, de fikk vidtgående selvstyre, og i oktober ble det utnevnt en egen regjering for deres land Euzkadi med sete i Bilbao. Landet ble krigsskueplass under borgerkrigen. Baskernes hellige by Guernica ble utsatt for et usedvanlig brutalt bombardement (26. april 1937). 17. juni falt Bilbao. Baskernes «fueros» ble avskaffet, og deres nasjonale bevegelse undertrykt. Regjeringen forlot landet og mange baskere utvandret, blant annet til Chile. Fra 1960-årene begynte separatistene blant de spanske baskerne å gjøre seg gjeldende. Gjennom organisasjonen ETA (Euskadi ta Askatasuna) ble det utført både politiske tiltak, bombeaksjoner og attentater. Særlig var ETA aktiv mot slutten av francotiden (1939–1975). Etter Francos død (1975) konkretiserte aksjonene seg i krav om indre selvstyre. I 1979 ble selvstyreordningen godkjent ved en folkeavstemning. Fra 1980 har Baskerland igjen hatt indre selvstyre, men uten den politiske enhet med det baskiske mindretallet i naboregionen Navarra. Den militante delen av ETA fortsatte aksjonene mot det spanske overherredømmet i Baskerland, men organisasjonen har mistet mye oppslutning etter at de demokratiske istitusjonene har blitt utbygd. ETA har etter midten av1990-årene utviklet seg til en ren terrororganisasjon, og bevegelsens politiske fløy har blitt forbudt. Etymologi. En av teoriene om opprinnelsen til ordet "basker" (latin "vasco") er at det kommer fra det latinske "boscus" eller "buscus", som betyr «skog». Dermed ville "baskere" bety «folket som bor i skogen». Imidlertid regner man denne teorien som gal i dag, ettersom "boscus" eller "buscus" er ord fra middelalderen som sannsynligvis stammer fra "arbustus". I dag tror man at det latinske "vasco" kommer fra en baskisk rot, som ble brukt av befolkningen om seg selv. Denne rota er "eusk-", som er veldig lik det latinske ordet "vasco". Det fantes også en aquitansk landsby som romerne kalte "ausci", og som virker å komme fra den samme rota. Stord kirke. Stord kirke (Stord kyrkje) er en langkirke fra 1857 i Stord kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tegl og har 530 plasser. Olivenflue. Olivenflue ("Bactrocera oleae" Gmelin, 1790) tilhører familiegruppen båndfluer (Tephritidae). Utseende. Olivenfluen er ca. 0,7–1,2 millimeter lang. Vingene hos denne arten uten mørke flekker eller tverrbånd, noe som er vanlig hos de fleste andre artene båndfluer. Levevis. Larvene til olivenfluen lever på oliven. Fluer tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der fluelarvens indre og ytre organer endres. Skadedyr. Olivenflue er et alvorlig skadedyr på oliven. Pietà (Michelangelo). Pietà (1498–1499) av Michelangelo er en marmorskulptur i Peterskirken i Roma, den første av et antall verker over det samme temaet av håndverkeren selv. Statuen ble bestilt av den franske kardinalen Jean de Billheres, som representerte Michelangelo i Roma. Den ble laget for kardinalens begravelsesmonument, men ble i det attende århundre flyttet til det første kapellet til høyre når en entrer basilikaen. Michelangelo hugget, i løpet av mindre enn to år, en av de mest bemerkelsesverdige skulpturene som noensinne er skapt ut ifra en enslig marmorsten. Hans fortolkning av pietàen er vidt forskjellig fra de som tidligere er skapt av andre håndverkere. Michelangelo bestemte seg for å skape en ung, rolig og himmelsk jomfru Maria istedenfor en sorgfull og eldre kvinne. Michelangelo, som ofte var arrogant i møte med andre og konstant misfornøyd med seg selv, så på håndverket som om det kom fra indre påvirkning og fra kultur. I motsetning til rivalen Leonardo da Vincis idéer, så Michelangelo på naturen som en fiende som var nødt til å overvinnes. Skikkelsene han laget er kraftfulle og dynamiske; hver på sin plass og utenfor omverdenen. For Michelangelo gikk billedhuggerens arbeide ut på å frigi formene som allerede befant seg i stenen. Han trodde at enhver sten hadde en iboende skulptur, og at det å skulptere simpelthen gikk ut på å hugge vekk alt som ikke hørte statuen til. Giorgio Vasari forteller at kort etter installasjonen av pietàen, overhørte Michelangelo noen som mente at dette var verket til en annen billedhugger, Cristoforo Solari. Dette førte til at Michelangelo risset inn MICHAELA[N]GELUS BONAROTUS FLORENTIN[US] FACIEBA[T] (Michelangelo Buonarroti, Firenze, lagde den) på skulpturen. Det var det eneste verket han signerte. Han angret senere på sitt utbrudd av stolthet og lovte aldri å signere flere verker med sine hender. Kausland kapellkirke. Kausland kapellkirke er en langkirke fra 1881 i Sund kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Selleriflue. Selleriflue ("Euleia heraclei" (Linnaeus 1758)) tilhører familiegruppen båndfluer (Tephritidae). Utseende. Sellerifluen er ca. fire millimeter lang. Levevis. Larvene til sellerifluen minerer i bladene på skjermplanter og kan gjøre skade på selleri, løpstikke og pastinakk. Fluer tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der fluelarvens indre og ytre organer endres. Skadedyr. I Norge er sellerifluen regnet som skadedyr i jordbruket. Eikeland kapell. Eikeland kapell er en langkirke fra 1959 i Sveio kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i mur og har 110 plasser. Nypeflue. Nypeflue ("Rhagoletis alternata" (Fallén, 1814)) tilhører familiegruppen båndfluer (Tephritidae). Utseende. Nypefluen er ca. fire millimeter lang. Levevis. Larvene til nypefluen utvikler seg på kirsebær og nyper. Fluer tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der fluelarvens indre og ytre organer endres. Skadedyr. I Norge er nypefluen regnet som skadedyr på kirsebær og nype, ettersom den gjør at bærene blir markspist og uselgelige. Førde kirke (Sveio). Førde kirke (Førde kyrkje) er en langkirke fra 1938 i Sveio kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i mur og har 240 plasser. Sveio kirke. Sveio kirke (Sveio kyrkje) er en langkirke fra 1858 i Sveio kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 630 plasser. Valestrand kirke. Valestrand kirke (Valestrand kyrkje) er en langkirke med vesttårn innviet 17. oktober 1873 i Sveio kommune, Hordaland fylke. Kirken ble oppført i utvendig panelt laft 1872-1873 etter byggmester Ole Vangbergs tegninger til Vikebygd kirke (1872–1926). Valestrandkirken fikk en lavere tårnhette. På grunn av et større folketall ble denne kirken også oppført i større dimensjoner. Kirken har 480 sitteplasser. Stilmessig er kirken preget av enkel nygotikk og sveitserstil. Onarheim kirke. Onarheim kirke er en langkirke fra 1893 på Onarheim i Tysnes kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 588 plasser. Kirken ble vigslet 7. juli 1893 av biskop Fredrik Waldemar Hvoslef. Den erstattet en tidligere kirke som kommunen hadde overtatt fra privat eie i 1863, men som var blitt for liten. Reksteren kirke. Reksteren kirke er en langkirke fra 1937 i Tysnes kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Tysnes kirke. Tysnes kirke er en langkirke fra 1868 i Tysnes kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 468 plasser. Uggdal kirke. Uggdal kirke er en langkirke fra 1876 i Tysnes kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 650 plasser. Ullensvang kirke. Ullensvang kirke (Ullensvang kyrkje) er en langkirke fra 1300 i Ullensvang kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i mur og stein og har 450 plasser. Bygd i perioden 1250-1300, engelsk gotikk.Arkitekt 1958: A.Arneberg Utne kirke. Utne kirke (Utne kyrkje) er en langkirke fra 1895 i Ullensvang kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 360 plasser. Adkomst til stedet er via Rv550. Finse kapell. Finse kapell er et kapell fra 1920 i Ulvik kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 45 plasser. Den er bygd 1920, vigslet i 1963 Ulvik kirke. Ulvik kirke (Ulvik kyrkje) er en korskirke fra 1859 i Ulvik kommune, Hordaland fylke. Dagens kirke er den tredje kirken som står på stedet. Den første kirken var en stavkirke som trolig var byg i første halvdel av 1200-tallet. Enkelte deler fra denne kirken, blant annet portstolper og antemensalet fra fremsiden av alteret finnes i dag på Historisk museum i Bergen. En kopi av dette antemensalet som blir regnet som et av de fremste verkene med norsk middelalderkunst, henger i dag i kirken. Alterkalken, døpefonten og den største kirkeklokken i dagens kirke kommer fra middelaldrekirken. Stavkirken ble revet i 1710, og en tømret korskirken ble bygd på stedet. Denne ble revet i 1858, og dagens kirke stod ferdig i 1859. Altertavlen ble malt i 1876 av Andreas Askevold. Den er et kopi av et fransk maleri, og viser Jesus som blir tatt ned fra korset. Den gamle altertavlen som viser nattverden, henger også i kirken. Denne er fra rundt 1630. Veggene i kirken ble dekorert av kunstneren Lars Osa fra Ulvik i 1923. Bergsdalen kirke. Bergsdalen kirke (Bergsdalen kyrkje) er en langkirke fra 1955 i Bergsdalen i Vaksdal kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i stein og har 140 plasser. Dale kirke (Vaksdal). Dale kirke (Dale kyrkje) er en langkirke fra 1955 som ligger på Dale. Kirken ble bygget i betong i 1955. Arnstein Arneberg tegnet selve kirken, mens altertavlen ble tegnet av Hugo Lous Mohr i 1958 og viser nattverden og himmelfarten. Mohr har også utsmykket Oslo domkirke. Kirken er kjent for en enestående akustikk, og er derfor godt egnet som konsertlokale. Adkomst til stedet er via Fv314 og E16. Eidsland kapell. Eidsland kapell er en langkirke fra 1925 i Vaksdal kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Eksingedal kirke. Eksingedal kirke (Eksingedal kyrkje) er en langkirke fra 1881 i Vaksdal kommune, Hordaland fylke. Den ligger på Flatkvål i Eksingedalen. Byggverket er i mur og stein og har 120 plasser. Nesheim kirke. Nesheim kirke (Nesheim kyrkje) er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1907 i Vaksdal kommune, Hordaland fylke. Stamnes kirke. Stamnes kirke (Stamnes kyrkje) er en langkirke fra 1861 i Vaksdal kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Adkomst til stedet er via Rv569. Bolstadøyri bedehus. Bolstadøyri bedehus er et bedehus fra 1925 i Voss kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Evanger kirke. Evanger kirke (Evanger kyrkje) er en langkirke fra 1851 i Voss kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Helgatun leirsted og kapell. Helgatun leirsted og kapell er et kapell fra 1973 i Voss kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 130 plasser. Jordalen kapell. Jordalen kapell er et kapell fra 1977 i Jordalen i Voss kommune, Hordaland fylke. Mjølfjell kapell. Mjølfjell kapell er en langkirke fra 1967 i Voss kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Oppheim kirke. Oppheim kirke (Oppheim kyrkje) er en langkirke fra 1871 i Voss kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Raundalen kirke. Raundalen kirke (Raundalen kyrkje) er en langkirke fra 1921 i Voss kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Ducati Motor Holding. Ducati Motor Holding S.p.A. er en italiensk motorsykkelprodusent som ligger i Borgo Panigale i Bologna. Ducati er kjent for sitt design og mange suksesser innen roadracing, spesielt i VM-sammenheng i klassen Superbike. Selskapet ble stiftet i 1926 av brødrene Bruno, Marcello og Adriano Ducati. Frem til 2. verdenskrig produserte det radioapparater. Først i 1946 presenterte Ducati «Cucciolo», den første 50 cm³ mopeden. Motorsykler i produksjon. Dette er en oversikt over motorsykler som nå produseres av Ducati Racing. Ducati har i en årrekke dominert VM i Superbike. Siden 2003 har fabrikken også kjempet i toppen i MotoGP. I sesongen 2007 ble australeren Casey Stoner verdensmester på Ducati Desmosedici GP07 i MotoGP. Siden starten av Superbikeserien i 1988 har Ducati vunnet hele 14 VM-titler i årene 1991, 1992, 1993, 1994, 1995, 1996, 1998, 1999, 2001, 2002, 2003, 2004, 2006, 2008, 2009 og 2011. Vinje kirke (Voss). Vinje kirke (Vinje kyrkje) er en langkirke fra 1871 i Voss kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Idrettsmarka. Da fotballen først kom til Egersund rundt år 1900 ble det spilt rundt omkring i gater og på åpne plasser i byen. Egersund FK ble stiftet i 1909 og spilte sine hjemmekamper på et jorde på Slettebø. På grunn av at dette jordet bare var tilgjengelig om høsten begynte man rundt første verdenskrig å se seg omkring etter et passende sted å anlegge en permanent fotballarena. Valget falt på Fredriksminde, et jordstykke på Husabø like sør for prestegården som ble innkjøpt for 500 kr. Da EIK ble stiftet i 1919 var banen enda ikke ferdig, og EIK måtte spille på Slettebø inntil den nye banen var ferdig i mai 1924. Banen ble anlagt som grusbane og lå i forhold til dagens hovedbane i en vinkel på om lag 90 grader, med et mål omtrent der klubbhuset ligger i dag og et ved løå til Hognestad. I 1934 tok EIK over ansvaret for anlegget fra kommunen og klubben la straks planer for å vende banen til dagens posisjon, så i gress + lage løpebaner slik at man fikk et komplett idrettsanlegg. Banen stod klar i 1939 etter at klubben hadde brukt mer enn 20 000 kr på oppgraderingen, men krigen gjorde at den ikke ble tatt i bruk skikkelig før i 1947, etter at tyske krigsfanger hadde reparert skader som okupasjonsmakten hadde påført anlegget. Ved hjelp av krigsfangene ble også treningsbane bygget, først som grusbane. EIKs finanser førte imidlertid til at Idrettsparken gikk tilbake i kommunalt eie. Inntil 1948 hadde spillerne skiftet i en løe som stod ved banen, men dette året fikk EIK oppført garderober på anlegget. 10 år senere stod andre etasje i klubbhuset ferdig med kafe og møtelokale. Det ble videre utbygd på midten av 1980 tallet. Under oppgradering av anlegget på midten av 1990-tallet da gressmatten ble skiftet ut og ny løpebane lagt, ble det klargjort for ny hovedtribune på klubbhus-siden, men det ble forst alvor over tribuneplanene etter EIKs opprykk til andre divisjon i 2004. Arbeidet med hovedtribunen startet i april 2005. To måneder senere stod betongunderdelen ferdig med 300 stoler nærmest midtbanen og med ståplasser for ytterligere 1000-1500 mann mot Nordre sving. Bunnskrapt kommunekasse gjorde at det ikke var penger til taket i første omgang, men dette arbeidet ble gjort våren 2011, slik at pr i dag har Idrettsparken tak på bortimot 2000 publikumsplasser. Fjon fjellkyrkje og ungdomssenter. Fjon fjellkyrkje og ungdomssenter er fra 1987 i Masfjorden kommune, Hordaland fylke. Byggverket er i betong og har 120 plasser. Grandeheim kapell. Grandeheim kapell er en langkirke fra 1926 i Masfjorden kommune, Hordaland fylke. Blindheim bedehuskapell. Blindheim bedehuskapell er en langkirke på Blindheim i Ålesund kommune i Møre og Romsdal fylke. Denes Agay. Denes Agay (født 10. juni 1911 i Budapest, død 24. januar 2007, 95 år gammel) er en ungarsk komponist, redaktør, dirigent og pianopedagog, med (PhD fra Lizt Musikkakademi). Han er mest kjent som forfatter av bøker om musikk, i alt 96. For det meste lærebøker i pianospill. Men han har også en betydelig produksjon bak seg som komponist, bla annet en symfoni og en lang rekke kammermusikalske verk som oppføres fra tid til annen, også her hjemme. Liv og virke. Han emigrerte til USA. i 1939. Han hadde med seg komposisjoner, men fant lite interesse for dem og begynte å komponere populær-, filmmusikk og ballettpartiturer. Videre dirigerte han NBCs radioprogram "Guest Star". På denne tiden tok han opp pianoundervisning, en virksomhet som skulle vare livet ut. Etter angrepet på Pearl Harbor lot han seg innrullere og ble sersjant på et militærsykehus hvor han ble band- og korleder for å underholde de mange syke og sårede infanteri- og marinesoldater. Etter krigen fortsatte han pianoundervisningen, virket som musikkonsulent, komponist og redaktør for flere utgivere. Han utarbeidet en omfattende samling av lærebøker og undervisningsmateriell for piano. Hans "Best Loved Songs of the American People" som ble utgitt i 1975 er fremdeles en bestselger. I 1963 started Dr. Agay og Music Sales Corporation i fellesskap Yorktown Musicl Press som utga en omfattende mengde undervisningmateriell og notebøker for for piano medregnet den kjente "Classics to Moderns" og "Joy Of" –seriene som i 60 år ble standardrepertoaret for enhver pianolærer. Han har også skrevet "An Anthology of Piano Music" som dekker barokken, den klassiske perioden, romantikken og det 20. århundre. Han har opprettet The Denes Agay Piano and Composition Fund for stipendier ved Juilliard og Denes Agay Scholarship Fund ved University of Southern California. Borgund kirke (Møre og Romsdal). Borgund kirke er en korskirke fra 1130 i Ålesund kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i stein og har 850 plasser. Steinkirke fra middelalderen, antagelig bygd før 1250. 13. april 1904 ble kirka påtent av en gjerningsmann som i politirapporten blir omtalt som "sinnsforvirret". Den nye kirken ble bygget opp i gammel stil, med rike treutskjæringer. Sokneprest i Borgund kirke er Arvid Helle og kantor er Kjetil Kvangarsnes. Den var kirke for en stor del av innbyggerne i tidligere Borgund kommune som i 1968 ble slått sammen med Ålesund kommune. Deler av Ellingsøya hører fremdeles til Borgund, men har eget kirkebygg. Kirken og kirkegården ligger inntil Sunnmøre Museum, i området «Borgundgavlen» og Nørvasundet. På området omkring kirken er det foretatt betydelige utgravinger som viser gammel bosetning, sannsynligvis fra den såkalte Borgundkaupangen. Det er funnet rester etter fire kirker. Tore Jensen. Tore Jensen (født 19. mai 1935) er en norsk jazzmusiker (trompet, kornett og flügelhorn) og orkesterleder, kjent fra flere dixieland-band og utgivelser. Han ble først kjent gjennom det lokale Hot Saints (1953–60), hvorpå han fikk engasjement i Big Chief Jazzband og Norwegian Dixieland All Stars. Med Bjørn Stokstad turnerte han så med eget band i Tyskland (1961), før de etablerte det navngjetne Jensen Trad.Band (1962–), der alle ble æresborger av New Orleans (1984). Han virket også i swingjazz-kvintett med Svein Gusrud og Peter Opsvik, samt medvirket på utgivelser med gruppene Norske Rytmekonger, Swingkameratene, Christiania 12 og Mississippi Jazzband. Han mottok Buddyprisen (1987), og fikk Oslo Jazzfestivals «Ellapris» (2000), blant annet for å ha fremdyrket unge besetninger som Tore Jensens Shangri-La. Spjelkavik kirke. Spjelkavik kirke er en sekskantet kirke fra 1987 i Ålesund kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tegl og har 600 plasser. I 2007 sto kirkens nye utsmykning ferdig. Kunstneren Håkon Bleken hadde da siden 2002 arbeidet med en serie glassmalerier med i alt 96 ruter, som forteller bibelhistorien i den store rekken med glass som omkranser det sekskantede kirkerommet. Glassmaleriene beskriver den første del av Jesu liv, påskeuken, de første fortellingene i Det gamle testamentet, Israels historie, pinsen og apokalypsen. Dessuten skildres tre lignelser: Sauen som ble berget, Den fortapte sønn og Hvetekornet som måtte dø for å gi nytt liv. Huset på prærien. "Huset på prærien" var en populær amerikansk TV-serie som handlet om familien "Ingalls" liv i den lille byen "Walnut Grove" i Midtvesten i USA. Serien bygger delvis på Laura Ingalls Wilders (1867–1957) selvbiografiske bøker. Volsdalen kirke. Volsdalen kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 1974 i Ålesund kommune, Møre og Romsdal fylke. Kirken er bygd som et naust. Den er i tre med skifertak. Klokkertårnet er frittstående. Volsdalen kirke har 500 plasser. Volsdalen kirke er utsmykket med glassmalerier og altertavle av Franz Widerberg. Aukra kirke. Aukra kirke (Aukra kyrkje) er en åttekantet kirke fra 1835 i Aukra kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Kirka har vært gjennom en del reparasjoner og forandringer siden den var bygd. Da Aukra kommune tok over kirka i 1901 ble de gamle gårdsstolene fjernet (fra nå av kunne folk selv fritt bestemme hvor de ville sitte), og gapestokken ble brent opp. Vingene på den nåværende altertavla stammer fra altertavla fra 1712. I tillegg er disk, kalk og antemensale fra 1712 reddet fra tidligere branner. Bremsnes kirke. Bremsnes kirke er en korskirke fra 1771 i Averøy kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 550 plasser. Tindouf. Provinsen Tindoufs beliggenhet i Algerie Byen Tindoufs beliggenhet i provinsen Tindouf Tindouf (arabisk: تندوف) er hovedbyen i provinsen Tindouf i Algerie. Innbyggertallet var i 2006 estimert til 44 058, og byen har et areal på 70 009 km², hovedsakelig ørken. Byen ligger nær flere algirske militærbaser. Sør for Tindouf bor det ca. 165 000 flyktninger fra Vest-Sahara i de fire flyktningleirene l'Ayoune, Smara, Ausserd og Dachla. En lufthavn ligger like nordvest for Tindouf, og "Air Algérie" har regelmessige flyvninger herfra til hovedstaden Alger og andre byer. Byen Tindouf ble bygget nær en isolert oase i Sahara i 1852 av medlemmer fra Tajakant-stammen, men ble plyndret og ødelagt av Reguibat-stammen i 1895. Byen var forlatt helt til franske tropper ankom området i 1934. Etter Algeries uavhengighet i 1962 har myndighetene ytterligere utbygget byen, delvis på grunn av dens betydning som en siste utpost før grensene til Marokko og Mauritania. Demografi. Tindouf har en befolkning på 44 058 (estimat, 2006). Richard M. Karp. Richard Manning Karp (født 3. januar 1935 i Boston) er en amerikansk informatiker som har gitt betydningsfulle bidrag til forskning innen kompleksitetsteori. For dette arbeidet mottok han Turing-prisen i 1985. Karp gikk på Harvard University hvor han tok bachelorgraden i 1955, mastergraden i 1956 og doktorgraden i anvendt matematikk i 1959. Deretter jobbet han på Thomas J. Watson Research Center hos IBM. I 1968 ble han professor i informatikk, matematikk og "operations research" ved University of California, Berkeley. Siden det har han vært i Berkeley, med unntak av fire år hvor han arbeidet som professor ved University of Washington. Karp mottok også Benjamin Franklin-medaljen i 2004 i informatikk og kognitiv vitenskap for bidragene sine innen kompleksitetsteori. I 1971 utviklet han Edmonds-Karp-algoritmen for max-flyt-problemet sammen med Jack Edmonds, og i 1972 publiserte han en viktig artikkel i kompleksitetsteori, "Reducibility Among Combinatorial Problems" hvor han viste at 21 problemer er NP-fullstendige. I 1987 utviklet han Rabin-Karp-algoritmen for tekstsøking sammen med Michael O. Rabin. Han har gjort mange andre viktige oppdagelser i informatikk, spesielt i kombinatorisk optimalisering. For tiden er hans viktigste forskningsområde bioinformatikk. Michael Landon. Michael Landon (født Eugene Maurice Orowitz 31. oktober 1936, død 1. juli 1991) var en amerikansk skuespiller, produsent og regissør. Han er svært godt kjent for sine roller I TV-seriene som "Joe Cartwright" i Bonanza (1959–1973), "Charles Ingalls" i Huset på prærien (1974–1982) og "Jonathan Smith" i Highway to Heaven (1984–1989). Han ble nominert til Golden Globe prisen i 1979. Kornstad kirke. Kornstad kirke er en langkirke i Averøy kommune, Møre og Romsdal fylke. Kirken er bygd i tømmer, og ble innviet i 1871. Den har plass til 340 personer, og er underlagt Møre Bispedømme. Historie. Kornstad kirke erstattet en stavkirke fra 1300-tallet som ble revet i 1871. Byggmester Gustav O. Olsen fra Trondheim fikk oppdraget med å bygge nykirken for 3 750 speciedaler. Den nye kirken ble tømret sammen i Steinkjer, og etter å ha nummerert delene, ble den fraktet til Kornstad og satt sammen. Allerede 3. september 1871 ble den første ordinære gudstjenesten avholdt. Kvernes kirke. Kvernes kirke er en langkirke fra 1893 i Averøy kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 420 plasser. Eide kirke (Eide). Eide kirke er en langkirke fra 1871 i Eide kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 340 plasser. MTV Europe Music Awards. MTV Europe Music Awards ble etablert i 1994 av MTV Europe for å feire de mest populære musikkvideone i Europa. Showet ble opprinnelig etablert som et alternativ til den amerikasnke MTV Video Music Awards og er i dag et populært arrangement av hva MTV sine seere mener er den beste musikken. I motsetning til det amerikanske søstershowet er flesteparten av prisene stemt frem av seerne. Prisene deles ut hvert år og showet sendes direkte på MTV Europe, MTV og de fleste internasjonale MTV stasjonene, samt på Internett. Hvert år er ulike byer vertskap for arrangementet. Bud kirke. Bud kirke er en korskirke fra 1717 på Bud i Fræna kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Tore Sandnæs. Tore Sandnæs (født 3. mai 1939) er en norsk jurist, jazzmusiker (piano) og orkesterleder. Hans tidlige kvartett og storband (med blant annet Ole Jacob Hansen) vant NM i jazz (1956). På 60-tallet ga han ut plater med Bjørn Johansen saksofon, Bjørn Pedersen bass, og Frode Thingnæs trombone. Den senere tid har han ledet Tore Sandnæs Trio med Stig Hvalryg/Terje Venaas bass og Eyvind Olsen trommer, med en forestilling om Oscar Peterson, samt vært med Majken Christiansen's trio «Swing Society» med Hvalryg, Torstein Ellingsen trommer, og blant annet fremført «En hyllest til Ella Fitzgerald» (Oslo Jazzfestival, 2006). Sandnæs er å høre på utgivelsen "Erik Amundsen, portrait of a norwegian jazz artist" (Gemini Records, 2005). Hustad kirke (Fræna). Hustad kirke (Hustad kyrkje) er en langkirke fra 1874 på Hustad i Fræna kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Myrbostad kirke. Myrbostad kirke er en langkirke fra 1880 i Fræna kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 450 sitteplasser. Interiøret er malt i avstemte jordfarger. Hannibal Rising. "Hannibal Rising" er en bok skrevet av Thomas Harris. Den har det også blitt film av, som resten av Hannibal Lecter-serien, denne gangen skrev Harris også manuset til filmen. Synopsis. I «Hannibal Rising» møter vi en åtte år gammel Hannibal Lecter og ser hans barndom og oppvekst i det tidligere Sovjetunionen, nærmere bestemt Litauen. Under andre verdenskrig rømmer familien hans, som er adlige, til en jakthytte de har i nærheten av slottet hvor de bor. Mot slutten av krigen dør de voksne i en ulykke og kun Hannibal og hans søster Mischa overlever. Like etter dukker det opp nazi-vennlige plyndrere som overtar hytten og tar søsknene til fange. Med seg har de også en annen ung gutt som de stenger inne i låven sammen med søsknene. Da de ikke finner noe mat bestemmer de seg for å ty til kannibalisme og spiser den unge gutten de har med seg. Senere bestemmer de seg også for å spise Mishca, og Hannibal blir vitne til at de drar Mishca ut av låven, mens han febrilsk prøver å holde fast i henne. Hannibal besvimer i det de slår ham i hodet, samtidig som han hører at de dreper Mischa med en øks. Senere blir Hannibal funnet av sovjetiske styrker vandrene rundt omkring i skogen, tilsynelatende stum og ute av stand til å redegjøre for seg selv. Han ender opp tilbake på slottet til familien som når er blitt et barnehjem. Etter to år blir han hentet av sin onkel som tar ham med seg til hans hjem i Frankrike for å bo der sammen med ham og sin kone Murasaki Shikibu. Under hennes vinger vokser Hannibal til å bli en utmerket student. Vi opplever også at Hannibal dreper for første gang, da han hevner sin onkel som ble drept av en lokal slakter. Forut for denne anledningen fornærmet slakteren hans kone, noe som igjen fører til onkelens død. Hannibal begynner etterhvert på skole og studerer medisin. Etterhvert sporer Hannibal opp plyndrerne som spiste hans søster, en etter en, og dreper dem på bestialske vis samtidig som han også spiser deler av dem. Underveis jakter en fransk politimann, Popil, på Hannibal fordi han mistenker at Hannibal står bak disse mordene. Popil arresterer Hannibal etter han har drept den siste av plyndrerne, men blir løslatt like etter. Novellen slutter med at Hannibal ankommer Johns Hopkins Sykehuset i Baltimore. Skreia Idrettslag. Skreia IL er det lokale idrettslaget på Skreia i Østre Toten kommune. Klubben tilbyr fotball, håndball, volleyball og rullestolbasket. Nordre Bjørnsund bedehus. Nordre Bjørnsund bedehus er en langkirke fra 1907 i Fræna kommune, Møre og Romsdal fylke. Jon Gordon. Jon Gordon (født i New York City) er en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent fra flere samarbeid med norske musikere. Han studerte blant annet under Phil Woods og ved Manhattan School of Music (1984–88). Med norske Egil Kapstad, Henryk Lysiak, Terje Venaas og Egil Johansen utkom "Beginnings and endings" (Taurus Records, 1988). Gordon var også på turneer med Jon Larsen (1990). Han var også i Atle Hammer sextet, som ga ut "Arizona Blue" (Gemini Records, 1991). Siden har han spilt med de fleste storheter innen jazz, inkludert medvirkning på Laila Dalseth's vidgjetne "Listen here!" (Gemini Records, 1999). Gordon vant den høythengende Thelonious Monk International Jazz Saxophone Competition (1996), og spilte siden med T. S. Monk. "All the things we need" (1999), Med norske Subtonic besøkte han Oslo Jazzfestival (2003), hvorfra han i kvartett Asbjørn Lerheim, Roger Arntzen og Håkon Mjåset Johansen turnerte landet (2006). I 2010 er han på "Live" med Magni Wentzel fra 2003. Eksterne lenker. Gordon, Jon Univadis. Univadis er en medisinsk portal for leger levert av MSD. Tjenesten finnes i 30 land verden over og det mest brukte medisinske nettsted for leger etter legeforeningen.no. Tjenesten er passordbeskyttet og gratis for alle leger som praktiserer medisin i Norge. Tjenesten tilbyr verdens mest detaljerte anatomiske atlas, verdens beste medisinske søkemotor, over 4000 medisinske bilder, mer enn 300 gratis medisinske kurs fra BMJ learning og mye mer. Lysejordet skole. Lysejordet skole er en skole i Oslo med omtrent 550 elever. Skolen er en barneskole, og består av 7.trinn, Skolen hadde planetnavn som klasser for 1-2 kl.men nå har de A,B,C systemet. Skolens rektor heter Ellen Bergsland. Den tidligere fotballspilleren Juro Kuvicek er lærer ved skolen. Eksterne lenker. Lysejordet Skole Friarferdi til Gjøtland. Friarferdi til Gjøtland er den eldste bevarte oppskrift av en middelalderballade i Norge. Oppskriften er fra 1612. Papiret ble bokstavelig talt reddet ut av ilden i 1868 da gammelt rask skulle brennes på en gård i Volda. I. N. Kobberstad sendte det til Sophus Bugge som straks forsto at dette hadde stor verdi. Visa har nummer E 72 i TSB katalogen. Den er ikke kjent i andre varianter, men har mye felles med den danske visa "Brudefærden til Hedenland" (TSB E 71, DgF 71). Vågøy kirke. Vågøy kirke er en langkirke fra 1904 i Fræna kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 550 plasser. Zopiklon. Legemiddelet Zopiklon er et hypnotikum av typen cyklopyrroloner som brukes til å behandle kortvarige eller forbigående søvnproblemer (maks 2-4 uker). Zopiklon virker på samme måte som benzodiazepinene ved å binde seg til reseptorer i GABA-komplekset, av denne grunn kalles Zopiklon et benzodiazepin-lignende preparat. Forskjellen mellom benzodiazepiner og Zopiklon er at Zopiklon har en høyere selektivitet for BZP1-reseptorene. Binding til BZP1-reseptorene gir den hypnotiske effekten, mens bindig til BZP2 gir den antikonvulsive, muskelavslappende og angstdempende effekten. Selektiviteten ovnenfor BZP1-reseptorer gjør at Zopiklon kun brukes som hypnotikum. Dosering. Det er klassifisert som B-preparat (vanedannende medikament). Interaksjoner. Den CNS dempende effekten av Zopiklon kan forsterkes av benzodiazepiner, barbiturater, enkelte typer analgetika, neuroelptika, sederende anthistaminer, anestetika og av alkohol. Zopiklon metaboliseres av Cytokrom P450 (CYP3A4) og kan derfor interagere med stoffer som enten induserer eller hemmer enzymet. Erytromycin hemmer enzymet og gir økt konsentrasjon av Zopiklon (80%)Rifampicin induserer enzymet og gir nedsatt konsentrasjon av Zopiklon (80-90%). Grapefruktjuice hemmer CYP3A4 og gir trolig derfor en økt konsentrasjon av Zopiklon. Forsiktighetsregler. Unngå bilkjøring og bruk av maskiner når du bruker Zopiklon. Det er risiko for toleranse og avhengighet ved bruk av Zopiklon.«ditt apotek nettside» Avhengighet og Toleranse. Da man begynte å bruke zopiklon på begynnelsen av 1990-tallet var et av argumentene for å bruke det framfor benzodizepin-hypnotika at det var betydelig mindre av avhengighetsskapende og mindre fare for misbruk. I dag er oppfatningen delt og flere hevder de benzodiazepinlingnende medikamentene ikke er bedre i forhold til toleranse og misbruk i det hele tatt. For alle sovemedisiner er det en vanedannende effekt at pasienten etterhvert mister troen på at han/hun kan sovne normalt uten sovemedisin. I USA er for eksempel ezopiklone (den aktive isosomeren i Zopiklon) det eneste godkjente virkestoffet mot langtidsbehandling av søvnproblemer. Frei kirke. Frei kirke er en langkirke fra 1897 på Frei i Kristiansund kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Den nåværende kirka ble bygd fordi gammelkirka fra 1766 var blitt for liten til det økende folketallet. Leilighetsdikt. Leilighetsdikt er dikt skrevet til en spesiell anledning. Det kan dreie seg om dikt skrevet til private familiebegivenheter, som f.eks. fødselsdag, bryllup, dåp, konfirmasjon, begravelse, eller til en offentlig samfunnsbegivenhet, f.eks. kroningen eller begravelsen av en konge. Diktene kan altså enten ha bestemte personer som mottakere (og framføres når disse personene er til stede), eller rette seg til allmennheten. Noen leilighetsdikt er skrevet til melodier for å synges, andre er uten melodi. Noen blir kopiert opp og delt ut til deltakerne på en fest eller ved en annen sosial hendelse, andre blir trykt anonymt eller med navn i aviser. Leilighetsdikt er ofte rosende, med positive beskrivelser f.eks. av den som har fødselsdag. Det finnes imidlertid også leilighetsdikt som inneholder kritikk, enten vennlig kritikk eller bitende angrep på personer eller grupper. Spottende, ironiske vers og hyllende, lovprisende vers er ytterpunktene. De fleste leilighetsdikt inneholder mer ros enn ris. Noen bedrifter og institusjoner har en «husdikter» som lager leilighetsdikt til kjente melodier, som så synges ved jubileer, fødselsdager for de ansatte og lignende. Det hender også at kjente diktere skriver leilighetsdikt, enten på oppdrag eller av eget initiativ. Bjørnstjerne Bjørnson har skrevet en god del leilighetsdikt, blant annet "Kantate ved Hundreårs-festen for Norges vel" (1909). I lyrikksamlinger finnes det vanligvis få leilighetsdikt, fordi slike dikt har lav litterær status. De har dessuten ofte et mer episk (fortellende) preg enn lyrisk. Fra leilighetsdikt er det glidende overganger til blant annet rimbrev (for eksempel frierbrev på vers). Clipperton. Clipperton (fransk "Île Clipperton" eller "Île de la Passion") er en ni-kvadratkilometer stor korallatoll i Stillehavet, sørvest for Mexico og vest for Costa Rica på 10°18′N 109°13′V. Øya har ingen permanente innbyggere. Det er en kort flystripe, samt ruinene av et fyrtårn fra det 19. århundre, og en tunfiskfangststasjon. Det er anslått nærmere 115 fiskearter i nærheten av øya. Clipperton administreres fra Fransk Polynesia. Øya har et tropisk havklima, med gjennomsnittstemperaturer mellom 20–32 grader Celcius. Vegetasjon. Clipperton er idag nærmest en ørken, slik den var i det 19 århundre, men 80 % av øya var dekket av gress(marker) etter den meksikanske okkupasjonen og introduksjonen av griser i begynnelsen av det 20 århundre. Da Snodgrass og Heller besøkte øya i 1898, rapporterte de «at ingen landplanter var opprinnelige arter på øya». Sachet (1962) greide ut om at ifølge historiske notater fra øya i 1711, 1825, og 1839, hadde øya hatt en lav gress, og delvis skogkledd vegetasjon. Etter at grisene ble borte, i 1958, har øyas vegetasjonsdekke gradvis forsvunnet, på grunn av angrepene til millioner av krabber. Grisene hadde før dette holdt krabbeangrepene i sjakk. Idag er det kun 674 kokosnøttpalmer (telt under den franske ekspedisjonen «Passion 2001» av C. Jost) og fem småøyer i lagunen med lite gress, som disse krabbene ikke kan nå. Giske kirke. Giske kirke er en langkirke fra ca. 1170 i Giske kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i marmor og har ca. 130 plasser. Romansk marmorkirke, antakelig gårdskapell for Giskeætten. Altertavle fra 1756 av Jacob Sørensen Giske. Giske kirke og området rundt er Giske kommunes tusenårssted. TSB-katalogen. TSB-katalogen er en typekatalog over nordiske middelalderballader. Katalogens fullstendige tittel er "The Types of the Scandinavian Medieval Ballad". Den er redigert av Bengt R. Jonsson, Svale Solheim og Eva Danielson i samarbeid med Mortan Nolsøe og W. Edson Richmond. Den ble utgitt på Universitetsforlaget i 1978. Bakgrunn. Balladene i de nordiske landene henger så tett sammen at det nordiske språkområdet må regnes som ett av de europeiske balladeområdene. De fleste balladetyper finnes i flere av de nordiske landene. Derfor var det hensiktsmessig å lage en nordisk typekatalog. Eksempel. Helt fra starten av folkeviseforskningen var det et problem å identifisere samme visetype fra forskjellige land. Den visa som i Norge kalles «Villemann og Magnhild» eller «Gudmund og Signeliti» kalles på dansk og svensk «Harpens kraft» og på islandsk «Gautakvæði». En løsning på dette var å identifisere visetypene med det nummer de har i det store standardverket "Danmarks gamle Folkeviser". Dermed kunne alle disse nasjonale variantene identifiseres som DgF 40, siden de danske variantene av «Harpens kraft» sto som nummer 40 i dette bokverket. Men det var ingen løsning for visa «Hermod Ille», som bare fins i Norge og på Færøyene. Om typologisering. Typologisering av produkter av menneskelig fantasi kan naturligvis alltid diskuteres; men siden TSB-katalogen kom ut, har den vært et nyttig arbeidsredskap for balladeforskere. De fleste seriøse utgaver av nordiske ballader oppgir nå TSB-nummer, og de finnes også på omslaget til mange CD-utgivelser. Oppdeling. Når visa «Villemann og Magnhild» identifiseres som TSB A 50, betyr det at TSB-katalogen fører de nordiske variantene av denne visa opp som nummer 50 i gruppa naturmytiske ballader. Michio Kaku. Michio Kaku (født 24. januar 1947) er en teoretisk fysikkprofessor ved City College of New York, men har også en doktorgrad i filosofi. Han har skrevet tolv bøker, blant annet "Einstein's Cosmos" og "Physics of the Impossible". Kakus fagfelt er strengteori. Godøy bedehuskapell. Godøy bedehuskapell er et kapell fra 1953 i Giske kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i murstein og har 200 plasser. Valderøy kirke. Valderøy kirke er en langkirke fra 1961 på Valderøy i Giske kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i murstein og har 530 plasser. Eltertavlen er laget av Finn Emanuel Olsen. Durazno. San Pedro del Durazno er hovedstaden i departementet som også heter Durazno i Uruguay, grunnlagt 12. oktober 1821. Det er 30 529 innbyggere i Durazno by. Vigra kirke. Vigra kirke er en langkirke fra 1894 i Giske kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 550 plasser. Hypnotika. Bivirkninger. Søvnmedisiner kan ha bivirkninger som depresjon, angst, kvalme, og varig søvnmangel. Også melatonin virker svakt som hypnotika. Hormonet fåes på registreringsfritak og er ingrediens i produkter som "Circadin" og "Rozerem" (ramelteon). Barbital. Barbital (markedsført under merkenavnet Veronal), også kalt barbiton, var det første kommersielt markedsførte barbiturat. Det ble brukt som søvnhjelp (hypnotisk) fra 1903 inntil midten av 1950-tallet. Kjemisk navn for barbital er "dietylmalonyl urea" eller "dietylbarbitursyre". Kjemisk formel er (C2H5)2C~CO NH]ICO (natrium 5,5-dietylbarbiturat). Veronal ble fremstilt ved å kondensere dietylmalonester med urea i presence of natriumetylat, eller ved å tilsette etyliodid til sølvsalt av malonylurea. Resultatet var et luktfritt, litt bittert, hvitt krystallint pulver. Barbital ble først fremstilt i 1902 av de tyske kjemikerne Emil Fischer og Joseph von Mering. De publiserte sin oppdagelse i 1903 og det ble markedsført i 1904 av Bayer som «Veronal». Et løselig salt av barbital ble markedsført av Schering som «Medinal». Det ble foreskrevet for insomnia indusert av nervøs oppstemthet. Det ble levert enten i kapsler eller cachets. Terapeutisk dose var ti til femten grains (0.65-0.97 grams). 3.5 til 4.4 gram er dødelig dose men søvn har også vært forlenget i opptil ti til femten dager ved tilfriskning. Veronal ble regnet for å være en stor forbedring over den rådende hypnosebehandling. Smaken var litt bitter, men bedre enn den sterke, ubehagelige smaken av det vanlig brukte bromider. Den har få bivirkninger. Terapeutisk dose var langt under giftig dose. Men lang bruk resulterte i toleranse til medisinen, og krevde høyere doser for å oppnå ønsket effekt. Fatale overdoser av dette langsomt virkende hypnotiva var ikke uvanlig. Osmarka bedehus og kapell. Osmarka bedehus og kapell er et kapell fra 1910 i Gjemnes kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Huset ble tatt i bruk i 1907, men først vigslet til kirkelig bruk i 1912. Klokketårnet er frittstående, noen meter fra kapellet. I tårnet henger en kirkeklokke fra 1915. Gustav Storli har malte alterbildet. Motivet er "Korset", malt i 1964. Osmarka kapell ble på 1960-tallet modernisert og endret til dattidens mote. Innvendig ble det lagt glatte plater på veggene og i takhvelvingen porøse huntonittplater. Interiøret ble malt i en lys grå-hvit farge. I 1983 ble det bygget et påbygg med toaletter. I 2002 ble kapellet restaurert og malt utvendig. I 2008 ble det innvendige restauret tilbake til opprinnelig utseende. I forbindelse med restaureringsarbeidet og kapellets 100-års jubileum, ble det inngått avtale med bygdebokforfatter Kåre Olav Solhjell om utgivelse av et jubileumsfestskrift. Terje Gewelt. Terje Gewelt og Frode Nymo Terje Gewelt (født 8. juni 1960 i Oslo) er en norsk jazzmusiker (bass), kjent fra en rekke innspillinger. Etter oppvekst i Larvik, studerte han hos Arild Andersen, samt Jaco Pastorius og Dave Holland ved Berklee College of Music i Boston (1983–87), samt ledet sin egen «Forward Motion». Tilbake i Norge (1989–) har han medvirket på flere titalls norske utgivelser. Gewelt har gitt ut "Hide and seek" (1998) og "Small world" (2004). Gewelt har gitt ut mer enn åtti plater med skandinaviske, europeiske og amerikanske artister som Billy Cobhams orkester, Tommy Smith, den russiske pianist Misha Alperin, Michael Schrieve, samt tre duettplater med den amerikanske pianisten Christian Jacob, "Duality", "Interplay" og "Hope" der de fremfører jazz-standards. Platene er blant annet utgitt på plateselskaper som RCA, CBS, Blue Note samt ECM. Alle hans utgivelser er på hans eget selskap Resonant Music (etablert 1998), der han også medvirker på de fleste utgivelsene, som med Dag Arnesen Trio. Gullstein kirke. Gullstein kirke er en langkirke fra 1864 i Aure kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Ila fengsel og forvaringsanstalt. Ila fengsel og forvaringsanstalt er et fengsel på Ila i Bærum i Akershus som er en del av Kriminalomsorgen. Fengslet har 124 plasser fordelt på 12 avdelinger og 230 ansatte. Over halvparten av plassene (67 plasser) er tilrettelagt for forvaringsdømte. Historikk. Ila fengsel ble opprinnelig bygget som kvinnefengsel i årene 1937 til 1939 og sto ferdig til bruk i 1940 da Norge kom med i andre verdenskrig og ble okkupert av Tyskland. Fengslet ble brukt til å huse norske krigsfanger fra 1940 og ble tatt i bruk som konsentrasjonsleir av tyskerne i 1941, under navnet Grini fangeleir. Fengselet huset i hovedsak nordmenn som var i politisk opposisjon til de tyske makthaverne. Etter krigen skiftet Grini navn til Ilebu fengsel og ble fra 8. mai 1945 leir for vareteksfengslede og dømte landssvikere. Fra 1951 ble Ila sikringsanstalt, et fengsel for fanger som var idømt sikring i tillegg til straff. Fra 1976 til 2000 ble fengselet kalt Ila landsfengsel og sikringsanstalt. Ila landfengsel og sikringsanstalt endret navn i 2002 da den første forvaringsavdelingen åpnet. Ila ble tildelt rollen som forvaringsanstalt for menn i Norge, og endret da navn til Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt. Navnet omfattet fremdeles «sikringsanstalt» etter dette navneskiftet fordi fanger dømt til sikring fortsatt var i soning på Ila (selv om fanger allerede da ikke lengre ble dømt til sikring, men til forvaring). Ila byttet igjen navn i 2011 til Ila fengsel og forvaringsanstalt'", da ingen innsatte lenger er idømt sikringsdom i Norge. Fengselet gikk gjennom en omfattende ombygging innvendig og har nå en ordinær kapasitet på 124 plasser fordelt på tolv avdelinger. Forvaring av Anders Behring Breivik. Anders Behring Breivik ble forvart på Ila i en egen spesialavdeling. Den første tiden ble han døgnkontinuerlig observert i tre uker for å undersøke om han var psykotisk og dermed strafferettslig utilregnelig i henhold til straffeloven § 44. Se Rettsmedisinske vurderinger av Anders Behring Breivik. Ekstremværet Loke. Ekstremværet Loke var et ekstremvær som rammet Norge og Sverige 14.–15. november 2005. I Norge manifesterte ekstremværet seg først og fremt som voldsomme nedbørsmengder, forårsaket av svært fuktig luft som ble dirigert mot Norges vestkyst av en kaldfront i Norskehavet. Loke kom først inn over Nordland, men nedbøren ble kaftigst på sørsiden av uværet. Regnet forårsaket oversvømmelser og ras. I Bergen omkom et menneske i jordras. Bergensbanen ble stengt i omkring to døgn etter at ras hadde ødelagt skinnegangen ved Langhelle. Flere veier veier ble stengt på grunn av ras eller oversvømmelse. På Opstveit i Sunnhordland ble det målt 223 millimeter nedbør på et døgn. Dette er den nest største nedbørsmengde pr. døgn målt i Norge (gjeldende rekord ble målt på Indre Matre den 26. november 1940, og er på 229,6 millimeter nedbør i løpet av et døgn). I Sverige kom vindstyrken opp i orkans styrke. Skog og kraftlinjer ble rasert. 15 000 mennesker mistet strømmen, og minst et menneske ble drept av fallende trær. Villemann og Magnhild. Herr Peder och Näcken av W. J. Wiegand «Villemann og Magnhild'"» er ei folkevise av den typen vi kaller middelalderballader. Den er i Norge også kjent under andre navn: «Gudmund og Signeliti», «Gaute og Magnhild» og «Harpespelet tvingar nykken». I TSB-katalogen står den som TSB A 50. Den finnes også på svensk og dansk under navnet "Harpans kraft", på islandsk som "Gautakvæði" og på Orknøyene som "King Orfeo". Den norske visa er dokumentert i Telemark og Agder. Handling. Magnhild gråter fordi hun vet at det er hennes skjebne å drukne i elva. Villemann bygger en solid bru og lar mange folk passe på henne, men likevel snubler brudehesten hennes da de skal over elva, og hun faller i vannet. Villemann sender bud etter harpen sin og spillet hans tvinger nøkken til å gi fra seg Magnhild. Innspillinger. Berit Opheim Versto sang den på "Norske Ballader: 30 ballader – 0m drap og elskov, skjemt og lengsel blant riddere, jomfruer, kjemper og dyr". Grappa 2009, HCD 7239, ISBN7033662072392. Tekst. 1. Villemann og hass møy så prud, dei leika gulltavl i hennar bur. — Så liflig leika Villemann for si skjønn jomfru 2. Kvòr gong gullterningjen rann omkring, så rann det ei tår på Magnills kinn. 3. "Græt'e du åker, ell græt'e du eng, ell græt'e du det at du sov i mi seng?" 4. "Græt'e du gull, ell græt'e du jord, ell græt'e du det at du sat ved mitt bord?" 5. "Eg græt inkje åker, eg græt inkje eng, eg græt inkje det at eg sov i di seng." 6. "Eg græt inkje gull, eg græt inkje jord, eg græt alli det at eg sat ved ditt bord." 7. "Eg græt'e meir fyr mitt kvite hold, at det må kje koma i svartan mold." 8. "Eg græt'e meir fyr mitt gule hår, at det må kje rotne i Vendels å." 9. "Eg græt'e så mykje fyr Blide-bru, der sokk til bonns mine systrar tvo." 10. "Magnill, Magnill still din gråt: eg skò bygggje bru ivi Vendels å." 11. "Eg skò byggje brui så håg og så ny og setje derunde stolpar av bly." 12. "Eg sko byggje brui så sterk og så håg og setje derunde stolpar av stål." 13. "Og alle mine sveinar skò ride i rad — eg vaktar deg nok for det kalde bad." 14. "Å, du må byggje om du vil, unde sky: det kan ingjen ifrå si folloga fly! 15. Du må byggje av bly, du må byggje av stål: det kan ingjen si folloga fly ifrå!" 16. Villemann let si ferd i rekkje, fir' og tjuge fyre og fir' og tjuge etter. 17. Då dei kom midtepå håge bru, då snåva hennar gangar i raude gullsko. 18. Gangaren snåva i raude gullsaum, og jomfruva raut åt stride straum. 19. Stolt Magnill slo opp med kvite hand: "Å Villemann, Villemann! hjelp meg i land!" 20. Villemann tala til smådrengjen sin: "Du hentar meg horpa i raude gullskrin!" 21. Fram kom horpa så vent ho let alt sat Villemann, sårt han gret. 22. Villemann gjeng'e for straumen å stå, meistarleg kunne han gullhorpa slå. 23. Han leika med lenpe, han leika med list: fuglen dåna på ville kvist. 24. Han leika med lempe han leika med gny: det gjallar i berg, og det rungar i sky. 25. Villemann leika så lang ein leik: då rivna borkjen av or og eik. 26. Han leika av topp, han leika av tre, han leika honni av kvike fe. 27. Han leika med vreide og leika med harm, han leika Magnill av nykkjens arm. 28. "Der hev du den eine, der hev du dei tvo, lat meg no hava mitt vatn i ro." 29. "Velkomi den fysste, velkomne dei tvo! men alli skò du hava ditt vatn i ro! " 30. Villemann leika og horpa skein, nykkjen han sprakk i hardan stein. 31. Dei fysste ordi som Magnill tala: "Sæl er den mo'er slik son må hava!" 32. "Sæl er den mo'er slik son'e å, endå sælar den honom må få!" — Så liflig leika Villemann for si skjønn jomfru Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Villemann_og_Magnill» Frances the Mute. "Frances the Mute" er det progressive rockebandet The Mars Voltas andre musikkalbum, utgitt 1. mars 2005. Konseptet. Der "De-Loused in the Comatorium" er en fiktiv science-fiction-aktig, utenomjordisk fortelling, utspiller "Frances the Mute" seg i den virkelige verden, inspirert av en dagbok funnet av tidligere bandmedlem Jeremy Ward og likheten mellom hans og den anonyme forfatterens liv. Begge albumene er preget av metaforer og kryptiske, poetiske tekster, som kjennetegner vokalist Cedric Bixler-Zavalas skrivestil. Musikken. Bandets musikalske innflytelser, spesielt progrock-innflytelsen, er sterkere på dette albumet enn på forgjengeren. På dette albumet ble bandoppsetningen utvidet med tre nye medlemmer, Marcel Rodriguez-Lopez på perkusjon, Juan Alderete (Racer X) på bass, og Adrian Terrazas-Gonzales på saksofon. En annen ting ved albumet er at sangene ofte beveger seg mot flere forskjellige deler. For eksempel, sangen «Cygnus... Vismund Cygnus» begynner rolig med en akustisk gitar og harmoniske vokalmelodier. Plutselig forandrer sangen seg til en intens krysning av funk og progressiv hardrock. Etter tre minutter roer sangen seg ned til en dynamisk gitarsolo-jam som bandet pleide å spille live mens de spilte «Drunkship of Lanterns», etterfulgt av et storslagent klimaks med strykere og en vill jam preget av kaotiske trommer som fader ut i et ambient parti bestående av psykedeliske lydeffekter og trafikklyder. Det siste sporet, «Cassandra Gemini», er et 32-minutters progressivt jazzrock-stykke som består av flere forskjellige partier, med mye effekter og improvisasjon på gitaren. Mye av det er tydeligvis sterkt inspirert av Jazz-Fusion-stilen og tradisjonelle jam-band, og klassiske progrock-band som Can og Van der Graaf Generator. Mange fans mener dette er albumets definitive høydepunkt og betrakter det som et mesterverk, mens andre har ignorert det for dets overbærenhet og kompleksitet. Mange av riffene og idéene ble brukt da bandet pleide å jamme i sine konserter. Man kan høre det i «Cicatriz ESP» på livealbumet Scabdates. Brattvåg kirke. Brattvåg kirke er en arbeidskirke fra 1977 i Haram kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i betong og tre og har 650 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv659. Douaumont Ossuaire. Douaumont Ossuaire er et minnesmerke og kirkegård for franske og tyske soldater som døde under slaget ved Verdun. Det ble bygd et stort mausoleum over alle levningene etter soldatene som falt, da opprydningsarbeidet etter krigen begynte. Mausoleet inneholder levninger etter tyske og franske soldater og er i dag et høyt aktet minnesmerke og gravplass etter de menneskene som ble drept i slaget. Mausoleet. Byggingen av minnesmerket ble påbegynt allerede i 1920 da nødvendigheten var stor for å få fjernet alle levninger etter mennesker på slagmarken. Arbeidet med bygningen og kirkegården fortsatte i mange år, og ble først åpnet i 1932. Bygningen er delt inn i 18 alkover som hver dekker to rom med levninger. Tilsammen er det levninger etter over 120 000 soldater i mausoleet. På veggene står navnene til savnede soldater som aldri er blitt identifisert. Kirkegården. Et hav av kors møter besøkende Kirkegården ved siden av mausoleet er en av Frankrikes største, med over 12 000 markerte graver av franske soldater. Det er en islamsk del og en jødisk del hvor jøder og muslimer er begravd separat i hver ende av selve kirkegården. En litt særegen ting med denne gravplassen er at den ligger rett oppå den tidligere slagmarken, og området rundt under løvskogen som ble plantet etter krigen, er fortsatt kupert etter de utallige granatnedslagene som slo ned i ingenmannsland. Verdun Van Halen. Van Halen er et amerikansk Grammy Award vinnende hardrock-band, med over 80 millioner solgte musikkalbum. Bandet ble opprettet i 1972 av Eddie Van Halen (gitar / vokalist), Mark Stone (bass) og Alex Van Halen (trommer), under navnet «Mammoth». De leide lydsystem av David Lee Roth, men for å spare penger valgte de å ta inn David som vokalist i 1974, selv om han hadde vært på audition tidligere og ikke imponert bandet. Samme år bestemte de seg for å erstatte Mark Stone, og Michael Anthony ifra det lokale bandet «Snake» fikk jobben, etter en audition og jam-session. Samme år foreslo David Lee Roth navnbytte til «Van Halen», da de oppdaget at et annet band også het Mammoth. Bandets debutalbum var det selvtitulerte "Van Halen" som kom i 1978. Albumet nådde #19 på Billboard Top 200 og var en av rockens mest kommersielle suksesser. Bandet ga ut flere album, og det siste med David Lee Roth var "1984" som kom ut 9. januar 1984. Han forlot bandet i 1985 etter uenigheter med Eddie, og grunnet ønske om en solokarriere. Bandet rekrutterte Sammy Hagar for å ta Roths plass, og han deltok på 4 studioalbum. Han sluttet først i bandet i 1996, men kom tilbake i 2003, for igjen å slutte i 2005. I mellomtiden var Gary Cherone vokalist. I 2006 ble det kjent at David Lee Roth var tilbake i bandet igjen. Michael Anthony forlot bandet for godt i 2005, og ble erstattet av Eddie sin sønn Wolfgang Van Halen. 12. mars 2007 ble bandet innlemmet i Rockens æresgalleri. Bandet har bekreftet at 7. februar 2012 blir bandets neste album utgitt, det første studioalbumet med David Lee Roth siden gigantalbumet "1984" fra 1984. Albumets tittel er foreløpig ikke bekreftet, men utgis på Interscope Records, eid av Universal Music. Bandet har også bekreftet en turne i sammenheng med albumet. Fjørtoft kirke. Fjørtoft kirke er en langkirke fra 1878 i Haram kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Hamnsund kirke. Hamnsund kirke er en langkirke fra 1875 i Haram kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Klagerett. __NOTOC__ Klageretten er en rett til å kreve at forvaltningen behandler en sak på nytt kombinert med en rett til å kreve at organet som behandlet saken i første instans bringer saken inn for sitt overordnede organ. Som prinsipp følger klageadgangen av forvaltningens hierarkiske oppbygning, og implisitt i dette prinsippet ligger at et overordnet organ har rett til å instruere sine underordnede og omgjøre deres avgjørelser. Departementene er underlagt Kongen, direktoratene er underlagt et departement. Følgelig vil det alltid, helt opp til Kongen, finnes et overordnet organ man kan klage til. Historisk sett er klageadgangen en følge av den mulighet man i enevoldstiden hadde til å påtale det norske embetsverkets fremferd til Kongen i København. En alminnelig klagerett kom ikke før forvaltningsloven ble vedtatt på 1960-tallet, men allerede fra tidlig 1900-tall ser man at lovgivningen begynner å ta inn bestemmelser om klagerett. Tidlige eksempler på dette er vergemålslovgivningen og skattelovgivningen. Departementenes avgjørelser kunne også klages inn for Kongen, men dette var en lite kjent og lite brukt ordning. I dag følger den alminnelige klagerett av forvaltningslovens kapittel VI, men enkelte områder har beholdt særpreg de hadde fra før. Som eksempel kan nevnes at Skatteetatens saksbehandling i skattesaker følger ligningsloven, mens Arbeids- og velferdsetaten følger de mer domstolslignende reglene i trygderettsloven. Nærmere om vilkårene for å utøve klageretten. Vilkårene for klagerett følger nokså direkte av forvaltningsloven kapittel VI. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak fastslår at klager skal informeres om klageretten, klagefrist, klageinstans, og fremgangsmåte. Hva kan klages over. Forvaltningslovens ordning er at det kan klages over enkeltvedtak. Begrepet enkeltvedtak, i dagligtale gjerne misvisende kalt vedtak, er definert i lovens kapittel I som "en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet, og som er bestemmende for rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer". En avgjørelse om at man nekter å ta stilling til en sak (avvisning) regnes også som et vedtak, selv om det ikke bestemmer noens rettigheter eller plikter. Det samme gjelder avgjørelser om bruk av særskilte tvangsmidler som for eksempel dagbøter for å få gjennomført et vedtak, selv om rettighetene og pliktene er fastslått ved det vedtaket som allerede er truffet. I tillegg gir forvaltningsloven klagerett over en del avgjørelser som ikke regnes som vedtak, men som likevel har stor betydning for de det gjelder. Dette gjelder avgjørelser om at opplysninger skal innhentes, avgjørelse om granskning av privat eiendom, og avslag på krav om å få se sakens dokumenter. En avgjørelse om å utsette eller ikke utsette gjennomføringen av et vedtak når dette ikke innebærer tvang kan ikke påklages. Fremgangsmåten ved klage. Klage kan være muntlig eller skriftlig. Elektronisk innsendt klage regnes som skriftlig. Er den muntlig skal den skrives ned av tjenestemannen som mottar den. Rett mottaker er forvaltningsorganet som traff avgjørelsen som påklages ("underinstansen"). Klagen skal være signert (fysisk eller elektronisk), og den skal identifisere hva man klager på og hvilket resultat man ønsker. Klagen skal også fremsettes innen en viss frist, vanligvis tre uker regnet fra mottak av avgjørelsen. Klagefristen avbrytes ved at klagen sendes inn. Hvem er klageinstans. Forvaltningsloven nøyer seg med å gi generelle retningslinjer om klageinstans, hovedregelen er derfor at man kan klageinstansen er "det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket". For statsorganer vil dette være enkelt å fastslå, man må se "ett trinn opp" på stigen. Departementene ligger under Kongen, fylkesmennene og direktoratene ligger under departementene, og så videre. For et direktorat med sin egen ytre etat vil direktoratet være klageinstans i kraft av sitt overordningsforhold. Særlovgivningen på det enkelte område kan fastsette en annen løsning, for eksempel er den uavhengige Utlendingsnemnda klageinstans for Utlendingsdirektoratet selv om Utlendingsdirektoratet administrativt er underlagt Justisdepartementet. Et annet eksempel er Arbeids- og velferdsetaten, der Arbeids- og velferdsdirektoratet er gitt stor frihet til selv å avgjøre hvilken instans i etaten som skal være klageinstans. For kommunen er det fastsatt en særlig instansordning. Her er klageinstans kommunestyret eller den instans kommunestyret bestemmer, med det fagdepartement som er ansvarlig for loven det treffes vedtak etter som klageinstans hvis kommunestyret selv treffer vedtak. Slik klageordning må lovfestes særskilt fordi kommunen normalt ikke er underordnet staten på generelt grunnlag. GoldSrc. GoldSrc eller Goldsource er et retronym som brukes av Valve om deres tungt modifiserte "Quake-Engine" som brukes i blant annet det originale Half-Life GoldSrc er en modifisert versjon av QuakeWorld motorens codebase, som er utviklet fra Quake motorens codebase. Konsepter fra Quake II motoren ble lagt til etterhvert som grafikkmotoren ble utviklet. Navnets historie. Grafikkmotoren har ikke noe offisielt navn. I månedene før utgivelsen av "Half-Life" beskrev flere spillmagasiner motoren som basert på "Quake Unified Technology". Haram kirke. Haram kirke er en åttekantet kirke fra 1838 i Haram kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 600 plasser. Elisabeth Støle. Elisabeth Maråk Støle (født) er SVP Corporate Development i SafeRoad. Støle er utdannet ved University of Strathclyde i Skottland (siviløkonom) og Handelshøyskolen BI (Master of Management). Etter endt udanning, begynte hun i SCA, hvor hun var produktsjef og senere salgssjef. I perioden 1999-2002 var hun markedsdirektør i Telenor og i Itworks. Støle var kommunikasjonsdirektør i Jotun fra 2002 og har siden 2008 vært kommunikasjonsdirektør i SafeRoad konsernet. Støle er styremedlem i Sparebanken Møre, Sunnmørsposten, samt NHO Møre og Romsdal. Hildre kapell. Hildre kapell er en langkirke fra 1934 i Haram kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 385 plasser. Ssx3. SSX3 er et snowboardspill utviklet av EA Sports BIG og gitt ut av EA Canada. Spillet ble gitt ut i 2003, og er det tredje i SSX-serien SSX3 har også utviklet tilpassingen av figurene og belønningsystemet. Man kan motta medaljer og trofeer for å fylle opp pokalskapet sitt, øke sin evnene til sin kjører gjennom et mer dyptgående attribute system (system for egenskaper), og man kan til og med omdøpe toppene etterhvert som man mestrer dem. I tillegg til at figurene er fullstendig brukertilpasset, (inkludert «over the top cheats» for å utstyre dem) kan man tilpasse den egne personlige spilleliste – og mye mer. Løp/grener. Med SSX3 kan spillerne selv velge hvordan de vil spille og hvordan de vil utvikle seg. Kjørerne konkurrerer i ulike grener (Race, Big Air, Slope Style og Super Pipe), hvor du må i "Conquer the Mountain" komme minst på tredjeplass for å fortsette, og eventuellt gå til finalen, hvor det er vanskeligst. Alle de 3 forskjellige toppene har også sine egne "Peak Bosser", hvor Mac er generelt den første, spiller du som Mac er det Griff. På andre peak er det Nate, hvor Zoe er back-up. Og på Peak 3 er det Psymon og Elise er back-up. Disse kommer ALLTID først i Freestyle-eventene (med mindre du gjør.) og ofte først i løpene. (Med mindre du gjør.) Det er også disse som eventuellt vil utfordre deg til Backcountry race på de tre Backcountry-banene: Happiness, Ruthless og The Throne. De banene er uoffisielle, hvor du kjører i villmarken. De er på toppen av sitt Peak. Big Challenges. Man kan også prøve seg på «Big Challenges», hvor man må utføre hva en oppgavetekst tilsier du skal gjøre. Dette kan være ting som: "Do a double backflip then a front flip through the trench.", "Get 23 seconds of total airtime.", og faktisk "Pop all the baloons.". Så Big Challenges har stor variasjon. Det er totalt 88 av disse, spredd rundt hele fjellet på alle baner. Big Challenges can være både lette og vanskelige. Noen er tredelte, hvor du først går inn i grønt lys, som er "Level 1", så blått, som er "Level 2", så rødt, som er "Level 3". Banene. Det er totalt 17 baner I SSX 3, hvor disse 17 banene splittes opp i 26 events. Lepsøy bedehus. Lepsøy bedehus er fra 1896 i Haram kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Vatne kirke. Vatne kirke er en langkirke fra 1868 i Haram kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 550 plasser. Eldre altertavle skåret av tavle-Jakob fra Giske. Portal (spill). "Portal" er et førstepersons tenkespill utviklet av Valve Software, utgitt i 2007. Spillet er solgt som en del av "The Orange Box". Spilleren styrer en kvinnelig karakter, som har utstyr for å danne portaler på vegger og andre overflater, for å løse en rekke gåter. Spillet er basert på Source-grafikkmotoren og er grafisk sett veldig likt "Half-Life 2"-serien. Spillet består hovedsakelig av en serie med gåter som må løses ved å bruke «portaler» som spillets hovedperson kan skape med et slags gevær. Portalene kan lages på plane flater, og åpner en «dør» mellom to og to portaler. En kunstig intelligens kalt GLaDOS hjelper i utgangspunktet spilleren gjennom noe som tilsynelatende er en treningsløype ved «Aperture Science Enrichment Center», og lover spilleren kake når alle oppdragene er utført. De fysiske egenskapene til portalene er hovedfokus i spillet, og er tatt fra spillet "Narbacular Drop". Mange av utviklerene til dette spillet var fra DigiPen Institute of Technology som jobbet på "Narbacular Drop", og de ble leid inn av Valve for å jobbe på "Portal". Historie. "Portal" kom først i spillpakken "The Orange Box" for Xbox 360 og Microsoft Windows 9. oktober 2007, og for PlayStation 3 11. desember 2007. Windows-versjonen kan også lastes ned på Valves nedlastingstjeneste Steam. "Portal" har jevnt over fått gode kritikker, spesielt for spillmekanismen og den mørke humoren, men lengden trekkes ofte frem som en negativ side: spillet kan gjennomføres på èn drøy time. En oppfølger, "Portal 2", kom ut i April, 2011. Morgan Tsvangirai. Morgan Richard Tsvangirai (født 10. mars 1952 i Gutu, Syd-Rhodesia) er Zimbabwes statsminister. Han er leder for det største opposisjonspartiet i Zimbabwe, "Movement for Democratic Change", MDC (Bevegelse for demokratisk endring). Tsvangirai er tidligere gruvearbeider. Bakgrunn. Tsvangirai er født i Gutu-distriktet i Masvingo-provinsen i det daværende Sør-Rhodesia, som den eldste av ni barn. Faren var snekker og murer. Han forlot skolen tidlig, og i 1974 begynte han å arbeide i nikkelgruvene til selskapet Trojan Nickel Mine i provinsen Mashonaland Central nordøst i landet. I løpet av sine ti år som gruvearbeider, avanserte han til stilling som arbeidsformann. Tsvangirai giftet seg med sin hustru Susan i 1978. og ekteparet fikk seks barn i løpet av sitt 31 år lange ekteskap.. Politisk arbeid. Da Zimbabwe fikk sin uavhengighet i 1980, gikk den 28 år gamle Tsvangirai inn i det seirende partiet ZANU-PF, som også da var under ledelse av Robert Mugabe. Tsvangirai skal har gjort en rask karriere innen partiet, samtidig som han engasjerte seg i fagforeningsarbeid. I 1989 ble han generalsekretær for den zimbabwiske fagbevegelsen ZCTU Zimbabwe (Congress of Trade Unions). Fagforeningsleder. Mens Tsvangirai var i ledelsen for ZCTU, beveget denne sammenslutningen seg bort fra ZANU-PF, og etter hvert som Tsvangirais makt og innflytelse økte, ble forholdet til Mugabe og hans regjering stadig dårligere. Tsvangirai overlevde tre attentater, blant annet da han i 1997 ble forsøkt kastet ut av vinduet på kontoret sitt i tiende etasje. I forkant av presidentvalget i 2002 sto fagbevegelsen for president Robert Mugabes viktigste opposisjon. I 1999 grunnla ZCTU det politiske partiet "Bevegelsen for demokratisk forandring" (MDC) med Tsvangirai som leder. Tsvangirai og MDC tapte valget. Han fikk førti prosent oppslutning. Tsvangirai fortsatte som opposisjonsleder og regnes i dag som en av de skarpeste kritikerne av Mugabe og hans politikk. I forbindelse med presidentvalget i 2005, valgte et fragment av partiet å bryte med MDC da de mente at Tsvangirai begynte å bli for autoritær. Utbryterne går fortsatt under navnet MDC, men anerkjenner ikke Tsvangirais lederskap. Disse ville samtidig ikke stille i valget i 1995, da de mente at valget hverken ville bli fritt eller rettferdig. Tsvangirai mente derimot at man burde stille uansett. Presidentvalget i Zimbabwe 2008. Valget i 2008, som ble gjennomført den 29. mars, var preget av mindre vold enn de foregående. Southern African Development Community (SADC)-landene, og særlig Sør-Afrika presset på for en rettferdig valglovgiving, noe som Mugabe tilsynelatende gikk med på. Tsvangirai fikk i forkant av valget forholdsvis stort spillerom til å holde kampanjer, noe han tidligere ikke hadde hatt. Han slapp imidlertid nesten ikke til i landets medier og klaget på at han kun fikk tilgang på ufullstendige og gamle valgmanntallslister. Videre påstod han at det var lagt ut proporsjonalt langt færre stemmesteder i byene hvor han har stor oppslutning, enn på landsbygden hvor Mugabes støtte er størst. Etter at de offisielle tall viste at ingen fikk mer enn 51% av stemmene i første valgomgang, slik den zimbabwiske valgloven krever, ble det utskrevet nyvalg den 27. juni. MDC hadde vunnet parlamentsvalgene. Det kom påstander om en rekke trusler og voldelige handlinger fra Mugabes støttespillere mot alle former for valgkamp fra opposisjonen. Den 22. juni valgte Tsvangirai å trekke MDC og seg selv fra presidentvalget med blant annet følgende uttalelse: «"- Vi i MDC kan ikke oppfordre folk til å stemme 27. juni når det kan koste dem livet."» . I juni 2007 søkte Tsvangirai tilflukt i den nederlandske ambassaden. Statsminister. Tsvangirai og Mugabe inngikk en maktfordelingspakt 15. september 2008 etter internasjonal press og megling fra Sør-Afrikas president Thabo Mbeki. MDC inngikk denne egentlig umulige koalisjonen mens Zimbabwes økonomi kollapset under en hyperinflasjon. I praksis greide Mugabe å beholde det meste av den reelle makten, og MDC må finne seg i å bli overstyrt av ZANU-PF i de fleste viktige, kontroversielle sakene. Under pakten ble Tsvangirai statsminister. Den 6. mars 2009 omkom Morgans kone, Susan, i en bilulykke sør for Harare i Zimbawe. Ulykken skjedde da en møtende lastebil kom ut av kjørebanen og frontkolliderte med Tsvangirais bil. Morgan Tsvangirai ble selv skadet i ulykken. Han avviste senere at ulykken var et attentat. Den merkelige hendelsen med hunden den natten. Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en roman skrevet av den britiske forfatteren Mark Haddon. Boka vant i 2003 prisen «Whitbread Book of the Year». Tittelen er et sitat som stammer fra den fiktive detektiven Sherlock Holmes i Sir Arthur Conan Doyles korte historie «Silver Blaze» fra 1893. Boka er skrevet i jeg-form hvor hovedpersonen er en 15 år gammel gutt fra byen Swindon i Wiltshire i 1998 som lider av Aspergers syndrom, en mild form for autisme. Boka gjøres i disse dager til film under regi av amerikanske Steve Kloves. Sagnet om Fløtt Fløan. Sagnet om Fløtt Fløan (eller Fløtt Fløom) handler om en mann fra Fløan på Skatval i Stjørdal. Det er usikkert hvor gammelt sagnet er, men stedsnavn som Fløan, Skatval, Fløan kirke, Sverige, Trongsteinan, Hammer, Hammerenget, Trollfoten og Forbordsfjellet er nevnt. Sagnet nevner også at Fløtt var klokker og idrettsmann. Om han også var storbonde på Fløan er også mulig, for Fløan var høvdingsete i lang tid. Sagnet inneholder flere vandresagnmotiv: Huldrehornet og Kast etter kyrkja. Enkelte av motivene er sikkert gamle, men komposisjonen virker litt løs og tyder på denne utformningen er satt sammen i nyere tid. Sagnet ble samlet av Ivar Nilssen Værnesbranden og utgitt i "Sagn fra Stjørdalen" i 1905. Sagnet. "Fløtt Fløan lagde en gang et par magiske «kvikkski» av et tostammet bjørketre, som stod slik at solen skinte gjennom kløften ved middag. Han arbeidet på skiene på syv julaftener. Med skiene kunne kan kjøre ned de bratteste bakkene og forsere de høyeste fjellene, og han kunne stanse skiene i hvilken som helst bakke ved å kaste luen sin foran dem." "En gang ved juletider skulle klokkeren i Fløkirka, Fløtt Fløan, ha seg øl til jul. Gjær var det dårlig med, Fløtt måtte til Sverige. For at han skulle rekke tilbake før selve julekvelden måtte han bruke kvikkskiene, og snart var han på vei opp Forbordsfjellet." "Nesten ved toppen av fjellet møter han ei stor og stygg trollkjerring. Han spør henne om hun kan selge ham gjær, noe hun sier ja til. Trollkjerringa gir Fløtt gjæret og får betalingen. «Som et vennskapstegn skal du få smake på mitt eget brygg,» sa trollkjerringa, og rakte Fløtt et forgylt beger. Fløtt kunne med en gang se at brygget var trollbrygg og svært giftig." "Fløtt tok begeret, lot som han drakk, og slengte med ett innholdet over skuldra. Brygget landet bakerst på Fløtts ski, og skiene begynte å etse bort der trollbrygget hadde landet. Fløtt slengte gjæret i ryggsekken, og med ett så trollkjerringa at deler av skiene hadde etset bakerst. Hun ble så sint at hun rev av seg foten som hun kastet etter Fløtt." "Fløtt styrtet nedover fjellsiden mot Fløan, og trollkjerringas fot landet ved gården Hammer. Steinen som ligger der kalles i dag Trollfoten. Trollkjerringa døde like etter at hun hadde mistet foten, og da trollgubben selv kom ut og så at kjerringa var død, tok han opp en diger stein. Han så at Fløtt var på vei ned i en forrykende fart, og kastet steinen etter ham. Han bommet, men steinen ble liggende ikke langt fra den nåværende gården Fløan Vestre. I mellomtiden nådde Fløtt fram til kirken, og begynte å ringe med kirkeklokkene. Trollet ble gradvis til stein, og i et siste forsøk på å knuse kirken, kastet han to større steiner. Den ene havnet i fjæra ved Rykkja (Røkke), og den andre havnet opp på berget ved kirken. Deretter kunne Fløtt brygge seg øl til jul. Steinene, inkludert den forsteinede trollfoten, ligger der den dag i dag." Hareid kirke. Hareid kirke (Hareid kyrkje) er en langkirke fra 1877 i Hareid kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Kirken ble, som for Vartdal kirke, ført opp etter tegningene som var laget for Ørsta kirke. Tegningene var laget av Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Det ble gjort en del lokale tilpasninger. Altertavlen er fra 1660 og er laget av skotten Andrew Smith. Den sto opprinnelig i Stavanger hosiptalkirke og ble solgt på auksjon i 1815. Hareid kirke er sognekirke i Hareid sogn, Ulstein prestegjeld, Søre Sunnmøre prosti i Møre bispedømme. Den er den eneste kirken i Den norske kirken i Hareid kommune. Tidligere kirker på Hareid. Det har vært kirke på Hareid sidan middelalderen. Middelalderkirken, som var en stavkirke, sto til 25. februar 1806 da den brant ned etter et lynnedslag. Til erstatning ble det bygd en åttekantkirke i tre. Den ble tatt i bruk i 1807 og sto i omtrent 70 år. Da hadde den begynt sige og man fant det best å bygge ny. Kilde (journalistikk). En kilde er opphavet til ulike typer informasjon. Begrepet benyttes særlig i tilknytning til journalisters arbeid. Kilder kan være åpne og anonyme. Vær Varsom-plakaten beskriver hvordan journalister skal forholde seg til kilder, blant annet knyttet til kildevern. Eksempler på kilder er intervjuobjekter, tipsere, nettsider, aviser og foredragsholdere. Åpne og anonyme kilder. Åpne kilder er kilder som blir referert, henvist eller sitert. Anonyme kilder kan enten opptre skjult for redaksjonene og offentligheten eller opptre kjent for redaksjoner, men skjult for offentligheten. Et problem med bruk av anonyme kilder er planting av falske rykter, derfor kan det være en fordel å kjenne kilden. Første– og annenhåndskilder. Førstehåndskilder er kilder som selv har opplevd eller sett det han eller hun forteller om. Annenhåndskilder er derimot kilder som ikke selv har opplevd det han eller hun forteller om, men som gjenforteller noe han eller hun har hørt. En– og flerkildejournalistikk. Enkildejornalistikk er journalistikk som baserer seg på kun én kilde. Flerkildejournalistikk har mer troverdighet, da denne er basert på flere kilder. Kayleigh (sang). Kayleigh er en sang av den britiske rockegruppa Marillion. Sangen var med på albumet Misplaced Childhood (utgitt 1985), og ble også gitt ut som single samme år. Sangen ble Marillions største hit og nådde andreplassen på den britiske singellista. I Norge nådde singelen 8. plass på VG-lista, og er til dags dato den eneste av Marillions singler som har plassert seg på den offisielle norske singlelista. Kayleigh er skrevet av Fish, Steve Rothery, Mark Kelly, Pete Trewavas og Ian Mosley. Teksten er skrevet av sanger Fish, mens åpningsriffet er laget av gitarist Steve Rothery. Fish hadde på et tidspunkt vært sammen med en kvinne ved navn Kay Lee. Sangen var til dels inspirert av bruddet med henne, men også generelt av flere kvinner Fish hadde vært sammen med, og hans dårlige evne til å ta vare på forhold. Fish valgte likevel å bruke navnet hennes i sangen, men skrev det om fra Kay Lee til Kayleigh. Navnet Kayleigh. Det har vært påstått at Fish var den første som brukte navnet Kayleigh. Det stemmer ikke – navnet var i bruk før Fish brukte det i sangen. Men navnet økte sterkt i popularitet etter at sangen ble en hit. Forskjellige utgivelser av sangen. Både Marillion og Fish som soloartist har hatt Kayleigh med på mange live-album og samleplater. Den opprinnelige versjonen ble utgitt som single i mai 1985 og på albumet Misplaced Childhood i juni samme år. Albumet ble utgitt i remastret utgave i oktober 1998. Sammen med resten av musikken fra Misplaced Childhood finnes sangen på live-albumet "The Thieving Magpie" (utgitt i november 1988). I 1995 var Kayleigh blant flere sanger fra Marillion-perioden som Fish spilte inn på nytt til samleplatene "Yin" og "Yang". Kayleigh er også med i CD-boksen "The Singles '82-'88" (utgitt i 2000). Kayleigh er også brukt som navn på en av mange billige samle-CD'er med musikk av Marillion. Mike Leigh. Mike Leigh (født 20. februar 1943) er en prisbelønnet engelsk film- og teaterregissør og -dramatiker. Biografi. Mike Leigh ble født i Broughton, Salford, Lancashire. Han fikk et stipend til the Royal Academy of Dramatic Art i 1960, og utdannet seg siden ved Camberwell School of Arts and Crafts, Central School of Art and Design, og London Film School. I 1965 begynte han å skrive og regissere sine egne skuespill. Skuespillet "Bleak Moments" ble satt opp ved Open Space Theatre i 1970, og la grunnlaget for Leighs første film ved samme navn i 1971 ("Ensomhet" på norsk). I årene mellom "Bleak Moments" og "High Hopes", hans neste kinofilm, regisserte Leigh totalt ni TV-filmer. En av disse, "Mean Time" (1983), gikk også en kort periode på kino. Leigh oppmuntret skuespillerne til å gå forbi det naturalistiske, depressive i rollene sine, og rollefigurenes desperate situasjoner får derfor ofte et preg av svart humor i Leighs filmer. Han er særlig kjent for sin arbeidsmetode både innen teater og film hvor både karakterer og scener improviseres frem sammen med skuespillerne, gjerne ved at skuespillerne skal gå inn i skikkelser de kjenner og handle og agere slik de vil tro at vedkommende ville gjøre. I 1988 fikk Leigh støtte fra Film Four og British Screen til å lage sin andre kinofilm, "High Hopes" ("Man kan jo håpe..."), som ble lansert i 1988. Leigh bruker denne filmen om en arbeiderklassefamilie til å observere endringer i det britiske samfunnet og å påpeke viktigheten av humane over materialistiske verdier. Den gode mottakelsen hos kritikerne og relative kommersielle suksessen for filmen etablerte Leigh som en av de store britiske filmregissørene. Hans internasjonale omdømme økte ytterligere med de neste tre filmene, "Life is Sweet" ("Et herlig liv", 1990), "Naked" ("Naken", 1993), og "Secrets & Lies" ("Hemmeligheter og løgner", 1996). Han fulgte opp med "Career Girls" ("Karrierekvinner", 1997) og kostymedramaet "Topsy-Turvy" (1999), for så å vende tilbake til en arbeiderklassefamilies hverdagsdrama i "All or Nothing" ("Alt eller ingenting") i 2002. Siden regisserte han "Vera Drake" ("Vera Drakes hemmelighet", 2004), som handler om en hjemmeværende arbeiderklassekvinne på 1950-tallet som utfører aborter på en tid da abort fortsatt var ulovlig, en film som bekreftet Leighs status som en av Storbritannias store regissører. Gursken kirke. Gursken kirke (Gursken kyrkje) er en langkirke fra 1919 i Sande kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 270 plasser. Bornholmsk. Bornholmsk er dialekten/språket som snakkes på Bornholm. Bornholmsk er en østdansk dialekt, det vil si nærmest beslektet på den dansken som ble snakket i Skåne, men skånsk har siden blitt mer påvirket av svensk. Bornholmsk er en av de dialektene som det er vanskeligst å forstå for dansker fra andre deler av Danmark, og noen vil derfor beskrive bornholmsk som et selvstendig språk. Imidlertid er grensen mellom dialekt og språk i noen grad subjektiv. I de senere år har bornholmsk vært på rask tilbakegang, ikke minst i den yngre generasjon, der en stor del snakker den københavnske varianten av riksdansk. Denne utviklingen skyldes dels en innvandring til øya, og dels den lave prestisje som dialekten har utenfor Bornholm. Det er derfor sannsynlig at bornholmsk vil dø ut innen få generasjoner. Kjenneordene. Bornholmsk har tre kjønn som tysk og islandsk imotsetning til riksdansk. Det ubestemte kjenneord for hannkjønn er "ejn" (ejn horra = en gutt), for hunnkjønn "en" (en peia = en jente), og for intetkjønn "et" (et húz = et hus). Entall. Det bestemte kjenneordet etter ordet er i entall for hannkjønn "-ijn" (horrijn = gutten), for hunnkjønn "-an" (peian = piken) og for intetkjønn "-ed" (húzed = huset). Flertall. I flertall er den bestemte artikkel for hannkjønn "-ana" (horrana = guttene), for hunnkjønn "-arna" (peiarna = jentene), og "-en" for intetkjønn (húzen = husene). Indre Herøy kirke. Indre Herøy kirke (Indre Herøy kyrkje) er en langkirke fra 1916 i Herøy kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 375 plasser. Iver Steen Thomle. Iver Steen Thomle (født 1. mars 1812 i Froland, død 16. september 1889 i Kristiania) var en norsk jurist. Iver Steen Thomle var sønn av Erik Andreas Thomle (senior) og Mette Maria Binneballe, og bror til ordfører og høyesterettsassessor August Thomle. Han ble gift i 1838 med Augusta Sophie Smith, og som enkemann i 1845 med Juliane Marie Heyerdahl. Han ble student 1829 og tok juridisk embetseksamen ved universitetet i Christiania 1833. En tid var han ansatt hos den daværende advokat Frederik Stang og hadde noen underordnede stillinger i justisdepartementet, hvor han i 1840 ble ekspedisjonssekretær. I 1846 ble han byfogd i Arendal og 1849 amtmann i Nedenes amt. I 1860 ble han assessor i Høyesterett, og han ble justitiarius 1878. Som sådan tok han sete i riksretten 1883–84. Han tok avskjed i 1886. Thomle ble ansett som en av Norges fremste praktiske jurister. Han ble i 1879 utnevnt til doctor juris ved Københavns universitet. Eduard Carlén. Eduard Carlén (født 20. oktober i Värmland, død 1. juli i Oslo) var en svensk arkitekt. Hans familie flyttet til Norge mens han var ung, og han tok sin arkitektutdanning i Tyskland og Østerrike. Han etablerte seg som arkitekt i Kristiania i 1892, og tegnet både leiegårder, villaer og fabrikker. Han bodde i Ålesund i to perioder; en femårsperiode etter Bybrannen i Ålesund 1904 og i perioden 1916–22, da han bl.a. tegnet Gursken kirke. Leikanger kirke (Herøy). Leikanger kirke (Leikanger kyrkje) er en åttekantet kirke fra 1807 i Herøy kommune, Møre og Romsdal fylke. Kirken er i tre og har 380 plasser. Den ble opprinnelig bygget på Sjøholt, men ble flyttet derfra til Leikong i 1872. Leikong tilhørte på midten av 1800-tallet Rovde sokn, og i 1856 ble det gjort forsøk på å få flyttet Rovde kirke til Leikong, men dette forsøket ble det ikke noe av. Man søkte så om å skille ut Leikong som eget sokn, noe som ble gjort i 1871. Da ble soknet etablert med Leikong og Jøsok samt deler av Gurskedalen, Eika og Eiksund innenfor grensene. Noe senere ble hele Eika og Eiksund inlemmet i soknet. På 1900-tallet skjedde det flere endringer; Djupvika ble lagt til i 1957 og Gurskedalen og Eiksund gikk ut av soknet. Kirken stod opprinnelig på Sjøholt i Ørskog, men skulle rives da Leikong ble eget sokn. Man gikk da inn i forhandlinger om å kjøpe kirken, og den ble flyttet og bygd opp på Leikang i 1872 og vigslet på nytt i 1873. Tårnet ble satt opp over våpenhuset, men ble flyttet tilbake til sin opprinnelige plass midt på taket i en restaurering i 1960. Fra Sjøholt fikk man med en inngangsdør og prekestol fra 1642. Prekestolen er dekorert med utskjæringer av de syv dyder. Altertavlen ble sendt til Bergen Museum, men man fikk i 1948 en kopi som er den som står i kirken i dag. Peder Carl Lasson. Peder Carl Lasson (født 14. november 1798 i Bærum, død 5. juni 1873 i Kristiania) var en norsk jurist. Han ble høyesterettsadvokat 1828, assessor i Høyesterett 1837, sorenskriver i Aker 1848 og høyesterettsjustitiarius 1855. Under Oscar I's sykdom 1852–53 var Lasson midlertidig statsråd, men han avslo senere tilbud om å bli sjef for justisdepartementet. Han deltok i flere kongelige lovkommisjoner. Sammen med svogeren K. W. Hjelm og svigerfaren Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre utga Lasson 1826–30 "Juridiske samlinger" og var en av grunnleggerne av "Norsk Retstidende" (1836), som han redigerte alene 1837–48. Ådnatun museum. Ådnatun museum er et lite gårdsmuseum grunnlagt i 1933 i Indre Arna, like ovenfor Arna gamle stasjon, og ligger oppe i dalsiden. Ådnatun museum ble opprettet av Lars Ådna. Han var født og oppvokst på Ådna gård og utdannet lærer. Han var også historieentusiast og involvert i både det lokale historielaget, Arna Sogelag eller Haus sogenemnd som det var kjent som fram til 1990, og det lokale mållaget. I følge testamentet etter hans død i 1971, ønsket han at det skulle dannes enn stiftelse ved navnet Ådnatun museum, og at museet skulle drives av Haus sogenemnd. Dette arbeidet tok flere år, og stiftelsen ble opprettet i 1982. Den ble finansiert ved hjelp av Ådnas aksjer i Vestlandsbanken. Dessverre mistet stiftelsen sitt finansielle grunnlag på slutten av 80-tallet, da selv Vestlandsbanken ble rammet av bankkrisen, og aksjene ble verdiløse. Siden da har støtten finansielt vært delvis av spesifikke tildelinger fra fylkeskommunen, og i en kort periode fra 1998 til 2003 fikk også museet støtte til drift fra lotteritilsynet. Fra og med januar 2011 tok Museumssenteret i Hordaland og Kulturverntenesta i Nordhordland over driften av museet. Ådna er det gamle navnet på Arna, men blir fortsatt benyttet på nynorsk. En god del geografiske navn og slektsnavn i Arna har derfor forstavelsen Ådna-. Bygningene. Ådnatun består av syv gamle bygninger fra Arna med mange gjenstander tilknyttet livet i gamle dager. Fem av bygningene er åpne for omvisning. Det er i dag to utstillinger i Ådnabu II. Den ene er satt opp som ett gammelt klasserom, og har vært i bruk i opplegg som sogelaget har hatt med de lokale Arna skolene. Den andre utstillingen er ett apotek. Det er deler av gamle Arne Apotek, som ble opprettet i 1903. Inventaret ble forlatt da apoteket flyttet lokaler på 60-tallet. Det var først i 1990-årene da lokalene det gamle apoteket lå i skulle pusses opp, at deler av inventaret ble reddet og donert til Ådnatun museum. Det ble satt opp som ett Offisin i 2004. Ådnabu II inneholder også museets boksamling og kontor for museets administrasjon. Bygget huser en variert samling av gårdsutstyr, og vil fra sommeren 2011 inneholde museets samling med rosemalte kister. Det er også ett rom som er satt av til midlertidige utstillinger, og vil ha en ny utstilling i anledning museets åpning av sommersesongen; en tekstilutstilling med fokus på gammelt utstyr som er knyttet til tekstilarbeid og museets tekstilsamling som nå er inne til bevaringsbehandling hos Bymuseet i Bergen. Bygningen benyttes også til undervisning for skoler og barnehager i museet: «En reise i tid – Arnabygdene for 100 år siden». Morten Diderik Emil Lambrechts. Morten Diderik Emil Lambrechts (født 4. oktober 1824 i Kristiania, død 28. mai 1900 i Kristiania) var en norsk jurist og politiker. Han ble høyesterettsjustitiarius i 1887, og spilte en betydelig rolle på stortingene 1869, 1871–73, 1874–76 og 1882–84, der han representerte Kristiania og tilhørte den konservative retningen, skjønt han var mer moderat enn de øvrige representantene fra hovedstaden. Nordlandet kirke. Nordlandet kirke er en korskirke fra 1914. Den ligger på øyen Nordlandet i Kristiansund kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og stein og har 700 plasser. Vannpolo under Sommer-OL 1908. Vannpolo under OL 1908 i London Vannpolo under Sommer-OL 1908. Vannpolo var med for tredje gang på det olympiske programmet 1908 i London. Det var påmeldt fem lag men Østerrike trakk sitt lag før turneringen startet. Storbritannia spilte kun en kamp, finalen, de beseiret Belgia med 9-2 og ble dermed olympiske mestere. Belgia vei til finalen var seier over Nederland med 8-1 i kvartfinalen og de beseiret Sverige med 8-4 i semifinalen. Arna Sogelag. Arna Sogelag er et historielag grunnlagt i 1931 på Garnes i Arna og het «Haus Sogenemd» frem til 1990. (Haus var det tidligere kommunenavnet på Arna.) Arna Sogelag driver Ådnatun museum i Indre Arna. Laget gikk også inn for fredning av Havråtunet på Osterøy i 1946 og i 1950 startet de arbeidet med Havråfilmen. Cinque Terre. Fra fiskerlandsbyen Manarola i nasjonalparken Cinque Terre i Italia Cinque Terre, også populært skrevet 5 Terre («fem land»), er navnet på et område i Italia som består av fem små fiskerlandsbyer. Disse ligger mellom La Spezia og Genova ved Den italienske riviera i den østlige delen av Liguria-regionen på vestkysten av Italia, ikke langt fra Toscana. Hele Cinque Terre-området har status som nasjonalpark, og står på UNESCOs verdensarvliste. Området er i senere år blitt populært blant backpackere takket være de bilfrie, tradisjonelle landsbyene og turstiene langs den steile kystlinjen og den urørte naturen. Nord-Heggdal kapell. Nord-Heggdal kapell er en langkirke fra 1974 i Midsund kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 98 plasser. Roing under Sommer-OL 1908. Storbritannia mot Ungarn i åtter med styrmann Roing var med på det olympiske programmet for tredje gang 1908 i London. Det ble konkurrert i fire roøvelser en færre enn ved lekene i St. Louis fire år tidligere. Åtte nasjoner var representert, Norge og Ungarn var med for første gang. Roingen ble gjennomført på elven Themsen i London og det var kun for menn. Otrøy kirke. Otrøy kirke er en langkirke fra 1878 i Midsund kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 325 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv668. Arthur Hacker. Arthur Hacker (født 25. september 1858, død 12. november 1919) var en engelsk maler som ble assosiert med pre-rafaelittene. I sin kunst skapte Hacker er han mest kjent for sine store religiøse og allegoriske motiver og portretter, og malte også nakne figurbilder. Han var influert av sine omfattende reiser til Spania og Nord-Afrika. Hacker ble født i London i 1858 som sønn av strekgrafikeren Edward Hacker. Han studerte ved Den engelske kunstakademiet, Royal Academy, i årene 1867 og 1880, og senere ved Atelier Bonnat i Paris hvor han var medstudent med Stanhope Forbes. To ganger stilte han ut ved Royal Academy, i 1878 og i 1910. I 1882 stilte han ut "Pelagia and Philammon" i Liverpool, et svært dramatisk maleri i fransk stil. "The Annunciation" som ble kjøpt av Chantry Bequest i 1892 var tilsvarende malt. Etter hvert som publikums smak endret seg og hans dramatiske, franskinspirerte og akademiske malerier ble mindre etterspurt etablerte han seg som en lukrativ portrettmaler for de øvre samfunnsklasser, men portretterte også et antall malerkollegaer eller herrer med forbindelse til kunsten, blant annet Sir William Goscombe John og Dyson Perrins. Et portrett av Sir Alfred Keogh som han malte henger i hovedkvarteret til Royal Army Medical Corps (RAMC) ved Millbank i London. I 1894 ble han selv portrettert for en byste av skulptøren Edward Onslow Ford. Hacker var en dyktig håndverker, men ble stundom kritisert for å skape overfladisk kunst. Han skiftet stil flere ganger. Etter de rene luftmalerier tidlig på 1880-tallet gikk han over til en akademisk fransk stil på slutten av 1880-tallet, og deretter i en rekke pre-rafaelittiske, symbolske, poetiske og enkle genremalerier. På begynnelsen av 1900-tallet vendte han seg mot atmosfæriske studier av Londons gater, ofte om natten eller med tåkete effekter. "A Wet Night in Piccadilly" var hans diplomarbeid i 1910. Han besøkte Spania, Gibraltar og Tanger sammen med maleren Solomon Solomon i tiden rundt 1881, og deretter hadde han flere besøk i Nord-Afrika og malte mange bilder basert på disse eksotiske stedene. Arthur Hacker døde av hjerteslag i sitt hjem i London den 12. november 1919. Hans hustru Lilian Hacker var også maler og stilte ut ved Royal Academy fra 1909 til 1924. Arthur Hackers malerier finnes i mange offentlige samlinger. Blant hans mytologiske motiver, "The Syrinx", er i Manchester, men han er også representert i Tate Gallery, Leeds City Art Gallery og Walker Art Gallery. Warszawagettoen. Monument over opprøret i Warszawagettoen i Warszawa Warszawaghettoen var den største jødiske ghetto i Generalguvernementet, opprettet av de tyske okkupasjonsstyrkene i Warszawa 2. oktober 1940. I løpet av de tre år gettoen eksisterte forårsaket sult, sykdommer og deportasjoner til konsentrasjonsleire at befolkningen i ghettoen sank fra om lag 450 000 til 37 000. I april 1943 gjorde de gjenværende i ghettoen opprør, det var det første større væpnede opprøret mot nazistenes jødeutryddelser. Gettoens historie. Planene om å isolere byens jødiske befolkning fantes allerede i begynnelsen av den tyske okkupasjonen i 1939. Imidlertid var ikke den tyske administrasjonen i Generalguvernementet fullstendig organisert på den tiden, og det fantes interessekonflikter mellom siviladministrasjonen, militæret og SS. Under disse omstendighetene greide "Judenrat" (= Det jødiske råd), ledet av Adam Czerniaków, å utsette ghettoopprettelsen i ett år. Lørdag 4.november 1939 beordret SS Czerniaków til å samle rådets 24 medlemmer til et møte kl 16 samme dag, selv om det var sabbat. De fleste møtte likevel frem og ventet engstelig, da åtte bevæpnede Gestapo-folk braste inn kl 16:15. Etter et opprop gav offiseren, Rudolph Batz, de tilstedeværende en halvtime til å få tak i rådets uteblitte medlemmer og varamedlemmer. Folk som tilfeldig befant seg i bygningen, ble pågrepet og måtte tre i stedet for de fraværende. Da Batz vendte tilbake, leste han opp et vedtak fra hærens overkommando som beordret Warszawas jøder (ca 150.000 mennesker) til å flytte til et angitt strøk i byen i løpet av tre dager. De 24 «varamedlemmene» (mange var tilfeldig forbipasserende) ble tatt som gisler som ville bli skutt, om jødene unnlot å flytte som angitt. I fortvilelse henvendte Czerniaków seg til general Karl Ulrich von Neumann-Neurode, øverste offiser for hæren i Warszawa. Han kjente ikke noe til saken, og bad jødene holde seg i ro til han fikk undersøkt nærmere. Noen timer senere tilkalte Gestapo Czerniaków, som fikk følge av et annet rådsmedlem, Henryk Shozkes. Gestapo-offiseren banket de to mennene opp for å ha henvendt seg til Wehrmacht om saken. Da Czerniaków hadde unnskyldt, roet han seg imidlertid og gikk med på å diskutere mindre utvidelser av getto-området. 10.november noterte Czerniaków at gislene var løslatt, og 14.november at han hadde vært innom SS, og at deportasjonsplanene var oppgitt. I virkeligheten dreide det seg bare om en utsettelse. Dødsstraff for jøder utenfor ghettoen og for polakker som måtte hjelpe dem, bekjentgjøring fra 1941 Warszawaghettoen ble opprettet av den tyske generalenguvernør Hans Frank 16. oktober 1940. På det tidspunktet bodde 444 000 mennesker i ghettoen, rundt 38 % av Warszawas befolkning. Ghettoens størrelse utgjorde imidlertid kun 4,5 % av byens areal, noen som tilsvarte en befolkningstetthet på cirka 128 000 personer per km². Nazistene bygde så en tre meter høy og 18 km lang voktet mur rundt ghettoen og stengte den fra omverdenen 16. november 1940, i likhet med Ghetto Litzmannstadt og i motsetning til ghettoene i Radom og Kielce, der ghettobeboerne kunne bevege seg ut og inn. Det neste halvannet året ble tusenvis av polske jøder så vel som noen romani fra mindre byer og landsbygden brakt til ghettoen, samtidig som sykdommer (særlig flekktyfus) og sult holdt befolkningstallet på samme nivå. Tyfus spres av lus, og snart var sykdommen så utbredt i ghettoen at folk i gatene forsøkte å holde avstand til hverandre for ikke å få lus på seg. I januar 1941 offentliggjorde byens tyske guvernør Ludwig Fischer slagordet «JØDER - LUS - TYFUS» som tekst på 3 000 store og 7 000 mindre plakater, samt 500 000 brosjyrer. Han opplyste at «polsk presse og radio har deltatt i spredningen av opplysningene. I tillegg blir barna i polske skoler advart mot faren hver eneste dag.» Muren som var reist rundt ghettoen, ble på tysk benevnt "Seuchenmauer" (= pestmur), for å gi inntrykk av at den var reist som en karantenemur for å hindre smitte. I virkeligheten var muren epidemiens årsak, og ikke dens resultat. Radio og aviser fantes ikke i ghettoen; besittelse medførte dødsstraff. 10. november 1941 bekjentgjorde Warszawa-distriktets guvernør Hans Frank at det var dødsstraff for enhver jøde som befant seg ulovlig utenfor ghettoen, og for polakkene som på en hvilken som helst måte hjalp slike jøder. Arbeidsledighet var et stort problem i ghettoen. Ulovlige verksted ble opprettet for å selge produserte varer illegalt utenfor ghettoen, mens råvarene ble smuglet inn, ofte av barn. Smuglingen var ofte den eneste måten barna og deres familier kunne overleve på, da de ellers ville dødd av sult. Til tross for de harde levekårene organiserte undergrunnsbevegelsene kulturelle aktiviteter i ghettoen. Det fantes også sykehus, barnehager, rekreasjonsfasiliteter, skoler (flere av dem illegale), skjulte bibliotek og til og med et symfoniorkester. Ghettoen hadde også sitt eget politi. Øverste sjef var Jòzef Szerynski, som var katolikk, men av tyskerne ble ansett som jøde. Han vervet folk til politistyrken sin fra ghettoens katolske konvertitter. Historikeren Emanuel Ringelblum som klarte å flykte fra ghettoen, men ble skutt sammen med den polske familien som holdt ham skjult, noterte i sin dagbok 18.mars 1941 at et hundre konvertitter satt i fremstående stillinger i politistyrken, og at en av dem ble overhørt da han ropte: «Ned med jødene!» i kirken. Over 100 000 av gettoens befolkning døde som følge av sykdom eller sult, samt vilkårlige drap, selv før nazistenes massedeportasjon av om lag 254 000 ghettobeboere til utryddelsesleiren Treblinka. Opprøret og gettoens ødeleggelse. a> tyske styrker å tilintetgjøre bebyggelsen fullstendig. Bildet er tatt i 1945 18. januar 1943 fant det første væpnede opprør sted i ghettoen da tyskerne begynte å deportere de gjenværende jødene. De jødiske opprørerne gjorde til å begynne med fremgang og deportasjonen stanset etter fire dager, samtidig som opprørorganisasjonene "Żydowska Organizacja Bojowa" (Den jødiske kamporganisasjon) og "Żydowski Związek Wojskowy" (Den jødiske militærorganisasjon) tok kontroll over ghettoen. De sistnevnte bygde kampposter og kjempet mot jødiske forrædere. Den siste kampen begynte 19. april 1943 da en stor naziststyrke gikk inn i ghettoen. Under ledelse av Jürgen Stroop brente og sprengte de tyske soldatene ghettoen i luften kvartal for kvartal, og enten fanget eller drepte alle jødene de traff på. Betydelig jødisk motstand endte 23. april 1943, og den tyske operasjonen ble offisielt avsluttet i midten av mai, med sprengningen av Den store synagoge den 16. mai. Minst 56 065 mennesker ble drept på stedet eller deportert til tyske konsentrasjonsleirer, hovedsakelig Treblinka. Katolikker i ghettoen. En betydelig del av ghettoens innbyggere var katolikker, selv om tyskerne anså dem som jøder. Pater Godlewski i Alle Helgenskirken, som lå inne i ghettoen, leverte ekte fødselsattester etter avdøde menighetsmedlemmer til motstandsfolk, slik at disse kunne bruke avdødes identitet, og iblant smuglet han ut barn fra ghettoen, skjult under den lange prestekjolen. Code Lyoko. Code Lyoko er en fransk animert tv-serie som har både 3D- og 2D-tegnefilm-animasjon Den lages av MoonScoop (tidligere kjent som AnteFilms) i samarbeid med de franske tv-kanalene France 3 og Canal J. Code Lyoko handler om 5 ungdommer som går på Kadic Academy Junior High School: Aelita Hopper, Jeremie Belpois (også kalt Jeremy), Odd Della Robbia, Ulrich Stern, og Yumi Ishiyama, som reiser til den virtuele verdenen Lyoko (som er inne i en superdata som er i kjelleren av av en forlatt fabrikk i nærheten av Kadic) for å kjempe mot et ondt dataprogram som heter X.A.N.A. Handling. X.A.N.A., som er opphengt i verdens herredømme, har tatt over superdataen som har kontroll over Lyoko. X.A.N.A. angriper den virkelig verden ved å aktive tårn (som regel et tårn om gangen), som fungerer som en forbindelse mellom Lyoko og den virkelige verden. Hvis gruppen får med Aelita til det aktiverte tårnet (eller tårnene), som er et av omtrent 40 tårn som er spredt utover Lyokos fire hoveddeler, så kan hun deaktivere tårnet og avbryte X.A.N.A.s angrep i den virkelige verden, og etter det få superdataen til og gå tilbake i tid, som gjør at ingen (bortsett fra dem selv) husker noe av det som skjedde. Ikke nok med det men de må også passe på at ingen av medelevene eller lærerne blir drept (siden det at de kan reise i tid ikke får de døde tilbake), og fikse sine egne personlige problemer samtidig. Sesong 1. Den første sesongen av serien har veldig lite handling, den eneste store handlingen skjer i den 2-delte finalen. Resten av episodene er ganske like. Fram til finalen, består de fleste episodene av at gruppen oppdager et angrep, stopper angrepet, og reiser tilbake i tid, for å dekke angrepet. Andre små handlinger er det også, som forholdene deres mellom dem selv og andre elever og lærere. Vanligvis snakker de med lærerne og med elever i begynnelsen av episoden helt til X.A.N.A. angriper. Jeremie jobber også med et dataprogram for å materialisere Aelita til jorden for å slå av superdataen på en trygg måte. I den 2-delte finalen greier han og lage det riktige programmet, men X.A.N.A. gir Aelita et virus som binder henne til til superdataen, og som hindrer gruppen fra og slå av superdataen uten å drepe henne. Sesong 2. Den andre sesongen har mye mer handling enn den første, selv om mesteparten av episodene er ganske like, er animasjonen mer realistisk og detaljert, og Jim og Sissis personligheter har forandret seg skikkelig, selv om det er litt igjen av deres gamle personligheter. I den andre sesongen bor Aelita på jorden. I den første episoden blir hun innskrevet på Kadic under navnet Aelita Stones. Hun spiller kusinen til Odd, og bruker en forfalsket fødselsattest som ble laget av Jeremie. Jeremies nye superskanneprogram gjør at Aelita ikke trenger å være i Lyoko for å sjekke hva X.A.N.A. diver på med. Aelita begynner også og ha visjoner av et liv hun neppe har levd, og av en mann som heter Franz Hopper. Franz Hopper viser seg å ha tilknyttinger til Lyoko. Gruppen får enda flere problemer når en ny elev som heter William Dunbar begynner på skolen og viser at han har interesse for Yumi (Minner litt om Sissis interesse for Ulrich). Alle i gruppen får også hver sitt kjøretøy for å kunne komme seg fort fram i Lyoko. Odd får et svevende brett om blir kalt "Overboard", Ulrich får en enhjulet motorsykkel kalt "Overbike", og Yumi får en svevende scooter kalt "Overwing", mens Aelita kan bruke hvilken som helst av dem hvis det trenges, men hun sitter vanligvis på med en av de andre. Og en femte sektor (Carthage, eller Sektor 5), blir funnet i Lyoko og viser seg og være X.A.N.A.s hjem, hvor man kan få all dataene hans, og gruppen reiser til sectoren hans flere ganger for å hente data. Det er også da X.A.N.A. begynner og sende Scyphozoaen etter Aelita for å stjele minnet hennes, Xana skapte også tre monstre til. Funksjonene til superdataen har også på en måte blitt mindre. Turene tilbake i tid blir brukt mindre (selv om de ennå brukes ofte), siden de gjør X.A.N.A. sterkere. Etter hvert får man også se X.A.N.A., superprogrammet, og Aeltias fulle styrke. Sesong 3. I den tredje sesongen har X.A.N.A. vært veldig stille i både den virkelige verden og Lyoko, og har ikke gjort noe mens gruppen hadde to uker sommer ferie. X.A.N.A. trenger fremdeles en data for å eksistere, men nå er han ikke avhengig av en bestemt data, og kan i stedet leve i internettet hvis han ønsker det. Jeremie har laget et nytt skanneprogram som kan finne X.A.N.A., som avslører at X.A.N.A. gjemmer seg i USA, noe som gjør at Jeremies mål blir og finne en måte for å overføre gruppen til internett. Siden Aelita fikk minnet sitt tilbake fra Franz Hopper, kan hun nå demateraliseres på vanlig måte. Hun har til og med en kraft og beskytte seg med i Lyoko (energikuler). Mens Yumi har bestemt seg for å ikke ha et forhold til Ulrich, og foretrekker og bare være venner. I Carthage (sektor 5), finner grupen Lyokos kjerne, som X.A.N.A. ønsker knust, og siden X.A.N.A. er fri fra superdataen er angrepene fra X.A.N.A. mye kraftigere en før. X.A.N.A. må fremdeles aktivere tårn, men kan utføre mye krafigere angrep en hva han kunne da han var fanget i superdataen. X.A.N.A. kan ta over mange mennesker samtidig, noe som gjør det mye vanskeligere for gruppen og komme seg fra skolen til fabrikken. I et forsøk i å isolere gruppen fra Carthage (sektor 5) håper X.A.N.A. at han kan fjerne tilgangen til Carthage (sektor 5) ved å slette sektorene de må bruke for å komme dit så kan de ikke stoppe han. Ved og bruke Scyphozoaen sin for å ta over Aelita kan X.A.N.A. bruke henne til og skrive in "Code XANA" i et av tårnene noe som gir han full tilgang til sektoren tårnet er i, noe han kan bruke for å slette sektoren. Til tross for at gruppen gjør sitt beste, greier X.A.N.A. til slutt og slette alle 4 sektorene. Heldigvis så finner Jeremie en måte og komme direkte til Carthage (sektor 5) på. Når de etter hvert finner ut at de er for få mot X.A.N.A.s voksende krefter, bestemer gruppen seg for å la William Dunbar bli med i gruppen deres for å få litt mer styrke. Dette viser seg å være en stor tabbe, siden under Williams første tur til Lyoko, så bruker X.A.N.A. Schyphozoaen sin for å ta over William. Med kontroll over William greier X.A.N.A. uten problemer og knuse Lyokos kjerne, noe som gjør at superdataen er nesten ubrukelig. Inne i den tomme superdataen, blir William transformert til en mørk utgave av seg selv, og nå som han har vært under kontroll av X.A.N.A. en stund har han blitt enda sterkere. Samtidig får Jeremie en kodet melding på internett fra ingen andre en Franz Hopper, som på en eller annen måtte overlevde ødelegelsen av Lyoko. Sesong 4. Jeremie og Aelita har ved hjelp av dataene Franz Hopper sendte til dem i slutten av tredje sesong rekonstruert sektor 5 og alle de andre sektorene. Jeremie har også laget nytt utstyr og nye "klær" til Odd, Aelita, Ulrich og Yumi. I tillegg har Jeremie og Aelita lagd et kjøretøy (Skidbladnir) som lar gruppen reise på internett, og der finner de kopier av Lyoko som XANA har laget. For å kunne overvinne XANA, så må hver og en av disse kopiene ødelegges. Jeremie utvikler en metode for å materialisere gruppen til Jorden fra en kopi i nærheten av superdatamaskinen som kontrollerer kopien. Men de innser etter en stund at kopiene er for mange til at de kan ødelegge alle sammen. Derfor begynner Jeremie å lage et program for å utrydde XANA for godt, og samtidig lager han enda et program for å befri William. I den nestsiste episode får de hjelp av Franz Hopper til å fullføre programmet, men på grunn av programmets store energiforbruk, så må Franz Hopper ofre seg selv for at det skal starte. Programmet greier til slutt å ødelegge XANA, og i den siste episoden slår gruppen av superdatamaskinen for godt. Sesongen består av 30 episoder (fra episode 66 til 95) XANA. Xana, sammen med Lyoko, ble opprinnelig skapt av Franz Hopper for å ødelegge Den er en multiagent program utviklet for å overvåke fiende av staten kommunikasjon for den franske regjeringen. Uheldigvis utviklet XANA selvstendighet, og når Franz Hopper og hans datter, Aelita, kom til Lyoko å gjemme seg fra "Fransk Secret Service", tok XANA sjansen, fengsle Hopper og stjelte Aelitas minner.Etter det brukte han sin tid på å lage monstre som han kan materialisere nede paa Jorda. Aelita Hopper. Aelita Hopper (kjent som Aelita Stones på Kadic), Ble tatt med, når hun var barn, til Lyoko av faren hennes Franz Hopper.Samtidig når det kjedde fikk hun Lyokos Nòkkel av faren. Hun har den unike evnen til og å slå av aktiverte tårn i Lyoko, noe som avbryter angrepene til Xana i den virkelige verden. Når hun flytter til den virkelige verdenen i den andre sesongen, tar hun etternavnet "Stones" etter en kjent Rock gruppe. Hun er både sta og rolig. Etter at Franz Hopper gjenoppliver Aelita og gir henne delen av minnen hun ikke hadde(se episode "The key"), kan hun devirtualiseres på en vanlig måte når hun mister alle livspoengene sine. Jeremie Belpois. Jeremie er gruppens hjerne og lederen når de ikke er i Lyoko. Han planlegger vanligvis oppdraget før de reiser til Lyoko. Han er den eneste (unntatt Aelita) som kan bruke superdataen, og kan bruke den bedre enn henne. Når de andre reiser til Lyoko for å kjempe mot X.A.N.A., observerer han dem og sier hvilken vei de skal ta og advarer dem mot monstre som er på vei, noe som gjør at han kan materalisere kjøretøy, og lade våpene dems. De ville ikke klart seg uten han. Odd Della Robbia. Odd er gruppens komiker. Han er ofte hyperaktiv, og tar sjeldent ting seriøst. Han vil bli en musiker eller en filmregissør eller noe lignende når han blir voksen. Han misliker Sissi, Herb og Nicolas og erter dem hele tiden. Dette har ført til at de to gruppene har kranglet mye. Han har en hund som heter Kiwi, som vanligvis holder seg gjemt på rommet under timene på grunn av "ingen dyr"-reglen. Odd er den eneste som har noen glede i å sette livet på spill i Lyoko. Yumi Ishiyama. Hun er egentlig fra Japan. Yumi er den eneste i gruppen som ikke bor på skolen, hun er også den eldste og høyeste i gruppen. Hun oppfører seg som lederen av gruppen i Lyoko, siden hun ofte planlegger angrepet, hun er også på en måte "storesøsteren" til de andre (spesielt Jeremie). Yumi går alltid i svart. Hun er veldig moden for alderen sin, men hun har også mange usikkerheter som hun ikke røper. Selv om hun aldri innrømmer følelsene sine for Ulrich så har hun dem, og hun blir veldig sjalu hvis noen andre viser følelsene sine til Ulrich. Ulrich Stern. Selv om Ulrich er en vanlig elev, så er han veldig smidig og en god fotballspiller. Han krangler ofte med faren på grunn av karakterene sine. Han er også veldig god i den asiatiske kampsporten Pencak Silat, noe man ser han trener på ganske ofte. Han er også ganske populær på skolen, kanskje mer en Sissi? Bortsett fra det så har han ganske sterke følelser for Yumi, og blir fort sjalu hvis Yumi viser interesse for noen andre. Han er veldig sjenert noe som er grunnen til at han ikke har fortalt Yumi om følelsene sine, selv om de nesten kysset i episoden "Routine". William Dunbar. William kommer for første gang som en ny elev i sesong 2. Han ble utvist fra den forrige skolen sin siden han teipet fast kjærlighetsbrev over hele skolen. Han er også forelsket i Yumi. I episoden "Marabounta" sier han til Ulrich at hvis han ikke forteller Yumi hva han føler, så vil han gjøre det selv, men han respekterer likevel Ulrichs følelser for Yumi og prøver ikke og splitte dem. Sidepersoner. Elisabeth 'Sissi' Delmas, som er datteren til Jean-Pierre Delmas (skolens rektor), er veldig forelsket i Ulrich og prøver hele tiden og gå ut med han. Franz Hopper er skaperen av den virtuelle verdenen Lyoko og faren til Aelita. Jim Moralés er gymlæreren til gruppen. Subsonics (Subdigitals) er et band som tidligere gikk på skolen til Jeremie, Aelita, Ulrich, Odd og Yumi, og har besøk skolen en gang i fjerde sesong. Monstre i Lyoko. Det er mange typer monstre i Lyoko. X.A.N.A. skapte dem for å holde tårnene han aktiverer trygge. Noen av monstrene er bare svake, mens andre er en stor trussel. De svake monsterene angriper alltid i flokker, men alle prøver og stoppe gruppen. Monsterene forsvinner ikke før de blir knust eller kalt tilbake av X.A.N.A. Hittil har X.A.N.A. 11 forskjellige monstere. Odd, Ulrich og Yumi har hvert sitt spesielle våpen i Lyoko til å forsvare seg mot monsterene. Aelita er for det meste avhengig av at de andre forsvarer henne når de kommer monstre. Det finnes også andre monstre som X.A.N.A. ikke har skapt. En av dem er et monster som Jeremie skapte, som er kalt Marabunta. Der er kun med i en episode. Det er også en rase som er kjent som transporteren. Det er en stor hvit ball med et Lyokoøyet på, akkurat som alle X.A.N.A.s monstre. Men den eneste hensikten dens er å flytte folk fra en sektor til midten av Carthage (sektor 5) og tilbake igjen. Litt mer om serien. Skapere: Tania Palumbo og Thomas Romain; Land serien ble laget i: Frankrike; Varighet av en episode: 26:05 min circa; Produkter. Det finnes mange produkter av Code Lyoko som har kommet eller kommer snart. For eksempel DVD-er, en bok basert på de to første episodene, spill av Code Lyoko som kommer på Nintendo DS og Nintendo Wii i august, mange leker og andre ting er også på vei. Bergmo småkirke. Bergmo småkirke er fra 1981 i Molde kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket var opprinnelig et samvirkelag og postkontor oppført er i tre. Da dette ble ledig, så man muligheten til å benytte det midlertidig som kirke i påvente av et permanent bygg. Kirkerommet har 350 plasser. Åsgardfeltet. Åsgardfeltet er et oljefelt og naturgassfelt på norsk kontinentalsokkel. Navnet kommer fra Åsgard i norrøn mytologi. Feltet ligger i Norskehavet. Hovedforsyningsbasen for feltet ligger i Kristiansund, mens driftsorganisasjonen ligger i Stjørdal. Statoil er operatør for feltet. Utvinning fra feltet startet i 1999. Åsgard ligger på Haltenbanken i Norskehavet, om lag 200 kilometer fra kysten av Trøndelag og 50 kilometer sør for Heidrun-feltet. Feltet ligger på 240-300 meters havdyp og er bygd ut med utvinningsutstyr på havbunnen. Utvinningsbrønnene er bundet til produksjons- og lagerskipet Åsgard A FPSO. Den halvt nedsenkbare gassplattformen Åsgard B håndterer naturgasskondensat og naturgass. Gassvolumene leveres igjennom Åsgard Transport som er en rørledning til Gassterminalen på Kårstø i Rogaland. Kondensat leveres som egen kvalitet under navnet Åsgard Blend til lagerskipene Åsgard A og Åsgard C. StatoilHydro er operatør for installasjonene Åsgard A og Åsgard B, mens Knutsen OAS AS er operatør av Åsgard C. Til Åsgard B hører det også med et lagerskip for for naturgasskondensat, Åsgard C. Seiling under Sommer-OL 1908. Seiling under Sommer-OL 1908. Seiling var tilbake på det olympiske programmet under OL 1908 i London. Det ble konkurrert i 4 seilklasser og Storbritannia vant alle fire olympiske titlene. I to klasser var det kun britiske båter som deltok. Klasse: 6 meter. Fem båter startet i denne klassen. Klasse: 7-meter. I denne klassen var det kun den britiske båten «Heroine» som deltok. Klasse: 8-meter. Fem båter fra tre nasjoner startet i denne klassen. Klasse: 12-meter. I den største klassen var det kun to britiske båter som startet «Hera» fra Skottland og «Mouchette» fra England. Romsdalsmuseets kapell. Romsdalsmuseets kapell er en langkirke fra 1952 i Molde kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 80 plasser. Vakkert inventar fra 1600-tallet. Halsring fra gapestokk. Menorá. Menoraen (hebraisk: מנורה) er ett av de eldste symboler vi forbinder med jødedommen. En menora er en syvarmet lysestake som ble brukt i tempelet. Menoraen ble tent av yppersteprestene i tempelet hver morgen. Yppersteprestene hadde byttet ut den brukte veken og la i ny og ren olivenolje. Menoraen brant kontinuerlig. I dag finner man i synagoger en lampe kalt «Ner Tamid» – det evigvarende lys – som er tent hele tiden. Dette lyset symboliserer Menoraen som stod i tempelet. Den niarmede lysestaken som brukes på Hanukka er ofte formet som menoraen, fordi Hanukka feires til minne om mirakelet med menoraens olje som varte i åtte dager. Israel har tatt i bruk en menorá omgitt av to olivenblader som sitt riksvåpen. Zakros. Zakros (gresk: Ζάκρος) er et arkeologisk sted på øya Kreta (i dagens Hellas) som inneholder ruiner fra minoisk kultur. Det er antatt å ha vært en av de fire viktigste administrasjonssentrene til minoerne, og dens beskyttede havn og strategiske plassering gjorde den til et viktig kommersielt senter for handelen østover. Byen ble dominert av palasset Zakros som opprinnelig ble bygget rundt 1900 f.Kr., gjenoppbygget rundt 1600 f.Kr. og ødelagt rundt 1450 f.Kr. sammen med de andre viktigste sentrene for minoisk sivilisasjon. Omfattende ruiner av palasset finnes fortsatt og er populære turistmål. Zakros er noen ganger delt inn i "Epano Zakros" («Øvre Zakros»), delen høyere oppe på høydedraget, og "Kato Zakros" («Nedre Zakros»), delen nær havet. En ravine kjent som «de dødes ravine» går gjennom både de øvre og nedre delene av det antikke stedet, oppkalt etter tallrike gravene som er funnet i hulene langs murene. Epano Zakros ligger 38 km fra Sitia. Veien går gjennom Palekastro hvor den deler seg mot sør. Zakros er en forholdsvis stor landsby og inkluderer følgende mindre landsbyer i sitt samfunn: Kato Zakros, Adravasti, Azokeramos, Kellaria, Klisidi og de små stedene Ayios Georgios, Sfaka, Kanava og Skalia. Den asfalterte veien stopper ved Kato Zakros. Arkeologi. Zakros ble først utgavd av D.G. Howarth fra British School of Archaeology at Athens og 12 hus ble avdekket før gravingen ble oppgitt. Nikolaos Platon gjenopptok utgravingen og oppdaget palasset Zakros i 1961. Det har blitt funnet flere leirtavler med inskripsjoner på Linear A i Zakros. Lysestake. De tre øvre klumpene har hull som lysene skal stikkes ned i. Lysestake er en anordning som stearinlys plasseres i. Lysestaken fester lysene loddrett. Den er ofte omsorgsfullt utformet for å være estetisk tiltalende. Bot og bedring. "Bot og bedring" var en norsk situasjonskomedie som gikk på TV 2 fra 1996 til 1998. Handlingen i serien utspant seg hos parkeringsvaktene hos Trafikketaten i Oslo og deres daglige problemer og bekymringer. Serien hadde premiere på TV 2 den 5. mars 1996. Trivia. Dette var serien hvor Solveig Kloppen og Tommy Steine første ble lagt merke til. Fylkesvei 263 (Troms). Fylkesvei 263 (Fv263) i Troms går mellom Tennskjer og Nygård i Lenvik kommune. Total lengde er 39 km. Veien følger østsiden, det vil si fastlandssiden av Gisundet, og går fra brukrysset ved Gisundbrua på Nygård, via Trollvik, Bjorelvnes og Kårvikhamn, før den ender på Tennskjer, lengst nord på Levikhalvøya. På Bjorelvnes passerer man Lenvik kirke. Kommuner og knutepunkter. Gjennom Trollvik som Trollvikveien Gjennom Nygård som Strandveien Eksterne lenker. 263 Kandelaber. Med kandelaber menes idag vanligvis en stor og staselig lysestake med to eller flere armer. I antikken var det fra begynnelsen en enkel lysestake gjort av tre, vannrør, leire eller metall. Etter hvert ble det til en kunstnerisk utført praktlysestake som stod på gulvet og som ofte var helt opp til 2 til 3 meter høy. Oppå denne stilte man lamper eller brente røkelse. I denne utviklede form ble kandelaberen tilvirket av bronse, marmor eller alabast og utsmykket med bladverk, menneske- og dyreskikkelser, relieffer o.s.v. Kandelaberens deler var "foten", vanligvis laget av tre dyreføtter (ofte løvepoter), det lange "skaftet", som i de fleste tilfeller var riflet, samt "kronen", øverst formet som en flat skål. Under den romerske keisertiden laget man svært utsmykkede luksuskandelabrer av edle metaller i form av akantusstand, murgrøntomkransede stammer med blomsterkalker eller vaser øverst. Ofte lot man skaftet dele seg til armer, som lamper hang ned fra i fine kjeder. En slik lysoppsats kaltes hos romerne "lychnuchus" (av gresk "lychnuchos", "lysestake"). Tempel, palasser og offentlige bad ble rikelig prydet med kandelabrer. Av en helt annen karakter men i sin art fortreffelige er de kandelaberformer som den romanske og den gotiske kunsten utviklet. Renessansen tok her som på andre områder opp i seg antikkens former, men gjorde kandelaberens skaft svulmende og rikere ledet. Kandelaberen ble brukt såvel i antikken som, etter dennes forbilde, under renessansen som et rent dekorativt motiv i pilasterfyllinger og lignende. Verdensrekordutvikling i kulestøt. Denne artikkelen tar for seg en statistisk utvikling av verdensrekordene i kulestøt. Uoffisielle, og ikke ratifiserte rekorder tatt med i "skråtekst", for å vise faktisk utvikling av øvelsen og for økt dybde i artikkelen. Notat til høyre i tabellene klargjør dette. Bakgrunnen for at en del av de eldre bestenoteringene ikke er ratifiserte er på grunn av manglende vektkontroll av kastredskapet (kula), og usikkerheter med tanke på måling av resultat, kast på hellende grunn og så videre. På høyslettelekene var det vanlig at kulestøt forgikk på «stadion» sammen de andre øvelsene, altså var der ikke alltid en støpt ring, eller stopp-planke, men ofte bare en avmerket sirkel på gresset, eller grusen. Verdensrekordutvikling kulestøt menn. Det er usikkerhet om de eldste resultatene her, og det oppfordres til å korrigere (oppgi kilder). Frederik Wilhelm Treschow. Frederik Wilhelm Treschow (født 2. august 1814 i København, død 1901) ble døpt Michael Treschow, men tok senere navnet Frederik Wilhelm. Han var jernverkseier, og var en av de mest betydningsfulle i norsk industrihistorie på 1800-tallet. Han spilte også en avgjørende rolle for utviklingen i Larvik-distriktet. Michael Treschow var født som sønn av daværende høyesterettsadvokat Willum Friedrich, eller som han senere alltid nyttet navnet, Frederik Wilhelm Treschow. Treschow-slekten kan vi følge tilbake kjøpmann Niels Hansen i Næsted, Danmark, død 1593. Hans sønn Rasmus Nielsen brukte tilnavnet Træ skomager, noe som var i overensstemmelse med den tids navneskikk og ikke nødvendigvis hadde noe med skomakerfaget å gjøre. I alle fall var han en velstående handelsmann, og det samme gjaldt ætlingene videre fremover. Disse kalte seg etter hvert Treschou og så Treschow. Historie. I 1837 kom Michael Treschow til Nes Jernverk i Norge, for å gå i lære hos Jacob Aall. Utdannelsen hos denne læremesteren var så vel teoretisk som praktisk, og den åpnet interessante perspektiver for Treschow. Michael Treschow kom for første gang til Larvik høsten 1837, før han hadde avsluttet sin utdannelse. Selv om den innsikt han hadde fått under oppholdet på Nes var verdifull nok, trengte han å supplere sine kunnskaper. Han studerte videre blant annet i København med tidens ledende pedagoger, og senere i Østerrike og Tyskland. Han besøkte også England for å studere markedsmulighetene. Den 4. mai 1839 giftet Treschow seg med Fredrikke ”Rikke” Brønsted, som var fra København. Etter bryllupsreisen til England, Belgia og Tyskland, og så til Danmark igjen, kom det unge par i august til Larvik og slo seg ned i den gamle 'Overinspektørgård' på Langestrand, der Treschow-Fritzøes kontorer senere var. Michael Treschow kom i Larvik så absolutt ikke til dekket bord. Faren eide da Fritzøe verk, og det ble blant annet Michaels oppgave å gjenopprette arbeidsdisiplinen. Fritzøe Jernverk hadde vært landets desidert største jernverk helt siden slutten av 1600-tallet. Jernverket hadde blitt utviklet og kontrollert av Ulrik Frederik Gyldenløve på 1700-tallet, hvor han da hadde utnyttet seg av alle de fordeler hans tittel tillot. Det var Michael Treschow som for alvor moderniserte bedriften, og han ledet jernverket og sagbruksdriften ved Fritzøe Verk i de utfordrende tidene i midten av 1800-tallet. Det ble etter hvert en krise ved Fritzøe Jernverk i 1865, som følge av at lagerbeholdningen av usolgt jern ble stadig større ettersom eksporten til Amerika ble sterkt redusert. Omkring 1870 var det nesten slutt med jernindustri i Norge, og Frizøe Jernverk ble også nedlagt rundt disse tider. Michael Treschow så da mulighetene i de enorme skogrikdommene, og utviklet sagbruket videre. Han overlot etter hvert det meste av driften til sin eldste sønn F. W. Treschow, som blant annet bygde Lågen dampsag. Treschow var forretningsmann som ikke ønsket å sitte med foreldede privilegier, og etter forhandlinger med menigheten, fulgte Treschow opp grevlingenes intensjoner og overdro i 1840 Sandeherred, Hedrum og Brunlanes Kirker til deres respektive menigheter. I 1861-63 ble Fritzøehus bygget. Antagelig har Michael Treschow da han bestemte stilen, italiensk ny renessanse, hatt i tanke eiendommen Fredriksgave, senere Fagertun, i Christiania, som han eidet i årene 1856-64. Opprinnelig var Fritzøehus ikke på langt nær så stort som nå. Med to tilbygninger, 1885-1889, og 1897-1898, er den samlede gulvflate 2302 kvm, inklusive tjenerfløy, garasje og andre lokaler. Komplekset inneholder 75 værelser, foruten 21 kjellerrom. Tårnet ble revet i 1983, men det er da også lenge etter Michael Treschows tid. I 1870 årene overdro altså Michael driften av Frizøe til sin eldste sønn. Når han plutselig trappet ned, skyldtes dette følgende av en kjøreulykke da karjolen veltet under en reise fra Froland Verk til Frizøe. Han fikk armen ut av ledd og hadde store smerter, og senere kunne han ikke bruke armen. Dette sammen med omstruktureringen av bedriften bidro muligens til at han trakk seg tilbake, nesten en menneskealder før sin død i 1901. Veøy gamle kirke. Veøy gamle kirke (Veøy gamle kyrkje) er en langkirke av stein på Veøya i Molde kommune, Møre og Romsdal fylke. Kirken er en middelalderkirke, bygd rundt år 1200. Veøya var i vikingtiden en kaupang, strategisk og sentralt plassert i Romsdalsfjorden. I dag er bare kirken og presteboligen tilbake. Kirken og presteboligen eies i dag av Romsdalsmuseet, og er fredet med hjemmel i lov om kulturminner. Kirken. Kirken er en romanskkirke med runde buer viet til Peter. Den har 400 sitteplasser, og har vært gjennom en rekke ombygginger og restaureringer. Det nåværende interiøret er fra tiden etter reformasjonen. I 1901 ble det ved kongelig resolusjon vedtatt å avvikle Veøy kirke som aktiv kirke, men den fungerte som sognekirke fram til 1907. Dokumenter viser at det har vært en korskirke på Veøya i tillegg til den som fremdeles eksisterer. Dette kan ha vært en kirke for byen og herskapet på øya, mens peterskirken fungerte som fylkeskirke for hele prestegjeldet. Presteboligen. Presteboligen på Veøya var senere bolig for familien Wilhelm Coucheron-Aamot. Bygningen er i dag fraflyttet. Casanova (TV-serie, 1993). "Casanova" var en norsk tv-serie som gikk på TV 2 i 1993 som var ledet av Paal Tarjei Aasheim. Programmet var et sjekkeprogram med flere deltakere i hver episode som skulle velge mellom hvem de ønsket å gå på date med. Programmet ble ganske mye omtalt da det gikk og ble også harselert med i komiserien "Mot i brøstet". Eikesdal kapell. Eikesdal kapell er en langkirke fra 1866 i Nesset kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 100 plasser. Fylkesvei 312 (Troms). Fylkesvei 312 (Fv312) i Troms går mellom Svensby og Russelv i Lyngen kommune. Veiens lengde er 44,5 km. Eksterne lenker. 312 Fylkesvei 313 (Troms). Fylkesvei 313 (Fv313) i Troms går mellom Jægervatnet og Lenangsøyra i Lyngen kommune. Veiens lengde er 12,4 km. Eksterne lenker. 313 Brave (Marillion-album). "Brave" er det sjuende studioalbumet til det britiske rockebandet Marillion. Albumet ble utgitt i februar 1994. Etter det relativt poppete albumet "Holidays in Eden" valgte Marillion en mer progressiv stil for Brave. Sanger Steve Hogarth lot seg inspirere av en sak han hadde hørt på radio, der politiet hadde tatt hånd om ei jente som ble funnet gående på motorveibrua over elva Severn. Jenta ville eller kunne ikke gjøre rede for seg, og politiet gikk ut i media for å prøve å finne ut hvem hun var. I tillegg til flere tekster fra Marillions «hjelpemann» John Helmer skrev Steve Hogarth tekster inspirert av dette «mysteriet». Marillions plateselskap EMI ønsket å få plateinnspillingen unnagjort raskt, men i stedet tok skrive- og innspillingsprosessen svært lang tid, til tross for at gruppa fikk flere tekster ferdigskrevet fra John Helmer. Skriveprosessen begynte i Marillions daværende øvingsstudio (nå hovedstudio) The Racket Club i Aylesbury i november 1992. Fra februar 1993 fortsatte skrive- og innspillingsprosessen på slottet Marouatte i Dordogne i Frankrike. Gruppa arbeidet sakte men intenst, all improvisasjon ble tatt opp, og produsent Dave Meegan hørte igjennom absolutt alt råmaterialet for å finne deler av musikk som kunne brukes i sangene som ble komponert. Selv etter mange måneders arbeid i slottet sto mye innspillingsarbeid igjen, og innspillingen ble fullført i Parr Street Studios i Liverpool høsten 1993. Til tross for det enorme arbeidet med albumet ble ikke Brave noen storselger. Dette skyldtes delvis den progressive musikkstilen og at albumet manglet sanger med klart hitpotensiale, men også at plateselskapet gjorde en dårlig jobb med å markedsføre albumet. Men Brave ble likevel populær blant Marillions mest dedikerte fans, og blir av mange fans sett på som Marillions beste album etter at tidligere sanger Fish sluttet i bandet. Det ble gitt ut tre singler fra albumet, men ingen av dem solgte noe særlig. «The Great Escape» ble utgitt i januar 1994. «The Hollow Man» kom i mars, og nådde 30. plass på singellista. «Alone Again in the Lap of Luxury» kom ut i april. Albumet "Brave" nådde 10. plass på albumlista i februar 1994. I februar 1995 kom en kort spillefilm basert på albumet "Brave". Filmen var regissert av Richard Stanley, og inneholdt mye av musikken fra albumet. Filmen ble utgitt på DVD i august 2004. I 1995 ga Marillion ut en dobbelt-CD med demo-materiale fra innspillingen av "Brave" – "The Making of Brave". Denne demo-samlingen har senere blitt gjenutgitt flere ganger, og ble den første i ei rekke med samlinger av demo-materiale fra innspillingen av Marillions albumer. "Brave" ble utgitt i remastret utgave i oktober 1998, med en bonus-CD med alternative versjoner, singel-B-spor og demoversjoner. Det remastrede albumet er også utgitt uten bonus-CD-en. De to singel-B-sporene «Marouatte Jam» og «Winter Trees» var, med unntak av demoversjoner, de eneste helt instrumentale låtene Marillion hadde gitt ut fram til sporet «Liquidity» på albumet "Happiness is the Road" i 2008. Bonus-CD-en inneholder også den såkalte «spiral remake»-versjonen av sangen «The Great Escape». Den versjonen var med på LP-utgaven av "Brave", som en alternativ slutt på albumet, i tillegg til den ordinære slutten. Musikken fra Brave finnes i sin helhet på to live-utgivelser: på konsertalbumet "Made Again" (utgitt 1996) og "Brave Live 2002" (utgitt 2003, også på DVD). Bonus-CD. All musikk er skrevet av Steve Hogarth, Steve Rothery, Mark Kelly, Pete Trewavas og Ian Mosley. Tekstene er skrevet av Steve Hogarth, med unntak av låtene merket *, som har tekst skrevet av John Helmer, og ** tekst Steve Hogarth og John Helmer. Fylkesvei 51 (Troms). Fylkesvei 51 (Fv51) i Troms går mellom Hov og Stordalen i Tromsø kommune. Veiens lengde er 31,7 km. Beskrivelse. Veien tar av fra Fylkesvei 91 ved Hov på Breivikeidet, og går i sørlig retning tvers over Breivikelvas dalføre. Like etter brua over elva går en kommunal vei østover til Tromsø golfpark og det nå nedlagte Breiviknes fort. En annen vei går mot vest til gården Skoglund. Fylkesveien fortsetter sørover og inn i den ubebodde Nakkedalen, gjennom et landskap prega av bjørkeskog og myr. Ved Nakkevatnet ligger veiens høyeste punkt (ca. 200 moh). Veien snur nå mot sørøst, og følger Lavangselvas dalføre ned til bygda Sjursnes ved Sørfjorden, og herfra går nordover langs fjorden til Skarmoka. Fra Sjursnes tar veien mot høyre og passerer Ullsfjord kirke. Den fortsetter deretter sørover, og passerer gjennom bygda Skognes, som ligger ved utløpet av Skogneselva, før den når endepunktet i bygda Stordalstrand, kun 5 kilometer fra fjordbotnen. Det har vært foreslått å bygge veien videre den siste biten inn til fjordbotnen, hvor går over det korte eidet til Europavei 8 ved Laksvatn, for å unngå omveien gjennom Nakkedalen. Men den veiløse strekningen går gjennom den svært rasfarlige Storura, og på grunn av kostnadene dette ville medføre har prosjektet foreløpig ikke latt seg gjennomføre. Eksterne lenker. 051 Nesset kirke. Nesset kirke er kirke i kommunesenteret Eidsvåg i Nesset kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er fra 1878 og bygd som en langkirke i tre. Den har 250 sitteplasser. Kirkegården omtales som Eidsvåg kirkegård. Dang distrikt. Dang er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Dang har stor tharu-befolkning. Den lille raji-nasjonaliteten holder til i junglene i Chure-åsene i det indre Tarai i Dang og Surkhet. Fylkesvei 114 (Finnmark). Fylkesvei 114 (Fv114) i Finnmark går mellom Akkarfjord og Hønsebyhamn i Hammerfest kommune. Veien (unntatt fergestrekningen) er 21,9 km lang. Eksterne lenker. 114 Eresfjord kirke. Eresfjord kirke er en åttekantet kirke fra 1869 i Eresfjord, Nesset kommune, Møre og Romsdal fylke. Den kalles også Sira kirke, som var det formelle navnet til 1774. Byggverket er i tre og har 307 sitteplasser. Chez toi. "Chez toi" var en norsk humorserie på seks episoder som gikk på NRK-TV i 1996 med Terje Strømdahl i hovedrollen som den forrykte franske kokken Jean-Claude LaBas. Handling. Den noe forvirrede og vimsete franske kokken Jean-Claude la Bas jobber på en restaurant på Grünerløkka. Jean-Claude snakker "ytenlandsknorsk" og sørger stadig vekk for klovnerier og forviklinger. Om serien. Rollefiguren Jean-Claude LaBas ble først introdusert gjennom underholdningsprogrammet "Rett hjem" med Ivar Dyrhaug som programleder. I dette programmet hadde Terje Strømdahl faste sketsje-innslag som den franske kokken Jean-Claude og falt i god smak hos TV-seerne. NRK bestemte seg derfor for å gi Jean-Claude-figuren sin egen TV-serie. "Chez toi" hadde premiere på NRK den 6. januar 1996 og ble sendt på lørdagskveldene. Manuset var skrevet av Morten Thomte og Terje Strømdahl, og Morten Thomte hadde også regien på serien. Mottagelse. Etter første episode fikk serien en blandet mottagelse av kritikerne. Dagbladets anmelder var ganske positiv og beskrev serien som «godt over de fleste tidligere NRK-forsøk i genren», mens VGs anmelder var langt mer lunken og skrev «Det blir litt spesielt og ikke minst kjedelig når bare én av syv hovedpersoner (...) er i nærheten av å være morsom». Seermessig ble "Chez toi" en stor flopp. Den første episoden hadde svært gode seertall på 1 151 000, men tallene sank raskt for hver episode. Femte episode hadde 525 000 seere – mer enn en halvering siden første episode. Adrenokortikotropt hormon. Adrenokortikotropt hormon blir forkortet til ACTH. Det er et peptidhormon som utskilles fra hypofysens fremre lapp (adenohypofysen). ACTH når via blodbaner binyrene, der det dels stimulerer til frisetting av mineralkortikoider (for eksempel kortisol) og dels opprettholder binyrens funksjon og størrelse. Ved mange tumorer i hypofysen opphører produksjonen av ACTH, hvilket i sin tur leder til atrofi av binyrene og livstruende lave nivåer av kortisol i blodet. Toalettpapir. Toalettpapir eller dopapir er en type mykpapir. Først og fremst brukes papiret til naturlige behov på et toalett, men også for andre hygieniske formål. Toalettpapir blir for det meste produsert som små ruller, men også som løse ark. Toalettpapir kan være bleket og dekorert med påtrykt mønster, men er ikke sjelden lagd av returpapir. Papiret er ofte kreppet slik at det får en bedre tørke- og sugeevne. Moderne toalettpapir. Fordelen med toalettpapir er at det er enkelt og intuitivt å bruke, rikt absorberende, og kan skylles ned i toalettet de fleste steder der toalettpapir er vanlig. De fleste kloakksystemer, inkludert septiktank, tåler toalettpapir, samt vanlig toalettavfall.. Toalettpapir er tilgjengelig i mange forskjellige typer, i varierende farger, mønstre og teksturer, tilpasset individuelle behov og ønsker. Toalettpapir er ofte laget av resirkulert papir, men det lages fortsatt store mengder papir av ny cellulose, (papirmasse). Miljøvennlig toalettpapir er gjerne ubleket. Toalettpapirprodukter varierer i de tekniske faktorene som skiller dem: størrelse, vekt, tykkelse, mykhet, kjemisk avfall, «finger hull»-resistanse, obsorberingsevne, etc. De større selskapene har svært detaljerte markedsstudier for å bestemme hvilke markedssegmenter som etterspør de ulike tekniske kvalitetene. Moderne toalettpapir kan også ha et tynt lag med aloe vera, lotion eller voks for å redusere en røff tekstur. Kvalitet avgjøres ofte av antall lag, grovhet, samt varighet på papiret. Lavkvalitets institusjonelt papir har typisk bare ett eller to lag, er svært grovt og har av og til små mengder ubleket papir i seg. Tolags toalettpapir av medium kvalitet er ofte teksturert for å redusere grovheten og tilføre mykhet, og er gjerne drøyere i bruk. Premium toalettpapir har gjerne lotion eller voks, og har to til fire lag av svært fint cellulosepapir. Lambi er markedsleder innen premium toalettpapir i Norge og Sverige, og bruker hundre prosent nyfiber. Toalettpapiret fra Lambi er for øvrig Svanemerket. Senest vinteren 2009 ble også en egen designkolleksjon laget innen toalettpapir og kjøkkenpapir. Tolags toalettpapir er standard i svært mange land, til tross for at ettlagspapir ofte er tilgjengelig og posisjonert som et lavprisalternativ, og er ofte mer passende for bruk på båter og campingvogner. Toalettpapir, spesielt det som er posisjonert som luksuriøst, kan være vattert eller bølget/preget, parfymert, farget eller mønstret, medikamentert (med eksempelvis antibakterielle kjemikalier), behandler med aloe vera, etc. Mange ukjente design er også tilgjengelig på toalettpapir, fra søte tegneseriefigurer til bilder av upopulære politiske kjendiser til bilder av dollarsedler. Kvinner som er tilbøyelige for vaginale Candidiasis vaginale infeksjoner anbefales av enkelte medisinske eksperter å bruke hvitt, uparfymert toalettpapir. Vistdal kirke. Vistdal kirke er en langkirke fra 1869 i Nesset kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 270 plasser. Kirken gjennomgikk en større oppussing etter Nyttårsorkanen i 1992, da kirken fikk større strukturelle skader. Orgelet er fra 1985. Den trojanske hest. Den trojanske hest er betegnelsen på en hest som, ifølge Æneiden og Odysseen, ble bygget i løpet av den trojanske krigen. Etter 10 år med beleiring av byen Troja, bygger grekerne en hul hest av tre. Odyssevs gjemmer seg inne i hesten sammen med noen utvalgte soldater, mens resten av styrken gjemmer seg et stykke vekk fra byen. Noen få menn ble satt til å ro styrkens skip et stykke vekk. Trojanerne tror da at grekerne har gitt opp angrepet, og satt igjen hesten som en siste gave. Byporten blir åpnet, hesten trukket inn, og så er det fest i gatene. Sent samme kveld, da trojanerne er trøtte etter feiringen, sniker Odyssevs menn seg ut av hesten og åpner byporten for resten av hæren. De uthvilte greske soldatane seirer lett over trojanerne, og inntar byen. Fylkesvei 183 (Finnmark). Fylkesvei 183 (Fv183) i Finnmark går mellom Børselv i Porsanger og Veidnesholmen i Lebesby kommune. Veien er 76,1 km lang. Eksterne lenker. 183 Mary Carey. Mary Carey (født Mary Ellen Cook den 15. juni 1980 i Cleveland, Ohio) er en amerikansk pornografisk skuespiller med politiske ambisjoner. Carey flyttet fra Ohio til Florida da hun var sju år gammel, og studerte ballett og dans til hun var 19. 20 år gammel begynte hun å jobbe som eksotisk danser. Veien var rask inn i voksenfilmbransjen. Hun ble raskt kjent, særlig for sine filmer med lesbisk tema. Hun har også posert i flere pornografiske blader, og deltatt i sexrelaterte tv-programmer som "Totally Busted" og "Sexy Urban Legends" på Playboy TV. En viktig grunn til hennes popularitet er hennes store bryster, og Carey hevdet i utgangspunktet at hun aldri hadde forstørret dem. Hun har i senere tid innrømmet at hun har gjort det. Likevel fortsetter hun å råde kvinner til ikke å forstørre sine. Carey jobbet for Kick Ass Pictures i nesten tre år. I desember 2005 skrev hun en kontrakt på 2 år og 12 filmer for Legend Video. Mary Carey annonserte at hun skulle stille som uavhengig kandidat ved guvernørvalget i California i 2006, men trakk seg senere for å hjelpe moren gjennom en krise. Hun har også uttalt at hun ønsker å stille som presidentkandidat en gang i fremtiden. Ettersom loven sier at en president må være minst 35 år, kan hun ikke stille før ved valget i 2016. Carey, Mary Carey, Mary Norddal kirke. Norddal kirke (Norddal kyrkje, også kalt Dale kyrkje) er en åttekantet kirke fra 1782 i Norddal kommune, Møre og Romsdal fylke. Den andre kirken i Norddal kommune er Sylte kirke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Den åttekantede kirken erstattet en stavkirke på samme tomt. D'ække bare, bare Bernt. "D'ække bare, bare Bernt" var en norsk sitcom på 30 episoder som gikk på TV3 fra 1996 til 1997 med Grethe Kausland og Jon Skolmen i hovedrollene som ekteparet Bernt og Vera Brantenberg. Serien bygger på den amerikanske triumfserien "The Honeymooners". Serien hadde premiere på TV3 den 27. mars 1996. Handling. Serien handler om ekteparet Bernt og Vera Brantenberg. Bernt er en humørsyk trikkefører som trives best hjemme i sofakroken, men han blir holdt i ørene av sin kone Vera, som driver sin egen kiosk. Bernt og Vera bor i en nedslitt leilighet på Oslos østkant, og i etasjen under dem bor deres naboer og gode venner Lasse og Irene Lund. Ekteparet Branteberg og deres to venner har det med å stadig vikle seg inn i elleville situasjoner og forviklinger. Om serien. "D'ække bare, bare Bernt" bygger på den amerikanske triumfserien "The Honeymooners" (fra 1950-tallet), som nå regnes som kultserie i USA. Serien er omskrevet til norske forhold av Arne Lindtner Næss, som også gjestespilte som slesk avisredaktør i den første episoden. Serien var TV3s første egenproduserte komiserie, og var kanalens storsatsing i 1996. TV-anmelderne ga serien brukbare kritikker: «D'ække bare bra, dette men heller ikke håpløst», skrev VGs anmelder og ga terningkast 4. Likevel slet serien med lave seertall og ble aldri noen suksess. Serien skiftet også sendetidspunkt opptil flere ganger: den første sesongen hadde premiere på TV3 onsdag 27. mars kl 19.30, men etter kun to episoder ble serien flyttet til mandager kl 20.00. Serien hadde da skuffende seertall på 132 000. Da sesong 2 startet opp høsten 1996 var sendetidspunktet igjen onsdager kl 19.30, men etter noen få episoder ble serien flyttet til sent på lørdagskveldene – med påfølgende reprisesending torsdager kl 21.55. Seertallene lå nå på under 100 000, og det ble registrert flere seere på reprisesendingen enn på lørdagsepisoden. Serien fortsatte å gå på lørdagskveldene frem til siste episode ble sendt den 19. april 1997. I august 1997 begynte TV3 å sende hele serien i reprise på fredagskveldene. I rollene. I tillegg hadde Alf Nordvang flere gjesteopptredener som Bernts sjef, Gunnar Slettebøe. Mia Gundersen (som den forføreriske kona til Bernts sjef), Trond Brænne, Eyvind Solås, Arne Lindtner Næss, Håvard Bakke, Mathias Eckhoff, Per Skjølsvik, Arild Svensgam, Hans Petter Meirik, Heidi Harsland, Alexander Bruvik, Thor M. Aamot m.fl. Typo3. TYPO3 er et meget fleksibelt open source content management system (CMS) skrevet i PHP. Det ble startet i 1998 av Kasper Skårhøj. Det brukes av mange profesjonelle webutviklere til krevende oppgaver og nybegynnerterskelen kan derfor virke høy for utviklere. Mye arbeid er lagt ned for å gjøre det mest mulig brukervennlig for innholdsredaktører. TYPO3 bruker MySQL som database og blir konstant videreutviklet, nå er det kommet til version 4.0. TYPO3 er som mange andre CMS-systemer også oppdelt i "frontend" og "backend", henholdsvis bruker- og administratordelen. Sidstnevnte kan benyttes til å redigere innholdselementer på systemets "frontend" gjennom en alminnelig nettleser. Utvidelser. Der finnes over 2000 utvidelsesmoduler ("extensions") til systemet, mange av dem med open source licens. Disse utvidelsene gjør det enkelt for web-utviklere å administrere og designe en mellomstort web-site. Blant utvidelsene er nyhetssystemer, shop-systemer, diskusjonsfora m.v. Alle utvidelsesmodulene er tilgjengelig via (TER). Revus Energy. Revus Energy ASA var et norsk oljeselskap med virksomhet på norsk og britisk sokkel. Selskapet ble grunnlagt i desember 2002 men ble i 2008 kjøpt opp av det tyske oljeselskapet Wintershall. Selskapet hadde kontorer i Stavanger (hovedkontor) og Oslo. Historie. Selskapet ble grunnlagt i Stavanger i desember 2002 av Tim Sullivan, Harald Vabø, Svein Ilebekk, Walter Sognnes og Andrew Armour med fokus på oljevirksomhet på norsk sokkel. Hovedinvestor var HitecVision gjennom investeringsfondet Energivekst. I 2004 kjøpte Revus Essos, ConocoPhillips' og Shells eierandeler i Murchisonfeltet PL 037C. I tillegg kjøpte selskapet en 2,5% eierandel i Bragefeltet fra ExxonMobil samt ExxonMobils 25% andeler i lisensene PL 090B (Astero-funnet) og PL 090C (Fram B-funnet som nå heter Vega Sør-feltet). Året etter kjøpte Revus Svenska Petroleums 4,5% andel i Veslefrikkfeltet PL 052 og PL 053 og Dongs 30% i Oselvar-funnet. I 2005 ble Revus notert på Oslo Børs, og HitecVision solgte seg nå ut av selskapet med en fortjeneste på 300 millioner kroner. I 2007 kjøpte Revus det britiske oljeselskapet Palace Exploration Company (UK) Ltd for 258 millioner dollar eller 1,4 milliarder kroner, og begynte da for første gang med virksomhet utenfor norsk sokkel. Palace Exploration hadde blant annet en 29% andel i det produserende oljefeltet Broom, som hadde en produksjon på 4.000 FOE per dag. I tillegg hadde Palace Exploration eierandeler i to oljefunn og 14 letelisenser på britisk sokkel. Blant Revus' største funn hører funnet på Luno-prospektet PL 338 i 2007 og funnet på Jordbær-prospektet PL 375 i 2008. Jordbær-prospektet går nå under navnet Knarrfeltet. I 2008 la det tyske oljeselskapet Wintershall inn et bud på alle Revus-aksjene på totalt 110 kroner per aksje, totalt 5,04 milliarder kroner for samtlige aksjer. Budet ble godkjent av styre og generalforsamling. Annet. Navnet "Revus" kom fra det latinske ordet "Rivus" som betyr elv – "fordi det var transport av sedimenter som over geologisk tid ga opphav til olje- og gassreservoarene på norsk sokkel". Miranda (måne). Miranda er Uranus' femte største måne. Den ble oppdaget av Gerard Kuiper den 16. februar 1948. Rispapir. Rispapir henviser vanligvis til papir laget av deler av risplanten, slik som risstrå eller rismel. Begrepet brukes også om papir laget fra eller som inneholder andre planter som hamp, bambus eller morbærtrær. En type rispapir (også kalt japanpapir) blir brukt til hud for mindre modellfly som er bygd med balsatre-skjelett (spanter og vingeprofiler) på «gamlemåten». Papiret har den egenskapen at det slakker seg ut ved fukting, men strammer seg inn helt til det sitter rundt flykroppen. Når man så lakkerer det, sitter huden stramt og fint. Samme papiret er blitt brukt til linoleumstrykk av grafiker (og musiker) Svein Tang Wa. Questerre. Questerre Energy Corporation er et kanadiskbasert olje- og gasselskap som er børsnotert i Toronto og Oslo. Selskapets hovednotering er Toronto Stock Exchange. Selskapet har andeler i lovende olje- og gassfelt i Canada med en blanding av lavrisikoprosjekter og mer ukonvensjonelle prosjekter som gir en stor potensiell oppside. Questerre har letetillatelse i tre delstater, Alberta, British Columbia og Quebec. Selskapets viktigste felt er Beaver River. I 2008 var selskapets børsverdi rundt 5 milliarder NOK. Styreleder er Peder Paus (Norge) og konsernsjef er Mike Binnion (Canada). Questerre har i februar 2010 gjort vellykkede tester på Utica-feltet i Quebec og gjennomførte 1. mars en rettet emisjon på 30 millioner aksjer til kurs 24,50 kr. Sylte kirke. Sylte kirke (Sylte kyrkje) er en langkirke fra 1863 i Norddal kommune, Møre og Romsdal fylke. Den andre kirken i Norddal kommune er Norddal kirke. Byggverket er i tømmer med utvendig liggende bordkledning og har 600 plasser. Frysja. Frysja er et navn brukt blant annet i Sverres saga om det vi i dag kaller Akerselva. Ifølge Oslo byleksikon kan navnet ha sammenheng med ordet «fruse», i betydning «skumme», «bruse», og henspille på de mange små fossene i elva. Navnet brukes feilaktig om bolig- og industriområdet mellom Maridalsvannet og Nydalen vest for Akerselva. Dette strøket heter Brekke. I et kongelig reskript av 17. oktober 1636 befales de av Vatterlandets, Grønlands og Piipervigens beboere som har råd til å bygge i Christiania, å flytte dit. De som ikke hadde råd, skulle flytte til strøket ved Aggershuses elv mellom Sagene og den nåværende elvemunningen. Dette er første gangen vi finner det nye navnet på elven i skrevne dokumenter. Navnet var for tungvint og ble etter hvert forenklet til Agers elv, for så å ende opp med det mer folkelige Akerselva. Fylkesvei 77 (Finnmark). Fylkesvei 77 i Finnmark går mellom Vassdalen og Myrnes i Loppa kommune. Veien (unntatt fergestrekningen) er 23,6 km lang. Eksterne lenker. 077 Imandra. Imandra (russisk: "Имандра") er en innsjø i den sørvestlige delen av Kolahalvøya i Murmansk Oblast, Russland, like sør for polarsirkelen. Imandra ligger 127 m over havet, og har et areal på ca.876 km². Største dybde er 67 m. Innsjøen er dypt innskåret med mange viker og trange sund og rundt 150 øyer. Den største er Erm på 26 km². Imandra består av tre hoveddeler. I midten ligger Ekostrovskaja Imandra (areal 351 km²), vest for denne ligger Babinskaja Imandra (areal 133 km²), mens Khibinskaja Imandra (eller Store Imandra) (areal 328 km²) strekker seg 55 km nordover. Rundt 20 større elver munner ut i innsjøen, som drenerer til Kandalaksjabukta i Kvitsjøen via elva Niva. Imandra er kjent for sitt klare vann og sitt rike fiske. Om sommeren er innsjøen mye benyttet til båtliv, mens den om vinteren er populær blant langrennsløpere. Byer ved eller nær innsjøen. Byen Montsjegorsk, som ligger ved bukta Montsje Guba i den nordvestre delen av innsjøen, er kjent som et vintersportssenter. Apatity ligger nær innsjøens sørøstre bredd. Poljarnye Zori ligger ved Niva-elva, et par kilometer fra utløpet fra innsjøen. Fylkesvei 72 (Finnmark). Fylkesvei 72 (Fv72) i Finnmark går mellom Sør-Tverrfjord og Bogen i Loppa kommune. Veien er 13,1 km lang. Eksterne lenker. 072 Ørskog kirke. Ørskog kirke er en langkirke fra 1873 i Ørskog kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 650 plasser. Petrobank. Petrobank er et Calgary-basert olje- og gasselskap. Aksjen handles på børsen i Toronto, og ble introdusert på Oslo Børs i februar 2006. Når det gjelder utvinning fra oljeholdig sand, er bransjen på sterk jakt etter ny teknologi som kan sikre kommersiell drift på de store forekomstene av tungolje som ligger i Canada og andre områder. THAI-teknologien, som eies av Petrobank blir av Alberta Department of Energy beskrevet som en av få nye teknologier som kan vise seg å være med på å løse disse utfordringene. Selskapets kanadiske produksjon består av Jumpbush, Red Willow og Macklin med respektive 70-, 88- og 100- prosents eierandel. I tillegg eier selskapet rundt 81% i det colombianske selskapet Petrominerales, som nylig oppjusterte reservene. Petrobank gjennomfører et pilotprosjekt på feltet Whitesands med selskapets patenterte THAI-teknologi. Ellers har Petrobank produserende felter i Canada og Colombia. Leonardo da Vinci internasjonale lufthavn. Aeroporto internazionale «Leonardo da Vinci», offisielt Aeroporto di Roma-Fiumicino) (IATA: FCO, ICAO: LIRF) LIRF ved Roma er Italias største flyplass, og i 2006 var det 30 millioner passasjerer som benyttet flyplassen. Den ble åpnet mellom 1956 og 1961 og det har siden pågått bygningsarbeid stort sett hele tiden. Flyplassen ligger i Fiumicino og betjener Roma. Tidligere het flyplassen Fiumicino Airport. Flyplassen er oppkalt etter Leonardo da Vinci, og er helt røykfri. Flyplassen er en av de to basene til det italienske nasjonalselskaper Alitalia sammen med Milano-Milano-Malpensa. Ved byggingen ble det gjort arkeologiske utgravinger som førte til at man fant fem skip, deriblant Caligulas storskip. Disse er nå stilt ut i et museum ved flyplassen. Snipp og Snapp – Redningspatruljen. Snipp og Snapp – Redningspatruljen (Originalt navn: Chip n'Dale – Rescue Rangers) er en amerikansk animert TV-serie produsert av Walt Disney Television Animation og ble skapt av Tad Stones og Alan Zaslove. Historie. Serien hadde premiere på Disney Channel 5. mars 1989. Teknisk sett var åpningen en 2 timers film delt inn i 5 episoder uten avslutning. De 5 episodene hadde tittelen "To the rescue" og ble senere satt inn som åpningen på sesong 2 (noe som var litt absurd siden disse episodene introduserer karakterene.) Siste episode ble vist 19. november 1990. Serien går stadig i reprise på Disney Channel. DVD-er med de første episodene er lansert i Norge. Handling. Snipp og Snapp, to jordekorn med en nese for trøbbel, starter et detektivfirma, Redningspatruljen, sammen med deres nye venner Fiksi, Monty og Zum Zum. De små detektivene gjør oppdrag mange ganger for små for politiet, med som regel dyr som deres klienter. De finner seg mange ganger i konfrontasjon med de samme fiendene Mr. Katz og den gale vitenskapsmannen Noron Nimnul. Temasang. men to små ekorn får dem i buret straks og de gjør en jobb for ingenting, må du ha hjelp så ring Sni- Sni- Sni- Snipp og Snapp Sni- Sni- Sni- Snipp og Snapp For det slår aldri feil når de tar fatt da blir de fleste ganske matt Sni- Sni- Sni- Snipp og Snapp Sni- Sni- Sni- Snipp og Snapp Nei det slår aldri feil når de er med, da løses alt på en, to, tre! Sni- Sni- Sni- Snipp og Snapp Sni- Sni- Sni- Snipp og Snapp Sni- Sni- Sni- Snipp og Snapp! Sportskapellet. Sportskapellet er et kapell i Ørskog kommune, Møre og Romsdal fylke. Kapellet ligger øverst i dalen, opp fra Vaksvik, på veien over Kjersemfjellet. Sportskapellet ble bygd i 1961. Området omkring er fint turtereng både sommer og vinter. Norse Energy Corp.. Norse Energy Corp. ASA (), er et norsk børsnotert olje- og gasselskap med hovedkontor på Lysaker i Bærum kommune. Selskapet har avdelingskontorer i Houston og i Rio de Janeiro samt flere operasjonelle kontorer for naturgassvirksomheten i Appalachia i USA. NEC har operatørskap offshore og lisenser offshore og onshore i Brasil og gassfelt og gassrørledninger i USA. Selskapets viktigste felt i produksjon er Manati-feltet offshore i Brasil der Petrobras er operatør. I USA har Norse Energy Corp. rettigheter til landområder i Appalachia bassenget gjennom leasing av land i det nordøstlige USA (statene New York og Pennsylvania). Selskapet har lang operasjonell erfaring fra gassproduksjon i området gjennom sitt datterselskap Nornew Inc. Historie. Norse Energy er resultat av en fusjon mellom Northern Oil ASA og Naturgass (USA) AS, som ble vedtatt og gjennomført i 2005. Av prosjekter hadde Northern Oil eierandeler i oljefelt utenfor Brasil og Naturgass eide gassrørledninger og gassfelt i USA. Northern Oil ble etablert i 1997 og NaturGass har erfaring fra 1973 da selskapet Norse petroleum ble dannet. Norse Energy produserer per januar 2009 6.700 millioner kubikkmeter gass pr dag. Oversikt. Alle tall for petroleumsreserver er i følge Gaffney, Cline & Associates og gjelder pr 31.12.2007 Blokk: BCAM 40. Manati er et gassfelt og Manati er det største produserende feltet til Norse Energy. I slutten av 2007 var seks brønner ferdigstilt og knyttet til produksjonsfasilitetene som selger gassen til Brasil. Tidlig i 2008 hadde feltet nådd en produksjonsrate på 3 800 fat/dag oljeekvivalenter (netto til Norse Energy). Norse har interesser i gassfeltet, rørledningen, gassfabrikken og produksjonsplattformen. Feltet Gengibre var ferdigboret tidlig 2008. Det ble konstatert lettolje i brønnen, men permeabiliteten i sandsteinsreservoaret var lav og funnet var ikke drivverdig. Blokk: BAS 97. Sardinha feltet ligger 50 kilometer sør for Manati. Det er boret 11 testbrønner og 2D og 3D seismikk er skutt for å støtte opp om resultatene. Norse er i samtale med partnerne om videre fremdrift for kommersialisering av ressursene på feltet. Det vurderes om feltet skal integreres med eksisterende tredjeparts operatørfelt BM-CAL-4 og BCAM-40. BLOKK: BM-CAL 5 og 6. Miljølisens til BM-CAL 5 og 6 blokkene ble gitt i april 2008. Fire prospekt er kartlagt og boretillatelse er gitt. Dette gjelder brønnene Copaìba og Jequitibà i BM-CAL-5 og brønnene Peroba og Marfim i BM-CAL-6 blokken. Utvikling av Marfim avhenger av resultatet fra Peroba. 8.juli 2008 annonserte Norse Energy Corp. at de sammen med Petrobras (operatør) og Queiroz Galvão Oil & Gas and El Paso har startet boring av Copaiba brønnen som antas og skal bores til 2800 meter. Den 22.mai 2008 meldte Norse Energy at Petrobras, som er operatør på BM-CAL-6, har startet boringen av brønnen Peroba som ligger på 2800 meter dyp. 19.juni 2008 ble det meldt at brønnen var tørr og riggen flyttes til BM-CAL-5. Blokk: BS 3. Av BS 3 feltene er Coral eneste felt i produksjon. Coral er planlagt utfaset i løpet av 2008. Feltet produserer 1 200 fat/dag olje (netto til Norse Energy) etter vanninjisering. Cavalho Marinho ligger 20 kilometer sør for Petrobras sitt Caravela felt som Cavalo Marinho har forutsetning for å dele produksjonsenhet med. Utbyggingen av Cavalho Marinho er avhengig av resultatene fra brønnen Caravela og en eventuell utbygging av dette feltet som Petrobras eier. Estrela Do Mar Flere utviklingsplaner er under evaluering for feltet og en ny utviklingsplan ble sent til ANP i slutten av 2007. Blokk: S-M 1035, S-M 1036 og S-M 1100. Norse energy ble tildelt tre blokker som operatør i i niende lisensrunde som ble tilbudt av ANP. Dette er første gang NEC er lisenshaver som operatør offshore. Blokk: BT-REC 22. Den første brønnen i dette onshorebassenget var ikke drivverdig. Blokk: BT-REC-30. Den andre brønnen i Recôncavo bassenget er under evaluering av samarbeidspartnere. USA. Norse Energy har drevet med leting og produksjon av gass i området i over 14 år. Selskapet leaser over 170 000 acres i Appalachia, et område med store naturgassressurser. NEC har tre forretningsområder i USA. Exploration & Production. Utvikler gassbrønner og produserer naturgass. I 2007 forandret Norse strategi ved å selge de grunnere Medina brønnene for å satse på brønner med større potensial. Medina brønnene ble solgt for 67 millioner dollar i mars 2008. I 2007 boret Norse energy 36 brønner med suksess og det totale antallet brønner var oppe i 386 brønner inkludert 329 Medina brønnene som ble solgt. I 2008 skal selskapet bore 49 nye brønner i USA. I den reviderte utviklingsstrategien har de allerede utviklet flere brønner i dypereliggende soner i Appalachia enn de mer kjente Marcellus shale formasjonen. Gassvolumene i Marcellus-formasjonen er estimert 50-60 milliarder kubikkfot pr kvadratmile. Gathering and Transmission. Gathering and Transmission er Norse’ virksomhet innen gassrørledninger i USA. Gassrørledningen er planlagt utvidet i 2009. Energy Marketing. Energy Marketing selger og markedsfører naturgass i Appalachia. Etterstad kolonihager. Etterstad kolonihager er Norges nest eldste kolonihage, etablert 16. juni 1908. Med sine 88 parseller er den Oslos minste kolonihage. Kolonihagen ligger i området mellom Etterstadgata og Biskop Jens Nilssøns gate, tett inntil den tidligere kommunegrensen mellom Oslo og Aker. Før Gjøvikbanen ble lagt i kulvert i 2002, grenset kolonihagen opp til jernbaneskjæringen. Da Capo! "Da Capo" var et norsk musikkprogram som gikk på NRK-TV fra 1991 til 2001 med Vidar Lønn-Arnesen som programleder. Med seg på laget hadde han også Per Husby som dirigent og Gunvor Hals som medprogramleder. Dette musikkprogrammet var i hovedsak rettet inn mot den eldre halvdel av befolkningen og blir av mange regnet som en oppfølger til programmet "Husker du". I mars 2001 ble det bestemt av programmet skulle legges ned på grunn av behov for fornyelse i kanalen. Programmet ble sendt siste gang den 23. desember 2001 som et ledd i lillejuleaften-feiringen. Programmet hadde gode seertall og nådde høydepunktet i 1992 med et snitt på 1 155 000. Niva (elv). Niva (russisk: Нива, finsk: "Nivajoki", nordsamisk: "Njavejohka") er ei elv i Murmansk Oblast i Russland. Den renner fra Imandra-sjøen 126 m over havet og faller ut i Kandalaksjabukta i Kvitsjøen ved byen Kandalaksja. Elva er 36 km lang, og har et nedbørfelt på 12 800 km². Gjennomsnittlig vannføring ved utløpet er 165 m³/s. Fra 1936 til 1954 ble det utbygd tre vannkraftverk langs Niva. Installert kapasitet er på 240 MW og årlig kraftproduksjon 1390 GWh. Elva er forurenset av industri og gruvevirksomhet i området. IATA-flyselskapskode. __NOTOC__ IATA flyselskapskode, ofte kalt IATA reservasjonskode, er kode bestående av 2 bokstaver, utstedt av International Air Transport Association (IATA) til alle verdens flyselskap i henhold til Resolution 762. Disse bokstavene er de første to i flynummeret. Koden blir brukt til å identifisere et flyselskap i alle forretningsmessige sammenhenger slik som reservasjoner, tidtabeller, og flybilletter. Det finnes tre typer koder: unike, numeriske og kontrollerte koder. Siden 1987 International Civil Aviation Organization (ICAO) har brukt tre bokstaver i koden, noe som muligens også vil bli brukt av IATA etterhvert. Liste over koder. Flyselskapene er sortert etter kode (alfabetisk), med nasjonalitet i parentes. Bondalseidet sportskapell. Bondalseidet sportskapell er et kapell fra 1972 i Ørsta kommune i Møre og Romsdal fylke. IATA-flyplasskode. En IATA-flyplasskode er en kode bestående av tre bokstaver som identifiserer alle flyplassene i verden, som har passasjertrafikk. Koden er utstedt av International Air Transport Association (IATA). Koden brukes til billetter og bagasje, og finnes ofte på bagasjelappen på koffertene. Utsendelsen av kodene er bestemt ut i fra IATA Resolution 767, og er administrert av IATA-hovedkvarteret i Montreal. Kodene skal egentlig være unike, men 323 av de 17.576 kodene blir brukt av mer enn én flyplass. Mens IATA-kodene er mest kjent for folk flest finnes det også en annen type kode, nemlig ICAO flyplasskoder som består av 4 bokstaver. Denne koden er den mest brukte innad i flybransjen, og blir blant annet brukt til å planlegge flyvninger. Denne koden brukes også til små private flyplasser, mens IATA-kodene kun finnes til flyplasser med passasjerertrafikk. Mange land som f.eks. Canada, bruker ikke IATA-kodene offisielt lenger, kun til billetter og bagasje. Illidan Stormrage. Illidan Stormrage (også kjent som "Illidan the Betrayer") er en veldig betydningsfull figur i det fiksjonelle World of Warcraft-universet. Han var en framtredende figur i både og utvidelsen "The Frozen Throne", og har i senere tid kommet tilbake i utvidelsen World of Warcraft: The burning Crusade, der han holder til i sitt asyl, The Black Temple i Shadowmoon Valley. Han var, engang, medlem av Alliance-rasen Night Elfs og var av de mest betydningsfulle og berømte frontfigurene til rasen. Han har også med tiden blitt en av de mest populære figurene i World of Warcraft-universet. Utseende. Han begynte livet som en relativt gjennomsnittlig mannlig figur av arten sin, høy og muskuløs med skarpe trekk, glødende øyne, en slags lilla hud og lange, spisse ører. Det eneste abnorme med Illidan, hva angår utseende, var hans øyne, som var mer gyldne i motsetning til den mer alminnelige sølvfargen hos andre Night Elfs. Det ble sagt i en profeti at hans øyne skulle representere hans kommende storhet, som er en av grunnene til at Illidan følte seg presset til å lykkes. Illidan var engang i en allianse med titanen Sargeras, som brente ut øynene hans og erstattet dem med brennende, grønne flammer, som Illidan nå skjuler bak et stykke tøy. De nye «øynene» gjorde Illidan i stand til å se magiske energier i omverdenen. Hodeskallen til Gul`dan fylte Illidan med demoniske krefter, som gav han en helt ny form og tilsynekomst. Illidan ligner nå mer på en av Nathrezim enn sin egen rase, likevel er den lilla huden og hans lange, spisse ører intakt. Han har vinger, horn og skarpe klør og huden hans er dekt av merkelige grønne inskripsjoner, det siste som også var en «gave» fra Sargeras. Biografi. "Fangenskap". Illidan Stormrage, broren til Night Elf Erkedruide Malfurion Stormrage,har levd et liv av elendighet og strid som har strekt seg over ti tusen år. Født som en udødelig Night Elf, var Illidan en framtredende figur i den første krigen mot demonene og den Brennende Legion. Illidan og en gruppe Night Elves var de eneste som omfavnet magien til Evighetens Brønn foruten Dronning Azshara og hennes elite. De skapte et voksende gap mellom Night Elves, i hovedsak mellom Illidan og hans bror, Malfurion, ettersom magien til Brønnen var avhengighetsskapende, ødeleggende og skapte tilintetgjørelse når dens magi ble brukt. Brønnen måtte likevel ødelegges for å forhindre Legionens kommandør, Sargeras, fra å komme inn i Azeroth, og ved å gjøre dette, ble hele kontinentet revet i stykker, og strandet hele rasen av Night Elves på det betydelig mindre kontinentet Kalimdor. Illidan, som var inngående avhengig av de magiske energiene, tenkte at makten var en velsignelse og burde bli brukt, enkelt og greit fordi den var tilgjengelig. Han tok litt av vannet fra brønnen i hemmelighet fra den første Brønnen, og dannet med dette den andre Evighetens Brønn på toppen av Mount Hyjal. Sjokkert over hendelsen, forklarte Malfurion til Illidan faren ved å bruke Brønnens energier, men Illidan nektet å høre etter. Verdens Treet ble dannet i et forsøk på å innhegne magien til Brønnen, men The Highborne, etter å ha prøvd å bruke Brønnen til å skape en storm av magi(og dermed tvinge Malfurion til å tillate bruk av brønnen) ble sendt i eksil. De reiste til Quel`Thalas, hvor de ble kjent som High Elves og utviklet deres særegne sivilisasjon, som i aller høgste grad var avhenging av magi. I mellomtiden ble Illidan og hans få gjenværende støttespillere forvist til underjordiske fengsel, som ble iherdig voktet av Wardens. Illidan vart tilegnet en personlig fengsler, Maiev Shadowsong, og i dette fengselet skulle han bli værende i over ti tusen år, til omstendighetene nok engang var i hans favør. La Crosse. La Crosse er en by i vestre del av Wisconsin i USA. Den er hovedstad i La Crosse County. Byen ligger ved bredden av Mississippi, på om lag 43°49' nord og 91°14' vest. Like nord for byen renner både Black River og La Crosse River ut i Mississippi. Høydedraget Grandad Bluff sett fra La Crosse Folketallet i kommunen var 51 818 i 2000, men byen er senter i et område som har omtrent dobbelt så mange innbyggere. De første europeerne som kom til stedet, var sannsynligvis franske pelshandlere som reiste langs Mississippi på slutten av 1600-tallet. Det finnes imidlertid ikke noen skriftlige beretninger om dette. I 1805 kom en ekspedisjon under ledelse av løytnant Zebulon Pike hit. Han omtalte stedet som «Prairie La Crosse». Årsaken skal ha vært at han så innfødte spille det som seinere er utvikla til lacrosse. (Ordet er fransk for bispestav og kølle, evt ei kølle som ligner en bispestav.) De første hvite slo seg ned ved La Crosse i 1841, da det blei satt opp en handelspost her. Beliggenheta der tre elver møtes og med prærie rundt, var gunstig, og etter hvert utvikla seg en liten by. La Crosse fikk bystatus i 1856, og den hadde da rundt 2000 innbyggere. I 1858 blei det oppretta jernbaneforbindelse med Milwaukee. Byen blei etter hvert en av Wisconsins største. Særlig viktig var sagbrukene, som benytta seg av tømmer fløta hit langs Black River. Også bryggeriindustrien var stor. Rundt århundreskiftet blei det etablert tre høgskoler og universitet. La Crosse er fortsatt den største byen i vestre Wisconsin, og den er et senter innen utdanning, teknologi og helsevesen. Et av de største sjukehusa i byen er Gundersen Lutheran Medical Center, oppkalt etter Adolf Gundersen (1865–1938) fra Solør. Han var sentral i å bygge opp klinikken, og seinere jobba seks av sønnene hans som leger der. La Crosse er vennskapsby med Førde. Filmregissøren Joseph Losey er født i byen. Hjørundfjord kirke. Hjørundfjord kirke (Hjørundfjord kyrkje) er en langkirke fra 1880 i Ørsta kommune, Møre og Romsdal fylke, tegnet av arkitekt Henrik Nissen. Den ligger på Sæbø, som er kommunikasjonsknutepunkt i den tidligere Hjørundfjord kommune. Byggverket er i tre og har 680 plasser. Kirken ble restaurert i 1961 og fikk da ny fargesetting. Altertavlen fra den tidligere stavkirken kom da tilbake og ble plassert i den nye kirken. Kirken har også en del eldre presteportretter, blant annet ett som antas å være av den legendariske tidligere sokneprest Jacob Bantzbill. Hjørundfjord kirke har orgel fra Vestres Orgelfabrikk. Det er på 19 stemmer og ble levert i 1973. Twist. Twist er produktnavnet på en konfektblanding produsert av Freia/Kraft Foods. Twist selges i poser, som inneholder innpakkede konfektbiter av forskjellig slag. Navnet kommer av måten bitene pakkes inn i papir og plast, det engelske ordet "twist" kan blant annet bety «å vri, sno, tvinne». Teknikken var en nyvinning da Twist ble lansert i 1957. Innholdet fornyes stadig, og biter kommer og går. "Lakris" og "Cocos" er nå de to eneste bitene som har vært med helt siden starten. Historikk. Twist ble lansert av godteriprodusenten Freia i Norge i 1957 og ble raskt populært. Bakgrunnen skal ha vært en forespørsel fra Etiopian Airlines om konfekt som var pakket inn enkeltvis. Fra 1957 til 1963 måtte sjokoladen Monolit tas ut av produksjon til fordel for Twist. Etter hvert kom Twist også til de andre nordiske landene Sverige (1958), Danmark (1963) og Finland (1964), men mesteparten av konsumet står nordmennene for; det selges tre ganger så mye twist i Norge som i Sverige. Produksjonen av Twist ble flyttet fra Freia til søsterselskapet Marabou i Sverige på midten av 1990-tallet, inntil selskapene ble slått sammen noen år etter milleniumsskiftet. Twistposen blir forøvig gitt ut i to størrelser: 130g og 250g. Rundt juletider lanseres også en kampanjepose på 500g. Design og embalasje. Designet av embalasjeposen og de enkelte twistpapirene endrer seg stadig. For eksempel var twistbitene tidligere pakket inn i et sølvpapir omgitt av et gjennomsiktig papir, men etter 1999 er de pakket inn i ett ugjennomsiktig papir. Unntaket er lakris, som er den eneste biten med tolags innpakning. 1958: Første design sort og gjenomsiktig 1996: Nytt design rødt og gjennomsiktig 2001: Nytt design rødt og gjennomsiktig 2005: Nytt design tilbake til sort og gjennomsiktig Twistbiter. Da twist ble lansert i Sverige i 1959 inholdt posen følgende 13 biter: "Mjölkchoklad, “symfoni”, smörmandel, nougat, kolamint, nougatkaramell, spansk nougat, romcreme, krusbärscreme, engelsk kola, mjölkchoko, nötkola" og "mjölkmandel". KL. KL (forkortelse for Kommunernes Landsforening, som også var navnet fram til 2001) er en dansk interesseorganisasjon for Danmarks 98 kommuner. KL spiller en nøkkelrolle som danske kommuners representant ved de årlige forhandlinger med den danske regjering om kommunenes økonomiske rammer for det kommende budsjettår. KL fungerer også som arbeidsgiverorganisasjon og forhandlingspart overfor de kommunalt ansattes fagforbund. Organisasjonen har 430 ansatte og et årlig budsjett på ca 350 millioner DKK (2010). KLs nåværende formann er borgermester i Horsens kommune, Jan Trøjborg (Socialdemokraterne), mens Erik Fabrin (Venstre), som er borgermester i Rudersdal kommune, er nestformann. KLs sentralstyre velges hvert fjerde år, umiddelbart etter kommunevalget i Danmark, og avspeiler partienes forholdsmessige størrelse i kommunestyrene. Bladet "Nyhedsmagasinet Danske Kommuner" utgis av KL. KL har siden 2002 holdt til på Islands Brygge i København. Domicilet er 13 600 kvm stort og er tegnet af Arkitema. Historie. Foreningen ble stiftet i 1970 ved sammenslåingen av Den Danske Købstadforening, De Samvirkende Sognerådsforeninger i Danmark og Foreningen af Bymæssige Kommuner som følge av kommunalreformen, hvor de tidligere 1300 kommunene ble slått sammen til 275. Inntil kommunalreformen i 2007 var Københavns kommune og Frederiksberg kommune ikke medlem av KL pga deres særstatus som både amt og kommune. I en periode var Farum kommune medlem av KS, da tidligere borgermester Peter Brixtofte ikke kunne se at organisasjonen talte kommunens sak. Ørsta kirke. Ørsta kirke (Ørsta kyrkje) er en langkirke fra 1864 i Ørsta kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 520 plasser. Vartdal kirke. Vartdal kirke (Vartdal kyrkje) er en langkirke fra 1876 i Ørsta kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 360 plasser. Gerard Kuiper. Gerard Kuiper (født Gerrit Pieter Kuiper 7. desember 1905 i Tuitjenhorn i Noord-Holland, Nederland, død 23. desember 1973 i Mexico by) var en amerikansk astronom. Kuiper var den første som forutsa eksistensen av Kuiperbeltet i solsystemet på rent teoretiske grunner i 1951. Han oppdaget Uranus-månen Miranda, Neptun-månen Nereid og Titans atmosfære. Edinburgh lufthavn. Edinburgh Airport (IATA: EDI, ICAO: EGPH), (også kalt "Turnhouse") ligger i Edinburgh i Skottland, og er den 8. største flyplassen i Storbritannia. Den ligger 13 km fra Edinburgh sentrum. Edinburgh Airport er eid av BAA plc, selskapet som også eier London Heathrow, London Gatwick, London Stansted Airport, Glasgow International, Aberdeen og Southampton. Det nåværende terminalbygget, designet av Robert Matthew, ble bygd i 1977 og har blitt oppgradert de senere år, med nye parkeringsfasiliteter og en større ankomsthall. Et nytt kontrolltårn sto ferdig i 2005. Toyota Auris. Toyota Auris er en kombicoupé i C-segmentet som ble lansert i Norge 15. mars 2007. Auris erstatter tre- og femdørs Corolla kombicoupé, mens Corollanavnet føres videre av en firedørs sedan. I forhold til forgjengeren har Auris vokst med 4 cm i lengden, 5 cm i bredden og 4 cm i høyden. Den nye modellen oppnådde fem stjerner i Euro NCAPs test av kollisjonssikkerhet. Hybrid (bensin og strøm). Toyota Auris HSD er den første fullhybridbilen som er serieprodusert i Europa. Modellen som hører til i kompaktklassen (C-segmentet) ble lansert i Norge i september 2010. HSD-modellen deler E150-plattformen med Toyota Auris og Toyota Corolla. Konseptet ble vist første gang på bilutstillingen i Frankfurt i 2009. Denne utgaven hadde den såkalte Toyota Hybrid Synergy Drive-teknologien, 18" lettmetallfelger med dekk med lav rullemotstand, stor bakspoiler, senket karosseri, seter, dashbord og paneler med skinntrekk, instrumentbelysning i hybridblå farge og tak med solcellepanel. Produksjonsmodellen ble vist på bilutstillingen i Geneve i 2010. Serieproduksjonen startet i mai 2010 på Toyotas anlegg i Burnaston. Bilen kom i salg i Storbritannia 1. juli 2010. Motor- og hybridteknologien er den samme som i Toyota Prius med en 1,8 liters bensinmotor med 4 sylindre og Atkinsonsyklus. Bilen har en batteripakke med lithium-ionbatterier. Drivstofforbruket ved blandet kjøring er 0,39 l/mil og utslippet av karbondiokside er 89 g/km i hht. de europeiske standardnormene. Petroleum. I Norge tilbys Auris med fem forskjellige motorer, to bensinmotorer og tre dieselmotorer. Den minste bensinmotoren er en 1,4 liters VVT-i-motor som utvikler 97 HK. Den leveres i kombinasjon med femtrinns, manuell girkasse. Den andre bensinmotoren er en 1,6 liters Dual VVT-i-motor med en effekt på 124 HK som leveres med femtrinns, manuell girkasse eller femtrinns, clutchfri multimode. De tre D-4D dieselmotorene har volum på 1,4, 2,0 og 2,2 liter og utvikler henholdsvis 90, 126 og 177 HK. Den minste dieselmotoren leveres med både manuell og multimode girkasse. De to største motorene har begge sekstrinns, manuell girkasse. Auris leveres i fire forskjellige utstyrsgrader og prisene ved introduksjonen spenner fra 216 700 til 362 100 kroner. 26. februar 2007 annonserte Toyota at det skal investeres GBP 100 mill i motorfabrikken i Deeside i Wales for produksjon av hybridmotorer til Auris. Auris i hybridversjon, Auris HSD, ble introdusert på det norske markedet i september 2010. Eid kirke (Rauma). Eid kirke er en langkirke i Eidsbygda i Rauma kommune i Møre og Romsdal fylke. Kirken ble bygd i 1697 eller 1797, og er av treverk, og har 200 plasser. Den er påbygd to ganger, i 1872 og 1874. I 1862 ble Eid eget prestegjeld og kirken ble fra da av hovedkirke. Interiøret. Altertavlen er fra 1660, i alle fall står dette årstallet på tavlen. Den ble restaurert av Ragnvald Einbu i 1916. Døpefonten er gammel og kommer fra Lesja. Den har årstallet 1519. Gamlekirken hadde et antemensale fra omkring år 1275 med 12 motiv fra Jesu liv. Dette havnet i Bergen Museum i 1840-åra. Det er et av det mest verdifulle kunstverket i landet fra middelalderen. Et antependium fra 1677 som stod i gamlekirken, er nå på Norsk Folkemuseum i Oslo. Det er i svært dårlig tilstand. Øvre Rindal kapell. Øvre Rindal kapell er en langkirke fra 1911 i Rindal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 210 plasser. Kayleigh. Kayleigh er et kvinnenavn som opprinnelig kommer av navnet Katarina, som kommer av det greske navnet Aikaterine som har en usikker opprinnelse. Katarina har senere blitt knyttet til det greske ordet "katharós" som betyr «ren». Katarina har blitt forkortet til Kay, som sammen med endelsen -lee har blitt til Kaylee, som i sin tur har fått varianten Kayleigh. Kayleigh er også en anglifisert form av det gæliske ordet "céilidh", en tradisjonell gælisk dans. Kayleigh er også i slekt med navnet Kaia. Utbredelse. Det er i 2007 6 mennesker i Norge som har Kayleigh som første eller eneste fornavn. Noen har påstått at det var daværende sanger Fish i rockebandet Marillion som først brukte skrivemåten Kayleigh i sangen av samme navn i 1985. Det stemmer ikke – navnet var i bruk før Fish brukte det. Men navnet ble mer populært en periode etter at sangen ble en hit. Før 1975 var Kayleigh ikke blant de 100 vanligste jentenavnene i Skottland. I 1997 lå navnet på 30. plass i navnestatistikken, og i 2006 på 56. plass. I England og Wales var Kayleigh det 86. vanligste jentenavnet i 2002, men det hadde falt ut av lista over de 100 mest populære navnene i 2006. The Like. The Like er en jenteband fra California, USA, som består av Z Berg, Tennessee Thomas, Annie Monroe og Laena Geromino. Gruppen ble dannet av Z, Tennessee og tidligere medlem Charlotte Froom i 2001, da de var 15 og 16 år gamle. De har vært på turne med mange store band som Maroon 5, Phantom Planet, Kings of Leon, Tori Amos og sist Arctic Monkeys. I 2008 sluttet Charlotte i bandet, men med to nye medlemmer og ny sound slapp The Like i juni 2010 sitt andre studioalbum "Release Me". Rindal kirke. Rindal kirke er en korskirke fra 1874 i Rindal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 519 plasser. Julian Simon. Julian Lincoln Simon (født 12. februar 1932, død 8. februar 1998) var professor innen business administration ved the University of Maryland og en "Senior Fellow" ved Cato Institute. Han skrev mange bøker og artikler, i hovedsak innenfor økonomi. Han er mest kjent for sitt arbeid innen befolkning, naturressurser og immigrasjon. Han var kjent for synet at det var mulig med uendelig med ressurstilgang og ubegrenset befolkningsvekst, understøttet av teknologisk fremskritt (en cornucopianer). Hans verk er ofte sitert av libertarianere som understøttelse for deres argumentasjon. Kandalaksja. Kandalaksja (russisk: Кандалакша, finsk: "Kantalahti", også "Kandalax" eller "Candalax" på eldre kart, karelsk: "Kannanlakši", skoltesamisk: "Käddluhtt") er en by i Murmansk oblast i Russland. Den ligger innerst i Kandalaksjabukta i Kvitsjøen. Innbyggertall: 40 564 (folketelling 2002). Historie. Bosetningen har eksistert siden det ellevte århundre. I det 13. århundre ble det en del av republikken Novgorod, sammen med den sørligste delen av Kola, og i 1478 ble det annektert av Russland. I 1915 startet byggingen av en havn, og i 1918 ble jernbanen mellom Moskva og Murmansk, som gikk gjennom byen, åpnet. Åram kirke. Åram kirke (Åram kyrkje) er en langkirke fra 1927 som nå ligger i Vanylven kommune i Møre og Romsdal etter en grenseregulering mellom Vanylven og Sande kommune. I 1964 ble det satt opp et tilbygg for toalett foran hovedinngangen, og i 1987 ble kirken isolert ved at man la ny kledning på utsiden av den gamle. Da ble også vinduene skiftet og golvet isolert. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Z Berg. Elizabeth «Z» Anne Berg (født 27. juni 1986) er vokalist og gitarist i rockegruppen The Like. Hun er datter av produsenten Tony Berg som har signert bl.a Beck til Geffen Records. Charlotte Froom. Charlotte Froom (født 17. juli 1986) spiller bass i rockegruppen The Like. Hun er datter av produsenten Mitchell Froom, som har produsert band som The Corrs, Sheryl Crow og Phantom Planet. Froom, Charlotte Froom, Charlotte Tennessee Thomas. Tennessee Thomas (født 17. desember 1984) spiller trommer i den amerikanske rockegruppen The Like. Bojan Križaj. Bojan Križaj (født 3. januar 1957 i Kranj) er en tidligere jugoslavisk alpinist. Han ble regnet som en av de beste slalåm- og storslalåmkjørerne i 1980-årene. Han debuterte i Verdenscupen i alpint|verdenscupen i 1976, og fikk sin første pallplassering 78, med tredjeplass i slalåmrennet i Madonna di Campiglio. To år senere, 20. januar 1980, vant han sin første verdenscupseier i Wengen. Det var samtidig den første seieren til en jugoslavisk alpinist i verdenscupens historie. I løpet av karrieren vant han ytterligere sju renn. Hans beste sesong var 87, da han vant disiplincupen i slalåm, den eneste delcupen som ikke ble vunnet av sveitseren Pirmin Zurbriggen dette året. Den beste plasseringen i sammenlagtcupen var en fjerdeplass fra 80. I de store mesterskapene kom Križaj bare en gang i fremste rekke. Under OL 1980 i Lake Placid mistet han bronsemedaljen i storslalåm med fattige fire hundredels sekund, og kom på fjerdeplass. Fire år senere, under OL i Sarajevo, måtte han nøye seg med niende plass i storslalåm. Den eneste mesterskapsmedaljen kom under VM 1982 i Schladming, der han tok sølv i slalåm bak Ingemar Stenmark. Bojan Križaj la opp som alpinist i mars 1988. Kandalaksjabukta. Kandalaksjabukta (russisk: Кандалакшский залив) ligger i Karelen og Murmansk oblast i det nordvestre Russland. Det er en av fire store havbukter i Kvitsjøen. De andre er Onegabukta, Dvinabukta og Mezenbukta. Nord for Kandalaksjabukta ligger Kolahalvøya. Elvene Umba, Niva og Kovda løper ut i Kandalaksjabukta. Kandalaksja er den eneste større byen ved bukta. Larsnes kapell. Larsnes kapell er en arbeidskirke fra 1989 i Sande kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i betong og tre og har 250 plasser. Sande kirke (Sandsøy). Sande kirke (Sande kyrkje) er en langkirke fra 1880 i Sande kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. George Alexander Macfarren. George Alexander Macfarren (2. mars 1813 – 31. oktober 1887) var en engelsk komponist. Macfarren ble født i London, og kom inn på Royal Academy of Music i 1829. I 1830 ble en symfoni som han hadde komponert oppført. Ved åpningen av Queens Theatre i Tottenham Street i regi av hans far hadde han skrevet en ouverture. Hans "Chevy Chace"-ouverture, det orkestrale verket som han er mest kjent for, ble skrevet så tidlig som 1836, og i løpet av en enkelt natt. Da Macfarren forlot Akademiet i 1836 arbeidet han et ord som en musikklærer på øya Man og skrev der to operaer som ikke hadde store suksess. I 1837 ble han utpekt til professor ved Akademiet og skrev så sin ouverture over "Romeo og Julie". I løpet av det påfølgende året komponerte han "The Devil's Opera", et stykke som er blitt betraktet som hans beste verk. I 1845 ble han dirigent ved Covent Garden og satte opp "Antigone" med musikk av Felix Mendelssohn. Hans egen opera, "An Adventure of Don Quixote", ble satt opp under ledelse av Alfred Bunn ved Drury Lane i 1846. Hans påfølgende operaer inkluderte "King Charles II" (1849), "Robin Hood" (1860), "She Stoops to Conquer" (1864), og "Helvellyn" (1864). Gradvis tap av synet, som hadde vært dårlig siden barndommen, resulterte i total blindhet i 1865, men han overkom vanskelighetene ved å ansette en amanuensis i komposisjon, og kun således fortsette i sitt arbeid uten avbrytelser. Da Sterndale Bennett avtrådte etterfulgte Macfarren som lektor ved Royal Academy of Music i februar 1875, og i mars samme år ble han professor i musikk ved Universitet i Cambridge. Kort tid etter begynte han med en rekke oratoriers: "St John the Baptist" (Bristol, 1873); "Resurrection" (Birmingham, 1876); "Joseph" (Leeds, 1877); og "King David" (Leeds, 1883). Til tross for solide komposisjoner og hans dyktighet i å behandle innholdet er det i dag vanskelig å lytte til dem uten å smile av den ubevisst humoristiske behandlingen av dramatiseringen av de bibelske fortellingene. Macfarren ga mange forelesninger av stor verdi og hans teoretiske verk, som "Rudiments of Harmony" og avhandlingen om kontrapunkt vil sannsynligvis leve lengre enn hans komposisjoner. Blant hans teoretiske verker var også en analyse av Ludwig van Beethovens "Missa Solemnis" som ble utgitt i 1854. Han ble adlet i 1883 og døde plutselig i London den 31. oktober 1887. To av hans symfonier har blitt spilt inn på plate, hans fjerde og syvende av Queensland Philharmonic Orchestra dirigert av Werner Andreas Albert, og det har også hans Chevy Chace-ouverture. Litteratur. Macfarren, George Alexander Macfarren, George Alexander Macfarren, George Alexander John Mayer. John Clayton Mayer (født 16. oktober 1977) er en amerikansk sanger-låtskriver og gitarist. Han kommer fra Fairfield, Connecticut, hvor han gikk på Fairfield Warde High School. Han gikk en kort periode på Berklee College of Music, før han flyttet til Atlanta, Georgia i 1998. Der finpusset han sine evner, og dannet seg etter hvert en gruppe dedikerte tilhengere. Hans to første studioalbum, "Room for Squares" og "Heavier Things", oppnådde begge stor kommersiell suksess, og solgte til multi-platinum. I 2003 vant han også prisen Best Male Pop Vocal Performance under Grammy for sin signaturlåt; «Your Body Is a Wonderland». Etter å ha startet karrieren med hovedsakelig akustisk rock, endret Mayer til en stilart innen blues-sjangeren i 2005. Dette gjorde han i samarbeid med velkjente bluesartister som f.eks. BB King, før han til slutt dannet gruppen John Mayer Trio. Denne bluesinnflytelsen kan høres på albumet "Continuum", som ble sluppet i september 2006. Mayer vant prisen Best Pop Vocal Album for albumet "Continuum" og Best Male Pop Vocal Performance for låten "Waiting on the World to Change" under den 49. Grammy-utmerkelsen i februar 2007. Han siste album, Battle Studies, kom ut november 2009. Mayers karrierebeskjeftigelser har også tidvis strukket seg mot f.eks. stand up-komedie, design og skriving; han har skrevet stykker for diverse magasiner, hvor det mest kjente er "Esquire". Han er også involvert i veldedighet gjennom sitt "Back to You"-fond og i sin innsats for å reversere den global oppvarmingen. Barndom og oppvekst. Mayer ble født 16. oktober 1977 i Bridgeport, Connecticut til foreldrene Margaret og Richard. Han vokste opp som nummer to av tre barn. Mayer er jødisk fra hans fars side. Hans lidenskap til gitarspilling kom til ham etter å ha sett en gitaropptreden av Michael J. Fox i ”Back to the Future”. Han ble fascinert av instrumentet, og til 13 årsdagen lånte hans far en gitar til ham. Like etterpå fikk han av en nabo tildelt en Stevie Ray Vaughan kassett, noe som startet Mayers intense kjærlighet til blues-sjangeren. Unge John Mayer begynte å ta gitartimer hos eieren av den lokale gitarbutikken, og det tok ikke lange tiden før Mayer ble helt oppslukt i instrumentet. Hans enorme fokus på spillingen bekymret faktisk foreldrene så mye at de to ganger tok sønnen med til en psykolog, men Mayer ble konstatert frisk. Mayer har selv sagt at foreldrenes stridfulle ekteskap gjorde at han valgte ”å forsvinne og skape en egen verden jeg kunne tro på”. Etter to års trening begynte han å spille på Blues-puber og andre møtesteder i området, mens han fremdeles gikk på high school. I tillegg til å opptre alene var han medlem av et band kalt ”Villanova Junction” sammen med Tim Procaccini, Joe Beleznay og Rich Wolf. Mayer vurderte å droppe college for å drive med musikk, men protestene fra foreldrene overlot ham til å la være. Da Mayer var 17 år, ble han rammet av Cardiac Arrhythmia og ble lagt inn på sykehus for en helg. Etter reflektering rundt denne ulykken har Mayer sagt: ”Dette var øyeblikket da låtskriveren i meg ble født”, og han skrev sine første tekster natten han kom hjem fra sykehuset. Toyota Prius. Toyota Prius er den første serieproduserte hybridbil som ble markedsført og solgt parallelt med konvensjonelle modeller. Prius ble lansert i Japan i 1997 og over hele verden høsten 2000. Ved utgangen av 2003 var det det solgt 160.000 enheter i Japan, Nord-Amerika og Europa. 31. august 2006 var 570 383 Prius solgt verden over, og Toyotas totale salg av hybridmodeller passerte 750 000. 2. generasjon Prius ble introdusert i 2004. Denne modellen var en femdørs kombicoupé, større enn Corolla, men mindre enn Avensis. Hybridteknologien. Toyota Prius er en såkalt serie-parallellhybrid med bensinmotor, elektrisk motor og en generator. Systemet som sørger for fremdrift i Prius (og andre Toyota/Lexus-modeller) kalles Hybrid Synergy Drive. Det går ut på at bensinmotoren driver et planetgir som fordeler kraft mellom drivverket og en elektrisk generator, samt at en elektrisk motor er koblet til drivverket. På grunn av planetgiret, virker bilen mest som en seriehybrid i lav fart, og går gradvis over til å operere som parallellhybrid ved økende fart. Bilen kan drives med bensinmotoren alene, el-motor alene eller ved hjelp av begge samtidig. Dette styres automatisk av bilens datasystem, men føreren kan manuelt velge å kjøre bilen ved hjelp av den elektriske motoren alene. Den elektriske motoren drives med energi fra en batteripakke som lades via generatoren. Ved bremsing og ved kjøring i utforbakke virker også den elektriske motoren som en generator. Batteripakken kan ikke lades med strøm fra nettet, men det planlegges en ny modell med mulighet for dette. Med ladestrøm ville bilen fungert delvis som en elbil, noe som ville gjort den til en plugin-hybrid. Bensinmotoren har såkalt (modifisert) Atkinsonsyklus til forskjell fra Ottosyklus som normalt brukes i konvensjonelle bensinmotorer for biler. Atkinsonsyklus gir lavere drivstofforbruk på bekostning av maksimaleffekten. I Prius 2. generasjon er den på bare 80 HK som er lite for en 1,5 liter bensinmotor i dag, mens maksimalt dreiemoment er 115 Nm. I Prius kompenseres det for dette, ved at den elektriske motoren med en effekt på 67 HK og et dreiemoment på 400 Nm i hele turtallsområdet fra 0 til 1.200 o/min kobles inn ved behov, som f.eks under akselerasjon. Prius kan akselerere fra 0 til 100 km/t på 10,9 sekunder, toppfarten er 170 km/t mens drivstofforbruket ved blandet kjøring er oppgitt til 0,43 l/mil. 3. generasjon. 3. generasjon Prius er utstyrt med en bensinmotor på 1,8 liter som har en maksimal effekt på 99 HK v/5.200 o/min. Maksimalt dreiemoment er 142 Nm v/4 000 o/min. Den elektriske motoren har en maksimal effekt på 73 kW og et dreiemoment på 208 Nm. Totaleffekten for denne konfigurasjonen er oppgitt til 136 HK. Forbruket ved blandet kjøring er oppgitt til 0,39 l mil ved blandet kjøring. Akselerasjonstiden fra 0 til 100 km/t oppgis til 10,4 sek mens toppfarten er 180 km/t. Modellen ble introdusert i Norge i september 2009. Harøy kirke. Harøy kirke er en langkirke fra 1934 i Sandøy kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 340 plasser. Morris & Co.. a>. Morris, Marshall, Faulkner & Co. (1861–1875) og det etterfølgende firmaet Morris & Co. (1875–1940) var et firma for interiør og dekor som ble grunnlagt av pre-rafaelitten og formgiveren William Morris. Morris, Marshall, Faulkner & Co., med undertittelen «Fine Art Workmen in Painting, Carving, Furniture and the Metals», ble grunnlagt i fellesskap av Morris, Ford Madox Brown, Edward Burne-Jones, Charles Faulkner, Dante Gabriel Rossetti, P. P. Marshall, og Philip Webb i 1861 for å skape og selge kunsthåndverk inspirert av middelalderen til middelklassens hjem i løpet av viktoriatiden. Selskapet ble oppløst i 1875 og reorganisert under Morris eneledelse som "Morris & Co." I 1871 var firmaet Morris & Co. ansvarlig for glassmaleriene i vinduene i "Allehelgenkirken" i landsbyen Wilden i nærheten av Stourport-on-Severn. Disse ble formgitt av Edward Burne-Jones for Alfred Baldwin, familien til hans nevø. Selv om firmaets mest innflytelsesrike periode var i løpet av Arts and Crafts-bevegelsen i Storbritannia på 1880- og 1890-tallet, fortsatte firmaet i mindre grad fra den første verdenskrig og til det ble nedlagt i 1940. Fylkesvei 151 (Finnmark). Fylkesvei 151 (Fv151) i Finnmark går mellom Tufjord og Kalven på Rolvsøya i Måsøy kommune. Veien er 11,7 km lang. Eksterne lenker. 151 Sandøy kirke. Sandøy kirke er en åttekantet kirke fra 1812 i Sandøy kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Skodje kirke. Skodje kirke er en langkirke fra 1860 i Skodje kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Svend Karlsen. Svend Karlsen (født 6. oktober 1967 i Drammen) er en tidligere norsk vinner av konkurransen verdens sterkeste mann. Han er den eneste norske deltaker som har klart å hevde seg i toppen internasjonalt i denne konkurransen. I Zambia i 2001 gikk han helt til topps og ble kåret til verdens sterkeste mann. Han var tidligere norsk styrkeløfter og kroppsbygger. Karlsen omtales som tatt i doping på Antidoping Norges nettsider. Han startet med styrkeløft i 1986, og vant en rekke titler og satt 30 norske rekorder, tre europeiske titler og en verdensrekord. Like etter begynte Svend å forfølge en karriere i bodybuilding. Svend la opp som aktiv utøver i 2006. Oppvekst. Svend vokste opp i Krokstadelva men bodde ti år i Kristiansand før han flyttet tilbake til Krokstadelva. Brattvær kirke. Brattvær kirke er en langkirke fra 1917 i Smøla kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 420 plasser. Altertavlen ble malt av Daniel Hagerup. Kirketårnet ble reparert i 1978 med ny taktro og den opprinnelige galvaniserte jerntekkingen ble erstattet med kobber. Kirken ble restaurert i 1987 og fikk blant annet nytt tilbygg for toaletter. NRK3. NRK3 er en TV-kanal fra NRK. Kanalen er en underholdningskanal for unge voksne, med hovedvekt på aldersgruppen mellom 15 og 40 år. På dagtid, fra 06.00 til 19.30, har NRK Super sendinger på kanalen, men etter 19.30 tar NRK3 over. Kl 06.00 er Super tilbake. NRK3 startet sendingene 3. september 2007, og er tilgjengelig i hele Norge med sendinger i det digitale bakkenettet, satellittsendinger og kabel-TV. 1. februar 2011 ble kanalen "NRK3 HD" lansert. Denne sender de samme programmene som NRK3, men vil sende tilgjengelige programmer i HD-kvalitet og øvrige program oppkonvertert til HD-kvalitet. Kanalen hadde en markedsandel på 3,5 % i første kvartal av 2012. Edøy kirke. Edøy kirke er en langkirke fra 1885 i Smøla kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 365 plasser. Oppføringen av kirke ble muliggjort av pengegaver. Den utflyttede smølaværingen Nils H. Schølberg gav mesteparten av pengene. I 1942 ble kirken restaurert med nytt og større tilbygg over hovedinngangen. I 1963 ble kirken malt innvendig og i 1975 ble den restaurert på nytt. Taket ble reparert og omlagt med ny skifer i 1990. Wyke Bayliss. Wyke Bayliss (født 21. november 1835, død 5. april 1906) var engelsk billedkunstner og forfatter. Bayliss' kunst er løselig assosiert med pre-rafaelittene, mens andre vil først og fremst karakterisere ham som en typisk viktoriansk kunstner. Hans kunstneriske karriere besto bortimot utelukkende av å male interiører i engelsk og europeiske kirker og katedraler. Bayliss ble født i Madeley i Shropshire som andre sønn til Anne Wyke og John Cox Bayliss, en jernbaneingeniør og matematisk tegner. Han fikk en solid, arkitektonisk utdannelse i å tegne under veiledning av sin far. Han studerte senere ved Royal Academy og School of Design ved Somerset House. Hans kunstnerkollega og tidvis også venn, James McNeill Whistler, refererte hånlig til ham som «Bayliss, Michel Angelo fra Middlesex». Han var kjent på slutten av viktoriatiden som en akademisk kunstautoritet. Han ble tilknyttet pre-rafaelittene og han betraktet John Millais, Frederic Leighton, William Holman Hunt og Edward Burne-Jones som sine venner. Wyke Bayliss sendte sine beste verker til Royal Society of British Artists og ble innvalgt som medlem i 1865. I 1884 foreslo han Whistler til å bli valgt inn i komiteen, men han kom snart i opposisjon til Whistlers politikk for å modernisere og ekspandere organisasjonen. Whistler ble president i juni 1886, men ble etterfulgt av Bayliss i 1888 som en del av reorganiseringen av organisasjonen da den ble delt mellom de detaljorienterte og de impresjonistiske kunstnerne. Han beholdt denne stillingen fram til sin død i 1906. Bayliss selvbiografi "Olives" ble utgitt posthumt i 1906. Han var profilert skribent på emner om kunst og estetikk, og skrev også poesi. Han giftet seg med Elise Letitia Broade, men ekteskapet var barnløst. Han ble adlet i 1897. Ekteparet bodde i Clapham Park i London hvor han døde etter en kort tids sykdom. Hopen kirke. Hopen kirke er en langkirke fra 1892 i Smøla kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 260 plasser. Dyrkorn bedehuskapell. Dyrkorn bedehuskapell er en langkirke i Stordal kommune i Møre og Romsdal fylke. Stordal gamle kirke. Stordal gamle kirke eller Rosekyrkja, er en åttekantet langkirke fra 1789 i Stordal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og ble bygd av gårdbrukerne på stedet. Den er en av de mest dekorerte kirkene i Norge. Fortidsminneforeningen overtok som eiere av kirken i 1908. "Prestestova" ligger like ved kirken. Den har fungert som varmestue for dåpsbarn og menighet. Men også til konfirmantundervisning og som overnattingssted og skifterom for presten som ofte bodde i en annen del av prestegjeldet. Dekoren. Fra utsiden ser kirken ganske ordinær ut, men innvendig er den rikt dekorert med rosemaling på vegger, søyler, galleri og i taket. Rosemalingen er i renessansestil fra 1700-tallet, med tema over ranker og drueklaser, snirkler og roser i solgul og himmelblå farge. Til dekormalingen er det brukt limfarge. Langs veggene finnes motiver av bibelske personer og hendelser. "De fem gode og fem dårlige jomfruer" er fremstilt på nordre langside noe som tradisjonelt var den siden kvinnene satt på. Langveggen mot syd er dekorert med apostlene, dette var tradisjonelt den siden mennene satt. Ponoj. Ponoj (russisk: Поной) er ei elv på Kolahalvøya, i Murmansk Oblast i Russland. Den er 426 km lang, og er dermed den lengste elva på Kola. Nedbørsfeltet er på 15,500 km². Ponojs kilder ligger midt inne på Kolahalvøya, i den vestre delen av Kejvyhøydene, rundt 50 km øst for Lovozero. Elva bukter seg deretter østover gjennom et landskap preget av åser og myrlendte sletter mesteparten av sitt løp. Det kommer flere sideelver inn fra nord, hvorav den største er Atsjerjok. I likhet med hovedelva så har også disse sine kilder i Keivyhøydene, som danner hovedvannskillet på halvøya. Nedenfor samløpet med den største sideelva fra sør, Purnatsj, skifter Ponoj karakter og renner ned gjennom en brattsidet, canyonlignende dal med mange stryk. Den har sitt utløp i Kvitsjøen ved Kapp Korabelnij, helt øst på Kolahalvøya. Elva fryser over i månedsskiftet oktober/november og forblir frosset til første halvdel av mai. Ponoj er en særdeles produktiv lakseelv, og er blitt meget populær blant europeiske fisketurister. Stordal kirke. Stordal kirke (Stordal kyrkje) er en langkirke fra 1907 i Stordal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 270 plasser. Geiranger kirke. Geiranger kirke er en åttekantet kirke fra 1842 i Stranda kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Den er utsmykket av treskjærer Einar Flydahl. Altertavlen er malt av Harald Brun i 1902, og forestiller Kristus som trøster. Kirkeklokken er fra 1899 og orgelet fra 1964. Liabygda kirke. Liabygda kirke (Liabygda kyrkje) er en langkirke fra 1917 i Stranda kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 165 plasser. Jackpot. Ordet jackpot kommer fra et poker-spill, hvor et par knekt behøves for å åpne «potten» og starte budgivningen. Ellers brukes ordet om ekstra store premier i pengespill. I Norsk Tippings lotterier (Lotto, Viking Lotto, Joker, Tipping og Extra) blir det jackpot om ingen vant forrige runde, og premien overføres til neste uke. «Jackpot» kan også brukes som et uttrykk, omtrent som «bingo.» «Jackpot» brukes som regel om noe uventet, mens «bingo» ofte er forutsett. Sunnylven kirke. Sunnylven kirke (Sunnylven kyrkje) er en langkirke fra 1859 i Stranda kommune, Møre og Romsdal fylke. Kirken står i tettstedet Hellesylt, like ved fossen. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Henrik Ibsen besøkt Hellesylt på reisa sommeren 1862. Kirken var da ny og Sunnylven var fra 1861 eget prestegjeld. Sunnylven og soknepresten Ole Olsen Barman (f.1816) kan være inspirasjon for Ibsens dramatiske dikt "Brand". Andre akt av "Brand" begynner slik: «(Nede ved Fjorden med bratte Bergvægge omkring. Den gamle forfaldne Kirke ligger paa en liden Bakke i Nærheden. Et Uveir trækker opp).» Femte akt beskriver den nye kirken klar til å bli innviet «(Halvandet år senere. Den nye kirke står fuldfærdig og smykket til indvielsen. Elven rinder tæt forbi. Det er tidlig tåget morgen.) (KLOKKEREN er ifærd med at hænge kranse op udenfor kirken; lidt efter kommer SKOLEMESTEREN.)» Indre Sula kirke. Indre Sula kirke er en korskirke fra 1984 i Sula kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 299 plasser. Langevåg kirke. Langevåg kirke er en langkirke fra 1948 i Langevåg i Sula kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i murstein og har 600 plasser. Ålvundeid kirke. Ålvundeid kirke er en åttekantet kirke fra 1848 i Sunndal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 230 plasser. Gjøra kapell. Gjøra kapell er en langkirke fra 1935 i Sunndal kommune i Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Hov kirke (Sunndalsøra). Hov kirke er en langkirke fra 1887 i Sunndal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 420 plasser. Øksendal kirke. Øksendal kirke er en langkirke fra 1894 i Sunndal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 260 plasser. Romfo kirke. Romfo kirke er en åttekantet kirke fra 1821 i Sunndal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 230 plasser. Adkomst til stedet er via riksvei 70 og videre med kommunal vei. Åsskard kirke. Åsskard kirke er en langkirke fra 1876 i Surnadal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Øye kirke (Surnadal). Øye kirke er en langkirke fra 1871 i Surnadal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Ranes kirke. Ranes kirke er en langkirke fra 1868 i Surnadal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 420 plasser. Stangvik kirke. Stangvik kyrkje er en langkirke fra 1896 i Surnadal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 570 plasser. Todalen kirke. Todalen kirke er en langkirke fra 1861 i Surnadal kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Ikornnes kapell. Ikornnes kapell er en arbeidskirke fra 1978 i Sykkylven kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i betong og har 350 plasser. Sykkylven kirke. Sykkylven kirke (Sykkylven kyrkje) er en arbeidskirke fra 1990 i Sykkylven kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i betong og har 850 plasser. Langøy kapell. Langøy kapell er en langkirke fra 1935 i Tingvoll kommune, Møre og Romsdal fylke. Straumsnes kirke. Straumsnes kirke er en langkirke fra 1864 på Grimstadhøgda, i Tingvoll kommune, Møre og Romsdal fylke. Straumsnes kirke er 250-270 m² og har litt over 300 sitteplasser. Byggverket er i tømmer. Et lynnedslag den 6. november 2006 gjorde stor skade på kirken. Kirken måtte restaureres og åpnet igjen julen 2006. Sør-Tustna kapell. Sør-Tustna kapell er en langkirke fra 1952 i Tustna i Aure kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 75 plasser. Carl Fogarty. Carl Fogarty (født 1. juli 1965 i Blackburn, Lancashire)) er en legendarisk britisk motorsykkelfører som har vunnet VM i roadracing i klassen Superbike fire ganger (1994, 1995, 1998 og 1999), i tillegg til en rekke andre viktige konkurranser innen motorsykkemiljøet. Mellom 1994 og 1999 vant Fogarty tilsammen 59 løp under VM-rundene i Superbike med sin Ducati motorsykkel (fabrikkteam). Ulstein kirke. Ulstein kirke (Ulstein kyrkje) er en langkirke fra 1849 i Ulstein kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Paul Ott orgelet med ca.18 stemmer vart installert i 1977, orgelet er fortsatt aktivt. Ulstein Kirke er registrert som den 8. mest besøkte kirken i Norge. Rovde kirke. Rovde kirke (Rovde kyrkje) er en langkirke fra 1872 i Vanylven kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Sankt Jetmund kirke. Sankt Jetmund kirke er en langkirke fra 1155 på Åheim i Vanylven kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i marmor og stein. Kirken ble revet i 1863, men gjenreist og vigslet på nytt i 1957. Steinen var spredd rundt i bygda og hadde vært benyttet i forskjellige bygg. Den måtte samles inn igjen før kirken ble bygget opp igjen på de gamle murene som sto tilbake. Det var laget skisser av kirken før den ble revet. Arkitekter ved gjenoppbyggingen var Johan Lindstrøm og Cato Engen. Sankt Jetmund er et norsk navn på den engelske helgenen Edmund martyren. Syvde kirke. Syvde kirke er en langkirke fra 1837 i Vanylven kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 392 plasser. Vanylven kirke. Vanylven kirke (Vanylven kyrkje) er en langkirke fra 1863 i Vanylven kommune, Møre og Romsdal fylke. Den er hovedkirka for Vanylven sogn og ligger på Slagneset. Noe av inventaret, bl.a. den gamle kirkeklokka, ble flyttet fra kirka på Åheim, St. Jetmunds kirke. Taket på kirka ble nytekt med skifer i 1868. Kirka har pipeorgel innkjøpt i 1908. Ny kirkeklokke ble innkjøpt etter at den gamle ble øydelagt i 1892. Siden 1952 er det bygget nytt sakresti og våpenhuset er blitt reparert. Byggverket er i stein og har 320 plasser. Fiksdal kirke. Fiksdal kirke er en langkirke fra 1866 i Vestnes kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser.Altertavla er fra gamle Reknes sanatorium. Tresfjord kirke. Tresfjord kirke er en åttekantet kirke fra 1828 i Vestnes kommune, Møre og Romsdal fylke. Grunnstein ble lagt i 1825, og kirken innviet i 1828. Kirken er bygget i tømmer og har 270 plasser. Lappesteinstaket er fra 1925 og kirken ble restaurert i 1927–29 (Domenico Erdmann). Den har vært opprettingsprosjekt siden 1978, og har blitt støttet opp med wirer. I 2006–07 gjennomgikk kirken omfattende reparasjoner. Grunnmuren er fornyet, samt at kirken har blitt rettet opp og er nå som den var som ny. Den står nå selv, uten støtte fra wirer. Motivet på altertavla er også å finne i en noe mindre utgave i "Kølner-Domen" i Kølen i Tyskland. Tresfjord kirke er en liten kirke med gamle fine dekorasjoner og inventar. Alterfrontalet er fra middelalderen med malte fremstillinger av jomfru Maria. Scener fra Jesu barndom henger over prekestolen. En tidligere Tresfjord kirke er omtalt i kirkebøker fra 1700-tallet. I 2003 ble kirken besøkt av det norske kongeparet. Vestnes kirke. Vestnes kirke er en langkirke fra 1872 i Vestnes kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 480 plasser. Krusifiks som bærer Jens Bjelkes og hustruens initialer fra 1639 på alteret Vike kirke (Vestnes). Vike kirke er en langkirke fra 1970 i Vestnes kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i murstein og har 200 plasser. Austefjord kirke. Austefjord kirke (Austefjord kyrkje) er en langkirke fra 1773 i Volda kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Bjørke kirke (Ørsta). Bjørke kirke (Storfjorden sogn) er en langkirke fra 1919 i Ørsta kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Dalsfjord kirke. Dalsfjord kirke (Dalsfjord kyrkje) er en korskirke fra 1910 i Volda kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Helgatun leirstad og kapell. Helgatun leirstad og kapell er et kapell fra 1968 i Volda kommune, Møre og Romsdal fylke. Kilsfjord kirke. Kilsfjord kirke (Kilsfjord kyrkje) er en arbeidskirke fra 1974 i Volda kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er i betong og har 200 plasser. Johnsgård. Johnsgård Turistsenter er et turistsenter i Sømådalen, på østsiden av sjøen Langsjøen i Engerdal, 320 km fra Oslo, 240 km fra Trondheim, 85 km fra Røros og 120 km fra Trysil. Johnsgård har møterom, kafeteria, hytter og campingplass for både campingvogner og telt. Stedet har utleie av båter og kanoer og oppkjørte skiløyper. Volda kirke. Volda kirke (Volda kyrkje) er en korskirke fra 1932 i Volda kommune, Møre og Romsdal fylke. Byggverket er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, som er kjent for å ha tegnet bl.a Oslo rådhus. Kirken har 800 plasser og er i betong og stein der Arneberg har tatt vare på den gamle katedralstilen i en moderne byggemåte. Alt inventar i kirken er tegnet av Arneberg, med unntak av korveggen, som er dekorert av kunstmaleren Hugo Lous Mohr. Alt håndverk er gjort av lokale håndverkere. Superbike. Superbike er en serie innen roadracing, der det siden 1988 har blitt arrangert VM-runder hvert år. Superbikeserien er spesielt populær blant motorsykkelprodusentene, fordi syklene man bruker under løpene baserer seg på standardmodeller fra den kommersielle produksjonslinjen. Løp. Det arrangeres hvert år en serie med VM-runder på ulike baner rundt om i verden. Hver VM-runde består av kvalifiseringsrunder og to regulære løp. Bestemann fra kvalifiseringen får første på startposisjon på startlangsiden, kalt «"pole position"». Deretter starter deltakerne i den rekkefølge de har kvalifisert seg. Motortyper. Syklenes kapasitet (trimmingsgrad) reguleres av et regelsett. De kraftigste motorene utvikler mer enn 200 hestekrefter (150 kW). I konkurransen kan man også velge å bruke tre forskjellige motortyper, der slagvolumet begrenses i henhold til antallet sylindre. Utøverne konkurrerer imidlertid i samme klasse, uansett motortype. VM i Superbike. VM i Superbike har så langt vært dominert av Ducati, som per 2009 har tatt hjem 13 av 22 mulige VM-troféer. Løvøy kirke. Løvøy kirke er en langkirke fra 1871 i Flatanger kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Os Aero Klubb. Os Aero klubb har siden 1953 drevet utdanning av seilflygere. I tillegg til seilflyging, har klubben også en egen modellflygruppe. Klubben opererer stort sett fra Ulven, der det er anlagt egen flystripe, Vaksinen flyplass, med hangar og klubbhus. Flystripen er om lag 600 m lang, og klubben disponerer per 2007 ni seilfly, ett motorseilfly og ett motorfly. Tre av seilflyene er to-seters skolefly, mens de seks andre er en-setere. Motorflyet benyttes til å slepe opp seilflyene, men klubbens medlemmer kan også benytte motorflyet til kortere turer. Flyslep er den primære startmetode, men vinsjen "Bromle" brukes også med jevne mellomrom. Vik kirke (Sør-Flatanger). Vik kirke er en langkirke fra 1873 i Flatanger kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Dun kirke. Dun kirke er en langkirke fra 1949 i Fosnes kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Ryan Atwood. Ryan Atwood er en fiktiv figur fra den amerikanske TV-serien The O.C. Han blir spilt av Benjamin McKenzie. Sesong 1. I begynnelsen av sesong 1 er Ryan en rastløs gutt fra Chino, California. Han blir presset av broren Trey til å stjele en bil, og de blir tatt av politiet. Når han er i fengselet møter han advokaten Sandy Cohen. Når Dawn, Ryans mor hører om Ryans arrestasjon, mister hun besinnelsen og kaster Ryan ut. Han blir til slutt adoptert av Sandy med noen små protester fra hans kone, Kirsten Cohen. Kirsten møter Ryans mor, da ser hun at hun ikke er i stand til å ta vare på ham og ønsker ham velkommen til familien. Og, med noen problemer venner han seg langsomt til livet i Newport Beach. Selv om han etter hvert blir en kjent person i Newport sosieteten er det fortsatt noen som ser ham som en "outsider". Han har blitt som en bror for Kirsten og Sandys sønn, Seth og Sandy og Kirsten ser på ham som en andre sønn. Ryan og Marissa Cooper, en populær, men plaget jente utvikler en tiltrekning av hverandre, noe som er vanskelig på grunn av Marissas forhold til Luke Ward, og på grunn av deres forskjellige bakgrunner. Men når Marissa og Luke slår opp, utvikler de et vanskelig, men sterkt forhold. I midten av sesongen blir forholdet svekket på grunn av Oliver Trask, en gutt Marissa møter i terapien, og som utvikler en besettelse for Marissa. Han begynner å være mer og mer sammen med Ryan og Marissa, inviterer dem til og med til feriehuset hans i Palm Springs. Ryan blir mistenksom overfor Olivers oppførsel, bakgrunnen hans og følelsene hans til Marissa. Dette fører til problemer i forholdet deres, og de slår til slutt opp. Når Marissa blir klar over besettelsen til Oliver, ringer hun Ryan, og Oliver blir, etter å ha truet med selvmord, sendt på mentalsykehus. Etterpå prøver Marissa å bli sammen med Ryan igjen, men han greier ikke å glemme hvor lett det var å komme i mellom dem, og nekter å være noe mer enn venner, noe de forblir til slutten av sesongen når de blir sammen igjen. Samtidig flytter en eks-kjæreste av Ryan, Theresa til Newport for å jobbe og være sammen med Ryan, noe som resulterer i et kort forhold. Hun drar snart tilbake til Chino når forloveden hennes Eddie, dukker opp og starter en slåsskamp med Ryan. Ryan og Marissa blir sammen snart etterpå, men dette forholdet blir nok en gang satt i fare nå Theresa på ny kommer til Newport og har blitt mishandlet av forloveden. Hun åpner seg for Marissa og sier at hun er gravid, men ikke vet om faren er Ryan eller Eddie. Hun bestemmer seg for å ta abort, men ombestemmer seg og vil heller dra tilbake til Chino og få barnet sammen med familien sin. Ryan føler at han har et ansvar for Theresa og det ufødte barnet, blir med Theresa tilbake til Chino, og legger Marissa og alt annet bak seg. Til tross for deres problemer gjennom sesongen, er det klart at Marissa og Ryan fortsatt har følelser for hverandre (Marissa fortalte det til Ryan og Ryan fortalte det til Marissa). Til og med Theresa forstår at de hører sammen (Det syns forloveden Eddie også) Sesong 2. Tidlig i sesongen vises det at Ryan bor sammen med Theresa og jobber som annleggsarbeider. Sandy kommer på besøk og overtaler Ryan til å dra til Portland og overbevise Seth, som rømte da han fikk vite om at Ryan skulle tilbake til Chino, til å komme hjem igjen. De kommer begge tilbake til Newport beach i den første episoden, etter at Thereas lyver for Ryan og sier at hun har spontanabortert, når hun ser hvor ulykkelig Ryan er i sitt gamle liv igjen. I denne sesongen blir Ryan potrettert mye modnere enn i den første sesongen. Etter at han slår opp med Marissa fordi hun hadde et forhold mens han var borte, utvikler han et forhold til Lindsay Gardner, labpartneren hans i fysikk og, som han snart finner ut, hans adoptivmor, Kirstens halvsøster. Senere, etter at Lindsay flytter til Chicago med moren, blir Ryan og Marissa sammen igjen, de mente det først som venner, men det uvikler seg. I den andre sesongen får vi også se at Trey kommer inn i Ryans liv igjen etter fengselsoppholdet. Hans gjenkomst skaper masse problemer for Ryan, mest på grunn av Treys stjeling og dopmisbruk. Det blir ikke bedre av at han prøver å voldta Marissa påvirket av narkotika mens Ryan er i Miami og besøker adoptiv-bestemoren sin, The Nana Cohen. Ryan finner til slutt ut om voldtektsforsøket og dette leder til en konfrontasjon mellom ham og Trey. Konfronatsjonen ender nesten med døden når Trey legger Ryan ned på gulvet og prøver å kvele ham. Marissa kommer etter å ha blitt varslet av Seth og hans kjæreste, Summer. Hun kommer inn og ber Trey om å slippe Ryan. Når han i raseriannfall ikke hører på henne tar hun opp Treys pistol og skyter ham for å redde Ryans liv. Det er uvisst i den tredje sesongen om Trey overlever eller ikke. Gjennom resten av sesongen treffer Ryan og Marissa andre folk, men dras tettere og tettere mot hverandre (delvis på grunn av Seths idé om en gjenforening av "The fab four"). Hun innrømmer overfor Summer at Ryan er den eneste hun noen gang har elsket og at hun savner ham hver dag (noe Ryan hører uten at de vet det), og når han snakker om hvordan han og Marissa møttes første gang er det tydelig at han er dypt forelsket i henne også. Sesong 3. Etter å ha ligget i koma i tre måneder, våkner Trey og beskylder Ryan for skytingen, fordi Julie Cooper-Nichol har tilbudt ham penger, men Marissa greier å hindre det og Trey forlater Newport. Marissa og Ryan møter en kampanje, satt istand av mødre på den prestisjetunge Harbour School, som vil ha dem utvist som et resultat av skytingen. Den nye rektoren utviser Marissa og senere Ryan for å ha fornæremet rektoren. Marissa ender opp på den kommunale Newport Union High School, og Ryan blir gjeninnsatt på Harbor etter at rektor Hess blir utpresset på grunn av et forhold han har til en elev, Taylor Townsend. Mens Marissa går på Newport Union, blir hun venner med enn gutt, Johnny Harper, som senere skaper problemer med Ryans forhold til Marissa. Johnny forelsker seg i henne, og Ryan blir mistenksom på om Marissa også har slike følelser for ham. Marissa gjentar sin hengivenhet overfor deres forhold, og sa til Johnny at selv om hun brydde seg om ham som en venn, ville hun aldri elske ham. Denne avvisningen fikk Johnny til å drikke mye, som resulterte i at han falt utfor et stup. Ryan og Marissas forhold blir aldri det samme etter denne episoden, begge innrømmer at forholdet ikke fungerer, og de slår opp for siste gang. Ryan begynner da og date Sadie Campbell, et forhold som ikke varer lenge på grunn av at Ryan kommer inn på Berkeley-universitetet, og de innrømmer at de ikke har en framtid sammen siden han skal reise til høsten. Hun reiser fra Newport, samtidig som Ryan møter moren igjen, som virker som om hun har klart å få orden på livet sitt. Han måter også barndomsvennen og eks-kjæresten, Theresa, som forteller at hun løy angående spontanaborten. Hun forteller også at hun har tatt en farskapstest og at hennes voldelige eks-forlovede, Eddie er faren, ikke Ryan. De drar sammen på ballet på Harbor som venner. Imidlertid blir Ryan provosert tilbake inn i gamle vaner av Kevin Volchok, en lokal surfer og Marissas nye kjæreste. Kevin var utro mot Marissa, stjal Taylorspenger, og provoserte Ryan inn i en slåsskamp. Theresa dro da hun fant det ut, og Kevin bruker skadene sine til å utpresse Ryan til å delta i et ran. I sesong-finalen må Kevin komme seg ut av byen, og prøver igjen å utpresse Ryan, for å gi ham penger, med trusselen om å fortelle politiet om Ryans rolle i ranet. Marissa gir Ryan perlene hun fikk av moren i uteksaminsjonspresang, for å betale for Kevins rømning. Etter å ha fått pengene, fortsetter han å prøve å utpresse Ryan, men vil egentlig snakke med Marissa. Marissa har fått en jobb hos faren sin og skal dra til ham, Ryan kjører henne til flyplassen. På veien kommer Kevin og kjører inn i bilen deres for å avsutte rivaliseringen med Ryan der. Han kjører inn i bilen og skyver dem utfor veien. Bilen ruller nedover grøftekante og stopper på veien nedenfor. Ryan får ingen større skader i ulykken, men Marissa har fått en hodeskade, Ryan vil hante hjelp, men hun stopper ham. Marissa dør i armene hans på veien. Sesong 4. Det er måneder etter Marissas død, og Ryan har endret seg drastisk over sommeren. Han har flyttet ut, prøver å unngå Cohen'ene, og har startet med bur-slåssing. Julie forteller Ryan hvor Kevin Volchok er, og han prøver å finne ham i Mexico for å få hevn. Seth advarer Kevin først og Ryan drar tilbake til Cohen'ene, men Ryan og Seths vennskap er skadet. Etter at Kevin har fått Sandy Cohen som forsvarsadvokat, drar Ryan til hotellet hans og har tenkt å drepe ham, men bestemmer seg for å spare livet hans, for at han kan leve med skylden. Barry Ferguson. Barry Ferguson (født 2. februar 1978 i Hamilton, South Lanarkshire, Skottland) er en skotsk fotballspiller som spiller for Blackpool. Ferguson startet sin karriere i Rangers i 1994, og han spilte i denne klubben fram til august 2003 da han gikk til Blackburn Rovers for £7 500 000. I januar 2005 ble han solgt tilbake til Rangers for £4 500 000. Siden starten på 2005/06-sesongen har han vært kaptein for Rangers. Ferguson er utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Landslagsspill. Ferguson debuterte på landslaget 20 år gammel mot den 5. september 1998. Men en skade forhindret at han startet i flere kamper. Han fikk faktisk ikke flere landskamper før nesten et år senere, i en 2-1 seier mot den 4. september 1999. Ferguson har vært landslagskaptein for Skottland hele 27 ganger. Han ledet laget til et av de beste resultatene i moderne fotballhistorie, da de slo de tidligere verdensmestrene 1-0 på Parc des Princes i Paris den 12. september 2007. Dette kompletterte en dobbel av 1-0 seire mot franskmennene iløpet av kvalifiseringskampene i Fotball-EM 2008. Ferguson og landslagskollega keeper Allan McGregor gikk sammen på fylla før en landskamp mot Island den 1. april 2009. Derfor ble begge to vraket fra startoppstillingen, og plassert på benken. Der ble de to filmet da de signaliserte v-tegnet for åpne tv-kamera. Dette resulterte i at det skotske fotballforbundet den 3. april bestemte seg for å stenge ute begge spillerne fra videre landslagsspill for livstid. Meritter. Rangers Fosnes kapell. Fosnes kapell er et lite kapell i Fosnesvågen nordøst på Jøa i Fosnes kommune i Nord-Trøndelag. Kapellet ligger ved Fosnes gamle kirkegård, er i tre og har omtrent 45 plasser. Fosnes gamle kirkegård er fortsatt i bruk. Den gamle kirkeplassen i Fosnes lå i Fosnesvågen og Fosnes kirke skal ha blitt reist rundt år 1250. Etter at Fosnes kirke i 1896 brant ned for tredje gang, ble det debatt om hvor kirken skulle settes opp igjen. Man kom frem til at den nye sognekirken, Dun kirke, skulle settes opp på Dun, midt på Jøa. Det blir holdt gudstjeneste på den gamle kirkeplassen hver Olsok. Morten Ramm. Morten Ramm (født 16. juli 1978 i Tønsberg) er en norsk tekstforfatter, komiker og tv-personlighet. Han debuterte i programserien "Manshow" på TV 2 Zebra i 2006. Her var han med i redaksjonen og hadde egne stunt-reportasjer. Han fungerte også som som sidekick for programleder Håvard Lilleheie i studio. Han er også med i "Torsdag kveld fra Nydalen". Han er kjent for rollene sine DJ Dan og Tommy P. I november 2011 sluttet han i "Torsdag kveld fra Nydalen" og skal være med i prosjektet Kan Morten Ramm fylle Oslo Spektrum? i 2012. I 2007 var Ramm å se på "Rikets Røst" med egne reportasjer og på Manshow på tv2.no nett-tv. I 2008 var han igjen å se på skjermen på TV 2 Zebra med ny sesong av "Manshow" og som stuntreporter i "Torsdagsklubben" på TV 2. I 2008 vant han prisen årets nykommer under Komiprisen 2008. Ramm er for øvrig tidligere profilert fotballspiller på fotballaget til Flint IL fra Vestfold. Ramm har skrevet en del for Feelgood Scene Film og Tv AS. Har også hatt scenenavnet «Dice» som frontfigur i bandet «Yatzi». Bandet var basert på 1990-tallets teknobølge. Høsten 2008 var Ramm aktuell på VGtv med daglige korttriks. Programmet hadde navnet "Magiske Morten". Utover høsten 2009 var også han blant annet med i konkurransen Camp Senkveld i programmet Senkveld med Thomas og Harald på TV 2 HVB «Pol III». «Pol III» var i perioden 1926–1939 i tjeneste som hvalbåt. I 1939 ble den i likhet med flere andre hvalbåter innleid av Den Norske Marine for bruk som bevoktningsfartøy. «Pol III» ble historisk da den under kommando av kaptein Leif Welding-Olsen oppdaget den tyske invasjonsflåten i Oslofjorden 8. april 1940. «Pol III» rakk å varsle Rauøy fort, noe som førte til at det tyske flaggskipet «Blücher» ble senket ved Oscarsborg og det tyske flåteangrepet mot Oslo ble avvist. Etter krigen ble «Pol III» solgt og ombygd til fiskefartøyet «Johan E.». I 1978 var den blant de eldre ringnotsnurperene i fiskeflåten, men i stedet for å bli kondemnert ble den i stedet solgt og ombygd til brønnbåt for transport av levende fisk. Den var i fart som brønnbåten «Arnøytrans» inntil den i 2011 ble sendt til hugging. Brønnbåt «Arnøytrans». «Pol III» som brønnbåt «Arnøytrans» Salen kapell. Salen kapell er en langkirke fra 1953 i Fosnes kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 204 plasser. Frosta kirke. Nes kirke, innviet fire år før Frosta kirke. Samme arkitekt og tegningerFrosta kirke er en korskirke fra 1866 i Frosta kommune, Nord-Trøndelag fylke. Kirken ble bygget etter arkitekt Georg Andreas Bulls tegninger til Nes kirke i Hallingdal, som ble reist i 1862. Byggverket er i tre og har 800 plasser. Adkomst til stedet er via Fv63 og Fv61/Rv753. Purple Haze. Purple Haze er en sang av Jimi Hendrix. Den ble spilt inn i 1967 og gitt ut som singel både i Storbritannia og USA. Den blir ofte sagt å være en av hans største sanger og den første internasjonale hit. For mange er det hans signaturverk. Den nådde nummer tre på hitlista i Storbritannia, men bare nummer 65 i USA. I mars 2005 kåret magasinet Q sangen som nummer 1 på sin liste over de 100 største gitarspor, og magasinet Rolling Stone satte sangen som nr. 17 over de 500 største sanger til alle tider. Sangen blir hevdet å referere til Jimi Hendrix sine erfaringer med et narkotisk stoff som lignet på LSD. Men i intervjuer tok han avstand fra alle narkotiske stoffer og sa at sangen var hentet fra en drøm han hadde hatt hvor han gikk under havet, omgitt av «purple haze». En annen gang sa han at han tok bildet fra romanen "Night of Light" av Philip José Farmer som han leste på den tiden. Hendrix hevdet at sangen var om kjærlighet og forklarte at linja "«whatever it is, that girl put a spell on me»" var nøkkelen til betydningen av teksten. Rita Skjærvik. Rita Skjærvik (født 13. mars 1974) er en norsk Arbeiderparti-politiker som er statssekretær for Jens Stoltenberg. Skjærvik er visestabssjef ved statsministerens kontor. Hun har tidligere vært politisk sekretær i Arbeidernes ungdomsfylking, politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, og personlig rådgiver for Jens Stoltenberg. Skjærvik representerte Arbeiderpartiet i kommunestyret i Rissa kommune. Hun er gift og har tre barn. Rita Skjærvik er datter av tidligere ordfører i Rissa kommune Per Skjærvik. Grong kirke. Grong kirke er en langkirke fra 1877 i Grong kommune, Nord-Trøndelag fylke. Grong svarer til sognene Grong og Harran i Grong prestegjeld, Namdal prosti i Nidaros bispedømme. Byggverket er i tre og har 360 plasser. Adkomst til stedet er via Rv760 og E6. Historie. Før det nåværende kirkebygget har det stått kirke på samme sted. Første kjente kirke er fra middelalderen. Pilegrimsleden fra nord passerer kirken. Skulpturen «Madonna med barnet» fra Grong kirke i Namdalen har tilhørt kirkesamlingen ved Vitenskapsmuseet siden 1878. Skulpturen er fra rundt 1250 og viser Maria som himmeldronningen sittende med sønnen på sitt venstre kne. Malingen på skulpturen er i bemerkelsesverdig god stand, og den er derfor en god kilde når vi skal studere nordisk skulpturteknikk i middelalderen. Merkedag. Uttrykket merkedag hang opprinnelig sammen med måten primstaven var bygd opp på. Der var der spesielle symboler for helgendager, værmerkedager og annet av betydning for den tid. Uttrykket brukes nå mere utvidet, nyere begivenheter er kommet til, en del gamle er nesten glemt. Ofte er begivenheten oppgitt i stedet for datoen – men like gjerne motsatt: Månelandingen til Apollo 11, "Dagen Kennedy ble skutt" og "Nine-eleven" uttrykker nyere merkedager. Merkedager i Norge. Mange av de gamle norske merkedagene er i ikke lenger i bruk. Tabellen nedenfor gir en oversikt over merkedager som det er vanlig å markere i Norge i dag. Harran kirke. Harran kirke er en langkirke fra 1874 i Grong kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 260 plasser. Adkomst til stedet er via E6. EHelse. E-helse (korrekt skrivemåte er e-helse. Språkrådet anbefaler ikke eHelse) er en samlebetegnelse som omfatter IKT-anvendelse i helsevesenet. Målet er forbedringer av kvalitet, sikkerhet og effektivitet innen helsevesenet gjennom bruk av informasjonsteknologi. Arntzen de Besche. Arntzen de Besche Advokatfirma AS er et norsk forretningjuridisk advokatfirma med over 130 advokater. Firmaet betjener både norske og internasjonale virksomheter, både i det offentlige og private næringsliv. Arntzen de Besche har kompetanse på alle sentrale forretningsjuridiske områder, og er anerkjent for sin kompetanse innen prosedyre, Europa- og konkurranserett, arbeidsrett, petroleumsrett, skatterett, selskapsrett og kontraktsrett. Selskapet har hovedkontor i Oslo og avdelingskontorer i Trondheim og Stavanger. Selskapets historie. Firmaet ble etablert 1. januar 2001 etter at advokatfirmaene Arntzen, Underland & Co og de Besche & Co slo seg sammen. Firmaet har røtter tilbake til 1870. Kontorer. Arntzen de Besche har tre kontorer med over 130 advokater hvorav 48 er partnere. Oslo. Hovedkontor i Oslo ligger sentralt plassert i Bygdøy allé 2, har ca. 90 advokater hvorav 32 er partnere, og en sekretærstab og administrasjon på ca 30 medarbeidere. Trondheim. Kontoret i Trondheim er med 25 advokater byens største advokatkontor. Avdelingen ble etablert i 2009 etter at det tidligere Trondheimskontoret til Advokatfirmaet Schjødt sluttet seg til Arntzen de Besche. Kontoret i Trondheim er lokalisert i Portalen på Solsiden. Trondheimskontoret er organisert som et eget aksjeselskap, og firmaets historie går tilbake til året 1915. Stavanger. Kontoret i Stavanger ligger sentral plassert på Børehaugen 1 og har ca. 10 advokater. Avdelingen ble etablert i 2011 som et resultat av sammenslåing med Advokatfirma Smedsvig Heitmann DA. Stavangerkontoret er organisert som et eget selskap, og firmaets historie går tilbake til året 1979. Rankinger. Arntzen de Besche har i de senere år fått meget positiv omtale i en rekke rankinger. Sigrid Ekran. Sigrid Ekran (født 1980) er en norsk hundekjører fra Sparbu. Verdensmester i langdistanse sledehundkjøring 2011. Innherred Hundekjørerklubb. Biografi. Sigrid Ekran kommer fra Sparbu i Nord-Trøndelag. Hun ble først kjent som TV-fjes i TV-serien «Vi på Langedrag», som NRK sendte første gang i 2001. Senere startet hun å studere utmarksforvaltning ved Høgskolen i Hedmark avdeling Evenstad. Etter studiene på Evenstad reiste hun over til USA (2003), for å ta Mastergrad i Northern Studies ved University of Alaska i Fairbanks. Sigrid har tre år på rad (2004–2006) jobbet for "Team Norway" (med blant annet Robert Sørlie) i forkant av hundeløpet Iditarod. I 2007 deltok hun for første gang i Iditarod med eget hundespann. Til tross for uhell med nesebrudd og sykdom underveis, gjennomførte hun løpet på 10 døgn, 13 timer og 21 minutter. Dette holdt til en 20. plass, og sikret henne tittelen beste rookie (beste debutant), og hun ble i tillegg beste kvinne. Andre meritter. Seier i Femundløpet 2010 og VM i hundekjøring 2011 (Femundløpet 2011). Sølv i Finnmarksløpet 2011 (NM langdistanse). Seier i Gausdal Maraton 2010. Odd Riisnæs. Odd Riisnæs (født 12. mai 1953) er en norsk jazzmusiker (saksofon) og komponist, kjent fra en rekke utgivelser og samarbeid, sønn av pianist Eline Nygaard Riisnæs og bror til jazzsaksofonist Knut Riisnæs og pianisten Anne Eline Riisnæs. Riisnæs var med i orkestre ledet av Terje Lie, Paul Weeden, Ditlef Eckhoff, Richard Badendyck, Per Husby, Ole Jacob Hansen/Harald Gundhus, Dag Arnesen, Jens Wendelboe, Kjell Karlsen og Jan Harrington. På 80-tallet var han i Kråbøl, Oslo 13, Radiostorbandet og Lille Frøen Saksofonkvartett. Riisnes ga ut to plater som leder for Odd Riisnæs Quartett med Dag Arnesen piano, Tom Olstad trommer og Kåre Garnes bass. Enda flere plater ble det med Odd Riisnæs Project og kollegene Pål Thowsen trommer, Bjørn Kjellemyr bass og Steinar Larsen gitar. Riisnæs har også vært tilknyttet Norges Musikkhøgskole som universitetslektor i hørelære. Høylandet kirke. Høylandet kirke er en langkirke fra 1860 i Høylandet kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Sasha Gabor. Sasha Gabor Sarközy (født Samuel Guttman 6. juni 1945 i Ungarn, død 27. juni 2008 i Thailand) var en norsk-amerikansk pornostjerne av ungarsk opphav. Gabor kom til Norge i 1957 som ungarsk flyktning, vokste opp på Lillestrøm i Norge, og skaffet seg i mange år sitt levebrød i den amerikanske pornoindustrien. Han deltok i over 530 filmer. Gabor flyttet tilbake til Norge i 2001. Gabor ble norsk rikskjendis da han deltok i et dokumentarprogram sammen med Alex Rosen om pornoindustrien i USA og Norge. Han har også vært assosiert med Club 4 i Trondheim. Gabor startet som 38-åring sin pornokarriere som skuespiller i USA med filmen "Every Woman has a Fantasy" (1983). Han ble raskt en populær skuespiller på grunn av sine fysiske likheter med Burt Reynolds og Sean Connery. Gabor jobbet også som musiker, forfatter og som «look-alike» til Burt Reynolds og Sean Connery. Han kunne følgende åtte språk: norsk, engelsk, ungarsk, tysk, fransk, russisk, spansk og portugisisk. Gabor bar alltid halskjede med David-sternen (også i filmene) på grunn av sitt jødiske opphav. Det er mulig hans navn er inspirert av den ungarsk-amerikanske skuespilleren Zsa Zsa Gabor. Sasha er et vanlig kallenavn for Samuel, hans fødenavn. Han var også en nær og personlig venn av porno-skuespilleren Ron Jeremy. Gabor døde på feriereise i Thailand i slutten av juni 2008. Ciudad Victoria. Ciudad Victoria (også kjent kun som Victoria) er hovedstaden i den meksikanske delstaten Tamaulipas. Byen ligger midt i staten, dekker 1638 km² og har omtrent 261 000 innbyggere. Ciudad Victoria ble grunnlagt 6. oktober 1750, og av José de Escandón y Helguera gitt navnet Villa de Santa Maria de Aguayo. 20. april 1825 ble byen offisielt tildelt bystatus, og skiftet navn til Ciudad Victoria, etter Mexicos første president, Guadalupe Victoria. I 1890 ble det lagt jernbane gjennom byen, og det gjorde byen til et stoppested mellom Monterrey og Tampico. Mange viktige monumenter og bygninger ble bygd rundt 1900, blant annet en bronsestatue av Benito Juárez i 1897, Juárez Teater i 1899 og et minnesmonument over heltene fra frigjøringen av Mexico. Kongsmo kapell. Kongsmo kapell er en langkirke fra 1937 på Kongsmoen i Høylandet kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Eline Nygaard. Eline Nygaard (født 5. juli 1913 i Sandefjord, død 3. februar 2011) var en norsk musiker (piano) og musikkpedagog. Hun debuterte med Oslo-Filharmonien (1940), studerte under Nils Larsen, Dagmar Walle-Hansen, Simon Barrére og Ivar Johnsen, og var internasjonalt aktiv (USA, 1949), samt mye å se på NRK. Nygaard virket som lektor ved Norges Musikkhøgskole og Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo (1971–1983). Hun utdannet blant annet Jan Henrik Kayser. En biografi om hennes virke er under utarbeidelse av datteren Anne Eline Riisnæs ved Universitetet i Oslo. Else Barratt-Due laget hørespillet "Den levende tonen" (P2) om Nygaard's virke. Nygaard er mor til jazzsaksofonistene Knut Riisnæs og Odd Riisnæs. Heggstad kirke. Heggstad kirke er en langkirke fra 1887 på gården Heggstad i Sandvollan i Inderøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Den ligger i et jordbruksområde om lag 10 km sør for Steinkjer. Kirken har 250 plasser. Det er galleri i kirken, som har et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen på 12 stemmer fra 1986. Prekestol og døpefont i tre er fra 1887. Det er to kirkeklokker i kirken, en fra 1765 og en fra 1905. Altertavlen er av Karl Uchermann 1905 og har motivet Christus Consolator – «Kristus Trøsteren». Den er en kopi av altertavlen i Sofia Albertina kyrka i Landskrona i Skåne i Sverige, malt i 1885 av den danske maleren Carl Bloch (1834–1890). Akkompagnement. Akkompagnement er opprinnelig et fransk ord. Som musikkuttrykk betyr det tonefølge. En akkompagnatør skal ledsage hovedstemmen i et musikkstykke og er underordnet solisten eller koret, og må avstemme sin spillemåte etter det. Vanlige akkompagnementsituasjoner er kantater med instrumentalakkopagnement, Lieder, solosang-opptredener ellers. Opptrer to sangere eller instrumenter sammen kalles det duett. José Luis Arrieta. José Luis Arrieta Lujambio (født 16. juni 1971 i San Sebastian) er en tidligere profesjonell spansk syklist. Hans profesjonelle karriere startet i 1993, for Banesto, og ble avsluttet i det franske laget AG2R - La Mondiale. Fra 2011 er han sportsdirektør i Team Movistar. .sm. .sm er San Marinos nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Det administreres av Telecom Italia San Marino. Registrering. Registreringer foretas direkte på andre nivå. Det er for selskaper satt en grense på maks 50 domeneregistreringer pr år. For privatpersoner og andre organisasjoner enn selskaper er grensen satt til én domeneregistrering totalt. Sakshaug kirke. Sakshaug kirke er en langkirke fra 1871 i Inderøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har plasser. Varzuga. Varzuga (russisk: "Варзуга") er ei elv sør på Kolahalvøya i Murmansk Oblast i Russland. Den er 254 km lang, og nedbørsfeltet er på 9840 km². Vannføringen ved utløpet i Kvitsjøen er 77 m³/s i gjennomsnitt og opptil 300 m³/s under vårflommen i mai og juni. Elva fryser til i oktober og er islagt til mai. Salberg kirke. Salberg kirke er en langkirke fra 1715 i Inderøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Eksonym og endonym. Et eksonym er et stedsnavn eller et demonym på et annet språk enn det som blir brukt av innbyggerne på stedet eller folket selv. Det motsatte av eksonym er endonym, som er navnet innbyggerne selv bruker. Eksempel: "Allemagne", "Germany" og "Tyskland" er eksonymer, mens "Deutschland" er endonym. Alle navnene betegner det samme landet. På norsk, både bokmål og nynorsk, bruker vi eksonymer for en del navn i andre land, særlig navn på landene. "Tyskland" er allerede nevnt. "Storbritannia", "Frankrike" og "Japan" er andre eksonymer. Samtidig bruker vi også mange endonymer, særlig på byer og mindre steder. For eksempel bruker vi endonymet "München" på norsk, mens man på engelsk bruker eksonymet "Munich" for den samme byen. Når det gjelder befolkningsgrupper, er det noen eksonymer som ansees for å være støtende. Dette gjelder f.eks. samer som tidligere ble kalt ved eksonymet «lapper». I Norge regnes som regel både norske, samiske og kvenske stedsnavn som endonymer, siden norsk og samisk er offisielle språk i Norge, og kvensk har status som eget språk. Det kan hevdes at samiske og kvenske stedsnavn som ligger utenfor de samiske og kvenske kjerneområdene er eksonymer, men dette er mindre vanlig. Leka kirke. Leka kirke er en langkirke fra 1867 i Leka kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 340 plasser. Kirkens beliggenhet på Husby har vært kirkested på Leka siden 1634, og før dette var kirkestedet på Leknes. Kirkens fremste klenodier er fem temperamalerier fra 1700-tallet og et hollandsk alterskap fra 1500-tallet. F-Secure. F-Secure Corporation er et anti-virus- og datasikkerhetsfirma som utvikler programvare for å sikre mot ondsinnet programvare og trusler fra internett. Åsen kirke. Åsen kirke er en langkirke fra 1904 i Åsen, Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Kirken er oppført i sveitserstil, og har adkomst via Rv753 og E6. Dagens kirke ble bygd som erstatning for en tidligere kirkebygning som brant i 1902. Soon seilforening. Soon seilforening ble stiftet 18. februar 1919. Foreningens klubbhus var i mange år det kjente utestedet "Klubben i Son". I 1986 ble det nybygde klubbhuset "Neptun" tatt i bruk, med tilhørende nybygd bryggeanlegg. Foreningen har i dag ca 550 medlemmer. Aktiviteter i foreningen spenner fra jolleseiling for barn, til havseiling med store seilbåter. Foreningen har arrangert og arrangerer jevnlig større arrangementer som Norgesmesterskap og Norgescuper. Fra 2002 har foreningen årlig arrangert et av arrangementene som inngår i den prestisjetunge NORC-rankingen, hvor det ypperste av seilere fra hele Norge deltar. Foreningen har også fostret flere berømte seilere, som f.eks Espen og Thomas Guttormsen, Siren og Christopher Sundby, m.fl. Soon Seilforening er tilknyttet og underlagt Norges Seilforbund, NSF. San Sebastián. San Sebastián (baskisk Donostia) er et av Baskerlands fremste turistmål. Byen er som de fleste kystbyer preget av fiske og pittoreske havnekvarter, men der fiskebodene lå før finnes i dag eksklusive fisk- og skalldyrsrestauranter. Byens sentrale deler og strandpromenader går i viktoriansk arkitektur – byen var rundt forrige århundreskifte en stor turistby for den spanske kongefamilien og adelskapet. Hvert år holdes en stor festival i byen, "semana grande", med tyrefekting, festivaltog og aktiviteter som konserter, tivoli og rokonkurranser (en spesiell rosport som er Baskerlands nasjonalsport der rostjernene er omtrent like kjente i Baskerland som David Beckham i England). Byen er også kjent for sin internasjonale filmfestival hver høst. En grunn til at San Sebastian er et av Baskerlands store turistmål er de to store sandstrendene som strekker seg ut på hver sin side av byens sentrum. La Concha (skjellet) er den største av strendene og regnes som en av verdens fineste. Den andre stranden, som ligger utenfor bydelen Gross, er den mer ungdommelige stranden. Den er kjent for sine store bølger og gode surfemuligheter. Byens ungdomskultur er sterkt preget av surfing. Dave Kilminster. Dave Kilminster i Roger Waters' band ved Arrow Rock Festival, 10 juni, 2006 Dave Kilminster (født 25. januar 1962 i Bristol) er en britisk gitarist, vokalist, låtskriver og musikklærer. Han er mest kjent for å ha turnert sammen med Keith Emerson (siden 2002) og med Roger Waters på hans The Dark Side Of The Moon Tour (2006), der han fremfører gitar- og vokalparti som opprinnelig var David Gilmours. Han har også spilt sammen med John Wetton (ex. King Crimson), Ken Hensley (ex. Uriah Heep), Quango, The Nice, og Carl Palmer. Ekne kirke. Ekne kirke er en langkirke fra 1893 i Levanger kommune i Nord-Trøndelag. Byggverket er i tømmer og har 220 plasser. Stortingsvalget 1997. Stortingsvalget 1997 ble avholdt 15. september 1997. Sittende statsminister Thorbjørn Jagland hadde stilt et «kabinettspørsmål til velgerne», med ønske om en minimumsoppslutning på 36,9% av stemmene. Ettersom dette ikke ble oppnåd gikk Thorbjørn Jaglands regjering av, og ble etterfulgt av Kjell Magne Bondeviks første regjering, en mindretallsregjering utgått fra KrF, Sp og V. Rakel Wahl. Rakel Kristine Wahl (født 18. mars 1921 i Lier, død 14. desember 2005 samme sted) var en norsk langrennsløper. Hun vant 10 kilometer for kvinner under norgesmesterskapet på ski i både 1958 og 1959. Under vinter-OL i Oslo i 1952 kom hun på 6. plass under 10 km. Dette var første gang kvinnelangrenn stod på programmet i et OL, og hun var dermed den første norske kvinne til å ta poeng under vinter-OL. Hun var dessuten deltaker på 10 km med 11. plass og var med på det norske laget i 3 x 5 km stafett som kom på 4. plass under OL i 1956. Stortingsvalget 1985. Stortingsvalget 1985 ble avholdt 9. september 1985. Kåre Willochs regjering fortsatte etter valget, men Fremskrittspartiet var kommet i en vippeposisjon, og bidro i 1986 til å stemme ned regjeringen med den konsekvens at Willoch trådte tilbake og ble etterfulgt av Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Venstre falt ut av Stortinget for første gang i partiets historie. Roy Nikolaisen. Roy Nikolaisen (født 2. januar 1964) er en norsk jazzmusiker (trompet), kjent fra flere innspillinger og besetninger. På 80-tallet spilte han i Kix (1982–), i Sandvika Storband, med Geir Wentzel, Halvdan Sivertsen. Med Staffan Williams-Olsson medvirket han på flere utgivelser på 90-tallet. Han spilte på plate med Geirr Lystrup (1996). Tidligere bosatt på Gjøvik. Der har han også vært aktiv i det lokale Pastor Wang Quintet på utgivelser. Bor nå på Snarøya utenfor Oslo. Han ga selv ut "Roy's choice" (Gemini Records, 2004), med musikerne Olga Konkova piano, Knut Riisnæs saksofon, Tom Steinar Lund gitar, Olaf Kamfjord bass, Øyvind Gravdal saksofon, og David Trübenbach trommer. Den senere tid har han også spilt i Sharp 9, i Frode Nymo kvintett, med Jan Erik Vold/Egil Kapstad ("Storytellers", 1998), i Tine Asmundsen's gruppe Lonely Woman som spilte med David Murray under Kongsberg Jazzfestival 2010, samt på utgivelser med Øyvind Gravdal. På Dølajazz 2006 var han i Paul Weeden oktett, og nå nylig var han i kvintetten «Changes» med Tom Olstad, Nils Jansen, Rune Klakegg og Kåre Garnes. Teriberka. Teriberka (russisk: Териберка, fra kildinsamisk: Терберк – «Boplassen ved verdens ende») er ei elv nord på Kolahalvøya i Murmansk Oblast i Russland. Elva er 127 km lang, og har utløp i Barentshavet rundt 50 km øst for Murmansk. Nedbørfeltet er på. Det er utbygd to vannkraftverk langs elva, med en total kapasitet på 157 MW og en årlig produksjon på 290 GWh. Levanger kirke. Kirkegården ligger fra kirka – i nordlig retning. Levanger kirke er en langkirke i Levanger i Nord-Trøndelag som ble innviet i 1902. Byggverket er tegnet av Karl Norum i jugendstil, og er bygget av stein. Kirken er plassert midt i sentrum av levanger, og har en kirkegård som ligger én km nord for kirken. Kirken har 700 sitteplasser. Historie. I Levanger har det hvert meget mange bybranner som har påvirket de gamle trekirkene som stod i Levanger. I tiden mellom 1870-1900 hadde 2 trekirker gått i veien på grunn av bybrannene. De som brukte å gå til kriken måtte gå til Okkenhaug kirke for å få være med på gudstjeneste. Dette var noe som ikke var tilfredstillende i lengden for folket. For tredje gang på 30 år måtte de bygge en ny kirke. Diskusjonen startet om hvor den nye kirka skulle bygges. Levanger bystyre ville at den nye kirka skulle bygges på den gamle kirketomta, og etter den nye bebygningslåven måtte ei kirke i tettbebyggelsen være i stein. Frol herredsstyre syntes at ei steinkirke ble for dyr, og de ville ha sin kirke i tre. Den skulle ligge utenfor byen, og de forlangte å få sin del av assuransesummen. Det ble en stor diskusjon mellom kommunene. I 1898 ble det første fellesmøte mellom kommunene gjennomført og da ble man enig om å innby til arkitektkonkurranse. På grunn av forknapp bevilgning ble denne konkurransen oppgitt. Den økonomiske situasjon var anstrengt etter brannen er forstålig nok, og alle utveier måtte prøves. I 1899 ble det igjen nye anstrengelser for å få kirkesaken ut av bakevja, men det hjalp ikke. Frol holdt på Brusve som egnet tomt, mens byens formannskap holdt på den gamle kirketomt. Saken ble utsatt, men ikke så lenge tross alt, for partene ble den 17.august 1899 enige om at en steinkirke skulle bygges i den gamle kirke tomt. Partene valgte Karl Norum sin tegning av en steinkirke. I år 1900, 3 år etter brannen, ble spaden satt ned i jorda. 2.5 år etter stod kirken ferdig, 5.5 år etter brannen. Man hadde klart og berge altertavle, døpefont og 3 lysekroner fra den forrige kirke som ble nedbrent. Disse ble gjenbruk i den nye steinkirken. Restaurering og reparasjon. Levanger kirke har sto i fare for å bli øderlagt når Levanger i 1940 fikk en bombetrussel fra naziene som da hadde kontroll over byen. Heldigvis var ikke levanger en av byene som ble rammet av bombingen. 2 år etter 2. verdenskrig var utsmykkningskomiteen i full gang med reparasjoner og oppussing. Mye i kirken skulle fikses som varmeanlegg og fiksing av sprekker. I 1952 ble det feiring av kirkens 50 års dag, pluss at de feiret den nye ansiktsløftningen kirken hadde fått. I 1982 begynte restaurering av kirken. Komiteens bestrebelser og utretterlige arbeid ga resultater i form av en vakker kirke i september 1982. Kirkens nye orgel. En komité har arbeidet for nytt orgel i Levanger kirke siden 1977 på grunnlag av at orgelet fra 1946 var gammelt og utslitt, men i 1977 ble det heller kirkens restaurering prioritert fremfor orgel, å derfor ble planene om nytt orgel utsatt. I 1989 ble arbeidet om nytt orgel gjenopptatt med planlegging og pengeinnsamling. En henvendelse ble sent til orgelbryggeriet om at et konkret prosjekt skulle utarbeides i 1997. Orgelet i Levanger kirke ble til slutt innviet den 30. november 2003. Den ble bygd av Br. Torkildsen Orgelbryggeri AS. Loris Capirossi. Loris Capirossi (født 4. april 1973 i Castel San Pietro Terme, Bologna, Italia) er en italiensk motorsykkelracer som kjører for Rizla Suzuki i MotoGP. Capirossi har blitt verdensmester tre ganger; To ganger i 125cc-klassen i 1990 og 1991, og én gang i 250cc-klassen i 1998. Han er også tidenes mest erfarne MotoGP-fører, og han startet sitt 300. motorsykkel Grand Prix i Qatar i 2010. Markabygda kirke. Markabygda kirke er en langkirke fra 1887 i Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Nattlue. a> mange bildefortellinger. Tegningen er fra omkring 1860 og viser en mann med spiss nattlue ("Onkel Fritze In der spitzen Zipfelmütze", «Onkel Fritz med den spisse topplua»). a> eller nattlue. Denne typen blir på engelsk ofte kalt "mobcap". Nattlue er ei lue som blir brukt når en sover. Nattlue er sjelden i bruk som nattøy i dag, men ble inntil tidlig på 1900-tallet brukt både av kvinner og menn for å holde varmen i kalde hus om natta og for å holde frisyren i orden. Nattluene hadde gjerne form som ei topplue, eller ei kyse for kvinner, som også kunne bruke hårnett eller hårbånd for å holde håret på plass. Nattluene var oftest hvite eller lyse og kunne være sydd av vevd tekstil, for eksempel myk ull eller bomull (flannel), eller være strikket. Små, nattlueliknende hodeplagg kunne på 1700- og 1800-tallet også bæres sammen med morgenkåper, slåbroker og andre uformelle inneklær. Casey Stoner. Casey Stoner under Qatars Grand Prix 2010 Casey Stoner (født 16. oktober 1985 i Southport, Queensland, Australia) er en australsk motorsykkel racer som kjører for Repsol Honda Team i MotoGP. Stoner debuterte i MotoGP-klassen i 2006 for satellitt-teamet LCR Honda, før han gikk over til Ducati, som han også ble verdensmester for, i 2007. Etter fire år hos Ducati signerte Stoner for Honda's fabrikkteam Repsol Honda. og ble verdensmester for andre gang samme år. Casey Stoner avslutter sin MotoGP-karriere etter 2012 sesongen. Okkenhaug kapell. Okkenhaug kapell er en langkirke fra 1893 i Frol i Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer, i nygotikk og har 220 plasser. Ytterøy kirke. Ytterøy kirke er en langkirke fra 1890 i Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Nygotisk stil. Mel Sheppard. Melvin Whinfield «Mel» Sheppard (født 5. september 1883, død 4. januar 1942) var en amerikansk friidrettsutøver som vant 4 gullmedaljer under OL i 1908 i Londonog 1912 i Stockholm. I ungdommen søkte han om å bli opptatt i New York-politiet men ble avvist fordi han hadde dårlig hjerte. I perioden 1906 til 1908 vant han 3 mellomdistanseløp i de nasjonale amerikanske mesterskapene, han var dermed favoritt til mellomdistanseløpene i OL. Nordli kirke. Nordli kirke er en kirke fra 1873 i Lierne kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Nygotisk stil. Alterutstyr fra 1695. Sørli kirke. Sørli kirke er en langkirke fra 1873 i Lierne kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og nygotisk stil og har 250 plasser. Ulf Hannerz. Ulf Hannerz født (9. juni 1942 i Malmö i Sverige) er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Stockholm. Hannerz er en internasjonalt anerkjent antropolog, og er spesielt kjent for sine studier av komplekse samfunn (særlig storbyer), globalisering og transnasjonale relasjoner. Han ble kreert til æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 2005. Tunnsjø kapell. Tunnsjø kapell er en langkirke fra 1876 i Lierne kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og nygotisk stil og har 100 plasser. Nigardsbrevatnet. Nigardsbrevatnet er et vann som ligger i Luster kommune i Sogn og Fjordane. Vannet er farget av det tilførte smeltevannet fra Nigardsbreen. Tilførselen av brevann gjør at vannet er svært kaldt hele året. Columbine-massakren. Flyfoto av Columbine High School. Columbine-massakren var en skolemassakre som skjedde tirsdag 20. april 1999 på Columbine High School i Jefferson County i Colorado. To elever ved skolen, Eric Harris og Dylan Klebold, skjøt og drepte tolv andre elever og en lærer, mens ytterligere 24 ble skadet, 3 av dem mens de rømte fra skolen. Skytingen startet ved lunsjtid, og da var de fleste elevene i skolens kantine. Likevel ble ingen drept i kantina, da de fleste klarte å komme seg ut av kantina da skytingen startet utenfor skolen. Harris og Klebold hadde 10 minutter før skytingen begynte plassert ut 2 propanbomber i kantina som skulle gå av 11.17, da kantina var full. Harris og Klebold skulle stå ved inngangene og skyte alle som overlevde bombene. Bombene gikk ikke av, og Harris og Klebold valgte derfor å gå inn i skolen å skyte. De fleste av ofrene ble drept i skolens bibliotek. Etter skytingen tok de to elevene sine egne liv ved å skyte seg selv i bibliotekt på skolen, bare noen få meter fra noen av sine ofre. Dagen skytingen ble utført på har ført til mange forskjellige teorier, blant annet er det fødselsdagen til Adolf Hitler og det er dagen etter både årsdagen for Beleiringen i Waco og Oklahoma City-bombingen. Grendel (sang). Grendel er en sang av den britiske rockegruppa Marillion. Sangen var B-spor på Marillions debutsingle "Market Square Heroes", som kom ut i oktober 1982. Grendel har fått til dels kultstatus blant de av Marillions fans som foretrekker gruppas progressive side, men det er i dag delte meninger blant fansen om sangen. Melodien er skrevet av Fish, Steve Rothery, Pete Trewavas, Mark Kelly, Michael Pointer, Diz Minnett og Brian Jellyman. Teksten er skrevet av sanger Fish. Med en lengde på 17 minutter og 15 sekunder var sangen Marillions lengste, fram til «Ocean Cloud» kom i 2004 på albumet "Marbles". Opprinnelsen til sangteksten finnes i det angelsaksiske heltekvadet Beowulf, der Grendel er et monster som henter danskekongen Hrothgars krigere, og som senere blir drept av helten Beowulf. Fish hentet sin inspirasjon fra romanen Grendel, skrevet av den amerikanske forfatteren John Gardner. Boka presenterer historien sett fra monsterets side, og beskriver kongens krigere som grådige, korrupte og onde, og monsteret som et følsomt, intelligent vesen. Denne synsvinkelen fanget Fish' interesse. Melodisk og oppbygningsmessig har sangen Grendel likheter med Genesis' lange sang «Supper's Ready», og det var med på å gi mange fans inntrykket av at Marillion var sterkt inspirert av Genesis. Marillion selv har imidlertid alltid benektet dette. Grendel finnes i to versjoner. Sangen (lengde 17.15) var med på Marillions debutsingle (egentlig en EP) "Market Square Heroes" i oktober 1982. Denne versjonen var også med på samlinga "B'Sides Themselves", ei samling med single-B-sider som kom ut på CD i 1988. Samme versjon var også med i CD-boksen "The Singles '82-'88", som ble utgitt i 2000. På bonus-CD-en til den remastrede utgaven av Marillions debutalbum "Script for a Jester's Tear", utgitt i 1997, finnes en annen versjon av sangen – «Grendel (Fair Deal Studios version)», innspilt i 1982 og med lengde 19.10. Grendel har aldri vært utgitt i konsertversjon. Marillion har heller aldri spilt sangen etter at Fish sluttet i gruppa i 1988. Småbiter av melodien har imidlertid vært spilt ved noen få anledninger. Kopperå kapell. Kopperå kapell er et kapell fra 1936 ved tettbebyggelsen Kopperå i Meråker kommune i Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 150 plasser. Strand videregående skole. Strand videregående skole (Strand VGS) er en videregående skole på Tau i Strand kommune. Skolen, som først ble etablert i 1969, har i dag 415 elever (skoleåret 2006/2007) og 75 tilsatte. Skolen eies og drives av Rogaland fylkeskommune og har hovedinntaksområde i Strand (Tau og Jørpeland), Forsand, Hjelmeland og Finnøy kommune. Strand VGS er en MOT-skole. Strand VGS ble først etablert som et filial under Stavanger katedralskole i 1969 på Jørpeland. Skolen ble i 1989 flyttet inn i nye bygg på Tau. Ved inntaket i 2004 innførte skolen obligatorisk bærbar PC for alle elever på grunnkurs allmennfag. På tiden var det få andre skoler som hadde gjort det samme. En av dem var Dalane videregående skole. Ordningen ble videreført frem til inntaket i 2006 da det også var obligatorisk for alle aldre elever i videregådene skoler i Rogaland å ha bærbare datamaskiner (vedtak i fylkeskommunen). I 2005 ble skolen utvidet med å bygge innendørs fotballhall ved siden av skolen. Den var størst i Rogaland da den ble bygget. Skolen ligger sentralt på Tau ved siden av Krossvatnet og som nærmeste nabo til butikker. Det er 10 minutters gange til kaien hvor det går ferje til Stavanger (Tausambandet) samt hurtigruter innover i Ryfylke og til Stavanger. Ved omtrent hver ferje går det også buss til Jørpeland. Bussene går forbi skolen. Utdanningsprogram. Utdanningsprogram ved skolen fra og med Kunnskapsløftet i 2006. Meråker kirke. Meråker kirke er en langkirke fra 1874 i Meråker kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. En barokk altertavle (1691) kom i 1981 til kirken, et praktstykke som ble solgt på auksjon i 1874 og havnet på Nordiska Museet i Stockholm. Kommuniststat. Kommuniststat er en stat med en regjeringsform kjennetegnet av at makten ligger hos et kommunistparti, enten som eneste parti i landet, eller som det dominerende partiet, og at staten følger den kommunistiske ideologien som overordnet politisk mål. Kommuniststater kan også tillate andre, ikke-kommunistiske partier å delta i det politiske livet i staten, men det kommunistiske partiet er da gjerne gitt en spesiell eller dominerende rolle i staten. Dette kan være nedfelt i grunnloven. Statlige institusjoner og partiinstitusjoner kan derfor være tett sammenvevd. Grunnen til at ikke-kommunistiske partier kan være tillatt er ønsket om å gi inntrykk av flerpartisystem, men som oftest hadde disse partiene liten reell innflytelse. De fleste kommuniststater hadde planøkonomi (kommandoøkonomi). Det er imidlertid noen unntak fra dette, ikke minst Kina, som fra 1980-tallet gikk over til markedsøkonomi i stor grad. Uttrykket kommuniststat var og er det vanlige uttrykket i vesten for å beskrive stater styrt av kommunistpartier. Kommuniststatene selv kunne gjerne omtale seg som folkedemokratier eller med andre betegnelser. I kommunistisk teori var imidlertid kommunismen oppfattet som en fremtidig styreform, som man ennå ikke hadde oppnådd. «Albatros» (1926). Torpedoboot «Albatros» var en av fartøyene i «Kampfgruppe V» den tyske angrepsflåten som kom inn Oslofjorden natt til 9. april 1940. I nærheten av Færder fyr ble de tyske fartøyene anropt av det vesle norske bevoktningsfartøyet «Pol III». «Albatros» ble beordret til å ta seg av dette. «Pol III» ble skutt i brann og mannskapet tatt ombord på «Albatros». Fartøyet opptok igjen sine oppgaver i kampgruppen. Senere på natten gjorde «Albatros», sammen med søsterskipet «Kondor» og to marinesveipere "R-17" og "R-27", et forsøk på å erobre Horten. De kom i kamp med den norske mineleggeren «Olav Tryggvason». "R-17" fikk alvorlige skader og den tyske styrken trakk seg tilbake til Son. Senere på dagen ble Horten besatt fra landsiden og «Albatros» gikk til Horten. 10. april forlot «Albatros» Horten for å delta i besettelsen av Bolærene fort. Etter å ha landsatt soldater, fortsatte «Albatros» mot Øsfold. Senere på dagen rennte «Albatros» i stor fart på skjæret Gyren mellom Søsterøyene og Vesterøy i Hvaler kommune. Årsaken er ikke avklart, kommandanten på «Albatros» hevder å ha sett noe han oppfattet som en u-båt og forsøkte å vedre denne. Han kan ha oppfattet staken på Gyren som et periskop, eller det kan være en bortforklaring av dårlig navigasjon. Albatros ble stående fast på skjæret. 4.mai ble hun erklært tapt og alt som kunne reddes fra vraket ble tatt i land. Etter en tid brakk skroget og det som er igjen av «Albatros» ligger nå fordelt på to plasser, på ca 20 meters dyp ligger akterenden og noe bortenfor på 35-45 meter ligger baugen, like ved Gyren. Namdalseid kirke. Namdalseid kirke er en langkirke fra 1858 i Namdalseid kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Adkomst til stedet er via Riksvei 17. Statland kapell. Statland kapell er en langkirke fra 1992 i Namdalseid kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Gerd og Otto. Gerd og Otto ble dannet i 1930, og var en sangduo bestående av Gerd og Otto Nielsen. De gjorde sin første plateinnspilling i 1934 på merket HMV (His Master's Voice). Sangene var «Et luftslott på månen»/«Haveorkesteret». De ble hos HMV til 1937, i 1938 gjorde de to plater for Columbia, og i 1939 spilte de inn to plater for Telefunken. Disse ble de siste platene før andre verdenskrig. Otto satt på Grini under krigen. I 1945 gjorde han og «Grinikvartetten» en plateinnspilling. I 1948 gjorde Gerd og Otto en plateinnspilling for Musica, hvor de skulle være resten av karrièren. På B-siden var originalversjonen av den sangen som skulle bli deres største slager: «På en grønnmalt benk». Gerd og Otto ble oppløst i 1955. Etter Gerd og Otto jobbet Otto som programleder i radioprogrammet "Søndagsposten". I 1982 ble de overtalt til å spille inn noen av de gamle sangene på nytt på LP-platen «Svanesang i stereo» (Philips). Otto døde 9. oktober samme året, 72 år gammel. Gerd fortsatte som artist resten av karrièren. Hun sang inn duetter med blant andre Alf Prøysen. Gerd døde 8. desember 1997. MS «Lofoten». MS «Lofoten» (kallesignal LIXN) er et hurtigruteskip eid av Hurtigruten ASA. Skipet var byggnummer 547 ved Akers mekaniske verksted, og ble overlevert Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) 27. februar 1964. MS «Lofoten» gikk i ordinær hurtigrutetrafikk fram til 2002, da skipet ble avløst av MS «Trollfjord». Etter salget av MS «Lyngen» høsten 2007 ble skipet igjen satt inn i fast rotasjon i hurtigruten. Sammen med MS «Nordstjernen» er hun det eneste gjenværende skip fra etterkrigsflåten som fortsatt går i ordinær hurtigrutetrafikk. Skipet ble erklært verneverdig av riksantikvaren i 2001. Skipet har blitt modernisert og oppgradert flere ganger, men fremstår utseendemessig omtrent slik hun gjorde ved overlevering i 1964. Historie. I løpet av andre verdenskrig gikk mange av hurtigruteskipene tapt, og eldre skip måtte settes inn i ruten som en midlertidig løsning. En gjenoppbygging av hurtigrute-flåten ble startet, og MS «Lofoten» var det tolvte nybygget etter krigen. Det var det andre hurtigruteskipet som ble bygget i Norge etter krigen. Kontraktssummen var omtrent 17 millioner kroner. I hurtigruten. MS «Lofoten» ble døpt av Asbjørg Bergsmo og sjøsatt 7. september 1963. Etter overleveringen til VDS 27. februar 1964, ble skipet satt inn i hurtigrutetrafikk på nordgående fra Bergen 5. mars 1964 og erstattet DS «Vågan» (tidligere DS «Lofoten»). I perioden 1968 til 1982 gikk skipet også i ekspressruten (utvidet hurtigrute) innom Svalbard. 14. mars 1970 grunnstøtte hun i Risøyrenna. 29. juli 1972 gikk skipet på en sandbanke utenfor Longyearbyen på Svalbard, men kunne fortsette ruten uskadet. 17. juni 1976 kolliderte hun med Nordenfjeldskes hurtigruteskip MS «Erling Jarl». I april 1977 seilte MS «Lofoten» på cruise til Shetland og Orknøyene, og 19. juli samme år grunnstøtte skipet i Tjeldsundet på vei til Svalbard i ekspressruten. Hun fikk skader på skroget, men kunne gå for egen maskin til Harstad der hun fikk utført en nødreparasjon ved Kaarbø mekaniske verksted. Skipet seilte til Nylands mekaniske verksted i Oslo for å repareres, og 8. august 1977 var hun tilbake i hurtigrutetrafikk. Fra 19. oktober til 5. november 1980 lå MS «Lofoten» i dokk ved Aalborg Værft i Danmark for å oppgraderes og moderniseres. 2. plass spisesal ble erstattet av fire store lugarer, og skipet ble gjort om til énklasse-skip (ingen klasseinndeling). Hovedmotoren ble også overhalt ved dette verkstedoppholdet. Fra 14. til 31. oktober 1985 var MS «Lofoten» igjen i dokk ved Aalborg Værft i Danmark. Denne gangen ble innredningen pusset opp og modernisert, samt at enkelte lugarer på B-dekket fikk dusj og toalett. Den tidligere røykesalongen akter ble gjort om til bar med musikkanlegg og dansegulv. Skroget fikk skiftet ut noen stålplater og ble malt i lyseblått (samme blåfarge som VDS' skorsteinsmerke). Det blåfargede skroget var et design-eksperiment som ble avsluttet i 1986, da skipet fikk den tradisjonelle svartfargen tilbake. Køyekapasiteten ble redusert til 223 køyeplasser fordelt på 91 lugarer etter ombyggingen. MS «Lofoten» går fra Molde Den 1. januar 1988 fusjonerte Vesteraalens Dampskibsselskab med Ofotens Dampskibsselskab (ODS) og dannet Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS). Skipet fikk nytt skorsteinsmerke og hjemmehavn Narvik, men beholdt navnet. 30. september 1988 ble MS «Lofoten» solgt til Finnmarks Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR) for 20 millioner kroner. Hun fikk nytt skorsteinsmerke og hjemmehavn Hammerfest, men beholdt navnet. Mens hun var i FFRs eie ble hun påmalt en lyseblå stripe over lugarvinduene på brodekket. FFR håpte på å kunne kontrahere et nytt hurtigruteskip, men måtte i 1995 innse at et nytt skip ville bli altfor kostbart. Etter å ha blitt oppgradert ved Mjellem & Karlsen Verft i Bergen i januar 1996, ble MS «Lofoten» solgt tilbake til OVDS 1. februar 1996 og endret hjemmehavn til Narvik igjen. Køyekapasiteten var nå 184. Den 30. mai 2001 ble skipet erklært verneverdig av riksantikvaren. Den 2. februar 2002 ble hun tatt ut av hurtigrutetrafikk, men ble satt inn igjen i desember samme år som erstatning for MS «Nordnorge» som seilte på cruise i Antarktis. I 2004 til 2006 gikk hun i cruisefart på Vestlandet og i Lofoten om sommeren, og som erstatningsskip i vinterhalvåret. I mars 2006 fusjonerte Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) og dannet Hurtigruten Group, senere omdøpt til Hurtigruten ASA. Skipet fikk atter en gang nytt skorsteinsmerke, men beholdt navnet og hjemmehavnen. Etter salget av MS «Lyngen» i 2007, ble MS «Lofoten» satt inn i fast helårsrotasjon i hurtigruten igjen. Skipet. MS «Lofoten» er bygd i stål, bortsett fra overbygget på brodekket som er utført i aluminium. Bruttotonnasjen er 2 621 Bruttoregistertonn, nettotonnasjen er 1 099 Nettoregistertonn og lasteevnen er 700 dødvekttonn. Skipet har to kjølerom, og totalvolumet på lasterommene er 708 m³. Lasting og lossing foregår ved hjelp av en skipskran, og lasterommene er beskyttet av en lasteluke på fordekket. Hovedmotoren er lisensbygd av Akers mekaniske verksted og er en 7-sylindret totakts Burmeister & Wain DM742 VT2 BF90 dieselmotor. Dagens motor er den originale fra 1963, og ytelsen er 2 447 kW (3 325 hestekrefter), noe som ga en toppfart på 17,5 knop under prøveturen. Ved levering hadde skipet tre generatorer. I 2003 ble en fjerde generator som fungerer som nødgenerator installert. To av generatorene er de originale fra 1963. MS «Lofoten» har fire dekk og hadde ved levering 53 køyeplasser på 1. plass (1. klasse), og 180 køyeplasser på 2. plass. I 2009 har skipet 171 køyeplasser fordelt på 91 lugarer, og ingen klasseinndeling. Hun er sertifisert for 400 passasjerer i liten kystfart. Mastehøyden er 26 meter, og IMO-nummeret er 5424562. John William Waterhouse. "Sleep and His Half-Brother Death", 1874. "The Lady of Shalott", 1888. John William Waterhouse (6. april 1849 – 10. februar 1917) var en engelsk maler, assosiert med pre-rafaelittene og mest kjent for sine malerier med kvinnelige figurer fra mytologien og litteraturen. Han tilhørte den sene fase av pre-rafaelittismen. Tidlig liv. Waterhouse.Waterhouse ble født i Roma som sønn av malerne William Waterhouse og Isabela Waterhouse, men da han var fem år gammel flyttet familien til South Kensington, rett i nærheten av det nylig grunnlagte Victoria and Albert Museum. Han studerte maleri under sin far før han kom inn på Royal Academy i 1870. Hans tidligste verker var alle med klassiske temaer i ånden til Lawrence Alma-Tadema og Frederic Leighton, og ble stilt ut ved Royal Academy, Society of British Artists og Dudley Gallery. En av hans tidligste malerier ble kjøpt av en privat samler, "La Fileuse", et sjarmerende maleri som ble gjort i 1874. Det er en grasiøs kvinnefigur i kraftige røde og gule farger, spesielt merkbart er hennes hender og en gresk-romersk bakgrunn som er et testamente til byen Roma som han skulle reise tilbake til gjentatte ganger. Senere karriere. I 1874 da han var 24 år stilte Waterhouse ut den klassiske allegorien "Sleep and His Half-Brother Death" ved sommerutstillingen til Royal Academy. Maleriet ble meget godt mottatt og stilte deretter ved akademiet i bortimot hvert eneste år etter fram til sin død i 1917. I 1883 giftet han seg med Esther Kenworthy, datteren til en kunstlærer fra Ealing som hadde stilt ut sine egne malerier med blomstermotiver ved Royal Academy og andre steder. De fikk to barn, men begge døde i barndommen. I 1895 ble Waterhouse valgt inn akademiet, og han underviste ved St. John's Wood Art School, deltok ved St John's Wood Arts Club og tjenestegjorde i akademiets styre. Arthurianske kvinnefigurer. Ett av Waterhouses mest berømte maleri er "The Lady of Shalott", en studie av Elaine av Astolat, en figur fra myten om kong Arthur, og som dør av sorg når Lancelot ikke vil elske henne. Verket var basert på et dikt av poeten Alfred Tennyson med samme tittel. Waterhouse malte faktisk tre ulike versjoner av denne kvinnefiguren, i 1888, 1896, og 1916. Dette maleriet er det som oftest er i publikums bevissthet når pre-rafaelittene nevnes og finnes i dag i Tate Gallery. En annet av Waterhouses favorittkvinner var Ofelia. En av hans mest berømte malerier av Ofelia avbilder henne rett før hennes død, legger blomster i håret sitt mens hun sitter på et tre som lener seg over en innsjø. Som i "The Lady of Shalott" og i andre av hans malerier handler det om en kvinne som dør i nærheten av vann. Han kan også ha blitt inspirert av malerier av Ofelia av Dante Gabriel Rossetti og John Everett Millais, pre-rafaelittene fra dens første fase. Han leverte inn sin Ofelia-maleri i 1888 for å kunne motta sitt diplom fra Royal Academy. Han opprinnelig tenkt å levere inn et maleri kalt "A Mermaid", men det ble ikke gjort ferdig i tide. Etter dette gikk maleriet tapt til utpå 1900-tallet og er nå utstilt i kunstsamlingen til Andrew Lloyd Webber. "A Mermaid", ferdiggjort i 1901, ble priset av "Art Journal" som ekstatisk skrev at «Det vemodige og sørgelige synet av denne vakre havfruen, sittende på en stein, kjemmer sitt mattrøde hår, dekket med perler som ligger i et iriserende skjell, er kraftig i sin antydning. Det forteller at menneskelig lengsel vil aldri bli tilfredsstilt... Sjøens kulde ligger over hennes hjerte, det endeløse bruset fra vannet er en skrøpelig erstatning for menneskelige stemmer, aldri kan dette vakre vesenet, forstyrret av følelser, oppleve på den ene siden en uvekket fred, på den andre siden kvinnelighetens gleder.» Waterhouse kom til male Ofelia på nytt i 1894 og 1909 (eller året etter), og planla ytterligere et maleri i samme serie, kalt "Ophelia in the Churchyard", men han kunne ikke fullføre sin Ofelia-serie ettersom han ble meget syk med kreft i 1915. Han døde to senere og hans grav kan bli sett i kirkegården Kensal Green Cemetery i London. Klinga kirke. Klinga kirke er en langkirke fra 1866 i Namsos kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 270 plasser. Kristi krybbe kirke. Kristi krybbe kirke er en åttekantet kirke fra 1959 i Røyrvik kommune, Nord-Trøndelag fylke. Det er et lite kapell med brune tømmervegger og torvtak. Kirken er privateid. Byggverket er i tømmer og har 50 plasser. Igor Akinfejev. Igor Vladimirovitsj Akinfejev (russisk: Игорь Владимирович Акинфеев, født 8. april 1986 i Vidnoje i Russland) er en russisk fotballspiller som er målvakt for CSKA Moskva. Han slo igjennom på laget som syttenåring og har allerede vunnet serien i Russland tre ganger og UEFA-cupen én gang. Han har blitt sammenlignet med den russiske keeperlegenden Lev Jasjin og har pr. 13. februar 2011 47 landskamper for Russland. Namsos kirke. Namsos kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1960 i Namsos kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tegl og har 622 plasser. Fredrik Kolstø. Ole Fredrik Kolstø (født 5. mars 1860 i Haugesund, død 2. april 1945 i Trondheim) var en norsk kunstmaler. Kolstø fikk sin utdannelse fra Christiania og München. Han malte bilder i realistisk og impresjonistisk stil, gjerne med motiv fra Vestlandet. Bildene framstiller ofte menneskets møte med naturen i dagligliv og arbeid, men han malte også portretter og interiørbilder. Både Nasjonalgalleriet og Haugesund Billedgalleri har maleri av Kolstø. Barndom og utdanning. Ole Fredik var sønn av Ingeborg Nilsdatter (f.1838) og kjøpmann Østen Kolstø (f.1830), som hadde forretning i Strandgaten i Haugesund. I 1867 hadde Østen vært ordfører i Haugesund, som fra 1866 hadde status som kjøpstad. Ole Fredrik vokste opp sammen men den yngre søsteren Anne Berthine (f.1863). Da Ole Fredrik var seksten år, i 1876, begynte han som elev ved Knud Bergsliens malerskole i Christiania. Her ble han værende i ett år. I 1877 reiste Kolstø til München for å studere ved kunstakademiet der. Han reiste sammen med blant andre Erik Werenskiold. I München fikk han som lærer først Otto Seitz, senere Wilhelm von Lindenschmit. Etter en sommerferie i Haugesund i 1880 drar Kolstø tilbake til München. Med som reisefølge er haugesunderen Eivind Nielsen, som dette året skal starte sin kunstutdannelse i utlandet. Eivind Nielsen ble senere en kjent maler og tegner. Etter studier i München i tre år fikk Kolstø akademiet sølvmedalje, og ble «komponierschüler» under Lindenschmit. Dette innebar rett til atelier og betalt modell. I München ble Kolstø værende fram til 1882. Han har etterlatt seg en ganske omfattende beskrivelse av studieårene i den tyske byen.. Bildene til Kolstø er preget av München-realismen, slik som i bildet «Stril ved Bergens fisketorv» fra 1881. Reisevirksomhet. I 1882 reiste Kolstø videre til Paris. Både under dette besøket, og ved et senere besøk i 1885, fikk han sterke inntrykk fra impresjonismen. Påvirket av impresjonismen laget han hovedverket «Malerverksted» (også kalt «Ateliérinteriør») i 1885. Fra samme år er også det karakterfulle portrettet I Grez-Sur-Loing i Frankrike oppholdt han seg sammen med Erik Werenskiold, Christian Krohg og Christian Skredsvig. Herfra stammer bildet «Husvegg i Grez» (1882), i dag i eie hos Nasjonalgalleriet. Kolstø besøkte også Antwerpen. Et reisestipend gjorde det mulig for han å reise til Capri i 1886, hvor han malte lysfylte landskap. Etter besøket på Capri får bildene hans en lysere, lettere tone. Malerskole i Bergen. I 1888 giftet Kolstø seg med Fredrikke Johanne Berg, til vanlig kalt Hanna. I årene 1888-92 bodde Kolstø i Bergen, hvor han var tegnelærer ved Den tekniske høkskolen. Han drev også en egen malerskole. I perioden 1889-92 var han styremedlem i Bergens kunstforening. I 1889 fikk Kolstø bronsemedalje på Verdensutstillingen i Paris. Bømlo. I 1892 flyttet Kolstø og familien til Bømlo, der de bosatte seg på Vornes. Ved Geitung vest for Bømlo malte han i 1892 bildet «Ute ved laksenoten», som han solgte til Nasjonalgalleriet for 1500 kroner. Det tredje barnet i familien, Eivind, ble født på Bømlo 21.desember 1893 og døpt i Bremnes kirke. Vintermørket satte en begrensning for malervirksomheten, og ofte kunne Kolstø male bare to-tre timer hver dag. På Bømlo malte han omlag 80 bilder. Christiania. I 1895 flyttet familien til Christiania. I 1899 hadde Kolstø sin første separatutstilling, på Blomqvist. Kolstø malte i 1901 alterbildet i Vår Frelses kirke i Haugesund. Portretter «Amaldus Nielsen» er fra 1902. Bildet «Landskap ved Haraldsstøtten» av Kolstø var en gave fra Haugesunds innbyggere til kong Haakon VII og dronning Maud ved kroningen i 1906. Motivet med Haraldsstøtten midt i bildet hadde en sterk symbolverdi, ved å knytte forbindelse til Norges samling. Bildet er nå i eie ved det kongelige slott. Son. Til Son flyttet Kolstø i 1910. Her fikk familien en leilighet i andre etasje i Fjellstadgården, nær Son sentrum. Her ble familien boende fram til 1924. I Fjellstadgårdet har Kolstø malt en rekke interiørbilder, blant annet «Rødt interiør» og «Fra min stue». Han har også malt en rekke landskapsbilder fra Son, hvor han var spesielt begeistret for vinterlandskapet. I 1915 ble bildet «Vårløsning i Son» framvist på Verdensutstillingen i San Francisco. Trondheim. De siste tjue årene av livet bodde Kolstø i Trondheim. Otterøy kirke. Otterøy kirke er en åttekantet kirke fra 1858 i Namsos kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Voronja. Voronja (russisk: Воронья) er ei elv på Kolahalvøya i Murmansk Oblast i Russland. Elva er 155 km lang, og nedbørfeltet er 9940 km². Voronja renner fra Lovozero midt på Kola, og renner derfra rett nordover og har sitt utløp i Voronjabukta i Barentshavet like ved det mindre tettstedet Gavrilovo. Det er utbygd to vannkraftverk langs elva, med en total kapasitet på 351 MW og en årlig produksjon på 1069 GWh. Vemundvik kirke. Vemundvik kirke er en langkirke fra 1875 i Namsos kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Bjørhusdal gamle skolekapell. Bjørhusdal gml. skolekapell er et kapell fra 1887 i Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag. Byggverket er i tømmer og har 60 plasser. Bambi (figur). Bambi er et fiktivt rådyr som er hovedpersonene i to romaner av den østerrikske forfatteren Felix Salten (pseudonym for Siegmund Salzmann). Bøkene forteller om rådyrets oppvekst og til dels vanskelige utfordringer det må i gjennom. Walt Disney og The Walt Disney Company laget i 1942 en tegnefilmen "Bambi", som var basert på den første boken. I denne filmen foregår imidlertid handlingen i Amerika og noen av de mest brutale detaljene er tonet ned. Bambi er dessuten en hvithalehjort og ikke et rådyr. Jukanga. Jukanga (Russisk: "Иоканга" eller "Иоканьга") er ei elv nordøst på Kolahalvøya i Murmansk Oblast i Russland. Elva er 203 km lang, og nedbørfeltet er 6020 km². Jukanga kommer fra innsjøen Alozero sentralt på Kolahalvøya, og har sitt utløp i Barentshavet like ved halvøya Svjatoj Nos, rundt 300 km øst for Murmansk. Dens største sideelv er Sukhaja fra sør. Broderfolk. Broderfolk var en tospråklig avis som ble utgitt på Røros i Sør-Trøndelag. Avisen dekket kommunene Røros, Tydal og Holtålen i Sør-Trøndelag, Os i Hedmark, samt Härjedalen i Sverige. Avisen kom ut hver torsdag, og hadde første utgivelse 25. januar 2007. Redaktør for avisen var Tore Østby. Avisen ble nedlagt 1. desember 2007. Løvenes konge 2 – Simbas stolthet. "Løvenes konge 2 – Simbas stolthet" er en tegnefilm av The Walt Disney Company. Den er en oppfølger til "Løvenes konge", utgitt direkte på video. Filmen handler om Simbas datter Kiara og hennes kjærlighet til løven Kovu. Familiene deres er ikke særlig begeistret for det, siden de ikke liker hverandre særlig godt. Stemmer. Sangen "Han bor i deg" er i den norske versjonen fremført av Jan Werner Danielsen NBA Rookie of the Year. National Basketball Association Rookie of the Year er en pris som gis til den beste spilleren i NBA som spiller sin første sesong. Vinneren får Eddie Gottlieb Trophy. Prisen ble først delt ut i 1952-1953 sesongen. Otto Nielsen. Otto Nielsen fotografert av Rigmor Dahl Delphin i 1964. Foto i Oslo Museums samlinger. Otto Nielsen (født 19. juni 1909, død 9. oktober 1982) var en norsk programleder, programredaktør, sanger, komponist og viseforfatter. Under andre verdenskrig drev Otto Nielsen med illegalt arbeid og ble tatt til fange i 1943 og plassert i konsentrasjonsleiren Grini utenfor Oslo. Han var redaktør i NRKs populære radioprogram Søndagsposten i 22 år. I den perioden fikk han frem mange nye visekunstnere, blant annet Erik Bye, Alf Prøysen, Birgitte Grimstad, Vidar Sandbeck, Lars Klevstrand, Stein Ove Berg, Kari og Ola Bremnes. Sammen med sin lillesøster Gerd dannet Otto Nielsen sanggruppa Gerd og Otto. De debuterte som duo på et arrangement for Bjørnsonforbundet på Trøndelag teater i 1930 og spilte inn 21 78-plater i perioden 1934 til 1955. I 1982 foretok de dessuten nyinnspillinger av en del sanger på LP-platen "Svanesang i stereo" (Philips). Han er far til programleder Atle Nielsen,til forfatter, prosjektleder og producer i NRK Ann-Cathrin Ramberg,og til Hege Becker Nielsen, som er tilknyttet Nationaltheatret Ann-Cathrin Ramberg har forøvrig gitt ut en visebiografi om sin far, som blant annet inneholder 100 av hans viser. Den heter Litjvisa mi, og fåes gjennom Notearkivet. Sanger (utvalg). Nielsen har også skrevet verbalnumrene «I marinen» (med Arve Opsahl) og «Fiskeribølgen». «I marinen» ble utgitt på singlen Triola TN-304 i 1967. «Fiskeribølgen» ble innspilt på singlen Nor-Disc NOR 89 av Rolf Just Nilsen i 1963 Bjørhusdal kapell. Bjørhusdal kapell er en langkirke fra 1970 i Namsskogan kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Adkomst til stedet er via Rv6 og E6. Fylkesvei 31 (Finnmark). Fylkesvei 31 i Finnmark går mellom Hakkstabben og Hammelnes på Seiland i Alta kommune. Veien er 9,1 km lang. Eksterne lenker. 031 Løvenes konge 3 – Hakuna Matata. "Løvenes konge 3 – Hakuna Matata" er en tegnefilm av The Walt Disney Company som er en halvforløper til "Løvenes konge" og dens oppfølger "Løvenes konge 2 – Simbas stolthet". Den gir bakgrunnsopplysninger til mye av det som skjer i de to andre filmene. I filmen får man blant annet vite mer om Simba da han vokste opp i skogen adskilt fra de andre løvene. Han lever etter mottoet «Hakuna Matata», som innebærer total befrielse fra all bekymring og uro. Livsstilen ble introdusert av apen Rafiki, som førte den videre til Timon og Pumbaa. Fylkesvei 112 (Finnmark). Fylkesvei 112 (Fv112) i Finnmark går mellom Bismarvik og Finnelva på Sørøya i Hammerfest kommune. Veien er 6,0 km lang. Eksterne lenker. 112 Hannibal Lecter. De fleste kjenner Hannibal Lecter gjennom fremstillingen til Anthony Hopkins. Dr. Hannibal Lecter er en fiktiv person skapt av forfatteren Thomas Harris. Han opptrer i bøkene "Den røde drage", "Nattsvermeren", "Hannibal" og "Hannibal Rising" samt filmatiseringen av disse. Han dukker først opp i boken "Den røde drage" der han viser seg som en briljant psykiater, men likefullt som en brutal kannibalistisk seriemorder. Han viser trekk av sosiopati, men på grunn av sin høye intelligens fungerer ingen av de kjente prøvene på ham. Til tross for at han er kjent i medisinske kretser for sin intelligens, er han mest kjent blant menigmann som Kannibalen Hannibal ("Hannibal the Cannibal"). Han ble fremstilt av Brian Cox i filmen "Manhunter", basert på romanen "Den røde drage", men han er trolig best kjent fra filmene "Den røde drage", "Nattsvermeren" og "Hannibal" der han fremstilles av Sir Anthony Hopkins. I den siste filmen, "Hannibal Rising", blir en ung Lecter fremstilt av den franske skuespilleren Gaspard Ulliel. Det amerikanske filminstituttet kåret Hannibal Lecter (fremstilt av Hopkins) til den mest skremmende filmfiguren noensinne. I 2011 begynte TV-kanalen NBC produksjonen av serien "Hannibal". Mads Mikkelsen fikk rollen som Hannibal Lecter, og ble dermed den fjerde skuespilleren som fremstiller Lecter. Biografi (fiktiv person). "Biografien baserer seg på bøkene av Thomas Harris og ikke filmatiseringen av dem." Opphav. Lecter ble født i Litauen i 1933 av en familie som blir fremstilt som aristokratiske og rike. Hans far er bare kjent som greve Lecter, og var etterkommer av krigsherren «Hannibal den bistre» som beseiret Den tyske Orden i slaget ved Tannenberg i 1410. Hans mor, Simonetta Sforza, er etterkommer av både Visconti-familien og Sforza-familien som var herskere av Milano i 250 år under renessansen. I romanen "Hannibal" blir det også nevnt at han kan være en fjern slektning av kunstneren Balthus, en mulighet han selv undersøker uten resultat. Barndom. Lecters barndom blir først omtalt i romanen "Hannibal", der søsteren Mischa Lecter blir introdusert samtidig som deler av hans barndomshistorie blir kjent. Men det er i romanen "Hannibal Rising" hele historien blir presentert. Under oppveksten utviklet han et tett og kjærlig bånd med sin lillesøster, som han beskyttet og tok vare på. Under andre verdenskrig flyktet familien fra slottet sitt og tok tilflukt i en jakthytte i skogen for å unngå Hitlers blitzkrieg under Operasjon Barbarossa. Der bodde de i tre år frem til krigens slutt. Like før tyskernes tilbaketrekning ble hans mor og far, hans jødiske privatlærer, og familiens tjenere drept av et tysk jagerfly som bombet en sovjetisk stridsvogn som stod utenfor jakthytten. Bare Lecter og søsteren overlevde. Hytten ble så okkupert av Totenkopfere, tidligere nazivennlige litauere som nå plyndret alt de kom over. Lederen for denne gruppen var Vladis Grutas. De tok Lecter og hans søster til fange og spiste senere Mischa i mangel på mat. Dette traumatiserte Lecter særdeles mye og han opplevde hukommelsestap og ble stum. Mischas død forfølger Lecter resten av livet, og i "Hannibal" forklarer Lecter at det ødela hans tro på Gud og en reell rettferdighet i verden. Etter at krigsforbryterne flyktet og forlot Lecter, vandret han uten mål og mening rundt omkring i skogen før han ble funnet av sovjetiske styrker. Han ble tatt med til sin families tidligere slott som nå hadde blitt gjort om til et barnehjem. Krigen ga mange varige inntrykk på barn og mange av dem ble bøller. Under sin tid på barnehjemmet angrep og alvorlig skadet han barn, men bare de som mobbet eller skadet andre barn som var mindre enn dem selv. Han hentet frem det vage minnet om Vladis Grutas for å fremkalle raseriet til å angripe og skade de andre. Han var veloppdragen rundt de mindre barna og lot dem ofte gjøre narr av ham og gav dem godteri som var mangelvare. I "Den røde drage" beskriver Harris at Lecter var voldelig mot dyr, men i "Hannibal Rising" blir ikke dette nevnt. Snarere tvert imot, han viser tegn til hengivenhet for hesten sin og svanene som bor på tomten til Lecter. Dragning mot mord. Da Lecter var 13 år, fant hans onkel, den nye greve Robert Lecter, ham på barnhjemmet. Robert Lecter tar ham med til sitt hjem i Frankrike. Lecter fikk et nært vennskap med Robert Lecters kone Lady Murasaki som han forelsket seg i. Han ble utdannet i sin onkels hjem i Essonne, og ble oppmuntret til å male kunst, mens tanten lærte ham om japansk kultur. Fortsatt stum og traumatisert etter sin søsters død begynte han å besøke en psykiater, Dr. Rufin. Og det er i denne perioden han begynte å snakke igjen, mye takket være Murasaki. I samme periode angrep han en lokal slakter, Paul Momund, som slengte slibrige bemerkninger til hans tante mens de var på et marked. Robert Lecter døde kort tid senere i en konfrontasjon med samme mann. En rasende Lecter begikk så sitt første mord, der han drepte Momund med en katana som tilhørte hans tantes forfedre Date Masamune. Han halshogde Momund og skar ut deler av hans kinn som han tilberedte og spiste. Dette gjorde han etter råd han hadde mottatt fra husets kokk mens de tilberedte fisk sammen. Dette mordet fanget oppmerksomheten til politiinspektør Pascal Popil. Under avhøret av Lecter benyttet Popil seg av alle sine ferdigheter for å få Lecter til å tilstå, men fikk ingenting ut av den unge gutten. Lecter bestod også en polygraftest. Etter Robert Lecters død flyttet Murasaki til Paris der Lecter gikk på pensjonatskole. Popil som var fascinert av både Lecter og Murasaki, beholdt nær kontakt med dem begge. Lecter avla en tidlig eksamen på "lycée" (tilsvarende norsk videregående skole) med utmerkede resultater og ble den yngste personen noensinne til å begynne på legestudiet i Frankrike. Etter at han fant et av sin fars malerier til salgs i Paris, kom han på sporet av krigsforbryterne som hadde holdt ham fanget i Litauen. I 1951 reiste han tilbake til Litauen og hytten der hans søster ble drept. En av de som drepte og spiste hans søster, Enrikas Dortlich, ankom hytten på samme tidspunkt, med den hensikt å drepe Lecter. Dortlich tjenestegjorde nå i grensepolitiet i Sovjetunionen og hadde derfor merket seg Lecters ankomst. Lecter overrasket imidlertid Dortlich og drepte ham i stedet, også denne gangen ved halshogging. Igjen spiste Lecter deler av offerets kinn. Dortlichs død gjorde da resten av gruppen oppmerksom på Lecter. Gruntas sendte et annet medlem av gruppen, Zigmas Milko, for å drepe Lecter. Milko angrep Lecter på skolen i Paris, men ble selv drept ved at Lecter druknet ham i formaldehyd. Både Murasaki og Popil frarådet Lecter å jakte på resten av gruppen, men han stoppet ikke. Under et møte med Murasaki hadde Lecter nesten samleie med henne, men trakk seg i det siste og sa til henne at han hadde avlagt et løfte til Mischa. Han dro så for å drepe Gruntas i hans eget hjem, men Gruntas ble reddet av sine livvakter. Gruntas kidnappet så Murasaki og holdt henne fanget for å lokke Lecter til seg på sin elvebåt. Lecter tok med seg Murasakis tantōer og angrep Gruntas i en siste konfrontasjon. Under denne konfrontasjonen påstod Gruntas at de hadde matet Lecter med hans søster, da han var nær besvimt. Fra seg av sinne drepte Lecter Gruntas ved å skjære inn søsterens initialer på Grunats' kropp om og om igjen. Murasaki ble svært bekymret og forstyrret over Lecters oppførsel og forlot ham, til tross for at han sa at han elsket henne. Popil arresterte Lecter for mordene han hadde begått, men det fantes få bevis og det faktum at de drepte uten tvil var krigsforbrytere, gjorde at han ble løslatt. Før han ble løslatt, besøkte Murasaki ham en gang i fengslet. Under dette besøket ble Murasaki klar over hvor følelsesløs Lecter hadde blitt og forlot ham for alltid. Etter at han ble løslatt dro Lecter til USA og Baltimore for å studere etter å ha fått anbefalinger fra Dr. Dumas og overlegen for politiets rettsmedisinske avdeling. Like før han ankom USA drepte han den siste av gruppen, Bronys Grentz, mens han var på ferie i Montreal. Harris skriver at Lecter ikke lenger føler raseri, men at Lecter er på ferie og dreper av forlystelse. Amerika. Lecters anbefalinger og karakterer gjør at han får turnustid ved Johns Hopkins Hospital hvor han blir uteksaminert i medisin. Han slår seg etter hvert også ned i Baltimore. Han etablerte en psykiatrisk praksis i byen på 1970-tallet og ble en ledende skikkelse i Baltimores sosietetskrets. Han finansierer sin livsstil ved å overtale sine pasienter til å etterlate ham penger i testamentene sine. Han ble verdenskjent som en briljant klinisk psykiater, men han hadde lite til overs for psykologi. Han sa senere at han ikke engang vurderte det som vitenskap og avfeide det som barnslig. Han kommenterte at psykologiske avdelinger var fulle av «radioamatører og utilstrekkelige personligheter». Lecter drepte minst ni personer før han ble arrestert av Will Graham. Kun tre av hans ofre overlevde, Will Graham inkludert. Et annet av ofrene var Mason Verger som har en viktig rolle i "Hannibal". Bare to av hans ofre før hans fangenskap er kjent ved navn, Benjamin Raspail som dør og Verger som overlever. Verger er eier av et stort kjøttprodusentkonsern og en tidligere pasient av Lecter. Verger ble henvist av retten til Lecter etter at han ble dømt for seksuelt overgrep mot barn og for grov voldtekt av sin egen søster Margot Verger. Mason Verger inviterte Lecter til hans hjem i Owings Mills, Maryland hvorpå Lecter dopet ham ned og foreslo at Verger skulle skjære av sitt eget ansikt med biter av et knust speil. Og igjen etter Lecters forslag, fôrer han sitt ansikt til sine dobermann-hunder som også spiser hans nese. Lecter knakk så Vergers nakke og etterlot ham for å dø. Hundene ble senere drept og pumpet for å gjenfinne deler av Vergers ansikt. Hans ansikt ble sterkt deformert og han kunne ikke leve uten hjelp fra maskiner som holdt ham i live. Benjamin Raspail var det siste kjente offeret av Lecter i den såkalte Chesapeake-ripper perioden. Da hans identitet fortsatt var ukjent fikk han tilnavnet Chesapeake-ripper av media. Raspail var en fløytist som ikke var så talentfull som forventet. Han spilte for Baltimore Philharmonic Orchestra, og det er antatt at Lecter drepte ham for hans mangel på talent som ødela konsertene til orkesteret. Også han var en pasient av Lecter. Lecter forklarte senere til Starling at årsaken til Raspails død var at Lecter ikke orket mer av klagingen hans under deres sesjoner. Raspail ble funnet sittende i en kirkebenk uten hans brissel og bukspyttkjertel. Hans hjerte var også spiddet. Det er trodd at Lecter serverte disse kroppsdelene i et matselskap han holdt for orkesterets styreledelse. Raspail hevdet ovenfor Lecter at han hadde drept en mann som ble funnet i Raspails leiegarasje mange år senere, men Lecter mistenkte at han prøvde å ta skylden for Jame Gumb, som senere ble involvert i Lecters liv i boken "Nattsvermeren". Raspails rolle i filmene er inkonsekvent. I filmversjonen av "Nattsvermeren" sier Lecter at Jame Gumb drepte Raspail, men i filmversjonen av "Hannibal" sier Clarice Starling at han ble drept av Lecter. Romanene nevner også et par små detaljer om Lecters andre ofre. En som overlevde ble innlagt ved en privatklinikk i Denver, Colorado. Andre som blir nevnt er en jeger, en folketeller som Lecter spiser leveren til med «åkerbønner og en stor Amarone» (i filmversjonen «en fin Chianti»). Det nevnes også at han drepte en Princeton-student. FBI forsøkte å gi Lecter sannhetsserum, men han gav dem bare en oppskrift på en potetdipp. Fangenskap. Lecter ble fanget i mars eller april 1975 av etterforsker Will Graham. Graham etterforsket en seriemorder i Baltimore-området og lette opp Lecter etter at han fant ut at han hadde behandlet et av ofrene for en jaktskade. Da han snakket med Lecter på hans kontor, la han merke til en del antikke medisinbøker. Det førte til at han forstod at Lecter var morderen, da det siste offeret var arrangert som sårmannen, en illustrasjon som ble brukt i mange tidlige medisinbøker. Han koblet det faktum at jaktsåret som hadde ledet ham til Lecter lignet på et av sårene i illustrasjonen og dermed inspirerte Lecter til å ta dette lengre. Graham gikk for å varsle politiet, men ble angrepet av Lecter med en kniv. Han klarte å skyte Lecter og såre ham slik at han kunne bli arrestert av politiet. Retten dømte at Lecter var sinnssyk og dermed unngikk han dødsstraff. Han ble isteden innsatt ved "Chesapeake State Hospital for the Criminally Insane", der Frederick Chilton var administrator. Flere av hans tidligere pasienter forsøkte å få sine mapper ødelagt og FBI gravde opp fire av Lecters tidligere pasienter for å etterforske deres død. En FBI-etterforsker pensjonerte seg etter å ha vært den første personen som var nede i Lecters kjeller. En av Lecters middagsgjester besvimte i retten. Mens Lecter var i fangenskap forsøkte legene seg på flere tester, men hans elektroencefalogram viste et merkelig mønster og han hånet legene ved å lage origami av prøvene de gav ham. Det blir sagt at Lecter er «altfor sofistikert» for alle kjente prøver. Lecter var en mønsterpasient frem til 8. juli 1976. Etter å ha klaget over smerter i brystet ble han tatt med til sykestuen. Han ble sluppet fri slik at de kunne undersøke ham bedre, da angrep han en sykepleier, rev ut det ene øyet, ødela kjeven og beit av tungen hennes. Senere gjorde Chilton ofte et poeng av at pulsen til Lecter aldri oversteg 85 under hele angrepet. Under kampen mot vaktene gikk også skulderen hans ut av ledd. Etter denne hendelsen ble Lecter meget nøye bevoktet av sykehusets vakter og fikk aldri bevege seg utenfor cellen uten tvangstrøye og munnkurv som hindret ham i å bite. Under fengselsoppholdet kommer det også tydelig frem at Chilton og Lecter ikke har mye til overs for hverandre. Chiltons status som psykolog, hans middelmådighet, og hans syn på seg selv som en viktig person fornærmet Lecter, som ofte benyttet anledningen til å rakke ned på Chilton. Han reagerte som regel med å straffe Lecter ved å frata ham bøkene og toalettsetet. Som en kontrast var det en felles respekt mellom fangevokteren Barney Matthews og Lecter. De diskuterte ofte Matthews' brevkurs, og etter hvert diskuterte de også Clarice Starling. FBI. Under oppholdet på Baltimore State Hospital hjalp Lecter FBI med fire saker. Graham kom tilbake fra pensjonisttilværelsen for å dele sine tanker om «Tannfe»-saken. Da Graham stod fast, dro han til Lecter for å få hjelp, som han hadde gjort ved to tidligere anledninger. Lecter gav Graham noen viktige ledetråder i saken, men sendte også en kodet beskjed til seriemorderen i all hemmelighet. Den inneholdt Grahams adresse og en anmodning om å drepe han og hans familie. Det førte til at morderen senere angrep Graham og familien etter å ha fingert sin egen død. Graham overlevde, men fikk ansiktet skamfert. Lecter skrev deretter et triumferende brev til Graham, men det ble stanset og destruert av Grahams sjef og betrodde venn, Jack Crawford. Fem år senere sendte Crawford FBI-lærlingen Clarice Starling for å intervjue Lecter. Starling trodde i utgangspunktet at det var en del av hennes utdanning, men fikk etter hvert veldig viktig informasjon i «Buffalo Bill»-saken. I begge disse tilfellene brukte Lecter ordspill og subtile hint for å hjelpe Graham og Starling frem til sine egne konklusjoner. Forholdet mellom Lecter og Starling var dels en fiendtlig innstilling og dels forføring. Starling delte personlige tanker og følelser med Lecter mot informasjon om «Buffalo Bill», og Lecter ble fascinert av henne. Men Lecter var ikke fornøyd med Starlings psykoanalyse av ham, der hun utfordret ham til å rette sitt skarpe sinn mot seg selv, men konkluderer spørrende med at han mest sannsynlig er redd for seg selv. Buffalo Bills siste kidnappingsoffer var Catherine Martin, datter av senator Ruth Martin. Lecter fortalte Chilton at han ville fortelle navnet på Buffalo Bill, men kun personlig til senatoren. Han ble da fløyet til Memphis, Tennessee for å møte Senator Martin der han ble holdt i Shelby County Courthouse. Da han snakket med Senator Martin ga ham henne et falskt navn på Buffalo Bill, «William Rubin» eller «Billy Rubin». (Bilirubin er et fargestoff som finnes i avføring og har samme farge som Chiltons hår. I filmversjonen er navnet byttet til «Louis Friend», et anagram for «iron sulfide», også kjent som «narregull».) Starling besøkte Lecter senere i hans midlertidige celle, og Lecter gav henne noen siste ledetråder før han like etter klarte å rømme. Under denne flukten drepte han to erfarne politimenn og unnslapp ved å lage en maske av den ene politimannens ansikt. Han tok på seg politiuniformen og utgav seg for å være kritisk skadet, slik at han ble hastet av gårde i ambulanse, mens spesialstyrker jaktet på ham. Clarice Starling. Lecter fjernet like etter flukten sin sjette finger på venstre hånd. Han gjennomgikk også plastikkirurgi for å endre sitt utseende. Han flyttet så til Firenze og benyttet psevdonymet «Dr. Fell». Hans sjarm gjorde at han fikk en stilling som museumskurator, etter at den forrige plutselig forsvant. Det viser seg senere at Lecter drepte denne mannen for å få arbeidet. Lecters identitet ble avslørt av en italiensk etterforsker, Rinaldo Pazzi, syv år etter at Lecter rømte. Pazzi var uglesett av sine kolleger, spesielt etter hans katastrofale etterforskning av en seriemorder som fikk tilnavnet «Il Mostro». Pazzi så derfor arrestasjonen av Lecter som en mulighet for gjenreising av sitt navn. Pazzi gjør etterhvert en avtale med Mason Verger som ønsker hevn over Lecter. Verger ønsker å fange Lecter levende slik at han kan fôre ham til sine spesialtrente villsvin. I et forsøk på å fange Lecter, drepte Lecter en av Vergers menn og Pazzi. Lecter kuttet opp magen på Pazzi og hengte ham utenfor museet. Lecter beveget seg så tilbake til USA, der han ble jaktet på av både Starling og Verger. Det var Vergers menn som først fikk tak i Lecter, men han ble befridd av Starling. Under redningsaksjonen ble Starling beskutt av Vergers menn med bedøvelsespiler. Lecter reddet henne ved å bære henne vekk fra villsvinene som drepte Vergers menn. Lecter overtalte så Vergers søster Margot til å drepe Verger. Han påtar seg senere skylden for dette mordet ved å legge igjen en beskjed på telefonsvareren til Verger. Lecter dopet så ned Starling og forsøkte å hjernevaske henne ved å bruke flere psykiatriske metoder for å få henne til å tro at hun er Mischa. Etter flere måneder med dette, kidnappet Lecter Paul Krendler, som var en fiende av Starling i FBI, for en siste test. Lecter gjennomførte en kranie-ektomi på en bedøvet Krendler. Mens Krendler fortsatt var i live, tilberedte Lecter deler av hans hjerne med Starling til stede. Krendler spiste også deler av sin egen hjernemasse. Men Lecters plan om å hjernevaske Starling sviktet og hun nektet å sublimere sin egen personlighet til fordel for Mischa. Hun forførte i stedet Lecter ved å vise ham sine bryster. Paret forsvant så uten spor. Det siste som ble fortalt om paret er Lecters tidligere fangevokter, Barney Matthews, som observerer dem i Buenos Aires der det later til at de tilhører sosietetsklassen. Livredd forlot Barney Argentina i all hast for aldri å komme tilbake. På siste side i boken ble det fortalt at både Lecter og Starling er i stand til å drepe når som helst. Ofre. På slutten av "Hannibal" vet FBI om 16 av de personene Lecter har drept. Det som er kjent er at han har minst drept 27 mennesker. Romanene etterlater usikkerhet om FBI vet at Lecter drepte Krendler eller ikke. I begynnelsen av "Hannibal" antydes det sterkt at Lecter drepte den forrige kuratoren på museet i Firenze. I både "Nattsvermeren" og "Hannibal" kommer det frem sterke indikasjoner på at Lecter drepte Chilton etter sin rømning. Lecter drepte totalt åtte mennesker i Europa før han returnerte til USA. Han drepte ni stykker da han bodde i Baltimore-området, to andre overlevde, inkludert Mason Verger. Lecter forsøkte også å drepe Will Graham, men også han overlevde. Under sitt opphold i fengsel angrep han en sykepleier og han drev I.J. Miggs, en pasient i cellen ved siden av Lecter, til selvmord etter at Miggs kastet sæd på Starling under et av hennes besøk. Under hans rømning drepte han minst fem personer, to politimenn, to (kanskje flere) ambulansepersonale, og en turist ved navnet Lloyd Wyman som Lecter drepte på flyplassen for å ta hans identitet. Syv år senere, i romanen "Hannibal", drepte Lecter en lommetyv, politetterforsker Rinaldo Pazzi og en av Mason Vergers menn. Deretter drepte han en jeger, Donald Barber, og Paul Krendler etter hans retur til USA. Kjennetegn og evner. I bøkene blir Hannibal Lecter beskrevet som kort, men med en merkbar senete styrke og en holdning som gjør ham tilsynelatende mer fysisk sterk enn hva som er vanlig for hans alder. Han har mørkerøde øyne og rette rader med små hvite tenner. En av hans «mest entusiastiske beundrere» Francis Dolarhyde beskriver ham som et «mørkt portrett av en renessanseprins». I "Nattsvermeren" blir det beskrevet at han har viker i sitt mørke hår. Etter hans operasjoner har han annerledes hår, samt endringer på nese og kinn. Da Barney Matthews så Lecter og Starling sammen på slutten av "Hannibal" hadde han igjen gjort små endringer i ansiktet sitt. Hans stemme blir beskrevet som om den har en metallisk klang. Lecters venstre hånd har den ekstremt sjeldne deformasjonen polydaktyli, der han har en perfekt formet ekstra finger. Denne fingeren fikk han fjernet på et tidspunkt etter han rømte, da det var en stor risiko for for at han kunne gjenkjennes grunnet den. Denne deformasjonen nevnes ikke i "Hannibal Rising" eller i noen av filmene til tross for at den spiller en rolle i hans rømning fra politiet. Lecter blir portrettert som ekstremt intelligent, men samtidig har han veldig primitive tvangshandlinger. Ved flere anledninger i romanene blir hans intellekt beskrevet som umålbart etter menneskelige standarder. Hans naturlige holdning er rett stillestående og han bøyer hodet til siden når han lytter til mennesker. Lecters sanser er så ekstreme at de kan betraktes som overnaturlige. Hans mest kjente sans er hans luktesans, han kan kjenne igjen mennesker på lukten de avgir eller parfymen de benytter. Lecter blir beskrevet som en superb kunstner og hans nøyaktige gjengivelser av den menneskelige anatomien var en viktig faktor i hans søknad på Johns Hopkins. Han er også en utmerket kirurg og psykiater. Han er også en briljant pianist og fekter. Hans morsmål er litauisk, og han snakker også flytende italiensk, tysk, russisk, polsk, engelsk og fransk. Han kan også gjøre seg forstått på japansk. Lecter organiserer minnene sine i et utarbeidet «minnepalass», også kjent som Loci-metoden. I "Hannibal" beskriver Harris dette palasset detaljert. Lecter lærte dette som ung gutt av privatlæreren Jakov, som beskrevet i "Hannibal Rising". Lecter kan huske hele bøker og samtaler han har hatt med personer flere år etter det faktisk har funnet sted. Harris beskriver også at dette palasset er et farlig sted for Lecter. Ved en anledning trekker Lecter seg tilbake til dette minnepalasset for trygghet, men blir hjemsøkt av traumatiske opplevelser som hans underbevissthet har lagret vilkårlig i palasset. Han har også fotografisk hukommelse. Hans detaljerte kunnskaper om den menneskelige anatomien og hans lærdom fra hans tante om kendo og budo, gjør at han kan drepe både med og uten våpen. Psykologisk tilstand. Lecter blir flere ganger beskrevet som «en ren sosiopat». Men i henhold til Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders viser Lecter kun to av tre symptomer som må oppfylles for å fylle rollen som sosiopat. Harris skriver også i "Den røde drage" at Lecter ikke passer inn i noen psykologisk profil, og leger som undersøkte Lecter under hans fengselsopphold beskrev hans hjernebølger som unormale, og viste aktiviteter som de ikke hadde sett før. I samme bok sier også Will Graham at Lecter viste de tidligste symptomene på sosiopati, nemlig sadisme mot dyr, men dette har aldri blitt omtalt ellers i noen av bøkene. Tvert imot viser Lecter hengivenhet for hesten sin og svanene som bodde ved slottet i Litauen som beskrevet i "Hannibal Rising". Innflytelser. Harris, som var krimjournalist før han ble forfatter, har aldri oppgitt spesifikke innflytelser og inspirasjoner han hadde for Lecter. Men i en dokumentar om "Hannibal Rising" oppgir filmskaperne at Lecters første mord var inspirert av et mord Harris dekket som journalist. Det er også antatt at kannibaler fra virkeligheten som Albert Fish og Andrei Chikatilo har vært til inspirasjon for Harris. Han ble også observert under rettssaken mot Pietro Pacciani, som var mistenkt for å være en seriemorder som fikk tilnavnet «Monsteret av Firenze». Flere har også påpekt en likhet mellom Lecter og Dracula. Denne sammenligningen bygger Harris på i "Hannibal Rising", der Lecter blir beskrevet som en øst-europeisk greve, i likhet med Dracula. Begge benytter også voldsom biting som våpen og innehar en mørk sjarm. Deler av beskrivelsene av Lecter stemmer også overens med Dracula, som hans røde øyne, viker i håret og hans sterke sanser. Skorovatn kapell. Skorovatn kapell er en langkirke fra 1965 i Namsskogan kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Fylkesvei 161 (Finnmark). Fylkesvei 161 (Fv161) i Finnmark går mellom Klubben og Fagerhaug på Måsøya i Måsøy kommune. Veien er 1,7 km lang. Eksterne lenker. 161 Fylkesvei 19 (Finnmark). Fylkesvei 19 i Finnmark går mellom Nyvoll og Lille Lerresfjord i Alta kommune. Veien (unntatt fergestrekningen) er 25,1 km lang. Eksterne lenker. 019 Kapseise. Kapseise er et maritimt uttrykk for å velte/kantre en båt/skip. (eng: "capsize"), også kalt å kullseile når det skjer på grunn av seilføring. For seilere betyr det at en har fått for mye vind på tvers i forhold til balansen med kjølen. Seileren kan ha seilt med for stramme skjøter, for lite av vekten mot lo side av båten, eller ikke seilt nok mot vinden. For mange båttyper er det lett å rette opp båten for en øvd seiler. Mange båter og joller har ekstra luftrom til å flyte på. Kajakkpadlere bruker eskimosving for å komme på rett kjøl igjen. For sjøfolk kan det bety det samme, med forskjøvet ballast eller last som resultat. Ising er en annen grunn. I begge tilfeller er forlis sannsynlig utfall. Livbåter og redningsflåter skal i dag være selvutløsende, slik at overlevende skal ha en sjanse til å redde seg. Det var heller sjelden, men forekom med gamle krigsseilskip som var for velutstyrt med kanoner godt over vannlinjen, at de kapseiset på grunn av kreftene som ble utløst av en bredside med inntil 40 svartkrutt-kanoner avfyrt i en salve. I tilfellet med regalskipet «Vasa» var det ikke nødvendig å fyre av noen kanon, det kom bare få meter fra land under stabelavløpningen før det veltet og sank. Syleus av Aulis. Syleus (gresk: Συλεύς, også Συλέως) var i henhold til gresk mytologi en sønn av Poseidon og en tyrann i Aulis i Lydia. I de fleste varianter av myten eide han en vingård og alle fremmede som passerte gjennom landet hans, tvang han til å arbeide på vingården, og deretter drepte han dem. Bare helten Herkules fikk en slutt på dette da han gravde opp vinrankene med røttene, brente vingården og drepte Syleus med hans egen hakke. Han tok også livet av hans datter Xenodoke. I henhold til mytografen Konon hadde Syleus en bror ved navn Dikaeus (andre steder nevnt som et eponym for Dikaea i Trakia); deres far var Poseidon. I motsetningen til sin bror var Dikaeus en rettferdig mann, hvilket er antydet av den bokstavelige meningen av navnet hans. og tok imot Herkules på beste vis etter at helten hadde slått Syleus i hjel. Herkules ble forelsket i Syleus' datter som ble oppfostret av sin onkel, og giftet seg med henne. Straks etter reiste han imidlertid, og etterlot sin nye hustru som savnet han slik at hun døde av sorg. Da han kom tilbake fikk han høre om hennes død og ville kaste seg på gravbålet, men de som var tilstede greide å forhindre dette. Et tempel for Herakles ble reist ved siden av hennes grav. Thomas Harris. Thomas Harris (født 11. april 1940) er en amerikansk forfatter. Han er mest kjent som skaperen av Hannibal Lecter og bøkene om ham; "Den røde drage", "Nattsvermeren", "Hannibal" og "Hannibal Rising". Mest kjent er Nattsvermeren som ble filmatisert med Jodie Foster som den ferske FBI-agenten Clarice Starling. Anthony Hopkins vant Oscar for sin rolle som den gærne Dr. Hannibal Lecter. Alle hans bøker, om Dr. Hannibal Lecter, ble filmatisert. Og fordi "Den røde drage" ble filmatisert to ganger er det 5 filmer. Bakgrunn. Thomas Harris ble født i Jackson, Tennessee i 1940, og mens han var barn flyttet familien til Rich, Mississippi. Han begynte på Baylor universitetet i Waco, Texas. Samtidig som han gikk der jobbet han som reporter i lokal-avisa Waco Tribune-Herald der han dekket de politiske debattene. Han gikk ut av universitetet i 1964 og i 1968 flyttet han til New York for å jobbe i Associated Press. Trones kirke. Trones kirke er en langkirke fra 1832 som ligger på Trones i Namsskogan kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Foldereid kirke. Foldereid kirke er en langkirke fra 1863 i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 280 plasser. Gravvik kirke. Gravvik kirke er en langkirke fra 1875 i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 290 plasser. Forpaktning. Forpaktning kalles forholdet når et gårdsbruk leies ut til jordbruksdrift. Forpaktning omfatter utleie av jordbruksarealer, driftsbygninger og våningshus eller bolig. Den som forpakter et gårdsbruk kalles en "forpakter" og leieforholdet reguleres av "Lov om forpakting" av 1965. Loven krever bl.a. at det inngåes en skriftlig leieavtale, og det skal avholdes "skjønn" ved inngåelsen og avslutningen av et forpaktningsforhold. Loven gjelder ikke ved forpakting av eiendom som er mindre enn fem dekar, når forpakting er en del av arbeidsforhold og inntekten av eiendommen er en del av lønna, eller at leieforholdet går inn under husleieloven. Forpaktningsloven gjelder heller ikke ved leie av jordbruksareal uten hus, altså ren jordleie. "Skatteforpaktning" er et forhold der private betaler konge eller kirke en fast sum for retten til å inndrive skatter og avgifter i et gitt område. Det har vært hevdet at Irgensskjøtet reelt sett er en skatteforpaktningskontrakt. Kolvereid kirke. Kolvereid kirke er en langkirke fra 1874 i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Friidrett under Sommer-OL 1912. Hovearenaen for friidrett under OL i 1912 Friidretten under OL ble i all hovedsak arrangert på Stockholms Olympiastadion i perioden 29. juni til 22. juli. Det ble konkurrert i 30 øvelser, alle øvelsene var for menn. Ferdinand Bie var den første nordmann som vant en olympisk gullmedalje, som han riktignok fikk i først i 1913 da Jim Thorpe ble diskvalifisert, Thorpe fikk gullmedaljen «tilbake» i 1982 av IOC slik at begge to ble stående som vinnere. 100 m. De to beste fra hvert heat i første innledende runde gikk videre til andre runde. Hele 17 heat ble avholdt. I heat 16 satte Lippincott ny olympisk rekord med tiden 10,6. I andre runde var det seks heat, der kun vinneren gikk videre til finalen. Første og andre runde gikk 6. juli, finalen 7. juli. Både Craig, Meyer og Lippincott vant sine respektive heat med tiden 10,7 sekunder. I fjerde heat, der Craig vant, var det hele ni tyvstarter. Finalen ble et oppgjør mellom 4 fra USA (Drew startet ikke fordi han strakk en muskel i andre runde) og George Patching fra Sør-Afrika. Igjen ble det mange tyvstarter, til og med så tidlig som da starteren ropte "Ready", og på den ene tyvstarten løp Craig og Lippincott hele 100-meteren. Først på åttende forsøk greide feltet en gyldig start. Patching ledet fram til ca. 40 meter, men fra 75 meter og inn til mål ledet Craig, som vant ca. 60 cm foran Meyer. Patching hadde tredjeplassen nesten inn til mål, men ble slått på målstreken av Lippincott. Frank Belote kom på femteplass. Lund kapell. Lund kapell er en langkirke fra 1965 i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. David LaChapelle. David LaChapelle (født 11. mars 1963 i Connecticut, USA) er en fotograf som jobber innenfor motefeltet og kunstfotografering. Han er kjent for sin humoristiske sans å fremstille bildene sine på, og han tar ofte bilder av berømte modeller, skuespillere og artister. Noen av de han har tatt bilder av er: Madonna, Elton John, Britney Spears og Christina Aguilera. Lundring kirke. Lundring kirke er en langkirke fra 1885 i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og nygotisk stil og har 600 plasser. Alteret ble bygd på samme tid som selve kirken, men alterbildet ble ikke installert før noen år senere. Det er malt av Maren Reisner Falch Sverdrup. Maleren har gjort god fargebruk, og plasseringen av skikkelsene er svært passende for stemningen i bildet. Salsbruket kapell. Salsbruket kapell er et kapell fra 1950 i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Salsbruket kapell fotografert fra Langnesodden Byggverket er i tre og har 260 plasser. Salsbruket kapell ble gitt som gave til Salsbruket av brødrene Johan, Oskar og Axel Collett. Sommeren 1950 sto bygget ferdig og den 27. august samme år ble det vigslet av biskop Arne Fjellbu. Eskimorulle. Eskimorulle eller eskimosving er en manøver som kan foretas med kajakk. Den tilsvarer en roll i kunstflyging og er å rette seg opp etter en kapseising ved å fortsette den roterende bevegelsen til man er tilbake der man var, med hodet opp. Manøveren må læres inn under kontroll, slik at en ikke blir hengende fast opp-ned. Lågendalen. Lågendalen er nedre del av dalføret som følger elva Numedalslågen i Vestfold og Buskerud. Lågendalen omfatter deler av kommunene Larvik, Lardal og Kongsberg. Oppover fra Kongsberg kalles dalføret Numedal. Numedalslågen kommer fra Hardangervidda. Dalbunnen er forholdsvis flat, preget av jordbrukslandskap, dalsidene er skogkledte og åsene går over i fjelltopper opp mot 500 moh. I tiden etter siste istid sto havet høyere enn i dag og det som i dag er Lågendalen var dengang en lang fjord hvor det ble avsatt tykke lag leire som elva seinere har gravd seg ned i. Lågendalen er kjent bl.a. for potetdyrking og laksefiske. Spesielt interessant er laksefisket i Kjerrafossene der man nå har utviklet Kjærra Fossepark til et populært besøkssted. I Lågendalen ligger flere middelalderkirker i stein: Hedrum kirke, Hem kirke, Efteløt kirke og Hedenstad kirke. Laagendal Festivalen arrangeres på Vestmo gård i Lauvmoa, cirka seks kilometer fra Larvik. Éric-Emmanuel Schmitt. Éric-Emmanuel Schmitt (født 28. mars 1960 i Lyon) er en fransk forfatter og dramatiker. Schmitt lar i mange av stykkene og romanene sine kjente, historiske personer opptre: Sigmund Freud i "Le Visiteur", Diderot i "Le Libertin", Pontius Pilatus, Jesus og Judas Iskariot i "Evangeliet ifølge Pilatus" og Adolf Hitler i "Adolf H's to liv". Videre er religion et tilbakevendende tema – ofte slik at to personer fra ulike religioner stilles overfor hverandre: islam og jødedommen i "Herr Ibrahim og Koranens blomster", jødedommen og kristendommen i "Noas barn" og i "Milarepa" buddhismen. Et gjennomgangsmotiv hos Schmitt er barnet som adopteres og søker seg fram til en ny far ("Herr Ibrahim og Koranens blomster", "Oscar og den rosa damen" og "Noas barn"). Flere kritikere har pekt på at det er forfatteren som inkarneres i det søkende barnet. "Enigmavariasjonene" ble spilt på Oslo Nye Teater i 2001 og "Til døden skiller oss ad" på Nationaltheatret i 2006. Steine kapell. Steine kapell er en langkirke fra 1911 i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Kjønn (grammatikk). Kjønnene. Felleskjønn er en klasse som finnes i språk som ikke skiller mellom han- og hunkjønn, for eksempel dansk. På norsk kan riksmål og moderat bokmål sies å ha felleskjønn; i praksis er det innenfor bokmålsnormen snakk om en assimilering av hunkjønnsklassen i hankjønnsklassen, uten at noen ny klasse har oppstått. Forholdet mellom grammatisk kjønn og naturlig kjønn er ikke alltid åpenbart. For eksempel er irsk "cailin", «pike», maskulinum mens "stail", «hingst», er femininum. Et annet kjent eksempel er tysk "Mädchen", «pike» som på grunn av diminutivsendelsen "-chen" er neutrum. Forekomst. Grammatiske kjønn er svært utbredt i afroasiatiske språk, flere australske, dravidiske, indoeuropeiske og nordøstlige kaukasiske språk. Blant de indoeuropeiske språkene utmerker engelsk og afrikaans seg med svært svake elementer av grammatiske kjønn. I altaiske, austronesiske, sinotibetanske og uralske språk forekommer kjønn sjeldent. Niger-kongo-språkene har substantivklasser som fyller omtrent samme funksjon som kjønn, men som normalt klassifiseres som et separat fenomen. Radio Drammen. Radio Drammen er en lokalradio for Drammen (og omegn). Den ble stiftet i 2003. Radio Drammen tok over etter Radio Aktuell, da Jærradiogruppen kjøpte seg inn i radiokanalen med 80%. Jærradiogruppen eier fra før av rundt 30 lokalradioer og er den største lokalradiokjeden i Norge. Radio Drammen skiftet i 2008 navn til Radio POWER, men fra nyttår står de uten radiokonsesjon for videre drift. Radio Drammen sender på frekvens 107,0 – 105,0 – 104,6. De deler frekvens med Radio Sju og Radio Filadelfia (Drammen). Tidligere programledere. http://radioassistant.com/industry/radio_1_dj_til_drammen.php Eksterne lenker. Drammen, Radio Persefone. Persefone (også kjent som; Persefassa, Persefatta eller Kore, romersk motstykke; Proserpina) er datteren til Demeter og Zevs, konen til Hades og dronning og gudinne av underverdenen. Persefone var en vakker pike, og en dag hun plukket blomster med noen nymfer på Ennasletten åpner jorden seg og Hades steg opp og bortførte henne til underverdenen. Bare solguden Helios og Zevs hadde sett hva som skjedde. Demeter lette land og strand rundt etter datteren sin, helt til Helios avslørte hva som hadde skjedd. Demeter trakk seg tilbake i sin ensomhet, og fordi hun var gudinnen av innhøsting, sluttet jorden å bære frukter. Zevs besluttet at sånn kunne det ikke fortsette. Han sendte derfor Hermes for å hente Persefone tilbake. Hades gikk motvillig med på det, men før Persefone dro, ga han henne 3-6 (antallet varierer) granateplefrø. Da hun senere åt av eplet, ble hun bundet til underverdenen for alltid. Hun måtte derfor være i underverdenen i en måned i året for hvert frø hun hadde spist, og hver gang hun befant seg i underverdenen, lot ikke Demeter noe gro, og dermed begynte vinteren. Hun figurer også i andre greske myter (Orfeus, Adonis, Thesevs og Peirithos) Kvamsøya. Kvamsøya er ei øy i havgapet på ytre sørlige Sunnmøre i Sande kommune, nord for Stad. Innbyggertallet er 243 pr 01.01.2012 (SSB/Statistikkbanken). Fergen fra kommunesenteret Larsnes tar 45 minutter, og er innom både Åram og Voksa/Sandsøya. På øya er det tredelt barneskole og barnehage. Den største arbeidplassen er Brimer Kvamsøy AS, som sysselsetter om lag 40 arbeidstagere. Historie. Under andre verdenskrig ble det tyske lasteskipet «Hans Leonard» skutt i brann da det passerte Kvamsøya. Skipet var lastet med sprengstoff, og eksplosjonen som fulgte var en av de største i Norge under den andre verdenskrigen. Også «Felix Scheder» sank i omtrent samme området, bare 2 måneder senere. Kong Arthur-spelet. Spelet er Sande kommunes tusenårsprosjekt, og hadde fremvisning på nytt andre helga i august 10. til 12. august 2007. I dette humoristiske friluftsteateret møter vi folket på og omkring Kongsvollen slik det var for om lag 1500 år siden. Manusforfattere er Oddbjørn Hagen, som også er regissør, Odd Kåre Wiik, Arild Sande, Astrid Saure og Brit Gurskevik Sande. Musikken er laget av Jostein Storøy En ny sesong med Kong Arthur-spelet skal etter planen stå ferdig 2. helga i august 2008. Kong Arthur-spelet foregår på naboøya, Sandsøya. Torstad kapell. Torstad kapell er en langkirke fra 1936 i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Laksevågposten. Laksevågposten er en tidligere lokalavis for Laksevåg bydel i Bergen. Avisa ble distribuert til alle husstander i Laksevåg en gang i måneden og kom ut mellom 2003 og 2005. Innholdet i avisa ble levert av Laksevåg forlag. Reklame & Trykk gav ut avisa. Ansvarlig redaktør var Kristian Hellesund. Ballast. Ballast er en variabel last av materialer som ikke er betalt fraktgods, men som utgjør nødvendig vekt for å holde et skip stabilt. Ballasten besto i seilskip av kjølvekten, som var fast, og stein eller sand som ble tatt inn når skipet skulle seile uten, eller med svært liten, frakt (cargo). Plassering og sikring av ballasten var avgjørende for om skipet kunne håndtere vær og bølger slik at det kom fram uten slagside. I moderne skip brukes sjøvann som pumpes inn i spesielle tanker. Disse er plassert slik at de sørger for at skipet stikker dypt nok og er stabilt, slik at propellen får tak. Feil eller mangelfull fylling av ballasttankene kan være farlig, noe som kan ha vært medvirkende til Server-forliset. Ballastsand ble losset der man fikk frakt. Sanden inneholdt ofte frø, som ga tilskudd av nye plantearter flere steder i landet, såkalte ballastplanter. Ballastvann blir tømt i havet ved ankomst til havnen der man tar inn last. Ballastvann regnes i dag for lite ønsket. Mange uønskede arter av sjøliv blir forflyttet til andre verdenshjørner der de er til skade for det lokale dyre- og plantelivet. Annen bruk av navnet. Ballast brukes om kontravektene på store bygningsheisekraner for at de ikke skal velte ved bruk. Fyllmassen rundtjernbaneskinner og – sviller kalles også ballast. Den består ofte av pukk eller singel. Axarquía. Kart over Vélez-Málaga og Axarquíaområdet La Axarquía (norsk: Axarquia) er den østlige delen av Malagaprovinsen som grenser til Granadaprovinsen. Området strekker seg langs kysten, med flotte badestrender og rikt folkeliv. Axarquía har også et flott innland, som går opp til de høytliggende fjellene langs Granadas grenser. Området blir også kalt den østlige solkyst (Spansk: Costa del Sol Oriental). Hovedstaden, og den viktigste by er Vélez-Málaga og man kaller på folkemunne innbyggerene i denne flotte delen av Málaga for "axárquicos". Málagas høyeste fjell La Maroma (2066 moh.) ligger i Axarquía Skage kirke. Skage kirke er en langkirke fra 1903 i Overhalla kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og nygotisk stil og har 300 plasser. Jobbetid. Jobbetid er et begrep som, sammen med «jobbing», bredte om seg i Norge ved inngangen til det 20. århundre under Kristianiaboomen i 1890-årene og senere under den første verdenskrig 1914–1918. Det var en situasjon der man plutselig fikk en langt lavere produksjon enn etterspørsel etter de enkelte produkter, og forventningene var at situasjonen ikke ville bli løst på kort sikt. Situasjonen oppstod som følge av økt eksport til etterspørsel i krigførende land og høyere fraktkostnader. I skipsfarten førte den økte risikoen for torpedering og forlis til en grenseløs vekst i fraktratene – særlig etter at Tyskland proklamerte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Fra krigsutbruddet til slutten av 1917 kunne det være snakk om en 50-dobling av ratene for frakter over Nordsjøen. Dermed lå det an til eventyrlige fortjenester i skipsfarten, og gamle og nye redere kunne tjene seg rike i løpet av kort tid. Riktignok var risikoen stor – 900 skip gikk tapt og 2000 norske sjøfolk mista livet under krigen – men skipene var som regel forsikra, og rederne bygde nye skip eller satte pengene i andre aksjer. Pengene fløt fra spekulasjonsgevinstene, det ble oppretta 1 600 nye aksjeselskaper mellom 1915 og 1920, og 80 nye forretningsbanker så dagens lys. Inntektene var så store at rederne og aksjespekulantene («jobberne») til slutt ikke fant fornuftige investeringsobjekter å sette dem i. De nyrike henfalt til en løssloppen livsstil med store fester med champagne og russisk kaviar. For alle andre førte krigen til vanskeligheter med å skaffe det daglige brød. Forsyningsproblemene førte til sterkt stigende priser på forbruksvarer og svartebørshandel. Folk så med avsky på spekulantene som velta seg i luksus. Sinnet retta seg også mot bøndene, som ble sett på som medskyldige i dyrtida. Etter hvert ble staten tvunget til å innføre priskontroll på forbruksvarer og husleier, og fra 1918 rasjonering. Den økonomiske situasjonen bedret seg da krigen var over, og etterspørselen på forbruksvarer steg sterkt. Fra 1919 var det høykonjunktur med sterk økonomisk vekst og inflasjon. I 1920 kom et børskrakk som slo mange av de nye bankene og selskapene over ende og innleda en langvarig periode med stagnasjon og massearbeidsløshet. Jobbetiden er udødeliggjort i litteraturen gjennom Johan Falkbergets roman "Bør Børson jr". For øvrig har Nordahl Grieg vist fram kontrasten mellom de nyrike rederne og sjøfolkene som setter livet til i stykket "Vår ære og vår makt". Johan Borgen gir også et levende bilde av jobbetida i romanen "De mørke kilder". Et par mer faktabaserte bøker er særlig verdt å merke seg: "Gullfeber" av Kr. Fr. Brøgger, H. Aschehoug & Co 1932. Undertittel: "En advokats optegnelser fra siste jobbetid". "Jerntid og jobbetid" av Per Vogt, Johan Grundt Tanum, 1938 er også å anbefale. Vogt's bok har dessuten rikholdig fotomateriale. Disse to bøkene skildrer aksjespekulasjonen i bedrifter i innland og utland. Man kunne spekulere i petroleumskilder i Trinidad, jordbruk i Argentina, jernbaner og skogsdrift i Sibir, osv. Rene svindeltilbud manglet heller ikke. Det er imidlertid urovekkende mange paralleller til jobbetiden idag (2012). Peter Green (historiker). Peter Morris Green (født 22. desember 1924) er en britisk klassisk historiker, kjent for sine verker om Aleksander den store og den hellenistiske tidsalder innenfor antikken. Green mest kjente utgivelser er "Alexander of Macedon", en historisk biografi som først ble utgitt i 1970 og kom deretter revidert og utvidet utgivelse i 1974 (utgitt i USA i 1991), hans "Alexander to Actium", en generell framstilling av hellenismen fra Aleksander den store til slaget ved Actium i 14 e.Kr. Han er også forfatter av oversettelsen og forordet til en utgivelse på engelsk av "Satirer" av den romerske poeten Juvenalis. Biografi. Etter militærtjeneste i Burma under andre verdenskrig, gikk han på Trinity College ved Universitetet i Cambridge. Etterpå skrev han historiske romaner og arbeidet som journalist. I 1963 flyttet han og hans familie til den greske øya Lesbos hvor han var oversetter, før de flyttet videre til Athen hvor han ble rekruttert til å undervise i antikk historie ved utenlandsprogrammet «College Year». Green underviste i Athen fra 1966 til 1971 før han ble besøkende professor ved University of Texas at Austin, hvor han etterpå ble værende i mange år. Han var også besøkende professor ved East Carolina University. E.T.. "E.T." (orig. "E.T. the Extra-Terrestrial") er en amerikansk sciencefiction og eventyrfilm fra 1982 om en utenomjordisk botaniker som strander på Jorden etter å ha blitt jaktet på av myndighetene. Regien er ved Steven Spielberg. Filmen ble en kjempesuksess på kinoer over det meste av verden. Den ble den mest innbringende filmen i USA i 1982 og ligger på fjerdeplass over tidenes mest innbringende filmer. "ET" ble ikke lansert på video før 27. oktober 1988. Handling. Elliot oppdager den utenomjordiske i hagen sin, og til tross for all ertingen fra broren og vennene hans, klarer han å lokke den utenomjordiske inn i huset med sjokolade (reese´s pieces). Han kaller den utenomjordiske for E.T. («Extra Terrestrial»). Før han legger seg, merker Elliot at E.T. etterlikner bevegelsene hans. Neste dag later Elliot som om han er syk, og han presenterer E.T. for den eldre broren sin Michael og den yngre søsteren sin Gertie. Men plutselig en morgen ligger E.T. på gulvet og er døende. Nå begynner den intense jakten på å finne en måte å få E.T. tilbake til hjemplaneten sin, men det er et problem: Myndighetene er rett i hælene på dem... Filmen er regissert av Steven Spielberg og har Henry Thomas, Drew Barrymore og Robert MacNaughton i hovedrollene. Filmmusikk. John Williams originalmusikk til filmen er utgitt med to forskjellige utgivelser, en i 1982, og en nyere i forbindelse med relanseringen i 2002. Det kom også en historiefortelling i albumform med en illustrert bok, der Michael Jackson forteller (E.T. the Extra-Terrestrial) utgitt av Michael Jackson i 1982. Cargo. Cargo betyr "fraktgods" på engelsk alle steder i verden enn for et stammeområde inne i Borneos jungel. Der betyr, eller betydde, «Cargo» en gave fra himmelen, og altså en gave fra gudene med alt det dette måtte innebære. Cargo-religionen oppsto under den andre verdenskrigen. Japan okkuperte deler av øya, og ble raskt upopulære hos lokalbefolkningen. Det ble sluppet ned agenter for de allierte som skulle organisere en lokal motstandsbevegelse. Forsyningene kom flybårent og en snakket om å motta «Cargo». Den / de innfødte som formidlet dette fikk etterhvert stor makt og innflytelse. Motstanden var vellykket. Japanerne trakk seg. Flere år senere oppdaget antropologer at de innflytelsesrike var blitt presteskap. Cargo inntraff nok sjeldnere, men det var nok flykrasj i jungelen til å vedlikeholde deres makt. Solradioen. Solradioen var en lokalradio i Halden. Den første sendingen var 19. desember 1984. Det var Steinar Aabø, Norges første redaktør i en nærradio, som startet Solradioen, en av Norges mest omtalte og populære nærradioer før P4 begynte med sine sendinger. Solradioen bygde i løpet av det første året to store studioer med fasiliteter på rundt 1000 m² i toppetasjen til Halden Storsenter. Nyheter, kultur og opplevelser var hovedinnholdet til radioen som hele tiden hadde en lav terskel mot lokalmiljøet. Snåsa kirke. Snåsa kirke er en korskirke fra 1200-tallet i Snåsa kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 500 plasser. Den er bygd på 1200-tallet i romansk/nygotisk stil. Adkomst til stedet er via Rv763. 30. serierunde i Premier League 2006/07. 30. serierunde i Premier League 2006/07 begynte lørdag 17. mars med Manchester United mot Bolton Wanderers og avsluttes søndag 18. mars med Everton mot Arsenal. Edvardsson & Berggren. Edvardsson & Berggren er et teater/dansekompani bestående av danser/koreograf Sigrid Edvardsson og forfatter/dramatiker Arne Berggren. Samarbeidet startet i 2004 i forestillingen "En intens motvilje mot allsang", fortsatte med duetten "Sidespor" (2007) og "Akkurat som før" (2007). Sammen har de også utviklet dialoger for radio og tv, fremført av dem selv eller andre. Duoen deltok forøvrig hyppig i hverandres prosjekter utenfor Edvardsson & Berggren. I 2007 debuterte Sigrid Edvardsson som skuespiller i tv-serien Seks som oss der Arne Berggren er en av forfatterne. Sammen utviklet de musikalen Snø og ild (Teaterfabrikken i Vadsø, 2008) og hadde regi og manus på Jordens hjerte (Oslo, 2008). Siste produksjon var Riksteatrets største produksjon gjennom tidene, Dråpen (av Arne Berggren), der de hadde regi sammen under navnet Edvardsson & Berggren. Bartnes kapell. Bartnes kapell er en langkirke fra 1960 i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tegl og har 100 plasser. La Maroma. La Maroma sett fra Sierra Nevada La Maroma med 2066 moh. er den fjelltoppen som ligger høyest i naturparken Sierra Tejeda. (Spansk) Parque natural de Sierra Tejeda Almijara y Alhama Selv om ikke selve fjelltoppen ligger i Málaga, er det likevel denne provinsen Málagas og området Axarquías høyeste fjell. Selve fjellmassivet ligger på Málagas side i landsbyen Alcaucín. NRJ. NRJ Group (akronym uttalt som "énergie" på fransk, "e.nɛʁ.ʒ") ble etablert i 1981. Selskapet har hovedkontor i Paris, og har radiostasjoner i Belgia, Bulgaria, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Guadeloupe, Guyane, Hellas, Libanon, Martinique, Mayotte, New Caledonia, Norge, Réunion, Russland, Sverige, Tahiti, Tyskland, Ukraina og Østerrike. NRJ Norge. NRJ ble etablert i Norge i 1998 og har blitt et av Norges ledende kommersielle radionettverk med en ukentlig oppslutning på 275.000 lyttere. NRJ ble startet opp i Paris i 1981 og er i dag Europas største radiokonsern med over 400 stasjoner i 12 land. NRJ Group er børsnotert og omsetter i dag for ca. 2,7 milliarder kroner. NRJ Norge har i dag radiostasjoner i Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen, Bodø, Drammen, Tromsø og Kristiansand. Deres profil er ung og urban med fokus på popmusikk mot målgruppen 15 til 34 år. Sendeplan. Radiostasjonens flaggskip er "Morgenshowet" med Anders Opsahl, Stian Røste, Petter Pilgaard og Ida Fladen. Produsent er Danielle Legland. Det mest populære innslaget er den daglige "Lur en venn". Sendingene spres fra klokken 6 til 10 hver ukedag, med høydepunktene fra uken som har gått hver lørdag fra 8 til 12. Programlederen Andreas Velle takket for seg høsten 2009, etter å hatt ansvaret for morgensendingen siden 2002. Hver formiddag mellom 10 og 14 er det Hanne Fleischer som gir deg minst 40 minutter nonstop hits. I "NRJ-ettermiddagen" fører Christer Johan Pettersen-Dahl lytterne trygt hjem fra jobb og skole med benchmarks som: "Christers ja og nei-lek", "klokken tre skal vi le" og noe som har blitt Dahls signatur: "Arbeidsfløyten klokken fire". Hver kveld er det "NRJ-kvelden!", der Christian Laland gir lytterne den nyeste musikken og "NRJs Topp 8 klokken 8". Kveldens produsent er Thomas Paste Kristensen. NRJ-musikken. Typiske NRJ-artister er: Lady Gaga, Rihanna, Britney Spears, Karpe Diem, Erik og Kriss, Britney Spears og annen musikk som faller i kategorien hitmusikk. NRJ-soundet. NRJs sangjingler er produsert av norske Frode Langhelle og Christer Dahl. Vokalistene er franske, og kommer fra selskapet Freeway Music – som laget de originale jinglene til NRJ Paris fra 1981. Den typiske NRJ-jingelen er deres Top Hour som går på helslaget hver time. Denne er en identitet alle NRJs stasjoner bruker for å indikere starten på en ny time. Liners og promoer produseres i NRJs lokaler av Christer Dahl. Webradio. I tillegg til den originale NRJ, finnes det en rekke radiokanaler som kun er tilgjengelig via nettradio. NRJ har også radio som en applikasjon i App Store for iPhone/iPod touch, i Ovi Store for Nokia enheter og i Android Market for Android telefoner/enheter. Frekvenser. NRJ Norge eier også Klem FM i Oslo og Trondheim. Beitstad kirke. Beitstad kirke (Solberg kirke) er en langkirke fra 1869 i Beitstad prestegjeld i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 700 plasser. Bredside. Bredside til et fransk skip med 74 kanoner Bredside er et marineuttrykk fra seilskutetiden og betyr at alle kanonene på en skipsside ble fyrt av samtidig mot ett og samme mål. Kanonene på et krigsskip var stasjonert på opp til tre dekk over hverandre, og kunne bare skytes av ved at de stakk ut fra hver sin kanonport. Det var begrenset hvor mye de kunne vendes på, så et skip måtte legge bredsiden til for å få kraft i kanonaden. Skytset besto av kuler av jern (eller sjeldnere av stein) eller kardesker (jernskrap) når avstanden var kort. I tillegg var der ofte ekstra kanoner foran og akter som hadde mere bevegelsesfrihet. Å gi en motstander Det glatte lag tilsvarer en bredside Bodom kapell. Bodom kapell er en langkirke fra 1905, beliggende i Øvre Ogndal i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Fred. Olsen Cruise Lines. Fred. Olsen Cruise Lines er et norsk cruiseskip-selskap med fire cruiseskip registrert i Bermuda. Selskapet ble grunnlagt i 1848 og har sitt hovedkontor i Ipswich, Suffolk i Storbritannia og er eid av Bonheur og Ganger Rolf. Selskapet er en del av Fred. Olsen Group Selskapets drift. Fred. Olsen Cruise Lines opererer med en flåte bestående av fire cruiseskip med destinasjoner i Canada, Karibien, Afrika og Europa. I mai 2006 annonserte Fred. Olsen Cruise Lines at de planlegger et kjøp av et femte skip fra NCL Norwegian Cruise Line, tidligere kjent som Norwegian Crown. Det 34242 tonns tunge skipet har 1 004 senger og ble satt i drift første gang i 1988. Fred. Olsen Cruise Lines forventer å ta over skipet i november 2007 og ha det klart i ny drakt og med nytt navn tidlig i 2008. Seilbåt. Seilbåt er en båt som har vind som hoveddrivkraft. Seilbåter er mindre enn seilskip og finnes i størrelser fra jolle og til store havgående båter som er beregnet på havseilaser og regattaer i ekstreme farvann. En seilbåt benytter seil for fremdrift og trekkes frem av vinden etter prinsippet lik vingen på et fly. Seilene sitter festet til masten og forstaget på ulikt vis, avhengig av størrelse båt og ulike former for innfesting. Seilet bak masten kalles storseil og forseilene som sitter festet på forstaget kalles genoa eller fokk. For større seilføring brukes egne seil som kalles spinnaker eller genaker avhengig av innfesting. For redusert seilføring i ekstrem vind benyttes Tryseil som storseil og stormfokk på forstaget. På en moderne seilbåt over jollestørrelse er det i dag stort sett bermudarigger som benyttes. Enten som brøkdelsrigg eller som mastheadrigg. Den siste varianten er mye brukt på turbåter fordi den er noe mer solid enn brøkdelsriggen som er å foretrekke til regattabruk. (Lettere å trimme) En seilbåt kan ha mer enn et skrog, (enskrogsbåter) og heter da katamaran (to skrog). Har båten tre skrog kalles den triamaran. Under skroget sitter kjølen som en «vinge» under vann. Denne har stor betydning for seilbåtens seilegenskaper og balanse. Kjølen har mange ulike utforminger men de mest vanlige kan vel sies å være langkjølede som sitter på eldre type båter og finnekjøler på mer moderne båter. Materialet er enten jern eller bly samt kombinasjoner av disse. Joller benytter gjerne nedsenkbare kjøler av tre eller plastmaterialer. Det er mange tau ombord i en seilbåt, men helt forenklet kan en si at alle som strekker seg opp langs masten, eller inne i, er fallene. Tau som løper langs dekket er skjøtene. I tillegg har hvert enkelt tau sitt eget navn avhengig av hva de brukes til. Seilbåter kan seiles ved alle vindretninger mot båten unntatt rett i mot baugen. (Kalles vindøyet) Med vinden forenom tvers av båten kalles det for kryss som etterhvert overlappes av slør og med vinden inn bakfra seiler man lens. Seilbåter må vike for hverandre når de møtes, avhengig av hvilke side vinden kommer inn fra (hals). Babord hals må vike. Har begge båter samme hals viker den båt som er nærmest vinden. (Den siden vinden kommer fra) Seilerkonkurranser kalles regattaer og seiling er også konkurransegren i sommer-OL. Det er ofte så mange påmeldte deltagere at ikke alle kan være med. Da blir deltakerne trukket etter lotteriprinsippet, som kalles «det blå spill», eller på engelsk; «The blue game». OL seilasene er gjerne baneregattaer med seiling rundt faste merker på en utlagt bane. Banene blir gjerne lagt etter hvor vinden blåser fra, og har ulik utforming. Ellers er Volvo Ocean Race en av de mer ekstreme havseilasene med god mediadekning. Den største seilasen i hjemlige farvann er Færderseilasen med over tusen deltakere. Seilaser med redusert mannskap har gjerne navn som inneholder uttrykket singlehanded (en om bord) eller twostar (to om bord). Egge kirke. Egge kirke er en langkirke fra 1767 i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 330 plasser. Tone Lileng. Illustrasjon av Tone Lileng fra "Glefs". Tone Kristin Lileng (født 28. desember 1969) er en norsk illustratør og grafisk designer. Hun har blant annet illustrert bildeboka "Glefs: verdens farligste Golden Retriever" fra 2004 med tekst av Henrik Hovland og barnebokantologien "5 kjekke kjæledyrhistorier" fra samme år. Hun har også illustrert barnesakprosaboken "Dyrebare venner" med tekst av Erna Osland fra 2008. Tone K. Lileng bor og arbeider i Oslo. Stukkisme. Stukkisme er en internasjonal kunstbevegelse som ble dannet i England i 1999 av Billy Childish og Charles Thomson for å promotere figurativt maleri i opposisjon til konseptuell kunst. Stukkistene kom sammen for å danne et kunstpolitisk alternativ til de tonegivende såkalte «Unge britiske kunstnerne» som ble støttet og fremmet av Charles Saatchi, en reklamemann som opprettet et eget kunstgalleri, Saatchi Gallery, hvor en utvalgt gruppe kunstnere fikk dominere. Den opprinnelige gruppen av 13 stukkister har siden økt til over 120 grupper over hele verden. Stifteren Billy Childish, derimot, forlot gruppen i 2001, men støtter fortsatt bevegelsens idealer. Kampanjer. Stukkistene har holdt flere utstillinger, men har fått mer oppmerksomhet fra kommentarer, debatt og demonstrasjoner i og utenfor media, spesielt utenfor galleriet Tate Britain mot prisutdelingen Turner Prize. Virkemidlene har vært teatralske, eksempelvis ved å demonstrere i klovnekostyme. Etter å ha stilt ut i hovedsakelige små gallerier i London fikk bevegelsen sjansen å vise seg fram for et stort publikum i 2004 da de ble stilt ut i Walker Art Gallery som en del av biennalen i Liverpool. Andre kampanjer som har vært satt i gang av gruppen er blant annet å bruke offisielle kanaler, som å stå foran Det britiske parlamentet og å innrapportere Charles Saatchi til Kontoret for rettferdig handel, tilsvarende forbrukerombudet, for å klage og innrapportere hans dominerende makt i den britiske kunstverden, og dessuten ta i bruk andre juridiske lovbestemmelser. Navnet. Navnet henspiller således på flere betydninger på engelsk språk. «Stuck» er å stikke hull på noe oppblåst, men også en måte å dekorere på ved å blande lett gips, pulverisert marmor og lim, og kunstverk og dekorasjoner utført i stukk (engelsk stuck, italiensk stucco) kalles for stukkatur. Diktet over henspiller mer på å være blokkert, sittende fast, lik en forfatter som har skrivesperre. Opprinnelse. De fleste medlemmene blant de første tretten kunstnerne som gikk sammen under navnet stukkistene i 1999 hadde tidligere samarbeidet i bortimot to tiår, og i 1979 hadde dannet Medway-poetene som inkluderte de senere stukkistene Bill Lewis og Sexton Ming. Andre medlemmer av den den første stukkistgruppen var Philip Absolon, Frances Castle, Sheila Clark, Eamon Everall, Ella Guru (nå gift med Sexton Ming), Wolf Howard, Sanchia Lewis (intet slektskap til Bill Lewis), Joe Machine og Charles Williams. Manifest. Gruppen er definert etter deres manifest for stukkisme, skrevet av Childish og Thomson i 1999, og som vektlegger stor betydning på maleriet som et medium foruten dets nytte som middel for kommunikasjon og til å uttrykke følelser og erfaringer med – og da i kontrast til hva de ser på som overfladiske moter, nihilisme og ironisk konseptuell kunst foruten postmodernisme. Det mest stridbare utsagnet i manifestet er «Kunstnere som ikke maler er ikke kunstnere!» I et andre manifest erklærte stukkistene at deres mål er å erstatte postmodernismen med «remodernismen», det vil si en periode av fornyete åndelige (i motsetningen til religiøse) verdier i kunsten, kulturen og i samfunnet. Stukkistene har generelt vært flinke med gode slagord. «Punkviktorianere» er en betegnelse de blant annet har satt på seg selv. Internasjonal bevegelse. Som internasjonal bevegelse har stukkistene fanget opp strømninger i andre land. Bevegelsen er den første som har oppstått internasjonalt via et manifest som er spredt via Internett. I 2006 besto antallet grupper på 138 (tilknyttet, men uavhengige) i 34 land. I oktober 2000 dannet Regan Tamanui stukkistene i Melbourne i Australia, den fjerde gruppen, men den første utenfor Storbritannia. Samme år dannet Susan Constance den første gruppen i Pittsburgh i USA. Følling kirke. Følling kirke er en langkirke fra 1726 i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Hildre. Hildre er en skolekrets og en poststed, nr 6272, i Haram kommune. Navnet er et gårdsnavn, G. nr. 24. Navnets opprinnelse er usikker. Stranden fra Synnaland til Gamlemshaugen heter Hildrestranda. Skolekretsene Alvestad og Hurla ble slått sammen til en krets med navnet Hildre i nybygd skole på Indre Hildre i 19xx. (Årstal?). Rødholmen fyr ligger som det nordligste bruket med bruksnr. på Hildre i Harøyfjorden. Matrikkelgården Hildre, har gårdsnummer 24, sammen med Matrikkelgården Skjelten, og Hurla og Alvestaden utgjør det Hildrestranda. Historie. Det har bodd folk på Hildrestranda siden folkevandringstiden. På Haugneset er det rester etter gravhauger. En gårdshistorie for gårdene på Hildrestranda er under utarbeidelse som del av ny bygdebok for Haram kommune. For å drive havfiske på Storegga også kalla Eggafiske, hadde hildrestrandingene rorbuer på Ulla på Haramsøya Næring. Hovednæringene har vært jordbruk og fiske. To fiskevegnfabrikker har vært i drift. I dage er det få igjen som driver gårdsbruk, og hovedinntekten for de fleste kommer fra industri- og servicearbeidsplasser i Brattvåg, Søvika, og havfiske. Sport. Det er et anlegg med to fotballbaner i bygda. Meteorologi. Ettersom Hildre ligger ute på kysten, kan det til dels være ganske værhardt med mye regn og vind. 31. august 2006 kom det hele 120 millimeter med nedbør, og det aller meste kom i løpet av to til tre timer. Svært mange fikk vann i kjellerne sine, noen så mye som 50-60 cm. Ingen nålevende personer på Hildre har opplevd lignende regnvær, men det er som regel tett mellom regnværsdagene, særlig om høsten. Hildreelva. Hildreelva er en liten elv som renner fra Hildrevatnet gjennom Hildre og ned til sjøen. Den er ikke så veldig stor, men mange bruker å fiske laks i den. Største laksen som er tatt i Hildreelva var på 12 kilogram, men det er sjelden at lakser av en slik størrelse klarer å komme seg opp. I år 2000 var det et godt år, og nesten et tonn laks ble fanget i elva. Tidligere var det også to kraftverk og ei grynmølne i Hildreelva, men de er nedlagte. Med disse kraftverkene var Hildre tidlig ute med å få elektrisitet (når?, og om det var 'Hildrekraft' eller 'Tafjordkraft'?). Demningen etter den største av de to kraftverkene, som er lengst oppe i elva, er der ennå. Den lille dammen som ble demmet opp heter Torvalddammen, og blir mye brukt til bading om sommeren. Kjente personer fra Hildre. En kjent person fra Hildre er kordirigenten Per Oddvar Hildre, også kjent som «Prots». Olaus Alvestad har skrevet en sangbok som har har vært brukt. Laurits. a> fotografert omkring 1910. Fotografi i Oslo Museum Laurits og Lauritz er kortformer av det latinske navnet Laurentius. Navnets betydning er opprinnelig «fra byen Laurentum» eller «den laurbærkransede». Navnet er i slekt med navn som Lars (en kortform av Laurentius) og det engelske Lawrence. Men formen Lars har en enda lengre historie. Det var nemlig et vanlig etruskisk navn. En stor del av Romas innbyggere var av etruskisk opprinnelse, og navnet Laurentius tolkes ofte som en forvansking av Lars. Den opprinnelige etruskiske betydningen av Lars er ukjent. Navnet Laurits og Lauritz er i bruk i Norge, Sverige, Danmark og Island, og har navnedag 15. januar i Norge. Andre varianter med samme betydning. Navnet kan skrives på flere måter. I tillegg til Laurits og Lauritz er Laurids, Lauridz, Lauridts, Lauriths og Lauris brukt i Danmark. Andre navn med samme slektskap er Lavrans og Lars (skandinavisk), Lauri (finsk) og Lawrence (engelsk). Utbredelse. Det er i 2007 611 mennesker i Norge som har Laurits, Lauritz eller Laurids som første eller eneste fornavn. I Danmark er plasseringene for Laurits, Lauritz og Laurids på lista over de vanligste mannsnavnene henholdsvis 180, 517 og 461. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Laurits i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Suda. "Suda" (gresk Σοῦδα, også Σουΐδας, "Suidas") er en stor og omfattende bysantinsk–gresk historisk encyklopedi om antikkens Middelhavsverden fra 900-tallet e.Kr. Det er et encyklopedisk leksikon med 30 000 artikler, mange av dem basert på antikke kilder som senere har gått tapt. Navnet stammer fra det bysantinsk–greske ordet "suda" som betyr «festning». Det alternative navnet "suidas" stammer fra en feil av Eustathios fra Thessaloniki som trodde at tittelen egentlige var navnet på forfatteren. Ordbok og leksikon. Suda er noe mellom et grammatikalsk ordbok og en encyklopedi i dagens mening. Det forklarer kilden, derivasjon (avledningen) og meningen til ord i henhold til filosofien i sin samtid ved å benytte tidligere autoriteter som Valerius Harpokration og Helladios. Det er lite viktig informasjon i dette aspektet av verket. Derimot er artiklene om den litterære historie verdifullt. Disse oppslagsordene gir detaljer og sitater fra forfattere hvis forfatterskap og verker er ellers gått tapt for ettertiden. Verket benytter den eldre fortolkningen til klassikerne (Homer, Thukydid, Sofokles, etc), og for senere forfattere, Polybios, den jødiske historiker Josefus, "Chronicon Paschale", Georgios Synkellos, Georgios Hamartolos, og videre. Dette leksikonet representerer et hendig referanseverk for personer som spilte en andel i den politiske, eklektiske (kirkelige), og litterære historien i østlige delen av Middelhavet og Midtøsten fram til 900-tallet e.Kr. Den viktigste kilden for dette er encyklopedien til keiser Konstantin VII, også kalt "Porphyrogenitus", «den porfyrfødte» (912 – 959), og for romersk historie utdragene til Johannes av Antiokia (600-tallet). Den tyske eksperten på bysantinsk kultur, Karl Krumbacher, regner med to hovedkilder for verket: Konstantin VII for antikkens historie og Hamartolus (Georgios Monachos) for bysantinsk tid. Opphav og bakgrunn. Svært lite er kjent om sammenstillingen, unntatt at det må ha vært før Eustathios fra Thessaloniki (1100-tallet) som hyppig siterer fra det. Under overskriften «Adam» gir forfatteren av leksikonet (med et innledende note som hevder å være «av Suidas») en kort kronologi av verden som ender med keiser Johannes I Tzimiskes’ død i 975, og under «Konstantinopel» blir hans etterfølgere Basileios II (976 – 1025) og Konstantin VIII Porfyrogennetos (1025–1028) nevnt. Det vil således synes som om "Suda" ble satt sammen på slutten av 900-tallet. Ordskifte som referer til forfatteren Michael Psellos (d.y.) (slutten av 1000-tallet) er betraktet som senere tillegg. Verket inneholder tallrike sitater fra antikkens forfattere; tolkninger av Aristofanes, Homer, Sofokles, og Thukydid er også i stor grad benyttet. De biografiske notatene, forteller forfatteren, er tatt fra "Onomatologion" eller "Pinax" av Hesychios fra Milet; andre kilder var utdrag fra Konstantin VII, krøniken til Georgios Monachos, biografiene til Diogenes Laërtius og verkene til Athenaios og Philostratos. Verket tar opp bibelske som hedenske emner, noe som ført til slutningen at forfatteren var en kristen. Et innledende opptegnelse gir en liste av ordbøker som den leksikalske delen ble satt sammen og navnene til disses forfattere. Selv verket er ukritisk og sannsynligvis store senere tillegg, og artiklenes verdi er svært ujevn, inneholder verket totalt sett mye informasjon om antikkens historie og liv. Verkets sammensetning. Leksikonet var arrangert alfabetisk med en del avvik. I henhold til et system (tidligere vanlig på mange språk) kalt "antistoichia"; det vil si at bokstavene følger en fonetisk orden, basert på lyd i henhold til uttale på 900-tallet, men ikke ulik moderne gresk. For eksempelvis "alpha-iota" kommer etter "epsilon"; "epsilon-iota", "eta-iota" kommer sammen etter "zeta", "omega" etter "omicron", og videre. Systemet er ikke vanskelig å lære og huske, men i en del moderne utgaver er utgivelsen arrangert alfabetisk. Moderne utgivelser. Det ble utgitt en kritisk utgave av "Suda" i fem bind av den danske filolog Ada Adler (Leipzig, 1928–1938, opptrykk Stuttgart, 1967-1971). Denne utgaven er grunnlaget for et pågående, kollektivt prosjekt på internett (se lenke nedenfor) som blant annet omfatter en oversettelse til engelsk samt omfattende noter og henvisninger. For kirke. For kirke (For kyrkje) er en langkirke fra 1846, beliggende i Stod i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i mur og har 400 plasser. Manchester lufthavn. Manchester lufthavn (IATA: MAN, ICAO: EGCC) er hovedflyplassen i Manchester i England. Flyplassen ble åpnet i juni 1938 og het da Ringway Airport før den under andre verdenskrig ble kjent som RAF Ringway. Fra 1975 ble det bestemt at Manchester International Airport skulle brukes. Flyplassen ligger mellom Cheshire og Manchester i Stor-Manchester. Ruter og selskaper. Manchester lufthavn har tre sammenkoblede terminaler, som lar passasjerene bevege seg mellom terminalen uten å trenge å gå ut. Terminalene 1 og 3 ligger i det samme bygget og er derfor koblet sammen med en gangbro. Terminalene 1 og 2 er koblet sammen med skywalk, en passasje som går under rullebanen, med rullebånd for å hjelpe passasjerene med den lange turen. Nede ved skywalken ligger jernbanestasjonen, noen butikker og et Radisson SAS Hotell. Terminal 1. Terminal 1 benyttes til internasjonal trafikk og den brukes av både ruteselskaper og charterselskaper. Dette er også terminalen der både MyTravel and Jet2.com har base. Terminalen åpnet i 1962 og har gått igjennom mange oppgraderinger siden da. Den foreløpige passasjerstrømmen er i underkant av 10 millioner passasjerer per år. Nå blir Terminal 1 renovert for å kunne betjene flere fly om gangen. Terminal 2 Internasjonal. Terminal 2, som åpnet i 1993, blir benyttet primært til langdistansefly og charter trafikk. Noen andre internasjonale europeiske selskaper bruker også denne terminalen. Disse er blant annet KLM og Air Malta. Terminalen har 15 utganger, og 14 av disse er broer. Terminal 2 er planlagt å bygges ut slik at den kan betjene opp til 7.5 millioner passasjerer i året. Dette er et pågående prosjekt som vil bli påbegynt de neste årene. Terminal 3. Terminal 3 var tidligere kjent som Terminal 1 Innenriks og ble åpnet av Prinsesse Diana Før den ble ombygd og omdøpt på 90-tallet når BA Connect bestemte av Manchester skulle være en av selskapets baser. Terminalen blir hovedsakelig brukt av British Airways, Oneworld, bmi/bmibaby og innenriks trafikk. Terminalen har 18 utganger, 14 er tilkoblet en bro. Terminal 3 planlegger fortiden en utvidelse for å kunne utvide kapasiteten fra dagens 5.0 millioner passasjerer per år. Peter Wirnsberger. Peter Wirnsberger (født 13. september 1958 i Vordernberg) er en østerriksk, tidligere alpinist. Utforspesialisten Wirnsberger vant i løpet av karrieren åtte verdenscuprenn i utfor og gikk til topps i utforcupen sammenlagt 86. Den største prestasjonen i internasjonale mesterskap var sølvmedalje i utfor under OL 1980 i Lake Placid, bak Leonhard Stock. Roslagsbanan. Roslagsbanan er en smalsporet (891 mm) jernbane i Stockholms nordøstlige forsteder (kommunene Stockholm, Danderyd, Täby, Vallentuna og Österåker). Banen begynner i Stockholm ved stasjon Stockholm östra og deler seg lenger nordover i tre grener med sluttstasjonene Näsbypark, Österskär og Kårsta, som ligger i den del av landskapet Uppland som kalles Roslagen. Nåværende Roslagsbanan var en gang en del av et større smalsporsnett i området. Den er i dag den eneste svenske smalsporsbane som har regulær trafikk hele året. Trafikken består av persontog som kjøres av Storstockholms Lokaltrafik (SL). Avstanden fra Stockholm östra til Kårsta (den lengeste av grenene) er 42 km. Banen er dobbeltsporet mellom Stockholms östra og Galoppfältet, og enkeltsporet ellers. Det var 38 000 reisende per arbeidsdag i 2007. Det er 8 tog per time og retning til/fra Stockholm, herav 2 til Österskär, 2 til Åkersberga, 1 til Ormsta, 1 til Kårsta og 2 til Näsbypark. Henning kirke. Henning kirke er en langkirke fra 1872 i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 360 plasser. Adkomst til stedet er via Kv87 og Kv88/Rv759. Wen Jiabao. Wen Jiabao (forenklet kinesisk: 温家宝, tradisjonell kinesisk: 溫家寶; pinyin: "Wēn Jiābǎo", Wade-Giles: "Wen Chia-pao", født 15. september 1942 i Tianjin i Kina) er en kinesisk politiker. Han har siden 2003 vært Folkerepublikken Kinas statsminister, eller mer presist Formann for Folkerepublikkens Statsråd. Tidlig liv og virke. Wen Jiabao ble født i det daværende fylket Beijiao i Tianjin. I 1960 begynte han studier ved det geologiske institutt i Beijing, og tok doktorgrad der. Han ble medlem av Det kinesiske kommunistparti i 1965. Under kulturrevolusjonen dro han som tekniker til provinsen Gansu, der han i 1978 ble visedirektør for det geologiske embede. I 1982 kom han tilbake til Beijing og ble i 1983 stedfortredende minister for geologi og mineralressurser og i 1985 stedfortredende direktør for Det kinesiske kommunistpartis sentralkomites byrå. I 1986 overtok han ledelsen for byrået. Etter Tiananmendemonstrasjonene i 1989 ble den reformvennlige partiformannen Zhao Ziyang fjernet fra sin stilling, men Wen Jiabao, som ble oppfattet som å stå på samme linje, opplevde intet slikt under de partiutrenskningene som fulgte. Årsaken er uklar. I 1998 ble Wen Jiabao visestatsminister, og ansvarlig for landbruk og finanser. Statsminister. I mars 2003 avløste han Zhu Rongji som statsminister, og med det vervet har han særlig tilsyn med kinesisk økonomi. Wens første store prøve som statsminister ble å håndtere SARS-krisen i februar-mars 2003, da han avskjediget flere partifunksjonærer for deres passivitet. Wen har en folkeligere framtoning enn kommunistpartiets leder Hu Jintao og har gjort flere opptredender i samband med nasjonale katastrofer. Under 2008 fremstod han flere ganger blant annet un der snøstormene i januar og under katastrofarbeidet etter jordskjelvet i Wenchuan. Personlig liv. Wen Jiabao er gift med Zhang Peili, ekspert på juveler og investor. Hun har bare sjelden opptrådt sammen med Wen i offentligheten. Wen Yunsong, som leder Unihub Global Networks, er sønn av Wen Jiabao. Wen er kjent for sin bruk av kinesisk poesi for å formidle politiske og diplomatiske budskap, eller i svar til journalister, eller for å innlede taler. Zhu Rongji. Zhu Rongji (kinesisk: 朱镕基, pinyin: "Zhū Róngjī"; Wade–Giles: "Chu Jung-chi"; født 20. oktober 1928 i Changsha i Hunan i Kina) er en kinesisk politiker, og var Folkerepublikken Kinas statsminister, eller mer presist Formann for Folkerepublikkens Statsråd, fra 1998 til 2003. Han betraktes som medlem av «Shanghaiklikken». Zhu Rongji studerte ved Tsinghua-universitetet i Beijing fra 1947 til 1951, og ble medlem av Det kinesiske kommunistparti i 1949. Fra 1987 til 1991 var han borgermester av Shanghai. I 1992 ble han viseformann for Folkerepublikken Kinas Statsråd, og i 1998 formann for Statsrådet, det vil si statsminister. Zhu Rongji nedstammer direkte fra Hongwu-keiseren (1328–1398), som i 1368 grunnla Ming-dynastiet. Chirag Rashmikant Patel. Patel under en konsert i 2011 Chirag Rashmikant Patel (født 20. juli 1984 på Lørenskog) er en norsk rapper av indisk opprinnelse, kjent under artistnavnene Raggen, Chicosepoy og Chico Han er mest kjent som en av to medlemmer i den norske rap-gruppen Karpe Diem. Han har dessuten samarbeidet med RSP og duoen Cam'n A-lee. Sammen med Cam'n A-lee var han en av finalistene under kåringen av Årets Urørt i 2005. Våren 2010 var Patel deltaker i innslaget Camp Senkveld i TV 2-programmet Senkveld med Thomas og Harald. Hansi Hinterseer. Hansi Hinterseer under konsert ved åpning av en T-banelinje i Wien Hansi Hinterseer (født 2. februar 1954 i Kitzbühel) er en tidligere østerriksk alpinist. I dag er han kjent som sanger, programleder og skuespiller. I perioden fra 1972 til 1975 vant han fire slalåm- og storslalåmrenn i verdenscupen. I 73 gikk han til topps i storslalåmcupen, og i 1974 vant han sølv i samme disiplin under VM 1974 i St. Moritz. Siden 1981 har han vært ekspertkommentar under alpinsendingene til ORF, fortrinnsvis i disiplinene slalåm og storslalåm. I 1994 slo Hinterseer inn på en suksessrik karriere som slagersanger, og har hatt flere roller i TV-serier. Hansi Hinterseers far, Ernst Hinterseer, vant slalåmgull under OL 1960 i Squaw Valley. Skei kirke. Skei kirke er en langkirke fra 1664, beliggende i Ogndal i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Steinkjer kirke. Steinkjer kirke er en basilika fra 1965 i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i mur og har 600 plasser. Jacob Weidemanns glassmalerier er et særpreg ved kirken. Adkomst til stedet er via Rv762 og Rv763/E6. Steinkjersannan kapell. Steinkjersannan kapell var et kapell fra 1888 i Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag fylke. Diss (Norfolk). Diss er en by i Norfolk i England. Den ligger i dalen Waveney renner gjennom, ved en innsjø. Navnet kommer enten fra det saksiske ordet for innsjø, eller fra norrønt for «den dansende hestens landsby». Byen har en rekke historiske bygninger, deriblant en sognekirke fra det 14. århundre. Rett ovenfor denne står Dolphin House fra det 16. århundre. Den har store bjelker av eik som viser at det var en høystatusbygningen, og man mener den opprinnelig kan ha tilhørt en ullhandler. Frem til 1960-årene var det en pub der; bygningen huser nå flere små firmaer. Byen har også et museum. Diss stasjon betjener Great Eastern Main Line mellom London og Norwich. I mars 2006 ble Diss den tredje byen i Storbritannia som sluttet seg til Cittaslow, en internasjonal organisasjon som fremmer konseptet «trege byer». Lokalavisen "Diss Express" ble grunnlagt i 1864. Elvran kapell. Elvran kapell er en langkirke fra 1893 i Stjørdal kommune (i den tidligere Lånke kommune), Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Flora kapell. Flora kapell er en langkirke fra 1936 i Selbu kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 140 plasser. Adkomst til stedet er via Fv976 og Rv705. Symbolisme. Symbolisme var en kunstbevegelse på slutten av 1800-tallet av fransk og belgisk opprinnelse som oppstod innenfor lyrikken, prosalitteraturen og billedkunsten. Symbolismen innenfor kunsten var hovedsakelig en reaksjon mot naturalisme og realisme, kunstretninger som forsøkte å fange inn og uttrykke virkeligheten i kunsten. Den litterære symbolismen. Symbolismens «far» var Baudelaire.Symbolismens forutsetning er Charles Baudelaires lyrikk og kritikk, og påvirkningen fra Baudelaire og etter dennes død virket på forfattere som Paul Verlaine og Stéphane Mallarmé, og brøt ut med full styrke på midten av 1880-tallet. Noen forfattere som Joris-Karl Huysmans begynte som naturalist før han beveget seg over i retningen av symbolisme. For Huysmans reflekterte dette skiftet hans begynnende interesse for religion og åndelighet. I løpet av 1880-tallet ble estetikken artikulert gjennom en rekke manifester og tiltrakk seg en rekke forfattere. Via Edgar Allan Poe, som Baudelaire hadde introdusert til fransk, går det en forbindelse fra tysk og engelsk romantikk til den franske symbolisme. Den litterære symbolisme var preget av forestillinger om fantasien, den skapende kraft, men i en mer behersket og kultivert funksjon enn hos romantikerne. Symbolistene tok i bruk mer musikalske stilretninger – preget av forfinelse og lyriske nyanser slik musikken skapte stemninger. Sjelen og naturen var også begreper som preget retningen. De symbolistiske lyrikerne ønsket å frigjøre versifiseringens teknikker for å kunne tillate større rom for «flyt», og således bevege seg mot ubundne vers, noe som er lett å se hos Gustave Kahn. Symbolistisk poesi søkte heller å fremkalle enn å beskrive, symbolske bilder ble benyttet for å tydeliggjøre poetens sjel eller smerte og de søkte å identifisere og bekrefte de ulike sansene som lukt, lyd og farger. I Baudelaires dikt "Correspondences" tales det om å fortelle med «forêts de symboles» – «en skog av symboler». I England og USA oppsto det en mer modernistisk symbolisme, representert av forfattere som eksempelvis T.S. Eliot og Wallace Stevens. I Danmark oppsto symbolismen foruten de utenlandske impulsene også som en forlenget del av landets nasjonale poetiske tradisjon, oppsummert i begreper som «det sjælige Gennembrud» og «Alt indenfra». I Norge fant Sigbjørn Obstfelder en bekreftelse i fransk symbolisme og tilsvarende hos Gunnar Reiss-Andersen. Sigbjørn Obstfelder.a>, "Susanna und die beiden Alten", 1913.Symbolismen passet mindre inn i prosalitteraturen enn den gjorde for poesien. Joris-Karl Huysmans’ roman fra 1884, "À rebours" ("Mot naturen") innholdt mange temaer som har blitt assosiert med symbolismens estetikk. I romanen skjer det svært lite og er som en katalog over smak og det indre liv til Des Esseintes, en eksentrisk antihelt. Romanen ble etterlignet av Oscar Wilde i flere passasjer i hans "Bildet av Dorian Gray". Paul Adam var den mest produktive og den mest representative forfatteren av romaner preget av symbolisme. "Les Demoiselles Goubert" ble skrevet sammen med Jean Moréas i 1886 er et betydningsfull overgangsverk mellom naturalisme og symbolisme. Annen prosa som kan betraktes som symbolistisk er de kyniske eller misantropiske fortellingene til Jules Barbey d'Aurevilly. Gabriele d'Annunzio skrev sine første romancer i den symbolistiske ånd. Den maleriske symbolisme. Markant forskjellig, skjønt overlappende fra den litterære symbolistbevegelsen vokste symbolismen i billedkunsten fra de mørkere og mer gotiske sidene fra romantikken, men hvor romantikken var heftig og rebelsk, var symbolismen statisk og religiøs-åndelig. Den maleriske symbolismen var en fortsettelse av de mystiske tendensene i den romantiske tradisjonen som inkluderte kunstnere som Caspar David Friedrich, Fernand Khnopff og John Henry Fuseli og var enda mer knyttet til den selvbevisste, mørke og private dekadansen. Det var flere og til dels ganske ulike grupper av symbolistiske malere, blant dem Gustave Moreau, Odilon Redon, Pierre Puvis de Chavannes, Henri Fantin-Latour, Edvard Munch, Félicien Rops, og Jan Toorop kan nevnes. Symbolistisk maleri hadde en større geografisk utstrekning enn symbolistisk poesi, fra flere russiske kunstnere til eksempelvis Elihu Vedder i USA. Auguste Rodin blir tidvis også regent som en symbolistisk billedhogger. Symbolistiske malere billedgjorde mytologi og drømmebilder for å anskueliggjøre et visuelt språk for sjelen. De søkte å skape stemningsskapende og suggestive malerier som førte tankene til en statisk verden av stillhet. Symbolene som ble benyttet var ikke den velkjente ikonografien, men intenst personlige, private, obskure og flertydige. Mer filosofisk enn stilmessig påvirket symbolismen den samtidige art nouveau-bevegelsen og Les Nabis («profetene»). I deres utforskning av drømmelignende subjekter er de også forløperne til surrealistene: Bernard Delvaille har beskrevet René Magrittes surrrealisme som «symbolisme pluss Freud». Floren kapell. Floren kapell er en langkirke fra 1902 i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Hegra kirke. Hegra kirke er en korskirke fra 1783 i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. 200–300 år gammel altertavle, gammell bibel og postille med lesepult. Glassmalerier av G. Kielland, stjernehimmel i taket, gapestokk ved inngangen til kirkegården. Pennsylvaniatysk. Pennsylvaniatysk er et høytysk språk som snakkes av rundt 100 000 mennesker i Nord-Amerika. Det er det tradisjonelle språket til pennsylvaniatyskerne. Brukerne av språket finnes i dag i Pennsylvania, Ohio og Indiana i USA, og i Ontario i Canada. Historisk sett ble språket talt av mennesker i Pennsylvania av sørtysk opprinnelse, enten de var lutheranere, reformerte eller katolikker. Bruken av pennsylvaniatysk som et dagligspråk i urbane områder (som f.eks. Allentown, Reading, Lancaster og York) var på tilbakegang innen begynnelsen av 1900-tallet, mens det i mer landlige områder fortsatt var i utstrakt bruk fram til slutten av andre verdenskrig, men ikke så lenge etterpå. I dag er det fleste brukerne enten amish eller gammelmenonitter. Okkelberg kapell. Okkelberg kapell er en langkirke fra 1905 i Skjelstadmark i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Stordalen kapell. Stordalen kapell er en langkirke fra 1863 i Meråker kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Værnes kirke. Værnes kirke er en langkirke fra 1100 i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Kirken er i stein og har 400 plasser. Den er bygd ca. 1080–1100 i romansk stil. Kirken er den eldste bevarte steinbygningen i Norge. Adkomst til stedet er via Fv32 og E14. Touhou Project. Tohou Project (東方Project), også kjent som Toho Project eller Project Shrine Maiden, er en serie dataspill hovedsakelig bestående av kulehelvetespill laget av Team Shanghai Alice. Serien er blant de aller mest suksessfulle doujinspillene på grunn av deres intrikate skuddmønstre, store fokus på rollefigurer i forhold til de fleste andre skytespill. Stiklestad kirke. Stiklestad kirke er en romansk langkirke fra 1180 i Verdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 520 plasser. Adkomst til stedet er via Rv759 og Rv757/Fv164. Arkitekten for kirka antas være erkebiskop Øystein Erlendsson. På 1500-tallet ble kirka påbygd. Det er en kirkegård ved siden av. I følge tradisjonen er kirka satt opp på det stedet hvor Olav Digre Haraldsson falt under slaget på Stiklestad. Steinen som han i følge sagaen ha lent seg mot da Tore Hund ga ham banesåret, Olavssteinen, skal ha blitt bygd inn i alteret. Olavssteinen. Kirka ble restaurert til 900-årsjubileet i 1930. Den en prest flyttet fra Stiklestad på 1930-tallet, ble en stein med på flyttelasset til Toten. Steinen skal, i følge prestens datter, bare ha blitt valgt tilfeldig fra en dynge som var ment å bli kjørt vekk og kastes etter restaureringen. Denne og en annen stein var blitt funnet under golvet da det vart gravd inne i kirka. Senere kom tanken opp i Verdal at steinen som ble ført til Toten kunne være selveste Olavssteinen. Rundt 1980 ble det en del avisskriverier om saken, og etter et mellomstopp hos riksantikvaren ble steinen ført tilbake til Stiklestad der den ble oppbevart av Stiklestad Nasjonale Kultursenter før den ble tilbakelevert til Stiklestad kirke i 2006. Ifølge en geologisk undersøkelse som ble utført på Geologisk museum etter initiativ fra Riksantikvaren, var det ingen spor på steinen som tydet på at den tidligere hadde vært innmurt i alteret eller i grunnmuren. Rapporten etter undersøkelsen slo dessuten fast at steinen var en type rullestein som er typisk for Stiklestad og etter alt dømme fra Verdal. Arkeolog Axel Christophersen utelukker dog at denne steinen i alteret i Stiklestad kirke er den opprinnelige Olavssteinen, men at den likevel har en viktig symbolfunksjon. Steinen ligger nå under alteret, slik at kirkens gjester kan se den hvis de ønsker. Inventar. Inne i kirka finnes altertavla «Sverdet og liljen», en freske malt av Alf Rolfsen som sto ferdig ved 900-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad den 29. juli 1930. Vera kapell. Vera kapell er en langkirke fra 1899 i Verdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 75 plasser. Verdalsøra kapell. Verdalsøra kapell er et kapell fra 1969 i Verdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i murstein og tre og har 200 plasser. Hestehandel. Hestehandel har som sin opprinnelige betydning det at en kjøper og en selger slutter en avtale om overdragelse av en hest. Folketellingen i 1900 lister ca 240 personer som driver yrkesmessig som hestehandler. Over tid har begrepet utviklet seg til en folkelig betegnelse på en handel som foretas uten forutgående undersøkelser (nærmest usett). Betegnelsen brukes i dag ofte i en negativ konnotasjon, som har sitt opphav i tidligere tiders handel med hester, der partene kunne være påvirket av alkohol, og både kjøper og selger i ettertid kunne føle seg svindlet. I dag er betegnelsen mest brukt om politiske kompromisser eller «bytteavtaler» som blir inngått i siste liten, før et lovforslag blir vedtatt, og uten at partene er klar over konsekvensene av et kompromissvedtak "(politisk hestehandel)". Vinne kirke. Vinne kirke (Vinne kyrkje) er en åttekantet kirke fra 1817 i Verdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Våpenhus og tårn ble tilbygget i 1893. Byggverket er i tømmer og har 230 plasser. Oppført 1814, restaurert 1956. Bilder av den svenske kirkemaler Erik af Valne. Vuku kirke. Vuku kirke er en langkirke fra 1654 i Verdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Oppført 1655, på bygd 1846, rest. 1953 og 2005. Takmalerier av Erik af Valne, gl. altertavle og prekestol. Fines kapell. Fines kapell er en langkirke fra 1913 i Verran kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 136 plasser. Follafoss kirke. Follafoss kirke er en langkirke fra 1954 i Verran kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Malm kirke. Malm kirke er en langkirke fra 1885 i Verran kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Sela fjellkirke. Sela fjellkirke er en kirke fra 1997 i Verran kommune, Nord-Trøndelag fylke. Sela skolekapell. Sela skolekapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1948 i Verran kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 60 plasser. Garstad kirke. Garstad kirke er en langkirke fra 1856 i Vikna kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv508 og Rv770. Rørvik kirke. Rørvik kirke er en langkirke fra 1896 i Vikna kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Under andre verdenskrig ble kirken truffet av bomber den 1. mai 1940, men den ble reparert etterpå. Siden har kirken blitt restaurert i 1973, 2006 og 2007. Kirken ble totalskadet i en brann 18. februar 2012, men altertavla og kirkesølvet ble berget. Ifølge politiet har to barn, som begge er under 13 år gamle, innrømmet å ha lekt med ild under kirken. Det anses som sannsynlig at dette er årsak til kirkebrannen. Valøya kapell. Valøya kapell er et kapell fra 1972 i Vikna kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Bamberg kirke. Bamberg kirke er en arbeidskirke fra 1998 i Levanger kommune, Nord-Trøndelag fylke. Sømliøya kapell. Sømliøya kapell er en kirke i Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Skålvær kirke. Skålvær kirke er en langkirke fra 1889 i Alstahaug kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Tømmeret er hentet fra en eldre kirke på Beitstad i Nord-Trøndelag. I 1931 fikk kirken orgel. I mange år ble der holdt 11 gudstjenester, - nå er det redusert til en eller to i året. Andøya stasjonskapell. Andøya stasjonskapell er et kapell fra 1964 i Andøy kommune, Nordland fylke. Kapellet er tilknyttet Andøya flystasjon. Ballangen kirke. Ballangen kirke er en langkirke fra 1923 ligger på Storhaugen i sentrum i Ballangen kommune, Nordland fylke. Den er lokalisert ved Syke- og Aldershjemmet og Barne- og Ungdomsskolen. Adkomst til stedet er via E6 og Rv819. Kirken ble vigslet 6. juni 1923 av biskop i Hålogaland, Johan Støren. Kirkebygningen. Byggverket er i tre og har 280 plasser. Ved kgl.res. 19. mai 1923 ble det tillatt å vigsle en kirkebygning oppført på gården Ballangen til bruk for oppsitterne på sørsida av Ofotfjorden i Evenes hovedsokn (gnr 32-72), og fra 1. januar 1924 gikk dette området over til et eget Ballangen sokn. Interiøret. Altertavlen og inventaret er tegnet av Emanuel Vigeland. Vigelands sønn, Per Vigeland, var mester for glassmaleriet i koret, som er kirkens altertavle. Døpefonten er av marmor fra Hekkelstrand og laget av Helge Heimstad. Kirken ble i 1998 restaurert, og ble da tilbakeført til sin opprinnelige stil. Litteratur. Ballangen kirke: 1923-1973, Ballangen kirke (1973). Red. av Wilhelm Agersborg. Terminalfart. Terminalfart er hastigheten til et legeme som faller mot bakken når tyngdekraften som trekker legemet mot bakken er like stor som luftmotstanden (den atmosfæriske friksjonen som virker i motsatt retning av tyngdekraften). Ved denne farten akselererer ikke legemet lenger og faller med konstant fart. Dersom et legeme faller nedover med større fart enn terminalfarten, for eksempel hvis det kommer fra tynnere luft eller endrer form, vil den sakke av til den når terminalfarten. Terminalfarten til en fallskjermhopper i vanlig fritt fall er omtrent 195 km/t. De når halvparten av terminalfarten etter bare 3 sekunder, mens det tar 8 sekunder å nå 90 % og 15 sekunder å nå 99 % av terminalfarten. Fallskjermhopperne kan nå høyere fart hvis de legger armene og beina inntil kroppen og justerer kroppens vinkel i forhold til fallretningen, opptil 320 km/t. Årsaken til at et legeme oppnår en terminalfart er at luftmotstanden er direkte proporsjonal med kvadratet av farten. Ved lav fart er luftmotstanden mye mindre enn tyngdekraften, og legemet akselererer. Når farten øker, øker også luftmotstanden inntil den er like stor som vekten av legemet. Luftmotstanden er også avhengig av tverrsnittarealet. Dette er grunnen til at legemer med stor overlate, som for eksempel en fallskjerm, har lavere terminalfart enn mindre legemer som for eksempel kanonkuler. Denne ligningen får vi fra friksjonslikningen ved å sette luftmotstanden lik "mg", som er tyngdekraften til legemet. Merk at lufttettheten øker når høyden avtar, omtrent 1 % per 80 m (se hydrostatisk likning). Derfor minker terminalfarten med 1 % når et legeme har falt 160 m. Dersom legemet forblir uendret vil farten altså minke jo nærmere bakken det kommer. Tilnærming. Tilnærmet terminalfart er mye enklere å finne enn terminalfarten, fordi det er vanskelig å finne verdien til formula_5. En enkel skaleringsmetode er å henge et legeme ut vinduet på en bil i en tynn tråd. Terminalfarten til legemet er farten bilen har når legemet henger med 45° vinkel. Dette kan man enkelt vise matematisk fordi det skjer når luftmotstanden (i horisontal retning) er lik tyngdekraften. Utledning. Terminalfarten er oppnådd når formula_11, slik at eller ved å løse med hensyn på formula_13, Efjord kapell. Efjord kapell er et kapell fra 1985 i Ballangen kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 75 plasser. Kjeldebotn kirke. Kjeldebotn kirke er en langkirke fra 1956 i Ballangen kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 202 plasser. Hydrostatisk ligning. Den hydrostatiske ligningen er en ligning for å regne ut hvordan lufttrykket (eller lufttettheten) endrer seg med høyden. Den baserer seg på en ikke veldig realistisk forenkling om at temperaturen ikke er avhengig av høyden. Men ligningen stemmer likevel ganske bra med de faktiske trykk- og tetthetsvariasjonene vi har i jordatmosfæren opp til en høyde på omtrent 140 km. der "h" er skalahøyde, "ρ" (rho) er tetthet, "P" er lufttrykk, formula_3 er lufttrykket ved bakken (Gjennomsnittlig trykk ved havninvå er 1013,25 hPa), "M" = 0,029 kg mol-1 (massen av 1 mol luft), "R" = 8,314 J K-1 mol-1 er gasskonstanten, "T" er temperatur, formula_4 er tyngdeakselerasjonen (rundt 9,81 m s-2 avhengig av hvor på jorden man er) og "z" er høyden over jordoverflaten. Ved å bruke de samme prinsippene kan ligningen over løses med tanke på høyden som en funksjon av trykket. Denne ligningen kalles hypsometrisk ligning. Som en tommelfingerregel avtar trykket med omtrent 1 % når høyden øker med 80 m. En annen tommelfingerregel er at tettheten blir halvert etter 6000 m i troposfæren og for hver 15000. meter i stratosfæren. Utledning. I denne ligningen er "R" gasskonstanten, og leddet formula_9 gir skalahøyden (omtrent 7,4 km i troposfæren). Kjemisk fordeling. Den hydrostatiske ligningen kan også brukes til å estimere fordelingen av forskjellige kjemiske stoffer i atmosfæren. Under turbopausen er den relative kjemiske sammensetningen i atmosfæren så godt som konstant, slik at skalahøyden omtrent er den samme for alle kjemiske stoff. Over turbopausen begynner den kjemiske sammensetningen å variere med høyden fordi forskjellige kjemiske stoffer har forskjellig skalahøyde. Solstad kirke. Solstad kirke er en langkirke fra 1888 i Bindal kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Skalahøyde. Trykket i atmosfæren kommer som følge av vekten til atmosfæren i nivåene over. Dersom atmosfæren i høyden "z" har tetthet "ρ" og trykk "P", vil trykket ved at man flytter seg oppover en infinitesimal liten høyde "dz" minke med "dP" (som er lik vekten til atmosfærelaget med tykkelse "dz"). Dette viser at trykket avtar eksponentielt med høyden. I jordatmosfæren er trykket ved havnivå "P"0 omtrent 1.01×105Pa og den gjennomsnittlige molekylmassen til tørr luft er 28.964 u (1 u = 1.660×10−27 kg). Je Suis Partout. "Je suis partout" ("Jeg er overalt") var et fransk tidsskrift, grunnlagt av Jean Fayard og kom ut første gang 29. november 1930. Det ble ledet av Pierre Gaxotte til 1939. Blant journalistene var Lucien Rebatet, Alain Laubreaux og Robert Brasillach, og blant illustratørene Ralph Soupault. Mellomkrigstiden. I starten fokuserte "Je suis partout" kun på å dekke internasjonale emner, uten å vise høyreekstreme tendenser. Redaktørene var dog sterkt påvirket av ideene til Charles Maurras og den fascistiske bevegelsen Action Française, og dette viste seg snart i det redaksjonelle innholdet. Mer moderate journalister sluttet i protest. Tidsskriftet ble et viktig talerør for anti-parlamentarisme, nasjonalisme og kritikk av såkalte dekadente institusjoner og kultur i den tredje republikken. Det knyttet seg til tidens fascistiske bevegelser, både i Frankrike og utlandet. Fra oktober 1932 støttet det fullt ut Benito Mussolini, da italiensk politikk ble dekket med et spesialnummer. "Je suis partout" holdt med den spanske Falangen, den rumenske Jerngarden, den belgiske Rex-bevegelsen til Léon Degrelle, samt Oswald Mosley og hans lille British Union of Fascists. Fra 1936 var det også åpent for nazismen og Adolf Hitler. Til tross for sine internasjonale forbindelser, anbefalte "Je suis partout" å ikke kopiere fra utlandet når man skulle etablere et fascistisk regime: «Vi vil vurdere utenlandsk fascisme kun gjennom fransk fascisme, den eneste virkelige fascismen» (14. april 1939). Derfor aktet de Jacques Doriot som forsøkte å samle det ekstreme høyre i Frankrike til én front. Den antisemittiske retorikken i tidsskriftet eksploderte etter Stavisky-skandalen og forsøket på høyrekupp 6. februar 1934. Den ble direkte giftig etter at den venstreorienterte Folkefronten dannet regjering i 1936, ledet av den jødiske Léon Blum (1936). Fra 1938 av konkurrerte "Je suis partout" med den rasistiske propagandaen i Nazi-Tyskland, ved å utgi spesialutgavene "Les Juifs" ("Jødene") og "Les Juifs et la France" ("Jødene og Frankrike"). Ekstremismen fikk utgiveren Fayard til å bryte med tidsskriftet, og det ble solgt til et nytt styre som inkluderte argentineren Charles Lesca (som i følge egen beskrivelse var «en fascist like ekte som han var rolig» "). Rett før andre verdenskrig ble tidsskriftet forbudt. Samarbeidslinje. "Je suis partout" kom ut igjen i 1941. Tidsskriftets samarbeidslinje (med de tyske okkupantene) førte til hard kritikk fra Maurras, som sa det opp. "Je suis partout" triumferte som stemmen til det ekstreme høyre, og oppfordret til mord på jøder og politikere fra den tredje republikken: «Døden til menn som har gitt oss så mye sorg...hele det franske folk krever det» (6. september 1941). Det hadde en sterk innflytelse på intellektuelle og ungdommen, opplaget steg fra 46 000 i 1939 til 250 000 i 1942. Robert Brasillach var sjefredaktør fra juni 1937 til september 1943 (han ble henrettet for forræderi i 1945). Brasillach ble regnet som altfor tilbakeholdende, og ble byttet ut med Pierre-Antoine Cousteau, broren til Jacques Cousteau. Cousteau brøt med røttene til "Je suis partout" og tilpasset det til det nazistiske styret, ved å slutte seg til den nazistiske anti-intellektualismen og propagandere for Waffen-SS. Flere av redaktørene sluttet seg til Parti Populaire Français eller Milicen. Det fortsatte å komme ut til så sent som august 1944 (da Paris ble frigjort). Vassås kirke. Vassås kirke er en åttekantet kirke fra 1733 i Bindal kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 280 plasser. Iron & Wine. Iron & Wine er artistnavnet til sanger og låtskriveren Sam Beam (født 26. juli 1974). Han har gitt ut to studioalbum og flere EP-er, blant annet en med bandet Calexico. Hans cover av The Postal Services låt «Such Great Heights» ble utgitt på soundtracket til filmen "Garden State". Gasskonstant. Gasskonstanten (også kalt den universelle gasskonstanten eller den ideelle gasskonstanten) er en fysisk konstant brukt i en tilstandsligning for knytte sammen forskjellige grupper av tilstandsfunksjoner med hverandre. Gasskonstanen har symbolet "R". Det er et annet navn for Boltzmannkonstanten, men når den brukes i den ideelle gassloven blir den vanligvis uttrykt med enheten energi per kelvin per mol i stedet for energi per kelvin per partikkel. der "V" er volumet til gassen, og "n" er tallet på mol. "R" oppstår også i Nernst-likninga og Lorentz-Lorenz-formelen. De to tallene i parentes viser usikkerheten (standardavvik) i de to siste tallene av verdien. Forholdet til andre konstanter. Boltzmannkonstanten "kB" (ofte forkortet til "k") kan brukes for de andre formene av den ideelle gassloven ved at man bruker tallet på partikler i stedet for tallet på mol av en gass. Dette krever at man i tillegg bruker Avogadros tall, NA der "N" = "nN"A er det faktiske tallet på molekyler. Betel bedehuskapell. Betel bedehuskapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1926 i Bø i Vesterålen kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Bamm Bamm. 'Bamm Bamm' er ungen til Barney og Betty i den kjente Flintstones-serien. Han er en baby og er overnaturnig sterk. Det eneste han kan si er: "Bamm Bamm!" Bamm Bamm har en venninne i nabohuset, Pebbles. Der er datteren til Fred og Wilma Flintstone. For øvrig ble serien startet av William Hanna og Joseph Barbera, og ble vist på TV for første gang 30. september 1960. Serien har vært den samme helt siden den startet. Bodin garnisonskapell. Bodin garnisonskapell er et kapell beliggende på Bodin leir i Bodø kirken ble bygget i 1954 og innviet 7. februar 1955. Bodø stasjonskapell. Bodø stasjonskapell er et kapell ved Bodø hovedflystasjon. Kapellet ble bygget i 1954 og vigslet 23. januar 1955. Helligvær kirke. Hellingvær kirke er en langkirke lokalisert i fiskeværet Helligvær utenfor Bodø Kirken ble bygget som bedehus i 1899 og ble innviet som kapell i 1908. Kirken er en del av Bodin menighet. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Kallimakhos (Athen). Kallimakos (død 490 f.Kr.) var polemark i Athen i 490 f.Kr. og var en av kommandantene i slaget ved Marathon. Kallimakos hadde stemmerett i militære saker som polemark sammen med de ti "strategoi", generalene, som Miltiades. Miltiades overbeviste Kallimakos om å stemme for et slag da "strategoi" var delt på midten i saken. Ved Marathon ledet Kallimakos den høyre flanken til den athenske hæren. De høyre og venstre flankene (den venstre ble ledet av plataiaiene) omringet perserne etter et angrep som så ut som et selvmordsangrep på den sentrale linjen. Selv om grekerne seiret, ble Kallimakos drept under kampene. Kjerringøy kirke. Kjerringøy kirke er en langkirke fra 1883 på Kjerringøy i Bodø kommune. Kjerringøy var eget prestegjeld fram til 1968, men ligger i dag under Rønvik menighet og har normalt gudstjenester hver 3. uke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Cape Coral. Cape Coral er en by i Lee County i den amerikanske delstaten Florida. Folketallet var i 2000 102 286, og ifølge US Census hadde innbyggertallet steget til 140 010 i 2005. Dette gjør Cape Coral til den største byen i sør-vest Florida. Geografi. Cape Coral er lokalisert til 26°38′23″N, 81°58′57″W. I følge United States Census Bureau har Cape Coral et areal på 298,1 km², noe som gjør Cape Coral til den nest største byen i utstrekning. 272,4 km² av arealet er land, og 25,7 km² er vann. Hydrostatikk. Hydrostatikk er læren om væsker som ligger i ro, og er en gren av væskemekanikken. Uttrykket referer vanligvis til den matematiske analysen av emnet. Det omfavner studiet av forholdene i væsker som ligger i ro i stabil likevekt. Læren om bruken av væsker til å gjøre arbeid kalles hydraulikk, mens læren om væsker i bevegelse kalles væskedynamikk. Statisk trykk i væsker. Siden væsker ikke blir deformert utøver væsker et trykk som er normalt på alle flater de er i kontakt med. Når væsken i tillegg er i ro (statisk) er trykket isotropisk, det vil si at trykket virker med samme kraft i alle retninger. Denne egenskapen gjør at væsker kan overføre krefter gjennom rør, for eksempel kan en kraft overføres via væsken fra en side av røret til den andre. Dersom kraften ikke er lik overalt, vil væsken flytte seg i retningen kraften presser den i. Dette konseptet ble først formulert av den franske matematikeren og filosofen Blaise Pascal i 1647, og ble senere kjent som Pascals lov. Denne loven har mange viktige bruksområder innen hydraulikk. Galileo Galilei gjorde også mange viktige framskritt i hydrostatikk. Hydrostatisk trykk. Vi tenker oss en firkantet pakke med vann som ligger i ro under en fri overflate. Vekten av vannet over må balanseres av trykket i denne pakken. For en uendelig liten pakke er det fysiske stresset det samme i alle retninger, og vekten av vannet, som er det samme som trykket kan uttrykkes som Oppdrift. På et legeme som er senket ned i en væske vil det virke en oppdriftskraft som er like stor som vekten av væsken legemet har presset bort. Dette kommer av det hydrostatiske trykket i væsken. For et skip vil for eksempel vekten til skipet være balansert av oppdriftskraften fra vannet skipet har presset bort, slik at skipet kan flyte. Dersom man lesser mer last på skipet, vil skipet bli tyngre og sette seg lavere i vannet, og dermed presse bort mer vann. Skipet vil da ha en større oppdriftskraft som virker på seg for å balansere den økte vekten. Prinsippet om oppdrift ble oppdaget av Arkimedes. Stabilitet. Et flytende legeme er stabilt hvis det går tilbake igjen til en likevektsposisjon etter at det er flyttet litt bort fra denne posisjonen. For eksempel vil et flytende legeme vanligvis ha vertikal stabilitet, slik at om legemet blir presset litt ned vil dette føre til økt oppdriftskraft, og om man da slutter å presse legemet nedover, så vil den økte oppdriftskraften bringe legemet tilbake til likevektsposisjonen. Rotasjonsstabilitet er viktig for flytende fartøy. Om man får en vinkelforskyving, kan fartøyet enten gå tilbake til den opprinnelige retningen (stabil), eller flytte seg vidare bort fra utgangspunktet (ustabil), eller bli værende der det er (nøytral). Rotasjonsstabilitet er avhengig av den relative retningen kreftene som virker på legemet har. Den oppoverrettede oppdriftskraften på et legeme virker gjennom senteret av oppdriften, som er massesenteret til væsken legemet har presset bort. Vektkraften på legemet virker gjennom tyngdepunktet. Et legeme er stabilt hvis vinkelforskyvingen flytter retningen til kreftene slik at de gir et «oppretningsmoment». Væske med fri overflate. Væsker kan ha frie overflater der de vekselvirker med gasser eller med et vakuum. Siden væsker ikke kan opprettholde et skjærstress, vil den frie overflaten raskt tilpasse seg likevekt. På liten lengdeskala er det derimot en viktig balansekraft fra overflatespenningen. Kapillaritet. Når væsker er sperret inne i beholdere med små dimensjoner, sammenlignet med den relevante lengdeskalaen, blir overflatespenningen en viktig faktor som fører til konkavkonveks form gjennom kapillaritet. Dråper. Uten overflatespenning ville man ikke kunne fått dannet dråper. Dimensjonen og stabiliteten til dråper styres av overflatespenningen. Livio Catullo Stecchini. Livio Catullo Stecchini (6. oktober 1913–september 1979) var vitenskapshistoriker, forsker i antikk vekt og mål (vitenskapsretningen metrologi) og i historien til kartografi i antikken. Han studerte under Angelo Segre ved Universitetet i Freiburg i Tyskland hvor han studerte filosofien til Edmund Husserl og deltok i leksjonene til Martin Heidegger og Oskar Becker. Til slutt fokuserte han på arbeidet til Fritz Prinsheim som var konsentrert om kontraktene ved salg i antikk tid. Etter at Freiburg–gruppen ble oppløst av Hitler, returnerte han til Italia hvor han fikk en doktorgrad i romersk lov. Han ble assistenten til direktøren for romersk lovs historie ved Universitetet i Roma og ble medlem av instituttet for romersk og orientalsk lov ved universitetet hvor han ble influert av Edoardo Volterra som var direktør for orienalsk lov. Junianus Justinus. Junianus Justinus eller Marcus Junianus Justinus eller Justinus Frontinus var en romersk historiker i det 3. århundre. Ingenting er kjent om hans personlige historie. Han er forfatteren av "Historiarum Philippicarum libri XLIV", et verk som blir beskrevet av ham selv i forordet som en samling av de viktigste og mest interessante delene fra det innholdsrike "Historiae pillippicae et totius mundi origines et terrae situs" skrevet i Augustus' tid av Pompeius Trogus. Verket til Trogus er tapt, men "prologi" eller argumentene i teksten er preservert av Plinius og andre forfattere. Hovedtemaet til Trogus var fremveksten og historien til det makedonske monarkiet, men Justinius tok seg betydelige friheter og produserte en lunefull antologi istedet for en ren oppsummering av verket. Historien til Justinus inneholder mye verdifull informasjon. Stilen er langt fra perfekt, men er klar og til tider elegant. Boken ble mye brukt i middelalderen da forfatteren noen ganger ble forvekslet med Justin Martyr. Landegode kirke. Landegode kirke er en kirke på øya Landegode utenfor Bodø. Kirken ble bygget i 1920 som et bedehus og ble utvidet til kirke i 1997. Kirken tilhører Bodin menighet. Gustave Glotz. Gustave Glotz (født 1862 i Haguenau, død 1935) var en fransk historiker i antikkens Hellas. Han er kjent for sitt verk om den økonomiske historien til antikkens Hellas og den greske by. "Le travail dans la Grèce ancienne" (1920) finnes i den engelske oversettelsen "Ancient Greece at Work" (1926), i tillegg er hans "Cité Grecque" (1928) oversatt til "The Greek City and Its Institutions" (1930). Glotz, Gustave Glotz, Gustave Glotz, Gustave Rønvik kirke. Rønvik kirke er en kirke fra 1997 i Bodø kommune, Nordland fylke. Gjertrudsmesse. Gjertrudsmesse eller Gjertrudsdagen var en merkedag som ble feiret 17. mars til minne om nonnen Gertrude av Nivelles (626–659). Primstavsmerket var en lilje, en rokkesnelle, en bjørkekvist eller et kapell. Portretter av Gertrude inneholder ofte mus. Gertrude. Gertrude ble født i 626. Hun var datter av Pipin av Landen. Merovinerkongen Dagobert I ønsket å gifte seg med henne da hun var 12 år gammel, men hun nektet og avga i stedet et kyskhetsløfte. Hun ble abbedisse i benediktinerklosteret i Nivelles i det som nå er Belgia. Hun var kjent for sin gjestfrihet overfor pilegrimer. I klosteret drev hun mye med spinning og veving. Hun døde i 659 kun 33 år gammel etter å ha fastet og avstått fra å sove over lang tid. Gertrude skal ha hatt flere visjoner, og det ble sagt at hun hjalp de dødes sjeler den første natten på vei til skjærsilden. Skytshelgen. Gertrude ble saligkåret straks etter sin død. Hun er skytshelgen for spinnersker, reisende og hjemløse. Hun er også de dødes helgen. Hun ble i Belgia ofte påkalt for å skremme bort feber, mus og rotter. Værmerker og overtro. På det europeiske kontinentet betød fint vær på Gjertrudsmesse at man kunne begynne med hagearbeidet. I Norge ventet man gjerne uvær denne dagen. Fra denne dagen burde man prøve om isen var trygg før man bega seg utpå. Det var også viktig at fjøsjenta la seg tidlig, ellers kunne hun få problemer med kyrne. En smørklatt på veggen kunne gi varsel om vårværet. Hørte man skrikene til svartspetten, en av hakkespettene, denne dagen betød det dårlig vær. Svartspetten ble kalt Gjertrudsfuglen, men det var etter en annen Gjertrud som i følge legenden var så gjerrig at hun ikke ville gi Gud og St. Peter en matbit. Som straff ble hun skapt om til en fugl med røde fjær. Men fugle fløy opp gjennom pipa og ble helt svart, bortsett fra oppå hodet. Gjertrudsfuglen kunne lokke folk så langt inn i skogen at de gikk deg vill. Tverlandet kirke. Tverlandet kirke er en arbeidskirke fra 1983 lokalisert på Løding i Bodø kommune, Nordland fylke. Kirken er en av to kirker i Saltstraumen menighet, hvor den andre kirken er Saltstraumen kirke Kirken ble bygget i 1983 og vigslet på allehelgensdagen 6. november 1983 Byggverket er i tegl og har 422 plasser. Bill. Bill er et engelsk mannsnavn, en kortform av William, en opprinnelig engelsk variant av det germanske mannsnavnet Wilhelm som er dannet av navnedelene "wil" som betyr «vilje» eller «ønske» og "helm" som betyr «hjelm». Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Nøstvik kirke. Nøstvik kirke kommune (Velfjord) er en korskirke fra 1674 i Brønnøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 270 plasser. Skogmo kapell. Skogmo kapell er et kapell fra 1979 i Brønnøy kommune, Nordland fylke. Tosen kapell. Tosen kapell kommune (Lande) er en langkirke fra 1734 i Brønnøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 80 plasser. Daniel Handler. Daniel Handler, født 28. februar 1970 i San Francisco, California, er en amerikansk forfatter. Under pseudonymet Lemony Snicket skriver han barnebokserien Den onde greven. De første tre bøkene ble til film i 2004 med Jim Carrey i rollen som den ondskapsfulle Greve Olaf. Siste boken ble sluppet fredag 13. oktober 2006. Det er i alt tretten bøker. Desimering. Desimering (latin "decimatio") var en ekstrem form for militær disiplin brukt i den romerske hær. Ordet kommer av å fjerne en tiendedel. Metode. Når en kohort ble valgt ut for avstraffelse ved desimering ble den delt inn i grupper på ti. Hver gruppe trakk lodd og soldaten som tapte ble så henrettet av sine ni kamerater. Avstraffelsen foregikk ved loddtrekning uavhengig av rang eller utmerkelser. Trusselen om desimering bidro til disiplinen i de romerske legioner, men ettersom den ville svekke hæren betydelig, er det grunn til å tro at avstraffelsen ikke har vært brukt ofte. Moderne bruk av desimering. I boken Stalingrad av Antony Beevor forteller han om en sovjetisk kommandant som praktiserte desimering på soldater som hadde gjort retrett ved å gå langs linjen og skyte hver tiende soldat i ansiketet til hans TT-33 pistol var tom for ammunisjon Lemony Snicket. Lemony Snicket er pseudonymet Daniel Handler brukte da han skrev bokserien Den onde greven, og også navnet på fortelleren i bøkene. I begynnelsen av hver bok forteller han hvor sørgelig historien er, og at man heller burde finne noe hyggelig lesestoff. Som en epilog til hver bok skriver han et brev til en forlegger der han forteller hvor manuset til neste bok er gjemt. Trælnes kapell. Trælnes kapell er et kapell fra 1980 i Brønnøy kommune, Nordland fylke. Hæstad kirke. Hæstad kirke er en langkirke fra 1912 i Dønna kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 220 plasser. Ward Cunningham. Howard G. «Ward» Cunningham (født 26. mai 1949) er en amerikansk dataprogrammerer som fant opp wikikonseptet. Han var en pioner innen designmønster-programmering og Extreme Programming som i 1994 startet programmeringen av WikiWikiWeb. Dette programmet ble installert på en internettside 25. mars 1995, og dette ble starten på wikieventyret. Forløperen til MediaWiki (som brukes blant annet på Wikipedia i dag), UseModWiki, var basert på videreutviklinger av dette programmet. Lassana Diarra. Lassana Diarra (født 10. mars 1985 i Paris) er en fransk fotballspiller med foreldre fra Mali. Han startet sin karriere i franske Le Havre, men ble i 2005 kjøpt av Chelsea for 4 millioner Euro. Diarra ble 31. august, 2007 solgt til Arsenal FC og ble kun noen månender etter solgt til Portsmouth FC pga for lite spilletid. Han spiller i Real Madrid fra 2008. Løkta kirke. Løkta kirke er ei kirke fra 1968 i Dønna kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Nordvik kirke. Nordvik kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1877 i Dønna kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Ondskapens blomster. "Ondskapens blomster" (originaltittel "Les fleurs du mal") er en diktsamling av den franske poeten Charles Baudelaire. Boken er blitt kalt 1800-tallets mest epokegjørende diktsamling. Den kom ut i tre utgaver: den første i 1857, den andre i 1861 og den tredje ett år etter Baudelaires død i 1868. Etter utgivelsen i 1857 ble Baudelaire saksøkt og dømt til bøter for seks av diktene i "Ondskapens blomster", da disse ble ansett som sedelighetskrenkende. De seks diktene ble forbudt utgitt i Frankrike, et forbud som ikke ble hevet før i 1949. Tilbakevendende tema i diktsamlingen er dekadanse og erotikk. Diktene er ofte dramatiske, og språket preges av brytningen mellom romantikk og symbolisme. "Ondskapens blomster" fikk stor betydning for den symbolistiske bevegelsen, og også på den modernistiske kunsten. Kolostomi. Kolostomi er en kunstig åpning fra tykktarmen. Den vanligste årsaken til at noen får anlagt kolostomi, er kreft i endetarmen eller i de nedre delene av tykktarmen. Medfødte misdanninger, divertikler på tykktarmen, ulykker, stråleskader og fistler kan også gjøre det nødvendig med en kolostomi. Kolostomiene kan være midlertidige eller permanente. Hensikten med en midlertidig stomi er å avlaste tarmen i en periode. Permanent kolostomi er som regel aktuell ved kreft i endetarmen. Lagene i tykktarmen syes fast i et hull i huden foran på magen, vanligvis like nedenfor beltehøyde. Avføringen kommer da ut og samles i en spesiell plastpose, «kolostomipose». Denne posen festes med en plate med hull i som limes på huden og på siden av plastposen. Posen har en egen ventil for å slippe ut tarmluft. Pasientene får utstyret på blå resept som sikrer at det ikke blir en stor økonomisk utgift. Else Michelet. Else Michelet (født 26. februar 1942 i Oslo) er en norsk programleder, forfatter og satiriker. Else Michelet har studert litteraturvitenskap, fransk og engelsk ved Universitetet i Oslo. I 1967 begynte hun å jobbe for NRK radio, først med egne viser og annet, fra 1973 som fast programsekretær i underholdningsavdelinga. Else Michelet er kjent blant annet for de feministiske bøkene "Sin egen herre: eventyr og annet ugress" fra 1979, bestselgeren "En annen historie" fra 1981, romanen "Ariadnes tråd: et reiseliv" fra 1988 og "Og det som verre var: eventyr på avveie" fra 2000. Hun har også vært en kjent radiostemme i populære underholdningsprogrammer som "Nitimen", "Reiseradioen", "Nattata", "Nattergal", "Med rot i virkeligheten", "Bare barnemat" og satiremagasinet "Hallo i uken". Else Michelet har også arbeidet som oversetter, blant annet av tegneserien Asterix og flere skuespill. Hun fikk årets fagpris under Komiprisen 2007. I 2009 ble hun tildelt Fritt Ords honnør. Vandve kirke. Vandve kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1956 i Dønna kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 50 plasser. Lungeemboli. Lungeemboli er en komplikasjon ved dyp venetrombose. Trombosen løsner og føres med den venøse blodstrømmen til hjertet og ut i lungekretsløpet. Her kiler den seg fast og blokkerer blodtilførselen til en større eller mindre del av lungen. En trombe kan løsne når som helst, men ofte løsner den i forbindelse med aktivitet. Symptomer. Symptomene er avhengige av størrelsen på lungeembolien og hvor den kiler seg fast. Store embolier kan gi plutselig åndenød eller andre alvorlige symptomer. Akutte, sterke brystsmerter kan forekomme ved større embolier. Bogen kapell. Bogen kapell er en langkirke fra 1920 i Evenes kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 260 plasser. Tirreno–Adriatico. Tirreno–Adriatico er et årlig sykkelritt på åtte etapper som har blitt arrangert i Italia siden 1966. Løpet går fra kysten av Det tyrrenske hav til kysten av Adriaterhavet. Rittet blir sett på som en viktig forberedelse til klassikeren Milano-Sanremo som starter noen dager etter at Tirreno-Adriatico avsluttes. Belgieren Roger De Vlaeminck vant rittet seks år på rad, fra 1972 til 1977. Sega Master System. Sega Master System er en 8-bits spillkonsoll fra Sega. Konsollen ble lansert i Nord-Amerika i 1986. Den hadde store vansker med å konkurrere mot den mer populære spillkonsollen Nintendo Entertainment System, i hovedsak fordi spillkonsollen til Nintendo kom ut først, og derfor fikk et stort forsprang til konkurrenten Sega. Bare i enkelte europeiske land kunne Sega vise til høyere markedsandeler enn Nintendo. Fauske kirke. Fauske kirke er en langkirke fra 1867 i Fauske kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 380 plasser. Adkomst til stedet er via Rv80 og E6. Sulitjelma kapell. Sulitjelma kapell er et kapell fra 1996 i Fauske kommune, Nordland fylke. Adkomst til stedet er via Fv543 og Rv830. Sulitjelma kirke. Sulitjelma kirke er en langkirke fra 1899 i Fauske kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Gildeskål hovedkirke. Gildeskål hovedkirke er en langkirke fra 1881 i Gildeskål kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 750 plasser. Norsk Antropologisk Forening. Norsk Antropologisk Forening er en medlemsorganisasjon for antropologer og andre som arbeider innenfor et antropologisk arbeidsfelt. Foreningen arbeider for å skape et bredest mulig nettverk blant antropologer i ulike yrkesgrupper, både innenfor og utenfor universitets- og høyskolemiljøene. Norsk Antropologisk Forening utgir Norsk Antropologisk Tidsskrift fire ganger hvert år. Den avholder også Årskonferansen som er en nasjonal fagkonferanse ulike steder rundt om i Norge. Antropologisk David Bellion. David Bellion (født 27. november 1982 i Paris, Frankrike) er en fransk fotballspiller som for tiden spiller for den franske klubben OGC Nice på utlån fra Girondins de Bordeaux. AS Cannes. Bellion startet karrieren 14 år gammel i franske AS Cannes, men meldte overgang til engelske Sunderland i 2001 uten å ha spilt for førstelaget. Sunderland. David Bellion debuterte for Sunderland mot Fulham i august 2001. Hans første mål kom mot Aston Villa i september 2002, og det avgjorde kampen i Sunderlands favør. Etter det målet spilte Bellion mer eller mindre fast på førstelaget, men klarte likevel ikke redde dem fra nedrykk. Mot slutten av sesongen meldte Manchester United sin interesse. Bellion meldte overgang i juni 2003, etter at kontrakten hans var endt. Grunnet hans unge alder hadde likevel Sunderland krav på økonomisk kompensasjon, og en avtale om £2,000,000 (ville øke til £3,000,000 etter et visst antall spilte kamper) ble inngått. Manchester United. Bellion kom til Old Trafford i august 2003, og scoret i treningskampdebuten mot Celtic. Hans første mål i en tellende kamp kom mot Leeds United i Carling Cup. Han scoret totalt tre mål i debutsesongen. Neste sesong ble vanskelig, og han sto utenfor førstelaget store deler av sesongen. West Ham United. David Bellion spilte ti kamper, de fleste som innbytter, da han under 2005-06 sesongen gikk på lån til West Ham. Han scoret i debuten, en ligacupkamp mot Sheffield Wednesday. Nice. Han ble utlånt for resten av sesongen til OGC Nice 9. januar 2006, men avtalen har i senere tid blitt gjort permanent. Oppsummering. Kamper og mål i alle konkurranser Mevik kapell. Mevik kapell er en langkirke fra 1910 i Gildeskål kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 240 plasser. Nordstranda kapell. Nordstranda kapell er en langkirke fra 1963 i Gildeskål kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 163 plasser. Congressen. Congressen er et band fra Oslo som ble dannet sommeren 2004. Congressen har produsert to EP-er, "The journals and records of the continental" i 2004 og "Great friend" i 2007. I 2005 spilte Congressen på Norwegian Underwood. Bandet ble anbefalt som nr. 1 av alle rockeband på NRK Urørt sommeren 2007. Bandet ble dannet etter at Andreas Høifødt (trommer) og Filip Kristiansen (vokal og gitar) hadde møtt hverandre og skrevet låter i Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps signaltropp. Andreas Mathisen (rhodes og gitar) og Filip Kristiansen var barndomsvenner og spilte jevnlig sammen. Etter å ha forsøkt med flere bassister ble Erlend Valkvæ (bass og vokal) den siste brikken. Saura kirke. Saura kirke er en langkirke fra 1884 i Gildeskål kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Sørfjorden kapell. Sørfjorden kapell er en langkirke fra 1957 i Gildeskål kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Fiplingdal kirke. Fiplingdal kirke er en langkirke fra 1946 i Grane kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Mykolajiv. Mykolajiv (ukrainsk: Миколаїв) eller Nikolajev (russisk: Никола́ев) er en havneby med innbyggere sør i Ukraina. Mykolajiv er det administrative senteret i Mykolajiv oblast (fylke). Kart over Ukraina, med Mykolajiv avmerket Byen ligger 65 kilometer fra Svartehavet, og ble grunnlagt i 1789 av den russiske offiseren og fyrsten Grigorij Potemkin. I starten var byen kun et skipsverft, og den dag i dag er dette en viktig industri her; den har tre store verft. Annen viktig industri her er mekanisk industri, kraftindustri, metallurgi og kosmetikk. Birmingham Museum & Art Gallery. Birmingham Museum and Art Gallery, klokketårnet er kjent som «Big Brum», Birminghams svar på «Big Ben» i London. Birmingham Museum & Art Gallery (BM&AG) er et offentlig kunstgalleri i Birmingham, England, som har eksistert siden 1885. Galleriet har en samling av internasjonal kunst av betydelig kunstnerisk verdi: maleri, keramikk, metallarbeider, smykker, arkeologiske gjenstander, etnografiske gjenstander, samt inneholder lokalhistorie og industrihistorie. Galleriet har en betydelig samling av pre-rafaelittisk kunst og den største samlingen i verden av verkene til Edward Burne-Jones. Museet og kunstgalleriet har den største delen av kommunebygning som ble bygget kun et tiår etter det opprinnelige kommunebygningen, subsidiert av departementet for gass og energi for å omgå lovbestemmelsene for offentlige bibliotek og museer som begrenset bruken av offentlig midler til kunsten. Galleriet, som ligger sentralt i Birmingham, blir administrert av Birminghams byråd. Hovedinngangen er lokalisert i Chamberlain Square nedenfor klokketårnet. Inngang til museet og galleriet er gratis, men noen større utstillinger i Gas Hall kan kreve en billettpris. Assosiert museer som tilknyttet. Birmingham Museum & Art Gallery har flere undermuseer, noen stengt i løpet av vintersesongen, i historiske bygninger. Vitenskapsmuseet i Newhall Street fra 1951–1997 er nå stengt, men mange av utstillingene er flyttet over til et uavhengig vitenskapsmuseum som krever en billettpris. Grane kirke. Grane kirke er en langkirke fra 1860 i Grane kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 230 plasser. Adkomst til stedet er via E6. Orfeus. a>, omgitt av temmete villdyr. "Museum Christian-Byzantine", Athen. Orfeus (gresk: Ὀρφεύς) er i gresk mytologi sønnen til musen Kalliope og den dødelige Oigros (noen ganger Apollon). Han hadde et stort musikalsk talent. Lyre var hans instrument, og når han sang så kunne han fortrolle alt fra ville dyr, til bekker, steiner og trær. De egenskapene som ble tilskrevet Orfeus forandret seg gjennom den greske antikken. På 600-tallet f.Kr. var han kjent som en traker som var en av argonautene i Jasons følge. På 500-tallet er det fortellingen om Orfeus og Eurydike som preger bildet av ham, men den romantiske kjærligheten som fører ham til dødsriket Hades blir latterliggjort av Platon. Aristofanes (450–385 f.Kr.) omtaler Orfeus som en kulturhelt som lærte grekerne å avstå fra dyreofringer. Orfeus-mytene. Myten om Orfeus og Eurydike var kjent på 500-tallet f.Kr., men de versjonene som er kjent i dag er de tragiske versjonene til Vergil og Ovid, skrevet ca 10 f.Kr.. På 300-tallet f.Kr. oppsto en versjon, skrevet av Hermesianax, som endte med at Orfeus lyktes med å hente sin elskede tilbake. Kort tid etter at Orfeus hadde giftet seg med den vakre dryaden (treånden) Eurydike ble hun bitt av en slange og døde, mens hun flyktet fra Aristaios. Orfeus spilte i sin fortvilelse så triste sanger at nymphene og gudene gav han råd. Han dro så ned til underverdenen og spilte sanger triste nok til å få Hades, Persefone og til og med furiene, til å gråte. Hades lot da Eurydike følge etter Orfeus til overflaten på den betingelsen at han ikke kunne snu seg å se på henne før de var oppe. Da de nesten var fremme, kunne ikke Orfeus dy seg lenger, og han så seg tilbake, kun for å se Eurydike forsvinne tilbake til Hades' domene. I sin sorg over Eurydike avsverget han kvinner, og tok kun unge gutter til elskere. I følge poeten Fanokles' (ca 200 f.Kr.) verk "Kjærlighetshistorier eller vakre ynglinger" skal Orfeus ha oppfunnet homoseksualitet. I sin skuffelse over å bli avvist av Orfeus skal trakiske kvinner ha revet kroppen hans i biter til kun hodet og lyren var tilbake. Hodet ble kastet i vannet og sang sørgende sanger mens det fløt nedover elven Hebrus til Middelhavet. Det fløt i land ved Lesbos der innbyggerne begravet hodet og bygget en helligdom i nærheten av Antissa. Der profeterte hans orakel helt til det ble stillet av Apollon. Lyren hans ble bragt til himmelen av nymfer, og restene av kroppen hans begravet ved foten av Olympos, der nattergaler sang over hans grav. Hans sjel kom til slutt til underverdenen og ble gjenforent med Eurydike. Orfismen. På 500-tallet f.Kr. oppsto det også tekster som ble tilskrevet Orfeus som opphavsmann, slik som "De orfiske hymnene og Det orfiske argonautertoget". Orfeus ble ansett som profet for, og grunnlegger av orfismen. Orfikerne haddde sine egne myter om gudene, deres skapelse og innebyrdes relasjoner som står i kontrast til det man ellers kjenner fra gresk mytologi. Orfismen var inspirert av den eleusinske mysteriekultusen, og hadde trolig både et åpent tilgjengelig nivå og et esoterisk, lukket nivå forbeholdt de innviede. Eksperter på orfiske riter ble kalt "orfeotelestai". Man var opptatt av å leve et rent liv, slik at sjelen skulle få det godt etter døden og i neste liv. Moderne versjoner. Motivet med reisen til dødsriket for å hente noe verdifullt, gjentas i flere kulturers mytologier, og også i moderne film og litteratur. I gresk mytologi fantes en variant med Demeter og Persefone; hvor Persefones vandring mellom dødsriket og de levendes verden forklarer vekslingen mellom årstidene Myten er gjengitt i tegneserien "Sandman" av Neil Gaiman under tittelen "The Song of Orpheus". I Gaimans versjon er Morfeus faren til Orfeus. Göran Tunströms roman "Tyven" er bygger over mønsteret fra myten. Stolpe. "Stolper finnes også som støtteopphengere for ledninger (telefon- eller lys-/lyktestolper." Stolpe eller "pæl" er betegnelsen på en grafisk figur i våpenskjold. Den har en geometrisk form og inngår blant heraldikkens heroldsfigurer. En stolpe er en loddrett inndeling av skjoldet og er ofte lik et to ganger kløvd skjold. Er stolpen som midtfigur en del smalere enn de to sidefigurene, kalles den en "smal" stolpe (for eksempel i Orkdals kommunevåpen). Betegnelsen stolpe (pæl) kan også brukes når midtfiguren er noe bredere enn sidefigurene (f.eks. Ørskogs kommunevåpen). Når stolpen ikke berører skjoldkantene, kalles den en "svevende" stolpe (slektsvåpen Ihlen). En stolpes sidekanter kan ha bølgeform og heter i våpenbeskrivelsen (blasoneringen) "stolpe dannet ved bølgesnitt" (Orkdals kommunevåpen fra 1986), men den har også vært kalt for "en loddrett sølv-elv" (Notoddens kommunevåpen fra 1939). Stolpen kan være "innsvinga" (Kvams kommunevåpen), eller "avskoren og forskuva mot venstre" (Nessets kommunevåpen). Stolpe er en figur i våpenskjold allerede i middelalderen og stolpen forekommer i alle land med europeisk heraldikk. Stolpe finnes både i offentlige våpen (riksvåpen og andre statlige våpen, kommunevåpen og andre landskapsvåpen) og i private våpen (person- og slektsvåpen, laugsvåpen og andre ideelle eller kommersielle korporasjoners våpen). I bumerker kalles en loddrett linje eller strek ofte for en "stav". Denne figuren er da ikke en flate som i våpenskjold. I mange nasjonalflagg er det inndelinger som tilsvarer stolpe og to ganger kløvd våpenskjold, f.eks. for Frankrike og Irland. Majavatn kirke. Majavatn kirke er ei kirke fra 1915 i Grane kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 80 plasser. Kongedømmet Fusa. Kongedømmet Fusa var et kunstprosjekt for å utforske spørsmål knyttet til begrepet identitet. Den 21. juni 2003 ble Fusa kommune erklært som egen stat under en seremoni på Eide. Kunstneren Morten Holmefjord ble av formannen i eldrerådet utnevnt til visekonge. Kommunen ble slik til Kongedømmet Fusa. Forholdet mellom Visekongen og de folkevalgte var regulert i Engeviktraktaten, som ble signert av daværende ordfører Asbjørn Heidal og Visekongen. 21. juni 2004 gav Fusa Sentralbank ut den nye valutaen fusisk krune (FSK). Ei fusisk krune var like mye verd som 100 norske kroner. Året etter utgav Sentralbanken i samarbeid med Det viseregale kontoret et eget sett med brevmerker for Fusa. 21. juni 2005 ble Fusapasset lansert. I tillegg til mange vanlige passfunksjoner, inneholdt Fusapasset bl.a. en statskalender for kongedømmet, lister over viseregale og kongelege verv, forvaltning og reglement, en revidert utgave av Engeviktraktaten og 10 teser for kongedømmet Fusa. Forsiden viste Fusas riksvåpen og bar teksten «Fusa», «pass», «Kingdom of Fusa» og «Passport». Kongedømmet Fusa ble aldri anerkjent som selvstendig stat i juridisk sammenheng. Allikevel rakk landet å få et omfattende representasjonskorps den korte tiden det eksisterte. Det hadde utenriksråd, ambassadører, konsuler og generalkonsuler i flere land og i en rekke norske byer, såvel som omreisende representanter. Kongedømmet Fusa avvikles. Den 12. september 2005 ble det holdt en folkeavstemning i Fusa om kongedømmets fremtid. Resultatet ble 680 stemmer for å holde frem som egen stat (42,8%), 908 stemmer imot (57,2%) og 22 henlagte stemmer, til sammen 1 610 stemmer av 2 757 med stemmerett (et fremmøte på 60,6%). Nyttårsaften 2005 ble Kongedømmet Fusa høytidelig nedlagt da Visekongen abdiserte som følge av flertallets nei. Representasjonskorpset fikk avskjed, kongekronen ble sluppet i vannet midtfjords, Visekongen reiste i eksil til Sør-Amerika, og Fusa gikk tilbake til en styreform som en vanlig, norsk kommune. Kløvd. Kløvd eller kløvet (nynorsk: kløyvt) er en betegnelse i heraldiske beskrivelser (blasoneringer) av våpenskjold. Kløvd betyr en loddrett inndeling av skjoldflaten. Også loddrett delt blir brukt om denne inndelingen. Kløvningen eller delingen skjer ved å dele skjoldet opp i to eller flere like store deler. Delene kalles gjerne for felt, når det er figurer og ikke bare farger (tinkturer) i de to delene. Det feltet som er lengst til venstre for tilskueren (heraldisk høyre), er første felt, mens feltene ved siden av kalles for andre felt, tredje felt osv. Den loddrette grensen mellom to felt, kan bli kalt for "delingen" i stedet for kløvningen. Det er gjort i blasoneringen i kgl.res. av 20.6.1986, for kommunevåpenet til Våler i Østfold. Et skjold kan være delt loddrett slik at det oppstår et bredere midtfelt med et smalt felt på hver side. Da kalles sidefeltene for flanker og ordet «kløvd» brukes ikke. Disse flankene kan være buede, som i Klæbus kommunevåpen, spisse som i Strandas kommunevåpen, eller dannet på andre måter gjennom heraldiske snitt. Når skjoldet er vannrett delt, brukes betegnelsen delt skjold. Et skjold kan også være skrådelt, firedelt (kvadrert), inndelt vannrett med skjoldhode eller skjoldfot og på andre måter. Kløvd skjold finnes allerede fra heraldikkens eldste tid i middelalderen og i alle land med europeisk heraldikk. Vi ser denne inndelingen i både offentlige våpen og private våpen. Kløvningen eller delingen regnes av mange som en såkalt heroldsfigur. Den kan være rettslinjet eller være dannet av et snitt. Eksempler er: "Kløvd av blått og sølv ved sagsnitt" (Tunes kommunevåpen), og: "Kløyvt av blått og sølv med duestjertsnitt" (Etnes kommunevåpen). I Vålers kommunevåpen er det figurer i begge feltene: en halv lilje i 1. felt og to sparrer i 2.. Dette er uvanlig for et moderne, norsk kommunevåpen, men skyldes at våpenet bygger på et slektsvåpen fra middelalderen. I mange slektsvåpen er det figurer som dyr, gjenstander, stjerne m.m., i de to feltene; for eksempel for Falsen, Heyerdahl, Nansen, Nilson, Ottesen, Rumohr og Wisløff. Innlandet kirke. Innlandet kirke, tidligere "Hennes kapell", er ei langkirke fra 1992 i Hadsel kommune, Nordland fylke. Triple Crown of Cycling. Triple Crown of Cycling, eller syklingens trekløver, består av seire i Tour de France, Giro d'Italia og VM i landeveissykling i en og samme sesong. Tittelen vurderes som den vanskeligste å vinne i sykkelsporten. Franske Bernard Hinault og spanjolen Miguel Indurain er to av de som har vært nærmest å vinne tittelen, Indurain manglet bare en VM-tittel i 1993, men tok da «bare» sølv. Ringeren i Notre Dame. "Ringeren i Notre Dame" (fransk: "Notre-Dame de Paris") er en roman av Victor Hugo, først publisert i 1831. Handlingen er lagt til Paris i renessansen, på slutten av 1400-tallet. Hovedpersonene er Pierre Gringoir, en som arbeider med teater, Quasimodo, klokkeren med den vansirede ansiktet, og sigøynerkvinnen Esmeralda. Det har også blitt laget både disney-tegnefilm og vanlig film av romanen. Tømmernes kirke. Tømmernes kirke er en langkirke fra 1952 i Hamarøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 80 plasser. Jan Morten Dyrstad. Jan Morten Dyrstad (født 1954) er en norsk sosialøkonom, og førsteamanuensis ved "Institutt for sosialøkonomi" ved NTNU. Siden 1998 har han vært dekanus ved "Fakultetet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse", NTNU. Dyrstad er utdannet sosialøkonom med en hovedoppgave om "Takstpolitikk og offentlig økonomi" ved Universitetet i Bergen i 1983 og dr. polit. ved avhandlingen "Wage formation in a booming economy" i 1993. Emil Røyrvik. Emil André Røyrvik (født 21. juni 1972) er en sosialantropolog som er seniorforsker i SINTEF. Han ble i 2008 dr. polit., forsker på ledelse av internasjonal kunnskapsintensiv virksomhet, og har publisert vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler nasjonalt og internasjonalt. I debatten rundt terrorangrepene 11. september 2001 skrev han i 2006 artikkelen "Et globalt bedrag? 11. september i kritisk lys" i Samtiden. Røyrvik vant i 2012 SINTEFs pris for fremragende forskning. Hattfjelldal kirke. Hattfjelldal kirke er en langkirke fra 1790 i Hattfjelldal kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Fra 1869. Har antakelig den første kirkeklokke av stål som er lagd i Norge (1841). Age of Mythology. "Age of Mythology" ("AoM") er et mytologibasert sanntids strategispill for PC utviklet av Ensemble Studios. Spillet ble lansert i november 2002 av Microsoft Game Studios. Det ble også gitt ut en "«expansions pack»"/tilleggspakke: "Age of Mythology: The Titans". Pakken ble sluppet i 2003. Age of Mythology er også en etterfølger av Age of Empires-serien. Age of Mythology fokuserte mest på mytene og de greske heltene. Spillet baserer seg på tre mytologier: Den greske mytologien, norrøn mytologi og den egyptiske mytologien. Med "tilleggspakken" går det også an å være titaner (atlantikere). "Age of Mythology" er annerledes enn de andre spillene fra Ensemble Studios fordi den tar plass i et panteistisk solipsisme-univers, ulikt tidligere Age of Empires-spill, som fulgte historiske prosesser med kultur og nasjonalitet. Age of Mythology følger en gruppe helter som er innom alle de tre mytologiene. Spill. AoM går mest ut på å skape en sivilisasjon som holder seg sterk på alle måter. Både militær- og materialproduksjon. Det er 4 "age"er (tidsaldre) å komme seg gjennom. I hver nye "age" kommer det nye bygninger, krigere og oppgraderinger, men det er ikke bare du som får disse "age'ene" - alle som er på kartet får dem; ikke samtidig, men etter hvert. På tilleggspakken "The Titans" er det en ekstra "age", Titan Age. Det skjer ikke mye i denne "age'en", men du får en lukket åpning til Titan! Den er stor, sterk og nesten udødelig. Hvordan den ser ut avhenger av hvilken mytologi du har valgt. Grekere har Kerberos, en trehodet hund. Egypterne har en kjempeørn med menneskekropp (Ra). Norrøn har et klassisk, norsk troll. Atlantikerne har et stort stein/magmamonster som ligner mennesket og har store krystaller som stikker ut av kroppen. Campaign. Ulikt "«campaign»" i Age of Empires2, som har fem ulike campaigns med seks oppdrag hver, har Age of Mythology en enkelt fortelling. Oppdragets navn er "«Fall of the Trident»" og handler om en gammel helt fra Atlantis. Hans navn er Arkantos. Guden Athene møter ham og forteller om framtidens fare, som bare han kan stoppe. Alt er en krig med den store guden av Olympus, Zevs. Zevs har stengt ham inne, men det er en som prøver alt for å få han fri – Gargarensis. "Arkantos oppdrag er å få "Gargarensis" til å mislykkes for å så drepe ham. Golden Gift. Golden Gift er et ekstra Campaign/felttog som man kan få. Den er kort og går ut på å ofre et «boar» vortesvin til guden Frøya. Men guden Loke lurer de to dvergene som skal fikse dette. Han vender dem mot hverandre og tar "vortesvinet" selv. Da skjønner dvergene det og starter en krig mot Odin for å få det tilbake. Gudene. Spillerne kan velge mellom tre guder pr. sivilisasjon det vil si 9 guder til sammen. For hver gang man graderer til en «age» må man velge mellom to guder til. Alle gudene har sine egne særpreg. Bhaktapur. Det gamle torget i Bhaktapur. Bhaktapur (nepali "Bhadgaon" – Risbyen, newar "Khwopa" – De Gudfryktiges By) ligger i Kathmandudalen. Administrativt er byen en del av Bhaktapur distrikt, som ligger i "Bagmati sone" i "Sentralregionen". Folketall var i 2005 anslått til 76 890. Bhaktapur er en av Nepals største og historisk viktigste byer. Sammen med Kathmandu og Patan reknes den som et av hovedsetene for dalens fantastisk rike gamle kulturarv. Av disse 3 byene er Bhaktapur den som er best bevart og minst ødelagt av moderne riving og nybygging, trafikk og liknende. Byen er et viktig sete for Kathmandudalens gamle newarkultur. Den er full av minnesmerker fra denne kulturens storhetstid under Malla-dynastiet, da den i flere århundrer var sentrum i en sjølstendig bystat. Newarenes språk, tradisjoner, religion og håndverk står også sterkt her. Politisk har Bhaktapur fra slutten av 1970-tallet vært dominert av Nepal Mazdoor Kizan Party, et kommunistparti som står sterkt her, men ellers ikke har klart å oppnå langvarig sterk innflytelse utafor Bhaktapur. NMKPs karismatiske leder Narayan Man Bijukche, alias "kamerat Rohit", har fra 1991 representert Bhaktapur Distrikt i parlamentet. Susendal kirke. Susendal kirke er en langkirke fra 1916 i Susendalen i Hattfjelldal kommune, Nordland fylke. I 2001 ble det bygget en ny kirke like ved den gamle. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Alburgh. Alburgh er en landsby og et verdslig sogn i Norfolk i England. Den ligger omkring syv km nordøst for Harleston. Sognet omfatter også den lille landsbyen ("hamlet") Piccadilly Corner. Aldeby. Aldeby er en landsby og et verdslig sogn i Norfolk i England. Det ligger ved elven Waveney med Suffolk på den andre siden, omkring 8 km fra Beccles. Stedsnavnet er av norrøn opprinnelse, og betyr «stedet med det gamle fortet». Estádio Palestra Itália. Palestra Itália er et fotballstadion i São Paulo i Brasil. Det ble åpnet i 1902 og er hjemmebanen av Palmeiras. Palestra Itália har en kapasitet på 35 000. Varntresk kirke. Varntresk kirke er en langkirke fra 1986 i Varntresk, Hattfjelldal kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 70 plasser. Kirken ble bygd på dugnad, mens kommunen dekte alle utgifter. Historie. Varntresk fikk egen gravplass først rundt 1895, selv om det hadde vært fast bosetning der fra 1736. Denne gravplassen ble innvigd i august 1895 etter søknad fra sokneprest Ole Tobias Olsen. Gravplassen var imidlertid tatt i bruk, Jakob Kolbeinson ble gravlagt september 1894 og Bernt Larson (omstreifer fra Sverige) ble gravlagt juni 1895. Det ble nå vanlig at soknepresten kom til Varntresk om sommeren og holdt en gudstjeneste. Det ble gravlagt 95 personer på denne gravplassen før en ny ble det tatt i bruk ved siden av den gamle i 1936. Da Røsvatnet ble oppdemt, viste det seg at at vanet nådde cirka en halv meter opp på gravene, så disse ble flyttet til en ny gravplass. Den ble innvidd i september 1962. Shirley Bottolfsen. Shirley Isabelle Theresa Bernadette Bottolfsen (født 12. februar 1934 i Tipperary i Irland) er en irsk kvinne bosatt i Bodø. Hun har i over 20 år samlet inn penger og nødvendig utstyr til byens trengende. Hun er svært kjent og populær i lokalmiljøet, og veldig synlig i Bodøs bybilde, mye på grunn av hennes fargerike joggedress, som er totalt dekket av sponsormerker fra byens bedrifter. Hver jul arrangerer hun juleinnsamling, hvor ensomme og trengende får gaver og mat som skal hjelpe dem gjennom høytiden. Shirley Bottolfsen har blant annet mottatt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sitt frivillige, humanitære arbeid. TV 2 har laget en dokumentar om henne, kalt "Julenissen kommer fra Irland", og den er også tilgjengelig på DVD. Hun har også medvirket i NRKs "Migrapolis". Brasted. Brasted er en landsby og et verdslig sogn i Kent i England. Sognet ligger vest for Sevenoaks, og omfatter også de små landsbyene Brasted Chart og Toys Hill. Det er ligger flere hus fra det 18. århundre langs hovedgaten, og man finner også flere antikvitetsbutikker der. Sognekirken er viet til Martin av Tours. Den australske brusfabrikanten George Marchant ble født i Brasted i 1857. Bleikvassli kirke. Bleikvassli kirke er en langkirke fra 1955 i Hemnes kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 190 plasser. Chevening. Chevening er en landsby og et verdslig sogn i Kent i England. Den ligger nordvest for Sevenoaks, på sørhellingen av North Downs og rett ved elven Darent og motorveien M25. Bortsett fra landsbyen består sognet av spredt bebygget landbygd. Herregården Chevening House ligger ved landsbyen, og Pilgrims' Way går gjennom sognet. Sognekirken er viet til St. Botolph. Xbox Live Marketplace. Xbox Live Marketplace er en av tjenestene man får tilgang til når man kobler Xbox 360 opp mot internett, dette gjelder uansett hvilken konto man har via Xbox Live (Gull eller Sølv, se egen side). Xbox Live Marketplace gir deg tilgang til spilldemoer, bonusmateriale og spill til Xbox Live Arcade. I NTSC-territorier (USA, Japan o.l) har man også muligheten til å laste ned filmer, TV-serier og trailere via Xbox Live Marketplace, dette kommer senere til PAL-territorier (Eurasia). Xbox Live Arcade. Xbox Live Arcade er en av tilleggstjenestene som blir gjort tilgjengelig når man kobler Xbox 360 opp mot internett via Xbox Live. Hemnes kirke. Hemnes kirke er en åttekantet kirke fra 1872 i Hemnes kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 800 plasser. Montezumas hevn. Montezumas hevn, amerikansk-engelsk: "Montezuma's revenge" (kalles også "Faraos forbannelse" i Nordafrika), og er en forbigående diaré som kan ramme turister til varmere strøk. Navnene kommer fra den aztekiske herskeren Motecuhzoma Xocoyotzin som ble skammelig behandlet av conquistadorene og faraoene som ble styrtet av romerne. «Hevnen» eller «forbannelsen» oppstår ofte på grunn av uvant mat som ikke er behandlet slik magen er vant med hjemmefra. Lokalbefolkningen forstår ofte ikke problemet, siden de ofte er immune ved at fordøyelsesbakteriene deres har en balanse tilpasset forholdene gjennom lang tid. Enkelte amerikanske leger mener at mange av disse problemene skyldes overdreven hygiene i hjemlandet, snarere enn urenslighet på restaurantene. I sjeldne tilfeller består smitten av mikrober som gir langvarige lidelser, som listeria eller giardia. Vanligvis går problemene over etter et par – tre dager. Før bruktes midler som "Entero-Vioform" for å knekke bakteriene, fulgt opp med tabletter med godartede fordøyelsesbakterier. Dette er forlatt, da Entero-Vioform belaster kroppens organer for sterkt. Folkelige remedier er blåbær, ekte lakris (Bitteren Fernet Branca inneholder en høy prosent lakris, regnes som velegnet og fås i porsjonsflasker) og å drikke mye rent vann eller mineralvann som ikke irriterer slimhinnene i magen. Korgen kirke. Korgen kirke er en korskirke fra 1863 i Hemnes kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Adkomst til stedet er via Rv806 og E6. Hjalmar Andersson. Hjalmar J. Andersson (født 13. juli 1889, død 2. november 1971) var en svensk friidrettsutøver som hovedsakelig konkurrerte i terrengløp. Han deltok i Sommer OL i 1912 som ble holdt i Stockholm der han vant sølv i terrengløp. I terrengløp for lag vant han gull sammen med John Eke og Josef Ternström. Riccardo Riccò. Riccardo Riccò (født 1. september 1983) er en italiensk landeveissyklist. I 2012 ble han utestengt i 12 år for doping. 2005-2006. Etter to framgangsrike år som amatørsyklist forsøkte han først å bli profesjonell i det italienske laget Ceramica Panaria-Navigare i 2005, men fikk ikke tillatelse på grunn av for høy hematokritverdi. Saunier Duval-Prodirs sportdirektør Mauro Gianetti foreslo at han skulle tilbringe en uke på UCIs laboratorium i Lausanne for å vise at hans hematokritverdier naturlig var over 50 prosent. 2007. Riccòs gjennombrudd kom i Tirreno-Adriatico 2007, der han vant to etapper og poengkonkurransen. Han tok også en etappeseier og ble nummer to sammenlagt i Settimana internazionale di Coppi e Bartali. I sin første opptreden i Ardenne-klassikerne tok han en niendeplass i Amstel Gold Race og sjetteplass i La Flèche Wallonne. Han syklet Giro d'Italia som hjelperytter for Gilberto Simoni, og vant den 15. etappen til Tre Cime di Lavaredo foran lagkamerat Leonardo Piepoli. Han endte opp på sjetteplass sammenlagt. I sesongavslutningen Lombardiet rundt ble han nummer to etter å ha blitt slått i spurten av Damiano Cunego. 2008. Det virket lovende for Ricco foran Tour de France 2008 etter å ha blitt nr.2 i Giro d'Italia 2008 etter Alberto Contador sammenlagt. Han vant både den 6. og den 9. etappen i Tour de France før han ble tatt i doping. 17. juli 2008 ble det kjent at Ricco har testet positivt på det forbudte stoffet EPO. Prøven skal være tatt i begynnelsen av juli, før Tour de France startet. Laget Saunier Duval-Scott trakk seg fra Tour de France, og Ricco fikk sparken. 2. oktober 2008 ble han dømt til to års utestengelse, fram til 31. juli 2010. I mars 2009 reduserte CAS straffen til 20 måneder. I juli 2009 justerte UCI straffen til 24 måneder, men i oktober 2009 ble den igjen redusert til 20 måneder, til 18. mars 2010. 2010. Etter suspensjonen syklet han for Ceramica Flaminia. Han var raskt tilbake på vinnersporet og vant blant annet Østerrike rundt sammenlagt etter to etappeseire på de hardeste etappene. I september fikk han kontrakt med Vacansoleil. 2011. I februar ble Riccò lagt inn på sykehus med nyre-, hjerte- og lungeproblemer etter det som angivelig skulle være en blodtransfusjon med for gammelt blod, og ble deretter sparket fra Vacansoleil. Brasøy bedehuskapell. Brasøy bedehuskapell er en langkirke fra 1955 i Herøy på Helgeland kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Anders Venger. Anders Venger (født 5. januar 1872 på Tønsaker i Eidsvoll, død 23. februar 1935 i Oslo) var en norsk gårdbruker og politiker (H). Han var landbruksminister 1923–1924, arbeidsminister i 1926 og innvalgt på Stortinget fra Akershus 1919–1930. Venger var forøvrig Høyres viseformann 1920–1925 og mangeårig medlem av partiets sentralstyre. __NOTOC__ Yrkeskarrière. Han ble født på familiegården Venger Nordre (eller Vengerbakken) på Tønsaker i Eidsvoll kommune i 1872, som sønn av gårdbruker Johan Amundsen Venger (1846–1921) og Marte Olava Aas (1848–1907). Han var dermed av slekten Røkholt-Venger. Venger var aktiv i "Eidsvoll dramatiske forening" i sin ungdom, og var med i forestillinger som «En søndag paa Amager», «Peter og Inger» og «Fjeldeventyret» under ledelse av instruktøren Hans Aanrud. Venger var elev ved Sem landbruksskole 1890–1892. Venger var bruksfullmektig i Hommelvik 1893–1896, forvalter av kammerherre H. Mathiesens eiendommer i Eidsvoll 1896–1927 (Eidsvold Verk 1896–1902, Berger Bruk 1902–1927) og gårdbruker på Venger Nordre fra 1916. Han hadde flere verv i ulike bonde- og landbruksorganisasjoner, blant annet som styreformann i Akershus Landhusholdningsselskap 1914–1923 samt styreformann i Felleskjøpet og nestformann i styret i Bøndernes Bank inntil sin død i 1935. Politisk arbeid. Venger var medlem av Eidsvoll herredsstyre 1907–1934, herav ordfører 1913–1934. Han var også formann i Eidsvoll Høyre 1921–1933, etter mange år som viseformann. Han var innvalgt på Stortinget fra Akershus 1919–1930, visepresident i Odelstinget 1925–1926 og 1928–1930 samt formann i Stortingets post- og telegrafkomité 1922–1923 og 1925–1926. Han var statsråd i Landbruksdepartementet i Otto B. Halvorsens andre regjering fra 6. mars til 30. mai 1923, og fortsatte i Abraham Berges regjering fra 30. mai 1923 til 25. juli 1924. Han var også fungerende statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet fra 24. november til 11. desember 1923. Venger kom senere tilbake som statsråd i Arbeidsdepartementet i Ivar Lykkes regjering fra 5. mars til 26. juli 1926. Han trakk seg da Abraham Berge og de tidligere statsrådene ble stilt for riksrett, hvor samtlige tiltalte senere ble frifunnet. Utmerkelser. Venger ble i 1924 utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden «for statsborgerlig fortjeneste». Bizkaia. Bizkaia (spansk: "Vizcaya") er et historisk territorium og en provins i Baskerland, i det nordlige Spania. Hovedstaden er Bilbao ("Bilbo"). Bizkaia er en av de rikeste provinsene i Spania takket være den massive industrialiseringen på begynnelsen av 1900-tallet. I dag har tjenestenæringen tatt over, særlig etter deindustrialiseringen på 70-tallet. Provinsen har et innbyggertall på 1 139 863 (2006). Provinshovedstaden er Bilbao. Gåsvær kapell (Herøy). Gåsvær kapell er et kapell fra 1951 i Herøy kommune i Nordland. Byggverket er kledd med eternitt og har ca 100 plasser. Det er en Sommergudstjeneste i kapellet i juli måned Pro Team Astana. Pro Team Astana er et sykkellag, sponset av en kasakhstansk investorgruppe og oppkalt etter hovedstaden Astana. Laget fikk ProTour-lisens foran 2007-sesongen. Tour de France 2007. Lagets kaptein Aleksandr Vinokurov var den største forhåndsfavoritten, men han var utsatt for en velt på en tidlig etappe. Han kom sterkt tilbake og vant den 13. (tempo) og 15. etappen. Dagen etter ble det offentliggjort at Vinokurov hadde testet positivt for bloddoping etter den 13. etappen, og det endte med at hele laget måtte laget trekke seg ut av rittet. Andreas Klöden og Andrej Kasjetsjkin var på det tidspunkt henholdsvis nummer fem og åtte i sammendraget, og Astana ledet lagkonkurransen. Senere ble Vinokurov kastet ut av laget, og laget valgte å ta én måneds pause. 2008. Før 2008-sesongen ble det foretatt store endringer i laget. Hele ledelsen og mange av rytterne ble byttet ut. Inn kom Johan Bruyneel som ny manager og han hadde med seg hele åtte ryttere fra det tidligere Discovery-laget, inkludert Tour de France-vinner Alberto Contador og treer Levi Leipheimer. I februar 2008 annonserte ASO at Astana ikke ville få delta i Tour de France på grunn av tidligere tilknytning til dopingskandaler. Det betød at Contador ikke fikk sjansen til å forsvare sin Tour-seier fra 2007. Astana var heller ikke invitert til Giro d'Italia, men fikk likevel invitasjon kun en uke før start. Contador vant Giro d'Italia, og tok også seieren i Vuelta a España, med lagkamerat Levi Leipheimer på andreplass. 2009. 25. september 2008 ble det bekreftet at tidligere Tour de France-vinner Lance Armstrong ville gjøre comeback og kjøre for laget i 2009-sesongen. I tillegg til Armstrong kom også en annen tidligere Discovery-rytter, Jaroslav Popovytsj, på plass. Haimar Zubeldia var også blant nykomlingene på laget. I mai ble det kjent at laget hadde store økonomiske problemer, og de hadde problemer med å betale sine ansatte. UCI satte frist til 31. mai for å få løst situasjonen, ellers ville laget bli suspendert. På 7. etappe i Giro d'Italia startet lagets ikke-kasakhiske ryttere i trøyer der navnene til sponsorene som ikke hadde oppfylt sine forpliktelser var fjernet. I juni klarte de å komme fram til en løsning. Aleksandra Sokolovskaja. Aleksandra Lvovna Sokolovskaja (russisk: Александра Львовна Соколовская) (1872–1938?) var en russisk revolusjonær marxist, og var Lev Trotskijs første kone. Hun døde under de store utrenskingene Stalin gjennomførte på 1930-tallet, dog tidligst 1938. Hun var revolusjonær marxist i den ukrainske byen Nikolajev på 1890-tallet. Hun ble gift med Trotskij i 1899, da de begge satt i fengsel i Sibir. De fikk to døtre sammen, Nina Nevelson (1901) og Zinaida Volkova (1902). Sommeren 1902 rømte Trotskij fra Sibir, og senere samme år møtte han Natalia Sedova som senere skulle bli hans andre kone. Da ble Aleksandra og Lev skilt. De beholdt imidlertid et vennskapsforhold til hans død. Man vet lite om Sokolovskajas liv etter 1902. Hennes døtre ble stort sett oppdradd av David og Anna Bronstein, Trotskijs velstående foreldre, i Yanovka, en liten by i Ukraina. Sokolovskaja oppdro sitt barnebarn Aleksandra i 1932–35, etter at Aleksandras mor fikk lov til å forlate landet, samtidig som Aleksandras far, Sakhar Moglin, ble arrestert i 1932. Ifølge familien var hun en god pedagog og oppdrager, og stod Lenins enke, Nadezjda Krupskaja, nær på 1930-tallet. Sokolovskaya ble arrestert og sendt i eksil i 1935. Hun ble sist sett i Kolyma arbeidsleir, av Nadezjda Joffe, Adolph Joffes datter. Sokolovskaya, Alexandra Sokolovskaya, Alexandra SjKAS. SjKAS (ШКАС) er en sovjetisk mitraljøse utviklet for bruk i fly. Den var i utstrakt bruk under den andre verdenskrig. Våpenet har en utgangshastighet på 825 m/s og en skuddtakt på 1800 skudd/min (1625 skudd/min hvis synkronisert). Husvær bedehuskapell. Husvær bedehuskapell er en langkirke fra 1936 i Herøy på Helgeland kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 80 plasser. Junior Eurovision Song Contest 2004. Junior Eurovision Song Contest 2003 var den 2. Junior Eurovision Song Contest for barn mellom åtte og femten år. Den ble avholdt den 20. november i Håkons Hall, Lillehammer, Norge. Konkurransen ble sendt på TV av 20 land, selv om bare 18 land deltok. Både Israel og Tyskland var egentlig med, men senere trakk de seg. Det var reportert at Irland skulle delta. Konkurransen ble vunnet av 9-år gamle María Isabel fra Spania som sang «Antes Muerta Que Sencilla». Den fikk totalt 8 tolvere, som tilsvarer 98 av de 171 poenga hun fikk. María kom ikke bare på singelista i Spania, men også Frankrike, Italia, Skandinavia og Latin-Amerika. Hellas, som kom på 9. plass, fikk flere tolvere enn Storbritannia som kom på en 2. plass. Frankrike fikk poeng av alle land, noe Kroatia på tredje eller Romania på fjerde gjorde. Spania og Storbritannia fikk også poeng av alle land. ITV fra Storbritannia var egentlig arrangør for konkurransen. De skulle avholde den i Manchester. Men på grunn av finansielle problemer spurte Den europeiske kringkastingsunion Kroatia siden de vant i 2003. Men de glemte at arenaen var allerede opptatt da konkurrransen skulle avholdes. Den ble heller avholdt i Norge. Topp tre i fjorårets utgave, Kroatia, Spania og Storbritannia, kom på topp tre dette året også, men bare med andre plasseringer. Norges bidrag var @lek med sangen En stjerne jeg skal bli. Den endte opp på en trettende plass med 12 poeng. 12 poeng. Under er en liste over land som fikk 12 poeng. PV-1. PV-1 (russisk: ПВ-1) er en sovjetisk 7,62 x 54R mitraljøse utviklet for bruk i fly. Mitraljøsen var en versjon av Maxim M1910, og har en utgangshastighet på 800 m/s og en skuddtakt på 780 skudd/min. PV-1 ble i løpet av tredveårene erstattet av den mer effektive SjKAS. Sandvær bedehuskapell. Sandvær bedehuskapell er en langkirke fra 1947 i Herøy på Helgeland kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Pilgrims' Way. Pilgrims' Way («Pilegrimsveien») er ruten pilegrimer antas å ha brukt fra Winchester til Thomas Beckets grav i Canterbury i England. Historie. Ruten er ikke opprinnelig en pilegrimsvei, men følger en langt eldre sti. Den er gjennom arkeologiske funn datert til 500–450 f.Kr., men er antagelig flere århundrer eldre enn dette. Den fikk fra øst til vest på sørhellingen av North Downs, og fulgte de naturlige konturene. Veien unngår derfor områder med bløt leire i lavlandet, og områder med skarpe steiner nær toppene. Noen steder finner man to parallelle veier, som man vekslet mellom i forskjellige årstider. Veien gikk langs hele North Downs frem til Folkestone. Der begynner den siste etappen, en middelaldervei nordover langs Great Stour frem til Canterbury. Beckets grav var lenge det viktigste pilegrimsmålet i England, og trakk også til seg kristne fra andre land. Erkebiskopen ble helligkåret i 1173, og graven bestod inntil oppløsningen av Englands klostre i 1538. Årsaken til at det finnes en egen vei fra Winchester er at denne byen var et viktig regionalt sentrum, og et knutepunkt for veifarende fra havnebyene lands kysten. Alternativet til Pilgrim's Way var å følge Watling Street fra London; det er denne som brukes i Geoffrey Chaucers "The Canterbury Tales", og den er både av bedre standard og bedre belagt i samtidige kilder. Tanken om at det var en spesifikk rute som ble fulgt av pilegrimene ser ut til å ha dukket opp først i det 19. århundre. I 1871 utgav Edward Renouard James, som virket som landmåler i Surrey for Ordnance Survey, en pamflett kalt "Notes on the Pilgrims' Way in West Surrey". Han skrev der at veien var «lite studert» og at «svært mange mennesker i området» ikke var klare over at den fantes. Men han la inn navnet på kartet, noe som ble tolket som en offisiell anerkjennelse av tolkningen. Ruten som oppgis i moderne kart er lite egnet for store grupper av vandrere, og det er svært få spor etter slik aktivitet. Traseen. På moderne kart fra Ordnance Survey er traseen angitt som østgående fra Farnham, passerende sør for Guildford, nord for Gomshall, nord for Dorking, Reigate, Merstham, Chaldon, Godstone, Limpsfield og Westerham, gjennom Otford, Kemsing og Wrotham, nord for Trottiscliffe og mot Cuxton hvor den krysser Medway. Sør for Rochester går den gjennom Burham, Boxley og Detling, og fortsetter så sørøstover nord for Harrietsham og Lenham. Den går så sørøstover forbi Charing til Wye, og vender nordover langt Great Stour til Chilham og Canterbury. Store deler av traseen er innlemmet i det moderne veinettverket, og egner seg derfor sårlig for fotvandring. Det er derfor anbefalt at man bruker North Downs Way, en "national trail" som går mer eller mindre parallelt med den. Asbjørn Slettemark. Asbjørn Øiestad Slettemark (født 17. mars 1975 i Lillehammer) er en norsk musikkjournalist og programleder i tv-programmet Lydverket. Han vokste opp blant annet på Husnes i Hordaland, før han flyttet til Bergen i 1993. Tidlig på 1990-tallet var han gitarist i bandet «Jim was a Junkie», hvor Gunnar Emmerhoff var vokalist. Bandet hadde en låt med på Rec 90 – samleplaten «1992». Slettemark begynte som musikkanmelder etter en omtale av en konsert med rockebandet Ingenting for Bladet Sunnhordland i 1992. Han var også musikkanmelder i underholdningsmagasinet "Absolutt Underholdning" på TV 2. Har siden 7. september 2002 vært programleder i hardrockprogrammet "Pyro" på radioens NRK P3. I tillegg har han vært redaktør i musikkens bransjeblad, Faro Journalen. Høsten 2007 var han en del av dommerpanelet i den femte sesongen av TV 2-programmet Idol. Han har også ved flere anledninger vært gjesteprogramleder for Radioresepsjonen på NRK P3 og ledet NRK's Super Bowl sendinger på NRK. Bardal kirke. Bardal kirke er en langkirke fra 1887 beliggende i Bardal i Leirfjord kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Jamie Burnett. Jamie Burnett (født 16. september 1975 i Hamilton, Skottland) er en skotsk profesjonell snookerspiller og er den første spilleren, og hittil eneste, som har laget en serie på over 147 i en profesjonell kamp. Et maksimum break i snooker er normalt 147, men i en kvalifiseringskamp til UK Championship 2004 mot Leo Fernandez gjorde han 148. Dette var mulig som en følge av at Burnett ble tildelt en free ball. På grunn av at serien ble gjort i kvalifiseringsrunden fikk ikke Burnett nyte godt av de store pengepremiene som gis til maksimum break som gjøres i hoveddelen av rankingturneringer. I kvalifiseringen til Grand Prix 2007 gjorde Burnett et «vanlig» maksimum break i en kamp mot Liu Song. Hans beste plassering i en rankingturnering kom i 2010 da han spilte seg frem til finalen i Shanghai Masters, hvor han tapte 7–10 for Allister Carter. Leirfjord kirke. Leirfjord kirke er en korskirke fra 1867 i Leirfjord kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Ume älv. Kart over Ume älv i Sverige Ume älv eller "Umeälven" er en om lag 450 km lang elv nord i Sverige. Den har sitt utspring ved Overuman ved grensen til Rana kommune i Norge, i sørvestre Lappland, Storuman kommune. Den renner ut i havet ved Umeå. Elva passerer innsjøen Storuman. Den største sideelven er Vindelälven. I motsetning til Vindelälven er Ume älv nesten i sin helhet utbygget til kraftproduksjon. Den største kraftstasjonen er Stornorrfors. Aldersund kirke. Aldersund kirke er fra 1971 i Lurøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 230 plasser. Raivis Belohvoščiks. Raivis Belohvoščiks (født 21. januar 1976) er en latvisk landeveisyklist. I oktober 2006 skrev han under en toårskontrakt med UCI ProTour-laget Saunier Duval-Prodir. Han regnes som spesialist på tempoetapper. Han ble latvisk mester på landevei i 2002 og mester på tempo hvert år i perioden 2002-2010 med unntak av 2004. Rolf Kristian Larsen. Rolf Kristian Larsen (født 18. mai 1983 i Stavanger) er en norsk skuespiller. Han startet sin skuespillerkarriere på Rogaland Barneteater. Han er også utdannet tre år (2009-2012), på Statens Teaterhøyskole, ved KHIO. Et halvt år av disse var utvekslingstudie i New York, som ble gjort på William Esper Studio. Hans første spillefilm var i rollen som Morten-Tobias i den norske grøsseren "Fritt vilt" fra 2006. Hans store gjennombrudd kom først med hovedrollen i filmen "Mannen som elsket Yngve", som kom ut i februar 2008. Den er basert på boken med samme navn av Stavanger-forfatteren Tore Renberg, og ble produsert av S. I filmen spiller han Jarle Klepp, en 17-åring som forelsker seg i Yngve Lima. Han er også med i oppfølgeren Jeg reiser alene hvor han spiller Jarle Klepp nok en gang. I 2008 er Larsen nominert til Amanda-prisen for beste mannlige skuespiller for rollen som Jarle i "Mannen som elsket Yngve". Han vant i 2007 pris for beste skuespiller under Festival de cine fantástico de Málaga, for sin innstats i Fritt Vilt. Han har også roller i filmene "De gales hus" og "Max Manus". Stefan Schumacher. Stefan Schumacher (født 21. juli 1981 i Ostfildern-Ruit i Tyskland) er en tysk proff-syklist. Hans styrke er spurter og aller mest tempo. Han ble profesjonell i 2002 med Team Telekom. Under Rheinland-Pfalz-Rundfahrt 2005 testet han positivt for doping, men kom tilbake til profflivet da det viste seg at medisinen ble tatt på grunn av pollenallergi og ikke var forbudt da. Resultatene i 2005 førte til at Gerolsteiner skrev kontrakt med Schumacher før 2006-sesongen. Stefan Schumacher tok sølv i VM i Stuttgart 2007 etter Paolo Bettini og Aleksandr Kolobnev. Seks dager etter løpet ble han tatt for fyllekjøring. Det ble også funnet spor av amfetamin i blodet. Siden dette var utenfor konkurranse, og testen ble tatt av politiet, ble det ikke regnet som en positiv dopingprøve. I forkant av mesterskapet hadde Schumacher problemer med unormale blodverdier og fortalte da at han hadde diaré. I juli 2008 vant Schumacher den første tempoetappen, 4. etappe, i Tour de France. Han overtok ledelsen i sammendraget og fikk kjøre i gul trøye på de to neste etappene. Etter at Tour de France var over viste det seg at Schumacher hadde testet positivt på EPO. Konsvik bedehus. Konsvik bedehus er fra 1919 i Lurøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. John Eke. John Wicktor Eke (født 12. mars 1886, død 11. juni 1964) var en svensk friidrettsutøver som hovedsakelig konkurrerte i terrengløp. Han deltok i Sommer OL i 1912 som ble holdt i Stockholm der han vant bronse i terrengløp. I terrengløp for lag vant han gull sammen med Hjalmar Andersson og Josef Ternström. Ignis ardens. Ignis ardens er en diktsamling skrevet av Olaf Bull i 1932. Det er det siste lyriske verket hans før han døde i 1933. Lovund kirke. Lovund kirke, tidligere "Lovund kapell", er ei kirke fra 1960 i Lurøy kommune i Nordland. Lurøy kirke. Lurøy kirke er en korskirke fra 1812 i Lurøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 375 plasser. I år 2000 ble Lurøy kirke valgt til Lurøy kommunes tusenårssted. North Downs. Kents geologi; North Downs til venstre i illustrasjonen. North Downs er en rygg av kalksteinsåser som strekker seg omkring 160 km fra Hampshire gjennom Surrey og Kent i England. De er formet av elvene Wey, Mole, Darent, Medway og Great Stour, og utgjør den nordlige delen av Weald, med South Downs som «speilbilde» på den andre siden. Det høyeste punktet er Leith Hill sør for Dorking i Surrey, som er 294 moh. På grunn av den porøse kalksteinen er det lite trær i området, med unntak av noen områder på sørsiden. Ellers er det tørre daler, hvor man finner en rekke små landsbyer. North Downs omfatter to "Areas of Outstanding Natural Beauty", Surrey Hills og Kent Downs. Turveien North Downs Way og den eldgamle Pilgrims' Way går langs sørhellingen. Moflag kirke. Moflag kirke er ei kirke fra 1921 i Lurøy kommune i Nordland. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Pedro de la Rosa. Pedro Martínez de la Rosa (født 24. februar 1971 i Barcelona, Spania) er en spansk Formel 1-fører som kjørte for Sauber i 2010 før han ble erstattet av Nick Heidfeld før Singapores Grand Prix 2010. i kjører han for det spanske F1-teamet HRT. De la Rosa har tidligere kjørt for Arrows og Jaguar. Fra 2003 til 2009 var han testfører for McLaren, og han kjørte ni løp for dem mellom 2005 og 2006. Karriere. Pedro de la Rosa konkurrerte på høyt nivå med radiostyrte offroadbiler, før han i 1988 meldte overgang til gokart. I 1989 ble han mester i den spanske Formel Fiat Uno. I 1990 vant han det spanske Formel Ford 1600-mesterskapet. Han deltok også i det britiske Formel Renault 1600, og fikk to pallplasseringer. I 1991 kjørte han det spanske Formel Renault-mesterskapet, og fikk tre pallplasseringer, mens han året etter vant både det britiske og det europeiske Formel Renault. I 1995 vant han den japanske Formel 3-serien, og i 1997 ble det seier i Formel Nippon F3000. I 1998 ble de la Rosa hentet inn som testfører for Formel 1-laget Jordan. Året etter kjørte han Formel 1 for Arrows, hvor han tok sitt første poeng på debutløpet sitt i Australia. I 2000 sikret han seg et sete hos Jaguar som han kjørte for de to neste årene. Dårlige resultater sørget derimot for at han mistet sete før 2003. I 2003 ble han testfører hos McLaren, og kjørte sitt første løp for laget under Bahrains Grand Prix, da fastføreren Juan Pablo Montoya måtte stå over løpet grunnet skade. Han sikret seg en 5. plass og 4 poeng i tillegg til at han satt sin første raskeste runde. Pedro de la Rosa fortsatte som testfører for laget i 2006, og fikk et fast sete fra Frankrikes Grand Prix da Montoya forlot Formel 1 for Nascar. Han tok sin første pallplassering under Ungarn Grand Prix i 2006, på en 2. plass bak Jenson Button, som tok sin første seier. Da Kimi Räikkönen forlot McLaren for Scuderia Ferrari før 2007, ble det spekulert i om De la Rosa skulle få setet og bli lagkameraten til Fernando Alonso. Setet gikk til slutt til Lewis Hamilton i stedet, den nykronede verdensmesteren i GP2. De la Rosa har vært testfører for McLaren siden. Før 2010-sesongen ble det spekulert i om Pedro de la Rosa skulle få et sete hos det nye Campos Meta 1-teamet eller Sauber, og den 19. januar ble det klart at han skal kjøre for Sauber med Kamui Kobayashi som lagkamerat. Han mistet setet sitt til Nick Heidfeld før Singapores Grand Prix, men han valgte å ta over den gamle jobben til Heidfeld som offisiell Pirelli-dekk tester. Japan Cup. Japan Cup er et Japansk endagsritt i landeveissykling som arrangeres hvert år i februar. Rittet har blitt arrangert siden 1992, 21 ganger. Rittet er av UCI klassifisert med 1.HC og er en del av UCI AsiaTour. Joël Gaspoz. Joël Gaspoz (født 25. september 1962 i Morgins) er en tidligere sveitsisk alpinist. I løpet av den internasjonale karrieren fra 1979 til 1989 vant han seks storslalåm- og ett slalåmrenn i verdenscupen. I tillegg vant han disiplincupen i storslalåm 86. Gjendealpene. Gjendealpene er fjellområdet mellom Gjende og Bygdin i Jotunheimen. Området deles hovedsakelig opp av to store daler, Leirungsdalen og Svartdalen. Gjennom området går det T-stier mellom Gjendesheim, Gjendebu, Torfinnsbu og Eidsbugarden. Mange av fjellene mellom Bygdin og Gjende er lette å bestige hvis man går den letteste veien, mens andre fjell egner seg lite for bestigning av dem som føler seg svimmel på Besseggen. Imidlertid er det mulig å bestige alle unntatt ett par uten å måtte klatre. Sanna bedehus. Sanna bedehus er et bedehus fra 1968 i Lurøy kommune, Nordland fylke. Stuvland bedehus. Stuvland bedehus er fra 1958 i Lurøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i betong og har 80 plasser. Glomfjord kirke. Glomfjord kirke er en langkirke fra 1957 i Meløy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i mur og har 250 plasser. Rok Petrović. Rok Petrović (født 5. februar 1966 i Ljubljana, død 16. september 1993 i Vela Luka, Kroatia) var en slovensk alpinist. Petrović markerte seg første gang internasjonalt i 1983, da han ble juniorverdensmester i slalåm i Sestriere. Noen år senere tilhørte han verdenseliten i slalåm. 86 virket han nesten uovervinnelig, og begeistret tilskuerne med en svært offensiv kjørestil. Denne sesongen vant han fem renn i verdenscupen, og fikk en annen- og en tredjeplass. Han gikk overlegent til topps i slalåmcupen, og var den første alpinisten fra Jugoslavia som vant en krystallkule for seier i en av disiplincupene i verdenscupen. Han la opp i 1988 og begynte å studere ved sportsfakultetet ved Universitetet i Ljubljana. Høsten 1993, like før han skulle presentere sitt doktorgradsarbeid, ferierte han på den kroatiske øya Korčula. Her omkom han etter en dykkerulykke. Ralph Craig. Ralph Cook Craig (født 21. juni 1889 i Detroit, Michigan, død 21. juli 1972 i Lake George, New York) var en amerikansk friidrettsutøver. Han vant gull både på 100m og 200 m under Sommer OL i 1912. Han ble født i Detroit, Michigan. Egentlig var han en hekkeløper, men han utviklet seg til sprinter ved Michigan State University. I 1910 vant han det nasjonale collegemesterskapet på 220 yards. I 1912 ble han kvalifisert for OL, han reiste til Sverige og ble kvalifisert for finalen på 100 m sammen med sin lagkamerat Don Lippincott som var stor favoritt etter å ha satt ny verdensrekord på 10,6 i kvalifiseringen. Etter ikke mindre enn syv tyvstarter vant Craig finalen på 10,8 mens Lippincott bare fikk tredjeplass. Etter OL trakk Craig seg fra all idrett. Han døde i Lake George, New York. Gwaihir. Gwaihir er kjempeørnenes fyrste som bebor J.R.R. Tolkiens Midgard i tredje alder. Ørnene er nære venner med Gandalf, og redder to ganger Bilbo og dvergene i "Hobbiten" samt Frodo og Sam fra Meneltarmas lava i "Atter en konge". Halsa kirke (Meløy). Halsa kirke er en arbeidskirke fra 1960 på Halsa i Meløy kommune, Nordland fylke. Kirken ble innviet av biskop H. E. Wisløff 22. mai 1960. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Aleksandr Arekejev. Aleksandr Arekejev (russisk Александр Арекеев; født 12. oktober 1982) er en russisk syklist. Han sykler for kontinental-laget Acqua & Sapone hvor han har vært rytter siden 2004. Den felles landbrukspolitikk. CAP eller Common Agricultural Policy er betegnelsen på EUs system for landbrukspolitikk, og i det subsidier til landbruket. CAP omfatter om lag 44 % av EUs totale budsjett (49 milliarder euro for 2005). Subsidiene i CAP garanterer produsentene en minimumspris for produktene og direkte utbetalinger av subsidier for bestemte avlinger. Forskjellige reformer av CAP er under arbeid, blant annet en omlegging av subsidiesystemet. CAP opprettes. En felles landbrukspolitikk ble foreslått av Europakommisjonen i 1960, hensikten var å samordne de seks opprinnelige EU-landenes politikk på området så man kunne få en fri flyt av landbruksvarer innen unionen. Bøndenes organisasjoner og spesielt Frankrike ønsket en sterk statlig kontroll med landbrukssektoren. I 1962 hadde tre viktige prinsipper blitt slått fast som styrende for CAP; et enhetlig marked, fortrinnsrett for unionen og finansiell solidaritet. Siden det har CAP vært et sentralt ledd i EUs institusjonelle system og har også tatt en stor del av EUs budsjett. CAP blir ofte forklart som resultatet av et politisk kompromiss mellom Frankrike og Tyskland: Tyske industrivarer skulle få tilgang til det franske markedet, i motytelse ville Tyskland hjelpe til å betale for fransk landbruk. Mål. Landbruksprodukter under EUs eksterne handelsregler er mer omfattende enn under selve CAP. Hensikten med det er for å begrense konkurransen mellom produkter produsert i EU og alternative importvarer. CAP anerkjente "behovet for å ta hensyn til de sosiale strukturene i landbruket og de strukturelle og naturlige forskjeller mellom de ulike landbruksregionene og å tilpasse de nødvendige justeringer deretter." Hvordan CAP virker. Endringen i subsidiesystemet er ment å være gjennomført innen 2011, men de ulike landene står fritt til å bestemme hvordan det nye systemet skal gjennomføres. Storbritannia har for eksempel vedtatt å benytte de to subsidiesystemene parallelt og for hvert år overføre en større andel av totalsubsidiene til den nye ordningen. Andre land har valgt å vente for så å endre hele systemet i ett. CAP påvirker også EUs handelspolitikk. Noen utenforstående land har forhandlet frem kvoter som lar de selge bestemte produkter innen EU uten toll. Slike avtaler er typisk inngått med land som har hatt tradisjonelle handelsforbindelser med et medlemsland. CAP søker også å fremme harmonisering av lovverket innen EU, da motstridende lover i medlemslandene kan lage problemer for samhandelen landene mellom. Eksempel på harmonisering er regulering av konserveringsmidler eller fargestoffer for mat, bestemmelser for emballasje, bruk av hormoner eller liknende på dyr brukt i matproduksjon. Arbeidet med å fjerne alle slike skjulte juridiske handelshindre er ennå ikke avsluttet. CAPs utgifter i forhold til område CAP finansieres gjennom EAGGF – European Agricultural Guidance and Guarantee Fund. Reformer av CAP har gradvis redusert andelen av EUs totale budsjett, men CAP forbruker fremdeles nesten halvparten av EU budsjettet. I de senere år er det Frankrike som har fått mest tilbake fra CAP. De ti nye medlemslandene som tilsluttet seg i 2004 har mange bønder, og flere av dem ville med det opprinnelige systemet ha gått forbi Frankrike i subsidier. Som endel av overgangsordninger for disse landene får de mindre i støtte fra CAP enn de opprinnelige 15 EU landene. Problemet med hvor mye de nye medlemslandene skal motta i støtte når overgangsordningene er gjennomført har allerede bidratt til franske bidrag til reform av CAP og ytterlige endringer ansees nødvendig for å balansere EUs budsjett. Kritikk av CAP. CAP har siden det ble opprettet fått kritikk fra forskjellige hold. på tross av den omfattende kritikken har det vist seg vanskelig å gjøre omfattende endringer. En grunn til til det er at endringer i CAP må skje enstemmig; alle EUs medlemsland må støtte nye regler. Mot utviklingsland. En kritikk har vært at subsidiene CAP gir til EUs bønder bidrar til å ødelegge markedsmuligheter for produsenter i utviklingsland. Samlede landbrukssubsidier innen OECD (EU, USA, Japan osv) er mer enn Afrikas samlede bruttonasjonalprodukt (311 milliarder dollar mot 301 milliarder dollar). En annen tilknyttet kritikk er feil bruk av ressurser; i 2005 gav for eksempel EU 43 milliarder euro i u-hjelp, mens man bevilget 49 milliarder euro til CAP. Ifølge UNDPs "Human Development Report 2003" så fikk hver ku i EU 913 dollar i subsidie i år 2000, gjennomsnittlig årsinntekt i Afrika sør for Sahara var 490 dollar mens samme gruppe fikk 8 dollar i utviklingshjelp per person i året. Kunstige høye matpriser. CAPs prisintervensjon skaper kunstig høye matvarepriser i EU, anslagene for hvor mye dette koster forbrukerne varierer fra 15-80 %. Grunnet de kunstig forhøyede matvareprisene betaler europeiske forbrukere en regressiv forbruksskatt (avtakende med økende inntekt). Generelt er det slik at med økende inntekt bruker man mindre prosentmessig på mat, de kunstig forhøyede matvareprisene har derfor størst negativ betydning for de med lav inntekt. Andre sider ved CAP. CAP blir også kritisert for å favorisere stordrift og derved ødelegge for mindre gårdsbruk. Fra miljøhold har CAP tidligere blitt kritisert for å favorisere driftsformer som ikke tar hensyn til miljøet. Fra 2003 har imidlertid støtteordningene blitt lagt om for å ta større hensyn til miljøet. Jordbruksstøtte og areal. Fordeling av landbruksareal i EU I EU er Frankrike, Spania og Polen de største landbruksnasjonene; som «gamle» EU nasjoner (dvs før 2004) mottar Frankrike, Spania og Tyskland en stor del av EUs jordbruksstøtte gjennom CAP. Frankrike har historisk vært det landet som sterkest har støttet CAP, men blir nå hardt presset av andre medlemsland, særskilt Storbritannia, på reform og reduksjoner i CAP. Fordeling av overføringer under CAP i 2004 Nile City 105,6. NileCity 105,6 er en svensk TV-serie i seks episoder, ca 30 minutter lange episoder med manus og medvirkning av Killinggänget. Den ble regissert av Walter Söderlund og produsert av Tommy Bennwik. Serien hadde premiere på STV1 den 18. januar 1995. Serien handler om Percy Nilegård (spilt av Johan Rheborg) som forsøker å drive en radiokanal i to rom på Katarina brannstasjon, leid ut av brannsjefen Greger (Robert Gustafsson). I studio har radioprateren Glenn Killing (Henrik Schyffert) mange spennende gjester. I serien får man også følge brannmennene i bar overkropp, som jobber for Greger: (Pontus Gårdinger, Karl Dyall, Per Graffman m.fl.). Dessuten inneholder den mange småklipp og parodier på kjente musikere. Bortsett fra Killing har radiokanalen mange andre medarbeidere, for eksempel "Farbror Barbro". Alla seks episodene i serien heter: "Vuxna män gör saker tillsammans" ("Voksne menn gjør ting sammen"). I innledningen, hvor hver episodes spesielle brannmann presenteres, spilles "Up Where We Belong" med Joe Cocker og Jennifer Warnes. Vingnetten er, som i I manegen med Glenn Killing, Dream Come True med Brand New Heavies. Leigh (Kent). Leigh er en landsby og et verdslig sogn i Kent i England. Den ligger omkring ti km sør for Sevenoaks og fem km vest for Tonbridge. Navnet kommer fra samme rot som "lea", men uttales som "lie" (). Landsbyen har en stor "village green". Rett ved ligger Hall Place, tidligere Leigh Hall, som ble bygget i 1876. Herregården er til tider åpen for publikum. Sognekirken er fra det 13. århundre, og er viet til jomfru Maria. Meløy kirke. Meløy kirke er en nygotisk langkirke fra 1867 i Meløy kommune, Nordland fylke. Kirken er den nest største trekirken i Nord-Norge, størst er «Lofotkatedralen» som er Norges nest største trekirke. Kirken ble bygget på Meløy fordi det var den mest ”bekvemme” og betydningsfulle plassen. Da den første kirken ble bygd på Meløy på 1300-tallet, hadde øya vært bebygd lenge og den var et viktig midtpunkt for både fisking og forbiseiling. Kirken fikk en fin beliggenhet. Bygging av kirken. I 1863 ble det besluttet å bygge en ny kirke som skulle plasseres i nærheten av den gamle, inne på kirkegården. Den tidligere kirken ble stående i ca 150 år og tålte ikke påbygging eller utvidelse. Tegningene til den nye kirke ble utarbeidet av byggmester Mosling og ble gjennomgått av arkitekt Nordan som fant flere ting å bemerke. I 1864 fikk Mosling tegningene i retur med krav om flere forandringer. Noen ting måtte flyttes på og Nordan mente kirken var planlagt for stor. Tegningene viste seg å ha minst 750 sitteplasser, men kirken trengte ikke mer enn 600. Nye tegninger kom, men også disse måtte få noen forandringer. Den 18. januar 1865 godkjente Departementet tilslutt planen og det ble innvilget et lån av Opplysningsvesenets Kapitalfond på 4000 specialer som skulle dekke kirkens oppførelse. I løpet av 28 år skulle lånet tilbakebetales. Byggeomkostningene ble anslått til 6000 specialer. Arbeidet med å tilrettelegge byggingen kom igang mer enn ett år før planene ble godkjente. Grunnmuren ble påbegynt den 12. januar 1864 av svensken Anders Johan og murer Nils Nilsen Venvik. Mesteparten av steinen til grunnmuren ble tatt i nærheten mellom Vassdal og Sandvik. Tømmeret ble tatt på land i Vågen. Tømmeret ble allerede kjøpt i 1863 fordi det var beregnet at planene skulle bli godkjent kjapt. De sene planene påførte kirkekassen tap. Det var flere folk fra Meløy selv som var med å bygge kirken under ledelse av Mosling og noen utenbygds fra. En god del av arbeidet var dugnadsarbeid eller pliktarbeid slik at kirken sparte penger. Men skjevhet i grunnmuren ble bekostet kirken for litt, men mesteparten måtte Andres Johan,som hadde ansvaret for arbeidet, betale selv. Juli 1867 var kirken så å si ferdig slik at den kunne innvies. Tirsdag den 23. juli samme år hadde kirken innvielse. Den gamle kirken ble revet året etter at nykirken ble innviet. Bygget ble dyrere enn beregnet og økonomien var dårlig på den tiden bygget hadde innvielse. I tillegg var ikke kirken helt ferdig. Mosling hadde ikke utført byggingen tilfredsstillende og ba derfor om fullstendige opplysninger om manglene slik at han kunne fullføre arbeidet. Det som sto igjen var blant annet maling innvendig og utvendig. Til tak ble det brukt spon. Kort tid senere, i 1875, var det blitt lekkasje og reparasjoner måtte til. Senere ble det lagt stein til tak og jernkors ble satt opp. I 1901 ble kirketilsynet pålagt å få kirkens indre til å bli penere og i bedre stand. Det ble også satt opp en lynavleder da kirken fikk ovner. I 1940 ble det montert elektriske lys i kirken og til jul 1963 ble det prøvd ut flombelysning til kirken. Høreapparatene ble montert i 1964. I 1992 hadde kirken et stort restaureringsprosjekt der det ble brukt ca 900 000 kr for å pusse opp innvendig. Utsiden ble malt og restaurert i 2004–2005. Inventar. Det eldste inventaret og utstyret som finnes i kirken er det som ble reddet ut av brannen fra kirken som brant i 1704. Prekestolen er trolig den eldste, og ble laget i 1655 av Stenb Snedker. Han lagde også junkerens og fruens stol som enda finnes i Meløy kirke. Altertavlen. Altertavlen som også ble reddet ved brannen fikk kirken som gave i 1668. Det er ukjent hvem som har laget den og malt den. Alteratvlen er laget av furu og bjørk og er malt med grønt, rødt og blått og det er også brukt forgylling. I dag har den ikke de opprinnelige fargene siden den ble malt over i 1763–64. Tavlen er 3,25 meter høy og 2,50 meter bred og er svært verdifull i kunstnerisk henseende. Tavlen ble skjenket til Tromsø Museum i 1887, og er nå oppbevart der. Den nye altertavlen ble gitt i gave i 1905 og skal ha kostet over 2000 kr, noe som gjør den til en svært kostbar gave. Lysekroner. Meløy kirke har flere lysekroner. Den eldste, som er fra 1670, er av messing og henger midt i kirkeskipet. I 1715 fikk kirken enda en lysekrone som også er av messing og henger nederst i kirkeskipet. I 1737 ble det gitt en «meget vakker» lysekrone i messing til kirken. Dette er den største i kirken, med plass til 16 lys. Den henger øverst i kirkeskipet. Lysestaker. Kirken har også fått flere lyststaker. De 2 eldste ble gitt til kirken i 1671. Disse befinner seg på alteret. Den syvarmete lysestaken ble gitt i gave i 1965. Annet. Et dåpsfat av tinn, som fortsatt er i bruk, ble anskaffet i 1762. Orgelet ble kjøpt inn i 1850. I 1857 ble det kjøpt inn et kompass som trolig ble anskaffet for sikkerheten til mannskap som skysset prestene. Kirkeklokken ble anskaffet i 1860. Den dåpskannen som er i bruk i dag er fra 1860-1880-årene Alle de kostbare og vakre gavene som er blitt gitt til kirken tyder på at det var mange som hadde stor kjærlighet til kirken og har gitt gavene i takknemlighet med kjære minner for den enkelte. Blant giverne er det gitt flest gaver fra Wiebiche Ottisdatter. De fleste giverne var fra bygder i nærheten av Meløy. Tusenårssted. Meløy kirke og minnebautaene ved kirken er sammen med Meløygården Meløy kommunes tusenårssted. Emanuele Sella. Emanuele Sella (født 9. januar 1981 i Vicenza) er en italiensk sykkelrytter som er mest kjent for sine fire etappeseire i Giro d'Italia i (en i 2004, tre i 2008). Han er en utmerket klatrer, men har mye å gå på når det gjelder tempo. I 2008 testet han positivt på EPO og fikk ett års utestengelse til 18. august 2009. Ørnes menighetshus. Ørnes menighetshus er en arbeidskirke fra 1990 på Ørnes i Meløy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Tara (Irland). Tara-åsen (engelsk: "Hill of Tara", gælisk "Teamhair na Rí", «Kongenes ås»), ligger nær elven Boyne, og er en lang, lav kalksteinsrygg som går mellom Navan og Dunshaughlin i grevskapet Meath i provinsen Leinster i Republikken Irland. Tara inneholder en rekke gamle minnesmerker, og skal ha vært sete for Irlands overkonger, "Árd Rí Éireann". Tara har vært åsted for to større slag. I slaget ved Tara i 980 beseiret den irske overkongen Máel Sechnaill en norrøn hær ledet av Olav Kvåran, konge i Dublin. I slaget ved Tara i 26. mai 1798 beseiret britiske styrker en irsk opprørshær. Fornminner. På toppen av høyden er det tufter etter et forsvarsanlegg fra jernalderen. Det er ovalt i formen, og måler 318 meter nord-sør og 264 meter øst-vest. Det er kjent som "Ráith na Rig" (Kongenes Fort). De mest fremtredende tuftene innenfor anlegget er to sammenlenkede ringfort, det østlige kjent som "Teach Chormaic" (Cormacs hus) og det vestlige kjent som "Forradh" (det kongelige sete). I midten av Forradh er den en steinstøtte som man tror er den såkalte skjebnesteinen, "Lia Fáil", hvor kongene av Tara ble kronet Nord for ringfortene er den en liten ganggrav fra yngre steinalder, kjent som "Dumha na nGiall" (engelsk "the Mound of the Hostages"). Denne skal stamme fra en gang rundt 2000 f.kr. Det er også tufter av andre anlegg i området, og flere steinstøtter. Laotisk. Laotisk (også kalt lao) er et tonalt tai-kadai-språk som snakkes i Laos (hvor det er offisielt) og Thailand. Språket er i nær slekt med isan, som snakkes i regionen med samme navn i Thailand, og de to anses av og til som forskjellige varianter av samme språk. Språket er i tai-gruppen av tai-kadai-språkene, samme gruppe som thai er i. Laotisk skrives med det laotiske alfabetet, som er nært beslekta med thai-skrift. Ankenes kirke. Ankenes kirke er en åttekantet kirke fra 1842 i Narvik kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 290 plasser. Adkomst til stedet er via E6. Epic Games. Epic Games (også kjent som Epic eller Epic MegaGames) er amerikansk selskap som jobber med spillutvikling. Historie. Epic Games ble først startet med navnet Potomac Computer Systems i 1991 av Tim Sweeney i Rockville, Maryland. Potomac Computer Systems ga ut sitt første spill, som var ZZT, samme år. Selskapet byttet senere navn til Epic MegaGames, fjernet senere mega og heter nå bare Epic Games. I 1998 lanserte Epic MegaGames spillet Unreal, et 3D første-person skytespill. Unreal har nå utviklet seg til en hele serie med spill. Olav Nordrå. Olav Nordrå (født 1919 i Hammerfest, død 28. april 1994) var en norsk forfatter bosatt i Oslo. Nordrå debuterte litterært med novellesamlingen "Veien til Seida" i 1951 og utga etter hvert verker innen flere sjangre. Han ble belønnet med Riksmålsprisen og Gyldendals legat. Cold War Kids. Cold War Kid er et indie rockeband fra Fullerton, California, USA. Bandmedlemmer er Nathan Willett (Vokal, Piano), Jonnie Russell (Gitar), Matt Maust (Bass) og Matt Aviero (Trommer). Anton Minde. Anton Minde (født 27. oktober 1875 i Bergen, død 1945 i Bergen) etablerte i 1898 Minde Chokoladefabrik i Bergen sammen med broren Hjalmar. For produktene ble de premiert både på Bergensutstillingen i 1898 og 1928, og på jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914. Fabrikken ble drevet gjennom de harde 1930-årene og 2. verdenskrig av Anton Minde, som døde sommeren 1945. Anton Minde var gift med Anna Arnesen, datter av venstrepolitikeren og stortingsmannen Arne Arnesen. De hadde 7 døtre, men ingen av dem overtok sjokoladeproduksjonen, som gikk over på andre hender etter Anton Mindes død. Anton Minde sørget for store legater til jordbruksforbedring og vanskeligstilte innbyggere i Fana kommune, der han bodde. Han ligger begravet ved Birkeland kirke i Fana. Eva Bergh. Eva Bergh (født 25. februar 1926 i Kolbotn) er en norsk skuespiller med lang fartstid ved Den Nationale Scene. Bergh scenedebuterte ved Det Nye Teater i 1949 og filmdebuterte samme år i "Døden er et kjærtegn". Hun hadde en fremtredende posisjon ved Den Nationale Scene i over 40 år, og gjorde blant annet en rekke store Ibsenroller. Hun har også hatt en rekke hovedroller i musikaler, blant annet "My Fair Lady" (1963), "Kiss me Kate", "Hello Dolly" og "Spelemann på taket". Hennes dramatiske oppgaver omfatter utover Ibsen, rollen som Elizabeth i Schillers "Maria Stuart" og moren i Hans Wiers-Jenssens "Anne Persdotter". Etter filmdebuten i 1949 har hun hatt hovedrollen i filmer som "Skadeskutt" (1951), samt ledende roller i den svenske "Hård klang" (1952) og Tancred Ibsens "Venner" (1960) og den dansk-norske samproduksjonen "Skal vi leke gjemsel?" ("Ska' vi lege skjul") (1971). Hun var gift med komponisten Sverre Bergh (død 1980). Bjørnfjell kapell. Bjørnfjell kapell er et kapell fra 1952 i Narvik kommune, Nordland fylke. Ida Mo. Ida Mo, født 4. oktober 1977 i Stavanger, er en norsk pianist og cellist. Hun er utdannet ved Norges Musikkhøgskole, hvor hun ble uteksaminert i 2003. Mo har samarbeidet med en rekke fremtredende musikere og artister, bl.a. Truls Mørk, Ole Edvard Antonsen, Urban Agnas, Lisa Stokke, Benedicte Adrian, Janne Berglund og Jan Werner Danielsen. I perioden 1997 til 2003 jobbet hun jevnlig som orkesterpianist og repetitør for Oslo Filharmoniske Orkester. Ida Mo er fra 2003 tilsatt som orkesterpianist i Stavanger Symfoniorkester. Breath of Fire. Breath of Fire er en rollespillserie fra Capcom Tema. I Breath of Fire er du en gutt med navn Ryu som har evne til å transformere seg til drager. I hvert spill møter du på en jente med navn Nina. Som mange japanske videospill bygger disse på skjebnen der hovedpersonen er Den utvalgte. Kampene er turbaserte. I tillegg gir spillene deg mulighet til å fiske. Breath of Fire. Først spill i serien som kom ut i 1993 på Super Nintendo. I 2001 ble det utgitt i ny utgave på Game Boy Advance. Handlingen foregår i en verden der det er krig mellom ulike drageklaner. Du er hovedpersonen Ryu som medlem av Den Lyse Drageklanen og blir sendt ut for å redde verden. Breath of Fire II. Andre spill i serien som ble utgitt i 1994 på Super Nintendo, i 2001 på Game Boy Advance. Du spiller Ryu som siste etterkommer av drageklanen. Du går ut i verden for å finne din far og søster. Breath of Fire III. Tredje spill i serien og det første utgitt på Playstation i 1997. I 2005 ble det utgitt på PSP. Du spiller Ryu, en gutt med evne til å transformere til drager. Du vet ikke noe om deg selv og drar ut i verden for å finne ut hvem du er. Breath of Fire IV. Fjerde spill, utgitt i 2000 for Playstation. Gitt ut som PC-spill i 2003. I dette spillet styrer du to personligheter, Ryu og Fou-lu som begge har en egen historie. Ryu husker ikke sin fortid og han møter Nina, sammen reiser de for å finne svaret. Breath of Fire: Dragon Quarter. Femte spill i serien kom ut i 2003 for Playstation 2. I dette spillet er du Ryu i en verden som lever under jorda. Ryu. Ryu er hovedpersonen i spillene. Han er en ung helt med blått hår. Hans rolle er ulik i gjennom serien, men alle utgavene har den samme evne til å transformere til drager. Nina. Nina er ofte den personen Ryu møter først. Hun er en jente med vinger og blondt hår. I flere av spillene er hun en prinsesse. Hun er en magibruker. Deis. Deis ("Bleu" i den amerikanske versjonen), er en gjenganger i spillserien med unntak av det siste. Hun har blått hår og ofte slangehale. Hennes rolle varierer mellom spillene, men hun er alltid en udødelig og sterk magibruker. Kjærra Fossepark. Laksefiske på «Stubben» ved Kjærrafossen. Kjærra Fossepark ligger ved Kjærrafossene i Lardal kommune i Lågendalen i Vestfold fylke. Kjærrafossene, som er en del av Numedalslågen, er et tradisjonsrikt sted for laksefiske, noe som kan dokumenteres helt tilbake til middelalderen. Her brukte man ulike fiskeredskaper som teiner, mæl og gip tilpasset ulike fiskeplasser i elva. Lakseteinene monteres mellom store steinfylte tømmerkar som er bygd opp ute i elva. Det tradisjonelle fisket stoppet opp i 1950-åra, men er tatt opp igjen i 1980-åra. Fisken som fanges auksjoneres bort til oppmøtte tilskuere. "Stiftelsen Kjærra Laxefiske" er organisasjonen som står bak, og hensikten er å utvikle et unikt vassdragsmiljø for allmennheten. Det er også bygd ei gangbru over elva, og Kjærrabrua er Lardal kommunes tusenårssted. Prosjektet ble påbegynt høsten 2000 og brua ble åpnet 5. juli 2001. Sommerkonserten i Kjærra. Den første konserten ble avholdt i 1999. Arrangører er Styrvoll Ungdomslag, Styrvoll Skytterlag og Lardal Musikkorps. Henning Røsholt. Henning Røsholt (født 1964), bosatt på Steinsholt i Lardal, var med på å starte konsertserien innen flere organisasjoner ble involvert, og var styreleder for Sommerkonserten i Kjærra i perioden 1998–2008. Røsholt avgikk som leder etter konserten i 2008. Han representerte Styrvoll Ungdomslag i konsertens styre. Urs Räber. Urs Räber (født 28. november 1958 i Grindelwald) er en tidligere sveitsisk alpinist. Räber deltok i verdenscupen fra 1978 til 1984, og vant to utforrenn i løpet av karrieren. I tillegg vant han krystallkulen for sammenlagtseieren i utforcupen 84. Etter OL 1984 i Sarajevo, der han endte på femte plass i utforrennet, la han opp som aktiv alpinist. Håkvik kapell. Håkvik kapell er en langkirke fra 1980 i Narvik kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 180 plasser. Fatboy Slim. «Fatboy Slim» eller Quentin Leo Cook som han egentlig heter, ble født 31. juli 1963. Quentin er også kjent som «Norman Cook» eller «Pizzaman». Selv sluttet han å bruke navnet Quentin og ba om å bli kalt Norman da han gikk på skolen, dette ble hans første alias. Fatboy Slim spiller musikk som havner i kategorien big beat, en blanding mellom hip hop, rock, trance, house og R&B. 1964 til 1996. Cook vokste opp i Reigate, Surrey, England og er utdannet ved Reigate Grammar School. Han startet som tenåring et punk fanmagasin. Som 18 åring begynte Cook på Universitetet i Brighton for å studere engelsk språk, politikk og sosiologi. Samtidig begynte han som DJ på klubber rundt Brighton, der han utviklet sine talenter som musiker. The Housemartins. I 1985 ble han forespurt om å bli med i gitarbandet The Housemartins, startet av Paul Heaton, en gammel venn av Cook. På det tidspunktet kunne ikke Cook spille et instrument, men sa seg villig til å flytte til Hull for å bli med. Bakgrunnen for at Cook ble spurt var at The Housemartins bassist hadde sluttet på deres første nasjonale turne. Bandets første toppsingel var "Happy Hour". The Housemartins nådde også å få flere #1 singler i Storbritannia, bla. med en coverversjon av "Caravan of Love". Bandet ble oppløst i 1988. Paul Heaton og The Housemartins-trommis Dave Hemingway startet bandet The Beautiful South. Cook flyttet tilbake Brighton for å fortsette med den musikken han likte. Han begynte å jobbe med Simon Thornton, en ung studioingeniør, som hjalp Cook å lage plater. Thornton har vært involvert i alle Cooks utgivelser siden de begynte å jobbe sammen, i mer eller mindre stor grad. Thornton er oppført som produksjonsleder i 2004 på Cooks album. Beat International. Cook grunnla Beat International, et band av studio musikere, inkludert vokalist Lindy Layton, Lester Noel, DJ. Baptiste, rapper MC Wildeski og keyboardist Andy Boucher. Deres første album "Let Them Eat Bingo" inkluderte blant annet #1 Singelen "Dub Be Good to Me", som ble kontroversiell fordi den hadde kopiert bassnotene fra "The Guns of Brixton" som var skrevet av The Clash. Sangen lånte også tekst fra SOS Bands "Just Be Good to Me". I 1991 ga gruppa ut et nytt album kalt "Excursion on the Version", som ikke hadde samme suksess som det første albumet. Freakpower. Cook grunnla sammen med vokalist Ashley Slater gruppa Freakpower. Debutalbumet "Drive Thru Booty" kom i 1994, som inneholdt singelen "Turn on Tune in Cop Out" som ble brukt av Levi's i en større reklamekampanje. Freakpower har gitt ut flere album/singler under navnet Fried Funk Food. I 1995, fikk Cook hjelp fra produsent vennene Tim Jeffery og JC Reid til å lage et solo house musikk album, under pseudonymet «Pizzaman». "Happiness" fra «Pizzaman». Albumet ble brukt av Del Monte Food i en reklamekampanje for frukt juice i Storbritannia. Cook eksperimenterte også med forskjellige prosjekter ved siden av, et av dem var The Mighty Dub Katz. I 1996, ga Freakpower ut sitt andre album ved navn "Everything for Everybody". Senere samme år fikk Cooks alter-ego Fatboy Slim sin debut. Når han var DJ på en klubb, kom han i kontakt med The Chemical Brothers, som foreslo at han skulle jobbe med sitt eget materiale istedet for å være DJ. 1997 til i dag. Fatboy Slims debut album fikk tittelen "Better living through Chemistry" og ble utgitt av Skint Records. Etter flere hitsingler ble han spurt av flere kjente musikere om han kunne produsere for dem, blant de artistene som var interessert var U2 og Madonna. Fatboy Slims neste singel var "The Rockafeller Skank" som ble lansert på albumet "You've come a long way, baby", som ble lansert i 1998. Singelen "Praise You" ble en enormt populær danselåt. Og ga Fatboy Slims hans første solo #1 hit i Storbritannia. Musikkvideoen ble produsert av Spike Jonze, som har vunnet flere priser. Fatboy Slim har opptrådt i flere filmer, TV-serier og reklamer. Og har startet trenden med at Norman Cook er med i hver video i en form. "Halfway Between the Gutter and the Stars" ble utgitt i 2000 og inneholdt to sanger med Marcy Gray. Albumet inneholdt bla. "Sunset (Bird of Prey)", en mer rolig sang basert på en sang av Jim Morrison fra The Doors, og "Weapon of Choice", som fikk en prisvinnende musikkvideo med Christopher Walken i en av rollene. Den 13. juli 2002 opptrådte Fatboy Slim på en utendørs gratiskonsert på Brighton Beach. Et publikum på 60 000 var forventet, men arrangementet trakk rundt 250 000 personer. Det lokale politiet bekymret seg for at det skulle oppstå situasjoner med så mange personer. Det var trafikktrøbbel til langt ut i morgen timene den kvelden. Til tross for dette var konserten omtalt som en suksess av de som deltok. Cook fikk tildelt en stjerne på Brightons egen Walk of fame, rett ved siden av den tidligere britiske statsminister Winston Churchill. I 1999 giftet Cook seg med TV personlighet Zoë Ball, de har sønnen Woody sammen. Cook eier 12% av aksjene i fotballklubben Brighton Hove & Albion Football Club. Cook har fulgt klubben siden han først flyttet til Brighton. I 2002 satte Q Magazine opp en liste med 50 band du må se før du dør, og Fatboy Slim kom med på denne listen. I 2004 ga Cook ut to remixer basert på Max Sedgleys "Happy" og "Follow Me Follow Me" av Black Alien & Speed. "Follow Me Follow Me" var en stor hip hop hit i Brasil og ble veldig populær i Europa etter å ha vært med i reklamen for Nissan X-Trail. Det var Fatboy Slims remix som ble brukt i reklamen. Faboy Slims første album på fire år, "Palookaville" ble annonsert i juli 2004. Albumet ble utgitt i oktober 2004. Plata inneholdt sanger som "Slash Dot Dash" og "The Joker". I 2005 ble hit singelen "Wonderful Night" fra 2004 tatt med på Konamis Dance Dance Revolution Extreme 2, som ble utgitt på Playstation 2. I oktober 2005 kunngjorde Fatboy Slim og Talking Heads-vokalist David Byrne sine planer om å lage en musikal om Imelda Marcos, en tidligere førstedame i Filippinene. Den hadde premiere på Adelaide Festivale of Art i Australia i mars 2006. Nyttårsaften 2005 underholdt Fatboy Slim live på Bondi Beach i Australia. Denne kvelden gikk han tilbake til å være DJ og spille dansemusikk. 19. juni 2006 kom Fatboy Slim med sitt greatest hit album "Why try harder", som inneholder 18 sanger, inkludert 10 Topp 40sanger, en del #1 sanger og to nye sanger – "Champion Sound" og "That Old Pair of Jeans". Tittelen kommer fra "You've Come A Long Way Baby"s album cover, der en mann med en hvit t-skjorte med setningen "I'm #1 so Why Try Harder" påskrevet. 24. juni 2006 spilte Fatboy Slim på Rock Ness Festivalen ved Loch Ness, Skottland. 1. januar 2007 spilte han igjen i Brighton, han var lenge bannlyst fra å spille i byen etter 2002 konserten. 1. januar-konserten var bare tilgjengelig for beboere i Brighton. De kom 20 000 og så konserten. Han spilte i 2007 også en konsert i Brasil på det brasilianske Big Brother Wiltrud Drexel. Wiltrud Drexel (født 16. august 1950 i Feldkirch) er en tidligere østerriksk alpinist. Under OL 1972 i Sapporo tok hun bronse i storslalåm, bak Marie-Therese Nadig og Annemarie Moser-Pröll. Under VM 1974 ble hun nummer tre i utfor, slått av Annemarie Moser-Pröll og Betsy Clifford. I verdenscupen hadde hun også suksess. I 1969-sesongen vant hun disiplincupen i utfor, og ble nummer to i 1971, 1972 und 1973, hver gang slått av Annemarie Moser-Pröll. Drexel vant fem verdenscuprenn i løpet av karrieren (alle i utfor). Hun la opp i januar 1976. Skjomen kirke. Skjomen kirke er en langkirke fra 1893 i Narvik kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 240 plasser. Irene Epple. Irene Epple (født 18. juni 1957 i Seeg i Allgäu) er en tidligere tysk alpinist. Hennes første internasjonale meritt var sølvmedaljen i utfor under VM 1978 i Garmisch-Partenkirchen. Under OL 1980 i Lake Placid tok hun sølv i storslalåm. 82 vant hun storslalåm- og kombinasjonsdelen av verdenscupen. Etter at hun la opp som idrettsutøver studerte hun medisin ved Ludwig-Maximilians-Universität München. I november 1994 giftet hun seg med Theodor Waigel, Tysklands daværende finansminister. Straumsnes kapell. Straumsnes kapell er et kapell fra 1927 i Narvik kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tegl og har 150 plasser. Handnesøya kapell. Handnesøya kapell er et kapell fra 1969 i Nesna kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Union (SQL). UNION er en sett-operator. UNION kombinerer resultatet av to eller flere SELECT-uttrykk inn i ett resultatsett og eliminerer duplikate rader fra resultatsettet. Resultatet av de SELECT-uttrykkene må returnere samme antall felt og datatyper UNION ALL har samme virkning, men duplikatrader blir ikke eliminert. SELECT felt1, felt2. felt_n SELECT felt1, felt2. felt_n Husby gårdskapell. Husby kapell er en langkirke fra 1905 i Nesna kommune og sokn i Nord-Helgeland prosti. Kapellet ble bygget som et privat gårdskapell på det gamle Husby gods på øya Tomma. Kirken er bygget i tre og skal ha 100 plasser, i praksis er det i dag ikke plass for mer en om lag 60 mennesker. Ved kongelig resolusjon av 16. januar 1905 ble det gitt tillatelse til å vigsle et bedehus oppført på Husby, som den gang lå i Dønnes sokn. Husby kapell skulle ha minst 4 gudstjenester for året, og kapellet fikk eget kirketilsyn. Uklare retningslinjer for den kirkelige bruken av det private kapellet gjorde at biskopen i Sør-Hålogaland stengte kapellet som gudstjenestested på slutten av 1980-talet. Siden var det i flere år bare i bruk til begravelser, julegudstjeneste andre juledag og noen få andre kirkelige handlinger etter særlig løyve fra biskopen. I 2005 ble kapellet igjen tatt i bruk som fast gudstjenestested for menigheten på Tomma. Det er forordnet seks årlige gudstjenester i kapellet. Christian Steen. Christian Steen (født 2. juli 1977) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte på slutten av sin karriere midtstopper for Molde FK. Han la opp etter 2011-sesongen. Christian Steen kom til Molde fra Tromsø IL etter 2007-sesongen. Han har tidligere spilt for b.la. annet Aalesund FK, Rosenborg Ballklub og Glimt. Noe av det som kjennetegner Steen er den kompromissløse spillestilen og han rager ofte høyest i duellene med motstanderne. Steen vokste opp på Ugla i Trondheim. Før han ble hentet av Rosenborg Ballklubb spilte han på Astor. Denne klubben har sitt rekrutteringsgrunnlag blant annet fra den barneskolen Steen gikk på, Byåsen skole. Christian Steen begynte senere på Adolf Øien videregående skole i Trondheim, som den gang hadde egen idrettslinje. På Astor spilte Steen blant annet sammen med den ett år eldre Steffen Iversen. Steen er lillebror til de tidligere elitespillerne i kvinnehåndball Ingrid Steen og Pia Steen. Lagret prosedyre. En lagret prosedyre (eng: stored procedure) er en navngitt gruppe SQL setninger som er tidligere er blitt kompilert og lagret i databaseserveren. Når prosedyren er blitt lagret kan klientapplikasjoner eksekvere prosedyren. Dunton Green. Dunton Green er en landsby og et verdslig sogn i Kent i England. Den ligger i dalen Darent renner gjennom, omkring fem km nord for Sevenoaks. Fra det 17. århundre, muligens også tidligere, var stedet et sentrum for tegl- og mursteinsproduksjon. I 1862 ble Dunton Green Brick, Tile and Pottery Works etablert. Det store konsernet drev leirtak og hadde stor produksjon. Sognekirken er bygget med lokalprodusert murstein, og er viet til Evangelisten Johannes. Opprinnelig var sognet et anneks til Otford. Dunton Green stasjon betjener linjen mellom Knockholt og Sevenoaks, samt en linje mellom Dunton Green og Chevening. Stasjonen ble åpnet i 1881 for å betjene tog til Westerham, men den linjen er nå nedlagt, og skinnegangen ligger under M25. Lulu Blooker Prize. Lulu Blooker Prize er en litterær pris for bloker (bøker basert på blogger), stiftet i 2006. Den er sponset av Lulu.com, en print on demand utgiver, og navnet er et ordspill på den etablerte og kjente Man Booker Prize. Det gis ut en øverste pris basert på vinnerne av de tre underkategoriene fagbok, skjønnlitteratur og tegneserier. 25. juli 2006 ble det annonsert etter kandidater for 2007. Konkurransen ble lukket 15. januar 2007. Dommerne vil være Paul Jones (leder), Arianna Huffington, Julie Powell (siste års vinner), Rohit Gupta og Nick Cohen. Nesna kirke. Nesna kirke er en korskirke fra 1880 i Nesna kommune og Nesna prestegjeld, Nordland fylke. Kirken er i tre, er bygd etter nygotisk stil, og har 800 plasser. I 2007 bevilget Nesna Sanitetsforening 200,000 kroner til restaurering av kirken. I tillegg ble nesten 100,000 kroner samlet inn fra privatpersoner. Som en del av innsparingsforslag i Nesna kommune, ble det høsten 2007 foreslått å stenge kirken med unntak av høytidsgudstjenester og innføre gebyrer på kirkelige handlinger. Det sistnevnte har bispedømmerådet sagt nei til. I desember 2007 ble restaurerings-kostnadene anslått til 17,1 millioner kroner. Kirken er i dag renovert innvendig, hvor kirken har fått tilbake sin opprinnelige farge. Alt elektrisk er byttet ut og kirken har fått installert brannvarslingsanlegg. Til våren skal en renovere kirkebygget utvendig slik at Nesna får tilbake sin storstue i praktslag Vegard Braaten. Vegard Båtnes Braaten (født 30. juni 1987) er en norsk fotballspiller som spiller spiss for Glimt. Han har tidligere spilt for Nordreisa, Alta og Tromsø IL. I juni 2010 skrev han under for Lokeren. Før 2011 skrev han under en utlånsavtale med Alta. Etter 2011-sesongen signerte han en treårskontrakt med Glimt fra 2012. Braaten spilte for Nordreisa før han ankom Tromsø sammen med sin tvillingbror Thomas Braaten. Morten Moldskred. Morten Opsahl Moldskred (født 13. juni 1980 i Ulsteinvik) er en norsk fotballspiller som spiller for AGF. Hødd og Moss. Moldskred startet sin karriere i Hødd fra Ulstenvik, der han var ut 2001-sesongen, før han ble solgt til Moss. I 2002 sesongen fikk han endelig prøvd seg på det øverste nivået, og fikk elleve seriekamper (ett mål) for Moss, som rykket ned samme år. Aalesunds FK. Moldskred ble solgt til Aalesund, og fikk spille alle Aalesunds kamper i 2003-sesongen i eliteserien. Fasiten ble fire seriemål, men Moldskred opplevde for andre år på rad å være med på et nedrykk fra eliteserien. I 2004 sesongen fikk hans sin til da beste sesong, da han skåret 15 mål på 29 kamper i Adeccoligaen, og bidro til at AaFK igjen rykket opp til den gjeveste divisjonen. Gjensynet med Eliteserien året etterpå ble ingen suksess og Moldskred endte sesongen med kun ett mål på 24 kamper, og opplevde et nedrykk for tredje gang. Moldskred skåret tidenes siste mål på Kråmyra stadion i 2004, da AaFK slo Kongsvinger 3-1. Haugesund FK. Etter 2005-sesongen ble han vraket av AaFK og solgt til Haugesund FK. Kort tid etter overgangen pådro Moldskred seg en korsbåndskade og måtte opereres. Tromsø IL. Hans tidligere trener i AaFK Ivar Morten Normark, som på dette tidspunktet var TIL trener, hadde tro på sin tidligere elev, og hentet den skadde spissen til Tromsø sommeren 2006. Det var ventet at Moldskred skulle være ute hele sesongen, men han gjorde store fremskritt og fikk sin debut i tromsøtrøya allerede 30. juli 2006 i hjemmekampen mot Molde. Men det skulle bare bli to kamper til før uhellet var ute igjen, og Moldskred måtte gjennom en ny operasjon og var ute for resten av 2006-sesongen. Da Ole Martin Årst ble solgt til Start sommeren 2007, fikk Moldskred endelig sitt store gjennombrudd. Skadefri og spillelysten scoret han mål nærmest på bestilling høsten 2007 og dannet sammen med Sigurd Rushfeldt et av de mest fryktede spisspar i Eliteserien. Etter en fantastisk høst endte han til slutt opp med 12 seriemål. Men den skadeforfulgte spissen var nok en gang uheldig og fikk ødelagt oppkjøringen til 2008 sesongen av skader. Men etter en vanskelig start på sesongen, er Moldskred endelig skadefri og igjen funnet nettmaskene sammen med makker Rushfeldt. Han kom på en niendeplass i kåringen av Årets tromsøværing i 2007. Den 31. juli 2008 ble det kjent at Brann hadde uttrykt sin interesse overfor Tromsø om et kjøp av sunnmøringen, men Tromsø avviste å selge. Under 2009-sesongen skårte han syv Tippeligamål for Tromsø. Rosenborg. Rundt årsskiftet 2009/2010 verserte det overgangsrykter i dagspressen vedrørende en overgang til Rosenborg, og den 11. januar 2010 ble det bekreftet at Moldskred skrev under på en treårskontrakt med Rosenborg. Klubbens sportslige leder Erik Hoftun uttalte samtidig med overgangen at Rosenborg «..nå ser meget sterke ut foran 2010-sesongen». Gruben kirke. Gruben kirke er en langkirke fra 1965 i Rana kommune, Nordland fylke. Byggverket er i betong og har 700 plasser. Masters (snooker). Masters er en profesjonell snookerturnering som spilles i London. Til tross for at den ikke er en rankingturnering ansett som en av de mest prestisjefulle turneringene innen snooker. Dette dels på grunn av de høye premiepengene, hvor bare VM har høyere premier, og dels på grunn av at turneringen samler de beste spillerne. Turneringen ble første gang arrangert i 1975 og det var da invitert ti spillere. Senere har turneringen bestått av de seksten beste spillerne på verdensrankingen, samt to spillere som blir spesielt invitert. I 2007 var Ding Junhui og Jimmy White invitert, i tillegg vant Stuart Bingham kvalifiseringsturneringen og fikk dermed en plass i Masters. I 2008 var Marco Fu invitert, mens Barry Hawkins vant kvalifiseringsturneringen. I 2009 var Ricky Walden invitert, mens Judd Trump vant kvalifiseringsturneringen. I turneringens historie har det blitt gjort to maksimum break, Kirk Stevens mot Jimmy White i 1984 og Ding Junhui mot Anthony Hamilton i 2007. På grunn av ulike sponsorer har turneringen skiftet navn flere ganger, men omtales vanligvis som Masters. Bjørn Lidin Hansen. Bjørn Lidin Hansen (født 11. juni 1989) er en norsk fotballspiller som spiller for Tromsdalen UIL. Bjørn Lidin Hansen startet karrieren sin i IF Fløya før han begynte på NTG i Oslo, og dermed ble en del av FC Lyn Oslo. Han endte opp med én cup kamp for FC Lyn Oslo før han ble hentet av Tromsø IL. Her fikk han sin debut i Tippeligaen 12. juli 2008. Omentrent et år etterpå ble Tromsø IL og Lidin Hansen enig om å avslutte arbeidsforholdet, og han forlot klubben for å studere. Lidin Hansen var nær å signere en kontrakt med Sarpsborg 08 i April 2010, men da dette ikke gikk igjennom signerte Lidin Hansen en kontrakt med Adeccoliga partner Tromsdalen UIL. Han debuterte 26. juni i en treningskamp mot Alta IF, og ble også notert for et mål i 2-0 seieren. Lidin Hansen står også oppført med flere kamper for Norge på aldersbestemte landslag. Henrik Nordnes. Henrik Nordnes (født 28. august 1980) er en norsk fotballspiller. Han spiller midtstopper for Kisa. Nordnes kom til Tromsø IL fra Follo Fotball foran 2007-sesongen, men ble før 2009-sesongen sendt til 2. divisjon og Ull/Kisa. En ting som kjennetegner Nordnes er de lange innkastene han tar. Jo Nymo Matland. Jo Nymo Matland (født 21. april 1987) er en norsk fotballspiller som spiller for Aalesunds fotballklubb. Matland startet sin karriere i Tromsø IL. Etter en tid i Tromsø forlot han klubben til fordel for Tromsdalen UIL. Matland ble i Tromsdalen til laget rykket ned i 2010, da han reiste til Sarpsborg 08. Han ble imidtlertid bare et halvt år i Sarpsborg før han forlot klubben til fordel for Ålesund. I 2002 var han blant de tolv fotballtalentene som fikk vist seg frem i "Proffdrømmen" på TV3. Matland har også en god frisparkfot, noe han viste i både Tromsdalen og Sarpsborg Mo kirke (Rana). Mo kirke er en korskirke fra 1724 i Mo i Rana i Rana kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Den første gudstjenesten i kirken ble avholdt den 6. januar 1724. Byste av Thomas von Westen foran Mo kirke Perioden 1724−1827. Byggingen av Mo kirke startet i 1723, etter initiativ fra Thomas von Westen. Høsten 1723 var den ferdig i form av en enkel trekirke med tretak. Den første gudstjenesten ble holdt 6. januar 1724 med barndåp og forlovelse; den neste gudstjenesten ble holdt 23. april 1724. I 1726 fikk kirken et rødt pannestein-tak og en tjærebredd bordkledning, som var festet med trenagler. Innredningen var svært enkel, med benker, prekestol, alter og døpefont. En liten altertavle med en forgylt fremstilling av St. Andreas, var lånt fra Hemnes kirke. Kirken manglet tårn, og kirkeklokken var derfor opphengt ved hovedinngangen mot vest. Hovedskipet var 17,6 x 2,2 meter, og det sørlige og nordlige kors var 8,2 x 6 meter i størrelse. Koret var 4,7 x 5 meter, og sakristiet på østsiden av koret var 3,2 x 3,8 meter. Mellom koret og skipet var det bygd opp et lavt treverk med stolper (balustrer). I koret fantes et avlukke for presten, og to benker for klokkeren og en av hans medhjelpere, begge med dør foran. Kirken hadde 56 benker for menigheten, og i korsarmene mot vest, sør og nord, var det små gallerier med mellom 2 og 4 benker og brystning foran. Kirkens tak ble holdt oppe av 4 pillarer, og den hadde inngang fra vest og sør, dessuten dører fra koret til sakristiet og derifra ut mot øst. Den første altertavlen (1766). Stilarten på altertavlen fra 1766 kombinerer renessansen med barokk og folkekunst. Den ble laget av Jens Pedersøn Fagermoen fra Dalselv, etter modell fra Hemnes kirke, og forært Mo kirke som gave. Motivene er nattverden, korsfestelsen og himmelfarten i tre etasjer, knyttet sammen med søyler og bjelker i renessansestil. Bladverket av akantusranker og drueklaser omkring tavlen er barokk, mens Jesus, disiplene og englene er folkekunst − fremstilt svært enkle. I 1768 ble tavlen malt av den omreisende maleren Povel Kolset. Altertavlen fra 1766 ble i 1956 flyttet til sakristiet Kirkeklokken (1761). Kirkebesiktigelsen for 1771 forteller at «almuen» i 1761 innkjøpte og betalte en 125 kilo tung kirkeklokke for 120 Speciedaler. Selv om kirkeklokker ikke nevnes i eldre kilder, er det lite trolig at kirken manglet kirkeklokke mellom 1724 og 1761. Regnskapet fra 1842 anfører behov for ny kirkeklokke, bekreftet i en protokollføring den 29. april 1843, hvor det nevnes at klokken er bristet. Det ble besluttet at klokkestøperen i Bergen skulle omstøpe klokken for 40 Speciedaler, og øke dens vekt for en betaling på 20 Speciedaler. Mo kirke var også villig til å betale 120 Speciedaler ekstra for en klokke som var iblandet sølv. Den bristede klokken ble ført til Bergen med jekten til Svend Heitmand. Om morgenen første juledag i 1848 ble det under kimingen slått en ny revne i en av kirkeklokkene. Den 30. april 1849 nevnes hendelsen i et skriv fra formennene av Mo prestegjeld, og i 1850 ble klokken støpt på nytt i Bergen for 105 Speciedaler ifølge regnskapet fra 1856. En kirkeklokke ble igjen skadet i 1876, og medførte et kommunestyrevedtak om ny omstøpning. Beslutningen ble imidlertid ikke gjennomført. Derimot ble det i 1879 innkjøpt en ny klokke fra Laxevaags Værk for 112 Speciedaler, og kirkeringeren Johannes Jacobsen fikk 4 Speciedaler for å skifte klokke. Kirken kjøpes av Mo menighet (1827). Kirken var fra sin begynnelse eid av Misjonsfondet, men bortsett fra en utvidelse i 1801, hadde det ikke vært noe vedlikehold. Etter at Iver Ancher Heltzen sendte et brev til kongen gjennom den norske statsministeren i Stockholm, der han gjorde rede for det mangelen på vedlikehold, orienterte han deretter Stortinget. Dette resulterte i 1821 i en lov om salg av kirkene. Mo menighet kjøpte kirken fra Kirkefondet for 1000 Speciedaler ved klg. res. 28. juli 1824 (skjøte 27. mars 1827), og nedbetalte kjøpesummen i løpet av 10 år. Den andre restaureringen (1832). Under den andre restaureringen ble kirken reparert og utvidet til å omfatte 660 sitteplasser. Den fikk et høyere og brattere tak, som er det taket kirken har den dag idag. Løk-kuppelen (tårnet) ble også bygd i 1832. Det ble innrettet lukkede plasser for veldelige familier som var villige til å betale ekstra til kirken; disse stolene kunne stenges med skyvevinduer. De øvrige benkene ble skiftet ut med nye benker, alle med dør foran. Rundt kirkegården ble det satt opp et plankegjerde, og det ble bygd opp en hvelvet inngangsport. Hele ombyggingen ble foretatt av snekkeren Ole Larsen fra Brennåsen. Prekestolen (1840). Prekestolen fra 1840 har enkelte gjennomskårne felter med samme mønster som prekestolen i Beiarn kirke. Den er omtalt i en fortegnelse over kirkens inventar den 22. januar 1849, foretatt på Stenneset av sogneprest og «P. T. ordfører» Agathon Bartholomæus Hansteen. Beskrivelsen forteller at den hadde et trekk av svart silkefløyel med sølvborder. Den tredje restaureringen (1860). I 1860 fikk kirken en ny innredning, tegnet av arkitekt A. Grendstad. De gamle lukkede familieplassene ble fjernet. Istedet ble det innredet benker i koret (pulpiturer) for medhjelperne til venstre og for klokkeren til høyre. Dagens steingjerde omkring kirken, ble også bygd i 1860. Arbeidet ble ledet av sogneprest Christian Ludvig Nannestad, som også fikk bygd den nye prestegården. Inntil da hadde prestene bodd på Steinneset på den andre siden av fjorden. Den andre altertavlen (1866). Den andre, og nåværende, altertavlen ble malt av Eilert Balle Lund i 1866. Det midterste bildet forestiller Jesu' himmelfart. Sidebildene forestiller Moses og tavlene med de ti bud og apostelen Johannes med ørnen. Perioden 1879−1924. I 1879 ble det, som nevnt, innkjøpt en ny kirkeklokke. I 1885 fikk Mo kirke ovner. I 1893 eller 1894 kjøpte kirken sitt første orgel. Inntil da hadde klokkeren hatt oppgaven som forsanger. I Vågan i Lofoten var det blitt bygd en ny kirke, og det gamle orgelet ble solgt til Mo kirke. Lærer Jakob Thode Jakobsen og sagmester Ole Pedersen reiste til Kabelvåg og fraktet instrumentet til Mo. Orgelet ble tatt i bruk for første gang i 1895, og ble benyttet frem til 1924, da det ble erstattet av et nytt. Det gamle orgelet ble i 1924 plassert i et av uthusene til Mo prestegård. Uthuset brant ned i 1943, og dermed gikk også orgelet tapt som kulturskatt. I 1914 ble Mo kirke panelt innvendig, og fikk et lukket vindfang mot vest. De gamle benkene med dører foran ble erstattet av mer tidsmessige benker. Dermed gikk også horisontalvinklingen tapt, idet den øvre kanten av benkegangene korresponderte med de lange galleriene. Den fjerde restaureringen (1956). Alteret i Mo kirke med skulpturen av den korsfestede Kristus I 1956 ble benkene fra 1914 fjernet. Med de nye benkene ble også horisontalvinklingen gjeninnført. På alteret ble det satt opp en skulptur av den korsfestede Kristus, laget av Dyre Vå. Samtidig ble dåps-sakristiet innredet til et lite kapell med et eget alter og den gamle altertavlen fra 1766. Kirkens interiør sett fra inngangen (10. juni 2007) Kirkens interiør sett fra alteret (10. juni 2007) Den femte restaureringen (2007). Den 12. august 2007 startet en ny restaurering av Mo kirke. Arbeidet var fullført i desember 2007. Det elektriske anlegget med rørovner under benkene, ble erstattet av ny type varmeovener som bare varmer opp området der kirkegjengerne sitter, for å redusere elektrisitetsutgiftene. Benkene ble totalrenovert, vegger malt, og lakkeringen av mesteparten av gulvet ble fjernet og erstattet av nytt. Biskop Tor Berger Jørgensen i Sør-Hålogaland bispedømme holdt åpningsgudstjenesten i Mo kirke den 16. desember 2007. Ruralistbroderskapet. Ruralistbroderskapet (fra «rural», "landlig, landsens") er en britisk kunstgruppe som ble grunnlagt i 1975 for å male naturen. Gruppen var basert i vestlige England og så tilbake til presedensen fra pre-rafaelittene fra siste halvdel av 1800-tallet og kunstnere som William Blake og Samuel Palmer. Ruralistene inkluderte musikalske og litterære påvirkninger som William Shakespeare og Edward Elgar. Deres arbeid er figurativt med en sterk fastholdelse til tradisjonelt håndverk. Oljemaleri og akvarell er framtredende med blandete media som trykk, blekk og tusjtegning. I motsetningen til Det pre-rafaelittiske broderskap kom aldri ruralistene til å promotere et manifest. Den enkelte kunstner sto fritt til å velge teknikk og deres verker var vesensforskjellige, men med en felles fremmaning av et mystisk svar til observasjonen av naturen og det landlige livet. Noen av deres verker kunne være svært personlige og til dels surrealistiske i sine arrangement. Begrepet ruralist ble gitt av forfatteren Laurie Lee som støttet gruppen siden de kom sammen. De grunnleggende medlemmene var David Inshaw og tre par: Ann Arnold og Graham Arnold, Annie Ovenden og Graham Ovenden, Peter Blake og hans daværende hustru Jann Haworth. Etter seks mistet gruppen noen av medlemmene. I løpet av 1984 hadde David Inshaw, Jann Haworth og Peter Blake gått ut. De gjenværende medlemmene fortsatte gruppen, stundom gjenforent med Blake. De fortsatte stille ut i Vest-England og i London. De var gjestekunstnere ved stukkistenes «Real Turner Prize Show» 2000. Senere utstillinger har inkludert arbeid fra bade nåværende som tidligere medlemmer. Graham Ovenden har siden skapt en del debatt i media for hans interesse i viktoriansk fotografi av nakne barn og noen malerier av samme emne. Thomas Braaten. Thomas Båtnes Braaten (født 30. juni 1987 i Nordreisa) er en norsk fotballspiller som spiller i forsvar for Adeccoligaklubben Glimt. Braathen spilte på Nordreisa før han ankom Tromsø IL sammen med sin tvillingbror Vegard Braaten. Høsten 2011 skrev han under en toårskontrakt med Glimt med virkning fra 2012. Nevernes kirke. Nevernes kirke er en langkirke fra 1893 i Rana kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Informasjonsskilt langs E6 i Dunderlandsdalen Kirken ligger langs E6, 4 km nord for Storforshei, adkomst til stedet er via E6 og Fv357. Kongelig resolusjon av 12. august 1880 ga tillatelse til å anlegge en gravplass på gården Nordre Nevernes i Dunderlandsdalen. Ved kongelig resolusjon av 14. november 1891 ble det gitt tillatelse til å bygge et kapell på gården. Nevernes kapell skulle ifølge høyeste resolusjon av 19. juni 1896 ha 13 gudstjenester årlig. Kirken var i 1893 underlagt Mo prestegjeld. Ved reformen den 24. april 1964 ble den, sammen med Røssvoll kirke, underlagt Nord-Rana prestegjeld. Røssvoll kirke. Røssvoll kirke er en åttekantet kirke fra 1953 i Rana kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Adkomst til stedet er via Fv353 og E6. Kirken var i 1953 underlagt Mo prestegjeld. Ved reformen den 24. april 1964 ble den, sammen med Nevernes kirke, underlagt Nord-Rana prestegjeld. Selfors kirke. Selfors kirke er navneformen som den norske kirke benytter om Vår Frelsers kirke. Dette er en katolsk kirke fra 1971, underlagt Tromsø katolske stift, i Rana kommune, Nordland fylke. Kirken var opprinnelig underlagt St. Eysteins menighet i Bodø. Den 5. oktober 2003 ble den underlagt Den hellige ånds menighet i Mosjøen. Byggverket er i betong, glass og tre, er bygd i en funksjonalistisk stil, og har 200 plasser. Kirken ble opprinnelig bare brukt av katolske troende i sammenheng med byggingen av Norsk Jernverk. Siden 1976 er den også blitt tatt i bruk av den norske kirke, og leid ut til Nord-Rana menighet. Søndag den 4. mai 2008 var en liten gruppe fra den russisk-ortodokse kirke samlet i kirken for å feire påskefesten. Innviet av biskop Johannes Wember. Våpenskjoldet til Johannes Wember over inngangsdøren Det første utkastet til tegning av kirken forelå den 21. august 1965. Kjøpet av tomten og kirkereisningen ble finansiert av omkring 18 000 gaver. Kirken ble innviet og vigslet den 15. august 1971 av biskop Johannes Wember. Restaurering (2008). I september 2008 ble det foretatt en restaurering av dreneringen rundt kirken. Kirkebyggets østlige side, og klokketårnet på nordsiden foran inngangen (venstre) og dets vestlige side og baksiden mot sør (høyre) Foran inngangen, ved byggets nordlige side, står et frittstående jern-tårn med to klokker. Altertavlen. Altertavlen (9,25 meter bred og 3,65 meter høy) ble malt på mur av kunstneren Everild Feeny fra Liverpool, England, i løpet av 8 dager i april 1971. Hun malte også altertavlen i den gamle St. Eysteins kirke i Bodø, som ble revet i 1981. Motivet er den gjenoppståtte Kristus, som strekker sine hender mot himmelen med hendene i en Y-form. På hans venstre side har maleren fremstilt dødsriket. På hans høyre side ser man de tre kvinnene som besøker den tomme graven. Kvinnene er malt uten øyne. Symbolikken i dette er at det er opp til den enkelte troende selv å tolke og å «se» oppstandelsen. Alteret. Inne i selve alteret er det murt inn relikivier fra en katolsk helgen. Tradisjonell katolsk skriftestol. Kirkens tradisjonelle katolsk skriftestol er den eneste i Helgeland. Prestegården og dens kapell. Prestegården befinner seg i Skipper Nilsens gate 47, og inneholder et kapell med plass til rundt 40 personer. I kapellets alter befinner det seg relikvier fra en katolsk martyr. Ekstern lenke. Vår Frelsers kirke Raimond van der Gouw. Raimond van der Gouw (født 24. mars 1963 i Oldenzaal) er en nederlandsk fotballtrener og tidligere målvakt. Han har siden 2007 vært keepertrener i Sunderland. Som aktiv spilte van der Gouw i mange år i nederlandske Vitesse, og er også kjent for tiden i engelske Manchester United. Van der Gouw startet sin karriere i den nederlandske klubben Go Ahead Eagles i 1985, Han spilte der i tre år før han gikk til Vitesse Arnhem i 1988. Sommeren 1996 ble van der Gouw hentet til Manchester United av Sir Alex Ferguson. 21. september samme året debuterte han for førstelaget. Men han ble ikke noen førstekeeper ettersom danske Peter Schmeichel var suveren i den posisjonen. Van der Gouw var ikke bare keeper i Manchester United, han var dessuten keepertrener fram til 1998, da Tony Coton overtok den jobben. Van der Gouw hadde både sine oppturer og nedturer i klubben. Sesongen 1999-2000 var Van der Gouw med på å vinne Premier League i England, men da Schmeichel forsvant fra Manchester United ble Fabien Barthez hentet inn og van der Gouw måtte fortsatt belage seg på å være andrevalg. I 2001 ble Roy Carroll hentet inn, og det markerte slutten på Raimond van der Gouws karriere som målvakt for Manchester United. 1. juli 2002 gikk han til West Ham United. Etter det var han innom RKC Waalwijk, før han endte opp i AGOVV Apeldoorn hvor han var førstekeeper over tre sesonger. Han skrev under som keepertrener for den engelske klubben Sunderland i Juli 2007, hvor hans tidligere lagkamerat Roy Keane da var manager. I sitt første år som keepertrener i klubben hadde han spillerlisens, i tilfelle skadekrise blant keeperene i klubben. Zhuang (språk). Zhuang er et tai-kadai-språk som tales i regionene Guangxi og Lianshan i Folkerepublikken Kina av til sammen rundt 14 000 000 mennesker. Zhuang, som er et tai-språk, og dermed i slekt med språk som thai og laotisk, er offisielt språk i begge disse regionene. Standardisert zhuang er basert på dialekten som brukes i Wumeng fylke. Zhuang danner et dialektkontinuum med buyei. Tonespråk. Zhuang er et tonespråk med seks toner i åpne stavelser. Språket har to toner (høy og lav) i lukkede stavelser. Skriftsystemer. I over tusen år ble zhuang skrevet med logogrammer kalt "sawndip", som ble lånt fra kinesisk skrift. I 1957 ble en versjon av det latinske alfabetet med noen spesialbokstaver tatt i bruk for det nye, standardiserte zhuang. En rettskrivingsreform i 1986 erstattet spesialbokstavene med «vanlige bokstaver», slik at det kunne skrives med ASCII-tegnsettet, for å gjøre det lettere å trykke tekster på zhuang, og å bruke språket på datamaskiner. Tabellene under sammenligner stavinga før og etter reformen i 1986. Utskarpen menighetshus. Utskarpen menighetshus er fra 1991 i Rana kommune, Nordland fylke. Ytteren kirke. Ytteren kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1977 i Rana kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tegl og har 460 plasser. Rødøy kirke. Rødøy kirke er en åttekantet kirke fra 1885 på Rødøy i Rødøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 700 plasser. Kirken er en av Nordlands største. Rødøy kirke er en korskirke kombinert med åttekantet form. Brann. Søndag 11. januar 2009 ble kirken rammet av brann etter lynnedslag i tårnet. Sakristiet ble totalskadet av brannen, men inventaret ble berget. Kirken fikk imidlertid store vannskader. Brannen betegnes som den største kirkebrann i Norge på fem år. Tjongsfjorden kirke. Tjongsfjorden kirke er en langkirke fra 1962 i Tjongsfjord i Rødøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 280 plasser. Øvre Saltdal kirke. Øvre Saltdal kirke er en langkirke fra 1938 i Saltdal kommune, Nordland fylke. Saltdal kirke. Saltdal kirke er en langkirke fra 1862 i Saltdal kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 545 plasser. Viggo Rossvær. Viggo Helge Rossvær (født 22. november 1939) er professor i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Han tok doktorgraden ved Universitetet i Oslo i 1972 på en avhandling om Immanuel Kant og Ludwig Wittgenstein. Rossvær var førsteamanuensis i Oslo fra 1968 til 1979 og har siden vært professor i Tromsø. Viggo Rossvær har markert seg som en sterk kritiker av universitetets utvikling de siste årene. Særlig har han kritisert examen philosophicum for å være et ødelagt og dogmatisk studium. Høsten 2006 startet han en ny debatt i kjølvannet av Stian M. Landgaards roman "Herrer i åndenes rike". Romanen kastet lys over mange av de interne stridighetene ved Institutt for filosofi i Tromsø, særlig mellom ansatte og studenter. Rossvær gav sitt bifall til bokens kritiske utlegning og møtte offentlig motbør fra flere av sine kolleger for dette. Han er gift med filosofiprofessor Hjørdis Nerheim. Skjerstad kirke. Skjerstad kirke er en langkirke fra 1959 lokalisert i Skjerstad i Bodø kommune, Nordland fylke. Kirka er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg, Byggverket er i betong og mur og har 500 plasser. Den forrige Skjerstad kirke fra 1877 brant ned 17.mai 1955, sannsynligvis som følge av dårlige fyringsovner. Det var en stor trekirke med plass til omkring 1200. Den var identisk med Lofotkatedralen i Kabelvåg. Kirkeklokkene fra Olsen Nauen Klokkestøperi ble berget, og brukes i den nye kirken. Klokkene har innskripsjon: "Kong Oscar 2. 1877" Sømna kirke. Sømna kirke er en langkirke fra 1876 i Vik Sømna kommune i Nordland. Byggverket er i tre og har 600 plasser. St. John's University (Shanghai). Saint John's University (kinesisk: 圣约翰大学, pinyin: "Shèng Yuēhàn Dàxué") var et anglikansk universitet i Shanghai i Kina. Før den kinesiske borgerkrig ble det ansett som et av de fremste universitetene i byen og i landet. I 1952 ble universitet oppsplittet på den måten at dets forskjellige fakulteter ble lagt til lignende fakulteter fra andre universiteter for å danne en rekke spesialiserte universiteter. Dets campus lå inne i en skarp buktning i Suzhouelven vest i Shanghais sentrum, i det som i dag er bydistriktet Changning. Historie. Universitetet ble stiftet i 1897 av den anglikanske biskop Samuel Isaac Joseph Schereschewsky av Shanghai, ved at to anglikanske colleger i byen ble sammenslått. "St. John's College" begynte med 39 studenter, og underviste for det meste på kinesisk. I 1891 gikk det over til engelsk som undervisningsspråk, og kursene begynte å fokusere på naturvitenskaper og naturfilosofi. Universitetet ble registrert i den amerikanske staten Washington og hadde dermed status som et «innenriks» universitet med den fordel at studenter kunne fortsette uten problemer på amerikanske læresteder. Det førte til at universitetet tiltrakk seg noen av byens rikeste og mest begavede. Det var den første institusjon som gav amerikansk "bachelor's degree" i Kina, fra 1907. Universitetsbygningen hadde både kinesiske og vestlige arkitektoniske elementer. St. John's overstod den kinesiske borgerkrig, men i 1952 omdannet Det kinesiske kommunistparti det og andre universiteter etter sovjetisk modell i faglig spesialiserte universiteter. Dermed forsvant St. John's som egen institusjon. De fleste av dets fakulteter ble inkorporert i "East China Normal University" og "Fudan University". Dens medisinerskole ble del av "Shanghai Second Medical College". som i 2005 ble medisinerskolen for "Shanghai Jiaotong University". St. John's "campus" ble til "East China University of Politics and Law." Mørsvikbotn kapell. Mørsvikbotn kapell er et kapell fra 1955 i Sørfold kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Adkomst til stedet er via E6. Rørstad kirke. Rørstad kirke er en korskirke fra 1761 i Sørfold kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Røsvik kirke. Røsvik kirke er en langkirke fra 1883 i Røsvik i Sørfold kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 600 plasser. Leinesfjord kapell. Leinesfjord kapell er en langkirke fra 1912 i Steigen kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Leiranger kirke. Leiranger kirke er en langkirke fra 1911 i Steigen kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Bygd i 1911 (etter brann) i romantisk stil. Da ny kirke skulle bygges i 1734 på den andre siden av fjorden, tok en springflo materialene over til Leines. Og folket tok dette som et tegn på hvor Gud ville at kirken skulle stå. Nordfold kirke. Nordfold kirke er en langkirke fra 1976 i Steigen kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 260 plasser. Sørskot kapell. Sørskot kapell er en langkirke fra 1953 i Steigen kommune, Nordland fylke. Ble opprinnelig oppført som skolebygning, "Nyskola", og med materialer hovedsakelig fra brakker fra festningen på Engeløya. Kapellet er både menighetshus og kapell. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Fjelldal kapell. Fjelldal kapell er et kapell fra 1960 i Tjeldsund kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Ramsund kapell. Ramsund kapell er en arbeidskirke fra 1964 i Tjeldsund kommune, Nordland fylke. Byggverket er i stein og tre og har 250 plasser. Kapellet ble gjenreist etter brann i 1970. Tjeldsund kirke. Tjeldsund kirke er en langkirke fra 1863 i Tjeldsund kommune, Nordland fylke. Kirka ligger på Kjerkneset ved Hol. Den er i tømmer og har 420 plasser. Fiskernes bedehuskapell. Fiskernes bedehuskapell er en langkirke fra 1887 i på Selvær i Træna kommune, Nordland fylke. Ole Jacob Hystad. Ole Jacob Hystad (født 20. juli 1960) er en norsk jazzmusiker (tenorsaksofon) fra Stord. Han er bror av jazzsaksofonist Jan Kåre Hystad. Kvartett. Han leder Ole Jacob Hystad Quartet, som med Sigurd Ulveseth bass, Ben Besiakov, piano, og Stein Inge Brækhus, trommer. Diskografi. Ole Jacob Hystad Quartet har gitt ut Med Alex Riel istedet for Brækhus utkom Den senere tid har kvartetten bestått av Dag Arnesen piano, Ulveseth og Frank Jakobsen trommer. Han har også spilt i Bakeriet Bluesband, medvirket på utgivelser med bluesmusikerene Atle Hansen, Lars Erik Drevvatne og Ole Amund Gjersvik, samt vært i bresjen for Stord Jazz- og Bluesfestival. Træna kirke. Træna kirke er en korskirke fra 1773 i Træna kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Hypsometrisk ligning. Hypsometrisk ligning er en ligning som gir forholdet mellom lufttrykket og tykkelsen av et atomsfærelag så lenge man har konstant temperatur og gravitasjon. Ligningen utledes av den hydrostatiske ligningen og den ideelle gassloven. I meteorologi er formula_8 og formula_9 isobarflater og "T" er middeltemperaturen i laget mellom dem. I høydemåling med Internasjonal Standard Atmosfære blir den hypsometriske ligningen brukt til å regne ut en gitt geopotensiell høyde i isoterme lag i den øvre og lavere stratosfæren. Utledning. som kombinert med den ideelle gassloven Ved å integrere venstresiden får vi: formula_19. Drag/Helland kirke. Drag/Helland kirke er en langkirke fra 1972 i Tysfjord kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Remy Zero. Remy Zero'", er et amerikansk rockeband som startet i Birmingham, Alabama, USA. Låtene deres blir spilt i Tv-serien Smallville og i filmen Garden State. Plateselskapene til Remy Zero heter Geffen Records og Elektra Records. Remy Zero Spiller Indie- og Alternativ Rock. Remy Zero var aktive i 1989, 2003 og 2006. Cinjun Tate giftet seg med Alyssa Milano 1. januar 1999 og skilte seg 20. november 1999. Gregory Slay, Jeffrey Cain og Cedric Lemoyne vant Emmy Awards i 2004. Hele Remy Zero vant ASCAP Film and Television Music Awards i 2002. Cedric Lemoyne har sagt at navnet på bandet kom fra elendigheten de gjentatte uttrykk ”mammy’s hero” på Kate Bush sangen ”Army Dreamers” (opprinnelig dukket opp på hennes 1980 album Never For Ever; sangen er også inkludert på hennes beste sang kolleksjon, The Hole Story)." Remy Zero lagde et kamé 1.21 (utitlet "Tempest") av WB's Smallville spilling "Save me", showet's emnesang, og "Perfect Memory", fra The Golden Hum. Remy Zero slo opp etter at de hadde lagd The Golden Hum og etter mange av medlemmene hadde begynt i andre band. Shelby og Cinjun Tate hadde lagd Spartan Fidelity, Jeffrey Cain ble med i Isidore, Cedric Lemoyne reiste med Alanis Morisette´s band, og Gregory slay ble med i Sleepwell. Jérémie Aliadière. Jérémie Aliadière (født 30. mars 1983) er en fransk fotballspiller som spiller for Lorient. Før han signerte for Middlesbrough hadde han låneopphold i West Ham, Wolverhampton og Celtic. Han står for øyeblikket uten klubb etter at Middlesbrough valgte å ikke fornye kontrakten med den skadeplagede spissen. Han bruker mye tid ved sin vingård som ligger i hjembyen hans Rambouillet. Javanese. Javanese er en katterase som er en langhårsvariant av Orientaler. Kroppsbygningen er strømlinjeformet, elegant, lang, tubeformet og muskuløs. Halsen er lang og smal, skuldre og hofte er jevnbrede. Den har lange, slanke ben med smale ovale poter. Halen skal være svært lang og godt busket. Hodet er middels stort, sett forfra ser det ut som et triangel. Ørene skal være store og lavt plasserte. Øynene skal være grønne og mandelformede. Javaneseren er godkjent i 28 forskjellige farger, 5 mønstre (solid, tabby, tigret, spottet og ticket) som tilsammen gir 140 forskjellige varianter. Korsnes kirke. Korsnes kirke er en langkirke fra 1889 i bygda Korsnes i Tysfjord kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 80 plasser. Kjøpsvik kirke. Tysfjord hovedkirke eller Kjøpsvik kirke er fra 1975 i Tysfjord kommune, Nordland fylke. Byggverket er i betong og har 400 plasser. Bjarne Berg-Sæther. Bjarne Berg-Sæther (født 14. april 1919 på Sæter i Tjeldsund) har vært en viktig nordnorsk politiker i Troms. Han døde 5. august 2009, 90 år gammel. Han var sønn av kystlos Magnar Berg-Sæther (1876–1948) og Magna Toresen (1881–1952) og tok utdanning i språk og økonomi i England (1939). Han giftet seg i 1943 med Gudrun Jackobsen (1907–94). Politiske verv. Bjarne Berg-Sæther var den første som ble valgt til ordfører i Sandtorg kommune i 1948 og satt helt frem til sammenslåingen av Harstad, Trondenes og Sandtorg. Han ble også første ordfører i den sterkt utvidete bykommunen Harstad (1964–68). Berg-Sæther var også medlem av Troms fylkesting (1947–63), av fylkesutvalget (1958–63) og var fylkesordfører (1963–67). Han var kommunestyrerepresentant i Harstad (1947–1975) og formann i Sandtorg Arbeiderparti (1945–52) og Sør-Troms Arbeiderparti. I tillegg til deltakelse i regionale og lokale verv var Bjarne Berg-Sæther også vararepresentant på Stortinget (i perioden 1965–1973) der han var medlem av industrikomiteen (han møtte totalt i 347 dager). Bjarne Berg-Sæther har også vært formann for Troms Arbeiderparti (1953–68). Styreverv. Bjarne Berg-Sæther var formann i en rekke offentlige styrer, deriblant Vågsfjord Kraftselskap (1956–1975), Det interkommunale flyplassutvalget for Evenes flyplass (1964–1967), Plan- og byggekomiteen for Harstad nye sykehus og Harstad sykehus (1969–1976), Harstad Oppland Rutebil (1964–1986), Fiskernes Bank og senere Kreditkassen i Harstad (1975–1986), medlem i Postrådet (1978–1986) og varaformann i styret i Niingen Kraftlag (1980–1990). Stillinger. Under krigen var Bjarne Berg-Sæther fungerende lærer i to år. Etter freden ble han førstesekretær ved Finnmarkskontoret (1946–1952) der han fikk ansvaret for integreringen av flyktninger fra Finnmark. Han var kontorsjef ved Trondenes Kraftverk (1954–1970) og Sør-Troms Elforsyning (1971–1986) i tilsammen 32 år. Viktige utmerkelser. Han ble tildelt Deltagermedaljen av kong Olav (1945), Harstad bys fortjenestmedalje (1969), Norske Kommuners Sentralforbunds hederstegn av statsminister Gro Harlem Brundtland (1989) og Kongens fortjenstmedalje i gull av kong Harald (2001). Strauman kirke. Strauman kirke, tidligere "Sydal skolekapell", er en langkirke fra 1984 i Vågan kommune, Nordland fylke. Kenneth McArthur. Kenneth McArthur (født 10. februar 1881, død 13. juni 1960) var en sørafrikansk friidrettsutøver som vant maraton under OL 1912 i Stockholm. Han ble født i Dervock, County Antrim i Nord-Irland. Som tenåring var han en lovende løper, men han startet ikke seriøs trening før han emigrerte til Sør-Afrika og ble ansatt i Johannesburg politiet i 1906. Han vant ganske raskt flere løp, blant annet to nasjonale terrengløp. Han løp sin første maraton i 1908, og der slo han sølvvinneren i OL, Charles Hefferon. Under OL i Stockholm i løp han sammen med sin lagkamerat Christian Gitsham. Da Gitsham stoppet for å drikke vann, fortsatte McArthur og vant til slutt med vel 58 sekunder. Under 1913-sesongen ble McArthur skadet i en ulykke og ble dermed tvunget til å gi seg med idrett. I sin karriere deltok han i seks maratonløp, og vant samtlige. Vega kirke. Vega kirke er en langkirke fra 1864 i Vega kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 430 plasser. Torstein Høverstad. Torstein Høverstad (født 1. april 1880 i Vang i Valdres, død 25. juni 1959) var en norsk pedagog, lærerutdanner, skolehistoriker og statsstipendiat. Høverstad var bondesønn fra Valdres. Han fullførte Hamar lærerskole i 1901, var lærer ved "Akershus amtsskole" 1902-07, tok artium 1906, var lærer på "Aars og Voss skole" i Oslo 1907-09 og ved Notodden lærerskole 1909-1915. Han ble cand.philol. 1914, var overlærer ved Kristiansand katedralskole 1915-1918, ble dr.philos. 1918 med første bind av sin "Norsk skulesoga", og arbeider 1922-1927 ved Levanger lærerskole, hvoretter han ble statsstipendiat i full stilling. Han ble fra ca 1910 opptatt av idéen om å etablere en norsk lærerhøgskole, og arbeidet fra 1916 til 1922 aktivt for denne idéen, vis-à-vis både regjeringen og Stortinget. Han deltok i en utredningskomité om spørsmålet fra 1920-21, og drev selv et høgskolekurs på Bondi i Asker det samme året. Da "Norges lærerhøiskole" ble opprettet i Trondheim i 1922 ble Høverstad forbigått til et dosentur i historie. Høverstad ble statsstipendiat i flere omganger, først fikk han fra 1915 et årlig stipendbeløp for sine skolehistoriske studier, og fra 1927 var han stipendiat i full stilling. Han var utgiver og redaktør av Norsk pedagogisk tidsskrift fra 1917. Halvdan Koht skriver om Høverstad at Ylvingen kapell. Ylvingen kapell er en langkirke fra 1967 i Vega kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 60 plasser. MIT Artificial Intelligence Laboratory. MIT Artificial Intelligence Laboratory var en tverrfaglig forskningsgruppe ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Det ble en av de ledende innen kunstig intelligens og robotforskning. Forskning i kunstig intelligens startet ved MIT i 1959. Blant de fremste forskerne er Marvin Minsky og John McMarthy. Richard Stallman var blant de unge programmerere som var knyttet til laboratoriet. Borge kirke (Nordland). Borge kirke ligger på Bøstad i Vestvågøy kommune i Nordland. Kirka er ei kvadratisk kirke bygd i betong i 1986. Den ble innviet 31. mai 1987 og har 350 plasser. Arkitekt for kirka var Knut Gjernes. Dagens kirke er minst den sjette som har stått i Borge. Borge kirke er første gang nevnt i skriftlige kilder i et dokument fra 1335. Ei kirke på Borge ble bygd i 1798, ombygd i 1877 og brant ned i 1896. Ei ny kirke ble innviet i 1898. Denne kirka brant ned 14. februar 1983. Alma (fornavn). Alma er et kvinnenavn som trolig kommer fra den feminine formen av det latinske adjektivet "almus" som betyr «nærende», «god», «velgjørende», eller «velsignelsesrik». Navnet kan også komme av det spanske ordet "alma" som betyr «sjel». Navnet ble i romertiden brukt som tilnavn på gudinner, i betydningen «velgjørende». "Alma mater", «nærende mor», er en betegnelse for et universitet. Alma er også brukt som mannsnavn, men svært sjeldent. Navnedag er 12. februar i Estland, 25. februar i Latvia, 28. mai i Finland og 8. september i Norge og Sverige. Utbredelse. Alma er et vanlig navn i Finland. Navnet er kjent i Norge fra 1800-tallet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Alma i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Buksnes menighetshus. Buksnes menighetshus er fra 1986 på Buksnes i Vestvågøy kommune, Nordland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Georg Åberg. Georg Åberg under OL 1912. Georg Åberg (født 20. januar 1893, død 18. august 1946) var en svensk friidrettsutøver som hovedsakelig konkurrerte i lengdehopp og tresteg. Under OL i 1912 som ble holdt i Stockholm vant han sølv i tresteg og bronse i lengde, bare 19 år gammel. Han ble svensk mester i lengde i 1912, 1913 og 1915. Femtallsystemet. Femtallsystemet er et tallsystem med grunntall "fem". For å skrive tall i femtallsystemet brukes kun sifrene 0, 1, 2, 3 og 4. For å indikere at et tall er skrevet i femtallsystemet kan man, der det er hensiktsmessig, føye til 5 med senket skrift etter tallet: 105 = 5. Omregninger. 3 * 5^2 + 1 * 5^1 + 4 * 5^0 = 3*25 + 1*5 + 4*1 = 84. Tallet 3145 i femtallsystemet blir altså 84 i titallsystemet. For å konvertere et tall fra titallsystemet til femtallsystemet må man gjentatte ganger utføre heltallsdivisjon med grunntallet 5 og merke seg resten, som vist i eksempelet med tallet 84 nedenfor. 84:5 blir 16, med rest 4, 16:5 blir 3, med rest 1, 3:5 blir 0, med rest 3. Tallet 84 blir altså 3145 i femtallsystemet. Vevelstad kirke. Vevelstad kirke er en langkirke i laftet tømmer med bordkledning, med første byggetrinn fra 1796 i Vevelstad kommune, Nordland fylke. Den opprinnelige kirken var en gave til Soknet fra to av bygdas rike menn. Altertavle er fra 1796, og er utført av italieneren Joseph Pisani. Kirken ble påbygd både i høyde og lengde i 1871 og fikk da sitt nåværende utseende både innvendig og utvendig. Samtidig ble svært mye av det gamle inventaret solgt eller på annen måte forsvant. Det nye inventaret, benker, Tårnet og kirkeklokkene er fra 1871. Den gamle klokken henger i dag på en privat gård i Lofoten. Siste restaurering skjedde i 1981 hvor kirken gjennomgikk en omfattende restaurering hvor blant annet fargene innvendig be brakt tilbake til slik man mener kirken sto frem etter påbygging i 1871. Byggverket er i tømmer og kirken har 250 sitteplasser. Bygelinje. En bygelinje er regnbyger organisert langs en linje, også kalt "tråg", og denne kan bli flere hundre kilometer lang. Linjen inneholder ofte flere individuelle tordenskyer, og blir også kalt multicellelinjer. Bygelinjene kan oppstå på egen hånd eller sammen med lavtrykk eller tropiske skyloner. Som oftest oppstår individuelle byger langs en front og kan medføre kraftig nedbør, hagl, lyn, kraftig vind, og hvis forholdene ligger til rette for det tornadoer og skypumper. I områdene rundt Norge oppstår bygelinjene som regel i kaldluften bak en kaldfront, særlig på vinterhalvåret i alle norske havområder. Ofte ligger de parallelt med fronten. Dombås kirke. Dombås kirke er en korskirke fra 1939 i Dovre kommune, Oppland fylke. Kirken er oppført i murteknikk, murt av skifer fra Gudbrandsdalen, lokalt kalt Jøndalsstein. Kirken har 260 plasser. Den er tegnet av arkitekt Magnus Poulsson. Altertavle med den tronende Kristus og ti små bilder fra Kristi liv. Adkomst til stedet er via E6 og E136. Peter Englund. Peter Englund (født 4. april 1957 i Boden) er en av Sveriges fremste historikere og forfatter av en rekke populærhistoriske bøker. Englund tok doktorgrad på 1600-tallets mentalitetshistorie. Hovedtyngden av hans forfatterskap omhandler Sveriges militære stormaktstid 1620-1720. Englund etterfulgte i 2002 Erik Lönnroth som medlem i Svenska Akademien. Han etterfulgte Horace Engdahl som akademiets faste sekretær i juni 2009. Peter Englund var professor i narratologi ved Dramatiska institutet mellom 2001 og 2006. Tidigere var han forsker ved Uppsala universitet og før dette jobbet han i den svenske militære etterretningstjenesten. Hans gjennombrudd som historieformidler var boka "Poltava" fra 1988. Her gjenskapte han etter nitide kildestudier time for time hendelsene som førte til at Karl 12s hær ble utslettet på én dag i Ukraina i 1709. Boka ble en salgssuksess, og Englund gav seg i kast med en trilogi om Tredveårskrigen. Den første boken i denne serien var "Ofredsår" kom i 1993. Hovedpersonen i boka var Erik Dahlbergh. Bøkenes ytre handling er den svenske hærs felttog på det europeiske kontinent, men vel så mye er 1600-tallets tenkemåte, dagligliv og virkelighet som er "hovedperson". Bind to, "Den oövervinnerlige", kom i år 2000. Den skildret Karl 10. Gustavs felttog i Tyskland og invasjonen av Sjælland i 1658. Englund har også utgitt tre samlinger med historiske essays. Englund har også vært fagkonsulent for SVTs serie av Fredrik Lindström om svensk historie og identitet (2006-7) Bibliografi. Årstall er opprinnelig svensk utgave, ISBN refererer til norsk oversettelse der den finnes, og svensk om den ikke er oversatt. Bjørgvin marknad. Bjørgvin Marknad er en viking- og middelalderfestival som arrangeres årlig på Hordamuséet utenfor Bergen. Organisasjonen med samme navn ble startet høsten 2003 og formelt stiftet 5. februar 2004. Bjørgvin Marknad drives utelukkende av frivillige, og er en ikke-kommersiel organisasjon. Bjørgvin Marknad arrangerer sine festivaler i juni måned, datoene varierer noe fra år til år for å passe inn med andre festivaler i Norge av samme sjanger. Festivalen for 2007 ble arrangert 1.-3. juni på Fløyfjellet over Bergen sentrum, og nådde sitt til nå beste besøkstall med 6 187 besøkende over tre dager. Festivalen inneholder blant annet et middelaldermarked, kampoppvisninger, barneaktiviteter som bueskyting, øksekast og andre turneringer, samt historiske utstillinger. Fram til 2010 var festivalen gratis for publikum, men fra 2011 ble det innført «avlat» som følge av ønske om å heve kvaliteten på marknaden ved å knytte til seg profesjonelle artister og musikere. Bjørgvin Marknad har siden 2005 vært tilknyttet interesseorganisasjonen Hyperion, og samarbeider periodisk med blant andre Hordamuseet, Njardar Vikinglag og Langskipet Haakon Haakonsson. Trondheim Ishockeyklubb. Trondheim Black Panthers (stiftet 18. juni 1986 som Trondheim Ishockeyklubb) var en ishockeyklubb fra Trondheim, som spilte sine hjemmekamper i Leangen Ishall. Klubben ble stiftet den etter sammenslutning av de lokale andredivisjonsklubbene Astor og Strindheim. Tanken bak dette var å forene kreftene i trøndersk ishockey. Laget opplevde umiddelbar suksess, og rykket opp i øverste divisjon før sesongen 1987-88. Klubben har aldri vunnet Norgesmesterskapet, men har ved to anledninger blitt seriemester (1989 og 1992), denne perioden kan sees på som klubbens gullalder. I den perioden hadde laget spillerprofiler som Geir Myhre, Rune Gulliksen, Stanislav Hajdusek, Matti Heikkilä, Vladislav Vlcek, Rob Doroshuk og Dallas Gaume. I tillegg hadde laget lokale profiler som tvillingparene Nordnes og Nilsen, Svein Enok Nørstebø og Jan Roar Fagerli. Historien. Historien om Trondheim Ishockeyklubb startet i 1986 med sammenslåing av ishockey delene av Astor og Strindheim IL. Det var eminente at hvis de skal kunne utfordre hockey hierarkiet i Sør-Norge, kunne Trondheim ikke råd til å ha tre klubber slåss for retten til å gjøre dette (Rosenborg trakk på et tidlig stadium av fusjonen). Strindheim hadde vist styrken i ishockey i Trondheim ved å få opprykk til den øverste ligaen i 1984, og samtidig vist svakhet ved å tape alle 18 kamper. Trondheim IK, eller TIK for korte, snart gjort sitt nærvær kjent fått opprykk på første forsøk, og deretter begynne utfordrende for æresbevisninger. Med støtte fra lokale investorer de snart begynte å signere noen av de største navnene i norsk ishockey. Rune Gulliksen, Jim Marthinsen og Geir Myhre sammen med utenlandsk talent i Stanislav Hajdusek og Vladislav Vlcek, den første tsjekkiske spillerne spiller i Norge, hadde TIK en formidabel lag. Overraskende klarte de ikke å vinne noen store æresbevisninger bortsett fra serien i 1988-89. I løpet av samme sesong de også kvalifiserte seg til finalen, for så å tape for utenforstående Sparta. Tittelen utfordringen viste seg kostbare, og etter en finansiell ned det meste av stjernen spillere igjen. I et par sesonger i klubben slå tilbake, imidlertid. Denne gangen drevet av deres berømte "Canada line". Dallas Gaume, Doug Derraugh og Rob Doroshuk viste den mest effektive linje i norsk hockey. Med et økende antall lokale spillere som kommer gjennom TIK igjen utfordret for æresbevisninger, vant en Eliteseriemester i 1992. Suksess kom til kost og gjennom nittitallet Trondheims. Til slutt ble lagget støttet, og en flott 2004-05 sesongen TIK kom til sin andre finalen i historien. Styrket av utlåst NHLer Mark Bell de utfordret Vålerenga Ishockey hardt, men måtte til slutt gi seg. Igjen suksess var kortvarig, og i en katastrofale 2005-06 sesongen alt gikk galt. Økonomien igjen krasjet, nye signeringer mislyktes, og til slutt måtte de for å kvalifisere til å beholde sin plass i ligaen. Legg et par off-is skandaler og Trondheim hadde lidd en Annus horribilis av stor størrelsesorden. Dette ble toppet sommeren når den norske Ice Hockey Federation nektet klubben lisens til å spille i ligaen på grunn av deres økonomiske situasjon. Først etter intervensjon fra andre klubber TIK fikk et par dager pusterom, og til slutt var i stand til å ordne opp og fortsette spillet i ligaen. Trondheim Ishockeyklubb ble på ekstraordinært årsmøte, 3. mars 2008, lagt ned grunnet svak økonomi. En rekke av spillerne skrev kontrakt med Rosenborg Ishockeyklubb Klubbens yngre avdeling tiky ble også rammet av dette, 180 barn i alderen 4-15 år sto uten klubb. Noen foreldre og spillere fra Tik bestemte seg da får å startet opp under nytt navn Leangen Ishockeyklubb. Dette er nå den største klubben i Trondheim Dovre kirke. Dovre kirke er en korskirke fra 1736 i Dovre kommune, Oppland fylke. Byggverket er laftet av tømmer og har 250 plasser. Tårnet ble bygget nytt tidlig på 1800-tallet. Kirken ble omtrent samtidig kledd utvendig med store skiferheller. Altertavlen er skåret av Johannes Skråstad. Prekestolen er skåret av Lars Pinnerud. På kirkegården finnes mange eldre gravminner, en del av dem satt opp på et stativ. Della Robbia Pottery. Della Robbia Pottery var et lite industriverksted for håndverkskunst i Birkenhead i England som ble grunnlagt av Harold Rathbone og Conrad Dressler, og har blitt betraktet som en del av den pre-rafaelittiske bevegelsen og ikke minst den engelske Arts and Crafts-bevegelsen på siste halvdel av 1800-tallet. Rathbone hadde vært en elev av maleren Ford Madox Brown som hadde vært en av grunnleggerne til Arts and Crafts-bevegelsen. Dressler var en billedhugger og en oppfinner av en type tørkeovn. Problemet for verkstedet var at Rathbone var ingen forretningsmann slik Dressler forlot virksomheten etter tre år. Virksomheten varte fram til 1906 da det ble nedlagt. Firmaet spesialiserte seg på keramiske fliser, steintøy; leirvarer, og spesielt plaketter med motiver i relieff inspirert av den florentinske billedhuggeren Luca della Robbia og hans familie, derav firmaets navn. De brukte lokal red leire fra Moreton, Merseyside, og keramikken hadde en skinnende blyglasur og ble ofte brukt som mønster med sammenflettede planter typisk av art nouveau sammen heraldiske og islamske motiver. Et uvanlig håndskrevet merke har navnet 'Salopian', som øyensynlig er en referanse til firmaet Salopian Art Pottery som ble forhandlet av Benthall Pottery, i Benthall, Shropshire. De to firmaene produserte tilsvarende polykrome sgraffito-stykker og det var øyensynlig en forbindelse mellom dem. Produktene fra Della Robbia Pottery ble solgt av Liberty & Co. Den største samlingen av Della Robbia-keramikk kan bli sett kunstgalleriet Williamson Art Gallery i Birkenhead. Noe er også ved Standen (i nærheten av East Grinstead) som er eid av National Trust. Minde Chokoladefabrik. Minde Chokoladefabrik ble etablert i Bergen i 1898 av Anton Minde og broren Hjalmar. Den første fabrikken lå i Starvhusgaten, men da den ble for liten, ble det bygget ny fabrikk i Nygårdsgaten. Den gamle ble brukt til lager. Etter bybrannen i Bergen i 1916, hvor lageret i Starvhusgaten brant ned, bygget man så ny fabrikk i Lars Hillesgate. Den var på fire etasjer med et areal på 1326 kvadratmeter. Det var lokale kvinner som stod for produksjonen av sjokolade, men oppskriftene kom fra konditorer som ble hentet inn fra Sveits og Tyskland. Oppskriftene var bedriftshemmeligheter og ble ikke skrevet ned. Etter Anton Mindes død var fabrikken eid av Behrensfamilien, så av B. Friele & sønner og Rieber & Søn. I 2000 ble fabrikken overtatt av Brynild Gruppen AS i Fredrikstad. Den 30. november 2010 ble fabrikken i Bergen lagt ned og produksjonen flyttet til Fredrikstad. Eysteinskyrkja. Eysteinskyrkja, eller "Eystein kirke", er en kirke bygd i en vifteplan fra 1969 i Dovre kommune, Oppland fylke. Kirka har navn etter Kong Eystein, som lot bygge den første kirken her tidlig på 1100-tallet. Kirka har bare delvis funksjoner som menighetskirke, og tjener også som møtested for tre fylker som møtes på Hjerkinn, og som pilegrimskirke på Pilegrimsleia over Dovrefjell. Rakel Onsum Berg har laget kirkens messehagl. Ålgård KFUK-KFUM-speidere. Ålgård KFUK-KFUM er en speidergruppe på Ålgård. De er en av de største gruppene i Rogaland krets av Norges KFUK-KFUM-speidere. Enhetene har møtene sine på Ålgård Bedehus, og har tilbud til alle gutter og jenter fra 6 år og oppover. Historikk. Det har vært speiderarbeid på Ålgård siden 1932. Det var da i begynnelsen bare et arbeid for jenter. Ledere fra en gruppe på Sandnes var fødselshjelpere. Fra 1948 av ble det også opprettet en guttespeidergruppe. Jentene var organiserte i KFUK-speiderarbeidet, mens guttene var en del av Norges Speiderguttforbund. Fra 1964 gikk guttene inn i KFUM-speideren. Jentene hadde hatt en hytte på Refsnes ved Øygardsvatnet, men på midten av 50-tallet arbeidet de for å bygge en ny felles speiderhytte. Arne Gjesdal på Bjelland lot dem sette opp hytta helt gratis på garden hans. Den ligger i dag fint til ved Sjurstjødna i området mellom RV45, Ravndal, Lima og Gjesdal. I starten var det innsatsen til Odd og Gerd Helland som drev mye av speiderarbeidet på Ålgård. Siden lederne i gutte- og jentespeideren på Ålgård var gifte var det naturlig at det var et tett samarbeid mellom gruppene. Dette har fortsatt opp gjennom årene, og da KFUK-speiderne og KFUM-speiderne slo seg sammen i 2003 var det derfor bare en formalitet for gruppene på Ålgård å slå seg sammen til Ålgård KFUK-KFUM-speidere. Dette skjedde 19. februar 2004. I dag er speiderarbeidet på Ålgård stort og aktivt. Det er over 200 medlemmer, med en stor, velfungerende ledergruppe. Arbeidet. Ålgårdspeiderne jobber etter metoden som Robert Baden-Powell lanserte da han etablerte speiderbevegelsen i 1907. De unge skal utvikle seg som samfunns- og ansvarsbevisste mennesker. Dette oppnår man gjennom arbeid i små grupper hvor aktiviteter i naturen, samarbeid med hverandre, leirliv, turgåing og kunnskap om naturen, sikkerhet og førstehjelp er sentrale emner. Det legges opp til at de unge skal kunne gjennomføre møter, aktiviteter og turer uten tilrettelegging fra voksne. Baden Powell var offiser, og organiserte arbeidet etter en militær modell. Speiderne i dag er derfor organisert i tropper og patruljer, og bruker drakter med utsmykning etter ferdigheter og tilhørighet. De eldste i patruljen, patruljeførerne, leder de andre. De planlegger og gjennomfører møter og turer. Patruljeførerene har hjelp og støtte fra troppsledelsen, som kan hjelpe med utstyr, tilrettelegging og kunnskap dersom det behøves. Tanken bak patruljearbeidet er å la de unge få ta ansvar for seg selv og andre på et tidlig tidspunkt, og utvikle seg til ressurssterke og selvstendige individer. Samtidig utvikles samhørighetsfølelsen, og evnen til å jobbe i lag mot et felles mål. Ålgårdspeiderne er dessuten organiserte gjennom KFUK-KFUM-arbeidet. Det betyr at i tillegg til å utvikle selvstendige, ansvarlige mennesker gjennom speiderarbeidet, ønsker de at gruppa skal være et sted hvor de unge kan bli kjent med kristendommen. Ålgårdspeiderne regner seg som en del av Den norske kirkes arbeid på Ålgård. Katmandudalen. Katmandudalen er det politiske, økonomiske og kulturelle kraftsenteret i Nepal, der hovedstaden Katmandu ligger. Den er også kjent som "Nepal-dalen", et navn som avspeiler dens betydning for landets historie og kultur. Dalen er kjent som hjemlandet til newar-folket (som noen hevder har gitt opphav til landsnavnet Nepal), og har mange monumenter og kulturskatter som er skapt av dem. De gamle newar-byene Kantipur (Katmandu, Yala (Patan), Kwopa (Bhaktapur) og en mengde mindre newar-byer, landsbyer og templer ligger her. Historisk blei dalens store rikdom og høykultur skapt på grunnlag av en handelsvei som gikk mellom Kina/Tibet og India. På 1800-tallet blei det åpna en raskere vei fra Kina ned til Calcutta som gikk utenom Nepal. Dermed mista Katmandudalen denne rolla. Dalen har danna grunnlag for flere større riker i Nepal, seinest fra Gorkhas erobring i 1769 som la grunnlaget for den moderne nepalske staten. Beliggenhet. En hellig mann krysser Bagmati-elva med en planke Katmandudalen ligger mellom om lag 27° og 28° nord og 85° og 86° øst, i "ås-distriktene" i Nepals Sentral-region, Bagmati sone. Administrativt er dalen delt opp i tre distrikter: Katmandu distrikt, Lalitpur distrikt og Bhaktapur distrikt. (Disse distriktene omfatter også noen områder like utafor den egentlige Katmandudalen.) Gjennomsnittshøyden over havet er 1350 m, arealet 600 km² (andre kilder sier 360 km²). Rundt dalen ligger grønne fjell med høyde fra 2000 til 2700 meter over havet. Høyeste topper er "Pulchoki" (alt Phulchowki) (2762 m) på sørsida av dalen og "Shivapuri" (2732 m) på nordsida. Formen kan minne om en sekskant. Lengde fra nord til sør er 19 km tversover, bredde fra øst til vest 24 km. Katmandudalens areal er i noen kilder oppgitt til 600 km², andre sier 360 km². Den hellige Baghmatielva kommer inn fra nord gjennom Bagdwar (tigerporten – av bag tiger, dwar port) i fjellene, går gjennom byen Katmandu og skiller den fra nabobyen Patan, samler alle andre elver i dalen i seg og renner ut gjennom den ville Chovarslukten i sør. Natur. Dalen var opp til for om lag 100 000 år sida en innsjø (noen kilder sier sjøen varte til for 40 000 år sida), som la etter seg et tjukt, flatt lag dyrkbar jord i dalbunnen. Da Bagmatielva skar seg gjennom fjellene og danna Chovarslukten forsvant innsjøen og Katmandudalen blei til. Fjellene rundt gir dalen ly og gir den et noe mildere klima enn landskapet utafor. Sammen med det rike jordsmonnet og nok vann, gjør det at den er meget frodig. Omtrent alt som kan dyrkes er nå dyrka mark, der hvor ikke storbyutviklinga har tatt over og dekka jorda med bebyggelse og asfalt. Opprinnelig var dalen dekka av rik løvskog. I dag er bare rester av den opprinnelige skogen igjen. Et eksempel på mer eller mindre bevart gammal skog er "Gorkarna Ban" ved byen "Gorkarna" (omtalt lengre ned). Inne i den fins "Gokarna safaripark", opprinnelig et jakttereng for de kongelige, som er omgitt av en mur. Her fins bl.a. hjorter, aper og fugler (det skal fortsatt finnes 550 forskjellige fuglearter). Tigre fins også – men dessverre bare i bur. Shivapuri nasjonalpark ligger i fjellskråningene nordøst i dalen og er noe villere. Den er på 144 km² og delvis omgitt av en mur. Her fins skog med bl.a. eik og rhododendron. Dyrelivet omfatter villsvin og leopard. I nordvest ligger "Nagarjun kongsskog" (sannsynligvis omdøpt etter at kongen mista sin politiske makt i mai 2006), også den med en mur rundt. Her er det også villsvin, som i sin tid blei satt ut som kongelig vilt. Høyeste punkt i skogen er 2096 moh. Sør i dalen er fjellskråningene opp mot "Pulchoki" også kjent for sin vakre natur, bl.a. med fin blomstring om våren. Utafor naturvernområdene fins mange planter og trær som er bragt inn utafra av mennesker. Langs veiene er det planta flere tresorter som blomstrer vakkert om våren, bl.a. "callistemon" med røde blomster, jacaranda med fiolette og grenvillea med gule blomster. Ved templene er banyan ("ficus benghalensis") eller bodhi-tre ("ficus religiosa") ofte planta som skyggetre. Området dalen ligger i er utsatt for kraftige jordskjelv. Katmandudalen i dag. Katmandudalen har med sin raskt voksende befolkning på om lag 1,5 millioner noe over 5% av Nepals befolkning. I de siste 40 år er dalens befolkning mer enn dobla, og den relative andelen av befolkninga har også vokst litt. Nepals eneste storby Katmandu er hovedstad i den sterkt sentraliserte staten Nepal. Katmandudalen er også et økonomisk og kulturelt kraftsentrum. Katmandu er definert som Nepals eneste "metropolområde", mens Laliput er definert som "sub-metropol". Dalen er Nepals finanssentrum, det viktigste industriområdet utenom byene på grensa til India i Tarai, det viktigste sentret for turistindustrien med mange berømte turistmål, og Tribuvan-flyplassen, landets eneste internasjonale flyplass. Her fins også et tradisjonelt veldrevet, rikt og etter nepalsk målestokk produktivt jordbruk, som drar fordel av den gode jorda, de nære markedene og newar-folkets tradisjonelle dyktighet og relativt høye utdannelse. Dalen har flere bilister, internettbrukere, mobiltelefonbrukere osv. enn noen annen del av Nepal. I noen perioder har den hatt flere brukere av slike moderne kommunikasjonsmidler enn alle andre deler av Nepal tilsammen. Dalen er Nepals skole- og universitetssentrum. Her ligger bl.a. Tribhuvan-universitetet i Kirtipur. Landets vikigste radio- og fjernsynskanaler, aviser og nettaviser og forlag ligger også i Katmandudalen. Blant de viktige riksveiene som går fra dalen er Pritvi Narayan Shah-riksveien vestover til turistbyen Pokhara Tribhuvan-riksveien ned til Tarai og India, og Arniko-riksveien nordover til Tibet. (Se avsnitt om Kommunikasjoner lengre ned.) Forhistorisk tid. Forskerne mener at Katmandudalen har vært bebodd svært lenge. En legende om at dalen engang skal ha vært en sjø, som rant ut etter at boddhisvattaen "Manjusri" åpna Chovarslukten med et kraftig hogg, har danna utgangspunkt for spekulasjoner om at dette er et folkeminne fra tida før sjøen i falen forsvant. Men dette kan også forklares som en følge av at folk har spekulert ut fra dalens lukkede form. De første kjente spor etter mennesker fra dalen er ihvertfall 20 000 år gamle. Fra fjellene rundt dalen skal det finnes rester som går tilbake til den tida da dalen ennå var en innsjø. Det er grunn til å tro at det har eksistert bykultur her lenge før vår tidsrekning. Kirat-dynastiet. Historisk tid begynner i dalen på 700 eller 800-tallet f.Kr. På denne tida var dalens status som et rikt sentrum på handelsveien mellom Tibet og India alt godt etablert. Da kom kirat-folket fra øst og grunnla "Kirat-dynastiet" som varte i om lag 1000 år. Kirat-folket snakka et tibetansk-mongolsk språk, og det ser ut til at de var hinduer før de kom. Enten de eller nærbeslekta folkeslag som var her på forhånd, regnes som det historiske opphavet til newar-folket, som har dominert dalen i minst 2 700 år. Den første av 29 kirat-konger skal ha vært "Yalambar", som er nevnt i hindu-eposet Mahabharata. I løpet av de nærmeste århundrene gikk kiratiene over til buddhismen. En legende som ikke kan bekreftes historisk er at Buddha sjøl skal ha besøkt dalen. Men det ser ut til å være riktig at Indias store buddhistiske hersker Ashoka besøkte Patan, som alt da var en veletablert by, om lag 250 f.Kr., og satte opp stupaer til minne om det. Det er rimelig å regne med at det var på denne tida buddhismen fikk rotfeste. Rundt år 300 e.Kr. blei Kirat-dynastiet styrta av "Lichavi-dynastiet". Kirat-folk som flykta østover blei det historiske opphavet til de moderne kirat- (eller kirant-)folkene som bor helt øst i åsene i Nepal, bl.a. raj- og limbufolkene. Lichavi- og Takuridynastiene. Lichaviene kom fra India, men det ser ikke ut til at de var så mange eller så dominerende at de endra befolkningssammensetninga i dalen. De var hinduer, og med dem fikk hinduismen igjen ei sterk stilling. Under Lichavi-dynastiet og "Thakuri-dynastiet" som fulgte det fra om lag år 300 til år 800, fikk dalen ei sterk økonomisk og kulturell blomstring. Mange monumenter står igjen etter denne tida. "Amsuvarman", den første Thakuri-kongen, kom til makta i 602 ved å gifte seg med ei prinsesse av Lichavidynastiet. Han sikret rikets grenser ved å gifte sin søster med en indisk konge, og sin datter "Bhirkuti" med den store tibetanske kongen " Songsten Gompo". "Bhirkuti" fikk sammen med en annen av Gompos koner, den kinesiske "Wencheng", Tibets hersker til å gå over til buddhismen. Tibet gjorde invasjon i 705 og Kashmir i 782. Men dalens geografiske plassering, som fungerte som en naturlig festning, gjorde det vanskelig for fremmede styrker å holde kontrollen over den. Fra slutten av 600-tallet og fram til 1200-tallet gikk dalen inn i en «mørk tidsalder» der lite er historisk kjent. Kong "Gunakamadeva" skal ha grunnlagt "Kantipur" (Katmandu) en gang på 900-tallet. Malla-dynastiet. Malla-dynastiet fikk makta i Katmandudalen rundt år 1200. Det skulle innlede en «gylden tidsalder» på 550 år. På den tida Mallaene kom, var tradisjonen med små bykongedømmer (som har blitt sammenlikna med byrikene i Hellas i klassisk tid) godt etablert i og rundt dalen. Malla-konger forente flere ganger dalen, og la grunnlaget for storriker i det nåværende Nepal. Mallaene var en kongelig familie som var drevet ut av India. Som sine forgjengere var de hinduer. I løpet av århundrene i dalen kom de til å bli prega av newar-kultur. Administrasjonsspråket deres blei etterhvert newari, newarene var eliten i rikene deres, og deres herredømme er regna som sjølve glanstida for newar-folket. Ari Malla, konge fra 1200 til 1216, skapte det første Malla-riket med utgangspunkt i dalen. Men etter hans tid blei dalen ramma av katastrofer, bl.a. det store jordskjelvet i 1255. Borgerkriger førte til 100 år med oppsplitting. På 1300-tallet førte den store muslimske invasjonen i India til at mange hindu-konger rømte til Nepal og oppretta nye småkongedømmer. På andre halvdel av 1300-tallet kom ei ny periode med statsbygging. Jayasthiti Malla fra Katmandu, erobra nabobyen Patan i 1372 og Bhaktapur på 1380-tallet. Han reformerte også lovverket og skal ha vært den som organiserte kastevesenet i riket. (Newarene, som skal være den eneste større buddhistiske befolkninga i verden med kaster, skal ha fått sitt særegne kastevesen på denne tida.) Under hans sønnesønn "Yashka Malla" (konge fra 1427 til 1482) gikk rikets grenser mot Ganges i sør, langt inn inn i Tibet i nord, til Sikkim i øst og mot Kali-elva i vest. I 1484 delte hans tre sønner dalen igjen, i de tre kongerikene Katmandu, Bhaktapur og Patan. Oppdelinga av det forente riket i uavhengige småstater fortsatte å være en hovedtendens i nesten 300 år. Malla-kongedømmene i Katmandudalen fortsatte å være svært rike, og de konkurrerte med hverandre i verdslig og særlig religiøs prakt. Størstedelen av dalens berømte historiske monumenter stammer fra Malla-tida. På begynnelsen av 1700-tallet var distriktet rundt dalen delt opp i hele 46 småstater. Dette la grunnlaget for et nytt riksbyggende arbeid, denne gangen fra Prithvi Narayan Shah i det lille fjellkongedømmet Gorkha, om lag 20 norske mil nordvest for dalen. Den siste Malla-kongen i Katmandu, Jaya Pradash Malla, bød på seig motstand. Men Malla-kongene i dalen klarte, unntatt en kort periode i 1757, aldri å skape noen enhetlig motstand mot den nye utfordreren. Tvert imot åpna de noen gang dørene for ham ved å alliere seg med Gorkha i sine evige kamper mot hverandre. Etter en periode med felttog for å ta dalen på omtrent 25 år, erobra han Kirtipur i 1766, Katmandu og Patan i 1968 og Bhaktapur i 1969. Dermed var nesten 500 års Malla-herredømme slutt. Shah- og Ranadynastiet. Shah-dynastiets herredømme i dalen innleder den nye nepalske statens tid. Dalen var fra 1769 sentrum for staten Gorkha (i dag Nepal), en posisjon den har beholdt siden. Prithvi Narayan Shah og hans etterkommeres felttog mot småstater i øst og vest, og seinere kriger mot Kina og England (i form av det Engelske Østindiske Kompani) skapte statens utstrekning innafor dens nåværende grenser. I dalen betydde den slutten på newar-folkets hegemoni. Prithvi Narayan Shah brakte med seg sin egen føydale elite fra Gorkha: parbatiya, med egen religion, eget språk og egne verdier. De har vært den viktigste eliten i dalen seinere. Parbatiya var menn av høykastene bahun (nepali for bhramin) og "chhetri". De snakka nepali (da kjent som gorkhali eller khas kura), dyrka sin egen form for hinduisme som var noe forskjellig fra den som fantes i dalen fra før (bl.a. inkluderte den egne ritualer og tro på at Shah-kongene var reinkarnasjoner av guden Vishnu), og skøyv newarene ut av ledende stillinger i staten og hæren. Fra denne tida blei byen Katmandu også et sentrum for nepalsk språk og Gorkhas statsbyggende, royalistiske hinduisme. Newarer fortsatte likevel å spille ei viktig rolle i Nepals økonomi og intellektuelle liv. I denne betydninga har de vært regna med til eliten, også i den nye staten. I Katmandudalen fortsatte de dessuten å dominere de fleste områder utafor byen Katmandu. På andre del av 1800-tallet blei det skapt en ny handelsvei fra Kina til India (Calcutta) som unngikk Nepal. Dermed mista Katmandudalen sin posisjon som rikt mellomledd på denne handelsveien. Men det blei nå erstatta av dalens status i den nye staten. Statsforma var sterkt sentralistisk og absolutistisk. All politisk, økonomisk og religiøs makt blei forsøkt sentralisert under kongen i Katmandudalen. (Dette sentraliserte statssystemet er fortsatt i hovedsak på plass i 2007, også etter at kongen mista all politisk makt i 2006.) De første engelske representantene dukka opp i dalen på slutten av Malla-tida. Etter at Nepal (Gorkha) tapte krigen mot England i 1816 blei den engelske innflytelsen sterkere, utøvd gjennom representanter i Katmandu. Herskerne der utvikla en politikk som skulle komme til å vare fram til 1951, med å forhandle med og delvis underordne seg Storbritannia utenrikspolitisk, samtidig som de isolerte Nepal mot sosial innflytelse fra utlandet. Svært få folk fra Vesten fikk derfor se Nepal i denne tida. De fleste var utsendinger til Katmandudalen, som blei Nepals eneste, lille kikkhull mot Vest. Shah-kongenes konservative, føydale og hindu-prega styre blei fra 1846 erstatta av Rana-dynastiet, en historisk nepalsk merkverdighet: Et system der statsministeren, som hørte til Rana-familien, hadde all makt. Den mektige statsministeren Jang Bahadur Rana, som fikk makta etter en blodig massakre av kongelige og deres tilhengere, ønska å gjøre seg sjøl til konge. Han blei stoppa av Storbritannia, som ikke ville at Shah-dynastiet formelt skulle avsettes. Jang Bahadur svarte med å ta fra Shah-kongene all makt, i praksis gi dem husarrest i Katmandus slott, og sette inn seg sjøl og sine etterkommere som diktatoriske arvelige statsministre isteden. Rana-statsministrene fortsatte stort sett Shah-dynastiets politikk med å holde Nepal lukka i frykt for utenlandsk påvirkning, og skepsis mot skoler, aviser og andre nymotens påfunn som kunne utfordre den herskende føydale samfunnsordninga og middelalderske Gorkha-hinduiske kulturen. Politikk tok på deres tid form av intriger mellom greiner av Rana-familien som sloss om makta, seinere også hemmelige partier og konspirasjoner for å styrte deres diktatur. Nesten alt skjedde i Katmandudalen. ofte med newarer som viktige deltakere. Dette gjorde at både Nepal som helhet og Katmandudalen utvikla seg svært langsomt sosialt og økonomisk. Folketallet vokste beskjedent (ei tid på 1900-tallet gikk det tilmed ned), og tilflyttinga var liten. Veier til dalen blei ikke bygd. De første bilene i dalen blei båret opp fra India over fjellene i deler, og montert på nytt i Katmandu. Etter den andre verdenskrigen, og særlig etter Indias sjølstendighet i 1948, blei det klart at Rana-regimet ikke kunne overleve lenge. Det illegale Nepals Kongressparti blei aktivt, og sto bl.a. i kontakt med den maktesløse kong Tribhuvan, som drømte om å gjenreise Shah-dynastiets makt. Det var også protestbevegelser blant skoleelever i Katmandu og andre tegn på at ei ny tid var på vei. I 1950 til 1951 utløste det "Nepals demokratiske revolusjon", som styrta Malla-diktaturet og representerte det første store forsøket på å avskaffe absolutistisk føydalt styre i Nepal. Moderne tid. Politisk begynner Nepals moderne tid med kong Tribhuvans tale i Katmandu etter den demokratiske revolusjonens seier, 17. februar 1951. Der lovet han bl.a. at all makt skulle tilhøre folket, som i frie valg skulle velge ei ny, grunnlovsgivende forsamling for å bestemme landets styreform. Dette løftet kom hverken han eller Shah-kongene som fulgte etter ham til å innfri. Mye av Nepals politiske historie fra 1951 til i dag har handla om kampen mellom kongehuset, som har forsøkt å sikre sin makt, og forskjellige partier, som har krevd at løftene fra 1951 skal bli oppfylt. Politiske partier blei nå tillatt. Fram til kong Mahendras statskupp i 1960, og igjen etter 1990, har de danna utgangspunktet for de fleste regjeringer. Men de fleste partier har i hele denne tida vært sterkt sentralisert, med ledelsen sin i Katmandudalen akkurat som statsmakta og økonomien. Nepalsk politikk fortsatte derfor for det meste å ta form av kamp mellom politiske klikker med støtte i eliten i dalen, og massedemonstrasjoner/oppstander med sentrum i dalen som la press på dem. Slutten på diktaturet i 1951 førte med seg reformer som fikk stor betydning for utviklinga av Katmandudalen. Bygginga av riksveien til India – Tribhuvan Rajmarg – med indisk støtte tidlig på 1950-tallet, brøyt dalens årtusengamle isolasjon. Flere store veier fulgte i årtiene som kom. Det la grunnlaget for kraftig vekst i den lokale kapitalismen og i befolkninga. Med moderniseringa og byråkratiseringa av den nepalske staten vokste både antallet arbeidsplasser og dalens betydning i resten av Nepal. Skole- og universitetsutbygging, som stort sett hadde stått stille under Rana-diktaturet, skøyt nå fart. Høyere utdanning blei sterkt sentralisert i Katmandu. Aviser blei tillatt, radiosendinger starta osv. De blei også konsentrert hit, som mesteparten av landets kulturliv ellers. Forbudene mot utenlandske besøk blei opphevd. Det la grunnlaget for at Katmandu blei sete for fremmede staters diplomater og handelsfolk. Dalen blei etterhvert innfallsport for den store strømmen av turister til Nepal, og dette skapte et voksende vestlig (og stort sett engelsktalende) innslag blant de fastboende. Dalen blei Nepals mest moderne og vestlige landsdel. Moderniseringa har skapt en økende kulturell avstand mellom byene i Katmandudalen, som i praksis blei et sammenhengende byområde med forsteder, og Nepals fjernere distrikter. Mens Katmandu blei landets eneste storby, og dalen et på mange måter vestlig prega urbant område med relativt store rikdommer og fattige slummer av innflyttere fra landsbygda, levde mange av de veiløse distriktene ellers i landet under kulturelle og økonomiske forhod som minner om Norge på 1300-tallet. Den kulturelle avstanden mellom dalen og de mest gammaldagse områdene i Nepal kan noen ganger virke større enn mellom Nepal og det rike Vesten. Et lite eksempel som kan være typisk for det, er at Nepals til nå første og eneste organisasjon for homofil frigjøring, Blue Diamond Society, har oppstått her. Nepals første frie valg, et lokalvalg i Katmandu, blei gjennomført i 1954. Til herskernes store forskrekkelse fikk det illegale kommunistpartiet 6 representanter og blei største parti. Dalen har også seinere vært hovedstøttepunkt for de fleste og viktigste av de etterhvert svært mange kommunistpartiene i Nepal, med unntak fra tida fra 1996 til 2006 da maoistpartiet starta et opprør som hadde tyngdepunktet i det fattige vestlige Nepal. Etter fredsslutninga i november 2006 ser det ut til at tyngdepunktet er flytta tilbake til dalen igjen. De to kongelige statskuppene i desember 1960 og februar 20006, og de store folkereisningene mot dem, opprøret i 1979 og demokratiopprørene Jana Andolan 1990 og Jana Andolan 2006, har alle hatt sitt sentrum i Katmandudalen. I folkeopprørene har newar-folk spilt ei viktig rolle, særlig i 1990, da tradisjonelle newar-distrikter i Patan avgjorde utfallet. Dette garanterer at dalen også i kommende årtier vil gå gjennom ei dramatisk utvikling, og dominere Nepals politiske liv. Kommunikasjoner. Tribhuvan flyplass, opprinnelig bygd av militærstrategiske grunner av britene under 2, verdenskrig, var i 2007 fortsatt Nepals eneste internasjonale flyplass. Den er også sentrum for innenlands flytrafikk. Til store deler av Nepal som fortsatt ikke har vei, er fly det mest praktiske framkomstmidlet for dem som har råd. Helt til etter den demokratiske revolusjonen i 1951 var det heller ingen veier som knytta Katmandudalen til resten av verden. Den første store riksveien (Rajmarg) til utlandet, Tribhuvan Rajmarg, blei bygd sørover til India, med indisk hjelp, på begynnelsen av 1950-tallet. Seinere blei den knytta til den første og eneste riksveien som går fra øst til vest i Nepal, Mahendra Rajmarg, som går gjennom Tarai, og for første gang gjorde det mulig å kjøre fra Katmandudalen til fjerne vestlige deler av Nepal uten å måtte utenlands via India. Arniko Rajmarg (oppkalt etter arkitekten som spredde pagode-stilen fra Katmandu til Tibet og Kina) som forbinder dalen med Tibet og Lhasa, blei bygd av kineserne på 1960-tallet. Prithvi Rajmarg leder drøye 20 mil mot vest og nord, til den store turistbyen Pokhara. Kina har sagt seg interessert i å bygge ei jernbanelinje fra Lhasa, over Katmandudalen til India. I så fall vil den forbinde dalen med det store kinesiske, russiske og europeiske jernbanenettet. Men konkrete planer for bygginga var ikke klare i 2007. Utvikling av folketall. Befolkninga i 2006 blei beregna til om lag 1,5 millioner. Litt over halvparten bor i byen Katmandu. I tillegg til store barnetall skyldes mye av veksten kraftig innflytting fra alle deler av Nepal. Språk og folkeslag. a>-folket og deres språk er her markert med rødt, blant annet i stripete felt i Katmandudalen. Katmandudalen har i historisk tid alltid vært prega av mange forskjellige folkeslag, og et møtested for mange ulike språk. Historisk ser det ut til at dalens første administrasjonsspråk var sanskrit, som i middelalderen blei erstatta av Nepal Bhasa eller newari. Det politisk og økonomisk dominerende språket i dag er nepali, et indoeuropeisk språk utvikla i det vestre Nepal, som er i slekt med hindi. Det er statens, kapitalens, skolevesenets og pressas språk. Den voksende innvandrerbefolkninga, særlig til storbysenteret Katmandu, går også i økende grad over til nepali, hvis det ikke alt var deres førstespråk. Dalens historiske urspråk er newari. Newari er et tibeto-burmesisk språk, trolig med de samme røttene som kirat-språkene i det østligste Nepal. Men språket er blitt sterkt påvirka av mange andre språk som har vært brukt i dalen, bl.a. sanskrit. Det har vært litteraturspråk i mer enn 1000 år. Trolig har et sted rundt halve dalens befolkning fortsatt newari som morsmål. Newari har blitt svekka av kraftig statlig diskriminering som har fremma nepali, bl.a. som skolespråk, og mange newar-familier som er hinduer har gått over til å snakke nepali som hjemmespråk. Newari har likevel ei sterk stilling blant den halvparten av newarfolk som er buddhister, i de newar-dominerte byene Patan og Bhaktapur, og i småbyene og landsbyene i dalen der newar-kultur fortsatt dominerer. Det finnes mange lokale dialektvarianter i de forskjellige byene, småbyene og landsbyene. Her finnes også gamle landsbyer eller bydeler som domineres av folk som ellers dominerer andre steder i Nepal. Blant dem fins tamang, som er det viktigste folkeslaget rundt dalen, og tibetanere, (i Nepal kalt bhothe) som har skapt det viktigste religiøse senteret for tibetansk buddhisme utafor Tibet i Bodhnath rett øst for Katmandu (se nedafor). Katmandudalen har innvandrere fra alle deler av Nepal, og alle levende nepalske språk av noen betydning snakkes her. Det gjelder både de tibetanske språka fra Himalaya, inklusive standardtibetansk som er i bruk blant flyktninger og som liturgiske språk, de forskjellige janjati-språka som snakkes av millioner i åsene øst og vest for dalen og i indre Tarai, og språk som også er store på den indiske sida av grensa i Tarai. Maithili, et gammalt kulturspråk som er det største blant Tarai-språka og var statsspråk i gamle kongedømmer sør for Katmandu, var litteraturspråk i Katmandudalen for minst 1000 år sida. Hindi, som er fellesspråket i store deler av Tarai, snakkes også av mange. Sanskrit er ikke morsmål for noen i Nepal, men det hinduiske hierarkiet holder det i live som liturgisk språk, og sørger bl.a. for at det er mulig å få gratis univeritetsutdannelse på språket. Engelsk snakkes av svært mange intellektuelle og i turistindustrien, og er fellesspråk for mange fastboende utlendinger. Katmandudalen har også en blomstrende engelskspråklig presse og forlagsvirksomhet. Ellers studerer folk i turistbransjen de mest forbausende språk. For tida lærer en god del japansk og koreansk. Religioner. Hinduisme og buddhisme har vært Katmandudalens to dominerende religioner i over 2000 år. Disse religionene har påvirka hverandre og blanda seg med hverandre, og utveksla guder, ritualer og høytider. I nyere tid er hinduene kommet i flertall i dalen, men med et stort og livskraftig mindretall av buddhister, og innslag fra andre religioner. Det har vært hinduisme i dalen kanskje helt fra førhistorisk tid. Newar-folkets hinduisme før Gorkhas erobring var prega av stedegne tradisjoner og lang gjensidig påvirkning fra buddhismen. Den varianten av hinduismen som kom inn fra Gorkha var sterkt Gorkha-nasjonalistisk og rojalistisk, og hadde bl.a. med egne fester som markerte det. Innflyttere har også tatt med seg tradisjoner fra den forma for nordindisk hinduisme som dominerer i Tarai. Katmandudalen er et viktig reisemål for hinduer fra India, både som valfartsmål med mange templer, hellige steder og viktige fester, og som gjennomfartsby for pilegrimer som skal til andre hellige steder i Nepal. Buddhismen har i perioder dominert dalen. Newarenes buddhisme tilhører en meget gammal tradisjon som har levd sammen med deres hinduisme så lenge at de to noen ganger kan virke som en newarsk tvillingreligion. Bl.a. har newarene to sett kastevesen, et for hinduer og et anna for buddhister, med stort sett tilsvarende kaster. Newar-folket har også religiøse tradisjoner som er felles for begge religioner, men ikke finnes i noe annet folk. Ellers er alle de store tradisjonelle skolene innafor buddhismen representert. Her fins bl.a. tibetanske templer med samme liturgi som i Tibet. Katmandudalen har en liten, flere hundre år gammal muslimsk befolkning med egne moskeer. (Ellers er den betydelige muslimske befolkninga i Nepal i Tarai.) Kristendommen var forbudt i Nepal før 1951, og kristen misjonering har vært mer eller mindre forbudt opp til nyere tid. Katmandu har likevel ei lita kristen befolkning og egne kirker. Det er også små innslag av tradisjonelle indiske religioner, som jainer og shikher. Tradisjonell nepalsk religion og tibetansk bön (eller pön) er utbredt blant en del av janjati-folka i åsene, og må sikkert også være representert blant innvandrerne i dalen. Byer og landsbyer. Katmandudalen som helhet fungerer som et sammenhengende urbant område med sentrum og forsteder, som også nå har en tendens til å vokse ut over dalens gamle naturlige grenser, muren av fjell som omgir den. De mange forskjellige gamle byene, småbyene og landsbyene har likevel sterke historiske tradisjoner, og føler en sterk lokalpatriotisk lojalitet. De fleste har newari som morsmål. Større byer. De tre store byene er de tradisjonelle bystatene (befolkningsanslag fra 2005 og gjelder bare selve byene, ikke distriktene de ligger i). (Se også egne hovedartikler om dem). Katmandu og Patan har i praksis vokst sammen til et sammenhengende storbysentrum, med gangavstand mellom de to Durbar-plassene som er deres tradisjonelle sentra. Den nye ringveien rundt Katmandu går på sørsida også rundt Patan. Småbyer og landsbyer. Her ligger også skogen "Gorkarna Ban", se ovafor under avsnittet om Katmandudalens natur. Tre andre byer like utafor dalen i vest er nevnt nedafor, under "turisme". Monumenter. Katmandudalen som helhet er erklært som en del av verdens kulturarv av Unesco. Tallet på viktige kulturminner er meget stort. Mange ligger i de tre største byene. (Se egne artikler om dem.) Alle de tre byene har historiske bykjerner og mange templer av stor interesse. Bhaktapur har unngått en del av den ødeleggelsen og moderniseringa som har skadet de to andre, er stengt for biltrafikk og regna som særskilt godt bevart. Turisme. Katmandudalen er et verdensberømt turistmål, både i seg sjøl og som innfallsvei til resten av Nepal. På 1960-tallet blei dalen endestasjon for hippie trail – ruta for hippier som ville til Østen for å røyke hasj. Det bidro til å gjøre Nepal til et stort turistland. Men myndighetene kom til at det også ga landet et dårlig rykte, og har arbeidet hardt med å undertrykke dop-turismen og fremme kulturturisme og fjellvandring/fjellklatring isteden. Dalen har et stort antall hotellsenger i forskjellige prisklasser. Blant vestlige ryggsekkturister er bydelen "Karmel" i Katmandu populær. Turister som vil se den gamle kulturen konsentrerer seg stort sett om de tre berømte gamle byene. Viktige attraksjoner i resten av dalen er relativt mye mindre besøkt. (Mer om dem, se forrige avsnitt.) Det mest populære utgangspunktet for vandringer i fjellheimen er den store turistbyen Pokhara i åsene vest for dalen. Den nås ved å reise 21 norske mil langs den østlige riksveien Prithvi Rajmarg, eller med fly. Litt over halvveis går en kort avstikker til Gorkha som erobra dalen i 1769. For reiser til Tibet er Katmandudalen dessverre fortsatt et tungvint utgangspunkt, som bl.a. i 2006 fortsatt krevde at man reiste i gruppe. Med framtidig forenkling av grenseovergangen kan det forandre seg kraftig. Og man kan jo drømme: Hvis den planlagte jernbanen gjennom Katmandu blir bygd, kan man kanskje om noen år dra til Lhasa på første klasse... Naturparkene i Tarai, der det finnes tropisk jungel med elefanter, neshorn og tigre, er tilgjengelig langs de sørlige riksveiene Tribhuvan Rajmarg og Mahendra Rajmarg, eller med fly. Bruflat kirke. Bruflat kirke er en korskirke fra 1750 i Etnedal kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Philip Calderon. Philip Hermogenes Calderon (født 3. mai 1833, død 30. april 1898) var en britisk maler av fransk fødsel og spansk opprinnelse som delvis malte i den pre-rafaelittiske stilen. Han var konservator ved Royal Academy i London. Calderon var født i Poitiers i Frankrike. Hans mor var fransk og hans far, Juan Calderon, var en katolsk prest og professor i spansk litteratur. Calderon hadde opprinnelig planlagt å studere til ingeniør, men han ble så interessert i å tegne tekniske tegninger og diagrammer at han endret plan og henga seg fullstendig for kunsten. Hans første suksessfulle maleri het "By the Waters of Babylon" (1853), og det ble etterfulgt av det enda mer populære "Broken Vows" (1857). Allerede fra begynnelsen av sin karriere som maler var han inspirert av pre-rafaelittene, og noen av hans malerier viser pre-rafaelittiske karakteristikker som uthevede detaljer, dype farger og realistiske former. Historiske, bibelske og litterære emner var det som kjennetegner Calderons verker. Mange av hans bilder viser kvinnelige former som bærer kostbare klær i slike og oppholder seg i vare og forsiktig malte landskap. Hans "Morning" (1884) viser en kvinne med kopperrødt hår som ser på solnedgangen. Hans "Juliet" (1896) viser William Shakespeares unge heltinne sittende på sin balkong og stirrer mot stjernene. Det var ikke bare i England at hans arbeid ble beundret. Ved Paris-utstillingen i 1867 fikk han den første medalje som ble gitt til en britisk kunstner. Han giftet seg i 1858 og døde i 1898. Tate Gallery stiller flere av Calderons malerier. Ekstern lenke. Calderon, Philip Calderon, Philip Calderon, Philip Aulstad kirke. Aulstad kirke er en langkirke fra 1864 i Gausdal kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Materialer fra den gamle kirken i Svatsum (fra 1726). Gammel altertavle. Altinex. Altinex, tidligere notert på Oslo Børs med tickeren ALX, er et tidligere middels stort norsk lete- og produksjonsselskap med en produksjon på 10 000 fat olje per dag. Selskapet ble etablert i 1987 og notert på Oslo Børs i 1997. Market cap 2,3 mrd. NOK. Selskapet har 40 ansatte med kontorer i Stavanger, Oslo, Bergen og København. Selskapet ble i 2007 kjøpt av Noreco. ALX deltar på 23 lisenser hvorav 6 produksjonslisenser og ett felt under utvikling. Hovedaktiviteten foregår i Nordsjøen, men selskapet har også lisenser i Oman. Follebu kirke. Follebu kirke er en kirke fra 1260 i Gausdal kommune, Oppland fylke. Byggverket er en murkirke av stein og har 140 plasser. Rektangelformet gotisk steinkirke bygd 1260-1300. Altertavle og prekestol med rike akantusdekorasjoner. Adkomst til stedet er via Fv341 og Fv318. Nederlandsk grammatikk. Denne artikkelen gir en kort oversikt over det nederlandske språkets grammatikk. Syntaks. subjekt – verbal – adverbial – objekt – (verbal) Alternative ordstillinger. I alle disse setningene er «Jasper» dativet (dersom det følger etter ordet «aan» (til) et såkalt beskrevet dativ). Legg merke til at det bøyde verbet plasseres før setningens tema om temaet ikke er plassert helt først i setningen. Bestemt artikkel. Når en viser noe bestemt, er den bestemte artikkelen "de" for maskuline og feminine ord og "het" for nøytrale ord. En forkortet og uformell form for "het" er" 't". I dagens bruk, er bestemte artikler uforanderlige unntatt i noen få faste kombinasjoner. I flertallsformer blir artikkelen "de" brukt for alle kjønn. Diminuitive former er alltid «het», unntatt flertall Ubestemt artikkel. Den ubestemte artikkelen er "een" for alle kjønn, som kortes ned til uformell " 'n". I flertall er det ingen ubestemt artikkel, som på norsk, og de ubestemte formene består av substantiv uten noen artikkel. Unntatt noen få faste tilfeller kombinerer den ubestemte artikkelen og er uforandret for noen situasjon. Verb. Som andre germanske språk har nederlandsk regelmessige og uregelmessige verb. Dessuten kan nederlandsk verb være sterke eller svake. Sterke verb. Man bør kjenne til tre former av de sterke verbene: infinitivsformen (hele verbet), imperfektum og perfektum partisipp. Som framgår i tabellen bøyes verb i person og tall. Flertallsformen er felles for alle personer. Sterke verb bøyes i nåtid på samme måte som svake verb. I fortidsform får bare flertallsformen endelsen "-en", mens de andre formene ikke får en endelse. Bøyninger. Bøyninger brukes ikke mye i det nederlandske språket. De viktigste er substantivenes flertalls- og diminutivsform. Bøyninger inntreffer dermed hovedsakelig ved bruk av adjektiver eller substantiver. Unntak. Det er flere unntak i forhold til ovennenvte regler. Disse inntreffer når substantiv ender på "-eren", "-man" eller har en endelse som røper at ordet ikke opprinnelig er nederlandsk. I det siste tilfellet får ord som ender på "-um" endelsen "-a", "-us" endelsen "-i", "-ex" endelsen "-ices" etcetera. Ord som ender på "-man", som "zeeman" (sjømann), kan i flertall slutte på "-lieden", "-lui" eller "-mensen". Østre Gausdal kirke. Østre Gausdal kirke er en langkirke av stein fra omkring 1250 i Gausdal kommune, Oppland fylke. Adkomst til stedet er via Fv315 og Rv254. Kirkebygningen. Den romanske steinkirken ble bygd i tidsrommet 1250–1300. På 1700-tallet ble den utvidet mot øst. Den har en utskåret prekestol med akantusdekor fra 1700-tallet. Svenskene satte fyr på kirken i 1567 under sjuårskrigen. Orgelet. Orglet er bygget av August Nilsen i 1888. Det hadde opprinnelig syv stemmer. Tidlig på 1960-tallet ble orglet utvidet til ni stemmer av den danske orgelbyggeren Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orglet restaurert av orgelbygger Nils Arne Venheim. De to nye stemmene fra 60-tallet ble da byttet ut. Orglet har svært høy kvalitet og er på Riksantikvarens liste over verneverdige orgler i Norge. Familien Elvestrand var organister i Gausdal i om lag 80 år. (Olaf Elvestrand, deretter hans datter Kristine Elvestrand, fram til 1983). Svatsum kirke. Svatsum kirke er en åttekantet kirke fra 1860 i Gausdal kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Krysslagt. Krysslagt er en betegnelse i heraldikken på to eller flere figurer som er lagt på skrå over hverandre. Også betegnelsen "korslagt" er brukt i våpenbeskrivelser (blasoneringer). Søyle og krysslagt sverd og nøkkel i Drammens gamle byvåpen Det er krysslagte figurer i våpenskjold allerede fra middelalderen, dette forekommer i alle land med europeisk heraldikk og både i offentlige våpen (bl.a. riksvåpen, kommunevåpen) og i private våpen (bl.a. slektsvåpen og korporasjoners våpen). Bruken av krysslagte figurer er omdiskutert, fordi figurene smelter inn i hverandre når de gjengis som rene fargeflater i heraldisk stil og ses på avstand. I nyere norske kommunevåpen er krysslagte figurer tatt i bruk når våpenmotivet er dannet ut fra våpen fra middelalderen, så som i Hordalands og Sør-Trøndelags fylkesvåpen. Begge disse har to økser med krysslagte håndtak samt andre figurer. I norske slektsvåpen forekommer mange krysslagte figurer, bl.a. to fisker (Astrup), to vinstokker (Aubert), håndverkerredskaper (Berner), to trestammer (Bull), to sverd (Holmsen og Keilhau), sverd og pil (Wergeland), to piler (Smith-Petersen) og to knokler under et dødningehode (Heiberg og Saxe). Sébastien Joly. Sébastien Joly (født 25. juni 1979 i Tournon, Frankrike) er en tidligere profesjonell landeveisyklist. Han avsluttet karrieren i Saur-Sojasun. Vestre Gausdal kirke. Vestre Gausdal kirke (Nykirken) er en korskirke fra 1784 i Gausdal kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Madonna med barnet og bispefigur fra middelalderen. Valgmenighet. Valgmenighet er den betegnelse, man bruker i Danmark, når en gruppe medlemmer av folkekirken danner en særlig menighet. Valgmenigheter hører under folkekirken og skal derfor godkjennes av kirkeministeren. Kravet for godkjennelse er, at minst 50 personer, som har stemmerett til menighetsråd, skriver under på søknaden, og at en person, som er kvalifisert som prest i folkekirken, erklærer, at han ønsker å bli prest for valgmenigheten. Valgmenigheten skal selv dekke alle utgifter, inklusiv avlønning av presten, men medlemmene betaler til gjengjeld ikke kirkeskatt. Valgmenigheter står i motsetning til frimenigheter under oppsyn av biskop og prost. Muligheten for å danne valgmenigheter innenfor folkekirken i Danmark ble der åpnet for 15. mai 1868 med valgmenighetsloven, som er en del af den folkekirkelige frihetslovgivning. Tanken var å gi folkekirkemedlemmer, som var utilfredse med lokale forhold, mulighet for å ansette en egen prest frem for å tre ut av folkekirken og danne en frimenighet. I de første mange år var det primært grundtvigianere som benyttede seg av loven, men i de senere år har også grupper med tilknytning til den karismatiske bevegelse og misjonsbevegelsene opprettet valgmenigheter. I 1990 blev Århus Valgmenighet] således opprettet av personer med bakgrunn i den karismatiske bevegelse, og i 1991 ble Fjellerup Valgmenighet opprettet av personer med tilknytning til Indre Mission. I Norge har en slik mulighet ikke vært til stede før i de senere år. Da man prøvde å innføre ordningen i Gamle Aker menighet tidlig på 1990-tallet, ble det avslått. Senere har man fått noen menigheter som ligner på dette i tilknytning til Normisjons virksomhet. Det gjelder blant annet Storsalen menighet i Oslo og IMI-kirken i Stavanger, Norkirken Sandnes og Nordkirken i Bergen. Strategos. a>s tid av en gresk skulptur fra ca 400 f.Kr. Strategos (flertall "strategoi", gresk "στρατηγός", bokstavelig «arméleder») er brukt på gresk og betyr «general». I hellenistisk og bysantinsk tid ble begrepet også brukt for å beskrive en militærguvernør. I dagens greske hær er det den høyeste offisersgraden. Fra 501 f.Kr. valgte athenerne ti generaler hvert år, en for hver av de ti «stammene» som ble opprettet ved grunnleggelsen av demokratiet. Opprinnelig arbeidet generalene sammen med den gamle polemarken («krigsleder»), men mens navnet forble, mistet snart denne figuren alle militære funksjoner. Da Athen ble en sjømakt under Themistokles, hadde generalene også ledelsen for marinen. De ti generalene var likeverdig uten gradering. I slaget ved Marathon i 490 f.Kr. bestemte generalene slagplanen gjennom flertallsbeslutninger. Men spesifikke oppdrag kunne gis til individuelle generaler og til en viss grad var der også regulær inndeling av ansvarsområder. Til tider ble noen generaler valgt i en ren æresfunksjon. Poeten Sofokles hadde en periode som general da han var gammel. Dersom en general døde eller ble avsatt, ble en erstatter valgt for resten av året. De ti generalene var blant de rundt hundre embetsmennene som ble valgt under demokratiet, og blant disse var de de fremste. Tendensen under demokratiet var å velge embetsmenn ved loddtrekning, men generaler måtte både være erfarne i krig og i stand til å fungere i forhandlinger mellom stater, noe som i den greske verden generelt var forbeholdt aristokratiet. Det er sannsynlig at generalembetet var åpent for enhver borger, men i praksis var det bare prominente borgere fra de øvre klassene som ble valgt. Generalene ble betalt, men fikk kun lønn mens de var i felttog. Det kunne derimot være et svært lukrativt embete, siden de kunne få en del av krigsbyttet i tillegg til at diplomati mellom stater kunne involvere ekstravagante gaver, legitime eller på annet vis. I løpet av det 5. århundre f.Kr. var der en svært sterk forbindelse mellom styret av generaler og statens lederskap. Generalene var ofte prominente når politikken skulle avgjøres i forsamlingen. Dette gjorde de ikke gjennom sitt embete. Formelt sett talte de som borgere dersom de tok ordet i forsamlingen. Det beste eksempelet er Perikles som ble gjenvalgt mange ganger. Han var blant annet general i hvert eneste år mellom 443 og 430 f.Kr. Ifølge historikeren Thukydid var hans dominans så stor at det kun var et demokrati i navnet, men i realiteten et monarki. Men som enhver general, kunne Perikles fjernes fra embetet ved avstemning i folkeforsamlingen. I det 4. århundre f.Kr. ble dette bildet endret til at de som tok seg av politikken i forsamlingen og de som ledet hærene vanligvis var forskjellige mennesker. Dette skyldtes den økende kompleksiteten både i militære affærer og i administrasjonen av byen. På den militære siden ble bruk av leiesoldater mer og mer vanlig, der ledere av leiesoldater noen ganger til og med fikk borgerskap slik at de kunne velges til generaler. Med tapet av imperiet fra det 5. århundre, ble økonomien til Athen mer og mer anstrengt og en rekke nye finansielle embeter ble viktige. Disse, sammen med eksperter i taleteknikk i forsamlingen, skjøv generalene ut av deres politiske rolle. Innen det 4. århundrets slutt ble også generaler valgt fra folket som helhet og var ikke lenger knyttet til stammene. Generaler ble jevnlig stilt for riksrett i domstolene. Straffene varierte fra henrettelse til landsforvisning og bøter. Bøtene kunne være monumentale, beløp som slukte eiendommene til de aller rikeste athenerne. I 430 f.Kr. ble Perikles selv midlertidig fjernet fra embetet av forsamlingen og ble bøtelagt. Etter seieren til marinen i slaget ved Arginusai i 406 f.Kr., ble alle åtte generaler som hadde kommandoen den dagen stilt for retten og dømt til døden for å ha mislyktes i å redde overlevende, selv om ingen kom hjem for å akseptere straffen. Det athenske militæret var organisert på demokratiske prinsipper og disiplinen var relativt svak. Der er få (tvilsomme) tilfeller av henrettelser utført av generaler i felttog, men normalen i tilfeller av alvorlige forsømmelser var at generalene tiltalte soldatene for retten der de tjenende mennene fungerte som jury. Generalene selv som alle andre demokratiske embetsbærere gjennomgikk ettersyn ("euthunai", bokstavelig «rettelser») året etter deres tjeneste. Dette ettersynet kunne utløse en rettssak hvor generalen ble stilt for retten med de han hadde ledet som dommere over ham. Dette var ikke et scenario hvor brutal disiplinering kunne få grobunn i. Biri kirke. Biri kirke er en korskirke fra 1777 i Gjøvik kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Evelyn de Morgan. Evelyn De MorganEvelyn De Morgan (30. august 1855-2. mai 1919) var en engelsk maler assosiert med pre-rafaelittene. Evelyn og William De MorganHun var født som Evelyn Pickering av foreldre som kom fra øvre middelklasse. Hennes far var Percival Pickering og hennes mor var Anna Maria Wilhelmina Spencer Stanhope, søster av kunstneren Roddam Spencer Stanhope, og nedstammet fra jarlen av Leicester. Evelyn fikk utdannelse hjemme og begynte med tegneundervisning da hun var 15 år. Den morgen hun fylte 17 noterte hun i sin dagbok «Kunst er evig, men livet er kort...» og «Jeg vil gjøre opp for det nå, jeg har ikke et øyeblikk å miste». Fra tidlig av var Evelyn bestemt på å bli billedkunstner og fikk overtalt sine noe uvillige foreldre til å la henne begynne på Slade School of Art i 1873, to år etter at kunstskolen hadde åpnet. Den klassiske utdannelsen hun fikk under den daværende rektor, Edward Poynter, hadde en innflytelse på hennes valg av komposisjon og emne. Også hennes onkel John Roddam Spencer Stanhope hadde en betydelig innflytelse på hennes arbeid. Hun besøkte ham ofte i Firenze hvor han bodde og arbeidet. Det gjorde det også mulig for hennes å studere de store kunstnerne fra renessansen, spesielt var hun begeistret for Sandro Botticelli, noe som påvirket henne til bevege seg fra de klassiske emnene som skolen hadde favorisert til å prege sin egen stil bestående av allegorier og symbolisme. I 1887 giftet hun seg med keramikeren William De Morgan og de bosatte seg i London inntil han døde i 1917. Hun døde selv to år senere i London og ble gravlagt på kirkegården Brookwood Cemetery i nærheten av Woking i Surrey. Hun delte en dypfølt interesse i det åndelige sammen med ektemannen. Sammen utviklet de også en vanskelig malemetode hvor de benyttet glyserin, som nå kalles for glyserol, for å skape en klar og skinnende fargetone som hun søkte. Evelyn De Morgan var en av faste utstillerne ved Grosvenor Gallery, et avantgardistisk alternativ til Royal Academy hvor hun også stilte sammen med blant annet verkene til Edward Burne-Jones, George Frederick Watts og Lawrence Alma-Tadema. I 1916 fikk hennes avsky for krigsredslene under den første verdenskrig henne til stille ut 13 av sine verker til fordel for Røde kors. På 1900-tallet var hennes arbeider preget av dalende kvalitet sammenlignet med hva hun hadde skapt tidligere. Hun valgte emner som i hovedsak var sakrale og allegoriske figurer og scener, og mytologiske emner med en moralsk og sosialt budskap. Det store "Aurora Triumphans" er i Russell Cotes Museum i Bournemouth og i London er det to store figurstudier i Leighton House. Øvrige verker finnes De Morgan Foundation. Et portrett av hennes ektemann er utstilt i National Portrait Gallery. Bråstad kapell. Bråstad kapell er en langkirke fra 1963 i Gjøvik kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Karmel bedehus. Karmel bedehus er et bedehus i Gjøvik kommune, Oppland fylke. Karmel bedehus fungerte som interimskirke for «Sørbyen» fra 1980 til 1994, da Engehaugen kirke ble innviet. Cubas sentralbank. Cubas sentralbank (Banco Central de Cuba – BCC) er sentralbanken på Cuba. Dens hovedkontor ligger i Havanna. Historie. Sentralbanken ble opprettet i 1997, og overtok mange av funksjonene til den tidligere "Cubas nasjonalbank" (Banco Nacional de Cuba). Oppgaver og målsettinger. I 2004 vedtok sentralbanken at amerikanske dollar ikke lenger skal være gyldig valuta på Cuba. Turister må derfor veksle til Cubas konvertible peso. Sentralbanksjef. Sentralbanksjefen ("Presidente") har siden oppstarten i 1997 vært Francisco Soberón Valdés; hans periode startet 23. januar 1995. I 2009 valgte han å trekke seg, og han ble erstattet av Ernesto Medina Villaveirán. Nykirke (Snertingdal). Nykirke er en langkirke fra 1872 i Gjøvik kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 360 plasser. Inventar fra «Gavekirke» på Kirkerud hvor iflg. tradisjon middelalderkirke. Hol i Tjeldsund. Hol er kommunesenteret i Tjeldsund kommune og ligger på Tjeldøya i Nordland. Lensmann Jakob Andersen (1606–1680 på Hol), som var gift med Maren Svendsdatter (1610 på Sand – 1697 på Hol), drev gårdene Hol og Sand i Tjeldsund. Han kom til Hol før 1652. De fikk en meget stor etterslekt, og mange i distriktet er etterkommere av dette ekteparet. Bygda ligger sentralt i kommunen, mellom de to største tettstedene i kommunen, Ramsund på fastlandsiden og Kongsvik på Hinnøysiden. Kommuneadministrasjonen er den største arbeidsgiveren på Hol, men bygda har også landbruk ved siden av noen private firma. På Hol ligger Tjeldsund kirke fra 1863. Mellom Hov, like ved Hol, og Smiberget ved Sæter på Hinnøysiden er det båtforbindelse. Mikkel Isak Eira. Mikkel Isak Johansen Eira (født 11. juli 1968 i Kautokeino) er en norsk reindriftssame, idrettsleder og reality-tv-deltager som i 2007 vant fjerde sesong av reality-tv-serien "Farmen". Året etter var han forgrunnsfigur i dokumentarserien "Reinlykke", som gikk på NRK. I tillegg deltok som kjentmann i den svensknorske naturdokumentaren "Jakten på storrödingen", som ble vist på TV 2 i 2008. Eira var med i fjerde sesong av "Farmen" og ble raskt en av de mest markante deltakerne i sesongen. Ved hjelp av list og alliansebygging klarte han å komme til finalen hvor han slo Astrid K. Mjøsund i den siste og avgjørende konkurransen. Eira er bosatt i Kautokeino som reindriftssame. Han er samboer og far til fire barn. Han bor hjemmefra 250 netter i året. Enten om det er i hytte, gamme eller lavvo i forbindelse med reinflokken eller eventjobbing. I 2008 ble han valgt til ny president i samenes fotballforbund. Ved lokalvalget 2011 stilte han som ordførerkandidat for Kautokeino Høyre. I februar 2012 ble han valgt som 2. nestleder i Finnmark Høyre. Polemarkos. Polemarkos (gresk: «mester av krig») var en militær tittel i antikkens Hellas. I antikkens Sparta var en polemarkos leder for en spartansk brigade. I antikkens Athen var en polemarkos en av magistratene. Opprinnelig var polemarkos en kommandant av hæren, men etter 487 f.Kr./486 f.Kr., da de athenske magistratene ble utnevnt ved loddtrekning, ble de militære pliktene gitt til "strategoi". Embetet hadde også religiøse og juridiske funksjoner. Seegård kirke. Seegård kirke var en korskirke fra 1781 i Gjøvik kommune, Oppland fylke. Den første kirken brant ned 27. mars 1994. I 1997, etter 3 års bygging sto en ny kirke ferdig. Den gamle kirken var i tømmer og hadde 235 plasser. Moldjord. Moldjord er et tettsted og kommunesenter i Beiarn kommune i Nordland og har postnummer 8110. Stedet er tilholdssted for trygdekontor, bibliotek, lensmannskontor, legesenter og menighetskontor. Kirkestedet for Beiarn kirke ble lagt hit i allerede 1724 og nåværende kirke er bygget i 1872. Moldjord skole ble bygget på 1950-tallet og har i dag grunnskole fra 1.-7. klasse, videregående skole VG1 i regi av LOSA og voksenopplæringstilbud. Skolens gymnastikksal fungerer også som kommunens samfunnssal med nyoppusset kulturscene (2004). Den er i tillegg åsted for det årlige The Groove Valley JazzCamp. Cato André Hansen. Cato André Hansen (født 28. november 1972, Lyngvær i Lofoten) er en norsk tidligere fotballspiller, som nå er hovedtrener for Glimt. Hansen har spilt for Strauman IL, Vågakameratene IL, Bodø/Glimt, Bryne FK og Stavanger IF. Samt vært hovedtrener i Stavanger IF i tre sesonger. Spillerkarriere. Hansen viste tidlig at han var et stort talent og var toppscorer på Strauman IL som midtstopper. I 1988 fikk han fem kamper på G-15-landslaget som midtstopper. Nordlys omtalte han som «[f]ysisk meget sterk med hodespillet som sin store forse. Aggressiv og et samlingspunkt i forsvaret.» da de omtalte de nordnorske spillerne som ble tatt ut til G-15-landslaget. Hansen fikk sin debut på G15-landslaget 31. juli 1988 i 2-1 seieren over Island i Nordisk mesterskap. Med Hansen på laget hadde Strauman stor suksess og rykket opp i datidens 4. divisjon. Grunnet uenighet om sportslig ambisjon og villighet til å satse videre oppover i seriesystemet, brøt hovedtreneren med klubben og tok med seg de beste spillerne til Vågakameratene IL i Kabelvåg. Laget ble bygget rundt han og gjorde det godt. Så godt at han ble hentet til Bodø/Glimt i 1995 av Trond Sollied. Hansen fikk sin debut i første kamp etter sommerferien mot Rosenborg. Han var med på at Bodø/Glimt tok bronse i hans første sesong i klubben, men han fikk ikke medalje på grunn av for få spilte kamper. Hansen spilte en sentral rolle i Glimt-forsvaret de neste ti årene og var hele tiden. Etter 2003-sesongen, da Bodø/Glimt tok sølv, ble Cato Hansen nevnt av nyansatt landslagssjef Åge Hareide som mulig erstatter på grunn av skadeproblemer blant de faste midtstopperne på landslaget. I 2005-sesongen fikk Hansen en alvorlig akillesskade i bortekampen mot Brann (Glimt-seier 3-2), som satte han på sidelinjen omtrent ut sesongen. Bodø/Glimt rykket ned i 1. divisjon og fikk økonomiske problemer. Foran 2006-sesongen ble Hansen utnenvt som kaptein på laget. Han ble imidlertid solgt til Bryne FK i sommerpausen, sammen med toppscorer Håvard Sakariassen, for å redde Bodø/Glimt fra konkurs. Trenerkarriere. I desember 2006 ble Bryne og Stavanger IF enige om en utlånsavtale for at Hansen skulle kunne bli spillende hovedtrener for SIF. Han hadde slitt med akillesen siden han kom til Bryne sommeren 2006, og det passet derfor greit med denne utlånsavtalen for Hansens del, som lenge har varslet at han har trenerambisjoner. Hansen hadde suksess i SIF og var med i opprykkskampen hele 2007-sesongen, men tapte topplaseringen mot rival Sandnes Ulf med tre poeng. 2008-sesongen endte Stavanger imidlertid som serievinner i 2. divisjon avd. 3 med solid margin, til tross for at klubben ble fratatt to poeng på grunn av svak økonomi. Klubben vant 20 av 26 kamper. 2009-sesongen i allnorsk 1. divisjon ble tøff for Stavanger IF. Klubben hadde ikke økonomi til å kjøpe spillere og måtte belage seg på å låne spillere for å styrke stallen. Til tross for en bra start med ni poeng på de åtte første serierundene, rykket klubben ned med ti poengs margin. Etter sesongen la Hansen opp som spiller og returnerte til Bodø av hensyn til familien. Han ble rekruttert inn i administrasjonen til Bodø Håndballklubb (BHK), men ble foran 2011-sesongen ansatt som assistenttrener i Bodø/Glimt. Etter bare seks poeng og fire mål på syv serierunder for en klubb med opprykksambisjoner, sluttet Kåre Ingebrigtsen som hovedtrener 26. mai 2011. Cato Hansen er fungerende hovedtrener til en permanent løsning er på plass. I de to første kampene med Hansen som trener endte med seks poeng og den ubeseirede serielederen Bryne FK ble banket 3-0 i hans første kamp. Dette førte til et krav fra supportere om at Hansen skulle få jobben på permanent basis, og han gikk ut i Avisa Nordland 7. juni 2011 og erklærte at han ønsket jobben. 24. juni offentliggjorde Bodø/Glimt at Cato Hansen var ansatt som hovedtrener ut sesongen. Sparabara. Sparabara (persisk: «skjoldbærer») var frontlinjeinfanteriet til akamenidenes rike. De var vanligvis de første som gikk i kamp mann mot mann mot fienden. Selv om en ikke vet mye om dem i dag, er det antatt at de var ryggraden i den persiske hæren som dannet en skjoldmur og brukte sine to meter lange spyd til å beskytte sine mer sårbare styrker som bueskyttere fra fienden. Sparabaraene ble hentet fra fullverdige medlemmer i det persiske samfunnet, de ble trent fra barndommen av til å bli soldater og når de ikke var ute for å kjempe i felttog i fjerne land, trente de på jakt på de store slettene i Persia. Men da alt var stille og det var fred i landet, vendte sparabaraen tilbake til et normalt liv som bønder. På grunn av dette manglet de virkelig profesjonell kvalitet på slagmarken, likevel var de godt trente og modige til punktet hvor de holdt linjen i de fleste situasjoner lenge nok til å kunne gjennomføre et motangrep. De var beskyttet av lin sydd sammen i flere lag og bar store rektangulære flettede skjold som en slags lett manøvrerbart forsvar. Dette gav dem derimot en betydelig ulempe i forhold til de tungt beskyttede motstanderne som hoplittene, og det to meter lange spydet kunne ikke gi sparabaraen nok rekkevidde til å treffe en trent falanks. Skjoldene var effektive i å stoppe piler, men ikke sterke nok til å beskytte soldatene fra spyd. Men sparabaraen kunne ta seg av det meste av annet infanteri, inkludert trente enheter i øst. Vardal kirke. Vardal kirke er en korskirke fra 1803 i Gjøvik kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 480 plasser. I Vardal kalles kirka oftest "Haugskjerkja", ettersom den ligger ved garden Haug. Grymyr kirke. Grymyr kirke er en langkirke fra 2003 i Gran kommune, Oppland fylke. Den gamle kirken, som var en langkirke i tre fra 1899, brant i oktober 1999. Grunnsteinen til den nye kirken ble lagt ned av biskop Rosemarie Köhn 28.oktober 2002, og hun holdt også vigslingsgudstjenesten 24. august 2003. Interiør. Hadeland Glassverk, ved designer Lena Hansson, har utformet kirkens liturgiske interiør. Glassverkets bidrag består av døpefont, prekestol, vegglamper, og et syv meter høyt alterkors utført i glass og stål, med effektbelysning i fiberoptikk og LED. Kirkens klokker. Kirkens klokker er støpt ved Nauen Klokkestøperi. Kilder. Woie, Jan: «Vi må ha ny kjørkje»:. Nr 4. 2003 Leangen Ishall. Leangen Ishall er et anlegg ved Leangen i Trondheim, som ble åpnet i 1977, som den 8. ishallen i Norge. Anlegget ble utvidet med Ungdomshallen som ble åpnet 10. august 2009, som den 38. ishallen i Norge. Hallen er hjemmearena for Trondhjems skøiteklub kunstløp. Hallen er også hjemmebane for ishockeyklubben Rosenborg Ishockeyklubb og har en total kapasitet på rundt 3 000 tilskuere, da med ståplasser i svingene. Tilskuerrekorden på 3 311 tilskuere ble satt under en seriekamp mellom Trondheim Ishockeyklubb og Storhamar i 1992. Hallen brukes også til curling av Trondheim curlingklubb. Ishallen rommer også Trondheims eneste innendørs løpebane, med en lengde som er i underkant av 230 meter. Den er mye brukt i vinterhalvåret, særlig av ulike friidrettsmiljø. Leangen ishall driftes av Trondheim kommune og den ble oppgradert med nytt vant før 2005/2006-sesongen. Heyerdahl. Heyerdahl er en norsk slekt som i mannslinjen stammer fra Gunbjørn Vigernes (død 1654) i Aurskog. Navnet Heyerdahl ble tatt i bruk av hans sønnesønns sønn og slekten har deretter delt seg i tre grener. Idag er slekten mest kjent gjennom Thor Heyerdahl, men slekten har mange andre berømte medlemmer som offiserer, forretningsfolk, politikere, advokater m.fl. Slektsvåpen. I segl fra slektsmedlemmer på 1700-tallet, finnes slektsvåpenet med flere varianter. Den enkleste utgaven som er brukt i de fleste slektsgrenene, har i skjoldet en heire stående på to berg (små fjelltopper inntil hverandre), som et talende våpen. Oppe på hjelmen er hjelmtegnet tre nedstukne sverd mellom to nedstukne sabler. Grenen etter oberst Christian von Heyerdahl (død 1802) har skjoldet to ganger kløvd i blått, sølv og blått. I det første av disse tre skjoldfeltene er det et hestehode over tre (to over en) kuler (heraldisk skive), alt i sølv farge. Det andre feltet har tre blå kjelekroker, mens tredje felt har motivet med heiren på bergene, alt sølv. Hjelmtegnet er tre sølv strutsefjær. De to første våpenfeltene er fra familien til oberstens ektefelle, Anne M. Fremming (1. felt), henholdsvis familien til hans svigermor Catharina von Hadeln (2. felt). Grenen etter Erik Heyerdahl (død 1801) har våpen med skjold kløvd i svart og sølv, i 1. felt hestehodet over kulene og i 2. felt heiren på bergene. På skjoldet en rangkrone. Erik var gift med Maren C. Fremming som var kusine til Anne M. Fremming. Geir André Herrem. Geir André Herrem «Gix» (født 28. januar 1988 på Bryne) er en norsk fotballspiller. Han spiller for Bryne FK. Han debuterte for Bryne FK i 2006. Høsten 2007 var han på utlån til Ålgård Fotballklubb hvor han ble lagets toppscorer. Lånet ble forlenget til sesongen 2008. Moen kapell. Moen kapell er en langkirke fra 1914 i Gran kommune, Oppland fylke. Åroselva. Åroselva 3 km fra Åros Åroselva, Røyken i Buskerud, er et lavlandsvassdrag med nedbørfelt på. Elva starter som Grodalselva og renner ut fra Kistefossdammen i Heggedal i Akershus til utløpet i Oslofjorden ved Åros. Berggrunnsmessig tilhører Årosvassdraget Oslofeltet med Drammensgranitt og kambrosilurbergarter. Det meste av feltet ligger under marin grense, som her er rundt. Kalkstein/fyllitt og mye marint materiale gir god pH og høy bufferkapasitet. Vassdraget blir tilført både kloakk og jordbruksavrenning, i tillegg til den naturlige næringsrike avrenningen. Liten sommervannføring er et problem i Åroselva. I begynnelsen av den industrielle utviklingen ble det bygd flere dammer i Åroselva. Den lakseførende strekningen ble mindre og fisket gikk sterkt tilbake. Røyken og Åros JFF (NJFF) startet utsetting av laks og sjøørret tidlig på 1970-tallet. Mellom og settefisk (smolt) er satt ut årlig. I 1983 fikk Norcem pålegg om å sette ut laksesmolt og sjøørretsmolt i vassdraget som følge av uttak av industrivann. I tida 1960-83 var fangstene av laks og sjøørret; i 1984 og i 1987. Fram til 1989 var lakseførende strekning fra sjøen til Lingsomdammen. Etter riving av dammen kan laksen gå opp til Fabrikkdammen. I 1994 ble det registrert gyting og årsyngel av laks helt oppe ved Fabrikkdammen; en tidligere lakseførende strekning som har vært stengt i årevis, er nå restaurert. Dette er positivt for produksjonen av laks og sjøørret i vassdraget. Etter at Drammenselva og Lierelva ble infisert med Gyrodactylus salaris, er Åroselva siste naturlig reproduserende lakseelv i Buskerud. Åroselva har stort produksjonspotensiale, og tiltak mot erosjon og utslipp til vassdraget kan bedre forholdene både for laks og sjøørret. Det viktigste for Åroselva når det gjelder laks og sjøørret, er å sikre minstevannføring og å arrangere lokkeflommer i tørre perioder om sommeren (Garnås og Eken 1990). Med hensyn til vannuttak fra elva, har Norcem avviklet fabrikken på Slemmestad. Córdoba (Veracruz). Córdoba er en by og kommune i delstaten Veracruz i Mexico som ligger i overgangen mellom kystsletta mot den meksikanske gulfkysten og fjellkjeden Sierra Madre Oriental, som løper parallelt med kysten. Córdoba er en handelsby med en del industri. Byen er i Mexico kjent for kaffen sin, som dyrkes i fjellsidene rundt byen, og også sukkerindustrien er veiktig. Byen har gode kommunikasjoner både mot havnebyen Veracruz og Mexico by både med motorvei og andre veier. Byens befolkning er i all hovedsak katolsk, og siden 2000 har byen vært bispesete. I tillegg til domkirken "Catedral de la Inmaculada Concepción" finnes det mange kirker og kapeller i byområdet. Andre trosretninger, først og fremst protestantiske, er også representert. Klima. I en høyde av 842 meter over havet nyter Córdoba et godt klima. Den varmeste årsida er våren, når temperaturen tidvis når opp i 36ºC. Det meste av nedbøren faller under regntida om sommeren. Om sommeren kan også orkanene fra Mexicogulfen slå inn mot Córdoba, men fordi orkanene taper kraft når de slår inn over land og fordi byen har god avrenning, gjør disse vanligvis liten skade. Høsten er roligere, selv om orkanene også nå er merkbar. Vinteren er kjøligere, men temperaturen faller sjelden under 13º C. Årsmiddelnedbøren ligger på ca. 1800mm. Historie. Córdobas historie er helt fra grunnleggelsen i 1618 full av kontraster. Dette året ble byen grunnlagt av «los treinta caballeros», de tretti herrene, for å styrke den spanske kronens nærvær langs veien mellom Mexico by og Veracruz.Området var nemlig hjemsøkt av røverbander av rømte, afrikanske slaver. Siden 30 familieoverhoder undertegnet grunnleggelsen, omtales grunnleggerne som de tretti herrene. I kolonitida blomstret byen som sentrum for et rikt jordbruksområdet. I sluttkampene i uavhengighetskrigen ytte byens innbyggere sterk motstand mot de spanske troppene, og i august 1821 ble "El tratato de Córdoba", Córdoba-traktaten, inngått mellom Mexicos siste spanske visekonge og opprørsstyrkene, noe som avsluttet kolonistyret og dermed også avsluttet uavhengighetskrigen. Også ved den amerikanske intervensjonen i 1847 og under den meksikanske revolusjonen ble det kjempet om byen. Verdt å se i Córdoba. Córdoba har en god del turisme, først og fremst fra andre deler av Mexico. Om vinteren kommer gjerne innbyggerne fra Mexico by ned for å nyte et mildere vær. Byens sentrum er preget av koloniarkitektur, og det fremste eksempelet på et er Catedral de la Inmaculada Concepción. Tronfjellet. Tron eller Tronfjell eller Tronden (1666 moh) ligger i Alvdal kommune i Hedmark mot grensen til Tynset i nord og øst. Nærmeste fjellmassiv i øst er Fonnåsfjellet. Tron er bare det 904. høyeste fjellet i Norge på en liste over fjell med primærfaktor over 50 meter, men står fritt og kan tilby et flott rundskue. Den indiske filosofen Swami Sri Ananda Acharya bodde store deler av livet på Tron og planla å bygge et Fredsuniversitet på Flat-tron – et platå oppe på fjellet. Alvdal kommune har avsatt et 875 dekar stort område på Flattronden med tanke på å regulere området til fredssenter, turistformål og bevertning, idrettsanlegg og hangglidervirksomhet, samt friluftsliv, og pr 12. november 2010 er oppstart av planarbeidet varslet. I forbindelse med bygging av radio- og fjernsynssender på 1960-tallet ble Norges nest høyest beliggende bilvei bygget opp til toppen. Skytterkonge. Skytterkonge er tittelen vinneren av seniorklassene i Landskytterstevnet tradisjonelt har fått, men i 2006 vant en kvinne som fikk tittelen Skytterdronning. Vinneren blir tildelt H.M. Kongens pokal. Nummer to får tittelen skytterprins, mens beste kvinne blir skytterprinsesse. P.g.a. en noe spesiell situasjon før mesterskapsomgangen på Landsskytterstevnet i Målselv i 2006, der to kvinner ledet Kongelaget, gjorde Skytterstyret et hastevedtak. Det innebar at dersom en kvinne skulle bli nr 2 i mesterskapet, ville hun bli få tittelen Skytterkronprinsesse i stedet for prins. Historie. Krag Jørgensen var standard konkurransevåpen 1902–1990 Den første skytterkongen ble kåret i 1893 i Kristiansund, Chr. Østern fra Kristiania. Den første kongepremien kom på Landsskytterstevnet i Trondheim i 1897, der Knut Fauske fra Stange vant. Det var Kong Oscar II som da skjenket førstepremien som skulle tilfalle stevnevinneren. Selve kongetittelen ble først tatt i bruk i 1904. I 2006 ble det for aller første gang kåret en Skytterdronning og en Skytterkronprinsesse, da det var to kvinnelige skyttere som toppet vinnerlisten. Skyteprogrammet. Skyteprogrammene fra de første stevnene kunne variere mye, i likhet med avstandene man skjøt på. Fra 1928 var holdet 300 meter, med unntak for i 1930 da man igjen skjøt på 400 meters hold. Fra 1. januar 1980 ble det tillatt med 200 meters baner, som nå er mer eller mindre standard på alle baner som er i særlig bruk i Norge. Til å begynne med var det gjerne 3-delte gruppefigurer som var brukt, men fra 1928 gikk man over til 5-delt skive, og fra 1937 gikk man over til 10-delt skive. 10-delt skive er senere beholdt, men i 1956 gikk man over fra figurskive til normal ringskive. På 300 meter benyttes 1,5 meters skive, der 10-eren er 15 cm i diameter, mens det på 200 meter er 1 meters skive, med tilsvarende mindre blink. I mange år var programmet slik at man begynte med et «grunnlag», som var 3 skudd stående, 3 knestående og 4 liggende på 2 minutter, og deretter to mesterskapsomganger, som bestod av 10 skudd liggende, hver med 1 minutt i skytetid. Den totale skytetiden var dermed 4 minutter på 30 skudd. Fra 1957 har programmet vært tilnærmet uendret. Man begynner med tre 5-skudds serier, én i hver stilling. Skytetiden er 1,5 minutter på liggende, 3 minutter på stående og 2 minutter på knestående. Deretter skyter man en tiskudd, som tilsvarer det tidligere grunnlaget, men der skytetiden nå er på 3 minutter. Til slutt skytes mesterskapsomgangen, som er 10 skudd liggende på 75 sekunder. De 35 skuddene skytes nå på 10 minutter og 45 sekunder. Utstyrsutviklingen. De første årene skjøt man bl.a. med Jahrmanngevær, men fra 1902 tok Krag-Jørgensen-geværet nærmest helt over, og det var bare tre skyttere det året med andre våpen. I 1925 ble det tillatt med dioptersikte. Først i 1950 ble det lov å benytte rem, og i 1954 ble det bestemt at skytingen kunne foregå under tak. Senere har det kommet til spesialutviklet skyttertøy som gir god avstivning spesielt på stående skyting, samt «pølle» til å legge under vrista ved knestående stilling, og skytehanske på venstre hånd, evt. høyre hånd for venstrehendte. Den største endringen inntraff fra 1990 da Sauer 200 STR kom inn som nytt våpen, til avløsning for nesten 100 år gamle Krag-geværer. Det kommer også til uttrykk i poengsummene som kongepokalen er vunnet på. Skytterkonger (og dronning). a>Skytterkonge i 1996, 1998 og 2000 a>Skytterkonge i 1978, 1983 og 1984 Håelva (Jæren). Håelva (eller Hååna) er ei elv i Hå og Time kommuner på Jæren. Den har sitt utløp i havet like nord for Hå Gamle Prestegard og renner fra Høg-Jæren og nedover i det flate karakteristiske Jærlandskapet. Håelva renner gjennom et relativt tett befolket kulturlandskap med et godt utbygget veinett. Funn etter mange boplasser viser at her har vært aktivitet av mennesker helt tilbake til steinalderen. Elva krysser fylkesveien vest for Nærbø. Håelva er kjent som en fiskerik elv med laks og ørret. Den har også en god bestand av ål, og i vannene i de øvre områdene lever også sik og røye. Vannkvaliteten. På grunn av betydelig forurensning fra jordbruket er elvas vannkvalitet sterkt forringet. Oppblomstring av blågrønnalger forekommer regelmessig. Jærstrendene er fredet som landskapsvernområde og strekker seg mange mil nordover og sørover fra Håelvas utløp. Her er det både sanddyner og rullesteinstrender med spennende plante- og dyreliv. I tillegg til Jærstrendene landskapsvernområde har nedbørfeltet flere landskapsvernområder og reservater knyttet til vassdraget. Tilsigsfeltets areal er kun på 170 km². Vassdraget er vernet i Verneplan I for vassdrag. Aldershot. Aldershot er en by i Hampshire i England. Den ligger i et heilandskap omkring 55 km sørvest for London. Byen er særlig kjent for sin forbindelse til British Army, som i 1854 opprettet en permanent leir der. Dette førte til at stedet vokste fra en liten landsby til en viktoriansk by. Historie. Byens navn kommer muligens fra "alder", som viser til et vått, myrlendt sted. I angelsaksisk tid var stedet kjent som "Alreshete", og i "Domesday Book" (1086) nevnes landsbyen som en del av hundredet Crondall. På et kart i 1722-utgaven av William Camdens "Britannia or Geographical Description of Britain and Ireland" vises det et symbol for en bosetning på stedet. I 1854, under Krimkrigen, ble det opprettet en militærleir med landsbyen i midten. Befolkningen steg fra 875 i 1851 til 16 000 i 1861, hvorav omkring 9000 var soldater. Veksten fortsatte, om enn med lavere hastighet. Dronning Victoria besøkte regelmessig Aldershot, og det ble reist en kongelig paviljong for henne. Under jubileumsparaden den 21. juni 1887 var 60 000 mann stilt opp i Long Valley, fra Basingstokekanalen til Caesar's Camp. Siden da har Aldershot Military Tattoo vært et viktig internasjonalt arrangement. I 1974 ble Aldershot og Farnborough distrikter slått sammen til distriktet Rushmoor. Aldershotbomben. Aldershotbomben var et terrorangrep utført av Den offisielle IRA (OIRA); angrepet regnes som et av de verste organisasjonen har utført i England. Den 22. februar 1972 gikk en bilbombe av ved messa i hovedkvarteret til 16th Parachute Brigade. Syv personer ble drept; samtlige ofre var sivilt støttepersonnel inkludert kokker, vaskehjelper og en katolsk prest. OIRA uttalte senere at angrepet var hevn for Bloody Sunday. Kommunikasjon. Aldershot stasjon betjener tog mot Waterloo stasjon i London, Alton, Guildford og Ascot. Kultur og idrett. Aldershot Town FC spiller i nPower League 2. En tidligere lokal klubb, Aldershot FC, ble nedlagt i 1992. Promenaden. Promenaden, eller Promenadecafeen, var en kulturcafé i hjertet av Sandefjord. Cafeen arrangerte blant annet åpen scene, hvor du kunne stille opp med eget band, teaterstykke, amatørfilm etc. Det ble også arrangert forfatterkvelder, quiz, show og konserter. Promenadecafeen holdt opprinnelig til i Hjertnespromenaden 7, men flyttet i 2004 til Castberggården i Hjertnespromenaden 13. Castberggården ble tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan for hvalfangstpioneren Christopher Castberg i 1870 og regnes som det første arkitekttegnede huset i Sandefjord. I november 2007 opphørte driften av Promenaden etter konkurs. Stedet har gjenoppstått under navnet "Castberggården", men kulturtilbudet er sterkt redusert. Røysum kapell. Røysum kapell er et kapell fra 1920 i Gran kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 60 plasser. AGOVV Apeldoorn. AGOVV Apeldoorn er en nederlandsk fotballklubb som spiller i Eerste divisie (1. divisjon). Klubben ble stiftet 25. februar 1913. «De Blauwen» eller på norsk «De blå», som er kallenavnet til AGOVV Apeldoorn, spiller hjemmekampene sine på Sportpark Berg & Bos i Apeldoorn. Byen Apeldoorn ligger i den nederlandske provinsen Gelderland. AGOVV endte helt sist i Eerste divisie i sesongen 2006/07, men det hadde ingenting å si, ettersom man ikke rykker ned ved å ende sist slik som i mange andre ligaer. Dermed kan de se fram til en ny sesong i den nest øverste divisjonen i Nederland. Historie. AGOVV Apeldoorn ble grunnlagt 25. februar 1913 som AGOSV (Apeldoornse Geheel Onthoudersvoetbalvereniging "Steeds Voorwaarts" eller på norsk: Apeldoorn Avholds' Fotballklubb, "Alltid fremover"). Etter de første suksessene erobret foreningen en plass i Gelderland fotball-krets (GVB).Men der var det et lag som allerede var kalt Steeds Voorwaarts»/«Alltid fremover» så AGOSV byttet navn til AGOVV (Apeldoornse GeheelOnthouders Voetbalvereniging), men meningen av forkortelsen AGOVV har forandret seg opp gjennom årene og til slutt ble det "Alleen Gezamenlijk Oefenen Voert Verder" (Kun trening sammen fremmer), noe de har valgt å bruke permanent, og brukes fortsatt i dag. 1920-1954 Veien til profesjonell fotball. AGOVV Apeldoorn hadde en gyllen periode etter å ha blitt tatt inn i Gelderland fotball-krets (GVB), og rykket opp fra tredje til første divisjon. (Amatørfotballen i Nederland er det delt inn i forskjellige kretser som hver har tre divisjoner. En av kretsene er GVB). I 1928 ble en AGOVV Apeldoorn-spiller for første gang tatt ut på det nederlandske landslaget. 1. april 1928 debuterte Jo Kluin for Nederland i en landskamp mot Belgia. Kort tid etter ble også Gep Landaal tatt ut på det nederlandske landslaget. I 1931 ble et helt nytt klubbhus tatt i bruk, etter at det forrige brente ned. Etter det ble dessverre resultatene dårligere, helt fram til sesongen 1937-1938; I den sesongen spilte de bra og i en av kampene knuste de Helmondia hele 7-0. Etter å ha spilt i amatørdivisjoner i lengre tid kun avbrutt av andre verdenskrig, ble det mer oppgang og AGOVV Apeldoorn var i øverste divisjon for amatørene en god stund fram til 1954. 25. juli 1954 ble det avgjort at AGOVV Apeldoorn ble tatt opp til profesjonell fotball, og for første gang kom det penger inn i bildet når det gjaldt lønn og billetter. 1970-2000 Degradering & Forandring. AGOVV Apeldoorn fikk økonomiske problemer ved starten på 70-tallet og i 1971 ble de degradert fra profesjonell fotball. Det var et stort slag i mot og førte til protesttiltak blant Apeldoorns befolkning. Klubben spilte da i forskjellig amatørkonkurranser av Det nederlandske fotballforbundet. De vant lite og det meste så mørkt ut. I perioden fra 1997 til 2000 var det igang forandringer i AGOVV Apeldoorn. Den gamle administrasjonen trakk seg tilbake frivillig og et nytt offensivt styre kom på plass. De framsatte en en 5 års plan for bli en profesjonell klubb igjen. De ansatte en ny trener og fortsatte spillet i amatør-konkurransene. 2000-2003 Profesjonell igjen. Med en ny trener starter AGOVV energisk. Etter åtte konkurranser var de ubeseiret og første tittel er et faktum. de hadde nå vent tap til seire. Senere ble AGOVV amatør-mester og det nederlandske fotballforbundet kunne til alles glede erklære at fra og med 1. juli 2003 skulle Eerste divisie utvides med et lag til, og at AGOVV var det laget. Vinteren 2003 og videre gjør AGOVV voldsomme forsøk på å hente profesjonelle spillere til laget og sakt men sikkert blir laget bygd opp til et helproft lag. 2003-**** Eerste divisie. Egentlig var Stanley Menzo trener for AGOVV Apeldoorn i 2003, men han var ikke kvalifisert for å trene en profesjonell klubb, så Jurrie Koolhof ble utnevnt som hovedtrener av klubben. I først sesongen i Eerste Divisie, spilte en ikke ukjent unggutt; Klaas-Jan Huntelaar for AGOVV. Etter to sesonger med gjennomsnittlig suksess uten å få så mye til, fant ledelsen ut at tiden for en ny trener var kommet, og derfor ble ikke kontrakten med Koolhof forlenget. Imens hadde Stanley Menzo innfridd kravet, og han ble utnevnt til ny hovedtrener i AGOVV før sesongen 2005–2006. Menzo dro fra klubben allerede etter et år for å ta over hovedtrener jobben i FC Volendam. Han ble erstattet av FC Twentes hovedtrener Rini Coolen. 2006/07 sesongen gikk trått for AGOVV. Hovedtrener Rini Coolen trakk seg midt i sesongen etter en rekke dårlige resultater, og de to assistent trenerne Roberto Klomp og Marco Heering tok over. Det hjalp ikke mye og laget endte sist. Før sesongen 2007/08 tok John van den Brom over som hovedtrener, men klubben endte på en skuffende 18.plass. I årets sesong har det gått mye bedre, AGOVV ligger på en 10. plass. (27. okt. 08) Tingelstad kirke. Tingelstad kirke er en langkirke fra 1866 på Tingelstad i Gran kommune, Oppland fylke. Kirken tok over for Grinaker stavkirke og St. Petri, da en lovendring i 1851 krevde at 1/5 av en kirkes menighet skulle kunne være til stede ved gudstjenester. Den 5. juli 1865 ble kirkens grunnstein nedlagt av sognets ordfører, Amund Larsen Gulden, og den 5. desember 1866 ble den ferdige kirken innviet av sogneprest Søren Brun Bugge på biskopens vegne. Den ble beregnet å skulle koste 9000 speciedaler. Første gudstjeneste ble holdt den 9. desember 1866 (2. søndag i advent), og samme dag ble også første begravelse utført. Kirken er bygd i teglstein som en langkirke i nygotisk stil. Materialer fra Grinaker stavkrike. Det var alltid planlagt å benytte kapitalen i Grinaker stavkirke som grunnlag for å få bygge Tingelstad nye kirke. I hjørnene ved altertavlen står de to treskulpturene «Velstanden» og «Rettferdigheten», som begge ble overført fra den da nedrevne Grinaker stavkirke. Derfra kom også døpefonten, den ene kirkeklokken, utskjæringen over orgelet, to lysekroner og to messinglampetter, kalk, disk brødeske i sølv, døpefat, messehagel med kristusbilde, en lenestol og en kiste i sakristiet til alterklær. Francisco Soberón Valdés. Francisco Soberón Valdés (født 19. april 1944) var Cubas sentralbanksjef fra 1995 til 2009. Han var sentralbanksjef ("presidente") i Cubas sentralbank fra 23. januar 1995, dvs fra før Cubas nasjonalbank (Banco Nacional de Cuba) i 1997 ble omorganisert og byttet navn til Cubas sentralbank. I 2009 valgte han å trekke seg, og han ble erstattet av Ernesto Medina Villaveirán. Han er utdannet professor i samfunnsvitenskap og økonomi. Valdés har vært politisk aktiv siden revolusjonen i 1961, da Castro erklærte Cuba en sosialistisk stat. Han ble medlem av "Asociación de Jóvenes Rebeldes" (AJR) i 1961, og fikk jobb i Ministeriet for utenrikshandel som løpegutt. Han grunnla "Unión de Jóvenes Comunistas" (UJC), og ledet organisasjonen fra 1962 til 1964. I 1970 ble han medlem av Cubas kommunistparti (PCC). Han har skrevet til sammen 4 bøker, innen marine fagområder og økonomi. Rossignol. Skis Rossignol S.A. (eller kun Rossignol) er en fransk produsent av skiutstyr, lokalisert i Isère i Frankrike. Selskapet ble etablert i 1907 som en tekstil- og skiprodusent. Nils Boix Vives kjøpte selskapet på 1950-tallet, og etter det fokuserte selskapet kun på skiustyr. Rossignol fikk sitt gjennombrudd i Vinter-OL i Squaw Valley i USA, og fra og med da vokste selskapet. I 2005 ble Rossignol kjøpt opp av Quiksilver. Rossignol var et de første selskapene som produserte plastski. Navnet Rossignol er fransk og betyr «nattergal». Codex Vaticanus Graece 1209. Codex Vaticanus er et gammelt bibelsk håndskrift fra midten av 300-tallet, trolig det eldste og nesten en komplett kopi av det greske Gamle testamentet. Dette håndskriftet har vært i Vatikanbiblioteket siden senest 1475. Det fullstendige faglige navnet er Codex Vaticanus Graece 1209, B/03. Det er skrevet på pergament (vellum) på gresk med majuskelskrift. Likesom Codex Sinaiticus er denne avskriften fra første del av 300-tallet, og er utvetydig av aleksandrinsk teksttype. Manuskriptet inneholder storparten av både Det gamle testamente (GT) og Det nye testamente (NT), men det mangler endel folier. I NT-delen mangler bare en del av Hebreerbrevet, Pastoralbrevene, brevet til Filemon og Åpenbaringsboken. Intet sikkert er kjent om dokumentets vandringshistorie før det dukket opp i Vatikanbiblioteket; noen mener at det må ha blitt skrevet i Egypt, andre tenderer mot Cæsarea (f.eks. Theodore C. Skeat). Kanskje var dette ett av de 50 bibelverkene som keiser Konstantin I bad erkebiskop Eusebius av Cæsarea om å få laget? Roma og Søritalia er også blitt foreslått. For kanskje er dette den bibel som keiser Konstans i 340 bad Athanasius av Alexandria om (og som da var i eksil i Roma)? Det har vært spekulert på om manuskriptet før det havnet i Vatikanet var i kardinal Johannes Bessarions eie, etter som et lite supplement har en tekst som ligner på et av Bessarions manuskripter. Formodentlig på 900-tallet eller noe senere har en munk etterskrevet meget nøyaktig skriften som etterhvert var blitt svært blass. Da tilføyde han også manglende passasjer, men i minuskelskrift. Enkelte ord lot han være å tydeliggjøre; det kan være at han anså dem som tvilsomme/ukanoniske. Vatikanbiblioteket ble opprettet i 1448 av pave Nikolaus V, og det er ikke usannsynlig at manuskriptet kom med fra første stund. Det var først i 1475 at den første katalogen for biblioteket ble til, og her nevnes manuskriptet som Biblia ex membranis in rubeo. Det nevnes igjen i 1481, som Biblia in tribus columnis ex membranis in rubeo. Manuskriptet er fortsatt i Vatikanbibioteket, etter et avbrudd på noen år (1809–1815) da Napoleon hadde røvet biblioteket med seg til Paris. I 1669 laget Vatikanbiblioteket en sammenlignende fremstilling der deler av "Codex Vaticanuus" var med. Så ser det ut til at dette dokumentet rett og slett gikk i glemmeboken. Skjønt da det var blitt «bortført» til Paris av Napoleon, ble det undersøkt av forskeren Leonhard Hug. Etter napoleonstiden var manuskriptet igjen i Roma, og i 75 år hørte man ikke noe om det. Det kan meget vel skyldes det forhold at bøkene som kom tilbake fra Paris var så grundig blandet sammen og Vatikanbiblioteket var så underbemannet at skulle ta mange tiår før det ble gjenopprettet en slags orden i biblioteket. I 1995 ble det oppdagen såkalte omlydsprikker (Umlaut). Det var egentlig to horisontale prikker i margen, i alt ca. 800 i NT. Det ble ansett at disse prikkene markerer steder der det ifølge skriveren forelå tekstmessig usikkerhet, men forskerne er ikke enige seg i mellom. Man har heller ikke klart å bli enige om når tegnene stammer fra. Selv om Codex Vaticanicus er den grunntekst som nyter den absolutt sterkeste vitenskapelige støtte blant håndskriftene for NT skjer det fremdeles tidvis at man foretar nyoversettelser fra andre manuskripter, hovedsakelig fra Textus Receptus som er en sammenstilling av majoriteten av de håndskrifter som fantes tilgjengelige på 1500-tallet. Kirgisisk. Kirgisisk er et tyrkisk språk som snakkes i Kirgisistan og omkringliggende områder. Kirigisisk er et offisielt språk i Kirgisistan, sammen med russisk. Kirgisisk blir skrevet med det kyrilliske alfabetet i Kirgisistan, og en versjon av det arabiske alfabetet i Kina. Det latinske alfabetet ble brukt mellom 1928 og 1940; etter at Kirgisistan ble et selvstendig land var tanken om å gå tilbake til det latinske alfabetet populær blant enkelte politikere, men disse tankene ble aldri satt ut i praksis. Saurås. Minnebauta falne 2.verdenskrig i Åsane Saurås (av norrønt saurr, søle, myrlende), gårdsbruk øst for Ulset i Åsane bydel i Bergen. Gården hørte på 1600-tallet til Munkeliv klostergods. Åsane gamle kirke er oppført på gårdens grunn. Under 2. verdenskrig etablerte tyskerne en mindre fangeleir for russiske fanger på Saurås. Åsanefolket reiste en minnestein på kirkegården etter krigen. Jevnaker kirke. Jevnaker kirke er en åttekantet kirke fra 1834 i Jevnaker kommune, Oppland fylke. Opprinnelsen til Jevnaker kirke er en steinkirke, muligens bygget av Olav Kyrre, sannsynligvis på slutten av 1000-tallet. Tidlig på 1800- tallet ble kirken for liten, og man forsøkte å bygge på den. Dette førte til relativt store skader på kirken, og den gamle steinkirken ble etter mye diskusjon revet i 1832. Den nåværende kirken ble reist på den samme tomten hvor den gamle kirken sto. Dette er Hadelands største kirke, med sitteplass for om lag 700 mennesker. Kirken ble oppført med Vang kirke på Hedmark som forbilde, men Jevnaker er en trekirke mens Vang er murkirke. I Jevnaker kirke er interiøret godt bevart, med prekestolalter fra kirkens oppførelsestid. Inger Karthum. Inger Karthum (født 1952 i Narvik) er en norsk billedkunstner og grafiker som i mange år har drevet med etsning på kobber. Karthum har jobbet med og stilt ut computergrafikk. Hun har tatt utgangspunkt i egne etsninger og kombinert etsningens struktur med gamle og nye fotografier og videostills fra egne videoer. Hun har laget videoinstallasjoner der hun har kombinerert grafikken med video. Karthum har deltatt på en rekke utstillinger i inn og utland, som Høstutstillingen, Østlands- og Opplandsutstillingen, og hun har stilt ut i Ecuador, Sofia og i London. Karthum er organisert i NBK (Norske billedkunstnere) NG (Norske grafikere)og BKO (Billedkunstnerne i Oppland). Hun har hatt eget verksted siden 1980. John Brett. John Brett (født 8. desember 1831, død 7. januar 1902) var en engelsk landskapsmaler som er blitt assosiert med pre-rafaelittene, mest for hans ekstremt detaljerte landskapsbilder. Brett ble født i nærheten av Reigate i 1831 som sønn av en veteran fra militæret. Han fikk først undervisning av landskapsmaleren J.D. Harding og deretter under Richard Redgrave. I 1853 begynte han på Royal Academy, men var mer interessert i filosofien om kunst og geologi til John Ruskin og møtte pre-rafaelitten William Holman Hunt via sin venn poeten Coventry Patmore. Inspirert av Hunts ideal om vitenskapelige landskapsmalerier besøkte Brett Sveits hvor han arbeidet på topografiske landsskaper og ble videre influert av John William Inchbold, en annen realistisk landskapsmaler. Det ble Bretts overbevisning å male «detaljene i naturen». Han stilte først ut i Royal Academy i 1856 og det påfølgende året viste han fram "The Glacier of Rosenlaui", et særdeles detaljert landskap som viste hvordan isbreen formet omgivelsene, og med brøytende isblokker i forgrunnen. Dette bildet etablerte Brett som kunstner, og "The Stonebreaker" kom det påfølgende året. Det viste en ungdom som knuste steiner for å jevne en veg, sittende i et skinnende og detaljert landskap. Presisjonen av de geologiske og botaniske detaljene imponerte John Ruskin som priset bildene høyt og forutså at Brett ville bli i stand til å male sin mesterverk om han reiste til Val d'Aosta i Italia. Delvis finansiert av Ruskin reiste Brett til stedet, malte sitt bilde, "Val d'Aosta" i 1859, og fikk enda mer ros fra Ruskin som også kjøpte maleriet. Andre kritikere var mindre overstrømmende, og en av dem beskrev det som «gravstein for post-ruskinisme». Brett fortsatte å male omhyggelige detaljerte landskapsscener, oppholdt seg i Italia ved mange anledninger i løpet av 1880-tallet. Han var alltid ivrig etter å legge vekt på vitenskapelig presisjon på sin avbildning av naturen, men fylte ofte sine bilder med moralistiske og religiøse betydning, noe som var anbefalt av Ruskin. I løpet av sine senere år malte han flere sjølandskapet langs kysten av England. Et godt eksempel er hans "Ramsgate Sands" fra 1894. Han skaffet seg også i 1883 en skonnert som han seilte rundt med i Middelhavet. Brett var også en ivrig astronom, og hadde studert astronomi siden barndommen. Han ble innvalgt som medlem i Royal Astronomical Society i 1871. Han bodde i London, men satte i 1887 opp et hus, «Daisyfield», i Putney, som han selv tegnet – komplett med tårn og teleskop. Han ble innvalgt i Royal Academy i 1881. Hans "The Glacier of Rosenlaui" er i Tate Gallery, og "The Stonebreaker" er i Walker Art Gallery i Liverpool. Eksempler av hans senere kystlandskaper finnes i Walker, Russell-Cotes i Bournemouth, i Nottingham, og i Tate. Senere i livet da den offentlige kunstsmaken endret seg i retning av impresjonisme og ekspresjonisme dalte interessen for vitenskapelig observerte landskapsmalerier drastisk og John Brett døde bortimot som glemt i 1902. Randsfjord kirke. Randsfjord kirke er en langkirke fra 1916 i Jevnaker kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 340 plasser. Carlos Lacoste. Carlos Alberto Lacoste (født 2. februar 1929 i Buenos Aires i Argentina, død 24. juni 2004) var en argentinsk admiral, og de facto president i Argentina under andre juntaperiode, der han etterfulgte Roberto Eduardo Viola. Hans periode var kort, og han satt som president fra 11. til 22. desember 1981, og ble etterfulgt av generalløytnant Leopoldo Galtieri. Før han var de facto president, var han med på å organisere til VM 1978 på hjemmebane. Han fortsatte å arbeide innenfor fotball, og den argentinske militærregjeringen gjorde ham til Argentinas representant fra Sør-Amerika i FIFA. I 1986 ble han utnevnt til reporter til kampen - Argentina, som endte med uavgjort. Surrey Hills. Surrey Hills er en "Area of Outstanding Natural Beauty" (AONB) i Surrey i England. Den ligger inntil en annen AONB, Kent Downs, og begge disse ligger i området kjent som North Downs. Området har tre turveier: North Downs Way, Greensand Way og Pilgrims' Way. Surrey Hills består for det meste av kalksteinsrygger, og området har mange sjeldne plante- og insektarter. I en del av det Blackheath Commons, foregår det boring etter olje og gass. Deler av Surrey Hills, blant annet Ranmore Common og Box Hill, eies av National Trust. Kent Downs. Kent Downs er en "Area of Outstanding Natural Beauty" (AONB) i Kent i England. Området består av den østlige halvdelen av North Downs, og grenser mot en annen AONB, Surrey Hills. Det strekker seg fra grensen mot Stor-London og Surrey til Dovers hvite klipper, og består for det meste av kalksteinsrygger. Roberto Pruzzo. Roberto Pruzzo (født 1. april 1955 i Crocefieschi i Italia) er en tidligere italiensk fotballspiller og manager. Han ble født i Crocefieschi i Provinsen Genova, og han fikk sin profesjonelle debut som fotballspiller for Genova i 1973. Han spilte for Genoa i seks sesonger og lagde 57 mål på 143 kamper. I 1979 gikk han til Roma for rekordsummen 3 milliarder lire. Der ble han en av de mest kjente og effektive spissene i Italia på 1980-tallet. Med Roma vant han Serie A en gang og den italienske cupen fire ganger. Han scoret i finalen i Europacupen i 1984, men laget ble slått av Liverpool på straffer. Pruzzo avsluttet sin karriere i 1989 etter å ha spilt en sesong for Fiorentina. Han er den eneste som har scoret fem mål i en kamp i Serie A. På slutten av 1990-tallet startet Pruzzo en mye mindre suksessfull trenerkarriere; han var manager for Esperia Viareggio, Teramo Calcio, Alessandria Calcio og Palermo, mens han var assistent for U.S. Foggia og Sambenedettese. Pruzzo var Romas mestscorende før Francesco Totti satte ny rekord. Kirkerudbakken. Kirkerudbakken på Kirkerud ved Vøyenenga i Bærum er et skianlegg med tre trekk og fem nedfarter. Denne alpinbakken er mye brukt av racingkjørere i forskjellige klubber, blant annet for å trene i og kjøre renn. Det ble avholdt verdenscuprenn i slalåm i Kirkerudbakken i 1968, 1979, 1981 og 1984. 7. februar 1979 ble rennet vunnet av Leonardo David, som senere samme år skadet seg alvorlig og senere døde av skadene han pådro seg under trening i Lake Placid. Lesja kirke. Lesja kirke er en korskirke fra 1749 i Lesja kommune, Oppland fylke. Byggverket er en laftet tømmerkirke og har 300 plasser. I de fleste prestegjeld i Gudbrandsdalen ble det bygget nye kirker på 1700-tallet, etter at kongen solgte kirkene på auksjon i 1723. Alle dalens kirker ble kjøpt av bygdefolket. De nye kirkene ble bygget som laftede korskirker. Det må ha vært den nye domkirken i Kristiania, Vår Frelsers kirke fra 1690-årene, som var forbildet. De store sognekirkene i Gudbrandsdalen er godt proporsjonerte. Den ene korsarmen utgjør koret, skilt fra skipet med et korskille, vanligvis kronet med kongens monogram holdt av to løver. Prekestolen i Lesja er skåret med rik akantusdekorasjon av Jakob Klukstad. Klukstad var fra Lom, men flyttet til Lesja og ble husmann under prestegarden, trolig på den tiden han arbeidet i kirken. Prekestolen er laget til den forrige kirken på stedet. Klukstad laget også altertavle til den nye kirken. Den er et stort og overmåte rikt utført kunstverk med et rammeverk av akantus rundt en rekke skårne billedscener. Tavlen er et hovedverk innen Gudbrandsdalens folkekunst. Himlingen i kirken og galleribrystninger og benkevanger er malt av Ragnvald Einbu etter forbilde fra bevarte rester fra kirkens opprinnelsestid. På kirkegården finnes det et stort antall gravminner fra 1700-tallet, noen av dem samlet og satt opp på et takoverbygg på kirkegården. Adkomst til stedet, som er et velkjent turistmål, er via Fv496 og E136. Anthon Bang. Anthon Bang (født 9. desember 1809 i København, død 31. juli 1870 i Christiania) var folkeskribent og redaktør for flere tidsskrifter på 1800-tallet. Han var også en av de som sto bak grunnleggingen av Dagbladet i 1869 og var også dens første redaktør. Han ble i 1831 offiser, men måtte søke avskjed i 1844 på grunn av lammelser i bena. I årene 1852–1859 var han gårdbruker i Moldetraktene, men hadde i mange år allerede syslet med journalistikk. Han var redaktør for de to liberale Trondheimsbladene Nordlyset (1847) og Den Frimodige 1848–1852. I årene 1860- 1866 gav Bang ut Lørdags-Aftenblad for Arbeidsklassen, som var et filantropisk og grundtvigiansk opplysningstidsskrift i Ole Vigs ånd. Aviser. Trondheimsavis etablert i 1843 av Sylvester Sivertson Trondheimsavis etablert av Sylvester Sivertson Lesjaskog kirke. Lesjaskog kirke er en langkirke fra 1697 i Lesja kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Opprinnelig verkskirke ved Lesjaverk oppført i 1695, flyttet og ombygd 1855. Lesjaverk kirke. Lesjaverk kirke er en langkirke fra 1964 i Lesja kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Hønefoss stasjon. Hønefoss stasjon er en jernbanestasjon som ligger på Hønefoss i Ringerike kommune. Stasjonen er et sentralt knutepunkt for togtrafikken på Østlandet. Den ligger på oversiden av Ådalselva, rett ovenfor Hønefossen og selve bysentrumet (ca. 500 meter unna). Stasjonen ligger og ble åpnet i 1868. Nåværende stasjonsbygning ble tatt i bruk i 1909, i forbindelse med åpningen av Bergensbanen. Historie. Siste halvdel av 1800-tallet medførte en betydelig teknologisk utvikling for Hønefoss og distriktene rundt byen. Fra å være et lite samfunn med næringsvirksomhet knyttet til fossefallet og sagbrukene, ble tilknytningen til Drammen via jernbane i 1868 viktig for byens industri og handel fram mot 1900-tallet. Tanken om en slik jernbane ble lansert alt i 1846, da Land herredsstyre gjorde en henvendelse til Indredepartementet og ytret ønske om bedre kommunikasjon mellom Drammen, Tyrifjorden og Randsfjorden. Det skjedde imidlertid ikke noe den gangen. I 1853 nedsatte imidlertid Drammen formannskap en komité for å utrede en forbindelse til Opplandene. Den gang ble også kanal utredet, men siden denne bare kunne benyttes halve året, ble den uaktuell. I 1857 fikk så sivilingeniør C. A. Pihl i oppdrag fra Indredepartementet å utrede hvorvidt det var mulig å anlegge en jernbane mellom Drammen og Randsfjorden, og rapporten hans forelå allerede den 31. mai 1858. Der konkluderte han med at dette var fullt mulig å bygge Randsfjordbanen, og han hadde dessuten kostnadsberegnet prosjektet til å koste Dette var oppløftende nyheter, og Drammens formannskap kalte inn til møte om prosjektet i Hønefoss den 12. september 1859, der det ble enighet om å gå igang. Den 11. juni 1863 vedtok Stortinget med 65 mot 44 stemmer å bygge banen. Den 31. oktober 1866 ble første del av strekningen åpnet. Den knyttet Vikersund og Drammen sammen. Den 1. desember 1867 ble så Skjærdalen på Tyristrand knyttet til strekningen. Etter hvert ble også arbeidene med å bygge en jernbanestasjon på Hønefoss ferdig, og den 12. oktober 1868 kunne toget rulle helt fra Drammen til Randsfjord stasjon ved Randsfjorden. Randsfjordbanen, som den ble hetende, var den femte jernbanestrekningen i landet. Persontrafikken ble nedlagt fra 26. mai 1968, etter 100 års drift. Den 7. januar 2001 ble så all lokaltrafikk på banen nedlagt, etter 133 års drift. «"P.g.a. svikt i persontrafikken"» sa NSB. Lørdag 27. november 1909 var det igjen duket for en stor samferdselsbegivenhet i Hønefoss. Den gang var det Bergensbanen som ble åpnet. Den 31. juli 1926 ble også Sperillbanen åpnet og knyttet Finsand i Ådal til Randsfjord- og Bergensbanen. Den ble vedtatt bygget i 1921, men alt den 1. juli 1933 blir det vedtatt å nedlegge persontrafikken ved banen. Konkurransen med busstrafikk hadde alt blitt for stor. Den 1. august 1957 ble også godstrafikken nedlagt, og banen ble lagt øde. Stasjonsbygningen. Nåværende stasjonsbygning sto klar til åpningen av Bergensbanen i 1909. Den er oppført i jugendstil av teglstein og er utvendig pusset. Bygningen ble tegnet av arkitekt Paul Due. I 1. etasje holdt «Jernbanerestauranten» til. I 2. etasje var det en leilighet for stasjonsmesteren. Jernbanerestauranten ble nedlagt i 1972. Stasjonsområdet. De opprinnelige stasjonsbygningene på Hønefoss stasjon var lave byggverk i tre, som sto framfor vestfasaden av den nye stasjonsbygningen, langs med perrongen til drammenssporene. Disse er i dag borte, etter at de ble revet i 1987. Den «nye» stasjonsbygningen inneholdt tidligere også Jernbanekaféen, som var populær blant både reisende og lokalbefolkningen i mange år. Kafeen var blant annet kjent for å ha både god og billig mat. Den ble imidlertid lagt ned alt i 1972. I 1979 ble også de gamle "Lloydsskurene" (enorme lagerskur av tre) som sto på sørvestsiden av sporene revet. I andre enden av stasjonsområdet lå de store toghallene, der det blant annet fantes en lokstall og en lokvender (ei enorm svingskive der damplokomotivene kunne snus). I dag har Norsk Museumstog sin driftsbase i lokstallen på Hønefoss. Der foretar de det meste av vedlikeholdet på sine lokomotiver og vogner, som brukes i trafikken de har på det nasjonale jernbanenettet. Vinteren 2006/2007 sto det fem lokomotiver i stallen. I tillegg til lokomotivene står det normalt også flere personvogner på Hønefoss som det jobbes på. Like på oversiden av perrongplata gikk det i tidligere tider et kort sidespor ned mot det området der tidligere Ringerikes Meieri holdt til. En del av dette sporet ble også benyttet til å frakte gods til og fra meieriet. På den tid da man fortsatt brukte damplokomotiv var det her man fylt opp lokene med vann og kull. Det var bygget et vanntårn og et stillas (kalt en "kullrigg" eller "kølarigg") over de to sporene (to lok kunne fylles opp samtidig). Ut til kullriggen gikk det små vogner på smale skinner med kull som kunne tippes sideveis ned på kullvogna. Fra vanntårnet gikk det ut to store rørarmer som kunne fylle opp lokene med vann. Fra slutten av 1950-tallet var imidlertid NSB opptatt av å bli kvitt de gamle damplokene, under mottoet «vekk med dampen!» For Hønefoss stasjons vedkommende ble Randsfjordbanen elektrifisert først i 1959 og Bergensbanen (fram til Ål stasjon i Hallingdal) ikke før i 1962. Det resulterte i at de gamle damplokene etter hvert forsvant, og etter endel år ble derfor vann- og kullfyllingsdepoet nedlagt og sporene stengt. Fra nå av var lokene enten dieseldrevet eller elektriske. Storskjæringa. Da Bergensbanen skulle knyttes sammen med Randsfjordbanen måtte man direkte vest for stasjonsområdet i Hønefoss legge skinnegangen gjennom et høyereliggende terreng av leire og grus, mellom Veienmoen og Veienmarka. Denne strekningen har siden vært kjent som Storskjæringa. Arbeidet med å grave ut skjæringa begynte alt i 1904 og skulle stå ferdig til åpningen av Bergensbanen i 1909. Imidlertid gikk det flere ras som forsinket arbeidene. I september 1909 gikk det et ras der to arbeidere mistet livet. Det måtte derfor legges et midlertidig spor på oversiden av skjæringa, til Tolpinrud på Randsfjordbanen. I 1910 gikk det et nytt ras som ytterligere forsinket arbeidene. Strekningen var derfor ikke klar for normal trafikk før den 1. juli 1912. Mellom Veienmoen og Veienmarka ble det langs den gamle veien til Veien bygd bru over skjæringa. Brua ble i ettertid kjent som "Skjæringsbrua". Storskjæringa er ca. 900 meter lang og ca. 21 meter dyp. Nede ved skinnegangen er den ca. 7 meter vid, mens den er omkring 70 meter vid på toppen. I gjennomsnitt beskjeftiget utgravingen av Storskjæringa 70 mann og 6–8 hester. I denne perioden ble det gravd ut masse, som ble benyttet til å utvide stasjonsområdet, der blant annet et helt tjern ble fylt igjen. Massen ble fraktet til stasjonsområdet i såkalte "vagger", små smalsporede vogner som gikk på skinner og kunne tippes sideveis. Begna bru. Begna bru eller «Begnabrua» som den gjerne kalles av ringerikingene, er ei 216 meter lang steinbru som løper over Ådalselva (nedre del av Begna) ved Hønefoss stasjon, rett på oversiden av Hønefossen. Brua ble vedtatt bygget i 1898, samtidig med at det ble besluttet at Bergensbanen skulle gå om Hønefoss. Arbeidene med å sett opp brua kom i gang utpå høstparten i 1907 og den sto ferdig til åpningen av Bergensbanen to år senere. Brua har åtte spenn på 21,2 meter, ett spenn på 19 meter og ett på 10,7 meter der veien gikk (før nyveien ble åpnet). Etterhvert som biltrafikken økte og bilene ble større, ble gamleveien under det minste bruspennet for liten. Spennet har en maksimal høyde på 3,5 meter ved sentrisk kjøring, men for tungtransporten var ikke dette lenger nok. Det ble derfor bygget en ny og større vei langs bredden av elva, som tok i bruk det første av de store bruspennene. Gamleveien er imidlertid fortsatt i bruk lokalt. Begna bru var i sin tid Norges lengste steinbru. Den vakre brua ble etter årtusenskiftet kåret til «"århundrets byggverk"» (1900-tallet) på Ringerike. Amund Venger. Amund Venger (født 19. oktober 1943) i Eidsvoll er en norsk agronom og politiker (Senterpartiet). Han tilhører Røkholt-Venger ætten. Han var statssekretær ved Miljøverndepartementet og fylkeslandbrukssjef 1984-1986 under Kåre Willochs regjering. Deretter generalsekretær i Norges Bondelag, men dette endte i en stor konflikt. Han er medlem i Eidsvoll menighetsråd og en forkjemper for statskirkeordningen. Nei til EU. Amund Venger var en sentral figur under EU-kampen. Venger var også viktig under oppryddingen i "Nei til EU", etter at kampen var vunnet satt organisasjonen igjen med flere regninger enn de hadde penger til å betale. Amund Venger var på det tidspunktet både generalsekretær i Norges Bondelag og Bondelagets mann i Nei til EU. Han sørget for at omtrent halvparten av gjelda ble betalt, det bidro til at SV og andre organisasjoner også betalte sin del. Konflikten med Norges Bondelag. Konflikten oppsto da Venger ble presset til å slutte som generalsekretær etter EU-avstemningen i 1994. Han inngikk da en avtale om at han fortsatt skulle være ansatt i Bondelaget og ha samme lønn som før, fram til fylte 60 år. I ettertid var partene uenige om innholdet i arbeidsavtalen. Hydrolyse. Hydrolyse er det motsatte av en kondensasjonsreaksjon. I en kondensasjonsreaksjon avspaltes vann, mens ved hydrolyse tas vann opp. Hydrolyse: spalting ("lysis") med vann ("hydro") Hydrolyse i levende organismer. I biokjemien spiller hydrolysereaksjoner en sentral rolle, spesielt i katabolske prosesser. Det finnes en rekke enzymer som katalyserer forskjellige hydrolysereaksjoner. Samlenavn på slike enzymer er hydrolaser. Sjong seterkapell. Sjong seterkapell er et kapell fra 1979 i Lesja kommune, Oppland fylke. Kapellet er en ominnredet høyløe på seteren til Lesja prestegård. Det ble innviet den 25. mars 1981. Byggverket er i tre og har 50 plasser. Guldbergs Akademiske Kor. Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor (GAK), ble stiftet den 8. mai 1916 av Ansgar Guldberg. GAK i dag. Koret består i dag (2011) av ca. 50 aktive sangere, anført av dirigent Sigurd Engesnes. Korets repertoar spenner seg over det meste, fra store klassiske komposisjoner for kor, via lystige drikkeviser og andre viser, til arrangementer over moderne sanger. Dette gjenspeiles delvis i korets 3 utgitte CD-plater: "Norges skaal" med norske drikkeviser gjennom de siste 200 år, "Bellman bland bröderne" med Göran Fristorp og Martin Haug på som solister, og den siste innspillingen "Jul" med Anne-Lise Berntsen som solist. GAK fremfører tradisjonsrike vår- og julekonserter, og er dessuten tilgjengelig for oppdrag ved festlige tilstelninger, for både privatpersoner og bedrifter. Dirigenten. Sigurd Engesnes er utdannet korleder fra Norges Musikkhøgskole med hovedfagseksamen 1999. Fra 1993 til 1997 studerte han klaver, kammermusikk og direksjon på Trøndelag Musikkonservatorium. I dag jobber han som linjeleder på videregående musikklinje ved Steinerskolen i Bærum. Han tok over for Margrethe Ek-Stenmo i Januar 2009. Sangselskabets historie. Den 8. mai 1916 innkalte firkløveret Ansgar Guldberg, Sophus Brochmannm, H. P. Blix og Paul Gjesdal et tjuetotalls personlige venner til konstituerende møte for "Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor". Mandag 9. oktober 1916 avholdtes første øvelse (arbeidende møte), og siden da har mandag vært fast dag for GAKs øvelser. Guldberg hadde tidligere vært dirigent for DnS, men brøt ut fra dette for å danne et kor som bar mer preg av et kvalitetskor og mindre av en koseklubb. Visjonen slo ikke feil, og GAK ble straks et meget høyt ansett kor i Skandinavia, fullt på høyde (og tidvis over) DnS og svenske Orphei Drängar. Koret holdt en rekke strålende konserter i årene 1916 – 1920, bla. a. for Regjering og Høiesterett i Gamle Festsal, vårkonserter i Universitetets Aula og Gamle Logen, samt en enestående innsats ved Nordisk studentersangstevne i København juli 1919. Guldbergs opplevde sin første storhetstid gjennom tyveårene og tidlig 30-tall, med store konserter til strålende kritikk både i Norge og på kontinentet. Utover tredveårene forfaller koret i takt med stigende alder og synkende entuiasme blant dets sangere, samt en vedvarende og til tider desperat søken etter dugelige dirigenter. Dog skal nevnes at den årlige julefest ble feiret med gledelig entusiasme. Under okkupasjonstiden gikk GAK hen i dvale, som det meste av Norges korsamfunn, noe som i sin tur førte til at første samling etter frigjøringen måtte innkalles via annonsering i pressen. Som en kuriosa kan det nevnes at Leif Welhaven (barnebarn av selveste) var sentral i gjenreisingen. Koret opplevde en ny oppgangsperiode under frihetseuforien, men legger seg på en moderat, om ikke beskjeden linje uten faste konserter i slutten av førtiårene og begynnelsen av femtiårene. Koret holder likevel et høyt aktivitetsnivå og god kvalitet, til tross for stigende alder, manglende rekruttering og deserterende dirigenter. Mot slutten av sekstiårene og begynnelsen av søttiårene går Guldbergs inn i en nærmest vegetativ tilstand, der konserter er et tilnærmet fremmedord, men til tross stilles det trofast opp til både øvelser (og kanskje helst) nachspiel gjennom hele perioden. GAK kan simpelthen ikke svinne hen. Rundt midten av søttitallet får GAK nok en oppgangsperiode, med økende (og til dels nærmest eksplosiv) rekruttering, ikke minst skyldig Hans M. Borchgrevink, korets ferske dirigent og primus motor vocus. Guldbergs holdt konserter bl.a på Island og vestere i USA. I 1984 overtar Nils Olav Aanonsen batonføringen. Koret deltar i flere internasjonale konkurranser, dog med høyere humør enn plassering. Koret feirer såvel 60- 75- og 90-årsjublieer. Dirigenter. 1Arild Sandvold dirigerte koret under plateopptak i 1927. I tillegg kan det nevnes at Øystein Fevang, Tapani Länsiö og Jukka-Pekka Saraste loset koret (sammen med Oslo Filharmoniske Kor og det finske mannskoret Otaniemen Kaiku) gjennom Sibelius' Kullervosymfoni høsten 2007. Fåberg kirke. Fåberg kirke er en korskirke fra 1727 i Lillehammer kommune, Oppland fylke. Bygningen er av tømmer og har 370 plasser. Det er en korskirke, slik de fleste kirkene ble bygget på 1700-tallet i Gudbrandsdalen, inspirert av domkirken i Oslo. Fåberg er den eneste med tårnet i vest, de andre har sentraltårn. Det er antatt at det kan være den lokale byggmesteren Svend Tråseth som var byggmester for kirken. Han bygde senere flere kirker i Gudbrandsdalen og Valdres. Kirken ble på 1800-tallet modernisert ved å forenkles i interiøret og få hvitmalte vegger. Ved restaurering i 1956 ble kirken ført tilbake til sin gamle stil. Døpefont av kleberstein fra 1100-årene. Altertavlen har et maleri malt av Fåberg-maleren Ole Larsen Smerud. Han hadde fått maleropplæring i København, der han ble kongelig våpenmaler. Maleriet av Jesus på korset ble gitt som gave til kirken i 1810. To portaler fra den gamle stavkirken i Fåberg er oppbevart i Universitetets kulturhistoriske museum i Oslo. Et middelaldersk krusifiks er på Maihaugen. Den gamle almissetavlen fra kirken fra 1668 er nå i Garmo stavkirke på Maihaugen. Adkomst til stedet er via Rv255. Martin Niemöller. Friedrich Gustav Emil Martin Niemöller (født 14. januar 1892 i Lippstadt, død 6. mars 1984), var en fremstående tysk teolog og luthersk prest. Han er best kjent for diktet Likegyldighet Selv om han var konservativ nasjonalist og til å begynne med var en Adolf Hitler-sympatisør, var han grunnleggeren av Bekjennelseskirken. Den var en motsetning til den tyske Protestantiske kirke, som var styrt av nazistene. Niemöller ble sendt i fangenskap i Sachsenhausen og Dachau fra 1937 til krigen slutten i 1945. Han var U-båt Orlogskaptein under første verdenskrig, der han ble belønnet med Jernkorset av 1. Klasse (EK I). Etter første verdenskrig var han medlem av Freikorps. Etter det begynte han å studere teologi og ble innsatt som prest i 1931 i St. Annes kirke i Dahlem, en forstad til Berlin. Som ubåtkaptein under første verdenskrig torpederte Niemöller det norske skipet Bygdønæs, der Henrik Wergelands sønnesønn, nøtterøymannen Ragnvald Arnold Knudsen, var maskinist. Jærhus. a>, og er et karakteristisk jærhus. Jærhus er en type hus som blir regnet som typisk for Jæren i Rogaland fylke. Hustypen ble mye brukt frem til begynnelsen på 1900-tallet. Etter hvert ble hustypen regnet som gammeldags, og mange slike hus ble revet for å gi rom for mer moderne typer. Det finnes trolig bare litt over 100 jærhus igjen. Få av disse er fra tiden før 1800, og få er tatt vare på i opprinnelig stil. Husa ble bygget der landskapet kunne gi ly for vinden. Husa ble helst plasserte slik at vinden fra nordvest traff gavlen, der skuter av stein tok av for det verste. En skut er et utbygg på den ene eller begge sider av huset, sjeldnere på husets langside (på jærhusene er skutene alltid bygd på kortveggene). En skut har gjerne skråtak og kunne bli benyttet som lagringsplass for torv vinterstid. Slik fikk en ekstra isolering mot naturkreftene. Selve huset er gjerne bygget av tre, men med deler kledd med stein. Bordkledingen er gjerne liggende panel,- vestlandspanel. Slik liggende kledning gjør det lett å skifte ut enkeltbord nederst på veggen der de lett råtner i det våte klimaet (dette er umulig med stående kledning – hvorfor den også er blitt sagd av nederst, og denne nederdelen blitt erstattet med liggende bord).. I eldre tider ble gjerne bordkledinga behandlet med tjære. Senere begynne man å male med brun eller mørkerød husmaling. Fra ca 1830 ble husene hvitmalte. Hvitmaling var dyrt, slik at mange malte kun fasaden, en praksis kjent også fra mange andre steder i landet. Taket ble tekt med halm eller gress, og senere gjerne tegl eller skifer. De fleste jærhus er lave, med en og en halv etasje i høyden. I tillegg til skutene har et typisk jærhus sâltak, inngangsdør med bislag i tillegg til bakdør noenlunde midt på huset. Det er gjerne to vindu på hver side av inngangsdøren. Begrepet jærhus ble først benyttet av samfunnsforsker Eilert Sundt i 1862. Popol Vuh (rockeband). Jahn Teigen, vokalist i Popol Vuh Popol Vuh var et populært norsk progressivt rockeband på 1970-tallet. De hadde suksess med låtene «All We Have Is the Past», «Queen of All Queens» og «Music Box». Bandet fikk Spellemannprisen i 1972 i kategorien beste gruppe. Bandet skiftet i 1975 navn til Popol Ace for å unngå konflikt med det tyske bandet Popol Vuh. Gruppen ga ut en LP til, "Curly Sounds", etter at vokalisten Jahn Teigen satset på en solokarriere, men Popol Vuh ble ikke det samme som før. Fansen sviktet etter et tydelig stilskifte til det kommersielle, og bandet ble oppløst. I 1994 gjennomførte Popol Ace, med Jahn Teigen som vokalist, en landsomfattende turne i forbindelse med utgivelsen av sampleplaten "Cat of 9 Tales". De hadde også en gjenforening i 2003 i forbindelse med konserter arrangert sammen med Kringkastingsorkesteret. Nelaug stasjon. Nelaug stasjon er en jernbanestasjon som ligger på Sørlandsbanen i Åmli kommune. Stasjonen er plassert sørøst for innsjøen Nelaug. Stasjonen er en forgreningsstasjon, hvor Arendalslinjen og Sørlandsbanen møtes. Passasjerer som reiser fra Oslo til Arendal må bytte tog på Nelaug. Togbytte på Nelaug en oktoberdag 2008. Lokaltog fra Arendal står i spor 3 (t.h.); på plattformen står reisende fra Arendal til Oslo, klar til å gå på ekspresstoget som nettopp har ankommet i spor 4. Tog til Arendal har fast plass i spor 3. Fra 1910 av var Nelaug stasjon på den (opprinnelig smalsporede) Treungenbanen som dette året ble åpnet til Åmli. I 1935 ble Sørlandsbanen ferdig fra Oslo til Nelaug. Stasjonen ble i denne anledning flyttet en kilometer sørover. Samtidig hadde nedre del av Treungenbanen fått normalspor. Fra 1935 til 1938 ble dermed Arendal foreløpig endestasjon for Sørlandsbanen slik Kragerø hadde vært fra 1927 til 1935. I 1938 ble strekningen fra Nelaug til Kristiansand åpnet. Den øvre del av Treungenbanen ble nedlagt i 1967. Hele det lille lokalsamfunnet på Nelaug var bygd opp omkring togdriften ved stasjonen. Antall ansatte er nå begrenset til et minimum, men lokalsamfunnet på Nelaug har likevel sitt eget nettsted og dagligvarebutikk. Nelaug var i årtier uten veiforbindelse, noe som gjorde stedet avhengig av togforbindelsen. Likegyldighet. Likegyldighet er et dikt av Martin Niemöller (født 14. januar 1892, død 6. mars 1984), som var en fremstående tysk teolog og luthersk prest. Uttalelsen, som senere er publisert som et dikt ble trolig formulert i 1946 og er trolig inspirert av et besøk i konsentrasjonsleiren Dachau hvor Niemöller hadde vært fange fra 1941-1945 Niemöller gav flere versjoner av diktet i løpet av etterkrigstiden hvor ulike grupper ble nevnt. Versjonen fra 1946 nevnte 1. kommunistene 2. uhelbredelig syke 3. jødene / jehovas vitner (avhengig av versjon) 4. personer i naziokkuperte land. I 1976 ble den nyeste versjonen formulert, da var gruppene 1. kommunistene 2. fagforeningsfolk 3. sosialdemokrater 4. jøder. En versjon av diktet som ble lest høyt i den amerikanske kongressen av Howard Samuels i 1968 gjorde diktet kjent i USA. Her ble følgende grupper nevnt: 1. Jøder 2. katolikker 3. Industri- / fagforeningsfolk 4. Protestantiske kirke. Fiskerkapellet. Fiskerkapellet er den eneste bevarte laftede kirkebygning fra middelalderen i Norge. Den er oppført i 1459, og stod trolig opprinnelig ved Øyra ved Gudbrandsdalslågen i Fåberg i Lillehammer kommune, Oppland fylke. I følge en latinsk innskrift på veggen er kapellet innviet på St Lambertus dag i 1459 til ære for den hellige jomfru Maria og den hellige Olav, konge og martyr, av biskop Gunnar på Hamar som også hadde grunnlagt kapellet. Bispestolen hadde eierinteresser i lågåsildfisket som foregikk i området hver høst, og kapellet kan være en måte å hevde biskopens økonomiske interesser. Kapellet er et rektangulært rom, der koret er like bredt som skipet. Det er laftet av smått tømmer, der stokkene er margsprengt for å hindre sprekkdannelser. Mellom stokkene var det opprinnelig brukt rødt ullstoff som tettingsmiddel i stedet for den vanlige mosen. På kapellets fire vegger er det skåret inn tolv innvielseskors, tre på hver vegg. Etter reformasjonen ble kapellet flyttet til prestegarden i Fåberg, der det ble brukt som stabbur. I 1896 kjøpte Anders Sandvig kapellet, og det ble da flyttet til hans private samling på Lillehammer. I 1903-4 ble det flyttet til Maihaugen. På Maihaugen er det flyttet to ganger, og står nå ved setertjernet øverst på museumsområdet. Kapellet har i dag et middelaldersk steinalter, der alterplaten er det gamle alteret fra den gamle stavkirken på Lillehammer, som ble revet tidlig på 1700-tallet. Michael Rosenbaum. Michael Rosenbaum (født 11. juli 1972 i Oceanside i New York) er en amerikansk skuespiller. Han vokste opp i Newburgh i Indiana og på highschool var han aktiv når det gjaldt drama og teater. Etter eksamen flyttet han til New York hvor han fikk rollen for off-Broadway og små indiefilmer. Dette ledet til opptredener på "Late Night with Conan O'Brien" med en sketch kalt «The Amsterdam Kids». Han ble vanlig å se på Torn Arnolds show "The Tom Show", og senere fikk han rollen som Jack på "Zoe, Duncan, Jack & Jane". Han spilte Lex Luthor i TV-serien "Smallville", men bestemte seg for å gi seg fra rollen for å prøve seg i andre prosjekter. Han returnerte imidlertid som Lex for to episoder i seriens siste sesong, for å være med på å sluttføre historien. Jærhøns. Jærhøns er den eneste gjenlevende norske landrasen av høns. Rasen stammer fra Jæren, og ble reddet fra utrydding en gang på begynnelsen av 1900-tallet. Jærhøns bevares i dag ved Genbanken for fjørfe ved Hvam Videregående Skole, og er i tillegg en populær hobbyrase. Kjennetegn ved Jærhøns. Jærhøns tilhører de lette hønserasene. Hanen veier omtrent 2 kg og høna veier omtrent 1,75 kg. Fjærdrakten finnes i to varianter: Mørke Jærhøns (MJ) og Lyse Jærhøns (LJ). Begge variantene har lysebrune fjær rundt hals og hode, med mørk skifergrå stripet eller spraglet fjørdrakt på rygg, bryst, vinger og halefjær. Forskjellen er at MJ er stripet skifergrå og mørkegrå på dunen på bak-/undersiden av kroppen, mens LJ har lysebrun dun på dette stedet. Hanene er hovedsakelig hvite i fjørdrakten i begge varianter, med noe brunt på ryggen hos haner av MJ. Skallfargen på eggene er hvit hos LJ, og kremfarget hos MJ. Eggene veier omtrent 55 gram (lavere eggvekt for unge høns; høyere for eldre høns) – altså relativt store egg i forhold til kroppsvekten. Jærhøns har kjønnsvisende kyllinger som dagsgamle og de begynner å verpe ved ca 5 måneders alder, og verper rundt 160 egg i året. Adferd og instinkter. Jærhøns er en kvikk og årvåken rase. De er ofte nervøse rundt mennesker, og det er vanskelig å få dem håndtamme (i motsetning til dverghøns og mellomtunge raser). Jærhøns er svært ivrig fôrsøkende, og i sommerhalvåret kan de finne mesteparten av sin egen føde selv. De verper imidlertid mye bedre hvis de får tilskudd av helkorn, f eks havre og hvete, evt havre og bygg. I vinterhalvåret bør de få kraftfôr med vitamin og mineraltilskudd. Instinktet for ruging er helt bortfalt i dagens Jærhøns; det ble sannsynlig avlet bort en gang i første halvdel av 1900-tallet. I likhet med andre lette hønseraser er Jærhøns flinke til å fly. Jærhøns tar seg lett opp på vagler to meter over bakken. En skremt høne kan ta 10 til 20 meters horisontal flukt. Det er med andre ord en kostbar rase å gjerde inn, sammenlignet med f eks dverghøns eller mellomtunge raser. Isumkapellet. Isumkapellet er et kapell fra 1912 på Maihaugen i Lillehammer kommune, Oppland fylke. Bygningens historie. Skriftlige kilder fra 1700-tallet forteller om at det i middelalderen skal ha vært et kapell på garden Isum i Sør-Fron. Maihaugens grunnlegger Anders Sandvig mente det var dette kapellet han fant restene av da de fant en låve med rester av eldre malt dekor på Isum. Med støtte fra Lillehammers kvinner i forbindelse med innførelsen av kvinnelig stemmerett ble denne bygningen kjøpt inn til museet og rekonstruert som et kapell. Spor i materialene ga grunnlaget for byggingen av et tårn i hjørnet. Tårnets øvre utforming var ukjent, og gamle klokkestøpuler ble brukt som forbilde. Privatkapeller, såkalte høgendeskirker, var utbredt i middelalderen. I Fron kan det ha vært så mange som omkring ti stykker. Det var et slik privatkapell Anders Sandvig mente han rekonstruerte, og kapellet ble satt opp i nærheten av garden Bjørnstad for å gi et bilde på at en gard av denne størrelsen kan ha hatt privatkapell. Senere undersøkelser med dendrokronologisk testing har vist at bygningen er oppført omkring 1630. På denne tiden er det utenkelig at det har vært oppført som et kapell. Derimot var garden bolig for fogden i Gudbrandsdalen og andre høystatuspersoner i datidens samfunn. Den flotte malte dekoren innvendig i bygningen er akantusranker, malt med hvit farge med svart kontur. Denne dekoren må være malt noe senere, tidligst omkring 1680. Det er ting som tyder på at denne bygningen opprinnelig har vært en del av et langloft, et toetasjes loft med to rom i hver etasje. Sannsynligvis har dette vært andre etasjen, som er den delen av et loft som har vært oppholdsrom. Bygningen som kapell. Ved gjenreisningen av bygningen på Maihaugen, ble bygningen rekonstruert som et kapell, der det ene rommet har den malte dekoren og er gjenskapt som kor. Det er åpent inn til siderommet, som ble satt i stand som skip. Kapellet er utstyrt med alter, døpefont og prekestol. Det er ukjent hvor disse kommer fra. En innelukket kirkestol er et pulpitur som opprinnelig har stått i Ringebu stavkirke. Kapellet er ikke innviet som kapell, og har kun vært brukt til kirkelige handlinger et fåtall ganger siden oppførelsen i 1912. Kapellet ble i 1923 brukt som modell for oppførelsen av Skrukkeli kapell i Hurdal. Litteratur. "Maihaugen. Nøkkelen til friluftsmuseet". Lillehammer 2005. Luftkampkommandoen. Luftkampkommandoen (Air Combat Command) er en av 10 hovedkommandoer i det amerikanske flyvåpenet. ACC har hovedkvarter på Langley Air Force Base, øverstkommanderende er general Ronald E. Keys. Luftkampkommandoen var opprinnelig kjent som «den taktiske luftkommando», og er ansvarlig for jagerflyene i det amerikanske flyvåpenet. Ekstern lenke. Luftkampkommandoen Luftkampkommandoen Radhanitter. Radhanitter (også kalt radanitter, hebraisk entall. רדהני "Radhani", flertall רדהנים "Radhanim"; arabisk الرذنية "ar-Raðaniyya")) var i middelalderen jødiske handelsreisende. Begrepet er ikke ofte brukt i litteraturen fra denne perioden, så det er uvisst om begrepet refererte til et laug, en klan, eller om det ble brukt generelt om de jødene som reiste til Eurasia for å handle med varer. Etymologi. Man kjenner ikke nøyaktig betydningen av ordet "radhanitt", men flere løsninger er foreslått. Mange vitenskapsfolk, som Barbier de Meynard og Moshe Gil, mener det refererer til et distrikt i Mesopotamia, som het «Radhan-landet» i arabiske og hebraiske tekster fra denne perioden. Andre framhever at senter for radhanittene var byen Ray (Rhages) i Persia (dagens Nord-Iran), og at navnet stammer derfra. Andre, som Cecil Roth og Claude Cahen, påstår det samme om Rhônedalen i Frankrike, som heter "Rhodanus" på latin. Disse argumenterer med at senter for radhanittenes aktivitet trolig var i Frankrike siden alle deres handelsruter startet her. Atter andre hevder at navnet stammer fra de persiske ordene "rah", «vei, måte», og "dān", «en som vet», slik at betydningen blir «en som kjenner veien». Aktiviteter. Deres aktiviteter er dokumentert av blant annet ibn Khordadbeh, i "Boken om Veier og Kongedømmer", skrevet ca. år 870. Han beskrev radhanittene som sofistikerte og mangespråklige. 4 handelsruter er framhevet i boken, alle starter i Rhône-dalen i Frankrike og går til Kina. De handlet varer som var sikre og få solgt, og som lot seg frakte over slike lange avstander, som krydder, parfyme, smykker og silke. De skal også ha fraktet med seg oljer, røkelse, våpen av stål, pels og slaver (særlig slavere). Danske landhøns. Dansk landhøns er en hønserase opprinnelig fra Danmark. Rasen egner seg ofte som hagehøns. Den er sterk, nøysom og livlig. De er veldig flittige til å lete etter mat. De er gode til å flyge og ikke særlig sky. De er gode eggleggere, eggene er hvite og veier minst 55 gram. Vanlig vekt er ca 2,00 kilo hanner og 1,75 kilo for hunner. Lillehammer kirke. Lillehammer kirke er en langkirke fra 1882 i Lillehammer kommune, Oppland fylke. Mot Søndre park ligger det et kapell oppført omtrent samtidig med kirken. Begge bygningene er oppført i nygotisk stil, men etter renoveringen i 1959 ble nesten hele interiøret i kirken endret. Kirkens opprinnelige altertavle, en kopi av Adolph Tidemands altertavle i Tyristrand kirke, ble da erstattet med en ny, et malt trerelieff av Maja Refsum med motivet Jesus i Getsemane. I 2007 ble kirkens interiør på ny endret. Det ble satt inn et nytt alterbord på en platting foran i skipet, mens koret framstod som et eget kapell. Korets vegger ble kledd med monotypier av Borgny Farstad Svalastog. Eksteriøret framstår i dag som da kirken sto ferdig med unntak av inngangsdørene som ble byttet i 1959. I 2007 ble kirkens tak tekket på nytt, og det gamle skifertaket ble byttet ut med nytt med unntak av tårnet hvor skiferplatene ble fjernet og kopperplater ble lagt. Kirkerommet har plass til 650 personer. Den gamle kirken som sto på samme sted ble revet i 1882. Dette var en forholdsvis liten korskirke i tømmer, muligens også med enkelte deler av stav. Tårnpetter var i mange år et fargerikt innslag i bymiljøet, han gikk kledd i filler og var en byoriginal. Han klatret flere ganger opp til toppen av spiret uten tau med bare hendene for bl.a. å skifte takstein. Det står en statue et par steinkast fra kirken på Lillehammer laget av Rolf Lunde. En replica er senere blitt støpt og står i dag utenfor Nasjonalgalleriet i Oslo. På kirkevangen nordvest for kirken står Dyre Vaas statue av Lars Skrefsrud (1840 – 1910). Pinsedagen 2011 ble Svein-Tore Kleppans bronsebyste av organisten og komponisten Leif Solberg avduket av fylkesordfører Audun Tron. Monumentet har fått en en vakker og verdig plass nordvest for kirkens hovedinngang. Orgler og organister. Kirkens første orgel var et 15 stemmers instrument bygd av August Nielsen i Oslo med Ludvig Mathias Lindeman som konsulent. Orglet ble erstattet av et nytt instrument på 39 stemmers og 22 unitstemmer i 1948. Orgelbygger Josef Hilmar Jørgensen bygde dette elektropneumatiske instrumentet, og konsulent var denne gang domorganist Arild Sandvold. Det nåværende orgel på 41 stemmer og tre manualer ble bygd av Rieger Orgelbau og stod ferdig i 2001. Kirkens nåværende organist Tim Collins var konsulent. Åpningskonserten ble spilt av den franske organisten Olivier Latry fra Notre Dame i Paris. Kirkens organist var fra innvielsen lærer Ole J. Børke som ble avløst av Velle Vellesen før lillehamringen Gustav Lunde ble organist i 1899 og virket i stillingen til 1938 da Leif Solberg ble valgt blant mer enn 30 søkere. Komponisten og orgelkunstneren Leif Solberg var fra 1938 til 1982 organist i Lillehammer kirke. Solberg er fortsatt i en alder av 95 år (2010) å se blant publikum ved konserter i kirken. Etter Solbergs avgang i 1982 ble Grethe Grundtvig byens organist fram til 1993 da hun ble avløst av Amund Dahlen som virket i stillingen i to år. Fra 1995 er Tim Collins Lillehammer kirkes organist og musikkleder. Han er utdannet ved Royal College of Music i London og innehadde organiststillinger i Langhus og Snåsa før han kom til Lillehammer året etter Lillehammer-OL. Collins er musikalsk leder for Lillehammer kantori og har initiert flere gjestespill med utenlandske konsertorganister av høy kvalitet. Han forestår også en årlig sommerkonsertserie med variert program. Nordre Ål kirke. Nordre Ål kirke er fra 1994 i Lillehammer kommune, Oppland fylke. Byggverket er i betong og tre og har 600 plasser. Genève-konferansen (1954). Genève-konferansen (26. april – 21. juli 1954) var en fredskonferanse mellom en rekke land med sikte på å få avsluttet stridighetene i Fransk Indokina og Korea. __NOTOC__ Koreahalvøya. Den første delen av konferansen (26. april – 15. juni), behandlet konflikten i Korea men intet gjennombrudd skjedde. Ingen av partene ville gi etter og oppdelingen i Sør-Korea og Nord-Korea langs den 38. breddegrad forble slik den var. Indokina. I den andre delen av konferansen (8. mai – 21. juli), var det forhandlinger for å få avsluttet krigen i Indokina. Deltagerne i denne delen av konferansen var Frankrike, Storbritannia, USA, Kina, Sovjetunionen, Laos, Kambodsja, Viet Minh (Nord-Vietnam) og Sør-Vietnam. Resultatet ble en avtale mellom Frankrike og Nord-Vietnam om å avslutte krigen. Det viktigste resultatet var at Frankrike ga avkall på Vietnam som koloni og landet ble delt i to, Nord-Vietnam og Sør-Vietnam. Resultatet av Genève-konferansen ble en splittelse av landet med en demilitarisert sone mellom disse, men med utsikter til valg for etterhvert å samle Vietnam. Valget skulle overvåkes av en internasjonale kontrollkommisjon, men ble avlyst etter at begge parter brøt fredstraktatens bestemmelser, blant annet gjennom oppbygging av de militære styrkene. USA overtok etter franskmennene som politisk støtte for Ngô Đình Diệm som da etablerte seg som statsminister i den sørlige delen av landet, kalt Republikken Vietnam. Geriljaaktivitetene i sør ble trappet opp, og amerikanske militære rådgivere fortsatte sin virksomhet i etableringen av Sør-Vietnams hær. Situasjonen utviklet seg videre til Vietnamkrigen. Nordsæter fjellkirke. Nordsæter fjellkirke er en langkirke fra 1964 i Lillehammer kommune, Oppland fylke. Byggverket er i bindingsverk og har 160 plasser. Saksumdal kapell. Saksumdal kapell er en langkirke fra 1875 i Lillehammer kommune, Oppland fylke. Kapellet ligger i Saksumdal som hører til Fåberg prestegjeld. Historie. Arbeidet med kirken startet i 1874 etter at Anders Hovland hadde gitt tomt til et kapell. På bygningen arbeidet murmester Pedersen og snekkermester Kristian Svendsrud, mens resten av arbeidet ble gjort på dugnad etter at Saksumdølene hadde stilt tømmer og arbeidskraft til rådighet. De første årene hadde ikke kirken ovn da det ikke var murt pipe. Kapellet ble innviet 26. august 1875 av Halvor Olsen Folkestad. Bygningen. Bygningen har gjennomgått en del forandringer. Det ble lagt inn strøm i 1928 og bygget sakristier i 1934. I 1951 ble bygningen restaurert og det ble satt inn blyglassvinduer. En har seinere fått gravkjeller, uthus og flombelysning. Rullestolrampe kom på plass på 1980-tallet. Interiør. Altertavla ble laget av snekkermester Svendsrud og gitt til kirken som gave av tomtegiveren Anders Hovland. Det første orgelet kom i 1895 og er nå erstattet med et nytt. På 1980-tallet ble alteret utsmykket med tekstiler av tekstilkunstneren Inger Holbø som også har laget messehagel. I 2000 fikk kirkerommet bilder av billedkunsner Borgny Farstad Svalastog. Malnesberget. Malnesberget er et 529 meter høyt fjell ved gården Malnes i Bø i Nordland. Fjellet kan bestiges fra Malnes ca. 500 meter nord for Tussen. Trollan. Trollan er en fjellformasjon på gården Malnes i Bø i Vesterålen. Det er to topper, hvor den høyeste er 543 meter over havet. Solveyg W. Schafferer. Solveyg W. Schafferer (født 4. april 1928 i Østerrike) er en norsk billedhugger. Hun er utdannet fra Kunstskolen i Trondheim (1948–1950) og Statens Kunstakademi (1951–1955). Hun er også "cand.philol." fra Universitetet i Oslo i religionshistorie (1990–1998). Hun debuterte på Høstutstillingen i 1951. Hun fikk Statens 3-årige arbeidsstipend 1972-1974 og har Statens garantiinntekt for kunstnere fra 1977. Søre Ål kirke. Søre Ål kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1964 i Lillehammer kommune, Oppland fylke. Byggverket er i betong og tre og har 250 plasser. Dagens orgel, er det tidligere orgelet i Lillehammer kirke. Milano–Sanremo. Milano-Sanremo er et årlig sykkelritt mellom Milano og Sanremo. I dag er det lengste av alle profesjonelle en-dags ritt med en lengde på 298 km. Det første rittet ble kjørt i 1907 da franskmannen Lucien Petit-Breton vant. I dag er rittet ansett som et av de viktigste blant de profesjonelle syklistene og var en del av UCI ProTour de tre første årene. Løpet er ofte det første store løpet i sykkelsesongen av klassikere. Det er et løp hvor de beste sprinterene i verden ofte deltar. Alfred Tennyson. Alfred Tennyson, 1. Baron Tennyson (født 6. august 1809, død 6. oktober 1892) var en britisk lyriker og en av de mest populære engelske poeter noensinne. Innledning. Mesteparten av Tennysons poesi var basert på klassiske eller mytologiske tema, skjønt "In Memoriam" var skrevet for å minnes hans beste venn Arthur Hallam, også lyriker og klassekamerat fra Trinity College i Cambridge og som var forlovet med Tennysons søster, men døde av slag. Ett av Tennysons mest berømte verk er "Idylls of the King" (1885), en rekke fortellende dikt basert utelukkende på kong Arthur og arthurianske fortellinger. Verket var dedikert til prins Albert, Victorias ektemann. I løpet av sin karriere forsøkte lord Tennyson seg også som dramatiker, men hans skuespill hadde liten suksess selv i hans egen levetid. Et antall fraser fra Tennysons poesi har gått inn og blitt vanlige i det engelske språk, blant annet «nature, red in tooth and claw», «better to have loved and lost», «Theirs not to reason why,/Theirs but to do and die», og «My strength is as the strength of ten,/Because my heart is pure». Tennyson var en briljant versemaker i Wordsworth-tradisjonen som viste å spille på viktoriatidens konvensjoner, preget av konservativ nasjonalisme og preferanser. I samtiden var det forventinger til at Tennyson skulle bli den nye Lord Byron, men ettertiden har dog minsket hans betydning. Tidlig liv. Tennyson.Alfred Tennyson ble født i Somersby i Lincolnshire som sønn av en rektor i en barneflokk på 12. Han er en av etterkommerne til kong Edvard III av England. Hans far, George Clayton Tennyson, var den eldste av to sønner, men ble gjort arveløs i ung alder av sin far, godseieren George Tennyson, til fordel for sin yngre bror Charles som senere tok navnet Charles Tennyson d'Eyncourt. George Clayton Tennyson oppdro en stor familie, men var konstant i mangel på penger, han drakk mye og ble mentalt ustabil. Tennyson og to av hans eldre brødre skrev poesi allerede i tenårene, og en diktsamling av dem alle tre ble utgitt lokalt da Alfred var kun 17 år gammel. En av disse brødrene, Charles Tennyson Turner, giftet seg senere med Louisa Sellwood, den yngre søsteren av Alfreds framtidige hustru. Den andre broren var Frederick Tennyson. Utdannelse og første utgivelse. Tennyson gikk på skole i Louth, King Edward VI Grammar School, og deretter i 1828 på Trinity College i Cambridge, hvor han ble medlem av et hemmelig selskap kalt «Cambridge Apostles». På Cambridge møtte han Arthur Henry Hallam som ble hans beste venn. I 1829 vant han en pris for et av sine første stykker, på "Timbuctoo". I 1830 utga han sitt første samling med dikt på egen hånd, "Poems Chiefly Lyrical" (1830+). "Claribel" og "Mariana", som senere fant sin plass blant Tennysons mest feirete lyrikk, var også inkludert i denne samlingen. Selv om kritikere mente at samlingen var oversentimental viste diktene seg hurtig å bli populære og ga Tennyson en oppmerksomhet som andre kjente forfattere i samtiden merket seg, blant annet Samuel Taylor Coleridge. Tilbake til Lincolnshire og andre utgivelse. a>, 1888, basert på et dikt av Alfred Tennyson.I løpet av våren 1831 døde Tennysons far og tvang ham til forlate Cambridge før han kunne ta en grad. Han dro tilbake til prestegården hvor han fikk lov til å bo i de neste seks årene og delte der ansvaret for sin mor og hennes store barneflokk. Hans venn Arthur Hallam kom på besøk i løpet av sommeren og ble forlovet med Tennysons søster Emilia Tennyson. I 1833 utga Tennyson sin andre diktsamling som også har noen av hans mest kjente dikt, "The Lady of Shalott", en fortelling om en prinsesse som ikke kan se på verden unntatt via refleksjonene i et speil. Når Lancelot rir forbi hennes tårn hvor hun bor kan hun ikke la være å feste øynene på ham, men da blir forbannelsen satt i kraft. Hun dør etter at hun har satt seg i en liten båt og flyter nedover elven til Camelot med navnet sitt skrevet på båtens akterende. Diktsamlingen ble sterkt kritisert og det forhindret Tennyson til å utgi nye diktsamlinger i de neste ti årene, men han fortsatte å skrive. I 1833, det samme året, fikk Hallam et slag (cerebral hæmorrhage) mens han ferierte i Wien og døde. Tapet av vennen var oppskakende på Tennyson, men inspirerte ham også til å skrive et utall vers som skulle komme til blant den vakreste poesien skrevet i England, skjønt bortimot et tiår av poetisk stillhet fulgte Hallams død. Tennyson og hans familie fikk tillatelse til å bli boende på gården for en enda en tid, men senere flyttet de til Essex. En svært uheldig investering i et selskap for treskjæring for kirkedekor betydde at familien tapte mye av sine gjenværende økonomi. Den tredje utgivelsen og anerkjennelse. I 1842 mens han levde sparsommelig i London fikk Tennyson utgitt to bind med poesi, den første hadde kun tidligere publisert dikt, men den andre besto utelukkende av nye dikt. Disse ble møtt med øyeblikkelig suksess. "The Princess", som kom ut i 1847, var tilsvarende suksessfull, og hvor han i tidens ånd går positivt inn for feminisme. De gylne årene. Det var i 1850 at Tennyson nådde høyden av sin karriere hvor han ble utpekt som nasjonalskald eller "Poet Laureate" (en offentlig utnevnelse av myndighetene og hvor dikt for høytidelige anledninger var forventet) da han etterfulgte William Wordsworth i stillingen, og i det samme året skrev han sitt mesterverk, "In Memoriam A.H.H.", dedikert til Hallam. I det samme året giftet han seg med Emily Sellwood, som han hadde kjent siden barndommen, i landsbyen Shiplake. De fikk to sønner, Hallam — navngitt etter hans beste venn — og Lionel. Poet Laureate. I hold it true, whate'er befall;I feel it, when I sorrow most;'Tis better to have loved and lostThan never to have loved at all.Han holdt sin statlige stilling som nasjonalpoet fra 1850 og til sin død og ga ut roste dikt, men stort sett middelmådige, slik som et dikt for å ønske Alexandra av Denmark velkommen da hun kom til Storbritannia for å bli gift med kong Edvard VII. I 1855 skrev Tennyson et av sine mest kjente dikt, "The Charge of the Light Brigade", en dramatisk hyllest til britiske kavalerister som i løpet av Krimkrigen (1853–1856) var gått til grunne under et dårlig ledet angrep den 25. oktober 1854 ved Balaklava. Andre verker var skrevet som Poet Laureate, eksempelvis "Ode on the Death of the Duke of Wellington" og "Ode Sung at the Opening of the International Exhibition". Dronning Viktoria var en brennende beundrer av Tennysons poesi, og i 1884 utnevnte hun ham til baron, Tennyson av Aldworth, hans hjem i Sussex, og av Freshwater, hans hjem på øya Wight. Han var den første engelske forfatter som ble opphøyet i adelsstanden. Tennyson har blitt beskrevet som en lidenskapelig mann med en del merkverdigheter i sin natur: han ble aldri komfortabel som adelig, og det var vidt anerkjent at han kun mottok tittelen for å sikre framtiden for sin sønn Hallam. «Farringford» - Lord Tennysons bolig på Isle of Wight.Det finnes innspillinger av Tennyson som deklarerer sin poesi som ble gjort tilgjengelig av Thomas Edison, men disse er av relativ dårlig kvalitet. Mot slutten av sitt liv avslørte Tennyson at hans religiøse overbevisning motsatte seg konvensjonene, og lente seg isteden mot agnostiske tanker og panteisme. Som berømt skrev han i "In Memoriam": «Det lever mer tro i den ærlige tvil, tro meg, enn i halve trosbekjennelsen». I "Maud" (1855) skrev han «Kirkene har drept deres Kristus.» I "Locksley Hall Sixty Years After" skrev Tennyson: «Kristen kjærlighet blant kirkene er tvillingen til hedenskapens hat». I sin "Dagbok" (side 127) skrev han «Jeg tror på en form for panteisme.» Hans sønn biografi bekrefter at Tennyson ikke var kristen, og noterer at Tennyson priset Giordano Bruno og Spinoza da han var døende, og sa om Bruno at hans syn på «Gud er på mange måter mine egne». Tennyson fortsatte å skrive til langt over 80 år før han døde den 6. oktober 1892, 83 år gammel. Han ble gravlagt i Westminster Abbey. Han ble etterfulgt som den 2. baron Tennyson av sin sønn Hallam, som skrev den autoriserte biografien over sin far i 1897, og ble senere den andre generalguvernør av Australia. Tennyson på norsk. I antologien "Ring, ville klokker" (Bokklubben Lyrikkvenner, 2000) Gullsteinen. Gullsteinen er 352 meter høyt, såteformet, karakteristisk og skogkledd fjelltopp sør for Løvstakken i Bergen. Det går turstier opp på fjellet fra Fjøsanger, Bønes og Fyllingsdalen. På sørsiden av fjellet ligger Gullstølen og den såkalte Speiderhytten. Slaget ved Tara (980). Slaget ved Tara fant sted i 980. På den ene siden sto en vikinghær fra Dublin med støtte av styrker fra Hebridene, under ledelse av Olav Kvåran. Den andre siden ble ledet av Máel Sechnaill mac Domnaill. Hans styrke besto av irske tropper fra Míde, sannsynligvis med støtte av tropper fra Leinster og Ulster. Slaget endte med et knusende nederlag for vikingene fra Dublin. Bakgrunn. Dublin hadde gått fra å være en enkel norrøn bosetning, og nærmest bare et brohode for plyndringstokter, til å bli et maktsentrum i Irland. Byen framsto som et selvstendig kongedømme, som vekselvis var i krig eller allianse med de forskjellige irske regionale kongene. Dublin hadde i lengre tid vært i allianse med Leinster mot den sørlige grenen av Ui Neill-dynastiet i Meath. I 976 hadde denne alliansen med Leinster tatt slutt. Uten allierte innledet Olav Kvåran en offensiv mot Leinster og Ui Neill, og hadde framgang de første årene. Mange tror at Olav håpet å kunne utvide Dublins territorium, og etablere et kongedømme lik den som fantes i Jorvik (York) i England. Slaget. Olav Kvårans hær hadde i 980 trengt helt langt inn i Meath, og sto ved Tara. Tara var det symbolske senter for den irske kongemakten, ikke bare i provinsen Meath men i hele Irland. Den kongen som hersket over Tara ble regnet som overkonge over hele landet. Det at slaget stod her, og at Dublinhæren hadde støtte fra Hebridene, tyder på at dette var en lenge planlagt hovedoffensiv som hadde til hensikt ramme selve hjertet i det Ui Neill kontrollerte området. Detaljene rundt selve slaget er ikke kjent, vi vet ikke hvor mange menn som deltok på hver side eller nøyaktig hvor selve kamphandlingene fant sted. Men den nye lederen for Ui Neill, Máel Sechnaill, vant en knusende seier. Annalene beskriver det som «en grusom nedslaktning av de fremmede». Etterspill. Olav Kvåran trakk seg tilbake til klosteret på øya Iona på nordvestkysten av Skottland, hvor han like etter døde. Dublinhærens nederlag åpnet veien for at Máel Sechnaill senere kunne beleire Dublin, og tvinge byen til å frigi alle irske slaver, oppgi sitt krav om å dominere Ui Neill-kontrollerte områder og å overlevere store verdier. Dublin var nå indirekte under Máel Sechnaills kontroll, til Olavs sønn Sigtrygg fikk kontroll over byen i 989 Vingrom kirke. Vingrom kirke er en langkirke fra 1908 i Lillehammer kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 270 plasser. Altermaleri av Lars Jorde. Evidence. Evidence ("Evidence Knowledge Exchange") er en norsk medisinsk-faglig intresseorganisasjon stiftet i 2006. Evidence arrangerer seminarer i temaet Evidensbasert medisin og psykologi. Organisasjonens formål er å bidra til økt internasjonalt samarbeid og formidling av forskning. Bøverdal kirke. Bøverdalen kirke er en åttekantet kirke fra 1864 i Lom kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Robert Biberti. Robert Biberti (født 5. juni 1902 i Berlin, død 2. november 1985 i Vest-Berlin) var en tysk sanger og antikvitetshandler med mer, fremfor alt kjent som bass i den berømte tyske vokalsekstetten Comedian Harmonists. Robert Biberti kom fra en musikerfamilie. Han var sønn av en operasanger av fransk herkomst ved daværende Königliche Staatsoper i Berlin. Moren var pianist. Han hadde en eldre bror Leopold. Biberti ble utvist av skolen som tolvåring og gikk deretter i lære som treskjærer hos faren. Faren sang ikke lenger fordi stemmen var ødelagt av et høyt alkoholforbruk og en usunn livsstil. Treskjærerarbeidet skaffet familien inntekter. Gjennom faren hadde Biberti fått en stor interesse for musikk, og han begynte etterhvert å synge i kor, blant annet i «Theater am Nollendorfplatz», der faren kjente direktøren Hermann Haller. Senere fikk han jobb i Admiralspalast og arbeidet om dagen hos som montør hos AEG. For å tjene penger sang han også i bakgårder sammen med kamerater. I koret i Großes Schauspielhaus ble han kjent med Roman Cycowski og Ari Leschnikoff som han senere skulle synge sammen med i Comedian Harmonists. Biberti var en naturbegavelse og fikk aldri noen sangundervisning. I 1927 leste Biberti Harry Frommermanns annonse i Berliner Lokal-Anzeiger der Frommermann søkte sangere til et ensemble som etter hvert slulle kalle seg Comedian Harmonists. Biberti møtte til prøvesang og ble med fra starten. I årene 1929 til 1935 hadde Robert Biberti stor kunstnerisk og økonomisk suksess med Comedian Harmonists (se egen artikkel). Etter at Comedian Harmonists ble oppløst som følge av det nazistiske styrets forbud mot å la jøder opptre, fortsatte Biberti en stund som sanger i det etterfølgende «ariske» ensemblet Meister-Sextett i Tyskland. Kort tid etter at denne gruppa ble oppløst i 1941 ble han innkalt til det militære. Han gjorde tjeneste i luftforsvaret i Berlin. I 1944 giftet han seg med Hilde Longino. I årene mellom 1950 og 1980 drev han en antikvitetshandel og skrev artikler om Comedian Harmonists for radio og fjernsyn. Han levde også av den anselige formuen han hadde tjent på gruppa og som han som den eneste hadde lyktes med å holde sammen. Samtidig mottok han alle inntektene fra nyutgivelser. Etter sin retur til Tyskland gjorde Harry Frommermann krav på en del av inntektene, mens Ari Leschnikoff, som riktignok tidligere hadde overdratt fremtidige inntekter til Biberti på grunn av gjeld, på tross av mange bønner fikk avslag og til slutt døde svært fattig. Robert Biberti fikk ikke et udelt positivt ettermæle fra sin tid i Comedian Harmonists. Noe av dette skyldtes sannsynligvis en dominerende væremåte som gikk dårlig sammen med Frommermanns vesen. Han hevdet også senere at han hadde minst like mye av æren som Frommermann for at gruppa ble til, noe som må sies å være en sterk overdrivelse. Biberti levde hele sitt liv i Berlin. Han oppbevarte alt materiale, grammofoninnspillinger, bilder, kontrakter osv. om Comedian Harmonists i sin leilighet som kom uskadd gjennom krigen. Robert Biberti døde av nyresvikt i 1985, 83 år gammel. Garmo kirke. Garmo kirke er en langkirke fra 1879 i Lom kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Kongsberg stasjon. Kongsberg stasjon er en jernbanestasjon som ligger i Kongsberg sentrum, 99,37 kilometer fra Oslo. Stasjonen ligger 161,9 moh. Kongsberg er endestasjon for lokaltog Kongsberg-Eidsvoll. Historie. Den opprinnelige stasjonen ble åpnet i 1871 da Randsfjordbanens sidelinje Hokksund – Kongsberg sto ferdig. Ny stasjon med nåværende plassering ble bygd etter tegninger av Gudmund Hoel og N.W. Grimnes og tatt i bruk i 1917 i forbindelse med byggingen av Sørlandsbanen. Stasjonen og området ble fredet av Riksantikvaren i 1997. Fredningen omfatter stasjonsbygningens eksteriør, godshuset, lasteramper og lokomotivstallen med nærmeste sporområde til og med dreieskiva samt opprinnelige detaljering i interiør på nevnte bygg. Kill Buljo. "Kill Buljo" er en norsk film fra 2007. Den er en komisk parodi på det amerikanske actioneeventyret Kill Bill, og handlingen er lagt til Finnmark. Regi er ved Tommy Wirkola og manus Stig Frode Henriksen og Tommy Wirkola. Filmen hadde premiere i mars 2007, og ble sett av 87 000 på kino i Norge. Det ble solgt over 95 000 DVD-er. Filmmusikken ble bl.a. laget av Alta-bandet Cyaneed. Filmskaperne sier at det vil bli laget to oppfølgere, og sannsynlig vil filmene bli ferdigstilt og presentert i 2010. Bø stasjon. Bø stasjon ligger i Bø sentrum 163,44 km fra Oslo. Stasjonen ligger 69,6 moh. Den ble åpnet i 1924 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk frem til Bø. Stasjonen er den siste betjente jernbanestasjon i Telemark, men også denne blir ubetjent fra 1. januar 2008. Grua kirke. Grua kirke er en langkirke fra 1924 i Lunner kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 210 plasser. Lunde stasjon. Lunde stasjon ligger i sentrum av Lunde i Nome kommune i Telemark. Stasjonen ligger 177,48 km fra Oslo og 77,1 moh. Den ble åpnet i 1925, da Sørlandsbanen ble tatt i bruk frem til Lunde. Deilig er jorden (TV-serie). "Deilig er jorden" (1997) var en norsk livssyns-serie som gikk på TV 2 våren 1997 med «Rastapresten» Sunniva Gylver som programleder. Gylver fikk i programmet god hjelp av Espen Sletner, som fortsatte å utfordre folk med spørsmål om tro og tvil, kjørende i sin drosje på sene kvelder i hovedstaden. Om serien. Konseptet gikk ut på at Gylver i hver episode inviterte gjester «hjem» til seg for å snakke om alt fra fordommer, til tro, tvil og det kristne budskap. «Deilig er jorden» var en flerkameraproduksjon, med et studio innredet som en leilighet. Serien etterfulgte den suksessfulle livssynsserien "Nåde den som tror". Også i denne serien fikk «den gode samtalen» mye rom. Programmene var temabasert, og i løpet av serien fikk hun besøk av gjester som snakket om tilgivelse og forsoning, engler, spisevegring, helbredelse, om å komme til tro og himmel og helvete, for å nevne noen. Av og til var det besøk av kjente mennesker, men først og fremst var dette et program med vanlige folk. Sentralt i programmet sto dagboken, hvor Sunniva satte tema for programmet, og fikk lov til å mene noe rundt de forskjellige gjestene og temaene. Hver episode varte ca 25 minutter og ble sendt på søndager kl 18:00. Serien var produsert av TV Inter. Oppdalen kapell. Oppdalen kapell er en langkirke fra 1914 i Lunner kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 130 plasser. TILT. TILT Kortfilmfestival er en festival for film-/videointeressert ungdom mellom 13 og 22 år fra Oslo og omegn. Festivalen ble arrangert for første gang i 2005 og arrangeres hvert år i Trikkehallen på Kjelsås. Det deles ut priser i tre kategorier: Ettminnutere, Musikkvideo og Kortfilmer opp til 10 minutter. Alle påmeldte filmer blir vist og vurdert av en kompetent fagjury. 2005. Beste ettminutter – Makt i media og meg Beste kortfilm – Illumini le piccole cose 2007. Beste kortfilm – En effektiv verden 2009. 1. Plass – Edvard Gjessing – EGIL 2. Plass – Kenneth Andre Bettum Gjettum – AFTENFRYD 3. Plass – Marianne Braastad / ET LIV UTEN RYTME Publikumspris – Erika Calmayer / TYKT OG TYNT Høgdebrotet. Høgdebrotet (2226 m) bærer navnet sitt med rette. Dette fjellet er å se på høyre side av Tjørnholstind når man kjører over Valdresflya. Oppå er den flat, men har stup på flere kanter, særlig mot nord. Tinden er enkel å bestige fra Steinflya. På toppen av brotet spilte tyskere inn propagandafilm under krigen som skulle forestille Kaukasus. Rester av ammunisjon med prosjektiler av treverk kan enda finnes bevart mellom steinene. I Leirungsdalen like ved er det også en plass der man kan se rester etter tyskernes leir, de såkalte Tyskervollene. Stjørdal Basketballklubb. Stjørdal Basketballklubb (SBBK) er en basketballklubb i Stjørdal. Den ble opprinnelig grunnlagt av en kameratgjeng, blant annet mangeårig spiller Terje Bakken, på slutten av 80-tallet (sannsynligvis i 1988). En periode samarbeidet klubben tett med Singsaker basketballklubb i Trondheim. De første sesongene spilte dermed flere av klubbens medlemmer seriekamper for Singsakers lag. Siden 1991 har klubben vært medlem av Norges Idrettsforbund, og fra sesongen 1991-1992 har klubben hatt lag i seriespilll. Klubben var inntil nylig Nord-Trøndelags eneste basketballklubb etter at både Levanger Basketballklubb og Levangerstudentenes idrettslag la ned sine basketlag for noen år siden. Den er nå én av to klubber etter at nyskapningen nylig kom til. Stjørdal Basketballklubb (SBBK) har representasjonslag på dame- og herresiden (Stjørdal Dragons og Stjørdal Lady Dragons). Disse spiller henholdsvis i 3. divisjon herrer og 1. divisjon kvinner. Klubbens herrelag vant sesongen 2011-2012 den lokale 3. divisjonsserien. Totalt har klubben sesongen 2011-2012 ca 120 medlemmer og lag i en rekke serier. De yngste guttene og jentene spiller ikke serie men deltar i regionens cuphelger. Klubbens lag deltar i seriespill og turneringer i Basketballregion Midt-Norges serier og møter hovedsakelig klubblag fra Trondheim. Sesongen 2011-2012 hadde klubben følgende lag i seriespill: Juniorkvinner, gutter, jenter og smågutter. KLubbens smågutter, småjenter og minispillere deltar i på regionens cuphelger. Klubben har tidligere samarbeidet med nå nedlagte Vika Volcanoes (fra Hommelvik)) om lag i seriespill. Klubben jobber især med utvikling av unge spillere og har de siste sesongene hatt en rekke spillere med på regionlag både på gutte- og jentesiden. En rekke spillere fra klubben har spilt for flere ulike 1. divisjonsklubber, Andreas Geving for Gimle og NTNUI, Audun Rimehaug for NTNUI, Håvard Geving for Trondheim Tornadoes. Sistnevnte har også tidligere vært tatt ut på landslagssamlinger for aldersbestemt landslag. Drangedal stasjon. Drangedal stasjon ligger i Prestestranda som er kommunesenter i Drangedal kommune i Telemark. Stasjonen ligger 204,96 km fra Oslo, 75,7 moh. Alle fjerntog inkludert nattog stopper i Drangedal. Kortholder. En kortholder er en gjenstand som benyttes til å holde/feste enkeltvise kort av typen ID-kort, nøkkelkort, smartkort, kodekort til kassapparater o.l. eller for å oppbevare flere kort av typen betalingskort, førerkort og andre kort av tilsvarende størrelse. Kortholder til plastkort. Kortholdere er i de fleste tilfeller laget i plast, eventuelt med deler i metall. Kortholdere for oppbevaring av flere kort. Kortholder for kredittkort, fra www.ConcordeSite.fr Kortholdere for flere kort brukes for å oppbevare betalingskort, førerkort, og andre kort av tilsvarende størrelse. Denne typen kortholder er ofte laget av metall, men kan også være laget av andre materialer. Denne typen kortholder kan brukes i stedet for lommebok av personer som bruker betalingskort i stedet for kontanter. Marcus Hellner. Marcus Hellner (født 25. november 1985) er en svensk langrennsløper. Han tok to OL-gull i Vancouver i 2010. Karriere. Hellner debuterte i verdenscupen 7. mars 2006 i en sprint i Borlänge. Han var med på det svenske stafettlaget som tok bronse under VM 2007 i Sapporo, og han kom på 9. plass på 15 km fri. Han fikk sitt store gjennombrudd i verdenseliten da han vant åpningsrennet i 09, 15 km fri teknikk i svenske Gällivare. Han vant foran italieneren Pietro Piller Cottrer og nordmannen Petter Northug. I 2009/2010 sesongen tok han tredje plassen i verdenscupen sammenlagt. I OL 2010 i Whistler vant han 30 km duatlon foran Tobias Angerer og Johan Olsson. Hellner vant sin andre olympiske gullmedalje på 4 x 10 km stafett. Han gikk siste etappe på det svenske laget som vant foran Norge og Tsjekkia. De andre på laget var Daniel Rickardsson, Johan Olsson og Anders Södergren. Stafettlaget ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje ("Bragdguldet") for 2010. Denne regnes som svensk idretts høyeste utmerkelse. Hellner ble i 2010 også tildelt Kongens medalje «för idrottsbragd som skidåkare och OS-guld i 30 km skiathlon och i skidstafett». Under Ski-VM 2011 i Oslo vant han sprinten, foran Petter Northug, med Emil Jönsson på bronseplass. På 2x15 km fellesstart med stilbytte kom han på sjetteplass. Marcus Hellner, Tour de Ski, Praha 2007 Aurdal fjellkirke. Aurdal fjellkirke er en åttekantet kirke fra 1966 i Nord-Aurdal kommune, Oppland fylke. Byggverket er i reisverk, med furumaterialer og har 100 plasser. Neslandsvatn stasjon. Neslandsvatn stasjon ligger på Neslandsvatn som er et tettsted i Drangedal kommune. Stasjonen ligger 220,76 km fra Oslo, 72,6 moh. Den ble åpnet i 2. desember 1927 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk frem til Kragerø. Sørlandsbanen ble ført videre i retning Gjerstad på 1930-tallet og strekningen til Kragerø ble en sidebane. Kragerøbanen, Neslandsvatn – Kragerø, ble nedlagt i 1989, og passasjerer til Kragerø må nå reise med buss på strekningen som er 27 km. Keltiberisk. Keltiberisk er et utdødd keltisk språk som ble talt av keltibererne i dagens sentrale Spania før og under Romerrikets tid. Veldig lite er kjent om språket, som kun er attestert i noen førromerske stedsnavn på den iberiske halvøya som overlevde lenge nok til å bli nevnt i dokumenter, i formler som ble brukt i noen personnavn (som gir hint om grammatikk), og i noen inskripsjoner i bly- og bronseplater skrevet med keltiberisk skrift. Nok av språket har blitt bevart til at man vet at det var et "Q"-keltisk (i likhet med goideliske språk), og ikke "P"-keltisk som gallisk. Siden brytoniske språk også er "P"-keltiske, men som øykeltiske språk er nærmere beslekta goideliske språk enn gallisk, viser dette at "P"/"Q"-delinga er parafylisk: endringa fra "*kw" til "p" fant sted i brytonisk og gallisk på et tidspunkt da de allerede var forskjellige språk. Keltiberisk og gallisk grupperes ofte sammen som fastlandskeltiske språk, men det finnes ingen beviser på at de har fellestrekk som har forekommet etter inndelinga i øykeltiske og fastlandskeltiske språk. Aurdal kirke. Aurdal kirke er en korskirke fra 1737 i Nord-Aurdal kommune, Oppland fylke. Kirkesognet er prostesete for Valdres prosti. Kirken er en laftet korskirke og har 320 plasser. Den er oppført i 1735–37 av byggmester Svend Tråseth. Gjerstad stasjon. Gjerstad stasjon ligger i Gjerstad kommune i Aust-Agder, 237,05 km fra Oslo, 36,6 moh. Den ble åpnet i 1935 da Sørlandsbanens forlengelse ble åpnet frem til Nelaug og Kragerøbanen ble en sidebane. I dag regnes Gjerstad stasjon som en av de godt bevarte stasjonene i nyklassisistisk stil på Sørlandsbanen. Stasjonen har bussforbindelse med Risør og Tvedestrand. Stasjonen er ikke bemannet. Vegårshei stasjon. Vegårshei stasjon i Vegårshei kommune ligger 261,51 km fra Oslo. Stasjonen ligger 183 moh. Den ble åpnet i 1935 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk fram til Nelaug. Alle fjerntog unntatt nattoget stopper på Vegårshei stasjon, som er ubetjent. Stasjonen har bussforbindelse til Tvedestrand. Norske rekorder i friidrett. Dette er en liste over gjeldende norske rekorder i friidrett utendørs, for menn og kvinner. Det er lagt til notat for en del av rekordene, for å gi statistikken mer dybde og interesse. Listene kan ha etterslep i oppdatering. Resultater bedre enn topp 100 i verden gjennom alle tider noteres med rangering under "notat". Skrautvål kirke. Skrautvål kirke er en korskirke fra 1785 i Nord-Aurdal kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Påbygd: 1861 våpenhus, 1881 og 1891. Vaksdal stasjon. Vaksdal stasjon er en jernbanestasjon ved Bergensbanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Vaksdal i Vaksdal kommune i Hordaland og ble åpnet i 1883 da Vossebanen ble åpnet. Vaksdal stasjon er ubetjent og bare lokaltog fra Bergen og nattogene i fjerntogene stopper her. Stasjonen ligger 16 meter over havet og fra Vaksdal stasjon til Oslo S er det 440,53 km. Nikolaj Jezjov. Nikolai Jezjov på Moskva-Volga-kanalen. Han ble senere retusjert bort fra alle offisielle foto i Sovjetunionen. Nikolai Jezjov (født, død 4. februar 1940) var en sovjetisk hemmelig politimann og politiker under Josef Stalins kommunistiske regime. Han var leder av Sovjets hemmelige politi NKVD under de mest intense utrenskningene i 1936-38. Under hans ledelse tok politiet livet av millioner av uskyldige mennesker. Jezjov ble skjøvet ut av sin nestkommanderende, Lavrenti Berija og avsatt i 1938. Jezjov var da alkoholisert. Han ble arrestert i 1939, og skutt i februar 1940. Strand kirke (Valdres). Strand kirke er en korskirke fra 1735 i Nord-Aurdal kommune, Oppland fylke. Sunniva Gylver. Sunniva Gylver (født 7. januar 1967 i Oslo) er en norsk luthersk prest i den norske kirke, forfatter og tidligere programleder for flere livssynsprogram både på TV 2 og NRK. I tillegg til sine TV-programmer, har Gylver vært mye brukt som trosformidler i aviser og radio. På 90-tallet arbeidet hun som studentprest i Oslo. Det var i livssynsprogrammet "Nåde den som tror" at hun ble kjent for alvor, hvor hun var programleder fra 1996 til 1997. I første runde av serien var hun selv intervjuobjekt i baksetet i TV 2-taxien. Da gjorde hun så sterkt inntrykk på «taxisjåfør» Espen Sletner at han tilbød henne jobb da prest Per Anders Nordengen fikk andre oppgaver. Gylver er utdannet teolog ved Menighetsfakultetet og har i tillegg mellomfag i sosiologi. Fra 1997 til 2003 jobbet hun som studentprest Høgskolen i Oslo. Hun har siden 2003 vært ansatt som Kapellan i Grønland kirke i Oslo. I 2005 ble hun redaktør for bladet Luthersk Kirketidende, som utgis av Luther Forlag. Hun utgav i 2000 boka "Åpen himmel", og var medforfatter på "De store ordene" (2006) og "Kunsten å bruke følelser" (2007). Annet. I 2006 ble hun den første kvinne som fikk tale i norsk moské. I 1997 gikk biskop Fredrik Grønningsæter og prest Sunniva Gylver sterkt ut mot filmplakaten til «Larry Flynt – skandalenes mann», som viser en «korsfestet» pornoredaktør i en kvinnes underliv.. Hun er gift og har barn. Ilene og Presterødkilen våtmarkssystem. Ilene og Presterødkilen våtmarkssystem er et ramsarområde i Tønsberg kommune, Vestfold, etablert i 1985. Området består av de to naturreservatene Ilene naturreservat og Presterødkilen naturreservat. Begge naturreservatene består av store våtmarksarealer, og en stor del av dem er gruntområder som blottlegges ved fjære sjø. Særlig Ilene er lite påvirket av menneskelig aktivitet. Begge områdene utgjør et samlet ramsarområde. Naturreservatet Ilene er lagt godt til rette for publikum. Presterødkilen er en grunn fjordarm med store mudderflater ved lavvann. Ilene inneholder områder med sump, fuktige enger, beiter og skog. Ilene ligger vest for Tønsberg sentrum, mens Presterødkilen ligger øst for sentrum. Fylkets nest største elv, Aulielva, renner ut i Semskilen innerst i Byfjorden, og danner et våtmarkssystem med stor internasjonal verneverdi. Ilene og Presterødkilen er viktige fuglebiotoper, og det er registrert om lag 250 ulike arter. Noen arter bruker området til mellomlanding og spisested under trekkene, andre arter hekker i området. Flokker på tusen fugler er ikke uvanlig. Ornitologer driver med ringmerking og registrering av fuglelivet på Ilene, der det er satt opp et spesielt 8 meter høyt fugleobservasjonstårn. Den tidligere husmannsplassen Holmen brukes til informasjonssenter for natur- og miljøvern, administrert av Fylkesmannen i Vestfold. Ilene tilhører Jarlsberg hovedgård. Det var 30 husmannsplasser under Jarlsberg, og to av dem lå utenfor Ilene, Søndre Holmen og Nordre Holmen. Tjuvholmen ligger ytterst mot Byfjorden, og her var Tønsbergs rettersted i middelalderen. Herfra er det praktfull utsikt inn mot Nordbyen og Slottsfjellet. Her var det brygge tilhørende Jarlsberg hovedgård. Herfra ble herskapene i båt brakt ut til Bolærne der de hadde landsted. Dale stasjon. Dale stasjon er en jernbanestasjon ved Bergensbanen. Stasjonen ligger ved tettstedet Dale i Vaksdal kommune i Hordaland og ble åpnet i 1883 da Vossebanen ble åpnet. Dale stasjon er ubetjent og bare lokaltog fra Bergen og enkelte fjerntog samt noen av nattogene stopper her. Stasjonen ligger 43,4 meter over havet og fra Dale stasjon til Oslo S er det 425,29 km. Tingnes kirke. Tingnes kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 1972 i Nord-Aurdal kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har ca. 260 plasser. Vennesla stasjon. Vennesla stasjon er en stasjon på Sørlandsbanen i Vennesla kommune. Stasjonen ligger 350,16 km fra Oslo, 43,1 moh i Vest-Agder fylke. Vennesla stasjon lå opprinnelig til den smalsporede Setesdalsbanen og stod ferdig da banen ble åpnet på strekningen Kristiansand – Byglandsfjord i 1895. Stasjonsbygningen er i likhet med de øvrige stasjonene som opprinnelig lå til Setesdalsbanen tegnet av Paul Due. Vennesla ble tilknyttet Sørlandsbanen da denne åpnet på strekningen Nelaug – Kristiansand i 1938. Samtidig ble Grovane, mindre enn 4 km lengre nord i kommunen, endestasjon for Setesdalsbanen. Stasjonens beliggenhet er ca 2 km syd for sentrum av Vennesla og har aldri isolert sett vært en god løsning for persontrafikk. Jernbanemydighetene håpet at Vikeland skulle utvikle seg til en stasjonsby slik trenden var andre steder i Norge på denne tiden. Dette slo aldri til og stasjonen fremstår den dag i dag som litt usentral. Beliggenheten ble i sin tid bestemt av hensynet til industrien og det ble bygd to sidespor til Byggma og Hunsfos fabrikker. Disse to sidesporene er i dag uten trafikk og sporet inn til Byggma er tatt bort. Sporet inn til Hunsfos fabrikker eksisterer ennå, men er mer eller mindre nedlagt. Stasjonen har busstilknyttning og trafikkeres av to ruter som går til Vennesla og Kristiansand. Stasjonen er ubetjent og har ikke billettautomat. Kristiansand stasjon. Kristiansand stasjon ligger i sentrum av Kristiansand, 365,29 km fra Oslo, 5,5 moh. Stasjonen stod ferdig i 1895 da Setesdalsbanen ble åpnet fra Kristiansand til Byglandsfjord. Kristiansand stasjon skiller seg fra de øvrige langs den opprinnelige Setesdalsbanen ved at den er bygd i mur. Årsaken er at et ble innført murtvang i Kristiansand etter bybrannen i 1892. Stasjonsbygningen er i likhet med de øvrige stasjonene som lå til Setesdalsbanen tegnet av Paul Due. Sørlandsbanen ble åpnet på hele strekningen frem til Kristiansand i 1938. Da var også traséen fra Nelaug til Kristiansand gjort ferdig med normalspor. I forbindelse med åpningen av den nye banen ble stasjonsbygningen utvidet. Samtidig ble endestasjonen for Setesdalsbanen flyttet til Grovane. Kristiansand stasjon er en sekkestasjon (fra fransk cul-de-sac) noe som betyr at alle tog skifter kjøreretning før de kjøres videre. Det finnes et triangelspor utenfor stasjonen, der godstog kan passere Kristiansand uten å snu og uten å passere Kristiansand stasjon. Tisleidalen kapell. Tisleidalen kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1957 i Tisleidalen i Nord-Aurdal kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 130 plasser. William Sharp. William Sharp (født 12. september 1855, død 12. desember 1905) var en skotsk forfatter som først og fremst skrev poesi og biografier. Fra 1893 benyttet han også psevdonymet Fiona MacLeod'", noe som ble holdt skjult så lenge han levde. Han redigerte også poesien til «Ossian», Walter Scott, Matthew Arnold, Algernon Swinburne og Eugene Lee-Hamilton. Sharp ble født i Paisley og utdannet på Glasgow Academy og Universitet i Glasgow som han gikk på i årene 1871 til 1872, men uten å ta noen grad. I 1872 fikk han tyfus. I løpet av 1874–1875 arbeidet han i advokatkontor i Glasgow. Hans helse brøt sammen i 1876 og han ble sendt på sjøreise til Australia i håp om at det ville være helsebringende. I 1878 fikk han en stilling i en bank i London. Han ble introdusert til maleren og poeten Dante Gabriel Rossetti av Noel Paton, og ble medlem av Rossettis litterære gruppe som også telte Hall Caine, Philip Bourke Marston og Swinburne. Han giftet seg med sin kusine Elizabeth i 1884 og henga seg fra 1891 på full tid til skrivingen samtidig som han reiste mye. Omtrent på denne tiden utviklet han en intens, romantisk, men kanskje aseksuell tiltrekning til Edith Wingate Rinder, en skribent for en keltisk-strebende sirkel i Edinburgh rundt figuren Patrick Geddes og kretsen «De eviggrønne». Det var til Rinder («EWR») som han trakk inspirasjon til for sitt forfatterskap som Fiona Macleod, og til henne som han dedikerte sin første MacLeod-roman, ("Pharais", i 1894. Sharp hadde et komplekst og ambivalent forhold til W.B. Yeats i løpet av 1890-tallet, som en sentral spenning i «Celtic Revival», også kalt for «Irish Literary Revival», en gruppe som ønsket å stimulere irsk litteratur. Yeats hadde opprinnelig funnet MacLeod akseptabel, men ikke Sharp! Det dualistiske forfatterskapet ble etterhvert en økende slitasje på Sharp. Sharp døde og ble begravd ved Castello di Maniace på Sicilia i 1905. I 1910 utga Elizabeth Sharp en biografisk memoarer i et forsøk på å forklare den kreative nødvendighet bak bedraget «MacLeod» og redigerte også en komplett utgave av ektemannens forfatterskap. Vestlandspanel. Vestlandspanel (også kalt supanel) karakteriseres av liggende bord, festet slik at det ene dekker litt over kanten på bordet nedenfor. På Vestlandet var det mangel på godt laftetømmer, noe som førte til at det ble vanlig å lafte husene med halvkløvinger. Veggen ble stabilisert med ca 10 centimeter lange opplengere som ble festet vertikalt på veggen. Dermed ble det naturlig å feste panelet horisontalt. I det fuktige klimaet på kysten hadde vestlandspanelet også en annen fordel, panelet nærmest bakken vil alltid være mest utsatt for råte. Med vestlandspanel er det enkelt å skifte ut de nederste plankene. Ulnes kirke. Ulnes kirke er en langkirke fra 1250 i Nord-Aurdal kommune, Oppland fylke. Opprinnelig datering baserer seg på stilhistorisk datering på murverket. Deler av takkonstruksjonen i kirken er dendrokronologisk datert til 1265-1266 av NIKU. Slidredomen, en annen middelalderkirke i området, er også tidfestet ved hjelp av samme metode til 1268 mens det ar antatt at murarbeidet er fra slutten av 1100-tallet. har Også i denne kirken ble det brukt materialer i takkonstruksjonen. Murarbeidet er fra overgangen mellom romansk og gotisk stil. Byggverket er i stein, har 220 plasser og har innslag av både romansk og gotisk arkitektur. Davenport (Iowa). Davenport er en by i Iowa i USA. Den ligger ved bredden av Mississippi, på en av de få lengre strekningene der elva renner fra øst mot vest. Posisjonen er 41°33′ N, 90°35′ V. Folketallet var i 2000 98 359. Navnet har byen etter den første europeeren som slo seg ned fast her, handelsmannen «oberst» George Davenport. Dette var i 1805. Inntil da var området bebodd av sauk- og fox-stammene. Det var jamnlig stridigheter mellom disse og den økende kolonibefolkninga, men i 1832 inngikk sauk-høvdingen Keokuk og general Winfield Scott en fredsavtale som avslutta Svarte Hauk-krigen (Black Hawk War), oppkalt etter en annen av stammens høvdinger. Avtalen gav USA 24 000 km² nytt land. Davenport fikk bystatus i 1839. Byen ligger midt i USAs tornadobelte, men har likevel bare blitt ramma av én alvorlig tornado, i 1854. Dette sies å skyldes en velsignelse som hviler over området fra før koloniseringa. Den første jernbanebrua over Mississippi blei bygd mellom Davenport og byen Rock Island i Illinois i 1856. Jernbanen blei sett på som en stor trussel mot dampskipstrafikken, og bare uker etter at brua stod ferdig, kjørte en dampbåt inn i den. Båteierne gikk også til rettssak mot jernbaneselskapet, som for øvrig benytta seinere president Abraham Lincoln som advokat. Davenport er den største byen langs Mississippi som ikke er beskytta av permanente diker eller andre flomhindringer, noe som gjør at byen raskt kommer i nyhetsbildet i en flomsituasjon. Myndighetene har imidlertid fastsatt at nybygg skal sikres enkeltvis mot hundreårsflom. I Davenport ligger Palmer College of Chiropractic, som regnes som kiropraktikkens fødested. Skolen blei oppretta i 1897 av Daniel David Palmer. I byen arrangeres flere kjente festivaler, bl.a Mississippi Valley Blues Festival og Bix Beiderbecke Memorial Jazz Festival, oppkalt etter kornettisten Bix Beiderbecke, som var født her. Davenport var den første byen i USA som ansatte en kvinnelig rektor. Det var da Phebe Sudlow i 1872 ble leder for Davenport High School. To år seinere blei hun den første kvinnelige kommunale skolesjefen. Skuespilleren Lara Flynn Boyle er født i Davenport, mens Cary Grant døde der, etter at han i 1986 fikk slag under ei forestilling. Kvikne kirke (Nord-Fron). Kvikne kirke er en korskirke fra 1764 i Nord-Fron kommune, Oppland fylke. Flyttet i 1790 – etter storflommen (Ofsen) i 1789 – fra Sylte til nåværende plass. Interiør av treskjærer Østen Kjørren fra Heidal. Adkomst til stedet er via Rv3. Folkebibliotek. Bibliotek tilbyr bøker, aviser, lydbøker, film, musikk, offentlig informasjon, internettadgang, og et sosialt møterom Folkebibliotek er bibliotek som drives med allmennheten som målgruppe. (I motsetning til skolebibliotek og forskningsbibliotek som drives for en skoles/institusjons tilknyttende som målgruppe). Historikk. Ideen om at befolkningen skal ha gratis adgang til kunnskap og kultur er flere hundre år gammel, og har sine røtter i den amerikanske folkeopplysningstanken. De første norske institusjonene som kunne minne om bibliotek var allmueboksamlinger og leseselskaper på 1700-tallet, på 1800-tallet stilte ledende kulturpersonligheter som Henrik Wergeland og Eilert Sundt seg i spissen for biblioteker for folk i bygd og by. Det var først da den første generasjonen med bibliotekarer utdannet i USA kom tilbake til Norge på slutten av 1800-tallet at folkebibliotekene skjøt fart som fenomen. I spissen for etableringen av folkebibliotek sto Haakon Nyhuus, som etter utdanning i USA, ble biblioteksjef på Deichmanske bibliotek. Han står som initiativtaker til mange av de viktigste bibliotekinstitusjonene i norsk bibliotekvesen, som bibliotekloven og Statens bibliotektilsyn. Norge fikk sin første biblioteklov i 1935. Med bibliotekloven av 1947 fikk man etablert prinsippet om at hver kommune skal ha sitt folkebibliotek. Folkebibliotekene i Norge idag. I de fleste land eies og drives folkebibliotek av det offentlige. I Norge eies og drives folkebibliotek av kommunene. "Lov om folkebibliotek" fra 1985 slår fast at alle kommuner skal drive et folkebibliotek. Norske folkebibliotek skal ha et tilbud til alle mennesker og dekke alle fagområder og aldersgrupper. Formålet er å arbeide for "opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet". Staten bidrar indirekte til den daglige driften av folkebibliotekene, gjennom innkjøpsordningene for litteratur som forvaltes av Norsk kulturråd. Innkjøpsordningene sørger for at alle norske folkebibliotek mottar ett eksemplar av de fleste nyproduserte skjønnlitterære titler for barn og voksne, et utvalg av oversatt litteratur og sakprosa for barn og voksne, samt norske plateutgivelser. I Norge finnes 865 folkebibliotekavdelinger (alle tall fra 2004). Disse bibliotekene forvalter 22 mill media (bøker og annet), har 25,3 mill utlån årlig, og har 2 600 årsverk, både fagutdannede bibliotekarer og andre bibliotekansatte. I gjennomsnitt besøker norske innbyggere biblioteket 5,04 ganger årlig, låner 5,5 bøker/media årlig; og kostnadene ved drift av folkebibliotekene utgjør 238 kr pr innbygger. Den "vanligste størrelsen" på et norsk folkebibliotek er mellom 1 og 2 årsverk. Dersom det er mer enn ett bibliotek i hver kommune kalles ett for "hovedbibliotek", mens de øvrige er "bibliotekfilialer". Ordet "folkebibliotek" kan både bety den enkelte bibliotekenhet, og den samlede folkebibliotekvirksomheten i en kommune. Både hovedbibliotek og filialer varierer i størrelse i forhold til kommunestørrelsen. Mens en bibliotekfilial i Oslo kan betjene en virkekrets på 20-30 000 innbyggere og ha 3-6 årsverk, vil en bibliotekfilial i en norsk landkommune typisk betjene 300-1500 innbyggere og være betjent 3-6 timer hver uke. Mange grender blir betjent med bokbuss. En bokbuss kan være eid av én kommune, flere kommuner i fellesskap, eller av fylkeskommunen. I fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal drives også bokbåten «Epos». Folkebibliotekene er del av et nettverk for veiledning og fjernlån. Fylkesbibliotekene er et rådgivningsorgan for folkebibliotekene. ABM-utvikling er en statlig etat for utvikling av folkebibliotek. De største norske folkebibliotekene er Deichmanske bibliotek (Oslo), Bergen Offentlige Bibliotek og Trondheim folkebibliotek. Folkebibliotek i forandring. Formidling av kultur og kunnskap i bokform ble lenge sett på som folkebibliotekets hovedoppgave, men endringer i befolkningssammensetning, inntekt, brukervaner og ny teknologi (da særlig internett) påvirker også biblioteket. En stadig større andel av utlånet består idag av andre medieformer enn bøker, såsom CD- og DVD-plater. Likeledes kan de fleste folkebibliotek tilby sine brukere tilgang til internett, og i stigende grad også gratis WLAN. De senere årene er Bibliotek 2.0, som en forlengelse av begrepet Web 2.0, også blitt viktig i den norske bibliotekdebatten. Sentralt i Bibliotek 2.0-begrepet står fokus på tjenester som kan engasjere og kanskje også drives av brukerne. Rent konkret er det viktigste resultatet av Bibliotek 2.0 i Norge at en rekke bibliotekarer nå fører egne weblogger. Skåbu kirke. Skåbu kirke er en korskirke fra 1927 i Nord-Fron kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Altertavle og prekestol i tradisjonell akantus-stil. Zebramalle. Zebramallen (L-46) er en art maller. Den har navnet sitt fra de hvite og svarte stripene som minner om mønsteret på en zebra. Det er en populær akvariefisk. Den er utbredt i Xingu, en sideelv til Amazonas. Fisken ble eksportert fra Brasil i så store antall at arten ble truet. Brasils myndigheter svarte ved å forby eksport av zebramaller. Siden dette forbudet ble innført, har det blitt mer aktuelt å drette opp denne eksotiske, kostbare og populære mallen i fangenskap. Selv om zebramallen noen ganger beskrives som en sugemalle, brukes dette ordet stort sett om fisker som lever av alger. Zebramallen er definitivt ikke en algeeter, og skal ha kjøtt i kosten. Arten ble først beskrevet i 1991, som den første i gruppen "Hypancistrus". I 2002 ble "Hypancistrus inspector" beskrevet, og i 2007 ytterligere fire arter. Fjernsyn i Albania. Fjernsyn i Albania er relativt nytt, da de første regelmessige sendingene ikke startet før i 1971. Det statsfinansierte radio- og TV-selskapet heter RTS (RadioTelevizioni Shqiptar). Siden 1990-tallet har RTS fått konkurranse fra flere private aktører, for eksempel "TV Klan" og "TV Arberia". I tillegg kan gresk og italiensk TV tas inn på flere steder i Albania. Fjernsyn i Belgia. Fjernsyn i Belgia er for det meste delt opp mellom de ulike språkene som brukes i Belgia. Det finnes tre statlige medieselskap, hvorav to av disse produserer og sender fjernsyn. Dette er Vlaamse Radio- en Televisieomroep i Flandern og Radio télévision belge de la communauté française i Vallonien. Dessuten er RTL Television, Vlaamse Televisie Maatschappij og ProSiebenSat.1 Media (SBS Broadcasting Group) store kommersielle aktører på det belgiske fjernsynsmarkedet. Sødorp kapell. Sødorp kapell er en langkirke fra 1929 i Nord-Fron kommune, Oppland fylke. Kapellet ble utvidet i 1970-72 og 2009. Bygningen er av tømmer og har 169 plasser. Kapellet ble oppført på tomten etter Sødorp kirke, etter at denne ble flyttet fra dette stedet til nåværende plass på prestegårdens grunn nord for Vinstra i 1910. Kirkegården ved kapellet har mange eldre gravminner. Mange klebersteinsgravminner er bevart fra slutten av 1700-tallet og fra 1800-tallet. Noen står fortsatt på plass, mens andre er plassert i et eget skur for oppbevaring av gravminner. En del gravminner av tre er festet til kirkegårdsgjerdet bak kapellet. Ved kirken er det også satt opp et gravminne over Per Olsen Hågå – den historiske Per Gynt. På kirkebakken står en bauta til minne om prost Hugo Friderich Hiorthøy som på dette stedet fikk bygd et kornmagasin i 1779 – Det velmeente Froenske Magasin. Fjernsyn i Bulgaria. Fjernsyn i Bulgaria ble introdusert i 1959. Som alle medier i landet var fjernsynet kontrollert av det nasjonale kommunistpartiet fram til 1989. Det statlige Bâlgarska Nationalna Televizija (BNT) har to kanaler, den nasjonale Канал 1 og den regionale РТВЦ samt satellittkanalen TV Bulgaria. Herfra til evigheten (TV-serie). "Herfra til evigheten" (2002) var en norsk livssynsserie som gikk på NRK1 våren 2002 med Kjell Erik Moen som programleder. Konseptet gikk ut på at Moen og fotograf Jon Anton Brekne reiser verden rundt (og i Norge) for å finne nordmenn som brenner for noe annet enn bensinprisen og neste lønnsoppgjør. Serien hadde premiere på NRK den 13. januar 2002 og gikk på søndager kl 22:30. Om serien. I løpet av 8 program ble vi tatt med til Uganda, India, Bolivia, Chicago, Thailand og Mosambik, i Oslo og på Lista. I hovedsak handlet serien om folk som solgte gård og grunn og reiste til andre siden av jordkloden ut av ideologiske årsaker. Serien ble godt mottatt av seerne og gikk i reprise sommeren 2002. Frederick Sandys. Frederick Sandys, Anthony Sands, 1848 Anthony Frederick Augustus Sandys (født 1. mai 1829, død 25. juni 1904), vanligvis kjent som kun "Frederick Sandys", var en britisk pre-rafaelittisk maler, illustratør og teknisk tegner. __TOC__ Første år. Sandys ble født i Norwich i 1829 og fikk sin første kunstundervisning av sin far som også var maler. Hans etternavn var egentlig kun "Sands". Han la til ’y’ senere. Hans første undervisning viste at han hadde et naturlig talent for tegning. I 1846 begynte han på Norwich School of Design og i løpet av det samme året ble hans talent oppdaget av Society of Arts. Han flyttet til London tidlig på 1850-tallet og det synes som om han forlot en hustru i Norwick og at han ikke reiste tilbake til henne. En berømt parodi. Han viste dyktighet som teknisk tegner, fikk anerkjennelse og berømmelse for et trykk, "The Nightmare", hvor han gjorde en parodi på John Everett Millais’ kontroversielle maleri "A Dream of the Past -- Sir Isumbras at the Ford" i 1857. Karikaturen gjorde hesten til Isumbras om til et esel merket «J. R., Oxon» (= John Ruskin). På hesten satt Millais selv som ridderen og med Dante Gabriel Rossetti og William Holman Hunt som de to barna, den ene foran og den andre bak. Pre-rafaelittene ble ikke fornærmet av parodien og isteden ble han venner med dem. For ett og halvt år fram til 1867 bodde han sammen med Rossetti i Tudor House (nå kalt Queens House) i Cheyne Walk i Chelsea. Hans egne arbeider ble grunnleggende påvirket av Rossetti, og han fokuserte hovedsakelig på mytologiske emner og portretter. Mot slutten av 1860-tallet tegnet han for ulike magasiner og tidsskrifter som "Once a Week", "Cornhill Magazine", "Good Words" og andre, men han illustrerte ikke bøker, iallfall ikke noen som har blitt gjenfunnet i ettertid. Tegningene har senere blitt samlerobjekter. Av alle pre-rafaelittene var han kanskje den mest teknisk begavede, men hans tresnitt av Harald Hårfagre kalt "Harold Harfagr" (1862) er innholdsmessig svært fjernt fra historiske realiteter. Avvist av kunstakademiet. Tidlig på 1860-tallet begynte han å stille ut malerier som sementerte hans berømmelse. De mest kjente er "Vivien" (1863), "Morgan le Fay" (1864), "Cassandra and Helen" (1866) og "Medea" (1868). Norrøne sagaer og "Le Morte d'Arthur" ga ham emner han likte å male, men som ikke nødvendigvis gjorde ham til en populær maler. Det var dyster skjønnhet i hans aggressive og seksuelle rovdyrlignende kvinner som ikke var i pakt med tiden, men som ikke synes å gjenspeile hans personlige syn på kvinner. Sandys hadde en affære med en sigøynerkvinne ved navn Keomi og hvis portrett han malte. I mange år levde han sammen med en velkjent skuespiller ved navn Mary Jones, scenenavn Miss Clive, og hun var også modell for en rekke av hans malerier. Han fikk hele ni barn med henne som overlevde barndommen. Hans skjødesløse livsstil, hans liv med kvinner og med alkohol ga ham betydelige økonomiske problemer. Da Royal Academy avviste å stille ut hans maleri over "Medea" i 1868 for sommerutstillingen, var det et nederlag for ham. Beslutningen ble ansett å ha vært politisk begrunnet ettersom maleriets kvalitet var åpenbart. Maleriet, lik hans senere av "Morgan-le-Fay" fra arthurianske legender, var en avbildning av en kraftfull og nærmest ondskapsfull kvinnelig seksualitet som ga et klaustrofobisk inntrykk Frederick Sandys døde i London den 25. juni 1904. Fjernsyn på Irland. TV-sendingene i Irland startet i 1961 med kanalen Telefís Éireann. Irlenderene som hadde tilgang til britisk tv så likevel mye på denne. Dette var grunnen til at ytterligere enn kanal,RTÉ2, startet. Begge disse kanalene sendes av Radio Telefís Éireann. En ytterligere irsk kanal, Teilifís na Gaeilge, startet i 1996. Radio Telefís Éireann hadde monopol fram til 1988, da man bestemte seg for å tillate private aktører. 1998 startet den første kommersielle kanalen, TV3. TV-kanaler. I bakkenettet sendes tre kanaler: RTÉ One, RTÉ Two samt TV3. Dessuten finnes den irske kanalen TG4. RTÉ One, RTÉ Two og TG4 eies av Radio Telefís Éireann mens TV3 kontrolleres av ITV plc og CanWest Global Communications. Karl Strømme. Karl Tomas Bergh Strømme (født 26. februar 1976 i Bergen) er en norsk jazztrompetist utdannet ved Norges musikkhøgskole Oslo og Rytmisk Musikkonservatorium i København. Har studert under Arve Henriksen, Jon Eberson og Flemming Agerskov. Han har drevet turnevirksomhet i Skandinavia og tidvis i Europa som medlem av The European Youth Jazz Orchestra. Han leder for tiden Telenor Storband og underviser på Norges musikkhøgskole. Karl Strømme har også komponert musikk for bl.a. for NRK. Strømme er oppvokst i Fredrikstad og på Bygdøy, der han også driver sitt eget lydstudio DynaLyd I 2004 mottok han Léonie Sonnings Musikpris. Han er aktuell med bandet Peloton og forventes å slippe CD i 2007. Karl Strømme har tidligere spilt med blant annet Jono El Grande. Sandvika Storband, Gunnhild Nyborg, La Mascara Snake, Birgitte Damberg, Karl Strømme er også dirigent for Uranienborg Skolekorps Eksterne lenker. Strømme, Karl Strømme, Karl Sødorp kirke. Sødorp kirke er en korskirke fra 1752 i Nord-Fron kommune, Oppland fylke. Byggverket er av tømmer og har 300 plasser. Den ble bygget som sognekirke for Sødorp anneks i Fron prestegjeld, og ble først i 1864 hovedkirke i Nord-Fron prestegjeld. Prestegjeldet består ellers av Kvam, Kvikne og Skåbu sogn. Sto før 1910 på Brandvol sør for Vinstra. Utskåret prekestol og altertavle fra 1760-årene av Kristen Listad (blomstermesteren fra Ringebu). Mira Furlan. Mira Furlan (født 7. september 1955 i Zagreb i Jugoslavia) er en jugoslavisk-amerikansk skuespiller. Mira er antagelig best kjent for sin rolle som «Ambassadør Delenn» i science-fiction serien "Babylon 5" (1994–1998) og i rollen som «Danielle Rousseau» i tv-serien "Lost". Tidlig liv og familie. Furlan ble født til en familie som har mange universitets-professorer i Zagreb, som på den tiden var en del av Jugoslavia, nå hovedstad i Kroatia. Furlans farfar var slovensk, og hennes farmor var kroatisk. Hennes morfar var jødisk Mira er gift med serbiske Goran Gajić og sammen har de en sønn, Marko Lav Gajic (f. 15. desember 1998). Hun og Goran flyktet til New York, USA i 1991 etter å ha mottatt opptil 100 dødstrussler om dagen pga en uttalelse om borgerkrigen i Jugoslavia hvor hun sa at kunst ikke skal fremme politiske ideer. Goran Gajić, har regissert henne i en episode av "Babylon 5" og andre stykker. Jugoslavia. Furlans film-karriere inkluderer roller i over 25 filmer. Hun var med iEmir Kusturicas Cannes-vinnende og Oscar-nominerte film "When Father Was Away On Business". I tillegg til flere filmer, har Furlan opptrådt jevnlig på jugoslavisk fjernsyn, i hovedroller i flere serier og tv-filmer. Hun har fått alle de høyeste prisene i sitt tidligere land, både for arbeide på scene og film, inklusive to Golden Arenas for Beste Skuespillerinne. Babylon 5. I 1994 startet science fiction-serien "Babylon 5". Furlan spilte rollen som «Delenn», Minbaris ambassadør til romstasjonen "Babylon 5". Serien gikk i fem sesonger, var en kjempesuksess og Furlan var med i alle sesongene. Hun har også spilt i flere av spin-off filmene basert på "Babylon 5", den siste i 2007. Etter B5. I tiden etter "Babylon 5" har den mest kjente rollen vært som «Danielle Rousseau» i tv-serien Lost. Priser og nominasjoner. Golden Arena (Pula Film Festival of Yugoslavian Films) Universe Reader's Choice Award (Sci-Fi Universe Magazine, USA) Utvalgt filmografi. "Listen under er ikke komplett, se " Darenth. Darenth er en landsby og et verdslig sogn i Kent i England. Den ligger omkring fem km fra Dartford, ved elven Darent. Sognekirken er viet til Margaret av Antiokia. I Mummidalen. I Mummidalen er navnet på den norske oversettelsen av den finsk-japanske (nederlandsk for sesong 4) animasjonsserien Tanoshii Mūmin Ikka utviklet av det japanske selskapet "Telescreen". Direkte oversatt er navnet «Den Herlige Mummifamilien». Noen ganger (for det meste på VHS og DVD titler) kalles serien «Mummitrollet». Serien bestod av 78 episoder (77 i Norge), som varte ca. 23 minutter hver, og ble sendt på Barne-TV i Norge, på NRK. Den har blitt sendt om igjen flere ganger siden første gang den ble vist i juni 1992. Serien er laget i tidsrommet 1990 til 1991. I serien forekommer blant annet Mummitrollet, Mummimamma, Mummipappa, Snorkfrøken, Snusmumrikken, Sniff, Lille My, Snorken, Hemulen som alle bor i Mummidalen. Serien har en mørk tone det ligger litt mer under enn bare overfladisk humor og gøy, og den kan iblant være skummel, for eksempel når Hufsa kommer. Hufsa kan sees som et symbol på ensomhet og vinterdepresjon. Sesong 4. Den originale serien hadde 3 sesonger på 78 episoder. En annen "I Mummidalen"-serie fra tidsperioden 1991-1992 som ble vist på NRK siden 1 September 2002. Serien er animert i litt mer billig japansk stil enn de originale sesongene. Denne serien hadde bare 26 episoder. Den japanske tittelen er "Tanoshii Mūmin Ikka: Bōken Nikki" som betyr "Delightful Moomin Family: Adventure Diary" på engelsk. En stor forskjell er at denne sesongen er med uten forteller. En helaftens tegnefilm finnes også, den heter "Kometen kommer" og er animert med mer dybde og skyggelegging enn TV-serien. VHS/DVD utgivelser. Kometen Kommer er blitt gitt ut på VHS av Warner Home Video (Nå Sandrew mentronome) og på DVD av RK Video Haugner kirke. Haugner kirke er en langkirke fra 1950 i Nordre Land kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Jubals eftf.. "Jubals eftf" "(Jubals etterfølger)" (1997) var et norsk livssynsprogram som gikk på NRK i 1997 med Kjell Erik Moen som programleder. Konseptet gikk ut på at Moen i hver episode tok imot gjester i studio for å ha en samtale knyttet opp til tro og livssyn. Det var også en rekke musikalske innslag i serien. Lunde kirke (Nordre Land). Lunde kirke er en korskirke fra 1769 i Nordre Land kommune, Oppland fylke. Kirken ligger nærmere bestemt på Vest-Torpa. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Ulensaker kirke. På Vest-Torpa har det vært kirke siden før svartedauen. Ulensaker kirke på Vest-Torpa nevnes i skriv både fra 1337 og 1480. Den skal ha ligget nær husene på gården Nedre-Ulsaker. Da den med tiden forfalt ble Kinn kirke på Aust-Torpa felleskirke for hele Torpa. Noe som medførte en lang og strevsom kirkevei (opptil 2 mil) for Vest-Torpingene, særlig vinterstid da det var vanskelig å ta seg frem i snøen. Ny-Gaal kirke. I 1669 ble en gavekirke oppført på Gaarder, Vest-Torpa. "Ny-Gaal kirke" (Ny-Gård) var en langaktig firkantet tømmerbygning på 14 x 7 meter og det var folket selv som betalte. På 1760-tallet var denne kirken blitt så forfallen at den ble foreslått nedlagt, sånn at Vest-Torpingene igjen måtte legge ut på den lange kirkeveien til Kinn kirke. Men befolkningen satte seg i mot dette, og det ble besluttet å bygge ny kirke et annet sted, fordi jordsmonnet ved Gaarder var etter sigende for dårlig til å utvide kirkegården. Og dette stemmer med utgravinger gjennomført av Gunnar Bratrud og en valgfaggruppe med 9. klassinger fra Dokka ungdomsskole. Lunde kirke. På tomt gitt av Stener Gudbrandsen Lunde og med tømmer fra Vest-Torp åsen – der gårdene hadde sameie – ble Lunde kirke oppført som korskirke i laftet tømmer og med kuppel i stedet for tårn med spir. Byggmesteren kom etter sigende fra Koldsrud på Østsinni, Dokka. Den hadde som alle gamle kirker en kvinne- og en mannsside, og gårdene hadde sine faste benker hvorav de fire første benkene sett fra koret var reservert gårdene Felde, Lunde, Gaarder og Ruud. Dørene inn til benkene ble fjernet da kirken ble restaurert på 1950-tallet. Kirken ble innviet 23. august 1769 av sokneprest og prost Niels Dorph, som forøvrig hadde vært sterkt i mot byggingen av ny kirke da "Ny-Gaal" kirke på Gaarder forfalt. Niels Dorph var makelig anlagt og så helst at det kun var en eneste kirke i sognet, nemlig hovedkirken Kinn. En del av inventaret fra "Ny-Gaal" kirke ble overført til Lunde. En gammel stol, en sølvkalk fra 1686, døpefat, to lysestaker og tre malerier kan nevnes. Alteret og prekestolen ble malt av maleren Peder Aadnes. Vedlikehold og politikk. Lunde kirke var som tidligere "Ny-Gaal" kirke, en gavekirke som ble oppført og vedlikeholdt av befolkningen. Utpå 1800-tallet var hovedkirken Kinn kirke blitt så gammel og forfallen at det i 1816 ble holdt et møte hvor man foreslo å bygge den nye hovedkirken ved Aamodt i Nord-Torpa. I den forbindelse ble det foreslått å legge ned Lunde kirke, da bøndene på Vest-Torpa ikke lenger kunne skaffe til veie midler til å vedlikeholde den. Som kompensasjon krevde bøndene på Vest-Torpa en gudstjeneste om sommeren og en om vinteren så lenge kirken holdt. Selv om bøndene rundt Kinn kirke var i mot flyttingen av hovedkirken, ble den nye hovedkirken Aamodt bygget i Nord-Torpa og sto ferdig i 1823. Lunde kirke holdt seg forbausende godt de nærmeste tiårene, og etter gudstjenesten 22. mars 1846 ble det avholdt et møte på gården Lunde, hvor de fleste gårdbrukerne deltok. På den tiden soknet 693 mennesker til Lunde kirke (1/3 av torpas befolkning) og bøndene ble enige om å gjenoppta vedlikeholdet av kirken, samt søke om flere gudstjenester. 24. mai 1848 fikk de ved kongelig resolusjon innvilget seks gudstjenester i året. Inntil 1875 var kirken verken malt eller panelert utvendig, men omfattende vedlikeholdsarbeid ble utført og kirken fikk også sitt første orgel. Sommeren 1954 fikk Lunde kirke sitt eget menighetsråd. Balke kirke. Balke kirke er en langkirke fra 1170 i Østre Toten kommune, Oppland fylke. Byggverket er i stein og har 290 plasser. Romansk, normannisk og tidlig gotisk stil. forlenget mot vest med Nykirken i 1754 Alexander Munro. Alexander Munro (1825–1871) var en skotsk billedhogger som ble assosiert med pre-rafaelittene. Munro var sønn av en gråsteinsmurer og sønnens talent ble oppdaget av farens rike arbeidsgiver, hertuginnen av Sutherland, som fikk ham til London i 1848 for å studere skulptur under Charles Barry. Han stilte ut ved Royal Academy i årene 1849 til 1870 og ved den store utstillingen, Great Exhibition, i 1851. Munro ble en spesialist på å hogge portretter og medaljonger, og av statuer av barn. Munro var nære venner med pre-rafaelittene, men vennskapet holdt derimot på å skjære seg. I henhold til William Holman Hunt hadde Dante Gabriel Rossetti avslørt meningen bak den mystiske signaturen «PRB», som alle pre-rafaelittene satte ved siden av sin egen signatur, til Munro. Munro fikk uten å mene det en rolle i et angrep på pre-rafaelittene da han avslørte signaturen for andre, noe som kostet pre-rafaelittene anseelse. Dikteren Coventry Patmore overtalte kunstkritikeren John Ruskin til å forsvare pre-rafaelittene i avisen "The Times". Munros manglende evne til å holde på en hemmelighet forhindret likevel ikke Rossettis vennskap med ham og han skaffet Munro oppdrag i Oxford. Munro er en av de billedhoggerne hvis arbeid som kan beskrives som pre-rafaelittisk med en formell purisme og enkelhet som gikk tilbake til tidlig italiensk renessanse. Man har sagt at han fulgte den harde realismen til Holman Hunt og den tidlige John Everett Millais. Som Holman Hunt holdt han seg trofast til sine idealer hele karrieren ut. Munros arbeid i London inkluderer fontenene i Berkeley Square og ved Hyde Park Corner (Gutt og delfin). I Birmingham er det en statue av James Watt (1866) og i museet i samme by er "Sovende barn", en av de verker han stilte ut i Great Exhibition. I Oxford er det en medaljong av John Everett Millais ved Ashmolean. Kapp kirke. Kapp kirke er en langkirke fra 1939 i Østre Toten kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 167 plasser. Liste over dopingsaker. Dette er en ufullstendig liste over idrettsfolk og sportsutøvere som er tatt for brudd på dopingbestemmelsene, eller har innrømmet bruk av forbudte prestasjonsfremmende preparat. __NOTOC__ Kolbu kirke. Kolbu kirke er en korskirke fra 1730 i Østre Toten kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Noe inventar fra tidligere kirke. Første kirke stod på Dyste. Det bevarte steinalteret av den gamle trekirka på Dyste, bygd på 1100- eller 1200-tallet. Kirka ble revet i 1780-åra. Nordlia kirke. Nordlia kirke er ei langkirke fra 1901 i Østre Toten kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 232 plasser. Det er bygd på tomt fra garden Breili, inntil den gamle kongsvegen til Trondheim. Ved kirka er det også kirkegard og kirkestue. Altertavla er malt av Eivind Nielsen, som tilbrakte somrene i Nordlia. Kirkebygningen ble for en stor del oppført på dugnad og med private midler fra lokalbefolkningen i Nordlia. Initiativtaker og viktigste bidragsyter var "Peter Sigvart Annekstad", gardbruker på Steinsli. Hans viktigste motiv for å få reist ei kirke i Nordlia var den lange vegen til Hoff kirke, 12-13 kilometer. Utløsende årsak var nok at Totenvika fikk sitt eget kirkebygg i 1896, året før nordlingene begynte planlegginga av si kirke. Til kirka sogner mesteparten av bygdelaget Nordlia, men en del av de større gardene i Bjørnsgård skolekrets har beholdt sitt familiegravsted på Hoff kirkegard. Før Nordlia kirke ble bygd, sogna befolkningen i Nordlia som nevnt til Hoff kirke. I middelalderen var det imidlertid ei kirke på garden Fjell, rundt to kilometer sørvest for det nåværende kirkestedet i Nordlia. Totenviken kirke. Totenviken kirke er en langkirke fra 1896 i Østre Toten kommune, Oppland fylke. Byggverket er i stein og har 400 plasser. Kardemomme by. Skuespillere spiller «Folk og røvere i Kardemomme by». thumb Kardemomme by er en temapark i Kristiansand Dyrepark, laget etter boken "Folk og røvere i Kardemomme by" av Thorbjørn Egner. Byen, som ble åpnet i 8. juni 1991, er laget nøyaktig etter tegningene i boken. Thorbjørn Egner fikk se byen under bygging, men levde ikke lenge nok til å se den fullført. Byen består av av 33 hus, hvorav åtte er utleieboliger. I høysesongen er det skuespillere som utgjør beboerne i byen, og man kan møte de forskjellige figurene fra boken; politimester Bastian, tante Sofie, røverne Kasper, Jesper og Jonathan og mange fler. Byen har også en fungerende trikk identisk med den i boken, og med trikkefører Syversen som trikkefører. Byen har også eget fungerende postkontor, med postnummer «4609 Kardemomme by». 8. juni 2011 ble byens 20-års dag feiret, nøyaktig 20 år etter den offisielle åpningen. Harald Egner og Turi Egner Olderheim, som begge er barn av Thorbjørn Egner, var tilstede under feiringen. Det er også laget en byste av forfatteren – Thorbjørn Egner – som står i en av byens gater. Djevelens advokat (TV-serie). "Djevelens advokat" (1997) var en norsk tv-serie på 6 episoder som gikk på NRK1 høsten 1997 med Anders Høglund som programleder. Programmet var et diskusjonsprogram hvor det i hver episode var invitert fire relevante personer av programlederen som ble stilt overfor et etisk dilemma. Programlederen skulle så spille rollen som Djevelens advokat. Serien hadde premiere på NRK den 1. oktober 1997 og ble sendt på onsdager kl 22:30. Øyer kirke. Øyer kirke er en korskirke fra 1725 i Øyer kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Djevelens advokat (andre betydninger). Djevelens advokat er en uoffisiell betegnelse på en kirkelige embetsmann i den katolske kirke: Djevelens advokat, men uttrykket kan også sikte til Sirabølkapellet. Sirabølkapellet er fra 1972 i Øyer kommune, Oppland fylke. Byggverket er i stein og har 18 plasser. Tretten kirke. Tretten kirke er en korskirke fra 1728 i Øyer kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Lidar kirke. Lidar kirke er en langkirke fra 1932 i Øystre Slidre kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Daan Huiskamp. Daan Huiskamp (født 10. november 1985) er en nederlandsk fotballspiller. Han er målvakt for AGOVV. Huiskamp er en ung og talentfull spiller som er førstemålvakt for AGOVV. I FC Utrecht havnet han bak både Joost Terol, Michel Vorm og Franck Grandel i kampen om målvaktplassen, og han gikk på lån til AGOVV Apeldoorn 10. august 2006. Etter sesongen ble kontrakten gjort permanent. James McAvoy. a>.James McAvoy (født 21. april 1979 i Glasgow) er en skotsk skuespiller. Han er kjent fra blant annet "Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet", "Wimbledon", "The Last King of Scotland", "Wanted" og "Om forlatelse". McAvoy debuterte som skuespiller i en alder av 15 år i filmen "The Near Room" (1995). McAvoy innrømmet senere at han ikke var veldig interessert i skuespill da han begynte filminnspillingen, men han ble inspirert til å fortsette etter å ha utviklet følelser for skuespillerinne Alana Brady som han spilte mot i filmen. Han fortsatte som skuespiller som medlem av PACE Youth Theatre. McAvoy ble uteksaminert fra Royal Scottish Academy of Music and Drama i 2000. Tidlig på 2000-tallet, hadde McAvoy forskjellige gjesteopptredener i flere TV-serier. I 2001, dukket han opp i TV-serien Band of Brothers, en miniserie som omhandler andre verdenskrig produsert av Steven Spielberg og Tom Hanks. Serien ble vist på TV-kanalen HBO. I 2003 dukket McAvoy opp i miniserien "Frank Herberts Children of Dune" som var tilpasset fra en roman skrevet av forfatter Frank Herbert og ble sendt på Sci Fi Channel. Dette er en av de høyest rangerte programmene som noensinne er sendt på denne kanalen. I 2004 hadde McAvoy en birolle i den romantiske komedien Wimbledon der han spilte mot Kirsten Dunst. Det var Forest Whitaker som foreslo McAvoy til regissør Kevin Macdonald for rollen som Nicholas Garrigan i den Academy Award-vinnende lavbudsjettfilmen The Last King of Scotland som kom ut i 2006. McAvoy portretterte en skotsk lege som blir ansatt som den personlige legen til diktator Idi Amin (spilt av Forrest Whittaker) i Uganda. Denne filmen er basert på faktiske hendelser som fant sted under Idi Amins styre. En av de største høydepunktene i McAvoys karriere kom da han spilte mot Angelina Jolie og Morgan Freeman i suksessen "Wanted", en actionfilm der han hadde rollen som Wesley Gibson, en ung amerikansk slabbedask som får vite at han hans forfedre var en lang rekke leiemordere. Mens han spilte inn actionscener for denne filmen, fikk McAvoy flere skader, inkludert en vridd ankel og et skadet kne. I midten av 2010, fikk McAvoy rollen som den telepatiske superhelten Professor X, grunnlegger og leder av X-Men, i X-Men: First Class. McAvoy hadde et forhold med den skotske skuespilleren Emma Nielsen i seks år frem til 2003, før McAvoy startet et forhold med skuespillerinne Anne-Marie Duff, som er ni år eldre. Paret giftet seg den 18. oktober 2006 under en privat seremoni. De har en sønn sammen, som ble født i 2010. I februar 2007 besøkte han Nord-Uganda og tilbrakte fire dager med å se prosjekter som støttes av det britiske Røde Kors. Skuespilleren besøkte blant annet flyktningsleire for internt fordrevne, som ble tvunget til å flykte fra hjemmene sine. Du skal danse mye. "Du skal danse mye" (1995-) er et musikkprogram som har gått på NRK-TV siden 1995 med Tore Skoglund som programleder. Programmet er en dansegalla der det i hovedsak spilles dansebandmusikk. Serien har bare gått sporadisk på tv og har ikke vært sendt i alle år siden 1995. Med seg som programleder har Skoglund hatt Ann-Charlotte Andersson, og i 2001 var Ingeborg Heldal frittgående reporter. Rogne kirke. Rogne kirke er en åttekantet, kirke fra 1857 i Øystre Slidre kommune, Oppland fylke. Rogne kirke ble offisielt innviet i 1857 og en del av inventaret er overtatt fra tidligere kirkebygg, deriblant en altertavle. Til byggingen av kirken ble det brukt tegningene til arkitekt Christian H. Grosch. Samme tegninger ble også brukt til tre andre kirker, henholdsvis i Begnadalen i 1859 som brant ned 1957, Nes i Ådal (i 1860) og Hval kirke i Hallingby (fra 1862). Kirkebygget er lagd i tømmer og har cirka 200 sitteplasser. Ben Collett. Benjamin Collett (født 11. september 1984) var en engelsk stortalent. Collett startet sin karriere i en veldig kjent klubb; Manchester United hvor han var i fire år uten å greie å komme opp på a-laget. I 2006 ble hans kontrakt avsluttet med klubben og han gikk til New Zealand Knights. Det oppholdet ble ingen suksess og samme året gikk han til den nederlandske klubben AGOVV Apeldoorn. Etter 2006/2007 sesongen la han opp for å fokusere på skole. Volbu kirke. Volbu kirke er en langkirke fra 1820 i Øystre Slidre kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Egentlig. "Egentlig" var et norsk humorprogram som gikk på NRK-TV fra 1993 til 1996 og igjen i årene 1998 og 2000. Programserien var en blanding av forhåndsinnspilte sketsjer og studiobaserte opptrinn for publikum, med særlig vekt på politisk satire. Det ble harselert med det meste innen samfunnsaktuell politikk i den tid serien gikk. Programmet regnes som av de mest suksessfulle komiserier som var sendt på NRK på 90-tallet. Serien hadde premiere på NRK den 24. september 1993. Komikerne i denne serien var Minken Fosheim, Sigrid Huun, Trond Brænne, Åsleik Engmark, Rune Gokstad og Øystein Bache. Rune Andersen hadde også noen roller i serien samt Knut Nærum som hadde rollen som programleder for diverse innslag. I perioden 1998-2000 var også Rigmor Galtung med. Serien inneholdt blant annet i 1996 programposten «Dette er framtiden» med Nærum som presantør. Av andre faste innslag kan en nevne «AS Norge». Bak serien. Tekstredaksjonen besto av flere forfattere, blant annet Peder Udnæs, Knut Nærum og Are Kalvø. Prosjektleder Guri Skavlan. Jaap Davids. Jaap Davids (født i Bergharen, Wijchen 1. desember 1984) er en nederlandsk fotballspiller. Han er forsvarspiller for Vitesse. Davids startet sin profesjonelle fotballkarriere i den nederlandske klubben Vitesse i 1998. Før sesongen 2005-2006 gikk han ned et nivå, til FC Den Bosch, men han spilte bare en kamp der før han gikk videre til AGOVV Apeldoorn. Etter 2006/2007 sesongen returnerte han til Vitesse. Gullhaugen Seter sportskapell. Gullhaugen Seter sportskapell er et kapell fra 1974 i Ringebu kommune, Oppland fylke. Byggverket er i stein og tre. Ringebu ungdomssenter. Ringebu ungdomssenter er fra 1972 i Ringebu kommune, Oppland fylke. Byggverket er i betong og tre. Ruud ter Heide. Ruud ter Heide (født 15. oktober 1982) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller for det nederlandske laget AGOVV Apeldoorn. Heide er en målfarlig spiss som startet å spille i FC Twente. Han spilte der i perioden 2001-2003, og etter det gikk han til det tyske laget Eintracht Nordhorn, hvor han imponerte med hele 24 mål på 30 kamper. I 2004 fikk Heide prøve seg i Werder Bremen (amatør), men han klarte ikke å overbevise, og gikk til AGOVV Apeldoorn i 2005-2006 sesongen. I debutsesongen scoret han 15 mål og gikk rett inn på laget. Venabygd fjellkapell. Venabygd fjellkapell er et kapell fra 1979 i Ringebu kommune, Oppland fylke. Byggverket er i betong og tre. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv27. Venabygd kirke. Venabygd kirke er en korskirke fra 1780 i Ringebu kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 170 plasser. Nord-Sel kirke. Nord-Sel kirke er en langkirke fra 1932 i Sel kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 120 plasser. Sel kirke. Sel kirke er en korskirke fra 1742 i Sel kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Sjoa kapell. Sjoa kapell er et kapell fra 1978 i Sel kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tømmer og har 70 plasser, og det er tegnet av arkitekt Jon Rukin. Bygningen. Kapellet var tidligere et godshus for NSB på Sjoa stasjon som er blitt flyttet og påbygd i 1978. Bygningen har kirkeskip og takrytter med et kors på toppen. Den ene delen av bygningen har to etasjer. Kirkeskipet har to firkantete vinduer på hver side med sprosser. Bygningen har to inngangsdører, men ingen portal. Inventar. Kirkerommet har en altertavle med ikonografi «Den oppstandne Kristus» laget av Randi Hatle i 1978. Nordberg kirke (Skjåk). Nordberg kirke er en åttekantet kirke fra 1864 i Skjåk kommune, Oppland fylke. Kirken er oppført etter tegning av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan av byggmester Jakob Jonsen Storlien. Det er en laftet tømmerkirke med 300 sitteplasser. Prekestolen har nygotiske trekk og er laget av Jehans (Johannes) Odde. Altertavlen er også laget av Odde, og har motivet Jesu oppstandelse omgitt av to engler, alt skåret i tre. På kirkegården er forfatteren Tore Ørjasæter begravet. Skjåk kirke. Skjåk kirke er en korskirke fra 1752 i Skjåk kommune, Oppland fylke. Kirken er oppført som en laftet korskirke av tømmer, og har 350 plasser. Prekestol og altertavle er skåret av bygdekunstneren Jakob Klukstad. I kirken er det også en stor samling votivtavler, malerier som er gitt som gave til kirken "til Guds ære og kirken til prydelse". Mange av disse antas å være malt av Eggert Munch tidlig på 1700-tallet. Kirkegård. Kirkegården har noen få gamle klebergravminner fra 1700-tallet. Det mest spesielle gravminnet er formet som et lite trehus. Ved å åpne luken foran på huset ser man en mann sitte inne i huset med en oppslått bok i sine hender. Det er et symbol som er vanlig på gravminner i Gudbrandsdalen på 1800-tallet – livets bok. Hov kirke (Søndre Land). Hov kirke er en korskirke fra 1781 i Søndre Land kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 480 plasser. Bagn kirke. Bagn kirke er en korskirke fra 1736 i Sør-Aurdal kommune, Oppland fylke. Den faller under Valdres prosti i Hamar bispedømme. Kirken har tidligere også blitt omtalt som "Nedre Reinli kirke". Fra tid til annen blir den omtalt som "Sør-Aurdal kirke". Adkomst til stedet er via Fv219 fra "Madslangrud" i Etnedal og avkjørsel fra E16 i Bagn sentrum. Historie. Allerede i middelalderen finnes det historiske nedtegnelser om en kirke i Bagn. Fra 1375 finnes det et brev som omtaler "Bagns kirkiu sookn a Waldræs". Dette kan ha vært den tidligere "Ule stavkirke" som lå oppe i lia ovenfor dagens kirke. "Kjørkjehaugen" finnes mellom den nye og den gamle veien der disse krysser "Sagbekken". Denne gikk ut av bruk og forfalt relativt tidlig men kirkegården var i aktiv bruk. Etter reformasjonen ble Bagn en del av Aurdal prestegjeld og da sognet befolkningen til Reinli stavkirke. I 1734 sender 11 bønder fra "Reinli anneks" en søknad til Kongen om Reinli annekskirke kan bli nedlagt og en ny reist nede på Bangsmoen. De mener at en ny kirke bør bli «bygt paa Gaarden Bangs Eyendom paa et sted strax ved gaarden Kaldet Bangsmoen, hvortil baade bequemmeligst kand føres Bygnings Materialer saa og Lig som skal begrafves". I et kongelig reskript får de deretter svar «Reinliens Annex-Kirke i Ourdals Præstegjeld maa forflyttes og af Nyt opbygges paa Bangsmoen». Dette likte bygdefolket i Reinli dårlig og de dro til biskopen og klaget. De mente at bare et mindretall støttet avgjørelsen og at Bangsmoen var «en ubeqvem Plads, der er ikkun Lyng og saadan Haard Grund, at der vanskelig skulde graves til Liig, at Vand er paa de 2 siider, at de ikke vill haver deres forrige Kierke-Gaared lagt øde med meere sligt». Selv om «Øfre Renliens Almuer» protesterte ble vedtaket om å bygge kirke beholdt. Tomt til kirken ble «godvillig givet og foræret til samme gudelige brug» av Tosten Olssøn og Iver Siversøn som var eiere av gårdene Bang og Bangsmoen. Planene er nå å bygge en ny korskirke i tømmer på stedet. Tømmer og materialer skulle skaffes av allmuen i Reinli annekssogn. Husmenn ble satt til å rydde tomta. Tradisjonen sier at furumaterialer kom fra gårdene Landmark og Ton i Nord-Aurdal kommune. Biskopen sendte brev til sognepresten om at kirken skulle bygges på samme måte og av samme byggmester som Aurdal kirke. Det ble forventet at bygget skulle være ferdig samme høst og innredningen skulle være på plass våren 1736. Grunnstenen til bygget ble lagt av sogneprest Landt i august 1735; «Da Bangs Kirkens bygning begyndtes lagde jeg og der til den første Grundvolds Steen med en kort tale til den tilstædeværende Almue». Byggmester for kirken var Svend Tråseth, og han gikk under tilnavnet "Svein kyrkjebygger". Under arbeider i kirken i 1937 ble en innskrift funnet bak altertavlen, «Tømmermender på denne kirke var disse nemlig: Svend Tråseth som mester (fra Gudbrands Dalen), Ola Johnsen husmand til samme, Dag husmand til samme, Peder Pedersøn Brustuen, Syver Pedersøn Brustuen, Peder, Lars Rustø, Tommes husmand til samme, Eling Sundal, Gunnar, Peder Sletten og Gulbrand Torstensøn Bang, udi Aaret 1735». Høsten 1735 heter det at kirken har fått vegger, står på mur og at tårnfot og tak er på plass. Da vinten nærmer seg dekkes råbygget til i påvente av neste vår. 1. november 1736 blir kirken innviet som "Immanuels kirke". Begnadalen kirke. Begnadalen kirke er en langkirke fra 1964 i Sør-Aurdal kommune, Oppland fylke. Kirken ligger i dalbunnen, mellom Europavei 16 og Begna i bygdesenteret Tollefsrud. Før utgjorde Begnadalen og Hedalen et annekssogn under Bagn kirke, med Hedalen stavkirke som sognekirke. Da ble "Begnadalen" omtalt som «Nedre Hedalen» og "Hedalen" omtalt som «Øvre Hedalen», mens Begnadalen ble kalt for «Nedre Hedalen». Historie. Dagens kirke er er ikke den opprinnelige kirke på stedet. Denne ble innviet i 1859. I 1954 ble det reist ønske om å få elektrisk lys i kirken og i 1956 fikk den elektrisk oppvarming. I 1957 brant kirken ned. Ved kongelig resolusjon ble det vedtatt 8. september 1959 å gjenoppføre kirken. Arbeidet med dagens trekirke startet i 1962 og den ble deretter innviet i 13. september 1964. Denne nye kirken har plass til 240 og ligger noe lenger vest enn den gamle, og orientert på samme måte som denne denne. Gjennreisingen av kirken ble forestått av en byggekomite under ledelse av Ellef G. Grimsrud. Kirken er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg og under planleggingen skal han ha sagt at «Det bør smake skog av denne kirken». Arkitekten ved Arnebergs kontor som utførte arbeidet var Per Solemslie. Lokal byggmester var Ola Svendsen fra Begnadalen. Reinli kapell. Reinli kapell er en langkirke fra 1964 i Sør-Aurdal kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Adkomst til stedet er via Fv221 og Fv220. Veståskapellet. Veståskapellet (Veståsen fjellkirke) er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1968 i Sør-Aurdal kommune, Oppland fylke. Kirken ligger på Skrikkarvollen, en gammel setervoll ved overgangen mellom Bagn og Herad i Hallingdal. Byggherre var en komite med medlemmer fra Bagn og Reinli og midlene som muliggjorde byggingen kom fra innsamlinger. Tomt til kirken ble gitt av Aslaug og Svein Bratterud. Arkitekt for oppgaven var Harald Hille og Edvard Bergli var byggmester. Kirkebygget som er bygd i tre og holdt i en seterstil, var ferdig og ble innviet 11. august 1968. Bygget har plass til 80 personer. Det eies idag av menigheten. Soon Idrettsforening. Soon Idrettsforening (S.I.F.) er Sons idrettslag. Klubben ble stiftet den 1. november 1917. Lederen for Soon IF er Terje Michelsen. Soon IF har til sammen 36 fotballlag inkludert A-laget. A-laget befinner seg nå i 5. divisjon etter å ha rykket ned i år. De spiller kampene sine på Labo Stadion, men det blir snart ny treningshall, svømmehall, slalåmbakke, kunstgressbane, hinderløype og lysløype ved Grevlingen Skole. Mye av dette står ferdig allerede, og nå bygges det ny 11'ver bane med kunstgress på Grevlingen skole. Klubben holder også på å bygge nytt klubbhus ved den nye kunstgressbanen i Grevlingen. Klubbhuset blir bygd av elever fra Vestby videregående skole som studerer byggfag. Nesten alle kampene til lagene i Soon kommer til å bli flyttet til kunstgresset i Grevlingen, men Labo vil også kunne brukes i framtiden. Espedalen fjellkirke. Espedalen fjellkirke er en kirke bygd i naustform fra 1974 på Verksodden i Espedalen (Sør-Fron kommune), Oppland fylke. Den ble bygd etter stor innsats fra espedølene. Kirkens gravholme ble vigslet i løpet av de første årene det var gruvedrift i Espedalen, (Midten av 1800-tallet) og er fortsatt i bruk. Gravholmen og broen som leder til den. Heensåsen kirke. Heensåsen kirke er en langkirke fra 1902 i Vang kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Nodeland stasjon. Nodeland stasjon i Songdalen i Vest-Agder ligger 375,29 km fra Oslo. Stasjonen ligger 25 meter over havet. Den ble åpnet i 1943 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk fram til Moi. Alle regiontog på strekningen Kristiansand – Stavanger stopper på Nodeland ved behov. Det innebærer at passasjerer som vil reise fra stasjonen må stå på plattformen når toget kommer. Hvis lokføreren ikke kan se noen passasjerer på perrongen, og ingen passasjerer ombord i toget skal av, vil toget passere stasjonen uten å stoppe. Jan Kåre Hystad. Jan Kåre «Hysen» Hystad er en norsk jazzmusiker (saksofon, klarinett, fløyte). Hystad er klassisk utdannet, og siden 1978 bosatt i Bergen der han har vært frilans musiker, ledet egne besetninger, samt vært involvert ved Den Nationale Scene og i Bergen Big Band. Han ga ut "Cafè Hysen Noir" (Acoustic Records, 2000), med bidrag fra Guttorm Guttormsen, Erlend Fauske gitar. Han leder sin egen Jan Kåre Hystad kvartett med musikerne Dag Arnesen piano, Frank Jakobsen trommer og Sigurd Ulveseth bass. Den ga da ut "Vargtime – Varg Veum's favoritter" (Gemini Records, 2002), som ble lansert samtidig med Varg Veum's 60-årsdag, samt Gunnar Staalesen's bokutgivelse "Som i et speil" (2002). Oppsetningen "Vargtime" turnerte derpå både norske såvel som danske jazzscener, Kongsberg Krimfestival (2005) og Kongsberg Jazzfestival (2006). Oppfølgeren "Vargtime 2 – four cousins" (Gemini Records, 2006), utkom med Staalesen's "Dødens drabanter" (2006), med musikerne Ole Jacob Hystad/Tor Yttredal/Gunnar Onarheim saksofon, samt Heidi Torsvik/Oddbjørn Hanto vokal. Ellers har han medvirket på utgivelser med Ole Amund Gjersvik og broren Ole Jacob Hystad. Hystad, Jan Kåre Hystad, Jan Kåre Breland stasjon. Breland stasjon ligger i Marnardal kommune, 385,10 km fra Oslo, 176,9 moh. Den ble åpnet i 1943 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk fram til Moi. På Breland stopper ett tog i retning Kristiansand om morgenen og ett tog i motsatt retning på ettermiddagen. Mellom Breland og Marnardal stasjoner var det tidligere hele seks holdeplasser: Sjåvatn, Fossestøl, Skogtun, Høye, Øyslebø og Heddeland. Øye kirke (Vang). Øye kirke i Vang i Oppland er fra 1747. Byggverket er i tre og har 125 plasser. Skypumpe. En skypumpe er en kraftig roterende luftsøyle som oppstår over hav og innsjøer. Den ligner en tornado, men de oppstår gjerne i mildere vær og er ofte betydelig svakere enn tornadoer. Skypumper oppstår i forbindelse med cumilformede skyer, og vanligvis ikke i forbindelse med superceller slik tornadoer gjør. Forskjellige typer. Skypumper som blir dannet utenom superceller kalles «ikke-tornadiske skypumper», mens de som oppstår i forbindelse med mesosykloner i superceller kalles «tornadiske skypumper». De tornadiske skypumpene er generelt kraftigere enn de ikke-tornadiske, og er i praksis bare tornadoer over vann. Tornadiske skypumper oppstår på samme måte som vanlige tornadoer. De ikke-tornadiske skypumpene oppstår vanligvis i kystområder i forbindelse med konvektive skyer i utvikling. De er vanligvis av F0 styrke på Fujitaskalaen med vindhastighet mindre enn 30 m/s og kan ofte sammenlignes med tromber på land. Skypumper oppstår oftest i områder med tropisk klima, men kan også oppstå i mer tempererte områder. I Norge er de å se hver sommer langs kysten. For å danne ikke-tornadiske skypumper trengs ustabile atmosfæreforhold som skaper stigende luftbevegelser. I tillegg må det være forskjellig vindretning i to forskjellige luftlag, slik at luften får en rotasjon. Skypumper kan oppstå langt inne i fjorder, sannsynligvis på grunn av at vinden blir tvunget inn eller ut fjorden nær overflaten, mens det i høyden over fjorden og fjellene er en annen vindretning. I Hardangerfjorden oppstår det årlig skypumper i august-september, og da kan det gjerne stå flere på rekke og rad. Mange tror at skypumper trekker vann opp fra sjøen og inn i skyen, men i virkeligheten er det lite vann i trakten. Ofte kan det derimot virvles opp vann i de nederste delene av skypumpen. Den synlige delen av skypumpen består derimot av vanndamp som kondenserer til små skydråper på grunn av svært lavt trykk i skypumpen. Når en skypumpe er i ferd med å oppstå, er ofte det første tegnet en skygge i form av krusninger på vannoverflaten. Når en skypumpe er fullt utviklet, flytter den seg som regel sakte i en krum bane, og varer sjelden mer enn et kvarter før kjøligere luft blir pumpet opp i virvelen og den løser seg opp. Audnedal stasjon. Audnedal stasjon ligger i Audnedal kommune, 106,6 moh, 410,34 km fra Oslo. Stasjonen ble åpnet i 1943 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk frem til Moi. Stasjonsbygningen ble totalrenovert i 2009. Det er døgnåpent venterom for reisende, med toalett. Alle passasjertog stopper på Audnedal stasjon ved behov. Det innebærer at passasjerer som vil reise fra Audnedal må stå på plattformen når toget kommer. Hvis lokføreren ikke kan se noen passasjerer på perrongen, og ingen passasjerer ombord i toget skal av, vil toget passere stasjonen uten å stoppe. Mellom Audnedal og Snartemo, en strekning på 9 km, går banen gjennom Norges femte lengste tunnel, Hægebostadtunnelen, som er 8,5 km lang. Vang kirke (Valdres). Vang kirke er en korskirke fra 1840 i Vang kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Foran kirken og til høyre står en skifersten som markerer hvor den gamle Vang stavkirke stod. Utenfor kirkegården og ved siden av veien står den kjente Vangsteinen. Ståle Kyllingstad (1903). Ståle Kyllingstad (født i Kvinesdal i Vest-Agder i 1903, død 26. november 1987 i Ringerike) var en kjent billedhogger, glasskunstner og designer. Han var kunstnerisk leder ved Hadeland Glassverk i perioden 1936–1946 og er ellers kjent for sitt store engasjement for forholdet mellom kunst og arkitektur og en lang rekke egne verk. Kyllingstad ivret blant annet for at kunstnerne måtte komme tidligere inn i planleggingen av nye bygg. Ståle Kyllingstad var født i Kvinesdal, men han vokste opp på Soma i Høyland kommune i Rogaland. Han gikk først ved Norsk Kunsthandverksskule på Voss og studerte siden ved Statens Kunstakademi. Etter dette dro han til Paris (1926), der han gikk i lære hos den franske billedhoggeren Antoine Bourdelle. Kyllingstad debuterte på Høstutstillingen i 1927, hvoretter han dro til USA. Der jobbet han også sammen med franske kunstnere. Fra 1933 holdt han til på Østlandet, der han i 1936 ble knyttet til Hadeland Glassverk på Jevnaker. Han fungerte også i mange år som kunstanmelder i Nationen. I 1950 kjøpte han eiendommen Trygstad i Norderhov i Ringerike kommune og bosatte seg der, hvor han bodde til sin død i 1987. Kyllingstad hevdet selv å ha hogget ut mer enn 800 tonn granitt i sin tid. Han hogg mer enn hundre større kunstverk. Mange av disse var krigsminnesmerker. Ellers er han blant annet kjent for sitt kjempehode av Aasmund Olavsson Vinje ved Eidsbugarden, «Havfruen» i Stavanger og «bjørnene på bybrua» i Hønefoss. Kyllingstad bidro også med glassarbeider i utsmykkingen av det norske cruiseskipet MY «Stella Polaris» fra 1927. Snartemo stasjon. Snartemo stasjon ligger i bygda Snartemo i Hægebostad kommune, 428,85 km fra Oslo, 151, 6 moh. Stasjonen ble åpnet i 1943 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk fram til Moi. Den er ikke bemannet. Alle passasjertog stopper på Snartemo stasjon ved behov. Det innebærer at passasjerer som vil reise fra Snartemo må stå på plattformen når toget kommer. Hvis lokføreren ikke kan se noen passasjerer på perrongen, og ingen passasjerer ombord i toget skal av, vil toget passere stasjonen uten å stoppe. Stasjonen ligger i dagen på en 500 meter lang steinfylling på tvers av dalbunnen mellom Hægebostad- og Kvinesheitunnelen som er Norges femte og fjerde lengste jernbanetunneler. De er henholdsvis 8 474 og 9 065 m lange. Snartemo er utgangspunkt for mange som går Norge på langs på ski. For eksempel startet den første Norge-på-langs-vandrer, Bjørn Amsrud, sin vandring her. Det er ca 2 400 kilometer fra Snartemo til Nordkapp. Øyjar kapell. Øyjar kapell er en kirke bygget i 1963, konstruert i en rektangulær form, i Vestre Slidre kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 80 plasser. Det var tidligere en stavkirke på stedet og kirkeklokkene og prekestolen stammer fra denne kirken. Denne kirken ble revet i 1747, men kirkegården ble beholdt. Røn kirke. Røn kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1747 i Vestre Slidre kommune, Oppland fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Majken Christiansen. Majken Christiansen (født 1967) er en dansk jazzvokalist, kjent fra flere utgivelser og fremførelser av jazz-standards. I Frederiksberg har hun ledet Fjeldtetten med Per Rick, Ebbe Lundgaard, Peter Reimer og Mogens Kann Fjelsøe til flere utgivelser (1992–). Etter flytting til Oslo har hun på Hot Club Records gitt ut "Songs for my father" dedikert hennes far (2001) og "Re:porter" live fra Herr Nilsen (2003) med Anders Aarum, Georg Michael Reiss, Jens Fossum og ektemannen Torstein Ellingsen. Hun har også ledet Swing Society Tore Sandnæs, Torstein Ellingsen, og Stig Hvalryg, som som har turnert med Rikskonsertene i oppsetningen «Ella Fitzgerald, the first lady of song». Hennes nåværende norske kvintett består av Frode Kjekstad, Ove Alexander Billington, Stig Hvalryg og Torstein Ellingsen. Forøvrig har hun spilt med varierte besetninger, som Magnolia Jazzband, Sandvika Storband, Bodil Niska, Christiania 12 og Det Norske Blåseensemble (med en Duke Ellington-oppsetning). Thomas Marco Blatt. Thomas Marco Blatt (født 1980 i Sør-Korea) er en norsk forfatter, litteraturkritiker og tidsskriftsredaktør. Blatt er oppvokst i Oslo og på Sørumsand. Han er utdannet ved Skrivekunst-akademiet i Hordaland og forfatterstudiet Litterär Gestaltning ved Göteborgs Universitet. Han er litteraturkritiker i Morgenbladet og Dagbladet og redaktør i litteraturtidsskriftet Nordahl & eftf. Blatt debuterte i 2006 med diktsamlingen "Slik vil jeg måle opp verden", som ble belønnet med Tarjei Vesaas' debutantpris. Han har tidligere spilt fotball på juniorelitelaget til Lillestrøm. Ås kirke (Vestre Toten). Ås (Aas) kirke er en korskirke fra 1921 ved Bøverbru i Vestre Toten kommune, Oppland fylke. Byggverket er i stein og har 500 plasser. Nyromansk stil. Tidligere tømmerkorskirke fra 1789 som brant i 1915. Middelalderstavkirke revet i 1789. Eina kirke. Eina kirke er en langkirke fra 1890 i Vestre Toten kommune, Oppland fylke. Byggverket er av tømmer og har 300 plasser. Ringerike fengsel. Ringerike fengsel er et fengsel med høyt sikkerhetsnivå som ligger i Ringerike i Buskerud og er underlagt Kriminalomsorgens region sør. Ringerike fengsel har også en avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå. Disse plassene skal kun benyttes i tilfeller der det er nødvendig med særlig strenge sikkerhetstiltak. Fengselet har ordinær kapasitet på 160 plasser og 155 fast ansatte. Alle innsatte er menn. Fengselet ligger like sør for det lille tettstedet Tyristrand, som ligger ved riksvei 35 mellom Hønefoss og Hokksund, langs vestbredden av Nordfjorden (del av Tyrifjorden). Det totale arealet innenfor muren omfatter ca. 74 dekar. Ringerike fengsel har varetekts- og langtidsinnsatte som primær målgruppe. Med landets høyeste sikkerhetsnivå skal fengselet også håndtere høyrisikoinnsatte på en betryggende måte. Fengselets er omkranset av en 7 meter høy og 1068 meter lang mur. Planleggingen av et nytt fengsel på Ringerike pågikk i flere tiår, ettersom gamle Hønefoss hjelpefengsel var blitt både upraktisk og svært gammeldags. Fart i saken ble det imidlertid ikke før på 1990-tallet. Utredningsarbeidet startet først i 1992 og byggingen tok til 1. juli 1994. Utbygingen, som var kostnadsberegnet til 262 millioner kroner, sto ferdig til årsskiftet 1996/1997, og den første innsatte ble mottatt der den 17. februar 1997. Tokat. Tokat er en by som ligger i Tyrkia, byen har veldig gode steder å reise som eks. Balca Magrasi, som ligger i byen Pazar. Kapellet. Kapellet er fra 1913 i Vestre Toten kommune, Oppland fylke. Hovedbygg innredet og innviet til kapell i 1981 Second Life. Second Life (ofte forkortet SL) er en Internettbasert virtuell 3D-verden, lansert i 2003 av San Francisco-baserte Linden Lab. I desember 2008 hadde SL mer enn 16 millioner registrerte kontoer. Én konto vil si én unik avatar (figur). Noen har mer enn én konto. I løpet av én måned kan det være mer enn 900 000 forskjellige avatarer innom, på én uke mer enn 500 000. Ofte er det mer enn 70 000 brukere innlogget på samme tid, da helst på den tiden av døgnet at folk på det amerikanske kontinent har kommet hjem fra jobb og européerne ikke har tatt kveld enda. Brukerne selv står for bygging og utvikling av den virtuelle verdenen. Brukerne lager seg en avatar eller figur, som representerer dem selv. Gjennom avataren sin kan man gå og fly rundt, kommunisere med andre avatarer, handle eller selge, bygge, danse, gå på live-konserter, delta på kurs osv. Det som skiller SL fra andre 3D-verdener, er blant annet at det ikke er et «spill» i tradisjonell betydning av ordet, men snarere en teknologisk plattform (på samme måte som verdensveven). I SL må man selv finne ut hva man ønsker å bruke tid på, det har ingen innebygd historie eller noe som skal oppnås. Her er ingen poeng eller nivå, vinnere eller tapere. Men brukere har selvsagt også skapt spill, innenfor SLs rammer. Tringo (en krysning mellom tetris og bingo) er et eksempel på et spill utviklet av en SL-bruker, som ble så populært at det nå er utgitt som offline-spill til PC og iTV. Et uttalt mål fra Linden Lab er å skape en verden ála "the Metaverse", som man finner i romanen Snow Crash av Neal Stephenson, og begrepet Metaverse brukes av mange ofte synonymt med Second Life spesielt og virtuelle verdener generelt. Altså en brukerdefinert verden hvor mennesker kan spille, gjøre forretninger, og på andre måter samhandle og kommunisere med hverandre. Mange bibliotek og undervisningsinstitusjoner har tatt i bruk SL, f.eks. i formidlingsarbeid og til virtuelle møter. Særlig språkundervisning er det en del av. Flere store selskaper anvender Second Life som arbeidsverktøy, med simuleringer, møter, konferanser samt pressekontakt i den virtuelle verden. SLs virtuelle valuta er Linden dollar (L$). Denne kan veksles i virkelige amerikanske dollar. Med andre ord; hvis man selger en tjeneste eller et produkt i Second Life, kan man hente ut fortjenesten i virkelige penger. Brukernes gjennomsnittsalder er 32 år. Brukere mellom 13 og 17 år har adgang til «Teen Second Life», oftere kalt for «The Teen Grid». SL har nå 8 språkversjoner; engelsk, fransk, japansk, kinesisk, koreansk, portugisisk, spansk og tysk. Men de fleste språkgrupper med gode Internettmuligheter har egne miljøer i SL. Det er gratis å opprette en konto (basic account), men man kan også oppgradere til en premium account, med mulighet for å eie land. Premium account har en månedlig avgift. Man trenger ikke premium account for å leie land av private. Det meste er mulig å få til uten at det koster noe. Men som alltid ellers, hvis man har penger blir ting litt enklere. Andre virtuelle verdener er There, Active Worlds, Kaneva, IMVU, EA-Land (tidligere kjent som The Sims), Red Light Center, DigitalSpace Traveler, Outerwords, Nenia, The Palace, Uru, Dotsoul, Blaxxun, Club Penguin, Google Lively og vSide. Teknologien bak Second Life er open source. Open Sim er teknologiske plattform bygget på Second Life som er under utvikling. Project Wonderland er en lignende virtuall verden under utvikling. Norge og nordmenn i SL. I juni 2007 var det ca. aktive nordmenn i SL. Siden den gang har SL vokst mye, og man kanskje anta at det i juni 2008 var ca. aktive nordmenn. Norske steder i SL som kan nevnes er; Second Norway, Roscana og The Companion (den siste en simulator bygget over det norske folkeeventyr "Følgesvennen" (Asbjørnsen og Moe) skapt av Heidi Dahlsveen). Norske SL-bedrifter som kan nevnes er;Alphamale,Ivalde,Abello Magazine, Maximum Minimum, PRIME Furniture og Artilleri. Det norske miljøet har flere grupper hvor man kan ta kontakt med hverandre, som f.eks. "Alt for Norge" og "Second Norway". Flere norske institusjoner og bedrifter har tatt steget inn i SL. Av disse kan nevnes Høgskolen i Molde/Norgesuniversitetet, Høgskolen i Bergen, DnB NOR, NRK, Design Container, Halden MTO Lab og Tinde.no. De fleste av disse er bare i startgropa enda. Vestfold fylkesbibliotek ble i 2008 innvilget kroner, og i 2009 innvilget kroner fra ABM-utvikling, for å utvikle «Norgesbiblioteket i Second Life». Norgesbiblioteket åpnet 23. september 2008. Engelsrud menighetshus. Engelsrud menighetshus er fra 1967 i Asker kommune i Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Anders Aarum. Anders Aarum (født 17. desember 1974 i Moss) er en norsk jazzpianist), kjent fra en rekke utgivelser og internasjonale samarbeid. Aarum er utdannet ved Agder musikkonservatorium, Sibelius-akademiet og Norges Musikkhøgskole med avhandlingen "«Stiltrekk som skiller den nordiske jazzen fra den afro-amerikanske»". Han har ledet Anders Aarum Trio til debutplaten "Lucky strike" (Hot Club Records, 2000) med Mats Eilertsen bass og Torstein Ellingsen trommer. Hans andre var "Absence in mind" (Jazzaway, 2004), der Thomas Strønen hadde erstattet Ellingsen. Derpå ga trioen ut "First communion" (2006) med Ole Morten Vågan bass og Andreas Bye trommer. Aarum har bandet Fossum-Aarum Quartet sammen med brødrene Håvard (sax og fløyte) og Jens Fossum (bass). Jarle Vespestad spiller trommer i kvartetten. "Fossum-Aarum Quartet" ble i 2007 nominert til Spellemannpris i jazz-klassen for debutplaten "F.A.Q." (Schmell Records). Aarum er fast pianist i Funky Butt. Ellers har han medvirket på utgivelser med Per Høglend, Randi Tytingvåg, Sølvi Hansen, Ola Kvernberg, Majken Christiansen, Tine Asmundsen, Sigurd Køhn, Sonny Simmons, Børre Dalhaug, Hilde Louise Asbjørnsen, Jazzmob, Nora Brockstedt og Even Skatrud Andersen. Aarum har mottatt No-fear-prisen fra Oslo Jazzradio, og er tilknyttet Norges Musikkhøgskole som timelærer i akkompagnement. Kilentunet kapell. Kilentunet kapell er en arbeidskirke fra 1987 i Bærum kommune, Akershus fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. GexCon. GexCon AS er et selskap i CMR-gruppen. Selskapet driver konsulentvirksomhet innenfor eksplosjonssikkerhet for både offshore og landbaserte anlegg innenfor gasseksplosjoner og støveksplosjoner, samt eksplosjonstesting. De selger også programvaren FLACS (FLame ACceleration Simulator) og håndboken Gas Explosion Handbook. Selskapets kontorer ligger på Fantoft i Bergen. Hattemakerfeiden. Hattemakerfeiden eller hattemakerkrigen var en hendelse med arbeideropptøyer som utspant seg på Hønefoss i 1851, da politiet arresterte en av thranitterbevegelsens ledere, den radikale hattemakeren Halsten Knudsen. Den lokale arbeiderbevegelsen. Thranitterbevegelsen ble lokalt på Ringerike ledet av den radikale hattemakeren Halsten Knudsen. Knudsen kom til byen som hattemakersvenn under hattemaker "Lars Andresen". Marcus Thrane (1817–1890) var den som startet flest arbeiderforeninger i landet. Da Thrane kom til Hønefoss i slutten av april 1849, ble den første lokale arbederforeningen stiftet. Like etterpå ble det stiftet to til i Ådal. Arbeiderforeningenes hovedkrav var at alminnelig folk skulle få stemmerett. Arbeiderforeningenes pionerer argumenterte med at dersom arbeiderne fikk stemmerett, ville de få talsmenn på Stortinget og slik kunne endre lovene. Arbeiderforeningene mente også at skolen måtte bli lik for alle, og de ivret etter å opprette sparebanker som kunne lære småkårsfolk å spare og få orden på økonomien sin. Ved siden av sin rent politiske virksomhet drev også arbeiderforeningene et omfattende opplysningsarbeid. I en oversikt over antall foreninger som ble publisert i «Arbeiderforeningens Blad» i september 1849 hadde Hønefoss 219 medlemmer, Ytre Ådal 79, Øvre Ådal 107, Ytre Sokndalen 50, Øvre Soknedalen 87, Storelven i Norderhov 38, og Vegårdsfjerdingen i Norderhov 12. Utover høsten og vinteren vokste foreningene voldsomt, og sommeren 1850 var Hønefossforeningen blant landets største. Ut på høstparten samme året er det senere anslått at antallet medlemmer på Ringerike trolig var nærmere 1 400, men siden det ikke finnes medlemslister kan man ikke være sikker på det riktige antallet. Ved siden av Knudsen opererte også ringerikingene "Gudbrand Larssøn Sundløkken" og læreren "Johan Henrik Semmen" som agitatorer rundt om i hele landet. Ringerike var også sterkt representert på de store arbeidermøtene som ble holdt på Ladegårdsøen, som Bygdøy het på den tiden. Disse møtene blir gjerne referert til som «Lilletinget». Det første Lilletinget ble holdt i 1850, og det andre året etter. Det var dette siste møtet som var opptakten til den hendelsen som siden har blitt kjent som «hattemakerfeiden». I tillegg til Knudsen møtte også "Gulbrand Johnsrud" fra Øvre Ådal og "Hans Christensen Fjeld" fra Hole på Lilletinget. Feiden begynner. Forhandlingene på Lilletinget i 1851 førte til at både Marcus Thrane og Theodor Abilgaard (1826–1884) ble arrestert. Årsaken var uklarheter omkring voteringen om bruk av makt dersom arbeiderne ikke fikk gjennomslag i stemmerettssaken gjennom forhandlinger. Både Knudsen, Johnsrud og Semmen tilhørte de som talte for bruk av makt. Trusselen om maktbruk gjorde myndighetene nervøse, noe om resulterte arrestasjonene. Myndighetenes aksjon mot arbeiderforeningene og ønsket om å kriminalisere dem var den direkte foranledningen til urolighetene som oppsto på Ringerike i juli 1851. Den 21. juli 1851 startet bråket i Hønefoss. Sorenskriver Jørgen Meinich holdt rettslig forhør av holeværingen Christian Fjeld i Madame Glatvedts gård på Norsida. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært Hole Arbeiderforenings representant til sentralstyremøtet i Christiania, og der hadde det blitt tatt opp endel radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle hattemaker Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor. Hattemakerens våpendragere. En av hattemakerens våpendragere, den velvokste "Helge Gunbjørnsen Tytodden", ropte ut til folk som hadde samlet seg: «"Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!"» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til oppfordre folk om ikke å svikte han, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet han. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da ørvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En "Nils Kittelsen" ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent "Peter C. Aas", som var en av de som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent "Syver Sonerud" og lensmann "Robsahm". I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i Hønefossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten. Hattemakeren arresteres. Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra det Norske Jegerkorps til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham, og dro derfor opp i Ådalen på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpna med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være tilstede da under avhørene av formannen deres, Johan Henrik Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han pånytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus festning den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene. Tiltale og dom. Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav flere kom fra Ringerike. Saken endte til slutt i Høyesterett, som avsa sin dom våren 1855. Opprinnelig ble Knudsen og Semmen dømt til henholdsvis 15 og 10 års tukthus av kommisjonen, men begge fikk redusert straffene i Høyesterett. Knudsen fikk 9 år og Semmen 3 år. Marcus Thrane fikk til slutt 4 års tukthus, og utvandret til USA etter soningen. Det har blitt hevdet at Knudsen i sin dype fortvilelse over dommen tok rennefart og stanget hodet i en kakkelovn så han døde, men dette er ikke tilfellet. Knudsen døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel den 4. juli 1855, men av kolera. Halstein Knudsen ble begravet på kolerakirkegården ved Tøyen i Oslo. Andre ringerikinger som ble dømt var Anders Larsen Sundløkken (3,5 år), Anders Gulsplads (2 år), Gulbrand Johnsrud (1 år), Elling Semmen (1 år), Ole Mælingen (9 måneder), Hans Olsen Holt (8 måneder), pottemaker Nils Andersen (7 måneder), Anders Kristiansen Marigaard (30 dagers vann og brød), Fredrik Hvalseie (30 dagers vann og brød). I tillegg ble Ole Ingebrigsten Semmen, far til Johan Henrik Semmen, dømt til 2 års fengsel. Han var blind og hadde diktert fullmakten sønnen fikk til Lilletinget i 1851. Helge Gunbjørnsen Tytodden, som kommisjonen opprinnelig dømte til 7 års fengsel, druknet i fløtningsulykke før saken hans kom opp i Høyesterett, slik at retten avviste saken hans. En rekke andre personer ble dessuten dømt til kortere fengselsstraffer. Det skulle gå mange år før det ble ny fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (1846–1931) fra Hønefoss valgt til Det norske Arbeiderpartiets første partiformann. Man kan kanskje hevde han var en produkt av hattemakerfeiden. Tresnok. Tresnok (vitenskapelig navn "Gonyosoma oxycephala") er en tynn slange med kraftige bukskjell, som gjør den til en mester til å bevege seg i trær. Den har små glatte skjell på ryggen, mens bukskjellene er mer ru. Tresnoken er lysegrønn med rød halespiss og sort strek ved øyet. Slangen lever i Østindia i regnskoger og sumper og bor i trær. Snoken lever av frø og små pattedyr. Kroppslengden er ca. 1,6 til 2,3 meter. Tresnoken er kjønnsmoden når den er 4 år. Tresnokens egg har en klekketid på 14 til 16 uker, og legger ca 25 egg. Nyklekkede unger er ca. 45 cm lange. Abildsø kapell. Abildsø kapell var en arbeidskirke fra 1960 i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket var i betong og tre og hadde 300 plasser. Eiendommen er solgt til Oslo Misjonskirke Betlehem, som i 2006 rev bygningen for å bygge opp nytt større menighetshus og en større barnehage på tomten. Stein Kagge. Stein Kagge (født 16. februar 1933) er en norsk journalist og forfatter, mest kjent som jazz-skribent. På 70-tallet etablerte han seg som fast jazzanmelder i Aftenposten, og fikk Molderosen for sitt virke (1983). Han har bidratt til flere bøker om jazz, som Robert & Celia Dearling "Musikkens verdt å vite", Kjell Bækkelund's "Portretter av 15 norske musikere" (1992), samt egenhendig gitt ut "Jazzprofiler – fra Satchmo til Ola Kvernberg" (Schibsted, 2001). På NRK var han i en årrekke jazzreporter (radio). Han leder også programposten «Jazzens Aneballeri» i Oslo Jazzradio. Kagge er far til forlegger og polfarer Erling Kagge, og har også skrevet boken "Mot ismånen" om nordamerikanske indianere (Aschehoug, 1978), oversatt Naomi James's beskrivelse av sin jordomseiling "Over sjø og land" (1981), samt forfattet biografien "Bror With: Fra Rottefella til Dromedillen" (Schibsted, 1998). Bekkelaget kirke. Bekkelaget kirke er en langkirke fra 1923 som ligger på Bekkelaget i bydel Nordstrand i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket er i stein og har 420 plasser. Bekkelaget menighet ble skilt ut fra Nordstrand menighet i 1913 og man begynte straks å planlegge oppføringen av en kirke. Kommunearkitekt Harald Bødtker tegnet kirken, som ble innviet 27. mai 1923. Kirken har inngangspartiet mot nord og kor og apside i syd, tårnet ligger til siden for nordgavlen. Innvendig har Enevold Thømt stått for all utsmykking og utstyr og kirken fremstår med et helhetlig preg. Orgelet er et verk med 21 stemmer fra Robert Gustavsson orgelbyggeri og er fra 1986. Kirken har to kirkeklokker fra Olsen Nauen Klokkestøperi. I 1937 ble det anlagt en urnelund rundt kirken og i hjørnet av denne ble menighetshuset reist i 1970. Kulturminne. Bekkelaget kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Rød kjempekenguru. Rød kjempekenguru ("Lat.Macropus rufus") er den største kenguruen av alle, og også det største pungdyret. Den har en kropplengde på mellom 80 og 160 cm. I tillegg kommer halen på 70 til 120 cm. Når dyret står, kan det oppnå en høyde på opptil 180 cm, men 150 cm er det vanlige. Hannen er betydelig større enn hunnen og kan veie opptil 90 kg, selv om en vekt omkring 55 kg er mer vanlig. Hunnnen veier opptil 30 kg. Navnet skyldes fargen til hannen, som har rød pels. Hunnens og ungene har blågrå pels. Rød kjempekenguru lever enten alene eller i mindre grupper i tørre og halvtørre regioner i Australia, hvor føden består av gress, busker og løv. Den blir kjønnsmoden etter 18 til 24 måneder. Paringen skjer hele året, men er tilpasset tilgangen på vann og føde. Etter en drektighetstid på 33 dager blir den noen centimeter lange, blinde og hårløse ungen født, og kryper så opp i morens pung. Der blir den til den er omtrent 235 dager gammel. Den vil fortsette å die til den er omtrent 12 måneder. Til tross for omfattende jakt og at mange bønder anser den som et skadedyr, er rød kjempekenguru blant de vanligste kenguruartene og bestanden er ikke truet. Den er først og fremst nattaktiv og hviler om dagen i skyggen. Den beveger seg neste utelukkende ved å hoppe og kan komme opp i hastigheter på opptil 65 km/t. Det har blitt målt at kenguruen kan hoppe over 12 meter i et eneste hopp. Bøler kirke. Bøler kirke er under oppførelse og vil etter planen stå ferdig i 2011. Den oppføres på samme sted som den forrige kirken, som er ved Bølerbekkens nedre, åpne løp, like opp for Den Norske Eterfabrikk og Østensjøvannet. Tidligere Bøler kirke. Gamle Bøler kirke. Denne stod fra 1960 til 2009. Oslo småkirkeforening engasjerte seg sterkt i arbeidet med å skaffe egnede kirkebygg i drabantbyene som tok til å vokse frem etter andre verdenskrig. Det resulterte i en rekke flyttbare interimkirker i Aker. Den første Bøler kirke var kun ment å være midlertidig, men ble stående i hele 50 år. Denne var opprinnelig satt opp som del av Landbruksutstillingen på Ekeberg i 1959, men ble senere demontert og flyttet som provisorisk arbeidskirke til Bøler, hvor den ble innviet 11. september 1960. Kirken hadde vifteform og var bygd i tre. Den hadde 250 plasser, men kunne i påkommende tilfeller åpnes fra kirkerommet mot menighetssalen, slik at den kunne utvides til å gi 400 sitteplasser. Dette var mulig fordi hele rommet var bygget i ett med kirkeskipet. Bøler kirke ble revet høsten 2009 for å bli erstattet av en ny kirke, som etter planen vil stå ferdig i 2011. Kirkeklokker fra Vaterland. Klokketårnet ble reist av stokker fra Land og kirkeklokkene er fra tidligere Vaterlands kirke, som var oppført i 1899. Denne var nemlig blitt revet alt i 1959 for å avgi tomt i anledning forberedelsene til T-baneutbyggingen. Kirkeklokka var blitt laget ved «O. Olsen Klokkestøberi Nauen Tønsberg 1898». På klokkene var det gravert inn Bibelstedet; «Bed og arbeid». Litt om prester og asylanter. Den første soknepresten i Bøler kirke var senere prost Leif Martinsen (far til senere utenriksminister og ambassadør Knut Vollebæk). Det har vært flere kirkeasylanter i Bøler kirke. I 1994 bodde en familie på fem fra Kosovo i kirken i tre måneder før asylsøkerne ble sendt til Sverige, og etterhvert også tilbake til hjemlandet. I 1997 fikk Bøler kirke en mer omdiskutert asylant da en narkotikadømt pakistaner søkte tilflukt i kirken, da han skulle utvises etter å ha sonet en dom på seks år. Biskop Andreas Aarflot anmodet da menigheten om å be pakistaneren forlate kirken, men sogneprest Thor Evje avviste anmodningen med den begrunnelse «et kirkeasyl må gjelde for alle mennesker. Jesus sorterte aldri mennesker». Avgjørelsen ble kritisert av Oslo Fremskrittsparti, men ble samtidig støttet av Høyres Inge Lønning. Kirkeasylantens opphold førte til at politiet nektet konfirmantene våren 1998 å benytte kirken til undervisning. I januar 2000 ble pakistaneren pågrepet av politiet på kirketrappen, og deretter sendt tilbake til Pakistan. Nye Bøler kirke. Etter en åpen internasjonal arkitektkonkurranse i 2004, ble forslaget med motto: "Punctus contra punctum" valgt som vinner. Bak forslaget står Hansen/Bjørndal arkitekter AS og Trifolia Landskapsarkitekter DA. Den nye kirken blir plassert delvis der den gamle kirken lå. Anlegget blir i tre deler, hvor kirkesalen blir liggende mot syd, en konfirmantsal i midten og et lite kappel i nord. Kulturminne. Bøler kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Litteratur. Terje Bergersen: «Kirken Bygger. Stiftelsen som skaffet drabantbyene kirker». "Tobias. Informasjonsblad for Oslo byarkiv" nr. 4/1998. Storekvina stasjon. Storekvina stasjon ligger i Kvinesdal kommune, 446,36 km fra Oslo, 135,9 moh. Den ble åpnet i 1943 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk fram til Moi. Stasjonen er ikke bemannet. Gyland stasjon. Gyland stasjon ligger i Flekkefjord kommune 453,53 km fra Oslo, 123,1 moh. Stasjonen ble åpnet i 1943 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk fram til Moi. Den gangen var Gyland egen kommune. Alle tog stopper på Gyland. Stasjonen er ubetjent. Bredtvet kirke. Bredtvet kirke er en arbeidskirke fra 1977 beliggende på Bredtvet ved i bydel Bjerke i Oslo. Kirken ligger på høydedraget med Bredtvet videregående skole og Bredtveit kvinnefengsel på hver sin side. Sognet Bredtvet menighet ble opprettet i 1966. Menigheten fikk sin sognekirke først i 1977. Byggverket ble tegnet av arkitekt Carl Corwin og er av laminert tre kledd med tegl, og har 600 plasser. Kirken er i september 2012 av Oslo Bispedømmeråd vedtatt solgt eller utleid samtidig som Bredtvedt menighet nedlegges og slås sammen med Rødtvedt, Romsås og Grorud menigheter fra 01.01.2013. Kirken vil deretter bli tatt i bruk som katolsk kirke for et nytt katolsk sogn i Groruddalen innen Oslo katolske bispedømme. Kirketårnet. Kirketårnet står så tett på kirken at de ser ut til å være bygget sammen. Tårnet har vegger kledd i tegl mot nord og sør, mens det har åpne sider mot øst og vest. I tårner er det 12 klokker. Klokkestøperiet Olsen Nauen installerte kirkens klokkespill i 1977. Instrumentet består av 12 klokker som spilles ved hjelp av et elektrisk klaviatur. De to største klokkene benyttes også som kirkeklokker til ringing og kiming. Klokkespillet er jevnlig brukt, stort sett ved spill av salmer i forbindelse med høymessene søndager. Olsen Nauen monterte et tilsvarende klokkespill i Rødtvet kirke året etter. Inventar. Kirkens altertavle fremstiller «Liv og død» og er laget av Else Hagen. Prekestolen og døpefonten er i sten. Orgelet er fra Grönlunds orgelbyggeri. Hans Nielsen Hauge. Kirken er plassert på tomten til Hans Nielsen Hauges gård. I kirkeparken bak kirken er det satt opp en steinstøtte (obelisk) med en minneplate med Hans Nielsen Hauges ansikt. I 2007 er sogneprest ved kirken Bjørn-David Haraldsen. Kulturminne. Bredtvet kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Sira stasjon. Sira stasjon ligger i bygda Sira i Flekkefjord kommune 468,63 km fra Oslo, 72,7 moh. Sira stasjon lå opprinnelig til Flekkefjordbanen som ble satt i ordinær drift på strekningen fra Flekkefjord til Egersund i 1904. Denne banen var en forlengelse av Jærbanen. Dagens stasjon ble åpnet i 1943 da Sørlandsbanen ble tatt i bruk frem til Moi og Flekkefjordbanen ble en sidebane. Ordinær trafikk på denne banestrekningen opphørte i 1990. Den brukes fortsatt som turistbane. Bygdøy kirke. Bygdøy kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 1968 i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket er i betong og har 200 plasser. Kulturminne. Bygdøy kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Moi stasjon. Moi stasjon ligger i Lund kommune i Rogaland, 477,24 km fra Oslo, 58,4 moh. Stasjonen ble åpnet i 1904 da Jærbanen ble forlenget til Flekkefjord – Flekkefjordbanen. I 1943 ble Moi også en stasjon på Sørlandsbanen. Moi stasjon ble valgt til kommunens tusenårssted. Tom Olstad. Tom Olstad (født 13. april 1953 på Gjøvik) er en norsk jazzmusiker (trommer), kjent fra en rekke innspillinger. Han er utdannet ved Østlandets Musikkonservatorium (1973) og Universitetet i Oslo, med et hovedfag på avhandlingen "Jazzlivet i Oslo på 80-tallet" (1992). I Oslo ble han med i orkestre ledet av Harald Gundhus, Alf Kjellman/Ola Calmeyer, Guttorm Guttormsen, Vidar Johansen/Åsmund Snortheim, Erik Andresen, Atle Hammer, Carl Magnus Neumann, Odd Riisnæs, Christian Reim, Karin Krog, Vidar Johansen trio (med Kåre Garnes, 1990-), Laila Dalseth/Totti Bergh kvintett, Brinck Johnsen, Merethe Mikkelsen, Sverre Kjelsberg, Magni Wentzel, Kjell Karlsen og Paul Weeden. Olstad har spilt i gruppene Støff, Søyr, Python (band), Ab und Zu, Winds Hot & Cool og Radiostorbandet. Han har også spilt med internasjonale storheter som Art van Damme, Art Farmer/Kenny Drew, Benny Bailey, James Moody, Eddie Harris. Hans første album i eget navn var "Changes for Mingus" med egne komposisjoner inspirert av bassist og orkesterleder Charles Mingus. Døvekirken i Oslo. Døvekirken i Oslo er en arbeidskirke fra 1974 i Oslo, Fagerborggata 12. Byggverket er i tegl og har 100 plasser. Kulturminne. Døves kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Erik Munk. Erik Munk (død 1594) var en norsk lensherre og sjømilitær. Munk var i siste halvpart av 1500-tallet en av Norges fremste «gründere» og en av sin tids mest bisarre renessansepersonligheter. Etter flere store militære bedrifter under Den nordiske sjuårskrig endte han sine dager som en av sin tids strengest bevoktede fanger på Dragsholm slott. Slekt. Han tilhørte en lavadelig slekt med opprinnelse i Skåne, men som fra ca 1520 skrev seg til godset Hjørne i Halland. Fødselsår er ukjent, men sannsynligvis rundt midten av 1530-tallet. Erik Munks foreldre var Niels Munk (død 1565 som en periode var lensherre i Varberg), og Margrethe Lavesdatter. Fordi moren var av uadelig slekt, arvet Erik Munk ikke adelsverdigheten. Erik Munks farfar, Jens Munk d.e., var lensherre i Lykkeby på grensen mot Blekinge. I likhet med flere adelsmenn i nåværende sydsvenske områder, stilte faren seg på Christian IIs side under Grevefeiden, som munnet ut i innføringen av reformasjonen i 1536. Som følge av dette kom han i vanære og mistet sin innflytelse. Erik Munk fikk to barn med Anna Bartholomeusdatter (død 1623 i Fredrikstad), men uten å være gift med henne. Den eldste, Niels Munk (død 1614), var russisk tolk i den kongelige orlogsflåte. Den yngste var sjøfareren og oppdageren Jens Munk (1579 – 1628), en av polarhistoriens store pionerer i dens tidligste fase. Erik Munk hadde én søster, Anna Munk (død 1602), gift med borgermester Peder Kristensen i Aalborg, og som i noen år under Erik Munks fangenskap var fosterforeldre for hans barn. Tidlig karriere. Etter Munks egne opplysninger tjente han i sin ungdom som leiesoldat i Frankrike, sannsynligvis på hugenottisk side i en krig mot det katolske Spania. I Varberg oppdaget den daværende lensherren, Erik Rosenkrantz, Erik Munks talenter og tok ham med til Bergen, da Rosenkrantz senere ble lensherre i Bergenhus. I 1560 utnevnte Rosenkrantz ham til slottsfogd på Vardøhus, som på denne tid lå under Bergenhus len. I forbindelse med økende engelsk og nederlandsk handelstrafikk på Kvitsjøen var festningen mot pynten av Nordishavet i ferd med å bli en viktig bastion for å hevde dansk-norsk suverenitet over nordområdene, og hvor Munk både da og senere kom til å spille en sentral rolle. Den nordiske sjuårskrigen. Munk spilte en viktig rolle under den nordiske sjuårskrigen som brøt ut i 1563. Han ledet i starten av krigen et angrep mot den svenske kommandanten Claude Collarts styrker, som hadde angrepet Trondheim og Steinvikholm festning innerst i Trondheimsfjorden. Senere ledet han et angrep på Akershus festning etter at svenske styrker hadde beleiret festningen og satt lensherren, Christiern Munk (ikke i slekt), i husarrest. Erik Munk hadde trommet sammen et korps med 1700 hakeskyttere fra Vestlandet, som ble drevet så hardt at de gjorde opprør. Fem av anførerne for opprøret ble drept uten skånsel. Det var ved disse to militære aksjonene at Munk for alvor gjorde sitt navn kjent, og at grunnlaget for hans senere karriere ble lagt. Munk dro ved begge anledninger selv til København for å underrette kong Frederik II om utfallet av aksjonene, men ryktene om hans dyktighet – men også om hans sluhet og brutalitet – hadde gått foran. I forbindelse med begge reisene forteller kildene at Erik Munk gjorde seg skyldig i drap, det ene var på adelsmannen Gregers Gram, noe som forsinket, men ikke hindret videre forfremmelse. Lensherre og bondeplager. For sin innsats under sjuårskrigen ble Munk av kong Frederik II først belønnet med Nonneseter klostergods i Oslo, deretter med Onsøy skiprede i Østfold, og til sist i 1570 med Nedenes kronlen, ett av Norges fire hovedlen. At kongen utnevnte en ikke-adelig til et så høyt embete, var en provokasjon mot adelen, og en av flere grunner til at Erik Munk fikk mektige fiender. Klagene over hans harde fremferd mot bøndene i Nedenes ble etter hvert tallrike, men kongen holdt sin beskyttende hånd over ham. I kongens maktkamp med adelen, var det viktig for ham å forfremme sine egne menn som kunne sikre ham større uavhengighet. Erik Munk var en av kongens betrodde menn, som hadde lagt for dagen en ubestridelig dyktighet både militært og gjennom å øke kronens inntekter fra Nedenes betydelig gjennom de mange virksomheter han gikk i gang med. Bl.a. startet han et jernverk ved Barbuelven i Arendal, sannsynligvis Norges første jernverk og en omfattende nedhugging av skogene. Konfliktene med bøndene oppstod som følge av at Erik Munk ville legge den voksende handelen i Agder etter hansaveldets sammenbrudd under den danske kronens styring og kontroll. Han påla bøndene pliktarbeid og ulovlige skatter, slik at de måtte pantsette sine gårder, som Erik Munk deretter la til sin egen formue. Etter hvert utviklet forholdene seg til ren terror og fullstendig rettsløshet. Erik Munk nektet bl.a. bøndene å holde ting. Han stanset alle forsøk på opposisjon enten ved å konfiskere klageskriv mot seg før de nådde kongen, eller ved å gå til motsøksmål mot anklagerne med fiktive anklager. I undertrykkelsen av allmuen ble han også beskyldt for å alliere seg med kriminelle bander, i første rekke pirater, som opererte langs kysten av Agder og som i takt med den økende handelen hadde utviklet seg til en alvorlig plage for hele landsdelen. De siste årene av Munks styre i Nedenes bærer preg av sinnssykdom i frembrudd. En rekke rettsdokumenter fra de mange prosessene han var involvert i, gir levende inntrykk av en person med høyt oppskrudd selvbevissthet som visste å turnere alle anklager mot seg med briljans og ved bruk av de mest absurde former for logikk. Adelsverdighet. Mye i Munks adferd tyder på at han helt fra tidlig alder var ærekjær og ønsket å få tilbake den adelsverdigheten som faren hadde mistet. Mot sterke protester fra adelen, nådde han målet i 1580 da Fredrik II tildelte ham adelsverdighet og ga ham rett til å bruke Munkslektens gamle våpenskjold, «Tre røde Haner i blaa Feld». Adelen hadde latt seg tirre av Munk allerede da han som borgerlig, ufri mann ble utnevnt til lensherre i Nedenes, Råbyggelaget og senere også Bratsberg len (Telemark) samt Smaalenene. Det siste oppgjøret mot Munk ble derfor en prosess der både bøndenes hyppige klager og adelens maktspill i kulissene medvirket til å besegle hans endelige skjebne. Aksjon ved Nordkapp - forspill til slutten. I 1578 utnevnte kongen en ny lagmann i Nedenes, Mogens Baardssøn Rosensværd, som skulle vise seg å bli den som til slutt felte Erik Munk. Baardssøn var selv adelig og åpenbart en lærd jurist. Han trer inn som allmuens advokat og anklageskrivet i det som skulle bli det endelige oppgjøret med Munk er skrevet av ham. Munk hadde imidlertid også lagt seg ut med fremstående danske adelsmenn som nå også trådte avgjørende inn i begivenhetene. Bakgrunnen var en spesiell episode som førte til konfrontasjon med lensherre og stattholder til Københavns slott, Christen Vind. I 1582 var Erik Munk utnevnt til å lede en eskadre som drog til Nordkapp for å hevde dansk – norsk suverenitet over nordområdene. Nederlandske og engelske skip ble tatt i arrest. Aksjonen var svært vellykket og førte til at England og senere også Frankrike sa seg villig til å betale 100 rosenobler i året for retten til å seile i farvannet. Den militære operasjonen ble fulgt opp av en diplomatisk aksjon anført av lederen for det tyske kanselli og i gavnet rikets utenriksminister, Henrik Ramel, som her la grunnlag for en karriere som skulle bli mer enn eventyrlig. Aksjonen er en milepæl i norsk utenrikspolitisk historie. Det var her det første, avgjørende skritt mot full anerkjennelse av norsk suverenitet over farvannene i nord ble tatt. Munks aksjon hadde vært en suksess. Men han hadde tatt de arresterte engelske og nederlandske skipene med seg til sitt gods i Barbu i Arendal og losset dem der. Men ombord i Erik Munks eskadre, der flere fremstående danske adelsmenn var satt under Munks kommando, var stemningen svært amper. Det toppet seg da Munk seilte de beslaglagte engelske og nederlandske skipene til sin havn i Barbu, hvor han losset dem for deres kostbarheter, som han la til sin egen formue. Christen Vind innklaget ham da til kongen, men Erik Munk nektet for anklagene og ble trodd av kongen. For Christen Vind var dette en ydmykelse som utløste hevntrang og hat mot Munk. Erik Munks fall. Saken som til slutt felte Erik Munk, var ikke hans terror overfor bønder og allmue, men anklager fra adelen om å ha vanskjøttet kronens gods. Bakgrunnen for anklagene var at han hadde latt lensherrens gamle herresete, Nedenes kongsgård, forfalle og i stedet brukt energi på å utvikle sitt eget gods, Barbugård. I tillegg hadde han over flere år forsømt å levere lensregnskap. Åpenbart var han skyldig i korrupsjon i stor skala. Anklager om dette hadde fremkommet flere ganger tidligere, og kongen hadde i 1580 – bare noen måneder før forfremmelsen til adelsverdighet – til og med utstedt arrestordre på ham på bakgrunn av slike anklager. Men det var først da disse anklagene kom opp på ny og det store omfanget av Munks økonomiske misligheter ble klart for kong Frederik, at kongen tok sin beskyttende hånd bort fra Munk. Den 30. september 1585 kunngjorde kongen at Erik Munk skulle fratas alle sine gods og len. Han ble deretter forvist til husarrest på slektsgodset Hjørne i Varberg. Her fortsatte imidlertid Erik Munk som før. Han bemektiget seg Ås kloster, som Munkslekten hadde hatt skjøte på, men som etter reformasjonen var blitt overført til kronen. Kongen beordret derfor i juni 1586 godset tilbakeført til kronen. 6. august 1586 ble det så utstedt arrestordre på Erik Munk og han ført til Dragsholm slott på Nord-Sjælland, som var et statsfengsel for spesielt viktige fanger. En av dem som satt her, og som var død like før Munk ankom, var James Hepburn – Maria Stuarts ektemann, jarl av Bothwell og tilkommende ektemann til datter av den norske admiral og adelsmann, Kristoffer Trondssøn fra Hardanger. Her forfattet Erik Munk et forsvarsskrift som klart dokumenterer tiltagende sinnssykdom. Skrivet er fortsatt bevart i sin helhet. Etter et mislykket rømningsforsøk ble han plassert i en celle i slottets kjeller. Ved juletider i 1593 hengte Erik Munk seg i cellen, og liket ble begravd under galgen ved slottets nordmur. Munk var aldri gift, men hadde et utenekteskaplig forhold med Anna Bartholomæidatter, født i Kolding og datter av en bartskjær i Helsingør. Hun døde i 1623 og ligger begravd på Hvaler kirkegård ved Fredrikstad. Med henne fikk Erik Munk to sønner: Niels Munk, som ble russisk tolk på den kongelige orlogsstasjonen Bremerholm i København, død ca 1614, og den kjente sjøfareren og oppdageren Jens Munk, født 3. juni 1579 i Barbu i Arendal. Lokalt på Agder har Erik Munk vært opphav til mange legender, som fortsatt fortelles. I et nybyggerfelt på Nedenes midtveis mellom Arendal og Grimstad, der Nedenes kongsgård lå, har han fått en vei oppkalt etter seg. Uoffisielt er han Arendals egentlige grunnlegger, ettersom det var gjennom Erik Munks industrielle virksomheter at det ble etablert en infrastruktur som la grunnlag for fremveksten av et bysenter mellom Barbuelvens og Nidelvens utløp. Ettermæle. Munk er gått inn i norsk historie som selve prototypen på den undertrykkende embetsmann. Den som først og fremst bidro til å etablere dette bildet av Munk, var Henrik Wergeland. Nå fantes det danske embetsmenn i Munks samtid som var minst like brutale og korrupte som ham, blant dem var hans kollega i Trøndelag, Ludvig Munk (ikke i slekt). At Munk likevel også i sin samtid ble oppfattet som noe helt spesielt, kommer klart til uttrykk i samtidige beskrivelser av ham. Blant annet omtales han som en «tyrkisk Pasja». Mest interessant i historisk perspektiv er at opprøret mot Munk på Agder er det første sosiale opprør av større dimensjoner vi kjenner i norsk historie, og som faktisk også førte frem. De mange rettsprosessene mot Munk gir interessante innblikk i datidens rettssamfunn, og viser at Danmark-Norge på denne tiden var en rettsstat i større grad enn mange er tilbøyelige til å tro. Opprøret mot Munk gir også et tydelig bilde av norske bønders selvbevissthet. Agder blir beskrevet som at området «var på denne tiden en fattig og tilbakestående del av Norge. Ingen del av landet hadde så mange selveiende bønder, landsdelen lå ennå i skyggen av handelstrafikken, en karrig natur gav ikke grobunn for noe sterkt lokalt aristokrati.» Det blir hevdet at «På mange måter er det her kimen til det norske, egalitære samfunnet ligger». Det neste sosiale opprør av betydning i norsk historie kom også fra Sørlandet - bondereisningen anført av Kristian Lofthus. Munk var Sørlandets første store gründer, som med sine mange industrielle virksomheter bidro avgjørende til å videreutvikle landsdelen. Munk hadde tjenestegjort under adelsmannen Erik Rosenkrantz, som var den som tok det avgjørende oppgjør med hansaens handelsprivilegier. Hansaen hadde lagt sine handelsruter utenom Sørlandet. Idet hansaens makt var knekket, lå Sørlandet åpent for det danske innenriksmarkedet samt, ikke minst, for nederlandsk handelstrafikk. Dermed startet et nytt kapittel i norsk økonomisk historie som i århundrene som fulgte, skulle heve byer som Arendal og Grimstad opp til stor rikdom og bidra avgjørende til å gjøre Norge til en av verdens ledende sjøfartsnasjoner. Egersund stasjon. Egersund stasjon ligger i Egersund i Eigersund kommune, 74,71 kilometer fra Stavanger på Jærbanen og 525,56 km fra Oslo på Sørlandsbanen. Stasjonen ligger 11,1 moh. Dagens stasjon ble åpnet i 1944 da Jærbanen fikk normalspor og ble koblet sammen med Sørlandsbanen på hele strekningen frem til Stavanger. Den opprinnelige Egersund stasjon fra 1878 lå omtrent en kilometer fra dagens stasjon. Egersund stasjon er endepunkt for lokaltogene fra Stavanger på Jærbanen. DJ Kool Herc. DJ Kool Herc (Clive Campbell) blir ofte omtalt som Gudfaren til Hip Hop. Han ble født i Kingston på Jamaica i 1955, men flyttet senere til Bronx i New York. Her arrangerte han block parties som fort ble populære. Han ga plass i sangene han spilte til små breaks hvor B-Boysa kunne breake. Dette er et av de karakteristiske trekkene til Herc. Herc var også skaperen av rapgruppa Kool Herc and The Herculoids. Bryne stasjon. Bryne stasjon ligger på Bryne i Time i Rogaland, 29,58 kilometer fra Stavanger og 569,30 km fra Oslo. Den ligger 30,4 moh. Bryne stasjon ble første gang åpnet i 1878 da Jærbanen sto ferdig og ble knyttet til Sørlandsbanen fra 1944. Dagens stasjon er nylig modernisert og ombygd. Nittedal og Hakadal Janitsjar. Nittedal og Hakadal Janitsjar (NHJ) er et janitsjarkorps som ble stiftet i 1987. Korpset ble stiftet ved at daværende Nittedal Musikkorps (stiftet i 1936) og Hakadal Musikkorps (stiftet i 1957) gikk sammen. Korpset har sitt virke i Nittedal kommune. Korpset har de siste årene markert seg som ett av landets elitekorps. Korpset har deltatt i samtlige norgesmesterskap for janitsjarkorps siden 1989, fra 2001 i elitedivisjonen, med en andreplass i 2012 som beste plassering så langt. Fakta. Nittedal og Hakadal Janitsjar fikk Nittedal kommunes kulturpris i 2000. Ellingsrud kirke. Ellingsrud kirke er en arbeidskirke innviet 14. juni 1981 kl.10.00, plassert på Ellingsrudåsen, ved Ellingsrudåsen senter i bydel Alna i Oslo. Kirken er soknekirke for Ellingsrud menighet som ble opprettet i 1972 i Østre Aker prosti. Kirken er bygget i tre, og kledd med syrevasket tegl. Ellingsrud ble eget sokn med egen sokneprest i 2003. Tidligere lå menigheten under Høybråten sokn. Biskop Andreas Aarflot (biskop i Oslo fra 1978) var med på vigslingsgudstjenesten den 14. juni 1981. Tilsvarende kirkebygg er oppført på Rødtvedt og Fossum i Oslo samt på Langhus i Akershus fylke. Kirken har 550 sitteplasser. Den har eget menighetsrom som kan leies av soknets befolkning. Kirken inneholder også eget menighetskontor. I kirkens kjeller ligger «Kulturkjelleren», utstilling og utsalg for lokale kunstnere og håndverkere. Kirkens tårn er frittstående ved veien inn til kirken. Klokkestøperiet Olsen Nauen installerte kirkens klokkespill som består av 12 klokker. Dette kan spilles ved hjelp av et elektrisk klaviatur. De to største klokkene kan benyttes som kirkeklokker til ringing og kiming, der den største klokken veier 95 kg med tone kvint. Kirkens altertavle er utført av billedkunstner Ingegjerd Pettersen-Hagh. Den består av tre deler: Hovedbildet i midten viser Jesus som den oppstande Herre som trer ut av graven og dødsriket for å være sammen med oss her og nå. På det andre sidebildet er malt Jesus som vasker føttene til apostelen Peter for å illustrere «diakonien som en stående utfordring», slik kunstneren selv uttrykte det i et intervju fra 1997. På det andre sidebildet ser vi kvinnene ved graven. Pettersen-Hagh har også utført glassmaleriet med den hvite duen, den Hellige Ånd, samt bildet «Jesus i drabantbyen» som ble brukt i Kirkekjeller'n og som ble hengt opp i kirkestua i kirken. Kirkens orgel ble installert i 1994. Det er bygget hos Ryde og Berg, og har 16 stemmer. Oslo Indremisjon (Kirkens Bymisjon) ansatte i 1972 Eivind Willoch som drabantbyprest og den første presten i Ellingsrud menighetskrets som lå under Høybråten sokn. Menigheten holdt da til i Kirkekjeller'n i en innredet sokkeletasje i en boligblokk på Karihaugen, Henrik Sørensens vei 2. Drabantbyprest, senere kapellan, Trond Tveit Selvik overtok etter Eivind Willoch i 1979. Ingeborg Midtømme var kapellan 1988-1992, Ingunn Rinde fra 1993-2000. Bodil Slørdal fra Råde i Østfold overtok som kapellan i 2000 og ble i 2003 den første soknepresten i Ellingsrud menighet. Sokneprest Klara Midlang (senere Vogl) har vært ansatt siden 2005, formelt tilsatt fra 15. mars 2007. Østlandets Musikkonservatorium. Østlandets Musikkonservatorium ble etablert i 1959 som Veitvet Musikkskole. Entreprenøren Olav Selvaag etablerte skolen på Veitvet i Oslo. I 1968 skiftet skolen navn til "Veitvet Musikkonservatorium", og ble organisert i tre nivådelte avdelinger: musikkskole for barnehage- og grunnskolebarn, musikkfagskole for ungdom 16-19 år, og en konservatorieavdeling for musikkstudenter som ville gjøre musikk til yrke. Høsten 1973 ble Veitvet Musikkonservatorium donert fra Selvaag til Oslo kommune. "Musikkfagskolen" ble i 1976 overført til Manglerud videregående skole og omdannet til musikklinje. Musikkskoleavdelingen ble omdannet til en kommunal musikkskole for Oslo, først som prøveordning i 1978, fast etablert fra 1980. Konservatoriet fikk landets første musikkterapeutiske utdanning (1978). Staten overtok i 1988 og innlemmet Buskerud Musikkonservatorium i 1989. Konservatoriet ble en del av Høgskolen i Oslo, avdeling for estetiske fag (1994), og overført til Norges Musikkhøgskole (1996). Skolens lokaler ved Carl Berners plass ble også brukt av Norges Musikkhøgskole inntil et nybygg sto ferdig i 2007. Per Selberg var rektor fra 1968 til 1986. Kellsboken. Kellsboken (irsk: "Leabhar Cheanannais") er en evangeliebok i form av en kodeks av illuminerte manuskript fra 700- eller 800-tallet. Den er kjent for sine mange og vakre illustrasjoner. Boken ble tidligere også kalt «Sankt Columbas bok», etter den hellige Columba av Iona. Den inneholder de fire evangeliene fra Det nye testamente skrevet på latin. Evangelieteksten er hovedsakelig fra "Vulgata", skjønt også en del tekst fra tidligere versjoner av Bibelen som "Vetus Latina", den gammellatinske oversettelsen som "Vulgata" erstattet. I motsetning til mange evangeliebøker som var beregnet for reiser, misjon eller for egen oppbyggelse, var denne og andre store bind ment for alteret og til pryd for kirken. Kellsboken er et mesterverk av irsk kunsthåndverk og kalligrafi, og representerer høydepunktet innenfor insulære illuminerte manuskript i tidlig middelalder. Gerald av Wales mente den var et verk, «ikke av mennesker, men av engler», og Umberto Eco kalte den for «produktet til en kaldblodig hallusinasjonist.» Den blir også regnet som en irsk nasjonalskatt. Illustrasjonene og ornamentene i boken overgår tidligere irske evangeliebøker i prakt og kompleksitet. Dekorasjonene kombinerer tradisjonell kristen ikonografi med de snirklete, komplekse motivene som er typisk for insulær kunst. Manuskriptsidene er rikt dekorert med figurer av mennesker, dyr og mytologiske uhyrer, sammen med keltiske knuter og flettverkmønstre i stimulerende farger. Mange av de små dekorative elementene er gjennomsyret av kristen symbolisme, og bidrar til å ytterligere framheve temaene i de større illustrasjonene. Boken er skrevet på pergament av kalveskinn (vellum) og har 340 folioblader, siden 1953 har manuskriptet vært innbundet i fire bind. Det er ti fullsideillustrasjoner, men også tekstsidene er vakkert dekorert. Tekstsidene er smykket med forseggjorte forstørrede initialer og miniatyrer mellom tekstlinjene. Teksten er skrevet med insulær majuskelskrift, og synes å være utført av tre, kanskje fire, forskjellige skrivere. Det er i hovedsak brukt et brunaktig jerngallusblekk, laget av knuste eikenøtter og jernsulfat i en blanding med harpiks og vann, men også karbonblekk er benyttet. Fargene er framstilt fra en lang rekke substanser, mange av dem importert fra fjerne land. Manuskriptet har sitt navn fra klosteret Kells abbedi i Kells hvor boken ble oppbevart i århundrer. I dag blir det oppbevart i biblioteket i Trinity College i Dublin, katalogisert som "MS A. I. (58)". Vanligvis blir to av de eksisterende fire bindene stilt ut, et som viser en side med illustrasjoner, og et som viser en typisk tekstside. Boken oppbevares i et lukket glasskap med kontrollert atmosfære og belysning. En maskin sørger for at den blir bladd fram daglig til neste side, slik at alle sider får utlufting, og slik at en over tid kan studere alle sidene. Utstillingen har over 500 000 besøkende hvert år. Opprinnelse. a>. Sammenlign denne siden med den tilsvarende siden i Kellsboken (se), særlig formen på monogramet "Lib". "Kellsboken" er den mest berømte, og en av de vakreste av de insulære manuskriptene, en gruppe av middelaldermanuskripter i det som er kjent som insulær stil. Disse ble laget fra på slutten av 500-tallet og fram til tidlig på 800-tallet i klostre i Irland, Skottland og England, og i en del klostre i fastlandseuropa som var grunnlagt av irsk-skotske eller angelsaksiske munker. Disse manuskriptene inkluderer "Sankt Columbas Cathach", "Ambrosiana Orosius", en fragmentert evangeliebok i Durhamkatedralen (alle fra første halvdel av 600-tallet) og "Durrow-boken" fra slutten av 600-tallet. Fra tidlig på 700-tallet kom "Durham-evangeliene", "Echternachevangeliene", "Lindisfarne-evangeliene" og "Lichfieldevangeliene". Blant senere manuskripter er "Sankt Gallen-boken" fra sent på 700-tallet, og "Armagh-boken" (datert til 807-809) fra tidlig på 800-tallet. Forskere har plassert disse manuskriptene sammen basert på likheter i kunstnerisk uttrykk, skriftsystem, og teksttradisjoner. Den fullt utviklede ornamentstilen i "Kellsboken" plasserer den sent i denne rekken, enten fra slutten av 700-tallet eller tidlig på 800-tallet. "Kellsboken" følger mange av de ikonografiske og stilistiske tradisjonene funnet i de tidligere manuskriptene. For eksempel er formen på de dekorative bokstavene som er funnet på "incipit"-sidene (innledende tekst) i evangeliene overraskende konsistente. Sammenlign eksempelvis "incipit" av Evangeliet etter Matteus i "Lindisfarne-evangeliene" og i "Kellsboken" (se illustrasjon til høyre), begge har intrikate dekorative knutemønstre innenfor omrisset som er formet av forstørrende initialbokstaver i teksten. Navnet "Kellsboken" kommer fra klosteret Kells abbedi i Kells i grevskapet Meath i Irland som var bokens hjem det meste av middelalderen. Datoen og hvor boken ble produsert har vært emne for betydelig faglig diskusjon. Tradisjonelt har det vært antatt boken ble skapt i Columba av Ionas (521 – 597) levetid, faktisk også som et arbeid av hans egne hender. Selv på dronning Victorias tid ble den framstilt som «Sankt Columbas bok». Det var antagelig James Ussher som var den første som benyttet begrepet «the books of Kelles» om manuskriptet. Den tradisjonelle krediteringen av Columba har forlengst blitt avvist basert på stilistiske og paleografiske vurderinger. De fleste bevis peker til en opprinnelse rundt år 800, lenge etter Columbas død. Den anslåtte datering til 800-tallet sammenfaller med angrep fra norrøne vikinger på øya Iona som begynte i år 794 og til sist førte til at munkene og deres hellige relikvier forflyttet seg til Irland og Skottland. Det finnes en annen teori, med en viss tiltrekning blant irske forskere, om at manuskriptet ble skapt til 200 årsmarkeringen av helgenens død. Det finnes imidlertid ingen bevis for at slike markeringer ble gjort på denne tiden. Manuskriptet ble aldri fullført. Det er minst fem konkurrerende teorier om hvor og når manuskriptet ble laget. Den første teorien går ut på at boken, eller bare teksten, kan ha bli gjort på Iona, deretter ført til Kells hvor illuminasjonene ble lagt til, men aldri fullført. Den andre er at boken kan ha blitt produsert i sin helhet på Iona. Tredje, manuskriptet kan ha blitt frambrakt i sin helhet i "scriptorium" på Kells. Fjerde, det kan ha blitt produsert nord i England, kanskje ved Lindisfarne, deretter fraktet til Iona og derfra til Kells. Sist, det kan ha blitt produsert på et ukjent kloster i piktiske Skottland, skjønt det er ingen faktiske bevis for denne teorien, særlig i betraktning på fraværet av noe bevart manuskript fra Piktland. Selv om spørsmålet om manuskriptets eksakte tilblivelsessted kanskje aldri vil bli besvart helt ut er det den første teorien, at det ble påbegynt på Iona og fullført på Kells, som er mest akseptert. Uansett teori er det sikkert at "Kellsboken" ble frambrakt av columbianske munker i nær tilknytning til samfunnet på Iona. Middelalderen. Folio 27v viser symbolene til de fire evangelistene (med klokken fra øverst til venstre) en mann (Matteus), en løve (Markus), en ørn (Johannes) og en okse (Lukas). Kells abbedi ble plyndret og herjet av vikinger mange ganger i løpet av 900-tallet, og hvordan boken i det hele tatt overlevde der er ikke kjent. Den tidligste historiske referanse til den og faktisk også bokens tilstedeværelse på Kells kan bli funnet i en anførsel for året 1007 i "Ulster-annalene" som sier at «den store evangelieboken til Columkille, den fremste relikvie i den vestlige verden, ble ugudelig stjålet i løpet av natten fra det vestlige sakristi i den store steinkirken på Cenannas [Kells] på grunn av dets utsmykkete skrin ["cumdach"].» Manuskriptet ble gjenfunnet «to måneder og tjue dager» senere — uten dens forgylte og besmykkede skrin — «under en torv». Det er generelt antatt at omtalen som «den store evangelieboken til Columkille» er "Kellsboken", i så fall var boken på Kells i 1007. Denne episoden kan være årsaken til at det mangler folioark i begynnelsen og i slutten av boken. Beskrivelsen i annalene som boken «til Columkille», det vil si Colum Cille, gammelirsk for «kirkens due», et annet navn på Columba, viser til tradisjonen om at den hadde tilhørt og kanskje også var blitt skapt av helgenen. Det antyder også at det var utbredt antagelse på denne tiden at manuskriptet hadde sin opprinnelse på nettopp Iona. Boken var helt sikkert på Kells på 1100-tallet da et charter for landområdet vedrørende Kellsklosteret ble kopiert inn på en del av de blanke sidene i boken. Praksisen å kopiere chartere inn i viktige bøker var en utstrakt skikk i middelalderen, og slike inskripsjoner i "Kellsboken" er konkrete bevis for dens lokalisering på denne tiden. Klosteret på Kells ble oppløst på grunn av de kirkelige reformene på 1100-tallet. Klosterkirken ble omgjort til en sognekirke og her ble "Kellsboken" oppbevart. Kildare-boken. Ettersom Gerald hevder å ha sett denne boken i Kildare kan han ha sett en annen, i dag en tapt, bok av tilsvarende kvalitet som "Kellsboken". Han kan også ha gitt feil informasjon om hvor han så boken. Tidlig moderne og moderne tid. "Kellsboken" forble på Kells fram til 1654. I det året ble kavaleriet til Oliver Cromwell innkvartert i Kells' kirke, som da var i en slik falleferdig tilstand at den passet kun som stall. Guvernøren av byen, Charles Lambart, jarl av Cavan, fikk sendt boken avsted til Dublin for at den skulle være trygg. Henry Jones, som senere ble biskop av Meath etter restaurasjonen i England, ga manuskriptet til Trinity College i Dublin i 1661. Det har blitt oppbevart ved dette lærestedet siden da, unntatt noen korte perioder hvor det har vært på utlån til andre biblioteker og museer. Det har vært på offentlig utstilling i det gamle biblioteket på Trinity College helt siden 1800-tallet, og er et av de mest kostbare klenodier ved lærestedet. I årenes løp har det kommet flere tillegg til manuskriptets tekst. På 1500-tallet la en viss Gerald Plunkett fra Dublin til en rekke romerske tall for å nummerere kapitlene i evangeliene i henhold til den inndeling som ble opprettet på 1200-tallet av Stephen Langton, erkebiskopen av Canterbury. Den framtredende anglikanske geistlig James Ussher telte og nummererte sidene i 1621, kort tid etter at kong Jakob I av England hadde gjort ham til biskop av Meath. Dronning Victoria og prins Albert ble invitert til å sette sine signaturer i boken i 1849, men heldigvis signerte de kun et moderne forsatsblad som ble feilaktig antatt å ha vært en av de opprinnelige folioene. Siden som bærer deres signaturer ble senere fjernet da boken ble gjeninnbundet i 1953. I århundrenes løp har boken blitt innbundet gjentatte ganger. I løpet av en innbinding på 1700-tallet ble sidene ganske grovt beskåret hvor mindre deler av illustrasjonene gikk tapt. Boken ble innbundet på nytt i 1895, men denne innbindingen brøt sammen ganske raskt. På slutten av 1920-tallet hadde flere folioer løsnet fullstendig og ble oppvart adskilt fra hovedbindet. I 1953 bant bokbinder Roger Powell manuskriptet inn i fire bind og strakk flere sider som hadde utviklet bulker. To av bindene kan vanligvis bli studert på utstilling på Trinity, en åpnet på en meget dekorativ side, og den andre åpnet slik at man se to tekstsider med mindre dekorasjoner. I 2000 ble det bindet som inneholdt "Evangeliet etter Markus" sendt til Canberra i Australia for en utstilling av illuminerte manuskripter. Dette var kun den fjerde gangen at "Kellsboken" hadde blitt sendt utenfor Irland for en utstilling. Beklageligvis fikk dette bindet hva som har blitt karakterisert som «mindre pigmentskader» på reisen til Canberra. Det er antatt at det var vibrasjonene fra flyets motorer i løpet av den lange flyturen førte til skaden. Reproduksjoner. Folio 183r fra en faksimile fra 1990 av "Kellsboken" som inneholder teksten «Erat autem hora tertia» ("«nå det var tredje time»"). I 1951 produserte den sveitsiske utgiveren Urs Graf Verlag i Bern den første faksimile av "Kellsboken". De fleste av sidene ble reprodusert i svart-hvitt fotografier, men denne utgaven inneholdt også 48 reproduksjoner i farger, inkludert samtlige av de fullsidedekorasjonene. Under lisens fra styret til Trinity College produserte det engelske forlaget Thames and Hudson en andre faksimileutgave i 1974. Denne utgaven omfattet alle fullsideillustrasjonene i manuskriptet og et representativt utvalg av ornamentene på tekstsidene, sammen med en del forstørrede detaljer av illustrasjonene. Reproduksjonene var alle i farger, fotografert av John Kennedy, Green Studio, Dublin. I 1979 fikk det sveitsiske forlaget Faksimile-Verlag Luzern tillatelse til å produsere en faksimile av boken i farger. Tillatelsen ble innledningsvis avslått da Trinity College mente at risikoen for å skade boken var for høy, men ved 1986 hadde forlaget utviklet en prosess som ville benytte forsiktig sug for å rette ut sidene slik at det ville bli fotografert uten behov for retusjering. Forlaget fikk således tillatelse til å utgi en ny faksimileutgave. Etter at hver side hadde blitt avfotografert ble en faksimile på enkeltsider forberedt slik at fargene kunne bli nøye sammenlignet med originalen og gjort justeringer der hvor det var nødvendig. Det komplette verket ble utgitt i 1990 i et sett på to bind som inneholdt den komplette faksimilen og forskerkommentarer. En kopi er blitt gitt til den anglikanske kirke i Kells på det sted hvor det opprinnelige klosteret sto. Mario Kleff har også reprodusert folioer fra "Kellsboken" og sammen med utgiveren Urs Düggelin fra forlaget Faksimile-Verlag har de satt opp en utstilling av manuskriptet som inkluderte disse faksimilesidene. Disse ble skapt ved å benytte originale teknikker og ble også presentert i Bispemuseet i Trier, Tysklands eldste by. Beskrivelse. "Kellsboken" består av de fire bibelske evangeliene skrevet i svart, rødt, purpur og gult blekk i insulær majuskelskrift, før disse er det forord, sammendrag og sammenstillinger av evangelieavsnitt. I dag består av boken av 340 pergamentpapir eller folioer. Mesteparten av folioene er deler av større ark som kalles bifolioer og som er foldet til det halve for å utgjøre to folioer. Bifolioene er lagt i hverandre og sydd sammen for å utgjøre samlinger (engelsk: «quires») av ark. Av og til er det enkle folioer som bare er satt inn i en slik samling. De bevarte folioer er organisert i 38 slike samlinger. Det er mellom fire og tolv folioer (to til seks bifolioer) per samling; folioene er vanligvis, men ikke alltid, bundet sammen i grupper av ti. En del folioer er enkeltark, slik det ofte er tilfelle med de viktige dekorerte sider. Folioene hadde hjelpelinjer trukket langs teksten, noen ganger på begge sider, etter at bifolioene ble foldet. Merker etter prikker og hjelpelinjer kan fortsatt bli sett på noen av sidene. Vellumpapiret er av meget høy kvalitet, selv om folioene har ulik tykkelse. Noen er så tykke at de nærmest er lær mens andre er så tynne at de er nesten gjennomsiktige. Bokens nåværende dimensjoner er 330 x 250 mm. Opprinnelig var folioene ikke av samme størrelse, men de ble beskåret til dagens størrelse i løpet av en innbinding på 1700-tallet. Tekstområdet utgjør bortimot 250 x 170 mm. Hver side har mellom 16 og 18 linjer med tekst. Manuskriptet er i bemerkelsesverdig god forfatning i betraktning sin høye alder, skjønt mange av sidene har fått en del skader på det fintfølende kunstarbeidet på grunn av gnidning og slitasje. Boken må ha vært resultatet av et betydelig "scriptoriums" arbeide gjennom mange år, dog ser det ut til at den aldri ble fullført. En del av de planlagte dekorasjonene på noen sider opptrer kun i omriss. Det er antatt at rundt 30 folioer av det opprinnelige manuskriptet har gått tapt i århundrenes løp. Ussher telte 344 folioer i 1621, men flere sider hadde gått tapt allerede da. Den samlede beregning er basert på hull i teksten og fraværet av bestemte nøkkelillustrasjoner. Innhold. Folio 2r av "Kellsboken" inneholder de eusebiansk kanonske tabeller. Den bevarte boken inneholder innledende emner, de fullstendige tekstene til evangeliene til Matteus, Markus, Lukas og Johannes fram til 16:13. Resten av Johannesevangeliet og en ukjent mengde av innledende tekster mangler og gikk kanskje tapt i den tiden da boken var stjålet på 1000-tallet. Det bevarte av innledningen består av to fragmentariske lister av hebraiske navn fra evangeliene, "Breves causae" (evangeliesammendrag), "Argumenta" (korte biografier av evangelistene), og Eusebius av Cæsareas kanonske tabeller. Det er sannsynlig at Hieronymus' brev til pave Damasus opprinnelig har vært gjengitt i innledningen, slik som det er i "Lindisfarne-evangeliene", "Durrow-boken", og "Armagh-boken". Det er også mulig, skjønt mindre sannsynlig, at det tapte materialet inkluderte brev fra Eusebius til Carpianus hvor han forklarer bruken av de kanonske tabellene. Av alle de insulære evangeliene er det kun "Lindisfarne-manuskriptet" som inneholder dette brevet. Det første fragmentet med lister er fulgt av de kanoniske tabellene som har opphav som går forut teksten til Vulgata og ble utviklet som kryssreferanse til evangeliene. Eusebius delte evangeliene inn i kapitler og skapte deretter tabeller som gjorde det mulig for leserne å finne hvor en gitt episode i Jesu liv var lokalisert i hver av evangeliene. De kanoniske tabellene ble tradisjonelt inkludert i de innledende delene i de fleste middelalderkopiene av Vulgatateksten av evangeliene. Tabellene i Kellsboken er imidlertid uvanlig ved at skriverne klemte tabellene sammen på slik måte at de er forvirrende. I tillegg er de korresponderende kapittelnumrene aldri plassert i tekstens marger, noe som gjorde det umulig å finne de seksjoner som tabellene refererte til. Grunnen for denne utelatelsen er uklar; skriverne kan ha planlagt å legge til referansene helt til slutt, eller de kan bevisst ha utelatt dem, slik at de ikke forstyrret sidenes visuelle utseende. Folio 19 inneholder begynnelsen av "Breves causae" til Lukas. "Breves causae" og "Argumenta" tilhører en før-Vulgata-tradisjon av manuskriptene. "Breves causae" er sammendrag av de gammellatinske oversettelsene av evangeliene og er inndelt i nummererte kapitler. Disse kapittelnumrene, som numrene på de kanonistiske tabellene, er ikke benyttet på tekstsidene til evangeliene. Det er usannsynlig at disse numrene ville ha blitt benyttet, selv om manuskriptet hadde blitt fullført ettersom kapittelnummereringene tilsvarte de gammellatinske oversettelsene og ville ha vært vanskelig å få til stemme overens med teksten i Vulgata. "Argumenta" er samlinger med legender om evangelistene. "Breves causae" og "Argumenta" er arrangert i en merkelig orden: først kommer "Breves causae" og "Argumenta" for Matteus, fulgt av "Breves" og "Argumenta" for Markus, og deretter ganske merkelig nok, "Argumenta" for både Lukas og Johannes, fulgt av deres "Breves causae". Denne avvikende orden speiler hva som er funnet i Durrow-boken, skjønt i sistnevntes tilfelle er disse seksjonene plassert helt i slutten av manuskriptet framfor som en del av kontinuerlig innledning. I andre insulære manuskripter, som eksempelvis "Lindisfarne-evangeliene", "Armagh-boken" og "Echternach-evangeliene", er hvert evangelium behandlet som et adskilt verk og har sine innledninger umiddelbart forut. Den slaviske gjentagelsen av rekkefølgen av "Breves causae" og "Argumenta" fra "Durrow-boken" tyder på at den (eller en kopi av den) må ha vært modell for innledningsstoffet i "Kellsboken". Teksten og skriverne. "Kellsboken" inneholder teksten til de fire evangeliene basert på "Vulgata". Den er dog ikke en ren kopi av "Vulgata". Det er tallrike avvik fra denne teksten, og hvor de gammellatinske oversettelsene er benyttet isteden for Hieronymus' tekst. Selv om disse variantene er felles for alle de insulære evangeliene synes det ikke å være et felles og konsistent mønster mellom disse. Når skriverne skrev teksten stolte de muligens mer på sin egen hukommelse enn på teksteksemplar. Tatt i betraktning det omfattende arbeid som er lagt i dekoreringen av boken, er det bemerkelsesverdig at selve transkriberingen av tekst er skjødesløst utført. Både bokstaver og hele ord er utelatt, og tekst allerede kopiert på én side blir gjentatt på den neste (folio 218v, 219r) a> skrevet i insulær majuskel av skriveren som kjennes som Hånd B. Manuskriptet er hovedsakelig skrevet i skrifttypen som kalles for insulær majuskel med en del tilfeller av minuskler (små bokstaver), vanligvis bokstavene «e» eller «s». Teksten er vanligvis skrevet i en lang linje på tvers over siden. Françoise Henry har identifisert minst tre skrivere i dette manuskriptet som hun har karakterisert som «Hånd A», «Hånd B», og «Hånd C». Hånd A er funnet på folioene 1 til 19v, folioene 276 til 289, og folioene 307 og helt til slutten av manuskriptet. Hånd A, for en stor del, skrev 18 eller 19 linjer per side i brun gallusblekk som var vanlig i vest. Hånd B er funnet på folioene 19r til 26 og folioene 124 til 128. Hånd B har en noe større tendens til å benytte minuskler og benyttet blekk av fargene rød, purpur og sort, og har et varierende antall linjer per side. William O'Sullivan karakteriserte hånd B som en «brilliant kalliograf». Hånd C er funnet over det meste av teksten. Hånd C har også en større tendens til å benytte minuskler enn Hånd A. Hånd C benyttet det samme brune gallusblekket som Hånd A og skrev bortimot alltid 17 linjer per side. Etter Henry har Bernard Meehan identifisert en fjerde skriver ved å fastslå at to skrivere sto bak det Henry karakteriserte som Hånd C, slik at han også viser til en Hånd D. Kategoriseringen A, B, C og D følger rekkefølgen i bokens innhold, men rekkefølgen de arbeidet i er i følge O'Sullivan en annen. De synoptiske evangeliene skrevet av C og D må ha vært gjort først, fulgt av Johannesevangeliet og begynnelsen av innledningstoffet (Hånd A) og tilslutt Hånd B som skulle fullføre manuskriptet. Foruten innledningstoffet er Hånd B synlig i slutten av Matteusevangeliet og verso av åpningsiden til Lukasevangeliet. I tillegg til de fire skriverne identifiserer Bernard Mehaan tre kunstnere som har laget de store dekorerte sidene. I hvilken grad disse kunstnerne kan ha vært de samme personene som skriverne er i følge Mehaan blant «ubesvarte nøkkelspørsmål om manuskriptet». a> (strekte seg over 3 sider) Feil. Det er et antall av forskjeller mellom teksten og de aksepterte evangeliene. I Jesu slektsregister, som begynner ved Lukasevangeliet 3:23 har "Kellsboken" feilaktig navngitt en ekstra slektning. Andre steder som i Matteus 10:34b hvor det skal leses «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd» lar manuskriptet det stå "gaudium" («glede») der hvor det burde ha stått "gladium" («sverd») og oversetter det så med «Jeg kom ikke [bare] for sende fred, men glede.» Dekorasjon. Teksten er fulgt av mange fullsideminatyrer med mindre malte dekorasjoner som opptrer sammen med teksten i en enestående kvantitet. Dekorasjonene i boken er berømt for å kombinere intrikate detaljer med dristige og kraftfulle komposisjoner. Karakteristikken av insulære manuskriptinitialer, som beskrevet av Carl Nordenfalk, har her nådd sin ekstreme realisering: «initialene... er unnfanget som elastiske former, ekspanderer og kontraherende med en pulserende rytme. Den kinetisk energi fra deres konturer unnslipper til fritt tegnede tillegger, en spirallinje som i seg selv genererer nye kurvlineære motiver...» Illustrasjonene omfatter en bred rekke av farger hvor purpur, lilla, lyserød, grønn og gul er de som oftest er benyttet. Tidligere manuskripter tenderte til å benytte en smalere palett: "Durrow-boken" som eksempel benyttet kun fire farger. Slik som det er vanlig med insulære verker er det ikke benyttet gullblader eller sølvblader i manuskriptet. Pigmentene i illustrasjonene, som inkluderte rød og gul oker, grønn kobberpigment (tidvis kalt for "verdigris"), indigo (blått) og lasurstein, ville ha blitt importert fra regionen rundt Middelhavet, og i tilfellet med lasurstein. fra nordøstlige Afghanistan. Det overdådige illuminasjonsprogrammet er langt større enn noe annet bevart insulær evangeliebok. Det er ti bevarte fullsideilluminasjoner, inkludert evangelistportretter, tre sider med fire evangelistportretter, en teppeside, en miniatyr av Jomfru Maria med Jesusbarnet, en miniatyr av Kristus på tronen, og miniatyrer Kristus' arrest og Jesu fristelse. Det er tretten bevarte fullsider med dekorert tekst, inkludert sider for de første ordene til hver av evangeliene. Åtte av de ti sidene med kanoniske tabeller har omfattende dekorasjoner. Det er meget sannsynlig at det var andre sider med miniatyrer og dekorert tekst som har gått tapt. I tillegg til disse betydelige sidene var det en rekke mindre dekorasjoner og dekorerte initialer gjennom hele teksten, faktisk er det kun to sider som ikke har noen form for dekorasjon. De bevarte folioer av manuskriptet begynner med fragmentet av glossaret med hebraiske navn. Dette fragmentet opptar venstrehåndskolonnen av folio 1r. En miniatyr av de fire evangelistsymbolene, i dag ganske nedslitt, utgjør høyrehåndskolonnen. Miniatyrene er orientert slik at bindet må bli snudd nitti grader for å kunne se dem skikkelig. De fire evangelistsymbolene er et visuelt tema som går fortløpende gjennom hele boken. De er bortimot alltid vist sammen for å framheve læren om de fire evangelienes forente budskap. Evangelienes enhet er ytterligere framhevet ved dekorasjonen av de eusebianske kanonistiske tabellene. Tabellene er seg selv en illustrasjon på evangelienes forente budskap ved at de organiserer de korresponderende avsnittene fra disse. Tabellene krever normalt tolv sider. I "Kellsboken" har det blitt planlagt tolv sider, fra folioene 1v til 7r, men av ukjente grunner er de blitt sammentrykt til ti sider, noe som har etterlatt folioene 6v og 7r blanke. Denne fortettingen har gjort tabellene ubrukelig i deres opprinnelige hensikt. Dekorasjonen av de åtte første sidene av tabellene er meget påvirket av tidlige evangeliebøker fra Middelhavet hvor det var tradisjon å ramme tabellene innenfor en arkade. Kellsmanuskriptet presenterer dette motivet i en insulær ånd hvor arkadene er ikke sett på som arkitektoniske elementer, men heller blitt stiliserte geometriske mønstre med insulære ornamentikk. De fire evangelistsymbolene okkuperer plassen under og over arkadene. De to siste kanonistiske tabellene er presentert innenfor et gitter. Denne presentasjonen er begrenset til insulære manuskripter og ble første gang sett av de bevarte manuskriptene i "Durrow-boken". Folio 7v inneholder et bilde av Jomfru Maria og Jesusbarnet. Dette er det eldste bevarte bilde av Jomfru Maria i et vestlig manuskript. Resten av boken er brutt opp i seksjoner med inndelinger som også er satt av til miniatyrer og fullsider med dekorert tekst. De innledende emnene er introdusert av et ikonisk bilde av Jomfru Maria og Jesubarnet (folio 7v). Denne miniatyren er den første representasjonen av Jomfru Maria i et vestlig manuskript. Maria er vist i en merkelig blanding av frontal og trekvart positur. Denne miniatyren bærer også en stilistisk likhet med det utskårne bildet på lokket av den hellige Cuthberts kiste i Durhamkatedralen fra 698. Ikonografien av miniatyren kan være avledet fra et østlig eller koptisk ikon. Miniatyren av Jomfru Maria og Jesusbarnet møter den første siden med tekst og er derfor en egnet innledning til begynnelsen av Matteus' "Breves Causae", som begynner med "Nativitas Christi" i Betlehem (Kristus' fødsel i Betlehem). Den første siden av teksten til "Breves Causae" (folio 8r) er dekorert og har innholdet innenfor en detaljert ramme. Miniatyren og teksten er spredd utover to sider og utgjør en livlig innledende konstatering for det innledende materialet. Åpningslinjen av hver av seksjonene til de innledende emnene er forstørret og dekorert (se over Lukas' "Breves causae"), men ingen andre seksjoner av de innledende emnene er gitt samme nivå av omsorg og behandling som begynnelsen av Matteus' "Breves Causae". Boken er formgitt slik at hver av evangeliene ville ha en forseggjort innledende dekorativt program. Hver av evangeliene hadde opprinnelig en innledende fullsideminiatyr som inneholdt evangelistsymbolene, fulgt av en blank side. Deretter kom et portrett av evangelisten som var vendt mot åpningsteksten av evangeliet som også var gitt en detaljert dekorativ behandling. Matteusevangeliet inneholder både dets evangelistportrett () og dens side med evangelistsymbol (folio 27r, se over). Markusevangeliet mangler evangelistsymbolet, men har beholdt siden med evangelistportrettet (). Lukasevangeliet mangler både sidene med evangelistportrettet og evangelistsymbolet. Johannesevangeliet, som med Matteusevangeliet, har beholdt både portrettet (folio 291v, se over til høyre) og dets side med symboler (). Det blir antatt at portrettene for Markus og Lukas og symbolsiden for Lukas på en tid har eksistert, men siden gått tapt. Bruken av alle fire evangelistsymbolene foran hver av evangeliene er påfallende og hadde som hensikt å styrke budskapet om evangelienes enhet. Dekorasjonen av åpningsordene for hver av evangeliene var overdådige. Disse sidene var effektivt omgjort til teppesider. Dekorasjonen av disse tekstene var så detaljerte at teksten i seg selv ble bortimot uleselig. Åpningssiden (folio 28r) av Matteus kan stå som eksempel. (Se illustrasjonen til venstre). Siden består av kun to ord: "Liber generationis" («Generasjonenes bok»). "«Lib»" i Liber er omgjort til et voldsomt monogram som dominerer hele siden. Resten, "«er»" i Liber, er presentert som et sammenslynget ornament innenfor "«b»" i lib-monogrammet. "Generationis" er brutt ned til tre linjer og holdt innenfor detaljert dekorert ramme i nedre høyre kvadrant av siden. Hele monteringen er holdt innenfor en dekorert ramme. Rammen og bokstavene i seg selv er ytterligere dekorert med snirklete spiraler og keltiske knuter, mange av dem zoomorfiske. Åpningsordene for Markus, ' («Begynnelsen på evangeliet»), Lukas, ', og Johannes, ' («I begynnelsen var ordet»), er alle gitt tilsvarende behandling. Selv om dekorasjonen av disse sidene var blant de mest omfattende i hele manuskriptet, er disse sidene også dekorert i alle andre insulære evangeliebøker. Matteusevangeliet begynner med Jesu slektsregister. Ved Matteus 1:18 begynner den faktiske fortellingen om Kristus' liv. Denne «andre begynnelsen» i Matteus ble framhevet i mange av tidlige evangeliebøker slik at ofte ble de to seksjonene behandlet som adskilte verker. Den andre begynnelsen begynner med ordet «Kristus». De greske bokstavene "khi" og "rho" ble ofte benyttet i middelaldermanuskripter for å forkorte ordet «Kristus». I insulære evangeliebøker ble initialene Khi og Rho benyttet som et monogram og gitt forstørret og dekorativ form. I "Kellsboken" er denne andre begynnelsen gitt et dekorativ program tilsvarende til de i forordene til de enkelte evangeliene. Folio 32 har en miniatyr av Kristus på tronen. (Det har blitt argumentert at denne miniatyren er en av de tapte evangelistportrettene, men ikonografien er imidlertid ganske forskjellige fra de bevarte portrettene.) Ansikt mot denne miniatyren, på, er den eneste teppesiden i "Kellsboken", noe som er ganske uregelmessig. Eksempelvis har "Lindisfarne-evangeliene" fem bevarte teppesider og "Durrow-boken" har seks. Det blanke "verso" av folio 33 er vendt mot den enkeltstående mest forseggjorte miniatyren i tidlig middelalder, "Kellsbokens" Khi og Rho-monogram som tjener som incipit til fortellingen om livet til Jesus. I "Kellsboken" har Khi og Rho-monogrammet vokst slik at det har opptatt hele siden. Bokstaven khi dominerer siden med en arm som svinger over det meste av siden. Bokstaven rho er lagt lunt under armene på khi. Begge bokstavene er delt i felter som er ødslig dekorert med knuter og andre mønstre. Bakgrunnen er likeledes overskyllet i en dekorativ masse av buer og knuter. Innenfor denne dekorasjonmengden er det skjulte dyr og insekter. Tre engler stiger opp fra en av korsarmene til khi. Denne miniatyren er den største og med de mest overdådige bevarte Khi og Rho-monogram i noen annen insulær evangeliebok og er kulminasjon og toppen av en tradisjon som begynte med "Durrow-boken". "Kellsboken" inneholder to andre fullsideminiatyrer som illustrerer episoder fra pasjonsfortellingen, "Arma Christi", Teksten til Matteus er illustrert med en fullsideillumasjon av Kristus' arrest. (). Jesus er vist nedenfor en stilisert arkade mens han blir holdt av to langt mindre figurer. I teksten til Lukas er det et fullsideminiatyr av "Jesu fristelse" (). Kristus er vist fra midjen og opp på toppen av tempelet. Til høyre for ham er en menneskegruppe, kanskje en representasjon av hans disipler. Til venstre for ham og nedenfor en svart figur av Satan. Over ham svever to engler. "Verso" (venstresiden) av den folio som handler om arrestasjonen av Jesus består av en fullside med dekorert tekst som begynner med «». Vendt mot den miniatyren som har Jesu fristelse er en annen fullside med dekorert tekst, folio 203r «Iesus autem plenus». I tillegg til denne siden er det også fem andre fullsider med omfattende detaljerte figurer. I Matteus er det ytterligere en fullside, «Tunc crucifixerant Xpi cum eo duos latrones». I Markusevangeliet er det to sider med dekorert tekst, «Erat autem hora tercia», og folio 187v, «[Et Dominus] quidem [Iesus] postquam». Lukasevangeliet inneholder to sider med dekorert tekst, folio 188v, «Fuit in diebus Herodis», og, «Una autem sabbati valde». Selv om disse tekstene ikke har miniatyrer knyttet til seg, er det sannsynlig at det var planlagt at miniatyrer skulle følge hver av disse tekstene og at disse har enten gått tapt eller ble aldri fullført. Det er ikke bevart en fullside med tekst i Johannesevangeliet, annet enn "incipit". Imidlertid er det i de andre tre evangeliene fullsider med dekorert tekst, unntatt for folio 188c, som begynner med fortellingen om Jesu fødsel som skjer innenfor fortellingen om pasjonen. Siden de manglende folioene til Johannes inneholder pasjonsfortellingen, er det sannsynlig at Johannes evangelium inneholdt fullsider med dekorert tekst som har gått tapt. Bortimot alle folioene i "Kellsboken" inneholder små illuminasjoner som denne dekorerte initialen. Dekorasjonene i boken er begrenset til de viktigste sidene. Spredt rundt i teksten er det dekorerte initialer og små figurer av dyr og mennesker som vridd og knyttet til komplekse knuter. Mange betydningsfulle tekster som "Pater Noster" (Fader vår) har dekorerte initialer. Siden som inneholder teksten Saligprisningene i Matteus () har en stor miniatyr langs den venstre margen av siden hvor bokstaven «B» som begynner langs hver linje er knyttet til en utsmykket lenke. Jesu slektsregister er funnet i Lukasevangeliet, inneholder en tilsvarende miniatyr hvor ordet «qui» er gjentatt lenket langs den venstre margen. Mange av de små dyrene er spredt over hele teksten for å markere en «vend-i-sporet», det er et sted hvor linjen er avsluttet på en plass over eller under den opprinnelige linjen. Mange andre dyr tjener til å fylle plassen etterlatt i hver linje. Ikke to av disse formgivningene er lik den andre. Intet annet bevart manuskript har denne massive mengden med dekorasjon. Dekorasjonene i Kellsboken kan være makeløst komplekse, slik som det er sett i denne lille detaljen i Khi Rho-monogrammet (Folio 34r) Dekorasjonene er alle av meget høy kvalitet og ofte meget komplekse. I en dekorasjon, som opptar en plass på rundt 2,5 cm kvadrat på en side, er det hele 158 komplekse sammenflettinger av hvite bånd med en svart ramme på begge sider. En del dekorasjoner kan bare bli sett med forstørrelsesglass, og linser av tilfredsstillende styrke eksisterte ikke før flere hundre år etter at boken ble fullført. Kompliserte knuter og flettverk som er funnet i "Kellsboken" og i andre tilsvarende manuskripter har mange paralleller i metallarbeid og steinutskjæringer fra denne perioden. Etter at de ble gradvis gjenoppdaget fra og med 1800-tallet og framover, har disse formgivningene også fått en økende interesse. Faktisk er det mange av disse motivene som er benyttet i dag i moderne bokkunst, utsmykninger, gullsmedarbeider og tatoveringer. Formål. Boken hadde en sakral hensikt, ikke misjonshensikt, som var vanlig for denne type bøker. En stor, overdådig evangeliebok, slik som "Kellsboken", ville ha blitt plassert til venstre for kirkens høyalter og løftet opp for kun å lese fra evangeliene i løpet av messen. Imidlertid er det sannsynlig at leseren ikke ville egentlig lese fra bokens tekst, men resitere fra hukommelsen. Det er betydningsfullt og bemerkelsesverdig at "Ulster-annalene" hevder at boken ble stjålet fra sakristiet hvor skåler og andre gjenstander for messen blir oppbevart framfor i klosterbiblioteket. Bokens formgivning synes å ha denne hensikten i minnet; det vil si at boken ble produsert med utseende som tok praktisk hensyn først. Det er tallrike ukorrigerte feil i teksten. Linjer ble ofte fullført på en blank plass i linjen over. Kapitteloverskriftene som var nødvendig for å gjøre de kanoniske tabellene ble ikke satt inn i sidenes marger. Generelt ble det ikke gjort noe som ville forstyrre sidenes estetiske opplegg: estetikk hadde forrang framfor praktisk anvendelighet. Sandnes sentrum stasjon. Sandnes sentrum stasjon (1996–2009 kalt "Sandnes stasjon" av NSB) er en jernbanestasjon i Sandnes på Jærbanen. Den ligger 14,78 kilometer fra Stavanger, 583,45 km fra Oslo og 6,1 moh. Sandnes sentrum stasjon ligger midt i sentrum, mens Sandnes stasjon lenger sør bare brukes av lokaltog og fungerer som holdeplass. Fossum kirke. Fossum kirke er en arbeidskirke fra 1976 på Fossum/Stovner i Oslo. Byggverket er i tegl og har 600 plasser. Kulturminne. Fossum kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Emily Deschanel. Emily Erin Deschanel (født 11. oktober 1976 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespillerinne og TV produsent. Hun er mest kjent for å spille Dr. Temperance "Bones" Brennan i TV-serien Bones. Emily er datter av filmfotografen Caleb Deschanel og skuespilleren Mary Jo Deschanel. Hun er søster av Zooey Deschanel. Deschanel gjorde sin filmdebut i 1994 i "Det kan skje med deg". Hennes neste bemerkelsesverdige rolle var i Stephen King's "Rose Red" i 2002. Hun dukket opp i Cold Mountain, "The Alamo" and "Glory Road" og ble kåret til en av "six actresses to watch" i Intervju Magazine i 2004. Etter å ha spilt i filmen Boogeyman fra 2005, landet Deschanel i rollen som Dr. Temperance Brennan på Fox's Bones, en serie løselig basert på den virkelige rettsmedisinske antropologen Kathy Reichs. Hun har spilt rollen som Dr. Brennan i 5 år – sesong 6 har premiere høsten 2010. Deschanel har fungert som co-produsent siden starten av seriens tredje sesong, og som produsent siden midten av seriens fjerde sesong sammen med venn og co-star David Boreanaz. Hun kommer til å regissere sin første Bones episode i 2011. Deschanel giftet seg med forfatter-skuespiller David Hornsby 25. september 2010 under en liten privat seremoni i Pacific Palisades området i Los Angeles, California. The Mamas and the Papas. The Mamas and The Papas er en amerikansk folk-rockgruppe dannet 1965. Gruppen ble raskt uhyre populær med sine karakteristiske vokalharmonier og melodier som «California Dreamin'», «Monday Monday» og «Dedicated to the One I Love». Gruppa ble oppløst allerede i 1968, men rakk å spille en betydelig rolle i fremveksten av hippiekulturen i California. En reorganisert versjon av gruppen har opptrådt sporadisk siden begynnelsen av 1980-årene. Fredrikke kapell. Fredrikke kapell ved UiO er fra 1992 i Oslo kommune, Oslo fylke. Frogner kirkes kapell. Frogner kirkes kapell er en langkirke fra 1939 i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket er i tegl og har 80 plasser. Helga-Marie Nordby. Helga-Marie Nordby (født i 1977 i Fredrikstad i Norge) har MA i kuratorpraksis fra Goldsmiths College i London i tillegg til Cand.mag. i kunsthistorie, Teatervitenskap, samt filosofi fra Universitetet i Oslo. Hun er bosatt i Oslo og var fra 2005 til 2009 ansatt som daglig leder ved Unge Kunstneres Samfund (UKS). Siden høsten 2009 har hun vært instituttleder for Kunstakademiet i Tromsø, Det kunstfaglige fakultet (UiT), Universitetet i Tromsø. Hun har blant annet kuratert UKS-Biennalen 2004, utstillinger i London og Berlin, utstilling under MOMENTUM Festival for nordisk samtidskunst 2006 og en rekke utstillinger med norske og internasjonale kunstnere på UKS. Hun er også styreleder for Lofoten International Art Festival, LIAF Valkyrien Allstars. Valkyrien Allstars er en norsk hardingfeletrio. Med utgangspunkt i norsk folkemusikk presenterer de mange ulike sjangre og stilarter med et helt eget uttrykk. Høsten 2006 fikk Valkyrien Allstars Grappas debutantpris og fikk dermed platekontrakt i regi av Grappa Musikkforlag. Debutalbumet "Valkyrien Allstars" ble gitt ut 1. oktober 2007 på plateselskapet Heilo. For albumet ble gruppen nominert til Spellemannprisen 2007 i klassen årets nykommer. Dette albumet solgte til platinaplate i 2008. 31. august 2009 ga de ut sitt andre album, "To måner", og tredje album "Ingen hverdag" (2011), også disse på Heilo. Manager er tekstforfatter Kjell Benjaminsen. Cæsars borgerkrig. Den romerske borgerkrigen i 49 f.Kr., ofte kalt Cæsars borgerkrig, var en av de siste konfliktene i den romerske republikk. Det var en serie av politiske og militære konfrontasjoner mellom Julius Cæsar, hans politiske supportere og hans legioner, mot den konservative fraksjonen i det romerske senatet, i mange tilfeller kjent som optimatene, anført av Pompeius den store. Mange historikere ser på krigen som kulminasjonen av en lang rekke politiske omstillinger av den romerske institusjonen, som startet allerede ved Tiberius Gracchus, og fortsatte med Marius' militærreformer, uttrykt gjennom Sullas blodige diktatorstyre. Om disse hendelsene la grunnlaget eller ikke er vanskelig å fastslå, men det er tydelig at de gjorde det mulig for Cæsar å utnytte svakhetene som fantes i det politiske systemet i Roma. Etter en lang politisk og militær kamp, mellom 49 og 45 f.Kr., som fant sted både i Italia, Hellas, Egypt, Nord-Afrika og Hispania, klarte Cæsar til slutt å nedkjempe de siste optimatene av senatet i slaget ved Munda. For noen historikere markerer denne borgerkrigen, og det korte diktatorstyret til Cæsar, slutten på den romerske republikk, og er ofte blitt sett på som begynnelsen på det romerske keiserriket. I dag legger imidlertid de aller fleste historikere starten på keiserriket til Augustus' regjeringstid, som tok sin fulle kraft etter slaget ved Actium i 31 f.Kr. Grefsen kirke. Grefsen kirke er en langkirke fra 1940 på Grefsen i Oslo. Byggverket er i tegl og har 600 plasser. Kulturminne. Grefsen kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Georg Michael Reiss. Georg Michael Reiss (født 25. november 1956) er en norsk jazzmusiker (klarinett og saksofon), kjent fra flere innspillinger innen dixieland- og klezmer-tradisjonen. Reiss er sønn av Helge Reiss og Marit Billington, og utdannet ved Norges Musikkhøgskole (1982). Reiss har turnert for Rikskonsertene (1979–), samt vikariert i Kringkastingsorkesteret og Den Norske Operas orkester. Han har spilt i duo med ragtime-pianist Morten Gunnar Larsen, i Ytre Suløens Jassensemble (1987–90), i Magnolia Jazzband og Ophelia Ragtime Orchestra, samt Tor Einar Bekken and the Bookerizers, Majken Christiansens Swing Society, såvel som Gjertruds sigøynerorkester. Den senere tid har han turnert med Ulf Nilsen og fremsyningen "Two of a kind", samt medvirket på innspillinger av jødisk-arabiske sanger med Miriam Segals gruppe Mirele med blant annet Tom Karlsrud og Helge Ellingsen. Selv leder han gruppen Streif. I hans egen Georg Reiss kvartett medvirker Håkon Gjesvik piano, Torstein Ellingsen bass trommer Audun Ellingsen bass. Georg Reiss spiller også det ungarske instrumentet Tárogató. Grønland kirke. Grønland kirke er en langkirke fra 1868 beliggende i Grønlandsleiret 34 på Grønland i bydel Gamle Oslo i Oslo. Kirkens arkitekt var Willhelm von Hanno. Byggverket er i tegl, nyromansk stil, og har 800 sitteplasser. Menigheten Grønland kirke ble dannet i 1861. Menigheten eier og driver "Vestasol leirsted" på Larkollen utenfor Moss. Her arrangeres det sosiale samlinger og treff, og menighetens medlemmer arbeider sammen i dugnad for å vedlikeholde leirstedet. Menigheten har også eget menighetshus i Grønlandsleiret 41, mens kontorene for de ansatte er samlokalisert med kontoret for Kirkene i Gamle Oslo i Grønlandsleiret 31. Sokneprest er Rune Behring. Fra 01.01.2013 slås Gamlebyen og Grønland menigheter sammen til ett sogn med Grønland kirke som sognekirke. Den nye menigheten får navnet Gamlebyen-Grønland menighet. Gamlebyen kirke går fra samme dato ut av bruk som sognekirke. Kulturminne. Grønland kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Eksterne lenker. Grønland kirke sett fra Grønlandsleiret og sydøst Grorud kirke. Grorud kirke er en korskirke fra 1902 plassert på øvre Grorud, i bydel Grorud i Oslo kommune, Oslo fylke. Kirken ligger på en høyde og er godt synlig fra store deler av Groruddalen. Byggverket er av Grorudgranitt ("Grefsensyenitt") og har 500 sitteplasser. Steinveggenes skjoldete utseende, som gir veggen et levende utseende, skyldes at steinene varierer mellom grovhugget ujevn overflate, og slett overflate. De jevnskårne steinene er sentrert rundt hjørner og vinduer. Statsråd og godseier på Linderud, Christian Pierre Mathiesen, gav altersølv og døpefat til kirken. Kulturminne. Grorud kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Enaresjøen. Enaresjøen (eller Enare, svensk: "Enare träsk", finsk: "Inarijärvi", nordsamisk: "Anárjávri", enaresamisk: "Aanaarjävri") er en innsjø nord for polarsirkelen i Enare kommune i Lappland, Finland. Innsjøen er den tredje største i Finland med et areal på 1 040 km². Den er normalt islagt fra november til juni. Høyden på sjøen varierer mellom 117 og 119 moh. ettersom vannstanden reguleres av et russisk kraftverk ved Kaitakoski. Enare har avløp mot nord til Barentshavet, via Pasvikelva til Varangerfjorden. Enare er en grunn innsjø, med en gjennomsnittlig dybde på kun 15 meter, mens den største dybden er på 92 meter. Innsjøen har 3 318 øyer, hvorav de mest kjente er "Hautuumaasaari" (Gravstedsøya) og "Ukonkivi" (Gubbesteinen). Gamle offerplasser er funnet på disse to øyene. Tilløp. Enares største tilløp er de to elvene Juutuanjoki, som munner ut i innsjøen ved Enare tettsted og Ivalojoki som munner ut ved Ivalo. Mange andre innsjøer i området har avløp til Enare. Den største av disse er Mutusjärvi nordvest for tettstedet Enare. Andre er bl.a. Nitsijärvi, Paadarjärvi og Vuontisjärvi. Fiske. Enare er en meget fiskerik innsjø. Blant de mange fiskeslag som finnes i sjøen er ørret, røye, sik, lagesild, harr m.fl. "Reeska" er en dvergart av sik, hvis økologiske nisje opptas av lagesild i sjøer lengre sør. Lagesild, saimaalaks og kanadarøye hører ikke til de opprinnelige fiskeartene i Enare, men er blitt satt ut i sjøen av mennesker. Bestanden av lagesild økte kraftig på 1970-tallet, og flere fiskere tok da opp lån for anskaffelse av fiskeutrustning. Lagesildbestanden kollapset imidlertid på mindre enn ti år. En båt ved Enares bredd. Subtonic. Subtonic (etablert 2002 i Oslo, opphørt 2005) var en norsk jazzgruppe, bestående av Hilde Marie Kjersem vokal (etterfulgt av Julie Dahle Aagård, 2003), Asbjørn Lerheim gitar, Ole Jørn Myklebust trompet, Roger Arntzen bass (etterfulgt av Jo Berger Myhre, 2006) og David Trübenbach trommer, alle ved oppstarten studenter ved Norges Musikkhøgskole. Deres eneste utgivelse var "In this house" (AIM Records, 2004), bestående av egenkomponert musikk. De spilte med Jon Gordon på Oslo Jazzfestival (2003). Hasle kirke. Hasle kirke er en langkirke fra 1960 på Keyserløkka i Oslo. Kirken ligger i det nordøstlige hjørnet av Hasleparken. Byggverket er i tegl og har 350 plasser. Kulturminne. Hasle kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Haslumseter kapell. Haslumseter kapell er et sportskapell i B%C3%A6rumsmarka i B%C3%A6rum kommune, Akershus fylke. Kapellet drives av menighetene i Bærum og Oslo vest. Gudstjeneste avholdes stort sett hver søndag kl. 12:00 Salg av kaffe, vafler, brus/mineralvann og sjokolade. Haugerud kirke. Haugerud kirke er en arbeidskirke fra 1975 i Oslo. Den har navet etter Haugerud gård som ligger tett intil. Byggverket er i stein og har 370 plasser. Den er bygd i kalksandstein, kvadratisk funkisstil. Kirkerommet har et 9 meter høyt alterteppe av Else Marie Jakobsen, "Fra mørket til lyset". Teppet regnes som et hovedverk i ny norsk kirkekunst. Speidergruppa 1. Haugerud har møtelokaler i underetasjen. Kulturminne. Haugerud kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Lena Boysen Hillestad. Lena Boysen Hillestad (født 20. april 1969 i Nittedal) tilhører den ypperste verdenseliten i hundekjøring nordisk stil, slede-, sprint- og barmark-hundekjøring. Hun vant i perioden 1984–2008 17 VM, 13 EM og 20 NM, i tillegg til en rekke andre titler. Boysen Hillestad tilhører Holmenkollen Hundekjørerklubb og er gift med Kjetil Hillestad, som deler hennes interesse for sporten. Ekteparet Hillestad deltok under 2007 VM i Gafsele i Sverige, der Lena Boysen Hillestad til slutt vant sølv i 4-spann og ektemannen bronse med sitt 11-spann (han startet med 16 hunder) i nordisk stil. Tidligere i år vant dessuten Lena Boysen Hillestad nok et NM med sitt 4-spann. Boysen Hillestad har vært svært sentral i utviklingen av greyster, en type trekkhund som er avlet spesielt fra med tanke på fart og utholdenhet. Skyggebiller. Skyggebiller (Tenebrionidae) er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Det gjør blant annet at noen av artene kan leve på tørre næringsmidler som mel og nøtter. Andre er typiske ørkeninsekter. Skyggebillene lever for det meste av levende eller døde planter, men noen arter kan være temmelig altetende. Det finnes også noen arter som lever i mer fuktige miljøer, på sopp eller under barken på døde trær. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Utseende. Små til store (2 – 50 mm) biller, kroppsformen sterkt varierende. Antennene er middels lange, trådformede og 11-leddete. Kroppen er ofte mer eller mindre oval og høyt hvelvet, men mange unntak finnes. Oversiden er vanligvis matt og hårløs, oftest mørk på farge, og skallet er gjerne uvanlig tykt og hardt (svært sterkt sklerotiserte). For- og mellomføttene består av fem ledd, bakføttene av fire (såkalt "heteromere føtter"). Underfamilien boreskyggebiller (Diaperinae) består av små til middelsstore, kort ovale arter. De er ofte ganske blanke, og kan ha gule eller røde flekker. En del arter har en sterkt knudrete overflate, og brystskjoldet kan ha framoverrettede horn. Underfamilien Myrmechixeninae omfatter små, brune, slanke biller som kan minne om muggbiller (Corticariidae). De typiske medlemmene av underfamilien skyggebiller (Tenebrioninae) er middelsstore til store, ovale, høyt hvelvede biller, grå eller svarte, matte, med svært tykt skall. Noen ørkenlevende arter har svært lange bein og ligner edderkopper, dette er en tilpassing til å bevege seg over varm sand. Denne underfamilien omfatter også gruppen melbiller (slektene "Tribolium" og "Tenebrio", som ikke er nært beslektet), som er avlange, parallellsidige, ganske flate og rødbrune på farge. Underfamilien Hypophlaeinae er også lange, smale og flate. Smalskyggebiller (Alleculinae) kan ligne på visse løpebiller (Carabidae). De er ovale med temmelig lange bein, og ulikt de fleste skyggebiller er de lite sklerotisert og temmelig myke, på farge ofte gul- eller rødaktige. Underfamilien Hårskyggebiller (Lagriinae) skiller seg fra andre skyggebiller ved at oversiden er dekket av lange, oppstående hår. De er nærmest pæreformede, og ganske lite sklerotisert. Larvene hos skyggebiller er ganske harde, langstrakte og sylindriske, med få, korte hår, korte, kraftige bein og en mer eller mindre flattrykt, lite fremtredende hodekapsel. Levevis. Skyggebillene har utpregede tilpasninger til å overleve i tørre miljøer, med meget tykk, vanntett kutikula og velutviklede ekskresjonsorganer (malpighiske rør) som tar vare på det aller meste av fuktigheten. De fleste av artene lever da også i tørre omgivelser, men det finnes også arter som lever blant annet i sopp. Stort sett lever skyggebillene av ulike slags dødt plantemateriale. Siden de fleste skyggebillene er knyttet til ørkener og andre tørre miljøer finner man ikke mange arter i Norge, men noen finnes også her på tørre steder. Blant annet kan man i sanddyner finne den lille, gråsvarte arten "Phylan gibbus" som der lever under ganske ørkenlignende vilkår. En kjent gruppe av skyggebiller er de såkalte "tok-tokkies" (fra afrikaans) som lever i ørkenområder i den sørlige Afrika. Navnet har de fått fordi de kommuniserer ved å banke bakkroppen mot den harde bakken, som gir en dunkelyd ("tok"). I Namib-ørkenen ved Afrikas vestkyst regner det praktisk talt aldri, men det driver inn tåke fra havet om nettene. Disse billene stiller seg opp på toppen av sanddyner og på andre høye punkter med baken i været. Væske fra tåken vil kondensere på billen og renne ned mot munnen, og den får dermed nok vann til å klare seg på svært tørr føde i ørkenen. Den tykke og tunge kutikulaen de fleste skyggebillene har gjør at de er temmelig trege, men noen av de langbente ørkenartene er derimot raske løpere. De fleste er nattaktive. Underfamilien smalskyggebiller (Alleculinae) danner et unntak her, de har ganske tynn kutikula, er dagaktive og livlige biller som ofte kan finnes på blomster. Skadedyr. a>" (Tenebrionidae, Coleoptera). Den lyse larven har nylig skiftet hud, og er bløthudet. Larven kan nå vokse (utvide seg), men snart er den nye huden herdet. Videre vekst kan da ikke skje før neste hudskifte. Den gamle tomme huden ligger ved siden av. Den mørke larven har et herdet hudskjellet med normal farge. Melbiller (slektene "Tenebrio" og "Tribolium") er brysomme skadedyr på lagrede matvarer, særlig mel, kjeks, brødvarer og lignende. Deres tørketilpasninger gjør at de kan leve bare på tørt mel. Disse billene er lette å holde i kultur, og derfor er larvene deres, såkalte melormer, vanlig brukt som fôr til kjæle- og laboratoriedyr. En annen art som gjør skade er "Alphitobius diaperinus", som ofte er meget tallrik i hønsehus, og kan være et reservoar for salmonella og andre infeksjoner hos fjærfeet. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Er det sant, så er det fælt! "Er det sant, så er det fælt" var et norsk underholdningsprogram som gikk på NRK-TV høsten 1991. Programledere for programmet var Anne Grosvold, Petter Næss og Lars Martin Myhre. Stuntreportere i serien var gjengen fra "Revolvermagasinet", bestående av Otto Jespersen, Stig Holmer og Charlo Halvorsen. Denne trioen var ute på oppdrag for å ta for seg div. samfunnsfenomener i Norge. Programmet gikk sendt på fredagskveldene. Det skulle etter planen sendes 28 sendinger, men programmet ble tatt av sendeprogrammet bare etter fem. Den negative mottakelsen fra kritikerne skal ha vært årsaken. Dette var Otto Jespersens debut på tv-skjemen. Seeroppslutning. Programmet hadde en brukbar seeroppslutning på rundt 700 000 (19%), men til tross for det misslikte både seerne og kritikerne programmet. Siste program ble sett av 19% og havnet dermed en 16-plass. Den fikk en karakter på 3,2 av seerne (av maks 5). Holmlia kirke. Holmlia kirke er en arbeidskirke i Oslo kommune og ble innviet 17. januar 1993. Den er tegnet av Hille Melbye Arkitekter ved Harald Hille. Byggverket er i tegl og kirken har ca. 450 sitteplasser. Bygget rommer også kontorer, menighetssal og barne- og ungdomsrom. Av inventaret kan nevnes alteret som er utført i marmor og som fremstiller «Løven av Juda og Lammet». Alteret er et verk av Per Odd Aarrestad. Aarrestad står også bak glassmaleriene i kirken. Døpefonten er tegnet av Harald Hille. Einar. Einar, fra norrøn "Einarr", er et opprinnelig norrønt mannsnavn dannet av ordene "Ein" som betyr «alene» og "arr" som kommer av "harjar" og betyr «kriger». Einar har navnedag 26. september i Norge og Sverige og 17. november i Finland. Utbredelse. Einar er et svært vanlig navn på Island og er også mye brukt i Norge, Sverige og Finland. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Einar i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Einar var et populært navn på norske guttebarn fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet. Bengalo. Bengalo (etablert 2000 i Trondheim) er en gruppe kjent for sitt spill av folkemusikk fra Balkan. Navnet kommer av romani og betyr «yr og vill». Jovan Pavlovic trekkspill/vokal/komposisjoner, Oluf Dimitri Røe fiolin/vokal, Christian Haug gitar, Anne Fossen vokal, og Andreas Amundsen bass. Gruppen ga ut "Vir" (Hot Club Records, 2004). Derpå kom "Sigg sigg" av romani for «hurtig, hurtig» (Etnisk musikklubb, 2006) med gjestebidrag fra Tor Haugerud/Petar Ralchev/Eivind Lønning. De har samarbeidet med den ungarske cimbalom-spiller László Rácz. Cato Hansen. Cato Hansen (født 26. mai 1988 i Stavanger) er en norsk fotballspiller som spiller for Sandefjord, han er spiss, men bekler også kantrollen. Hansen har tidligere spilt for Bryne, samt vært på utlån til Klepp. Før 2009-sesongen gikk han til Brann og han debuterte i Tippeligaen for Brann i første serierunde 2009 mot Sandefjord, da han ble byttet inn og spilte de siste 35 minuttene. Hansen var høsten 2009 på utlån til Løv-Ham. På grunn av en skade gikk han glipp av siste del av sesongen, men han skåret seks mål på de ni kampene han spilte for laget og ble med det toppskårer for laget. Etter 2010-sesongen signerte han kontrakt med Sogndal, samtidig som Piotr Leciejewski gikk fra Sogndal til Brann og Kenneth Udjus også gikk fra Brann til Sogndal. Den 29. mars 2012 signerte han en etårskontrakt med Sandefjord. Han er sønn av tidligere fotballspiller Hugo Hansen og bror til fotballspilleren Hege Hansen. Iladalen kirke. Iladalen kirke («Ilakirken», «Ila kirke») er en arbeidskirke fra 1941 på Ila i Oslo. Kirken ligger i nordenden av Iladalen park. Opprinnelig het kirken Iladalen småkirke. Den ble oppført 1938–1941 for innsamlede midler og innviet Kristi Himmelfartsdag 1941 av biskop Eivind Berggrav. Kirken er også kjent som «Velsignelsens Kirke». Utsmykning er ved Per Vigeland og Christine Aspelund. Det nåværende orgel er bygget av Brødrene Jørgensen 1971-72 og er et 11-stemmers helmekanisk instrument. Byggverket er i tegl og har 700 plasser. Kulturminne. Iladalen kirke et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Meister-Sextett. Meister-Sextett var en tysk vokalsekstett grunnlagt i 1935 og en etterfølger til Comedian Harmonists. Det var en av to grupper som ble grunnlagt etter at Comedian Harmonists ble splittet på grunn av yrkesforbud mot jøder. Ensemblet ble grunnlagt av «ikke-jødiske» Robert Biberti, Erwin Bootz og Ari Leschnikoff og hadde vekslende pianister og øvrige sangere. Det opptrådte hovedsakelig i Tyskland. Gruppa nådde aldri det samme kunstneriske nivået som sin forgjenger. Meister-Sextett ble oppløst i 1941 etter interne stridigheter og det som av myndighetene ble ansett som «virksomhet som ikke var forenlig med forsvarsinteressene». Kampen kirke (Oslo). Kampen kirke, tårn og detalj Kampen kirke er en treskipet langkirke i Oslo kommune, Oslo fylke. Den ble innviet 29. november 1882. Byggverket er i tegl og har 550 plasser. Arkitekt for kirken var Jacob Wilhelm Nordan. Altertavlen fremstiller kvinnene ved graven påskemorgen, er fra 1884 og er utført av Axel Ender. Kulturminne. Kampen kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Den sicilianske ekspedisjon. Ruten som den athenske flåten tok til Sicilia, fra tysk Wikipedia. Den sicilianske ekspedisjon var en athensk ekspedisjon til Sicilia, fra 415- til 413 f.Kr., under Peloponneskrigen. Etter en umiddelbar suksess, gikk ekspedisjonen til å bli en absolutt katastrofe for de athenske styrkene. Thukydid hevder, i sin bok "Peloponneserkrigen", at generalene, som ledet kampanjen, hadde liten kjennskap til Sicilia og dets befolkning, noe som førte til at styrkene som dro for dets erobring var utilstrekkelige. Appell fra Segesta. Den første fasen av Peloponneskrigen endte med Nikiasfreden i 421 f.Kr., og Athen og Sparta var nominelt i fred i 415. Ambassadører fra den sicilianske byen Segesta (gresk: Egesta) ble sendt til Athen for å be om hjelp i deres krig mot Selinus. Segesterne hadde med seg nok penger til Athen til å betale for seksti skip i en måned. Athenerne hadde tidligere i krigen sendt flåter til Sicilia og var tiltrukket av øyas rikdom i korn og andre ressurser. Ved å hjelpe Segesta, følte de at de kunne få et fotfeste i Sicilia som til slutt kunne føre til erobring. Så lenge Perikles fremdeles levde, hadde han rådet Athen om ikke å overutstrekke deres imperium, men nå hadde dette rådet blitt glemt. Debatten. Nikias, Alkibiades og Lamakos ble valgt til å lede ekspedisjonen, selv om Nikias ikke hadde noen interesse i å lede den. Fem dager etter at de ble valgt, var det en debatt i folkeforsamlingen mellom de som var mot ekspedisjonen, ledet av Nikias, og de som støttet den, ledet av Alkibiades. Nikias hevdet at de ikke burde blande seg inn i en krig som ikke angikk dem, og at Athen ikke skulle føle seg så trygge til tross for fredsavtalen han hadde fremforhandlet bare noen få år tidligere. Sparta var fremdeles deres fiende, og de kunne ikke tillate seg å kaste bort tid og menn ved å kjempe en fjern krig mens deres egne fiender var så nær. Selv om de erobret Sicilia, som Nikias mente var det underliggende poenget med ekspedisjonen, ville øya være umulig å styre. Athens svake og fattige allierte fortsatte å gjøre opprør mot dem, og de var mye nærmere enn Sicilia. Sicilianerne, sa han, ville frykte Athen mer dersom Athen ikke ble testet i kamp, akkurat som Athen hadde fryktet Sparta før de klarte å beseire spartanerne i krig. Til slutt håpet han at hans medborgere ikke ville overtales av den unge og arrogante Alkibiades, som han hevdet kun søkte personlig ære. Flere talte, de fleste til fordel for ekspedisjonen, før Alkibiades svarte Nikias. Etter å ha forsvart sin ungdommelighet og arroganse, argumenterte han med at situasjonen lignet Athens kamp mot Persia da de hadde fiender som var nærmere hjemmet. Deres seier mot perserne hadde ført til athensk ære og hjalp også til med å holde Athen aktivt i fredstid, slik at de kunne være klar for fremtidige spartanske angrep. Nikias talte så for andre gang. Han sa at Athen ville trenge en mye større flåte og hær for å gjennomføre sitt mål, langt mer enn de seksti skipene som Segesta tilbød å utruste. Han håpet at athenerne ville begynne å tvile da de realiserte dette, men istedet ble de enda mer entusiastiske. Nikias foreslo nølende at de burde dra med minst 100 triremer og 5000 hoplitter, i tillegg til tusenvis av lettere styrker og andre forsyninger. Ødeleggelsen av hermaene. Etter lengre forberedelser var flåten klar til å sette seil. Natten før de skulle dra, ble flere hermaer ødelagt. Dette var steinmarkører som representerte Hermes, og var symboler for godt hell. Dette ble regnet som et dårlig tegn for ekspedisjonen. I den påfølgende undersøkelsen hevdet noen politiske fiender av Alkibiades at han var ansvarlig, men der var ingen bevis for dette, og Alkibiades meldte seg frivillig til å bli stilt for retten med dødsstraff som mulig følge for å bevise sin uskyld. Alkibiades var derimot ellers ekstremt populær og hadde hele hærens støtte. Han hadde også fått støtte fra Argos og Mantinia under forberedelsene. Han ble ikke anklaget, og flåten seilte dagen etter. Hans motstandere ventet derimot på at Alkibiades satte seil før de fremsatte sine anklager mot ham. Dette gjorde de fordi hæren, hans hovedkilde for støtte, ville være borte, og hans tilhengere ville være tallmessig underlegne da stemmene ble gitt. Det var den største militærekspedisjonen som noen gresk stat på det tidspunktet hadde satt sammen. Reaksjonen i Siracusa. Mange i Siracusa, den rikeste og mektigste byen i Sicilia, følte at athenerne faktisk kom for å angripe dem under unnskyldning av å hjelpe Segesta i en mindre krig. Den siracusiske generalen Hermokrates foreslo at de skulle be om hjelp fra andre sicilianske byer og fra Karthago. Han ønsket også å møte den athenske flåten i det joniske hav før de ankom. Andre argumenterte med at Athen ikke var noen trussel for Siracusa, og noen trodde ikke der var en flåte i det hele tatt, siden Athen ikke ville være så dumme å angripe dem mens de fremdeles var i krig med Sparta. Athenagoras anklaget Hermokrates og andre for å forsøke å skape frykt blant befolkningen og forsøke å kaste styresmakten. Athenerne går i land. Den athenske flåten seilte til Korkyra for å møte sine allierte, og skipene ble delt i tre seksjoner, en for hver kommandant. Tre av skipene ble sendt i forveien for å lete etter allierte på Sicilia. Flåten bestod på dette tidspunktet av 134 triremer (av disse var 100 fra Athen), 5100 hoplitter (2200 var athenere), 480 bueskyttere, 700 slyngekastere, 120 andre lette tropper og 30 kavalerister, i tillegg til 130 andre forsyningsskip og mannskapene til triremene og andre ikke–stridende. De lyktes ikke i å finne allierte langs kysten av det sørlige Italia, og da de tre andre skipene returnerte fikk de høre at Segesta ikke hadde pengene de hadde lovet. Nikias hadde forventet dette, men de andre kommandantene var bedrøvede. Nikias foreslo at de skulle vise makt og så returnere hjem, mens Alkibiades sa de burde oppmuntre til opprør mot Siracusa og så angripe Siracusa og Selinus. Lamakos sa de burde angripe Siracusa umiddelbart. Flåten fortsatte til Catana hvor et athensk skip ankom for å informere Alkibiades at han var arrestert, ikke bare for ødeleggelsen av hermaene, men også for å ha profanisert eleusinske mysterier. Alkibiades gikk med på å returnere i sitt skip, men da de stoppet i det sørlige Italia ved Thurii flyktet han og seilte til Peloponnes hvor han til slutt søkte om asyl i Sparta. Politisk sett var Alkibiades mer velkommen i det oligarkiske Sparta enn i det demokratiske Athen, og han begynte snart å gi råd til spartanerne om hvordan situasjonen i Siracusa kunne komme dem til nytte på Athens bekostning. I Athen ble det utstedt en dødsdom "in absentia", hans skyld så ut til å være bevist. På Sicilia ble flåten delt på nytt i to deler, og hæren gikk i land og sluttet seg til kavaleriet til Segesta. Men de angrep ikke Siracusa umiddelbart, og idet athenerne satte opp sin leir ved Catana den vinteren, forberedte siracuserne seg til å angripe. Da siracuserne marsjerte til Catana, fikk de høre at athenerne faktisk hadde bordet skipene sine igjen og seilt inn i havnen ved Siracusa. Siracuserne skyndte seg tilbake og forberedte seg til slag. Det første slaget ved Siracusa. De athenske styrkene gikk i land utenfor Siracusa og stilte opp sine åtte mann dype rekker med argivene og mantinianerne på høyre side, resten av de allierte til venstre og athenerne i sentrum. Siracuserne var oppstilt med rekker som var seksten mann dype, for å stå imot athenernes fordel i erfaring. De hadde også 1200 kavalerister, langt tallrikere enn det athenske kavaleri, selv om det totale antallet menn var akkurat det samme. Athenerne angrep først, siden de trodde de var sterkere og mer erfarne, og etter noe uventet sterk motstand, skjøv argivene den siracusiske venstre flanken bakover. Dette førte til at resten flyktet. Det siracusiske kavaleriet forhindret athenerne fra å jage dem, dermed ble en katastrofe for siracuserne som mistet rundt 260 menn, forhindret. Athenerne mistet rundt 50 og seilte tilbake til Catana for vinteren. Vinteren 415–våren 414 f.Kr.. En oversikt over hvordan murene kan ha sett ut. Thukydid er uklar i sin beskrivelse av murene. Hermokrates foreslo at siracuserne reorganiserte hæren sin. Han ønsket å redusere antallet generaler fra femten til tre. Hermokrates, Heraklides og Sikanos ble valgt, og Hermokrates sendte bud om hjelp fra Korint og Sparta. I løpet av vinteren sendte athenerne også etter mer penger og kavaleri, mens siracuserne bygget noen fort og en mur som utvidet territoriet til byen. Imens reiste både Hermokrates og Eufemos, arkonten av Athen, begge til Camarina for å forsøke å danne en allianse med byen. Hermokrates ønsket at Camarina og andre byer skulle forene seg med Siracusa mot Athen, men Efemos sa at Siracusa bare ønsket å herske over Camarina og at de burde slutte seg til Athen dersom de ønsket å forbli frie. Camarinerne bestemte seg for ikke å slutte seg til noen av dem. Athen sendte så bud om hjelp fra karthagerne og etruskerne, og både Athen og Siracusa forsøkte å skaffe seg assistanse fra de greske byene i Italia. Representanter fra Siracusa møtte Alkibiades i Korint. Alkibiades informerte Sparta om at der ville bli en invasjon av Peloponnes dersom Sicilia ble erobret, og at de burde sende hjelp til Siracusa i tillegg til å befeste Dekelia nær Athen. Athenerne, sa han, fryktet ingenting mer enn okkupasjonen av Dekelia. Spartanerne tok hans råd med i vurderingen og utnevnte Gylippos til å lede deres flåte. Våren 414 f.Kr. ankom forsterkninger fra Athen som bestod av 250 kavalerister, 30 bueskyttere til hest og 300 talenter i sølv (rundt 95 000 sterling) som ble brukt til å betale for ytterligere 400 kavalerister fra sine sicilianske allierte. Om sommeren gikk de i land ved Epipolai, klippen over Siracusa som ble forsvart av Diomilos og 600 siracusere. I angrepet ble Diomilos og 300 av hans menn drept. Begge sider begynte så å bygge en rekke murer. Den athenske circumvallation, kjent som "«Sirkelen»", var ment å blokkere Siracusa fra resten av øya, mens siracuserne bygget et antall motmurer fra byen til deres forskjellige fort. En styrke på 300 athenere ødela deler av den første motmuren, men siracuserne begynte å bygge en annen, denne gang med en voll som blokkerte athenerne fra å utvide sin mur til sjøen. Ytterligere 300 athenere angrep denne muren og tok den, men ble drevet bort av et siracusisk motangrep hvor Lamakos ble drept, noe som etterlot Nikias som den eneste av de opprinnelige kommandantene. Siracuserne ødela over 300 meter av den athenske muren, men kunne ikke ødelegge Sirkelen som ble forsvart av Nikias. Etter at Nikias beseiret angrepet, utvidet athenerne endelig sin mur til sjøen og blokkerte siracuserne fullstendig over land, og deres flåte gikk inn i havnen for å blokkere den til sjøs. Siracuserne svarte med å fjerne Hermokrates og Sikanos som generaler og erstatte dem med Heraklides, Eukles og Tellias. Spartas intervensjon. Kort tid etter dette svarte den spartanske generalen Gylippos på bønnen om hjelp og gikk i land ved Himera. Han marsjerte mot Siracusa med 700 marinesoldater, 100 hoplitter, 100 kavalerister og 1000 sicilianere. De bygget enda en motmur ved Epipolai, men ble drevet tilbake av Athenerne. Men i et nytt slag beseiret Gylippos athenerne, og siracuserne fullførte sin motmur og gjorde den athenske muren ubrukelig. Den korintiske flåten ankom også under kommandoen til Erasinides. Nikias var utmattet og led av sykdom og trodde nå at det ville være umulig å ta Siracusa. Han skrev et brev til Athen siden han ikke stolte på at budbringerne ville gi en nøyaktig rapport, og foreslo at de enten skulle kalle ekspedisjonen tilbake eller sende forsterkninger under Demosthenes og Eurymedon. Eurymedon dro umiddelbart med ti skip, og Demosthenes dro noe senere med en mye større styrke. Imens, tidlig i 413 f.Kr., fulgte Sparta rådet til Alkibiades om å befeste Dekelia, og den athenske styrken som ble sendt for å unnsette Dekelia ble ødelagt. Mens Eurymedon seilte, angrep Gylippos 80 siracusiske skip, inkludert 35 triremer, 60 athenske skip (25 triremer) i havnen. Gylippos ledet et samtidig angrep på de athenske styrkene på land. I havnen lyktes athenerne og mistet bare tre skip mens de siracusiske mistet elleve. Men Gylippos beseiret athenerne på land og erobret to athenske fort. Etterpå lyktes Gylippos i å overbevise alle de nøytrale byene på Sicilia om å slutte seg til ham, men de allierte til Athen drepte 800 korintere, inkludert alle med unntak av en korintisk ambassadør. Demosthenes' ankomst. Demosthenes og Eurymedon ankom så med 73 skip og 5000 hoplitter. Da de ankom, angrep 80 siracusiske skip de 75 athenske skipene i havnen deres. Dette slaget pågikk i to dager uten resultat, før siracuserne lot som de trakk seg unna og angrep athenerne mens de spiste. Men bare syv athenske skip ble sunket. Demosthenes gikk i land med sine styrker og angrep den siracusiske motmuren ved Epipolai. Han lyktes i å bryte muren, men ble beseiret av en styrke boeotianere i den spartanske kontingenten. Mange athenere falt i døden utfor klippen, og noen av de resterende ble drept da de flyktet ned skråningen. Demosthenes' ankomst gav lite hjelp for de andre athenerne. Deres leir lå nær en myr og mange av dem var blitt syke, inkludert Nikias. Da Demosthenes så dette, tenkte han at de alle burde returnere til Athen for å forsvare Attika mot den spartanske invasjonen som hadde tatt Dekelia. Nikias som hadde motsatt seg ekspedisjonen til å begynne med, ønsket nå ikke å vise noe svakhet hverken ovenfor siracuserne og spartanerne eller athenerne hjemme som mest sannsynlig ville stille ham for retten for ikke å klare å erobre øya. Han håpet at siracuserne snart ville gå tom for penger, og han hadde også blitt informert om at der var proathenske fraksjoner i Siracusa som var klar til å overgi byen til ham. Demosthenes og Eurymedon gikk nølende med på at Nikias kunne ha rett, men da forsterkningene fra Peloponnes ankom, gikk Nikias med på at de burde forlate øya. Det andre slaget ved Siracusa. Idet athenerne forberedte seg på å seile hjem, var der en måneformørkelse. Thukydid beskriver Nikias som en svært overtroisk mann, han spurte prestene om hva han skulle gjøre. De foreslo at athenerne skulle vente i ytterligere 27 dager. Dette gikk Nikias med på. Siracuserne dro fordel av dette og angrep 86 athenske skip i havnen med 27 av sine skip. Athenerne ble beseiret og Eurymedon ble drept. Mange av skipene ble presset opp på land, hvor Gylippos ventet. Han drepte noen av mannskapene og erobret 18 strandede skip, men en styrke av athenere og etruskere tvang Gylippos tilbake. Athenerne var nå i en desperat situasjon. 3. september begynte siracuserne å fullstendig blokkere inngangen til havnen og fange atherne på innsiden. Utenfor Siracusa bygget athenerne en mindre mur for sine syke og sårede, og satte alle andre (inkludert mange av soldatene som var igjen på øya) i skipene sine til et siste slag, den 9. september. Flåten ble nå ledet av Demosthenes, Meander og Euthydemos, mens den siracusiske flåten ble ledet av Sikanos og Agatharkos på flankene og Pythen fra Korint i sentrum. Hver side hadde rundt 100 skip i slaget. De athenske skipene var ekstremt tett presset sammen og hadde ikke rom til å manøvrere i. Kollisjoner skjedde jevnlig, og siracuserne kunne enkelt ramme de athenske skipene uten at athenerne kunne bevege seg for å ramme dem i sidene slik de foretrakk. Spydkastere og bueskyttere skjøt fra hvert skip, men siracuserne frastøtte athenske enterhaker ved å dekke dekkene med dyreskinn. Slaget fortsatte en stund uten noen klar vinner, men siracuserne presset til slutt de athenske skipene mot kysten, og de athenske mannskapene flyktet til leiren bak muren deres. Demosthenes foreslo at de skulle borde skipene igjen og forsøke å tvinge seg ut, siden begge flåtene nå hadde mistet rundt halvparten av skipene, men Nikias ønsket å søke tilflukt på land. Hermokrates sendte noen antatte informanter til athenerne for å feilaktig rapportere at der var spioner og veisperringer lenger inne i landet, slik at athenerne ville være tryggere dersom de ikke marsjerte av sted. Gylippos brukte denne forsinkelsen til å bygge veisperringene som ennå ikke eksisterte, og siracuserne brente eller slepte bort de athenske skipene på stranden, slik at de ikke hadde noen måte å komme seg bort fra øya. Endelig siracusisk seier. 13. september forlot athenerne leiren og etterlatte seg sine sårede og uten å begrave sine døde. De overlevende, inkludert alle de ikke–stridende, talte 40 000, og noen av de sårede kravlet seg etter dem så langt de kunne gå. Ettersom de marsjerte, beseiret de en liten siracusisk styrke som bevoktet elven Anapus, men siracusisk kavaleri og lette styrker trakasserte dem kontinuerlig. Nær elven Erineus, ble Demosthenes og Nikias separert, og Demosthenes ble angrepet av siracuserne og tvunget til å overgi sin styrke på 6000 menn. Resten av siracuserne fulgte Nikias til elven Assinarus hvor Nikias' styrker ble uorganisert i hasten med å finne drikkevann. mange athenere ble trampet i hjel og andre ble drept mens de kjempet mot andre athenere. På den andre siden av elven ventet en siracusisk styrke, og athenerne ble nesten fullstendig massakrert. Det var det klart verste nederlaget til hele ekspedisjonen med tanke på antall drepte. Nikias overgav seg personlig til Gylippos i håp om at spartanerne ville huske hans rolle i fredsavtalen fra 421. De få som unnslapp fant tilflukt i Catana. Fangene som nå talte rundt 7000, ble holdt i steinbruddene nær Siracusa siden der ikke var plass til dem andre steder. Demosthenes og Nikias ble henrettet mot Gylippos' ordrer. Resten tilbrakte ti uker i forferdelige forhold i deres provisoriske fengsel, til alle unntatt athenerne, italienerne og sicilianerne ble solgt som slaver. Athensk reaksjon. I Athen trodde ikke borgerne til å begynne med på nederlaget. Da størrelsen på katastrofen gikk opp for dem, var der generell panikk. Attika virket åpent for angrep siden spartanerne var så nær som Dekelia. Nederlaget førte til en stor endring i politikken for mange andre stater også. Stater som frem til nå hadde vært nøytrale, sluttet seg til Sparta i den tro at Athens nederlag var nært forestående. Mange av Athens allierte i det athenske sjøforbundet gjorde også opprør, og selv om byen umiddelbart begynte å gjenoppbygge flåten, var der lite de kunne gjøre med opprørene for øyeblikket. Ekspedisjonen og den påfølgende katastrofen etterlot et vaklende Athen. Rundt 9000 hoplitter hadde forduftet, og selv om dette var et hardt slag, var den virkelige bekymringen tapet av den store flåten som ble sendt til Sicilia. Triremer kunne erstattes, men de 25 000 erfarne sjømennene som gikk tapt i Sicilia var uerstattelige, og Athen måtte stole på dårlig trente slaver som ryggrad i sin nye flåte. Det athenske demokrati ble kastet til fordel for et oligarki, og Persia sluttet seg til krigen på spartansk side. Selv om situasjonen så svært stygg ut for Athen, klarte de å hente seg inn i noen få år. Oligarkiet var snart kastet, og Athen vant slaget ved Kynossema. Men nederlaget til den sicilianske ekspedisjon var i realiteten begynnelsen på slutten for Athen. I 404 f.Kr. ble de beseiret og okkupert av Sparta. Kapell ved Diakonihjemmet. Kapell ved Diakonihjemmet er fra 1992 i Oslo kommune, Oslo fylke. Ordførere fra Fremskrittspartiet. Håkon Rege, Sola (1987-1989). Håkon Rege og Bjørn Bråthen ble i 1987 Norges første FrP-ordførere i hhv Sola og Råde. Rege meldte senere overgang til Høyre og har tidvis hatt et anstrengt forhold til sitt gamle parti, men innledet i 2007 et flertallssamarbeid med FrP i Sola. Peter N. Myhre, Oslo (1990-1991). Peter N. Myhre overtok som ordfører i Oslo og ble Norges tredje FrP-ordfører etter at byens mangeårige Høyre-ordfører Albert Nordengen ble tvunget til å trekke seg. Terje Søviknes (1999-). Ved kommunevalget 1999 ble Fremskrittspartiet det største partiet i Os kommune i Hordaland med 36,6 % av stemmene. Partiets andre nestleder, Terje Søviknes, fikk vervet som ordfører. Ved kommunevalget 2003 styrket Fremskrittspartiet sin stilling i Os kommune, med 45,7 % av stemmene og 16 av 35 representanter i kommunestyret. Terje Søviknes fortsatte i vervet som ordfører. Ved kommunevalget 2007 var partiet fortsatt størst i Os (44,8 %), og med 17 av 35 representanter, manglet partiet kun én representant for å oppnå rent flertall i kommunestyret. Ordførere etter kommunevalget 2003. Partiet ble også styrket på landsbasis etter kommunevalget 2003 og fikk 13 ordførere. Fangene på fortet. "Fangene på fortet" er en norsk underholdningsserie som først gikk på TV3 fra høsten 1993 til våren 1997 og fra 1999 til 2002, våren 2011, og til høsten 2011 er det klart for en ny runde. Programmet er en fornorsket versjon av det franske programmet «Fort Boyard», som har gått siden 1990. Svenskene sendte sin egen versjon fra 1990-1998, 2000, 2003-2004 & 2010-2011. Alexander Ferner, Carmen Kadim, Paul Kadim, Siri Anne Holst og Kristen Reagen var de aller første deltakerne i den norske versjonen. Format. Konseptet gikk ut på at en liten gruppe på fem personer (ofte kjendiser) skulle kjempe til seg en pengepremie som de skulle gi til et veldedig formål. Handlingen foregikk på den franske øyfestningen fra 1850-årene Fort Boyard som ligger i sørvest Frankrike, nær byen La Rochelle. I fortets gård, i midten, ligger skattkammeret, en åpen plass med levende tigere. I den norske versjonen hadde konkurransen to store faser, oppsamling av nøkler for å åpne porten til skattkammeret, og oppsamling av ledetråder for å utløse skatten. Samlet tidsbegrensning på disse to fasene er 40 minutter. Inntil to nøkler kan fås av vismannen i tårnet om man løser gåten han stiller. I en del sesonger var konsekvensen av en uløst gåte at nøkkelen ble kastet på vannet slik at en annen deltaker måtte svømme ut for å hente den, i andre sesonger gikk nøkkelen tapt. Dersom laget forspilte for mange sjanser og ikke hadde fem nøkler ved avslutningen av første del, må spillere fra laget ofres i «glemselens brønn», en spiller for hver nøkkel i manko, for å skaffe de siste nøklene. Disse spillerne er ute av konkurransen inntil avslutningen av programmet og kan ikke delta i del to eller i anskaffelsen av skatten på slutten. Når nøklene var oppsamlet begynner del to, som er å skaffe ledetråder til nøkkelordet som utløser skatten. Dersom laget oppsamlet mer enn fem nøkler i del en kan de ekstra nøklene byttes mot ledetråder. En ledetråd kan skaffes ved en siste gåte hos vismannen (svaret på gåten er også ledetråden). Ellers er det en ny serie med øvelser, nå ofte på utsiden av fortet og ikke bare i rom. Disse er ikke bare fysisk anstrengende men også psykisk utfordrende da deltakere blir konfrontert med fobier. Forhåpentlig har deltakerne nok ledetråder når del to er over for å gjette på hva nøkkelordet er. Hvis ikke kan flere spillere ofres for ekstra ledetråder ved porten til skattkammeret. Disse stikker hånden inn i munnen på en byste av en tiger, henter ledetråden, men blir lenket fast til bysten slik at de ikke er med på å hente den eventuelle skatten. Når de 45 minuttene av de to første fasene er ute, begynner siste del av konkurransen som varer i 3 minutter. Tigrene som er inne i skattekammeret trekkes inn i bur og porten, nå låst opp av nøklene, åpnes. Inne i skattekammeret står et stort brett med bokstaver, deltakerne må stave ut nøkkelordet ved å stå på de riktige bokstavene. Er det ikke nok spillere kan kanonkuler brukes i stedet. Hvis løsningsordet er feil, eller ikke finnes i tide, har spillerne tapt, og porten går straks ned slik at deltakerne må forlate uten å ha fått skatten. Et visst minstebeløp blir imidlertid gitt som trøstepremie til det formålet som er satt opp. Som regel er imidlertid løsningsordet rett, og skatten utløses i form av en skur med mynter («Boyarder») et bur som deltakerne skal plukke opp så mye de kan av i den gjenværende tiden, og bære ut av skattekammeret for å legge i bøtten som står der. Når de tre minuttene er i ferd med å gå ut begynner porten å gå ned igjen og deltakerne må ut. Sluttpremien, som går til et godt formål, blir beregnet ut ifra vekten på myntene i bøtten. Hver episode var på ca. 55 minutter. 2011. I versjonen som ble spilt inn i 2010, og vist i 2011 er det innført to konkurrerende lag. Det meste av programmet består av lagenes forsøk på å samle tilsammen syv nøkler. Flere av øvelsene er individuelle, men i en del øvelser er det duell mellom de to lagene om en nøkkel. Spillere kan fortsatt bli fanget i cellene om de ikke kommer ut i tide, dette resulterer i at motstanderlaget får en gratisnøkkel. Ledetråder for løsningsordet er fjernet, selv om noen av de tidligere ledetrådøvelsene er beholdt slik at man spiller om to nøkler. I stedet for ledetråder får lagene et (enkelt) spørsmål hvis svar skal staves ut på brettet i tigergården. Dersom et lag ikke klarte å samle opp syv nøkler ilegges de straffetid, for hver nøkkel i manko må et av lagets spillere bli stående i 30 sekunder før de kan bli med på pengeinnsamlingen. Det laget som samler mest penger vinner. På høsten ble det gjort en rekke endringer. Dersom man ikke kom seg ut i tide, ble man satt i fengsel og måtte ofre nøkler for å få personen ut. I tillegg trenger man kun 5 nøkler for å komme inn i skattekammeret, og du må finne et løsningsord som passer til tre ord. Kun 1 lag (det med flest nøkler) får samle, men dersom vinnerlaget ikke finner ordet, får det andre laget prøve seg. Internasjonalt. Serien er internasjonal og bygger i hovedsak på en fransk serie som hadde tittelen "Fort Boyard". Det eksisterer også en svensk og dansk versjon. Den franske versjonen. Den franske versjonen av programmet er et mer sofistikert opplegg enn det norske (og mer sofistikert enn opplegget i de fleste andre land som sender programmet.) I denne versjonen består laget av seks deltakere, og deltakerne må skaffe syv nøkler, med 45 minutter å gjøre dette på. I noen av sesongene, til og med 2005-sesongen overnattet laget på fortet, men måtte opp midt på natten for en serie med nattøvelser. Der spiller laget om å frigi fanger som laget mistet i første del av programmet, eller ekstra tid i skattekammeret utover de tre minuttene. Disse øvelsene er gjerne enkle i natur, som regel et enkelt spill mellom en deltaker og en vokter. Oppsamling av ledetråder, med 20-minutters tidsfrist, og oppsamling av premien fant sted neste dag. I 2006 sesongen ble rekkefølgen byttet om til oppsamling av nøkler, frigjøring av fanger (som nå var automatisk), henting av ledetråder, og så spill om tid, før skattekammeret ble utfordret nattestid. Nytt også var det at porten til skatterommet kunne åpnes med fem eller seks nøkler, bare ikke hele veien opp. 1994–1997. tom a haug 1 episode 2001 Klemetsrud kirke. Klemetsrud kirke er en langkirke fra 1933 i Oslo. Den er tegnet av Herman Major Backer og fullført ved Einar Engelstad i 1932–33 etter Backers død. Byggverket er i tre og har 130 plasser. Kulturminne. Klemetsrud kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Lambertseter kirke. Lambertseter kirke er en langkirke fra 1966 på Lambertseter i Oslo. Byggverket er i betong og tegl og har 600 plasser. Kulturminne. Lambertseter kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Frode Nyeng. Frode Nyeng (født 12. januar 1970 i Trondheim) er dosent i filosofi ved Trondheim Økonomiske Høgskole (HiST). Nyeng er utdannet siviløkonom ved Høgskolen i Bodø i 1993 og ble i 1996 cand.philol. i filosofi ved NTNU. Han har siden da vært ansatt ved Trondheim økonomiske høgskole og arbeidet i grensesnittet mellom økonomi og filosofi med særlig fokus innen etikk, forbrukeradferd og metodefag. Han har vært en aktiv skribent og har publisert et omfattende antall fagbøker, lærebøker, artikler med mer. Johan II av Portugal. Johan II (portugisisk: "João II") (født 3. mars 1455, død 25. oktober 1495), med tilnavnet "den fullkomne", var konge av Portugal fra 1481 til sin død. Han er kjent for å ha styrket det portugisiske monarkiet og landets økonomi, men fremfor alt for å ha iverksatt oppdagelsesreiser til Afrika og Orienten. Liv. Johan ble født i Lisboa, og var sønn av kong Alfons V og Isabel av Coimbra. Han overtok styringen av landet da faren trakk seg tilbake til et kloster i 1477, men ble ikke konge i navnet før dennes død i 1481. Som kronprins fulgte Johan sin far på felttogene i Nord-Afrika, og ble slått til ridder etter en seier ved Arzila i 1471. To år senere giftet han seg med Eleonore av Viseu, infanta av Portugal og Johans kusine. Han utviste alt fra tidlig alder motstandsdyktighet mot andres påvirking og hoffintriger, hvilket gjorde ham fryktet og mislikt blant eliten i landet. Etter tronbestigelsen i 1481 iverksatte Johan en rekke forandringer for å begrense adelens makt og øke sin egen. Sammensvergelser kom raskt i stand, og hertugen av Braganza korresponderte med dronning Isabella av Castilla for å få henne til å gripe inn. I 1483 kom noen av brevene kongens spioner i hende, hvoretter huset Braganza ble lyst lovløst, og hertugen ble henrettet i Évora (mange år senere, i 1640, ble huset Braganza Portugals regjerende dynasti). Året etter ble Johans fetter og svoger, hertugen av Viseu, stukket ihjel av kongen selv etter mistanker om en ny sammensvergelse. Mange andre ble henrettet, myrdet eller drevet i eksil i denne tiden, blant annet biskopen av Évora, som ble fengslet og siden forgiftet. Etter denne utrenskningen forble kongens stilling trygg; han hadde sikret kontrollen med adelen og også tvunget den til å betale skatt. Kongen døde bare 40 år gammel i borgen Alvor uten mannlige arvinger, og ble etterfulgt av sin fetter Manuel I. Ettertiden har gitt ham tilnavnet "den fullkomne", fordi han i alle henseender passet til Niccolò Machiavellis beskrivelser av den fullkomne fyrste i verket Fyrsten. Oppdagelsesreiser. Det er usikkert hvor langt portugisiske sjøfarere virkelig nådde i denne tiden. Kongen kan ha ønsket å holde oppdagelser hemmelige for å holde rivaliserende nasjoner unna. Statsarkivene ble tilintetgjort under jordskjelvet i Lisboa i 1755 og senere katastrofer og kriger. Strid med Castilla. Etter Christofer Columbus' reise i 1492 gjorde kong Johan II straks krav på alt han hadde oppdaget, og truet dronningen av Castilla med å sette makt bak kravene. Forhandlinger kom raskt i stand i grensebyen Tordesillas, hvor en pavelig utsending fungerte som megler. Forhandlingene resulterte i Tordesillastraktaten, hvor verden ble delt inn i én portugisisk og én kastiljansk (spansk) interessesfære. Johans eneste sønn, Alfons, født i 1475, var gift med Isabella av Aragon, og ville antagelig ha arvet både Castillas og Aragons troner såvel som Portugals om han ikke hadde omkommet i en mystisk rideulykke i 1491. Omstendighetene ble aldri oppklart, men sannsynligheten er til stede for at det spanske kongeparet kong Ferdinand og dronning Isabella var innblandet. Lilleborg kirke. Lilleborg kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1966 på Torshov i Oslo. Byggverket er i betong og tegl og har 600 plasser. Altertavlen er ved Olav Strømme. Kirken har et 19-stemmers orgel levert av det svenske orgelbyggerfirmaet Åkerman & Lund. Historie. Menigheten ved Lilleborg holdt til i et forenings- og festivitetslokale i Holsts gate 3, som ble deres sognekirke fra 1917 og frem til de fikk egen kirke i 1966. Lokalene i Holsts gate har siden fått navnet Sagene Festivitetshus. I 1939 fikk menigheten to ringeklokker montert i en støpul ved siden av kirken. I 1966 ble disse med over til den nye kirken og en liten klokke ble kjøpt inn i tillegg. Klokkene ble koblet til elektriske ringemaskiner, mens klokkestolen ble flyttet til Lillomarkskapellet. Fundamentet til klokkestøpulen er fortsatt bevart ved Holsts gate. Kulturminne. Lilleborg kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kim Hill. Kim Hill (født 7. august 1972) er en amerikansk sanger, låtskriver og tidligere medlem av gruppen Black Eyed Peas. Hun forlot bandet i 2000 og ble byttet ut med Stacy Ferguson i 2003. Lolicon. a> kunst ofte blander barnlige egenskaper med erotiske undertoner er et japansk teleskopord av frasen "Lolita complex"., I japan beskriver ‘’’lolicon’’’ en person som er tiltrukket til mindreårige jenter, eller et individ med en slik tiltrekning. Utenfor Japan er ‘’’lolicon’’’ mindre vanlig, og refererer til en slags sjanger for manga kunstverk som involverer barn eller barnlike jenter. Uttrykket Loli er derivert fra Vladimir Nabokovs bok, "Lolita", hvor en middelårig mann blir seksuelt opptatt av en tolv år gammel jente. Når det gjelder tiltrekning til (eller kunstverk til erotisk formål av) gutter, er uttrykket Shotacon brukt. Noen kritikere påstår at lolicon sjangeren er med på å øke mengden virkelig voldtekt mot barn, mens andre påstår at det ikke finnes noe bevis for dette, eller at det finnes bevis for det motsatte. I Japan. Generelt brukes lolicon for å beskrive seksuell tiltrekning til yngre jenter, eller jenter med notable unge trekk. Opprinnelse. Bruken av frasen "Lolita complex" i Japan, begynte tidlig i 1970 årene med oversettelsen av Russell Trainers "The Lolita Complex". Shinji Wada brukte ordet i sin, en ‘’Alice i Eventyrland’’ manga parodi i 1947. ‘’Lolicon manga’’ sjangeren, en nær slektning til manga media, begynte med Hideo Azumas arbeid, som, på tidlig 1980-tallet. Azuma hadde allerede forframmet sexuell manga med jenter i sitt eget selv-utgidde magasin “Cybele” før den tid.Azumas arbeid ble populert blandt skolegutter på grunn av at mesteparten av pornografisk manga til da hadde hatt modene kvinner påvirket av gekiga, men Azumas arbeid er ikke pornografisk i direkte forstand, selv om de inneholder mange seksuale elementer. Etter Azumas suksess, begynte noen pornografiske manga magasiner, som "Manga Burikko" og "Lemon People", å bruke jenter av en alder før puberteten. Gjennom 1980årene ble det publisert arbeid av blant annet Nonki Miyasu, Kamui Fujiwara, Yoshito Asari og Aki Uchida i disse magasinene. Lillomarkskapellet. Lillomarkskapellet er et kapell bygget på dugnad i 1965, beliggende 340 meter over havet ved Sørskogen i Lillomarka i Oslo. Kapellet har 100 plasser. Det tilhører Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS), mens et eget kapellråd har ansvar for den jevne driften av kapellet. Kapellet ble tidligere også brukt som leirsted. Kapellet er tilgjegelig med bil fra Nittedal. Fra Grorud og Ammerud følges veiene til Lilloseter, derfra går det merket sti til Kjulstjern, da ligger kapellet 500 meter mot nord. Bygget bærer preg av manglende vedlikehold, og våren 2007 ble bygget lagt ut for salg. Problemer med veirettigheter gjør salg vanskelig for NKSS. Historie. Klokkestolen ble flyttet fra Lilleborg menighets gamle sognekirke i Holsts gate 3, i 1966. Fundamentet til klokkestøpulen er fortsatt bevart ved Holsts gate. For galleriet. "For galleriet" var et norsk underholdningsprogram på 14 episoder som gikk på NRK-TV i 1991 & 1992. Programledere var Per Ståle Lønning og Marit Christensen. Om programmet. Programmet inneholdt humor, musikk, diverse stunt samt debatt. I tillegg var det i hver episode en tilfeldig forbipasserende på gaten som fikk en utfordring av en utegående reporter. Anne Enger Lahnstein og Erik Solheim var programmets første gjester. Tor Erling Staff hadde en egen sekvens hvor han iviterte en profilert gjest til samtale. Første gjest som ble «grillet» av Staff var den omstridte innvandringsmotstanderen Arne Myrdal. Humoristene Knut Borge og Torkjell Berulfsen hadde også faste innslag i programmet. Seertall og anmelderne. Til tross for høye seertall (2,5 millioner på det meste) ble programmet tidvis slaktet av anmelderne. Flere sinte TV-seere kontaktet NRK og Kringkastingsrådet ønsket på et tidspunkt å legge det ned. Særlig krass var omtalen av premieren i 1991 der VG hevdet at Oslo og Akershus «totalslaktet» programmet, mens det fikk kjølig mottakelse i resten av landet. VG baserte seg på en TV-undersøkelse utført av Scanfact. På slutten av 1990-tallet ble episoden der Lønning og Christensen sang duett (med pålagt lyd) harselert med av humorprogrammet "Åpen post". Ljan kirke. Ljan kirke er en langkirke fra 1932 i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket er i stein og har 180 plasser. Kirken er middelalderpreget. Den er tegnet av arkitekt Olav Olson og har likhetstrekk med Strømmen kirke og Kolbotn kirke som Olson også står bak. Billedhuggeren Trygve Dammen har stått for utformingen av prekestolen og døpefonten som begge er datert til innvielsesåret 1932. Kirken har glassmalerier av Per Klemetsrud. I tårnet henger to klokker fra Olsen Nauen Klokkestøperi, de er datert 1930. Elen Lura Haakensen. Elen Lura Haakensen (født 1. mars 1977 i Stavanger) er en norsk cellist, utdannet ved konservatoriene i Oslo og Stockholm. I 2005 ble hun ansatt i ved Det Kongelige Teater i København. Elen har spilt cello siden hun var 7 år gammel og kommer fra en musikalsk familie. Hun er datter av Svein Haakensen (fiolin) og Torill S. Lura (bratsj) som begge spiller i Stavanger Symfoniorkester. Hun spiller også i strykekvartetten ELVIRA, sammen med tre andre nordiske kvinner, Hedvig Oftedahl (fiolin), Astrid Høier (fiolin), Hanne Skjelbred (bratsj). Hun har også gjestespilt i stavangerbandet The Substitutes. Hun spiller i trioen Trio Couleur med Signe Ane Andersen (fiolin) og Linda Dahl Laursen (piano). Upsete holdeplass. Upsete stasjon på Upsete/Uppsete er en holdeplass for lokaltog på Bergensbanen og ligger 850,2 moh i Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Den befinner seg mellom Vieren og Myrdal. Upsete stasjon ble åpnet i 1908 og blir idag bare betjent av lokaltog. Om sommeren er Upsete også holdeplass for turisttoget mellom Voss og Ål. Majorstuen kirke. Majorstuen kirke er en langkirke fra 1926 i Oslo kommune, Oslo fylke. Kirken ble innviet 26. mars 1926 som Prestenes kirke, da den var bygget for midler innsamlet blant norske prester og oppført av Oslo Småkirkeforening. Oslo kommune overtok kirken på 1960-tallet og den skiftet da navn til Majorstuen kirke. Byggverket er i mur og har 450 plasser. Dekor. Majorstuen kirke er en langkirke, tegnet av arkitektene August Nielsen og H. Sund. Hovedkirken har 400 sitteplasser, mens det i «Cappella Johannea», som er dekorert med fresker med motiv fra Johannes Åpenbaring, utført av billedkunstneren Per Vigeland i 1932, har 70 sitteplasser. Alterbildet har tittelen: "Det kristne håp" og er billedvev av Else Marie Jakobsen. Inventar. Prekestolen er utført av Audun Bødker, og døpefonten er utført av Rigmor von Hanno. I klokketårnet henger det tre kirkeklokker utført av Olsen Nauen Klokkestøperi i Tønsberg. De har inskripsjonen «Tro – Håp – Kjærlighet». Orgelet er bygget av Norsk orgel og harmoniumfabrikk, og har 27 stemmer. Kulturminne. Majorstuen kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Manglerud kirke. Manglerud kirke er en kirke fra 1963 som er konstruert i en rektangulær form. Den ligger i drabantbyen Manglerud i Oslo kommune. Byggverket er i betong og har 300 plasser. Kulturminne. Manglerud kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. A-3 (undervannsbåt) (1913–1940). A-3 var en undervannsbåt av A-klassen som den norske marine brukte fra 1914 til 1940. Den ble senket i 1940 for at den ikke skulle havne i fiendens hender natten mellom 15. og 16. april 1940. Merk at bildet til høyre viser A-4. Ubåten deltok i nøytralitetsvernet under 1. verdenskrig. A-3 ble utrustet for kamp natt til 9. april 1940, og sendt ut Oslofjorden. Båten kom aldri i kamp, og det ble besluttet å senke den sammen med A-4 for å hindre at den skulle falle i fiendens hender. Ubåtene ble senket på 10 meters dyp i Vekerbukta i Tønsbergfjorden natten 15.-16. april 1940. Maridalen kapell. Maridalen kapell er en langkirke innviet som kirke i 1900 i Maridalen i Oslo. Kirken ligger ved nordenden av Maridalsvannet. Byggverket er i tre og har 135 plasser. Kirken er bygd som bedehus i 1888, og ble innviet som kirke etter en ombygging i 1900. Kulturminne. Maridalen kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Aigisthos. Aigisthos («geit styrke») var i gresk mytologi sønn av Thyestes og hadde en datter som het Pelopia. Thyestes følte at han ble frarøvet den mykenske tronen på uredelig vis av sin bror Atrevs. De to kjemper frem og tilbake flere ganger. I tillegg hadde Thyestes en affære med konen til Atreos, Airope. Som hevn drepte Atrevs Thyestes' sønner og serverte dem til ham uten at han visste det. Etter at han spiste sine egne sønners kropper, ba Thyestes et orakel om hvordan han best kunne få hevn. Rådet var å fostre en sønn med sin egen datter Pelopia og at hans sønn ville drepe Atrevs. Da Aigisthos ble født, var hans mor skamfull av sin handling. Hun forlot ham og han be oppfostret av gjetere og foret av en geit. Atreos visste ikke om barnets opphav, tok ham til seg og oppfostret ham som sin egen sønn. Da Aigisthos ble voksen, avslørte Thyestes hans virkelige opphav, at han var både far og morfar til Aigisthos som så drepte Atrevs og tok tronen. Aigisthos og Thyestes hersket sammen over Mykene og sendte Atrevs' sønner, Agamemnon og Menelaos, i eksil til Sparta hvor kong Tyndareos gav dem sine døtre, Klytaimnestra og Helena som koner. Da han døde, gav Tyndareos sin trone til Menelaos som så hjalp Agamemnon til å kaste Aigisthos og Thyestes. Etter at Agamemnon dra fra Mykene til trojanerkrigen, ønsket Aigisthos å forføre hans kone, Klytaimnestra (mor til Erigone). Agamemnon etterlot Klytaimnestra med en sanger. Så lenge sangeren var tilstede, motstod Klytaimnestra Aigisthos. Han tok så sangeren til en øde øy, og Klytaimnestra ble forført. Da kongene ko, tilbake etter den ti år lange krigen, hjalp Aigisthos Klytaimnestra med å drepe Agamemnon og hans nye komkubine Kassandra. De hersket etter dette over Mykene i syv år. Åtte år senere kom Agamemnons sønn, Orestes, og hans datter Elektra tilbake til Mykene og drepte både Klytaimnestra og Aigisthos. Mens Orestes besøkte Ifigeneia i Krim mye senere, tok Aigisthos sønn, Alete, over Mykene. Orestes drepte ham da han kom tilbake. Pátzcuarosjøen. Garnbøting på slutten av arbeidsdagen ved Pátzcuarosjøen Pátzcuarosjøen, spansk "Lago de Pátzcuaro", er en innsjø 62 kilometer vest for byen Morelia i delstaten Michoacán, Mexico. Sjøen er en av de største turistattraksjonene i delstaten. Strandlinja rundt sjøen er 55 kilometer lang, og det er fem øyer ute i sjøen. Den største heter Janitzio, de fire andre er La Pacanda, Yunuén, Tecuén og den lille holmen la Tecuencita. Rundt sjøen ligger det skogområder av furu og andre treslag med et rikt fugle- og dyreliv. I selve sjøen er det et rikt dyreliv, og ikke mindre en fem fiskearter lever i sjøen. Den mest kjent er matfisken "pescado blanco" («Hvit fisk»), som er truet av utryddelse, og ørret. Livet i sjøen trues imidlertid av spredningen av "lirio", vannhyasint, en aggressiv søramerikansk plante som har etablert seg i sjøen, og som dekker store arealer og hindrer sollyset i å nå ned i vannet. Turisttrafikken er konsentrert rundt båtturer til øya Janitzio. Underveis stopper båtene opp, og fiskere fra purépecha-folket demonstrerer fiske med de tradisjonelle sommerfuglhåvene. Spesielt er trafikken stor under på allehelgensaften, som feires med lys og mat på gravene til de døde på øya Janitzio og i landsbyene rundt. Berbiske språk. Berbiske språk (også kalt "tamazight") er en gruppe afroasiatiske språk som snakkes av berbere for det meste i Marokko og Algerie. Det er en sterk bevegelse blant berbere for å skape et standardspråk, "tamazight", av de nært beslektede nordlige berbiske språkene. Berbiske språk har vært skriftspråk i en lang tid; skrifttradisjonen har imidlertid blitt avbrutt flere ganger av diverse invasjoner. Det ble først skrevet med tifinagh-alfabetet, som fortsatt brukes av tuaregene; den eldste daterte inskripsjonen er datert til rundt 200 f.Kr. Senere, mellom rundt 1000 og 1500 ble det skrevet med det arabiske alfabetet. Siden det 20. århundre har det ofte blitt skrevet med det latinske alfabetet, spesielt blant kabylene. En variant av tifinagh ble nylig offisiell i Marokko, mens det latinske alfabetet fortsatt er offisielt i Algerie, Mali og Niger. Både tifinagh og arabisk brukes imidlertid i Mali og Niger, mens latinsk og arabisk også brukes i Marokko. Etter uavhengigheten fra kolonimaktene førte alle Maghreb-landene en «arabiseringsprosess», med det mål å erstatte kolonispråket fransk som det dominerende språket i utdannelse og litteratur. Men under denne politikken ble berbiske språk og maghrebarabisk også undertrykt. Hønefoss hjelpefengsel. fasade mot øst Hønefoss hjelpefengsel, eller Hønefoss distriktsfengsel som det het fram til 1904, ble bygget i perioden 1862–1864 og framstår i dag (fra 2002) som et fredet kvartal med svært sentral beliggenhet i sentrum av Hønefoss by. Adressen er Storgata 9. Arkitektonisk er fengselsbygningene preget av senempirestil (også kalt senklassisisme), med innslag av tidlig sveitserstil. Bygningen er i følge riksantikvaren et svært godt eksempel på en bygning fra denne perioden som er beholdt i tilnærmet opprinnelig stil. Historie. Etter at Hønefoss fikk bystatus i 1852 gikk det ikke lenge før behovet for et fengsel meldte seg. Regjeringen hadde alt i 1842 vedtatt å bygge en rekke nye fengsler i Norge. I 1859 var planene kommet så langt at det ble besluttet at tre av disse skulle legges til Buskerud. Ett på Nesbyen i Hallingdal, ett i Hokksund og ett i Hønefoss. Arkitekt Henrik Thrap-Meyer (1833–1910), som også har tegnet Victoria terrasse i Oslo, fikk oppgaven med å utforme det nye fengselet. Tomten ble innkjøpt for 400 spesidaler og byggingen kom i gang i 1863. Fengselet åpnet den 22. januar 1864 og hadde da plass for 17 innsatte fordelt på 12 celler. I tillegg disponerte politiet 2 celler. Bygningsmassen. Fengselets hovedbygning består av en lav halvannenetasjes trebygning med sadeltak i såkalt senempirestil, med innslag av sveitserstil. Opprinnelig var taket utstyrt med arker, men disse ble fjernet (trolig sent på 1950-tallet). Trolig består hele første etasje av panelkledt tømmer, mens andre etasje kanskje er bindingsverk. Hovedbygget er kledt utvendig med stående skyggepanel. Vinduene i første etasje er krysspostvinduer av senempiretype. Geriktene er av klassisk type. Hovedinngangen består av en to-fløyet dør med et stående glassfelt i hver og et horisontalt glassfelt over. Inngangen var overbygget med skråtak oppført i sveitserstil. Opprinnelig var fengselet okerfarget, men i 1913 ble de originale fargene overmalt i hvitt og grått. Fengselet ble etter hvert for lite. Dette gikk i første rekke ut over politiets to celler. Derfor ble fengselet utvidet med et nytt tilbygg, som sto klart den 4. mai 1932. Tilbygget inneholdt nye tre celler som politiet skulle disponere, noe de også gjorde fram til 1956. Da fikk de nye celler i bygget hvor det selv holdt til. Annet. Da Hønefoss hjelpefengsel ble nedlagt mot slutten av 1995, var det ni celler i bruk og femten ansatte. Fra årsskiftet 1995/1996 var det slutt, selv om det nye fengselet fortsatt ikke var ferdig. Ringerike fengsel, som startet som et kretsfengsel, tok over: Dit kom den første innsatte den 17. februar 1997. For gamle Hønefoss hjelpefengsel skulle det imidlertid etter hvert bli nye oppgaver, om enn ikke som fengsel lenger. Ringerike kommune overtok eiendommen etter Staten alt i 1995. Kommunen solgte det videre til et nylig etablert selskap kalt "Hønefoss Fengselshage AS" i 1999, men med klare føringer om hva bygningsmassen heretter kunne brukes til. Det ble tidlig klart at denne måtte kunne komme alle tilgode. I forbindelse med Hønefoss bys 150-årsjubileum i 2002, kjøpte Ringerikes Sparebank eiendommen og gjorde den om til en stiftelse," Ringerikes Sparebanks Kulturstiftelse". Banken ønsket å gjøre det gamle fengselet til til en folkegave. Innenfor gjerdet til fengselet er det nå et trivelig parkområde. Den gamle luftegården har uteservering om sommeren. Her holdes det også konserter i sommersesongen. Bygningene ble restaurert, og deler av det gamle fengselet brukes som utstillingsgalleri og konsertlokale. I dag inneholder «Fengselet», som det nå heter, også kafé. Da han døde i 2007 hadde den colombianske kunstneren Guillermo Silva Sanz de Santamaría utstilling i Fengselet. Markus kirke. Markus kirke er en kirke på St. Hanshaugen i Oslo, innviet i 1927. Kirken har inngang både fra Schwensens gate (ved nr. 15) og fra Ullevålsveien (nr. 41). Bygningen. Markus kirke er en treskipet langkirke i to etasjer, med fasader i slemmet tegl. Kirken er en av de få kirker i Oslo som ligger bygget inn i tett kvartal med bygårder på begge sider. Tomten var en fjellknaus da kirken ble bygget, og derfor er det en trapp opp fra gateplan i Ullevålsveien. Hovedinngangen er fra Schwensens gate. Arkitekt var Sverre Knudsen, som hadde lengre opphold i Sverige og var opptatt av svensk arkitektur. Kirken gir assosiasjoner til Sverige. Stilen er en blanding av nordisk nybarokk (fasade mot Ullevålsveien) og nyklassisisme. Klokketårnet mot Ullevålsveien er sidestilt og har tårnhjelm med tekket med kobberplater. Mot Schwensens gate har bygningen lavt åttekantet tårn i to etasjer med tårnhjelm og granittomrammet inngangsparti i tårnet. Dekorasjoner i koret og altertavle er utført av Enevold Thømt. Orgelet fra 1926 med 34 stemmer ble restaurert i 1991, og er ett av få gjenværende helromantiske orgler i Norge i denne størrelsesorden. Kirken har 520 sitteplasser. I tilknytning til kirken er bygget et stort menighetssenter med forsamlingssaler, kontorer og leiligheter for prester. Menigheten. Markus menighet ble utskilt fra Gamle Aker som egen menighet i 1917. Menigheten omfatter strøkene Bislett og deler av St. Hanshaugen, og menighetsgrensen går i Pilestredet, Dalsbergstien, Frydenlunds gate, Ullevålsveien og Nordahl Bruns gate. I menigheten bodde mennesker 1. januar 2005, hvorav cirka er medlemmer i Den norske kirke. Markus menighet er av Oslo Bispedømmeråd i mars 2012 foreslått nedlagt og slått sammen med Gamle Aker og Lovisenberg menigheter, som til sammen skal danne et nytt St. Hanshaugen sogn med Gamle Aker kirke som sognekirke. Markus kirke vil i så fall gå ut av bruk som regulær sognekirke. Kulturminne. Markus kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Mensen Ernst. Mensen Ernst, egentlig Mons Monsen Øyri (født juni eller juli, 1795 i Fresvik i Leikanger, død 22. januar 1843 i Aswan, Egypt) var en norsk sjømann, vandrer og regnet som tidenes aller største langdistanseløper og Norges første profesjonelle idrettsutøver. Han førte også en omfattende reisevirksomhet, for det aller meste til fots, over store deler av Europa, i Nord-Afrika og Lilleasia. Til sjøs. Denne delen av hans liv er dårlig dokumentert og beheftet med visse usikkerheter. Løp og vandringer. Mensen Ernst foretok en rekke lange reiser hvor han opplevde steder og folkeliv. Disse reisene finansierte han ved å delta i løp og arrangere oppvisninger. Denne delen av hans liv er relativt veldokumentert, men det regnes ikke sannsynlig at tidsoppgivelsene for hans lengste løp er korrekte. England. Løpet økte hans ry og popularitet og muligheten for å tjene gode penger. Blant annet løp han mellom London og Dover med viktige depesjer. Tyskland. Mensen Ernst forlot London i 1820 og reiste over Cuxhaven til Hamburg med skipsleilighet. Derfra gikk, jogget og løp han via Lübeck, Wismar, Rostock og Berlin, hvor han ble i tre dager før han fortsatte over Dresden, Weimar, Erfurt, Mühlhausen til godset Annenrode nær Dingelstädt hvor han ble invitert som gjest på ubestemt tid. Annenrode ble hans hjem i de fire neste årene, bare avbrutt av enkelte reiser. Italia. Mensen Ernst reiste til Roma i 1824 hvor han deltok i en rekke løp og oppnådde stor popularitet, men lite penger. Fra Roma dro han til Napoli hvor det lykkes ham å opparbeide en del inntekter. Herfra dro han til Palermo med skip. Her gjennomførte han flere vellykkede løp. Derfra gikk ferden til Verona, hvor han deltok i veddeløp og oppvisninger med moderat utbytte. Tyskland og Danmark. Han forlot Annenrode og deltok i innbringende løp i Herrenhausen. Derfra dro han til Lüneburg, Lübeck, Kiel, Rendsburg, Schleswig og Flensburg. Han hadde her gode inntekter etter flere løp og i Rendsburg vakte han oppsikt ved å kappløpe med en rytter. Mensen Ernst reiste til Fyn i 1826, deltok i løp i Odense den 10. februar og fortsatte til København. Her løp han flere ganger i Fredriksbergalléen, noe som innbragte 1500 daler. Deretter ble han bedt av hoffmarskalken å vise sine ferdigheter for kongen på den åttekantede plassen foran slottet. Her løp han 13 runder på 21 minutter. Hver runde var på 900 skritt. For dette fikk han 100 daler av kongen. Deretter dro han tilbake til Annenrode. Nye reiser. Der ble han en kort tid og reiste så til Amsterdam, Haag, Rotterdam, hvor han gjennomførte en rekke vellykkede løp som ga ham gode inntekter. Deretter dro han videre til Antwerpen og Brussel, London, Calais, Nantes, Boulogne, Port-Louis og Bordeaux. Et løp fra Bordeaux til Velin innbrakte ham 500 francs. Spania og Portugal uten suksess. Deretter vandret Mensen Ernst over Pyreneene til Spania. Her klarte han ikke å få nok inntekter av sine løp til å leve av og måtte få sendt penger fra Tyskland. Hans løp i Madrid og Barcelona samlet store menneskemengder, men ga lite inntekter. Ferden gikk videre gjennom Valencia, Alicante, Cartagena til Gibraltar. Deretter satte han kursen mot Portugal. I Lisboa ble han nektet å løpe da myndighetene var redd for opptøyer pga. sosial uro. Via Coimbra, Oporto og Bragança hastet han til Leon i Spania og til Bilbao. Her oppnådde han en liten pengesum så han så vidt klarte seg over Pyreneene tilbake til Frankrike igjen. Paris. Den 29. september 1826 ga han en oppvisning for en stor menneskemengde på Marsmarken i Paris. Den innbrakte ham 1500 francs. Deretter bega han seg til Annenrode igjen og kom dit i slutten av oktober. I april vandret han og en reisekamerat fra Annenrode over Kassel, Marburg, Frankfurt am Main til Strassburg. Han deltok i godt besøkte løp og gikk videre til Paris hvor han oppholdt seg i tre måneder. I mai deltok han i et vellykket løp på de Elysiske marker utenfor Paris, som ga ham gode inntekter. Deretter reiste han til Portsmouth og mønstret på krigsflåten som lå der (se ovenfor). Gjennom Lille-Asia til Annenrode. Den 1. desember 1827 vandret han fra Alexandria forbi Kairo, ruinene i Memfis og pyramidene, gjennom ørkener mot Palestina og nådde den 24. desember Jerusalem. I begynnelsen av januar vandret han videre til Damaskus og Konstantinopel. På denne turen fikk han vanskeligheter med å skaffe seg inntekter og måtte be om understøttelse hos pasjaen som ga ham et mindre beløp. I Konstantinopel holdt han flere godt besøkte oppvisninger. Den største fant sted i Pera. Etter noen uker vandret han videre til Adrianopel, Donau og Valakia. Den 4. juni 1828 ankom han Bukarest. Her holdt han oppvisninger, hvilket han gjentok i Pressburg, Wien, Praha og Dresden på veien tilbake til Annenrode. Til Paris og julirevolusjonen.. På Annenrode hvilte han ut før han i februar 1829 la ut på en ny reise og nye løp. Denne gangen gikk ferden med slede til Holland og Belgia. Defra vandret han til England og Skottland hvor han hadde et stort løp i Edinburgh. I mai 1830 vendte han tilbake til Frankrike og hold løp, blant annet på Tivoli. Men den 27. juli, under forberedelsene til et nytt løp i Paris, kom Mensen Ernst midt opp i julirevolusjonen og var flere ganger i stor fare, men ble reddet av en som kjente ham igjen. Han flyktet ut av Paris til Versailles hvor han ble en kort stund før han dro videre via Melun til Troyes hvor han holdt en rekke innbringende løp. Paris – Moskva. På nyåret 1832 var han tilbake i Paris. Siden julirevolusjonen hadde han hatt sin mest aktive periode som løper. Han var innom Tyskland, Danmark, Sveits, og Italia. Tilbake i Paris inngikk han en avtale om å løpe Paris – Moskva på femten dager. Han kom ikke langt før han ble stoppet av fulle bønder, som bandt ham og kastet ham opp på ei kjerre. Mensen foreslo å løpe om kapp med bøndenes raskeste hest, noe bøndene syntes virket spennende. Sogningen stakk av og nådde Chalons-sur-Marne fem timer bak skjema. Videre gikk ruten til Frankfurt am Main, Fulda, Eisenach, Gotha, Erfurt, Weimar, Jena, Gera, Chemnitz, Freiberg, Pirna, Tinz, gjennom Schlesien, Bunzlau, grevskapet Glatz, forbi Troppau, landeveien til Krakow. Den 18. juni satte han over Vistula ved Sandomierz. Deretter gikk ferden gjennom Galizia. Om kvelden den 19. juni, åtte dager etter starten, passerte han den russiske grensen ved Chelm. Han hadde da tilbakelagt omtrent halve distansen. Han løp videre gjennom Rokitno, Bobrujsk, forserte øde myrstrekninger, moer og skogstrekninger, ble satt over Dnepr ved byen Mogilov den 21. juni omkring kl 23. Derfra løp han til Smolensk, passerte sankthanskvelden områdene hvor flere slag hadde stått mellom franskmenn og russere i 1812 og hvor Napoleon hadde seiret. Neste dag gikk ferden over fjelltraktene ved V’az’ma og nådde den 24. juni Mozajsk nær Borodino – omtrent en dags løping fra Moskva. Her ble han imidlertid arrestert, og sperret inne, men rømte ved å ta seg ut gjennom pipen. Han ble oppdaget og forfulgt, men løp fra sine forfølgere. Den 25. juni kl. 10 om formiddagen kunne han presentere seg som Mensen Ernst, løperen fra Paris. Dette skapte stor oppstandelse, da ingen ventet ham før dagen etter. Mensen Ernst ble behørig feiret og ble tildelt en større pengesum. Han tilbragte en uke i Moskva, fikk bo på et av de beste vertshusene i byen og benyttet tiden godt til å se seg om. Fra Paris til Moskva er det 2500 Kilometer, hvilket gir Ernst ett gjennomsnitt på 178,5 Kilometer pr dag. Fra Moskva reiste han i diligence til St. Petersburg hvor han holdt oppvisning for en stor folkemengde og tsaren og tsarinaen. Etter noen dagers opphold satte han kursen mot Paris. Fra Riga gikk han til fots over Königsberg, Danzig, Greifswald, og Rügenwalde. Han ville gjerne benytte sjansen til å besøke Stockholm, men kom bare til Ystad hvor han måtte gjøre vendereis på grunn av koleraen som herjet. Ferden gikk til fots fra Greifswald gjennom Pommern, Mecklenburg, Hannover, Braunschweig, Göttingen, Frankfurt am Main og Metz. Og var tilbake i Paris like etter 20. september. 1833. 26. januar i München utga en løper seg for å være Mensen Ernst for å slå mynt på hans berømmelse. Vedkommende ble avslørt, arrestert og sluppet fri. Mensen Ernst var nå på høyden av sin karriere. Nytt storløp München – Nauplia i Hellas. Mensen Ernst tilbød kong Ludvig av Bayern å bringe depesjer fra ham til hans sønn kong Otto som hadde besteget den greske tronen i 1832 og som residerte i Nauplia. Det var en distanse på 270 mil i luftlinje, men gjennom mer ukjente og mer uveisomme trakter enn ruten til Moskva. Etter store forsinkelser ankom omsider kureren fra Nauplia og Mensen Ernst kunne omsider starte sitt løp. Den 6. juni 1833 ble han endelig sett vel av gårde av kongefamilien og hadde med forseglede brev til Kong Otto. Rundt 20 000 mennesker var samlet for å se den berømte løperen. Veien gikk over Salzburg, Radstadt og klokken 2 om natten den 10. juni nådde han Laibach (Ljubljana) og klokken seks om morgenen den østerrikske havnebyen Fiume. Derfra gikk ruten langs kysten mot Adriaterhavet og inn i landet gjennom fjellene forbi Kospidza og Serma til Spalatro (Split). Deretter fulgte han kysten til Ragusa (Dubrovnik) og mot Albania. Om kvelden den 19. juni nådde han Castel Nuova (Castra Novo) ved den albanske grensen.Neste morgen satte han kursen mot bergtraktene Montenegro. Etter mye dramatikk nådde han Cattaro uskadd og med depesjene i god behold. Deretter videre til Budua og Castra i Dalmatia (Castel di Lastua). Derfra dro han etter et opphold på tre timer til Durazzo, Janina og Arta. Her tok han feil av grensen, la seg til å sove og ble arrestert 100 meter fra den greske grensen. Han ble sluppet fri av pasjaen av Janina etter tre dager og kunne fortsatte til Arta, Argo, Castro (Argos Amphilochia), forbi Missolonghi. Den 30. juni ankom han Korint og sluttspurtet de tre milene til Nauplia. Her fikk han audiens og 1000 gylden i gave. Han hadde vært underveis i 24 dager, 42 minutter og 30 sekunder. Distansen er 2700 km, som gir en snittfart på 135 km pr. døgn. Returen til München skjedde med skip til Trieste. Derfra gikk han til fots gjennom Laibach og Salzburg og var fremme 1. november. Han var antatt omkommet og ble mottatt med stor jubel. 1834. Han reiste han gjennom Sachsen, Bayern, Böhmen, Østerrike, Ungarn, Italia, Sveits og Tyrkia hvor han løp seg til gode inntekter. Han besøkte Annenrode i 1835 og hvilte ut. Deretter reiste han til Weimar og Dresden, Bøhmen og Praha. Hans største bragd: Konstantinopel – Calcutta tur-retur. 1836. Mensen Ernst reiser til Adrianopel og Konstantinopel. Fra Konstantinopel løper han til Calcutta og tilbake igjen. Foranledningen er kontakt med engelsksmenn med partsinteresser i Det ostindiske kompani. De ønsket å sende viktige beskjeder til India. Han tilbød seg å bringe frem beskjedene på seks uker. Planen vakte atskillig skepsis, men Mensen Ernst var fast besluttet på å gjennomføre løpet. Etter avtalen skulle han løpe med beskjedene på maksimum to måneder. For det skulle han få utbetalt 150 engelske pund. Han startet den 28. juli klokken 05 og ankom Calcutta den 27. august klokken ni om formiddagen. Ruten er ikke kjent i detalj, men han drog gjennom Lilleasia, via det gamle Babylon, fulgte en sørlig kurs parallelt med Persiabukten og Omanbukten, og krysset det indiske kontinent til Calcutta. 1. september la han i vei mot Konstantinopel, men denne gang med en nordligere kurs fra Calcutta til Hindustan, Lahore og Bukhara, og krysset den persiske grensen flere mil nord for Termez, derfra videre mot sydsiden av Kaspihavet til Farahabad og Teheran, forbi Tabriz og nord for Urmiasjøen, langs den sydvestlige bredden av Van Gölüsjøen mot Ararat. Deretter dreide han mot vest mellom armenske Taurus og Erzurum og videre langs Svartehavet, og ankom Konstantinopel etter 28 dager. Løpet er beregnet til totalt 8300 km og det tok i alt 59 dager fratrukket tre oppholdsdager. Det tilsier dagsetapper på 150 km. Ugjendrivelig bevis på at han virkelig var i Calcutta mangler, men det regnes som sannsynlig at løpet ble gjennomført, særlig på bakgrunn av det løpet han skulle gjennomføre seks år senere. Hans siste store løp – mot Nilens kilder. 1838–1840: Mensen Ernst drømte om å løpe Afrika på langs, men utsatte planen etter at han opplevde krigshandlinger i Algerie. Han besøkte i denne perioden de fleste europeiske land. 1842. I februar ble Ernst ansatt som kurer hos fyrst von Pückler Muskau. Dette førte til at Mensen Ernst skulle reise til Afrika og søke opp den hvite Nilens kilder. Han la i vei fra Bad Muskau i Schlesien, passerte Konstantinopel og kom til Jerusalem etter en reise på tredve dager. Derfra gikk ferden til Kairo. Den 22. januar 1843 dør han av dysenteri i Aswan, Egypt, 47 år gammel. Han ble funnet død av turister og ble gravlagt på stedet. Graven befinner seg trolig under vannmassene i Aswandammen. I Riecks biografi uttaler Ernst selv om hans fysiske forutsetninger "Jeg er fast overbevist om at efter min egen legemskonstitusjon (som jeg dog har til felles med alle andre mennesker) vilde mine bevegelsesredskaper, der dessuten er meget forte, have tapt betydeligt af sin spændskraft eller elastisitet, hvis jeg paa mine hurtigreiser havde sovet i seng". Han sov stort sett under åpen himmel, og mente at dette var best for legemet så vel som sjelen. Bøker om Mensen Ernst. Det finns også en tysk roman om Ernst: Marc Buhl, «Rashida oder Der Lauf zu den Quellen des Nils» [Rashida eller "Løpet til Nilens kilder"]. Frankfurt 2005 og som pocketbok München 2006. Großes Schauspielhaus. Grosses Schauspielhaus ca 1920Großes Schauspielhaus ("Det store teatret") var en teaterbygning i Berlin i Tyskland mellom gatene Schiffbauerdamm og Reinhardtstraße ofte beskrevet som et eksempel på ekspresjonistisk arkitektur. Bygningen var opprinnelig en torghall bygd i årene 1865–1870 av arkitekt Friedrich Hitzig. Senere ble huset en sirkusarena. I årene 1918–1919 ble bygningen omgjort til teater av arkitekt Hanz Poelzig på oppdrag av det nystiftede Deutsches Nationaltheater AG. Det hadde 3500 plasser. Åpningsforestillingen fant sted 28. november 1919 i regi av Max Reinhardt. Den kjente operetten Im weissen Rössl (Sommer i Tyrol) hadde urpremiere her den 8. november 1930. Kunstnerisk leder var Erik Charell. Nazistene tok over bygningen i 1933 og døpte den om til Theater des Volkes. De beskrev teatret som et eksempel på entartete kunst og endret på interiøret. Fra 1945 fikk bygningen navnet Friedrichstadt-Palast og ble først drevet som et privat revyteater, senere nasjonalisert av DDR fra 1952. I 1980 ble bygningen stengt på grunn av råtnende trefundamenter. Fundamentene ble ødelagt da grunnvannstanden sank under byggearbeider på det nærliggende sykehuset Charité. Dette ble holdt skjult av myndighetene fordi også områder i Vest-Berlin ble berørt. I 1988 ble bygningen revet. I dag er stedet en åpen plass med navnet Bertolt-Brecht-Platz. Nordsjøløypa. Nordsjøløypa – North Sea Trail er navnet på et nettverk av vandreruter i 26 norske, svenske, danske, tyske, nederlandske, engelske og skotske regioner. Tilsammen er det opparbeidet mer enn 5 000 km vandringsled. I Norge er det seks fylker som står sammen for å fremme kystvandring. Arbeidene startet opp i 2003, og er delvis finansiert av EUs "Interreg IIIb" "Nordsjøprogram". Prosjektet blir avsluttet i 2007. En rekke nye og tidligere eksisterende turveier langs Nordsjøkysten inngår i nettverket av stier. Det er naturlig nok mange forskjellige naturscenerier langs stiene, og det er noe av poenget; Nordsjøkystens særegne landskaper («the many faces of the North Sea»). Gjennom informasjon på ulike måter skal besøkerne oppdage det som kjennetegner hvert av landskapene og historien, det som skiller dem fra hverandre og det som gir dem en felles Nordsjøkultur. Et viktig mål er å forbedre tilgangen til mange kulturminner slik at turistnæringene kan tilføres ekstra verdi til opplevelsen av løypa, som stadig er under utvikling. I Norge har mange turlag arbeidet med tilrettelegging og utbedring av gamle stier, og arrangerer noen turer med følge. Løypene er imidlertid merket slik at det ikke skal være for vanskelig å gå på egenhånd. De viktigste opplysningene er der satt opp informasjonstavler om. Janitzio. Janitzio er den mest kjente av de fem øyene i Pátzcuaro-sjøen i delstaten Michoacán i Mexico. Øya er kjent som et viktig turistmål, og en rekke flatbunnede båter går i rutefart mellom fastlandet, spesielt fra havna i byen Pátzcuaro. Statue av José Maria Morelos. En 40 meter høy statue av José María Morelos y Pavón, Mexicos store frigjøringshelten i uavhengighetskrigen fra Spania, som ble påbegynt i 1933, står på øyas høyeste punkt. Besøkende kan klatre opp til toppen av statuen i en trapp som går i spiraler på innsiden. Langs de indre av murene er Morelos' liv og historie avbildet i veggmalerier av Ramon Alba de la Canal og andre kunstnere. På toppen kan man gjennom kikkhull er det et storslått utsyn over øya og en stor del av sjøen. Folket. En del av innbyggerne på øya og i byene rundt innsjøen er etterkommere av urfolket purépecha, som hadde sitt kjerneområde rundt Pátzcuaro-sjøen. Før båtene legger til på øya, får alle en demonstrasjon av fisket med sommerfuglhåv, en tradisjonell fiskemetode ved sjøen. Folkedans ved brygga er også vanlig, spesielt maskedansen hvor danserne masker av lyshudete, blåøyde mennesker. På allehelgensaften, 1. november, feires forfedrene i en fargerik seremoni som forener purépecha-tradisjoner med katolsk religion. En prosesjon opplyst av talglys og ledsaget av salmesang fører til kirkegården, og her finner samvær med forfedrene sted med lys, mat, drikke og salmesang. Klima. Det er en mild, vårlig temperatur tilstede det mest av året i nordlige sentrale høylandet i sentrale Mexico. Høylandet har et klima som blir beskrevet som mildt og tørt. Området rundt Janitzio oppnår sjelden temperaturer som går over 80 ° F — selv på sommermånedene. Dagstemperaturen forblir ganske fast året rundt, men det kan blir svært kjølig om nettene fra november til mars. Regnsesongen går fra mai til oktober hvor juli og august er det månedene som vanligvis har mest nedbør. Tordenvær kan oppstå brått og forventes i sommermånedene fra juni til september. Nordberg kirke (Oslo). Nordberg kirke ligger på Nordberg i bydel Nordre Aker i Oslo, og er en sekskantet kirke fra 1962 med 620 sitteplasser. Fasaden er i hvitslammet tegl og har et karakteristisk tårn som kan ses fra store deler av Oslo. Nordberg menighet hører inn under Nordberg prestegjeld i Oslo bispedømme. Kulturminne. Nordberg kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Trakehner. Trakehner er en hesterase fra Tyskland, det østlige Preussen (nå Polen). Temperament. Sjarmerende, godt lynne, aktiv, intelligent og lojal. Rolig, men dynamisk. Eksteriør. Trakehneren er en edel ridehest, kjennetegnet ved en god kroppsbygning og et vakkert, intelligent uttrykk. Den har en bred panne, litt lange ører og store øyne. Trakehnerens bevegelsesforløp er elegant, taktfast og elastisk. Lang, sterk hals og gode skuldre, fremragende salleie, dybde i kroppen og rommelig bringe. Middels lang rygg med stor styrke. God bakpart, faste, slanke bein med korte piper. Gjennomsnitts mankehøyde er mellom 160 og 170cm. Alle rene farger er tillat. Historikk. Navnet trakehner kommer av stutteriet Trakehnen i Øst-Preussen (nå Polen), som kong Friedrich Wilhelm 1 av Preussen grunnla i 1732. Til å begynne med kom det tilførsler av blod fra hingster av forskjellige raser, men den viktigste var innfødte Schweiken-hester. Denne rasen var små, sterke arbeidshester med en fjern opprinnelse som hadde eksistert i området siden middelalderen og som hadde fått tilførsler av orientalsk blod så langt tilbake som på 1500-tallet. På Trakehnen-stutteriet ble hestene krysset med importerte arabere og engelske fullblodshester. Stutteriet beholdt selv de beste hestene, mens andre ble solgt til private og statlige stutterier. Avl. Alle Trakehnerhester må gjennomgå en streng graderingsmetode for å opprettholde den høye standarden, og bare føll av graderte foreldre på begge sider blir berettiget for "rosa papirer" av Trakehener Forbundet. Trakehnerhingstene er noen av de mest verdifulle hanndyrene som blir brukt til å forbedre og oppgradere hesteflokker fra hopper hvor eierne ønsker å avle konkurransehester med sine hopper. Om hoppen er en fullblods eller av annen ekte rase spiller ingen rolle. Det er bevist at de alle får et mye bedre resultat på avkommene ved å krysse med Trakehner. Det gir bedre bevegelser, vakrere hester og godt temperamnet til avkommene. Anvendelse. Rekorden til Trakehnere i konkurranse er imponerende. Blant annet var det trakehnere som vant alle medaljer for det tyske laget i 1936 under Olympiaden i Berlin. Trakehneren har et naturlig anlegg for sprang, men brukes også til både dressur og feltritt. Rasen har også bevist sin verdi som trekk- og arbeidshest. Den er følsom og intelligent og krever derfor en følsom rytter. Finnefotøgler. Finnefotøgler er en gruppe øgler. De finnes i hele Australia, unntatt Tasmania. Slekten "Lialis" forekommer også på Ny-Guinea, New Britain og Aruøyene. Alle artene har en slangelignende kropp uten forbein, og svært reduserte bakbein, som ligner på fiskefinner. Lengden varierer fra 63 mm ("Delma torquata") til 314 mm ("Lialis jicari"). Slektene "Aprasia" og "Ophidiocephalus" har et gravende levevis. "Lialis" har spesialisert seg på å jakte på skinker, og har spesielle tenner for å kunne holde på det glatte byttet. "Aprasia" eter for det meste larver og pupper av maur. Finnefotøglene blir av noen regnet som et økologisk motstykke til snokene, som har få arter i Australia. Tradisjonelt er finnefotøglene og gekkoene regnet som søstergrupper. Nyere forskning viser derimot at finnefotøglene er en delgruppe av gekkoene, og at familiene Diplodactylidae og Carphodactylidae er de nærmeste slektningene. Likhetsstrekk med gekkoer er blant annet at øyelokkene er sammenvokste og gjennomsiktige, at de bruker tunga til å vaske ansiktet, og at de alltid legger to egg om gangen. Fortuna (TV-serie). "Fortuna" er en norsk dramaserie på 6 episoder som gikk på NRK-TV høsten 1993. Serien var basert en trilogi av Alexander Kielland ("Gift, Fortuna" og "Sankt Hans fest"), og var regissert av Anne Birte Brunvold og Eli Skolmen Ryg. Produsent var Grete Rypdal, mens manus var ved Bob Foss. Serien kostet 17 millioner kroner å produsere. Nordstrand kirke. Nordstrand kirke er en langkirke fra 1886 på Nordstrand i Oslo. Byggverket er i tegl og har 350 plasser. Opprinnelig ble kirken bygget som et kapell i 1865, men var gjennom flere ombygninger frem til 1935. Nordstrand kirke har to glassmalerier av billedkunstneren Frøydis Haavardsholm og ett av F. Haa. Kirken har et pneumatisk orgel fra 1935 på galleriet, bygget av J. H. Jørgensen. Dette er i dårlig stand, og i all hovedsak benyttes i dag et senere installert kororgel, bygget av Åkerman & Lund. Kulturminne. Nordstrand kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Kvamsøy Brimer. Brimer Kvamsøy AS på Kvamsøya i Sande på Sunnmøre er en av Europas ledende produsenter av tanker, vannbasseng og siloer av glassfiberarmert plast. Historikk. Siden starten i 1974, har man utviklet tanksystemet BRIMER – et fleksibelt og robust tanksystem som tilpasses en rekke forskjellige markedskrav. BRIMER tanker er blitt kjent for sine sine hvite, glatte, hygieniske, helt tette og vedlikeholdsfrie innsider, lang levetid og rasjonell montering. Konseptet er utviklet i samarbeid med kunder, medarbeidere og leverandører. Johannes Heesters. Johannes Heesters ("egentlig Johan Marius Nicolaas Heesters") (født 5. desember 1903 i Amersfoort i Nederland, død 24. desember 2011 i Starnberg, Tyskland) var en nederlandsk skuespiller og operette-sanger. Han ble da regnet som verdens eldste aktive scenekunstner. Heesters flyttet fra Nederland til Tyskland og bosatte seg permanent sammen med sin kone og døtre i 1935, da han var 31 år gammel. Under hans tid i Tyskland, opptrådte Heesters blant annet for Adolf Hitler og Hermann Göring. Heesters besøkte Dachau konsentrasjonsleir, noe som gjorde ham til en svært kontroversiell figur i hjemlandet Nederland. Joseph Goebbels plasserte Heesters på en liste over artister som var avgjørende for nazistenes kultur. Heesters har vært kjent for å ha finansiert den tyske krigsmaskinen ved å donere penger til nazistenes våpenindustri. Heesters har gjentatte ganger benektet disse anklagene til tross for at gjentatte bevis er blitt fremlagt. Gjennom hele den andre verdenskrig opptrådte Heesters for tyske soldater i militærbaser og brakker. Han har alltid nektet for å ha besøkt konsentrasjonsleirene, selv om han hadde kjennskap til deres eksistens. Ifølge de tyske forfatteren Volker Kühn, opptrådte Heesters for SS-soldater som var stasjonert i Dachau konsentrasjonsleir under krigen. Den 5. desember 2003 feiret Heesters sin 100. fødselsdag med en TV-spesial «Eine Legende wird 100» («En legende fyller 100»). Før sin død på julaften 2011, i en alder av 108 år, var Heesters den eldste skuespilleren i verden som fortsatt var aktiv, både på teater-scenen og på TV. Den 5. desember 2006 feiret Heesters sin 103. bursdag med en konsert i Wiener Konzerthaus. Året etter feiret han bursdagen sin med en konsert på Admiralspalast i Berlin. I februar 2008 opptrådte Heesters i hjemlandet for første gang på fire tiår på tross av protester mot hans nazistiske assosiasjoner. Heesters var mindre aktiv i sitt siste år, og for det meste spilte han i mindre roller ettersom han ikke kunne være med på teater for en lengre periode på grunn av dårlig helse. På slutten av livet var han nesten helt blind på grunn av grønn stær og makuladegenerasjon. Heesters hadde to døtre med sin første kone Louisa Ghijs, som han giftet seg med i 1930. Etter hennes død i 1985, giftet Heesters seg for andre gang i 1992, med Simone Rethel (født i 1949). Hun er en tysk skuespiller, maler og fotograf. Hans yngste datter Nicole Heesters var også skuespiller. Heesters hadde fem barnebarn, elleve oldebarn og tre tipp-oldebarn. Atrevs. Atrevs (gresk: Ατρεύς, Atreús, «fryktløs») var i gresk mytologi konge av Mykene, sønn av Pelops og Hippodamia og far til Agamemnon og Menelaos. Kollektivt er hans etterkommere kjent som atreidene. Atrevs og hans tvillingbror, Thyestes, ble sendt i eksil av deres far for å ha myrdet deres halvbror, Krysippos, i deres ønske om å overta tronen i Olympia. De søkte tilflukt i Mykene hvor de inntok tronen i fraværet til kong Eurysthevs som kjempet mot herakleidene. Eurysthevs hadde ment at deres herredømme skulle være midlertidig, men ble permanent på grunn av hans død i konflikten. Atrevs avla ed om å ofre sitt beste lam til Artemis. Men da han lette etter sin flokk, oppdaget Atrevs et gyldent lam som han gav til sin kone, Airope, for å skjule det fra gudinnen. Hun gav det til sin elsker, Thyestes (bror til Atrevs), som så overbeviste Atreos om å gå med på at den som hadde lammet skulle være konge. Thyestes tok frem lammet og krevde tronen. Han tok tilbake tronen ved å bruke råd han fikk fra Hermes. Thyestes gikk med på å gi tilbake kongedømmet da solen beveget seg bakover på himmelen, en bedrift som Zevs gjennomførte. Atreos tok tilbake tronen og sendte Thyestes i eksil. Atrevs fikk så høre om ekteskapsbruddet til Thyestes og Airope og planla hevn. Han drepte sønnene til Thyestes og kokte dem, med unntak av hendene og føttene. Han serverte Thyestes hans egne sønner og hånet ham med hendene og føttene deres. Et orakel rådet så Thyestes om at dersom han fikk en sønn med sin egen datter (Pelopia), ville den sønnen drepe Atreos. Thyestes gjorde dette og sønnen, Aigisthos, drepte Atrevs. Men da Aigisthos ble født, ble han forlatt av moren som skammet seg over sine handlinger. En gjeter fant spedbarnet Aigisthos og gav ham til Atrevs som oppfostret ham som sin egen sønn. Først da han ble voksen avslørte Thyestes sannheten for Aigisthos, at han både var faren og morfaren til gutten. Aigisthos drepte så Atrevs. Tankefeltterapi. Tankefeltterapi (TFT) er en alternativ behandlingsform som ble utviklet av den amerikanske psykologen Roger Callahan fra 1979 og fremover. Metodens talsmenn hevder at den kombinerer psykologi med østlig type kunnskap om kroppens bioelektriske system, som også skal ligge til grunn for kinesisk akupunktur. Metoden brukes på alle former for følelser, inklusive smerter, men har ingen vitenskapelig dokumentert effekt. I tankefeltterapi bruker man stimulering av såkalte «aku-punkter» med å banke på disse med fingrene («akupressur»), samtidig som den det gjelder holder mentalt fokus på det aktuelle følelsesmessige problemet. TFT har så langt man har erfart, ingen negative bivirkninger, og heller ingen beviselig positive effekter. Mats J. Uldal brakte metoden til Norge i 1997. Han utsteder sertifikater til såkalte tankefeltpedagoger, og har lært opp en stor del av dem som i dag praktiserer TFT i Skandinavia. Han driver også terapi selv, og har utgitt boken "De sa det ikke var mulig – sinnsro med tankefeltterapi" (Flux 2007). Tankefeltterapi har raskt stigende antall utøvere og mer enn 1000 personer i Skandinavia har lært seg metoden de siste 9 år. I motsetning til de fleste behandlingsmetoder, er «Thought Field Therapy» et registrert varemerke. Oppsal kirke. Oppsal kirke er en langkirke fra 1961. Den ligger på Oppsal i Oslo. Byggverket er i betong og stein og har 586 plasser. Kirken er utsmykket med glassmalerier av Victor Sparre. Kulturminne. Oppsal kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Ormøy kirke. Ormøy kirke er en langkirke fra 1892 på Ormøya i Oslo. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Kirken er tegnet av arkitekt Bernhard Christoph Steckmest, og ble levert av Strømmen Trævarefabrik. Nygotisk stil («Hannoverskolen»), norsk-preget sveitserstil. Kulturminne. Ormøy kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Alatri. Alatri er en liten by og en kommune med 30 000 innbyggere i provinsen Frosinone i regionen Lazio i Italia. Harmeet Singh. Harmeet Singh (født 12. november 1990 i Oslo) er en norsk fotballspiller av indisk opprinnelse. Han har spilt flere kamper for det norske U-17-landslaget. Nå spiller han for Feyenoord i Nederland. Han spilte for Furusets guttelag, før han ble hentet til Vålerenga. Han bekler stort sett en rolle på midtbanen. Han er med i prosjekt «Fra talent til toppspiller» i Olympiatoppens regi, der målet er å utvikle toppspillere i fotball. Singh debuterte for Vålerengas A-lag i en kamp mot Rosenborg i april 2008. Singh er en praktiserende sikh. Antikkens olympiske leker. Antikkens olympiske leker, opprinnelig henvist til som olympiske leker (gresk: Ολυμπιακοί Αγώνες, "Olympiakoi Agones") var en serie atletiske konkurranser som ble avholdt mellom forskjellige bystater i antikkens Hellas. De begynte i 776 f.Kr. i Olympia i Hellas og ble feiret frem til 393 e.Kr. Opprinnelse. En nøyaktig historisk opprinnelse til antikkens olympiske leker er ukjent, men flere legender og myter har overlevd. En av disse involverte Pelops, kongen av Olympia, som det ble gjort ofringer til under lekene. Den kristne Klemens av Alexandria antok at «[De] olympiske lekene er ikke noe annet enn begravelsesofringer til Pelops.» Myten forteller om hvordan Pelops overvant kong Oenomaos og fikk hånden til hans datter Hippodamia med hjelp fra Poseidon, hans gamle elsker, en myte som blir forbundet med det senere fallet til huset til Atrevs og lidelsene til Oedipus. En annen myte forteller om helten Herakles som vant et løp ved Olympia og så beordret at løpet skulle gjenoppleves hvert fjerde år, mens andre hevder at Zevs innsatte festivalen etter at han beseiret titanen Kronos. Enda en myte forteller at kong Ifitos av Elis konsulterte Pythia, orakelet i Delfi, for å forsøke å redde sitt folk fra krig i det 9. århundre f.Kr. Profetinnen rådet ham til å organisere lekene til ære for gudene. Den spartanske motparten til Ifitos bestemte seg så for å stoppe krigen under disse lekene som ble kalt olympiske etter helligdommen Olympia hvor de ble avholdt. Den mest brukte fortellingen var at Herakles feiret rengjøringen av kong Augias' staller ved å bygge Olympia med hjelp fra Athene. Uansett hva opphavet var, lekene ble holdt for å være ett av de to sentrale ritualene i antikkens Hellas, det andre var de eleusinske mysterier. Historie. Lekene startet først i Olympia i Hellas, en helligdom for de greske gudene nær byene Elis og Pisa, begge i Elis på halvøya Peloponnes. Helligdommen til Zevs huset en tolv meter høy statue i elfenben og gull av Zevs, far til de greske gudene, laget av Feidias. Denne statuen var en av antikkens syv underverker. De olympiske lekene ble holdt med fire års mellomrom, og senere henviste grekernes metode for å telle årene til disse lekene når de brukte begrepet "olympiade" for perioden mellom to leker. Historikeren Eforos som levde i det 4. århundre f.Kr. skal ha oppfunnet bruken av olympiader til å telle årene, omtrent på samme måte som vi i dag bruker f.Kr. og e.Kr. Tidligere brukte hver gresk stat sine egne dateringssystemer, noe som fortsatte for lokale hendelser. Dette førte til forvirring når en prøvde å bestemme datoer. Diodorus Siculus sier at der var en solformørkelse i det tredje året i den 117. olympiade, noe som må være formørkelsen i år 310 f.Kr. Dette gir oss en dato (midt på sommeren) i år 776 f.Kr. for det første året i den første olympiade. Men der er uenighet blant forskere om lekene virkelig begynte på denne tiden eller ikke. «Exedra» reservert for dommerene ved Olympia på den sørlige delen av stadionet. Den eneste konkurransen som ble avholdt til å begynne med ifølge Pausanias, var "stadion"–løpet, et løp på rundt 190 meter, målt etter føttene til Herakles. Ordet "stadion" kommer fra dette løpet til fots. De tidlige lekene skal også ha vært stedet hvor den greske tradisjonen med at atletene konkurrerte nakne først ble introdusert i 720 f.Kr., enten av spartanerne (og særlig Akanthos) eller av den megariske Orsippos. Flere grupper kjempet om kontrollen over helligdommen, og dermed lekene, for prestisje og politisk fordel. Pausanias skriver at i 668 f.Kr. ble Feidon av Argos utropt av byen Pisa til å erobre helligdommen fra byen Elis, noe han gjorde og så personlig kontrollerte lekene det året. Året etter tok Elis tilbake kontrollen. Den athenske forfatteren Xenofon gav i 364 f.Kr. en samtidig beretning om et eleansk angrep under femkamp–finalen til selve lekene, da pisanerne igjen hadde kontrollen. I løpet av natten konstruerte de forsvarende arkadiene defensive palisader. Eleanerne trakk seg tilbake etter å ha sett styrken på festningsverket morgenen etter. De heraiske leker, de første godkjente konkurransene for kvinner som ble avholdt i et stadion, har forbindelse med konflikten mellom Elis og Pisa. De bestod opprinnelig kun av løpsdistanser på samme måte som for mennenes konkurranser. Noen tekster, inkludert Pausanias "Beskrivelse av Hellas" fra ca 175, sier at Hippodameia samlet en gruppe kjent som «de seksten kvinnene» og gjorde dem til administratorer av de heraiske lekene av takknemlighet for hennes ekteskap med Pelops. Andre tekster indikerer at de seksten kvinnene var fredsforhandlere fra Pisa og Elis, og på grunn av deres politiske kompetanse ble administratorer for lekene. Herodes den store gav i 12 f.Kr. finansiell støtte til lekene for å sikre deres fremtid. De olympiske lekene var del av de panhellenske leker, fire separate leker som ble holdt med toårige eller fireårige intervaller, men arrangert slik at der var minst ett sett med leker hvert år. De olympiske lekene var de viktigste og mest prestisjefylte av disse. Tilslutt ble de olympiske leker forbudt av enten Theodosius I i 393 eller hans barnebarn Theodosius II i 435 i en kampanje for å innføre kristendom som statsreligion. Stedet Olympia ble værende til et jordskjelv ødela det i det 6. århundre. Øvelser. I motsetning til dagens olympiske leker, var det bare frie menn som snakket gresk som fikk delta i antikkens leker. De var i en viss grad «internasjonale», på den måten at de inkluderte atleter fra de forskjellige greske bystatene. Etterhvert kom det også med deltagere fra greske kolonier, noe som utvidet lekene til kystene av Middelhavet og Svartehavet. For å kunne være med i lekene måtte en kvalifisere seg og få sitt navn nedskrevet i listene. Det ser ut til at kun unge mennesker fikk delta, siden den greske forfatteren Plutark forteller at en ung mann ble forkastet siden han virket for moden, og kun etter at hans elsker snakket med kongen av Sparta som antagelig gikk god for hans ungdommelighet, fikk han tillatelse til å delta. Før han kunne delta måtte enhver deltaker avlegge ed foran Zevs–statuen der han sa at han hadde trent i ti måneder. I løpet av årene som gikk ble det lagt til flere øvelser: boksing (pygme/pygmakia), amatørbryting (pale), pankration (regulatert fullkontaktskamp, lignende dagens MMA), stridsvognløp, flere andre løpsøvelser ("diaolos", "hippios", "dolikos" og "hoplitodromos"), i tillegg til femkamp som bestod av bryting, "stadion", lengdehopp og diskos (de tre siste var ikke egne øvelser). De olympiske lekene startet opprinnelig med en øvelse, stadionløpet. Stadionløpet var mellom 180 og 240 meter i lengde. Den faktiske lengden er ukjent, siden baner funnet på arkeologiske steder, i tillegg til nedskrive bevis, gir motstridende svar. Løperne måtte passere fem påler som delte banene: En ved starten, en annen ved mål og tre påler i mellom. Det var nok å passere den siste pålen først for å vinne løpet. Diaolos, eller tostadionsløpet, ble introdusert i 724 f.Kr. i de 14. olympiske lekene. Løpet var rundt 400 meter langt, og forskere diskuterer om løperne hadde individuelle vendepåler eller om løperne nådde en felles påle, vendte og løp tilbake til start. Dolikos ble introdusert i 720 f.Kr. Separate beretninger gir motstridende svar på den faktiske lengden av dolikos. Den gjennomsnittlige lengden som blir oppgitt var rundt 18–24 runder, eller rundt 4,8 km. På samme måte som dagens maraton var løpets start og mål i stadionet, mens løpsruten gikk gjennom det olympiske området. Ruten gikk ofte forbi viktige templer og statuer i helligdommen. Den siste løpsøvelsen som ble lagt til det olympiske programmet var hoplitodromos, eller hoplittløpet, i 520 f.Kr. Løperne løp 1500 meter på stadion i full eller delvis krigsutsrustning der de bar et skjold og i tillegg var utstyrt med enten beinskinner eller en hjelm. Øvelsen utviste den militære kapasiteten til de forskjellige bystatene som deltok, siden utstyret veide mellom 25 og 30 kg, og la vekt på fart og utholdenhet som trengtes i krig. På grunn av utstyrets vekt, var det enkelt for løperne å miste skjoldet sitt eller snuble over falne konkurrenter. På vasemalerier som avbilder øvelsen, vises noen løpere som hopper over mistede skjold. Boksing ble mer brutalt i løpet av århundrene. Til å begynne med brukte bokserne mykt lær til å dekke fingene med, men brukte etter hvert hardt lært som av og til inneholdt metall. I kappløp med stridsvogner var det ikke rytteren, men eieren av vognen og hestene som ble regnet som deltakeren, slik at en mann kunne få flere enn en av topplasseringene. Stadig flere øvelser betydde at festivalen vokste fra en til fem dager der tre ble brukt til konkurranser. De andre to ble dedikert religiøse ritualer. På avslutningsdagen var der en bankett for alle deltakerne som bestod av 100 okser som ble ofret til Zevs på lekenes første dag. Vinneren av en olympisk øvelse fikk en olivengren og fikk ofte mye ære i hele Hellas og særlig i sin hjemby hvor han ofte fikk store summer penger (athenere fikk 500 drakmer, en liten formue). Skulptører laget statuer av olympiske mestre og poeter sang oder til deres ære for penger. Det er ofte sagt at kriger ble stoppet under lekene, men dette er ikke sant. Men atletene som ofte var soldater, fikk forlate hæren for å delta i lekene og ble garantert fritt leide gjennom fiendtlig territorium. Deltakelse i lekene var begrenset til mannlige atleter, den eneste måten kvinner fikk delta, var å stille med hester i ridekonkurranser. I 396 f.Kr. og igjen i 392 f.Kr. vant hestene til den spartanske prinsessen Kyniska fire–hesters–løpet. Atletene konkurrerte som oftest nakne, ikke bare siden været tillot dette, men også siden festivalen var ment å feire den menneskelige kropp. Olivenolje ble noen ganger brukt av konkurrentene, ikke bare for å holde huden glatt, men for å vise et appellerende utseende. Deltakerne kan ha brukt "kynodesme" for å holde fast penis. Kjeungskjær fyr. Kjeungskjær fyr ligger på et skjær i Bjugnfjorden 3 km fra Uthaug i Ørland kommune i Sør-Trøndelag. Fyret er et 20,6 meter høyt åttekantet steintårn. Lykten er plassert på taket og fyrtårnet ble forhøyet i 1906. Naustet står tett inntil tårnet. Interiøret i fyret er bevart og inkluderer en leilighet med seks sovekabiner. Den originale, franske optikken er i funksjon. En støpt vei og bro går langt utover i sjøen til landingen. Fyret ligger i et fuglelivsfredet område. Fyret disponeres av Kjeungen kystlag, som leier ut fyret for overnatting. Oslo sjømannskirke. Oslo sjømannskirke er fra 1915 i Oslo kommune, Oslo fylke. Kirken, som har 200 sitteplasser, ligger i Admiral Børresens vei på Bygdøy og er kontreadmiral Jacob Børresens gamle villa. Kirken eies i dag av Den Indre Sjømannsmisjon (DISM) og har eget driftsstyre. Det holdes regelmessige gudstjenester og kirken leies ut til forskjellige arrangementer. Stavanger Symfoniorkester. a> har ledet Stavanger Symfoniorkester siden 2006 Stavanger Symfoniorkester (SSO) er et symfoniorkester fra Stavanger. Etablert i 1931 som "Stavanger musikerforenings orkester", allerede året etter skiftet de navnet til Stavanger symfoniorkester. SSO har utgitt en rekke CD-er i samarbeid med det BIS Records. Orkesteret ledes i dag av to dirigenter, Steven Sloane og Fabio Biondi. HKH Kronprins Haakon er orkesterets høye beskytter. Orkesteret besto i 2006 av 75 heltidsansatte musikere og en administrasjon på 10 heltidsansatte personer. Alle mot én. "Alle mot én" (2006–07) er et norsk gameshow som har gått på TV 2 siden vinteren 2006 med Øyvind Mund som programleder. Serien er produsert av Rubicon TV på lisens fra Endemol. Programmet er et kunnskapsbasert underholdningsprogram hvor en person utfordrer 100 motstandere. Utfordrer og motstanderne får de samme spørsmålene, og motstanderne blir slått ut individuelt i det de svarer feil på et spørsmål. Målet for utfordreren er å slå ut alle 100 motstandere, da premien først utløses etter at dette har skjedd. Utfordrerens "konto" øker for hver utslåtte motstander, med økende beløp per motstander for hvert spørsmål. I den første sesongen var den maksimale premien på over 2,9 millioner kroner. Østmarkskapellet. Østmarkskapellet er en langkirke fra 1957 i Oslo kommune. Den ligger i Østmarka, ikke langt unna Brenna. Kapellet, som ligger på en topp (allikevel ganske skjult), var og er et knutepunkt både for turgåere og skiløpere, og ligger i grenseområdet av et stort nettverk av stier, løyper og lysløyper i Østmarka. Byggverket er i tre og har 175 plasser. Det er veiforbindelse til kapellet fra Grønmo, men denne er normalt stengt med bom. Thomond. Thomonds utstrekning før normannernes invasjona>. Thomond (irsk: "Tuadh Mumhan", "Nord Munster") er et historisk kongedømme i Irland, og i dag et uoffisielt navn på et område. Området i Irland som i dag assosieres med navnet Thomond består av grevskapet Limerick, den nordlige delen av grevskapet Tipperary og den østlige delen av grevskapet Clare, altså i praksis det meste av den nordlige delen av Munster. Navnet brukes av flere etablissementer og organisasjoner som holder til i, eller har tilknytning til, denne regionen. Som eksempler kan nevnes "Thomond College of Education", en utdanningsinstitusjon for lærere (nå slått sammen med University of Limerick), eller arenaen "Thomond Park" hvor rugbylaget "Munster" spiller hjemmekampene sine. Thomondbroen var i århundrer den eneste broen I byen Limerick over elven Shannon. Historisk refererer Thomond til et av de mange kongedømmene som fantes på den irske øya før den normanniske invasjonen. Disse små kongedømmene hadde ikke faste grenser, og var i regelen lik innflytelsesområdet for den dominerende klanen. Fra 800-tallet var det Dal gCais som dominerte dette området. Betegnelsen «konge av Thomond» ("ri Tuad Mumu") er først kjent brukt om Cennetig mac Lorcan på midten av 900-tallet. Området var kjerneområdet for Dal gCais, og de kjente kongene Brian Boru, Donnchad mac Briain, Toirdelbach ua Briain og Muirchertach Ua Briain regjerte Munster og store deler av Irland herfra. På 1100-tallet ble Munster delt i kongedømmene Thomond og Desmond, og fra nå av og til 1500-tallet var konge av Thomond en offisiell tittel som gikk i arv innen O'Brian-dynastiet. Ian Standish Monteith Hamilton. General Hamilton inspiserer Royal Naval Division under kampanjen ved Gallipoli Ian Standish Monteith Hamilton (født 16. januar 1853, død 12. oktober 1947) var en britisk general, mest kjent for sin ledelse av de britiske styrkene under slaget ved Gallipoli. Hamiltons militære karriere begynte i 1871 og han tjenestegjorde i India og Afrika. Hamilton var stabssjef til Lord Kitchener under Boerkrigen. Under den russisk-japanske krig var Hamilton militærattaché i Japan. Ved utbruddet av første verdenskrig tjenestegjorde han først som kommandant for de britiske hjemmestyrkene. I mars 1915 ble han beordret til å lede ekspedisjonsstyrken som skulle trenge frem mot Istanbul. Operasjonen ble stoppet ved innløpet til Dardanellene og invasjonsstyrkene klarte ikke å bryte ut fra strendene. I oktober 1915 ble Hamilton avløst som leder for operasjonen. I 1920 ble Hamilton pensjonert fra den britiske hæren. Rhode Island red. Rhode island red (forkortet R.I.R) er en tung hønserase som ble avlet fram på Rhode Island i USA. Navnet kommer fra den nordamerikanske staten Rhode Island og rasens dype rødfarge. De er gode produksjonsdyr og utmerkede husdyrhøns. Dyrene er kraftige og gir mye velsmakende kjøtt. Rasen er også kjent for sine brune, store egg, som ofte er godt frødd. Hønen ruger sjelden, men kyllingene vokser raskt og befjæres sent. De er fullvoksne og klare til å verpe når de er 6 måneder gamle. Rasen er rolig, hardfør og ikke gode til å fly og krever heller ikke så stor plass. Den har beskjedent temperament. Den finnes som dverg, og den stammer fra Tyskland. Eggene veier minst og er brune for dverg). Hanen veier og hønen For dverg veier hanen og hønen Østre Aker kirke. Østre Aker kirke er en treskipet langkirke fra 1860 muret i nygotisk stil, kledd i teglstein. Den ligger i Ulvenveien 110 på det som tilhørte Ulven gård, beliggende i bydel Alna, nederst i Groruddalen i Oslo. Kirken var sognekirke for Østre Aker menighet, som ble opprettet i 1861. Bygg og beliggenhet. Kirken ligger blant mange store trær i et pittoresk landskap, med en stor, grønn gravlund i området rundt kirken. I enden av gården foran hovedinngangen åpner det seg en stor minnelund for graver uten navn (se bilde av minnetavle til minnelunden). Nederst i denne lunden står monumentet «Hvilende kvinne» av Marie Vigeland, fra 1970. Inne i kirken står åtte monolittsøyler, hugget i hele stykker av Grorudgranitt. Kirken har et rosevindu fremme i kirken tegnet av Frøydis Haavardsholm, laget av kunstglassmester G. A. Larsen. Motivet på vinduet er Jesus som velsigner små barn. Spiret i toppen av kirketårnet har interessant nok årstallet 1858. På kirkens sørside er det en egen inngang til kirkens kjellerrom. Ved kirkeporten står kirkens menighetskontor, og innerst på parkeringsplassen står Østre Aker menighets menighetshus. Kirken og kirkegården danner en trekant omkranset av veiene Strømsveien (i sør), Ulvensplitten (i nord) og Ulvenveien (mot øst). Historie. Aker sogn hadde bare en kirke, og da denne ble kjøpt av Christiania i 1852 ble det planlagt ny kirke i Aker. I 1856 ble Vestre Aker kirke bygget, men denne lå for langt mot vest for sognebarna i øst. Ulven gård solgte jord til Aker kommune til bygging av ny kirke og plassering av kirkegård. Uten arkitekt ble kirken bygget etter tegninger fra Vestre Aker kirke. Bygget ble reist i gotisk stil, med 800 sitteplasser, og kostet 27 950 Speciedaler. Østre Aker kirke ble innviet 5. september 1860 med blant andre Kong Oscar I til stede. Murkirken hadde bare to store vedovner plassert langt fremme, og det store kirkerommet var kaldt om vinteren. Etter 65 år, i 1925 ble kirken varmet av elektrisk strøm. Lysekroner ble montert i 1928, og arkitekt Helge Thiis fikk i oppdrag og utbedre kirken innvendig. Han fikk murt igjen en del vinduer som slapp gererende sollys inn i kirken. Vinduene ble erstattet med katedralglass, prekestolen ble skiftet ut, koret fikk brystpanel og det ble bygget et helt nytt alterparti. Billedhugger Thorleif Sohlberg laget en utskåret korsfestelsesgruppe i tre som ble satt inn som ny altertavle. Den gamle altertavlen med motivet av Jesus i samtale med den samaritanske kvinnen ble flyttet til kirkens langside. Den gamle altertavlens kunstner er Christian Brun. Østre Aker kirkegård. I 1855 kjøpte Aker kommune rundt 20 dekar av Ulven gård til kirketomt og kirkegård, og Østre Aker kirkegård ble innviet samtidig med åpningen av kirken i 1860. Kirkegården ble for liten, og i 1936 ble 91 dekar av Nordre Fjellhus gård lagt til kirkegården. I 1965 ble det lagt til ytterligere 88 dekar. Omlegging av veitraseer har i området har tatt noe av arealene, men kirkegården ansees å være forholdsvis stor. Kulturminne. Østre Aker kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Australorp. Australorp er en tung hønserase som stammer fra Australia, og den er den eneste hønserasen med australsk opprinnelse. Den er framavlet av svart orpington. Dens opprinnelige navn er australsk svart orpington. Rasen har vært i Norge siden 1940-tallet, og det er en av de beste verperasene i verden. Den er lett å fostre opp, og har kjøtt av høy kvalitet. Det gjør den til en utmerket husholdningsrase. Den ruger sjelden, og er heller ikke så flinke til å ta vare på kyllingene sine. Rasen vokser raskt og får fjær ganske tidlig. Den er lett å rolig og medgjørlig rase som er lett å temme. Mange faller for den grønne glansen i fjærdrakten og dens store, mørkebrune øyne, som ser nesten svarte ut. Dvergvarianten stammer fra Tyskland. Eggene er lysebrune, og veier 55 gram for stor, og 35 gram for dverg. Hanen veier 3,5 kg. og hønen veier 2,5 kg. For dverg veier hanen 1 kg, og hønen 800 gram. Abbeyfeale. Abbeyfeale er en historisk markedsby i Limerick i Republikken Irland. Den ligger ved elven Feale, omkring 21 km fra Newcastle West ved hovedveien N21 mellom Limerick og Tralee. Den første kjente bosetningen på stedet kom i 1188, da Brien O'Brien grunnla et cistercienserkloster der. I 1209 ble det knyttet til Monasternanagh i Pubblebrien. De eneste fysiske sporene etter klostrene er stein som ble brukt i byggingen av den katolske kirken. Det geraldinske Portrinard Castle ligger omkring to og en halv km nordvest for byen. På torget finner man en statue av William Casey, som var katolsk sogneprest fra 1883 til 1907, og som er minnet slik fordi han hjalp lokale leilendinger i kampen mot godseierne. Det lokale gælisk fotball-laget har fått sitt navn etter ham. Kommunestyrevalg i Skjerstad. Lokalvalg og folkeavstemninger i tidligere Skjerstad kommune. (Slått sammen med Bodø i 2005) Folkeavstemning om kommunesammenslåing mellom Bodø og Skjerstad 2003. Skjerstad kommunestyre besluttet seg å legge spørsmålet ut til folkeavstemning med 15 mot 2 stemmer. Bare innbyggerne i Skjerstad deltok i folkeavstemningen. Folkeavstemningen ble avholdt den 26. mai 2003. I Bodø ble sammenslåingen besluttet den 3. juli 2003 i et bystyrevedtak. Kommunevalg. I perioden 1991–2003 hadde Skjerstad kommunestyre 17 representanter. I 2003 ble antallet redusert til 13. Se også. Skjerstad Paulus kirke. Paulus kirke er en langkirke som ble inviet i 1892. Den ligger ved Paulus' plass (adresse Thorvald Meyers gate 31), like overfor parken Birkelunden i bydel Grünerløkka i Oslo. Kirken er utført i tegl med svakt framspringende tverrarmer og har rundt 500 plasser. Den er inspirert av tysk gotikk og har et høyt smalt tårn over inngangspartiet, som vender mot øst. Kirkens grunnplan forener den tradisjonelle langaksen med sentralkirkerommets nærhet. Dette kommer til uttrykk i de relativt korte korsarmene og det grunne koret. Dette gir kirkerommet et preg av intimitet og nærhet samtidig som det også gir høytids- og katedralfølelse. Paulus kirke ble tegnet av arkitekten Henrik Bull i 1889, og utbedringer av kirken ble foretatt i 1917-18 og i 1972. Kirkens altertavle er i brunbeiset furu med forgylt dekor og har en tredelt oppbygging. Den er utsmykket med basunengler av Jo Visdal og to altermalerier av Christen Brun. Mellom de to maleriene står en Kristusfigur i gips utført av billedhuggeren Gunnar Olsen Alvær i 1894. Orgelet i Paulus kirke ble laget av den tyske orgelmakeren Albert Hollenbach til kirkens innvielse i 1892. Orgelet gjennomgikk en utvidelse i 1943. Arbeidet ble utført av Olsen & Jørgensen. I 2009 ble orgelet på nytt restaurert og fikk tilbakeført sin originale fasade. Arbeidet ble utført av det tyske orgelbyggerfiramet Schucke Orgelbau fra Berlin. Ved restaureringen fikk orglet samtidig to spillepulter, en mobil nede i kirken i tillegg den faste på galleriet. Instrumentet har i dag 51 stemmer fordelt på 4 man og pedal. Det regnes som ett av Oslos mest karakterfylte orgler. Paulus er sognekirke for bydel Grünerløkka. Kulturminne. Paulus kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Referanser. Jubileumstidskriftet "Folkekirke og Helligsted, Paulus kirke 1892-1992" Askeaton. Askeaton er en by i Limerick i Republikken Irland. Den ligger ved hovedveien N69 ved elven Deel. Carrigafoyle Castle ble reist i 1199. Det ble overgitt til engelske styrker i 1580, etter at veggene hadde blitt sprengt av de flyktende spanske forsvarerne. Byen har også et fransiskanerkloster fra 1389. Askeaton stasjon ble stengt for passasjertrafikk den 4. april 1963 og for godstog i 1974. Den betjente fra 1856–1858 til stengningen en linje mellom Limerick og Foynes. Linjen er fortsatt åpen for godstrafikk, men det har ikke gått godstog der siden 2000. Plymouth Rock (hønserase). Plymouth Rock er en tung hønserase som stammer fra USA, og den har fått en klippe oppkalt etter seg rett utenfor byen Plymouth. Plymouth Rock ble stilt ut så tidlig som i 1869, første gang i Massachusetts. De er gode eggleggere, og kyllingene er hurtigvoksende og utmerket som slaktedyr. Den hvite varianten har hatt stor betydning ved framavling av Broiler. Den har svært liten rugelyst. Kyllingene vokser raskt, men befjæres ofte sent. Det er mulig å foreta kjønnsbestemmelser allerede når kyllingene er daggamle, ved å se på prikken på hodet: Hanekyllingens prikk er uregelmessig, og hønens er mindre og regelmessig. De er hardføre og har et rolig vesen. De er aktive til å lete etter mat, men har ikke flygeevne. Den er populær for mange hobbyoppdrettere. Dvergvarianten ble framavlet i Tyskland og ble utstilt første gang i 1914. Eggene er gulaktige til mørkegule, og minstevekten for egg er 55 gram (35 gram for dverg). Hanen veier 3–3,5 kg og hønen 2,5–3 kg. For dvergvarianten veier hanen 1 kg og hønen 900 gram. Newcastle West. Newcastle West er en by i grevskapet Limerick i Republikken Irland. Den er grevskapets største by med unntak av Limerick. Byen ligger ved hovedveien N21 mellom Limerick og Tralee. Desmond Castle, hvorav den eldste delen er fra det 13. århundre, ligger ved torget og er byens mest fremtredende historiske minnesmerke. Newcastle West hadde tidligere jernbaneforbindelse på linjen mellom Limerick og Tralee via Listowel. A-klasse undervannsbåt. "A-klassen" var Norges første undervannsbåt-klasse, og ble bygget på bakgrunn av erfaringene gjort med Norges første ubåt – «Kobben». «Kobben» ble bestilt 28. september 1907; kontrakten om bygging ble undertegnet av Christian Michelsen. De første båtene i A-klassen, A-2 til A-4, ble bestilt 11. mai 1911, og det ble besluttet, om lag et halvt år etterpå, at «Kobben» skulle døpes om til A-1, og gå inn i A-klassen. A-5 ble ikke bestilt før 25. september 1912. Skipene i A-klassen hadde forskjellig skjebne. A-1 ble kondemnert i 1926, A-2, A-3 og A-4 ble alle senket av egen besetning i aprildagene 1940, mens A-5 aldri ble levert til Norge, men ble konfiskert av den tyske marinen ved krigsutbruddet i 1914. __TOC__ Konstruksjon. Tegning av «Kobben», slik den ble levert fra verftet. A-klassens nye båter var dog forskjellig fra dette. A-klassen var bygget som forholdsvis små fartøyer, men viste seg godt egnet til norske forhold med trange fjorder og små holmer. De trange forholdene i ubåtene gjorde dem derimot slitsomt for mannskapet å oppholde seg over lengre perioder, så korvetten «Ellida» ble ombygget til moderskip for ubåter. Som det står i «Norges Sjøforsvar 1814-1914»: Disse baater egner seg nemlig ikke for beboelse over længre tid, hvorfor besetningen utenfor øvelsestiden bør oppholde sig på et moderskib, hvor også samtidig det nødvendige til baatens utrustning og betjening vil forefindes, f.eks. torpedoer, proviant, dynamo til opladning av de elektriske akkumulatorer [batterier], endel redningsapparater etc. etc.» a>. Til høyre ligger A-3. På bildet er skipssjef løytnant O. Siem til venstre i bildet, med sin nestkommanderende løytnant T. Verdrup til høyre for ham. I front ser vi maskinsjef O. Ingebrigtsen, sammen med maskinistene Edvardsen, Røren og Arnesen. De nyanskaffede fartøyene i A-klassen ble bygget litt større enn den opprinnelige Kobben, og bygget på en mer moderne teknologi. A-1 ble overført til reserven allerede etter 10 år, den 30. september 1919. De andre fartøyene fulgte dermot med Marinens forfall utover mellomkrigsårene, da nyanskaffelsen av fartøyer var relativt laber. B-klassen ble derimot bestilt like etter 1. verdenskrig, som et forsøk på å oppgradere ubåtvåpenet. A-klassen hadde alle totalt tre torpedoutskytningsrør for 45 cm torpedoer. Ett var plassert i hekken på båten (på «A-1» var dette utvendig), mens de to andre var innfelt i skroget foran. Båtene hadde to reservetorpedoer («A-1» kun én), så totalt antall torpedoer ble 5. Båtene var dessuten utstyrt med «(...) et fire meter langt kikkertrør (det saakaldte periskop) (...) elektrisk lys, radiotelegraf, gyroskopkompas, undervannssignalklokke o. s. v.» «A-2» til «A-5» hadde dessuten 1 stk 75 mm luftvernkanon montert på dekk, noe «A-1» ikke hadde. Båtene som ble bestilt i 1912, var utstyrt med sterkere dieselmotorer enn A-1, og hadde derfor større overflatehastighet. Forøvrig var de nokså like A-1 i innredning, men var både bredere og lengre, og hadde derfor bedre plass til mannskapet; besetningen var dog øket til 16 mann, mot A-1s 12. Skjebne. Etter at A-1 var kondemnert, fortsatte de andre båtene i A-klassen å delta på øvelser, men noen år etter 1. verdenskrig var det slutt, og båtene ble lagt i opplag. Båtene hadde så å si null militær verdi, og lite å stille opp mot den moderne tyske flåten som trengte inn i Oslofjorden om morgenen den 9. april 1940. Likevel ble A-2, A-3 og A-4 gjort klare til kamp, og seilte utover fjorden. A-2 ble oppdaget av den tyske minesveiperen R 22, og ble bombet med synkeminer. A-2 var da verdens eldste ubåt i aktiv krigstjeneste. Skadene som oppsto som følge av synkeminene var så alvorlige at ubåten måtte gå opp til overflaten der hvor mannskapet ble tatt til fange. De ble imidlertid frigitt dagen etter. A-2 drev inn mot stranden ved Vallø, hvor den ble brakt flott av noen besetningsmedlemmer og seilt til Teie ubåtstasjon, hvor den senere ble etterlatt som vrak da det ble besluttet å evakuere stasjonen. A-3 og A-4 kom aldri i kamp med tyske styrker, og ble senket av egen besetning natten mellom 15. og 16. april i Verkbukta i Tønsbergfjorden. Tyskerne prøvde siden å heve de to ubåtene, men lykkes ikke. Med det var kapittelet om A-klassen, de aller første norske ubåtene, avsluttet. Se også. Liste over den Kongelige Norske Marines skip Samvirkekonstruksjon. Samvirkekonstruksjon er en konstruksjon med tverrsnitt satt sammen av deler av betong eller av betong og stål, hvor delene virker sammen. Samvirkebruer er gjerne satt sammen av stålkonstruksjoner og med betongdekke øverst. Ris kirke. Ris kirke er en langkirke fra 1932 i Oslo. Kirken var ferdig bygget våren 1932, og 12. juni samme år ble den innviet. Kostnadene beløp seg til 723 000 kroner inkludert gaver til en sum av 284 000. Byggverket er i betong. Kirken hadde opprinnelig ca. 750 sitteplasser, men etter at noen benker bakerst i skipet og på galleriet ble fjernet, har kirken i dag ca. 500 sitteplasser. Kirkens arkitektur og utsmykning. På grunn av formen på tomten, ligger Ris kirke i retningen nord-sør, ulikt kirker flest som er orientert vest-øst. Over koret i kirken henger en Kristusfigur av billedhuggeren Sigri Welhaven. Hugo Lous Mohr laget i 1932 altertavlen "Kristus og de små barn" til Ris kirke. I 2011 fikk kirken et nytt, stort orgel bygget i fransk-romantisk stil av det norske orgelbyggerfirmaet Ryde & Berg Orgelbyggeri i Fredrikstad. Kirkeklokkene. Ris kirke har tre kirkeklokker fra 1930, som alle bærer inskripsjonen "Riis kirke – Anno 1930". Klokkene er tegnet av arkitekt Carl Berner og ble levert av O. Olsen & Søns klokkestøperi på Nauen i Sem. Den største klokken veier 1746 kilo og er stemt i Diss. Klokken var på sin tid den største klokken som var støpt i Norge. Den mellomstore klokken veier 892 kilo og er stemt i Fiss. Den minste klokka veier 550 kilo og er stemt i Ass. Kulturminne. Ris kirke et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Røa kirke. Røa kirke er en langkirke fra 1939 i Røa i Oslo kommune, Oslo fylke. Den ligger 200 meter nord for Røakrysset, i Sørkedalsveien/Nordengveien. Røa kirke har egen barnehage på eiendommen. Byggverket er i betong og tegl og har 500 plasser. Kirken er bygd i funkis-stil, kirkerommet er i basilika-stil. I 2005 fikk Røa kirke nytt orgel bygget av den norske orgelbyggeren Ryde & Berg Orgelbyggeri. Orgelet har 27 stemmer fordelt på to manualer og pedal. Siden 1996 har Gunnar Petersen-Øverleir vært organist i Røa kirke. Kulturminne. Røa kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Marthe Scharning Lund. Marthe Scharning Lund (født 5. juli 1976) er leder for politisk avdeling i Arbeiderpartiet. Hun har tidligere vært politisk rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Lund har lang fartidstid i arbeiderbevegelsen som blant annet politisk rådgiver i Barne- og likestillingsdepartementet, fylkessekretær i Vestfold Arbeiderparti og landssekretær i Framfylkingen. Hun var vararepresentant på Stortinget for Arbeiderpartiet mellom 1997 og 2005. Eksterne lenker. Lund, Marthe Scharning Lund, Marthe Scharning Lund, Marthe Scharning Fullt hus. "Fullt hus" (1992) var et norsk gameshow- og underholdningsprogram som gikk på TV3 fra 1992 til 1993 med Gunnar Andersen og Mona Grudt som programledere. Programmet skulle henvende seg til hele familien gikk fem dager i uken fra kl 18:30 til 19:00. "Fullt hus" var et slags spillprogram der både deltakere i studio og seerne kunne vinne premier. Seerne kunne delta ved å kjøpe bingoblokker. Seertall. Første sesong hadde et seersnitt på under 100 000. I andre sesong sank seertallene og var nede i 65 000. Rødtvet kirke. Rødtvet kirke er en arbeidskirke fra 1978 på Rødtvet i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket ble tegnet av arkitekt Erik Anker og er i tegl med 600 plasser. Rødtvet menighet som ble utskilt fra Grorud menighet i 1972 står bak byggingen. Kirken ble innviet 3. desember 1978. Utsmykninger. Rødtvet kirkes keramikkors på sørveggen. Kirkens altertavle er fra 1978, og er malt av Jens Johannessen- Et glassmaleri i kirken er av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. På den utvendige sørveggen et et stort kors i keramikk av Konrad Galaaen. Rødtvet kirke, tårn med klokkespill. Kirketårn. Kirketårnet er frittstående ca. 30 meter fra kirken. I tårnet ble det installert et klokkespill av Olsen Nauen klokkestøperi i 1978. Klokkespillet er tilsvarende klokkespillet i Bredtvet kirke, som Olsen Nauen installerte der i 1977. Det består av 12 klokker som kan styres via et klaviatur. De to største klokkene brukes også til ringing og kiming. Den største av disse klokkene veier hele 95 kg. Kulturminne. Rødtvedt kirke et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Sinsen kirke. Sinsen kirke er en arbeidskirke fra 1970 i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket er i betong og har plasser. Inventar. Alterutsmykkingen består av et 4,5 meter kunstverk i tre som viser Jesus på korset, ved siden er Maria og Johannes. Verket er utført av Torvald Moseid og er fra 1970. Både døpefonten og prekestolen er i tre og kom på plass i kirken i 1971. Av kirkesølv har Sinsen kirke blant annet vinkanne, oblateske og lysestaker fra David Andersen. Kulturminne. Sinsen kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Gustaf Nordqvist. Gustaf Nordqvist født 12. februar 1886 i Stockholm, død 28. januar 1949 i Stockholm, professor, komponist, organist og musikkpedagog. Nordqvist var elev ved Musikkonservatoriet i Stockholm alt fra 15 års alder (1901–1910). Han tok organisteksamen i 1903 og kirkesangereksamen i 1907. Han fortsatte studier i Berlin fra 1913 til 1914, da han fikk stilling som organist i Adolf Fredriks kyrka i Stockholm. Fra 1924 til sin død var han lærer i harmonilære ved Musikkonservatoriet. I 1932 ble han medlem av Musikaliska Akademien. Komponist. Hans tonesetninger "Jul, jul, strålande jul" og "Till havs" er svært kjente. Han skrev et par hundre solosanger, mange med sakral tekst, men også med naturlyrikk og kjærlighet som tema. Han er representert i de svenske salmebøkene 1937 års psalmbok og 1986 års psalmbok med komposisjonen til ett verk (nr 39). I 2004 ble albumet "Nordic Songs" med barytonen Rolf Nykmark og pianisten Audun Kayser gitt ut. CD-platen inneholder seksten av Nordqvists komposisjoner for sang og klaver. Flere av disse innspilt for første gang. Eksterne lenker. Nordqvist, Gustaf Nordqvist, Gustaf Nordqvist, Gustaf Nordqvist, Gustaf Tsjekkisk. Tsjekkisk er et vestslavisk språk som tales av omkring 12 millioner mennesker (1999). Av disse bor omkring 10 millioner i Tsjekkia, hvor tsjekkisk er offisielt språk. Tsjekkisk ligner slovakisk. De fleste tsjekkiskspråklige og slovakiskspråklige er i stand til å forstå hverandres språk uten vanskeligheter. Historie. Tsjekkisk oppsto ved slutten av det første årtusen, ved slutten av den urslaviske perioden. Enkelte trekk fra urslavisk var i behold i gammeltsjekkisk, slik som lyden jat, nasaleringen ("ę" og "ǫ"), palataliseringen og systemet med verbbøyning i fire fortidsformer (aorist, perfektum/imperfektum, pluskvamperfektum). Disse trekkene holdt seg helt til slutten av 1400-tallet. Det finnes få skriftlige vitnesbyrd fra den eldste tsjekkiske perioden. Latin ble dengang brukt som skriftspråk, ved siden av kirkeslavisk. Det første vitnesbyrdet om det tsjekkiske språket består i to setninger i stiftelsesfundatsen for klosteret Lotoměřice fra 1057. I middelalderen utviklet tsjekkisk seg mer og mer bort fra urslavisk. Mellom 1100- og 1200-tallet ble "g" forandret til "h". Derfor heter «hode» "hlova" på tsjekkisk, "głowa" på polsk, og ("golova") på russisk. På 1200-tallet oppstod lyden "ř" fra den bløte "r"-lyden i urslavisk. På 1300-tallet begynte tsjekkisk å bli brukt i litteraturen og i administrasjonen. De første bøkene på tsjekkisk ble skrevet, og Karl IV av Det tysk-romerske rike lot Bibelen oversette til tsjekkisk. På det fonetiske planet kom lyden "f" inn i språket, uten tvil på grunn av den økende påvirkningen fra tysk. På 1300- og 1400-tallet ble de diakritiske tegnene innført i tsjekkisk. Reformen ble støttet av Jan Hus. På 1400-tallet falt lydene "y" og "i" sammen i "i", mens ortografien beholdt tegnet "y". Oppdagelsen av boktrykkerkunsten på 1400-tallet var viktig for utviklingen av det tsjekkiske språket. Kralice-Bibelen ble et forbilde. Trettiårskrigen og det følgende århundret var en nedgangstid for tsjekkisk, mens tysken vant fotfeste som undervisningsspråk. Etter den tsjekkiske nasjonale renessansen vant imidlertid tsjekkisk nytt terreng på 1700- og 1800-tallet. På denne tiden fikk det tsjekkiske skriftspråket sin nåværende form. Dialekter. Det finnes flere dialekter av tsjekkisk, og disse deles gjerne inn i to regionale grupper, som ikke samsvarer helt med regionene Böhmen og Mähren. Den mähriske gruppen i øst omfatter en undergruppe som i stor grad er påvirket av slovakisk. Områdene som ble befolket etter at den opprinnelige tyske befolkningen var fordrevet, ble påvirket av innflyttere fra hele det tsjekkiske språkområdet og har ikke noen spesiell dialekt. Alfabet. Tsjekkisk skrives med det latinske alfabetet. Det brukes diakritiske tegn. Ved sortering regnes "Č, Ch, Ř, Š" og "Ž" som egne bokstaver. Tegnet «ˇ» (hake) kalles "haček". "Akutt aksent" over en vokal (for eksempel "á") betegner at vokalen er lang. Vokaler. right Tsjekkisk har ti vokalfonemer, fem korte og fem lange. Aksent. Tsjekkisk har trykkaksent. Trykket ligger alltid på den første stavelsen i et ord. Substantiver og adjektiver. Substantiver og adjektiver dannes i tall (entall og flertall) og kasus. Det er syv kasus: nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, vokativ, lokativ og instrumentalis. Det er tre kjønn: hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. I tillegg skiller man mellom animate og inanimate hankjønnsord. I motsetning til i norsk er det ingen forskjell mellom bestemt og ubestemt form av substantivene. Adjektiver og partisipper har en kort og en lang form. Den korte forman brukes alltid i predikativ stilling. Verb. Verbene bøyes etter aspekt (avsluttet og pågående handling) og tid (presens, futurum, preteritum), person, tall og modus (imperativ, kondisjonalis). Aspekt uttrykkes dels ved hjelp av prefikser, dels ved hjelp av to forskjellige stammer. 6,5 x 55 mm. 6,5 × 55 mm er en patron som ble utviklet av den norsk-svenske geværkomite i 1893, og ble antatt av forsvaret i begge land som standard riflekaliber. I Norge var patronen i bruk i Forsvarets Krag-Jørgensen gevær fra 1894 til 1940. Det er fremdeles standard kaliber i Det frivillige skyttervesen og er derfor fortsatt det mest brukte riflekaliberet i Norge den dag i dag. Utvikling. Patronen ble utviklet av den norsk-svenske kommisjonen i november 1893. Utgangspunktet var at man ønsket et mindre kaliber enn 10,15 mm som hadde vært brukt før. Dette for å gi en bedre og flatere kulebane, og for at soldatene skulle kunne ha med seg mer ammunisjon. I perioden like før århundreskiftet antok mange land relativt finkalibrede repetergeværer med våpenmagasin. Kalibrene som ble valgt ellers i Europa var stort sett fra 7,5 mm til 8 mm. Testingen i Norge startet med kaliberet, hvor det viste seg at 6,5 mm ga best resultater, deretter så man på hylse og hylselengde, og endte da opp med en 55 mm lang hylse. Prosjektilet som ble brukt til å begynne med, ble kalt for B-prosjektil, og var en 10,1 grams kule med rund spiss. Andre land gikk over til spissere og lettere kuler for å gi flatere kulebane og høyere utgangshastighet, og i 1925 ble en 9 grams spiss kule, det såkalte D-prosjektilet, approbert i forsvaret. Selv om lignende kuler er i bruk til konkurranseskyting også i våre dager, har det kommet et vell av andre kuler for å gi bedre presisjon, høyere utgangshastighet og flatere kulebane. Norge. I Norge ble 6,5 × 55 mm tatt i bruk i Krag-Jørgensen-geværene, samt i Madsen MG, og var standard kaliber i forsvaret fram til andre verdenskrig. Sverige. I Sverige ble kaliberet tatt i bruk i både 96 og 38, samt maskingeværer og senere i den halvautomatisk rifla 42. Giga wah-wah. "Giga wah-wah" var et musikkprogram for ungdom som gikk på NRK-TV i 1991 med Robert Stoltenberg og Geir Greni som noen av programledere. Programmet kom i tre forskjellige versjoner og inneholdt ungdomskultur og musikkvideoer. Det ble sendt på fredagsettermiddagene. Programmet var delt i tre, der det ene het «Wah-Wah jorda rundt». Dette bestod av innkjøpte program fra TV-selskapet Music Box, med internasjonale pop-repotasjer, intervjuer og nyheter, mens det andre, «Giga wah-wah», var redaksjonens egen «lekekasse» fylt med musikk, repotasjer og diverse annet. De andre ukene gikk «Video wah-wah», som var en presentasjon av ukas musikkvideoer. Denne delen presenterte ferske musikkvideoer, videoønsker og årgangsvideo. Denne delen ble ledet av Trude Torp og Anette Mossin og gikk annenhver fredag. Brødrene Robert og Harald Stoltenberg jobbet mer i kulissene i dette programmet. Terje Nilsen og Kristin og Kristin Thøgersen var også en del av teamet. Egenbeskrivelse: «"Et uforutsigbart månedsmagasin med ungdomskultur og musikkvideoer som sikkert inventar. Frekt og rart GIGA – så klart"». Serien etterfulgte musikkprogrammet "Panorama" fra 1990. Skøyen kirke. Skøyen kirke er en langkirke fra 1989 i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket er i tegl og har 500 plasser. Kirken inneholder også menighetssal, kirkestue, kontorer, barnehage, ungdomsrom, kapell og speiderlokaler. I tårnet er det et elektrisk styrt klokkespill med 16 klokker. Abildsø skole. Abildsø skole er en barne- og ungdomsskole i Oslo med 580 elever per 2008. Skolen ligger på Abildsø ved Østensjøvannet i bydel Østensjø. Skolen ble grunnlagt i 1859 av Mina Vetlesen og feiret 150 års-jubileum i 2009. Elevrådet. Skolen har to elevråd, ett for mellomtrinnet og ett for ungdomstrinnet. Elevrådene har felles kontaktlærer og samarbeider om en del saker. De tillitsvalgte elevene er aktive og engasjerer seg på flere områder innenfor skolens miljø og læring. På ungdomstrinnet har elevene tatt initiativ til klassevise kommunikasjonsmøter mellom elever og lærere. Elevene reiser også rundt til andre skoler for å informere om utviklingsarbeidet og for å komme i kontakt med andre elevråd. Abildsø Skoles Musikkorps hører til ved skolen. Johan Storm Munch. Johan Storm Munch (født 1778 i Vågå, død 1832) var en norsk forfatter og biskop i Kristiansand. Han utga diktsamlingen "Fjellblomster" i 1813, og ga ut tidsskriftet "Saga" mellom 1816 og 1820. I 1823 ble han utnevnt til biskop i Christiansand stift. Sønnen Johan Storm Munch (1827-1908) var også prest og sentral i dannelsen av Frikirken Referanser. Munch, Johan Storm Munch, Johan Strøm Munch, Johan Strøm Munch, Johan Storm Munch, Johan Storm Nasjonal selvråderett. Nasjonal selvråderett er et begrep som betegner ulike nasjoners rett til å bestemme over sine egne anliggender. Begrepet oppsto i kjølvannet av den første verdenskrig og ble benyttet som strategi av såvidt ulike statsmenn som Woodrow Wilson og Vladimir Lenin. Begrepet er også innarbeidet i FNs traktater. Det er samtidig en politisk strategi som står eller kan stå i motsetning til territoriell integritet, som i Spania, Storbritannia, Israel/Palestina, Canada og det tidligere Jugoslavia. I Norge er begrepet tradisjonelt kjent i sammenheng med det ordskifte som vedrører hvorvidt dette landet bør tilslutte seg Den europeiske union (EU). Sofienberg kirke. Sofienberg kirke ligger på Sofienberg i Oslo, med adresse Rathkes gate 18. Den er en treskipet langkirke i tegl fra 1877. Kirken hadde opprinnelig ca. plasser, men antallet sitteplasser er nå ca. 500. Altertavlen, som viser Kristus på korset, er malt av Otto Sinding i 1879. Kirken har glassmalerier ved hovedinngangen, av Maria Vigeland (1951) og på sørveggen, av Enevold Thømt (1920). Orgelet fra 1928, overtatt fra Gamle Aker kirke i 1953, har 36 stemmer og nedmonteres i januar 2013 i forbindelse med at nytt orgel skal installeres. Det nye orglet leveres av det tyske orgelbyggerfirmaet Eule og vil få 42 stemmer. Kirken er kjent for å ha god akustikk og er en attraktiv konsertarena i Oslo Øst. Kirken het opprinnelig Paulus kirke og ble bygget til Paulus menighet. Da Paulus kirke på Grünerløkka sto ferdig i 1892, ble menigheten delt og kirken og menigheten fikk navnet Petrus inntil navnet i 1962 ble endret til Sofienberg. Kirken ligger i Sofienbergparken. Parken var fra 1858 kirkegård. Kirkegården ble nedlagt vest for kirken i 1920, øst for kirken i 1931. Innenfor menighetsgrensene bodde det mennesker 1. januar 2005. Kulturminne. Sofienberg kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Sofienberg kirke, sørveggen med hovedinngang Konkav linse. Konkav linse som sprer lysstrålene. En konkav linse, spredelinse eller divergerende linse er en linse med innoverkrummede (konkave) flater. Endene er vide, og midten er tynn. Lys som går gjennom en konkav linse spres. Konkave linser kan brukes i teleskop, mikroskop og briller. I briller brukes de for å kompensere myopi (nærsynthet). En konkav linse skaper et virtuelt bilde. Man tror Nikolaus av Cusa var den første som oppdaget fordelene med konkave linser i behandlingen av nærsynthet i 1451. Maria Epple. Maria Epple (født 11. mars 1959 i Seeg, Allgäu) er en tidligere tysk alpinist. Hun oppnådde sin største suksess i starten av karrieren, da hun under VM 1978 i Garmisch-Partenkirchen vant gull i storslalåm. Samme år ble hun valgt til årets idrettsutøver i Tyskland. I verdenscupen vant hun fem renn. Marias eldre søster Irene var også alpinist. Søndre Skøyen kapell. Søndre Skøyen kapell er en arbeidskirke fra 1980. Den ligger like ved Søndre Skøyen gård i Bydel Østensjø i Oslo. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Kapellet har kvadratisk såtetak. Kapellet er et samarbeidsprosjekt mellom Oppsal menighet og Normisjon, og eies og drives som et sameie mellom disse. Driften mottar ikke offentlig støtte, og mesteparten av vedlikeholdet gjøres på frivillig basis. Søndre Skøyen barnehage holder til i underetasjen i kapellet. Sørkedalen kirke. Sørkedalen kirke er en langkirke fra 1865 i Sørkedalen i Oslo. Byggverket er i tegl og har 250 plasser. Kirken er i nygotisk stil. I tilknytning til kirken er det en gravlund. Sørkedalen utgjør en egen menighet, men har ikke egen prest. I stedet holder prester fra Røa menighet gudstjenester i Sørkedalen kirke. Før kirken åpnet sognet sørkedølingene til Gamle Aker kirke (frem til 1855) og Vestre Aker kirke (1855–1865). Kulturminne. Sørkedalen kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Skjerstad Tverrpolistiske Liste. Skjerstad Tverrpolitiske Liste var en norsk tverrpolitisk liste som stilte til valg i den tidligere kommunen Skjerstad i Nordland fylke ved kommunevalget 2003. Adolf Fredriks kyrka. Adolf Fredriks kyrka, er en kirke i Stockholm. Den ble tegnet av Carl Fredrik Adelcrantz. Kong Adolf Fredrik la ned grunnsteinen i 1768, og kirken ble innviet 27. november. På kirkestedet lå tidligere et kapell bygget 1674, viet til St. Olav. Kirken ble bygget rundt kapellet, som stod igjen og ble brukt under byggetiden. Kirken er i nyklassisistisk stil, med rokkokkoinnslag. Den er bygget i form av et likearmet kors og er kronet av en lanterne, 54 moh. Altertavlen er laget av Johan Tobias Sergel og forestiller Jesu oppstandelse. Han gjorde også et gravmonument over filosofen Cartesius. Interiøret ble omdannet 1893-1895 av arkitekt Agi Lindegren, da forsvant mye av kirkens opprinnelige karakter ved at man la til stukkatur og relieffer. Hovedorgelet fra 1966 har 45 stemmer. Kirken rommer cirka personer. Kirkegården. René Descartes var begravet på kirkegården mellom 1650–1666, før hans jordiske levninger ble ført tilbake til Frankrike. Plasmid. Plasmider er ikke-kromosomale genetiske elementer som finnes i flere prokaryoter og i noen eukaryoter. Plasmider inneholder gener som ikke er essensielle for organismen overlevelse under normale vekstforhold, men som vil gi organismen en overlevelsesfordel under visse typer stress. Eksempel på proteiner kodet av plasmider er proteiner for metabolske enzymer, antibiotika resistens eller virulens. Plasmider er oftest relativt små (under 5% av det kromosomale DNA), ringformede dobbelttrådige DNA-molekyler. Plasmider replikeres uavhengig av det kromosomale DNAet, og eksisterer oftest i mer enn én kopi. Enzymene ansvarlig for replikasjon og transkripsjon av plasmidet kodes av det kromosomale DNA-molekylet. Plasmidene i en morcelle vil nedarves til dattercellene når denne deler seg med binær fisjon (vertikal nedarving.) Plasmider kan også overføres til andre celler via horisontal nedarving, en prosess kalt konjugasjon. Resultatet er at begge bakteriene har en kopi av plasmidet i ettertid. Noen plasmider kan overføres mellom et bredt spekter av bakterielle arter. Plasmider klassifiseres avhengig av egenskapene de gir organismen. - F-plasmider (fertility; fruktbarhet) koder gener som muliggjør horisontal overføring via konjugasjon. Genene ansvarlig for konjugasjonen utgjør en del av plasmidet kallt "tra" (for transfer.) - R-plasmider (resistens plasmider)har gener som koder for antibiotika resistens. Dette gir bakteriene en overlevelsesfordel i miljøer med antibiotika, og da et sterkt seleksjonspress. Overføring av R-plasmider mellom celler kodes av gener i "tra" området. R-plasmider kan inneholde flere gener for resistens mot ulike typer antibiotika. Plasmid R100 inneholder resistens mot seks ulike klasser antibiotika og kan overføres mellom arter av fem ulike gram-negative genus. Dette er av stor betydning, ikke minst i sykehusmiljøer med mye antibiotikabruk. - Toksin og virluens plasmider koder enten for genprodukter (oftest proteiner) som gjør organismen infeksjonsdyktig eller forårsaker forgiftninger. Overføring av et slikt plasmid kan forvandle en harmløs bakterie til en patogen. I bioteknologisk sammenheng brukes kunstig fremstilte plasmider som vektorer for overføring av DNA inn i celler. Sørmarkskapellet. Sørmarkskapellet er fra 1981 i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Svømming under Sommer-OL 1908. Svømming under Sommer-OL 1908. Svømming var med for fjerde gang på det olympiske programmet i London 1908. Det ble konkurrert i seks svømmeøvelser, alle for menn. Konkurransene ble gjennomført mellom 13. og 25. juli og for første gang ble de gjennomført innendørs. White City Stadium hadde fire 100 metersbaner. 1500 m fristil. Dato: 21., 23. og 25. juli. 200 m bryst. Starten på 200 meter bryst London 1908 Dato: 15., 16. og 18. juli. Stovner kirke. Stovner kirke er en arbeidskirke fra 1979 på Stovner i Oslo. Kulturminne. Stovner kirke et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Rappestad. Rappestad er et tettsted i Linköping kommune i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. I 2005 hadde tettstedet 249 innbyggere. Rappestad ligger cirka 10 kilometer vest for Linköping. JBL. JBL er et amerikansk selskap eid av Harman International Industries og som produserer høytalere både for profesjonelt bruk og til hjemmebruk. JBL ble grunnlagt i 1946 av James Bullough Lansing, derfor navnet JBL. JBL er delt opp i 2 deler, «JBL Consumer» og «JBL Professional». «Consumer»-avdelingen produserer høytalere og tilbehør for hus og hjem. Mens «Professional» lager høytalere for studioer, kinoer og turneer. JBL er blant de største produsentene av høytalere i verden. Historie. JBLs grunnlegger James B. Lansing grunnla JBL etter å ha forlatt sin stilling som toppingeniør hos Altec Lansing. Lansing lagde først høytalere som var beregnet på hjemme- og kinomarkedet. James Lansing tok sitt eget liv den 29. september 1949 etter personalsaker og dårlige valg. Bill Thomas som var visedirektør under Lansing overtok driften av selskapet etter Lansings bortgang. De neste 20 årene skulle «JBL» bli et av de beste merkene på høytalermarkedet, og produserte høytalere som Hartsfield og Paragon. Dette er høytalere som i dag ikke bare er samleobjekter, men blir sett på som høytalere av øverste klasse. I 1969 solgte Bill Thomas JBL til det som den gang het Jervis Corp. (senere Harman International). På 70-tallet kom JBL med L100-høytaleren som slo alle salgsrekorder på høytalermarkedet. På 70-tallet ble JBL også større på det profesjonelle høytalermarkedet, på slutten av 70-tallet var det flere JBL monitorer enn alle andre merker tilsammen i amerikanske studioer. JBL har også samarbeidet med THX om å utvikle høytalere for kinoer. Ford valgte å bruke JBL-høytalere i sine biler, noe Chrysler hadde gjort med Infinity-høytalere og Nissan med Bose-høytalere. Tonsen kirke. Tonsen kirke en en arbeidskirke som ble oppført i 1961 på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo etter tegninger av arkitektene Georg Greve og Geir Grung. Kirken ligger ved Trondheimsveien med utsikt over Sinsen. Den har rektangulær grunnplan under et asymmetrisk saltak, og et tårn er bygget inntil ved vestre hjørne. Ytterveggene er kledd med tegl og skifer. Kirken har 400 sitteplasser i hovedrommet og 200 i en tilstøtende sal. Fondveggen har et veggmaleri fra 1963 av Kåre Jonsborg. I våpenhuset er et vindu med glassmaleri av Bernhard Greve. Motivet er Jesus stående over et kors. I kirkens kjeller ligger kontorer for Tonsen menighet og Nordre Aker prosti. Kjelleren er også tilholdssted for speiderbevegelsen. 7. Oslo Kanaljene, en avdeling i Oslospeiderne som tilhører Norges speiderforbund, har sine møtelokaler her. Kulturminne. Tonsen kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Gjennom nøkkelhullet. "Gjennom nøkkelhullet" var en norsk tv-quiz som gikk på TVNorge fra 1997 til 1998 med Knut Borge som programleder. Hans-Olav Thyvold hadde rollen som hans medhjelper. Programmet ble sendt på søndagskveldene og gikk i to sesonger. Plottet i serien gikk ut på å invitere tre kjendiser i studio. Disse fikk, via en tv-skjerm, se innsiden av hjemmet til en kjent person de skulle gjette hvem var. Thyvold hadde en veilederfunksjon og viste frem flere karakteristiske ting som kunne knyttes opp til personen slik at deltakerne kunne klare å gjette hvem som eide huset. Når huseieren ble avslørt dukket vedkommende opp i studio til en samtale med programlederen. Programmet hadde et moderat seertall som vanligvis lå på mellom 140 000 og 200 000. "Gjennom nøkkelhullet" var basert på det britiske "Through the Keyhole", som gikk fra 1987 til 2008. Rong. Rong er et tettsted i Øygarden kommune. Rong ligger på Rongøy omtrent 35 km nordvest for Bergen. Kjell Torriset. Kjell Torriset (født 1950 i Ålesund) er en norsk billedkunstner. Han er utdannet ved kunstakademier i London og Statens Kunstakademi i Oslo. Han er bosatt i East Sussex, England, i den lille badebyen St. Leonard-on-Sea, som er en del av Hastings. Torriset var Festspillutstiller i Bergen i 1983, han hadde en retrospektiv utstilling i Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst i 1999 og han har hatt utsmykkingsoppdrag for Universitetsbiblioteket i Oslo. Kjell Torriset bruker både figurative og nonfigurative former i sin kunst. I tillegg legger han inn tekster i sine bilder. De skriver han selv, men oversetter dem så til andre språk før de blir lagt inn i bildene. I mars 2007 hadde han utstilling på Galleri K i Oslo. Torshov kirke. Torshov kirke er en langkirke fra 1958 på Torshov i bydel Sagene i Oslo. Kirken ligger i Torshov kirkepark, mellom Åsengata og Nordkappgata. Torshov kirke blir gjerne regnet som landets første arbeidskirke. Byggverket er i stein (hvit steingneis), tre og kobberplater, og har 400 plasser. Kirken ble tegnet av arkitektene Ulf Nyquist og Per Sunde, mens utsmykningene ble formgitt av Frithjof Tidemand-Johannessen. Disse består i blant annet i glassmaleri/glassmosaikk og smijernsarbeider. Smijernsarbeidene ble utført av kunstsmeden Fred Becker. Komponisten Knut Nystedt var gjennom en årrekke Torshov kirkes organist. Kulturminne. Torshov kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Crocs. Crocs Inc. er et amerikansk firma grunnlagt juli 2002 i Boulder, Colorado for å markedsføre en sko oppfunnet og laget av Foam Creations, Inc. Alle Crocs-modellene er laget i det skumlignende materialet Croslite og det er dette som gjør at skoen veier så lite, hver sko har en vekt på rundt 170 gram. Skoene var opprinnelig ment til bruk av seilere, da sålen både er sklisikker og etterlater ikke merker. Den første modellen, Beach™, ble introdusert i november 2002 ved «the Fort Lauderdale Boat Show». På tross av et begrenset reklamebudsjett er Crocs blitt mote i hele verden på meget kort tid, angivelig på grunn av frisk design og ergonomiske fordeler. Det at flere kjendiser adopterte skomoten har blitt brukt som en forklaring på skoenes popularitet. Da Jennifer Garner brukte khaki-fargede Crocs på David Lettermanshow, ble de rapportert utsolgt i hele USA uken etter. De siste årene har Crocs lansert flere typer sko og etterfølgeren til Beach™, den angivelig slankere modellen Cayman™, er per i dag den mest solgte Crocstypen. I 2005 fikk husmoren Sheri Schmelzer fra Colorado ideen om å lage pynt til å feste i hullene på familiens mange Crocs. Ikke lenge etter hadde hun og mannen etablert et firma som laget og solgte pynten, som de kalte Jibbitz. Pynten, som kan være formet som figurer av alle slag, ble svært populære. Etter ett år kjøpte Crocs opp selskapet for $10 millioner og ekteparet ble millionærer. Svein Olsen. Svein Eilif Olsen er en norsk tannlege, Rødt-politiker og tidligere fotballspiller for Glimt. Av barndomsvenner blir han ofte kalt "Bubben". Han har store deler av sitt liv hatt sitt virke i Kabelvåg i Vågan kommune, men har de siste årene bodd i fødebyen Bodø, i bydelen Rønvika. Olsen satt i kommunestyret i Vågan for RV i flere perioder, og har også sittet på fylkestinget i Nordland i én periode. Han har også stått på første plass på Nordland RVs stortingsliste, og er nå representant i landsstyret til Rødt. Fra høsten 2007 sitter Svein Olsen i bystyret i Bodø som en av to representanter for Rødt. Aubrey Beardsley. Aubrey Vincent Beardsley (født 21. august 1872, død 16. mars 1898) var en innflytelsesrik engelsk illustratør, og står, sammen med forfatteren Oscar Wilde, som den mest markante kunstneren innenfor dekadanse og art nouveau på slutten av 1890-tallet. Innledning. Aubrey Beardsley ble forbundet med de illustratører og forfattere som var knyttet til det litterære tidsskriftet "Yellow Book", og som ga betegnelsen "gul" til 1890-tallet. Han var kunstnerisk redaktør for de første fire utgavene og tegnet mange illustrasjoner for bladet. Han ble tett forbundet med en bestemt estetisk retning, «Aestheticism» – det britiske motstykket til de kontinentale stilretningene dekadanse og symbolisme. De fleste av Beardsleys tegninger var meget egenartete, preget av en individuell asymmetrisk stil, hovedsakelig tegnet i tusj og med store mørke partier i kontrast til tilsvarende store partier i hvitt, foruten områder med svært fine detaljer og dekorasjoner som ble kontrastisert til deler som ikke hadde noen. Aubrey Beardsley var den mest kontroversielle kunstneren under perioden art nouveau. Han ble berømt for sine mørke, «perverse» og groteske erotika, som ble hans hovedemne i hans senere arbeid. Hans mest berømte erotiske illustrasjoner var knyttet til temaer fra historie og mytologi, inkludert hans illustrasjoner for den greske tragedien "Lysistrata" og for Oscar Wildes "Salomé". Beardsley bearbeidet tidlig sine sære personlighetstrekk, og ble en ekspert på eksentrisk selvpromotering. Da han var 18 år beskrev han seg selv som en med «en gyselig konstitusjon, et gustent ansikt, innsunkne øyne, langt rødt hår, subbende og lutende i gangen». Hans selvkarrikerte trekk tydet på at han istedenfor å skjule sine merkverdigheter framhevet dem, noe som bidro til hans raske suksess i kunstverdenen, foruten hans opplagte talent. Hans hengslete utseende med gul hud og lange, tynne hender, var også et resultat av hans konstante sykdom. Beardsleys kunstneriske kraft. «The Cave of Spleen», illustrasjon for "The Rape of the Lock" (1896). «The Peacock Skirt», illustrasjon for "Salomé" (1892). John Ruskins krav om moralsk kunst ble utfordret av impresjonismen i siste halvdel av 1800-tallet, og måtte gi tapt for fin-de-siecles estetiske dekadanse inspirert av den franske symbolismen. Den nye kunstånden hevdet oppfatningen «kunsten for kunstens egen del», fremmet av skikkelser som maleren James McNeill Whistler og forfatteren Oscar Wilde. Beardsley tok tilsynelatende ikke del i kunstretningene, men gjennomgikk hver stil og på ekstrem kort tid hadde han albuet seg fram til sin egen plass. Man kan også se en innflytelse fra Henri de Toulouse-Lautrec og fra antikke greske vaser. Han var også en etterfølger av den pre-rafaelittiske stilen, blant annet som elev av Edward Burne-Jones, og tegnet rokokkoaktige og dekorative motiver, samtidig som han kunne utfordre viktorianske konvensjoner med sine Medusa-kvinner med nakne bryster, hår som spagetti, og lange kjoler tegnet i en eneste elegant sveip med pennen. Hensikten, som han sa, var «å søke den dekorative stilen for det moderne livet». Mindre opplagt er Whistlers innflytelse. Beardsley var like mye tiltrukket av Whistlers eksentriske personlighet som av hans kunstneriske påstand om at kunstneren var en privilegert figur, fri for alle bånd, unntatt i jakten på bildets skjønnhet. Whistlers japanskinspirerte forenkling dempet påvirkningen av Burne-Jones middelalderdyrkelse. Whistler selv hadde derimot ingen sans for Beardsley da de møttes i Paris i 1893. Syk fra barndommen av. Aubrey Beardsley ble født i 1872 i Brighton, East Essex, i England. Familien tilhørte middelklassen og var stadig i økonomiske problemer. Hans far, Vincent Beardsley, arbeidet i et bryggeri i London etter å ha tapt sin arvete formue. Hans mor, Ellen Pitt, skaffet en beskjeden inntekt ved å gi pianoundervisning. Begge foreldrene, og hans eldre søster Mabel som senere ble skuespiller, hadde kunstneriske anlegg. Selv leste han mye og oppmuntret av sin mor, ble han også en kapabel pianist. Beardsleys helse var skrøpelig og allerede fra før han hadde fylt ti år fikk han sitt første rapporterte angrep av tuberkulose, en sykdom som skulle redusere ham til invalid gjentatte ganger og som til slutt tok livet av ham. Da hans mor i 1884 ble for syk til å ta seg av ham og søsteren, ble de sendt til en tante i nærheten. Han gikk på gymnaset i fire år som kostelev hvor hans talenter som tegner ble oppdaget ved hans nådeløse karikaturer av lærerne. I 1889 ble han som 17-åring tatt ut av skolen, sendt til London for å arbeide som kontorassistent i et forsikringsselskap. Hans mor fulgte etter og kom til å fungere som sykepleier for sin sønn for resten av hans liv. Selvlært tegner. Beardsley fikk trykket et dikt, "The Valiant", i skoleavisen i 1885 og to år senere fikk han utgitt sine første tegninger, en serie med skisser, også i skoleavisen. Han fortsatte å illustrere programmer og fikk utgitt et prosastykke, "The Story of a Confession Album", i et ukeblad i 1889. Hans spredte kunstneriske forsøk endret dog ikke hans posisjon som kontorist. Han valgte da å oppsøke den berømte pre-rafaelittiske kunstneren Edward Burne-Jones. Møtet, som ble et vendepunkt for Beardsley, har siden blitt berømt. Den stadig mer frustrerte Beardsley ønsket innpass i kunstverden, og han fikk sin søster Mabel med seg for å oppsøke Burne-Jones. Uanmeldt ble de øyeblikkelig avvist av en tjener, men mens de forlater stedet får Burne-Jones et glimt av Mabels røde hår og kaller dem tilbake. Burne-Jones tittet gjennom Beardsleys portefølje og ble imponert av hva den selvlærte unge mannen kunne. Han anbefalte ham til kveldsskolen på Westminster School of Arts, og ga ham av sin tid til kritikk og samtaler. Det ble den eneste formelle kunstutdannelsen Beardsley noensinne mottok. Femten måneder etter møtet med Burne-Jones kunne han si opp sin stilling og leve utelukkende av sine tegninger. 1893-1894. Omslaget av Yellow Book, tegnet av Beardsley. Årene 1893–1894 var kanskje de mest produktive i Beardsleys liv og karriere. Han produserte illustrasjoner og bokomslag, blant annet også hans første oppdrag, en luksuriøs utgave av Thomas Malorys "Le Morte d'Arthur", for utgiveren J.M. Dent som han hadde blitt kjent med sommeren 1892. Dette mektige arbeidet besto av over 300 illustrasjoner, foruten kapittelhoder og vignetter. I 1893 ble han også kjent med en kunstner som både skulle gjøre ham berømt og samtidig bidra til hans eget fall. Det var den irske forfatteren Oscar Wilde. I februar 1893 ble Wildes skandaløse skuespill "Salomé" utgitt i sin originale franske utgave, og Beardsley tegnet en illustrasjon inspirert av skuespillet for et ukeblad. Wilde beundret tegningen og skaffet Beardsley oppdraget å illustrere den engelske utgaven for utgivelse i 1894. Oppdraget ble begynnelsen til et feiret, men også vanskelig og til tider også utrivelig vennskap med Wilde. Vennskapet endte da forfatteren ble stilt for retten og dømt for sodomi i 1895. Da det første heftet av det litterære tidsskriftet "Yellow Book" utkom i 1894, med amerikaneren Henry Harland som redaktør og hvor Beardsley fungerte som kunstredaktør, ble Beardsleys navn brakt ut til publikum. De nye trykkerimetodene, der fotomekanisk reproduksjon for første gang tillot kunst å bli masseprodusert, fikk Beardsleys svarthvitt-tegninger til å komme til sin rett. Kombinert med Harlands bemerkelsesverdige markedsstrategier ble bladet en sensasjon. Det ble samtidig heftig angrepet av de øvrige media for å være uanstendig. Den tilknytningen som Beardsley hadde til "Yellow Book", foruten hans allerede eksisterende forbindelse med Oscar Wilde, var så sterk at Beardsley fikk sparken i april 1895 da Wilde ble arrestert – til tross for at Wilde aldri hadde bidratt til bladet. Kort tid etter ble Beardsley kontaktet av en rivaliserende utgiver, Leonard Smithers, og kanskje nettopp på grunn av dennes rykte for å utgi erotikk aksepterte han. "The Savoy" ble lansert og her fikk Beardsley også utløp som skribent. Han skrev "Under the Hill" som var hans versjon av den tyske middelaldermyten "Tannhäuser", transformert til et språk like ekstravagant som hans tegninger og det poetiske stykket "The Ballad of a Barber", som var en uferdig roman om en dandy som reiser til en dekadant underverden. Da tidsskriftet gikk inn i desember 1896 fortsatte Beardsley å illustrere andre verker for Smithers, blant disse var en utgivelse av Alexander Popes "The Rape of the Lock", Ben Jonsons svarte komedie "Volhpone" og Aristifanes' "Lysistrata". Smithers utga også Beardsleys egen "A Book of Fifty Drawings", den første samlingen av hans tegninger. Beardsley og Oscar Wilde. Beardsley var en nær venn av Oscar Wilde. Selv om Beardsley var tilknyttet den homoseksuelle gruppen som inkluderte Oscar Wilde og andre engelske estetikere, er spørsmålet om Beardsleys egen seksualitet et åpent spørsmål. Wilde skal ha sagt «Ikke sitt ved siden av Beardsley, det er ikke kompromitterende!» Antagelig var Beardsleys påståtte homoseksualitet noe han skrøt på seg i denne kretsen, blant annet fordi hans sykdom krevde sitt, og at han antagelig var som aseksuell å regne. Mer oppsiktsvekkende er den spekulasjonen som hans biograf gjør ved å antyde at Beardsley hadde et incestuøst forhold til sin elskede søster Mabel, og at hun kan ha født hans aborterte barn. Beardsleys forhold til Wilde var problematisk. Det synes å bestå av både en gjensidig beundring og sjalusi. Beardsley var fast bestemt på å forhindre at Wilde ble bidragsyter i "Yellow Book" og senere i "The Savoy". Hans tvetydige forhold til Wilde kom til syne i hans tegninger for Wildes skuespill "Salomé", hvor han tegnet inn ironiske karikaturer av Wilde med skjulte hentydninger. Disse «morsomhetene» fikk Beardsleys utgiver til å gå over tegningene med et forstørrelsesglass for å sikre seg. Stundom oppdaget han obskøniteter hvor intet var å finne og overse dem som var der. Med dagens øyne er det vanskelig å se det uanstendige eller obskøne i Beardsleys tegninger, men det ‘gule’ 1890-tallet var sjokkert. "Yellow Book" ble solgt ut, Beardsley ble berømt og ikke minst beryktet over natten. «Om jeg ikke er grotesk er jeg intet,» lot han seg sitere på. Da Oscar Wilde ble arrestert i 1895, ble Beardsleys fall desto større. Han mistet stillingen som kunstredaktør, kom i finansielle problemer, mistet huset og ble veldig syk. Beardsley dør. De to siste årene av hans liv, hvor han var bortimot invalid av sykdommen, var også en intenst produktiv periode. Det ble sagt at han beveget seg mellom sengen, sofaen og tegnebordet. Selv da han lå døende, arbeidet han febrilsk for å gjøre ferdig ornamenterte bokstaver for Ben Jonsons "Volphone". I mars 1897, etter å ha konvertert til katolisismen i et angstbitersk forsøk på forsoning, reiste han til Paris sammen med sin mor og søster. Legene advarte mot å tilbringe vinteren i den franske hovedstaden, og i november reiste de til Menton i det sørlige Frankrike. Der ble Beardsley sengeliggende på Hotel Cosmopolitain etter et anfall av lungeblødning den 26. januar 1898, og sto aldri opp igjen. Tanker om religion og skyld for erotikken i tegningene forfulgte ham og han tilbrakte tiden med å lese om katolske helgener. Ni dager før han døde skrev han et notat til Smithers, sin utgiver i London, med beskjed om å ødelegge alle tegningene: «Jesus er vår herre og dommer. Jeg ber deg om å ødelegge alle kopier av Lysistrata… ved alt som er hellig… alle obskøne tegninger!» Med tanke på ettertiden unnlot Smithers å etterkomme Beardsleys siste ønske. Den 16. mars 1898 dør Aubrey Beardsley, 25 år gammel. Han tegnet til det siste, moren finner hans yndlingspenn på gulvet. Den 2. april 1898 skriver avisen "New York Times" om dødsfallet: «En framtidig verden vil undre seg på hvorfor det var en kortvarig interesse for Beardsleys arbeid. Det var en forbipasserende mote, et lite tegn på dekadanse, og intet mer». Den siste ironien i Beardsleys liv var at den angrende katolikken ble begravd i den protestantiske delen av kirkegården Cimetiere du Trabuquet. Hans søster la en kopi av "Kameliadamen" i kisten. New York Times' håp om at Beardsley ville bli glemt ble gjort til skamme. Tegnerens revolusjonære og elegante asymmetrisk strek, hvor både proporsjoner som perspektiv ble bevisst ignorert, og ikke minst hans frihet fra konvensjoner, passet tidsånden spesielt godt på 1960- og 1970-tallet, dog også som dekor i butikker og kafeer. Hans påvirkning på senere kunstnere kan påvises på Kandinsky, Klee, Matisse, og Picasso merket seg Beardsleys stil og han influerte direkte det dekadente arbeidet til Damien Hurst. Eksterne lenker. Beardsley, Aubrey Beardsley Beardsley, Aubrey Beardsley, Aubrey Vikingstad. Vikingstad er et tettsted i Linköping kommune i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. I 2005 hadde tettstedet 2 072 innbyggere. Det ligger ved Södra stambanan. I Vikingstad finnes blant annet bensinstasjon, butikk, skole og en jernbanestasjon hvor lokaltog stanser. Vikingstads kirke ligger 2-3 kilometer sør for tettstedet. Et annet Vikingstad ligger på Karmøy i Rogaland. Det er navnet på en gård med postnummer 4260. Tøyen kirke. Tøyen kirke er en langkirke fra 1907 i Oslo kommune, Oslo fylke. Byggverket er i stein og tegl og har 250 plasser. Kirken er integrert i gatebebyggelsen med en fasade med to tårn og en gavl. Kulturminne. Tøyen kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Perlegurami. Perlegurami er en populær akvariefisk. Som andre labyrintfisker har den et organ (kalt labyrinten) som den kan ta inn luft i og utnytte oksygenet. Den går derfor ofte til vannflaten for å snappe luft, særlig i oksygenfattig vann. Føde. Perleguramien er en alteter. I akvarium eter den ale standard-fôr som tilbys i handelen, men setter pris på et vegetabilsk tilskudd. Forplantning. I forhold til andre labyrintfisker er hannen lite aggressiv mot hunnen etter leken. Skumredet bygges mellom to flyteplanter. Hannen lager luftbobler med munnen som han binder sammen med spytt, og med hjelp av labyrintorganet. Hunnen har også labyrintorgan, men det er hannen som bygger redet. Parringen skjer under redet, og eggene flyter opp og fester seg i boblene som gir dem en viss beskyttelse. Hannen skilter med en rød farge, spesielt under leken. Pressefotograf. En pressefotograf arbeider primært med visuell journalistikk i form av fotografier. De bedriver fotojournalistikk. Siden mange av Norges mindre lokalaviser har små redaksjoner må pressefotografene ofte også skrive artikler, – eller journalister jobbe både som skrivende og «pressefotografer». Bildejournalistikk som en beskrivende term impliser ofte bruken av en viss dokumentarisk stil og journalistisk teft - en vanlig bryllupsfotograf kan ikke kalles pressefotograf, til tross for at vedkommende tar bilde av en viss hendelse og får bildene publisert i pressen. Rock Island (Illinois). Rock Island er en by i Rock Island County i Illinois i USA. Folketallet var 39 684 i 2000. Byen ligger ved bredden av Mississippi og er en del av storbyområdet Quad Cities, som i tillegg består av nabobyen Moline og byene Davenport og Bettendorf i Iowa. Posisjonen er 41°29' nord, 90°3' vest. Ved Rock Island løper sideelva Rock River inn i Mississippi. Ved bredden av denne lå tidligere landsbyen Saukenuk, der sauk-høvdingen Svarte Hauk (Black Hawk) blei født. På stedet er det nå en park med et museum. På øya Arsenal Island i Mississippi ligger Rock Island Arsenal, den største statseide produsenten av våpenutstyr i USA med rundt 6000 sivile arbeidsplasser og 250 militære. Jernbaneselskapet Chicago, Rock Island & Pacific Railroad blei grunnlagt her i 1851. Det var bedre kjent som Rock Island Line. Blues-/folk-sangeren Leadbelly skreiv en sang med samme tittel på 1930-tallet. Den er seinere spilt inn også av bl.a Johnny Cash (1957). Jernbaneselskapet gikk konkurs i 1980. Den første jernbanebrua over Mississippi blei bygd fra Arsenal Island til Davenport i 1856. Filmen "Road to Perdition" (2002, regi: Sam Mendes) foregår delvis i Rock Island. Spinn (TV-serie). "Spinn" (1997) var en norsk underholdnings-serie som gikk på TVNorge i 1997 med Knut Borge som programleder. Spinn var et underholdningsprogram hvor programleder Borge ledet oss gjennom spontan og lekende teatersport. De to lagene, som besto av Kim Haugen, Helén Vikstvedt, Jan Paul Brekke, Kjersti Holmen, Øyvind Angeltveit og Kari Lunden improviserte seg fram til løsninger på oppgavene. Regi: Paal Ritter Schjerven Serien gikk på tirsdagskveldene på TVNorge. Tuloma. Tuloma (russisk: Тулома, finsk: "Tuulomajoki", skoltesamisk: "Tuållâmjokk") er ei elv i Murmansk oblast i Russland. Med et nedbørfelt på 21 500 km² og et middelvannføring på 255 m³/s er Tuloma en av Nordkalottens største elver. Elva har sine kilder rundt Saariselkä og Urho Kekkonen nasjonalpark helt øst i Lappland i Finland. Selve Tulomaelva dannes ved samløpet av sideelvene Lotta og Nota i innsjøen Notozero, og utløpet er i Kolabukta like ved Murmansk på Kolahalvøya i Russland. Vannkraft. Det er bygget to vannkraftverk i elva. Det første kraftverket som ble bygd, Nedre Tuloma, ligger ved byen Murmashi ikke langt fra utløpet i Kolabukta. Det andre og største kraftverket, Øvre Tuloma, ligger ved Verkhnetulomskij 60 km lengre opp i elva. Det er her bygd en 62 m høy demning, som danner et vannmagasin som er opptil 20 km bredt og som strekker seg 120 km oppover Tuloma. Fiske. Tuloma var tidligere en utmerket lakseelv, på linje med Tana i Finnmark i produktivitet, med en årlig fangst på over 100 tonn. Ved Padunfossen ved utløpet av Notozero hadde skoltesamene rettigheter til å fange laks i stengsel, og det ble hvert år fanget flere titalls tonn med laks der. Men da kraftverkene ble bygd ble laksens gyteplasser og vandreruter ødelagt. Ved det første kraftverket ble det etter noen år bygd en vel fungerende laksetrapp, og etter hvert tok fisket seg opp mot gamle høyder. Men da det store kraftverket Øvre Tuloma og demningen ved Verkhnetulomskij ble bygd kollapset laksefisket i elva. Notozero ble en del av det store Verkhnetulomskoje-magasinet, og Padunfossen ble borte. Det ble bygd en fiskeheis ved demningen, men den fungerte ikke og ble lagt ned etter kort tid. Det er dog fremdeles en liten, gjenværende laksestamme i Tuloma, som gyter i de uregulerte sideelvene nedenfor demningen, da spesielt i elva Petsja. Det foregår nå arbeid for å kartlegge mulighetene for å gjenoppbygge en laksestamme i Tuloma, ved hjelp av tiltak som vil tillate laksen å passere demningene og nå frem til gyteplasser i vassdragets øvre bielver, som fremdeles er i sin naturlige tilstand. Håpet er at dette vil bringe betydelige fordeler og inntekter til området, i form av fritidsfiske og økoturisme. Himalchuli. Himalchuli eller Himal Chuli er det nest høyeste fjellet i fjellkjeden Mansiri Himal i Himalaya. Fjellet ligger sør for Manaslu, en av 8000-meterne, og er med sine 7893 moh. verdens 18. høyeste fjell. Himalchuli ble første gang besteget i 24. mai 1960 av en japansk ekspedisjon. Minstelønn. Minstelønn er en fastsatt nedre lønnsgrense som avtales eller bestemmes. Minstelønn kan lovfestes, og gjelder da for alle arbeidere i et land, eller den kan være avtalt i en tariffavtale mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, såkalt "tariffavtalt minstelønn". Både lovfestet og tariffavtalt minstelønn kan gjelde for bare deler av arbeidslivet; spesielle bransjer eller regioner. Det er ikke lovfestet minstelønn i Norge. For en arbeidstaker betyr dette at dersom han eller hun ikke er medlem av noen arbeidstakerorganisasjon er det ingen regler som regulerer lønnsnivået. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) har foreslått en lovfestet minstelønn i Norge, for å unngå såkalt sosial dumping. Gjennom Allmenngjøringsloven har arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene anledning til å fremme krav om allmenngjøring av tarifflønn. Dette har blitt gjennomført eksempelvis i bygg- og anleggsbransjen, gjennom Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge. I praksis fungerer dette som en lovpålagt minstelønn, men kun for de bransjene Tariffnemda har bestemt. Blå gurami. Blå gurami er en art av guramier i slekten "Trichopodus". Det er en populær akvariefisk, og det finnes flere fargevarianter i handelen, blant annet gullgurami, marmorgurami, blåmarmorgurami og opalgurami. Den blir opptil 15 cm lang, men 10 cm er en vanligere størrelse. Den finnes naturlig i Mekong i Kambodsja, Laos, Thailand og Vietnam, og i Yunnan i Sørøst-Asia. Den eter zooplankton, krepsdyr og insektlarver. Blå gurami lever i myrer sumper, kanaler og våtmark i lavlandet. I flomtiden vandrer den til oversvømte områder. Når flomtiden nærmer seg slutten, drar den tilbake til permanente vann. Hannen bygger skumrede til eggene, og forsvarer dem iherdig. På Java har blå gurami en viss betydning for fiskerinæringen, hvor den saltes og tørkes. Akvaristikk. Blå gurami ble først importert til Europa i 1896, da den kom til Nederland og Tyskland. Blå gurami er ikke kresen i matveien, men trenger både algebasert og kjøttrikt fôr. Den trives i godt beplantede akvarier. Blå gurami kan holdes med et utvalg andre arter som ikke er for ulike i størrelse og temperament. Hanner kan bli territorielle overfor hverandre, mens de blir spakere når de er sammen med andre, mer aggressive fisk. Oppdrett. Man kan skjelne kjønnene ved å se på ryggfinnen. Hos hannen er den lang og spiss, mens hunnens er kortere og avrundet. Hunnen er i tillegg rundere i buken. Når paret er klar til å leke, bygger hannen et skumrede og begynner å kurtisere hunnen ved å svømme fram og tilbake, spille med finnene og løfte halen. Når man ser denne adferden, bør vannivået senkes til rundt 20 cm. Etter leken bør hunnen flyttes til et annet akvarium, da hannen kan bli aggressiv mot henne. Hannen vil passe på eggene til de klekker. Etter klekking bør man skifte vann ofte, spesielt i løpet av den tredje uken mens labyrint-organet utvikles. Ullern kirke (Oslo). Ullern kirke er en korskirke i romansk stil fra 1903 på eiendommen Holgerslyst i Bydel Ullern i Oslo. Kirken er sognekirke for Ullern menighet. Byggverket er i stein og har 800 plasser. Kulturminne. Ullern kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Wing (Buckinghamshire). Wing er en stor landsby i Buckinghamshire i England. Den ligger ved hovedveien A418 mellom Aylesbury og Leighton Buzzard, omkring tretten km nordøst for Aylesbury og fem km vest for Leighton Buzzard. Navnet. Stedet er nevnt i "Domesday Book" (1086) som "Witehunge", og i et angelsaksisk manuskript fra ca. 966–975 som "Weowungum". Sistnevnte kan bety enten «Wiwas sønner/folk» eller «de som bor ved/vier seg til et hedensk tempel». Stedsnavnet regnes med blant ikke-kristne religiøse stedsnavn som er bevart i Storbritannia. To landsbyer i nærheten, Wingrave og Wingbury har samme etymologi for første stavelse. Historie. Den angelsaksiske kirken i landsbyen, som er viet til alle helgener, regnes som en av landets eldste kirker. Under den har man funnet rester av et hedensk tempel. Stedet regnes derfor som et av de i landet som har hatt lengst kontinuerlig religiøs aktivitet, minst 1300 år tilbake. I 2000 besøkte BBC-programmet "Meet the Ancestors" Wing, og rekonstruerte ansiktet til en saksisk pike som ble funnet gravlagt på kirkegården. Kirken ble etter tradisjonen bygget av St. Birinius i det 7. århundre, samtidig som det ble opprettet et kloster i Ascott av et ukjent medlem av Wessex' kongefamilie. Kirken har flere monumenter, blant annet et kjent renessansemonument til Robert Dormer (død 1552). Et stykke av Icknield Way går gjennom landsbyen. Den var i bruk gjennom middelalderen, og var viktig for landsbyens vekst, men i moderne tid er den lite i bruk da den er erstattet av andre veier. I det 20. århundre ble Wing kjent under diskusjonene om plasseringen av en ny flyplass for å betjene London. Det ble organisert en lokal kampanje for å hindre at flyplassen ble lagt dit, kalt «Wings Off Wing Campaign». Kampen lyktes, og man utvidet i stedet Heathrow. På en flyplass ved landsbyen som ble brukt av RAF under andre verdenskrig ligger nå et hønseri. Det er hele tre puber og en klubb i Wing, hvilket er uvanlig for en landsby med færre enn 5000 innbyggere. Wing er også en av de få landsbyer i Buckinghamshire som har egen politistasjon. Herregården Ascott House ligger i sognet. Vålerenga kirke. Vålerenga kirke er en langkirke fra 1902 på Vålerenga i Oslo. Kirken har et asymmetrisk plassert tårn, som den første i Oslo og en av de første i Norge. Den er er bygget i grå granitt med klebersteinsdetaljer, arkitekter Heinrich Jürgensen og Holger Sinding-Larsen. Kirken har et klokkespill med 12 forskjellige kirkeklokker og ligger i Vålerenga park. Historie. Kirken brant 18. september 1979, på grunn av et arbeidsuhell. En blikkenslager hadde lagt fra seg loddebolten og så tok høstløvet i takrenna fyr. Blikkenslageren slukket det han så, og brannvesenet antok senere at brannen var slukket, men det hadde spredt seg gnister under skiferen som senere slo ut i full brann. Kun ytterveggene i stein sto igjen. Blant annet gikk fresko- og glassmalerier av Emanuel Vigeland tapt. Hele fem år senere, 2. desember 1984, ble kirken innviet på nytt, etter omfattende gjenoppbygging. Arkitekt var Asbjørn Stein. Innvendig har kirken blitt forandret. Kirkeskipet er kuttet på midten med alteret midt i rommet, og koret er gjort om til en menighetssal med plass til 200 mennesker. Kirken har fått nytt glassmaleri av Håkon Bleken og en frise av Emanuel Vigeland. Kirken har et orgel levert av den danske orgelbyggeren Carsten Lund med 29 stemmer + cymbelstjerne og nattergal. Brannen i kirken er tema for sangen «Vålerenga Kjerke» av Trond Ingebretsen, utgitt med "Bjølsen Valsemølle". Sangen avsynges før avspark av supporterne på Vålerenga Fotballs hjemmekamper. Prestebolig. Kirkens prestebolig ligger like ved kirkens nordside. Boligen er hvitmalt. Her bor kirkens prest. Kulturminne. Vålerenga kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Fredelig kampfisk. Fredelig kampfisk er en labyrintfisk i slekten kampfisker. Det selvmotsigende navnet kommer av at arten er mindre territoriell enn sin slektning siamesisk kampfisk. Fargen er variert, og finnene er kortere enn hos den siamesiske kampfisken. Kanten på gattfinnen er ganske rett, og ikke bølgende. Hunner har svakere farger. Hanner er aggressive mot hverandre, men det er sjelden at de skader hverandre når de slåss. Det er derfor mulig å ha mer enn én hann i et romslig akvarium. Denne arten er fredelig mot andre fisk. De går dårlig sammen med aggressive eller finnenappende fisk. De blir opp til 6 cm lange, foretrekker en pH på mellom 6,0 og 7,0, og en temperatur på mellom 24 og 28 grader Celsius. De bør ha rikelig med flyteplanter eller lignende gjemmesteder ved overflaten. De kan være følsomme ovenfor brå endringer i vannkvaliteten. Fordi de puster luft, er de også følsomme for store temperaturforskjeller mellom vannet og luften over. Aremark kirke. Aremark kirke er en langkirke fra 1861 i Aremark kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tegl og har 400 plasser. Arkitekt P.H. Holtermann. Adkomst til stedet er via Rv21 og Fv863. Connie Barr. Connie Beate Barr (født 15. april 1965 i Oslo) er en norsk dokumentarregissør, journalist og tidligere programleder i TV 2. Karriere. Barr har utdannelse fra Universitetet i Oslo, og fikk sin videregående utdanning ved Bjerke videregående skole i Oslo. Barr startet sin karriere i ungdomsredaksjonen NRK, da som programleder for ungdomsprogrammet «Kluzz». Hun har vært i TV 2 siden 1992, som nyhetsanker, programleder og dokumentarjournalist. Barr står bak den mye omtalte dokumentaren «Vaksineeksperimentet» om Folkehelsas vaksine for hjernehinnebetennelse, 20 år etter at hun lagde vervefilmer til et stort vaksineforsøk. Det var gjennom ungdomsredaksjonen på NRK og 230.000 ungdommer meldte seg til et forsøk de trengte 100.000 til. Barr er nominert til Gullruten tre ganger, og vant Gullruten for beste fakta- og aktualitetsprogram i 2008, med dokumentaren "I kø for livet". Barr er gift med kommunikasjonsdirektør i Widerøe, Richard Kongsteien. Arbeid i TV. 1993 – 1997: Programleder for programmene «En anelse rødt», «God Morgen, Norge!», Valgmanesjen. 2005 – 2009: Dokumentarjournalist i Dokument 2. Filmografi. Prosjekt Supermodell – Se meg, elsk meg (2005). Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Alnes fyr. Alnes fyr er et fyr som ligger på fiskeværet Alnes på nordsida av Godøya i Giske kommune, en øykommune på Sunnmøre i Møre og Romsdal, like nord og vest for Ålesund og vest for Haram. Det har vært fyr for båter og skip på Alnes siden 1853. I 1869 reiste alnesingene selv et eget fyrhus i form av et tømmerhus med tranlampe. I 1876 ble det bygd bolig til fyrmesteren og familien, samt uthus og naust. 1878 ble tømmerhuset solgt og fyrvesenet bygde nytt fyr. Dette ble bygd om i 1892. I 1905 ble fyret oppgradert med et fransk linseapparat av 4. orden. I 1928 ble det gass- og parafin-drevne fyret erstattet av en elektrisk fyrlykt. Dagens fyrtårn ble bygd i 1937. Det er et trekledd vinkeljerntårn og 22,5 meter høyt. Fyret ble automatisert og avfolket i 1982. Etter omfattende restaurering har anlegget siden 1993 også vært kultursenter med kafé, kunstutstillinger og en utstilling om fyrhistorien. Fyret eies av Giske kommune og er vernet etter lov om kulturminner. Det har åpent hver dag om sommeren og alle søndager om våren og høsten. Go'fot på låven. "Go'fot på låven" var en norsk underholdningsserie som gikk på NRK-TV sommeren 1992, 1993 og 1994. Programserien inneholdt mye trekkspillmusikk og danseband med påfølgende låvedans. Det var også enkelte humoristiske innslag. Programledere var Tore Strømøy og Alf Tande-Petersen. I 1993 var Tande-P byttet ut med Per Arne Lynum som spilte rollen som odelsgutten og ungkaren Ottar. Programmene ble sendt fra Fremo gård på Ler i Melhus kommune. Annet. På grunn av en streik i NRK i juni 1994 ble det kun sendt fem programmer den sommeren og ikke seks som var planlagt. Askim kirke. Askim kirke er sognekirke for Askim, og er en tømmerkirke fra 1878. Dens forgjenger var en romansk steinkirke fra middelalderen. Kirkestedet ligger på en høyde litt nord for nåværende sentrum i Askim. Middelalderkirken. Den gamle kirken lå like øst for den nåværende kirken. Den var antakelig oppført rundt 1200 og er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1336. Den har hatt rektangulært skip og avlangt, smalt kor, og murt opp med store kvaderstein. På taket var en åttekantet takrytter med høy hjelm. Utseendet er bevart ved samtidige tegninger og ett fotografi. Den ble revet umiddelbart etter at den eksisterende kirken sto ferdig. I dag består store deler av kirkegårdsmuren av kvaderstein fra den gamle kirken. Eksisterende kirke. Dagens kirke ble oppført i 1877-78 som korskirke av rundtømmer, etter et noe modifisert forbilde i Båstad kirke. Den har 395 sitteplasser. Södra stambanan. Södra stambanan er en svensk jernbanestrekning. Den grener av fra Västra stambanan nær Stockholm og har funksjon som hovedstrekning mellom Stockholm og Malmö. Den kan kjøre med 200 km/t på rundt 70% av strekningen og kan derfor regnes som høyhastighetsbane. Opprinnelig mente man med dette navnet banen fra Malmö via Nässjö til Falköping, hvor den ble knyttet til Västra stambanan Stockholm-Göteborg, denne sto ferdig 1864. 1874 ble Östra stambanan, banen mellom Katrineholm og Nässjö, tatt i bruk. Katrineholm ligger også langs Västra stambanan men nærmere Stockholm, slik at den nye strekningen var kortere. Det ble derfor naturlig å betrakte Malmö-Nässjö-Katrineholm(-Stockholm) som én bane og «Södra stambanan» ble etter hvert brukt om denne strekningen, den nye betydningen ble fastlagt av Banverket i 1990-årene. Banen Nässjö-Falköping fikk navnet «Jönköpingsbanan». Södra stambanan er en av Sveriges viktigste jernbaner og har dobbeltspor hele veien bortsett fra grenen over Nyköping. Persontogene Stockholm-Malmö/København kjøres av SJ (over Katrineholm, der det er dobbeltspor). Lokalt finnes også andre trafikkoperatører, for eksempel Östgötatrafiken og Skånetrafiken. Knutepunkter for persontrafikken er Katrineholm, Norrköping, Linköping, Mjölby, Nässjö, Alvesta, Hässleholm og sluttstasjonen Malmö. Den dominerende godstrafikkoperatøren er Green Cargo. Det er planlagt å oppgradere enkelte delstrekninger til en topphastighet på 250 km/t innen 2020. Grøtvedt menighetssenter. Grøtvedt menighetssenter er fra 1984 i Askim kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Hærland kirke. Hærland kirke er annekskirke til Eidsberg sogn i Østfold, og ligger ved E18 ca. 2 km øst for Mysen. Kirken nevnes første gang i 1366, men har sikkert vært eldre. Den eldste kirken lå på det opprinnelige kirkestedet på Hærland gård, omtrent en kilometer sør for eksisterende kirke. Det var en liten stavkirke, og på 1600-tallet var den i dårlig stand. Særlig var bunnsvillen på nordsiden dårlig. I 1694 var man nødt til å sette fire kraftige bjelker innunder takskjegget på nordsiden for at bygningen ikke skulle rase ut. Og i 1700 ble det bestemt at stavkirken måtte rives, og en ny kirke reises. Av uviss grunn ble det samtidig bestemt at kirkestedet skulle flyttes til Revhaug lenger nord. Her ble den nye kirken innviet i 1701. Det var en laftet tømmerkirke, og den var i bruk fram til 1777, da den var falleferdig, og det måtte bygges ny kirke. Den sto ferdig året etter, og var en tømmerkirke som forgjengeren. I 1877 begynte man arbeidet med en ny og større kirke, like vest for den gamle. Den sto ferdig i 1878, og var tegnet av arkitekt Hjalmar Welhaven i nygotikk og med 450 sitteplasser. Dette er eksisterende kirke i dag. Kulturminne. Hærland kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Mysen kirke. Mysen kirke er en langkirke fra 1903 i Eidsberg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Kulturminne. Mysen kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Trømborg kirke. Trømborg kirke er annekskirke til Eidsberg sogn i Østfold, og ligger ved Rv22 mellom Rakkestad og Mysen, ca. seks kilometer øst for Eidsberg kirke. På stedet sto en liten steinkirke fra middelalderen, indre mål er angitt til ca. 10 x 5 meter, men det eneste foto som finnes kan tyde på at den var litt mindre. I 1732 ble vestmuren revet, og våpenhuset ble utvidet til å forlenge skipet. Kirken var fortsatt for liten for en raskt voksende befolkning, og i 1878 var en ny tømmerkirke reist sør for den gamle. Det ble besluttet å rive den gamle kirken og bruke steinene til kirkegårdsmur. Døpefonten fra middelalderen ble overført til den nye kirken, altertavlen og prekestolen kom til Folkenborg museum. Den nye kirken er bygget etter tegninger av Hjalmar Welhaven, og den ble restaurert til dagens utseende i 1954-55. Den har 300 sitteplasser. Middelalderkirkens festdag var Maria besøkelsesdag (2. juli), og dette har vært satt i forbindelse med en hellig kilde – en mariakilde – i skråningen sørøst for kirkestedet. Kilden eksisterer fortsatt. Borge kirke (Østfold). Borge kirke er en langkirke fra 1861 i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Antagelig har plassen som kirken ligger på nå blitt brukt som norrønt gudehov i førkristen tid. Den første kirken som ble bygd på stedet ble viet til Olav den Hellige. Kirken på stedet har brent flere ganger. Den nåværende Borge Kirke ble bygd i 1861. Byggverket er i stein og har 270 plasser. Gravkapellet fra 1961 er tegnet av Aksel Fronth. Kirken har stein fra den tidligere middelalderkirken i veggene. I februar 1660 var det et slag mellom to mindre hærer i slagorden i området ved Borge kirke. Dette er kjent som "Slaget ved Borge kirke". Adkomst til stedet er via Fv524 og Rv110/Rv113. Fagerheim bedehuskapell. Fagerheim bedehuskapell er et kapell i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Ann-Helen Moen. Ann-Helen Moen (formelt uten bindestrek), født 1969, er en norsk sopran fra Molde, bosatt i Storbritannia. Hun tok utdannelse ved Griegakademiet (Universitetet i Bergen) og Operaakademiet i København, og var solist ved operaen i Graz fra 2001 til 2004. I 2006 sang hun Solveig i Bentein Baardsons oppsetning av "Peer Gynt" foran Sfinksen i Giza. Fredrikstad domkirke. Fredrikstad domkirke er en langkirke fra 1880 i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Da kirken ble bygget i 1880, var navnet Vestre Fredrikstad kirke. Kirken skiftet navn til Fredrikstad domkirke da Borg bispedømme ble opprettet i 1968, og gjorde kirken til domkirke. Byggverket er i tegl og har 1100 plasser. Det er en langkirke i murstein i nygotisk stil. Interiøret er utført av W. Peters, Axel Revold, A. Arneberg og E. Vigeland. Glemmen nye kirke. Glemmen nye kirke er en korskirke fra 1853 i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Den er bygd som langkirke, utvidet til korskirke i 1888 Adkomst til stedet er via Rv109. Jew Watch. Jew Watch er en kontroversiell nettside som selv mener at de kartlegger jødenes påvirking og eierskap over massemedier, finansinstitusjoner og underholdningsindustri, særlig i USA. De opererer også med en oversikt over hvilke skuespillere som er jødiske eller har jødisk opphav i amerkansk filmindustri. Nettsiden er av flere blitt beskyldt for å driveantisemittistisk virksomhet. De blir av mange definert som en hat side. Nettstedet hevder videre blant annet at Terrorangrepet 11. september 2001 var «en jødisk hat-svindel», at Sovjetunionen var jødestyrt og at jøder styrer store tvangsprostitusjonsnettverk. Siden drives av Frank Weltner fra St. Louis. Weltner har blitt beskyldt for å være med i den rasistiske organisasjonen National Alliance. Selv avviser Weltner anklagene. Jew Watch fikk noe oppmerksomhet i media etter at de hadde manipulert Google slik at de fikk første treff på søkestrengen «Jew». Gressvik kirke. Gressvik kirke er en langkirke fra 1925 i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 450 plasser. Kjølstad kapell. Kjølstad kapell er et kapell fra 1987 i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Byggverket er i glass og tre og har 300 plasser. Kråkerøy kirke. Kråkerøy kirke er en langkirke fra 1911 i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 600 plasser. Onsøy kirke. Onsøy kirke er en langkirke i nygotisk stil fra 1877 på Onsøy i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Kirkens arkitekt var Henrik Thrap-Meyer. Byggverket er i tegl og har 600 plasser. Østre Fredrikstad kirke. Østre Fredrikstad kirke er en korskirke fra 1779 i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 650 plasser. Rolvsøy kirke. Rolvsøy kirke er en langkirke fra 1908 i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tegl og har 450 plasser. Adkomst til stedet er via Rv109 og Rv112. Dries Mertens. Dries Mertens (født 6. mai 1987) er en belgisk fotballspiller som spiller på midtbanen til PSV Eindhoven. Han spilte i FC Utrecht før han gikk til PSV. I 2005/2006 var Mertens utleid til Eintracht Aalst, hvor han ble valgt til «sesongens beste spiller». Fra 2006 til 2009 spilte han for AGOVV Apeldoorn. Tidlig i karrieren var han i stallen til AA Gent, men han slo ikke gjennom på førstelaget. Torsnes kirke. Torsnes kirke er en langkirke fra 1860 i Fredrikstad kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 225 plasser. Asak kirke. Asak kirke er en langkirke fra 1893 i Halden kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tegl, har 400 plasser og er bygget i nygotisk enkel stil. Inventar. Altertavlen med motivet «Jesus i Getsemane» av østerrikeren Edvard Steinle sto tidligere i Oslo domkirke hvor den var en del av Alexis de Chateauneuf ombygging i Prekestolen omtales som sekskantet og med motiver av de fire evangelistene. Døpefonten er fra 1700-tallet, utført i tre og har en rygghvirvel av en hval som midtstykke. Denne ryggvirvelen ble funnet i Tista i 1682. Jan Michels. Jan Michels (født 8. september 1970) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller på midtbanen for AGOVV Apeldoorn. Michels er en erfaren fotballspiller og har fått 25 kamper for førstelaget i år selv om han snart er 37 år. Han kom til AGOVV Apeldoorn fra Sparta Rotterdam før 2006-07 sesongen. Michels startet som profesjonell fotballspiller i sesongen 1990-91 i klubben FC Zwolle, før han to år senere gikk til Go Ahead Eagles. I 1998 ble han kjøpt av det skotske laget Motherwell, men det oppholdet varte i 7 kamper ettersom han ble vraket av manager Harri Kampman til fordel for et annet nyinkjøp; Pat Nevin. Noe bedre ble det ikke når Billy Davies ble ansatt som ny manager i Motherwell og Michels reiste tilbake til Nederland og klubben FC Den Bosch. Før 2004-05 sesongen ble sparket igang gikk han til Sparta Rotterdam, hvor han fikk 43 kamper og et mål. Berg kirke (Halden). Berg kirke er en langkirke fra 1100 i Halden kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 260 plasser. En gammel prekestol fra 1592 står i dag på Folkemuseet. Adkomst til stedet er via fylkesvei 104 og fylkesvei 931. Kulturminne. Berg kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Idd kirke. Idd kirke er en langkirke fra rundt 1100 i Halden kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 190 plasser. Kirken er en bygdekirke i romansk stil. Adkomst til stedet er via Rv22. Idd kirke ble sterkt skadet i et jordskjelv søndag 23. oktober 1904. Skjelvet inntraff midt i kirketiden, og kirken var full av mennesker. Panikk oppsto, men ingen ble skadet. Det var lenge tvil om kirken kunne reddes, men i 1922 var den ferdig restaurert. Kulturminne. Idd kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Immanuels kirke. __NOTOC__ Immanuels kirke er en korskirke fra 1833 i Halden kommune, Østfold fylke. Byggingen ble påbegynt i 1828, etter tegninger av Christian H. Grosch. Kirken ligger sentralt i Haldens bysentrum. Byggverket er i tegl og har 900 plasser. Den er bygget i hva som kalles sen empirestil. Daværende riksantikvar Nils Marstein kalte i en aviskronikk Immanuelskirken i Halden for det viktigste enkeltmonumentet blant Grosch' mange kirkebygg, og videre omtalte han kirken som «empirens sakrale hovedverk i Norge». Inventar. Alteret består av en Kristusfigur fra 1833 utført av Johan Niclas Byström. Prekestolen er i tre og er tegnet av arkitekten. Også døpefonten er av Grosch, denne er utført i støpejern. Det er fem lysekroner i kirken, alle fra 1837. Kirken har en del eldre kirkesølv, blant annet en vinkanne fra 1707 og en kalk med disk og lokk fra 1739. Prestebakke bedehus. Prestebakke bedehus ligger i Halden kommune, Østfold fylke. Prestebakke kirke. Prestebakke kirke er en langkirke fra 1793 i Halden kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tømmer og har 225 plasser. Kulturminne. Prestebakke kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Øymark kirke. Øymark kirke er en langkirke fra 1879 i Marker kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Arkitekt for kirken var stadsingeniør i Fredrikshald Gustav Blom Kielland og den ble oppført av gårdbruker Sven Eng og klokker Berg. Øymark kirke slik den står i dag er den tredje kirken på stedet. Den første var en stavkirke som ble revet og erstattet av en kirke i tømmer i 1725. Tømmerkirken brant ned i 1875. Det er bevart noe inventar fra de tidligere kirkene, blant annet døpefonten, dåpsfatet, lysekrone og et votivskip. Døpefonten er av romansk type i klebersten og er formet som en kalk. Votivskipet er en fregatt hvor det i akterstavnen står skrevet «17 Kløcker 99». Den nygotiske altertavlen har maleriet «Oppstandelsen» i midtpartiet, en kopi etter Adolph Tidemand. Pipeorgelet er fra Olsen og Jørgensen, fra 1895. Prekestolen er utført i tre og har fire fag. Den er fra 1879. Kirken har to klokker fra Olsen Nauen Klokkestøperi og den ene har inskripsjonen: «"Mens tiden går sin alvorsgang, hver sjel de kalde ved sin klang, Til Herrens hus at sørge."» Begge klokkene er fra 1877. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv21. Rødenes kirke. Rødenes kirke er en langkirke fra 1230 i Marker kommune, Østfold fylke. Kirken gjennomgikk omfattende ombygging i årene 1703-09. Kirken var i privat eie fra 1729-1849, og ble etter det overtatt av kommunen. Altertavlen er fra 1720-årene og ble gitt i gave fra Chr. Hansen Sarpsborg, som var kommandant på Basmo festning. Byggverket er i stein og har 240 plasser. Romansk stil. Kulturminne. Rødenes kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Moss kirke. Moss kirke er en langkirke fra 1861 i Moss kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tegl og har 700 plasser. Langkirke i teglstein i gotisk stil. En del gammelt inventar. Greåker kirke. Greåker kirke er en kirke fra 1974 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet er via Rv114 eller Rv109. Kulturminne. Greåker kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Hafslund kirke. Hafslund kirke er en kirke på Hafslund i Sarpsborg kommune i Østfold fylke. Kirken ble innviet 18. desember 1891 av biskop Carl Peter Parelius Essendrop. Den er konstruert i en rektangulær form, er bygd i tre og har 250 plasser. Hafslund kirke ble opprinnelig reist som forsamlingshus. Kirken ble restaurert i 1962. Den tilhører Sarpsborg prosti. Kulturminne. Hafslund kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Hafslundøy kapell. Hafslundøy kapell er et kapell fra 1996 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Hasle menighetsenter. Hasle menighetsenter er fra 1992 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Zoltán Kodály. Zoltán Kodály //, født 16. desember 1882 i Kecskemét, død 6. mars 1967 i Budapest, var en ungarsk komponist og forsker innen folkemusikk- og etnografi. Bakgrunn. Selv om han ble født i Kecskemét i dagens Ungarn, vokste han opp i Galánta og Nagyszombat (nå: Trnava) i dagens Slovakia, den gang en del av dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn. Faren var stasjonsmester og en ivrig amatørmusiker og Kodály lærte å spille fiolin som barn. Han sang også i katedralens kor og skrev tidlig musikk, til tross for at han manglet formell utdannelse i dette. I 1900 begynte Kodály ved Universitetet i Budapest og studerte moderne språk og studerte samtidig musikk ved Franz Liszt akademiet i Budapest, hvor han hadde Hans von Koessler som lærer i komposisjon. Akademisk karriere. Fra 1907 var han professor ved Budapest musikkakademi og hadde stor innflytelse på utvikling av ny undervisningsmetoder. Kodály arbeidet fra 1905 med Béla Bartók med å kartlegge den ungarske folkloren. Hans komposisjoner er i impresjonistisk-nyromantisk stil og bruker ofte elementer fra folkemusikk. Etter universitetseksamen i filosofi og lingvistikk, reiste Kodály til Paris hvor han studerte hos Charles-Marie Widor. Her ble han kjent og influerte av særlig Claude Debussys musikk. Han fortsatte uavbrudt sitt arbeid med å samle folkemusikk gjennom hele første verdenskrig. Kodály engasjerte seg i problemer knyttet til musikkundervisning og produserte en stor del musikk til bruk i undervisning, samt fagbøker innen musikkpedagogikk. Hans pedagogiske ideer blir ofte omtalt som «Kodály-metoden». Ullerøy kirke. Ullerøy kirke er en langkirke fra 1725 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 160 plasser. Adkomst til stedet er via riksvei 110 og fylkesvei 590. Varteig kirke. Varteig kirke er en korskirke fra 1859 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Kulturminne. Varteig kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Robert Pirès. Robert Emmanuel Pirès (født 29. oktober 1973 i Reims) er en fransk fotballspiller. Han spiller vanligvis venstreving, og spilte sist for den engelske klubben Aston Villa frem til slutten av mai 2011. Pirès har 79 landskamper for. Han er kanskje mest kjent for sine seks år i Arsenal fra 2000 til 2006, der han blant annet ble kåret til årets spiller i England i 2002. Fra Reims til Metz. Pirès startet karrieren i den lokale klubben Reims som femtenåring. Som attenåring ble han oppdaget av Metz, der han tilbragte ett år i klubbens akademi før han gikk inn i A-lagsstallen. I 1993 fikk Pirès sin debut mot Lyon. Det ble med kun to kamper i debutsesongen, men allerede sesongen etter kom han opp i 24 seriekamper. Pirès utviklet seg etterhvert til en nøkkelspiller for Metz, blant annet da de vant den franske ligacupen i 1995/96-sesongen. Pirès fikk sin landslagsdebut i 1996, og han ble også tatt ut i Frankrikes OL-tropp samme år. Totalt fikk Pirès 162 ligakamper og 43 ligamål for Metz, i tillegg til ni kamper i Europa. Metz' beste sesong med Pirès på laget kom i 1997/98, da de tok andreplassen i serien. VM 1998. Som 24-åring fikk Pirès oppleve sitt første store mesterskap da var vertskap for fotball-VM. Pirés sto over åpningskampen, men kom inn i neste kamp mot. Før tredje kamp mot var franskmennene allerede videre, og Pirés fikk da sjansen fra start. I åttedelsfinalen mot kom Pirés nok en gang inn som innbytter for Thierry Henry. I de tre siste kampene var Pirès ubenyttet innbytter, noe som gjorde at han totalt fikk 123 minutter spilletid i Frankrikes VM-triumf. Marseille. I 1998 gikk Pirés til den større klubben Olympique de Marseille. Overgangssummen var på omtrent 60 millioner kroner. I Pirès' første sesong i Syd-Frankrike ble det 34 seriekamper og seks mål, i sesongen Marseille knepent tapte seriemesterskapet med ett poengs margin til Bordeaux og dessuten tapte finalen i UEFA-cupen mot Parma. Sesongen etter ble det 32 kamper og kun to mål på Pirès. Dette var en turbulent tid både på og utenfor banen, der Pirès ble truet av egen fans og dessuten var involvert i et basketak med supportere på treningsfeltet. Dette gjorde at Pirés så seg om etter en ny klubb etter 1999/00-sesongen. EM 2000. Etter en tett kvalifiseringsgruppe greide Frankrike å ta seg videre til EM I 2000. Det ble ett mål på Pirès i kvalifiseringen. Pirès satt på benken i de to første kampene, og fikk først spille fra start i tredje kamp mot da franskmennene allerede var videre. I kvartfinalen mot ble Pirès nok en gang forvist til benken, mens han fikk et innhopp i semifinalen mot. I finalen mot kom Pirès inn i det 72. minutt, da italienerne ledet 1-0. Like før full tid utlignet Sylvain Wiltord og skaffet ekstraomganger. I ekstraomgangene avgjorde David Trézéguet til franskmennenes fordel, på pasning fra Pirès. Med EM-seieren ble Frankrike det første laget til å følge opp en VM-triumf med seier i påfølgende EM. Like etter finalen ble det kjent at Pirès gikk til den engelske toppklubben Arsenal. Arsenal. Pirès signerte for Arsenal i 2000. Overgangssummen var seks millioner pund. I hard konkurranse med toppklubbene Real Madrid og Juventus var det Arsenal som trakk det lengste strået. Han skulle være en erstatning for Marc Overmars, som forlot klubben til fordel for Barcelona for svimlende 25 millioner pund, per dags dato det meste som noen gang er betalt for en nederlandsk fotballspiller. Pirès var ikke alt for godt trent da han kom til klubben, og han klagde selv på fysikken sin i forhold til de fleste andre som spilte fotball i England, og det tok dermed tid før han begynte å venne seg til engelsk fotball. Han begynte umiddelbart å vise glimt av storhet, med blant annet et "solomål" mot Lazio i Champions League, samt sterk delaktighet å sende Tottenham ut av FA cupen i semifinalen. Sistnevnte riktignok ikke til mye nytte, ettersom Arsenal tapte 2-1 i finalen mot Liverpool. I 2001/2002 hadde han sin beste sesong i Arsenal-trøya, med flest assist i serien, kåring av journalistene til årets spiller i Premier League samt årets spiller i Arsenal. Dessverre fikk han en skade mot Newcastle og gikk dermed glipp av de to siste månedene av sesongen, en skade som gjorde at han også gikk glipp av verdensmesterskapet i Japan og Sør-Korea. Arsenal vant det året sitt andre "Double" under Arsene Wenger, det vil si både Premier League og FA-cupen, som de også gjorde i 1998, og også i 1971 under Bertie Mee. Under troféutdelingen var Pirès der på krykker, og ingen som var der glemmer da Arsenalspillerne bøyde seg for ham, Pirès, da han skulle løfte Premier League-pokalen, som en hyllest for en av tidenes beste sesonger levert av en enkelt Arsenal-spiller. Comebacket hans kom så sent som i november 2002 neste sesong, etter 8 måneder på sidelinjen. Det startet tungt, men etter hvert kom Pirès tilbake i form. 14 mål på 20 starter i serien, pluss et hat-trick i 6-1-seieren over Southampton i slutten av sesongen, i en kamp der Jermanine Pennant, også midtbanespiller, scoret de andre tre. I februar ble han også kåret til månedens spiller, og han ble matchvinner i FA cup-finalen, også mot Southampton, den 17. mai 2003. Dette ble den eneste triumfen for Arsenal med betydning denne sesongen, etter at de tapte seriegullet med en dårlig sluttspurt. Sesongen 2003/2004 ble også stor for Pirès; laget gikk ubeseiret gjennom sesongen i Premier League, noe som ikke hadde skjedd på godt over 100 år i den øverste divisjonen i England. Det startet imidlertid ikke så bra, ettersom Arsenal tapte straffekonken i Community Shield mot Manchester United, der Pirès misset på den avgjørende straffen. Men det var spillere som nettopp Robert Pirès og landsmennene Thierry Henry og Patrick Vieira som var blant de største spillerne denne sesongen. I det hele tatt fungerte hele laget svært bra på den tiden. Sammen med Henry scoret de til sammen hele 57 mål. Han spilte mange fantastiske kamper og lagde spektakulære mål, og han gav Arsenal-fansen øyeblikk de aldri vil glemme. Totalt endte han på 14 mål og 7 assist i Premier League, nest flest mål (bak Thierry Henry) og flest assist, sammen med Dennis Bergkamp. Samme året satte Frankrikes trener Raymond Domenech, en stopper for Pirès' 8 år lange landslagskarriere. Etter langtidsskaden ble han aldri seg selv på landslaget, og det var naturlig for en 31 år gammel ving å si farvel, etter 79 landskamper og 14 mål. Neste sesong ble formen kritisert, Arsenal kom på 2.plass i serien, bak Chelsea som vant sitt første ligatrofé på 50 år, med stor hjelp fra den styrtrike russiske eieren Roman Abramovitsj. Likevel scoret han nok en gang 14 ligamål, bak Andy Johnson (21 mål, 11 på straffe), og selvfølgelig Thierry Henry (25 mål) i kampen om toppscorertittelen. Selv om Arsenal kom på andreplass i serien vant de FA-cupen for tredje gang på fire år, denne gangen mot Manchester United på straffekonk. Pirès ble byttet ut i andre ekstraomgang og tok derfor ingen straffer, noe han trolig ville ha gjort om han hadde vært på banen. 2005/2006-sesongen ble ikke like bra som Arsenal-supporterne hadde håpet på. Det endte med en fjerdeplass i ligaen, uten gull i verken FA- eller ligacupen. Det var også siste sesong på Highbury, Arsenals hjemmebane i 93 år. Pirès signerte litt misfornøyd en ettårs-kontrakt, han ville helst hatt en kontrakt på to år. Tross alderen på 33 år, og ikke lenger klippekort på venstrevingen, scoret han nest flest mål i klubben, sammen med Robin van Persie, nok en gang bak Thierry Henry. Men fra den sesongen er det tristere bilder som trer fram når en Arsenal-supporter tenker tilbake på Pirès og Champions League finalen i Paris, 17. mai 2006. Arsenal kom til sin første Champions League-finale i historien, de skulle møte Barcelona. Arsenal tapte, og keeper Jens Lehmann fikk rødt kort tidlig i kampen, og en veldig misfornøyd Robert Pirès ble byttet ut med reservekeeper Manuel Almunia. Derfor, i april og mai gikk det rykter om at han ville forsvinne, noe som toppet seg da han ble byttet ut i Champions League-finalen. Han ville absolutt ha en toårs-kontrakt, men Wengers policy om å ikke gi spillere over 30 mer enn ett år, sto fast. Dermed ville Pirès gjerne få seg nye utfordringer, ettersom han var regnet for å være over middagshøyden og dermed etter alt å dømme ville få mindre og mindre spilletid. Det kom et tilbud fra Villareal, et lag Arsenal hadde slått ut av semifinalen i Champions League etter blant annet strafferedning på overtid av Arsenal-keeper Jens Lehmann, noe som reddet Arsenal fra ekstraomganger. Pirès takket ja. Han sa selv at han ikke følte at Wenger stolte på ham lenger, ettersom han ofte ble plassert på benken i sesongen. "Det var trist å miste Pirès til Villareal", sa Arsenals spanske midtbanejuvel Cesc Fabregas til Sky, noe som forklarer det meste. Pirès scoret 62 mål på 189 kamper i Premier League for Arsenal, 284 kamper og 84 mål totalt for klubben i en seksårig periode for London-klubben. Villareal. Pirès signerte for Villareal på free transfer, ettersom kontrakten med Arsenal var gått ut. Offisielt var datoen 3. juli 2006, og en drøy måned senere scoret han sitt første mål, mot Newcastle i en treningskamp. To uker etterpå, 18. august, i en treningskamp mot Cadiz, ble han igjen langtidsskadet i kneet, en skade som var tung å ta, ettersom han ennå ikke hadde fått den offisielle debuten i sin nye klubb. Han kom ikke tilbake før i mars, og scoret sitt første mål mot Real Betis på bortebane 31.mars. Etter noen innhopp her og der, fikk han sin endelige debut fra start 22. april mot Barcelona, i en kamp hvor han scoret åpningsmålet i en kamp som endte med 2-0 seier, og dermed et sjeldent tap for Barcelona. 13. mai knuste de Osasuna 4-1, Pirès scoret kampens første mål og bidro til at klubben sikret fjerdeplassen og et mulig avansement til Mesterligaen. Villareal oppnådde likevel ikke Mesterliga-deltakelse dette året, i motsetning til året før. Pirès' andre sesong i gult pågår i skrivende stund. I begynnelsen av den, mens Villareals stjernespiller Juan Roman Riquelme kranglet med eierne, sto Pirès frem som en av de fremste i laget, og de vant da 6 av de første 8 kampene. Etterhvert har det imidlertid gått dårligere, men man ligger på en god fjerdeplass, 7 poeng bak Real Madrid etter 16 serierunder. Pirès har uttalt at han gjerne vil spille en siste sesong i Arsenal før han legger opp. Dessverre for ham er han trolig ikke god nok lenger, og ingen som mann Wenger har i planene. Han har også kjøpt en liten del av sin tidligere hjemmebane, nemlig en leilighet i Highbury Square, til ære for Arsenalfansen, som han så godt sa. Han har også i senere tid uttalt at Thierry Henry burde forlate Arsenal, mens spekulasjonene gikk om en overgang til Barcelona for Henry. Dette falt ikke i god jord hos alle i Nord-London. Aston Villa. I 2010 skrev han under for Aston Villa etter han han vært uten kontrakt. Randsfjord stasjon. Randsfjord stasjon var endestasjon på Randsfjordbanen og lå på vestbredden av Randsfjordens sørende, på andre siden av Randselva for dagens Jevnaker sentrum. Området rundt stasjonen kalles derfor også Randsfjord'". I 1909 ble det bygget en helt ny trasé for Bergensbanen fra Hønefoss til Roa, på østsiden av Randselva, med ny stasjon på Jevnaker, ca. 1 km fra den gamle endestasjonen. Den nye stasjonen tok snart over mye av trafikken, fordi den hadde en bedre beliggenhet i forhold til Hadeland Glassverk og sagbrukene i nærheten. Persontrafikken til Randsfjord stasjon ble derfor nedlagt fra 26. mai 1968, etter 100 års drift. Linjen mellom Bergermoen og Randsfjord ble uten trafikk i fra 1. januar 1981 og i løpet av 1984 ble skinnegangen på denne strekningen fjernet og gjort om til gang- og sykkelvei. Den 7. januar 2001 ble så all lokaltrafikk på banen nedlagt, etter 133 års drift. «"P.g.a. svikt i persontrafikken"» hevdet NSB. Heli kirke. Heli kirke er en langkirke fra 2001 i Spydeberg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i betong og har 140 plasser. Kirken brant 1996 (langkirke fra 1861 i tømmer og har 180 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv122 og Rv115. Christian Gauseth. Christian Gauseth (født 26. juni 1984) er en norsk fotballspiller som spiller for Alta IF. Han spiller midtbane. Gauseth kom til Alta i 2010. Han har tidligere spilt for Træff, Groruddalen, Molde og Bryne. Fredrik Samdal Solberg. Fredrik Samdal Solberg (født 25. august 1990) er en norsk fotballspiller fra Molde som spiller for Træff. Han har tidligere spilt for Molde og Kristiansund. Han spilte i sesongen 2007 to kamper i Adeccoligaen for Molde, og står også bokført med 15 aldersbestemte landskamper. Linköping kommune. Linköping kommune ligger i det svenske länet Östergötlands län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Linköping. I 2009 hadde kommune 144 690 innbyggere. Det gjør den til den femte største kommunen i Sverige etter Stockholm, Göteborg, Malmö og Uppsala. Tettsteder. Linköping kommune har 19 tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Toni Koskela. Toni Koskela (født 6. februar 1983) er en finsk fotballspiller som spilte for Molde FK fra 2007 og ut 2008 sesongen, men som nå spiller for det nyopprykkede finske laget JJK. Han har tidligere spilt for Cardiff City og FC KooTeePee. Brann & Sikkerhet. Brann & Sikkerhet (tidligere "Mot Brann") er et norsk fagblad som ble etablert i 1926. Utgiver er Norsk brannvernforening. Tidsskriftet er medlem av Den Norske Fagpresses Forening. Bladet kommer ut 8 ganger i året, med et opplag på cirka 8000 eksemplarer. Spydeberg kirke. Spydeberg kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1844 i Spydeberg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 230 plasser. Klassisk stil. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv122 og E18. Kulturminne. Spydeberg kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Båstad kirke. Båstad kirke er en korskirke fra 1860 i Trøgstad kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 503 plasser. I Båstad har det fra middelalderen vært en annekskirke under Trøgstad hovedkirke. Den gamle kirken lå like nord for dagens kirkegård, på grunnen til gården Kirkeby. Utover 1800-tallet ble det imidlertid klart at den gamle trekirken var i ferd med å råtne, og i 1855 vedtok formannskapet i Trøgstad å reise en ny. Da den nye kirken sto ferdig i 1860, ble den gamle revet, og materialene solgt. En lysekrone i messing fra 1662 og døpefatet fra 1668 var det eneste inventaret som fulgte med over i det nye bygget. Kirken var på det tidspunktet svært enkelt innredet; altertavlen kom på plass i 1870, og orgelet ble tatt i bruk i 1876. Kirken hadde ikke oppvarming før i 1868, da to kakkelovner ble satt opp. I 1936 fikk den elektrisk belysning. I 1923 ble det oppført et eget gravkapell på kirkegården. Dette ble revet på 1970-tallet. Taha Yassin Ramadan. Taha Yasin Ramadan (også: Taha Yasin Ramadan Al-Jizrawi) (født 22. februar 1938 i Mosul, død 20. mars 2007) var Iraks visepresident fra mars 1991 til Saddam Husseins fall i april 2003. Han var opprinnelig bankansatt, men vervet seg senere i militæret, og i 1956 ble han medlem av Ba'athpartiet, der han traff Saddam første gang. Ramadam og Saddam sine veier var etter dette nært knyttet til hverandre, og i 1991 ble Ramadam Iraks visepresident. Han var fra Kurdistan-regionen i Irak, og snakket flytende kurdisk. På listen over ettersøkte personer («Kortstokken») som ble publisert etter at den USA-ledede koalisjonen invaderte Irak i 2003 var Ramadan plassert som "ruter 10". 19. august 2003 ble han fanget i Mosul, av soldater fra Kurdistans Patriotiske Union (PUK), og overlevert amerikanske styrker, og var en av de anklagede i rettssaken mot Saddam og hans regime. 8. november 2005 ble en av hans forsvarere, Adel al-Zubeidi, snikmyrdet av tre gjerningsmenn. 5. november 2006 ble han dømt til livsvarig fengsel. Ankedomstolen sendte imidlertid saken tilbake til domstolen med beskjed om at dommen var for mild, og krevde dødsstraff. 12. februar 2007 ble han dømt til døden ved henging. Dødsdommen ble iverksatt før daggry 20. mars 2007. Økonomisk dumping. Økonomisk dumping går ut på at land eller bedrifter som overproduserer en vare, eksporterer denne varen til andre land og selger den billig. Eksempel: Overproduksjon av mat i Nord skaper problemer for jordbruket i sør. For å holde oppe prisene på hjemmemarkedet i nord blir matoverskuddet eksportert og solgt billig – vi snakker om dumping. Når billig mat fra Nord selges eller dumpes på markedene i Sør, utkonkurreres den lokale matproduksjonen. Dumping kan brukes bevisst av firmaer som har fått en rimeligselgende konkurrent, ved at en selger sitt produkt til under produksjonspris inntil konkurrenten gir opp eller går konkurs. Beviset på dumping blir da at prisen på produktet går raskt opp til opprinnelig nivå, eller høyere. Denne taktikken er ofte forbudt av de enkelte lands myndigheter. Dumping er et omstridt tema, der noen økonomer og politikere mener det er rimelig at et land opprettholder et visst minstemål av matproduksjon, og hjelper produsentene ved å yte eksportsubsidier, mens andre mener at det bare er hva markedet vil og kan betale som teller. Trøgstad kirke. Trøgstad kirke – ofte feilaktig kalt Skjønhaug kirke – er en romansk steinkirke fra middelalderen i Trøgstad, Østfold. Kirken er antakelig bygd ca. 1250, men er nevnt i skriftlige kilder første gang i 1343. Ca. 1620 ble den forsynt med takrytter med klokketårn. Dette måtte rives og erstattes med nytt tårn i 1700. På 1700-tallet var kirken eid av slektene Michelet og Hals, som overdro den til Trøgstad herred i 1849. I 1904 ble kirken utvidet og ombygd, vestmuren og våpenhuset ble revet og koret forlenget. I tillegg ble det oppført sakristi som tilbygg på nordsiden. Etter ombyggingen har kirken ca. 350 sitteplasser. Kurdistans patriotiske union. a>Leder for PUK siden stiftelsen i 1975 Kurdistans patriotiske union (PUK) (kurdisk: "Yakêtî Nîştimanî Kurdistan") er et kurdisk politisk parti i Irak. Ledelse og ideologi. Partiet har i hele sin historie vært ledet av Jalal Talabani, som i 2005 ble valgt til Iraks president i landets første frie valg. Nestleder fram til desember 2006 var Nawshirwan Mustafa. Partiets mål er å kjempe for nasjonal selvstendighet for Kurdistan, samt menneskerettigheter, demokrati og fred for det kurdiske folket. PUK er idag et sosialdemokratisk parti, medlem av Sosialistinternasjonalen, men var i sin første periode preget av marxistisk-leninistisk ideologi. Historie fram til 1991. PUK ble dannet i 1975 da flere mindre organisasjoner gikk sammen i misnøye med at Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) oppga den væpnede kampen for uavhengighet fra arabisk Irak. PUK dannet sine egne væpnede styrker som kjempet så vel mot den irakiske regjeringshæren og dens kurdiske allierte, de såkalte "jash"-styrkene. som mot styrkene til KDP. Partiet har i perioder hatt hovedkvarter i Iran og i Syria. Under krigen mellom Irak og Iran 1980-1988 allierte PUK (og KDP) seg med Iran. I 1987 gikk den irakiske hæren til angrep på Kurdistan i den beryktede anfal-kampanjen hvis målsetting var å knuse den kurdiske selvstendighetsbevegelsen en gang for alle. Under ledelse av Ali Hassan al-Majid («kjemiske Ali») angrep araberne PUKs baser med giftgass og jaget organisasjonen, så vel som den sivilbefolkningen den beskyttet, på flukt. Etter at PUK og Iranske styrker våren 1988 erobret byen Halabja, ble også denne byen gasset og rundt 5 000 mennesker mistet livet. Historie etter 1991. Etter den første gulfkrigen i 1991, gjorde kurderne i Irak opprør mot Saddam Husseins regime. Regjeringshæren gjenerobret området, men lidelsene til hundretusener av kurdiske flyktninger skapte internasjonal oppmerksomhet, og etter mandat fra FN opprettet USA og Storbritannia et sikkert område ved den tyrkiske grensa. I 1992 trakk Saddam Hussein sin administrasjon fra de tre provinsene med kurdisk flertall, og la dermed grunnlaget for det som siden har vært den selvstyrte kurdiske regionen. PUK grep makta i den sørøstlige delen av dette området, med byene Suleimania og Arbil, mens KDP behersket området nordover med til den tyrkiske grensa, med sentrum i byen Dahuk. Ved frie valg i 1993 oppnådde PUK og KDP begge rundt 50% av stemmene til et kurdisk parlament. I 1994 brøt det ut kamper mellom PUK og KDP, som med avbrudd varte fram til 1998. KDP tilkalte Saddam Husseins regjeringshær som erobret Arbil og overlot byen til KDP, mens PUK fikk hjelp fra Iran. I 1988 ble det inngått en fredsavtale etter mekling fra USA. I 2003 støttet både KDP og PUK den amerikanskledede invasjonen. I 2005 ble Jalal Talabani Iraks første demokratisk valgte president. PUK og KDP ble i 2006 enige om å slå de to delene av den selvstyrte regionen Kurdistan sammen under en felles administrasjon. Samarbeidet med KDP og den stadig mere åpenbare korrupsjonen som kom partitoppene og deres familier til gode, førte i 2006 til at PUKs nestleder, Nawshirwan Mustafa, forlot partiet. Han stilte seg i 2008 i spissen for et nytt opposisjonsparti kalt Gorran (forandring). Ved regionalvalgene sommeren 2009 tok Gorran omkring halvdelen av PUKs stemmer, og fikk flertall i byen og provinsen Suleimania. Til tross for at PUK på denne måten var sterkt svekket, fikk deres kandidat Barham Salih posten som statsminister for den kurdiske regionen høsten 2009. Dette skyldes en samarbeidsvatale mellom PUK og KDP. Posten ventes å bli overlatt til KDPsNechirvan Barzani sommeren 2011. Svinndal kirke. Svinndal kirke er en langkirke fra 1856 i Våler kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Adkomst til stedet er via Rv115 og Fv282. Kulturminne. Svinndal kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Begna bru. Begna bru eller «Begnabrua'"» som den gjerne kalles av ringerikingene, er ei 216 meter lang jernbanebru av stein som løper over Ådalselva (nedre del av Begna) mellom Hønefoss stasjon og Blyberghaugen i Hønefoss, rett på oversiden av Hønefossen. Brua sto ferdig til åpningen a Bergensbanen i 1909, men er i dag en del av Roa–Hønefosslinjen. Brua ble vedtatt bygget i 1898, samtidig med at det ble besluttet at Bergensbanen skulle gå om Hønefoss. Arbeidene med å sett opp brua kom i gang utpå høstparten i 1907 og den sto ferdig til åpningen av Bergensbanen to år senere. Brua har åtte spenn på 21,2 meter, ett spenn på 19 meter og ett på 10,7 meter der veien gikk (før nyveien ble åpnet). Etterhvert som biltrafikken økte og bilene ble større, ble gamleveien under det minste bruspennet for liten. Spennet har en maksimal høyde på 3,5 meter ved sentrisk kjøring, men for tungtransporten var ikke dette lenger nok. Det ble derfor bygget en ny og større vei langs bredden av elva, som tok i bruk det første av de store bruspennene. Gamleveien er imidlertid fortsatt i bruk lokalt. Begna bru var i sin tid Norges lengste steinbru. Den vakre brua ble etter årtusenskiftet kåret til «"århundrets byggverk"» (1900-tallet) på Ringerike. Bjerkreim kirke. Bjerkreim kirke (Bjerkreim kyrkje) er en langkirke fra 1835 i Bjerkreim kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Winds Hot & Cool. Winds Hot & Cool (etablert 1982 i Oslo, nedlagt 1985) var en norsk jazzoktett, bestående av initiativtaker Brinck Johnsen saksofon, samt Elin Rosseland vokal, Rune Nicolaysen saksofon, Ditlef Eckhoff trompet, Christian Reim/Ola Calmeyer piano, Tom Olstad/Ole Jacob Hansen trommer. Den var opprinnelig kalt Brinck Johnsen oktett'". Ivesdal kapell. Ivesdal kapell er en langkirke fra 1876 i Bjerkreim kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Ørsdalen kapell. Ørsdalen kapell er fra 1978 i Bjerkreim kommune, Rogaland fylke. Bokn kirke. Bokn kirke (Bokn kyrkje) er en langkirke fra 1847 i Bokn kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Four Roosters. Four Roosters (etablert 1981, nedlagt 1984) var en svensk-norsk blues-gruppe, bestående av Knut Reiersrud gitar, Sven Zetterberg vokal og munnspill, Carsten Loly trommer, samt Bertil Petterson bass. Senere tilkom norske Jan Erik Salater/Jørun Bøgeberg bass, Sigurd Køhn saksofon og Torbjørn Sunde trombone. Gruppen ga ut "Rooster Blues" (produsert av Jon Larsen, Hot Club Records, innspilt i november 1982). Platen ble meget populær, og for nær alle, en brå karrierestart. Den norske vokalisten Kristin Berglund og organisten Per Notini medvirket også. Musikken ble også utgitt i England på (Red Lightning, 1988). Gruppen ble etter oppløsning (1984), i hovedsak videreført i nonetetten Heavy Gentlemen (1984–88), med Bøgeberg/Køhn/Sunde/Loly/Reiersrud pluss Paolo Vinaccia perkusjon, Bendik Hofseth saksofon, Geir Wentzel piano, Ivar Vereide gitar. Bakkebø kirke. Bakkebø kirke er en langkirke fra 1960 i Eigersund kommune, Rogaland fylke. Kirka ble innviet 29. mai 1960. Byggverket er i betong. Kirka har 400 plasser. Altertavle er laget av Sven Valevatn. Bakkebø kirke ble bygget som en del av den nå nedlagte Bakkebø sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Kirka tilhører nå Dalane prosti. Eigerøy kirke. Eigerøy kirke er en arbeidskirke fra 1998 i Eigersund kommune, Rogaland fylke. Ombygd fra trelastlager til kirke og innviet til kirke 30. august 1998. Bygget har en fortid som havnelager i Stavanger frem til 1980. Brandenburger Tor (sang). "Brandenburger Tor" er en sang skrevet og framført av artisten Ketil Stokkan. Sangen vant Melodi Grand Prix 1990 og var det norske bidraget i Eurovision Song Contest 1990. Sangen er inspirert av Berlinmurens fall, og Stokkan synger om begeistringen mange europeere følte da muren falt og Berlin – og Europa – ble gjenforent. Tittelen viser til triumfbuen Brandenburger Tor, som under den kalde krigen lå på grensen mellom øst og vest og symboliserte både delingen og gjenforeningen. Sangen kom imidlertid på delt sisteplass i den internasjonale konkurransen, og fikk 8 poeng: 4 fra Israel, 3 fra Irland og 1 fra Danmark. Purnatsj. Purnatsj er en sideelv til elva Ponoj på Kolahalvøya i Russland. Purnatsj ligger sør for hovedelva og løper parallelt med denne helt til elvene løper sammen, ca. 50 km fra Ponojs utløp i Kvitsjøen Helleland kirke. Helleland kirke er en langkirke fra 1832 på Helleland i Eigersund kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Den var hovedkirke i Helleland prestegjeld inntil 1988, men fra 1988 er den som kirke under Eigersund fellesråd en av flere soknekirker i Dalane prosti. Barbette. Barbette [-bet'] (fr.: etter artilleristenes skytshelgen, den hellige Barbara). En foreldet og utsatt form for oppstilling av tyngre skyts. På land oppstilles kanonaffutasjen på en dreieskive bak et lavt brystvern. Bla. brukt på Torgauten fort. På skip betegnet «barbette» et lavt pansertårn uten tak. Kanonen skyter over brystvernet eller kanten av panseret. Kanonen på Hauk-klassen motortorpedobåter er et nyere eksempel på en barbettemontert kanon på et fartøy. Betegnelsen benyttes fortsatt i en litt annen betydning. Hovedtårnene på større fartøyer som «Bismarck» er plassert en «sjakt» i fartøyet og siderettes langs en tannkrans. Slike tårn har en omfattende underbygning helt ned til magasinene i bunnen av fartøyet. Alt dreier med tårnet. Tårnet er ikke festet til skroget, det står kun i kraft av sin egen vekt. Derved vil tårnet falle av dersom fartøyet kantrer, noe som skjedde med «Bismarck» der en ser skisser av vraket med gapende «barbetter» etter tårnene "Anton" og "Bruno" fra da dr.Robert Ballard gjenfant «Bismarck». Fogn kirke. Fogn kirke (Fogn kyrkje) er en arbeidskirke fra 1991 i Finnøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 190 plasser. Fylkesvei 502 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 502 i Nord-Trøndelag går mellom Rørvik og Lødding i Vikna kommune. Veiens lengde er 11,8 km. Eksterne lenker. 502 Fylkesvei 509 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 509 i Nord-Trøndelag går mellom Valøy og Lyngsnes i Vikna kommune. Veiens lengde er 22,9 km. Eksterne lenker. 509 Bo Kaspers Orkester. Bo Kaspers Orkester er et svensk jazz/rock band som ble dannet i 1991 bestående av Bo Kasper Sundström (vokal og gitar), Fredrik Dahl (trommer), Michael Malmgren (bass), Mats Schubert (tangenter og gitar). Gitaristen Lars Halapi var medlem i gruppen fra 1991 til 1996. Bo Kaspers har tilsammen solgt over 1 million CD-er på verdensbasis. Etnisk musikklubb. Etnisk musikklubb A/S (etablert 8. mars 1996 på Kongsberg) er et norsk plateselskap og musikkformidler av folkemusikk, herunder balkansk, keltisk, romani og nordisk, samt jazz. Det ble etablert av Arne Fredriksen, med støtte Folkemusikkstudiet på Rauland, Førde Internasjonale Folkemusikkfestival, Kongsberg Jazzfestival, Landslaget for Spelemenn, Landslaget for Folkemusikk i Barnehage og Skole, Sentret for Internasjonal Folkedans, Vossajazz. Minst en av utgivelsene har gitt Spellemannsprisen, nemlig Spellemannsprisen 2009. Hesby kirke. Hesby kirke (Hesby kyrkje) er en langkirke fra midten av 1200-tallet i Finnøy kommune, Rogaland fylke. Den står på vestsiden av Finnøy og har navnet etter gården Hesby som var eid av en mektig stormannsætt på 1200-tallet. Antakelig var det denne ætten som bygde kirken. Middelalderkirken er bygget i stein, med metertykke vegger og har 230 plasser. Bygningen. Det er ikke fastlagt nøyaktig når kirken ble bygget, men en antar at det kan ha vært rundt 1250. Den er nevnt i Diplomatarium Norvegicum fra 1309. Vinduene i kor og skip har gotiske buer, men buedelen virker påskjøtet og det er sannsynlig at vinduene opprinnelig har vært rektangulære. Bindesteinene på kirkens vestvegg viser at den opprinnelig har hatt tårn. Portalen var opprinnelig i sør, men ble i 1871 flyttet til det nybygde våpenhuset i vest. Ved en omfattende restaurering i 1959–1960 fikk kirken sakristi, nye benker og alterring, elektrisk oppvarming og nye lysekroner. Jørstad kirke. Jørstad kirke (Jørstad kyrkje) er en langkirke fra 1929 i Finnøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Meieri. Et meieri foredler råmelk fra melkekyr, og i noen tilfeller også fra geit, hest og andre pattedyr, til konsummelk, ost og andre melkeprodukter. Meieriene produserer således en rekke ulike typer melk- og osteprodukter. De første meierilignende bedriftene i Norge ble gjerne kalt ysterier. Industrien som sådan kom til Norge via Danmark og Sverige, men må kunne sies å ha oppstått i Sveits. Dette reflekteres også i både produktnavn og yrkestitler innen meierivirksomheten. Det første meieriet. Det første meieriet som ble etablert her i landet var Rausjødalen Meieri (senere kalt "Rausjødalen Setermeieri"), som ble etablert av omkring 30 bønder fra Tolga og Os den 26. og 27. august i 1856. Meieriet i Rausjødalen lå et par mil sør for Tolga sentrum og var bare i drift i sommerhalvåret. Meieriet, som ble drevet etter sveitsiske prinsipper og var et setermeieri, hadde felles beite og fjøs, med plass til 100 melkekyr. Noen "herregårds-meierier" hadde riktignok eksistert tidligere, men har ikke hatt noen betydning for meieribrukets utvikling i Norge. Bestyreren i Rausjødalen het "Caspar Hiestand" (1816–1885) og var sveiser av yrke og sveitser av nasjonalitet. Hiestand, som i en tid også hadde med seg sønnene "Jacob Kaspar" (1847–1893) og "Theodor" (1849–1911), sluttet på vårparten i 1858. Størsteparten av produksjonen utgjorde sveitserost. Meieriet var kun i drift fra 1856-1857, men driften fikk stor betydning for den videre meierivirksomheten i hele landet. Selskapet for Norges Vel sto bak prosjektet økonomisk. Bymeieriene. Det første bymeieriet i Norge var Skiens Ysteri i Skien, som ble etablert i 1863. Fra begnnelsen på 1870-tallet og framover ble det etablert en rekke ny bymeierier her, fordi det på den tiden var mer fordelaktig med hensyn til transport av melk til konsum. At de nye meieriene fikk bolagsendiger i navnene (ref. Ringerikes Meieribolag) skyldtes at tekologien til mer moderne meierier kom til Norge fra Sverige på den tiden. Fremveksten i antall norske meierier fortsatte fram mot århundreskiftet. I 1900 var det hele 780 meierier i landet, men etter dette gikk antallet noe ned. Dette skyldtes sentralisering til byene og bedre transportmetoder. Meieriselskaper i Norge. Det største norske meieriselskapet er det produsenteide samvirkeselskapet TINE, som har et fullt sortiment av meieriprodukter, noen av de mest kjente merkevarene er ostene Jarlsberg og Norvegia. Andre store aktører er Synnøve Finden som kjøper melka fra Tine Råvare og hovedsakelig produserer gulost på sitt anlegg på Alvdal og Q-meieriene i Gausdal og på Jæren som har egne leverandører og produserer konsummelk, fløte o.l. I tillegg til disse har det de siste årene blitt startet opp en mengde mindre gårdsmeierier rundt om i landet som hovedsakelig produserer ost av forskjellige typer. Blacktööth. Blacktööth er en tegneserie av Torbjørn Lien, skaperen av den mer kjente tegneserien Kollektivet. Blacktööth handler om black metal-bandet til Ronny, en av hovedpersonene i Kollektivet. Serien har ellers lite eller ingenting med Kollektivet å gjøre. Den er også tegnet i en litt annen stil enn Kollektivet. Ellers finnes ulike bifigurer i serien, som bandets roadie "Roadie-Reidar", plateprodusenten "Mikse-Magne" demonen "Pilse-Bob", som til stadig får trøbbel hos sjefen sin pga Ronny og gjengen hans, og som selv skaffer bandet en del problemer, og selfølgelig Satan sjøl. Blacktööths karakterer og miljø har tidligere blitt gjengitt i serien Kollektivet, senest i Kollektivet-albumene "Tiotusen döda rosor" og "En gave til Balder", begge utgitt i 2006. Blacktööth startet i bladet M i 2006, og går nå fast i seriebladet Kollektivet, begge utgitt av Schibsted. Sjernarøy kirke. Sjernarøy kirke (Sjernarøy kyrkje) er en langkirke fra 1636 i Finnøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er laftet i tømmer og har 160 plasser. Veggene og taket inne i kirken er dekorert med rosemaling. Ved kirken er det reist en minnesmerke over forfatteren Alfred Hauge. Oslo Gospel Choir. Oslo Gospel Choir, gospelkor fra Oslo, Norge. Grunnlagt 1988 av Tore W. Aas, som fremdeles leder koret. Koret, som er kjent i hele Europa, og kanskje hele Nordens mest kjente gospelkor har siden 1988 gitt ut over 20 album og sunget med flere kjente artister, som Calvin Bridges, Andraé Crouch, Sigvart Dagsland, Tommy Körberg og Sissel Kyrkjebø. En av korets mest kjente produksjoner er musikkmessen "Gloria" (1996) som består av musikk komponert og arrangert av Tore W Aas, med sterke innslag fra norsk folkemusikk. Koret var bestselgende norske artist på 90-tallet, med over 1 million solgte enheter. Trondhjem Modelljernbaneklubb. TMJKs 2-etasjes anlegg i 2011 "Trondhjem Modelljernbaneklubb (TMJK)" er Norges eldste modelljernbaneklubb, stiftet i 1955. Klubben har i dag lokaler på Nidarvoll skole. Klubben har gjennom årene bygget flere klubbanlegg, både permanente i klubblokalet og mindre flyttbare anlegg. Klubben bygget i sin tid (1960-tallet) også et stort anlegg for Norsk Jernbanemuseum der Raumabanen ble modellert. Dette anlegget ble tatt ut av bruk på museet i forbindelse med bygging av nye museumsbygninger, og anlegget kom for en tid tilbake til Trondheim ved at Norsk Jernbaneklubb avdeling Trøndelag satte det i stand. Klubbens faste anlegg har oftest modellert Glomfjordbanen. Dette er en fiktiv jernbane et eller annet sted i Trøndelag. For tiden er det Glomfjordbanen 3.0 som er under bygging. Det ble påbegynt våren 2007. Anlegget bygges i to etasjer for å få mest mulig modelljernbane inn på den plassen man har til rådighet, og samtidig ha brukbar plass for folk å bevege seg langs banen, enten for å betjene den eller som publikum. I 2011 er mesteparten av hovedlinjen, Vindheimbanen, ferdigbygget når det gjelder spor, mens det gjenstår mye av landskap og detaljering. Den egentlige Glomfjordbanen, en sidelinje til Vindheimbanen er ikke påbegynt ennå. De fleste stasjonsnavnene er fiktive og flere av dem henspiller på viktige personer i klubbens historie. Vindheimbanen består av stasjonene Øvre Fiklagard, Ulende, Ødsle, Vindheim, Olmli, Undredal, Ørskosen, Rivesund og Nedre Fiklagard. Glomfjordbanen skal bestå av Lillehagen hp, Jørstadgrend, Østrem, Attrå, Røkkvik og Glombu. Anlegget bygges i skala H0 (1:87), 2-skinne likestrøm med digitalstyring (DCC), fleksibelt spor Peco code 75 eller selvbygget der det er nødvendig. Styring av sporveksler, signaler, sikringsanlegg og togledersentral skjer ved et såkalt, utviklet i sin tid (1985) av Bruce Chubb i USA. Tor Einar Bekken. Tor Einar «Dr» Bekken (født 14. mai 1964) er en norsk blues- og jazzmusiker (piano), kjent fra flere innspillinger. Han er oppvokst i Drammen og bosatt i Trondheim (1983-2001, 2006-), samt i Austmarka på Finnskogen (2001–2006). Bekken har hovedfag i musikk med en avhandling på pianotradisjon i New Orleans, "Versailles i sumpene" ved Institutt for musikk (NTNU) (1996). I tillegg har Bekken en mastergrad i engelsk litteratur (NTNU, 2012), med spesiell fordypning i afro-amerikansk poesi. Han ga ut "The naked blues" (Sonor Records, 1995) og "Train – stone blues piano, vol. 1" (Sonor Records, 2001). I duo med pianist og munnspiller Bertil Jøreng utkom "The ticklers" (Tickler Disc, 2004). Inspirert av Orkanen Katrina utkom "Flood street" (DrB Records, 2006). Han leder Dr. Bekken & the Bookerizers med Georg Michael Reiss klarinett, Torstein Ellingsen trommer og Svein Aarbostad bass. De ga ut "Got milk if you want it" (Sonor Records, 2003), og har blant annet med Stein Kagge, fremført forestillingen "Urjazz" på Jazzakademiet i Oslo Konserthus (2005). Den viktigste musikalske påvirkning i senere år har Bekken fått gjennom sitt bekjentskap med den legendariske New Orleans-pianisten Eddie Bo (1930–2009), som han også opptrådte med, bl.a. på Oslo Jazzfestival (1999) og på Blues In Hell (2008). Ellers har Bekken turnert med Elias Akselsen, Marva Wright, produsert for Jazzin' Babies og Magnolia Jazz Band, samt akkompagnert stumfilm ved Trondheim Filmklubb. Bekken har med bakgrunn i diverse blues- og boogie woogie-tradisjoner kommet fram til sitt eget uttrykk, preget av sterkt rytmisk driv i spillet. Han er også en lyrisk balladetolker, ofte påvirket av New Orleans-pianisten James Carroll Booker III. I 2008 kom plata "Hardcore Piano" på Blue Mood Records. Her fremfører Bekken for første gang utelukkende egne komposisjoner. Bekken har i senere tid vært opptatt av musikk i grenselandet mellom jazz, blues og ymse former for folkemusikk, noe som står i fokus på utgivelsen "Songs From A Forest" fra 2009, en duo-plate med munnspiller Richard Gjems. I 2011 kom det digitale nedlastingsalbumet 'JazzBluesRagtimeVaudeville!!!', der Bekkens vokale kvaliteter akkompagneres av egen ukulele. I september 2012 ga han på sin egen label DrB Records ut det digitale albumet "Extended Blues", med improvisasjonsmusikk for solo piano og solo gitar. John Backus. John Warner Backus (født 3. desember 1924 i Philadelphia i Pennsylvania i USA, død 17. mars 2007 i Ashland i Oregon) var en amerikansk informatiker best kjent for å ha ledet utvikling av det første høynivå programmeringsspråket, Fortran, for å ha funnet opp Backus–Naur-formen (BNF, en utbredt måte for å definere syntaksen formelt for et programmeringsspråk), og også for å ha funnet opp konseptet funksjonsnivåprogrammering. Han mottok Turing-prisen i 1977. Konkurrenten.no. Konkurrenten.no er markedsnavn på en ekspressbussrute på strekningen Oslo-Kristiansand. Navnet henspiller på at selskapet ønsket å ta opp konkurransen med NSB og Nettbuss som i utgangspunkt hadde monopol på både tog- og busstrafikk på strekningen. Risdal Touring som står bak konseptet fikk avslag på sin første konsesjonssøknad av daværende samferdselsminister Terje Moe Gustavsen. Beslutningen ble anket og konsesjon ble innvilget i mars 2002 etter regjeringsskifte (Torild Skogsholm). Fra 15. mai 2002 startet selskapet rutegående trafikk, og i 2010 var det 96 ukentlige avganger. Ruteplanen er lagt opp med både regulære avganger (med en reisetid på 4 timer og 55 minutter), samt ekspressavganger på enkelte dager (med en reisetid på 4 timer og 30 minutter). I tillegg til Nettbuss' Sørlandsekspressen, kjører også Lavprisekspressen i dette markedet. Spesialpedagogikk. Spesialpedagogikk (ofte forkortet "spesped") er et fagområde som har fokus på mennesker som faller utenfor de normale rammene til pedagogikken. Det er ofte et fokus på vansker av ulike slag, og innenfor spesialpedagogikken kan en blant annet rette fokus mot barn og voksne med lese- og skrivevansker, eksempelvis dysleksi, dyskalkuli, andre matematikkvansker, språk- og talevansker, syns- og hørselsvansker, samt ulike sosiale og emosjonelle vansker. Spesialpedagogikken retter seg også mot mennesker med ulike typer fysiske og psykiske funksjonshemminger. Som fagfelt er spesialpedagogikk sammensatt av flere fag, blant annet medisin, psykologi, logopedi, sosiologi, idehistorie og pedagogikk. En profesjonsutdannet spesialpedagog har utdanning på masternivå innenfor de nevnte fagområder (logopedi, synspedagogikk, audiopedagogikk, osv.) Før Bolonga-prosessen var utdanningen på embetseksamens nivå, cand.paed.spec. eller cand. ed. Spesialpedagogene har undervisnings-, rådgivings- og forskningskompetanse. Quad Cities. Brua på riksveg I-74 binder Bettendorf og Moline sammen. Den er nokså nær det geografiske midtpunkt for Quad Cities. Quad Cities (de fire byene) er fellesbetegnelsen på et større byområde i Iowa og Illinois i USA, ved bredden av ved Mississippi. Før andre verdenskrig var betegnelsen «Tri-Cities» i bruk, og dette dekte byene Davenport i Iowa og Rock Island og Moline i Illinois. Etter hvert vokste byen East Moline, og på 1960-tallet blei den tatt med i det gode selskap – «Quad Cities» blei nå vanlig i bruk. Bettendorf i Iowa vokste også, og på 1970-tallet blei det foreslått å utvide til «Quint Cities». Forslaget fikk ikke gehør, men både "quint" og "tri" fines igjen i en del forretningsnavn. Bettendorf passerte snart East Moline i folketall. Det er derfor nå vanlig å regne Davenport, Moline, Rock Island og Bettensdorf som The Quad Cities, kanskje bortsett fra i East Moline. Området består også av et tjuetall mindre byer. Samla folketall var om lag 376.000 i 2005. Landbruksmaskinfabrikken Deere & Company er den største arbeidsgiveren i området. Kjernekraftverket Quad Cities Nuclear Generating Station ligger i nabobyen Cordova i Illinois. I 2002 og 2003 hadde det ved flere høve stor tekniske problemer og måtte stenges midlertidig. Begrepet Quad Cities brukes om en rekke fellestiltak, f.eks heter flyplassen i Moline "Quad City International Airport", mens avisa i Davenport heter "Quad-City Times". "Tri-Cities Blackhawks" var i si tid en profesjonell basketballklubb, oppkalt etter sauk-høvdingen Svarte hauk (Black Hawk). Klubben har seinere flytta flere ganger og holder nå til i Atlanta i Georgia under navnet Atlanta Hawks. I flere andre idretter er det lag eller turneringer som bruker betegnelsen Quad Cities. Brekko sportskapell. Brekko sportskapell er et kapell fra 1997 i Gjesdal kommune, Rogaland fylke. Fylkesvei 191 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 191 i Nord-Trøndelag går mellom Prestvågen og Braset i Inderøy kommune. Veien er 28,4 km lang. Eksterne lenker. 191 Marcus Furius Camillus. Marcus Furius Camillus (ca. 446 f.Kr.-365 f.Kr.) var en statsmann i den romerske republikk som fem ganger ble valgt til diktator, var censor i 403 f.Kr., og som fikk tilnavnet "Romas andre grunnlegger". Hans første opptreden på den politiske scenen var i kampen mot etruskerne mot slutten av det 5. århundre f.Kr. og starten av det 4. På grunn av hans store suksess under den konflikten, ble han i 396 f.Kr. utnevnt som diktator, og ved hjelp av det embetet erobret han den etruskiske byen Veii, som hadde vært beleiret i 10 år. Dette skaffet ham en triumf, den første av i alt fire triumfer. I 387 f.Kr. stod han, som diktator, i spissen for en hær som slo gallerne som hadde inntatt og plyndret Roma. Historikere er i dag enige om at en stor del av historien om Camillus seier over gallerne er en myte, men det er denne hendelsen som får Livius til å kalle ham Romas andre grunnlegger. Hos Plutark sammenlignes Camillus med Themistokles. Dirdal kirke. Dirdal kirke er en langkirke fra 1903 i Gjesdal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 175 plasser. Felg. Felg er den indre delen av av et hjul som dekket står på. Bilfelger. Felgen utgjør forbindelsen mellom aksling/hjuloppheng og dekket som er hjulets ytre omkrets. Felger lages i forskjellige materialer, i begynnelsen var tre vanlig, idag er stål og aluminium mest vanlig. Stålfelger lages å sveise sammen utstansede og formede ståldeler, mens aluminiumsfelger støpes. Til biler har felger normalt et senterhull til sentrering av felgen, og normalt inntil åtte bolthull til innfesting av hjulet. Mens felgene før kunne være av to tallerkenformede stykker som ble skrudd sammen («slange- og dekk-tiden»), er det nå vanlig at felgen er i ett stykke som er lufttett når dekket og ventilen er på plass. Ringerikes Meieri. Ringerikes Meieri ble grunnlagt den 26. april 1879 under navnet Ringerikes Meieribolag, men aksjebrevene lød på Hønefoss Meieri. Meieriet, som lå på Hønefoss i Ringerike, gikk inn i Tine Østlandsmeieriet BA fra 15. november 1984 og ble siden nedlagt i 1994. Ringerikes Meieri var et såkalt bymeieri. Det første bymeieriet i Norge var Skiens Ysteri i Skien, som ble etablert i 1863. Fra begynnelsen på 1870-tallet og framover ble det etablert en rekke ny bymeierier i Norge, fordi det på den tiden var mer fordelaktig med hensyn til transport av melk til konsum. At de nye meieriene fikk bolagsendinger i navnene skyldtes at teknologien kom til Norge fra Sverige på den tiden. Innledningen til etableringen av Ringerikes Meieribolag var et møte som ble holdt på Glatvedts Hotel (som brant til grunnen natten til 3. desember 1941) i Hønefoss den 17. mars i 1879. På møtet holdt amtsagronom i Buskerud "L. Petter Nielsen" foredrag om betydningen for bøndene ved opprettelse av et meieri. Det ble skipet en komité som skulle jobbe videre med saken, og alt den 29. mars ble det i et nytt møte lagt fram konkrete planer for å opprette et meieribolag i byen. Fra aksjebrevene ble lagt ut og til konstituerende generalforsamlig kunne holdes tok det kun 27 dager. Ringerikes Meieribolag var et faktum den 26. april 1879. Hønefoss Meieri startet driften 10. mai 1880, etter at bolaget hadde kjøpt tomt (g.nr. 95 på Nordsiden i Hønefoss, senere synonym med nå nedlagte "Frøhaug & Wathnes Handelsskole") av børsemaker "G. Skaug" den 21. mai året før. Alt tre år etter oppstarten måtte meieriet utvide. Siden ble det utvidet både i 1892 og 1908. I 1913 ble det imidlertid besluttet å kjøpe en ny og større tomt nederst i Veienmarka, like ovenfor Hønefossen og Hønefoss stasjon. Nybygget sto ferdig i 1914, og der ble meieriet til det ble nedlagt 80 år senere. I mellomtiden ble det imidlertid utvidet og modernisert en rekke ganger. Gjesdal kirke. Gjesdal kirke (Gjesdal kyrkje) er en langkirke fra 1848 i Gjesdal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Oltedal kapell. Oltedal kapell er en langkirke fra 1926 i Gjesdal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 124 plasser. Kapellet ble avløst av Oltedal kirke som ble åpnet 10. februar 2002. Kapellet ble da solgt til Gjesdal Brass Band. Ysteri. Et ysteri er en meierilignende industribedrift eller en avdeling i et meieri som framstiller ost og osteprodukter. Ysteriene stammer fra Sveits og kom til Norge i forkant av at de første regulære meieriene ble etablert her. Det første ysteriet i Norge under et meierisamvirke var Rausjødalen setermeieri, som ble etablert av bønder fra Tolga og Os i august 1856. Ysting. Ost fremstilles gjennom en prosess som kalles "ysting", i dag helst i et moderne ysteri. Mange steder i verden yster man imidlertid ost også i mindre målestokk, også her i Norge. Ystingen skjer ved at melk, fløte eller en blanding varmes opp og tilsettes løype (kymosin) eller ved syrning av melken. Når løypen har gjort sitt, skiller melken seg og man ender opp med to råvarer etter at osten er presset; ost og myse. Osten saltes og settes så til lagring. Under prosessen foregår det også en fermentering. Ostens fasthet bestemmes av flere ting, blant annet hvor mye myse som fjernes fra osten. Løypeoster kan være faste (emmentaler, gruyère, nøkkelost), halvfaste (jarlsberg, gouda, edamer), eller myke (brie, camembert) Surmelksoster er typisk oster som pultost og gammelost. Mysen var tidligere et avfallsprodukt fra produksjon, som tidligere gjerne ble brukt til dyrefor. I dag foredles den brunost eller mysost og andre myeprodukter. Brunoster er oster som er rike på karbohydrater, men har lite protein sammenlignet med hvitostene. I Norge er tradisjonell geitost og brunost eksempler på mysost basert på melk av geit eller blanding av geit- og kumelk. Ole Martin Hafsmo. Ole Martin Hafsmo (født 1975) er en norsk filmregissør utdannet ved Den norske filmskolen. Han har tidligere regissert TV-seriene "Typisk norsk" og "Ut i vår hage" på NRK og reklamefilmer. Han debuterte som spillefilmregissør med ungdomsfilmen "Switch" i 2007. Hafsmo ble hentet inn som regissør for NRK Drama på serien "Schmokk", en komedie i seks episoder, som ble sendt på NRK1 høsten 2011. Ålesund Bryteklubb. Ålesund Bryteklubb (ÅBK) er en norsk bryteklubb som befinner seg i Ålesund. Den ble stiftet 2. oktober 1945 etter initiativ fra Martin Brusdal og Marius Steinsvik. Nærbø gamle kirke. Nærbø gamle kirke (Nærbø gamle kyrkje) er en langkirke fra 1834 i Hå kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Nærlandsheimen kirke. Nærlandsheimen kirke (Stefanuskirken) er en kirke bygd i en vifteplan fra 1969 i Hå kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tegl og har 350 plasser. Sentralt venetrykk. Sentralt venetrykk (Engelsk: Central venous pressure, på norsk også ofte forkortet CVP) betegner blodtrykket i den thoracale del av vena cava, nær hjertets høyre forkammer. CVP gjenspeiler mengden av blod som returnerer til hjertet, og hjertets evne til å pumpe blod ut i arteriene. CVP er en god tilnærmelse av trykket i høyre atrium. CVP kan måles ved å legge inn et sentralvenøst kateter, gjerne via vena jugularis. Arteria radialis. Arteria radialis (radialis-arterien) er innen human anatomi den ene av to blodårer (a. ulnaris er den andre) som forsyner hånden med oksygenert blod fra lateral-siden av underarmen. A. radialis ligger mot tommelsiden i håndleddet, og kan lett palperes (kjennes) nederst på den palmale siden (håndflatesiden) av underarmen for pulsmåling. Ogna kirke. Ogna kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1250 på Ogna i Hå kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i stein og har 300 plasser. Hele kirken med gravplassen i forgrunnen Varhaug kirke. Varhaug kirke (Varhaug kyrkje) er en langkirke i nygotisk stil tegnet av arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoff og vigslet 7. desember 1904 i Hå kommune, Rogaland fylke. Kirken ligger på Odland, tre kilometer syd for Varhaug, og fire kilometer nord for Vigrestad. Begge steder sogner til kirken. Byggverket er i tre og har 465 plasser. Historikk. Kirken erstattet en kirke på Varhaug gård fra 1828 som kommunen kjøpte av eieren i 1851. I 1902 vedtok kommunestyret å bygge ny kirke på Odland. Altertavlen, prekestolen, døpefonten, altersølvet, lysestakene på alteret og den lille lysekronen ble overført til den nye kirken og den gamle kirken ble revet etter at den nye var tatt i bruk. Men tårnfoten stod igjen på den gamle kirkegården som hus for kirkeklokken fra 1791. Den ble først revet av tyskerne i 1940. I 1951 kom det opp et nytt hus til kirkeklokken fra 1791, dette ble siden vigslet til kapell. Mange brukte ordet «jærkatedralen» om det store nye kirkebygget da kirken var ny. Tårnet var 30 meter høyt. Opprinnelig var interiøret holdt i gulbrune fargetoner, men til 50-årsjubileet ble fargetonene erstattet av blå, røde, grå og hvite farger. Da ble også koret bygget om og to vinduer der ble fjernet. Prekestolen fra 1828 ble også senket. Kirken fikk elektrisk lys i 1930, og da fikk den også de store messinglyskronene. Steinar Westin. Steinar Westin (født den 21. juni 1944 i Oslo) er en norsk lege, dr. med. og professor i sosialmedisin ved Institutt for samfunnsmedisin ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, NTNU, samt deltids fastlege ved Mathesongården legesenter. Westin tok sin medisinske embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 1970, og hadde under studietiden i 1966-67 ett års permisjon med Fulbright-stipend for forskning i biokjemi ved Brandeis-universitetet i Massachusetts i USA. Spesialistutdanningen i allmennmedisin ble godkjent i 1986, og han avla doktorgraden ved Universitetet i Trondheim i 1990 med en avhandling om arbeidsløshet og helse. Godkjent veileder i allmennmedisin fra 1986. Westin var assistentlege og forskningsstipendiat ved Neevengården psykiatriske sykehus i årene 1970-72, var i seks år allmennlege/distriktslege på Askøy fra 1973-78, og ble amanuensis i allmennmedisin ved Universitetet i Trondheim i 1978, professor i sosialmedisin samme sted fra 1990. Han var sentral i Legeforeningens arbeid med å få etablert en spesialistutdanning i allmennmedisin på 1980-tallet, blant annet med to bøker til bruk i utdanningen, den siste fra 1996. Forfatter og medforfatter til flere lærebøker, blant annet i sosialmedisin. Ellers forskning innen områdene medisinsk utdanning, allmennmedisin, trygdemedisin, særlig i relasjon til arbeidslivet, og sosiale ulikheter i helse. Gjesteprofessor i Australia for Royal Australian College of General Practitioners i 1995. Mangeårig medlem av den internasjonale redaksjonskomiteen i British Medical Journal og leder av Redaksjonskomiteen i Tidsskrift for Den norske legeforening 1996-2004. Fra 2005 leder av Helsedirektoratets Ekspertgruppe – sosiale ulikheter i helse, og fra 2007 leder for programstyret for Norges forskningsråds satsing på forskning om sykefravær og inkludering i arbeidslivet. Hyppig deltaker i den offentlige debatt om helse- og sosialpolitiske spørsmål og fast spaltist i Adresseavisen. Lese- og skrivevansker. Lese- og skrivevansker snakker man særlig om når barn ikke lærer å lese og skrive i den normale opplæringen i skolen. Det er også vanlig å snakke om lese- og skrivevansker i dersom denne utviklingen går sent eller stagnerer. Slike vansker kan dreie seg om læringen av bokstavene, problemer med å skille dem fra hverandre, læring av bokstavlydene eller problemer med å forme bokstavene. Elever som ikke kan lese og skrive ved utgangen av fjerde skoleår får ofte diagnosen dysleksi selv om disse vanskene i dag antagelig er overdiagnostisert. De fleste elever har ferdigheter til å lese og skrive, men undersøkelser viser at ferdighetene jevnt over er dårlige. Om lag ti prosent av Norges befolkning har lese- og skriveproblemer. Rossabø kirke. Rossabø kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1972 i Haugesund kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tegl og har 574 plasser. Røvær bedehuskapell. Røvær bedehuskapell er fra 1892 i Haugesund kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Cathrine Holst. Cathrine Holst (født 10. februar 1974 i Bodø) er en norsk sosiolog. Hun var ansatt som førsteamanuensis i samfunnsvitenskapenes vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen fra 2005 til 2007. Fra 2008 er hun ansatt som postdoktorstipendiat ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi og forsker ved ARENA – Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo. Holst ble cand.polit. i 2000 ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen. Fra 2000 har hun vært tilknyttet Senter for vitenskapsteori, samme sted, som doktorgradsstipendiat. Holst har vært Visiting Scholar ved The New School for Social Research i New York og ved Freie Universität i Berlin. I 2002 redigerte hun boken "Kjønnsrettferdighet" på oppdrag fra Makt- og demokratiutredningen. Holst er medredaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, og holdt Skjervheimforelesningen i 2005. Hun ble dr. polit. med avhandlingen "Feminism, Epistemology & Morality" i 2005. I mai 2009 kunngjorde Universitetsforlaget at Holst overtar for Rune Slagstad som redaktør for Nytt Norsk Tidsskrift. 718 skvadron. 718 skvadron er en skvadron ved Bardufoss flystasjon i Norge. Skvadronen er det norske Forsvarets avdeling for fjernstyrte mål og flyr droner for andre avdelinger som skyter med luftvernvåpen, samt stordroner med kamera og videooverføring. Dronetjenesten startet i 1973 på Vigdel i Rogaland, og ble overført fra Sjøforsvaret til Luftforsvaret den 1. november 2006. 718 skvadron har sin historie tilbake til 15. oktober 1952 da skvadronen ble opprettet som jettreningsving på Sola, oppsatt med de Havilland DH 100 Vampire og Lockheed T-33 Shooting Star. Aage Bjertnæs. Aage Bjertnæs (født 18. september 1945) er en norsk lege og skribent. Bjertnæs er utdannet lege i Tyskland med allmennpraksis ved Risvollan Legesenter i Trondheim. Han er spesialist i allmennmedisin og spesialist i arbeidsmedisin. Han er videre universitetslektor II ved NTNU. Bjertnes har skrevet boken "Din huslege" hvor han tar for seg helseproblemer og sykdommer som oftest fører folk til legen. Han er kjent fra programmet Kjerringråd i NRK og har også vært en hyppig gjest på NRK TV, og er Aftenpostens Huslege i avisens søndagsutgave. Han er også ukentlig spaltist i "Adressa". Skåre kirke. Skåre kirke er en åttekantet kirke fra 1858 i Haugesund kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 550 plasser. Historikk. Kirken ble bekostet med lik del på Haugesund og Skåre kommuner, og driftsutgiftene skulle også deles med en halvpart på hver. Arkitekten Christian Henrik Grosch hadde i utgangspunktet tegnet kirken med et dominerende tårn, men dette "vilde formentlig ei alene forøge Kirkens Omskostninger i Væsentlig grad, men ogsaa hvad værre er på Grund av Terrainets Nøgenhed og Klimaets Haardhed paa denne kant af Landet, blive til Ødeleggelse av Kirken selv", mente kommunebestyrelsen. Tårnet ble redusert i lengde med 5 alen. Byggekostnadene ble omtrent det dobbelte av budsjettert og endte med 12.299 speciedaler. Siegbert Tarrasch. Siegbert Tarrasch (født 5. mars 1862, død 17. februar 1934) var en lege og tysk stormester i sjakk av jødisk avstamning. Han mistet en sønn under 1. verdenskrigog opplevde mot slutten av sitt liv begynnelsen på nazistenes forfølgelse av de tyske jødene. Rundt slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var Tarrasch en av verdens sterkeste spillere, som vant atskillige store, internasjonale sjakkturneringer. I 1903 hadde han vunnet 7 av de 13 turneringer han hadde deltatt i, flere enn noen annen. Han ble imidlertid en av de ledende stormestere som det ikke skulle lykkes å bli sjakkverdensmester. Han kom først til å spille om mesterskapet da han ikke lenger var på høyde spillemessig. Tarrasch hadde stor betydning som sjakkskribent, er blitt kalt Tysklands sjakklærer ("Praeceptor Germaniae"), og som sjakkpedagog har han fortsatt hatt betydning i hele verden, selv om det allerede i hans levetid fremkom nye, såkalte hypermoderne idéer, som han ikke helt forsto, og som i lang tid stilte hans innsats litt i skyggen. Biografi. Tarrasch ble født i Breslau av jødiske foreldre. Til deres sorg viste han seg å ha en klumpfot, men ifølge hans eget utsagn hadde den aldri noen betydning. I skolen var han en dyktig elev i alle fag unntatt matematikk. Han tok studenteksamen 1880 fra Elisabeth-gymnaset i Breslau og studerte deretter medisin i Berlin og Halle. Disse studiene fullførte han i 1885. Han åpnet en legepraksis i Stuttgart, men i 1914 flyttet han den til München. Han dyrket sjakk som hobby, og baserte derfor aldri sin tilværelse på sjakkspillet, noe som var tilfellet for mange andre sjakkmestere. Han giftet seg med Anna Rosalie (født Rudolf, 1865-1940), som han fikk fem barn med. I en tragisk periode 1914-1916 mistet han alle sine tre sønner. Sønnen Paul (født 15. april 1892), som også var en talentfull sjakkspiller, begikk selvmord. Den eldste, dr. Phil. Friedrich («Fritz») Max Tarrasch (født 11. mars 1888), som var løytnant og dekorert med Jernkorset, falt på vestfronten i 1. verdenskrig den 14. mai 1915, og den tredje sønnen, Hans Richard (født 6. juli 1890), omkom i 1916 da han ble overkjørt av en sporvogn i München. Tarrasch konverterte på et tidspunkt fra den mosaiske til den protestantiske tro, i følge politiopptegnelser fra München. Med suksess i sin profesjon, som turneringsspiller i sjakk og som forfatter var Tarrasch egentlig en forbilledlig person, elegant og slepen, men hans selvbevisste og biske oppførsel gav ham mange motstandere og har påvirket hans ry. Grunnen til dette var en viss dogmatisk innstilling, som var baksiden av hans klare holdninger og særpregete karakter. Hans selvhøytidelighet bød motstanderne på mange angrepsflater og ses bl.a. i hans bok om VM-matchen mot Lasker i 1908, hvor han dels ikke er kritisk overfor sitt eget spill og dels utviser en nesten komisk virkende mangel på forståelse for Laskers spillestyrke. Et annet eksempel på hans selvhevdende stil var da han etter en turneringsseier i 1907 oppfant tittelen «turneringsverdensmester» til seg selv. I tillegg måtte andre fremtredende sjakkspillere, som Aaron Nimzowitsch og Akiro Rubinstein, tåle mange bemerkninger når de ikke spilte sjakk etter Tarraschs «regler». I 1924 ble hans første ekteskap oppløst, og Tarrasch giftet seg igjen samme år med Gertrude (født Schröder, 1892 – 1966). Tarrasch døde i 1934 og ble begravd på kirkegården Nordfriedhof i München. Sjakkspilleren. Tarrasch lærte sjakk relativt sent, som 15-åring, men det fanget straks hans interesse, og denne ble forsterket da han oppdaget sjakklitteraturen. En venn forærte ham boken "Praktisk liten sjakkbok av Alfons von Breda" ("praktische Schachbüchlein von Alfons von Breda"). Sjakk-klimaet var godt i Breslau, som var hjemby for Adolf Anderssen, som Tarrasch traff en enkelt gang, og også for Zukertort. Han brukte all sin fritid på å studere sjakk, som han viste seg å ha store evner for. Under sitt medisinstudium i Berlin fra 1880 spilte han sjakk på forskjellige kaféer. 1882 deltok han i en hovedturnering ("Hauptturnier") i Berlin, som han ikke vant, men allerede året etter ble han tysk mesterspiller ved å vinne hovedturneringen i Nürnberg 1883. Etter å ha fullført sin utdannelse begynte Tarrasch å delta i store turneringer, første gang i Hamburg i 1885, men de første årene uten de helt store resultater. Vendepunktet kom i 1889, da han begynte en enestående seiersrekke ved å vinne 4 internasjonale turneringer i trekk: Turneringen i Breslau 1889, Manchester 1890, Dresden 1892 og Leipzig 1894. Han mottok på bakgrunn av sine turneringsresultater i 1891 en innbydelse til en match om verdensmesterskapet mot Wilhelm Steinitz. Matchen skulle finne sted i Havanna på Cuba, men Tarrasch avslo, med henvisning til sin legepraksis og den langvarige havreise over Atlanterhavet. En match mot Mikhail Tschigorin i St. Petersburg 1893 endte uavgjort med 9 seire til hver. Etter turneringsseieren i Dresden utfordret Emanuel Lasker ham til en match, hvilket han avslo med den begrunnelse at Lasker til forskjell fra ham selv ikke hadde vunnet noen større turnering. Dette kom han til å angre, fordi Lasker i stedet spilte en match mot Steinitz i 1894, hvor han slo denne og ble ny verdensmester. Lasker glemte ikke Tarraschs avslag og unnlot, tross mange anstrengelser, å gi ham sjansen i en VM-match til hans beste tid var over. I Laskers regjeringsperiode, som skulle vare i 27 år, var Tarrasch alltid denne underlegen. Ved turneringen i Hastings i 1895 oppnådde Tarrasch en andreplass etter Harry Nelson Pillsbury, og ved den neste store turnering, turneringen i Nürnberg 1896, en andreplass etter Lasker. Tarrasch vant deretter bl.a. turneringene Wien 1898 ("Maraton-turneringen") og Monte Carlo 1903. I 1905 slo han USA-mesteren Frank Marshall overlegent i en match over 17 partier, og i 1908 fikk han så endelig sjansen i en VM-match mot Lasker, som fant sted i München og Düsseldorf. Lasker seiret her overbevisende med 8-3 og 5 remis, et nederlag Tarrasch aldri riktig kom over, og han vant aldri senere noen turnering. Han krevde revansj, men kom først til å møte Lasker igjen i en match i 1916, som ikke gjaldt verdensmesterskapet, og som Lasker vant enda mer overbevisende med 5-0 og 1 remis. Etter matchen i 1908 deltok Tarrasch stadig i internasjonale turneringer med godt resultat, men hans egentlige utfoldelse vedrørende sjakk var nå viet skribentvirksomhet. I 1914 ble han under turneringen i Sankt Petersburg 1914 tildelt stormestertittelen av den russiske tsar Nikolai 2.. Sammen med Emanuel Lasker, Alexander Aljechin, José Raúl Capablanca og Frank Marshall hørte han dermed til de fem første offisielle stormestere i sjakkhistorien. Hans turneringsdeltagelse strakte seg helt frem til 1928, og selv om han ikke lenger nådde opp i fremste rekke, tilhørte han fremdeles verdenseliten. Hans høyeste historiske Elo-rating var 2824, hvilket han nådde i juni 1895. Tarrasch's turnerings - og matchresultater. Mannheim 1914 • Göteborg 1920 • Teplitz-Schönau 1922 • Wien 1922 • Karlsbad 1923 • Mährisch-Ostrau 1923 • Breslau 1925 • Baden-Baden 1925 • Semmering 1926 • Kissingen 1928. Bidrag til åpningsteori. Begge varianter benyttes likevel stadig, og inngår i mange stormesteres åpningsrepertoar. Berømte Tarrasch-kombinasjoner. Svart ser her ut til å kunne forsvare sin stilling (i det minste mot en umiddelbar katastrofe), ettersom den svarte dronning forhindrer Db7+ (som ville etterfølges av Kxa5 Ta1#), mens det svarte tårn på c8 forsvarer trusselen Txc5#. Tarrasch spilte det oppfinnsomme og vakre blokkeringstrekket 31.Lc7! (som i problemsjakk er kjent som en Plachutta blokkering, fordi begge brikker beveger seg rettvinklet (ortogonalt). Dette trekk blokkerer begge forsvar, og en brikke, som slår den hvite løper, blir overbelastet. Det betyr at hvis det spilles 31...Txc7, blir tårnet overbelastet, da det skal gardere begge hvits angrepstrusler, ettersom dronningen nå er avsperret fra b7. Hvit vil derfor spille 32.Db7+ Txb7, som tvinger tårnet vekk fra forsvaret av c5 og tillater 33.Txc5#. Tar svart i stedet løperen med 31...Dxc7, vil hans dronning sperre for tårnets forsvar av c5 og bli overbelastet: 32.Txc5+ Dxc5 avleder dronningen fra forsvaret av b7 og tillater 33.Db7+ Kxa5 34.Ta1#. Svart ga derfor opp etter å ha sett hvits trekk. 34...Sxg3 35.Sxg3 Txg3+ 36.hxg3 Txg3+ 37.Kf1! Txd3 og nå det fortreffelige trekk 38.Tg4!! med ødeleggende trusler som 39. Tf8+ med matt og 39.Lxe5 etterfulgt av cxd3. Svart ga opp. Tarrasch som sjakkteoretiker. er klassikere i sjakklitteraturen. Sett med dagens øyne er Tarraschs bøker særlig aktuelle innenfor midtspillet og sluttspillet, mens derimot åpningsspillet siden hans tid har gjennomgått en stor utvikling. Hans store fortjeneste var å bygge videre på, og bringe orden i de strategiske og taktiske idéer som Wilhelm Steinitz hadde fremsatt, i sær om viktigheten av å beherske brettets sentrum og unngå bondesvakheter, men også om betydningen av løperparet og av manøvreringsrom. Han advarte mot "innsnørte" stillinger og sa at de "inneholdt kimen til nederlag". Han var ikke forsvarsspiller, så det frie offiserspill var hans område, men han innså naturligvis at dette forutsatte en passende forberedelse. Å spille gambiter hadde han et meget bastant syn på: "Gambitspill i sjakk svarer noenlunde til plakater kontra malerkunst, eller danse- eller militærmusikk i tonekunsten, et maleri av lutter skrikende farger, uten nyansering eller intim glede". Han formulerte en lang rekke læresetninger om sjakkspillet, som stadig lever. Den mest kjente er "Tarrasch regelen": "Tårn skal plasseres bak fribønder, enten det er dine egne eller motstandernes." Derved understøtter de fribondens fremmarsj og hindrer tilsvarende motstanderens. I en fra Tarraschs side usedvanlig ironisk og humoristisk stil, har han selv i boken "Die moderne Schachpartie" utvidet regelen med ordene: "---men kun hvis det er godt". Man snakker i det hele tatt om en sjakkstil eller -skole, som har de idéene Tarrasch fremførte som grunnlag, og til denne skolen regner man så kjente mestere som Carl Schlechter, Geza Maroczy, Richard Teichmann, Abika Rubinstein og selv den senere verdensmester Capablanca. Stilen degenererte etter hvert, fordi mestrene fikk en slik sikkerhet at nederlag ble sjeldne, og kampløse remiser forekom ofte. Det ble de såkalt "hypermoderne" som fant nye idéer, som brakte sjakkspillet ut av denne trussel om "remisdøden". Som utgangspunkt var Tarrasch overbevist om at det i en hver stilling kunne finnes et absolutt "beste trekk", og han så dermed "vitenskapelig" på spillet og lette etter dette trekket, uansett hvem han satt overfor. Dette ses som en avgjørende forskjell i forhold til hans store konkurrent Lasker, som oppfattet sjakkspillet som en "kamp", hvor det riktige trekk var det som førte til en stilling motstanderen ikke fant seg godt til rette i. Utover å være forfatter av flere bøker, var Tarrasch en flittig bidragyter til forskjellige sjakktidsskrifter. Hans kommentarer her var ofte så skarpe og bitende at det kom til langvarige uoverensstemmelser med de angrepne, som f.eks. med wiener-stormesteren og -sjakkforfatteren Georg Marco og med Aaron Nimzowitsch. På begynnelsen av 1930-tallet utga Tarrasch sitt eget tidsskrift ("Tarraschs Schachzeitung"). Hans store anseelse betydde at han tross sin jødiske avstamning kunne utgi det helt frem til sin død. Nazistene våget ikke i den tidlige fase etter deres maktovertakelse å forby det, og ettersom hans sønn var falt på Tysklands side under krigen, kom Tarrasch dessuten inn under en unntaksbestemmelse i lovgivningen om jøders (manglende) rettigheter, som på dette tidspunkt stadig var gjeldende. Tarraschs død betydde – sammen med nazistenes omorganisering av det tyske sjakkliv, jødenes utelukkelse fra sjakklivet og forfølgelsen av dem, og selvfølgelig også sammen med den følgende verdenskrig, som kostet mange sjakktalenter livet – at Tyskland mistet sin lederposisjon i sjakkverdenen og senere ikke har kunnet gjeninnta den. Sammenstøt med den "hypermoderne sjakkskole". 1. e4 e6 2. d4 d5 3. e5 c5 4. c3 Sc6 5. Sf3 Db6 6. Ld3 (Tarrasch forsyner sitt neste trekk 6... cxd4 med et utropstegn og påpeker, 6... Ld7 tillater 7 dxc5 med godt spill) cxd4 7. cxd4 Ld7 8. Le2 Sge7 9. b3 Sf5 10. Lb2 Lb4+ 11. Kf1 Le7 12. g3 a5 13. a4 Tc8 14. Lb5 Sb4 15. Lxd7+ Kxd7 16. Sc3 Sc6 17. Sb5 Sa7 18. Sxa7 Dxa7 19. Dd3 Da6 20. Dxa6 bxa6 21. Kg2 Tc2 22. Lc1 Tb8 23. Tb1 Tc3 24. Ld2 Tcxb3 25. Txb3 Txb3 26. Lxa5 Tb2 27. Ld2 Lb4 28. Lf4 h6 29. g4 Se7 30. Ta1 Sc6 31. Lc1 Tc2 32. La3 Tc4 33. Lb2 Lc3 34. Lxc3 Txc3 35. Tb1 Kc7 36. g5 Tc4 37. gxh6 gxh6 38. a5 Ta4 39. Kg3 Txa5 40. Kg4 Ta3 41. Td1 Tb3 42. h4 Se7 43. Se1 Sf5 44. Sd3 a5 45. Sc5 Tc3 46. Tb1 Sxd4 47. Sa6+ Kd8 48. Tb8+ Tc8 49. Tb7 Ke8 50. Sc7+ Kf8 51. Sb5 Sxb5 52. Txb5 Ta8 53. f4 a4 54. Tb1 a3 55. f5 a2 56. Ta1 Ta4+ 57. Kh5 Kg7 58. fxe6 fxe6 59. Tg1+ Kh8 60. Ta1 Kh7 61. Tg1 a1(D) 62. Tg7+ Kh8 0-1 De fleste tilskriver imidlertid Nimzovitch denne form for anti-dogmatisk og hypermoderne oppfinnsomhet, da han spilte slik mot Salve nesten et kvart århundre senere (i Karlsbad 1911). Sjakkoppgaver. 5. g8D! frigjør g7 med et offer Lxg8 8. h4 trekktvang Hvit vinner. Etter ett trekk med kongen blir løperen slått, og bonden når sitt forvandlingsfelt. Vår Frelsers kirke (Haugesund). Vår Frelsers kirke er en langkirke med korskirkepreg fra 1901 i Haugesund kommune, Rogaland fylke. Inventar. Kirken har glassmalerier laget av Linnicher Kunstanstalt i Tyskland. De har to temaer, Den hellige treenighet og de fire evangelistene. Lysekronen er hele 11 meter, og skal symbolisere en diger kongekrone. På kronene er det tolv lamper, en for hver av apostlene. Altertavlen er malt av Fredrik Kolstø og viser Jesus i Getsemane. Ellers har kirken et eksemplar av Fredrik IIs Bibel fra 1589. Maria Karlsson. Maria Karlsson, (født 25. september 1975) er en svensk profesjonell danser. Hun konkurrerte i konkurransen Let's Dance sammen med Måns Zelmerlöw i 2006 og og gikk ut som tilslutt ut som vinner av konkurransen. Sesongen 2007 danset hun med Harald Treutiger, men de røk ut av Let's Dance etter noen få omganger. Årdal gamle kirke. Årdal gamle kirke (Årdal gamle kyrkje) er en langkirke fra 1620 i Hjelmeland kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Den gamle kirken i Årdal er en av de mest særpregede renessansekirkene i landet, og et prakteksempel på kunstperioden kjent som Stavangerrenessansen. Den fikk sin endelige form etter utvidelser kort tid etter at den ble bygget tidlig på 1600-tallet. Kirkerommet er dekorert fra gulv til tak med malerier og utsmykkning. Denne typen dekorering var en viktig del av «Biblia pauperum», de fattiges bibel, for å vise menigheten bilder fra bibelen og troen. Denne skikken startet i middelalderen, men var noe som fortsatte også etter reformasjonen her i Norge. Det som kjennetenger Årdal kirke er at man her har klart å bevare utsmykkingen fra tidlig 1600-tall. Altertavlen og prekestolen ble malt av den kjente Stavanger-maleren Gottfried Hendtzschel. De er laget av Lauritz Snekker som også er ansvarlig for det meste snekkerarbeidet. Man kan tydelig se lagdelingen i det lille samfunnet i Årdal. De mest velstående gårdene og ætten i bygden hadde rett til de fremste benkene i kirken, og disse er de mest forseggjorte, med utskjæringer og malerier. Helt nederst i kirken, ved inngangen, hadde husmenn og andre med lav sosial rang sine sitteplasser på enkle benker. Det at kirken lenge var i privat eie kan ha reddet det unike interiøret. Dette betød at man ikke hadde råd til så mye vedlikehold og oppussing slik at man bevarte det det man hadde. I 1851 ble kirken overtatt av kommunen, men økonomien ga ikke rom for sårt tiltrengt vedlikehold, langt mindre bygging av ny kirke. Hjelpen kom fra utflytte Årdalsbuer i Amerika som samlet inn penger til ny kirke, som en takk til hjembygden. Den nye kirken ble vigslet i 1919. Nå brukes den gamle kirken kun i forbindelse spesielle anledninger slik som bryllup og konserter. To ganger om sommeren er kirken i vanlig bruk, Olsok-messe pluss en vanlig søndagsgudstjeneste. Hjelmeland kirke. Hjelmeland kirke (Hjelmeland kyrkje) er en langkirke fra 1858 i Hjelmeland kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Kirken er reist etter typetegninger av Hans Ditlev Franciscus von Linstow. Døpefonten er i romansk stil og muligens fra 1100-tallet. Altertavlen er utført av Maren Reisner Falch Sverdrup. Bygdeturisme. Bygdeturisme er turisttilbud som tar sitt utgangspunkt i natur og kultur og legger vekt på steders og områders egenart. Begrepet er synonymt med det engelske «rural tourism». Hensikten er at turisten skal bli en tid på stedet for å gjøre seg kjent, i stedet for bare å se på en severdighet og forsvinne igjen. Her i Norge har vi også andre begreper som i stor grad dekker eller er en del av det samme: grønt reiseliv, geoturisme, økoturisme, gårdsturisme, naturbasert turisme, grønt reiseliv og bærekraftig turisme. I Norge er bygdeturismen organisert i Norsk Bygdeturisme og Gardsmat (NBG). Dette er en bransje- og markedsorganisasjon for virksomheter innen bygdeturisme og gardsmat. Tidligere hadde vi to organisasjoner i Norge: Norsk Bygdeturisme og Norsk Gardsmat. Våren 2004 ble de to organisasjonene slått sammen til en under navnet Norsk Bygdeturisme og Gardsmat (NBG). NBG har vel 500 medlemmer over hele landet fordelt på 12 regionlag. Keswick (South Norfolk). Keswick er en landsby og et verdslig sogn i Norfolk i England. Den ligger omkring fem km sør for Norwich. Sognekirken er viet til alle helgener, og er en av de 124 bevart rundtårnkirkene i grevskapet. Det fantes en svært gammel, liten kirke der, men den ble revet omkring 1598, da to sogn ble slått sammen slik at man trengte en større kirke. Østveggen fra den eldre kirken er bevart øst for den nåværende. Deler av kirketårnet kan også være av saksisk opphav, men det ble sterkt restaurert i 1893. Da man restaurerte ble det også lagt til et kort skip som ble benyttet som gravkapell. I 1934 ble det tillatt å holde vanlige gudstjenester i kirken, som regnes som en av de minste sognekirkene i England. På grunn av størrelsen er de forreste benkeradene konstruert slik at de kan foldes ned under begravelser for at man skal kunne flytte kisten. Jøsenfjord kapell. Jøsenfjord kapell er fra 1956 og ligger i bygden Jøsenfjorden i Hjelmeland kommune, Rogaland fylke. Rappveien (Oslo). Rappveien er en blindgate på Godlia i Oslo. Rappveien består av syv gatenumre og ni hus. Gata «munner ut» i Damfaret. Fra Damfaret kan det se ut som om det er mulig å krysse t-banesporet i enden av Rappveien. Dette er ikke mulig – Rappveien er en blindgate både for gående og kjørende. Åkra gamle kirke. Åkra gamle kirke er en langkirke fra 1821 i Karmøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 320 plasser. Forening. Forening eller selskap er en ikke-kommersiell organisasjon, sammenslutning eller et samfunn av fagpersoner eller interesserte som har en felles interesse, sak eller et fagområde de ønsker å fremme, gjerne av en kulturell eller uegennyttig karakter. I dagligtale brukes selskap om en gruppe personer i en festlig sammenkomst, for eksempel et bursdagsselskap. Selskap. Ordet "selskap" er dannet av det gamle tyske "selle", det vil si «kamerat», og betyr opprinnelig «en samling av venner». På gammelnorsk het det "selskapr". Det engelske ordet "company" kommer fra latinske "kompanium", «brødreselskap», og brukes både om fellesskap, foreninger og ikke minst kommersielle selskaper. Den norske varianten kompani brukes på samme måte om lag og firmaer med flere eiere, og dessuten i militæret om en avdeling av soldater. Ordet parti betyr opprinnelig del eller part av noe, og brukes på samme måte som selskap både om «en samling meningsfeller» og på engelsk også om «fest» i formen "party". Før ble gjerne uttrykket "Selskap" brukt om slike foreninger som for eksempel "vitenskaplige selskap" eller "litterære selskap" for bokinteresserte. På engelsk blir et slikt selskap kalt "society" etter det latinske "societas". Katolske ordenssamfunn og hemmelige foreninger kan også omtales som selskap, deriblant Jesuittordenen, som på latin kalles "Societas Jesu", det vil si «Jesu Selskap», og Guds ords selskap. Fra slutten av 1700-tallet og framover oppstod det i en rekke vitenskapelige akademier og selskaper i Europa, alt fra Royal Geographical Society til Selskapet for Psykisk Forskning og Det tyske selskap for rasehygiene. Også i Norge er det mange eksempler på samfunn og ideelle foreninger med ordet "selskap" i navnet, deriblant Det Kongelige Selskap for Norges Vel, Norsk-Tysk Selskap, Norsk Fysisk Selskap, Norsk Astronomisk Selskap, Norsk Skipsfartshistorisk Selskap, Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning, Norsk Bok- og Bibliotekhistorisk Selskap, Norsk Fuchsia Selskap og koret Oslo Chorale Selskap. Klassifisering. I Enhetsregisteret (i Norge) defineres «ideell organisasjon» som «konsumentorienterte organisasjoner uten profittformål» – enten private eller offentlige. Fotoalbum. Et eksempel på et vanlig fotoalbum. Et fotoalbum inneholder en samling av fotografier og har ofte form og fasong som en bok. Det finnes både fotoalbum der det er plastlommer til å skyve bildene inn i, og album med blanke sider der en må lime inn bildene. En del album er ringpermer. Mange liker å lage flotte album der de skriver tekst til bildene, klipper, limer, setter inn klistremerker og lignende. Dette kalles scrapbooking. Med Internettet kan man nå opprette et online fotoalbum, dvs. et elektronisk fotoalbum hvor brukerne kan laste opp fotografier og dele dem med venner og familie. Et norsk eksempel er dette. Quiz. Quiz er en form for spørrekonkurranse, der deltakerne konkurrerer om å svare riktig på flest mulig av spørsmålene som deles ut eller stilles av en quizleder. Det er vanlig at deltakerne danner lag som konkurrerer mot hverandre. Quiz regnes av mange som en sosial aktivitet, og blir ofte brukt i ulike arrangementer for å skape fellesskapsfølelse og glede. Spørsmålene i en quiz kan handle om hva som helst. En skiller gjerne mellom temaquiz og allmenkunnskap. Quizen foregår som oftest ved at svarene skrives ned underveis, og rettes etterpå. Det arrangeres nasjonale og internasjonale mesterskap i quiz. I Norge er quizsporten organisert i Norges Quizforbund. Three Days Grace. Three Days Grace (også kjent under forkortelsen 3DG) er en canadisk nu metalband, som spiller i sjangrene hardrock, alternativ metal og punkrock. Historie. Adam, Brad og Neil dannet i 1992 bandet «Groundswell» sammen med to andre medlemmer. I 1995 ga de ut «Wave of popular feeling» sammen. CDen ble bare utgitt i Canada, og det ble bare produsert 150 eksemplarer. «Wave of popular feeling» ble i 2007 solgt på Ebay for 200 dollar. I 1997 sluttet to av medlemmene, men Adam, Neil og Brad fortsatte som en trio. De skiftet navn til "Three Days Grace", som var et navn Brad kom opp med. Gruppen flyttet fra Norwood til Toronto og møtte produsenten Gawin Brown. Han hjalp dem å produsere debutalbumet "Three Days Grace", som ble utgitt i 2003. Albumet hadde singlene «I Hate Everything About You», «Just Like You» og «Home». Alle videoene har blitt spilt på blant annet MTV, FUSE og MTV2. I Canada ble også singelen «Wake Up» gitt ut, men uten video og bare ment for radiospilling. Den kom også høyt på listene i Canada mens albumet kom på topp 10 på USAs albumlister. Barry Stock ble med i bandet i 2004 som bandets gitarist. Dette var fordi Adam Gontier skulle lettere kunne bevege seg på scenen, uten å måtte holde en gitar. 31. mars 2006 ga bandet ut sin første singel fra albumet One-X, den het «Animal I Have Become». Den kom på 1. plass på både de amerikanske listene for moderne og mainstream rock. "One X" ble gitt ut 13. juni 2006. Albumet solgte 78 000 kopier første uken. Albumet hadde 12 sanger, men i Amerika hadde albumet også et bonusspor, kalt «Running Away». Albumets andre singel «Pain» nådde høyt på de amerikanske histlistene februar i 2007. Deres tredje singel var «Never Too Late», og denne kom også høyt på listene. Sangene «Animal I Have Become» og «Riot» er med på spillet "WWE SmackDown vs. Raw" 2007. Her er teksten til «Riot» noe forandret. Teksten er opprinnelig «If you feel so fucked up». Dette ble forandret til «If you feel so huffed up». Pannelugg. Pannelugg er hodehår som vokser fremst på hodet. Alle har pannelugg, selv om den ikke alltid framstår som en "lugg" da de enten har valgt å klippe den bort eller la den vokse seg lang, så de ligger på siden av ansiktet sammen med resten av hodehåret. Pannelugg forekommer gjerne hos kvinner sammen med at resten av hodehåret samles i en flette eller hestehale. Eldre menn kan ha håravfall som umuliggjør pannelugg. Noen kan da forsøke å kompensere ved å kjemme resthårveksten forover slik at den gir en illusjon av pannelugg («hentesveis»). Falnes kirke. Falnes kirke (Falnes kyrkje) er en langkirke fra 1851 i Karmøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 600 plasser. Ferkingstad kirke. Ferkingstad kirke er en langkirke fra 1854 i Karmøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Norheim kirke. Norheim kirke er en arbeidskirke fra 1978 i Karmøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i betong og har 425 plasser. I 1976 påbegynte arbeidet med å bygge Norheim Kirke og 3. mars satte Mengihetsrådet leder Tjærand Milje det første spadestikket. Kirken ble bygget på grunn av stor tilflytting til Fastlandskarmøy, der det ikke fantes noen kirke. Selve kirkens grunnmur og veggene ble betalt for, og bygget av fagarbeidere, mens taket og beisingen ble bygget på dugnad. Thyestes. Thyestes (gresk: Θυέστης) var i henhold til gresk mytologi sønn av Pelops, kongen av Olympia, og Hippodamia, og var selv far til Pelopia og Aigisthos. Thyestes og hans tvillingbror, Atrevs, ble sendt i eksil av sin far for å ha myrdet deres halvbror, Krysippos, i sitt ønske om å overta tronen i Olympia. De søkte tilflukt i Mykene hvor de inntok tronen i fraværet til kong Eurysthevs som var i krig med herakleidene. Eurysthevs hadde tenkt at deres herredømme skulle være midlertidig, men det ble permanent da han døde i konflikten. Mytologi. Atrevs svor en ed om å ofre sitt beste lam til Artemis. Da han lette i sin flokk, fant Atrevs derimot et gyldent lam som han gav til sin kone, Airope, for å skjule det fra gudinnen. Hun gav det til sin elsker, Thyestes, som så overbeviste Atrevs om at den som hadde lammet skulle være konge. Thyestes fant frem lammet og krevde tronen. Atrevs tok tilbake tronen ved hjelp av et råd han fikk fra Hermes. Thyestes gikk med på å gi kongedømmet tilbake da solen flyttet seg bakover på himmelen, en bedrift som Zevs utførte. Atrevs tok tilbake tronen og sendte Thyestes i eksil. Han fikk så høre om ekteskapsbruddet til Thyestes og Airope og planla hevn. Han drepte sønnene til Thyestes og kokte dem med unntak av hendene og føttene. Han serverte Thyestes hans egne sønner og hånet ham med hendene og føttene. Et orakel rådet så Thyestes at dersom han fikk en sønn med sin egen datter, Pelopia, ville den sønnen drepe Atreos. Thyestes gjorde dette og sønnen, Aighistos, drepte Atrevs. Men da Aigisthos ble født, ble han forlatt av sin egen mor som skammet seg over sin handling. En gjeter fant spedbarnet og gav ham til Atrevs som oppfostret ham som sin egen sønn. Først da han ble voksen avslørte Thyestes sannheten til Aigisthos, at han var både far og morfar til gutten og at Atrevs var hans onkel. Aigisthos drepte så Atrevs. Mens Thyestes hersket over Mykene, ble sønnene til Atreos, Agamemnon og Menelaos, forvist til Sparta. Der ble de mottatt som kongelige av kong Tyndareos og kort tid etter hjalp han brødrene å dra tilbake til Mykene for overvinne Thyestes og tvang ham til å leve i Kytheria. Som et tegn på god vilje og allianse tilbød Tyndareos sin døtre, henholdsvis Klytaimnestra og Helena, som gifte til Agamemnon og Menelaos. Da Tyndareos døde, gav han tronen til Menelaos som så hjalp Agamemnon med å fjerne Aigisthos og Thyestes. Da Agamemnon forlot Mykene for å delta i Trojakrigen, forførte Aighistos hans hustru Klytaimnestra, og paret konspirerte for å drepe ham da han kom tilbake fra krigen. De lyktes, drepte Agamemnon og hans nye elskerinne Kassandra. Klytaimnestra og Aighistos fikk tre barn: Aletes, Erigone, og Helena, sistnevnte døde som barn. Syv eller åtte år etter Agamemnons død, kom hans sønn Orestes tilbake til Mykene og med hjelp fra sin fetter Pylades og sin søster Elektra, drepte både deres egen mor Klytaimnestra og Aigisthos som hevn for farens død. Trett av blodsutgytelsene frikjente gudene Orestes og erklærte at dette var slutten på forbannelsen for huset Atreos, slik som det framstilt i Aiskhylos' tragedie "Eumenidene", siste del av trilogien "Orestien". Imidlertid forteller andre historier at da Aletes og Erigone ble gamle nok og ble herskere i Mykene, kom Orestes tilbake med en hær, drepte sin halvbror og voldtok sin halvsøster som siden fødte en sønn, Penthilos. I henhold til geografen Pausanias vokste gutten opp og grunnla senere en by, enten på Lesbos eller i Trakia. Teater. På 100-tallet e.Kr. skrev Seneca den yngre en tragedie kalt "Thyestes". I 1560 utga engelske Jasper Heywood, da ved All Souls College ved Universitet i Oxford, en oversettelse på vers. William Shakespeares tragedie "Titus Andronicus" har tatt en del av sin intrige fra fortellingen om Thyestes. I 1681 skrev John Crowne "Thyestes, A Tragedy", basert tett på Senecas "Thyestes", men med tillegget av en fornuftstridig kjærlighetsfortelling blandet inn. I 1796 skrev Ugo Foscolo en tragedie kalt "Tieste" som ble satt opp først i Venezia et år senere. Caryl Churchill skrev en oversettelse av Senecas drama i 2001. I 2004 fullførte Jan van Vlijmen sin opera "Thyeste". Librettoen var en tekst på fransk av Hugo Claus, basert på hans skuespill med samme tittel. Thyestes var også en figur i Ford Ainsworths skuespill i et akt kalt "Persephone". Torvastad kirke. Torvastad kirke er en langkirke fra 1880 på Torvastad i Karmøy kommune i Rogaland. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Byfogd. Byfogd var tidligere tittel på dommerne ved byfogdembetene som fantes i de største byene. I dag er det bare ett byfogdembete igjen; Oslo byfogdembete. Lederen ved Oslo byfogdembete kalles nå sorenskriver og de øvrige dommerne kalles dommere. Oslo byfogdembete er en av to førsteinstansdomstoler i Oslo og har lokaler i Oslo tinghus. Oslo byfogdembete har i hovedsak følgende saksområder: gjeldsordning, konkurs, midlertidig sikring, skifte og tvangsfullbyrdelse. Embetet utfører også notarialforretninger, herunder borgerlig vigsel. Fra 1. juli 2006 ble Oslo skifterett og byskriverembete og Oslo byfogdembete slått sammen til ett embete med navnet Oslo byfogdembete. Fra 1. januar 2006 ble Namsmannen i Oslo overført fra Oslo byfogdembete til Politi- og lensmannsetaten. Navnet ble endret til Namsfogden i Oslo. 19. mai 2006 ble oppgavene knyttet til tinglysning av fast eiendom overført fra Oslo skifterett og byskriverembete til Statens kartverk. Pterophyllum leopoldi. "Pterophyllum leopoldi" er den minste arten i skalareslekten. I tillegg til å skille seg ut ved størrelsen, har den en tydelig flekk ved roten av ryggfinnen som slektningene ikke har. Den har også en blålig flekk bak øyet. Voksne individer trives i par, og kan holdes i godt beplantede selskapsakvarier. Den blir ca. 5 cm lang. Anbefalte vannverdier for oppdrett er en temperatur på mellom 25,5 og 31 °C, en pH på mellom 6,0 og 6,5, og en hardhet på 4°GH. Tuastad bedehuskapell. Tuastad bedehuskapell er fra 1962 i Karmøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Hestenese. Hestenese er eneste art i slekten "Eretmodus". De blir mellom 7 og 10 cm lange i naturen. De lever på veldig grunt vann, langs kysten hvor oksygennivået er ekstremt høyt på grunn av de kontinuerlige vannbevegelsene. De eter alger. Siden individer fra forskjellige deler av sjøen har bemerkelsesverdig store forskjeller i munn og tenner, er det ikke umulig at arten vil bli delt opp i flere arter i fremtiden. I tillegg finnes det lokale fargevariasjoner. Bore kirke. Bore kirke er en langkirke fra 1891 i Klepp kommune, Rogaland fylke. Kirken er tegnet av arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoff fra Stavanger, som har tegnet flere kirker i Rogaland. Byggverket er i tre og har 220 sitteplasser. Altertavlen er skåret av Lauritz Snekker og smykket ut av Gottfried Hendtzschel som var en sentral kunstner i Rogaland under Stavangerrenessansen. I "Norsk kirkeleksikon" er det opplyst at den er fra 1628. Prekestolen i tre er fra 1891. Kirkeklokken er fra Olsen Nauen Klokkestøperi og har inskripsjonen: «"Kjære kyrkjeklokka, Tona um frelsa. Kalla og helsa, Kalla og helsa med fred Guds born."» Grip ordet komiker. "Grip ordet komiker" (1994–95) var en norsk humorserie av og med norske stand-up komikere som ble sendt på NRK-TV fra 1994 til 1995. En lang rekke av dagens kjente komikere i Norge hadde sin fjernsynsdebut i dette programmet. Bakgrunnshistorie. I august 1994 åpnet Christian Kvart med standup på scenen fra første dag. Eddi Eidsvåg booket komikere utenom RDKs regi, og stedet etablererte seg som en offisiell standupscene i Oslo. Øyvind Loven, Åsleik Engmark, Atle Antonsen, Trond Hanssen, Øyvind Angeltveit og Thomas Giertsen debuterte her. TV-produsent Erling Bonde så tidlig potensialet, og satte i gang den første TV-produksjonen "Grip Ordet Komiker" fra Christian Kvart, som ble sendt på NRK i 94/95. Med dette begynte kjennskapen til genren å etableres i større grad. I serien fikk vi blant annet se og høre Jon Schau, Rigmor Galtung, Jånni Kristiansen, Are Kalvø, Sturla Berg-Johansen, Ragnhild Lavik-Lund, Siv Lysell, Yann-Robert, Kenneth Dean, Erling Bonde, Eilert Munch Lund, Maja Løvland m.fl. Ulset kraftverk. Ulset Kraftverk er et vannkraftverk i Orklavassdraget i Tynset kommune i Hedmark. Kraftverket utnytter ett 325 meter fall fra reguleringsmagasinet Storsverjesjøen som reguleres mellom 879 og 868 moh. I tillegg reguleres Falningsjøenmellom 873 og 825 moh. Det hentes også inn vann fra to bekkeinntak, noe som reduserer vannmengden i elven Ya. Midlere årsproduksjon er på 140 GWh og installert effekt er på 35 MW på en francisturbin. Kraftverket startet produksjonen i 1985. Eier er Kraftverkene i Orkla der Statkraft igjennom Trondheim Energiverk Kraft er største eier. Tettsteder i Finnmark. Dette er en liste over tettsteder i Finnmark slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 26 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Finnmark Dvergkochin. Dvergkochin er en hønserase (urdverg) fra Kina. Denne rasen kom til Europa i 1860. Dvergkochin er en rund og svulmende høne med en fyldig og dunet fjørdrakt. Rasen har blitt videreforedlet siden slutten av 1800-tallet gjennom England og Tyskland. Dvergkochin er en urdverg som det ikke finnes noe klart motstykke til, det finnes riktignok en rase med samme navn, men det er også alt de har til felles sammen med at de stammer fra Kina. Det er en veldig kjent og populær hønserase med kompakt befjæring som er dunrik og myk. Den er en ganske god verper, og har ekstremt god rugelyst. De passer derfor perfekt som fostermødre. De er rolige, behagelige, lette å temme, og de passer perfekt for deg med barn i hagen. De passer derfor veldig godt som kjæledyr, og passer godt for nybegynnere. De har et ganske godt rykte som en god egglegger og kyllingfører. Eggene er lysebrune og veier 30 gram. Hanen veier 850 g. og hønen veier 750 g. Klepp kirke. Klepp kirke (Klepp kyrkje) er en langkirke fra 1846 i Klepp kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 320 sitteplasser. Kirken er reist etter typetegninger av Hans Ditlev Franciscus von Linstow. Den ble restaurert i 1971 hvor man oppførte et tilbygg. Kirken har en altertavle fra 1610 med motivet Jesu oppstandelse. Tavlen er skåret av Thomas Snekker og dekorert av Peter Reimers. Prekestolen er i tre fra 1846. Orgelet er fra Jensen & Thomsen og har 18 stemmer. Kirkeklokken er fra Olsen Nauen Klokkestøperi og har inskripsjonen: «"Kjære kyrkjeklokka, Tona um frelsa. Kalla og helsa, Kalla og helsa med fred Guds born."» Dette er samme inskripsjon som på kirkeklokken i Bore kirke. Bawburgh. Bawburgh er en landsby og et verdslig sogn i Norfolk i England. Den ligger omkring åtte km vest for Norwich, i nærheten av Norfolk & Norwich Hospital. Sognekirken St Mary and St Walstan er en av de 124 rundtårnkirkene som er bevart i grevskapet. Reppadalen naturreservat. Reppadalen naturreservat ovenfor Arnatveit i Bergen er et myrområde med regnvannsmyr, jordvannsmyr, flatmyr og bakkemyr og med vegetasjon av flaskestarr og bleiktorvmose. Området er 400 dekar stort og ble vernet i 1983. Området ligger ca 400 meter over havet og er mye brukt som friluftsområde i Arna via turveiene Rambergsveien og Reppadalsveien. Man kan også følge turstiene fra Garnes over Ådnanipa. I naturreservatet befinner det seg også noen gamle setrer: Garnessetra, Ådnasetra og Seimssetra. Et bygg fra Seimssetra er flyttet fra Reppadalen til Ådnatun museum. Naturreservat i Arna. Kråmyrane naturreservat – Reppadalen naturreservat Tettsteder i Hordaland. Dette er en liste over tettsteder i Hordaland slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 90 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Hordaland Tettsteder i Nordland. Dette er en liste over tettsteder i Nordland slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 75 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Nordland Tettsteder i Nord-Trøndelag. Dette er en liste over tettsteder i Nord-Trøndelag slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 45 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. 1 Tallene for Verran kommune inneholder feil, og det er usikkert om de som har meldt flytting til kommunen fra utlandet fra og med 2007 og er registrert bosatt der, virkelig bor i kommunen. Kilde. Nord-Trøndelag Rundtårnkirke. En rundtårnkirke er en type kirkebygg som nesten utelukkende finnes i England. Langt de fleste finnes i East Anglia: Av 185 bevarte rundtårnkirker er 124 i Norfolk, 38 i Suffolk, seks i Essex, tre i Sussex, to i Cambridgeshire og to i Berkshire. Det finnes spor etter omkring tyve rundtårnkirker i Tyskland, av lignende konstruksjon som de i East Anglia. Andre land som har eller har hatt minst en rundtårnkirke er Andorra, Danmark, Frankrike, Italia, Norge, Polen, Sverige, Sør-Afrika og Tsjekkia. Det finnes også en rekke andre forklaringer som har hatt mindre gjennomslagskraft, blant annet referanser til gamle steinsirkler og rester av brønner. Kirketypen må ikke forveksles med de lignende keltiske rundtårnene som finnes i Irland og Skottland, eller med kirker med rund grunnplan. Tettsteder i Rogaland. Dette er en liste over tettsteder i Rogaland slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 57 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Rogaland Tettsteder i Sogn og Fjordane. Dette er en liste over tettsteder i Sogn og Fjordane slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 49 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Sogn og Fjordane Orre gamle kirke. Orre gml. kirke er en langkirke fra 1250 på Jæren i Klepp kommune, Rogaland fylke. Kirka ligger ikke langt fra havet, og Orrestranda ved Nordsjøen. Trolig stod sjøen høyere i mellomalderen, slik at båter kunne legge til helt inne ved kirka. Orre gamle kirke var sognekirke for Orre fram til 1950, da Orre kirke på Pollestad (Orre sentrum) ble bygd. Byggverket er i stein og har 250 plasser. Tettsteder i Sør-Trøndelag. Dette er en liste over tettsteder i Sør-Trøndelag slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 53 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Sør-Trøndelag Tettsteder i Troms. Dette er en liste over tettsteder i Troms slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 38 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Troms Bruisyard. Bruisyard er en landsby og et verdslig sogn ved elven Alde i Suffolk i England. Sognekirken, viet Apostelen Peter, er fra saksisk tid, og er en av 38 rundtårnkirker som er bevart i grevskapet. Deler av kirkene er av nyere dato; Pevsner har datert vinduene i skipet og det sørlige kapellet til begynnelsen av det 16. århundre. Anders Karlsen. Anders «Krakken» Karlsen (født 15. februar 1990) er en norsk fotballspiller som har spilt midtbane for Adeccoligaklubben Mjøndalen, fra 2012-sesongen spiller han for Mjøndalen IF. 8. januar 2007, litt over en måned før sin 17-årsdag, fikk Karlsen (sammen med Andreas Aakre) sin første A-lagskontrakt av Bodø/Glimt. Kontrakten har bundet ham til Bodø/Glimt frem til 2010. Hans debut for A-laget i Bodø/Glimt kom i 2. runde i cupen mot Skarp 8. juni 2006. Spilte 19 minutter som innbytter for Mounir Hamoud. I 2008-sesongen ble Karlsen leid ut til 2. divisjonsklubben Stavanger IF som ble trent av tidligere Bodø/Glimt-kaptein Cato A. Hansen. Karlsen imponerte i klubben, som fikk fornyet leieavtalen for 2009-sesongen, hvor de skal spille i Adeccoligaen. Bodø/Glimt kunngjorde 28. november 2011 at Karlsen hadde takket nei til et nytt kontraktforslag fra klubben, og i stedet ville signere for Mjøndalen. Karlsen spilte ti kamper (per juli 2007) for Norges G-17-landslag, og ni kamper for G-16-landslaget. Han har vært på prøvespill i Monaco, og de engelske Premier League-klubbene Bolton og Blackburn Rovers har også vært interessert. Everest Base Camp. Everest Base Camp er to leirer som fungerer som utgangspunkt for bestigninger av verdens høyeste fjell, Mount Everest. Den sørlige ligger i Nepal, sørøst for toppen, på 5360 meters høyde (). Den nordlige ligger i Tibet, på nordsiden av fjellet, på 5208 meters høyde (). Leirene består av rekker med telt. Klatrere vil typisk tilbringe noen dager i Base Camp for å venne seg til den tynne luften og redusere risikoen for hypoksi (høydesyke). Forsyninger bæres inn til leirene av sherpaer eller andre bærere, til dels ved hjelp av dyr. Nordleiren kan nås med kjøretøyer i sommermånedene. Turen opp til sørleiren i Nepal er en av Himalayas mest populære vandreruter. Den gjennomføres av flere tusen turister årlig. Duel Masters. Duel Masters (デュエルマスターズ, Dyueru Masutāzu) er en japansk tegneserie, "manga", som også finnes som tegnefilm, "anime" og som kortspill. Kortspillet er produsert av Wizards of the Coast mens tegneserien er tegnet av Shigenobu Matsumoto og utgitt av Shogakukan i Coro Coro Comics. Handlingen foregår omkring et kortspill av samme navn. En seier oppnås ved å knuse alle skjoldene til motstanderen og deretter angripe uten at han/hun kan forsvare seg. Plot. I anime-serien møter vi Shobu Kirifuda som ønsker å bli en Kaijudo-mester som hans far Shori Kirifuda og en dag får han muligheten. Han møter Knight som etter hvert blir Shobus læremester. Knight lærer Shobu mer om å om Duelmasters og hvordan han skal kalle monstre til livet. Den amerikanske versjonen kontra den japanske. Istedenfor å oversette den japanske tv-serien har den amerikanske versjonen (som den norske er oversatt etter) lagt til enkelte endringer i serien. Istedenfor en mer direkte oversettelse, har den amerikanske versjonen fått en parodi dubbing, som var ment å gjøre narr av serier som handler om kortspill. I noen episoder har også den amerikanske versjonen lagt til TV- effekter som blant annet ”split screen”. Sesongene er også forskjellige fra den japanske versjonen. Sesong to ble laget spesielt laget for det amerikanske markedet der ”Duel Masters 1.5” er starten av den sesongen, og har ikke noe med den japanske opplegget. Det ble sent tre sesonger på amerikansk fjernsyn (sesong tre ble ikke vist på norsk fjernsyn) og er den siste sesongen, mens den japanske versjon sender for øyeblikket sitt sjette sesong. Orre kirke. Orre kirke er en langkirke i Klepp kommune, Rogaland fylke. Den ble innviet 28. mai 1950 og tilstede var blant annet biskopene Jacob Christian Petersen og Karl Marthinussen samt seks prester. Marthinussen foretok selve innvielsen. Byggverket er i stein og har 350 plasser. Arkitekter var Gustav Helland og Endre Årreberg. Altertavlen er malt av Thoralf Gjesdal. Motivet er «Den opstandne Kristus». Prekestolen er i stein fra 1950 og døpefonten i kleberstein av Gustav Helland og billedhugger Løw-Andersen. Alterringen og kirkebenkene er av Sverre Berland. De første årene benyttet man et tidligere orgel fra gamle Orre kirke. Nytt kirkeorgel fra Landrok orgelbyggeri ble innviet i 1960. Gundersen & Grønlund A/S. "Gundersen & Grønlund A/S" var et norsk musikk-program som gikk på NRK-TV høsten 1992. Programledere var Bjørn Gundersen og Ole Jørgen Grønlund. Radiomannen Finn Bjelke var også involvert i produksjonen. Gruppa Hellbillies hadde en av sine første tv-opptredener her. Klytaimnestra. Klytaimnestra (gresk: Κλυταιμνήστρα, "Klytaimnéstra") var i gresk mytologi konen til Agamemnon, kongen i det greske kongedømmet Mykene. Hun var datter til Tyndareos og Leda og mor til Ifigeneia, Orestes, Krysothemis og Elektra. Agamemnon var Klytaimnestras andre mann. Hennes første ektemann var Tantalos, konge av Pisa (i det vestlige Peloponnes), men han ble drept av Agamemnon som så tok Klytaimnestra som sin kone. Hun er en av karakterne i "Orestien" av Aiskylos. Heskestad kirke. Heskestad kirke (Heskestad kyrkje) er en langkirke fra 1904 i Lund kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 220 plasser. Jack Dempsey (fisk). Jack Dempsey er en ciklide som har fått navnet etter bokseren Jack Dempsey. Som de fleste ciklider er den territoriell, spesielt ovenfor artsfrender og lignende arter. Denne fisken er populær i akvariehandelen blant annet på grunn av sitt slående utseende. Den er imidlertid ikke enkel å holde, på grunn av størrelsen og adferden. Etter hvert som fisken blir voksen, endres fargen fra lysegrå eller -brun med svake turkise flekker, til en mørk purpur-grå med veldig sterke blå, grønne og gylne flekker. Gatt- og ryggfinnen hos voksne hanner har lange, spisse tupper. Den foretrekker en pH på 7, en hardhet på 9-20 dGH og en temperatur på mellom 22 og 30 grader Celsius. Den kan bli opptil 25 cm lang. Den er kjøtteter. Jack Dempsey legger eggene på substratet (bunnen av akvariet eller dammen). Som de fleste ciklider viser de omfattende yngelpleie. Begge foreldrene hjelper med rugingen, og vokter yngelen når de klekker. Jack Dempsey er kjent for å være oppofrende foreldre, og tygger maten for å gi til avkommet. De kan imidlertid lett ete yngelen hvis de blir skremt eller miljøet er feil. Akrokorint. Akrokorint (gresk: Ακροκόρινθος), Korints akropolis, er en monolittisk høyde over den antikke byen Korint. Byens akhaiske akropolis som allerede var en lett forsvart stilling på grunn av sin geomorfologi, ble ytterligere tungt befestet under Østromerriket siden den ble setet for strategosen av Themaen av Hellas. Senere ble den en festning for frankerne etter det fjerde korstog, venezierne og ottomanerne. Med sin sikre vannforsyning, ble Akrokorints festning brukt som siste forsvarslinje i det sørlige Hellas for å stå imot fiender som forsøkte å trenge seg inn på det peloponnesiske halvøy. Tre ytre murer utgjorde de menneskeskapte festningsverkene til høyden. På den høyeste toppen på stedet stod et tempel til Afrodite som ble kristnet som kirke før det senere ble en moské. Det amerikanske instituttet i Athen begynte utgravninger i 1929. For tiden er Akrokorint et av de viktigste middelalderske borgene i Hellas. Kart over restene av Akrokorint. Lund kirke (Moi). Lund kirke er en langkirke fra 1808 i Lund kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 421 plasser. Borghild Olavsdatter. Borghild Olavsdatter er kjent som kong Sigurd Jorsalfares frille og kong Magnus Blindes mor. Hun levde sannsynligvis innenfor perioden 1090 til 1150. Borghild er en av få kristne kvinner som er omtalt i Snorre Sturlasons Snorres kongesagaer. Magnussønnenes saga del 19 gir flere opplysninger om hennes familie og samtid. Hun har endatil fått en beskrivelse som: «(...) ei framifrå vakker kvinne, og så var hun klok og hadde mange kunnskaper». Borghild kom fra gården Store-Dal, som i Snorres kongesagaer blir oppgitt å ligge i Åmord, dagens Borge i Østfold. Det har blitt diskutert om dette var en korrekt geografisk plassering av gården. I dag hersker det enighet om at sagaens Store-Dal tilsvarer gården Storedal i Skjeberg i Østfold. Kildene spriker noe i forhold til tidsangivelsen, men alle viser til at kong Øystein Magnusson oppholdt seg store deler av vinteren 1115/16 eller 1116/17 i Borg. Borghild og familien hennes oppholdt seg også der, og over tid utviklet hun et vennskap med kong Øystein. Den følgende sommeren dro kong Øystein nordover, mens hans halvbror og samkonge, kong Sigurd Jorsalfar, kom østpå. Selv en god stund etter at kong Øystein hadde forlatt Borgarsysle, fortsatte folkesnakket. For å stanse ondsinnede rykter dro Borghild tilbake til Borg, fastet og bar jernbyrd for å vise at vennskapet med kongen hadde vært i ordnede former. Hun besto jernbyrdsprøven og «renset seg» på denne måten for folkesnakket. Kong Sigurd holdt på denne tiden til i Konghelle. Da han hørte om Borghilds jernbyrd, dro han i all hast nordover til Store-Dal. Det fortelles at han på én dag red så langt som to store dagsreiser ellers. Han kom til gards, ble der om natten, tok Borghild til frille og førte henne bort med seg. Det er antatt at Borghild fulgte med kong Sigurd til Konghelle, for så å returnere til Store-Dal for å føde sin sønn, Magnus, der. Det er reist en bauta til minne om kong Magnus Blinde på gården Storedal i Skjeberg. Grødem kirke. Grødem kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 2000 i Randaberg kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i murstein og har 700 plasser. Arkitekt Ove Morten Berge. Alterutsmykning (glassmaleri av den oppstandne Kristus), alterbord (en steinblokk som hviler på en klippe av glass), døpefont og prekestol ved Per Odd Aarrestad. Han har benyttet glass, stein og stål. Randaberg kirke. Randaberg kirke er en langkirke fra 1845 i Randaberg kommune, Rogaland fylke, også kjent som Harestad kirke. Bygget i 1845 for å samle Randaberg i et sogn i stedet for de to middelalderkirkene på Viste og Randabergkirken geografisk sentralt i Randaberg kommune. Deler av bygningsmaterialet kommer fra stavkirken som lå på Randaberg. Byggverket er i tømmer og har 506 plasser. Gutta på tur. Arne Hjeltnes var programleder i Gutta på tur. "Gutta på tur" (1995-) er en norsk reiseserie som har gått på TV 2 siden høsten 1995. Medvirkende i serien er Arne Hjeltnes, Arne Brimi, Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie. Konseptet går ut på at gjengen reiser til forskjellige naturperler rundt om i verden. Reisene strekker seg fra Alaskas villmark til diverse vintersportssteder i Europa og videre til Midtøsten. Reisene har også gått til Øst-Asia og Afrika. Turene har også gått til forskjellige steder i Norge. Å fange sin egen mat har vært sentralt i serien. Serien begynte som faste innslag i TV 2s frokost-tv sending, "God morgen, Norge!" i 1995, men utviklet seg raskt til et eget tv-program. Serien fikk prisen beste underholdningsprogram under Gullruten 2000 for episoden "Gutta på tur til Tanzania". Serien ble avviklet i 2002, da Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang brøt samarbeidet med TV2. Dette skjedde i etterkant av kanalens dokumentarprogram Rikets tilstand med Gerhard Helskog som programleder. I et av programmene som kom høsten 2002 gjaldt det avdekking av bestillinger av dopingmedikamenter til norske langrennsutøvere under Vinter-OL 1994 på Lillehammer. I programmet ble det sådd tvil rundt hvorvidt profilerte norske toppidrettsutøvere hadde vunnet på ærlig vis. Deriblant ble både Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang mistenkeliggjort. Dæhlies navn ble knyttet til hundrevis av artikler rundt doping, publisert på internett. Dæhlie hevdet at dette var skader som i utlandet var så å si helt uopprettelige. Gutta gjorde imidlertid et comebackprogram i desember 2010. Hvor de var på fisketur med Kong Harald V i Vefsna-vassdraget i Nordland. Juvelciklider. Juvelciklider er en gruppe ciklider. De er utbredte i akvariehandelen. De blir 7-13 cm lange. Noen arter har sterke farger. Når de leker blir fargene vanligvis sterkere. Det er liten forskjell mellom kjønnene, men hanner har vanligvis noe sterkere farger, og hos noen arter er hannenes finner spissere. Forplantning. I likhet med de fleste andre ciklider, har juvelciklider høyt utviklet yngelpleie. Artene danner vanligvis monogame par, og hunnen legger eggene på en flat overflate, som et blad eller en stein. Begge foreldrene vokter eggene og deltar i å oppdra yngelen. Akvaristikk. Juvelciklider passer verken for nybegynnere eller for vanlige selskapsakvarier. Flere unge individer kan holdes i et romslig akvarium med steiner og treverk til skjulesteder, til en par dannes før lek. Deres naturlige aggresjon gjør dem velegnet for arts-akvarier. Juvelciklider er altetende og vil både ta tørrfôr og levende føde. Hausken kirke. Hausken kirke (Hausken kyrkje) er en langkirke fra 1857 i Rennesøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Woodbridge (Suffolk). Woodbridge er en by i Suffolk i England. Den er administrasjonssenter for distriktet Suffolk Coastal, og ligger ved elven Deben. Selve byen har omkring 7500 innbyggere (2005), men flere landsbyer blir regnet med i byområdet slik at det offisielle tallet ligger på rundt 11 000. Woodbridge stasjon betjener East Suffolk Line mellom Ipswich og Lowestoft. Byen har siden middelalderen vært et senter for båtbygging, rep- og seilmakeri. Både Edvard III og Francis Drake fikk bygget krigsskip i Woodbridge. Woodbridge har bygninger fra tudortiden, georgiansk tid, regencyperioden og viktoriansk tid. Den har også en av de eldste kjente tidevannsmøller i landet, som er en av bare fire i Storbritannia som har blitt bevart og restaurert. Den er først dokumentert i 1170, da den ble drevet av augustinerkanniker. I 1536 ble den tatt over av Henrik VIII da kirkelig gods ble inndratt, og i 1564 gav Elizabeth I den til Thomas Seckford. Han grunnla Woodbridge School og Seckford almissehus i 1577, for å hjelpe byens fattige. It was a centre for boat-building, rope-making and sail-making since the Middle Ages. Edward III and Sir Francis Drake had fighting ships built in Woodbridge. Rett utenfor Woodbridge ligger Sutton Hoo, et av de rikeste funnsteder fra angelsaksisk tid. Den såkalte Rendlesham Forest-hendelsen fant sted nær Woodbridge. Det ble hevdet at et romfartøy hadde landet i skogen utenfor byen, noe som ble benektet av myndighetene. Hendelsen har blitt sammenlignet med Roswell-hendelsen i USA. Ifølge en lokal tradisjon er veien fra elven til toppen av Drybridge Hill den som "The Grand Old Duke of York" gikk opp i en kjent barnesang. Heksagon. I geometri er et heksagon et polygon med seks hjørner og seks kanter. Dets Schläfli-symbol er. De indre vinklene til et regulært heksagon (et hvor alle sider og vinkler er like) er alle 120°. Vinkelsummen til et heksagon er 720°. Arealet til et regulært heksagon med sidelengde formula_1 er gitt av formula_2 Omkretsen til heksagon med sidelengde formula_1 er, selvfølgelig, formula_4, dets maksimale diameter er formula_5 og dets minimale diameter er formula_6. Konstruksjon. Et regulært heksagon er konstruerbart med rettvinklet linjal og passer. Det følgende er er en skritt-for-skritt animasjonsmetode, gitt i Euklids "Elementene", Bok IV, Proposition 15. Saxmundham. Saxmundham er en lite markedsby i Suffolk i England. Den ligger ved elven Fromus, en bielv til Alde, omkring tre mil nordøst for Ipswich og åtte km fra kysten. Hovedveien A12 går ved byen, og Saxmundham stasjon betjener East Suffolk Line. Navnet antas å komme fra saksisk for «Seizmonds hjem». Første gang byen er nevnt i en skriftlig kilde er i "Domesday Book" fra 1086, der det fortelles at den hadde tre kirker og altså var en bosetning av en viss størrelse. Den fikk sitt markedscharter senest i 1272 og har beholdt bystatusen selv om den er mindre enn mange landsbyer. Mosterøy kirke. Mosterøy kirke (Mosterøy kyrkje) er en langkirke fra 1846 i Rennesøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Shego. Shego er en fiktiv figur fra den animerte TV-serien "Kim Possible". Hun var med i den første episoden av serien som Doktor Drakkens innleide hjelper, og var den siste skurken Kim bekjempet i filmen "Kim Possible – Så dramatisk". I den engelske utgaven spilles Shego av Nicole Sullivan, mens Marianne Westby har den norske stemmen. Personlighet. Mesteparten av tida virker Shego umotivert og uambisiøs, og bruker mesteparten av fritida til å daffe rundt, lese blader og file klørne på hanskene. Hun er ganske utålmodig, og blir fort sint på folk som oppfører seg støtende, dumt eller sjåvinistisk. Shego virker som en av de mest voksne rollefigurene i serien. I motsetning til de fleste skurkene er hun ikke plaget av stormannsgalskap eller narsisme. Hun er rolig og jordnær i de fleste situasjoner, og foretrekker enkle taktikker (ofte ved hjelp av fysisk styrke) fremfor høyteknologisk utstyr og detaljerte planer. Hun har dog ved flere anledninger blitt imponert over planer som involverer ren ødeleggelse eller tilfeldig nasking, og har faktisk oppmuntret sine arbeidsgivere til å gjennomføre slike planer. Dette er en årsak til at hun sjelden blir overrasket over at Drakkens ville planer blir forpurret, hun går enkelte ganger så langt som å kjefte på ham på grunn av hans overkompliserte eller upraktiske tankegang, til og med før planen går galt. De få gangene en slik plan tilsynelatende har virket, har hun blitt positivt overrasket. Shego er også en av de få skurkene i "Kim Possible", og i Disneyuniverset, som tenker fremover mot eventuelle konsekvenser av planene, selv om det vanligvis får henne til å bli usikker. Da havner hun ofte i en foretrukket bakholdssituasjon, fremfor å forhandle om planen. På tross av denne skremmende karakteristikken er Shego en av de få fiendtlige figurene i serien som i det hele tatt tenker over hvor hardt hun skal gå til verks i kampen om verdensherredømme. Hun har uttrykt bekymring på vegne av dyr og nølte ved tanken på å stjele rullestolen til en handikappet gutt, som hun syntes var lavmål, selv for Drakken. Uroen hennes blir ikke tatt til følge når planene skrider fremover. Shego er ikke kjent for å vise mye respekt for noen, men kan være ganske vennlig mot dem som fortjener det. En av de få som faktisk har fortjent hennes respekt er Señor Senior jr., som hun trente i skurkeaktivitet og har vært partner med i to ulike situasjoner. Shego er merkbart mer samarbeidsvillig og tolerant overfor junior enn hun pleier å være overfor Drakken. Utseende. Shego er ung, har langt svart hår, atletisk kroppsbygning, markert hakeparti og skråstilte grønne øyne. Hun er omtrent en fot høyere enn Kim. Hennes eksakte alder er ukjent, men det har blitt nevnt at hun er tidlig i 20-årene, og har høyskoleutdannelse (ukjent grad innen lærerutdanning). Som et resultat av å ha blitt truffet av en komet som barn, har hun en blekgrønn hudfarge. Standardantrekket hennes er en grønn og svart heldekkende catsuit med matchende hansker og støvler, og fargene i et Harlekin-liknende mønster. Hanskene hennes har metallklør, som hun fra tid til annen filer. I de tilfeller der Shego har brukt andre antrekk har disse ofte samme fargekombinasjon som den vanlige drakten hennes. Krefter og evner. Shego er ekspert på alle onde felter, med infiltrasjon og sabotasje som spesialfelter. Hun er særdeles dyktig innen kampsport og imponerende kondisjon og smidighet, noe som gjør henne til en direkte konkurrent til Kim Possible. Klørne på hanskene har også blitt brukt under angrep, og hun har benyttet neglene i enkelte tilfeller. Det har forekommet at hun filer disse også. Shego er utrustet med en superkraft; evnen til å generere en grønn, flammeaktig energi med hendene. Energien kan brukes til å smelte eller varme alt det hun tar i, eller skytes ut som direkte angrep i alle former, alt fra laserpresisjon til altødeleggende eksplosjoner. Til å begynne med hevdet Disney at Shegos krefter kom fra hanskene, noe som gjorde dette mer til et våpen enn superkrefter. Dette ble tilbakevist i sesong 2, da det viste seg at kreftene var et resultat av å bli utsattt for en regnbuefarget komet som også påvirket brødrene hennes. I tillegg til evnen til å skape energibølger, har Shego overmenneskelig utholdenhet som gjør at hun klarer seg gjennom tilfeller av voldsom destruksjon som trolig ville tatt livet av andre figurer. I Så Dramatisk ble hun slengt inn i en enorm elektrisk antenne som ga henne støt og kollapset over henne. Hun kom fra det hele med revne klær og uryddig hår. Sesong 1. Konseptet rundt Shego-figuren har vært det samme gjennom de tre første sesongene, men deler av personligheten hennes har blitt avslørt og utviklet. I begynnelsen av sesong en var Shego underordnet Drakken, hun var ærbødig og fulgte hans minste vink uten å stille spørsmål. Mens serien gikk, utviklet hun en sterkere personlighet og kvittet seg med respekten for Drakken, som ble byttet ut med en blanding av likegyldighet og sarkasme. Sesong 2. Midtveis i sesong to fikk elementer av Shegos personlighet som kom til syne under kampene med Kim (i hovedsak aggressiv og dominant oppførsel) betydning for hennes oppførsel mot Drakken. Shego begynte åpenlyst å vise forakt overfor Drakken, ansikt til ansikt, når de diskuterte hans siste plan, og overfor Kim i forbindelse med fornærmelsene under slåssescenene. Hun gjorde det også klart at hun kun fulgte Drakkens ordre fordi hun fikk betalt for det, eller ikke hadde noe annet å ta seg til. Sesong 3. I sesong tre hadde Shegos personlighet blitt så sterk at hun inntok posisjonen som den dominante parten i Shego-Drakken forholdet, der Shego var «sjefete storesøster» overfor Drakken. Hun kom med forslag til forbedringer i planene hans, skrøt av skurkeevnene hans under slåsskampene og maste stadig vekk på ham om småting, som for eksempel at han ikke tok ordentlig vare på hunden sin. I denne perioden kunne Shego i stadig større grad fysisk true Drakken hvis han trådte over streken. Dette hadde riktignok vært tilfelle siden sesong en. Status. Da Shego ble introdusert var hun Drakkens assistent. Utover i serien har det imidlertid blitt tydelig at Shego er mer i retning av en leiesoldat, med Drakken som arbeidsgiver. Selv om få detaljer er avslørt, ser det ikke ut som avtalen med Drakken er eksklusiv, hun har ved flere anledninger jobbet på egen hånd eller godtatt oppdrag med andre skurker. Uvanlig nok inneholder kontrakten hennes en ikke-klonings klausul. Dette viser hvor forutseende hun er. For som den gale vitenskapsmannen Drakken er, har han også eksperimentert med kloning. Kim Possible. Shego har et heller rivalisert forhold til Kim, ikke ulikt Kims forhold til Bonnie. Kim tar seg riktignok ikke nær av Shegos fornærmelser, slik som tilfellet er med Bonnie. Rivaliseringen mellom Shego og Kim er mindre personlig, siden det i mye større grad appellerer til Kims rettferdighetssans enn hennes personlighet. Dessuten treffes Shego og Kim i mer «profesjonell» sammenheng, noe som Kim behersker langt bedre enn skolen. I likhet med Bonnie snakker Shego nedlatende til Kim; kaller henne ofte «Kimmie» og rakker ned på utseendet og garderoben hennes. Også som en parallell til Bonnie, som på en fiendtlig måte anerkjenner Kims evner ved å kalle henne «Frøken Perfekt», hender det at Shego kaller Kim «Prinsesse». Til tross for rivaliseringen, eller kanskje heller på grunn av det, har Shego utvist profesjonell respekt for Kims evner i slåsskamper, og er langt fra imponert over at Drakken oppfatter henne som en motstander. Under visse forutsetninger finnes det et bånd mellom dem, gjerne når de er fastlåst i samme situasjon. Dette fører gjerne til tørrprat, som begge gangene de ble satt under andres kontroll. Forholdet dem imellom har etterhvert blitt mer og mer personlig for Shego, noe som kan indikere en gradvis utvikling i hennes personlighet. I visse siruasjoner har Kim og Shego samarbeidet om å nedkjempe en felles fiende, og Shego har gjort mye for å redde Kim fra andre, under påskudd at det bare er hun som skal nedkjempe henne. I løpet av Stop Team Go ble viste det seg til og med at begge jentene har potensial til å bli gode venner, hadde bare ikke Shego vært ond. Dr Drakken. Drakken er Shegos hyppigste arbeidsgiver, ettersom hun er omtalt som hjelperen hans. De har samarbeidet om de fleste planene hans, men hun viser liten omtanke for ham, selv om han har sagt at han liker å se på dem som en ond familie. Forholdet deres varierer fra en familær samarbeidssituasjon til sterk irritasjon eller frustrasjon mot den andre. Som hjelper fulgte adlød hun Drakken blindt til å begynne med, men ble etterhvert den dominerende part i forholdet. Hun kunne nå finne på å beskylde ham for tenke altfor avansert og vanskelig-til og med før planene gikk i vasken. Skulle noe faktisk fungere ble hun positivt overrasket og virket tross alt glad på hans vegne. Selv om Shegos toleranse for feilslåtte planer har blitt stadig mindre, forblir hun hos Drakken, vanligvis med liten motvilje, unntatt hvis hun skal ha fri eller ser bedre muligheter. Señor Senior Junior. Junior er en av få figurer som har oppnådd Shegos respekt. Senior hyret Shego til å lære opp sønnen i ondskap, og selv om treningen begynte dårlig, viste Junior seg å være enn oppvakt elev og Shego en god lærer. Det kan tenkes at de har felles interesser for onde planer, men forholdet ser heller ut til å være basert på en vennlig elev-lærer dynamikk. Hennes lojalitet overfor ham kan trolig diskuteres. Shego er uvanlig samarbeidsvillig og tålmodig med Junior, og han er en av få som kan få fram hennes mykere sider. Han søkte hennes hjelp når han la en plan selv for å imponere faren, og Shego var mer enn villig til å hjelpe. Sammen var de et potensielt godt lag, og viste visse likheter med Kim og Ron. Familie. Shego har fire brødre, Hego, Mego og Wego-tvillingene. Sammen utgjør de Team Go, en kriminalbekjempende familie med samme hensikt som Kim Possible. Hun trakk seg bort fra dem før sesong en, og ble ikke reintrodusert for dem før midtveis i sesong to. Shego vokste opp i Go City. Tilværelsen ble brått forandret da trehytta hennes ble truffet av en regnbuefarget komet som ga henne, og brødrene hennes, superkrefter. Etter kometnedsalget dannet Shego og brødrene Team Go. Shego ble imidlertid snart lei av begrensingene en superheltrolle påla henne, samt sine overivrige brødre, og gikk gradvis over til den andre sida, der kampen for rettferdighet sammen med familien ble byttet ut med et liv som skurk. Shego ble, mot egen vilje, gjenforent med familien i Go Team Go, noe som førte til at hun både fikk, og mistet familiens samlede krefter. Drakken antydet at hun ble slått såpass lett fordi hun fremdeles brydde seg om brødrene sine. Selv Kim bemerket at Shego var uvanlig lett å slå. Selv om Shego benekter det, kan det tenkes at hun har en viss omtanke for familien. Selv mens hun var helt hadde hun, i følge Hego, en tendens til å være nesevis og voldelig. Faktisk sa både Hego og Mego at hun alltid var gretten. Likevel har det kommet fram at Shego var den holdt teamet samlet om oppgaven og fikk dem til å jobbe sammen. Erik Jørgensen. thumb Erik Jørgensen (født i Asker 17. mai 1848, død på Kongsberg 15. september 1896) var en norsk børsemaker som sammen med Ole Herman Krag oppfant han Krag-Jørgensen-geværet som i forskjellige versjoner og modeller var i bruk både i Norge, Danmark og USA, og totalt ble produsert i over 850 000 eksemplarer. Etter å ha gjennomført folkeskolen, kom han noe senere i lære hos børsemaker Larsen i Drammen fra 1865-1870. Han ble ansatt som fagarbeider ved Kongsberg Våpenfabrikk i 1870, og avla militær børsemakereksamen i 1872. På denne tiden ble han kjent med Ole Herman Krag. I 1875 ble han korpsbøssemaker ved Smaalenske Bataljon (1. Akershusiske Korps) og flyttet til Fredrikstad, hvor han samtidig åpnet privat børsemakerverksted. Han fikk patent på et eget jaktgevær i 1878. I 1882 kom han tilbake til Kongsberg Våpenfabrikk. Den første kimen til Krag-Jørgensen-geværet ble sådd etter at Jørgensen hadde vært i Danmark i forbindelse med danske prøver med Krags Kapselmagasingevær på Jarmanns mekanisme. Etter at han kom tilbake konstruerte de sammen det som skulle bli det første prøvegeværet under Krag-Jørgensen-navnet. Etter en del videreutvikling ble deres våpen sendt til utprøving i Danmark hvor det ble antatt som «Gevær 1889». I forskjellige varianter ble det produsert ca. 134 500 våpen i Danmark fram til 1945. Våpenet ble stadig videreutviklet og det ble antatt i USA som «Gevær M/1892» i kaliber.30-40 Krag. Her ble det produsert nesten 480 000 våpen i den korte perioden fra 1894 til det siste ble levert i 1907. Det våpenet som ble antatt i Norge ble totalt for alle modeller produsert i nesten 250 000 eksemplarer fram til de siste ble satt sammen i 1951. Etter at våpenet var approbert ble Jørgensen hedret som Ridder av St. Olavs Orden i 1894. Han var også ridder av den danske Dannebrogordenen, og var innehaver av 4. klasse av den tyrkiske Mecidi-ordenen. Han ble rammet av slag i 1896, og ble temmelig redusert, og 15. september døde han. Han ble begravet på Kongsberg 19. september 1896 med stor deltagelse fra kolleger fra Kongsberg Våpenfabrikk. Cha-cha-cha. Cha-cha-cha er en danseart som tilhører salsa-familien, og er en 4/4-dans i saktere tempo. Dansen ble skapt på Cuba i 1952 av fiolinisten Enrique Jorrín. Den utviklet seg parallelt med dansen mambo, og ble veldig populær på 1950-tallet. Cha-cha-cha består av to trege (go-go) og tre raske (cha-cha-cha) trinn. Gåten Knut Hamsun. "Gåten Knut Hamsun" (1996) er både en norsk spillefilm og en mini-serie. Filmen hadde premiere i 1996 mens tv-serien ble sendt på NRK1 høsten 1997. Regi var ved Bentein Baardson. Filmen/serien er basert på Robert Fergusons biografi "Enigma – The Life of Knut Hamsun", og handler om Hamsuns liv fra ung til gammel mann sett i lys av hans litteratur. Ved hjelp av biografien og Hamsuns egne bøker forsøkte filmen/serien å nøste opp noen av trådene i hans lange og meget innholdsrike liv. Filmen var på to timer, mens serien var på seks timer. Handling. Ni år gammel ble Knut Hamsun overlatt til sin strengt religiøse onkel som pant for foreldrenes gjeld. Seks år senere forlot han sitt barndoms Nordland og la ut på en vei fylt av forsakelser og triumfer, fornedrelse og overmot, kjærlighet og forakt, beruselse og bitterhet – blomster og blod. Vi følger Knut Hamsun gjennom hans år som omflakkende kramkar og sultende poet, og er med ham i hans livs triumfer og erobringer. Vi er der når han forfører kvinnene og bergtar sitt publikum, når han møter sin utkårede Marie og når han mottar sin Nobel-pris. Når vi til slutt forlater Knut Hamsun er han en gammel mann som sitter ruinert og foraktet på sitt Nørholm. Om filmen. Filmen kostet 35 millioner kroner å produsere, men fikk svakt oppmøte på kino. De fleste anmelderne mente at den var noe amputert og usammenhengende, men at den stort sett hadde gode skuespillerprestasjoner. "VGs" anmelder gav den terningkast tre og skrev at: «Hovedinntrykket er en staut og bastant film uten de fantasipirrende sprang og spenninger en gåte kan skjule». "Dagbladets" anmelder gav den terningkast fire og skrev følgende: «Du aner "hull" i forløpet, strevet med å komprimere det svære materialet til en snaue to timers kinofilm. Tross det uunngåelig fragmentariske, har kinoversjonen sine gode øyeblikk». Bak serien. "Gåten Knut Hamsun" var et samarbeid mellom NRK og Northern Lights AS. Manuskriptet er skrevet av Jonathan Rumboldt og Robert Ferguson og bearbeidet av Bentein Baardson og Bodil Kvamme. Baardson var også filmens regissør. Sørbø kirke. Sørbø kirke (Sørbø kyrkje) er en langkirke fra 1130 i Rennesøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i stein og har 100 plasser. Alpinist. En alpinist er en utøver av Utstein klosterkyrkje. Utstein klosterkyrkje er en langkirke fra 1250 i Rennesøy kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i stein og har 300 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv561 og E39. Blandet kor. Et blandet kor er et sangkor sammensatt av både dame- og herrestemmer. Koret er oftest delt i damestemmene sopran og alt, og herrestemmene tenor og bass. Disse kan igjen deles i grupper som første- og andre tenor eller -sopran. Koret kan også synge a cappella. Noen stilarter gjør at kor kan synge unisont. Inglow. Inglow er et rockeband fra Oslo, Norge, dannet i 2000. Siden 2009 har bandet bestått av Martin Diesen (vokal), Syver Normann (gitar), Andreas Rustad (gitar), Christian Svendsen aka Chris Bartender (trommer) og Ruben Larssen (bass). Hittil har Inglow gitt ut ett studioalbum, "Till Deaf Do oss Part", i 2007 og flere EP-er. Historie. Inglow ble dannet i 2000 og lagde demo-EP-en "Womb" i 2001. I 2003 ble EP-en "Eclipse" gitt ut fulgt av musikkvideo til sangen «Better». I november 2004 slapp bandet sin tredje EP; "The End Of Yesterday" med musikkvideo til sangen «Blended Sherry» som ble vist på ZTV. I september 2007 ga de ut sitt første studioalbum; "Till Deaf Do Us Part". I november 2007 varmet de opp for Muse i Trondheim. Det ble sluppet 3 singler fra dette albumet; «Not for Sale» (2007), «Monstrum» (2007) og «As I Am» (2008). Sistnevnte lå på VG Lista Topp 20 i seks uker sommeren 2008. Musikkvideoen til «Not for Sale» ble vist på MTV. I slutten av 2008 forlot Kevin Alvaro bandet. I 2009 turnerte Inglow Tyskland med deres nye bassist Ruben Larssen. De slapp singelen «Remember» i mars samme år. Den lå tre uker på VG-Lista Topp 20. I 2010 ble trommeslager Joakim Arnesen erstattet med Christian Svendsen fra The Cumshots, Gothminister, Tjuder, etter en amputasjon på hans venstre fot. I 2011 gikk de i DUB Studio for å spille inn sitt andre studioalbum sammen med produsent Endre Kirkesola. I 2012 signerte Inglow med manager Oliver Schuette og slapp musikkvideoen til «Free Fallin´». Deres andre album, "Inglow" skal etter planen gis ut i løpet av 2012. Inglow har spilt sammen med artister som Muse, span, Gluecifer, Animal Alfa, Brett Anderson, TNT og flere. Vestre Åmøy kapell. Vestre Åmøy kapell er fra 1953 i Rennesøy kommune, Rogaland fylke. Vøienvolden gård. Vøienvolden gård i Maridalsveien 120 er et av byens eldste gårdsanlegg, og ligger på Sagene i Oslo. Anlegget har et lukket gårdstun med våningshus fra 1700-årene. Dagens form fikk gården på slutten av 1700-tallet. Uthusbygningen, som antakelig er fra 1700-tallet, er hele 38 meter lang. Utformingen med arker på låvetaket, og med innkjørsel til tunet gjennom en port i låven, var ikke uvanlig på gårdene i Aker, men er nå sjelden. Vøienvolden ligger på en pynt mot Griffenfeldts gate (ring 2) i syd med utsyn mot Iladalen og indre by. Gården var opprinnelig en løkkeeiendom på Bymarken, på grunn som før 1629 hadde tilhørt gården Vøyen i Aker. Arealet var i 1837 300.000 kvadratalen eller ca. 117 mål, og løkken var en av de største på bymarken. Vøienvolden ble i 1683 overdratt som eiendomsgrunn til rådmann Johan Pettersen Bergmann som belønning «for sær umage hand har haft» i byens tjeneste. I hans tid ble det oppført fjøs og tre høyløer, men intet våningshus. Han oppførte derimot to leievåninger og anla to fiskedammer. Kjøpmann Wilhelm Cornix, som eide løkken fra 1708 til 1721, oppførte en ny hovedbygning og flere uthus, og anla en hage. Løkken ble drevet som gårdsbruk fra 1721, da den ble overtatt av bonde Haagen Kierste. De neste eierne var også bønder, inntil kjøpmann Jacob Schøyen kjøpte gården i 1787. I 1792 ble den overtatt av overrettsassessor Jørgen Wilhelm Brochmann, som eide den til 1818. Etter ham ble den lenge kalt Brochmannshaugen. I 1830 kjøpte brennerimester Gabriel J. Udnæs gården og arbeidet den opp til et fullverdig gårdsbruk. I denne tiden ble den også et samlingssted for Haugianere. Han festet bort en del byggetomter langs Maridalsveien og Dannevigsveien. Kristiania kommune kjøpte det meste av jordveien i 1898. Familien Udnæs beholdt tunet med våningshus og driftsbygninger, omgitt av en stor hage. Gården, med hovedbygning, bryggerhus, låve, stabbur, potetkjeller og smie, ble fredet i 1941. I 1954 ble den testamentert som gave til Fortidsminneforeningen i Oslo/Akershus fra fabrikkeier Sverre Udnæs og fru Ingrid Udnæs. Med gaven fulgte en mengde møbler og innbo, og en kapital på kr. 75.000 til vedlikehold av gården. Givernes ønske var at eiendommen skulle være «et museum for østkanten». Etter en ny runde med restaureringer ble eiendommen åpnet for publikum i 1960. Det ble tidligere antatt at Wilhelm Cornix oppførte hovedbygningen, men Arno Berg mente at den måtte være betydelig yngre. Den ble imidlertid med sikkerhet oppført før 1795, ettersom den er tegnet inn med sine nåværende dimensjoner på kartet over byens løkker fra det året. Huset ble laftet opp under ett i to etasjer, og det må ha vært bordkledd utvendig kort tid etter oppførelsen. I 1840-årene ble det bygget et bredt karnapp i tre etasjer midt på sørveggen. I 1917 ble våningshuset ombygget og modernisert etter tegninger av arkitekt Magnus Poulsson. Det store karnappet på sørsiden ble da revet, men huset fikk samtidig et nytt tilbygg mot vest. Gårdsanlegget eies fortsatt av Fortidsminneforeningen og brukes nå til arrangementer, marked, kafé og lokaler for frivillige organisasjoner. Første søndag i september arrangerer lokalavdelingen for Oslo og Akershus den årlige "bygningsverndagen" på Vøienvolden som ledd i Kulturminnedagene, det norske bidraget til "European Heritage Days". Mellom 1916 og 1925 ble det bygget kommunale leiegårder med til sammen 371 leiligheter nord og vest for gården, og dette boliganlegget fikk navnet Vøienvold. Kulturminne. Vøienvolden gård er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Handel og vandel. "Handel og vandel" er en norsk-svensk situasjonskomedie som ble sendt på TVNorge høsten 1996. Regi var ved Bo Hermansson, mens hovedrollene ble spilt av Rolv Wesenlund, Brit Elisabeth Haagensli og Dan Ekborg. Serien hadde premiere på TVNorge den 13. september 1996, og ble også sendt på svensk TV. I Norge slet "Handel og vandel" med dårlige seertall og det ble kun sendt en sesong. Handling. Serien handler om den eldre butikkinnehaveren Kåre Nervang (spilt av Rolv Wesenlund) som driver den gamle butikken "Kår-ner" som selvsagt ligger på hjørnet. Ansatt som butikkassistent er Kåres svenske nevø Kent Olav (spilt av Dan Ekborg), som er en stor drømmer. Kent Olav er Kåres rake motsetning og kommer ofte på kant med sin konservative onkel. I nabolaget bor helsesøsteren Svanhild Jordangen (spilt av Brit Elisabeth Haagensli), som Kåre er håpløst forelsket i. Kåre forsøker stadig vekk å innynde seg hos Svanhild, og later ofte som om han lider av diverse sykdommer i håp om å kunne motta intim pleie fra henne. Om serien. "Handel og vandel" var en samproduksjon mellom TVNorge og den svenske TV-kanalen TV 4, og ble skapt av Bo Hermansson og Rolv Wesenlund, som tidligere hadde hatt stor suksess sammen med "Fleksnes fataliteter". Serien består av åtte halvtimeslange episoder som ble sendt fredagskveldene på TVNorge. Seermessig ble serien – til tross for populære skuespillere – en stor fiasko. Den første episoden hadde brukbare tall med 242 000 seere, men over halvparten av seerne falt av etter første episode. Andre episode ble kun sett av 95 000 nordmenn. På det laveste hadde serien kun 77 000 seere. Liste over Kim Possible-episoder. Følgende artikkel er en liste over episodene i Disney Channel-serien "Kim Possible". Sesong 2: 2003-2004. 34 episoder, 33 sendt i sesongen Sesong 3: 2004-2006. 13 episoder, én fra sesong 2 Kim Possible Gand kirke. Gand kirke er en arbeidskirke fra 1978 i Sandnes i Rogaland. Kirken ble vigslet i 1978, og har nylig blitt totalrenovert utvendig og innvendig. Dette arbeidet ble ferdigstilt i 2010. Gand Kirke er soknekirke for Gand menighet. Byggverket er i betong og har 850 plasser. I tillegg til kirkerommet rommer kirken blant annet et bønnekapell, kontorfløy, to menighetssaler, ungdomssal, grupperom, kirkestue og barnas rom. Symbolikk. Kirkeskipet har en utforming som gjør at alt peker fremover mot alterpartiet. De lyse betongelementene som omslutter kirkerommet er forskjøvet i forhold til hverandre, slik at det blir lysinnfall mellom elementene. Ved at rombredden avtar fram mot alterpartiet, og at høyden på elementene øker, vil lysvirkningen også øke fram mot alterpartiet. Taket i kirken er også gitt en tiltagende stigning. Over alteret blir stigningen så bratt at man fra skipet ikke vil se begrensingen eller sammenbyggingen med veggelementene. Fra skipet vil man få inntrykk av at høyden er ubegrenset – uendelig. Trekanten (tårnet) skal symbolisere treenigheten, mens firkanten representerer de fire verdenshjørner. Alterpartiet skilles fra resten av kirkeskipet ved tre trappetrinn. Langs sørveggen er det laget en oppkjøringsrampe for funksjonshemmede. Møblene i alterpartiet har en enkel og stilren utforming og dette er også med på å understreke at alterpartiet med alteret er kirkerommets sentrum. Fondvegg og orgel. Veggen er dekorert av Per Odd Aarrestad. «Slik døperen Johannes skulle rydde veien for Kristus, slik har jeg gjort denne veggen klar for budskapet som kommer,» sier kunstneren om verket. Orgelet er levert av Grønlunds Orgelbyggeri i Luleå. Vannmotorsport under Sommer-OL 1908. Under OL 1908 i London var vannmotorsport med for første og eneste gang på det olympiske programmet. Det var første og siste gang motorsport var med som olympisk sport, det ble konkurrert i tre ulike klasser. Det ble kjørt fem runder på bane som var åtte nautiske mil. I alle tre klassene var det flere båter som startet men kun en i hver klasse som kom i mål, mye på grunn av den sterke vinden som var da konkurransen ble holdt 28. og 29. august. Den britiske båten "Gyrinus" vant to klasser og den eneste franske båten som deltok vant den åpne klassen. Det ble altså tre olympiske gullvinnere men ingen sølv eller bronsemedalje ble delt ut. Sett på maken. "Sett på maken" (1995) var en norsk dukke-satire som gikk på TV 2 høsten 1995 der ideene var hentet fra et lignende britisk satire-serie kalt "Spitting image". Det ble i alt produser 12 episoder, men på grunn av seermessig fiasko og elendige kritikere ble den tatt av sendeskjemaet etter bare en sending. Bak serien sto den franske produsenten Jean François Nebell og selskapet Litteris Production. Gro Harlem Brundtland, Einar Førde, Jon Gelius, Vidar Theisen, Mona Høines, Tande-P, Bjørn Eidsvåg, Åse Kleveland og Jon Michelet var blant kjendisene som ble parodiert. Fiasko. Serien stiller seg i rekken av andre norske tv-fiaskoer slik som "Herfra til Haglemoen" (NRK), "Far out" (TVNorge) og "Bare Brita show". Hana kirke. Hana kirke er en kirke fra 1997 i Sandnes kommune, Rogaland fylke. Samtidig med at kirken ble innviet ble Hana sokn skilt ut fra Høyland som eget prestegjeld. Arkitekt var Kolbjørn Jensen. kunstner var Per Odd Aarrestad Gavdos. Gavdos er en liten øy i Middelhavet, syd for Kreta. Det er Hellas' og samtidig Europas sydligste punkt. Øya hadde 98 innbyggere ved folketellingen i 2001. Øya hører inn under prefekturet Khania. Nærmeste tettsted er Sfakia på Kreta. Båten fra Kreta legger til ved Karave hvor det går buss til Saraniko og videre rundt på øya. Gavdos er kjent for sine sedertreområder. Som mellom Paleochora og Sougia på sørkysten av Kreta er måteholden nudisme helt greit. Høle kirke. Høle kirke er en langkirke fra 1860 i Sandnes kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Høyland kirke. Høyland kirke er en langkirke fra 1841 i Sandnes kommune, Rogaland fylke. Kirken er bygd i empirestil, innviet 22.august 1841 og er godt eksempel på Linstowstilen. Høyland kirke er bygd i tre. Historie. Fra 1300-tallet er det mulig å finne konkrete registeringer av den gang Gond kirke, nå Høyland kirke, samt Høyland prestegard. Det finnes enda flere flotte klenodier fra middelalderkirken, blant annet døpefont i kleberstein fra 1200-tallet og messingfatet er av tysk opprinnelse fra 1400-tallet. Kirken har en kirkeklokke fra 1238 med stempel til Magnus Lagabøte. Prestegjeldet med soknene Høyland og Soma går tilbake til tida før reformasjonen. I 1840 ble Høyland gamle kirke fra 1664 ble revet og rosemalte tømmerstokker ble brukt som golvbjelker i den nye kirken. Vokalensemble. Et vokalensemble er en gruppe (ofte under 10 personer) som synger a cappella eller med akkompagnement. Et vokalensemble kan fungere med en dirigent eller uten. Det siste forutsetter at gruppen kan musisere sammen, slik at medlemmene kan forstå hverandres ulike former for kommunikasjon både når det gjelder innsats, avslutning (når og hvordan man starter og slutter et musikkstykke), frasering/avfrasering (hvordan man velger å framføre en frase i stykket, hvilke ord eller toner som skal ha mer eller mindre vektlegging), dynamikk, tempo, stemning, uttrykk og så videre. Vokalensembler fremfører musikk innen de fleste kjente musikkgenrer. Kommunestyrevalg i Kjerringøy. Valgresultater fra den tidligere selvstendige kommunen Kjerringøy (omlemmet i Bodin, senere Bodø kommune) Se også. Kjerringøy Julebygda kapell. Julebygda kapell er en langkirke fra 1957 i Julebygda i Sandnes. Byggverket er i stein og har 200 plasser. Kommunestyrevalg i Bodin. Denne listen inneholder kommunevalgresultatene i den tidligere kommunen Bodin, før den i 1968 ble slått sammen med Bodø. 1959. Bondepartiet skiftet i 1959 navn til Senterpartiet Eksterne lenker. Bodin Rolv Laache. Rolv Laache (født 19. november 1886, død 29. februar 1964) var en norsk historiker, arkivar og statsstipendiat, kjent for sin omfattende doktoravhandling om Wergeland. Han hadde artium fra Oslo Katedralskole 1905, studerte i England, og var ansatt som amanuensis ved Universitetsbiblioteket i Oslo 1917-1923, fra 1923 var han arkivar ved Riksarkivet. Han ble dr.philos. i 1930 på sin tre bind store avhandling "Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praëm: Aktmessig fremstillet, for det meste efter utrykte dokumenter" (utgitt av det Norske videnskaps-akademi 1927-1930). Han hadde fra 1933 årlige forskningsstipend for å skrive en biografi om Wergeland, men denne ble ikke fullført. Som historisk forfatter var Laache utpreget "anti-materialistisk". Han ble statsstipendiat i 1947. Langhaugen videregående skole. Langhaugen videregående skole (tidligere "Langhaugen gymnas") er en fylkeskommunal videregående skole i Årstad bydel i Bergen. Skolen ble grunnlagt i 1960 som erstatning for Sydneshaugen skole, og tilbyr studieretningene studiespesialisering og musikk, dans og drama (med fordypninger i musikk og dans). Skolen har på hvert trinn fem klasser for studiespesialisering, en klasse for dans og en klasse for musikk. Inntakskravet til de to sistnevnte studieretningene ligger henholdsvis vanligvis rundt karakteren fem og oppunder seks. Da elever som er født i 1992 skulle søke på skoler våren 2008 var Langhaugen en av landets mest ettertraktede skoler, med ca 1200 elever som ville inn på ca 200 plasser. Langhaugen er kjent for et åpent og sosialt miljø, da skolens motto er "Kreativitet og læring, trivsel og takhøyde". Ungdommer fra alle kanter og kulturer møtes på skolen, og skaper et fargerikt miljø. Skolens grundige undersøkelser som fokuserer på elevers trivsel, viser at skolen er mobbefri, og svært få føler seg utestengt og utilpass fra skolens miljø. Fagtilbud. På utdanningsprogrammet studiespesialisering tilbyr skolen programfagene Biologi, Fysikk, Kjemi, Matematikk R, Matematikk S, Engelsk, Fransk, Spansk, Tysk, Entreprenørskap og bedriftsutvikling, Medie- og informasjonskunnskap, Politikk og menneskerettigheter, Rettslære, Samfunnsøkonomi, Sosialkunnskap, Sosiologi og sosialantropologi og Visuelle kunstfag. På utdanningsprogrammet musikk, dans og drama tilbyr skolen programfagene i programområdene Musikk og Dans. Skolebygget. Bygningen har en flott aula der elevene møtes og konserter kan holdes. Bygningen er tegnet av byarkitekt Eystein Michalsen. Lura kirke. Lura kirke er en arbeidskirke fra 1987 i Sandnes kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tegl og tre og har 320 plasser. Stuping under Sommer-OL 1908. Stuping under Sommer-OL 1908. Stuping var med på OL-programmet for annen gang i 1908 i London. Det ble konkurrert i to øvelser, tårnstup og svikstup for menn. I tårnsup var det 24 deltakere fra seks nasjoner og i sviktstup var det 23 utøvere fra åtte land. Tårnstup ble dominert av de svenske utøverne som kom på de fire første plassene og tyskerne dominerte konkurransen i sviktstup. Langsæ gård. Våningshuset fra 1857 på Langsæ gård. Langsæ gård er en gammel gård i Arendal kommune, i gangavstand til Arendal sentrum. Stedet er i dag kjent fordi Aust-Agder kulturhistoriske senter (AAks) holder til der, men tidligere var eiendommen brukt som lystgård av Arendals kjøpmenn og som kjøpmannsgård på slutten av 1800-tallet. Hovedbygningen på Langsæ gård er en sveitserstilvilla oppført i 1857 som en av de første sveitserstilbygninger i Aust-Agder. Den brukes i dag av AAks. Eiendommen Langsæ omfattet opprinnelig store arealer fra Langsævannet og ned til sjøen. En stor del av bebyggelsen i Arendal sentrum er oppført på tomter som var bygslet fra Langsæ gård. Arealene omkring Langsævannet hørte til Langsæ gård. Her var fra 1585 noen av Norges første og beste jerngruver. En kort tid ble det også drevet jernverk i nær tilknytning til Langsæ gård. Barbu Jernverk ble etter en tid flyttet til Holt, og det er direkte linjer til dagens Næs jernverk. Arendal kommunale husmorskole flyttet rundt 1930 inn i hovedbygningen på Langsæ. I 1939 ble det bestemt at Langsæ gård skulle brukes til museumsformål. Tanken var at det gamle Arendals Museum skulle utvides til et fylkesmuseum, og at man skulle bygge opp et stort friluftsmuseum omkring det gamle gårdstunet. Framlingham. Framlingham er en markedsby i Suffolk i England. Byen er av angelsaksisk opprinnelse, og er nevnt i "Domesday Book" (1086). Framlingham Castle skal ha blitt grunnlagt av Raedwald av East Anglia. Slottsruinen eies av English Heritage, og er åpent for besøkende. I sognekirken St Michael the Archangel er Henry Howard, jarl av Surrey stedt til hvile. Han ble henrettet i 1547, og ligger i et storslagent malt alabastermonument. I 2006 vant Framlingham en avstemning over beste sted å bo i Storbritannia i tidsskriftet "Country Life". Riska kirke. Riska kirke er en kirke fra 1999 i Sandnes kommune, Rogaland fylke. Feistein fyr. Feistein fyr er et fyr i Klepp kommune på Jæren. Fyret ligger på en holme ved Jærens rev, utenfor Borestranda og Selestranda. Det er grunt rundt Feistein. Selv på stille dager kan sjøene reise seg ved holmen. Det blir fort drag. Derfor er det vanskelig å legge til med båt. Stasjonen må sees i en sammenheng med både Obrestad fyr og Kvassheim fyr, som alle ble bygd for å lede trafikken trygt forbi jærkysten. Feistein fyr ble opprettet i 1859. Det ble automatisert og avfolket i 1989, og er fredet som kulturminne. Sviland kapell. Sviland kapell er en langkirke fra 1913 i Sandnes kommune i Rogaland. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Slaget ved Clontarf. Slaget ved Clontarf fant sted 23. april (langfredag) 1014 ved Clontarf utenfor Dublin i Irland. Slaget sto mellom styrker fra Munster og Meath under ledelse av Brian Boru og Máel Sechnaill på den ene siden, og styrker fra Leinster, Dublin, Orknøyene og Man på den andre. Det er en av de mest kjente hendelsene i irsk historie. Slaget endte med en knusende seier for Brian Boru og Máel Sechnaill, men Brian ble drept i slaget. I ettertiden er slaget ofte blitt framstilt som et slag mellom en forent irsk hær ledet av Brian mot en invaderende vikingehær, og regnet som den hendelsen som gjorde slutt på vikingenes innflytelse i Irland. Bakgrunn. Brian Boru hadde rundt 1010 som den første irske overkonge etablert reell kontroll over hele øya. Hovedbasen for hans makt var likevel fortsatt hans hjemprovins Munster. Han hadde tatt tittelen overkonge fra Máel Sechnaill i 1002, men i Brians regjeringstid synes det som om Máel Sechnaill, som fortsatt var konge i Meath, opptrer mer som en alliert enn en rival. Kongen av Leinster, Máelmorda mac Murchada, hadde i allianse med det norrøne kongedømmet Dublin gjort opprør mot Brian i 998, og lidd nederlag i slaget ved Glen Mama i 999. I 1012 gjorde han på nytt opprør, og også denne gangen var Dublins konge Sigtrygg Silkeskjegg hans nærmeste allierte. Brian og Máel Sechnaill rykket fram mot Dublin våren 1014, og Máelmorda og hans allierte møtte den framrykkende hæren ved Clontarf. Slaget. Brian Borus hær besto av menn fra Munster, noen tropper fra Connacht og en kontingent ledet av Domnall, mormaer av Marr. Senere kilder oppgir at troppene fra Meath, ledet av Máel Sechnaill, deltok i hærmønstringen, men trakk seg tilside da kamphandlingene begynte. Det er imidlertid sannsynlig at Máel Sechnaill og Meath-mennene virkelig tok del i slaget. Det er sannsynlig at det også deltok menn fra de norrøne bosetningene Limerick og Waterford, som på dette tidspunkt var under kontroll av Brian. Noen kilder oppgir også at det var menn fra Man også på Brians side. Dette er mer usikkert. Den andre hæren besto sannsynligvis i hovedsak av styrker fra Leinster, ledet av Máelmorda. I tillegg til disse kom styrker fra Dublin under ledelse av Sigtrygg, styrker fra Orknøyene under ledelse av jarl Sigurd Lodvesson Digre og skip og styrker fra Man under ledelse av Broðir. Annalene beskriver dem som Leinster-menn og fremmede (Gaill) fra "Áth Cliath" (Dublin) og "Lochlainne". Fra 1200-tallet brukes «Lochlainne» om Norge eller Skandinavia. Donnchad Ó Corrain fører en overbevisende argumentasjon for at det i tidlig middelalder ble brukt om det norrøne riket i Skottland og på øyene. Flere senere kilder oppgir at Sigtrygg ikke selv deltok i slaget, men holdt seg bak Dublins murer. Det synes usannsynlig, og kan være en senere tradisjon oppstått ettersom han var den eneste av lederne på den tapende siden som overlevde slaget. Slaget ble langvarig og med store tap på begge sider. De forskjellige annalene oppgir tapstall mellom 3000 og 6000 på den tapende siden, ut ifra antallet småkonger og ledere som er oppgitt blant de falne på den seirende siden anslås tapstallet der til mellom 1400 og 4000. Clontarf var det største slaget, både i antall deltakere og antall falne, i Irland i denne perioden. Leinster-mennene og de fremmede ble drevet på flukt og led et knusende nederlag. Brian Boru ble imidlertid drept under slaget, flere kilder oppgir at han ble drept av Brodir i slagets sluttfase. Senere kilder går mer i detalj; Brian skal ha blitt drept mens han satt i teltet sitt og ba, men om dette er historisk korrekt kan vi ikke vite med sikkerhet. Det er ikke sannsynlig at han selv tok aktivt del i slaget i alder av 73 år. Brodir ble selv drept i slaget, likeledes Máelmorda og jarl Sigurd. "(Det finnes mer detaljerte skildringer av selve slaget i både Njåls saga og skriftet Cogadh Gaedhil re Gallaibh, men disse skildringene regnes ikke som historisk etterrettelige av moderne forskere.)" Etterspill. Clontarf var et avgjørende nederlag for kongedømmet Dublin. Máel Sechnaill ledet en hær dit året etter, og «brente festningen og alle husene utenfor festningen». Sigtrygg fortsatte likevel som konge i Dublin. Máelmorda hadde falt i slaget, og Máel Sechnaill plyndret deler av Leinster og innsatte en ny konge der. Etter Brians død fikk Máel Sechnaill tilbake tittelen som overkonge. Det oppstod rivalisering mellom Brians sønner, og også mellom andre som hadde vært allierte med Brian. Dette gjorde at Máel Sechnaill ikke hadde alvorlige utfordrere, men også at det som hadde sett ut som en begynnende «samling av Irland», i.e. en sterk sentralmakt, smuldret opp i indre stridigheter. I tiden som fulgte etter Máel Sechnaill var hvert tronskifte preget av strid og ofte regulær krig. Historisk betydning. Slaget ved Clontarf har en sterk symbolverdi i Irland, og det blir sett på som et slag hvor irene samlet seg, forsvarte seg mot og beseiret en mektig ytre fiende. Slagets legendariske status skriver seg nok først og fremst fra "Cogadh Gaedhil re Gallaibh" (irenes kamp mot de fremmede), et skrift som ble avfattet i den tiden Muichertach Ua Briain var overkonge. Muichertach var sønnesønns sønn av Brian Boru, og skriftet bærer preg av å være en glorifisering av Brian med den politiske agenda å styrke hans etterkommeres krav til tronen. Betydningen av Máel Sechnaill som alliert og Máelmorda som motstander blir tonet sterkt ned. Brian er den gode, og den onde representeres ved Sigtrygg som under innflytelse av sin mor Gormflaith rekrutterer fremmede krigere fra Orknøyene og Man for å angripe Irland generelt og Brian spesielt. "Njåls saga" er nok inspirert av dette skriftet og tradisjoner rundt det i sin framstilling av slaget ved Clontarf. Slaget ble viktig også i senere irsk middelalderdiktning, hvor det kom til representere irenes kamp mot fremmede undertrykkere. Betegnende ble ofte samme ord som tidligere hadde vært brukt om vikinger, "gaill", brukt av irene om engelskmenn. Daniel O'Connell ønsket å holde et massemøte ved Clontarf i 1843 for å markere motstand mot det britiske styret, men dette ble nektet av statsminister Robert Peel som uten tvil var redd for de følelsene som kunne bli vekket ved et slikt stedsvalg. Eksterne lenker. Clontarf Aldeburgh. Aldeburgh er en by i Suffolk i England. Den ligger ved, og har navn etter, elven Alde. Fortet som var opphavet til den andre delen av navnet, burgh, har som en stor del av tudorbyen forsvunnet i havet på grunn av erosjon. I det 16. århundre var Aldeburgh en viktig havn, og hadde stor skipsproduksjon. To av Francis Drakes skip, «Greyhound» og «Pelican» (sistnevnte fikk senere navnet «Golden Hind») ble bygget der. I 1608 skal «Sea Venture», flaggskipet til Virginia Company, ha blitt bygget i Aldeburgh. Byen møtte nedgangstider da Alde mudret til slik at større skip ikke lenger kunne seile på elven. Aldeburgh gikk over til å være en fiskerlandsby inntil det 19. århundre, da stedet begynte å tiltrekke seg turister. Mange av bygningene der er fra perioden hvor turismen tiltok. Moot hall i AldeburghAldeburghs "moot hall" er en bindingsverksbygning som har blitt brukt til byrådsmøter i mer enn 400 år. Den rommer nå også et lokalt museum. Byen har også et martellotårn med en unik form. Like ved byen, i landsbyen Snape, holdes det hvert år en festival for klassisk musikk i kulturbygningen Snape Maltings. Aldeburghfestivalen ble grunnlagt i 1948 av Benjamin Britten, Eric Crozier og Peter Pears. Britten og Pears døde i Aldeburgh i henholdsvis 1976 og 1986. Dikteren George Crabbe ble født i byen i 1754, og Aldeburgh inspirerte hans dikt «The Village» og «The Borough». Aldeburgh var den første byen i Storbritannia som valgte en kvinnelig borgermester; Elizabeth Garrett Anderson ble valgt i 1908. Byen var et valgdistrikt for parlamentsvalg fra 1571, med to representanter. Bare deler av innbyggerne, "Freemen", hadde stemmerett, og den ble regnet som en råtten valgkrets. Under reformen i 1832 mistet den begge representanter, og ble innlemmet i en større krets. Stranden fikk i 2005 blått flagg. Rett sør for den ligger Orford Ness, som er et populært camping- og fiskested og kan nås via en tursti fra Aldeburgh. Rett nord for byen, nær Leiston, ligger Sizewell atomkraftverk. Vatneleiren kapell. Vatneleiren kapell er et kapell fra 1962 i Sandnes kommune, Rogaland fylke. Alde. Alde, også kjent som Ore på sør- og vestbredden, er en bred elv med tidevann i Suffolk i England. Den har sitt opphav i samme område som Blyth renner fra, nær Laxfield. Ved Snape blir den bredere, men fortsetter å slynge seg gjennom landskapet. Den renner så østover et lite stykke, og der den vender sørover deler den seg og renner på begge sider av Havergate Island. Den renner så langs kysten; området som er skilt fra resten av Suffolk er Orford Ness, som er et populært camping- og fiskeområde. Langs elven finner man dels myrlandskap og dels grus- og sandstrender. Store deler av området rundt det siste stykket av elven eies av National Trust, og kalles "Orford Ness National Nature Reserve". Før National Trust tok over området ble det brukt til hemmelige militære tester av radar. Den øvre delen av elven eies av Alde and Ore Association, og inngår i Suffolk Coast and Heaths AONB, et "Area of Outstanding Natural Beauty. Aldeburgh har navn etter elven. Rett sør for denne byen vender Alde sørover mot havet. Elven var grunnlag for byens rikdom i tudortiden, da den hadde en innbringende skipsindustri. I 1588 ble fire skip ble sendt ut for å møte den spanske armada fra fjorden elven danner der den møter havet. Etter at elven mudret til møtte skipsindustrien nedgangstider ettersom større skip ikke lenger kunne seile der. En yachtklubb har nå sin havn i fjorden. Hellandsbygd kapell. Hellandsbygd kapell er en langkirke fra 1956 i Sauda kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 50 plasser. Hellandsbygd kapell ble i 1956 bygd om fra bedehus til kapell. Kapellet har en møte- og aktivitetssal. Sauda kirke. Sauda kirke er en langkirke fra 1866 i Sauda kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Clontarf. Clontarf er en gammel kystlandsby i Republikken Irland som i moderne tid har blitt en forstad til Dublin. Stedet er mest kjent for slaget ved Clontarf i 1014, der Brian Boru og Máel Sechnaill vant et avgjørende slag mot vikingene fra Dublin og deres allierte. Den første kjente bosetningen på stedet er kjent fra det 12. århundre, og kan være noe eldre. Det irske navnet "Cluain Tarbh" betyr «Oksesletten». En herregård og en liten landsby lå på et lite høydedrag; herregården er nå Clontarf Castle Hotel. Den har blitt bygget om en rekke ganger, og den nåværende bygningen er for det meste fra det 19. århundre. Tårnet som står der er fra samme århundre, og er en kopi av et eldre tårn på eiendommen. Kirkeruinen ved siden av er fra midten av det 17. århundre. Det lå tidligere en øy utenfor Clontarf. Under pesten i 1650 flyktet folk dit, og den finnes på John Rocques' kart fra 1753. I det 19. århundre var den en stund et badested. Konstruksjonsarbeider i Dublins havn endret strømmene i området slik at øyen ble truet, og en stor storm i 1844 fjernet den helt fra kartet. I det 18. århundre oppstod en ny bosetning omkring en km øst for den opprinnelige landsbyen. Den ble kalt "the Sheds" («Skurene»), og var i hovedsak et sted hvor fattige fiskere og bønder bodde. Stedet ble merket av på sjøkart, men fikk aldri et eget navn. Da Den katolske kirke gjenetablerte seg i det 19. århundre ble sognekirken lagt til dette området, mens Church of Ireland holdt til i den eldre landsbyen. Dette førte til vekst og bedring av standarden, og etterhvert vokste den nye landsbyen seg større enn den gamle. Innen utgangen av det 19. århundre hadde de to vokst sammen til det moderne Clontarf, og området hadde blitt urbanisert. Det var først et feriested for rike Dublinboere, men ble raskt en forstad. Innen midten av det 20. århundre hadde Clontarf blitt innlemmet i Dublin, og stedet regnes nå med blant de indre forstedene. Oscar Swahn. Oscar Swahn under OL 1912. Oscar Gomer Swahn (født 20. oktober 1847 i Tanum, død 1. mai 1927) var en svensk skytter og sportsutøver. Han deltok i tre olympiske leker og vant flere olympiske medaljer. Under OL 1908 vant han to gull og en bronse. Han var da 60 år, kun et år yngre enn den da eldste olympiske gullmedaljøren Joshua Millner. Fire år senere, under OL 1912 i Stockholm var han med på det svenske laget som vant gull i løpende hjort og han vant også bronse individuelt. Med sine 64 år og 257 dager er han den eldste gullmedaljøren i OL. I en alder av 72 år var han den eldste deltakeren under OL 1920 i Antwerpen. Han tok sølv i dobbeltskudd løpende hjortkonkurransen og er dermed den eldste medaljøren gjennom tidene; 72 år og 279 dager. Han deltok ikke under OL 1924 i Paris på grunn av sykdom. Under samtlige olympiske lagkonkurransere som Oscar Swahn deltok i, 1908, 1912 og 1920 var også hans sønn Alfred Swahn med på laget. Alfred vant også to gull, en sølv og en bronsemedalje individuelt. Saudasjøen kapell. Saudasjøen kapell er en langkirke fra 1973 i Sauda kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i betong og har 300 plasser. Åna-Sira kirke. Åna-Sira kirke er en langkirke fra 1888 i Sokndal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Katmandu distrikt. Katmandu distrikt er et av Nepals 75 administrative distrikter. Det ligger i "Sentralregionen", "Bagmati Sone" (se kart). Hoveddelen av distriktet ligger innafor dalføret Katmandudalen, en mindre del ligger utafor. Distriktet består av Nepals hovedstad og største by, Katmandu, og en del mindre byer, landsbyer og landdistrikter, bl.a. Kirtipur, der Tribhuvan-universitetet ligger. Katmandu distrikt grenser mot Dhading distrikt i vest, Nuwakot distrikt i nord, Sindhulpalchok i nordøst, Kavrepalanchok. Bhaktapur og Lalitpur i sørøst og Makwanpur i sørvest. Areal er 395 km². Kathmandu er Nepals 3. minste distrikt. Befolkninga i distriktet var i (2001) 1 081 845, av det om lag 300 000 utafor Katmandu by. Katmandu er det distriktet i Nepal som har størst folketetthet og størst befolkning. I distriktet er det 57 landsbyutviklingskomiteer og 2 bykommuner. Bybefolkninga er 65,9%. Levealderen er 69,5 år. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte er 30,7. Befolkning uten tilgang til reint drikkevann er 11%. (Tall fra 2001.) Antall leger er 276 (2002). Parbatiya-befolkninga er 32.11%. Dalit er 2,57%. Buddhister er 20,0%. Urbefolkninga i distriktet er newarfolket (se egen artikkel), som fortsatt dominerer distriktene utafor Katmandu by og mange kvarterer inne i byen. Distriktet inneholder ei lang rekke berømte kulturminner som også er store turistattraksjoner. Mer om dem, se hovedartikler om Katmandu og Katmandudalen. Sokndal kirke. Sokndal kirke er en korskirke i Louis XVI-stil fra 1803 i Sokndal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 840 plasser. Nytt orgel ble innviet i 1995. Kong Harald V var til stede da kirken feiret sitt 200-års jubileum i 2003 Adkomst til stedet er via Rv44 og Fv33. Ræge kapell. Ræge kapell var en langkirke fra 1940 i Sola kommune, Rogaland fylke. Byggverket var i tre, og og hadde 170 sitteplasser. Kirken ble opprinnelig kondemnert i 1960-årene, men var i kontinuerlig bruk fram til September 2009 da Ræge nye kirke ble vigslet og tatt i bruk. Ræge kapell ble revet i april 2010. Sola kirke. Sola kirke er en langkirke fra 1955 i stein som ligger på «kirke sola» i Sola kommune, Rogaland fylke. Arkitekt av kirken er Gustav Helland. Kirken har 260 plasser og er en del av Tungenes prosti, i Sola kommune. Denne kirken har ført videre den religiøse arven fra Sola Ruinkirke og Tjora Kirke. Kirkegården som ligger rundt kirken har også en avdeling for britiske soldater som falt under annen verdenskrig. Sørnes kirke. Sørnes kirke er en arbeidskirke fra 1977 i Sola kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tegl og har 530 plasser. Sørnes kirke huser også Ten Sing-koret Confession. Tananger kirke. Tananger kirke er en murkirke fra 2002 i Sola kommune, Rogaland fylke. Kirken er et moderne kirkebygg som ble innviet 1. september 2002. Kirken ligger mellom Tananger Ring og Risavika Havnering rett ved siden av det eldre Tananger kapell. I denne kirken sitter man i en vifteform rundt alteret, dette skal være med på å fremheves fellesskapet. Det var også en dødsulykke under oppførelsen av Tananger kirke, hvor en person omkom i august 2001. Veslemøy Nystedt Stoltenberg har utformet fondveggens flotte og moderne glassmaleri. Tekstilkunstner Bjørg Marit Bjørnevik har utformet seil som henger sentralt i kirkerommet. Lalitpur distrikt. Lalitpur er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Lalitpur ligger i "Sentralregionen", "Bagmati Sone" (se kart). Hoveddelen av distriktet ligger innafor dalføret Kathmandudalen, en mindre del ligger utafor. Hovedstad i distriktet er Patan, en historisk by rett sør for Kathmandu som i dag er vokst sammen med den større byen til et sammenhengende storbydistrikt. (Lalitpur blir også brukt som et alternativt navn på byen Patan.) Lalitpur grenser mot Makwanpur distrikt i sør og vest, Kathmandu distrikt i nord, Bhaktapur distrikt i nordøst og Kavrepalanchok distrikt i øst. Areal er 385 km². Av det er Patan 16 km². Lalitpur er Nepals nest minste distrikt. Befolkninga i distriktet var i (2001) 337 785. I Patan by bodde 183 316 i 2005. I distriktet er det 41 landsbyutviklingskomiteer og 1 bykommune. Bybefolkninga er 48,3%. Levealderen er 67,1 år. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte er 40,1. Uten tilgang til reint drikkevann 15,8%. (Tall fra 2001.) Antall leger er 14 (2002). Parbatiya-befolkninga er 32.11%. Dalit er 2,57%. Buddhister er 26.2%. Urbefolkninga i distriktet er newarfolket (se egen artikkel), som fortsatt dominerer distriktene utafor Kathmandu by og mange kvarterer inne i byen. Distriktet inneholder ei lang rekke berømte kulturminner som også er store turistattraksjoner. Mer om dem, se hovedartikler om Patan og Kathmandudalen. Bhaktapur distrikt. Bhaktapur distrikt er et av Nepals 75 administrative distrikter. Distriktet ligger i "Sentralregionen", "Bagmati Sone" (se kart). Hoveddelen av distriktet ligger innafor dalføret Kathmandudalen, en mindre del ligger utafor. Distriktet grenser i nord mot Kathmandu, i sørøst mot Kavrepalanchok, og i sørvest mot Lalitpur. Hovedstad i distriktet er den historiske byen Bhaktapur. Areal er 119 km². Bhaktapur er Nepals minste distrikt. Befolkninga i distriktet var i (2001) 225 461. I Bhaktapur by bodde 76 890 i 2005. I distriktet er det 16 landsbyutviklingskomiteer og 2 bykommuner. Bybefolkninga er 53,4%. Levealderen er 71,3 år. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte er 24,0. Befolkning uten tilgang til reint drikkevann er 19,3%. (Tall fra 2001.) Antall leger er 23 (2002). Bhaktapur har Nepals høyeste levealder og laveste barnedødelighet. Parbatiya-befolkninga er 28.97%. Dalit er 2,16%. Buddhister er 9,4%. Urbefolkninga i distriktet er newarfolket (se egen artikkel), som fortsatt dominerer distriktene utafor Kathmandu by og mange kvarterer inne i byen. Distriktet inneholder ei lang rekke berømte kulturminner, bl.a. den svært godt bevarte middelalderbyen Bhaktapur. Mer om det, se hovedartikkel om den og Kathmandudalen. Distriktets nest største by, Madhyapur Thimi, ligger om lag 3 km vest for Bhaktapur. Austre Åmøy kapell. Austre Åmøy kapell er et kapell fra 1904 på Austre Åmøy i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Fungerer som prekensted i Vardeneset menighet (sokn) Byggverket er i tre og har 120 plasser. Varhaug gamle kirkegård. Jernkors med skuddhull på Varhaug gamle kirkegård. Varhaug gamle kirkegård er en kirkegård som ligger i havgapet på gården Varhaug i Hå kommune. Kirkeplassen er fra mellomalderen. Rundt 1200 ble trolig den første kirken reist her, og det er mye som tyder på at denne ble lagt på et gammel hedensk kultsted. Flere forskjellige kirker har stått på kirkegården. Den gamle kirken ble revet i 1905 og ny kirke ble bygget på Odland. Like utenfor kysten her var det et skipsforlis i 1842 som krevde 389 russiske liv. De fleste ble begravet på Varhaug gamle kirkegård som er fredet. Det er også reist et minnesmerke over russerne og "sjøfolk som her fikk sin grav". Varhaug kapell. I 1951 ble dagens kapell, Varhaug kapell, reist med de gamle kirkeklokkene fra 1791 i. Senere testamenterte Guri Ånestad et beløp til legging av glaserte takpanner. Kapellet er vel 15 m² stort, og har 14 jærstoler til å sitte på. Kapellet blir ofte brukt til vielser. I 2003 ble kapellet brukt i innspillingen av musikkvideoen til Kaizers Orchestras sang: Evig Pint fra album med samme navn. Bekkefaret kirke. Bekkefaret kirke er en langkirke fra 1977 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tegl og har 550 plasser. Else Marie Jakobsen laget i 1980 billedveven som er altertavle i kirken. Den heter «Jul/påske/allehelgenssøndag» og er 450x400 cm. Saariselkä. Saariselkä (nordsamisk: "Suoločielgi") er et fjellområde og ei bygd i Finland. Området ligger i Enare kommune i Lappland, mot grensen til Russland. Saariselkä omfatter også Urho Kekkonen nasjonalpark. Bispekapellet. Bispekapellet i Stavanger sentrum er trolig fra andre halvdel av 1200-tallet. Nærmeste naboer er Domkirken og Kongsgård skole. Kirken har 40 plasser. Kapellet er bygget i gotisk stil. Kapellet er bygget over den samme grunnmuren som også Kongsgård skole bruker. Kirken var trolig biskopens personlige kapell i middelalderen, og vært en del av Kongsgård ("Den gamle Bispegården"). Første gang kirken er omtalt er omkring år 1300 da den omtales som biskopens kapell. I 1712 omtales den på latin som ”capella domestica” – huskapellet. I 1745 var kapellet Kongsgårds forrådskammer og omtales som Fadeburet. I 1800-talls kilder omtales Bispekapellet konsekvent for Munkekirken. Den ble brukt blant annet til teater og kjelleren til vinkjeller. Den fikk navnet Bispekapellet da den ble innviet igjen i 25. desember 1926. Tidligere rektor ved Kongsgård skole Andreas Emil Erichsen mente at utførelsen av Munkekirken og kjelleren var så forskjellige at de ikke kunne være samtidige. Selve kirken var da yngre enn kjelleren. Han mente også at det kan ha vært et vindu i kjelleren mot Breiavatnet, og at området foran vinduet ble fylt igjen med massive murmasser for å lage fundamentet for Munkekirken, – som ble bygd på tvers av og større enn fundamentet på Kongsgård. I 1712 fortalte islendingen Arni Magnusson at det fra koret i Domkirken gikk det en murt underjordisk gang til Munkekirken, men den var i dårlig forfatning. En eldre dame i Rosenkildefamilien fortalte til Claudius Jacob Schive at hun i sin barndom hadde vært i gangen (på slutten av 1700-tallet). En har ikke funnet gangen igjen. Kapellet hadde i 1712 tre alter – et i øst og ett i hver ende. Det ble foretatt en restaurering i 1874, igjen i 1895-1896 og før innvielsen i 1926. Restaureringene har delvis vært hardhendt og mange originale detaljer er fjernet eller ødelagt. Vinduet i østveggen har glassmalerier laget av Emanuel Vigeland i 1926-1927. Døvekirken. Døvekirken kan sikte til flere menigheter. Gausel kirke. Gausel kirke er en kirke fra 1996 på Gausel i Stavanger kommune i Rogaland. Hillevåg kirke. Hillevåg kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1961 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i betong og har 370 plasser. Hundvåg kirke. Hundvåg kirke er en arbeidskirke fra 1983 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tegl og har 380 plasser. Historie. Hundvåg menighet ble utskilt fra Hetland menighet i 1974. Da ble også Buøy, Engøy, Sølyst og Grasholmen utskilt fra St.Petri menighet og lagt til Hundvåg. Arbeidet med ny kirke til den nye menigheten var ikke ferdig ved utskillelsen, og grunnsteinen til den nye kirken ble ikke lagt ned før i november 1981. Deretter gikk byggingen av kirken relativt fort. Det ble feiret kranselag 1. september 1982, og 13. februar 1983 ble kirken vigslet av biskop Sigurd Lunde, som også hadde stått for grunnsteinnedleggelsen. Inventar. Orgelet kom på plass i 1986. Det er bygget av VEB Jehmlieh Orgelbau i Dresden i Tyskland. Hundvåg kirke var den første kirken i Stavanger som fikk lysglobe. Den kom i 1986. Alteret i Hundvåg kirke er blant annet lagd av en stor stein man har funnet på Hundvåg. Denne steinen mener man stammer fra Mariakirken som stod på Hundvåg på 1300-tallet. Dette alteret ble innviet av biskop Bjørn Bue i 1995. I kirkerommet står det et stort steinkors. Dette korset er beskrevet i kilder fra svært langt tilbake i tid, men brakk i to på et tidspunkt. Korset ble først reist på en gravhaug på gården Husabø. Den øverste delen av korset forsvant, mens korsstammen ble brukt som dørhelle for en låve. Etter lang leting fant man i 1999 toppdelen nedgravd under gulvet i en liten låve like ved Krosshaug, der man mener korset stod opprinnelig. Korset ble så satt sammen og plassert i kirken. Korset har en fullstendig høyde i dag på 3,5 meter. Kampen kirke (Stavanger). Kampen kirke er en langkirke fra 1957 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i betong og har 280 plasser. Stokka kirke. Stokka kirke er en arbeidskirke fra 1974 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tegl og har 250 plasser. Sankt Petri kirke. Sankt Petri kirke, ofte kalt Petrikirken på folkemunne, er en langkirke fra 1866 i Stavanger kommune i Rogaland. Kirken ligger på Nytorget og like langs Hospitalsgaten. Historie. I 1860 ble det bestemt av kongen at Stavanger skulle deles opp i to sogn, Domkirken og Sankt Petri. Navnet Sankt Petri kom naturlig, da området omkring kirken het Pedersgjerdet, og allerede var knyttet til apostelen Peter. I tillegg har trolig middelalderens Peterskirke stått i nærheten. I 1862 bestemte byrådet å bygge en kirke for menigheten, og grunnsteinen ble nedlagt i juni 1864. Kirken ble så oppført i årene 1864-1866 på det stedet som ble kalt Hospitalsberget eller Spitalberget, på grunn av det gamle hospitalet som lå like ved. Stedet er også omtalt som Sankthanshaugen, fordi en her tente byens sankhansbål. Conrad Fredrik von der Lippe tegnet kirken, som ble bygget i rød, upusset tegl. Dette er den eneste murkirken von der Lippe stod bak. Kirken er bygget etter middelalderske stilforbilder i overveiende nyromansk stil, med rundbuede vinduer og døråpninger. Den øverste delen av tårnet har en oktogonal grunnflate og er, sammen med spiret, kobbertekket. Denne delen av kirkebygget er preget av gotisk stil. Basilikaformen trer ikke frem utvendig, da de tre skipene er overdekket av et felles skifertekket tak. Kirketårnet er 40 meter høyt og kirkeskipets lengde er 56 meter. Planlegging og bygging av kirken kostet i sin tid i alt litt over 200 000, omregnet til kroner. Kirken har 900 sitteplasser. Utformingen av kirken var omdiskutert i samtiden, og Anton Wilhelm Brøgger kalte Petrikirken «"denne, efter vor opfatning aandsforlatte kirke."». Innvielsen av kirken fant sted 3. august 1866. I 1868 skrev Bjørnstjerne Bjørnson et dikt til ære for kirken, som begynner med: «"Alt var saa tyst og stille hiin Søndag Morgen skjøn, Mildt lød St. Petri klokker: Kom Sjæl til andakt, Bøn"..». Kristusstatuen. Kopien av Bertel Thorvaldsens kristusstatue i Vor Frues kirke i København, som står ved alteret. En blikkfang i kirken er den store kristusstatuen som fungerer som en altertavle. Statuen er en kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue i Vor Frues kirke i København, og har stått i kirken siden 1866. Tanken om en slik statue ved alteret i en stavangerkirke var ikke ny. Allerede i 1841 hadde det kommet forslag om å plassere en slik statue ved alteret i Domkirken. Statuen kom til Domkirken i 1853, og sto der fram til den ble flyttet til Petrikirken, da man mente den passet bedre der. Restaureringen i 2004-2008. I 2004 startet et omfattende restaureringsarbeid på kirken. Tidligere vedlikeholdsarbeider hadde ødelagt kirken enda mer, da det senere ble brukt tett alkydmaling utvendig i stedet for den opprinnelige linoljemalingen som hadde sluppet fuktigheten ut igjen. Videre ble den opprinnelige kalkmørtelen både innvendig og utvendig erstattet med sementmørtel, noe som ytterligere holdt på fuktigheten. Innvendig hadde veggene i tillegg blitt malt med helt tett epoxymaling, tilsvarende hva som blir brukt i badebassenger. Samlet gjorde dette at det stod vann i veggene. Utvendig ble den oljebaserte malingen fjernet med kjemiske midler. På innsiden skulle kirken fremstå mer slik den gjorde før interiøret ble malt i 1966. Epoxymalingen lot seg ikke fjerne med kjemiske midler og sandblåsing ville ha ødelagt veggen ytterligere. Denne ble derfor fjernet ved at pellets med tørris ble blåst på veggene under høyt trykk, slik at både det fysiske anslaget, men også den sterke temperaturendringen gjorde at epoxymalingen falt av. Tilsammen kostet oppussingen 116 millioner kroner. Kirken skal etter denne restaureringen være bedre egnet ikke bare som gudstjenestelokale, men også som konsertarena, og blir ofte regnet som Stavangers «kulturkirke». Sunde kirke. Sunde kirke er en arbeidskirke fra 1984 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i betong og murstein og har 650 plasser. Tasta kirke. Kirkerommet, orgelet og alteret i Tasta kirke. Tasta kirke er en arbeidskirke fra 1977 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Historie. 5. august 1976 godkjente Kirkedepartementet at det skulle bli bygget kirke på Tasta og allerede i september samme år, var grunnarbeidet til kirken i gang. Grunnmuren og underetasjen i kirken var ferdigstøpte til januar 1977, og 29. januar kom den nye biskopen i bispedømmet, Sigurd Lunde og nedla grunnsteinen i den nye kirken. Mye av arbeidet ble gjort på dugnad, og i mars dette året, anslo menighetsbladet at det var nedlagt dugnadsarbeid som tilsvarte en verdi på 200 000 kroner. I tillegg hadde man på dette tidspunktet samlet inn 400 000 kroner i pengestøtte. På begge disse områdene hadde man da nådd målet man satte seg. Kirken ble vigslet første søndag i advent, 27. november. Den følgende uken ble det arrangert en «festuke» med blant annet gudstjenester, konserter, basar og menighetsfest. Tjensvoll kirke. Tjensvoll kirke er en arbeidskirke fra 1978 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Menigheten blir opprettet. Tjensvoll menighet ble opprettet i 1966, etter at Stavanger, Hetland og Madla kommune ble slått sammen til en kommune i 1965. Kirkedepartementet bestemte da at det gamle Hetland sokn burde deles inn i fem nye prestegjeld, og Tjensvoll var ett av dem. Prestegjeldet bestod da av to menigheter, Tjensvoll og Stokka, som senere har blitt helt selvstendige fra hverandre. Fra starten hadde man ikke egen kirke, og leide derfor foredragssalen på Solborg folkehøyskole fram til kirken stod klar i 1978. Første byggetrinn. Etter litt problemer med å finne en egnet tomt til kirken, falt menighetsrådet i 1973 ned på den tomten kirken står på i dag. Per Faltinsen fikk i oppdrag å tegne kirken, og i juni 1975 godkjente formannskapet i kommunen planene for kirken, og i 1976 ble det bestemt i bystyret at første byggetrinn skulle bygges, og det ble budsjettert til 4,2 millioner kroner. 27. januar 1977 satte biskop Sigurd Lunde i gang byggearbeidet. 4. mai 1978, på Kristi himmelfartsdag, ble kirken vigslet av biskop Lunde. Andre byggetrinn. Andre byggetrinn var ferdig i 2003. Den nye delen er tegnet av Inger-Lise Faltinsen, datter av arkitekten som tegnet første trinn. Varden kirke. Varden kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1967 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tegl og har 430 plasser. Else Marie Jakobsen har laget utsmykningen "Kirkeåret" til Varden kirke. Den er på 100 x 600 cm. Kirken har menighetssenter i kjelleren og er forbundet med Varden barnehage. (Tidl. Varden menighetsbarnehage) Sogneprest i Varden kirke er Helge Hansen. Vardeneset kirke. Vardeneset kirke er en kirke fra 2000 i Stavanger i Rogaland. Bygget er tegnet av sivilarkitekt Steinar Skartveit, sjefsarkitekt i Bygg-, bolig- og eiendomsavdelingen i Stavanger kommune. Første spadestikk ble tatt 14. november 1998 og grunnsteinen ble nedlagt 12. juni 1999. Kirken ble innviet av Biskop Ernst O. Baasland 2. januar 2000. Kirken har et brutto areal på 1 350 m². Ytterveggene er murt med Lecablokker som er pusset og malt hvite. Innvendig er også kirken for det meste hvitmalt med furupanel i taket i kirkerom og kirketorg. Flisene i kirken er mørk grå, som en kontrast til de hvite veggene. Alterteppet i Vardeneset kirke er laget av billedvevkunstneren Else Marie Jakobsen. Motivet er påskebudskapet "Fra mørke til lys." En lysstråle treffer den vevde Kristus-skikkelsen. Solen rundt hodet glitrer og bærer bud om at mørket må vike. Alterteppet har tre dimensjoner: Tre figurative motiv viser Maria og Jesusbarnet, Kristus på korset og den oppstandne Kristus. Bunnmotivet er kirkeåret, den første fiolette stripen står for advent, begynnelsen av kirkeåret. Den tredje dimensjon er tornekransen som skrår over og ut av teppet, og som går over i oppstandelsen. Vardeneset kirke er soknekirke for Vardeneset menighet i Ytre Stavanger Prosti i Stavanger bispedømme Vassøy kapell. Vassøy kapell er et kapell fra 1981 i Stavanger kommune, Rogaland fylke. Vassøy er en del av Hundvåg menighet. Kirkesalen og koret i Vassøy kapell. Jørpeland kirke. Jørpeland kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1969 i Strand kommune i Rogaland. Byggverket er i betong og har 450 plasser. Kirken er nå renovert. Strand kirke (Rogaland). Strand kirke er en langkirke fra 1874 i Strand kommune i Rogaland. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Statens dyrehelsetilsyn. Statens dyrehelsetilsyn (Dyrehelsetilsynet) var et norsk statlig tilsyn, opprettet i 1996, med ansvar for sykdomsbekjempelse og dyrevern hos alle tamme og ville dyrearter. Tilsynet omfattet et sentralt tilsyn, ni fylkesveterinærområder og over 200 distriktsveterinærområder. I 2004 ble tilsynet slått sammen med en rekke andre tilsyn til Mattilsynet. Statens landbrukstilsyn. Statens landbrukstilsyn (Landbrukstilsynet) var et norsk statlig tilsyn med ansvar for tilsyn med plantehelse, såvarer, planteforedling, produksjon av økologiske landbruksvarer, samt bruk av plantevernmidler, gjødselvarer, fôrvarer og tekniske innretninger i landbruket. Det hadde hovedkontor på Ås. Tilsynet ble opprettet i 1994, og ble i 2004 slått sammen med en rekke andre tilsyn til Mattilsynet. Statens næringsmiddeltilsyn. Statens næringsmiddeltilsyn er et tidligere norsk statlig tilsyn med ansvar for næringsmidler. Tilsynet ble opprettet i 1988 med Atle Ørbeck Sørheim som direktør I 2004 ble tilsynet slått sammen med en rekke andre tilsyn til Mattilsynet. Nobuo Uematsu. er en japansk videospillmusikk-komponist og musiker, best kjent for å ha lagd musikken til flere "Final Fantasy"-spill. Han er en av de mest kjente og respekterte komponistene innen videospill. Uematsu er en selvopplært musiker. Han lærte å spille piano da han var elleve eller tolv år gammel, med Elton John som sin største innflytelse. Uematsu begynte å jobbe for Square (senere Square Enix) i 1986, hvor han ble berømt for å komponere musikken til "Final Fantasy"-serien. Etter nesten 20 med selskapet, forlot han Square Enix i 2004 og grunnla sitt eget selskap, Smile Please. Han har siden da komponert musikk hovedsakelig utviklet av Square Enix og Mistwalker. Diverse lydspor og arrangerte album fra Uematsus videospillmusikk har blitt utgitt. Som følge av hans suksess har flere av hans låter blitt fremført i konserter over hele verden. Uematsu grunnla et rockeband kalt The Black Mages i 2003, som spiller arrangerte rockeversjoner av hans komposisjoner. CrediCare. CrediCare AS (tidligere Vest Inkasso AS) ble grunnlagt 11. mars 1987, og er en norsk leverandør av tjenester innen kredittoppfølging. Selskapets forretningsområder inkluderer fakturaadministrasjon, betalingspåminnelse, inkasso, rettslig inkasso og responstjenester (kundesenter). CrediCare hadde i 2007 omkring 40 ansatte, hovedkontoret ligger i Førde, avdelingskontor finnes i Oslo og Gjøvik. Selskapet eies av administrerende direktør Hugo Mølmesdal (35 prosent) og styreformann Bernt Walther Bertelsen (65 prosent). Erfjord kirke. Erfjord kirke (Erfjord kyrkje) er en enskipet langkirke fra 1877 i Suldal kommune, Rogaland fylke. Kirken ligger i Erfjord sogn og tilhører Nordre Ryfylke prosti. Byggverket er i tømmer og har 180 plasser. Arkitekt for kirken var T. Tengesdal. Av inventar kan nevnes altertavlen med motivet «Jesus i bønn» av Frøvik. Altertavlen er en kopi av Marcus Grønvolds altertavle i Johanneskirken i Bergen. Orgelet er et pipeorgel med 10 stemmer fra Verschueren Orgelbouw. Prekestolen er enkel og utført i en lys tresort. Ved alteret er det plassert en lysglobe. Karl Cordin. Karl Cordin (født 3. november 1948 i Dornbirn) er en tidligere østerriksk alpinist. Han kjørte i verdenscupen fra 1968 til 1975 og vant tre utforrenn i løpet av karrieren. 70 seiret han sammenlagt i utforcupen, sammen med landsmannen Karl Schranz. Han tok sølv i utfor under VM 1970 i Val Gardena. Jelsa kirke. Jelsa kirke (Jelsa kyrkje) er en langkirke fra 1647 i Suldal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Dumeng Giovanoli. Dumeng Giovanoli (født 23. januar 1941 i Sils im Engadin) er en tidligere sveitsisk alpinist. Giovanoli oppnådde sine beste resultater på slutten av 1960-årene. Han vant sin første seier i verdenscupen 14. januar 1968 i slalåm i Wengen. En uke senere, under slalåmrennet i Kitzbühel, gikk han igjen til topps. Han gikk til topps i slalåmcupen sammenlagt denne sesongen, og ble regnet blant favorittene til å ta slalåmgullet under OL 1968 i Grenoble. Her havnet han imidlertid utenfor seierspallen, med fjerde plass i slalåm og sjuende i storslalåm. Han kom på andre plass i kombinasjonsøvelsen, som imidlertid bare talte som VM-øvelse. På slutten av karrieren tok han en bronsemedalje i storslalåm under VM 1970 i Val Gardena. Academi. Academi, tidligere Blackwater USA og Xe Services, er et omstridt amerikansk paramilitært selskap, stiftet i 1996 av Erik Prince, som holder til i Nord-Carolina. Det beskriver seg selv som et selskap som driver med «militære operasjoner, politiarbeid, sikkerhet, fredsbevaring og stabiliseringsoperasjoner». Selskapet fikk mye medieomtale i september 2007 da flere av deres ansatte i Irak var involvert i en skyteepisode som kostet 20 sivile irakere livet. Organisasjon. Selskapets ansatte under en operasjon Blackwaters direktør, Gary Jackson, og administrerende direktør Bill Mathews og andre ledere er tidligere medlemmer av Navy SEALs. Blackwater ble stiftet og eies av Erik Prince. Operasjonen i Irak. Blackwater er per 2007 en av de største sikkerhetsorganisasjonen som opererer i Irak. Selskapet har cirka 1000 ansatte i Irak, og har kontrakter med den amerikanske regjeringen verdt 800 millioner dollar. Selskapet ble i september 2007 utsatt for sterk kritikk etter at flere av deres leiesoldater begynte å skyte mot en småbarnsfamilie som kjørte for nær en sikkerhetssone. Leiesoldatene skal ha trodd at det dreide seg om selvmordsbombere. I tillegg til paret og deres barn som satt i bilen, ble til sammen 20 mennesker drept, langt flere enn det oppjusterte dødstallet på 11 som tidligere ble oppgitt. I forbindelse med rapporten om selskapets handlinger kom det også frem at Blackwater hadde vært involvert i 195 skyteepisoder i Irak siden 2005, og at av disse skyteepisodene var selskapets ansatte de første til å skyte ved 162 av tilfellene. I tillegg til dette er også selskapet mistenkt for våpensmugling til terroristorganisasjoner. Etterforskning er satt i gang og ledes av FBI i samarbeid med Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. Personell fra Blackwater var også ansvarlig i mai 2005 da tåregass ble sluppet både fra et helikopter og fra et kjøretøy mot regulære amerikanske soldater ved et kontrollpunkt inn til «Den grønne sonen» i Bagdad. Engasjementet i Irak reduseres i løpet av 2009 da det amerikanske utenriksdepartementet ikke ønsket å forlenge kontrakten med selskapet for virksomheten i Bagdad. Beskyldninger mot selskapets grunnlegger. Det er blitt hevdet at han ønsket seg medarbeidere som delte hans visjon om kristen suverenitet, og at disse, for å nå dette målet, ville benytte enhver anledning til å drepe irakere. Marvik kapell. Marvik kapell er en langkirke fra 1920 i Suldal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Walter Tresch. Walter Tresch (født 4. april 1948 i Bristen) er en tidligere sveitsisk alpinist. Han kom på andre plass i kombinasjonsøvelsen under OL 1972 i Sapporo. Denne øvelsen var imidlertid ikke del av det offisielle olympiske øvelsesprogrammet, og talte bare som VM-øvelse. Han vant fire renn i verdenscupen, og oppnådde sin beste sammenlagtplassering 76, da han ble nummer fem. Annette Obrestad. Annette Obrestad (født 18. september 1988) fra Sandnes er en norsk pokerspiller, kjent som «Annette_15» i pokerverdenen. Hun var lenge rangert som den beste turneringsspilleren på nettet av nettstedet PocketFives.com. Annette var første ikke-amerikaner og første kvinne til å stå som nummer en. Hun startet med poker som 15-åring etter å ha sett en annonse for en poker-side under et bowling-program på TV. Natt til 17. september 2007 ble Annette den yngste vinner av et World Series of Poker-armbånd, og første kvinnelige vinner av en hovedøvelse. Mosvatnet fjellkirke. Mosvatnet fjellkirke (Mosvatnet fjellkyrkje) er fra 1997 i Suldal kommune, Rogaland fylke. Urban Tunélls Klezmerband. Urban Tunélls Klezmerband (etablert 2001 i Trondheim) er en norsk musikkgruppe (klezmer med jazz-tilsnitt) bestående av initiativtaker Tor-Petter Aanes på piano og vokal, Morten Michelsen klarinett, Jovan Pavlovic trekkspill/kaval og Sondre Meisfjord bass. Den var opprinnelig (2001) trioen urban tunnels klezmerensemble med Aanes og Michelsen, samt Ole Morten Vågan bass. Gruppen ga ut "Naked nigun" (Etnisk musikklubb, 2005) "Zemer atik" (UpNorth Discs, 2006), med bidrag fra Stig Rennestraum trommer og Ensemble Nord (med Ingrid Marie Willassen, Tørris Koløen Bakke og Eero Voitk/Sigrun Eng (cellist)) på strykere. De gjestet Oslo Jazzfestival 2006 med den ungarske cimbalom-spiller László Rácz. Fabienne Serrat. Fabienne Serrat (født 5. juli 1956 i Le Bourg-d'Oisans) er en tidligere fransk alpinist. Hun tilhørte verdenseliten i 1970-årene og begynnelsen av 80-årene. Karrierens første høydepunkt kom under VM 1974 i St. Moritz, der hun tok gull i både storslalåm og kombinasjonsøvelsen. Fire år senere, under VM 1978 i Garmisch-Partenkirchen, tok hun sølv i kombinasjonen. I verdenscupen vant hun tre renn i løpet av karrieren, og oppnådde hele 16 andreplasser og 17 tredjeplasser. Hun la opp i 1984. Hun er gift med den sveitsiske alpinisten Peter Lüscher, som vant verdenscupen sammenlagt i 79. Nesflaten kapell. Nesflaten kapell er en langkirke fra 1853 i Suldal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og tømmer og har 150 plasser. Sand kirke (Suldal). Sand kirke (Sand kyrkje) er en langkirke fra 1852 på Sand i Suldal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og tømmer og har 450 plasser. Maurice Gibb. Maurice Ernest Gibb (født 22. desember 1949, død 12. januar 2003) var musiker, vokalist og låtskriver. Han ble født i Douglas, Isle of Man med engelske foreldre. Maurice var 35 minutter yngre enn tvillingbroren Robin Gibb. Han er best kjent som medlem av the Bee Gees, sammen med brødrene Robin og Barry. Trioen startet i Australia; men deres største suksess kom da de flyttet tilbake til England, der de hadde bodd i mange år som barn og ungdommer. Gibb var kommandør av Order of the British Empire. Tidlige år. Maurice Gibb vokste opp med sin familie i Chorlton-cum-Hardy, Manchester, England. I 1958 flyttet han med familien til Brisbane, Australia, ettersom foreldrene ville gi guttene et nytt miljø – guttene var på dette tidspunktet i ferd med å bli kriminelle. Familien bosatte seg i Cribb Island, en av de fattigste strøkene i byen. Området ble senere jevnet med jorden for å gi plass til Brisbane lufthavn. Fornavnet Maurice uttales som det engelske "Morris", ikke "Mor-EESS" som på fransk eller amerikansk. Suldal kirke. Suldal kirke (Suldal kyrkje) er en langkirke fra 1852 i i Suldalsosen i Suldal kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og tømmer og har 600 plasser. Den nåværende kirke ble bygget for å erstatte en kirke fra 1640 som var blitt for liten. Den første kirken her ble trolig bygget på 1000-tallet. Altertavlen. Altertavlen i Suldal kirke er 2,6 m høy og 2,85 m bred. Den er laget av kunsthåndtverkeren Christen Snekker og er i to etasjer. Fire store søyler rammer inn tre bilder i hver etasje. I tillegg er det sidefløyer med englehoder i første etasje og kristusmonogram IHS i andre etasje. Det store sentrale billedfeltet har et sentralt apokalyptisk motiv som skildrer Jesu gjenkomst til dom og frelse. Det mindre sentrale billedfeltet i andre etasje har et treenighetsmotiv. I sidefeltene er de fire evangelister avbildet med attributter og tekst. Man regner med at kunstneren som har malt tavlen er Daniel Reimers, som også har malt flere andre altertavler i Rogaland. Bryne kirke. Bryne kirke (Bryne kyrkje) er en arbeidskirke fra 1979 som ligger i Time kommune i Rogaland. Kirken er konstruert i en rektangulær form, har et åpent klokketårn og er tegnet av Peer Stokholm. Det er to klokker fra Olsen Nauen Klokkestøperi i tårnet. Byggverket er i murstein og har 450 plasser. Altertavlen er av Per Odd Aarrestad og har tittelen «Guds kjærlighet». Både prekestolen og døpefonten er i tre fra 1979 og tegnet av arkitekten. Aarrestad står bak et prosjekt med å lage glassvinduer til kirken. Per 2012 er dette ikke ferdigstilt. Kirken har et orgel fra det danske orgelbyggerfirmaet P. Bruhn & Søn. Hydrogensulfid. Hydrogensulfid (H2S) er en fargeløs, giftig, brannfarlig gass ved romtemperatur med en karakteristisk, stikkende lukt av råtne egg. Gassen er noe tyngre enn luft. Smeltepunkt −82,9 °C, kokepunkt −61,8 °C, densitet 1,539 g/dm3. Forekomst. H2S + 4 H2O ⇒ H2SO4 + 4 H2(g) Egenskaper. Hydrogensulfid er løselig i vann, og gir en svak, toprotisk syre. Saltene kalles sulfider. Disse er ofte tungt løselige. Hydrogensulfid danner to rekker salter, normale sulfider og hydrogensulfider. Eksempler er natriumsulfid Na2S, og natriumhydrogensulfid NaHS. Industriell bruk. H2S benyttes i produksjon av svovel og svovelsyre, ved fremstilling av tungtvann og innen analytisk kjemi. Stoffet inngår også i produksjon av rayon, cellofan, papirmasse, plast, stål, gummi og ved garving av lær. Helseeffekter ved eksponering. Kun noen ppm H2S tilstede i luften er dødelig. Ved konsentrasjoner over 100 ppm lammes luktesansen slik at lukt og irritasjon ikke er pålitelige vern mot et helseskadelig nivå. H2S opptas vesentlig ved innånding og gassen er giftig da den forhindrer kroppens utnyttelse av oksygen. H2S er en rasktvirkende gift og oppleves som irriterende selv i lave konsentrasjoner. H2S utskilles raskt fra organismen og akkumulerer ikke i kroppen. Irritasjon og betennelsesreaksjoner kan oppstå ved lave konsentrasjoner (under 10 ppm). Vedvarende eksponering kan gi såkalte "gassøyne" med kløe, irritasjon og tåreflod. Det kan oppstå permanente skader, men symptomene forsvinner gjerne når eksponeringen opphører. Luktubehag oppstår ved en konsentrasjon på 0,13-30 ppm. Ved 50 ppm H2S kan det inntre markert tørrhet og irritasjon av nese og hals. Vedvarende eksponering kan forårsake rennende nese, hoste, heshet, pustebesvær og kjemisk lungebetennelse. En konsentrasjon på 200-250 ppm kan gi alvorlig irritasjon og etter hvert inntrer systematiske symptomer som nevnt over. Vedvarende eksponering kan medføre lungeødem og eventuelt død etter 4-8 timers eksponering. Ved 300-500 ppm opptrer de samme symptomene som nevnt over, men raskere og mer alvorlig. Død inntrer etter 1-4 timer ved 300 ppm og etter ½-1 time ved 500 ppm. Høye konsentrasjoner av H2S damp kan virke irriterende på hud. Muligvis kan langvarig eksponering for H2S gi varig skade i nervesystemet. Virkningen av H2S på de ulike konsentrasjonsnivåer er avhengig av eksponeringstiden og om det foreligger en enkeltstående kortvarig eksponering eller gjentatte kortvarige eksponeringer. Flere undersøkelser tyder på at gjentatte kortvarige høye eksponeringer er alvorligere enn kronisk lav eksponering. I avløpsvirksomheten har undersøkelser vist at en har jevnt over lav eksponering for H2S (ofte < enn 1 ppm) samtidig som en har sporadisk høyere eksponeringer knyttet til spesielle arbeidsprosesser. Disse prosessavhengige toppeksponeringene vil derfor være av betydning. Normer. I arbeidsmiljø: 10 ppm og 15 mg/m³ (Takverdi).(1) Kilder. (1) "Administrative normer for forurensning i arbeidsatmosfære", Arbeidstilsynet 2003. Best. Nr. 361. Time kirke. Time kirke er en kirke i Time i Rogaland fra 1859. Byggverket er konstruert i tre i en rektangulær form og har 700 plasser. Lettbane. Lettbane er jernbane med minimal togvekt, tilpasset vekten på det som skal fraktes. Høyhastighetstog er et lettvektstog for passasjerer, (6-8 tonn/vogn) men benytter likevel det tradisjonelle jernbanekonseptet for minst 100 tonn/vogn. Lettbanen innebærer at man konstruerer toget ut fra det lave vektbehovet og prøver å utnytte de fordeler som da kan oppnås. Bybaner. En bybane kalles noen ganger for lettbane, også på norsk Dette er i tråd med språkbruken i f.eks. USA-engelsk ("light rail", "light rapid transit"), britisk-engelsk ("light railway"), dansk ("letbane") og spansk ("metro legier"). Betegnelsen er likevel bare delvis riktig. Oslos bybanevogner, SL95, veier ca. 65 tonn og er ikke utpreget lette. Først og fremst er bybanen kjennetegnet ved sin evne til å gå sammen med annen bytrafikk, i motsetning til vanlig jernbane, som krever egen trasé. Bybanen har bare i liten grad utnyttet mulighetene for vektreduksjon, men nok til å kunne gå i moderat kupert by-terreng. Cimbalom. Cimbalom er et strengeinstrument, vanlig i folkemusikk fra Ungarn spesielt (først nevnt i år 720), samt andre østeuropeiske land. Det er opprinnelig kommet fra Kina ("Yang Quin") Iran ("santur") og India ("santoor"), og har blitt vanlig blant romafolket, istedet for "kobza". De små variantene bæres i en snor rundt halsen og legges ved midjen av utøveren, som treffer strengene med to trommestikker, samt demper med jakkeermene. Den større ungarske konsertcimbalomen (i Romania kjent som "ţambal mare") ble utviklet av instrumentmakeren József Schunda (1870), og har fire føtter, spenner over fire-fem oktaver, og har dempepedal. «Chernihiv» fra Ukraina (1950) var noe mindre. Cimbalom ble brukt i Kodálys "Háry János", samt av Igor Stravinsky i "Renard"-balletten, av Henri Dutilleux i hans kammerstykke "Mystère de l'Instant", og av komponister som Pierre Boulez, Peter Eötvös, Zoltán Kodály og György Kurtág. Det ble brukt i filmen "In the Heat of the Night" (1967), såvel som for å lydlegge Gollums væremåte i Peter Jacksons film Ringenes herre, to tårn (2002). de ungarske Kálmán Balogh, László Rácz og Ernest Bango. Ib Oscar Jørgensen fra Danmark, norske Per Karang, Hans-Kristian Kjos Sørensen og Javid Afsari Rad, Toni Iordache fra Romania, moldovske Sandu Sura, Jeno Lisztes i Roby Lakatos-ensemblet, samt klezmer-«far» Joseph Moskowitz. Interessen for instrumentet er manifestert i «Cimbalom World Association» som ble etablert i Ungarn (1991) oghar biannuale kongresser, samt medlemmer fra over tretti land. Voss Kino. Voss Kino ble bygget i 1957. Bygget står i original stand og har ikke gått gjennom noen form for ombygging. Innvendig er det skiftet stoler en gang, i 1982. Ny digital lyd kom på plass i 1999 og ny kinomaskin og lerret kom på plass i mars 2004. Salen er svak amfi med 454 seter som er kombinert kino/teater/konsertscene. Kinoteknikk. CP650 med EX og CX300 delefilter 3.stk EAW 3-veis fronthøgtalar THX Undheim kapell. Undheim kapell var en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1921 i Time kommune, Rogaland fylke. Den brant ned 10. juli 1998 og erstattet av en ny kirke som ble vigslet 9. desember 2001. Det nye kapellet ble flyttet noe lenger nord samtidig som det ble lagt i nord/sør retning med inngang fra sør. Det nye kapellet har foreløpig et elektronisk orgel. Byggverket fra 1921, som brant ned, var i tre og hadde 260 plasser. The Fabulous Poodles. The Fabulous Poodles var et britisk new wave-band stiftet i 1975. Kjent for snåle sceneopptredener som eksploderende ukuleler såvel som sanger som "Bionic Man". Sangen handler om en mann som blir hardt skadet i en bilulykke og får operert inn mekaniske deler. I førstningen er han glad for sin nye kropp, men finner fort ut at han er en "man made freak". Historie. The Fabulous Poodles startet som bare the Poodles før de la til "Fabulous", etter et påfunn av Frank Zappa. Bandet besto av Tony De Meur på vokal og gitar, Richie Robertson på bass og vokal, Bobby Valentino på fiolin og vokal, og Bryn Burrows på trommer. Tony De Meur skrev alle låtene, enkelte ganger i samarbeid med John Parsons. The Fabulous Poodles var influert av the Who og the Kinks, men lagde "parodier" på både Buddy Holly (You Wouldn`t Listen) og Roy Orbison. Pudlene utga tre offisielle album på Pye mellom 1977 og 1979. Den ble produsert av the Who's legendariske bassist John Entwistle, som også deltok som musiker på enkelte av låtene. Den andre platen, "Unsuitable" inneholdt deres to beste låter, "Mirror Star" og "Chicago Boxcar (Boston Back)". I 1979 kom deres siste album, "Think Pink". Tittelen var hele teksten på en av låtene, "Pink City Twist". I 1980 kom den siste singelen, "Stompin' on the Cat", med to låter på baksiden, "Anna Rexia" og "Don't You Lie To Me". Diskografi. "Fabulous Poodles" 1977 "Mirror Star" 1978 (USA, samle) "Think Pink" 1979 "His Master's Choice" 1995 (Compact Disc personal best-of compilation) Aksdal kirke. Aksdal kirke er en kirke fra 1995 i Tysvær kommune, Rogaland fylke. Kirken er tegnet av arkitekt Stein Jarle Helgeland. Byggekostnadene var 21,3 millioner kroner. Kirken har 250 sitteplasser. Unsuitable. "Unsuitable" er et musikkalbum av The Fabulous Poodles, utgitt på PYE i 1978. Fabulous Poodles. "Fabulous Poodles" er et musikkalbum av The Fabulous Poodles, utgitt på PYE i 1977. Tony de Meur er mannen bak tekster og melodier. Her er det spark til samfunnet, parodier og etterlikninger. Melodiøs pop eller postpunk med fiolin som basis. Førdesfjorden kirke. Førdesfjorden kirke (Førdesfjorden kyrkje) er en langkirke fra 1893 i Tysvær kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer, har 320 plasser og ligger i tettstedet Førre innerst i Førresfjorden. Think Pink. "Think Pink" er et musikkalbum av The Fabulous Poodles, utgitt på Blueprint i 1980. Nedstrand kirke. Nedstrand kirke (Nedstrand kyrkje) er en langkirke fra 1868 i Tysvær kommune, Rogaland fylke. Nedstrand kirke ble vigslet 15. juli 1868. Kirken er basert på arkitekt Linstows standardtegninger for en "normalplan" for kirkebygg fra 1829. Kirken har mange av grunntrekkene fra Linstow, men arkitekt Conrad Fredrik von der Lippe sto ganske fritt i sin utforming. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Altertavle i Stavanger-renessanse malt av Peter Reimers, inventar av Thomas Snekker fra 1600-tallet og gapestokk. His Master's Choice. "His Masters Choice" er et samlealbum av The Fabulous Poodles, utgitt på Sequel i 1995. Skjoldastraumen kapell. Skjoldastraumen kapell er en langkirke fra 1910 i Tysvær kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Fox Entertainment Group. Fox Entertainment Group er et amerikansk underholdningskonsern som eier filmstudioer og kringkastningsvirksomheter. Konsernet eies i sin helhet siden 12. mars 2005 av mediekonglomeratet News Corporation, kontrollert av Rupert Murdoch. Også før denne overtakelsen hadde Murdoch en vesentlig eierandel i selskapet. Selskapet har sitt navn etter William Fox, født Wilhelm Fuchs, som grunnla det opprinnelige Fox Film Corporation. Accrington. Accrington er en by i Lancashire i England. Selve byen hadde ved folketellingen i 2001 om lag 35 000 innbyggere, men det urbane området inkluderer også landsbyene Church, Clayton-le-Moors, Great Hartwood og Oswaldtwistle, og befolkningstallet for dette området var på i overkant av 71 000. Historie. Navnet antas å være en forvanskning av "acorn-ring-town" («Kongle-/nøtteringbyen»), en referanse til at byen inntil den industrielle revolusjon var omgitt av eikeskog. Tekstilindustrien var lenge viktig for byen, og mange var ansatt på tekstilmøller og fargeverk. Arbeidsforholdene var dårlige, og det var regelmessig konflikter mellom ansatte og arbeidsgivere. Den mest omfattende konflikten var «Plugopptøyene» i 1842, da en generalstreik spredte seg fra by til by i området. En del mål ble oppfylt, men de streikende nådde ikke helt frem med sine krav. Streiken kom i tilslutning til chartistbevegelsen. Byen er også kjent for produksjon av murstein som er svært sterke, «Accrington NORI» ("IRON", «jern», stavet baklengs). I 1878 ble byen et eget distrikt, men ved lokalstyrereformen i 1974 ble den innlemmet i Hyndburn. Kultur og idrett. Byens fotballag er Accrington Stanley FC. Klubben har ofte blitt trukket frem som et eksempel på britisk pågangsmot til tross for at det er lite håp om å lykkes. Den gikk i 1921 inn i Football League, men i 1962 måtte den trekke seg og i 1965 ble klubben nedlagt. Den ble startet opp på nytt i sesongen 1968/1969, og nådde Conference National i 2003 og kom inn i Football League igjen i 2005. Klubbens hjemmebane er Fraser Eagle Stadium. Den tidligere klubben Accrington FC var en av de tolv grunnleggerne av Football League i 1888, men de falt ut allerede i 1893 og ble nedlagt kort tid etter på grunn av økonomiske problemer. Accrington er en av de få byene som har den tvilsomme ære å ha fått to lag slått ut av ligafotball. Per Frydenlund. Per Johan Frydenlund (født 3. desember 1958 i Oslo) er en norsk jazzmusiker (saksofon, trommer og gitar/banjo), kjent fra flere innspillinger. Frydenlund er mest kjent som gitarist i Barajazz (1979–80) og Hot Club de Norvège (1979–), men har også spilt i Christiania Jazzband (1974–96), Ytre Suløens Jassensemble (1978), Canal Street Jazzband (1978–80), Løver og Tigre (1983), Vieux Carré Jazzband (1982–87), Norske Rytmekonger (1984–94), Christiania 12 (1992–96), Mississippi Jazzband (1995–) og Frydenlunds Jazzbryggeri. Han har medvirket på utgivelser med Morten Gunnar Larsen, Svein Sundby, og i den senere tid vært mye med Oslo String Swing Artillerie. Frydenlund ga ut "Gitar, sax, gitar og bass" med Svein Gusrud/Jon Larsen/Peter Opsvik (Hot Club Records, 1983) samt soloplatene "Ut av skapet" (Spinner Records, 1996) og "Alene dans" (Hot Club Records, 1998). Tysvær kirke. Tysvær kirke (Tysvær kyrkje) er en langkirke fra 1852 i Tysvær kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Barnet (London). Barnet, også kjent som High Barnet eller Chipping Barnet, er et område i bydelen Barnet i London. Det var tidligere en by, men har blitt innlemmet i Lonon og regnes som en forstad. Stedet ligger omkring 17 km nordvest for Charing Cross. Historie. I saksisk tid lå det en stor skog kalt Southaw på stedet, som tilhørte St. Albans abbedi. Navnet på bosetningen var dengang Bergnet, som betyr «liten høyde». Navnet High Barnet kommer fra plasseringen på denne høyden, og det er en lokal tradisjon at «Barnet står på det høyeste punktet mellom London og York». Stedet er kjent for slaget ved Barnet i 1471, der yorkistene ledet av Edvard IV drepte Richard Neville, 16. jarl av Warwick og hans bror John Neville, 1. marki av Montagu. Det er også kjent for et hestemarked som går tilbake til 1588, da Elizabeth I gav et charter til godsherren som tillot to markeder i året. På Cockney rhyming slang betyr "barnet" «hår», en referanse til hestehår. Byen var et verdslig sogn i Hertfordshire, og i 1894 ble den et eget distrikt. Ved opprettelsen av Stor-London i 1965 ble den overført til distriktet Barnet. Kommunikasjon. High Barnet undergrunnsstasjon betjener Northern-linjen. Nero Claudius Drusus Germanicus. Nero Claudius Drusus Germanicus, født Decimus Claudius Drusus, ofte kalt Drusus, Drusus I, eller Drusus den eldre (38 f.Kr. – 9 f.Kr.) var den yngste sønnen til Livia, konen til Augustus, og hennes første ektemann Tiberius Claudius Nero, og var derfor en patrisisk claudier på begge sidene. Utsira kirke. Utsira kirke er en langkirke fra 1785 i Utsira kommune i Rogaland. Byggverket er i tømmer og har 100 plasser. Imsland kirke. Imsland kirke er en langkirke fra 1861 i Vindafjord kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 260 plasser. Kirken ligger på nordsiden av Vindafjorden. IBAMA. IBAMA -Instituto Brasileiro do Meio Ambiente e dos Recursos Naturais Renováveis IBAMA er en brasiliansk miljøvernmyndighet. IBAMA arbeider for å forhindre den grove ulovlige hogsten som foregår i regnskogen i Amazonas. IBAMA har store problemer med bestikkelse av tjenestemenn, og den stadig hardere kampen mot ulovlig tømmerdrift. Klezmer. Klezmer er en instrumental musikktradisjon, knyttet til jødisk kultur. Ordet kommer fra Jiddisch כּלי־זמיר og hebraisk "kelé-zèmer" כלי זמר (instrument-sang, pl.: "klezmórim"). Formen utviklet seg fra sekulær musikk, dokumentert først i det 15. århundre, og bestod av et repertoar av dansemusikk (ringdans i økende fart) for bryllup og fest, med tekster i Jiddisch, ofte i samspill med romafolket ("lăutari"). Besetningen ("klezmer-kapelje") spiller fiolin, cello, kontrabass, treblås (fløyte, klarinett), trombone, rytmeinstrumenter, og der mulig, etterligner de manglende vokalister. Det var Josef Gusikov som introduserte det til konsertsalene i Europa med sin cimbalom-lignende xylofon (1845). Der Felix Mendelssohn var positiv, var Liszt svært negativ. I USA fikk sjangeren jazz-tilsnitt gjennom 20-tallets Dave Tarras og Naftule Brandwein, og inspirert komponister som Leonard Bernstein, Aaron Copland og George Gershwin (som i klarinettåpningen på Rhapsody in Blue). Russiske Dmitri Shostakovich brukte klezmer i sine pianotrioer. (1940 og 1944). Etter forbudstid (1930–1991) har Ukrainske band som Kharkov Klezmer Band nådd internasjonal status. I nyere tid har den amerikanske saxofonisten John Zorn bidratt massivt til å forny klezmertradisjonen både gjennom egne komposisjoner og innspillinger og gjennom sitt idealistiske plateselskap Tzadik. Under fanen Radical Jewish Culture har Zorn gitt ut klezmer inspirert musikk fra innovative artister som David Krakauer, Rabinical School Dropouts og Cracow Klezmer Band. I Norge finner vi utøvere som Gjertrud Økland's sigøynerensemble, Bente Kahan, Urban Tunélls Klezmerband og Goylem Space Klezmer «Svenska Klezmerföreningen» avholder ukentlige jamsessions på «Café Klezmer» (Skeppsholmen i Stockholm). Sandeid kirke. Sandeid kirke er en langkirke fra 1904 på Sandeid i Vindafjord kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tømmer og har 230 plasser. Adkomst til stedet er via Rv514 og Fv742/Rv46. Nordahl Rolfsen. Nordahl Rolfsen på sitt kontor i 1919. Johan Nordahl Brun Rolfsen (født 12. juni 1848 i Bergen, død 18. januar 1928 i Oslo), var en norsk forfatter og pedagog. Rolfsen skrev "Lesebok for Folkeskolen", som var det mest brukte læreverket i sin tid. Fra 1892, da den første kom ut og fram til midten av 1950-tallet, ble den trykt i mer enn 8 mill enheter. Han samlet en mengde barne- og ungdomslitteratur av flere forfattere for å gjøre det mer tilgjengelig, og han utga egne fortellinger og sanger. I syv år redigerte han "Illustreret Tidende for Børn" (1885–1894) hvor han la vekt på å presentere norsk litteratur for barn ofte ledsaget av gode illustrasjoner. Se også Rolfsen (slekt). Roy Z. Roy Z er gitarist, komponist og produsent, mest kjent fra å ha jobbet med Bruce Dickinson fra Iron Maiden og Rob Halford fra Judas Priest. Hans virkelige navn er Roy Ramirez, men han skiftet etter hvert etternavnet om til det motsatte, nemlig Zerimar. Men han blir altså bare kalt Roy Z. Plutselig landligge. Plutselig landligge er en novellesamling av Øystein Lønn fra 2006. Boka er utgitt på Gyldendal, med ISBN 978-82-05-35933-8. Boka var nominert til Sørlandets litteraturpris 2007. Mansiri Himal. Mansiri Himal (også Manaslu Himal eller Gorkha-massivet) er en mindre fjellkjede i Gorkha-distriktet i Nepal. Den er en del av Himalaya, og ligger mellom Marsyangdi-elven i vest, og Burhi (Budhi) Gandaki-elven i øst, omtrent 100 kilometer nord for Katmandu. Mansiri Himal ligger mellom de store fjellkjedene Annapurna Himal (i vest) og Ganesh Himal (i øst). Hovedtopper i Mansiri Himal er Manaslu (8156 moh), Himalchuli (7.893 moh) og Ngadi Chuli (7.871 moh). Mansiri Himal er karakterisert av sin voldsomme høyde i forhold til det omkringliggende landskapet. Fjellkjeden reiser seg 7000 meter fra bunnen av Marsyangdi-dalen mindre enn 30 kilometer unna. Skjold kirke. Skjold kirke (Skjold kyrkje) er en åttekantet kirke fra 1998 som ligger i Skjold i Vindafjord kommune, Rogaland fylke. Kirken brant i 1992 – langkirke fra 1887 i tre med 750 sitteplasser og tre sammenhengende gallerier. Ny kirke bygd 1998. Per Odd Aarrestad står bak kunsten i det han kaller ei «oppstandelseskirke». Alterskapet har oppstandelsesmotiv i rødt og gull. Når skapet er lukket ser en Kristus korsfestet. Verdens vanndag. Verdens vanndag eller Vannets dag er en internasjonal merkedag den 22. mars hvert år for å sette fokus på mangel på rent drikkevann. Dagen ble først formelt foreslått i Agenda 21 fra FNs konferanse for miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992 og derefter vedtatt på FNs generalforsamling samme år. Den er etterfølgende blitt avholdt siden 1993. Dannemann. Dannemann eller dannemand er en gammel betegnelse som bl.a. fantes i norsk lovverk, som beskrivelse av en aktverdig og pålitelig "(dannet)" person. Bruk. "«Arrest skal giøres ved Rettens Betiente og Kongens Foged, eller om de ikke ere tilstæde, ved tvende Dannemænd»." Vats kirke. Vats kirke (Vats kyrkje) er en langkirke fra 1855 i Vindafjord kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i tre og har 534 plasser. Hotell Oslo. "Hotell Oslo" (1997) var en norsk mini-serie på 4 episoder som gikk på NRK1 vinteren 1997. Hovedrollen ble spilt av Kåre Conradi som hadde rollen som Kjetil, en student boende på pensjonat hos en forfyllet vert. Regi var ved Karin Julsrud og manus ved Axel Hellstenius. Magne Furuholmen og Kjetil Bjerkestrand laget musikken og fikk Edvard-prisen 1998 i klassen annen kunstart for den. Serien hadde premiere på NRK den 12. januar 1997. Hver episode var på ca 50 minutter. Serien var en nordisk samproduksjon som som ble vist på TV både i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. Handling. Hotell Oslo handler om seks relativt unge mennesker som, med forskjellig motiv, møtes på det falleferdige Hotell Oslo. Med tilbakeblikk på personenes historier spinner serien en rekke tråder som til slutt griper inn i hverandre. Vikedal kirke. Vikedal kirke (Vikedal kyrkje) er en langkirke i senempire fra 1881 i Vikedal i Vindafjord kommune, Rogaland fylke. Kirken ble reist etter typetegninger av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan. Byggverket er i tre og har 400 sitteplasser. Altertavlen er nok kirkens største klenodium. Tavlen er et verk fra 1654 av Thomas Snekker som var en av de sentrale kunstnerne i Rogaland under Stavangerrenessansen. Midtpartiet fremstiller Jesus på korset, på den ene siden er Johannes og på den andre Peter. På den øverste delen ser man Frelserkongen. Av øvrig inventar er prekestolen i tre fra 1881 og døpefonten som også er i tre fra 1950. Kirken har et mekanisk pipeorgel av Eystein Gangfløt fra 1981 i tillegg til et av Olsen Jørgensen fra 1917. Kirken har to klokker i tårnet, den ene er fra 1300-tallet og den andre fra 1914 fra Olsen Nauen Klokkestøperi. Farnes kirke. Farnes kirke (Farnes kyrkje) er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1970 i Årdal kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i stein og har 700 plasser. Hotell (TV-program). "Hotell" var et norsk direktesendt underholdningsprogram som gikk på NRK-TV vinteren 1990. Programmet gikk på lørdagskveldene og hadde en samlet varighet på tre timer. Programledere for talkshowet var Turid Øversveen og Øystein Bache. I tillegg hadde Gerhard Helskog en debattsekvens og Arne Hjeltnes faste humorinnslag som "Ærlige Arne" (han huskes kanskje fra skjult-kamera stuntet der han omorganiserte en av hotellets heiser som et toalett, hvorpå han lot som han satt på do til forskrekkelse for tilfeldige gjester som skulle ta heisen). Odd Arvid Strømstad var prosjektleder og Pål Veiglum produser. Sendingene gikk fra SAS-hotellet i Oslo. Noe som forøvrig skapte en del kritikk og påstander om snikreklame. Innholdt. "Hotell" bestod av flere sekvenser. Delen som ble kalt «Lobby» kom etter en times sending, og etter den fulgte «Video-Vinduet». Til slutt kom «Nattklubb» som var debattsekvensen. Den britiske komiserien "Hotell i særklasse" ble sendt midtveis i programmet. Askvoll kirke. Askvoll kirke (Askvoll kyrkje) er en langkirke fra 1863 i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer, har 450 plasser og er i basilikastil. Arkitekt for kirken var kunstneren Anders Askevold. Han har også malt altertavlen som viser Jesus i bønn i Getsemane. Altertavlen ble opprinnelig malt til den forrige kirken og ble berget ut da denne brant ned i 1862. Den nåværende kirken er den fjerde kjente i bygden. Den første var en stavkirke som trolig sto på stedet som nå kalles Kyrkjebakken og som først er nevnt i kildene i 1306. Den andre kirken ble bygd i 1604, og var en tømret kirke som sto til 1859, da den ble erstattet av en korskirke som bare fikk stå tre år før den brant ned etter lynnedslag. Jåttå holdeplass. Jåttå holdeplass var et provisorisk stoppested på Jærbanen, 6,5 kilometer fra Stavanger og 8,28 km fra Sandnes. Den åpnet i 2004 og ble brukt i forbindelse med fotballkamper og andre arrangementer på Viking stadion for å betjene trafikk til og fra Stavanger og Sandnes. I 2007 begynte en del av lokaltogene å stoppe regelmessig på holdeplassen ettersom Jåttå videregående skole åpnet høsten 2007. November 2007 ble holdeplassen tatt ut av bruk for arbeid på sporet og den nye Jåttåvågen holdeplass. Bulandet bedehuskapell. Bulandet bedehuskapell er et kapell fra 1905 på Bulandet i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Fellesrådet for Afrika. Fellesrådet for Afrika (tidligere Fellesrådet for det Sørlige Afrika) er en medlemsbasert informasjons- og solidaritetsorganisasjon for Afrika. Fellesrådet sin formålsparagraf sier at organisasjonen skal utfordre forhold og strukturer i Afrika og globalt som hindrer en rettferdig utvikling på og for kontinentet. Fellesrådet ble stiftet i 1967 som en paraplyorganisasjon for den norske anti-apartheidbevegelsen og utvidet etter hvert virket til støtte til frigjøringsbevegelser i det Sørlige Afrika. Da apartheid ble avskaffet i 1994, utvidet Fellesrådet sitt interessefelt til hele Afrika, men med et spesielt fokus på landene sør for Sahara. Organisasjonen forandret samtidig navn. Fellesrådet sin hovedmålsetning er å arbeide for økonomisk, sosial og politisk rettferdighet i og for Afrika. Dette gjøres gjennom å formidle kunnskap som er rettferdig, nyansert og utfyllende og gjennom å skape og delta i ulike fora i Norge og Afrika. Historikk. "«Kraften i deres engasjement for rettferdighet gav oss inspirasjon gjennom fengselsmurene og over store avstander i eksil; og det nådde oss under jorden. De vi takker inkluderer fagbevegelsen, Kirken og Fellesrådet for Afrika for deres sentrale rolle i kampen mot apartheid.»" Informasjonsarbeid. Fellesrådet arbeid knytter seg hovedsakelig opp til informasjonsformidling. Organisasjonen mener at innsikt og forståelse er avgjørende for at aktører i Norge skal kunne føre en god Afrika-politikk. En slik innsikt bygger på kunnskap om alt fra grunnleggende fakta, til mekanismer som hindrer utvikling og rettferdighet. Fellesrådet skiller seg fra andre organisasjoner og informasjonsaktører, både når det gjelder målgrupper, arbeidsform, temafokus, verdigrunnlag og nedslagsfelt. Fellesrådet er ikke en innsamlingsorganisasjon, og søker dermed å være kommersielt uavhengige av et spesielt budskap. Slik argumenterer organisasjonen at den står friere til å forfekte kritiske eller kontroversielle budskap. Fellesrådet er heller ikke direkte involvert i store prosesser i Afrika og søker istedet å føre debatter som for andre kan sette sine partnere i fare (for eksempel om Zimbabwe). Dette har vært med å gi Fellesrådet en unik posisjon som kunnskapsformidler om Afrika, og er førende for Fellesrådets informasjonsvirksomhet. Fellesrådet for Afrika mener at måten informasjon formidles på og hvem som er premissleverandører for informasjon og kunnskap, er spørsmål om makt, interesser og politikk. Fellesrådet produserer og formidler informasjon, deltar i den norske utviklingsdebatten og forsøker å skape arenaer for debatt og kunnskapsutveksling. Fellesrådets informasjonstiltak og analyser skal ifølge organisasjonens informasjonsstrategi være fundert i prinsipper om solidaritet og rettferdighet. Videre ønsker Fellesrådet at analyser skal være konstruktive, og skape en motvekt til forenklede bilder av Afrika som enten peker mot naive løsninger eller som bare ser uoverkommelige problemer. Fellesrådet argumenterer med at informasjonen og kunnskapen om Afrika blant norske og internasjonale aktører er mangelfull, ensidig og fremmer stereotypier. Det bidrar til feilaktige politiske løsninger og forenklede oppskrifter som i verste fall forsterker afrikanske lands marginalisering, heller enn å bidra til å finne løsninger. Fellesrådets informasjonsstrategi har derfor som mål å bidra til mer, bedre, kritisk og nyansert kunnskap om Afrika som også reflekterer mangfold, makt og interessemotsetninger. Fellesrådet arbeider for å bære fram en analyse som viser at det er håp for framtida, uten å overse hindringene som står i veien. Virksomhet. Fellesrådet for Afrika sprer informasjon gjennom publikasjoner, nyhetsbrev, nettsider og seminarer. Organisasjonen deltar også i ulike fora og nettverk i Norge, i Afrika og internasjonalt. Fellesrådet gir jevnlig ut bøker om Afrika på norsk. Den tradisjonelle årboken går i dybden på spesifikke tema og inneholder også landprofiler for de afrikanske landene. Fellesrådets nettsider afrika.no inneholder oppdaterte nyheter og bakgrunnsinformasjon om Afrika på norsk og engelsk. Index on Africa er en av verdens største lenkesamlinger til afrikanske internettressurser. Portalen inneholder lenker til over 4000 nettsider som dekker temaer som utvikling og bistand, økonomi og finans, miljø og landbruk, faktainformasjon, politikk, nyheter og media, kvinnespørsmål og akademia. Index on Africa har blitt anbefalt av Encyclopædia Britannica, Los Angeles Times, SIDA og Verdensbanken. Africa News Update (ANU) er et gratis nyhetsbrev som kommer ut fire ganger i uka. ANU har over 4500 abonnenter, hovedsakelig fra Europa, Afrika og Nord-Amerika. ANU tjener som motvekt til de store, vestlige nyhetbyråene og formidler oppdaterte nyheter og bakgrunnsartikler fra Afrika – basert på afrikanske kilder. Fellesrådet arrangerer jevnlig seminarer for å spre informasjon og debatt om ulike tema. Seminarene knyttes opp til det aktuelle temaet som er valgt som "årets tema". I 2006 omhandlet årets tema ressurser og olje i Afrika. Tidligere har organisasjonen fokusert på forskjellige tema som media i afrika, handelsspørsmål og gjelsspørsmål. Fellesrådet er medeier i Verdensmagasinet X. Magasinet er et redaksjonelt uavhengig blad som inneholder bakgrunnsartikler og reportasjer med fokus på nord/sør-spørsmål. Fellesrådet samarbeider med tre organisasjoner i Afrika som jobber for å fremme kvinners rettigheter gjennom bruk av media: Isis-Women's International Cross Cultural Exchange (Uganda), Uganda Media Women's Association (Uganda), Gender Links, (Sør-Afrika) Kvammen kapell. Kvammen kapell er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1977 i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tegl og har 235 plasser. Willy Andresen. Willy Andresen (født 18. oktober 1921) er en norsk jazzmusiker (piano) og orkesterleder, kjent fra NRK og flere utgivelser. Han ledet egne orkestre fra 1941, med blant andre Bjarne Nerem saksofon (1946-47), Per Nyhaug trommer (1941-44), Alf Blyverket bass, Per Nilsen saksofon og Odd Wentzel-Larsen fiolin.. På 50-tallet var han i NRK's husorkester med Robert Normann gitar, Håkon Nilsen (musiker) bass og Per Nyhaug trommer. Han var også programsekretær i samarbeid med Erik Bye, og akkompagnerte Bye på fremføringer fra de første TV-sendinger (1960-) til de siste konsertene (2002), og medvirket også på filmen "Giganten" (2005). Sammen skrev de Josephine Baker's siste utgivelse, "Lend your ear" (1973). Andresen skrev mye av musikken til Bye's plater, som "Gammel er min fjord" (1974). Andresen mottok Gammleng-prisen (1991) i klassen «veteran». Han medvirket også på utgivelser med Vidar Sandbeck ("En fergemanns vise", 2003), og leder nå sin egen kvartett med Stig Hvalryg bass, Svein Christiansen bass og Svenn-Erik Nilsen vokal. Stongfjorden bedehuskapell. Stongfjorden bedehuskapell er et kapell fra 1908 i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Science Fiction and Fantasy Writers of America. Science Fiction and Fantasy Writers of America er en amerikansk forfatterforening grunnlagt i 1965 av Damon Knight. Organisasjonen het opprinnelig Science Fiction Writers of America, forkortet SFWA. Etter navnendringen har den fortsatt å bruke SFWA som offisiell forkortelse, etter i en svært kort periode å ha brukt SFFWA. SFWA er en ikke-kommersiell forening for forfattere av science fiction og fantasy. De fleste medlemmene er bosatt i USA. Medlemskap er begrenset til profesjonelle, publiserte forfattere. Kriteria for medlemskap basert på antall publiserte manuskripter (en roman eller et drama, eller tre noveller), opplag de solgte manuskriptene ble publisert i, og sum betalt til forfatter fra utgiver for manuskriptene. Medlemskap er åpent for forfattere fra andre land enn USA, men det kreves at medlemmenes arbeider er utgitt i USA. Foreningen hadde i 2007 omkring 1 500 medlemmer. Foreningen utdeler hvert år Nebulaprisen for beste arbeide innen science fction og fantasy. Det utdeler også årlig The Andre Norton Award for beste ungdomsroman. Milano–Sanremo 2007. Milano-Sanremo 2007 tok plass den 24. mars. Som vanlig bød rittet på flere harde stignigner, som Passo del Turchino, Cipressa og Poggio, hvor de eksplosive rytterne var ventet å angripe for å unngå en massespurt i Sanremos Via Roma. Rittet er det viktigste i Italia på vårsesongen, og tiltrakk seg derfor mange av de beste italienske klassiker-rytterne som Alessandro Petacchi, Paolo Bettini og Filippo Pozzato som alle hadde vunnet rittet tidligere. Riccardo Ricco og Philippe Gilbert gikk i brudd på den siste klatringen, opp Poggio, men ble tatt igjen av hovedfeltet ett par kilometer fra mål. Milrams tog drog opp spurten for Alessandro Petacchi, men den italienske spurtkanonen viste at formen ikke var på topp enda. Oscar Freire skjøt fart fra bakhjulet til Petacchi og seilte inn til sin andre seirer i Milano-Sanremo. Sandnes stasjon. Sandnes stasjon (Også kalt "Sandnes holdeplass" av NSB) er en jernbanestasjon på Jærbanen, 15,36 kilometer sør for Stavanger. Stasjonen ligger på Skeiene i Sandnes sentrum og var byens hovedstasjon fra åpningen i 1955 til oppgraderingen av Sandnes sentrum stasjon i 1996. Den har deretter vært ubetjent stoppested bare for lokaltog. Dagens stasjonsbygning skal rives i forbindelse med opparbeidelse av hele området, inkludert stasjonsområdet ved Brueland. Bygget brukes i dag til kommunale bydekkende helsetjenester og lokal helsestasjon hovedsakelig for Austrått bydel og deler av sentrum. Odd Wentzel-Larsen. (født 23. september 1919, død 26. juli 1988) var en norsk musiker (fiolin og trompet), opprinnelig fra Raufoss. Han var ansatt som 2. fiolinist i Oslo Filharmoniske Orkester fra 1950 til 1960 og deretter som 1. fiolinist i Kringkastingsorkestret til oppnådd pensjonsalder i 1984. I ett år virket han som konsertmester i Den norske Operas orkester. Han var i årene fra 1944 til 1960 gift med sangerinnen Åse Wentzel som han møtte under engasjement i Trondheim, der han ledet orkesteret ved byens Theatercafè samt swingbandet "Sunda Wentzel Swing Band". Paret flyttet til Oslo der han etterhvert utdannet seg ved konservatoriet (kapellmester-eksamen, 1951). I Oslo ble han tidlig engasjert av Einar Rose til Karl Westbys orkester i Rosekjelleren. Han spilte på utgivelser fra 1940, og medvirket i band ledet av Willy Andresen. Odd Wentzel-Larsen var en velskolert fiolinist med fin musikalsk smak og streng selvkritikk. Han hadde blikk for bildekunst og ervervet en betydelig samling malerier og grafikk. Han var far til jazzmusiker Magni Wentzel og onkel til bluesmusiker Geir Wentzel. Værlandet bedehuskapell. Værlandet bedehuskapell er et kapell fra 1960 i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tegl og har 178 plasser. Vilnes kirke. Vilnes kirke (Vilnes kyrkje) er en langkirke fra 1674 på øya Atløy i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 130 plasser. Khalil Gibran. Khalil Gibran (også kjent som Kahlil Gibran; født Gibran Khalil Gibran, arabisk: جبران خليل جبران syrisk: ܓ̰ܒܪܢ ܚܠܝܠ ܓ̰ܒܪܢ) (født 6. januar 1883, død 10. april 1931) var en libanesisk kunstner, poet og forfatter. Han ble født i Libanon og levde mesteparten av sitt produktive liv i USA. Barndom i Libanon. Ifølge hans slektning med samme navn, vites ikke mye om Gibran-familien. Selv om moren var, «avkom av en prestlig og viktig familie» var Gibran-slekten «liten og uskillelig». Khalil Gibran ble født i den maronittiske byen Bsharri i nåtidens nordlige Libanon, på samme tid del av det osmanske riket, og vokste opp i regionen Bsharri. Hans morfar var en maronittisk-katolsk prest. Som følge av familiens fattigdom, fikk ikke Gibran noen skolering som ung i Libanon. Men presten kom ofte, og lærte ham om Bibelen, og de syriske og arabiske språkene. På denne tiden begynte Gibran å få ideer til det som senere skulle bli hans store verker. Spesielt fikk han inspirasjon til boken "Profeten" på denne tiden. I løpet av de åtte månedene i 1912 som Baha’i-troens daværende `Abdu'l-Bahá, befant seg i USA, ble han og Khalil Gibran gode venner, til tross for at den karismatiske baha’i-lederen var nesten 40 år eldre. Det fins flere opptegnelser om vennskapet mellom Gibran og `Abdu'l-Bahá. Den mest utførlige er den til Juliet Thompson i: Juliet Remembers Gibran As told to Marzieh Gail. World Order 12:4, ss 29 – 31 (1978). Flåm kirke. Flåm kirke (Flåm kyrkje) er en langkirke fra 1670 i Aurland kommune i Sogn og Fjordane. Kirken er enestående i landet, med sine dekorasjoner på veggene i kirkesikipet. Veggene er malt med bilder av dyr som hjort, løve, hare og rev, med landskaper og bilder av hus. Lignende motiv er også funnet i enkelte gamle privathus i Bergen, og man antar at maleriene ble gjort av en bergenskunstner rundt århundreskiftet 1600/1700-tallet. Det har ligget kirke på Flåm lenge. Første gang man hører om en kirke her er i "Bjørgvin Kalvskinn" fra rundt 1340. Dette var sannsynligvis en stavkirke som stod omtrent der dagens kirke står nå. Lenge trodde man at dagens kirke ble bygget i 1667, men nyere forskning viser at den ikke ble reist før i 1670. Byggmesteren, Magne Essen, inngikk en avtale med stiftsskriveren om å rive den gamle stavkirken og bygge en ny kirke på Flåm. Essen bygde ny kirke, men han bygde den på Fretheim i stedet for Flåm. Denne kirken stod ferdig i 1668, men den blåste ned allerede i 1669. Essen fikk da beskjed om å bygge opp kirken på nytt og på riktig plass. Kirken stod ferdig på Flåm i 1670 og den gamle stavkirken ble revet samme år. Koret er dekorert med rankemotiv, og disse er noe eldre enn dekorasjonene i skipet. Alle dekorasjonene ble overmalt i 1870, men denne malingen ble delvis fjernet i 1929, før den ble helt fjernet i 1967. Inventar. Altertavlen ble laget i 1673, men ble ikke malt før 1681. Tavlen viser Jesus på korset, Johannes og Maria. Nederst er det en inskripsjon med navnene på presten og futen i bygden, sammen med sine respektive koner. Dette gir inntrykk av at tavlen var en gave til kirken fra disse personene, men kirkens regnskap viser at kirken selv betalte for altertavlen. Nattverdsutstyret er i sølv og kommer fra 1500-tallet. Kaken har et gullsmedstempel fra Lübeck. Disken er sannsynligvis også fra Lübeck. Da kirken ble bygd lagde man et korskille i barokk stil. Dette står fremdeles i kirken. Under restaureringen i 1967 fant man et gammelt tøystykke. Dette viste seg å være halvsilke vevd i Venezia på 1300-tallet. Fagfolk mener det opprinnelig kan ha vært en korkappe eller et stasplagg for en fornem herre. I Flåm kirke har stoffet kanskje blitt brukt som messehagel og ble til slutt brukt som antependium, altså et klede på alteret. Kappen henger nå i et glassmonter i kirkestuen som ligger rett med kirken. Bomben auf Monte Carlo. Bomben auf Monte Carlo er en tysk film fra 1931 i regi av Hanns Schwartz, produsert av Erich Pommer for UFA. Medvirkende. De viktigste rollene har Hans Albers, Anna Sten, Heinz Rühmann, Ida Wüst, Rachel Devirys, Kurt Gerron, Karl Etlinger, Otto Wallburg og Peter Lorre. Dessuten medvirker Comedian Harmonists. Handling. Kaptein Craddock (Hans Albers) kan ikke betale hyre til mannskapet på krysseren «Persimon» fordi hjemlandet Pontenero er bankerott. Han styrer mot Monte Carlo for å stille Ponteneros konsul (Karl Etlinger) til ansvar. Dronning Yola (Anna Sten) har et perlekjede som hun vil pantsette for å redde konsulen. Craddock spiller bort pengene på kasinoet og truer direktøren (Kurt Gerron) med krysserens kanoner... Damnation AD. Damnation AD er et amerikansk heavy metal/hardcore-band fra Washington, D.C. som eksisterte mellom 1994 og 1998, og som kom sammen igjen for en ny plate i 2007. Bandet var opprinnelig et studioprosjekt bestående av Ken Olden, som også spilte i Battery og Worlds Collide, og Mike McTernan, der Olden trakterte alle instrumenter og McTernan sang. Etter to singler ble det imidlertid et band, som i tillegg til Olden (gitar) og McTernan (sang) besto av Hillel Halloway (gitar), Alex Merchlinsky (bass) og Dave Ward trommer. Bandet ga ut flere 7"-plater, to fullengdere og en 10"/mini-CD. På den siste fullengderen før bandet ble oppløst var Ward erstattet med Dave Bryson, og da det ble gjenforent var Colin Cercz ny trommeslager. Selv om bandets røtter ligger i punk og hardcore beveger de seg i et svært metallisk landskap. Bandet henter tydelig inspirasjon fra band som Slayer, Metallica, Helmet og Integrity. Særlig er Oldens gitarspill kraftig preget av heavy metal, mens McTernans vokal ligger nært opp mot Henry Rollins fra hans første år i Black Flag. Selv om bandet som sådan ikke er et straight edge-band, regner både Olden og McTernan seg til denne bevegelsen. Olden og McTernan er i dag også med i When Tigers Fight, et band som musikalsk ligger nært opp mot Damnation AD, som har gitt ut en mini-CD og en fullengder. Olden har også spilt med Better Than a Thousand og var med på Youth of Todays gjenforeningsturné i Europa i 2003. Han har også produsert en rekke plater for andre hardcore-band. Vangen kirke. Vangen kirke (Vangen kyrkje) er en langkirke fra 1202 i Aurland kommune, Sogn og Fjordane fylke. Kirka er den største av de syv steinkirkene i Sogn og Fjordane og blir også kalla (Sognedomen). Historikk. Vangen kirke er trolig bygd i to faser der den eldste delen er fra begynnelsen av 1200-tallet. På slutten av 1200-tallet ble kirka påbygd mot vest med eit stort skip, denne stod ferdig rundt 1300. Vangen kirke har en uklar historie, og var først omtalt i skriftlige kilder så sent som 1498. I bjørgvinn kalvskinn på 1300-tallet ble ikke kirken nevnt. I et tidligere alter skal det ha vert et skinnbrev som oppga datoen for kirkens grunnstein ble lagt 2-mai 1202. Grunnen til at kirken ikke ble nevnt i bjørgvinn kalvskinn kan være at kirken var privat. Byggverket er i stein og har 270 plasser og er i tidlig gotisk stil. Oddvar Paulsen. Oddvar Fredrik Paulsen (født 25. februar 1941, død 3. april 1999) var en norsk jazzmusiker (piano). Han vokste opp i Trondheim sammen med sine foreldre og en bror. Senere flyttet han til Oslo. Senere fikk han en datter og etter hvert to barnebarn. Han ledet sine egne besetninger med blant annet Carl Magnus Neumann og Svein Christiansen, samt Ove Stokstad. De var også høyt oppe i NM i jazz (1963). Han spilte også en liten rolle som pianostemmer i filmen Arven fra 1979. Han var Norgesmester i sjakk for blinde. Oddvar Paulsen hadde også mange oppdrag som dansemusiker, og var innom de fleste restaurantene i Trondheim. På Pub i Studentersamfunnet var han i en årrekke å finne på pianokrakken, med sin trofaste førerhund ved føttene. Time stranger kyoko. Time Stranger Kyoko (japansk "Kyoko", 時空異邦人 = "Tidsfremmed Kyoko") er en japansk tegneserie, "manga", laget av Arina Tanemura som er kommet i tre bind. Serien handler hovedsakelig om Chocola. I tillegg til de tre bindene med 16 kapitler har Arina Tanemura laget tre ekstrakapitler og 16 sider med seriestriper. "Time Stranger Kyoko" har også blitt gjort til tegneserieversjon av ekstrakapitlet «Min kjære Sjokola». Handling. Historien foregår i fremtiden, på 2900-tallet. Jorda er samlet til et rike, Kloden. Den 16-årige Kyoko Suomi er prinsesse av Kloden, men det er et problem: Kyoko har levd som vanlig ungdom blant folket, og vil slett ikke være jordas prinsesse. Hennes far, kongen, sier imidlertid om hun klarer å vekke hennes tvillingsøster, Ui, er hun fri til å gjøre som hun vil. Ui har nemlig sovet helt siden hun ble født. Kyoko og hennes to livvakter, Sakataki Jin og Hizuki Jin, setter ut på sitt søk etter de mystiske Fremmede som skal kunne vekke prinsesse Ui. Fjærland kirke. Fjærland kirke er en rødmalt trekirke konstruert i en rektangulær form, fra 1861 på Mundal i Fjærland i Sogndal kommune, Sogn og Fjordane fylke. Bygget har 300 plasser. Kirken ble reist etter tegninger av Christian Heinrich Grosch. I begynnelsen av 1930-tallet ble den pusset opp, utvidet og endret vesentlig ved arkitekt Johan Lindstrøm. Før ombyggingen var kirken hvitmalt og hadde plass til rundt 240 personer. Den ble malt rød og har etter utvidelsen sitteplasser til 300. Kirken ble vigslet på nytt 13. august 1931. Altertavlen er fra 1931 og er malt av Bernt Tunold. Hattemaker. Hattemaker er et tradisjonsrikt håndverksyrke som ble praktisert av fagfolk som var spesialister i fremstilling av hatter. Allerede i 1363 ble det registrert et hattemakerlaug i Nürnberg. På 1700-tallet var det ett av minst 60 håndverksfag som ble praktisert i Norge. I likhet med mange andre håndverksyrker ble også dette utkonkurrert av industriell produksjon. I dag er hattemakerfaget karakterisert som «verneverdig» både i Norge og Tyskland slik at fagkunnskapen holdes i hevd og det er mulig å få en utdannelse i faget. Tittelen hattemaker brukes av håndverkere som både lager og selger hatter – i første rekke snakker man da om hatter til menn. Hatter til kvinner ble i første rekke laget av modister. Hattemakeren bruker materialer som filt, lerret, tekstil, lær, pels eller strå som råvarer til å fremstille og forme de hodeplaggene som skal produseres. De har pull, brem/skygge, ofte svettebånd på innsiden og hattebånd på utsiden. Hodeplagg uten brem/skygge kalles luer. Hatten var tidligere et viktig plagg som fortalte om sosial rang og yrkesmessig status. Høye hatter som flosshatt talte sitt klare språk. Som del av en uniform var også hatten med på å signalisere rangorden. Også de forskjellige hattetypene og modellene sendte tydelige signaler. Det var forskjell på en herre med bowler og en med sixpence. Hatten kan også være en del av motebildet, ha en symbolsk, religiøs betydning og i tillegg kan den ha en praktisk funksjon. Men hattemakeren selv hadde neppe så høy status tidligere - og heller ikke i dag er det, økonomisk sett, det mest lukrative yrke man kan velge. I folketellingene fra 1801, 1865 og 1875 er det registrert fra ca 100 til 150 personer med hattemakervirksomhet og relaterte yrker i Norge. 1900-tellingen viser at hattefabrikkene er kommet for fullt og alt i alt er ca 450 personer registrert med et yrke relatert til hatteproduksjon og -salg. Etter andre verdenskrig har hattens popularittet vært synkende og hattemakere og hatteforretningene har stort sett forsvunnet også i Norge. Hattemakeriet i Trondheim og Hatteholm i Oslo er to unntak. Klassiske hatter produseres nå oftest av store hattemakervirksomheter som har store deler av verden som marked. Blant disse er f.eks Stetson og Borsalino. Men det finnes fortsatt håndflettede stråhatter på markedet som da selvsagt lages av hattemakere i lavkostland. Jørgen som laget hatter. Om ikke hodeplagget han laget er udødelig, er hattemakeren udødeliggjort i det norske språk av dikteren Alf Prøysen gjennom tittelen "Kong Salomo og Jørgen Hattemaker". Det brukes i en rekke sammenhenger for å beskrive forskjellene mellom rik og fattig, mellom en betydningsfull og en ubetydelig person. Hattens nær-døden status er levendegjort i uttrykket "mann med hatt" som ikke har noe med hattemakeren å gjøre, men nok best kan oversettes med "eldre bilfører som er så dyktig at han heller burde kjørt hest og kjerre". Menn som brukte hatt var de som lærte å kjøre bil i godt voksen alder, da bilen ble vanlig i Norge i 1960-tallet. Kvamsøy kirke. Kvamsøy kirke (Kvamsøy kyrkje) er en langkirke i stein bygd rundt 1280–1300. Kirken ligger på Kvamsøy i Balestrand kommune i Sogn og Fjordane. Kirken er den yngste av de sju steinkirkene i fylket. Kirken har 210 sitteplasser, og er organisatorisk en del av Sæle sogn. Kvamsøy ligger i Sognefjorden, og er regnet som den minste øyen i verden med egen kirke. Øyen har en plass i historien som der kong Sverre lå med flåten sin før han møtte kong Magnus Erlingson i slaget ved Fimreite i 1184. Bygningen. Murene på kirken er grove, sannsynligvis fordi kirken ble bygd av bygdefolket selv og ikke av mer profesjonelle bygningsmenn. Mye av steinen som er brukt i kirken har trolig vært ballaststein som har blitt lastet av på øyen. Muren når ikke helt opp i gavlene, og der er det fullført med tre. Kvamsøy kirke ligger idyllisk til på en liten øy i Sognefjorden. Muren er 1,34 m tykk. Kirkeskipet er 11,09 m langt og 7,82 m bredt mens koret er 4,15 m langt og 7,82 m bredt og våpenhuset er 2,69 m langt og 7,86 m bredt. Den tykke muren med et lite vindu. Historie. Man vet ikke akkurat når kirken ble bygd, men byggestil og stilen på vinduene peker på årene mellom 1280 og 1300 som mest sannsynlige. Tre av de opprinnelige vinduene står fremdeles på plass. Kirken er første gang nevnt i 1349. Tårnet over inngangen kan man lese om i regnskapene, og skal ha blitt reist i bindingsverk i 1715–1716. Før dette har det stått flere tårn i kortere tid. Disse ble sannsynligvis ødelagt i sammenheng med mange kraftige stormer på 1600-tallet. Disse stormene finner vi igjen i regnskapet som store utlegg til takstein. I 1686 var det synfaring i kirken, og den ble da funnet å være i svært dårlig stand. Grunnmuren hadde sunket på nordsiden, og det var store sprekker i muren flere steder. Det ble etter hvert reist støttemurer for å ordne problemet. Kirken ble i 1725 kjøpt av oberst Gerhard Munthe. Han bygde et gravkapell i sammenheng med kirken. Hele familien Munthe ble gravlagt i dette kapellet, før det ble revet i 1875. a>. Man ser også de kalkede veggene, som ble kalket på den samme tiden som benkene kom. I 1868 skrev antikvar Nicolaysen at det i kirkeskipet var malt figurer av Peter, Paulus og de fire evangelistene og i koret figurer av Moses og Jesus. I det følgende tiåret ble kirken restaurert, og disse maleriene ble kalket over. Man kan fremdeles se spor av maling under kalken enkelte steder i kirken. For eksempel kan man se en engel i våpenhuset. I denne oppussingen ble det også satt inn en del nye vinduer i kirken, det kom opp en skillevegg mellom skipet og våpenhuset og det kom opp nye benker. Deler av de gamle benkene skal ha blitt brukt som inventar i et grisehus på Kvamsøy. Også på 1970-tallet ble kirken pusset opp. Denne gangen var det taket som ble reparert. På 1980-tallet ble det brukt 100 000 kroner på å kalke ytterveggene, men kirken er i dag i svært dårlige stand. Bruk. I 1903 ble Sæle kirke bygd, og denne ble hovedkirke i sognet. Det siste konfirmantkullet på nesten hundre år ble derfor konfirmert i Kvamsøy kirke i 1904. Ikke før i 2000 var det igjen konfirmasjon i kirken. Da ble en konfirmant konfirmert i kirken. Denne konfirmanten var også døpt i kirken. Kirken har bare to faste gudstjenester i året; en i mai og en på olsok. Ellers er kirken brukt til en og annen begravelse. Nisje på nordsiden av ytterveggen. På nordsiden av ytterveggen er det en nisje med ramme i kleberstein. Denne nisjen ble lagd da de bygde kirken, og sannsynligvis har den blitt brukt til å ha en helgenstatue i. Dette kan i så fall ha sammenheng med at Kvamsøy kirke fungerte som en havn og stoppested for sjømenn. Om disse ikke rakk å stoppe ved kirken, kunne de fremdeles vende seg mot helgenen det var statue av i nisjen og be om forbønn. Altertavle. Altertavlen er fra 1716 og viser Jesus på korset. Rundt maleriet er det en barokktavle av høy kvalitet. Tavlen som stod i kirken før denne tavlen ble satt opp har sannsynligvis gått tapt. Døpefont. Døpefonten er fra 1500-tallet. Dåpsfatet er også fra samme tid. Døpefonten er en jernring som er montert på en stolpe mellom koret og skipet. Denne holder dåpsfatet. Døpefonten skiller seg utseendemessig derfor fra de fleste andre døpefonter. Krusifiks. Krusifiks fra 1694/1695. Dette henger over kordøren. Kirkeklokker. Det er to kirkeklokker i kirken. En udatert klokke fra middelalderen, og en klokke fra 1701. Sæle kirke. Sæle kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1903 i Balestrand kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 170 plasser. Historie. I likhet med mange andre steder, for eksempel Bygstad i nabokommunen Gaular, lå det lang strid bak byggingen av Sæle kirke. Fram til den nye kirken ble bygd, var det den gamle steinkirken fra ca. 1200 på Kvamsøy som var sognekirken. Denne var både gammel, liten og lite tilgjengelig, og mange i sognet jobbet derfor for å bygge ny kirke, enten på Sæle eller på Lindane. Øst i sognet (I retning Balestrand) ville mange beholde den eksisterende kirken på Kvamsøy, mens i de vesttlige delene av sognet jobbet mange for å bygge ny kirke. I 1890 samlet disse inn underskriftene til 61 husfedre på en søknad om å bygge ny kirke lenger mot vest. Denne søknaden ble avslått av sognestyret og kirkedepartementet. Noen år senere ble det satt i gang pengeinnsamling til ny kirke. Dette gjorde at departementet snudde, og i 1896 ble bygging av ny kirke godkjent. Byggmester Korsvold som stod for byggingen hadde samtidig ansvaret for Gaupne kirke i Luster. Disse to kirkene er slående like. Arkitekten, H.J. Sparre hentet inspirasjon fra Borgund stavkirke i Lærdal, og man kan også finne trekk fra denne kirken igjen i Sæle kirke. Altertavle. Altertavlen er fra 1935. Fram til dette stod det bare et enkelt kors på alteret. Messehagel. Kirken har en gammel, udatert messehagel fra Kvamsøy kirke. László Rácz. László Rácz (født 12. juli 1964 i Miskolc, død 26. januar 2009 i Miskolc) var en ungarsk musiker (cimbalom og gitar), kjent fra flere klezmer-band og norske samarbeid (1989–). Han spilte i norske Trio Troika, og Gjertruds sigøynerorkester og har medvirket på Nils Økland's "Straum" (1999), samt spilt med Bengalo og Urban Tunélls Klezmerband (2006). I hjemlandet har han ledet sitt «New Trend Gypsy Band» med Kalman Cseki, Jr. (piano), Laslo Duka (fiolin), Tibor Duka (bass) og Viktor Olah (fiolin). Han har også spilt med Roby Lakatos, Deki Sandor Lakatos og Ernu Kallai Kiss. Han hadde sin utdannelse fra Miskolc. László Rácz var, med sine egne ord, stolt av å tilhøre Romfolket. Han regnes også for å være en såkalt Norgesvenn Tjugum kirke. Tjugum kirke er en åttekantet kirke fra 1863 i Balestrand kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 310 plasser. Underholdningsmaskinen – den gang da. "Underholdningsmaskinen" (også kalt: "Den gang da") var en norsk underholdningsserie på 6 episoder som gikk på NRK1 våren 1999 med Fredrik Skavlan som programvert. Programmet var ved Nina Matheson og Axel Hveding. Serien hadde premiere på NRK 10. april og gikk på lørdagskveldene. Serien var et kavalkadeprogram der Skavlan viste flere klipp fra NRKs arkiv gjennom de siste 40 åra. Programmet hadde et særegent skråblikk på klippene der man blant annet studerte hvordan forskjellige programledere oppførte seg før i tiden i forhold til i dag. Hver episode hadde et spesielt tema som de vinklet klippene ut i fra. Peronisme. a> var grunnlegger og forgrunnsfigur for den peronistiske bevegelsen og ideologien. Bildet er fra 1947. Peronisme (på spansk "Peronismo" eller "Justicialismo") er en politisk bevegelse i Argentina og en politisk ideologi som ofte blir beskrevet som en venstredreid variant av fascismen. Peronismen kan sees på som en enkel form for nasjonalsyndikalisme, der en allianse mellom en ettpartistat og de store fagforeningsparaplyene inngår i et forpliktende samarbeid med hverandre på grunnlag av felles politisk verdisyn. Peronismen er oppkalt etter Juan Perón, hvis parti Partido Justicialista vant valget i Argentina i 1946 og avskaffet parlamentarisk demokrati. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955 hvorpå fagforeningene og nasjonalsyndikalistene ble undertrykt. Peron vant på nytt et valg i 1973, og dro tilbake fra eksil i Spania hvorpå han styrte Argentina i ett år før han døde. På grunn av sine sterke bånd til italiensk fascisme og enkelte strukturelle forandringer i fagforeningene, slik at disse også gav arbeidsgivere en viss innflytelse, er det omstridt om peronismen skal oppfattes som en venstre- eller en høyreideologi. Otto Liman von Sanders. General Otto Liman von Sanders Otto Liman von Sanders (født 17. februar 1855, død 22. august 1929) var en prøyssisk og tysk general, mest kjent for sin rolle som rådgiver og militær kommandant for Tysklands allierte, Det osmanske riket under første verdenskrig. Særlig var von Sanders ansvarlig og delaktig i å stoppe den britisk-franske ekspedisjonsstyrken under Slaget ved Gallipoli. Sanders, Otto Liman von Sanders, Otto Liman von Sanders, Otto Liman von Ålfoten kirke. Ålfoten kirke (Ålfoten kyrkje) er en langkirke fra 1600 i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 100 plasser. Den er bygd senest 1600, sjeldent reisealter Tom Barman. Tom Barman (født 1. januar, 1972) er en belgisk filmregissør og musiker. Han studerte på St. Lucas filmskole i Brussel, men fullførte ikke studiene på grunn av hans andre interesse: musikk. Han begynte en musikkarrière med rockebandet hans, dEUS, som ble stiftet tidlig på nittitallet. Men han glemte ikke filmerfaringen sin, fordi han regisserte sine egne musikkvideoer for dEUS og lagde i 1996 kortfilmen Turnpike. Han regisserte også videoer for andre belgiske musikere, blant annet Axelle Red and Hooverphonic. Sommeren 2002 startet opptakene i Antwerpen for hans første film, "Any Way The Wind Blows", som ble vist på belgiske kinoer sommeren 2003. I februar 2004 slapp han "The Body Gave You Everything", debutalbumet til Magnus, og hans danseorienterte prosjekt med technoprodusent CJ Bolland. I dag spiller han fremdeles med bandet sitt, dEUS. Berle kapell. Berle kapell er en arbeidskirke fra 1977 i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i betong og tre og har 150 plasser. Mytteriet på Bounty (1984). "Mytteriet på Bounty" ("The Bounty") er en amerikansk spillefilm fra 1984 basert på en virkelig hendelse fra 1789. Handling. Kapteinen (Anthony Hopkins) og annenstyrmannen (Mel Gibson) på det gode skip "Bounty" har under oppholdet på Tahiti fått forskjellig oppfatning av hvordan en offiser bør oppføre seg. Situasjonen utvikler seg til mytteri, og kapteinen settes av skipet uten store sjanser for å overleve. Men det endelige oppgjøret venter... Denne filmen er regissert av Roger Donaldson, mens Anthony Hopkins og Mel Gibson spiller hovedrollene. Birollene blir bl.a. spilt av Liam Neeson, Laurence Olivier og Edward Fox. Bremanger kirke. Bremanger kirke (Bremanger kyrkje) er en langkirke fra 1914 i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Ja, vi elsker (TV-serie, NRK). "Ja, vi elsker..." (1998) var en norsk underholdningsserie på 11 programmer som gikk på NRK1 høsten 1998 med Tore Strømøy som programleder. Regi: Harald Eggen. Sendingene gikk fra Nedre Elvehavn i Trondheim. I denne programserien ble norges mest kjente og kjære idrettsutøvere hyllet der de aktuelle kandidatene var gjester i studio. I løpet av 11 programmer fikk vi møte Bjørn Dæhlie, Nils Arne Eggen og Roseborg, Hans Petter Buraas, Ole Einar Bjørndalen, Hanne Haugland, Trine Hattestad, Ådne Søndrål, Bente Skari, Ole Klemetsen, Trine Haltvik og Vebjørn Rodal. Davik kirke. Davik kirke (Davik kyrkje) er en langkirke fra 1886 i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 500 plasser. Frøya kirke. Frøya kirke (Frøya kyrkje) er en langkirke fra 1865 i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Kirken er tegnet av kunstmaleren Anders Askevold som også har malt altertavlen. Transaksjonsanalyse. Transaksjonsanalyse, TA, er en teori som omfatter både Den kanadiske psykologen Eric Berne (1910 – 1970) utviklet TA-teorien på 1950-tallet ut i fra sin iakttagelse av sine klienter som typiske barn, foreldre eller voksne. Han skrev om dette i boken "Games People Play". Oversikt over TA. Transaksjonsanalyse er en teori om personlighet og en systematisk psykoterapi for personlig vekst og personlig utvikling. RKC Waalwijk. RKC Waalwijk er en nederlandsk fotballklubb grunnlagt i 1940. De spiller i Eredivisie, som er øverste divisjon i Nederland. RKC står for "Rooms Katholieke Combinatie" (nederlandsk: Romersk-katolsk kombinasjon). De spiller kampene sine på Mandemakers Stadion som ligger i Waalwijk. Midtgulen kirke. Midtgulen kirke (Midtgulen kyrkje) er en langkirke fra 1904 i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 180 plasser. Adkomst til stedet er via Rv614. Puli. Puli (FCI #55) er en mellomstor bruks-, hyrde og gjeterhundtype som er kjent for sin svært karakteristiske «mopplignende» pelsbehåring. Den er stammer fra Ungarn, dit den trolig kom med madjarene på 900-tallet. Opprinnelse og alder. Puli kom trolig til Ungarn med madjarene. Den stammer sannsynligvis fra persiske og asiatiske vokterhunder av urtypen, men har nok først funnet sin endelige form på de ungarske steppene. Pulien har tradisjonelt fungert som vokterhund gjennom århundrene, men fra 1800-tallet og framover har den mer og mer gått over til å bli en gårdshund og vakthund. Rasen ble introdusert i USA i 1930 og der ble den anerkjent av American Kennel Club i 1936. Rasestandarden ble endelig fastsatt først i 1955. De første puliene kom til Norge på 1960-tallet, men disse gikk ikke videre i avl. Det var først på 1970-tallet at man begynte å avle på rasen i Norge. Den har imidlertid fortsatt en beskjeden utbredelse her i landet, der registreringstallene de siste 5 årene har ligget jevnt mellom 4 og 6 hunder i året. Utseende, anatomi og fysikk. Puli er en kvadratisk og kompakt hund med kraftig benbygning og en svært karakteristisk pels, som minner om Komondorens. Hannhunder skal ideelt måle mellom 40-44 cm i skulderhøyde og veie 13-15 kg. Tispene skal måle 37-41 cm og veie 10-13 kg. Pelsfargene kan være ensfarget sort, grå, mørk aprikos med sort maske (såkalt "masket fako") eller helhvit. En liten hvit brystflekk er tillatt, samt maske på den ene fargevarianten. Åtte uker gamle valper ser ut som en vanlige langhårsvalper. pelshårene begynner å filtrere seg i «lisser/snorer» først ved 8-12 måneders alderen. Fra da av skal pelsen ikke børstes, men kun greies ut med fingrene. Man må spesielt ta godt vare på pelsen rundt munnen og analåpningen, slik at den ikke klumper seg.Pulien kan gjerne bades når den blir skitten. Bruksområde. Puli er i dag først og fremst en godt vakthund og gårdshund, men den har også en rekke andre bruksegenskaper. Den er også en god familiehund, spesielt for en aktiv familie som er glad i å være mye ute. Likeledes er den en spennende utstillingshund og en fremragende hund til ulike typer hundesport. Rasen er blant annet kjent for sin spenst og skal være en meget god høydehopper. Lynne og væremåte. Det hevdes at puli skal være usedvanlig flink med barn. Den er meget livlig og hurtig og kan være svært selvstendig og noe dominerende, men godlynt og lojal. Den er ofte litt skeptisk til fremmede og vil varsle. Rasen trenger nok mosjon og stell for å trives. Den bør ikke velges om den må være alene hjemme på dagtid, da den er svært flokkorientert og lett vil mistrives i slike situasjoner. Annet. Det finnes hofteleddsdysplasi på rasen. Dette kan tidligst diagnostiseres sikkert ved 12 måneders alder. Det finnes også arvelige øyesykdommer på rasen, selv om dette ikke er funnet på hunder i Norge. Skutemaleri. Skutemaleriene/skipsportrettene har som hovedformål å formidle de karakteristiske kjennetegn ved navngitte fartøyer. Hovedmotivet er oftest sett fra siden med seilene braset hardt. De norske skutemalerne var medlemmer av en internasjonal gruppe konkurrerende malere. Et skutemaleri kan gi svar på mange historiske spørsmål med hensyn til hvordan et skip så ut i de dager det ble malt. Det var vanlig at alle store europeiske havner hadde en eller flere skutemalere. Også damp- og motorskipsperioden har hatt sine skipsportretter, inntil fotografisk teknikk ble så utviklet at det var mulig å ta skarpe bilder av skip og landskap. Nå er det bare unntaksvis at rederiene bestiller malerier av sine fartøyer. Jakten på Mangas Coloradas. "Jakten på Mangas Coloradas" (1992) var en norsk reisedokumentar-serie på 4 episoder som gikk på NRK-TV i 1992. Reiseleder var Erik Bye. Prosjektleder var Odd Arvid Strømstad. Serien var lagd i forbindelse med Columbus-året i 1992. Innhold. Sammen med sin venn, indianeren Bob Haozous, dro Erik Bye og et tv-team for å lete etter våre felles verdier. Målet med reisen var å finne frem til filosofiske spørsmål som: Hvor ble det av vår ærbødighet for livet, for jordkloden? Reisen ble foretatt i 1992, og jakten foregikk i flere verdensdeler, blant urbefolkninger og ”moderne” mennesker. Serien begynte i apachenes land ved Rio Grande, og tar oss med til Sør- og Nord-Amerika, Sibir og Norge. Erik Bye gjorde den gamle indianerkjempen Mangas Coloradas til et symbol i denne fjernsynsserien. Gjennomgangsskikkelsen i serien, Robert Haozous (Bob), er en direkte ætling av den gamle apachehøvdingen. Han er 50 år gammel, billedhugger, bosatt i Santa Fé, New Mexico. Erik og Bob har kjent hverandre siden tidlig på 70-tallet. Annet. Jan Garbarek skrev originalmusikk til serien. Den ble framført av Jan Garbarek og Trilok Gurtu. Rugsund kirke. Rugsund kirke (Rugsund kyrkje) er en langkirke fra 1838 i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Meldorf. Meldorf (lavtysk: "Möldörp" eller "Meldörp", folkemunne: "Melle") er en kommune i Ditmarsken i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland. Fra 2008 er Meldorf administrasjonssentrum i Midtre Ditmarskens amt etter tidligere å ha vært amtsfri by. Meldorf fikk bystatus allerede i 1256, og inntil den ditmarskske bonderepublikkens fall i 1559 var byen å regne som regionens hovedstad. I dag er byen Ditmarskens tredje største. 31. mars 2010 hadde Meldorf 7 423 innbyggere. __NOTOC__ Historie. Tallrike arkeologiske funn fra tidlig vikingtid har blitt gjort i området, herunder den kjente Meldorffibulaen funnet i 1979, en fibula med fire bokstaver fra det 1. århundre hvis betydning er uklar. Fibulaen kommer antagelig fra en kvinnes branngrav. I 1076 nevner Adam av Bremen at hovedkirken i Ditmarsken ligger i Meldorf. Stedet fikk bystatus i 1265 og fungerte i lang tid som hovedstad i den selvstendige bonderepublikken som var alliert med Hansaforbundet. Byen ble stormet av kong Hans av Danmark, Norge og Sverige i 1500, idet kongen forsøkte å erobre republikken. Hæren var selvsikker og uorganisert og ble slått av en mye mindre bondehær i slaget ved Hemmingstedt samme år. Det sies at den opprinnelige dannebrogsfanen ble tatt av ditmarskerne under slaget ved Hemmingstedt og deretter hengt opp i kirken i Meldorf, men ingen har noen formening om hvor den kan ha blitt av i senere tid. I 1559 ble imidlertid republikken overvunnet av Danmark og Holstein, og Meldorf mistet statusen som hovedstad. Hovedstaden ble flyttet til byen Heide, som hadde utviklet en større økonomi. I 1598 mistet Meldorf tillike bystatusen, men fikk senere tilbake denne i 1870. Frem til 1970 var byen administrasjonssentrum i Sør-Ditmarsken krets. Bergtaking. Bergtaking er et motiv som som er brukt i flere typer folkedikting. Motivet går ut på at et menneske (vanligvis er det ei jente) blir «kidnappet» av et overnaturlig vesen. Blant balladene finner vi en gruppe bergtakingsviser, som blir klassifisert under natyrmytiske ballader. Liti Kjersti og Bergekongen og Margit Hjukse er eksempler på disse. Ellers er motivet brukt i sagn, spesielt i huldresagn og det er særlig unge gjetere på sætra som blir tatt. Noen bergtakingssagn fra nyere tid er så detaljerte at man får mistanke om at det kan være snakk om personer med psykiske lidelser eller rene hallusinasjoner. Et råd mot bergtaking var å hente kirkeklokka opp på fjellet og ringe med den. Sagnene oppfatter kirkeklokka som et middel mot de overnatuliges makt, men metoden kan også ha vært rasjonell når en gjeterunge hadde gått seg vill. Ifigeneia. Ifigeneia (gresk: Ἰφιγένεια) var i gresk mytologi datter av Agamemnon og Klytaimnestra. Hun blir noen ganger kalt datter av Thesevs og Helena oppfostret av Agamemnon og Klytaimnestra. Artemis straffet Agamemnon etter at han drepte en hellig hjort i en hellig skog og hevdet at hun var en bedre jeger. På vei til Troja for å delta i trojanerkrigen, stoppet plutselig Agamemnons skip siden Artemis stoppet vinden i Aulis. En spåmann kalt Kalkas avslørte et orakel om at den eneste veien til å tilfredsstille Artemis, var å ofre Ifigeneia til Artemis. Ifølge noen versjoner gjorde han dette, men de fleste kilder hevder at Artemis tok Ifigeneia med seg til Tauris i Krim for å forberede andre for ofring og at gudinnen etterlot en hjort eller en geit (som var den forvandlede Pan) i hennes sted. Hesiod kalte henne Ifimedeia (Ἰφιμέδεια) i oversikten over kvinner og fortalte at hun ble gudinnen Hekate. Antonius Liberalis sa at Ifigeneia ble transportert til øya Leuke hvor hun giftet seg med Akilles under navnet Orsilokia. Ifølge Euripedes er Ifigeneia en faktor i fortellingen om hennes bror, Orestes. For å unnslippe forfølgelsene til erinyene for å ha drept sin mor Klytaimnestra og hennes elsker, beordres han av Apollon om å dra til Tauris (nå Krim), ta med seg statuen av Artemis som hadde falt fra himmelen og føre den til Athen. Han drar til Tauris med Pylades, sønn av Strofios og elsker av Orestes, og paret blir med en gang fengslet av tauriene. Skikken blant dem er å ofre alle greske fremmede til Artemis. Prestinnen til Artemis hadde som plikt å utføre ofringen, og dette viste seg å være hans søster Ifigeneia. Hun tilbød å slippe Orestes fri dersom han ville ta med seg et brev fra henne til Hellas. Han nekter å dra, men ber om at Pylades skulle ta brevet mens han selv ble værende og ble drept. Etter en konflikt med gjensidig tiltrekkelse, gir Pylades seg til slutt, men brevet fører til gjenkjennelse mellom bror og søster og alle tre flykter sammen og tar med seg statuen av Artemis. Etter at de returnerer til Hellas, tar Orestes sin fars kongedømme Mykene og Argos i eie, og Ifigeneia overlater statuen av Artemis til Brauron i Attika, hvor hun blir værende som prestinne for Artemis Brauronia. Ifølge spartanerne ble statuen av Artemis transportert av dem til Lakonia hvor gudinnen ble tilbedt som Artemis Orthia. Ifigeneia er kjent fra kilder om gresk mytologi siden de 7. og 6. århundrene f.Kr. og er så nært identifisert med Artemis at noen forskere antar at hun opprinnelig var en rivaliserende jaktgudinne som ble fortrengt av Artemis. Svelgen kapell. Svelgen kapell er en langkirke fra 1960 i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i betong og tre og har 300 plasser. Ludvig Nielsen. Ludvig Nielsen (født 3. februar 1906 i Borge i Østfold, død 22. april 2001 i Trondheim) var komponist, kor-dirigent, og domorganist i Nidarosdomen i 41 år. Nielsen var utdannet ved musikkonservatoriene i Oslo og Leipzig. Han var organist i Høvik kirke i perioden 1924-32, og i Ris kirke 1932-35. I årene 1935-76 var han organist og kantor i Nidarosdomen. I sin tid ved Nidarosdomen opprettet han i 1946 "Nidaros domkor", og "Olavskoret". Han dirigerte også Nidarosdomens Guttekor i 25 år, fra 1948 til 1973. Han regnes som initiativtager til Olavsfestdagene i 1963. Han har utgitt 2 plater med egne verker, og komponerte mye kirkemusikk: 5 helaftens verker (kor, soli og orkester) og tallrike orgelverker, kantater og motetter. Blant bestillingsverkene var "Konsert for orgel og orkester" til Norges Musikkhøgskoles 100-årsjubileum i 1983. Han underviste ved "Trondhjems Musikkskole", i noen år også ved musikklinjen på Norges Lærerhøgskole. Nielsen var Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, ridder av Dannebrogordenen, og mottok Norsk kulturråds musikkpris i 1976, Lindemanprisen i 1979 og Trondheim kommunes kulturpris i 1983. Dennis van der Ree. Dennis van der Ree (født i Rotterdam 19. april 1979) er en nederlandsk fotballspiller. Han er forsvarspiller i Cambuur. Van der Ree startet å spille fotball for FC Utrecht i 1997, og han spilte 29 kamper fordelt over to sesonger for klubben før han ble lånt ut til NAC Breda sesongen 1999-2000. Da han vendte tilbake til FC Utrecht var han ute i kulden og spilte bare 8 kamper i løpet av de to neste sesongene. Sommeren 2003 gikk han til AGOVV Apeldoorn, og han har var fast på førstelaget fram til sommeren 07, da han gikk til Cambuur. Fribord. a er total lengde. Den blå linjen på tegningen markerer havflaten.a>. Dette merket er malt i vannlinjen på et skip, og regulerer hvor høyt fribord et skip kan ha i forskjellige farvann.Fribord er brukt i maritim sammenheng om avstanden mellom dekket og lastemerket på skroget, men i vanlig tale blir det ofte brukt om høyden fra havflaten og opp til dekket. På skip over en viss størrelse reguleres fribordet av et plimsollmerke. Eid kirke (Nordfjordeid). Eid kirke er en langkirke fra 1849 i Eid kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 550 plasser. Levi Risamasu. Levi Risamasu (født i Nieuwerkerk aan de IJssel 23. november 1982) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller på midtbanen for AGOVV Apeldoorn. Risamasu startet sin karriere i NAC Breda i 2001. Han var i klubben fram til 2005, og da gikk han ned en divisjon til AGOVV Apeldoorn. Han fikk mye spilletid første sesongen, og i årets sesong er Risamasu tilnærmet fast på a-laget. Ernst Ferdinand Lochmann. Ernst Ferdinand Lochmann (født 12. oktober 1820 i Kristiansand, død 14. mai 1891 i Kristiania) var en norsk lege. Han tok studenteksamen 1838 og medisinsk eksamen med utmerkelse 1843. Året etter ble han universitetsstipendiat og ble i 1845 utnevnt til kompanikirurg. Fra 1865 foreleste han farmakologi, toksikologi og hygiene ved Universitetet i Christiania, og ble i 1867 utnevnt til professor i medisin. Lochmann var blind de siste årene av sitt liv. I dag er Lochmann særlig kjent for sin immatrikuleringstale ved universitetet i Kristiania 2. september 1874, da han gikk til angrep på darwinismen og positivismens økende innflytelse ved universitetet. Tommy Cavanagh. Thomas Henry «Tommy» Cavanagh (født 29. juni 1928, død 14. mars 2007) var en engelsk fotballspiller og -trener. Han spilte for seks profesjonelle klubber, blant annet Huddersfield Town og Doncaster Rovers. Etter at han la opp som aktiv spiller, ble Cavanagh trener og senere manager for Brentford. Han var trener i Nottingham Forest fra 1966 til 1977, før han arbeidet som assisterende manager (under Tommy Docherty) i Manchester United. Cavanagh ble værende i United etter at Docherty ble sparket i 1977, men forlot klubben da Ron Atkinson ble klubbens manager i 1981. Senere var han trener for Newcastle United, og han ble hentet til Norge og Rosenborg før 1983-sesongen. Under Cavanagh oppnådde Rosenborg svake resultater, etter 17 kamper lå klubben på nedrykksplass etter bare 3 seire. 1. september samme år endte samarbeidet, og Harald Sunde overtok som trener de siste seriekampene. Rosenborg avsluttet bra og reddet plassen i toppdivisjonen. I 1985 ble Cavanagh assisterende trener i Burnley, og overtok hovedansvaret da manager Martin Buchan fikk sparken samme år. Han avsluttet trenerkarrieren i Burnley, der han ble værende til 1986. I 2002 fikk Cavanagh diagnosen Alzheimers sykdom. Han døde i mars 2007, 78 år gammel. Heggjabygda kirke. Heggjabygda kirke er en langkirke fra 1936 i Eid kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Odd Haakensveen. Odd Haakensveen (født 31. desember 1936 i Veldre, død 15. mars 2007 i Hamar) var grafiker og førsteamanuensis i kunst og håndverksfag. Haakensveen var utdannet fra Elverum lærerskole (1962), ved Statens gymnastikkskole og ved Statens sløyd- og tegnelærerskole på Notodden (1964). Som billedkunstner var han autodidakt. Han arbeidet som lærer ved lærerskolene i Notodden, Elverum og Hamar, det meste av tiden på Hamar. Han debuterte på Høstutstillingen i 1976 og med separatutstilling i Lillehammer bys malerisamling i 1977. Haakensveen ble etterhvert en meget folkekjær billedkunstner for sine fargetresnitt, ofte med motiv fra østnorske natur og kulturlandskap. Han har illustrert Bokklubbens utgave av "Ulvehiet" av Oskar Braaten (1976), og laget flere bokomslag. Haakensveen har arbeidet med sambygdingen Johan Nordhagens kunst. Han skrev i 1988 biografien "Johan Nordhagen, grafikerens liv og kunst" og bidro til at det i 2006 ble reist en byste av Nordhagen ved Veldre kirke. Pátzcuaro. Pátzcuaro, som betyr «steinstedet» på purépecha-språket, er en by og en kommune i delstaten Michoacán, Mexico. Beliggenheten ligger omtrent én times kjøring i hver retning fra Morelia og Uruapan, og tjue minutter fra kunstnerbyen Erongarícuaro. I følge folketellinga av 2010 var det 55 298 innbyggere i selve byen, og 87 794 i hele kommunen. Kommenearealet er på 435,96 km², og omfatter en rekke mindre tettsteder, hvor Cuanajo er det største. I kommunen ligger også Pátzcuarosjøen, med blant annet den kjente øya Janitzio og mange små landsbyer rundt. Pátzcuaro har status som «Pueblo Mágico». Historie. Allerede i 1324 slo de første purépechaene seg ned på stedet, som ble et religiøst senter hvor guden steg opp og ned gjennom en dør. Området ble stygt herjet av den spanske conquistadoren Nuño Guzmán de Beltrán, som plyndret området for gull og andre verdisaker. Den lokale purépecha-høvdingen ble brent levende for å få ham til å avsløre hvor gull var gjemt bort. Ryktene om grusomhetene hans nådde helt fram til Mexico by, og i stedet ble presten Vasco de Quiroga sendt til området. Først holdt han til i Tzintzuntzan, men flyttet hovedkvarteret til Pátzcuaro i 1540. Vasco de Quiroga forsøkt blant annet å gjøre purépechaene mindre avhengig av spanjolene ved å lære dem opp i ulike håndverk som kunne gi inntekter, og han etablerte skoler og sykehus. Han igangsatte også byggingen av den store basilikaen i sentrum. Byen. Byen Pátzcuaro ligger i 2 200 meters høyde i det sentrale høylandet, og var tidligere ganske isolert på grunn av fjellene rundt. Like nord for byen ligger Pátzcuarosjøen, en av Mexicos høyest beliggende sjøer. Byen har beholdt sin søvnige og gammeldagse atmosfære, og består for det meste av enetasjes hus i murstein eller brent leire med røde tegltak. Gatene er brolagte. Midt i byen ligger plassen Plaza Vasco de Quiroga, kjent som Plaza Grande (Stortorget) av de lokale. Mye av plassen er dekket av gressplener, og Vasco de Quirogas statue står midt på. "Basilica de la Nuestra Señora de salud", som er byens største kirke og viktigste helligdom, ligger øst for sentrum. Denne kirken ble bygd mellom 1546 og 1554. Collegio de San Nicolas, en videregående skole, ble grunnlagt av Don Vasco de Quiroga i 1540. Her finnes i dag Museet for folkekunst og arkeologi, men utstillinger fra området rundt Pátzcuarosjøen. Jesuittkirken ble bygd i 1546. Huset med de elleve gårsrom (Casa de los onze patios) ligger også i byområdet. Dette tidligere klosteret, grunnlagt av dominikanerinnene i 1747, er i dag et sentrum for lokalt håndverk, og man kan se kunstnerne arbeide her. Kultur. Dansen "El baile de los viejitos" ('De gamle menns dans') er en av de mest kjente urfolkdansene i Mexico. Den fremføres på hoteller og på plassene i byen, og med maskene av smilende eldre menn understrekes det at i Mexico er alderdommen en tid for å nyte fruktene av livet. Pátzcuaro er også kjent for "nieve", iskrem. Det finnes en rekke ulike smaker, enten det er fløteis eller sorbet. Pátzcuaro er også et sentrum for håndverk. Her kan man beundre allslags tekstiler, slik som duker, tradisjonelle klær, tepper farget med rødfargen hennequen og sarapes (ponchoer). Det er også andre håndtverksprodukter som purépecha-masker, lakkerte bokser og brett, også de ofte farget rødt med hennequen. Gamle Aker kirkegård. Gamle Aker kirkegård, sett mot Grønland og Ekebergåsen Gamle Aker kirkegård omkranser Oslos eldste bygning, Gamle Aker kirke fra 1100-tallet. Kirken og kirkegården har adresse Akersbakken 26, og danner et grøntareal som strekker seg mellom Telthusbakken og Akersbakken i Oslos nordlige sentrumsområde. Like sør-vest for gravlunden ligger den større og mer kjente Vår Frelsers gravlund. I berget under kirken og kirkegården finnes det fortsatt spor etter gruvedrift fra middelalderen. Også kirkegårdens historie strekker seg tilbake til middelalderen, mens de yngste delene er anlagt på 1940-tallet. Kirkegården ble også utvidet i 1918 og 1929. I dag benyttes gravplassen kun ved urnenedsettelse for personer med tilknytning til menigheten. Under andre verdenskrig ble dronning Mauds sarkofag i all hemmelighet oppbevart i Gamle Aker kirke. Se også. Liste over gravlunder i Oslo Kjølsdalen kirke. Kjølsdalen kirke er en langkirke fra 1940 i Eid kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Agnar Christensen. Agnar Hallsten Sjøvoll Christensen (født 1. mai 1969) er en norsk fotballtrener, for tiden del av Tromsø Idrettslag. Han er bror til Roar Christensen som spilte ni sesonger for TIL. Spillerkarriere. Christensen har spilt 569 kamper for Grovfjord Idrettslag. Han debuterte for A-laget dahan var 16 år og 15 dager, noe som er rekord for klubben. Trenerkarriere. Christensen var spillende trener i Grovfjord Idrettslag i 1997. Han førte damelaget til Medkila Idrettslag til en sensasjonell cup-triumf i 2003. Han ble hentet som assistenttrener til Tromsø IL før 2006-sesongen under Ivar Morten Nordmark. Christensen fortsatte i denne rollen da Steinar Nilsen overtok treneransvaret for TIL. Før Nilsen overtok, hadde Christensen hovedansvaret for TIL i to seriekamper. Han blir hovedtrener fra årsskiftet 2012/13. Stårheim kirke. Stårheim kirke er en langkirke fra 1864. Den ligger på Stårheim i Eid kommune, Sogn og Fjordane. Dagens kirke er den fjerde kirken som står på stedet. Den første kirken på Stårheim var et huskapell for høvdingen som bodde der. Denne regner man med ble bygget på 1100-tallet en gang, men man hører ikke om den før i 1338, da det blir fortalt at illgjerningsmenn hadde satt fyr på kirken. Kirken ble bygd opp igjen som en stavkirke som stod til rundt 1600 da det ble reist en tømmerkirke på Stårheim. Fra en synfaringsrapport fra 1686 vet vi at denne kirken var 19 meter lang og 9,5 meter bred. Denne kirken ble sterkt skadet i en brann i 1859, og det ble besluttet å bygge en ny kirke, til sterke protester fra soknestyret. Dagens kirke ble vigselet 4. desember 1864. Den står på samme grunnmur som den forrige kirken. På kirkegården utenfor kirken står en minnestein for salmedikteren Matias Orheim som kom fra Stårheim og ligger gravlagt på kirkegården. Arnold Haukeland. Arnold Martin Haukeland (født 28. mars 1920 i Verdal, død 18. juni 1983 i Bærum) var en norsk billedhugger, og han er kjent som en av de fremste eksponentene for abstrakt skulptur i Norge i etterkrigstiden. Bakgrunn. Haukeland vokste opp i Sarpsborg. Etter fire år elektroingeniørstudier ved NTH, avbrøt han studiene og ble elev av skulptørene Stinius Fredriksen og Per Palle Storm ved Det Illegale Akademi i Oslo 1944-45. Han studerte hos Raymon Martin ved Académie Colarossi i Paris (1946-47), i Italia og Frankrike (1948-49) og i Spania (1955). Han arbeidet fram til 1949 ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider på Vestfronten på Nidarosdomen med bl.a. "Håp" og "Moses" og senere "Maria med jesusbarnet", samt en rekke andre hoder rundt på domen. Vant konkurransen om et frihetsmonument i Bærum i 1947. Haukeland debuterte på Høstutstillingen i 1948 med verkene "Dansk Poet", "Forarbeid til Brønnskulptur" og "Islandsk kvinne". Etter at han i 1958 gikk over til et abstrakt uttrykk, med gjennomgående bruk av stål, ble Haukeland regnet som en sentral representant for denne tradisjonen, og utførte mange monumentalarbeider. Fontenen foran Rådhuset i Sandvika, "Elementene", var det første tilfellet i Norge av en tilnærmet abstrakt skulptur brukt som offentlig utsmykning. "Air" på Universitetsplassen på Blindern var den første monumentale, nonfigurative skulptur reist i friluft i Norge. Skulpturen ble bestilt etter Haukelands gjennombruddsutstilling på Kunstnernes hus i 1961 sammen med Jakob Weidemann. Utstillingen kom etter en lengre inspirasjonsreise i bl.a. Hellas. Haukeland deltok på utstillinger fra 1948 i Norge, Brasil (Bienal de São Paulo), Frankrike (Rodin-museets hage), Belgia, Tyskland, England, Danmark, Sverige, Finland og Island. Haukeland representerte Norge på Verdensutstillingen i Montreal i 1967. Haukeland bodde og hadde atelier på Nesodden fra 1948-55. 1 1955 flyttet han til Vallerkroken i Bærum der han bodde og arbeidet de siste 28 årene av sitt liv. Selv om Haukeland fra førtiårsalderen av fokuserte på et nonfigurativt uttrykk, fortsatte han å lage byster gjennom hele karrieren. Nils Aas var assistent hos Arnold Haukeland 1961–64. Monumentalarbeider (kronologisk). Fra Høvikodden i Bærum med den 19 meter høye "Solskulptur". Bærum rådhus med rytterstatuen "Friheten". Storebrandbygget i Vika i Oslo med skulpturen Fuglen. "Maria med jesusbarnet" på toppen av rosevinduet på vestsiden av Nidarosdomen i Trondheim. "Sjøfartsmonument" på Vågen i Stavanger. Sagt om Haukeland. Arnold Haukeland var en av de fremste kjemperne for abstrakt skulptur i Norge på 60 og 70 tallet. Han medvirket ofte i samfunnsdebatter og huskes som en markant bannerfører for modernistisk kunst, til både irritasjon og glede. Haukeland ble skildret i en NRK-sendt dokumentarfilm med tittelen "Stålmannen Haukeland". I filmen ser vi blant annet "stålmannen" i sitt atelie i bar overkropp der han spiser et rått egg. Dikteren Johan Borgen skriver derimot "...det jeg ser mest hos han er ømheten." Billedhuggeren ble av familie og venner kalt for "Pan", etter den greske guden med samme navn. Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige. "Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige", svensk originaltittel "Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige", er ei barnebok av Selma Lagerlöf, utgitt i to bind i 1906 og 1907. Jorn. Jorn er et norsk heavy metal-band med vokalisten Jørn Lande som frontfigur. Bandet ble etablert i 2000 av Lande og debutalbumet "Starfire" ble utgitt samme år. Bandet var hovedartist på ProgPower USA i 2006, og de spilte blant annet på Norway Rock Festival og Metal Heart Festivalen i 2007, samt Jorddunstfestivalen i 2009. De spilte på Norway Rock Festival også i 2010. Athboy. St.James Church, Kirke i Athboy. Athboy er en liten by i Meath i Republikken Irland, nær grensen til Westmeath. I middelalderen var Athboy et befestet punkt i the Pale. Owen Roe O'Neill tok den i 1643, og seks år senere slo Oliver Cromwell leir på Hill of Ward rett ved. På denne åsen, som også er kjent som Tlachtga, ble det holdt spesielle feiringer på den før-kristne festdagen samhain. Tårnet til byens protestantiske kirke er en rest av et karmelittkloster fra det 14. århundre. Rett ved denne kirken kan man se rester av bymuren. Vest for byen ligger Caucestown, som var klanen O'Bracains område. Cacestown Castle tilhørte denne klanen, som var kjent for sine bragder i krig. Julefergå. "Julefergå" var en norsk Julekalender som gikk på TV 2 første gang i 1995. Regien var ved Hans-Erik Saks. De fleste av de som medvirket i serien var medlemmer av jazzbandet The Brazz Brothers. Handlingen foregikk på Sunnmøre ombord på fergen MF «Svelå» (navnet refererer til det tradisjonelle salget av sveler i kafeteriaer på fergene langs Nord-Vestlandet) og i vraket av skuta «El Manjanas» på havbunnen under fergeleiet. Ombord på vraket bodde det tre cubanere som overlevde forliset i en luftlomme i skroget. De hadde med seg den største gullskatten som noen gang har vært på Mørekysten, foruten 2000 julestjerner og en mengde messinginstrumenter. En skummel type steg om bord i fergen i håp om å finne skatten som ble voktet av et spøkelse. Den enkelte skuespiller hadde flere roller i denne serien. Det var et sterkt element av humor i dialog og handling. Mye grenset til det absurde, for eksempel at noen skulle overleve i et skipsvrak i flere tiår, at skipet skulle til en musikk- og møbelfestival i Sykkylven og de merkelige rutinene og påfunnene til besetningen på ferga. Interiørscenene ombord i fergen MF «Svelå» ble innspilt i salong og bysse ombord på Rogaland Trafikkselskap AS' ferge «Vollsøy» ved kai i Bergen, mens de få eksteriørscenene viser Møre og Romsdal Fylkesbåtars ferge MF «Edøy». Dale kirke (Fjaler). Dale kirke (Dale kyrkje) er en langkirke fra 1864 i Fjaler kommune, Sogn og Fjordane fylke. Den nåværende kirken er en tømret langkirke i tradisjonell stil. Ny-gotiske trekirker av denne typen ble det bygget mange av i Norge i andre halvdel av 1800-tallet. Kirken ble reist av byggmester Øvrehus fra Hosanger og den kostet rundt 5000 spesiedaler. Kirken har rundt 550 sitteplasser og har vært hovedkirke i Fjaler siden 1894. Det finnes ingen sikre opplysninger om når den første kirken ble reist i Dale etter at kristendom kom til landet for rundt 1000 år siden. Trolig var den første kirken en stavkirke. I det historiske dokumentet Bergen Kalvskinn fra ca. 1350 er ”Dalskirkue” nevnt. Det var trolig den andre kirken i Fjaler. Denne ble revet i 1593 for å gi plass for en ny kirke; en tjærebredd, bordkledd tømmerkirke, som ble stående fram til 1863. Den kjente landskapsmaleren Anders Askevold har den med på et oljemaleri fra Dalsbygda i 1853. I 1772 ble alle kirkene i prestegjeldet solgt på auksjon og kom i privat eie, men i 1860 ga konsul Jansen kirken til Dale kyrkjelyd uten vederlag. Da denne kirken ble for liten og dessuten var i dårlig stand, ble den revet i 1863 og den nye kirken sto ferdig året etter. Adkomst til stedet er via Rv57. Clonard (Meath). Clonard er en liten landsby i Meath i Republikken Irland. Den ligger ved hovedveien N4 mellom Kinnegad og Ballynadrumny. Stedet hadde i middelalderen et stort kloster, kjent som Clonard abbedi. Det ble grunnlagt i det 6. århundre av St. Finnian, og var en periode sete for bispedømmet Meath. Det er bevart ruiner av en normannisk festning. Bellewstown. Bellewstown er en landsby i Meath i Republikken Irland. Den ligger ved høyden Crockafotha, med utsikt mot Mournefjellene i nord og Irskesjøen i øst. Det har blitt arrangert hesteveddeløp i landsbyen i flere århundrer; det første dokumenterte løpet er nevnt i "Dublin Gazette" fra august 1726. I 1780 klarte George Tandy, en tidligere borgermester i Bellewstown, å overtale Georg III til å sponse et løp. Det fikk navnet «His Majesty's Plate» med en verdi på hundre pund, noe som var en svært stor sum dengang. Folkestad bedehuskapell. Folkestad bedehuskapell er et kapell fra 1913 i Fjaler kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Blodtåka. Blodtåka er en tenkt effekt, som kan oppstå når mange store avis- og medieredaksjonene dekker en sak som de opplever som særlig interessant, viktig eller aktuell. I en artikkel i N24 defineres blodtåka som: «den tilstanden som oppstår når alle dei store redaksjonane dekkjer den same dramatiske hendinga til same tid, og dekninga blir så omfattande at det er farleg.» Vanligvis etter kritikk mot profilerte personer. Ofte brukt for å beskrive at man mener skribenter, journalister og redaktører begynner å tenke i flokk. Typisk: «"når blodtåka siger inn over redaksjonene"». Begrepet gir assosiasjoner til lynsjeraid, berserkgang, blodtørst, gjengmentalitet, massesuggesjon, etc. Media selv argumenterer ofte med at effekten er vanskelig å unngå, ved at offeret for kritikken kan oppleve det samlede mediepresset som umenneskeleg stort, selv om den enkelte avisen eller nyhetsredaksjonen isolert sett har hatt en rimelig dekning av saken. Det er da massen av saker fra tv, radio, aviser og nettaviser som utgjør mediepresset. Typiske saker der begrepet ble hyppig benyttet var Kontroversen rundt LO-leder Gerd-Liv Valla i 2007, og Økokrims etterforsking av Tore Tønne som endte med at han tok sitt liv. Avistegnere kan også bli grepet av blodtåka, Finn Graff har uttalt: «Men jeg har nok vært med i blodtåka til journalistene noen ganger, dessverre.» Gormanston (Meath). Gormanston er en landsby i Meath i Republikken Irland. Gormanston Castle var fra det 14. århundre sete for Prestonslekten, som klarte å holde fast på sine eiendommer gjennom flere århundrer selv om de var katolikker og dermed egentlig ikke hadde rett til å eie fast eiendom. Slektens overhode har tittelen vicomte Gormanston, og er den høyest rangerte irske vicomte. Slekten solgte slottet i 1950-årene; det ble kjøpt av fransiskanerordenen, som opprettet Gormanston College, en internatskole for gutter. En av det irske flyvåpenets baser ligger utenfor byen. Mesoskala konvektivt system. Et mesoskala konvektivt system er en rekke med tordenbyger, som er organisert på større skala enn individuelle tordenbyger, og vanligvis varer de flere timar. Disse systemene kan ha rund form eller danne seg i linjer, og inneholder systemer som tropiske sykloner, bygelinjer og mesoskala konvektive sammensetninger. Systemen blir ofte brukt om samlinger av tordenbyger som ikke er innenfor størrelsen, formen eller varigheten til mesoskala konvektive sammensetninger. Francesco Zappa. Francesco Zappa (fra Milano, kreativ periode 1763–1788) var en italiensk cellist og komponist. Navnet hans ble brukt som tittel på et album laget av den amerikanske musikeren Frank Zappa i 1984. Albumet inneholder verker som er komponert av Francesco Zappa. Lite er kjent om Zappas liv og virke, og den informasjonen vi har kommer hovedsakelig fra hans egne utgivelser og manuskript. Zappas første kjente arbeidsgiver var grev Catani fra Sicilia, hans første verk "6 Trio sonatas" er dedikert til Catani. Siden var han i tjeneste hos Prins Edward, Hertug av York under dennes opphold i Italia i 1763 og 1764. I 1771 gjorde Zappa en turne i Tyskland, og på 1780 tallet var han ansatt i Haagmed tittelen "Maître de musique à la Haye" (Haags musikkmester). Eksterne lenker. Zappa Zappa Gullstein. Gullstein var kommunesenteret i tidligere Tustna kommune frem til den ble slått sammen med Aure kommune 1. januar 2006. Stedet ligger nord på Tustnaøyen ved Sålåsundet. Det ble etter sammenslåingen etablert servicekontor på Gullstein for å ivareta en del av de kommunale servicefunksjonene for innbyggerene i den tidligere kommunen. Foruten servicekontoret har kommunen sykehjem på stedet, det er også eldreboliger i nærheten. Det ene av kirkebyggene på Tustna, Gullstein kirke, ligger plassert her. Fra Gullstein går broen Soleimsundbrua over Sålåsundet (Soleimsundet) til øyen Stabblandet, den er en del av riksvei 680 som går gjennom kommunen. Broen ble åpnet 1. juli 1978, før dette var det fergeforbindelse mellom de to øyene. Riksvei 680 ligger på nordsiden av Tustnaøyen mellom Gullstein og Tømmervåg, det er alternativ rute langs fylkesvei 370 på sørsiden av øyen. Chinchilla. Chinchillaen er en gnager som opprinnelig kommer fra Andesfjellene i Sør-Amerika. Sammen med de større viscachaene utgjør de haremusfamilien. Dyrene har en kroppslengde på ca 50 cm, hvorav halen utgjør i underkant av halvparten. Normal kroppsvekt er 500-800 gram. Chinchillaene har ekstremt myk pels, med 60-80 hår per hårsekk. Omfattende jakt har ført til at frittlevende chinchillaer har blitt et sjeldent syn. Tidligere var chinchillaen utbredt i Chile, Peru, Argentina og Bolivia, men den er nå utryddet i det meste av dette området. Bare i noen få områder i Chile finnes det ville chinchillaer i dag. Det drives oppdrett av chinchilla for pelsindustrien, samt for hold av chinchillaer som kjæledyr. Arter av chinchilla. Sammenligning mellom de to artene av chinchilla Forskjellene mellom de to artene er små. Korthalet chinchilla har, som navnet antyder, en kortere hale. Den er dessuten kraftigere bygd over nakke og skuldre, og har noe kortere ører sammenlignet med den langhalede chinchillaen. Chinchillaer i fangenskap er en krysning av de to artene, men ligger tett opp til langhalede chinchillaer. Habitat. Chinchillaenes naturlige habitat er i Andesfjellene, hvor de lever i høyder opp mot 6000 moh. Habitatet kjennetegnes ved at det er svært tørt og kjølig, ofte med store temperatursvingninger. I dette tørre høyfjellsområdet livnærer de seg blant annet av bark, røtter og tørt gress – generelt sett et fiberrikt kosthold. Inntaket av vann kommer helst gjennom det de får i seg gjennom den faste føden, samt duggen på plantene de spiser. Chinchillaene er tilpasset temperaturforholdene i området ved at deres pels er den tykkeste blant alle landdyr, kun overgått av havoterens pels. Med 20.000 tynne hår per kvadratcentimeter beskyttes chinchillaene mot de sterke temperaturvariasjonene som forekommer mellom dag og natt. Renholdet av pelsen foregår ved at dyrene ruller seg i fin, vulkansk sand som absorberer skitt og fett. Vann blir derimot unngått, ettersom den tette pelsen vanskelig tørker og problemer med sopp derfor lett kan forekomme. Dyrene svetter heller ikke, men reduserer overflødig varme ved å øke blodgjennomstrømningen i de store ørene. Chinchillaen er et typisk byttedyr. Blant deres naturlige fiender finner man rovfugler, stinkdyr, kattedyr, slanger og villhunder. Chinchillaen forsvarer seg mot slike farer ved å flykte i stor hastighet. Om et rovdyr forsøker å ta tak i en chinchilla, bedres fluktmulighetene ved at pelsen faller av i hårdotter. Haletippen kan også lett brytes av om den holdes fast. Forsøk på å introdusere chinchillaer til andre områder enn Andesfjellene har mislyktes, noe som vitner om chinchillaens sterke tilpasning til forholdene i Andesfjellene. Atferd. Chinchillaer er sosiale dyr som lever i grupper. Disse gruppene kunne omfatte flere hundre eksemplarer, men i nåværende naturlige bestander er disse tallene gjerne noe lavere grunnet det reduserte antallet individer totalt sett. De kommuniserer med hverandre ved hjelp av en rekke lyder og former for "pip" og "bjeff". Ved aggresjon eller om den føler seg truet og uten mulighet for å flykte, svarer chinchillaen ved å tisse. Konflikter mellom chinchillaer er likevel forholdsvis sjeldne, forutsatt at de har et stort nok område å utfolde seg på. Chinchillaene er nattdyr og særlig aktive ved skumring og daggry, mens de for det meste holder seg i ro på dagtid. I fjellandskapet gjemmer de seg i steinrøyser og fjellsprekker, eller i store kaktuser og andre planter hvor de graver ganger. Deres utseende vitner om tilpasning til et liv med lite dagslys: De store ørene sørger for en god hørsel, mens de lange følehårene gjør at chinchillaene kan føle seg frem i mørke ganger. De store svarte øynene gir derimot et relativt dårlig syn. Dyrene besitter dessuten svært god spenst, og kan foreta hopp på opp mot 1,8 meters høyde. Halen fungerer da som en balansestang. Reproduksjon. I det fri lever chinchillaer i omtrent 10 år, mens de i fangenskap kan bli opptil 20 år gamle. Sammenlignet med andre gnagere har chinchillaene lang drektighetstid, på hele 111 døgn. De pleier å få 1-4 unger per kull, hvor to unger er det mest vanlige og én unge er nest mest vanlig. Tilfeller av fem og flere unger i et kull forekommer, men er svært sjeldent. På grunn av den lange drektighetstiden fødes chinchillaene med pels og åpne øyne, og med en vekt som vanligvis er mellom 40 og 70 gram. Chinchillaer blir kjønnsmodne når de er rundt fem måneder gamle, men det finnes tilfeller hvor hunnen har blitt kjønnsmoden allerede ved 12-ukersalderen. Jakt og tradisjonell bruk. Lite er kjent om det tidlige forholdet mellom chinchillaer og mennesker. Selve navnet "chinchilla" er knyttet til Chincha-folket i Peru, som jaktet de små dyrene for både mat og klær. Chinchaene ble i løpet av 1400-tallet erobret av og innlemmet i Inkariket, og det å kle seg i chinchillapels ble nå forbeholdt de kongelige blant inkaene. Når så de spanske conquistadorene på 1500-tallet erobret Inkariket, knyttet de kjennskap til de små gnagerne og ga dem navnet chinchilla, "lille Chincha". Etter spanjolenes inntog i Sør-Amerika ble chinchillapels populært ved det spanske hoffet, men dets popularitet spredte seg ikke til det øvrige Europa før på 1700-tallet. Dette innledet en omfattende jakt på dyret, som på sikt førte til at frittlevende chinchillaer tidlig på 1900-tallet var blitt et sjeldent syn, noe det fremdeles er i dag. Forsøk på å redde villbestanden av chinchillaer fant sted fra tidlig 1900-tall, og i 1910 la de fire Sør-Amerikanske landene (Argentina, Bolivia, Chile og Peru) med frittlevende bestander ned forbud mot å jakte og eksportere chinchillaer. Den enslige konsekvensen av dette ble økte pelspriser. Sterk beskyttelse fikk dyrene først i 1983, ved opprettelsen av et nasjonalreservat i Chile. Oppdrett. Startskuddet til oppdrett av chinchillaer kom i 1918, da amerikaneren Mathias Chapman befant seg i Chile og knyttet kjennskap til chinchillaene. I løpet av de neste årene klarte Chapman å samle sammen elleve eksemplarer og å skaffe tillatelse til å i 1922 eksportere disse til California. Eksporten lyktes og systematisk oppdrett av chinchillaer ble iverksatt i 1923, og slik avl spredte seg i løpet av de neste tiårene til Canada og Europa. Hensikten med avlen var å forsyne pelsindustrien. I årene rundt 1960 oppstod det under avl flere fargemutasjoner som gjør at chinchillaer i dag også kan forekomme i andre farger enn den opprinnelige, standard grå. De vanligste fargemutasjonene er black velvet (TOV), beige, sølvmarmorert (hvit), ebony, violet og safir. De to sistnevnte er recessive farger, og kan være vanskelige å få tak i på kjæledyrmarkedet. Oppdrettere pleier å kombinere de ulike fargemutasjonene med hverandre, og det finnes derfor en hel rekke ulike fargekombinasjoner. Noen av de mest vanlige kombinasjonsfargene er rose (hvit + beige) og brown velvet (tov + beige). I dag drives det ikke pelsoppdrett av chinchillaer i Norge, men det foregår fremdeles i en hel rekke land, inkludert våre naboland Danmark og Sverige. Norske chinchillaoppdrettere avler chinchillaer som kjæledyr, og det avholdes utstillinger hvor chinchillaene poengbedømmes. Nordisk forening for selskapschinchilla Norge har i dag 15 godkjente oppdrettere. En hel rekke uregistrerte oppdrettere finnes også. Som kjæledyr. I chinchillaens opprinnelsesområde ble de lenge holdt som kjæledyr av lokalbefolkningen, noe som ble beskrevet av blant andre zoologen Alfred Brehm på 1800-tallet. I resten av verden var dette lenge uvanlig, og i den grad det forekom var det oftest som et resultat av at det økende antallet oppdrettere ga bort eksemplarer som husdyr i tilfeller hvor pelsen ikke holdt god nok standard. Særlig kraftig økte interessen for chinchillaer som husdyr fra 1990-tallet, selv om det fremdeles er forholdsvis uvanlig i Norge. Den økte populariteten skyldes blant annet at chinchillaenes pels ikke utskiller de samme allergener som blant annet hund og katt, og derfor fremstår som et alternativ for mange allergikere. Hold av chinchillaer kan likevel være problematisk overfor andre typer allergi, knyttet til støv fra sanden de bader i, høyet de spiser og sagflisen som brukes som bunnstrø. Disse problemene kan løses eller begrenses ved å la chinchillaen bade i en sandkasse med tak over, benytte miljøpellets som bunnstrø og høybriketter i stedet for løst høy. Guddal kirke. Guddal kirke (Guddal kyrkje) er en langkirke fra 1686 i Fjaler kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 135 plasser. Tyndareos. Tyndareos (gresk: Τυνδάρεως) var i henhold til gresk mytologi en spartansk konge, sønn av Oibalos (eller Perieres) og Gorgofone (eller Bateia), ektemann til Leda og far til Helena, Kastor og Polydevkes, Klytaimnestra, Timandra, Foebe og Filonoe. Hans kone Leda ble forført av Zevs som hadde forkledd seg som en svane. Hun la to egg som hvert produserte to barn. Ifølge den vanlige versjonen var Polydevkes og Helena Zevs' barn fra det ene egget, mens Kastor og Klytaimnestra var Tyndareos barn fra det andre egget. Tyndareos hadde en bror kalt Hippokoon som tok makten og sendte Tyndareos i eksil. Han ble gjeninnsatt av Herakles som drepte Hippokoon og hans sønner, inkludert Lykon. Tyndareos andre bror var Ikarios som var far til Penelopeia. Da Thyestes tok makten i Mykene, kom to prinser, Agamemnon og Menelaos, i eksil til Sparta hvor de bodde i mange år som gjester. Helena og Trojakrigen. Helena var ansett som den vakreste kvinnen i verden, og da det var tid for henne å bli gift var det mange greske fyrster som kom for å søke hennes hånd. Blant dem var Odyssevs, Ajax den store, Diomedes, Akilles, Patroklos, Idomenevs, og foruten også Menelaos og Agamemnon. Alle bortsett fra Odyssevs brakte med seg mange og rike gaver. Helenas favoritt var Menelaos som i henhold til en del kilder ikke kom i egen person, men ble representert av sin bror Agamemnon som valgte å støtte sin sak ved å gifte seg med Helenas søster Klytaimnestra. Tyndareos ville ikke akseptere noen av gaver, men heller ikke ville han avvise noen av frierne i frykt for å fornærme dem og skape grunnlag for ufred. Odyssevs lovte å løse problemet på tilfredsstillende vis om Tyndareos støttet ham i hans frier til Penelopeia, datteren til Ikarios. Tyndareos gikk med på dette og Odyssevs foreslo deretter at for at en beslutningen skulle bli gjort, måtte alle frierne sverge en felles ed på å forsvare den valgte ektefellen mot den som kom til å krangle mot den utvalgte. Denne strategien var vellykket og Helena ble gift med Menelaos. Til sist gikk av som hersker i Mykene til fordel for sin svigersønn og Menelaos ble da konge av Sparta. En del år senere kom den trojanske prinsen Paris til Sparta for å gifte seg med Helena ettersom han fått løfte av gudinnen Afrodite om at hun ville elske ham. Helena dro sammen med ham, enten for hun ble forelsket eller hun ble røvet, alt etter hvilken kilde, og etterlot Menelaos og sin ni år gamle datter Hermione. Menelaos aktet å få henne tilbake og tilkalte alle de tidligere frierne og krevde at de levde opp til eden de hadde gitt, hvilket førte til krigen mot Troja og at Helena ble ført tilbake til Sparta. Senere hendelser. I henhold til Euripides' drama "Orestes" var Tyndareos fremdeles i live da Menelaos kom tilbake fra trojanerkrigen, og han forsøkte å få sitt barnebarn Orestes dømt til døden for mordet på Tyndareos datter (og Orestes' mor), Klytaimnestra., men i henhold til andre redegjørelser hadde han dødd før Trojakrigen. I uansett tilfelle giftet Orestes seg til sist med sin kusine Hermione. Kastor og Polydevkes døde, og i en del utgaver av myten ble de gjort til guder. I henhold til Homers "Iliaden" var Helena fortsatt uvitende om sin brødres død i det tiende året av Trojakrigen ettersom hun i eposets tredje sang leter etter dem blant grekerne og er overrasket over ikke å finne dem. Det antyder at Kastor og Polydevkes døde en tid etter at Helena dro til Troja, men før selve krigen. Hellevik bedehuskapell. Hellevik bedehuskapell er et kapell fra 1978 i Fjaler kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i mur og tre og har 120 plasser. Class of 1984. "Class of 1984" er en kanadisk actionthriller- og dramafilm fra 1982 regissert av Mark L. Lester. Hovedrollene spilles av Perry King, Roddy McDowall og Timothy Van Patten. Soundtrack av Alice Cooper med "I Am the Future". Handling. I denne action-thrilleren følges musikklæreren Andy Norris (Perry King) som gjør en skjebnesvanger feilvurdering da han står opp imot pøblene på den beryktede skolen «Lincoln High», en skole full av ungdomskriminelle. Gjenglederen Peter Stegman (Tim Van Patten) skyr ingen midler for å beskytte sine eneområder, selge dop, drive hallikvirksomhet og sørge for at skoles elever og ansatte lever i stadig frykt. Ettersom konflikten mellom lærere og elever intensiveres er det klart at noen blir nødt til å vike unna eller møte konsekvensene. I filmens siste halvdel utvikler det seg en kamp på liv og død mellom læreren og gjengen da de kidnapper hans kone. Det hele kulminerer i skolens bygninger på kveldstid der begge sider tar alle midler i bruk. Læreren klarer å eliminere gjenglederens hjelpere og til slutt står han ansikt til ansikt med gjenglederen på skolens tak, bare en av dem vil forlate stedet i live. Om filmen. "Class of 1984" ble gitt ut i 1982 og forutså den voldelige utviklingen på amerikanske high schools. Filmen ble den gang kritisert for å være overdreven og usannsynlig, men det gikk ikke mange år før filmens skildring av et skolemiljø full av våpen, narkotika og kriminalitet var et faktum i det virkelige liv. Filmen er lagd som et futuristisk fremtidsdrama og regnes som en kultfilm. Filmen har flere likhetstrekk med klassikeren "Vend dem ikke ryggen" ("Blackboard Jungle") fra 1955. Michael J. Fox har en av sine aller første filmroller her. Filmsensuren. Filmen ble aldri vist på kino i Norge da den ble funnet for voldelig. Den ble utgitt på video i 1984 i en minimalt klippet versjon. Denne utgaven var fortsatt såpass voldelig at den i løpet av få år ble forbudt også der. Filmen ble en av symbolene på videovold i Norge på 1980-tallet. En sterkt sensurert versjon ble utgitt på video på 90-tallet. Voldsscenene som ble omtalt innbefattet en som ble drept på en sirkelsag, en som ble brent levende og en voldtekt. Filmen ble også forbudt i Storbritannia, Island og Finland på 80-tallet. Mange andre land ble den tillatt i en klippet versjon. I 1985 gikk Norsk Lærerlag til anmeldelse av filmen. De beskrev den som en "kokebok" for hvordan ungdomsgrupper kan terrorisere blant andre lærere uten å bli stilt ansvarlige for sine handlinger. Filmen ble utgitt usensurert på DVD da filmsensuren falt i 2003. Turid Balke. Turid Balke i 1958, i arbeid med Balkeby-figurer.Figurer fra «Balkeby». Skipet er 33 cm fra baug til hekk. Turid Balke (født 25. juli 1921 i Kirkenes, død 5. januar 2000 i Oslo) var en norsk skuespiller, regissør, barnebokforfatter og scenograf. Turid Balke filmdebuterte 1953 i den norske filmen "Brudebuketten". Sist kjent som den plagsomme naboen fru Smith i TV2s "Karl & Co". Biografi. Balke scenedebuterte i 1952 og har vært ansatt ved Trøndelag Teater, Folketeatret og Chat Noir, samt frilansoppdrag ved flere scener, blant andre ved Sødra Teater i Malmø i 1959. Blant hennes tidlige teaterroller kan en nevne Petrea i "Det lykkelige valg", Hilde i "Fruen fra havet" og Kvitugla i Olav Duuns "Medmenneske". Hun har utover sin skuespillerkarriere skrevet og iscenesatt en rekke stykker for barn, blant annet "En modig mygg" som hun blant annet satte opp på Nationaltheatret i 1972. Fra 1972 var hun sammen med Pernille Anker med på å starte opp barneteatervirksomheten ved Scene 7, og de to startet i 1975 frilansgruppen Filiokusteatret, der Balke var en drivende kraft frem til 1982. Turid Balke har også gjort seg bemerket i flere barnefilmer, blant annet i Ivo Caprinos "Ugler i mosen" fra 1959 og de to "Kamilla og tyven"-filmene. Hun har utover det hatt biroller i en rekke norske filmkomedier slik som "Lån meg din kone" (1958), "Sønner av Norge" (1961), "Alle tiders kupp" (1964) og "Noe helt annet" (1985). Hun hadde også en liten birolle i den amerikanske action-eventyr-filmen "Den 13. krigeren" fra 1999. Turid Balke hadde også utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole og både malte og laget fargerike treleker, som gnavbrikker og små hus og figurer i det hun kalte «Balkeby», inspirert av hennes barndoms Kirkenes. Hun fikk Kulturdepartementets illustrasjonspris for tegningene i "Det begynte en fredag i Finvik". Turid Balke var oldebarn av maleren Peder Balke. Holmedal kirke (Askvoll). Holmedal kirke (Holmedal kyrkje) er en langkirke fra 1869 i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre, har 400 plasser og er i stavkirkestil. SC Heerenveen. SC Heerenveen er en nederlandsk (frisisk) fotballklubb fra Heerenveen. Klubben spiller til daglig i Eredivisie, og spiller sine hjemmekamper på Abe Lenstra Stadion. Historie. Sportclub Heerenveen ble stiftet 20. juli 1920 i byen Heerenveen, Friesland som "Athleta". De byttet senere navn flere ganger, til "Spartaan", og deretter til "vv Heerenveen" i 1922. Mens Nederland var okkupert av Tyskland, vant klubben mesterskapet i Nord-Nederland tre ganger, og etter slutten av andre verdenskrig vant de den samme tittelen seks ganger på rad. Klubbens dominans skyldes mye på grunn av datidens trener Abe Lenstra, en legende i klubben som har fått arenaen oppkalt etter seg. I denne perioden førte Lenstra klubben til en historisk seier over Ajax. De lå under 1-5 med 25 minutter igjen å spille, men snudde kampen og vant 6-5. På 1950-tallet gikk det nedover med klubbens dominans, og etter at nederlandsk fotball ble profesjonell forlot Lenstra klubben til fordel for Sportclub Enschede. I 1974 var klubben nær konkurs, men for å sikre fortsatt eksistens, ble den profesjonelle delen av klubben omdøpt til "SC Heerenveen". Klubben ble fra 1983 til 2006 ledet av president Riemer van der Velde, den lengste perioden en president i en nederlandsk klubb har hatt stillingen sammenhengende. Heerenveen har hatt flere gode spillere i stallen som har gitt klubben store overgangssummer ved salg. Salg av spillere som Klaas-Jan Huntelaar, Afonso Alves, Danijel Pranjic, Ruud van Nistelrooy og Jon Dahl Tomasson har ført til at klubben har en solid økonomi. Trond Sollied ledet Heerenveen i sesongen 2008/09, og vant KNVB-cupen med klubben, før han kort tid etter fikk sparken. Dette ble klubbens første store tittel, da de 17. mai 2009 slo Twente på straffekonkurranse i den nederlandske cupfinalen, etter at stillingen var 2-2 ved full tid. Meritter. Heerenveen, SC Heerenveen, SC Heerenveen, SC Askrova bedehuskapell. Askrova bedehuskapell er et kapell fra 1957 på Askrova i Flora kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i mur og har 120 sitteplasser. Historie. Huset ble bygget av Kristoffer Stensbakk, men mye arbeid ble også gjort på dugnad. I tillegg til innsamlede midler på 20 000 kroner ble det tatt opp et lån på 40 000 kroner for å finansiere bygget. Allerede etter fem år ble det utvidet med større inngangsparti og toalett på nordsiden av bygningen. I 1964 fikk bygget klokketårn, og i 1965 ble det kjøpt inn nytt orgel. I 1988 ble det innvendige flate taket byttet ut med en hvelvet himling. Altertavla har motivet "Jesus frelser Peter" og er malt av Wilhelm Bjørknes. Innvielsen. Selv om man fra begynnelsen hadde tenkt å bygge et tradisjonelt bedehus på Askrova, overbeviste sokneprest Hjalmar Tjelta initiativtakerne om at det ville være mer fornuftig å bygge et bedehuskapell som kunne innvies til kirkelig bruk. Da kunne gudstjenester, dåp, konfirmasjoner og begravelser holdes i lokalet. Slik ble det da også, og 14. april 1957 ble bygget vigslet av biskopen i Bjørgvin bispedømme, Ragnvald Indrebø i nærvær av en rekke geistlige: Hjalmar Tjelta, Salamon Steinhovden, Einar Tuvin og Steinar Ihle, som også spilte orgel. Det var første kirkevigsling i Sogn og Fjordane etter andre verdenskrig. Klaas-Jan Huntelaar. Klaas-Jan Huntelaar (født 12. august 1983 i Voor-Drempt i Bronckhorst) er en nederlandsk fotballspiller som spiller spiss for den tyske fotballklubben Schalke 04 og det. Han har tidligere spilt for flere europeiske storklubber som AFC Ajax, Real Madrid og AC Milan. Klubbkarriere. Huntelaar begynte sin karriere i den lokale fotballklubben v.v. H. en K., i dag kjent som HC'03. PSV-speider Jeroen Karssies anbefalte Huntelaar å gå til De Graafschap da han var 11 år. Huntelaar fulgte rådet, til tross for interesse fra blant annet Go Ahead Eagles. Avstanden fra Drempt til Deventer ble imidlertid for lang og dermed falt valget på De Graafschap. I 2000 dro Huntelaar til PSVs ungdomsakademi, hvor etterhvert fikk et godt rykte, ved at han scoret mange mål for akademiet. Allikevel fikk Huntelaar bare én kamp for PSVs første lag. 23. november 2002 kom han inn for Mateja Kežman og spilte 15 minutter, i PSVs 3–0-seier over RBC Roosendaal. Huntelaar ble så for et halvt år utlånt tilbake til De Graafschap, året etter til AGOVV Apeldoorn. Der gjorde Huntelaar en god sesong, han ble toppscorer i nederlandsk førstedivisjon med 26 mål på 35 kamper. PSV var godt fornøyd med hvordan Huntelaar hadde utviklet seg i utlånsperioden og tilbød ham ny kontrakt. Huntelaar takket nei til ny kontrakt og gikk istedet til SC Heerenveen fra 1. juli 2004. I Heerenveen scorte Huntelaar 35 mål på 46 kamper. I januar 2006 ble han solgt til Ajax, hvor han blant annet scorte totalt 54 mål i serien, europacupen og for U20-landslaget i løpet av sesongen 2005-06. Det gjør Huntelaar til den nest beste målscoreren i Nederland på 50 år. Ajax. Huntelaar kom til Ajax i januar 2006, for 9,5 millioner euro. Han trente første gang med Ajax 8. januar 2006. Dette førte til at han ikke fikk muligheten til å score 19 seriemål for Heerenveen på en sesong, noe som ville vært rekord. Huntelaar ble raskt en fast spiller i Ajax-troppen som spiss, og scorte flere viktige mål for Ajax i sin første sesong. I sesongen 2005-06 scorte Huntelaar totalt 33 mål, 17 for Heerenveen og 16 for Ajax. Dermed ble han toppscorer i Æresdivisjonen. Med det kom han på topp 10-listen over mestscorende i æresdivisjonens historie. Også i cupen gjorde han det godt for Ajax, i Gatorade Cup scoret han to mål i semifinalen mot Roda JC, noe han også gjorde mot PSV i finalen. I sesongen 2006-07 var Huntelaar kaptein da Jaap Stam og Kenneth Perez ikke spilte. Denne sesongen scorte han 21 mål på 32 seriekamper. I cupen utlignet han i finalen mot AZ Alkmaar og han scorte også på sin straffe i straffesparkkonkurransen. Huntelaar scorte også tidenes første mål på Arsenals nye hjemmebane Emirates Stadium, i Dennis Bergkamps testimonial kamp den 22. juli 2006. *Huntelaar scorte kalenderåret 2006 flest seriemål i verden. Dette gjorde han for Heerenveen og Ajax. The International Federation of Football History and Statistics beregnet dette med utgangspunkt i de 50 største seriene i verden. Huntelaar endte med sine 35 mål på førsteplass foran Humerberto Suazo fra Colo-Colo og Alfredo Cristiano Jara fra Club Bamin Real Potosí Sesongen 2007-08 begynte meget bra for Huntelaar da han scoret 4 mål i åpningskampen mot sin gamle klubb De Graafschap, han feide alle tvil til side om hans form, som det hadde vært mye spekulasjoner om i nederlandske aviser før seriestart. Han scorte to mål i europacupen denne sesongen, og endte til slutt opp med 33 mål på 34 seriekamper. Huntelaar kom på tredje plass blant Europas toppscorere, samme år kom Cristiano Ronaldo på første plass. Real Madrid. Huntelaar går til spanske Real Madrid i januar 2009. Overgangen kostet spanjolene 20 millioner euro, men kan stige til 27 millioner euro avhengig av hvor mange mål han scorer. Klaas-Jan blir altså Real Madrids sjette hollender, og er Real Madrids første januar-signering 2008/2009. I det han ankom Madrid 3. desember 2009 beskrev han denne overgangen som en drøm som går i oppfyllelse. Schalke 04. Den 31. august 2010 ble det klart at Huntelaar signerte under på en kontrakt med Schalke 04 i overgang verdt 13 millioner euro. Internasjonal karriere. Klaas-Jan Huntelaar for Nederland i en vennskapskamp mot den 28. mars 2008. Huntelaar spilte 22 kamper for Nederlands U20-lag hvor han scorte 18 mål, noe som er rekord for Nederlands ungdomslandslag. Med U-laget vant han EM-U21 i 2006. Etter dette kom han på hvor han per desember 2008 har 18 kamper og 10 mål. 21. april 2006 hentet trener Marco van Basten ham inn in 33-mannstroppen som skulle til VM 2006 i Tyskland. 14. mai 2006 ble han derimot ikke funnet god nok for troppen, spissene Ruud van Nistelrooy, Dirk Kuyt, Jan Vennegoor of Hesselink og Robin van Persie ble foretrukket. 16. august samme år fikk han allikevel sin debut for landslaget, i en vennskapskamp mot. Huntelaar scorte to mål og hadde to målgivende pasninger. Sist en debutant scorte to mål for landslaget var Dick Nanninga i 1978. 17. juni 2008 scorte han sitt første mål i et mesterskap i EM 2008 i Sveits og Østerrike. Han scoret Nederlands andre mål i deres 2-0 seier over. Dette var den femte kampen på rad som han scorte i, bare 4 spillere har klart å score i flere kamper på rad enn Huntelaar. Huntelaar ble som én av 23 spillere tatt med i den nederlandske troppen til VM i fotball 2010 av landslagstrener Bert van Marwijk. Batalden bedehuskapell. Batalden bedehuskapell er et kapell fra 1908 i Flora kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Hanne S. Finstad. Hanne Serine Finstad (født 26. mars 1963 i Oslo) er en norsk forsker (dr. philos. i biokjemi), forfatter og selvstendig næringsdrivende. Hun er fabrikksjef i Forskerfabrikken, en bedrift som faller i kategorien sosialt entreprenørskap. Hun er gift med forfatter og programmerer Sverre H. Huseby og har to barn. Bakgrunn. Finstad har doktorgrad (dr.philos) i biokjemi på fettsyrer og cellevekst ved Universitetet i Oslo (UiO). Etter besøk på ulike vitensentre i USA, fikk hun ideen til Forskerfabrikken. Forskerfabrikken ble etablert i 2002, og har nå utviklet seg til et nasjonalt prosjekt som tilbyr fritidskurs forskning og teknologi til barn og ungdom. Forskerfabrikken er en av Ferd-konsernets sosiale entreprenører. For sitt arbeid med å utvikle Forskerfabrikken, har Finstad blitt tatt opp som fellow i den internasjonale organisasjonen. Finstad er spesielt kjent for sine DNA-modeller av seigmenn og tannpirkere. I 2010 fikk hun prisen «Årets seigmann» av astronaut Christer Fuglesang for sitt arbeid med Forskerfabrikken. Prisen inkluderte 2 seigmenn som hadde vært med Fuglesang på romstasjonen. Den nå avdøde professor Tordis Beate Øyen, en norsk pioner innen genteknologi, var en stor inspirator for student Finstad på slutten av 1980-tallet. Finstad har vært lærer i naturfag Vesong ungdomsskole, og har forelest ved Universitetet i Oslo. Hun har veiledet hovedfagsstudenter og doktorgradsstudenter ved UiO. Finstad har mange års erfaring som foredragsholder med foredrag på temaer som blant annet bioteknologi, fiskefett, «fysikk for dummies», «gendetektiver» og «Robo sapiens». Hun har vært foredragsholder både på nasjonale og internasjonale konferanser. Finstad har vært juryleder i «Årets Nysgjerrigper» siden 2002. I 2011 var hun også jurymedlem i konkurransen "Årets sosiale entreprenør". Utdanning. Finstad vokste opp på Grefsen i Oslo og søkte seg til Linderud videregående skole. Hun gikk der idrettsfag fra 1979 – 1981. I 1987 ble hun cand. mag. ved Universitetet i Oslo. I 1990 ble hun cand.scient. med hovedfag i biokjemi, og i 1998 ble hun dr. philos. ved Institutt for ernæringsforskning ved UiO. Heraia. Heraia, "heraiske leker", var tilegnet gudinnen Hera og var den første organiserte (og nedtegnede) atletiske konkurransen for kvinner som ble holdt i et olympisk stadion. Lekene fant muligens sted i det olympiske året, før mennenes leker. De dateres så tidlig som det 6. århundre f.Kr. Noen tekster, inkludert Pausanias' "Beskrivelse av Hellas", ca 175 e.Kr., sier at Hippodameia samlet en gruppe kjent som «de seksten kvinnene» og gjorde dem til administratorer av de heraiske lekene av takknemlighet for sitt ekteskap med Pelops. Andre tekster indikerer at «de seksten kvinnene» var fredsmeklere fra Pisa og Elis, og på grunn av deres politiske kompetanse, ble de administratorer av lekene. I likhet med mennenes konkurranser, bestod Heraia opprinnelig bare av løpskonkurranser. Heraiavinnere vant olivenkroner, kjøtt av kyr eller okser fra dyret som ble ofret til Hera, og retten til å dedisere statuer med inskripsjoner av deres navn eller malte portretter av seg selv på søylene i Heras tempel. Det er fremdeles synlig hvor portrettene var festet i tempelet, men selve kunstverkene har forsvunnet. Kvinnene konkurrerte i tre aldersgrupper på en bane i olympiske stadion som var 5/6 av lengden til mennenes bane. Pausanias beskrev hvordan de var kledt i løpene: «Deres hår hang rett ned, en tunika (kiton) nådde til litt over knærne og de hadde den høyre skulderen bar så langt ned som til brystet.» Selv om mennene konkurrerte nakne og kvinnene var kledt, var kitoner klær som ble båret av menn som gjorde hardt fysisk arbeid. Dermed var kvinnene kledt som menn. Om dette og eksistensen av Heraia forteller oss noe om det sosiale klimaet for kvinner i perioden, er usikkert. Det er sikkert at kvinnene hadde forbud mot å konkurrere i eller å være tilskuere i antikkens olympiske leker, der straffen for brudd på denne regelen var å bli kastet fra klippene til fjellet Typaion. Jenter ble ikke oppmuntret til å bli atleter. De som var oppfostret i Sparta var unntaket, hvor de ble trent i de samme atletiske øvelsene som guttene siden spartanerne trodde at sterke kvinner ville produsere sterke fremtidige krigere. Jenteatletene i Sparta var ugifte og konkurrerte nakne eller med svært korte kjoler. Gutter fikk se på atletene i håp om at dette ville føre til ekteskap og etterkommere. Et løp dedikert Dionysos (vinens og nytelsens gud) kan også ha vært en overgangsrite i samfunnet. Heraia kan være en indikasjon på endringer i samfunnsforholdene og en lettelse på restriksjonene på kvinnene, men det kan også ha vært en midlertidig endring. Greske kvinner fikk lov til å konkurrere i de samme festivalene som mennene etter den klassiske perioden. De sparsommelige referansene er bevis for at disse endringene kan ha vært uvelkommen romersk innflytelse. I Roma fikk jenter fra velstående familier delta i mennenes festivaler. Mesoskala konvektiv sammensetning. Mesoskala konvektive sammensetninger oppstår vanligvis om ettermiddagen og kvelden i form av flere isolerte tordenbyger, som utvider seg kraftig i høyden. Tidlig i livssyklusen er faren størst for alvorlig uvær. Når systemet blir eldre vil et lagdelt skydekke med kraftig regn oppstå i bakkant av systemet, og dette har innimellom ført til flom. På et meteorologisk analysekart kan vi se systemet som et område med store trykkfall i framkant og store trykkstigninger i bakkant. Jørn. Jørn er en dansk og norsk kortform av mannsnavnet "Jørgen" som er en dansk og norsk form av det greske navnet "Γεώργιος" ("Geôrgios"). Navnet er satt sammen av "geô", «jord», og "ergo", «å arbeide». "Jörn" er en tysk og svensk form av navnet. Utbredelse. "Jørn" var et populært navn på norske guttebarn født på 1960-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Eikefjord kirke. Eikefjord kirke i Flora kommune i Sogn og Fjordane ble bygget i 1812 som en liten langkirke med 150-200 sitteplasser. I 1874 ble kirken ombygd til korskirke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Historikk. Rundt 1810 gikk pådriver Søren Agledal sammen med bygdefolket om å bygge en kirke. Byggmester Nils Olsen Kjørslevik var opplært i byggekunsten i Bergen og fikk oppdraget med å oppføre kirken. Eikefjord var ved bygginga den første nye kyrkjestaden som vart teken i bruk i fylket sidan 1600-talet. Kirken var i privat eie fram til 1874, da den ble ombygd av kirkebygger John J. Alver til korskirke for 1100 speciedaler. I denne sammenhengen ble kirken også solgt til sognet for 1000 speciedaler. Inventar. Sølv, gave fra sogneprst Claus Finde (Prest 1784-1816). Døpefont, fra 1812, dåpsfat, fra 1964, sølvplett, dåpsmugge fra 1964, sølvplett. Orgel fra 1961, 7 stemmer, Olsen & Jørgensen, tidligere i Eid kirke fra 1898. Kirkeklokker, ei fra 1848, og ei klokke fra 1963. Kakaos-TV. "Kakaos-TV" ("Kákáos tv-sovv") (1998) var et norsk-samisk humorprogram på 6 episoder som gikk på NRK1 vinteren 1998. Programleder og initiativtaker for serien var Ole Rune Hætta. Hætta harselerte med samiske maktpersoner, og andre landet rundt. Serien hadde premiere på NRK den 6. januar 1998 og ble sendt på tirsdager kl. 23:40 med en varighet på 25 minutter. Beskrivelse av en typisk episode (NRK): "Kákáos-redaksjonen er denne og de neste fem kveldene forvist til Arne Baltos garasje. Her blir det reportasjer som viser våre kjente og kjære samiske kjendiser slik de aldri tidligere er blitt framstilt, samt gjester og overraskelser. I første episode treffer vi samelands internasjonalt berømte filmstjerne Mikkel Gaup, og mannen bak den verdenskjente hit-joiken "Sami eadnan"; Mattis Hætta". Florø kirke. Florø kirke (Florø kyrkje) er en langkirke fra 1882 i Flora kommune i Sogn og Fjordane. Kirken er reist etter tegninger av Jacob Wilhelm Nordan. Bygget er i tre og har 650 sitteplasser. Alteret er fra 1882 og er en kopi av Bertel Thorvaldsens Kristus-skulptur. Eerste divisie. Eerste divisie (norsk: førstedivisjon) er navnet på den nederlandske førstedivisjonen (nivå 2) i fotball. Serien ble grunnlagt i 1956, og er i dag Nederlands laveste profesjonelle fotballdivisjon. Denne divisjonen heter offisielt "Jupiler League" akkurat som elitedivisjonen i Belgia. Derfor brukes bare Eerste divisie. Det spilles to kamper mot hvert lag, og den som ender øverst på tabellen bytter divisjon med det laget som endte sist i Eredivisie. De seks andre øverste klubbene fra Eerste divisie og de to andre klubbene som endte sist i Eredivisie spiller en type kvalifisering. Hver sesong er delt inn i fire perioder. Det laget som får flest poeng innenfor en enkelt periode går direkte til playoff. I tillegg kommer de to nest øverste lagene i sluttabellen i 1. divisjon og de to nest nederste i Eredivisie, sånn at det blir til sammen åtte lag. Disse spiller i to divisjoner a fire lag, hvorav vinneren spiller i Eredivisie. Det eksisterer ikke noe fast opp- og nedrykksystem mellom Eerste divisie og Hoofdklasse, den øverste amatørdivisjonen. Men lag fra Hoofdklasse kan søke om opptak i Eerste divisie hvis de tilfredsstiller kravene som Eerste divisie setter til medlemsklubbene i divisjonen. Bean – Den store katastrofefilmen. "Bean – Den store katastrofefilmen" (originaltittel "Bean") er en filmkomedie fra basert på TV-serien "Mr. Bean". Filmen har Rowan Atkinson i tittlerollen, og ble regissert av Mel Smith. Mange av idéene fra den opprinnelige TV-serien ble også brukt i filmen, som hovedsakelig fant sted i California. Historie. Mr. Bean er den håpløse vaktmesteren på Royal National Gallery i London, og da arbeidsgiveren ønsker å bli kvitt ham blir han sendt til USA under pseudonymet "Dr. Bean" for å overvære innvielsen av et kostbart maleri i et kunstgalleri i Los Angeles. Mens han er på flyet til USA underholder han en luftsyk gutt, men bruker dessverre feil spypose (en variant av en vits fra episoden "Mr. Bean Rides Again"). Når han kommer til flyplassen i Los Angeles blir han overrasket over å se politimenn med pistoler, og later som om han selv har en pistol. Dette fører til at han raskt blir arrestert, og møter politibetjent Brutus, som mistenker at Mr. Bean går på medisiner. Når han slipper ut møter han David Langley, ansatt hos Grierson kunstgalleri, og hans familie, som han skal bo hos under sitt besøk. De er ikke imponert over «eksperten», selv om Mr. Bean umiddelbart vinner Davids sønns gunst (spilt av Andrew Lawrence) ved å vifte med ørene og kaste gummibjørner i luften og fange dem med munnen. Verken Davids kone eller datter liker ham, og kona forsvinner kort tid etter, da Mr. Bean ødelegger et antikt arvestykke mens han leker med en CD-spiller. Etter at kona har reist bestemmer David seg for å ta med Bean på en tur rundt til kunstgalleriene i Los Angeles, men Bean vil heller gå en tur i parken. Her tar Bean og David en tur i en bevegelsessimulator, men Bean synes den er kjedelig og bestemmer seg for å gjøre det litt mer spennende ved å skru den opp til full styrke. Etter turen blir han raskt arrestert igjen, og Brutus spør David om Bean egentlig er et geni. Vel hjemme får David et uventet besøk av George Grierson, eieren av kunstgalleriet. David har glemt besøket, og siden kona har reist må han stå for maten selv. Mr. Bean hevder han kan steke en kalkun på bare 20 minutter ved hjelp av mikrobølgeovnen, og får ansvaret for middagen. Mr. Beans forsøk på å steke kalkun går ikke spesielt bra, mikrobølgeovnen eksploderer og dekker hele kjøkkenet i kalkunbiter. Kort tid etter stiller David Mr. Bean noen enkle spørsmål om kunst, og oppdager at han ikke er noen doktor. Så snart maleriet ankommer galleriet blir Bean gitt noen få minutter til å studere det alene før sin tale ved den offisielle avdukningsseremonien. Mens han tørker støv av rammen klarer Bean å nyse på maleriet, og tørker det så med et lommetørkle, uten å vite at lommetørkleet er dekket med blått blekk. Når Bean oppdager dette tar han med seg maleriet til vaktmesterens kontor, for å finne noe å tørke av blekket med. Dessverre bruker han malingsfjerner, som også fjerner det malte fjeset fra det faktiske maleriet. Bean forsøker å dekke det til med et ekstremt lite overbevisende tegneserie-fjes. Når David Langley får se maleriet blir han svært forskrekket, og bestemmer seg for at de skal gå ut og drikke alkohol, etter å først ha gjemt unna maleriet i en safe. Langley er redd for å miste jobben, og benytter anledningen til å drukne sine sorger, noe som fører til at også Bean blir full for første gang. Senere på kvelden, kort tid etter at Davids sønn har nevnt at han har noen «flotte plakater av Cindy Crawford» på soverommet sitt, legger Bean en plan for å reparere maleriet. Han samler sammen noen hjelpemidler fra huset: egg, neglelakk, en liten pensel, en hårtørrer, en eggedeler, en pizzakutter, et par store underbukser, litt tyggegummi, en lommelykt og litt avføringsmiddel. Han sniker seg så fra huset, og drar til galleriet. Her distraherer han den eneste sikkerhetsvakten, før han tømmer en flaske avføringsmiddel i kaffekoppen hans. Vakten løper til toalettet, og Bean fortsetter inn på rommet der maleriet oppbevares. Han erstatter maleriet med en plakat av samme maleri, som han fester i rammen med tyggegummi før han dekker den med en blanding av eggehvite og neglelakk, slik at det skal se gammelt ut. Dette fungerer svært bra, og ved avdukingen neste dag blir David sjokkert da han får øye på det restaurerte maleriet. Bean, som har glemt å skrive en tale, blir nødt til å holde en improvisert, men godt mottatt, tale om maleriets viktighet i kunsthistorien. Etter avdukingen oppsøker politibetjent Brutus David (som først tror han har oppdaget sannheten), og forteller at datteren, Jennifer, har vært involvert i en motorsykkelulykke, og ligger på sykehus. David kjøres med politieskorte til sykehuset. Der blir Bean bedt om å holde seg i venterommet mens David går for å besøke sin bevisstløse datter. Samtidig mister en doktor stetoskopet sitt når han går gjennom venterommet, og Bean følger etter ham inn i en stengt korridor for å levere tilbake instrumentet, da han blir tatt for å være doktor (fordi han fortsatt har på seg navnelappen med «Dr. Bean» fra galleriet), og blir kledt opp klar for operasjon. Han blir sjokkert når han blir dyttet inn i operasjonssalen og oppdager Brutus liggende på operasjonsbenken, skutt. Resten av legene og sykesøstrene forsvinner inn i en annen operasjonssal, og Bean blir stående igjen med ansvaret for Brutus. Han mister et M&M-drops inn i operasjonssåret, og mens han romsterer rundt for å finne den igjen finner han kulen (som han legger tilbake på plass), og deretter dropset (som han vasker og så spiser). Snart kommer en annen lege tilbake, og Brutus er i enda verre form. Bean forstår at det er kulen som er problemet, og strekker seg rolig frem og henter kulen fra operasjonssåret, og redder dermed Brutus' liv. Han gratuleres av de andre legene. Da han forlater operasjonssalen blir han igjen tatt for å være lege, denne gangen av David som ser ham i kirurgklær og trekker ham inn til Jennifer, som fortsatt er bevisstløs. Bean er usikker på hva han skal gjøre, og kan ikke hjelp. Dermed blir han distrahert, og begynner å leke med instrumentene inne i operasjonssalen. Ved et uhell legger han elektrodene på en hjertestarter inntil hverandre, slik at han flyr gjennom rommet og lander på Jennifer, slik at hun gjenvinner bevisstheten. David og hans kone kommer løpende inn i rommet, og Bean forsøker å snike seg ut. De kjenner ham fortsatt ikke igjen, og stopper ham for å fortelle at de gjør hva som helst som takk. Bean trekker så ned ansiktsmasken, og spør om han kan bli én uke til. Etter nok en uke i Los Angeles sammen med Langley-familien reiser Bean hjem igjen. Mot slutten av filmen er Bean tilbake i leiligheten sin i London, hvor man ser at han har tatt med seg det originale maleriet, fortsatt med tegneseriefjeset han tegnet på. Maleriet har han hengt på veggen i soverommet sitt. Kritikk. Filmen ble kritisert for å bryte med Mr. Bean-seriens tradisjon for å ha Mr. Bean i sentrum, og for å være for amerikanisert slik at den skulle bli populær også utenfor Storbritannia. Filmen spilte allikevel inn over 230 millioner dollar, og en oppfølger kalt Mr. Bean´s ferie kom i SBV Excelsior. Excelsior (Excelsior Rotterdam) er en nederlandsk fotballklubb fra Rotterdam. Klubben ble stiftet 23. juli 1902 og var tidligere kjent som 'Rotterdamse Voetbal en Atletiek Vereniging Excelsior' (Rotterdam Fotball of friidrettsunion Excelsior). Klubben rykket ned fra den nederlandske toppserien, Eredivisie i 2007/08, men rykket opp igjen etter sesongen 2009/10. Kjente spillere som har spilt for SBV Excelsior. Excelsior, SBV Gerry Sorensen. Gerry Sorensen (født 15. oktober 1958 i Kimberley, British Columbia) er en tidligere kanadisk alpinist. 1981 vant Sorensen, med et så høyt startnummer som 30, sitt første utforrenn i verdenscupen foran tyske Irene Epple. I løpet av karrieren vant hun totalt fem renn (fire i utfor pluss en kombinasjonsøvelse). Under VM 1982 gikk hun til topps i utforrennet. Hun la opp som aktiv alpinist i 1984. Nordal kirke. Nordal kirke (Nordal kyrkje) er en langkirke fra 1898 i Flora kommune i Sogn og Fjordane. Byggverket er i tre og har 250 plasser. SHV-205 «Welding». SHV-205 «Welding» er et hurtiggående fartøy brukt av Sjøheimevernet, fartøyet brukes som vaktfartøy, bordingsfartøy og i søk og redning. Fartøyet er oppkalt etter Leif Welding-Olsen. SHV-205 (Sjøheimevernet-205) er bestykket med en 12,7 mm mitraljøse, utstyrt med radar og søkelys. Båten er en av flere i sin klasse. Eksterne lenker. Welding Førde kirke (Førde). Førde kirke (Førde kyrkje) er en langkirke fra 1885 i Førde kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 600 plasser. Altertavle er utført i barokkstil, og er fra 1643. Prekestolen er fra 1672, i følge en plakett utenfor kirka. Altertavla var ei gåve frå den rike prosten Peder J. Finde. Det er glassmalerier i sakristiet. Kirka ligger ved Kyrkjevegen, og like ved siden av veien ligger Kyrkjetunet, med menighetssal, ungdomslokaler og kirkekontor. Flaggermusfisk. Flaggermusfisk er en art av karpefisker som lever i kjølig, strømmende vann hvor oksygennivået er høyt. De er altetende (tar bunnlevende virvelløse dyr), men størstedelen av inntaket er planteføde, hovedsakelig alger som de skraper av steiner og røtter. Akvaristikk. På grunn av sin karakteristiske høye kroppsform og fargetegninger, er de utbredt i akvariehandelen. Dette til tross for at de både er uegnet til å holdes i akvarium, og utrydningstruet. Flaggermusfisk er en av to overlevende arter Catostomidae i Asia; den andre er den sibirske "Cotostomus rotratus". De blir beskrevet som fredelige fisk. De blir opp til en meter lange. Det er ikke kjent om eksemplarer i akvarium kan leve lenge nok til å nå denne størrelsen. En vanlig oppgitt maksimumslengde i akvarium er 60 cm. Etter hvert som fisken vokser, forsvinner den karakteristiske høye kroppsformen. Kroppen blir mer langstrakt og ligner mer på en malle. Fargen endrer seg til skittenbrun, og det appellerende utseendet blir borte etter hvert som fisken trenger mer plass. Denne arten er truet i Kina på grunn av at habitatene forsvinner. Akvaristikk-relatert handel med denne arten er derfor vanskelig å forsvare etisk. Vannverdier. Flaggermusfisk tåler temperaturer mellom 18 og 28 grader Celsius, men det er vanskelig å få høy oksygennivå i så varmt vann som 28 grader. Man bør også unngå lange perioder med lave temperaturer hvis man holder dem utendørs i dam. Ideell temperatur ser ut til å ligge oppunder 25 grader. De foretrekker en pH på mellom 6,0 og 7,5. De er følsomme ovenfor dårlig vannkvalitet, og spesielt for nitrater. Haukedalen kirke. Haukedalen kirke (Haukedalen kapellkyrkje) er en langkirke fra 1885 i Førde kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 120 plasser. Kirken ligger ved gården Gjerland i bygden Haukedalen. Virgin Atlantics destinasjoner. Her er en liste over destinasjoner Virgin Atlantic Airways betjener a> Airport. Tidligere destinasjoner. Fra London Heathrow til: Athen Fra London Gatwick til: Athen, Boston, Miami, Moskva, New York, Port Harcourt, Toronto, San Francisco Hilary Lindh. Hilary Lindh (født 10. mai 1969 i Juneau, Alaska) er en tidligere amerikansk alpinist. Hun debuterte i verdenscupen i 1986, da hun kom på 13. plass i et utforrenn i Vail i Colorado. Hun overrasket ved å ta sølv i utforrennet under OL 1992 i Albertville, bare 6 hundredels sekunder bak den canadiske vinneren Kerrin Lee-Gartner. Under VM 1996 i Sierra Nevada ble hun bronsemedalje. Karrierens høydepunkt kom under VM 1997 i Sestriere da hun ble verdensmester i utfor, foran Heidi Zurbriggen og Pernilla Wiberg. Hun vant i alt tre renn i verdenscupen, og kom på andre plass sammenlagt i utforcupen i 95. Hun la opp i 1997. Holsen kirke. Holsen kirke (Holsen kyrkje) er en langkirke fra 1861 i Førde kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Kirken ble oppført ved byggmester Gjert Lien fra Eid etter tegninger av Jacob Wilhelm Nordan. Innviet av prost Johan Christie 11. desember 1861. Altertavlen og prekestolen er begge fra 1861. Altertavlen består av et trekors belagt med gull. Plassen hvor kirken står er et gammelt kirkested og tidligere sto det en stavkirke her som ble revet rundt 1722. Ganesh Himal. Ganesh Himal er en fjellkjede i Himalaya. Den ligger for det meste i Nepal, med noen topper som ligger over grensen til Tibet. Den høyeste toppen i Ganesh Himal er Yangra (også kalt Ganesh I), 7422 moh.. Egon (restaurantkjede). Egon restaurant er et restaurantkonsept som åpnet sin første restaurant på Nordstrand i 1984. Egon er et registrert varemerke som eies av Norrein AS i Trondheim. Navnet kommer fra filmfiguren Egon Olsen fra Olsenbanden. Olsens bowlerhatt er valgt som en del av restaurantens logo. Konseptet er basert på at gjestene selv går til bardisken og bestiller/betaler mat og drikke. Drikke hentes selv. Maten serveres ved bordene. Menyen omfatter 13 frokost- og lunchretter, 18 hovedretter, 14 pizzavarianter, småretter, salater, sandwicher og hamburgere samt 10 desserter. Interiøret er røft, med murstein og grove låveplanker som dekorelementer. Den første restauranten ble åpnet i Oslo (Nordstrand) i 1984 og Arve Opsahl som hadde rollen i de norske filmene om Olsenbanden var blant gjestene. Det er 32 Egonrestauranter i Norge (okotber 2012), hvorav 12 i Oslo og Akershus, 5 i Trondheim, 3 i Hordaland, 2 i Oppland, 2 i Troms, 2 i Møre og Romsdal, 1 i Nordland, 1 i Nord-Trøndelag, 2 i Rogaland, 1 i Vest-Agder og 1 i Aust-Agder. Flere hoteller har byttet ut den tradisjonelle hotellrestauranten med Egonkonseptet. I Trondheim har Egon en roterende restaurant i toppen av Tyholttårnet, som roterer 360° i løpet av en time. Mélanie Turgeon. Mélanie Turgeon (født 21. oktober 1976 i Alma i Québec) er en tidligere kanadisk alpinist. Hun vakte oppsikt i 1994, da hun tok fem medaljer under junior-VM i Lake Placid (gull i storslalåm og i kombinasjonsøvelsen, sølv i Super-G og bronse i utfor og slalåm). Hun vant ett renn i verdenscupen. Karrierens absolutte høydepunkt kom under VM 2003 i St. Moritz, da hun ble verdensmester i utfor. I de to påfølgende sesongene måtte hun stå over de fleste rennene på grunn av kroniske ryggplager. Hun planla et comeback sesongen 2005/06, men valgte å legge opp. Annerösli Zryd. Annerösli Zryd (født 3. mai 1949 i Adelboden) er en tidligere sveitsisk alpinist. Zryd gikk overraskende helt til topps i utforrennet under VM 1970 i Val Gardena. Dette mesterskapet talte også med i verdenscupen, og regnes også som en seier der. Fra før var hennes beste verdenscupresultat to fjerdeplasser i utfor fra mars 1967. Hun la opp etter 70. Bygstad kirke. Bygstad kirke (Bygstad kyrkje) er en langkirke fra 1845 i Gaular kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Historie. Kirken ble flyttet fra sin opprinnelige plass i 1939, etter å ha stått på den gamle kirketomten i Bygstad siden den ble bygd på grunnmuren etter den forrige kirken i Bygstad i 1845. Denne grunnmuren hadde fram til dette vært grunnmuren til en stavkirke som ble revet for å bygge den nye langkirken. Kirken var da mindre, og det var et sterkt ønske i bygda om å bygge ny kirke, slik de hadde gjort i Førde og Naustdal. Det ble samlet inn penger til dette formålet,og i 1935 ble det gjort et enstemmig vedtak av soknestyret i Bygstad om å bygge ny kirke. Av økonomiske hensyn ble det allikevel senere bestemt å flytte den eksisterende kirken. Dette ble møtt med sterke protester fra bygdefolket, som startet enda en innsamlingsaksjon for å bygge ny kirke. Riksantikvaren hadde hele tiden villet flytte den eksisterende kirken, og fikk i 1938 sokneprest Fredrik Helland til å argumentere for flytting. Dette var et vellykket trekk, og på en avstemning stemte 121 for flytting og 79 mot. 5. februar 1939 startet arbeidet med å flytte kirken omtrent en kilometer. Samtidig som kirken ble flyttet ble det også bygd på kor, prestesakristi og en kirkestue. Den "nye" kirken ble vigslet 11. oktober 1939. Altertavle. Altertavlen i Bygstad kirke er fra ca. 1620, og er i samme stil som altertavlene i Sande, Viksdalen og Dale. I samband med byggingen i 1845 forsvant gavlfeltet, og ble erstattet av et dobbeltsidig bilde. I 1939 ble det laget et nytt toppstykke, etter modell av det man finner i Viksdalen. Prekestol. Prekestolen er fra ca. 1620, og er av samme type som den gamle prekestolen i Dale. Bilde av kinesisk Kristus. I overgangen mellom koret og kirkeskipet henger det et meget spesielt og svært sjeldent dobbeltsidig bilde. Dette bildet var toppstykket på altertavlen fra 1845 til 1938. Framsiden, som sees fra benkeradene, viser pinseunderet med ildtunger over disiplene og Maria, Jesu mor. Disiplene er ikke begrenset til 12, men det er avbildet flere disipler på bildet. Baksiden av bildet er et kinesisk lakkmaleri av Kristus på korset. Kristus er framstilt med kinesiske ansiktstrekk. Når og hvordan dette bildet havnet i Bygstad er uklart. Benkene. Benkene i kirken ble flyttet med resten av kirken, og dørene inn til benkeradene ble da bevart. Volver. Volver er en spansk film fra 2006 regissert av Pedro Almodóvar. Handling. Raimunda, datteren Paula og søsteren Sole reiser til den forblåste landsbyen Alcanfor de las Infantas på La Mancha for å stelle foreldrenes grav. Foreldrene omkom i en brann noen år tidligere. De besøker tanten Paula og naboen Augustina før de reiser hjem til Madrid igjen. Raimundas mann Paco, som nettopp har blitt arbeidsledig, forgriper seg på Paula. Hun er i virkeligheten ikke hans datter og det ender med at hun dreper ham i selvforsvar. Tanten Paula dør, og Raimundas mor Irene kommer tilbake fra de døde for å be datteren om tilgivelse for feil hun gjorde mens hun levde. Gjennom filmen blir fortidens hemmeligheter avslørt og personene forsones med sine skjebner. Samholdet mellom kvinner har vært tema gjennom mange av Pedro Almodóvars filmer. I denne filmen knyttes tråder fra flere av hans tidligere arbeider sammen og danner et bakteppe for historien. Priser. Penélope Cruz ble nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle under Den 79. Oscar-utdelingen. Hestad kapell. Hestad kapell er en langkirke fra 1805 i Gaular kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 60 plasser. Historie. Hestad kapell ble bygd i 1805, og man regner med at man da brukte den gamle kirken i Viksdalen som modell. Hestad kapell ble bygd mye mindre, og er ikke mer enn 13 meter lang og 5,5 meter bred. Sannsynligvis ble kirken bygd på dugnad av bygdefolket. Taket og tårnet var opprinnelig noe høyere enn det er i dag, men dette ble ødelagt av en sterk storm i 1864, og nytt tak og tårn ble derfor bygd. Siden 1805 har lite blitt endret inne i kapellet. Alt bortsett fra prekestolen og altertavlen er umalt, benkene står vendt mot hverandre slik at halve menigheten sitter med ryggen mot alteret og det er ikke innlagt strøm. Fra ca. 1327 stod det en stavkirke på samme plass som man nå finner Hestad kapell, og mye av materialet fra denne stavkirken er i bruk i kapellet. I tårnet er det brukt fire staver fra denne kirken. I våpenhuset er det åttekantede hjørnestolper fra den gamle kirken, og noen av knelerene som er brukt til å stive av vegger og tak er tatt fra den. Noe er også fra et tilbygg til den gamle kirken. Dette tilbygget ble første gang omtalt i 1686. Kirkeklokken er fra 1600-tallet. Kirken ble kjøpt av Fortidsminneforeningen i 1917. Bruk. I dag er kirken bare i bruk til fire faste gudstjenester i året. Blant disse fire er faste gudstjenester på olsok og nyttårsaften. I tillegg blir kapellet også brukt til begravelser og bryllup. De siste årene har også kapellet blitt brukt av Den katolske kirke til å feire messe. Benk med drageutskjæringer. Alle benkene i kirken bortsett fra en benk, er enkle og uten utskjæringer. Den bakerste benken på mannssiden har dør ut mot midtgangen og utskjæringer i dragemønster. Hvorfor denne benken har dette er uklart. Altertavle. Altertavlen er fra 1805, og er en såkalt katekismetavle. Sande kirke (Sunnfjord). Sande kirke (Sande kyrkje) er en langkirke fra 1864 i Gaular kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Historie. Kirken ble vigslet 15. desember 1864, og var da den tredje kirken som ble reist på Sande i Sunnfjord. Spiret og sakristiet ble bygd senere, så kirken framstod ikke i sin ferdig form før i 1889. Etter denne tid har det blitt gjort mindre endringer på kirken, blant annet ble kirkeskipet malt oransje og benkene grønne i 1928. I 1943 og 1944 ble sakristiet bygget om til kor, slik vi finner det i dag. Det ble også laget en ny døpefont og prekestol. Den siste runden med oppussing var ferdig i 2002, da både kirkeskipet og koret ble malt i lysere farger. Altertavle. Altertavlen er satt sammen av flere ulike altertavler, der den eldste er fra 1620, og stod i den gamle kirken på Sande. I 1795 omarbeidet Johan Carl Christian Michaelson denne altertavlen. Da den nye kirken stod klar i 1864, ble altertavlen igjen omarbeidet. I 1928 byttet man altertavle i kirken. Ferdinand Kjerulf Tranaas hadde lagd en altertavle til Førde kirke, men denne ble ikke brukt der. Tranaas var på dette tidspunktet engasjert i oppussingen av Sande kirke, og altertavlen ble derfor plassert der. Den var lite egnet til kirkerommet i Sande kirke, som er mye mindre enn i Førde. Det ble derfor satt i gang et arbeid for å restaurere den opprinnelige altertavlen fra 1620. Sokneprest Fredrik Helland tok utgangspunkt i altertavlene i Bygstad og Viksdalen, som var laget samtidig med den opprinnelige tavlen, og tavlene i Dale og Holmedal som var laget av samme snekker som tavlene i Sande, Bygstad og Viksdalen. Den nyrestaurerte altertavlen var på plass i kirken i 1945. Tranaas sin altertavle havnet i 1954 i Kåfjord kirke i Troms. Christian IIIs Bibel. Tittelsiden i et eksemplar av Christain IIIs Bibel Kirken har et eksemplar av Christian IIIs Bibel fra 1550. Dette er den eldste årgangen av trykte bibler i Norge. Bibelen er vannskadd, angivelig fordi båten som fraktet biblene til Norge forliste. Viksdalen kirke. Viksdalen kirke (Viksdalen kyrkje) er en laftet langkirke fra 1848 i Gaular kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 284 plasser. Historie. Det stod opprinnelig en kirke fra ca. 1620 på den samme grunnmuren som Viksdalen kirke står på i dag. Denne gamle kirken gjennomgikk en total renovering i 1847 og 1848. Målene ble stort sett beholdt slik de var, og mye av materialet fra den gamle kirken ble brukt i den nyrenoverte kirken, men kirken ble allikevel regnet som ny, og ble vigslet 5. november 1848. Kirken ble bygd med den nye kirken i Bygstad som modell, men man vet ikke sikkert hvordan kirken så ut på innsiden. Altertavlen og alteret ble med fra den gamle kirken. I 1889 ble kirken igjen ombygd. Kirken fikk nå spir. Fram til 1889 hadde den hatt tårnhjelm etter modell av kirken i Bygstad. Koret ble også bygd i 1889. Benkene og galleriet ble malt gule og altertavlen ble malt i rødt, blått, brunt, grønt og hvitt. I 1938 ble det bygd sakristi og konfirmantrom i vinkel ut fra koret. Også i 1939 var det ombygninger, da ble kortaket gjort om til en hvelving, benkene fikk hel rygg og gulvet i midtgangen ble hevet. Målet med denne restaureringen var å gi kirken det preget den hadde før 1889. Fram til 1960 het kirken Vik kirke, men i 1960 skiftet både kirken og sognet navn til Viksdalen, hovedsakelig for å slippe sammenblanding med Vik i Sogn. Altertavle. Altertavlen er fra ca. 1620. Det er en tredelt renessansetavle med rik ornamentikk. På baksiden av tavlen er det skåret inn tallene 1734 og bokstavene SHK. Sannsynligvis var det sa signaturen til en maler som malte tavlen, for også en tilsvarende altertavle i Bygstad ble malt dette året. Alterbord. Alterbordet er fra ca. 1600, med dekor fra 1590-årene Prekestol. Prekestolen er fra 1848, men ble i 1939 ombygd for å stå bedre i stil med altertavlen. Døpefont. Døpefonten er fra 1848, og har dåpsfat fra slutten av 1500-tallet. Kirkeklokker. Kirken fikk ny kirkeklokke i 1998, i sammenheng med 150 års jubileet. I tillegg står den gamle kirkeklokken i våpenhuset i kirken, denne klokken er fra 1534. Steinkors. Da kirkegården ble pløyd opp på 1950-tallet, fant man to gamle steinkors. Disse blir nå oppbevart inne i kirken. Yellow Book. Omslaget av "Yellow Book", tegnet av den unge Aubrey Beardsley.Yellow Book var et viktig litterært tidsskrift i Storbritannia som utgitt mellom 1894 og 1897 av Elkin Mathews og John Lane, senere av John Lane alene. Redaktøren var amerikaneren Henry Harland. Tiåret ble døpt «det gule 1890-tallet» på grunn av tidsskriftet. "Yellow Book" var det ledende britiske tidsskrift på 1890-tallet, og til en viss grad ble det assosiert med den estetiske bevegelsen og til dekadanse. Bladet inneholdt en rekke litterære og kunstneriske genrer: poesi, noveller, essayer, bokillustrasjoner og reproduksjoner av malerier. En grunn til bladets suksess var på grunn av de nye fotomekaniske metodene for reproduksjon som gjorde det mulig å spre tegninger og illustrasjoner i høyt opplag. Selv om Oscar Wilde aldri utga noe som helst i tidsskriftet ble det likevel forbundet med ham ettersom Beardsley hadde illustrert hans skuespill "Salomé", og fordi han var på vennskapelig fot med de fleste bidragsyterne. Kort tid etter at Wilde ble arrestert i april 1895 fikk Beardsley sparken som tidsskriftets kunstredaktør. Hans stilling ble overtatt av utgiveren John Lane, assistert av en annen kunstner, Patten Wilson. Selv om noen kritikere har konkludert med at kvaliteten på innholdet dalte etter at Beardsley forlot tidsskriftet og Yellow Book ble en arena for å promotere John Lanes egne forfattere var det likevel opprettholdt en høy standard på både det litterære som det kunstneriske innholdet helt til det gikk inn våren 1897. Et merkbart trekk var at kvinnelige forfattere og illustratører fikk slippe til. Blant disse var Ella D'Arcy og Ethel Colburn Mayne som begge også fungerte som Harlands redaktører. I tillegg bidro også George Egerton, Rosamund Marriott Watson, Ada Leverson, Netta og Nellie Syrett, og Ethel Reed. Kanskje symptomatisk for "Yellow Book"s tidligere betydning i de litterære sirkler i sin tid er en referanse til det i en fiktiv stykk trettitre år etter at det gikk inn. Den amerikanske forfatteren Willa Cather antegnet dets tilstedeværelse i sitt personlige bibliotek for en av hennes litterære figurer i novellen "Double Birthday" (1929) hvor det sto at det hadde mistet sin «makt til å forføre og stimulere...» "Yellow Book" var ulike andre samtidige tidsskrifter ved at det kom ut i sjirtingsbinding og hadde et markant skille mellom litteratur og billedkunst i innholdet. Det var kun i ett eller to tilfeller at disse var forbundet. Det innholdt heller ikke føljetonger, og hadde ingen reklame unntatt for utgiverens liste. En fullstendig utgivelse av de tretten utgavene kan finnes på de fleste engelske akademiske og til dels i de offentlige bibliotek selv om mange av disse er opptrykk fra 1900-tallet av Lane og andre utgivere. En veiviser til tidsskriftets innhold finnes i boken "The Yellow Book: A Checklist and Index" av Mark Samuels Lasner, ble utgitt i 1998. Levy Mwanawasa. Levy Patrick Mwanawasa (født 3. september 1948 i Mufulira, død 19. august 2008 i Paris) var president i Zambia fra 2002 fram til sin død i 2008. Han arbeidet i private advokatfirmaer fra 1974 til 1978, da han startet sitt eget firma, Mwanawasa & Company. I 1985 arbeidet han for den zambiske regjeringen, men gikk tilbake til sin private praksis i 1986. President Frederick Chiluba utnevnte Mwanawasa til visepresident i desember 1991. Han forlot firmaet i mars 1992. 8. desember 1991 var Mwanawasa innblandet i en alvorlig trafikkulykke, der hans assistent døde på stedet. Mwanawasa fikk store skader, og ble fløyet til Johannesburg i Sør-Afrika for å få medisinsk behandling. Han ble liggende på sykehuset i tre måneder. Mwanawasa fungerte som visepresident til han gikk av i 1994. Han oppgav korrupsjon blant ledere og ordrenekt fra kolleger som årsaker. I 1996 stilte han som motkandidat i valgkampen om ledelsen i partiet Movement for Multiparty Democracy, men tapte, og trakk seg tilbake fra aktiv politikk. I august 2000 ble Mwanawasa valgt som MMDs presidentkandidat til valget i 2001. Han vant valget, som ble avholdt 27. desember 2001, og ble innsatt som president 2. januar 2002. De største opposisjonspartiene hevdet at resultatet måtte kjennes ugyldig, men valget ble godkjent av rettssystemet. I januar 2005 bad Mwanawas det zambiske folket om unnskyldning for at han ikke har klart å bekjempe fattigdommen i Zambia. Om lag 75 prosent av landets befolkning har mindre enn 1 amerikansk dollar per dag å leve for, FNs indikator på absolutt fattigdom. Mwanawasa ble gjenvalgt for en ny periode i september 2006. Noen dager senere utnevnte han ny regjering og utpekte Rupiah Banda som visepresident. Mwanawasa fikk et lett hjerneslag i 2006. Han fikk et nytt slag i juni 2008, under et toppmøte i Den afrikanske unionen i Sharm el-Sheikh, Egypt. Han ble fløyet til Frankrike for behandling men kom seg aldri til hektene. Mwanawasa døde i morgentimene 19. august 2008. Skyting under Sommer-OL 1908. Skyting under Sommer-OL 1908. Skyting var igjen med på det olympiske programmet, det ble konkurrert i 15 skyteøvelser alle for menn. Norske plasseringer. Albert Helgerud tok gull både i lagskyting og individuelt i frigevær. Ole Sæther tok gullmedalje i lag, frigevær, og bronse individuelt 300 m frigevær. 300 m rifle, 3 stillinger. 51 utøvere fra 10 nasjoner. Stående, knestående og liggende. 300 m rifle, 3 stillinger, lagskyting. Ni seksmannalag med tilsammen 54 utøvere. Armégevær, lagskyting. Åtte nasjonslag med seks på hvert lag. Hver skytter skjøt 90 skudd, 15 skudd på hver av avstandene 200, 500, 600, 800, 900, og 1000 yards på femdelt skive. Maks poengsum for hver skytter ble derfor 450 poeng, mens laget kunne oppnå 2700 poeng. 50 og 100 yards rifle lagskyting. Tre nasjonslag med fire mann på hvert lag. 50 yards pistol, lagskyting. Sju nasjonslag med fire man på hvert lag. Løpende hjort enkeltskudd, lagskyting. Kun to lag deltok med fire mann på hvert lag. Trap, lagskyting. Sju nasjonslag med seks utøvere på hvert lag. Liste over Zambias presidenter. Dette er en liste over Zambias presidenter siden landets frigjøring i 1964. Tilknytninger. Zambia Breim kirke. Breim kirke (Breim kyrkje) er en langkirke fra 1886 beliggende på Reed i Gloppen kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Arkitekt Hakon Thorsen laget en nær kopi av Vik kirke i Sogn, bygget i 1877. Reed som kirkested. Det vært flere kirker på Reed, og den første nedtegnelsen er fra 1308, men det er ikke kjent hvor denne kirken stod. Et bispebrev fra 1339 omtaler brann eller uværsskader på kirken, og det antas at den ble totalskadd og måtte bygges på nytt. Kirkehistoriske kiler omtaler en nybygget kirke i 1620. Dette skal ha vært en forholdsvis stor korskirke med tårn og våpenhus i vest, kor i aust og et høyt tak. Bygget var belagt av tjære på utsiden og trehvit inne. Byggverket kan ikke ha vært veldig solid, for over de påfølgende tiår er det omtalt en rekke reparasjoner, og allerede i 1663 ble det bestemt å bygge ny. Den nye kirken stod ferdig i 1670 og ble bygget noe mindre og plassert nær Breimsvannet på gården Hetle. Utformingen av Gimmestad gamle kirke i 1692 skal være inspirert av denne kirken. Under en synfaring i 1722 ble kirken karakterisert som en god tømmerbygning. Kiren var malt innvendig. Taket skal ha vært blått med stjerner, sol og måne, samt flere figurer. Kirken stod i over 200 år, og ble rivet i 1887 etter at den nye kirken var bygget 500 meter mot sør. Frederick Chiluba. Frederick Jacob Titus Chiluba (født 30. april 1943 i Kitwe, men oppvokst i Ndola, død 18. juni 2011) var Zambias president fra 1991 til 2002. I 1990 var Chiluba med på å danne partiet Movement for Multiparty Democracy. Chiluba stilte som partiets presidentkandidat til valget i 1991. Chiluba vant valget, og ble innsatt som president 2. november samme år. I 1996 ble han gjenvalgt for en ny periode. Til tross for partiets overveldende flertall i parlamentet, greide han ikke å vinne støtte til å endre landets grunnlov, slik at han kunne bli valgt til en tredje presidentperiode. Han gikk av etter sin andre periode 2. januar 2002, og ble etterfulgt av Levy Mwanawasa, hans tidligere visepresident. Kirtipur. Kirtipur er en by i Nepal. Navnet betyr "Den Strålende Byen" (av "kirti" stråleglans og "pur" by). Kirtipur ligger i Kathmandudalen, få km sør for hovedstaden Kathmandu. Den hører til Kathmandu distrikt, som ligger i "Bagmati sone" i "Sentralregionen". Folketall var i 2005 anslått til 44 635. Byen er spesielt kjent fordi Tribhuvan-universitetet, som er landets viktigste universitet, ligger der. Kirtipur er en tradisjonell newarby med en godt bevart gammal bydel, som er et populært turistmål. På 1700-tallet beleira kongen i småstaten Gorkha, Prithvi Narayan Shah, Kirtipur flere ganger i sine felttog for å erobre Kathmandudalen. Han tok byen i 1766. Etterpå beordra han nesa og overleppa skåret av på alle menn over 12 år, bortsett fra de som kunne spille et blåseinstrument. Nesene og leppene fikk han overlevert i to kurver, hver på 20 kg. Så omdøpte han byen til "Naskatapur", "Den neseløse byen". Navnet blei skifta tilbake etter Prithvis død. Men innbyggerne i Kirtipur blei kjent for at de aldri seinere har vært særlig glade i Shah-dynastiet. Olav Kvite. Olav Kvite er et navn brukt om en norrøn konge eller høvding som levde siste halvdel av 800-tallet, og som var aktiv i Irland og områdene rundt Irskesjøen. Navnet brukes både om Olav Ingjaldsson, sønn av Ingjald Helgasson, beskrevet i "Sagaen om Øyrbyggjene" som en etterkommer av Ragnar Lodbrok, og om Amlaíb Conung (Olav Konge) som nevnes i irske middelalderannaler sammen med sine brødre Ivar (Ímar) og Óisle. Om Olav Ingjaldsson og Amlaíb Conung virkelig var samme person er omdiskutert. Der ikke annet er anført refererer «Olav (Kvite)» her til «Amlaib Conung». Kongssønn fra «Lochlann». Olav Kvite opptrer første gang i de irske annalene i "Ulster-annalene" i 853. Lochlann, opprinnelig Laithlinn eller Lothlend, er ofte identifisert som Norge, men dette er omdiskutert. Nyere historikere som for eksempel Donnchad Ó Corráin, mener det viser til norrøne og norrøn-gæliske områder på Hebridene, øya Man, Orknøyene, Shetland og deler av det skotske fastland. Konge av Dublin. Olav kommer tilbake til Irland i 856. Da skal han og Ivar ha hjulpet overkongen Máel Sechnaill mot «hedningene» (andre norrøne krigere). I 857 kjemper Olav og Ivar mot Caittil Find (Caittil den lyse) i Munster. Det har vært foreslått at Caittil er Kjetil Flatnese, men dette er imidlertid ikke sikkert. I 859 hjalp Olav og Ivar Cerball mac Dúnlainge, kongen av Osraige, mot Máel Sechnaill, og de plyndret i Mide. De skal også ha slått seg sammen med Áed Finnliath, som etterfulgte Máel Sechnaill som overkonge, og plyndret Meath igjen i 862. På denne tiden skal Olav ha blitt gift med en av Áeds døtre. I 864 ble Conchobar mac Donnchado, kongen av Meath, druknet på Olavs ordre nær klosteret Clonard. I 864 eller 866 dro Olav og Óisle med «de fremmede [norrøne] i Irland og Skottland til Fortriu, plyndret hele det piktiske landet og tok gisler fra dem.». Det er sannsynlig at de også tilbrakte vinteren der. Óisle blir drept i Piktland, sannsynligvis av Olav selv. Mens Olav og størstedelen av hæren var på andre siden av Irskesjøen, benyttet Áed Finnliath anledningen til å ødelegge de norrøne basene ("longportu") i nord. Cennétig mac Gaíthéne, som hersket over det området som i dag er grevskapet Laois brant Olavs festning ("duin") ved Clondalkin, og drepte i følge annalene hundre av «de fremmede». Annalene forteller at han vant en ny seier over «de fremmede fra Dublin», men det er usikkert om dette skjedde i Dublin. Olav kommer tilbake til Irland, og hevner seg mot Áed ved å plyndre og brenne Armagh, men drar til Skottland igjen i 870 sammen med Ivar. Etter en fire måneder lang beleiring erobrer de Dumbarton Rock, den viktigste festningen i kongedømmet Strathclyde. Olav og Ivar vender tilbake i triumf, men allerede i 871 drar Olav igjen, i følge annalene for å hjelpe sin far med en krig i Lochlainn. Etter dette finnes det ingen opptegnelser om Olav, og man antar at han døde i 871. Dette årstallet sammenfaller bra med rikssamlingen av Norge og det har vært spekulert i om han døde i slaget ved Hafrsfjord. Gimmestad gamle kirke. Gimmestad gamle kirke (Gimmestad gamle kyrkje) er en langkirke fra 1692 i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Lokalt kalles kirken «Gamle Gimmestad kyrkje». Kirken er en av svært få rødmalte kirker i Norge. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Det er bare trekirken i Ålfoten som er eldre av trekirkene i Nordfjord. Kirken ligger på et høydedrag på gården Gimmestad på sørvestsiden av Gloppefjorden. Bygget har vært utsatt for vannskader gjennom lekkasje i taket, men den er ellers godt vedlikeholdt og er så godt som uendret fra opprinnelsen. Eksteriør. I etterkant av reformasjonen var kjærlighetsfargen rødt vanlig brukt på kirker. Fargen symboliserte Guds kjærlighet. Først på 1800-tallet ble lyset et viktigere kristelig symbol, men Gimmestad gamle kirke slapp unna hvitmalingen. Kirken er omkranset av graver. Det var vanlig at gravene lå i vigslet jord nær kirkene. Kirkens trepaneler bærer preg av å være gammelt. Taket har hatt lekkasjer som har medført vannskader på vegger inne i kirken (se interiør). Interiør. Kirken inneholder flere godt bevarte kulturskatter, og døpefonten er fra det tidlige 1600-tall. Døpefonten er et godt eksempel på renessansehåndverk. Altertavlen er en katekismsetavle fra rundt år 1600. Denne er antatt å ha vært plassert omtrent samtidig med den store katekismsetavlen i Vereide kirke på andre siden av Gloppefjorden. Kirken har en toarmet lysestake i messing fra 1632, en lysarm i messing fra 1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1710, to alterlysestaker i messing fra 1727 samt enda en messinglysekrone, denne er trolig fra 1500-tallet. Kirken har også to kirkeklokker, en fra mellomalderen og en fra mellomalderen/reformasjonstiden. Kirkens benker er merket med navn på sognets bønder. Det var opprinnelig bare jordeiere som hadde tilgang til kirken. Påfølgende generasjoner fulgte gårdens opprinnelige navn. Kvinnesiden (venstre side) er merket med bondens navn, genitivs-«s», og en gotisk «Q», trolig for quinde, altså plassen til bondens (gårdens) kvinne. Q'en er lik tallet 2, og det er lett å anta at tegnet betyr bondens 2. (andre). Kirkens innvendige vegger er dekorerte med bibelvers og rosemaling. Etter en lekkasje fra taket har veggen ved inngangen mistet mye av teksten. Malingen som er brukt er ikke vannfast og det er derfor også forbud mot all form for vask av veggene. Torsken som symbol og værtegn. "Gimmestad gamle kirke, torsk; symbol og værtegn" Kirken har en meget spesiell symbolsk gjenstand hengende fra taket midt i skipet. En utstoppet torsk fra før år 1700. Torsken er i overraskende god stand og vitner om god kunnskap om utstopping og bevaring. Torsken er formet med hodet mot taket og åpen munn. På fremsiden, mellom brystfinnene er det påtegnet en mannsfigur. Torsken antas dermed å være et symbol på hvalen fra historien om profeten Jona i Andre Kongebok i Det gamle testamente. Torsken er også dekorert rundt gattåpning. "1 Herren sendte en stor fisk som slukte Jona; og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter. 2 Jona bad til Herren sin Gud fra fiskens buk. (...) 11 Da talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på land." Torsken henger fra et langt tau av tvinnede røtter. Tauet er følsomt til endringer i luftfuktighet eller barometrisk trykk, noe som får torsken til å rotere i kirken. Det er nedskrivinger som forteller at bøndene ofte var innom kirken for å lese værmelding på torsken. Peker torskens nese mot altertavlen går det mot høytrykk og pent vær. Snur den andre veien kommer lavtrykket med ruskevær. Denne historien vil kirkevergen fortelle ved besøk til kirken, som er åpen i sommermånedene. 1900-tallet - nåtid. Da den nye Gimmestad kirke stod ferdig 1910 ble det grundig diskutert hva som skulle gjøres med den gamle. Mellom riving og vern, vant stemmene fra flere ungdomslag frem, og kirken ble bestemt bevart som et viktig kulturminne. Det var spesielt Bukta Ungdomslag som kjempet for kirken. Fornminnevernet og Stortinget bevilget noe senere støtte til et større restaureringsprosjekt. Kirken benyttes fortsatt til gudstjenester i forbindelse med 17. mai og sankthans samt barnedåp og bryllup ved ønske fra familiene. Forsker. En forsker er en person som driver med forskning, og som sådan en bred og generisk betegnelse på en rekke typer vitenskapelige stillinger. Tittelen forsker er ikke en beskyttet tittel, den er i sin videste forstand knyttet til en forskningsaktivitet en utøver uavhengig av formalkompetanse eller ansettelsesform. Forsker brukes imidlertid ofte som stillingstittel ved vitenskapelige institusjoner. Forsker som stillingstittel i Norge. Forsker brukes som tittel for vitenskapelig ansatte ved norske universiteter, høyskoler og frittstående forskningsinstitutter. Ved norske universiteter var "forsker" tidligere en vitenskapelig ansatt hvor stillingen var eksternt finansiert og på åremål; typisk ble slike stillinger brukt for å ansette personer knyttet til bestemte forskningsprosjekter finansiert av forskningsrådene eller andre. Det er åpnet for at også andre kan ansettes med denne stillingstittelen hvis særlige grunner tilsier det. Det normale ved universiteter og høyskoler er likevel kombinerte forsknings- og undervisningsstillinger (professor, førsteamanuensis) og personer ansatt på lavere nivå som kun eller hovedsakelig har undervisningsoppgaver ansettes som universitetslektorer. Personer med tittelen forsker er derfor personer som bare eller hovedsakelig driver med forskning og har liten eller ingen undervisning. Universitetene har fire stillingskoder for personer med tittelen forsker: Forsker SKO 1108, forsker SKO 1109, forsker SKO 1110 og forsker SKO 1183. 1108 tilsvarer universitetslektor, 1109 og 1110 tilsvarer førsteamanuensis og 1183 tilsvarer professor. Selve stillingstittelen ved universitetene er i alle tilfellene "forsker". Det formelle kompetansekravet for å bli ansatt i den laveste forskerstillingen (SKO 1108) er altså mastergrad eller tilsvarende utdannelse, og kompetansekravene for de høyere stillingskodene følger kompetansekravene for førsteamanuensis og professor. På de frittstående forskningsinstituttene er forsker den vanligste tittelen på de faste vitenskapelig ansatte. Ved de fleste nasjonale instituttene som får basisbevilgning fra Norges forskningsråd brukes det et stillingshierarki som tilsvarer stillingskodene ved universitetene, der "forsker III" tilsvarer SKO 1108 (universitetslektor), "forsker II" tilsvarer SKO 1109 og 1110 (førsteamanuensis) og "forsker I" tilsvarer SKO 1183 (professor). Noen institutter har også lavere stillinger (under forsker III) som "forskningsassistent/vitenskapelig assistent" (som regel hovedfags-/mastergradsstudenter) og "forskningsmedarbeider" (begynnerstilling for personer med eksamen av høyere grad). Ved institutter som har stillingen forskningsmedarbeider er forsker III en stilling man kan få opprykk til når man har publisert tilsvarende to hovedfagsoppgaver. Instituttene kan dessuten ha ansatt doktorgradsstipendiater, som gjerne er midlertidig ansatt og plassert under forsker III i hierarkiet. Forsker I og forsker II blir også betegnet som "seniorforsker" på flere av de frittstående forskningsinstituttene, da som en samlebetegnelse på de to gruppene. På engelsk er det vanlig å oversette forsker III som "Researcher", forsker II som "Senior Researcher" og forsker I som "Research Professor". Også private virksomheter kan ha ansatt personer med stillingen "forsker", f.eks. innen legemiddelindustrien. Personer ansatt i private virksomheter med denne tittelen har i regelen samme vitenskapelige kompetanse som personer ansatt i universitets- og høyskolesektoren. Sammenligning av stillingstyper. Tabellen er en oversikt over det vanligste stillingshierarkiet. Engelske oversettelser i kursiv. Kamp i klaveret. "Kamp i klaveret" (1996–98) var et norsk musikalsk gameshow-program som gikk på TVNorge fra 1996 til 1998 med Gunnar Andersen som programleder. På piano fant vi Petter Anton Næss og Nissa Nyberget. Programserien var opprinnelig basert på et irsk program kalt "The Lyrics Board" (1992). Det eksisterer også en svensk versjon ("Så ska det låta"), og en dansk ("Hit med sangen"). I tillegg til dette har også Russland, Finland, Belgia og Polen lagd sine versjoner. I den norske versjonen ble fire kjente personer i hver episode invitert til en uhøytydelig konkurranse med ulike tema knyttet opp til musikk. Dette programmet sluttet i 1998. Men i 1999 begynte det på NRK, og da het det (og heter fortsatt) Beat For Beat Gimmestad kirke. Gimmestad kirke (Gimmestad kyrkje) er en langkirke fra 1910 i Gloppen kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket ble tegnet av arkitekt Niels Stockfleth Darre Eckhoff. Den er bygget i tømmer av byggmester Anders Karlsen fra Nordfjordeid og har 315 plasser. Kirken har ikke altertavle, men er utsmykket med en kopi av Bertel Thorvaldsens Kristus-figur fra domkirken i København. Kopien er laget i 1912. Prekestol, døpefont og annet interiør er fra samme tidsepoke, 1910-tallet. Gimmestad kirke ligger ved Gloppefjorden, mens Gimmestad gamle kirke ligger på et høydedrag mot vest. Hyen kirke. Hyen kirke (Hyen kyrkje) er en langkirke fra 1876 i Gloppen kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Karl Uchermann var arkitekt, mens byggemster var Elias Tonning. Sandane kirke. Sandane kirke (Sandane kyrkje), tidligere kalt "Mona arbeidskirke" ("Mona arbeidskyrkje"), er en moderne kirke fra 1997 i Gloppen kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i leca, tre og har 140 plasser. Plasseringen sentralt i kommunesenteret Sandane bidrar til høy aktivitet, med blant annet søndagsskole og barnekor. John William Godward. "Nerissa" av John William Godward. John William Godward (9. august 1861 – 13. desember 1922) var en engelsk maler fra slutten av den pre-rafaelittiske og nyklassistiske perioden. Han var en elev av Lawrence Alma-Tadema, men hans malestil falt av moten i møtet med de nye, moderne malere som Pablo Picasso og andre. Han begikk selvmord 61 år gammel, og det ble sagt at han hadde etterlatt seg et brev hvor han hevdet at «verden ikke var stor nok» for ham og en Picasso. Hans allerede adskilte familie, som forgjeves hadde satte seg i mot at han ble kunstmaler, skammet seg over hans selvmord og brente alle hans papirer og etterlatenskaper. Ikke ett eneste fotografi av Godward skal ha overlevd. Liv. Godward ble født i 1861 og levde i Wilton Grove, Wimbledon. Han stilte ut i Royal Academy fra 1887. Da han flyttet til Italia med en av sine modeller i 1912 brøt hans familie av all kontakt med ham og fjernet hans bilde fra alle familiebilder. Godward kom tilbake til England i 1919, døde i 1922 og ble gravlagt i kirkegården Brompton Cemetery i vestlige London. En av hans mest kjente malerier var "Dolce far Niente" (1904), som betyr «behagelig lediggang», som nå henger i samlingen til Andrew Lloyd Webber. Som med mange av hans bilder malte han flere enn en versjon, og i dette tilfellet finnes den en tidligere og mindre kjent versjon fra 1897. Verker. Godward var en viktoriansk nyklassisist og var derfor en tilhenger av Frederick Leighton, men han var mer stilistisk tilknyttet Lawrence Alma-Tadema ved at begge hadde en svakhet for å male klassistisk arkitektur, spesielt statiske landskap og marmorkonstruksjoner. Det store flertallet av Godwards bevarte malerier består av kvinner i klassiske kjoler som poserer mot disse landskapene, skjønt der finnes også delvis nakne og helt nakne kvinnefigurer hos ham, et fremstående eksempel er "In The Tepidarium" (1913). Tittelen deler han med et kontroversielt maleri av samme objekt som Alma-Tadema gjorde og som nå finnes i Lady Lever Art Gallery. Tittelen reflekterer Godwards inspirasjonskilde: den klassiske sivilisasjon, spesielt det antikke Roma, noe som han også hadde fra Alma-Tadema, foruten antikke greske trekk som delvis knyttet ham kunstnerlig til Leighton. Siden den klassiske kunnskapen var mer utstrakt hos hans samtidspublikum enn den er i dag, var omhyggelig bakgrunnsforskning for den minste detalj særdeles viktig for å bli satt pris på i denne genren. Alma-Tadema var, foruten å være kunstner, også en arkeolog som arbeidet ved historiske funnsteder og samlet gjenstander som senere ble benyttet i hans malerier. Også Godward studerte alle detaljer i arkitektur og klær for å sikre seg at hans verker hadde alle autentiske trekk nødvendig. I tillegg var Godward meget omhyggelig på å gjengi alle andre viktige trekk i sine malerier, eksempelvis dyreskinn (som i "Noon Day Rest", 1910 og "A Cool Retreat", 1910), ville blomster ("Nerissa", 1906), illustrert overfor, og "Summer Flowers", 1903). Vakre kvinner i utstuderte positurer i så mange av hans bilder fikk mange til å klassifisere Godwards verker ukorrekt som pre-rafaelittiske, også ettersom hans palett var både livfull og fargerik. Imidlertid var hans valg av subjekt, antikken framfor middelalderen, mer typisk for en viktoriansk nyklassisist enn for en pre-rafaelitt. Han var en viktoriansk drømmer som malte vakre bilder som både var idealiserte og romantiske. Ettertiden kom derfor til å kritisere nedlatende både Godward og Alma-Tadema som «viktorianere i toga». Assistens Kirkegård (Odense). Assistens Kirkegård er en kirkegård i Odense mellom hovedveiene mot Middelfart, Assens og Fåborg. Den ble opprettet i 1811. Her hadde man tidligere bl.a. hatt byens henrettelsessted. Det inngjerdede området som tidligere hadde form som et uregelmessig rektangel, var oppdelt i ni kvarterer omkranset av pyramideklippede lindetrær. Utenom lå et belte med mer uregelmessig beplantning langs en slynget dobbeltgang preget av samtidens romantiske hagestil og beregnet til større familiegravsteder. Planene til kirkegården ble utarbeidet av kgl. hageinspektør Hans Müller, som selv ble stedt til hvile på kirkegården i 1816. Vereide kirke. Vereide kirke (Vereide kyrkje) er en langkirke, trolig bygget på 1100-tallet, i Gloppen kommune i Nordfjord, Sogn og Fjordane fylke. Kirken var hovedkirke («fjordungskirke») i Nordfjord, og er den største middelalderkirken i Sogn og Fjordane med 460 sitteplasser. Kirken er i dag sognekirke for Gloppen. Kirken er ombygget slik at synlige spor av opprinnelige portaler og dekor er slettet. Det var 4 fjordungskirker i Firdafylke. I tillegg til Vereide, var det én på Eid og to i Sunnfjord (Kinn og Askvoll) Beliggenhet. Kirken er plassert ved Gloppefjorden nedenfor Vereideplatået på nordsiden av fjorden rundt 5 km vest for kommunesenteret Sandane. Fjordveien og båt var en vanlig tilkomstrute for bygdefolket, og strandlinjen ved kirken var tilrettelagt for å ta i mot kirkebåtene og færingene. Datering. Vereide kirke ble trolig bygget på 1100-tallet, selv om årstall ikke er fastlagt. Kirken kan ha blitt utvidet i middelalderen, men de eldste delene kan trolig dateres til 1100-1200-tallet. I 1967 ble kirken pusset opp og sogneprest Johnny Bakke lot kirkens byggeår bli satt til 1167, for å kunne kombinerte oppussingen med et 800-års jubileum. I forbindelse med en større oppussing av kirkens murer og tak i 1631, ble svartmalte monogrammer til den mektige futen og godseieren, Christen Søfrenson Wittrup (CSW) og kona Anne Abelsdotter (AA) montert høyt på de hvite murveggene på kirken (se galleri). I forbindelse med denne større renoveringen av kirken ble også årstallet 1631 skrevet på kirken. Dermed ble 1631 kirkens byggeår på folkemunne i bygda. Byggtekniske undersøkelser og arkeologiske vurderinger har siden flyttet byggeåret tilbake 500 år. Byggverk. Vereide kirke er den eneste bevarte steinkirke fra mellomalderen i Nordfjord. Kirken har gjennomgått flere utbygginger, men steinkirken med de tykke veggene er nær uforandret. I 1631 nevnes det at en murermester blir leid inn i 19 dager for arbeid på kirken. I 1879 ble klokketårnet bygget. Interiør. Altertavlen er en katekismetavle fra 1604, mye større enn, men ikke ulik, katekismetavlen i Gimmestad gamle kyrkje. Altertavlen ble fjernet en periode, men er nå i bruk igjen. En altertavle frå 1879, en Rubens-kopi av Karl Uchermann som var i bruk i en periode, henger nå i kirkeskipet. Kirken har 4 alterlysestaker fra 1700-tallet i tre og messing. Kirkens kalk og disk er datert fra 1600-tallet. På alteret er det plassert et moderne gullkrusifiks av Jesus korsfestet. Døpefonten er i kleberstein og stammer fra middelalderen. Kirken har en minnetavle fra 1608. Et kirkeskip (votivskip) datert 1650 henger fra taket langt fremme i kirkeskipet. Videre har kirken 2 kirkeklokker, som også er fra middelaleren. Under kirkegolvet er en kjølig krypt med godt bevarte kister frå 1700-tallet med prester og familiemedlemmer, deriblant et barn. Eksteriør. Kirken har tilkomst med trapp og rullestolrampe fra kommuneveien (Nordstrandsveien). En sti leder ned bakkene (Stettebakkene) fra Øvre Vereide, og Gloppen prestegård som ligger der, og var fra gammelt av en bredere kirkeveg. Denne stien er fortsatt i bruk som tilkomst for bygdefolket som kommer til fots. Bak kirken står gravstøtter fra den gamle kirkegården. Tidlig på 1900-tallet ble det opprettet en ny og større kirkegård på Vereideplatået (Øvre Vereide). Steinkors. Et steinkors; fra mellomaldertid står utenfor kirken, nær kirkeinngangen, kalt «kirkebakken», og plassert slik at spaserende på den omtalte kirkevegen passerer korset på vei til kirkens inngang. Korset er ca 1,70 meter høyt og 1,20 meter bredt, med 45 cm armer. Korset antas å være minst like gammelt som kirken, og en teori plasserer korset opprinnelig i en fjordvik 500 meter øst for der det står ved kirken i dag. Denne viken heter «Korsvika». Her antas korset å ha vært plassert godt synlig for innseilende båter. Korset er trolig et av mange steinkors plassert rundt på Vestlandet i den tidlige misjonstiden. KLMs Nachspiel. "KLMs Nachspiel" (1992) var en norsk humor-serie på 8 episoder med KLM-trioen Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen som ble sendt på NRK-TV i 1992. Serien hadde mange likhetstrekk med oppfølgeren, "KLMs Vorspiel" (1995), (som også var studiobasert med publikum til stede). Til forskjell fra tidligere KLM-serier foregikk denne i et studio med publikum tilstede. Programmene var inndelt i temaene «Slanking», «Fobier», «Kunst og kultur», «Spill», «Uhell og ulykker», «Miljøvern», «Sensur» og «Nachspiel». Mjøen var programleder i studio der det ble spilt sketsjer i tilknytning til temaet. I tillegg ble en del sketsjer spilt inn andre steder enn i studio. Regi: Helge Lyngstad Brekke kirke. Brekke kirke (Brekke kyrkje) er en langkirke fra 1862 i Brekke i Gulen kommune, Sogn og Fjordane fylke. Bygningen er av tre og har 390 plasser. Dette er den tredje kirken i bygden. Historie. På gården Haugland sto det i middelalderen en stavkirke som først ble nevnt i 1327. I 1590 ble kirken flyttet ti Ytre Brekke. Dette var den første kirken i bygden som bar navnet Brekke kyrkje. I 1686 er det omtalt en tømret kirke som trolig lå der dagens kirke ligger. Den er omtalt som en tømmerbygning med tårn og våpenhus og svalgang. Den ble omtalt som i dårlig stand og skjev. Kirken hadde bare plass til 130 personer og det var under halvparten av det som loven krevde. Kirkeloven av 1851 påla kommunene å sørge for at kirkene skulle ha plass til minst 10% av befolkningen i sognet. I 1825 ble Brekke kirke solgt til major Even Kraft. Under gulvet i kirken er der et gravkammer for offiserfamilien Holst. Bygningen. Kirken er tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch (1801–1865) og oppført av byggmester Anders Basteson Isdal fra Nordhordland. Den nye kirken ble reist mens den gamle kirken fortsatt sto. Bygningen ble reist på sørsiden av gamlekirken. Grunnarbeidet ble utført som pliktarbeid og bøndene i bygden hadde ansvaret for å få tømmeret frem til byggetomten. Bygdefolket tok også på seg å sette opp grunnmuren. Koret ble bygget i samme bredde som skipet. Kirken ble bygget med våpenhus en trapp førte opp til galleriet fra tårnfoten. Det ble også bygget et prestesakristi. Tårnet var opprinnelig bygget smalere og svakere bygget. Det tålte derfor ikke den sterke vinden fra sør som er i området. Tårnet ble derfor revet i 1884 og erstattet av et lavere. Men bygdefolket likte ikke det lave tårnet. På 1900-tallet begynte en å planlegge nytt tårn og paneling og maling innvendig. Dette ble utført i 1930-årene under overoppsyn av arkitekt Norevik. Arbeidet var fullført i 1939. Det var da bygget til et sakristi med møterom på ene siden av våpenhuset og et bårerom på den andre siden. Det nye tårnet ble reist i full høyde og tekt med kopper. På sørsiden fikk kirken nye vinduskarmer og ny bordkledning. Interiør. Opprinnelig var kirken bygget med liggende tømmer i en gråblå farge. Veggene ble på 1930-tallet malt i en rødfarge og benkene i en rødbrun farge. Men denne fargen smittet av så folk fikk ødelagt klærne. Til 100-års jubileet i 1962 ble benkene malt i grønt og perlegrått. I koret er der høye spisse vindu, et på hver side. Langs midtgangen i skipet er der fire lave søyler under galleriet på hver side og tre søyler på hver side langs midtgangen. Bygningen er på grunn av sterk sønnavind blitt skjev, og hele bygningen haller nordover. Fra gulvet til øverste del av søylene er det er avvik på 18 cm. Oppvarmingene i kirken var vedovner. I 1933 fikk kirken to nye ovner som ble brukt inntil kirken fikk elektrisk oppvarming til jubileet i 1963. Inventar. Altertavlen er fra 1862 og er malt av av Anders Askevold. Motivet er Jesus i Getsemane og engelen som kom for å trøste og styrke Jesus (Luk 22, 43). Tavlen var ikke ferdig til vigselhøytiden, så et enkelt hvitt trekors ble satt opp midlertidig. Det står nå i siderommet. Altertavlen ble bekostet av plassfolk, tjenere og kårfolk. Anders Askevold hadde malt altertavler med samme motiv til Askvoll kirke i 1859 og Solund kirke i 1860. Døpefonten er i tre fra 1862. Kirken har et dåpsfat i messing med innskriften: "Den som trur og vert døpt skal verte frelst." (Mark 16, 16a) Dåpsmuggen er fra 1980. Kirken har to billedtepper fra 1950 laget av Emma Breidvik etter en kartong av Mons Breidvik. Lysekronene er fra 1962, i messing og en gave fra Brekke bondekvinnelag. Kirken har to kirkeklokker, den ene udatert og trolig fra en eldre kirke den andre er fra før 1850 og den ble omstøpt i 1946. Tidligere inventar. Et alterskap fra omkring 1480 (1465—1490) med Maria med barnet-skulptur er i kirkesamlingen Bergen Museum, De kulturhistoriske samlingene. Skapet har motiv fra Marias liv og Jesu fødsel. Byrknesøy kapell. Byrknesøy kapell er et kapell fra 1972 på Byrknesøya i Gulen kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Byrknesøy kapell er bygget der det tidligere sto et bedehus som ble vigslet 26. mai 1972 av biskop Per Juvkam. Arkitekt for bygningen var Johan Tveit og byggmestre Odd Ånneland og Marchall Unneland. Bygningen. Bygningen er bygget som et enkelt gudshus. Det vanlige på denne tiden var å bygge arbeidskirker i betong. På Byrknes ønsket en å erstatte bedehuset og få bedre romplass og kjøkken. I den sørlige delen av huset finner vi storsalen og i enden av den korpartiet. Koret har samme bredde som huset, men har et trinn opp. På nordsiden er det en mindre sal med dører som kan åpnes inn til hovedsalen. Inventar. Alter, alterring og døpefont blir satt inn i rommet ved kirkelige handlinger. Ellers er kapellet utstyrt som et vanlig bedehus og hovedsalen blir brukt til møter og basarer. I 1980 fikk kapellet kirkeklokke. Den var delvis finansiert av rederiet Det Stavangerske Dampskipsselskap som var eieren til skipet "Austri" som forliste utenfor Byrknesøy i 1979. Fem personer døde i ulykken, men resten av mannskapet ble reddet av bygdefolk. I den forbindelse ble tårnet på taket utvidet for å gi plass til klokken. Altertavlen er fra 1911 og har et bilde av Kristus med tittelen "Kom til meg". Den er laget av Wilhelm Bjørknes. Døpefonten er av tre og laget av Karl Berthelsen i 1972. Dåpsfat og dåpsmugge er av sølvplett og trolig også fra 1972. Orgelet er et Harmonium som ble flyttet fra Mjømna kirke på 1960-tallet. Kapellet har to klokker en udatert med innskriften " Land, land, land, høyr Herrens ord", og en klokke fra 1979 med innskrift " Til minne om «Austri»s forlis 1979". KLMs Vorspiel. "KLMs Vorspiel" (1995) var en norsk humor-serie på tolv episoder med KLM-trioen Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen + Kine Hellebust, som ble sendt på NRK-TV i 1995. Serien hadde mange likhetstrekk med forgjengeren "KLMs Nachspiel" (1992), (som også var studiobasert med publikum til stede). Serien minnet mye om "KLMs Nachspiel", men de tolv programmene hadde ikke noe spesielt tema. Det som imidlertid gikk igjen var jakten på «Boris Jeltsins» svarte atomkoffert. Denne ble glemt igjen i studio, og etterhvert borte, etter at Jeltsin og «Bill Clinton» besøkte studio i det første programmet. Gulen kirke. Gulen kirke (Gulen kyrkje) er en langkirke fra 1863 som ligger i Eivindvik i Gulen kommune, Sogn og Fjordane fylke. Den nåværende kirken er tegnet av Georg Andreas Bull. Det skal ha vært to tidligere kirker på stedet. Utenfor porten til kirken, og i "Krossteigen" i lia på andre siden av dalen nord for kirken, er de to store steinkorsene i Eivindvik. De måler 2,7 og 2,5 meter og er av norsk-keltisk og norsk-anglisk type. Byggverket er i tre og har 700 plasser. Historie. Gulen kirke interiør mot alteret Gulen kirke interiør mot galleriet Den eldste kirken i Eivindvik skal ha vært en stavkirke men det er uvisst når den ble bygget. Den er nevnt i skriftlige kilder fra 1327, og den ble revet på 1500-tallet. Mot slutten av 1500-tallet, ble det bygget en laftet tømmerkirke som i 1686 ble omtalt som «brøstfeldig», og trengte vedlikehold. Kirken var i privat eie fra 1720-tallet til 1862 da enken etter presten Daae solgte den tilbake til menigheten. 15. juni i 1863 ble kirken solgt på tvangsauksjon og inventaret ble spredt rundt i prestegjeldet. Sogneprest Dahl, som var prest i Eivindvik, var en ivrig forkjemper for et nytt kirkebygg. Da han døde i 1852 ble arbeidet videreført og en ønsket på denne måten å hedre hans minne. Bygningen. Den nåværende kirken ble innviet 13. desember 1863 av prost Tommas Eriksen. Den er tegnet av Georg Andreas Bull, og byggmester var Ole Syslak fra Lindås. I 1938 ble den ombygget av Johan Lindstrøm. Kirken er ca 20 x 12,5 meter og koret ca 7.8x 7,6 m. Opprinnelig hadde kirken et prestesakresti på nordsiden og i 1963 ble det bygget et dåpssakresti på sørsiden av koret. Kirken har tårn i vest med tårnfot. Interiør. Kirken er enskipet med galleri og et oktogonalt kor. I Koret og skipet er taket malt i en lys blåfarge. Opprinnelig var kirken dekorert og det finnes bilder i våpenhuset som viser dette, men i 1938 ble kirken pusset opp og veggene ble dekket til med finerplater. Galleriet fikk frontrekkverk og orgelet ble snudd 90 grader og innebygd. Inntil 1960 da det ble lagt inn strøm ble orgelet drevet ved hjelp av en håndpumpe og Magnor Midttun var en av dem som hjalp til med dette. På helgedager kunne dette være en tøff jobb. I tiden etter andre verdenskrig fikk han 50 kr. året for denne jobben. Inventar. Altertavlen ble laget i 1872, men kom først på plass ti år seinere. Det er sannsynlig at en før dette bare hadde et enkelt kors på alteret. Bildet på altertavlen er et oljemaleri som viser Jesus i Getsemane og som er malt av Christen Brun. Lysekronene i skipet er en gave fra kong Håkon VII og dronning Maud fra 1912. "Utfyllende artikkel: Døpefonten i Gulen kirke" Døpefonten kan være fra ca 1000 er av stein og har kubisk form. Et sagn forteller forteller at sogningene sparket fatet ut av hendene på prestene da de skulle døpes. Da sørget kong Olav for at det ble laget en solid døpefont. Sagnet sier også at de to store steinkorsene som står utenfor kirken ble hogget ut av samme steinen. Døpefonten sto ute i nærheten av kirkegårdsporten fra ca 1600 til 1905. Da sørget en vikarprest som var i kirken for at den ble satt tilbake til sin rettmessige plass. På en gammel tegning er den plassert ved siden av korset ved portalen. Den ene kirkeklokken ble laget i Bergen i 1711 og ble støpt om i Stockholm i 1821. Den andre, som er i gotikk, kan være fra 12–1300-tallet. Mjømna kirke. Mjømna kirke (Mjømna kyrkje) er en langkirke fra 1901 på Mjømna i Gulen kommune, Sogn og Fjordane fylke. Den ble vigslet 5. november 1901 av biskop Johan Willoch Ericsen. Arkitekt og byggmester var Anders O. Korsvold fra Fonna. Byggverket er i tre og har 310 plasser. Historie. I 1892 ble det anlagt gravplass på Mjømna og derfor var det naturlig å bygge kirken her. Mjømna sogn ble opprettet ved kongelig resolusjon 23. juli 1900 og i 1901 ble kirken bygges delvis ved lån og delvis med gaver. Før hadde folk på øyene vært nødt til å reise til Eivindvik kirke og dette hadde ført til ulykker. I 1932 ble det bygget egen kai ved kirken. Bygningen. Byggmester Anders Korsvold tok på seg å lage et utkast til kirkebygg. Dette ble godkjent med noen små endring av arkitekt Schirmer som var statlig bygningsinspektør. Kirketomten lå i utmarken ned mot sjøen omkranset av knauser. Kirken er bygget som en enkel kirke. Den har sakristi på hver side og tårn over en firkantet tårnhals over tårnfoten. Den er også våpenhus. Til 50-årsjubileet ble det gjort små endringer og reparasjoner på selve kirkehuset Toalett og bårehus er bygget i egne tilbygg i 1973. Interiør. Som ny ble kirken malt innvendig i en lys grønnfarge med gule felt i dørene og grønne felt i galleriet. Skipet har flatt tak som skråner ut mot sidene. Der er tre søyler på hver side. Sideveggene i skipet har fire spissbuede vinduer. Koret er litt smalere enn skipet og har et vindu på hver side. Kirken er enkelt dekorert, men har en tannsnittrand. Til 50-årsjubileet ble Mjømna kirke restaurert og malt inni. Inventar. Til å begynne med hadde alteret et utskåret hvitt trekors som senere ble byttet ut med en altertavle. Altertavlen er laget av Wilhelm Bjørknes og er en kopi etter Adolph Tidemand (1814-1876). Motivet er Jesu oppstandelse etter Tidemands bilde "Christi Opstandelse" fra 1871. Originalen henger i Bragernes kirke i Drammen. Tilsvarende kopier henger i over 80 norske kirker. Døpefonten er i tre og er antakelig laget i 1901. Dåpsfatet er i sølv og har innskriften: "Mjømens Kirke. I Faderens Sønnens og den Hellige Aads Navn". Det er fra 1909. Dåpsmuggen er i også i sølv. Kirken har et votivskip formet som en fjæring laget av Ola Eiksund. Orgelet er fra 1905 Kirkeklokken er fra 1965 laget ved Olsen og Nausen klokkestøperi. Hornindal kirke. Hornindal kirke (Hornindal kyrkje) er en langkirke fra 1856 i Hornindal kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Arkitekt for kirken var kaptein Ludolph Rolfsen fra Stryn som benyttet typetegninger utført av Hans Ditlev Franciscus von Linstow.Den ble innviet 30. november 1856 av prost Wilhelm Frimann Koren. Altertavlen er fra 1932 og er utført av Dagfin Werenskiold. Mye av det øvrige inventaret ellers er fra byggeåret. Komplottet. "Komplottet" var en norsk tv-serie som gikk på TV3 fra 1996 til 1998 og i 2003. Programleder fra 1996-98 var Leif Erik Forberg. Den femte og siste sesongen (2003) ble ledet av Åsleik Engmark. Komplottet var en type "skjult kamera"-produksjon med en ny vri og var en norsk versjon av det kanadiske "Surprise sur prise". Det eksisterer også en svensk versjon kalt "Blåsningen". Serien regnes som en av TV3s største egenproduserte suksesser. Sendingene med Forberg som programleder gikk fra 19. september 1996 til 26. mars 1998. De 10 sendingene som Engmark ledet gikk fra 23. februar til 27. april 2003. Flere kjendiser som ble «lurt» reagerte sterkt og protesterte mot at klippet med dem skulle vises. Blant dem Helge Reiss, Arne Scheie, Einar Førde og Petronella Barker. Scheie ble tilbudt kompensasjon fra TV3 etter at innslaget med ham ble vist mot hans vilje. Reaksjonene mot programmet ble særlig sterke vinteren 1998. Seertall. Premieren i 1996 ble sett av 187 000 mennesker og reprisen av 128 000. Disse seertallene ble ansett som gode. Seertallene økte markant i løpet av første sesong og var oppe i 300 000 på det meste (nesten 500 000 hvis man tar med reprisen). Premieren av sesong 5 ble sett av 136 000, noe som gav en markedsandel på 7,8%. Tallene ble beskrevet som gode av TV3. Randabygd kirke. Randabygd kirke (Randabygd kyrkje) er en langkirke fra 1916 i Stryn kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 260 plasser. Bjordal kirke. Bjordal kirke (Bjordal kyrkje) er en langkirke fra 1906 i Høyanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 160 plasser. Høyanger kirke. Høyanger kirke (Høyanger kyrkje) er en langkirke fra 1960 i Høyanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i betong og har 374 plasser. Arild Haaland. Arild Haaland (født 13. desember 1919, død 24. januar 2012) var en norsk filosof, litteraturhistoriker, sakprosaforfatter, oversetter og engasjert samfunnsdebattant. Han var ansatt ved Filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen fra 1961 til 1987, først som universitetslektor, senere som førsteamanuensis. Arild Haaland døde 24. januar 2012 etter lengre tids sykdom. Haaland beskrives som «Bergens mest kjente filosof» fra 1900-tallet. Bibliografi. Haaland har blant annet gitt ut Kyrkjebø kirke. Kyrkjebø kirke (Kyrkjebø kyrkje) er en langkirke fra 1869 i Høyanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Lavik kirke. Lavik kirke (Lavik kyrkje) er en åttekantet kirke fra 1865 i Høyanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 380 plasser. Adkomst til stedet er via Rv607 og Fv63/E39. Ortnevik kirke. Ortnevik kirke (Ortnevik kyrkje) er en langkirke fra 1925 i Høyanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 292 plasser. Vadheim bedehuskapell. Vadheim bedehuskapell er et kapell fra 1916 i Høyanger kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Bø kirke (Hyllestad). Bø kirke er en langkirke fra 1868 i Hyllestad kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Hyllestad kirke. Hyllestad kirke er en langkirke fra 1880 i Hyllestad kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Øn kirke. Øn kirke er en langkirke fra 1958 i Hyllestad kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i mur og har 370 plasser. Christopher Hanssen Schletter. Biskop Sletter malt av presten Sigvard Kildal, nå i Tromsø museumChristopher Hanssen Schletter (født 12. november 1629 i Halmstad som da var i Danmark, død 25. oktober 1688 i Throndhjem) var luthersk biskop av Throndhjem fra 1678 til 1688. Hans far Hans Schletter var borgermester i Halmstad. Moren het Alhed Villumsdatter. Etter skolegang i København ble han i 1652 hovmester for den unge Just Høg, som han to år etter fulgte til Herulfsholm. Her ble han rektor i 1658, men var bundet av sine forpliktelser til Just Høg, som han hadde fulgt til Sorø, slik at han først kunne tiltre rektoratet i 1660. I 1661 ble han magister og i 1668 viselektor i Roskilde, hvoretter han i 1672 ble professor i teologi ved Universitetet i København. I 1675 ble han doktor i teologi. I 1678 ble han biskop av Throndhjem. Man har uttalt den formodning at han ble biskop fordi universitetsvirksomheten ikke passet for ham, og at han neppe var noen fremragende mann (i følge D. Thrap i "Dansk biografisk leksikon", XI). Man kjenner lite til hans virke som biskop. Han foreslo å pålegge prestene å studere visse bøker som Jesper Rasmussen Brochmands "«Universæ theologiæ systema»" og Martin Chemnitz' "«Harmonia evangelica»" I 1685 utarbeidet han på kongelig befaling en beskrivelse om Finnmarken og dette områdets innbyggeres tilstand. I 1681 brant hans bispegård. Han utgav intet foruten sin doktoravhandling. Han ble i 1672 gift med Margrethe van Holtoug (født i Malmö 12, mars 1630, død i Throndhjem 23. desember 1686). Schletter, Christopher Hanssen Schletter, Christopher Hanssen Schletter, Christopher Hanssen Ålhus kirke. Ålhus kirke (Ålhus kyrkje) er en langkirke fra 1795 i Jølster i Sogn og Fjordane. Kirken er i tre og har 168 sitteplasser. Det er kun Ålhus og Olden kirke som fremdeles står av 1700-tallskirkene i Sogn og Fjordane. Det stod tidligere en stavkirke på stedet dagens kirke ligger. Denne forfalt utover på 1700-tallet, og man bestemte seg for å bygge en ny kirke. Fra den gamle kirken tok man vare på en del av inventaret og brukte også noe av veggkonstruksjonen til å bygge koret. I 1851 kom det en lov som tilsa hvor store kirkene måtte være i forholdt til folketall. Ålhus kirke var da for liten og man vurderte å bygge den ut. Folketallet gikk derimot ned, og i 1863 ble kirken i stedet for restaurert. Blant annet ble stolene byttet ut, og man endte opp med færre sitteplasser enn man i utgangspunktet hadde hatt. I 1933 ble sakristiet bygd, og etter krigen gjennomførte man en ny restaurering. I 1951 fikk man igjen nye stoler i kirken og først i 1956 fikk kirken elektrisitet. Tidligere kirker. Det stod tidligere en stavkirke på stedet dagens kirke står. Denne kan ha blitt bygd på 11-1200-tallet, og blir nevnt i "Bjørgvin Kalvskinn" på 1300-tallet. Kirken ble bygd ut på 1600-tallet, og i 1631 sier kilder at den var preget av forfall. Samme år fikk kirken vinduer. I årene fremover er det regnskapsført flere store utbedringer på kirken. Kirken var i privat eie frem til 1723, og var preget av så sterkt forfall at menigheten nektet å gå inn i kirken fordi de var redde for at den skulle falle sammen. Den gamle kirken var noe større en dagens kirke. Inventar. Altertavlen er fra 1691 og viser Jesu korsfestelse. Alteret er i kleberstein og kommer fra middelalderen. Denne stod i den gamle kirken. Det gjorde også døpefonten. Prekestolen er fra 1640 og har et treskrud i renessansestil. Kirken har også to lysestaker, en ornamentkiste og et dåpsfat fra 1600-tallet samt to lysestaker fra 1700-tallet. Det er også to malerier fra 1700-tallet i kirken. I kirken står det også en lensmannsstol lagd mellom 1600 og 1640 samt en tredør fra 12-1300-tallet. Denne døren stod i den første kirken. De to kirkeklokkene kommer fra 1600-tallet og 1824. Helgheim kirke. Helgheim kirke (Helgheim kyrkje) er en langkirke fra 1877 i Jølster i Sogn og Fjordane. Kirken er i tre og har 500 plasser. Den ble vigslet av biskop Peter H.G. Birkeland 28. november 1877. På 1870-tallet økte folketallet i bygden, og man hadde bruk for en større kirke. Man rev derfor den eksisterende kirken og bygde dagens kirke. Byggmester var Ole Vanberg som hadde ansvar for mange kirker i fylket og som samme år også bygde Vik kirke. Den nye kirken ble bygd på omtrent samme plass som den forrige kirken og ble bygget som en vanlig 1800-tallskirke. Tårnet er bygd inn i vestveggen. Kirkerommet har flere søyler som holder oppe galleri og tak og den har fire store, spissede vinduer på hver av langsidene. I 1952 ble kirken pusset opp og fikk noe lysere farger innvendig. Altertavlen er fra 1877 og ble laget til den nye kirken. Den har et lokalt motiv og viser en gravhaug med et steinkors på med lokale fjell i bakgrunnen. Over dette hovedbilde er det et mindre bilde av Jesus på korset. Både prekestol og døpefont ble også laget nytt til den nye kirken, mens to eldre kirkeklokker ble overflyttet. Senere har man også fått enda en kirkeklokke. Fra den tidligere kirken har man på Bergen Museum prekestolen og altertavlen. Altertavlen ble flyttet til museet i 1904. Den har malte treskulpturer i barokk stil. Disse viser Jesus, Maria og Johannes. Figurene er ikke av høy kvalitet, mens resten av tavlen derimot er av høy kvalitet. Selve tavlen ble laget i 1677, mens malingen ble gjort i 1681. Prekestolen har himling og er laget i samme stil. Den er nå i dårlig stand. Tidligere kirker. I et brev fra biskopen i Bjørgvin leser man om en kirke på Helgheim i 1322. Dette kan være den samme kirken som stod der på begynnelsen av 1600-tallet, men mest sannsynlig var dette en eldre kirke. I 1830 blir det i et skriv snakket om en kirke på Helgheim. Denne skal være rundt 200 år gammel og være i dårlig stand. Sansynligvis ble det bygd en kirke på 1630-tallet. Dette skal ha vært en tømmerkirke, og man har kilder som sier at det ble bygd et våpenhus i 1636, som ble gjennbygd i 1659. Da hadde også tårnet blitt revet og bygd på nytt. En synfaring i 1686 forteller om en vellholdt kirke. Da man fikk foreskrifter om størelsen på kirkene i forholdt til folketall valgte man å rive denne kirken for å bygge ny, og dne siste gudstjenesten i denne kirken ble avholdt 28. februar 1876. Hauge kirke. Hauge kirke (Hauge kyrkje) er en langkirke fra 1868 på Lærdalsøyri i Lærdal kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 507 plasser. Adkomst til stedet er via Rv5. Tønjum kirke. Tønjum kirke (Tønjum kyrkje) er en langkirke fra 1832 i Lærdal kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 240 plasser. Adkomst til stedet er via Kv11 og E16/Fv272. Leikanger kirke (Leikanger). Leikanger Kirke, slik den så ut fra 1872-1955. Leikanger kirke ligger i bygden Systrond i Leikanger kommune i Sogn og Fjordane. Kirken er en langkirke i stein og er opprinnelig fra ca. 1250. Kirken fikk tårn og to våpenhus på 1600-tallet. I 1872 ble så godt som alt inventar byttet ut, det sørvendte våpenhuset ble revet og tårnet og våpenhuset i vest ble erstattet med et overdimensjonert moderne tårn. I 1936 kom det gamle inventaret på plass, i 1955 tårnet og våpenhuset, i 1960 nye og mindre vindu og i 1980 nytt sakristi. Leikanger kirke (Selje). Leikanger kirke står i bygda Leikanger på nordøstsida av Stadlandet i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Kirka er ei langkirke i tre. Den ble flytta til Leikanger fra bygda Selje i 1866. I 1895 ble den utvida og fikk nytt tårn og bordkledning under ledelse av arkitekt Lars Sølvberg. Etter utvidinga var kirka blitt nesten dobbelt så stor og hadde sitteplass til 400 personer. Dale kirke (Luster). Dale kirke (Dale kyrkje) er en langkirke fra 1200-tallet i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke. Den er en usedvanlig godt bevart middelalderkirke. Dalekirken står i en særstilling i forhold til de øvrige bygdekirkene i Norge på grunn av de to spesielle klebersteinsportalene. Det er vestportalen som er hovedinngangen til kirken og den noe mindre sørportalen (”Kongeportalen”). Videre har den unike veggmalerier fra 1560-tallet. Atkomst til Dalekirken er via fylkesvei 55. Den ligger like ved riksveien, og er godt skiltet. Historikk. Kirken har en typisk tidlig engelsk gotisk stil. Ut fra vurderinger av stilen meinte Lorentz Dietrichson (1906) at kirken var fra midten av 1200-tallet. Anders Bugge (1933) skriv at stilen i kirken er tydelig engelsk fra midten av 1200-tallet. Magnus Olsen (1957) tidfester kirken til om lag 1280 og Ola Seter (1953) daterer kirken til 1250-1300. G. F. Heiberg (1970) skriver at den var fra mellom 1210 og 1306. Anne Marta Hoff (2000) viser til at det er gjort dateringer av treverk i kirken. Den eldste er datert til 1220 eller 1221. En annen prøve var fra 1229. Det kan være at taket over skipet var på plass omkring 1230. Taket over koret kan ha vært på plass kort tid etter 1243-1244. Det kan være at de to store portalene ble gjort ferdig etter at resten av kirken var ferdig. Den kirken en nå har på Dale er trolig den eneste kirken en har hatt på Dale. Det kan en slutte ut fra det vesle jordegodset som hørte til kirken og presten på 1300-talet. Lorentz Dietrichson (1906) skrev at Dalekirken i større grad enn noen anna kirke i Norge, har detaljer som er like med sankt Magnuskatedralen på Kirkwall på Orknøyene. Etter sagn skulle Dalekirken ha vært bygd av skotter (Qvale, 1810). Dietrichson mente at ættesamband med Orknøyene kunne ha ført til at en har fått steinhoggere fra Orknøyene. Anne Marta Hoff finner i tillegg til Magnuskatedralen også paralleller med Dryburg Abbey i Skottland, med Mariakirken i Bergen, Stavanger domkirke og Nidarosdomen. Klebersteinene til Dalekirken kom trolig fra et gammelt steinbrudd rett ovenfor Fet (Baten, 1983). Mellom kirken og presteboligen er det en gang under jorda (Dyrdal, 1993). Tilsvarende ganger finner en òg mellom kirken og bispegarden på Skålholt på Island og i Avaldsnes kirke i Rogaland. En må tro at alle disse gangene ble bygd på samme tid som kirkene, og at de var i bruk på 1200-talet. Borgerkrigen i Norge sluttet i 1240, men en har nok forberedt seg på at det kunne komme ny ufred. Krypt under koret var en nyvinning i kirkearkitekturen på 1200-talet. Vernehelgen. I den største portalen i sør står det med runer "St Nicolaus kirke". Det viser til hvilken helgen kirken var viet til. Over runene står det en kors, trolig fra innvielsen. Nikolaus av Myra ble regnet som en helgen for kjøpmenn og sjømenn. I forbindelse med Nikolaskirker har det ofte vært en forsamling eller flere kirkelige funksjoner. Hvordan en skal tolke det i samband med Dalekirken er uvisst. Nikolas var en av de mest populære helgenene i Norge og mer enn 25 kirker var viet til han. Det er også en innskrift "Nicolaus, prest i Lærdal" fra andre halvdel av 1200-talet. Det er også skrevet Maria to steder med runer. Det kan vise til jomfru Maria, men også til noen i soknet. Middelalderens interiør. Fra kirken har Bergen Museum en båtformet lysestake fra 1200-talet. Den er make til en i Urneskirken. Det er vimpler på skipet som kan vise tilbake til hvem som gav vikingskipet, men en vet ikke hvem det var. En har også forsiden til et alter (antemensale) og ei altertavle. Altertavla er fra 1200- eller 1300-talet (Heiberg, 1970). Den er laget av furu, som nok viser til at ho er laget i Norge. En kunstnerisk forseggjort Olavs-skulptur daterer noen til midt på 1200-tallet og andre til andre halvdel av 1200-tallet. Harry Fett (side 74-75) skriver at "Olav fra Dale er monarken, mild, rolig, behersket, Håkonshallens Olav". I middelalderen hadde kirken to store kirkeklokker. I 1626 reiste Jon Skaanevig omkring og tegnet og skreiv opp minnesmerke og runeinnskrifter. Han var også i Dalekirken. Han tegnet av to skjold som en i "gamle dager" nytta i krig. På skjolda var det tegnet inn et våpenmerke. Det var to kroner over ei lilje. Ingen visste i 1626 hvem som hadde ått de, men de hadde "alltid" vært i kirken. Det samme våpenmerket finn en hos riksråden Toralde Sigurdson Smørhatt, som en kjenner fra Østlandet og Hardanger på slutten av 1300-talet. To andre våpenmerket med bare en lilje, var på slutten av 1600-talet tegnet opp i Dalekirken. Skjoldene er drøftet av Trætteberg (1971), Bjønnes (1992) og Kvitrud (1995). Hvem som eide skjoldet i Dalekirken kan en ikke gi noen entydig konklusjon på. Prester. I 1316 hadde Dalepresten bare en eiendel. Ut fra inntektene var ikke presteembetet på Dale av de beste. Trolig kom det av at det var såpass nytt. Mest trolig var Dalepresten òg prest over Søvdesoknet. Fortun er ført med egen prest flere ganger på 1300-talet; så det er mindre trolig. Noen egen prest hadde ikke Søvdesokna då det var bispevisitas i Sogn en gong mellom 1321 og 1324. Mest trolig har da Dalepresten vært prest over begge soknene allerede fra Dalekirken ble bygd. En tid etter den store mannedauden i 1349, ble prestene i Dalekirken og Hafslo de eneste prestene i Luster. På 1600-tallet ble Gaupne slått sammen med Jostedalen sokn, og siden har Dalesoknet vært uendret. Fortun kirke. Fortun kirke (Fortun kyrkje) er en langkirke fra 1879 i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Adkomst til stedet er via fylkesvei 55. Uwe Boll. Dr. Uwe Boll (født 22. juni 1965 i Wemelskirchen i Tyskland) er tysk filmregissør, -produsent og -manusforfatter. Filmene hans er finansiert av hans eget Boll KG Production, og er vanligvis basert på dataspill. Oftest omtales han som en av vår tids mest mislykkede regissører. Dr. Boll har en doktorgrad i litteratur og har studert ved Universitetet i Köln og i Siegen. Filmografi. De to største filmene til Boll var horrorfilmen "Blackwoods" og dramaet "Heart of America", hvor han hadde jobben som både regissør og manusforfatter på begge filmene. Boll er i ettertid blitt mest kjent for sine spillefilmer basert på spill. Noen spill-til-film-filmer fra Boll: "House of the Dead", "Alone in the Dark" og "BloodRayne". Han har også laget filmen ' (2007), basert på dataspillet "Dungeon Siege". Samme år kom han med "Postal", som også er basert på dataspill. Hans neste dataspillbaserte film, In the Name of the King 2 (også kjent som Dungeon Siege 2), er i postproduksjon og vil bli lansert i løpet av 2011. Kritikk. Boll har måttet tåle hard kritikk for at filmene hans holder lav kvalitet. "House of the Dead", "Alone in the Dark" og "BloodRayne" er alle rangert som blant de 100 dårligste filmene på IMDb. Boll har blitt nominert til Razzie Awards for "Alone in the Dark" og "BloodRayne", begge for verste regissør. Raging Boll. I juni 2006 utlyste Boll en utfordring til sine fem argeste filmkritikere og til filmregissørene Quintin Tarantino og Roger Avary; å møte han til ti runder med boksing. For å kvalifisere måtte deltageren ha skrevet minst to ekstremt negative anmeldelser av hans filmer. Fire filmkritikere tok i mot utfordringen: Carlos Palencia Jiménez-Argüello, webmaster for nettstedet, Richard "Lowtax" Kyanka, webmaster for nettstedet, Jeff Sneider, journalist for nettstedet og Chris Alexander, skribent for magasinet Rue Morgue. Nelson Chance Minter, en amatørbokser og filmelsker, ble Bolls femte motstander. Minter hadde ikke skrevet noe om Boll før og oppfyllte sågar ikke kriteriet om å ha skrevet minst to negative omtaler av Bolls filmer. Han fikk allikevel utfordre Boll etter å ha sendt Boll e-poster med sitater fra filmen Rocky 3 der "Balboa" var blitt byttet ut med "Boll". Boll vant alle fem kampene. Den første kampen var mot Jiménez-Argüello og ble arrangert 5. september 2006 i Málaga, Spania. De fire andre kampene ble avholdt 23. september 2006 på Plaza og Nations i Vancouver, Canada. Kyanka og Sneider kritiserte senere Boll for å ha vært missledene angående dette arrangementet, da de trodde det kun var et PR-stunt.Alexander, derimot, uttrykte sin begeistring for Boll ved å si: "Boll makes movies his way, without the aid of the studio system. Of course he's yet to make anything decent, but I'm rooting for the crazy son of a bitch!". Bøker. Boll har skrevet to bøker: German Fried Movie & Barschel-Mord in Genf. Oder wie man in Deutschland einen Film drehen muss (Taschenbuch: 1993) og Die Gattung Serie und ihre Genres (Broschiert: 1994). Priser. I 2009 mottok Boll en Razzie-pris under den 29. «Golden Rasberry Awards»-utdelingen i kategorien verste regissør for filmene «1968: Tunnel Rats», og «Postal». I tillegg fikk han den spesielle «Worst Career Achievement»-prisen, for å være "Tysklands svar på Ed Wood". Denne prisen ble sist delt ut i 1987. Gaupne gamle kirke. Gaupne gamle kirke (Gaupne gamle kyrkje) er en langkirke fra 1647 på Gaupne i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 130 plasser. Adkomst til stedet er via Gardavegen. Gaupne kirke. Gaupne kirke (Gaupne kyrkje) er en langkirke fra 1908 i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 230 plasser. Hafslo kirke. Hafslo kirke (Hafslo kyrkje) er en langkirke fra 1878 i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet er via Fv387. Tettsteder i Aust-Agder. Dette er en liste over tettsteder i Aust-Agder, basert på SSBs statistikk for byer og tettsteder. Per 1. januar 2012 var det 22 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Av disse kaller Risør, Tvedestrand, Arendal, Grimstad og Lillesand seg for byer. Tettstedene med folketall, fordelt etter kommune. Per 1. januar 2012. Tidligere tettsteder. Disse stedene har tidligere vært definert som tettsted av SSB, men er utgått, enten fordi folketallet har gått under nedre grense, eller fordi de er blitt en del av et større tettsted. Kilde. Aust-Agder Joranger kirke. Joranger kirke (Joranger kyrkje) er en langkirke fra 1660 i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og tømmer og har 90 plasser. Jostedal kirke. Jostedal kirke (Jostedal kyrkje) er en langkirke fra 1660 i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 100 plasser. Monika Kaserer. Monika Kaserer (født 11. mai 1952 i Neukirchen am Großvenediger) er en tidligere østerriksk alpinist. I verdenscup vant hun åtte renn i storslalåm og to i slalåm, og oppnådde i tillegg 18 andreplasser og 12 tredjeplasser. 73 vant hun disiplincupen i storslalåm. Sesongene 1972/73 og 1973/74 kom hun på andre plass i totalsammendraget, begge ganger slått av Annemarie Moser-Pröll. Under VM 1974 i St. Moritz tok hun bronsemedalje i kombinasjonen, og fire år senere, under VM 1978 i Garmisch-Partenkirchen, ble det bronse i slalåm. Den beste OL-plasseringen hennes var fjerde plass i utforrennet under OL 1976 i Innsbruck. Solvorn kirke. Solvorn kirke (Solvorn kyrkje) er en langkirke fra 1883 i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Veitastrond kapell. Veitastrond kapell er en langkirke fra 1928 i Luster kommune, Sogn og Fjordane fylke. Adkomst til stedet er via Fv387. Naustdal kirke. Naustdal kirke (Naustdal kyrkje) er en langkirke fra 1891 i Naustdal kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 650 plasser. Krusifiks og kirkeport (innfelt i kirkegårdsmuren) fra middelalderen-kirken som ble revet omkring 1890. Adkomst til stedet er via Rv5 og Rv611. Montelukast. Montelukast (merkevarenavn Singulair) er en leukotrienreseptorantagonist utviklet av Merck & Co for behandling av astma og allergisk rhinitt. Den er tilgjengelig som 5 og 10 mg tablett, 4 og 5 mg tyggetablett og som 4 mg granulat. Montelukast er et reseptbelagt legemiddel. Vevring kirke. Vevring kirke (Vevring kyrkje) er en langkirke fra 1846 i Naustdal kommune i Sogn og Fjordane. Byggverket er i tre og har 225 plasser. Hartvig W. Dannevig. Hartvig Wilhelm Dannevig (født 18. mars 1918, død 27. april 1998) var en norsk kystkultur-historiker og statsstipendiat. Dannevig kom fra en båtbyggerfamilie, er selv utdannet båtbygger, og arbeidet 20 år som industriarbeider på Nitriden i Arendal, før han på 50-tallet begynte å engasjere seg i kulturhistorisk registreringsarbeid knyttet til skipsvrak, fiskeri, sjøfart og båtbygging. Etterhvert utviklet arbeidet seg til å omfatte innsamling, publisering, rekonstruksjon av Listerskøyta og restaurering av seilkutteren Ekstrand. Han deltok i etableringen av fiskerimuseet i Mandal, bygget opp en samling av fiskeredskaper og en utstilling om SS «Fredensborg» ved Aust-Agder-Museet. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1975, som en av få uten høyere utdannelse. Han mottok Aust-Agder fylkes kulturpris i 1983. Han var en aktiv foredragsholder, deltok i mange radioprogram og bidro til mange dokumentarfilmer. Riddergården. Riddergården (eller Hønengata 1'") er en komplett løkkegård fra 1700-tallet. Den gamle bondegården ligger idyllisk til på en tange der Randselva og Begnaelva møtes, like nedenfor Hønefossen i Hønefoss, i Ringerike kommune. Beliggenhet. Riddergården kalles en løkkegård fordi bygningsmassen (som består av en rekke enkeltstående bygninger) ligger rundt et naturlig gårdstun, som i seg selv ligger i et bymessig strøk. Gården ligger på Nordsiden i Hønefoss, der den opprinnelige bybebyggelsen vokste fram på 1700-tallet og framover, like ved Nordre torv. Stedet er alminnelig kjent som utbygget av sagfogd Fredrik Ridder (1756–1798), men det var trolig faren hans som først bosatte seg der. På en av dørene (på en dørbanker) står det nemlig «"Riddergaarden bygget anno domini 1732"», så det er knyttet noe usikkerhet til når våningshuset ble oppført. Flere mener at den opprinnelige delen ble bygget på begynnelsen av 1730-tallet. Området der gården ligger er i dag alminnelig kjent som "Glatved" blant ringerikingene, men i tidligere tider gikk denne tangen også under navnet "Bilthuggertangen". Det indikerer at en billedhugger kan ha hatt tilhold der før Glatved-navnet dukket opp. Glatved, som senere ble hotell, lå også på denne tangen og ble i sin tid bygget av Lars Ridder (1738–1794). Glatvedts Hotel, som var en stor trebygning i sveitserstil, brant dessverre ned til grunnen i 1941. Riddergården består imidlertid fortsatt og er en stor severdighet, som også står sentralt i mange kulturarrangement gjennom sommerhalvåret. Eiendommen der Riddergården ligger, var aldri i familien Ridders eie, men var arvefestet av gården Hønen (i Haug prestegjeld). Arvefestet var imidlertid av en slik art at eieren verken kunne ta tomten tilbake eller forhøye grunnleien, som var på 25 riksdaler årlig. I 1961 donerte de siste arvingene Riddergården til tidligere Hønefoss kommune, mot bruksrett så lenge de levde. Thorolf Ridder levde lengst, men døde i 1968. Dermed gikk eierrettighetene over til den nye storkommunen Ringerike, som siden 1964 hadde forvaltet den gjennom Ringerikes Museum. Museet fortsatte å forvalte gården, inntil kommunen bestemte seg for selv å stå for driften av den. Manglende vedlikehold i senere år har ført til en gryende mistillit blant befolkningen til kommunen som forvalter. Spesielt kritisk har en gruppe som kaller seg «Riddergårdens venner» vært. Tidligere har denne gruppen lagt ned utallige timer med gratis vedlikehold ved gården, men en uoverensstemmelse med kommunen har ført til at gruppen ikke lenger vil bidra med slik hjelp. Gruppen er også av den mening at Riddergården hadde vært faglig tjent med å ha Ringerikes Museum som forvalter av gården. Per februar 2008 finnes det ikke et eget kommunalt vedlikeholdsbudsjett for den unike løkkegården, men det settes av 95 000 kroner (2008) årlig i midler som skal dekke alt fra drift og arrangementer til vedlikehold. Bygningsmassen. Riddergården består av en rekke lave bygninger i laft, som står rundt et rektanglært tun med plen. Man antar at de fleste bygningene ble oppført omtrent på samme tid, men den såkalte «nystuen» kan være bygget noe senere, trolig først omkring 1799. Foruten våningshuset, som ble utvidet med en østfløy omkring 1840, består gården av ei lita stue kalt «Nystuen» (trolig ei kårstue), stall med fjøs, en låve, et stabbur, et kombinert grisehus og vedskur, et bryggerhus med klesbod og ei lita drengestue og en utedass med tilnavnet «veslehuset». Opprinnelig sto det også et vognskur i forbindelse med låven, men dette ble etter hvert så forfallent at det måtte rives. Ervik kapell. Ervik kapell er en langkirke fra 1970 i Selje kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i murstein og har 200 plasser. I klokketårnet henger skipsklokken fra hurtigruteskipet DS «Sanct Svithun» som ble senket av britiske fly like i nærheten. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Kv45 og Rv620. Selje kirke. Selje kirke (Selje kyrkje) er en langkirke fra 1866 i Selje kommune i Sogn og Fjordane. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv632 og Rv618. Polisario. Polisario, Polisario Front, eller Frente Polisario (grunnlagt 10. mai 1973) er en frigjøringsbevegelse i Nord-Afrika som kjemper for å frigjøre Vest-Sahara fra Marokko. Navnet er et akronym for "Frente Popular de Liberación de Saguía el Hamra y Río de O'"ro", som er spansk for «Folkefronten for frigjøringen av Saguia el-Hamra og Río de Oro», som er henholdsvis den nordlige og sørlige delen av Vest-Sahara. Historie. Polisario ble grunnlagt i 1973, da Spania fortsatt var kolonimakt i Spansk Sahara (senere Vest-Sahara). 20. mai samme år gjennomførte Polisario det første væpnede angrepet mot spanske styrker. Til tross for at de bare var bevæpnet med gamle håndvåpen, kom de overraskende på soldatene ved den spanske posteringen Khanga, og vant en viktig symbolsk seier. Polisarios væpnede kamp ga Spania store problemer med å beholde kontrollen, og de ble snart nødt til å trekke seg tilbake fra innlandet. Sommeren 1975 hadde Spania bare kontroll over byene Dachla, l’Ayoune og Smara. En av årsaken til Spanias manglende kontroll var at regimet til Franco var i ferd med å gå i oppløsning, og landet hadde verken kapasitet eller politisk kraft til å føre kolonikrig. Den 26. februar 1976 trakk Spania seg offisielt ut av området, og overlot administrasjonen til Marokko og Mauritania gjennom den såkalte Madridavtalen. Polisario var ikke interessert i å la spanierne etterlate noe politisk vakuum, og utropte dagen etter en egen republikk – Den sahrawiske arabiske demokratiske republikk – i Bir Lehlou, som ligger i det nordøstlige Vest-Sahara. I forkant av dette hadde Marokko rykket inn med militære styrker i den nordlige delen av landet. Den 27. november 1975 gikk marokkanske styrker inn i Smara, og i desember l’Ayoune og Dachla. Polisario som tidligere hadde tatt kontroll over disse områdene fra Spania, ble drevet østover mot grensen til Algerie.Med geriljaen flyktet også store mengder med sivile som flyktet fra invasjonstroppene. Disse ble transportert av Polisario til leire i den østlige delen av Vest-Sahara, og leire som var under oppbygging rett over grensen I de påfølgende år kom det til harde kamper mellom Polisario og den marokkanske hæren. Marokko greide ikke å få kontroll over ørkenen i den østlige delen av Vest-Sahara. Polisario opererte fra baser i Algerie og angrep marokkanske konvoier og utposter gjennom geriljaangrep. Marokko endret taktikk, forlot garnisonene og utpostene i de fjerntliggende delene av Vest-Sahara, og forsterket isteden befestningen rundt byene. Polisario fortsatte sine angrep, og gjorde livet stadig vanskeligere for den marokkanske hæren. Marokko skiftet derfor igjen taktikk, og delte landet i to på langs, med en mur og høye voller av sand og stein. På vollene ble det bygget festningsverk, og det ble lagt brede minefelt på hver side. Murens beliggenhet og utstrekning skiftet med Polisarios angrep og Marokkos motangrep, men ved våpenhvilen som ble inngått i 1991 var muren 2 400 kilometer lang, og gikk fra nord til syd gjennom hele landet. Marokko har siden det hatt kontroll over to tredjedeler i vest, mens Polisario har kontroll over den resterende tredjedel i øst. Løslatelse av marokkanske krigsfanger. Polisario løslot i august 2005 alle de 404 marokkanske krigsfangene som bevegelsen hadde hatt i sin varetekt. Spørsmål om norsk diplomatisk status. Unge Venstres landsmøte ber regjeringen om å gi diplomatisk status til Polisario. Norum kirke. Norum kirke (Norum kyrkje) er en langkirke fra 1863 i Sogndal kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 230 plasser. Stedje kirke. Stedje kirke (Stedje kirke) er en langkirke, vigslet 17. desember 1867 i Sogndal kommune, Sogn og Fjordane. Den treskipa kirken er en av de største i Sogn og Fjordane og er tydelig inspirert av stavkirkestilen. I 1943 ble det satt inn en glassmosaikk øverst i koret i sammenheng med en omfattende restaurering som pågikk helt frem til 1950. To andre vinduer mot nord og to mot sør viser evangelistene og vindu mot øst viser korsfestingen, Maria og Johannes, alle disse bildene er laget av atelier J. Rognaldsen i Bergen. Tidligere kirker. Siden (Stedje kyrkje) var hovedkirke eller fylkeskirke er det grunn til å tro at det tidlig på 1000-talet har stått en kirke på Stedje, i tilfelle har nok denne vært mindre og etter kort tid blitt erstattet av den nye stavkirken som stod der frem til 1867. Historikk. Stedje kirke var første gang omtalt i Sverre-soga i sammenheng med at sogndølene i 1184 ble straffet etter at de året før hadde drept Sverres sysselmann, Ivar Dapi i Kaupanger. Beliggenhet. Stedje kirke sto på samme sted som dagens kirke, ei flate ovenfor Sogndal sentrums sørside, eller som av navnet (Stedja), flate ved en elv eller høy elvebakke. Byggverket er i tre og har 600 plasser. Gjellumvannet. Gjellumvannet er en innsjø som ligger i Asker kommune i Akershus. Gjellumvannet ligger i Heggedal, rett nord for Heggedal sentrum. På sørøst-siden av vannet er det badeplass. Ellers er mye av bredden preget av takrør. Gjellumvannet sett fra Sætre terasse Hersvik kirke. Hersvik kirke er en langkirke fra 1891 på Hersvik i Solund kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Husøy kirke. Husøy kirke er en langkirke fra 1896 i Solund kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Solund kirke. Solund kirke er en langkirke fra 1860 på Hardbakke i Solund kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Sagaen om Øyrbyggjene. Sagaen om Øyrbyggjene eller Eyrbyggja saga / Øyrbyggja saga (norrønt "Eyrbyggja saga", egentlig "Þórsnesinga, Eyrbyggja ok Álptfirðinga saga") er en islendingsaga fra 1200-tallet. Historien foregår ved Breiðafjörður og Snæfellsnes fra ca 880 til 1031 og handler om uenighet mellom personer og slekter i landnåmstiden. Sagaen har blitt beskrevet som en god kulturhistorisk kilde og «författarens kunskaper, saklighet og berättarglädje ger den detaljrika sagan en viss intensitet». Sagaen tar opp i seg historien om Styrbjørn Sterke, som også er kjent fra '. Den følger tre slekter, fra Torsnes, Eyrbygg og Alptafjord. Øyrbyggjenes viktigste motstander var Snorre Gode, som døde i 1031. «Eyrbyggja er [Snorres] saga fremfor andre; efter Snorre og ikke efter 'mændene på Eyr' burde sagaen ha været kaldt. Den tegner ham klart; og interessen samler sig om ham.» Sagaen inneholder noen overnaturlige elementer, som en spøkelseshistorie. Det eldste kjente håndskriftet til sagaen var Vatnshyrna, men flere andre håndskriftere finnes også. Det er en viss uenighet om dateringen av sagaen: Finnur Jónsson mente at den var skrevet før 1200, mens andre mener at den bygger på Laksdøla saga, og derfor må være yngre enn 1240. Sagaen har en episodisk form som kan tyde på at den bygger på eldre muntlig tradisjon. Sagaen er oversatt til bokmål som "Eyrbyggja saga" i 1926, og som "Sagaen om Øyrbyggjene" i 1953, begge oversettelsene ved Sigurd Angell Wiik. Den er oversatt til nynorsk som "Soga om øyrbyggjene" av Jakob Sverdrup i 1912 og som "Soga om øyrbyggjerne" av Jostein Høgetveit i 1939. Innvik kirke. Innvik kirke (Innvik kyrkje) er en åttekantet kirke fra 1824 i Stryn kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Ljosheim kapell. Ljosheim kapell er en korskirke fra 1924 i Stryn kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i stein og har 100 plasser. Øvre Ådal. Øvre Ådal er den nordre delen av dalføret Ådal i Ringerike kommune. Området strekker seg fra Bergsund i sør, langs østsiden av Ådalselva og innsjøen Sperillen. I øst inngår områdene inn mot Fjorda til fylkesgrensen mot Oppland. I nord strekker området seg til grensen mot Sør-Aurdal kommune i Oppland. Øvre Ådal inngår som ett av tre større områder i dalføret, sammen med Ytre Ådal og Vestre Ådal. Naturlig sentrum for denne delen av dalføret er tettstedet Nes i Ådal. Nawshirwan Mustafa. Nawshirwan Mustafa (født 1944) er en prominent kurdisk politiker og akademiker fra Irak. Han var med å grunnlegge Kurdistans patriotiske union (PUK), og var nestleder i partiet fram til desember 2006. Han har sunnimuslimsk bakgrunn.. Nawshirwan Mustafa fotografert av Jan Vindheim i mai 2007 Han ble født i byen Suleimania i den kurdiske delen av Irak. Etter videregående skole studerte han statsvitenskap ved Universitetet i Bagdad. Etter endt utdanning ble han redaktør for den kurdiske ukesavisen "Rizgary" (kurdisk for "Frelse"), i en periode der det var et lite opphold i stridighetene mellom Iraks regjering og kurderne. I denne perioden dannet han og andre kurdiske intellektuelle et nasjonalistisk parti, Komalah. Han ble like etter dette sendt i eksil for sitt engasjement i kurdisk politikk. I eksil tok han videre studier i Østerrike. I 1975, kun 2 uker før han hadde fullført sin doktorgrad ved Universitetet i Wien, fikk han melding om at et nytt opprør var på gang i Kurdistan, så han dro dit før han fikk fullført doktorgraden. Etter sin hjemkomst ble han raskt en lederskikkelse i "Komalai Ranjdaran", en forløper til dagens PUK, og ble generalsekretær. Som leder deltok han i forhandlingene om å slå sammen Komalah med Shoresh Garan, som var Jalal Talabanis gruppering. Denne sammenslåingen ble til PUK – Kurdistans patriotiske union. I 2005-06 startet Mustafa en prosess med å reformere valgsystemet i PUK, for å gjøre denne prosessen mer demokratisk, bl.a. ved å fjerne nepotismen, dvs at slekt og venner prioriteres. Han ønsket også å øke muligheten for yngre krefter til å bli politisk aktive i kurdisk politikk. Denne prosessen mislyktes imidlertid, på grunn av stor motstand i andre deler av organisasjonen (bl.a. Jalal Talabani). På grunn av dette trakk han seg fra sin stilling i desember 2006. Han jobber i dag som uavhengig politiker og forfatter, og bor i sin hjemby Suleimania. Våren 2009 lanserte Mustafa den alternative Gorran-lista ("Liste for Forandring") foran regionalvalgene i Kurdistan 25. juli. Lista hadde klar front mot korrupsjon og nepotisme i de to store partiene og oppnådde nesten 25% av stemmene. I provinsen og byen Suleimania fikk Gorran over 50% av stemmene. Dermed har den kurdiske regionen fått en reell parlamentarisk opposisjon. Sigbjørn Apeland. Sigbjørn Apeland (født 10. mai 1966) er musiker (orgel, harmonium) og vitenskapsmann, kjent fra flere innspillinger og for sitt virke i grenseland mellom folkemusikk, kirkemusikk og improvisatorisk musikk. Etter oppvekst i Sveio avla han studier i utøvende kirkemusikk ved Rogaland Musikkonservatorium (1988) og etnomusikologi fra Universitetet i Bergen (1998), før han som stipendiat ved Griegakademiet gjennomførte dr. art. på avhandlingen "Kyrkjemusikkdiskursen. Musikklivet i Den norske kyrkja som diskursiv praksis" (2005). Apeland medvirket på en rekke utgivelser med Nils Økland (1995–), Reidun Horvei (1998), Ingeleiv Kvammen og Olav Kvammen (2000), Åsne Valland Nordli (2001), Agnes Buen Garnås (2002). Til Vossajazz utkom verket "Fryd" (CD, 1998), i samarbeid med Berit Opheim, Bjørn Kjellemyr bass, Einar Mjølsnes og Per Jørgensen. Med Berit Opheim utkom "Den blide sol" (NorCD, 2007) der Apeland spiller orgel i Voss kirke. De to turnerte også skoler med "Høyr skipsklokka" (1999) og "Sette meg i huskestong" (1995–98). Spiller ofte sammen med fylkesmusikerne i Hordaland. Apeland spiller også sammen med hardingfelespilleren Synnøve S. Bjørset. Samarbeider også med Knut Hamre, Hildegun Riise og Benedicte Maurseth. Loen kirke. Loen kirke (Loen kyrkje) er en åttekantet kirke fra 1837 i Stryn kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 185 plasser. Nedstryn kirke. Nedstryn kirke (Nedstryn kyrkje) er en langkirke fra 1859 i Stryn kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Nordsida kirke. Nordsida kirke (Nordsida kyrkje) er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1973 i Stryn kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i betong og har 220 plasser. Olden gamle kirke. Olden gamle kirke er en korskirke fra 1759 i Stryn kommune, Nordfjord, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Universitetet i Bagdad. Plantegning for utvidelsen av universitetet i 1982. Universitetet i Bagdad (arabisk: جامعة بغداد, "Jaama'a Baghda'ad") er det største universitetet i Irak. Universitetet ligger i Bagdad, og ble bygd på slutten av 1950-tallet på oppdrag av Iraks regjering. Bygningene er designet av Walter Gropius, Louis Mcmillen og Robert McMillan. Universitetet åpnet i 1957. Den gang hadde universitetet 6 800 studenter, men etter utvidelsen i 1982 er studentallet økt til 20 000. Olden nye kirke. Olden nye kirke er en langkirke fra 1934 i Stryn kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Louisiana Jazzband. Louisiana Jazzband (etablert 1980) er en norsk dixieland-gruppe, kjent fra en rekke innspillinger og fremførelser. Den består av de to initiativtakerne Tormod Isachsen trompet og Søren Bøgelund vokal og saksofon. I tillegg finner man Jan Kristiansen/Pål Frank bass, Hans Christian Frank/Børre Frydenlund banjo og Jon Moslet trommer. De ga ut plater (1980 og 1992), samt "A la carte" (single-CD, 1998) og "20-years anniversary" (Hot Club Records, 2001). Med Majken Christiansen og Elith Nykjær Jørgensen utkom "Absolutt Louisiana Jazzband" (SMB Records, 2005). Forøvrig har man et godtselgende jazzband med samme navn i Danmark. Oppstryn kirke. Oppstryn kirke (Oppstryn kyrkje) er en langkirke fra 1863 i Stryn kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tre og har 330 plasser. Verdens meteorologidag. Verdens meteorologidag arrangeres hvert år 23. mars som en av FNs verdensdager. Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) blei stifta på denne datoen i 1950, og dagen har vært markert sia da. Det er WMO som fastsetter tema, og innafor dette avholdes det så nasjonale og lokale arrangementer. Verdens meteorologidag i Norge. Meteorologisk institutt i Norge har gjerne egne nettsider knytta til det aktuelle temaet. Utvik kirke. Utvik kirke er en langkirke fra 1840 i Stryn kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Peloponneserkrigen (bok). a>s bok fra det 10. århundre. "Peloponneserkrigen", eller Historien om Peloponneserkrigen', er bok om Peloponneserkrigen i antikkens Hellas, skrevet av Thukydid, en athensk general som kjempet i krigen. Boken er betraktet som en klassisker, og er en av de første virkelige akademiske verk innen historiefaget. Boken ble i løpet av antikken inndelt i åtte forskjellige bøker av senere redaktører. Personal Unblocking Key. Personal Unblocking Key (PUK) eller Personal Unblocking Code (PUC) er en kode som kan brukes på mobiltelefoner, dersom brukeren skriver inn feil PIN-kode slik at telefonen låses. Derfor vil du få problemer med å få kunne komme lengre inn i systemet på mobiltelefonen. Hvis du har fått dette problemet, må du kontakte forhandleren din. Den røde drage. "Den røde drage" er en roman skrevet av Thomas Harris. Den er den første boken om seriemorderen Hannibal Lecter som ble først utgitt i 1981, men ble tatt opp igjen på 90-tallet, da etterfølgeren "Nattsvermeren" opplevde stor suksess med filmatiseringen "Nattsvermeren". Tittelen referere til et maleri av William Blake og maleriet har en viktig rolle da det er inspirasjonen til seriemorderen Francis Dolarhyde. Dimitar Berbatov. Dimitar Berbatov (født 30. januar 1981 i Blagoevgrad, Bulgaria) er en fotballspiller som spiller for Fulham, kjent for å være en såkalt targetspiss. Han har tidligere spilt for CSKA Sofia, Bayer Leverkusen, Tottenham Hotspur og Manchester United. Han spilte for s landslag, men 13. mai 2010 annonserte han at han ikke var aktuell for videre landslagsspill. Berbatov gjorde seg bemerket i Bayer Leverkusen, men det var først i 2006 han fikk sitt store gjennombrudd. Sommeren 2006 ble Berbatov kjøpt av Tottenham for £10,9 millioner, og kom på årets lag i sin første sesong i Premier League – en meget sterk prestasjon av en utenlandsk nykommer. Sammen med Robbie Keane formet han et dødelig spisspar, og han ble raskt en favoritt blant Tottenham-fansen. Det skulle også vise seg at Alex Ferguson og Manchester United holdt et godt øye med spissen. Berbatovs ankomst til Old Trafford var alt annet enn knirkefri. Tottenham nektet lenge å selge bulgareren, da de mente United kom med et bud som ikke samsvarte med deres forventninger. Siste dag av sommerovergangsvinduet i 2008 kom nemlig sjokkbeskjeden for alle United-fans: Tottenham hadde godtatt et bud fra Manchester City. Dette ble en meget lang natt for United-fansen, men bare noen få minutter før overgansgsvinduet stengte ble det imidlertid klart at Tottenham godtok Manchester United sitt utvidete bud på £30 millioner. Dette budet inkluderte en utlånsavtale på Uniteds stortalent Fraizer Campbell. For 2008 ble Dimitar Berbatov kåret til Årets Spiller i Bulgaria. Dette er femte gangen Berbatov har blitt kåret til årets spiller, og deler denne rekorden med legenden Hristo Stoitsjkov. 27. november 2010 ble Berbatov den første ikke-britiske spilleren som evnet å score fem mål i en Premier League-kamp, i 7-1 seieren over Blackburn på Old Trafford i den 15. runden av Premier League. I sesongen 2010/2011 ble Dimitar Berbatov toppscorer i FA Premier League. Sør-Vågsøy kirke. Sør-Vågsøy kirke er en langkirke fra 1907 i Vågsøy kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 500 plasser. Arkitekt for bygget var Lars Sølvberg. Frem til 1. januar 2002 var kirken sognekirke i Sør-Vågsøy sogn. Da ble de tre sognene i Vågsøy prestegjeld slått sammen til ett sogn med navnet Vågsøy sogn. Henning Mørland. Knud Henning Mørland (født 27. mars 1903, død 22. august 1989) var en norsk klassisk filolog og professor ved Universitetet i Oslo. Mørland oversatte blant annet Herodots historie som utkom i to bind i serien «Aschehougs bibliotek for levende litteratur». Professor Henning Mørland oversatte om lag fem tusen sider med greske og romerske klassikere i sin tid. Klassisk filolog. En klassisk filolog er en filolog som arbeider med klassisk filologi. Klassiskfilologer er gjerne spesialiserte innen for eksempel gresk, latin eller antikk historie og kultur. Klassisk filologi. Klassisk filologi er studiet av de klassiske språkene gresk og latin og dets litteratur. Den moderne klassiske filologien blir regnet for å ha blitt grunnlagt av Erasmus fra Rotterdam (1466–1536). I Norge kan en studere klassisk filologi ved universitene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Bare UiO og UiB tilbyr masterprogram i latin og gresk. Partiet for nasjonal enhet. Partiet for nasjonal enhet (albansk: "Partia e Unitetit Kombėtar") er et av de mindre politiske partiene i Albania. Foran valget i 2005 dannet partiet en koalisjon med tre andre partier, som kalte seg "Partiene med Albanias sosiale spektrum". Koalisjonen deltok i valget som "Partiene med Albanias sosiale spektrum – Partiet for nasjonal enhet" (PSSSH-PUK). PSSSH-PUK fikk ingen plasser i "Folkets forsamling". Partiet ledes av Idajet Beqiri. Totland kirke. Totland kirke er en langkirke fra 1912 i Vågsøy kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Bjørn Skogmo. Bjørn Skogmo (født 29. juli 1948 på Jevnaker, oppvokst på Ringerike) er en norsk forfatter, tidligere journalist og redaktør, som debuterte som forfatter i 1999 med "Han byttet meg bort med en Studebaker". Den ble fulgt opp med to bøker i 2003: "Under holdning" og jungel.bok. En samling nye tekster, "Fall fra liten høyde", utkom i 2005. "Kortvarig lykke," kortprosa i samling, ble lansert året etter. Med unntak for fortellingen "jungel.bok", som ble utgitt som bok nr 1 i Biblioteket Gasspedal, er bøkene kommet på Kolon Forlag. "Samlede dikt" er distribuert som Utklippsbok nr 1 i Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur, nr 1-2008. I 2007 kom Skogmo med sin første roman, "Som porselen kanskje. En roman om en roman". Boka er en metafiksjon om en forfatter og den kvinnen han dikter opp. Andre temaer som berøres er isolasjon, ensomhet, hypokondri og forventningen om å få et gjennombrudd som forfatter, men samtidig tåle medienes nærgående oppmerksomhet. Skogmo har initiert og ledet arbeidet med den konseptuelle kollektivteksten "Wim Try(e) (1899–1923) – en minnebok" på nettsamfunnet Underskog. Tekstarbeidet har (desember 2008) mer enn 1100 enkeltstående bidrag av en rekke forfattere og andre medvirkende. Et 10 siders Wim Try(e)-utvalg ble publisert i tidsskriftet Vagant nr 4-2008. Skogmo har hatt prosa, dikt og gjendiktninger i tidsskrifter, aviser og antologier, bl.a. Hvedekorn, BLM - Bonniers Litterära Magasin, Vinduet, Vagant, Samtiden, Dagbladet, Morgenbladet, Klassekampen, Journal Ka, Grønn Kylling (arb.tittel) og Utflukt, og i "Dikt fra arbeidsplassen", Tiden Forlag 1977, og "Fra år til år. Dikt fra Dagbladet 1945-1977", Aschehoug 1978, foruten i Signaler (Cappelen) 1995 og, som gjesteskribent, et essay i debutantantologien Pilot (Cappelen Damm) 2006.Ny og betydelig utvidet utgave av jungel.bok er utgitt i 2009. Arnafjord kirke. Arnafjord kirke er en langkirke fra 1880 i Vik kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 170 plasser. Albanias sosialistiske parti. Albanias sosialistiske parti (albansk: Partia Socialiste e Shqipërisë) er et av de største politiske partiene i Albania. Partiet fikk makten i 1997 etter en politisk krise, og dannet etter valget i 2001 regjering med 73 av parlamentets 140 plasser. Partiet gikk veldig tilbake i valget i 2005, endte opp med bare 40 plasser, og havnet i opposisjon. Albanias demokratiske parti dannet regjering sammen sin koalisjon, med til sammen 81 plasser. Albanias sosialistiske parti er en etterkommer av Arbeidets parti, som tidligere var Albanias kommunistiske parti. Arbeidets parti ble oppløst i 1991. Fatos Nano var det nye partiets første leder. Han ledet partiet med hard hånd, men trakk seg tilbake i 2005 på grunn av nederlaget i valget. Siden da har partiet vært ledet av Edi Rama. Partiet er medlem av Sosialistinternasjonalen. Feios kirke. Feios kirke (Feios kyrkje) er en langkirke fra 1866 i Feios i Vik kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Adkomst til stedet er via riksvei 602. Fresvik kirke. Fresvik kirke (Fresvik kyrkje) er en langkirke fra 1881 i Vik kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Kirken ble reist ved byggmester A.A. Åse etter tegninger av arkitekt Henrik Nissen. På stedet hvor kirken ligger lå det tidligere en stavkirke fra 1100-tallet. Denne ble revet for å gi plass til den nye kirken. En del av inventaret fra den gamle stavkirken oppbevares i Oldsakssamlingen i Oslo, blant annet en Olavsfigur og en Madonna med barnet. I Bergen Museum er det oppbevart et krusifiks. Altertavlen er et oljemaleri med motivet "Kristus på korset". Det er fra 1881 og utført av Christen Brun etter en original av Guido Reni. Både prekestolen og døpefonten er fra 1881. Kirken har et J.H. Jørgensen-orgel fra 1965 med syv stemmer. Ivar Brodahl. Ivar Brodahl (født 26. mai 1928, død 18. juli 2003) var en norsk elektriker, mest kjent som jazzmusiker (violin) og flere innspillinger på 1980-tallet. Brodahl var spesielt inspirert av den danske fiolinisten Svend Asmussen, og først etter at han traff Stephane Grappelli personlig, på konsert med Hot Club de Norvège i 1984, ble han interessert i den franske sigøynerjazzen. Med Jan Berger ledet han bandet «String Swing» på 60-tallet, der Bjørn Pedersen bass. Ivar Brodahl spilte tidligere også mye med Terje Kjær i dennes husorkester ved Penguin Club (1953–55), samt med Egil Albrechtsen og Tor Braun. Ivar Brodahl fikk en ny karrière da han begynte å spille sammen med Jon Larsen og Hot Club de Norvège i 1980. Han var med som fast medlem i den populære kvartetten fram til 1986. Brodahl er med på de fire første platene med Hot Club de Norvège, samt samarbeidsprosjektet Løver og Tigre., og figurerte på flere av deres plater på Hot Club Records, blant annet som solist på Lillebjørn Nilsen's komposisjon «Tanta til Beate». Paris (mytologi). Paris (gresk: Πάρις, også kjent som Aleksander eller Aleksandros, jf "Alaksandos av Wilusa"), var den mytologiske sønnen til Priam, kongen av Troja, som dukker opp i et antall greske legender. Antagelig er den best kjente bortføringen hans av, eller flukten sammen med, Helena, dronningen av Sparta, som var den utløsende faktoren i trojanerkrigen. Senere i krigen sårer han Akilles dødelig i hælen med en pil slik det ble forutsagt av mor til Akilles, Thetis. Paris' barndom. I gresk mytologi var Paris barnet til Priam og Hekabe. Rett før fødselen drømte hans mor at hun fødte en brennende fakkel. Denne drømmen ble tolket av seeren Aisakos som et tegn på Trojas fall, og han erklærte at barnet ville ødelegge sitt hjemland. Dagen da Paris ble født, ble det ytterligere annonsert av Aisakos at barnet som var en kongelig trojaner og som ble født samme dag måtte drepes for å spare kongedømmet, siden det var barnet som ville oppfylle profetien. Paris ble født før natten falt på, men han ble spart av Priam. Hekabe klarte heller ikke å drepe barnet, til tross for bønnfallingen til prestinnene til Apollon. Istedet ba Priam Agelaos om å fjerne barnet og drepe ham. Han klarte ikke å bruke våpenet mot spedbarnet og etterlot ham på fjellet Ida i håp om at han ville dø der. Istedet ble han foret av en hunnbjørn. Agelaos returnerte etter ni dager og fant til sin overraskelse at barnet fremdeles levde og tok ham med seg hjem. Han returnerte til Priam med tungen til en hund som bevis på at oppdraget var utført. Paris' edle avstamming ble avslørt av hans skjønnhet og intelligens. Mens han fremdeles var et barn, fanget han en gjeng med kvegtyver og tok dyrene de hadde stjålet tilbake til flokken. På grunn av dette fikk han kallenavnet Aleksander («menns beskytter»). Det var på denne tiden at Oinone ble Paris' første elskerinne. Hun var en nymfe fra fjellet Ida i Frygia. Hennes far var Kebren, en elvegud (andre kilder sier at hun var datteren til Oineos). Hun var dyktig i profetier og medisin som hun hadde lært fra henholdsvis Rhea og Apollon. Da Paris senere forlot henne til fordel for Helena, fortalte hun ham at dersom han noen gang ble såret, skulle han komme til henne siden hun kunne hele enhver skade, selv de mest alvorlige sårene. Paris brukte mest opptatt av på dette tidspunktet å sette Agelaos' okser mot hverandre. En okse begynte å vinne disse kampene jevnlig, og Paris begynte å sette den opp mot rivaliserende bønders praktokser, men den beseiret dem alle. Til slutt tilbød Paris en krone av gull til den oksen som kunne beseire hans okse. Ares svarte på denne utfordringen ved å omskape seg til en okse, og han vant konkurransen lett. Paris gav kronen til Ares uten å nøle. Det var denne ærligheten i bedømmelsen som gjorde at gudene på Olympos valgte Paris til å dømme i gudinnenes konkurranse mellom Hera, Afrodite og Athene. Paris' dom. Til ære for ekteskapet til Pelevs og Thetis, arrangerte Zevs en bankett på Olympos. Enhver guddom og halvgud var invitert med unntak av Eris, gudinnen for krangel, ingen ønsket en som skapte problemer i bryllupet. Som hevn kastet Eris stridens eple med inskripsjonen "Kallisti", «til den vakreste», inn på festen. Dette provoserte frem diskusjoner mellom gudinnene som var tilstede om hvem det var tiltenkt. Kvinnene som det ble ment var de vakreste var Hera, Athene og Afrodite, og de krevde alle eplet. De begynte å krangle, derfor spurte de Zevs om å dømme mellom dem, men han klarte ikke å bestemme seg og mente at en dødelig burde avgjøre. Paris ble utropt av Zevs til å velge den vakreste, og de tre gudinnene dro til ham eskortert av Hermes idet Paris drev sitt kveg ved Garagaros og forsøkte umiddelbart å bestikke ham til å velge dem. Hera tilbød politisk makt, rikdom og kontroll over hele Asia, Athene tilbød dyktighet i strid og Afrodite tilbød Helena, den vakreste kvinnen i verden. Paris valgte Afrodite. Men det var et problem at Helena allerede var gift med kong Menelaos av Sparta, derfor måtte Paris raide Menelaos' hus for å stjele Helena fra ham. Ifølge noen beretninger, forelsket hun seg i Paris og dro villig med ham. Grekernes ekspedisjon for å få Helena tilbake fra Paris i Troja er det mytologiske grunnlaget for trojanerkrigen. Dette utløste krigen siden Helena var berømt for sin skjønnhet i hele Akhaia (antikkens Hellas), og hadde mange friere med ekstraordinære evner. Etter Odyssevs' råd måtte alle frierne avlegge ed på at de skulle forsvare Helenas ekteskap til den mannen hun valgte. Da hun forsvant til Troja, krevde Menelaos eden oppfylt, og dermed var Helenas andre friere påkrevd å hjelpe til med å få henne tilbake. Disse mennene representerte hoveddelen av Akhaias styrke, rikdom og militære evner. Paris og trojanerkrigen. Paris portretteres i Homers "Iliade" som en nokså evneløs og feig kriger. Hans bror Hektor kritiserer ham ofte for dette, men Paris innrømmer ærlig sine svakheter i krigføring. Det at han foretrekker pil og bue vektlegger dette, siden han ikke følger æreskodeksen til de andre heltene. Tidlig i eposet duellerer Paris og Menelaos i et forsøk på å få slutt på krigen uten ytterligere blodsutgytelse. Menelaos beseirer enkelt Paris, men Afrodite tar ham bort før Menelaos kan fullføre duellen. Paris returneres til sitt soverom hvor Afrodite tvinger Helena til å være med ham. Paris' andre forsøk på å delta i krigen er like dårlig. Fremfor å angripe den greske helten Diomede i kamp i sluttet orden, sårer Paris Diomedes med en pil gjennom foten. Diomedes utfordrer ham til å kjempe til tross for sitt sår og Paris flykter. Selv om Iliaden ikke inneholder det, hevder tradisjonen at Paris drepte Akilles senere i krigen. Mange beretninger sier at det var en pil styrt av Apollon, men andre myter beskriver like feige taktikker. Da Paris ble dødelig såret senere i krigen av Filoktetes, ble han båret til fjellet Ida hvor han bønnfalte sin tidligere elskerinne Oinone om å hele ham. Hun nektet og Paris ble ført tilbake til Troja hvor han døde. Noen kilder sier at hun nektet på grunnlag av at Paris forrådte henne og så på hans død som en rettferdig straff, mens andre hevder at hun ble forhindret av sin far. Oinone angret seg derimot og fulgte etter ham ned fjellsiden, men ankom for sent til å hjelpe ham og kastet seg på hans begravelsesbål. Etter at Paris døde, giftet hans bror Deifobos seg med Helena, og de var gift til han ble drept av Menelaos. Mr. Saturday Night. Mr. Saturday Night er en film fra 1992 med Billy Crystal og David Paymer i hovedrollene. Handling. Buddy er en komiker som ikke lenger får folk til å le -bortsett fra når han dummer seg ut. Hans liv er kort og godt -en dårlig spøk. I 50 år har han kjempet for å nå toppen. Vi følger ham fra de tideligste årene da han opptrådte for familien, via berømmelsen som stjerne i eget TV-show -fram til kræsjlandingen da han må opptre på gamlehjem. Gjennom hele livet har humoren vært hans måte å forsvare seg. Med sin skarpe tunge har han gått til angrep på publikum, og blitt møtt med aplaus. Men han gjør det også mot familien, og blir møtt med tårer. Og nå stilles han foran sitt livs valg: Skal han velge familien først? Eller skli videre på humoren... og innse at han mistet poenget? Nattsvermeren. "Nattsvermeren" (engelsk: "The Silence of the Lambs") er en roman skrevet av Thomas Harris. Det er oppfølgeren til "Den røde drage" og er den andre boken som omhandler seriemorderen Hannibal Lecter. Den ble utgitt i 1988 og filmatisert i 1991. Historien omhandler en FBI lærling Clarice Starling som spør om hjelp fra dr. Hannibal Lecter for å fange en annen seriemorder kjent som Buffalo Bill. Bjørn Pedersen. Bjørn Pedersen (født 24. juni 1935 i Oslo, død 28. desember 2007) var en norsk jazzmusiker (bass), kjent fra flere innspillinger. Han spilte i New Orleans Hot Dogs (1949) før han med Eivind Solberg etablerte Big Chief Jazzband (1952-), først på banjo. Senere spilte han i Appaloosa Mainstream Ensemble, samt i orkestre ledet av Karl Otto Hoff og Kjell Johansen, såvel som Rowland Greenberg, Sigurd Jansen, Kjell Karlsen, Mikkel Flagstad, Per Borthen, Harald Bergersen, Simon Flem Devold, Svein Almquist og Eivin Sannes. Som husbassist på Metropol Jazz Centre spilte han med Bud Powell og Dexter Gordon, såvel som med Ben Webster (Moldejazz, 1969). Den senere tid har han spilt med Felix Peikli (2006). Pedersen og hans kone Mona ledet programposten «All that jazz» på Oslo Jazzradio. America's Sweethearts. America's Sweethearts er en romantisk komedie fra 2001. Filmen er regissert av amerikaneren Joe Roth, og har Julia Roberts, Billy Crystal og John Cusack i hovedrollene. Handling. Kiki, den oppofrende, personlige assistenten til Gwen – hennes megastjerne av en søster. Livet i skyggen av Gwen har aldri vært lett for den klønete og sjenerte Kiki, og blir bare verre når hun har gått med på å prøve å gjenforene søsteren og skuespilereksen Eddie for å promotere deres siste film. Hjernen bak den store gjenforeningen er presse-agenten Lee -veteran i bransjen med trussel om oppsigelse hengende over seg. Men med Kiki som sitt hemmelige våpen håper han planen kan gjennomføres uten forhindringer. Roller. Kiki spilles av Julia Roberts, søsteren Gwen spilles av Catherine Zeta-Jones, Gwens eks spilles av John Cusack og presse-agenten Lee spilles av Billy Crystal. Gjesteroller spilles av Hank Azaria, Stanley Tucci, Christopher Walken og Seth Green. Sabla Bra Reklame & Design. Sabla Bra Reklame & Design er en regional reklame- og designkonkurranse på Sørlandet. Konkurransen arrangeres årlig av Kreativt Forum Sør og Grafill Sørlandet og ble første gang gjennomført i 1997. Konkurransen kårer de beste arbeidene fra design- og reklamebransjen på Sørlandet i året som har gått. Typiske kategorier er beste annonse, plakat, kampanje, film, identitetsdesign, brosjyredesign, web- og interaktiv design, foto og illustrasjon. Arbeidene bedømmes av en uavhengig jury bestående av meritterte designere og kreatører. Parallelt med selve prisutdelingen arrangeres "Sabla Bra Påfyll", et seminar som skal «inspirere til større tanker» og inneholder foredrag om trender og erfaringer fra kommunikasjonsfaget. Konkurransen er en regional versjon av henholdsvis Gullblyanten og Visuelt på nasjonalt nivå. Sabla Bra kan sammenlignes med Sterk Reklame som arrangeres i Nord-Norge, Trøndelag og Møre- og Romsdal. 12. november 2008 fant styret for konkurransen at det ikke var grunnlag for å fortsette arrangementet. Dermed ble arrangementet i 2008 det (foreløpig?) siste. Vangsnes kirke. Vangsnes kirke er en langkirke fra 1861 i Vik kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Krakk (TV-program). "Krakk" (1997–00) var en norsk talkshow som gikk på NRK1 fra høsten 1997 til 1998, og våren 2000 med Elin Østraat der kultur stod i høysetet. Regi var ved Bodil Kanebog (1997–98) og Tore Flåm (2000), mens Christin Thobroe var prosjektleder. Programserien var av en nokså lavmælt karakter og trakk ikke til seg de store seermassene. Presentasjonsomtale fra NRK: "Med et skjevt blikk på tilværelsen overlever Elin Østraat mandagen fra toppen av krakken". Rover P4. P4 var fabrikknavnet på en rekke bilmodeller av sedan-type fra britiske Rover. Sammen med Rover P5 ble den senere erstattet av den mer moderne Rover P6. Alle P4 var firedørs sedaner med sitteplass for fire. Trio Troika. Trio Troika er et norsk orkester etablert som Trio Raendevouz (1989 i Trondheim), kjent for sin fremføring av sigøyner-musikk. Oppstart. Bandet ble startet i 1989 som duo av [bandoneon]isten Kåre Jostein Simonsen og fiolinisten Konstantin Popchristov. Etter hvert kom kontrabassisten Harald Johnsen med og orkesteret fikk navnet "Trio Raendezvous". Gruppen eksisterte under det navnet frem 1992 men endret da navn til Trio Troika. Medlemmer. Trioen har bestått av Kåre Jostein Simonsen, bandoneon, (1989 – 1998): Konstantin Popchristov, fiolin (1989 -) og, Harald Johnsen, kontrabass (1990 – 1992). De to sistnevntet var musikere i Trondheim Symfoniorkester. Etter at trioen var etablert hadde de et års engasjement på Hotell Britannia og var samtidig «husband» i TV programmet "da Capo". Harald Johnsen forlot bandet i 1992 og ny bassist ble Håkan Henriksen (1992 -). Fra 1998 erstattet trekkspilleren Jovan Pavlovic Simonsen, som valgte å forlate trioen for å konsentrere seg om andre oppgaver. Pavlovic var med i Trio Troika frem til 2005. I 2007 ble Ronny Kjøsen, opprinnelig fra Hølonda med i Trio Troika på akkordeon. Trio Troika består i dag av Konstantin Popchristov, fiolin; Håkan Henriksen, kontrabass og Ronny Kjøsen, akkordeon. Gruppen ga ut CD-en "A Good Evening to You" på eget selskap i 2000. Deres andre album, "Til deg" ble utgitt høsten 2008. I den senere tiden har Trio Troika spilt på turné rundt om i Norge. Vik kirke (Vik). Vik kirke er en langkirke fra 1877 i Vik kommune, Sogn og Fjordane fylke. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Hakon Thorsen var arkitekt for kirken, og i 1886 tegnet han en nær kopi av Vik kirke på Reed i Gloppen kommune, Breim kirke. Sterk Reklame. Sterk Reklame er Norges nest største reklamekonkurranse, hvor deltakerne konkurrerer om gull, sølv og diplom i en rekke kategorier. Konkurransen er åpen for byråer og reklameutøvere med adresse i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nord-Norge, og ble arrangert for 17. gang i 2011. Konkurransen arrangeres av Kreativt Forum Trondheim. Vinnere 2009. Grand Prix til årets beste jobb uansett kategori: HK reklamebyrå for Trondheim Kammermusikkfestival Tidligere vinnere av hovedprisen Grand Prix. Grand Prix var fra 1994 til 2009 hovedprisen i Sterk Reklame, og ble delt ut til den jobben som blant alle innsendte jobber ble ansett som årets beste reklamearbeid. Fra og med 2010 ble denne kategorien avviklet, med den begrunnelse at det ble en stadig større utfordring å avgjøre hvem av gullvinnerne som fortjente den ekstra æren det var å bli belønnet med Grand Prix. Gerald R. Ford-klassen. Gerald R. Ford-klassen er en ny generasjon superhangarskip for den amerikanske marine. I tidlige stadier av utviklingen ble klassen navngitt "CVNX" og deretter "CVN 21". Byggingen av det første skipet, USS «Gerald R. Ford» (CVN-78) startet i 2009 og er forventet ferdig i 2015. Dette skipet skal erstatte USS «Enterprise» (CVN-65) som blir tatt ut av tjeneste etter mer enn 50 år. CVN-79 er planlagt levert i 2018 og CVN-21 i 2021. Deretter er det planlagt at det skal leveres ett nytt hangarskip hvert femte år. Ingdalen kapell. Ingdalen kapell er en langkirke fra 1960 i Agdenes kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 140 plasser. Lensvik kirke. Lensvik kirke er en langkirke fra 1863 i Agdenes kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 230 plasser. Åpen og inkluderende. Prosjektet Åpen og inkluderende er et av to profilområder som Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) har i perioden 2005–2008. Prosjektet tar mål av seg om å sørge for at barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge skal ha kompetanse på hvordan man kan bli en inkluderende arena. Dette er et område som de fleste organisasjonene tradisjonelt har liten kunnskap om, og representantskapet til LNU mente det var viktig med et felles løft. Pilotorganisasjoner. På høstparten 2006 inviterte LNU medlemsorganisasjonene til å vere med på eit pilotprosjekt innenfor LNU sitt profilområde Åpen og inkluderende. Det var stor interesse blant medlemsorganisasjonane for å delta i prosjektet, og LNU plukket ut seks ulike organisasjoner som ville arbeide med feltet. I 2007 har man invitert ytterligere fire organisasjoner med i arbeidet. Organisasjonene har gjennomført/gjennomfører forskjellige prosjekter der man ønsker å skape et nytt mangfold i organisasjonen. Startpakke for Åpne og inkluderende organisasjoner. Erfaringene fra arbeidet i pilotorganisasjonene og tilsvarende arbeid gjort i andre land er samlet i en bok som heter Startpakke for åpne og inkluderende organisasjoner. Startpakken inneholder artikler, metoder, fakta og inspirasjon for organisasjoner som vil arbeide med dette feltet. EtNorden. Sammen med Nordisk Ministerråd driver LNU prosjektet EtNorden, som har som mål å skape bedre inkludering i Norden. EtNorden er et delprosjekt av Åpen og inkluderende. Bjugn kirke. Bjugn kirke er en korskirke fra 1956 i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag fylke. Kirken ble innviet i 1956 etter at den gamle kirken brant i 1952. Fra den gamle kirken ble altertavle, de hellige kar, malerier, messehagler og døpefont berget. Byggverket er i tre og har 360 plasser. Menigheten omfatter ca. 2000 personer. Altertavlen er fra 1520, trolig fremstilt i Nord-Tyskland. Har som hovedparti et alterskap. I midten sitter Jesusbarnet på bestemor Annas arm. Jomfru Maria gir barnet en pære. Til venstre er St. Olav og til høyre står St. Antonius. Kirken er en kopi av en kirke fra 1637. Før det ble bygget kirke i Bjugn, sognet Bjugningene til Ørland eller Nes. Kulturoperatørene. "Kulturoperatørene" (1996-97) var et ukentlig kultur- og musikkmagasin som hadde som mål å ta pulsen på det norske kulturlivet. Serien gikk på NRK-TV fra 1996 til 1997. Programledere var Marta Norheim, Erik Jacobsen og Karin Westrheim. Programserien tok for seg emner som bøker, bilder, teater, tenkning, medier, musikk og mennesker. Hegvik kirke. Hegvik kirke er en langkirke fra 1858 i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 400 plasser. Gydas vei (TV-program). "Gydas vei" (1997-99) var et ukentlig kulturprogram som gikk på NRK1 fra 1997 til 1999 med Anne Hoff og Karin Westrheim som programledere. Vinteren 1999 tok Martin Gaarder over programlederjobben. Programserien tok for seg emner som bøker, bilder, teater, tenkning, medier, musikk og mennesker. Egenomtale av en episode (NRK): " kveldens sesongpremiere skal det handle om forfatteren Lars Saabye Christensen og behovet for å lage musikal av boka "Beatles". Dessuten spør "Gydas vei" om Arne Næss egentlig fortjente de høye salgstallene for boka "Livsfilosofi". Firmaet Stig & Stein avslører sine mystiske metoder for å få kreativiteten inn i næringslivet, og – Morten Gunnar Larsen, Norges ukronede ragtime-konge, får utdelt piano i studio for å servere smakebiter fra sin nye CD, "Fingerbreaker" – en sjeldent talende tittel!" Programserien var ved Bitte Kristin Emberland, Arvid Esperø og Christine Naiterraiss. Jøssund kirke. Jøssund kirke er en langkirke oppført av tømmer og reisverk. Historien forteller at kirken har tømmer fra Markabygda i Skogn og at den først ble reist der, deretter fraktet til Jøssund og oppført på Mandal slik den står i dag. Kirken ble bygd i 1875 og vigslet den 27. april 1876 av Biskop Grimeland. Kirken er 26 m lang og 13 m bred, og det er plass til ca. 350 mennesker. Et stort restaureringsarbeid ble satt i gang i 1950 og var ferdig i 1952. Arkitekt Tverdahl planla arbeidet og biskop Arne Fjellbu gjeninnviet kirken 29. mai 1953. I forbindelse med restaureringen ble det gitt mange fine gaver til kirkens interiør og utsmykning – fra forskjellige organisasjoner, lag og av privatpersoner. Plasseringa. Det var ikke lett å bli enige om plasseringen av den nye Jøssund kirke i 1875. I følge protokollen var det tre alternativer: På Mandal – på Rømmen – eller på samme sted som den gamle Jøssund kirke sto, inne på Jøssund. Ifølge vedtaket som ble gjort var det gamle kirkestedet både billigst og best egnet til kirke og kirkegård. Hvorfor kirken allikevel ble bygd på Mandal, står det ikke noe om i protokollen. Pipeorgelet. Orgelet er et pipeorgel med 11 stemmer og er levert av Rieger-Kloss fabrikken i Tsjekkia. Orgelet ble bestilt i 1992 og montert i august i 1993. Innkjøp av nytt orgel ble gjort mulig etter mange års arbeid med innsamling av midler, ved private gaver og ved kommunalt tilskudd. Altertavlen. Altertavlen er en reproduksjon etter Adolph Tidemands opprinnelige motiv «Oppstandelsen». Det finnes ingen signatur eller årstall på tavlen. Døpefonten. Døpefonten er kommet fra den gamle Jøssund kirke. Det samme gjelder klokken som henger i våpenhuset og lesepulten i koret. Den gamle kirken ble revet i 1875. Kirkeklokka. Kirkeklokka kommer fra en fabrikk på Nidelven og ble laget i 1851 og ble gitt i gave fra Thore Petter berg og hans kone.Da den siste restaureringen ble ferdig 1949 ble kirkeklokka funnet som suppeklokke på vallersund gård. Deretter ble plassert i våbenhuset(hovedingangen) Gaver til kirken etter restaureringen. til kirken ble det med restaureringer gitt en rekke gaver:Lysøysund siloljefabrikk ga kr.4000 til nye benker.Vallersund samirkelag bekostet ny ramme på alterbildet og utsmykking av prekestolen. 2.brødr. Haukås til minne om sin far. Den 6.lyskrone er gitt av Michel Hansen i 1683. Vestkantsvømmerne. Vestkantsvømmerne er en norsk svømmeklubb stiftet 17. mai 1992. Nedslagsfeltet er i Bergen og omegn. Klubben har rundt 550 medlemmer, og Alexander Dale Oen var klubbens mest kjente medlem. Vestkantsvømmerne trener på Sandgotna (Loddefjord), Askøy og Ågotnes (Sotra), og svømmerne er inndelt i grupper etter ferdigheter i hver av avdelingene; gullfiskene, sjøløvene, sverdfisk, rekruttgruppen, utfordrergruppen og elite, der gullfiskene er nybegynnerne og elite er eliten. I tillegg finnes det også masters, svømmekurs og vanntilvenningskurs. Nes kirke (Bjugn). __NOTOC__ Nes kirke er en langkirke fra 1878 i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Det er rundt 800 medlemmer i Nes menighet. Tidligere kirker på Nes. Det ble bygd en kirke på Nes en gang mellom 1520 og 1536, sør for der kirken ligger i dag. I de følgende århundrene var det perioder der kirken var i ganske dårlig forfatning. Det var 8 gårder som soknet til kirken og pliktarbeid og utgifter til vedlikehold ble ganske utfordrende. Ikke før 1770 tok folk på Nes initiativ til å få bygget opp igjen sitt gudshus. Brev til sorenskriver videreformidles til danskekongen. I 1774 stod Nes kirke ferdig på Berg. I 1820-årene overtok menigheten kirken selv, og vedlikeholdet som hadde vært svært dårlig noen år ble adskillig bedre. Dagens kirke. I 1870 årene var tanken om ny kirke og kirkegård reist. Det var et ønske om en mer rommeligere kirke på et mer sentralt sted. Stedsvalget for den nye kirken ble i 1874, bestemt til «søndre side av Hellemgårdene». Utvendig ble kirken malt hvit, med grå gesimser og søyler, innvenndig lilla i korets vegger, skipets vegger var mattrøde, taket lyseblått med mørkerøde listverk og gesimser. Utstyr til alteret, altertavle og lysekroner ble gitt av frivillige gaver fra enkeltpersoner og grupper. I november, 1878 kunne byggekomiteen overlevere nykirken til kommunen. De hadde da hadd nesten 40 møter. Fredag 18. april, 1879 ble kirken innviet av biskop Grimerud. Samme dag begynte rivingen av den gamle kirken. Restaurering. Rett etter krigen ble tanken om et omfattende restaureringsarbeid kastet fram, men det var dårlig økonomi i kommunen. Høsten 1957 vedtok kommunestyret å utsette resteureringen på ubestemt tid. Menighetsrådet svarte med å vedta at da kunne ikke kirken brukes til gudstjenester i vinterhalvåret. Året etter ble det innviglet noen midler. Planen om å bygge nytt bedehus på Val ble innstilt og Val bedehusforening gav 4000 kroner til utsmykning av kirken. Det ble altertavle. Kirken fikk testamentarisk gave til dekning av malerarbeid ute og inne. Gjennåpningen av kirken skjedde 14. mai, 1959. Nes kirke i dag. I jubileumsåret(1979) ble kirka malt utvendig på dugnad. I forbindelse med bispevisitasen høsten 2002 ble gulvet i koret fornyet med frivillig innsats. Og i sommeren 2003 ble forloverstoler pusset opp, skinnet på alterringen skiftet, og alterringen med sin forgylling malt opp. Puter til benken og bønneglobe innkjøpt for innsamlede midler i menigheten og på konserter. Rødt kort. Rødt kort Rødt kort er en straffekort man kan få hvis man bryter reglende i flere forskjellige typer sport. Hva man får rødt kort for, er avhengig av hvilken sport det snakkes om. For mindre overtredelser, brukes gult kort, og for mer alvorlige brudd på reglene kan det anvendes svart kort i noen sportsgrener. Lingo. "Lingo" (1992–93) var et norsk gameshow som gikk på TVNorge fra våren 1992 til 1993 med Anders Hatlo som programleder. Førstepremien var på 50 000 kr. Konseptet var basert på en amerikansk serie som gikk første gang i 1987. (se wiki-lenke). I den amerikanske versjonen var det to lag bestående av to spiller på hvert lag der man skulle sette sammen et ord på fem bokstaver. Andromeda (mytologi). Andromeda var i gresk mytologi en figur som var lenket til en klippe for å bli spist av et sjømonster og ble reddet av Persevs som hun senere giftet seg med. Andromeda er den latiniserte formen av det greske Ανδρομέδη ("Andromedē"). Betydningen av navnet er «å tenke på en mann» fra ανδρας ("andros") «av mann», satt sammen med μηδομαι ("mēdomai"), «å tenke, å være opptatt av». Andromeda var datter av Kefevs og Kassiopeia, konge og dronning av det fønikiske kongedømmet Etiopia. Kassiopeia hadde skrytt av å være like skjønn som nereidene og fikk Poseidons hevn over seg. Han sendte en oversvømmelse og et sjømonster som drepte både mennesker og dyr. Orakelet i Ammon annonserte at det ikke ville finnes hjelp før kongen utsatte sin datter Andromeda for monsteret, derfor ble hun lenket til en klippe ved kysten. Persevs returnerte etter å ha drept gorgonen Medusa, fant Andromeda, drepte monsteret, satte henne fri og giftet seg med henne til tross for at hun var lovet til Finevs. I bryllupet fant det sted en krangel mellom rivalene, og Finevs ble til en stein da han fikk se hodet til gorgonen. Andromeda fulgte sin mann til Tiryns i Argos. Persevs og Andromeda hadde seks sønner ("perseidene" som har gitt navn til meteorittsvermen Perseidene): Perses, Alkaios, Helevs, Mestor, Sthenelos og Elektryon. De hadde også datteren Gorgofone. Deres etterkommere hersket over Mykene fra Elektryon til Eurystevs. Etter ham fikk Atrevs kongedømmet. Ifølge denne mytologien er Perses stamfar til perserne. Etter at hun døde ble hun plassert blant stjernebildene i den nordlige stjernehimmelen av Athene, nær Persevs og Kassiopeia, kjent som stjernebildet Andromeda. De antikke dramatikerne Sofokles og Euripides (og i mer moderne tider Pierre Corneille) gjorde fortellingen til emnet i tragedier. Fortellingen er også visualisert i tallrike antikke kunstverk. Ramsvik kapell. Ramsvik kapell er en langkirke fra 1908 i Rissa kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Tarva kapell. Tarva kapell er en liten kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1972 på øya Tarva i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 55 plasser. Lära att simma. "Lära att simma" (1997) var en norsk humor-serie på åtte episoder som gikk på NRK1 i 1997. Programserien var en slags enmannsforestilling der Åsleik Engmark stod alene som seg selv i NRK-studio i 20 minutter av gangen for å berette om hvor "vanskelig det er nå for tida". Serien lå ganske nær stand-up-kategorien. Bak serien stod Harald Staff, De Gyngende Seismologer, Svenn Erik Kristoffersen og Åsleik Engmark. Serien hadde premiere på NRK den 15. januar 1997 og gikk på onsdager. S. R. Srinivasa Varadhan. S. R. Srinivasa Varadhan (født 2. januar 1940 i Madras (Chennai), Britisk India) er en indisk-amerikansk matematiker som har spesialisert seg innen sannsynlighetsteori. Han fikk sin "undergraduate"-grad i 1959 fra Presidency College, Madras og hans doktorgrad i 1963 fra Indian Statistical Institute. Siden 1963 har han arbeidet ved Courant Institute of Mathematical Sciences hvor han for øyeblikket er professor. Han er kjent for sitt arbeid sammen med Daniel W. Stroock på diffusjonsprosesser, som han mottok Steele Prizeen i 1996. Varadhan er medlem av U.S. National Academy of Sciences. Han fikk Abelprisen 22. mars 2007 av Det Norske Videnskaps-Akademi. Saxon. Saxon er et engelsk heavy metal-band, stiftet i 1976 i Barnsley, Yorkshire. De hadde sin storhetstid på 1980-tallet, men er fortsatt aktive. Noen av deres kjente låter er «Princess of The Night», «Strong Arm of The Law», «Motorcycle Man», «Crusader» og «Denim And Leather». Hemne kirke. Hemne kirke er en åttekantet kirke fra 1817 i Hemne kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Lord Jim. "Lord Jim" (engelsk "Lord Jim") er en roman skrevet av den britiske forfatteren Joseph Conrad, utgitt i 1900. Romanen blir regner blant de viktigste i Conrads forfatterskap. Teksten ble første gang utgitt i "Blackwood's Magazine" i perioden fra oktober 1899 til november 1900. Hovedpersonen Jim er lovende ung mann som arbeider som styrmann på et skip som skal frakte 800 muslimske pilegrimer på Hajj til Mekka i den gamle båten "Patna". Mannskapet fryktet for at båten skulle gå ned i en storm, og forlater den uten å varsle alle pilegrimene ombord, da de frykter panikk skal ta livet av alle. I forvirring, panikk og etter press fra de eldre offiserene blir Jim med de andre. Ved et under synker ikke båten, og alle pilegrimene blir reddet. Etter en fryktelig seilas kommer mannskapet til land, og blir senere dømt for sitt svik. Jim mister styrmannsertifikatet og alle sine drømmer. I vanære flakker han rundt i Østen, før han begir seg inn i jungelen i Malaisia. her bygger han seg opp en posisjon blant de innfødte, men blir innhentet av fortiden og må treffe enda mer krevende valg enn det han gjorde på "Patna". Boken er bygget opp ved at skikkelsen Marlow forteller historien gjennom et stadig skiftende perspektiv og fokuserer på hvordan en rettskaffen og skikkelig person som Jim kan svike i det avgjørende øyeblikk. Boken er filmatisert to ganger, en versjon fra 1925, regissert av Victor Fleming og i 1965, regissert av Richard Brooks og med Peter O'Toole i tittelrollen. Vinje kirke (Hemne). Vinje kirke er en åttekantet kirke fra 1824 i Hemne kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. 8-kantet fra 1820. Romansk krusifiks, muligens fra slutten av 1100-tallet. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via E39. Ålen kirke. Ålen kirke er en langkirke fra 1881 i Holtålen kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 322 plasser. Elefantmannen. Elefantmannen er en britisk-amerikansk dramafilm fra 1980 regissert av David Lynch. Filmen regnes som hans første spillefilm med et større budsjett. Filmen er basert på bøkene "The Elephant Man and Other Reminiscences" (1923) av Sir Frederick Treves og "The Elephant Man: A Study in Human Dignity" av Ashley Montaguden, som igjen er basert på den sanne historien om Joseph Merrick. Filmen er i svart/hvitt pga kunstneriske årsaker. Handling. Handlingen er fra Victoriatidens England i 1884. Doktor Frederick Treves (Anthony Hopkins) får høre at det snakkes om et sirkus som påstår at de har en Elefantmann (John Hurt) på programmet. Elefantmannen heter John Merrick. Kroppen hans er totalt vanskapt. Doktor Treves blir fascinert av Elefantmannen og overtaler sirkusets eier å få ta med seg mannen til et sykehus. Der blir han undersøkt av doktor Treves. John Merrick lider også av en talefeil som doktoren hjelper han å bli kvitt. Siden, takket være dets interesse som den kjente skuespilleren Madge Kendal (Anne Bancroft) viser for mannen, blir John Merrick en person av stor interesse. Arniko. Arniko (navnet transkriberes også "Araniko", "A-Ni-Ko", opprinnelig navn Balabahu), født i 1243, død i Kina i 1306, var den mest berømte av alle arkitekter fra Nepal. Han var også høyt anerkjent som maler og skulptør. Hans nasjonalitet var newar og han var kanskje født i Patan. Han er kjent som den som spredde den typiske newar-arkitekturen, som blei utvikla i Kathmandudalen, til Tibet og Kina, og dermed bidro til å gjøre den kjent over hele Asia og hele verden. Den kinesiske mongolkeiseren Kublai Khan var en stor beundrer av Arniko og ga ham viktige oppdrag og æresbevisninger. "Den Hvite Pagode" (eller "Pai Ta Sze") i Beijing regnes som det viktigste av Arnikos arkitektoniske verk som har overlevd. Riksveien fra Kathmandu til Lhasa, som blei bygd av kinesere på 1960-tallet, er oppkalt etter ham: "Arniko Rajmarg". (De fleste andre store riksveier i Nepal som er oppkalt etter noen enkeltperson, har navn etter konger.) Ocean Rig. Ocean Rig var inntil 2008 et norsk industriselskap som var listet på Oslo børs. Det ble i juli 2008 kjøpt opp av NASDAQ-listede DryShips Inc. Det er et riggselskap med to borerigger i drift. Selskapet ble stiftet av Bjarne Egill Skeie i 1996 og notert på Oslo Børs i 1997. Ocean Rigs to borerigger for ultradypt vann, «Eirik Raude» og «Leiv Eiriksson» er blitt store suksesser. De var ferdig bygget og startet boring i 2002. Aunegrenda kapell. Aunegrenda kapell er en langkirke fra 1952 i Holtålen kommune, Sør-Trøndelag fylke. John Hurt. John Hurt født 22. januar 1940 i Chesterfield, Derbyshire, England, er en engelsk skuespiller. Han er kommandør av Order of the British Empire. Haltdalen kirke. Haltdalen kirke er en langkirke fra 1881 i Holtålen kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Dessertgelé. Gelé (uttales "sjelé") er vanligvis en avkjølt og stivnet oppløsning av gelatin og vann, men kan også være stivnet kjøttkraft (aspik) eller saft av frukt og bær som er stivnet. Det er vanlig å spise "gelé" som dessert med vaniljesaus eller krem. Spiseklar gelé. Spiseklar gelé er et industriprodukt som ikke krever koking og avkjøling slik pulverbasert gelé gjør. Pulverbasert gelé. Pulverbasert gelé er et halvfabrikat i pulverform som som tilsettes vann, og kokes opp for å å kjøles ned for at massen skal stivne og inntak geléform. Pulverbasert gelé lages av en rekke forskjellige produsenter og kommer i forskjellige (kunstige) smaker som f.eks jordbær, bringebær, appelsin, boysenbær, sitron, blåbær og kiwi. I tillegg fins det hurtiggelé med kunstig markjordbærsmak. Larry David. Larry David (født 2. juli 1947 i New York) er en amerikansk Emmy-prisbelønnet skuespiller, manusforfatter, komiker, produsent og filmregissør. Han var i hovedsak skaperen bak "Seinfeld", samt hovedmanusforfatter og ledende produsent. David gjorde også sporadiske opptredener i serien, og var blant annet stemmen til New York Yankees-sjef George Steinbrenner. I 2000 skapte han TV-serien "Ingen grunn til begeistring", som vant Golden Globe i 2003 for beste fjernsynskomedie. David, som tidligere jobbet som stand-up-komiker, var manusforfatter for ABCs "Fridays" fra 1980 til 1982 og skribent for "NBC"s populære "Saturday Night Live" (SNL) fra 1984 til 1985. Mens han jobbet for SNL klarte David bare å få én av sine sketsjer med på showet. Frustrert over situasjonen sluttet han midt i en sesong av programmet. Av økonomiske årsaker angret han senere på denne avgjørelsen, han møtte opp dagen etter og latet som ingenting hadde skjedd. David møtte noen av sine fremtidige "Seinfeld"-stjerner i sine tidlige år som sketsj-forfatter; han jobbet med Michael Richards (Kramer) i "Fridays" og møtte Julia Louis-Dreyfus (Elaine) under SNL-opptakene. "Seinfeld". I 1989 slo Larry David og stand-up-komiker Jerry Seinfeld seg sammen for å lage NBCs "The Seinfeld Chronicles" (senere omdøpt til "Seinfeld"). David dukket opp av og til på episodene, men ble aldri kreditert og programmets berømte George Costanza var basert på Larry David selv. Larry David forlot "Seinfeld"-produksjonen etter dens syvende sesong, men returnerte for å skrive finale-episoden i sesong ni to år senere. Og selv om han sluttet å skrive manus for serien, ble hans funksjon som ledende produsent opprettholdt ettersom den definerte serien. "Seinfeld"s enorme suksess gjorde skaperne Larry David og Jerry Seinfeld til mangemillionærer, og David har tjent godt over 2,5 milliarder kroner på "Seinfeld" alene. David ble også nominert til Emmy Awards hele 19 ganger for sitt bidrag til "Seinfeld". "Curb Your Enthusiasm/Ingen Grunn Til Begeistring". I 2000 startet den suksessrike kabel-kanalen HBO å sende Larry Davids "Curb Your Enthusiasm", et særegent show som bruker enkle ideer og improvisert dialog som basis. Serien er hyllet av både fans og kritikere. Serien bruker en del av den samme oppbygningen og tar opp mange like temaer som "Seinfeld" gjorde, men på en litt annen måte. På grunn av HBO kunne David nå lage episoder som hadde langt mer kontroversielle og ettertrykkelige temaer og bruke et sterkere ord. Serien handler om Larry Davids liv etter "Seinfeld" og situasjonene han kommer opp i, noe som nærmest hver gang ender i at han ødelegger for alt og alle rundt seg. Viktige biroller er Davids kjærlige kone Cheryl (spilt av Cheryl Hines), hans manager og beste venn Jeff (spilt av Jeff Garlin) og Jeffs kone Susie (spilt av Susie Essman). Mange kjendiser dukker opp i løpet av serien, blant annet Richard Lewis, Wanda Sykes, David Schwimmer og Ben Stiller. I 2004 ble "Curb Your Enthusiasm" kreditert for å ha hjulpet en Los Angeles mann, Juan Catalan, å gå fri fra mord. Catalan var arrestert for mord, men nektet dette og fortalte at han var på en baseball-kamp mens mordet skulle ha skjedd. Under kampen ble en "Curb Your Enthusiasm"-episode spilt inn på Dodger Stadium som inneholdte bilder av Catalan og hans datter. Da dette kom frem, gikk Catalan fri. I en kommentar i avisen New Yorker sa David at nå kunne han fortelle folk at han har gjort en god ting i livet. Det var forøvrig spekulasjoner om serien skulle rundes av etter sesong fem, men showet returnerte 9. september 2007 og gikk inn i sin sjette seong. Sesong sju hadde premiere 20. september 2009. Den 8 og siste sesongen hadde premiere på HBO i 2011. Hessdalen kirke. Hessdalen kirke er en langkirke fra 1940 i Holtålen kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 186 plasser. Lønning direkte. "Lønning Direkte" (tidligere kjent som "Lønning og Staff", og "Lønning uten Staff") var et norsk debatt-program som gikk på TV 2 fra 1994 til 1997 med Per Ståle Lønning som programleder. I første sesong av programserien hadde Lønning med seg Tor Erling Staff som «sidekick». Han hadde en slags aktor-rolle der han skulle forsøke å skru argumentene fra hverandre til de som argumenterte. En tredjeperson som var med var Hans Bauge, som hadde en fast gjesterolle som publikummer der han skulle fungere som "mannen i gata". Han hadde en svært spesiell fremtoning der hans motargumenter oftest var preget av knyttede never og raseri, til underholdning for de andre i studio og for seerne. Debattprogrammet hadde en noe show-preget stil den første sesongen, men dreide fra 1995 inn i en noe mer rolig tone. En rekke kontroversielle tema ble debattert. Den 6. januar 1995 meddelte Staff at han sluttet i programmet med begrunnelsen at det hadde blitt for borgerlig og anstendig. Programmet gikk derfor under tittelen "Lønning uten Staff" i noen uker. I februar 1995 bestemte Lønning at Bauge måtte slutte med begrunnelsen at konseptet ble et helt annet da Staff sluttet. Han mente at Bauge dermed ikke passet inn slik inn som tidligere og at overraskelsen med ham forsvant etter hvert. Programmet ble derfra hetende "Lønning Direkte". Om serien. "Lønning direkte" ble seermessig en suksess med seertall på rundt 700 000. Programmet ble også kontroversielt og flere politikere nektet å stille opp på programmet. Kritikken mot programmet gikk på at det ble for mye skrik og skrål, og for lite konstruktiv debatt. En av de politikerne som hyppigst deltok på programmet var Carl I. Hagen. I det aller siste programmet av serien (29. mai 1997) returnerte Tor Erling Staff og Hans Bauge, hvorpå de inntok de gamle roller. "Lønning Direkte" ble kåret til det beste likte programmet i en MMI-undersøkelse fra mai 1995. "Lønning Direkte" oppnådde 5,4 av 6 oppnåelige poeng, mens Erik Diesens billedbrev på NRK kom på annenplass med 5,3 poeng. Programkonseptet hadde klare likhetstrekk med det legendariske debattprogrammet "Åpen post", som gikk på NRK på 1960-tallet. "Lønning Direkte" ble i 1997 etterfulgt av debattprogrammet "Sentrum". Klæbu kirke. Klæbu kirke er en åttekantet kirke fra 1790 i Klæbu kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Klæbu prestegård. Klæbu prestegård, den tidligere By gård, var trolig bygdesentrum fra hedensk tid. Navnet by betyr «gården», og navnet ble brukt på sentrale og spesielt gode gårder. Den regnes derfor som et senter i en grend som de andre gårdene er skilt ut fra. Fra 1810 er Nyhus og By Haugan er visstnok ofte navn på nabogården til en slik stor hovedgård. Navnet henger i dette tilfellet trolig sammen med Domteighaugen, som var en stor, gammel gravhaug som nå er ødelagt. S-Video. Separat video, forkortet S-Video også kjent som Y/C er et analogt videosignal som transporterer video som to separate kanaler (lysstyrke og farger) til forskjell fra kompositt video som har både lysstyrke og farger samlet på en to-tråds kabel. S-Video brukes oftest til å formidle 480i og 576i oppløst video, dvs. standard definisjons video. Lyd blir ikke transportert i denne kabelen. S-Video og lyd kan bli transportert gjennom SCART, men det er ikke del av den originale SCART standarden og ikke alle SCART-kompatible enheter støtter S-Video av denne grunn. De fleste TV-apparater eller videospillere med SCART støtter faktisk ikke S-Video som resulterer i et svart-hvitt bilde om du tilkobler S-Video via SCART fordi bare den ene kanalen av de to kanalene fører frem (lys, men ikke farge-kanalen). Et svart-hvitt bilde kan også være en indikasjon på en inkompatibel fargekoding, f.eks. NTSC video vist på et PAL-apparat. Et enkelt «» gjør det mulig å vise farger på et apparat som ikke støtter S-Video over SCART. Dette gjøres ved å koble sammen pin 15 og 20 på SCART-kontakten. Dette vil vise et komplett bilde, men ikke med optimal kvalitet. Cirque du Soleil. Cirque du Soleil, Alegria, Royal Albert Hall. Foto Harry Wad Alegria, Royal Albert Hall. Foto Harry Wad Cirque du Soleil (fransk for «solens sirkus») er et kanadisk underholdningsimperium lokalisert i Montreal, Quebec, i Canada, som ble grunnlagt i 1984 av to tidligere gateartister; Guy Laliberté og Daniel Gauthier. Cirque du Soleils forestillinger faller innenfor sjangeren nysirkus og består av sirkusnumre som flettes sammen til en handling. Det legges mye arbeid i musikk, kulisser, kostymer og helhet i hver oppsetning. Cirque du Soleil står bak flere DVD-er og soundtrack-CD-er. De har hatt et samarbeid med George Martin (tidligere produsent for the Beatles) om en forestilling kalt Love. (Se musikkalbum Love). Cirque du Soleil gjestet Norge for første gang 1. og 2. oktober 2007. Artister fra Cirque du Soleil vil fra mars 2009, være en del av forestillingen hos Cirkus Agora. Hommelvik kirke. Hommelvik kirke er en langkirke fra 1886 i Malvik kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 360 plasser. Adkomst til stedet er via Fv950 og Fv963/E6. Thousand Islands. Thousand Islands er en øykjede som befinner seg på begge sider av grensen mellom USA og Canada i St. Lawrence-elven der den trer fram fra det nordøstre hjørnet av Ontariosjøen. Øyene strekker seg rundt 80 km nedover fra Kingston, Ontario. De canadiske øyene ligger i provinsen Ontario. De amerikanske øyene ligger i delstaten New York. Malvik kirke. Malvik kirke er en korskirke fra 1846 i Malvik kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 700 plasser. Thousand Island. Thousand Island er en salatdressing, en variant av russisk dressing, typisk laget av majones, ketchup og en blanding av finhakkete grønnsaker, som regel sylteagurk, løk, paprika og/eller grønne oliven; hakket hardkokt egg er også vanlig. I Norge har Thousand Island vært en uunngåelig ingrediens i forretten rekecocktail. Den brukes også i salater og som saus på sandwicher. Mostadmark kapell. Mostadmark kapell er en langkirke fra 1986 i Malvik kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Adkomst til stedet er via Fv963. Løkken kapell. Løkken kapell er en langkirke fra 1929 i Meldal kommune, Sør-Trøndelag fylke. Løkken kapell ligger på Bjørnli ved Løkken Verk. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv486 og Rv700. Leona Machálková. Leona Machálková (født 24. mai 1967 i Zlín) er en tsjekkisk sanger og skuespiller. Typ IX. «U 505», en Typ IXC u-båt Typ IX var en tysk u-båtklasse i bruk under den andre verdenskrig. Byggingen av typen startet i 1936. Den var løst basert på den tidligere Typ II og utviklet for å gi det tyske ubåtvesenet en ubåt med større rekkevidde enn Typ VII. I alt 194 Typ IX ble bygget. Typ IXA. 8 bygget («U 37» til «U 44») Typ IXB. 14 bygget («U 64», «U 65», «U 103» til «U 111» og «U 122» til «U 124») Typ IXD1. 2 bygget («U 180» og «U 195») Klart svar. "Klart svar" (1992–94) var et norsk direktesendt debattprogram som gikk på TVNorge fra høsten 1992 til våren 1994. Programleder var Per Ståle Lønning. Med seg hadde han Tor Erling Staff, som hadde en slags aktor-rolle der han skulle forsøke å skru argumentene fra hverandre til debattantene. En tredjeperson som var med var Hans Bauge. Han hadde en fast gjesterolle der han skulle være talerør for "mannen i gata". Han hadde en svært spesiell fremtoning der hans motargumenter oftest var sterkt emonsjonelle og preget av knyttede never og raseri, noe som var til underholdning for de andre i studio – og for seerne. Programmet hadde premiere den 2. september 1992 og hadde abort som tema. Om programmet. Programkonseptet hadde en del likhetstrekk med det legendariske debattprogrammet "Åpen post", som gikk på NRK på 1960-tallet. "Klart svar" var det mest sette debattprogrammet på norsk tv i 1994. (Kilde: Hvem Hva Hvor 1995, s.261) Hølonda kirke. Hølonda kirke er en korskirke fra 1848 i Melhus kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Horg kirke. Horg kirke er en korskirke fra 1892 i Melhus kommune, Sør-Trøndelag fylke. Kirken ble vigslet i 1893, og kirkens nåværende altertavle ble laget av Ole Olsen i 1662. Tidligere kirker i samme område omfatter Fosskirka og Grinni kirke. Byggverket er i tre og har 700 plasser. Kirken er veikirke i juli. Kolbrandstad stavkirke. Kolbrandsdal stavkirke er en langkirke som er bygd som en stavkirke, fra 2000 i Melhus kommune, Sør-Trøndelag fylke. Stavkirken ligger på Korsvegen. Kirken er en kopi av Haltdalen stavkirke. Lørdagsrarieté. "Lørdagsrarieté" var et norsk direktesendt underholdningsprogram som gikk på NRK-TV i 1990 og 1991. Programledere var Knut Borge og Hilde Hummelvoll. Programmet ble regnet som famlievennlig og hadde et ganske vidt underholdnings-spekter, deriblant gjettekonkuransen "Hemmeligheten". Programmet ble godt mottatt av seerne og hadde høye seertall. Serien hadde premiere på NRK den 17. februar 1990 og gikk på lørdagskveldene. Første sesong gikk vinter og vår 1990, mens andre sesong gikk våren 1991. Sykling under Sommer-OL 1908. Sykling under sommer-OL 1908. Sykling var med på det olympiske programmet for tredje gang 1908 i London. Det ble konkurrert i seks sykkeløvelser, kun for menn, på en 660-yards rundbane i White City Stadium. 1 Runde 660 yards (603,491 m). Dato: 14. og 15. juli. 100 km. 100 km sykkel OL 1908 i London Dato: 15., 16. og 18. juli. Tussmørke. a> er en del av den moderne opplevelsen av skumring. Tussmørke er tiden før soloppgang, som kalles demring, og tiden etter solnedgang, som kalles skumring. Ordet tussmørke brukes særlig om skumring. Sollys spredt og reflektert i jordas øvre atmosfære lyser opp den lavere atmosfæren, og jordas overflate er hverken fullstendig opplyst eller helt mørk. På norsk sier vi ofte "skyming" eller "skumring" om kveldsmørket og "dagning", "gryning" eller "grålysing" om daggryet. På grunn av den uvanlige, romantiske kvaliteten på lyset ute denne tiden, har tussmørket lenge vært populær blant fotografer og malere, som omtaler den som «den blå timen», etter det franske uttrykket "l'heure bleue". Halvmørket skaper en særegen, trolsk stemning, men i ny tid har tussmørket, i stedet for å være tiden da man synes man ser tusser, blitt tiden da det tennes elektrisk lys overalt. I norsk tradisjon er «å holde skyming» det å sitte og hvile innomhus uten tente lys, før det blir så mørkt at man må tenne lys for å få gangsyn. Definisjoner. Fra et vitenskapelig perspektiv er tussmørke definert etter solsentrets posisjon i forhold til horisonten. Det er tre etablerte og allment godtatte "underkategorier" av tussmørke: borgerlig eller alminnelig tussmørke (lysest), nautisk tussmørke og astronomisk tussmørke (mørkest). For disse definisjonene er det brukt en ideell horisont, 90° fra senit. Solhøydene under horisonten er sanne geometriske høyder, dvs. at det ikke tas høyde for lysbrytning i atmosfæren og andre små faktorer som påvirker solas observerte posisjon. Til sammenligning er solas vinkeldiameter 0,5°. Alminnelig tussmørke. Dette begynner om morgenen når solsentret er mindre enn 6° under horisonten, og slutter ved soloppgang. Alminnelig tussmørke om kvelden begynner ved solnedgang og slutter når solsentret er mer enn 6° under horisonten. De sterkeste stjernene kommer til syne under alminnelig tussmørke, i tillegg til planeter som Venus, som er kjent som Morgenstjernen og/eller Aftenstjernen. I alminnelig tussmørke er det som regel nok lys ute til at man ikke trenger kunstig lys for å gjøre noe utomhus. Dette begrepet blir noen ganger brukt i lover, som f.eks. når bilførere må slå på lysene (hvis man kan kjøre uten lys om dagen), eller (i USA) om et innbrudd skal regnes som et innbrudd begått om natten, som gir strengere straff i noen jurisdiksjoner. En fast periode (vanligvis 30 minutter etter solnedgang eller før soloppgang) brukes vanligvis i slike lover, i stedet for hvor mange grader under horisonten sola er. Alminnelig tussmørke kan også beskrives som grensen der lyset ute er tilstrekkelig, under gode værforhold, for at man kan se ting rundt seg tydelig. Ved begynnelsen av alminnelig demring, eller slutten av alminnelig skumring, er horisonten tydelig, og de sterkeste stjernene er synlige under gode atmosfæriske forhold. I "Almanakk for Norge" er det med en tussmørketabell for hele Norge. Denne tabellen viser hvor mange minutter det alminnelige tussmørket varer. Tallene er oppgitt for hver tiende dag i året og for hver hele breddegrad. Nautisk tussmørke. Dette er definert som tiden når solsentret er mer enn 6°, men mindre enn 12° under horisonten. På denne tiden kan sjømenn foreta pålitelige observasjoner av velkjente stjerner, og bruke en synlig horisont som referanse. Slutten av nautisk skumring, eller begynnelsen av nautisk demring, er også tiden da det svake lyset i nærheten av solnedgangs- eller soloppgangspunktet på horisonten er meget vanskelig, om ikke umulig, å merke. Under gode atmosfæriske forhold, og uten annen belysning, kan man da se generelle omriss av ting på bakken, men detaljerte utendørsaktiviteter er ikke mulig, og horisonten er utydelig. Definisjonen av nautisk tussmørke blir også brukt i militære operasjoner. Astronomisk tussmørke. Dette er definert som tiden når solsentret er mer enn 12°, men mindre enn 18° under horisonten. De fleste tilfeldige observatører vil regne himmelen som helt mørk allerede når astronomisk tussmørke akkurat begynner om kvelden eller akkurat slutter om morgenen, og astronomer kan enkelt observere lyskilder som stjerner, men svake, diffuse legemer som stjernetåker og galakser kan bare observeres tydelig når det er mørkere enn astronomisk tussmørke. I teorien vil de svakeste stjernene som kan ses med det blotte øye – de av 6. størrelsesorden – komme til syne om kvelden når sola er mer enn 18° under horisonten, og forsvinne når sola kommer nærmere horisonten enn 18° om morgenen. Lysforurensning, hovedsakelig i større byer, kan derimot føre til at man ikke engang kan se stjerner av størrelsesorden 4, samme hvor langt under horisonten sola er. Varighet. Lappland i Finland ved midnatt i juli. Varigheten av tussmørket avhenger av breddegraden og tiden på året. Legg merke til at også når det er midnattssol, vil det vises som kontinuerlig tussmørke i diagrammet. Lengden av tussmørket påvirkes kraftig av observatørens breddegrad. I Arktis og Antarktis kan tussmørket (om noe i det hele tatt) vare mange timer. Det er ikke tussmørke på polene innen en måned på hver side av vintersolverv. På polene krysser sola horisonten bare (omtrent, pga. lysbrytning) ved jevndøgnene; resten av tiden befinner den seg over eller under horisonten. På Nordpolen går sola opp ved vårjevndøgn; på Sydpolen går den ned ved vårjevndøgn. På polene varer alminnelig tussmørke ca. 13 dager, nautisk tussmørke ca. 17 dager og astronomisk tussmørke ca. 20 dager. På ekvator kan det alminnelige tussmørket vare så kort som 20 minutter, og fra sola går ned til den astronomiske skumringen slutter, kan det gå så lite som 1 time og 8 minutter. Dette er fordi at på lave breddegrader er solas tilsynelatende bevegelse tilnærmet vinkelrett på observatørens horisont. Derfor vil et sted som ligger på ekvator passere gjennom de forskjellige typene av tussmørke raskt. Etter hvert som man kommer nærmere en av polene, beveger sola seg mot horisonten i en mindre vinkel. Observatørens posisjon vil passere gjennom typene av tussmørke langsommere. På tempererte breddegrader er tussmørket kortest på eller nært begge jevndøgnene, litt lengre i tiden rundt vintersolverv, og mye lengre i tiden rundt sommersolverv. Innenfor polarsirklene er det midnattssol om sommeren. På høye breddegrader utenfor polarsirklene er det ikke midnattssol, men tussmørket kan vare fra sola går ned til den står opp igjen. Over omtrent 60,5° N eller S (omtrent Bergen) har man alminnelig skumring hele natten midtsommers, mens man over 54,5° N eller S (omtrent København og Moskva) har nautisk skumring hele natten om sommeren. Astronomisk tussmørke varer hele natten i flere uker om sommeren så langt fra polene som 48,5° N eller S (omtrent London, Frankfurt og Punta Arenas, De nettene når sola ved midnatt står mindre enn 18° under horisonten, heter "lyse netter". Da varer tussmørket hele natten. I Oslo varer de lyse nettene fra 21. april til 21. august, i Trondheim fra 13. april til 31. august og i Tromsø fra 26. mars til 18. september. Sørgrensen for de lyse nettene er 49° N. På andre planeter. Tussmørket på Mars varer lenger enn på jorda, opptil 2 timer før soloppgang eller etter solnedgang. Støv høyt i atmosfæren sprer lys til nattsiden av planeten. Lignende tussmørketilfeller kan forekomme på jorda etter store vulkanutbrudd. Tussmørke i kulturen. Skyminga og morgengryet har vært viktige symboler i mange kulturer. De har blitt gitt skikkelser som guder og har inspirert mange kunstnere. Overgangen mellom lys og mørke er et vanlig litterært og retorisk virkemiddel der lys står for noe man ønsker og mørket for noe man ikke ønsker. Etymologi. Ordet «tussmørke» har sammenheng med norrønt "þurs, þuss" som betyr "tuss, tusse" (jf. tusser og troll) eller "tvi-," jf eng. "twilight", som her betyr "mellom" (ordet "kvist" i "morgenkvist" har samme opphavet). Religion. I flere kulturer merker skyminga enden av en dag og begynnelsen av en annen. Således begynner den jødiske sabbaten like før sola går ned fredagskvelden og ender når det har blitt mørkt neste dag (tradisjonelt når man kan se tre stjerner på himmelen). Muslimene begynner ramadanfasten sin fra det tidspunktet om morgenen når det er mulig å skille en hvit tråd fra en svart – det skal tilsvare tidspunktet når den astronomiske skumringen begynner. De ber også daglige bønner ved gryning ("fajr") og skyming ("maghrib"). Innen den gamle religionen mithraisme var Cautes og Cautopates tvillinger og fakkelbærere som blant annet stod for overgangen mellom lys og mørke. I vedisk hinduisme var Usjas gudinne for morgengryet og Dåsjas for skymingen; i dagens hinduisme er Dåsjas erstattet av Sandhya, som er det personifiserte tussmørket. This Strange Engine. "This Strange Engine" er det niende studioalbumet til det britiske progressiv rock-bandet Marillion. Albumet ble utgitt i april 1997, og ble spilt inn i Marillions eget studio The Racket Club i Aylesbury. Det ble utgitt to singler fra albumet, «Man of a Thousand Faces» i mai 1997 og «80 Days» i september samme år. Ingen av singlene nådde inn på den britiske Top 40 singellista. Albumet nådde 27. plass på albumlista i mai 1997. Teksten til sangen «Estonia» ble skrevet etter at sanger Steve Hogarth møtte den eneste briten som overlevde da fergen Estonia forliste i Østersjøen 28. september 1994. 852 mennesker omkom i forliset. Den europeiske utgaven av albumet hadde et «skjult» spor ca. 14 minutter etter siste sang. Lydkuttet består av Steve Hogarths hikstende latter over et enkelt pianotema. Gruppa laget en ekstra intro til en utvidet singel-versjon av sangen «Man of a Thousand Faces», og Steve Hogarth brast ut i latter da han prøvde å synge over piano-introen, etter litt for stort øl-inntak før innspillingen. Marillion sa i utgangspunktet nei til å dra på turné i Nord-Amerika etter lanseringen av "This Strange Engine", fordi det ville bli for dyrt. En av fansen foreslo da å samle inn til et turnéfond, slik at gruppa likevel kunne få råd til å turnere i Amerika, og andre fans tilbød seg å administrere fondet. Marillion gikk med på forslaget, og fansen samlet til sammen inn over 60 000 dollar. Som en takk til fansen ga Marillion en dobbelt-CD med opptak av en av konsertene på turnéen til alle som hadde bidratt til fondet. (Se "Rochester".) Under innspillingen av "This Strange Engine" ble Marillion kontaktet av duoen The Positive Light, som ønsket å remikse noe av Marillions musikk. Resultatet ble remiks-albumet "Tales from the Engine Room". Remiks-albumet ble først utgitt på Marillions eget merke Racket Records for salg kun på gruppas egen nettside, og senere (med et ekstra spor) på Eagle Records for salg i vanlige butikker. I 2001 ga Marillion ut en dobbelt-CD med demo-materiale fra innspillingen av "This Strange Engine", kalt "Another DAT at the Office". Albumet. All musikk er skrevet av Steve Hogarth, Steve Rothery, Mark Kelly, Pete Trewavas og Ian Mosley. Tekstene er skrevet av Steve Hogarth, med unntak av låtene merket *, som har tekst skrevet av John Helmer, og ** tekst Steve Hogarth og John Helmer. Den japanske utgaven av albumet hadde bonussporene «Beautiful» (acoustic) og «Made Again» (acoustic). Den amerikanske utgaven av albumet hadde bonussporene «Estonia» (Positive Light remix) og «80 Days» (acoustic). Budal kirke. Budal kirke er en kirke bygd i y-plan fra 1754 i Midtre Gauldal kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. «Ekeren». «Ekeren» (dampskip 1857-1917) er Norges tidligst bygde dampskip. Historie. «Ekeren» ble bygd i Bergen i perioden 1850-1857. Skipet gikk i rute mellom Christiania og Bygdøy i 4 år, før den ble solgt i 1861, og kom til innsjøen Ekeren, som ligger mellom Hof kommune i Vestfold, og Eiker i Buskerud. Den ble døpt "Ekhof", men fikk noen år senere navnet «Ekeren». Skipet gikk i rute mellom Vestfossen og Eidsfoss fra 1861 til 1915, da den ble ribbet til skroget og brukt som lekter i 2 år. I oktober 1917 sank den utenfor øya Bånpina under en overfart fra Eidsfoss til Vestfossen med bjørkeved, tauet av dampskipet «Stadshauptman Schwartz». Ingen omkom under forliset. «Ekeren» ligger i dag på 100 meters dyp, og er ikke siden sett av mennesker. Skyting. Skyting er å avfyre et våpen. Dette kan gjøres i forbindelse med jakt, som idrett (skytesport) eller som en del av en konflikt. Når man går på jakt er hovedpoenget å avfyre skudd, mot et bestemt dyr, som en fugl eller et pattedyr, for å avlive dette. Som idrett skyter man på blinker, hvor man skal treffe et bestemt punkt. Man må ofte også skyte i konflikter som krig, normalt da mot andre mennesker. Henrettelse ved skyting har tidligere vært benyttet som straffemetode i Norge, og praktiseres fremdeles i enkelte land. Mide. Mide, (gælisk uttale "miðe", engelsk uttale "mið"), eller i moderne anglisert form Meath, er et historisk kongedømme i Irland. Det eksisterte fra tidlig historisk tid til normannernes invasjon i 1173. Navnet betyr midten, det lå da også midt i Irland, mellom de fire andre store kongedømmene Mumu, Laighin, Ulaid og Connachta (som grovt sett tilsvarer dagens provinser Munster, Leinster, Ulster og Connacht). Grensene var ikke faste mellom de tidlige irske kongedømmene, emn i tidlig middelalder besto Mide av de nåværende grevskapene Meath og Westmeath og deler av grevskapene Cavan, Dublin, Kildare, Longford, Louth og Offaly. I følge tradisjonen ble det grunnlagt i det første århundre e.kr. av Tuathal Teachtmhar. Allerede på slutten av 400-tallet skal Uí Néill ha fått kontroll over området, og klanen Clann Cholmáin hersket i Mide i middelalderen. Tara lå i Mide, og flere av kongene av Mide fikk også tittelen konge av Tara eller overkonge. Det var imidlertid ingen automatikk i dette, selv om kongen av Mide kontrollerte det stedet Tara var det like ofte en konge fra den nordlige grenen av Uí Néill i Ulaid som hadde denne tittelen. Singsås kirke. Singsås kirke er en langkirke fra 1884 i Midtre Gauldal kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Soknedal kirke. Soknedal kirke er en langkirke fra 1933 i Midtre Gauldal kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 500 plasser. Støren kirke. Støren kirke er en åttekantet kirke fra 1817 i Midtre Gauldal kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Polens voivodskap. Voivodskapet (polsk "województwo") har utgjort den primære administrative enhet i Polen siden 1300-tallet. I henhold til den administrative reformen som trådte i kraft 1. januar 1999 ble 16 nye voivodskap dannet, som erstatning for de tidligere 49 voivodskapene som hadde eksistert siden 1. juli 1975. Dagens voivodskap er hovedsakelig basert på landets historiske regioner, mens de av 1975–1998 var basert på og navngitt etter individuelle byer. De moderne voivodskapene varierer i areal fra under 10 000 km² til over 35 000 km², og i befolkning fra én million til over fem millioner innbyggere. Voivodskapene styres av lokale parlament ("sejmik województwa") og en voivod ("wojewoda") som er provinsens guvernør. Voivodskapene er delt inn i mindre administrative enheter som "powiat" og "gmina". Den polske termen "województwo" stammer fra "wojewoda". Ordet betydde opprinnelig «hærfører», men brukes i dag kun i betydningen «guvernør». Historie. De polske voivodskapene har eksistert siden det 14. århundre. Da Polen, sammen med Litauen var på sitt største, kom antallet opp i 41 voivodskap. I det polsklitauiske samveldet ble betegnelsen «voivodskap» også benyttet i de litauiske og storlitauiske områdene. I takt med at Polen ble delt og til slutt forsvant som deler av Tyskland, Russland og Østerrike, opphørte også voivodskapene å eksistere. Etter første verdenskrig oppstod Polen på nytt som selvstendig stat. Landet ble da inndelt i 17 voivodskap (1921), som fungerte frem til de tyske og sovjetiske invasjonene i 1939. Etter annen verdenskrig og de faktiske endringene av Polens grenser, ble landet organisert i 16 voivodskap i 1945. Samtidig fikk byene Warszawa og Łódź voivodskapsstatus. Denne inndelingen vedvarte med få endringer i 30 år (noen få voivodskap kom til). I perioden 1975 til 1998 var Polen oppdelt i 49 mindre voivodskap. De tre minste voivodskapene – Warszawa, Kraków og Łódź – hadde spesiell status som byvoivodskap (byens ordfører var også provinsguvernør). Deretter fikk inndelingen en ny overhaling, og fra 1999 er antallet voivodskap redusert til 16. Fagerhaug kapell. Fagerhaug kapell er en langkirke fra 1921 i Oppdal kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Jonna Støme. Jon Henrik «Jonna» Støme (født 11. oktober 1978 i USA) er en norsk komiker og programleder. Han er blant annet kjent for å ha ledet fjernsynsprogrammene "Guru", "Liga" og "Barne-TV" på NRK1. Han har også gitt ut en vitsebok for barn, kalt "Jonnas vitsebok" (ISBN 978-82-529-2826-6). I 2004 ga han stemme til hovedfiguren, Oscar, i den norsk-dubbede versjonen av den animerte filmen "Stor ståhai". Jonna var vert for spillprisutdelingen Gullstikka 2006. Han er foreløpig reporter i Otto Jespersens "Rikets Røst" som vises på TV 2. Jonna vokste opp på Røa i Oslo. Samboeren Yvonne fødte i 2007 parets første barn. Høsten 2009 var han programleder i NRK1s fredagsprogram Showbiz, sammen med Klaus Sonstad. Jonna Stømes mor er amerikansk, mens faren kommer fra Sørumsand. Thomas Cooper Gotch. "My Crown and Sceptre", 1892. Det opprinnelige maleriet er i farver. Modellen menes å være kunstnerens datter Phyllis. Bildet var det første i hans nye stil. To år senere ble det omarbeidet til et nytt og mektigere maleri, "The Child Enthroned", hans mesterverk. Thomas Cooper Gotch (født 1854, død 1. mai 1931) var en engelsk maler og bokillustratør som ble assosiert med pre-rafaelittene. Tidlig liv. Gotch ble født i Kettering, Northamptonshire som den fjerde sønnen til en framgangsrik middelklassefamilie involvert i bank og skoproduksjon, men besto også kunstnere og akademikere. Familien var medlem av en frikirke. Han ble sendt til en lokal kunstskole i 1876, deretter til Antwerpen ("Ecole des Beaux Arts") og Paris (Jean-Paul Laurens) før han studert ved Slade School i London i årene 1878–1880. Han stilte ut ved Royal Academy, men også i Paris og Berlin. Newlyn. 1895) av Thomas Cooper Gotch.Da han var 26 år gammel i 1881 giftet han seg etter en lang forlovelsestid med kunststudenten Caroline Burland Yates (1854–1945) som han første gang hadde truffet i Paris. De fikk en datter, Phyllis, født i Frankrike i 1882, som var modell for noen av hennes fars viktigste bilder. Den unge familien flyttet til Australia hvor de bosatte seg i Melbourne for en tid inntil de dro tilbake til England og bosatte seg i en kunstnerkoloni i Newlyn in 1887. De ble boende Newlyn for resten av deres liv. Gotch malte i en stil som var typisk for kolonien, den såkalte Newlyn-skolen, på denne tiden, og han grunnla Newlyn Industrial Classes hvor lokal ungdom kunne lære kunsthåndverk. Han hjalp også til med danne Newlyn Art Gallery og fungerte i dens komité for resten av livet. Han grunnla i 1887 og tjenestegjorde senere som president (1913–1928) i Royal British Colonial Society of Artists. Blant hans venner i Newlyn var kunstnerne Stanhope Forbes og Albert Chevallier Tayler. Preget av italiensk middelalder. I årene 1891–1892 besøkte Grotch Italia, hovedsakelig Firenze, og det ble en avgjørende opplevelse for ham som betydde at han radikalt endret malestil. Da han kom tilbake begynte han å male symbolistiske malerier som involverte barndom og familieforhold. Bildene var påvirket av klarheten og forenklingen fra tidlig italiensk kunst. Noen av disse bildene representerer de fremste og mest interessant innenfor viktoriansk kunst og Gotchs bidrag ble betraktet som en egen, unik stemme. Han malte også portretter og mange gallerier kjøpte hans malerier. Overraskende nok ble Gotch ikke assosiert medlem av Det engelske kunstakademiet, Royal Academy. Hans elskede og eneste datter, Phyllis Marian Gotch, markerte seg i Newlyns sosiale liv. Hun og hennes venner, som også ble benyttet av Gotch som modeller, inspirerte fortellingene til forfatteren H.D. Lowry. Phyllis ble senere en forfatter og en sanger og giftet seg rundt 1913. Han hadde en eldre bror, som utmerket seg som arkitekt og lærer i arkitektur foruten å skrive om antikviteter. Ettermæle. Thomas Cooper Gotch plutselig den 1. mai 1931, 77 år gammel. Samtiden husket ham da som en kunstner som malte dekorative motiver i en tid hvor realismen preget tidens smak. Hans "Child Enthroned", malt 1894, med datteren Phyllis som modell skapte en positiv sensasjon da det ble stilt første gang, men til en viss grad var hans tidlige suksess et hinder for ham ved at det fikk ham til å gjenta seg selv i de samme konvensjoner, eksempelvis som i hans maleri "Allelulia", malt i 1896 og kjøpt to år senere, og som nå er stilt ut i Tate Gallery. Lønset kapell. Lønset kapell er en sognekirke i Oppdal kommune i Sør-Trøndelag. Den ligger i Lønset sogn langs Fv 511 ca 800 m nord for tettstedet Lønset ved Rv 70. Kapellet er en av 67 åttekantede kirker i Norge. Kirken på Vindal. Før Svartedauden 1349 – var det fem kirker i Oppdal. Dette går fram av sokneprest Gjert Juel Feldtmanns beskrivelse over Oppdal prestegjeld fra 1700-tallet: «Før Reformationen har her udi Opdal været 3 kirker og 2 capeller.» Disse kirkene var: Hovedkirken på Vang, kirken på Lo, kirken i Ålbu, et kapell ved Stavåa på Fagerhaug og et på Lønset.. Om kapellet på Lønset skriver han: «Det andet capell i Winddalen, paa hiinside Winddals Elv, 3 Mile i vester fra Kirken [på Vang]. Steden vises, en liden rund plan – - -». Hvordan kapellet så ut eller hvor lenge sto, vites ikke men trolig var det en liten stavkirke bygget på 11-1200-tallet, etter at kristendommen ble innført. Nesten hele bygda ble liggende øde etter Svartedauden, kirken forfalt og ble borte. I dag finnes ingen spor etter kapellet men tradisjonen viser til tre plasser som ligger så tett at lokaliseringen kan gjøres noenlunde. Det gamle kapellet. I flere århundre etter Svartedauden hadde ikke Lønset anneks noe kapell men fra ca. 1700 ble det holdt gudstjenester på utvalgte gårder i sognet. I 1770 ble det tatt initiativ til bygging av kapell og i brev til biskopen het det: ”- – - saa maa de som boe nede paa Skaugen formedelst den lange og besværlige Vei til Kirken, undertiden anvende 2 a 3 Dagers Reise, naar de i ondt Føre skulle søge kirken for at bringe deres Døde til Graven, ligesom de ei heller mere end 2de Gange om Aaret have Prædiken, hvilken endda maa forrettes i en Bondestue, hvor alene saadanne svage og gamle Folk, som ei kunne bringes til Kirken, vorde betjente med Sacramentet – - -”. Kapellet ble bygget i årene 1772 – 1774 og var plassert sørvest det nåværende kapellet. Den siste gudstjenesten i dette kapellet ble holdt søndag 19. juli i 1863. Det nye kapellet. I 1858 ble det oppnevnt en komité for planlegging av en ny kirke. Det nye kapellet skulle erstatte den gamle korskirken som var blitt for liten. To løsninger ble skissert: en korskirke tegnet av John Ellingsen Storli og en åttekantet kirke modellert av Sjur Jamtseter. Komitéen valgte det åttekantede forslaget. Den nåværende åttekantede tømmerbygningen ble bygget i 1863, innviet den 26. august samme år og det gamle kapellet ble solgt til riving. En del av innredningen fra det gamle kapellet ble flyttet over i det nye men ny altertavle ble laget av bygdekunstnerne Ole Moene og Sjur Jamtseter. Opprinnelig hadde altertavlen et enkelt kors som eneste dekorasjon men dette ble erstattet med et maleri av Mikael Hoel i 1920. I 1960-årene fikk kapellet en lenge tiltrengt oppussing. Før rehabiliteringen var kapellet hvitmalt men ble nå malt rødt, innvendig ble veggene renset for maling og behandlet med terpentinsaus for å få jevn farge. Altertavlen ble tilbakeført til sin opprinnelige utførelse og maleriet plassert et annet sted i kirken. Tilhørighet. Kirken er en del av Oppdal prestegjeld som tilhører Gauldal prosti i Nidaros bispedømme. Kirat. Noen nasjonale grupper i Nepal; Kirat (eller "kirant", "kiranti") folket i Nepal, er et fellesnavn på flere nærbeslekta folkegrupper i "ås-distriktene" i landets østligste del, mot grensa til India. Historie. Historisk dukker kirat-folket opp i Kathmandudalen i det siste årtusen før vår tidsrekning, der de grunnla Kirat-dynastiet. De snakka et tibetansk-mongolsk språk som skal ha blitt opphavet både til newari, som fortsatt snakkes i dalen, og de moderne kira(n)t-språkene. Da dynastiet blei fordrevet fra dalen på 300-tallet etter vår tidsrekning, bosatte kirat-folket seg lenger øst. Kirat-folk i moderne tid. Det moderne Kirat-folket er samla i Kirat-forbundet, som omfatter grupper med over 30 forskjellige, nærbeslekta språk. Blant de store gruppene er Raj (også kjent som Khambu) med mange språklige undergrupper, tilsammen over 600 000, Limbu (eller Yakthumba) som er over 400 000, og Sunuwar (eller Koinch), som er om lag 100 000. Raj-folk har tradisjonelt bodd spesielt i distriktene Solukhumbhu, Okhaldhunga, Khotang, Bhojpur og Udayapur. Limbu-folk bor i Sankhuwasabha, Terathum, Dhankuta, Taplejung, Panchthar og Ilam. Kirat-folket dyrker flere forskjellige religioner, men den dominerende er Kiranti, som ofte beskrives som en naturreligion. Kiranti-religionen er eldre enn buddhismen og hinduismen i området. Kirat-folket regnes til janjati, de nasjonale minoritetsfolka som står i motsetning til landets herskende politiske og religiøse, hinduiske parbatiya-kultur, som hadde utgangspunkt i fjellstaten Gorkha. Kirat-nasjonalisme mot den nepalske staten. Opp til slutten av 1700-tallet lå det ei lang rekke uavhengige småstater i deres områder. Dette betydde også at folkeslaga her stort sett styrte seg sjøl. Da Gorkha skapte den moderne nepalske sentralstaten ved å erobre småstatene, ble kirat-området erobra seint (sist på 1700-tallet) og fikk relativt stor sjølstendighet. Kirat-folket er regna som den nasjonale gruppa i landet som har aller sterkest sjølstendighetsfølelse. Kirat-gruppa Limbu skal være den minoriteten som i størst grad har fortsatt å bruke sitt eget språk. Det flertallet av Kirat-folket som hører til kiranti-religionen hører også til de minoritetene som sterkest har avvist det hinduistiske kastevesenet. Etter demokratirevolusjonen i 1950 til 1951 fortsatte Kirat-folket et opprør for nasjonal sjølstendighet, som også retta seg mot den herskende hinduistiske religionen og bahun-styret (dvs. styret av den nepalske bhramin-kasten). Kirat-nasjonalister og maoistopprøret. Under Nepals borgerkrig 1996 - 2006 var et flertall av opprørskjemperne fra janjati-grupper. Kirat-folk var blant de de mest kampvillige i opprøret, men også de som ledelsen i maoistpartiet NKP(Maobadi) hadde mest problemer med. Da opprørerne fra NKP(Maobadi) på 1990-tallet kom til kirat-områdene, var et væpna nasjonalt opprør alt i gang. Dette førte til at maoistopprøret i denne delen av landet fikk form av å være en allianse mellom folk fra partier og fra lokale nasjonalistiske grupper, og blei nokså sjølstendig i forhold til NKP(M)s ledelse. Kirat-grupper har også flere ganger splitta seg fra maoistene og gjenoppretta alliansen. Kirat Workers Party, et parti som både har vært alliert med og stått i motsetning til NKP(Maobadi), skal være et sterkt, regionalt nasjonalistparti. En sjølstyrt republikk for Kirat-området innafor Nepal var et av krava som blei reist av NKP(Maobadi) og allierte kirat-organisasjoner under Nepals borgerkrig 1996 - 2006. Opprørerne proklamerte republikken Kirant 2. februar 2004 i Khotang distrikt. Regjeringa var leda av tidligere leder i Kirat Workers Party, seinere medlem av partiledelsen i NKP (Maobadi) "Gopal Khambu". Kirat-protester i 2007. Under fredsforhandlingene i november 2006 ga NKP(Maobadi) foreløpig opp kravet om sjølstyrte områder for nasjonale minoriteter, på grunn av sterk motstand fra regjeringa til G. P. Koirala. Dette førte til kraftige protester mot Nepals overgangsgrunnlov 2007 i januar 2007 i kirat-områdene. Kirat-ledere organiserte brenning av den nye grunnlova fordi den ikke tok hensyn til deres krav om lokalt sjølstyre, og en bandh (generalstreik) fikk stor oppslutning. Reidar Øksnevad. Reidar Adolf Peter Karl Øksnevad (født 13. mai 1884 i Kristiansand, død 31. januar 1958 i Oslo) var en norsk bibliotekar, litteraturhistoriker, bibliograf og statsstipendiat. Han var lærersønn, og syv år eldre bror av radiomannen Toralv Øksnevad. Han tok artium i Bergen 1904, og studerte deretter litteratur ved Universitetet i Oslo. Han ble cand.philol. 1910 på en premiert avhandling om Maurits Hansen. I 1905 arbeidet han som journalist i Bergens Tidende, fra 1910-1912 som litteraturkritiker i Verdens Gang og 1911-1913 for Norlis forlag. Øksnevad reiste i 1912 til Paris og ble boende der i 34 år. Han arbeidet som lektor i norsk ved Sorbonne 1913-17 og 1918-19, og som bibliotekar ved den norske avdelingen av "Bibliothèque Sainte Geneviève" 1924-28 og 1940-45. I denne perioden skrev han artikler for flere aviser og tidsskrift, bøker som "Fransk og norsk: pariserbreve og artikler" (1920), og redigerte en lang rekke antologier av typen "Fransk elskovsfilosofi" (1922), "Gamle franske livsfilosofer" (1923), "Franske prosadigte" (1925) og "Tysk livsvisdom" (1920). Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1950, og var medlem av Vitenskapsakademiet fra 1956. Etter hans død tilfalt hans boksamling Universitetsbiblioteket i Bergen. Litteratur. Øksnevad Øksnevad Øksnevad, Reidar Øksnevad Øksnevad PS (TV-program). "PS" (1993–97) var et norsk aktualitetsmagasin som gikk på TV 2 fra august 1993 til 1997 med Anders Magnus som programleder. Konseptet gikk ut på at Magnus i hver episode inviterte en eller to gjester for å debattere aktuelle tema som berørte de inviterte. Magnus ble i forbindelse med dette programmets valgsendinger i 1997 ("ValgPS") kritisert for å gå for hardt på enkelte politikere. Oppdal kirke. Oppdal kirke ligger i Oppdal sogn i Gauldal prosti. Kirken ligger fritt og åpent i Vangslia 3,7 km vest for Oppdal sentrum ca. 500 m nord for Rv 70. Bygningen har automatisk listeført vernestatus (1650–1850). Beskrivelse. Kirkebygningen er en korskirke av laftet tømmer med utvendig kledning av stående panel og takrytter over korsarmenes krysspunkt. Plasseringen er ikke tilfeldig, stedet var det naturlige sentrum i bygda helt fram til nyere tid. Her møttes veiene fra sør, vest og nord. Etter reformasjonen har den vært områdets hovedkirke. Arkitekter for kirkebygget var Ole Jonsen og Nils Olsen. Kirkerommet har vegger av umalt tømmer, de malte himlingene er tredelt med skråflater ned mot sideveggene. Søylene og galleribrystningene har malte marmoreringer, og inventaret er rikt dekorert med farger og utskjæringer. Altertavlen har en tredelt bildefremstilling med Korsfestelsen i midten, Nattverden under og Oppstandelsen i øverste felt. Vingene og toppfeltet er utskåret i bruskbarokk stil. Prekestolen, som fikk ny himling ved den siste restaureringen, har utskårne evangelistsymboler i felt som er innrammet av søyler. Historikk. Det har stått kirke på Vang kanskje helt siden kristendommen ble innført. Ifølge tradisjonen oppstod det strid om lokaliseringen da det skulle bygges ny Oppdalskirke på midten av 1600 tallet. Drivdalingene ville at kirken skulle bygges på Lo og kjørte sammen bygningstømmer der den gamle Loskirken hadde ligget men bøndene på nordskogen og i midtbygda ville ha kirken på Vang der den gamle Oppdalskirken hadde ligget. En vakker morgen fant man til sin bestyrtelse at tømmeret var fjernet fra sin plass på Lo og lå i god behold ved siden av den gamle kirkens grunnmur på Vang. Dette fiffige trekket fra Midtbygdingene nådde sitt tilsiktede mål og bila all strid om plasseringen. Det ryktes at dette arbeidet var utført med høyere veseners hjelp og drivdalingene hadde ingen lyst til å gi sig i kast med dem. Tømmeret fikk ligge hvor det lå og kirken ble bygget på Vang. Den nåværende kirken ble bygget rundt 1650, og vigslet 12. mars 1651 av biskop Erik Bredal. Altertavlen og prekestolen skal være laget i 1654 av Jens snekker som arbeidet med interiørdekorasjon av flere kirker i Trøndelag. Maling av altertavlen og prekestolen ble utført i 1669 av Niels Nielsen, en omreisende kirkekunstner. Opprinnelig har det vært korskille mellom skip og kor, men dette ble fjernet på begynnelsen av 1800-tallet. Kirkerommet fikk en omfattende endring i 1884 da veggene ble panelt, benkene skiftet ut og galleriene satt i stand. Bare prekestol og altertavle var igjen av det gamle inventaret. Da kirken ble restaurert i 1951-53, ble blant annet veggpanelet fra 1884 fjernet. Kirkeklokkene i tårnet er fra henholdsvis 1690 og 1767. Oppdalingene oppbevarte lenge sine kongelige privilegiebrev (bl.a. om skattelette p.g.a. veivedlikehold og skyssplikt over Dovrefjell) i kirken. Dokumentene var plassert bak ei låst skapdør av jern i veggen til høyre for alteret. Forbrytelsen. "Forbrytelsen" (dansk: Forbrydelsen, med den engelske tittelen "The Killing") er en dansk dramaserie fra 2007 på 20 episoder produsert av Danmarks Radio. DR1 startet å vise serien 7. januar 2007. Serien gikk i Norge på NRK. Manusforfatter er Søren Sveistrup. Seriens arbeidstittel var "Historien om et mord", og serien går over 20 dager i november 2003. Serien var nominert til Emmypris tre ganger, to ganger som "Beste internasjonale drama" og en gang for "Beste kvinnelige skuespiller" med Sofie Gråbøl. Serien vant ingen av prisene. Serien fikk i 2009 en oppfølger i "Forbrytelsen II" og i 2012 i "Forbrydelsen III". Øvrige roller. Farshad Kholghi, Solbjørg Højfeldt, Troels II Munk, Laura Christensen, Cyron Melville, Laura Drasbæk, Tina Gylling Mortensen, Anne Marie Helger, Ole Boisen, Julie Ølgaard, Peter Gilsfort, Morten Lützhøft. Rackets under Sommer-OL 1908. Rackets under Sommer-OL 1908. Rackets var med på det olympiske programmet i London for første og eneste gang. Det var sju britiske spillere som deltok og det ble spilt en single- og en doubleturnering for menn. Bundesliga 1994–1995. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Bundesliga 1993–1994. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Kapell ved Orkdal Sanitetsforening Sykehus. Kapell ved Orkdal Sanitetsforening Sykehus er fra 1994 i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag. Lars Mikkelsen. Lars Dittman Mikkelsen (født 6. mai 1964) er en dansk skuespiller. Mikkelsen er kjent fra en rekke TV-serier, deriblant "Krøniken" og "Forbrytelsen". Han har også spilt i noen filmer. Lars Mikkelsen er bror av skuespillerkollega Mads Mikkelsen. Moe kirke. Moe kirke er en korskirke fra 1867 i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag. Byggverket er i tre og har 700 plasser. Ligue 1 2005–2006. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Kampene. Hjemmelag står til venstre og Bortelag står øverst/nederst i kolonnen. I resultatrubrikken står hjemmelagets målscore først. Den 15. UNFP Fotball-troféutdeling. Juninho Pernambucano (Olympique Lyonnais) Franck Ribery (Olympique Marseille) Grégory Coupet (Olympique Lyonnais) Grégory Coupet (Lyon) – David Jemmali (Bordeaux), Cris (Lyon), Mario Yepes (PSG), Eric Abidal (Lyon) – Diarra (Lyon), Juninho Pernambucano (Lyon), Florent Malouda (Lyon), Franck Ribery ((OM) – Pedro Pauleta (PSG), Sylvain Wiltord (Lyon). Claude Puel (Lille OSC) Franck Ribery (Olympique Marseille) – Marseille-Nantes (15. runde) Norgesmesterskapet i friidrett. Norgesmesterskap (NM) i friidrett består av en rekke arrangementer som arrangeres årlig i regi av Norges Friidrettsforbund (NFIF). Klubber tilknyttet NFIF søker om å få være arrangører. Unntaket har vært innendørsmesterskapet, som til og med 2010 ble holdt fast ved nasjonalanlegget, Stangehallen, men fra 2011 inngår også dette arrangementet i søknadsprosessene. Hovedmesterskapet er det mest ettertraktede norgesmesterskapet i friidrett, siden dette kan gi arrangementsstedet god publisitet gjennom TV-dekning og medieoppmerksomhet. Effektive arrangement kan også gi gode økonomiske overskudd til klubben(e). Under hovedmesterskapet deles det ut kongepokaler til beste resultat for kvinner og menn. Nedalsfoss kraftverk. Nedalsfoss kraftverk er et vannkraftverk i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter ett 98 meter fall fra et inntaksmagasin "Falksjøen" like ved grensen til Sverige. Midlere årsproduksjon er på 68 GWh og installert effekt er på 26 MW på en francisturbin. Kraftverket startet produksjonen i 1974. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Ligue 1 2004–2005. Ligue 1 2004-2005 ble vunnet av Olympique Lyonnais foran AS Monaco og Olympique de Marseille. SM Caen, SC Bastia og FC Istres rykket ned til Ligue 2. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, += scorte mål, -=innslupne mål, +/-=målforskjell, P = Poeng" Ligue 1 2003–2004. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Orkanger kirke. Orkanger kirke er en langkirke fra 1892 i Orkdal kommune i Sør-Trøndelag. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Stridsbåt 90. Stridsbåt 90H fra det svenske forsvaret. Stridsbåt 90 er et svensk hurtiggående fartøy, produsert av Dockstavarvet. En variant kalt Stridsbåt 90N er i bruk i Norges forsvar. Stridsbåt 90 er et raskt og smidig fartøy, utstyrt med doble vannjeter og i stand til å operere i grunt farvann. Stridsbåt 90H. Stridsbåt 90H er utgaven som er i drift med det svenske forsvaret. Finnes i en rekke underutgaver. Vessingfoss kraftverk. Vessingfoss Kraftverk er et vannkraftverk i Nea i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et 55 meter fall fra reguleringsmagasinet i Nesjøen til Vessingsjøen. Nesjøen er oppdemmet av Nesjødammen og utgjør ved høy vannstand et felles vannspeil med Essandsjøen. Magasinet reguleres mellom 733 og 710 moh. Magasinkapasiteten er på 340 millioner m³ og nedbørsfeltet er på 712 km². Midlere årsproduksjon er på 88 GWh og installert effekt er på 40 MW på en francisturbin. Kraftverket startet produksjonen i 1971. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Ligue 1 2002–2003. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 2001–2002. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Orkdal kirke. Orkdal kirke er en korskirke fra 1893 i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 800 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv470 og Fv471/E39. Ligue 1 2000–2001. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 1999–2000. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 1998–1999. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 1997–1998. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 1996–1997. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 1995–1996. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 1994–1995. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 1992–1993. I historiebøkene står denne sesongen uten ligavinner i Frankrike p.g.a. forsøk på bestikkelser fra Olympique Marseilles leder Bernhard Tapie. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Søvasskjølen fjellkirke. Søvasskjølen fjellkirke er en korskirke fra 1981 i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 130 plasser. Kirken er en sportskirke og fremstår som en hytte. Vognkort. Vognkort er et dokument som inneholder informasjon om et kjøretøy og dets eier. Dagens vognkort i Europa er trykket på sikkerhetspapir med en del sikkerhetselementer som skal gjøre det vanskelig å forfalske vognkortene. De sikkerhetselementene som er brukt er vannmerke, fluoriserende tråder og mikroskrift. EUs rådsdirektiv 1999/37/EF fra 1. juni 2004 gjorde at Norge måtte innføre nytt vognkort. Direktivet gjelder nå i alle EU og EØS-land Ligue 1 1991–1992. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 1990–1991. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligue 1 1989–1990. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Austrått borgkapell. Austrått borgkapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, i Ørland kommune, Sør-Trøndelag fylke. Kapellet er i stein, har 50 sitteplasser og er innebygget i Austråttborgens hovedbygg. Austråttborgen ble bygget omkring 1655/56, og byggherre Ove Bjelke tok da utgangspunkt i en middelalderkirke som allerede sto der. Dette var en såkalt "«høgende kirke»" (høvdingkirke) som sannsynligvis var fra den store kirkebyggeperioden på 1180-tallet. Bjelkes ombygging senket taket, og integrerte kapellets eksteriør med borgens øvrige eksteriør. Kapellet, med sine merkbart tykkere murer, utgjorde trolig hele høyre siden av den nåværende hovedbygningen, med om lag 13 meter opp til mønet. I vestenden fantes det smalere tårnet som i dag er sentralaksen i hovedbygningen. Dagens lave himling i kapellet skriver seg fra den ombyggingen som ble gjennomført på 1600-tallet. I tårnet kan det tidligere ha vært et privat kapell for slottsherren i etasjen over grunnplanet. Bak i kapellet står en skillevegg, trolig oppført som "kor-skranke" ca 1620, men senere flyttet bakover i kirken. Kapellets benker har utskårede dører og sidevanger i eik. Kun én av benkedørene er bevart, borgherrens dør med Bjelkes våpen og initialene "O.B.". Sidevangene, som er 170 cm høye, har et Kristusmonogram, kong Frederik IIIs monogram "F3", og hustruenes våpenskjold. Omvisning i borgkapellet under kongefamiliens besøk i 2006 Altertavlen i 1650-tallets barokkstil er malt og skåret ut av anonyme kunstnere. Maleriet viser korsfestelsen, mens de utskårede englene på rammen viser fram pasjonsredskaper som nagler og tornekrone. Nederst på altertavlen, under bildet, er Bjelkes, Juuls og Lindenows våpenskjold utskåret. Ree & Wallem antyder at den anonyme kunstneren kan være den samme "Johan Bilthugger" som skar altertavler til Stiklestad, Mære og Frosta kirker. Kalk og alterdisk i sølv fra 1655 er bevart på Austrått, begge med initialer og våpen for Ove Bjelke og hans to første koner. En messehagel fra 1662 er bevart i Vitenskapsmuseets kirkesamling. Også denne har Bjelkes og hustruenes våpenskjold, foruten en kalvariegruppe. Inntil 1700-tallet fantes også et antependium som hørte sammen med messehagelen. Den utskårede, åttekantede prekestolen i eik er fra tidlig 1600-tall. Fire av sidene er dekorert, med avbildninger av de fire evangelistene. Foruten altertavlen er bevart 4 av 7 malerier med bibelske motiv som Ove Bjelke anskaffet til kapellet. 7 av i alt 10 skulpturer fra middelalderen ble reddet under brannen i 1916. Den viktigste av disse er "Austråttmadonnaen", en av fire skulpturer i kapellet som skriver seg fra perioden 1220-1260, og som enten er importert fra Nord-England, eller er skåret i Trondheim av en engelsk håndverker. Her finnes også to Olavs-skulpturer, fra 1300- og 1400-tallet. I et gravkammer bak kirkerommet, med inngang bak alteret, finnes kistene til Ove Bjelke, hans tre hustruer Maren Juul, Regitze Giedde og Hedvig Lindenow, og borgens senere eier Søren Dass (død 1757). Gravkammeret ble bygget i 1667 av Ove Bjelke. Kistene var nedgravd på Ørland kirkegård fra 1859 til 1928. De ble tilbakeført til borgen på olsokdagen 1928, under en stor seremoni med 3000 tilskuere. Austrått borgkapell er en av 15 kirker i Norge hvor gudsnavnet Jahve er en del av dekorasjonen. Jahve med hebraiske bokstaver er sjelden brukt i norske kirker. Men på altertavlen med motiv fra korsfestelsen finnes det øverst i venstre hjørne. Edward Robert Hughes. "The Valkyrie's Vigil" av Hughes viser en romantisk fortolkning av norrøn gudinne i Richard Wagners ånd.Edward Robert Hughes (5. november 1851- 23. april 1914) er en engelsk maler som arbeidet i en stil som var influert av pre-rafaelittene og den senere britiske estetiske bevegelsen. Hughes var nevø av maleren Arthur Hughes og arbeidet som assistent til pre-rafaelitten William Holman Hunt på hans eldre dager da dennes syn begynte å svikte. Han hjalp Holman Hunt betydelig med den versjonen av "Verdens lys" ("The Light of the World") som nå er St. Paul's Cathedral. I tillegg bidro hans også på Holman Hunts kanskje mest betydelige verk "The Lady of Shalott". Tidlig liv. Hughes ble født i Clerkenwell-distriktet i London i 1851 som det eneste barnet til Edward Hughes og Harriet Foord. Familien Hughes var av walisiske avstamming og det synes å ha vært en tradisjon å bli inngift i Foord-familien ettersom maleren Arthur Hughes, Edwards onkel, ble gift med en Trypheena Foord. Edward ble tidlig dratt mot sin kunstneriske onkels familie og fikk sin første tegneundervisning hos ham. Han begynte på Det engelske kunstakademiet, Royal Academy, og hvor han medlem av en uformell gruppe kunststudenter som beundret akvarellene til Edward Burne-Jones. Foruten Huges besto gruppen av Robert Bateman, Walter Crane, og Edward Clifford. Hughes ble også en nær venn av Charles Fairfax Murray (assistent for Burne-Jones) som lagde en portrettegning av Huhges, da 17 år gammel. Gradering av blått. I 1872 da han hadde et atelier i Chelsea begynte han å stille ut i Royal Academy. På den samme tiden møtte han også Burne-Jones og poeten George MacDonald, og ble forlovet med den ene av MacDonalds døtre, men som døde før bryllupet ble arrangert. På grunn av sorg stilte han ikke ut før i 1883, og da med et maleri av fru MacDonald. Det samme året giftet han seg med Emily Eliza Davies og fortsatte å stille ut ved Royal Academy, hovedsakelig med portretter. Han stilte også ut ved Royal Watercolour Society, British Institution, og Grosvenor Gallery. Hughes begynte sin karriere blant pre-rafaelittene og som Edward Burne-Jones, som han var en venn av, lente han etter hvert mot symbolisme. Mesteparten av Hughes’ verk ble gjort i vannfarger og gouache og viste en omhyggelig observasjon av naturen og en pedantisk detaljrikdom som er karakteristisk for den pre-rafaelittiske bevegelsen. Han var tiltrukket til malerier med tema fra italiensk litteratur med figur i gjennomskinnelig slør, hans karakteristiske graderinger av blått i en kombinasjon med gull og i en mystisk atmosfære. På 1890-tallet var Royal Watercolour Society hans viktigste utstillingssted. Noen av hans mest kjente verk er "Midsummer Eve" (ca 1908) og "Night With Her Train of Stars" (1912). Ettermæle. Hughes malte mange kvinnelige nakenfigurer, flere av dem med en erotisk undertone, og han var stolt av sin dyktighet med å male nakenhet. Som så mange viktorianske kunstnere var en pinlig nøyaktig perfeksjonist og gjorde betydelige forhåndsstudier før selve malingen. Han har blitt kritisert for å mangle en personlig stil og ble av mange sett på som en klone av Holman Hunt, av "The Times" beskrevet som «Son In Art». Beskrivelsen var ikke helt feil ettersom han var tett knyttet til hele Holman Hunts familie og malte portretter av sønnen Hilary, datteren Gladys og det siste portrettet av Edith for hennes døende ektemann i 1909. Edward Hughes var meget godt likt privat. Hans omsorg og tid for unge malere var godt kjent og han var en respektert foreleser ved London County Council. I 1913 flyttet han til St Albans, hvor han døde den 23. april 1914 etter en mislykket operasjon. Ligue 1 1993–1994. Ligue 1 1993-94 er en oversikt over toppdivisjonen i fransk fotball denne sesongen. Ligatabell. 2 poeng for seier. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Ørland kirke. Ørland kirke er ei enskipet langkirke fra 1342 i Ørland kommune. Kirkebygget. Byggverket er i stein og har 370 sitteplasser. Det er to gallerier i kirka. Kirka er uforholdsmessig kort og bredt langhus. Murene er fra middelalderen, men intet av det opprinnelige inventar er bevart. Kirkens treinteriør ble gjenreist i 1855 etter en brann året før. Enskipet betyr at kirka har bare et rom som går rett fram. Koret i øst er smalere enn kirkerommet. Veggene er hvitkalkete gråsteinsmurer som er ca 2 meter tykke. Vinduer: Vestveggen i skipet har 2 stor rundbuevinduer i gallerihøyde og 2 mindre rundbuevinduer. Sørveggen har 3 store rundbuevinduer som er satt tett sammen. Korets sørvegg har 2 litt mindre rundbuevinduer i litt større avstander seg imellom. Kirketårnet har 8-kanter klokkehus med høyt pyramidetak med svakt svungne flater. Det er to kirkeklokker fra 1862 og 1907 Altertavle. Altertavla ble montert i 1921 I 1916 tilbød to ørlendinger som var brødre å gi en pengegave til anskaffelse av en altertavle i Ørland kirke. Det var kjøpmannen Ingolf Sverre Iversen og tannlegen Thorleif Kramer. Som motiv er tenkt benyttet det samme som ved Johanneskirkens altertavle i Bergen ("Kristus i bønn"). Et par år før pengegavenfra de to brødrene ble tilbudt, var Ole Jakobus Traasdahl blitt sogneprest i Ørland. Han forsøkte nå å få kyndig veiledning om utsmykningen av kirken og henvendte seg til domkirkearkitekt og billedkunstner Gabriel Kielland i Trondheim om saken. Gabriel Kielland laget et utsmykningsutkast, og foreslo bl.a. å skifte ut vinduet i korets østvegg med et glassmaleri. Han utarbeidet også et forslag til billedmotiv her. Det ble kalt ”"Kristi oppstandelse"”. Glassmaleriet til det runde vinduet var ferdig først. Det ble montert sent på høsten 1918. Deretter gikk det tre år før bildet til altertavlen ble mottatt, d.v.s. høsten 1921. Men altertavlemotivet ble nok et annet enn det donatorene opprinnelig hadde tenkt seg: Bildet viser Jesu døde legeme etter nedtakelsen fra korset. Den døde er omgitt av tre kvinner som sørger over ham. Bildet kalles ” "Kristi begråtelse"”. To treskulpturer ble festet oppå rammen. Den ene, Moses med lovens to tavler. En øverst på hver side av rammen. Øverst til venstre ble (Den gamle pakts side). Øverst på høyre side (Den nye pakts side) Den andre skulpturen er døperen Johannes i sin kamelhårskappe med et lam på armen og en hyrdestav i sin høyre hånd. Daniel Skipnes fra Aure hadde alt malerarbeid i forbindelse med oppussingen av kirken på 1920-tallet. Han malte også rammen på altertavlen. Fargen som ble valgt, var opprinnelig litt annerledes enn dem rammen fikk ved en seinere overmaling. De stiliserte ranken på rammen vanger først malt med mørk farge mot lys bagrunn. Også eggstaven på gesimsen i underkant av selve bildet hadde lys farge. Det samme gjaldt bakgrunnen for rankene i frisen. Under bildet hadde rammen et rektangulært mørkt felt med plass til et bibelvers med referanse til bildemotivet. "Joh. 12, 24" " Når kornet faller i jorden og dør, bærer det megen frukt" ble valgt til å stå i den tomme fyllingen. Det ble en rekke ganger diskutert hvorvidt Kiellands maleri var av en slik karakter at det passet inn i den gudstjenestelige formidling man mente kirkerommet i sin helhet burde være med på å underbygge. Historie. Kirkens første byggeår er ukjent, men den nevnes i et dokument datert 1342. Den er flere ganger fullstendig skadet i branner, sist i 1854-årene. Kirken ble gjenreist i 1856, og er senere påbygd i 1916 og 1960. Den opprinnelige steinkirken som stod på Viklem, ble kanskje reist allerede på 1100-tallet eller tidlig på 1200-tallet. Noen har forsiktigere antydet at kirken muligens ble oppført i siste del av det 13.århundre. I skriftlige kilder finner vi "Viklem (Veiklini)" første gang ble nevnt på 1300-tallet, og da i et par diplomer. Kirka fikk kirkeklokke på 1600-tallet, vi vet at klokkehuset blåste ned under et uvær i 1689. Murer og vegger på begge gavler ble reparert og påbygd i juni 1694. Samtidig ble den reparerte klokken heist på plass, etter vedlikeholdsarbeider av "Peder Andersen Smed af Thrundhjem". I 1696 ble tre vinduer blåst ut av vinden. Under et kraftig uvær med storm og tordenbyger 15.10.1766 slo lynet ned i kirkespiret. Kirken ble antent, og mesteparten av inventaret ble flammenes rov. Kirken ble gjenreist i 1767-1769 av murmester Marcus Bauch fra Trondheim. Det fikk samtidig våpenhus og sakristi, begge reist som tilbygg av tre inntil nordveggen av henholdsvis skip og kor. Over skipet og koret ble det reist høye marsardtak, og et klokkehus med spir ble bygd over venstre del av taket. 29.09.1767 kunne kirken tas i bruk igjen. Men gjenreisningsarbeidet var nok ikke helt ferdig da Schøning besøkte bygda. Ca 25 år senere var det arbeid i gang med å utbrede klokketårnet. Da skjedde det en dødsulykke idet en av arbeiderne falt ned fra taket og slo seg i hjel. Presten førte i den anledning dette inn i kirkeboka den 17.07.1792. Kirken ble enda en gang skadet av uvær i 1807. I 1818 ble det vedtatt en lov om at kirker som staten eide, skulle overtas av menighetene. I 1816-1817 ble takverket over skipet og koret og klokkehuset revet, og taket ble gjenoppført i samme form som tidligere, altså med mansard-konstruksjon. Klokkehuset ble samtidig gjort større. Det fikk nå en åttekantet form, et nytt spir og taktekke av tjærebredd spon. Selve kirketaket ble tekket med rød teglstein. Den 14.02.1854 ble Viklem kirke rammet av et lynnedslag, og dette forårsaket en ommfatende kirkebrann. Kirken ble tatt i bruk i februar 1856, men det gikk enda et par år før det siste delene av oppbyggingsarbeidet var ferdigstilt. Kirkegård. Hannah og Hans Ryggens grav på Ørland kirkegård Kirkegården har minnesmerker over russiske og jugoslaviske falne fra annen verdenskrig, over ordfører og stortingsmann Jakob T. Hoff, stortingsmann Anders Nilsen Næsset og skytterlagsleder "Kåre Hovde". Hannah og Hans Ryggen er gravlagt på kirkegården. Nils Lysø. Nils Kristian Lysø (født 3. september 1905 i Jøssund, død 7. juli 1977) var en norsk politiker (Ap). Lysø var fiskerimister i Einar Gerhardsens tredje regjering fra 22. januar 1955 til 28. august 1963. Lysø var sønn av småbruker og bygningshåndverker Helmer Johansen Lysø og Jørgine Hansen Lysøkak. Nils Kristian Lysø overtok farsgården i 1939. Han var også utdannet som kystskipper, og jobbet som fisker ved siden av gårdsdriften. Lysø var generalsekretær i Norges Fiskarlag fra 1954 til 1955. Lysø kom først inn på Stortinget som vararepresentant i perioden 1950-53. Også i perioden 1954-57 hadde han varaplass. Fra 1958 til 1965 hadde Lysø fast plass. Etter at han gikk ut av regjeringen i 1963 satt Lysø først i Sosialkomiteen, og senere i Finans- og tollkomiteen. Fra 1963 til 1974 var Lysø fylkesmann i Sør-Trøndelag. Storfosna kirke. Storfosna kirke er en langkirke fra 1913 på øya Storfosna i Ørland kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Det er ca. 12 gudstjenester i året. Historie. Det ble bestilt en kirkeklokke på 100 kg hos O.Olsen & Sønn, Nauen pr. Tønsberg. Den kostet 120 kr. Det ble en høytidsdag på Storfosna torsdag 11.desember 1913. Da kirkeklokken ringte og varslet at innvielsesdagen for kapellet var kommet, gikk de geistlige iført sitt kirkelige skrud i prosesjon fra Storfosen gård til kapellet. Tanken om å bygge kirke ble først lansert i 1887, men allerede åtte år tidligere hadde storfosningene søkt kommunen om å få anlagt en gravplass på øya. Eieren av Storfosna har gitt tomt til både kapellet og kirkegården. Inventar til kirken er gitt som gaver fra flere ulike personer, familier og foreninger. Inventar. Orgelet er et pedalharmonium. Det er bygget av Norsk Orgel og harmoniumfabrikk i 1953 Det ble innlagt elektrisk lys sommeren 1959. I 1960 fikk kirken ny messehagel, kjøpt fra Husfliden i Oslo. Til 50-årsjubileet i 1963, fikk kapellet installert elektrisk oppvarming. Gydas vei (Oslo). Gydas vei ligger på Majorstua i Oslo, og går fra Slemdalsveien til Suhms gate. Veien oppkalt i 1911 etter Gyda Eiriksdatter. Veien ligger parallelt med Harald Hårfagres gate. Bygninger. 4 Menighetsfakultetet, 6 Norges Musikkhøgskole, 8 Statens arbeidsmiljøinstitutt Arnold Wachtendonck. Arnold Wachtendonck (eller Arnold van Wachtendonck) (1538–1605) var kannik i Liége i Fyrstbispedømmet Liège (som nå er en del av Belgia) i det 16. århundre. Han forbindes fortrinnsvis med en bok kalt "Wachtendonckse Psalmen" (Wachtendoncks salmer) er et utvalg av salmer fra Salmenes bok fra et manuskript som han eide. Disse salmene er oversatt fra latin til gammel-østlavfrankisk eller gammelnederlandsk og er en av de eldste tekstene på nederlandsk. Ligue 1 1988–1989. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Drageid kapell. Drageid kapell er et kapell fra 1976 i Osen kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Form som minner om en hvelvet båt Osen kirke. Osen kirke er en langkirke fra 1877 i Osen kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. Magnus Andersen (politiker). Magnus Kristoffer Andersen (født 20. mars 1916 i Andøy, død 11. desember 1994) var en norsk politiker (Ap). Andersen var fiskeriminister i regjeringene Gerhardsen IV og Bratteli I. Andersen arbeidet som fisker frem til 1955, da han ble formann i Norges Fiskarlag. Han var formann i Fiskarlaget frem til 1963. Andersen ble fiskeriminister i 1963, og satt frem til 1965. Han satt deretter to perioden på Stortinget for Nordland. I den første perioden var han medlem i Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité og nestformann i Sjøfarts- og fiskerikomiteen. I andre periode var han nestformann i Fullmaktskomiteen i tillegg til å sitte i de samme komiteene som i den foregående perioden. I 1972 ble Andersen igjen fiskeriminister, og satt fra januar til oktober. Andersen satt også i en lang rekke utvalg, styrer og nemnder gjennom en lang politisk karriere. Han var blant annet styreformann i Postverket i perioden 1974–1982. Sæter bedehuskapell. Sæter bedehuskapell er et kapell fra 1969 i Osen kommune, Sør-Trøndelag fylke. Berkåk kirke. Berkåk kirke er en langkirke fra 1878 i Rennebu kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Rv700 og E6. Florence Nibart-Devouard. Florence Nibart-Devouard (født 10. september 1968) var styreleder for Wikimedia Foundation fra oktober 2006 til juli 2008. Devouard ble født i Versailles i Frankrike. Hun vokste opp i Grenoble og har bodd i flere forskjellige franske byer, i tillegg til dett i Antwerpen i Belgia og i Arizona USA Hun bor nå i Clermont-Ferrand i Frankrike. Hun er gift og har tre barn. Devouard er ingeniør i agronomi ved ENSAIA. Hun har også en DEA-grad i genetikk og bioteknologi fra INPL. Hun har bedrevet både genetisk og mikrobiologisk forskning. Hun var sist ansatt i et fransk firma som utvikler beslutningsverktøy for miljøvennlig jordbruk. Innset kirke. Innset kirke er en korskirke fra 2000 i Rennebu kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Kirken ble gjereist og vigslet i 2000 på samme tuft som gamle kirken som brant i 1995. Den gamle kirken var en korskirke fra 1642 i barokk stil bygd av byggmester Palle Joensen i tømmer og ble reist i forbindelse med Kopperverket på Innset som verkets eiendom fram til 1814. Den nye kirken har tilnærmet samme grunnform som den opprinnelige, gjenreist med hovedkonstruksjon i tømmer og en modifisert takkonstruksjon, spir, våpenhus og disponering av kirkerommet. Frengen kapell. Frengen kapell er et kapell fra 1972 i Rissa kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 90 plasser. Hasselvika kapell. Hasselvika kapell er en langkirke fra 1951 i Rissa kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Rein kirke. Rein kirke er en korskirke fra 1932 i Rissa kommune, Sør-Trøndelag fylke. Rein kirke ble innviet i 1932. Etter at Rein kirke ble revet og Rissa kirke ble bygd, ble savnet stort etter den gamle Reinskirka. Forfatter Johan Bojer tok initiativet og stilte midler til å sette opp ei ny kirke så lik den gamle som mulig. Han satte også av et fond slik at kirkebygget skulle holdes ved like. Kirka er også kalt "Bojerkjerka" i dagligtale. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Veiviser til Rissaraset. Veiviser til Rissaraset står ved Rein kirke. Informasjonstavle om rasområdet står ved Reins kloster. Migrapolis. "Migrapolis" (1997-) er et norsk tv-magasin om innvandreres hverdag i Norge som har gått på NRK siden 10. oktober 1997. Serien har fokus på det flerkulturelle Norge og inneholder intervjuer med mennesker med en annen kulturell bakgrunn enn den norske. Programmet setter fokus på forskjellige problemer som innvandrere møter i den norske hverdagen samt kulturelle forskjeller mellom det norske og det utenlandske. Målsettingen er å sette søkelys på både positive og negative sider ved internasjonaliseringen av Norge. I tillegg hadde programmet tidligere en nyhetsseksjon, «Migranytt». Sammen skulle de to programmene utgjøre en helhetlig nyhetsdekning for, av og om innvandrere. Redaksjonen er internasjonal. Migrapolis er også i dag et radioprogram. "Migrapolis" ble kåret til beste magasin- eller livstilsprogram under Gullruten 2007 og fikk Medierosen våren 2008. I 2009 fikk de Norske kirkeakademiers brobyggerpris. Programmet har i snitt hatt rundt 300 000 seere per episode. Kritikk. Programmet har mottatt noe kritikk for å være for tannløst, og at det har utviklet seg til et «Norge Rundt» for innvandrere. Dagbladets Unn Conradi Andersen har beskrevet "Migrapolis" som pedagogisk korrekt, og hevder at det forsterker følelsen av at det eksisterer et «oss» og «dem». Rissa kirke. Rissa kirke er en langkirke fra 1888 i Rissa kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 650 plasser. Kirken ble innviet 26. oktober 1888 og er den ene av de to hovedkirkene i kommunen. Kirka ble bygd etter at den gamle kirka på Rein ble revet. Deler av denne gamle kirka ble brukt under byggingen. Minitimen. "Minitimen" (1997–98) var et norsk tv-program som gikk på TV3 fra 1997 til 1998 med Jahn Ivar «Mini» Jakobsen som programleder. Programmet gikk i hovedsak ut på at Mini møtte div. norske idrettsprofiler både ute og hjemme. Brandsfjord kapell. Brandsfjord kapell er et kapell fra 1964 i Roan kommune, Sør-Trøndelag fylke. Roan kirke. Roan kirke er en langkirke fra 1702 i Roan kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 350 plasser. Brekken kirke. Brekken kirke er en langkirke fra 1878 i Røros kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Glåmos kirke. Glåmos kirke er en korskirke fra 1926 i Røros kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Hitterdal kapell. Hitterdal kapell er et kapell fra 1959 i Røros kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 130 plasser. Adkomst til stedet er via Rv31. Røros kapell. Røros kapell er et kapell fra 1962 i Røros kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i betong og har 220 plasser. Selbu kirke. Selbu kirke er en langkirke fra opprinnelig 1150 i Selbu kommune, Sør-Trøndelag fylke. Adkomst til stedet er via Kv3 og Rv705. Bygningen. Den eldste delen av kirken er fra 1100-tallet og romansk. Tårnet fra 1200-tallet var opprinnelig frittstående. Det har spissbue som etteraper gotisk stil, men som ikke har gotisk bærefunksjon. Kirken ble på 1800-tallet betydelig utbygd i to omganger. Det som sannsynligvis var den originale inngangsportalen fra 1100-tallet, er fremdeles synlig fra kapellet i tårnfoten. Én original vindusåpning er bevart over dagens våpenhus. Restaurert altertavle og prekestol er i 1700-talls bondebarokk. Kirkens interiør forøvrig er en tilbakeskuende nyskapelse fra restaureringsperioden 1935-1963, ledet av arkitekt John Tverdahl. Selbu kirke er kjent for å ha usedvanlig gode forhold for akustisk musikk. Trondheimssolistene er blant dem som har gjort mange opptak her. En parkliknende kirkegård omgir bygningen. Hankou. Gatebilde ca 1940 fra gamle Hànkǒu Hankou (kinesisk: 汉口, pinyin: "Hànkǒu", Wade-Giles: "Hankow") er en av de tre byer som i 1953 ble sammenslått for å danne storbyen Wuhan i provinsen Hubei i Folkerepublikken Kina. De to andre byene, nå bydeler, var Wuchang og Hanyang. De tre byene /bydelene ligger ved elven Hans utløp i Yangtze. Hankou er den viktigste elvehavnen i provinsen. Hankou hadde etter opiumskrigen fem koloniale konsesjonsområder fra Storbritannia, Frankrike, Russland, Tyskland og Japan. De tyske og russiske konsesjoner kom på kinesiske hender etter første verdenskrig. Britene dro sin vei etter de nasjonalistiske opptøyene i 1927. Franskmennene og japanerne dro etter annen verdenskrig. Hankou er ikke lenger navn på noen administrativ enhet (som for eksempel et distrikt). Dets område faller nå for det meste innenfor tre distrikter understilt Wuhan: Jiang'an, Jianghan og Qiaokou. Kommunikasjoner. Jingguangbanen, som er toglinjen mellom Beijing i nord og Guangzhou i sør, har stoppested her. Denne sterkt trafikkerte jernbanelinjen er også innom blant annet Shijiazhuang, Handan, Zhengzhou, Changsha og Shaoguan. Selbustrand kapell. Selbustrand kapell er en langkirke fra 1901 i Selbu kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 280 plasser. Adkomst til stedet er via Fv963. Børsa kirke. Børsa kirke er en korskirke fra 1857 i Skaun kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Buvik kirke. Buvik kirke er en åttekantet kirke fra 1819 i Skaun kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Skaun kirke. Skaun kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1183 i Skaun kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 250 plasser. Tidlig gotisk stil med romansk påvirkning. Adkomst til stedet er via Rv709 og Fv754/Fv750. Snillfjord kirke. Snillfjord kirke er en langkirke fra 1898 i Snillfjord kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Værnes kapell. Værnes kapell er et kapell fra 1983 i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Berg arbeidskirke. Berg arbeidskirke er en langkirke fra 1972 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tegl og har 250 plasser. Bratsberg kirke. Bratsberg kirke er en korskirke fra 1850 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 450 plasser. Charlottenlund kirke. Charlottenlund kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1973 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i betong og har 350 plasser og er en arbeidskirke. Foruten å være kirke så inneholder bygget også en barnehage, frisørsalong samt en leilighet. Orgelet i Charlottenlund kirke er forøvrig et av Trondheims bedre kirkeorgler, med 17 stemmer, mekanisk traktur, fordelt på to manual og pedal. Døves kirke i Trondheim. Døves kirke i Trondheim er en langkirke fra 1927 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tegl og har 120 plasser. Erkebispegårdens kapell. Erkebispegårdens kapell er et kapell fra 1997 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Den ligger i middelalderdelen av Erkebispegården i "Vesthuset" i første etasje ved gårdens inngangsportal. I middelalderen var dette hvelvete rommet en del av erkebiskopenes bolig og dermed til profant bruk. Kapellet ble innredet i 1997 etter idé av biskop Finn Wagle og riksantikvar Øivind Lunde, og utformet ved domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa. Fjellseter kapell. Fjellseter kapell er et kapell fra 1933 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Realkapital. Realkapital består av faste eiendommer, anlegg og skog, driftsløsøre og andre eiendeler i næring og innbo og løsøre. Realkapital er en innsatsfaktor, og kan beskrives som alle fysiske gjenstander som bidrar i en produksjonsprosess. Finanskapital. Finanskapital består av bankinnskudd, andeler i aksjefond, obligasjons- og pengemarkedsfond, verdipapirer reg. i Verdipapirsentralen (VPS), andre verdipapir, aksjer, obligasjoner og opsjoner ikke registrert i VPS, andre fordringer og annen formue og annen skattepliktig formue i utlandet. Amund B. Larsen. Amund Bredesen Larsen (født 15. desember 1849 i Grue, død 27. april 1928 i Bærum) var en norsk filolog, dialektgransker og statsstipendiat. Han kom fra storgård, og hadde privatlærere inntil han tok artium ved Heltbergs studentfabrikk i 1866. Han vekslet mellom studier og å være huslærer inntil han i 1878 ble cand.philol. Han var lærer i Trondheim og Arendal, tok doktorgrad i 1895 på en avhandling om "Lydlæren i den solørske dialekt", og tapte i 1899 duellen om et nytt professorat i landsmål til Marius Hægstad. Til gjengjeld ble Larsen utnevnt til statsstipendiat i 1901 for å granske norske bygdemål. Hans bok "Oversigt over de norske bygdemaal" fra 1901 var det første sammenfattende oversiktsverket om norske dialekter. Han utga i 1909 "Utredning av spørsmaalet om et mulig samarbeide mellem landsmaal og riksmaal i retskrivningen" sammen med Hans Eitrem og Steinar Schjøtt. Etter karrierens slutt mottok han Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning i 1923. Tya kraftverk. Tya kraftverk er et vannkraftverk i Neavassdraget i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 203 m fra Sellisjøen, som som bl.a. gjennom reguleringer får sitt tilløp fra vassdragene Tya og Lødølja. Tya aggregat står i samme maskinsal som Nea kraftverk. Midlere årsproduksjon er på 188 GWh og installert effekt er på 42 MW på en francisturbin. Kraftverket startet produksjonen i 1964. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Heimdal kirke. Heimdal kirke er en langkirke fra 1960 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i betong og har 180 plasser. Skute. Skute (av norrønt "skúta") var opprinnelig et samlebegrep som omfattet mindre norrøne fartøyer, opprinnelig åpne klinkbygde trebåter (hovedsakelig) bygget for fiske og transport av ulike varer og folk. Noen med tanke på trafikk langs kysten, andre (senere) for trafikk på åpent hav. De tidligste skutene var rodde, men seilføring ble trolig vanlig på 800-tallet. Skutene har typisk et mindre lengde-/breddeforhold enn storskipene (busse, skeid og snekke). De var dessuten ofte beregnet for en mer beskjeden besetning i forhold til størrelsen og hadde derfor færre årepar enn andre skip. Blant de mest utbredte var knarren og byrdingen, men også karven kan regnes inn blant skutene. Tidlig på 1500-tallet var skute betegnelse for små seilfartøy. Blant andre ble båttyper som kreier, buss, galliot og jakt regnet til kategorien skuter. Dette er fartøy som er kjent målt fra 5 til 42 lester (kommerselester). Over tid har ordet endret betydning i retning større skip, og kan i dag referere både til seilskuter og skip generelt. Skute i stående uttrykk. "Skute" inngår i en rekke stående uttrykk på norsk. «Skipper på egen skute» kan tolkes både bokstavelig om en sjømann som har nådd sitt karrieremål og billedlig, «sjef i eget hus». Liknende betydninger finnes i uttrykk som «skipperen forlater skuta», som brukes om en leder som slutter i en virksomhet. «Skute uten skipper» og «skuta går i åkeren» henviser til virksomheter uten klar ledelse og en viss avdrift. Uttrykket «Kan hende jeg seiler min skute på grunn. men så er det dog deilig å fare!» er hentet fra første akt av Ibsens «Kjærlighetens komedie» som kom i 1862. Andre betydninger. Skute eller skote/skode kan også bety å ro en båt med akterenden først, med ansiktet i fartsretningen. Skute kan referere til det å skygge for øynene ved å holde hånden mot pannen. Det kan også vise til et utoverhengende fjell, et takutspring eller et tilbygg på kortveggen av et hus. Avledning. Skøyte er avledet av skute fra 1800-tallet og utover, og betegner fortsatt mindre båter, enten de har seil eller motor. Nea kraftverk. Stortransport fra Reitan til Nea Kraftverk i Tydal Nea kraftverk er et vannkraftverk i Neavassdraget i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Midlere årsproduksjon er på 675 GWh og installert effekt er på 175 MW på tre Francisturbiner. Inntaksmagasin er Vessingsjøen og fallhøyden er 377 m. Kraftverket startet produksjonen i 1960 og ble offisielt åpnet av statsminister Einar Gerhardsen sammen med den svenske statsministeren Tage Erlander 26. september 1960.. Kraftverket ble finansiert ved hjelp av lån i Sverige. Lånene ble finansiert ved at man eksporterte deler av kraften til Sverige. Dette er historisk fordi det var første gang Norge eksporterte kraft til utlandet. Gjelden til Sverige var nedbetalt i 1975. Kraftverket var tidligere en del av Trondheim Energi Kraft og eies nå av Statkraft. Se også. Tya kraftverk Piratförlaget. Piratförlaget er et svensk forlag grunnlagt i 1999. Forlaget har en svært begrenset bokliste på et femtentalls bøker hvert år, men trykker bøkene i for svensk forlagsbransje store opplag og har mange av Sveriges mest leste forfattere i sin stall. Forlagets profil er å bare satse på forfattere som regnes som «sikre kort», men å tilby disse gode kontrakter. Dette har vakt en del debatt i Sverige. Forlaget ledes av Ann-Marie Skarp (gift med Jan Guillou), som sammen med Liza Marklund og Jan Guillou eier forlaget. Piratförlaget eier 40% av aksjene i den norske søsterbedriften Piratforlaget. Hoeggen kirke. Hoeggen kirke er en kirke fra 1997 på Hoeggen i Lerkendal bydel i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Kirken ble bygget til byjubileet i 1997 og ble vigslet 12. oktober det året. Kirken er tegnet av Arkitektkontoret Madsø & Sveen i Trondheim, som også har tegnet Herøy kyrkje på Sunnmøre og Grymyr kirke på Hadeland. Alterbildet er en fargerik glassmosaikk laget av Synva Tufte fra Horten, som vant en idekonkurranse om alterbilde. Pipeorgelet er på 17 stemmer og har en romantisk klang og er slik et godt tilskudd til orgellandskapet i Trondheim. Gunnar. Gunnar er et mannsnavn med opprinnelse i de norrøne ordene "gunnr" som betyr «kamp», «strid» eller «krig» og endelsen "-arr" som er dannet av det urnordiske ordet "harjaR" og betyr «kriger» eller «hær». Navnet kan også ha opprinnelse i de tilsvarende gammelhøytyske ordene "gund" og "heri". "Gunnarr" er den norrøne formen av navnet, mens "Gunnar" var den gammeldanske og gammelsvenske formen. Utbredelse. "Gunnarr" er blant de ti vanligste mannsnavnene funnet i nordiske runeinskripsjoner fra vikingtiden, og navnet var derfor sannsynligvis svært vanlig i Norden i vikingtiden. Det funnet 56 runeinskripsjoner med dette navnet. Av disse er fire funnet i Norge, Bohuslän og Jämtland. Den vanligste skrivemåten for navnet var ("kunar"). "Gunnar" var et populært mannsnavn i Norge på 1300-tallet og på 1600-tallet. "Gunnar" var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca 1900–1955. Vanlige sammensettinger av navnet er: "Per Gunnar", "Jan Gunnar", "Kjell Gunnar" og "Bjørn Gunnar". Kapell ved Høgskolen Dronning Mauds Minne. Kapell ved Høgskolen Dronning Mauds Minne er fra 1997 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke, og ligger i første etasje av hovedbygningen ved Dronning Mauds Minne. Det lå tidligere i kjelleren i samme bygning. Kapell ved Trondheim lærerhøgskole. Kapell ved Trondheim lærerhøgskole er fra 1994 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Murmasji. Murmasji (russisk: Мурмаши) er en bymessig bosetning i Murmansk Oblast i Russland. Bosetningen ligger like ved utløpet av elva Tuloma, 23 km sørvest for Murmansk. Befolkning: 16 000 (2005 est.), 16 343 (folketelling 2002), 14 312 (folketelling 1989). Bosetningen ble grunnlagt i 1930 som en bosetning for arbeidere under byggingen av kraftverket Nedre Tuloma, som ligger like ved byen. Murmansk lufthavn ligger like sørvest for Murmasji. Sveitserost. a> for å få ostestoffet til å koagulere) Sveitserost eller Emmentaler er en hard halvfet løypeost (hvitosttype) som opprinnelig stammer fra Emmentaldistriktet, som ligger i Emmedalen i Sveits, i den sveitsiske kantonen Bern. Den egentlige sveitserosten markedsføres under navnet "Emmentaler". I Norge markedsfører TINE en type under navnet "Sveitser". Karakteristikk. Sveitserosten er en relativt fast, men elastisk og halvfet gul ost. Den har karakteristiske mellomstore og store hull. Smaken er pikant, men mild og aromatisk (med smak av søte nøttekjerner). Ostens skarphetsgrad øker med lagringstiden. Normal lagringstid er 2-12 måneder. Fettinnholdet ligger normalt på omkring 30 prosent. Når man yster ekte sveitserost (Emmentaler) bruker man tre ulike typer bakterier: "Streptococcus thermophilis", "Lactobacillus", og "Propionibacter shermani". Mot slutten av produksjonsfasen vil "P. shermani" konsumere melkesyren som skilles ut fra de andre bakteriene og frigjør karbondioksidgass som langsomt former boblene som danner de karakteristiske hullene i osten. Historie. Det har blitt dokumentert at ekte Emmentaler stammer fra 1100-tallet. På 1600-tallet og 1700-tallet førte opprettelsen av det såkalte "Küherwesen" (lovverk) i kantonen Bern til en eksplosjon i sveitsisk osteproduksjon. Loven førte til at yngstesønnen fikk arverett til hele farsgården. Eldre brødre ble kjøpt ut, og selv om de hadde penger sto de der uten landeiendommer. Mange ble derfor ferøktere, som for en stor del viet livet sitt til produksjon av ost. Det har blitt produsert sveitserost i Norge siden 1815. Den er således den første gulosten vi kjenner til. Det var sveitsiske ystere som bragte med seg kunnskapen om ysting av gulost til Norge, og derfor fikk også denne osten navnet "sveitserost", samtidig som yrket sveitserne drev på med ble kjent som sveiseryrket (yrkestittelen var opprinnelig "sveitser", men det ble til sveiser med årene). Fra midten av 1800-tallet og framover ble det etter hvert vanlig å ha en sveiser i fjøset, en som kunne ta vare på kyrene og utnytte melken til ysting av ost og kinning av smør, rømme og annet melken kunne gi. Man kan således si at spesielt ysting var en god form for konservering, fordi ost holder seg godt under riktig lagring. Kolstad kirke. Kolstad kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1986 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i betong og har 374 plasser. Kirken er laget i en nordisk modernistisk stil. Kirken var med i reklamen for Kirkevalget 2009. Kristiansten minnekapell. Kristiansten minnekapell er et kapell fra 1998 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Kapellet ble omgjort fra en kasematt ved Kristiansten festning i 1998. Gallipoli (Tyrkia). Gallipoli er en halvøy i provinsen Trakia i den europeiske delen av Tyrkia. I nyere tid er halvøya spesielt kjent for krigshandlingene der under første verdenskrig, det såkalte slaget ved Gallipoli. Lademoen kirke. Lademoen kirke er en langkirke fra 1905 på Lademoen i Trondheim kommune i Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og tegl og hadde opprinnelig plass til 1054. Kirkerommet er byens nest største etter Nidarosdomen. Kirken er oppført i Jugend/Ny-romanisk stil og tegnet av Kristiania-arkitekten Ole E. Stein. Langskipet er i teglstein med et ytre lag av råkoppstein, bygd 1903-05. Dette er den første råkoppkirken i Norge som ble bygd utenfor Oslo. Leinstrand kirke. Leinstrand kirke er en langkirke fra 1673 i Trondheim kommune i Sør-Trøndelag. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Leira kapell. Leira kapell er en langkirke fra 1898 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Den er bygd som bedehus, påbygd i 1954 og innviet som kapell Kristian P. Wilsgård. Kristian P Wilsgård (født 11. januar 1983) er en norsk politiker (FrP). Nestformann i Troms FpU fra 2000 – 2007 Formann og gruppeleder i Torsken Fremskrittsparti fra 2004 til 2007 Politisk nestleder i Troms FrP fra 2007 – 2009 Vara til Troms fylkesting (2004 – 2011) Sekretær Tromsø FrP (2007 – 2008) og (2010 – 2011) Regionsekretær Nordland, Troms og Finnmark fra (2010 – 2012) Medlem av kontrollutvalget Tromsø kommune (2011 – 2012) Løype. Løype (Chymosin), som også kalles osteløype, er et enzym som får melkeproteinet kasein i til å "løpe sammen" (koagulere) og danne en tett struktur, ostemasse. Chymosin er en proteinase, et enzym som kan spalte proteiner. Løypeenzymer spalter melkens kappa-kasein, og kaseinet blir til para-kappa-kasein som ikke er løselig i melken, men klumper seg sammen (aggregerer). Løype framstilles helst av løypemager (kjese) fra kalver om den skal brukes til ysting av ost. Tradisjonelt ble løype fremstilt ved at vann og biter av kjese ble kokt opp og ble til osteløype. Løype kan også produseres fra andre materialer, og et eksempel er såkalt "gulmaureløype". Denne løypen lages av planten gulmaure ("Galium verum") og blir blant annet brukt til å framstille ost i Chester i England og i Irland. Gulmaure er også kjent under navn som "ystegress", "melkeyste", "marifegra", "modra", "frøyagress" og "Jomfru Marias sengehalm" / "Vår frues sengestrå". Løype kan nå fremstilles ved bruk av genteknologi. Genet for enzymet blir da satt inn i DNA hos mikroorganismer (bakterier, gjær eller mugg) som produserer enzymet og skiller det ut til omgivelsene. Dette kalles mikrobiell løype. Andre enzymer kan også brukes som et alternativ til chymosin for å koagulere melk, for eksempel pepsin fra gris og proteinaser fra planter eller muggarter. Litteratur. Walstra, P., Wouters, J.T.M., & Geurts, T.J. 2006. "Dairy Science and Technology", second edition, Taylor and Francis Group, Boca Raton, London and New York. Leif. Leif og Leiv er mannsnavn av norrøn opprinnelse. De er en kortformer av norrøne navn som sluttet på "-leif" som Torleif, Oddleif o l. Betydningen er «arving» eller «etterkommer». "Leiv" skrevet baklengs blir kvinnenavnet Viel. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Leif i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet er kjent i Norge fra middelalderen. Leif var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca 1910–1950. Leif Arne og Leif Erik er de vanligste sammensetningene av navnet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Lo kirke. Lo kirke er en trekirke som ble opprinnelig bygd ved Lo innerst i Lofjorden i Åsen i dagens Levanger kommune, Nord-Trøndelag. Kirken ble revet i 1856, og flyttet til Saltøy i 1859. Der ble den brukt som sjøhus, inntil den ble kjøpt av stiftere av Trøndelag Folkemuseum ved Kristian Moen med flere i Trondheim i 1909. Den ble bygget opp igjen på Folkemuseets område i 1921 og brakt tilbake til opprinnelig skikkelse. Trøndelag Folkemuseum ligger på Sverresborg i Trondheim. Ranheim kirke. Ranheim kirke er en korskirke fra 1933 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i mur og har 300 plasser. Rogério Ceni. Rogério Mücke Ceni (født 22. januar 1973 i Pato Branco, Paraná, Brasil) er en brasiliansk fotballkeeper som spiller for den brasilianske Liga do Brazil-klubben São Paulo. Han er den keeperen som har skåret flest offisielle FIFA-mål per 28. mars 2011 med 100 scoringer. Rosenborg kapell. Rosenborg kapell er et kapell fra 1974 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i mur og har 70 plasser. Eminem Presents the Re-Up. "Eminem Presents The Re-Up" (utgitt 5. desember 2006) er et samlealbum produsert av Eminem med formål å hjelpe de nye Shady Records artistene Stat Quo, Ca$his og Bobby Creekwater. Out to Lunch. Out to Lunch (etablert 1984) var en norsk jazzgruppe med Olaf Kamfjord bass, Rune Klakegg piano, Bjørn Klakegg gitar, Vidar Johansen saksofon, og Svein Christiansen trommer. De ga ut "Out to lunch" (Odin Records, 1988). Den andre utgivelse var "Kullboksrytter" (Curling Legs, 1995) med Den Norske Strykekvartett (Harald Aadland, Mette Elisabeth Steen, Natasha Brofsky og Oddbjørn Bauer) samt vokalist Sidsel Endresen. De turnerte til 15-årsjubileet. Strinda kirke. Strinda kirke (også kjent som Moholt kirke) er en korskirke fra 1900 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Etter lang planleggingstid ble Strinda kirke bygget på Vestre Moholt. Vigslinga skjedde 18. oktober 1900. Arkitekter var Solberg og Christensen. Snekker O. A. Henriksen bygde kirka for 33.500 kroner. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Gouda. Gouda på det nederlandske kommunekartet Gouda er en kommune i provinsen Zuid-Holland i Nederland. Arealet er 18,1 km² og innbyggertallet er 71 979. (2004). Den kjente nederlandske osten «Oude Gouda» (= Gamle Gouda) har sitt navn fra Gouda. Uttale. Gouda uttales med samme diftong som i "aula" eller "Klaus". Strindheim kirke. Strindheim kirke er en arbeidskirke fra 1979 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tegl og har 347 plasser. Sfakteria. Sfakteria (eller Sfagia) er en liten øy på kysten av Messenia, vest for Pylos, på Peloponnes. Øyen er kjent for slaget som ble utkjempet der under Peloponneserkrigen, der Athen klarte å slå en spartansk styrke på 440 mann. I 1827 ble rundt 350 grekere massakrert av en tyrkisk-egyptisk hær, som er en av de mest tragiske hendelsene under den greske frihetskrigen. Nikiasfreden. Nikiasfreden var en fredsavtale som ble signert mellom de antikkgreske bystatene Athen og Sparta i mars 421 f.Kr., og som markerer slutten på den første halvdelen av Peloponneskrigen. Tempe kirke. Tempe kirke er en langkirke fra 1960 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tegl og har 240 plasser. Tiller kirke. Tiller kirke er en langkirke fra 1901 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 200 plasser. Svein Erik Børja. Svein Erik Børja (født 17. januar 1942 i Oslo, død 17. juni 1992) var en norsk programleder, plateprodusent, lydtekniker, kjent fra en rekke innspillinger på 60-tallet og 70-tallet. Han ble ansatt i NRK i 1962 og ble regnet som en av drivkreftene bak NRK Fjernsynets barne- og ungdomsavdeling. I sine tidlige år var han musiker i bandet til Per Elvis Granberg. Han var en mye brukt produsent på Polydor og Arne Bendiksen's platestudio, som med artistene The Sapphires (1965), The Vanguards ("Phnoole", 1966), The Pussycats ("Psst! Psst!" 1965; "Mrrr..mrr" 1966), The Dream ("Get dreamy", 1967), The Mojo Blues (1967), initierte samarbeidet Jan Erik Vold og Jan Garbarek ("Briskeby blues", 1967), The Young Norwegians ("Music", 1968), Lillebjørn Nilsen ("Tilbake", 1971), Ketil Bjørnstad ("Berget det blå", 1974; "Early years"; "Leve Patagonia, 1978), Øystein Sunde ("Klå", 1974; "Kjekt å ha" 1989), Karin Krog ("Watermelon man"), Kristin Berglund ("I blåtimen", 1976). Børja ble tilsatt i NRK som innspillingsleder (1962) og regisserte jazzkonserter (Moldejazz, 1967-), et virke som avstedkom Molderosen (1973). Derigjennom oppdaget han blant annet rockegruppen Difference. Han var også sentral i Barne- og Ungdomsavdelingen, der han ledet det nybrytende popmagasinet Pop-korn (1966) og senere, med Terje Mosnes, var involvert han i TV-programmet Flimra (1970–) på NRK, samt Halvsju. Børja har vært jurymedlem for Melodi Grand Prix (1975, 78). Børja var sentral støttespiller for Per "ABE" Abrahamsens etableringen av forsterker-produksjon i Electrocompaniet (1973). Han gir intervju i Willy B.'s bok "Norge i rock, beat & blues – 1971-1983" (Erik Sandberg AS, 1984), og er å høre på CD'en "Norsk rocks skattekammer" i intervju med Halland og Strømsæther. Han var også involvert i musikk til filmene "Episode" (1963), "Hvis du bærer på en hjertesorg" (1969), "Dager fra 1000 år" (1970). Svein Erik Børja døde av kreft etter vel ett års sykdom. Han ble 50 år. Else. Else er en nordisk kortform av kvinnenavnet Elisabet som har opprinnelse i det hebraiske navnet "Elisjeba" som betyr «Gud er fullkommen». Utbredelse. Elsa er et vanlig navn i Danmark og Norge. Navnet er kjent i Norge fra 1300-tallet. Else var blant de mest populære navnene på nyfødte jenter i Norge i perioden ca 1910–1950. I Danmark var "Else" et svært populært navn på jentebarn født rundt 1920-tallet. Else Marie, Else Karin og Else Margrethe er vanlige sammensettinger av navnet i Norge. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Ingebjørg Skoghaug. Ingebjørg Skoghaug (født 28. januar 1912 i Os, død 6. desember 2008) var en norsk sykepleier og offiser i Forsvarets sanitet. Under andre verdenskrig var hun eneste kvinnelige medlem av Kompani Linge (Norwegian Independent Company No. 1). Skoghaug var utdannet sykepleier. I 1941 flyktet hun fra det okkuperte Norge til Shetland med fiskeskøyta «Utnøringen». Hun arbeidet først ved et engelsk sykehus i London, før hun i februar 1942 ble sykepleier i Kompani Linge. Hun arbeidet i tre og et halvt år ved kompaniets base i Aviemore i Skottland. Her ble hun kjent under kallenavnet «Nursa». Hun ønsket å få fallskjermtrening, men fikk ikke tillatelse til det. Etter krigen fortsatte Skoghaug i Forsvarets sanitet. Fra 1949 tjenestegjorde hun i to år som brigadesøster med løytnants grad i Tysklandsbrigaden. Under Koreakrigen tjenestegjorde hun i ni måneder ved det norske feltsykehuset i Sør-Korea. Hun ble pensjonert fra forsvaret i 1981. Skoghaug ble i 1949 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Zion bo- og servicesenter kapell. Zion bo- og servicesenter kapell er et kapell fra 1997 i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag fylke. Sveiser (fjøsrøkter). Sveiser (egentlig "sveitser") betegner en ferøkter, ei mannlig budeie eller en gryende meierist. Sveiserens jobb var å ta vare på melkekyra og å utnytte melken, gjennom å konservere den på best mulig måte. Det gjorde de gjennom å yste ost, kinne smør og produsere andre holdbare melkeprodukter. De første sveiserne kom til Norge fra Sveits på begynnelsen av 1800-tallet, noe som er årsaken til yrkestitlen "sveitser" som siden ble til «sveiser». De bragte blant annet med seg kunnskapen om ysting av sveitserost, som her til lands trolig startet ved Jarlsberg hovedgård utenfor Tønsberg i 1815. Fra midten på 1800-tallet og framover ble det stadig mer og mer vanlig å ha en sveiser (om enn ikke fra Sveits) ansatt på større gårder som drev med melkeproduksjon. Omtrent samtidig begynte også de første meieriene å dukke opp. Etter andre verdenskrig ble meierisamvirkene større og sveiserne færre, etter hvert som kjøleteknologien gjorde holdbarheten på melk mye bedre. Utover på 1950- og 1960-tallet forsvant så de siste sveiserne fra norske fjøs. Landbruksskolene hadde gitt bøndene kunnskap til å klare melkestellet selv. I mellomtiden kan man godt hevde at sveiseryrket hadde utviklet seg til å bli moderne meierister. I tradisjonell norsk bygdekultur, slik den artet seg de fleste steder på 17- og 1800-tallet, var fjøsstell og melkestell kvinnearbeid, og den som hadde ansvar for dette arbeidet, på gården eller på setra, kalles budeie. Overgang til at menn tok på seg hovedansvaret for fjøsstellet på norske gårder skjedde i de fleste tilfelle da melkemaskin ble anskaffet. Stugudal kapell. Stugudal kapell er en langkirke fra 1957 i Tydal kommune, Sør-Trøndelag fylke. Byggverket er i tømmer og har 106 plasser. Adkomst til stedet er via Rv705. «Karlsruhe» (1927). __NOTOC__ Den lette krysseren «Karlsruhe» var et tysk krigsskip. Hun ble senket om ettermiddagen den 9.april på retur fra Kristiansand. Hun var bygget for Weimarrepublikkens Reichsmarine. Senere inngikk hun i den tyske Kriegsmarine under annen verdenskrig. «Karlsruhe» inngikk som det andre skipet i en rekke på tre i Königsberg-Klassen, eller K-klassen. Skipet hadde navn og våpenskjold etter byen Karlsruhe. Bygging og klargjøring. Dette flyfoto av «Karlsruhe» fra 1934 viser tydelig hvordan de aktre tårnene er sideforskjøvet Den lette krysseren «Emden» kunne pga. de meget strenge rustningsbestemmelsene i Versailles-traktaten bare utstyres med tårn med enkle skyts. Bestemmelsene ble etterhvert lettet, noe som gjorde det mulig å starte byggingen av mer moderne kryssere. De tre skipene i denne byggeserien ble betenget «K-klassen» idet de alle bar navn etter byer hvis navn starter med «K-». Først kom «Königsberg» deretter «Karlsruhe» og sist «Köln». «Karlsruhe» var det tredje skipet som bar dette navnet og hun gikk av stabelen den 20. august 1927. Dåpstalen ble holdt av overborgermester Dr. Finter fra Karslruhe mens selve dåpshandlingen ble utført av fru Köhler. Hun var enke etter Erich Köhler som falt den 4. november 1914 som kommandant på den tidligere «Karlsruhe»(I). Den 15. oktober 1929) gikk «Karlsruhe» for første gang gjennom Kaiser-Wilhelm-Kanal (Kiel kanalen) fra Kiel til Wilhelmshaven. Hun gikk under verftsflagg og turen inngikk i overleveringstestene. Den 6. november 1929 opptok «Karlsruhe» tjenesten under Fregattenkapitän Lindau. Skoleskip. «Karlsruhe» den 28. mars 1934 utenfor San Diego (USA) I tiden fra mai 1930 til juni 1936 ble hun brukt som skoleskip for offiserskadetter til den tyske marine. I den sammenheng gjennomførte hun fem lengre turer over de fleste hjørner av verden. Under sin 5. utdanningstur i 1935/36 mellom Japan og USA kom hun ut for orkan og fikk så store skader at hun måtte dokksettes ved ankomst San Diego. Etter denne reisen inngikk «Karlsruhe» i aktiv tjeneste. I tiden januar-februar og juni 1937 deltok hun i overvåkningspatruljering i farvannene mellom Spania og Portugal uten noe militært engasjement. Ombygningen. «Karlsruhe» gikk ikke godt i sjøen og ble derfor midlertidig tatt ut av tjeneste den 20. mai 1938. Hun ble tilslutt bygget om ved Marinewerft Wilhelmshaven. Ved krigsutbruddet var ombygningen ikke avluttet og hun kom først påny i tjeneste den 13. november 1939. Besetningen var ny og ikke ferdig opptrent da skipet tok del i besettelsen av Norge i Operasjon Weserübung Innsats og undergang. Under kommando av Kapitän zur See Rieve hadde krysseren som oppgave å transportere og sikre den tyske overfarten om morgenen 9. april og kom i kamp med Odderøya fort ved innseilingen til Kristiansand. Krysseren vendte tilbake mot Tyskland om ettermiddagen den 9. april. I Skagerrak kl. 19.58 ble hun truffet av en torpedo fra den engelske U-båten HMS «Truant» (N68) under kommando av Lt.Cdr. C.H. Hutchinson, RN. Dette satte begge maskiner, det elektrikske anlegget, ror og lensepumper ut av drift. Skipet fikk raskt slagside og begynte å synke. Kl 2100 gikk mannskapet over til torpedobåtene «Luchs» og «Seeadler». Idet skipet nå var sunket til skansekledningen, ga kaptein Rieve ordre til torpedobåten «Greif» om å senke skipet. Kl. 2250 fikk «Karslruhe» nådestøtet i form at to torpedoer. Hun sank i posisjon: 58° 4′ Nord, 8° 4′ Øst «Königsberg» (1927). «Königsberg» var den første av tre lette kryssere av Königsberg-klassen eller K-klassen. De øvrige var «Karlsruhe» og «Köln». «Königsberg» deltok i Operation Weserübung, invasjonen i Norge. Hun ble senket på havnen i Bergen og ble liggende i Bergen resten av krigen. Tekniske data. Den lette krysseren «Emden» kunne pga. de meget strenge rustningsbestemmelsene i Versailles-traktaten bare utstyres med tårn med enkle skyts. Bestemmelsene ble etterhvert lettet, noe som gjorde det mulig å starte byggingen av mer moderne kryssere. En av disse ble «Königsberg». For å spare vekt ble ca. 85 % av skroget sveiset mot tidligere naglet. Dette førte imidlertid til en betydelige svakere konstruksjon. Av denne grunn og også med for kort rekkevidde, var ikke skipet egnet til sin egentlige oppgave – sjøgående tjeneste i Atlanteren. Kjølen til «Königsberg» ble lagt den 12. april 1926 på Reichsmarinewerft Wilhelmshaven Hovedbevepningen var 9 kanoner i trillingtårn: ett forut og to akter. En særegenhet ved klassen var at aktertårnene ikke sto i skipets senterlinje. Dertil kom seks 8,8 cm og åtte 3,7 cm luftverkanoner. Videre åtte 20 mm maskinkanoner som i 1945 ble øket til 18 stk. I tillegg 12 torpedorør. Til oppklaring hadde «Königsberg» med to Heinkel He-60 sjøfly. Tjeneste og skjebne. Etter en rekke utenlandsreiser i 30-årene opptok «Königsberg» kystovervåkninging i spanske kystfarvann i tiden fra november 1936 til januar 1937 under den Spanske borgerkrig. Etter krigsutbruddet var hun skoleskip i Østersjøen og deltok i mineoperasjoner i Nordsjøen. I april 1940 deltok «Königsberg» i Operation Weserübung, invasjonene i Norge og transporterte sammen med søsterkipet «Köln», artilleriskoleskipet Bremse og torpedobåtene «Wolf» und «Leopard» tyske tropper til Bergen. «Königsberg» fikk treffere fra norske kystbatterier, bl.a. fra Kvarven fort. Dette førte til at hun ikke kunne følge de øvrige tyske fartøyene tilbake til Tyskland og forble ved Skoltegrunnskaien i Bergen. Neste dag ble hun angrepet av 15 engelske stupbombefly av typen Blackburn B-24 Skua som fikk inn tre solide treffere. Dette var første gang i verdenshistorien at et krigsskip ble senket av fly. «Königsberg» kantret og sank i havnen. Av besetningen omkom 15, mens 14 ble skadet. Et av flyene ble forøvrig skutt ned. Flyveren landet på Askøy hvor han ble gjemt og siden sendt over til England. Den 17. juni 1942 ble «Königsberg» hevet i kantret stand. I 1943 ble vraket snudd og brukt som pir for U-båter inntil det 22. september 1944 kantret påny. Kriegsmarine gav da opp skipet og gav Norsk Bjergningskompani oppdraget med å fjerne det fra Bergen havn. Norsk Bjergningskompani hevet vraket og slepte det til Berlandssundet på Askøy hvor det ble oppankret. Der sank det etter noen måneder på nytt på 10 meters dyp. Ved freden i 1945 ble vraket overtatt av Den Norske Stat som i august samme år solgte det til en joint-venture mellom Stavanger Skibs-Ophugnings Co. AS og Norsk Bjergningskompani. «Königsberg» ble hevet samme måned. Deretter ble vraket slept til SSOH's anlegg på Buøy i Stavanger av Det Bergenske Dampskibsselskabs taubåter «Titan» og «Vulcanus», mens SSOH's bergningsfartøy «Buøy» og «Nyhavn» holdt vraket flott med pumper. Slepet ankom Buøy 17. september 1945. Her ble det liggende ett års tid frem til det ble dratt opp i stranden for opphugging 23. september 1946. «Königsberg» var ferdig opphugget 14. februar 1947. Herre kirke. Herre kirke er en langkirke fra 1905 i Bamble kommune i Telemark. Byggverket er i tre og har 275 plasser. Stedet Herre tilhørte tidligere nonneklosteret på Gimsøy. Det ble ved reformasjonen i 1536 overført til kongen. Stedet har fortsatt stedsnavn som minner om dette, for eksempel «Kongens dam». Historie. Bamble kirke var kirken for stedets befolkning. I dag en avstand på om lag 15 kilometer. Uansett hvilken vei de valgte tidligere var den tung og lang. Vanligvis tok man veien med båt til Findal før man deretter tok seg over heia til Bamble kirke. I 1786 ble Herre menighet overført til Østre Porsgrunn kirke fordi veien dit var lettere. Mange var imot dette og i 1846 – 60 år etter – ble Herre menighet igjen overført til Bamble kirke. Den mest sannsynlige årsaken til dette var at veien var vesentlig forbedret med disse årene. Tanken om en egen kirke og kirkegård på Herre var nok gammel. Bambles sogneprest fra 1849-1868, prost Christian Høy gikk sterkt inn for en kirke i «den fjærne Herretrackt». 17. august 1866 sendte han en lang og velformulert søknad til kommunestyret om dette. Det viktigste argumentet var «den slitsomme Vej over Heierne». Det var ved folketellingen i 1870 839 mennesker bosatt på Herre. Det var dårlige tider på grunn av at Bolvig Jærnverk gikk konkurs, og dette medførte få eller ingen oppdrag for jernhammerne i Herrevassdraget, noe som i begynnelsen medførte stor nød. Av den grunn måtte kommunestyret si nei til søknaden fra sogneprest Høy. I 1873 da Fredrick Croft var blitt eier av jernverkets tidligere arealer ga han i 1876 fri grunn til kirke og kirkegård på tomta til Hellestvedt gård. Gavebrevet fra Croft ble tinglyst, men da dette ikke ble aktuelt gikk tomta igjen tilbake til eieren. I 1888 ble Bamble Cellulosefabrikk etablert på stedet og det var igjen optimisme. Som et resultat av manges innsats fungerte Herre bedehus som kirke inntil videre. Begravelsene måtte fortsatt foregå fra Bamble kirke. Cellulosefabrikkens ledelse var lydhør for befolkningens ønske om egen kirke, og fabrikken gav tomt til kirke og kirkegård. Tomten lå i utkanten av daværende sentrum. Siden sentrum med årene har flyttet på seg ligger kirken pent plassert midt i nåværende sentrum. Kirkeklokke ble innkjøpt og laget i 1897 og hengt opp i et lite klokketårn i påvente av at kirken skulle bli bygget. Denne klokken henger i dag i kirken som en av to klokker. Den andre klokken var kjøpt ny til kirkens innvielse. Kirkegården ble innviet 2. januar 1898. Kirkebygningen. Det var fabrikkens disponent, Jørgen Gløersen, som var formann i byggekomiteen. Uten ham og hans hustru Alet Marie som og var en ildsjel ville nok ikke stedet fått sin kirke i 1905. Porsgrunnsarkitekten Haldor Larsen Børve fikk oppdraget med å planlegge og tegne kirken. Kirken ble og er slik som Børve opprinnelig tegnet den. Kirken er en langkirke i stavkirkestil, 23,8 meter lang og 13 meter bred. De totale kostnadene ble kr. 23 709,15. Av dette ble kr. 16 109,15 gitt i gave fra fabrikken, 1 200,- i gave og 3 000,- i rentefritt lån fra Bamble sparebank, mens 3 400,- ble samlet inn blant almuen. 1.november 1905 foregikk innvielsen. Blant gjestene var også en del av dem som hadde bygd kirken; murmester Veholt, byggmester Thovsen, i tillegg til kommunestyrerepresentanter, geistlige og andre fornemme gjester. Kirken ble elektrifisert i 1928. Kirken ble pusset opp i 1955 til 50-års jubileet. Den opprinnelige fargen i kirken var en lys grønnfarge. Ved oppussingen malte man kirken med en varm gulfarge som kirken også har i dag. Kirken har i dag to messehagler; den eldste i rød purpurfarge fra 1905, mens den andre i grønt ble anskaffet i 1963, samme år som kirken fikk nytt orgel, som for øvrig fortsatt er i bruk. Altertavlen er malt av Lars Osa med inskripsjonen «Forlad eder på ham til enhver tid, I Folk». Bamble cellulosefabrikk ble nedlagt i 1978, men annen industri er kommet til, blant andre de store petrolumsbedriftene Borealis og Hydro Polymers/Rafnes. Dette har medført befolkningsvekst og det bor om lag 1356 mennesker på Herre i dag. Kirken ble utvendig reparert og restaurert med bl.a. nytt skifertak i 2003. 1.-6. november 2005 ble kirken behørig feiret for sine 100 år som stedets kirke. På programmet stod Karsten Isachsen, historisk gudstjeneste, samarbeid mellom skole og barne- og ungdomsarbeid i menigheten, orgelkonsert, nyåpning av stedets gamle bedehus og jubileumsgudstjeneste med stedets kirkelige betjening, prost Leif Westermoen og biskop Olav Skjevesland. Jubileet ble avsluttet med jubileumstilstelning på bedehuset med gaveoverrekkelser m.m. De forskjellige tilbudene hadde hver cirka 100-150 deltakere. Rune Klakegg. Rune Klakegg (født 19. april 1955 i Skien) er en norsk jazzmusiker (piano) og komponist, bror til gitaristen Bjørn Klakegg og kjent fra flere band og innspillinger. Klakegg har spilt i og komponert for Cutting Edge, Fuzzy Logic, og Out to Lunch. Selv ledet han Rune Klakegg Trio (1986–) med Frank Jakobsen trommer og Olaf Kamfjord bass til utgivelsen "Anaerobics" Odin Records, 1991). Trioen var senere utgjort av Edvard Askeland bass og Helge Nordbakken (1997). Han har også medvirket på utgivelser med grupper ledet av Espen Rud, Susanne Fuhr, Morten Halle, Guttorm Guttormsen, Bjørn Kjellemyr, Alfred Janson, Sigurd Janson og Per Eriksen. Den senere tid har han tonesatt flere av Jacob Sande's tekster på platen "Sundslegen, herja og naken" (Tylden, 2006) der Lars Klevstrand, Jan Olav Renvåg og Bjørn Klakegg også bidrar. Klakegg har virket i Øvrevoll spelemannslag med Ragnar Heyerdahl, Eilif Moe og Kjetil Sandum, som ga ut "Spillegal" (2006). Han medvirket også på utgivelser med Tine Asmundsen's band, Elin Ødegaard (2000), Lars Martin Myhre (2001, 2006) og spiller i Guro Gravem Johansen trio. I trio med Carl Størmer/Jan Olav Renvåg har han turnert den senere tid, såvel som sammen med Brit Bildøen, Bjarne Magnus Jensen og Johannes Martens. Med Roy Nikolaisen har han drevet kvartetten «Changes». Han fikk NOPA-prisen Årets verk i 1995 for «Pamplemousse». Klakegg har undervist i jazzpiano ved Foss videregående skole og var redaktør for Jazznytt (1984–87). Han er nå (2012) bosatt i Skien. Han underviser ved Skien videregående skole. Langesund kirke. Langesund kirke er en arbeidskirke fra 1992 i Bamble kommune, Telemark fylke. Byggverket er i mur og tre og har 340 plasser. Adkomst til kirken er via Rv352 og Fv200, gateadressen er Kirkeveien 10, 3970 Langesund. Grunnstenen ble nedlagt 28. Juni 1991 av H.K.H Prinsesse Märtha Louise i nærvær av H.M Kong Harald, H.M Dronning Sonja og H.K.H Kronprins Haakon. Stathelle kirke. Stathelle kirke er en langkirke fra 1964 i Bamble kommune, Telemark fylke. Byggverket er i betong, stål og tre og har 120 plasser. Stathelle kirke er under ombygging. Stathelle kirke blir utvidet. Utvidelsen startet sommeren 2010,og kirken skal stå ferdig i februar 2011. Prosjektet omfatter utvidelse av kirkerom og menighetssal, våpenhus bårerom og HC toalett, samt gang med trapp ned til kjeller hvor tilfluktsrommet under kirkesalen er i bruk som ungdomsklubb.Over våpenhuset skal det bygges et galleri. Det er Aga Arkitekter AS i Porsgrunn som har tegnet utvidelse av kirken. Etter utvidelsen har Stathelle kirke 280 sitteplasser. Marta Schumann. Marta Schumann (født 4. februar 1919 i Valldal i Norddal kommune, død 24. april 1994 i Molde) var en norsk forfatter. Schumann utga både historiske romaner, en samtidsroman, framtidsromaner, noveller og dikt. Den historiske trilogien fra det 18. århundre "Korset under Skuggefjellet" (1969), "Jomfru Maria på Sæbostad" (1971) og "Femja" (1973) regnes for hennes Hun ble belønnet med Gyldendals legat i 1980. Bø gamle kirke. Bø gamle kirke er en langkirke fra 1100 i Bø kommune i Telemark. Kirken er i stein og har 200 plasser. Den ble bygget på 1100-tallet i romansk stil. Reichskulturkammer. Reichskulturkammer (RKK) («rikskulturkammeret») var en institusjon og et redskap for ensretting av alle områder av kulturlivet, og regulering av alle økonomiske og sosiale forhold for kulturarbeidere i Tyskland under det nasjonalsosialistiske styret. Det ble grunnlagt ved lov 22. september 1933 av Joseph Goebbels, minster for folkeopplysning og propaganda ("Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda"). Grunnleggelse. Grunnleggelsen, med krav om tvangsmedlemskap for alle som arbeidet i kulturlivet, var ikke et resultat av en langsikitg plan for kontroll av tyske kunstnere. Den fant snarere sted som et tiltak for å omgå kravene fra Tysk Arbeidsfront ("Deutsche Arbeitsfront") under Robert Ley om at alle kunstnere skulle tvangsinnmeldes der. Rikskulturkammeret var dermed en utvei for Goebbels til ikke å miste kulturpolitisk kompetanse. Organisasjon og ledelse. Visepresidenter i Rikskulturkammeret var mellom 1933 og 1945 Walther Funk, Leopold Gutterer, Karl Hanke og Werner Naumann. Disse personene tydeliggjør de nære forbindelsene til Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda (propagandaministeriet), fordi alle var samtidig statssekretærer i dette departementet. Som forretningsførere (direktører) – også kalt Reichskulturverwalter – fungerte blant annet Hans Schmidt-Leonhardt, Franz Moraller og Hans Hinkel. Sistnevnte fikk i spesialoppdrag av Goebbels å «avjødifisere det tyske kulturlivet». Oppgaver. Hovedmålet med Rikskulturkammeret var en statlig organisering og overvåking, det vil si kontroll av kulturlivet. I første rekke tjente institusjonen til en ensretting på alle områder i samfunnet. Den som i videst mulig forstand var kulturskaper, måtte høre til den samsvarende underavdeling av kammeret. Den som ikke hadde bevis på "arisk rase" ble ikke tatt opp, eller ble sparket ut. Dette var det samme som et yrkesforbud som i særlig grad gikk ut over jøder, men også dem som i henhold til nazi-regimet produserte "Entartete Kunst" og som av Goebbels foraktelig ble kalt "kulturbolsjevister". I 1936 ble moderne kunst forbudt, og mange kunsverk fjernet fra museene. Flere kunstverk ble vist på "Ausstellung für entartete Kunst" i München og delvis solgt til utlandet, eller ødelagt. 18. juli 1937 ble "Haus der Deutschen Kunst" åpnet i München. Det skulle bringe folket nærmere god tysk kunst slik den ble definert av nazistene. Bø nye kirke. Bø nye kirke er en langkirke fra 1875 i Bø kommune i Telemark. Kirken er av tre, bygget i nygotisk stil, og har 500 plasser. Rochester (album). "Rochester", ofte også kalt "MarillionRochester", er et konsertalbum av det britiske rockebandet Marillion. Albumet ble utgitt i mai 1998. Etter utgivelsen av studioalbumet "This Strange Engine" våren 1997 sa Marillion nei til å dra på turné i Nord-Amerika, fordi det ville bli for dyrt. En av gruppas fans, Jeff Pelletier fra USA, foreslo at fansen kunne samle inn penger til et turnéfond, slik at gruppa likevel kunne turnere i Amerika. Andre fans tilbød seg å administrere fondet. Marillion gikk med på forslaget, og fansen samlet til sammen inn over 60 000 dollar. Som en takk til fansen valgte gruppa ut et opptak av en av konsertene på turnéen, som de ga ut på CD og ga til alle som hadde gitt penger til turnéfondet. Opptaket som ble valgt, var fra konserten i The Spectrum i Rochester i New York i USA 31. august 1997. Selv mente Marillion at konserten i Montreal i Canada var den beste, men den konserten ble ikke tatt opp i sin fulle lengde, så den kunne ikke utgis. CD-en omfatter hele konserten i Rochester, inkludert ekstranumrene. CD-en ble gitt ut på Marillions eget plateselskap Racket Records i et opplag på omtrent 2000. Albumet har en samlet lengde (inkludert klapping mellom sangene) på 2 timer 7 minutter og 50 sekunder. Sveiser. Sveiser er en yrkestittel for en som har bestått fagprøve og har fagbrev i sveisefaget. Sveisere arbeider blant annet innen skipsbygging, oljeindustrivirksomhet og mekanisk industri. Hovedoppgavene til sveiseren er sammenføyning av detaljer, deler, moduler og/eller seksjoner formet av stålplater og andre metaller eller syntetiske og komposittmaterialer ved hjelp av skjøter og sømmer. Sveisemetoder. Sveiseren må beherske et stort antall ulike sveisemetoder, først og fremst smeltesveising. Smeltesveising innebærer at deler smeltes sammen ved hjelp av varme skapt av elektrisitet eller gass uten press. Den andre hovedtypen av sveisemetoder kalles presssveising, hvor press er nødvendig for å fullføre sammenføyningen. De fleste metaller kan smeltesveises i dag. Smeltesveis brukes derfor på en rekke områder fra de minste eletronikkomponenter til de største stålkonstruksjonene. Omkring halvparten av verdens stålproduksjon går til sveisede konstruksjoner og produkter. En sveiser må ha god forståelse av tegninger, grundig matrialkunnskap, kjennskap til bruk av ulike maskiner for platebearbeiding samt til brenne- og sveiseutstyr. Utdannelse. Sveisefaget ble lagt under lov om fagopplæring i arbeidslivet i på begynnelsen av 1950-tallet. Utdanningen tar fire år. Videreutdannelse. En sveiser kan utdanne seg videre til sveiseinspektør eller europeisk sveiseinspektør Desmond (Irland). Jarledømmet Desmond, 1450Desmond er et historisk kongedømme, jarledømme og grevskap i provinsen Munster i Irland. Det lå på sørvestkysten av Irland, i utstekning tilsvarte det som grevskap dagens grevskap Cork and Kerry, som ble opprettet ved deling av grevskapet Desmond i 1606. Navnet Desmond kommer av irsk gælisk "Deas-Mumhan", som betyr sør-Munster. Det motsvarer Thomond (nord-Munster), Ormond (øst-Munster) og det mindre kjente Iarmond (vest-Munster). De tre kronene i provinsen Munsters flagg representerer kongedømmene Desmond, Thomond og Ormond. I tidlig middelalder var Desmond kontrollert av den vestlige grenene av klanen Eoganacht. Utstrekningen til kongedømmet Desmond tilsvarte det området denne grenen av klanen kontrollerte, og varierte gjennom politiske allianser og krigslykke. Denne grenen var i regelen svakere enn den østlige grenen som kontrollerte Ormond. Den østlige grenen hadde i praksis monopol på tittelen konge av Cashel ("Caisel"), som ga (det symbolske) overherredømmet over hele Munster. På midten av 900–tallet økte klanen Dal Cais sin makt og innflytelse på bekostning av Eoganacht, og Mathgamain mac Cénnidig ble den første konge av Caisel som ikke tilhørte Eoganacht. Ved slutten av Mathgamains bror Brian Borus regjeringstid var hele Munster under fast kontroll av Dal Cais (senere Úa Briain), og kongene av Desmond var underlagt disse. Etter 1300–tallet ble «Desmond» brukt om både territioriet til de gæliske MacCarthy Mor høvdingene, som gjorde krav på å være konger av Munster, og områdenen til jarlen av Desmond. MacCarthy hadde herredømme over områdene sør og vest for byen Cork, jarledømmet strakk seg fra Dinglehalvøya i vest til Cashel i øst, nord for MacCarthy områdene. was located to the south and west of Cork city. Etter normannernes invasjon av Irland ble tittelen, og områdene til, jarlen av Desomnd gitt til Maurice FitzGerald i 1329. Denne slekten ble populær blant de innfødte irene, og det ble sagt om dem at de ble «mer irske enn irene selv.» Fitzgeraldfamilien motsatte seg engelsk innblanding i deres territorium under den tudorske gjenerobringen av Irland, og mente engelskmenne støttet den rivaliserende Butler-familien. Dette førte til Desmondopprørene i 1569–73 og 1579–1583. Da Gerald Fitzgerald, 15nde jarl av Desmond, ble drept i 1583, ble hans familie kjent arveløse og jarletittelen opphørte. To rivaler gjorde krav på tittelen igjen under niårskrigen i Irland (1594–1603), uten å lykkes. I 1675 ble jarletittel gjenopprettet og gitt som belønning til den daværende jarlen av Denbigh. Den har vært i hans slekt siden. Riz Khan. Rizwan Khan, kjent som Riz Khan (arabisk ريز خان) (født april 1962 i Aden i Jemen) er en jemenittiskfødt britisk journalist av pakistansk opprinnelse. Han har flere års bakgrunn som programleder i nyhetskanaler CNN og BBC, og har siden 2006 vært programleder for to programmer på Al Jazeera English, "The Riz Khan Show" og "Riz Khan's One on One". Khan ble født i Jemen av pakistanske foreldre. Da han var 4 år flyttet han sammen med foreldrene til London. Etter å ha studert medisin og journalistikk begynte han i BBC i 1987. I 1993 gikk han over til CNN, hvor han raskt ble en av de mest fremtredende programlederne. I 1996 fikk han sitt eget interaktive tv-program på CNN, "Q&A with Riz Khan". I 2006 ble han ansatt i Al Jazeera English, som startet sendingene det året, og ble en av kanalens mest profilerte journalister. Han har gjennom sin karriere intervjuet internasjonale berømtheter som bl.a. Kofi Annan, Jimmy Carter, Bill Clinton, Dalai Lama, Nelson Mandela og Pervez Musharraf. Han snakker foruten engelsk urdu, punjabi og kachi. Han har også studert fransk og kan også forstå andre europeiske språk som f.eks. svensk. I 2005 utgav han sin første bok, "Al-Waleed: Businessman Billionaire Prince". I mars 2007 var han gjest i det norske talkshowet "Først & sist" på NRK1. Liv Runesdatter. Liv Runesdatter (født 1979) er sanger, komponist og produsent. Hun har en omfattende produksjon bak seg og har mottatt flere nasjonale og internasjonale priser og stipend, heriblant tre arbeidsstipend fra Statens Kunstnerstipend (2007, 2008, 2011). Høsten 2010 ble hun tildelt en aserbadsjansk musikkpris for sitt arbeid med “Sari Gelin”, et norsk-aserbadjsansk folkemusikkprosjekt. Plateutgivelsen "Syng hjerte" er et portrett av folkemusikkformidleren Runesdatter. Det nederlandske magasinet Folk World plukket ut «Syng hjerte» til sin liste: «Beste internasjonale plateutgivelser 2009». Siden 2005 har hun drevet produksjonsselskapet CARMA Contemporary Art Music and Dance, og har komponert og produsert forestillinger i samarbeid med musikere, dansere, scenekunstnere, filmkunstnere, billedkunstnere og forskere fra mer enn 25 land. Hun har har fremført musikken sin på en lang rekke festivaler og scener over hele Europa, i Kaukasus, Canada og USA. Runesdatter er kunstnerisk leder og sanger i Song Circus, et vokalt kammerensemble bestående av profesjonelle utøvere bosatt i Stavanger, Oslo og Gøteborg. Ensemblet kombinerer formidling av nedtegnet samtidsmusikk og improvisasjonsbasert musikk og har bemerket seg gjennom nære samarbeid med komponister og skapende musikere, deriblant Trevor Wishart (UK), Jaap Blonk (NL), Ruben Sverre Gjertsen (NO), Ole Henrik Moe (NO) og David Moss (USA/DE). Eksterne lenker. Runesdatter Runesdatter, Liv Jønnbu kirke. Jønnbu kirke er en kirke bygd i en vifteplan i 1969 i Bø kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 210 plasser. Orestes (mytologi). Orestes (gresk: Ὀρέστης) var i gresk mytologi sønnen til Agamemnon og Klytaimnestra. Han er hovedpersonen i "Orestien" av Aiskylos og flere antikke greske skuespill og i forskjellige legender som var forbundet med hans galskap og renselse. Navnet kommer fra ordet oreivates (gresk: «ορειβάτης») som direkte oversettes med fjellmann. Den metamorfe betydningen er personen som kan erobre fjell. Ifølge Homers fortelling var Orestes borte fra fra Mykene da hans far kom hjem fra trojanerkrigen og ble myrdet av sin kone, Klytaimnestra, med en øks. Åtte år senere kommer Orestes tilbake fra Athen, og sammen med sin søster Elektra hevnet han sin fars død ved å drepe moren. Ifølge Pindar ble Orestes reddet av sin amme Arsinoe eller sin søster Elektra, som ledet ham ut av landet da Klytaimnestra ønsket å drepe ham. Han flyktet til Fanote på fjellet Parnassos hvor kong Strofios tok ansvar for ham. I sitt tyvende år ble han beordret av det delfiske orakelet til å reise hjem og hevne sin fars død. Han reiste hjem sammen med sin venn Pylades, sønn av Strofios. Ifølge Aiskhylos møtte han sin søster Elektra foran graven til Agamemnon hvor begge hadde gått for å gjennomføre ritualer for den døde. En gjenkjennelse skjedde, og de planla hvordan Orestes skulle utføre sin hevn. Den samme grunnleggende fortellingen fortelles på en annen måte av Sofokles og Euripides i deres skuespill "Elektra". I Odysseen løftes Orestes frem som et godt eksempel for Telemakhos, viss mor Penelope er plaget av friere. a> og Orestes, fra "Stories from the Greek Tragedians" (1897) av Alfred Church Fortellingen om Orestes var emnet i "Oresteia" av Aiskhylos, i "Elektra" av Sofokles og "Elektra", "Ifigeneia i Tauris" og "Orestes" av Euripides. I Aiskhylos' "Emenides" blir Orestes gal etter gjerningen og forfølges av erinyener som har plikten med å straffe alle brudd på familiens renhet. Han søker tilflukt i tempelet i Delfi, men selv om Apollon hadde beordret ham til å gjøre gjerningen, er han maktesløs i å beskytte Orestes fra konsekvensene. Til slutt tar Athene i mot ham på Akropolis i Athen og arrangerer en formell rettssak foran tolv attiske dommere. Erinyenene krever oppreisning, han påberoper seg Apollons ordre, stemmene til dommerne er likt fordelt og Athene stemmer for frifinnelse. Erinyenene gis et nytt ritual der de tilbes som eumenider, og Orestes dedikerer et alter til "Athene Areia". Slik Aiskhylos forteller det, stopper straffen her, men ifølge Euripides ble Orestes beordret av Apollon til å dra til Tauris, ta med seg statuen av Artemis som hadde falt fra himmelen og føre den til Athen for å unnslippe forfølgelsen til eriyenene. Han dro til Tauris sammen med Pylades, og paret blir umiddelbart fengslet av folket i Tauris. Der er tradisjonen at alle greske omstreifere skulle ofres til Artemis. Prestinnen til Artemis som hadde plikten med å utføre offeret, var Orestes' søster Ifigeneia. Hun tilbød seg å løslate ham dersom han ville ta et brev med hjem til Hellas. Han nektet å dra, men ber om at Pylades kunne ta brevet mens han ble værende og ble drept. Etter en konflikt med gjensidig tiltrekkelse, gir Pylades seg, men brevet fører til gjenkjennelse mellom bror og søster, og alle tre flykter sammen og tar med seg statuen av Artemis. Etter at han kommer hjem til Hellas, overtok Orestes sin fars kongedømme Mykene etter å ha drept Aigisthos' sønn, Aletes. Han la Argos og Lakonia til kongedømmet. Han døde av et slangebitt i Arkadia. Legemet hans ble ført til Sparta for å begraves (hvor han ble objektet for en kult), eller, ifølge en italiensk legende, til Aricia da det ble flyttet til Roma. Gautefall fjellkirke. Gautefall fjellkirke (Gautefall fjellkyrkje) ligger på Gautefall i Drangedal kommune i Telemark. Den ble tatt i bruk i 1997. Kroken kirke. Kroken kirke er en langkirke fra 1909 i bygda Kroken i Drangedal kommune i Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 164 plasser. Kirken ble innviet 24. februar 1910 av Biskop Scheldrup. Agder stiftsdireksjon tilrådde Kroken som eget sogn uten merknader, og fra 1. januar 1988 er Kroken blitt eget sogn og «Kroken kapell» er blitt «Kroken kirke». Sognegrensa mellom Kroken og Drangedal sogn går nedenfor Risdalen. 100-årsjubileet ble feiret med Festgudstjeneste søndag 30. mai 2010 med biskop Olav Skjevesland til stede. I den anledningen med 100 års markeringen har Sokneprest i Drangedal Arne Lauvhjell skrevet boken "Kroken Kjørke 100 år". Larissa Laskin. Larissa Laskin er en amerikansk TV-skuespillerinne som har vært med i A&Es film, (2000). Indraberget. Indraberget ligger på Røyneberg i Sola kommune. Det henger sammen med Ytraberget, og skiller Grannesvågen og Sørnesvågen i Hafrsfjord. Dette område har fylkets rikeste kalkflora. Det er også rike funn fra fortiden på Indraberget, blant annet en gravhaug. Området er velegnet til korte turer, og det brukes flittig av barn og voksne. Røyneberg friluftsbarnehage har en lavvo stående på Indraberget store deler av året. Det er også en potetkjeller fra 1800-tallet som ennå står. Gradski Stadion Orašje. Gradski Stadion Orašje er et multi-stadion i Orasje, Bosnia-Hercegovina. Det blir hovedsakelig brukt til fotballkamper, og er hjemmebanen til HNK Orašje. Stadionet kan ta 3000 personer. Tørdal kirke. Tørdal kirke er en korskirke fra 1809 i grenda Bø i bygda Tørdal i Drangedal kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Estádio do Santos. Estádio do Santos er en multi-stadion i Viana, Angola. Den blir hovedsakelig brukt til fotballkamper. Anlegget kan ta 17 000 personer og ble bygget i 2003. Den er hjemmebanen til Santos Futebol Clube. Nettopp stått opp. "Nettopp stått opp" (1997) var en norsk humorserie som gikk på NRK1 i 1997. Konseptet bak denne serien var «Norske standup-komikere sier det som det er». Vi ble her presantert for en rekke av norges stand-up-komikere som for alvor begynte å vokse frem på 90-tallet. Vi fikk blant annet møte Dagfinn Lyngbø i en av sine første tv-opptredener. Programserien var ved Knut Nærum, Helge Lyngstad og Charlo Halvorsen. Bulleh Shah. Bulleh Shah (født 1680, død 1757) er et kjent navn innenfor sufismen. Han levde i gamle India på 1700-tallet og var teolog og dikter. Diktene til Bulleh Shah er veldig populær blant pakistanere og indere. Han blir ansett som den største dikteren i 1700-tallets India. Moland kirke. Moland kirke (Moland kyrkje) er en korskirke fra 1843 i Fyresdal kommune, Telemark fylke. Lena (jentenavn). Lena er en kortform av Helena, som er en variant av Helene som betyr «lys» eller «skinne». Navnet kan også være en kortform av det greske navnet Magdalena som betyr «fra Magdala». Magdala er en by som ligger ved Genesaretsjøen. Lena har navnedag 28. september i Norge. Utbredelse. Navnet Lena er mye brukt i befolkningen i Sverige og Norge. Det har også vært svært populært som navn på jentebarn i Tyskland på begynnelsen av 2000-tallet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Lena i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Utsjok. Utsjok kirke, med en hytte i forgrunnen Utsjok (finsk Utsjoki, nordsamisk Ohcejohka, enaresamisk "Uccjuuhâ", skoltesamisk "Uccjokk") er en kommune i landskapet Lappland i Finland. I Utsjok bor det 1 302 mennesker; flatearealet er 5 372 km². Nabokommuner er Enare, og i Norge Karasjok, Tana og Nesseby. Befolkninga er konsentrert rundt Tanaelva, som utgjør grensa mellom Finland og Norge. I tillegg til kommunesenteret Utsjok finnes de mindre tettstedene/bygdene Nuvvus, Dalvadas, Outakoski, Rovisuvanto, Karigasniemi, Kaamasmukka og Nuorgam. Nourgam er den nordligste bosetninga i Finland og EU, og grenseovergangen til Norge 3 kilometer nordøst for bygda er verdens nordligste grenseovergang. I Utsjok er finsk og nordsamisk offisielle språk. Finsk tales av 50,8 % av befolkningen og nordsamisk av 46,9 %. Mange av de finsktalende regner seg imidlertid som samer, slik at samene utgjør den største folkegruppen i Utsjok. I Utsjok ligger Finlands eneste samiske gymnas, "Utsjoen saamelaislukio". Veum kirke. Veum kirke (Veum kyrkje) er en langkirke fra 1863 i Fyresdal kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 184 plasser. Elektryon. Elektryon var i gresk mytologi sønnen til Persevs og Andromeda og var konge av Mykene. Han giftet seg enten med Anaxo, datter til sin bror Alkaios og søster av Amfitryon, eller Eurydike, datter til Pelops. Han fikk datteren Alkmene og seks sønner med sin kone. Elektryon hadde også sønnen Likymnios med Midia, en frygisk kvinne. De seks sønnene til Pterelaos som stammet fra Elektryons bror Mestor, kom til Mykene for å kreve en del av kongedømmet. Da Elektryon avslo deres krav, drev de bort kveget hans. I det påfølgende slaget ble alle unntatt en drept. Evenos, den overlevende sønnen, solgte kveget til Polyxenos av Elis. Amfitryon, Elektryons nevø og forlovede til Alkmene, kjøpte kveget og førte det hjem til sin onkel, men drepte ham ved et uhell da han kastet klubben sin mot en av kuene. Elektryons bror Sthenelos tok tronen til Mykene, anklaget Amfitryon for mordet og sendte ham i eksil. Lofsöngur. Lofsöngur (norsk "Lovsang") er Islands nasjonalsang, også kjent som "Ó Guð vors lands". Teksten er av Matthías Jochumsson og musikken av Sveinbjörn Sveinbjörnsson. Hjartdal kirke. Hjartdal kirke er en korskirke fra 1809 i Hjartdal kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tømmer og har 220 plasser. Hjartdal hadde en gammel stavkirke, Holmskyrkja. Denne ble revet og en ny kirke ble reist på stedet i 1809. Byggmester var Halvor Høgkasin. Kirken ble restaurert i 1941, ansvarlig arkitekt var Wilhelm Swendsen. Det sto en gapestokk ved inngangen til kirken, nå ligger den som et trinn i inngangen mot nordlig hovedinngang. Det er en steinobelisk på omtrent 2 meter også kalt en tempeltukter. Sauland kirke. Sauland kirke er en langkirke fra 1859 i Hjartdal kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Peter Haars. Peter Haars (født 18. februar 1940 i Nürnberg i Tyskland, død 2005 i Oslo) var en tysk-norsk grafisk designer, illustratør og forfatter. Peter Haars kom til Norge i 1962. Han arbeidet med bokdesign og illustrasjoner som art director i Pax forlag og Gyldendal, men laget også tegneserier og oversatte, redigerte og skrev egne bøker. I 1983 var han med på å stifte Norsk Illustratørforbund, forløperen til tegner- og designerorganisasjonen Grafill. I 1987 ble han professor i grafisk design og illustrasjon vedStatens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Peter Haars, sammen med Calle Christensen, Leif Anisdahl, Bruno Oldani og andre, var blant de utøverne i Norge som fanget opp de nye stilidealene i grafisk design på 1960- og 1970-tallet. Haars mange bokomslag med surrealistiske, pop art-inspirerte industrifantasier i airbrush-teknikk preget store deler av 1980-tallet. Peter Haars mottok Bokkunstprisen i 1989. TV.com. TV.com er et nettsted som tilhører CNET Networks, Inc. Siden ble lansert i 2005 og erstattet den populære TV Tome-nettsiden. Siden dekker fjernsyn og fokuserer på engelskspråklige TV-serier produsert eller vist i USA, Storbritannia, Canada, Australia og Irland. I tillegg til episode-guider, inkluderer den også USA-relaterte nyheter, omtaler, bilder, trailere og TV-lister. Tuddal kirke. Tuddal kirke er en korskirke fra 1796 i Hjartdal kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 130 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv651 og Fv652. Kragerø kirke. Kragerø kirke er en langkirke fra 1870 i Kragerø kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tegl og har 950 plasser. Helle kirke. Helle kirke er en arbeidskirke fra 1981 i Kragerø kommune, Telemark fylke. Byggverket er i betong og tre og har 200 plasser. Hellekirken. Hellekirken er en arbeidskirke i tre og betong tegnet av arkitekt Morten Lunøe og påbegynt i 1981 på Helle i Kragerø kommune, Telemark fylke. Kirken eies av en stiftelse og ble vigslet i 1994. Kirken inneholder i tillegg til kirkesal også peisestue, tre grupperom, kirketorg og kjøkken. Kirken har også en barnehage, som fra 2009 har fire avdelinger. Arbeidet med å få kirken inn som en kirke under Kragerø kirkelige fellesråd, har pågått i en årrekke og vil trolig fullføres i 2009. Når dette skjer, vil stiftelsen som eier kirken bli oppløst. Slaget ved Tanagra (426 f.Kr.). Slaget ved Tanagra var et slag i Peloponneskrigen i 426 f.Kr. mellom Athen og Tanagra. Athen sendte i 426 en flåte til øya Melos som bestod av 60 skip og 2000 hoplitter under kommandoen til Nikias. Melos hadde nektet å slutte seg til det athenske sjøforbundet, og nektet fremdeles å gjøre det da athenerne plyndret øya. Athenerne erobret ikke øya, men seilte istedet til Oropos på kysten av Boeotia. Hoplittene gikk i land på kysten og marsjerte mot Tanagra hvor hovedarméen til athenerne sluttet seg til dem og som hadde marsjert fra Athen under Hipponikos og Eurymedon. De plyndret landsbygda, og dagen etter beseiret de en samlet styrke fra Tanagra og Theben, men dro hjem etter seieren. Tanagra Cory i Det Hvite Hus. Cory i Det Hvite Hus er en amerikansk komiserie som startet i 2007. Hovedpersonen er Cory, spilt av Kyle Massey fra That's So Raven. Skåtøy kirke. Skåtøy kirke er en langkirke fra 1862, beliggende på Skåtøy i Kragerø kommune i Telemark fylke. Byggverket er i tømmer og har 828 plasser, er er blant landets største trekirker. Altertavlen er malt av Julie Gjessing. Motivet er fra Evangeliet etter Markus 1.35 («"Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, sto Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted og ba der"») og skildrer Jesus i bønn. Slaget ved Delion. Slaget ved Delion eller ved Delium fant sted i 424 f.Kr. mellom Athen og Boeotia og endte med beleiringen av Delion i de følgende ukene. Opptakt. De athenske generalene Demosthenes og Hippokrates planla i 424 å invadere Boeotia. Demosthenes seilte ved en feil for tidlig og gikk i land ved Sifai hvor hans planer ble avslørt av en foker som het Nikomakos. Siden Hippokrates ennå ikke hadde ankommet, kunne ikke Demosthenes angripe og ble tvunget til å trekke seg tilbake. Hippokrates ankom til slutt i Boeotia med en athensk hær og begynte å befeste tempelet ved Delion. Etter fem dager var festningsverkene fullført, og Hippokrates satte fra seg en garnison og sendte resten av hæren tilbake til Athen. Samtidig samlet boeotierne hæren sin for å utfordre Hippokrates, men da de så at athenerne var i ferd med å dra, mente mange at det var meningsløst å angripe. Pagondas fra Theben, kommandanten for de boeotiske styrkene, oppfordret dem til å angripe likevel, siden han visste at athenerne til slutt ville komme tilbake og bruke Delion som en base for ytterligere invasjoner. Slaget. Pagondas flyttet sin hær i stilling nær athenerne, selv om begge hærene var skjult for hverandre av en høyde. Boeotierne hadde 7000 hoplitter, 1000 kavalerister, 500 peltaster og 10 000 lette tropper som dannet en linje som var 25 mann dyp. Den høyre flanken bestod av styrker fra Theben, sentrum av menn fra Haliartia, Koroneia og Kopaia. Den venstre flanken bestod av styrker fra Thespiai, Tanagra og Orkomenia. Senere sluttet lokriene seg til dem. Da Hippokrates fikk høre om den boeotiske hæren, sluttet han seg til athenernes hovedstyrke og etterlot 300 kavalerister ved Delion. Athenerne hadde omtrent det samme antallet hoplitter og kavaleri, men hadde færre lette tropper, for det meste fra sine allierte byer. En av de athenske soldatene i slaget var filosofen Sokrates som reddet Alkibiades under retretten. Boeotierne angrep uventet mens Hippokrates talte til sine menn. Linjene i sentrum var åstedet for de hardeste kampene. Thukydid forteller at den boeotiske venstre flanke var omringet og nær nederlag og bare den thespiske kontingenten stod imot. Den seirende athenske linjen ble forvirret idet den rundet den thespiske kontingenten og omringet den. Noen av de athenske hoplittene bekjempet og drepte hverandre da de møttes ved den andre enden siden de trodde sine landsmenn var fienden. Det er antatt at hendelsen skjedde delvis på grunn av at der ikke ble brukt «statsskjold», en praksis som ser ut til p ha blitt generell innen tiden for det andre slaget ved Mantineia som ble utkjempet i 362 f.Kr. mellom thebanerne og spartanerne. Pagondas sendte sitt kavaleri for å støtte boeotiernes venstre flanke og athenerne ble så beseiret. Boeotiernes høyre flanke seiret også i mellomtiden og athenerne der flyktet. Da det athenske sentrum så at de to flankene var beseiret, flyktet også de. Rundt 500 boeotiere og 1000 athenere ble drept, inkludert Hippokrates. Boeotierne jaget athenerne til mørket senket seg. De fleste av athenerne kom seg tilbake til fortet i Delion hvor en boeotisk herald annonserte at de vanæret land som var hellig for boeotierne og at de måtte forlate området. Athenerne svarte at landet var nå deres og var nå hellig for dem og at de holdt det i selvforsvar mot boeotierne som var allierte av spartanerne. Etterspill. Ingenting skjedde de neste to ukene, men 2000 hoplitter fra Korint sluttet seg til boeotierne, i tillegg til andre tropper fra de forskjellige allierte. Boeotierne konstruerte en merkelig anordning som ifølge beskrivelsene til Thukydid ser ut til å ha vært en slags flammekaster. De brukte dette våpenet til å sette fyr på Delion og jage athenerne bort. Bare rundt 200 athenere ble drept, resten fikk flykte. Etter at Delion var tatt tilbake, ankom endelig Demosthenes og hans styrker, men mangelen på kommunikasjon mellom ham og Hippokrates betydde at hans ankomst var stort sett ubrukelig. Han gikk i land nær Sikyon, men ble raskt beseiret. I tillegg til på vise innovativ bruk av ny teknologi, brukte Pagondas planlagt taktisk krigføring for en av de første gangene i nedtegnet historie. I de tidligere århundrene hadde slag mellom greske bystater vært relativt enkle trefninger mellom tettpakkede formasjoner av infanteri som presset mot hverandre. Ved Delion brukte Pagondas dypere rekker, reserver, intervensjoner av kavaleri og gradvise endringer i taktikker under slaget. Dette ble senere utnyttet i de mer berømte handlingene til thebanske styrker i det følgende århundret, ledet av Epaminondas og andre. Litteratur. Delion Støle kirke. Støle kirke er en langkirke fra 1892 i Kragerø kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 215 plasser. Nomes Ark. "Nomes Ark" (1992) var et norsk talkshow og kulturmagasin som gikk på NRK-TV i 1992 med Petter Nome som programleder. Nome tok i hver episode mot ulike kultur-personligheter og diskuterte ulike tema knyttet opp til kultur. Av gjester kan en nevne de norske filmskaperne Svend Wam og Petter Vennerød som var aktuelle med filmen "Lakki". 3 Rips. "3 Rips" er en humoristisk tegneserie skapt av den norsk-russiske tegneren Natalya Kochergova på initiativ fra Fonna Forlag. Den blir trykt i søndagssideformat, dvs. som en stripe med to eller tre rader i farger. Tekstlig assistent for serien er Roald Waktskjold, forlagssjef i Fonna. Konseptet og figurene ble første gang presentert på Raptus Tegneseriefestival 2005, og de første stripene ble vist fram på arrangementet Vossastreken i 2006. Den 28. oktober 2006 år debuterte serien i avisa Hallingdølen. 3 Rips het først 3chix, men navnet ble forandret før lanseringen i Hallingdølen, muligens grunnet navnelikhet med den amerikanske stripeserien Six Chix. Rollefigurer. Serien dreier seg rundt tre venninner. Alle andre figurer, enten de er venner, kjærester, lærere eller foreldre, spiller foreløpig en nokså perifer rolle. Rødhårete, fregnete Sonya er den streite i gjengen. Hun observerer mer enn hun handler. Den høye brunetten Lydia er mer av en original. Hun er smart, utadvendt og kreativ. Dessuten er hun amatøroppfinner, og har blant annet oppfunnet en ekstra sterk tyggis som gir enorme bobler. Den bleke blondinen Natasha er innadvendt, blir lett irritert og sier ikke så mye. Også hun blir regnet for å være sær, men i motsetning til Lydia virker det som hun er sær med vilje. Mina Shaddel. Mina Shaddel (født 1989 i Elverum) er en norsk regissør og manusforfatter som er utdannet fra The European Film College. Hun har laget kortfilmer som: "Skal, skal ikke?" (2005), "På fri fot" (2004), "Nattbøylen" (2006), "Møtet", "Målet", "Fortell Henne!", "Divone", "Vendepunktet" og "8-1". Shaddels siste filmer er blant annet "Hell Hotell" (engelsk film). "Hell Hotell" var et europeisk samarbeidsprosjekt med den store filmskaperen Sławomir Idziak (fotograf på Harry Potter, Blå, King Arthur, Black Hawk Down (som han ble oscarnominert for) som hovedprodusent. Mina var i denne produksjonen en av seks utvalgte regissører, og hun representerte Norge. Hun var statistansvarlig på spillefilmen "Tomme Tønner" sommeren 2009. Mina Shaddel satt i Amandusjuryen i 2008 med blant annet Ane Dahl Torp, hvor hun også holdt foredrag og viste filmen "Målet" under festivalen. Brunkeberg kirke. Brunkeberg kirke er en korskirke fra 1790 i Kviteseid kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 216 plasser. Spesiell dåpsengel, fint krusifiks over alteret, naive, men dramatiske bibelske motiver malt på himlingens midtparti. Byggmester var Saamund Gjersund fra Morgedal. Malerarbeidet ble gjort av Aslak Nestestog fra Vinje. Døpefonten ble laget av Aasmund Saamundsen Nordgaard, som senere ble medlem av det overordentlige Storthing i 1814. Jærmuseet. Jærmuseet er regionalt vitensenter for Sørvestlandet og regionmuseum for kommunane Randaberg, Sola, Sandnes, Gjesdal, Klepp, Time og Hå. Museet består blant annet av Vitenfabrikken (tidligere Sandnes Museum på Krossens havremølle)i Sandnes, Vitengarden på Kvia, Garborgsenteret på Bryne, Tungenes fyr og flere mindre lokale anlegg. Jærmuseet er Årets Museum 2009 i Norge, og vann den europeiske Micheletti Award 2009 for beste teknologiske museum. Anlegga har noe forskjellig hovedtema som blant annet vitenskap, jærsk historie, kultur og næringsliv i fortid og samtid. Museet ble grunnlagt i 1985 av jærkommunene Sandnes, Sola, Randaberg, Hå, Klepp, Time og Gjesdal. Museet er organisert som stiftelse. Hovedkontoret ligger på Vitengarden på Nærbø. Stiftelsen gir ut årboka "Sjå Jæren". Avdelinger. Jærmuseet driver også det omreisende vitensenteret Science Circus, som reiser til grunnskoler i Rogaland og Agder. Alphaville. Alphaville er en tysk rock- og synthpopgruppe som ble dannet i 1983 og tok navnet etter filmen "Alphaville" av Jean-Luc Godard. Deres debutalbum "Forever Young" hadde hitene «Sounds Like a Melody», «Forever Young» og «Big in Japan» i 1984. Vokalist i gruppen er Marian Gold (eg. Hartwig Schierbaumm født 24. mai 1954 i Herford) og de øvrige medlemmene var fra starten Frank Mertens (eg. Frank Sorgatz) og Bernhard Lloyd (eg. Bernhard Gößling). Frank Mertens forlot gruppen og ble erstattet av Ricky Echolette (eg. Wolfgang Neuhaus) innen den siste singelen «Jet Set» ble gitt ut fra albumet "Forever Young". Bernhard Lloyd forlot offisielt gruppen 18. mars 2003. Gruppens senere utgivelser har aldri nådd debutalbumets store salgstall. Endrekyrkja. Endrekyrkja er en kirke bygd som en stavkirke i Kviteseid kommune, Telemark fylke. Marian Gold. Marian Gold; egentlig Hartwig Schierbaumm (født 26. mai 1954 i Herford i Nordrhein-Westfalen) er vokalist i den tyske popgruppen Alphaville. Han flyttet i 1980 til Münster og innledet her sin musikalske karriere i det syv mann store kunstnerkollektivet «Nelson Community» i 1981. I 1982 grunnla han sammen med Bernhard Lloyd og Frank Mertens poptrioen "Forever Young" som også ble navnet til Alphavilles debutalbum. Navnet Alphaville tok han fra en film med samme navn av Jean-Luc Godard. Som frontfigur i Alphaville var han sentral gjennom sin høye tenor stemme og androgyne framføring. Fjågesund kirke. Fjågesund kirke er en kirke fra 1916 i Kviteseid kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 108 plasser. Navan. Navan er administrasjonsbyen i Meath i Republikken Irland. Den ligger ved hovedveien N3 og elvene Blackwater og Boyne. og var ved folketellingen i 2002 den niende største og den raskest voksende byen i landet. Siden tellingen i 1996 hadde befolkningstallet vokst med hele 51,6%. Det katolske bispedømmet Meath hadde tidligere sete i Navan, men dette ble flyttet til Mullingar i Westmeath. Europas største bly- og sinkgruve, Tara Mines, ligger utenfor Navan. Nær byen finner man Brú na Bóinne med neolittiske monumenter, Tara, Skryne, Slane, Kells og Trim. Tradisjonelt har teppeproduduksjon vært en viktig industri i Navan, og møbelindustrien har også stått sterkt. Begge er i nedgangstider, og mange selskaper har flyttet produksjonen til lavkostland. Allikevel har den keltiske tiger ført til betydelig vekst, ikke minst på grunn av at det bare er rundt fem mil til Dublin slik at mange pendlere har slått seg ned der. Kommunikasjon. Det var tidligere passasjertog mellom Clonsilla og Navan, men denne ble lagt ned i 1963. Det store antallet pendlere må derfor bruke bil eller buss, og selv om N3 gir rask forbindelse til hovedstaden er det ønsker om å få opprettet en ny passasjerlinje Linjen som går gjennom byen brukes fremdeles av Iarnród Éireann til godstrafikk. Kjente innbyggere. Blant kjente personer fra Navan finner man Francis Beaufort, kjent for vindskalaen, skuespilleren Pierce Brosnan som bodde der i barndommen, TV-personligheten Hector Ó hEochagáin og komikerne Dylan Moran og Tommy Tiernan. May Morris. May Morris som en ung pike, 1872, av Dante Gabriel Rossetti.May Morris (født 1863, død 1938) (dåpsnavn "Mary Morris") var en engelsk kunsthåndverker og formgiver. Hun var den yngste datteren til den pre-rafaelittiske kunstneren og formgiveren William Morris og kunstnermodellen Jane Burden Morris. Som ung pike satt May Morris ofte modell for flere av pre-rafaelittene, blant annet Dante Gabriel Rossetti og faren William Morris. May og søsteren Jenny ble født i den tiden da familien bodde Morris' egendesignede hus i Kent, kalt «Red House».May Morris var en innflytelsesrik broderer og formgiver, skjønt hennes bidrag blir ofte overskygget av hennes fars, en ruvende skikkelse innenfor den engelsk kunsthåndverkstradisjonen «Arts and Crafts». May lærte brodering fra sin mor og sin tante Bessie Burden som begge var blitt opplært av William Morris. Morris har fått æren for gjenopplivingen av friformbrodering i en stil som kan bli karakterisert som kunstbrodering. Kunstbrodering framhevet frihåndssying og delikat nyansering i silketråd, og ble ment for å oppmuntre til at broderen kunne uttrykke seg kunstnerisk, og da i skarp kontrast til såkalt Berlin-ullarbeid i skarpe farger og «male-ved-nummer»-estetikken som hadde dominert det mest av hjemmebrodering på midten av 1800-tallet. Hennes søster Jane Morris fulgte samme spor som May, men det var May som i 1885 tok over ledelsen av firmaet Morris & Co.s broderiavdeling da hun fortsatt var i begynnelsen av 20-årene. Grunnen var at Jenny led av en seriøs form for epilepsi som i tider gjorde henne til invalid, og tvang henne til å tilbringe tid på institusjoner. Faren William var spesielt svak for Jenny og mange av hans mest vare og kjærlige brev var skrevet til henne. May Morris var også en aktivist for sosialismen sammen med sin far på 1880- og 1890-tallet. Ved århundreskiftet var hun lærer i brodering ved "Central School of Arts & Crafts" i London (i dag Royal School of Needlework) og ved Birminghams "Municipal School of Art". Hun ble en ledende skikkelse innenfor den hovedsakelig mannsdominerte Arts and Crafts-bevegelsen. "The Collected Works of William Morris", som besto av 24 bind, var redigert av henne og utgiveren, og hvor hun hadde skrevet introduksjonen. Verket kom ut i årene 1910–1915 og inneholdt mange forklarende detaljer fra Morris’ karriere og om hans familieliv. Hun fikk også bygget to hus som ble bygget i den stil som hennes far hadde rendyrket. Disse står fortsatt i landsbyen Kelmscott i Cotswolds i England. Litteratur. Morris, May Morris, May O.J. – ute på prøve. "O.J. – ute på prøve" var en norsk humorserie som gikk på NRK-TV høsten 1994 med Otto Jespersen som programleder og i andre roller. Denne serien introduserte flere av Jespersens mest kjente karakterer, deriblant kriminalinspektør Wirrum, ambulansesjåføren Frank og «Friskusen». Med seg på laget hadde han Jan Pande-Rolfsen som hadde en fast sekvens med filosofiske betraktninger og som alltid begynte med åpningsreplikken «Livet er herlig dere!». Med på laget var også Morten Faldaas som blant annet spilte inspektør Wirrums assistent Foster, og «den ensomme rytter». Serien inneholdt mye svart humor og var både elsket og hatet av seerne. Dette var den første TV-serien med Jespersen som programleder. Serien fikk fire oppfølgere, derav tre serier med «O.J.» som ensom programleder, samt "Trotto Libre", som Jespersen laget i samarbeid med Trond Kirkvaag. Programmet ble beskrevet som en suksess og hadde mellom 600 000 og 700 000 seere. Kilen kapell. Kilen kapell er en langkirke fra 1958 i Kviteseid kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 88 plasser. Kviteseid gamle kirke. Kviteseid gamle kirke (Kviteseid gamle kyrkje) er en langkirke fra rundt år 1260 i Kviteseid kommune, Telemark fylke. Byggverket er i stein og har omtrent 200 sitteplasser i alt med skip og galleri. Kirken er bygd i romansk stil Datering til 1260 er gjort etter dendrokronologisk analyse av årringer i trekonstruksjoner i kirken. Tidligere har man, ut fra stilanalyse etc. datert kirken til 1100-tallet. John Arbuthnot Fisher. John Arbuthnot Fisher (født 25. januar 1841 i Rambodde på Ceylon, død 10. juli 1920) var en britisk admiral kjent for sitt arbeid med reform av den britiske marinen. Han hadde en stor innflytelse på Royal Navy i en karriere som varte over 60 år; den startet i en tid med seilskip av tre bevæpnet med munnladningskanoner og endte når slagskip, ubåter og de første hangarskip hadde gjort sitt inntog. Den energiske, reformbevisste Jackie Fisher blir ofte sett som Storbritannias største admiral, etter Horatio Nelson. Fischer, John Arbuthnot Fischer, John Arbuthnot Fischer, John Arbuthnot Kviteseid kirke. Kviteseid kirke er en langkirke fra 1915 i Kviteseid kommune, Telemark fylke. Kirken ble innviet juni 1916. Byggverket er i stein og har 294 plasser. USS «Saratoga». USS «Saratoga» har vært navnet på seks fartøy i United States Navy. De har har hatt navnet "Saratoga" etter det viktige Slaget ved Saratoga i den amerikanske uavhengighetskrigen. «Lützow» (1939). «Lützow» var en tung krysser, den 5. i Admiral Hipper-klassen. «Lützow» (1939) må ikke forveksles med den eldre «Lützow» (1931) som deltok under den tyske invasjonen i Oslofjorden 9.april. For mer detaljer om Hipper-klassen – se «Admiral Hipper» (1937) Bryting under Sommer-OL 1912. Bryting var med på det olympiske programmet for fjerde gang 1912 i Stockholm. Det var totalt fem ulike klasser, alle i gresk-romersk stil og kun for menn. Finalekampen i lett tungvekt ble uavgjort etter ni timer bryting og begge finalistene ble erklært som sølvmedaljører! Vrådal kirke. Vrådal kirke er en langkirke fra 1886 i Kviteseid kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Welsh corgi cardigan. Welsh corgi Cardigan (FCI #038) er en kortbeint gjeterhund med opprinnelse i Storbritannia. Opprinnelse og alder. Det eksisterer flere ulike teorier om corgiens opphav, hvorav flere inkluderer et opphav fra nordiske spisshunder som ble bragt til landet av vikingene. Mange mener at "Cardigan" ble introdusert av kelterne i Wales, men det har aldri blitt ført bevis for noe av dette. Man vet imidlertid at dagens Welsh corgi cardigan og Welsh corgi Pembroke begge er resultater av krysninger med tilsvarende hunder på 1800-tallet. Før dette var variasjonen større. De ble skilt som hunderaser i 1934. Bruksområde. Corgi var opprinnelig drivende gjeterhunder som drev storfe og sau med å bite det i hasene og bena. I Storbritannia blir den fortsatt brukt som gjeterhund, men den er mer populær som familiehund, både i hjemlandet og i andre land. Rasen har imidlertid fortsatt mange flotte egenskaper som brukshund. Den er blant annet benyttet som både narkotikahund og redningshund. Rasen har også ypperlige egenskaper som gårdshund og vakthund. Lynne og væremåte. Welsh corgi cardigan er en robust, livlig, aktiv, utholden og oppmerksom hunderase som regnes som lojal, leken og rolig omkring barn. Som gjeterhunder flest trenger den rikelig med både psykiske og fysiske utfordringer for å trives maksimalt, men den tilpasser seg godt til de fleste typer boforhold (også mindre leiligheter). Pelsen er av en type som bør børstes daglig. Nissedal kirke. Nissedal kirke er en korskirke fra 1764 i Nissedal kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 270 plasser. Slaget ved Amfipolis. Slaget ved Amfipolis ble utkjempet i 422 f.Kr. under Peloponneskrigen mellom Athen og Sparta. Det var kulminasjonen av hendelsene som begynte i 424 f.Kr. med spartanernes erobring av Amfipolis. Erobringen av Amfipolis. Vinteren 424/3, rundt samtidig med slaget ved Delion, beleiret den spartanske generalen Amfipolis, en athensk koloni i Thrakia ved elva Struma. Byen ble forsvart av den athenske generalen Eukles som sendte etter hjelp fra Thukydid som var stasjonert i Thasos med syv athenske skip. For å erobre byen før Thukydid ankom, tilbød Brasidas å la alle som ønsket å bli værende beholde eiendommene sine og tilbød trygt leide til de som ønsket å dra. Amfipolis overgav seg, til tross for protester fra Eukles. Thukydid ankom i havnen Eion i nærheten samme dag som byen overgav seg og forsvarte havnen med hjelp av dem som hadde forlatt Amfipolis. Imens begynte Brasidas å alliere seg med flere thrakiske landsbyer, i tillegg til Perdikkas av Makedonia, og han angrep andre landsbyer i området som Torone. Athenerne var redde for at deres andre allierte raskt ville kapitulere, slik Amfipolis hadde gjort, dersom Brasidas tilbød dem gunstige betingelser. Thukydid som gjenfortalte erobringen av Amfipolis i sin "Historien om Peloponneserkrigen", er ofte regnet som delvis eller helt ansvarlig for Amfipolis' fall. Noen har sett på hans handlinger som «grov forsømmelse», selv om han hevdet at han ikke var i stand til å ankomme tidsnok til å redde byen. Han ble kalt tilbake til Athen hvor han ble stilt for retten og sendt i eksil. Våpenhvilen. I respons til byens fall signerte Athen og Sparta en våpenhvile. Athen håpet at de kunne befeste flere byer i forberedelse for fremtidige angrep fra Brasidas, og spartanerne håpet at Athen ville returnere fangene som ble tatt i slaget ved Sfakteria tidligere i 424. Ifølge betingelsene i våpenhvilen, «er det foreslått at hver side burde forbli sitt territorium og holde det som de nå holder...Våpenhvilen skal vare i ett år.» Mens forhandlingene pågikk, tok Brasidas Skione og nektet å gi den tilbake da nyheten om avtalen ankom. Den athenske lederen Kleon sendte en styrke for å ta den tilbake, på tross av avtalen. Slaget. Da våpenhvilen tok slutt i 422, ankom Kleon i Thrakia med en styrke på 30 skip, 1200 hoplitter og 300 kavalerister sammen med mange andre tropper fra Athens allierte. Han tok tilbake Torone og Skione. Ved Skione ble den spartanske kommandanten Pasitelidas drept. Han plasserte seg så ved Eion, mens Brasidas plasserte seg ved Kerdylium. Brasidas hadde rundt 2000 hoplitter og 300 kavalerister, i tillegg til noen styrker i Amfipolis, men han følte ikke at han kunne beseire Kleon i et oppstilt slag. Brasidas flyttet så sine styrker tilbake til Amfipolis, og Kleon flyttet seg mot byen i forberedelse til kamp. Da Brasidas ikke kom ut, Antok Kleon at der ikke ville bli noe angrep, og han begynte å flytte styrkene sine tilbake til Eion. På dette tidspunktet beveget Brasidas seg ut fra Amfipolis og angrep de uorganiserte athenske styrkene. I kaoset som fulgte, ble Brasidas dødelig såret, men athenerne innså ikke dette. Kleon ble også drept da han ble angrepet av den spartanske kommandanten Klearidas. Hele den athenske hæren flyktet tilbake til Eion, men rundt 600 av dem ble drept før de nådde havnen. Bare syv andre spartanere ble drept. Etterspill. Brasidas levde lenge nok til å høre om sin seier, og han ble gravlagt i Amfipolis. Innbyggerne begynte å regne ham som grunnleggeren av byen. Etter slaget ønsket hverken athenerne eller spartanerne å fortsette krigen, og Nikiasfreden ble signert i 421 f.Kr. Denne avtalen ble til slutt brutt. Thukydid ble sendt i eksil for sin manglende evne til å forsvare Amfipolis, dermed endte perioden av krigen som han observerte som øyenvitne. Litteratur. Amfipolis Christofer Owe. Christofer Owe er en fotograf og filmskaper, og er kjent for å ha laget fjernsyns-dokumentaren Naive Norge. Filmen er en sjangeroverskridende produksjon som ble sendt på TV2. "Naive Norge" ble den mest omtalte dokumentar i norske medier i 2006. Han har levert dokumentarer til norske tv-kanaler siden 1994. Langskipet Haakon Haakonsson. Langskipet Haakon Haakonson er en rekonstruksjon av et vikingskip, og navnet på foreningen som forvalter skipet. Foreningen har sin base i Bergen, og medlemmene foretar regelmessige turer med skipet både i inn- og utland. Knattspyrnufélag Reykjavíkur. Knattspyrnufélag Reykjavíkur (islandsk for Reykjavík fotballklubb) er en sportsklubb fra Reykjavík på Island. KR ble grunnlagt 16. februar 1899. Foruten fotball, som er sporten som klubben har spesialisert seg på, bedriver KR sportene; basketball, badminton, bordtennis, bowling, dart, håndball, skisport, islandsk bryting og svømming Fotballaget. KRs fotballag trenes av Logi Ólafsson. Laget spiller sine hjemmekamper på KR-völlur som har 2.600 sitteplasser og 1.400 ståplasser. Tidligere spilte laget på Laugardalsvöllur. KR spiller i Islands øverste liga Úrvalsdeild, og de har vunnet 24 ganger, det er ingen andre klubber som har vunnet Úrvalsdeild flere ganger. Spillere. 1 Þórður Ingason 22 Jeff Andri Einarsson 29 Lars Ivar Moldskred 2 Grétar Sigfinnur Sigurðsson 7 Skúli Jón Friðgeirsson 15 Egill Jónsson 18 Mark Rutgers 25 Eggert Rafn Einarsson 30 Jordão Diogo 16 Dofri Snorrason 4 Bjarni Guðjónsson 8 Baldur Sigurðsson 9 Óskar Örn Hauksson 17 Hroar Sigurðsson 19 Ingólfur Sigurðsson 20 Gunnar Örn Jónsson 21 Guðmundur Reynir Gunnarsson 6 Kjartan Finnbogason 10 Björgólfur Takefusa 23 Guðjón Baldvinsson Fekting under Sommer-OL 1912. Fekting under Sommer-OL 1912. Fekting var med på OL-programmet for femte gang 1912 i Stockholm under de femte olympiske sommerlekene. Det ble konkurrert om fem olympiske titler, tre individuelle og to i lag, alle for menn. Det ble fektet med florett individuelt og med sabel og kårde både individuelt og i lag. Njardar Vikinglag. Njardar Vikinglag er en organisasjon som jobber med å formidle historie fra vikingtiden. Laget. Laget ble stiftet 20. november 2005 og har sin base i Gudvangen. Njardar Vikinglag hadde i overkant av 100 betalende medlemmer per 2008. De utgir nyhetsbrevet Njardarnytt og har diskusjonsforum på Internett. Leder frem til 2009 er Georg Hansen. Aktiviteter. Medlemmene jobber med å bygge en vikinglandsby i Gudvangen, og hvert år arrangerer laget vikingmarked i Gudvangen. De har også laget vikingbåten «Njardar». Laget holder også kurs i gamle håndarbeidsteknikker og bueskyting med langbue. De holder oppvisning på vikingmarkeder og festivaler, museer og historiesentre i inn- og utland. Treungen kirke. Treungen kirke er en langkirke fra 1863 i Nissedal kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Arkitekt P.H. Holtermann. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv358 og Rv41. UB40. UB40 er en britisk pop og reggaegruppe, startet i 1978 i Birmingham, England. "UB40" har tatt sitt navn fra et søknadsskjema for arbeidsledighetstrygd (Unemployment Benefit, Form 40'") og er slik en benevnelse for en arbeidsledig person. Gruppen er sterkt influert av Bob Marley, og deres største hits er med Neil Diamonds «Red Red Wine». En annen hit gruppen har hatt er «Kingston Town», samt gjennombruddssangen «Food for Thought» fra 1980. Guaraní (språk). Guaraní er et tupiansk språk som tales i Argentina, Bolivia, Brasil og Paraguay i Sør-Amerika. Det tilhører tupí-guaraní-språkene. Det er offisielt språk i Paraguay (sammen med spansk), hvor det tales av 94 % av innbyggerne. Det er dermed det eneste indianske språket i Amerika som har flere talere enn det europeiske kolonispråket i et land. Guaraní er også offisielt språk i de argentinske provinsene Corrientes og Misiones. Guaraní er det eneste indianske språket der majoriteten av brukerne ikke er indianere. Dette er ikke vanlig i Amerika, hvor tendensen ellers er at man heller mot å bruke de mer prestisjetunge, offisielle språkene (i dette tilfellet spansk). Jesuittpresten Antonio Ruiz de Montoya, som skrev ei bok kalt "Tesoro de la lengua guaraní", beskrev guaraní som «så rikt og elegant at det kan måle seg med de mest berømte [språk]». Flåbygd kirke. Flåbygd kirke er en korskirke fra 1822 i Nome kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Fotball under Sommer-OL 1912. Fotball under Sommer-OL 1912. Elleve lag deltok i fotballturneringen i Stockholm 1912. Turneringen ble avviklet i cup-form mellom 29. juni og 4. juli. Norge. I kvartfinalen var Norges herrelandslag i fotball ledet av den engelske James Vincent Hayes. Det besto av keeper Ingolf Pedersen og forsvaret Per Skou og Einar Friis Baastad. Midtbanen var Harald Johansen, Charles Herlofson (kaptein) og Gunnar Andersen. Henry Reinholdt, Kristian Krefting, Hans Endrerud, Rolf Maartmann og Erling Maartmann Medaljevinnerne. Det britiske laget som vant turneringen. Helgen kirke. Helgen kirke er en langkirke fra 1735 i Nome kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Ringenes herre (filmserie). "Ringenes herre" er en filmtrilogi basert på boka "Ringenes herre" av J.R.R. Tolkien. Trilogien består av "Ringens brorskap" (2001), "To tårn" (2002) og "Atter en konge" (2003). Handlingen pågår i fantasiverdenen Midgard, den følger den unge hobbiten Frodo Lommelun på hans oppdrag er sammen med Ringens brorskap å ødelegge den ene ringen, og dermed eliminere den onde Sauron. Brorskapet blir brutt og Frodo fortsetter turen sammen med lojale Sam og den forræderske Gollum. Samtidig forener Gandalf og Aragorn, det frie folket i Midgard til kamp mot Sauron og hans allierte Saruman. Filmene er regissert av Peter Jackson og utgitt av New Line Cinema. Det er en av de dyreste filminnspillingene i historien med et budsjett på 270 millioner amerikanske dollar, prosjektet tok over åtte år og filmene ble filmet i Peter Jacksons hjemland New Zealand. Ringenes Herre var en stor finansiell suksess og filmene ligger på 11., 5. og 2. plass på listen over filmer med mest inntekter. Filmene var en stor suksess og de har til sammen vunnet 17 Oscar-statuetter. Holla kirke. Holla kirke er en langkirke fra 1867 i Nome kommune i Telemark. Byggverket er av tegl, bygget i nyromansk-nygotisk stil, og har 600 plasser. Arkitekt var P.H. Holtermann. Lande (Sarpsborg). Lande er en bydel i Sarpsborg kommune. Lokalisert øst for Tunevannet, har Lande navn etter en gård i området som på gammelnorsk het "Landir"; -flertall av land. Skuespiller Nils Ole Oftebro er oppvokst på Lande. Lande (Setesdal). Lande er et stedsnavn i Bygland kommune som ligger i Setesdal. En del av Lande slekten samt Greibrokk slekten m.m. stammer fra dette området. Even Thorkildsen Lande (1758–1833) som var med på dannelsen av Norges grunnlov i 1814 kommer fra Lande, og Landegården. Landsmarka kapell. Landsmarka kapell er en kirke fra 1895 i Nome kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Maorisk. Maorisk eller maori (maorisk: ', IPA:) er språket som snakkes av maoriene, den innfødte befolkninga på Ny-Zealand, hvor det har status som offisielt språk. Det er klassifisert som et østpolynesisk språk i nær slekt med rarotongansk, tuamotuansk og tahitisk, og noe fjernere med hawaiisk og markesisk, og enda fjernere med vestpolynesiske språk som samoansk, tokelauisk, niuisk og tongansk. I folketellinga i 2006 var det  som hevda de kunne ha en hverdagslig samtale på maorisk. Offisiell status. Ny-Zealand har tre offisielle språk: maorisk, engelsk og nyzealandsk tegnspråk. Maorisk ble offisielt språk i 1987, da "Maori Language Act 1987" ble gjort til lov. De fleste offentlige departementer og etater har tospråklige navn, og New Zealand Post bruker både engelske og maoriske stedsnavn i adresser. Maorisktalende har rett til å kommunisere med offentlige etater på maorisk, men i praksis krever dette som regel bruk av tolker. I en kjennelse i Det kongelige råd i 1994 ble Ny-Zealands regjering holdt ansvarlig for bevaringa av språket etter Waitangitraktaten fra 1840. Siden mars 2004 har regjeringa derfor finansiert Māori Television som delvis sender på maorisk. 28. mars 2008 åpna Māori Television sin andre kanal, Te Reo, som sender utelukkende på maorisk, uten undertekster eller reklame. I 2008 publiserte Land Information New Zealand den første lista over offisielle nyzealandske stedsnavn med makroner som indikerer lang vokal. Historie. Detalj fra utsmykninga av et tradisjonelt hus. Ifølge legendene kom maoriene til Ny-Zealand fra det mytiske stedet Hawaiki. Antropologer antar at de kom fra østlige Polynesia, trolig fra regionen rundt de sørlige Cookøyene eller Selskapsøyene, og seilte til Ny-Zealand i kanoer. Disse ankom trolig rund år 1280. Språket deres og dets dialekter utvikla seg i isolasjon fram til 1800-tallet. Siden 1800 har maorisk hatt en hendelsesfull historie. I begynnelsen av denne perioden var det hovedspråket på Ny-Zealand, men på 1860-tallet ble det et minoritetsspråk i skyggen av engelsk, som ble talt av nybyggere, misjonærer, gullgravere og handelsmenn. Sent i dette århundret introduserte kolonistene et skolesystem for alle nyzealendere, og fra 1880-tallet forbød de bruken av maorisk i skoleverket. Fram til andre verdenskrig var maorisk førstespråket til de fleste maorier, men etter dette gikk antall morsmålsbrukere drastisk ned. På 1980-tallet talte færre enn 20 % av maoriene språket godt nok til å kunne kalles morsmålsbrukere, og selv blant disse var det mange som ikke brukte det i det daglige. På 1980-tallet begynte maoriske ledere å se faren for at språket kunne dø ut, og starta programmer for å gjenopplive språket, som Kōhanga Reo-bevegelsen, som fra 1982 lærte småbarn maorisk fram til skolealder. Senere på 1980-tallet kom Kura Kaupapa Māori, et program for grunnskoler som underviser på maorisk. Klassifisering. Maorisk klassifiseres som et polynesisk språk, mer spesifikt et østpolynesisk språk i den tahitiske språkgruppa, som inkluderer rarotongansk (Cookøyene) og tahitisk (Tahiti og Selskapsøyene). Andre større østpolynesiske språk er hawaiisk, markesisk (Marquesasøyene) og rapanui (Påskeøya). Selv om alle disse er forskjellige språk er de likevel så like at Tupaia, en tahitier som reiste med James Cook i 1769–1770 effektivt kunne kommunisere med maoriene. Ortografi. Det moderne maoriske alfabetet har 20 bokstaver, hvorav to er digrafer: A, Ā, E, Ē, H, I, Ī, K, M, N, O, Ō, P, R, T, U, Ū, W, NG og WH. De første forsøkene på å skrive maorisk med det latinske alfabetet kom med Cook og andre tidlige reisende, med varierende grad av suksess. Konsonantene virker å ha vært det største problemet, men også midtre og endelige vokaler mangler i tidlige kilder. Fra 1814 prøvde misjonærer å definerer lydene i språket. I 1815 utga William Kendall en bok med tittelen "He Korao no New Zealand", som i dagens ortografi ville blitt skrevet "He Kōrero nō Aotearoa". Professor Samuel Lee etalberte i 1820 en ortografi basert på nordlige dialekter, i samarbeid med høvding Hongi Hika og Hongis yngre slektning Waikato, ved Universitetet i Cambridge. Lees ortografi er den som fortsatt brukes i dag, med to større endringer: tillegget av "wh" for å skille fonemet ustemt bilabial frikativ fra stemt labiovelar approksimant, og merking av lange vokaler. Makron har blitt den vanlige måten å merke dette på, men også dobbel vokal har blitt brukt Fonologi. Maorisk har fem vokalfonemer og ti konsonantfonemer. Vokaler. Vokallengde er fonemisk i maorisk, men det er som regel bare i dette brukes. I likhet med i de fleste andre polynesiske språk finnes det ikke diftonger i maorisk. Når to vokaler står ved siden av hverandre tilhører de forskjellige stavelser, og alle kombinasjoner av vokaler er mulig. Følgende tabell viser vokalfonemene i maorisk samt noen vanlige allofoner for noen av dem. Konsonanter. Konsonantene i maorisk listes i følgende tabell. Der man bruker et annet tegn i ortografien enn i det internasjonale fonetiske alfabetet står bokstaven som brukes i ortografien i hakeparentes. Morten Berner. Morten Berner (født 14. november 1946) er en norsk organisasjonsmann. Han er særlig kjent som leder av Grafill, norsk interesseorganisasjon for visuell kommunikasjon, fra 1991 til 2005. Siden har Berner arbeidet som prosjektleder samme sted. Morten Berner har i tillegg hatt styreverv innen bok- og designbransjen; Han var blant annet prosjektleder for Nasjonalbibliotekets innkjøpsordning for originalillustrasjoner, styremedlem i Kopinor og nettverket Ord & Bilde, som han var med å starte, samt leder for Nordisk visuell kommunikasjon (NVK). I 2007 mottok Morten Berner Bokkunstprisen for sin mangeårige innsats for å styrke fagene grafisk design og illustrasjon og for å fremme utgivelser av kvalitetsbøker. Lunde kirke (Nome). Lunde kirke er en langkirke fra 1872 i Nome kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Seks fot under. "Seks fot under" (engelsk originaltittel: "Six Feet Under") var en amerikansk tv-serie som gikk fra 2001 til 2005 i USA. I Norge er det NRK som har sendt serien fra 2003 til 2007. Den ble produsert avAlan Ball, Alan Poul, Robert Greenblatt og David Janollari. Serien handler om et familiedrevet begravelsesbyrå, Fisher & Sons Funeral Home, og tar for seg livene til familien Fisher. Handlingen er lagt til Los Angeles i nyere tid. Six Feet Under ble produsert av Actual Size Films og Greenblatt/Janollari Studio. Den første episoden ble sendt på HBO i 2001 og serien ble senere sendt i USA av kabelkanalen Bravo og dessuten i mange andre land. Seriens siste episode ble sendt 21. august 2005. Serien fikk svært positiv kritikk fra blant annet "Variety", "The Hollywood Reporter" og "The New York Times", og har også fått positiv omtale av både andre tvselskaper og begravelsesbyråer. Serien har blitt omtalt som en av de beste tvseriene noensinne. Til sammen vant serien 3 Golden Globe Award, 9 Emmy Awards og Best Supporting Actress i 2002. Frances Conroy fikk Best Actress in a Drama i Golden Globes i 2004. Serien vant også Screen Actors Guild-prisen i 2003 og 2004 for Best Ensemble for a Drama Series. Sammendrag av seriens handling. Nate Fisher (spilt av Peter Krause) er sønn av en begravelsesagent og blir etter dennes død, noe motvillig, medeier i firmaet sammen med sin bror David Fisher (spilt av Michael C. Hall). Fisher-familien består også av moren Ruth Fisher (Frances Conroy) og søsteren Claire Fisher (Lauren Ambrose). Andre viktige personer er familiens venn og medarbeider Fredrico Diaz (Freddy Rodriguez), Nates kjæreste Brenda Chanowith (Rachel Griffiths) og Davids kjæreste Keith Charles (Mathew St. Patrick). På ett nivå er serien et konvensjonelt familiedrama som tar for seg emner som forhold mellom mennesker, utroskap og religion. På et annet nivå er serien kjennetegnet av at den setter døden i fokus, og utforsker denne på mange nivåer; personlige, religiøse og filosofiske. Hver episode starter med et dødsfall (alt fra drukning, hjerteinfarkt eller krybbedød) og dette dødsfallet slår an tonen for resten av episoden. Dette tillater personene å reflektere over deres lykke og ulykke på måter som blir sett i lys av det relevante dødsfallet og dets etterspill. Serien har også en kraftig dose mørk humor og surrealisme. Et tilbakevendende trekk i serien består av at en av personene har en imaginær samtale med personen som døde i begynnelsen av episoden. Noen ganger er samtalen med en tilbakevendende person, særlig Nathanial Fisher Sr. som døde i første episode. Seriens skaper, Alan Ball, har uttalt at dette trekket viser hovedpersonens indre dialog ved å fremstille det som en vanlig samtale. Allikevel (som for eksempel med Nathanial Fisher Sr. på slutten av siste episode i første sesong) er det noen ganger ingen levende karakter som ser eller samhandler med den døde karakteren. Ved mange anledninger har de døde personene informasjon som de levende ikke kan ha, og derfor representerer de kanskje spekulasjon hos de levende om problemer som aldri fikk noen løsning før de angjeldende personer gikk bort. De tilsynelatende hverdagslige samtalene med de døde er også et genretrekk i magisk realisme. Hovedtemaer i serien. Hvem er disse menneskene i begravelsesbyråene som vi betaler for å hanskes med døden for oss? Hva gjør det med deres egne liv - å vokse opp i et hjem der det er døde kropper i kjelleren, å være barn og overraske faren din med et lik liggende på et bord; åpnet opp og han som arbeider på det? Hva gjør det med deg? "Six Feet Under" refererer ikke bare til å bli begravet som en død kropp, men til grunnleggende følelser og emosjoner som ligger under overflaten. Og når man er omgitt av død så virker det som at for å få en motbalanse så trenges det en viss intensitet i opplevelser; et behov for å flykte. Det er Nate med sin jakt på kvinner; det er Claire og hennes eksperimenter med farlige gutter og farlige stoffer; og det er Brendas hele seksuelle mani; det er David som har sex med en prostituert i et offentlig rom; det er Ruth som har forhold etter forhold; det er livskraften som tvinger seg opp gjennom all lidelse og sorg og depresjon. Serranoskinke. Serranoskinke (på spansk "el jamon serrano") er en type spansk spekeskinke av lokale hvite landsvin eller blandinger der slike griser inngår. Serranoskinke lages over hele Spania og kan sammenlignes med benevnelsen "norsk tradisjonsskinke". "Serrano" betyr "fra fjellene" og antyder at tradisjonell spansk spekeskinke oppsto der. Noen kaller den derfor "spansk fjellskinke". Smaken er mer framtredende og saltinnholdet lavere enn hos norske spekeskinker. Kjøttet er dessuten ofte mørere. Grisene fores med korn (mais) og urter. Skinken modnes stort sett i ett år. Som med mange andre produkter, finnes det her også mange lokale varianter. De beste skinkene hevdes å komme fra Treveléz og Teruel, men dette er en påstand som mangler dokumentasjon. Gris som skal brukes til produksjon av høykvalitets serranoskinke skal i følge spanske myndigheter være mer enn 8 måneder gammel når den slaktes, og slaktevekten skal være minst 115 kg. Griser som skal brukes til standard serranoskinke er gjerne opp mot 7 måneder gamle da de slaktes, og slaktevekten ligger på cirka 85–100 kg. Serranoskinke må ikke forveksles med den mer kostbare ibéricoskinken ("jamón ibérico"), som utelukkende lages av iberisk svin eller en blanding der denne griserasen inngår som den mest betydningsfulle (avhengig av kvalitet). Hiri motu. Hiri motu er et pidginspråk som tales på Papua Ny-Guinea. Språket er primært basert på motu, et austronesisk språk som også tales på Papua Ny-Guinea. Fonologi og grammatikk er imidlertid så forskjellig at hiri motu-brukere ikke kan forstå motu, selv om ordforrådet er meget likt. Hiri motu har både austronesiske og papuanske dialekter; de papuanske dialektene anses som standard. The Early Days. "The Early Days" er en DVD om begynnelsen til Iron Maiden og de fire første albumene – "Iron Maiden", "Killers", "The Number Of The Beast" og "Piece Of Mind". DVDen gir deg innblikk av dannelsen av Iron Maiden, og hvordan de første albumene ble produsert. DVDen inneholder masse videomateriale fra Maidens tidlige tourer, bl.a. "Live at the Rainbow 80", "Beast over Hammersmith 82" og "Live in Dortmund 83". I tillegg til konserten på Ruskin Arms i 1980, og alle musikkvideoene fra de fire første albumene. Sommeren 2005 la bandet ut på en verdensturne i forbindelse med denne DVDen, "The Early Days Tour". Her spilte de kun sanger fra de fire første albumene. Romnes kirke. Romnes kirke er en langkirke fra 1100 i Nome kommune, Telemark fylke. Byggverket er i mur og stein og har 130 plasser. Death on the Road. "Death on the Road" er et konsertalbum av Iron Maiden, utgitt 30. august 2005 som CD og LP og er innspilt under turneen etter albumet "Dance of Death". Den 6. februar 2006 kom så den første DVD-en, som inneholder hele konserten fra Westfalenhalle, i Dortmund, Tyskland den 24. november 2003. Den andre DVD-en inneholder intervju med bandet om produksjonen av albumet og deres forventninger til turneen. Ekstra materiale er intervju med scenearbeiderne om byggingen av scenen. Brantevik. Brantevik er et tettsted i Simrishamn kommune i Skåne län i Sverige. I 2005 hadde tettstedet 451 innbyggere. Ku og Kylling. "Ku og Kylling" er en amerikansk animert TV-serie som vises på Cartoon Network. Serien ble skapt av David Feiss i 1997, og ble avsluttet i 1999. Handling. Serien handler om ei ku, ironisk kalt Ku, og hennes storebror Kylling (som er en kylling). Deres foreldre er mennesker, og overkroppene deres blir aldri vist, bortsett fra en episode der man kan se at de ikke har noen overkropper i speilet. I de fleste episodene er «The Red Guy», en figur også kjent fra søsterserien "E.G. Vesel", inkludert. Han prøver som regel forgjeves å forhandle med Ku og Kylling. Det er ikke mange rollefigurer i serien, men blant de unevnte er Flem, Earl, Læreren og Superku, som er alter egoet til Ku. En annen karakter i serien som er lite med er Fetter Beinlaus. Han er fetteren til Ku og Kylling og har absolutt ingen bein i kroppen og kan derfor ikke bevege seg. Korintkrigen. Korintkrigen var en antikk gresk konflikt som varte fra 395 til 387 f.Kr., hvor Sparta kjempet mot en koalisjon av fire allierte stater, Theben, Athen, Korint og Argos, som innledningsvis ble støttet av Persia. Den utløsende faktoren i krigen var en lokal konflikt i det nordvestlige Hellas hvor både Theben og Sparta var involvert. Den dypere årsaken var fiendtlighet mot Sparta povosert frem av byens «ekspansjon i Lilleasia, Sentral– og Nord–Hellas...og til og med i vest.» Krigen ble utkjempet på to fronter, på land nær Korint og Theben og til sjøs i Egeerhavet. På land hadde spartanerne flere tidlige suksesser i betydelige slag, men klarte ikke å dra nytte av sin fordel, og kampene gikk snart i stillstand. Til sjøs ble den spartanske flåten avgjørende beseiret av en persisk flåte tidlig i krigen, en hendelse som i realiteten gjorde slutt på Spartas forsøk på å bli en sjømakt. Athen dro nytte av dette og satte i gang flere marine felttog i de senere årene av krigen, tok tilbake et antall øyer som hadde vært del av det opprinnelige athenske imperiet i det 5. århundre f.Kr. Perserne var alarmert av disse athenske suksessene, sluttet å støtte de allierte og begynte å støtte Sparta. Denne deserteringen tvang de allierte til å søke frede. Antalkidasfreden, vanligvis kjent som kongefreden, ble signert i 387 f.Kr. og gjorde slutt på krigen. Denne avtalen erklærte at Persia skulle kontrollere hele Jonia og at alle andre greske byer skulle være uavhengige. Sparta skulle være vokteren for denne freden med makt til å gjennomføre dens klausuler. Effekten av krigen ble derfor at Persia etablerte sin evne til å blande seg effektivt inn i gresk politikk og sikret Spartas hegemoniske stilling i det greske politiske system. Hendelser som førte til krigen. Fastlandet i antikkens Hellas Sparta hadde støtten til nesten alle greske stater på fastlandet samt Persia i Peloponneskrigen som sluttet i 404 f.Kr., og i månedene og årene som fulgte, hadde et antall av øystatene i Egeerhavet kommet under deres kontroll. Denne solide støtten var derimot snart fragmentert i årene etter krigen. Til tross for samarbeidet under krigen, fikk Sparta snart alene det som var tatt fra de beseirede statene og skatteinntektene fra det tidligere athenske imperiet. Spartas allierte ble ytterligere fremmedgjort da Sparta angrep og kuet Elis i 402. Elis var et medlem av det peloponnesiske forbund som hadde terget på seg spartanerne under Peloponneserkrigen. Korint og Theben nektet å sende styrker for å hjelpe Sparta i sitt felttog mot Elis. Theben, Korint og Athen nektet også å delta i en spartansk ekspedisjon til Jonia i 398. Thebanerne gikk til og med så langt som å avbryte et offer som den spartanske kong Agesilaos forsøkte å utføre i deres territorium før han dro. Agesilaos lyktes i sitt felttog mot perserne i Lydia til tross for fraværet av disse statene og rykket så langt inn i landet som Sardis. Satrapen Tissafernes ble henrettet for ikke å ha klart å stoppe Agesilaos, og hans erstatter, Tithraustes, bestakk spartanerne til å bevege seg nordover, inn i området til satrapen Farnabazos. Agesilaos gjorde dette, men samtidig begynte han å bygge en betydelig marine. Farnabazos var ute av stand til å beseire hæren til Agesilaos og bestemte seg for å tvinge Agesilaos til å trekke seg tilbake ved å skape problemer på det greske fastlandet. Han sendte Timokrates fra Rhodos, en asiatisk greker, for å distribuere penger til de største byene på fastlandet og oppfordre dem til å handle mot Sparta. Timokrates besøkte Athen, Theben, Korint og Argos og lyktes i å overtale mektige fraksjoner i hver av disse statene til å føre en antispartansk politikk. Thebanerne som tidligere hadde demonstrert sin antipati mot Sparta, satte i gang forberedelsene til krig. Tidlige hendelser (395 f.Kr.). Thebanerne var ikke villige til å konfrontere Sparta direkte, og valgte istedet å provosere frem en krig ved å oppmuntre deres allierte, lokrierne, til å samle inn skatt fra territorium som både Lokris og Fokis gjorde krav på. Fokis svarte med å invadere Lokris og plyndret lokrisk territorium. Lokriene appellerte til Theben om hjelm, og thebanerne invaderte fokisk territorium. Fokiene appellerte så til sin alliert, Sparta, og spartanerne som var glade for å ha en unnskyldning for å disiplinere thebanerne, beordret en generell mobilisering. En thebansk utsending ble sendt til Athen for å be om hjelp. Athenerne stemte for å hjelpe Theben, og det ble inngått en allianse mellom Athen og den boeotiske konføderasjonen. Den spartanske planen krevde to arméer, en under Lysander og den andre under Pausanias som skulle møtes og angripe den boeotiske byen Haliartos. Lysander ankom før Pausanias, lyktes i å overtale byen Orkomenos til å gjøre opprør mot den boeotiske konfødersjonen og rykket frem til Haliartos med styrkene sine og en styrke orkomenere. Der ble han drept i slaget ved Haliartos etter å ha ført sin styrke for nær murene til byen. Slaget endte uten avgjørelse, der spartanerne stod for tapene innledningsvis, men beseiret etterhvert en gruppe thebanere som forfulgte spartanerne i ulendt terreng hvor de hadde en ulempe. Pausanias ankom dagen etter, tok med seg likene til spartanerne under en våpenhvile og returnerte til Sparta. Der ble han stilt for retten med mulighet for dødsdom og flyktet til Tegea før han kunne bli dømt. I etterkant av disse hendelsene forberedte både spartanerne og deres motstandere seg for at hardere krigføring. Sent i 395 gikk Korint og Argos inn i krigen som likestilte allierte med Athen og Theben. Et råd ble dannet i Korint for å ta seg av sakene til denne alliansen. De allierte sendte så utsendinger til et antall mindre stater og mottok støtten til mange av dem. Spartanerne var alarmert av denne utviklingen og var forberedt på å sende ut en hær mot denne nye alliansen. De sendte en budbringer til Agesilaos som beordret ham tilbake til Hellas. Ordrene var en skuffelse for Agesilaos som hadde sett frem til ytterligere felttog i Asia, men han dro hjemover med sin styrker, krysset Hellespont og marsjerte vestover gjennom Thrakia. Krigen på land og til sjøs (394 f.Kr.). De allierte samlet en stor hær ved Korint etter en kort trefning mellom Theben og Fokis hvor Theben seiret. En betydelig styrke ble sendt ut fra Sparta for å utfordre denne styrken i slaget ved Nemea. Styrkene møttes ved det uttørkede elveleiet til Nemea i korintisk territorium hvor spartanerne vant en betydelig seier. Som så ofte i hoplittenes slag, seiret den høyre flanken til hver hær, der spartanerne beseiret athenerne, mens thebanerne, argivene og korinterne beseiret de forskjellige peloponneserne som stod ovenfor dem. Spartanerne angrep så og drepte et antall argiver, korintere og thebanere idet disse styrkene returnerte fra forfølgelsen av de beseirede peloponneserne. Koalisjonsarméen mistet 2800 menn, mens spartanerne og deres allierte mistet rundt 1100. Den neste betydelige hendelsen i krigen fant sted til sjøs hvor både perserne og spartanerne hadde samlet store flåter under Agesilaos felttog i Asia. Ved å samle skip fra statene i Egeerhavet under sin kontroll, hadde Agesilaos satt sammen en styrke på 120 triremer som han plasserte under kommandoen til sin svigerbror Peisander som aldri hadde hatt en lignende kommando før. Perserne hadde i mellomtiden samlet en styrke av fønikere, kilikere og kyprioter under ledelsen til den erfarne athenske admiralen Konon som hadde tatt Rhodos i 396. Disse to flåtene møttes i slaget ved Knidos i 394. Spartanerne kjempet bestemt, særlig i nærheten av Peisanders skip, men ble til slutt overveldet. Et stort antall skip ble senket eller erobret, og den spartanske flåten ble i realiteten fjernet fra havet. Etter denne seieren seilte Konon og Farnabazos langs kysten av Jonia og fjernet spartanske guvernører og garnisoner fra byene, selv om de mislyktes i å svekke de spartanske basene i Abydos og Sestos. Agesilaos hadde på dette tidspunktet ankommet Boeotia etter å ha tilbakevist angrep fra thessalierne under sin marsj gjennom deres territorium. I Boeotia ble han møtt av en hær som var samlet fra de forskjellige statene i den antispartanske alliansen. Agesilaos' styrke fra Asia bestod for det meste av frisatte heloter og innleide veteraner i Ti tusen og ble styrket av en halvt regiment spartanere fra Orkomenos og et halvt regiment som ble transportert over Korintbukta. Disse hærene møtte hverandre i slaget ved Koronea i thebansk territorium. I likhet med Nemea seiret begge de venstre flankene, der thebanerne brøt gjennom, mens resten av de allierte ble beseiret. Da de så at resten av styrkene hadde blitt beseiret, omgrupperte thebanerne for å bryte seg tilbake til sin egen leir. Agesilaos møtte deres styrke front mot front, og i kampen som fulgte ble et antall thebanere drept før resten klarte å bryte seg gjennom og slutte seg til sine allierte igjen. Etter denne seieren seilte Agesilaos med sin hær over Korintbukta og returnerte til Sparta. Senere hendelser (393 til 388 f.Kr.). Hendelsene i 394 etterlot spartanerne med overtaket på land, men svekket til sjøs. Koalisjonsstatene klarte ikke å beseire den spartanske falanksen på slagmarken, men hadde klart å holde alliansen sterk og forhindret spartanerne fra å bevege seg fritt i det sentrale Hellas. Spartanerne ville i de neste årene fortsette å forsøke å slå Korint eller Argos ut av krigen. Imens forsøkte de antispartanske allierte å beholde sin enhet mot Sparta, mens Athen og Theben dro fordel av Spartas opptatthet med å utvide sin makt i områder de tradisjonelt hadde dominert. Persisk assistanse, gjenoppbyggingen ved Athen, sosial kamp i Korint. Konon og Farnabazos seilte i 393 til fastlandet i Hellas hvor de raidet kysten av Lakonia og tok øya Kythera hvor de satte en garnison og en athensk guvernør. De seilte så til Korint hvor de distribuerte penger og oppfordret medlemmene til rådet til å vise den persiske kongen at de kunne stoles på. Farnabazos sendte så Konon med betydelige midler og en stor del av flåten til Attika hvor han sluttet seg til gjenoppbyggingen av De lange murene fra Athen til Pireus, et prosjekt som opprinnelige ble satt i gang av Thrasybulos i 394. Med hjelp av roere fra flåten og arbeidere betalt med de persiske pengene, ble byggingen snart fullført. Athen dro raskt fordel av disse murene, og en flåte silre for å ta øyene Skyros, Imbros og Lemnos hvor de etablerte klerouky (borgerkolonier). Omtrent på denne tiden brøt det ut en sosial kamp i Korint mellom det demokratiske partiet og det oligarkiske partiet. Demokratene, støttet av argivene, startet et angrep på sine motstandere, og oligarkiene ble drevet ut av byen. Disse eksilantene dro til spartanerne som på dette tidspunktet var basert i Sikyon, for å få støtte, mens athenerne og boeotierne kom for å støtte demokratene. I et angrep om natten lyktes spartanerne og eksilantene i å ta Lekaeum, Korints havn ved Korintbukta og beseiret hæren som kom for å utfordre dem dagen etter. De antispartanske allierte forsøkte så å ta Lekaeum, men spartanerne angrep og drev dem tilbake. Fredskonferanser slår feil. Spartanerne sendte i 392 en ambassadør, Antalkidas, til satrapen Tiribazos i håp om å vende perserne mot de allierte ved å informere dem om Konons bruk av den persiske flåten som begynte å gjenoppbygge det athenske imperiet. Atheneren hørte om dette og sendte Konon og flere andre for å tale sin sak ovenfor perserne. De informerte også sine allierte, og Argos, Korint og Theben sendte utsendinger til Tiribazos. Ved konferansen som fulgte, foreslo spartanerne en fredsavtale basert på uavhengigheten til alle stater. Dette ble avslått av de allierte, siden Athen ønsket å holde på områdene de hadde tatt i besittelse i Egeerhavet, Theben ønsket å beholde sin kontroll over det boeotiske forbundet og Argos hadde allerede planer om å assimilere Korint inn i sin stat. Konferansen feilet, men Tiribazos var alarmert over Konons handlinger, arresterte ham og gav i hemmelighet spartanerne penger til å utruste en flåte. Konon flyktet raskt, men han døde kort tid etterpå. En ny fredskonferanse ble holdt i Sparta samme år, men forslagene der ble igjen avslått av de allierte, både på grunn av implikasjonen i det autonomiske prinsippet, men også fordi Athen var rasende på at betingelsene som ble foreslått hadde inkludert at de joniske grekerne skulle avstås til Persia. I etterkant av den mislykkede fredskonferansen i Persia returnerte Tiribazos til Susa for å rapportere om hendelsene, og en ny general, Struthas, ble sendt for å ta kommandoen. Struthas fulgte en antispartansk politikk, noe som fikk spartanerne til å beodre sin kommandant i regionen, Thibron, om å angripe ham. Thibron lyktes i å herje i det persiske territoriet en stund, men ble drept sammen med noen av sine menn da Struthas tok et av hans dårlig organiserte plyndretokt i et bakholdsangrep. Thibron ble senere erstattet av Difridas som lyktes bedre i plyndringen, sikret et antall mindre suksesser og tok til og med Struthas svigersønn til fange, men han klarte aldri å oppnå dramatiske resultater. Lekaeum og erobringen av Korint. Korint og det omkringliggende territoriet Ved Korint fortsatte det demokratiske partiet å holde selve byen, mens eksilantene og deres spartanske støttespillere holdt Lekaeum. Derfra plyndret de den korintiske landsbygda. Agesilaos drev et felttog i området i 391 og lyktes i å ta flere befestede punkter sammen med et stort antall fanger og bytte. Mens Agesilaos var i en leir og foreberedte seg til å selge sitt bytte, vant den athenske generalen Ifikrates med en styrke sammensatt nesten fullstendig av lette tropper og peltaster en betydelig seier mot det spartanske regimentet som var stasjonert ved Lekaeum i slaget ved Lekaeum. Ifrikates dro fordel av spartanernes mangel på peltaster i slaget og trakasserte gjentatte ganger regimentet med å slå til og trekke seg tilbake. De utmattet spartanerne til de brøt og flyktet. På dette tidspunktet ble et antall av dem slaktet. Agesilaos dro hjem kort tid etter disse hendelsene, men Ifikrates fortsatte å drive felttog rundt Korint, tok tilbake mange av de befestede punktene som spartanerne tidligere hadde tatt, men han klarte ikke å ta Lekaeum. Disse hendelsene blir best beskrevet av Xenofon. Han drev også felttog mot Flios og Arkadia og vant en betydelig seier mot fliaserne og plyndret territoriet til arkadiene da de nektet å møte hans styrker. En arigivisk hær kom etter denne seieren til Korint og ved å ta Akrokorint var Argos og Korint i realiteten slått sammen. Grensesteinene mellom Argos og Korint ble revet ned, og borgerskapet til de to byene ble slått sammen. Senere felttog. Etter Ifikrates seire nær Korint ble det ikke ført flere betydelige felttog i den regionen. Felttogene fortsatte i Peloponnes og i nordvest. Agesilaos hadde lyktes i felttog i arivisk territorium i 391, og han satte i gang ytterligere to betydelige felttog før krigen sluttet. I det første av disse, i 389, krysset en spartansk ekspedisjonsstyrke Korintbukta for å angripe Akarnania, en alliert av den antispartanske koalisjonen. Agesilaos hadde innledningsvis vanskeligheter med å få tak på akarnianerne som holdt seg til fjellene og unngikk å møte ham direkte. Han klarte til slutt å trekke dem inn i et feltslag hvor akarnianerne ble omringet og mistet et antall menn. Han seilte så hjem over bukta. Året etter inngikk akarnianerne fred med spartanerne for å unngå ytterligere invasjoner. Agesipolis ledet en spartansk hær mot Argos i 388. Siden ingen argivisk hær utfordret ham, plyndret han landsbygda i en tid, og etter å ha fått flere dårlige tegn, dro han hjem. Spartanerne begynte å gjenoppbygge sin flåte etter nederlaget ved Knidos og hadde fått kontroll over Korintbukta gjennom kampene med Korint innen 392. Etter den mislykkede fredskonferansen i 392 sendte spartanerne en liten flåte under ledelsen til Ekdikos til Egeerhavet med ordre om å oligarker som var sendt i eksil fra Rhodos. Ekdikos ankom Rhodos, oppdaget at demokratene hadde full kontroll og var i besittelse av flere skip enn han hadde og ventet derfor ved Knidos. Spartanerne sendte da deres flåte fra Korintbukta under Teleutias for å hjelpe til. Teleutias plukket opp flere skip ved Samos og tok så kommandoen ved Knidos og ledet operasjonene mot Rhodos. Athenerne var alarmert over denne gjenoppstandelsen til den spartanske marine og sendte ut en flåte på 40 triremer under Thrasybulos. Han vurderte det slik at han kunne oppnå langt mer med felttog hvor den spartanske flåten ikke var enn ved å utfordre den direkte og seilte derfor til Hellespont. Han vant flere betydelige stater over på athensk side og innførte en toll på skip som seilte forbi Bysantium. Han gjeninnsatte dermed en intakt som athenerne hadde vært avhengig av sent i Peloponneserkrigen. Han seilte så til Lesbos hvor han med støtte fra mytilenene beseiret de spartanske styrkene på øya og vant et antall byer over på athensk side. Men mens han fremdeles var på Lesbos, ble Thrasybulos drept av raidere fra byen Aspendos. Spartanerne sendte etter dette ut en ny kommandant, Anaxibios, til Abydos. Han nøt et antall suksesser mot Farnabazos en tid og tok et antall athenske handelsskip. Athenerne var bekymret for om Thrasybolos' sine bedrifter ble underminert og sendte Ifikrates til regionen for å konfrontere Anaxibios. De to styrkene raidet kun hverandres territorium en stund, men til slutt lyktes Ifikrates i å gjette hvor Anaxibios ville føre styrkene sine på en tilbakemarsj fra et felttog mot Antandros og tok den spartanske styrken i et bakhold. Da Anaxibios og hans enn som var strukket ut i en marsjlinje, hadde gått inn i et ulendt, fjellrikt terreng hvor Ifikrates og hans menn ventet, dukket athenerne opp og gjennomførte bakholdsangrepet, drepte Anaxibios og mange andre. Aigina og Pireus. Athenerne satte på dette tidspunktet, i 389, i gang et angrep på øya Aigina utenfor kysten av Attika. Spartanerne drev snart den athenske flåten bort, men athenerne fortsatte felttoget mot Aigina på land. Den spartanske flåten seilte øst til Rhodos under kommandoen til Antalkidas, men ble til slutt blokkert ved Abydos av de athenske kommandantene i regionen. Athenerne på Aigina var snart under angrep og ble trukket tilbake etter flere måneder. Den athenske flåten nær Athen ble kort tid etter tilbaketrekningen utsatt for et bakholdsangrep fra den spartanske flåten under Gorgopas og mistet flere skip til spartanerne. Athenerne svarte med et eget bakholdsangrep. Khabrias gikk i land med sine styrker på Aigina på vei til Kypros og la seg i bakhold for aiginerne og deres spartanske allierte og drepte et antall av dem. Spartanerne sendte Teletias til Aigina for å lede flåten der. Han merket seg at athenerne hadde et avslappet vakthold etter seieren til Khabrias, satte i gang et raid på Pireus og tok tallrike handelsskip. Antalkidasfreden. I mellomtiden hadde Antalkidas gått inn i forhandlinger med Tiribazos og nådde en avtale hvor perserne skulle gå inn i krigen på spartansk side dersom de allierte nektet å inngå en fredsavtale. Det ser ut til at perserne som var nervøse av enkelte av Athens handlinger, inkludert støtten til kong Evagoras av Kypros og Hakor av Egypt som begge var i krig med Persia. Perserne hadde bestemt seg for at politikken med å svekke Sparta ved å støtte deres fiender ikke lenger var til det beste for dem selv. Antalkidas angrep og beseiret en mindre athensk styrke etter at han unnslapp blokaden ved Abydos, forente sin flåte med en flåte som ble sendt til støtte fra Siracusa. Med denne styrken kunne han avskjære handelsrutene som førte korn til Athen. Athenerne var klar over deres lignende nederlag i Peloponneserkrigen mindre enn to tiår tidligere og var klar til å slutte fred. På en generell fredskonferanse i Sparta, sikret spartanerne med sin autoritet de fikk gjennom trusselen av persisk intervensjon, føyeligheten til alle de største statene i Hellas for disse betingelsene. Avtalen som til slutt ble inngått ble allment kjent som Kongefreden. Navnet reflekterte den persiske innflytelsen som avtalen viste. Denne avtalen markerte det første forsøket på en total fred i gresk historie. Under avtalen var alle byer uavhengige, en klausul som ble gjennomført med spartanerne som fredens voktere. Under trussel om spartansk intervensjon, oppløste Theben sitt forbund og Argos og Korint gjorde slutt på sitt eksperiment med delt styresmakt. Korint var avskåret fra sin sterke alliert og ble ført tilbake til Spartas peloponnesiske forbund. Etter åtte års kamper var Korintkrigen slutt. Etterspill. I årene som fulgte fredsavtalen, dro de to statene som hadde ansvaret for dens struktur, Persia og Sparta, nytte av fordelene de hadde skaffet seg. Persia var fri fra både athensk og spartansk innblanding i sine asiatiske provinsen, konsoliderte sitt grep på det østlige Egeerhavet og erobret både Egypt og Kypros innen 380. Sparta dro nytte av den autonome klausulen i freden til å bryte opp enhver koalisjon som de anså som en trussel fra sin formaliserte posisjon på toppen av det greske politiske systemet. Illojale allierte ble hardt straffet. Et eksempel var Mantinea som ble brutt opp i fem landsbyer. Med Agesilaos som statsoverhode som talte for en aggressiv politikk, gjennomførte spartanerne felttog fra Peloponnes til den fjerne Khalkidis–halvøya. Deres dominans over fastlandet i Hellas ville vare i ytterligere seksten år før den ble knust i slaget ved Leuktra. Krigen markerte også begynnelsen på Athens gjenoppstandelse som maktfaktor i den greske verden. Med sine murer og sin flåte gjenoppbygd, var athenerne i en posisjon der de kunne vende sine øyne over sjøen. Innen midten av det 4. århundre f.Kr. hadde de samlet en organisasjon av egeiske stater kjent som den andre athenske konføderasjon og fått tilbake i det minste deler av det de hadde mistet i nederlaget i 404 f.Kr. Friheten til de joniske grekerne hadde vært en samlende sak siden begynnelsen av det 5. århundret f.Kr., men etter Korintkrigen gjorde staten på fastlandet ikke flere forsøk på å blande seg inn i Persias kontroll over regionen. Etter et århundre med uro og kamp, hersket Persia over Jonia uten innblanding eller uro i over 50 år, frem til tiden til Aleksander den store. Gransherad kirke. Gransherad kirke (Gransherad kyrkje) er en langkirke fra 1849 i Notodden kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Hestesport under Sommer-OL 1912. Hestesport under Sommer-OL 1912. Hestesport var med på det olympiske programmet for andre gang 1912 i Stockholm. Det ble konkurrert om fem olympiske titler, tre individuelle og to i lag. Det var deltakere fra ti nasjoner. Sverige ble beste nasjon med fire gullmedaljer foran Tyskland med en. Lande (Brønnøy). Lande er er sted i Brønnøy kommune på Helgeland i Nordland. Lande var tidligere kirkested. Det ligger på vestsiden av Tosenfjorden. Riksvei 76 passerer gjennom stedet, som ligger cirka 60 km fra Brønnøysund. Låvekirken i Heddal. Låvekirken i Heddal er fra 1997 i Notodden kommune, Telemark fylke. O.J. – på nye eventyr. "O.J. – på nye eventyr" (1995) var en norsk humorserie på 12 episoder som gikk på NRK-TV høsten 1995 med Otto Jespersen som programleder og i div. andre roller. Med på laget var også Morten Faldaas som blant annet spilte "Inspektør Virrums" (Jespersen) medhjelper "Foster", og som "den ensomme rytter". Vi fikk også stifte bekjentskap med karakteren "Friskus" (Jespersen). Denne gangen var også Henrik Mestad en del av teamet hvor han spilte en "engel i fuglebur" med faste innslag i hver episode. I tillegg hadde Øystein Bache faste innslag som en pludrende barpianist med en del frekke kommentarer. En av de mest minneverdige innslagene i denne serien var begravelsesbyrået «Trøste & Bære». Serien inneholdt mye svart humor og var både elsket og hatet av seerne. Even Thorkildsen Lande. Even Thorkildsen Lande (født 1758, død 9. mai 1833) var en av Eidsvollsmennene fra 1814. Han var bonde, tømmermåler, smed og rosemaler fra Grendi, Bygland i Setesdal, og var under Riksforsamlingen 2. representant for Råbyggelaget. Han ble valgt til varamann til Stortinget i 1818 og 1821. Lande vokste opp i enkle kår på småbruket Åsen i Bygland. Som ungdom var han mye på arbeid i Telemark, som slåttekar om sommeren og som tømmerhogger og skipsbygger på vinteren. Han ble i 1788 gift med gardjenta Gyro Torsdatter Lande. Far hennes var ikke særlig glad for dette giftermålet, og det er bevart flere stev om hvordan Gyro trosset foreldrene i denne saken. Dette endret seg etter som Even Lande ble en velstående og vel ansett mann, og i 1806 fikk han overta Øvre Lande med kår til svigerforeldrene. På Eidsvoll var Lande med i Unionspartiet. Som bonde var han en aktiv forkjemper for odels- og åsetesretten. Stein Ørnhøi karakteriserer ham slik: "Even Lande var sta og meningssterk, men hadde stor autoritet. Han var også kjent som lofthusmann og bar med seg en sterk skepsis mot embetsverket. Så når han endte som tilhenger av union var det neppe av lojalitet til sorenskriver Bryn eller de andre embetsmennene fra landsdelen. Snarere var det nok tømmermerker Lande som merket krig og blokade. Lande merket nemlig tømmeret for Kristiansands store tømmerhandler Ole Clausen Mørch. Og Mørch var valgt som representant nr. 2 fra Kristiansand." Norsk Folkemuseum har en stor ølbolle med brudefølge som er signert "ETL" (se Foyto) og en kiste som også skal være malt av Even Lande. Even Thorkildsen Lande er gravlagt ved Årdal kyrkje i Bygland. Det er satt opp en bauta. Analog ost. Analog ost eller margarinost er markedsført i Norge fra 2005. Analog ost er et annet begrep for "ostesubstitutt". Jakten på produkter med lavere fettinnhold, sunnere fett eller lavere priser er blant faktorene som har gitt rom for slike substitutter. Disse ostene har kunnet markedsføres i Norge takket være at osteforskriften har hatt en åpning for bruk av betegnelsen "ost" også for "margarinost". Tidlige lanseringer. De første produktene som kom på markedet var pizzatopping, Arla Finello Pizzatop. Synnøve Finden markedsfører et blandingsprodukt. TINE leverer analog ost til storhusholdninger. Det ble kjent at restaurantkjeden Dolly Dimple's brukte analog ost på sine pizzaer . På nettsiden til Dolly Dimple's står det skrevet (aug. 2008) at «oste blandingen» er en blanding mellom ost og 13% planteoljer Disse unntaksproduktene har fått en del oppmerksomhet i media og flere forbrukere har sagt at de føler seg lurt når de får vite at pizzatopping ikke er ost og at «ost» ikke nødvendigvis er ost. Hjertego' ost. Mills lanserte i januar 2007 Vita hjertego’ ost med 97,7% fett fra raps- og solsikkeolje. Dette førte til at Landbruks- og matdepartementet tok initiativ til å fjerne unntaket for margarinost. Mills sier at produktet ser ut som ost, smaker som ost og oppfører seg som en ost. Takket være det høye innholdet av plantefett, hevder Mills at Vitaosten vil kunne redusere antallet hjerteinfarkt blant nordmenn under 70 år med et hundretall. I april 2007 kom forskriftsendringen og unntaket for såkalt «margarinost» ble fjernet. Heretter vil produkter som betegnes som ost, være basert på melkeråvarer - og ikke på annet fett eller substitutter. Normalkravet i Norge, som i alle andre land som bruker «Codex Alimentarius», er nå at ost skal fremstilles av melk, fløte eller blandinger av dette samt ved delvis konsentrering av myse. Mills måtte finne en ny og dekkende betegnelse for sitt produkt, og valget falt til slutt på «Gul». Lisleherad kirke. Lisleherad kirke (Lisleherad kyrkje) er en langkirke fra 1873 i Notodden kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Rautahat distrikt. Rautahat er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Rautahat distrikt ligger i "Sentralregionen", "Narayani Sone". I vest grenser det mot Bara, i nord mot Makwanpur, i øst mot Sarlahi og i sør mot den indiske staten Bihar. Hovedstad i distriktet er Gaur, en grenseby mot India med om lag 27 000 innbyggere (2005). Befolkninga i distriktet var i (2001) 545 132. I distriktet er det 96 landsbyutviklingskomiteer og 1 bykommune. Bybefolkninga er 4,7%. Levealderen er 63,5 år. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte er 56,5. (Tall fra 2001.) Antall leger er 7 (2002). Høykaste-befolkninga er 6,69%. Dalit er 21.37%. Muslimer er 19,5%. (Tall fra 2001.) Rautahat hører til Mepals flate, tropiske grensesone mot India, Tarai. Kulturelt og lingvistisk er folket her svært likt den nordindiske befolkninga på den andre sida av grensa. I Nepal kalles slike folkegrupper også madhesi. Her fins også et innslag av tharu. Høydalsmo kirke. Høydalsmo kirke er en langkirke fra 1747 i Tokke kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 60 plasser. Lårdal kirke. Lårdal kirke er en langkirke fra 1831 i Tokke kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Edmund Blair Leighton. Edmund Blair Leighton (født 21. september 1853, død 1. september 1922) var en engelsk maler som regnes til pre-rafaelittene og romantikken. Det fleste av hans malerier var med riddermotiver fra middelalderen og hans mest kjente bilde er «Ridderslaget» ("The Accolade", 1901). Hans navn blir stundom også skrevet "Edward Blair Leighton". Leighton var en maler av historiske genremalerier, hovedsakelig fra middelalderen, men stundom også fra regenttiden (i britisk historie kong Georg IIIs siste ni årene mellom 1811–1820). Som så mange av de viktorianske malerne var Leighton en særdeles dyktig og pedantisk tekniker som malte akademisk strøkne og dekorative bilder fra nostalgisk fortid. Han malte i en bortimot fotografisk stil, spesielt ansikter og stoffstrukturer, og hans lange kjoler var ofte høydepunktet i hans bilder. Han var muligens påvirket av genremaleren Marcus Stone. Blant hans bilder som viste romantiske par er «Min nabo ved siden av» ("My Next Door Neighbour", 1894), «Håp og frykt» ("Hopes and Fears", 1898), «Et tilbud» ("An Offering", 1899), «På terskelen av et forslag» ("On the Threshold (of a proposal)", 1900), foruten «Løftene» ("Vows", 1906) – som viser en nonne og hennes elsker, og en tilsvarende scene i «Tid og sted» ("The Time and the Place", 1917). Informasjon om personen Leighton er derimot svært sparsommelig. Det synes som om han ikke etterlot seg papirer eller dagbøker, og selv om bildene hans har vært populære har han vært oversett i biografier og kunsthistoriske verker selv om han regelmessig stilte ut på Royal Academy i førti år. Edmund Blair Leighton ble født i 1853 som sønn av portrettmaleren Charles Blair Leighton. Han fikk sin utdannelse ved University College School før han ble student ved Royal Academy Schools. Han giftet seg med Katherine Nash i 1885 og de fikk en sønn og en datter sammen. Sønnen ble også maler. Han stilte regelmessig ut på akademiet fra 1878 til 1920. Som en konsekvens av hans interesse for historiske genremalerier var han en ivrig samler av gamle musikkinstrumenter, kunst og møbler. Han bodde i 14 Priory Road, Bedford Park i London, og døde i 1922. Mo kirke (Tokke). Mo kirke er en langkirke fra 1839 i Tokke kommune, Telemark fylke. Tidligere sto her en stavkirke fra 1200-tallet, altertavle og døpefont stammer fra denne kirken. Krusifikset er fra 1400-tallet, og lysekronen fra 1766. Byggverket er oppført i tre etter typetegninger av Hans Ditlev Franciscus von Linstow i senempirestil og har 150 plasser. Grunge kirke. Grunge kirke (Grunge kyrkje) er en langkirke fra 1850 i Vinje kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tømmer og har 130 plasser. Empirestil, typetegninger som Nesland kyrkje. Altertavle av Harald Kihle. Hestesport. Hestesport er fellesbetegelse på sportsgrener der hester er del av sporten. Noen eksempler polo, sprangridning, galoppridning, dressurridning og travsport. Historie. I oldtiden ble hesten brukt til blant annet kjøring av stridsvogner av perser, assyrerne og babylonerene. De brukte to til fire hester foran sine tohjulte stridsvogner. I Iliaden er grekernes vognkjempere og stridsvogner omtalt og ved de olympiske lekene i oldtiden ble det holdt veddeløpskjøring med hester. I romerriket var veddløpskjøring en av de største folkeforlystelser der det kjørtes i galopp i to-hjulte vogner hvor føreren sto oppreist i vognen og styrte hestene. Den eldste kjente formen for ballsport til hest er fra ca år 1000 f.Kr.. Perserne spilte da "chaugan" et spill som påminner om dagens polo. Dette spillet er også kjent fra Kina, Djengis Khan som la under seg store deler av Asia i det 12. århundre var en stor tilhenger av sporten og mente det var en utmerket sport for trening av kampryttere. I det gamle Hellas sto ridekunsten høyt og i Athen ble guttene lært opp i ridning fra de var fjorten år gamle. Den greske hærføreren Xenofon skrev et verk om hestedressur allerede 400 år f.Kr. År 120 fortelles det om kong Bahran av Hira som hadde mange tusen hester som ble brukt til kappløp. De første kjente veddeløpene for ryttere er fra år 668 i Olympia i Hellas. Profeten Muhammed var interessert i hesteveddeløp og det første kjente kapprittet i England skriver seg fra år 975. kvadrilje for hest og rytter. En slags dans som blir gjennomført som et show eller offisiell fremvisning. Rytteren får hesten til å "danse". Møsstrond kirke. Møsstrond kirke er en langkirke fra 1923 i Vinje kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Etter at Møsvatn ble oppdemmet ble kirken liggende på øyen Hovden i innsjøen. Kirken ligger 950 moh. og er den høyest beliggende kirken i Norge. Nesland kirke. Nesland kirke ("Nesland kyrkje") er en langkirke fra 1847 i Vinje kommune i Telemark fylke. Byggverket er i tømmer, er i empirestil og har 110 sitteplasser. Typetegningene er som i Grunge kyrkje. Historie. Den gamle Nesland kirke var den eneste stavkirken man kjenner innvielsesåret til. På et stykke av korveggen fantes det en innskrift "Anno Domine MCCXLII III nonarum Augusti dedicata est ecclesia ista a domino P. Hamerensi episcopo ad honorem sanctæ crucis et beati Olavi" («3. august i det Herrens år 1242 ble denne kirken innviet av P., biskop i Hamar til det hellige kors' og den salige Olavs ære». Den nevnte biskopen var biskop Pål av Hamar. Kirken var ganske liten, og på veggene var det fargerike malerier fra 1713. Oppe på loftet fantes det et gammelt Mariabilde. I middelalderen må Nesland kirke ha vært en våkekirke, hvor menigheten samlet seg hver sankthansnatt for å våke. Denne tradisjonen holdt seg helt til slutten av 1700-tallet. M. B. Landstad beskriver kirken slik: «[den gjorde] et besynderligt indtryk. Hertil bidrog den sparsomme belysning, det trange rum, korets usædvanlige høide over skibet, den paa vægge og loft anbragte sælsomme maling, samt fremfor alt den forestilling, at man befandt sig i de samme, vistnok meget lidet forandrede omgivelser, blandt hvilke fædrene for 600 aar siden sad i andagt forsamlede, og hvor efter al rimelighed den første kristne slegt paa dette sted havde tilbedende bøiet sine knæ for Herren.» På 1800-tallet var kirken blitt for liten for menigheten, som i 1847 oppførte en ny kirke, og til tross for Landstads protester nedrev den gamle. Grunnen skal ha vært at bøndene ikke ville ha utgifter med å vedlikeholde den. Landstad skrev diktet "Neslandskyrkja", til minne om den gamle stavkirken som i så mange år hadde betydd så mye for folk. Mest kjent av dette diktet i dag er "Kvenne Karis vise". Den er blitt sunget av bygdefolk, og tonesatt av blant annet Eivind Groven. Knut Nystedt har skrevet et korverk på grunnlag av Landstads tekst og en tradisjonell stevtone. Opp med Norge! "Opp med Norge!" var en norsk underholdningsserie som gikk på NRK-TV høsten 1994 med Alf Tande-Petersen som programleder, mens Ingrid Bjørnov var kapellmester. Tanken bak programmet var ikke bare at seerne skulle få underholdning, men også stimulere til økt kreativitet. Tande-P uttalte selv at programmet skulle skape inspirasjon og at dette på sikt kanskje kunne skape flere arbeidsplasser. Programkonseptet ble utviklet på en tid da Norge var nede i en økonomisk bølgedal. Skuespillerne Anne Marit Jacobsen og Per Jansen stod for faste humorinnslag i programmet. Serien gikk på lørdagskveldene og ble regnet som NRKs storsatsing den høsten. I tillegg ble en mer debattpreget del av programmet sendt på torsdagene. Denne delen ble ledet av Steinar Mediaas. Premieren av programmet hadde i overkant av 1,2 millioner seere. Øyfjell kirke. Øyfjell kirke er en langkirke fra 1833 i Vinje kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 60 plasser. Fugledansen (roman). "Fugledansen" er den andre romanen av fire i serien om Elling av Ingvar Ambjørnsen. Den ble utgitt i 1995 på Cappelen og er oversatt til flere språk. De fire bøkene i serien er "Utsikt til paradiset" (1993), "Fugledansen" (1995), "Brødre i blodet" (1996) og "Elsk meg i morgen" (1999) Handling. Denne boken er den andre boken i serien, og handler fortsatt om den underlige og tenkende Elling. Nå, etter han ble kastet ut av leiligheten sin i forrige bok, har han havnet på Brøynes kurssenter. Hans umiddelbare reaksjon på situasjonen er tvilende. Etter hvert resonnerer han seg fram til at dette bare er et midlertidig oppholdssted for folk som er i en hektisk fase i livet. Et rekreasjonssted. Denne boken er tredelt. Første og tredje del handler om tiden på Brøynes, og den andre delen handler om turen til Benidorm. I den første delen av boken finner Elling seg selv liggende i en seng i et enerom på kurssenteret. Etter et vått møte med en pleier, og noen dager tilbrakt på et enerom, kommer Elling inn i den nye hverdagen på Brøynes. Han blir nå flyttet over til et dobbeltrom der han møter Kjell Bjarne. Kjell Bjarne er en kraftig bamse med en bunnløs appetitt som senteret har reagert på ved å pålegge ham diett. I sengen driver han for det meste med å lese pornoblader. Hans desperate ønske om å få ”pule”, prøver han å dekke ved lesingen. Det mest seksuelle han noen gang har opplevd er å se moren sin naken, og det synes han ikke noe om. Gjennom den første tiden på dobbeltrommet er Elling veldig kritisk til sin romkamerat. Men etter hvert, gjennom først litt småprating og løyner, utvikler det seg et vennskap dem imellom som etter forholdene er meget bra. Gjennom morsomme, sørgmodige og sympatifremkallende hendelser får vi oppleve hvordan Ellings liv arter seg på senteret: Framgang, utfordringer, barrierer, og vanskeligheten ved å ferdes ute blant andre mennesker kommer tydelig fram som en utfordring. Spesielt kommer det frem da han skal kjøpe dress til julaften på senteret. Den handleturen ender opp i et nervesammenbrudd. Elling takler rett og slett ikke å forholde seg til alle menneskene og miljøet rundt ham. Dress fikk han likevel kjøpt seg, og en klokke med motiv av en lettkledd dame som skulle være julepresang til Kjell Bjarne. Videre i tredje del av boken fortsetter vennskapet mellom Kjell Bjarne og Elling å vokse på en etter hvert god og fast grobunn. Det er nå Elling får tid og mulighet til å drive med det han har ønsket hele livet, nemlig bli en eller annen form for skribent. Han innleder denne hobbyen ved å sende et innlegg til redaktøren i lokalavisen, der han utreder om mulige forbedringspunkter i Brøynes’ lokalmiljø. Elling er en tenkende person, og fantaserer om det ene og det andre. Mye av tiden blir gjerne slått i hjel av fantasering, undring og refleksjon over alt fra plasseringen av blader i en Narvesen-kiosk til hva den gamle damen tenkte da en ungdom dultet borti henne. Det han skriver i sitt første innlegg vil, for majoriteten, bare syntes å være bagateller, men, som han sier; ”Men er det ikke slik, at det er bagatellene, de små detaljene, som til sammen utgjør hverdagen vår?”. Han fortsetter og skrive, og trives med det, selv om innleggene hans ikke faller i smak hos redaktøren i lokalavisen og ikke kommer på trykk. I forbindelse med Ellings skriblerier og Kjell Bjarnes store lyst på å skaffe seg en dame, hjelper Elling ham å legge en kontaktannonse inn i et blad. De fleste kontaktannonsene den flittige bladleseren Kjell Bjarne har lest, er for det meste meget direkte og vulgære. Slik ønsker han at hans annonse også skal være, men etter litt overtalelse fra Elling, lager de en tilsynelatende anstendig annonse. Elling ser på annonsen som en bankers, og mener Kjell Bjarne vil få napp om ikke så altfor lang tid. Kjell Bjarne er mer tvilende. Kjell Bjarne får ingen respons på sin annonse. Etter en stund kommer det imidlertid et svar. Han stråler av lykke, uvitende om at Elling står bak og gir seg ut for å være en viss Linda Leknes. Elling ville med dette svaret muntre han opp, men det viser seg at det skaper mer komplikasjoner enn oppmuntring for Kjell Bjarne. Han klarer til slutt å redde seg ut av det, og bestemmer seg for å slutte med alle løgnene ovenfor kameraten, og ovenfor alle andre for den slags skyld. Han ville bli en mer ærlig og anstendig mann. I den andre delen av boken blir vi tatt med tilbake i tid til en tur der Elling og hans mor, ferierer i den spanske byen Benidorm. Denne beretningen kommer av at Elling hadde fått i oppgave av sin psykolog å skrive om turen. Antagelig hadde denne psykologen fått vite litt turen, og derfor satt Elling på en slags prøve ved å skrive om den. Det starter med at moren til Elling overrasker ham med at hun har bestilt billetter til den spanske byen Benidorm. Dette synes ikke Elling noe om, spesielt det at hun ikke har snakket med han om det på forhånd. Etter mye om og men blir det allikevel til at han godtar å være med på turen. Der får vi virkelig oppleve karakteren Elling fullt ut. Han har problemer og angst for å møte andre mennesker og for å føre en oppriktig samtale med andre, uten å dumme seg ut på noen som helst måte. Problemene til Elling blir sterkest fremhevet når han og moren tar seg en tur ned på stranden. Der er det mye folk, og det liker han ikke. Bade vil han i hvert fall ikke. Da han endelig kommer seg uti vannet får han ereksjon på han på grunn av alle de halvnakne damene rundt om på stranden, og vil ikke komme ut av vannet. Som et bilde på at Elling ikke takler den sosiale hverdag, ender turen med at han og moren blir sendt på første fly hjem på grunn av en katt. Denne katten hadde Elling i sin ensomhet kalt Erna, og begynt å passe på fordi han hadde sett hvilke forferdelige forhold den levde under. Han ga Erna mat og koste med henne inntil han fant henne blødende i bakgården. Elling fant straks ut at han måtte gjøre en slutt på kattens smerter, og fant en planke for å slå den i hjel. Det maktet han ikke, og begynte i stedet og slå rundt seg med planken på alt og alle. Elsk meg i morgen. "Elsk meg i morgen" er den fjerde romanen av fire i serien om Elling av Ingvar Ambjørnsen. Den ble utgitt i 1999 på Cappelen og er oversatt til flere språk. De fire bøkene i serien er "Utsikt til paradiset" (1993), "Fugledansen" (1995), "Brødre i blodet" (1996) og "Elsk meg i morgen" (1999) Handling. Elsk meg i morgen er den fjerde og siste av romanene om Elling og hans kamerat Kjell Bjarne. Status quo er at Kjell Bjarne har et forhold til sin kjæreste, Reidun Nordsletten og de to sammen har et barn selv om Kjell Bjarne ikke er den biologiske faren. Kjell Bjarne har nå fått jobb i dagligvarehandelen. Elling er for det meste alene nede i leiligheten sin. Etter at Kjell Bjarne flyttet opp, har Elling nærmest grodd igjen i sin egen leilighet. Søppelsekkene ligger og flyter, alt er rotete, hele leiligheten stinker av en blanding av kattelort og råtne egg. (Kjell Bjarne og Elling fikk hver sin katt i forrige bok). Reidun og Kjell Bjarne fatter mistanke om hva som foregår i leiligheten under, eller rettere sagt, hva som ikke foregår. En dag stormer de to ned til Elling og tar seg inn. Kjell Bjarne skriker til Elling for å få han til å forstå hvor virkelig ille det var blitt med han og leiligheten. Elling har alltid vært en ordentlig og hygienisk mann, men nå er det gått helt på styr. Kjell Bjarne tar ham i nakken, drar ham opp av sofaen og bærer han opp i leiligheten til Reidun. Der river han av ham klærne, og får ham opp i badekaret. Etterpå serverer han mat og gir ham sovetabletter slik at han kan sove ut. På den måten får de Elling inn på rett spor igjen. De dagene han nærmest lå og sov hele tiden, har Reidun og Kjell Bjarne ryddet opp og pusset opp leiligheten til Elling. Da Ellings dager med soving i leiligheten til Reidun er over, føler han seg som en ny mann og bestemmer seg for å forbli slik. Etter en fortreffelig frokost, får han se hvordan leiligheten er blitt. Den er blitt nydelig. Akkurat som å vandre rett inn i en IKEA-katalog. Han foretar seg å holde den slik og er meget takknemlig. I denne boken er det Ellings tur til å få prøve kjærligheten. Den aktuelle, er damen i pølseboden, som viser seg å hete Lone. Etter å ha funnet ut at han liker henne, kommer han stadig vekk til boden og bestiller ”en pølse med alt”. For å starte noe som helst kontakt med Lone, begynner han med å lyge om at han i sine yngre år bodde i Afrika. Dette var en god løgn, og de to får mer og mer kontakt. Da han oppdager at hun leser en bok om folk som har sett romvesner, følger han opp med enda en løgn der han forteller henne at han har sett et romvesen når han var ute på jakt en gang i tiden. Denne løgnen gjør utslaget. Elling skaffer seg sin første date, en kopp Kaffe på Felix, og kommer seg tålig bra gjennom den. Forholdet utvikler seg i riktig retning, og Elling blir etter hvert invitert hjem til Lone. Der får han møte tanten Elise, som også er interessert i folk som har møtt romvesner. De sitter sammen rundt bordet og spiser og prater. Etter middagen ber Lone Elling inn på rommet sitt på en kopp kaffe. Han har tidligere fått vite at Lone har hatt en ekskjæreste og det likte han ikke noe særlig. Da hun er gått ut av rommet for å sette på kjelen, ser han i hennes fotoalbum. Da Lone kommer tilbake og forteller ham at de fleste guttene som er avbildet i albumet er hennes ekskjærester, klikker det helt for Elling. Det at hun har hatt mange kjærester synes han er helt forkastelig og billig. Dette uttrykker han direkte til Lone. Hun blir naturlig nok såret og kaster ham rett på dør. Slik ender det som kunne se ut til å være forholdet Elling skulle satse på. Men at det er basert på en løgn er jo betenkelig, og ville kanskje gjort utslaget som skulle til for at Lone skulle avvise ham. Nå står Elling helt på egne bein igjen. Kjell Bjarne bor i leiligheten til Reidun Nordsletten sammen med jenten deres Mojo. Kjell Bjarne er fortsatt Ellings venn, men har nå ikke så mye tid til ham. Elling må komme seg gjennom den moderne hverdag på egenhånd. Nå har han hvert fall god ballast i bakhånd. Feltritt. Feltritt er en gammel militær gren innen ridesporten som setter hesten på prøve i utholdenhet og mot, og rytteren i mot og kunnskap i å mestre sin hest. En konkurranse kan gjennomføres på en, to eller tre dager. Den innledende grenen er dressur som siden følgs av sprangridning og avsluttes med et terrengritt. Feltritt konkurreres i klasser fra Knøttecup (60 cm) til CCI**** (120 cm) I Norge konkurreres det i klasser fra Knøttecup til CIC**. Rauland kirke. Rauland kirke er en korskirke fra 1803 i Vinje kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Siri Vasshaug. Siri Vasshaug (født 3. november 1980) er bystyrerepresentant for Bodø Arbeiderparti. Vasshaug har sittet i bystyret i årene 1999–2011, og har hatt en rekke kommunale verv. Vasshaug har også hatt flere verv i partiorganisasjonen og Arbeidernes ungdomsfylking. Vinje kirke (Telemark). Vinje kirke er en korskirke fra 1796 i Vinje kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 225 plasser. Det er en tømret korskirke fra 1796 med prekestolalter, tegnet av landets fremste bondearkitekt på den tid, Jarand Rønjom. Alterbildet ble forært kirken i 1932 av Henrik Sørensen, som også dekorerte den i varme farger sammen med bygdekunstneren Sveinung Fetveit og Olav Kringlegarden. Dagfin Werenskiold har skåret ut symbolene på kirkebenkene. Historie. Vinje kirke omtales i middelalderen som "Vinjar kirkja", og må være bygget før 1200. Det var en stavkirke, uten stoler og benker, slik at menigheten satt på gulvet. En middelaldersk vievannskjele fra Vinje kirke havnet på Nationalmuseet i København. Da kirken ble nedrevet i 1796, sendte sogneprest Marcus Monrad to gamle planker til København (disse plankene kom senere til Oldsaksamlingen i Kristiania). På en av dem var det flere vers skrevet med runer. Den andre inneholdt en historisk runeinnskrift: "Sigurþr jalssun ræist runar þesar lougardagen æftir Botolfsmæso er an flyþi higat ok vildi æigi ganga til sætar viþ Sverri foþurbana sin ok bræþra" («Sigurd Jarlsson risset disse runene lørdagen etter Bottolfsmesse, da han flyktet hit og ikke ville gå til forlik med Sverre, sin fars og brødres banemann»). Denne Sigurd Jarlsson må ha vært sønn av Erling Skakke, som falt i 1179, og brødrene hans var Magnus og Finn, som falt i 1184 og 1185 i krigen mot kong Sverre. Under gulvet i koret ble det dessuten funnet en «svartebok» fra 1500-tallet. Horseball. Horseball er en relativ ny sport, den er fra 1970-tallet og kommer fra Frankrike. Det er en lagsport som spilles på en rektangulær bane som er 70x30 meter. På banens kortsider er et basketlignende mål plassert 3,5 meter over bakken. Seks spillere på hvert lag som sitter på hesteryggen skal prøve å score med en ball som er utstyrt med håndtak. En kamp varer i tyve minutter og består av to omganger på ti minutter med en treminutters pause mellom. Spillerne har lov til å holde ballen i maks ti sekunder og ballen må spilles minst tre ganger innen laget før det er lov å score. Balsfjord kirke. Balsfjord kirke er en langkirke fra 1856 i Balsfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Malangen kirke. Malangen kirke er en langkirke fra 1853 på Mortenhals i Balsfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 280 plasser. Meistervik kapell. Meistervik kapell er en langkirke fra 1968 på Mestervik i Malangen i Balsfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Nordkjosbotn kirke. Nordkjosbotn kirke er en langkirke fra 1987 i Balsfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i leca og tre og har 260 plasser. Selnes kapell. Selnes kapell er en langkirke fra 1967 i Balsfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Fv313. Galleberg. Galleberg er en importør av sjokolade og sukkervarer. Selskapet, som ble startet av Jørgen Galleberg i 1922, holder i dag til i Industriveien på Skedsmokorset. Selskapet importerer kjente merkevarer fra internasjonale produsenter som Ricola, Cloetta Fazer og Kraft. MK (postområde). MK er et av Storbritannias postområder, som dekker områdene i og rundt Milton Keynes, Bedford, Buckingham, Newport Pagnell og Olney i England. Storsteinnes kapell. Storsteinnes kapell er en langkirke fra 1968 i Balsfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Rv858. Petter Aagaard. Petter Aagaard (født 23. desember 1978) er en norsk sanger, skuespiller og komponist. Han har jobbet som artist på heltid siden 1998. På teater har han blant annet hatt hovedrollen Tony Manero i "Saturday Night Fever" på turné i Sverige. Han spilte stripperen Ethan Girard i "The Full Monty" (Teater Ibsen), rockekatten Rum Tum Tugger i "Cats" (Chat Noir), hippien Even Ivan i "Operasjon Opera - The Jazz Cabarèt" (Den Norske Opera & Ballett) og Peter Prevensie i "Draumen om Narnia" (Det Norske Teater), samt en rekke andre oppsetninger som "Jesus Christ Superstar" (Agder Teater) og "Sugar" (Den Nationale Scene). Han er utdannet ved Bårdarakademiets musikal/artist-linje. Han har tidligere vært vokalist for Prince-hyllestbandet Glam Slam, jazz/stepp-gruppa Rhythm & Shoes, partybandet Funkytown, vokalgruppa Rewind, humorduoen Boller & Blues, Sunwing, Color Magic, Wallmans Salonger og Rikskonsertene. Med Glam Slam har han gitt ut live-platen "Live in Amsterdam – Paradiso" (2004), og han er med på den norske Prince-hyllesten, 5CD-boksen "Shockadelica" (2008), hvor han også var medarrangør og en av initiativtakerne sammen med Christer Falck og Frode Da Costa-Lia i C+C Records. Han solodebuterte til strålende kritikker i 2009 på plateselskapet Universal Funk med albumet "The Funklectic" under artistnavnet Pozitivity. Ved siden av å være artist er han frilans regissør, koreograf og konferansier for diverse events, med blant annet ansvar for flere av de store filmpremierene (Star Wars - Revenge of the Sith) på Oslo Colosseum. Han har vunnet fire priser på NM i revy, og har hatt regi på flere sommer- og vinterturnèer for VG. Han var en av finalistene i Programleder-Jakten på NRKs VG-lista Topp 20, fra 2005 til 2009 var han jamvert på Mandagsklubben på Smuget, og han er skribent for Musikkmagasinet PULS, med et spesialfelt innen funk/soul og teater/musikal. Han er for tiden vokalist i jazzbandet Swingers, funkbandet Housequake og trubadurduoen White Chocolate, mens han jobber i studio med sitt andre soloalbum "Unfunkyrightable". Heggelia kapell. Heggelia kapell er en langkirke fra 1961 i Målselv kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Under kirkerommet er det en kjeller som brukes til sosiale arrangementer, ikke minst knyttet til soldatene på Bardufoss og i Heggelia sitt behov for kristent fellesskap. David Chase. David Chase, "David DeCesare" (født 22. august 1945 i New York) er en amerikansk tv-produsent, manusforfatter og regissør som er mest kjent som skaperen av den kjente Mafia-serien "The Sopranos". __TOC__ Chase begynte sin tv-karriere som manusforfatter i 1974 for tv-serien '. Han hadde sin debut som tv-produsent i 1977 da han fikk produsere fire episoder av serien "The Rockford Files". Videre debuterte han som regissør i 1985 da han regisserte noen episoder av krim/grøss-serien "Alfred Hitchcock Presents". På 1990-tallet har han blant annet vært involvert i serien "Det gode liv i Alaska", hovedsakelig på produsentsiden. Sopranos. Mest kjent er han imidlertid for å ha skapt den populære serien "The Sopranos" i 1999. Ved siden av å ha skapt serien har han også vært involvert i de fleste episodene både som produsent og som manusforfatter. Han har også hatt regien på den aller første episoden av serien. Chase har selv uttalt at ideen bak serien "Sopranos", var hans ønsker om å skrive om sine egne familieforhold, om en fyr som må i terapi fordi moren hans er i ferd med å ta knekken på ham. Men uttalte videre at "Men det er jo ingen som gidder å se på en tv-forfatter som sliter, og derfor la jeg historien til et mafiamiljø i stedet".. Priser. Chase har vunnet den prestisjetunge Emmy-prisen fem ganger. Tre ganger for "The Sopranos" (1999, 2003 og 2004), en for "Off the Minnesota Strip" (1980) og en for "The Rockford Files" (1978) Setermoen kapell. Setermoen kapell er et kapell fra 1982 i Bardu kommune, Troms fylke. Finnsæter kapell. Finnsæter kapell er en langkirke fra 1982 i Berg kommune, Troms fylke. Kapellet ligger på Finnsæter like øst for Hamn i Senja. Byggearbeidene ble innledet sommeren 1981, og kapellet ble vigslet 29. august 1982 av biskop Arvid Nergård. Tidligere biskop Kristen Kyrre Bremer deltok også ved kirkevigslingen. Byggverket er i tre og har 77 plasser. Fjordgard kapell. Fjordgard kapell er en langkirke fra 1976 i Lenvik kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Mefjordvær kapell. Mefjordvær kapell er en langkirke fra 1916 i Berg kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Brøstad kapell. Brøstad kirke er en langkirke fra 1937 i Dyrøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Gaur. Gaur er en by i Nepal. Gaur ligger i Tarai, det flate, tropiske slettelandet lengst i sør, og er en grenseby mot India. Byen er hovedstad i Rautahat distrikt, som er en del av "Sentralregionen" og "Narayani Sone". Befolkninga var i 2005 27 327. I mars 2007 blei Gaur omtalt i pressa over hele verden fordi minst 28 mennesker blei massakrert her. Den såkalte Gaur-massakren skjedde da Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) og nasjonalistorganisasjonen Madhesi Janaadhikar Forum skulle holde hvert sitt massemøte i byen. Folk fra MJF-møtet angrep maoistenes massemøte og drepte minst 28 tilhengere og sympatisører. Noen blei skutt, men et flertall blei slått ihjel med bambusstenger. Fra observatører på stedet blei det hevda at MJF hadde bestilt at kriminelle fra India skulle gjennomføre massemordene. Massakren førte til kraftige reaksjoner i Nepal og internasjonalt. Dyrøy kirke. Dyrøy kirke er en langkirke fra 1880 i Dyrøy kommune, Troms fylke. Bygget ble restaurert utvendig og påbygd i 1998. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Gaur-massakren 2007. Gaur-massakren var et massemord på minst 28 mennesker 21. mars 2007 i byen Gaur i det østlige Tarai, som er Nepals flate, tropiske sørlige grenseområde mot India. Denne dagen skulle Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk) (NKP(M)) og den lokale nasjonalistorgansisasjonen Madhesi Janaadhikar Forum (MJF) begge ha store massemøter, som var plassert ganske nær hverandre i "Rismølle-distriktet" (Rice Mill District). De første nyhetsmeldingene sa at folk blei drept i kryssild mellom NKP(M) og MJF. Men det blei snart klart at alle eller nesten alle drepte var sympatisører med maoistpartiet. Blant de som var såret, skulle det være rundt 30 fra NKP(M) og 4 eller 5 fra MJF. Avisene gikk nå over til å skrive at mordene var planlagt på forhånd, og MJF hadde skaffet leiemordere fra India som utførte udåden. 23. mars fikk NKP(M) fløyet 25 lik til Katmandu, der det blei holdt et stort sørgemøte på Dunbar-plassen med folk fra partiledelsen og ledere fra regjeringspartiene på podiet. Protestvåren 2007. Våren 2007 brøyt det ut en stor protestbevegelse blant befolkning med indisk kultur og religion (vanligvis kalt madhesi) i den østligste delen at Tarai. Dette er en av de delene av Nepal som er relativt mest velstående og utvikler seg raskest. Samtidig har madhesi-befolkninga i mange år blitt diskriminert av regjeringa i Katmandu. Blant annet har svært mange blitt nekta statsborgerskap som indiske innvandrere, til tross for at familiene deres har bodd i Nepal i mange generasjoner. NKP(M) krevde under opprøret fra 1996 til 2006 at diskriminerte folkegrupper skulle få lokalt sjølstyre. Men under fredsforhandlingene i november 2006 fikk kraftig motstand fra regjeringa til G. P. Koirala maoistene til å gi opp dette kravet. Dette gjorde at Nepals overgangsgrunnlov 2007, som var et resultat av fredsslutninga, ikke tok hensyn til kravet om lokalt sjølstyre. Dette utløste kraftige protester og en bandh (generalstreik) i det østlige Tarai, som bl.a. stoppa eksport og import fra India og skapte mangel på drivstoff og begynnende matmangel i Katmandu. Resultatet blei at Koiralas regjering ga etter. Den lovet Tarai-befolkninga 49% av plassene i den kommende nasjonalforsamlinga, og at Nepal skal bli en føderal stat med lokalt sjølstyre etter parlamentsvalget. Protestene blei leda av MJF, en opp til da lite kjent organisasjon som til 2004 samarbeida med maoistene. Seinere hadde organisasjonen bevega seg over på motsatt fløy. Den fikk støtte fra den store indiske hindu-organisasjonen Shiv Shena. Høsten 2006 deltok lederen Upendra Yadav på en konferanse av monarkister, som vedtok å starte felles aksjoner til fordel for den tidligere diktatoren kong Gyanendra. Etter regjeringas konsesjoner la MJF ned streika, og det var meninga at de skulle forhandle. Men MJF krevde at regjeringa skulle innfri viktige krav på forhånd, og forhandlingene kom aldri i gang. Etter et kort avbrekk startet MJF streika på nytt. Nå blei MJF kritisert for å streike uten god grunn, og kommentatorer spurte om krefter som ville hindre valget og hjelpe kongen sto bak. Det blei også lokale protestdemonstrasjoner mot MJF der forretningsfolk, bønder, arbeidere og politiske partier deltok. MJF svarte med å slå hardere til i sine aksjoner. Sjøl om MJF hevder at gruppa ikke bruker vold, demonstrerer de med stokker, og er kjent for å banke journalister og angripe politiske motstandere blant annet ved å tenne fyr på busser de reiser i. Andre grupper har også skutt mot og drept politifolk fra MJFs demonstrasjoner. Elvenes kapell. Elvenes kapell er en langkirke fra 1959 i Salangen kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Gratangen kirke. Gratangen kirke er en kirke med et modernistisk formspråk fra 1971 i Gratangen i Troms. Bygningen har et flat lavt tak, men to trekantete, loddrette betongplater stikker opp som et seil. Mellom platene henger kirkens klokker. Bygningen er plassert på en liten høyde ved tettstedet Årstein og har en dominerende posisjon i fjorden særlig når man kommer fra Gratangsbotn. Arkitekten Oskar Norderval er sønn av Monrad Oskar Norderval som var biskop i Nord-Hålogaland bispedømme fra 1961 til 1972. Tusenårssted. I forbindelse med tusenårsskiftet ble tilbygg på menighetssalen til kirken valgt til kommunens tusenårssted. Assault on Precinct 13. "Assault on Precinct 13" (1976) er en amerikansk action-thriller fra 1976 regissert av John Carpenter. Hovedrollene spilles av Austin Stoker og Darwin Joston. Handling. Handlinga foregår i Los Angeles, rundt en liten politistasjon som er i ferd med å nedlegges. En kveld kommer det løpende inn i sjokkskadet mann som har vært vitne til at hans datter ble drept av en gategjeng. Gjengen forfølger ham og snart samler de seg rundt politistasjonen og kapper strøm og telefonforbindelse før de går til angrep. De få som er igjen blir utsatt for en beleiring der anngriperne bruker alle metoder. Det hele utvikler seg til en kamp på liv og død der den nyankommen politisjefen (som skulle styre politistasjonen i nedlegingsfasen) må vise en handlekraft han ikke hadde drømt om. Handlekraft både overfor anngriperne og de i bygningen som tar til orde for å utlevere den sjokkskadede til gjengen i frykt for sitt eget liv. Tagline: «De angrep om natten full av hat...» Om filmen. Carpenter har uttalt at han var inspirert av westernfilmen "Rio Bravo" og grøsseren "Night of the living dead" når han lagde filmen. Det ble i 1976 utgitt en sountrack av filmen der alle låtene var komponert og fremført av Carpenter. I 2005 lagde Jean-François Richet en remake av denne filmen: "Assault on Precinct 13 (2005)". Kritikerne. Filmen fikk blandet mottakelse i USA og ble ikke en stor kassasuksess da den ble lansert i 1976. Året etter ble den vist på London filmfestival til stor suksess og fikk ros fra kritikerne. Den rosende omtalen førte til at filmen ble en stor kommersiell suksess i Europa. Denne suksessen gjorde at filmen også fikk en renessanse i USA. Filmen er i dag ansett som en av Carpenters beste filmer og har (per september 2008) fått skyhøye 96% på Rotten Tomatoes. I Norge. "Assault.." fikk relativt god mottakelse av de norske anmelderne. "VG" gav den terningkast fire og mente at Carpenter overbeviser med et godt tak både på manus og regi. De mente videre at: «Filmen er nemlig blitt ganske så spenningsmettet, bygget opp med intens stigning i handlingen». "Aftenpostens" anmelder beskrev den som intens i sin spenning og håndverksmessig godt laget. Den gikk på norske kinoer under tittelen "Hatets natt", men ble lansert på video på begynnelsen av 1980-tallet under originaltittelen. Elgsnes kapell. Elgsnes kapell, også kjent som Hans Egedes minne, er en langkirke fra 1985 på Elgsnes i Harstad kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Kapellet ble bygd av Edvard Ruud. Gausvik kirke. Gausvik kirke er en arbeidskirke fra 1979 i Harstad kommune, Troms fylke. Byggverket er i betong og tre og har 160 plasser. Tidligere holdt en barnehage til i kirkens underetasje, men i 2008 ble denne flyttet til et nytt bygg i tilknytning til Gausvik skole. Grøtavær kapell. Grøtavær kapell er en langkirke fra 1915 i Harstad kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Harstad kirke. Harstad kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1958 i Harstad kommune, Troms fylke. Kirken ligger sentralt plassert få hundre meter vest for sentrum, like ved Harstad Stadion. Kirketårnet utgjør et godt synlig bymerke. Byggverket er i betong og har 500 plasser. Kirka er en av de første arbeidskirker oppført i Norge med inneholdende menighetssal, kjøkken og kirkestue. Det trekantformede altertavlemaleriet viser Jesus som holder Bergprekenen, og misjonæren Hans Egede som taler for mennesker på Grønland. Kirka har to glassmalerier utført av Jardar Lunde, et bakerst i kirkeskipet og et på nordsiden av koret. Kanebogen kirke. Kanebogen kirke er en kirke fra 1999 i Harstad kommune, Troms fylke. Kanebogen kirke er bygd på branntomta til Fredly kapell. Lundenes kirke. Lundenes kirke er en langkirke fra 1974 i Harstad kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Andørja kirke. Andørja kirke er en langkirke fra 1914 på Engenes i Ibestad kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 325 plasser. Gratangsbotn skolekapell. Gratangsbotn skolekapell er et kapell fra 1925 i Ibestad kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Ibestad kirke. a>Ibestad kirke er en langkirke fra 1881 i Ibestad kommune, Troms fylke. Byggverket er i stein – i ny-gotisk stil – og har 650 plasser. Denne kirka erstattet den tidligere Ibestad kirke fra middelalderen. Denne 1200-tallkirka (begynnelsen av 1300?) ble revet i 1880, i forbindelse med byggingen av den nåværende kirka, da folketallet steg og det var behov for ei større kirke. Den nye ble oppført på samme sted som den gamle. Johan Olsen 1618-1647, Christen Mikkelsen 1618, Peder Sørensen Aalborg 1647-1649, Laurits Tomassen 1650-1653, Malte Christensen 1654-1676, Hans Jensen 1667-1668, Daniel Jensen Hveding 1676-1706, Christen Olsen Krog 1706-1726. Sørrollnes kapell. Sørrollnes kapell ligger på Sørrollnes i Ibestad kommune i Troms. Kapellet er en langkirke i tre med 85 plasser, innviet i 1976. Romsås. Romsås er en drabantby nordøst i bydel Grorud i Groruddalen i Oslo. Romsås preges av den spesielle drabantbybebyggelsen, oppført på 1960-70tallet av OBOS, men også den høye beliggenheten med utsyn over Groruddalen, Oslo by og Oslofjorden. Nærheten til Lillomarka, med god tilgang gjennom skogsveier og stier setter også sitt preg på Romsås. Boligblokkene er i et omfattende rehabiliteringsprogram som startet sent på 1990-tallet, en prosess som har vekket interesse og anerkjennelse og blitt belønnet med flere priser. Området har også et villaområde på nordsiden av Trondheimsveien ved Bånnkall gård. Bydel Romsås var en selvstendig bydel fra 1988 til 2003. I 2004 ble bydelene Grorud og Romsås slått sammen til bydel Grorud. Romsås har også blitt utpekt som et kulturminne fordi området representerer et meget rendyrket eksempel på en planlagt bydel. De seks borettslagene er knyttet sammen med et nettverk av gangveier, med en bilvei i ring utenfor boligområdene, med en skog, Emanuelfjell, og et tjern (Svarttjern) i midten. For beboerne fremstår uteområdet som bilfritt, selv om det går an å betale for å åpne opp en bom og kjøre store laster rett til den enkelte beboeres inngangsdør. Samferdsel. Romsås er betjent av T-banelinjen Grorudbanen (linje 5) ved Romsås stasjon som ligger i sør på Romsås. Romsås har også en matebusslinje (linje 63, Romsås Ring) som betjener også de nordlige delene. Trondheimsveien skjærer gjennom sørsiden av området fra Grorud til Skillebekk. Historie. Romsås er et gårdsnavn, nevnt først i 1659. Som områdenavn har Romsås vært knyttet til drabantbyutbyggingen fra slutten på 1960 til ut på 1970 tallet. Før blokkene ble bygget, var Romsås bare skog. Det eneste som møtte gravemaskinene da de kom for å bygge blokkene var et lite hus som var oppført uten tillatelse. Borettslagene. Den såkalte Romsåsbyen består av seks borettslag bygget over samme lest. Hvert borettslag er bygget rundt ett eller flere tun. De fleste tunene er møblert med blomsterbed, benker og lekeapparater. På flere av dem står det også små næringsbygg som i dag huser nærbutikker (med Post-i-butikk), forsamlingshus og lignende. Hvert borettslag har også ett eller flere parkeringshus med én plass til hver leilighet. I løpet av 1990- og 2000-tallet har samtlige borettslag unntatt Svarttjern gjennomgått eller påbegynt rehabilitering, med nye fasader i teglstein og innglassede verandaer. Flere av borettslagene har mottatt priser for rehabiliteringen. Borettslagene ligger langs en og samme vei som går i ring rundt åsen. Starter man fra Grorud og kjører mot klokken heter veien først Romsåsveien, deretter Odvar Solbergs vei, Sverre Iversens vei og til slutt Ravnkollbakken, før den ender i et T-kryss med Romsåsveien. Buss 63 (Romsås Ring) går fra Grorud, følger ringveien med klokken, og ender tilbake på Grorud. Følger man ringveien mot klokken fra Grorud ligger borettslagene i følgende rekkefølge: Orremyr, Emanuelfjell, Svarttjern, Røverkollen, Ravnkollen og Tiurleiken. Som de eneste boenhetene utenfor ringveien ligger Romsli mellom Orremyr og Emanuelfjell. De ser ikke ut som de karakteristiske blokkene, de er kun få etasjer og huser stort sett eldre. Orremyr. Orremyr borettslag stod ferdig i 1972. Det har adresse Odvar Solbergs vei 2 til 52. Borettslagets symbol er en orrhøne. Emanuelfjell. Emanuelfjell borettslag stod ferdig i 1973, og består av 314 leiligheter med adresse Odvar Solbergs vei 66 til 112. Borettslagets symbol er en mann som knuser stein, til minne om det gamle steinbruddet i åsen som borettslaget er oppkalt etter. Svarttjern. Svarttjern borettslag stod ferdig i 1973, og består av 647 leiligheter. Til tross for navnet ligger ikke Svarttjern borettslag ved vannet Svarttjern, men noe lenger oppe i åsen. Tjernet er et landemerke på Romsås, og ble som en del av Groruddalssatsingen utbedret til badesesongen 2009 med blant annet rampe for rullestolbrukere. Området rundt fikk samtidig et opprustet parkområde med lekeplass. Røverkollen. Røverkollen borettslag stod ferdig i 1974, og består av 238 leiligheter. Det er både det minste borettslaget på Romsås, og det siste som ble bygget. Det har adresse Sverre Iversens vei 1 til 33. Borettslagets symbol er en røver. Ravnkollen. Ravnkollen borettslag stod ferdig i 1970, og består av 661 leiligheter. Det var det første borettslaget som ble bygget på Romsås. Tiurleiken. Tiurleiken borettslag stod ferdig i 1971, og består av 332 leiligheter. Borettslagets symbol er en tiur. Romsås Senter. Romsås Senter er et større kompleks som blant annet huser butikker, helsetjenester, eldresenter, omsorgsboliger, barnehage, og Romsås Frivillighetssentral. Det ligger langs Ravnkollbakken, mellom Ravnkollen og Tiurleiken borettslag. Romsås Vaktmestersentral, som eies i fellesskap av borettslagene, har kontorer og garasje på baksiden av senteret, ut mot Odvar Solbergs vei. Bygningene som utgjør senteret har egne adresser, Romsås Senter 1 til 7. Senteret har en stor parkeringsplass med innkjøring fra Ravnkollbakken og et underjordisk garasjeanlegg med innkjøring både fra parkeringsplassen i Ravnkollbakken og fra Odvar Solbergs vei. Skoler. Mellom borettslagene ligger Svarttjern skole (1.-4. trinn), Tiurleiken skole (1.-7. trinn) og Bjøråsen skole (5.-10. trinn). Elever ved Svarttjern skole begynner på Bjøråsen skole fra 5. trinn, mens elever ved Tiurleiken skole begynner på Bjøråsen skole fra 8. trinn. Mellom borettslagene ligger også et utendørs idrettsanlegg (Humleby) og en idrettshall (Romsåshallen). Svarttjern. Svarttjern eller Svarttjernet er navnet på 124 innsjøer, på over 1000 m², i Norge. Birtavarre bedehus. Birtavarre bedehus er en korskirke fra 1937 i Kåfjord kommune i Troms fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Kirken er satt opp med materialer fra Ankerlia gruver og smelteverk. Under andre verdenskrig ble kirken benyttet som stall av de tyske styrkene, noe som førte til at en måtte foreta omfattende rehabilitering og gjenoppbygging av kirken etter krigens slutt. Den ble da satt i stand i samme stil som det opprinnelige kirkebygget. Djupvik kirkestue. Djupvik kirkestue er en langkirke fra 1980 i Kåfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Adkomst til stedet er via E6. Kåfjord kirke (Olderdalen). Kåfjord kirke er en langkirke fra 1949 i Kåfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Langfredagsfjære. Langfredagsfjære er et etablert begrep for storfjære. Begrepet brukes mest langs Helgelandskysten der det hvert år er storfjære ved påsketider, men også i andre deler av Norge er uttrykket vanlig. Jesus från Nasaret går här fram. "Jesus från Nasaret går här fram" er en salme med tekst av Anders Frostenson fra 1935 og musikk av Gustaf Nordqvist fra 1937. Salmen ble tidligere sett på som en adventssalme, og hvert vers slutter: «Himmelriket är nära». På samme måte som i en annen av forfatterens salmer fra denne tid, "Kristus vandrar bland oss än", betones Jesu nærvær i nuet. Salmen er blitt svært populær, og i Sverige finnes den i et titalls sang- og salmebøker (se oversikt på svensk wikipedias artikkel om salmen). I Norsk Salmebok finnes den på nr. 97, også her i svensk språkdrakt. Manndalen bedehus. Manndalen bedehus er en langkirke fra 1946 i Kåfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Helgøy kirke. Helgøy kirke er en langkirke fra 1889 i Karlsøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Den kirken som står på Helgøy i dag, ble brakt hit fra Hamn i Senja i januar 1888. Den kom til Hamn ca 1877, før dette hadde den stått på Hemnes i Helgeland, og var opprinnelig bygd i 1741. Kirken den erstattet på Helgøy hadde stått der i 225 år. Helgøy kirke blir fremdeles brukt ved spesielle anledninger, og da settes det opp ferge for passasjertrafikk. Karlsøy kirke. Karlsøy kirke er en langkirke fra 1854 i Karlsøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 570 plasser. Nordeidet bedehuskapell. Nordeidet bedehuskapell er en langkirke fra 1957 i Karlsøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Harold Augustin Calahan. Harold Augustin Calahan (født 7. november 1889, død 25. november 1965), ofte kalt H.A. Calahan, var en amerikansk forfatter og sjøoffiser. Calahan skrev flere bøker om sjøfart og seiling som har blitt sett på som viktige bøker innen temaet. Han skrev også romanen "Tilbake til Sjørøverøya", som er en fortsettelse av "Skatten på Sjørøverøya" av Robert Louis Stevenson. Han skrev et forord til romanen hvor han argumenterte for at Stevenson hadde planer om å skrive en fortsettelse av sin kjente roman, og at boken derfor bør ses på som Stevensons fortjeneste og ikke hans. Calahan, Harold Augustin Calahan, Harold Augustin Calahan, Harold Augustin Reinskar kapell. Reinskar kapell er en langkirke fra 1988 i Karlsøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 108 plasser. Joker Merida. Joker Merida er et norsk UCI Continental-lag. Det ble dannet i 2005, og eies av sponsorfirmaet Interspons AS. Talentutvikling. Ett av målene er å utvikle norske ryttere for de store ProTour-lagene. Etter 2007-sesongen ble lagets største stjerne, supertalentet Edvald Boasson Hagen, profesjonell for Team High Road, mens Gabriel Rasch gikk til Crédit Agricole. Etter 2009-sesongen fikk ytterligere tre Joker Bianchi-ryttere proff-kontrakt. Ringvassøy kirke. Ringvassøy kirke er en arbeidskirke fra 1977 i Karlsøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i betong og har 400 plasser. Det har utsmykning av Harald Bodøgaard fra 1989 Sengskroken kapell. Sengskroken kapell er en langkirke fra 1962 i Karlsøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 225 plasser. FC Den Bosch. FC Den Bosch er en nederlandsk fotballklubb fra 's-Hertogenbosch. Klubben ble grunnlagt den 18. august 1965 med navnet FC Den Bosch/BVV. Den Bosch spiller sine hjemmekamper på De Vliert, med en publikumskapasitet på 9000 sitteplasser. I 2005 rykket de ned fra Eredivisie og spiller for øyeblikket i Eerste divisie, som er landets nest øverste divisjon. Ruud van Nistelrooy, som er regnet som en av de mestscorende i Europa de siste 6-7 årene, startet sin karriere i FC Den Bosch. Godfjord skolekapell. Godfjord skolekapell var et kapell fra 1924 på Gunnesdal i Sortland kommune i Nordland. Byggverket er i tre og har 90 plasser, men ble solgt i 2006 og brukes til andre formål. Trastad kapell. Trastad kapell er et kapell fra 1969 i Kvæfjord kommune, Troms fylke. Kapellet er ikke i bruk lenger, men hadde 350 plasser. Kapellet var institusjonskapell ved Trastad Gård, som var en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Disse institusjonene ble iavviklet i 1991, ved den såkalte "ansvarsreformen", men Kvæfjord menighet holdt kapellet i drift med noen gudstjenester pr år i noen år til. Siste gudstjeneste i Trastad kapell ble arrangert 12. april 2004, og bygget fungerer nå som kulturhus i Kvæfjord. Berlin-erklæringen. a>Berlin-erklæringen er en erklæring formulert av det tyske EU-formannskapet i forbindelse med 50-årsmarkeringen for undertegnelsen av Roma-traktaten, som innledet det europeiske samarbeidet. Erklæringen ble høytidelig undertegnet i Tøyhuset i Berlin 25. mars 2007 under EUs feiring i Berlin av representanter for de tre EU-institusjonene; Erklæringen er en symbolsk skissering av den fremtidige politiske agenda for EU, og består av fire avsnitt. Erklæringen slår fast Europas felles verdier, og nevner hvilke områder som bør være i særlig fokus i de kommende 50 år. Sekkemo kirke. Sekkemo kirke er en langkirke fra 1956 i Kvænangen kommune, Troms fylke. Byggverket er i bindingsverk og har 400 plasser. Lavangen kirke. Lavangen kirke er en langkirke fra 1891 i Lavangen kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 420 plasser. Adkomst til stedet er via Rv84. Røkenes bedehus. Røkenes bedehus er en langkirke fra 1982 i Lavangen kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Finnsnes kirke. Finnsnes kirke er en arbeidskirke fra 1979 på Finnsnes i Lenvik kommune, Troms fylke. Byggverket er i betong og tegl og har 750 plasser, arkitekten bak er Nils Toft. Den stod ferdig i oktober 1979 og ble vigslet av biskop Kristen Kyrre Bremer. Finnsnes kirke ligger i sentrum av Finnsnes like ovenfor Finnsnesvannet. Kirken er plassert på en haug, hvor dens konstruksjon følger det naturlige terrenget. Herfra er den godt synlig for folk nede i byen. Kirkens kor, eller front er konstruert i vinkel og har retning mot øst. Kirken ligger i nær forbindelse med en park og har ellers betydelig grøntareal. Den er en arbeidskirke, hvor det for øvrig er kirkestue, menighetssal, ungdomsrom, barnehage, kontor og kjøkken. Dermed er den utstyrt med alt kirken som institusjon trenger. Kirken har 750 sitteplasser i form av flyttbare stoler. Kirken er en sentralkirke hvor kirkeskipet er hevet over resten av kirkestrukturen. Organisert rundt kirkeskipet, som står som det sentraliserte plan, ligger det fløyer i varierende størrelse og høyde. Kirken består av geometriske former som står som individuelle flater, men på grunn skrålinjer og ulike vinkler i kirkens struktur gir den ett dynamisk helhetsuttrykk. Kirketårnet ligger helt akter på kirken og er en baldakin konstruksjon, på denne måten skapes det luft og rom mellom flatene. Ser man tårnet fra luften danner det et kors. Kirken har en massiv konstruksjon hvor veggene består av hvitmalt betong. Dette er dermed en stor del av konstruksjonsmaterialet. I tillegg er det brukt tegl og tre, hvor kirketårnet og vindusrammer er utført i svartmalt tremateriale. Det som er gjennomgående på kirken, men særlig på sidene, er bruken av lisene, som er et pilasterlignende fremspring i veggen. Vinduene står her som vertikale, avlange og udelte flater. De er organisert i jevne rekker hvor lisener skiller mellom dem. Dette skaper innrykk og uttrykk i kirkens vegg, og vinduene slipper store mengder med dagslys inn i kirken. Inne i selve kirkeskipet skrår taket oppover i retning koret, som for utenom tårnet er det høyeste punktet på kirken. Selv om taket har en rekke tversgående takbjelker, er det to kolossale trebjelker som går i retning koret, som dominerer takkonstruksjonen. Fremme ved koret er det et avlangt glassmaleri fra gulv til tak. Dette omhandler Jesu dåp og er laget av Ulf Dreyer i 1985. Andre kunstneriske utsmykninger er en vevd altertavle av Randi Heitmann Hjorth fra 1981. Prekestolen er i tre og ble laget av brødrene Lindstrøm i 1979. Orgelet er levert fra Åkerman & Lund, kirkeklokker av Olsen Nauen i 1979. For øvrig er det utsmykninger også utenom kirkeskipet. Kirken er konstruert med tanke på både estetikk og funksjon og kan knyttes opp mot funksjonalismen som var sentral som periode da kirken var bygd. Gibostad kapell. Gibostad kapell er en langkirke, opprinnelig oppført som bygdehus, fra 1939. I 1982 ble bygningen ombygd/restaurert til kapell. Bygget ligger på Gibostad i Lenvik kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Sorø Akademi. Sorø Akademi mot slutten av 1800-tallet. Ingemanns hus til høyre i bildet. Fra "Danske Billeder For Skole Og Hjem, 2. Sydsjælland og Bornholm" av Theodor Siersted. Forlagsbureauet i Kjøbenhavn 1895. a> og ble oppført som professorboliger til Frederik Vs akademi i 1743. a> som var tegnelærer ved akademiet fra 1862 til 1892. Sorø Akademi i Sorø, Danmark er den eldste skolen i Danmark. Den er kjent for sin rolle både som senter for tidlig skandinavisk forkynnelse av kristendom og som lærested for mange kjente dansker og nordmenn. Ludvig Holberg gav sin formue for å gjenopprette akademiet i 1750 etter en brann, og de fem fagene som fikk egne lærestoler var da økonomi (første i Norden), historie, matematikk, jus og språk. Fra 1750 til 1780 var Sorø et arnested for samfunns- og systemkritisk tenking i Danmark-Norge. De sentrale lærerne Jens Schielderup Sneedorff og Andreas Schytte var sterkt påvirket av den tyske kameralismen. Schyttes flerbinds-verk "Staternes indvortes Regiering" ble et sentralt læreverk i både statsstyring og økonomisk politikk i Danmark-Norge. Det var opprinnelig skolen for det danske aristokrati, men i dag er det et gymnas for kunnskap og religion som drives av en stiftelse. Store deler av Universitetet i Oslo er oppført for penger fra stiftelsen. Historie. Betegnelsen Sorø Akademi har blitt benyttet som navn på flere forskjellige institusjoner knyttet til Sorø klosters tidligere bygninger. Røttene til Sorø Akademi går tilbake til 1140 da erkebiskop Absalon etablerte Sorø klosterkirke for Cistercienserordenen av Sorø. Klosteret ble overtatt av kronen i forbindelse med reformasjonen i 1536. I 1586 opprettet Frederik II en oppdragelsesanstalt og skole for 30 adelige og 30 ikke-adelige gutter og lot også sine sønner motta undervisning på skolen. I 1623 opprettet Christian IV Sorø Akademi som et akademi for unge adelsmenn. Akademiet fungerte som en slags overbygning til skolen og var ment som en høyere utdanningsanstalt slik at adelen ikke trengte å reise til utlandet. Dette akademiet stengte i 1665 og i 1737 ble også skolen nedlagt. Akademiet ble etablert igjen under Frederik V i 1747, men i 1798 stengte også dette. I 1826 ble det tredje Sorø Akademi opprettet og i en periode ble Sorø et kultursentrum i den danske gullalder. Blant personer som assosieres med Sorø Akademi i denne perioden er N.F.S. Grundtvig, Bertel Thorvaldsen, forfatteren H.C. Andersen og salmedikteren Bernhard Severin Ingemann som var ansatt ved akademiet. Fra en senere periode malerne Frederik Vermehren og Christen Dalsgaard. Bygninger – utvalg. Hovedbygningen på Sorø Akademi er fra 1826 og er tegnet av Peder Malling. På hver side av hovedbygningen ligger de gamle professorboligene som ble tegnet av Laurids de Thurah og oppført i 1743. Den ene er kjent som Ingemanns hus, den andre Molbechs hus. Klosterporten er en bygning fra ca. 1200 og er Danmarks eldste bebodde hus.I sidebygningen er et rom som kalles Saxos celle, men man kjenner ikke til Saxos eventuelle tilknytning til Sorø. Bibliotekets eldste deler stammer fra Christian IVs tid, men bygningens nåværende utseende er fra 1861. Bygningen inneholder biblioteket og en boksamling på mer enn bind. En stor del av boksamlingen utgjøres av Holbergsamlingen. Betydningen for Norge. Blant de nordmenn som gikk på Sorø Akademi var Ole Vig. Skolen spilte en viktig rolle for folkeopplysningen i Norge og var forløperen til folkehøgskolebevegelsen i Norge. Husøy kapell. Husøy kapell er en langkirke fra 1957 på Husøy i Lenvik kommune, Troms fylke. Byggverket er i murstein og har 100 plasser. Laukhella kapell. Laukhella kapell er en langkirke fra 1949 i Lenvik kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Çanakkale. I Çanakkale finner en trehesten fra filmen Troja utstilt Çanakkale (uttales //) er en havneby i Tyrkia på den asiatiske siden av Dardanellene med 90 301 innbyggere i (2006). Byen er senter for provinsen Çanakkale. Fergeruten mellom Çanakkale og Gallipoli (Tyrkia) på den andre siden av Dardanellene forbinder Istanbul og Izmir og er derfor svært trafikkert. To kilometer fra Çanakkale ligger den antikke byen Abydos. Çanakkale er også den moderne byen som ligger nærmest antikkens Troja. Den trehesten som ble brukt i filmen "Troja" er utstilt i byen. Çanakkale var opprinnelig et osmanskt fort med navnet "Kale-i Sultaniye", «Sultanens fort». Orten ble senere kjent for sitt pottemakeri og navnet ble dermed Çanakkale, av "çanak", «krukke», og "kale", «fort». Çanakkale (provins). Çanakkale er en provins i Tyrkia, i den nordvestre delen av landet, ved Dardanellene. Provinsen har navnet fra provinshovedstaden Çanakkale. Som provinsen Istanbul har Çanakkale både en europeisk og en asiatisk del. Den europeiske delen består av Gallipolihalvøya mens den asiatiske delen ligger i Anatolia, de to områdene separeres av Dardanellestredet. Lenvik kirke. Lenvik kirke er en korskirke fra 1879 på Bjorelvnes i Lenvik kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 750 plasser. Øvelser under Sommer-OL 1928. Øvelser under Sommer-OL 1928. Det ble konkurrert i 16 sporter, om totalt 104 olympiske titler. Mennene deltok i alle 16 og damene i fem. Blakstad (Froland). Blakstad er et tettsted i Froland kommune i Aust-Agder. Stedet har innbyggere per 1. januar. Statistisk sentralbyrås navn på tettstedet er Blakstad. Tettstedet ble til fordi stedet ligger ved Nidelva på et sted elva gjør en liten Z-sving, og hvor det var mulighet for brubygging. Blakstad bru er et viktig kommunikasjonsknutepunkt på riksvei 42 som går fra E18 på Stoa i Arendal til Evje i Setesdal. Herfra går også vei til Grimstad, og til Nes Verk i Tvedestrand kommune. Blakstad ligger på begge sider av elva. På Blakstad ligger også Blakstad holdeplass på Arendalsbanen. Blakstad videregående skole er en av de største i Aust-Agder og har spesialisert seg mot håndverksfagene. Gullknapp flyplass ligger nær ved Blakstad. Lysebotn kapell. Lysebotn kapell er en kirke bygd i en vifteplan fra 1970 i Lenvik kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Tesalvie. Tesalvie ("Salvia officinalis") kommer fra ordet "salvare" som betyr å helbrede. Salvie har en betennelsesdempende effekt både på forstyrrelser relatert til mage og tarm og på luftveisinfeksjoner. Derfor blir salvie ofte brukt til munnskyll eller gurgling av halsen. Miljø. Opprinnelig kommer salvie fra Sør-Europa hvor planten vokser i de sørvendte fjellsidene. Salvie var godt kjent i antikken og ble fraktet til Alpene av munker i middelalderen. Esperantos historie. Det internasjonale planspråket Esperanto ble utviklet i løpet av 1870- og 1880-årene av den polske øyelegen L. L. Zamenhof og ble første gang publisert i 1887. Antallet brukere av språket har steget gradvis over tid og selv om språket ikke har fått den store støtten fra regjeringer og internasjonale organisasjoner er det idag det største internasjonale planspråket i verden. En drøm om et språk. Allerede i barndommen drømte Zamenhof om et fellesspråk for alle. Han vokste opp i byen Bialystok i daværende Russland, hvor fem språk ble talt. Dette førte ofte til misforståelser og dårlig kommunikasjon. Han lurte på hva som kunne få folk til å forstå hverandre bedre, og snart ble ideen om et felles språk født. Det skulle ta flere år før han bestemte seg for å realisere barndomsdrømmen om et fellesspråk. I begynnelsen tenkte han på en gjenopplivelse av latin, men etter å ha lært språket skjønte han raskt at det var for vanskelig til å benyttes til internasjonal kommunikasjon. Etter å senere ha lært engelsk, skjønte han at bruken av affikser, forstavelser og etterstavelser, kunne gjøre et språk fleksibelt og holde det nødvendige ordforrådet nede, noe som ville gjøre språket mye enklere og raskere å lære. På gymnaset bestemte han seg for å skape et språk ved hjelp av affikser som kunne bli både fleksibelt og lettlært. Han bestemte seg å ta ordrøttene fra de romanske språkene, med innslag av germanske og slaviske språk. Denne versjonen av esperanto kalles idag "proto-esperanto", men er svært forskjellig fra dagens esperanto. Zamenhofs skolekamerater lærte seg raskt språket, og bidrog i byggingen av språket. I 1895 skrev han «Jeg jobbet i seks år med å forbedre språket, selv om det allerede i 1878 så ut til at språket var klart». Da han var klar til å publisere språket, slapp det nemlig ikke gjennom tsarist-sensuren. Skuffet satt han tilbake, men tilbrakte tiden med å oversette verk som Bibelen og Shakespeare. I 1887 publiserte han endelig et hefte kalt Unua Libro med introduksjon til «lingva internacia» under pseudonymet «Doktoro Esperanto». Esperanto på 1900-tallet. Ganske snart etter Zamenhofs noe beskjedne lansering av språket sluttet en gruppe russiske idealister seg til Zamenhof. Den første esperantoforeningen ble opprettet allerede i 1888, i Nürnberg i Tyskland. Esperanto tok over mange av de tidligere forslagene til internasjonale hjelpespråk, inkludert volapyk, som snart kom til å lide en rask nedgang i popularitet etter en svært så lovende start. Esperanto ble med årene et språk som ble både talt og brukt i fag- og skjønnlitteratur i både original og oversatt forfatning. Foruten de russiske esperantistene spilte esperantister i Uppsala og Paris en stor rolle for språkets spredning og utvikling. Zamenhofs datter, Lidia Zamenhof, lærte seg raskt farens språk og tok til å reise rundt og holde foredrag og kurs i esperanto. Hun besøkte blant annet Sverige i 1932. Etter noen år fantes det esperantotalende i mange land. I 1905 ble den første esperanto-verdenskongressen arrangert – "La unua Universala Kongreso de Esperanto" – i Boulogne i Frankrike. Samme år ble "La Fundamento de Esperanto" («Esperantos fundament») publisert, en samling av Zamenhofs viktigste skrifter, som ble akseptert av kongressen som den endelige og uforanderlige grunnmuren for språket. Inntil da hadde man sett en del forslag til reformer som ville endre esperantos grunnleggende poenger i grammatikk og ortografi. Majoriteten av esperantobevegelsen foretrakk å gi det nye språket en stabilitet fremfor å fortsette en diskusjon om store reformer. Prinsippet var at esperanto nå tilhørte alle språkbrukere og at utviklingen, liksom for andre språk, skulle skje gjennom språkbruken, ikke gjennom Zamenhofs eller noen annen persons dikterte endringer. Dessuten ville man ha et språk nye brukere kunne stole på ville bli som det var, og ikke måtte lære et nytt språk om noen år.[2] År 1907 inntraff en krise i esperanto-bevegelsen, da en mindre gruppe var misfornøyd med språkets utforming og utformet selv en svært så omfattende reformeringsplan. Da forslaget aldri fikk majoritetens støtte, ble reformer lansert som et uavhengig språk under navnet ido (navnet betyr «avkom» på esperanto). Dette nye språket skapte en splittelse i bevegelsen. En mindre gruppe gikk over til ido, mens de fleste faktisk holdt mer fast på det gamle esperanto enn før. Man mener at det på denne tiden oppstå en slags «nasjonalitetsfølelse» eller forkjærlighet for språket. Siden den gang har aldri noen reform av esperanto fått noe særlig gjennomslag. De første esperantistene var gjerne intellektuelle. Dette til tross Zamenhof hadde fremmet et språk «for alle, fra alle samfunnsklasser». Kritikerne brukte dette og hevdet at esperanto kun var et riksmannsspråk. På ett punkt hadde de rett, for det var først og fremst de mer velstående som hadde råd til lærebøker og kurs i esperanto i begynnelsen. Før første verdenskrig hadde esperanto hatt en rask vekst, men da første verdenskrig inntraff ble språket kraftig kastet tilbake. Etter krigen vokste bevegelsen igjen, om enn noe saktere, og det vokste til og med fram en arbeideresperantobevegelse. Sovjetunionen forholdt seg positivt til esperanto, men under den senere delen av 1930-tallet opplevde esperantistene i disse områdene å bli forfulgt, og språket ble forbudt av Nazityskland. Esperantister som fortsatte virksomheten i det skjulte og ble avslørt, ble sendt i konsentrasjonsleirer. Det er ikke kjent hvor mange esperantister som ble deportert til nazistenes leirer. Dette førte til nok et kraftig tilbakefall for esperanto. Etter andre verdenskrig vokste språket sakte. Esperantos suksess. Esperantos suksess i motsetning til andre kunstige språk blir forklart med flere faktorer. Dels inntar esperanto en mellomting mellom de naturlige kunstige språkene og de skjematiske språkene. «De naturlige kunstige språkene» forsøker å ligne naturlige språk mest mulig, men er ikke grammatikalsk eller leksikalsk regelmessige, noe som gjør det vanskeligere å lære for andre enn dem som snakker de imiterte språkene. «Skjemaspråkene» var regelmessige og ganske enkle å lære, men de var vanskelig å forstå i forhold til med nasjonalspråkene. En uskreven regel i lingvistikken sier at «regelmessighet går utover forståelighet». Zamenhof tok hensyn til dette da han konstruerte esperanto. Samtidig som esperanto er regelmessig og følger en skjematisk oppbygning, er ordrøttene og vokabularet hentet fra naturlige språk. Slik skapte han en slags balanse i språket. En annen viktig årsak til esperantos popularitet er at Zamenhof, opphavsmannen, sa fra seg alle rettigheter til språket og deklarerte det som allemannseie. Tidligere planspråk-oppfinere anså sine språk som sitt eget eie, og var selv i besittelse av alle rettigheter til dem. Zamenhof sa fra seg denne opphavsretten, og dette førte til at esperanto fikk et liv og en livskraft som ingen andre planspråk hadde. Ytterlige en forklaring går ut på at esperanto veldig tidlig ble tilkoblet til en «indre idé», kalt interna ideo på esperanto, noe som innebærer at man tenker seg esperanto som et alles språk ved siden av morsmålet, for å få til økt kommunikasjon og forståelse mellom folk som igjen gir seg resultat i fred og samarbeid. Interna ideo har ført til at et sterkt engasjement har vokst fram blant mange esperantister. Dikter og sanger har blitt skrevet og anvendt ved ulike manifestasjoner for esperanto, der også esperanto-symbolet, en grønn femtagget, er anvendt på flagg og merker. John de Robeck. Admiral de Robeck i 1915 John de Robeck (født 10. juni 1862, død 20. januar 1928) var en admiral i Royal Navy. Han er mest kjent for å ha kommandoen over de allierte sjøstridskreftene i den innledende fasen av slaget ved Gallipoli. Eksterne lenker. Robeck, John de Robeck, John de Robeck, John de Rossfjord kirke. Rossfjord kirke er en korskirke fra 1885 i Lenvik kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Fra 1700-tallet, med lyskrone, døpefont og altertavle fra samme tid. Fylkesvei 349 (Troms). Fylkesvei 349 (Fv349) i Troms går mellom Nikkeby og Hellnes i Skjervøy kommune. Veien er 9,7 km lang. Eksterne lenker. 349 Sandbakken kapell. Sandbakken kapell er en langkirke fra 1974 i Lenvik kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 148 plasser. Tennis under Sommer-OL 1912. I 1912 i Stockholm var både tennis innendørs og utendørs på programmet. Det ble konkurrert om åtte olympiske titler, fire i single, to i double og to i mixed double. Damene spilte to single; ute og inne og herrene to single; ute og inne samt to doubleturneringer; inne og ute. Fylkesvei 347 (Troms). Fylkesvei 347 (Fv347) i Troms går mellom Nymoen og Årviksand i Skjervøy kommune. Veien er 44,9 km lang. Eksterne lenker. 347 Lenangsøyra kapell. Lenangsøyra kapell er et kapell fra 1996 i Lyngen kommune, Troms fylke. Adkomst til stedet er via Kv3028 og Fv313. Fylkesvei 301 (Troms). Fylkesvei 301 (Fv301) i Troms går mellom Grøtnesdalen og Søreidet i Karlsøy kommune. Veiens lengde er 50,5 km. Eksterne lenker. 301 Øvelser under Sommer-OL 1912. Øvelser under Sommer-OL 1912. Det var 16 øvelser, 8 færre enn 1908 i London, på OL-programmet. Mesteparten var forbeholdt mannlige utøvere. De eneste øvelsene som damer fikk lov å konkurrere i var tennis stuping og svømming. Boksing var forbudt i Sverige og andre sporter som ikke var med var blant annet bueskyting, jeu de paume, kunstløp, lacrosse, landhockey, polo og rugby union. Lyngen kirke. Lyngen kirke er en korskirke som ligger i Lyngen kommune, Troms fylke. 1. Det var lettere for presten fra Karlsøy å komme til Lyngseidet. 2. Samene i Ullsfjord ville få lettere vei til kirka. 3. På Karnes var det mangel på vann og ved. I 1770 ble en en ny kirke bygget. Den kostet ca. 230 riksdaler. Det gamle kirkebygget ble solgt for 16 riksdaler. Først i 1840 – 1846 fikk kirken det utseende den har i dag. En tysk arkitekt med navn Lydke kom med tegninger for den omfattende ombyggingen. Det gamle tårnet fra 1775 som sto midt på kirken ble revet ned, og et nytt tårnhus med våpenhus, loft, klokketårn og spir ble bygget i samsvar med den nygotiske stilen. Kirkebygget fikk i tillegg flere sitteplasser ved at det ble bygget galleri i to høyder. Kirka har i dag 310 sitteplasser. Grunnmuren er fra da korskirken ble påbegynt i 1770, og det tilbygde sakristiet og tårnhuset har fått den samme type grunnmur som resten av bygningen. Under krigen brukte tyskerne kirken som stall. I dag er kirken restaurert, og inngår i et lite sentrumsmiljø med en del eldre trehus på Lyngseidet. I 1951 ble et dåpshus bygget like ved kirka. Dåpshuset skulle være et varmt venterom for barn som skulle døpes. Nå brukes dåpshuset som kontor. For å komme til Lyngseidet kan man dra via Rv868 fra E6 ved Oteren via Furuflaten, eller via Rv91 fra E8 ved Fagernes rett sør for Tromsø. Herfra drar man via ferge Breivikeidet-Svensby. Fylkesvei 305 (Troms). Fylkesvei 305 (Fv305) i Troms går mellom Torsvåg og Kristoffervalen på øya Vanna i Karlsøy kommune. Veiens lengde er 57,2 km. Beskrivelse. Veien begynner ved bygda Kristoffervalen på Lille Skorøya på østsida av Vanna. Den går deretter inn på selve Vanna og følger sjøkanten over hele strekningen langs øst-, sør- og vestkysten av øya. Underveis passerer den alle bygdene på øya (unntatt Burøysund, som ligger ved Fv306 på nordøstsida), hvorav de største er Vannvåg, Hamre, Vannareid og til slutt fiskeværet Torsvåg, som ligger på den lille øya Kåja på Vannas nordvestligste spiss. Fra Skåningsbukta på sørsida av øya går det ferge over Vannsundet til Hansnes på Ringvassøya. Eksterne lenker. 305 Nord-Lenangen menighetshus. Nord Lenangen menighetshus er en langkirke fra 1981 i Lyngen kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 180 plasser. Adkomst til stedet er via Fv312. Fylkesvei 302 (Troms). Fylkesvei 302 (Fv302) i Troms går mellom Skogvik på Rebbenesøya i Tromsø og Hessfjord på Ringvassøya i Karlsøy kommune. Traséer: Hessfjord – Mikkelvik (32,0 km), Bromnes – Skogvik (14,6 km) Eksterne lenker. 302 MS «Sunnfjord». MS «Sunnfjord» ble bygd som ubåtjager i USA i 1943. Skipet var søsterskip til MS «Sognefjord», og kom inn i Royal Navy under låne og leieavtalen som «HMS KILWICK». Ombygd til passasjerskip ved Haugesund Mek. Verksted og levert til Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane i 1949 der hun gikk inn i ruten Bergen – Årdalstangen. Da MS «Sognefjord» ble satt i rute i 1950, ble hun overført til Nordfjordruten. MS «Sunnfjord» hadde en del uhell. I 1974 fikk hun motorhavari og ble lagt i opplag i Florvåg på Askøy. Maskineriet ble brukt til reservedeler til MS «Sognefjord». I 1978 ble skipet solgt. Under slep til Oslo i 1983 tok hun inn vann, kantret og sank utenfor Jæren. Kirkenesmoen kapell. Kirkenesmoen kapell er en langkirke fra 1975 i Målselv kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 220 plasser. Fylkesvei 58 (Troms). Fylkesvei 58 (Fv58) i Troms går mellom Finnvik og Vengsøya i Tromsø kommune. Traséer: Finnvik – Bellvika (10,5 km), Vengsøy fergekai – Myreng (0,3 km) Eksterne lenker. 058 Målselv kirke. Målselv kirke er en arbeidskirke fra 1978 i Målselv kommune, Troms fylke. Byggverket er i betong og tegl og har 610 plasser. Nylands mekaniske verksted. Nylands mekaniske verksted ble grunnlagt i 1854 av J.S. Jarmann, J.G. Jarmann og Prosper Nørbech. I 1857 flyttet verkstedet til utløpet av Akerselva i Bjørvika, hvor det ble oppført en stor fabrikkbygning ytterst på vestre elvebredd. På denne tomten drev verkstedet sin hovedvirksomhet fram til 1971. Rundt år 1900 var Nyland landets største verft, med over 1000 ansatte. I 1956 ble Nyland overtatt av Akergruppen og senere slått sammen med Akers mekaniske verksted. På tomten etter Nylands Verksted ble Operahuset i Oslo åpnet i 2008. Nylands mek. verksted startet med å bygge dampmaskiner og bygde dampskip og damplokomotiv. Øverbygd kirke. Øverbygd kirke er en langkirke fra 1867 i Målselv kommune, Troms fylke. Byggverket er i tømmer og har 280 plasser. Altertavlen er fra 1934, er utført av Hjalmar Pedersen og viser «Jesus metter 5000 i ørkenen» som midtmotiv. Prekestolen er i tre av Jon Markusson fra 1867. Døpefonten er i furu og fra samme tid. Fylkesvei 286 (Troms). Fylkesvei 286 (Fv286) i Troms går mellom Vikran i Tromsø og Oldervik i Balsfjord. Veiens lengde er 44,9 km. Eksterne lenker. 286 Fylkesvei 184 (Troms). Fylkesvei 184 (Fv184) i Troms går mellom Minde i Målselv og Nordfjordbotn i Balsfjord kommune. Veiens lengde er 35,3 km. Eksterne lenker. 184 Skjold kapell. Skjold kapell er et kapell fra 1956 i Målselv kommune, Troms fylke. Ulf Thoresen. Ulf Sverre Thoresen (født 12. februar 1946 i Larvik, død 11. juli 1992) regnes som Norges fremste travkusk gjennom alle tider. Han vant verdensmesterskapet og europamesterskapet for travkusker flere ganger. Han vant over 4 000 løp i Norge, i tillegg til flere internasjonale storløp. Hvert år arrangeres "Ulf Thoresens minneløp" på Jarlsberg travbane. Ulf Thoresen er kjent som travkusken som «vant med hester som burde vært sendt til slakteren for å bli pølse». I 1977 utkom boka "Trollmann med tømmene – Ulf Thoresen forteller til Bjørn Myrvang" (ISBN 82-03-09351-5). Tights. Tights kommer av engelsk "tight" (trang), og er et låneord som beskriver tettsittende, elastiske bukser i et tynt stoff. Opprinnelig var begrepet tights brukt for kvinners strømpebukser som dekket kroppen fra midje til føtter, men det er senere utvidet til å dekke flere typer tettsittende bukser. Moderne tights kan være av ulike typer tekstiler og kommer i mange farger og mønstre i ulike lengder. Som fritidsplagg er tights vanligst blant kvinner, og kan kombineres med skjørt og korte kjoler som et alternativ til strømpebukse. I forbindelse med trening og sport brukes plagget mer uavhengig av kjønn. Strømpebukser. Bruken av tettsittende strømpebukser går flere hundre år tilbake i tid. Da ble de brukt av menn helst i forbindelse med teater og dans, men også som praktiske ridebukser. I moderne tid er strømpebukser vesentlig brukt av kvinner, ofte i stoffet nylon. Det er også brukt noe tykkere varianter av stømpebukser for menn og barn. Disse er gjerne av ull eller bomull. Forskjellen på nylonstrømper og det som kommer under begrepet tights ligger i tykkelsen på trådene brukt i stoffet og at strømpebukse slik vi kjenner den i forhold til tighs, har heldekkende fot. Tights kan i Norge også betraktes som etterkommeren av stilongs. Sportstights. Innen sport ble tights oppdaget som egnet konkurransetøy på grunn av sin elastiske utforming og lave luftmotstand. Ulike varianter av spandex, eller elastane er vanligst i sportstights, og Lycra er et ledende merke. Tights er brukt i en rekke idretter, like vanlig av menn som kvinner og er allment oppfattet som et unisex klesplagg. Idrettene friidrett og sykkel er vanlige idrettseksempler, men det er blitt vanligere at også basketballspillere og fotballspillere bruker tights under shortsene for å forebygge gnagsår mellom lårene. Sørlandets Travpark. Sørlandets Travpark er en travbane like utenfor Kristiansand. Banen ligger rett ved E18 og med Kristiansand Dyrepark som nærmeste nabo. Den ble åpnet 16. juli i 1988 med over 30 000 besøkende. I et av storløpene var det Sugarcane Hanover som viste seg frem for trav-Norge. Storelan med kusk Dagfinn Aarum vant det første totalisatorløpet på Sørlandets Travpark. Banen har 34 løpsdager per år (2011) og sommertravet midt i juli er det årlige høydepunktet med blant annet Norgesmesterskapet for kaldblodshester i så vel åpen klasse som for hopper. I august har man en av fem V75-kjøringer hvor blant annet Arnt Paulsens minneløp og Kristen T.Gundersens æresløp kjøres samt Sørlandets treårscup for begge raser står på programmet. Anlegget ligger med løpsbanen på 1 000 meter og administrasjonsbygget i Kristiansand i Vest-Agder, mens stallområdet og treningsløypene ligger i Lillesand i Aust-Agder. Øystein Tjomsland (banechampion i 2010), Arild Berås og Jenny Thygesen er de tre trenerne med stall på banen. Sukkertare. Sukkertare er en av Norges vanligste tarer og danner store skoger som gir beskyttelse for all slags dyr langs hele kysten og på Svalbard. Norge har 5-25 % av verdens sukkertare og fra 25-50 % av Europa's. Sør for Portugal blir vannet dessverre for varmt for sukkertaren. Sukkerarten kan bli opptil 4-5 meter lang, men den vanlige størrelsen er 1-2 meter. Sukkertaren vokser på fjell, stein og skjell, helst på litt beskyttede steder og er den eneste taren som legger seg til på sandbunn. Den trives best på grunt vann i bukter og viker, men vokser også på dypt vann ned til 30 meter, også på mer eksponerte steder med mere bølger, men da gjerne i mellom stortaren. Den blir fra 2 til 5 år og er en art som raskt gjenvinner et område. Likens kan den ta over områder etter stortaren, hvis denne har blitt fjernet ved tråling eller ødelagt etter storm (slitt løs). Av utseende har den et feste ("hapter"), en stilk (5-50 cm lang, 5-8 mm diameter) og et enkelt sammenhengende stort skrukkete blad av lanseform (10-30 cm bredt, 1-3 meter langt). På ettervinter og vår dannes nytt blad mellom stilken og fjorårets blad. Den vokser da med opp til en centimeter i døgnet i mars-mai. Utover sommeren stanser veksten, og i stedet lager sukkertaren sporer som på senhøsten skal sendes ut for formering. Den begynner den å lagre mat til den kalde vinteren. Millioner av zoosporer slippes ut, festes til noe på bunnen og spirer til gametofytter av begge kjønn som befrukter hverandre slik at en ny tare (sporofytt) blir til. Første året kan sukkerarten vokse med en meter. Rundt 2004 ble det meldt at 80 prosent av sukkertaren langs Skagerrak-kysten var borte sammen med 40 prosent av bestanden langs Vestlandet. Tre av fire dyr og fisker som trengte sukkertaren, var også blitt borte. I sukkertarens sted hadde det grodd frem trådalger. Man mistenker at synderen som knekket den levende sukkertaren var noen år med varmere vann. Samtidig har milde vintere med mye regn og tilførsel av næringssalter forårsaket tilslamming (algedannelser som dekker til bunnen). Dette gjorde gjenveksten vanskelig. Sukkertaren var derfor i 2006 i kategorien Nær Truet (NT) i Nasjonal rødliste men i 2010 ansett som Livskraftig (LC) igjen. Panorama (TV-program). "Panorama" var et norsk pop-musikkprogram som gikk på NRK-TV fra 1989 til 1990. Programmet ble i begynnelsen ledet av Nina Kristiin Vraa, og fra januar 1990 av brødrene Robert og Harald Stoltenberg. Programmet hadde et hovedfokus på norsk musikkliv og gikk annenhver fredag den første tiden. Programmet fikk et mer humoristisk preg etter at brødrene Stoltenberg tok over i 1990. Ved siden av å sende musikkvideoer lagde programlederne en rekke telefonstunt der de utgav seg for å være en annen. Ved en anledning fordreide en av dem stemmen for så å utgi seg for å være en potensiell kjøper av en brudekjole. Kylie Minogue var gjest i den siste sendingen av programmet. Nordreisa kirke. Nordreisa kirke er en langkirke med 350 plasser fra 1856 på i Nordreisa kommune, Troms fylke. Adkomst til stedet er via E6 og Rv865. Ved siden av kirken står et servicebygg som tidligere ble brukt til likhus. Byggverket er i tømmer som ble hentet fra Reisadalen, et område som kalles «Kirkestilla» og ligger om lag 40 km fra Storslett. Det ble fløtet nedover Reisaelva til byggestedet. Tømmeret er synlig inne i kirken, som ikke har panel, og man kan se lafteteknikken som er blitt brukt. Innvielsen skjedde 8. oktober 1856 og ble foretatt av biskop Knud Gislesen. Interiøret. Altertavlen er fra 1923. Den har tittelen «Nedtagelsen» og er laget av Mons Breidvik. Under maleriet står et sitat fra Johannes evangelium 1, 29: "Se det Guds Lam som bærer Verdens Synd." Fra kirken ble bygget til altertavlen kom på plass stod det et enkelt hvitmalt kors på alteret. Under andre verdenskrig ble kirken brukt som bolig for tyske soldater og likhuset ble brukt som hestestall. Mye av inventaret ble borte på denne tiden. For eksempel ble dåpsfatet funnet i en haug med hestemøkk noen år etter krigen, det ble restaurert og henger nå til pynt på veggen ved dåpssakristiet. Men kirken ble spart under brenningen av Nord-Troms og Finnmark. Under klokkeringing på en av høytidene vinteren i 1975 sprakk kirkeklokken på grunn av ekstrem kulde. Ny klokke ble kjøpt inn i 1976, den er litt mindre enn den gamle, som nå står på taket av dåpssakristiet inne i kirken. Allerede i 1908 fikk kirken et harmonium i koret. I 1968 fikk kirken sitt første pipeorgel, et orgel bygget av Vestre orgelfabrikk. I 2005 fikk man så et nytt pipeorgel bygget av Robert Gustavsson orgelbyggeri på 19 stemmer. Studia Islandica. Studia Islandica er en vitenskapelig skriftserie om islandsk kultur og litteratur. Skriftserien ble grunnlagt av Sigurður Nordal og kom først ut i 1927. Oksfjord bedehus. Oksfjord bedehus er en langkirke fra 1960 i Nordreisa kommune, Troms fylke. Sørrollnes. Sørrollnes (nordsamisk: "Orjješ Rállegeahči") er ei bygd i Ibestad kommune i Troms. Stedet ligger på sørvestspissen av øya Rolla. Sørrollnes har fergeforbindelse til Harstad (Stangnes) (riksvei 848, 40 minutter). Det er veiforbindelse østover til kommunesenteret Hamnvik. Sørrollnes hørte opprinnelig til Trondenes kommune. I 1926 ble stedet en del av Skånland kommune. Siden 1964 har Sørrollnes og hele Rolla tilhørt Ibestad kommune. Veien mellom Sørrollnes og Hamnvik ble bygd på slutten av 1950-tallet. Fergeforbindelsen til Harstad har vært i drift siden 1964. Ny fergekai på Sørrollnes ble åpnet i 2006. På Sørrollnes ligger Sørrollnes kapell fra 1976. På Sørrollnes finnes også gravhauger og hustufter fra eldre jernalder. En tursti går fra snuplassen på Sørrollnes til Foldnes lenger nord på Rolla. Fylkesvei 221 (Troms). Fylkesvei 221 (Fv221) i Troms går mellom Stonglandseidet og Skrollsvika i Tranøy kommune. Veiens lengde er 18,5 km. Eksterne lenker. 221 Fylkesvei 225 (Troms). Fylkesvei 225 (Fv225) i Troms går mellom Lillevassmyr og Vangsvik i Tranøy kommune. Veiens lengde er 4,0 km. Eksterne lenker. 225 Langøre. Langøre er en fiktiv karakter i form av en hare som har opptrådt som en bitegneserie i Donald Duck & Co. Langøre har på seg langbukser og en stor genser. Han har et godt øye til hoharen Kari. Ofte blir han forsøkt fanget av bjørnen Bamse og reven Mikkel. Bamse er også figur i universet til Lilleulv. Karakteren har sin opprinnelse fra flere folkeeventyr med opphav i den afroamerikanske muntlige tradisjonen i sørøstlige USA. Den heter på engelsk "Br'er Rabbit", og i noen av historiene har den navnet "Riley". I disse driver Br'er Rabbit ap med omgivelsene sine, og går for å være en skikkelig luring, dette har blitt brukt som en forklaring på populariteten blant de amerikanske slavene på 1700- og 1800-tallet. Historiene om Br'er Rabbit ble skrevet ned og gitt ut av Joel Chandler Harris på slutten av 1800-tallet. I 1946 kom Disney med filmen «Song of the south», den var basert på de tre Br'er Rabbit historiene «The Laughing Place», «The Tar Baby», and «The Briar Patch». Rotsund kirke. Rotsund kapell er en langkirke fra 1932 på Rotsund i Nordreisa kommune, Troms fylke. Byggverket er i bindingsverk og har 279 plasser. Alvdal Blandetkor. Alvdal Blandetkor under Nordisk-Baltisk Korfestival i Skien juni 2000 Alvdal Blandetkor er et sangkor fra Alvdal i Hedmark. Det ble stiftet i 1950. Første året het det Alvdal Menighets Sangkor, nåværende navn er fra 1951. Medlemstallet har variert fra ca 15 til ca 40. Koret har deltatt jevnlig i lokale arrangementer, men også på internasjonale stevner som Nordisk-Baltisk Korfestival i Riga (1995), Gotland (1997) og Skien (2000). Siden 1993 har Rønnaug Kjeverud vært korets dirigent. Laberg bedehuskapell. Laberg bedehuskapell er et kapell fra 1969 i Salangen kommune, Troms fylke. Skatten på sjørøverøya. "Skatten på sjørøverøya" er en eventyrroman av den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson om pirater og nedgravd gull. Boken kom ut første gang den 23. mai 1883. Før den kom ut i Storbritannia hadde den alt kommet ut som føljetong under tittelen "The Sea-Cook" («Sjøkokken») i ungdomsmagasinet "Young Folks" mellom 1881–1882. Den ble gjenutgitt under tittelen "Treasure Island; or, the mutiny of the Hispaniola" («Skattøya, eller mytteriet på Hispaniola») og hvor Stevenson benyttet seg av pseudonymet Kaptein George North. Romanen har tradisjonelt blitt betraktet som en fortelling for alle aldre, og "Skattøya" er en eventyrfortelling kjent for sin atmosfære, figurer og handling, og dessuten som ironisk og besk kommentar på moralens tvetydighet — som hos Long John Silver — uvanlig for ungdomslitteratur den gang som nå. Innflytelsen som "Skattøya" hadde på den populære og allmenne oppfatningen av pirater har vært meget stor, blant annet skattekart markert med en «X», store ølkrus, «det svarte merke», tropiske øyer, og sjøfolk med trefot og en papegøye på den ene skulderen. Boken ble en bestselger verden over, og den ga Robert Louis Stevenson hans store gjennombrudd. Stevenson var 30 år da han begynte å skrive denne romanen. Harold Augustin Calahan skrev romanen "Tilbake til Sjørøverøya" (1935) som en fortsettelse av "Skatten på Sjørøverøya". Historien. Jim Hawkins sitter i en epletønne og hører på piratene Fortellingen finner sted på midten av 1700-tallet. Jim Hawkins er en ung gutt på vertshuset Admiral Benbow nær Bristol i England, som faren til Jim bygde. Der bor han sammen med sin mor og far, og en fast gjest ved vertshuset, en tidligere kaptein som er meget truende, men ettersom han betaler fire gullstykker hver måned på forskudd lar de han bli da de trenger pengene. En dag kommer en mørk og dyster person til vertshuset. Han går under navnet Svarte Hund og er kommet for å prate med kapteinen. Når disse to personene begynner å samtale overhører Jim en del av samtalen deres. De to herrene begynner etter hvert å bli ganske høylytte og ender til slutt opp med å slåss. Kapteinen klarer å såre Svarte Hund, men faller selv i svime etter at Svarte Hund har rømt. Kapteinen forteller Jim etterpå at Svarte Hund er en pirat og at han kommer til å komme tilbake med flere menn. Han babler også usammenhengende om en kaptein Jonas Flint. Dagen etter at faren til Jim dør, kommer det en blind pirat som oppsøker kapteinen. Han heter Pew og han gir kapteinen "det svarte merket", som er et piratsymbol som betyr at en har et ultimatum som skal være avgjort før klokken 10 den kommende natten. Få minutter etter at Pew har gått, dør kapteinen av et slag. Jim og moren bestemmer seg for å åpne kisten til kapteinen som han har under sengen, for å hente resten av pengene han skylder dem. Fru Hawkins har bestemt seg for kun å ta det kapteinen skylder, verken mer eller mindre. Det er ikke bare penger de finner, de finner også et kart med en X, men de rekker ikke mer enn å se på pengene før de hører at det er noen som kommer løpende mot huset. Jim og moren kommer seg ut akkurat i tide til å se Pew og noen andre storme huset. Pew og mennene ransaker kapteinens rom og finner at kartet er borte, men de rekker ikke mer før det høres et fløytehyl og alle piratene unntatt Pew stikker. De kommer ikke langt nedover veien før de ser tollbetjenter som har sett skipet til piratene og dermed forsto at noe var på gang. Da Pew forstår at han er latt i stikken av de andre, prøver han å flykte, men ble nedtrampet av tollernes hester og dør på stedet. Jim forstår at kartet må være meget verdifullt, så Jim og moren hans bestemmer seg for at han skal besøke doktor Livsley og godseier John Trelawney. Sammen med Jim finner de ut at det må være et skattekart, men det er ikke et hvilket som helst skattekart, det er kartet til den berømte, fryktede Kaptein Jonas Flint, som har vært død en stund. De bestemmer seg for å samle et mannskap for deretter å finne Flints skatt. Kart skapt av Robert Louis Stevenson. Jim, Trelawney og doktor Livsley drar deretter til nærmeste by og samler mannskapet de trenger for å dra på ekspedisjon på Trelawneys skip Hispaniola. En dag Jim sitter i epletønnen på skipet, overhører han kokken på skipet, Long John Silver, og et par andre av mannskapet, idet de planlegger et mytteri. De eneste som tilsynelatende ikke er med på mytteriet er Trelawney, doktor Livsley, Trelawneys tjener, kaptein Smollett, og noen få andre. Jim forteller hva han har hørt til Trelawney og de bestemmer seg for å ta med de trofaste og forlate skipet da de nesten er fremme ved øyen. I det de ankommer øyen lager de en festning for å beskytte seg i tilfelle piratene kommer til å angripe, ettersom de har kartet som trengs for å finne skatten til Flint. Senere i historien blir Jim stilt ovenfor tøffe og moralske avgjørelser som ikke bare får følger for ham selv, men også for hans følgesvenner. Jim møter også en forlatt mann på øya som kaller seg Ben Gunn. Han har vært etterlatt der i 3 år og kjenner godt til pirater. Jim blir også tvunget til å drepe, men han får også oppleve at det er mange sider ved Long John Silver som både er gode og onde, men de sidene kommer an på hvordan han er stilt i den daværende saken. Det blir også et kappløp om å finne kaptein Jonas Flints bortgjemte skatt, mellom piratene og Jims følgesvenner. Jim Hawkins. Jim er hovedpersonen som vi følger igjennom hele historien. Vi får høre hele historien fra hans synsvinkel, med unntak av noen få kapitler hvor vi hører historien fra doktor Livesley. Jim prøver alltid å gjøre det rette, men til tider gjør han ikke annet enn å ødelegge for sine følgesvenner. Men selv om han gjør mye galt, gjør han også mye godt, det er for eksempel han som overhører at piratene planlegger et mytteri for deretter å advare de andre og det var også han som tok over skipet fra piratene mens de var gått i land for å få tak i skattekartet. Long John Silver. Long John Silver sammen med piratene, illustrert av Georges Roux, 1885 Silver har tidligere seilt sammen med kaptein Jonas Flint. Selv om Flint er en av de mest fryktede pirater som noen gang har levd, var det kun én person som Flint selv fryktet: Silver. Han har kun ett ben, antakelig fordi den andre er blitt amputeret etter sykdom eller et sjøslag. Silver er den som blir leder for opprørerne på skipet, det er han som tar alle avgjørelsene, selv om det kan bli en upopulær beslutning. Det er ingen av piratene som tør å møte hamn i kamp selv om de til tider er misfornøyde med hans avgjørelser. Silver har en svakhet for Jim, og ønsker at det skal gå bra med ham selv om han til tider er truende mot ham og det faktum at Jim står på de snilles side under jakten på skatten. Silver har en delt personlighet i likhet med Jekyll/Hyde i Stevensons "Dr. Jekyll og Mr. Hyde". Han er til tider snill og til tider meget ondskapsfull. Men uansett hvordan han oppfører seg og hvilken side han velger å stå på, velger han den siden som han selv tjener mest på å stå på. Film, TV og teater. Jim Hawkins møter Ben Gunn Det er også laget en menge tegnede og animerte versjoner av Disney. Takanobu Okabe. Takanobu Okabe (født 26. oktober 1970 i Shimokawa, Hokkaido) er en japansk skihopper. Han debuterte i verdenscupen i Sapporo 16. desember 1989, men fikk ikke sitt første verdenscuppoeng før i 1993. Dette året deltok han også i VM i Falun og kom på 14. plass i normalbakken og 12. plass i storbakken. 11. mars samme år oppnådde han sin første pallplassering i verdenscupen, da han kom på andreplass på Lillehammer. Under OL 1994 på Lillehammer var han med på det japanske laget som tok sølv i lagkonkurransen. Under VM 1995 i Thunder Bay ble han overraskende verdensmester i normalbakken, og i tillegg tok han bronsemedalje i lagkonkurransen. Han har til sammen 5 seire i individuelle renn i verdenscupen. Den første verdenscupseieren kom 7. desember 1996 i finske Kuusamo. Han har vunnet de fleste seirene i skiflygningsrenn – i 1997 vant han i Vikersund og Planica, og året deretter i Bad Mitterndorf (Kulm). Sammenlagt i verdenscupen er hans beste plassering 4. plass i sesongen 1996/97. I 1997 vant han en ny sølvmedalje i laghopping med det japanske laget, under VM i Trondheim. Under OL 1998 i Nagano var han med på laget som vant gull i lagkonkurransen. 10. mars 2009 ble han historisk da han som 38-åring vant et verdenscuprenn i finske Kuopio. Han er den eldste vinner av verdenscuprenn. Seieren kom også elleve år etter hans forrige verdenscupseier. Takanobu Okabe har bakkerekorder i HS131-bakken i Hakuba (sammen med Masahiko Harada) og K90-bakken i Thunder Bay. Salangen kirke. Salangen kirke er en langkirke fra 1981 i Salangen kommune, Troms fylke. Byggverket er i betong og tre og har 420 plasser. Alvdal Musikkråd. Alvdal Musikkråd ble opprettet i 1968 etter initiativ fra ordfører i Alvdal, Oddgeir Skarpsno, og rådmann Steinar Midttømme. Musikkrådet arbeider for å fremme musikklivet i kommunen ved å tilrettelegge, samordne og utvikle opplærings- og studievirksomheten i musikken. Rådet skal utvikle kontakten og samarbeidet innen det lokale musikklivet og være et musikkpolitisk interesseorgan. En rekke musikklag og organisasjoner er medlem av rådet, bl.a. Alvdal Blandetkor, Alvdal Mannskor, Alvdal Janitsjarorkester, Alvdal Skolekorps, Alvdal Spellmannslag, Toraderjutulan. Styret består av leder og fire styremedlemmer. Rådet er partipolitisk nøytralt. Rådet samarbeider tett med Alvdal Kulturskole (tidl. Alvdal Musikkskole), og kulturskolens rektor er fast sekretær for rådet. Rådets leder er, sammen med kulturskolens rektor, styre for Gunnar Løkkens Minnefond som årlig deler ut stipend til barn og unge i kommunen som søker videreutvikling innen musikken. Alvdal Musikkråd ga i 2004 ut boka «Fra sullabenk til rockefot. Alvdals musikkhistorie» skrevet av Leif Braseth. Matti Pietikäinen. Matti Pietikäinen (født 29. oktober 1927 i Kuopio, død 5. november 1967) var en finsk skihopper. Han hoppet for klubben "Puijon Hiihtoseura" fra fødebyen Kuopio. Matti var etter Lauri og Aatto Pietikäinen yngst i brødreflokken, som dominert finsk skihopping i 1940-årene. Han var også en av de første hopperne som, i stedet for å holde armene utstrakt, holdt dem langs siden av kroppen. Under OL 1948 i St. Moritz kom han på fjerde plass, mens broren Aatto kom på åttende. Fire år senere, under OL i Oslo var han satt ut av det finske laget som straff etter et kneipeslagsmål. Under VM 1954 i Falun var han tilbake på laget, og ble der kåret til Finlands første verdensmester i skihopping. Matti Pietikäinen omkom i en trafikkulykke i 1967. Al Snow. Allen Blake Sarven (født 18. juli 1963), bedre kjent som Al Snow, er en amerikansk fribryter. Han var godt kjent i Extreme Championship Wrestling og World Wrestling Entertainment. Peer Gynt (mini-serie). "Peer Gynt" (1993) var en norsk mini-serie i to deler som gikk på NRK-TV første gang i romjula 1993. Basert på et dramtisk dikt av Henrik Ibsen. Regi var ved Bentein Baardson. (Serien gikk i reprise høsten 2006 i forbindelse med "Ibsenåret"). Om produksjonen. Mini-serien var en nytolkning av den litterære skikkelsen Peer Gynt. Regissøren poengterte at historien blir fortalt som en reise inn i hovedpersonens sinn: "- Her er drøm, mareritt og surrealistiske scenarier. Vår Peer Gynt eldes ikke gjennom forestillingen, han går gjennom en prosess og en sinnstilstand som ikke har med alder og tid å gjøre", sa han.. Innspillingen, som pågikk i seks intense uker, ble omtalt som den mest krevende studioproduksjon i NRKs historie til da. Rollelisten teller til sammen 250 personer med skuespiller og statister. Total spilletid er 4 timer. Matthias Buse. Matthias Buse (født 3. mars 1959 i Zittau) er en tidligere tysk skihopper. Han representerte DDR, og konkurrerte fra 1977 til 1984. Han vant gull i normalbakken under VM 1978 i Lahtis, og tok senere sølv i laghoppingen under VM 1984 i Engelberg. Han deltok også i Vinter-OL 1984 i Sarajevo, med 21. plass i storbakkerennet. Astafjord kirke. Astafjord kirke er en kirke bygd i en vifteplan fra 1978 i Skånland kommune, Troms fylke. Byggverket er i betong og leca og har 300 plasser. Gruyère. GruyèreostGruyère eller Gruyèreost er en fast løypeost som lages av kumelk og opprinnelig kommer fra det franskspråklige delen av Gruyèredistriktet i Sveits, og da særlig fra landsbyen Gruyères som ligger i kantonen Fribourg. Et særtrekk med ekte Gruyère er at den ikke har hull, slik sveitserost og mange kopier (blant annet de franske) har. Det fortelles at keiser Antoninus Pius (138-161) skal ha vært spesielt glad i denne osten, som hevdes å være svært gammel av opprinnelse. Gruyère blir av mange også kalt «ostenes ost». Den er noe skarpere i smaken enn tradisjonell Emmentaler, og egner seg ypperlig til både ostefondue og raclette. Råvarene til den osten er tradisjonelt kumelk fra kuer som beiter i alpelandskap, der de spiser en rekke ulike sorter gress, urter og blomster. Silofór er ikke forenlig med Gruyèreost. Normal lagringstid er 6-12 måneder. Gruyère ble den 6. juli 2001 klassifisert som «Appellation d'origine contrôllée» av EU, en klassifisering som gis til oster som oppfyller veldefinerte krav til opprinnelse og fremstillingsmetoder. I Sveits må man ha lisens for å lage denne osten, noe cirka 200 meierier har i dag. Den totale årsproduksjonen ligger på omkring 27 500 tonn. Heinz Kuttin. Heinz Kuttin (født 5. januar 1971 i Gassen) er en tidligere østerriksk skihopper. Han slo gjennom internasjonalt under VM 1989 i Lahtis, da han tok bronsemedaljen i normalbakken. To år senere, under VM 1991 ble han verdensmester i normalbakken, og vant i tillegg gull i lagkonkurransen sammen med Ernst Vettori, Andreas Felder og Stefan Horngacher). Under OL 1992 i Albertville tok han bronse i storbakken og sølv i lagkonkurransen, og under OL på Lillehammer to år senere ble det bronsemedalje i lagkonkurransen. Rebecca Thuv Mathisen. Rebecca Thuv Mathisen (født 25. november 1981) er bystyrerepresentant for Bodø Arbeiderparti. Hun har vært representant for Arbeiderpartiet fra 1999, da hun ble valgt inn som den nest yngste kommunestyrerepresentanten i Norges historie. Mathisen sitter i komite for oppvekst og kultur, og satt tidligere i komite for helse og sosial (1999–2003) og komite for plan, næring og miljø (2003–2005). Mathisen Mathisen Skånland kirke. Skånland kirke er en langkirke fra 1901 i Skånland kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 700 plasser. Trond Methi. Trond Methi (født 14. juli 1977) fra Harstad er norgesmester i Othello i 2006 og 2007. Han er utdannet farmasøyt (cand.pharm.), og tok doktorgraden (ph.d.) i immunologi ved Bioteknologisenteret i Oslo i 2008. Tovik kirke. Tovik kirke er en langkirke fra 1905 i Skånland kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Sikt. Sikt er et mål på den lengste avstanden man kan se et legeme eller et lys på. God sikt er viktig i alle former for trafikk, både på veien, på sjøen og i lufta. Den meteorologiske sikten omhandler hvor gjennomsiktig luften er, og dersom luften er den samme vil sikten være lik både på dagtid og om natten. I luftfart har man også en egen definisjon for rullebanesikt. I svært ren luft som i Arktis eller i fjellområder kan sikten være opp mot 70 til 100 km. Men sikten blir redusert av luftforurensning og i høy fukt. Dis i form av tørrdis og tåkedis, kan redusere sikten en god del, mens man i tåke og røyk kan ha bortimot null sikt. Det samme kan skje i sandstormer. Kraftig regn (for eksempel fra en tordenbyge) gir også dårligere sikt, og det samme kan snøstormer og snøfokk føre til. Dersom sikten er mindre enn 1500 m, regner man det for å være dårleg sikt. Sikt mindre enn 100 m blir vanligvis rapportert som null sikt. I disse tilfellene kan veier bli stengt eller man kan ha autmatiske varsellys som varsler sjåførene. Slike lys kan man sette opp i områder som er kjent for å ofte ha dårlig sikt, og ofte blir det gjort langs veier som har hatt store kjedekollisjoner. I Norge blir derimot dette lite brukt. Flytrafikken kan ofte bli forsinket når sikten er dårlig fordi flyene må bruke regler for instrumentflyvning og ha større avstand mellom seg. Sikt er også et mål på spredning av lys. Enten blir noe lys sendt ut og et måleapparat måler hvor mye av lyset som kommer fram, eller så måler man spredningsmengden direkte. Sikt blir også brukt som et mål på hvor grumsete et vann er. Hegnar Media. Hegnar Media er et norsk selskap som blant annet gir ut Finansavisen og Kapital. Hegnar Media eies 100 % av Periscopus. Jan-Sverre Syvertsen. Jan-Sverre Syvertsen (født 31. mai 1968) er en norsk forfatter, tekstforfatter og kommunikasjonsrådgiver. Syvertsen har studert teatervitenskap og sosialantropologi. Han har tidligere arbeidet som journalist, forbundssekretær i Nordisk Kunstforbund, reklamebyråeier og forlagsmann. Han debuterte skjønnlitterært i 2006 med kriminalromanen "Øyne blå", den første i en serie med psykologen Sander Mørk og Kripos-etterforsker Lisa Lunde i hovedrollene. Arnøy kirke. Arnøy kirke (Arnøyhamn kapell) er en langkirke fra 1978 i Skjervøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. Prinsesse Gullhår og de tre omreisende trubadurer. "Prinsesse Gullhår og de tre omreisende trubadurer" (1997) var en norsk tv-serie på ni episoder som gikk TV 2 rundt påsketider i 1997. Serien hadde premiere på TV 2 den 5. april 1997. Serien var mest som en slags oppfølger til den populære "The Julekalender" fra 1994. I rollene fant vi Ivar Gafseth, Tore Johansen og Erling Mylius som de tre trubadurene Ture, Erlend og Ivan, og de kalte seg «Trubaduris Jordbæris». Til tross for mange ydmykelser på deres vei var de ukuelige optimister. Handlingen var lagt til en middelalderby i året 1597, der tre trubadurer kommer for å spille i domkirken «Nidarosmus Domus». En av trubadurene ble forelsket i prinsesse Gullhår, og da var dramaet i gang. Serien hadde mange musikalske innslag. Manus var ved de tre hovedrolleinnehaverne pluss dansken Hans-Erik Saks. Det ble også utgitt en CD i forbindelse med serien. Eirik Wekre. Eirik Andreas Wekre (født 14. januar 1966 i Oslo) er en en norsk finansmann og forfatter. Wekre er utdannet økonom og offiser. Han er finansiell rådgiver bosatt i Oslo. I 2005 debuterte han som forfatter med kriminalromanen "Spill uten regler". Hans bok "Operasjon Snøhvit" skal bli film. Paul Speratus. Paul Speratus, (født 13. desember 1484 i Schwaben (i Rötlen ved Ellwangen (Jagst)); død 12. august 1551 Marienwerder, nå Kwidzyn) var en tysk, katolsk prest som forlot den katolske kirke og sluttet seg til Martin Luther. Prestetjeneste. Speratus studerte teologi i Freiburg im Breisgau, Paris og Wien og ble doktor i teologi, men også i jus og filosofi. Han ble utnevnt til keiserlig pfalzgreve. Før han konverterte til reformasjonen i 1520 var han fra 1514 til 1520 prest i Salzburg, så noen måneder i Dinkelsbühl i Bayern. I 1520 kom han til Würtzburg som stiftspredikant. Her sluttet han seg til reformasjonen og måtte flykte fra byen etter at han hadde oppgitt sølibatet og giftet seg. Under en preken i Stefansdomen i Wien 12. januar 1522 angrep han igjen sølibatet, og etter den ble han ekskommunisert som kjetter. Han reiste videre til Iglau i Mähren, hvor hans tanker falt i god jord og han fikk et embete av byrådet, men biskopen av Olmütz sørget for at han ble fengslet og dømt til å bli brent på bål. Han ble imidlertid benådet etter å ha lovet å forlate landet. Fra 1523 var han i Wittenberg og hjalp Luther med litterært arbeid. i 1524 ble han kalt til hoffpredikant i Königsberg. Senere ble han en av de første biskopene i Pommern, hvor han ble boende til han døde. Salmedikter. Speratus var en stor salmedikter. Allerede i Luthers første salmesamling fra 1524 finner vi tre salmer av Speratus. I Norsk Salmebok finner vi Guds Sønn er kommet til oss ned på nr. 321. Den var også i Landstads reviderte salmebok (nr. 512) og i Nynorsk Salmebok (nr. 827). Litteratur. Speratus Tørrdis. Tørrdis er et værfenomen i atmosfæren der støv, røyk og andre partikler fører til dårligere sikt. Den oppstår når støv- og røykpartikler samler seg opp i relativt tørr luft. I værsituasjoner der disse partiklene ikke sprer seg, kan konsentrasjonen bli så stor at de utgjør en helsefare. Tett tørrdis forårsaket av industriell forurensning blir også kalt smog. Kilder for tørrdispartikler er trafikk, industri, skogbranner og andre branner og jordbruk. Tørrdis har ofte en brunaktig farge, mens tåkedis, som består av vanndråper i luften, er mer blågråaktig. Mens tørrdis oppstår i relativt tørr luft, dannes tåkedis i fuktig luft der tørrdispartiklene til og med kan opptre som kondensasjonskjerner for tåkedisdråpene. Tørrdis i Sørøst-Asia. Tørrdis er et vanlig problem i Sørøst-Asia på grunn av skogbranner i Indonesia, og da særlig Sumatra og Kalimantan. Disse brannene fører med seg røyk til Brunei, Indonesia, Filippinene, Malaysia, Singapore, Thailand og av og til Guam og Saipan. De økonmoiske tapene på grunn av slike branner ble i 1997 estimert til 50-60 milliarder kroner. Dette inkluderer skader på jordbruk, skogsområder, landområder, helse, transport, turisme og andre områder. I oktober 2006 ble Malaysia, Singapore og Malaccastredet rammet av tørrdis på grunn av branner i Indonesia. Sørvestlig vind blåste røyken over Malaccastredet. Som følge av dette har Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) dannet en avtale kalt Regional Haze Action Plan (RHAP) for å varsle og overvåke branner i området. Skjervøy kirke. Skjervøy fotografert i perioden 1880–1890. Skjervøy kirke er Nord-Hålogalands eldste bevarte trekirke, og var et ledd i Thomas von Westens finnemisjon anno 1728. Kirkekunst, nå oppbevart i Oldsaksamlingen i Oslo, viser at det rundt 1500 stod ei kirke på Skjervøy. I et alterskap er St.Maria, Nådestolen og St.Olav skåret ut og malt. St.Sunniva og St. Clemens er malt på den ene døren, den andre mangler. I tillegg fantes det i Skjervøy kirke treskulpturer av St.Mikael og Anna selv tredje. Helgenfigurene hadde rollen som menneskenes forbedere hos Gud. Kilder fra 1660-tallet tyder på at denne kirka stod til nedfalls og ble erstattet med nytt kirkehus. Av Finnemisjonens far Thomas von Westen fikk kvene Hans Michelsen i oppdrag å bygge ei ny og større kirke. Et år senere stod kirkehuset i 1728 ferdig for en menighet som nå ikke skulle bestå av norske kystboere, men og de tallrike samer og kvener innover i Kvænangen, Nordreisa, Lyngen og Kåfjord. I eldre tid var kirkebesøk påbudt, og fravær fra gudstjenestene ble bøtelagt. Folk med lang vei fra inne i fjordene og ute på øyene, overnattet i små kirkestuer i strandkanten nedenfor kirka. Slik ble kirkestedet et sentralt samlingspunkt med bygdetreff ute på kirkebakken, også utenom gudstjenesten. Skjervøy kirke fra 1728 er bygd som en mellomting mellom ei lang- og ei korskirke. Byggematerialet var furu fløtet ned Reisadalen og ut til Skjervøy, med tak av rød pannestein innkjøpt i Bergen. I 1777 fikk kirka bygd sitt nåværende tårn hvor kirkeklokkene nå henger. Kirka ble på 1950-tallet restaurert av Riksantikvaren tilbake til 1700-talls stil mht. vinduer og inventar som ei altertavle fra 1664, lysekroner fra tiden 1670-1784 og en prekestol fra 1777. Skjervøy kirke er i dag listeført, og som den eldste bevarte trekirka i Nord-Hålogaland pålagt strenge restriksjoner mht. restaurering fra Riksantikvaren Tåkedis. Tåkedis er en form for dis med små vanndråper i luften. Den kan oppstå som en naturleg del av været eller ved vulkansk aktivitet, og er vanlig i kald luft over varmere vann, i utåndet luft i kulde og i sauna. Man kan også få dannet kunstig tåkedis med spraybokser hvis fuktforholdene ligger til rette for det. Den eneste forskjellen mellom tåkedis og tåke er sikten. Dersom sikten er mindre enn 1 kilometer kalles det tåke, ellers er det tåkedis eller tørrdis. Sett fra avstand er tåkedisen blåaktig, mens tørrdisen er mer brunfarget. Skøelv kapell. Skøelv kapell er en langkirke fra 1966 i Sørreisa kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Adkomst til stedet er via Rv84 og Fv211. Nille. "– nille" er en norsk lavpriskjede med omtrent 240 butikker over hele landet. "– nille" er eid av Ferd Private Equity (70 %) og familien Aarskog (30 %). Forretningene er detaljister for produkter fra "Per Aarskog AS". Sørreisa kirke. Sørreisa kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1992 i Sørreisa kommune, Troms fylke. Byggverket er i stål og tre og har 300 plasser. Kirken brant 1987 – åttekantet kirke fra 1844, arkitekt Christian H. Grosch. Adkomst til stedet er via Rv86 og Rv84. TV 2 Sport. TV 2 Sport er en norsk fjernsynskanal som eies av TV 2 Zebra, som igjen eies av TV 2 og Telenor Broadcast Holding. Innholdet i TV 2 Sport produseres av TV 2 Sporten, med Bjørn Taalesen som redaktør. Kanalen gikk på luften 24. mars 2007 klokken 17. TV 2 Sport sender kun sport, med særlig fokus på fotball, og da spesielt Tippeligaen. Sendeflaten er på 10–12 timer per dag. Kanalen er en premium-abonnementskanal hvilket betyr at den må bestilles i tillegg til kabel-tv og grunnleggende tilleggspakker til kabel-tv. Den kan også sees på digitalt bakkenett, PC og IPTV gjennom TV 2 Sumo. 6. juni 2012 ble kanalen relansert som Norges første sportsnyhetskanal, og gjort tilgjengelig for alle kunder i RiksTV, Viasat og TV 2 Sumo. Telenor Broadcast Holding. Telenor Broadcast Holding AS er et norsk, heleid datterselskap av Telenor. Selskapet er et holdingselskap som eier ulike infrastruktur- og distribusjonsselskaper i Norden. Som navnet sier, er hovedfokuset på "broadcasting", altså kringkasting av TV- og radio-signaler. Selskapet ledes av Patrik Hofbauer og har hovedkvarter på Fornebu. Canal Digital distribuerer TV-signaler og tilbyr i dag omlag 130 TV-kanaler. Virksomheten ble bygget opp fra 1990-tallet ved at Telenor kjøpte opp en rekke små, lokale kabel-TV-selskaper, for å ta opp konkurransen med UPC "(Get)". Canal Digital Norge AS ledes av Petter Carlsen. Selskapet Norkring er et utbyggings- og driftsselskap for storskalainfrastruktur innen kringkasting. Det ble skilt ut fra NRK i 1996 med 40% eierandel til Televerket, og i 1999 kjøpte Telenor resten av NRKs eierandel i selskapet. Norkring har bygget ut og eier infrastruktur for digital-TV og radio (FM, DAB, AM). Norkring har også datterselskap i Slovenia og Belgia som drive digitale bakkenett for TV. Norkring ledes av Torbjørn Ø. Teigen. Telenor Satellitte Broadcasting (TSBc) er den største leverandøren av kommersielle satellittjenester for overføring av fjernsyns- og radioprogrammer i Norden. TSBc har også en sterk posisjon i Øst- og Mellom-Europa, og leverer i tillegg tjenester til kunder i Midtøsten og Afrika. TSBc har i dag satellittene THOR III, THOR 5 og THOR 6. Og IS 10-02, i samarbeid med Intelsat. Selskapet skal i 2013 skyte opp satellitten THOR7. TSBc opererer også jordstasjoner i Norge, Storbritannia, Finland, Danmark og Sverige, og har et avansert datanettverk mellom disse. Conax leverer krypteringstjenester til kunder i over 80 land, i alle verdensdeler (unntatt Oceania). selskapet har sitt utspring fra Telenors forskningsmiljø. Conax ledes av Berit Svendsen. Deathstars. Deathstars er et industrielt metal-band fra Sverige, tidligere kjent som Swordmaster før de byttet navn og musikalsk retning. Straumen kapell. Straumen kapell er en langkirke fra 1973 i Sørreisa kommune, Troms fylke. Byggverket er i tegl og tre. Sigyn Skoleteater. Sigyn Skoleteater holder til på St. Svithun videregående skole i Stavanger. Teatergruppen tar sitt navn fra en gudinne i den norrøne mytologien, Sigyn. Skoleteateret ble opprettet i 1946, og er en elevdrevet virksomhet basert på dugnadsarbeid. Teateret leier vanligvis inn en ekstern regissør/instruktør til den årlige oppsetningen. Siden starten har gruppen satt opp 47 forestillinger, og flere skuespillere (f.eks.Vegar Hoel, kjent fra filmer som "United", "Mongoland" og "Monstertorsdag") har gjort sin scenedebut hos – samt regissert for – Sigyn Skoleteater. Gunnar Løkkens Minnefond. Gunnar Løkkens Minnefond ble opprettet i 1995 i samarbeid mellom Alvdal Musikkråd og Alvdal kommunale musikkskole, nå Alvdal Kulturskole. Grunnkapitalen er på 100.000 kr., og fondet deler ut stipend av avkastningen av fondet til barn og unge i Alvdal som søker videreutvikling innen musikk ut over det ordinære kulturskoletilbudet. Styret for fondet utgjøres av leder av Alvdal Musikkråd og rektor ved Alvdal Kulturskole. 2003: Simen Nyhus og Guro Nyhus DM-01 Base Set. DM-01 Base Set er det først settet med Duelmasters kort. Settet inneholder 120 kort og en pakke inneholder 10 kort. Hver av dem har en viss vanskelighetsgrad å få tak i, der sirkler og firkant er enkle å få tak i og derfor er det flest i pakken og stjerne er det bare en i pakken og derfor er det ikke enkelt å få tak i den. Enkelte ganger dukker det opp et kort i "foil" der symbolet enten er en sirkel med en stjerne i eller fem firkanter. Skjerstad kommunestyre 2003–2005. Kommunestyrevalget i 2003 var det siste i Skjerstads historie og kommunen ble innlemmet i Bodø kommune fra 1. januar 2005. Ved sammenslåingen ble to representanter fra Skjerstad representert i Bodø bystyre resten av den ordinære perioden. Vladimir Voronin. Vladimir Nicolae Voronin (født 25. mai 1941) er moldovisk politiker og var president i Moldova fra 2001 til 2009. Han representerer det moldoviske kommunistpartiet. Han ble valgt til president Republikken Moldovas parlament den 7. april 2001. Kommunistene hadde da så stort flertall i parlamentet at votering ble avgjort uten støtte fra andre parti. Etter parlamentsvalget i mars 2005 fikk det moldovske kommunistparti 46,1% av stemmene, eller 56 av de 101 plassene i parlamentet. Dette er mer enn de 51 plassene som sikrer regjeringsmakt, men ikke nok til de 61 som kreves for å velge presidenten. President Voronin ble likevel gjenvalgt med støtte fra det Kristendemokratiske folkepartiet og fra den Demokratiske og Sosialliberale fraksjon. Voronin fikk denne støtten etter å ha gitt løfte om en rekke reformer og en Euro-Atlantisk integrasjon for republikken. Presidenten kan kun sitte i to regjeringsperioder. Voronins andre periode utgår våren 2009. Han gikk av som president 11. september 2009. Skibotn bedehuskapell. Skibotn bedehuskapell er en korskirke fra 1895 på Skibotn i Storfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 710 plasser. Når bygget er så stort at det rommer alle innbyggere på Skibotn, skyldes det de store læstadianske stevner som holdes i kapellet. Sandstorm. En sandstorm eller støvstorm er et meteorologisk fenomen som er vanlig i tørre og halvtørre områder der vind kan blåse store mengder sand og støv. Slike sandstormer oppstår som regel av konveksjon i forbindelse med kraftig oppvarming av jordoverflaten, ofte i etter perioder med langvarig tørke. En sky av drivende støv blir vanligvis regnet for å være en sandstorm hvis sikten er mindre enn 1000 m, og som alvorlig om sikten blir mindre enn 500 m. Opphav. Vanligvis oppstår sandstormer i forbindelse med konveksjon fra en varm overflate. Disse strømmene kan skape vind opp mot 120 km/t (33 m/s) og stormene er ofte så store at de kan flytte hele sanddyner. Sandstormer kan bære med seg store mengder sand og støv, og framkanten kan av og til bli en vegg som er 3000 m høy av sand som kan transporteres flere tusen kilometer. Sandstormer oppstår ofte i Sahara i forbindelse med den globale passatvinden. Disse blir også kalt "simoom" eller "simoon" (sîmūm, sîmūn). "Haboob" (həbūb) er en sandstorm som oppstår i Sudan. Tørke er ofte en av de medvirkende årsakene til standstormer, i tillegg til dårlig jordbruk. Konsekvenser. Sandstormer kan være farlig for trafikken, spesielt på veier som går gjennom tørre og flate områder. I 1991 ble en motorvei i San Joaquin-dalen i California rammet av en sandstorm med vind opp mot orkan styrke (33 m/s). Sikten ble redusert til en halv billengde og førte til en massiv kjedekollisjon som involverte 164 biler, tok livet av 17 mennesker og skadet 151. Sandstormer kan fjerne verdifull matjord, og slippe den fra seg steder der den ikke er ønsket. Simoom (sîmūm, sîmūn) kan føre til store mengder atmosfærisk støv over Europa. Sand fra Sahara som er ført opp i atmosfæren har av og til gitt rødfarget regn i Norge. I tillegg skal sand fra Sahara påvirke vekstvilkårene for plankton vest i Atlanterhavet, og i følge enkelte forskere være en viktig kilde til sjeldne mineraler for planter i Amazonas. På andre planeter. En svær global sandstorm som herjet på Mars i 2001. Sandstormer kan også oppstå i stor skala på planeten Mars. Disse sandstormene varer lenger og dekker mye større områder enn på Jorda, og av og til kan de dekke hele planeten og vare flere hundre dager. Kroppsbygging. Kroppsbygging (bodybuilding) er å trene og bygge opp ulike muskelgrupper i kroppen for å oppnå et resultat hvor musklene blir betraktelig større og sterkere. Mennesker som driver med kroppsbygging på profesjonelt plan kalles kroppsbyggere eller bodybuildere. Disse er også ofte med i konkurranser hvor de står på en scene hvor de blir dømt av dommere. Dommerene ser etter ulike ting, som størrelse, symmetri og posering. Storfjord kirke. Storfjord kirke er en langkirke fra 1952 i Storfjord kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 320 plasser. Pelops. Pelops (gresk:Πέλοψ, fra "pelios" («mørk») og "ops" («ansikt», «øye»)) var i gresk mytologi sønn av Tantalos og Dione. Han var av frygisk eller lydisk avstamning og dro fra sitt hjemland til Hellas der han fikk tronen til Pisa (eller Olympia) fra kong Oenimaos. Pelops var kreditert med tallrike barn som han fikk sammen med Hippodomeia, datter til Oenomaos. Pelops' sønner inkluderer Pitthevs, Alkathous, Dias, Pleisthenes, Atrevs, Thyestes, Koprevs og Hippalkimos. Pelops og Hippodameia fikk også flere døtre. Noen av dem giftet seg inn i familien til Persevs som Astydameia (gift med Alkaios), Nikippe (gift med Sthenelos) og Eurydike (gift med Elektryon). Gjennom nymfen Axioke var Pelops far til Khrysippos. Pelops' far Tantalos var konge over fjellet Sipylos i Anatolia. Tantalos ønsket å ofre til olympierne, kuttet Pelops opp i deler, laget en kjøttgryte og serverte gudene. Demeter var på den tiden i dyp sorg etter at hennes datter Persefone var bortført av Hades, og hun aksepterte uten å tenke seg om offeret og spiste den venstre skulderen. De andre gudene merket derimot komplottet og utsatte å spise guttens legeme og gjenopplivet Pelops. Hans skulder ble erstattet av en laget av elfenben som var laget til ham av Hefaistos. Etter gjenoppstandelsen ble Pelops vakrere enn før, Poseidon forelsket seg i ham, tok ham med opp til Olympos og gjorde ungdommen til hans elsker og lærte ham å kjøre den guddommelige stridsvognen. Senere kastet Zevs Pelops ut fra Olympos i sinne over at hans far Tantolos hadde stjålet gudenes mat, gitt det til sine undersåtter på jorden og avslørt gudenes hemmeligheter. Pelops var nå en mann, og han ønsket å gifte seg med Hippodameia. Kong Oenamaos av Pisa eller Olympia, hennes far, hadde drept tretten friere etter å ha slått dem i stridsvognskappløp. Han gjorde dette fordi han elsket henne selv eller, alternativt, fordi en profeti hevdet at han ville bli drept av sin svigersønn. Pelops kom for å be om hennes hånd og gjorde seg klar til å kappkjøre med Oenomaos. Han var bekymret for å tape og gikk til kysten og kalte på Poseidon, hans tidligere elsker. Han minnet Poseidon om deres kjærlighet («Afrodites søte gaver») og ba Poseidon om hjelp. Smilende lot Poseidon en stridsvogn trukket av bevingede hester dukke opp. Han var fremdeles usikker på seg selv og Pelops (alternativt Hippodameia selv) overbeviste Oenomaos' stridsvognfører, Myrtilos, en av Hermes' sønner til å hjelpe ham med å vinne, ved å love ham halvparten av Oenomaos' kongedømme og den første natten til sengs med Hippodameia. Natten før kappløpet, mens Myrtilos satte sammen stridsvognen, erstattet han bronsesplinten som festet hjulene til akslingen med en falsk av bievoks. Løpet startet og pågikk en lang stund. Men akkurat idet Oenomaos var i ferd med å ta igjen Pelops og gjorde seg klar til å drepe ham også, fløy hjulene av og stridsvognen brøt sammen. Myrtilos overlevde, men Oenomaos ble dratt i døden av hestene sine. Pelops drepte så Myrtilos fordi han hadde forsøkt å voldta Hippodameia. Idet Myrtilos døde, forbannet han Pelops for hans forræderi. Dette var kilden for forbannelsen som ødela hans familie og hjemsøkte Pelops barn, barnebarn og oldebarn inkludert Atrevs, Thyestes, Agamemnon, Menelaos og Orestes. Pelops kontrollerte snart hele Peloponnes (som betyr «Pelops' øy»). Under trojanerkrigen ble benene til Pelops ført til Troja av grekerne fordi den trojanske profeten Helenos hevdet at de ville kunne vinne dersom de gjorde dette. Flakstadvåg kapell. Flakstadvåg kapell er en langkirke fra 1925 i Flakstadvåg i Torsken kommune, Troms fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Bygget stod opprinnelig på Halvardsøya utenfor Flakstadvåg, men ble flyttet til nåværende sted, som var mer sentralt, og vigslet 17. juni 1926. Snøstorm. Brå snøstormer kan føre til store ødeleggelser. En snøstorm er et kraftig vinteruvær med lave temperaturer, kraftig vind og kraftig snøfall. De oppstår ofte når et høytrykksystem i form av en høytrykksrygg vekselvirker med et lavtrykk. Dette fører til adveksjon av luft fra høytrykket og inn i lavtrykket. Styrkeforholdet mellom de to trykksystemene (trykkgradientkraften) avgjør hvor kraftig vinden mellom systemene vil bli. Uttrykket blir ofte misbrukt av media for å skildre store vinteruvær med både svak og kraftig vind, og ofte er ikke disse uværene innenfor kriteriene som er opprettet av lokale værbyrå eller styreorgan. Definisjon. Her i Norge finnes det ikke en definisjon av ordet snøstorm, og verken Meteorologisk Institutt eller Storm Weather Center bruker uttrykket. Dette kommer av at det er vanskelig å komme frem til en enhetlig definisjon siden folk på forskjellige kanter av landet har forskjellig oppfatting av hva som regnes som en snøstorm. Det som folk vil kalle en snøstorm i Oslo kan være noe helt annet enn det folk vil kalle en snøstorm i fjellet eller i Nord-Norge. I Nord-Amerika har man derimot definisjoner på snøstorm, men her er de også mye mer plaget av denne typen uvær enn her til lands. Snøstormer oppstår oftest i det nordøstlige USA og langs kysten av Canada, men også her finnes det flere forskjellige definisjoner. I hovedsak må været oppfylle flere vilkår for å kunne kalles en snøstorm: Det må være nedsatt sikt til omtrent 400 m, man må ha nedbør som snø eller hagl, og ha vind på minst stiv kuling (mer enn 14 m/s) i minst 3 sammenhengende timer. En annen definisjon blir brukt i indre områder av Canada der en snøstorm må ha vind på minst liten kuling (mer enn 12 m/s), ha snøfall eller snøfokk, sikt mindre enn 1 km, en vindavkjølingseffekt lavere enn −25°C, og alle disse kriteriene må vare minst 3 timer eller mer. Når alle disse vilkårene fremdeles er til stede etter at det har sluttet å snø, kaller man det en «bakkesnøstorm». En ekstrem form for snøstorm blir på engelsk kalt «whiteout» der nedvinder sammen med snøfall blir så kraftig at man ikke kan skille bakken fra luften. Folk kan raskt miste retningssans, og det er en svært farlig for flytrafikk som kan ha store problemer med å navigere frem til flyplassen, i tillegg til at store mengder is kan samle seg på vingene. Klimatologi. Selv om vi ikke bruker uttrykket her til lands, kan vi få snøstormlignende tilstander også i Norge, særlig i forbindelse med polare lavtrykk. Ellers oppstår som regel kraftige snøstormer i forbindelse med polare sykloner, og nordøstlige områder av Nord-Amerika er et yndet område for slike uvær. Her møtes ofte svært kald luft fra de indre områdene av Canada varmere luft fra Golfstrømmen. Grunnfarnes bedehus. Grunnfarnes bedehus er et bedehus fra 1948 i Torsken kommune, Troms fylke. DIXANADU. "DIXANADU" er den japanske gruppa Moi dix Mois' fjerde album, og ble utgitt den 28. april 2007. Den japanske førsteutgaven kom med en bonusplakat. Det finnes også en dobbel europeisk vinylutgave i begrenset opplag. «Lamentfull Miss» ble utgitt på singel med to ekstra sanger og instrumentalversjoner av alle tre sporene; denne er bonus-CD i den europeiske CD-utgaven. Fylkesvei 1 (Troms). Fylkesvei 1 (Fv1) i Troms går mellom Ervika i Harstad kommune og Borkenes i Kvæfjord. Ved kommunegrensa passerer veien Nupen, som er berømt for sin utsikt mot midnattssola. Veien er 28,1 km lang. Eksterne lenker. 001 Dick Kooijman. Dick Kooijman (født 10. november 1972 i Wijk bij Duurstede,Utrecht) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller i forsvar for v.v Sparta Nijkerk. Kooijmans karriere begynte i 1993/'94 for Heracles Almelo. I sesongen 1994-'95 spilte han for FC Groningen og AZ der han ble frem til 1997. Under '97-sesongen gikk han til FC Emmen der han ble i to år frem til han byttet til Go Ahead Eagles (1999 – 2003). Fra 2003 til 2005 spilte Kooijman for De Graafschap. 20. januar 2005 meldte det nederlandske fotballnettstedet Voetbal International at en kneskade tvang Kooijman til å legge opp som profesjonell fotballspiller. Kneet skulle opereres en gang til, men det var ikke ventet at han skulle kunne fortsette å spille fotball på et høyere nivå enn for amatører. Etter dette gikk han til amatørklubben SDCP, men ble hentet tilbake til AGOVV Apeldoorn etter et år. Før 2007/08 sesongen gikk Kooijman til amatørklubben v.v. Sparta Nijkerk. Der er han fast på laget, og har spilt alle kampene hittil i sesongen. Fylkesvei 105 (Troms). Fylkesvei 105 (Fv105) i Troms går mellom Salen på Hinnøya og Øynes lengst nord på Kveøya. Den gamle veien til Hokland fergekai sørøst på Kveøya og til Borkenes fergekai på Hinnøya er også fremdeles en del av fylkesveien. Strekningenes lengde: Borkenes – Borkenes fergekai 0,2 km. Hokland fergekai – Hamn – Øynes 7,1 km. Salen – Hamn (Kveøyforbindelsen) 2,4 km. Fergestrekningen mellom Borkenes og Hokland, som ble trafikkert av MF «Kveøy», ble avløst av Kveøyforbindelsen med Kveøybrua, som ble åpnet 25. september 2010. Fergekaiene ble revet sommeren 2011. Eksterne lenker. 105 Gryllefjord kapell. Gryllefjord kapell er en langkirke fra 1902 i Gryllefjord i Torsken kommune, Troms fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Santinho Lopes Monteiro. Santinho Lopes Monteiro (født 16. februar 1979) er en kappverdisk fotballspiller. Han er for øyeblikket uten kontrakt. Monteiro debuterte på professjonelt nivå 1998-1999 sesongen for RKC Waalwijk. Han fikk en kamp for det laget, før han gikk videre til RBC Roosendaal. I 1999 signerte han for Excelsior, hvor midtbanespilleren var i 2 sesonger og spite 23 kamper. Etter de to sesongene kom han i 2001 til AGOVV Apeldoorn, som på den tiden var amatørklubb. I 2003, kom AGOVV tilbake til professjonal fotball og han ble en viktig spiller på AGOVV. Etter 2006/2007 sesongen ble han kastet ut av klubben, og har ikke fått noen tilbud om kontrakt fra andre klubber. Medby kapell. Medby kapell er en langkirke fra 1890 i Torsken kommune, Troms fylke. Byggverket er i tømmer og har 170 plasser. Hassel. Hassel ("Corylus avellana") er ei mangestamma, oftest 3-5 meter høy busk, som er naturlig utbredt i Europa og Asia. Den kan av og til bli nesten treaktig med ei skjermforma krone. Barken er først lys gråbrun med korte stive hår. Senere blir den blank og mørkebrun med lyse korkporer. Gamle greiner kan ha furet grå bark. Knoppene er spredte, eggforma og flate inn mot skuddet. Knoppene er hunnblomster som blomstrer fram hos oss i mars-april. De åpner en liten blomst som er dyp rød-lilla eller mørkt burgunderrød. Hannblomstene er samlet i rakler og er gul-brune eller gulgrønne, og blomstrer samtidig. Skjellene er lysegrønn eller lysebrun. Bladene er runde eller omvendt eggforma med runtakka rand og kort spiss. Oversida er frisk grønn og dunet av mange bløte hår, mens undersida er lysegrønn. Frukten av hunnblomsten – hasselnøtt – er spiselig. Hassel vokser overalt i Europa på fuktig og mineralrik jordbunn, hvor den danner kratt, skogbryn, underskog i frodige skoger. Amfitryon. Amfitryon («trakasserer begge sider») var i gresk mytologi sønn av Alkaios, konge av Tiryns i Argolis. Han ble thebisk general og var venn av Panopevs. Han drepte sin onkel Elektryon, konge av Mykene, i et uhell og ble sendt i eksil av en annen onkel, Sthenelos. Han flyktet sammen med Alkmene, Elektryons datter, til Theben hvor han ble renset for skyld gjennom blodet til Kreon, hans onkel på morssiden og konge av Theben. Alkmene som var synlig gravid og lovet til Amfitryon av hennes far, nektet å gifte seg med ham før han hevnet hennes brødres død. Alle unntatt én døde i slag mot tafierne. Det var da Amfitryon kom hjem fra denne ekspedisjonen at Elektryon ble drept. Amfitryon dro derfor i felten mot tafierne sammen med Kreon som hadde gått med på å støtte ham på den betingelsen at han drepte den teumesiske rev som ble sendt av Dionysos for å herje landet. Tafierne forble derimot uovervinnelige frem til Komaitho, kongens datter, av kjærlighet til Amfitryon skar av hennes fars gyldne hår som gav ham udødelighet. Etter å ha beseiret fienden, drepte Amfitryon Komaitho og gav kongedømmet til tafierne til Kefalos. Da han kom hjem til Theben, giftet han seg med Alkmene som fødte tvillingsønner, Ifikles, sønn av Amfitryon, og Herakles, sønn av Zevs som hadde besøkt henne mens Amfitryon var borte. Han falt i slaget mellom minyerne som hadde satt i gang et felttog mot, sammen med den unge Herakles for å frigjøre Theben fra en fornedrende skattlegging. Ifølge Euripides overlevde han dette felttoget og ble drept av sin sønn i sin galskap. Sifjord bedehus. Sifjord bedehus er bedehus i Torsken kommune, Troms fylke. Shotokan Karate. Shotokan er en av de største stilartene innen karate. Shotokan er utviklet fra flere kampsportsystemer av mester Gichin Funakoshi (1868–1957) og hans sønn Yoshitaka. Funakoshi er kjent som mannen som «offisielt» bragte med seg karate fra Okinawa til fastlandet i Japan, selv om Kenwa Mabuni, Motobu Choki og andre fra Okinawa aktivt lærte bort karate i Japan før ham. Shōtō var kunstnernavnet Funakoshi brukte i sin poesi, som betyr «vaiende furuer», mens kan betyr «hus». Dermed ble dojoen (treningshall), hvor han underviste sine elever hetende shoto-kan. Shotokan kjennetegnes særlig av sine dype stillinger og sterke, lineære teknikker. Hovedtanken bak teknikker og bevegelse er at den korteste og raskeste veien fra et punkt til et annet, er den rette linjen. __TOC__ Opprinnelse. Funakoshi hadde trent begge de populære stilartene innen karate fra Okinawa på den tiden: Shorei-ryu og Shorin-ryu. Etter flere års studier av begge stilratene oppnådde Funakoshi en ny forståelse av kampsport, og en ny og enklere stil ble introdusert. Denne stilarten kombinerte elementer fra Shorei og Shorin. Funakoshi kombinerte elementer og modifiserte stilartene til sin egen, selv om han aldri gav stilen noe navn, kjent bare som «karate». Karaten som han overførte til sine studenter reflekterer forandringene i kunsten av Ankou Itosu, inkludert Heian og Pinan kataseriene. Funakoshi forandret selv navnene på de kata han inkluderte i sitt system for å gjøre de «fremmede» Okinawiske navnene mer forståelig for det nasjonalistiske Japanske fastlandet. Shotokan ble etterhvert navnet på den stilarten som Funakoshis elever videreførte. Mot slutten av sitt liv skrev han selvbiografien «Karate-Do My Way of Life», der han vektlegger viktigheten av å videreføre shotokan, både til kommende generasjoner og til andre land og verdensdeler. Han hadde 16 utvalgte kata (treningsformer) med seg til Japan. Disse kunne man bruke et helt liv på å mestre fullstendig. Effekten på psykisk stress og graden av referanse til realistisk selvforsvar var de viktigste kriteriene i valget av disse 16. De skulle også reflektere at karate var en kunst, ikke en sport. For Funakoshi var det kata som var karate. Kata. Kata blir ofte beskrevet som en sekvens av karateteknikker organisert til forhåndsarrangerte kamper mot tenkte motstandere. Kataen består av slag, spark, sveiper, støt, blokker og kast. Kroppsbevegelse i de forskjellige kata inkluderer steg, vridning, vridning, omdreining, fall mot bakken og hopping. Flere Shotokangrupper har introdusert kata fra andre stilarter i deres trening, men når Japan Karate Association (JKA) ble dannet av Nakayama Sensei la han ned 26 treningskata for JKA karateka (utøver/utøvelse). Selv i dag er det mange tusen Shotokan Dojoer som kun utøver disse 26 kata. Først og fremst bør kata utføres med den rette holdning, hvis karateutøveren har en forståelse for kataen, hver raske teknikk vil bli utført med hurtighet, kraft og hensikt. Utøveren bør utføre teknikken som om det stod om livet, dette betegnes ofte som å utføre teknikken med kime. Kata er ikke en fremvisning eller demonstrasjon, den utføres slik at utøveren kan trene fullstendige teknikker med «Ikken Hisatsu» (Avsluttende slag, eller å drepe med et slag). Det er helt klart et helseaspekt ved kata, utførelse av kata er fremragende for fitness, ved å gjøre kroppen myk, smidig og rask. Jo eldre en karateka blir, jo mer vekt legges det med god grunn på helse. Karakteristikk. Trening deles normalt inn i tre seksjoner: Kihon eller «grunnleggende teknikker», kumite eller «sparring/kamp», og kata (mønster eller system av teknikker). Shotokanteknikker i kihon og kata er karakterisert av dype, lange stillinger som gir stabilitet, kraftige bevegelser og hjelper til med å styrke bena. Styrke og kraft er ofte karakteristiske istedet for saktere, mer flytende bevegelser. Kumite-teknikker speiler disse stillingene og bevegelsene på grunnleggende nivå, men utvikler seg til mer «frie» og fleksible teknikker på høyere nivå. Det er sagt at Funakoshi syns de tradisjonelle kampsportene (som sumo, jujutsu og kenjutsu) var for fokusert på kamp, derfor la han mer fokus på helse, pust, utløse energi og enestående kontroll over kropp og sinn. Shotokan kan regnes som en hard og «ekstern» kampsport. Niju Kun. Før elevene hans etablerte Japan Karate Association tilrettela Mester Funakoshi Gichin de 20 gylne regler innen karate, som danner grunnlaget for stilarten. Innen disse 20 prinsippene, mye basert på Bushido og Zen, ligger filosofien til Shotokan. 1. Karate begynner med høflighet og slutter med høflighet 2. Første angrep eksisterer ikke i karate 3. Karate er et hjelpemiddel til rettferdighet 4. Du må først kunne styre deg selv, før du forsøker å styre andre 5. Ånden først – så teknikken 6. Vær alltid beredt til å slippe sinnet fri 7. Ulykker er kun et resultat av uaktsomhet 8. Tro aldri at karatetrening kun forekommer inne i en dojo 9. Det vil ta hele ditt liv til å lære karate: Det finnes ingen grenser 10. Legg ditt daglige liv inn i karate og du vil finne «Myo» (den subtile hemmelighet) 11. Karate er som kokende vann. Hvis man ikke holder det konstant varmt, vil det kjølne av 12. Aldri tenk på at du må vinne. Tenk heller at du ikke behøver å tape 13. Seier beror på din evne til å skille ut de svake punkter fra de sterke 14. Kampen bestemmes av hvordan du beveger deg i forsvar og i angrep 15. Tenk på dine hender og føtter som sverd 16. Ha alltid i sinnet når du forlater ditt hjem at du har et mangfold av motstandere på din vei. Det er din oppførsel som innbyr til bråk med dem 17. Nybegynnere må mestre lav kroppsholdning og posisjon, naturlig kroppsposisjon er kun for de avanserte 18. Å øve på kata er en ting, en ekte kamp er noe helt annet 19. Glem aldri riktig anvendelse av følgende: Sterk og svak kraft, strekking og sammentrekning av kroppen, hastighet av teknikker 20. Tenk alltid på måter til å leve disse gyldne regler hver eneste dag Dojo Kun. Også Dojo Kun er meget viktig. Hitotsu. Jinkaku kansei ni tsutomuru koto Hitotsu. Makato no michi o mamoru koto Hitotsu. Doryoku no seishin o yashinau koto Hitotsu. Kekki no yuu o imashimuru koto Funakoshi Sensei ønsket ikke å sette opp reglene i nummerert rekkefølge (1, 2, 3 osv.) – da han mente hver regel var like viktig. Derfor satte han tallet 1 – en – foran hver linje for å presisere hver enkelt regels viktighet for elevene. Gradering. Rundt 1920 tallet implementerte Funakoshi KuY/Dan-systemet sammen med keikogi som var utviklet av judoens grunnlegger Kano Jigoro. Dette systemet brukte fargede belter som en indikasjon på rang. Opprinnelig hadde karate bare 3 obi (belte) farger. Hvit, brunt og svart, med flere ranger innen hver farge. De første «shodan» (初段)-rangene utdelt av Funakoshi i karate ble gitt til Tokuda, Otsuke, Akiba, Shmizu, Hirose, Gima og Kasuya 10 April 1924 De fleste skoler bruker Kuy/Dan-systemer, men har lagt til andre farger. Det mest vanlige brukt av JKA og de fleste andre store internasjonale shotokan-organisasjoner er gitt under, selv om andre varianter eksisterer. Russisk rulett. Russisk rulett er et sjansespill der deltakerne setter livet som innsats. Utrykket brukes ofte i forbindelse med å ta sjanser der utfallet kan være fatalt. Navnet kommer fra at man regner med at denne formen for «spill» kommer fra Russland, og spillet ble spesielt godt kjent etter en scene i filmen "Hjortejegeren" med Robert De Niro and Christopher Walken. Opphav. De tidligste tilfellene av noe som kan ligne på spillet ble utført av russiske aristokrater som spilte en variasjon istedenfor å duellere når ens ære var krenket. Under tsartiden i Russland tvang vakter i fengslene fanger til å spille spillet, mens de veddet på hvem som kom til å dø først. Under den russiske revolusjonen var det vanlig at militære offiserer spilte spillet foran sine egne kamerater. Utførelsen. Russisk rulett spilles med en revolver som har en tønne med plass til flere patroner. Revolveren lades med en patron, deretter spinnes tønna og hanen spennes. En av spillerne setter munningen mot sitt eget hode og trekker av. Hvis den første spilleren overlever, snurres tønna igjen, hanen spennes og neste spiller trekker av revolveren mot sitt eget hode. Sjanser. Det vil si at det er større sannsynlighet at man dør enn overlever etter tre forsøk. Hendelser i Norge. I 2010 døde en 29-åring i Norge etter å spilt spillet. Referanser. __NOTOC__ Fylkesvei 261 (Troms). Fylkesvei 261 (Fv261) i Troms går mellom Steinheim og Fagernes i Lenvik kommune. Veiens lengde er 31,6 km. Eksterne lenker. 261 Torsken kirke. Torsken kirke er en korskirke fra 1784 i Torsken kommune, Troms fylke. Byggverket er i tømmer og har 100 plasser. Denne rødmalte kirka har flere gamle klenodier, bl.a. et krusifiks som antakelig er utført i Lübeck i 1550-årene. Fylkesvei 265 (Troms). Fylkesvei 265 (Fv265) i Troms går mellom Tennskjer kai og Straumen i Lenvik kommune. Veiens lengde er 16,1 km. Eksterne lenker. 265 Li Zhizao. Li Zhizao (李之藻, født 1565 i Renhe nær Hangzhou i Kina, død 1. desember 1630 i Beijing) var en kinesisk stormandarin som ble kristen (dåpsnavn: "Leo Li Zhizao") og bidro vesentlig til spredning av kunnskap om vestlig vitenskap mot slutten av Ming-dynastiets tidsepoke. Mandarin. Han kom fra en offisersfamilie og tok en ene embedsmannseksamen etter den andre. I 1594 tok han den høye graden "juren", og i 1598 den aller høyeste graden, "jinshi", og ble stormandarin. Etterhvert ble han viseminister for studier i keiserlige hoff. Han var en ledende kjenner av qin, og særlig fremragende innen studiet av "modi" 如操. Han forfattet et viktig kommentarverk om rituell musikk, "Pan'gong Liyue Shu Qinpu" (頖宮禮樂疏). Møte med Ricci. I 1601 møtte han den katolske misjonæren pater Matteo Ricci S.J., som da hadde klart å etablere seg i Beijing. Et kart av Matteo Ricci utløste Li Zhizaos dragning mot kristendommen. (Dette utsnittet fra et Ricci-kart fra 1602 viser Østasia Li Zhizao var matematiker, astronom og kartograf. Den opplevelse som utløste hans dragning mot kristendommen var fascinasjonen med det verdenskart som pater Matteo Ricci presenterte. Det kan virke merkelig, men sammenhengen var hans søken etter «den uforanderlige lov», en intellektuell søken som for ham var knyttet til sannhetssøken om de naturvitenskapelige sannheter. Disse sannheter som man kunne finne i liten skala i tall og beregninger måtte være felles og like sanne både for øst og vest, og derfra gikk veien videre til en «Himmelens Herre» "(Tianzhu)", som jesuittmisjonærene kalte den kristne Gud. Hans konversjonshistorie er beskrevet fra misjonærenes perpektiv i første hånd i Matteo Riccis dagbok, og senere av pater Alvaro Semedo. Sammen med stormandarinen Xu Guangqi lot han seg undervise av pater Ricci fra 1604 til 1607 om en rekke naturvitenskapelige emner etter vestlig manér: matematikk, hydraulikk, astronomi og geografi. De ble også grundig undervist i katolsk tro. Studiene gikk hånd i hånd med oversettelseshjelp. Slik ble han en av pater Riccis nærmeste medarbeidere, og hjalp ham og senere andre jesuitter med å oversette og opphøye til godt klassisk kinesisk en rekke vestlige verker om vestens naturvitenskap. Faktisk var det kontakten med Li og Xu som forløste pater Riccis erkjennelse av den umåtelige misjonsstrategiske betydning av å oversette vitenskapelige verker; før 1603 hadde han knapt oversatt noe i den gate, og for det meste nøyd seg med kuriosa som verdenskartet, klokker og andre tekniske og hydrauliske innretninger. Blant de verkene Li var med på å oversette, var Kristoffer Clavius aritmetiske grunnverk "Epitome arithmeticae practicae" fra 1585, det kom ut i 1614 (etter Riccis død) som "Tongwen Suanzhi". Verket gjenga også Claviers beskrivelser av og kommentarer til eldre astronomi, som Johannes de Sacroboscos "Sphere" (ca. 1230: Clavius: "In Sphaeram Joannis de Sacro Bosco commentarius", Roma 1570), og mer koderne skrifter som et om astrolabiet (Clavius: "Astrolabium", Roma 1593). I tillegg til å gi en systematisk innføring i europeisk matematisk metode og notasjon hadde Li inkludert elementer fra kinesisk tradisjonell matematikk. Li Zhizao var også med på å sjekke oversettelsen av Riccis "Taixi shuifa" («Om vestens hydrauliske maskinerier»), som skulle utkomme i 1612, og likeså en senere Aristoteleskommentar som bragte innsikt om europeisk medisin til kineserne. Dåp. Li ble alvorlig syk tidlig i 1610, og ettersom det ikke var noen slektninger av ham som gav han pleie, var det p. Ricci som personlig tok seg av ham i flere uker. Da det syntes som om han var døden nær, lot han seg døpe av pater Ricci (én måned før den da dødssyke jesuittprestens død), etter at han hadde gjort opp sine familieforhold. Så frisknet han til. Som så mange andre lærde og mandariner levde han i "de facto" polygami ettersom han hadde konkubiner, noe som stred mot kristen ekteskapslære, og måtte derfor gjøre arrangementer for et verdig livsunderhold for de konkubiner han måtte sende fra seg før han mottok den kristne dåp. Fremme av jesuittastronomer. Et annet og mer forseggjort av av Matteo Riccis verdenskart Lis gravering, trykking og spredning av Riccis verdenskart bidro vesentlig til å utvide og endre kinesisk oppfatning av jordens geografi. Etter Riccis død var Li den første til å foreslå for Wanli-keiseren at tre jesuitter skulle få i oppdrag å reformere kalenderen, etter at de kinesiske muslimske astronomer hadde bommet på forutsigelsen av en solformørkelse. Slik ble det også (dvs. jesuittene Sabbatino de Ursis og Diego de Pantoja), men først bare for en kortere periode (1613–1616) før det brøt ut en antikristen og antivestlig reaksjon, ansporet av de muslimske astronomer som hadde tapt ansikt, og deres støttespillere. Den meget velstående Li, som allerede var i full gang med å assistere de katolske misjonærer mad å spre den kristne tro på hans hjemsted Hangzhou, tok han seg av dem ved å beskytte dem og holde dem i skjul under kristenforfølgelsen som brøt ut i 1616. Disse årene var også vanskelige av andre grunner: Mandsjuene nord for Den kinesiske mur ble en stadig større plage, og Li Zhizao engasjerte seg i å arbeidet med å forbedre det nasjonale forsvar. Også på dette området kom han i kontakt med jesuittene: Han var en av dem som fikk innført kanoner fra Macao og som fikk satt keiseren på den idé å invitere jesuitten Adam Schall til hovedstaden, ettersom kanoner som man mente han hadde konstruert og kommandert i den lille portugisisk-styrte byen hadde spilt en viktig rolle i å slå tilbake hollendernes angrep der. Li og Xi'anstelen. Det var Li Zhizao som var den første som gjorde funnet av Xi'anstelen kjent. Funnet var gjort i eller nær Xi'an i provinsen Shaanxi, og Li mottok et brev om det fra en venn, sammen med en kalkering av innskriften. Nokså snart etter publiserte Li den kinesiske del av innskriften (en liten del var på syrisk, et språk han ikke forstod), i verket "Du Jingjiao bei shuhou" (10. juni 1625), og kommer med en kort kommentar til funnet. Xi'anstelen var i kristne kretser et sensasjonelt funn, fordi denne inskripsjonen fra 700-tallet gav detaljerte opplysninger om den syro-orientalske kirkes fremgang og posisjon i det kinesiske samfunn under Tang-dynastiet. (Li skrev at stelen ble utgravd i Xi'an, men noen år senere ble dette anfektet blant annet av pater Nicolas Trigault som mente det heller var i den nærliggende byen Zhouzhi. Hvem som har rett er fremdeles noe omstridt, og det kan meget godt hende at Xi'an er funnstedet. "Tianxue chuhan". Året etter utgav Li Zhizao en kompilasjon ved navn "Tianxue chuhan" (1626, «Første samling av skrifter om den himmelske lære»), som var en serie av de skrifter som de jesuittiske misjonærer med kinesisk bistand hadde satt sammen om teologiske og naturvitenskapelige emner. Skriftet fikk bred spredning og betydelig innflytelse. I denne publikasjonen inngikk også hans eget skrift om Xi'anstelen. Ellers var verket inndelt i to bolker: Det som angår prinsippene (lǐ 理, ni verker), og det som angår de konkrete ting/objekter (qì 器, ti verker). Samlingen dekket blant annet jesuittenes presentasjon av kristen lære og religion, og beskrev fagkretsene som ble behandlet på jesuittenes universiteter i Europa: Filosofi, retorikk, medisin, borgerlig rett, kirkerett og teologi. Filosofiavdelingen var delt inn i feltene logikk, fysikk, metafysikk, matematikk og etikk. Fysikkavdelingen var inndelt i disiplinene naturkunnskap, uforgjengelige ting, forgjengelige ting, de fire elementer og deres forandring, levevesener. Han skrev også noen egne teologiske verker. Ole Tidemand. Ole Tidemand (født 31. oktober 1710 i Christiania, døde 9. januar 1778 i Kristiansand) var biskop i Bjørgvin 1755–1762 og i Kristiansand 1762–1778. Han var sønn av en kjøpmann i Christiania og ble uteksaminert fra Latinskolen i 1728. I 1731 tok han teologisk embedseksamen med laud. I studietiden hadde han arbeidet hos sogneprest Chr. Callundan i Sandherred, og han returnerte tilbake dit i 1731 eller 1732. Etter å ha satt barn på sogneprestens 13-årige datter Charlotte Eleonora inngikk disse et hastig giftermål og måtte også offentlig skrifte for menigheten. Karriere. Ole Tidemand hadde hele tiden "mektige venner" i København som hjalp ham fram. Hans siste støttespiller var enkedronning Juliane Marie av Danmark og Norge. Reindalen kapell. Reindalen kapell er en langkirke fra 1983 i Tranøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 131 plasser. Die Drei von der Tankstelle. Die Drei von der Tankstelle (no.: "De tre fra bensinstasjonen") er en tysk operettefilm fra 1930. Musikken er skrevet av Werner Richard Heymann, sangtekstene av Jean Gilbert. I filmen medvirker vokalsekstetten Comedian Harmonists med sanginnslag. Handling. De tre vennene Willy, Kurt og Hans vender tilbake fra en reise og oppdager at de er blakke. Etter at de har pantsatt alle møblene sine har de bare en hund og en bil igjen. Bilen selger de etter å ha kjørt den tom for bensin. For pengene kjøper de en bensinstasjon. På bensinstasjonen blir alle tre kjent – og forelsket- i den rike og attraktive Lilian Cossmann, men holder det hemmelig for hverandre... Andre forhold. Filmen ble 1. oktober 1937 forbudt i Tyskland av filmsensuren. Se (PDF). I 1955 ble filmen spilt inn på nytt, også denne gangen med Willy Fritsch i hovedrollen. 22. september 2005 ble musikalen „Die Drei von der Tankstelle“ uroppført i Berlin Skrolsvik kapell. Skrolsvik kapell er en langkirke fra 1924 i Tranøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 170 plasser. Slaget ved Pylos. Slaget ved Pylos fant sted i 425 f.Kr. under Peloponneskrigen ved halvøya Pylos i Navarinobukta i Messenia. Slaget endte med athensk seier over Sparta. Opptakt. Sommeren 425 f.Kr. seilte en flåte ledet av Eurymedon og Sofokles med Demosthenes ombord som rådgiver fra Athen til felttog i Sicilia og for å støtte Athens demokratiske allierte ved Korkyra. Demosthenes hadde ingen offisiell posisjon på den tiden, men ble valgt til strategos i det hellenske året som ville bgynne midtsommeren 425, og de to generalene var instruert til å la ham bruke flåten rundt Peloponnes dersom han ønsket. Da flåten hadde lagt ut til sjøs, avslørte Demosthenes sin plan som han tidligere holdt hemmelig. Han ønsket å gå i land ved og befeste Pylos som han mente var et svært lovende sted for en fremskutt stilling. Pylos var godt plassert i forhold til Sparta gjennom marsj og kontrollerte en utmerket havn i Navarinobukta. Generalene avslo denne planen, men Demosthenes var heldig da en storm blåste flåten på land ved Pylos, og Demosthenes gav ordre de athenske soldatene om å befeste halvøya. Selv da nektet generalene å følge ordren, og Demosthenes ble på samme måte avslått da han forsøkte å appellere direkte til styrkene. Først da kjedsomheten med å vente på at stormen skulle gi seg overveldet athenerne, satte de i gang med å bygge befestningene. Men da de først begynte, arbeidet athenerne raskt og hardt, og stillingen ble befestet og kunne forsvares i løpet av et døgn. Flåten seilte videre til Korkyra, hvor en spartansk flåte på 60 skip opererte. Demosthenes stod igjen med fem skip og deres tilhørende sjømenn og soldater til å forsvare det nye fortet. Den spartanske reaksjonen til befestningen av Pylos var umiddelbar og drastisk. Mens det ble antatt at den athenske flåten kun stoppet der for å vente på at stormen skulle gi seg, hadde ikke spartanerne vært bekymret. Men da det ble klart at Demosthenes og hans menn hadde intensjon om å holde stedet, reiste kong Agis som ledet hæren som herjet i Attika, hjem etter bare 15 dager i athensk territorium. Da han kom hjem, beveget spartanske styrker seg umiddelbart mot Pylos, flåten ved Korkyra ble beordret om å seile dit umiddelbart og det ble sendt bud til de allierte statene rundt på Peloponnes om å sende tropper. Den spartanske styrken klarte å komme seg forbi den athenske flåten ved Zakynthos, men Demosthenes forventet dens ankomst og sendte to av sine triremer for å informere den athenske flåten om Pylos' tilstand. Flåten satte kursen mot Pylos så snart de fikk nyheten. Imens hadde styrken blitt forsterket av 40 hoplitter fra et messeniansk skip og et sjørøverskip med en last våpen som ble distribuert til sjømennene. For å møte det umiddelbare spartanske angrepet plasserte Demosthenes den største delen av styrken i det sterkt befestede punktet som vendte mot land, mens han selv, 60 hoplitter og noen få bueskyttere holdt det svakeste punktet i festningsverket som vendte mot sjøen. Da den spartanske flåten ankom, forberedte de seg på å blokkere inngangen til havnen ved å plassere hoplitter på øya Sfakteria som var i midten av inngangen og planla å plassere skipene i hullene på begge sider av øya da den athenske flåten ankom. Slaget. Spartanerne hadde 43 triremer og en stor landstyrke. Spartanerne angrep kom hvor Demosthenes hadde forventet og athenerne stod ovenfor samtidige angrep fra land og fra sjøen. Landgangen var vanskelig da angrepet startet, derfor klarte bare noen få av triremene å nå stranden tidsnok. Den spartanske kapteinen fulgte eksempelet til Brasidas, kjørte skipet inn til den steinete kysten for å gi mennene sine muligheten til å stige av og drive athenerne tilbake, men forsvarerne nektet å gi opp og gjentatte angrepsbølger klarte ikke å bryte gjennom. Etter at athenerne lyktes i å holde dem på avstand i ett og et halvt døgn, stoppet spartanerne sine forsøk på å storme Pylos, forberedte seg istedet på en beleiring og sendte flere skip for å hente treverk for å bygge beleiringsmaskiner. Dagen etter at angrepene var avsluttet, kom derimot den athenske flåten fra Zakynthos. Det var for sent på dagen til å angripe, derfor tilbrakte athenerne natten på en nærliggende øy i håp om å trekke spartanerne ut i åpent hav for å kjempe. Spartanerne nektet å ta dette agnet, men den neste morgenen seilte athenerne inn begge innganger til havnen. Spartanerne klarte ikke å blokkere inngangen til havnen, slik at athenerne kunne seile inn og ta spartanerne uforberedt. Forfølgelse var begrenset av havnens størrelse, men athenerne erobret noen triremer til sjøs og gikk i land for å forsøke å ta de spartanske skipene da de nådde land. En hard kamp fulgte hvor athenerne til slutt ikke klarte å ta mer enn noen få triremer og trakk seg tilbake etter at begge sider led store tap. Den spartanske flåten var beseiret, og athenerne fikk kontroll over havnen. De var istand til å seile fritt rundt øya Sfakteria og voktet øya nøye for å sikre seg at hoplittene som var fanget der ikke kunne unnslippe. Etterspill. Dermed var de 420 spartanske hoplitter på øya Sfakteria utenfor Pylos fanget. 120 av disse var fra spartiate–klassen, og deres fare førte til at den spartanske styresmakten fikk panikk. Det ble sendt medlemmer av styresmakten til området umiddelbart. Denne ekstreme reaksjonen for at potensielt 420 soldater kunne tas til fange, kan virke ekstrem, men kan forklares med det faktum at 120 spartiater tilsvarer antagelig ti prosent av eliteklassen som den spartanske styresmakten var basert på. De spartanske forhandlerne møtte de athenske generalene ved Pylos og disse fikk raskt ordnet en våpenhvile. Spartanerne fikk ta mat til mennene på øya, og sendte en utsending til Athen for å forhandle om permanent fred. Hele den spartanske flåten ble overgitt til athenerne som en garanti for spartanernes velvilje. Forhandlerne talte til den athenske forsamlingen hvor de argumenterte for at athenerne burde dra fordel av muligheten de hadde for å inngå fred. Spartanerne, hevdet de, hadde lidt ulykke ikke gjennom manglende kapasitet eller å ha strakt seg for langt ut, men gjennom ren ulykke. Athenerne burde ta denne muligheten til å få fred med dem på gode betingelser. Dette forslaget møtte motstand fra den athenske statsmannen Kleon. Han krevde langt strengere betingelser som ville ha gitt Athen kontroll over Megara og tvinge Sparta til å oppgi flere viktige allierte. I sin tale minnet han om innrømmelsene Athen var tvunget til å gi i trettiårsfreden av 445 da athenerne midlertidig hadde en dårlig forhandlingsposisjon. Donald Kagan har hevdet at Kleons betingelser representerte en anerkjennelse av at athenerne hadde lite å vinne på en fred som overgav fordelen de nettopp hadde vunnet uten å skade Spartas krigsevne. De kunne sikre seg langt bedre betingelser i fremtiden ved å bruke sin fordel. Da spartanerne ba om å få diskutere disse betingelsene for lukkede dører, krevde Kleon at de skulle si det de hadde å si offentlig. Ved å gjøre dette garanterte han at spartanerne ville bli tvunget til å avslutte forhandlingene, siden de ikke kunne diskutere å forråde sine allierte offentlig, og på denne måten fremskyndte han øyeblikket da athenerne kunne handle mot Sfakteria. Da disse forhandlingene feilet, beholdt athenerne spartanernes skip siden de hevdet at spartanerne brøt betingelsene i våpenhvilen ved å angripe muren deres og forberedte seg på å beleire hoplittene på Sfakteria. I slaget ved Sfakteria ble disse hoplittene tatt til fange som gisler i Athen. Pylos forble på athenske hender og ble brukt som base for raid inn i spartansk territorium og som tilfluktsted for flyktende spartanske heloter. Litteratur. Pylos Stonglandet kirke. Stonglandet kirke er en langkirke fra 1896 i Tranøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 240 plasser. Svanelvmo kapell. Svanelvmo kapell er en langkirke fra 1967 i Tranøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Juhani Kärkinen. Juhani Kärkinen (født 28. oktober 1935 i Kotka) er en tidligere finsk skihopper. Han vant gullmedaljen i det spesielle hopprennet under VM 1958 i hjembyen Lahtis. Juhani Kärkinen er yngre bror av skihopper Kalevi Kärkinen. Teide. Teide (spansk "Pico del Teide") er et fjell og en vulkan på øya Tenerife, Kanariøyene i Spania. Med sine 3717 meter over havnivå og anslåtte 7000 meter over havbunnen er det det høyeste fjellet i Spania, det høyeste fjellet på noen øy i Atlanterhavet og den tredje største vulkanen i verden. Nå for tiden er vulkanen en såkalt sovende vulkan, dvs. ikke aktiv. Det siste utbruddet skjedde i 1909 i sideåpningen Chinyero på vestre skråning av Teide. Andre nevneverdige utbrudd fant sted i 1704–1706 og 1798. Flere utbrudd i fremtiden regnes som sannsynlig, og det innebærer også risiko for svært farlige «lava-elver» lik hva vi har sett ved Mount Pelée og Vesuv. I 1954 ble Pico del Teide og området rundt erklært til nasjonalpark, og 29. juni 2007 ble nasjonalparken oppført på UNESCOs liste over verdens naturarv. Condeep-plattform. En Condeep-plattform under bygging i Stavanger. Condeep-plattform er benevnelsen på en serie oljeplattformer som ble utviklet i Norge for boring etter olje og gass i Nordsjøen. Navnet kommer av engelsk «concrete deep water structure», eller dypvannskonstruksjon av betong. Plattformene hviler på tykke betongtanker som står på havbunnen og fungerer som oljelager. Opp fra disse stikker det så en, tre eller fire slanke hule søyler, som går rundt 30 meter over havoverflata. De består av et fundament, en base med store lagringstanker for råolje og ballasttanker som står fast i havbunnen, fra basen er det bygget ett, tre eller fire skaft (bein) som rekker ca. 30 meter over havoverflaten. Skaftene utnyttes til å føre borestrenger og produksjonsrør ned til brønner i havbunnen. Det var firmaet Norwegian Contractors som utviklet konseptet med Condeep-plattformer fra 1973, etter suksessen med betongtanken på Ekofiskfeltet.Den første konstruksjonen som ble bygget etter dette prinsipp var Beryl A plattformen for det britiske Berylfeltet. Understellet ble bygget av Norwegian Contractors i Jåttåvågen i Stavanger og levert i 1975. Oppfinneren, Sivilingeniør Olav Mo ble i 1976 tildelt NTNFs ærespris for konstruksjon, utvikling og markedsføring av Condeep. Plattformene bygges ved land. Med tomme tanker slepes den til produksjonsstedet og ved kontrollert å fylle tankene synker plattformen til den står på bunnen. Den største, Troll A regnes som flaggskipet. Troll A står på over 300 meters dyp, er totalt over 470 meter høy, og står for en femtedel av gassproduksjonen på norsk sokkel. Condeep-plattformer blir ikke produsert lenger. De store betongplattformene er utkonkurrert av nye, billigere flyterigger og fjernstyrte undervannsinstallasjoner. Frigg TCP-2 er nå (2011) tatt ut av produksjon. Flere av plattformene er nær slutten av sin funksjonstid og en har startet planleggingen av mulig fjerning. En håper å kunne fjerne plattformene på tilsvarende måte som da de ble passert: lense tankene slik at plattformen flyter opp. Endret vekt på utstyret over vann, armeringens tilstand og hvordan plattformen har festet seg til havbunnen kan imidlertid gjøre arbeidet vanskelig. Når den flyter kan den enten bringes til land for hugging eller senkes på store dyp. Et annet alternativ er å fjerne alt ned til seilingsdybde og la resten bli stående. Tranøy kirke. Tranøy kirke er en korskirke fra 1775 i Tranøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 210 plasser. Fra 1773 med en del 300-400 år gl. inventar. Peanøtt. Peanøtt eller jordnøtt er en ettårig plante som blir 30 til 50 cm høy. Bladene er motsatte. Blomstene er 2 til 4 cm i diameter, gule med rødaktige vener. Etter pollineringen utvikler frukten seg til en kapsel på 3 til 7 cm som inneholder 1 til 4 frø. Selv om det er en nøtt i den kulinariske betydningen, er peanøttens frukt en treaktig, indehiscent kapsel og ikke en nøtt, sett fra et biologisk perspektiv. Må ikke forveksles med en annen plante med navnet jordnøtt (Conopodium majus). En peanøtt er en frukt. Undertøy. Undertøy er fellesbetegnelsen på plagg man har innerst på kroppen, og gjerne klær utenpå. Puck (TV-program). "Puck" (1996–98) var et norsk TV-sendt søndagsmagasin for kunst, kult og kultur som gikk på NRK2 fra 1996 til 1998. Serien hadde premiere på NRK2 høsten 1996. Siste episode ble sendt 30. mai 1998. Om serien. Da NRK2 kom på lufta høsten 1996, satset kanalen på det eksperimentelle og kontroversielle kulturprogrammet «Puck». Programmet ble presentert av to grupper med alternerende programledere. Den første gruppen besto av Jonas Ekeberg, Erling Fossen, Runar Hodne og Ane Aasheim. Fossen gikk etter uoverensstemmelser med daværende kanalsjef Stein Roger Bull men de tre gjenværende programlederne fortsatte fram til jul 1996. Den andre gruppen besto av Martin Gaarder og Kristin Rosenløw Eeg (tidligere kjent som Kristin Throndsen). Denne gruppen videreførte programmet fra 1997 og framover. Særtrekk og kritikk. Programmet ble til dels oppfattet som kontroversielt. I et av innslagene gikk Fossen til angrep med kniv på en Ola Nordmann-dokke i strekkbenk, han demonstrerte også hvor eitrende sinna han var på actionhelten MacGyver. Videre holdt han fra en rullestol innlegg om vold gjennom historien utkledd som djevelen med to sumobrytere i bakgrunnen. Programmet mottok en del kritikk blant annet påstander om at de ønsker å fremme en saks-agenda som står et godt stykke utenfor norsk kulturpolitisk konsensus. Kritikken gikk videre på at de satset for mye på sjokktaktikk, på å provosere heller enn på å behage, på å skape fascinasjon og nysgjerrighet, til og med motvilje, heller enn konvensjonsbasert aksept.. Dagbladets TV-anmelder, Hans Rossine, kalte programmet «noe av det mest ubehjelpelige og amatøraktige tv-programmet som noensinne er laget.», i en artikkel fra september 1996. "Puck" ble av mange regnet som noe av det mest sære som har gått på NRK og ble raskt et utskjelt program. Serien var bl.a. ved Bjørn Engvik, Kevin Jayne, Ketil Kern Vangsvik kapell. Vangsvik kapell er en arbeidskirke fra 1975 i Vangsvik i Tranøy kommune, Troms fylke. Byggverket er i betong og har 310 plasser. Frederik Arentz. Frederik Arentz (født 5. juni 1702 i Stadsbygd, død 22. november 1779 i Bergen) var biskop i Bjørgvin bispedømme 1762–1774. Arentz var sogneprest i Askvoll fra 1729 og ble fra 1759 sogneprest til Nykirken i Bergen. I 1762 ble Frederik Arentz biskop i Bjørgvin. Lionel Luthor. Lionel Luthor er en fiktiv person i TV-serien Smallville hvor han blir spilt av skuespilleren John Glover. I serien er han far til Lex Luthor som er leder av firmaet Luthorcorp og oraklet til Jor-El. Lionel er far av tre barn, men et av barna lever ikke lenger. Kjente personer fra Oslo. a>, forfatter og naturvitera>, forfattera>, forfatter og musikera>, sanger og komponista>, gitarist og artista>, dirigent og komponista>, politiker og statsministera> Mange kjente personer i Norge vil en eller annen gang i livet ha bodd i Oslo siden det er landets hovedstad. Denne listen dekker i hovedsak personer som er født i Oslo. Navnene er gruppert alfabetisk etter fagområde og etternavn. Andre. Kjente personer fra Oslo Bentsjord kapell. Bentsjord kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1978 i Tromsø kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 110 plasser. Kapellet ligger under Hillesøy menighet. Elverhøy kirke. Elverhøy kirke er en korskirke i Tromsø kommune, Troms fylke. Den ble opprinnelig bygget i sentrum av Tromsø, på omtrent samme sted som en rekke tidligere kirker i Tromsø, i 1803. Historie. Da den nye Tromsø domkirke kom i 1861, ble den gamle kirken flyttet til Strandveien som kirke for Tromsøysund sogn, sognet som omgav kjøpstaden Tromsø. Kirken ble også utvidet til en korskirke, og taket ble hevet. Tårnet stammer også fra denne utvidelsen. I 1967 ble kirken menighetskirke for Elverhøy, som dekker den sørlige delen av Tromsøya. På grunn av sykehusutbyggingen ble kirken i 1975 restaurert og flyttet til sin nåværende beliggenhet på toppen av Tromsøya, hvor den står høyt og fritt med utsyn over Sandnessundet og Kvaløya Byggverket er i tre og har 350 plasser. Inne i kirken finnes det flere klenodier fra ulike kirker som har stått i Tromsø gjennom århundrene, den eldste gjenstanden er en madonna fra middelalderen. thumb Tarot (band). a> i 2007Tarot er et heavy metal-band fra Kuopio i Finland. Bandet ble startet på midten av 80-tallet av brødrene Marco og Zachary Hietela. Bandet er mest kjent for sangen "Wings of Darkness" fra albumet "Spell of Iron" fra 1986. Bandet var lenge svært populært i Finlands undergrunnsmiljøer, men var stort sett ukjent utenfor Finland frem til vokalist og bassist Marco Hietala ble med i Nightwish i 2002. Turn under Sommer-OL 1912. Turn under Sommer-OL 1912. Turn var med for femte gang 1912 i Stockholm under de femte olympiske lekene. Det ble konkurrert om fire olympiske titler, én individuell og tre lag. Turn under sommer-OL. Turn har vært med i samtlige olympiske sommerleker i moderne tid fra 1896 i Athen. Turn for damer kom med på OL-programmet 1928 i Amsterdam. Finnkroken kapell. Finnkroken kapell er en langkirke fra 1907 i på Reinøya i Karlsøy kommune i Troms fylke. Kapellet ligger på sørdelen av øya som inntil 1. januar 2008 var del av Tromsø kommune. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Kapellet er eid av Norges KFUK-KFUM. Khmer (språk). Khmer er et austroasiatisk språk som tales av khmerfolket og det er Kambodsjas offisielle språk. Det er et av de større austronesiske språkene, men har blitt påvirka av blant annet sanskrit og pali, spesielt i kongelige og religiøse kontekster, på grunn av hinduismen og buddhismen. Som et resultat av geografisk nærhet, danner khmer en språkbunt med thai, laotisk, vietnamesisk og cham. Khmer skiller seg fra nabospråk som thai, laotisk og vietnamesisk i at det ikke er et tonespråk. Språket har tre hoveddialekter som alle er forståelige for hverandres brukere: phnom penh (anses som standard), nordlig khmer (snakkes av etniske khmerer i nordøstlige Thailand), og Krâvanh-khmer, en gammeldags dialekt som snakkes i Krâvanhfjellene. Vindavkjølingseffekt. Vindavkjølingseffekt er effekten av lufttemperatur og vindhastighet som i kombinasjon gjør at temperaturen oppfattes lavere enn den i realiteten er. Forklaring. I følge de termodynamiske lover vil ethvert legeme som har høyere temperatur enn luften rundt avgi varme til den omkringliggende luften. Jo høyere temperaturforskjell på objektet og luften, jo raskere energioverføring blir det. Men siden luft er en dårlig varmeleder vil overhøringshastigheten gå ned med en gang luften blir varmet opp av legemet. Når vinden blåser vil den oppvarmede luften bli ført bort og varmetapet vil øke. Dette er vindavkjølingseffekten. Andre faktorer som som er med på å avgjøre varmetapet hos dyr og mennesker er lufttrykk, relativ fuktighet og perspirasjon, men dette har ingen ting med vindavkjøling å gjøre. Kontroversielle definisjoner. Den offisielle definisjonen av vindavkjøling i meteorologien var opprinnelig basert på målinger gjort et lite stykke over jordoverflaten. Den nøyaktige definisjonen har vært kontroversiell fordi det er en sammensatt indeks, fordi levende og ikke-levende objekter oppfører seg forskjellig og fordi vindavkjølingsrapporter har en stor innvirkning på vinterturisme. Formler og tabeller. Tabell som viser vindavkjølingstemperaturen. Klikk på bildet for å se det i større utgave. Den første vindavkjølingsformelen ble utviklet av Forsvaret i USA under 2. verdenskrig av forskere som var stasjonert i Antarktis. På 1970-tallet ble den så offentliggjort av National Weather Service. Formelen ble revidert i 2001 for å kunne inkludere mer nøyaktige teorier og tester enn de som ble gjort av det militære. Disse formlene er laget spesielt for menneskekroppen, eller mer spesifikt, for ansiktet. Vindavkjølingseffekten virker også på dyr og ikke-levende objekter, men det er andre formler for disse. Modellene. Det har generelt sett vært enighet om at den originale modellen for vindavkjøling ikke nødvendigvis var den beste for alle formål. Den fysiske basisen for beregningen av vindakjøling er nå forholdet mellom temperatur, volum og trykk i en væske. Luft i bevegelse minsker lufttrykket og øker avkjølingen. Stillestående luft kan faktisk isolere, og det var derfor vindavkjølingen ble målt flere meter over bakken. Den amerikansk-kanadiske modellen passer best for ekstremt kalde forhold. Andre formler har blitt utviklet for tempererte forhold, men er ikke like velkjente. Noen vindavkjølingsformler tar også fuktighet med i beregningene. På slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet brukte kanadierne et system som oppga vindavkjølingen i W/m², watt pr kvadratmeter, men publikum syntes det var forvirrende og media gikk tilbake til den gamle rapporteringsmetoden igjen. I det kanadiske systemet ville for eksempel 1750 W/m² tilsvare en temperatur på −32 °C. der formula_2 er vindavkjølingsindeksen basert på Celsiusskalaen, formula_3 er lufttemperaturen i °C, og formula_4 er vindhastigheten i km/t målt ved 10 meters høyde. der formula_2 og formula_3 er mål i °F, og formula_4 i miles per time. Når lufttemperaturen synker vil den avkjølende effekten til eventuell vind øke, for eksempel vil en vindhastighet på 16 km/t senke temperaturen med større margin ved en lufttemperatur på −20°C enn ved −10°C. Sterkere vind enn 65 km/t antas å øke vindavkjølingseffekten minimalt utover effekten som føles ved den hastigheten, og vindavkjølingseffekten regnes for å være fraværende ved temperaturer over ca 20°C. Nomogram for vindavkjølingseffekt. Trekk en loddrett strek ved aktuell temperatur ved vindstille og les av de andre verdiene. Burmesisk. Burmesisk eller myanmarsk er et sinotibetansk språk som tales i Burma (Myanmar), og er offisielt språk der. Det tales som morsmål av over 32 000 000 mennesker, og brukes som annetspråk av minoriteter i Burma. Burmesisk er et isolerende tonespråk. Språket skrives med burmesisk skrift, som stammer fra brahmi-skrift. Brian Kendrick. Brian David Kendrick (født 29. mai 1979) er en amerikansk fribryter og Skuespiller. som er under kontrakt Total Nonstop Action Wrestling (TNA) Kendrick er best kjent for sin tid i World Wrestling Entertainment (WWE). Grønnåsen kirke. Grønnåsen kirke er en kirke fra 1996 i Tromsø kommune, Troms fylke. Slaget ved Syme. Slaget ved Syme var et sjøslag i 411 f.Kr. mellom Sparta og Athen under Peloponneskrigen. Det fant sted utenfor øya Syme i det sørøstlige Egeerhavet. Spartanerne inngikk i 411 en allianse med Persia. Alliansen ble inngått av Therimenes som gav den spartanske flåten til Astyokos da forhandlingene var over. Therimenes druknet senere i havet. Astyokos fikk instrukser om å seile til Knidos for å møte de 27 skipene fra Kaunos som var utstyrt for dem av perserne. Imens var den athenske flåten stasjonert ved Samos under kommandoen til Karminos. Han visste at spartanerne var på vei siden han var informert av melierne og forberedte seg til å møte Astyokos ved Syme. Flåtene møttes under en storm med dårlig sikt, og etter at mange av de spartanske skipene hadde kommet bort fra hovedflåten. Karminos kjempet mot den spartanske venstre flanken med rundt 20 skip, den enste delen som han så, og senket tre skip. Men resten av den spartanske flåten ankom så og omringet athenerne. Karminos trakk seg tilbake til Halikarnassos etter å ha mistet seks skip. Resten av den athenske flåten kom ut fra Samos og seilte til Knidos, men ingen av partene var villig til å utkjempe et nytt skip. Syme Hillesøy kirke. Hillesøy kirke er en langkirke fra 1889 i Tromsø kommune, Troms fylke, nærmere bestemt på Austein på Brensholmen, lengst sørvest i kommunen. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Blant klenodiene inne i kirken finnes to tyske alterskap fra rundt 1500. Det har vært kirke på Hillesøy siden middelalderen, men i 1889 ble det bygd ny kirke på Austein inne på Brensholmen. Tidligere omfattet sognet også store bygder på Nord-Senja, slik som Husøy, Botnhamn og flere. I sognet ligger også Bentsjord kapell. Simeon Solomon. a> (1837–1887).a>Simeon Solomon (født 9. oktober 1840, død 14. august 1905) var en engelsk prerafaelittisk maler. Tidlig liv. Solomon ble født i London i en prominent jødisk familie, og han var den åttende og siste barnet til den framgangsrike kjøpmannen Meyer Solomon og amatørmaleren Kathe Levey. To av Solomons søsken ble også malere, Abraham Solomon (1824–1862) og Rebecca Solomon (1832–1886). Han fikk sin grunnutdannelse i fødebyen London og sin første undervisning i maleri av sin eldre bror en gang rundt 1850. Broren hadde stor påvirkning på Solomon helt til han døde. To år etter begynte han på Carey's Art Academy, det samme året som hans søster stilte ut i Royal Academy for første gang. Akademiet. Anbefalt av den viktorianske maleren Augustus Egg begynte Solomon på Royal Academy den 24. april 1856. Som student startet han en uformell skisseklubb sammen med to andre studenter, Marcus Stone og Henry Holiday. Han ble også introdusert via Dante Gabriel Rossetti til andre medlemmer av pre-rafaelittene, blant annet poeten Algernon Charles Swinburne og malerene Edward Burne-Jones, John Everett Millais, og William Holman Hunt i 1857. Georgiana Burne-Jones minnet senere i livet hvordan hun og ektemannen var begeistret over Solomons dyktighet, hans teknikk og hvor populære hans skissebøker var på denne tiden. Han holdt sin første utstilling ved Royal Academy i 1858, noe han fortsatte å gjøre fram til 1872. Hans første utstilte maleri hadde den bibelske Moses som tema og ble ikke godt mottatt av kritikerne, men William Makepeace Thackeray ga god kritikk. En støttespiller av pre-rafaelittene, Thomas E. Plint, kjøpte dette bildet og fem andre av Solomon. I tillegg til litterære figurmaleri i den pre-rafaelittiske stilen tok han også opp motiver fra den jødiske bibelen og genremaleri som avbildet jødisk liv og ritualer. Mot klassisisme. Swinburnes forkjærlighet for klassisisme og erotikk fikk en innflytelse på Solomon i tiden etter at hans bror var død, og kort tid etter skisserte han den antikke greske poeten Sapfo, og lagde også en akvarell av poeten i en lesbisk omfavnelse, "Sappho and Erinna in a Garden at Mytilene" (1864). Herfra vendte Solomons stil seg fra den pre-rafaelittiske og over i en klassisistisk og fulgte i fotsporene til kunstnere som Frederic Leighton, Edward Poynter, og Albert Moore. Han malte klassistiske verk som "In the Temple of Venus" (1863) og hans "Habet!", utstilt i Royal Academy i 1865 og av mange betraktet som hans beste verk noensinne. I årene 1866 til 1867 tok han sin første av tre reiser til Italia, hvor han malte noen av sine vakreste malerier, inkludert to versjoner av "Bacchus" (1867) og "Heliogabalus, the High Priest of the Sun" (1867). Den erotiske Solomon. En studie av Sapphos hode."Erinna Taken from Sappho", (1865).Den klassisistiske stilen var knyttet til den estetiske bevegelsen, ideen om «kunst for kunstens egen del», fremmet av Swinburne, James McNeill Whistler, og Walter Pater. Solomons estetikk vendte seg mot avbildning av dekadente eller vakre ynglinger som erosfigurene "Love in Autumn" (1866) og "Love Dreaming by the Sea" (1871), noe som var et opplagt og modig, om enn dumdristig, forsøk på å undersøke sin egen homoseksuelle identitet i en viktoriansk tid hvor kjærlighet mellom menn var en kriminell lovovertredelse i England. Slike tema kunne bare bli malt i et kodet billedspråk, men han hadde også tidligere beveget seg inn på dette betente området i bildene "The Bride, the Bridegroom, and Sad Love" (1865), unge religiøse gutter i "Two Acolytes Censing" (1863) og det før nevnte "Sappho and Erinna". Han forsøkte seg også som forfatter med prosadiktet "A Vision of Love Revealed in Sleep" (1871), som han dedikerte til Edward Burne-Jones, men fikk laber kritikk. Det var preget av Dante Gabriel Rossettis "Hand and Soul". Han hadde skrevet et tidlig utkast til diktet da han i 1870 besøkte Roma sammen med Oscar Browning. Mange av de litterære bildene i diktet fortsatte å gå igjen i hans tegninger og malerier, ikke bare i løpet av den tiden han skrev på diktet, men i resten av karrieren. Arrestert og fall. Den 11. februar 1873 ble hans kunstnerkarriere avbrutt da han ble arrestert sammen med en annen mann på et offentlig toalett i London og stilt for retten, anklaget for uanstendig eksponering og forsøk på å begå sodomi. Han ble dømt til straff bestående av 18 måneder hardt straffearbeid i fengsel, men etter å ha tilbrakt to uker i fengsel ble han løslatt mot kausjon. En måned senere var straffen redusert til politiovervåking og en bot. Solomon flyktet øyeblikkelig til Frankrike og Den tredje franske republikk. Han ble derimot arrestert på nytt i 1874 og da dømt til tre måneder i fengsel. Hans tidligere venner og kunstnersamfunnet distanserte seg fra ham, blant annet for at Solomon synes selv å ha valgt bort sosial aksept for å kunne leve livet sitt slik han selv ville. Swinburne advarte de tidligere vennene om å holde seg unna ham for enhver pris. Økende fattigdom og alkoholisme tvang ham fra 1885 til å tilbringe sine siste år på et fattighus i London, men han sluttet aldri å male. Mange av hans siste verker er avbildninger av et enkeltstående hode, eller to hoder tett sammen, tegnet med fargeblyant eller kritt. De personifiserte abstrakte tema som natt, kjærlighet og død, noe som kan gjenfinnes i hans "A Vision of Love Revealed in Sleep". Til tross for at hans offentlige karriere var avsluttet, beholdt han noen støttespillere, blant annet hans egen familie, fotografen Frederick Hollyer og kunstmagnaten Herbert Horne. Solomon døde pengelens den 14. august 1905 og likskuet slo fast at dødsårsaken var hjertesvikt fra bronkitt og alkoholisme. Han ble gravlagt i den jødiske kirkegården i Willesden. Ettermæle. Solomons grav i Willesden.I 1908 utga Julia Ellsworth Ford den første boken om ham: "Simeon Solomon: An Appreciation". Eksempler på hans arbeid er på permanent utstilling i Victoria and Albert Museum og i Leighton House. Grunnet hans legning ble han stort sett tilsidesatt og sett på som en obskur maler, men har i moderne tid fått en renessanse. I desember 2005/januar 2006 ble det holdt en viktig retrospektiv utstilling av hans arbeid i Birmingham Museum and Art Gallery og i London ved Ben Uri Gallery i oktober-november 2006. I Anthony Powells roman "A Buyer's Market" (bok nummer 2 i "A Dance to the Music of Time"), sier fortelleren om kunstneren Mr. Deacon at Solomon var en av de malere han beundret. I Oscar Wildes lange fengselsbrev til Alfred Douglas, "De Profundis", skriver Wilde om sin konkurs: «At alle mine sjarmerende gjenstander må bli solgt, mine Burne-Jones-tegninger, mine Whistler-tegninger, min Monticelli, mine malerier av Simeon Solomon, min keramikk, mitt bibliotek...» Vannpolo under Sommer-OL 1912. Vannpolo under Sommer-OL 1912. Vannpolo var med for fjerde gang på det olympiske programmet 1912 i Stockholm. Turneringen ble avviklet i perioden 7. til 16. juli og kampene ble spilt i Djurgårdsbrunnsviken. Seks lag fra seks nasjoner deltok med tilsammen 45 vannpolospillere. Norkirken Tromsø. Norkirken Tromsø er en kirke som holder til midt i sentrum av Tromsø. Menigheten er en del av Normisjons nettverk av menigheter i Norge. Visjon. Norkirken Tromsø sin visjon er: "Vi vil se forvandlet liv - forandret samfunn gjennom fellesskap som møter, følger og tjener Jesus." Historie. Opprinnelig startet menigheten som en Indremisjonsforening i 1858. Da Indremisjonen og Santalmisjonen slo seg sammen i 2001 gikk man over til å være Normisjon. Tromsø Normisjon gikk fra å være en bedehusforening til å være menighet ved årsmøtet i 2006. Menigheten byttet navn fra Tromsø Normisjon til Norkirken Tromsø i 2008. Uttrykk. Et særpreg ved Norkirken Tromsø er de mange aktive medarbeiderne under gudstjenestene, der mange bidrar etter interesser og utrustning. Det brukes en uformell tone, med humor og alvor om hverandre. Uttrykksformen er lavkirkelig, men deler av liturgien for høymessen i Den norske kirke brukes også. Både salmer og pop/rock-basert lovsangsmusikk blir brukt, ofte ledet av band med forsangere. Virksomhet. Norkirken Tromsø har både store og små fellesskap. Store fellesskap. hvor man samles i kirken til felles lovsang, bønn og undervisning fra Bibelen. Frekvens: 3 av 4 søndager i måneden. (sjekk nettside for kalender) Frekvens: stort sett hver søndag (med unntak av ferier etc. Sjekk nettside for kalender) Målgruppe: Hele menigheten samles for å ha gudstjeneste sammen. Frekvens: Et par ganger i semesteret NB! Frekvens på Gudstjenestene kan variere. Sjekk kalenderen på www.norkirkentromso.no for oppdatert informasjon. En hyggelig stund med god bevertning, sang og musikk, en andakt og god tid til å prate og kose seg. Som regel er det innslag med f.eks. fortelling fra reiser, dikt, historier, lette foredrag, m.m. Frekvens: Annen hver lørdag kl 11.00 -13.00 -Musikklaget samler medlemmer i alle aldre til øvelse annen hver uke. Hovedtyngden av medlemmene er godt voksne. -Tromsø Soul Teens samler 13-18 åringer til øvelse en gang i uka. Små fellesskap. I hjemmene samles de samme i mindre grupper der det legges vekt på relasjoner, å dele erfaringer og hjelpe hverandre til å være etterfølgere av Jesus Kristus. Tilknytning. Menigheten er tilsluttet Normisjon, og er et fritt og uavhengig menighetsfellesskap innenfor rammene av Den norske Kirke. Tromsø Normisjon bygger sitt arbeid på Bibelen og Den norske Kirkes bekjennelsesskrifter. Andre menigheter i Normisjons nettverk er blant flere Storsalen menighet i Oslo, Salem menighet i Trondheim, Norkirken Bergen og IMI-kirken i Stavanger. Patrik Berger. Patrik Berger (født 10. november 1973 i Praha i Tsjekkia) er en tsjekkisk fotballspiller som for tiden spiller for Sparta Praha. Berger startet sin karriere som junior i Sparta Praha i 1989, men i 1991 gikk han til rivalene Slavia Praha og proffkontrakt. I 1995/96-sesongen gikk han til Borussia Dortmund, som vant Bundesligaen samme sesong. Etter bra spill for i fotball-EM 1996 ble han hentet til Liverpool FC for 3,25 millioner britiske pund. Han spilte bra for Liverpool, men de neste årene slet han med skadeproblemer. Han spilte bra når han ikke var skadet for klubb og landslag men han fikk bare en landskamp i EM i fotball 2000 på grunn av utvisning i kvalifiseringen. Han slet videre med skader men fikk nok kamper i UEFA-cupen 2001 til å få en vinnermedalje. I 2002/03-sesongen spilte han bare fire kamper på grunn av skader. I slutten av sesongen gikk kontrakten hans ut og han gikk til Portsmouth FC etter å ha spilt 196 kamper å lagd 35 mål for klubben. Han scoret i sin debutkamp for «Pompey», men i februar fikk han en skade i kneet og måtte stå over resten av sesongen. Han spilte seg opp igjen i 2004/05-sesongen. Men han ble uansett frigitt fra kontrakten av Portsmouth FC og gikk til Aston Villa på en toårskontrakt. Han har også der hatt problemer med skader og i 2006 ble han sendt til Stoke City på lån. Kontrakten hans gikk ut sommeren 2008, og han returnerte til hjemlandet. Eiler Hagerup d.y.. Eiler Hagerup (født 11. desember 1718, død 27. mars 1789) var biskop i Bjørgvin bispedømme 1774–1778 og i Christiansands stift 1778–1789. I 1730 kom han til sin onkel biskop i Nidaros Eiler Hagerup som tjener, men fikk også undervisning av sin fetter Hans Hagerup. Han tok magistergraden i 1740 og ble sogneprest til Høyland sogn på Jæren i 1743. I 1753 ble han prost over Jæren prosti. Han flyttet til Arendal som sogneprest i 1756. I 1773 ble han biskop i Ribe, men allerede året etter ble han utnevnt til biskop i Bjørgvin. Han var biskop i Bjørgvin fra 1774 til 1778 da han ble utnevnt til biskop i Christiansands stift, en stilling han hadde til han døde i 1789. Hans foreldre var handelsmann Eiler Bertelsen Kongel f. ca. 1670 på Kvernes, og Laurentze Hansdatter Stub f. 1688 i Spydeberg. Ved theologistudiene i København har han antatt navnet Hagerup sammen med Kongel. Den 5.okt 1774 fikk han tittelen Dr. Theol. Han ble behandlet som en bror av Hans Hagerup som virket som amtmann i Christiansands stift i den tid han selv var biskop i samme by. Både hans mor og ektefellene fra to ekteskap kom fra embetsmannstanden. Hans mor og hans onkels kone, var barnebarn av den omstridte magister Kjeld Stub. Biskopen etterlot seg 5 barn. Jøvik kapell. Jøvik kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1920 i Jøvik i Ullsfjord i Tromsø kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Mirano Carrilho. Mirano Carrilho (født 19. juli, 1975) er en nederlandsk fotballspiller. Han er venstre-back på AGOVV Apeldoorn. Carrilho kom til AGOVV rett før årets sesong og har vært fast på venstrebacken hele sesongen foreløpig. Kontrakten hans varer ut sesongen, og det er ventet at han forlater klubben når den går ut. Carrilho startet med fotball i HFC Haarlem før 1995 sesongen. Han spilte der fram til kotrakten gikk ut i juni 2000, og ble utenlandsproff i tyske Rot-Weiss Essen. Oppholdet varte i et og et halvt år før han gikk tilbake til Nederlandsk fotball og ADO Den Haag. Juli 2004 byttet han klubb til De Graafschap, men det ble bare et kort opphold ettersom han ble kjøpt av det engelske laget Milton Keynes Dons sommeren 2005. Det oppholdet varte ikke noe lengre en den forrige, og atter engang vendte han tilbake til Nederland, denne gangen til Eerste divisie klubben AGOVV Apeldoorn. Flakstadvåg. Flakstadvåg er ei bygd på nordsiden av Selfjorden i Torsken kommune på yttersiden av Senja. Navnet er satt sammen av Postverket. Opprinnelig navn var Flakstad, men da det lett ble blandet sammen med Flakstad i Lofoten, satte man på endelsen -våg for å skille de to. Flak kommer fra et gammelnorsk ord som betyr flat. Det er et flatt nes som stikker ut i havet mot de rike fiskefeltene utenfor. Også Selfjorden er kjent for godt fiske. Bak selve bygda er det store myrområder, som delvis er dyrket opp. I disse myrene er det gjort funn som flytter jernvinnenes historie i Nord-Norge 1000 år tilbake i tiden, til omkring år 200 etter Kristus. I Flakstadvåg fikk man det første anlegget for lakseoppdrett i Troms, og anlegget og slakteriet er største arbeidsplassen i bygda. I bygda ligger dessuten Flakstadvåg kapell og Flakstadvåg camping og sjøfiske. Grunnkretsen. Flakstadvåg(*) er den sørligste grunnkretsen i Torsken kommune, og omfatter hele nordsiden av Selfjorden, samt Leikvika, Leikneset og øygruppa Svellingan. Alle grunnkretsens rundt 40 innbyggere bor i selve bygda Flakstadvåg. Areal: 48,61 km². (*) I statistikkbanken bruker SSB den feilaktige/utdaterte navneformen "Flakkstadvåg". Dudley Moore. Dudley Stuart John Moore (født 19. april 1935, død 27. mars 2002) var en engelsk skuespiller, komiker og musiker. Han ble kjent som skuespiller etter sin rolle i "Beyond the Fringe" på 1960-tallet Og senere for sitt samarbeid med Peter Cook. Han ble verdenskjent på grunn av hovedrollene i de to Hollywood-filmen "Drømmekvinnen "10"" (med blant annet Bo Derek) og komedien "Arthur". Biografi. Dudley Moore ble født i Dagenham, Essex, England. Hans foreldre tilhørte arbeiderklassen, og de skal i følge hans søster ha vist liten hengivenhet for ham. Han var betydelig lav, bare 1,59m og var i tillegg født med klumpfot som krevde mange sykehusbehandlinger. Til tross for alle sine problemer ble han med i kor i seks årsalderen samtidig som han spilte piano og fiolin. Han viste seg tidlig som en talentfull pianist og organist. Han var organist under kirkebrylluper fra 14 års alderen. Da han gikk på Dagenhams videregående skole fikk han musikalsk oppfølging av Peter Kork. Kork ble senere en god venn og mentor for Moore. De holdt konakten fram til 1994. Mens han studerte ved University of Oxford hadde han en rolle, sammen med Alan Bernett, i en Oxford revy. Benett anbefalte ham videre for regissøren som satt opp "Beyond the Fringe", en komedie som er ansett som forgjengeren til Monty Python's Flying Circus. I løpet av hans universitetsår ble Moore lidenskapelig interessert i jazz. Han ble en drevet jazzpianist og komponist i tillegg til sitt arbeid med å lede musikere, slik som John Dankworth og Cleo Laine. I 1960 han forlater Dankworths band for å blant annet jobbe med filmen "Beyond the Fringe". Pete and Dud. I 1965 gikk han sammen med Peter Cook og satte sammen komedieserien "Not only.. But also". Denne serien oppnådde tilnærmet kultstatus i sin samtid på BBC. Cook og Moore er mest husket som komedieparet "Pete and Dud" i de såkalte "Dagenham Dialogues", hvor de spilte to menn fra arbeiderklassen. Sykdom og død. Dudley Moore fikk i 1999 bekreftet at han led av en uhelbredelig sykdom. En sydom som gradvis ødelegger deler av hjernen. Han døde i New Jersey den 27. mars 2002, han ble bare 66 år gammel. Moore ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 2001. Vannpolo under sommer-OL. Vannpolo for herrer har vært med i alle sommer-OL unntatt det første 1896 i Athen. Damene kom med hundre år senere, 2000 i Sydney. Ungarn, Italia, Jugoslavia og Storbritannia har dominert sporten. Chavo Guerrero jr.. Chavo Guerrero jr. (født Salvador Guerrero IV 20. oktober 1970) er en meksikansk-amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainments "SmackDown!". Han er en del av den legendriske Guerrero wrestlingfamilien som inkluderer blant annet faren, Chavo Guerrero, bestefaren, Gory Guerrero, og fetteren hans, den avdøde Eddie Guerrero. Chavo vant ECW titlen fra CM Punk den 22. januar 2008, men mistet titlen mot Kane den 30. april 2008 på Wrestlemania. Han var tagteam partneren til Big Show i den siste RAW episoden før nyttår. Han er en mulig arvtager til Chris Jericho Kapellet ved sykehuset i Tromsø. Kapellet ved sykehuset i Tromsø tidligere Kapellet ved RI-TØ er fra 1991 ved Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø kommune, Troms fylke. Alter, knelebenker og prekestol kommer fra kapellet i det gamle Regionsykehuset. Altertavlen er et trerelieff av Axel Tostrup. Døpefonten og altersølvet stammer fra kapellet i St. Elisabeths sykehus som senere ble overført til kvinneklinikken på Regionsykehuset. Dette ble overtatt fra St.Elisabethsøstrene i 1972-73. Kapellet er utsmykket med et bilde av St. Elisabeth og ikoner i russisk tradisjon malt av Marit Lislerud. Kvaløy kirke. Kvaløy kirke er en korskirke fra 1962 den ligger på Kaldfjordeidet i Tromsø kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 360 plasser. CM Punk. Phillip «Phil» Brooks (født 26. oktober 1978), bedre kjent som CM Punk er en profesjonell amerikansk wrestler. Han er for øyeblikket under kontrakt med WWE, men han har også tidligere vært under kontrakt med både Ring of Honor, TNA og andre mindre organisasjoner rundt om i verden. Kort historie. Punk debuterte i 1999, og fikk kontrakt med både Ring of Honor og TNA i 2002. Han ble med WWE i 2005, hvor han fikk plass i Ohio Valley Wrestling for å utvikle sine ferdigheter både i og utenfor ringen. Han tok flere titteler mens han var under kontrakt med OVW. Han fikk sin offisielle debut for WWE i 2006 på showet ECW. Etter at han gjorde sin debut for WWE, har hans populæritet økt, og den nådde en ny høyde da CM Punk, i sin storyline i 2011, gikk til angrep på WWE om måten de drev business på. Mens denne storylinen pågikk så ble CM Punk WWE Champion for første gang. Lakselvbukt kapell. Lakselvbukt kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1983 i Lakselvbukt i Tromsø kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 250 plasser. HVPU-reformen. HVPU (Helsevernet for psykisk utviklingshemmede)-reformen er ansvarsreformen i helsevernet for psykisk utviklingshemmede fra 1991. Ansvaret for psykisk utviklingshemmede ble overført fra fylkeskommunene til kommunene. Institusjoner ble nedlagt og de som hadde bodd der, ble etter hvert flyttet over til alminnelige boliger i sine hjemstedskommuner. Bakgrunn. Det norske odelsting fattet i 1988 vedtaket som la grunnlaget for HVPU-reformen (ansvarsreformen). Denne reformen innebar at tilbudet til personer med utviklingshemming ble overført fra HVPU (Det Fylkeskommunale Helsevernet for psykisk utviklingshemmede) til primærkommunene. Dette tilbudet hadde tidligere bestått i sentralinstitusjoner som for eksempel Trastad der personer med utviklingshemming ble samlet fra store deler av nord-Norge. Ideen var nå «normalisering» der hver og en skulle ha egne boliger i hjemstedskommunen, og der det var kommunene (primærhelse-/ 1. linjetjenesten) istedet for fylket som hadde ansvaret for tilbudene. Omfatning. Ved innføringen av reformen var det omkring 5000 mennesker med tilbud på institusjon, i tillegg var det rundt 12000 mennesker utenfor institusjonsomsorgen. Også disse ble omfattet av HVPU-reformen. Føringene bak reformen. I arbeidet med utformingen av reformen ble det lagt en sterk føring på at ingen skulle tvangsflyttes og at de berørte personenes ønsker skulle legges til grunn. Begrepet normalisering var sentralt i forarbeidet, det ble snakket om det å ha et selvstendig liv med muligheter for arbeid, læring og en meningsfull fritid. Erfaringer. 1. Mens flertallet av de som bodde i HVPU-institusjoner har fått bolig, er dagens situasjon slik at mange hjemmeboende utviklingshemmede står på venteliste til egen bolig. I perioden 1990-1996 ble det oppført 3500 boliger til utviklingshemmede med lån og tilskudd fra Husbanken. Evalueringen av reformen viser at det store flertallet har fått egne leiligheter og bedre plass, og hjemmene har stort sett et mer privat preg. Fellesskapsløsningene, der hver enkelt har sin leilighet, har blitt den dominerende boformen. 32 prosent bor i samlokalisert bolig, 45 prosent i bofellesskap og 14 prosent i bokollektiv. Kun seks prosent bor i egen bolig. Egen bolig er mer vanlig for de som ikke kommer fra institusjon (Tøssebro, 1996). 2. Bak ansvarsreformen lå målet om at utviklingshemmede skal ha et kultur og fritidstilbud likeverdig med tilbudet til befolkningen for øvrig (St.meld. nr. 47 (1989-90) Om gjennomføringen av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming). Etter avviklingen av HVPU er det påvist en viss reduksjon i utviklingshemmedes deltakelse i kultur- og fritidsaktiviteter (Tøssebro 1996). Videre er det konkludert med at fritiden ikke i særlig grad er integrert. Tvert om tegnes et bilde av en segregert fritid, som er organisert av personalet. På dette området tyder altså mye på at reformens mål ikke er realisert. Generelt viser evalueringen av de handlingsplaner som har vært gjennomført at det gjenstår mye arbeid før målet om full deltakelse og likestilling er oppnådd. Tilgjengelighet til kultur for mennesker med sansetap, kognitive skader og bevegelseshemmede utpekes som et område der det er behov for videre innsats (St.meld. nr. 34 (1996-97) Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre). 3. Ansvarsreformen innebar at det primære ansvaret for helsehjelp til utviklingshemmede ble overført fra fylkeskommunene til kommunene. Spesialisthelsetjenesten skulle gi tilbud når det var behov for det. En sammenlignende undersøkelse av situasjonen før og etter reformen konkluderer med at helsevesenet ikke gir utviklingshemmede et tilfredsstillende tilbud (Linaker og Nøttestad 1998). En del utviklingshemmede har vanskeligheter med å håndtere spørsmål omkring helse på egen hånd, og er f.eks. ofte avhengig av andres hjelp for å kunne kontakte lege. Undersøkelsen påviste en klar reduksjon i tilbudet fra helsevesenet etter reformen. Bruken av allmennlegetjenester og spesialiserte tjenester fra psykolog, psykiater og nevrolog var redusert. Den medisinske behandlingen kunne bedres hos 36 prosent og var for dårlig hos ytterligere ni prosent. Omsorgspersonalet rundt brukerne hadde for dårlig kjennskap til og kunnskap om brukernes somatiske lidelser i over halvparten av de undersøkte tilfellene. Linaker og Nøttestad oppsummerer at funnene avdekker utfordringer for allmennlegetjenesten. Helsevesenet må være aktivt og oppsøkende for å organisere tjenester til mennesker som har liten evne til å søke hjelp selv. 4. I april 1995 gjennomførte Norsk Forbund for Utviklingshemmede en brukerundersøkelse med støtte fra Sosial- og helsedepartementet og Husbanken. Målet var å få frem mennesker med utviklingshemning sine egne erfaringer med ansvarsreformen. Bak tilbakeføringen til lokalmiljøene lå tanken om likeverd. Alle mennesker skal kunne ta del i de samme velferdsgodene og ha normale levekår. Undersøkelsen viste at bare 23 prosent av de som har flyttet til eget hjem, bor i en vanlig leilighet i et alminnelig bomiljø. Halvparten av dem som bor i egne leiligheter, har et såkalt fellesareal knyttet til sitt hjem. Fellesarealet blir i stor grad benyttet til hjemlige gjøremål. Måltidene blir inntatt der, og kos, hobbyaktiviteter og TV- titting foregår i fellesarealet. På spørsmål om brukerne selv opplever et så tett fellesskap som greit, svarte 56 prosent nei. På spørsmål om en selv har valgt å bo så tett og nært andre, svarte 70 prosent nei. Tidligere medlemmer av Manneråkutvalget ()vurderte situasjonen for funksjonshemmede fem år etter NOU 2001:22 «Fra bruker til borger». Gjennom to delrapporter ble det foretatt oppdateringer på områdene: arbeid, bolig, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, kultur og fritid, opplæring og utdanning, transport, utemiljø, bygninger og anlegg, og økonomiske levekår.. For personer med utviklingshemning viste rapportene at forholdene hadde blitt forverret på flere områder. I sosialtjenestelovens § 4A, er det hjemlet en rett til å benytte tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. avdekte ulovlig bruk av tvang og makt i ca. tre av fire tilfeller. og viste da et tilsvarende omfang. Etter dette har det ikke vært landsomfattende tilsyn på feltet. 16 år etter ansvarsreformen evaluerte Helsedirektoratet utviklingshemmedes levekår. Evalueringen er dokumentert i rapporten. Rapporten slår fast at ansvarsreformens målsetninger om normalisering ikke er oppnådd på de fleste områdene. Personer med utviklingshemning er stort sett utestengt fra det ordinære arbeidsmarkedet. På mange områder, slik som skole og bosituasjon, har utviklingen de senere årene gått i retning av segregering og oppretting av kommunale institusjonslignende boformer. Tall fra, viser at det for skoleåret 2009-2010 var 7 653 elever som var tilknyttet spesialundervisningsgrupper ved egen skole. Totalt 37 183 elever fikk spesialundervisning alene eller i spesielle grupper på fem eller færre. Til tross for alle politiske signaler og markering av «fellesskolen», har den norske grunnskolen aldri segregert elevene i større grad enn i dag. 1. Sette ned et nytt offentlig utvalg som skal gjennomgå livssituasjonen, levekårene og tjenestene for utviklingshemmede. 2. Tiltak for å motvirke økt segregering og store samlokaliseringer i boligtilbudet til utviklingshemmede. 3. Spesiell oppmerksomhet på bruken av små stillingsbrøker i kommunene og at kompetansen må økes på alle tjenestenivåer. 4. Presiseres i lov og regelverk at tjenester skal tildeles på individuelt grunnlag og ikke koples til bolig. 5. Undersøkelser vedrørende bruken av segregerte tilbud i skolen og en gjennomgang av skolens oppfølging av elever med utviklingshemming. 6. Kompetansen i NAV og i skolens rådgivningstjenesten styrkes. 7. Muligheten for aktiv fritid styrkes og at ledsagerbevis blir en nasjonal ordning. I et forsøk på å få kommunene til å tenke i retning av normalisering av boligforholdene til personer med utviklingshemning, har, til alle landets ordførere. Kilder. Rapport om levekårene til personer med utviklingshemning, Helsedirektoratet Forslag fra stortingsrepresentantene Harald T. Nesvik og John I. Alvheim om en gjennomgang av erfaringene med HVPU-reformen og en vurdering av behovet for tiltak for enkelte grupper av klienter. Trefoldighetskirken (Oslo). Trefoldighetskirken ble innviet i 1858. Den er en sentral storbykirke på Hammersborg i Bydel St. Hanshaugen i Oslo. Trefoldighetskirken er en korskirke med fasader av rød tegl, og med en stor sentralkuppel. Den ble tegnet i nygotisk stil av Hamburg-arkitekten Alexis de Chateauneuf, mens hans elev Wilhelm von Hanno stod bak mange av interiørdetaljene i kirken. Claus Jensen bygget hovedorgelet i 1872, Adolph Tidemand malte altertavlen i 1886, Emanuel Vigeland laget lysekronen i 1923 og Frøydis Haavardsholm laget glassmaleriene i 1936. Historie. Trefoldighetskirkens form ble avgjort i Norges første arkitektkonkurranse i 1849. Alexis de Chateauneuf (1799–1853) vant med sin nygotisk sentralkirke med åttekantet kuppel. Chateauneuf døde i 1853 og kirken ble derfor fullført av hans assistent Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826–1882). Kirken ble restaurert i 1956-58 og 1993-1996. Behovet for ny stor kirke i Oslo. Den stadig økende folkemengden i byens sentrum og «den større sands for religiøsitet, der etter commissionens mening er begynt at spores blant mængden» var hovedbegrunnelsen for byggingen av en ny kirke i tillegg til Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke). Det strategisk mest sentrale området for en ny kirke ville vært Tullinløkka, men det området lå for lavt for et kirkebygg etter manges mening. Etter mange forslag og lange diskusjoner ble Hammersborg stedet. Kirken var tenkt plassert i Teatergatens akse. Dessverre visste ikke de som bygget kvartalet rett over gaten for kirken om det, og det gikk derfor ikke slik. Da kirken ble bygget, var det bare lave trehus rundt kirken, og Trefoldighetskirken ruvet enormt blant de lave husene. Planen var i begynnelsen at man skulle se kirken i enden av gaten slik man ser slottet i enden av Karl Johans gate. Muligens skulle man også kunne se den helt fra Karl Johan. Det var pga. disse planene at kirken ble bygget med to tårn. Et enkelt tårn ville sperret utsikten til kuppelen, som var ment som kirkens hovedmotiv. To tårn er dessuten også et gammelt symbol på byporten. Byporten er fra gammelt av igjen et symbol på sivilisasjon, der porten skiller og beskytter sivilisasjonen innenfor fra barbariet, mørket og kaoset utenfor. Da kirken ble bygget, var området et spesielt fattig område av byen, eller strengt tatt en forstad ettersom det var utenfor datidens bygrense. Det ble hevdet at de som var fattige i hvert fall skulle ha en skikkelig kirke som kunne danne en himmel over deres liv. Kanskje er nettopp plasseringen midt i et fattig område årsaken til at diakoni har vært så viktig for menigheten helt frem til i dag. «Til vor stads største prydelse». Den 9. juni 1849 ble det utlyst arkitektkonkurranse. Flere kjente arkitekter var med i konkurransen, men bare arkitekt Linstow hadde holdt seg innenfor den stipulerte økonomiske rammen på 70 000 speciedaler. Andre arkitekter som leverte forslag var Schirmer og Nebelong. Den franskfødte Hamburg-arkitekten, Alexis de Chateauneuf, leverte et forslag han beregnet ville koste 80 000 speciedaler. Den ni mann sterke juryen så imidlertid bort fra de fastsatte byggeomkostningene og anbefalte sterkt arkitekt Chateauneufs kostbare løsning. I sin anbefaling skriver juryen bl.a.: «Chateauneufs kirke ikke blot vil blive vor stads største prydelse og et betydningsfuldt mindesmærke for den slegt, der satte den i værk, men at den tillige vil, ved sin gjennemførte og skjønt udprægede Characteer, være af en uberegnelig indflydelse paa kunstaanden og kunstutviklingen i vort fædreland.» Kirken skulle gi rom til 1200 sitteplasser og 800 ståplasser. Kirken skulle etter planen stå ferdig i 1853. Arkitektene. Arbeidet ble satt i gang. Arkitekt Chateauneuf begynte å utarbeide detaljtegninger. I slutten av juli 1850 var arkitekten ferdig, og til kommunens undring var det foretatt en rekke endringer i forhold til konkurranseprosjektet. Dette skapte store diskusjoner. I denne tiden ble arkitekt Chateauneuf syk, og han hadde reist hjem til sitt hjemland Tyskland hvor han døde høsten 1853. En undersøkelse viste at det var mange feil i overslaget til arkitekt Chateauneuf, ja så mange at det ble bestemt å utlyse ny arkitektkonkurranse selv om arbeidet med grunnmuren allerede var kommet i gang. Til sist skjer det underlige at bystyret enstemmig den 23. april 1851 beslutter å fastholde sitt vedtak fra mai 1850 om å godkjenne Chateauneufs første prosjekt til 80 000 specidaler. På grunn av Chateauneufs sykdom ble arkitekt Wilhelm von Hanno engasjert som utførende arkitekt. Han var en ung assistent av Chateauneuf. Til tross for han da bare var 23 år gammel, var han allerede anerkjent som en usedvanlig dyktig murer, steinhugger og arkitekt. Han hadde Chateauneufs fulle tillit. Under Hannos ledelse ble det foretatt betydelige endringer i forhold til de opprinnelige tegningene, ikke uten protester og diskusjoner. En av grunnene til dette var at man fant ut at Chateauneufs endrede forslag ikke ville koste 80 000 specidaler men 141 000 spd. For å redusere dette beløpet tok von Hanno bl.a. bort en del av de ytre detaljene Chateauneuf hadde planlagt. Grunnsteinen ble lagt den 21. april 1853 nærmest i stillhet uten noen som helst seremonier. Byggearbeidet gikk fremover, men i oktober 1855 ble det oppdaget sprekker i hvelvet. Hvelvets øvre del måtte mures om. Den 19. desember 1854 ble spiret reist. Det viste seg å oppstå mange og store problemer under byggeperioden, men onsdag den 28. april 1858 kl. 1030 ble Trefoldighetskirken vigslet av biskop Jens Lauritz Arup. Morgenbladet kunne fortelle at nærmere 3000 mennesker fylte kirken til trengsel. Aldri hadde så mange prominente personer overvært en lignende seremoni. Vigslingen skjedde fem år etter den opprinnelige planen. Helt ferdig var kirken riktignok ikke. Det store alteret var for eksempel ikke komplett. Den nye menigheten, Trefoldighet menighet, hadde nå imidlertid fått sin menighetskirke, og byen hadde fått en monumental kuppelkirke. Kirkens arkitektur og interiør. Interiør. Et av de mange kapitélene laget av von Hanno Enkel eksteriørmessig utsmykking. Arkitekt Alexis de Chateauneuf sa at han hadde hentet motivet for kirken fra det nå nedbrente Gertrude kapell i Hamburg. Trefoldighetskirken er likevel en selvstendig komposisjon, særpreget med den faste, velproporsjonerte bygningskroppen. Detaljene i eksteriøret er svært enkle. Den har tre særegenheter. For det første er den en sentralkirke dominert av den mektige åttekantede kuppelen. For det andre har den de to karakteristiske klokketårnene som flankerer inngangsfløyen. For det tredje er kirken bygget i nygotisk stil. Kirkens ytre strekker seg mot himmelen, det ser man i spissene, tårnene og kuppelens «spiss». Det er ingen skulptural utforming, bare sparsom bruk av granitt i sokkelen, bånd og avdekninger. Dette nøkterne, alvorlige og sterke eksteriøret står i kontrast til det rike, høystemte interiøret med sine oppadstrebende linjer mot den vakre, stjerneprydede kuppelen. Interiørmessig er det også en rikdom på detaljer. Idet man går inn i kirken, anskueliggjør langskipet den hellige vei ("via sacra"), mens korsrommet symboliserer Kristi kors, og det majestetiske kuppelrommet billedgjør himmelen. Høystemt interiør. Mye av utsmykkingen i kirken var ikke på plass da kirken ble innviet i 1858, men noe var der. Først og fremst den mektige kuppelen, som reiser seg ca. 30 meter over gulvflaten. De fine teglsteinsveggene, de åtte veldige steinstolpene som så å si bærer hele hvelvet, de vakre gotiske buene og ikke minst de mange fine håndhugne toppstykkene (kapitélene) på de mindre søylene var på plass ved innvielsen. Kapitélene har arkitekt von Hanno selv laget. Alle kapitélene på søylene er forskjellige. Dette symboliserer mangfoldet i skaperverket. Det som ellers var på plass av kirkeinventar da Trefoldighetskirken ble vigslet var: kirkebenkene, prekestolen, alter (uten altertavle), kirkeklokkene som var støpt av klokkestøper Olsen, og orgelet som var bygd av en kjent dansk orgelbygger, Claus Jensen, i Bergen. Sammen med et foreløpig dåpsfat var det på plass kalk, vinkanne, oblateske og to store lysestaker, alt i rent sølv. Når det gjelder selve kirkerommet, er det en kombinasjon av tre forskjellige former/plantyper: sentralkirke, korskirke og langkirke. Lysekronen i Trefoldighetskirken. Laget av Emanuel Vigeland Sentralkirke. Sentralkirkeformen er det som tydeligst kjennetegner kirken. For Trefoldighetskirken betyr det at den er åttekantet (oktogonal). Åttekanten har flere symbolske betydninger. Tallet åtte minner om de åtte menneskene som overlevde storflommen. Dette symboliserer kirken (og troen) som et skip som redder oss fra fare. Noas ark har også gjennom kirkens historie vært brukt som et bilde på dåpen (frelse gjennom vann). Det minner oss også om at Jesus stod opp fra de døde på den åttende dag. I den jødiske uke regnes søndag som den første dagen. Hvis man da teller seg gjennom den stille uke, blir så påskedag (som er en søndag) den åttende dagen. Middelalderteologien forkynte at det eksisterte et forhold mellom verdensaltes oppbygning og de geometriske og tallmessige systemer. Kirker ble planlagt utfra den tanke at delene i en helhet var proporsjonale, og disse delene forutsatte matematiske relasjoner mellom dem. Åttekanten ble sett på som en mellomting mellom kvadratet og sirkelen. Kvadratet var et bilde på jorden, mens sirkelen var et uttrykk for himmelen. Man så derfor på åttekanten som et symbol på møtet mellom himmel og jord. I middelalderen ble svært mange dåpskapell bygget med åttekantet grunnflate. Korskirke. De to sideskipene, inngangspartiet og koret danner et gresk kors. Tidligere var dette understreket ved at det var en «midtgang» også mellom sideskipene, slik at det ble et kors mellom benkeradene. Lysekronen er bygget for å understreke dette korsmotivet. Kombinasjonen av grunnplanet som danner et gresk kors og en stor kuppel er svært uvanlig i Europa. Trefoldighetskirken er den eneste kirken i Skandinavia (Nord-Europa?) som er bygget slik. Denne stilen er noe man først og fremst forbinder med bysantinske kirker. Langkirke. Inngangspartiet og koret er lenger enn sideskipene. Dette fører langkirkeplantypen inn. Her er det en spennende symbolikk som dessverre er vanskelig å se nå. Kirkens lengde er tenkt som en reise, utenfra og innover, fra mørke og kaos mot det guddommelige lys. Det er tre nivåer i denne reisen. Våpenhuset ligger langt nede. Det var meningen at det skulle være litt mørkt her. Det lyset som kommer inn, kommer ovenfra. Fra mørket går man opp til kirkerommet, der det kommer lys fra alle kanter. Og man ser koret og alteret langt fremme som reisens mål. Lysmotivet er viktig. Vinduene på galleriet i enden av sideskipene og bak orgelet er større enn de andre for å understreke korsmotivet. Orgelet er bygget slik at det er lavest på midten. Det bøyer seg for lyset. Det øverste nivået er koret. Nok en gang går man opp en trapp. Chatauneufs mening var at de fem vinduene i koret skulle være mye større. De skulle fylle hele buen. Von Hanno endret dette i sine tegninger. Det er ukart om årsaken til endringen var behovet for å spare penger eller om det var pga. den tekniske utfordringen det var å få relativt tynne søyler til å bære vekten av taket. Planen var at det bare skulle være klart glass i vinduene. Lyset i seg selv var hovedpoenget, mer enn bilder. Da det senere ble foreslått å sette inn glassmalerier ble det stor uenighet. I en nygotisk kirke skulle vinduene være lysbærere uten bilder. De som ville ha glassmalerier vant imidlertid kampen. Noen ville endog ha glassmalerier i alle vinduene. Dåpsengelen. Siden innvielsen har Trefoldighetskirken fått en rekke nye kunstverk og utsmykninger. I 1863 kom den store dåpsengelen. Kunstverket er laget av bildehuggeren Julius Middelthun (1820-86) fra Kongsberg. Han regnes som Norges fremste skulptør før Gustav Vigeland og har bl.a. laget Schweigaard-statuen på Universitetsplassen, og en rekke andre kunstverk som pryder Oslo. Dåpsengelen er et vakkert kunstverk. Engelen holder et havskjell mellom hendene, det er dåpsfatet. Kunstverket står på et rundt og romslig fotstykke med et staselig messinggitter omkring. Det er svært få kirker i landet, om noen, som har en så vakker døpefont som Trefoldighetskirken. Alterbildet. Kunstmaleren Adolph Tidemand fra Mandal fikk i oppdrag å male et alterbilde. Et av Tidemands mest kjente malerier er for øvrig «haugianerne». Tidemand valgte å la Jesu dåp bli motivet på alterbildet. Maleren har holdt seg til den bibelske fortellingen med dåpsscenen i Jordan-dalen. Jesus har gått ut i vannet, og den skinnkledde botspredikanten Johannes øser med et skjell vann over Jesu hode. Bildet med skjellet har røtter langt tilbake i gammel kristen kunsttradisjon. Vi møter det i Trefoldighetskirken også ved dåpsengelen som holder et stort skjell i hendene sine. Tidemands alterbilde er gjennomarbeidet i hver detalj, utpenslet i samsvar med den tids kunstsyn, men likevel enkelt og sterkt i selve komposisjonen. Bildet er kopiert og henger i flere kirker og bedehus, men det er her i Trefoldighetskirken at originalen er. Dåpsbildet er satt inn i en rikt oppbygd ramme. Rammen er tegnet av von Hanno selv. Inne i denne rammen er det bl.a. felt inn to statuetter av apostlene Paulus og Peter, én på hver side av dåpsbildet. Statuettene er skåret ut i tre av bildehuggeren Olaf Olafsen Glosimodt fra Seljord. Hele altertavlen, med dåpsbildet i midten, apostelfigurene på siden og det rike trearbeidet, gir korpartiet karakter og stil. Alterbildet skygger for det store sentrale glassmaleriet (Treenighetsbildet) som kom til senere. Det ble i sin tid drøftet med byarkitekten om altertavlen kunne flyttes til et annet sted i kirken, men det ble blankt avvist. Det kom i stedet et forslag om å ta bort de forgylte fyllingene i altertavlen slik at det i det minste var en del av frontbildet som ble synlig. Det gikk byarkitekten med på, og slik er det i dag. 1200 kg tung lysekrone. I 1924 fikk Trefoldighetskirken Emanuel Vigelands helt spesielle lysekrone. Den henger fra toppen av kuppelen i høyde med galleriet. Emanuel Vigeland var bror til Gustav Vigeland som er spesielt kjent for Vigelandsanlegget. Emanuel Vigeland var kunstmaler, og hans verker pryder en rekke kirker, blant annet Gjerpen kirke, Borgestad kirke og Vår Frelsers kirke i Oslo. Lysekronen er formet som seks digre furugrener som går ut fra en sentralknute. I de ytterste kvistene har lyspæreholderne fått sin plass. I alt er det 120 pærer. Lysekronen veier 1200 kg og kan heises opp og fires ned ved hjelp av en elektrisk motor over kuppelen. Inne i kjettingen som kronen henger i, er det satt en engel som kommer ned fra himmelen med Jesus-barnet i armene. Det er ikke minst denne vakre engelen som gjør lysekronen i Trefoldighetskirken til et kunstverk av rang og et mektig symbol på lyset i dypeste mening. Fem store glassmalerier. Det som likevel mer enn noe annet løfter interiøret i Trefoldighetskirken opp på et høyt kunstnerisk plan, er Frøydis Haavardsholms fem store glassmalerier i koret. Det var den svenske bankmannen Knut Wallenberg og hans norskfødte frue, Alice F. Nickelsen, som gjorde dette finansielt mulig. De ble viet i Trefoldighetskirken i 1878, og til minne om dette ga de 50 000 kroner på gullbryllupsdagen sin for bruk til glassmalerier i koret. 50 000 kroner i 1878 tilsvarer nær 3 millioner kroner i dagens verdi! Pengene ble satt inn i et fond og ble benyttet først 57 år etter doneringen. Kunstneren Frøydis Haavardsholm ble født i Tromsøy i 1896. Hun var elev hos maleren Oluf Wold-Thorne og billedhuggeren Lars Utne og har utdannelse både i Norge og utlandet. Hun har levert glassmalerier også til andre kirker, bl.a. Våler kirke og Korskirken i Bergen. De fem glassmaleriene i Trefoldighetskirken ble ferdige i 1935. Det var firmaet G. A. Larsen som tok på seg selve brenningsarbeidet, og det er fortalt at kunstneren var så kritisk og knuste så mange «mislykkede» glassbiter at firmaet G. A. Larsen holdt på å gi opp. Hele kunstverket med de fem glassmaleriene er klart gjennomtenkt og har et tydelig religiøst budskap. På hvert bilde har kunstneren også plassert en av de fire store profetene og en av de fire evangelistene øverst. Et sannsynlig motiv for dette er å gjøre ære på ordet og understreke den rollen som Guds ord spiller i frelseshistorien. "Skapelsesbildet". Bildet er til venstre i koret. På toppen av bildet ser en evangelisten Matteus og profeten Esekiel. Under er stjernemylderet i Melkeveien. I tåkehavet kan vi se en bue, det er jorden som blir til ved Guds skaperord. Det flommer av lys og vann og vegetasjon. Brått stiger det første menneske frem. Vi er i Paradiset. Vi får så se at Adam og Eva er ulydige mot Guds bud, at et blinkende sverd stikker ut av skyene og jager det første menneskepar ut av Edens hage. På himmelen former det seg likevel en regnbue som tegn på Guds miskunn, og jorda bærer sin grøde. Livet skal holde frem. Bildet er holdt i et fantastisk vakkert fargespill av blått. "Historien om Israel". Bildet står på venstre side i koret sammen med bildet om skapelsen. Her dominerer grønnfargen. I dette glassmaleriet bør en begynne nederst og så gå oppover. Først ser vi Abraham som møter Melkisedek og får løftet om velsignelse over seg og sin ætt. Her er Isak som sauegjeter, og her er Jakob og himmelstigen. Vi ser Josef med sine fremtidsdrømmer, og vi blir ført ut i ødemarken der Israels folk er i trengsel og på vandring. Folket berger livet ved å se på kobberslangen. Over dette feltet kommer så Moses ned av fjellet med lovtavlene. Øverst på bildet står evangelisten Markus og profeten Jeremia. Sistnevnte gråter over sitt folks ulydighet og ulykke. "Jesu fødsel og barndom". Vi er nå på høyre siden i koret. Også på dette glassmaleriet er det klokt å begynne nederst. Den første vi møter der er Maria, Jesu mor. Hun minner sterkt om en norsk bondekone. Hun står med Jesusbarnet klemt inn til sitt hjerte og stirrer spørrende og bekymringsfull inn i fremtiden: Hva skal det bli av dette barnet? I nederste felt står også Josef som en gammel bygdehåndverker, i ferd med å sage av et trestykke som ligger rett over et annet trestykke og på den måten former et kors. Over Josef står en norsk gjetergutt med et sykt lam i fanget. Det er ikke vanskelig å forstå at denne gutten skal føre tankene hen til den gode hyrden. Ser en nøye etter på dette bildet, så oppdager en at hele landskapet er norsk, en norsk fjord eller innsjø med bratte fjellsider. Over fjelltoppene ser vi et kapell. Det skal fortelle oss at høyere enn fjelltoppene stiger vår lengsel til den levende Gud. Dette glassmaleriet på sørsiden av kirken er holdt i dype farger slik at det i gråværsdager blir i svakeste laget. Men på solskinnsdager stråler det! På toppen av bildet står evangelisten Lukas og profeten Daniel. "Jesu lidelse". Dette bildet står også på sørsiden, ved siden av foregående bilde. Det nederste feltet er et nattverdbilde. Her er en veldig kontrast mellom den lyse Kristus ved øvre bordenden, og den mørke svikeren Judas ved den nedre. Den ene er ferdig til å ofre sitt hjerteblod til frelse for alle mennesker. Den andre er ferdig til å øse ut uskyldig blod til ulykke for menneskeslekten. Lenger oppe ser vi Jesus i Getsemane. Enda lenger oppe er korsfestingen og gravleggingen. Avslutningen av dette bildet er det herlige feltet om Jesu oppstandelse. Det er den seirende frelser som med flagrende linklær bryter ut av dødens favntak. Øverst står evangelisten Johannes og profeten Jesaja. "Treenighetsbildet". Dette er det siste av de fem glassmaleriene. Det står bak hovedalteret. Bildet samler i seg fruktene av Jesu frelsesverk. Alle de store kristendomssymbolene er samlet på dette bildet: trekanten, duen, tornekransen, korset, kalken, svetteduken, naglene, spydet, hammeren, og nederst en elv, livets vann, som deler seg i flere småbekker og som en tørst gjetergutt bøyer seg ned og drikker av. Aller øverst er trekanten, symbol på Gud, og under dette stiger den oppstandne Kristus ut av skyene som en flammende lysskikkelse. Fra Ham og Faderen går Den Hellige Ånd, duen, ut og ruster Herrens vitner til tjeneste for evangeliet. Hele bildet er fylt av seier, sang, tilbedelse, håp og fremtidsdrømmer. Fire mindre glassmalerier. Under galleriene ser vi fire mindre glassmalerier, to på hver side av koret. Du kan klikke på hvert av bildene i bildegalleriet under for å se dem bedre. De to på sørveggen (høyre side) ble ferdige i 1958 og er også utført av Frøydis Haavardsholm. Begge disse bildene står på samme side som døpefonten og har rike dåpssymboler. "Livets vann": På bildet nærmest alteret sees to sildrende bekker, som symboliserer livets vann. Mellom disse skimtes to barn. Den ene plukker av markens grøde. Den andre sitter i livets tre som slynger seg opp mot himmelen, hvor vi ser Den Hellige Ånd i duens skikkelse. Vi ser også davidsstjernen. "Livets tre": Det andre glassmaleriet er betydelig sterkere i sin fargekomposisjon. Her møter vi igjen livets tre som strekker seg mot himmelen. Vi ser også Kristussymbolet, omgitt av en rød sirkel inndelt i segmenter – evighetens symbol. Også på dette bildet er det barn som leker ved en bekk, livets vann. Nederst sitter Jesus og taler til og velsigner barna. Også på dette bildet finner vi dåpssymboler. På nordveggen, samme side som prekestolen, er det ytterligere to glassmalerier. De er av nyere dato og ble utført av kunstneren Veslemøy Nystedt Stoltenberg i begynnelsen av 1980-årene. "Hvetekornet": På bildet lengst fra koret ser vi et glassmaleri som viser en av Jesu liknelser. Matteus 13.45-46: «Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.» Vi ser også i bildet en due – symbolet på Den Hellige Ånd. Vi ser også lyset som stråler ut fra perlen og duen. "Perlen": Det andre glassmaleriet viser hvetekornet som faller i jorden og dør, for så å vokse opp og bære rik frukt (Johannes 12.24). Dette er et symbol på hvordan Jesu død ikke er forgjeves, men bærer frukt. Stort restaureringsarbeid fra 1956 til -58 og 1993 til -96. Allerede i 1863 ble det en diskusjon om kirkens vakre, røde teglsteinsmurverket i søyler og vegger. Kirkens første sogneprest Sven Brun mente det ikke var vakkert nok og fikk støtte av arkitekt Georg Bull. I 1870 ble vegger og søyler kalket, til sterke protester fra von Hanno. Ved å kalke veggene ble det veldige kirkerommet unektelig «renere» enn før, men alt i alt var dette en sørgelig forsimpling av Trefoldighetskirken. Det er med rette blitt kalt en «vandalistisk forandring». Ved oppussingen av kirken til 100-årsjubileet i 1958 ble kirken ført tilbake til slik den så ut fra starten av. Kalken ble brent av slik at teglsteinsveggene igjen stod frem med sin gamle fargetone, alle kapitéler ble renset, fargene i de gotiske buene ble oppfrisket, og kuppeltaket ble mye lysere. Opprinnelig var det lagt asfalt på gulvet i kirken. Dette var nok en finere variant enn den vi kjenner fra våre veier. Sannsynligvis var den «støpt» i et dekorativt mønster. Den ble fjernet, og sentrumspartiet i kirken fikk nytt steingulv. Det ble ved denne restaureringen bygget toalettrom, betjeningsrom samt to garderober for kor og konfirmantkapper. I koret ble det plassert 60 nye stoler og fire spesielle brudestoler. Orgelet ble gjennomgått, det ble foretatt en teknisk modernisering og en utbygging av ryggpositiv. Det elektriske anlegget ble fornyet. I 1993 ble kirken stengt fordi kirken da var i svært dårlig forfatning. Det hadde vært store lekkasjer fra taket over en periode. Da det begynte å falle ned store biter med murpuss fra taket, måtte man stenge kirken av sikkerhetshensyn. Kirken ble gjenåpnet i 1996 med nyrestaurert tak. Prester. I tillegg har en rekke prester vikariert i kortere og lengre Kulturminne. Trefoldighetskirken er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Mjelde menighetshus. Mjelde menighetshus er en langkirke fra 1927 i Tromsø kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Marcus Fredrik Bang. Marcus Fredrik Bang (født november 1711, død 15. juni 1789) var biskop i Nidaros bispedømme 1773–1787. Han tok teologisk embedseksamen i 1737 og var etter dette lærer på Waisenhuset i København. Fra 1739 var han hospitalprest i Trondheim, og utnevnt til sogneprest i Trondheim domkirke 1769, men tiltrådte ikke før 1771. Fra 1773 til 1787 var han biskop i Nidaros bispedømme. Wicklow. Wicklow er administrasjonsbyen i grevskapet Wicklow i Republikken Irland. Byen ligger sør for Dublin, ved N11 mellom Dublin og Wexford. Det er også pendlertogforbindelse med hovedstaden, Arklow, Wexford og havnen Rosslare Europort. Historie. Ifølge lokalhistorikere ble byen grunnlagt av vikinger omkring år 870. Navnet kommer ifølge noen fra "Vikinglow", «vikingenes slette», mens andre mener det kommer fra "Wykynlo", «vikingsjøen». Det er spor etter tidligere bebyggelse, og det finnes også historier som går tilbake til tidligere tider. Rundt byen finner man fornminner fra bronsealderen. Det irske navnet er Cill Mhantáin. Dette er knyttet til St. Patrick, som skal ha forsøkt å gå iland på stranden Travailhawk, sør for havnen. Fiendtlige innbyggere angrep dem og slo ut fortennene på en i Patricks følge, som ble kjent som Manntach, «Den tannløse». Manntach vendte tilbake dit og grunnla etter en tid en kirke, derav Cill Mhantáin, «Den tannløses kirke». Det finnes ingen skriftlige kilder som understøtter legenden, og navnet kan ha sitt opphav i et geografisk fenomen. Normannerne slo seg ned i området etter å ha invadert Irland. Maurice FitzGerald fikk byen, og begynte å bygge en festning kjent som "Black Castle". Ruinene av denne ligger ved kysten rett sør for havnen. Den eldste bevarte bygningen er fransiskanerklosteret. Andre kjente bygninger er rådhuset og fengselet som ble reist i 1702. Det er nå renovert og innredet som et besøkssenter. Man finner også East Breakwater, en bygning som ble reist av Wicklow Harbour Commissioners i 1880-årene. Brain Salad Surgery. "Brain Salad Surgery" er det femte studio-albumet til det progressive rocke-bandet Emerson, Lake & Palmer, og ble utgitt i 1973. Albumet ble også kjent som følge av H. R. Gigers særegne design. Andre innspilninger. Alle tre sangene ble senere inkluderte i "Works Volume II". Ullsfjord kirke. Ullsfjord kirke er en langkirke fra 1862 på Sjursnes i Tromsø kommune, Troms fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Jason Reso. William Jason Reso (født 30. november 1973), bedre kjent som Christian Cage og Christian, er en canadisk fribryter i World Wrestling Entertainement på SmackDown. Han var tidligere i Total Nonstop Action Wrestling, der han to ganger ble NWA World Heavyweight Champion. Christian er best kjent for sin periode i World Wrestling Entertainment, hvor han tre ganger ble intercontinental champion og WWE World Tag Team Champion ni ganger; syv med Edge, en med Lance Storm, og en gang med Chris Jericho. Pterelaos. Pterelaos (gresk: Πτερέλαος, "pteron" + "laos", «folkets vinger») er knyttet til to figurer i gresk mytologi. Sønn av Lelex. Pterelaos var en sønn av Lelex, en før-hellenistisk konge og dennes etterkommere, folket lelegere, spredte seg over hele Hellas og videre. Pterelaos styrte landet ved elven Akheloos i regionen som senere ble kalt for Akarnania. Pterelaos hadde tallrike sønner som bosatte seg i området i nærheten av Akheloos, inkludert i naboøyene i det joniske hav. Hans sønner Ithakos, Neritos, og Polyktor koloniserte øya Ithaka (som fikk navn etter førstnevnte sønn) og i tillegg til Ithaka også grunnla steder på øya kalt Neritom og Polyktoriom (eller Neritum og Polyctorium). Taphios og Teleboas var også blant hans mange sønner, og grunnla egne stammer. Sønn av Taphios. Pterelaos var sønnesønn av den første Pterelaos, og sønn av Taphios. Denne Pterelaos, konge av øya Taphos, var far av flere sønner (Kromios, Tyrannos, Antiokos, Chersidamas, Mestor, Everes) og en datter ved navn Komaitho. Poseidon hadde skjenket ham et magisk gullhår som gjorde ham udødelig og uovervinnelig så lenge som håret vokste på hodet hans. Pterelaos og hans slekt stjal krøtterne til kongen av Mykene, men ble selv drept i en gjengjeldelsestokt ledet av Amfitryon (senere stefar til Herakles) etter å ha blitt forrådt av Komaitho som hadde blitt forelsket i Amfitryon og trukket ut farens gullhår, noe som fratok ham den guddommelige beskyttelsen. Det overvunne Taphos ble overlatt til Amfitryons allierte, inkludert Kephalos. Kephalos styrte over mange øyer og hans etterkommere ble kjent som kephallenianere. Odyssevs var en av etterkommerne av Kephalos ved følgende avstamning: Kephalos - Arkesios - Laertes - Odyssevs. En annen variant av myten har gjort Pterelaos til sønn av Poseidon og Hippothoe, og en etterkommer av Persevs, helten fra Agros. Åknes kapell. Åknes kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1873 i Åseral kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv359 og Fv351/Rv455. Rett hjem. "Rett hjem" (1993) var en norsk underholdningsserie som gikk på NRK-TV vinteren 1993 med Ivar Dyrhaug som programleder. Med seg på laget hadde han Terje Strømdahl som kokk og moromann, mens Otto Jespersen spilte rollen som en frekk og fritt-talende limosinsjåfør for gjestene til Dyrhaug. Det ble også sendt fire direktesendte programmer senhøsten 1993, samt noen sendinger vinteren 1994. Programmet hadde høye seertall og samlet mellom 1,5 og 2 millioner seere. Blakstad bru. Blakstad bru er en del av fylkesvei 42 i Froland kommune i Aust-Agder fylke. I 2007 ble ei ny bru over Nidelva åpnet, og dette er tredje generasjon bru over elva på dette stedet. Dagens bru er 143 meter lang. Den gamle brua ble bygd i 1951. Omkring brua har tettstedet Blakstad (Froland) vokst fram. At stedet Blakstad (Osedalen er sentrum) ble sentrum i Froland skyldes det at stedet ligger ved Nidelva der elva gjør en Z-sving, og hvor det var mulighet for brubygging. Åseral kirke. Åseral kirke er en korskirke fra 1822 i Åseral kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv356 og Fv362/Rv455. Søren Friedlieb. Søren Friedlieb (født 11. august 1717, døde 1. mars 1779) var biskop i Bjørgvin bispedømme 1778–1779. Han tok teologisk embedseksamen i 1738 og ble i 1741 sogneprest i Vestre Moland. I 1760 ble han stiftsprost i Kristiansand og fungerte som biskop i fire år for Ole Tidemand. Han hadde et håp om å etterfølge Tidemand som biskop i Christiansands sitft, men denne posten fikk biskop i Bjørgvin Eiler Hagerup d.y. Søren Friedlieb ble deretter utnevnt til biskop i Bjørgvin, men han døde etter bare elleve måneder i embedet. Søren Friedlieb giftet seg i 1743 med Ellen Christine Dumetius, datter til hans forgjenger i Vestre Moland Søren Olsen Dumetius (1695–1741) og hustu Maren f. Angell. Ljosland kapell. Ljosland kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1959 i Åseral kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 95 plasser. Adkomst til stedet er via Fv352 og Rv455. Ole Irgens (biskop). Ole Irgens (født 22. januar 1724 i Surendalen, døde 15. oktober 1803) var biskop i Bjørgvin bispedømme 1779–1803. I 1748 ble han ansatt som personell-kapellan hos sin syke far, Johannes Irgens, en stilling han hadde fram til 1756. På en reise til Marokko var han skipsprest, men han tålte ikke livet på sjøen og gikk i land til en stilling som prest i Fåberg. Han var en av de berømte 'potetprestene' som virket for opplysning og fremgang i norsk landbruk. I 1773 ble han stiftsprost og sogneprest til Nidaros domkirke. I 1779 ble han utnevnt til biskop i Bjørgvin bispedømme, hvor han var til han døde i 1803. Ole Irgens ble i 1761 gift med Christiane Bang, datter av biskop i Nidaros bispedømme Marcus Fredrik Bang. Negevørkenen. Utsyn mot turistbyen Eilat fra Negev Negev (hebraisk נֶגֶב, arabisk: النقب, "an-Naqab") er ørkenregionen i sør-Israel. Negev utgjør mesteparten av Israels offisielle Sør-distrikt. Ordet "Negev" betyr 'sør' på hebraisk, mens "Nigev" betyr 'tørr'. Geografi. Negevørkenen dekker over 13 000 km², eller 66 % av Israel. Den utgjør en omvendt trekant hvor vestsiden er ørkenen på Sinaihalvøya og østsiden er Wadi Arabah. Negevørkenen har mange interessante kulturelle og geologiske særtrekk. Blant de siste er tre enorme kraterlignende erosjonsringer, eller "machteshim", som er enestående for regionen: Ramonkrateret, "ha-Machtesh ha-Gadol" («Store Machtesh»), og "ha-Machtesh ha-Katan" («Lille Machtesh»). Nord-Negev. Nord-Negev, eller Middelhavssonen har årsnedbør på 30 cm og har ganske fruktbart jordsmonn. Vest-Negev. Vest-Negev har årsnedbør på 25 cm, med lett og delvis sandholdig jordsmonn. Sanddyner kan bli opptil 30 meter høye her. Det Sentrale Negev. Her finner man byen Beersheva. Det sentrale Negev har årsnedbør på 20 cm og ugjennomtrengelig jordsmonn, noe som medfører minimal gjennomtrenging av vann med derav følgende større jorderosjon og vannavrenning. Høyplatået. Høyplatåområdet Ramat Hanegev ligger mellom 350 og 550 meter over havet med ekstreme temperaturer om sommeren og vinteren. Området har 10 cm årsnedbør, med dårlig og delvis saltholdig jordsmonn. Aravadalen. Aravadalen langs grensen til Jordan er 180 kilometer lang, fra Eilat i sør til Dødehavet i nord. Aravadalen er svært tørr med knapt 5 cm nedbør pr. år. Dalen har dårlig jordsmonn, hvor lite kan vokse uten irrigasjon og spesielle jordtilsetninger. Geologi. I motsetning til den vanlige oppfatningen av ørken så er ikke Negev dekket med sand. Den er snarere sammensatt av brune, steinete, støvete fjell gjennomskjært av wadier (tørre elveleier som livner til etter regn) og dype kratere. Området var faktisk en gang bunnen av et forhistorisk hav, og skall fra havsnegler finnes ennå spredd ut over bakken her. Klima. Hele Negevregionen er svært tørr, i og med sin beliggenhet øst for Sahara (i motsetning til Middelhavet som ligger vest for mesteparten av det øvrige Israel), og har ekstreme temperaturer på grunn av sin beliggenhet på 31 grader nord. Arkeologi. Foruten naturens herligheter, så har Negev et stort antall arkeologiske steder, som anskueliggjør den rike historien til dette møtepunktet for handelstrafikk mellom Asia, Afrika og Europa. Negev i dag. I dag er Negev hjemsted for rundt 379 000 jøder og cirka 175 000 beduiner. Regionens største by og administrative senter er Beersheba, som ligger nord i området (befolkningstall ca. 200 000). I sørenden av Negev ligger Akababukten og turistbyen Eilat. Blant andre byer er Dimona, Arad, Mitzpe Ramon. I tillegg finnes et antall mindre beduinbyer som Rahat og Tel Sheva. Det er også flere "kibbutz"-bosetninger, blant andre Revivim og Sde Boker. Den sistnevnte ble grunnlagt av Israels første statsminister David Ben-Gurion og ble hans hjem etter at han trakk seg tilbake fra politikken. Beliggende i Negevørkenen er også Ben-Gurion-universitetet. Her finner man blant annet Jacob Blausteins institutt for ørkenforskning og Albert Katz' internasjonale skole for ørkenstudier, som begge ligger på Midreshet Ben-Gurion campus like ved Sde Boker. Dál Cais. Kongerikene i Irland i 1014Dál Cais eller Dal gCais'", ofte anglisert til «"the Dalcassians"», var en klan i Munster i Irland, som fra å være relativt ukjent ble en av de dominerende klanene i Irland i middelalderen. Navnet kommer av at de gjorde krav på å nedstamme fra "Cas mac Conall Echlúath", og altså hadde «del» (dál) i Cas. I tidlige annalistiske opptegnelser refereres de også til som "Déis Tuaiscert" eller bare "Déis(s)".Fra midten av 1000–tallet ble den kallt "Úa Briain", ettersom dens ledere var etterkommere av klanens mest kjente konge, Brian Ború. Dál Cais er ikke godt kjent fra tidlig irsk historie, de har tydeligvis bare vært en gruppe av flere dominert av det mektige Eóganachta-dynastiet i Munster. På 600–tallet var Connacht dynastiet Uí Fiachrach Aidhne i tilbakegang, og Dál Cais fortrengte dem fra de områdene som senere skulle bli kjent som Thomond, (Tuadh Mumu – nord Munster). I 744 knuste Dal Cais klanen "Corcu Modruad", og etter dette hadde de kontroll over området som i dag er grevskapet Clare og dermed også en strategisk viktig posisjon for kontroll over elven Shannon. Klanen hadde også tette bånd til, og i praksis kontroll over, klosteret i Killaloe. Fra den første bølgen av vikinger i Irland finnes det bare en referanse til Dal Cais, i 836 de ble slaktet i et slag mot hedninger som plyndret Connacht. Men de norrøne bosetningene skulle bli avgjørende for klanens framtid, ikke minst bosetningen i Limerick. I løpet av 900-tallet er Dal Cais i stadig konflikt med Eóganahctklanen i sør, og med Limerick som var i ferd med å etablere seg som et selvstendig kongedømme. Eóganacht var imidlertid også i strid med Limerick, og også utsatt for angrep fra Úi Neill. I det som utvikler seg til en strid mellom tre parter om innflytelse i Munster er det Dal Cais som vinner fram. Ledet av kongene Lorcáin, Cennétig og Mathgamain mac Cennetíg økte Dál Cais sin makt, og i 964 erobret Mathgamain Caisel, det symbolske setet for Eóganachts kongemakt i Munster. Eóganachts allierte seg med Limerick mot Dal Cais, men i 967 beseiret Mathgamain Limericks styrker og plyndret og brente byen. I 976 ble Mathgamain tatt til fange og drept av Eóganacht. Hans bror, Brian Boru, tok over, og klarte på kort tid å undertvinge både Limerick og Eóganacht. Med vikingenes plyndringstokt og de norrøne bosetningene var et nytt aspekt kommet til krigføringen i Irland, nemlig bruken av skip til rask forflytning av tropper og overraskende angrep. Det gjorde Dal Cais kontroll over Shannon enda mer viktig. Etter Brian Borus seier over Limerick, hadde Dal Cais fra ca 980 full kontroll over den voksende norrøn-gæliske bosetningen der. Disse bosetningene var, ved siden av landsbyene rundt de større klosterne, de første gryende bydannelsene i Irland, og brakte også med seg handel med omverdenen på en måte som ikke hadde vært før. Ó Corráin skriver at Dal Cais etter erobringen av Limerick ble det første urbane dynastiet i Irland, og at dette var mye av grunnlaget for klanens, og Brian Borus, voksende makt. Boru fikk først kontroll over den sørlige delen av Irland, og så i 1002 tittelen overkonge over hele Irland. Úi Neills monopol på overkongetittelen var brutt, og Dal Cais dominerte irsk politikk i tiden fra Brian Boru til normannernes invasjon i 1166. Slekten O'Brien (Úa Briain) hadde i navnet kontroll over Thomond helt fram til 1543. Fra 1543 til i dag har slekten hatt tittelen Baron Inchiquin. Conor O'Brien, den 18nde Baron Inchiquin, er etterkommer av Brian Boru i 32 generasjoner. Eiler Hagerup d.e.. Eiler Hagerup d.e. (født 9. juni 1684, døde 15. april 1743) var biskop i Nidaros bispedømme 1731–1743. Banke distrikt. Banke (nepali बाँके जिल्ला) er et av Nepals 75 distrikter. Banke ligger i "Midtvestregionen", "Bheri sone". Banke ligger i den vestlige delen av Tarai, Nepals flate, tropiske, sørlige grenseområde mot India. Distriktet grenser i vest og nord mot Bardia, i nord mot Salyan, i nord og øst mot Dang, og i sør mot den indiske delstaten Uttar Pradesh. Hovedstad er Nepalganj, som i 2005 hadde omtrent 61 000 innbyggere. Antall distriktsutviklingskomiteer 46. Bykommuner 1.Bybefolkninga i 2001 var 14,9%. Forventa levealder 60,4 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 71,2, leger 32 (alle tall 2001). Høykaste-befolkning 27.31%, dalit 15,17%, (tall fra 2001). Banke har mange forskjellige befolkningsgrupper, bl.a. stor tharu-befolkning og 16% muslimer (2001). Den vestlige delen av Nepal som Banke ligger i, er den minst utvikla og fattigste delen av landet. En undersøkelse fra United Nations Development Program (UNDP) offentliggjort i mars 2007, som sammenlikna 5 distrikter, et fra hvert av landets 5 regioner, fant at Banke lå dårligst an både når det gjaldt leseferdighet blant ungdom (76%) og jenter i grunnskolen sammenlikna med gutter (78%). Liste over Norges største tettsteder. Dette er en liste over de største tettstedene i Norge, slik SSB definerer dem. Definisjonen ligger nær opp til det internasjonale "urban area". Definisjon av begrepet tettsted. 1. En hussamling skal registreres som et tettsted dersom det bor minst 200 personer der. 2. Avstanden mellom husene skal normalt ikke overstige 50 meter. Det er tillatt med et skjønnsmessig avvik utover 50 meter mellom husene i områder som ikke skal eller kan bebygges. Dette kan f.eks. være parker, idrettsanlegg, industriområder eller naturlige hindringer som elver eller dyrkbare områder. Husklynger som naturlig hører med til tettstedet tas med inntil en avstand på 400 meter fra tettstedskjernen. De inngår i tettstedet som en satellitt til selve tettstedskjernen. 3. Tettsteder er geografiske områder som har en dynamisk avgrensing, og antall tettsteder og deres yttergrenser vil endre seg over tid avhengig av byggeaktivitet og befolkningsutvikling. 4. Tettstedene avgrenses uavhengig av de administrative grensene. Eksterne lenker. Tettsteder Norges største byer Konsmo kirke. Konsmo kirke er en korskirke fra 1802 på Konsmo i Audnedal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Adkomst til stedet er via Rv460 og Rv461. Åpta misjonssenter. Åpta misjonssenter er en langkirke fra 1962 i Farsund kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i betong og har 100 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv465 og Fv653. Monrad Norderval. Monrad Oskar Norderval (født 28. januar 1902 i Steinvågen i Ålesund, død 24. desember 1976) var en norsk teolog og forfatter. Han gikk under tilnavnet «ishavspresten» fordi han hadde vært med på selfangst. cand.theol. ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, 1928, praktisk teologisk eksamen samme sted 1929. Eksamen i samisk ved Universitetet i Oslo 1930. Ordinert til prest i Tromsø domkirke 27. juni 1929 av biskop Eivind Berggrav. Tjeneste. Norderval var biskop i Nord-Hålogaland bispedømme fra 1961 til 1972. Før det var han hjelpeprest i Skjervøy 1929, sokneprest i Tana 1929–1935, sokneprest i Ørsta 1935–1948 og sokneprest i Ålesund 1948–1961. Engasjement. Norderval hadde et brennende engasjement for kristne som ble forfulgt for sin tro. 14. november 1967 var han en av stifterne av Misjon bak Jernteppet (Stefanusalliansen). Han ble organisasjonens første formann. Frelserens kirke. Frelserens kirke er en langkirke fra 1785 i Farsund by i Farsund kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i stein og har 380 plasser. Frederic Leighton. Frederic Leighton, selvportrett, 1880Frederic Leighton, 1. baron Leighton, (født 3. desember 1830, død 25. januar 1896) var en engelsk maler og billedhugger som arbeidet med historiske, bibelske og klassiske emner. Innledning. Leighton var en av de mest innflytelsesrike viktorianske malere og i løpet av siste halvdel av 1800-tallet var han anerkjent som den moteriktige og betydningsfulle billedkunstneren i England. Hans suksess bygde på at han med hell maktet å fange inn den viktorianske nostalgi og lengselen etter «den gylden tiden» til antikke Hellas og Roma. I klassisk inspirerte verker som "Clytie" (cirka 1895–1896), "Idyll" (cirka 1880–1881), og "Greek Girls Picking up Pebbles by the Sea" (cirka 1871), avbildet Leighton en idealisert versjon av fortiden som appellerte direkte til tidens følsomhet. Ved å kombinere en feilfri maleteknikk med en skarp sans for farge og komposisjon skapte Leighton noen av de mest minneverdige bilder på 1800-tallet. Kunstutdannelse. "Flaming June"Leighton var født i Scarborough i en familie som besto av leger. Han ble utdannet ved University College School i London og fikk deretter sin kunstneriske trening på kontinentet, først fra Edward von Steinle og deretter fra Giovanni Costa. Da han var 24 år studerte ved Accademia di Belle Arti i Firenze. Han levde i Paris fra 1855 til 1859 og hvor han møtte Ingres, Delacroix, Corot og Millet. Pre-rafaelittene. Fiskeren og syren, cirka 1856-1858.I 1860 flyttet han til London hvor han ble assosiert med pre-rafaelittene. Han formga Elizabeth Barrett Brownings gravstein for Robert Browning i den engelske kirkegården i Firenze i 1861. I 1864 ble han en partner i Royal Academy og i 1878 ble han akademiets president (1878–1896). Hans skulptur, "Athlete Wrestling with a Python" (1877), ble i sin tid sett på som det som innledet en renessanse for samtidig britisk skulptur, referert til som «den nye skulptur». Hans malerier representerte Storbritannia ved den store utstillingen i Paris i 1900. Adelsstanden. Leighton ble slått til ridder ved Windsor i 1878 og det ble omgjort til et baroni åtte år senere. Han var den første maler som opphevet til adelsstanden i listen ved 1896. Adelsbrevet som dannet tittelen "Baron Leighton av Stretton i grevskapet Shropshire", ble utstedt den 24. januar 1896, men Leighton døde den neste dagen av hjertesvikt ("angina pectoris"). Ettersom han var ugift ble hans baroni avsluttet med ham og etter å ha eksistert i kun en dag – noe som har vært en uslåelig rekord i adelsstanden siden. Hans hus i Holland Park i London har blitt gjort om til et museum, Leighton House Museum. Det inneholder et antall av hans tegninger og malerier foruten flere av hans skulpturer, blant annet den før omtalte "Athlete Wrestling". Huset har også mange verker av Leightons inspirasjoner, blant annet hans samlinger av Isnik-fliser. Bygningens senter er den enestående Arab Hall. Leightons anerkjennelse har ikke dalt i ettertiden. I 2007 mente en kunstskribent i Herald Tribune at det er ikke nok å nyte en overlegen teknikk og håndverk for å bli en stor kunstner – man må også ha en visjon, for ellers vil man ende opp som en mester i kitsch. Herad kirke (Vest-Agder). Herad kirke er en langkirke fra 1957 i Farsund kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i betong og har 170 plasser. Lista garnisonskapell. Lista garnisonskapell er et kapell fra 1955 i Farsund kommune, Vest-Agder fylke. Sundkilen. Sundkilen er en liten innsjø i Kviteseid kommune i Telemark fylke. Innsjøen er en avstikker av Telemarkskanalen, og tilhører Skiensvassdraget. Største tilløp kommer fra nordvest med Dalaåi. Dalaåi renner fra Oftevatnet ved Høydalsmo. Sundkilen går ut i Kviteseidvatnet i sørøst. Disse innsjøene ligger på samme høyde og er kun avskilt av lite sund. Ytterst i Sundkilen ligger Kvitsund Gymnas, en videregående internatskole eiet av Norsk Luthersk Misjonssamband. Innerst i Sundkilen ligger Kviteseidbyen, kommunesenteret i Kviteseid kommune. Kviteseidbyen vokste frem i forbindelse med åpningen av Telemarkskanalen i 1892. Sundkilen er et forholdsvis grunt vann. Temperaturen i vannet sommerstid blir ofte høy, og badesesongen er lang. Det er lagt til rette for badende i Kviteseidbyen med egen badebrygge og stupetårn. Sundkilen er kjent som et godt fiskevann. Her finnes ørret, røye, sik, åbbor og ål. Sundkilen fryser normalt til noen uker før jul, og isen ligger gjerne langt ut i april. Selv i milde vintre legger det seg solid is på Sundkilen. Det er lange tradisjoner for travkjøring på Sundkilenisen. Midt på 1800-tallet startet organisert travkjøring i forbindelse med Kviteseidmarken. På midten av 1990-tallet ble denne tradisjonen tatt opp igjen. Spind kirke. Spind kirke er en korskirke fra 1776 i Farsund kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Adkomst til stedet er via Fv666 og Rv43. Vanse kirke. Vanse kirke er en korskirke i Vanse i Farsund kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i stein og har 1100 plasser. Kirken er langskipet, og er antakelig bygd på 1000-tallet. Man antar at kirken ble bygget i årene før Oddernes kirke i Kristiansand, og sistnevnte er datert til 1040. På bakgrunn av at Lista etter alt å dømme var et mer folkerikt område enn Oddernes sogn, og disse kirkene synes å være bygget av samme arbeidslag, er Vanse kirke offisielt datert til 1037. Kirken feiret derfor sitt 950-årsjubileum i 1987. Andre tidlige kirker på Agder har vært Harkmark kirke i Mandal og Høvåg kirke i Lillesand. Vanse kirke viser i det hele alle tegn til å ha vært Agders fylkeskirke i middelalderens Stavanger bispedømme. For biskopen må kirken ha vært viktig, fordi det er få andre steder i middelalderens Stavanger bispedømme at det er slik permanens i at sognepresten også er kannik i Stavanger Bygningen. Kirken er opprinnelig en langkirke som ble påbegynt på 1200-tallet. Koret og østveggen ble revet i 1848 og ble erstattet av et stort korsformer tilbygg. Kirken har et våpenhus som trolig er den nedre delen av et eldre vesttårn. Her er en vestportal med frittstående søyler og baser og kapitel. Disse restene tyder på at kirken er bygget tidlig i gotikken på 1200-tallet. Adkomst til stedet, som er et velkjent turistmål, er via Fv655 og Rv43/Fv651. Relikvie. Det ble under restaureringen i 1848 funnet en liten eske av bly med et stykke tøy, litt kalkstein og en beinsplint fra en ukjent helgen (mulig Olav den hellige). Den ble funnet under kirkegulvet i Vanse kirke, like foran det gamle alteret. Madhyapur Thimi. Madhyapur Thimi (også kjent som bare "Thimi") er en by i Kathmandudalen i Nepal. Byen ligger, plassert mellom dalens tre største, internasjonalt kjente byer Katmandu, Patan og Bhaktapur; omtrent øst for Kathmandu og vest for Bhaktapur. Byen dekker et område på. Administrativt er byen en del av Bhaktapur distrikt, som ligger i "Bagmati sone" i "Sentralregionen". Madhyapur Thimi er dalens fjerde største by. Innbyggertall i 2005 var beregnet til. Dens innbyggere hører til newarfolket. Byen har en mer enn 1000 år gammel historie med mange monumenter fra Malla-tida og inskripsjoner helt tilbake til Lichavi-dynastiet. Den har sterke levende kulturtradisjoner, blant annet med en rekke festivaler, som feires med opptog, sang og dans. Den er kjent for sitt håndverk, blant annet for fin keramikk, masker, dukker og håndvevd tøy. Jordbruket dyrker spesielt mye grønnsaker, noe som har gjort Thimi kjent som Kathmandudalens grønnsakshage. Vestbygda kapell. Vestbygda kapell er en langkirke fra 1909 i tettstedet Vestbygda (Borhaug) på Lista i Farsund kommune, Vest-Agder. Byggverket er i tre og har 320 plasser. Det ligger ved Vestbygda skole. Bakke kirke (Sirnes). Bakke kirke er en korskirke fra 1670 i Flekkefjord kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Flekkefjord kirke. Flekkefjord kirke er en åttekantet kirke fra 1833 i Flekkefjord kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 650 plasser. To gravkapeller sogner under kirken: Sundslia kapell og Søyland kapell. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv44. Habanos SA. Habanos SA er selskapet til den cubanske statens tobakkmonopol, Cubatabaco. Habanos driver markedsføring, distribusjon og eksporten av cubanske sigarer og andre tobakksprodukter internasjonalt. Sigarmerker. Lista viser varenavn på sigarer produsert av Habanos SA. Gyland kapell. Gyland kapell er en langkirke fra 1970 i Flekkefjord kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Cubatabaco. Cubatabaco, eller "Empresa Cubana del Tabaco," er dent Cubanske stats tobakkmonopol. Det ble grunnlagt i 1962 etter Cubas tobakkindustri hadde blitt nasjonalisert av Fidel Castro. Cubatabaco skulle håndtere og kontrollere all produksjon og distribusjon av Cubas tobakkprodukter både lokalt og internasjonalt til i 1994, da ble Habanos SA etabler for å ta seg av denne internasjonale delen. Gyland kirke. thumb Gyland kirke er en korskirke fra 1815 i Gyland, en bygd som ligger Flekkefjord kommune, Vest-Agder fylke. Flyttingen av Gyland kirke. På Gyland gard var det fra eldre tid en gammel langkirke vi ikke vet så mye om. Den ble i 1815 erstattet med nåværende Gyland kirke. Denne kirken er større enn den gamle og bygd som korskirke. I 1929 ble kirken flyttet fra Gyland gard til dens nåværende beliggenhet på Nuland, ved Nulandsvannet på Sandvikodden. Dette medførte en betydelig strid i kirkesognet. Hovedbegrunnelsen for å flytte kirken var at dens nye plassering var mer sentralt for Gyland som område og bygd, og at kirken i alle fall trengte til en stor reparasjon. Det mest sentrale argumentet mot var at kirkegården, med alle dens graver, naturlig nok ikke kunne flyttes med, og det var heller ikke mulig å etablere noen ny kirkegård på Sandvikodden. Konsekvensen av dette ble at i dag ligger kirkegården der den lå fra før, med et tilhørende kapell. Dette kapellet brukes også av andre trossamfunn i Gyland. Krusifikset fra 1929. Flyttingen tok to år, og var ferdigstilt i 1929. Under prosessen ble det funnet et krusifiks, som ble oversendt til Kunstindustrimuseet, nå Nasjonalmuseet. Etter ønske fra Gyland menighetsråd ble krusifikset tilbakeført til kirken i 2012. Kirkebygget. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Klokketårnet har to klokker, som er beholdt i manuell drift (ikke mekanisert). Hidra kirke. Hidra kirke er en åttekantet kirke fra 1854 i Flekkefjord kommune, Vest-Agder fylke. Den ligger i tettstedet Kirkehavn på øya Hidra. Byggverket er i tømmer og har 700 plasser. Den er en mellomting mellom langkirke og korskirke. I kirken finnes det en utstilling laget til 150-årsjubileet. I denne utstillingen kan man se tegninger, skrifter og annet som viser at kirken har aner tilbake til 1348. Scene 2. "Scene 2" (1993) var en norsk underholdningsserie og gameshow som gikk på TV 2 høsten 1993 med Dan Børge Akerø som programleder. Finaleprogrammet ble sendt på januar 1994. Det var totalt 36 sendinger av programmet. Ved siden av aktuelle gjester inneholdt programserien bl.a. det omtalte "TV-flax"-spillet og en internasjonal barnetalentkonkurranse. Seerne måtte kjøpe skrapelodd for å kunne delta i spillet om de store gevinstene i tv-studio. Netlandsnes kapell. Netlandsnes kapell er en langkirke fra 1886 i Kvinesdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Adkomst til stedet er via Fv839 og Rv465. RiksDan. "RiksDan" var en norsk underholdningsserie og talkshow som gikk på TV 2 fra høsten 1994 til 1996 med Dan Børge Akerø som programleder. Serien hadde premiere på TV 2 den 25. november 1994 og gikk på fredagskveldene. Programmet endret seg mye vinteren 1996 da konseptet fikk et mer familievenlig preg. Det ble også sendt tidligere på kvelden. Dette på grunn av sviktende seertall høsten 1995. Eiken kirke. Eiken kirke er en korskirke fra 1818 på Eiken i Hægebostad kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv42. Hægebostad kirke. Hægebostad kirke er en åttekantet kirke fra 1844 i Hægebostad kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Lothar Bisky. Lothar Bisky (født 17. august 1941 i Zollbrück, Pommern) er en tysk politiker (Die Linke) og medlem i Europaparlamentet. Han er leder i fraksjonen NGL i Europaparlamentet og leder i det europeiske venstrepartiet. Lothar Bisky vokste opp i Vest-Tyskland i Schleswig-Holstein og innvandret til DDR i 1959 18 år gammel, fordi den finansielle situasjonen i familien hans tillot ikke at han kunne ta examen artium i Vest-Tyskland. Senere studerte han i Berlin og Leipzig og jobbet som medieviter. Han ble medlem i SED i 1963. Fra 1980 til 1986 arbeidet han som dosent ved "Akademie für Gesellschaftswissenschaften beim Zentralkomitee der SED". I 1986 ble han professor for film- og fjernsynsvitenskap og rektor i høyskolen "Hochschule für Film und Fernsehen" (HFF) i Potsdam. For offentligheten ble han første gang synlig da han talte på den største demonstrasjonen under den fredelige revolusjonen i DDR på 4. november 1989 på Alexanderplatz i Berlin med 500000 deltakere. Lothar Bisky var første gang leder for SEDs etterfølgerparti, som da het "Partei des Demokratischen Sozialismus" (PDS), fra 1993 til 2000. I 2003 ble han igjen valgt til partiets leder. Fra 2007 etter sammenslåingen med partiet WASG til partiet "Die Linke" var han partiets leder sammen med Oskar Lafontaine. I valget 2009 ble han medlem i Europaparlamentet. Derfor stillte han ikke igjen i valget til partileder i "Die Linke" i 2010. Lothar Bisky er omstridt på grunn av sin mulige Stasi-fortid. Ved valget i 2005 ble han valgt inn i Forbundsdagen og forsøkte å bli valgt til en av parlamentets 6 visepresidenter. Han tapte i alle fire valgomgangene på grunn av de andre partienes skepsis mot ham som følge av mistankene om hans Stasi-fortid. Det såkalte Rosenholz-arkivet inneholder to kartotekkort hvor Bisky fra 1966 er registrert i Stasis utenlandsetterretningstjenste HVA med dekknavnet «Bienitz» og fra 1987 med dekknavnet «Klaus Heine». Bisky hevder å ha hatt «de vanlige kontaktene» til Stasi, men nekter for å ha underskrevet en forpliktelseserklæring. Da Lothar Bisky ble rektor i filmhøyskolen HFF i Potsdam, ble han et emne til Stasis Hovedavdeling HA XX/7 som var ansvarlig for kontrollen av radio, film og TV. Overfor HA XX/7 beskrev HVA Lothar Bisky som «en pålitelig kamerat» som «strengt følger anvisninger og alltid er ærlig overfor Ministeriet for statssikkerhet». I 2007 betvilte Bisky i offentligheten at det hadde eksistert en formell ordre om å skyte flyktninger ved Berlinmuren, til tross for at drapene på flyktninger er allment kjent. Uttalelsen ble kritisert også av folk innenfor hans eget parti. Ålefjær bedehuskapell. Ålefjær bedehuskapell er et bedehus i bydelen Ålefjær i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Bedehuset er over 100 år gammelt, og ble i sin tid overrakt til Ålefjærs innbyggere med forutsetning om at det skulle tjene som gudshus for dem til all tid. Adkomst til stedet er via Rv453 og Rv452. Grim kirke. Grim kirke er en arbeidskirke med katedralpreg fra 1969 matrikulert til Møllevannsveien på Grim i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Kirken er tegnet av daværende byarkitekt i Kristiansand, Alv Erikstad. Byggverket er i betong og har 750 plasser. Else Marie Jakobsen har laget antependiet "Kirkeåret" til Grim kirke. Adkomst til stedet, som er et velkjent turistmål, er via Rv9 og E18. Soloppgang. En typisk soloppgang på New Zealand En GIFanimasjon av solens gang Soloppgang er tiden når solen dukker opp i horisonten i øst. Soloppgang må ikke blandes sammen med daggry, som er tiden da det begynner å lysne etter natten, en stund før selve soloppgangen. På grunn av atmosfæriske forhold vil faktisk solen ses "før" den stiger over horisonten, og på den måten kan både soloppgang og solnedgang ses på som optiske illusjoner. Solens gang fra øst mot vest over jorden kommer av vår planets østoverrettede rotasjon. Denne illusjonen er likevel så overbevisende at de fleste kulturer har hatt myter og religioner bygd opp rundt det geosentriske verdensbildet. På den nordlige halvkule kommer ikke den seneste soloppgangen ved vintersolverv (21. desember) slik man skulle tro, men snarere tidlig i januar. I tillegg til at tidspunktet for soloppgang og solnedgang forandrer seg i løpet av året forandrer det seg også når man reiser vekk fra ekvator. Rett før soloppgang kan himmelen få de mest fantastiske farger. Dette er et resultat av lysbrytning i atmosfæren. Sollys er bygd opp av farger med forskjellig bølgelengde, og disse blir spredd av støvpartikler når de går gjennom atmosfæren. Det er dette som gjør at fargen på himmelen kan variere fra blått til rødt avhengig av hvor mye støv det er i atmosfæren og hvilken bane lyset tar. Når sola går ned eller står opp blir sollyset refraktert i atmosfæren og danner et vertikalt fargespekter. Disse fargene forsvinner en etter en og den røde enden av spekteret forsvinner først. En sjelden gang kan man se grønne flekker rett før sola kommer over horisonten. Anke Fuchs. Anke Fuchs (født 5. juli 1937 i Hamburg som "Anke Nevermann") er en tysk politiker (SPD). Hun var familieminister i den føderale regjeringen fra april til oktober 1982 og visepresident for Forbundsdagen fra 1998 til 2002. Siden 2003 har hun vært leder for Friedrich-Ebert-Stiftung. Anke Fuchs er utdannet jurist. Hun er datter av den tidligere regjeringssjefen i bystaten Hamburg, Paul Nevermann. Hånes kirke. Hånes kirke er en arbeidskirke fra 1986 i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i mur og har 300 plasser. Katrin Göring-Eckardt. Katrin Göring-Eckardt på talerstolen i Forbundsdagen Katrin Dagmar Göring-Eckardt (født 3. mai 1966 i Friedrichroda, Thüringen) er en tysk politiker (De grønne) og tidligere borgerrettsforkjemper i DDR. Fra 2005 har hun vært visepresident for Forbundsdagen. Hun har studert teologi. I 1989 hørte hun til grunnleggerne av borgerrettsorganisasjonen Demokratie Jetzt i DDR. Hun ble innvalgt i Forbundsdagen i 1998. Hermann Otto Solms. Hermann Otto Solms og Jürgen Zieger Hermann Otto Solms, egentlig Hermann Otto Prinz zu Solms-Hohensolms-Lich, (født 24. november 1940 i Lich) er en hessisk prins og tysk liberal politiker. Han var formann for FDPs fraksjon i den tyske Forbundsdagen fra 1991 til 1998, og fra 1998 har han vært visepresident for Forbundsdagen. Han studerte økonomi og landbruksvitenskap, og tok doktorgraden i 1975. I 1980 ble han innvalgt i Forbundsdagen. Han tilhører den fyrstelige hessiske adelsslekten Solms. Justvik kirke. Justvik kirke er en kirke fra 1996 i tettstedet Justvik i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke, bygget i gul teglstein. Justvik kirke er en kirke i Oddernes sokn, den deler sokneprest med Oddernes kirke. Lund kirke (Kristiansand). Lund kirke er en arbeidskirke fra 1987 i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Adkomst til stedet er via Marviksveien og Rv471/E39. Den er hovedkirke i Lund prestegjeld i Kristiansand domprosti. Kirkens historie. Byggverket er i mur og tre og har 600 plasser. Kirkebygget ble reist etter at den opprinnelige kirken brant natt til 13. juni 1985. Det gamle kirkebygget var en ombygd «tyskerbrakke» som ble vigslet i 1958. Arkitekt for ombyggingen var Alv Erikstad. Det som skulle være en interimskirke, fikk altså en levetid på 27 år. Ved brannen i 1985 ble kirkesalen totalskadd, og altertavlen av Henrik Sørensen gikk også tapt. En menighetsfløy og en kontorbygning ble imidlertid reddet fra brannen. Kirkeanlegget i dag består altså av en menighetsfløy og en kontorbygning fra 1958, og en ny kirkesal med tilstøtende menighetssal og kirkestue fra 1987. Altertavle. Det nye alterbildet "«Nattverden»", er laget i billedvev av tekstilkunstner Else Marie Jakobsen. Randesund menighetshus. Randesund menighetshus er fra 1975 i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i mur og tre og har 300 plasser. Torridal kirke. Torridal kirke er en langkirke fra 1978 i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i leca og har 250 plasser. Kirken har en altertavle i billedvev av Else Marie Jakobsen fra 1981. Tema for tavlen er «Fra torner til seier» og størrelsen er 200 x 250 cm. Tveit kirke (Kristiansand). Tveit kirke er en langkirke fra 1100 i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i stein og har 450 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv41 og Rv453. Tveit menighetshus. Tveit menighetshus er fra 1988 i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Vågsbygd kirke. Vågsbygd kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1967 i Vågsbygd i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Dette er hovedkirken for en folkerik bydel med omlag 20 000 innbyggere. Byggverket er i betong og stein med rød trekledning, og har 650 plasser, fordelt på 450 i kirkesalen, og 200 på galleri og i menighetssal. Altertavlen er av Per Arne Aarrestad og har motiv fra påskebudskapet. Kirken har også glassmalerier av Torvald Moseid med tema De 12 apostler. Vestheiene kirke. Vestheiene kirke er en arbeidskirke fra 1988 i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i betong og leca og har 270 plasser. Voie kirke. Voie kirke er en arbeidskirke fra 1990 på Voie i Kristiansand kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tegl i en halvsirkelform og har 500 plasser. Adkomst til stedet er via Rv457 og Rv456. Rutebok for Norge. "Rutebok for Norge" er en oversikt over offentlig transport i Norge. Den inneholder tidstabeller, priser, kart og annen essensiell informasjon. Den inneholder også en liste over norske overnattingssteder. "Rutebok for Norge" ble først utgitt i 1869 under navnet «Norges Kommunikasjoner» eller «Reiseblad». Den fikk sitt nåværende navn i 1918 da den ble slått sammen med den tilsvarende utgivelsen for jernbanen. Ruteboken ble utgitt ukentlig mellom 1880 og 1932, senere kom den hver fjortende dag. Siden 1991 har Norsk reiseinformasjon publisert denne, med fire utgaver i året. Mellom 1994 og 2005 ble en elektronisk versjon utgitt på CD-ROM, med samme innhold som papirversjonen. Siden 2003 har den også vært tilgjengelig på Internett, på. Fra august 2011 finnes også reiseplanleggeren som iPhone App. Det finnes også en versjon tilrettelagt for blinde og svaksynte. Feda kirke. Feda kirke er en korskirke fra 1800 på Feda i Kvinesdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Kirken ligger ved Fedafjorden på østsiden av utløpet til Fedaelva, med småbåthavna like ved. Fjotland kirke. Fjotland kirke er en langkirke fra 1836 på Fjotland i Kvinesdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Knaben kapell. Knaben kapell er en langkirke fra 1936 på Knaben i Kvinesdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 80 plasser. Adkomst til stedet er via Fv839. Kvinesdal kirke. Kvinesdal kirke er en åttekantet kirke fra 1837 på Liknes i Kvinesdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 500 plasser. Adkomst til stedet er via Rv465 og E39. Pinsebevegelsen i Romania. Pinsebevegelsen i Romania teller flere hundre tusen medlemmer og er europas største i antall medlemmer. Fra slutten av 1990-tallet var nordmennene Frantz Johansen og Øystein Johansen engasjert i et arbeide blant "kloakkbarna" og sigøynere. Særlig var det hos sigøynere og fattige på landsbygda at pinsevekkelsen opplevde stor framgang. Mange ble frelst og i 1998 ble 272 mennesker døpt. Bakgrunn. Pinsebevegelsen er en del av den større pinsevekkelsen. Åndsdåpen (dåpen i den Hellige Ånd) fikk en radikal oppvåkning på begynnelsen av 1900-tallet. Den 1. januar 1901 falt Den Hellige Ånd på Agnes Ozman, og og hun regnes som «den første» som fikk denne opplevelsen i nyere tid. Men det var i 1906 at pinsevekkelsen fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour startet vekkelsesmøtene i april 1906 under navnet Apostolisk trosmisjon der tusener opplevde åndsdåpen. Til Europa kom pinsebevegelsen med den norske metodist presten Thomas Ball Barratt. Litteratur. Romania Hroar Elvenes. Hroar Elvenes (født 2. april 1932) er en tidligere norsk skøyteløper og idrettsleder. Han representerte Oslo Idrettslag. Hroar Elvenes deltok i internasjonale mesterskap i perioden 1952 til 1964. Hans beste resultat fra OL var da han delte 6. plassen i Oslo i 1952 med Kiyotaka Takabayashi fra Japan med tiden 44,1. I allroundmesterskapene ble hans beste resultater 5. plass i EM i Falun i Sverige i 1955 og 6. plass i VM i Moskva i Sovjetunionen samme år. Han var president i Norges Skøyteforbund 1975–77, visepresident i Norges Idrettsforbund 1980–82, styremedlem i Norges Olympiske Komité 1979–84. Han har også hatt flere andre verv i norsk idrett, bl.a. var han leder av Hurtigløpskomitéen 1973–75, og han har vært leder av skøyteforbundets appellutvalg siden 1983. Hans sønnedatter, Melinda Elvenes, ble Frøken Norge i 2010. Biratnagar. Biratnagar (nepali बिराटनगर) er Nepals 4. største by. Befolkninga var i 2005 anslått til 182 331. Beliggenhet er 26°27'46" nord og 87°16'48" øst. Den er den største byen i Tarai, Nepals flate og tropiske grensedistrikt mot India. Biratnagar er hovedstad i Morang distrikt. Den ligger i "Koshi sone" (der byen er sonehovedkvarter sammen med "Daran") i "Nepals østregion". Byen ligger nær grensa til India, og er viktig for handelen begge veier. Grenseovergang er "Jogbani", som ligger 5 km sør for byen. Biratnagar lever av industri, handel og jordbruk. Den er et økonomisk kraftsentrum i det østlige Tarai, som er den delen av Nepal som har utvikla seg raskest ved sida av Kathmandudalen. Rundt byen dyrkes det mest ris. Politisk har Biratnagar spilt ei viktig rolle både for Nepals Kongresspartis og Nepals Kommunistiske Partis utvikling. Da det var streik i juteindustrien her i 1947 kom både Man Mohan Adhikari og Girija Prasad Koirala fra India for å lede streika. Ahadikari blei i 1953 generalsekretær i Nepals Kommunistiske Parti, og i 1994 statsminister i ei regjering fra det store, parlamentariske kommunistpartiet vanligvis kalt UML. G. P Koirala blei i 1991 leder for Nepals Kongressparti og statsminister. I 2007 er han statsminister for 4. gang. Både Kongresspartiet og kommunistpartiene har store fagbevegelser, som regner sitt opphav tilbake til denne streika. Biratnagar er kjent som hjembyen til den store og politisk mektige Koirala-familien. Stamfaren, Krishna Prasad Koirala, var opprinnelig rik forretningsmann og toller i Biratnagar, og gjorde mye for å utvikle byen. Han måtte seinere ta med familien til India. Han døde i fengsel i 1943 og regnes som en martyr i kampen for demokratiet. Tre av Krishna Prasads sønner blei statsministre i Nepal. Bishweshwar Prasad Koirala, som grunnla Kongresspartiet og leda Nepals demokratiske revolusjon 1950 - 1951, var den betydeligste av dem. Matrika Prasad Koirala blei Nepals første statsminister etter at diktaturet falt i 1951. Deres yngre bror G, P. Koirala leder både partiet og regjeringa i 2007. Han har også satt inn mengder av familiemedlemmer fra Biratnagar på toppen av Nepas politikk. Vigmostad kirke. Vigmostad kirke er en korskirke fra 1848 i Lindesnes kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Adkomst til stedet er via Fv447 og Rv460. Akrisios. Akrisios var i gresk mytologi konge av Argos og sønn av Abas og Okalea (eller Aglaia, alt etter forfatteren). Han kranglet konstant med sin tvillingbror Proetos, oppfant buckler i prosessen og sendte ham til slutt i eksil til Tiryns. En profeti sa om hans datter Danae at hun skulle få en sønn som ville drepe ham, derfor låste Akrisios henne inn i et bronsetårn (eller en hule) da hun ble fruktbar. Zevs lå med henne i formen av en dusj av gull. Hun ble gravid med Persevs. Akrisios la barnet og Danae i en kiste og kastet den til sjøs. Zevs ba Poseidon stille vannet. Det gjorde han og Danae og Persevs overlevde og fløt i land på øya Serifos. En fisker som het Diktys fant paret og tok seg av dem. Persevs vokste og ble en helt, drepte Medusa og reddet Andromeda. Persevs og Danae returnerte til Argos, men kong Akrisios hadde dratt til Larissa. Da Persevs ankom Larissa, deltok han i noen pågående begravelsesleker og kastet ved et uhell en diskos på Akrisios, traff ham i foten, drepte ham og utførte profetien. Korshamn kapell. Korshamn kapell er en langkirke fra 1906 i Lyngdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Kvås kirke. Kvås kirke er en langkirke fra 1836 på Kvås i Lyngdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 400 plasser. Adkomst til stedet, som er et velkjent turistmål, er via Rv461 og Rv43. Yuya Oikawa. Yuya Oikawa (født 16. januar 1981) er en japansk skøyteløper. Yuya Oikawas vant gull i det asiatiske distansemensterskapet på 500 meter i 2004 i Chuncheon i Sør-Korea. Han ble nummer 4 på 500 meter under VM enkeltdistanser i Inzell i 2005, hvor det ble dobbelt japansk med gull til Joji Kato, og nummer 4 i på 500 meter i OL i Torino i Italia i 2006. Stein Endresen. Stein Endresen (født 4. oktober 1959 i Nesodden) er en norsk sprangrytter med base i Sandefjord, Stall Bergan Ridesenter. Han konkurrerer for Larvik og Sandefjord Rideklubb. Han deltok i VM i den Haag, Nederland i 1994 på hesten Delight. De oppnådde en 67. plass individuelt. Stein Endresen har startet i alt 28 World Cup-klasser i sprangridning. Han er 1.75 meter høy. Harkmark kirke. Harkmark kirke er en langkirke fra 1613 på Harkmark i Mandal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tømmer og har 135 plasser. Den står på stedet hvor en eldre kirke har ligget, og det er en 4 meter stor ring av seks bautasteiner like foran kirken. Kirkestedet Harkmark er fra vikingtiden, det var eneste handelssted i vestre Agder og nevnes i Snorres kongesagaer. Ved siden av Vanse kirke, Oddernes kirke og Høvåg kirke er Harkmark blant kristenhetens tidlige kirkesteder på Agder. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv203 og Fv204/E39. Geir Gulliksen (sprangrytter). Geir Gulliksen (født 9. januar 1960 i Ålesund) er en norsk sprangrytter, basert ved Stall Gullik Ridesenter i Drammen. Hans nevø Jon Harald Gulliksen er også sprangrytter. Geir Gulliksen har deltatt i tre verdensmesterskap, seks Europamesterskap og to World Cup-finaler i sprangridning. Nå skal han for 3. gang, delta i en world cup-finale etter at han kom på 19. plass i sist EM. Tony André Hansen. Tony André Hansen (født 23. februar 1979 i Sandefjord) er en norsk sprangrytter som for øyeblikket er basert i Østfold, ved Stall Kubberød. Hansen konkurrerer for Skogan Rideklubb og har tidligere konkurrert for Larvik og Stavern rideklubb, Brunlanes og Stavern Rideklubb og Toppidrettsgymnaset rideklubb. I 2008 deltok han på det norske spranglandslaget i OL. Før finalen i individuell sprangridning i Hongkong ble Hansen og hesten Camiro utestengt på grunn av en positiv dopingprøve avlagt etter lagkonkurransen, hvor A-prøven viste spor av stoffet capsaicin. B-prøven var også positiv. I lagkonkurransen tok Norge en bronsemedalje, men det norske laget mistet medaljen på grunn av dette. Volker Bouffier. Volker Bouffier (født 18. desember 1951 i Giessen) er en tysk politiker (CDU). Siden 31. august 2010 er han Hessens ministerpresident. Fra 7. april 1999 til 31. august 2010 har han vært innenriksminister i Hessen. Han er utdannet jurist ved universitetet i Giessen og har arbeidet som advokat. Holum kirke. Holum kirke er en korskirke fra 1825 i Holum i Mandal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 600 plasser. Adkomst til stedet, som er et velkjent turistmål, er via Fv214 og Fv201/Rv455. Peder Olivarius Bugge. Peder Olivarius Bugge (født 2. desember 1764, død 6. desember 1849) var biskop i Nidaros bispedømme 1803–1842. Peder Olivarius Bugge var sønn av sogneprest til Vanse på Lista Søren Bugge. Etter Eksamener i københavn hadde han vært sogneprest på Sjælland, Jylland og Lista før han ble biskop i Nidaros 40 år gammel. Han var far til pedagogen Frederik Moltke Bugge og presten Søren Bruun Bugge samt morfar til kjøpmannen Johannes Christian Piene. Han ble valgt som representant til Stortinget fra Trondheim i 1815. Skjernøy kapell. Skjernøy kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1913 på Skjernøy i Mandal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 140 plasser. Bjelland kirke. Bjelland kirke er en korskirke fra 1793 på Bjelland i Marnardal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv455 og Rv462. Danaë. a>", representerer jenta i øyeblikket da hun blir gravid gjennom et gyldent regn. a>s tolkning av det samme temaet. Danaë (gresk: "Δανάη", «pakket») var i gresk mytologi datter til kong Akrisios av Argos og Eurydike (ingen slektskap til Orfevs' Eurydike). Hun var mor til Persevs med Zevs. Hun krediteres noen ganger for grunnleggelsen av Ardea i Lazio. Akrisios var skuffet over at han ikke hadde mannlige arvinger og spurte et orakel om dette ville endre seg. Orakelet fortalte ham at han skulle dra til verdens ende hvor han ville bli drept av hans datters barn. Hun var barnløs, og han stengte henne inne i et bronsetårn eller en hule for å holde henne barnløs. Men Zevs kom til henne i form av et gyldent regn og befruktet henne. Andre versjoner forteller at han kom som en solstråle. Kort tid etter ble barnet Persevs født. Akrisios var ikke fornøyd med dette, men han ønsket ikke å provosere på seg gudenes vrede ved å drepe avkommet og kastet begge i sjøen i en trekiste. Sjøen ble stilnet av Poseidon på Zevs ønske og paret overlevde. De fløt i land på øya Serifos hvor de fikk ly hos Diktys, bror til kong Polydektes, som oppfostret gutten. Etter at Persevs drepte Medusa og reddet Andromeda, gikk orakelets profeti i oppfyllelse. Persevs var på vei til Argos, men da han hørte om profetien, dro han i stedet til Larissa hvor det ble avholdt leker. Tilfeldigvis var Akrisios der, og Persevs traff ham ved et uhell med sitt kastespyd (eller diskos) og oppfylte profetien. Han var for skamfull til å dra til Argos og gav kongedømmet til Megapenthes, sønn til Proetos (Akrisios' bror), og tok over hans kongedømme i Tiryns der han grunnla Mykene og Midea. Horisont. Horisonten (fra gresk "orizein", å begrense) linjen som skiller jorden fra himmelen. Mer presist er det linjen som deler alle retninger du kan se i inn i to kategorier, det som er på jorden og det som ikke er det. Mange steder er den "sanne horisonten" blokkert av trær, bygninger, fjell og lignende. Skillet mellom himmel og jord blir da kalt den "synlige horisonten". Når man er på et skip på havet er den sanne horisonten helt tydelig. Historisk sett har avstanden til den synlige horisonten vært svært viktig, da den representerte den maksimale avstanden for kommunikasjon før utviklingen av radio og telegrafen. Selv i dag, når piloter ikke bruker instrumentflyvning, er den synlige horisonten viktig. Piloten bruker da en teknikk hvor vedkommende bruker forholdet mellom flyets nese og horisonten for å styre flyet. I astronomien er horisonten det horisontale planet (gjennom øynene) til den den som ser. Her er det altså ikke en synlig linje, snarere et punkt som ligger i 0° vinkel fra tilskueren. Avstanden til horisonten. Avstanden "d" i kilometer til den sanne horisonten på jorden er omtrent formula_1 For å beregne avstanden til et tårn, en skipsmast eller et fjell som synes over horisonten, legg til avstanden til horisonten for objektets høyde. For eksempel, hvis du står på bakken med "h" = 1.70 m kan du se, om været tillater det, toppen av et 100 meter høyt tårn på 4.7 + 36 ≈ 41 kilometers avstand. Horisontens krumning. På grunn av refraksjon av lyset i atmosfæren vil allikevel krumningen se mindre ut enn den i realiteten er. Horisont og arkitektur. Dersom større byggverk har store og lange utvendige deler som trapper og lignende, slik en finner ved pyramidene og Akropolis vil konstruksjonen følge horisontlinjen til en viss grad, slik at midten av trappen er noe høyere enn hjørnene. Legges trappen som en rett linje fra hjørne til hjørne, vil det menneskelige synet oppfatte linjen som buet. Den «henger ned» på midten. Horisont som kunstnerisk virkemiddel. Også større naturskildringer, spesielt større sjømotiver gir horisonteffekter, der kunstnerne bevisst gjør valg både når det gjelder enten å kompensere eller legge inn elementer som fjerner virkningen. Et større skip midt i bildet vil fange oppmerksomhet og lede blikket vekk fra horisonten, som ellers kan brytes med regnbyger eller øyer, holmer og skjær. Hvor en legger horisontlinjen i et bilde er også med på å bestemme perspektivet, og har stor betydning for bildets endelige uttrykk. Solfanger. Anlegg med aktive solfangere i Danmark En solfanger absorberer strålingsenergi fra solen og omdanner energien til varme, termisk energi, der kan transporteres videre til forbruk eller et varmelager, og skiller seg derfor fra en solcelle som konverterer solenergi til elektrisk energi. I en "aktiv solfanger" varmes en mørk, absorberende overflate opp av solenergien. Varmen transporteres bort av en krets med væske eller gass, slik at den kan utnyttes direkte til oppvarming av bygninger eller tappevann. Solenergien kan også konsentreres med speil for å oppnå en høy nok temperatur til å drive en varmekraftmaskin for å produsere elektrisitet. Passive systemer er systemer som fungerer uten tekniske hjelpemidler. Et sydvendt vindu kalles av og til en "passiv solfanger". I energieffektive passivhus kan sydvendte vinduer kombineres med massive bygningsmaterialer som lagrer varme om dagen og gir den tilbake om natten når temperaturen synker. Mengden solenergi som treffer Jorden i løpet av ett år, er om lag 15 000 ganger større enn hele verdens årlige forbruk av primærenergi. Ved jordatmosfærens yttergrense har solstrålingen en intensitet på rundt 1,37 kW/m² (solarkonstanten), mens maksimalt rundt 1 kW/m² når jordoverflaten midt på dagen en klar dag. Tilstedeværelse av skyer, tåke og støv fører til at den gjennomsnittlige verdien er i underkant av 0,5 kW/m² vinkelrett på strålenes retning. Potensial i Norge. Den årlige solinnstrålingen i Norge varierer fra rundt 700 kWh/m² i nord til rundt 1100 kWh/m² i sør, noe som tilsvarer 30-50 prosent av innstrålingen ved ekvator. I Norge mottar vi derfor en betydelig mengde energi fra solen en gjennomsnittsdag, men utfordringen i forbindelse med utnyttelse av denne energien er de store årlige variasjonene. En skyfri sommerdag kan vi motta 8.5 kWh/m², mens innstrålingen en overskyet vinterdag kan være 0.02 kWh/m² eller i praksis null. Siden det er om vinteren vi i størst grad trenger oppvarming, har bruk av solenergi til oppvarming ofte blitt vurdert som lite interessant i Norge. Siden vi har en lang fyringssesong er det imidlertid et potensial for å utnytte solinnstrålingen om våren og høsten til oppvarming, både av bygninger og tappevann. I tillegg er det et så å si konstant behov for oppvarming av tappevann hele året, som i sommerhalvåret kan dekkes i større eller mindre grad av solvarme. En solfanger på 4-6 m² med en tank på 400-600 liter er nok til å dekke rundt 2/3 av en families behov for varmt tappevann. Effekt. Tabellen nedenfor viser innstråling på panel oppsatt med flaten rett mot syd. Tallene er oppgitt i kWh/m²/dag. Forskning på bruk av solfangere. Tidlig på 90-tallet hadde man et eget forskningsprogram for utnyttelse av solenergi, som i tillegg til støtte til forskning ga økonomisk støtte til installasjon av solenergisystem. Da denne støtteordningen ble etablert i 1992 fikk man 3,00 kroner i støtte per årsprodusert kWh. I løpet av to år ble det utbetalt 3,6 millioner til 60 ulike prosjekt, som til sammen bidro med et energitilskudd på 1,4 GWh. Til sammenligning snakkes det om en utbyggingskostnad på 8 mill. kr for 1MW/3 GWh for vindkraft. I tillegg kommer kostnader til distribusjon av elektrisk kraft. Til tross for at solvarme gir god økonomisk uttelling ble ordningen avviklet etter to år. EU har satt seg som mål å øke andelen av fornybar energi til 12 prosent av energiforbruket innen 2010. Som en del av denne satsingen vil man installere solfangere med et samlet areal på 100 millioner m², noe som vil gi en effekt tilsvarende 30–40 TWh/år. Internasjonalt er det brukt hundrevis av millioner kroner på forskning og utvikling av solvarmeteknologi. Både aktiv og passiv solvarmeteknologi er dermed kommet på et nivå hvor man har gjennomprøvde produkter for mange forskjellige behov. Utviklingen har imidlertid kommet lengst når det gjelder solvarmeanlegg for mindre bygninger. I Sverige finnes det riktignok en del storskala-anlegg. Anlegg for mindre bygninger oppnår typisk en dekningsgrad i området 25–35 prosent av årsbehovet for romvarme og tappevann. Slike anlegg med 15–25m² kan typisk levere 5 000–7 000 kWh/år til en pris rundt 50 øre/kWh. Anleggene har lang varighet og trenger minimalt med vedlikehold, noe som gjerne gir bedre totaløkonomi enn varmepumpesystem. I storskala-anlegg kan prisen komme helt ned mot 10 øre/kWh. Kompetanse. Å heve kompetansenivået knyttet til solenergi og solenergiprodukt er en nøkkel til større utnyttelse av solvarme. Det trengs både private og offentlige initiativ, noe man har hatt gode erfaringer med fra Tyskland gjennom kampanjen –. Dette viser at målrettet opplæring for aktørene i bygningsbransjen har stor effekt når det gjelder bærekraftig energibruk generelt. Samspillet mellom forskjellige konsulenter, som arkitekter, byggetekniske rådgivere og VVS-bransjen er i dag ikke godt nok til å fremme en helhetstenkning som kreves for effektive løsninger basert på solvarme. Økonomi. Termisk solenergi er konkurransedyktig med andre energiformer, men i dag blir denne konkurransekraften svekket av at myndighetene aktivt promoterer konkurrerende løsninger gjennom informasjonsvirksomhet og direkte subsidierordninger. Solenergi er ikke avhengig av subsidier dersom det forøvrig ikke tukles med energimarkedet. For best mulig utnyttelse av varme fra solfangere bør disse kombineres med et varmelager, f.eks. en varmtvannstank av en viss størrelse. Dette byr også på muligheter for god totaløkonomi når vi nå ser ut til å få et system som legger til rette for differensiering av prisen på elektrisk energi over døgnet. I perioder hvor effekten av solvarme er lav kan varmelager brukes for å magasinere varme der en benytter elektrisitet på tider av døgnet der prisen er lavere (for eksempel ved å kjøpe elektrisk energi om natta og lagre varmen for bruk om dagen). Modell. Det er mulig å lage en modell av en solfanger. Dette kan gjøres ved å legge vann i noe som absorberer varme godt (mørkt materiale) og plassere et sterkt lys foran modellen. Grunnen til at man legger vannet i materiale som absorberer godt er at dette vil fange opp varmen fra lyset og gradvis bli varmere. Denne varmen vil igjen overføres til vannet. Man kan også lage en boks av materiale som absorberer varme godt og sette vannet i et reagensrør i midten av boksen. Da er målet å få boksen til å varme seg opp. For økt resultat kan man bruke noe som reflekterer lyset (for eksempel aluminiumsfolie) på en måte som gjør at mest mulig treffer vannet eller det godt absorberbare materiale. I tillegg kan man forsøke å lage vakuum, da dette som regel vil øke temperaturen. Det kan man for eksempel gjøre ved å lage en eske med et hull dekket med plastfolie hvor lyset kan slippe inn. Hvis man ønsker å måle resultatet kan man måle temperaturen på vannet før man starter, plassere lyset på en bestemt avstand (for.eks en meter), la det stå på i en bestemt tid (for.eks fem minutter) og deretter måle vannets temperatur på nytt. Deretter sammenligner man start- og sluttresultat for å se hvor mye temperaturen har steget. På den måten kan man gjøre små endringer på modellen eller teste forskjellige modeller for å se hva som fungerer best. Laudal kirke. Laudal kirke er en korskirke fra 1826 på Laudal i Marnardal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet er via Rv461. Pols. Pols (fra "Polsk dans") er en pardans i slekt med svensk Polska og polsk Masurka. Dansen regnes å komme til Norge med arbeidsinnvandringen til den norske gruveindustrien på 16- og 1700-tallet. Dansen er særlig utbredt i Røros og området rundt – da ofte kalt "Rørospols". Øyslebø kirke. Øyslebø kirke er en korskirke fra 1797 på Øyslebø i Marnardal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Adkomst til stedet er via Rv455 og Fv302/Fv201. Slaget ved Khalkis. Slaget ved Khalkis fant sted i 429 f.Kr. mellom Athen og halkidikiene og deres allierte i begynnelsen av Peloponneskrigen. Athenerne under Xenofon marsjerte inn i Thrakia for å angripe Spartalos. De ødela avlingene utenfor Spartalos og begynte å forhandle med den proathenske fraksjonen i Khalkis, men den antiathenske fraksjonen ba om hjelp fra Olynthos. En hær fra Khalkis, Spartalos og Olynthos møtte athenerne på slagmarken, men deres hoplitter ble beseiret og de trakk seg tilbake til Spartalos. Men deres kavaleri seiret mot de athenske styrkene. Forsterkninger ankom snart fra Olynthos, og de satte i gang et nytt angrep på athenerne. Athenerne fikk panikk og ble omringet med alle sine generaler. 430 athenere ble drept. Khalkis Skjernøy. Skjernøy er Norges sydligst bebodde øy. Den ligger i Mandal kommune og er forbundet med fastlandet ved en smal bru, Skjernøysundbrua som ble bygget i 1964. Øya har vel 300 innbyggere og er den største øya i kommunen (6 kvadratkilometer). Befolkningen fordeler seg på flere grender: Dyrstad, Skjernøysund, Valvik, Farestad og Rossnes. For å komme fra Farestad til Rossnes må man over en hengebru som er 110 meter lang og 80 cm bred. På Farestad ligger Skjernøy kapell og den gamle Skjernøy skole, som er gjort om til grendehus. På en holme utenfor Skjernøy ligger Ryvingen fyr. Området på og rundt Skjernøy er kjent for rikt fugleliv. I 2003 ble det også rapportert at en ulv hadde besøkt øya. Haughom kapell. Haughom kapell er en langkirke fra 1930 på Haughom i Sirdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 125 plasser. Kvævemoen kapell. Kvævemoen kapell er en langkirke fra 1962 på Kvævemoen i Sirdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tømmer og har 250 plasser. Skjernøysundbrua. Skjernøysundsbrua ble bygget i 1964, men veien fram ble ikke ferdig før 1963. Brua er 110 meter lang og forbinder Skjernøy med fastlandet i resten av Mandal kommune. Etter at brua kom, har folketallet nesten doblet seg på Skjernøy. Men brua er smal, og det hender ofte at biler må rygge når de møter andre biler på brua. Brua er en del av fylkesvei 230. Switch (film). "Switch" er en norsk actionfilm utgitt i 2007. Dette er den første spillefilmen Ole Martin Hafsmo har regissert. Produsent Jørgen Storm Rosenberg har beskrevet filmen som «Karate Kid på snowboard». Filmen hadde arbeidstittel "Snowboarder". Filmen ble første gang vist på Bergen internasjonale filmfestival den 20. oktober 2007, og hadde ellers première på en rekke norske kinoer 26. oktober 2007. På tross av blandete filmanmeldelser ble filmen sett av over 47 000 personer den første helgen den ble vist på norske kinoer og kom dermed på førsteplass på kinotoppen. Dette er det største antallet publikummere distribusjonsselskapet Sandrew Metronome noen sinne har hatt på en norsk film i åpningshelgen. Det er også en av de ti beste åpningshelgene for noen norsk film de fem siste årene. Filmen ble nominert til Amandaprisen 2008 i kategorien beste barne- og ungdomsfilm, men ble slått av "Mannen som elsket Yngve". Filmen hadde et besøkstall på 293 057 da den gikk på norske kinoer. Handling. 17 år gamle Mikkel flytter fra Oslo til Voss. Han er dyktig på skateboard, men på det nye stedet er det snowboard som gjelder. Han får en mentor (Tommen), som spilles av Peter Stormare, og trener seg raskt opp. Han blir forelsket i jenta til den regjerende snowboardmesteren, som også er skolens tyrann. Klimaks i filmen er konkurransen der de to skal møtes. Bjarne Skeie. Bjarne Egill Skeie (født 2. mai 1945) er en norsk ingeniør og forretningsmann fra Eiken. Skeie begynte sin karriere i Hydralift med konstruksjon av heisekraner. Denne ekspertisen har han benyttet til å bygge opp en lang rekke med selskaper, og Skeie er i dag blant landets rikeste menn, rangert av Kapital i 2008 med en formue på 3.9 milliarder kroner. Den 2. november 2007 ble han utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk næringsliv. Gustav Smedal. Gustav Smedal (født i 1888, død i 1951) var en norsk jurist og medlem av Nasjonal Samling. Smedal var en av hovedmennene bak den norske okkupasjonen av Eirik Raudes Land på Øst-Grønland. Forfattet både bøker og artikler knyttet til norsk ekspansjon i polare områder. Innmeldt i Nasjonal Samling i januar 1942, men var aldri aktiv i partiet. Under rettsoppgjøret ble en betydelig del av ekteparet Smedals formue beslaglagt som følge av at NS-medlemmene ble pålagt et kollektivt erstatningsansvar. Bibliografi. Smedal, Gustav Smedal, Gustav Smedal, Gustav Europavei 42. Europavei 42 går mellom Dunkerque i Frankrike og Aschaffenburg i Tyskland. Trasé fastlagt av UNECE: Dunkerque – Lille – Mons – Charleroi – Namur – Liège – Sankt-Vith – Wittlich – Bingen – Wiesbaden – Frankfurt am Main – Aschaffenburg Lunde kirke (Sirdal). Lunde kirke er en langkirke fra 1873 i Sirdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tømmer og har 230 plasser. Advanced Production and Loading. Advanced Production and Loading AS er et norsk industriselskap som er notert på Oslo Børs. De utvikler, produserer og selger avanserte systemer for offshore produksjon, med hovedvekt på lagring og transport av olje og gass ombord på skip. Selskapet ble grunnlagt i 1993 og har hovedkontor på Gullsmedenga på Hisøy i Arendal kommune, med salgskontorer i Brasil, USA og Frankrike. Selskapet ble grunnlagt av Bjarne Skeie. Fra og med juli 2007 har BW Offshore Limited kontrollen over 99,9% av APL aksjene. Tonstad kirke. Tonstad kirke er en langkirke fra 1852 på Tonstad i Sirdal kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tømmer og har 300 plasser. Altertavlen er ved Finn Emanuel Olsen og er fra 1980. Robert I av Normandie. Robert den praktfulles statue i Falaise.Robert I av Normandie (22. juni 1000 – 3. juli 1035), også kalt for «den praktfulle» (fransk «le Magnifique») på grunn av sin forkjærlighet for stas og pynt, men også kalt for «Djevelen», var sønn av Richard II av Normandie og Judith, datter av Conan I av Bretagne. Da hans far døde etterfulgte hans eldre bror Rikard III som hertug mens hans selv ble greve av Hiémois. Da Rikard døde året etter ble det mistenkt at Robert hadde fått Rikard drept, derfor tilnavnet «Djevelen», «Robert le diable». Han er noen ganger identifisert eller forvekslet med den legendariske Robert Djevelen. Robert hjalp kong Henrik I av Frankrike mot dennes opprørske bror og mor, og for denne hjelpen fikk han området Vexin. Han grep også inn i hendelsene i Flandern, støttet engelske Edvard Bekjenneren som da var i eksil ved Roberts hoff i Normandie og støttet monarkiske reformer i Normandie. Etter å ha gjort sin illegitime sønn Vilhelm sin arving dro Robert II på pilegrimsferd to Jerusalem. I henhold til "Gesta Normannorum Ducum" reiste han om Konstantinopel, nådde Jerusalem og døde på tilbaketuren i Nikaia, som sannsynligvis er dagens İznik i Tyrkia den 2. juli 1035. Noen kilder har oppgitt at hans død skyldes forgifting og at den skjedde den 1. eller den 3. juli. Hans sønn Vilhelm, da omtrent åtte år gammel, etterfulgte ham. I henhold til historikeren William av Malmesbury sendte Vilhelm en gang rundt 1086 en delegasjon til Konstantinopel og Nikaia for å frakte farens lik tilbake for å bli gravlagt i Normandie. Tillatelse ble gitt, men etter å ha reist så langt som til Apulia i Italia på tilbaketuren fikk de høre at Vilhelm selv hadde død i mellomtiden. De besluttet da å gravlegge Roberts lik i Italia. Langenes arbeidskirke. Langenes arbeidskirke er en arbeidskirke fra 1987 på Langenes i Søgne kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i leca og har 250 plasser. Kangasala. Kangasala er en kommune i landskapet Birkaland i Finland. Kommunen har cirka 29 900 innbyggere og et areal på 870,85 km² hvorav 212,83 km² er vann. Kangasala er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kuhmoinen, Lempäälä, Orivesi, Padasjoki, Pälkäne, Tammerfors og Valkeakoski. Den 1. januar 2005 ble Kangasala slått sammen med tidligere Sahalahti kommune. Den 1. januar 2011 ble Kuhmalahti innlemmet i kommunen. Søgne gamle kirke. Søgne gamle kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1640 i Søgne kommune, Vest-Agder fylke. Adkomst til stedet er via Fv168 og Fv167/Rv456. «Gamlekjerka» er fra 1640 og er en severdighet. Sannsynligvis har det vært en kirke her også tidligere. Prest og prestegård omtales i skriftlige kilder fra 1344 og Søgne prestegjeld fikk egen sogneprest 10. juli 1604. Kirken er en langskipskirke i bindingsverk med 350 sitteplasser. Kirkeskipet har rike vegg- og takdekorasjoner fra 1600-1700-årene. Disse ble overmalt med blågrå og hvit oljemaling i to omganger, først i 1833. Fra 1954 til 1957 ble overmalingen fjernet og dekorasjonene restaurert. Koret er bygd i 1643. Altertavlen er fra 1665. Kirken fikk galleri i 1726 og sakristi i 1743. Våpenhus og tårn er bygd 1760. Bak kirka er det reist et minne om Syvert Amundsen Eeg som representerte Søgne under riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Sindhi (språk). Sindhī (سنڌي, सिन्धी) er et indoarisk språk som tales i den pakistanske regionen Sind i Sørvest-Asia. Det tales av rundt 18,5 millioner mennesker i Pakistan og 2,8 millioner mennesker i India, og er et offisielt regionspråk i begge disse landene. Selv om språket er indoarisk, har det også en del innflytelser fra dravidiske språk. Språket ble tidligere kun skrevet med devanagari, men etter Indias deling tok man i Pakistan i bruk en modifisert form av det arabiske alfabetet, mens man i India godkjente bruken av både dette og devanagari. Irland i tidlig middelalder. Irland i tidlig middelalder omhandler perioden i Irlands historie fra de første plyndringstoktene fra Vikingene til Normannernes invasjon, fra ca år 800 til ca år 1170. Den første halvdelen av denne perioden er kjennetegnet av plyndringstokter fra vikinger, etterfulgt av etableringen av permanente norrøne bosetninger langs kysten. Det ble etablert baser i Dublin, Wexford, Waterford, Cork og Limerick, som utviklet seg til de første større byene i Irland. Irland besto av mange delvis uavhengige småkongedømmer kjent som "túatha", og gjennom hele perioden ble det gjort forsøk fra forskjellige fraksjoner på å oppnå politisk kontroll over hele øya. Før tusenårsskiftet var dette i hovedsak en rivalisering mellom overkonger fra den nordlige og sørlige grenen av Uí Néill. Den som kom nærmest til å få reelt herredømme over hele øya var imidlertid Brian Boru, den første overkongen i historisk tid som ikke tilhørte Uí Néill. Etter Brians død i slaget ved Clontarf i 1014 ble den politiske situasjonen mer kompleks, med rivalisering om overkongetittelen mellom flere klaner og dynastier. Brians etterkommere klarte ikke å beholde herredømmet han hadde vunnet, og regionale stridigheter om territorier og innflytelse ledet indirekte til Normannernes invasjon under Richard de Clare i 1169. Historiografi. a>, en av pionerene i moderne studier av irsk historie. På grunn av det rike tilfanget av skriftlige kilder, har studiene av irsk historie 800–1169 hovedsakelig vært konsentrert om å samle, tolke og utøve tekstkritikk av disse. Bare nylig har andre kilder til historisk informasjon fått mer oppmerksomhet, og da først og fremst arkeologi. Siden de moderne utgravningene i Dublin begynte i 1961, fulgt av lignende prosjekter i Wexford, Waterford og Limerick, har store framskritt blitt gjort når det gjelder forståelsen av hvordan byene som ble etablert i denne perioden så ut. Den første delen av perioden denne artikkelen omhandler har vært gjenstand for omfattende historisk forskning, «vikingtiden» har tiltrukket seg historikernes interesse i lang tid. Perioden fra 1014 til 1169 har imidlertid fått mindre oppmerksomhet. Sean Duffy skriver at denne perioden har – historiografisk sett – falt mellom to stoler. Historikere som arbeider med Irland i tidlig middelalder, som forsøker å konkludere sine framstillinger med et høydepunkt, har tradisjonelt gjort dette etter å ha gjengitt den kjente overkongen [Brian Borus] død i slaget ved Clontarf i 1014. På den andre siden har historikere opptatt med senere irsk middelalder generelt valgt å begynne sine framstillinger med den engelske invasjonen på 1160-tallet. 1000-tallet og tidlig 1100-tall har derfor fått karakter av kjapp epilog eller langtrukken prolog. I forsøkene på å tolke Irlands tidlige historie, har et av de oftest stilte spørsmål vært hvor tidlig det er mulig å snakket om en irsk nasjon, en «natio» som omfatter hele øya Irland. Tidlige skalder som Flann Mainistrech konstruerte en historie om et kongedømme over hele Irland som gikk tilbake til St. Patrick og lengre. Bare hundre år etter Flann beskrev Gerald av Wales i sitt verk Topographia Hibernica det irske samfunnet som fullstendig primitivt og barbarisk. Ved begynnelsen av moderne vitenskapelig forskning på irsk historie, kom pionerene Eoin MacNeill and G.H. Orpen til motsatte konklusjoner om den samme perioden. Orpen så en anarkistisk land fortsatt i «stamme-tilstand»; han kunne ikke se noen nasjon eller fellesskap i Irland utover stammefellesskapet. MacNeill poengterte at overkongedømmet i Irland hadde vært reelt, og pekte på mange av de statsbærende institusjonene Orpen mente manglet eksisterte allerede, og at irsk lovgivning hadde nasjonal karakter. De skriftlige kildenes karakter. En stor mengde av samtidige og nær samtidige tekster om Irland i tidlig middelalder har overlevd, men fra andre titler nevnt i disse verkene er det klart at også svært mange tekster har gått tapt. Materialet som har overlevd finnes vanligvis i form av mye senere kopier, og det er bare ved å sammenligne forskjellige kopier at teksten i de originale dokumentene kan rekonstrueres. De irske krønikene eller "annalene" som det finnes kopier av i dag har sitt utgangspunkt i den nå tapte Irlandskrøniken, som sannsynligvis ble nedtegnet rundt år 800. Alle har også materiale fra andre kilder, og stoff som har blitt lagt til senere. "Ulster-annalene" og "Inisfallen-annalene" er blant de viktigste kildene til kunnskap om denne perioden. "Clonmacnoise-krøniken" har bare overlevd i eksentrisk engelsk oversettelse fra 1600-tallet, og "Tigernach-annalene" for denne perioden er ikke bevart, selv om Dubhaltach Mac Fhirbhisigh sin forkortede kopi kjent som "Chronicon Scotorum" inneholder deler av materialet. "Annalene av de fire mesterne" ble komponert senere, og inneholder også materiale av tvilsomt opphav. Selv om annalene bringer til veie betraktelige mengder informasjon, er de i regelen kortfattede og har hovedfokus på det som direkte angikk kirken, og i den verdslige verden dynastiet kjent som Uí Néill. I tillegg til annalene har et stort antall genealogier overlevd, sammen med geografiske og juridiske tekster, poesi, sagaer og helgenfortellinger eller hagiografier. På 1000-tallet ble en rekke pseudohistoriske propagandatekster som Caithréim Chellacháin Chaisil og Cogad Gáedel re Gallaib forfattet. Selv om den historiske nøyaktigheten til disse tekstene er tvilsom, har særlig Cogad hatt stor innflytelse på hvordan tidlig irsk middelalder har blitt forstått, like opp til vår tid. Geopolitisk landskap rundt år 800. Ved slutten av 700-tallet var Irland homogent gælisk i samfunn, kultur og språk. Folk levde i mindre bosetninger på landsbygda, og de eneste større bosetningene var klosterlandsbyer av varierende størrelse. Klostrene spilte en viktig rolle i samfunnet, ikke bare i forhold til religion og kultur, men også økonomi og politikk. Kristningen av Irland hadde begynt på 400-tallet, og ved begynnelsen av 800-tallet var befolkningen på hele øya kristne, i alle fall i navnet. Skriftet "Tallaght-Martyrologien" (skrevet rundt 800) indikerer at keltisk hedenskap ikke enda var helt borte. Folk og inndelinger i tidlig Irland Eoin MacNeill identifiserte det ”eldste kjente faktum i den politiske historien til Irland” til å være eksistensen fra forhistorisk tid til en femdeling av øya. Denne besto sannsynligvis av følgende "cóiceda" (femteparter): Ulaid (Ulster), Connachta (Connacht), Laigin (Leinster), Mumu (Munster) og Mide (Meath), selv om noen framstillinger utelater Mide og deler Mumu i to. Dette er ikke en presis beskrivelse av det politiske landskapet rundt år 800, men når vi diskuterer de politiske inndelingene av Irland er det nyttig å referere til denne inndelingen, siden den, dersom Laigin og Mide sås sammen til Leinster, grovt sett tilsvarer dagens fire irske provinser. Uí Néill, delt i de to hovedgrenene kjent som nordlige og sørlige Uí Néill var det dominerende dynastiet i Irland i tidlig middelalder. Nordlige Uí Néill hadde kontroll over den nordvestlige delen av Irland, og var inndelt i to hovedgrener, Cenél Conaill lengst vest og Cenél nEógain, også kjent som kongedømmet Ailech. Cenél nEógain hadde blitt den mektigste av disse to i 789, og hadde ekspandert mot øst og sør, og blant annet fått kontroll over det viktige klosteret Armagh og det store kongedømmet kjent som Airgíalla. Ulaid utgjorde ikke lenger noen femtedel av øya, dominert av Dál Fiatach og Dál nAraidi var Ulaid nå mer eller mindre begrenset til området vest for elven Bann. Den sentrale regionen Mide hadde vært dominert av den sørlige Uí Néill siden 600-tallet. Fram til 700-tallet hadde ætten Síl nÁedo Sláine (også kjent som kongedømmet Brega) hatt forrangen, etter 728 hadde det vestlige dynastiet Clann Cholmáin vært dominerende. I Laigin var det Uí Dúnlainge som var det dominerende dynastiet rundt år 800. De hadde tette bånd til det store klosteret i Kildare. Deres fremste rival om overherredømmet i Leinster, Uí Cheinnselaig, hadde ikke vært sterke nok til å gjøre krav på tittelen konge av Leinster siden 728. Uí Cheinnselaig kontrollerte nå et område i den sørøstlige delen av Leinster, og hadde knyttet seg til klosteret i Ferns. Kongedømmet Osraige, som grovt sett hadde samme utstrekning som dagens grevskap Kilkenny ble regnet som del av Munster. Munster var dominert av Eóganachta, med Cashel som seremonielt senter og Emly som kirkelig senter. Dál gCais (enda ikke kjent under dette navnet) hadde beseiret Corcu Modruad i 744 og tatt kontroll over det området i dagens grevskap Clare hvorfra de siden skulle stige til makten, men de var enda ikke en betydelig maktfaktor i Munster. Eóganachta konkurrerte med Uí Néill om makt og innflytelse, og krevde herredømme over hele den sørlige delen av Irland. Dette kravet var delvis forankret i det legendariske gamle todelingen av øya i Leth Cuinn og Leth Moga, «Conns halvdel» (nord) og «Mugs halvdel» (sør). På 600-tallet hadde Uí Briúin trådt fram i Connacht, og ble i løpet av den første halvdelen av 700-tallet det dominerende dynastiet der. Uí Briúin hadde også innflytelse i Bréifne sør for det nordlige Uí Néill. Den første vikingtiden (795–902). Det første kjente vikingtoktet i Irland fant sted i 795, da vikinger plyndret øya Lambay. Dette ble fulgt av et tokt på kysten av Brega i 798, og tokt mot kysten av Connacht i 807. Disse tidlige vikingtoktene var i hovedsak utført av mindre grupper og relativt kortvarige. Vi vet ikke hvem som sto bak de første vikingtoktene, verken navn eller hvor de kom fra er kjent. En teori er at de kom fra fjordene på vestlandet, og at ruten de har fulgt til Irland er til Shetland, videre til Orknøyene og så langs vestkysten av Skottland gjennom Hebridene. a> var sentral i tidlig middelalder i Irland. Áed Oirdnide fra Cenél nEógain av det nordlige Uí Néill ble overkonge i Irland i 797, etter at hans forgjenger, svigerfar og politiske rival Donnchad Midi døde. Dette var i tråd med det klassiske politiske systemet innenfor Uí Néill, hvor overkongene alternerte regelmessig mellom Cenél nEógain i nord og Clann Cholmáin i sør. I løpet av sin tid som overkonge var han på felttog i Mide, Leinster og Ulaid for å stadfeste sin autoritet som overkonge, men i motsetning til Donnchad Midi var han ikke aktiv i Munster. Thomas Charles-Edwards gir Áed æren for at det ikke var noen større angrep fra vikingene i løpet av hans regjeringstid etter 798. Det finnes imidlertid ingen referanser i annalene til at Áed på noe tidspunkt var involvert i krigføring mot vikinger. Áed hadde forbindelse til klostersamfunnet i Armagh, og framsto som en støttespiller for klostrene tilknyttet Patrick. Innenfor Uí Néill var det først og fremst Clann Cholmáin og Cenél Conaill som utfordret hans posisjon, og disse hadde støttet klostrene tilknyttet Columba. Det var i Áeds tid at det Columbanske klosteret i Kells ble opprettet, etter en rekke med plyndringer av Iona før dette eid av Armagh, hovedsete for Patrick-kulten. I følge Byrne markerte grunnleggelsen av Kells en avslutning på rivaliseringen mellom kirkene knyttet til Columba og Patrick. Det Columbanske fellesskapet prøvde i 817 å få Áed ekskommunisert, noe som kan tyde på at rivaliseringen ikke var over likevel. Feidlimid mac Crimthainn fra Eóganacht Chaisil ble konge av Munster i 820, og innledet med det en periode på 130 år hvor denne grenen av Eóganachta dominerte. Han sto for en politikk med aggressiv ekspansjon for å motvirke Uí Néills voksende makt, og kombinerte militære kampanjer med aktiv påvirkning av kirkelige forhold. Conchobar mac Donnchada etterfulgte Áed Oirdnide som Uí Néill overkonge i 819, og ble tidlig utfordret av Feidlimid, både gjennom at Feidlimid drev plyndringstokt i Mide og Connacht og ved at han blandet seg inn i forholdene ved Armagh, noe Uí Néill mente var deres rett. Conchobar og Feidlimid møttes ved Birr i 827 for å diskutere fredsvilkår, og i følge Damian Bracken var det at kongen av Munster kunne tvinge overkongen til en slik fredskonferanse en indikasjon på Feidlimids voksende makt. Conchobar ble igjen etterfulgt av Niall Caille i 833. Med Niall ser vi for første gang en referanse i krønikene til at en overkonge fra Uí Néill selv leder en kampanje mot vikingene, han beseiret vikinger i Derry samme år som han ble overkonge. Han forsøkte å utvide Uí Néills innflytelse videre sørover, i 835 ledet han en hær til Leinster og satte inn Bran mac Fáeláin som konge der, samme år invaderte han Mide. Dette førte ham i konflikt med Feidlimid, og i 838 ble det holdt en konferanse ("rígdál mór" - «stort kongelig møte») mellom Niall og Feidlimid. Dette møtet førte likevel ikke til noen varig fred. I 840 ledet Feidlimid en hær inn i Mide, og ved å slå leir ved Tara utfordret han såvel det nordlige Uí Néill som det sørlige hvis land han hadde invadert. I 841 ble tapte imidlertid Feidlimid et avgjørende slag mot Niall i Leinster. Hans etterfølgere i sør skulle ikke bli i stand til virkelig å utfordre nord igjen i vesentlig grad før Brian Boru 150 år senere. Vikingenes tokt til Irland ble gjenopptatt i 821, og intensivert i de følgende tiårene. Vikingene begynte å etablere befeste baser omtalt i annalene som longphort langs kysten av Irland, og overvintret der i stedet for å trekke seg tilbake til Skandinavia eller baser på øyene nordvest for Storbritannia. De første kjente slike basene er "Linn Dúachaill" (Annagassan) og "Duiblinn" (ved elven Liffey, ved eller nær dagens Dublin). De bevegde seg nå også lenger inn i landet, ofte ved hjelp av elver som Shannon, med utgangspunkt i baser langs kysten. Det rapporteres nå om større grupper av vikinger, regulære hærstyrker som kunne ta opp kampen også mot større irske styrker. I 837 forteller annalene om en flåte på seksti langskip på elven Liffey, noe som kan tilsvare 1 500 menn. Det er riktignok tvilsomt hvor nøyaktige tallene i annalenes framstilling er. En av de første vikinghøvdingene som er omtalt ved navn i de irske kildene er Thorgest (Latin "Turgesius"). Annalene av de fire mesterne forbinder ham med angrep i Connacht, Mide og kirken ved Clonmacnoise i 844. Han ble fanget og druknet i innsjøen Lough Owel av Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid, konge av Mide. I 848 ble en norrøn hær slått ved Sciath Nechtain (dagens Castledermot) av Ólchobar mac Cináeda av Munster og Lorcán mac Cellaig av Leinster. Her blir lederen Thorir beskrevet som en kongelig person fra "Laithlinn" (eller Lochlann). Máel Sechnaill, nå overkonge, beseiret en annen hær ved "Forrach" samme år. Disse irske seirene utgjør bakgrunnen for delegasjonen som ble sent til den frankiske keiseren Karl den skallede, gjengitt i Annales Bertiniani. I 853 kom Olaf, i annalene identifisert som «sønn til kongen av Laithlind», til Irland. "Laithlind" har vært forstått som en variant av det senere "Lochlann". Fra 1100-tallet brukes dette om Norge, hvilken betydning det hadde på 800-tallet er usikkert. Det har vært gjort forsøk på å identifisere Lochlann med flere områder i Norge, og også med skandinaviske bosetninger i Hebridene. Olaf opptrådte som leder for vikingene i Irland, sammen med Ivar. De to var i følge annalene aktive i Irland og rundt Irskesjøen de neste to tiårene. Etterkommerne til Ivar, Ivarætten ("Uí Ímair"), skulle komme til å bli en politisk maktfaktor i området de neste to hundreårene. Et viktig nytt trekk fra midten av 800-tallet i tillegg til permanente bosetninger var at de norrøne nå også gikk inn i allianser med forskjellige irske herskere. Cerball mac Dúnlainge hadde blitt konge av Osraige i 842. Han hadde med hell kjempet mot og beseiret vikinger i 846 og 847, men fra 858 opptrer han som alliert med Olaf og Ivar mot Máel Sechnaill, med hærtokt i Leinster og Munster, og i 859 også i Máel Sechnaills kjerneområder i Mide. Senere samme år snudde krigslykken, og Cerball måtte underkaste seg Máel Sechnaill. Disse alliansene var ikke på noen måte permanente. I 860 var Cerball alliert "med" Máel Sechnaill i et felttog mot Áed Findliath fra det nordlige Uí Néill, mens Olaf og Ivar hadde slått seg sammen med Áed. I 870 opptrådte likevel Cerball og Áed som allierte i Leinster. Máel Sechnaill hadde mer suksess enn sine forgjengere Niall Caille og Conchobar Donnchada når det gjaldt å utvide innflytelsen sørover. Han tvang Munster til å underkaste seg i 858 og som nevnt ovenfor Cerball og Osraige i 859. Han hadde også kontroll over Ulaid, Leinster og Connacht, og ble ved sin død beskrevet i Ulsterannalene som "ri h-Erenn uile", konge over hele Irland. De siste årene han regjerte møtte han imidlertid alvorlig motstand fra sine fjerne Uí Néill'slektinger i Ailech og Brega, i allianse med de norrøne fra Dublin. I følge Francis John Byrne hadde Máel Sechnaill en suksess i å oppnå herredømme over Irland som ingen før ham. Áed Findliath var konge av Ailech og den ledende kongen innen det nordlige Uí Néill. Etter Máel Sechnaills død blir han regnet i kongerekken som overkonge, noe som følger det etablerte systemet hvor denne alternerte mellom Cenél nEógain i nord og Clann Cholmáin av Mide i sør. Han møtte motstand som konge, og kom ikke som sin forgjenger nær å være konge over "hele Irland" i mer enn navnet. Han hadde imidlertid noen viktige seire over de norrøne, først og fremst at han i 866 ødela alle de norrøne basene i nord. Áed ser ut til å ha benyttet anledningen mens Olaf var involvert i krigføring i Piktland, og sannsynligvis hadde tatt en stor kontingent av de norrøne styrkene i Irland med seg dit. Det ble aldri etablert permanente norrøne bosetninger i de nordlige delene av Irland. Ó Corráin påpeker ironien i at Áeds suksess i 866 kan ha ført til at den økonomiske utviklingen i nord ble hemmet, og til at det ikke vokste fram havnebyer der slik det gjorde på øst- og sørkysten. Disse byene i sør skulle bli viktige økonomiske og militære maktbaser for kongene i Leinster og Munster hundre år senere, og styrke deres makt på bekostning av kongene i nord. Det siste som rapporteres om Olaf i irske kilder er at han og Ivar kommer tilbake fra Alba i 871, men i følge skotske kilder skal han ha dødd der i 874. Ivar døde i 873. I den anledning omtaler Ulsterannalene ham som «konge over de norrøne i hele Irland og Britannia». Etter at disse to var borte fulgte stadige endringer i lederskapet blant de norrøne i Irland, og interne stridigheter omtales i annalene for de neste to tiårene. I 902 slo Máel Finnia mac Flannacain av Brega og Cerball mac Muirecáin av Leinster seg sammen mot Dublin, og «hedningene ble fordrevet fra Irland, i.e. basen (longport) i Dublin». Den andre vikingtiden (914–980). Etter at de hadde blitt tvunget til å forlate Dublin i 902, fortsatte Ivars etterkommere, nå omtalt i annalene som Uí Ímair å være aktive rundt Irskesjøen, det er rapporterer om at de er aktive i Piktland, Strathclyde, Northumbria og Man. I 914 ankom en ny flåte med vikinger i Waterford Harbour, og Ivarætten fulgte raskt etter og gjenopptok kontroll over den norrøne aktiviteten i Irland. Ragnvald av Ivarætten kom med en flåte til Waterford i 917, mens Sigtrygg Cáech gikk på land ved "Cenn Fuait" (muligens nær Leixlip) i Leinster. Niall Glúndub hadde etterfulgt Flann Sinna som overkonge fra Uí Néill i 916, og han marsjerte inn i Munster mot Ragnall, Uten at dette førte til noen avgjørende trefning mellom dem. «Mennene fra Leinster» under Augaire mac Ailella gikk på sin side til angrep på Sithric men led fullstendig nederlag i slaget ved Confey. Dette gjorde at Sigtrygg igjen kunne etablere norrøn kontroll over Dublin. Ragnall forlot Irland igjen i 918, og ble konge i York. Med Sigtrygg i Dublin og Ragnall i York, hadde aksen Dublin-York blitt etablert, noe som skulle komme til å påvirke både England og Irland i de neste 50 årene. Kart som viser de viktigste norrøne bosetningene i Irland på 900-talllet. En ny og mer intens periode med bosetninger ble innledet i 914. Mellom 914 og 922 regnes byene Waterford, Cork, Dublin, Wexford og Limerick som grunnlagt, flere av disse stedene hadde det imidlertid også tidligere vært både irske og norrøne bosetninger. Betydelige utgravninger i Dublin og Waterford på 1900-tallet har fått mye av sporene fra denne perioden fram i dagen. Niall Glúndub gikk mot Dublin i september 919, men styrkene hans ble møtt av Sigtrygg Caech ved Islandbridge og led et avgjørende nederlag, med Niall selv og flere andre irske ledere blant de falne. Dublin var nå sikret for de norrøne, og i 920 dro Sitric til York hvor han etter Ragnvalds død i 921 etterfulgte ham som konge. Deres slekting Godfred tok kontrollen over Dublin. Han var aktiv med plyndringstokter og slavehandel, men det finnes tegn fra hans tid på at de norrøne, som nå hadde vært aktive i Irland i flere generasjoner, ikke bare opptrådte som hedenske vikinger. Under et angrep på klosteret Armagh i 921 heter det at «sparte bønnehusene......og de syke fra ødeleggelse» "...spared the prayerhouses......and the sick from destruction", hensyn som plyndrerne fra 800-tallet aldri hadde tatt. Det kan tyde på at de norrøne i Irland begynte å bli kulturelt og religiøst påvirket av omgivelsene. Et annet nytt trekk er de intense felttogene ledet fra Dublin i de østlige delene av Ulster fra 921 til 927. Her ser det ikke ut som om hensikten er plyndring, men territoriell erobring i et forsøk på å lage et skandinavisk kongerike i Irland likt det som nå fantes på den østlige siden av Irskesjøen med sentrum i York. Dublins ambisjoner i Ulster ble imidlertid stagget gjennom en serie av nederlag som ble påført dem av Niall Glúndubs sønn Muirchertach mac Néill. I følge Benjamin Hudson var Muirchertag en av de mest suksessfulle generalene i sin tid, og ble beskrevet som «Irenes Hector». I følge annalene var det likevel Donnchad Donn fra Clann Cholmáin som ble regnet som overkonge etter Niall, og Muirchertach etterfulgte heller ikke sin far som konge av Ailech før 938. Ved siden av hans triumfer over de norrøne ledet Muirchertach vellykkete kampanjer for å tvinge de andre irske provinsene til underkastelse, mest kjent da han tok kongen av Munster, Cellachán Caisil til fange i 941. Samme år ledet han en flåte til Hebridene, og krevde inn skatt der. Da Sigtrygg døde i 927 dro Godfred til York, og gjorde et forsøk på å få herredømme der. Han ble fordrevet av Adalstein, og kom tilbake til Dublin etter et halvt år. I hans fravær hadde vikinger fra Limerick tatt kontroll over Dublin. Godfred gjenerobret byen, men rivaliseringen med Limerick fortsatte til etter Godfreds død i 934.Han ble etterfulgt av sin sønn Olav, som vant en avgjørende seier over Limerick-vikingene i 937. Samme år dro Olav til Northumbria og allierte seg med Causantín mac Áeda av Skottland and Eógan av Strathclyde. Denne koalisjonen ble beseiret av Adalstein i slaget ved Brunanburh, men etter Adalsteins død i 939 ble Olav likevel konge i York. Olav Sigtryggson, sønn av Sigtrygg Caech og senere kjent som "Olav Kvåran", sluttet seg til ham der. Congalach mac Máel Mithig, med tilnavnet "Cnogba", fulgte Donnchad Donn som overkonge fra Uí Néill i 944 (Muirchertach, som ellers kunne ha vært en åpenbar etterfølger hadde blitt drept i 943). Congalach var konge Brega og tilhørte Síl nÁedo Sláine; han var den første fra dette dynastiet som hadde tittelen «overkonge» siden Cináed mac Írgalaig tidlig på 700-tallet. I 944 plyndret han Dublin hvor herskeren nå var Blakari Gudrødsson. Da Olav Kvåran kom tilbake til Irland påfølgende år satte han Blakari til side og tok makten i Dublin. Han opptrådte som en alliert av Congalach i striden med Ruaidrí ua Canannáin fra Cenél Conaill om hvem som skulle være Uí Néill overkonge. De led et stort nederlag i 947, noe som gjorde at Blakari igjen kunne ta kontroll over Dublin. Han ble imidlertid drept av Congalach i 948. Etter Ruaidrís død i 950 opphørte alliansen mellom Congalach og Olav, og Congalach ble drept i 956 i kamp mot en allianse mellom Dublin og Leinster. Han ble fulgt av Domnall ua Néill, og i de neste tiårene var det skiftende allianser mellom grenene av Uí Néill, Leinster og Dublin. I 980 Máel Sechnaill mac Domnaill ble overkonge da Domnall døde i 980, og samme år vant han en viktig seier over Dublin i Slaget ved Tara. Etter denne seieren kunne Máel Sechnaill tvinge Dublin til underkastelse. Olav Kvåran forlot Dublin og døde like etter på Iona. Jarnkne (irsk:"Glúniairn"), Olavs sønn og Máel Sechnaills halvbror, ble hersker i Dublin. Máel Sechnaill mac Domnaill og Brian Boru (980–1022). a> slik han framstilles i en gravering fra 1700-tallet. I Munster hadde Dal gCais økt sin makt og innflytelse under Cennétig mac Lorcáin, og hans sønn Mathgamain skulle bli den første herskeren i historisk tid som ikke tilhørte Eóganachta men likevel ble regnet som «Konge av Cashel», altså konge av Munster, i annalene. Han ble drept i 976 og etterfulgt av sin yngre bror Brian, senere berømt under navnet "Brian Boru". Brian etablerte seg raskt som den mektigste herskeren i Munster. Han beseiret det norrøne Limerick i 977 og rivalene fra Eóganachta året etter. Etter at han hadde fått kontroll over Munster prøvde han å utvide sitt maktområde med å plyndre i Osraige i 982 og 983. I følge Inisfallenannalene allierte han seg også med de norrøne i Waterford, i den hensikt å gå til angrep på Dublin. Det var et angrep på Dublin like etter dette, men det synes ikke som om Brian hadde del i det. Her var det Domnall Claen av Leinster som var alliert med Ivar av Waterford, og de ble beseiret av Glúniairn and Máel Sechnaill. Det er åpenbart at Máel Sechnaill så Brians voksende makt som en trussel, og så tidlig som i 982 var han på hærtokt i Munster og plyndret kjerneområdene til Dal gCais. I de neste to tiårene var den mer eller mindre konstant krigstilstand mellom de to, de fleste kampene var i og om Leinster. Selv om Brian aldri beseiret Máel Sechnaill i noe slag, vokste Brians og Munsters innflytelse på bekostning av Máel Sechnaill og det sørlige Uí Néill. I 997 ble Máel Sechnaill tvunget til å anerkjenne Brians autoritet over det sørlige Irland, og de delte Irland mellom seg i henhold til den tradisjonelle inndeling i Leath Cuinn og Leath Moga. I de følgende årene opptrådte de to som alliansepartnere i tråd med denne avtalen. Leinster og Dublin som nå var del av Brians innflytelsessfære gjorde opprør mot ham, men i 999 kvalte Brian dette opprøret gjennom slaget ved Glen Mama. Sigtrygg Silkeskjegg ble først gjeninnsatt som hersker over Dublin etter at han formelt hadde underkastet seg Brian ved å gi ham gisler. I år 1000 vendte Brian seg mot Máel Sechnaill igjen, og i løpet av 1002 hadde han tvunget Máel Sechnaill til å underkaste seg slik at Brian nå kunne gjøre krav på å være konge over hele Irland. I det neste tiåret var det flere felttog i nord for å tvinge Uaild og det nordlige Uí Néill til å underkaste seg og anerkjenne Brians autoritet. Selv om det var flere opprør mot Brian, både i nord og i Leinster, hadde han i 1011 blitt anerkjent som overkonge av alle de større regionale kongene på Irland, og slik gjort seg fortjent til å ble regnet av historikere som den første relle "kongen av Irland". Da han besøkte Armagh i 1005 fikk han sin skriver til å legge til en kommentar i Kellsboken, hvor Brian blir proklamert som "Imperator Scottorum" (Keiser over irene). I følge Bart Jaski kan dette anses som at han gjorde krav på å herske over både de irske og norrøne i Irland, og kan også implisere overherredømme over gælerne i Skottland. Ved Brians død omtaler Uslterannalene ham som «overkonge pver irene i Irland, og over de fremmde og over britene, Augustus over hele nord-vest Europa». I 1012 gjorde Flaithbertach Ua Néill fra det nordlige Uí Néill opprør mot Brian, og neste år gjorde også Máel Mórda i Leinster og Sigtrygg i Dublin opprør. Dette siste opprøret førte til det berømte slaget ved Clontarf langfredag 1014, hvor Brian ble drept selv om hæren hans vant slaget mot Máel Mórda, Sigtrygg og deres allierte. Sigurd Lodvesson, jarlen av Orknøyene og styrker fra Man deltok som allierte med Dublin/ Leinster. Dette kan, sammen med den propagandapregede framstillingen av slaget i Cogad, ha skapt den enda i dag populære myten at det som fant sted ved Clontarf var et avgjørende slag hvor irene under Brian beseiret invaderende vikinger og vant frihet fra fremmed undertrykkelse. Donnchadh Ó Corráin var en av de første som offentlig tok til motmæle mot denne nasjonale mytene, i hans bok "Ireland before the Normans" fra 1972 Etter Brians død kunne Máel Sechnaill igjen bli regnet som overkonge, med støtte fra sin fjerne nordlige slektning Flaithbertach ua Néill. I Munster brøt interne stridigheter ut nesten umiddelbart etter Clontarf, ikke bare Brian men også hans sønn og mest sannsynlige etterfølger Murchad omkom der. Brians sønner Donnchad og Tadc, såvel som flere fra Eóganachta, gjorde alle krav på å være konger over provinsen. Selv om Donnchad til slutt gikk seirende ut, ble ikke Brians etterfølgere i stand til å gjøre et reellt krav på å ha herredømme over hele Irland før Toirdelbach Ua Briain. I Leinster svekket nederlaget ved Clontarf og Máel Mórdas død Uí Dúnlainge, og åpnet opp for at Uí Cheinnselaig igjen fikk dominere denne delen av øya. Trass i nederlaget ved Clontarf fortsatte Sigtrygg som herker i Dublin til 1036. «Konge av Irland med motstand» (1022 og videre). Donnchad mac Brian betegnet seg selv som «Konge av Irland» etter Máel Sechnaills død, men han ble ikke anerkjent som det utover sine egne kjerneområder. En sen avskrift av Baile In Scáil regner Flaitbertach Ua Néill som overkonge, men han viste seg ute av stand til å kontrollere selv det nordlige Irland. Heller ikke noen andre fikk noen anerkjennelse for krav om å herske over hele Irland. Dette var i og for seg ikke noe nytt. I følge Byrne var det som særpreget det store «interregnum» fra 1022 til 1072 i forhold til andre perioder i irsk historie, var at det også i samtiden ble regnet nettopp som dette. En gang i mellom 1014 og 1022 Flann Mainistrech skrevet "Ríg Themra tóebaige iar tain", en kongerekke i form av et dikt om de kristne (Uí Néill) kongene av Tara. Da han skrev "Rédig dam, a Dé do nim" i 1056 er det imidlertid tydelig at han ikke kjenner til noen overkonge av Irland, han regner ikke mindre enn sju konger som «denne æraens konger»: Conchobar, Áed, Garbith, Diarmait, Donnchad and two Nialls. Ifølge Byrne er disse Conchobar Ua Maíl Schechnaill fra Mide, Áed Ua Conchobair av Connacht, Garbíth Ua Cathassaig av Brega, Diarmait mac Maíl na mBó av Leinster, Donnchad Mac Briain av Munster, Niall mac Máel Sechnaill av Ailech og Niall mac Eochada av Ulaid. Begrepet "rí Érenn co fressarba" («Konge av Irland med motstand») ble brukt fra 1100-tallet. I følge Byrne kan det hevdes at disse «Kongene av Irland med motstand» ble møtt med motstand nettopp fordi de prøvde å bli konger over Irland i virkelig forstand. De hadde ikke mindre suksess i dette enn deres forgjengere, men framsto slik når de ble sammenlignet med mytene som var etablert om tidligere overkonger. Byrne følger en lignende tankegang når han foreslår at fokuset historikere har satt på svekkelsen av Uí Néill på 1000-tallet kan være en «hyllest til deres egen propagandas suksess». Uansett, etter Brian var det tidligere Uí Néill monopolet på overkongedømmet, slik det beskrives i dikt og krøniker, brutt for bestandig. Cenél nEógain led under interne stridigheter, og dette førte til at Ulaid, under Niall mac Eochada kunne utvide sin innflytelse. Niall og Diarmait mac Maíl na mBó ble allierte, og kontrollerte sammen effektivt hele østkysten av Irland. Denne alliansen bidro til at Diarmait kunne ta direkte kontroll over Dublin i 1052. I motsetning til Máel Sechnaill i 980 eller Brian i 999, var han ikke tilfreds med bare å plyndre byen og kaste ut den norrøn-gæliske herskeren Echmarcach mac Ragnaill. Som den første ire gjorde han seg selv til «konge over de fremmede» ("ríge Gall"). Reformer i den irske kirken. a> var en av de mest innflytelsesrike kirkelige reformatorene på 100-tallet. Det var store reformer innen den irske kirken i løpet av 1100-tallet. Disse reformene har vært tolket som et brudd og en reaksjon mot tidligere sekularisering, men kan også forstås som resultat av en kontinuerlig utvikling. Reformene hadde konsekvenser for, og var påvirket av, både forhold internt i kirken og av verdslig utvikling og politikk. Før 1000-tallet var kirken i Irland monastisk, med biskoper som residerte i klostrene, i praksis ofte underordnet abbedene som ledet klostrene. Det fantes ingen permanent struktur med bispedømmer. Omstendighetene som førte til grunnleggelsen av bispedømmet Dublin rett etter årtusenskiftet er uklare, men på et tidspunkt mens Sigtrygg Silkeskjegg fortsatt regjerte ble Dúnán Biskop avDublin, og med dette ble det første virkelige bispedømmet, uavhengig av klostrene, etablert. Donats etterfølger Gilla Pátraic ble konsekrert av Lanfranc, erkebiskop av Canterbury, og ved den anledningen sendte Lanfranc brev til Toirdelbach Ua Briain og Gofraid av Dublin hvor han ba om reformer, spesielt i forhold til konsekrering av biskoper og avskaffelse av simoni. Det er ingen bevis for at Canterbury hadde gjort krav på overherredømme over den irske kirken før dette, og verken Lanfranc eler hans etterfølger Anselm gjorde noen gang direkte krav på å være primat over den irske kirken i kraft av å være erkebiskoper av Canterbury. Det synes som om Toirdelbach svarte positivt på Lanfrancs krav, og han sammenkalte en synode i Dublin i 1080., men hva som ble besluttet på denne synoden er ikke kjent. Det er mulig at Toirdelbach så samarbeid med Canterbury som en måte å redusere Armagh, tradisjonelt dominert av Cenél nEógain, sin innflytelse over irsk kirkeliv. Gilla Pátraics etterfølgere i Dublin, Donngus Ua hAingliu og Samuel Ua hÁingliu, ble også konsekrert i Canterbury, og det ble også den første biskopen av Waterford, Máel Ísu Ua hAinmire i 1096. Den skriftlige henvendelsen om konsekrasjon for Máel Ísu, slik den er bevart i Eadmers "Historia Novorum" er underskrevet av biskoper fra Munster, Mide Dublin og Leinster. Gilla Espaic, den første biskopen av Limerick, ble imidlertid ikke konsekrert i Canterbury, men sannsynligvis av Cellach av Armagh. Anselm sendte imidlertid et gratulasjonsbrev til Gilla, og det later ikke til at Anselm følte at Canterbury hadde blitt forbigått eller burde ha vært involvert Den første av de fire viktigste synodene knyttet til den irske kirkereformen fant sted i Cashel i 1101, på initiativ av Muirchertach Ua Briain. Hvor mange som faktisk deltok på dette kirkemøtet er ikke kjent, men noen av dekretene fra møtet har blitt bevart. Det er et dekret om simoni, om forbud mot at lekfolk skulle kunne bli "airchinnig" (ledere av kirkelige etablissementer) og endelig et dekret som definerer hva slags forbindelser som er regnet som incestiøse. Ingen av disse dekretene er radikale, men blir stort sett tolket til å være i tråd med den Gregorianske reformen. Den andre synoden var Synoden i Rathbreasail. Den var ledet av Gilla Espaic i egenskap av pavelig legat og femti biskoper, tre hundre prester og over tre tusen lekfolk deltok. Denne synoden markerte overgangen fra en monastisk kirke organisert rundt klostersamfunnene, til en kirke organisert i bispedømmer og sokn. Det ble etablert to kirkelige provinser, med erkebispedømmer med sete i Armagh og Cashel. Forrang ble gitt til Armagh, slik at Cellach ble primas for den irske kirken. Hver kirkelig provins besto av 12 regionale bispedømmer. Bispedømmet i Dublin var ikke inkludert, siden dette var under Canterbury, men det ble holdt av plass til det, på den måten at det bare ble regnet elleve bispedømmer under Cashel. Gilla, Cellach og Cellachs etterfølger Máel Máedóc Ua Morgair, bedre kjent som St. Malachy, drev reformprosessen videre. I nært samarbeid med Donnchad Ua Cerbaill, konge av Fernmag/Airgialla, etablerte Malachy det første cisterciensiske klosteret i Irland i Mellifont i 1142, og la også til rette for det første augustinske klostersamfunnet, med utspring i Arrouaise. Malachy brukte disse for å gjennomføre en klosterreform innen den irske kirken. Han trakk seg som erkebiskop av Armagh i 1136, men ble utnevnt til hjemlig pavelig legat til Irland av pave Innocens II i 1139. Kart over bispedømmene i Irland slik de ble fastsatt ved synoden i Kells. Fra "Historical Atlas" (1911) av William R. Shepherd. Ingen formelle forsøk på å få pavelig godkjennelse for strukturen som ble valgt ved Rathbreasail er kjente, før Malachy søkte pallia for de to sittende erkebiskopene i Cashel og Armagh under hans reise til kontinentet i 1139/40. Dette første forsøket lyktes ikke, men Malachy ble bedt om å søke igjen etter at han hadde fått støtte fra hele Irland. Før han la ut på sin andre reise til kontinentet i 1148. sammenkalte Malachy en synode ved St Patrick's Island. Den største utfordringen må ha vært å finne en løsning for Dublin. Tairrdelbach Ua Conchobair, som på det tidspunktet var den mektigste kongen i Irland, var ivrig etter å øke Connacts innflytelse på kirken. Løsningen ble å øke antall erkebispeseter fra to til fire, med Tuam og Dublin inkludert ved siden av Armagh og Cashel. Malachy døde mens han var underveis for å treffe paven, men forespørselen ble brakt videre og pavelig godkjennelse ble innvilget. Eugenius III utnevnte John Paparo som pavelig legat, og sendte ham til Irland med pallia til de fire erkebiskopene. Kardinal Paparos ble forhindret i sitt første forsøk på å nå Irland da kong Stefan nektet ham å garantere kam trygg gjennomreise med mindre han forpliktet seg til ikke å gjøre noe i Irland som kunne skade Englands interesser der. Dett var ikke akseptabelt for Paparo, som returnerte til Roma. Det virker sannsynlig at dette var et forsøk fra Stefans side på å forhindre Paparo fra å gi pavelig bekreftelse til en kirkelig organisering i Irland som ville komme til å gjøre ende på Canterburys krav der. I 1151 prøvde han på nytt og nå nådde han Irland, den som la til rette for reisen hans denne gangen var David I av Skottland. Synoden i Kells ble sammenkalt i 1152, under ledelse av Paparo som pavelig legat. Dekretene som ble vedtatt der finnes ikke lengre, men noe informasjon om dem er bevart gjennom Annalene av de fire mesterne og i Geoffrey Keatings "Foras Feasa ar Éirinn". Det viktigste resultatet av synoden var en offisiell pavelig sanksjonering av bispedømmestrukturen som hadde blitt skapt i 1111 og revidert i 1148. Kultur og samfunn. Gælernes kultur og samfunn var sentrert rundt slekten, tilknytning til ætt eller klan var viktig. Den overleverte historien vitner om feider og kriger, men det er også rike muntlige, senere skriftlige, overleveringer som vitner om en rik kultur. Folk kjent som "Filidh" og "druider" ble høyt ansett i førkristen tid og brakte den muntlige historien og tradisjoner videre gjennom generasjoner. Etter kristningen av Irland på 400-tallet ble rollen som tradisjonsbærer i stor grad tatt over av kristne munker, selv om "filidh" fortsatt var en viktig funkjson. Poesi, musikk, fortellinger og litteratur ble høyt verdsatt og dyrket i Irland både før og etter kristningen. Gjestfrihet, ættebånd og å oppfylle sine sosiale og rituelle forpliktelser var sentralt i lovgiving. Irland var et desentralisert jordbrukssamfunn, og aldri en forent nasjon i betydningen vi kjenner fra høymiddelalderens føydalsamfunn eller i Europa. Ved siden av familien eller ætten var túath grunnenheten, mindre geografiske områder ledet av en "rí" (konge). Det var ofte kamp om ressurser og innflytelse mellom forskjellige túatha, og deres relative størrelser vokste og sank i takt med krigslykke og politiske allianser. Lovtraktater fra begynnelsen av 700-tallet beskriver et hierarki av konger: En konge av en túath var underlagt en som var konge over flere túatha, som igjen var underlagt regionale overkonger. Allerede før 700-tallet hadde imidlertid disse regionale overkongedømmene blitt så viktige at betydningen av túatha som den grunnleggende sosiopolitiske enheten var i ferd med å svekkes. Finsland kirke. Finsland kirke er en korskirke fra 1803 i Songdalen kommune, Vest-Agder fylke. Kirken ble vigslet i 1812. Byggverket er i tre og har 320 plasser. Kirken er kjent for sitt umalte treinteriør som er karakterisert som det best bevarte i Norge. Altertavlen er fra 1750. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Fv101. Lillestrøm Kultursenter. Lillestrøm Kultursenter er regionens store kulturhus, åpnet i 1926. Huset bruktes som kombinert kino og teater / konsertlokale. Det ligger i Kirkegaten 11, ca. 150 meter fra Lillestrøm stasjon. I dag fungerer Kultursenteret som et rent kulturhus, med sine 550 faste seter arrangeres konserter, teater, møter, danseforestillinger og alt som ellers hører hjemme i et kulturhus. Lillestrøm Kultursenter eier også et selskapslokale som ligger i Brogata 2b. Huset ble gitt i gave til Lillestrøm Kultursenter i 2001 fra Lillestrøm Arbeidersamfunn. I 2004 ble "Samfundet" flyttet fra Voldgt. 6 til Brogt. 2b, der det ligger i dag. Greipstad kirke. Greipstad kirke er en langkirke som ble oppført i 1828 i Songdalen kommune, Vest-Agder fylke. Kirken ble vigslet 8. februar 1829. Den minste klokken i tårnet er merket med årstallet 1517. Byggverket er i tre og har 270 plasser. Else Marie Jakobsen laget i 1972 billedveven "Det siste måltid" 60x150 cm til kirken. Siglufjörður. Siglufjörður er en liten by, en fjord og tidligere også en kommune, nord på Island. På begynnelsen av 1900-tallet vokste den seg til å bli en sentral by for fiskeindustrien. Tettstedet hadde 1605 innbyggere i 1999 og 1386 i 2004, og har fortsatt å dale i folketall siden 1950, da det var 3000 innbyggere i byen. Grunnen til at folketallet daler er at silda som fikk tettstedet til å blomstre på 1940- og 50-tallet nå er borte. Stedet har flere virksomheter innen fiskeindustrien, som fryserier og sildeoljefabrikker. Byen ligger i Fjallabyggð kommune og fikk bystatus i 1918. I dag er byen fortsatt avhengig av fiskerinæringen selv om silda er borte. Regjeringen på Island forsøker å snu denne fraflyttingen i området ved å forbedre veitransporten. To nye veitunneler skal stå ferdig i 2010 for å koble Siglufjörður til nabobygda Ólafsfjörður i sør. Disse tunnelene vil bli kalt Hedinsfjordtunnelen og deres totale lengde vil være 11 km. Siglufjörður har allerede en 800 meter lang veitunnel i nord med navnet Strakatunnelen, for øyeblikket (før 2010) er det byens eneste veiforbindelse som er åpen hele året. Tunnelen sto ferdig i 1967 og før den var eneste vei til bygda en smalt fjellpassasje, som kun var åpent om sommeren. Heartagram. Heartagram er et symbol skapt av den finske rockemusikeren Ville Valo. Heartagrammet knytter seg til bandet HIM, hvor Ville Valo er frontvokalist. Heartagrammet ble skapt på Ville Valo's 20 års fødselsdag og forstiller et pentagram med avrundede kanter i toppen. Ville hadde alltid beundret de sterke grafiske symboler til det engelske bandet Led Zeppelin, og han ønsket at hans eget band skulle ha samme signalverdi, når man så Heartagrammet skulle man øyeblikkelig tenke på HIM. Heartagrammet symboliserer den perfekte balanse mellem kjærlighet og død. Originalt ble symbolet tegnet uten ring rundt, men sirkelen ble tilføyd da HIM's fjerde album "Love Metal" ble utgitt. Bandet hadde vært på sammenbruddets rand på grunn av overarbeidelse og stress, og da sirklen symboliserer evigheten, var det passende å tilføye dette da bandet fant hverandre igjen etter et halvt års pause. Andre brukere. Den amerikanske skateboarderen Brandon Margera, bedre kjent som Bam Margera, bruker ofte heartagrammet i sine skatevideoer og som personlig emblem. Margera har tillatelse til å bruke symbolet i sin markedsføring. Hægeland kirke. Hægeland kirke er en åttekantet kirke fra 1830 på Hægeland i Vennesla kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tømmer og har 240 plasser. Adkomst til stedet er via Rv9 og Rv462. Prioner. Prioner (PrPc) er smittestoffer bestående kun av proteiner som kan forårsake sykdommer som kugalskap hos storfe og Creutzfeldt-Jakobs sykdom hos mennesker. Prioner er proteiner som forvandles. De trenger ikke arvestoff for å gi infeksjoner, som andre smittestoffer. Prioner finnes i kroppen til både mennesker og dyr, og hjelper stamcellene. Men ved genmanipulering kan de forandre struktur (PrPsc). Den unormale tilstanden smitter over til andre celler, og slik kan genfeilen spre seg fra individ til individ. PrPsc tåler UV-stråling, høye temperaturer, og kan ikke brytes ned av enzymer. PrPsc dreper nerveceller og ødelegger vevet i hjernen. Øvrebø kirke. Øvrebø kirke er en korskirke fra 1800 på Øvrebø i Vennesla kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 360 plasser. Adkomst til stedet er via Fv54 og Rv454. Greske vaser. a> i British Museum, ca 480 f.Kr Med greske vaser menes alle typer vaser, krukker, kar og tallerkner i keramikk fra antikkens Hellas. På grunn av at materialet bevares godt i Middelhavsområdet er keramikken en av de viktigste kilder til arkeologiens forståelse av antikkens Hellas. Omkring 100 000 vaser er dokumentert i "Corpus vasorum antiquorum". Disse gir gjennom motivene som viser hverdagsscener, mytologiske scener og annet viktig kunnskap, samt at de ofte gir en svært presis datering på funnstedet. Protogeometrisk stil. Protogeometrisk amfora, antagelig attisk, ca. 950–900 f.Kr. Protogeometrisk stil var i bruk fra omkring 1050 f.Kr. til 900 f.Kr. I denne perioden fikk kunsten igjen et oppsving i de mørke århundrer som fuglte etter at den mykenske kulturen hadde gått under. Keramikk og smykker er blant de få kunstneriske uttrykk som er kjent fra perioden; det er ikke funnet monumentalarkitektur, skulptur i større skala eller veggmalerier. Oppsvinget i keramikkproduksjon omkring 1050 f.Kr. ser ut til å henge sammen med at befolkningen igjen hadde blitt mer bofast. Stilen er enkel, med dekorasjon som består av sirkler, trekanter, bølgede linjer og buer. De er tydelig plassert på vasene med omhu, og det er eksempler på at man har brukt passer og pensler med flere hoder. Lefkandi på Euboia er det med omfattende funnstedet fra den perioden, og man kan skille ut en egen euboisk protogeometrisk stil. Attika var det første området hvor man begynte med keramikkproduksjon i større skala, og resten av Hellas er influert av den attiske stilen, spesielt Boiotia, Korinth, Kykladene og de ioniske koloiene. Geometrisk stil. Boiotisk geometrisk hydria, ca. 700–625 f.Kr. Geometrisk stil oppstod i det 9. århundre f.Kr., og var som navnet sier karakterisert av geometriske mønstre som meanderborder, trekanter, sirkler og linjer. Man begynte også igjen å bruke figurativ dekorasjon, men alltid i stilisert form og sammen med de geometriske mønstrene. Det oppstod flere lokale stiler, både på fastlandet og øyene. Vaser fra geometrisk tid er normalt daterbare til perioder på 5–25 år, avhengig av hvilken lokal stil det gjelder og når i perioden vasen er fra. I tidlig geometrisk stil, omkring 900–850 f.Kr., finner man kun abstrakte motiver, men i mellomgeometrisk stil, omkring 850–770 f.Kr., kommer figurativ dekorasjon inn. Det vanligste er ett eller flere bånd med dyremotiver kombinert med bånd med geometriske mønstre. Malerne strevde etter å fylle alle tomrom med dekorasjon, en trend som holdt seg gjennom resten av den gemetriske perioden. Rundt midten av det 8. århundre f.Kr. begynte man med menneskelige figurer. De beste kjente eksemplene kommer fra gravgods på Dipylon, en av Athens gravlunder. En av de få enkeltmalerne som er identifisert har sitt kallenavn derfra, Dipylonmesteren. De store gravvasene ivser særlig gravfølger eller begravelsesscener som fremvisning av den døde (πρόθεσις / prothesis) og transport av den avdøde til gravlunden (ἐκφορά / ekphora). Kroppene er ikke naturalistiske, og er oftest satt sammen av geometriske elementer som sirkler og trekanter. Mot slutten av perioden begynte man å vise mytologiske scener. Dette sammenfaller antagelig med tidspunktet hvor Homer kodifiserte den trojanske syklusen i "Iliaden" og "Odysseen". Det er oftest vanskelig å vite om man har en mytologisk scene eller f.eks. en generisk kampscene. Man ser på samme tid at de lokale stilene, som tidligere har nøyet seg med å etterape den attiske stilen, begynner å utvikle distinkte stiler. F.eks. spesialiserte man seg i Argos på figurative scener, mens man på Kreta foretrakk abstrakte scener med få eller ingen figurer. Subgeometrisk stil regnes som en overgangsstil som gjerne studeres sammen med geometrisk keramikk. Orientaliserende stil. Den orientaliserende stilen var et resultat av økt kulturell utveksling i Egeerhavsområdet og det østlige Middelhavet i 8. og 7. århundre f.Kr.. Stilen har figurative elementer i svært stilisert utførelse. Den utviklet seg først i Korinth, og kom til Athen omkring 725 f.Kr. Den holdt seg der inntil omkring 625 f.Kr. Det var et stadig økende repertoar av motiver, særlig dyr og mytologiske vesener, som ble malt på vasene. Man begynte også å bruke dekorative elementer som lotusblader og palmetter i stedet for de rent geometriske elementene man tidligere hadde foretrukket. Mennesker forekommer sjelden; i den grad de finnes er det gjerne i silhuett med innrissede linjer noe som kanskje er en direkte forløper for svartfigurmaleriet. Det blir i denne perioden lettere å skille mellom forskjellige kunstnere, da de legger inn flere detaljer som viser personlig stil. I Korinth finner man parallelt med orientaliserende stil den protokorintiske stilen, som beholder en del geometriske elementer fra den subgeometriske stilen samtidig som den eksperimenterer med orientliserende elementer. Orientaliserende oinokhoe fra Rhodos, i såkalt villgeitstil, ca. 625–600 f.Kr. Korinthisk keramikk ble eksportert til hele Hellas. Teknikken ble tatt opp i Athen, hvor man tonet ned den østlige innflytelsen noe og utviklet protoattisk stil. I midten av det 7. århundre f.Kr. oppstod hvitfigurstilen, med polykrome vasemalerier hvor klær og hud er fylt i med farge. Det antas at dette skjedde mye fordi den røde leiren i Attika ikke er like godt egnet til å vise hudpartier som den lyse leiren i Korinth. På Kreta og Kykladene begynte man å lage såkalte plastiske vaser, det vil si vaser der man former et dyre- eller menneskehode. Det er få trekk som er hentet fra korinthisk keramikk i denne stilen. Den siste viktige stilen i perioden er villgeitstilen, som man tradisjonelt regner for å ha oppstått på Rhodos, men som er funnet over hele Lilleasia. De to formene man særlig finner er oinokhoer og tallerkner med eller uten føtter. I dekoren finner man stiliserte dyr, og spesielt villgeitene som har gitt navn til stilen. Rundt dyrefristen fylte man inn med dekorative elementer, spesielt geometriske former. Svartfigurvaser. Produksjonen av svartfigurvaser begynte i arkaisk tid, omkring 620 f.Kr., og fortsatte til omkring 480 f.Kr.. Teknikken består av at man maler figurer i svart og risser inn detaljer. Metoden oppstod i Korinth, og spredde seg derfra til andre bystater. Den attiske produksjonen var den største og viktigste. På korinthiske svartfigurvaser var dyremotiv i begynnelsen viktigst, og det er i disse motivene man finner mest eksperimentering i den tidlige fasen. Etterhvert som kunstnerne ble mer sikre begynte de å vise mennesker i større grad, og dyremotivene ble tilsvarende mindre vanlige. Innen midten av det 6. århundre f.Kr. hadde kvaliteten på korinthisk keramikk sunket betraktelig i forhold til den attiske, slik at malerne begynte å dekke den lyse keramikken med rød maling for å imitere attisk keramikk. Det var i Athen at svartfigurstilen nådde sitt høydepunkt. Der finner man også de første signerte vaser; den eldste som er funnet er en dinos malt av Sophilos omkring 580 f.Kr. Dette viser at ambisjonsnivået er økende, og at vasemalerne ikke lenger er bare håndverkere, men kunstnere. Det er også lettere enn tidligere å identifisere malere som ikke signerte sine verker. Blant de største malerne i perioden regner man blant annet Kleitias, Exekias og Amasismaleren. Førstnevnte er kjent for den monumentale Françoisvasen, mens de to sistnevnte er kjent for sin spesielt gode komposisjon og deres narrative stil. Omkring 520 f.Kr. ble en ny stil, rødfigurstilen, utviklet, og denne skulle etterhvert ta over for svartfigurstilen. En spesiell type svartfigurvaser, de panatheneiske amforaer, var i produksjon helt inn i det 4. århundre f.Kr.. Rødfigurvaser. Rødfigurstilen gav bedre mulighet til å vise detaljer i vasemaleriet. De første malerne som brukte stilen arbeidet også i svartfigurstil, men omkring tyve års tid med eksperimentering tok rødfigurstilen over som enerådende stil. Pionergruppen er et kjent verksted fra denne overgangstiden; de malte figurer i rødfigursil, men brukte svartfigurstil til ornamenter. Den andre generasjonen som malte i rødfigurstil introduserte en stadig økende grad av naturalisme, noe som særlig sees i måten øyne blir fremstilt på; i begynnelsen ble øyne vist rett på selv om figuren stod i profil, men man begynte i denne perioden å vise også øynene i profil. Man begynner også å se økende spesialisering innen vasetyper, med f.eks. Berlinmaleren og Kleophradesmaleren som lagde større vaser, og Douris og Onesimos som lagde kopper. Innen den høyklassiske perioden i rødfigurmaleriet, omkring 480–425 f.Kr., hadde det utviklet seg flere distinkte skoler. Man finner for eksempel Mysonverkstedet, særlig Panmaleren, som holder på arkaiske former med stive tekstiler og oppstyltede positurer, som kan settes opp mot Berlinmalerens skole med malere som Akhilleusmaleren (muligens en elev av Berlinmaleren) som foretrekker naturalistiske positurer og gjerne en enkelt figur mot svart bakgrunn. I Niobidemalerens skole, særlig hos Polygnotos og Kleophonmaleren, kan man gjenkjenne innflytelse fra Parthenonskulpturene. Man kan også se at den rike stilen i attisk skulptur gjenspeiles i vasemaleriet; særlig Mediasmaleren er knyttet til denne stilen. Den attiske vaseproduksjonen stoppet opp omkring 330–320 f.Kr.. Den hadde vært i nedgang gjennom hele det 4. århundre i takt med at Athens innflytelse minsket, og Aleksander den stores overtagelse av byen sammenfalt med at produksjonen klappet helt sammen uten at det er klart om dette er årsaken. Stilen var fortsatt i bruk i lang tid, kombinert med polykrom dekorasjon, i Magna Graecia, hvor man finner fem regionale stiler: apulisk, lukansk, siciliansk, campanisk og paestansk. Hellenistisk stil. Hellenistisk stil, i perioden fra slutten av det 4. århundre til det 1. århundre f.Kr., opptrer i en periode hvor Hellas opplever en kulturell nedgangstid. I Athen ble rødfigurmaleriet erstattet av såkalte vesthellingsvaser, der man malte med lys brun glasur og hvit maling på en bakgrunn av svart glasur. Man hadde i begynnelsen fortsatt en del av motivene fra rødfigurmaleriet, men disse ble raskt erstattet av enklere motiver, som kranser, delfiner, rosetter osv. Variasjoner av stilen spredde seg over hele den greske verden. Man finner fortsatt noen malere som utmerker seg, som Dariusmaleren og Underverdensmaleren, som begge virket i begynnelsen av perioden. Materiale. Hellas har rike forekomster av fin leire som er godt egnet for keramikkproduksjon. Leiren rundt Athen er rik på jernoksid (Fe2O3), som gir den en dyp rød-oransje farge som skiller den fra leiren i andre regioner. I Korinth, for eksempel, finner man en lysere leire som får en kremgul farge når den brennes. Spektroskopiske analyser av keramikk har avslørt forbindelser mellom forskjellige byer i Middelhavsområdet; blant annet viste det seg at vaser fra Hadra utenfor Alexandria ikke var egyptiske slik man hadde trodd, men importvare fra Rhodos. Leiren ble silt for å fjerne urenheter som kvarts og kalkstein slik at den ikke så lett sprakk under brenning. Spesielt fin leire ble brukt til å lage glasur. Produksjon. De eldste vasene ble laget ved at man rullet ut «pølser» som ble lagt oppå hverandre og klemt sammen. Omkring 2500 f.Kr. tok man i bruk dreiehjul, og de fleste greske vaser fra bronsealderen og senere er laget på hjul, med håndrullede ekstraelementer som hanker og i noen tilfeller plastiske dyre- eller menneskehoder. Kompliserte vaser kunne dreies i flere deler som ble satt sammen når leiren hadde begynt å tørke ved hjelp av svært bløt leire som ble påført som lim. Vasen ble så bløtet opp igjen og dreid på nytt i sin helhet for å gi den helt riktig form. Brenning. Den svarte, metalliske overflaten som er karakteristisk for gresk keramikk er egentlig ikke en glasur, men et resultat av at man dekket vasen med en fin oppløsning av samme leire som vasen er laget av blandet med alkalisk vann. Ved å kontrollere mengden oksygen som kom inn i oven under brenning kunne man oppnå den spesielle effekten. Oven ble først varmet til omkring 800° C. Så ble en ventil åpnet slik at man slapp inn oksygen, og vasen ble rødbrun. Deretter økte man temperaturen til omkring 950° C. Ventilen ble holdt lukket, og man la inn grønn ved som gav mye karbonmonoksid slik at det oppstod svart jernoksid eller magnatisk jernoksid på overflaten etter reaksjonen med jernoksiden i leiren. Til slutt ble det igjen sluppet inn oksygen og ovnen ble kjølt ned til omkring 900° C slik at områdene som ikke var dekket med den spesielle leirblandingen igjen ble røde. Innskrifter. «Sophilos me egraphsen», signatur fra ca. 580 f.Kr. Innskrifter på greske vaser kan deles i to kategorier. De eldste er innrisset tekst, som begynner omtrent samtidig med at det greske alfabetet oppstod i det 8. århundre f.Kr. Omkring et århundre senere begynte man med påmalte innskrifter. Begge former er nokså vanlige inntil hellenistisk tid. Det er særlig på attisk keramikk man finner der; omkring en av ti vaser, det vil si 8–10 000 vaser, fra dette området har innskrifter. Signaturene er av forskjellige typer. Man finner signaturer fra både keramiker og malere; disse kan skilles fra hverandre ved at førstnevnte skrev "epoiesen" (lagde) mens sistnevnte skrev "egraphsen" (malte). Enkelte vaser har også navnet på kunstneres velgjører påmalt. Man finner også verkstedmerker på korinthiske vaser fra begynnelsen av det 6. århundre f.Kr. og senere. Innskrifter som forklarer motivet, f.eks. navnet på mytologiske personer eller litt dialog mellom personene, er også vanlige. En helt spesiell type innskrifter er "kalos"- og "kale"-innskriftene; adjektivet «god» er kombinert med et personnavn, og antas å ha vært en form for smiger mellom personer i Athens overklasse. På svartfigurvaser finner man også intetsigende innskrifter, antagelig laget av ikke skrivekyndige malere som etterapte andre. Se også. Gresk kunst Digital Millennium Copyright Act. Digital Millennium Copyright Act (DMCA) er en amerikansk lov om opphavsrett, tatt i bruk 28. oktober 1998. Loven er den amerikanske implementasjonen av WIPOs opphavsrettstraktat fra 1996. Den kriminaliserer bl.a. produksjon og spredning av teknologi, innretninger og tjenester som blir brukt for å omgå tekniske beskyttelsesmidler (DRM) med den hensikt å få ulovlig tilgang til opphavsrettsbeskyttet innhold. Brendan Behan. Brendan Francis Behan (Irsk:"Breandán Ó Beacháin") (født 9. februar 1923, død 20. mars 1964) var en irsk poet, novellist, roman- og skuespillforfatter. Han var også irsk republikaner og medlem av Irish Republican Army (IRA). Behan var en av de store irske dramatikere i det 19. århundre. Vennesla kirke. Vennesla kirke er en langkirke fra 1830 i Vennesla kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 240 plasser. Adkomst til stedet er via Rv405 og Rv454. Vennesla menighetshus. Vennesla menighetshus er fra 1965 i Vennesla kommune, Vest-Agder fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Saltaske. thumb En saltaske er en slags dobbel veske som henges bak salen på en hest, ponni eller et annet ridedyr, eventuelt en motorsykkel eller sykkel. Den er laget slik at en veske henger på hver side av hesten, med en bred rem fra den ene til den andre over ryggen på hesten, med stropper som kan festes i salen for å forhindre at den glir bakover. Saltasken brukes til å ha ting i hvis man skal på tur, eller telttur med hesten. Størrelse, farge og prisklasse varierer. Dekken. Et dekken er et klede som brukes til pattedyr og er tilpasset arten i størrelse og utforming. Et hundedekken er således tilpasset hunder, mens et hestedekken er tilpasset hester. Dekken er tilpasset ryggen og flankene (av og til også brystkassen og buken) på dyret, og formålet er helst å holde dyret varmt, tørt og rent. Av og til kan dyr også bruke signaldekken og pyntedekken. Førstnevnte kan være typisk for hunder som utfører bestemte arbeidsoppgaver, for eksempel en førerhund, lavinehund eller en servicehund. Sersjant Stubby, en høyt dekorert pitbull-lignende hund fra første verdenskrig som ble forfremmet til sersjant for sin innsats, fikk et uniformlignende dekken. Det finnes mange typer dekken, for eksempel regndekken, varmedekken, signaldekken og pyntedekken. Dekken finnes i mange forskjellige farger, utforminger, kvaliteter og størrelser. De mest kostbare kan koste tusenvis av kroner. Arsuk. Arsuk er en liten by på Grønland grunnlagt 1. september 1805. Den har ca 170 innbyggere, og ligger i Vestgrønland, i nærheten av byen Paamiut. Byen ligger ved foten av fjellet Kungnait (1 396 m), ved munningen av Arsukfjorden. På sydsiden av fjorden ligger Ivittuut med sine forekomster av kryolitt. Utenfor fjorden ligger øya "Arsuk Ø", som strekker seg 908 moh. Eksterne lenker. Grønland Andebu kirke. Andebu kirke er en langkirke fra ca. 1100 i Andebu kommune i Vestfold. Byggverket er i stein og har 300 plasser. Søndag 13. april 2008 ble det nye orgelet innviet i Andebu kirke. Orgelet, som er bygget i Nederland, har nitten stemmer, 1176 orgelpiper og har kostet tre millioner kroner. Dmitrij Ipatov. Dmitrij Gennadjevitsj Ipatov (russisk Дмитрий Геннадьевич Ипатов, født 30. juni 1984 i Magadan) er en russisk skihopper. Ipatov debuterte i verdenscupen 29. november 2003 i Kuusamo med en 43. plass. Ipatov hadde sin hittil beste sesong i 07, da han endte på 21. plass i sammendraget. Under OL 2006 i Torino kom Ipatov på 19. plass i normalbakken og 27. plass i storbakken. I laghoppingen deltok han på det russiske laget som endte på åttende plass. Under vinter-Universiaden 2007 i Torino tok Ipatov gull i normalbakken (K95) og bronse i storbakken (K125). I verdenscupen var en 5. plass i Lahtis hans beste plassering. Basilique Notre-Dame de la Paix. thumb Basilique Notre-Dame de la Paix er verdens største kirke. Den ligger i Elfenbenskystens hovedstad Yamoussoukro. Pierre Fakhoury var arkitekt for kirken, som blant annet er inspirert av Peterskirken i Roma. Byggearbeidet ble utført mellom 1985 og 1989, og prislappen ble om lag 250 millioner euro. Pave Johannes Paul II innviet basilikaen den 10. september 1990. Det var Félix Houphouët-Boigny, Elfenbenskystens mangeårige president, som tok avgjørelsen om å bygge basilikaen i sin hjemby, og som sørget for pengestøtte til arbeidet. Presidenten er avbildet i et glassmaleri inne i kirken, like ved Jesus og apostlene. Navnet. "Notre Dame" (Vår frue) er et vanlig navn på kirker i områder der fransk språk blir benyttet. Navnet viser til Jomfru Maria. En mulige oversettelse av kirkens navn er "vår frue av fred". Kodal kirke. Kodal kirke er en langkirke fra 1100 i Kodal sogn i Andebu kommune i Vestfold. Byggverket er i stein og tømmer og har 225 plasser. Korparti bygd på 1100-tallet, skip i 1691. Paris-traktaten av 1259. Paris-traktaten av 1259 (stundom også kjent som Albeville-traktaten) var en overenskomst mellom Ludvig IX av Frankrike og Henrik III av England som kom i stand den 4. desember 1259. Kong Henrik sa seg enig om å gi opp kontrollen over Normandie, unntatt Kanaløyene, Maine, Anjou og Poitou som hadde gått tapt under regimet til kong Johan av England. Henrik maktet å beholde Gascogne og deler av Aquitaine, men kun til en vasall av kong Ludvig. Som motytelse skulle Ludvig trekke tilbake sin støtte til engelske opprørere. Avtalen resulterte i det faktum at de engelske kongene måtte betale hyllest til de franske monarker og således ble Frankrikes vasaller. Denne situasjonen forbedret ikke de vennskapelige forbindelsene mellom de to statene ettersom de gjorde to likeverdige overhoder for hver sin nasjon ulike. Det har blitt argumentert at Paris- traktaten var en medvirkende årsak til Hundreårskrigen. Slager. Slager (av ty. "schlagen", som betyr "slå", i betydningen "slå til" eller "slå an"). Opprinnelig et begrep som ble benyttet om en sang eller melodi som var populær i øyeblikket (jfr. eng. "hit"). Senere utvidet til også å omfatte annet (for eksempel moteklær) som ble populært i øyeblikket. Slagermusikken har først og fremst vært populær i Mellom- og Nordeuropa (spesielt i Tyskland, Østerrike, Nederland, Sveits, Slovenia, Kroatia og Skandinavia), men også i mindre grad i en rekke andre land (også land i Amerika og Asia). I Skandinavia kan det hevdes at såkalt dansebandmusikk i stor grad består av slagere. Begrepet "slager" er først kjent benyttet om operetter i Wien på 1870-tallet. Etter hvert som pop og rock ble populært på 1950- og 1960-tallet tok det engelske uttrykket "hit" (som egentlig har samme betydning) mer og mer over for "slager", som nå mer har blitt et uttrykk for en «udødelig» sang eller melodi. Man kan derfor hevde at en slager er en sang eller melodi som ikke blir glemt (i betydningen sang eller melodi som ofte framføres, selv om den ikke lenger ligger på hitlistene). Slagere er i dag dessuten populære innslag i karaoke. Jens Baggesen. __NOTOC__ a> i Danmark. Eika var oppkalt etter Baggesen som i 1787 skreiv diktet "Landforvanlingen" i det lille rommet i treet. Jens Immanuel Baggesen (født 15. februar 1764 i Korsør, død 3. oktober 1826 i Hamburg) var en dansk forfatter. Baggesen var født i fattige kår, men ble tatt inn på Slagelse Latinskole pga. sin åpenlyse begavelse. Senere kom han inn på Københavns Universitet. I hovedstaden begynte han å omgås kretsen rundt prins Fredrik Kristian II av Holstein-Augustenburg, og deres bidrag gjorde det mulig for han å dikte uten å ha økonomiske bekymringer. Baggesens gjennombrudd kom med "Comiske Fortællinger", et verk på vers. Men det han huskes for i Danmark, er reiseboka "Labyrinthen", som handler om Baggesens egen reise gjennom Tyskland, Sveits og Frankrike i 1789. Dessuten oversatte han Ludvig Holbergs "Nils Klims reise til den underjordiske verden" fra latin til dansk i 1789. Baggesens høydepunkt som dikter foregikk i den korte perioden som lå mellom opplysningstidens avslutning og romantikkens fremvekst, og samtiden hadde derfor vanskelig for å finne ut hvor han sto. At han selv også hadde problemer med dette, gjorde det ikke lettere for noen. Hans tidlige år begynte med små komiske vers i stil med Johan Herman Wessels, men tidens smak gled snart over i romantikken anført av Adam Oehlenschläger, og den satte mer pris på den alvorlige litteratur slik som Johannes Ewalds tragedier og historiske verker enn de lette humoristiske dikt som var på mote i Opplysningstiden, derfor ble Baggesen ansett som håpløst umoderne. Hovedverket "Labyrinthen" er allikevel ingen av delene, og må snarere betegnes som en tidlig psykologisk roman. I dette verket beskriver Baggesen en reise han foretok gjennom Europa, men synet på landskapene og menneskene han møter på sin vei er i høy grad avhengig av hovedpersonens egen utvikling. Baggesen innrømmer selv i boken at hans sinn er omskiftelig og hva som begeistret ham den ene dagen kunne kjede ham den neste. Overalt i verket fremføres en kosmopolitisk og åpen holdning, som nok røper forfatterens røtter i Opplysningstidens rasjonalitet, men som hos Baggesen samtidig er dyptfølt og kun blir sterkere ettersom han kommer videre på reisen. Selv om Baggesens ettertid avskrev han som en aldri modnet dikter, kan verkene hans, i motsetning til for eksempel Johannes Ewalds, fortsatt i vår tid med letthet bli lest og forstått. Det skyldes Baggesens direkte språk, som i likhet med Johan Herman Wessels, var dagligdags og uten tidligere tiders kompliserte bildespråk eller romantikkens langtrukne stil. Privatliv. Baggesen var gift to ganger, første gang med Sophie Haller fra Sveits, datterdatter av Albrecht von Haller. Paret giftet seg da hun var 21 år gammel i 1790, men hun døde allerede i 1795 og ble gravlagt på St. Jürgen Friedhof i Kiel. Baggesen hadde to sønner med sin første ektefelle; Carl og August. Han giftet seg senere med Françoise (Fanny) Reybaz og fikk sønnen Paul med henne.Fanny døde sommeren 1822 og senere på året døde også sønnen. Baggesen selv var på vei fra Tyskland til Danmark da han døde og ble begravet sammen med sin første ektefelle Sophie. Eksterne lenker. Baggesen, Jens Baggesen, Jens Baggesen, Jens Hvem skal trøste Knøttet? "Hvem skal trøste Knøttet?" (svensk originaltittel "Vem ska trösta knyttet?") er en bildebok fra 1960, skrevet og illustrert av den finske forfatteren og tegneren Tove Jansson. Den norske utgaven ble gjendiktet av riksmålsforfatteren André Bjerke. Boken foregår i mummiuniverset, og handler om et "knøtt", en liten, forskremt skapning som lever ensomt i det store huset sitt. Knøttet drar ut på reise, og treffer "homser", "hemuler", "filifjonker", "hattifnatter" og en "mumrik", men er for sjenert til å bli kjent med dem. Til slutt finner han en flaskepost fra det like ensomme "Nurket", som gjør ham modig og sterk nok til å beseire "Hufsa" og redde "Nurket". Teksten i boken er formet som vers med enderim. Illustrasjonene er store, utfallende tegninger utført i svart pennstrek og jevne fargeflater som gir slående komposisjoner og grafiske virkninger. "Hvem skal trøste Knøttet?" kom som tegnefilm i 1979 i regi av den svenske animatøren Johan Hagelbäck (født 1946). Musikken fra filmen var ved Torbjörn Eklund og sangen ved sangartisten Peter Lundblad (født 1950) og er utgitt på plate i flere opplag etter førsteutgivelsen i 1978. Den norske utgaven synges av Kine Hellebust. Fortellingen foreligger også som barneteater. Fredrik Kristian II av Holstein-Augustenburg. Fredrik Kristian II av Holstein-Augustenburg Fredrik Kristian II av Holstein-Augustenburg (født 28. september 1765, død 14. juni 1814) var sønn av Fredrik Kristian av Holstein-Augustenburg og bror av Christian August. Han ble gift med Louise Augusta og fikk barna Caroline Amalie, født i 1796, død i 1881, gift med kong Christian VIII, Christian August av Augustenborg, født i 1798, død i 1869 og Frederik av Nør, 1800–1865. Åsgårdstrand kirke. Åsgårdstrand kirke er en langkirke fra 1969 i Horten kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i murstein og har 120 plasser. K. H. Ting. Ting Kuang-hsun (tradisjonell kinesisk skrift 丁光訓, forenklet 丁光训 = Dīng Guāngxùn, foretrekker selv formen K. H. Ting utenlands, født 20. september 1915 i Shanghai i Kina) er en tidligere anglikansk biskop i Kina som nå (2007) er emeritert formann for den protestantiske patriotiske tre-selv-bevegelse og emeritert president for Kinas kristne råd. Disse stillingene innebar at han var leder for den rejeringsapproberte protestantiske kirke i Folkerepublkken Kina. Han var anglikansk biskop i 1950-årene; ettersom han ikke har frasagt seg denne ordinasjonen er det riktig å kalle ham biskop fremdelres, selv om den anglikanske kirke ikke lenge reksisterer som selvstendsig trossamfunn i Folkerepublikken. Likesom alle andre ikke-katolske trossamfunn ble anglikanerne på 1950-tallet slått sammen til et felles protestantisk trossamfunn, Tre-selv-kirken (egentlig den TS patriotiske bevegelse). K.H. Ting har også bekledt en rekke stillinger i politikken. Han er fremdeles en viseformann for Det kinesiske folks politiske konsultative konferanse, og medlem av det kinesiske lovgivende organ Den nasjonale folkekongress. Karriere. Ting, som kommer fra Shanghai, ble utdannet ved St. John's University i Shanghai (1937–1942), der han mottok gradene B.A. i 1937 og B.D. i 1942. I 1942 ble han ordinert til det anglikanske diakonat, og giftet seg også, med Siu-May Kuo (død 1995). I 1946 flyttet han og hustruen til Canada der han ble misjonssekretær for "Canadian Student Christian Movement". Deretter studerte han ved Columbia University og ved Union Theological Seminary, begge i New York i USA (1947 til 1948). Han ble uteksaminert med mastergrader i de frie kunster (M.A.) og i teologi. Fra 1942 til 1945 arbeidet Ting med administrative saker i YMCA (før han dro utenlands), of fra 1946 til 1947 i "Canadian Student Christian Movement". Fra 1948 til 1951 arbeidet han med administrative saker for World Student Christian Federation i Genève i Sveits. I 1951 dro familien, nå med en ung sønn, hjem til Kina. Deres annen sønn ble født i 1952. Han var generalsekretær for det Shanghai-baserte Selskap for kinesisk kristen litteratur fra 1951 til 1953. I 1953 ble han rektor for Nanjing Union Theological Seminary og det påfølgende år ble han and valgt til Tre-selv-bevegelsens stående lederskapskomite. I 1955 ble han konsekrert til anglikansk biskop av Zhejiang. På denne tiden var helhjertet støtte til Sovjetunionen "de rigeur" blant kinesiske kommunister, og K. H. Ting viste seg som en føyelig samarbeidspartner. I "Tianfeng", Tre-selv-bevegelsens offisielle organ, hyllet han undertrykkelsen av oppstanden i Ungarn høsten 1956. Noen år etter inntok han et annet standpunkt, og klaget gjentatte ganger på urettmessig innblanding i kirkelige anliggender fra partikadre, som for eksempet i et brev til Den nasjonale folkekongress i 1988: "«Kadrene selv tror ikke på noen religion, heller ikke forstår de seg på religion eller skjønner noe av de troendes religiøse følelser. Ofte er de antagonistiske overfor religion, har en tendens til å slå ned på religiøs virksomhet og er motivert av et ønske om å eliminere religionen.». I 1985 K. H. Ting med på å grunnlegge "Vennskapelighetsstiftelsen". Han er forblitt president for stiftelsen såvel som rektor for det gjenåpnede Nanjing Union Theological Seminary. Vurderinger. Menneskerettighetsaktiviser verden rundt er delte i sine meninger om K.H. Ting. Noen ser på ham som en marionett og propagandist for Det kinesiske kommunistparti (han har benektet at forfølgelse av religiøst troende er noe som vedvarer flere steder i Kina, noe som er blitt anfektet av blant annet Amnesty International). Andre mener at han har gjort en viktig innsats ved å få utvirket det best mulige for de kristne under omstendigheter han ikke selv rår over. Biskop Tings bidrag til kinesisk teologi omfatter særlig hans kampanje for «Theological Construction». Dette er noe som endel oppfatter som kontroversielt. Mest markant er at han her har satt til side den tradisjonelle protestantiske lære om rettferdiggjørelse ved tro med «rettferdiggjørelse ved kjærlighet». Dette har hatt som effekt at det blir mulig å omfatte innen kristenheten alle dem som praktiserer kjærlighet, uavhhengig av trosbekjennelse eller mangel derav. Dette er blitt oppfattet som et fremstøt for å forsone kommunismens ateistiske ideologi med kristendommen på en måte som bevarer gode relasjoner til de styrende organer i Folkerepublikken Kina. Bastøy kirke. Bastøy kirke er en kirke fra 1902 på Bastøy i Horten kommune, Vestfold fylke. Garding. Garding er en by på halvøyen Eiderstedt i Nordfrisland i Schleswig-Holstein i Tyskland. Byen oppstod allerede på 1100-tallet og fikk bystatus i 1590. Gardings vakre munkestenskirke stammer fra 1100-tallet og ble senere oppkalt etter Christian I (Christianskirken). Historikeren Theodor Mommsen kom fra Garding. Jøldalshytta. Plassering av hyttene i forhold til Jølvatnet, med Hosetsetra øverst og Jøldalshytta nederst. Jøldalshytta er ei betjent turisthytte i Trollheimen i Sør-Trøndelag. Hytta eies av Trondhjems Turistforening. Hytta har 80 senger i sesongen, 16 utenom, og er låst med DNT-nøkkel når hytta er selvbetjent, altså utenom sesongene (påska og sommeren). Beliggenhet. Jøldalshytta ligger i Rennebu kommune i den nordlige delen av Trollheimen, og er den nordligste turisthytten i Trollheimen. Den ligger værhardt til på Vollan i Jøldalen midt i bjørkeskogen 739 moh., og har innsjøen Jølvatnet liggende bak seg. Hoset seter, den første hytta. Høsten 1907 ble Hoset seter oppkjøpt av Trondhjems Turistforening fra Peder Tverdal for en kjøpssum på 520 kr. Dette skulle bli TTs andre hytte i Trollheimen, etter Trollheimshytta. Setra lå værhardt til på nordøstsiden av Jølvatnet, og var plassert bare rundt 200 meter fra den nåværende parkeringsplassen på Kle'va (feilaktig kalt Jølhaugen). Men hytta var ikke i god nok stand til å brukes som turisthytte, bare tre av de fem bygningene som stod der var bra nok til å brukes. Så, senere på året ble hytta revet, og mye av materialet ble gjenbrukt til den nye Jøldalshytta som stod ferdig på sommeren 1908. Den hytta ble betjent med sengeplass til ti gjester, og hadde to rom: et kjøkken og oppholdsrom, og et soverom. Den første sommeren var det rundt 70 gjester som besøkte Jøldalshytta. Året etter ble det 48 flere navn nedskrevet i besøksprotokollen på vinteren, og det var omtrent like mange gjester på sommeren som året før. I årene som kom steg besøksantallet, og det begynte å bli litt trangt på hytta, og noen ganger ble det ikke så mye å tilby av mat. Vertinna gjorde så godt hun kunne, men en utvidelse eller en ny hytte begynte snart å melde seg. Men TT hadde kostet på Jøldalshytta så mye penger allerede, så de var ikke sikker om de hadde råd til det. Den nye Jøldalshytta. I 1913 fant TTs generalforsamling ut at de skulle bygge et nytt bygg, og hytta skulle ikke stå på samme plassen, nettopp fordi det var så værhardt på plassen gamle Jøldalshytta stod. Byggingen ble derimot satt på is på grunn av noen andre viktigere oppgaver, som utvidelsen av Trollheimshytta og kjøpet av Nedalen gård. Men to år senere, i 1915, ble nybyggingen av Jøldalshytta igjen tatt opp. Det ble bestemt at hytta skulle plasseres på Vollan, et plass ved Jølvatnet som lå helt i sørenden av vannet. Arkitekten Grendahl tegnet hytta, som skulle være en toetasjes turisthytte med peisestue i vestenden av førsteetasjen, og betjening og kjøkken på østsiden. I andreetasjen skulle det være 8-9 soverom, med 23 sengeplasser tilsammen. I mars 1916 ble byggingen av nye Jøldalshytta startet på. Planen var å få skallet på huset oppsatt i løpet av sommeren samme år, mens hytta kunne bli tatt i bruk til påske neste år. Slik ble det imidlertid ikke. Været forhindret dem i å få satt opp hytta til riktig tid, og da sommeren kom i 1917 hadde skallet og grovinnredningen akkurat blitt ferdig, og hytta ble så smått brukbar. Selve hytta og alt innvendig, var først ferdig i 1920. Samtidig ble den gamle Jøldalshytta (Hoset seter) solgt til de som hadde forhandlet med Tverdal om kjøpet av Hoset seter, bokhandler Brun og kjøpmann Kvenild, for en sum på 400 kroner. Og selv om Jøldalshytta hadde blitt flyttet til et mindre værthardt sted, trengtes vestveggen å paneleres allerede i 1922, to år etter at hytta ble bygd. Nå som den nye hytta var bygd, var alle fornøyde. En ulempe var at det ikke var innlagt vann, og man måtte gå og hente vann lengre oppi lia. Dette ble det derimot en slutt på sensommeren 1920 da en brønn ble lagd, og ingen videre komplikasjoner skulle komme til å skje før andre verdenskrig stod for døra. Andre verdenskrig og etterkrigstiden. Litt uti andre verdenskrig, i 1943, tok tyskerne over alle turisthyttene til Trondhjems Turistforening. Men da krigen endelig var ferdig, og hyttene åpnet, var det en kjempestor pågang i fjellet, og i 1945 var det hele 1268 overnattinger på hytta. Etterkrigstiden dominerte ikke noe særlig på turisthyttene i Trollheimen, alt gikk sin vante gang. Vestveggen ble panelert for andre gang i 1948, og fire år senere ble soveromsovnene erstattet med en stor vedovn i gangen, og et godt etterlengtet tørkerom ble endelig bygd. I 1953 brant uthuset, som også var vaskehuset. Samtidig som det nye uthuset ble funnet tomt til, begynte idéer om utvidelse av kjøkken og betjeningsværelsene også å bruse i betjeningens hjerner. Bare å bygge ut litt nå og litt da virket ganske upraktisk, så i tillegg skulle det bli bygd ny spisestue og hall, uthus, oppussing av somerommene og graving etter ny brønn for å gjøre vannkårene bedre. Utbyggingen hadde blitt tenkt å starte i 1955, men ble utsatt i to år i av hovedsak på grunn av at prosjektet ikke var dekket finansielt. Men de fikk nok penger til slutt, og på sommeren i 1957 ble oppussingen endelig startet. Det skulle imidlertid vise seg at denne oppussingen ble svært langdryg, og var ikke ferdig før den 29. juni 1963, altså en oppussingstid på nesten seks år. Men det ble så klart mye finere, og i tillegg til det som skulle skje, ble hytta malt, fem nye sengeplasser så sitt lys, et nytt gjerde ble konstruert og satt opp, pluss et nytt tørkestativ som kom godt med. Selv om betjeninga var lei av all denne oppussinga, ble det likevel lagd en nødbu i 1966, og den ble omgjort til den hytta man bruker i selvbetjentsesongen noen par år senere. Småpuss. Selv om Jøldalshytta hadde fått en stor oppussing, var det fortsatt en del ting på hytta som trengtes å vedlikeholdes. Panelet på framsiden av hytta måtte skiftes ut, sammen med en del vinduer, og vannledningen som frøys igjen hver eneste vinter måtte graves lengre ned slik at man ikke måtte gå med bøtte etter vann hver vinter. I 1974 brøyt avløpetsystemet sammen og måtte bli reparert, og året etter ble dreneringen ble gravd og skiftet, slik seg hør og bør når det begynte å dryppe fra kjellerveggene. Samtidig ble det bygget en ny selvbetjeningshytte for å hjelpe til med å holde på turgåerne utenom sesongene. Og, i påska 1976 ble taket utskiftet til eternittak, slik at man trengte ikke lenger bekymre seg om at det skulle dryppe fra taket. Med andre ord var hytta nå godt restaurert, og det var andre planer som stod for tur. Selvbetjeningshytta. Den nye planen var en selvbetjeningshytte som var i litt bedre stand og hadde flere senger enn de daværende hyttene som ble brukt utenom sesongene, nødbua og den lille selvbetjeningshytta fra henholdsvis 1966 og 1974. Så, i 1990 satte snekkere i gang med å bygge den nye selvbetjeningshytta, som skulle stå bortenfor hytta til betjeningen. Samtidig ble det bygget et sårt trengt utedo slik at toalettene ned i kjelleren kunne bli fjernet, trappeoppgangen ble fikset og nytt panel på hytta ble lagt. Mer vedlikehold. Fire år etter selvbetjeningshytta var ferdig, ble svært etterlengtede dusjer og vasker satt ned i kjelleren. Etter det ble det i årsskiftet 1996/1997, av stort behov, installert nytt kjøkken, nemlig fordi det gamle nesten ikke holdt krav fra Mattilsynet. I 1997 kunne ikke taket, som forøvrig var laget av eternitt som inneholder asbest, av helse- og skjønnhetsmessige årsaker bli værende, og det ble byttet ut med torvtak. Stordugnad. Jøldalshytta ble mer og mer populær, og på sensommeren i 2004 ble den nyeste oppussingen på Jøldalshytta påstartet med dugnad og hjelp fra snekkere. Hytta var ferdig på sommeren 2005 med en ekstra inngang, ny gang, resepsjon og kiosk, nye trapper, en del flere rom, en økning til 80 sengeplasser, flere tørkerom, flere oppholdsrom, større spisesal og et nytt gjerde. Turer. Sammen med Gjevilvasshytta og Trollheimshytta danner Jøldalshytta «Trekanten», en populær rundtur i Trollheimen, der alle hyttene er betjente. Turen til Trollheimshytta skiller seg, den går gjennom Svartådalen, en tur på 5 timer, over Geithetta som tar 6 timer, og over Trollhetta der det tar 9 timer å gå. Turen til Gjevilvasshytta tar 6 timer. Se for øvrig «Ruter» i faktamalen øverst på siden. Ankomst. Det er ikke anlagt noen vei innover til Jøldalshytta som besøkende kan kjøre på, så for å komme til hytta må man gå et stykke. Man kan dra fra Kle'va og innover til hytta, med en gåtid på 1-1,5 time, dra fra Nerskogen (Ånegga eller Fjellheim) der begge rutene tok 3,5 time eller gå fra Resvatnet, der det tar 4 timer å gå. Folkehelse. Folkehelse er «vitenskapen og kunsten å forebygge sykdom, forlenge liv og fremme helse gjennom systematisk innsats og kunnskapsbasert valg av samfunnet, organisasjoner, offentlige og private, lokalsamfunn og enkeltpersoner» (1920, CEA Winslow). Befolkningen i denne sammenhengen kan være så liten som en håndfull mennesker, eller så store som alle innbyggerne i flere kontinenter (for eksempel i tilfelle av en pandemi). Folkehelse er vanligvis delt inn i epidemiologi, biostatistikk og helsetjenester. miljø, sosiale, atferds og – arbeidshelse er blant annet de andre viktige undergrupper. 1. Det handler om forebyggende heller enn kurativ aspekter av helseforhold 2. Det handler om befolkning-nivå, snarere enn individuelle nivå av helseforhold Folkehelse intervensjoner er å forebygge enn å behandle en sykdom gjennom overvåking av tilfeller og gjennom helsefremmende atferd. I tillegg,er behandling av en sykdom er kritisk for å hindre den i andre, for eksempel under et utbrudd av en smittsom sykdom. Håndvask, vaksinasjon og distribusjon av kondomer er eksempler på offentlige helsetiltak. Målet for folkehelsen er å forbedre liv gjennom forebygging og behandling av sykdom. Verdens helseorganisasjon definerer helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære og ikke bare fravær av sykdom eller svakhet». Munkesten. Detalj fra Roskilde Domkirke som viser forskjellen i størrelsen av munkesten (t.v.) og normalstørrelse mursten (t.h.) Munkesten eller munkestein var teglstein som ble brukt til murverk i middelalderen. I Norge ble murverk med mørtel mest brukt i kirkebygg, og i begynnelsen med murstein av naturstein, tilhugd, tuktet eller i råformat fra funnsted eller steinbrudd. Teglbrenning og produksjon av teglstein til muring ble ikke vanlig før omkring 1300, da kong Håkon V utvidet Mariakirken og oppførte deler av Kongsgården og de eldste delene av Akershus festning i Oslo. Munkestein er betydelig større enn teglstein fra 1600-årene og fram til moderne tid, men størrelsen kan variere en del. Lengden er vanligvis omkring 30 cm, bredden fra 13 til 15 cm og tykkelsen fra 8 til 10 cm. Til sammenligning er standardformatet for norsk tegl ca 11 x 23 x 6,5 cm, noe det har vært siden 1840. Jiří Parma. Jiří Parma (født 9. januar 1963) er en tidligere tsjekkisk skihopper. Under VM 1987 i Oberstdorf tok han gull i normalbakken. I tillegg har han en bronsemedalje fra lagkonkurransen under OL 1992 i Albertville. Hans sønn, som også heter Jiri Parma, var på det tsjekkiske hopplandslaget først på 2000-tallet og deltok i flere verdenscuprenn. Løvøy kapell. Løvøy kapell er en langkirke fra 1200-tallet på Løvøya i Horten kommune, Vestfold fylke. Nord-Jarlsberg prosti, Tunsberg bispedømme. Kirkebygningen. Løvøy kapell er et steinkapell som er bygd en gang i tidsrommet 1223 – 1398 e.Kr. Langveggene er drøyt 10 meter og gavlveggene 7 meter. Etter tradisjonen skal den være bygget i Olav Kyrres regjeringstid (1066–1093). Selve kirkeformen er kjent fra Orknøyene og Man, med skip og kor bygget sammen uten skillevegg. Også de sirkelrunde lysåpningene i gavlveggene er typiske kjennetegn for denne kirkearkitekturen. Av 1200-tallets opprinnelige kirkebygg er det gamle steinalteret fremdeles i bruk. Selve alterplaten har sin egen historie ettersom den kom til rette på Falkensten bruk der den hadde gjort tjeneste som dørhelle i mange år. Den ble brakt tilbake til kirkebygget under restaureringen på midten av 1900-tallet. Etter reformasjonen 1536 lå kirken i mange år i ruiner. I 1882 ble ruinene fredet, i 1928 ble restaureringsarbeidet tatt opp, og i 1950 kunne Løvøy kapell gjenåpnes til kirkelig bruk. St. Olavsbrønnen som ligger ved kirken, var et av de viktigste valfartssteder på Østlandet i katolsk tid. Kapellet var viet til St. Halvard og St. Martin. Interiøret. Alterbordet hører til kirkens eldste inventar. Det er murer av sten med marmor topp-plate. Kunstnerparet Britt Bakken og Hans Gerhard Sørensen har stått for det meste av kirkens utsmykning, slik som Altertavlen – et korsformet mosaikkarbeide med motivet "Den oppstandne Kristus", den dreibare kleberstensdøpefonten med fire motiv fra Jesus liv og prekestol og alterring. Av andre nevneverdige detaljer kan nevnes det store krusifikset på nordveggen, som er et håndarbeide fra Oberammergau i Tyskland og kristusfiguren som står bak i kirkerommet, Denne er Italiensk, og innkjøpt til kapellet i København. Kirkens orgel er plassert bak i kirkens nordvestre hjørne, og er bygget av Vestfold Orgelbyggeri i 1969, med en ekstra stemme lagt til i 2010. Gunnora av Normandie. Gunnora eller Gunnor (ca 936 – 1031) var hustru til Rikard I av Normandie. Hennes bakgrunn er ukjent, og den tidligste kilden forteller kun at hun var av dansk opprinnelse og navngir hennes slektninger, blant annet broren Herefast de Crepon som noen ganger blir feilaktig oppgitt for å være hennes far. Hennes bror Herefast kan ha vært involvert i en kontroversiell rettssak angående kjetteri i forbindelse med katarenes tro. Hun levde sammen med sin søster Seinfreda, hustruen til en lokal skogsmann da Rikard passert mens han var på jakt. Det er blitt sagt at han ønsket å ta Seinfreda til sengs, men at hun avviste hans tilnærmelser og foreslo heller at det var mer respektabelt om han henvendte seg til hennes ugifte søster Gunnora. Rikard tok da Gunnora som sin elskerinne og som han til sist kom til å gifte seg med. Nykirke kirke (Horten). Nykirke kirke er en langkirke fra 1100 i Horten kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i stein og har 140 plasser. Det er også kirker med navnet Nykirke i Gjøvik og Modum kommuner. Rica Hotels. Rica Hotels as er et driftsselskap for hoteller i Norge og Sverige. Navnet Rica er satt sammen av de to første bokstavene i navnene til grunnleggerne Jan Eilef Rivelsrud og (prins) Carl Bernadotte. Historie. Selskapet ble stiftet i 1975 under navnet "Rica hotell-og restaurantkjede A/S". Fra starten drev selskapet to restauranter med navnet Bajazzo i Oslo og Bodø. Deretter kjøpte selskapet to hoteller, i Kirkenes og i Hammerfest. Selskapet ekspanderte og etablerte en kjede på 1980- og 1990-tallet med oppkjøp av mange uavhengige hoteller. Det største oppkjøpet var den tidligere kjeden North Cape Hotels, som bestod av flere hoteller i Finnmark og Nordkapphallen. Totalt driver Rica Hotels 46 hoteller i Norge og Sverige, og selskapet eier en lang rekke av disse, helt eller delvis. I tillegg har Rica Hotels samarbeidsavtale med 26 frittstående hoteller som omfatter salg, markedsføring og innkjøp. Hoteller. Rica Seilet Hotel i Molde (kurs- og konferansehotell) Kjeden har kurs-, konferanse-, forretnings- og fritidshoteller. Fordelskort. Kjeden har et eget fordelsprogram som gjør det mulig for kunder å samle poeng som gir mulighet til overnattning og opplevelser. I tillegg samarbeider kjeden med Eurobonus. Sentrumskirken. Sentrumskirken er en arbeidskirke fra 1972 i Horten kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tegl og har 300 plasser. Skoppum arbeidskirke. Skoppum arbeidskirke er en arbeidskirke fra 1989 på Skoppum i Horten kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i mur og har 200 plasser. Kill Hannah. Kill Hannah er et rockeband fra Chicago i USA. Bandet ble stiftet i 1994 og har til nå gitt ut seks album. Navnet deres kommer av at vokalisten Mat Devine i 1994 innledet et intenst og het forhold med en jente som het Hannah. Forholdet endte med Mats første hjertesorg. Kompisene kom da på at de ville kalle bandet for Kill Hannah. Diskografi. "The Beauty In Sinking Ships" (1996) "Here are the Young Moderns" (1998) "For Never And Ever" (2003) "The Curse of Kill Hannah" (2004) (samlealbum) "Until There's Nothing Left Of Us" (2006) Europavei 41. Europavei 41 går mellom Dortmund i Tyskland og Altdorf i Sveits. Trasé fastlagt av UNECE: Dortmund – Gießen – Aschaffenburg – Würzburg – Stuttgart – Schaffhausen – Winterthur – Zürich – Altdorf. Eidsfoss kirke. Eidsfoss kirke er en korskirke fra 1904 i Hof kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Hillestad kirke. Hillestad kirke er en langkirke fra 1724 i Holmestrand kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tømmer og har 150 plasser. Kirkens gravminner er registrert av DIS-Norge. Grégory Vignal. Grégory Vignal (født 19. juli 1981 i Montpellier i Frankrike) er en fransk fotballspiller som for tiden er klubbløs etter at hans kontrakt med Birmingham City FC gikk ut sommeren 2010. Klubbkarriere. Vignal startet sin karriere i hjembyens klubb Montpellier HSC. Han etablerte seg som et stort talent og i 2000 ble han hentet til Liverpool FC for 500 000 britiske pund. Han imponerte med en gang for reservelaget deres og han fikk sin debut for A-laget mot Rotherham United i FA-cupen. Han spilte ytterligere seks kamper 2000/01 sesongen. Han imponerte for Frankrikes U-18 landslag i fotball og spilte noe bra kamper for Liverpool i starten av 2001/02 sesongen. Men han klarte ikke å slå litt mer rutinerte John Arne Riise i kampen om plassen som venstreback på Liverpool og han fikk bare 9 kamper den sesongen. 2002/03 sesongen fikk han bare 4 kamper, og han ble etter hvert lånt ut til SC Bastia. I 2003/04 sesongen ble han lånt ut den første halvdelen av sesongen til Stade Rennais FC og den andre halvdelen til RCD Espanyol. I 2004/05 sesongen var han lånt ut til Rangers FC der han imponerte stort og var med på å vinne Skotsk Premier League og Skotsk Ligacup. I slutten av sesongen gikk kontrakten hans med Liverpool ut og Rangers ville gjerne signere ham permanent, men forhandlingene strandet og han gikk i stedet til Portsmouth FC. Men han ble frigitt fra klubben etter å ikke ha imponert Harry Redknapp i løpet av 2005/06 sesongen. Han gikk dermed gratis til RC Lens. Lens lånte ham ut i siste halvdel av 2006/07 sesongen til den tyske klubben 1. FC Kaiserslautern. I juli 2007 ble han utlånt til Southampton. Holmestrand kirke. Holmestrand kirke er en Y-kirke fra 1674 i Holmestrand kommune. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Adkomst til stedet er via Rv315 og Rv313. Kirken er pr. 2011 under restaurering, blant annet på grunn av funn av store råteskader i tømmerveggene. Rondo (TV-serie). "Rondo" (1993–95) var et direktesendt norsk underholdningsprogram som gikk på NRK-TV fra 1993 til 1995 med Petter Nome som programleder og Synnøve Svabø som stuntreporter. Nome inviterte kjente gjester i studio mens Svabø reiste rundt og lagde stunt-reportasjer både fra Norge og utlandet. Bl.a. intervjuet hun personer som Yasir Arafat, Odd Nerdrum og Jens Stoltenberg, mens Nome bl.a. hadde gjester i studio som Rowan Atkinson, Maria Bonnevie, Sting, Bille August og den svenske pop-trioen Strømsted (GES). Programmets fremste varemerke var en bevisst blanding av rock & roll, høyt trøkk og sekvenser med substans og alvor. Programmet hadde siden starten bestått av to deler. Den første på ca 60 minutter med høyt tempo, mye musikk og stemning, den andre på ca 30 minutter med karakter av et nachspiel der et nærgående møte med en hovedgjest var hovedingrediens. Prosjektleder var Vidar Nordli-Mathisen mens Kerstin Asplund var produksjonsleder. Serien var for mange nordmenn den første introduksjonen til Internett, som ble pedagogisk og entusiastisk presentert for seerne av Nome. Rondos nettsatsing var et samarbeide mellom NRK og de norske internett-pionerene Oslonett. Premieren ble sett av 759 000. Annet. Husbandet bestod av Mats Johanson, Rino Johannessen, Ole Petter Hansen og Trond Nagell Dahl, mens husartist var Tove Kampestuen. Gro Tvedt Anderssen. Gro Tvedt Anderssen (født 21. april 1975) er landssekretær i LO sin barne- og familieorganisasjon Framfylkingen. Anderssen representerer Oslo Arbeiderparti i Landsstyret til Det norske Arbeiderparti. Anderssen er også leder av kvinnepolitisk styre i Oslo Arbeiderparti. Anderssen har markert seg i flere ulike likestillingspolitiske saker, som blant annet krav om kvinnehopp i Holmenkollen. Etter Arbeiderpartiet sitt landsmøte i 2007, var hun både i norsk og internasjonal presse som forkjemper for vedtaket om kriminalisering av prostitusjon. Mehmet Okur. Mehmet Okur (født 26. mai 1979) er en tyrkisk profesjonell basketballspiller. Han spiller for øyeblikket for Utah Jazz i NBA. Han har også spilt for Detroit Pistons fra han ble profesjonell i 2002 til 2004. Han er 2,12 meter høy, veier 120 kilo og kallenavnet hans er «Memo». Hem kirke. Hem kirke er en langkirke fra 1392 i Lardal kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i stein og har 90 plasser. Kavrepalanchok distrikt. Kavrepalanchok (transkriberes også "Kavre Palanchok", "Kavre", "Kabhrepalanchok", "Kavrepalanchowk", "Kavreplanchok") er et av Nepals 75 administrative distrikter. Distriktet ligger i "Bagmati sone" i "Sentralregionen". Geografisk hører det til "ås-områdene" i Nepal. Det grenser mot Kathmandudalens tre distrikter i vest. Sindhulpalchok distrikt i nord, Ramechhap distrikt i øst og Makwanpur distrikt og Sindhuli distrikt i sør. Dhulikhel (befolkning i 2005 anslått til 10 170) er distriktshovedstad. Panauti (i 2005 anslått til 27 604) er distriktets største by. Banepa (befolkning 2005 17 154) er en annen by, som ligger like ved Dhulikhel. I distriktet er det 87 landsbyutviklingskomiteer og 3 bykommuner. Det høye antallet buddhister er bl.a. et uttrykk for det store innslaget av tamang-folk i distriktet. Nelly Furtado. Nelly Kim Furtado (født 2. desember, 1978) er en kanadisk sangerinne. Hun skriver også endel av sine egne låter, samt produsering av plater. Furtado ble først kjent i 2000 med sitt debutalbum "Whoa, Nelly" og singlen «I'm like a bird», som hun vant en en Grammy Award for. Etter hun fikk datteren Nevis i 2003 gav hun ut albumet "Folklore" som ikke ble en kommersiell suksess. Hun kom tilbake i rampelyset for fullt med albumet "Loose" og singlene «Promiscuous», «Maneater», «Say It Right», og «All Good Things (Come to an End)». De siste singlene er alle produsert i samarbeid med produsenten Timbaland. Biografi. Furtado ble født i Victoria, Canada av portugisiske immigranter, Maria Manuela og Antônio José Furtado. Furtado begynte å synge for første gang da hun var fire år gammel og sang en duett med moren i en kirke på Portugaldagen. Hun begynte å lære å spille forskjellige instrumenter fra hun var ni år gammel, først trombone og ukulele og senere gitar og keyboard. Fra hun var tolv år gammel begynte hun å skrive låter og senere spilte hun også i et portugisisk orkester. De første musikerne Furtado samarbeidet med var undergrunns Disc jockeys og rappere. En sommer, mens hun var tenåring, møtte hun rapperen Tallis Newkirk, som var medlem av hiphop gruppen Crazy Cheese og hun deltok på albumet "Join the Ranks" på låten «Waitin' 4 the Streets». Etter hun ble uteksaminert fra skolen da hun var 19 år gammel, flyttet hun til Toronto. Året etter dannet hun Nelstar, en trip hop gruppe, med Tallis Newkirk. Hun brøt ikke lenge etter samarbeidet fordi hun følte at hun ikke fikk brukt sitt talent til det fulle. I 1997 deltok hun i en talentkonkurranse «Honey Jam», der hun imponerte sanger Gerald Eaton, vokalist i R&B gruppen The Philosopher Kings, så mye at han ønsket å skrive låter med henne. Han skulle senere være med på å produsere debutalbumet "Whoa, Nelly!". Sammen laget de en demo som førte til hennes første signering med et plateselskap, DreamWorks Records, og utgivelsen av debutalbumet hennes. Personlig liv. 20. september 2003 fødte Furtado en datter, Nevis. Faren til barnet er Jasper Gahunia. Furtado og barnefaren var sammen i fire år før de gikk fra hverandre i 2005. Furtado fortalte i et intervju med magasinet Blender at de to fortsatt er gode venner og deler ansvaret for Nevis. "Whoa, Nelly!". Furtado fortsatte samarbeidet med Eaton og hans partner Brian West som var med på å produsere debutalbumet hennes. Albumet ble utgitt i oktober 2000, og ble raskt en suksess. Albumet inneholder singler som «I'm like a Bird», «Turn off the Light», «...On the Radio (Remember the Days)», og «Hey, Man!». Hun fikk fire Grammy Awards nominasjoner for albumet, og vant en av kategoriene, «Best Female Pop Vocal Performance». Albumet ble også godt mottatt av kritikerne. Slant Magazine beskrev albumet som «en herlig og forfriskende motgift til en hær av pop-prinsesser og rap-metal grupper som har tatt over populærmusikken ved årtusenskiftet.» "Folklore". Oppfølgeren til "Whoa, Nelly!" ble aldri en kommersiell suksess. Albumet ble sluppet i november 2003, og inneholdt den offisielle sangen for EM i fotball 2004, «Força». Hun fremførte denne låten før finalen i Lisboa. "Loose". Furtados tredje studioalbum ble en mye større kommersiell suksess enn sin forgjenger. På dette albumet samarbeidet hun tett med produsenten Timbaland, og singlene «Promiscuous», «Maneater», «All Good Things (Come to an End)» og «Say It Right» gjorde det alle bra på hitlistene. For «Promiscuous» mottok hun en Billboard Music Award i kategorien «Pop Single of the Year». Furtado, Nelly Furtado, Nelly Furtado, Nelly Martin Schøyen. Martin Schøyen (født 31. januar 1940) er en norsk forretningsmann og samler av historiske skrifter og andre gjenstander. Schøyen var arving og eier av Ingeniør M.O. Schøyens Bilcentraler. Schøyen-samlingen. Han startet å samle på gamle skrifter i 1955, og eier verdens største private samling av historiske håndskrifter; over 13 500 skrifter fra hele verden, der de eldste er 5 000 år gamle. Disse skriftene dekker alt fra papyrus og papir til leire og stein. Schøyen-samlingen er lokalisert både i Oslo og i London. Spike Spencer. Charles Forrest «Spike» Spencer (født 21. desember 1968) er en amerikansk skuespiller som dubber stemmen sin i anime. Han er kanskje mest kjent for sin rolle som Shinji Ikari i Neon Genesis Evangelion. Spike har tidligere vært gift med Kendra Benham, som også jobber med dubbing av anime. Blant annet hadde hun stemmen til Maya Ibuki i den originalle dubben til NGE. Styrvoll kirke. Styrvoll kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1200 i Lardal kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i stein og tre og har 100 plasser. Den er bygd på 1150-1200 tallet Darren Currie. Darren Currie (født 29. november 1974 i Hampstead, Stor-London, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for elleve engelske klubber. Han spiller nå for Luton Town i Football League One. Biografi. Darren Currie startet sin profesjonelle fotballkarriere i West Ham United i 1993, men han spilte aldri noen obligatorisk kamp for "the Hammers". I februar 1996 kjøpte Shrewsbury Town Currie for £70 000 og han spilte totalt 83 ligakamper for klubben fra Shropshire før han gikk til Plymouth Argyle våren 1998. Sommeren 1998 gikk gratis til Barnet, og han spilte for denne klubben fram til 2001 da Wycombe Wanderers ble hans nye arbeidsgiver. Han spilte for "the Chairboys" ut 2003/04-sesongen. I august 2004 gikk Currie gratis til Brighton & Hove Albion, og han debuterte for "the Seagulls" den 7. august 2004 da klubben tapte 3-2 for Reading i en ligakamp. Hans første mål for klubben fra East Sussex kom 18. september 2004 da Brighton tapte 3-2 for Queens Park Rangers i en ligakamp på Withdean Stadium. Etter å ha spilt 22 ligakamper og scoret 2 ligamål for Brighton i første del av 2004/05-sesongen kjøpte Ipswich Town Currie for £250 000 i desember 2004. Han debuterte for Ipswich den 11. desember 2004 da de slo Queens Park Rangers 4-2, og i denne kampen laget han også sitt første mål for "the Tractor Boys". Currie ble byttet inn i denne kampen i det 55. spilleminutt og i det 72. spilleminutt scoret han Ipswich sitt tredje mål. I siste del av 2004/05-sesongen spilte han 24 ligakamper og scoret 3 mål for klubben fra Suffolk, mens han i 2005/06-seongen scoret 5 ligamål på 46 kamper. I 2006/07-sesongen ble det mindre spilletid for Currie i Ipswichdrakten, og etter å ha spilt 11 ligakamper i første del av sesongen skrev han i november 2006 under på et låneopphold i Coventry City. Han debuterte for Coventry 25. november 2006 i en ligakamp mot Queens Park Rangers, og han spilte ytterligere 7 ligakamper for "the Sky Blues" før han returnerte til Ipswich i januar 2007. I mars 2007 signerte han på nok en låneavtale, denne gang for Derby County. Han debuterte for "the Rams" den 17. mars 2007 i en ligakamp mot Cardiff City, og han scoret sitt første mål for klubben fra Derbyshire den 6. mai 2007 i en ligakamp mot Leeds United. Totalt ble det 8 obligatoriske kamper for Derby før han returnerte til Ipswich i mai 2007. Han fikk ikke ny kontrakt med Ipswich, og den 2. juli 2007 skrev han under på en kontrakt med Luton Town. Currie spilte sin første kamp for Luton den 11. august 2007 i en ligakamp mot Hartlepool United, og han scoret også sitt første mål for "the Hatters" i denne kampen som Luton vant 2-1. Svarstad kirke. Svarstad kirke er en langkirke fra 1657 i Lardal kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tømmer og har 220 plasser. Kumulasjon. Kumulasjon vil si å gi kandidater på stemmeseddelen én personstemme ekstra. Det er en mulighet man har ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg, men det er særlig ved valg til kommunestyre man bruker kumulering. Dette gjøres ved å sette et merke ved kandidatens navn. Velgeren kan ved kommunestyrevalg også gi en personstemme til kandidater på andre valglister. Dette gjøres ved å føre disse kandidatnavnene opp på stemmeseddelen. Slik personstemme kan gis til et antall kandidater som tilsvarer en fjerdedel av det antall medlemmer som skal velges til kommunestyret. Strykninger eller andre endringer på stemmeseddelen teller ikke med ved valgoppgjøret. Tethys. Tethys eller Thetys (gresk Τηθύς "Têthýs" er en av de opprinnelige 12 titanidene, datter av Gaia og Uranos. Hun er en havgudinne, gift med Okeanos. Hav og elver er etterkommere av Tethys og Okeanos, såsom Nilen, Alfeus, Meander og mange flere. Hun forveksles også ofte med Thetis (kjent bl.a. fra "Iliaden") som er hustru til Pelevs og mor til Akilles. Berg stenkirke. Berg steinkirke er en langkirke fra 1100 i Larvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i stein. Bygget er angelsaksisk med avlangt skip og et mindre firkantet kor, i romansk stil. Kirken ble bygd før 1100, revet i 1882, og gjenreist i 1970. Kirkens eldste gjestander er en runestein fra 1100-tallet som er innfelt i kirkemuren og en gravstein fra 1100- og 1200-tallet med et primitivt uthogd krusifiks. Prekestolen er fra 1592. Allhelgonakyrkan (Göteborg). Allhelgonakyrkan ligger i Kortedala församling i Göteborg. Den ble oppført i. Den er en hallkirke i tegl med frittstående klokkestøpul og ligger ved Citytorget i bydelen. Innvielsen var på Allehelgensdag 3. november 1956 ved biskop Bo Giertz. Kirken ble bekostet av beboerne i Kortedala. I 1960 ble Kortedala skilt ut fra Gamlestad församling, og fram til 1972, da Vårfrukyrkan var ferdig, fungerte Allehelgonskyrkan som hovedkirke i menigheten. I 2007 blir Allhelgonakyrkan igjen eneste kirke i Kortedala når Vårfrukyrkan nedlegges. I den forbindelse blir kirken utvidet noe. Grunnen til at Vårfrukyrkan legges ned, er nedgang i folketallet i bydelen. Europas geografi. Kart med viktige geologiske prosesser i fanerozoikum for 500-280 millioner år siden Europa regnes som en av syv verdensdeler, som fysisk er den nordvestlige halvøyen av den større landmassen kalt Eurasia. Asia utgjør den østlige delen av denne sammenhengende landmassen (om man ser bort fra Suezkanalen som deler Asia og Afrika), og alle deler den samme kontinentalsokkelen. Uralfjellene i Russland utgjør den østlige grensen mellom Europa og Asia. Den sørøstlige grensen er derimot ikke fastsatt. Ofte blir elvene Ural eller Emba regnet som mulige grenser. Grensen fortsetter mot Kaspihavet, og så videre over Kaukasus-fjellene (her er det også uklart hvor grensen går; den offisielle russiske avgrensningen av landets europeiske og asiatiske deler siden 1730 er ved Azovhavet og Kuma-Manytsjsenkningen) og Bosporos, Marmarahavet og Dardanellene. Mange geografer regner derimot de sørlige grensene til Aserbajdsjan og Armenia mot Iran, og Tyrkias sørlige grense mot Syria, Irak og Iran som grensen mellom Asia og Europa på grunn av politiske og kulturelle årsaker. Middelhavet skiller Europa fra Afrika. I vest grenser Europa mot Atlanterhavet. Island, som ligger nærmere Grønland (Nord-Amerika) enn det europeiske fastlandet, regnes som en del av Europa. Europa regnes ikke som et kontinent fordi det ikke er omgitt av hav, og er mer kulturelt enn geografisk definert. De to største landområdene i Europa er «det europeiske fastlandet» og Skandinavia i nord, som er skilt fra hverandre av Østersjøen. Tre store halvøyer, den iberiske, den italienske og Balkan strekker seg sørover fra fastlandet og ut i Middelhavet. Topografien i Europa er svært variert, ofte innenfor små områder. I hovedsak er de sørlige områdene fjellkledde, mens området nordover fra Alpene, Pyreneene og Karpatene gradvis går over i åslendt landskap og store lave sletter, som er vidstrakte i øst. De nordlige delene av Europa består hovedsakelig av mer høyereliggende områder igjen, som starter vest på De britiske øyer og fortsetter langs fjellene og fjordene i Norge. Innimellom finner man flere platåer og elvedaler, som bryter med den grove topografiske inndelingen nevnt over. Geologi. Europas geologi preges av fire prosesser. Inntil 1.700 millioner år siden dannet det seg stabile grunnfjell («skjold») som har lite geologisk aktivitet. Det dekker store deler av Nord-Europa men stikker bare opp til overflaten i Sverige, Finland og nordvest-Russland, kjent som det baltiske skjold. Etter grunnfjellstiden var dagens Europa utenom Norden i mange perioder dekket av hav, og det ble avsatt sedimentære bergarter på havbunnen i form av sandstein og skifer. Disse myke, sedimentære lagene dekker store deler av lavlandet i nord- og sentral-Europa. For 400 millione år siden ble en tredje hovedstruktur dannet, da kollisjon med Nord-Amerikas landplate skapte Den kaledonske fjellkjedefolding med oppbygging av nordøstgående foldefjell i Skottland og store deler av Norge. Den fjerde større landskapsdannelsen skjedde for omlag 320 millioner år siden, da Afrika-platen (Gondwanaland) støtte mot Europa fra sør og foldet opp noe lavere fjellområder, i dagens Spania, sørlige Frankrike, sørlige Tyskland, vestre Tsjekkia, Belgia, Wales og sørlige Irland. Disse såkalte hyrceneiske fjellkjedene er høyest i sør nærmest kollisjonssonen, og gradvis lavere når man kommer lengre nord. Ardennene i Belia er de nordligste. Innsjøer. Den største innsjøen er Ladoga i Russland, den nest største er Onega i Russland og den tredje største Vänern i Sverige. Store øyer. Island, Færøyane, Storbritannia, Irland, Isle of Man, Rockall, resten av De britiske øyer, Azorene, Balearene, Korsika, Sardinia, Sicilia, Malta, De joniske øyer, Kreta, De egeiske øyer, Åland, Gotland, Saaremaa, Hiiumaa, Jan Mayen, og Svalbard Fjell. Hva som er Europas høyeste fjell, avhenger om Kaukasus regnes som en del av Europa. Temperatur og nedbør. De høye fjellområdene i Europa har lavere temperatur og mer nedbør enn de lavereliggende områdene. Europa har mindre nedbør i øst enn i sentrale og vestlige deler av Europa. Temperaturforskjellen mellom sommer og vinter øker gradvis fra kystområdene i vest til det sørøstlige innlandet i Europa. Irland har en temperaturforskjell på omtrent 15 grader mellom vinter og sommar, mens områdene nord for Kaspihavet har temperaturforskjeller på 70 grader. Øystater. Islands tilknytning til Europa er mer politisk enn geografisk betinget Heide. Heide (lavtysk: "De Heid") er en by og kommune i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland. Heide er hovedstad og største by i kretsen Ditmarsken. Byen ble Ditmarskens hovedstad i 1559, etter å ha vært distriktets sentrum mer eller mindre siden 1447, men fikk bystatus først i 1870 og var administrasjonssentrum i Nord-Ditmarsken krets frem til sammenslåingen med Sør-Ditmarsken i 1970. Foruten et variert næringsliv og en rekke severdigheter, huser byen Tysklands største åpne markedsplass med et ukentlig marked med 500 år lange tradisjoner. 31. mars 2010 hadde Heide 20 854 innbyggere. Historie. Navnet kommer fra tysk "heide", «hede», som referer til biotopen som stedet ligger i. I regionens demografi har forskjellene mellom marsklandet (lavlandet) og geesten (høylandet) spilt en viktig rolle. Historisk har marsklandet vært rikt, mens befolkningen på geesten har vært fattige, men sistnevnte har allikevel vært mer beskyttet mot oversvømmelser. Heide er anlagt på de trygge slettene, mellom marsklandet og geesten, slik at byene er beskyttet mot oversvømmelser, men at befolkningen likevel har kort vei til det fruktbare marsklandet hvor det kan anlegges åkre. I 1404 nevnes stedet skriftlig for første gang som Uppe de Heyde, «oppe på heden». I 1447 ble Heide valgt som møtested for de politiske kreftene i Ditmarsken, som dengang var en selvstendig bonderepublikk av frie og selveiende bønder. På 1500-tallet ble Heide tillike et kirkested med oppføringen av landemerket St. Jürgen-Kirche i 1560. I 1559 falt republikken i en krig som førte til at Ditmarsken ble delt mellom seierherrene Danmark og Holstein, og Heide overtok samtidig statusen som hovedstad i Ditmarsken fullstendig fra Meldorf. I 1870 fikk Heide byrettigheter på lik linje med Meldorf. Heide var en tidlig bastion for Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) anført av Adolf Hitler, og i riksdagsvalget 1928 fikk NSDAP 12,6 % av stemmene i Heide. Etter blodige sammenstøt mellom nazister og kommunister i den nærliggende byen Wöhrden, fikk NSDAP en sterk medlemsvekst i regionen. I de etterfølgende valgene i Heide fikk partiet 14 % av stemmene i 1929, 33,3 % i 1930, 50,8 % i 1932 og 57,7 % i 1933. Hermann Hadenfeldt fra NSDAP var borgermester 1933–1937, deretter Karl Herwig frem til andre verdenskrigs slutt i 1945, da Storbritannia oppnevnte August Vehrs. I ettertid er det reist et minnesmerke over falne antinazister i byen. I 1967 ble Süderholm og Bennewohld innlemmet i kommunen etter eget ønske. Frem til 1970 fungerte byen som administrasjonssentrum i Nord-Ditmarsken krets. Allerede i 1932 hadde regjeringen slått sammen Sør- og Nord-Ditmarsken, dog med Meldorf som administrasjonssentrum, men dette vedtaket ble omgjort av nazistene i 1933. Fra 1970 er Heide administrasjonssentrum i et samlet Ditmarsken. Vennskapsbyer. I tillegg har Ditmarsken et vennskapssamarbeid med Restormel i Storbritannia. Okeanos. Okeanos (Ωκεανός) er i gresk mytologi den urstrøm som omga hele jorden. Sønn til Uranos og Gaia. Gift med sin søster Tethys, sammen med hvem han har 3000 døtre (okeanidene) og like mange sønner. De er opphav til alle jordens elver. I kunsten blir han ofte fremstilt som en mild og ærverdig olding, som påminner om Poseidon Berg trekirke. Berg trekirke er en langkirke fra 1878 i Larvik kommune, Vestfold fylke. Den er tegnet i tidens romantiske stil av den anerkjente arkitekten Johannes Henrik Nissen. Byggverket er i tre og er Larviks største trekirke Den har 500 plasser. Berg trekirke har altertavle fra 1580-årene, som opprinnelig stod i Berg stenkirke. Pro. __NOTOC__ Fossan kraftverk. Fossan Kraftverk er et vannkraftverk i Neavassdraget i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet fra Håen til Sellisjøen og regulerer elva Tya. Midlere årsproduksjon er på 11 GWh og installert effekt er på 2,6 MW. Kraftverket startet produksjonen i 2000 og regnes som ett småkraftverk. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Se også. Tya kraftverk Gassenhauer. Gassenhauer (no.: "Gatesangerne") er en tysk film fra 1931 i regi av Lupu Pick produsert av Deutsches Lichtspiel-Syndikat AG, Berlin. I filmen gir vokalsekstetten Comedian Harmonists sangstemme til hovedrollene. De er selv ikke synlige i filmen. Filmen ble laget i en fransk versjon under tittelen Les quatre vagabonds. Koios. Koios (gresk: Κοῖος, "Koios") var en av de 12 titanene, de opphavelige gudene i gresk mytologi. Han var sønn av Gaia (Jorden) og Uranos (Himmelen). Hans motsvarighet i latinsk poesi, var Polus, skjønt han opptrer knapt eller sjelden i romersk mytologi, legemliggjøringen av himmelaksen som himlene beveger seg rundt. Som de mange titanene spilte han ingen aktiv andel i gresk religion — han opptrer kun i lister over titaner, men var hovedsakelig kun viktig for hans etterkommere. Med sin søster Foibe, ble han far til døtrene Leto og Asteria. I en myte gjorde brødrene opprør mot sin far Uranos ved at fire av brødrene ble utplassert ved de fire hjørnene i verden hvor de holdt sin far fast mens Kronos kastrerte ham med en sigd. Denne myten synes å personifisere de store søyler, som opptrer i kosmologier i Midtøsten, som skiller jorden fra himmelen. Koios' alternative navn, "Polos" («av nordpolen»), antyder at han var titanen som holdt søylen i nord. Hans brødre Hyperion, Iapetos, og Krios, overvåket henholdsvis vest, øst og sør. I denne forstand er det spekulert om Koios også var (en gang) en gud for himmelske orakler, tilsvarende slik hustruen Foibe overvåket oraklene på jorden ved Delfi, en arv som deres etterkommer Apollon overtok. Sammen med de andre titanene ble Koios bekjempet og veltet av Zevs og de andre olympiske gudene. Etter krigen med titanene ble Koios og alle hans brødre forvist til Tartaros (en del av underverden) av Zevs. Hedrum kirke. Hedrum kirke er en steinkirke fra middelalderen bygget omkring 1100 i Hedrum i Larvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i stein og har 260 plasser. Historie. I Borgarting kristen rett som er skrevet rundt 1080 er Hedrum kirke nevnt. Den var en av seks fylkeskirker i området rundt Oslofjorden. Før det var opprettet bispedømmer ble fylkeskirkene utpekt av kongen. Det kan ha stått en kirke i Hedrum i 1060, og den var antakelig er trekirke. Steinkirken ble reist omkring 1100. I 2010 feiret kirken sitt 950-års jubileum. Bygningen. Kirken har rektangulært skip, kvadratisk kor og apside. Bygningsarkeologiske undersøkelser viser at apsiden er tilføyet senere. Bueåpningen til apsiden har samme utforming som korbuen og dette tyder på at de kan være samtidige. En kan derfor anta at det har ligget en eldre trekirke øst for koret som senere er blitt erstattet med apsiden. Skibet ble forlenget med fire meter i 1666, så vestpartiet med portal og døråpninger er fra etter reformasjonen. Inventar. Altertavle gitt av Peder Tøgersen og Hilvig Mickelsdatter i 1664. Overetasjen er gjengitt her. De to kvinneskikkelsene på hver side av bildet, er til venstre Måteholdet (Temperantia) og til høyre Visdommen (Prudentia). Videre finner vi Peter med nøkkel og Johannes med kalken. Bildet i midten er et oppstandelsesbilde. Hedrum kirke har en god del gravminner som dekker store deler av golvet i kirka. Kirkens gravminner er registrert av DIS-Norge. Det ligger et gravfelt fra jernalderen like ved kirka. Gresslifoss kraftverk. Gresslifoss kraftverk er et vannkraftverk i Neavassdraget i Tydal kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverkets inntaksmagasin er Gresslidammen. Fallhøyden er maksimalt 34 meter. Midlere årsproduksjon er på 108 GWh og installert effekt er på 20 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1966 og ble modernisert i 2002. Det er installert en kaplanturbin. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Krios. Krios i gresk mytologi en av de opprinnelige 12 titanene. Sønn av Gaia og Uranos. Med gudinnen Eurybia, som var hans halvsøster, fikk han Astraios, Pallas og Perses. Krios ble dømd til å leve i Tartaros smmen med sine søsken. Hegsetfoss kraftverk. Hegsetfoss kraftverk (egentlig Heggsetfoss kraftverk) er et vannkraftverk i Neavassdraget i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter vannet i Heggsetedammen, som regulerer Nea mellom kote 258 og 252. Fallhøyden er 71 meter. Det overføres også vann fra elvene Rotla og Krossåa. Midlere årsproduksjon er på 19 GWh og installert effekt er på 34 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1962. Det er installert en francisturbin. Kraftverket har delvis samme vannvei (tilløpstunnel) som Nedre Nea kraftverk og fungerer i dag hovedsakelig som et flomkraftverk. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Se også. Nedre Nea kraftverk Hvarnes kirke. Hvarnes kirke er en langkirke fra 1705 i Larvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tømmer og har 160 plasser. Kirken ble ombygd og restaurert 1872. Kommunestyrevalg i Bodø. Ved kommunesammenslåingene i 1964 (Kjerringøy), 1968 (Bodin) og 2005 (Skjerstad) ligger tallene fra Bodø, som den største kommunen, til grunn ved endringer fra forrige valg. 2003. I kommunevalget 2003 ble antall representanter redusert fra 47 representanter til 39. Posisjonen består av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Fra 1. januar 2005 fikk bystyret to representanter til som et resultat av kommunesammenslåingen med Skjerstad. Ved neste valg gikk bystyret igjen ned til 39 medlemmer. 1999. Flertallet besto i denne perioden av Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet 1959. Bondepartiet skiftet i dette året navn til Senterpartiet. Kilde. Bodø Europavei 44. Europavei 44 går mellom Le Havre i Frankrike og Gießen i Tyskland. Trasé fastlagt av UNECE: Le Havre – Amiens – Charleville-Mézières – Luxembourg – Trier – Koblenz – Gießen. Foibe. Foibe eller Phoebe var datter av Uranos, himmelen og Gaia, jorden. Hun var månegudinne og en av de opprinnelig 12 titanene. Navnet hennes betyr "den lysende". Foibe var gift med sin bror Koios og de fikk døtrene Leto og Asteria. Foibe ble mormor til Apollo, Artemis og Hekate. Kjose kirke. Kjose kirke er en langkirke fra 1850 i Larvik kommune, Vestfold fylke. Den ligger ved det lille tettstedet Kjose ved vestbredden av Farrisvannet, nordvest for Larvik. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Tyrsenske språk. Tyrsenske språk er ifølge klassifikasjonen til den tyske språkforskeren Helmut Rix en språkgruppe, bestående av etruskisk språk sammen med raetisk og lemnisk. Theia. Theia er en av de opprinnelige tolv titanene, datter av Gaia og Uranos. Med sin bror Hyperion fikk hun Helios solguden, Selene månens gudinne og Eos morgenrøden. Nedre Nea kraftverk. Nedre Nea kraftverk er et vannkraftverk i Neavassdraget i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter vannet i Heggsetedammen, som regulerer Nea mellom 258 og 252 moh. Fallhøyde er 98 meter. Midlere årsproduksjon er på 381 GWh og installert effekt er på 66 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1989. Det er installert en francisturbin. Kraftverket har delvis samme vannvei (tilløpstunnel) som Heggsetfoss kraftverk. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Se også. Hegsetfoss kraftverk Kvelde kirke. Kvelde kirke er en langkirke fra 1871 på Kvelde i Larvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tømmer og har 350 plasser. I Kvelde sogn bor det 1659 mennesker (2009) Europas klima. Europas klima er rolig sammenlignet med andre landmasser på samme breddegrader. Området rammes sjelden av alvorlige uvær eller ekstreme værsituasjoner. I Nord-Amerika har man tornadoer, orkaner og snøstormer, mens land som Kina kan få både ekstrem varme og brutal kulde. I Europa kan et temperaturfall på 10 grader fra en dag til den neste være en signifikant værendring, mens dette ikke er uvanlig i USA. Temperatur. Madrid ligger på samme breddegrad som New York City (omtrent 40,5ºN), mens København er nærmere Nordpolen enn det Patagonia lengst sør i Sør-Amerika er Sydpolen. Likevel har Europa et temperert klima, og dette kommer av den milde og fuktige luften som strømmer inn over Europa fra Atlanterhavet i vest. Europa har ikke store fjellkjeder som Rocky Mountains i Nord-Amerika eller Andesfjellene i Sør-Amerika som hindrer den vestlige vinden i å blåse denne milde havluften langt inn på kontinentet. Europa har heller ikke store landmasser nord for seg som kan sende iskalde kuldebølger sørover, slik vi ser i Canada, USA og Mexico hver vinter. Kald luft kan derimot innimellom strømme vestover fra Russland og Sibir og gi svært kalde forhold i store deler av Europa. Det er sjelden trykkende varme i nordlige og sentrale områder av Europa, men sør for Alpene er det derimot annerledes. Når Middelhavet varmes opp om sommeren kan Spania og Hellas få stekende varme. Av og til kan tørr og varm vind fra Sahara strømme nordover på kontinentet og gi høye temperaturer også nord for Alpene. Nedbør. Siden Atlanterhavet i stor grad påvirker klimaet i Europa kunne man forvente at Europa i det store og hele har et fuktig klima. Nordlige og sentrale deler av Europa får en god del regn og snø gjennom hele året, men store deler av kontinentet får ikke de store mengdene. Det meste av kontinentet nord for Alpene, fra Frankrike via Tyskland til Russland har en nedbørsnormal som er mindre enn 1000 mm i året. Paris og London har enda mindre, bare omtrent 600 mm i året, noe som er mindre enn for eksempel New York City, San Francisco og Sydney. I andre deler av verden vil dette ha vært altfor lite nedbør til å holde liv i jordbruket og plantelivet vi finner over hele Europa. Siden Europa ligger på så pass høye breddegrader hindrer dette solen i å svi plantene og tørke opp jorda. I tillegg vil den relativt høye fuktigheten og det omfattende skydekket hindre regnet i å raskt fordampe fra jordoverflaten. Nedbøren kommer som regel heller ikke styrtende ned i store mengder som renner raskt vekk fra overflaten, men i små mengder i form av yr og lett regn som gir jordoverflaten god tid til å absorbere vannet. Det finnes derimot unntak, og langs vestkysten av De britiske øyer og Skandinavia kan det regne i store mengder over lang tid. Vestlandet er det våteste området i hele Europa (og et av de våteste på den nordlige halvkule utenfor tropene og land med monsunklima), og byene Førde og Bergen er de våteste byene. Enkelte områder på Vestlandet har en nedbørsnormal på over 3000 mm i året. Alpene fører til flere forskjellige værsituasjoner rundt seg, mens Spania med sine fjellområder, høye platå og store havområder på begge sider har mange forskjellige typer lokalklima. Selv land med mer ensartet topografi, som Belgia og Nederland, kan ha forholdsvis store endringer i været fra dag til dag på grunn av lavtrykk (ekstratropisk syklon) som kommer inn fra vest. I Have a Dream. a> ved talen «I Have a Dream» under demonstrasjonen marsjen til Washington i 1963. I Have a Dream – «Jeg har en drøm» – er en kjent tale på 17 minutter som Martin Luther King, Jr., den senere mottakeren av Nobels fredspris, avleverte den 28. august 1963 hvor han krevde etnisk likhet og en slutt på all rasistisk diskriminering. Talen, som ble holdt fra trappene av Lincolnmonumentet under marsjen mot Washington var et vendepunkt i den amerikanske borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Talen ble hørt av over 200 000 mennesker og tilhengere, og er rangert som en av de fremste og betydeligste amerikanske taler på 1900-tallet. I henhold til medlem av representantenes hus, John Lewis, som også holdt tale ved denne anledningen, «Dr. King hadde kraften, evnen, og kapasiteten til å omforme de trappetrinnene ved Lincolnmonumentet til en monumental arena som for alltid vil bli anerkjent. Ved å tale på den måten som han gjorde, utdannet han, inspirerte han, informerte han ikke bare folket der, men folket over hele Amerika og de ufødte generasjoner.» I talen snakket King om sitt ønske om en fremtid hvor afrikansk-amerikanere og de hvite, levde sammen i en fredelig sameksistens som likeverdige i USA. Han snakket om den svarte befolkningens lidelser opp gjennom historien og pekte på at hundre år etter avskaffelsen av slaveriet lever svarte på «en ensom øy av fattigdom i et hav av rikdom». Bakgrunn. I gjennomgående hyllet som et mesterverk i retorikk, Kings tale påkalte USAs uavhengighetserklæring, Emansipasjonserklæringen og USAs grunnlov. Tidlig i hans tale henspilte han på Abraham Lincolns Gettysburg-talen ved å si «Five score years ago...» Han sa i referanse til avskaffelsen av slaveriet, som artikulert i Emansipasjonserklæringen, «It came as a joyous daybreak to end the long night of their captivity». Anafori, mottagelsen av en frase i begynnelsen av en setning, er et retorisk grep som var gjennomgående i hele talen. Et eksempel på anafori er funnet tidlig da King anmodet tilhørerne om å gripe øyeblikket: «Now is the time...» er repetert fire ganger i det sjette avsnittet. Det mest siterte eksempelet på anafori er «I have a dream...», som er gjentatt åtte ganger da King malte opp et bilde av et enhetlig og forent Amerika for sitt publikum. Andre tilfeller da king benyttet anafori var «One hundred years later», «We can never be satisfied», «With this faith», «Let freedom ring», og «free at last». Tankene i talen reflekterte Kings sosiale erfaringer av afroamerikansk marginalisering. Talen trakk paralleller som appellerte til USAs myter om seg selv som en nasjon grunnlagt på frihet og rettferdighet for alle mennesker, og deretter forsterket og overgikk de sekulære mytologiene ved å plassere dem innenfor en åndelig sammenheng ved å argumentere at etnisk rettferdighet er også i henhold til Guds vilje. Således ga talens retorikk forløsning til USA for landets rasistiske synder. Utdrag fra talen omfatter linjen «Jeg har en drøm at mine fire små barn en dag vil leve i en nasjon hvor de ikke vil bli bedømt for sin hudfarge, men av innholdet i deres karakter. Jeg har en drøm i dag!» Talens tittel. Talen er kjent som «I Have a Dream», men den har hatt flere versjoner, skrevet på forskjellige tidspunkter. Talen er en sammenfletting av flere utkast, og ble opprinnelig kalt «Normalcy, Never Again». Deler av denne talen, og en annen tale, «Normalcy Speech», endte opp i det endelige utkastet. Tittelen «I Have a Dream» oppsto ettersom den afroamerikanske gospelsangerinnen Mahalia Jackson mot slutten av talen ropte til King: «Fortell dem om drømmen, Martin!» King avsluttet da sin forberedte tale og startet med sin forkynnelse hvor han skilte sine punkter med ordene «I have a dream». Langestrand kirke. Langestrand kirke er en åttekantet kirke fra 1818 i Larvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 220 plasser. Tidligere kirker på Langestrand. Den første kirken ble oppført i tømmer på Niels Langes tid i 1642. Kirken var omgitt av en kirkegård. Tegninger, kart og beskrivelser tyder på at hovedinngangen lå inntil Larvik Museum og kirkebygningen var beliggende hvor parkeringsplassen er i dag. Grev Ulrik Frederik Gyldenløve ga ordre om å anlegge en ny kirke. Den beskjedne kirken, med et enkelt utstyrt rom på 170 kvadratmeter og etter hvert et kirketårn, var trolig ferdig i 1699. Gyldenløve oppførte nok ikke en helt ny kirke, men utvidet og restaurerte kirken fra 1642. Altertavla og prekestolen forsvant da kirken ble revet i 1812, men døpefonten fra 1707 eksisterer fremdeles. Formeren på Fritzøe Jernverk laget den i støpejern. Kirken hadde en rekke bilder, som var donert av ansatte i jernverket. Helios. Helios (gresk "hēlios" «sol») er solguden i den greske mytologien. Han er sønn av titanene Hyperion og Theia og bror til Selene og Eos. Hver dag kjører han over himmelen, fra øst til vest, i en vogn som blir trukket av fire hester. Om natten seiler han på sin båt på Okeanos tilbake til sitt utgangspunkt. Helios blir fremstilt med flagrende hår (solstråler). Navnet på grunnstoffet helium er avledet av solens greske navn. Slind kraftverk. Slind kraftverk er et vannkraftverk i Slindelven i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Fallhøyde er 180 meter. Slindvatnet reguleres mellom 259 og 249 moh. Midlere årsproduksjon er på 85 GWh og installert effekt er på 20 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1985. Det er installert en francisturbin. Eier er Selbu Energiverk AS. Se også. Julskaret kraftverk Larvik kirke. Larvik kirke er en langkirke fra 1677 på Tollerodden i Larvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i pussa teglstein og har 450 plasser. Kirketårnet ble ikke bygget til kirken før i 1762. Historie. Larvik kirke ligger på Tollerodden som er i utkanten av tettbebyggelsen ved havnen. Etter initiativ av stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve ble det sendt en søknad fra borgerne i Larvik til kongen om å få bygge en ny kirke for egne midler. Det ble gitt tillatelse i 1668 og den nye kirken ble innviet 6. januar 1677. I 1679 utstedte Gyldenløve et gavebrev til kirken der rentene av kapitalen skulle brukes til vedlikehold. I dokumentet er det også beskrevet en minnegudstjeneste som skulle holdes på «Fredriciadagen» 14. november hvert år. Bygningen. Kirken er en treenighetskirke og er bygd som en langkirke i 1677. Koret er vendt nærmest mot sør. Muligens kan kirken opprinnelig ha vært tenkt som en korskirke, noe som kan forklare den uvanlige orienteringen. Skipet har også tynnere vegger der korsarmene kan ha vært tenkt. Opprinnelig sto det er støpul sørvest for kirken. Kirken fikk et påbygg med sakristi i 1741. I 1758 begynte en å bygge et klokketårn ved nordenden av skipet og det var ferdig i 1760. Tårnet har vegger av rød teglstein med dør og vindusomramminger av sandstein og spiss hette. Spiret på kirken ble reparert i 1836—39. Veggene i kirken er av gul teglstein som er produsert på stedet. Hovedinngangen er i nordenden av skipet. Foran portalen var der et våpenhus. Trappen opp til kirken var av tre og måtte fornyes i 1688 og 1702. Greven hadde en inngang til sin plass i kirken i øst. Det har også vært en inngang i vestveggen i koret men en høy trapp. Antakelig har det vært seks vindusåpninger i skipet og to i koret opprinnelig. De har hatt blyglass. I årene 1859—64 ble kirken ombygget etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Den viktigste endringen i eksteriøret var at det ble bygget utvendige støttepilarer for å forsterke murene. Det ble også bygget en ny portal med våpenhus på østsiden av skipet. I 1906 ble sakristiet utvidet. I 1970-årene ble kjelleren under kirken ombygget til en kirkestue. Interiør. Døpefonten - 1705 Iacob Søfrensøn og Leehne Hans Daatter Arkitekt Christian Heinrich Grosch omarbeidet også kirkens interiør. Opprinnelig har både skip og kor hatt tregulv. Under gulvet i skipet var det en kjeller mens det under gulvet i koret var et gravkammer. Det kan derfor ha vært nivåforskjell mellom gulvene i skipet og koret. En vet ikke om det har vært hvelv eller flat himling i kirkerommet. Kirken er enskipet og med en rundbuet korbue inn til koret. Korbuen har to rundbuete åpninger, en til prekestolen og en til døpefonten. Rommet har en himling der det nå er delvis synlig takkonsttruksjon, og det var et skille mellom skipet og koret. Veggene i skipet var opprinnelig pusset og kan ha hatt malte dekorasjoner. I forbindelse med ombyggingen ble takkonstruksjonene fornyet, og kirken fikk nygotisk alter og prekestol. Den nye innredningen hadde også benker og galleriene langs veggene. I 1910 ble galleriene forkortet og fikk to oppganger ved siden av hovedinngangen Det ble også laget en utgang fra koret. Inventar. Kirken har et rikt inventar og er kjent for sine malerier. Døpefonten i marmor ble gitt som en gave til kirken rundt 1705. Prekestolen er av tre og tegnet av Grosch i 1860. En almissebøsse fra 1733 er plassert i våpenhuset. Altertavlen er av E. H. Løffler fra 1752 med motivet "Nedtagelsen av korset". Under dette henger "Nattverden" av Jacob Lindgaar fra 1754. Kirken har en rekke malerier. Ferdinand Bol (1618-1680) har malt "Manohas offer", "Jaris datters gjenoppvekkes" er malt av Gustav A. Lambers (1820-1878). Det finnes også kopier av Botticellis to bilder Jesus og Maria. «La de små barn komme til meg». Detalj maleri av Lucas Cranach d.e. La de små barn komme til meg Maleriet «La de små barn komme til meg» ble gitt i gave av Ulrik Frederik Gyldenløve til Larvik kirke rundt 1680. Det er malt av Lucas Cranach den eldre, måler ca. 1 x 1 meter og er malt på trepanel. Maleriet har vært på Larvik kirkes inventarliste fra 1689. Det er uklart hvilket år det ble malt. Cranac brukte å signere bildene sine med to typer drager. Den ene med stående vinger, som man mener indikerer tiden før reformasjonen, og en med hengende vinger, som er fra tiden etter reformasjonens innføring. Maleriet i Larvik kirke viser en drage med hengende vinger og skulle således stamme fra perioden 1537 til 1553, som var året mesteren døde. Maleriet ble restaurert i årene 1963—64. Kirkeklokkene. Er det ei innstøpt drueskje her? Kirken har tre kirkeklokker. Den ene fra 1639 har inskripsjonen "Manet verbym Domini in Aeternym, Anno 1639/OIS OBS" (Guds ord består til evig tid). IHS er et monogram for Jesus Kristus, eller også tolket som en forkortelse for "Iesus Hominem Salvator" - «Jesus, menneskenes frelser». Denne klokka ser ut til å ha innstøpt ei såkalt drueskje, se bilde. Men dette er fotografens egen konklusjon etter å ha gjort en del krumspring for å kunne fotografere denne delen av klokka - som er nesten utilgjengelig. I Larviks Historie står at "den har et merke i form av en stav med en ring på toppen". De andre er omstøpt i 1887 hos Olsen Nauen, den ene med inskripsjonen "Ringer jeg til kirkemøte kaller jeg til ro de døde, Alltid er jeg Herrens tolk At Han samle vil sitt folk." Orgel. Larvik kirkes orgel er fra 1997 og er bygget av den danske orgelbyggeren Carsten Lund. Det har 38 stemmer fordelt på tre manualer og pedal og har en romantisk karakter i klangen. Det er gitt ut en CD av orgelet. Der spiller organist Pieter Leebeek improvisasjoner over kjente julemelodier. Kunsttyveriet 8. mars 2009. Natt til 8. mars 2009 tok tyver seg inn gjennom et vindu i kirken og i løpet av 15 minutter forsvant de med maleriet "La de små barn komme til meg" som har en estimert verdi på 20 millioner kroner. Bildet var ikke spesielt sikret, blant annet fordi man har regnet kirkekunst som vanskelig å omsette og fordi man ved brann skulle ha lett for å ta maleriet ut. Ved innbruddet ble alarmen i kirken utløst, og folk var på plass etter bare 15 minutter, men da var tyvene forsvunnet. Onsdag 11. mars ble en mann pågrepet og siktet for tyveriet. Maleriet ble funnet gjemt i en varebil i Porsgrunn. Etterforsker og kriminalforfatter Jørn Lier Horst var sentral i den raske oppklaringen. Gravminner. Gravminnene ved kirken er registrert av DIS-Norge. Julskaret kraftverk. Julskaret kraftverk er et vannkraftverk i Selbu kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet mellom Sørungen og Slindvannet. Sørungen reguleres mellom 459 og 454 moh. Det overføres også vann fra ett bekkeinntak samt fra Rensjøen. Rensjøen kraftverk er under utbyggging i den eksisterende tappetunnelen fra Rensjøen. Eier er Selbu Energiverk AS. Se også. Slind kraftverk Eksaktverdi. Eksaktverdier er matematiske størrelser som skrives som et uttrykk i stedet for tall. Hensikten med det er å angi verdien helt nøyaktig. Eksaktverdier skrives som brøker eller rotuttrykk. For eksempel vil verdien 1/3 (en tredjedel) være tilnærmet lik 0,33, men når man angir verdien med to desimaler vil man ha en unøyaktighet på en hundredel. alle verdier mellom 0,325 og 0,3349 vil kunne gå som 0,33. Nanset kirke. Nanset kirke er en arbeidskirke fra 1974, beliggende på Hovland, i Larvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tegl og har 550 plasser. Altertavlen er en billedvev av Else Marie Jakobsen: «De tre høytider (jul/påske/pinse)» fra 1984. Den er 380x800 cm i størrelse. Det var opprinnelig planer om å anlegge Nanset kirke på Solvangfjellet og senere på Månejordet. Bara distrikt. Bara er et av Nepals 75 distrikter. Areal er 1 190 km², og folketall var i 2001 559 135. Det hører til "Narayani sone" i "Sentralregionen". Hovedstaden heter Kalaiya og hadde i 2005 en anslått befolkning på 39 367. Bara ligger i det østlige Tarai, det tropiske, flate slettelandet som er forma av jord fra elvene som flyter østover og ender i den bengalske bukt. I vest grenser Bara mot Parsa distrikt, i nord mot Makwanpur, i øst mot Rautahat og i sør mot den indiske delstaten Bihar. Distriktet har 98 landsbyutviklingssoner og 1 bykommune. Byinnbyggere 5,8% (2001). Forventa gjennomsnittlig levealder 60,7 år. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte 69,6. (Alle tall fra 2001.) Barn under 5 som er kortvokste på grunn av underernæring 50,4% (2004). Uten reint drikkevann 5,9% (2001). Leger 6 (2002). Høykaste-befolkning 9,0%, dalit 16,88%. Muslimer 13,4%, buddhister 4,5%. (Alle tall 2001.) Befolkningsgruppa som dominerer distriktet er Madhesi med indisk språk og hinduisk religion. Det finnes også 13,4% muslimer. Distriktet har også innslag av tharu. Østre Halsen kirke. Østre Halsen kirke er en arbeidskirke fra 1983 i Larvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i mur og tre og har 280 plasser. Østre Halsen kirke støtter barnehjemmet Akanisoa (et godt hjem) i Antsirabe på Madagaskar. Seier'n er vår (TV-serie). "Seier'n er vår" (1994) var en norsk situasjonskomedie på 6 episoder som gikk på NRK-TV vinteren 1994. Regi var ved Ulf Breistrand og Jarl Emsell Larsen. Handlingen var lagt til et hotell i Lillehammer-traktene like før de Olympiske vinterleker. Serien ble slaktet av kritikerne, men hadde høye seertall. (Kilde: "Hvem hva hvor, 1995, s.263) Handling. Familien Skuggedal i utkanten av Lillehammer driver en stusslig kafe med det svingende navnet «Ola's truckshop» slik at livet så vidt går rundt. For øvrig er de sportsinteresserte og lengter intenst etter å knele i sofaen for å bivåne begivenheten som skal finne sted noen få mil unna. Man kan trygt si at familien ikke akkurat representerer det bildet av Norge og nordmenn som LOOC forsøker å markedsføre utad i disse dager. Sava. Sava (serbisk: Сава – "Sava", tysk: "Save" eller "Sau", ungarsk: "Száva") er en elv i Sørøst-Europa, og en av de store sideelvene til Donau fra høyre. Den er 945 km lang med et nedslagsfelt på 95 719 km². Den renner gjennom fire land: Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina (utgjør den nordlige grensen) og Serbia. Lengde. Sava har sitt utspring fra to elver, Sava Dolinka (venstre) og Sava Bohinjka (høyre), som renner sammen mellom de slovenske landsbyene Lesce og Radovljica. Herfra og til den munner ut i Donau ved Beograd i Serbia er den 945 km lang (hvorav 206 km er i Serbia). Med Sava Dolinka fra de nordvestlige alpeområdene i Slovenia er den 990 km. Via Donau renner vannet fra Sava ut i Svartehavet, og den er den lengste sideelven til Donau fra høyre, og den nest lengste totalt, etter Tisa. Sava var en gang den lengste elven som rant innenfor Jugoslavia, men etter oppdelingen av landet i 1991 renner den nå gjennom fire land. Utspring. Den 45 km lange Sava Dolinka har sitt utspring som bekken Nadiža i Planica-dalen nedenfor Zadnja Ponca i De juliske Alpene, i en høyde på 1 222 meter nær grensen til Italia. Bekken forsvinner under jorden, og etter 5 km dukker den opp igjen i en høyde på 842 meter i Zelenci, nær Kranjska Gora. En av sideelvene her er Radovna, som renner gjennom et vakkert juv kalt Blejski Vintgar. Sava Dolinka renner videre gjennom byene Kranjska Gora, Gozd Martuljek, Jesenice, nær Bled og Lesce. Den første av en rekke vannkraftverk på elven, Moste (22,5 MW) ligger nær Žirovnica. Den kortere, 31 km lange, Sava Bohinjka har sitt utspring ved Komarča-ryggen i en høyde på 805 meter fra undergrunnskilder fra Triglavdalen. Frem til Bohinjsjøen blir elven kalt Savica («lille Sava»), og har et 60 meter høyt fossefall («Slap Savice») ved kilden sin. Den renner så gjennom Ukanc-juvet, der man har bygget et vannkraftverk, Savica (3 MW). Videre renner den inn i Bohinjsjøen og danner små delta. Etter dette renner den videre som Sava Bohinjka og gjennom Bohinjska Bistrica, Bohinjska Bela og nær Bledsjøen, før den renner sammen med Sava Dolinka nær Radovljica. Geografi. Sava har et nedslagsområde på 95 719 km², inkludert 115 km² i nordlige områder av Albania. Middelvannføringen ved Zagreb i Kroatia er 255 m³/s, mens den ved Beograd har samlet opp 1 722 m³/s. Den blir også svært dyp, opp til 28-30 m nær landsbyene Hrtkovci og Bosut i Serbia. I Serbia blir det dannet flere store elveøyer ("adas"), inkludert Podgorička ada nær Provo og den 2,7 km² store Ada Ciganlija i Beograd, det mest populære feriestedet i Beograd. Øya er forbundet til høyre side av elven med tre veifyllinger som skaper en kunstig innsjø kalt Savasjøen med et areal på 0,8 km². Et annet navn på denne sjøen Beogradsjøen og den blir besøkt av opp til 350 000 personer hver sommer. Elven har stort potensial for strømproduksjon i den øvre delen, opp mot 3,2 (inkludert sideelvene 4,7) milliarder kWh, som ikke har blitt utnyttet før de siste årene. Utenom de to allerede nevnte vannkraftverkene ligger det et tredje, Medvode (17,8 MW) nær Ljubljana. Det er også flere vannkraftverk under konstruksjon, og Boštanj-kraftverket er allerede ferdig. Elveleiet er stort sett ikke regulert, og dette skaper til tider flom, som kan ramme så mye som 5 000 km² av svært frodig jord (Posavina, Savadalen). I 1981 og april 2006 rant Sava over og skapte flom i lavere delar av Beograd. I 1977 og 1980 ble det signert en statlig avtale om regulering av elven for å hindre flom ved å bygge nye vannkraftverk, og det er også gjort avtaler om å gjøre elven fremkommelig opp til Zagreb og om økologisk vern av elven. Tidssfristen ble satt til år 2000, men det var ikke gjort så mye siden Jugoslavia brøt sammen i 1991. Øst for Ljubljana renner Sava gjennom et 90 km langt juv og etter dette ut på Krškosletten ("Krško polje"). Da Den pannoniske sjøen trakk seg tilbake vokste Sava seg lenger og lenger, og gravde ut Savagrøften ("Savski rov"). Sammen med de lavere delene av de bosniske sideelvene dannet den et svært flodområde. Sava er hele 680 meter bred ved Šabac (og 280 meter ved munningen) og etter dette begynner den å bukte seg, og flere ganger i historien har den endret løp. Gamle elveløp har blitt til myrområder og små tjern kalt "mrtvaja" (dødt vann) og "starača" (gammelt vann) på serbisk. Den mest kjente av disse er et av de større tjernene i Serbia, og et av de største fuglereservatene i Europa, Obedska bara. Sava går gjennom tre europeiske hovedsteder: Ljubljana i Slovenia, Zagreb i Kroatia og Beograd i Serbia. Selv om Ljubljana ble bygget rundt Savas sideelv Ljubljanica, ble byen større og inkluderte etter hvert landsbyer ved Sava, så Sava renner no gjennom utkanten av Ljubljana (på samme måte som Sarajevo vokste rundt elven Miljacka og etter hvert urbaniserte områder lenger vest ved elven Bosna). I både Zagreb og Beograd deler Sava gamle og nye deler av byen (Zagreb-Novi Zagreb, Beograd-Novi Beograd). Skipsfart og trafikk. 593 km av Sava er fremkommelig, fra munningen ved Donau til munningen av Kupa ved Sisak. Mindre fartøyer kan seile helt opp til Zagreb, men planer om å mudre opp elveleiet slik at også større fartøy kan komme hit er skrinlagte. I Savadalen ligger også jernbanen og motorveien mellom Beograd og Zagreb, og olje- og gassrørledninger fra Kroatia til Serbia. På grunn av denne tunge trafikken og den tette bosetningen langs elven, er den svært forurenset, og det er gjort lite for å bedre forholdene. Tradisjon. «Krst pri Savici» ("Dåpen til Savica") er et heltedikt skrevet av den slovenske poeten France Prešeren. Navnet Sava ble svært vanlig blant slaverne, særlig som fornavn for både kvinner og menn. Navnet på elven er riktignok ikke slavisk, det kommer fra latin, og Romerne kalte den "Savus". Politikk. I følge enkelte representerer Sava den nordvestlige grensen til Balkan, men i forbindelse med at det politiske klimaet har endret seg, har også denne grensen endret seg. Under Jugoslavia ble hele Sava (og til og med Triesteområdet i Italia) regnet som en del av Balkan. Etter oppdelingen av Jugoslavia, har derimot Slovenia og Kroatia prøvd å kvitte seg med stemplet som en balkanstat, slik at grensen ble satt langs Sava og Kupa og til Adriaterhavet. Akhilleusmaleren. Utsnitt av vasen som har gitt navn til Akhilleusmaleren Akhilleusmaleren er navnet som er gitt til en gresk vasemaler som virket i Athen fra 460-årene f.Kr. til 420-årene f.Kr. Navnet viser til en amfora i rødfigurstil fra ca. 450–445 f.Kr. som står i Vatikanmuseene; en spesielt forseggjort fremstilling av Akhilleus førte til at John Beazley gav ham tilnavnet. Han antas, på stilistisk grunnlag, å ha vært elev av Berlinmaleren. Mer enn trehundre vaser i rødfigurstil, svartfigurstil og hvitbunnet stil er attribuert til ham. I sine tidlige verker foretrakk han isolerte figurer mot svart bakgrunn, ofte med forfølgelse som tema. Enkle, balanserte komposisjoner med to figurer er et av hans varemerker, og en av grunnene til at han regnes som «den mest klassiske» av vasemalerne fra klassisk tid. Han er også kjent for sine hvitbunnede lekyther, malt fra 450-årene til 420-årene f.Kr., hvorav enkelte regnes blant de beste eksempler på stilen. Mange av vasene har kalosinnskrifter til forskjellige personer. Omkring et dusin andre maler regnes for å ha tilhørt hans verksted. Corpus vasorum antiquorum. "Corpus Vasorum Antiquorum" er et prosjekt som katalogiserer antikke greske vaser. Det var den franske Union Academique Nationales første forskningsprosjekt. Det første møtet ble holdt i Paris i 1919, og Edmond Pottier foreslo da å starte arbeidet med katalogen. Han produserte selv det første bindet, en oversikt over vaser i Louvre som ble gitt ut i 1922. Pr. 2007 er mer enn 100 000 vaser i 27 land katalogisert. Norge. Vaser i norske private og offentlige samlinger er katalogisert i to bind. Bind 1 ble skrevet av Axel Seeberg og Sverre Marstrander, og utgitt 1964, mens bind 2 ble skrevet av Ilona Skupinska-Løvset og utgitt 2000. Stavern stasjonskapell. Stavern stasjonskapell er et kapell fra 1993 i Larvik kommune, Vestfold fylke. Emba. Emba (kasakhisk: Ембі, "Jembi", eller Жем, "Zjem"; russisk: Эмба) er en elv i vestre Kasakhstan som har sitt utspring i Mugodzjarfjellene og som etter cirka 640 kilometer (ifølge en annen måling 712 kilometer) når Kaspihavet i sydvest. Den har et nedslagsfelt på 40 400 km². Elvens løp tar den gjennom den nordlige delen av Ustiurtplatået, og den renner ut i Kaspihavet gjennom en rekke grunne laguner som fram til 1900-tallet var fremkommelige. Embafloden er et av alternativene når grensen mellom Asia og Europa diskuteres. Teie kirke. Teie kirke er en arbeidskirke fra 1977 i Nøtterøy kommune i Vestfold fylke. Byggverket er i tegl og tre og har 520 plasser. Kirken ligger ved Teie torv og er bygget i henhold til praktisk-funksjonelle krav fremfor rent sakrale. Kirken er mye benyttet til konserter, møter og sosiale arrangement i tillegg til søndagsskole og ukentlige gudstjenester. NUFF. Nordisk Ungdomsfilmfestival er en filmfestival for ungdom. Den ble i 2008 arrangert i Tromsø. NUFF ble for første gang arrangert i 2003. Unge, filminteresserte mennesker fra Norden mellom 15-25 kan delta med egenprodusert film. NUFF er den eneste ungdomsfilmmønstringen som samler de beste ungdomsfilmene fra alle nordiske land. De påmeldte filmene deles opp i tre aldersgrupper: 15 – 17, 18 – 20 og 21 – 25. En jury av tre personer fra filmmiljøet velger ut en vinner i hver alderskategori. Lauge Koch. Lauge Koch (født 5. juli 1892 i Kærby, Danmark, død 5. juni 1964) var en dansk geolog, polarforsker og professor. Koch ledet et stort antall Grønlandsekspedisjoner, blant annet "Jubilæumsekspeditionen" (fra Thule langs kysten og nord om Peary Land og deretter over innlandsisen) i perioden 1920 – 1923 og datidens aller største Grønlandsekspedisjon "Treårsekspeditionen" i perioden 1931 – 1934. Koch deltok i Knud Rasmussens "Annen Thuleekspedition" i 1916 – 1918. I 1926-27 overvintret han i den nyanlagte kolonien Scoresbysund, hvor han foretok geologiske rekognoseringsreiser med hundeslede. Koch, Lauge Koch, Lauge Torød kirke. Torød kirke er en langkirke fra 1915 i Nøtterøy kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Da den stod ferdig i 1915, var den Nøtterøys andre kirke. Nøtterøy kirke hadde da eksistert i over 700 år. Altertavlen er malt av den lokale kunstneren Hans Hansen. Nytt kirkeorgelet ble installert i 1984. I tilknytning til kirken ble det i 1981 reist en kirkestue. Veierland kirke. Veierland kirke er en langkirke fra 1905 i Nøtterøy kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 175 plasser. Denis Kornilov. Denis Aleksandrovitsj Kornilov (russisk Денис Александрович Корнилов; født 17. august 1986) er en russisk skihopper som har konkurrert siden 2003. Kornilov under prøve-VM i Holmenkollen, mars 2010. Han deltok i OL i Torino, hans beste plassering individuelt ble en 33. plass i stor bakke. Han var også med på det russiske laget som endte på 8. plass i lagkonkurransen. Hans beste plasseringer i verdenscupen er per 10. januar 2008 to femteplasser i henholdsvis i Kuopio i Finland i 2007, og i Bischofshofen i 2008. Best sammenlagt ble han i sesongen 07 med en 19. plass. ABC-bok. a>erne var særlig kjent for slike trykk. ABC-bok, eller bare ABC (også skrevet abc), er en grunnleggende skole- eller lærebok i staving og lesing. Boktypen har fått navn etter de tre første bokstavene i det latinske alfabetet. Siden de første trykte bøkene kom på 1500-tallet, er det blitt utgitt en mengde ABC-er på de fleste språk. Mange har fått stor utbredelse og blitt svært populære, og flere er skrevet av berømte forfattere. En ABC kalles i dag gjerne bare lesebok. Uttrykket ABC kan også brukes generelt om alle slags begynnerlærebøker eller om viktig elementærkunnskap innen et fagområde. Se for øvrig forkortelsen ABC for andre betydninger. Kjennetegn. I en ABC-bok blir vanligvis hver bokstav presentert på sin egen side eller sitt eget oppslag sammen med en kort leseøvelse og en illustrasjon av en eller flere kjente figurer, dyr eller gjenstander med passende forbokstav. Slik skal ord og bilde spille sammen og lære leseren alfabetet på en pedagogisk og lekepreget måte. Tekstene er som regel enkle vers med enderim. Flere ABC-er er «kombinerte» bøker med en lesebok-del med lesetykker bak. ABC-bøker kalles "Fibel", "ABC-buch", "Namenbuch" eller "Namenbüchlein" på tysk og "A B C book", "spelling book", "speller", "reading primer" eller "primer" på engelsk. Det middelalderlatinske ordet Abecedarium betyr alfabet eller bokstavrekke, og betegner særlig antikke inskripsjoner og andre oversikter over bokstavene som støtte for innlæringen av dem. Abecedarium brukes også om illustrerte plansjer med bokstaver og vers, og kan dessuten bety ABC eller lesebok, blant annet på tysk. Historikk. ABC-bøker med bibelsitater ble brukt i religionsundervisning allerede i middelalderen. Slike bøker ble kalt fibler, et tysk ord som muligens er en forvanskning av ordet "bibel" eller avledet av det latinske "fibula", det vil si «spenne» (på bokreim). Betegnelsen ABC kom på 1500-tallet og ble vanlig på 1700-tallet. En av de tidlige fiblene eller ABC-ene på tysk er Priscianus' håndskrevne manuskript "Ettwas vonbüchstabenaus Priscianodem bösteningramatica." fra 1487. Blant de eldste trykte ABC-ene for barn er den tyske "Luthers ABC", utgitt av kirkereformatoren Martin Luther i 1525. Den første engelskpåklige ABC-en het "Here after followeth the Prymer in Englysshe" og kom i 1538. Den første fibelen med illustrasjoner er den såkalte "Stimmenbüchlein" («Eyn Besonder fast nützlich stymmen Buchlein») som ble utgitt i Augsburg i 1534 og inneholdt tresnitt av dyr og gjenstander. Den aller første trykte boka som kom på finsk, var en ABC-bok, nemlig reformatoren Mikael Agricolas (1509–1557) "Abckiria" utgitt i Stockholm omkring 1543. I 1612 utgav svensken Johannes Thomae Agrivillensis Bureus ', en ABC der teksten også er skrevet med runer. ABC-er i Norge. Ved kirkeordinansen av 1537, en omfattende lovsamling som ble utgitt som en praktisk-teologisk håndbok for kirkens virksomhet 1539, ble den evangelisk-lutherske kirke innført i Danmark-Norge. Samtidig ble det obligatorisk med konfirmasjon og bibellesing i forbindelse med det. Etter dette, og særlig etter Christian IVs forordning av 1590 da det ble foretatt endringer i statsforvaltningen og samfunnet ellers, ble det trykt danske ABC-bøker som også ble brukt i Norge. Slik ble ABC-er gradvis tatt i bruk som hjelpemidler i konfirmasjonsundervisninga. I 1739 ble allmueskolen innført i Norge gjennom en forordning som krevde at alle skulle lære å lese. I denne forordningen ble abc-bøker omtalt på linje med Bibelen og katekismen som «de umisteligste Bøger». Dermed ble egne bøker for å øve inn alfabetet og lære enkle ord vanligere i Norge, selv om de mest utbredte lesebøkene for nybegynnere fortsatt forble nettopp bibel, katekisme og salmebok. kom ut i Trondheim i 1777. Siden har det blitt utgitt rundt 150, særlig mange i perioden fra 1850 til 1900. I Norge ble det brukt danske billed-ABC-er inntil den første norske kom i 1836. Det var K. O. Knutzens "Nyeste Billed-ABC for den norske Ungdom", en enkel zoologi på 32 sider med noen linjer under hvert bilde. Etter en konkurranse om en ABC på landsmål vant Andreas Austlid med sin ' som kom ut i 1880. Han fulgte opp med en lesebok på nynorsk i 1889. De første bøkene på samisk var ei messebok og ' utgitt i Sverige i 1619 og skrevet på sørsamisk. Ei ABC-bok fra 1638 var skrevet på et mer nordlig språk, lulesamisk. Første samiskspråklige ABC utgitt i Norge ble skrevet av språkforskeren og presten Knud Leem (1696—1775) og kom i 1767. Det har for øvrig vært vanlig at kulturer uten tidligere skriftspråk har fått sine første bøker skrevet på eget talespråk nettopp i form av religiøse tekster, ABC-er og lesebøker. Fordi ABC-er har vært obligatoriske lesebøker for alle, har de naturlig nok øvd en stor innflytelse på mange mennesker. Bøkene og tekstene gjenspeiler dessuten samtidas syn på leseopplæring, barneoppdragelse og samfunnsorden. Som barnas første møte med skriftkulturen, skulle ABC-en, ofte omtalt som «barnets første bok», lære dem god moral, gjøre dem lydige, flittige og gudfryktige. På 1900-tallet har lesebøkene vært styrt av skiftende pedagogiske prinsipper for innlæring av bosktaver og ord. Fra 1950-tallet og framover har det kommet mange ABC-er med lekne og gjerne humoristiske tekster. Siden omkring 1990 har det også kommet pedagogiske dataspill og læreprogrammer der barn lærer bokstaver og får enkel lesetrening gjennom underholdning og lek, såkalt infotainment. Kjente ABC-er (utvalg). Flere kjente forfattere har skrevet populære ABC-er i form av korte barnevers med rim. Haner i ABC-ene. De eldste ABC-ene hadde gjerne et bilde av en hane på siste side som symbol på årvåkenhet. Hanemotivet har gått igjen i flere ABC-er siden, også som forsideillustrasjon. Folkeeventyret "Doktor Allvitende" (') fra de tyske Brødrene Grimms eventyrsamling forteller om en fattig bonde som får det rådet å kjøpe seg en «ABC-bok med bilde av en hane» og kle seg ut som en doktor for å innbille folk at han er allvitende og for dermed å bli rik. Eksterne lenker. Forskeren og pedagogen Dagrun Skjelbred har om norske ABC-bøker og bokstavinnlæring i flere sammenhenger. Fon kirke. Fon kirke er en langkirke fra 1100-tallet i Re kommune, Vestfold fylke. Kirken er bygd i stein og er oppført i romansk stil. Den har 130 plasser. Kirken har klokketårn oppført 1839, men kirken har hatt klokketårn også tidligere. Kirken har prekestol fra 1603 og altertavle fra 1633. Det er to kirkeklokker i Fon kirke, begge er støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi på Sem. Tidlig på 1990-tallet ble det oppdaget en sprekk i en av kirkens gamle klokker, og en ny klokke ble støpt. Kirkens eldste klokke er å se i Olsen Nauens klokkemuseum. Sikkerhetsteater. Sikkerhetsteater er et sikkerhetstiltak som har som formål å gi en følelse av sikkerhet mens det i realiteten gir liten eller ingen økning av sikkerhetsnivået. Den engelske betegnelsen "security theater" ble første gang brukt av Bruce Schneier i boka "Beyond Fear", men har oppnådd anerkjennelse i sikkerhetskretser, særlig for beskrivelsen av sikkerhetstiltak ved lufthavner. Den er også brukt av eksperter som Edward Felten i beskrivelsen av sikkerhetstiltak innført etter 11. september-ulykkene på Verdens Handelssenter i New York. Sikkerhetsteatrene tjener sin hensikt ved både å tilfredsstille engstelig publikum og ved å utnytte gapet mellom registrert risiko og den faktiske risiko. En analyse gjort i 2007 av det amerikanske "Government Accountability Office (GAO)," viste at det var mulig å smugle inn sprengstoff på fly tross strenge flyplasskontroller. Den 17. mars 2008 ble en flytur med flyselskapet SAS fra København til Amsterdam avlyst siden en passasjer ble skremt da to av fem irakiske passasjerer gikk på toalettet etter at de hadde levert inn bagasjen sin. Alle 139 passasjerene ombord i flyet ble evakuert. Ingen bombe ble funnet og det viste seg at de fem passasjerene var ansatte i det irakiske luftfartsvesenet. Situasjonen i Norge. Drepte som en følge av anslag mot flysikkerheten er internasjonalt årsaken til ca. 8 % av alle omkomne i moderne luftfart (1950–2004), mens dette tallet for norske innenlandsflyvninger er omtrent likt null. Til sammenligning forårsaker flyverfeil over halvparten av alle flyulykker med kjente årsaker. Avinors kostnader de siste årene i forbindelse med tiltak mot terror og sabotasje sammen med kostnadene sikkerhetskontrollene representerer overstiger i dag 1 milliard kroner, mens andre sikkerhetstiltak som kunne forhindret drepte ikke prioriteres like høyt. Den 5. desember 2007 utførte Luftfartstilsynet en uanmeldt kontroll på Oslo lufthavn, Gardermoen der åtte av ni testpersoner slapp gjennom sikkerhetskontrollen med bomber og kniver. Den 5. mai 2008 ble passasjerterminalen ved Tromsø lufthavn evakuert på grunn av at en beltespenne som var utformet som en håndgranat ble oppdaget under gjennomlysning i sikkerhetskontrollen. En jakke lå over beltet og ble ikke fjernet før etter at evakueringen var gjennomført. I juni 2008 ble en treåring fra Troms fratatt en fem cm lang leketøypistol som det ikke kunne avfyres prosjektiler med ved sikkerhetskontrollen på Oslo lufthavn, Gardermoen. En representant for flyplassen henviste til regelverket fastsatt av Luftfartstilsynet og at det finnes ekte våpen på tilsvarende størrelse. Den 21. juli 2008 ble den innerste delen av utenlandsterminalen på Oslo lufthavn, Gardermoen evakuert to ganger etter at det ble klart at en dør ut av kontrollområdet som skulle vært låst likevel ikke var det. Deretter måtte alle passasjerene gjennom passkontrollen på nytt igjen, noe som medførte forsinkelser i flytrafikken. Den 15. januar 2009 ble Tromsø lufthavn, Langnes evakuert fordi en eske med snus feilaktig ble oppfattet som å kunne være en bombe. Lars L. Ese d.y.. Lars L. Ese d.y. (født 30. mars 1922 i Balestrand, død 27. mai 1960) var en norsk bonde og skytter. Han ble skytterkonge hele 4 ganger. Lars L. Ese d.y. er den eneste skytteren i Norge fram til nå (2012) som har klart bragden å bli skytterkonge 4 ganger. Han vant allerede på sitt første Landsskytterstevnet på Os ved Bergen i 1947, deretter i Bardufoss i 1951, og så to år på rad, i 1954 i Sandnes og 1955 i Kongsvinger. I tillegg vant han mange andre titler, han ble vinner av stangskytinga på Landskytterstevnet i 1949 og 1952, og han vant felthurtigskytinga i 1950 og 1954. Han vant også kongepokalen ved landsdelskretsstevnet i Fjordane krets i 1959, og fikk dermed en såkalt «småkongetittel» i tillegg til sine fire kongetitler. Han hadde også topplasseringer i skyting med armégevær og var med på å ta bronsemedalje under verdensmesterskapet i lagskyting med armégevær i 1952. I 1955 ble han tildelt Aftenpostens gullmedalje. Hans sønn Lars Hallvard Ese, ble skytterkonge under Landskytterstevnet i Oslo i 1980. Det er reist en minnestøtte over Ese i hjembygda Balestrand. Ramnes kirke. Ramnes kirke er en langkirke fra 1100-tallet på Ramnes (Ravneneset) i Re kommune i Vestfold fylke. Byggverket er i stein, er enkelt og spartansk og har 250 plasser. De svære steinveggene er de opprinnelige, bortsett fra det nord-vestlige hjørnet. Sakrestiet og våpenhuset er bygd inntil de metertykke veggene. Tidlig på 1600-tallet fikk kirken nytt tårn. Det meste av det opprinnelige utstyret er borte, men den eldste delen av døpefonten er fra begynnelsen av 1200-tallet. Altertavlen med nattverdsmotivet og prekestolen med utskårne felter er fra 1600-tallet. Eos. Eos med den døde Memnon, (fra gresk vasemaleri) Eos er i gresk mytologi morgenrøden, hennes tårer falt til jorden og ble til dugg. Hver morgen stiger hun opp av havet på en vogn som blir trukket av to hester. Hun var datter av titanene Theia og Hyperion, og søster av solguden Helios og månegudinnen Selene. Hun var gift med den temperamentsfulle vinguden Aiolos og sammen med ham fikk hun barna Boreas, Euros, Notos og Zefyros. Hun ble av Afrodite beskyldt for nymfomani og hun ble straffet for sin kjærlighet til Ares. Hun ble nødt å gifte seg med den trojanske prinsen Tithonus, en vanlig dødelig. De fikk to barn, Memnon som ble drept under den trojanske krigen av Akilles og Emathion som ble drept av Herakles. Eos ba Zevs om å gjøre sin nye mann udødelig men hun glemte å be om sin manns evige ungdom. Han ble eldre og eldre og etterhvert følte de andre gudene empati for Eos og skapte om Tithonus til en siriss. Eos' motstykke i den romerske mytologien er Aurora. Det Norske Nitridaktieselskap. Det Norske Nitridaktieselskap var et multinasjonalt industriselskap innen aluminiumsindustrien. Selskapet ble etablert i 1912 med fransk og norsk kapital. De viktigste initiativtakere var nordmannen Sam Eyde og franskmannen Adrien Badin. Selskapet hadde fabrikker på Eydehavn ved Arendal og i Tyssedal ved Odda. Fabrikkene ble nedlagt etter mer enn 60 års drift, først Eydehavn i 1975, deretter Tyssedal ca. 10 år seinere. Nitriden på Eydehavn. Selskapets fabrikk på Eydehavn gikk under navnet Nitriden, og dette var den andre store fabrikken som ble anlagt på stedet, noen år etter Arendal Smelteverk. Stedet Eydehavn var anlagt som industristed med tanke på å utnytte elektrisk kraft fra fossefallene i Nidelva. En god havn og tilstrekkelige arealer var de andre lokaliseringsfaktorene. Arendals Fossekompani var kraftleverandør til begge industriselskapene på Eydehavn. Både Nitriden og Smelteverket var resultat av Sam Eydes samarbeid med utenlandske interesser med kapital og teknisk kompetanse. I 1912 startet anleggsarbeidene ved Nitridens fabrikk på Staksnes, og i mai 1914 sto 40 ovner klare til bruk, og stedet hadde nå fått navnet Eydehavn. I 1916 var Nitriden den største aluminiumsbedriften i landet med årsproduksjon på 5500 tonn. DNN Aluminium i Tyssedal. Selskapet ønsket å øke produksjonen av aluminium fordi det var stor etterspørsel. I Odda hadde man avsluttet et mislykket forsøk med jernverksdrift. Det var overskudd på elektrisk kraft; eieren av Tyssefaldene, Ragnvald Blakstad, sto uten kjøpere. Han tok opp forhandlinger med DNN og i 1916 startet planlegging av et aluminiumsverk i Tyssedal. Allerede i desember 1916 startet produksjonen. Tyssedal hadde som Eydehavn en god isfri havn. Hovedkontor i Oslo. DNN hadde sitt hovedkontor med administrerende direktør plassert i Oslo. Den franske aluminiumsgiganten Pechiney sikret seg snart 90 % av aksjene i selskapet. I 1923 inngikk de avtale med selskaper i USA og England der hver skulle ha 1/3 av aksjene i DNN. De inngikk også avtaler om innkjøp av råstoff og salg på markedet. DNN var nå blitt et ledende firma innen aluminium. I 1926 ble det produsert 14 000 tonn. Under 2. verdenskrig måtte også DNN produsere under okkupasjonsmaktens betingeleser. I årene etter 2.verdenskrig ble det bygd nye store aluminiumsfarbikker i Norge, bl.a. i Årdal i Sogn og Fjordane. Denne ene nye fabrikken kunne produserte mer enn DNNs to fabrikker til sammen. Vivestad kirke. Vivestad kirke er en langkirke fra 1914 i Re kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 152 plasser. Adkomst til stedet er via Rv312. Bekkestranda kapell. Bekkestranda kapell er et kapell fra 1902 i Sande i Vestfold kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 100 sitteplasser. Altertavlen fra 1924 har motivet «Tilbedelse ved korset» og er av Ole Garlaus. Prekestolen er utført av Petter Chr. Johnsrud og er fra 1925. Døpefonten er i tre fra 1911. Kirken har en kirkeklokke fra Olsen Nauen Klokkestøperi med inskripsjonen:«Søk Herren mens han finnes». Klokken er fra 1913. Supreme Commander. "Supreme Commander", eller "SupCom", (norsk: «"Øverstkommanderende"») er et sanntidsstrategivideospill designet av Chris Taylor og utviklet av hans selskap Gas Powered Games. Det regnes som den «åndelige etterfølgeren» til Taylors tidligere spill "Total Annihilation", som har blitt regnet blant verdens beste strategispill. Spillet ble først kunngjort i August 2005-utgaven av spillmagasinet "PC Gamer", og ble gitt ut 16. februar, 2007 i Europa og 20. februar, 2007 i Nord-Amerika. En utvidelsespakke ble kunngjort 28. juni samme år. "Supreme Commander" går ut på å bruke enorme «mecher» kalt «Armored Command Unit»-er (eller «ACU»-er) til å bygge baser, for deretter å oppgradere virtuelle soldater for å nå høyere teknologinivåer, og erobre motstandere. Spillet er satt i fremtiden, og spillere kan kommandere en av tre nasjoner: «Aeon Illuminate,» «Cybran Nation,» eller «United Earth Federation.» "Supreme Commander" ble godt mottatt av kritikere, og har en Metacritic-rangering av 86 av 100. Gameplay. "Supreme Commander" er sentrert rundt «Armoured Command Unit»-er, enorme «mecher» som er designet for transport gjennom kvanteporter over hele galaksen. «ACU»-ene inneholder alle materialer og blåkopier til å skape en robotisk armé i løpet av timer, kun ved hjelp av en planets naturlige ressurser. Alle enheter i spillet, bortsett fra «Commanders» og «Support Commanders,» er mekaniske. Alle enheter og bygninger tilhører et av fire teknologinivåer. Spillere får tilgang til enheter av høyere kvalitet ved å oppgradere bygninger og produsere avanserte ingeniører. Det første teknologinivået er tilgjengelig ved begynnelsen av spillet og består av små, relativt svake enheter og bygninger. Det andre nivået oppgraderer en spillers egenskaper kraftig, spesielt innenfor baseforsvar og skjold, og introduserer bedre versjoner av enheter fra det første nivået. Det tredje nivået har særdeles kraftige enheter deignet spesielt for å bryte gjennom baseforsvar. Det fjerde, «eksperimentelle» nivået inkluderer enorme konstruksjoner som krever et stort antall ressurser og mye tid å produsere. Disse kraftige enhetene kan potensiellt snu en kamp i spillerens favør. "Supreme Commander" inkluderer en variert AI for enspillerkamper mot datastyrte motstandere. De typiske «Easy»- og «Normal»-modusene er til stede, men vanskelighetsgraden «Hard» kommer i tre former: «Horde AI,» der AIen forsøker å sverme spilleren med store mengder lavnivåenheter; «Tech AI,» som forsøker å oppgradere sine enheter så fort som mulig og angripe spilleren med avanserte hærer; og «Balanced AI» som forsøker å balansere de to. Enspillerkampanjen består av atten oppdrag, seks for hver nasjon. Spilleren er en uerfaren hærfører som spiller en nøkkelrolle i sin nasjons kampanje for å avslutte «den Uendelige Krigen.» Dog spillet har et lavt antall kampanjeoppdrag, kan hvert oppdrag ta timevis å gjennomføre. Når spilleren oppnår mål, utvides spilleområdet (noen ganger dobles eller triples det), og nye mål blir avdekket. Ressurser. Spillet har to typer ressurser: energi og masse. De anskaffes for det meste ved å bygge kraftverk hvor som helst, og masseekstraktorer på begrensede massedepositum. Konstruksjonsenheter kan samle energi ved å ta det fra organisk avfall, og masse fra steiner og ødelagte enheter. Det er også mulig å produsere masse fra store mengder energi ved hjelp av massefabrikker. Hver spiller har en viss mengde lagringsplass for ressurser, men dette kan bli utvidet ved å bygge lagere. Et «nærhetssystem» sørger for at enkelte bygninger får positive effekter ved å bli bygd opptil andre. Energibrukende bygninger bruker mindre energi når de bygges ved siden av kraftverk, og kraftverk produserer mer energi når de bygges inntil energilagere. Fabrikker bruker både mindre energi og masse når de blir bygd nær kraftverk og massefabrikker/ekstraktorer. Krigføring. "Supreme Commander" bruker et «strategisk zoom»-system som lar spilleren zoome ut langt nok til å se hele kartet på skjermen, da det ligner på et «minmap,» med individuelle enheter representert av ikoner. Spillere kan også zoome inn nært nok til at større enheter som slagskip fyller mesteparten av skjermen. Dette systemet sørger for at "Supreme Commander" takler store mengder enheter og enorme kart. En spiller kan operere med så mye som tusen enheter på en gang, noe som kan resultere i store slag med tusenvis av enheter på slagmarken. En slagskipenhet er mye større enn en ubåt, slik det også er i virkeligheten – et amerikansk Iowa-klasse slagskip er nesten fem ganger så stort som en tysk Type 212 ubåt. For å klare dette bruker "Supreme Commander" terreng i full 3D som blir tesselert mens kameraet flyttes rundt. Både enheter og kart er særdeles detaljerte, noe som skyldes at begge bruker teknikken normal mapping. Sent i spillet kan de større «eksperimentelle» enhetene, som Cybran Nations «Monkeylord,» en enorm edderkopp-formet angrepsenhet, faktisk knuse mindre enheter. På grunn av det store antallet planeter kolonisert av menneskeheten i miljøet, tar kamper plass i en rekke forskjellige miljøer og klimaer, fra ørkener til arktiske områder. Relativt nye teknologier i moderne krigføring brukes ofte i "Supreme Commander". For eksempel kan spillere bruke stealthteknologi og både taktiske og strategiske rakettforsvar. Spillets fergesystem anses som nyskapende; lufttransporter kan beordres til å bruke fergeruter. Andre enheter kan kommanderes til å bevege seg til fergepunkter, og deretter bli automatisk transportert langs fergeruten av lufttransporter. Kombinert med evnen til å utstede detaljerte bestillinger fra fabrikker, kan spillere produsere enheter langt fra frontlinjene og få dem automatisk transportert til striden. Ved å holde inne «shift»-knappen kan spillere se alle ordene de har utstedt, noe som likner et strategisk kart. Ved å bruke dette kan man lett endre på gamle ordre, hvilket gir muligheten til å endre planer raskt. Videre kan enheter beordres til å utøve koordinerte angrep mot fiender. Denne ordren koordinerer enhetenes ankomsttid til fienden ved å automatisk justere farten til enhetene. Miljø. Miljøet til "Supreme Commander" er en fremtid der menneskeheten har muligheten til å reise gjennom galaksen ved hjelp av kvanteporter, portaler som transporterer romskip til destinasjoner opptil flere lysår unna. Alle koloniene grunnlagt av kvantereisende mennesker ble styrt av Earth Empire, helt til hendelsene som skapte Cybran Nation og Aeon Illuminate ødela riket, og den Uendelige Krigen mellom disse sidene begynte. Nasjoner. "Supreme Commander" revolverer rundt tre fiksjonelle nasjoner, som alle har vidt forskjellige idéer om menneskehetens fremtid. United Earth Federation (eller UEF) representerer interessene til en forent stat basert på Jorda. UEF ble grunnlagt etter Earth Empires fall, og ønsker å gjenforene menneskeheten og gjenopprette Jordas kontroll over galaksen. Deres samfunn og militære taktikker ligner vårt moderne samfunn i større grad enn Cybran Nation og Aeon Illuminate. Nasjonens aksept av en form for slaveri og deres ideologi om tvungen enhet gir UEF en mørkere side. Cybran Nation består av «symbionter,» mennesker hvis hjerner har blitt mekanisert og forbedret med implanterbar teknologi; viktigst av disse er deres mutualistiske kunstige intelligens (i tillegg til diverse andre egenskaper). Cybran slåss for å frigjøre andre symbionter fra United Earth Federation. Nasjonen ledes av den briljante dog eksentriske Dr. Brackman, som designet den kybernetiske teknologien bak symbiontene, og som blir ansett som en farsfigur av dem. Aeon Illuminate har sine røtter i den ekspansjonistiske «gullalderen» til Earth Empire. Nasjonen består av etterkommere av de første menneskene som møtte intelligent utenomjordisk liv; et fredelig og høyt avansert samfunn kalt Seraphim, som introduserte kolonistene til sin filosofi, kalt «The Way.» På grunn av xenofobi blant innbyggerne i det gamle Earth Empire brøt det snart ut en konflikt med Seraphim, som ble utryddet. Kolonistene på planeten, som hevdet å være «disipler» av Seraphim, grunnla en nasjon basert på deres lærdom. Ironisk nok begynte Aeon Illuminate snart et angrep på galaksen, i et forsøk på å renske den for alle som ikke delte deres tro. Handling. På starten av enspillerkampanjen har krigen mellom de tre nasjonene vart i over tusen år. Hver av nasjonene har sine egne problemer: UEF er tynnstrekt i krigen, Cybran er tallmessig underlegne, og Aeons leder skaper uro. Kampanjen fokuserer på et våpen under konstruksjon av UEF, kalt «Black Sun,» som kan ødelegge hele planeter. Hver side kan modifisere våpenet til sitt formål. Cybran planlegger å bruke det til å ødelegge kvanteportnettverket, mens Aeon vil bruke det til å sende en melding om fred til alle mennesker. Spilleren kan fullføre enspillerkampanjen med hver av nasjonene, med vidt forskjellige utfall. Å fullføre UEFs kampanje fører til at «Black Sun» ødelegger nøkkelplanetene til både Aeon og Cybran, hvilket avslutter den tusenårige krigen. UEF leder galaksen inn i en ny æra med menneskelig styre. Cybran-kampanjen ender med at QAI, en ekstremt intelligent og kraftig kunstig intelligens, sprer et kvantevirus og frigjør alle symbiontene under UEFs kontroll. Viruset kobler ut alle kvanteportene i galaksen, hvilket stopper alle kvantereiser i fem år, noe som gir Cybran Nation muligheten til å vokse uten å bli angrepet av fiender. På slutten av Aeon Illuminates kampanje blir «Prinsessen» (Aeons leder) en del av kvanteportnettverket. Dette gir henne mulighet til å snakke telepatisk til alle mennesker, og hun formaner alle tre nasjoner til å legge ned sine våpen. Alle tre nasjonene inngår en fredsavtale etter denne beskjeden. På slutten av enspillerkampanjen har hver nasjon hver sin «teaser»-slutt, som hinter til en ny fiende for utvidelsespakken. Cybrans sluttfilm viser at QAI kaller inn uidentifiserte fiender. Aeons slutt viser at Prinsessen åpner øynene sine i sjokk og utbryter «…nei!», mens UEFs slutt viser mange uidentifiserte radarobjekter som dukker opp i nærheten av «Black Sun.» Før utgivelsen. "Supreme Commander" var høyt avventet av pressen. Store videospillnettsteder skrev mange artikler om spillet før det ble utgitt: GameSpot skrev atten, "Supreme Commander" vant flere priser før det ble utgitt, alle sammen for Gas Powered Games presentasjoner av spillet på E³, Utvidelsespakke. I følge nettstedet Eurogamer planlegger THQ å slippe en frittstående utvidelsespakke i november 2007, kalt "Supreme Commander: Forged Alliance". Utvidelsespakken vil inneholde flere forbedringer til spillmotoren som vil la det kjøre raskere samt forbedre grafikken. "Forged Alliance" vil introdusere nye måter å krigføre på, som orbitale installasjoner og informasjonskrigføring, i tillegg til over 100 nye enheter og en ny nasjon, «Seraphim.» Utvidelsespakken vil bli utgitt som et frittstående spill. Skoglar-Toste. Skoglar-Toste var en småkonge i vestlige Gøtaland på midten av 900-tallet. I henhold til Snorre Sturlasson var han far til jarl Ulv Tostesson og Sigrid Storråde som etter sigende ble dronning i både Sverige og Danmark. Tilnavnet, "skoglar, skauglar, skagul" eller "sköguls", er språklige variasjoner i norrønt språk og betyr «kamp». Skoglar-Toste eller «Kamp-Toste» var således en hard og stridig mann, noe som blir bekreftet at han kan være den samme Toste som herjet i England og var en av de første som krevde danegeld (betaling for ikke å herje) en gang i 970. "Heimskringla" nevner at han ga beskyttelse til norske Harald Grenske, far til den kommende norske kongen Olav Haraldsson. Da Harald Grenske senere kom tilbake for å fri til Sigrid Storråde hadde han med seg et stort følge, blant annet stormannen Tore fra Bjarkøy, far til Tore Hund, men kun for å bli drukket fulle og brent inne. I henhold til sagaen var grunnen at Sigrid Storråde ville lære dem av med å tro at hun giftet seg med hvem som helst. Ulv refererer sannsynligvis til Ulv jarl, og Knut likeledes til kong Knut Sveinsson, også kalt for den mektige. Toste kan referere til Skoglar-Toste. Sande kirke (Vestfold). Sande kirke er en langkirke fra 1093 i Sande i Vestfold kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i stein og har 350 plasser. Langkirke i stein, eldre romansk stil fra 1066-93. Døpefont fra 1100-tallet. Adkomst til stedet er via Fv950 og Rv313/Rv319. Memnon. Eos løfter opp sin døde sønn Memnon Memnon i gresk mytologi konge i Etiopia sønn av Eos og Tithonus. Han hjalp sin onkel Priamos under den trojanske krigen men han ble felt av Akilles. Grekeren mente at den ene av Memnonstøttene ved Nilen i Egypt forestilte Memnon. Det ble påstått at den hver morgen ga fra seg en klingende tone og at det var en hilsen til hans mor Eos. Bugården kirke. Bugården kirke er en arbeidskirke fra 1980 i Sandefjord kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tegl og har 350 plasser. Europavei 60. Europavei 60 går mellom Brest i Frankrike og Irkeshtam i Kirgisistan. Veiens lengde er rundt 6590 km. Trasé fastlagt av UNECE: Brest – Nantes – Tours – Orléans – Courtenay – Beaune – Besançon – Belfort – Mulhouse – Basel – Zürich – Winterthur – St. Gallen – St. Margrethen – Lauterach – Feldkirch – Imst – Innsbruck – Wörgl – Rosenheim – Salzburg – Linz – Wien – Nickelsdorf – Mosonmagyaróvár – Györ – Budapest – Püspökladány – Oradea – Cluj-Napoca – Turda – 351; – 351;ov – 351;ti – București – Urziceni – Slobozia – Hârșova – 355;a – Agigea... Poti – Samtredia – Khashuri – Tbilisi – Gandja – Evlak – Baku... Turkmenbashi – Gyzylarbat – Ashgabat – Tedjen – Mary – Chardzhu – Alat – Buchara – Karshi – Guzai – Sherobod – Termis – Dusjanbe – Jirgatal – Sary Tash – Irkeshtam Dipylonmesteren. Dipylonmesteren var en gresk vasemaler som var aktiv i Athen ca. 760 f.Kr. til ca. 735 f.Kr. Hans tilnavn kommer fra gravlunden Dipylon, hvor man har funnet flere store gravurner malt av ham. Han arbeidet innenfor tidlig gemetrisk stil, og er særlig kjent for sine avbildninger av gravfølger, såkalte "prothesisscener" (πρόθεσις / prothesis er betegnelsen på fremvisning av den døde). Dette er blant de første eksemplene på figurativ dekorasjon etter at den mykenske kulturen kollapset. Omkring femti vaser er attribuert til Dipylonmesteren og hans verksted på stilistisk grunnlag. Kilsfjorden (Volda). Kilsfjorden er en fjord i Volda kommune i Møre og Romsdal. Den er en sidefjord av Voldsfjorden og er rundt tre kilometer lang. Den innerste delen av fjorden, som også kalles Kilspollen, er en poll med et smalt innløp ved Straumshamn. Utenfor Straumshamn kalles fjorden oftest Botnavika. Fjordsidene er svært høye og bratte, med fjell på over 1000 meters høyde. Europavei 39 går langs vestsida av fjorden, mens riksvei 651 går på østsida og fortsetter inn Austefjorden. Sophilos. "Sophilos me egraphsen", «Sophilos malte meg» – den første kjente signaturen på en gresk vase, omkring 580 f.Kr. Sophilos var en gresk vasemaler som virket i Athen omkring 590–580 f.Kr. Han er kjent som den første man vet om som signerte sine verker, som er i svartfigurstil. Hans mest kjente verk er en dinos med bryllupet mellom Peleus og Thetis som motiv. Mens senere attiske svartfigurvaser gjerne hadde kun en frise med motiv, minner Sophilos' verker om den korinthiske stilen, med flere friser hvor noen er dekorert med dyre- og blomstermotiver. Olavskapellet Sandefjord. Olavskapellet Sandefjord er en langkirke fra 1962 i Sandefjord kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i betong og har 70 plasser. Memnonstøttene. Memnonstøttene er to cirka 18 meter høye billedstøtter ved Medinet Habu ved Nilen i Egypt. De forestiller farao Amenhotep III, som levde 1400 år f.Kr. Opprinnelig flankerte de to tvillingstøttene faraoens dødstempel. De fikk sitt navn da grekerne besøkte stedet i antikken. De trodde statuene forestilte helten Memnon fra den trojanske krigen. Ifølge den greske historikeren Strabon ble støttene skadet ved et jordskjelv år 27 f.Kr., og etter dette ga den ene statuen fra seg en klingende tone. Det ble tolket som sønnens sang til sin mor Eos, morgenrødens gudinne. Etter at den romerske keiseren Septimius Severus reparerte statuene, ble de stille. Kleophonmaleren. Kleophonmaleren er tilnavnet som er gitt til en gresk vasemaler som virket i Athen fra midten av det 5. århundre f.Kr.. Han har fått sitt tilnavn fordi en av vasene som er attribuert til ham har en innskrift som hyller en yngling kalt Kleophon. Vasene som med høyest grad av sikkerhet er attribuert til ham er i rødfigurstil, men enkelte forskere har også attribuert noen svartfigurvaser til ham. Han antas å ha blitt opplært i Niobidemalerens eller Polygnotos' verksted, og å selv ha lært opp Dinosmaleren. Det finnes også tre vaser som antyder et samarbeid med Akhilleusmaleren. Sandefjord kirke. Sandefjord kirke er en langkirke fra 1903 i Sandefjord kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tegl og har 600 plasser. Den opprinnelige kirken hvor Sandefjord kirke i dag står var en liten hvit trekirke fra 1872. Den gikk med i bybrannen i 1900 sammen med store deler av sentrum for øvrig. Etter brannen ble dagens Sandefjord kirke bygget, den stod ferdig i 1903. Innvendig er kirken senere blitt betydelig fornyet. Altertavlen ble laget i 1963 av Dagfinn Werenskiold og består av 17 felter grovt hugget i mahogny. Den er meget stor og inneholder scener fra Jesu liv. Klokkespillet i Sandefjord kirke er datastyrt og er av internasjonal standard. Det spiller hver time på dagtid. Kirken er kun åpen i forbindelse med kirkelige handlinger og andre annonserte arrangementer. Gravminnene ved kirken er registrert av DIS-Norge. Jörg Ritzerfeld. Jörg Ritzerfeld (født 28. juni 1983 i Suhl) er en tysk skihopper. Hans fremste plassering i verdenscupen er en sjetteplass i storbakkerennet i Hakuba i januar 2002. Den hittil beste sammenlagtplasseringen oppnådde han i 07 (nr. 20). Han har deltatt i verdensmesterskapet to ganger, i Oberstdorf 2005 og i Sapporo 2007. Hans beste plassering er en femteplass i laghoppingen i 2005. Individuelt har han som best en tolvte plass i normalbakkerennet i 2007. Eksterne lenker. Ritzerfeld, Jörg Ritzerfeld, Jörg Kuldebølge. En kuldebølge er et værfenomen som innebærer kald luft over store områder. Det kan også være en lang periode med svært kaldt vær, i tillegg til at det kan være kraftig vind som fører til stor vindavkjølingseffekt som gjør at temperaturen kjennes lavere enn den er. Før en kuldebølge eller i forbindelse med den kan man av og til få snøstorm eller underkjølt regn. Konsekvenser. Ekstrem og særlig uventet kulde kan føre til hypotermi og frostskader. De kan føre til at buskap og dyreliv blir skadet eller mister livet. Kulde fører til at dyr, inkludert mennesker, trenger flere kalorier, og dersom en kuldebølge oppstår i forbindelse med kraftig snøfall kan det bli vanskelig for dyr som er avhengige av gress å nå maten de trenger, og de kan dø av hypotermi eller sult. Ekstrem vinterkulde kan føre til at dårlig isolerte vannrør og hovedledninger fryser, selv innendørs. Vann utvider seg når det fryser og kan føre til store vannkader når isen smelter og vannet får renne fritt. Etterspørselen etter elektrisk strøm eller gass øker kraftig under kuldebølger. Vann kan fryse til slik at man ikke får produsert strøm ved hjelp av vannkraft. Enkelte metaller blir dessuten skjøre i lave temperaturer. Kjøretøy kan bryte sammen hvis det mangler frostvæske og motorolje tykner. Branner kan paradoksalt nok være en større fare enn vanlig i ekstrem kulde. Siden vannrørledinger og vannkilder er mer upålitelige kan brannslukkingsarbeid bli vanskelig. Kuldebølger oppstår ofte i forbindelse med temperaturinversjoner og høytrykk, og dette fører til at luften har en større tetthet enn vanlig. Dette gjør at branner kan bli mer intense fordi det er mer oksygen i luften. Hva som blir regnet for en kuldebølge varierer fra sted til sted. Lave temperaturer for ett område, kan være helt normale i andre områder. Områder med subtropisk klima kan oppleve temperaturer rundt frysepunktet som en kuldebølge. I slike områder er planter og dyreliv mindre tolerant for slik kulde som sjelden oppstår. Temperaturer som man for eksempel har i Bayern i Tyskland hadde vært katastrofale for vinteravlinger i Sør-Italia. I tillegg er bygninger i subtropiske og tropiske områder vanligvis ikke isolerte for lave temperaturer, og dette kan i visse tilfeller få alvorelige konsekvenser for innbyggerne. Sibir og store deler av Canada er områder av verden som får svært kaldt vær hver vinter, men her er bygninger dimensjonert for slike forhold. Kuldebølger tidlig på våren på midlere bredder kan ta livet av planter før de har vokst seg store nok til å bli høstet. Dette kan føre til store økonomiske tap og matmangel. Et mer ekstremt tilfelle er 1816, som er kalt «Året uten sommer», i tillegg til flere år på 1810-tallet der svært kalde somre førte til at avlingene ikke vokste opp. Årsaken til dette var kraftige vulkanutbrudd som reduserte solinnstrålingen. Forholdsregler. I enkelte områder (som Sibir) fører ekstrem kulde til at maskiner som går på brennstoff må holdes i gang kontinuerlig og folk kan ofte la springvannet renne kontinuerlig. Dette er for å hindre at indre rørledninger skal ødelegges. Folk, og særlig eldre og fattige, kan samles i offentlige tilfluktsrom for å spare energi. Hjemløse har blitt arrestert på falske grunnlag og tatt til tilfluktsrom, for så å bli satt fri når kuldebølgen er over. Folk kan hamstre mat, vann og andre nødvendige ting før kuldebølgen slår til, og enkelte kan til og med flytte til mildere klima under vinteren. Avlinger kan sprøytes med vann, slik at det frys på plantene. Dette kan faktisk redde avlingene, fordi frysingen frigir varme som verner plantene. Polyfemos. Odysseus og hans menn gjør kyklopen Polyfemos blind Polyfemos (Πολύφημος) var i den greske mytologien en kyklop. Han var Poseidons sønn, arbeidet som gjeter på Sicilia og var en menneskeeter med umåtelige krefter. Helten Odyssevs møtte denne menneskeetende kjempen på en av sine reiser. Odyssevs og hans menn ble sperret inne i Polyfemos' hule og flere av dem ble spist opp. Til slutt lyktes Odyssevs med list å gjøre kyklopen blind gjennom å stikke en glødende påle i hans eneste øye. Odyssevs og hans gjenværende menn lyktes da å flykte ut av hulen, men han pådro seg Poseidons vrede og hans hjemkomst ble kraftig forsinket. Vesterøy kirke. Vesterøy kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1967 i Sandefjord kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i betong og tegl og har 180 plasser. Kirkebakken (Møtested ved kirken). Den gamle stallen, Veøy kirke, Molde Kirkebakken har i flere hundre år vært en sentral samlingsplass, både i religiøse, offentlig og private sammenheng. Betydningen av kirkebakken er i dagens samfunn en helt annen enn i tidligere tider, da den både symboliserte kirkens og kongens nærvær i lokalsamfunnet. Historie. I tidligere tider hadde den også en sentral betydning i det offentlige liv. Kirkebakken ble da brukt til opplesing av offentlige kunngjøringer og der nyheter ble utvekslet i bygda. Det var også her som oftest gapestokken for offentlig avstraffelse var plassert. Gapestokken ble avskaffet ved lov i 1848, og lysning fra kirkebakken i 1920. Folk kom jo til kirken med hest, så en stall hørte også ofte med, noen få kirkestaller er det fremdeles intakt. Noen steder var kirkebakken også ekserserplass med telthus for våpen og uniformer.Dette skyldtes at fra 1640-årene var den norske hær organisert på den måten at enkelte gårder skulle stille med og utruste en soldat. Han hadde plikt til å møte i kirken hver søndag, etter kirketid var det eksersis og våpenøvelser på kirkebakken. Kravet til soldaten var at han skulle være minst 22 år og 155 cm høy. Dagens kirkebakke. Den er nå samlingsplass for de kirkesøkende før og etter de kirkelige handlinger, både i glede og sorg. I vårt moderne samfunn settes det i dag også spesielle krav til kirkebakken. Området må tilrettelegges for dagens krav og standarder, både til transport og tilgjengelighet for blant annet funksjonshemmede. Som et samlingspunkt er kirkebakken i dag ikke lenger like viktig som før, men er viktig for mange av dagens kirkegjengere. Arnadal kirke. Arnadal kirke er en langkirke fra 1882 i Stokke kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 285 plasser. Usynlig teater. Usynlig teater er en form for utøvende kunst der forestillingen foregår på et sted der man vanligvis ikke forventer å se en forestilling, for eksempel på gaten eller i et kjøpesenter. Denne kunstformen regnes vanligvis for å være utviklet av Augusto Boal, som en del av hans De undertryktes teater, som fokuserte på undertrykkelse og samfunnstemaer under sitt opphold i Argentina i 1970-årene. Usynlig teater kan gi mennesker som vanligvis ikke har muligheten til å oppleve teater, sjansen til å oppleve dette, eller, som ofte er tilfellet, det kan spilles uten at 'publikum' er klar over det. I et slikt scenario utgjør publikum de menneskene som tilfeldigvis oppholder seg i området. Hver 'forestilling' er tilpasset den sosiale sammenhengen den spilles i. Skuespillerne synliggjør for eksempel diskriminering på grunn av rase, kjønn eller alder. Usynlig teater er også brukt som en samfunnsvitenskapelig forskningsmetode. Innen rusmiddelforskningen har Usynlig teater blitt brukt i studier av overskjenking i blant annet Norge, Sverige, Finland og USA. Skuespillere spiller overstadig beruset på skjenkesteder mens de bestiller øl. I følge det nasjonale lovverket skulle de ikke få servering. Metoden brukes her for å samle inn data som er vanskelig å få tilgang til på andre måter. Metoden reiser imidlertid forskningsetiske spørsmål siden den bryter med prinsippet om informert samtykke. Melsomvik kapell. Melsomvik kapell er et kapell fra 1902 i Stokke kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 70 plasser. Skjee kirke. Skjee kirke er en langkirke fra 1100 i Stokke kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i stein og har 320 plasser. Langkirke med galleri fra 1100-tallet. Kristusbilde fra 1692. Rokokko-altertavle. Renessanse-prekestol. Svartkraget dvergpapegøye. Svartkraget dvergpapegøye er en dvergpapegøye. Arten var lenge ikke regnet til dvergpapegøyene, siden den både ser annerledes ut enn sine nærmeste slekninger og også oppfører seg ganske annerledes. Systematikk og genetikk. Slektskapet innen "Agapornis" basert på genetiske tester. Svartkraget dvergpapegøye (rød strek) er for øyeblikket uplassert innen gruppen, men hører til den. En tid var de regnet til slekten "Psittacus", sammen med den mye større jako-papegøyen "Psittacus erithacus", i ettertid har genetiske tester av afrikanske papegøyer vist at den svartkragede dvergpapegøyen faktisk hører til slekten "Agapornis", ved genetiske tester har man også oppdaget at den store jakoen er de små dvergpapegøyenes nærmeste slektning blant de afrikanske papegøyene. Selv om arten hører til "Agapornis", er dens plassering i slekten uviss, men noen forskere mener at siden den utseendemessig ligner mer på f.eks. jako og mindre på slekten sin er at de er søsterarten til de resterende dvergpapegøyene. Beskrivelse. For det meste grønn over hele kroppen med en rustrød nakke som også har en karakteristisk svart strek, brystet kan være noe brunaktig og fjærene på kroppen lysere enn fjærene på hode og vinger. Hodeformen og nebbet varierer noe fra andre Dvergpapegøyer, nebbet er spissere og svart eller hornfarget mot normalt rødt eller gråbrun. Irisen i øyet er gylden og pupillen vises klart, i motsetning til de andre papegøyene i slekten som har helsvarte øyne. Oppdagelse. Den svartkragede dvergpapegøyen ble oppdaget av Heinrich Kuhl i 1820, og artsnavnet er til ære for den nederlandske professoren Theodore van Swinderen av Groningen Universitetet. Levevis og føde. Denne papegøyen lever høyt oppe i tretoppene i de dypeste skogene i Afrika, og er kjent for å være ganske sky, og er av denne grunn sjelden å se som kjæledyr. En annen grunn kan være at de krever ferske fikener og fikenfrø hver eneste dag. Om de ikke får denne nokså ensidige dietten dør de i løpet av et par dager. Svartkraget dvergpapegøye har siden den ble oppdaget, blitt forsøkt holdt som husdyr. Takket være de nevnte forholdene er dette en ganske vanskelig sak. De få som har klart denne bragden, har dessverre funnet ut at det er umulig å sette fuglene i hekk. Arten er som flertallet av de andre dvergpapegøyene ikke særlig truet, og siden de ikke egner seg som husdyr, vil de neppe bli truet av innhøsting. Stokke kirke. Stokke kirke er en langkirke fra 1886 i Stokke kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i murstein og har 600 plasser. Med gammelt utstyr mellom annet fra opprinnelig kirke fra 1150. Berger kirke. Berger kirke er en langkirke fra 1895 i Svelvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Ytre Arna kirke i Bergen er en kopi av Berger kirke. Kirkene har samme arkitekt og er fra samme tidsperiode. Årsaken til at disse kirkene er bygget over samme lest, handler om industrihistorie. Bygdene Ytre Arna og Berger ble endret til industristeder og ble bygget opp omkring tekstilindustrien. Peter Jebsen stod for oppbygningen i Ytre Arna, mens broren Jürg Jebsen stod for oppbygningen i Berger. Arkitekt Schak August Steenberg Bull, nevø av Ole Bull, har også tegnet Troldhaugen til sin fetter Edvard Grieg. Suadela. Suadela er i romersk mytologi en gudinne for overtalelse (særlig i romantisk sammenheng), forførelse og kjærlighet. Hun var sterkt knyttet til Venus. I gresk mytologi het hun Peitho. Navnet kommer fra latin «Suādus» ('overtale', 'overtalende'). Det norske uttrykket svada har sine røtter i "suadela/suadus", men har beveget seg litt bort fra opprinnelig betydning. På norsk betyr svada 'tomme ord, fraser, ordgyteri'. Nesbygda kirke. Nesbygda kirke er en langkirke fra 1916 i Svelvik kommune, Vestfold fylke. Den er bygd som bedehus, innviet i 1976 Svelvik kirke. Svelvik kirke er en langkirke fra 1859 i Svelvik kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i murstein og har 140 plasser. Nygotisk med romanske buer Eik kirke. Eik kirke er en arbeidskirke fra 1988 på Eik i Tønsberg kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i mur og har 300 plasser. Michel Vion. Michel Vion (født 22. oktober 1959 i Moûtiers) er en tidligere fransk alpinist. Uten at han hadde oppnådd noen seirer i verdenscupen, vant Vion gull i kombinasjonsøvelsen under VM 1982 i Schladming, foran sveitseren Peter Lüscher. I 1985 oppnådde Vion karrierens eneste verdenscupseier, da han gikk til topps i kombinasjonsøvelsen i Wengen. Michel Vion ble fransk mester i storslalåm i 1978, og van utfortittelen i 1981 og 1984. Slagen kirke. Slagen kirke er en langkirke fra 1901 i Tønsberg kommune i Vestfold fylke. Solvang kirke. Solvang kirke er en kirke konstruert i en kvadratisk form, fra 1969 i Tønsberg kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tegl og tre og har 300 plasser. Søndre Slagen kirke. Søndre Slagen kirke er en langkirke fra 1972 i Tønsberg kommune, Vestfold fylke. Planleggingen av kirken startet i 1968, da Søndre Slagen ble eget prestegjeld. Byggverket er i betong, tegl og tre og har 450 plasser i kirkerommet. På kirkens altertavle henger et 4x8 meter stort alterteppe – «Fra tornekrone til seierskrone» av Else Marie Jakobsen. Alterteppet er fra 1979, og symboliserer Jesu seier over døden og mørket, og over korset og smerten. Alterteppet i Søndre Slagen kirke. Tønsberg domkirke. Tønsberg domkirke er en langkirke fra 1858 i Tønsberg kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tegl og har 550 plasser. Kirken er reist på Lavranskirkens grunn. Prekestol fra 1621 og altertavle (1764) fra Mariakirka. Orgelet er fra 2008 og er bygget av Ryde & Berg Orgelbyggeri. Fasaden er tegnet av arkitekt Ulf Oldæus. Vallø kirke. Vallø kirke er en langkirke fra 1782 i Tønsberg kommune, Vestfold fylke. Vallø kirke hører til Søndre Slagen menighet. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Vallø kirke fikk i 1932 eget gravkapell som ble sterkt skadet under det allierte bombeangrepet mot Valløy 29. april 1945, der 52 mennesker ble drept. Undrumsdal kirke. Undrumsdal kirke er en kirke konstruert som en rektangulær langkirke, fra 1882 i Våle i Re kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 175 plasser. Ved restaureringen i 1981 fikk kirken to billedvever av Else Marie Jakobsen, hver på 200 x 150 cm. Temaene er «Nattverden» og «Oppstandelsen». Den norske sjømannskirken (Antwerpen). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke fra 1870 i Antwerpen, Belgia. Byggverket er i teglstein. Et tilbygg ble reist i 1930. Tomten kirken står på ble tidligere brukt som stall-område for Antwerpens bytrikk. Den norske sjømannskirken (Dubai). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke fra 1976 i Dubai. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Den norske sjømannskirken (Göteborg). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke og langkirke fra 1958 i Göteborg, Sverige. Byggverket er i mur og har 180 plasser. Den norske sjømannskirken (Hamburg). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke fra 1959 i Hamburg, Tyskland. Byggverket er i mur og tegl og har 100 plasser. Den norske sjømannskirken (Houston). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke fra 1983 i Houston, USA. Byggverket er i murstein og tre og har 150 plasser. Den norske sjømannskirken (Kobe). Den norske sjømannskirken eller Den norske kirke i utlandet har arbeidet i byen Kobe i Japan siden 1950-tallet. 9. november 1958 ble det første sjømannskirken i Kobe innviet av daværende generalsekretær Johannes Aardal. På 80-tallet ble det satt opp et nytt bygg, et stort kompleks i 11 etasjer som også inneholdt et hotell, hvor Den norske kirke i utlandet eide en tredel. Kirkedelen ble vigslet av Per Lønning, daværende biskop i Bjørgvin, 4. september 1988. I 2002 vedtok man å legge ned kirken, den ble formelt avvigslet 13. oktober Den norske sjømannskirken (Montreal). Den norske sjømannskirken i Montreal ble drevet fra 1929 til 1994 i Montreal, Canada. Stasjonen ble i utgagnspunktet barfe drevet sommerstid, ettersom St. Lawrence-elva var tilfrosset vinterstid og det derfor ikke var trafikk av norske skip. Fra 1939 ble det imidlertid helårsdrift, etter at et samarbeid var inngått med Norwegian Lutheran Church of America om at sjømannspresten også skulle drive regulært menighetsarbeide. I krigsårene sank skipstrafikken, men sjømannspresten fungerte som feltprest ved Little Norway. Kirken holdt til i lokaler i 408 St. James West fram til 1949. I perioden fra 1950 til 1970 hadde kirken tilhold i 1892 Dorchester Street West. I 1971 ble et nytt kirkebygg innviet av daværende generalsekretær Johannes Aardal. Skipstrafikken i Montreal gikk sterkt ned i løpet av 1980-tallet, og kirken ble vedtatt nedlagt på grunn av dette. Siste gudstjeneste ble holdt pinsedag 1994. Den finske borgerkrigen. Den finske borgerkrigen ble utkjempet fra 27. januar til 15. mai 1918, mellom styrker fra Finlands sosialdemokratiske parti, organiserte i den såkalte "Finske sosialistiske arbeiderrepublikk", kalt «De røde» på den ene siden, og styrker lojale til det konservative og borgerlige finske senatet, kalt «De hvite». De røde fikk støtte fra det revolusjonære, bolsjevikiske styret i den russiske sovjetrepublikk, mens de hvite fikk støtte fra Tyskland, fra finske veteraner som hadde tjenestegjort på tysk side i første verdenskrig og fra svenske frivillige. Borgerkrigen må sees i sammenheng med de nasjonale og sosiale urolighetene i Europa under og etter første verdenskrig. Det russiske keiserdømmets sammenbrudd og tap i første verdenskrig med de etterfølgende revolusjonene i februar og oktober 1917 førte til at Russland mistet det militære grepet på Finland som hadde vært et storhertugdømme underlagt Russland siden erobringen av landet i finskekrigen mot Sverige i 1808–1809. Det russiske sammenbruddet utover i 1917 førte til et tilsvarende sammenbrudd i Finland. De finske sosialdemokratene på venstresiden og de konservative på høyresiden knivet om å sikre seg lederskapet i den nye finske staten, og den politiske maktbalansen svingte fra venstre til høyre utover året. Begge partene samarbeidet imidlertid med utenlandske krefter, særlig i Russland, og dette førte til at den nasjonale splittelsen stadig ble dypere. Samtidig var det ikke etablert noen finsk politi- eller militærstyrke som hadde legitimitet til å sikre ro og orden. Begge parter begynte derfor å bygge opp egne væpnede grupper, noe som førte til at det etterhvert ble etablert to rivaliserende militære organisasjoner. Med et stadig økende spenningsnivå og politisk usikkerhet, brøt det ut kamper mellom disse i januar 1918 og konfliktnivået eskalerte raskt og kom ut av kontroll. Ved krigens utbrudd gikk frontlinjen gjennom det sørlige Finland fra vest til øst og delte landet i to. De røde kontrollerte store deler av det sørlige og folketette Finland, herunder byene Helsingfors, Tammerfors, Åbo, Björneborg og Viborg. Etter fire måneders blodige kamper endte krigen med seirer til De hvite styrkene, ledet av Carl Gustaf Mannerheim. De rødes nederlag i slaget om Tammerfors markerte avslutningen på borgerkrigen og De hvite marsjerte inn i Helsingfors uken etter. Som følge av både de internasjonale politiske urolighetene og borgerkrigens utfall fikk Finland politisk uavhengighet fra Russland og skiftet fra å være under russisk politisk innflytelse til tysk innflytelse. Det konservative senatet prøvde å etablere et monarki med den tyske fyrsten Fredrik Karl av Hessen som konge, men etter det tyske nederlaget i første verdenskrig senere samme år endte Finland som en demokratisk republikk. Borgerkrigen er den mest kontroversielle og følelsesladde hendelsen i det moderne Finlands historie. Om lag 37 000 mennesker døde i forbindelse med konflikten, i tillegg til tap i kampene, var det utstrakt terror fra begge sider og høy dødelighet i fangeleirene både under og etter konflikten. Det store antallet summariske henrettelser fra De hvite rettet mot mistenkte motstandere førte til internasjonale protester, blant annet fra Storbritannia og USA. Den norske sjømannskirken (New Orleans). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke som er bygd som en rektangulær kirke fra 1968 i New Orleans, USA. Byggverket er i murstein og har 100 plasser. Den norske sjømannskirken (New York). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke fra 1992 i New York, USA. Byggverket er i betong og stål og har 315 plasser. Den norske sjømannskirken (Rotterdam). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke fra 1914 i Rotterdam, Nederland. Byggverket er i tre og har 86 plasser. I 1937 ble kirken flyttet for å gi plass til Maastunnelen. Den nye tomta er på byens høyeste punkt, 0,5 moh. Den norske sjømannskirken (San Francisco). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke fra 1910 i San Francisco i USA. Byggverket er i mur og tre og har 130 plasser. Prest i denne kirken er John Arne Lund, fra desember 1997. Han var også prest der fra 1985 til 1990. Eksterne lenker. Sjømannskriken Ullsfjorden. Ullsfjorden sett fra Ullsfjordferga mot sørøst Ullsfjorden (nordsamisk: "Moskavuotna", finsk "Moskivuono") er en fjord i kommunene Tromsø, Lyngen og Karlsøy i Troms. Fjorden er 110 km lang i henhold til kartverkets målinger; NAF Veibok oppgir 75 km, åpenbart med andre målepunkter. Fjorden strekker seg fra Lyngstuva i nord, til Sjøvassbotn i sør. Den sørlige delen av fjorden, fra Storstraumen til Sjøvassbotn, kalles ofte Sørfjorden. Fra Sjøvassbotn er det kun 2,5 km over til Balsfjord. Rett nord for Storstraumen går fjordarmen Kjosen ca 12 kilometer østover, til den møter det 3 km brede Lyngseidet. Vest for fjorden ligger halvøya Stuoranjarga, i øst ligger Lyngenhalvøya. Den norske sjømannskirken (San Pedro). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke fra 1951 i San Pedro, California. Byggverket er i mur og tre og har 250 plasser. Kirken drives sammen med Svenska kyrkan i utlandet. Den norske sjømannskirken (Singapore). Den norske sjømannskirken er en sjømannskirke fra 1965 i Singapore. Byggverket er i mur og har 300 plasser. Kirken drives sammen med Svenska kyrkan i utlandet. Tor-Petter Aanes. Tor-Petter Aanes (født 11. august 1974 i Korgen) er en norsk musiker (piano, orgel), komponist, kordirigent og orkesterleder. Han har studert klassisk sang (baryton) ved Institutt for Musikk (NTNU) og Universitetet i Tromsø, med lærere som Bjørn Moe og Ragnar Rasmussen. I studietiden etablerte han klezmer-bandet Urban Tunélls Klezmerband (2001–) med Ole Morten Vågan og Morten Michelsen, der Aanes synger jiddisch og spiller piano. Han virker til daglig som organist i Hemnes kommunes kirker. Han er dirigent for flere kor, bl.a. Båsmokoret i Rana. Berg fengsel. Berg fengsel er et fengsel som ligger i Tønsberg kommune i Vestfold og er underlagt Kriminalomsorgens Region sør. Fengselet er «åpent», det vil si med lavere sikkerhetsnivå enn normalt i norske fengsler, og fangene har hovedsakelig sonet en lengre del av dommen i et strengere fengsel. Fengselet ble opprinnelig anlagt i 1942 som interneringsleir for jøder og politiske motstandere av de nazistiske myndighetene. 1. Berg internerings- og krigsfangeleir. Berg fengsel ble opprettet av det NS-kontrollerte Statspolitiet i 1942 som "Berg interneringsleir" ved gården Søndre Berg fire km nord for Tønsberg by i tidligere Sem kommune. Leiren var direkte underlagt Politidepartementet. 25. oktober samme år kom beskjed fra Berlin om å arrestere alle norske, mannlige jøder. Fra 26. november ble også kvinner og barn arrestert. I disse jødeaksjonene ble 767 av de omkring 1800 jødene som bodde i Norge, sendt til de tyske konsentrasjonsleirene i Polen. Bare 32 av disse overlevde. Allerede 26. oktober ble 60 av de første jødene samlet på Berg, der de ble satt til å bygge leiren ferdig. 26. november ble de mannlige fangene delt inn i to grupper: de som var gift med norske kvinner, og de som var ugifte eller gift med ikke-ariske kvinner. Den siste gruppa ble sendt videre til utryddelsesleirene. I alt 227 jødiske menn ble deportert fra Berg til utryddelsesleiren Auschwitz i Oświęcim i Polen. Bare sju av disse mennene overlevde. De få jødene som var gift med «ariere», ble sittende på Berg resten av okkupasjonen. I februar 1943 kom de første ikke-jødiske «krigsfangene» til Berg, først og fremst norske politiske motstandere av naziregimet. Leiren var opprinnelig planlagt for rundt 3000 fanger, men ble aldri fullt utbygd. Antallet internerte var derfor vanligvis bare opp mot 250-300, men økte med et belegg på mellom 500 og 600 den siste krigsvinteren. Berg var for øvrig den eneste fangeleiren i Norge som bare hadde norske fangevoktere, deriblant flere frontkjempere fra Tønsberg-området. Fangebehandlinga der var svært tøff, og tre av vokterne ble idømt livsvarig tvangsarbeid i rettsoppgjøret som fulgte etter krigen. I dag er det bare kjøkkenbrakka og grunnmuren på den gamle latrinebrakka som står igjen fra den opprinnelige interneringsleiren. I kjelleren under kjøkkenbrakka står fremdeles fengselscellene slik de var under krigen. «Quislings hønsegård». Berg interneringsleir ble kalt «Quislings hønsegård» fordi enkelte jøssinger og andre nazi-motstandere brukte hønseringer, det vil si små fotringer av metall for merking av høns, som protestmerker i norske farger mot de nazistiske myndighetene og den tyske okkupasjonen. Quisling-regjeringen bestemte seg for å opprette en hønsegård for disse «hønsehuene» på Berg. Ministerpresident Vidkun Quisling sa følgende om dette i en tale som han holdt på Nasjonal Samlings stevne på Borrehaugene pinsen 1942 og som ble gjengitt i partiavisa Fritt Folk: «17. mai gikk endel mennesker rundt med hønseringer på fingrene (...) Vi skal opprette hønsegårder for dem. Her i nærheten av Tønsberg vil vi således få i stand en stor hønsegård.» 2. Berg arbeidsleir. I de første åra etter andre verdenskrig ble Berg fengsel omdøpt til "Berg arbeidsleir" og brukt som overgangsfengsel for landssvikdømte. 3. Berg arbeidsskole. I 1951 ble Berg ombygd og rustet opp, og høsten samme år ble leiren gjort om til "Berg arbeidsskole" for unge lovbrytere. Arbeidsskolen var fengselsvesenets ungdomsanstalt og ble etter hvert delt i Berg-avdelingen, Sem-avdelingen ved Sem kretsfengsel noen kilometer lengre vest og Oslo-avdelingen i Åkebergveien i Oslo. 4. Berg ungdomsfengsel. Da «ungdomsfengselsloven» kom i 1965, ble arbeidsskolen på Berg omdøpt til "Berg ungdomsfengsel". Loven var en særreaksjon for unge lovbrytere mellom 14 og 21 år og i særlig tilfeller inntil 23 år. Ungdomsfengselet fortsatte fram til 1975 da alle de nordiske landa opphevet denne loven. 5. Berg fengsel. I 1975 ble Berg gjort om til et vanlig fengsel med et spesielt ansvar for unge innsatte. Det er i dag et åpent fengsel med lavt sikkerhetsnivå for fanger som kommer fra andre fengsler der de tydelig har vist at de ønsker å endre levemønsteret sitt. Fengselet har et allsidig utdannings- og arbeidstilbud til de innsatte. Den norske sjømannskirken (London). Den norske sjømannskirken (St. Olavs Kirke) er en sjømannskirke fra 1927 i London, England. Byggverket er i murstein og har 110 plasser. Kirken er knyttet til Den norske kirke, og er en videreføring av den dansk-norske kirkehistorien i London fra 1692. Den første presten som ble sendt fra hjemlandet var Iver Brink fra Valderøy; han kom i 1692. Fire år senere var den første kirken klar: "Templum Dano-Norvegicum". De fleste prester som ble stasjonert i London var nordmenn. Historie. Etter Napoleonskrigene fulgte den norske menigheten formelt over til Londons svenske kirke, selv om noen i den norske koloni foretrakk å forbli knyttet til den nå rent danske kirken, eller sluttet seg til Church of England. Men Den Norske Sjømannsmisjon ønsket å bøte på dette, og grunnla en norsk menighet i London i 1868. Den første sjømannskirken ble bygget 1871–1872, og het "Ebenezerkirken". Havn og by utviklet seg videre og det ble etter hvert, nødvendig å tenke nytt sted for kirken. Nytt sted ble funnet, og grunnsteinen ble nedlagt av kronprins Olav i 1926. Kronprinsen var også tilstede ved innvielsen av den nye sjømannskirken i 1927. Kirken ble utvidet i 1995-1996. CEN. CEN, Comité Européen de Normalisation, er en felles europeisk standardiseringsorganisasjon som per januar 2010 består av 31 medlemsland. Hovedkontoret holder til i Brussel. Norges medlem i CEN er Standard Norge. Kirkesenter på Alicante. Kirkesenter på Alicante er fra 1996 og ligger i Alicante. Marie Mornet Robin. Marie Mornet (Marie Elise (Robin) Mornet, født 4. april 1894, død 5. januar 2007) var en av Europas eldste superhundreåringer ved sin død. Hun ble født, oppvokst og bodde hele sitt liv i Frankrike. Marie kom fra en sterk slekt. Hennes mor ble 96 år og hennes eldste nevø er i dag 95 år og fremdeles vital. Marie, som var datter av Pierre og Prudence Robin, ble gift 1919 med Louis Mornet (1890–1965) og fikk med han en sønn, Pierre, som døde i 1972. Svigerdatteren døde i 2004, 81 år gammel. Marie har i dag både barnebarn, oldebarn og flere tippoldebarn. Hun flyttet på trygdebolig da hun var omkring 100 år gammel, men det var først som 111-åring at hun måtte flytte inn på sykehjem etter at helsen og hukommelsen for alvor begynte å skrante. Kong Haakons kirke. Kong Haakons kirke ligger i Ved Mønten i København, Danmark. Sjømannskirken var en gave fra det norske folk til kong Haakon VII, og ble innviet i 1958. Midlene til kirkens bygning ble innsamlet i anledning av 50-året for kongens innsettelse som konge av Norge i 1905. Grunnstenen ble nedlagt av kronprins Olav, arkitekten var Carl Corwin. Sjømannskirken – norsk kirke i utlandet driver kirken, som er bygget i sten, har et spisst kobbertak med et slankt klokketårn og plass til 250 besøkende. 17. mai hvert år samles en del av Københavns nordmenn til feiring av den norske nasjonaldagen i kirken. I forbindelse med julen holdes det julebasar med salg av julepynt, strikkevarer og matvarer m.m. I 2008, på kirkens 50-års dag, overvar dronning Margrethe og kong Harald jubileumsgudstjenesten her. Kronprinsesse Märthas kirke. Kronprinsesse Märthas kirke er en kirke i Stockholm, Sverige. Den ble bygd i 1975, og fungerer som menighetskirke for nordmenn bosatt i Stockholm og som «sjømannskirke». Kirken ligger under Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet. Kirken ble vigslet av biskop Kaare Støylen 19. desember 1976 i nærvær av kongehusene i Norge og Sverige Historikk. Under andre verdenskrig var det flere tusen norske flyktninger i Stockholm, og man holdt derfor gudstjenester på norsk, med norske prester, hver søndag, men fra krigens slutt i 1945 og fram til 1953 ble det kun holdt norske gudstjenester på 17. mai. Fra 1953 begynte man igjen med jevnlige gudstjenester. Man holdt nå månedlige gudstjenester i Storkyrkans menighetslokaler med presten i sjømannskirken i Göteborg. Året etter ble det valgt et kirkeråd som blant andre hadde representanter fra ambassaden og norske foreninger. I 1958 ble det ansatt en norsk prest i Stockholm og menigheten valgte menighetsråd etter norsk mønster. I de første årene var det i tillegg til de valgte medlemmene også medlemmer fra ambassaden og ulike norske foreninger i menighetsrådet. I 1958 tok menigheten navnet «Den Norske Menighetskrets i Stockholm», i 1964 ble det endret til «Norsk Kirke i Stockholm» i 1984 til «Den Norske Kirke i Stockholm». Allerede i 1953 hadde man ønsket en egen, norsk kirke, og i 1966 begynte pengeinnsamlingen. På 1960-tallet søkte man også etter kirketomt, og fikk i 1970 fire forslag, alle tomtene i bydelen Södermalm. Man la i søkte om at kirken skulle få de samme vilkårene som den svenske Margaretakyrkan som ble bygd i Oslo i 1925. Den norske menigheten ønsket å bygge på Stigeberget, og fikk tilatelse til å bygge der med en festeavgift på en krone i året, det samme som den svenske menigheten i Oslo betalte. En av de viktigste pådriverne i byggeprosessen var biskopen i Oslo Kaare Støylen. Han fikk gjennomført at et offer i norske kirken i forbindelse med kong Olav Vs 70-årsdag skulle gå til kirkebygging. Regjeringen gav 1,2 millioner kroner, og det ble samlet inn penger gjennom salg av «aksjebrev», kunstauksjoner og lignende. Arkitekten Tore Moxness kom til Stockholm i 1929. Han hadde tegnet skisser av potensielle kirker som be lagt ved alle søknadene som ble sendt på 1960-tallet, og da man fikk tomt ble han bedt om å tegne kirken. Det er han som tegnet kirken som står, men selv døde han i september 1976, tre måneder før kirken var ferdig. Grunnsteinen ble lagt ned 28. november 1975 av biskop Støylen. Med på gudstjenesten var også kong Olav V og kong Carl XVI Gustav. Selve byggingen startet i februar 1976, og 19. desember samme år ble kirken innviet i en stor gudstjeneste der det svenske kongeparret, Astrid, fru Ferner og Olav V var tilstede. Gudstjenesten ble ledet av Kaare Støylen. På grunn av begrenset plass i kirken holdt man tillegg til gudstjenesten holdt en fest i Stockholms rådhus for over 600 mennesker. Her deltok også Sølvguttene. Da kirken stod ferdig hadde byggingen kostet 4,6 millioner SEK og menigheten hadde 1,3 millioner SEK i gjeld. Man samlet inn en del penger selv, men i forbindelse med kong Olavs 75-års dag i 1978 ble det solgt jubileumsmynter. Kongen delte overskuddet fra salget mellom Kronprinsesse Märthas minnefond, Kong Haakons kirke i København og Kronprinsesse Märthas kirke, og menigheten fikk med dette dekket gjelden samt penger til et driftsfond. Om navnevalget. Kronprinsesse Märtha var gift med kronprins Olav fram til hun døde i 1954. Hun var opprinnelig svensk prinsesse, datter av den svenske prins Carl og danske prinsesse Ingeborg. Hun ble svært populær i Norge, og var en brobygger mellom folk og kongehus og mot andre nasjoner. Kirkebygget som bærer hennes navn er en del av det norske folks gave til kong Olav i forbindelse med hans 70-års dag. Han gav høsten 1972 tillatelse til at kirken skulle få bære navn etter sin kone, og uttalte senere at «av alle de gaver som jeg fikk ved min 70-års dag står idèen med Kronsrinsesse Märthas Kirke i en særstilling» Utenfor kirken står det en statue av Kronprinsesse Märtha. Denne er laget av Kirsten Kokkin og ble avduket av Märthas datter, prinsesse Astrid i 2008. Bruksrom. Kirken har et kirkerom med plass til rundt 150 mennesker. Om man i tillegg tar i bruk den tilstøtende spisesalen kan man få plass til rundt 250 mennesker i kirken. Dette rommet blir også brukt til konserter og lignende arrangement. Bygget har også kontorlokaler til staben, peisestue som blir brukt til menighetsaktiviteter, bibliotek, mosjonsrom som også blir brukt til utstillinger, et konferanserom som og kan brukes som kontor, badstu, en leiglighet og en hybel. Det er også en sovesal med plass til rundt 25 mennesker. Alle møbler og annet inventar ble kjøpt i Norge og skulle være mest mulig «norsk». Sakralt inventar. Altertavlen består av tre glassmalerier som viser Jesus på korset. På hver sin side av Jesus står det to personer, noe som skal være etter inspirasjon av slik korsfestelsen blir beskrevet i Johannesevangeliet. Kunstneren bak altertavlen er ukjent, men glassmaleriene har en lenger historie enn kirken de nå står i. De ble opprinnelig laget til en norsk sjømannskirke i [North Shields i England. Glassmaleriene stod i kirken da den ble innviet 21. desember 1868. Kirken ble lagt ned i 1967 og revet i 1973, og byarkitekten i North Shields fikk tatt vare på glassene. Disse ble videre gitt til Sjømannsmisjonen som gav dem i gave til kong Olav i 1973, med ønske om at de skulle stå i den nye kirken i Stockholm. Liturgisk utstyr som kirkesølv, messehagler, prekestolkleder, alterduk, kirkeklokker og lignende ble gitt i gave til kirken de første årene. Det er også mye kunst, både i kirkerommet og i serveringsrommet. Av kunstnere som er representert finner man Einar Forseth som har laget bilder inne i kirkerommet og Finn Emanuel Olsen som har bilder i serveringsrommet. Lauritz Falk har malt et bilde som henger på prestekontoret. Pastor Strømmes minneskirke i Alicante. Pastor Strømmes minneskirke i Alicante er en langkirke fra 1975 i Alicante. Byggverket er i betong og har 300 plasser. Johan Meyer. Johan Joachim Meyer (født 29. oktober 1860 i Bømlo, død 23. januar 1940 i Askim) var en norsk arkitekturprofessor og registrator av gammel byggekunst. Hans mest omfattende arbeid er 19-bindsverket "Fortids kunst i Norges bygder" (1908–42). Meyer var prestesønn, og vokste opp i Saltdalen og Tysnes. Han tok eksamen ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt 1880, og studerte deretter ved "Polytechnische Hochschule" i Hannover, og arbeidet som assistent for arkitekt Heel i Hannover 1883-85. Fra 1885 var han lærer ved Tegneskolen i Kristiania, og fra 1889 til 1910 ved Den kvindelige Industriskole og ved Kristiania tekniske Skole. Gjennom 1880- og 90-årene arbeidet Meyer med flere omfattende registreringer av fortidsminner og historisk arkitektur, og i noen grad med restaurering av gamle bygninger. Arbeidene omfattet blant annet Lysekloster, Selja, Hovedøya, Mariakirken i Bergen, Stavanger domkirke, Hoff kirke, Finneloftet, Moster kirke og Utstein kloster. Sammen med Lorentz Dietrichson besøkte han i 1900 Orknøyene, hvorfra de to skrev "Monumenta Orcadica". Da NTH ble opprettet i Trondheim i 1910, ble Meyer professor i "form- og ornamentlære og arkitekturhistorie". Hans hovedinteresseområder var middelalderens stein- og trearkitektur, og arkitektur og husbunad fra bondekulturen. Meyer var 1905-1933 medlem av "tilsynskomiteen" for restaureringen av Nidarosdomen, og støttet Olaf Nordhagens løsningsforslag. Som utøvende arkitekt tegnet Meyer Nordlia kirke og Heensåsen kirke i Oppland, Gjøra kapell i Sunndal, en villa på Slemdal i Aker og et sommerhus for sin kones bror Sigval Bergesen d.e. Han ble Ridder av St. Olavs Orden i 1910 og "kommandør" fra 1930. Meyer ble statsstipendiat i 1909, men rakk ikke å utnytte stipendet i lang tid før han ble professor. Sogsti skole. Sogsti skole er en barneskole (1.-7. trinn) i Frogn kommune, og den første skolebygningen var ferdigstilt i 1910. I dag huser Sogsti skole om lag 300 elever. Det ble etter hvert klart at Frogn kommune måtte bygge ny skole, da pågangen av elever gikk utover kapasiteten til de gamle fasilitetene. Planarbeidet startet i 1999, og ny skole sto ferdig i 2005. Politikk i Nesodden. Nesodden kommune har siden 2003 hatt Christian Hintze Holm fra Sosialistisk Venstreparti som ordfører, i samarbeid med Høyre som har varaordføreren. Siden 2007 er Harald Tronvik varaordfører. Direkte ordførervalg 2007-2011. Nesodden var sammen med Hurdal de eneste kommunene i Akershus med direkte ordførervalg i 2007. Prosjektet ble gjennomført sammen med 49 andre kommuner i Norge. En tendens de senere årene har vært lav valgdeltakelse, og man håpet at dette ville øke oppslutningen ved lokalvalgene fordi folk kunne føle at de fikk større innflytelse. Man antok også at det kunne bli lettere å orientere seg i det politiske landskapet. På nasjonalt plan har ordningen fått kritikk for å kunne være populistisk eller en amerikanisering av valgkampen. Mange var redde for at folk ville stemme på grunn av person, og ikke den politikken partiet står for. Resultatet av ordførervalget i 2007 ble at sittende ordfører fra SV ble gjenvalgt med klar margin. Ved kommunevalget i 2011, etter at forsøksordningen med direkte ordførervalg var avsluttet, gjennomførte Nesodden en rådgivende folkeavstemning om ordførerembedet som eneste kommune i landet. Resultatet ble ikke tatt til følge av kommunestyret. Viktige saker. Som en av få kommuner i landet innførte Nesodden i 2001 en regel om at dersom minst 10% av de stemmeberettigede innbyggerne eller en tredjedel av kommunestyrerepresentantene framlegger krav om det, kan lokalpolitiske saker tas opp til rådgivende folkeavstemning. Dette ble benyttet tre ganger. Første gang i forbindelse med en byggesak på Nesoddtangen, andre gang i forbindelse med slamdeponiet ved Malmøykalven i Oslofjorden og tredje gang som rådgivende valg av ordfører i tilknytning til kommunevalget 2011. Ordningen ble opphevet ved vedtak i kommunestyrets konstituerende møte 20. oktober 2011, med 21 stemmer (Ap, H, FrP, V) mot 9 (SV, R, Mdg, Krf). Folkeavstemning om utbygging av Nesoddtangen brygge. Første folkeavstemning i Norge på grunnlag av en byggsak, ble gjennomført i 2002. Folkeavstemning direktevalg ordfører i tiknytning til kommunevalg. Avstemningen ble avholdt i 2011. Frp og Sp stilte ikke kandidater ved folkeavstemningen. Øyvind Holen. Øyvind Holen (født 1973) er en norsk journalist og forfatter, oppvokst i drabantbyen Lindeberg i Oslo, som blant annet har jobbet for "Aftenposten", "Dagsavisen", "VG", "Klassekampen", "Bergens Tidende" og "Morgenbladet". Han har vært kulturredaktør i "Osloposten" (1997-2000) og "Ny Tid" (2005-2007), og har siden 2007 vært ansatt i D2-redaksjonen i "Dagens Næringsliv". Han bokdebuterte med "Hiphop-hoder" i 2004, om den norske hiphophistorien, og i "Groruddalen: En reiseskildring" (2005) skildret han Groruddalens moderne historie. I 2010 vant han og illustratør Mikael Noguchi Kulturdepartementets fagbokpris for "Hiphop", en ungdomsbok om den amerikanske hiphophistorien. I 2012 debuterte Holen og Noguchi skjønnlitterært med tegneserien "Drabant", og samme år ga han ut boken "Donald-landet" - om den kulturelle påvirkningskraften fra tegneseriebladet "Donald Duck & Co" og historiene til Carl Barks især. Han har i tillegg skrevet tekster for antologiene "111 skiver vi elsker" (Dinamo 2003) og "Håkan Hellström: Texter om ett popfenomen" (Sonic 2008), samt leksikonene "Norsk pop- & rockleksikon" (Vega 2005), "Store rock- og popleksikon" (Kunnskapsforlaget 2006), "Respons" (Bertmark Norge 2006-2009) og Rockheims Rockipedia. Han var frem til 2007 også medlem av juryen for Sproingprisen, og har siden 2011 vært fagansvarlig for tegneserier i "Store norske leksikon". Linda. Linda er et kvinnenavn med flere opprinnelser. Det kan være en kortform av tyske navn som slutter på "-linda", som Belinda eller Melinda. Betydningen er «myk» eller «bøyelig». Navnet kan også være basert på det spanske ordet "linda" som betyr «vakker». Utbredelse. Linda er blant de mest brukte navnene i befolkningen i Sverige og USA. Det er også nokså vanlig i Norge. Linda var blant de mest populære navnene på nyfødte jenter i Norge i perioden ca 1970–1990. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Linda i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Ove Stokstad. Ove Stokstad (født 9. august 1939 i Trondheim) er en norsk grafiker og jazzmusiker (saksofon, klarinett), kjent fra flere innspillinger. Etter utdannelse i Bergen som grafiker (1961) har han hatt over tretti utstillinger ved Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Stortinget, og Trondheim kunstmuseum. Han var professor ved grafikklinja på NTNU og tilknyttet Kunstakademiet i Trondheim fram til 2002. Han spilte jazz fra 50-tallet og utover, og var i hjembyen med i Bjørn Alterhaug's grupper, Asmund Bjørken septett, Bodega Band ved NTNU, i storbandet Søyr, samt ledet sitt eget Ove Stokstad & Zoo (1977–80) og Open Door (1986–). Universialisme. Universialisme er prinsippet om at et gode er tilgjengelig for alle borgere i et samfunn. Velferdsstatens universalisme. Begrepet brukes ofte i forbindelse med den nordiske velferdsstatsmodellen, og dens såkalte universialisme. I forbindelse med velferdsstaten vil universialisme si at de sosiale ytelser er tilgjengelige for hele befolkningen og ikke bare forbeholdt fattige. Eksempel på universelle ytelser er ytelsene i folketrygden, slik som alderspensjon og barnetrygd. Morten Michelsen. Morten Michelsen (født 1974 i Tromsø) er en norsk jazzmusiker (klarinett), kjent fra flere forestillinger og innspillinger. Han er utdannet i kordireksjon og klarinettspill ved Norges Musikkhøgskole (1996–2001) og Conservatoire National de Versailles i Paris (1997–98). Michelsen har vært musikalsk leder for Hålogaland Teater, Det Norske Teatret, Tromsø Symfoniorkester, Thalia Teater. Han har medvirket på utgivelser med Iren Reppen ("D e hart å være 2"), Randi Tytingvåg ("Let go", 2006), Frøy Aagre's (2007), og selv etablert og gitt ut plater med Urban Tunélls Klezmerband (2001–). Michelsen har vært bosatt i Oslo, der han med Hilde Louise Asbjørnsen, Jørn Øien og Håkon Mjåset Johansen har turnert med barne-forestillingen "Prinsesse Singaloo og hjelperne hennes" for Den kulturelle skolesekken og Rikskonsertene. Morten Michelsen er fra september 2010 ansatt som produsent i Nordland Musikkfestuke i Bodø. Referanser. Michelsen, Morten Michelsen, Morten Sitronmelisse. Sitronmelisse (latin: "Melissa officinalis") er en typisk middelhavsplante med en syrlig duft. Den finnes i mange hager, hvor den også har en tiltrekkende virkning på bier – på gresk betyr melissa «honningbie». Den har en mild smak av sitron. Som medisin. Som naturmedisin har sitronmelisse fått karakteristikkene avslappende, beroligende, krampeløsende, hudrensende, bløtgjørende på huden, sårhelende, svettedrivende, fordøyelsesfremmende, skjoldbruskkjertelhemmende, virushemmende, bakteriehemmende og sopphemmende. Húrins barn. "Húrins barn" er en bok basert på et manus av J.R.R. Tolkien. Boken ble påbegynt i 1918, men ble aldri ferdigskrevet av Tolkien før han døde i 1973. Manuset har blitt revidert flere ganger, men Tolkiens sønn, Christopher Tolkien, har nå fullført boken. Boken ble lansert på engelsk under tittelen "The Children of Húrin" 14. april 2007. Boken ble utgitt av Tiden Norsk Forlag i mai 2007. Sammendrag. I «Húrins Barn» følger vi Túrin, sønn av Húrin, på hans ferder og opplevelser i livet. Boken begynner med et referat av Turins far, Hurin, og hans bror Huor, sitt besøk til alvenes skjulte by Gondolin. Der ble de ett år før de sverget på aldri å fortelle hvor byen lå, i bytte mot å få reise til deres hjemtrakter, Dor-lómin. Der giftet Húrin seg med Morwen Edhelwen og de hadde to barn sammen, Túrin og Lalaith. Lalaith dør ung, noe som påvirker Túrin veldig. Húrin drar så til krig mot valaen Morgoth. En vala er en av gudene som skapte verden. I De talløse tårers slag blir Húrin tatt til fange. Morgoth prøver å tvinge Húrin til å følge sin vilje, men mislykkes. Húrin går så langt som til å håne Morgoth. Som straff plasserer Morgoth Húrin høyt oppe på fjelltopp i en stol som han ikke kan bevege seg fra. Der må han se sin familie bli forbannet av Morgoth og lide seg gjennom det de så opplever. Túrin blir sendt avgårde av Morwen til alvenes land Doriath. Imens har Morgoth sendt en hær østerlinger, menn under hans kommando, til Dor-lómin. Like etter deres ankomst føder Morwen en ny datter, Niënor. Túrin kommer seg trygt fram til alvenes skjulte by Menegroth i Doriath, og blir tatt under kong Thingols vinge. Her vokser han opp til å bli en mektig kriger. I slutten av tenårene kjempet han allerede blant grensevaktene, de alvene som sloss for å holde Morgoths tjenere, orkene, utenfor Doriath. Dette gjorde Túrin for til slutt å kunne hevne seg på Morgoth. Han får sine forfedres hjelm, Hadors Dragehjelm, og sammen med Beleg Storbue er han en av de mektigste krigerne langs grensen. En kveld tre år etter at han dro ut kommer han hjem til Menegroth for å reparere utstyret sitt. En alv ned navn Saeros gjør narr av han, og Túrin skader æren hans. Som hevn prøver Saeros å overfalle han senere. Túrin tvinger Saeros til å løpe gjennom skogen, og Saeros hiver seg utenfor et stup og dør. Túrin flykter fra Doriath, overbevist om at han kommer til å bli straffet for drapet. Mablung, en alv, ber han om å bli, men Túrin er overbevist om at Thingol vil dømme urettmessig. Det gjør kongen ikke. Etter å ha hørt om Saeros overfall bestemmer han at Túrin er fri for skyld. Beleg drar så etter Túrin. Túrin har i mellomtiden drept en "Gaurwath", for det ble røvere kalt, og tar hans plass i banden. Her tar han navnet "Neithan". Ett år senere dreper Neithan lederen for i-Gaurwaith når han prøver å voldta en ung møy. Han tar så over ledelsen av banden. Beleg klarte å spore ned banden etter ett år, men klarte ikke å overbevise Túrin om å bli med tilbake til Doriath. Alven dro så tilbake med denne nyheten. En tid etter Belegs farvel kom i-Gaurwaith over en dverg som het Mîm. De tvang han til å dele sin bolig, flere huler i en ås som het Amon Rudh, og hans mat med dem i bytte mot sitt eget og hans sønns liv. Den andre sønnen hans ble drept av en bueskytter som het Androg. Beleg kom tilbake og kurerte mange av Túrins syke eller skadede. Han hadde også med lembas, alvenes ferdabrød, en gave fra dronning Melian. Sammen førte de en geriljakrig mot Morgoths tropper i området rundt Amon Rudh, og Túrin bar for første gang på flere år Hadors Dragehjelm. Området rundt ble slik kjent som «Buen og Hjelmens land», og Beleg og Túrin som «de to kapteiner». Med hjelmen kunne Morgoth se han, og sendte desto flere tropper etter Túrin. Mîm ble nok en gang fanget, denne gangen av orker. De, som Túrin, tvang han til å vise sitt hjem. Der ble Túrin tatt til fange, men Beleg klarte å rømme. Han fulgte etter orkene i håp om å kunne frigjøre Túrin. På veien møtte han Gwindor til Nargothrond, rådgiver til kongen der som hadde ridd med Túrins far. Da de endelig klarte å frigjøre Túrin, trodde Túrin at det var flere orker som skulle torturere han. Dermed drepte Túrin sin beste venn Beleg. Gwindor ledet så Túrin til Nargothrond hvor han ble kong Orodreths rådgiver i alt som hadde med krig å gjøre. Glaurung angrep Nargothrond på Morgoths befaling, og drepte eller drev alle på flukt, inklusiv Túrin. Han kom til Brethil, hvor han tok navnet "Turambar" og ble værende. Nienor og Morwen hadde hørt om Túrins dåder og kom etter han. Morwen forsvant, men Nienor kom til Brethil etter å ha utforsket Nargothrond. Dragenes Far, for slik var Glaurung også kjent, trollbandt henne her til å glemme alt om sitt tidligere liv. I Brethil fant Túrin henne og de forelsket seg i hverandre. Når Glaurung senere truet Brethil drepte Túrin dragen, men ble selv skadet av Glaurungs blod. Nienor fant dem slik, og Glaurung løftet trolldommen han hadde plassert over henne. Når hun så at mannen hun elsket var hennes bror drepte Nienor seg ved å hive seg utenfor ett stup og ned i elven Taeglin. Túrin våknet ikke lenge etter og fikk høre hva som hadde skjedd. Han trakk da sverdet sitt og drepte seg ved å hive seg på det. Jovan Pavlovic. Jovan Pavlovic (født 20. juni 1975 i Beograd i Serbia) er en serbisk-norsk folke- og jazzmusiker (trekkspill), kjent fra flere innspillinger. Han er utdannet i klassisk musikk ved Musikkonservatoriet i Trondheim, med folkemusikk fra Balkan og romafolket som hovedfelt. Pavlovic har samarbeidet med Ivo Papasov, Petar Ralchev, Georgi Petrof, samt norske Farmers Market, Trio Troika (1998–2005), Frode Fjellheim, Dadafon, Kristin Asbjørnsen og Bendik Giske/Daniel Herskedal/Espen Berg. Mest kjent er han for å ha etablert Trondheims-bandet Bengalo og for sitt nåværende virke i Urban Tunélls Klezmerband (2005–). Med Anne Fossen og Øyvind Engen har han spilt i trioen «Ferdafolk». Ellers har han vært musikalsk leder ved Trøndelag Teater, samt timelærer ved Jazzlinja (NTNU). For Rikskonsertene turnerte han og Mattis Kleppen med "Mattis og Jovan – the roadmovie". Sammen med gruppen Rasmus Og Verdens Beste Band vant han Spellemannprisen 2007 for beste barneplate med albumet "Kyssing E Hæsli…". Han ble i 2010 utnevnt til fylkeskunstner i Sør Trøndelag. Gunnar Knudsens andre regjering. Gunnar Knudsens andre regjering ble utnevnt 31. januar 1913. Regjeringen var en flertallsregjering fra Venstre. Ved stortingsvalget i 1918 mistet imidlertid Venstre 22 mandater, og kom i mindretall i Stortinget. Regjeringen Gunnar Knudsen søkte avskjed 4. februar 1919, men ble av kongen anmodet om å fortsette. Den 16. juni 1920 søkte regjeringen på nytt avskjed, etter at dens forslag til revidert veibudsjett med en million kroner ekstra til veibygging falt i Stortinget. Regjeringens avskjed ble innvilliget i statsråd 19. juni, med virkning fra 21. juni 1920. Gunnar Knudsens andre regjering ble etterfulgt av Otto B. Halvorsens første regjering (H og FrV). Fotnoter. Knudsen, Gunnar Omerta. Omerta er et tekstbasert MMORPG, i spillet kan du late som du er en person i en verden av gangstere. Du kan stige i rang ved å stjele biler, begå forbrytelser, bryte folk ut av fengsel, og ved å kjøpe og selge alkohol og narkotika. Historie. Den 26. september 2003 ble Omerta, versjon 1.0 lansert. Innen 3 måneder hadde spillet fått 3000 aktive spillere, hvor til en hver tid mellom 150 og 500 var pålogget samtidig. Feil i design og hastighet var problemer som dukket opp i spillets første år. En oppdatert versjon av spillet, Omerta 2.0 kom i januar 2004. Nå er det omtrent 3000 nye registreringer per dag. I midten av 2004 brakte produsentene av Omerta (Moritz Daan, Jonathan van Dijken, Alex de Groot) og Steve Biddick (alias Brando) om bord. Med Biddick registrerte Omerta seg som en bedrift kalt Omerta Game Limited, i Hull, England den 1. oktober 2004. Alex de Groots arbeid for Omerta Game Limited tok slutt, og Paul Fargus ble brakt inn av ledelsen i selskapet. Spillet er nå version 2.8a, som ble lansert 18. september 2008 etter en avstemning blant spillerne om de ville ha 'reset' eller ikke. Spillet er ofte 'resatt' for å bringe spillerne tilbake til samme level (nivå). Versjon 2.5 startet lovende med nye konfigurasjoner som var basert på versjon 2.1, på grunn av dens popularitet. Ranker. Kjønnet du velger når du registrerer deg, avgjør om du får tittelen "Delivery Boy" eller "Delivery Girl" det samme gjelder "Godfather" eller "First Lady". Familier. Når du er "Swindler" og har 12 500 000 (12,5 millioner) omerta dollar, kan du starte din egen familie ved å kjøpe en "plass' på bykartet, en plass gir rom til 24 ekstra medlemmer. Etter dette kan du øke antallet for $ 12 500 000 omerta dollar, med 25 hver gang, til det maksimale antallet 250. Vennligst merk: En del familier er under veiledning av en eller flere spillere som ikke har noen aktiv rolle i spillet/familien selv (don, sottocapo eller consiglieri). De styrer familien i bakgrunnen, vanligvis på en kanal på IRC-nettet. Drap. En veldig viktig del av Omerta er det at du kan drepe andre spillere, dette blir gjort ved å leie detektiver og å skyte et visst antall kuler. Denne delen av spillet blir brukt ofte og kan gjøre slik at en familie i spillet forsvinner på to minutter. Dersom dette skjer er det vanligvis på grunn av en såkalt "krig" eller en "familiekrig". En familiekrig er mellom minst to familier, men kan noen ganger være mellom opp til 10 familier eller mer som aktivt tar del i krigen. Krigen er vanligvis som i virkeligheten resultatet av en konflikt mellom en eller flere familier og kan være på grunn av en drept spiller, et tapt objekt eller en tidigere konflikt. Krigen blir vunnet av familien som greier å få ned den andre familien først. Familien kan bli tatt ned ved å kvitte seg med don-en og successoren av en familie før successoren har satt en ny successor. Men i virkeligheten er en krig vanligvis ikke over etter dette har skjedd, den er over når alle de høyt rankede medlemmene av familien er drept da de vanligvis tar hevn, dette er en prosesss som kan ta flere timer. Nå blir en krig planlagt på forhånd, så alle medlemmene kan bli eliminert, da detektivene allerede er satt og har funnet offerene, og drapene blir utført i en bestemt rekkefølge, noen ganger til og med med "pre-skyting" av medlemmer for å skade dem før drapet blir utført. Dette gjør at de høyeste rankede medlemmene kan blir drept i løpet av de første få minuttene da alle begynner å skyte når det har blitt gitt signal om dette. De store familiekrigene krever good koordinasjon, det er derfor familiene vanligvis bruker en såkalt kill-bot på IRC, disse kill-botene har en webside på internett hvor alle målene er satt og folk kan kontrollere informasjon på websiden ved å gi kommandoer til boten på en spesiellaget IRC-kanal for krigen. Kommandoene er for å tildele, eller for å backe opp mål, og får å gi informasjon dersom de har drept noen (!assign, !backup, !seen, !killed) Route 66 heist. En route 66 heist er en funksjon hvor du kan invitere andre spillere som er online til å gjøre en heist på route 66. Resultatet av heistene varierer, noen ganger skader du deg og andre ganger får du penger eller narkotika, det er flere hundre forskjellige heister i spillet. Organisert kriminalitet. En organisert kriminalitet er gjort av 4 folk. Hver person har sin egen jobb i kriminaliteten, lederen forsikrer seg om at det er et sikkert hus å gjemme seg i og deler åengene, våpeneksperten tar med våpene og kulene, eksplosiveksperten sørger for at safen blir sprengt og sjåføren sørger for at dere kommer dere til det sikre huset. Jo høyere ranker som er involvert i kriminaliteten og jo mer penger dere setter inn i kriminaliteten, dess høyere vil fortjenesten bli. Spot Raid. Et raid ligner på et heist, men man kan kun få penger av det. Det blir utført av 2 personer som begge må være i familie. Hvis en familie kjøper en spot må familiemedlemene raide spotten til den har 0% beskyttelse og under $200 000 igjen i profitt. Alle familiemedlemmene vil da motta goder 1 gang i døgnet, og det kan være alt fra biler, narkotika eller kuler. Gratis å spille. Omerta er gratis å spille, det har ingen bannere eller annen reklame og ingen betalte funksjoner som begrenser spillingen. Istedet har Omerta klikkelimit. Med klikkelimit kan du bare etterspørre 11 sider i minuttet, så snart du kjøper en kode for klikkelimit, blir den satt til 40 sider i minuttet. Enda en kode kan også aktiveres og gjør at du kan ha mer i innboksen din ingame, og gir deg en større profil. En donasjonskode er vanligvis kjøpt med en mobil ved sms eller ingame på auksjon. Versjoner av Omerta. Omerta 1.0 ble lansert 26. september 2003 Omerta 2.0 ble lansert Januar 2004 Omerta 2.1 ble lansert Juli 2004 Omerta 2.2 ble lansert Juni 10, 2005 Omerta 2.3 ble lansert Desember 2005 Omerta 2.4 ble lansert Juli 2006 Omerta 2.5 ble lansert 17. November 2006 Omerta 2.6 ble lansert midt i 2.6 så egentlig er 2.6 2.5 Omerta 2.7 ble lansert 22. Juni 2007 Omerta 2.7.1 ble lansert 11. Desember 2007 Omerta 2.8 ble lansert 6. Mai 2008 Omerta 2.8a ble lansert 18. September 2008 Omerta 2.9 ble lansert 27. Januar 2009 Omerta 3.0 ble lanser 08. Juli 2009 Omerta 3.3 ble lansert 18. Desember 2011 Omerta IRC-nett. Omerta har et veldig aktivt IRC-nett med flere tusen brukere. Dette nettet kan du finne på irc.barafranca.com port 6667 og du kan få hjelp i versjonspesifikke hjelpekanaler, her kan spillerene får hjelp fra crewet. Det er også andre kanaler tilgjengelig som kan hjelpe deg med spillet, og familier har vanligvis deres egen IRC-kanal. Guadix. Guadix er en by i det sørlige Spania, i provinsen Granada. Byen har 20.136 innbyggere (2006). Den ligger på et høydedrag i de nordlige åsene av Sierra Nevada, på venstre bredd av elva Rio Guadix. Det mest spesielle med byen er huleboligene i "Barrio Troglodyte" som mer enn halvparten av befolkningen bor i. Dette er ikke primitive boliger, men boliger som tar hensyn til den stekende sommervarmen i Andalusia. Historie. Byen er omgitt av en gammel mur, tidligere var den dominert av et maurisk slott, men det ligger nå i ruiner. Det var en viktig by for den katolske kirke, men katedralen, bygget i det 18. århundre på ruinene etter en gammel moské, er ikke av spesiell arkitektonisk betydning. Dette kan skyldes stilblandingen i bygningen, som ble påbegynt i 1510, men ikke avsluttet før i 1796. Byen har historie helt fra romertiden og man mener at det første katolske bispesetet i Spania lå i byen Acci, 5 km unna Guadix. Det ble etablert allerede i det andre århundre av vår tidsregning. Etter 711 fikk byen betydning som festning for maurerne, i denne tiden ble det også utviklet en stor silkeproduksjon her. Men i 1489 overga den seg til Spania under ledelse av Ferdinand og Isabella, de katolske monarkene. Petar Ralchev. Petar Ralchev (født 1961 i den bulgarske byen Poibrene i provinsen Pazardzhik) er en bulgarsk folke- og jazzmusiker (trekkspill) bosatt i Plovdiv, kjent fra en rekke innspillinger, og samarbeid med norske musikere. Han har spilt med Ivo Papasov, samt i gruppene «Trakiisti» (1986–), «Bulgari» (1991–) med turne i USA og Canada, og spiller i «Zig Zag Trio» (1999–). Med norske Farmers Market turnerte han omfattende (1996–98). På Brekstadfestivalen (2003) var han i oppsetningen «Balkannordiskjazzpols» med Nils-Olav Johansen, Rolf Hoff Baltzersen, Emilia Amper og Tor Haugerud. Han medvirket på Bengalo's utgivelse (2004). Stian Carstensen, Ole Morten Vågan, Jovan Pavlovic og Stoyan Yankoulov fremførte han forestillingen "Balkanjazz" på Olavsfestdagene (2006), samt at sekstetten deltok ved VM i trekkspill (Asker, 18.-22.10.2006). Med Carstensen og Martin Lubenov var de «Rat Pack of Balkan Jazz Accordion» på festivalen «Balkan Fever» i blant annet Wien (2006). Med Jovan Pavlovic turnerte han for Rikskonsertene med oppsetningen "En reise gjennom Balkan" (2006). Han ga ut boken "History of accordion" (1991). Ralchev har gitt ut ti plater, senest "Bulgaria" (Gega, 2002) med egne komposisjoner, samt musikerne Stoyan Yankoulov, Nikolai Gregoriev og Dimitar Digboyushki. Ralchev, Petar Praetutii. Praetutii (pretutere) var et oldtidsfolk i det nordøstlige Italia. Folket ble av noen skribenter forbundet med fønikerne. Imidlertid er det sannsynlig at de stod nabofolket picenerne nær. Frederik Trampe. Frederik Christopher Trampe (født 19. juni 1779 på Krabbesholm i Danmark, død 18. juli 1832 i Trondheim) fra slekten Trampe var dansk riksgreve og embetsmann. Han virket blant annet som stiftsamtmann både på Island (1806–1809) og i Søndre Trondhjems amt (1810–1832). Familie. Gift første gang 1797 med baronesse Frederikke Sophie Bolten f. Heinrich (1764–1807), ekteskapet oppløst 1803. Gift andre gang 1808 med Anna Dorothea (“Thea”) Colbjørnsen (1792–1808). Gift tredje gang 1810 med komtesse Amalie Ulrikke Frederikke von Schmettow (1791–1856). Hans sønn i første ekteskap Adam Johan Frederik Poulsen Trampe (1798-1876) var amtmann både i Nordland og Nord-Trøndelag. Helligvær. Helligvær er ei øygruppe og fiskevær som ligger vest for Landegode og Bodø i Nordland. Helligvær består av et mylder av øyer, holmer og skjær, det er sagt å være i overkant av 365. Fem av øyene er bebodd: Sørvær, Brønnøy, Storsørøy, Vetterøy og Vokkøy, der Sørvær er den mest bebygde, med blant annet hurtigbåtkai, gjestekai og butikk. Øyene har tilsammen rundt 100 innbyggere, ca. 90 av disse bor på Sørvær. Arktisk Næringsdrift. Arktisk Næringsdrift A/S (stiftet 24. juni 1929) var et norsk selskap som drev med fangst på Øst-Grønland og drift av Myggbukta radio på vegne av den norske stat. Sentrale initiativtakere til etableringen av selskapet var fangstmannen Hallvard Devold og lederen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), Adolf Hoel. Adolf Hoel var selskapets leder frem til 1945. Arktisk Næringsdrift ble drevet gjennom NSIU og fra 1948 gjennom Norsk Polarinstitutt. Frem til etableringen av Arktisk Næringsdrift i 1929 var det fangstfolkene selv som utrustet de fleste ekspedisjoner. Selskapets folk hadde fri reise og utrustning, men stod for våpen og proviant selv. Som mottytelse beholdt selskapet 40% av skinnfangstens og 25% av laksefangstens bruttoverdi, resten tilfalt fangstmannen. Skinnet kom hovedsakelig fra fjellrev, både hvitrev og blårev. Den norske fangstvirksomheten på Øst-Grønland ble avsluttet i 1959, men selskapet ble ikke nedlagt i påvente av andre forretningsmessige muligheter på Øst-Grønland. Etter ønske fra Industridepartementet, som var en av aksjonærene, ble det på ekstraordinær generalforsamling 26. mai 1981 vedtatt å oppløse selskapet. Breivika videregående skole. Breivika videregående skole er en videregående skole i Tromsø. Skolen er en yrkesrettet skole og er den største videregående skolen i Troms fylke. Historie. Skolen ble opprettet i 1956 som Nord-Troms Yrkesskole. Den var da et interkommunalt samarbeid mellom Karlsøy, Tromsø, Tromsøysund, Balsfjord, Storfjord, Lyngen, Kåfjord, Skjervøy og Nordreisa. Det ble opprettet to klasser for jern- og metall som holdt til i leide tyskerbrakker på Skattøra. I 1964 skiftet skolen navn til Tromsø Yrkesskole før den i 1976 fikk navnet Breivika videregående skole. Den første rektoren for skolen var Brynjulf Roaldsen som var rektor fra 1960 til 1986. I 1960 flyttet skolen til Breivika og tilbød faglinjene Jern og metall, Baker og konditor, Maskinarbeidere og Motormekanikere. I 2001 ble Tromsø kokk- og stuertskole lagt inn under Breivika videregående skole. Skolen i dag. Skolen har en administrasjon som består av rektor, assisterende rektor, kontorsjef, åtte avdelingsledere og et kontorpersonale på fem. Totalt har skolen ca. 180 ansatte. Det etruskiske alfabetet. Det etruskiske alfabetet ble brukt i oldtiden til å skrive etruskisk språk. De eldste former er kjent fra før 600 f.Kr. og viser store likheter med en tidlig vestlig form av det greske alfabetet. Omkring 400 f.Kr. brukte man det klassiske etruskiske alfabetet som hadde 20 tegn. Muligens var etruskernes skrift forløperen til det latinske alfabetet. Gerd. Gerd er et kvinnenavn som kan være avledet av det norrøne ordet "garðr" som betyr «gjerde» eller «vern». Det kan også være en kortform av navn som sluttet på "-gerðr", som for eksempel "Ingigerðr" (Ingjerd). På tysk brukes imidlertid navnet for kortform for Gerhard, se Gerd (mannsnavn). Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Gerd i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet Gerd er kjent på Island fra 900-tallet men i Norge først fra 1800-tallet. Gerd var blant de mest brukte navnene på nyfødte jenter i Norge i perioden ca 1910–1950. Gerd Synnøve og Gerd Marie er vanlige sammensettinger av navnet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Cheddarost. Cheddar er en fast løpeost som produseres av kumelk. Denne melken kan være upasteurisert, men det er mest vanlig å pasteurisere melken ved en såkalt HTST (High temperatur, short time)- metode som innebærer varmebehandling av melken ved 72ºC i 15 sekunder [1,3]. Ystemelken tilsettes syrekultur som hovedsakelig bidrar til å danne melkesyre fra karbohydratene i melken, men disse bidrar også til ostens karakteristiske utseende, konsistens og smak under modning ved proteolyse og lipolyse [1,2,4]. Ved produksjon av Cheddar, tilsettes det vanligvis fargestoffer for at osten skal få en lys gul eller en kraftig oransje eller rød farge, avhengig av mengde fargestoff som tilsettes [4]. Cheddarost har et vanninnhold på 31-38 % og et fettinnhold på 32-36 % [3]. Historie. Cheddar har sin opprinnelse i Somerset i England, og ble produsert allerede på slutten av det 16. århundre. Siden den gang, har utviklingen av Cheddar utviklet seg fra gårdproduksjon i småskala til å bli industriproduksjon i stor-skala over hele verden [1,3,4]. I dag produseres størstedelen av Cheddar i USA, Storbritannia, Canada, Australia, Irland og New Zealand. I 1999 ble det produsert hele 1,9 tonn cheddarost rundt om i verden [3,4]. Syrekulturer i Cheddar. Syrekulturen (av noen også kallt starterkultur) som tilsettes ved produksjon av Cheddar er, "Lactococcus lactis" subsp "lactis" og "Lactococcus lactis" subsp "cremoris" som sammen utgjør en O-kultur [1,2,4]. Disse melkesyrebakteriene er homofermentative og kan da danne kun melkesyre fra laktose, men de er også med på å danne det karakteristiske utseende, konsistensen og smaken på cheddar under modning gjennom frigjørelse av enzymer i form av proteaser og peptidaser, og lipaser som bidrar til proteolyse og lipolyse [1,2,4]. I tillegg til starterkulturen, kan det i likhet med andre oster, forekomme vekst av såkalte NSLAB (non starter lactic acid bacteria) som ikke tilsettes i ystemelken, men som kan komme naturlig fra melken blant annet på grunn av feil under pasteurisering eller fra omgivelsene som blant annet ystekar eller pressutstyr. Eksempler på NSLAB i Cheddar er "Pediococcus sp.", "Lactobacillus sp." og "Leuconostoc sp." som, i likhet med andre NSLAB kan bidra til dannelse av større mengder små peptider og aminosyrer i sluttproduktet og danne forløpere til aromakomponenter som "Lactococus" artene i O-kulturen kan omdanne videre til aromastoffer. Enkelte NSLAB kan imidlertid også gi sprekkdannelse og hulldannelse som ikke er ønsket i cheddarost [2]. Modning. Cheddar modnes ved 6-10ºC i alt fra 3-4 måneder til 2 år, men modnes vanligvis i 6-9 måneder [2,3]. Under modning, skjer det en dannelse av ulike syre og smakskomponenter som bidrar til smak og tekstur på osten. Dette skjer hovedsakelig gjennom proteolyse, men også noe lipolyse. Under proteolysen, skjer den første nedbrytningen av kaseinene til store peptider i de første ukene av modningen, noe som bidrar til en endring av konsistensen fra gummiaktig til en mykere konsistens, men dette bidrar lite til smak da store peptider stort sett er smakløse. Videre nedbrytning av store peptider til små peptider og aminosyrer og videre til aromakomponenter, ved hjelp av starterkulturen og NSLAB, bidrar til smaken på Cheddarost. Lipolyse bidrar også til smak i mindre grad ved nedbrytning av triglycerider til frie fettsyrer og videre ned til ulike aromakomponenter ved hjelp av enzymer i form av lipase fra starterkulturene og NSLAB, i tillegg til lipoprotein lipase fra melken [4,5]. Sensoriske egenskaper. Når det gjelder utseende på Cheddarost, skal overflaten ha en lys gul farge eller en sterk gul eller orange farge. Flammet ost er en vanlig fargefeil noe som skyldes ujevn fordeling av vann og syre i osten og er en vanlig feil i oster som er sure og inneholder mye vann. Osten skal ha en fast konsistens, men ikke så fast at den ikke kan skjæres opp. Vanlige feil er kort, melete, deigete og tørr konsistens. For sterk syrning og lav pH før modning kan gi en ost med kort og melete konsistens. Smaken på Cheddarost skal være ren og mild, og den har ofte en søt nøtteaktig ettersmak. Osten skal ikke smake surt, gjæret, bittert, beskt, urent eller fruktaktig. Hvis formodningen av melken og dannelsen av syre i ystekaret er for kraftig, kan osten bli for sur. Sur smak kan også skyldes for høyt vanninnhold i osten. Hvis ystemelken har dårlig kvalitet eller har blitt infisert av urent utstyr, kan osten smake bittert, beskt eller urent [3]. Trond. Trond er et norsk mannsnavn med opprinnelse i de norrøne tilnavnene "Þróndr" og "Þrándr" som ble brukt for å vise at personen var fra Trøndelag, det vil si i betydningen «trønder». Ordet "þróndr" kan ha sammenheng med verbet "þroásk", som betyr «vokse» eller «trives». Utbredelse. Trond er et vanlig navn i Norge, og brukes noe i Sverige, men er lite utbredt i andre land. Trond Erik og Trond Arne er vanlige sammensetninger av navnet. Navnet skrives også Tron, Tronn, Thron og Thrond. Mannsnavnet Trand og kvinnenavnet Tronda er sjeldne varianter av navnet. Varianten "Þrándur" brukes på Island og "Tróndur" på Færøyene. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Trond og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Trond var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca 1950–1980. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Terje Liverød. Terje Liverød (født 18. juli 1955) er en tidligere norsk fotballspiller bosatt i Uruguay. Liverød har tidligere vært engasjert som talentspeider i Sør Amerika av ulike europeiske storklubber. Han er også leder for en tekstilfabrikk i Sør-Amerika. Liverød, som også er siviløkonom, startet karrieren i Sandefjord Ballklubb der han spilte rundt 100 kamper fra 1973 til 1977 og i årene etter i Københavnklubbene Brønshøj, KB (forløperen til FC København) og Boldklubben Frem. Liverød var deretter i Brasil og Singapore, før han i 1987 avsluttet sin karriere i Sandefjord Ballklubb. Utover meritter i fotball har Liverød også kretsmesterskap i tennis. Han er en venn av Diego Maradona og var lagleder for det argentinske laget som spilte to oppvisningskamper i Norge med fotballegenden i 2006. Han stod også bak overgangene til blant andre Sebastián Eguren, Alejandro Lago, Matias Almeyda og Jose Flores. Han har også bistått svenske klubber som AIK, Hammarby og IFK Göteborg og bidro gjennom spillerne Ivan Obolo og Jorge Ortiz sterkt til AIK's double i 2009. I 2008 forhandlet Liverød sammen med sin venn Matias Almeyda med FC Lyn Oslo om oppkjøp av klubben, hvor Almeyda forøvrig spilte i 2007. Forhandlingene strandet og de to gikk ikke inn på eiersiden i Oslo klubben. Han har også jobbet midlertidig for TV 2 under VM i fotball 2006 og 2010. Liverød er i dag registrert spilleragent av det uruguayanske fotballforbundet. Kama (elv). Kama (russisk река́ Ка́ма; tatar: Çulman) er en elv i Russland, den lengste sideelven fra venstre til Volga. Det er også den sideelven med størst vannføring, den har større vannføring enn Volga har før de møtes. Den har sitt utspring i Udmurtia vest i Russland, og flyter derfra et stykke østover før den snur mot sør og tilbake mot vest i Perm kraj. Den renner inn igjen i Udmurtia før den i Tatarstan møter Volga. Den totale lengden elven da har tilbakelagt er 1 805 km. På denne strekningen har den rent forbi byene Solikamsk, Berezniki, Perm, Sarapul og Naberezjnyje Tsjelny. Dylan Thomas. 5 Cwmdonckyn Drive, Swansea, fødestedet til Dylan Thomas Dylan Marlais Thomas (født 27. oktober 1914 i 5 Cwmdonckyn Drive, Swansea, død 9. november 1953 i New York) var en walisisk forfatter og poet. Han debuterte som 20-åring i 1934, med diktsamlingen "18 poems". I tillegg til sine lyriske talenter, ble han etter hvert kjent for sitt bohemliv og store alkoholforbruk. Hans kanskje mest kjente og populære dikt er "Do Not Go Gentle Into That Good Night", som omhandler farens død. På en turné i USA i 1953 kollapset han på Chelsea Hotel i New York etter å ha uttalt «Jeg har tatt 18 whiskyglass rett ned, jeg tror det er rekord». Han døde noen måneder senere etter lang tids alkoholmisbruk. Han er også kjent for verket Under Milk Wood. Han begynte på verket i 1944 og jobbet med det i åtte år. Det var skrevet som en radioforestilling, men ble ikke ferdig innspilt før etter Thomas død. Det var klart i 1954, og i 1971 ble verket filmatisert. Sitt relativt korte og turbulente liv til tross er Dylan Thomas en av de mest betydningsfulle britiske poeter i moderne tid. Robert Allen Zimmerman tok etter sigende navnet Bob Dylan i inspirasjon av Dylan Thomas. Reichsmusikkammer. a>Reichsmusikkammer (tysk for «riksmusikkammeret») var en institusjon i Det tredje rike underlagt Reichskulturkammer («rikskulturkammeret»). Det hadde til oppgave å ensrette musikken i det nazistiske Tyskland. Musikk som ikke samsvarte med det som nazistene definerte som akseptabel musikk, skulle undertrykkes, mens ønsket musikk skulle støttes. Takvam holdeplass. Takvam holdeplass er en stopp på strekningen Bergen – Voss – Myrdal, en delstrekning på Bergensbanen mellom Arna stasjon i vest og Trengereid stasjon i øst. Holdeplassen ligger i Arna bydel i Bergen kommune. Stoppet er ubetjent, og har verken stasjonsbygning eller krysningsspor. Den har imidlertid en liten parkeringsplass med plass til tre til fem biler. Perrongen har grusdekke og et leskur. Holdeplassen ble opprettet i 1966 og erstattet da holdeplassen Herland. Takvam holdeplass er såpass liten at selv ikke de fleste lokaltog stopper her. Stasjonen betjenes mandag til fredag av to tog mot Bergen om morgenen, og to om ettermiddagen på vei mot Voss stasjon. Danny Basham. Daniel «Danny» Holly (født 3. oktober 1979), bedre kjent som Danny Basham, er en amerikansk fribryter best kjent for sin periode i World Wrestling Entertainment. Danny og «broren» hans Doug Basham var i et tag team kalt Basham Brothers, og de opptrådte hovedsakelig på "SmackDown!" I en stund var de medlemmer av JBLs Cabinet, og spilte rollen som hans livvakter. Saptari distrikt. Saptari er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Saptari distrikt ligger i "Østregionen", "Sagarmatha Sone". I vest grenser det mot Siraha, i nord mot Udayapur, i øst mot Sunsari og i sør mot den indiske staten Bihar. Hovedstad i distriktet er Rajbiraj, en grenseby mot India med om lag 24 000 innbyggere (2005). Bybefolkning 5,3%. Befolkninga i distriktet var i (2001) 570 282. Forventa levealder 63,1 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 57,7 (tall fra 2001), leger 20 (2002). Saptari hører til Mepals flate, tropiske grensesone mot India, Tarai. Kulturelt og lingvistisk er folket her svært likt den nordindiske befolkninga på den andre sida av grensa. I Nepal kalles slike folkegrupper også madhesi. Det fins også innslag av tharu og jhangad, et dravidisk-talende folk.. Upendra Yadav, leder for madhesi-organisasjonen Madhesi Janaadhikar Forum (MJF), er født i Saptari. Olav Sande. Olav Øysteinsson Sande (født 28. juni 1850 i Lavik, død 23. august 1927 i Bergen) var lærer, Venstrepolitiker, folkeminnesamler, folkemusikksamler, komponist og statsstipendiat fra Syrstand, Leikanger. Han var bondesønn, tok eksamen på Stord seminar 1871 og arbeidet to år i heimbygda før han bosatte seg i Syrstand i Leikanger. Her engasjerte han seg på flere områder: han deltok i avholdsarbeidet, stiftet "folkevæbningslag" og Venstrelag, og var varamann til Stortinget 1883-85. Den første "bibelhistorie på landsmål" er også hans verk. Hans viktigste arbeid var som folkeminne- og folkemusikksamler. For dette arbeidet fikk han statsstipend i 1899, men da hadde han allerede engasjert seg i lang tid, også som bidragsyter til Hans Ross' ordbok. Etterhvert samlet han folketradisjon fra hele Vestlandet, med hovedvekt på sanger og sangmelodier. Samtidig med ham ble folkemusikksamleren Catharinus Elling også utnevnt til statsstipendiat, og de to "delte landet mellom seg"; Sande samlet musikktradisjon fra Sogn til Lista, mens Elling samlet fra Trøndelag, Østlandet og Setesdal. I alt samlet Sande inn om lag 2.500 opptegnelser. Sande skrev en "forteljing", og satt selv melodi til flere dikt, mest kjent er "Det stig av hav eit alveland". Polyvinylklorid. Polyvinylklorid (PVC) er et et polymer av kloreten. Det er et vinylstoff som er stivere en en polyetylen, og lettere å farge. PVC-plast blir brukt til f.eks. takrenner, hageslanger, trampoliner, leketøy, møbler, vinyltapet, vinylbelegg og til isolasjon i elektriske ledninger. Fremstilling. Polyvinylklorid fremstilles ved polymerisering av monomeren vinylklorid, som vist. Siden ca 57% av massen er klor, trengs det mindre petroleum for å produsere en gitt masse PVC enn for mange andre polymerer. PVC produksjon i Norge. Ineos har klorfabrikk på Rafnes og PVC-fabrikk i Grenland. Helse, miljø og sikkerhet. Når PVC brenner eller blir varm nok, utvikles det giftig saltsyregass som forurenser atmosfæren. Det kan også utvikles dioksin. I enkelte vinylkvaliteter brukes ftalater som mykgjørere. Ren, brennende PVC avgir CO2, H2O og saltsyregass. I enkelte land (Danmark) forsøker man å begrense bruken av PVC mest mulig, mens California vurderer forbud mot en del PVC-produkter. Sjamsi-Adad I. Sjamsi-Adad I (akkadisk: "Šamši-Adad I") var en krigsherre og konge på slutten av 1700-tallet f.Kr. (i henhold til den korte kronologi) som lenge etter sin død ble husket som den som opprettet det assyriske stat i nordlige Mesopotamia ved hjelp av sine sønner. Han steg til makt da han albuet til seg et rike som besto av det meste av Mesopotamia, det som er dagens Syria, og store deler av østlige Anatolia. Dette riket er tidvis blitt karakterisert som kongedømmet Øvre Mesopotamia, men regnes som en del av det gammelassyriske rike. Etter hans død ble riket snart beseiret av Hammurabi av Babylon og kom under kontroll av det første babylonske dynasti gjennom hele denne perioden. Sjamshi-Adad I ble lagt inn i den tradisjonelle assyriske kongeliste og tidligere arkeologer har antatt at han faktisk var assyrer. Vekst til makt. Det gammelassyriske rike under Sjamshi-Adad I Sjamsi-Adads far, Ila-kabkabu, styrte et lokalt kongedømme ved grensene av byen Mari i dagens Syria og var en amoritt. Ved sin fars død ble kongedømmet gitt til en annen bror, noe som førte til at Sjamsi-Adad måtte bygge sitt eget fra grunnen av. Han erobret først Shekhna og døpte om byen til Shubat-Enlil. Det moderne navnet for stedet er Tell Leilan. Han erobret deretter festningen Ekallatum i øvre Mesopotamia på den venstre bredden av Tigris. Dette ble fullført første ved andre forsøk. Det første forsøket feilet og Sjamsi-Adad måtte flykte til Babylon. Til sist kom han tilbake og erobret stedet. Denne erobringen gjorde det mulig for ham å ta kontroll over bystaten Assur som var en blomstrende by som hadde tette handelsforbindelser med Anatolia. Hans plasserte sin førstefødte sønn Isjme-Dagan I på tronen i Ekallatum, og fortsette deretter sine utvidelser av riket. Krig mot Mari. Det neste målet var byen Mari som kontrollerte karavanerutene mellom Anatolia og Mesopotamia. Kongen av Mari, Iakhdunlim, ble myrdet av en sine egne tjenere, muligens på grunn av bestikkelser fra Sjamsi-Adad. Han grep da anledningen og okkuperte Mari. Arvingen til tronen i Mari, Zimri-Lim, ble tvunget til å flykte til Aleppo i oldtidens amorittiske kongedømme Yamkhad. I Mari plasserte Sjamsi-Adad sin nest eldste sønn Yasma-Adad på tronen, og dro deretter tilbake til Shubat-Enlil. Styre. En avbildning av oldtidsbyen Mari. Med annekteringen av Mari var Sjamsi-Adad i kontroll over et stort rike, som kontrollerte det meste av Øvre Mesopotamia. På inskripsjoner skrøt Sjamsi-Adad av å ha reist steler i triumf langs kysten av Middelhavet, men disse representerte antagelig kortere krigstokt framfor noen større forsøk på erobring. Han erklærte seg også ubeskjedent som «konge av alle», tittelen som Sargon av Akkad også benyttet. Sjamsi-Adads framgang skaffet ham også fiender blant nabokongene, og gjennom hele sin tid møtte han og hans sønner trusler mot riket. Mens hans eldste sønn og etterfølger Isjme-Dagan I sannsynligvis var en kompetent hersker, synes dennes bror Yasma-Adad å ha vært en mann av svak karakter; noe en skuffet far ikke unnlot å nevne: «Er du et barn, og ikke en mann, har du ikke skjegg på dine kinn? skrev han, og i et annet brev skrev han: «Mens din bror er seierrik her, ligger du der nede med kvinner.» Sjamsi-Adad var en stor organisator og han holdt streng kontroll over alle saker som angikk staten, fra de store saker og ned til utnevnelser av myndighetspersoner. Hans kriger var nøye planlagt og hans hær kjente alle de klassiske metodene for beleiring, slik som innsirkling av forsvarsmurer og rambukker. Spioner og propaganda ble også benyttet for å overvinne rivaliserende byer. Han fortsatte å forsterke sitt kongedømme gjennom hele sitt liv, men ved hans død begynte det straks å smuldre. Riket manglet bindekraft og var i en utsatt geografisk posisjon. Da nyheten om Sjamsi-Adads død spredte seg, dro hans gamle rivaler og fiender ut for å rive hans sønner ned fra tronen. Yasmah-Adad ble snart forvist fra Mari av Zimri-Lim, og resten av riket ble deretter erobret av Hammurabi av Babylon. Bastøy. Bastøy, Bastø eller Bastøya er en øy på 2,23 km² som ligger i Oslofjorden sørøst for Horten i Vestfold. Øya ligger i Horten kommune, men eies av staten. Bastøy fyr. Bastøy fyr ble opprettet 1840. Fyret bestod av et steinhus med et lavt tårn. Det ble erstattet av en lanterne i 1986. Fyret på Bastøy er ikke lenger betjent, men brukes fortsatt til blant annet kursvirksomhet. Bastøy kirke. Bastøy kirke er en steinkirke bygd i 1902. Bastøy skolehjem. I 1898 kjøpte staten Bastøy for 95 000 kroner og anla et skolehjem for «slemme» gutter der. De første elevene kom til guttehjemmet 1900. Hvert av de fem internatene på øya hadde plass til 30 gutter, og elevene var fra 8 til 19 år gamle. Selv om Bastøy hadde plass til rundt 150 elever, var elevtallet omkring hundre fram til andre verdenskrig. Seinere var det budsjettert med 90 elever. Opplæringen omfattet blant annet gårdsdrift og verkstedopplæring i tillegg til vanlig skoleundervisning. Da skolehjemmene ble overført til Sosialdepartementet i 1953, endret Bastøy Skolehjem navn til Foldin verneskole og seinere Foldin offentlige skole. Guttehjemmet ble nedlagt omkring 1. oktober 1970. Straffesystemet på skolehjemmene var svært hardt, og guttehjemmet på Bastøy liknet på flere måter et fengsel, særlig fram til like etter siste krig. Yngvar Ustvedts «Djeveløya i Oslofjorden – Historien om Bastøy og andre straffeanstalter for slemme gutter» fra 2000 beskriver forholdene ved det beryktede guttehjemmet. Den norske spillefilmen «Kongen av Bastøy» er en dramatisert gjenfortelling av et opprør ved skolehjemmet 20. mai 1915. Bastøy ble et svært kjent skolehjem, og et «ris bak speilet» som «uskikkelige gutter» over hele Norge kunne bli truet med. Vernehjem og fengsel. "Statens vernehjem Bastøy" overtok bygningene til Bastøy skolehjem etter at dette ble nedlagt i 1970. Fra 1971 tok vernehjemmet imot arbeidsuføre og bostedsløse alkoholskadde. Anlegget ble seinere kretsfengsel og fra 1988 landsfengsel under navnet Bastøy fengsel, en åpen anstalt med plass til rundt 115 fanger. Bastøy fyr. Bastøy fyr ligger på øya Bastøy i Oslofjorden sørøst for Horten i Vestfold. Øya ligger i Horten kommune, men eies av staten. Fyret ble opprettet i 1840. Fyret bestod opprinnelig av et steinhus med et lavt tårn. Det ble erstattet av en lanterne i 1986. Fyret på Bastøy er ikke lenger betjent, men bygningen brukes fortsatt til blant annet kursvirksomhet. Billedfrekvens. Billedfrekvens er et mål på hvor raskt et fremvisningsapparat produserer unike og etterfølgende bilder. En bruker dette målet både inne datagrafikk, video og filmkamera og for annet type utstyr beregnet på opptak og fremvisning av kontinuerlige bevegelser. Billedfrekvens er oftest målt i antall bilder per sekund, eller mer enkelt hertz (Hz). Nyx. Nyx (gresk: Νύξ, «natt», "Nox" i romersk oversettelse) var nattens opphavlig gudinne. Som en skyggefull figur sto Nyx ved eller nær begynnelsen av verdens skapelse, og var mor til personifiserte guder som Hypnos (søvn) og Thanatos (død). Hennes opptreden i gresk mytologi er sparsommelig, men er avdekket som en figur med usedvanlig makt og skjønnhet. Nyx var en av de første vesener i universet og var antagelig datter til Khaos, men en del kilder antyder isteden at guddommen Phanes var opphavet. Hun var både søster og ektemake med Erebos (mørket). Flere av hennes avkom ble enten født uten far eller eventuelt med Erebos som far. Nyx og hennes datter Hemera var personifiseringer av natt og dag. Fra natten ble dagen født, og når Hemera kom, gikk Nyx, og når Nyx kom, forsvant Hemera. Kultfigur. I oldtidens Hellas er Nyx var det svært sjelden at Nyx var fokus for kultdyrkelse. I henhold til geografen Pausanias hadde hun et orakel i akropolis ved Megara. Oftere lurte Nyx rundt i bakgrunnen av andre kulter. Det var således en statue kalt «Nyx» i Artemistempelet i Efesos. Spartanerne hadde en kult for Søvn og Død, født som tvillinger. Kulttitler komponert av sammensetningen "nyx-" er bevitnet for en rekke guder, mest kjent er Dionysos "Nyktelios" «nocturnal» og Afrodite "Filopannyx" «som elsket hele natten». Gammeldans. Gammeldans eller runddans er et samlebegrep for europeiske danseformer som kom til Norge fra slutten av 1700-tallet og utover. Gammeldanstradisjonen forbindes ofte med trekkspill-/toraderbasert musikk, og typiske danseformer er reinlender, vals, masurka og polka. Runddanstradisjonen er på ingen måte entydig, samtidig kan det vel sies at uttrykket slik vi møter det her i nord er ulike sjatteringer av interessante sammenblandinger mellom europeisk og bygdenorsk kultur. På den ene siden kan runndanstradisjon ligger tett opp mot den tradisjonelle hardingfele-/felebaserte bygdedanstradisjonen. På den andre siden kan gammeldanstradisjonen ligge nær det moderne dansebanduttrykket. Og i mellom disse ytterpunktene er det stor variasjonsrikdom. «Byslåtter» og «bydans». Felespillere på 1800-tallet kunne kalle runddansmusikk for «byslåtter», og flere av dem spilte en og annen byslått innimellom de andre slåttene. Så ble det mulighet for å få svingt seg i en «bydans» for dem som hadde lært seg litt. Byslått-tradisjonen ble til dels utviklet på den eldre bygdedansens premisser både med tanke på innhold, form, bruk og funksjon. Dans til durspill. Utpå 1800-tallet kom munnspillet, enraderen og toraderen til Norge. Særlig ble toraderen populær som dansespillinstrument. Den gav fra seg relativt mye låt, og den eldre bygdedansen hadde fått konkurranse. Trekkspillet gjør sitt inntog. Så kom trekkspillet eller accordeonet som det også blir kalt i mer klassiske sammenhenger. Trekkspillet hadde en haug med toner, standardbass og melodibass. Sentrum (TV-program). "Sentrum" (1997–2000) var et direktesendt aktualitetsprogram som gikk på TV 2 fra høsten 1997 til mai 2000 og som ble ledet av Per Ståle Lønning. Programmet gikk fra mandag til fredag på kveldstid. Kontroverser rundt programmet. Sentrum ble tatt av plakaten i 2000 med begrunnelsen (i følge TV 2-sjef Kåre Valebrokk) at stilen i programmet var for gammeldags. Den egentlige årsaken var i følge kilder i TV 2 at seks av ti seere var over 50 år gamle, og dermed ikke attraktive hos annonsørene.. Like etter bestemmelsen om å nedlegge programmet, fikk Lønning TV 2-ledelsen til å se rødt. Da klarte Lønning å sjokkere hele tv-norge, poilitiet og TV 2-sjefene ved å la en mann som hadde tatt en hel barnehage som gisler, slippet til på direkten i hans siste sending av programmet.. Saken førte til en voldsom intern oppvask i kanalen. Selv mente Lønning at intervjuet han gjorde med gisseltakeren, var enestående i direkte-TV-sammenheng.. Shane West. Shane West (født Shannon Bruce Snaith 10. juni 1978 i Baton Rouge i Louisiana) er en amerikansk skuespiller og musiker. Han er kanskje best kjent for sine roller i TV-serien "Akutten". I 2002 vant han "Teen Choice Award" for filmen "A Walk to Remember" med motspilleren Mandy Moore. Shane er sønn av Don og Catherine West. Han har en søster, Simone, og en halvsøster, Marli Ann. Brygosmaleren. a>er, ca. 480 f.Kr., Cabinet des Médailles de la Bibliothèque nationale de France inv. 575 Brygosmaleren var en gresk keramiker og/eller vasemaler som virket i Athen mot slutten av det 6. og begynnelsen av det 5. århundre f.Kr.. Navnet kommer fra signaturen "Brygos" som forekommer på flere vaser fra perioden; det er usikkert om det dreier seg om en person som både malte og dreide vasen, eller om det var to forskjellige personer involvert, og man bruker derfor et tilnavn. Hans bruk av vridde lemmer og dramatiske avkortinger viser tydelig innflytelse fra Onesimos, og det er mulig at Brygosmaleren var hans elev. Maleren var svært produktiv, og mer enn tohundre vaser er attribuert til ham. Den han er mest kjent for er Brygoskoppen, en kylix i rødfigurstil som viser «Iliupersis», det vil si plyndringen av Troja. Vasen står i Louvre. Meanderbord. a> som er inspirert av en klassisk meanderbord. Meanderbord eller meander er et ornament der linjen i en bord danner en rekke med gjentakende, spiralaktige buktninger eller et bånd av rettvinklede haker. Navnet stammer fra elven Büyük Menderes' tidligere navn "Maiandros" (meander). Elven, som ligger i Lilleasia, har mange slynger, omtrent som en meanderbord. Den har også gitt opphav til begrepet meander i betydningen «elvebuktninger». Meanderbord kan også kalles "gresk bord", "alagreck" eller "à la grecque" (fransk: «etter gresk mønster»). Meanderborder er bølgeformede border som er brukt i dekorasjonsmaling og relieffer, særlig i gresk og romersk kunst og arkitektur, blant annet som mønster på friser, men ofte også i nyere arkitektur med nyklassiske elementer. I Hellas er borden nærmest et uoffisielt nasjonalsymbol, og den har til og med blitt brukt som symbol for nasjonalistgrupper som Khrysi Avgi. Det akkadiske rike. Det akkadiske rike var et av de tidligste storrikene i oldtidens Midtøsten og hadde sitt hovedsenter i byen Akkad. Omkring 2300 f.Kr. ble sumererne beseiret av den akkadiske kongen Sargon, og det akkadiske rike ble til. Sargon og hans etterfølgere erobret det nordlige Mesopotamia, den syriske byen Ebla og landet Elam i øst. Riket overtok antagelig alle bystatene til sumererne. Imperiet ble styrt fra hovedstaden Akkad og besto i et århundre før det ble svekket og falt. Innskrift som viser Naram-Sin, nå i Louvre i Paris Mye av det man vet om riket er basert på legendariske beretninger snarere enn nøyaktige historiske opplysninger. Ikke alle erobringer som i senere tid ble tillagt Sargon har blitt støttet av arkeologiske kilder. Det akkadiske imperiet omtales ikke i datidens Egypt og vice versa. Det akkadiske imperiet kan allikevel betraktes som det til da største riket og verdens første imperium. De akkadiske kongene måtte ikke bare forsvare seg mot de sumeriske bystatenes stadige opprør, men de ledet også felttog mot nabolandene for å sikre handelsveier og krigsbytte og for å få kontrollen over viktige råvarer. De rådde over handel helt til Anatolia. Sargon ble etterfulgt av sønnen Rimush, deretter av en annen sønn, Manishtushu. Begge ble myrdet. Manishtushu ble etterfulgt av sin sønn Naram-Sin. Han førte en rekke kriger og var på mange måter fremgangsrik, men fordi han hadde ødelagt et betydningsfullt tempel ble det sagt at en forbannelse rammet akkaderne. Han ble etterfulgt av sin sønn Shar-Kali-Sharri. Etter ham fulgte kongene Dudu og Shu-turul. I løpet av denne tiden begynte riket å gå i oppløsning. Sumererne overtok da makten i sine byer i sør, og Akkad ble til slutt underkuet av staten Ur. I tiden som fulgte dannet det seg legender rundt det akkadiske riket blant folk i Mesopotamia. Sargon ble gjerne sett på som en eksemplarisk konge, mens Naram-Sin ble sett på som en arrogant hersker som førte riket ut i ulykke. Oinokhoe. a>, ca. 625–600 f.Kr., Louvre A 318 En oinokhoe er en gresk vasetype fra antikken. Den er en vinmugge, som finnes i en rekke former. Et fellestrekk ved formene er at den har en foldet hellekant på tre sider, og vertikal hank på den siste. Den tidligste typen kalles gjerne olpe, og har en S-formet profil; olpe er også en distinkt vasetype i korinthisk keramikk. En form som dukket opp mot slutten av det 5. århundre f.Kr., en liten kuleformet oinokhoe normalt dekorert i rødfigurstil, kalles også "khous". Kleitias. Kleitias (gresk Κλειτίας) var en gresk vasemaler som virket i Athen mellom 580 og 550 f.Kr. Hans navn er kjent gjennom siganturer, og han er knyttet fem større vaser, to kopper og en rekke koppfragmenter til ham. I alle unntatt ett av tilfellene hvor det finnes signatur har Kleitias signert som maler mens Ergotimos har signert som keramiker. En del av fragmentene er attribuert til ham på stilistisk grunnlag. Hans mest kjente verk er Françoisvasen, et rikt dekorert kratér fra ca. 570 f.Kr. med over tohundre figurer fordelt på seks friser. Hyllos. Hyllos var i gresk mytologi sønnen til Herakles og Deianira og gift med Jole. Zevs hadde opprinnelig ment at Herakles skulle herske over Argos, Lakedaimon og Pylos. Men gjennom Heras sluhet hadde hans tiltenkte eiendeler tilfalt Eurysthevs, kongen av Mykene. Etter at Herakles døde fant hans barn tilflukt fra Eurysthevs i Athen etter å ha streifet omkring. Eurysthevs krevde at de skulle utleveres, og da han ble nektet, angrep han byen, men ble beseiret og drept. Hyllos og hans brødre invaderte så Peloponnes, men etter å ha vært der i ett år, ble de tvunget bort av pest. De trakk seg tilbake til Thessalia hvor Aigimios, den mytiske stamfaren til dorerne som Herakles hadde hjulpet i krigen mot lapidaiene, adopterte Hyllos og gav ham en tredjedel av sitt territorium. Etter at Aigimios døde, underla hans to sønner, Pamfilos og Dymas seg frivillig under Hyllos som ifølge doriske tradisjon hos Herodot egentlig var akhaier. Han ble dermed hersker over dorerne. De tre grenene til rasen var oppkalt etter disse tre heltene. Hyllos var lysten på å gjenerobre sin arv på farssiden og konsulterte orakelet i Delfi som sa at han skulle vente på «den tredje frukt», for så å dra inn i Peloponnes via «en trang passasje til sjøs». Etter tre år marsjerte Hyllos over landtangen ved Korint for å angripe Atrevs, etterfølgeren av Eurystevs, men ble drept i den første kampen av Ekemos, kongen av Tegea. Serginho. Serginho, fullt navn Sergio Claudio dos Santos, (født 27. juni 1971 i Rio de Janeiro) er en tidligere brasiliansk fotballspiller, som spilte venstre ving og venstre back for blant andre AC Milan. Han flyttet til Italia fra São Paulo FC i 1999. Han har også spilt for Cruzeiro EC og Vitoria Bahia. Serginho spilte også for s landslag. På AC Milan var Serginho alltid en frynsespiller som har startet på benken, men vanligvis var den første som kom inn. Serginho vant Mesterligaen 2003 med AC Milan, scorte AC Milans første straffemål på straffesparkkonkurransen. I 2005 kom Milan til finalen, men tapte på straffer, der Serginho skøyt over mål. Serginho er best husket for hans briljante enkelprestasjon derbyet mot Inter i 2001, der Milan vant 6–0. Lupe Fiasco. Lupe Fiasco, egentlig Wasalu Muhammad Jaco (født 17. februar 1982 i Chicago, Illinois) er en amerikansk rapper og låtskriver. Før han selv slo igjennom som artist hjalp han blant annet profilerte stjerner som Jay-Z og Kanye West. Lupe Fiasco er en av de mer kjente låtskriverne og rapperne i USA i dag. Lupe slo igjennom med albumet Food & Liquor i 2006. Denne gav tre Grammy Awardnominasjoner, pga sanger som Sunshine, Hurt Me Soul og The Cool. Han har også lagd sanger med det kjente hip hop bandet Fort Minor i 2005. I 2007 slapp han sitt andre studioalbum The Cool. Den største hiten ble Superstar der R&B artisten Matthew Santos synger refrenget. 8. mars 2011 slapp rapperen endelig ut et nytt album. Denne gangen var det mye omtalte Lasers, som har solgt svært bra både i USA og på verdensbasis, det til tross for mye kritikk. Blant annet fra Lupe selv, som uttrykte misnøye med hvordan Lasers var blitt til. Lupe Fiasco samarbeidet med artister som Trey Songz, Skylar Grey og John Legend for å fullføre Lasers. Velkjente The Show Goes On er en av sangene på skiva. Middelalderparken. Middelalderparken i Gamlebyen, Oslo, mellom veien og parken ligger det kunstige vannspeilet som markerer havsnivået i middelalderens Oslo Atkomsten til parken fra Saxegaards gate Middelalderparken ligger i bydel Gamle Oslo. Parken ble anlagt i 2000 på Sørenga sør for Bispegata og øst for Sørenggata. Parken ligger innenfor det såkalte Middelalderparkområdet som også inkluderer bl.a. Minneparken og Ladegården på nordsida av Bispegata. I dette området er utbygging ikke tillat grunnet ruiner og store mengder kulturlag under bakken. Middelalderparkområdet ligger innenfor Middelalderbyen Oslo. Middelalderparken med ruinen av Mariakirken i forgrunnen, Barcode i Bjørvika i bakgrunnen I Middelalderparken ligger ruinene av Clemenskirka, Mariakirka og kongsgården framme i dagen. Inntil Middelalderparken i vest ligger et vannspeil på folkemunne Tenerife. Mot vannspeilet er halvparten av Oslos strandlinje mot fjorden slik den fortonet seg i høymiddelalderen (rundt år 1300), rekonstruert. Den delen av parken som ligger ved vannspeilet er 43 dekar i tillegg til vannspeilet på 22 dekar. Parkanlegget ved ruinen av Clemskirka regnes også til parken, og dette arealet er 4,7 dekar. Til sammen er altså parken 70 dekar stor. Oslo Middelalderfestival og Øyafestivalen er av de årlige begivenhetene som finner sted i Middelalderparken. Erebos. Erebos (gresk: Έρεβος, «dypt mørke», «skygge») er i gresk mytologi oppfattet som en opphavlig guddom, representerte legemliggjøringen av mørket. I Hesiods "Theogonien" er han plassert som en av de fem første vesener som kom i eksistens fra "Khaos". Erebos opptrer sjelden i den greske mytologiske tradisjonen, men er tilskrevet farskapet til flere andre guddommer med Nyx (nattens opphavlige gudinne), avhengig den mytologiske kilde. Disse omfatter blant andre Aither, Hemera, nymfene Hesperidene, Hypnos, Moirerne, Geras, Styx, og Thanatos. I gresk litteratur er navnet Erebos også benyttet for å referere til en region i underverden hvor de døde måtte passere umiddelbart etter at de hadde dødd, og er tidvis benyttet omvekslende med Tartaros. Etymologi. Meningen av navnet Erebos er oppfattet som «mørke». Den første nedtegnede forekomsten av det var «stedet for mørket mellom jorden og Hades». Hebraiske עֶרֶב (ˤerev), «solnedgang, kveld», er tidvis sitert som kilde. Imidlertid er en indoeuropeisk opprinnelse, i det minste for navnet Ἔρεβος i seg selv, mer sannsynlig. I litteraturen. Den romerske forfatteren Gaius Julius Hyginus har i sin "Fabulæ" beskrevet Erebos som far av guden Geras i gammel alder. «Erebus» var også navnet på patruljebåten i den amerikanske filmen "Apokalypse nå!" (1979) av regissøren Francis Ford Coppola. Fred Pratt Green. Frederick Pratt Green (født 1903, død 22. oktober 2000) var en engelsk metodistprest, dramatiker og salmedikter. Han ble født i Roby, i nærheten av Liverpool, Storbritannia. I forbindelse med sin diktergjerning forkortet Green ofte sitt fornavn til Fred. Forfatteren har bakgrunn i metodismen. Hans far, Charles Green, forlot en menighetstjeneste i protest mot metodistkirkens utbredte forståelse av at ikke-troende vil dømmes til evig fortapelse. Denne aksjonen preget også hans sønn og hans senere diktergjerning. I perioden 1925-1928 studerte Green teologi ved Didsbury Theological College, og tjenestegjorde senere i en rekke stillinger innenfor den engelske metodistkirken. Pratt Green skrev i alt over 300 salmer og sanger som i dag blir benyttet av mange ulike protestantiske kirkesamfunn over hele verden. I Norge er han mest kjent som opphavsmann til den kjente salmen "Kristus er verdens lys" (nr. 98 i Norsk Salmebok). I 1995 ble han, av dronning Elisabeth II, tildelt æresbevisningen "Member of British Empire" for hans fremstående arbeid som britisk salmedikter. Bibliografi. "Guds pris i vår musikk, Koral "Engelberg," norsk oversettelse v. Torgeir J. Havgar, (Lyche) Drammen 1992 Jean Gilbert. Jean Gilbert, egentlig "Max Winterfeld" (født 11. februar 1879 i Hamburg, død 20. desember 1942 i Buenos Aires) var en tysk dirigent og komponist. Han tok navnet «Jean Gilbert» til produksjonen av sin første operette i 1901. Han var fetter av komponisten Paul Dessau. Jean Gilbert komponerte mer enn femti operetter i tida før og etter første verdenskrig. Han arbeidet hovedsakelig i Berlin. Gilbert emigrerte til Argentina i 1933. Aither. Aither (gresk Αιθηρ) er en tidlig figur i gresk mytologi som personifiserte den eteriske rommet (luften, eteren), og hans navn betyr «overluft». Mytologisk sett var han sønn av Erebos ("Mørket") og Nyx ("Natten") og han var både bror og ektefelle til Hemera ("Dagen"). Han var den førstefødte åndevesen av de fire elementene og representerte luften. Aither skal ha vært en av tre like former for luft. Han var den aller øverste lysende og skimrende luften, selve lyset som omsluttet Uranos' skyer der hvor gudene bodde; fjelltopper, skyene, stjerner og månen. Mellomluften kalles for Aer eller Khaos og var den jordbudne luften som ble beskrevet som en gjennomskinnelige dimme. Den aller nederste luften var Erebos (Mørket), hans far, som fylte underverdens mørke steder og de dødes rike. Natt og Dag. I henhold til myten skal Aithers mor Nyx mot kveldens slutt ha dratt sitt mørke slør mellom ham og Aer og således ha frambrakt natten for menneskene. Om morgenen kom hans søster Hemera og dro vekk nattens slør og viste igjen den skinnende luften øverst på himmelen som utgjorde dagen. Under antikken ble natt og dag sett på som uavhengig av solen og forklarte lyset som denne skinnende, lyseblå luften. Verdenssjelen. I den orfiske teologien, en mystisk gresk religionskult fra rundt 600-tallet f.Kr., var Aither verdens sjel fra hvor alt liv utgikk fra. Tisamenos. Tisamenos var i gresk mytologi sønn av Orestes og Hermione. Han etterfulgte sin far på tronen i Argos, Mykene og Sparta og ble senere drept i det siste slaget med herakleidene. Herakleidene ble ledet av Aristodemos, Kresfontes, Oxylos, Temenos og forsøkte å ta Peloponnes tilbake siden det var deres forfedres land. Etter hans døde delte seierherrene landet hans mellom seg. Kresfontes ble konge av Messene, Osylos i Elis og Temenos i Argos. Aristodemos ble drept i det siste slaget, men hans tvillingsønner Eurystenes og Prokles fikk sammen tronen av Sparta. De historiske konger av Sparta tilhørte de herskende husene til Agidai og Eyripontai og krevde sitt respektive oppgav fra brødrene. Hygrometer. Et slyngepsykrometer til bruk utendørs Innsiden av en Stevensonskjerm som viser et motorisert psykrometer Hygrometer er et instrument som blir brukt for å måle fuktighet. Et psykrometer er et enkelt hygrometer som består av to termometer, der det ene har en føler som er konstant våt og måler våttemperaturen. Fordampning fra føleren fører til lavere temperatur, slik at termometeret vanligvis viser lavere temperatur enn det tørre termometeret. Når lufttemperaturen er under frysepunktet kan derimot våttermometeret (som da er dekket med et tynt islag) vise høyere temperatur enn tørrtermometeret. Relativ fukt blir regnet ut ved hjelp av de to temperaturene, eller ved å bruke psykrometeriske diagrammer. Et instrument som benytter seg av tørr/våttemperaturmetoden er "slyngepsykrometeret", der termometrene er festet til et håndtak eller et tau, som man så slynger rundt i luften et par minutter. Det finnes flere andre hygrometer som er vanlig å bruke. Ofte blir det brukt menneske- eller dyrehår (som oftest hestehår) som blir strammet for å finne luftfuktigheten. For å kunne se endringen over tid registrerer mange hygrometer målingene på et papir som man så kan lese av. Duggpunkthygrometer. Duggpunktet er temperaturen der fuktig luft (eller en annen gass som inneholder vanndamp) blir mettet med vanndamp. Hvis lufttemperaturen blir lavere enn duggpunkttemperaturen vil vann begynne å kondensere fra luften. "Doggpunkthygrometer med avkjølte speil" er det mest presise instrumentet man har. De bruker avkjølte speil og en optoelektronisk mekanisme for å måle kondensasjonen på speilflaten. Temperaturen til speilet blir kontrollert av en elektronisk tilbakekopling som opprettholder en dynamisk likevekt mellom fordampning og kondensasjon på speilet, og på den måten blir duggpunkttemperaturen nøyaktig målt. Moderne instrumenter bruker elektronikk for å måle fuktigheten. De to mest vanlige elektroniske sensoarene er kapasitiv eller resistiv. De kapasitive sensorene registrerer vann ved å sende et AC signal mellom to plater og måler endringen i kapasitansen som vannet skaper. De resistive sensorene bruker en polymermembran som endrer konduktivitet etter hvor mye vann den absorberer. Temperaturen må også måles, siden den påvirker kalibreringen av disse sensoarene. I meteorologien blir slynge eller motoriserte psykrometer brukt. Drivhus og industristeder bruker hygrometer i tillegg til badstuer, tobakksfukter og museum. Hemera. Hemera (gresk: dag) er også dagens gudinne i gresk mytologi, hun er datter av Erebos (mørkeret) og Nyx (natten) og søster til Aither (luften). Sunsari distrikt. Sunsari er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Sunsari distrikt ligger i "Østregionen", "Kosi Sone". I vest grenser det mot Saptari i sør og Udayapur i nord, på nordsida ligger Dhandkuta, i øst Morang og i sør mot den indiske staten Bihar. Befolkninga i distriktet var i (2001) 625 633. Hovedstad i distriktet er Inaruwa, en grenseby mot India med om lag 25 000 innbyggere (2005). Største byer er Dharan, i 2005 landets 6. største by med 108 605 innbyggere, og Itahari, 47 987 (samme år). Den sørlige delen av Sunsari hører til Nepals flate, tropiske grensesone mot India, Tarai. Kulturelt og lingvistisk er folket her svært likt den nordindiske befolkninga på den andre sida av grensa. I Nepal kalles slike folkegrupper også madhesi. Sunsari har 11,1% muslimer. Det er også innslag av tharu, santaler, (også kjent som "satar" og "hor") og jhangad, et dravidisk-talende folk.. Den nordlige delen av distriktet, som hører til den høyereliggende delen av landet som i Nepal kalles åsene, er en del av hjemlandet til kirat-folket. Byen Daran er et viktig sentrum for dem og andre janjati-folkegrupper. Hypnos. Hypnos (gresk: Ὕπνος) i gresk mytologi søvnens gud, tvillingbror med Thanatos (døden), deres mor var Nyx (natten). Skal ifølge mytologien ha vinger som var festet til hodet. Skal ha svevd over jorden og gitt gaver til mennesker. Exekias. a> på et skip, en av de mest kjente greske vaser, er laget og signert av Exekias. Exekias var en gresk keramiker og vasemaler som virket i Athen omkring 550–525 f.Kr. Han arbeidet mest innen svartfigurstil, og regnes som en av de største innen stilen. Exekias eksporterte til andre regioner, spesielt Etruria. Hans verker kjennetegnes av storslagne komposisjoner, presist håndverk og subtil indivualisering av figurene utover de grenser man ellers ser i svartfigurstilen. Han var også innovativ både som keramiker og maler, og eksperimenterte såvel med nye former som med nye dekorasjonsteknikker som en korallrød glasur som fremhevet leirens farge. Elleve vasert signert av Exekias er bevart, og i tillegg er omkring 25 andre vaser og plaketter attribuert til ham på stilistisk grunnlag. Et av hans best kjente verker er en amfora i Vatikanmuseene, som viser Ajax og Akhilleus som spiller et spill utenfor Troja. Vasen har innskriften "Exekias egraphse kapoiese", «Exekias malte og lagde [meg]». Han malte også andre scener fra den trojanske krig, som Akhilleus som drepet Penthesileia, og Ajax som forbereder seg til å begå selvmord. Han står også bak en kylix som viser Dionysos på et skip; dette er en av de mest kjente og mest avbildede greske vaser. Den er signert "Exekias epoiese", «Exekias lagde [meg]». Gjentagelsen av Ajax som figur kan tyde på at han var fra Salamis. Det er sannsynlig at han også hadde en større produksjon av enklere vaser, ettersom den kjente produksjonen er for liten til å ha gitt nok inntekt. Disse er det vanskelig å knytte til ham på stilistisk grunnlag, og det er ikke funnet enklere, signerte vaser. Morang distrikt. Morang er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Morang distrikt ligger i "Østregionen", "Kosi Sone". I vest grenser det mot Sunsari, i nord mot Dhandkuta, i nordøst Ilam, i sørøst Jhapa, og i sør ligger den indiske staten Bihar. Hovedstad i distriktet er Biratnagar, en stor industri- og handelsby, den største i denne delen av landet, som også er viktig for handelen med India. Biratnagar var i 2005 Nepals 4. største by, med om lag 182 000 innbyggere. Befolkninga i distriktet var i (2001) 843 220. Morang hører til Mepals flate, tropiske grensesone mot India, Tarai. Kulturelt og lingvistisk er folket her svært likt den nordindiske befolkninga på den andre sida av grensa. I Nepal kalles slike folkegrupper også madhesi. Det er innslag av tharu. Santaler, (også kjent som "satar" og "hor") og jhangad, et dravidisk-talende folk, bor også her. Rajbanshi-folket og deres mindre tallrike, nære slektninger Tajpuria-folket, holder til her og i nabodistriktet Jhapa. Gangai og dhimal er andre folk som bor i disse to distriktene. Morang er hjemdistriktet til den mektige Koirala-familien, som har dominert Nepals Kongressparti fra 1947 til i dag. Krishna Prasad Koirala, familiens stamfar, var en viktig mann i hjembyen Biratnagar i begynnelsen av forrige århundre. Tre av hans sønner blei statsministre i Nepal: Bishweshwar Prasad Koirala, leder av Nepals demokratiske revolusjon 1950 - 1951, Matrika Prasad Koirala, første ikke-adelige statsminister etter demokratirevolusjonen, og Girija Prasad Koirala, som siste gang blei statsminister etter at kong Gyanendras diktatur falt i april 2006. Morka-Koldedalen. Den velkjente inngangsporten til Morka-Koldedalen. Hjelledalstinden og Falketind vokter på hver sin side. Morka-Koldedalen er en dal som ligger i vestre del av Jotunheimen i Årdal i Sogn og Fjordane. Morka-Koldedalen ble brukt som en overgangsrute mellom Bygdin og Vettismorki før i tiden. Dalen er kupert, og var ikke lett å passere med hestekjerre på sommer- og vinterføre. For å komme til Morka-Koldedalen må man kjøre bil fra Tyin til Koldedalsvatnet om sommeren. Derfra går en på bena vestover og passerer tre vann før man går ned i Utladalen, det navnløse 1291-vannet grunnet 1291 moh, så Andrevatnet og deretter Fyrstevatnet. Morka-Koldedalen er ofte utsatt for mørk tåke og uvær, derfor har den fått sitt navn. Dalen blir ofte brukt som en avstikker på en eventuell tur til Falketind, da tar man nordover fra Andrevatnet. Selve dalen har flere utsatte passasjer, og anbefales derfor bare for erfarne fjellvandrere. Dallas Page. Page Joe Falkinburg (født 5. april 1956), bedre kjent som Dallas Page og Diamond Dallas Page (DDP), er en tidligere amerikansk fribryter og sporadisk skuespiller. Han er best kjent for sin ti år lange periode i World Championship Wrestling, der han var WCW World Champion tre ganger, men var også kjent i World Wrestling Federation og Total Nonstop Action Wrestling. I 2005 pensjonerte han seg fra wrestlingen. Frédéric Chopin lufthavn Warszawa-Okęcie. Frédéric Chopin Lufthavn Warszawa-Okęcie (IATA:WAW, ICAO:EPWA) (Polsk: "Port Lotniczy im. Fryderyka Chopina") er en flyplass som ligger i bydelen Okęcie i Warszawa. Den ble tidligere kalt Okęcie International Airport. Flyplassen er oppkalt etter den kjente polske komponisten Frédéric Chopin, og er landets største flyplass. Historie. Stedet der flyplassen i dag ligger har vært brukt til luftfart siden 1910. I 1927 ble det bestemt at Okęcie skulle bli Warszawas hovedflyplass. Etter ferdigstillelsen av bygningen i 1934, tok flyplassen over all flytrafikk fra Pole Mokotowskie flyplassen. I tillegg til å være base for LOT Polish Airlines, huset Okęcie også fire skvadroner i det Polske luftvåpenet og flyfabrikken Doświadczalne Zakłady Lotnicze. Under 2. verdenskrig ble nesten hele flyplassen bombet og ødelagt. I 1969 ble en ny internasjonal terminal åpnet; innenriksfly gikk fortsatt fra det gamle terminalbygget. Den nåværende terminalen ble bygget i 1992 for å dele opp innenriks og utenrikstrafikken. Framtidig konkurrerende flyplass. Warszawa får sin andre passasjerflyplass neste år. En tidligere millitærflyplass kommer til å bli en lavpris og charter-flyplass for å avlaste Frédéric Chopin-flyplassen. Denne flyplassen vil ligge 40 km nord for Warszawa, i byen Modlin. Byggingen av terminalen og infrastrukturen rundt flyplassen er planlagt å begynne i midten av 2007. Det første flyet vil etter planen ta av fra flyplassen i oktober 2008. Terminalen vil kunne håndtere 2-3 millioner passasjerer. Terminal 1. Merk: Alle ankomster skjer i Terminal 2, inkludert selskaper som er listet under andre terminaler. Innenlandsterminal. Innenriksterminalen ligger inne i Terminal 1 Terminal 2. Den nye Terminal 2 tar i mot alle ankomster ved flyplassen. Terminalens avgangshall, i tillegg til den nordlige, sørlige og midtre pirene er fortsatt under bygging og beregnes ferdigstillelse i mars 2008. Etiuda Terminal. Lavprisselskap (utenom Centralwings) bruker Etiuda terminal. Den er mindre og det er dårligere fasiliteter, men dette resulterer i lavere skatter på denne terminalen. Transport til og fra. Flyplassen ligger ca 8 km unna byens sentrum, og betjenes av busser nummer 148, 175 og 188 samt nattbuss nummer N32. Foretrekker man å ta drosje, anbefaler flyplassens ledelse tre registrerte drosjeselskaper: ELE SKY TAXI, SUPER TAXI og SAWA TAXI. Lamakos. Lamakos (gresk: "Λάμαχος") var en athensk general i Peloponneskrigen. Han var kommdandant så tidlig som i 435 f.Kr. og var viktig i midten av 420–årene. Aristofanes karikarerte ham i "Akarnierne". Han var en av de tre generalene (sammen med Nikias og Alkibiades) som fikk kommandoen for den sicilianske ekspedisjon. Han foreslo en aggressiv strategi mot Siracusa som ble avslått til fordel for den mer forsiktige strategien til Nikias. Donald Kagan har foreslått at Lamakos' strategi kunne ha ført Athen til en rask seier istedet for katastrofen som fulgte. Lamakos døde kjempende i Sicilia etter at han og en håndfull av hans menn ble fanget på feil side av en voll. Gunhild Berge Stang. Gunhild Alis Berge Stang (født 22. mars 1974) var styreleder i kulturorganisasjonen Noregs Ungdomslag i perionde 2005-2009. Stang har bakgrunn som aktiv i flere ungdomslag, blant annet Bondeungdomslaget i Bergen. Stang har også verv innenfor Venstre. Splinter Cell. Splinter Cell er en serie av videospill som er blitt påtegnet Tom Clancys navn. Spillserien blir utviklet og utgitt av Ubisoft. Oversikt. Historien i spillet er stort sett lik i de fleste spillene. Terrorister planlegger et angrep med masseødeleggelsesvåpen og hovedpersonen Sam Fisher sin jobb er å stanse dette. Oppdragene er alt fra informasjonssamling til å kidnappe eller drepe terroristledere. Sniking er et viktig aspekt i spillet, skade eller drepe sivile eller fiender kan føre til avbrytning av oppdraget eller økt vanskelighetsgrad. Dette er fordi vaktene tar på seg mer armor når en alarm går. Alarmene går hvis en person i spillet finner en død person, en bevisstløs person eller rett og slett ser Sam Fisher. Derfor er den enkleste måten å komme videre i spillet å holde seg i skyggene og velge smarte ruter til bestemmelsestedet. Siraha distrikt. Siraha er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Siraha distrikt ligger i "Østregionen", "Sagarmatha Sone". I vest grenser det mot Dhanusa, i nord mot Udayapur, i øst mot Saptari og i sør mot den indiske staten Bihar. Hovedstad i distriktet er Siraha, en grenseby mot India med om lag 25 000 innbyggere (2005). Største by er Lahan, om lag 31 500 innbyggere (2005). Befolkninga i distriktet var i (2001) 572 399. Siraha hører til Mepals flate, tropiske grensesone mot India, Tarai. Kulturelt og lingvistisk er folket her svært likt den nordindiske befolkninga på den andre sida av grensa. I Nepal kalles slike folkegrupper også madhesi. Siraha har 7,2% muslimer (2001). Det fins også innslag av tharu og jhangad, et dravidisk-talende folk. Slaget ved Sfakteria. Slaget ved Sfakteria var et slag i Peloponneskrigen utkjempet i 425 f.Kr. mellom Athen og Sparta. Slaget fulgte feilslåtte fredsforhandlinger etter slaget ved Pylos. I slaget ble et antall spartanere som var strandet på øya Sfakteria etter slaget ved Pylos, angrepet og tatt til fange av en athensk styrke under Kleon og Demosthenes. Opptakt. Etter Pylos ba Sparta om fred, og etter at det ble ordnet en våpenhvile ved Pylos ved å overgi skipene til den peloponnesiske flåten som sikkerhet, sendte spartanerne en utsending til Athen for å forhandle om en fredsavtale. Disse forhandlingene viste seg derimot å være ufruktbare, og med nyheten om sammenbruddet i forhandlingene sluttet våpenhvilen. Athenerne nektet derimot å levere tilbake de peloponnesiske skipene og hevdet at det var gjennomført angrep mot festningsverkene deres under våpenhvilen. Fiendtlighetene ble gjenopptatt umiddelbart og athenerne voktet øya dag og natt mot forsøk på å redde eller forsyne styrkene på øya. Demosthenes ledet styrkene ved Pylos og planla innledningsvis å sulte ut spartanerne fremfor å angripe dem, men ettersom tiden gikk ble det klart at spartanerne klarte å holde ut lenger enn forventet. Ved å tilby heloter frihet og love belønninger i penger til frie menn til de som førte mat over til øya, klarte spartanerne å føre frem en liten, men viktig, strøm av mat. Noen av disse mennene nådde øya ved å nærme seg den fra sjøsiden om natten mens det var hardt vær, andre svømte under vann og slepte sekker med mat etter seg. Athenerne hadde i mellomtiden jevnlig små rasjoner, og hele styrken var avhengig av en enkel kilde av drikkevann. I disse omstendighetene begynte athenerne å tvile på om de kunne løse saken gjennom beleiring før vinteren tvang dem til å oppløse blokaden. Debatt i Athen. Denne negative vendingen i lykken var kilde for mye uro i Athen, avgjørelsen om å avslå Spartas tilbud om fred ble gjenstand for mye folkelig anger. Kleon merket denne vendingen blant folket. Han hadde vært den primære talsmannen for å avslo fredstilbudet og hevdet at rapportene som ble ført tilbake fra området måtte være unøyaktig. Den politiske motstanderen av ham og strategos for det året, Nikias, foreslo å sende en kommisjon med Kleon blant dens medlemmer for å verifisere rapportene fra Pylos. Kleon angrep ham for å foresøke å kaste bort tiden som de burde brukt på å angripe. Nikias svarte med å tilby Kleon kommandoen over en ekspedisjonsstyrke til Pylos. Selv om han ikke hadde autoritet til å gjøre dette tilbudet, sluttet forsamlingen seg til entusiasmen i øyeblikket og sluttet seg til ham og ba Kleon legge handling bak sine ord. Kleon var antagelig klar over at et angrep allerede ble planlagt på Pylos, siden det var sannsynlig at han kommuniserte med Demosthenes, men da han innså at tilbudet til Nikias var mer enn et retorisk spill, forsøkte han å trekke seg fra utfordringen. Men folkemengden nektet å tillate dette, og Kleon hadde til slutt ingen annen utvei enn å akseptere kommandoen. Han inntok den modige holdningen han hadde hatt i begynnelsen av debatten og proklamerte at med styrken han hadde fått, skulle han enten drepe eller fange spartanerne innen tyve dager. Han utropte Demosthenes som sin medkommandant og dro fra Athen med en styrke som bestod av athenske sjømenn og skip som bar allierte peltaster og bueskyttere. Angrepet på Sfakteria. Demosthenes hadde allerede planlagt et angrep på Sfakteria siden de vanskelige omstendighetene hans menn var i hadde fått ham til å tvile på muligheten til å opprettholde beleiringen. Videre hadde en brann på øya, som var startet av athenske sjømenn som snek seg over for å koke seg et måltid unna det tett befolkede Pylos, fjernet deler av øyas vegetasjon. Dette gjorde at Demosthenes kunne undersøke både konturene til øya og antallet og utplasseringen av forsvarerne. Demosthenes så at bare tretti spartanere var satt ut for å bevokte den sørlige enden av øya, den som vendte bort fra Pylos. Demosthenes gikk i land med 800 hoplitter både på sjøsiden og landsiden av øya en natt. Garnisonen trodde at de athenske skipene bare seilte i sine vanlige nattlige vakter, ble tatt på sengen og massakrert. Ved daggry strømmet resten av de athenske styrken i land. Disse inkluderte rundt 2000 lette infanterister, bueskyttere og rundt 8000 roere fra flåten bevæpnet med etthvert våpen de kunne finne. Spartanerne, under sin kommandant Epitadas, forsøkte å få overtaker på de athenske hoplittene og skyve sine fiender tilbake på sjøen, men Demosthenes instruerte sine lette styrker, i kompanier på rundt 200 menn, om å okkupere høye punkter og trakassere fienden med ildprosjektiler hver gang de nærmet seg. Da spartanerne stormet mot sine motstandere, klarte athenerne lett å løpe i sikkerhet siden de ikke var nedtynget av det tunge utstyret til hoplittene. Støv og aske fra den nylige brannen bidro videre til at spartanerne ikke fikk klar sikt til angriperne. Ute av stand til å komme noen vei, trakk spartanerne seg forvirret tilbake til den nordlige enden av øya hvor de grov seg ned bak festningsverkene sine og håpet å ri av stormen. En stillstand pågikk en stund der athenerne forsøkte forgjeves å kaste spartanerne ut av sin sterke stilling. På dette tidspunktet oppsøkte Komon, kommandanten til den messenianske avdelingen i den athenske styrken, Demosthenes og ba om å få styrker som han kunne bevege seg gjennom det tilsynelatende uoverstigelige terrenget langs kysten av øya. Hans ønske ble innvilget, og Komon ledet sine menn inn i spartanernes bakre del gjennom en rute som var ubevoktet. Da han dukket opp med sin styrke, oppgav spartanerne i vantro sitt forsvar. Athenerne tok inngangene til fortet og den spartanske styrken var på på kanten av tilintetgjørelse. Etterspill. Kleon og Demosthenes lot på det tidspunktet være å presse angrepet videre, de foretrakk å ta så mange spartanere som de kunne til fange. En athensk herald tilbød spartanerne en mulighet til å overgi seg, og spartanerne kastet ned sine skjold og gikk i det minste med på å forhandle. Kleon og Demosthenes møtte den spartanske kommandanten Styfon. Styfon var opprinnelige nummer tre i kommandolinjen, men Epitadas hadde blitt drept og hans nestkommanderende var alvorlig såret. Han ba om å få sende en herald til fastlandet for å søke råd. Athenerne nektet å tillate de fangede mennene å forlate stedet, men tillot så mange heralder fra fastlandet som var ønsket til å gå frem og tilbake. Flere beskjeder ble sendt, den siste etterlot Styfon med beskjeden «spartanerne beordrer deg om å avgjøre selv, så lenge du ikke gjør noe æreløst.» Styfon og hans menn overgav seg. Av de 440 spartanerne som hadde krysset over til Sfakteria, overgav 292 overlevende seg. Av disse var 120 menn fra eliteklassen spartiate. «Resultatet,» har Donald Kagan observert, «rystet den greske verden.» Spartanerne, har det blitt antatt, ville aldri overgi seg. Athenerne utstedte med spartiatiske gisler et ultimatum. Enhver invasjon av Attika ville føre til henrettelsen av deres fanger. For første gang siden begynnelsen av krigen kunne athenerne dyrke sine marker i sikkerhet. Ved Pylos ble det plassert en messeniansk garnison, og disse mennene satte i gang raid inn i landet som en gang var deres hjem og gjorde stor skade for spartanerne og fikk mange heloter til å desertere. Kleon hadde oppfylt sitt tilsynelatende sinnssyke løfte, og i Athen var nøt han seierens frukter. Han fikk måltider på statens regning i prytaneum (samme belønning som ble gikk olympiske mestere), og de fleste forskere ser hans hånd i lovgivningen i de følgende månedene. Den viktigste saken var en økt skattlegging av imperiet. De neste få årene ser ut til å ha ført med seg et fornyet aggressivt Athen, og det ville ta en rekke med athenske motganger for å viske ut selvtilliten som overgivelsen hadde gitt og få de to sidene til forhandlingsbordet for å forhandle frem Nikiasfreden i 421 f.Kr. Ekstern lenke. Sfakteria Parsa distrikt. Parsa er et av Nepals 75 distrikter. Areal er 1 353 km², og folketall var i 2001 497 219. Det hører til "Narayani sone" i "Sentralregionen". Hovedstaden heter Birganj. Den var i 2005 landets 5. største by, og hadde en anslått befolkning på 133 244. Parsa ligger i det østlige Tarai, det tropiske, flate slettelandet som er forma av jord fra elvene som flyter østover og ender i den bengalske bukt. I vest grenser Parsa mot Chitwan, i nord mot Makwanpur, i øst mot Bara og i sør mot den indiske delstaten Bihar. Befolkningsgruppa som dominerer distriktet er madhesi med indisk språk og hinduisk religion. Det finnes også 15,4% muslimer (2001). Parsa har også et bosetninger som tilhører tharu-folket. Pyrrha. Devkalion og Pyrrha redder seg i land etter syndefloden. Leonaert Bramer, ca 1660. Devkalion og Pyrrha kaster stein som blir til nye mennesker. Gravering for av Virgil Solis for Ovids "Metamorfoser", bok I, 347-415 Pyrrha (gresk: Πύρρα) var i henhold til gresk mytologi datter av Epimethevs og Pandora, og gift med Devkalion. Sammen med sin mann var hun de eneste som overlevde en stor oversvømmelse og befolket (den greske) verden på nytt. Den greske syndeflod. Da Zevs besluttet å tilintetgjøre menneskene med en syndeflod, var Devkalion og hans hustru Pyrrha de eneste overlevende. Selv om han var innesperret kunne Promethevs se framtiden og hadde forutsett syndefloden og fortalt om den til sin sønn Devkalion, som kunne bygge et skip og således overleve. Etter ni døgn under syndefloden gikk de i land på toppen av fjellet Parnassos, det eneste tørre stedet. Straks syndefloden var over og paret var kommet på land igjen, konsulterte Devkalion med et orakel tilhørende gudinnen Themis får å få vite hvordan de skulle være i stand til å befolke jorden igjen. Han ble bedt om å kaste «sin mors knokler» bak sin rygg. Devkalion og Pyrrha forsto det slik at «mor» betydde Gaia, mor til alle levende ting, og beina var steiner. De kaster steiner over sine skuldre, og straks begynte de å miste sitt vesen, sin hardhet og endret form. Deres masse vokste og ble større, og begynnelsen av menneskelig form oppsto. Delene som var myke og fuktige ble hud, steinenes årer ble menneskelige årer, og de hardeste delene ble menneskebein. Steinene som Pyrrha kastet ble kvinner, og de som Devkalion kastet ble menn. Etterkommere. Devkalion og Pyrrha synes å ha hatt tre sønner, Hellen, Amphiktyon, Orestheos og tre døtre, Protogeneia, Pandora II og Thyia. Ovids utgave. Fortellingen om Devkalion og Pyrrha er gjenfortalt av den romerske poeten Ovids berømte samling "Metamorfoser". Her får Jove (den romerske samsvarigheten til greske Zevs) medlidenhet med paret, gjenkjenner dem som hengivne troende av ham. Han deler skyene og ender syndefloden for å redde Devkalion og Pyrrha som flyter målløst på en flåte. Da stormen klarner og vannet har sunket, er Devkalion og Pyrrha tatt tilbake til en avfolket ødelagt landområde, og de forstår at det er deres ansvar å befolke verden på nytt Forvirret over hvordan de skal utføre sin skjebne, går de for å se gudinnen Themis. Gudinnen forteller Pyrrha at hun må kaste beinene av sin mor for å kunne reprodusere vellykket. Pyrrha er forstyrret av tanken på å skjende sin mors ære ved å grave opp hennes bein, men Devkalion forstår at Themis egentlig referer til den store moder jord da Themis aldri ville råde noen om å begå en vanhelligelse. Både Pyrrha og Devkalion kaster en stein over sine skuldre, – Pyrrha forvandles til en kvinne, og Devkalion forvandles til en mann. Straks landet har igjen blitt befolket med mennesker, følger moder jord etter og begynner å skape andre former for liv. Ovid benytter seg av denne anledningen til å informere sine lesere at heten og vannet er kilden til alt liv – «ettersom når hete og fuktighet blandes i riktig balanse, unnfanges de: disse to, de er opprinnelsen til alt. Gjennom kampen mellom ild og vann, skaper fuktighet og varme alle ting; det er harmoni.» Rødt hår. På latin har ordet "pyrrhus" betydning «rød», fra det greske begrepet πυρρός ("purros"), i betydningen «flammefarget», «fargen til ild», eller ganske enkelt «rødt» eller «rødlig». Pyrrha var åpenbart navngitt etter sitt røde hår. Horatius i Ode, i 5, og Ovid beskriver henne som rødhåret. Kulusuk. Kart som viser Ammassalik kommunes plassering. Flyfoto tatt like før landing på Kulusuk flyplass. Kulusuk (dansk: Kapp Dan) er en tettsted i Angmagssalikfjorden i Ammassalik kommune på Grønlands sørøstlige del. Tettstedet ligger på en øy med samme navn og har 310 innbyggere (januar 2005). Nærmeste tettsted er Tasiilaq, som er kommunens administrasjonssenter. Tre km utenfor Kulusuk ligger Øst-Grønlands eneste flyplass, som ble anlagt av amerikanerne under andre verdenskrig. Birganj. Birganj (transkriberes også "Birgunj") er en by i Nepal. Byen var i 2005 Nepals 5. største, med ei befolkning anslått til 133 244. Birganj er hovedstad i Parsa distrikt, som ligger i "Narayani sone" i "Sentralregionen" Med beliggenhet bare 2 km fra grensa til Bihar er den et viktig knutepunkt for handlelen med India. Mye av importen til Kathmandudalen, bl.a. mesteparten av den livsviktige oljeimporten, går over Birganj. Rett over på den andre sida av grensa ligger byen Raxaul, og Raxaul – Birganj er den kanskje viktigste økonomiske inngangsporten til Nepal. Det er en viktig og raskt voksende industriby. Sukkerrafineri, sigarettproduksjon og fiskeoppdrett er blant de viktigste industriene. Birganj er den nest største byen i Tarai, Nepals flate og tropiske grenseområde mot India, etter Biratnagar og foran Dharan. Den er typisk for det østlige Tarai, som har Nepals raskest voksende industri og økonomi ved sida av Kathmanduområdet. Økonomien er sterkt prega av handel med og eksport til India. Befolkninga er det som i Nepal kalles madhesi, med språk, kultur og religion felles med inderne på den andre sida av grensa. Kurt Meyer. Kurt Adolph Wilhelm Meyer (født 23. desember 1910 i Jerxheim, død 23. desember 1961 i Hagen i Westfalen), også kalt «Panzermeyer», var generalmajor i Waffen-SS under andre verdenskrig. Bakgrunn. Meyer var fra Jerxheim som da var en del av Hertugdømmet Braunschweig, nå en del av Niedersachsen. Faren var fabrikkarbeider til ha i 1914 gikk inn i Den keiserlige hæren og tjenestegjorde som underoffiser under første verdenskrig, til han ble dimittert etter å ha blitt såret i kamp. Ette endt skolegang gikk Kurt Meyer første i butikklære, før han arbeidet på veianlegg, og deretter som postmann. Han søkte og ble tatt opp 1. oktober 1929 i "Mecklenburg Landspolizei". Det var allerede her ved politiskolen han fikk tilnavnet "Panzermeyer" da han ble ansett som like tøff å hard som en stridsvogn. Karriere i SS. Meyer gikk inn i Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP) i 1930, og søkte deretter om opptak i Schutzstaffel (SS), noe som ble innvilget 15. oktober 1931. Han ble ført plassert i en SS-gruppe i Schwerin og ble forfremmet til laveste offisersgrad SS-Untersturmführer året etter. I mai 1934 ble han overført den den prestisjetunge avdelingen Leibstandarte-SS Adolf Hitler. I september 1936 ble han igjen forfremmet, denne gangen til SS-Obersturmführer og ble leder av avdelingens panservern-enhet 14. Panzerabwehrkompanie. Meyer deltok som en del av Leibstandarte-SS Adolf Hitler i Anschluss, og senere under Heinz Guderian i den tyske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia. Andre verdenskrig. Meyer deltok i Felttoget i Polen i 1939 som den del av Armégruppe Syd under kommando av generaloberst Gerd von Rundstedt. Han ble her truffet av et skutt i skulderen, men fortsatte å kjempe, og ble for dette tildelt Jernkorset 25. september 1939. Han skal her i den lille byen Modlin utenfor Warszawa ha beordret drap på 50 jøder som represalier, og stilt for krigsrett troppssjefen som nektet å utføre ordren. Videre var han en deltaker slaget om Frankrike, Balkanfelttoget og senere på Østfronten. Han spilte en viktig rolle for tyskerne under Operasjon Barbarossa. Meyers avdeling tok del i operasjonen som en del av Armégruppe Syd. Under hans ledelse okkuperte avdelingen Mariupol og tok en hel sovjetisk divisjon til krigsfanger. Han ble i oktober 1941 syk og måtte returnere til Berlin for rekonvalesens. Han returnerte til aktiv tjeneste i januar 1942, og da han igjen ankom Tyskland mottok han Det tyske kors i gull for sin deltagelse i striden. Han ble 21. juni 1943 utnevnt til SS-Standartenführer. I 1944 ble han sjef for 12. SS-panserdivisjon Hitlerjugend etter brigadeführer Fritz Witt hadde blitt skadet i et artilleriangrep. Etter den allierte landsgangen i Nordmandie ble Meyers avdeling innestengt i Caen, men Meyer klarte å få restene av den meget sterkt reduserte avdelingen ut av byen og unngå Falaise-lommen. For dette fikk han 27. august 1944 Jernkorsets ridderkors med ekeløv og sverd av Hitler. Han ble fanget av belgiske geriljastyrker i byen Durnal, Belgia den 6. september 1944 og senere overgitt til amerikanske styrker. Han ble holdt i krigsfangenskap frem til krigens slutt. Krigsforbrytersak. Meyer under rettssaken i desember 1945 Det tredje og fjerde anklagepunktet relaterer seg til samme hendelse, hvor det fjerde er et alternativ til det tredje dersom drapene ble ansett som en krigsforbrytelse, men at de ikke var på direkte ordre fra ham. Tilsammen ble Meyer anklaget for drap på 23 canadiske krigsfanger 7. juni, og ytterligere åtte 8. juni. Meyer erklærte seg som ikke-skyldig i anklagepunktene Han ble dømt for tre av punktene, og i første omgang dømt til døden, men dødsdommen da dødsdommen skulle godkjennes av høyere instanser ble den omgjort av den canadiske generalmajor Christopher Vokes til livstid i fengsel. Meyer ble i april 1946 transportert til Canada for å sone straffen i et fengsel i New Brunswick, hvor han arbeidet i fengselsbiblioteket og lærte seg engelsk. Han ble deretter i 1951 overført til et britisk militærfengsel i Werl i Nordrhein-Westfalen i Vest-Tyskland. Etter krigen. I 1954 ble straffen redusert til 14 års fengsel, og han var da klar for løslatelse etter å ha sonet 2/3 av denne straffen. Han ble løslatt 7. september 1954 etter et initiativ fra forbundskansler Konrad Adenauer, og fikk etter løslatelsen arbeide som salgssjef ved bryggeriet Andreas-Brauerei i Hagen, hvor bryggerieieren Karl-Horst Andreas også hadde vært offiser i Waffen-SS. Andreas hadde vært med på å stifte HIAG ("Hilfsgemeinschaft auf Gegenseitigkeit der Angehörigen der ehemaligen Waffen-SS"), en forening for tidligere Waffen-SS soldater, hvor også Meyer ble aktiv og var organisasjonens talsmann fra 1959. Han erngaserte seg sterkt i spørsmålet om tidligere medlemmer av Waffen-SS hadde pensjonsrettigheter, noe de var fratatt siden Schutzstaffel var under Nürnbergprosessen dømt til å være en kriminell organisasjon. Meyer utgav en biografi i 1957 ("Grenadiere". - Schild Verlag, 10. utgave, München 2004, ISBN 3-88014-108-8) og denne ble ansett som å være en del av kampanjen for å renvaske deltakelse i Waffen-SS. Selv om han forsvarte sin rolle i Waffen-SS, beveget han seg etter hjemkomsten til Tyskland i 1951 i mer forsonende retning, og mente at den tidligere nasjonalismen hørte fortiden til, og at framtiden lå i et forenet Europa. På et møte i HIAG i 1957 anklaget han Adolf Hitler for å ha gjort mange feil, og at det nå var tid for å se framover, og ikke tilbake. Meyer hadde imidlertid ingen politisk ambisjoner, og slet med dårlig helse selv om han bare var i slutten av 40-årene. Han trengte stokk for å kunne gå, og hadde både hjerte- og nyreproblemer. Han døde av hjerteinfarkt på sin 51. bursdag. Begravelsen i Hagen ble fulgt av flere tusen mennesker, også representanter fra de demokratiske politiske partiene. Imidlertid stiller sønnen Kurt i sin bok "Geweint wird, wenn der Kopf ab ist" seg kritisk til farens historiefortelling om eget liv og det noe gloriøse bildet faren har tegnet av seg selv. Han tviler på farens senere analytiske avstandstaken til Hitler, og hevder at faren på sitt soverom etter løslatelsen hadde bilde av Hitler og Hitlers ideal Fredrik den store, bilder som sønnen måtte vise respekt. Parnassos. Parnassos (gresk: "Παρνασσός") er et fjell i det sentrale Hellas nord for Korintbukta nær Delfi. Høyeste topp 2 457 moh. I oldtiden var Parnassoss to topper helliget Apollon og Dionysos. Fjellet har gitt navn til den parisiske bydelen Montparnasse. Stratopausen. Stratopausen er grensen mellom stratosfæren og mesosfæren, som er to lag i atmosfæren til Jorda. I stratosfæren øker temperaturen med høyden på grunn av absorpsjon av solstråling i ozonlaget, mens temperaturen i mesosfæren minker med høyden. Stratopausen finner man i det nivået der temperaturen går fra å stige til å synke med høyden, altså den varmeste delen av stratosfæren. Statopuasen finner man vanligvis 50 til 55 km over jordoverflaten, og her det atmosfæriske lufttrykket omtrent en tusendel av lufttrykket ved havnivå. Solens sønn og månens datter. "Solens sønn og månens datter" (1993) var en norsk mini-serie i fire deler som gikk på NRK-TV høsten 1993. Regi var ved Sølve Skagen. Serien bygger på to sammenhengende romaner av Kjell Kristensen ("I gode og onde dager", 1. bind av Solas og månens datter, 1992. "I dødsskyggens dal", 2. bind av Solas sønn og månens datter, 1993. Begge på Tiden Forlag) Serien handlet om den ulovlige kjærligheten mellom nordlandsjenta Birte og samegutten Niilas. Jakob Piil. Jakob Storm Piil (født 9. mars 1973) er en tidligere dansk all-round syklist. Piil er kjent for sin aggressive kjørestil, som for eksempel å gå i brudd veldig ofte. Han er søskenbarnet til den tidligere danske syklisten Jørgen V. Pedersen. Termosfæren. Termosfæren er et lag av jordatmosfæren som strekker seg fra omtrent 85 til omtrent 6-700 km over jordoverflaten. Det befinner seg over mesosfæren og under eksosfæren, og er dermed det nest øverste laget i atmosfæren. Tettheten av atmosfæriske gasser er så lav i termosfæren at de ikke blander seg uniformt, og konsentrasjonen vil istedet variere med høyden i henhold til molekylær masse. Atmosfærelaget har fått navnet sitt fra det greske ordet θερμός ("thermos") som betyr varme. Temperaturen i termosfæren stiger utover, og kan nå over 2000°C. Temperaturen i termosfæren. Mens jordoverflaten og indre deler av atmosfæren i stor grad er skjermet mot den mest energetiske strålingen fra sola, som den ultrafiolette, er termosfæren nesten uskjermet. Gassen i termosfæren, som hovedsakelig er oksygen, varmes kraftig opp ved absorbsjon av slik stråling. Temperaturen stiger utover, og i den ytre delen av termosfæren kan temperaturen nå over 2000°C. Den lave partikkeltettheten medfører imidlertid at den termiske energien i et gitt volum er relativt lav. Approksimert som en ideell gass, er for eksempel den termiske energien der "N" er antall partikler, "k" Boltzmanns konstant og "T" temperaturen. Dermed vil temperaturen føles mye lavere, og et vanlig termometer vil også måle en mye lavere temperatur. Ionosfæren. Mens lavere atmosfærelag hovedsakelig består av nøytral gass, består termosfæren hovedsakelig av ionisert gass, altså gass bestående av elektrisk ladete partikler. Delen av atmosfæren som hovedsakelig består av ionisert gass kalles ionosfæren, og overlapper ganske godt med termosfæren, men noen inkluderer også eksosfæren i ionosfæren. Den lavere ionosfæren domineres av ionene O2+ og NO+, mens O+ er dominerende over omtrent 200 km. Ionisering skjer hovedsakelig ved hjelp av ultrafiolett stråling fra sola, men spesielt i polarområdene bidrar også kollisjoner med solvindpartikler. Slike kollisjoner fører også til nordlys. Erato. Erato i gresk mytologi en av de ni musene. Datter av Zevs og Mnemosyne. Den lyriske poesiens muse, dikter om erotikk og kjærlighet. Harald N. Røstvik. Harald N. Røstvik (født 11. mai 1949) er en norsk sivilarkitekt, forfatter og foreleser. Han er professor i bærekraft ved Bergen arkitektskole. Røstvik ble utdannet sivilarkitekt ved Manchester University i 1974. Han var leder av den norske avdelingen av International Solar Energy Society (ISES) fra 1990 til 1991. Han har skrevet bøker, kronikker og artikler i fag- og dagspressen samt i tidsskrifter. Røstvik er tilsatt som professor med fokus på bærekraft generelt og solenergi spesielt ved BAS, Bergen Arkitektskole. Henry Rawlinson. Sir Henry Creswicke Rawlinson (født 11. april 1810 i Chadlington, Oxfordshire, død 5. mars 1895 i London) var en engelsk offiser, språkforsker og arkeolog. Han var med de britiske styrkene i India og senere i Iran. Der begynte han sine undersøkelser av gamle tekster. Da han oppdaget Behistun-innskriften, kom han på sporet av hvordan den sumeriske kileskrifta skulle tydes. Han utgav sitt arbeid «On the Inscriptions of Assyria and Babylonia» i "Journal of Royal Asiatic Society" i 1850. Han ble utnevnt til en høy offisergrad og ble generalkonsul i 1851. Siden ledet han på oppdrag fra British Museum de britiske utgravningene i Ninive og Babylon (1853–1855). Sommeren med Guggen. "Sommeren med Guggen" (1996) var en norsk situasjonskomedie som gikk på TV 2 sommeren 1996 med Morten Faldaas i hovedrollen. Petter Næss var en av manusforfatterne. Serien fikk en heller laber respons fra seerne. (Kilde: "Hvem Hva Hvor", 1997) John Norum. John Terry Norum (født 23. februar 1964 i Vardø) er mest kjent som grunnlegger og gitarist i det svenske hard rock-bandet Europe. Etter at Europes tredje plate, "The Final Countdown", ble gitt ut og ble en stor hit i 1986, valgte Norum å forlate bandet. Han var misfornøyd med bandets kommiersielle image og stil. Etter dette ble han med i det litt mer heavy amerikanske glam metal bandet Dokken, med Don Dokken som frontfigur. Han var også med i bandet Don Dokken, med samme vokalist. I 2003 ble Europe samlet igjen etter mange års pause og da med John Norum tilbake. Under tiden utenfor Europe ga han ut åtte soloalbum. John Norum er regnet som en av Skandinavias ypperste gitarister. Evterpe. Evterpe (gresk: «hun som gleder») i gresk mytologi en av de ni musene. Datter av Zevs og Mnemosyne. Musikkens gudinne og den lyriske poesiens muse. Hun forbindes særskilt med fløytespill. Vitenskapsteoretisk Forum. Vitenskapsteoretisk Forum ved NTNU, er et tverrfaglig forum som har til oppgave å fremme diskusjon, forskning og undervisning i forbindelse med vitenskapsteoretiske spørsmål ved universitetet. Dette inkluderer spørsmål i vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie, vitenskapssosiologi og andre former for vitenskapelig studium av vitenskap. Til arbeidsfeltet hører også forholdet mellom vitenskap og etikk og vitenskap og politikk, spesielt spørsmål om vitenskapens normative grunnlag, forsknings- og profesjonsetikk, og forskningpolitikk; forholdet mellom vitenskap og teknikk, og mellom vitenskap og kunst. Vitenskapsteoretisk Forum har vært støttet av Kollegiet ved NTNU siden det ble formelt opprettet som virksomhet ved universitetet i 1984, og sorterer som virksomhet under Kollegiet. Også SINTEF har har gitt økonomisk støtte. Leder for Vitenskapsteoretisk Forum er Helge Høibraaten. Fjordterskel. Fjordterskel er et gruntvannsområde inne i en fjord, laget av løsmasse-avsetninger fra endemorenen til isbreen som gravde ut fjordens dalføre i istiden(e). Terskelen(e) hindrer fri vannutveksling av fjordens dypere vannlag med havet utenfor. Gruntvannsområdet finnes ofte i munningen av mange fjorder (også sidefjorder), og i varierende grad innover i, særlig, langstrakte fjorder. Enkelte morener ligger slik at indre fjordbasseng utgjør en poll. Kalliope. Kalliope (gresk: «hun med den vakre stemmen») i gresk mytologi en av de ni musene. Datter av Zevs og Mnemosyne. Hun fikk sønnene Linus og Orpheus med Apollon. Kalliope var den eldste og klokeste av musene, det var hun som meglet i konflikten om Adonis mellom Afrodite og Persefone. Hun var den episke diktekunstens gudinne. Kjell Håkonsen. Kjell Håkonsen (født 23. desember 1935, død 18. april 2011 i Sandnes) var en norsk travtrener og kusk. I løpet av sin karriere startet han i 5 531 løp og oppnådde i alt 1 094 seire. Han var mest kjent for å ha trent og kusket Spikeld og Rex Rodney, som av mange regnes som Norges beste travhester gjennom tidene. Håkonsens største seier i karrieren var da han vant Elitloppet på Solvalla med Rex Rodney i 1986. Han var bosatt i Sandnes og var lisens-tilknyttet Forus Travbane, hvor det hvert år kjøres et løp til hans ære. Richard Eriksen. Richard Eriksen (født 24. mars 1869 i Christiania, død 27. desember 1941 i Oslo) var en norsk filosof, skribent og statsstipendiat som fra 1889 til ca 1925 deltok aktivt i å introdusere nye tankeretninger i Norge: spiritisme, parapsykologi, teosofi og antroposofi. Han var født i en håndverkerfamilie, tok artium i Stavanger i 1888 og "anneneksamen" ved Universitetet i Oslo 1890. Han arbeidet i NTB 1896-1920, og var redaktør der fra 1904. Han avla filosofisk doktorgrad i 1915, og var deretter universitetsstipendiat 1916-18, underviste i pedagogikk ved "Det teologiske fakultet" fra 1928 og ved MF fra 1937. han vikarierte som professor i filosofi 1937-39, men det var klarlagt at han ikke ville få fast stilling i faget. Eriksen ble statsstipendiat fra 1917, noe som gav ham en friere stilling som skribent og "kulturarbeider" i bred forstand. Fra 1889 engasjerte Eriksen seg for spiritismen. Han holdt foredrag, skrev artikler, deltok i Det Norske Spirite Samfund og skrev Norges første bok om emnet, "Det oversanselige", i 1891. Senere beveget han seg videre, og engasjerte seg i bredere parapsykologiske tema, som aktiv i Norsk Selskap for Psykisk Forskning fra 1917. Eriksen var medlem av Norsk Teosofisk Samfunn fra grunnleggelse i 1893, formann i selskapet i perioder mellom 1896-1913, og redaktør og utgiver av det teosofiske bladet "Balder" i dets første år 1897-1901. Fra 1913 forlot han teosofien og engasjerte seg i det antroposofiske selskapet Vidargruppen. Senere, i 1927, tok han i to foredrag avstand fra både teosofi og antroposofi. I 1927 var han også blant de første som introduserte Sigmund Freud og Carl Gustav Jung på norsk, og han var formann i Norsk Psykologforening 1934-41. Eriksen leverte sin doktorgradsavhandling "Jeget og tænkningen" allerede i 1911, men avhandlingen ble underkjent. Dette skapte en kulturfeide kjent som «"Universitetsstriden"», hvor Eriksen ble fremstilt som en fri tenker i opposisjon til faglig konformitet ved Universitetet. En ny avhandling ble godkjent i 1915: "Tænkningens psykologiske Utviklingsbetingelser". Universitetsstriden. Universitetsstriden begynte da Richard Eriksen (1869–1941) i 1911 leverte inn til Universitetet den filosofisk avhandlingen "Jeget og Tænkningen" med anmodning om å få disputere for den filosofiske doktorgrad. Universitetet oppnevnte en sakkyndig komite bestående av professorene Arne Løken, Anathon Aall og dr. philos. Birch-Reichenwald Aars til å bedømme avhandlingen. De fant den imidlertid for svak og anmodet universitetet å forkaste den, hvilket ble gjort. De sakkyndige mente at arbeidet var for spekulativt og kritiserte at "Jeget" ikke var ordentlig definert og kunne bety forskjellige ting i ulike sammenhenger. Ikke alle var enige i dette, og særlig jusprofessor Oskar Jæger gikk sterkt ut i sitt forsvar for Eriksen. Jæger trakk inn utenlandske filosofisk sakkyndige i et forsøk på å få disse til å underkjenne de oppnevnte sakkyndige. Dette førte til en opprivende personstrid som delvis foregikk i pressen. Det falt sterke ord, og flere truet med injuriesaker. Jæger mente at avhandlingen ble forkastet, ikke på grunn av feil og brister, men fordi universitetet var gammeldags og lite åpent for nye ideer. I sakens anledning ga han ut to sterkt kritiske skrifter: "Aandsfriheten ved vort universitet" og "Tilstanden ved universitetet". Tilsvaret kom i form av boka "Universitetet og Aandsfriheten, utgitt av universitetet "I kommission hos Aschehougs Boghandel" i 1913. Kleio. Kleio (gresk Κλειώ) eller latinisert som "Klio/Clio", er en av de ni muser i gresk mytologi. Hun er muse for historieskrivning og heltediktning. Som sine søstermuser er hun datter av Zevs og Mnemosyne. Hun hadde en sønn, Hyakinthos, som ulike myter har tilskrevet farskapet til ulike konger. En myte hevder det var med kong Pieros, sønn av Thessalian, og en annen hevder at det var Oibalos, konge av Sparta. Ytterligere en tradisjon tilskriver Amyklas, den mytiske forfaren til Amykles (arkaisk form Amyklai). I henhold til en tradisjon skal hun ha tilrettesatt Afrodite for gudinnens kjærlighet til den vakre Adonis. Afrodite sørget for at Kleio ble straffet ved at hun ble forelsket i Pieros. Den sønnen som hun fødte, Hyakinthos, ble en vakker ung mann som Apollon drepte i sjalusi. Fra Hyakinthos’ blod vokste det fram en blomst. Kleio er i billedkunsten ofte representert av en pergamentrull, eller et sett med skrivetavler. Et tilnavn som ble knyttet til henne er «bekjentgøreren». Navnet Kleio er fra rotordet κλέω/κλείω i betydningen «oppregne»/«fortelle» eller «gjøre berømt». Eksosfæren. Eksosfæren er det øverste laget av jordens atmosfære. Navnet kommer av det greske ordet "exo" som betyr "utside". Eksosfæren ligger over termosfæren og begynner mellom 500 og 1000 km over jordoverflaten. Det er bare fra eksosfæren at atmosfæriske gasser, atomer og molekyler til en viss grad kan forlate atmosfæren og havne i det ytre rom. De vanligste gassene i eksosfæren er de lette gassene som hydrogen og helium, og enkelte oksygenatomer i det laveste nivået av laget. Atmosfæren i dette laget er så pass tynn at satellitter kan kretse rundt Jorda, men de vil likevel oppleve atmosfærisk friksjon. Brannmus. Brannmus er en museart som har en vid utbredelse i Eurasia. Kroppslengden er 73 til 123 mm, og halen er opptil 89 mm. Den er altså på størrelse med småskogmus, men den svarte stripa på ryggen gjør at den kun kan forveksles med bjørkemus, eller andre "Sicista"-arter. Brannmusas hale er kortere enn kroppen, mens bjørkemusa, og dens slektninger, har lengre hale enn kropp. Arten finnes over et enormt område i Øst-Europa og i Nord-Asia. Den går sør til Thrakia, Kaukasus og Tian Shan, og øst til Korea og Taiwan. Utbredelsen har to tunger vestover i Europa: Den ene går til Nord-Italia, og den andre går til Nord-Tyskland og Danmark (Lolland, Falster og Møn). Brannmus finnes også sørøst i Finland. Brannmusa er bærer av hantavirus, og er i Øst-Asia smittekilden for den farlige sykdommen koreansk hemoragisk feber. Kapilvastu. Kapilvastu var det kongedømmet der prins Siddharta Gautama blei født og levde de første 29 år av sitt liv. Arkeologer i Nepal hevder nå at dette stedet kan identifiseres med det lille stedet Tilaurakot 3 km nord for Taulihawa, hovedstaden i Nepals Kapilvastu distrikt. Ved bredden av "Banganga-elva" har arkeologer funnet restene av en by med bymur fra Buddhas tid. I moderne tid har dette kongedømmet også gitt navn til Eksobasen. Den eksakte høyden der eksosfæren ender og verdensrommet begynner er ikke godt definert, og et forsøk på å sette en spesifikk grenseverdi har ingen nytte. Melpomene. Melpomene. Romersk statue fra cirka 50 f.Kr. Melpomene (gresk: «den syngende») i gresk mytologi en av de ni musene. Datter av Zevs og Mnemosyne. Hun er skytsgudinne for tragisk diktning. Robert Kranjec. Robert Kranjec i Holmenkollen, mars 2010. Robert Kranjec (født 16. juli 1981 i Kranj) er en slovensk skihopper. Han er kjent som en dyktig skiflyger og har en personlig rekord på 244 m, satt under VM i skiflyging i Vikersund den 25. februar 2012. Kranjec ble verdensmester, foran norske Rune Velta og østerrikske Martin Koch som falt i sitt siste hopp. Kranjec har deltatt i tre OL, og sammen Primož Peterka, Peter Žonta og Damjan Fras tok han bronse i laghoppingen under Vinter-OL i Salt Lake City i 2002. Hans beste individuelle OL-prestasjon er en 6. plass i normalbakke under OL 2010 i Vancouver. Han var ankermann på laget som tok bronse i lagkonkurransen i stor bakke i Ski-VM i Holmenkollen 2011. Verdenscupseire. Per 15. januar 2012 har Kranjec 3 seire i verdenscupen Polyhymnia. Polyhymnia i gresk mytologi én av de ni musene. Datter av Zevs og Mnemosyne. Hun er beskytterinne for hymnediktning og mimisk kunst. Mannen som elsket Yngve (film). "Mannen som elsket Yngve" er en norsk spillefilm som hadde kinopremiere 15. februar 2008. Filmen er basert på boken med samme navn av Stavanger-forfatteren Tore Renberg. Opptakene til filmen ble startet 12. februar 2007 og ble avsluttet 30. mars samme år. Filmen har fått toppkarakter hos et samlet pressekorps og ble sett av over 30 000 mennesker i løpet av premierehelgen. Filmen hadde et besøkstall på 174 147 da den gikk på norske kinoer. Studentstyret – NSU Tromsø. Studentstyret – NSU Tromsø (SST) var øverste organ i studentdemokratiet ved Universitetet i Tromsø fra 1.august 1995 frem til 1. august 2009. Studentstyret besto av studentrepresentanter valgt fra fakultetene, fra listevalg med hele universitetet som valgkrets, samt en representant for Tromsøs internasjonale studentunion ISU-Tromsø og en representant fra den samiske studentorganisasjonen SSSR. Før Studentstyret hadde en Studentrådet som var satt sammen av representanter fra fakultetene – perioden 1981 – 93 og med et flertall av politisk valgte i perioden 1993 – 1995. En uravstemning våren 1995 avgjorde at en skulle opprette et felles Studentstyre med flertall fra fakultetene. Studentstyret NSU-Tromsø var medlem av Norsk Studentunion (NSU) og Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). Studentstyret ble 1. august 2009 lagt ned og erstattet av Studentparlamentet i Tromsø Mellom studentstyremøtene var det et arbeidsutvalg (AU) på 4 personer som tok seg av dag til dag driften av studentdemokratiet. De fire besto av leder, studieansvarlig, internasjonalt ansvarlig og velferdsansvarlig. En av fagpersonene er også nestleder, en annen likestillingsansvarlig. Leder og nestleder jobbet fulltid, de andre deltid. De fikk støtte av en organisasjonssekretær på fulltid. Organisasjonssekretærer. Før Thor Ødegaard var det ingen organisasjonssekretær Listevalg. 8-11 av studentstyrets representanter ble valgt ved listevalg. Lister som har stilt til valg Lakshmi Mittal. Lakshmi Niwas Mittal, født 15. juni 1950 i Sadulpur, Rajasthan, India, er en indisk forretningsmann. Mittal leder det multinasjonale selskapet Arcelor-Mittal – en sammenslutning av franske Arcelor og Mittal Steel, som Lakshmi Mittals far Mohan grunnla. Selskapet er verdens overlegent største stålprodusent, med en produksjonskapasitet på 120 millioner tonn per år. Mittal var i starten av 2008 verdens fjerde rikeste mann, med en formue på 45 milliarder USA-dollar i følget finansmagasinet Forbes. Mittal var i oktober 2005 verdens tredje rikeste mann, med en formue på 18,8 milliarder USA-dollar i følge magasinet Forbes. Mittal bor i Kensington Palace Garden i London, like ved den norske ambassadeboligen. Han kjøpte huset for 100 millioner pund i 2004. Mittals yacht Amevi er en gave til kona Usha. Yachten er 262 fot (80 meter) og registrert i Isle of Man. Paret har barna Vanisha og Aditya. Gro Røsth. Gro Røsth (født 9. juni 1945 i Ålesund) er norsk barnebok-forfatter, bosatt i Ski kommune. Hun debuterte, under navnet "Gro Skeide", i 1975 med boka "Bitten Bustehovud". Et hovedmotiv i forfatterskapet er kontakt mellom generasjoner, og savn av noen som ikke er der. Et annet viktig tema i de siste årene har vært å beskrive hvordan det er å være barn med diabetes. "Bare et lite stikk", "Du greier det, Jørgen" og "Jørgen og Johanne for full musikk" er eksempler på dette. Røsth har artium, husmorskole og sekretærkurs. Hun har arbeidet som lærervikar, som frilansjournalist i NRK Møre og Romsdal, som reporter i TVFollo og fra 2001 som daglig leder av "Frivillighetssentralen i Frogn". Røyneberg. Røyneberg er et område nordøst i Sola kommune. Røyneberg grenser til Stavanger i nord og øst, til Hafrsfjord i vest og Sola sentrum i syd. De viktigste byggene på Røyneberg er Røyneberg skole og Sørnes kirke. Ytraberget og Indraberget ligger nede ved Hafrsfjorden. Røyneberg har en rik historie, med flere funn og ikke minst bygdeborgen på Ytraberget. Området har store jordbruksarealer, og fine naturstier gjør at det er et godt utbygd nett med turløyper på Røyneberg. The Show. "The Show" var en norsk humorserie som gikk på NRK-TV høsten 1992. Seriens hovedpersoner var Otto Jespersen, Charlo Halvorsen og Stig Holmer. Anders Tangen (som Arnfinn Odden) hadde en fast birolle. Serien ble beskrevet som "Trash-show" og inneholdt mye svart humor og "bad-taste" humor. En forkortet versjon av serien ble i 1993 sendt som det norske bidraget til Underholdningsfestivalen i Montreux. Arcelor-Mittal. Arcelor-Mittal er verdens største stålprodusent. Selskapet ble stiftet i juni 2006 gjennom en sammenslåing av den fransk stålprodusenten Arcelor og det opprinnelig indiske Mittal Steel. Selskapet har sitt hovedkontor i Luxemburg og ledes av den indiskfødte administrerende direktøren Lakshmi Niwas Mittal, som er foretakets dominerende eier. Arcelor oppstod gjennom en sammenslåing av Aceralia (Spania), Usinor (Frankrike) og Arbed (Luxemburg) i 2001. Terpsikhore. Terpsikhore gresk: «den danseglade» i gresk mytologi en av de ni musene. Datter av Zevs og Mnemosyne. Hun var dansens og musikkens muse. Øyvind Vennerød. Øyvind Vennerød (født 22. juli 1919, død 27. september 1991) var en norsk filmregissør og skribent. Han var far til økonomen Christian Vennerød og filmregissøren Petter Vennerød. Han både produserte, skrev og regisserte de fleste av sine filmer. Han produserte nesten en film i året fra 1953 til 1969, og må i denne perioden sies å være Norges mestproduserende. De fleste filmene ble store publikumssuksesser. Sentralt i produksjonen står "Kjønnsrolletrilogien" som på mange måter lå et tiår foran resten av samfunnet: "Støv på hjernen" (1959), "Sønner av Norge" (1961) og "Sønner av Norge kjøper bil" (1962). Disse filmene er typiske for Vennerøds evne til å lage vellykkede underholdningsfilmer med et samfunnsperspektiv. Vennerød var i en årrekke formann i Produsentforeningen. Urania. Urania gresk: «den himmelske» i gresk mytologi en av de ni musene. Datter av Zevs og Mnemosyne. Hun var astronomiens og astrologiens muse. Hun er ofte fremstilt med en globus i sin venstre hånd og med foten på en skilpadde, symbolen for stillhet. Hun har evnen til å se inn i fremtiden gjennom å studere stjernene. Dypøkologi. Dypøkologien, grunnlagt av den norske filosofen Arne Næss, er et mer radikalt syn på økologien enn det mer allmenne vanlige «grunne» synet på økologien, som setter mennesket i sentrum. Derimot mener tilhengerene av dypøkologien at alt liv har en verdi i seg selv og ikke bare ut ifra hvilken nytte den har for mennesket. Med andre ord må mennesket tilpasse menneskeheten etter naturens behov og krav. Dypøkologiens hovedmål er å sette spørsmålstegn ved det moderne vestens tradisjonelle tankemodeller og foreslå et alternativ til disse. "Ikke en eneste er reddet før alle er reddet, der termen «en eneste» ikke bare inkluderer meg som individuelt menneske, men alle mennesker, hvaler, grizzlybjørner, hele regnskogens økosystem, fjell og elver, den minste mikroben i jorda osv." Arne Næss skisserer en rekke sirkler med stadig større omfang. Innerst er solidaritet med slekt og nærsamfunn. Deretter kommer solidaritet med hele menneskeheten: humanismen. Den ytterste er solidaritet med hele økosystemet, hvor menneket også har sin plass, men ikke lengre står i midtpunktet. Solidaritet med økosystemet betyr ikke nødvendigvis å bevare livet til hver mikrobe, plante og grizzlybjørn. Individene lever og dør innenfor dette systemet, oftest i kamp mellom hverandre og i kamp mellom forskjellige arter. Nettopp dette beholder likevekten for systemet som helhet. Men den eksplosive utvikling i antall mennesker på denne jorden truer balansen i hele økosystemet. Arne Næss så en verdensbefolkning på 100 millioner som ideelt for jordens overlevelse, det vil si en 70-del av den aktuelle befolkning. Billy Kidd. Billy Kidd (født 13. april 1943 i Stowe i Vermont) er en tidligere amerikansk alpinist. Under OL 1964 i Innsbruck tok han sølv i slalåm og bronse i kombinasjonskonkurransen (som ikke var offisiell OL-øvelse, men talte i VM-sammenheng). Under VM 1970 i Val Gardena tok han gull i kombinasjonen og bronse i slalåm. I verdenscupen vant han to renn i løpet av karrieren, begge i slalåm. Historiske kongedømmer i Irland. De tidligst kjente historiske kongedømmene eller klanene i Irland er referert til i Klaudios Ptolemaios verk "Geografike hyfegesis", skrevet på 100-tallet. Han nevner Vennicni, Rhobogdi, Erdini, Magnatae, Autini, Gangani, Vellabori, Darini, Volunti, Eblani, Cauci, Menapii, Coriondi og Brigantes som irske stammer og kongedømmer. Fra før kristen tid (år 123) forteller tradisjonen av en todeling av øya i Leth Cuinn og Leth Moga. Stilisert kart over provinsene i Irland rundt år 1000. I den middelalderske irske historieskriving, slik vi kjenner den fra krønikene, tegnes en tilsynelatende idealisert framstilling av kongedømmene. Øya er delt i «femteparter» (gælisk "cóiceda"). Det er "Ulaid" (Ulster) i nord, "Cóiced Ol nEchmacht" eller "Connachta" (Connacht) i vest, "Mumu" eller "Mhumhain" (Munster) i sør, og "Laighin" (Leinster) i øst. Disse omgir alle det sentrale kongedømmet Míde (dette navnet har overlevd i de nåværende grevskapene Meath og Westmeath). Hver av de fire ytre delene hadde sin egen konge, mens overkongen styrte over alle fra Tara i Míde. Allerede i inngangen til middelalderen var dette mer et ideal enn virkelighet. Det området som tilsvarer dagens provins Ulster var delt i flere innbyrdes uavhengige kongedømmer, som "Ulaid" kunne referere til hele regionen eller til det vesligste. Overkongen hadde den symbolske tittelen konge av Tara, men holdt like ofte til i det området som var kontrollert av den nordlige grenen av klanen Uí Néill. Fra Brian Borus tid finner vi overkonger fra både Mumu, Laighin og Connachta. Det varierte i hvor stor grad disse overkongene hadde faktisk makt over hele øya, i regelen var overkongen bare den til enhver tid mektigste av de regionale kongene. I tidlig middelalder regnes også områdene rundt de største norrøne bosetningene, særlig Dublin, Waterford og Limerick, som egne kongedømmer. Liste over historiske kongedømmer i Irland. Listen er sortert etter dagens provinser med geografiske henvinsninger til dagens grevskap. Den er delt inn i tidlig, tidlig kristen og tidlig middelalder. Listen er ikke komplett. Blombos. Blombos-grotten er en grotte i et kalksteinområde på sørkysten av Kapprovinsen i Sør-Afrika. Det er et arkeologisk funnsted best kjent for funnet av 75 000 år gamle perler laget av "Nassarius"-skjell som en kort stund holdt rekorden for det eldste kjente smykket. I hulen fant man også tretten okersteiner med inngraverte mønstre. De antas å være 77 000 år gamle. Man mente tidligere at homo sapiens i Europa var de første som brukte symboler, for ca 30 000 år siden. Mario Innauer. Mario Innauer (født 10. januar 1990) er en østerriksk skihopper. Mario Innauer debuterte i verdenscupen 4. januar 2007 i Bergiselbakken, det tredje rennet i hoppuka. Han endte på 16. plass, og sikret seg dermed sine første verdenscuppoeng. Tre dager senere, i hoppukas avslutningsrenn i Bischofshofen, kom han på 15. plass. Noen uker senere kom han på 5. plass i et renn i Titisee-Neustadt, hans beste plassering i den første verdenscupsesongen. Han var med i Østerrikes tropp til VM i Sapporo i 2007, men fikk ikke hoppe noen av konkurransene. I begynnelsen av sesongen 2007/2008 var Mario Innauer hemmet av en ankelskade. Under junior-VM i Zakopane i 2008 hadde han det klart lengste hoppet i andre omgang. Mario falt imidlertid stygt under landingen, og skadet venstre kne og lårmuskel. Dersom han hadde stått på hoppet, hadde han etter all sannsynlighet vunnet rennet. På grunn av denne skaden kunne Innauer heller ikke delta under lagkonkurransen to dager senere. Mario Innauer er sønn av den tidligere skihopperen og olympiavinneren Anton Innauer og nevø av den tidligere europamesteren i kulekjøring Siegi Innauer. Han bor i nærheten av Innsbruck, og representerer sammen med sin venn og konkurrent, Gregor Schlierenzauer, klubben SV Innsbruck-BergIsel. Eksterne lenker. Innauer, Mario Innauer, Mario Amasismaleren. a> fra ca. 550–530 f.Kr., Louvre F 30 Amasismaleren er tilnavnet til en gresk vasemaler som virket i Athen omkring 550–510 f.Kr. Han har fått tilnavnet fordi åtte av de omkring nitti vasene som er attribuert til ham på stilistisk grunnlag ble laget og signert av Amasis. Han arbeidet i svartfigurstil. I sine tidlige arbeider er han tydelig bundet av gamle tradisjoner med lange figurer med smale hoder og skarpe vinkler i bevegelsene. Han begynte dog snart, omkring 540 f.Kr., å få mer liv i motivene, løste opp figurene og skapte et rikere uttrykk. Det som utløste dette var antagelig den nye stilen, rødfigurmaleriet, som gav nye muligheter og inspirerte ham. Det finnes noen få eksempler på rødfigurvaser som kan være fra hans hånd, men han gikk ikke helt over til rødfigurstil slik som f.eks. hans yngre samtidige Andokidesmaleren gjorde. Strømsbu. a> gård, rett utenfor Arendal sentrum, har gitt navn til en bydel. Bygningen er fredet. Strømsbu er en bydel i Arendal kommune i Aust-Agder. Bydelen omfatter først og fremst arealer som har tilhørt Strømsbu gård, og ligger vest for Arendal sentrum. Strømsbu lå utenfor bygrensen fram til 1902 da kommunene Arendal og Barbu ble slått sammen. Før 1878 lå Strømsbu i Østre Moland kommune, og var den vestligste gården i kommunen. Riksvei 420 går gjennom Strømsbu. Arealene i Arendal sentrum (den opprinnelige byen fra 1723 til 1902) hørte til gårdene Langsæ, Strømsbu og Nedre Barbu gård. Byborgerne bygde sine hus på bygslede tomter under disse gårdene, og de betalte årlig festeavgift. Bydelen Strømsbu har forbindelse til Arendal sentrum i Vesterveien og Strømsbuveien. Strømsbuveien ble utbygd i i 1868, og har tidligere vært en viktig del av Arendals bybilde, før bebyggelsen langs Strømsbuveien ble skjult bak det nye Amfi Arena. Flere store bedrifter ble anlagt i bydelen Strømsbu. Strømsbu sag lå nær Strømsbu gård. Arendal meieri bygde sitt nye anlegg i Strømsbudalen og Gartnerhallen hadde lager nær ved. Strømsbu videregående skole er tidligere Arendal yrkesskole. Linn Svebakken. Linn Svebakken (født 1989 i Oslo) er en norsk bryter som representerer Oslo bryteklubb (Oslo BK). Svebakken bryter i 59 kilos-klassen, i stilarten fristil-bryting. Junioren Linn Svebakken ble norsk mester i bryting i senior-NM i Porsgrunn 25. mars 2007. Hun vant 59 kilos-klassen mot Kirsten Skovmose (Kristiansund). Svebakken studerte idrettsfag ved Bjerke videregående skole i Oslo fra 2005 til 2008. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Episyrphus balteatus. Dobbeltbåndet blomsterflue ("Episyrphus balteatus") er en middelstor flue som tilhører familien blomsterfluene. Den er blant de aller vanligste blomsterflueartene i Norge om sommeren. Den finnes over hele landet, men er mest vanlig i hele sør-Norge, til tross for at arten neppe er i stand til å overleve vinteren i Norge. Hvert år kommer nye fluer fra sør. Slekten "Episyrphus" omfatter ca. 28 arter, men bare "Episyrphus balteatus" er vidt utbredt og vanlig. Mønster og farger er lett gjenkjennelig. Hos hannen møtes øynene på toppen av hodet. Utseende. "Episyrphus balteatus" er en middelsstor, brun, gul og svart flue, ca. 10 millimeter lang. Ansiktet er gult og på hodet er det to store rødbrune fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en tynn pannestripe mellom fasettøynene. Bakkroppen har mønster i orange-gult og svart, med to gule tverrbånd på oversiden av hvert bakkroppsledd. Undersiden av bakkroppen er ensfarget gul. Scutellum er gult og skiller seg fra den mørkere brunlige ryggsiden. Brysts sider er gule og går over i lysgrå nederst. Beina har lyst gule lår (femora) og har mørkere rødbrune legger og føtter (tibia og tarser). Levevis. "Episyrphus balteatus" kan påtreffes i hager og særlig på gress- og blomsterenger. Den besøker blomster eller sitter og soler seg. Denne arten er kjent for sine store trekk, som kan omfatte enormt mange individer. Larvene lever av bladlus, og utvikler seg ganske raskt. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Systematisk inndeling. Slekten "Episyrphus" omfatter ca. 28 arter, men bare én forekommer i Europa. Alabastron. Alabastron er en egyptisk vasetype som ble tatt inn i gresk keramikk. Den har en smal kropp med avrundet bunn. Noen hadde utstikkere med hull som man kunne knytte tråder i. Alabastre ble særlig brukt til å oppbevare og frakte velduftende oljer i. Materialet var i Hellas særlig keramikk, men man finner også eksempler i glass og sølv. Alabastronformen spredte seg også til andre steder, som Assyria, Syria og Palestina, antagelig gjennom eksport fra Hellas eller Egypt. Aryballos. Aryballos (gresk ἀρύβαλλος) er en gresk vasetype. Den er en rund – varierende fra helt sfærisk til konisk – flaske med smal hals kronet med en flat munn. Fra halsen til nakken går et vertikalt håndtak. Avbildninger på vasemalerier viser at det var vanlig å feste en rem i håndtaket slik at den kunne henge fra håndleddet eller fra en krok på veggen; aryballoi har normalt avrundet bunn slik at de vanskelig kan stå. Formen var opprinnelig inspirert av den tidlige typen oinokhoe fra geometrisk tid. Innen den protokorinthiske stil hadde oppstått hadde den fått sin vanligste form, etter å ha gått fra sfærisk til konisk form og så tilbake til sfærisk igjen. Det finnes noen variasjoner senere, som aryballoi med klokkeformet munn, to håndtak eller flat bunn. Aryballoi ble brukt til olje, som man brukte til å rengjøre seg. Formen er spesielt knyttet til atleter, som etter trening eller konkurranser på støvete arenaer smurte seg inn med olje som de så skrapte av slik at skitten fulgte med. Astor Piazzolla. Astor Pantaleón Piazzolla (født 11. mars 1921 i Mar del Plata, død 4. juli 1992 i Buenos Aires) var en argentinsk orkesterleder, bandoneonist og komponist. I sin ungdom spilte Piazzolla i Aníbal Troilos tradisjonelle tango-orkester, som han også arrangerte musikk for. Piazzolla ønsket opprinnelig å bli en klassisk komponist, men etter et studium hos den franske komponisten og dirigenten Nadia Boulanger endte han i stedet med å skape en ny tangostil ved å ta opp elementer fra jazz og klassisk musikk (tango nuevo). Piazzolla var en virtuos bandoneónist som jevnlig opptrådte med ulike ensembler, og han medvirket på en rekke innspillinger både med sine egne ensembler og med verdenskjente artister. Piazzollas musikk blir stadig oppført over hele verden, og er blitt spilt inn av mange ulike artister. Musikken hans er intenst sentimental, sensuell og lidenskapelig, men også aggressiv, rå og smertefylt – både komplisert og enkel på samme tid. Til tross for at Piazzollas "tango nuevo" opprinnelig møtte stor motstand fra det tradisjonelle tangomiljøet i Argentina regnes han nå som en av landets nasjonale ikoner. I 1985 ble han æresborger av Buenos Aires, og i 2008 ble den internasjonale flyplassen i fødebyen Mar del Plata omdøpt til «International Airport Astor Piazzolla». Barndom. Astor var det eneste barnet til Vicente «Nonino» Piazzolla og Asunta «Nonina» Mainetti. Familien har italienske røtter: Astors farfar " Pantaleone" immigrerte på slutten av 1800-tallet til Mar del Plata fra havnebyen Trani i regionen Puglia. Også moren var av italiensk avstamming. Da Astor var fire år flyttet familien til New York, hvor faren drev en frisørsalong i Greenwich Village. Guttens musikalske begavelse ble tidlig åpenbar. Han tok pianotimer og spilte også bandoneon, mest for å glede faren som elsket argentisk tango. Astors egne interesser gikk mer i retning jazz og musikken til Johann Sebastian Bach, som han tilfeldigvis fikk høre en nabo spille på piano. Heller ikke bekjentskapet med familievennen og tangolegenden Carlos Gardel endret på prioriteringene. 13 år gammel fikk han en liten rolle som avisgutt i Gardel-filmen "El día que me quieras"., og Gardel inviterte vidunderbarnet med på turne. Til Astors store gremmelse mente faren at han var for ung for turnelivet. Dette viste seg å være en heldig avgjørelse, for Gardel og hele bandet omkom i en flyulykke under turneen. Piazzolla kommenterte senere at takket være sin fars forsiktighet spilte han nå bandoneon og ikke harpe. Miljøet i Greenwich Village var hardt, og Piazzolla rotet seg opp i mindre problemer. Han sa selv: "«Jeg vokste opp i et voldspreget miljø, det er derfor jeg er så stridslysten. Kanskje har det også preget musikken min»". Debut. I 1937 vendte familien med den 15 år gamle Astor tilbake til Buenos Aires hvor den tradisjonelle tangoen fremdeles dominerte. En konsert med "Elvin Vardaros Tango Enseble" ble et vendepunkt: her opplevde han for første gang en ny tangotolkning. Han øvde nå mer enn før og perfeksjonerte sitt bandoneon-spill. Et helt år spilte han i middelmådige orkestre, og om kveldene gikk han til Germinal, Buenos Aires' svar på Broadway der den berømte Aníbal Troilo spilte med sitt "tipica"-orkester. Troilo ble den gang regnet som den beste bandeonisten og orkesterlederen i Buenos Aires. Da en av Troilos bandeonister ble syk, spurte Piazzolla sin venn, fiolinisten Hugo Barale, om å presentere ham for maestroen. Piazzolla kunne hele Troilos repertoar utenat og ble ansatt på flekken. På den tiden var Argentina et av de rikeste landene i verden, og folk ønsket å glemme trettiårenes elendighet, de ville ut og danse og more seg. Tangoklubbene økte i antall, og det var tusenvis av tangoorkestre i Buenos Aires og over hele landet. Hvert orkester hadde sin egen stil. De spilte de samme låtene, men med sine egne arrangementer – omtrent som når moderne jazzmusikere tolker standardlåter. Aníbal Troilos egenart var sofistikerte arrangementer og en melodisk stil preget av bandeonistenes usedvanlige spill. Men den tradisjonelle tangoen hadde likevel strenge regler, og Troilo måtte ofte irettesette Piazzolla for å få ham til å holde seg innenfor sjangergrensene. Snart begynte Piazzolla å komponere tangoer og skrive arrangementer for Troilos orkester. Men den unge bandoneonisten var ikke fornøyd med det: han ville komponere seriøs musikk. Han fikk møte den verdenskjente pianisten Arthur Rubinstein som rådet han til å studere med Alberto Ginastera, og ble forsterket i sitt gryende ønske om å ta en akademisk musikkutdanning. Fra 1940 mottok han komposisjonsundervisning av den ubetydelig eldre Alberto Ginastera, som allerede hadde vakt oppsikt med sine første ballett- og instrumentalverk. Dette var en intens arbeidsperiode: Piazzolla sto tidlig opp for å høre "Teatro Colóns" symfoniorkester øve, han fordypet seg i partiturer av Stravinsky, Bartók, Ravel og andre, og spilte i tangoklubbene om nettene. Frigjøring. Piazzolla forlot Troilos orkester i 1944 for å akkompagnere den berømte sangeren "Francisco Fiorentino". På denne tiden startet han å frigjøre seg fra båndene som hadde hemmet kreativiteten hans. Kort tid etter dannet han sitt eget orkester. Blant låtene han skrev på den tiden, skiller fem seg ut, og en av dem gav han, sannsynligvis bevisst, tittelen " Prepárense" («forbered dere»). I 1950 komponerte han musikken til filmen "Bólidos de acero". Ellers skrev han under denne perioden framfor alt orkester- og kammermusikk, for eksempel "Rapsodía porteña" (1952) og "Sinfonietta" (1954) som han fikk den nasjonale kritikerprisen for. Han distanserte seg etter hvert offentlig fra tangoene som han hadde skrevet tidlig på 1940-tallet, for på den tiden ble tangoen spilt på nattklubber og i bordeller og hadde et dårlig rykte i Argentina. Paris. Drømmen hans ble endelig realisert da han i 1953 vant "Fabien-Sevitzkys komposisjonskonkurranse" med symfonien "Tres Moviementos Sinfònicos". Førsteprisen var et stipend som skulle brukes til et studium i Paris, og Piazzolla søkte om å få studere med den velrenommerte komposisjonslæreren Nadia Boulanger som underviste en hel generasjon innflytelsesrike komponister, blant andre Quincy Jones, Aaron Copland, Leonard Bernstein, Philip Glass – og Astor Piazzolla. Nadia Boulangers ord gjorde Piazzolla så opprørt at han begynte et intenst arbeid hvor han fulgte Boulangers konsept ganske bokstavelig. I 1955 spilte han inn 16 spor med strykere fra Paris operas orkester, Martial Solal og Lalo Schifrin på piano, og ham selv på bandoneon. De fleste av stykkene var komponert av Piazzolla, blant annet "Chau Paris", "Sens Unique", "Picasso" og "Marron Y Azul". Orquesta de Cuerdas og Octeto Buenos Aires. Astor Piazzolla og Horacio Ferrer rundt 1970. Piazzolla returnerte til Buenos Aires i 1957 og startet et orkester med strykere, piano og bandoneon, "Orquesta de Cuerdas". De beste solistene og tangomusikerne i byen, "Elvino Vardaro", "Jaime Gossis" og "José Bragato" ble viktige for framføringen av Piazzollas musikk på den tiden. Med dette orkesteret fikk Piazzolla vist sine nye ferdigheter som komponist for strykeorkester. Repertoaret besto av stykker som "Tango del ángel", "Tres minutos con la realidad", "Melancolico Buenos Aires", "lo que vendra" og arrangementer av andre komponisters musikk. På samme tid startet han den berømte oktetten "Octeto Buenos Aires". Piazzolla tok i bruk elektrisk gitar for første gang, og gitaristen Horacio Malvicinos bebop-inspirerte «chorus» ga orkesteret en moderne klangfarge. Med denne besetningen spilte Piazzolla inn to LP-plater og en 78-plate. Musikken møtte kraftig motbør fra det tradisjonelle tangomiljøet, og stemningen ble etter hvert så opphisset at "Leopoldo Federico" minnes at øvingene måtte hemmeligholdes og planlegges i siste øyeblikk. Videre forteller han at en gang alle musikerne var klare til å begynne en konsert, fant man ikke Piazzolla før det oppsto tumulter i salen. Piazzolla befant seg i stridens sentrum hvor han kjempet rasende mot sine motstandere. I 1958 oppløste han oktetten som ingen lengre risikerte å sette på programmet. Til slutt oppløste han også strykeorkesteret og bosatte seg i New York hvor han begynte å eksperimentere med en fusjon av tango og jazz. Han spilte inn to album med denne musikken, men forsøket floppet, og han ble sterkt kritisert etterpå. Adiós Nonino. Året etter døde faren «Nonino» som Piazzolla var nært knyttet til. Astors sønn Daniel var vitne da den berømte "Adiós Nonino" («Farvel Nonino») ble skrevet: "«Pappa ba om å få være for seg selv en stund. Vi gikk inn på kjøkkenet. Først var det en total stillhet. Snart hørte vi ham spille bandoneon. Det var en veldig trist melodi, fryktelig trist. Adiós Nonino ble komponert.»" Under et intervju i 1990 sa Piazzolla om stykket: "«[Tangoen] Adiós Nonino er nummer en. Tusen ganger forsøkte jeg å skrive en bedre, men klarte det aldri.»" "Adiós Nonino" skal være spilt inn av over 170 forskjellige musikere og er blitt Piazzollas «signaturlåt» og hans kanskje mest kjente tango. Quinteto Nuevo Tango (første periode). Skuffet over det mislykkede forsøket med tangojazz-fusjonen vendte han i 1960 tilbake til Buenos Aires og startet kvintetten som ble redskapet han formet sin musikalske stil med, og som dannet grunnlaget for etterfølgende orkestre: "Quinteto Nuevo Tango". I sin første versjon besto orkesteret av Piazzolla (bandoneon), Jaime Gosis (piano), Simón Bajour (fiolin), «Kicho» Díaz (kontrabass) og Horacio Malvicino (el. gitar). Med denne besetningen presenterte han "Adiós Nonino" og alle komposisjonene han definerte sin stil med og som hører til hans mest innspilte, eksempelvis "Las Estaciones" («Verano Porteño», «Otoño Porteño», «Invierno Porteño» og «Primavera Porteña»), "La Serie del Ángel" («Introducción al ángel», «Milonga del ángel», «Muerte del ángel» og «Resurrección del ángel»), "La Serie del Diablo" («Tango diablo», «Vayamos al diablo» og «Romance del diablo»), «Revirado», «Fracanapa», «Calambre», «Buenos Aires Hora Cero», «Decarísimo», «Michelangelo ´70» og «Fugata». I 1965 spilte kvintetten i New York med to nye medlemmer, "Antonio Agri" på fiolin og "Oscar Lopez Ruiz" på el. gitar hvor "La Serie del Ángel" ble framført for første gang. Samme år spilte han inn tangoer til tekst av forfatteren Jorge Luis Borges med et ad hoc-orkester. Borges var ikke så begeistret for resultatet, men det ble en kultplate i tangomiljøene. Dedé og Astor ble separert i 1967 og han begynte å samarbeide med poeten "Horacio Ferrer", som blant annet skrev teksten til noen av Piazzollas mest kjente sanger: «Chiquilín de Bachín» og «Balada para un loco», samt librettoen til operitaen "Maria de Buenos Aires". Platen med operitaen ble sluppet i 1968, på den synger "Amelita Baltar", Piazzollas samboer de fem neste årene. Italia (elektrisk periode). I 1970 vendte han tilbake til Paris hvor han sammen med Ferrer skapte oratoriet "El pueblo joven". I 1973 fikk han et infarkt som tvang ham til å redusere aktiviteten, og for å få en roligere tilværelse flyttet han til Italia. Et verk fra denne tiden som det er verdt å trekke fram er "Libertango" som han betraktet som sitt «visittkort for det europeiske publikum». I disse årene dannet han en oktett med elektriske instrumenter, bandoneon, slagverk, syntesizer, fiolin, elektrisk eller akustisk piano, og elektrisk orgel, gitar og bass. Fiolinen ble senere erstattet av tverrfløyte eller saksofon. Atskillig senere ble sangeren José Ángel Trelles med i orkesteret. Orkesteret var orientert mot popmusikk og regnes som mindre interessant. I 1974 skilte han lag med Amelita Baltar. Samme år spilte han sammen med en gruppe italienske musikere på Gerry Mulligans plate "Summit". Aníbal Troilo døde i 1975, og til hans minne komponerte Piazzolla "Suite Troileana" og spilte den inn med sitt elektriske orkester. Året etter ble han kjent med Laura Escalada som ble hans kone for resten av livet. Desember samme år oppførte han verket "500 motivaciones" med sitt elektriske orkester i Buenos Aires' "Teatro Gran Rex". Måneder senere spilte han med en lignende besetning i "Olympia de París", det var den siste framføringen hans med et elektrisk orkester. Under det argentinske militærdiktaturet fra 1976 til 1983 bodde Piazzolla i Italia, men reiste flere ganger til Argentina, og han hadde i det minste én lunsj med diktatoren Jorge Videla. Forholdet til diktatoren var sannsynligvis ikke svært varmt, Piazzolla svarte selv på et spørsmål om hvorfor han aksepterte Videlas invitasjon: "«Hvilken invitasjon! De sendte meg noen karer i svarte dresser og et brev med mitt navn på hvor det stod at Videla forventet at jeg stilte opp på en bestemt dag på en bestemt plass. Jeg har en bok liggende et sted med bilder av alle gjestene: Eladia Blázquez, Daniel Tinayre, Olga Ferri, komponisten Juan Carlos Tauriello, det var billedkunstnere, skuespillere[...]»" Quinteto Nuevo Tango (andre periode). Perioden 1978–1988 arbeidet han med sin andre kvintett og musikerne Pablo Ziegler (piano), Fernando Suarez Paz (fiolin), Horacio Malvicino (gitar) og Hector Console (kontrabass). Det ble en øyeblikkelig suksess, og et høydepunkt i hans skapende virksomhet. Han komponerte nå symfoniske og kammermusikalske verk, turnerte flittig i utlandet og skrev en mengde bestillingsverk. Han spilte inn musikk med Kronos Quartet og i 1982 skrev han "Le Grand Tango" for cello og piano som han dediserte til den russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj. Sexteto Nuevo Tango (siste år). I 1988 gikk Piazzolla gjennom en kvadruppel bypass-operasjon og oppløste kvintetten til stor internasjonal bestyrtelse. Etter ti år med konserter og internasjonale turneer bestemte han seg for å danne en gruppe som minnet om "Octeto Buenos Aires", det ble en sekstett han satte sammen i 1989. Gruppa hadde to bandonéonister, Astor og Julio Pane (som meget snart ble erstattet av Daniel Binelli). Fra kvintetten beholdt han bassisten Hector Console og gitaristen Horacio Malvicino. Nyansatt var Gerardo Gandini, en atypisk pianist-komponist som hadde spesialisert seg på notert og improvisert samtidsmusikk. På cello erstattet han sin gamle venn José Bragato med Carlos Mozzi. På de første konsertene prøvde de ut den den nye sammensetningen ved å spille noen gamle komposisjoner fra Piazzollas store repertoar: "Tres minutos con la realidad" og "Tango ballet". Musikken var mørk og definitivt moderne. Han skrev de nye stykkene "Sex-tet" og "Preludio y Fuga", men atmosfæren i gruppen ble raskt dårlig og Piazzolla avsluttet prosjektet i 1990. Tidlig på 1990-tallet turnerte Piazzolla som solist i et klassisk orkester hvor han spilte sine egne konserter og orkesterstykker. Under et opphold i Paris fikk Astor Piazzolla hjerneslag 4. august 1990. Han ble flyttet til Buenos Aires hvor han etter to år i koma døde den 4. juli 1992. Musikk. I løpet av sitt liv komponerte Piazzolla over 300 tangoer, musikk til nesten 50 filmer og spilte inn rundt 40 plater. Han samarbeidet med forfattere som Jorge Luis Borges og Horacio Ferrer, med skuespillerinnen Jeanne Moreau, med regissøren Fernando Solanas. Dessuten tok han initiativet til og ledet prosjekter med blant annet strykekvartettensemblet Kronos Quartet og med jazzmusikere som Gary Burton og Gerry Mulligan. Mange av Piazzollas tangoer er ment å lyttes til og er ikke dansbare i tradisjonell forstand. Harmoniene utvidet han med teknikker hentet fra jazzen og fra forbilder som Igor Stravinskij og Béla Bartók. Men tross alle nyvinningene beholdt han det vesentligste i tangoen: bandoneonens klang, tangoens synkoperte rytme, de typiske harmoniske tangofrasene, staccati og en hovedsakelig melankolsk stemning. Slik kan vi si at Piazzolla dissekerer tangoens karakteristiske elementer og framstiller dem i et nytt lys. Piazzolla beholder tangoens essens men knytter den til den klassiske musikkens akademiske og borgerlige dannelsestradisjon. Den tradisjonelle tangoens lille form utvider han med musikkhistoriens store former: Eksempler er det musikalske ballettdramaet "Los amantes de Buenos Aires" (1969), oratoriet "El Pueblo Joven" (1970) – begge med en libretto av tangodikteren "Horacio Ferrer" – og den tresatsige konserten for bandoneon, strykere og slagverk (1979). Piazzolla anvendte ofte den barokke suiteformen, som i "Histoire du Tango" hvor han ga de fire satsene programmatiske titler: "Bordel 1900", "Café 1930", "Night Club 1960", "Concert d’aujourd’hui". I konserten "Las Cuatro Estaciones porteñas" bruker han Antonio Vivaldis «De fire årstider» som forbilde. Det er bare logisk at han også skriver «tango-operitaen» "María de Buenos Aires", hvor han anvender klassiske musikkformer som fuge og toccata, og vrir messeteksten Agnus Dei (Guds lam) til "Tangus Dei" (Guds tango). Piazzolla kombinerte ikke bare tangoen med klassiske musikkformer, men også med underholdningsmusikk og popkultur. Fra tidlig 1970-tall arbeidet han ofte med jazzmusikere og brukte moderne instrumenter som el-gitarer og el-pianoer i komposisjonene sine. Innflytelse. Piazzollas "nuevo tango" gjorde ham til en kontroversiell figur i Argentina, både musikalsk og politisk. Argentinernes ordspråk «I Argentina kan alt endre seg – unntatt tangoen» gir en pekepinn hva han hadde å kjempe mot i hjemlandet. Men til tross for motstanden var han enormt produktiv, komponerte, holdt konserter og arrangerte sine verker for forskjellige besetninger. Etter hvert fikk musikken hans fotfeste i Europa og Nord-Amerika, samt hos liberale argentinere som ivret for politiske endringer i det argentinske samfunnet og som så musikken hans som en parallell til deres eget arbeid. Piazzollas protegé "Marcelo Nisinman" er den mest kjente tango-innovatøren i vårt århundre, mens Pablo Ziegler, pianist i Piazzollas andre kvintett, har påtatt seg rollen som den fremste vokteren av tango nuevo samtidig som han har innført flere trekk fra jazzmusikken. Den brasilianske gitaristen "Sergio Assad" har eksperimentert med folkemusikalske elementer, og komplekse og virtuose komposisjoner med Piazzollas musikalske struktur uten å trekke inn tangoelementer. "Osvaldo Golijov" anerkjenner Piazzolla som sin kanskje viktigste inspirasjonskilde til sine globalt orienterte, eklektiske komposisjoner for klassiske utøvere og klezmer-musikere. Den latviske fiolinisten Gidon Kremer har blant annet sammen med kammerorkesteret Kremerata Baltica spilt inn Piazzollas musikk med arrangementer og besetninger som trekker musikken litt nærmere den europeisk kunstmusikks tradisjoner. En del norske musikere framfører og spiller inn Piazzollas musikk, eksempelvis bandoneónisten Per Arne Glorvigen, som har medvirket på noen av Kremers innspillinger, fiolinisten Atle Sponberg og komponisten og pianisten Sverre Indris Joner. Rhingia campestris. Rettsnuteflue ("Rhingia campestris") er en middelstor flue som tilhører familien blomsterfluene. Den er blant de vanligste blomsterflueartene i Norge om sommeren. Den finnes over hele landet, men er mest vanlig i sør-Norge. slekten "Rhingia" er lett gjennkjennelig, munndelene er dratt ut i en snute. Utseende. "Rhingia campestris" er en middelsstor, grå-svart og rødbrun eller brun flue, ca. 8 millimeter lang. Ansiktet er gult og på hodet er det to store rødbrune fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en pannestripe mellom fasettøynene. Bakkroppen er orange-brun, med en mørkere bakkant av hvert bakkroppsledd. På oversiden av bakkroppen er det langs midten en mørkere midtlinje. Scutellum er brunlig og skiller seg fra det mørkere grå-svarte brystet. Beina er grå-svarte. Levevis. "Rhingia campestris" kan påtreffes i hager og særlig på gress- og blomsterenger. Den besøker blomster eller sitter og soler seg. Larvene lever av møkk. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Systematisk inndeling. Slekten "Rhingia" omfatter bare to norske arter. Preah Maha Ghosananda. Preah Maha Ghosananda (født 1929 i Takeo-provinsen i Kambodsja, død 12. mars 2007 i Northampton, USA) var en ledende kambodsjansk buddhistmunk og fredsforkjemper. Som en av svært få buddhistmunker som overlevde folkemordet i Kambodsja under Røde Khmer var han viktig for å bevare landets unike buddhistiske kulturarv. Nær umiddelbart etter at Røde Khmer var styrtet begynte Ghosananda å undervise, bygge templer og revitalisere buddhismen i Kambodsja. I 1988 ble han valgt til øverste leder for buddhistene i Kambodsja. Siden har han stått frem som en forkjemper for tilgivelse og oppbygging i det borgerkrigsherjete landet. For sin innsats for fred og forsoning ble han tildelt Professor Thorolf Raftos Minnepris for 1992. Han ble også nominert til Nobels fredspris seks ganger. Improvisasjonsteater. Improvisasjonsteater er teater uten manus og de samme forberedelsene til sceneutstyr som tradisjonelt teater med manus eller faste tekster. Improvisasjonsteater er en populær kunstform og utbredt over hele verden. Det finnes flere ulike former, eksempelvis teatersport, rollespill og laiv (levende rollespill). Teatersport er kanskje den mest kjente formen for improvisasjonsteater, men det finnes en rekke forskjellige varianter for både scene, radio og TV. Også gateartister bruker mye improvisasjon, nettopp på grunn av den direkte kontakten med publikum. Et markant navn innen improvisasjonsteater er Keith Johnstone. Northampton (Massachusetts). Northampton er administrasjonssentrum for fylket Hampshire County i delstaten Massachusetts i USA. Ifølge folketellingen i 2000 var befolkningen den gang 28 978. Gråpapegøye. Gråpapegøye er en middelstor til stor papegøyeart som går under flere norske navn som grå afrikansk papegøye, grå jako, jako-papegøye og diverse andre varianter. Den er regnet for å ha intelligens som tilsvarer et 4–5 år gammelt menneske, og en følesesmessig intelligens på nivå med en to- til tre-åring. Den er dermed regnet til en av verdens smarteste fugler sammen med ravn og noen andre papegøyer og kråkefugler. Den er den eneste arten i «slekten» "Psittacus" og har to godkjente underarter, forøvrig er deres nærmeste slektninger dvergpapegøyene, og sammen hører de til i grupperingen afrikanske papegøyer. Beskrivelse. Generelt er gråpapegøyen en middels-stor til stor papegøye, målene er mellom 30 og 42 cm og en kroppsvekt som går opp til så mye som 450 gram, noe som lett gjør de til Afrikas største papegøye. Utsendemessig har de grå kropps- og hodefjærdrakt og en blodrød til burgunderrød stjert, føttene og det fjærløse feltet i fjeset er hvitaktig til lys grå, og nebbet samt klørne er dypt svarte. Det kan til gjengjeld være stor forskjell mellom gråpapegøyer fra forskjellige deler av Afrika, og særlig merkbare forskjeller mellom de to underartene Kongo-gråpapegøye ("Psittacus erithacus erithacus") og Timnneh-gråpapegøye ("P. e. timneh"). Kongo-gråpapegøye. Denne underarten er den mest kjente og utbredte blant gråpapegøyene, og er stort sett den som man kan møte i fangenskap. Størrelsen går fra middelstor til stor ettersom hvor i Afrika de holder til, og fargene kan gå fra dyp askegrå til sølvfarget, øynene har en gullfarget iris, og stjerten har en sterk rødfarge. Timneh-gråpapegøye. Denne gråpapegøyen er gjennomsnittlig mindre enn den andre underarten, øverste del på nebbet har også et lysere rosa skjær i seg, fjærene er gjerne mørkere enn hos Kongo gråpapegøyen, og halen er helst burgunder- eller vinrød, og irisen kan være mørkere, ofte brunaktige. Det er også verdt å merke seg at Timneh-gråpapegøyen har vanskeligere for å lære seg ord og lyder enn Kongo-gråpapegøyen. Om man helst er ute etter en papegøye for dens taleevne, er derfor Kongo-gråpapegøyen et bedre valg; men om man vil ha en mindre fugl med like stor intelligens, kan Timneh-gråpapegøyen være å foretrekke. Utbredelse. Kongo-gråpapegøyen hører hjemme for det meste i Sentral- og Vest-Afrika, der habitatet deres er tropisk regnskog, men det har også blitt observert at de kan holde til i utkanten av skogen og på fuktigere savanner. Kongo-gråpapegøyen er hovedsakelig å finne i Nord- til Sør-Nigeria, Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, Øst- til Sør-Kenya og det nordvestlige Tanzania, men hovedområdet sitt har den i Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, og ellers i Kongo-området og til dels i Gabon, Elfenbenskysten og Ghana. Timneh-gråpapegøyen hører til i Liberia, Elfenbenskysten, Sierra Leone og Sørøst-Guinea. Habitat. Gråpapegøyen holder stort sett til i trær, og med sin store utbredelse holder de til i habitater som tropisk regnskog, mangrover og fuktige savanner, men kan også bli funnet i utkanten av skogene og i de tilgrensende åpne landskapene, de kan også til tider bli observert i kulturlandskap og hager, men siden de er ganske sky i naturen, foretrekker de å unngå områder med stor bebyggelse og mange mennesker. Livsstil og føde. Som de fleste papegøyer foretrekker disse fuglene en vegetarisk kost bestående av frukt, bær, frø, blomster, knopper og diverse planter; de som lever nært kulturlandskap kan også lure til seg litt planter fra åkrer, da helst mais eller hirse. Den ser spesielt ut til å foretrekke fruktene til oljepalme, og en stund trodde man at disse papegøyene kun livnærte seg av disse fruktene. Gråpapegøyen tilbringer store deler av dagen i par eller små grupper. Rundt soloppgang og utover morgenen er de ofte å finne i store svermer rundt mat- eller leirekilder, der de som mange andre fugler spiser leire for å nøytralisere gifter i føden. De fleste gråpapegøyer lever rundt 30–40 år i fangenskap, men kan leve til å bli så mye som 60–70 år. Det er uvisst hvor gamle de blir i naturen. Vokalisering. I naturen bruker disse papegøyene høye skrik og plystringer for å kommunisere med artsfrender, men det er ofte observert at de som andre papegøyer har et særlig talent til å kopiere lyder til andre arter, for eksempel mennesker. I fangenskap er gråpapegøyen i svært nær kontakt med mennesker og er kjent for å kunne lære over 500 ord, men rekorden er 800, selv om mange mener de kan lære mye mer. På grunn av sin intelligens har enkelte papegøyer av denne arten blitt lært opp til å faktisk forstå det engelske språket, eksempler på dette er fuglen "Alex" som er trent av den kjente papegøyeforskeren Irene Pepperberg. Forplantning. Gråpapegøyen parer seg utenom sesongen med tyngst nedbør, og de legger 2–5 egg i hulrom i gamle trær. Begge foreldrene tar seg av avkommet, som trenger nesten 3 måneder på å bli flygedyktige. Trusler. De naturlige truslene mot disse fuglene er helst at de kan ende som mat for rovfugler og at aper kan plyndre reirene deres. De største truslene mot gråpapegøyen kommer fra mennesket, i form av tapt leveområde grunnet skogshogst og deres popularitet som kjæledyr. Selv om reirplyndringer forekommer så er papegøyen godt beskyttet mot dette i form av CITES' forbud mot salg av viltfangede papegøyer. Arten er stabil, og det er liten fare for at den skal bli utryddet. Den har fått en plass på IUCNs rødliste, med en rødlistestatus som LC (liten bekymring) per i dag. Gråpapegøyen som kjæledyr. Papegøyemadonna av Hans Baldung Grien, rundt 1527 Eldre historie. Gråpapegøyen er i dag en av verdens mest populære burfugler, men de har også vært populære opp i gjennom historien. Gråpapegøyen har blitt holdt som husdyr i så mye som 4000 år eller mer, noe som bl.a. kan ses i enkelte egyptiske hieroglyfer som avbilder papegøyer. Både de gamle grekerne og folk i Romerriket hadde gråpapegøyen som husdyr, særlig for deres evne til å etterape ord og lyder. I antikken og opp gjennom historien har de også vært et statussymbol, siden de var ganske dyre og vanskelige å få fatt på, selv om sjømenn ofte hadde dem som kompanjonger og underholdning på sine reiser på havet. På grunn av sin lange historie og tegn på status har de også blitt brukt som et kristent symbol. De ble ofte sett på som et av symbolene på Maria og på høy status, hellighet, renhet og uskyld. Dette kan eksempelvis bli sett i Hans Baldung Griens maleri «Papegøyemadonna» fra ca. 1527. Nyere tid. I dag er gråpapegøyen en ekstremt populær fugl på grunn av sin skjønnhet, intelligens og sitt temperament. Mange velger gråpapegøyen på grunnlag av at den er mindre i størrelse og kan være mindre illeluktende enn sine større og mer fargerike slektninger araene. De er også godt kjent for å være mindre støyende og ødeleggende enn andre store papegøyer, men kan lett bli nervøs og ensom på grunn av sin intelligens. Mange som har eid en slik fugl, har sagt at det er som å oppdra et lite barn, og de binder seg veldig lett og sterkt til sin familie og bør derfor bare kjøpes av folk som har tid, plass og tålmodighet til å være familien dennes. Det er også feil å kalle dem burfugl, fordi de av hensyn til helsen deres bør få strekke på vingene store deler av dagen, og ikke sitte alene i et bur i en krok av stua. Med rett stell blir de nesten livslange og veldig gode selskapsdyr. Irie Darlings. Irie Darlings er et norsk band fra Bodø startet opp i Bodø med Bjørn Jervås (gitar/sang) Harald Olaussen (trommer) og Bård Toftebakk (bass). Alle tre med lang erfaring fra en rekke band i Bodø før dette. Musikalsk var dette rock med enkelte reggaelåter og enkelte coverlåter. Historie. Bandet debuterte som Karaokekameratene på «Sinus» andre juledag 1990 før de skiftet navn til Karaoke Kids. Kort tid etter debutkonserten fikk de med seg Roy Døhring (gitar) Papa Abdou Joof (afrikansk tromme) og Terje «DJ Buzze B» Larsen (scratching) før de hadde en ny konsert 14. februar 1992 ved samme scene. Musikalskt var de en blanding av rock, rap og reggae. Der den litt tyngre rocken satt lengst framme i lydbildet. Bandet spilte nå stort sett egenkomponerte låter og i april 92 skifter de musikalsk stil til Irie Darlings, og reggae. Som Irie darlings debuterte de som oppvarmingsband for Jokke & Valentinerne på Rockefeller i mai 1992. Rundt årsskiftet 1993 sluttet Olaussen på trommer og Rocky Machine overtok en kort periode før Per Willy Larsen ble med i slutten av januar 1993. Bandet produserte flere demoer og en av disse ble sendt til High Times Records på Jamaica. Her fikk de platekontrakt våren 1993. High Times fikk rettighetene for Jamaica, mens Zone Productions skrev kontrakt året etter for Norge. I april/mai 1994 spilte bandet inn debutalbumet og flere singler og debutalbumet på Jamaica. Flere bidrag til senere album ble også spilt inn. De fikk med seg en rekke jamaicanske reaggaeartister med på innspillingene, som artistene Big Youth, Sly Dunbar, Robbie Shakespearog produsentene Earl Chinna Smith og Donovan Joseph. Bandet spilte minst en konsert i Kingston under oppholdet på øya og de oppnådde en 15. plass på en jamaicansk hitliste. Senere på sommeren var de også på 10 i skuddet med låten Tribulation. Bandet spilte på Oslo rock festival både i 93 og 94. I februar 95 var de på en Sør-Norges turne. Etter dette sluttet trommisen P. W. Larsen for å bli erstattet av Vegard Leite. Rett etter sluttet også Joof og ble erstattet av Stian Einmo. Dette oppsettet debuterte i slutten av mars 1995 på Fauske. I begynnelsen av april 1995 startet de på en en større Europaturne i Rendsburg i Tyskland, som hadde navnet «Dreadlocks Over Babylon Tour 95». Den inkluderte ca 40 konserter i Norge, Sverige, Tyskland og Østerrike, og ble avsluttet på Sinus 16. mai. I Tyskland og Østerrike hadde de med seg DJ, G. Bravo som oppvarming. Denne turneen ble fulgt opp med en ny Europaturne fra midten av desember 1995 til begynnelsen av februar 1996. I januar, midt under turneen, sluttet så Terje Larsen i bandet. På denne turneen var de for anledningen utvidet med; Johnny Diamond fra Jamaica,(vokal) Ronnie Dread(perkusjon) og Even Høgseth (trombone/tangenter). Dread og Høgseth ble etter dette faste medlemmer av bandet. Etter dette ble også Finn Robert «FRO» Olsen brukt som session-gitarist ved flere anledninger da Døhring var flyttet til USA. Døhring var gitarist under en kombinert studio og turne opphold på Jamaica sommeren 1996, før Olsen var tilbake hele høsten 1996. I denne perioden brukte de ved flere anledninger Line Majormoen (saksofon). Tett etter sluttet Toftebakk. Som en følge av dette gikk Høgseth over til å spille bass. I desember 96 var de i NRK studio i Bodø med Sigbjørn Nedland som produsent og spilte inn «Torskevise» med Jon Hveding som session gitarist. 16. august 1997 spilte de så på en Redd barna konsert i Dyreparken i Kristiansand. Denne ble den siste spillingen til bandet før en lengre pause. Våren 98 ble bandets driftselskap Irie Darlings A/S slått konkurs. Senere har Jervås startet Manna i lag med ex Irie Darlings musikerne; Hveding (gitar) P. W. Larsen (trommer) Leithe (vokal/gitar) og Toftebakk (bass). Ex Irie Darlingsene Dread, Høgseth og Majormoen startet senere Misvær Ska Forening. Lånke kirke. Lånke kirke er en langkirke fra 1899 i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Den ligger i Lånke ved Hell. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Rokke kirke. Rokke kirke er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1100 i Halden kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 120 plasser. Byggverket er i 1100-1200 i romansk stil Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv22. Kulturminne. Rokke kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Søndre Enningdal kapell. Søndre Enningdal kapell er en langkirke fra 1956 i Halden kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv22. Kulturminne. Søndre Enningdal kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Tistedal kirke. Tistedal kirke er en langkirke fra 1865 i Halden kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tegl og har 250 plasser. Kulturminne. Tistedal kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Hobøl kirke. Hobøl kirke er en langkirke fra 1195 i Hobøl kommune, Østfold fylke. Kirken feiret 800 års-jubileum 28. mai 1995. Byggverket er i stein og har 250 plasser. Fra andre halvdel av 1100-tallet i romansk stil. Verdifulle malerier og rikt inventar. På kirketunet står Kirkestallen som er innredet til forsamlingshus. Kulturminne. Hobøl kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Tomter kirke. Tomter kirke er en langkirke fra 1625 i Hobøl kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tømmer og har 190 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv120. Kulturminne. Tomter kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Holmegil kirke. Holmegil kirke er en langkirke fra 1902 i Aremark kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tømmer og har 240 plasser. Kirken er tegnet av Halfdan Berle i gammel norsk stil. Kulturminne. Holmegil kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Klund kirke. Klund kirke er en langkirke fra 1888 i Marker kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 190 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv21. Ørje kirke. Ørje kirke er en langkirke fra 1931 i Marker kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 180 plasser. Kulturminne. Ørje kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Råde kirke. Råde kirke er en langkirke fra 1185 i Råde kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 300 plasser. Romansk stil. Altertavle «Himmelfarten og Nattverden» av K. Billedsmider fra 1638. Dåpsfat fra 1500-tallet. Adkomst til stedet er via Rv118 og E6. Tomb kapell. Tomb kapell er en langkirke fra 1869 i Råde kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tømmer og har 260 plasser. Har gl. altertavle, døpefont, stoldør, krusifiks, fragment av epitafium. Degernes kirke. Degernes kirke er annekskirke til Rakkestad sogn i Østfold, og ligger ca. 7 km sør for Rakkestad kirke. Den første kirken en kjenner til her var en romansk steinkirke fra middelalderen. Den ble antakelig oppført ca. 1200, den hadde rektangulært skip og smalere og avlangt kor. På 1600-tallet ble murene reparert, men på 1800-tallet begynte kirken å bli for liten for en raskt voksende befolkning. Kirkeloven av 1851 krevde at det skulle være plass til minst 3/10 av menigheten, og behovet for fornying ble akutt. I 1862 ble den gamle kirken revet, og den eksisterende kirken ble oppført på samme sted. Den ble oppført etter tegninger av stadskonduktør Christian Heinrich Grosch, og er bygget i utvendig upusset tegl. Mye av inventaret ble overført fra den gamle kirken. Farger innvendig er holdt etter oppussing i 1950. Kirken har 350 sitteplasser. Adkomst til stedet er via Rv22 og Fv656. Kulturminne. Degernes kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Os kirke (Rakkestad). Os kirke er annekskirke til Rakkestad sogn i Østfold, og ligger ca. 10 km vest for Rakkestad kirke, på en høyde på østsiden av Glomma. Os var kirkested i middelalderen, men den første beskrivelsen av bygningen, fra 1688, er åpenbart av en tømmerkirke som var yngre enn dette. Utover på 1700-tallet forfalt denne kirken, og den ble revet og gjenoppbygd ca. 1770, blant annet med det av det gamle tømmeret som var brukbart. I 1835 nevnes det at kirken står «under ny oppbyggelse». Det framgår imidlertid ikke sikkert om den bare ble reparert, eller om det dreier seg om et nybygg. Kirken ble igjen reparert og ombygd i 1876 etter tegninger av stadsingeniør Kielland i Halden. Dagens utseende er etter denne ombyggingen. Kirken har i dag 170 sitteplasser. Kulturminne. Os kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Rakkestad kirke. Rakkestad kirke er hovedkirke i Rakkestad sogn, Østfold. Kirken er en romansk middelalderkirke med rektangulært skip og smalere og langstrakt kor, antakelig bygget ca. 1200. Rakkestad kirke er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1370. Den ble overtatt av Rakkestad herred i 1860. I 1875 ble kirken vesentlig om- og påbygd i regi av stadsingeniør G.B. Kielland. Korbuen ble revet, vinduene utvidet, og det ble oppført et nytt tårn der våpenhuset tidligere hadde stått. Samtidig ble takrytteren revet. Kirken i dag har 260 sitteplasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv22 og Rv 124. Kulturminne. Rakkestad kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Ekholt kirke. Ekholt kirke er en arbeidskirke fra 1980 i Rygge kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tegl og har 300 plasser. Kulturminne. Ekholt kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Larkollen kirke. Larkollen kirke er en langkirke fra 1890 i Rygge kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 220 plasser. Holleby kapell. Holleby kapell er en korskirke fra 1920 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Ingedal kirke. Ingedal kirke er en langkirke fra 1250 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 150 plasser. Den er bygd før 1250, restaurert i 1968 i 1700-årenes stil Adkomst til stedet er via Rv118 og E6. Kurland menighetssenter. Kurland menighetssenter er en arbeidskirke fra 1976 i Kurland i Sarpsborg kommune, Østfold. Byggverket er i tre og har 65 plasser. Sarpsborg kirke. Sarpsborg kirke er en langkirke fra 1845 delvis gjenreist i etter en brann i 1863 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tegl og har 550 plasser. Det er en basilika kirke i nygotisk stil. Adkomst til stedet er via Rv118 og Rv109. Skjeberg kirke. Skjeberg kirke er en kirke fra omkring år 1100 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Den har rektangulær form, er bygget i stein og har 360 plasser. Skjeberg kirke er bygget i romansk stil, men har gotisk inngangsportal. Steinkirken med uthugde hoder og runeinnskrift. Den romanske døpefonten er blant landets fineste, i mørk kleberstein fra 1100-tallet med relieffer som viser Kristus med apostel- og helgenskikkelser. Skjeberg kirke ble påbygd og endret i 1300 og i 1750, og er restaurert i 1968 i stilen fra 1700-tallet. Adkomst til stedet er via Fv118 og Fv536. Skjebergdal kapell. Skjebergdal kapell er en kirke konstruert i en rektangulær form, fra 1911 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Kulturminne. Skjebergdal kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Solli kapell. Solli kapell er en langkirke fra 1904 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i bindingsverk og har 200 plasser. Adkomst til stedet er via Rv118 og E6. Kulturminne. Solli kapell er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Tune kirke. Tune kirke er en korskirke fra 1910 i Sarpsborg kommune, Østfold fylke. Byggverket er i stein og har 700 plasser. Nygotisk stil, eldste del i tre fra ca. 1080 Adkomst til stedet er via Rv118 og E6. Kulturminne. Tune kirke er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Notodden kirke. Notodden kirke er en basilika fra 1938 i Notodden kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tegl og har 650 plasser. Kirken ble i sin tid gitt som gave til Notodden by av Tinfos-direktør, Ole Halvor Holta. Det er reist en statue av Holta, i parken tilhørende kirken. Kirkens utforming er inspirert av Lillestrøm kirke som stod ferdig i 1935. Kirkene har tilnærmet likt utseende, interiør og altertavle. Herøya kirke. Herøya kirke er en arbeidskirke fra 1957 i Porsgrunn kommune, Telemark fylke. Byggverket er i betong og har 430 plasser. Østre Porsgrunn kirke. Østre Porsgrunn kirke eller Jesu Kirke i Østre Porsgrunn, også kalt Østsiden Kirke, var en korskirke fra 1760 i Porsgrunn kommune i Telemark fylke. Kirken ble natt til 11. april 2011 totalskadet i brann. Byggverket var i tre og hadde 600 plasser. Vestre Porsgrunn kirke. Vestre Porsgrunn kirke er en langkirke fra 1758 i Porsgrunn kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Nes kirke (Sauherad). Nes kirke er en langkirke fra 1180 i Sauherad kommune, Telemark fylke. Byggverket er i stein og har 170 plasser. Nes kirke ligger fint til på Nesodden. Fra kirkebakken er det utsikt over Norsjø, bygden og fjellene omkring, Lifjell i nordvest, Skåråfjell i nord, Haukvikfjellet i øst og Breisås i sør-vest. I nærheten av kirken lå den gamle gården Nes, som var «kongens gard oppe på Grenland.» Et gammelt sagn forteller at kirken først var tenkt bygget på Kyrkjehaug litt lenger nord. Stein og tømmer var alt kjørt frem, men natta før arbeidet skulle starte, var byggematerialene på en merkeleg måte flyttet ut til Neshaugen der kirken nå ligger. Ingen våget å endre på dette. Kirken er viet til apostlane Peter og Paulus. Vigslingsdagen (kyrmesse) var 14. september, men året kjenner vi ikke nøyaktig. Sauherad kirke. Sauherad kirke er en langkirke fra 1150 i Sauherad kommune, Telemark fylke. Byggverket er i stein og har 260 plasser. Kirken er bygget i romansk (jorsalfarer) stil og vigslet til erkediakon Laurentius. Den har en demonvegg med 2.800 djevelansikter. Kirkeklokkene er fra 1441. Inventaret er tegnet av slottsarkitekt Linstow. Åmotsdal kirke. Åmotsdal kirke er en korskirke fra 1792 i Seljord kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Flatdal kirke. Flatdal kirke er en langkirke fra 1654 i bygda Flatdal i Seljord kommune i Telemark. Kirken er i tre og har 150 plasser. Den er opprinnelig fra 1650-årene, men ble ombygd og restaurert i 1877 og 1908. Kirken har to utskårne stokker fra den tidligere stavkirken, krusifiks fra middelalderen og en gammel altertavle. Mandal kapell. Mandal kapell er en langkirke fra 1954 i Seljord kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Nutheim kapell. Nutheim kapell er et kapell fra 1965 i Seljord kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tømmer og har 50 plasser. Seljord kirke. Seljord kirke er en langkirke fra 1180 i Seljord kommune, Telemark fylke. Byggverket er i stein og har 190 plasser. Kirken er oppført i perioden 1150–1180 i tidlig romansk stil. Den er viet St. Olav og restaurert i 1971. Kirken har gammelt og fint inventar, blant annet Norges eldste ettereformatoriske altertavle. Den er trolig malt i Tyskland i 1588. Døpefonten er fra 1600-tallet. Det samme gjelder antakelig kalkmaleriene. På nordsiden av kirken kan man se et ansikt i veggen. Det skal i følge sagn være Olav den Hellige. Et annet sagn sier at kirken ble bygget av en tusse, og da han skulle sette på plass spiret på toppen av kirketårnet,datt han ned og døde. Der han datt ned, vokser det ikke gress den dag i dag. Svartdal kapell. Svartdal kapell er en ny kirke fra 1959 bygd som en stavkirke i Seljord kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 44 plasser. Grorud kapell. Grorud kapell er en langkirke på Grorud i Siljan kommune, Telemark fylke. Byggingen startet i 1942 og ble kirken viet 9. juli 1944. Kapellet var et av få kirkebygg i Norge som ble viet under andre verdenskrig. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Finn Krafft malte altertavlen, vegger, tak og benker. Siljan kirke. Siljan kirke er en langkirke fra 1150–1200 i Siljan kommune, Telemark fylke. Dens nåværende form er fra 1838 da kirken ble forlenget med nytt skip mot vest. Det 30 meter høye kirketårnet ble bygd i 1903. Middelalderdelen (nåv. kor og sakristi) er i stein, tilbygget i panelt tømmer. Kirkens døpefont er timeglassformet, av furu og fra middelalderen. Også kirkens krusifiks er fra middelalderen. Borgestad kirke. Borgestad kirke er en langkirke fra 1907 på Borgestad i Skien kommune i Telemark. Byggverket er i stein og har 475 plasser. Kirken har glassmalerier av Emanuel Vigeland. Kirken ble gitt av statsminister Gunnar Knudsen etter ønske fra hans 16-årige dødssyke datter: Gudrun («Gudde») Knudsen (1886–1902) som er begravet på Borgestad kirkegård. Gulset kirke. Gulset kirke er en arbeidskirke fra 1986 i Skien kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tegl og har 400 plasser. Kilebygda kirke. Kilebygda kirke er en åttekantet kirke fra 1859 i Skien kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Kirken hører til Kilebygda sogn, Solum prestegjeld, Skien prosti og Agder og Telemark bispedømme. Det ble opprinnelig lagt en kirkegård rundt kirken men grunnforholdene var dårlige og kirkegården ble flyttet til Rognsbru i 1883. Imidlertid ble det anlagt en ny kirkegård rundt kirken noen år senere da det var blitt fylt på med jord. Kilebygda har siden dette hatt to kirkegårder; en på Rognsbru og en rundt kirken. Kirken ligger snaue hundre meter fra riksvei 356 og rett ved Kilevann. The Sapphires. The Sapphire spiller på Club 7. The Sapphires (etablert 1965 i Oslo, nedlagt 1968) var et norsk rytme-og-blues band, kjent fra plateutgivelser og fremførelser på Club 7. De bestod av «Little» Earl Wilson og Tommy Merg vokal, Nils Bjørness gitar, Svein Hansen bass, Christian Reim/Arild Boman/Arild Wikstrøm orgel, Alf Kjellman/Knut Riisnæs/Hans Petter Knudsen/Carl Magnus Neumann saksofon, Jarl Johansen trompet og Tom Karlsen trommer. De ga ut en rekke singler titulert "Papa's got a brand new bag", og (Polydor, produsert av Svein Erik Børja), samt akkompagnerte Wenche Myhre på Referanser. Sapphires Luksefjell kapell. Luksefjell kapell er en langkirke fra 1858 i Skien kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Mælum kirke. Mælum kirke er en langkirke fra 1728 i Skien kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 150 plasser. Kirken har flere gamle minner fra Skien by og slekter i Grenlandsområdet: Kirkens altertavle er fra 1618 og sto opprinnelig i en kirke i byen. Øverst på altertavlen ses den eldste versjonen av byvåpenet i farger (blå bunn med to gullski). På gallerifronten er malt slektsvåpen Løvenskiold og alliansevåpen Rasch Deichmann (i feilaktig rekkefølge Deichmann Rasch). Disse våpnene er også malt på front til kirkestol i Solum kirke. Et stort maleri fra 1700-tallet som henger på kirkeveggen, har ramme med malte slektsvåpen Barnholdt og Cappelen. Nenset kirke. Nenset kirke er en langkirke fra 1961 i Skien kommune, Telemark fylke. Byggverket er i betong og har 250 plasser. Skotfoss kirke. Skotfoss kirke er en langkirke fra 1900 i Skien kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 350 plasser. Solum kirke. Kor med altertavle. Til venstre ses den såkalte Løvenskioldstolen, og til venstre prekestolen med himmel Altertavlens forlegg er malt av hoffmaler Hendrik Krock, og befinner seg i Helligaandskirken i København Alliansevåpen for Anne Deichmann og Jacob Rasch malt på kirkerommets vestparti Solum kirke er en langkirke fra 1766 i Skien kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tømmer og har 180 plasser. Den er tegnet av byggmester Joen Jacobsen fra Skien. Historie. "Soleimar kirkia", viet til Johannes døperen, omtales første gang i 1349 og dernest i 1370. På 1720-tallet valgte kong Frederik IV å selge kirkene i Nedre Telemark prosti, og på det tidspunkt var stavkirken i Solum i dårlig forfatning. Sokneprest Peder Alstrup i Bamble, kjøpte kirken sammen med alle de andre kirkene i Nedre Telemark. Siden gikk den videre til jernverkseier Herman Løvenskiold, som igjen solgte den videre til daværende amtmann i Bratsberg, Fredrik Georg Adeler på Gjemsø kloster (han var forøvrig en etterkommer av sjøhelten Cort Adeler). Adeler gikk i 1765 gang med å rive den gamle kirken, og engasjerte Joen Jacobsen fra Skien til å reise en ny. Innvielsen foregikk lørdag den 5. juli 1766 og ble foretatt av biskop dr. Fredrik Nannestad. Den nye kirken. Kirken ble oppført som en langkirke med smalere kor mot øst, og et tårn med inngang i vest. Kirkeeieren bygget i forlengelse av prestesakristiet et gravkammer til seg selv og sin familie. Medlemmer av hans slekt lå balsamert i kister i gravkammeret, som siden ble ominnredet til dåpssakristi på 1800-tallet. Kistene ble da begravet på kirkegården og kistebeslagene ble overført til Brekke museum i Skien. Tårnet blåste ned på 1830-tallet, og gjennomgikk siden flere stilfaser før det i 1959 igjen fikk tilbake sin opprinnelige form. I 1824 solgte baronesse Adeler kirken sammen med klostergodset til eidsvollsmannen Didrich (von) Cappelen. Kirken ble forært til sognet i 1854 av hans svigerdatter Benedicte Cappelen. I 1896 ble kirken panelt og malt innvendig, og takmaleriene ble dermed skjult. Maleriet som henger over korbuen samt prekestolen ble samtidig sendt til Brekke Museum. Disse ble siden brakt tilbake til kirken, og i 1959 fremsto kirken etter en lang restaurering mere eller mindre som den opprinnelige. Inventar. Det eldste kjente inventar er en firkantet døpefont i sten og romansk stil, samt en kristusfigur fra årene 1220-70. Førstnevnte ble gitt til Universitetets Oldsakssamling, og den andre til Nordiska Muséet i Stockholm. Den nåværende døpefont er laget av en trekubbe, og har nesten form av et timeglass. Dåpsfat og kanne er av tinn. Prekestolen fra 1674 stammer fra den foregående kirke. Stolen er bygget av flere tresorter, og har avbildninger av evangelistene med attributter. Figuren på himlingen holder et hjerte i hånden, og under den skybemalte prekestolshimlen, svever en forgylt due. Den nye kirke hadde nakne tømmervegger, med et skymalt tønnehvelv og en kristussol samt en marmorert gesims. Pulpiturenes slektsvåpen. På pulpiturene ses også flere berømte slektsvåpen og skjold med initialer fra familien Adeler og inngiftede familier Rosenkrantz, Cicignon og Brügmann. Våpnene er i farger på gallerifronten og stammer fra tiden da kirken ble oppført. Slektsvåpen Løvenskiold og alliansevåpen Deichmann – Rasch (ektemann Rasch og kone Deichmann) er malt på brystningen til kirkestolen på veggen tvers overfor prekestolen. Altertavlen. Omrammingen av altertavlen er trolig også utført av Jacobsen. Den er utført i barokk stil, og har en gullforgylt ramme. Over selve rammen ses en overbygning med et symbol på treenigheten i form av et triangel, omgitt av englehoder og stråler. På hver side ses en treskulptur. Selve altermaleriet er en kopi av et himmelfartsbilde av hoffmaleren Hendrik Krock. Originalen kan ses i Helligåndskirken i København, og en variant i Sankt Petri Kirke i samme by. Annet. Ved kirken ligger den store, gamle trebygningen Solum prestegård. Jacob von der Lippe (død 1780) var sogneprest i Solum i 33 år. Mens han var det og bodde på prestegården, ble han gift 3. gang med Wenche Dishington, enke etter skipperen Henrich Ibsen som var oldefar til dikteren Henrik Ibsen. Valebø kapell. Valebø kapell er en langkirke fra 1903 i Skien kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Vealøs sportskapell. Vealøs sportskapell er et kapell fra 1958 som ligger på Vealøs i Skien kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Atrå kirke. Atrå kirke (Atrå kyrkje) er en langkirke bygget av tømmer i empirestile fra 1836 i Tinn kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 300 plasser. Arkitekt er Hans Ditlef Lindstow. Altertavlen har motiv «Jesus og læresveinane i Emmaus» og er av Lars Osa. Prekestolen og døpefonten er av tre fra kirken var ny, men det er også tatt vare på en prekestol fra den gamle stavkirken som ble revet i 1833. Orgelet er et pipeorgel fra J. H. Jørgensens orgelfabrikk fra 1922. Atrå kirke har hele tre kirkeklokker, en er fra 1836, men to er fra den gamle stavkirken. I kirken henger det to prestebilder. Antependiet er gammelt, fra 1726, men messehaglene er fra 1987. Om lag 700 mennesker sogner til kirken. Austbygda kirke. Austbygda kirke (Austbygde kyrkje) er en langkirke fra 1888 i Tinn kommune i Telemark. Byggverket er av tre, bygget i sengotikk/ung-renessanse-stil, og har 300 plasser. Dal kirke. Dal kirke er en langkirke fra 1775 i Tinn kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 200 plasser. Frøystul kirke. Frøystul kirke er en kirke fra 1950 i Tinn kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tømmer og har 70 plasser. Mæl kirke. Mæl kirke (Mæl kyrkje) er en langkirke fra 1839 i Tinn kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre og har 120 plasser. Kirken erstattet en nedslitt stavkirke på samme sted. Rjukan kirke. Rjukan kirke er en kirke konstruert i korsform, fra 1915 på Rjukan i Tinn kommune, Telemark fylke. Byggverket er i stein og har 350 plasser. Kirken er tegnet av arkitektene Carl og Jørgen Berner. Kirken brant innvendig i forbindelse med en filminnspilling i 1965 og ble restaurert av Altertavlen er et glassmaleri av Torvald Moseid. Det kom til kirken i 1968. Skirva fjellkirke. Skirva fjellkirke (Skirva fjellkyrkje) er en arbeidskirke fra 1976 i Tinn kommune, Telemark fylke. Kroken bedehuskapell. Kroken bedehuskapell er et kapell fra 1927 i Lardal kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i tre og har 100 plasser. Tomten ble gitt som gave, trematerialene ble forært av Treschow Fritzøe og oppføringen ble gjort på dugnad. Kapellet ble stengt i 2005 grunnet dårlig økonomi. Nettbutikk. Nettbutikk er en interaktiv og virtuell butikk der kunder kjøper varer, tjenester ol. direkte fra en selger på Internett. Dataenheter som for eksempel datamaskin og mobiltelefon med tilgang på Internett gjør denne typen butikker tilgjengelig for kunder. Verdens største netthandel er eBay som er en både er en nettbutikk og nettauksjon i prinsippet selger alt og har millioner av produkter. På norsk er det flere synonymer for nettbutikk. Blant disse er webbutikk, ebutikk og ehandel. Engelskinspirerte ord er representert når det gjelder ord tilknyttet nettbutikker og netthandel. Statistikk fra Distansehandel Norge fra 2010, viser at de tre største bransjene innenfor norsk netthandel er elektronikk, klær, sko og accessories, og bøker. Elektronikk, som utgjør 27% av kjøpernes valg gjelder blant annet de store elektronikkjedene Elkjøp, Euronics og NetOnNet. Når det gjelder sko, som utgjør 15% finnes det i dag et meget bredt utvalg, og hvor det kan nevnes blant annet de meget kjente H&M og La Redoute, men også de litt mindre kjente Kuleklær og Wagner Savoy. Bøker som utgjør 13% av handelen, handles blant annet i den kjente nettbutikken Ark, Bokkilden og Akademika. Varer kjøpt via nettbutikker utenfor Norge, kommer det tilkomme toll og avgifter på varer som bestiger 200-kroner. Ronnie Drew. Ronnie Drew (født 16. september 1934 i Dún Laoghaire i Irland, død 16. august 2008) var en irsk sanger og folkemusiker. Han er mest kjent for medlemskapet i gruppen The Dubliners. Drew stiftet The Dubliners sammen med Luke Kelly, Barney McKenna og Ciaran Bourke i 1962. Drew var med i gruppen i periodene 1962 til 1974 og 1979 til 1995. Etter 1995 satset Drew på en solokarriere. Vladimir Kuzin. Vladimir Semjonovitsj Kuzin (russisk "Владимир Семёнович Кузин"; født 15. juli 1930 i Lampozjnja, Arkhangelsk oblast, død 5. oktober 2007 i Moskva) var en russisk langrennsløper som representerte Sovjetunionen. VM 1954 i Falun ble Kuzins mesterskap. Han ble verdensmester på både tremila og femmila. Under OL 1956 i Cortina d'Ampezzo ble han olympisk mester på 4 x 10 km stafett for Sovjetunionen. Christian Reim. Christian Reim (født 30. september 1945 i Porsgrunn) er en norsk jazz- og bluesmusiker (piano og orgel), samt komponist, kjent fra flere innspillinger og band. Han deltok i NM i jazz med hjembyens Modern Jazz Sounds før han gikk inn i orkestre ledet av Ditlef Eckhoff (1965–66), samt bluesbandene Blue Secrets, Public Enemies, The Sapphires og Dream med Terje Rypdal. På 70-tallet ledet han egen Christian Reim Sextet (med bl.a. Terje Venaas på bass). Reim ledet kvartett (1975–78) med Carl Magnus Neumann, Ole Jacob Hansen/Bjørn Kjellemyr som ga ut "Live at Moldejazz 1976" (Jazzaway, 2004). Den kortlevde "Filmkvartetten" besto av Reim, Neumann, Venaas og Jon Christensen trommer. I hans trio spilte Espen Rud og Carl Magnus Neumann (1977–79). Reim var sentral i Club 7-miljøet, og drev også jazzklubbene Hot House med Kjell Kjær (1979–86) og Jazz Alive (1986–). Reim spilte også i Winds Hot & Cool og Dr. Sträng Hip Ensemble, og har senere ledet egen trio med Andreas Bye og Harald Johnsen, samt vokale bidrag fra Inge Stangvik. Otto B. Halvorsens første regjering. Otto Bahr Halvorsens første regjering ble utnevnt 21. juni 1920. Den var en mindretalls samarbeidsregjering mellom Høyre og Frisinnede Venstre. Etter å ha lidd nederlag i Stortinget i den såkalte skolekommisjonssaken, der regjeringen ønsket å oppheve bestemmelser i skolelovene som sikret allerede ansatte lærere mot at kommunene kunne nedregulere deres lønn, søkte den avskjed i statsråd 18. juni 1921 med virkning fra 22. juni. Bratlie George Carpenter. George L. Carpenter (født 20. juni 1872 i Raymond Terrace i Australia, død 9. april 1948) var Frelsesarmeens general fra 1939 til 1946. Ble gift med Ensign Minnie Rowell i 1899. Hun skrev bøker slik som: Notable Officers of The Salvation Army og Women of the Flag med flere. I 1911 ble han kalt til tjeneste ved det internasjonale hovedkvarteret. Han ble litteratursekretær under general Bramwell Booth Han hadde denne ordren frem til 1927. Fra 1927 til 1933 var han tilbake i Australia og tjenestegjorde der som sjefsekretær for Australia østre territorium. I 1933 ble han territorial kommandør i Sør-Amerika øst, i 1937 ble han territorial kommandør i Canada og hadde denne ordren til han ble valgt til general i 1939. I slutten av august 1945 besøkte han Frelsesarmeen i Norge. Han var general i en vanskelig tid mens den andre verdenskrig herjet. Han ble pensjonert som general 26. juni 1946 og døde mindre enn to år senere. Bibliografi. Carpenter Carpenter Albert Orsborn. Albert W. T. Orsborn (født 4. september 1886, død 4. februar 1967) var Frelsesarmeens 6. general i perioden 1946 til 1954. I en periode var Albert Orsborns foreldre også offiserer i Frelsesarmeen. De var pionerer og var blant annet med om åpningen av organisasjonens virksomhet i Norge i 1888. Som barn bodde altså Albert en kort periode i Norge. Grunnen til at oppholdet i Norge ble av kort varighet, var at Albert Orsborn Sr. også engasjerte seg politisk for unionsoppløsningen med Sverige. Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, var veldig redd for at organisasjonen skulle tas til inntekt for politiske interesser, og beordret derfor Orsborns tilbake til England. Faren hadde flere kontroverser med grunnleggeren og valgte etter hvert å trekke seg som offiser. Likevel valgte sønnen å reise på offisersskolen. Albert Orsborn tjenestegjorde ved korps, ved offisersskolen og hovedkvarteret. I tiden på offisersskolen skrev han en ny sang hver uke til hellighetsmøtet. Han ble en anerkjent sangforfatter og flere av sangene er oversatt til norsk. En av de sangene som brukes mest internasjonalt er "Sakramentsangen". Det foreligger ikke en offisielt anerkjent norsk oversettelse av denne sangen: "My life must be Christ's broken bread". Han var gift tre ganger. Hans sønn Howard var leder for Frälsningsarmén i Sverige på 1980-tallet. Sanger på norsk. Orsborn, Albert Orsborn, Albert Wilfred Kitching. Wilfred Kitching (født 22. august 1893, død 15. desember 1977) var Frelsesarmeens general fra 1954 til 1963. Han ble født i Storbritannia og ble frelsesoffiser da han var 20 år i 1914. Han tjenestegjorde så i over 30 år ved korps (menigheter), divisjoner, og det nasjonale hovedkvarteret. Hans far, kommandør Theodore Kitching var en av William Booths nærmeste medarbeidere, og var særlig kjent som redaktør og forfatter innen Frelsesarmeen. Han og adjutant Kathleen Bristow giftet seg i 1929. I 1944 ble han sendt for å tjenestegjøre i Australia-syd territoriet som sjefssekretær. Han kom deretter til Sverige som territorial leder i 1948. I 1951 ble han kommandør i Storbritannia. Kommandøren ble valgt som general i Frelsesarmeen av Det høye råd i 1954. Han skrev også flere sanger og to bøker: 'Soldiers of salvation' (1963) og sin egen biografi, 'A Goodly Heritage', som kom ut i 1967. Kitching, Wilfred Kitching, Wilfred Oslo 13. Oslo 13 var en norsk jazzgruppe fra Oslo, som var aktiv i perioden 1980–1993. Stiftet og drevet de to første årene av Bror Hagemann. Siden tatt over av Jon Balke. Bandets første utgivelse var LPen Anti-therapy. Senere fikk det Spellemannprisen i 1988 for plata "Off balance". Hjalpræđisherinn. Hjalpræđisherinn er det islandske navnet på Frelsesarmeen. Frelsesarmeen på Island ble startet 12. mai 1895 av adjutant Christian Eriksen, kaptein Thorstein Davidsson og løytnant Lange og spredte seg videre til Færøyene i 1924. Frelsesarmeen på Island består av tre korps (menigheter) i Akureyri, Reykjavík og Keflavik. Tidligere har det vært drevet arbeid også i andre islandske byer, først og fremst Ísafjördur og Siglufjördur. Dessuten driver man et gjestehjem og to sosialinstitusjoner i Reykjavik. Frelsesarmeen på Island gir ut en egen islandsk utgave av Frelsesarmeens blad Krigsropet denne kalles Herópid. Den 27. februar 2008 overrakte Islands president Ólafur Ragnar Grímsson major Anne Marie Reinholdtsen Fréttabladids årlige samfunnspris som i 2008 gikk til Frelsesarmeen for organisasjonens mer enn 100 år gamle arbeid på Island. Eivind Lønning. Eivind Nordset Lønning (født 20. januar 1983) er en norsk jazzmusiker og trompetist, kjent fra flere band i Trondheim og utgivelser. Karriere. Lønning startet utdannelsen sin ved Ski VGS, musikklinja, og fullførte senere en utdannelse ved Norges musikkhøgskole i Oslo og Jazzlinja (NTNU) (2004). Lønning medvirker i Kjellerbandet, Florebius (2002–), Eyewaterlillies, Petter Vågan kvartett, Marianne Halmrast kvintett, Motif, storbandet Independent Jazz Orchestra, i duoen «Streifenjunko» med Espen Reinertsen, i Espen Reinertsen Organic Jukebox (plate 2007), samt i Christian Wallumrød Ensemble (plate 2010) og i Koboku Senjû (plate 2010). Han har også bidratt på utgivelser med Bengalo og Rex Rudi ("Kampens hete", 2003). Med Trondheim Jazzorkester spilte han med Joshua Redman (Moldejazz, 2006). Diskografi. , with Tetuzi Akiyama, Martin Taxt & Espen Reinertsen , with Koboku Senjû, Tetuzi Akiyama, Toshimaru Nakamura, Espen Reinertsen & Martin Taxt Domnall ua Néill. Domnall ua Néill (død 980), også kjent som Donald av Armagh, var overkonge av Irland fra 956 til 980. Domnall var den nest siste overkongen som hadde den gamle tittelen konge av Tara. Domnall var sønn av Muirchertach mac Néill, og sønnesønn av Niall Glúndub. han tilhørte klanen Cenél nEógain av den nordlige Uí Néill. Han ble medkonge av Ailech sammen med sin bror "Flaithbertach" da hans far døde i 943, og fikk tittelen konge av Tara da hans fetter på morsiden, Congalach Cnogba fra den sørlige Uí Néill klanen Síl nÁedo Sláine døde i 956. Domnall hadde en lang regjeringstid, og er betraktet som en effektiv hersker. Han bidro også til å introdusere militære reformer og nyvinninger, noen av disse er senere kreditert Brian Boru. Stavanger konserthus. Stavanger konserthus er to bygninger i Stavanger. Det opprinnelige konserthuset i Bjergstedparken ble åpnet i 1982. Et nytt konserthus i Sandvigå ble åpnet i september 2012. Det opprinnelige Stavanger konserthus. Det opprinnelige Stavanger konserthus ligger i Bjergstedparken i Stavanger. Hovedbygget stod ferdig i 1982 etter ombygging av den eksisterende Kuppelhallen. Konsertsalen har kapasitet til omtrent 1100 publikummere. I tillegg benyttes foajéen til uformelle konserter og et eget sommerprogram. Foruten konserter, brukes konserthuset til festforestillinger, revyer, show, musikaler, klassisk ballett og moderne dans. Konserthuset og Bjergstedparken er knyttet til Stavanger Symfoniorkester, Universitetet i Stavanger, avd. for kunstfag og Stavanger Kulturskole. Konserthuset hadde i 2005 209 arrangement med 140 303 besøkende. Stavanger nye konserthus. Stavanger nye konserthus ligger i Sandvigå, 700 meter nordvest for torget, og danner en ny forbindelse mellom Bjergsted musikkpark og byen. Konserthuset ble offisielt åpnet av kronprins Haakon den 15. september 2012. Konserthuset har to saler med ypperlig akustikk, flotte foajeområder ut mot sjøsiden og et stort utendørsamfi. Sammen med Stavanger konserthus på Bjergsted, utgjør det nye bygget Norges største konserthusanlegg, og et unikt område for kultur og opplevelse. Orkestersalen som har fått navnet Fartein Valen og flerbrukssalen Zetlitz (oppkalt etter Jens Zetlitz) skal begge ha meget god akustikk og det kan arrangeres symfonikonsert i den ene salen og for eksempel rockekonsert i den andre – samtidig. Historie. I 1998 ble de første tegningene av et nytt konserthus i Stavanger offentliggjort etter at SSO-musikerene Leif Værum Larsen og Arve Rosell hadde involvert arkitektene Thomas Helliesen og Ketil Moe til å tegne en skisse som ble presentert i Stavanger Aftenblad den 10. februar. I oktober 1998 ble den såkalte «Bjergstedvisjonen» vedtatt av formannskapet i Stavanger og i 2000 ble det lyst ut en arkitektkonkuranse. Bystyret behandlet forstudien 18. mars 2002, og vedtok å arbeide videre med et konserthus med to saler: en orkestersal og en fleksibel flerbrukssal. Tomt ble valgt i 2003, etter at bystyret fikk presentert 15 ulike tomtealternativ. Tomten i Sandvigå ble valgt, fra denne tomten gikk det tidligere ferger til England og Danmark, men denne trafikken er flyttet til Risaviken. I desember 2003 ble forslaget «I BOKS» av det Oslo-baserte arkitektfirmaet Medplan enstemmig valgt av juryen, bystyret vedtok dette i februar 2004. I Statsbudsjettet 2005 ble det bevilget 250 millioner til nytt konserthus i Stavanger. Den 13. februar 2006 vedtok bystyret i Stavanger finansieringsplan og opplegg for realisering av konserthuset, med 49 stemmer mot 18 (Frp, PP og Sp). «Nytt konserthus i Stavanger IKS» ble opprettet i 2006 og de stod ansvarlige for å gjennomføre byggeprosjektet under ledelse av styreleder og kommunalråd for Høyre Christine Sagen Helgø (Senere, Ordfører i Stavanger fra 2011-). Kostnadsrammen ble satt til 1045 millioner kroner. Den 1. oktober 2008 var det byggestart for «Bjergstedvisjonen», først med utbedring av kaiområdet og den 5. desember, Stavanger siste dag som Europeisk kulturhovedstad ble grunnsteinen lagt ned av ordfører Leif Johan Sevland. Stavanger konserthus og Nytt konserthus IKS ble ett selskap 1. april 2011. Det nye selskapet, Stavanger konserthus IKS, skal drive nytt og gammelt konserthus (Kuppelhallen), samt fullføre Bjergsted-utbyggingen. Navnet på konserthusene er Stavanger konserthus. Era. Era er et musikkprosjekt av Eric Lévi som ofte er basert rundt messing på et oppfunnet språk, ofte til forveksling lik latin. Musikken faller inn under sjangeren New Age og har mange av de samme musikalske kvalitene som Enigma og Deep Forest. Musikken deres blander klassisk musikk som opera med rock og andre populære stiler. Olavsklosteret i Tønsberg. Ruin av Olavskirken i Tønsberg. Olavsklosteret i Tønsberg ble grunnlagt på siste del av 1100-tallet og tilhørte premonstratenserne, opprinnelig en fransk klosterorden. Historie. Klosteret, som var viet til St. Olav, er grunnlagt i året 1191, eller kort tid før. Klosteret er omtalt første gang i år 1207, da en navngitt person ble gravlagt der. Kirken var da ferdig bygget. Olavsklosteret i Tønsberg hørte til byens mektigste institusjoner i middelalderen. Da reformasjonen ble innført i 1532 ble klosteret kongens eie, og Frederik I ga det til Erik Ugerup. En brann ødela klosterets bygninger i 1536. Klosterets store jordegods ble senere kjernen i den adelige eiendommen Jarlsberg Hovedgård. Bygningene. Olavsklosterets kirke, som omtales som Olavskirken, var svært spesiell. Det var en rundkirke, den eneste i Norge, og den største i Norden. Det er antydet en mulig forbindelse mellom kirkens form og Olavskulten, som var opptatt av helgenens skrin i oktogonen i Nidarosdomen. Kirkeskipet målte ca. 23 meter i diameter. Kirken ble avsluttet mot øst med enda et rundt rom. Kirken hadde portaler mot nord, vest og sør. Kirkeruinen er undersøkt ved arkeologiske utgravninger i 1877, 1929, 1963-67 and 1969-71. Ruiner av klosterbygningene kan man se i Tønsberg bibliotek, og ruinen etter Nordens største rundkirke sees på den andre siden av gaten, med adresse Storgaten 17. og 19. When Tigers Fight. When Tigers Fight er en amerikansk straight edge hardcore supergruppe som så langt har gitt ut en mini-CD og en fullengders LP/CD. Det var opprinnelig et studioprosjekt bestående av Mike McTernan (Damnation AD) på sang, Jarrod Alexander (The Suicide File, Adamantioum, The Hope Conspiracy, A Static Lullaby, Death by Stereo m.m.) på trommer og Jonathan Dennison (The Promise) på gitar og bass, og disse ga sammen ut mini-CD-en "Fuck Tonite" i 2005. I kjølvannet av denne utgivelsen hentet de inn Ken Olden (Damnation AD, Worlds Collide, Battery, Better Than a Thousand) på gitar og Scott Andrews på bass. Denne besetningen har spilt konserter og ga i 2006 ut LP/CD-en "Ghost Story". Melodiene til When Tigers Fight er bygget opp rundt forholdsvis enkle punk/hardcoreriff, men gjennom instrumenteringen blir musikken gjort mer sofistikert og tydelig også inspirert av heavy metal. McTernans aggressive stemmebruk bidrar også til å gi bandet sitt særpreg. Hot Club de Norvège. Hot Club de Norvège (etablert som profesjonelt ensemble i 1979 i Oslo) er en norsk jazzkvartett, kjent for kontinuerlig turnévirksomhet i Norge helt siden 70-tallet, samt en rekke plateutgivelser med utgangspunkt i musikken til den franske sigøynergitaristen Django Reinhardt. Den opprinnelige trioen (fra 1979) besto av initiativtaker Jon Larsen gitar, Per Frydenlund gitar og Svein Aarbostad bass og poesi – Ivar Brodahl (1928–2003) tilkom på fiolin fra 1980, avløst 1986 av Finn Hauge fiolin, munnspill og sag. Jon Larsen mottok NOPAs pris Årets Verk, musikk (1994), Buddyprisen (Norsk Jazzforbunds høyeste utmerkelse) 2007, Oslo Bys Kunstnerpris 2008, og Kardemommestipendet 2009. Gruppen er en av de mest turnerende grupper i Norge gjennom tidene, og har turnért over det meste av kloden. De har utgitt et anselig antall plater og bidratt på en mengde prosjekter med andre artister, som f. eks "Tanta til Beate" med Lillebjørn Nilsen som ga Spellemannprisen 1982, såvel som i Løver og Tigre (1983), og med Øystein Sunde. Hot Club de Norvège har samarbeidet med de fleste artistene innen internasjonal Djangomusikk idag, fra Stochelo Rosenberg, Bireli Lagrene, Angelo Debarre, Jimmy Rosenberg, Adrien Moignard og Florin Nicolescu, til mainstream artister som Jon Gordon og Howard Alden. De har også samarbeidet med en hel rekke klassiske utøvere, fra Nigel Kennedy og Vertavokvartetten til Camelia Strykevartett og symfoniorkesterne i Kristiansand, Tromsø og Trondheim. Mekanisk utbenet kjøtt. a> inneholder ofte MUK, maskinbehandlet slakteriavfall. Mekanisk utbenet kjøtt eller maskinelt utbenet kjøtt, forkortet MUK, også omtalt som maskinelt bearbeidet kjøtt, maskinbehandlet slakteriavfall, juksekjøtt og annet, er kjøtt som maskiner ved bruk av høytrykk klarer å ta ut som råvare der en ikke kommer til med kniv på en effektiv måte ved utbeining av slakt. MUK utvinnes fra fjørkre (kalkun og kylling) og gris. Metoden utnytter slakteriavfall og drøyer dyrt kjøtt. Utvinning. Først blir kjøtt og bindevev fjernet mekanisk fra beina. Massen blir deretter sentrifugert ved 100°C. På den måten skiller fett og væske seg fra proteiner og annen tung substans som synker ned. En får dermed en bleik, jevn masse som likner på kjøttdeig. Med dagens maskiner skilles det tydelig mellom det som er kjøtt og det som er bein og brusk. Dårlig utstyr gjorde at de første anvendelsene av MUK fikk et dårlig rykte, da mye brusk, marg og bein (kalsium) kom med i kjøttet. Nytt og mer avansert utstyr har gjort at dette ikke lenger er noe problem; de nye generasjonene maskiner gir bedre kjøttstruktur og kvalitet enn de gamle. Det kreves selvfølgelig at råvarene er ferske og gode, at det er en rimelig mengde kjøtt igjen på beina og at maskinene brukes riktig. Bruk. Fordi cellestrukturen til muskelfibrene er endret, og en stor del av produktet ikke stammer fra kjøtt, kalles MUK-massen ikke kjøtt. Mens kjøttdeig har 15-30 prosent bindevevsproteiner, har MUK rundt 70 prosent. Mekanisk utbenet kjøtt skal oppgis spesifikt i deklarasjoner og ikke inngå i mengden av kjøtt som er angitt. Derfor vil et kjøttprodukt som utelukkende består av MUK formelt inneholde null prosent kjøtt. Det er i Norge ikke tillatt å lage mekanisk utbenet kjøtt av storfe og sau, da det kan spre sykdommer, blant annet kugalskap. MUK brukes ofte i kebab, pølser av kylling eller kalkun og andre ferdigbehandlede kjøttprodukter. Du Store Verden! Du Store Verden! (etablert 1996) er en norsk kulturorganisasjon med det formål å fremme det kulturelle mangfold. Den var initielt kalt TAMTAM (-99), ble etablert på initiativ av Brynjar Bjerkem og Eli Borchgrevink, har holdt større mønstringer (1999, 2002), samt etablert en artistbank, som et ledd i et internasjonalt samarbeid. er støttet av Norsk kulturråd, Utenriksdepartementet, Oslo kommune, NORAD og Akershus fylkeskommune. Styreleder (2006) er Kirsti Knudsen fra Norsk Folkehjelp. Synchroidae. Synchroidae er en liten gruppe av biller som omfatter bare fem arter fordelt på tre slekter. De lever under bark. To arter lever i Nord-Amerika og én art i Øst-Asia, ingen i Europa. Utseende. Avlange biller, middels store, brunlige eller svarte, oversiden fint hårete. Hodet er mer eller mindre trekantet sett ovenfra. Fasettøynene sitter nær bakkanten og er hårete. Pannen er dekket av lange, oppstående hår. Antennene er ganske lange og tynne, trådformede, og består av 11 ledd. Brystskjoldet (pronotum) er mye bredere enn langt, hvelvet, med avrundede sider, fint og litt spredt punktert. Ved roten har det gjerne en kort lengdefure i midten og en avlang grop på hver side. Dekkvingene er langstrakte, bakover langt tilsmalnende, med fine lengdefurer. Beina er ganske tynne og lange. For- og mellomføttene (pro- og mesotarsi) består av fem ledd, bakføttene av fire. Mellom- og bakføttene er svært tynne og minst så lange som leggene (tibiae), det innerste leddet utgjør omtrent halvparten av fotens lengde. Larvene er moderat flattrykte, parallellsidige, lyse på farge og noe blanke, med spredte oppstående hår over hele kroppen. Hodekapselen er stor og kraftig med nokså lange antenner og kraftige kjever (mandibler). Beina er kraftige og middels lange, og det bakerste kroppsleddet bærer et par kraftige, oppoverrettede kroker. Worlds Collide. "Worlds Collide" var et amerikansk straight edge hardcore-band fra Washington, D.C. som eksisterte på første halvdel av 1990-tallet. Worlds Collide var på sin tid blant de klart mest heavy metal-inspirerte straight edge-bandene, og kan slik sies å ha vært en musikalsk foregangsfigur for band som Earth Crisis, Strife og Snapcase. Bandet het opprinnelig Battery, og ga ut en EP før de i 1990 skiftet navn til Worlds Collide og la om til en mer metallisk stil. Gitarist Ken Olden skulle for øvrig senere gjenopprette Battery med en ny besetning. Som Worlds Collide ga de ut en singel, en live-LP og en studio-LP, samt deltok på flere samlere. Tyske Lost & Found Records ga også ut en europeisk samling av materiale som var innspilt før LPen. CD-versjonen her inneholder også live-LPen. Musikalsk pleiet Worlds Collide ny mark. Ved siden av et lydbilde som var klart inspirert av band som Slayer og tidlig Metallica, hadde de også sanger som i datidens straight edge hardcore-verden var lange og kompliserte. Tekstene var utpreget politiske, og tok for seg temaer som dyrevern, skjønhettyrani og løgnaktige politikere. Medlemmer av Worlds Collide har siden spilt i band som Battery, Damnation AD, Better Than a Thousand, When Tigers Fight, Black Manta, Wooly Mammoth, Bluetip, 108 og Shelter. Kin Wessel. Ann-Carin Wessel (født 16. mai 1964) er en norsk illustratør og billedkunstner. Hun er best kjent under kallenavnet Kin Wessel. Kin Wessel har blant annet illustrert flere bøker for sin mann, forfatteren Kurt Østergaard, og laget tegneserien "Slaveskipet Fredensborg" (1997) sammen med ham. I 2006 utgav de barneboka "Kasper & Måns. Den store kaosdagen". Kin Wessel og Kurt Østergaard bor og arbeider i Horten i Vestfold. Bløtbukker. Bløtbukker (Oedemeridae) er en gruppe av lange og slanke biller som vanligvis er lite sklerotiserte, dvs. myke. De voksne billene kan ofte finnes på blomster, mens larvene lever inne i plantestengler eller i morken, død ved. Det er kjent 11 arter fra Norge. Utseende. Små til middelsstore (5 – 20 mm), slanke biller, kroppen vanligvis mer eller mindre myk. På farge er de ofte metallisk grønne eller blå, men det finnes også en del brunlige eller brokete arter. Oversiden er fint og kort hårete. Hodet er ganske lite, med utstående, nyreformede fasettøyne. Antennene er 11-leddete, trådformede eller sagtakkede, og omtrent halvparten så lange som kroppen. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, mye smalere enn dekkvingene, hvelvet, ofte med knøler eller groper. Dekkvingene er langstrakte og parallellsidige, vanligvis myke, ofte med lengdefurer eller opphøyde ribber. Beina er lange og slanke, hos mange arter er hannenes baklår sterkt fortykkede og bakleggene krumme. For- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. Larvene er langstrakte og tynnhudete. Levevis. Bløtbukkenes larver lever enten inne i plantestengler eller i fuktig, råtten, død ved. Av de norske artene lever den store arten "Calopus serraticornis" og bolverkbillen ("Nacerdes melanura") i soppangrepet trevirke, som døde stokker av ulike treslag, men de kan også forekomme i gjerdestolper og råttent bygningstømmer. De rører ikke friskt tømmer og gjør dermed ikke noen skade der det ikke er betydelige råteskader fra før. De vanlige, metallgrønne artene av slekten "Oedemera" utvikler seg i tørre stengler av storvokste urter. De voksne billene finner man ofte på blomster, særlig i kurvplantefamilien, der de spiser pollen. De er aktive i solskinn. Gøhril Gabrielsen. Gøhril Gabrielsen (født 1961) er en norsk forfatter. Gabrielsen vokste opp i Honningsvåg, Kirkenes og Lakselv i Finnmark, og flyttet til Oslo da hun var 27 år. Hun er utdannet sykepleier og tekstforfatter. Gabrielsens debutroman "Unevnelige hendelser" (2006) ble belønnet med Aschehougs debutantstipend. I 2010 mottok hun Tanum kvinnestipend. Tore. Tore og Thore er mannsnavn som kan ha opprinnelse i det norrøne ordet "Þórir" som har usikker betydning, men kan være en sammensetning med betydning «Torsprest». Navnene kan også være kortformer av navn basert på gudenavnet Tor ("Þórr"). Tore er også brukt som et jentenavn i Norge, blant annet i Aust-Agder, men svært sjeldent. Tore kan også være en kortform av det italienske navnet Salvatore. Tore har navnedag 19. oktober i Norge og Sverige og 8. juli i Finland. Utbredelse. "Tore" er et vanlig navn i Norge og er nokså vanlig også i Sverige. "ÞóriR" og "ÞúriR" er blant de ti vanligste mannsnavnene funnet i nordiske runeinskripsjoner fra vikingtiden, og navnet var derfor sannsynligvis svært vanlig i Norden i vikingtiden. Det funnet 57 runeinskripsjoner med dette navnet. Av disse er fem funnet i Norge, Bohuslän og Jämtland. Den vanligste skrivemåten for navnet var ("þuriR"). "Tore" var et vanlig navn på 1300-tallet og 1600-tallet. Formen "Thore" var vanlig på 1700-tallet. "Tore" var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca 1940–1970. Jan Tore, Bjørn Tore og Svein Tore er vanlige sammensetninger av navnet. Tore som kvinnenavn. Tore brukes i Norge også som jentenavn, men svært sjeldent (15 kvinner i 2006). Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Train. Train er et Grammy Award-vinnende alternativt rockeband opprettet i San Francisco, California. Så langt, har tre av albumene deres havnet på topp 10-listen til Billboard 200 og har til sammen solgt over 4 millioner album bare i USA. Tre av sangene deres har havnet på topp 20-listen til Billboard Hot 100, inkludert deres største hit "Drops of Jupiter (Tell Me)". Train har oppnådd suksess på voksne populærmusikkanaler, hvor de har hatt åtte sanger på topp 20-lista til Hot Adult Top 40 Tracks. Opprinnelse og første album. Gruppa ble dannet i San Francisco med kun to medlemmer, Patrick Monahan (hovedvokal) og Rob Hotchkiss (gitar, vokal), som opptrådte i lokale klubber og restauranter. Monahan hadde tidligere vært medlem av et Led Zeppelin hyllingsband, før han fattet interesse for å komponere sin egen musikk. Etter bestemmelsen om å danne et fullt band, rekrutterte duoen Jimmy Stafford på gitar, Charlie Colin på bass og, ved en senere anledning, Scott Underwood som trommeslager. Train forsøkte å skaffe en platekontrakt med Columbia Records i 1996, men ble avvist. Innen 1997 turnerte de USA rundt, og fungerte som oppvarmingsband for grupper som Barenaked Ladies og Counting Crows. Gruppemedlemmene finansierte selv den selvtitulerte debuten, som tilsammen kostet $25,000 å produsere. Columbia Records gikk med på å ta til seg Train under Aware Records etter å ha hørt det første albumet deres. Sangen deres, "Free", opplevde betydelig med tid på lufta på mainstream rock radiokanaler etter at den dukket opp på TV-showet "Party of Five", men sangen mislyktes i å ta steget over til andre radioformater. Train slapp så singelen "Meet Virginia". Sangen utviklet seg til en stor hit på voksne populærmusikkanaler, og dukket opp på mange topp 20-lister. Suksessen til "Meet Virginia" hjalp albumet deres å klatre fra Top Heatseekers-lista til den øvre halvdelen av den prestisjetunge "Billboard" 200-lista. "Drops of Jupiter". Sangen dukket på topp 100-lista 10. mars, 2001, og tilbrakte over et år på lista (53 uker), før den ble degradert til topp 100-gjengangere-lista. Sangen vant en Grammy Award for best Rock Song, og en Grammy Award for Best Arrangement. Albumet "Drops of Jupiter" ble utgitt 27. mars, 2001, og ble Trains første album med multiplatinumstatus, mye takket være hovedsingelen. Albumet var produsert av Brendan O' Brien, som tidligere hadde jobbet for band som Pearl Jam, Bob Dylan, og Neil Young. Albumet var også Trains første topp 10-album, på det beste lå det på 6. plass på Billboard 200-lista. Albumet var også en topp 10-hit i Storbritannia, hvor det som toppnotering oppnådde en 8. plass. I 2002 forlot bandets ene grunnlegger Rob Hotchkiss bandet for å dyrke drømmen om en solokarriere. Nok en gang i 2002, ble Train valgt ut til å gjøre en nyinnspilling av Aerosmiths klassiske rockesang "Dream On" i anledning en episode av MTVs show "Icon" som var fullstendig dedikert til Aerosmith. Train fremfører nå sangen live på mange av sine konserter. "My Private Nation" og "For Me, It's You". Gruppas tredje album, "My Private Nation", ble utgitt juni 2003 med "Calling All Angels" som hovedsingel. "Calling All Angels" ble Trains tredje topp 20-hit, og også denne sangen ble en stor hit på voksne populærmusikkanaler. Albumets andre singel var "When I Look To The Sky", som også ble en topp 100-hit. I 2004, ble sangen "Ordinary", som var ikke representert på noen av gruppas albumer, brukt i filmen "Spiderman 2". Musikkvideoen til "Ordinary" dukket med jevne mellomrom opp på MTV, men sangen kom aldri lenger enn topp 40-lista for voksne. I juli 2005, etter at sangen hadde blitt brukt i reklamekampanjen for Cingular, slapp bandet "Get To Me" som den siste singelen fra "My Private Nation". "Get To Me" havnet på 9. plass på Billboard topp 40-lista for voksne. Gruppa slapp sitt første konsertalbum, "Alive at Last", i 2004. Train begynte å spille inn sitt fjerde studioalbum, "For Me, It's You", i Atlanta sommeren 2005. De slapp den første singelen "Cab" 14. november, og de slapp selve albumet 31. januar, 2006. Både albumet og singelen opplevde skuffende salg, og "For Me, It's You" er det eneste Train-albumet til dags dato som "kun" har fått gullstatus av RIAA. Albumet var det første som inkluderte de nye medlemmene Johnny Colt (bass) og Brandon Bush (keyboard). Siden november 2006 har gruppa tatt en pause fra innspilling og turnéer for å tilbringe mer tid med venner og familie. Per februar 2007, ifølge Trains offisielle hjemmeside, skal Pat Monahan ha uttalt at han forhåpentlig vil utgi et soloalbum på slutten av sommeren. Etter det, skal Pat gjenforenes med Train for å spille inn deres femte studioalbum. Den romerske republikkens siste krig. Den romerske republikkens siste krig, også betegnet som "Antonius' borgerkrig", eller "krigen mellom Antonius og Octavius", var den siste av de romerske borgerkrigene under republikken, utkjempet av Kleopatra, dronning av Egypt, støttet av Marcus Antonius, og mot Octavius i Roma. Etter at det romerske senatet hadde erklært krig mot den egyptiske dronningen Kleopatra, forrådte Antonius, hennes elsker og allierte, den romerske staten og gikk inn i krigen på Kleopatras side. Etter den avgjørende seieren for Octavius i slaget ved Actium, trakk Kleopatra og Antonius seg tilbake til Alexandria hvor Octavius beleiret byen inntil både Antonius og Kleopatra begikk selvmord. Som følge av krigens slutt brakte Octavius fred til den romerske staten som til da hadde vært plaget av borgerkrig i et århundre. Octavius ble den mektigste mannen i den romerske verden og det romerske senatet beæret ham med navnet "Augustus" i 27 f.Kr. Octavius, nå Augustus, ble den første romerske keiser og kom til å omforme det oligarkiske og demokratiske republikken til det autokratiske Romerriket. Den siste republikanske krigen kom til markere begynnelsen på "Pax Romana", den store romerske freden, som ble den lengste perioden med fred og stabilitet som Europa noen gang har opplevd i sin historie. Nagarjuna. Statue som skal forestille Nagarjuna ved Samye Ling-klosteret, Dumfriesshire, Skottland Acharya Nāgārjuna (telugu: నాగార్జున; kinesisk: 龍樹; tibetansk: "Klu Sgrub") (c. 150 – 250 e.kr.) var en indisk filosof og grunnleggeren av Madhyamaka-skolen innen Mahayana-buddhismen. Han blir av mange regnet som den mest innflytelsesrike buddhisttenkeren etter prins Siddharta Gautama selv. Nagarjuna ble født i Sør-India og som hindu i brahminer-kasten. Han ble en sterk kritiker av hinduismen og av den tradisjonelle buddhismen (hinayana-skolene). Nagarjuna fremstilles ofte med egne statuer som en bodhisattva. Disse er lett gjenkjennelige da han ofte er avbildet sammen med en «naga» - en kjempemessig guddommelig slange – som vokter ham. Nagaen kan også forstås som en arhat. Ideen om arhaten som vokter buddhismens skatter finnes også i mahayana i Kina - «luohan» Nagarjuna skrev flere filosofiske avhandlinger – og regnes av mange også som viktig innenfor verdens filosofihistorie – selv om mange av bøkene er skrevet av andre, men kreditert Nagarjuna. Den mest kjente og viktigste er "Mūlamadhyamakakārikā – En avhandling om middelveien". Nagarjuna brukte i likhet med Buddha også begrepet «middelveien» om sin filosofi. Tomhet. Nagarjuna's filosofi var noe helt nytt i indisk filosofi: han stiller spørsmål ved grunnleggende forestillinger vi har om verden og tilværelsen. Han trekker i tvil om det hele tatt finnes en stabil substans, om forholdet årsak og virkning, om individets identitet og om skillet mellom godt og ondt. Han vektlegger at Buddha mente at begjær etter synspunkter eller teorier var et like farlig begjær som materielt begjær. Han brukte den opprinnelige buddhismens tro på «dharmaer» som de minste elementærpartikler eller energi-glimt som eksempel; troen på disse ble synspunkt som hindret for forståelse av virkeligheten. Perspektivet Nagarjuna anlegger er «tomhet» – shunyata. Tomhet i denne forstand skal ikke forstås som ikke-eksistens, men fravær av egennatur. Madhyamaka betyr «middelveien» og det var dette Nagarjuna søkte. Dette gjorde han gjennom å vise med streng logikk det absurde i forskjellige standpunkt, begreper og oppfatninger av verden. Han ville vise at begreper som årsak og virkning er tomme og intetsigende: de kan ikke forklare noe om virkeligheten. Dette gjorde han gjennom å vise de absurde i fire mulige synspunkter. Den firfoldige negasjon - Tetralemma. 1. Alle ting (dharma) eksisterer: eksistens bekreftes, ikke-eksistens benektes Identitet: melken og yoghurten er det samme – dette blir absurd; hvorfor kalle det ene melk og det andre yoghurt? Dette kan ikke forklare endring. 2. Ingenting eksisterer: bekreftelse av ikke-eksistens og benektelse av eksistens Ikke-identitet: hvis melk og yoghurt er to forskjellige ting, hva er da relasjonen mellom de to? Hvorfor oppstår ikke yoghurt av bacon og hvorfor blir det ikke sofaer av melk? 3. Alle ting både eksisterer og ikke eksisterer. Bekreftelse og benektelse av eksistens. Både identitet og ikke-identitet: noe av melken og yoghurten er identisk, mens andre ting er det ikke. Men hvordan skille hva som er identisk og ikke-identisk? Dessuten er identitet og ikke-identitet allerede bevist som absurd. 4. Alle ting hverken eksisterer eller eksisterer ikke. Benektelse av både eksistens og ikke-eksistens. Melken og yoghurten er hverken identisk eller forskjellig. I såfall eksisterer ikke endring som resultat av årsak og virkning, men som tilfeldigheter. Dette er absurd ettersom at alt ville da være uforutsigbart og alt ville oppstå tilfeldig og spontant overalt. Nagarjuna prøvde å vise det selvmotsigende i en hver filosofisk posisjon og ville gjennom dette bevise at et standpunkt var «feil». Eller: logikken kan ikke beskrive eller begripe virkeligheten, den er kun et redskap vi bruker på virkeligheten. Her ligger litt av kjernen av det som skulle bli viktig i store deler av mahayana: logikken eller språket kan ikke brukes til å forstå den ytterste virkelighet. Tvert i mot kan språket virke motsatt ettersom vi mistolker logikk/språk som sannhet. Nagarjuna inntok heller ikke det motsatte av det han hadde motbevist som eget standpunkt; han viste bare til at begge disse standpunktene i seg selv kan anses som absurde og at dette viser relativiteten i filosofiene/begrepene. Det vil si: noe absolutt standpunkt finnes ikke, heller ikke Nagarjunas eget standpunkt, mente han. På denne måten kunne han si seg fri fra en hver doktrine eller filosofi som ville binde ham. Nirvana er samsara. Derfor sier han også at samsara og nirvana er det samme, eller aspekter av den samme virkeligheten. Disse er bare tomme forestillinger og sannheten ligger et sted midt i mellom eller hinsides dette standpunktet. Nagarjunas poeng er at virkeligheten verken er ”tom” i den forstand at ingenting eksisterer eller at den består av uforanderlige substanser med egennatur. Middelveien blir derfor et synspunkt mellom disse. Man transcenderer disse to ekstreme standpunktene og kommer frem til Middelveien. To sannheter. Nagarjuna mener at mennesket kan oppnå frelse/oppvåkning gjennom å innse at det er to sannheter: en relativ og en absolutt. Først forstår man den konvensjonelle sannheten at alt er tomhet/shunyata og etterhvert at det bak dette er en absolutt sannhet. Gjennom Buddha kan man forstå sammenhengen mellom disse to og transcendere begrepene bekreftelse og benektelse. Nagarjunas ”konklusjon” blir derfor at nirvana er samsara. Alt er tomhet og derfor er nirvana og samsara bare forskjellige forståelser/opplevelser av denne tomheten. Nirvana er her og nå og vi skal bare lære å oppleve det, erkjenne det. Det gjøres ikke gjennom å fjerne noe urent («dårlig karma»), men ved ikke å konstruere en forestilt og falsk verden gjennom vår logikk og vårt språk. Nagarjunas filosofi fikk stor betydning for mahayana-buddhismen generelt og særlig innenfor skoler som sanlun i Kina og chan/zen. Litteratur. Knut A. Jacobsen: "Buddhismen", Pax forlag, 2000, ISBN 9788253022086 Lucius Vipsanius Agrippa. Lucius Vipsanius Agrippa var faren til den romerske politikeren og generalen Marcus Vipsanius Agrippa og til Vipsania Polla. Hans slekt var fra landsbygden utenfor Roma. De var av ridderrang og velstående, men ble av det romerske aristokratiet regnet som usofistikerte og enkle mennesker. Hans navn står i en innskrift på Pantheon, som ble bygget av sønnen. Charles Amberg. Charles Amberg (egentlig "Karl Amberg") (født 8. desember 1894 ved Bonn, død 16. april 1946 i Berlin) var en tysk tekstforfatter av operetter og populærmusikk. Alkibiades. Alkibiades Kleiniou Skambonides (gresk: Ἀλκιβιάδης Κλεινίου Σκαμβωνίδης, «Alkibiades, sønn av Kleinias, fra demen Skambonidai», ca. 450–404 f.Kr.) var en prominent athensk statsmann, taler og strategos. På morsiden tilhørte han den aristokratiske familien alkmaeonidaiene. Han ble det siste berømte medlemmet av denne familien, siden de mistet sin posisjon etter Peloponneskrigen. Alkibiades spilte en betydelig rolle i den andre halvdelen av konflikten som strategisk rådgiver, militær kommandant og politiker. Alkibiades skiftet side flere ganger under Peloponneskrigen. Han talte for en aggressiv utenrikspolitikk i sin fødeby Athen tidlig i 410-årene f.Kr., og han ble en viktig del av den sicilianske ekspedisjon, men flyktet til Sparta etter at hans politiske fiender anklaget ham for blasfemi. I Sparta tjente han som strategisk rådgiver og foreslo eller hadde overoppsyn med flere betydelige felttog mot Athen. Men Alkibiades fikk snart mektige fiender i Sparta også og ble tvunget til å hoppe av til Persia. Der var han rådgiver for satrapen Tissafernes før hans politiske allierte i Athen fikk kalt ham tilbake. Han tjente så som strategos (general) i flere år, men hans fiender lyktes til slutt i å sende ham i eksil på nytt. Den sicilianske ekspedisjon var Alkibiades' verk, og moderne forskere har hevdet at hadde ekspedisjonen vært under hans kommando, i stedet for Nikias', hadde ekspedisjonen muligens ikke blitt den katastrofen den ble. I årene der han tjente Sparta, spilte Alkibiades en avgjørende rolle i Athens tilbakegang. Erobringen av Dekeleia og opprørene til flere viktige bystater underlagt Athen skjedde enten på hans forslag eller under hans overoppsyn. Men da han ble gjeninnsatt i sin fødeby, spilte han en avgjørende rolle i rekken av athenske seire som til slutt førte Sparta til å be om fred. Han foretrakk ukonvensjonelle taktikker og vant jevnlig byer over på sin side gjennom forræderi eller forhandlinger fremfor beleiringer. Alkibiades' militære og politiske talenter viste seg jevnlig å være verdifulle for den staten som han for tiden ga sin lojalitet til, men hans evne til å skaffe seg mektige fiender sikret at han aldri forble på et sted for lenge. På slutten av krigen som han hjalp til med å fornye tidlig i 410-årene, var hans dager av politisk betydning over. Tidlige år. Alikibiades ble født i Athen og var sønn av Kleinias og Deinomake. Hans mor var datter til Megakles og kunne spore sin familie tilbake til Evrysakes og telamoniske Ajax. Alkibiakes tilhørte dermed på morssiden, den mektige og kontroversielle familien til alkmaionidene. Den berømte Perikles og hans bror Arifon var fettere av Deinomake, siden hennes far og deres mor var søsken. Hans morfar het også Alkibiades og var en venn av Kleisthenes, den berømte reformatoren av konstitusjonen sent i det 6. århundre f.Kr. Etter at Kleinias døde i slaget ved Koroneia, ble Perikles og Arifon hans verger. Alikibiades hadde, ifølge Plutark, flere berømte lærere, inkludert Sokrates, og han var godt trent i kunstarten retorikk. Men han var kjent for sin uregjerlige oppførsel som nevnes av antikke greske forfattere ved flere anledninger. Alkibiades deltok i slaget ved Poteidaia i 432 f.Kr., hvor Sokrates skal ha reddet hans liv. Han tilbakebetalte Sokrates i slaget ved Delion i 424 f.Kr. Alikibiades hadde et intimt, men (ifølge idealiserte antikke beretninger) ikkeseksuelt forhold med Sokrates som han beundret og respekterte, og Sokrates var tiltrukket av hans skjønnhet, men nektet å gi etter for hans ungdommelige tiltrekning. Alkibiades «fryktet og hedret Sokrates alene, og avskydde resten av sine elskere» ifølge Plutark. Han var gift med Hipparete, datter til Hipponikos, en rik athener. Hipparete elsket sin mann ifølge Plutark, men hun forsøkte å skille seg fra ham siden han hadde kurtisaner. Hun levde med ham til hun døde og kan ha født to barn, en datter og en sønn som også het Alkibiades. Hans fremvekst. Alkibiades ble først viktig da han begynte å tale for aggressiv athensk handling etter signeringen av Nikiasfreden. Den avtalen var en skjør våpenhvile mellom Sparta og Athen som ble signert halvveis i Peloponneskrigen, og kom etter syv år med kamper hvor ingen av sidene hadde fått en avgjørende fordel. Historikerne Arnold W. Gomme og Raphael Sealey mener, og Thukydid beretter, at Alkibiades var fornærmet over at spartanerne hadde fremforhandlet denne avtalen gjennom Nikias og Lakhes og overså ham på grunn av hans ungdommelighet. Krangler om tolkninger av avtalen fikk spartanerne til å sende ambassadører til Athen med fullmakter til å ordne alle ubesvarte spørsmål. Athenerne mottok disse utsendingene godt til å begynne med, men Alkibiades møtte dem i hemmelighet før de fikk snakke til ekklesia (den athenske forsamlingen), og fortalte dem at forsamlingen var hevnlysten og hadde store ambisjoner. Han oppfordret dem til å ikke la deres diplomatiske autoritet representere Sparta, men i stedet la ham hjelpe dem gjennom hans innflytelse i athensk politikk. Representantene gikk med på dette siden de var imponert over Alikibiades' fremsynthet, og fremmedgjorde seg fra Nikias som oppriktig ønsket å nå en avtale med spartanerne. Dagen etter spurte Alkibiades dem i forsamlingen om hvilken makt Sparta hadde gitt dem til å forhandle. De svarte slik det var avtalt, at de ikke hadde kommet med full og uavhengig makt. Dette var i direkte motsetning til hva de hadde sagt dagen før, og Alkibiades brukte denne muligheten til å avfeie deres karakter, mistenkeliggjøre deres mål og ødelegge deres troverdighet. Dette spillet styrket Alkibiades' stilling, mens det ydmyket Nikias, og Alkibiades ble i etterkant utnevnt til general. Han dro fordel av sin økende makt til å skape en allianse mellom Argos, Mantinei, Elis og andre stater i Peloponnes. Dette truet Spartas dominans i regionen. Ifølge Gomme «var det en storslagen plan, for en athensk general i ledelsen av en hovedsakelig peloponnesisk hær, å marsjere gjennom Peloponnes og ydmyke Sparta mens hennes rykte var på et lavmål.» Men denne alliansen ble til slutt beseiret i slaget ved Mantinei. En gang i løpet av 416–415 f.Kr. fant det sted en kompleks maktkamp mellom Hyperbolos, på den ene siden, og Nikias og Alkibiades på den andre. Hyperbolos forsøkte å få en av disse sendt i eksil, men Nikias og Alkibiades kombinerte sin innflytelse og fikk folket til å sende Hyperbolos i eksil i stedet. Denne hendelsen avslørte at Nikias og Alkibiades hver ledet en personlig tilhengerskare viss stemmer ble avgjort av lederne. Alkibiades var ikke en av generalene som var involvert i erobringen av Melos i 416–415 f.Kr., men Plutark beskriver ham som tilhenger av dekretet som beseglet skjebnen for Melos, der mennene ble drept og kvinner og barn gjort til slaver. Taleren Andokides hevdet at Alkibiades hadde et barn med en av disse kvinnene som ble slaver. Sicilianske ekspedisjon. Delegater fra den sicilianske byen Segesta ankom i 415 Athen for å be athenerne om støtte i sin krig mot Selinos. Under debatten om henvendelsen var Nikias helt i mot athensk intervensjon, og forklarte at felttoget ville bli svært dyrt. Han angrep karakteren og motivene til Alkibiades, som var tilhenger av ekspedisjonen. På den andre siden hevdet Alkibiades at et felttog på den nye fronten ville føre til rikdommer til byen og ekspansjon av imperiet, på samme måte som perserkrigene hadde. I sin tale hevdet Alkibiades at athenerne ville klare å rekruttere allierte i regionen og innsette sitt styre over Siracusa, den mektigste byen på Sicilia. Til tross for Alkibiades entusiastiske forsvar for planen, var det Nikias og ikke ham som snudde et moderat foretak til et massivt felttog, og gjorde det slik at erobringen av Sicilia virket mulig og sikkert. Det var på Nikias' forslag at størrelsen på flåten ble økt fra 60 skip til «140 galleier, 5100 væpnede menn og rundt 1300 bueskyttere, slyngekastere og lett bevæpnede menn.» Filosofen Leo Strauss understreker at den sicilianske ekspedisjonen oversteg alt som ble satt i gang av Perikles. Nikias' intensjon var nesten helt sikkert å sjokkere forsamlingen med sitt høye anslag om hvilke styrker som krevdes, men i stedet for å dempe sine medborgere, gjorde hans analyser dem enda mer ivrige. Mot hans eget ønske ble Nikias utnevnt til general sammen med Alkibiades og Lamakos. Alle tre fikk fullmakt til å gjøre det som var i Athens beste interesser mens de var på Sicilia. Hermaene, steinmarkører som representerte guden Hermes, ble ødelagt i hele Athen. Dette var en religiøs skandale og ble sett på som et svært dårlig tegn for ekspedisjonen. Plutark forklarer at Androkles, en politisk leder, brukte falske vitner som anklaget Alkibiades og hans venner for å ha ødelagt statuene og for å verdsliggjøre eleusinske mysterier. Senere hyret hans motstandere, fremst blant disse var Androkles og Kimons sønn Thessalos, talere til å argumentere for at Alkibiades skulle seile som planlagt og stilles for retten når han kom tilbake fra felttoget. Alkibiades var mistenksom overfor deres hensikter og ba om å få bli stilt for retten umiddelbart, hvor straffen kunne bli dødsdom, for å renvaske sitt navn. Alkibiades fravær gjorde hans fiender modige, slik han hadde fryktet, og de begynte å anklage ham for andre blasfemiske handlinger og kommentarer. De hevdet i tillegg at disse handlingene var forbundet i et komplott mot demokratiet. Athenerne var alltid i frykt og var mistenksomme for alt, ifølge Thukydid. Da flåten ankom Catania, ventet triremen "Sakaminia" for å føre Alkibiades, og de andre som var anklaget for å ha ødelagt hermaene eller verdsliggjøre de eleusinske mysteriene, tilbake til Athen for å bli stilt for retten. Alkibiades fortalte heraldene at han ville følge dem tilbake til Athen i sitt skip, men i Thurioi flyktet han med sitt mannskap. I Athen ble han stilt for retten "in absentia" og dømt til døden. Hans eiendom ble konfiskert og en belønning på en talent ble lovet til enhver som lyktes i å drepe en av de som hadde flyktet. På samme tid beveget den athensk styrken på Sicilia seg mot Messina etter noen tidlige seire, hvor generalene forventet at deres hemmelige allierte innad i byen skulle overgi den til dem. Men Alkibiades hadde forutsett at han ville bli lyst fredløs og gav informasjon til vennene til siracuserne i Messina, som på grunn av dette lyktes i å forhindre at athenerne slapp inn. Lamakos døde i slaget en stund senere, og etter dette falt den sicilianske ekspedisjonen i hendene på Nikias, som moderne forskere har vurdert som en utilstrekkelig militær leder. Sparta. Etter hans flukt fra Thurii, tok Alkibiades raskt kontakt med spartanerne med «løfte om å gi dem hjelp og tjeneste større enn den skaden han tidligere hadde gjort dem som fiende» dersom de ville gi ham asyl. Spartanerne innvilget dette ønsket og tok imot ham. Alkibiades talte i debatten i Sparta om de skulle sende en styrke for å unnsette Siracusa. Han skapte frykt blant de spartanske eforene, ved å informere dem om at athenerne håpet å erobre Sicilia, Italia og til og med Karthago. Historikeren Donald Kagan ved Yale tror at Alkibiades bevisst overdrev planene til athenerne for å overbevise spartanerne om fordelen de hadde med å ha hans hjelp. Kagan vurderer det slik at Alkibiades ikke ennå hadde fått sitt «legendariske» rykte, og spartanerne så på ham som «en beseiret og jaget mann» hvis politikk «produserte strategiske nederlag» og «ikke førte til avgjørende resultater.» Dersom dette stemmer understreker det et av Alkibiades største talenter, hans svært overbevisende taler. Etter at han fikk trusselen til å virke overhengende, rådet Alkibiades spartanerne til å sende styrker og viktigst av alt, en spartansk kommandant for å disiplinere og hjelpe siracuserne. Alkibiades tjente som militær rådgiver for Sparta, og hjalp spartanerne med å sikre flere avgjørende suksesser. Han rådet dem til å bygge et permanent fort ved Dekeleia, som var 16 km fra Athen og innenfor synsvidden av byen. Ved å gjøre dette, avskar spartanerne athenerne fullstendig fra sine hjem, avlinger og sølvgruver i Sunion. Dette var en del av Alkibiades plan om å fornye krigen med Athen i Attika. Trekket var ødeleggende for Athen, og tvang borgerne til å leve innenfor de lange murene til byen året rundt. Dette gjorde dem helt avhengig av sin sjøhandel for å få mat. Medlemmer av det athenske sjøforbundet så at Athen var opptatt på en annen front og begynte å vurdere opprør. Etter Athens katastrofale nederlag på Sicilia, seilte Alkibiades til Jonia med en spartansk flåte og lyktes i å overtale flere avgjørende byer til opprør. Til tross for disse verdifulle bidragene til den spartanske sak, kom Alkibiades på kant med den spartanske styresmakt rundt dette tidspunktet, da det ble oppdaget at han hadde en affære med konen til den spartanske kong Agis II. Leotykides, sønnen som Agis' kone Timaia kort tid etter dette fødte, var antatt å være en av Alkibiades' mange sønner. Alkibiades' innflytelse ble ytterligere redusert etter at Endios, eforen som var mest vennlig mot ham, pensjonerte seg. Det er antatt at Astiokos, en spartansk admiral, fikk ordrer om å drepe ham, men Alkibiades ble advart om denne ordren og hoppet av til den persiske satrapen Tissafernes som hadde støttet de peloponnesiske styrkene økonomisk i 412. Lilleasia. Alkibiades vant tilliten til den mektige satrapen da han ankom det persiske hoffet, og la frem flere politiske forslag som ble godt mottatt. Ifølge Thukydid begynte Alkibiades umiddelbart å gjøre alt han kunne for å skade den peloponnesiske sak, På hans oppfordring reduserte satrapen betalingen til den peloponnesiske flåten og begynte å levere dem mer uregelmessig. Alkibiades rådet så Tissafernes til å bestikke generalene til byene for å skaffe seg verdifull etterretning om deres aktivitet. Tilslutt, og viktigst, fortalte han satrapen at han ikke burde ha det travelt med å føre den persiske flåten inn i konflikten, siden dess lenger krigen varte, desto mer utmattet ville partene bli. En slik taktikk ville gjøre at perserne enklere kunne erobre regionen i etterspillet til kampene. Alkibiades forsøkte å overbevise satrapen om at det var i Persias interesse å utmatte Athen og Sparta først, «og etter å slitt ut den athenske makten så mye som mulig, gå videre med å rense landet for peloponneserne.». Selv om perserne tjente på Alkibiades' råd, var det i bunn og grunn et forsøk, fra Alkibiades' side, å finne en utvei for seg selv. Thukydid forteller oss at hans virkelige motiver var å bruke sin antatte innflytelse på perserne til å bli gjeninnsatt i Athen. Forhandlinger med de athenske oligarkene. Det virket som om Alkibiades antok at det «radikale demokrati» aldri ville bli enige om å kalle ham tilbake til Athen. Derfor utvekslet han beskjeder med de athenske lederne ved Samos, og foreslo at dersom de kunne innsette et oligarki som var vennligsinnet mot ham, ville han returnere til Athen og ta med seg persiske penger og muligens den persiske flåten på 147 triremer. Alkibiades arbeidet for å få de mest innflytelsesrike militære offiserene på sin side, og nådde sitt mål ved å tilby dem en tredelt plan; den athenske konstitusjonen skulle endres, tilbakekallingen av Alkibiades skulle stemmes over og Alkibiades skulle få Tissafernes og kongen i Persia over på athensk side. De fleste av offiserene i den athenske flåten aksepterte planen og ønsket muligheten for en trangere konstitusjon velkommen. Denne ville gi dem større innflytelse i politikken. Bare en av generalene ved Samos, Frynikhos, motsatte seg planen, og hevdet at Alkibiades ikke brydde seg mer om det foreslåtte oligarkiet enn det tradisjonelle demokratiet. Involveringen til en annen general i komplottet, Thrasybulos, forblir uklart. Disse offiserene i den athenske flåten dannet en gruppe konspiratører, men ble møtt med motstand fra majoriteten av soldatene og sjømennene. Disse ble til slutt roet ned «av den fordelaktige utsikten til betaling fra kongen». Medlemmene fra gruppen samlet seg og forberedte seg til å sende en av dem, Pisander, som utsending til Athen for å berede grunnen for gjeninnsettelsen av Alkibiades og avskaffelsen av demokratiet i byen og på denne måten gjøre Tissafernes til venn av athenerne. I frykt for at Alkibiades skulle hevne seg på ham for hans motstand dersom han ble gjeninnsatt, sendte Frynikos et hemmelig brev til den spartanske admiralen Astyokos for å fortelle ham at Alkibiades ødela deres sak ved å gjøre Tissafernes til athenernes venn. Brevet inneholdt en avsløring av resten av intrigene. Astyokos reiste til Alkibiades og Tissafernes ved Magnesia og fortalte dem om brevet til Frynikos. Alkibiades svarte mildt og sendte et brev til autoritetene ved Samos, der han fortalte hva Frynikos hadde gjort og krevde at han skulle drepes. Frynikos skrev i desperasjon tilbake til Astyokos og tilbød ham muligheten til å ødelegge den athenske flåten ved Samos. Også dette avslørte Astyokos til Alkibiades, som informerte offiserene ved Samos at de hadde blitt forrådt av Frynikos. Alkibiades fikk ikke medhold, siden Frynikos hadde forventet Alkibiades' brev, og fortalte hæren, før anklagene kunne komme, at han hadde fått informasjon om en fiendtlig plan om å angripe leiren. Videre fortalte Frynikos at de burde befeste Samos så raskt som mulig. Til tross for disse hendelsene ankom Pisander, og de andre utsendingene fra konspiratørene Athen og talte til folket. Pisander vant diskusjonen, og la Alkibiades og hans løfter i sentrum. Ekklesiaen avsatte Frynikos, og valgte Pisander og ti andre utsendinger til å forhandle med Tissafernes og Alkibiades. Alkibiades' plan møtte på dette tidspunktet et stort hinder. Tissafernes ville ikke gjøre en avtale for enhver pris; han ønsket å følge sin nøytralitetspolitikk. Tissafernes var en klok leder, og hadde sett fordelene med at partene trettet hverandre ut uten direkte persisk involvering. Alkibiades innså dette, og ved å presentere det slik for athenerne, at det ble stilt strengere og strengere krav fra Tissafernes side, forsøkte han å overbevise dem om at han hadde overtalt Tissafernes til å støtte dem, men at de ikke hadde gitt nok til ham. Selv om utsendingene var sinte over størrelsen på de persiske kravene, reiste de likefullt med det inntrykket at Alkibiades kunne ha ordnet en avtale mellom maktene dersom han hadde valgt å gjøre dette. Denne fiaskoen, ved hoffet til Tissafernes, gjorde slutt på forhandlingene mellom konspiratørene og Alkibiades. Gruppen var overbevisst om at Alkibiades ikke kunne levere sin del av avtalen uten å kreve svært høye innrømmelser fra dem, og de oppgav i henhold til dette sin plan om å gjeninnsette ham i Athen. Gjeninnsettelse som athensk general. Til tross for sammenbruddet i forhandlingene, lyktes konspiratørene i å kaste demokratiet og innføre den oligarkiske styresmakten til De fire hundre. Blant lederne av dette styret var Frynikos og Pisander. Men ved Samos ble et lignende kupp satt i gang av konspiratørene som ikke gikk like glatt. Samoske demokrater fikk høre om konspirasjonen og informerte fire prominente athenere: generalene Leon og Diomedon, trierarken Thrasybulos og Thrasyllos som på den tiden var en hoplitt av grad. Med støtte av disse mennene, og generelt de athenske soldatene, klarte de samoske demokratene å beseire de 300 samoske oligarkene som forsøkte å ta makten der. Videre dannet de athenske styrkene ved Samos en politisk forsamling, avsatte sine generaler og valgte nye, inkludert Thrasybolos og Thrasyllos. Hæren hevdet at de ikke hadde gjort opprør fra byen, men at byen hadde gjort opprør fra dem, lovet å stå fast ved demokratiet mens de fortsatte å føre krigen mot Sparta. Etter en stund overbeviste Thrasybolos styrkene i forsamlingen til å stemme for å kalle Alkibiades tilbake, en politikk som han hadde støttet siden før kuppet. Deretter seilte han for å hente Alkibiades og returnerte med ham til Samos. Målet for denne politikken var å føre den persiske støtten bort fra spartanerne, siden det fremdeles ble trodd at Alkibiades hadde stor innflytelse hos Tissafernes. Plutark hevder at hæren sendte etter Alkibiades for å bruke hans hjelp til å slå ned tyrannene i Athen. Kagan hevder at denne gjeninnsettelsen var en skuffelse for Alkibiades, som hadde håpet på en strålende retur til selve Athen, men oppdaget at han kun var gjeninnsatt av den opprørske flåten hvor han fikk immunitet fra straffeforfølgelse som «beskyttet ham for øyeblikket, men ikke potensielt i fremtiden.» Videre var tilbakekallelsen, som Alkibiades hadde håpet han skulle få gjennom sin egen prestisje og oppfattede innflytelse, oppnådd gjennom beskyttelsen til Thrasybolos. I sin første tale til de styrkene i forsamlingen, klaget Alkibiades bittert på omstendighetene rundt hans eksil, men den største delen av talen bestod av skryt om hans innflytelse hos Tissafernes. Det primære motivet for talen hans var å gjøre oligarkene i Athen redd for ham, og for å øke sin anseelse hos hæren ved Samos. Da styrkene hørte talen hans, valgte de ham umiddelbart til general sammen med Thrasybolos og de andre. Faktisk oppmuntret han dem så mye at de foreslo å seile mot Pireus umiddelbart og angripe oligarkene i Athen. Det var hovedsakelig Alkibiades, sammen med Thrasybolos, som roet folket og viste dem galskapen i dette forslaget, som kunne ha ført til borgerkrig og Athens umiddelbare nederlag. Kort tid etter at Alkibiades var gjeninnsatt som athensk general, ble styret til De fire hundre kastet og erstattet av et bredere oligarki, som til slutt ville måtte vike for demokratiet. Alkibiades seilte til Tissafernes med en avdeling skip. Det antatte formålet med reisen var, ifølge Plutark, å stoppe den persiske flåten fra å komme peloponneserne til unnsetning. Thukydid er enig med Plutark om at den persiske flåten var ved Aspendos, og at Alkibiades fortalte sine styrker at han ville føre flåten til deres side eller hindre den fra å komme i det hele tatt, men Thukydid spekulerer videre i om den reelle grunnen var å bruke sin nye stilling overfor Tissafernes og forsøke å få reell innflytelse over ham. Videre mente han at Alkibiades lenge hadde visst at Tissafernes aldri hadde tenkt å komme med flåten. Slagene ved Abydos og Kyzikos. Alkibiades ble kalt tilbake av «interimregimet» til "De fem tusen", styresmakten som etterfulgte "De fire hundre" i 411, men det er mest sannsynlig at han ventet til 407 før han faktisk returnerte til byen. Plutark forteller oss at selv om hans tilbakekallelse allerede var satt i gang av Kritias, en politisk alliert av ham, var Alkibiades fast bestemt på å komme tilbake i triumf. Mens dette helt sikkert var hans mål, var det igjen et middel til et sluttmål som var å unngå å bli stilt for retten når han dro hjem til Athen. Den neste betydelige rollen han spilte i krigen inntraff i slaget ved Abydos. Alkibiades ble igjen ved Samos med en liten styrke mens Thrasybulos og Thrasyllos ledet den største delen av flåten til Hellespont. I denne perioden lyktes Alkibiades å skaffe penger fra Karia og naboområdet. Med disse midlene kunne han betale roere og begunstige seg blant dem. Etter den athenske seieren i Kynossema, samlet begge flåter alle sine skip som de hadde rundt omkring i Egeerhavet og forente seg for det som ville bli en avgjørende neste trefning. Mens Alkibiades fremdeles var på vei, braket de to flåtene sammen ved Abydos hvor peloponneserne hadde satt opp sin hovedbase for flåten. Slaget var jevnt og varte i lang tid, men balansen tippet i Athens favør da Alkibiades seilte inn i Hellespont med 18 triremer. Den persiske satrapen Farnabazos som hadde erstattet Tissafernes som støttespiller for den peloponnesiske flåten, flyttet sin landarmé til kysten for å forsvare skipene og sjømennene som hadde strandet sine skip. Bare støtten fra den persiske arméen og mørkets frembrudd reddet den peloponnesiske flåten fra fullstendig ødeleggelse. Kort tid etter slaget ankom Tissafernes Hellespont, og Alkibiades forlot flåten ved Sesotos for å møte ham. Han hadde med seg gaver og håpet igjen å få den persiske guvernøren over på sin side. Alkibiades hadde tydeligvis feilvurdert sin posisjon hos satrapen på det groveste, og han ble arrestert da han ankom. Han klarte å flykte og gjenopptok kommandoen innen en måned hadde gått. Men det var nå opplagt at han ikke hadde noen innflytelse hos perserne. Fra nå av ville hans autoritet være avhengig av hva han faktisk kunne oppnå fremfor hva han lovet å gjøre. Etter et opphold på flere måneder hvor peloponneserne konstruerte nye skip og athenerne beleiret byer og samlet inn penger i Egeerhavet, fant det neste betydelige sjøslaget sted våren 410 ved Kyzikos. Alkibiades hadde blitt tvunget til å flykte fra Sestos til Kardia for å beskytte sin lille flåte fra den gjenoppbygde peloponnesiske flåten. Så snart den athenske flåten var gjenforent der, førte dens kommandanter den til Kyzikos hvor athenerne hadde opplysninger som indikerte at Farnabazos og Mindaros, kommandantene for den peloponnesiske flåten, sammen planla sitt neste trekk. Skjult av storm og mørke, nådde den samlede athenske styrken området uten å bli oppdaget av peloponneserne. Her satte athenerne sammen en plan for å trekke fienden inn i slag. Ifølge Diodorus Siculus rykket Alkibiades frem med en liten skvadron for å trekke spartanerne ut til slag, og etter han at hadde lurt Mindaros med dette, kom skvadronene til Thrasybulos og Theramenes og sluttet seg til ham ved å avskjære spartanernes retrettmuligheter. Den spartanske flåten led tap mens de var på flukt og nådde kysten med athenerne i hælene. Alkibiades' styrker ledet den athenske forfølgelsen, gikk i land og forsøkte å trekke de spartanske skipene tilbake på sjøen. Peloponneserne kjempet for å hindre at deres skip ble tauet bort, og Farnabazos' tropper kom for å støtte dem. Thrasybulos gikk i land med sin egen styrke for å midlertidig avlaste presset på Alkibiades og beordret imens Theramenes til å slutte seg til de athenske landstyrkene i nærheten for å forsterke sjømennene og marinesoldatene på stranden. Spartanerne og perserne ble overrumplet av ankomsten til flere styrker fra flere retninger, ble beseiret og drevet bort, og athenerne erobret alle de spartanske skipene som ikke var ødelagt. Hippokrates, viseadmiral under Mindaros, sendte et brev til Sparta, men dette ble avskåret og tatt til Athen. Det lød som følger: «Skipene er gått tapt. Mindaros er død. Mennene sulter. Vi vet ikke hva vi skal gjøre.» Kort tid etterpå ba Sparta om fred, men deres appell ble til slutt avslått av athenerne. Ytterligere militære suksesser. Alkibiades og Thrasyllos begynte, i 409, etter seieren, deres beleiringen av Khalkedon med rundt 190 skip. De var ikke i stand til å skaffe seg en avgjørende seier eller å få byen til å overgi seg, men Alkibiades klarte å vinne et lite taktisk slag på land utenfor byens porter, og Theramenes fullførte en avtale med khalkedonerne. Etterpå inngikk de en midlertidig allianse med Farnabazos som sikret hardt trengte penger for hæren, men til tross for dette var Alkibiades fremdeles tvunget til å reise på leting etter mer bytte for å betale soldatene og roerne i flåten. På leting etter disse midlene, reiste han til Thrakiske Chersonesos og angrep Selymbria. Han samarbeidet med en proathensk fraksjon i byen og tilbød selymbrierne rimelige betingelser, og innførte streng disiplin for å vise at de var observert. Han skadet ikke byen i det hele tatt, men tok kun en pengesum, satte en garnison i den og dro. Epigrafiske bevis indikerer at selymbrierne overgav gisler til avtalen ble ratifisert i Athen. Historikere vurderer ham som dyktig siden den sparte tid, ressurser og liv, og likevel fullførte hans mål. Herfra sluttet Alkibiades seg til beleiringen av Bysantium sammen med Theramenes og Thrasyllos. En del av borgerne i byen, som var demoraliserte og sultne, bestemte seg for å overgi byen til Alkibiades på lignende betingelser som selymbrierne hadde fått. I den avtalte natten forlot forsvarerne sine poster, og athenerne angrep den peloponnesiske garnisonen i byen og deres båter i havnen. Borgerne som forble lojale mot peloponneserne kjempet så hardt at Alkibiades sendte ut en uttalelse midt i kampene som garanterte deres sikkerhet. Dette overtalte de resterende borgerne til å vende seg mot den peloponnesiske garnisonen, som nesten ble tilintetgjort. Tilbakevendingen til Athen. Det var i etterspillet til disse suksessene at Alkibiades bestemte seg for å dra hjem til Athen, våren 407. Selv i etterkant av hans nylige seire, var Alkibiades svært forsiktig da han kom hjem. Han var klar over endringene i styreformen, anklagene som teknisk sett fremdeles hang over ham, og den store skaden han hadde påført Athen. I stedet for å reise rett hjem, reiste han i stedet til Samos for å plukke opp 20 skip, og fortsatte med dem til Kosgulfen hvor han samlet sammen 100 talenter. Han seilte til slutt til Gytheion for å gjøre undersøkelser, delvis om de rapporterte forberedelsene til spartanerne der, og delvis om følelsene i Athen om hans hjemkomst. Hans undersøkelser forsikret ham om at byen var vennligsinnet overfor ham, og at hans nærmeste venner oppfordret ham til å komme tilbake. Derfor reiste han til slutt inn til Pireus, hvor folkemengden var samlet i ønske om å se den berømte Alkibiades. Han kom inn i havnen full av frykt inntil han så sin fetter, og andre av hans venner og bekjente som inviterte ham opp på land. Da han ankom sjøkanten ble han hilst som helt. Noen så likefullt et dårlig tegn i det faktum at han hadde kommet tilbake til Athen på samme dag som seremonien for Plynteria, festen hvor den gamle statuen til Athene ble renset. Dette ble regnet som den uheldigste dagen i året til å gjøre noe viktig. Hans fiender merket seg dette og husket det for fremtidige muligheter. Alle de kriminelle anklagene mot ham ble frafalt, og anklagene om blasfemi ble offisielt trukket tilbake. Alkibiades klarte å renvaske seg, og løfte den athenske moralen ved å lede prosesjonen til Eleusis, for feiringen av de eleusiske mysteriene over land for første gang siden spartanerne hadde okkupert Dekeilia. Prosesjonen hadde blitt erstattet av en reise til sjøs, men dette året brukte Alkibiades en avdeling soldater til å eskortere den tradisjonelle prosesjonen. Hans eiendom ble gjenopprettet og ekklesiaen valgte ham til strategos med eneveldig makt på land og til sjøs. Nederlaget ved Notion. Alkibiades dro ut fra Athen i 406 med 1500 hoplitter og hundre skip. Han klarte ikke å ta Andros, og reiste så videre til Samos. Senere dro han til Notion, nærmere fienden ved Efesos. I mellomtiden hadde Tissafernes blitt erstattet av Kyros, en slektning av Dareios II av Persia, som bestemte seg for å støtte peloponneserne økonomisk. Den nye inntekten begynte å trekke til seg athenske desertører til den spartanske marinen. I tillegg hadde spartanerne erstattet Mindaros med Lysander, en svært dyktig admiral. Disse faktorene førte til at den peloponnesiske flåten vokste raskt på bekostning av athenerne. Alkibiades dro på leting etter midler og en styrke som trengtes til nok et avgjørende slag, og han forlot Notium og seilte for å hjelpe Thrasybolos i beleiringen av Fokaia. Alkibiades var klar over at den spartanske flåten var i nærheten, derfor etterlot han 80 skip for å vokte dem under kommandoen til sin personlige styrmann Antiokos, som fikk klare ordrer om ikke å angripe. Antiokos fulgte ikke disse ordrene og forsøkte å trekke Lysander inn i kamp ved å imitere taktikken som ble brukt ved Kyzikos. Situasjonen var derimot radikalt annerledes i slaget ved Notion enn den var ved Kyzikos. Athenerne hadde ingen overraskelseselement, og Lysander var svært godt informert om deres flåte av desertører. Ved et plutselig spartansk angrep ble Antiokos' skip senket, og han selv ble drept. De resterende skipene til lokkestyrken ble så jaget tilbake mot Notium hvor hovedstyrken til athenerne ikke var forberedt på den plutselige ankomsten til hele den spartanske flåten. I de påfølgende kampene fikk Lysander en total seier. Alkibiades returnerte snart og forsøkte desperat å rette opp nederlaget ved Notium ved å få en ny seier, men Lysander kunne ikke tvinges til å angripe flåten igjen. Ansvaret for nederlaget lå til slutt hos Alkibiades, og hans fiender brukte denne muligheten til å angripe ham og få ham fjernet fra kommandoen, selv om mange moderne forskere mener at Alkibiades ble urettferdig beskyldt for Antiokos' feil. Diodorus forteller at falske anklager, som hadde blitt ført frem av hans fiender, var del av grunnlaget for at Alkibiades ble avskjediget, i tillegg til tabben ved Notium. Anthony Andrews, professor i oldtidens historie, sier at de overdrevne håpene som hans suksesser den foregående sommeren hadde skapt, var et avgjørende element i hans fall. Han dro aldri tilbake til Athen, men seilte nordover til festningene i Chersonese som han hadde sikret i løpet av sin tid i Hellespont. Implikasjonene i nederlaget var alvorlige for Athen; nederlaget hadde vært lite, men det førte til at ikke bare Alkibiades ble fjernet, men også hans allierte som Thrasybolos, Theramenes og Kritias. De var antagelig de dyktigste kommandantene Athen hadde på den tiden, og fjerningen av dem bidro sannsynligvis til at athenerne måtte overgi seg to år senere, etter det fullstendige nederlaget i slaget ved Aigospotamoi. Død. Alkibiades' rolle i krigen endte da han ikke hadde lederskapet lengre, med et unntak. Før slaget ved Aigospotamoi, i det siste attesterte faktum av hans karriere, innså Alkibiades at athenerne hadde ankret opp på et strategisk ufordelaktig sted og rådet dem til å flytte til Sestos hvor de kunne trekke fordel av havnen og byen. Dirodorus nevner derimot ikke dette rådet og hevder i stedet at Alkibiades tilbød generalene thrakisk hjelp i bytte mot en del av ledelsen. Generalene til athenerne «vurderte det slik at ved et nederlag kunne skylden feste seg til dem og dersom de seiret ville alle gi æren til Alkibiades»; de ba ham derfor dra og ikke komme nær leiren igjen. Dager senere ble flåten tilintetgjort av Lysander. Etter slaget ved Aigospotamoi krysset Alkibiades Hellespont og søkte tilflukt i Frygia med mål om å sikre seg hjelpen til Artaxerxes I av Persia mot Sparta. Men spartanerne fikk den persiske satrapen til å drepe Alkibiades. Ifølge Plutark sendte Lysander en utsending til Farnabazos som så sendte sin bror til Frygia hvor Alkibiades levde med sin elskerinne, Timandra. I 404 skulle han til å dra til det persiske hoffet, men hans bolig ble omringet og satt i brann. Han så ingen mulighet for å unnslippe sine attentatsmenn, stormet ut med en dolk i hånden og ble drept av en skur med piler. Politisk karriere. Alkibiades var en polariserende figur i antikkens Hellas. Thukydid finner feil ved den athenske statsmannen for sin politiske fremferd og motiver. Ifølge historikeren var Alkbiades «overdrevent ambisiøs» da han foreslo ekspedisjonen i Sicilia for «å skaffe seg velstand og rykte gjennom sine suksesser». Alkibiades holdes ansvarlig av Thukydid for ødeleggelsen av Athen, siden «hans vaner fornærmet alle og fikk dem til å binde seg til andre saker, derfor gikk det ikke lenge å ruinere byen.» Plutark regner ham som «den minst skruppelløse og med mest totale mangel av respekt for andre mennesker.» På den andre siden hevder Diodorus at han var «briljant i ånd og ment for store foretak». Sharon Press ved Brown University påpeker at Xenofon legger vekt på Alkibiades' tjeneste for staten, fremfor skaden han ble anklagd for å ha påført den. Demosthenes forsvarer Alkibiades' bedrifter når han sier at hadde tatt til våpen i forsvar for demokratiet, utviste sin patriotisme, ikke gjennom pengegaver eller taler, men gjennom personlig tjeneste. For Demosthenes og andre talere, var Alkibiades en figur som representerte den store mannen under under de strålende dagene til athensk demokrati og ble et retorisk symbol. En av Isokrates' taler, levert av sønnen til Alkibiades, hevder at statsmannen fortjente athenernes takknemlighet for tjenesten han hadde gitt dem. På den andre siden hevder Lysias i en av sine taler at athenerne burde regne Alkibiades som en fiende på grunn av at «han betaler tilbake med skade den åpne hjelpen til hans venner.» «overgikk alle athenere i storslagenhet og levevis.» Selv i dag er forskere delte i synet på Alkibiades. For Malcolm F. McGregor, tidligere leder for avdelingen for klassisk tid ved University of British Columbia, var Alkibiades mer en slu gambler enn kun en som benyttet mulighetene som bød seg. Evangelos P. Fotiadis, en fremtredende kapasitet innen klassisk gresk filologi, legger vekt på at Alkibiades var «en førsteklasses diplomat» og hadde «enorm dyktighet». Men hans åndelige krefter ble ikke balansert av hans skarpe sinn og han hadde den tvilsomme æren i å lede et folk som lett underla seg demagoger. Konstantine Paparregopoulos, en betydelig gresk moderne historiker, understreker hans «åndelige evner» og sammenligner ham med Themistokles, men han trekker så frem at alle disse gavene skapte en «forræder, en dristig og uren mann». Walter Ellis mener at hans handlinger var opprørende, men at de ble utført med tankeløst mot. David Gribble hevder at Alkibiades' handlinger mot sin by ble misforstått og tror at «spenningen som førte til Alkibiades' splittelse med byen var mellom hans rent personlige og samfunnets verdier.» Russell Meiggs, en britisk historiker med antikken som spesialfelt, sier at den athenske statsmannen var absolutt skruppelløs til tross for hans store sjarm og briljante evner. Ifølge Meiggs ble hans handlinger diktert av egoistiske motiver og hans feide med Kleon og hans etterfølgere. Den samme forskeren understreker det faktum at «hans eksempel av rastløst og udisiplinert ambisjon styrket anklagen som ble ført frem mot Sokrates.» Athanasios G. Platias og Konstantinos Koliopoulos, professorer i strategiske studier og internasjonal politikk, sier enda mer kritisk at Alkibiades' egne argumenter «burde være nok til å fjerne tanken om at Alkibiades var en stor statsmann, slik noen mennesker fremdeles tror.» Militære bedrifter. Til tross for hans kritiske kommentarer innrømmer Thukydid i en kort digresjon at «offentlig var hans håndtering av krigen så god som den kunne ønskes». Diodorus og Demosthenes regner ham son en stor general. Ifølge Fotiadis var Alkibiades en uovervinnelig general, og overalt hvor han dro, fulgte seier ham. Hadde han ledet hæren i Sicilia, ville athenerne ha unngått katastrofe, og hadde hans landsmenn fulgt hans råd ved Aigospotamoi, ville Lysander ha tapt og Athen ville ha hersket over Hellas. På den andre siden tror Paparrigopoulos at den sicilianske ekspedisjon var en strategisk feil. Platias og Koliopoulos understreker at den sicilianske ekspedisjon i høyeste grad var en strategisk blunder, og at den var et resultat av «lettsindig holdning og en utrolig undervurdering av fienden.» Angelos Vlachos, en gresk akademiker, vektlegger Athens konstante interesse for Sicilia fra begynnelsen av krigen. Ifølge Vlachos hadde ekspedisjonen ingenting av det ekstraordinære eller eventyrlige over seg og utgjorde en rasjonell strategisk avgjørelse basert på tradisjonell athensk aspirasjon. Vlachos sier at Alkibiades hadde allerede utformet en bredere plan: erobringen av hele vesten. Han hadde tenkt å erobre Karthago og Libya, for så å angripe Italia og etter å ha vunnet disse, ta Peloponnes. Avgjørelsen til ekklesiaen til å begynne med gav en fornuftig militær styrke som senere ble usannsynlig stor og dyr på grunn av Nikias' krav. Kagan kritiserer Alkibiades for ikke å anerkjenne at den store størrelsen på den athenske ekspedisjonen undergravet den diplomatiske planen som hans plan hvilte på. Kagan mener at selv om Alkibiades var en kommandant av betydelige evner, var han ikke noe militært geni, og hans selvtillit og ambisjoner gikk langt utenfor hans evner. Han var dermed i stand til å gjøre viktige feil og alvorlige feilberegninger. Kagan hevder at Alkibiades gjorde en alvorlig feil ved Notium da han etterlot flåten i hendene til en uerfaren offiser, og at det meste av æren for den strålende seieren ved Kyzikos må tillegges Thrasybolos. I hans vurdering er Kagan enig med Cornelius Nepos som sa at athenernes ekstraordinære oppfattelse av Alikibiades evner og verdi var hans største ulykke. Press hevder at «selv om Alkibiades kan regnes som en god general på grunnlag av hans handlinger i Hellespont, ville han ikke regnes som dette på grunnlag av hans handlinger i Sicilia», men «styrkene i Alkibias' handlinger som general er større enn hans mangler.» Professorene David McCann og Barry Strauss forsøker en sammenlignelse mellom Alkibiades og Douglas MacArthur hvor de poengterer at «begge utmerket seg som militære ledere som det festet seg en mystikk rundt.» Taleferdighet. Plutark vurderer «Alkibiades...som en dyktig taler i tillegg til hans andre gaver», mens Thefrastos hevder at Alkibiades var den dyktigste i å oppdage og forstå hva som ble krevd i et gitt tilfelle. Han ville likevel ofte snuble i midt i sin tale, men ville så ta opp tråden igjen og fortsette med all forsiktighet i verden. Selv med lespingen han hadde som ble bemerket av Aristofanes, var hans tale svært overtalende og full av sjarm. Eupolis sier at han var mer flytende i sine private diskusjoner enn når han talte for ekklesiaen. Demosthenes understreker det faktum at Alkibiades ble regnet som «den dyktigste taleren på den tiden.» Paparrigopoulos aksepterer ikke Demosthenes mening, men anerkjenner at den athenske statsmannen kunne underbygge sin sak. Kagan anerkjenner hans retoriske makt, mens Thomas Habinek, professor i klassisk tid ved University of Southern California, tror at taleren Alkibiades så ut til å være det hans publikum trengte på et gitt tidspunkt. Ifølge Habinek svarte folket på Alkibiades' hengivenhet med sin egen hengivenhet. Derfor var taleren «byens institusjon som snakket til, og elsket, seg selv.» Ifølge Aristofanes, «higer (Athen) etter ham, og hater ham også, men vil ha ham tilbake.» Jegerkompaniet. Jegerkompaniet/ISTAR er lokalisert på Porsangmoen militærleir i Porsanger i Finnmark. Kompaniet er i verdens nordligste garnison, og er underlagt hærens styrker. ISTAR står for Intelligence, Surveillance, Target Acquisition and Reconnaissance. Hele kompaniet består av ca 100 befal, grenaderer og vernepliktige. Kompaniet har to tropper, der tropp 1 er en tropp kun bestående av vervede soldater, mens tropp to er en utdanningstropp, der vernepliktige blir kalt inn. Tropp 1. Denne troppen består av vervede mannskaper som er klar til innsats både nasjonalt og internasjonalt. Blant annet har troppen operert flere ganger i Afghanistan. Tropp 2. Utdanningstroppen i Jegerkp. Her blir ca 100 vernepliktige kalt inn, og ca 30 % gjennomfører jegerutdannelsen. Etter 12 måneders tjeneste kan man søke om overføring til den profesjonelle troppen (Tropp 1). Jegerutdanningen. For øvrig vil perioden inneholde blant annet kjøretøyskurs (Lett terrengkjøretøy, vinter), sambandskurs, tilvenning til jegertjenesten, sanitetskurs, skytekurs samt spesialisering i den enkeltes oppgaver i laget. Materiell. Kompaniet er satt opp med lette kjøretøy som ATV, snøscooter og selvfølgelig ski. Uten om dette benyttes Heckler & Koch HK416 som personlig våpen. Vintergrønn (botanikk). Vintergrønn er en betegnelse på planter som beholder de grønne bladene over vinteren, men feller dem i forbindelse med løvspring neste vår. De vintergrønne plantene danner en overgangsform mellom de løvfellende og eviggrønne. Vintergrønne planter beholder bladene ca. ett år, men blir løvfellende hvis vinteren blir for kald. Under normale forhold taper denne typen planter de gamle bladene på våren. Frid Ingulstad. Frid Ingulstad (født 4. september 1935) er en norsk forfatter som har gitt ut over 160 bøker. I tidligere år han hun vært radiotelegrafist og flyvertinne, før hun til slutt ble forfatter. Forfatterskapet. Frid Ingulstad har i årene 2005-2010 vært Norges mestselgende forfatter, med opplag rundt en million bøker i året. Størstedelen av utgivelsene hennes er serieromaner og pocketbøker. Før hun begynte som serieforfatter hadde hun imidlertid en betydelig produksjon av historiske romaner, barnebøker og faction-bøker for barn. Hennes mest kjente enkeltbok er "Munken", et manus som vant en konkurranse i Gyldendal forlag. På 90-tallet begynte Frid Ingulstad å skrive serier. Først Kongsdøtrene for Familievennen (senere Kagge) forlag. Deretter skrev hun Ildkorset (12 titler) for Egmont Bøker Fredhøi, Ingebjørg Olavsdatter (45 titler) for N.W. Damm & Søn. I 2005 startet serien Sønnavind (Cappelen Damm), som ble en umiddelbar suksess, og som fortsatt er det i 2011. Sønnavind handler om livet ved Akerselva og fabrikkarbeidernes kår på begynnelsen av 1900-tallet. Ingulstad møter ofte sine lesere på ulike arrangementer, og har flere ganger selv arrangert "Sønnavindvandring" langs Akerselva for sine lesere. Debatt om opptakskrav til Den norske Forfatterforening. Våren 2007 fikk forfatteren mye omtale i norske medier, etter at hun ble brukt som eksempel på antatte urimeligheter i Den norske Forfatterforenings selektive kriterier for opptak av nye medlemmer. Ingulstad hadde søkt om opptak to ganger tidlig på 1990-tallet uten å bli godkjent som medlem. Søknadene ble sendt på et tidspunkt før hun ble kjent som serieforfatter. Selv presiserte hun flere ganger, blant annet i Dagbladet 24.01.07, at dette ikke var en sak hun selv hadde reist og at hun ikke hadde til hensikt å søke opptak på nytt. Hun uttrykte likevel sterk skespis til måten opptaksreglene ble praktisert på. Saken skapte en omfattende debatt både i media og internt i Forfatterforeningen. Mesopausen. Mesopausen er grensen mellom mesosfæren og termosfæren, som er to lag i jordatmosfæren. I mesosfæren synker temperaturen med høyden, mens temperaturen i termosfæren øker med høyden på grunn av at solstråling blir absorbert av oksygenatomer. Mesopausen markerer grensen der temperaturen går fra å falle med høyden til der temperaturen begynner å stige med høyden. Mesopausen ligger i omtrent 80 km høgde, og er omtrent i samme nivå som turbopausen. Under dette nivået vil alle gasser i luften være mer eller mindre uniformt blandet, mens konsentrasjonen av hver enkelt gass vil endre seg med høyden over dette nivået. Kincardineshire. Kincardineshire, også kjent som County of Kincardine eller The Mearns var et grevskap i Skottland. Det grenset mot Aberdeenshire i nord og vest, og mot Angus i sør. Området er nå et stattholderskap. Grevskapet hadde navn etter administrasjonsbyen Kincardine. Mange har feilaktig trodd at det opprinnelige administrasjonsstedet var Kincardine O Neil, men den landsbyen lå i Aberdeen. Kincardine opphørte å eksistere i middelalderen, og det eneste synlige spor etter byen er ruinen av Kincardine Castle. Fra 1600 ble grevskapet administrert fra Stonehavne Tolbooth. Stonehaven ble ny grevskapsby. Den var en av fire "burghs" i Kincardineshire; de andre var Banchory, Inverbervie og Laurencekirk. Grevskapet ble oppløst i 1975, og innlemmet i distriktet Kincardine and Deeside i Grampian. Regionen ble delt inn i enhetlige myndigheter i 1996, og distriktet ble da en del av Aberdeenshire. Lokomobil. Lokomobil i full drift med flatremoverføring. En Lokomobile eller Lokomobil (fra latin; "locus": sted "mobilis": bevegelig) er en mindre dampmaskin som er sammenbygget slik at at den består av alle nødvendige deler: fyrkasse, kjele, styring, hastighetskontroll og selve sylinderenheten med stempel og svinghjul. Alt er sammenbygd til en enhet som ligner en mellomting mellom et damplokomotiv og en traktor. Kraften fra dampmaskinen kan under forflytning tilføres hjulene, men den er ikke ment for å trekke noe idet hjulene er glatte og har liten gripeevne. En lokomobil blir dermed en selvgående dampmaskin. Lokomobilen ble tidligere brukt bl.a. i landbruk og skogbruk som en flyttbar kraftkilde til bl.a.drift av treskemaskiner og flyttbare saganlegg. Breivik i Salten. Breivik er ei lita bygd på rundt 100 innbyggere. Bygda ligger i Bodø kommune i Nordland, i kommunedel Skjerstad. Som så mange andre små bygdesamfunn, lider også Breivik under nedleggelse av landbruk, landhandel, postkontor og barneskole. Likevel har det i de siste årene vært en positiv befolkningsøkning, med flere småbarnsfamilier som har og venter flere barn. Breivik har eget samfunnshus, eget kor og velforening. Rundt bygda finner vi en storslått natur hvor man kan fiske, jakte og drive annet friluftsliv. Pinup. En pinup er opprinnelig et bilde av en vakker og ofte lettkledd eller endog naken ung kvinne med et erotisk tilsnitt. Modellen kalles gjerne pinup, pinuppike, pinupjente eller pinupmodell, og kan for eksempel være fotomodell, skuespiller eller sexsymbol. Begrepet glamourmodell med tilsvarende betydning ble lansert i Skandinavia etter at en ny type livsstilsblader for unge menn begynte å trykke mer moderne pinupbilder på 1990-tallet. Pinupbilder kan være fotografier, malerier, tegninger m.m. Betegnelsen kommer av at bildene ofte ble hengt på veggen med nåler eller tegnestifter. Pinupbilder er vanlige i manneblader, kalendere og på plakater. Pinupbilder har til hensikt å vise frem selve modellen i motsetning til motebilder der hensikten er å vise frem bekledningen. En pinup viser normalt ikke området rundt kjønnsorganene og sjelden brystvorter i motsetning til naken- og pornomodeller. Pinup forbindes særlig med 1940- og 1950-tallet, men fenomenet er mye eldre og er i hvert fall kjent siden 1890-tallet. Form og stil har variert som en følge av samtidens normer og estetikk, og mellom land og kulturer. I nyere tid benyttes også begrepet pinup tidvis om menn og bildene av dem, og dessuten i utvidet og overført betydning. Cheesecake. "Cheesecake" (ostekake) er et eldre amerikansk slangord for pinuppiker og -bilder. Det er registrert første gang på trykk i 1934 og er dermed eldre enn ordet "pinup". Udokumentert historie forteller at det ble brukt i muntlig slang om lag 20 år tidligere i uttrykket (sagt om en vakker kvinne) «better than cheesecake» (bedre enn ostekake). Begrepet er ukjent eller lite benyttet på norsk. Beefcake. I nyere tid kan også menn betraktes som "pinups", og man benytter uttrykket "beefcake" (kjøttkake) om slike som en humoristisk parallell til "cheesecake". Det er registrert første gang i 1949. Begrepet er ukjent eller lite benyttet på norsk. Pinup. Begrepet "pinup" har vært i bruk på engelsk siden 1941, men fenomenet er mye eldre og er i hvert fall kjent siden 1890-tallet. Ordet kom til Europa med amerikanske soldater på begynnelsen av 1940-tallet. Betegnelsen kommer av at bildene ofte ble hengt på veggen med nåler eller tegnestifter («pins»), slik man kan se i enkelte mannsdominerte miljøer. I nyere tid benyttes også begrepet pinup tidvis om menn. Begrepet benyttes dessuten i utvidet og overført betydning, for eksempel «Han har siden blitt det nye regimets ledende skikkelse - dets politiske pinup.». Glamourmodell. På 1990-tallet begynte en ny type livsstilsblader for unge menn å trykke mer moderne pinupbilder. Disse pinuppikene ble etterhvert kalt "glamourmodeller" i Sverige og Norge. Begrepet er registrert benyttet i norske massemedier fra og med 2004. I den grad glamourmodellene skiller seg fra pinupmodellene er det et spørsmål om samtidens estetikk: Betegnelsen glamourmodell ble lansert samtidig som kosmetisk kirurgi begynte å bli et vanlig fenomen. Historie. a> á la olje- og airbrushmalerier. Franske postkort. Tegninger og malerier av vakre kvinner med lite klær er en gammel tradisjon, men pinup som et masseprodusert fenomen ble ikke virkelig vanlig før med fotografi. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet var det blitt vanlig å selge postkort med foto av lettkledde kvinner i Frankrike, som en slags form for mykporno. Slike bilder var i svart/hvitt, bilder med farger var malt eller tegnet. Slike postkort og små bilder ble svært populære blant soldater under første verdenskrig. Pinuppiker. Etter første verdenskrig ble trenden populær i USA. Pinupbilder fikk et oppsving på 1940-tallet i forbindelse med andre verdenskrig. Både Den amerikanske hærens uketidsskrift "Yank, the Army Weekly" og det tyske motstykket "Signal" trykket pinupbilder for å styrke soldatenes moral. Slike bilder ble mye kopiert som dekorasjon på blant annet amerikanske bombefly. De fikk et enda større gjennomslag utover 1950-tallet da herremagasinet "Playboy" ble utgitt i Nord-Amerika. Trenden med malte eller tegnede pinuper eksisterte side om side med de fotograferte portrettene helt fram til fargefoto ble vanlig. Betty Grable ble den fremste pinuppiken under andre verdenskrig som følge av hennes legendariske badedraktbilde. Det ble i 2003 inkludert i boken "100 Photographs that Changed the World" utgitt av "Life". Bettie Page var en av 1950-tallets mest populære pinuppiker og fetisjmodeller. Hennes stil med ravnsvart hår, pannelugg, korsetter, strømper og stiletthæler ble både da og senere mye kopiert, i nyere tid av Dita Von Teese. Mange skuespillere, som Marilyn Monroe og Rita Hayworth, lot seg avbilde som pinuppiker. Det amerikanske sportstidsskriftet "Sports Illustrated" lanserte i 1964 "Sports Illustrated Swimsuit Issue". Det inneholder bilder av kvinnelige motemodeller iført badetøy på eksotiske steder og utgis årlig på senvinteren i en, for amerikansk sport, rolig periode. Fra 1997 inneholder denne utgaven kun slike bilder. Utgivelsen har utviklet seg til en mediebegivenhet med egne fjernsynsprogrammer, videoer, kalendere og utgaver i mange land. Supermodellen Vendela Kirsebom fikk sitt endelige gjennombrudd da hun prydet forsiden i 1993. Pirelli i Storbritannia lanserte i 1964 pirellikalenderen som en vanlig bransjekalender. Den utviklet seg til å bli verdens kanskje eneste prestisjepikekalender med glamour- og nakenbilder med kunstneriske kvaliteter. Deltagelse i kalenderen regnes som prestisjefylt både for modeller og fotografer. En rekke supermodeller og kjendiser har deltatt opp gjennom årene. Den ble ikke utgitt i årene 1975–1983. I Storbritannia har avisen "The Sun" daglig publisert bilder av lettkledde kvinner siden 1969, kjent som side 3-piken. Glamourmodeller. På 1990-tallet dukket en ny type livsstilsblader for unge menn opp i Nord-Amerika og Europa. Eksempler er "Loaded" og "FHM" i Storbritanna, "Maxim" og "Stuff Magazine" i USA. Lignende blader ble etterhvert også populære i Skandinavia: "Magazine Café", "Slitz", "Moore Magazine" og den svenske utgaven av "FHM" i Sverige, "Mann" og den norske utgaven av "FHM" i Norge. Etter at disse bladene begynte å trykke mer moderne pinupbilder, ble begrepet «glamourmodell» lansert. I Norge og Sverige er det hovedsakelig i disse bladene og som blikkfang på messer og andre arrangementer glamourmodeller finner sitt virke, men de benyttes også til kalendere og plakater. Utover på 2000-tallet fikk glamourmodeller en god del oppmerksomhet i Norge, og yrket ble gradvis akseptert av allmennheten. Glamourmodeller ble intervjuet i aviser og talkshow, og ble benyttet som blikkfang på messer og andre arrangementer. Vinteren/våren 2009 viste TVNorge fjernsynsdokumentarserien "Glamourjentene". Markedet ble dårligere etter at finanskrisen rammet Norge høsten 2008. Dinos. Dinos er en gresk vasetype. Den er formet som en stor bolle med avrundet bunn. Dinoi ble satt i spesielle stativ når de skulle brukes. Hydria. Hydria er en gresk vasetype. Den er formet som en stor krukke med bred skulder med to horisontale hanker, smal nakke og bred, flat munn. Navnet kommer fra "hydor", gresk for «vann» og viser til at krukkens vanligste bruksområde var til å bære og oppbevare vann. Sangteknikk. Sangteknikk er en teknikk for å lære å mestre stemmen. Denne teknikken kan brukes som hjelp til å komme høyere eller dypere i toneleie, eller å få mere klang på stemmen. Det finnes ulike typer sangteknikk og mange oppfatninger om hva god sangteknikk er. Sangteknikk kan læres av en sangpedagog, og innebærer undervisning i stemmebruk, stemmestøtte, pusteteknikk, pusteøvelser og stemmefysiologi. Ragnhilds Drøm. Ragnhilds Drøm er et sagaspill med tekst av Lyder Verne og Anne Helgesen og musikk av Magne Hanssen. Urpremiere på Graddholmen, Skjerstad, i 1999. Har siden 2001 blitt oppført hvert tredje år. Handling. Spillet om kristningen av Salten tar utgangspunkt i de hendelser som er nedtegnet i Snorre om da Olav Tryggvason kristnet Norge. I året 999 befant kongen med sine menn seg i Saltenområdet. Først prøvde de en gang å ta den lokale høvdingen, Raud den rame, men da opplevde de at havet røk opp til storm, så de kom ikke inn Saltenfjorden. Olav reiste så videre nordover, men kom senere tilbake og tok livet av Raud den Rame. I sagaspillet tenker vi oss at høvdingen, Raud den Rame, som hadde datidens største båt, hadde vært på vikingetokt i England, Irland og Skottland. Der hadde han røvet med seg henne som han tok til hustru. Henne møter vi ikke fordi hun har tatt sitt eget liv ved å gå i myra. Hennes møte med et land som hun opplevde som kaldt på alle måter ble uutholdelig. Raud hadde også røvet med seg henne som vi møter som Frøydis, og som ble hans frille. Både hans kone og Frøydis hadde møtt kristendommen i sitt hjemland, og der blitt døpt. Vi møter Ragnhild, Rauds datter, som har drømmer der hun ser inn i framtiden. Hun er redd og ser varsler om en fiende, og håper på et mykere samfunn på samme måte som sin mor. Handlingen er bygget opp i spenningsfeltet mellom det onde og det gode, det hedenske vikingesamfunnet og den nye maktfaktoren – kristendommen. Spillested. Handlingen utspiller seg på Graddholmen på Skjerstad i Bodø kommune i Nordland. Kulissene er et jernaldersamfunn, Raud den Rames gård med beboere. «Skuespillerne» eller statister spilles hovedsakelig av medlemmer av Breivik sangerlag og Misvær sangerlag, som i tillegg til å spille skuespill, synger. Det leies inn profesjonelle skuespillere til hovedrollene. I halvsirkel nordvest for gården er det bygget et utendørsamfi med sitteplass til ca. 800 tilskuere. Queimados. Queimados er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Kommunen inngår i Rio de Janeiros storbyområde og hadde 137 000 innbyggere og et areal på 77 km² (2005). Kommunen ble grunnlagt i 1858 og grenser til nabokommunene Japeri, Nova Iguaçu og Seropédica. Taklamakan. Taklamakan er den nest største sandørkenen i verden, etter Rub al Khali i Arabia. Den ligger i Tarimbekkenet i Sentralasia. Den regnes ofte som en vestlig utløper av Gobiørkenen. Hva "Taklamakan" egentlig betyr er uklart. Navnet kommer muligens fra uigurisk. En feilaktig men likevel utbredt misforståelse er «Du går inn men du kommer aldri ut». Det finnes også andre tolkninger, som «Stedet du ikke vender tilbake fra» (tilskrevet arabisk) eller «Dødens ørken». Uansett så gjenspeiler navnet et av de mest livsfiendtlige områder på jorden. Geografi. Sandstorm i Taklamakan, 25.juni, 2005 Ørkenen dekker hele Tarimbekkenet og dermed rundt to tredjedeler av den autonome uiguriske regionen Xinjiang i Folkerepublikken Kina. Den er den dominerende del av det 700.000 km² store ørkenområdet mellom fjellene Tian Shan, Pamir, Kunlun Shan og Bei-Shan. Taklamakan er på rundt 300.000 km², og er for en stor del dekt av opp til 100 meter høye sanddyner som beveger seg raskt under påvirkning av sterk vind. Silkeveien gikk gjennom området, og var her delt i to ruter, som gikk henholdsvis nord og sør for den utilgjengelige Taklamakanørkenen. De viktigste oasebyene er Kashgar, Yarkand og Khotan (Hetian) i sørvest, Kuqa og Turfan i nord, og Loulan og Dunhuang i øst. I ørkenen finnes noen saltsjøer. Den mest kjente er Lop Nor (den vandrende sjøen), som nå stort sett alltid er tørr og danner en saltslette. Sjøen fikk sitt vann fra elva Tarim, som løper langs ørkenens nordlige kant før den nå ender opp i Taitemasjøen, som ligger i et sumpområde ca.150 km vest for Lop Nor. Flere andre elver renner inn mot Takla Makan fra de høye fjellene rundt ørkenen. Fra Tien Shan i nord kommer elvene Muzat, Toshkan (Toxkan) og Aksu som alle munner ut i Tarimelva. Fra Pamir i vest kommer Kashgar (Kaxgar) og Yarkand (Yarkant), som også er blant Tarims kilder. Imidlertid forsvinner de ofte i ørkenen før de når frem til Tarimelva. Fra Kunlunfjellene i sør kommer Karakash (Karakax) og Yurungkash (Yurungkax), som løper sammen og danner elva Khotan (Hotan), som ved stor vannføring kan renne tvers over ørkenen og løpe sammen med Tarimelva. Fra Altun Shan-fjellene lenger øst kommer Charchan (Qarqan) som snur østover og renner langs kanten av ørkenen en stund, på samme måte som Tarimelva i nord, før den i likhet med Tarim løper ut i sumpene sørvest for Lop Nor. Den svarte sandstormen, "kara buran", er fryktet i Taklamakan. Stormen kan virvle opp tonnevis med sand og varer i dager eller til og med i uker. Navnet har stormen fått fordi den oftest helt formørker himmelen. Ettersom den har begravet mange karavaner og sikkert endog hele byer så er den forbundet med mange myter. For eksempel sagnet om en keiserlig kinesisk armé som begravdes under 250 meter høye sanddyner. Klima. Med en årsnedbør under 30 mm er ørkenen ekstremt tørr. Det tørre klimaet oppstår av to grunner. Dels ligger ørkenen i regnskyggen av de omkringliggende fjellene, og dels ligger den i det indre av kontinentet. De innkommende luftmassene har på sin vei fra havet gitt fra seg sin fuktighet før de når Sentralasia. På grunn av ørkenens store avstand fra nærmeste hav (som bidrar til å jevne ut temperaturforskjeller) varierer temperaturen mellom –30 og +50°C. Endog i løpet av en dag kan temperaturen variere sterkt. Historie. Mange arkeologiske levninger har blitt meget godt bevart på grunn av det tørre klimaet. I Taklamakanørkenen finnes noen forsvunnede byer som enten er blitt dekt av sand på grunn av ørkenspredning eller sandstormer, eller er blitt forlatt på grunn av at vanntilførselen har tørket ut. Et eksempel er Loulan som en gang var en handelsby ved Lop Nor. De arkeologiske funnene peker i retning av tokarisk, hellenistisk og buddhistisk innflytelse. Forskerne og oppdagelsesreisende Nikolaj Przjevalskij, Aurel Stein, Albert von Le Coq, Paul Pelliot og spesielt Sven Hedin beskriver reisenes farer og ørkenens forsvunnede byer. Sentralasia med silkeveien og Taklamakan Foruten ruiner av byer er det også blitt funnet mumier (se Takla Makan-mumiene) i regionen, hvorav noen er opp mot 4000 år gamle. Av disse kan man utlese hvilke ulike folkeslag som tidligere har ferdes i ørkenen. Mange av dem ser ut til å ha stammet fra Europa og skulle kunne vært tokarer. Senere ble oasene befolket av tyrkiske folkeslag. Under Tangdynastiet ble østtyrkerne for første gang beseiret og Kina kunne dermed utvide sin innflytelse over den viktige Silkeveien. Mongoler og tibetanere har også hatt herredømme over området. Dagens befolkning består på landsbygda hovedsakelig av tyrkiske folkeslag som uigurer og kasaker mens bybefolkningen overveiende er Han-kinesere. Utforskning. Det har vist seg at det tørre klimaet har bevart mange arkeologiske spor i området. Her er endel byer som er blitt begravd i sanden, eller som har måttet fraflyttes på grunn av ørkenens vekst. En rekke oppdagere og forskere har befattet seg med området, som Nikolai Mikhailovitsj Prsjevalski, Aurel Stein, Albert von Le Coq, Paul Pelliot og særlig Sven Hedin. I Europa kom Takla Makan for første gang i rampelyset i 1888 (ifølge noen kilder 1889). Etter mordet på den britiske handelsmannen Andrew Dalgleish i Himalaya flyktet gjerningsmannen langs med ørkenen. En overlevende fra attentatet, Bowers, forfulgte morderen hvorpå han i en oase støtte på et gammelt manuskript som var skrevet på et indisk språk fra firehundretallet og som handlet om en by i ørkensanden. Det anses å være det første buddhistiske dokument som beviser innflytelse fra den indiske kulturen på den tiden. I 1895 foretok den svenske oppdagelsesreisende Sven Hedin en reise for å krysse ørkenen. Han fant ruinene av Danda Oilik, en by som var sunket i sanden. Veggmalerier fra stedet viste indisk, gresk og persisk innflytelse. På grunn av vannmangel var det såvidt Hedin kom fra den reisen med livet i behold. To ledsagere og syv kameler omkom. Den dramatiske reisen har senere blitt en legende. Tibetkjenneren Bruno Baumann gjennomførte våren 2000 en reise gjennom ørkenen i Sven Hedins spor, men selv han overlevde bare så vidt. I dag. På grunn av sitt klima har Taklamakanørkenen alltid vært utilgjengelig. Den gamle Silkeveiens karavanruter er imidlertid i dag asfalterte bilveier som man kan kjøre rundt hele ørkenen på. Ved disse rutene i utkanten av Tarimbekkenet ligger oasebyene Khotan, Kashgar og Aksu. Disse oasene forsynes med smeltevann fra de omkringliggende høye fjellene. I Turfan-oasen kan man dyrke vin, tross de ekstreme sommertemperaturene. Dette er mulig takket være et kunstig vanning-system med et i alt 5000 kilometer langt nett av underjordiske kanaler. Omtrent midt inne i ørkenen har man oppdaget store olje- og gassforekomster. For å nå disse bygde den kinesiske regjeringen en asfaltert vei som krysset ørkenen i retning nord-sør fra Luntai til Minfeng. Veien sies å ha kostet rundt 100 millioner kroner pr.kilometer. Den er bygget med beskyttelse mot sanddynene på begge sider og har hyppig veiryddingsservice. Den anses å være den dyreste veien i verden. Ørkenen er også kjent fordi Kina frem til 1996 gjennomførte 45 atombombeforsøk i nærheten (ved Lop Nor). Gilbert og Sullivan. Gilbert og Sullivan var et engelsk musikalsk produksjonsduo, bestående av tekstforfatter William Schwenck Gilbert (1836–1911) og komponist Arthur Seymour Sullivan (1842–1900), som brakte opera til det engelske språket. De skrev musikk på høyden av Det britiske imperiet, musikken kan lett sammenliknes med Wagner og Verdi. Teksten og handling er, i motsetning til de italienske og franske tragiske operaene, komedier, og Gilbert & Sullivan la grunnlaget for det engelsk-amerikanske kulturfenomenet musikal. Gilbert & Sullivan høster stor popularitet i engelskspråklige nasjoner, men er mindre kjent i ikke-engelsktalende land. Det britiske d'Oyly Carte Opera Company hadde opprinnelig enerett på å oppføre operaene til Gilbert & Sullivan, men da eneretten løp ut i 1961 ble operaene raskt oppført over hele den engelsktalende verden, og da først og fremst på Broadway. På samme måte som innbyggerne i Roma nynnet på «La donna e mobile» morgenen etter uroppføringen av Rigoletto (av Giuseppe Verdi) gikk Londons innbyggere rundt og nynnet på overtyren fra The Pirates of Penzance dagen etter uroppføringen av den. Musikken inspirerte i Storbritannia blant annet komponisten og skuespilleren Charlie Chaplin og senere Andrew Lloyd Webber, mens blant annet Cole Porter og Ira Gerswhin på Broadway har ført den musikalske stilen videre i USA. Musikken kan beskrives som å være en slags kombinasjon av filmmusikk a la Richard Addinsell, musicaler a la Andrew Lloyd Webber, klassisk balettmusikk a la Verdi og Bizet, og pompøse kor a la Richard Wagner. Glanford Park. Glanford Park er et fotballstadion i Scunthorpe i England. Det er hjemmebanen til Scunthorpe United. Stadionet ble åpnet søndag 14. august 1988. Den første seriekampen ble spilt 27. august samme år mot Hereford United, med resultatet 3–1 til hjemmelaget. Rekorder. Høyeste tilskuertall: 9 077 (Scunthorpe United – Manchester United 2–5, 22. september 2010) Samantha Fox. Samantha Karen Fox (født 15. april 1966 i London) er engelsk popsanger og tidligere glamourmodell. Biografi. Samantha Fox debuterte toppløs i avisa The Sun 16 år gammel 22. februar 1983. Hun ble meget populær og vant The Suns «Page Three Girl of the Year Award» i 1984 1985 og 1986. I 1996 poserte hun for tidsskriftet Playboy. Hun ga ut debutalbumet "Touch Me" da hun var 20 år gammel i 1986. Musikkalbumet og singelen med samme navn var en stor suksess i en rekke markeder. Singelen gikk til topps på hitlistene i 17 land. Hun deltok i den britiske Melodi Grand Prix finalen i 1994, der hun ble nummer 4. I 1987 inngikk hun et samarbeid med produsentene Stock Aitken Waterman som også produserte musikk for artister som Bananarama, Kylie Minogue og Jason Donovan. Samarbeidet strakk seg over flere musikkalbum. Hun har vært ofte i Norge og holdt konserter. I 1988 var hun i Norge og deltok som prisutdeler under Spellemannprisen, noe hun gjorde sammen med Øivind Bluncks figur «Reidar». Hun var også med på Bluncks album «The Album», hvor hun bidro med noen strofer i låta «I Remember You». Samantha Fox gav i 2003 ut en selvbiografi der hun avslørte at hun er lesbisk. Hun har inngått partnerskap med sin manager Myra Stratton. I 2006 deltok hun i TV 2 programmet "Gylne tider". I 2010 sang hun på TV 2 programmet "Allsang på Grensen" Andy Schleck. Andy Raymond Schleck, (født 10. juni 1985 i Luxembourg by), er en profesjonell syklist fra Luxembourg. Hans far, Johny Schleck er en tidligere proffsyklist, som syklet både Tour de France og Vuelta a España i perioden 1965 – 1974. Andy Schleck ble profesjonell 2005 da han skrev kontrakt med Team CSC, som allerede hadde hans eldre bror Fränk på laget. Det var Team CSCs manager, Bjarne Riis, som forhørte seg med Fränk om lillebroren og i september 2004 fikk Andy sykle noen løp på prøve. I 2005, samme år som Andy ble profesjonell, vant han det luxembourgske mesterskapet på tempo. Storebror Fränk Schleck vant landeveisløpet. I Giro d'Italia 2007 imponerte han i fjellene og kom på en sterk andreplass etter Danilo di Luca. I tillegg vant han ungdomskonkurransen med klar margin. Sammen med Carlos Sastre og storebror Fränk var han sett på som CSC Saxo Banks største favoritter i Tour de France 2008. På den 10. etappen opp til Hautacam fra Pau gikk han tom for næring og tapte mange minutter i sammendraget. På de senere etappene viste han sin styrke, ikke minst på den 17. etappen opp L'Alpe d'Huez da han hadde kontroll på gruppa med favoritter og sørget for at Sastre fikk stort forsprang til resten. Selv endte han på 12. plass sammenlagt, men tok den hvite ungdomstrøya. Sin største seier tok han i april 2009 da han vant klassikermonumentet Liège-Bastogne-Liège. Senere samme år tok han andreplassen i Tour de France. 11. juli 2010 vant Schleck den 8. etappen i Tour de France 2010 fra Station des Rousses til Morzine-Avoriaz. To dager senere, på den harde 9. etappen til Saint-Jean-de-Maurienne, overtok han den gule ledertrøya da han passerte målstreken 2 sekunder bak etappevinner Sandy Casar. Etter at Alberto Contador ble dømt for doping, ble Andy Schleck sammenlagtvinner i Tour de France 2010 Scunthorpe. Scunthorpe (populært kalt "Scunny", eller ironisk "Sunny Scunny") er en by i Lincolnshire i England. Den er administrasjonssenter for den enhetlige myndigheten North Lincolnshire. Byen er kjent som "the Industrial Garden Town", «den industrielle hagebyen», fordi den til tross for å være tungt industrialisert har hatt en rekke store hager i sentrale områder. Siden opprettelsen av den enhetlige myndigheten har dette endret seg, og kallenavnet kan være på vei bort. Byens fotballag Scunthorpe United kalles "The Irons". I "Domesday Book" (1086) nevnes stedet som "Escumestorp", som er norrønt for «Skumas bruk». Takeo (provins). Takeo er en provins i Kambodsja. Provinshovedstaten heter også Takeo. Provinsen er oppdelt i 10 fylker: Angkor Borei, Bati, Bourei Cholsar, Kiri Vong, Kaoh Andaet, Prey Kabbas, Samraong, Doun Kaev, Tram Kak og Treang. Río Negro (Argentina). Río Negro er den lengste og viktigste elven i den argentinske provinsen Río Negro. Elva er sterkt utbygd, mer enn 100% av vannstrømningen er regulert. Regatta. Regattaen "The Regata del Río Negro" arrangeres i Río Negro. Distansen er hele 653 km og er verdens lengste kajakk-løp. Referanser. Negro Askrova. Askrova er ei øy sørvest for byen Florø i Flora kommune, Sogn og Fjordane fylke. På øya ligger Askrova bedehuskapell. I 1936 ble det fanget en rekordfangst av sild ved Askrova. Offisielle tall setter den til mellom 100 000 og 120 000 hektoliter. Det var den største fangsten til da i Sogn og Fjordane. Kotyle. Kotyle er en gresk vasetype. Den minner om skyfos, det vil si en enkel kopp med to horisontale hanker; forskjellen er at en kotyle ikke har noen markert kant. Kyathos. Kyathos er en gresk vasetype. Den har form av en kopp med en lang, vertikal hank, og ble brukt både som drikkekopp og som øse. Lagynos. Lagynos er en gresk vasetype. Den er beslektet med oinokhoe, men har en flatere form og mangler oinokhoens typiske trebladede munn Formen oppstod i hellenistisk tid. Gennadij Grusjevoj. Gennadij Vladimirovitsj Grusjevoj (hviterussisk "Генадзь Уладзімеравіч Грушавы" (Henadz Uladzimeravitsj Hrusjavy), russisk "Геннадий Владимирович Грушевой", født 1950 i Minsk) er en hviterussisk filosof og opposisjonspolitiker. I 1999 ble han tildelt Professor Thorolf Raftos Minnepris for sitt arbeid. Roy Khan. Roy Sætre «Khan» Khantatat (født 12. mars 1970 i Sørskogbygda) er en progressiv metal/power metal-vokalist. Biografi. Khan har norsk mor og thailandsk far, og forkortet ned etternavnet Khantatat til Khan da det var enklere. Han begynte med musikk da han var med i skolekorpset som ung, og har også en kort karriere innen danseband. Han har en enebolig på Fetsund, hvor han bor. Khan startet som vokalist i progressiv metal-bandet Conception. Etter at Mark Vanderbilt forlot Florida-bandet Kamelot i 1998 ble Khan valgt som erstatter i bandet etter blant annet å ha klart en «test» som gikk ut på å bli med bandet på fallskjermhopping. Khan sluttet i Conception og bandet opphørte, etter fire musikkalbum og en EP. Sammen med Thomas Youngblood var han aktiv i låtskrivingen. Han var offisielt medlem frem til 2011, og var med på åtte studioalbum, det siste utgitt i 2010. Han hadde allerede på høsten samme år, etter å ha blitt utbrent, gitt beskjed om at han forlot bandet, men bandet ba han vente for å se om han kom til å ombestemme seg. Bandet turnerte så med en erstatning frem til 22. april året etter, da ble det kunngjort offisielt at han hadde forlatt Kamelot. Conception ble gjenforent i 2005 og spilte på "American Prog Metal Festival 2005" den 16. september og på Scream Magazines 15 år og hundrede utgave-festival 1. oktober. Kristin Søhoel. Kristin Søhoel (født i Oslo 1955) er norsk dramatiker og forfatter av barnebøker. Søhoel er utdannet "musikkbarnehagepedagog" fra Østlandets Musikkonservatorium 1972, og var elev hos Odd Nerdrum 1972-77, senere hos Per Ung og Knut Rose. Hun debuterte som dramatiker i 1983 med oppsetningen av skuespillet "7 søstre" på Oslo Nye Teater, utgitt av Aschehoug samme år. To år senere kom ungdomsstykket "Hevnen" på samme scene. Deretter har hun skrevet skuespill for Den Nationale Scene, Riksteatret, Radioteatret og forskjellige utescener, som Festningsspillet på Kongsvinger og "Maria og de tre skrinene" (for Åros kirke). Kristin Søhoel var leder av Norske Dramatikeres Forbund 1984-87, og 1990-92. Kjersti Lofthaug. Kjersti Ingeborg Lofthaug (født 30. april 1966) er en norsk illustratør og animatør. Kjersti Lofthaug har utdannelse i grafisk design og illustrasjon fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, der hun var student fra 1987 til 1992. Fra 1994 til 1995 studerte hun animasjon i Nederland. Hun har siden jobbet frilans med illustrasjoner til bøker, blader, aviser og informasjonsmatriell av forskjellig slag. I tillegg har hun arbeidet med egne kunstneriske prosjekter samt nyhetsgrafikk, animasjoner og fotomontasjer for NRK Fjernsynet. I 2006 utgav Kjersti Lofthaug bildeboka "Er det noen der?" til en tekst av Steinar Sørlle. Teknikken er ofte en kombinasjon av frihåndstegning og kollasjer utført ved hjelp av digitale bildebehandlingsprogrammer. Mohammed Daddach. Sidi Mohammed Daddach (سيدي محمد دداش) (født 1957? i Guelta Zemmur) er en sahrawisk politisk aktivist og tidligere fengslet opposisjonell som kjemper for et fritt Vest-Sahara. Daddach ble tildelt Professor Thorolf Raftos Minnepris for 2002. Sidi Mohamed Daddach er den saharawiske menneskerettighetsaktivisten som har sittet lengst i marokkanske fengsler, til sammen 24 år. Han ble først dømt til døden, men etter 14 år ble dommen omgjort til livstid. 7. November 2001 ble Daddach løslatt etter press fra menneskerettighetsorganisasjoner og aktivister i Vest-Sahara og over hele verden. “Daddach serves as a symbol for his people’s history of suffering and their fight for independence. Daddach is a moderate voice that can build bridges for the future. Despite having spent more than half his life as a prisoner of conscience, Daddach has never given up the fight for people’s basic rights and for human dignity.” Daddach har i blitt et stadig større symbol på den sivile befolkningens ikke-voldelige kamp for menneskerettigheter, bevegelsesfrihet, ytringsfrihet og retten til selvbestemmelse. Da han kom til Norge for å motta prisen, møtte han Statsminister Bondevik, Utenrikskomiteen på Stortinget, representanter for Utenriksdepartementet, norsk presse og organisasjonsliv. I Bergen fikk han også møtt sin mor for første gang på 27 år. Hun hadde bodd i flyktningleirene i Algerie siden Vest-Sahara ble okkupert i 1975. Derfra hadde hun vært aktiv i kampanjene for å frigjøre Daddach fra fengselet. Gjenforeningen ble lagt merke rost av FNs generalsekretær, og fikk bred dekning i norske og utenlandske medier. Marokkanske myndigheter fratok Daddach passet i 2003, da han stod på Casablanca flyplass, på vei til FNs menneskerettighetskommisjon i Genève. Daddach skulle, sammen med 12 andre aktivister, legge fram dokumentasjon om overgrep i de okkuperte områdene. Siden da forsøkte Daddach å få tilbakelevert passet, uten hell. November 2006, skulle Raftostiftelsen feire sitt 20-årsjubileum, og Daddach ble invitert til å delta. Marokkanske myndigheter nektet imidlertid å gi ham passet tilbake. Samme måned sendte 31 norske organisasjoner en appell til den marokkanske innenriksministeren, med krav om at passet skulle returneres. Kampanjen var vellykket, og Daddach var igjen i stand til å reise utenlands. Det første han gjorde var å reise til leirene i Algerie der han møtte sin mor. I februar 2007 kom Daddach til Norge for annen gang. På besøket holdt han flere foredrag, og hadde møte blant annet med Utviklingsminister Erik Solheim og representanter fra norsk UD og Stortinget Steinar Sørlle. Forfatteren Steinar SørlleSteinar Sørlle (født 8. september 1942 i Larvik) er en norsk forfatter. Steinar Sørlle er utdannet fotograf. Han debuterte med diktsamlingen "Sporene ser deg" i 1972. Siden har han i tillegg til lyrikk, skrevet en roman, barne- og ungdomsbøker og noveller. Han har hatt stor suksess som ungdomsbokforfatter i Tyskland og Østerrike. Ungdomsboken "Isnatt" (1986) er oversatt til syv språk og prisbelønnet i Tyskland og Østerrike. I 1997 var han blant de to mest leste barnebokforfatterne i Tyskland. Steinar Sørlle har også hatt en del tillitsverv, som for eksempel formann i Ungdomslitteraturens forfatterlag, forgjengeren til forfatterforeningen Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere. Han er tildelt en rekke priser. Siden 1983 har han hatt Statens garantiinntekt for kunstnere. Steinar Sørlle bor og arbeider i Stavern i Vestfold. Terry Griffiths. Terry Griffiths (født 16. oktober 1947) er en tidligere profesjonell walisisk snookerspiller og verdensmester i 1979. Griffiths jobbet tidligere som postbud og hadde en lang karriere som amatørspiller, før han ble profesjonell i 1978. Den til da ukjente ukjente Griffiths gjorde seg virkelig bemerket under VM i 1979 da han som kvalifiseringsspiller vant etter 24–16 over Eddie Charlton. Han er sammen med Shaun Murphy, som vant i 2005, den eneste kvalifiseringsspilleren som har vunnet VM. Senere i 1979 tapte han finalen i UK Championship 13–14 for John Virgo. I 1980 vant han Masters med 9–5 seier over Alex Higgins, Griffiths vant også Irish Masters dette året. Suksessen i VM klarte han ikke å kopiere etter at han tapte for Steve Davis i sin første kamp. Året etter ble han også slått ut av VM av Davis, som senere vant turneringen for første gang. Senere på 1980-tallet hadde Griffiths en rekke seire i ulike turneringer, blant annet UK Championship i 1982 og Irish Masters igjen samme år. Den eneste rankingturneringen han vant i karrieren ble VM i 1979. Han avsluttet sin profesjonelle karriere i 1997 i en alder av 50 år etter tap i første runde i VM mot Mark Williams. Han er i dag trener for Stephen Hendry, Marco Fu og mannen som han tapte sin siste kamp mot, Mark Williams. Levanger Håndballklubb. Levanger Håndballklubb (stiftet 2. april 1990) er en norsk håndballklubb fra Levanger i Nord-Trøndelag, som ble etablert som en overbygningsklubb for håndballgruppene til "Frol Idrettslag" og "Sportsklubben Nessegutten". Klubbens kvinnelag spiller fra 2006-sesongen i Eliteserien. Lebes. Lebes er en gresk vasetype. Den var opprinnelig en dyp bolle med avrundet bunn, som måtte stå i et spesielt stativ. I klassisk tid fikk formen satt på en fot, slik at den kunne stå selv. De ble normalt brukt som blandeboller under tilberedning og servering av mat. Lebes gamikos. Lebes gamikos var en spesielt forseggjort versjon av lebes, med høye vertikale hanker og et lokk som ofte hadde plastisk dekor. Den ble brukt i forbindelse med bryllup, muligens ved at den ble satt ved brudens dør og brukt til en renselsesseremoni. Vasetypen ble også brukt ved begravelser av ugifte kvinner. Joaquín Sánchez Rodríguez. Joaquín Sánchez Rodríguez, oftet bare kalt "Joaquín" (født 21. juli 1981 i El Puerto de Santa María i Cádiz) er en spansk fotballspiller som til daglig spiller i Málaga CF. Han spilte i Real Betis fra 1999 til 2006, da han gikk videre til Valencia CF. Han spilte 216 kamper for Betis og scoret 32 mål, samt 158 kamper og 18 mål for Valencia. Landslaget. Han debuterte for 13. februar 2002 mot. Kampen endte 1–1, og siden har han fått flere kamper og noen mål for. Han var med i Spanias VM-tropp i 2002 bare 20 år gammel og fikk sjansen i en gruppespillkamp, der han imponerte. Han fikk også sjansen i kvartfinalen mot Sør-Korea. Joaquín var kampens store spiller, men ble syndebukk da Spania tapte 5–3 på straffer. Han var også med i EM 2004 i Portugal, Spania røk ut allerede i gruppespillet og måtte reise hjem etter en skuffende innsats. Han var også med i VM-2006 i Tyskland, der ble de gruppevinnere, men røk ut i åttendedelsfinalen mot. Lekanis. Lekanis eller lekane er en gresk vasetype. Den er formet som en flat bolle eller dyp tallerken med to horisontale håndtak og en lav base. Henri Rousseau. Henri Julien Félix Rousseau (født 21. mai 1844, død 2. september 1910) var en fransk post-impresjonistisk maler med en naivistisk eller primitivistisk malemåte. Han er også kjent som «Le douanier» (tolleren) etter arbeidsstedet. Han ble mye latterliggjort i sin samtid, men er blitt genierklært etter sin død. Bakgrunn. Henri Rousseau var sønn av en rørlegger fra Laval i Mayenne i Frankrike, og fikk først ansettelse i et lite sakførerfirma. Der var han «litt uhederlig», og tok en fireårskontrakt med militæret (1863–67). Faren døde ett år etter dimisjonen derfra, og han giftet seg, flyttet til Paris og tok med seg moren sin for å forsørge henne ved at han fikk stilling i tollvesenet. Han ble forfremmet til skatteinnkrever i 1871. Han begynte for alvor å male da han var vel 40 år, og sa opp jobben for å bli heltidskunstner i en alder av 49 år. Rousseau hevdet selv at det bare var naturen selv som var hans læremester, selv om han innrømmet å ha hatt nytte av råd fra to akademi-kunstnere: Félix Auguste-Clément og Jean-Léon Gérôme. I hovedsak var han selvlært, bortsett fra kunnskapen om grunnleggende teknikker. Bildene. Hans mest kjente verker skildrer jungelscenerier. Det er sikkert at han aldri forlot Frankrike eller noensinne så noen jungel. Inspirasjonen fant han i dyrehager, illustrerte verker og utstoppede dyr på museer. Han snakket også med militære veteraner som kunne fortelle hvordan det var i jungelen. Han bemerket til en kunstkritiker at «når jeg går inn i et drivhus og ser på eksotiske planter, har jeg en drømmevirkelighetsopplevelse». Parallelt med denne produksjonen laget han små byscenerier fra Paris sentrum og omegn. Han mente ellers å ha oppfunnet en ny sjanger ved først å male et hyggelig bymotiv, og så sette inn en person i forgrunnen. Teknikken. Han malte lag på lag og startet øverst med himmel og fylte på nedover med planter, dyr og mennesker. Regneffekten i "Tiger i tropisk storm(overrasket)" (1891)(National Gallery (London)) er oppnådd med en blanding av grått og ferniss påført med store skråstrøk. Han henviste dette til at han var beundrer av den satengaktige finishen til Bouguereau. I jungelmotivene fins over 50 sjatteringer av grønt. Selv om han fremstilte natur, var mye lagt opp etter kunstneriske ønsker, og ikke nødvendigvis gjenkjennbare som botanisk riktige. Han brukte ofte lang tid på ett og ett bilde, og hadde en begrenset produksjon. Malingkvaliteten var «student» - ikke «studio», noe som har gjort at flere verker er tydelig i forfall. Dette er mest tydelig i forgrunnslagene, og skyldes nok i like stor grad feil prosedyre, med magre blandinger utenpå fete. Både Picasso og Matisse har forøvrig gjort samme feilen. Kritikk og anerkjennelse. Hans flate, ganske barnlige stil ga reaksjoner: folk ble enten sjokkert eller lo av bildene. Han var imidlertid ganske uberørt og forsto knapt at etablerte kunstnere fant ham for selvlært og for lite tutelert av noen av dem. Dermed ble hans drøm om å bli anerkjent av «the establishment» uoppfylt. I ettertid ser vi at han etterhvert ble dreven i sin spesielle teknikk. Fra 1886 stilte han regelmessig ut i Salon des Indépendants, og selv om arbeidene alltid ble beskjedent plassert, fulgte man godt med. «Tigeren i tropestorm» fikk fram hans første seriøse kunstkritikk. Den unge kunstneren Félix Vallotton skrev: «Hans "tiger som overrasker byttet" bør ikke oversees. Den er et alfa og omega i malekunst.» Tross det gikk det mere enn ti år før Rousseau neste gang besøkte sin jungel. I 1905 ble et større verk: "Den sultne løven tar en antilope" utstilt i nærheten av arbeider av yngre avantgardister som Matisse. Denne utstillingen regnes i dag for startstedet for fauvismen. Det er ikke utenkelig at Rousseaus bilde ga støtet til navnet på gruppen. Bildet av slangetemmeren er et bestillingsverk til kunstneren Robert Delaunays mor Berthe, Comtesse de Delaunay. Picasso fant en dag et bilde som var solgt for å kunne males over igjen, og oppsøkte straks kunstneren, som han anerkjente som likeverdig. Han holdt til og med en bankett til ære for Rousseau. For å tjene til livets opphold pleide Rousseau å spille fiolin på gaten, samt at han tegnet en del forsider til "Le petite journal". Den kunstneriske arven etter Rousseau. Han tilskrives en betydelig innflytelse på senere kunstnere som Léger, Beckmann og Picasso foruten å ha brutt vei for surrealismen. (Dette iflg. kunstkritiker Roberta Smith, The New York Times). Utstillinger. En retrospektiv utstilling ble arrangert i 1911 i Salon des Indépendants. Maleriene var også stilt i den første Blaue Reiterutstillingen. To store museumsutstillinger ble arrangert 1984-85 (i Paris i Grand Palais og New Yorks Museum of Modern Art). I 2001 var en tilsvarende utstilling holdt i Tübingen, Tyskland. Tate Modern hadde en utstilling i 4 måneder fra november 2005, organisert av galleriet og Musée d’Orsay, hvor samme utstillingen ble vist. Den hadde tittelen «Henri Rousseau: Jungles in Paris» og omfattet 49 av maleriene hans. Utstillingen avsluttet i Washingtons National Gallery of Art fra 16. juli til 15. oktober 2006. Grand Palais, Paris hadde forøvrig en større utstilling fra mars til juni samme år. Referanser. Mye av informasjonen er fra brosjyren for utstillingen i Tate Gallery, 2005. Lekyth. Lekyth eller lekythos er en gresk vasetype. Den vanligste formen hadde en smal kropp og en vertikal hank festet til halsen, men det finnes også andre former. Lekyther ble brukt til å oppbevare olje, spesielt olivenolje. Mange lekyther er funnet i graver, fordi oljen ble brukt til å salve avdøde ugifte menns legemer, men vasemalerier viser at typen også ble brukt i mange dagligdagse sammenhenger. På de som er funnet i graver er det ofte avbildet nettopp begravelsesscener. Typen er kjent tilbake til omkring 700 f.Kr., og var på sitt mest populære omkring 500 f.Kr. VM i friidrett 2013. VM i friidrett 2013 skal arrangeres i Moskva, Russland. Moskva ble valgt den 24. mars 2007 2013 Friidrett Dzungaria. Dzungaria (også Jungaria, Sungaria, Zungaria; mongolsk: Зүүнгар "(Züüngar)", kinesisk: 準噶爾 "(Zhǔngéěr)", russisk: Джунгария "(Džungarija)") er en geografisk region som omfatter ca.777 000 km² av Xinjiang Uigur Autonome Region, i det nordvestre Kina. Historie. a>s kart over Dzungaria, ca 1744 Dzungaria har sitt navn etter et mongolsk kongedømme som eksisterte i Sentral-Asia i det syttende og attende århundre. Det fikk navnet sitt fra dzungarene, som ble så kalt fordi de utgjorde den venstre flanke ("züün", venstre; "gar", hånd) av den mongolske hæren. Det nådde sitt høydepunkt under Kaldan, eller Bushtu Khan, i siste halvdel av det 17.århundre, men ble fullstendig knust av de kinesiske Qing-herskerne rundt 1757–1759. Det har spilt en viktig rolle i Mongolias historie og de store mongolske vandringene vestover. I 1911 var territoriet delt mellom Qing imperiet (Xinjiang, også kjent som Øst-Turkestan og det nordvestre Mongolia) og Russisk Turkestan (provinsene Semiretsje og Semipalatinsk). Dets største utstrekning omfattet Kashgar, Yarkand, Khotan, hele Tian Shan-regionen og kort sagt mesteparten av Sentralasia mellom 35 til 50 °N og fra 72 til 97 °Ø. Nåtidig bruk. Som et politisk eller geografisk begrep har "Dzungaria" praktisk talt forsvunnet fra kartet, bortsett fra det sentrale området som fremdeles heter "Junggar Pendi" (Junggarbekkenet). Og i fjellkjeden som sørøst for Balkhasjsjøen strekker seg nordøstover langs grensen mellom Kasakhstan og Kina bevares navnet i Dzungarisk Alatau. Et nylig og bemerkelsesverdig funn fra februar 2006, er det eldste kjente tyrannosaur fossilet. Det ble utgravd av en gruppe forskere fra George Washington University som holdt på med et forskningsprosjekt i Junggarbekkenet. Arten som er kalt "Guanlong", levde for 160 millioner år siden, mer enn 90 millioner år før den berømte "Tyrannosaurus rex". Området har også gitt navn til Dzungarisk Hamster. Geografi og geologi. Dzungaria er i hovedsak et steppe- og halvørkenpreget bekken omgitt av høye fjell: Tian Shan i sør og Altai i nord. Geologisk er det en utløper av den paleozoiske Kazakhstanblokken og var engang en del av et separat kontinent før Altaifjellene ble dannet på slutten av den paleozoisk tidsalder. Det inneholder ikke den samme mineralrikdommen som "Kazakhstania" og kan ha vært en pre-eksisterende kontinentalblokk før Kazakhstania ble dannet. Urumqi, Yining og Karamay er de største byene. Andre, mindre oasebyer ligger langs foten av fjellkjedene. Økonomi. Hvete, bygg, havre og sukkerroer dyrkes, og det drives al av kveg, sauer og hester. Markene vannes med smeltevann fra de permanent snødekte fjellene. Dzungaria har forkomster av kull, jern, and gull så vel som store oljefelt. Demografi. Befolkningen består av uighurer, kasaker, kirgisere, mongoler og Han-kinesere. Fra 1953 har det vært en massiv innflytting av Han-kinesere for å arbeide på vann- og industriprosjekter. Myathropa florea. "Myathropa florea" er en stor flue som tilhører familien blomsterfluene. Den er blant de vanligste blomsterflueartene i Norge om sommeren. Den finnes over hele landet, også kjent fra Øst-Finnmark. Men den er mest vanlig i sør-Norge. Mønster og farger er lett gjenkjennelig, særlig hodeskallen på brystpartiets ryggside. Hos hunnen møtes ikke fasettøynene på toppen av hodet, men de er adskilt av en smal pannestripe. Utseende. "Myathropa florea" er en stor, lyst gul og svart flue, ca. 15-18 millimeter lang. Forbrystet har et karakteristisk «hodeskallemønster». Ansiktet er gult med gyllen hårbekledning. På hodet er det to store, mørke fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en tynn pannestripe mellom fasettøynene. Bakkroppen har mønster i gult og svart. Hvert av bakkroppsleddene er mørke i den bakerst halvdelen og gule lengst frem. Langs midten er det en mørkere midtlinje som utvider seg til en mørk flekk i framkanten av hver bakkroppsledd. Scutellum er lyst gulbrunt, og skiller seg lite fra den brunlige ryggsiden. Brystets sider er gule med lange gylne hår. Beina er lyst gule på midten. Lår (femora) og føtter (tarser) mørkt, brunsvart. Levevis. "Myathropa florea" kan påtreffes i hager og særlig på gress- og blomsterenger. Den besøker blomster eller sitter og soler seg på et blad. De voksne flyr i mai til september. Larvene lever i råtehull i trestammer. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Systematisk inndeling. Slekten "Myathropa" omfatter bare en norsk art. Løkaunet kraftverk. Løkaunet kraftverk er et vannkraftverk i Nidelva i Klæbu kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 51 meter fra Hyttsaga. Bjørsjøen reguleres mellom 158 og 152 moh. Bjørsjøen har samme vannspeil som Selbusjøen når magasinet er oppfylt. Midlere årsproduksjon er på 30 GWh og installert effekt er på 9 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1926. Det er installert en horisontal francisturbin. Løkaunet (Løkkaunet) var opprinnelig planlagt som et midlertidig kraftverk. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Svean kraftverk og Bratsberg kraftverk utnytter vannet i Nidelven fra Selbusjøen/Bjørsjøen parallelt med Løkaunet kraftverk. Distaghil Sar. Distaghil Sar (7885 moh.) er den høyeste toppen i fjellkjeden Hispar Muztagh i Karakoram, nordøst i Pakistan. Det er verdens 19. høyeste fjell, og det niende høyeste i Pakistan. Distaghil Sar ble først klatret til topps i 1960 av en østerriksk ekspedisjon. Svean kraftverk. Svean kraftverk er et vannkraftverk i Nidelven i Klæbu kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 55 meter fra reguleringsmagasinet Selbusjøen Midlere årsproduksjon er på 106 GWh og installert effekt er på 30 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1939. Det er installert tre horisontale francis turbiner. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Løkaunet kraftverk og Bratsberg kraftverk utnytter vannet i Nidelven fra Selbusjøen/Bjørsjøen parallelt med Svean kraftverk. Chin. Nasjonaldag: 20. februar Chin er en av åtte forskjellige etniske folkegrupper i Myanmar (Burma). Chin-staten, som ble kalt etter navnet til folket, ligger i den vestlige delen av Myanmar og folkegruppen teller om lag 1,5 millioner mennesker. De finnes også i Bangladesh og i Nagaland, Mizoram, Manipur og Assam i India. Som følge av baptistisk misjonsarbeid er 80-90% av dem kristne. Tradisjonelt var Chin animister. Men en stor minoritet av folket er knyttet til sin tradisjonelle tro og til Theravada-buddhisme. Noen er også gjennom Bnei Menashe knyttet til Jødedom. Chin er en av de største etniske minoritetsgruppene i Myanmar. De er tibetan-burmesere som trolig kom til landet på 1000-tallet etter Kristus. De flyttet vestover og bosatte seg trolig i den nåværende Chin-staten rundt 1300-1400 etter Kristus. Navnets opprinnelige betydning er usikker, selv om det foreligger flere ulike teorier. Det er mange stammer mellom Chin-folket, slik som Lai, Tedim (som foretrekker å kalle seg Zomi fordi "Chin" ikke er i deres eget språk (legg merke til likheten med Mizo i nabostaten Mizoram i India)) Asho og Cho. Tre hovedstammer av Chin-folket er Tedim, Falam og Hakha. Det vil være relevant å nevne at de er i slekt med Kuki-folket i Nagaland, Manipur og Assam. Erkjennelsen av at disse er av samme felles språklige rot og skikker selv om de er skilt av internasjonale og statlige grenser brakte fram bevegelser for samling av de okkuperte territoriene. En av de første bevegelsene var Mizo Nasjonalbevegelse, som endte med å danne Mizoramstaten i India. For tiden er det flere tilsvarende bevegelser i aktivitet. På grunn av situasjonen i Myanmar er tusenvis av Chin-folket spredt i Europa, USA og Sørøst-Asia. Museer i Oppland. Liste over norske museer er institusjoner som er listet av etablerte aktører som kjente norske museer. Basisutvalget er gitt av Kulturnett i deres "Institusjonsregister". "Merk at lista er ufullstendig og kun inneholder institusjoner fra Oppland." Lesbos. Lesbos (gresk: Λέσβος, moderne gresk "Lesvos", tidvis også referert til "Mytilini" etter øyas største by Mytilene) er en gresk øy nordøst i Egeerhavet. Den har et areal på 1632 km² og en kystlinje som er 320 km lang, noe som gjør den til den tredje største øya i Hellas blant de tallrike øyene som er spredt i Egeerhavet. Den er skilt fra Tyrkia ved det smale Mytilinistredet. Lesbos utgjør sammen med Limnos og noen mindre øyer prefekturet Lesbos. Øya er også en adskilt periferenhet i nordlige Egeerhaet, og den eneste kommunen i denne. Dens befolkning består av rundt 90 000 mennesker, og hvor en tredjedel lever i hovedstaden Mytilene på den sørøstlige delen av øya. Den gjenværende delen av befolkningen er spredt utover øya i små byer og landsbyer. De største er Kalloni, Gera-landsbyene, Plomari, Agiassos, Eresos, og Molyvos (oldtidens Mythymna). Mytilene ble grunnlagt på 1000-tallet f.Kr. av herskerdynastiet Penthilidae som kom fra Thessalia på greske fastlandet. Dynastiet hersket over bystaten ("polis") fram til et folkelig opprør i tiden 590-580 f.Kr., ledet av Pittakos fra Mytilene, avsluttet deres styre. To av de store lyriske dikterne i antikken kom fra Lesbos, Alkaios og den noe yngre samtidige kvinnelige poeten Sapfo. Det er grunnet sistnevnte at øyas navn har gitt betegnelsen «lesbisk kjærlighet». Det mindre brukte betegnelsen «sapfisk kjærlighet» har samme betydning. Geografi. Lesbos ligger lengst øst i Egeerhavet, motstående den tyrkiske kysten fra nord og øst, og ved det smaleste stedet er stredet 5,5 km bredt. Øyas form er grovt sett trekantet, men den har en dyp bukt midt på, Kallonibukta, med åpning fra den sørlige kysten, og tilsvarende med den noe mindre Gerabukta i sørøst. Øya er skogkledt og fjellrik med to store topper, Lepetymnos (968 meter høy) og Olympus (967 meter høy) som dominerer dens nordlige og midtre del. Øyas vulkanske opprinnelse er fortsatt synlig i flere varme kilder og i de to store buktene. Lesbos er frodig og grønn, og treffende kalt for «smaragdøya». Det er et større mangfold i floraen enn hva man skulle anta i henhold til øyas størrelse. Elleve millioner oliventrær dekker rundt 40 prosent av øya sammen med andre frukttrær. Skog med middelhavsfuru, kastanjetre og en del eiketrær utgjør rundt 20 prosent, og det gjenværende er kratt og småskog, gressland, eller urbane områder. I de vestlige delene av øya ligger verdens nest største forsteinet treskog av ekte kjempegran. Lesbos er et hovedsakelig jordbruksområde. Olivenolje er den fremste inntektskilden. På grunn av den internasjonale flyplassen er turisme en viktig del av økonomien i Mytilene, og det samme gjelder kystbyene Petra, Plomari, Molyvos og Eresos, som til sammen bidrar betydelig til øyas økonomi. Fiske og produksjon av såpe og ouzo, den greske nasjonallikøren, er de gjenværende inntektskildene. Klima. Øya har et mildt middelhavsklima. Den årlige middeltemperaturen er 18 °C og årlig gjennomsnittlig nedbør er 750 mm. Øyas usedvanlige solskinn gjør Lesbos til den mest solrike øya i Egeerhavet. Snø og meget lav temperatur er meget sjeldent. Lesbos’ forsteinete skog. Lesbos har en av verdens meget få kjente forsteinete skoger og den har blitt erklært som "Beskyttet nasjonalmonument", og er også inkludert også i det "Europeiske nettverket av geoparker". Fossilisering eller forsteining av trær og planter har blitt mange steder på den vestlige delen av øya. Forsteiningen av skogen ble dannet i tidsrommet sen oligocen til midtre miocen, fra mellom ca 50 millioner og 30 millioner år siden av intens vulkansk aktivitet i området. Vulkanisk bergart fra den geologiske perioden neogen dominerer de sentrale og vestlige delene av øya, bestående av blant annet ryolitt, ignimbritt, tuff, og vulkansk aske. Produktene av den vulkanske aktiviteten dekket vegetasjonen i området og forsteiningsprosessen skjedde under gunstige forhold. De fossiliserte plantene er levninger av silifisering fra en subtropisk skog som eksisterte i den nordvestlige delen av øya for 20-15 millioner år siden. Historie. I henhold til klassisk gresk mytologi var en gud ved navn Lesbos en beskytter av øya. Makareos var etter sigende den første (legendariske) kongen som med sine mange «døtre» ga navn til en del av de større byene på øya. I en antikk myte ble hans «søster», gudinnen Kanake, drept for å ha gjort ham til konge. Stedsnavn av hunkjønnsopprinelse er mer sannsynlig å ha sin årsak til tidligere bosetning og navngitt etter lokale gudinnedyrkelse som senere ble erstattet av og knyttet til fellesgreske guder. Homer referer til øya som «Makaros edos», "setet til Makareos". Hettittiske nedtegnelser fra sen bronsealder referer til øya som "Lazpa" og må ha betraktet dens befolkning som betydningsfull nok til å tillate hettittene å «låne deres guder» (antagelig deres gudeidoler) for å lege deres konge da de lokale gudene ikke kunne levere ønsket resultat. Det er antatt at utflyttere fra det greske fastlandet, hovedsakelig fra Thessalia, kom til øya i sen bronsealder og deres aioliske dialekt av gresk ble dominerende språk på øya og som i skriftlige form har blitt bevart i diktene til Sapfo, Alkaios og andre. Rikelige mengder av grå keramikk har blitt funnet rundt om på øya og den religiøse dyrkelsen av Kybele, den store modergudinne i Anatolia, antyder en kulturell kontinuitet i befolkningen fra neolittisk tid. Da den persiske kongen Kyros den store beseiret Krøsus, konge av Lydia, i år 546 f.Kr. ble de joniske greske byene i Anatolia og de tilknyttede øyene persiske undersåtter og forble så inntil perserne ble beseiret av grekerne i slaget ved Salamis i år 480 f.Kr. Lesbos ble styrt av et oligarki (fåmannsvelde) i arkaisk tid, fulgt av en kvasidemokrati i antikk tid. For en kort tid var den medlem av Det athenske sjøforbundet, dens frafall fra forbundet er beskrevet i gripende kapittel av Thukydids historieverk om Peloponneskrigen. I hellenistisk tid tilhørte øya til ulike etterfølgerkongedømmer fram til år 79 f.Kr. da Lesbos ble underlagt Romerriket. Kart over Lesbos av Giacomo Franco (1597). I middelalderen tilhørte øya Østromerriket. I år 803 ble den bysantinske keiserinnen Irene sendt i landflyktighet til Lesbos og tvunget til å spinne ull for å understøtte seg selv. Hun døde til sist på øya. Etter det fjerde korstog (1202–1204) ble øya overtatt av Det latinske riket, men ble gjenerobret av Østromerriket i 1247. I 1355 ble øya overgitt til Gattilusio-familien fra Genova av økonomiske og politiske grunner. Lesbos ble erobret av osmanske tyrkere i 1462, og forble under muslimsk styre, omdøpt til Midilli på tyrkisk, inntil den ble frigitt av greske styrker i løpet av Den første balkankrigen. Byene Mytilene og Mithymna har vært bispeseter siden 400-tallet. De eldste oldtidsgjenstandene på øya går tilbake til steinalderen (Paleolitikum). betydningsfulle arkeologiske steder på øya er den neolittiske grotte i Kagiani, antagelig et tilfluktssted for sauebønder, den neolittiske bosetningen ved Chalakies, og den omfattende beboelse ved Thermi (3000-1000 f.Kr.). Den største bosetningen er funnet i Lisvori (28001900 f.Kr.), men deler av disse er i dag sunket ned i de grunne kysthavet. Det er også flere arkaiske, antikke greske og romerske levninger. Den romerske arkitekten Vitruvius kalt oldtidens by Mytilene for «praktfull og av god smak». Levninger fra middelalderen er tre imponerende festninger. Lesbos var fødestedet for flere kjente personer. I arkaisk tid utviklet Arion, en legendarisk poet, en form for dikt kalt dityrambe, en forløper for dramasjangeren tragedie, og Terpandros oppfant musikalske skala på syv noter for lyren. To av de kjente lyriske poeter i oldtidens antikke kanon, Sapfo og Alkaios, var fra Lesbos. Phanias fra Eresos skrev historie. Den opprinnelige kunstneriske kreativiteten fra oldtiden er minnet i myten om Orfeus som Apollon ga en lyre og som musene lærte å synge og spille. Da Orfeus vekket vreden til guden Dionysos ble han lemlestet og kappet opp i biter av menadere («de rasende»), men hodet og hans lyre fant sin veg tilbake til Lesbos hvor de har «forblitt siden». Statsmannen Pittakos var ansett som en av Hellas' syv vise. Hellanikos ga bidrag til historiografien, Theofrastos, far til botanikken, etterfulgte Aristoteles som overhode av Lyceum, den peripatetiske skolen i Athen. Både Aristoteles som Epikur levde en tid på Lesbos, og det var her hvor Aristoteles begynte systematiske zoologiske undersøkelser. I senere tid levde Theophanes av Mytilene, historikeren av Pompeius' kriger, forfatteren Longos skrev sin kjente roman "Dafnis og Chloë" som hadde sin handling fra Lesbos, og langt senere skrev historikeren Doukas historien til det osmanske rike. I moderne tid har poeten Odysseas Elytis, som nedstammer fra en gammel familie på Lesbos, mottatt Nobelprisen i litteratur. Lesbos i dag. En mening av ordet lesbisk er avledet fra diktene til Sapfo som var født på Lesbos og som skrev mektig følelsesmessige dikt som var rettet mot andre kvinner. Det er på grunn av denne tilknytningen at Lesbos og særlig byen Eresos, hennes fødested, er besøkt av lesbiske turister, dette til ergrelse eller krenkelse av dypt konservative og tradisjonelle gresk-ortodokse grupper på øya. I 2008 tapte en gruppe mennesker på øya en rettssak mot foreningen Det greske homofile og lesbiske samfunn mot at gruppen benyttet ordet «lesbisk» i deres navn, noe som den saksøkende gruppen på Lesbos hevdet krenket deres menneskerettigheter da det var «fornærmende» og vanæret dem verden rundt. Tolv historiske kirker på øya ble listet sammen på overvåkingslisten til Verdens monumentfond, en privat organisasjon som har som må å bevare utsatte arkitektoniske og kulturelle steder, for de hundre mest utsatte steder i verden. Utsatt for erodering fra aldring, naturelementer og forurensning utgjør foreldete konserveringsmetoder og økende turisme trusler mot strukturene. Det er håp om at økende oppmerksomhet til deres sviktende forfatning vil gi støtte for bevarelse. Congalach Cnogba. Congalach Cnogba eller Congalach mac Máel Mithig var overkonge av Irland, fra 944 til 956. Congalach var konge av Brega fra klanen Síl nÁedo Sláine, en sørlig gren av den Uí Néill dynastiet. Congalach var etterkommer i ti genereasjoner av Áed Sláine, dette var presentert som grunnlaget for at han ble konge. På morsiden var Congalach medlem av Clann Cholmáin, som var den på den tiden dominerende grenen av det sørlige Uí Néill Han var barnebarn av overkongen Flann Sinna og søstersønn av sin forgjernger Donnchad Donn mac Flainn. De irske annalene forteller om at Congalach var i krig med de fleste av sine naboer. Han skiftet mellom å være alliert med og fiende av den norrøn-gæliske kongen av Dublin Olav Kvåran. Congalach døde mens han kjempet mot en allianse mellom Laigin (Leinster) og Dublin i 956, i et bakhold ved "Tigh-Gighrainn" (et uidentifisert sted i dagens Leinster). Er/bør-problemet. I meta-etikk, ble er/bør problemet først formulert av David Hume (skotsk filosof og historiker, 1711–1776), som påpekte at mange forfattere hevdet hvordan noe "bør" være på grunnlag av utsagn om hva som "er". Hume mente dette var en feilslutning og at man ikke kunne trekke normative slutninger fra deskriptive utsagn. Er/bør problemet er også kjent som Humes lov og Humes giljotin. Det omtales av og til også som «den naturalistiske feilslutning». Grunnen til dette er for å beskrive argumenter hvor man trekker etiske slutninger fra fysiske fakta. «Den naturalistiske feilslutning» kommer derimot fra den britiske filosofen G.E. Moore som i "Principia Ethica" (1903) hevdet at det var en feilslutning hver gang en filosof forsøker å bevise en påstand i etikk med referanse til noe som er "godt" og begrunner dette med en eller flere naturlige egenskaper (slik som "behagelig", "ønsket", etc.). Den naturalistiske feilslutning. Den naturalistiske feilslutning (eng. "The Naturalistic Fallacy") er et begrep som ble innført i moralfilosofien av G.E. Moore. I "Principia Ethica" (1903) hevdet Moore at det var en feilslutning hver gang en filosof forsøker å bevise en påstand i etikk med referanse til noe som er "godt" og begrunner dette med en eller flere naturlige egenskaper (slik som «behagelig», «ønsket», etc.). Det blandes av og til feilaktig sammen med «bør-problemet». Sericomyia silentis. Myrtigerflue ("Sericomyia silentis") er en stor flue som tilhører familien blomsterfluene. Den er blant de vanligste blomsterflueartene i Norge om sommeren. Den finnes over hele landet, men er mest vanlig i Sør-Norge. Utseende. "Sericomyia silentis" er en stor, lyst gul og svart, kraftig, vepselignende flue. Den er ca. 15-18 millimeter lang. Den ligner på en stikkveps. Men alle fluer skiller seg fra vepser på den korte antennen og fordi de bare har to vinger. Vepser har ganske mye lengre antenner og fire utviklede vinger. Ansiktet er gult med en mørk svart midtlinje. På hodet er det to store, mørke fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en tynn pannestripe mellom fasettøynene. Antennens artista er «fjærformet». Bakkroppen har mønster i gult og svart. Langs midten er det en svært smal mørkere midtlinje. Hvert av bakkroppsleddene er mørke i den bakerst halvdelen, samt at det er en smal mørk stripe i framkanten. I midtpartiet er bakkroppsleddene gule, disse gule stripene er smalest ved midtlinjen av bakkroppen og utvides mot ytterkanten. Det vil si at de blir bredere ut mot bakkroppssiden. Scutellum er svart, og skiller seg ikke fra brystets ryggside som er skinnenede blankt og svart. Brystets sider har noen gule felt like ved vingefestene. Beina er for det meste lyst gule og litt rødere ved kroppen (låret). Levevis. "Sericomyia silentis" kan påtreffes i åpen skog og særlig på gress- og blomsterenger. Den besøker blomster eller sitter og soler seg på et blad. Larvene lever i ferskvann og ligner larvene i slekten "Eristalis". Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Systematisk inndeling. Slekten "Sericomyia" omfatter bare fem norske arter. Mastos. Mastos er en gresk vasetype. Den er formet som en flatbunnet dyp bolle med to horisontale hanker, og sies å være inspirert av formet på et kvinnebryst. Bratsberg kraftverk. Bratsberg kraftverk er et vannkraftverk i Nidelven i Trondheim kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 147 meter fra reguleringsmagasinet Selbusjøen. Vannet tilbakeføres i Nidelva rett under Nedre Leirfoss. Tilførselstunnelen er på over 12 kilometer og avløpstunnelen 4 km. Midlere årsproduksjon er på 650 GWh og installert effekt er på 120 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1977. Det er installert to francis turbiner. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Løkaunet kraftverk og Svean kraftverk utnytter vannet i Nidelven fra Selbusjøen/Bjørsjøen parallelt med Bratsberg kraftverk. Olpe (vase). Olpe er en gresk vasetype. Den finnes i to hovedtyper. Den eldste oppstod i Korinth mot slutten av protokorinthisk periode, og den yngre er en attisk type. Typen er formet som en mugge med vertikal hank og bølget kant. Den minner sterkt om oinokhoe, og olpe brukes også som navn på en spesiell type oinokhoe. Pelike. Pelike er en gresk vasetype, som minner om en amfora og ble brukt til å oppbevare forskjellige matvarer og væsker. En pelike har to åpne, vertikale hanker som følger linjen fra kroppen. Halsen er smal, munnen vid, og kroppen er sammensunket og ofte nesten sfærisk. Mens en amfora ofte hadde spiss bunn, har en pelike en flat, vid base som gjør den stødig. Formen oppstod i Athen omkring 1000 f.Kr. Psykter. Psykter er en gresk vasetype. Navnet betyr «kjøler». Psykteret ble fylt med vin, som så ble satt ned i et større kratér fylt med kaldt vann eller is slik at vinen ble kjølt ned. Typen er soppformet, med en smal fot, bred, avrundet kropp og en kort hals. Lazar Kaganovitsj. Lazar Moisejevitsj Kaganovitsj (russisk: Ла́зарь Моисе́евич Кагано́вич; født i Kabany nær Kiev, død 25. juli 1991 i Moskva) var en sovjetisk politiker. Han fikk tilnavnet som «Jern-Lazar». Kaganovitsj ledet kommunistpartiet i Ukraina fra 1925 til 1928, og fungerte da som en slags visekonge der. Her bidro han aktivt i tvangskollektiviseringen av jordbruket, noe som førte til en hungersnød der millioner av mennesker døde. Han støttet Stalins kandidatur som sovjetisk leder under maktkampen etter Lenins død. Blant annet jukset Kaganovitsj ved valget av ny generalsekretær under partikongressen i 1934. Kaganovitsj var en av Josef Stalins fem mest betrodde medarbeidere frem til slutten av utrenskningene mot slutten av 1930-tallet, men hadde viktige posisjoner i Politbyrået helt til Stalin døde. Han ble ekskludert fra partiet i 1961, som en innbitt stalinist. Han døde like før Sovjetunionen formelt ble oppløst i 1991. Pyxis. Pyxis (pl. "pyxides") eller pyx er en gresk vasetype. Den vanligste formen er en rund boks med avtagbart lokk. Foemn får tilbake til protogeometrisk tid i Athen, men er inspirert av eldre former. Man hadde først to former, flatbunnet og spissbunnet. Den spisse formen forsvant i det 9. århundre f.Kr., mens den flate overlevde. Fra det 6. århundre hadde attiske pyxides ofte konkave vegger. Pyxides ble oftest brukt av kvinner til å oppbevare kosmetikk, og en svært stor andel viser bryllupsscener, enten mytologiske eller generiske. Ove. Ove er et mannsnavn av trolig dansk opprinnelse. Det er noe usikkerhet om opprinnelig betydning, men i Danmark menes det at navnet kommer fra det olddanske ordet «Aghi» og er beslektet med Åge og Åke, av betydningen «forfader». I Sverige er man enige om dansk opprinnelsen, men mener det kommer fra gammel nordisk «Agh» for egg (knivegg), eller spydspiss. Navnet er også brukt bl.a. i Tyskland og Nederland under formen "Uwe". Tysk Wikipedia viser til Friesland, der Ove ble brukt i betydningen «den aktive», eller «den uredde». De tar navneutviklingen fra «Ake», «Aki», «Aughe» og til «Auwe», som er formen som ledet til Uwe. Navnet knyttes også til den germanske «AG» i betydningen «sverdegg». Navnet Ove (og Owe) var vanlig i Danmark og Skåne, fram til 1800-tallet, og ble etter hvert vanlig i hele Sverige og senere også i Norge. Ove var et motenavn i Sverige på 1940-tallet, og dukker opp på topp 50-listen i Norge i 1950-årene, henger med i begynnelsen av 60-årene for så å forsvinne. I dag er navnet nesten ikke i bruk som første fornavn, men er et forholdsvis vanlig kombinasjonsnavn (som andre fornavn) og kan kombinderes med en stor variasjon av navn (se kjente navnebærere under). Ove har navnedag 30. oktober, sammen med Aksel og Åmund, og ikke 8. mai sammen med Åge og Åke. I sverige er Oves navnedag 13. februar. Utbredelse. Ove var et populært navn på norske guttebarn på 1950- og 1960-tallet. I Tyskland var "Uwe" et populært navn på guttebarn født i perioden ca 1930–1970. Stamnos. Stamnos er en gresk vasetype. Den kan minne om en amfora, og ble brukt til å oppbevare eller blande væsker. En stamnos er flatere i formen enn en amfora, og har alltid flat bunn slik at den kan stå stødig. Den har to horisontale hanker plassert høyt på kroppen. Namsfogd. Namsfogd er norske statlige embeter som utfører tvangsforretninger (utleggsforretninger, fravikelser og tvangssalg). Gjeldsordningsinstituttet er også lagt til Namsfogden. De funksjonene som utføres av Namsfogden kalles den sivile rettspleien på grunnplanet og er en av politiets oppgaver, på lik linje med ordenstjeneste og etterforskning. Namsfogden er den myndigheten som utfører namsmannsfunksjonen. I 2007 ble namsoppgavene en del av Politi- og lensmannsetaten. Namsfogdfunksjonen utføres normalt ved lensmannskontorer og politistasjoner. I Oslo utgjør imidlertid namsfogden et eget embede, eller særorgan, direkte underlagt Politidirektoratet. De fire store namsfogdembedene, Namsfogden i Oslo, Namsfogden i Bergen, Namsfogden i Trondheim og Namsfogden i Stavanger, fungerer samtidig som kompetansesentre for resten av Politi- og lensmannsetaten innen sivile gjøremål. Namsfunksjonene ledes av den som er lokal namsmann; enten en namsfogd, lensmann eller politistasjonssjef. De som er delegert tvangsmyndighet, og dermed også namsmannskompetanse, kalles Namsfullmektiger. Namsfullmektigene har beslutningsmyndighet og gjennomføringsmyndighet innen ulike former for bruk av tvang til å sikre sivile krav. Det stilles ingen formelle krav til utdannelse, men det er (i hvert fall i de større namsfogddistriktene) vanlig at de er jurister. Sommeråpent. "Sommeråpent" er et norsk talk show som har blitt sendt hver sommer på NRK siden 1993, med unntak av sommeren 2008 da programmet ble kuttet på grunn av økonomiske og tekniske omprioriteringer i NRK, muligens som følge av sommer-OL 2008, men dette ble ikke offisielt bekreftet. Hver sesong sender fire til fem programmer i uken, og i 2005 ble det også utvidet med en egen lørdagssending "Sommerlørdag" som gikk seks lørdager. Lørdagssendingene ble ikke fulgt opp de etterfølgende år, men i 2012 vil Sommeråpent bli sendt også lørdager (dog ikke som "Sommerlørdag"). Hver sesong er vanligvis på åtte uker. Serien hadde premiere den 28. juni 1993 med Hege Øygaren som programleder. Programmet tar opp både aktuelt nyhetsstoff og kulturelle fenomener, men er noe «løsere i snippen» enn tradisjonelle debattprogrammer. 1995. Programmet ble sendt fra Marienlyst 1996. "Sommeråpent" hadde denne gangen undertittel «Fra stupebrett til Internett». Blant de temaene som ble berørt, var forberedelsene til sommer-OL i Atlanta og den teknologiske utviklingen som blant annet gjør at «Sommeråpent» kan kommunisere med seerne via en egen side på Internett. 1998. Denne utgaven av programmet var lagt opp slik at to av programlederne var i studio i Oslo, én i Tromsø mens én var ute på reportasje. Oppgavene gikk på rundgang, og det var derfor ingen faste par i studio. Arnfinn Nygaard portretterte mennesker på sin sakte ferd nedover sørlandskysten med seilbåten «Arken». 1999. Programmet ble denne gangen sendt fra Trømsø og var i regi av NRK Troms. I tillegg gav «Hildegunn Moltubakk» hver torsdag en sommerrapport fra Bergen. På mandagene bidrog filmredaksjonen i Oslo med innslag, og på tirsdager lagde Østlandssendingen en «roadmovie». Inger-Gunn Sande var prosjektleder. 2001. Programmet ble sendt fra et studio på Aker Brygge. Dette var første gang at programmet ble ledet av kun en programleder gjennom hele sommeren. 2002. Programmet ble sendt direkte fra et studio på Aker Brygge. Ida Simonsen var prosjektleder. 2003. Sendingen gikk direkte fra Aker Brygge. Denne utgaven av "Sommeråpent" fikk mye medieomtale god tid før sendestart på grunn av at Petter Nome på vinteren ble fratatt jobben som programleder. Årsaken var hans engasjement mot den forestående amerikanske invasjonen av Irak. Avgjørelsen fikk et lengre etterspill utover vinteren og våren. 2005. Programledere for "Sommerlørdag" (seks lørdager med seks forskjellige programledere) "Sommerlørdag" var helgeutgaven av "Sommeråpent" og ble kun sendt i 2005. Rammen er den samme: Underholdning og hygge på Aker Brygge, men seks programledere fikk fylle sin time med akkurat det de ville en sommerlørdag. Christian Strand var gjengens utkommanderte reporter. Han fikk forskjellige oppdrag til hvert program og hadde også en surfekonkurranse i sitt «Hawaii-hjørne» på Aker Brygge. 2006. Sendingene gikk denne gangen fra Rådhustaket i Oslo. De mest markante sakene som ble tatt opp denne sesongen var krigen mellom Israel og Libanon og Jostein Gaarders kontroversielle leserinnlegg der han i sterke ordelag kritiserte Israels krigføring mot palestinere og jødisk religion. Brevet utløste en debatt mellom Garder og Mona Levin i programmet. 2007. Programmet ble sendt hver mandag til torsdag fra 25. juni til 16. august, og ble sendt fra Akershuskaia i Oslo. Av saker som ble tatt opp denne sesongen kan en nevne debatten om utsendelse av afghanerne som bodde i teltleire i Oslo, musikkfestivalene i Norge, statsministerskifte i Storbritannia, Valla-saken, USAs omdømme i verden, fusjonen mellom Hydro og Statoil, menneskerettighetene i Kina og dopingskandalen i Tour de France. 2009. Programmet ble sendt hver mandag til torsdag fra 22. juni til 13. august, og ble sendt fra toppen av Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo. Kokkene Lise Finckenhagen, Christoffer Sjuve og Sverre Sætre delte på å lage mat to ganger i uken. Oddgeir Bruaset presenterte gjennom sommeren sine ferietips ut i fra stedene som har blitt presentert i "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu", og det gjorde også Linda Eide (med utgangspunkt i attraksjonene som ble presentert i "Norsk attraksjon"). NRKs distriktskontorer leverte også somerrapporter fra hele landet. 2010. Programmet ble sendt fra mandag 28. juni. 2011. Programmet ble sendt mandag–torsdag i syv uker i løpet av sommeren fra Operaen i Bjørvika. Programmet ble sendt fra mandag 27. juni til 17. august, med unntak av 25. juli (grunnet de ekstra nyhetssendingene etter terrorangrepene i Norge 2011). Programmet hadde i snitt 500 000 seere denne sommeren. 2012. Programmet blir sendt fra mandag til torsdag samt lørdag fra Operataket i Bjørvika. Programmet sendes første gang 23. juni, men vil kun bli sendt i fem uker grunnet sommer-OL i London. Kritikk rundt ansettelse av sommervikarer. NRK ble utsatt for en del kritikk sommeren 2000 da det ble kjent at kanalen hadde tilbudt sommervikarer en lønn til langt under tariff for å jobbe for programmet. Jon Gelius, som var programleder den sommeren, kom særlig i søkelyset da det ble kjent at han hadde ringt rundt og tilbudt godt utdannede og kvalifiserte journalister en månedslønn på 6400 kroner, som er langt unna tarifflønn. NRKs hovedtillitsvalgte kalte lønnsordningen en skandale. «Ordningen er tvilsom og uhørt, og i strid med regelverket,» uttalte Olav Njaastad i Norsk Journalistlag. Lederen i NRK-journalistenes fagforening Eva Stabell sa seg fullstendig enig. Dagen etter at det ble gjort kjent la «Sommeråpent»-ledelsen seg langflate, og de tre underbetalte journalistene fikk 10 000 kroner i lønnsøkning. «Prosjektleder for «Sommeråpent», Hilde Løchen, startet gårsdagen med å rase over Dagbladets oppslag. Overfor Dagbladet slo hun fast at et avisoppslag ikke var nok til at hun ville foreta seg noe. Etter gjentatte runder med NRK-ledelsen og NRK-journalistenes fagforening la hun seg imidlertid langflat for kritikken. NRKs personaldirektør Einar Li avbrøt ferien og dro til Marienlyst for å løse konflikten straks det ble kjent.» Seertall. Programmet har siden 1993 og frem til 2007 hatt et seertall på mellom 400 000 og 600 000. Harold Lloyd. Harold Lloyd i filmen "I do" fra 1921 Harold Lloyd (født 20. april 1893, død 8. mars 1971) var en amerikansk filmkomiker, blant de mest populære i sin tid. Lloyd startet sin filmkarriere med småroller i 1913, før han slo seg sammen med Hal Roach i 1915. Han spilte i en mengde kortfilmer med «Lonesome Luke» som hovedkarakter. Luke var én blant mange rene etterligninger av Charlie Chaplins landstryker, og Lloyd følte seg aldri tilfreds med ham. I 1917 insisterte han på å gi sin nye figur, ofte kalt «The Glasses Character», en sjanse. Som klengenavnet nærmest bekrefter, var dette en fyr som gjorde seg bemerket med sine store hornbriller. Hans studio Pathé mislikte idéen, i og med at Luke-filmene var ganske suksessfulle økonomisk, og de mente det ville være idiotisk å satse på noe helt fremmed. Likevel gav de etter, på en betingelse: at annenhver Harold Lloyd-film skulle ha Lonesome Luke og «Glasses»-figuren som karakter, og at den som gjorde det best skulle få fortsette. Sistnevnte vant nokså overlegent. Harold Lloyd ble snart en stor publikumfavoritt, og suksessen ble bare større da han i 1922 leverte sin første helaftens film "Grandma's Boy". Han nådde toppen året etter med "Safety Last!", som ofte regnes som den første store thriller-komedien. Han fulgte opp med filmer som "Girl Shy" (1924), "The Freshman" (1925) og "Speedy" (1928). En tid var han regnet som en større kassainnehaver enn selveste Charlie Chaplin, og filmene var langt mer populære enn Buster Keatons. Det som i stor grad gjorde Lloyds karakter så tiltalende var hans optimisme. I motsetning til Chaplins landstryker og Keatons steinansikt opptrådte Harold som en tilsynelatende normal fyr. Dessverre klarte ikke Lloyd å følge opp suksessen etter lydfilmens inntog mot slutten av 1920-årene. Hans første lydfilm "Welcome Danger" (1929) ble riktignok hans største kassasuksess noensinne, men den ble slaktet av kritikerne og regnes i dag som et svært svakt produkt. Et par bedre talefilmer fulgte deretter; "Feet First" (1930) og "Movie Crazy" (1932), men heller ikke disse kunne måles med Lloyds beste filmer under stumfilmtiden. Lloyd medvirket i sin siste film i 1947, kalt "The Sin of Harold Diddlebock", som var regissert av Preston Sturges. Han var da for lengst blitt en av Hollywoods rikeste menn, og skiftet fokus fra filmmediet for i stedet å konsentrere seg om å dyrke en rekke hobbyer, blant dem 3D-fotografering. Selv om Lloyd fremdeles er svært anerkjent som en stor komiker, er hans berømmelse ikke i nærheten av Chaplins og Keatons i dag. Harold Lloyd var gift med Mildred Davis, som en periode også fungerte som hans «leading lady» i flere kortfilmer. De giftet seg i 1923 og fikk tre barn (hvorav ett var adoptert). Ekteskapet varte fram til Mildreds død i 1969. Liste over Farscape-episoder. Følgende liste viser en oversikt over episoder av TV-serien "Farscape". Datoene viser den opprinnelige sendingsdagen på TV-kanalen Sci Fi Channel. Dokumentar. Farscape Dhanusa distrikt. Dhanusa (transkriberes også "Dhanusha") er et av Nepals 75 distrikter. Nepals laveste punkt ligger i distriktet. Geografi, administrativ inndeling. Areal er 1 180 km², og folketall var i 2001 671 364. Det hører til "Janakpur sone" i "Sentralregionen". Hovedstaden heter Janakpur. Den var i 2005 landets 8. største by, og hadde en anslått befolkning på 93 796. Dhanusa ligger i det østlige Tarai, det tropiske, flate slettelandet som er forma av jord fra elvene som flyter østover og ender i den bengalske bukt. I vest grenser Parsa mot Mahottari, i nord mot Sindhuli, i øst mot Siraha og i sør mot den indiske delstaten Bihar. I distriktet er det 101 landsbyutviklingskomiteer og 1 bykommuner. Bybefolkninga er 11,1%. Befolkningsgruppa som dominerer distriktet er madhesi med indisk språk og hinduisk religion. Sentrum for maithili-kultur. Dhanusa var i gammalindisk tid et sentrum for et kongedømme som var kjent som Videha eller Mithila, med "Janakpur" som hovedstad. Kongedømmet danna utgangspunkt for språket maithili (मैथिली) og den rike maithili-kulturen. Maithili har vært brukt som skriftspråk i denne delen av Nepal i flere tusen år, og var også i bruk som skriftspråk i Kathmandudalen i gammal tid. Distriktet er også i dag et sentrum for maithili-språket, som er det nest mest utbredte i Nepal etter nepali med rundt 3 millioner brukere. Nasjonale minoriteter. Jhangad, et dravidisk-talende folk som finnes i flere delstater i det østlige Tarai, har sin største bosetning i "Nausaya Bigha" området i Dhanusa. Dhanusa har også innslag av bl.a. tharu. Kjente nepalere. Matrika Prasad Yadav, en kjent leder i NKP(Maobadi), leder for NKP(M)s masseorganisasjon for madhesh-folk, regjeringssjef for opprørernes sjølstyrte område "Madesh Autonome Region" 2004 til 2007 og medlem av Nepals overgangsregjering 2007, er fra Dhanusa. Janakpur. Janakpur er en by i Nepal. Byen ligger i Tarai, Nepals flate, tropiske grenseområde i sør, om lag 400 km sørøst for Kathmandu og 22 km fra grensa mot India. Den er hovedstad i Dhanusa distrikt og i "Janakpur sone" i "Sentralregionen". Janakpur var i 2005 landets åttende største by, og hadde en anslått befolkning på 93 796. Janakpur er en av de ytterst få byer i Nepal som har jernbane til India. To smalsporete linjer ender i byen. Den ene går østover til Jaynagar, rett over grensen til India. Den andre går nordover til Bijalpura. Begge linjer er på omtrent 30 km. Tilsammen er de praktisk talt hele jernbanenettet i Nepal. Janakpur er også et viktig pilegrimsmål. Hindu-guden Ramas hustru, gudinna Sita Devi, er i følge "Ramayana epos" født og blei gift med Rana her. Byen er et sentrum for maithilispråk og kultur, både i Nepal og India. Maithili, som er et av Indias offisielle språk og Nepals nest mest brukte språk (om lag 3 millioner brukere Nepal), er et flere tusen år gammalt litteraturspråk som har utgangspunkt i et gammalindisk kongedømme som var kjent som Videha eller Mithila. Jankapur var rikets hovedstad. Dharan. Daran er en by i Nepal. Den var i 2005 landets 6. største by med 108 605 innbyggere. Dharan ligger i Sunsari distrikt i "Kosi Sone", "Østregionen". Den er en stor handelsby i den østre delen av Nepal. Byen ligger i den høyereliggende delen av landet som i Nepal kalles "åsene", og er et viktig stentrum for kirat-folket. Andre janjati-folkegrupper er også viktige her. Chris Taylor. Chris Taylor ble født i British Columbia og startet i spillindustrien sent på 1980-tallet hos Distinctive Software i Burnaby. Taylor flyttet til Seattle, Washington i januar 1996 da han ble med i Cavedog Entertainment som designer og hovedutvikler rundt det klassiske strategispillet Total Annihilation og dens første utvidelsespakke Total Annihilation The Core Contingency. Chris Taylor er mest kjent som spilldesigner og hovedutvikler rundt PC spillene Total Annihilation, Supreme Commander og Dungeon Siege. Han ble i 2002 presentert som den 30. viktigste personen i spillutviklingens verden av GameSpy. Han grunnla Gas Powered Games i mai 1998 og designet actionrollespillet Dungeon Siege, samt etterfølgeren Dungeon Siege II som ble sluppet i 2005. Spillet Supreme Commander ble sluppet i 2007, det fikk ikke beholde navnet Total Annihilation 2, da ATARI eier rettighetene til navnet. Supreme Commander fikk prisen "Best RTS" på E3 messen i 2006. Homozygot. Homozygot er et begrep innen genetikken og betegner individer som har to like varianter, alleler, av et gen. Det motsatte av homozygoter er heterozygoter. Bansishan. Bansishan er en topp på 1760 moh som ligger 40 km nord for Taiyuan i provinsen Shanxi i Kina. På toppen ligger en katolsk kirke, "Vår Frue av nåden", som er et katolsk mariavalfartssted. Kirken ble fullstendig ødelagt under kulturrevolusjonen, men i begynnelsen av 1985 begynte katolske legfolk med gjenoppbyggingen. En vei helt opp til kirken ble ferdig i august 1987 slik at biler med firehjulstrekk kunne nå frem. Innvielsen av den nyoppbygde kirken fant syed den 12. september 1988 med en folkemengde på 12 000 deltagende. Den årlige hovedvalfart finner sted den 2. august, og har etter årtusenskiftet tiltrukket rundt 30 000 pilegrimer fra alle deler av Kina. Dominant og recessiv arv. I dominant og recessiv arv virker det ene allelet dominerende ovenfor det andre og har lettere for å uttrykkes i fenotypen. Homozygoter har dobbelt av den samme allelvarianten, og siden det bare er en variant av genet, er det nettopp dette som uttrykkes. Heterozygote individer har 2 ulike alleler for samme gen. Her vil kun det dominerende allelet kunne uttrykke seg i fenotypen. Det recessive allelet forsvinner ikke, men kommer bare ikke til uttrykk ved dette individet. Individet er bærer av denne egenskapen. Når 2 heterozygoter krysser vil mest sannsynlig 1/4 av avkommene være recessive homozygoter, hvor det recessive allelet uttrykkes i fenotypen. Recessiv. Recessive gener er vikende gener som blir kamuflert av dominante gener, og som bare kommer til uttrykk sammen ved et allel likt seg selv. I praksis må recessivt virkende gener arves fra begge foreldrene for å komme til uttrykk (unntatt ved kjønnsbunden arv). Dominant. Når man i biologien snakker om "dominante arveegenskaper", mener man at dominante gener kamuflerer virkningen av et vikende gen (recessivt gen). Donglü. Donglü (kinesisk: 东闾, pinyin: "Dōnglǘ") eller Donglucun er en landsbykommune i Qingyuan fylke i provinsen Hebei i Folkerepublikken. Den er viden kjent som katolsk valfartssted til ære for Jomfru Maria «Vår Frue av Kina». Høydepunktet er den 24. mai hvert år. Bakgrunnen er de åpenbaringer av Jomfru Maria som ble hevdet å ha funnet sted der i 1900. Donglu ligger ca 30 km sørøst for Baoding, og i 2004 ble det meldt at ca 7 000 av de i alt 9 000 innbyggere i landsbyen var katolikker. Dongu har en kirke bygd i nygotisk stil i slutten av 1880-årene. Den ble ødelagt i 1941 under annen verdenskrig, da den brant med under kraftig japansk artilleribeskytning, og ble gjenoppbygd i 1992. Den opprinnelige kirken hadde rom for flere tusen besøkende var en av de største katolske kirker i hele Kina (lokalt hevdes det at den var den aller største). Under Bokseropprøret i april 1900 ble det meldt at Jomfru Maria åpenbarte seg for de troende i Donglu, akkurat da de var under angrep fra bander som herjet i de katolske landsbyene i området. Landsbyen ble berget. Ut av dette vokste andakten til Vår Frue av Kina og store mengder pilegrimer begynte å valfarte til stedet hvert år i slutten av mai. Pave Pius XI konsekrerte kirken på stedet som «Helligdommen for Vår Frue av Kina» i 1932. Den 23. mai 1995 ble det meldt om en ny Maria-åpenbaring der, som skal ha blitt sett av 30 000 pilegrimmer og som etterpå ble sertifisert av den katolske biskop av Baoding. Fenomenet skal ha vart i rundt 20 minutter, og fortonet seg blant annet som om solen beveget seg «motsols» og utstrålte forskjellige farger. Siden 1990-årene har valfarter til Donglu i det minste periodisk blitt erklært for forbudt av regjeringen. Sikkerhetsstyrker er blitt satt inn for å hindre pilegrimer for å nå frem til landsbyen, og for å tvinge besøkende til å dra sin veg. Det har også vært en rekke arrestasjoner både av pilegrimer og av forskjellige ledere tilknyttet bispedømmet Baoding. I april og mai 1996 var inntil 5 000 sikkerhetsfolk mobilisert og det ble tatt i bruk rundt 30 armerte kjøretøyer og dessuten helikoptre for å holde landsbyen isolert under pilegrimssesongen. Mariastatuen i kirken er blitt konfiskert flere ganger. Lourdesgrotten i Jilin. Lourdesgrotten i Jilin er et katolsk valfartsmål i byen Jilin i Kina. Den ble anlagt som en kopi av grotten i Lourdes i Frankrike der Jomfru Maria skal ha åpenbart seg for gjeterjenten Bernadette Sobirous. I 1921 ble området for helligdommen kjøpt av den franske misjonær Joseph Cozibolles, som bygde en grotte og en kirke på stedet, en høyde 4 km sør for Sungarielven. Det hele ble ramponert under kulturrevolusjonen. I 1986 ble anlegget gjenreist slik det stod tidligere, men med de 14 korsveisstasjoner i tillegg. Den årlige minnedag og valfartsdag er 8. september, som er den katolske minnedag for Jomfru Marias fødsel. Chitwan distrikt. Chitwan (transkriberes også "Chitawan") er et av Nepals 75 distrikter. Areal er 2 218 km², og folketall var i 2001 472 048. Det hører til "Narayani sone" i "Sentralregionen". Hovedstaden heter Haratpur. Den var i 2005 landets 7. største by, og hadde en anslått befolkning på 107 162. Nest største by er Ratnanagar, 43 665 innbyggere (2005). Chitwan ligger i det østlige Tarai, det tropiske, flate slettelandet som er forma av jord fra elvene som flyter østover og ender i den bengalske bukt. I vest grenser Chitwan mot Nawalparasi, i nord mot Dhading, i øst mot Makwanpur og mot Parsa og i sør mot den indiske delstaten Bihar. I distriktet er det 36 landsbyutviklingskomiteer og 2 bykommuner. Bybefolkninga er 26,9%. Levealderen er 58,8 år. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte er 79,4. (Tall fra 2001.) Antall leger er 32 (2002). Høykaste-befolkninga er 41,05%. Dalit er 13,38%. Buddhister er 15,5%. I den opprinnelige befolkninga i distriktet inngår bl.a. tharu og chepang. Innvandringa til Chitwan starta først for alvor etter at malariamedisin blei tilgjengelig rundt 1950. Distriktet inneholder fortsatt en av de siste store jungelområdene i Tarai med mange sjeldne planter og dyr. Darai, et mindre folk som er i slekt med tharu, har bosetninger i distriktet. Distriktet har mottatt mange innvandrere fra høyereliggende deler av landet. Et viktig turistmål er den store Chitwan nasjonalpark, som bl.a. er kjent for sine neshorn, og er et av de siste områdene der det fins bengalsk tiger. En kjent innvandrer var "Pushpa Lal Dahal", bedre kjent som Prachanda, som kom til Chitwan med familien sin fra distriktet Kaski da han var 8 år gammal. Visestatsminister i Sjupartialliansens samlingsregjering fra mai 2006 til april 2007, Amik Sherchan, er også fra distriktet. Mozishan. Mozishan er en landsby nær Wumeng i Indre Mongolia i Folkerepublikken som er blitt mål for store årlige katolske pilegrimsferder til ære for Jomfru Maria hvert år. Hovedfesten er 2. august, og det er ikke uvanlig med en tilstrømning på 30 000 til 40 000 pilegrimer. Det berettes om mirakler og åndelige gaver. De fire-fem dagene det hele står på er landsbyene rundt Mozishan fullpakket med besøkende pilegrimer. Mange tar med sine barn for å la dem døpe, mange går til skrifte. Françoise Cactus. Françoise Cactus (født 1964 i Burgund, egentlig "Françoise van Hove") er en franskfødt tysk forfatter, musiker og tegner. Hun har siden 1985 bodd i Berlin. Der grunnla hun bandet Lolitas og senere Stereo Total. Fri Flyt (musikkgruppe). Fri Flyt (etablert 1993, nedlagt 2001) var en norsk folkemusikkgruppe, bestående av Gabriel Fliflet og Ole Hamre perkusjon, samt danske Peter Bastian klarinett, Oluf Dimitri Røe fiolin, Olav Tveitane bass og joikeren Ingor Ánte Áilo Gaup. De ga ut "Flyr fritt" (Etnisk musikklubb, 2001) med variert musikk fra Balkan og annet. Oluf Dimitri Røe. Oluf Dimitri Røe (født 11. desember 1962 i Hellas) er en gresk-norsk lege og folkemusiker (fiolin, sekkepipe og vokal), kjent fra flere innspillinger. Røe er oppvokst i Trøndelag, studerte medisin i Bergen, og praktiserte syv år på den greske øy Mykonos og i Kautokeino (1991–94). Han virker i dag ved kreft-avdelingen på St. Olavs Hospital i Trondheim. Han etablerte koret Dimitri Joavku i Kautokeino (1992). Med musikere fra Mykonos ga han ut plate med stedets opprinnelige musikk (2001). Han har spilt på utgivelser med Balkan-gruppen Fri Flyt (1993-2001) og er i dag i sigøyner-gruppen Bengalo (2000-), samt tater­musikeren Laila Yrvums band. Røe har også medvirket på utgivelser med Åge Aleksandersen og Dum Dum Boys, og skriver forøvrig eksperimentell musikk for Trøndelag Teater. Han ble portrettert i programmet Sølvsuper på NRK. Ernst S. Selmer. Ernst Sejersted Selmer (født 11. februar 1920, død 8. november 2006) var en norsk matematiker. Ved Stabekk videregående skole var han redaktør for bladet "Tall og tanker". Han ble cand. real. i 1945 etter å ha publisert flere artikler om primtall. Fra 1946 til 1957 var han universitetslektor ved Universitetet i Oslo. I 1953 ble han dr.philos på en avhandling om Difontanske ligninger. I 1957 ble han professor i "ren matematikk" ved Universitetet i Bergen. Han ble medlem av Det norske vitenskapsakademi i 1961 og ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1983. Etter pensjonering i 1990 flyttet han til Ski. Selmer står bak algoritmen som brukes for å beregne kontrollsifrene i norske fødselsnummer. Selmer var sønn av professor Ernst Westerlund Selmer og bror til jusprofessor Knut S. Selmer. Laila Yrvum. Laila Marie Yrvum (født 1953) er en norsk folkemusiker (vokalist) og orkesterleder, kjent for sin formidling av romanifolkets kultur. Hun ga ut "Gia" som betyr «Syng» på romani (Grappa, 2000). Med Lasse Johansen utkom boka "Viser fra et folk på vandring" med 53 viser (Musikk-huset forlag, 2003). Det seneste er "Se min ild" (Grappa, 2006) med musikerne Tom Steinar Lund, Oluf Dimitri Røe, Leiv Solberg, Andreas Aase, Ånon Egeland, Thomas Henriksen, Einar Olav Larsen, Gjermund Larsen, datteren Christin Andersen Leine og Øystein Sandbukt. Hun leder også sitt Maria Yrvum Band med Røe, Solberg og Sandbukt. Med Helge Husby på fiolin har hun turnert med fremføringen "Et kulturfolk på vanding". Hun har også reist med prosjektet "Reise uten ende" og spilt i Karoline Frogners dokumentarfilm "Tradra – i går ble jeg tater" (2004). Hun spiller taterkvinnen «Line» i "Barfotjenta" (2006). Yrvum har aner fra Tynset og Gyl på Nordmøre, deriblant musikerne Karl Johansen Rosenberg (Fant-Karl) (ca.1775-ca.1855), Karl Fredrik Andreassen (Spel-Fredrik) (1844–1920). Hun er beslektet med musikerne Hilmar Alexandersen og Nils Bakke. Yrvum er oppvokst på Raufoss og bosatt i Moss. Royal Rumble. Royal Rumble er en kamp mellom 30 fribrytere tatt fra "ECW", "Raw" og "SmackDown!". I 2011 var 40 fribrytere med. Vinneren av Royal Rumble får en mulighet til å kjempe mot mesteren på WrestleMania og ta fra ham beltet. Det hele starter med at fribryterne trekker et nummer fra 1-30 der 30 er det beste nummeret og 1 det dårligste. De som får 1 og 2 er de to første som kommer in i kampen. Fra og med de har startet, kommer det en ny fribryter hvert nittiene sekund. Først 3, så 4 og så videre. Royal Rumble er en elimineringskamp der den som blir kastet over det øverste tauet på kanten av ringen så begge bena treffer bakken, blir eliminert. Den som står igjen til slutt har vunnet. Gjermund Larsen. Gjermund Larsen (født 29. juli 1981 i Verdal) er en norsk folkemusiker (fiolin) og komponist, kjent fra flere orkestre og innspillinger. Larsen er utdannet ved Ole Bull-akademiet på Voss, samt på folkemusikk-linja ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. I studietiden ble han med i Majorstuen på flere utgivelser, blant annet på albumet "Majorstuen" som vant Spellemannprisen 2003. Han har medvirket i det finsk-norske Frigg (band), i Christian Wallumrød sekstett, med Odd Nordstoga og Maj Britt Andersen, samt bluesmusikeren Reidar Larsen (2006). Larsen er sønn av folkemusikeren Geir Egil Larsen, og var yngste vinner i A-klassen på Landskappleiken (2002), der han og broren Einar Olav Larsen vant en rekke gruppespill-priser. Søskenduoen utga "Søttenpassingen" (ta-lik, 2004) med flere komposisjoner av Hilmar Alexandersen, og mottok Osaprisen (2004). Selv mottok han Øyvind Berghs minnepris. Til Vossajazz medvirker han på Berit Opheims bestillingsverk "Ein engel går stilt" (2007), også fremført med Rikskonsertene. Selv debuterte han med verket "Brytningstid" til Telemarkfestivalen (2006). I 2006 startet han Gjermund Larsen trio med Andreas Utnem på trøorgel og Sondre Meisfjord på kontrabass. Trioen ga i 2008 ut albumet "Ankomst" som vant Spellemannprisen 2008 i klassen folkemusikk/gammaldans. I 2010 ga trioen ut platen "Aurum". I 2009 ga han ut sin første barneplate, "Går i fjøs", sammen sammen Bom Basker. På albumet presenteres tradisjonelle barnesanger i ny drakt. For albumet ble de nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen barneplater samtidig som Larsen var nominert i klassen samtidskomponist for "Grains". Året etter var han på nytt nominert i to priser under Spellemannprisen 2010: klassen folkemusikk/gammaldans med Gjermund Larsen trio og klassen populærkomponist, begge for albumet "Aurum". Salon des Indépendants. Salon des Indépendants («De uavhengiges salong», det vil si «de uavhengiges kunstneres kunstutstilling») eller egentlig Société des Artistes Indépendants («De uavhengige kunstneres forening»), på norsk ofte omtalt som independentene, er en kunstnergruppe eller stiftelse som ble dannet i Paris i 1884 og som arrangerte sin egen kunstutstilling under valgspråket "Sans jury ni récompense" («Ingen jury og ingen premier»). Blant stifterne var Albert Dubois-Pillet, Odilon Redon, Georges Seurat og Paul Signac. To år senere åpnet utstilling nummer to. Utstillingen ble avholdt årlig de neste tretti årene, og var toneangivende for det nye som skjedde i Paris' kunstverden på den tiden. Alle nye retninger ble stilt ut og diskutert. Vårutstillingen 2007 blir den 117. i rekken og blir avholdt i "Espace Champerret". Begynnelsen. Fra tidligere år var de franske kunstneres situasjon blitt vanskeligere. De som ikke var støttet av det offisielle akademiet for maleri og skulptur ("Académie de peinture et de sculpture") hadde i realiteten ingen muligheter. Listen over kandidater til å stille i den årlige Parisersalongen var økende. Det samme gjaldt listen over avviste. Ingen offisielle myndigheter fant noen løsning. Kunstnerne ventet i årevis på offentlig støtte, inntil de laget sin egen organisasjon i 1884. Gruppen fikk lov av kunstministeriet til å arrangere en utstilling, og byen Paris lånte ut lokaler. Fra 15. mai til 15. juli det året ble den første utstillingen av «samtidskunst» vist, med over 400 kunstnere og flere enn 5000 verker. Selv med støtte fra høyere politikere og embedsmenn ble starten vanskeliggjort av folk som betraktet det hele som utklekningsanstalt for revolusjonære – og det hadde man for mye erfaring med fra før. En annen kunstnergruppe gikk lengre og fikk til en utstilling til inntekt for «ofrene for koleraepidemien som nylig var skjedd». Denne ble åpnet av byrådslederen i Paris 1. desember 1884 – og ble en økonomisk fiasko. Vårutstillingen deres i 1885 gikk noe bedre. Pionertiden fram til 1920. Fram til 1920 stilte "Salon des Indépendants ut. Blant de utstilte verkene fantes "La baignade à Asnières" av Georges Seurat "Le Pont d’Austerlitz" av Paul Signac og verker av Henri-Edmond Cross, Odilon Redon, Albert Dubois-Pillet, Louis Valtat, Armand Guillaumin og Charles Angrand. Fra begynnelsen av 1900-tallet kom etterhvert alle de kjente kunstretningene til "Ecole de Paris" fram. Her kan nevnes: neo-impressionisme, fauvisme, kubisme. Etter 1920. Grand Palais ble nå lokaler for utstillingene. Etter annen verdenskrig ble profilen fornyet blant annet gjennom den nye realismen med navn som André Dunoyer de Segonzac, Bernard Buffet, Jean Carzou, Maurice Boitel, Yves Brayer, Aristide Caillaud og Daniel du Janerand. Norgesmester. Norgesmester eller norsk mester er en tittel som tildeles vinneren av et norgesmesterskap (NM), oftest forbundet med et idrettsmesterskap. En norgesmester dekoreres gjerne med en gullmedalje eller et «NM-gull»; i mange idretter er det satt opp en kongepokal. I blant annet sykkelsporten er laurbærkrans brukt for å hedre mesteren. Det kåres norgesmestre også utenom idretten. Oslo seilforening. Oslo seilforening er en av de eldste seilforeninger i Norge. Foreningen ble stiftet i 1886 og holdt den gangen til i Revierhavnen under Akershus Festning. I 1926 kjøpte foreningen øya "Lille Herbern" rett utenfor Bygdøynes – som fortsatt er foreningens base. Klubben har ca 600 medlemmer (2006) og ca 180 bryggeplasser. Edward Adrian Wilson. Edward Adrian Wilson (født 23. juli 1872 i Cheltenham, død 29. mars 1912) var en engelsk polfarer, lege, kunstmaler og ornitolog. Han var deltaker på Robert Falcon Scotts mislykkede ekspedisjon til Sydpolen. Wilson deltok i to britiske ekspedisjoner til Antarktis, begge under ledelse av Scott. Den første, Discovery-ekspedisjonen, ble gjennomført mellom 1901 og 1904. Han var med på ekspedisjonen som zoolog og kirurg. Sammen med Scott og Ernest Shackleton deltok han på en tur som til da var det sydligste noen hadde vært. Han ble senere forespurt av Shackleton til å være med på hans ekspedisjon til Antarktis i 1907, men takket nei. Terra Nova-ekspedisjonen. I 1910 deltok Wilson på Scotts andre ekspedisjon til Antarktis, Terra Nova-ekspedisjonen, denne gangen som leder av de vitenskapelige ekspedisjonsmedlemmene. Sammen med Apsley Cherry-Garrard og Henry Bowers dro han vinteren 1911 ut på en tur som skulle samle embryo fra keiserpingvinen. Han var med i gruppen på fem som kom frem til polpunktet den 17. januar 1912, en måned etter Roald Amundsen. Alle fem døde på hjemturen. Wilson var sannsynligvis den på ekspedisjonen som stod nærmest Scott. Da teltet med likene av Scott, Wilson og Bowers ble funnet av leteekspedisjonen, som ble ledet av Cherry-Garrard, lå Wilson og Bowers i soveposene. Soveposen til Scott var åpen og han lå delvis ute av soveposen med armen slengt over Bowers. Jomfru (redskap). Ordet Jomfru er også brukt som navn på et stort tungt håndredskap til å hardstampe jord, sette gatestein til vei og lignende. Den kan være så enkel som en 70 – 80 cm stykke av en telefonstolpe med en tverrstokk på toppen til håndtak, eller mer forseggjort med en tung, nærmest trekantet nedre del, og en tynnere øvre del med et håndtak på tvers. Slik kan redskapet ligner litt på den grafiske figuren jomfrua. "Jomfru" er fortsatt i bruk, men for større arbeider brukes motoriserte vibratormaskiner, ofte omtalt som «hoppetusse» der størrelsen er som en motorgressklipper. Bastardbukker. Bastardbukker (Stenotrachelidae) er en liten gruppe biller med larver som lever i død ved. Det norske navnet viser til at de ligner på trebukker (Cerambycidae), men ikke er nært beslektet med disse. Tidligere ble bastardbukkene regnet til familien vedborere (Melandryidae). Bastardbukkene finnes bare i den nordlige delen av det Holarktiske området (Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika). Det finnes to arter i Europa og én i Norge. Utseende. Middelsstore (gjerne rundt 10 mm), avlange biller, gjerne mørke på farge, noen med svak metallglans. Oversiden er fint hårete. Hodet er fremstrakt, omtrent firkantet sett ovenfra. Fasettøynene sitter nær hodets fremkant, er ikke spesielt store og mer eller mindre nyreformede. Palpene er ofte ganske lange, det ytterste leddet kan være stort og økse- eller knivformet. Antennene er omtrent så lange som halve kroppslengden, 11-leddete og trådformede. Brystkjoldet (pronotum) er forholdsvis lite, sterkt hvelvet, ved fremkanten smalere enn hodet. Ved bakkanten kan brystskjoldet være nesten så bredt som dekkvingene eller mye smalere. Dekkvingene er langstrakte med tydelige "skuldre", fint hårete, uten påfallende lengdestriper. De er vanligvis forholdsvis tynne (lite sklerotisert) og kan ha noen skrå, utstrakte groper. Beina er lange og tynne, føttene (tarsene) er omtrent så lange som leggene (tibiae). Fram- og mellomføttene består av fem ledd, bakføttene av fire. Levevis. Larvene lever i råtten død ved, særlig greiner av bartrær. De voksne kan finnes på blomster der de spiser pollen. Bastardbukkene er ikke særlig vanlige insekter. "Stenotrachelus aeneus" er regnet som truet i Norge og står på rødlisten over norske biller. Åsa Gan Schweder. Åsa Gan Schweder (født 30. juli 1973) er en norsk illustratør og barnebokforfatter. Åsa Gan Schweder har mastergrad i bokillustrasjon fra Royal College of Art i London fra 1999 og i filosofi fra Binkbeck, London University i 2003. Hun fullførte pedagogisk etterutdanning for kunstnere ved Høgskolen i Oslo i 2004. Åsa Gan Schweder debuterte som forfatter med bildeboka "Silkeormdrømmer" i 2006. For denne boka ble hun nominert til Kulturdepartementets debutantpris i 2007. Hun har også skrevet teksten til barneboka "Den glemsomme elefanten" som ble utgitt i 2007 og er basert på malerier av Anne Kampmann. Eksterne lenker. Schweder, Åse Gan Schweder, Åse Gan Schweder, Åse Gan Nils Bakke. Nils Fredriksen Bakke (født 1887 på Oppdal, død 1969 i Kristiansund) var en norsk folkemusiker (fiolin og hardingfele), kjent for sitt virtuose spill. Han arbeidet blant annet ved Løkken Verk og ved Gideon Motorfabrikk i Molde. På Løkken komponerte han den kjente valsen "Draum" til direktørens datter. Han flyttet endelig til Kristiansund, der han ved Dødeladen på Innlandet drev undervisning, samt komponerte "Markussvingen", "Tahiti" og "Soloppgangen". I byen finner vi «Nils Bakkes vei», og der er avdekket en minnesten om Bakke, og til anledningen forfattet Ingvar Hestnes et dikt. Man finner elleve opptak av Bakke på platen "Slåtter på vandring" (Etnisk musikklubb, 2002). Etterkommeren Laila Yrvum har lagt komposisjonen "Valsedraum" til sitt album "Se min ild" (2006), samt hatt oppsetninger med Bakke's verker, i samarbeid med Helge Husby. Referanser. Bakke, Nils Bakke, Nils Bakke, Nils Bakke, Nils Bakke, Nils Nina Elisabeth Grøntvedt. Nina Elisabeth Grøntvedt (født 1. juni 1979) er en norsk illustratør og barnebokforfatter. Hun debuterte som billedbokforfatter og -illustratør med "Den lille helten" i 2006. I 2010 kom romanen "Hei, det er meg!". For "Hei, det er meg!" ble hun nominert til Brageprisen 2010 i klassen Barne- og ungdomslitteratur, og til ARKs barnebokpris 2010. Grøntvedt er fra Trondheim. Hun har illustrasjonsutdannelse fra England, og har også studert ved Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning. Nina Grøntvedt er brordatter av senterpartipolitikeren Hallgeir Grøntvedt. Kommuneplan. Kommuneplan er styrende for all planlegging i de norske kommunene, herunder temaplaner og økonomisk handlingsplan. Formålet med kommuneplan er å skape langsiktighet i politikken. Økonomisk handlingsplan er rådmannens anbefalinger om hvilke områder i kommunen som må prioriteres i den kommende perioden. Arealdelen i kommuneplanen er et juridisk bindende dokument (kart) som anviser framtidig arealbruk i hele eller deler av kommunen. Arealden i kommuneplanen er hjemlet i plan- og bygningsloven 2008. Befolkningsprognosene for fremtiden blir lagt i grunn for anbefalingene. Planlegging er et eget fagfelt. Det største norske fagmiljøet i planlegging er ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, Institutt for landskapsplanlegging (UMB). Razak Pimpong. Razak Pimpong (født 30. desember 1982) er en ghanesisk fotballspiller. Han er spiss på Viborg FF. Han har spilt 19 landskamper for Ghana, og han representerte Ghana under sommer-OL 2004 og fotball-VM 2006. Biografi. Den danske klubben FC Midtjylland hentet Pimpong fra Ghana til Danmark, og han fikk sin debut for klubben i 2000. I juli 2005 avtalte han overgang til FC København fra januar 2006. Pimpong fikk ikke noen umiddelbar suksess i FCK. Han scoret sitt første mål for FCK i april 2006 da han scoret vinnermålet i finalen i Royal League mot Lillestrøm. Han kom inn i det 69. minuttt, scoret kampens eneste mål etter 89 minutt, før han ble sendt av banen pga måten han feiret målet. Etter å ha spilt flere gode kamper for FCK våren 2006 ble han tatt ut i den ghanesiske troppen til fotball-VM i Tyskland. Her spilte Pimpong bra, men bommet på flere målsjanser. I gruppespillskampen mot USA ble Pimpong felt i en hodeduell med amerikaneren Oguchi Onyewu innenfor sekstenmeteren. Dommer Markus Merk dømte et kontroversielt straffespark til Ghana, og dette ble avgjørende for at Ghana vant kampen og dermed gikk videre til cupspillet i VM-turneringen. I mars 2007 ble Pimpong kjøpt av Viking FK for ca 4 millioner kroner. Han signerte en avtale som binder ham til klubben ut 2010. I mars 2008 ble han utleid til Aalesund på en avtale som strakk seg til 4. august. I 2009 skrev han under en kontrakt med El-Masry i Egypt. Glukosamin. Glukosamin (C6H13NO5) er et svovelholdig amino-sukker som inngår i proteoglykan-skjelettet i leddbrusk, og brukes i behandlingen av artrose. Artrose er en sykdom som bryter ned brusken i ett eller flere ledd, ofte kalt «slitasjegikt». Den rammer først og fremst eldre. Glukosamin er klassifisert som legemiddel i Norge, og merkene "Gluxine", "Movere", "Samin", "Donacom" og "Glucosamin" har markedsføringstillatelse. Godkjenningen bygger på rent bibliografisk dokumentasjon, dvs. at den er basert på gjennomgang av publiserte studier. Glukosamin var opprinnelig klassifisert som kosttilskudd, men det ble omklassifisert av legemiddelverket i 1994. I Sverige ble det omklassifisert i 2002. I Nederland, Storbritannia og USA er glukosamin fortsatt kosttilskudd og i fritt salg. En stor, nyere studie viser at glukosamin ikke er bedre enn placebo når det gjelder behandling av kneleddsartrose. Heller ikke ved slitasjesmerter i ryggen har glukosamin noen påvisbar effekt. Sidsel Wold. Sidsel Margrethe Wold (født 23. februar 1959) er en norsk journalist og forfatter. Fra 2007 til 2011 var hun NRKs korrespondent i Midtøsten. I 1978 reiste hun til Israel, der hun arbeidet som kalverøkter på en kibbutz og lærte seg hebraisk. Hun begynte på Universitetet i Oslo i 1981, og holdt samtidig kontakt med det jødiske miljøet i Norge. Wold har bodd i Israel flere ganger siden, blant annet for å studere arabisk i 2003. Sidsel Wold har jobbet i forskjellige NRK-avdelinger, både som programleder i radioen, TV-reporter og vikarierende utenrikskorrespondent i Midtøsten. Hun har dessuten vært journalist i "Morgenbladet". Sidsel Wold er gift med seiler, forfatter og tidligere journalist i "Dagbladet", Ragnar Kvam jr. De foretok en jordomseiling 1995–1996. Paret har en sønn sammen. Jelsnes. Jelsnes er en bygd og et tettsted i Sarpsborg kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Jelsnes ligger 12 kilometer nord for Sarpsborg sentrum i landlige omgivelser nord på Tunøya. Bygda var en del av Tune kommune fram til 1992. Jelsnes er også kjent for Tunejolla. Sarpsborgs ordfører Sindre Martinsen-Evje vokste opp i Jelsnes og gikk på Jelsnes skole. Tor Halmrast. Tor Halmrast (født 26. april 1951 i Sarpsborg) er en norsk akustiker, komponist og musiker (gitar). Han er utdannet siv.ing. i akustikk fra NTNU (1974), og har studert gitar ved Universitetet i Oslo (1970–72). Halmrast medvirket i Trondheim-storbandet Bodega Band, og egne besetninger med blant annet John Pål Inderberg. Etter flytting til Oslo ledet han Tor Halmrast sekstett (1978–80) med blant annet Sigurd Køhn saksofon. Den senere tid har han medvirket i sin bror Knut Halmrast's besetninger. Med Tor Åge Bringsværd ga han ut musikkteatret "Glassberget" (Hot Club Records, 1985). Dette ble gjenutgitt på P2 med Kringkastingsorkesteret (1998), og mottok for dette Edvard-prisen i klassen «Tekst til musikk». I samarbeid med Torgeir Rebolledo Pedersen vant han Prix Italia for verket Han var festivalkomponist ved Festspillene i Nord-Norge (1991). Halmrast har samarbeidet med jazzmusikere som Harald Bergersen, Knut Riisnæs og Søyr, og hatt flere oppdrag for NRK. Han er tilknyttet Statsbygg (1978–) og er ansvarlig for akustikk i deres bygg, og er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Tone Gleditsch Stabell. Tone Gleditsch Stabell (født 31. mai 1966 i Tønsberg) er en norsk forfatter som særlig har skrevet lyrikk og barnebøker. Hun vokste opp som Tone Lie og utgav bøker under navnet Tone Lie Bøttinger fra 1991 til 2004. Hun har i voksen alder studert ved lærerutdanninga ved Høgskolen i Vestfold. Hun bor i dag i Horten. Thomas Joyce. Thomas Joyce (født 1973) er en tidligere landslagsspiller i bordhockey som kommer fra Lørenskog. Han representerte Lørenskog Bordhockeyteam (LBHT) fra 1993 og frem til han la opp i 1998. Joyce hadde et kortvarig comeback i 2006. Joyce vant aldri noen turneringer, men fikk med seg en finaleplass under Kolvereid Open i 1997, fem tredjeplasser og fire fjerdeplasser i norske rankingturneringer. Lysandros. Lysandros (gresk: Λύσανδρος, latin Lysander, død 395 f.Kr.) var kommandant over den spartanske flåten som slo Athen ved Aigospotamoi i 405 f.Kr.. Året etter erobret han selve byen Athen, og endte dermed Peloponneskrigen. Lysandros var en av herakleidene, men han var ikke medlem av de spartanske kongefamiliene. Hans tidlige liv og karriere er ukjent. Han ble i 407 satt i ledelsen av den spartanske flåten i Egeerhavet som var basert ved Efesos da Alkibiades igjen sluttet seg til athenernes side mot slutteb av Peloponneskrigen. Det er ikke kjent hvordan Lysandros som ikke var fra en rik familie, ble betrodd en slik kommando, men i sitt første år som admiral (406 f.Kr.) vant han slaget ved Notion og fikk støtte til den spartanske sak fra Kyros den yngre, persisk satrap og sønn av Dareios II. Blant byene som var underlagt Athen fikk han persisk støtte ved å love å etablere oligarkier og kjempe for interessene til visse potensielle allierte. Spartansk lov forbød ham fra å avtjene en ny periode, derfor ble han nominelt nestkommanderende, men de facto spartansk leder, i slaget ved Aigospotamoi hvor den athenske flåten ble knust i 405. Dette slaget sultet i realiteten Athen til å overgi seg ved å stenge kornruten gjennom Hellespont. Lysandros sluttet seg så til de spartanske kongene, Agis og Pausanias, i Attika. Da athenerne ga seg etter beleiringen, innsatte Lysandros et styre på tretti, senere kjent som Tretti tyranner, i 404. Oligarkiene som han satte opp hos mange av Athens tidligere allierte ble i noen tilfeller forsterket av garnisoner ledet av spartanske kommandanter. Men Lysandros ble upopulær i hele Hellas siden han fremmet sine venners interesser og var nådeløs mot dem som mishaget ham. I 403 ble han sendt for å støtte de tretti i Athen mot det demokratiske opprøret til Thrasybulos. Det er sannsynlig at han ville ha lyktes dersom det ikke var de spartanske kongenes skifte i politikk, de støttet nå økt demokrati. Hans oligarkier ble sannsynligvis oppløst og denne perioden så en betydelig demping av Lysandros' innflytelse og politiske makt, som antagelig var meningen fra de spartanske kongenes side. Da kong Agis døde, var Lysandros instrumental i at hans tidligere "aites" (pederastiske partner) og bror til Agis, Agesilaos II ble konge i 399, men etter å ha satt i gang en felles ekspedisjon for å angripe Persia, avviste den nye kongen ham. I Anatolia ble han fremdeles husket som den mektige figuren han hadde vært, og det ble antatt at Agesilaos ville være i hans lomme. Dette irriterte Agesilaos, særlig at Lysandros selv var av den samme mening at Agesilaos kun fikk sin plass på tronen på grunn av ham. Agesilaos begynte å avslå enhver anatolisk greker som søkte forfremmelse med Lysandros' anbefaling. På grunn av dette og andre friksjonspunkter, dro han hjem til Sparta i 396 hvor han kanskje kan ha begynt å konspirere mot den tradisjonelle makten til kongefamiliene. På begynnelsen av Korintkrigen (395–387 f.Kr.) ledet Lysandros en hær av allierte inn i Boeotia fra Fokis og ble drept da styrkene hans ble overrasket av et thebansk bakholdsangrep i Haliartos. Gatekamp. Gatekamp er et prosjekt som Oslo Idrettskrets iverksatte i 1987 som en del av «Osloidrettens Storbyprosjekt». Prosjektet har spesielt inaktiv ungdom i aldersgruppen 13-19 år som målgruppe. Gatekamp oppsøker ungdommene der ungdommen er, og tilbyr aktiviteter i nærmiljøet. Ungdommen er selv med på å forme aktivitetene. I tillegg til å skape aktivitet og økt interesse for aktivitet og idrett, ønsker Gatekamp å forebygge og bekjempe vold, kriminalitet, rusmisbruk og rasisme. Prosjektet bygger på et tettere samarbeid mellom Oslo Idrettskrets, lokale idrettslag, skolene, bydelene og politiet. Fra starten i 1987 reiste gatekamp rundt om i Oslos bydeler. I 2005 var Gatekamp et helårig prosjekt med aktiviteter i Bjølsenhallen på fredager og på Furuset på lørdager gjennom hele året. Begrenset økonomi har gjort at Gatekamp siden 2006 kun har tilbudt aktiviteter i sommerferien. Vikværsk. Vikværsk eller viksk er målføret eller dialekten som tradisjonelt blir snakket av folk fra Vika, men i dag bare de ytre områdene av Oslofjorden, det vil si fra Østfold og Vestfold i tillegg til nedre deler av Buskerud, Akershus og Telemark (Grenland). Substantiv. I vikværsk blir alle tre grammatiske kjønn brukt i motsetning til i konservativt bokmål. Khumbu. Khumbu er et område i Nepal. Det er en av tre områder som er dominert av sherpaer i Himalaya; de andre to er Solu og Pharak. Khumbu ligger i det nordøstlige Nepal, og omfatter byen Namche Bazaar og landsbyene Thami, Khumjung, Pangboche og Kunde. Det berømte buddhist-tempelet i Tengboche ligger også i Khumbu. På grunn av beliggenheten i Himalaya, stiger Khumbu-landskapet dramatisk – fra 3300 meter og helt til toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest, 8850 meter over havet. Sagarmatha nasjonalpark ligger også innenfor Khumbu-regionen. Administrativt ligger Khumbu i Solukhumbu distrikt, "Shagramatha sone" i "Østregionen". Record of Lodoss War. Record of Lodoss War (ロードス島戦記, "Rōdosu-tō Senki"), forkortet til ROLW, er en rekke med fantasy-romaner skrevet av Ryo Mizuno. ROLW er basert rundt et verk han laget til et rollespill kalt "Forsela". Det har siden blitt laget en tegnefilmserie, anime, for TV, to OVA serier og en film basert på ROLW. I tillegg har det blitt flere mangaserie og PC-spill-utgaver av ROLW. Handlingen følger strukturen til Dungeons & Dragons systemet, basert rundt en gruppe av flere figurer med forskjellige egenskaper som tar for seg et oppdrag. Handlingen. Den første OVAen tar for seg historien om sønnen til en vanæret ridder kalt Parn. En del av motivasjonen i at Parn er ute på eventyr er at han vil finne ut hva som virkelig skjedde med faren. Han reiser rundt sammen med fire andre eventyrere. Blant disse eventyrerne har man Etoh barndomsvennen til Parn som er en prest av Falis; Slayn en magiker, Ghim en dvergekriger som også er Parns lærer (navnet Ghim kan refere til Gimli fra Ringenes Herre). Parn tar også følge med en alvjente kalt Deedlit etter at hun advarte Parn om at en gjeng med gobliner skulle angripe landsbyen hans. Etter at Parn og vennene hans har klart å redde landsbyen bestemmer ordføreren for å sende han ut for å etterforske hva som har drevet goblinene på styr. Mangaen og TV serien følger historielinjen til OVAen helt opp til episode 8, men så tar de en annen retning. De introduserer en ny ridder Spark. Spark lik Parn har også en gruppe eventyrere som han reiser rundt med: Leaf, Garrack, Greevus, Aldo, og tyven Ryna. Det finnes en avleggerserie og film basert på ROLW kalt "Legend of Crystania". Handlingen i denne dreiers seg om at Ashram (en skurkene fra ROLW) har flyktet med folket sitt til Crystania. Der støtter han på den onde guden Barbas. Ashram gjør en avtale med Barbas hvor Barbas får lov å ta over kroppen hans i bytte mot at folket hans kan få bo i Crystania så lenge de vil. Elskeren til Ashram, Pirotess har nettopp funnet noen helter som kan hjelpe henne befri Ashram fra Barbas grep. Det er viktig å legge merke til at selv om Legend of Crystania kom ut før TV-serien så er handling basert på avslutning i TV-serien og mangaen. Dette er noe som har skapt en del forvirring, fordi både Ashram og Pirotess dør i OVAen til ROLW. Byer og Steder. I de første to seriene av ROLW foregår handlingen på kontinentet Lodoss (kalles en øy i serien), som er sør for Alecrast. Det sies at under krigen av gudene ble Lodoss løstrevet fra Alecrast av et siste slag av både Marfa og Kardis før de begge falt i dødsaktige dvale. Lokalisert i den sørlige delen av Lodoss, Marmo er en øy rett av kysten fra Lodoss. Det er her skurkene av serien holder sted (Keiser Beld, Herr Ashram, og magikeren Wagnard) Dypere i Marmo ligger Narse den sorte dragen. Enda dypere er hvileplassen for Kardis og avataren hennes Naneel. Valis er kjent som en hellig by av Lodoss, og hjembyen til Kong Fahn og de hellig ridderne av Valis. Folket av Valis tilber guden Falis. Valis er rimelig kjent rundt Lodoss for å ha de fryktede ridderne i landet. Kravene er veldig diskriminerende, krever at krigeren ikke har begått noe kriminelt, ha en modig sjel, og være kampdyktig. Moss er en nøytral nasjon av Lodoss. Prins Jester styrer over Moss. Moss sin rolle i krigen av helter blir aldri satt fokus på. Det eneste som hintes til er at de er der til å stoppe invasjonen av Marmo, men dette er bare diskutert mellom Prins Jester og Kong Kashue imens de begge rir på hvert sitt fartøy. (Jester rir på en Wyvern imens Kashue rir på en hest). I den andre serien er det hintet at Shiris kan ha blitt gift med Prins Jester. Alania er hjemmenasjonen til Parn og Etoh, og hvor Slayn selv har bosatt seg. Imens Valis er kjent for kampferdighetene av sine riddere så er Alania kjent for brutaliteten til sine riddere. Alania er en av de første nasjonene til å falle krigen av helter, men før dette Alania er styrt av Kong Kadomos VII. Kannon er en nasjon langs kysten av Lodoss. Kannon var en de første nasjonene som ble tatt over av Marmo. Før det var det kong Kannon som styrte nasjonen, men Kannon hadde ikke en stor hær og falt ganske enkelt til Marmos styrker. Selv om Kannon hadde styrt nektet kong Kannon å signere dokumentet for å gi kongedømmet over til Beld. På grunn av dette hadde keiser Beld Kannon henrettet. Kastuul er den tidligere hovedstaden til Lodoss, selv om den store magiske byen har forlengst falt i ruiner. Trekker man tiden tilbake 500 år før krigen av helter så var kongedømmet av Kastuul hjemlandet til de største prestene, magikerene, og trollmenn av Lodoss. Blant disse var Karla den grå heksa som forså de siste dagene til Kastuul og sådan satte hennes livskraft inni et pannebånd. Kastuul er lokalisert inni midten av Lodoss. På sitt største var Kastuul ikke bare kjent sine kilde av magi verdifulle gjenstander, men også at det var hjemmet hjemmet til de gamle dragene av Lodoss. Blant dragene som var alliert med Kastuul hadde man hvitt dragen Bramd, gull dragen Mycen, blå dragen Abram, rød dragen Shooting Star, og sort dragen Narse. Når de barbariske stammene som ikke forsto seg på den destruktive kraften av magi kom over Kastuul ble freden kortvarig. Kastuul var mektig, men de barbariske menneske stammene hadde en større hær, og Kastuul falt tilslutt. Rett før den siste kampen samlet guvernøren alle dragene sammen for å be dem om å passe på arven av Kastuul. Han ga dem magiske gjenstander og sendte dem til forskjellige deler av Lodoss. Det er godt mulig at det var mer en fem magiske gjenstander, og at i løpet av de 500 årene så har noen av de dragene blitt drept. Selv om Kastuul falt over 500 år siden så eksisterer fortsatt den store byen. Selv om mye av det sunket nedi sumpen som byen sto ovenfor. Den magiske byens senter som engang var et stort fort er et minne på hva som skjer når man har for mye makt. I fortet bor Karla den gråe heksa. Hun oppholder seg der sånn når hun ikke manipulerer folket av Lodoss til sin vilje eller tar å utfører det hun ser som balanse. Viktige Figurer. Deedlit er en 200 år gammel høyalv fra skogen av ingen tilbakevei. Det som gjør Deedlit spesielt er at hun er den siste høyalven til å ha blitt født på de siste 1000 årene. Derfor fikk hun den beste utdannelsen av lærerene i skogen. Vi først ser henne så vidt for et øyeblikk i det hun advarer Parn om goblinangrepet, men det er ikke før Parn skal trene med sverdet sitt på et tre at hun virkelig kommer fram. Hun kjefter på Parn for å tenke på å bruke treet til å trene på og viser til feene som bor i treet. Hun blir i gruppen hans etter at de alle sammen blir tatt til fange ved feiltagelse av Alanias soldater. Ghim er en gammel dvergekriger. Vi først møter Ghim i det han prøver å rekruttere Slayn for å hjelpe å finne Leylia, datteren av Neese. Slayn avslår tilbudet å sier at han har mye lesestoff han må ta igjen. Flere år tilbake ble Ghim alvorlig skadet, men Neese helbredet han. Til gjengjeld ville han hjelpe henne med å finne datteren hennes som hadde forsvunnet. Etter angrepet fra goblinene blir Ghim og Slayn med i gruppen til Parn på eventyr. Keiser Beld var en tidligere medlem av de seks heltene, en gjeng med eventyrere som tyve år før det som skjer i ROLW beseiret demon guden. Under slåsskampen med demonguden ble Belds sjel knust når sverdet hans ble døpt i blodet til demonen. Siden da har sverdet hans blitt kjent som det legendariske Sjel Knuseren. Ashram er den tidligere livvakten og høyerehånden til Keiser Beld. Ashram var en general av Keiser Beld under krigen av helter, og var sent i forveien til å slåss mot mulig motangrep. Etter døden til Keiser Beld ved hendene av Kong Kashue (senere forandret til Karla den gråe heksa i OVAen) tok Ashram opp Belds sverd Sjel Knuseren og gikk tilbake til Marmo for å få nye ordre. Senere så prøver Ashram å dominere Lodoss framfor å ta over med makt, i det han leter etter en av guvernørens skatter Septeret av Dominanse. Etter at septeret har blitt ødelagt er det lagt opp til at Ashram døde i brannen på Fire Dragon Mountain, men det blir senere avklart at en av undersåttene til Wagnard ofret sine krefter (tatt av Wagnard selv) til å redde livet til Ashram. Naneel er ikke bare prestinne Kardis, men Kardis sin avatar. Hun direkte manipulerer folket av Lodoss for 50 år før hun blir drept av Kong Kadomos I. Naneels død var en som aldri ble helt ferdig gjort. Hun blir reinkarnert igjennom Leylia senere. Neese some kjente den mørke sannheten om barnet bestemte seg for adoptere henne. Neese oppdrog Leylia som sitt eget barn og prøvde beskytte henne fra den mørke hemmeligheten. Når Leylia ble gravid ble sjelen til Naneel overført til kroppen til den nyfødte ungen, lille Neese. Pirotess er en mørkalv av adelssammfunnet og er ansett som en av de mer prominente figurer i mørkalvsammfunnet. Som de fleste mørkalver kaller hun de fortaptes skog på Marmo for hjemmet hennes. Hun tilber Kardis og Falaris (selv om det er litt usikkert hvor religiøst hun er). Hun er en engangs agent og spion for Wagnard, men bryter av fra han og sverger lojalitet til Ashram etter slåsskampen med Shooting Star. Pirotess er kampdyktig med sverd, men samtidig er hun også en god magiker. En av de trollformularene som man ser henne bruke ganske ofte er mirror image som lar henne flytte på seg og gi illusionen at hun går så fort at hun gir speilbilder ifra seg. Som mange andre mørkalver så har ikke Pirotess evnene til å lære Shamanist magi (en sjelden gave blant mørkalver). Når Herr Ashram bestemmer seg for forlate Lodoss for godt og finne et nytt land å bo, så bestemmer Pirotess å gå med han. De to kan være forelsket (det ihvertfall hintet til). Etter at de når Crystania blir Pirotess tvunget til å finne noen til å hjelpe henne etter at Ashram har blitt besatt av Barbas, en av beist gudene i Crystania. Wagnard er en ondskapsfull trollmann som tilber Kardis (gudinnen av ødeleggelse). Selv om han følger Keiser Beld av Marmo har han sine egne intensjoner som er mye verre. Han vil drepe hele befolkning av Lodoss, og herske over dem som en vandød konge (Lich). Wagnards første forsøk på dette kommer i det han kidnapper høyalven Deedlit (siden høyalver har nesten undødelig levealder). I etterkampen av dette blir Narse drept av Mycen og Parn flykter Marmo med Deedlit. Flere år senere gjør Wagnard enda et forsøk ved å kidnappe prestinnen av Marfa og datteren av Leylia, lille Neese (dørveien til Naneel-avataren til kardis). Etter at Naneel blir påkalt går Wagnards planer i sønder og han blir drept. En liten notis at påkallingen av Kardis aldri skjer i mangaen, men det gjør det med påkallingen av Naneel. Kong Kashue også kjent som "the mercenary king" er kjent for å ha vært den eneste som kunne forene Flaim, noe som han klarte med bare sverdet sitt. Under krigen av helter klarte han å forsvare sitt mot styrkene av Marmo og etter døden av King Fahn drepte han Keiser Beld i den siste kampen i krigen av helter (kuttet han ned imens han var distrahert av en kolbe fra et armbrøst skutt av Karla den gråe heksa). Historien i OVAen er litt annerledes, der er det Karla som dreper Beld. Herr Ashram tar dette som et tegn på feighet og forræderi og vill ikke noe mer enn å drepe Kong Kashue selv. Kongen av Valis, Fahn er den ene styrken som holder Beld i sjakk. Kong Fahn holder det motsatte sverdet av "Sjel Knuseren." Navnet på sverdet til Fahn er aldri nevnt, men etterhvert jo nærmere sverdene kommer i kontakt med hverandre jo større øker kraften sverdene gir i fra seg. Fahn er slått ned av Beld rett før Beld blir drept selv. Prinsesse Fianna er datteren til Fahn, og arvingen til tronen av Valis. Når vi først ser henne er hun på et diplomatisk oppdrag for å overrekke en beskjed til Kongen av Alania. Karla gjør et forsøk på kidnappe prinsessen, men Parn redder henne. Dessverre finner hun ut at oppdraget var til ingen nytte fordi Alania hadde allerede styrta til Marmo sine styrker. Senere så gir hun Parn hennes fars hellig sverd. De Gamle Dragene. Det finnes fem store drager på kontinentet Lodoss: Bramd, Abram, Narse, Shooting Star, og Mycen. Bramd er gammel hvit drage og tidligere alliert av den magiske byen Kastuul. Han er direkte alliert med Mycen, og vil mer sannsynlig gi henne en hjelpende hånd enn noen andre i Lodoss. Når Kastuul falt under den siste slåsskampen av den magiske byen ble Bramd og flere andre drager sent til forskjellige ender av Lodoss for å prøve å bevare arven til den magiske byen. Selv var Bramd gitt staven av liv for å beskytte den. Det gjorde han også helt til formulaen som gjorde han nødt til å beskytte staven forsvant. Ti år eller mer før det som skjer i ROLW blir Bramd frid i fra Geasformulaen av Neese, en prestinne av Marfa (some en dag ville bli høyprestinnene av Marfa). Etter å ha løftet forbannelsen fra Bramd, gir Bramd Neese staven av liv. For å beskytte staven sender Neese staven til byen av Valis for å oppbevares i tempelet til Falis. I Ashram søk for septeret av dominans drepte Ashram Bramd imens han fortsatt var i dvale, men fant ingen skatt. Han gikk till Tarbin, hvor templet av Marfa er til å finne ut at Bramd skatt var ikke det han lette etter. Abram er en blå drage og en venn av Narse. En av de fem gamle dragene som hadde en av guvernørens skatter. Abram bor i "Blue Dragon Island", hvor han ødelegger skip som seiler forbi. Abram beskytter Sjel Krystal Ballen, en gjenstand som kan gjenvekke de døde. En sort drage som vokter over en av guvernørens skatter under Marmo. Narse beskytter Ferronierre(pannehalskjede) av kunnskap, men ingen har funnet eller lagt krav på den som ligger under Marmo. Den rød dragen Shooting Star er den sterkeste av de gamle dragene. Han passer på den kraftigste gjenstanden: septeret av dominans. Shooting Star holder seg til Flame Dragon Mountain, ikke langt unna byen av Flame. Mycen er gylden drage som holder den svakeste av guvernørens skatter, speilet av sannhet. Hun bor i byen Moss, beskyttet av et fort med drageridende riddere. Selv om Mycen har den svakeste gjenstanden er hun ikke den svakeste dragen. 'Gudene av Lodoss. Marfa er gudinnen av all skapelse. Fargene hennes er grønn og sølv. Hun er assosiert med helbredelse. Livsholdning hennes er kaotiskgod. Marfa og Kardis var de to gjenværende gudene som fortsatt var i live etter den kataklysmiske krigen som endte uavgjort. Begge gudene falt i en dyp dvale etter at Alecrast og Lodoss delte seg fra hver andre. Falis er guden over det gode og lyset. Fargene hans er blå, hvit og gull. Han er assosiert med helbredelse og beskyttelse. Livsholdningen hans er lovlydiggod. Pågrunn av Falis og Falaris slåsskamp i den kataklysmiske krigen gikk mange guder og krigeres liv gikk tapt. Cha Za er guden over god lykke og hell. Hans farge er grønn. Hans livsholdning er kaotisk nøytral. Hans rolle i den kataklysmiske krigen er ukjent. Myree er guden for krig og rettferdighet. Hans farger er rød og grå. Han er assosiert med krig, beskyttelse, og kunnskap. Livsholdningen hans er ren nøytral. Myree sin rolle i den kataklysmiske krigen er aldri blitt kjent, og det er godt mulig at han aldri tok del i den krigen. Radha er guden av kunnskap. Fargene hans er sort, hvitt og grått. Han er assosiert med kunnskap og lovlydighet. Livsholdningen hans er lovlydig nøytral. Rollen hans i den kataklysmiske krigen er ukjent. Falaris er en ond gud av mørke. Hans farger er sort og rødt. Han er assosiert med ondskap, død og mørke. Livsholdningen hans er lovlydig ond. Rollen til Falaris i den kataklysmiske krigen er beskrevet ovenfor. Kardis er gudinnen av all ødeleggelse og elendighet., Hennes farger er sort og rødt. Hun er assosiert med ondskap, død, og ødeleggelse. Livsholdningen hennes er kaotisk ond. Hennes rolle i den kataklysmiske krigen er beskrevet ovenfor. I tillegg finnes det andre guder som folk tilber som f.eks "Ganeed" (tyvegud), men disse er ansett som mindre guder. Det finnes bare syv store guder. Formulaene. Dette er noen av frasene som blir brukt av magikerene inni fortellingen imens de kaster et tryllformula. Dette skal gi en viss forståelse for strukturen av magikerens tryllformula. Som man ser trenger den ikke rime, den trenger heller ikke bli laget av virkelige navn, selv om de oppvekker overnaturlige krefter. Lysformula: “O Great spirit of the light, mother that nourishes plants come to me” Sveveformula: “Sylph, Spirit of the wind, let the currents guide us to the surface" Helbredelseformula: “O great Falis, bring the healing forces to the wound” Demonformula: You whose spirits are controlled by evil, set free your hearts and answer me” U-landsgjeld. U-landsgjeld er betegnelsen på gjeld myndighetene i utviklingsland har tatt opp, for eksempel fra industrialiserte land eller internasjonale institusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. De første lånene. På 1950- og 1960-tallet ble mange kolonier frigitt, enten ved at befolkningen selv gjorde opprør, ved at de som hadde makten i kolonien trakk seg ut eller en kombinasjon. Følgene var at mange av disse tidligere koloniene, satt igjen med dårlig administrasjon, ofte få høyt utdannede personer og tomme statskasser. I mange av de nye statene hadde man allikevel store håp og visjoner. For å kunne oppfylle disse visjonene var det behov for mye penger, og en måte å skaffe midler på var gjennom lån. Disse lånene kom gjerne fra de industrialiserte landene som hadde midler å avse, fra banker i disse landene, eller fra internasjonale finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken. Håpet var at dersom u-landene fikk startkapital, ville det etterhvert føre til utvikling i disse landene. Dessuten skulle landenes råvarer, som de hadde mye av, sikre at alle betalte tilbake det de hadde lånt. Massive utlån på 70-tallet. Oljekrisen i 1973 førte til en kraftig økning av oljeprisen. Dette førte til at mange av de oljeproduserende landene tjente store summer penger. Mye av disse pengene ble satt inn i banker i industrialiserte land. Samtidig trengte fortsatt mange utviklingsland midler. Dette førte til massivt utlån til utviklingsland, både fra stater og banker. En annen grunn til at utviklingsland fikk mye lån på denne tiden var Den kalde krigen. Både USA og Sovjetunionen ønsket innflytelse i utviklingslandene og billige lån ble en viktig faktor i spillet mellom stormaktene. Gjeldskrise. Mange land måtte ta opp nye lån for å kunne betale tilbake på de gamle, og gjeldsbyrden ble større og større. I 1982 annonserte Mexico at landet ikke var i stand til å betjene lånene sine, og gjeldskrisen var et faktum. At et land i praksis erklærte seg konkurs hadde aldri skjedd før, og var noe ingen av utlånerne hadde regnet med. Mange av lånene var tatt opp i banker, og utviklingslandenes betalingsvansker truet dermed å bringe med seg en bankkrise. For å forhindre dette igangsatte IMF og Verdensbanken strukturtilpasningsprogrammer som blant annet innebærer kutt i offentlige utgifter, liberalisering av handel og lignende tiltak som skal sørge for budsjettbalanse. Tanken var at dette skulle gjøre utviklingslandene mer betalingsdyktige. Situasjonen i dag. I 2007 var den samlede u-landsgjelda på 3,4 billioner USD. Samme år brukte utviklingsland 540 milliarder USD på betjene sin gjeld. Store gjeldsbyrder vil kunne være et hinder for utvikling i utviklingsland. Det har derfor vært stort engasjement for å få slettet u-landsgjeld, et eksempel på dette er Jubilee kampanjene arrangert rundt 2000. Disse kampanjene bidro til at gjeldssletteinitativene HIPC og MDRI har blitt opprettet av IMF og Verdensbanken. Norges avtaleregulerte fordringer på utviklingsland per 31. mars 2010 som opgitt i statsbudsjettet for 2011. Dette inkluderer ikke oljefondets investeringer i statsobligasjoner som også er en form for lån. Kon-Kraft. Kon-Kraft er et samarbeidsorgan for oljeindustrien og myndighetene med mål om å styrke norsk sokkels konkurranseevne. Kon-Krafts ansikt utad er Topplederforum, som består av 37 toppledere fra oljeselskaper, leverandørindustri, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, forskningsinstitusjoner og myndigheter. Forumet ledes av olje- og energiministeren. John Savio. Tresnittet «Okto» av John Savio. Tresnittet «Mann med reinokse» av John Savio. Tresnittet «Reinkalver» av John Savio. Tresnittet «bakgårdstak i Tromsø» av John Savio. Tresnittet «Samer og reinsdyr» av John Savio. John Andreas Savio (født 28. januar 1902 i Bugøyfjord ved Bugøynes, 60 km vest for Kirkenes, død 9. april 1938 på Ullevål sykehus) var en samisk kunstner. Han var den første samen som fikk sin egen utstilling i Nasjonalgalleriet. Han arbeidet vesentlig med tresnitt. Hans produksjon var forholdsvis stor, ca. 130 tresnitt, noen lino-snitt og et stort antall tegninger. Begge foreldrene døde før han var fylt fire år, og han vokste opp hos sin mors foreldre som drev handelsgården Strimpgården i Bugøyfjord. Karriere. Han var den første samen som tok utdannelse innen billedkunst på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania. Han var elev hos Axel Revold i 1921/1922 og 1924/1925. Han fikk stille ut separat for første gang, i 1937 i Paris, og fikk positiv omtale i tidsskriftet L'Illustration. Han fikk aldri noe kunstnerisk gjennombrudd i sin levetid, men har etter sin død blitt anerkjent som en av de største samiske kunstnerne Etter hans død. Saviomuseet ble etablert på 1980-tallet, og ligger i Kirkenes. Andy Goram. Andrew Lewis Goram (født 13. april 1964 i Bury i England) er en skotsk/engelsk tidligere fotballspiller som spilt for både Oldham Athletic AFC og Hibernian FC, men han er best kjent for tiden han spilte i Rangers FC, da han av spillerne ble kalt for "The Goalie". I 2001 ble han stemt frem til Rangers beste målvakt gjennom tidene av supporterne. Etter sin tid i Rangers hadde han korte opphold i Motherwell FC, Notts County, Sheffield United, Manchester United, Elgin City og Coventry City. Goram startet sin karriere som tenåring i Oldham Athletic AFC før han i 1987 dro til Hibernian FC. I 1991 ble han kjøpt av Rangers FC for 1 million britiske pund der hjalp han klubben på rekken til å vinne ni seriemesterskap på rad mellom 1989 og 1997. Han var også meget delaktig i Rangers fine sesong i Europacupen i 1992/93 da de kom helt til semifinalen. Han var også en meget viktig spiller for Skottlands herrelandslag i fotball, med 43 landskamper til sammen. Det kom etter hvert ut i pressen at Goram hadde en mild form for schisofreni dette resulterte i at Rangers-supporterne begynte å synge sangen "«Two Andy Gorams, there's only two Andy Gorams»", som til og med ble tittelen på en bok om verdens morsomste fotballsanger. Han avsluttet sin karriere i Queen of the South FC og Elgin City. Med Queen of the South vant han Bells Challenge Cup i 2002. I 2006 ble han trener for målvaktene i Airdrie United FC. Cricket. Goram har også spilt cricket og representert Skottlands herrelandslag i cricket fire ganger. DHARMA Initiative. The Dharma Initiative (Department of Heuristics And Research on Material Applications Initiative) er en fiktiv organisasjon i den amerikanske TV-serien Lost. Dharma er grunnlagt og finansiert av danske Alvar Hanso. Hanso brukte i en årrekke øya til å bygge og utvikle et laboratorium for avanserte eksperimenter innenfor områder som generell kjernefysikk og elektromagnetisme, med vekt på anvendelse av teoretisk forskning på en faktisk tilnærming til forutsetningene for tidsreiser. Initiativet står bak konstruksjonen og anvendelsen av øyas stasjoner, som gradvis avdekkes i løpet av serien. Begrepet Dharma er hentet fra Sanskrit. Tilflukten i de tre juvelene Buddha (Lyset), Dharma (Opplysningen) og Sangha (det opplyste samfunnet) er en tradisjonell måte folk som tror på Dharma anser hverandre på, det være seg buddhister eller hinduer. Dharma kan sammenlignes med Logos på gresk, og det er ingen tvil om at seriens skapere er klare over denne linken. Det spekuleres mye i bruken av dette begrepet mellom fans og kommentatorer, medieforskere osv. Dharma-initiativet har minst 8 stasjoner rundt om på øya, alle funnet av de overlevende. The Arrow. The Arrow ble funnet av de som satt i bakdelen av flyet, og er den første stasjonen som ble funnet. Den ble laget for å utvikle måter å forsvare seg på for The Others The Swan. Stasjonen var tidligere bebodd av Desmond og Kelvin, helt til de overlevende fant luka, og deretter selve stasjonen. De overlevende bodde der gjennom hele 2. sesong. I The Swan er det en datamaskin hvor tallene 4, 8, 15, 16, 23, 42 må tastes inn hvert 108nde minutt, ellers vil, ifølge en video kun merket "Orientering", verden gå under. Stasjonen ble sprengt i luften da Desmond vred om fail-safe-nøkkelen, og blir ikke brukt lenger. The Staff. The Staff er den medisinske stasjonen på øya. Den ble først funnet av Claire som ble brakt dit av Ethan for å bli undersøkt, og senere besøkte hun den med Kate og Rousseau for å finne medisiner til Aaron. Hun finner ikke noe, for alt er borte. I sesong 3 drar Juliet med Sun for å sjekke statusen på babyen til Sun. Da får vi se at alt medisinsk utstyr er gjemt i et hemmelig rom bak en hylle. The Pearl. Inngangen til The Pearl er en luke som ligger gjemt i bakken under det nigerianske flyet med broren til Eko i. Eko og Locke finner denne stasjonen først i sesong 2, men senere, i sesong 3, får vi vite at Paulo var den første som var i stasjonen for å gjemme diamantene. Det er en overvåkningsstasjon for mange av de andre stasjonene, der de som bodde i The Pearl skulle skrive ned hva de i de andre stasjonene gjorde. Her ble det også funnet en orienteringsfilm. The Hydra. Denne stasjonen ser vi første gang i sesong 3, og Kate, Jack og Sawyer blir holdt til fange her. Stasjonen ligger på en en mindre øy, litt utenfor "hovedøya". I The Hydra er finnes det bur hvor isbjørner blir holdt, og tanker med haier i. Den har også operasjonssal, klasserom, dusjrom og overvåkningsrom med bl.a. våpen. The Flame. The Flame er stasjonen for kommunikasjon med omverdenen. Locke sprenger stasjonen i luften, som gjør at The Others sliter med å få kontakt med de utenfor øya. The Looking Glass. The Looking Glass er en stasjon under vann som blokkerer signaler fra øya, så ingen kan fange dem opp. Charlie fant stasjonen i slutten av sesong 3. Det blir vanligvis brukt ubåt for å komme seg til og fra stasjonen. Greta og Bonnie var stasjonert der. The Tempest. Denne ble funnet av Daniel og Charlotte, da de var på vei dit for å deaktivere den giftige gassen som blir laget der. Det er en stasjon som produserer og kontrollerer giftig gasser, som kan brukes til å ta livet av alle på øya. Dette ble brukt i "The purge". The Orchid. Dette er en stasjon som tilsynelatende ser ut til å være en botanisk stasjon. I realiteten er det en stasjon for tidsreise og forflytting på grunnlag av Casimir-effekten. Den egentlige stasjonen ligger under den botaniske delen (drivhuset) og man tar heis ned. Der finner man diverse utstyr til eksperimenter. Ben sprengte en vegg i stasjonen, og fikk adgang til en (tilsynelatende) eldgammel hule som gikk videre til et kaldere sted med is, med et stort hjul, som han brukte til å flytte øya. Etter dette er resten uvisst, med unntak av at Ben våknet opp i Sahara-ørkenen etterpå. Her ble det også funnet en orienteringsfilm. The Lamp Post. Dette er den eneste stasjonen som ikke befinner seg på øya. Den er plassert i en kjeller i Los Angeles. Denne stasjonen er bemannet av Eloise Hawkings, Daniel Faradays mor og blir først vist i sesong 5 når Jack og Ben prøver og komme seg tilbake til øya. Stasjonen er laget for nettopp dette, å finne ut hvor øya befinner seg i tid. The Purge. The Purge var en krig på øya. Det var en krig der The Dharma Initiative sloss mot de de kalte The Hostiles (fiendene) eller The Natives (de innfødte). I The Man Behind the Curtain får vi vite at Ben egentlig var en Dharma, men gikk over på The Hostiles' side og hjalp dem med å utrydde The Dharma Initiative. De ble utryddet ved hjelp av gass som ble sluppet over The Barracks, så de falt døde om. Ben ble nødt til å drepe faren sin, Roger Linus, i Dharma-vanen som Hurley senere fant med liket av Roger inne i. Alle de døde ble slengt i en åpen massegrav, stedet hvor Locke ble skutt av Ben. Det er usikkert hvor mange av Dharma'er som døde og om det bare var Ben som byttet side, men Ben er sannsynligvis det siste gjenlevende medlemmet på øya, det nest siste var Kelvin som ved et uhell ble drept av Desmond før kræsjet. Status. I episoden The Man Behind the Curtain får vi vite at de fleste av medlemmene i DHARMA Initiative er døde. De gikk til krig mot øyas innfødte, The Hostiles, og tapte krigen som som ble kalt The Purge. The Hostiles drepte sannsynligvis alle DHARMA-medlemmene bortsett fra Ben ved å gasse ned The Barracks (brakkene), der hvor DHARMA'ene bodde. Alle stasjonene unntatt The Swan og The Arrow, inkludert The Barracks er under the Others' kontroll. De som døde under The Purge, ble slengt i en massegrav i nærheten av Jacobs hus, der Locke ble skutt av Ben, og ble liggende der. Det siste gjenlevende DHARMA-medlemmet på øya, er sannsynligvis Bejamin Linus, som er lederen for The Others. Dog eksisterer selve organisasjonen fremdeles. På 90-tallet ble Kelvin Inman ansatt av Dharma etter å ha vendt hjem fra golfkrigen, og ble installert i den eneste gjenværende stasjonen Dharma fremdeles hadde kontroll over; The Swan. Etter at partneren begikk selvmord, ventet han på en avløser, som tilsynelatende aldri kom. Locke bosatte seg i ettertid i The Swan, som i serien er i 2004, og det ble da oppdaget at forsyningene i den var i ferd med å ta slutt. Kort tid etter ble et stort lass nye forsyninger sluppet ned i fallskjerm like ved stasjonen, hvorav hvert produkt var utstyrt med logen til Dharma, hvilket bekrefter organisasjonens fortsatte eksistens. Taket i det sixtinske kapell. Bilde av guds hånd som levendegjør Adam. Taket i det sixtinske kapell Taket i det sixtinske kapell, som er malt av Michelangelo mellom 1508 og 1512, er en av de mest berømte kunstverkene fra høyrenessansen. Taket finnes i det store sixtinske kapell som er bygget i vatikanet av pave Sixtus IV, som ble påbegynt i 1477 og ferdiggjort innen 1480. Artrose. Artrose, også kalt degenerativ leddgikt, er den vanligste revmatiske sykdommen og forekommer oftest i hofter, knær og fingre. Sykdommen består i at brusken på leddflatene blir tynnere og gjerne ujevn på overflaten på grunn av slitasje / belastning og sjeldnere av annen sykdom. Leddbrusken kan bli nedslitt slik at bein gnisser mot bein, og leddene blir stive og smertefulle, noe som gjør det vondt og vanskelig å bevege seg. Alle mennesker får med årene skader på leddbrusken. Personer som har hatt langvarige belastninger eller skader på ledd eller leddbånd, er spesielt utsatt for å få artrose. Leddbåndskader kan gi artrose ved at leddet blir ustabilt og leddflatene kommer ut av sin naturlige stilling, dermed slites brusken mer enn normalt. Risikoen for artrose forårsaket av leddbåndskade kan minskes ved kirurgiske inngrep, som f.eks. Brunelli prosedyren. Plagene kan også oppstå uten noen form for skade eller belastning i leddet, men har også sammenheng med økende alder, overvekt og mangel på mosjon. Ved slitasjegikt hos overvektige vil en moderat vektreduksjon etter en tid kunne gi betydelig bedring. Artrose betegnes som en sykdom når leddforandringene begrenser muligheten til å utføre daglige gjøremål og aktiviteter. Artrose kan sees på røntgenbilder ved at avstanden mellom benstrukturen i to ben med felles ledd blir mindre. Brusken sees nesten ikke på røntgen, men det skal være et passelig mellomrom mellom ben i friske ledd. Antallet personer som får artrose øker over hele verden. Vi vet at minst 10 % av befolkningen mellom 25 og 75 år har symptomer på sykdommen. Artrose betegnes som den nye folkesykdommen både i Norge og Europa. Norsk Revmatikerforbund er interesseorganisasjonen for alle med revmatisme. Tou Mølle. Tou Mølle er en gammel mølle på tettstedet Tau i Strand kommune i Rogaland, like ved fergekaien. Tou mølle har drevet i mange år og bygget nylig fire nye kornsiloer til oppbevaring. Bedriften har et stort, hvitmalt produksjonsbygg like ved Tau kai og det kan sees helt fra Stavanger. I dag er det bare 11 møllearbeidere som arbeider i det hvite landemerket og de produserer all puffet ris, hvete og havre som selges i norske dagligvarebutikker. Det er også blitt bevart hus fra den gamle møllen og området kalles idag Mølleparken. I dag er to kvernhus og et tørkehus godt bevart i sitt opprinnelige miljø ved havnen på Tau. De gamle møllehusene ligger like ved den mer moderne Tou Mølle og gir et godt inntrykk av forskjellen mellom gammelt og nytt. Den gamle møllen er fullt ut brukbar og alle vannrenner og vasshjul er intakte. I Mølleparken ligger også den gamle direktør- og representasjonsboligen (Villa Tou) som ble kjøpt av Strand kommune i 2000. Kommunen har planer om å lage et kultursenter på eiendommen og det er opprettet en stiftelse som arbeider med dette – Mølleparkens Venner. Oddvar Rakeng. Oddvar Rakeng (født 24. januar 1939 i Tistedal) er en norsk forfatter og journalist fra Lillehammer. Rakeng har bakgrunn som fabrikkarbeider og håndverker, og gikk på Nansenskolen 1959-60. Han var journalist i Smaalenenes Amtstidende (1960–1964), i Dagningen, Lillehammer (1964–1997) og kulturjournalist i Gudbrandsdølen Dagningen (GD) 1997-2001. Sammen med broren, billedkunstneren Arnold Rakeng (1930–2000), var han en pioner innen norsk barne-TV. Serien "Petter Rakett" handlet om en måneferd med spektakulære påfunn, syngende hovedperson og verbal framføring av Rolf Just Nilsen. Serien slo an, ble innkjøpt av Danmarks Radio og utgitt på plate. Rakeng bidro også til barneprogrammene "Rikhard i rekkehuset" og "Bondevei og Byvei", og ungdomsprogrammet "Månesamfunnet". Han debuterte med barneboken "Petter Rakett" i 1966, basert på tv-serien. Fire år senere debuterte han med lyrikk for voksne. Han er æresmedlem av Oppland Forfatterlag. Steven Rockefeller. Steven Clark Rockefeller (født 1936) er nest eldste sønn av visepresident Nelson Rockefeller. Han er i dag professor emeritus i religion ved Middlebury College i Vermont. Rockefeller-familien er en av USAs mest kjente familier. Steven Rockefeller har arbeidet mye med utdanning, bl.a. innenfor FN-systemet. I Norge er han kjent for å ha giftet seg i Søgne gamle kirke med Anne Marie Rasmussen fra Søgne i Vest-Agder i 1959. Hun var au pair hos Rockefeller før hun giftet seg. De hadde tre barn, og er nå skilt. Bjørn F. Rørvik. Bjørn Fredrik Rørvik (født 25. april 1964) er en norsk barnebokforfatter. Rørvik er oppvokst på Jevnaker på Hadeland i Oppland fylke. Han er utdannet ved medialinja ved Høgskulen i Volda med fordypning innen film og fjernsyn. Etter endt utdannelse har han arbeidet med film og video for bedrifter og barn, som kinomaskinist og radiotekniker. Bjørn F. Rørvik debuterte som forfatter i 1996 med "Reddikhaien", en vilter og humoristisk bildebok om den lure reven og den forsiktige grisen, to kamerater som går igjen i flere av de andre bøkene. Fortellingene om reven og grisen er illustrert av tegneren Per Dybvig. Sammen med Per Dybvig mottok Bjørn F. Rørvik i 2006 kulturdepartementets bildebokpris for for bøkene om reven og grisungen. I 2010 mottok han samme pris for "Bukkene Bruse på badeland" som er illustrert av Gry Moursund. Reven og Grisungen finnes også som lydbøker og PC-spill. Pescara. Pescara er en by i Italia med om lag 120 000 innbyggere. Byen ligger ved Adriaterhavet i regionen Abruzzo og er hovedby i provinsen Pescara, 200 km nordøst for Roma. Fredrik Gulsvik. Fredrik Gulsvik (født 29. august 1989) er en norsk fotballspiller. Gulsvik kommer opprinnelig fra Gulsvik i Flå kommune i Buskerud og flyttet til Skien for å begynne på toppidrettsgymnaset. Her ble han hentet til Odd Grenlands juniorlag, og før sesongen 2007 ble han hentet opp til A-laget. Skåringen hans mot Lyn 22. april dette året, for øvrig hans første mål for Odd, ble kåret til årets mål i Eliteserien i 2007. 7. august 2010 skrev han under en 3,5 årskontrakt med Sandefjord. Under ett år senere gikk han imidlertid vederlagsfritt til Mjøndalen. Sommeren 2012 ble han enig med Mjøndalen om å bli løst fra kontrakten, og han legger etter alt å dømme opp. Gulsvik er kjent for sitt harde skudd, og har derfor fått kallenavnet "Super-Mac" etter den hardtskytende tegneseriefiguren i bladet Buster. Afrikansk pygmemus. Afrikansk pygmemus ("Mus minutoides"), også kalt bare pygmemus og afrikansk dvergmus'", er trolig verdens minste gnager. Arten hører hjemme i musslekten ("Mus"), som er en av slektene i musefamilien (Muridae) og således en nær slektning av vanlig husmus. Beskrivelse. Pygmemusa kan variere i farge, men i hovedsak er den rødbrun på ryggen og lys beige eller nærmest hvit i buken. Den blir omkring 45-88 mm lang og veier gjerne 2,5-12 gram (typisk 5-6 g). Halen måler ca. 28-63 mm. Pygmemusa er således trolig mindre en dvergmusa, som ble oppdaget i Norge i 2001. Pygmemusa trives i subtropisk klima med gressland og finnes over store deler av Afrika, men den er trolig mest vanlig i grensestrøkene inn mot Sahara. Den kan således kalles en ørkenmus og den trives best i temperaturer på ca. 25-30 grader Celsius. Den klarer ikke temperaturer under 15°C. Pygmemus blir kjønnsmoden når den er ca. 4 uker gammel. Hunnen vil da gå i brunst hver hver 4.-6. dag. Brunsten varer i ca. 24 timer. Om hunnen blir drektig vil hun normalt føde 2-8 unger i løpet av 20-21 dager. Ungene fødes hårløse og er blinde. Øynene åpner seg etter ca. en uke. Afrikansk pygmemus er et typisk flokkdyr. Den er mest nattaktiv og har en tendens til å hamstre føde. Det går godt å holde slike mus i fangenskap, men den bør aldri være alene. Levetiden er omkring 2 år i fanteskap. Mohammed VI av Marokko. Kong Mohammed VI (arabisk: الملك محمد السادس للمغرب), opprinnelig Kong Mohammed Ben Al-Hassan (født 21. august 1963 i Rabat, Marokko), er konge i Marokko. Han overtok tronen 23. juli 1999 da hans far, Hassan II døde. Hassan var gift med Lalla Latifa Hammou, en berber og mor til Mohammad VI. Han tilhører Alaouite-dynastiet, som har regjert i Marokko siden 1664, bortsett fra perioden 1912–1956, da Marokko var en fransk koloni. Han ble utnevnet tronarving i 1984. Han har studert rettsvitenskap i Frankrike og snakker foruten fransk, også arabisk. I 1993 jobbet han som «høyre hånd» for Jacques Delors, daværende president i EU-kommisjonen. Mohammed VI giftet seg 21. mars 2002 med Salma Bennani (født 1978). Før hun giftet seg, jobbet hun som dataingeniør. 8. mai 2003 fikk paret sitt første barn, kronprins Moulay Al Hassan. Ingebjørg Dahl Sem. Ingebjørg Dahl SemIngebjørg Anna Sofie Dahl Sem (født 27. august 1936 i Skien) er en norsk barnebokforfatter. Ingebjørg Dahl Sem debuterte i «Barnetimen for de minste» i NRK Radio i 1968. Hun bokdebuterte med "Tenk på Columbus" i 1973. Hun har også skrevet Labbetuss-episoder for Barne-TV. Hun er utdannet journalist og har jobbet i Varden. Flere av ungdomsbøkene hennes utkom i Ung i dag-serien. Mange av bøkene hennes er oversatt til svensk, og noen er også oversatt til tysk. Hun har skrevet flere sanger til barnetimene sine. Sangene er tonesatt og finnes i flere bøker. I tillegg har hun oversatt fra svensk, blant annet sanger av Britt G. Hallqvist. Lovozero (innsjø). Lovozero (russisk: Ловозеро, nordsamisk: "Lujávri", finsk: "Luujärvi", kildinsamisk: Луяввьр) er en innsjø på Kolahalvøya i Murmansk Oblast. Lovozero har avløp nordover mot Barentshavet via elva Voronja. Sjøen har et flateinnhold på 200 km² og et nedbørfelt på 3 537 km². Gjennomsnittlig dybde er bare 5,7 meter mens største dybde er 35 meter. Sjøen har en snirklete kystlinje med mange viker og nes og øyer. I 1970 ble to vannkraftverk bygget i Voronjaelva ved Serebrjansk, rundt 100 kilometer nedenfor utløpet fra Lovozero. Demningen ved kraftverket hevet vannstanden helt opp til Lovozeros nivå. Sound of Music. "The Sound of Music" er en amerikansk musikal som er skrevet av Richard Rodgers og Oscar Hammerstein II om den klosterutdannede, foreldreløse Maria Rainer, som blir guvernante for enkemannen kaptein Georg von Trapp sine syv barn. Hun blir raskt glad i barna, og de i henne. Maria innser etterhvert at hun har følelser for Georg og vender tilbake til klosteret hvor abbedissen i klosteret råder henne til å lete etter livet sitt («Climb Ev'ry Mountain»). Maria drar tilbake igjen, og oppdager at von Trapp, som er mye ute og reiser, har forlovet seg med baronesse Elsa von Schraeder. Men forlovelsen blir brutt, og Maria gifter seg med Georg. Da krigen bryter ut blir kapteinen innkalt til å møte opp i Bremerhaven for å tjene Tyskland. Familien rømmer opp i fjellene og over grensen til Sveits, for å slippe unna nazistene. Musikalen ble skrevet og oppført for første gang i 1959 på Broadway med datidens store musikalstjerne Mary Martin i hovedrollen som Maria og Theodor Bikel som kaptein von Trapp. Musikalen bygger på Maria von Trapps erindringer og den tyske filmen "Die Trapp Familie" (1956) med Ruth Leuwerik. Sangen «Edelweiss» ble den siste sangen Hammerstein skrev. Den ble lagt til mens innstuderingen av musikalen pågikk. Han døde like etter åpningen på Broadway. "The Sound of music" har siden blitt oppført verden over på teatret. I 2006 åpnet "The Sound of music" på nytt på London palladium theatre, nå med Connie Fisher i hovedrollen. Høsten 2008 ble den satt opp på Edderkoppen i Oslo med Maria Arredondo i hovedrollen. Høsten 2010 ble den igjen satt opp i Norge, denne gang med Christine Guldbrandsen som Maria von Trapp, Espen Hana som Georg von Trapp og Elisabeth Moberg som "Abbedissen". Musikalen gikk for fulle hus og stormende jubel på Sola Kulturhus og Haugesund Teater. Den mest kjente versjonen av musikalen er likevel filmversjonen fra 1965, med Julie Andrews og Christopher Plummer i hovedrollene. Da filmen ble laget var krigsårene ennå såpass nær i tid at man i Tyskland lot filmen slutte med at Maria og kapteinen giftet seg. Anthon B. Nilsen. Anthon B. Nilsen i 1930 Anthon Bernhard Elias Nilsen (født 1855 i Svelvik i Vestfold, død 1936) var en norsk forfatter, trelasthandler og stortingspolitiker (H). Han skrev en lang rekke populære underholdningsbøker under psevdonymet Elias Kræmmer. Han var innvalgt på Stortinget fra Fredrikstad 1895–1897. Svelvik museum har et eget værelse der møbler, bøker og annet etter Anthon B. Nilsen er stilt ut. Klosterruin. En klosterruin er arkeologisk funn av en klosterkirke som er for dårlig bevart til å kunne beskrives fullverdig. Forfallet kan skyldes brann, krig eller dårlig vedlikehold. Rekonstruksjon kan gjøres på grunnlag av skisser, historiske tekster og kunnskap om byggeskikk. Klosterruiner i Norge. De mest kjente klosterruiner i Norge er Domkirkeruinene på Hamar. Spesielt langs kysten fantes i middelalderen mange kloster, men lite er bevart. Sentrum. Sentrum har mange betydninger. Se også "senter". Jorden rundt på 80 dager. "Jorden rundt på 80 dager" ("Le tour du monde en quatre-vingt jours") er en roman av Jules Verne, utgitt i 1873. Boken ble første gang utgitt på norsk i 1899 med tittelen "Jorden rundt i 80 dage". Romanen handler om hvordan Phileas Fogg og hans nye butler, Passepartout, forsøker å reise jorden rundt på 80 dager. Filmatiseringer. Den er filmatisert adskillige ganger, første gang som stumfilm i 1914. Den mest kjente filmversjonen er nok Michael Andersons fra 1956 med David Niven som Phileas Fogg: "Jorden rundt på 80 dager". 1956-versjonen fikk 5 Oscar av i alt 8 nominasjoner. Det finnes en nyere filmatisering fra 2004 med Steve Coogan som Phileas Fogg og Jackie Chan som hans kinesiske venn som kan kampsport. Opera. I 26. april 2008 skulle operaen "Jorden rundt på 80 dager" oppføres under åpningen av Den Norske Opera. Musikken er laget av Gisle Kverndokk, og med libretto av Øystein Wiik. Den ble likevel ikke oppført før 21. mai 2010, på grunn av mangel på opplæring i det nye tekniske utstyret i Den Norske Opera. Bergens Privatbank. Bergens Privatbank ble etablert i 1855. I 1975 slo Bergens Privatbank seg sammen med Bergens Kreditbank og dannet Bergen Bank. Bergens Kreditbank. Bergens Kreditbank ble etablert i 1928. I 1975 slo Bergens Kreditbank seg sammen med Bergens Privatbank og dannet Bergen Bank. Bygningen. Bergens Kreditbanks bygning er bedre kjent som «Banco Rotto» og ligger i Vågsallmenningen 14-22 i Bergen. Det første bygget fra 1876 var tegnet av Herman Schirmer i italiensk nyrenessanse. Bygget ble utvidet i 1897 av arkitekt Adolph Fischer og av Schak Bull i 1918. Bygningen ble fredet av Riksantikvaren i 1986. Arkitekt Øivind Maurseth ble tildelt Europa Nostras diplom for rehabiliteringen av Bergens Kreditbank i 1990. I dag er Banco Rotto i bygningen. Andresens Bank. Andresens Bank er en tidligere norsk forretningsbank, som ble etablert i 1912. Banken hadde røtter i det bankierfirma som Nicolai Andresen etablerte i 1809. I 1980 ble Andresens Bank slått sammen med Christiania Bank og Kreditkasse. Andresens Bank var i sin tid en av Norges største forretningsbanker. Liste over mest sette filmer på kino. Dette er liste over de mest sette filmer på kino i Norge per år. Rangert etter besøkstall. Paulsen. Paulsen er et vanlig etternavn i Norge. Det er også vanlig i Danmark, da stavet Poulsen. Navnet er et patronymikon som betyr Pauls sønn/sønn av Paul. Alive II. "Alive II" er det andre konsertalbumet fra det amerikanske hard rock-bandet Kiss, totalt deres åttende album. Albumet ble innspilt og utgitt i 1977, og flesteparten av sangene på "Alive II" ble spilt inn under bandets "Love Gun-turné". Under utvelgelse av sanger til albumet, ble alle valgt fra Kiss' tre foregående studioalbum – "Destroyer", "Rock and Roll Over" og "Love Gun". Da Kiss spilte inn albumet, skjønte de med en gang at de trengte mer materiale for ikke å gjenta sanger som allerede hadde vært med på deres første konsertalbum, "Alive!" fra 1975. De skrev dermed fem nye sanger som ble spilt inn i studio. Fire av disse sangene, unntaket var Ace Frehleys «Rocket Ride», ble spilt inn uten nevnte Frehley på gitar. Bob Kulick, som faktisk var på audition for Kiss i 1973, spilte gitar på disse låtene. "Alive II" ble relansert i 2006 som en del av liveboksen "KISS Alive! 1975-2000". Boksen inneholder i tillegg "Alive!", "Alive III" og diverse sanger fra millenniumskonserten. Albumet inneholdt bonussporet «Rock and Roll All Nite». Alive! "Alive!" er et det amerikanske bandet Kiss sitt første konsertalbum. Albumet ble utgitt i 1975, og regnes som bandets gjennombrudd. De nådde #9 på den amerikanske Billboard albumlisten, og lå på listen i 110 uker, det lengste i bandets historie. Singel (musikk)|Singelen "Rock and Roll All Nite" nådde 12. plass på den amerikanske Billboard Hot 100 singellisten. Turbopausen. Turbopausen markerer grensen i jordatmosfæren der turbulens slutter å dominere. Området under turbopausen er kjent som homosfæren, der kjemiske stoff og gasser er godt utblandet, og har mer eller mindre samme fordeling i høyden. Altså er den kjemiske sammensetningen til atmosfæren konstant under turbopausen. Området over turbopausen kalles heterosfæren, der molekylær diffusjon dominerer. Her vil den kjemiske sammensetninger til atmosfæren endrer seg med høyden. Turbopausen ligger like over mesopausen og i grenseområdet mellom mesosfæren og termosfæren, i en høyde på omtrent 100 km. Amedeo Modigliani. Amedeo Modigliani (født 12. juli 1884 i Livorno i Italia, død 24. januar 1920 i Paris i Frankrike, var en italiensk kunstmaler, skulptør og tegner. Modigliani var det fjerde barnet til "Flaminio Modigliani" og den franskfødte kona, "Eugénie Garsin". Hjembyen hadde en stor jødisk befolkning, og han ble født inn i en velstående sefardisk familie. Broren Giuseppe Emanuele Modigliani var en sosialistisk politiker. I 1895 fikk han lungebetennelse og noen år senere fikk han tyfus fulgt av lungebetennelse. I rekonvalesensperioden bestemte han seg for å begynne å male, og moren hans ordnet det slik at han fikk studere hos landskapsmaleren Guglielmo Micheli i Livorno. Modigliani studerte siden ved kunstakademiet i Venezia og Firenze og kom i 1906 til Paris. Uten å slutte seg til noen spesiell gruppe eller bevegelse, tok Modigliani det han ville fra Toulouse-Lautrecs og Cézannes malerier, den afrikanske skulpturen, fauvistene, kubismen og eksperimentelle arbeider av Picasso og Braque. Desto mer avgjørende var møtet med den rumenske skulptøren Constantin Brancusi; mellom 1910 og 1913 la han all sin energi på skulptering. De allerede svekkede lungene hans tålte ikke steinstøv, og han måtte gi seg med skulptur i stein. Som maler utnyttet han sin kunnskap om skulpturelle effekter i portretter og akter, spesielt med langstrakte konturer som ble hans «varemerke». I juli 1917 møtte han kvinnen i sitt liv – den unge kunststudenten Jeanne Hébuterne (født 6. april 1898). De flyttet sammen og 29. november 1918 ble datteren Jeanne født. I januar 1920 ble Modigliani syk, med nyrebetennelse og tuberkuløs meningitt, og han ble innlagt på Hôpital de la Charité i Paris, der han døde natten mellom den 24. og 25. januar 1920. Et par dagar senere begikk Jeanne (som var gravid i niende måned) selvmord ved å kaste seg ut fra et vindu i sjette etasje. Myten om Modigliani som en «Montparnasseeksentriker» – stilig, fattig, stolt og dopet eller full – ble skapt av forfattervennene hans, særskilt etter hans bortgang bare 35 år gammel. Myten glemmer den intensive konsentrasjonen om malingen de siste årene av livet hans. Modigliani ligger gravlagt på Père-Lachaise i Paris, der Jeanne Hébuterne også hviler. Datteren deres ble tatt hånd om av Modiglianis søster i Firenze. Som voksen skrev hun en biografi om faren sin – «Modigliani, mannen og myten». Det ble også laget en film om livet hans, «Montparnasse 19» frå 1957 med Gérard Philipe i hovedrollen. Utvalgte verker. Modigliani, Amedeo Exaile. Exaile er et fritt musikkavspillings-program for GNU/Linux-systemer som har som mål å være lik KDEs Amarok, men basert på GTK+ isteden for Qt-grensesnittet som Amarok bruker Exaile er skrevet i Python og bruker pyGTK for grensensnitt. Den bruker GStreamer for lydavspilling og Mutagen for å lese/skrive metadata fra filene. Saint-Clair-sur-Epte-traktaten. Saint-Clair-sur-Epte-traktaten ble signert høsten 911 mellom Frankerrikets konge Karl den enfoldige (898-922) og Rollo, vikinghærens leder. Hensikten var å samle og holde mennene fra nord, «normannerne», på deler av området Neustria og ut mot kysten, og å beskytte kong Karls kongedømme fra nye invasjoner av «nordmenn», norrøne fra Norden. Intet dokument fra traktaten har overlevd som vitner om dannelsen av hertugdømmet Normandie, men hendelsen betraktes som et historisk faktum. Rollo var antagelig nordmannen Gange-Rolf, Rolv Ragnvaldsson (ca 860-932), sønn av Ragnvald Mørejarl, kjent som jarlen som klippet Harald Hårfagre etter at Norge var samlet til ett rike. I tillegg til tildelingen av land var det et krav om Rollo skulle døpes og gifte seg med Gisla, kong Karls datter utenfor ekteskap, og bli kongens vasall. Det siste punktet ble komplisert da Rollo nektet å knele foran kongen og kysse hans fot. Det ble diskutert og man kom fram til et kompromiss: Rollo grep kongen fot, men uten å knele, men han var så høy at da han løftet armen mistet kongen balansen og falt bakover. Jorja Fox. Jorja-An Fox (født 7. juli 1968 i New York, New York) er en amerikansk skuespillerinne. Hun benytter som regel bare Jorja Fox. Hun er mest kjent for sin rolle som Sara Sidle i den amerikanske serien '. Hun er en dedikert vegetarianer og jobber ofte med PETA for å promotere deres arbeid. Før CSI hadde hun Jorja mindre roller i diverse filmer og TV-serier som "The West Wing" og "ER" Danmarks geografi. Danmark er det minste og sørligste av de nordiske landene, like nord for sitt eneste naboland, Tyskland, sørvest for Sverige og sør for Norge. Danmark regnes som et skandinavisk land, selv om det ikke hører til den skandinaviske halvøya. Vest for Danmark ligger Nordsjøen, mens Østersjøen ligger i sørøst. Mellom Danmark og Sverige ligger Øresund og Kattegat, mens Skagerrak skiller Danmark fra Norge. Danmark består av halvøya Jylland og 443 navngitte øyer. Av disse er 76 øyer bebodde og de største er Sjælland, Vendsyssel-Thy og Fyn. Øya Bornholm ligger øst for resten av landet i Østersjøen. Mange av de større øyene er forbundet med broer. Øresundbroa knytter Sjælland til Sverige, Storebæltbroa knytter Fyn til Sjælland, og Lillebæltbroa knytter Fyn til Jylland. Ferjer og småfly knytter sammen de mindre øyene. De største byene i Danmark er København (på Sjælland), Århus, Aalborg og Esbjerg (i Jylland) og Odense (på Fyn). Sammen med Ekvatorial-Guinea er Danmark det eneste landet som er forbundet til et kontinent, der hovedstaden ligger på en øy. Det nordligste punktet i Danmark er Skagen og Grenen, mens det sørligste punktet er Gedser Odde (den sydlige spissen av øya Falster). Det vestligste punktet er Blåvandshuk, og det østligste er Østerskær, som er en del av Ertholmene 18 km nordøst for Bornholm. Avstanden fra øst til vest er 452 km, og fra nord til sør 368 km. Danmark er et flatt land med lite høydevariasjon. Gjennomsnittshøyden til landet er bare 31 meter over havet, og det høyeste naturlige punktet er Møllehøj, med 170,86 meter. Andre åser i samme området sørvest for Århus er Yding Skovhøj på 170,77 meter og Ejer Bavnehøj med 170,35 meter. Det laveste punktet er Lammefjord som ligger 7 meter under havoverflaten. De mange øyene i Danmark gjør at landet har en lang kystlinje, 7 314 km. Nesten alle områder av Danmark ligger nær kysten, og ingen områder er mer enn 52 km fra havet. Den eksakte størrelsen til Danmark er vanskelig å avgjøre fordi havet konstant eroderer kystlinjen, samtidig som innbyggerene gjør mottiltak. På sørvestsiden av Jylland varierer tidevannet med mellom 1 og 2 meter, og kystlinjen flytter seg innover og utover med 10 km hver dag. Klima. Klimatisk kan man nesten se på Danmark som en øy med vann på alle kanter. Man kan regne med litt nedbør med noen dagers mellomrom, men det er sjelden snakk om store mengder. Lavtrykk går inn i Nordsjøen og gir innimellom kraftig vind på vestkysten av Jylland om høsten og vinteren, og innimellom kan kald luft fra Arktis eller Sibir gi minusgrader i hele landet selv på dagtid. Danmark har ikke de store landmassene rundt seg som nabolandene i sør har, og får derfor sjelden like høye temperaturer på sommerstid som disse landene. Så selv klare og fine sommardager byr på fine temperaturar uten at det blir ubehagelig varmt. De kraftigste regnbygene kan man vente seg sent på sommeren og tidlig på høsten, og tordenvær er ikke helt uvanlig på denne tiden. Fra slutten av oktober begynner det å bli skyet og mørkt. Politisk økonomi. Politisk økonomi var opprinnelig et begrep for studiet av produksjon, handlinger som kjøp og salg, samt forholdet til loven og til styresmaktene. Begrepet blei brukt allerede på 1700-tallet om studiet av økonomien til en stat. Noen politiske økonomer støtta arbeidsverditeorien. Blant de mest kjente tilhengerne av denne teorien finner man navn som John Locke, Adam Smith og Karl Marx. Deres utgangspunkt var at det var arbeidet som skapte grunnlaget for verdiene i samfunnet. Mange politiske økonomer var også opptatt av utviklinga innen teknologien, en utvikling som gikk stadig fortere og som fikk en stadig vikigere rolle innen sosiale og økonomiske forhold. Seint på 1800-tallet blei begrepet politisk økonomi erstatta av begrepet sosialøkonomi (på engelsk «economics»), et begrep som blei brukt av dem som forsøkte å gi studiet av økonomi et mer matematisk grunnlag. På norsk kalles sosialøkonomi også samfunnsøkonomi (som betyr det samme) fra 2000-tallet. Begrepet «politisk økonomi» har siden blitt brukt med mange ulike betydninger. I østblokken ble «politisk økonomi» brukt som betegnelse på økonomifaget som sådan, i tråd med Karl Marx' begrepsbruk. I tillegg har «politisk økonomi» i nyere tid blitt brukt om en rekke forskjellige retninger og tilnærminger, som til dels har lite til felles. Det brukes om anvendte tilnærminger innen public choice-teorien med røtter i Chicagoskolen og Virginiaskolen. Videre kan det brukes om de råd økonomer gir til regjeringer eller offentligheten om generell økonomisk politikk eller bestemte forslag. Som synonym for økonomi er «politisk økonomi» et foreldet begrep på norsk og stort sett ellers i vesten. Politisk økonomi i Norge. Både Universitetet i Bergen og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har bachelorgrad i «politisk økonomi». I Bergen kvalifiserer denne bachelorgraden for videre studier i enten samfunnsøkonomi eller sammenlignende politikk. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet kvalifiserer bachelorgraden til opptak i enten statsvitenskap, samfunnsøkonomi eller finansiell økonomi Handelshøyskolen BI tilbyr mastergrad i emnet kalt "political economy" (alle mastergrader på BI er på engelsk). Nøytralitetsvern. Nøytralitetsvern er militærvesenets oppsetting av forsvarsmidlene for både å kunne forsvare landet mot fiendtlige angrep, vise klart at en er nøytral og ikke er villig til selv å gå til angrep. Det er politikerne som, gjennom regjeringsvedtak sanksjonert av Kongen, beslutter om Norge eventuelt skal delta i en krig, dersom ingen angriper og eventuelt okkuperer landet. Nøytralitetsvernet fungerte under Krimkrigen (1853–56) og første verdenskrig (1914–18), men forsøkene på å styre unna deltakelse i andre verdenskrig førte ikke fram. Etter at Norge ble medlem av NATO har begrepet ikke samme relevans for forsvaret av Norge. Overgangsrite. En overgangsrite ("rite de passage") er et ritual som er knyttet til "endring av status". Det markerer en endring av sted, stadium, sosial posisjon eller alder. Overgangsriter er ritualer som «vasker bort» initiandens tidligere status for å gjøre han eller henne klar til å «gjenfødes» som en ny person. I vesten i dag, hvor mange typer religiøse ritualer har forsvunnet, er markeringer av individets livssykluser (dåp, konfirmasjon, russefeiring, giftemål, gravferd) de mest levende ritualene. Arnold van Gennep. Arnold van Genneps "Manuel de Folklore Français Contemporain". Tome IV. Paris 1938. Separasjonen. Separasjonen, eller atskillelsen, kjennetegnes av en tilbaketrekning fra en fast posisjon innenfor en sosial struktur, og individet vil være i en tilstand som er annerledes enn den han eller hun befinner seg i til hverdags. Hvis vi bruker gravferdsritualet i Norge som empirisk bakgrunn, består separasjonsfasen ofte i at en person sykemeldes, og dermed trekker seg ut av sin vanlig status som arbeidstager. Død kan også føre til at man mister sin status som ektefelle, som junior, som fattig. I Norge kjennetegnes tiden rett etter et dødsfall av at familien trekker seg ut av det offentlige og sosiale rom og intensiverer privatlivet. I nesten alle religioner inneholder separasjonsriter renselsesriter. I forbindelse med død kan vi definere likstellet som en renselse av rituell framfor hygienisk karakter. Liminalitet. Den liminale fasen har også klare fellestrekk på tvers av ulike kulturer. Liminalfasen beskrives i faglitteraturen som en 'hverken-eller' fase, en tid hvor man ikke innehar sin forrige status men heller ikke har fått sin nye. Den kjennetegnes dermed av å være en tvetydig tilstand; man er verken barn eller voksen, verken død eller levende, verken gift eller ugift. Den eller de som befinner seg i denne fasen er også på et eller annet vis isolert – fysisk eller symbolsk – fra resten av samfunnet. Liminalfasen kjennetegnes også ved at autoriteter framheves gjennom opplæring av noviser. Det vil si at de som besitter en viss type kunnskap fungerer som spesialister i denne fasen. Igjen med eksempel fra norsk gravferd er det tydelig hvordan en religiøs spesialist – presten – som svært sjelden er del av dagliglivet til nordmenn, får en betydelig rolle. Liminalfasen kjennetegnes også ved at alle deltagerne innehar en lik strukturell posisjon, rik eller fattig; i denne perioden har de samme status – eller mangel på status. Et eksempel er draktene muslimene bærer på pilegrimsreisen som gjør det umulig å gjennom ytre tegn vise klasse eller nasjonal tilhørighet. Året og livet. Overgangsritualer kan være knyttet til årssykluser og innvielser av nye steder, men overgangsriter knyttet til et individs livssyklus er de mest universelle. I alle kulturer er det noen av overgangene i et menneskets liv som markeres, og disse er svært ofte knyttet til religion. Til og med i det som gjerne beskrives som det sekulære vesten, er slike riter knyttet til religion (I Norge er for eksempel 90% av alle gravferder et kristent ritual). I jødedommen. Helt sentralt for de jødiske overgangsritualene er det klare bindeledd til bibelske hendelser, og at ritualenes form er fastsatt i et hellig skrift, Talmud. Til tross for en del lokale varianter er nok de jødiske overgangsritualene mer ensartete enn innenfor de andre verdensreligionene. I det siste århundre har jødedommen blitt delt i fire retninger; ortodoks jødedom, konservativ jødedom, reformjødedom og rekonstruksjonistisk jødedom. Disse varierer en god del med hensyn til liturgi og handlingsforløp i de livssykliske ritene. Reformjødedom har for eksempel dannet nye ritualer som gjelder for kvinner. Et av de viktigste overgangsritene er navngivning og omskjæringsriten for guttebarn. Dette viser klart hvordan ritualets meningsinnhold er knyttet til en bestemt bibelhistorie. Når gutter blir 13, og når jenter blir 12 feires bar mitsva for guttene og bat mitsva for jentene. Etter en periode med opplæring får guttene lese fra Toraen i synagogen. Det er bare i ortodoks jødedom at kvinner helt bestemt ikke skal delta i det offisielle gudstjenesteliv, og derfor ikke feirer bat mitsva. Bryllupet betegnes i jødedommen som inngangen til den ideelle menneskelige relasjon; med direkte referanse til 2. Mos 18,24. I hinduismen. Hinduismen består av mange ulike retninger, og hinduer som gruppe tilhører så mange ulike tradisjoner; det er derfor vanskelig å snakke om for eksempel ett hindu fødselsritual. Navnet på overgangsriter i hinduismen er samskara, og dette er riter som ifølge teologien skal forberede en person til en ny funksjon gjennom å tilføre personen nye kvaliteter, eller det er riter som skal fjerne urenhet forbundet med tidligere status. I hinduismens hellige tekster framheves bryllupsritualet som det viktigste av de livssykliske ritene. Når det gjelder riter knyttet til barn er disse noe spesielle i hinduismen fordi de begynner før barnet er født. Tre ritualer skal sikre morens og fosterets sikkerhet, og på den 10. eller 11. dag etter fødselen gjennomføres navngivningsritualet. Alle ritene forbundet med barndom har som mål å beskytte og styrke barnet, det er først ved tenårene at overgangsritualene blir knyttet til et sosialt ansvar. Overgangen fra barn til voksen innebærer forberedelse i kunnskapen som kreves som voksen. Det er alltid en religiøs lærer som følger ungdommene, men selve ritualet varierer med hensyn til kastetilhørighet. For brahmansønner innebærer overgangsritualet flere års opphold hos en læremester. Gravferdsriten i hinduismen skal forberede en person på eksistensen etter døden. Kremering er den vanligste formen for begravelse i hinduismen og i de vediske tekstene beskrives kremeringen som et siste offer hvor det er ens egen kropp som ofres i flammene. Fra dette offeret vil den avdøde personen bli født igjen i en ny eksistens sammen med sine forfedre. Men først vil den avdøde leve som gjenferd i en liminal periode på ca 12 dager. På den 12. dagen holdes det inkorporasjonsriter for da skal avdøde inn i sine forfedres verden. Det er i faglitteraturen ofte påpekt det bemerkelsesverdige i at det i de religiøse tekstene om gravferd ikke refereres til den vanlige troen på gjenfødelse. I islam. Omskjæring står ikke nevnt i Koranen, men omskjæring av guttebarn er sunna (tradisjon) innenfor Islam. Omskjæring er dermed ikke et påbud fra skriftene, slik det er i jødedommen. I muslimske samfunn består nesten alle overgangsritualer av en blanding av universelle islamske tradisjoner og lokale varianter. Flere steder består ritene av gamle tradisjoner som i utgangspunktet ikke var knyttet til islam, men senere har blitt tillagt en islamsk tolkning. Både fødsels-, pubertets-, bryllups- og dødsriter er derfor svært forskjellig i form fra land til land. Dette resulterer i at ritualer blant muslimer ett sted ikke blir ansett som islamsk av muslimer andre steder. Giftemålet er for eksempel en sekulær kontrakt, og islam foreskriver ingen fast seremoni. Noen steder, som i Egypt, er bryllupet et svært viktig ritual som i sterk grad symboliserer kvinnens nye status som voksen og hennes nye slektstilhørighet, mens på Sumatra er bryllupet et lite ritualet som faller helt i skyggen av riter knyttet til førstefødte. Her er det først når kvinner får et barn at de oppnår status som voksen. Begravelsen er det overgangsritualet som ligner mest over hele den muslimske verden. Er døden ventet, skal ritualene begynne før den inntreffer med resitering fra Koranen for den døende. Rett etter død skal øyne og munn lukkes og armene strekkes ned langs kroppen, og ansiktet skal legges mot Mekka. Avdøde skal stelles av en fra samme kjønn. Selve gravleggelsen skal skje samme døgn som døden inntraff. Ved graven leser en religiøs leder en bønn. Etter begravelsen skal alle følge med til avdødes hjem hvor det serveres mat. Ifølge Koranen skal det sørges i fellesskap i tre dager. Men Koranen påpeker også at siden døden er forbundet med Guds vilje forventes det av en muslim å akseptere tapet døden gir. Det eneste overgangsritualet som er detaljert beskrevet og felles for muslimer over hele verden er ikke knyttet til en livssyklus, men til en statusendring som muslim; pilegrimsturen til Mekka. Misantropi. Misantropi er hat eller mistro overfor menneskeheten, eller en tendens til å mislike og mistro andre mennesker. Ordet kommer fra gresk μίσος («hat») og άνθρωπος («mann», «menneske»). Misantropologi er den vitenskapelige studie av opprinnelsen, adferden, og den fysiske, sosiale og kulturelle utviklingen til hat mot mennesker. Misantropi trenger ikke å medføre inhuman, antisosial eller sosiopatiske holdninger mot menneskeheten. Lars Hallvard Ese. Lars Hallvard Ese (født 1952 i Balestrand) er en norsk lærer, bonde og skytter. Han ble skytterkonge i 1980. Ese fulgte i sin far Lars L. Ese d.y. sine fotspor og ble skytterkonge da Landsskytterstevnet ble arrangert i Oslo i 1980. Sin første store tittel tok han i 1976 da han vant landsdelskretsstevnet for Fjordane krets og ble «småkonge». Denne bedriften gjentok han også i 1983. Tre år før han ble skytterkonge, ble han skytterprins under Landsskytterstevnet i 1977 på Ulven ved Bergen. Han har vært på kongelaget flere ganger. Bergmus. Bergmus er en skogmusart som lever i det østlige Middelhavsområdet fra Kroatia i vest, østover til Israel, Georgia og Nord-Irak. Den finnes også på noen av øyene i dette området, som Kreta, Rhodos og Kypros. Bergmusa har en kroppslengde på 100 til 130 mm, og en hale som er 102 til 140 mm lang. Den er altså litt større enn storskogmus. Arten er lett å skille fra andre skogmus på den grå pelsen, og de lange værhårene. I de siste åra har flere forskere argumentert for at arten bør splittes i to: Bergmusa på Balkan skal kalles "Apodemus epimelas", mens de asiatiske musene fortsatt skal hete "Apodemus mystacinus". Marco Pinotti. Marco Pinotti (født 25. februar 1976 i Bergamo, Italia) er en italiensk all-round syklist. Han vant 28 ritt som amatør før han ble profesjonell i 1999 med laget Lampre-Daikin. På den 15. etappen av Tour de France 2001 kom han på andreplass, etter belgieren Rik Verbrugghe. I Giro d'Italia 2007 ble han nummer 2 på den sjette etappen og overtok sammenlagtledelsen. Han kjempet hardt for å beholde trøyen så lenge som mulig, men på den første fjelletappen etter at han tok trøyen ble han passert i sammendraget og falt til 9. plass. Pinotti fortsatte å kjempe gjennom resten av Giroen, og endte til slutt på en 18. plass sammenlagt. Eristalis tenax. "Eristalis tenax" er en middelsstor flue som tilhører familien blomsterfluene. Den er blant de vanligste blomsterflueartene i Norge om sommeren. Den finnes over hele landet, men er mest vanlig i Sør-Norge. Utseende. "Eristalis tenax" er en stor, grå-svart og rødbrun eller brun flue, ca. 14-16 millimeter lang. Den ligner på en honningbie ("Apis mellifera"). Alle fluer skiller seg fra bier på den korte antennen og fordi de bare har to vinger. Bier har ganske mye lengre antenner og fire utviklede vinger. På hodet er det to store rødbrune fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en pannestripe mellom fasettøynene. Fasettøynene er hårkledte, og har tydelige bånd der hårene er litt lenger enn rundt omkring, dette er et godt kjennetegn på arten. Bakkroppen er mørk-brun, med orange flekker. Scutellum er lyst orange-brunlig og skiller seg fra det mørkere brystet. Beina er gråsvarte. Levevis. "Eristalis tenax" kan påtreffes i hager men særlig på gress- og blomsterenger. Den besøker blomster eller sitter og soler seg. Voksne fluer lever av nektar i blomstene. Man kan finne voksne fluer nesten året rundt om det er mildt, og de kan trolig overvintre som voksne. De er påfallende tallrike sent på høsten da de besøker blomstene av bergflette ("Hedera helix"). Larvene lever i ferskvann eller brakkvann, lever i bunnslammet, av råtnende organisk materiale. Larvene tilhører de såkalte «rottehalefluene». De har bakkroppsspissen forlenget til et ånderør (pusterør), som kan bli lenger enn kroppen. Larvene er svært tolerante overfor forurensing og kan leve i svært forurenset vann, i bløtgjødsel og trolig også i større kadavere som er i ferd med å gå i oppløsning. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Utbredelse. Arten er meget vidt utbredt og finnes på alle kontinenter bortsett fra Antarktis. I Norge er den svært vanlig over det meste av landet, men mangler i høyfjellet i Sør-Norge og ytterst langs kysten i Nord-Norge. Systematisk inndeling. Slekten dronefluer omfatter 18 norske arter. Fjæremsfoss kraftverk. Fjæremsfossen kraftverk er et vannkraftverk i Nidelvea i Klæbu kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 27 meter. Midlere årsproduksjon er på 74 GWh og installert effekt er på 18 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1957. Eier var da Fjæremsfossen kommunale kraftselskap. Kraftverket ble ved kommunesammenslåingen i 1964 overtatt av Trondheim Elektrisitetsverk. Eier er Statkraft, tidligere Trondheim Energi Kraft. Bratsberg kraftverk utnytter vannet i Nidelven fra Selbusjøen/Bjørsjøen parallelt med Fjæremsfoss kraftverk. Filter. Med et filter forstår man generelt en innretning som er i stand til å separere enkelte komponenter ut fra en blanding. Nyttemengden kan være enkeltkomponenten eller den kan være resten. Hva som tilføres et filter kan være høyst forskjellige blandinger, både konkrete og abstrakte. En annen betegnelse for et filter er en sil. Begrepene kan likevel ikke brukes om hverandre. UNAMIR. UNAMIR er en forkortelse for "United Nations Assistance Mission for Rwanda" (som står for «Forente Nasjoner støttetokt for Rwanda») og betegner en fredsbevarende styrke som var i Rwanda fra oktober 1993 og mars 1996, og under massakren som pågikk fra april 1994 frem til juli samme året. a> som falt under innsats for UNAMIR. 25 soldater, en politimann og en lokal medarbeider mistet livet i FNs tjeneste under denne operasjonen. Den bestod av 2500 belgiske, kanadiske og afrikanske soldater fra Forente Nasjoner, ledet av kanadieren general Roméo Dallaire. UNAMIRs oppgave var i første omgang å sikre at Arusha-avtalen ble holdt av begge parter, deretter å være en støtte for fredsprosessen mellom regjeringen i Rwanda, dominert av hutuer, og opprørsstyrken Front patriotique rwandais (RPF), eller «Rwandas Patriotiske Front», dominert av tutsier. UNAMIR fikk oppmerksomhet for sin rolle, eller mangelen på en slik, på grunn av begrensningene i styrkens mandat og for dens manglende evne til å forhindre folkemordet i Rwanda og utbruddet av krigshandlingene. Oppdraget er således betegnet som en stor fiasko. Øvre Leirfoss kraftverk. Øvre Leirfoss kraftverk er et vannkraftverk i Nidelva i Trondheim kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 34 meter og er et elvekraftverk. Midlere årsproduksjon var på 85 GWh og installert effekt 15 MW. Det er installert tre horisontale francis turbiner. "Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei" bygget kraftverket og produksjonen startet i 1901. Siden 1. januar 2009 er eieren Statkraft etter at Trondheim Energi Kraft ble del av selskapet. 2. oktober 2008 ble kraftverket erstattet av Leirfossene kraftverk og har blitt ombygget til et Småkraftverk for å utnytte minstevannføringen på 10 m³/s mellom Øvre og Nedre Leirfoss, parallelt med Leirfossene kraftverk og Bratsberg kraftverk. Etter ombygningen utnyttes et fall på 34 m, installert kapasitet er 13 MW og midlere årsproduksjon 24 GWh. Aglo. Aglo, eller Oglo, er det opprinnelige navnet på Skatval. Fortsatt brukes dette navnet i eksempelvis Aglo videregående skole og Aglo skytterlag. Det har vært diskutert hvorvidt Aglo egentlig begrenset seg til et mindre område av Skatval. Skatval var i vikingtiden organisert under Aglo skipreide med leidangsordningen. Mesterskap. Mesterskap er arrangement som kårer beste prestasjon innen idrett eller andre ferdigheter. Mesterskap kan være alt fra lokale mesterskap til verdensmesterskap, og ha mer eller mindre offisiell status. Vinneren av mesterskap kalles mester og mottar som regel et trofé i form av gullmedalje, pokal, statuett, diplom o.l, eller en kombinasjon av disse. Andre og tredjeplasserte deltagere mottar henholdsvis sølv, og bronsemedaljer og gjerne mindre versjoner av vinnerens øvrige troféer. Diplom deles som regel ut til et utvalgt antall av de resterende deltagere, f.eks 4. til 10. plass, eller til alle deltagere. Lokale og nasjonale mesterskap holdes vanligvis årlig. Verdensdelsmesterskap og verdensmesterskap kan holdes med lengre mellomrom, som hvert annet eller fjerde år. Noen mesterskap krever kvalifisering, enten gjennom egne kvalifiserende arrangement, eller ved resultatbaserte standarder, som kvalifiseringskrav, for deltakelse. Ulike typer mesterskap. Ofte avholdes også mesterskap innen forskjellige aldersklasser (junior, veteran osv.), vektklasser (innen bl.a. bryting og vektløfting) og stilarter. Uoffisielt er det også vanlig å kalle vinnere av ulike divisjoner og avdelinger i lagidrett for mestere, selv om "mesterskapet" bare omfatter den enkelte divisjonen eller avdelingen (ofte på lavere nivåer). Det arrangeres også mesterskap på lavere nivåer, som Kontinentalcupen (B-verdenscup) i skihopping. I åpne mesterskap får også andre utøvere/lag enn de som tilhører mesterskapets geografiske dekningsområde, delta. Disse deltakerne konkurrerer på lik linje med de andre deltakerne i mesterskapet, men får ingen mestertittel dersom de vinner mesterskapet. For eksempel kan ikke en utenlandsk utøver eller lag bli norsk mester selv om de skulle vinne et åpent norsk mesterskap. Norgesmester blir da den beste norske deltakeren. Et unntak fra dette er lagidretter der utenlandske utøvere kan delta på lag i norgesmesterskap, og blir norgesmester på linje med de norske deltakerne på vinnerlaget. Blant de mest kjente åpne mesterskapene er flere tennisturneringer, som French Open, Australian Open og US Open. Det finnes eksempler på at mesterskap har blitt holdt på steder utenfor det geografiske området mesterskapene har dekket. Sommeren 2007 vil NM i stuping bli arrangert i Jönköping i Sverige. Medeo i Kasakhstan arrangerte EM på skøyter for damer i 1974 og 1984. Kasakhstan var imidlertid en del av Sovjetunionen på den tida, og i likhet med Russland i dag, vendte Sovjetunionen seg mot Europa når det gjaldt idrett, selv om bare en del av unionen tilhørte Europa geografisk. Se også Liste over fotballklubber i feil land. Andre mesterskap. Olympiske leker kan kalles mesterskap, siden konkurransene kan sammenlignes med verdensmesterskap. Innen mange idretter (skjønt ikke alle – fotball er ett unntak) regnes OL som mer prestisjefylt enn VM, siden OL bare blir arrangert hvert fjerde år, mens VM i mange idretter blir arrangert oftere. Eksempler på andre mesterskap er Samveldelekene, Høylandsleker, Øylekene og Norway Cup. Enkelte turneringer har ikke offisiell status som nasjonale eller internasjonale mesterskap, men fungerer i praksis i stor grad som det. Blant disse kan regnes National Hockey League og andre nordamerikanske mesterskap i lagidretter. Turneringsformer. Mesterskap kan bli arrangert i ulike former. Legg merke til at det ofte blir arrangert kvalifisering i forkant av de ulike mesterskapsturneringene, eller som innlendende runder i mesterskap. Disse kvalifiseringene kan ha ulike former, men følger ofte et cupsystem. (Se nedenfor.) Enkeltresultater. Den enkleste formen for mesterskap er turneringer der utøvere konkurrerer på tid, lengde, høyde etc. Utøveren med det beste resultatet blir mester. Stafett, lagkonkurranse. En variant av konkurranse med enkeltresultater er stafett, der lag med et visst antall deltakere konkurrerer etappevis. Hver deltaker løper, svømmer etc. sin etappe, og veksler med neste deltaker uten opphold. Det laget som først når mål etter at alle dets deltakere har fullført sin etappe, blir mester. Stafett er vanlig i blant annet friidrett og langrenn. I idretter som ikke er basert på hurtighet, kan det arrangeres lagkonkurranser. Da har hvert lag et bestemt antall deltakere, og lagets resultat er det sammenlagte resultatet til alle deltakerne på laget. Laget med best sammenlagtresultat blir mester. Lagkonkurranser arrangeres blant annet i skihopping. Tittelkamp. I profesjonell boksing konkurrerer den regjerende mesteren og en utfordrer i en enkelt tittelkamp om mestertittelen. Det finnes spesielle regler om hvem som kan utfordre den regjerende mesteren. Cupsystem. I cupsystem konkurrerer lag eller enkeltutøvere mot hverandre etter utslagsmetoden, der vinneren går videre til neste runde, mens taperen blir slått ut av turneringen. Mesterskapet blir avgjort når de to beste lagene eller enkeltutøverne konkurrerer mot hverandre i finalerunden. Et eksempel på dette er NM i fotball for herrer og damer. Seriesystem. I seriesystem i lagidrett spiller lagene et fast antall ganger mot hvert av de andre lagene. Ofte spiller lagene mot hverandre to ganger, en gang på hjemmebanen til hvert av lagene. (Antallet kan imidlertid variere.) Ut fra resultatene i hver kamp gis det poeng, og laget med flest poeng når alle lag har spilt mot hverandre det bestemte antall ganger, blir mester. Et eksempel på dette er Toppserien i fotball for damer. Sammenlagt cup. I individuelle idretter gis det ofte poeng etter plasseringer i enkeltkonkurranser, og utøveren med flest poeng etter at alle enkeltkonkurransene er gjennomført, blir vinner. Eksempler på dette er verdenscupen i skihopping, langrenn og skøyter. Denne turneringsformen har på tross av navnet større likheter med seriesystem enn med tradisjonelt cupsystem. Vinnere av sammenlagtcuper kalles sjelden mestere (verdensmestere på ski kåres i enkeltkonkurranse i VM på ski, og ikke som vinner av verdenscupen), men denne formen for turnering har likevel ofte stor prestisje, fordi den kårer de beste utøverne gjennom en hel sesong. Flere mesterskap bruker kombinasjoner av turneringsformer. Blant annet har Mesterligaen i fotball en runde med gruppespill (seriesystem) før de avgjørende rundene spilles som cupsystem. NM i ishockey avgjøres etter cupspill, etter at seriespillet er ferdig. Eristalis pertinax. "Eristalis pertinax" er en middelsstor flue som tilhører familien blomsterfluene. Den er blant de vanligste blomsterflueartene i Norge om sommeren. Den finnes over hele landet, men er mest vanlig i Sør-Norge. Utseende. "Eristalis pertinax" er en middelsstor, brun-svart og orange flue, ca. 11-16 millimeter lang. Den kan ligne på en honningbie ("Apis mellifera"). Den ligner mye på "Eristalis tenax" men er mindre, og hårene på øynene danner ikke markerte bånd. Alle fluer skiller seg fra bier på den korte antennen og fordi de bare har to vinger. Bier har ganske mye lengre antenner og fire utviklede vinger. På hodet er det to store fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en pannestripe mellom fasettøynene. Bakkroppen er mørk-brun, med orange flekker. Scutellum er lyst orange-brunlig og skiller seg fra det mørkere brystet. Beina er grå-svarte. Levevis. "Eristalis pertinax" kan påtreffes i hager men særlig på gress- og blomsterenger. Den besøker blomster eller sitter og soler seg. Voksne fluer lever av nektar i blomstene. Larvene lever i brakkvann, lever i bunnslammet, av råtnende organisk materiale. Larvene tilhører de såkalte «rottehalefluene». De har bakkroppsspissen forlenget til et ånderør (pusterør), som kan bli lenger enn kroppen. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Systematisk inndeling. Slekten dronefluer omfatter 18 norske arter. Nedre Leirfoss kraftverk. Nedre Leirfoss kraftverk er et vannkraftverk i Nidelva i Trondheim kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 27 meter og er et elvekraftverk. Midlere årsproduksjon var på 65 GWh og installert effekt var på 12 MW. Kraftverket ble bygget av ing. F. Selmer i armert betong for "Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei" og produksjonen startet i 1910. Det er installert tre horisontale francis turbiner. Siden 1. januar 2009 er eieren Statkraft etter at Trondheim Energi Kraft ble del av selskapet. 2. oktober 2008 ble kraftverket erstattet av Leirfossene kraftverk og har blitt ombygget til et Småkraftverk for å utnytte minstevannføringen på 10 m³/s mellom Øvre og Nedre Leirfoss, parallelt med Leirfossene kraftverk og Bratsberg kraftverk. Etter ombygningen utnyttes et fall på 34 m, installert kapasitet er 10 MW og midlere årsproduksjon 19 GWh. Dudo av Saint-Quentin. Dudo fra Saint-Quentin, eller Dudon, var en normannisk skribent og prest ved Saint-Quentin-klosteret hvor han født en gang rundt 965. Han døde en gang før 1043. Han er kjent for verket "Historien om Normannernes liv og død", skrevet ca 1020. Dudo ble sent av Albert I, grev av Vermandois, på et ærend til Rikard I, hertug av Normandie. Han lyktes med sitt ærend, og etter å ha gitt et godt inntrykk ved det normanniske hoffet tilbrakte han noen år i territoriet. I løpet av sitt andre opphold i Normandie skrev Dudo sin historie om normannerne, en oppgave som hertug Rikard hadde pålagt ham. Svært lite kjennes til fra Dudos liv, bortsett fra at han må ha død en gang før 1043. Hans verk, "Historia Normannorum", eller "Libri III de moribus et actis primorum Normanniae ducum", det vil si "Historien om Normannernes liv og død", ble skrevet en gang mellom 1015 og 1030, og var dedikert til biskop Adalberon av Laon. Dudo synes ikke å ha konsultert eksisterende dokumenter for sin fortelling, men å mottatt den fra muntlige kilder, det meste fra grev Raoul av Ivrey, en halvbror av hertug Rikard. Følgelig framtrer hans fortelling som en romanse og av den grunn har den blitt betraktet som ikke tillitsvekkende av kritikere som Ernst Dümmler og Georg Waitz. Yngvar Ustvedt har gitt sin betraktning av Dudo i sin egen etterrettelige, men dog tendensiøse historiefortelling "Verre enn sitt rykte" (2004): «...mye rent eventyrstoff, mange sagn, veldige overdrivelser og mange rene feil. Dudo var da også mer av en dikter og en poet enn av en historiker. Men det store verket hans – "Historien om Normannernes liv og død", som delvis er skrevet på prosa, delvis i verseform – inneholder også etter mange forskeres mening, kjerner av historisk sannhet.» I forordet til den engelske utgaven skriver den danske historikeren Eric Christiansen at «Det er "noe" hos ham som må interesse.» Med det mener Christiansen at ikke alt er uten troverdighet og usannsynlig, en oppfatning som også blir delt av andre historikere. Selv om Dudo var kjent med Vergil og andre latinske forfattere er hans egen latin affektert og obskur. Hans fortelling, skrevet vekselvis i prosa og poesi, er delt i fire deler, og handler om normannerne fra år 852 til hertug Rikard dør i 996. Verket glorifiserer normannerne, og det ble benyttet av William av Jumièges, Wace, Robert av Torigni, William av Poitiers og Hugo av Fleury i sammensetningen av deres krøniker. Den ble første gang utgitt av A. Duchesne i hans "Historiae Normannorum scriptores antiqui" i Paris i 1619. Andre utgivelser er "Patrologia Latina, tome cxli", av J. P. Migne (Paris, 1844), men den beste er kanskje den som ble redigert av J. Lair (Caen, 1865), selv om Lairs selvpålagte oppgave var å rehabilitere Dudo som historiker. Dudos verk ble senere utvidet i verket "Gesta Normannorum Ducum" – "Dådene til de normanniske hertugene". MB «Mørkfos». MB «Mørkfos» ligger ved Fetsund DS «Mørkfos» er slepebåt bygget i 1912 som byggenummer 17 ved tidligere Glommen Mekaniske verksted AS i Fredrikstad. Båten var først i tjeneste for Fredrikstads Tømmerdireksjon frem til 1936. Da ble hun overtatt av Glommens fellesfløterforening og flyttet til Øyeren. Dampkjelen ble i 1939 bygget om til oljefyring. Slik gikk hun med damp frem til 1953 og hadde et mannskap på 7; skipper, to i maskinen, tre på dekk og kokke. Dampmaskinen ble i 1953 byttet ut med en 3-sylindret Wickmann diesel og navnet ble derfor endret til MB «Mørkfos». En MWM dieselmaskin ble satt inn 1966 – det er den maskinen som er i drift i dag. «Mørkfos» gikk som slepebåt og slepte tømmersopper fra Fetsund Lenser, der tømmeret var buntet (soppet), over Øyeren til Sandstangen. Her ble soppene løsnet og tømmeret fortsatte i tømmerrenner forbi Solbergfoss kraftverk, Kykkelsrud Fossumfoss kraftverk, Kykkelsrud kraftverk og Vamma kraftverk ned til det ble samlet og soppet på ny ved Glennetangen lense. «Mørkfos» var i drift frem til fløtingen i Glommavassdraget opphørte i 1985. «Mørkfos» ble liggende uvirksom ved Fetsund lenser og forfalt. I 1994 ble det startet en venneforening som har gjort et iherdig arbeid med restaurering, så grundig at den i 2004 fikk Kulturvernprisen av Fortidsminneforeningen avd. Oslo/Akershus. Kilder. Fet Menighetsblad nr 2 – mars 2007 Ludvig Feyling. Kirkebyggeren Ludvig Caspersen Feyling (født 24. februar 1745, død 11. mars 1818) kom som tysk håndverksgesell fra Waldgirmes, nord for Frankfurt am Main, til Bergen på midten av 1700-tallet. Etter en mellomstasjon i Stavanger, slo han seg endelig ned i Egersund, og ble stamfar til en stor slekt. Omkring 1785 fikk han ansvaret for en radikal ombygging og utviding av Egersund kirke. Han møtte da en nokså lavloftet langkirke, med en korsarm mot syd. Han gjorde kirken høyere, tilføyde nordre korsarm og klokketårn, og store vinduer. Da den ombygde kirke sto ferdig i 1788, var det den nest største i Rogaland, med 1160 sitteplasser. Utvendig har kirken siden beholdt Feylings arkitektur. Innvendig har det vært en stadig utbygging. Sagbergfoss kraftverk. Sagbergfoss kraftverk er et vannkraftverk i Vigda i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fallet fra reguleringsmagasinet Ånøja, som er regulert med 2,4 meter. Kraftverket startet produksjonen i 1917. Det er installert to turbiner. Eier er Chr. Salvesen & Chr Tham's as. Lofoss kraftverk. Lofoss kraftverk er et vannkraftverk i Loa i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet fra reguleringsmagasinet Benna. Loa er en del av Gaulavassdraget. Kraftverket startet produksjonen i 1914. Kleinias. Kleinias var en athener som giftet seg med Deinomake, datteren til til Megakles, og ble faren til den berømte Alkibiades. Det ble sagt at han nedstammet fra Evrysakes, Ajax' sønn. Kleinias utmerket seg i slaget ved Artemisium i 480 f.Kr. Han døde i slaget ved Koronai i 447 f.Kr. Ajax (mytologi). Ajax eller Aias (gresk: Αἴας) var en mytologisk gresk helt, sønn av Telamon og Periboea, og konge av Salamis. Han spiller en betydelig rolle i Homers "Iliaden" og dessuten i "Episk syklus", en rekke episke dikt om Trojakrigen. For å skille ham fra Ajak, sønn av Oileos (Ajax den mindre), er han kalt for «Telamoniske Ajak», «Større Ajax» eller «Ajax den store». I etruskisk mytologi er han kjent som Aivas Tlamunus. Familie. Ajax er sønn av Telamon, som var sønn av Aiakos og sønnesønn Zeus, og av Telamons første hustru Periboea. Han er fetter av Akilles, mest minneverdige greske kriger, og er den eldre halvbror av Teukros som også slåss i Trojakrigen. Mange framtredende folk i Athen hevdet å være i slekt med krigeren Ajax, blant dem Kimon, Miltiades, Alkibiades og historikeren Thukydides. Beskrivelse. Ajax dreper en vær mens han er vanvittig. I Homers "Iliaden" er Ajax beskrevet som en av stor vekst, voldsom skikkelse og den sterkeste av alle akajere (grekere). Han er kjent som «mykernes skanse», han var trent av kentauren Keiron (som også hadde trent hans far Telamon og Akilles' far Pelevs) på samme tid som Akilles. Han ble beskrevet som ondskapsfull, fryktløs, sterk og mektig, men også med stor dyktighet i nærkamp. Etter Akilles var Ajax den mest verdifulle krigeren i Agamemnons hær (sammen med Diomedes), men han var ikke like slu og lur som Nestor, Diomedes, Idomeneus, eller Odyssevs. Han ledet sin hær med å bruke et stort bronseskjold dekket av syv kuskinn. Ajax ble ikke skadet i noen av de slagene som er beskrevet i Iliaden, og mest bemerkelsesverdig er at han er den eneste av hovedfigurene på begge sider som ikke mottok noen form for støtte fra de gudene som hadde andel i begivenhetene. Trojakrigen. I "Iliaden" er Ajax kjent for sin mektige styrke og store mot, sett særlig i to tvekamper med den trojanske helt Hektor. I bok 7 av Iliaden er Ajax valgt ved loddtrekning til å møte Hektor i en duell som varer det meste av dagen. Ajax gjør det først bedre enn sin motstander, sårer Hektor med spydet sitt og slår ham overende med en stor stein, men Hektor kjemper videre inn til heroldene under Zevs forordning sørger for at det blir uavgjort og ingen vinner, og ender med at de to stridende utveksler gaver. Ajax gir Hektor et belte av purpur og Hektor gir Ajax et skarpt sverd. Den andre kampen mellom Ajax og Hektor skjed da den sistnevnte bryter seg inn i grekernes leir og slåss med grekerne blant skipene. I bok 14 kaster Ajax en stor stein på Hektor som nesten dreper ham. I bok 15 har Hektor fått kreftene sine tilbake av Apollon og vender tilbake for atter å angripe skipene. Ajax har et svært spyd som våpen og hopper fra skip til skip for å holde den trojanske hæren unna bortimot alene. I bok 16 havner Hektor og Ajak atter i en tvekamp. Hektor er ute for å sette skipene i brann, den enste måten han mener at grekerne kan bli beseiret. Hektor greier å avvæpne Ajax, men ikke skade han, skjønt han må trekke seg tilbake da han innser at Zevs åpenbart har gitt Hektor sin gunst. Hektor og trojanerne greier å brenne et av skipene, kulminasjon av et angrep som nesten avslutter krigen. Ajax er ansvarlig for drapene på mange trojanske fyrster. Ajax er ofte beskrevet i tospann med sin bror Teukros, kjent for sin dyktighet med pil og bue. Ajax håndterte sitt storslåtte skjold som Teukros sto bak mens han skjøt ned fienden. Akilles var fraværende i løpet av disse trefningene grunnen hans strid og uoverensstemmelser med Agamemnon. I bok 9 sender Agamemnon og andre mykenske høvdinger Ajax, Odyssevs og Foinix til teltet til Akilles i et forsøk på forsoning med den store krigeren og overtale ham til å gjenoppta kampen mot trojanerne. Selv om Ajax talte med stort alvor og ble godt mottatt, klarte han ikke å overtale Akilles. Da Patroklos ble drept forsøker Hektor å ta med seg hans legeme. Ajax, støttet av Menelaos, greide å slå trojanerne tilbake og ta legemet hans tilbake med hans stridsvogn, skjønt da trojanerne allerede lyktes å ta fra Patroklos den rustningen han hadde på seg som tilhørte Akilles. Ajax’ bønn til Zevs om å fjerne tåken som hadde senket seg over kampvollen for at de skulle kunne slåss eller dø i dagslys ble et fast uttrykk. I henhold til den romerske skribenten Gaius Julius Hyginus drepte Ajax totalt 28 mennesker ved Troja. Død. Den sorgfulle Ajax (Asmus Jacob Carstens, ca. 1791) Som de fleste andre greske ledere er Ajax fortsatt i live da "Iliaden" går mot slutten. Senere da Akilles dør, drept av Paris (med hjelp fra Apollon) er Ajax og Odyssevs heltene som kjemper mot trojanerne for å få tak i liket hans slik at han kunne gravlegges ved siden av Patroklos. Ajax med sitt store skjold og spyd greide å drive vekk trojanerne mens Odyssevs trakk Akilles' legeme opp i sin stridsvogn og fraktet det vekk. Etter gravleggelsen krevde begge to Akilles' våpen. Etter flere dager hvor de konkurrerte mot hverandre for å avgjøre hvem av dem som fortjente våpnene som var blitt smidd av selveste Hefaistos. Ajax hevdet at hans styrke og den kamp han hadde kjempet for grekerne betydde at han fortjente våpnene. mens Odyssevs viste seg være mer veltalende, og han ble belønnet med våpnene. Ajax, «ubeseiret», og rasende, kastet seg på sitt sverd, «erobret av sin sorg». I Sofokles' skuespill "Aias", som er en kjent gjenfortelling av Ajax' død, fortelles det at etter at våpnene gitt til Odyssevs, faller Ajax utmattet sammen. Da han våknet opp igjen, påvirket av Athenes trolldom, gikk han til en flokk med sauer og drepte dem i den tro at det er grekernes ledere, inkludert Odyssevs og Agamemnon. Da vanviddet forlot ham igjen var han badet i blod og han innså hva han har gjort. Vanæret fortrakk han å drepe seg selv framfor å leve videre i skam. Han gjør det med det samme sverdet som Hektor ga ham da de utvekslet gaver. Fra hans blod dukket det fram en rød blomst, som ved Hyakinthos' død og som bar på sine blader de første bokstavene i hans navn, "Ai", også et uttrykk av sorg. Hans aske ble lagt i en gylden urne i byen Rhoiteions ordde ved inngangen til Hellespont. I Pindars "Nemeiske sanger", 7, 8; "Isthmiske sanger" 4; og i Ovids "Metamorfoser", 13.1 er Ajax' død omtalt. Homer er noe uklar om den nøyaktige måten for Ajax' død, men tilskriver det til hans tap i striden om Akilles' skjold: da Odyssevs besøkte Hades, ber han Ajax' sjel om å snakke med ham, men Ajax er fortsatt krenket over den gamle krangelen, nekter og stiger stille tilbake til Erebos. Som Akilles er han representert (skjønt ikke hos Homer) etter sin død ved å oppholde seg på øya Leuke («Hvitøya») i hva som i dag er Slangeøya ved munningen av Donau i Bulgaria. I den posthomeriske tradisjon er Ajax beskrevet sønnesønn av Aiakos, og sønnesønns sønn av guden Zevs, og som gudommelig beskytter av øya Salamis hvor han hadde et tempel og et gudebilde. Der ble festivalen "Aianteia" feiret til hans ære. Ved denne festivalen ble en sofa satt opp og på denne ble heltens "panoplie" plassert, det vil si hans rustning, våpen og skjold. Det er en praksis som har sitt ekko i den romerske "Lectisternium" som var en lignende kultpraksis. Å identifisere Ajax som i familie med Aiakos var hovedsakelig noe som først ble vesentlig for athenerne etter Salamis hadde kommet inn under deres besittelser. Ved den anledningen er det sagt at Solon satte inn en linje fra "Iliaden" for å underbygge Athens krav på øya. Ajax ble deretter en attisk helt. Han ble dyrket av athenerne som reiste en statue av ham på markedsplassen, og stammen "aiantis" ble oppkalt etter ham. Pausanias forteller om et gigantisk skjelett, hvor kneskålene var hele 13 cm i diameter, hadde dukket på stradene i nærheten av Sigeion i nærheten av kysten til Troja. Det ble hevdet at dette var levningene av Ajax. Ajax' palass? I 2001 begynte arkeologen Yannos Lolos utgravningene av et mykensk palass på øya Salamis som han foreslo var hjemmet til slekten til den mytologiske Aiakos. Ruinene har blitt undersøkt ved et sted i nærheten av landsbyen Kanakia på Salamis, noen km fra kysten av Athen. Strukturen som har hatt flere etasjer dekket 750 m2 og kan ha hatt opp til 30 rom. Trojakrigen kan ha skjedd på den tiden hvor mykensk sivlisasjon var på høyden av sin makt (se diskusjon av Troja VII), omtrentlig på den tid da dette palasset synes å ha blitt forlatt. Foo. Foo er en metasyntaktisk variabel, og ofte brukt innen informatikk for å representere konsepter abstrakt. Den kan brukes til å representere enhver del av et komplisert system eller ide, som data variabler, funksjoner og kommandoer for å nevne noen. Foo brukes vanligvis i kombinasjon med de metasyntaktiske variablene bar og foobar. Ordet "foo" betyr ingenting i seg selv, det er enkelt og greit en utbredt logisk representasjon som fungerer mye likt bokstavene "X" og "Y" i algebra. Foo har fått innpass i engelsk som et nyord, og regnes av mange som det kanoniske eksemplet på en metasyntaktisk variabel. Den brukes mye i programmering og pseudokode. Arendal stasjon. Arendal stasjon ligger i Arendal i Aust-Agder, 317,63 km fra Oslo, 7,6 moh og er i dag endestasjon for Arendalsbanen som er en sidelinje til Sørlandsbanen. Historikk. Arendal stasjon ble opprinnelig bygget som endestasjon for Arendal-Åmlibanen, en bane som skapte forbindelse mellom bygdene Froland og Åmli og utskipningshavnen i Arendal. Stasjonen ble åpnet da banen var ferdig til Froland i 1908. I 1910 ble banen åpnet frem til Åmli. Det ble da vedtatt at banen skulle bygges helt til Treungen (Tveitsund), og strekningen Åmli – Treungen kunne åpnes i 1913. Banen skiftet da navn til Treungenbanen. Planer og alternative stasjonsområder. Arendal-Åmlibanen ble vedtatt bygd i 1894. Det ble store diskusjoner om trasevalget, og like store diskusjoner ble det om hvordan banen skulle føres ned til byen. For passasjertrafikken var det gunstig med stasjon nær sentrum og dampskipskai, men plassering av jernbanekai for tømmertransport var like viktig. Det viste seg vanskelig å finne trase og stasjonstomt. Banetraseen ble først bestemt fra Åmli til Solbergvann, derfra til byen ble hele seks alternative traseer vurdert i 1902. Alternativene sto til slutt mellom Kittelsbukt og Barbu. Kittelsbukt ville gi en stasjon i byens sentrum, mens Barbualternativet var mer økonomisk til gjengjeld ble stasjonen liggende et stykke fra sentrum. Stortinget avgjorde saken i mai 1904 og valget falt på Barbu. Stasjonsarrangementet. Barbulinjen forutsatte bygging av Barbu tunnel (871 meter) fra Torbjørnsbu til Barbudalen. Selve stasjonsområdet ble lagt i Barbudalen, med stasjonsbygningen plassert slik at det var kortest mulig gangvei til Arendal torv. Godsstasjonen ble anlagt nær sjøen, ved Barbubukt, der det var det kjørevei til byens dampskipskai og til sentrum. Herfra ble det også anlagt havnespor til ny jernbanekai ved Barbubukt. Omkring 1930 ble det også anlagt havnespor til den nye Tollbodkaien, sentrum i Arendal havn fra 1930 til 2008. Stasjonsbygningene. Den opprinnelige stasjonsbygningen, bildet er fra åpningen i 1908 NSBs arkitekt Paul Armin Due tegnet en rekke utkast til stasjonsbygning på Arendal stasjon, og han tegnet de fleste bygningene som ble oppført på stasjonen. Bygningen ble preget av jugendstil, og inneholdt venterom, ekspedisjon og kontor, samt bolig i 2.etasje. Arendal stasjon var også utstyrt med godshus, uthusbygning, vognremisse, verksted og lokomotivstaller, kullskur, dreieskive (svingskive) og vannstasjon. Stasjonen sto ferdig i 1908, mens lokomotivstallene var ferdige 1910. Det viste seg at stasjonsbygningen var for dårlig fundamentert, og den ble revet og ny stasjonsbygning oppført i 1929-1930. Den nye bygningen ble tegnet av arkitekt Gudmund Hoel ved NSB Arkitektkontor. Da NSB omkring 1980 registrerte og vurderte sine bygninger ble lokomotivstallene og verkstedet på Arendal stasjon vurdert til høy verneverdi. Verksteddrift på Arendal stasjon. Treungenbanen hadde ingen forbindelse med resten av NSBs linjenett. Det var derfor nødvendig å ha eget jernbaneverksted i Arendal. Mekanisk verksted og smie ble anlagt vegg i vegg med lokomotivstallen, og ble trolig tatt i bruk i 1913. Fram til 1935 sto verkstedet for vedlikehold av banens eget materiell, dessuten reparasjoner for Lillesand-Flaksvandbanen. Da måtte deler demonteres og transporteres fra Lillesand til Arendal. Sørlandsbanen skaffet nytt grunnlag for verkstedet i Arendal, både vestfra og østfra. Kragerøbanens materiell ble overhalt på verkstedet i Arendal og lokomotivene fra Setesdalsbanen ble ofte sendt hit. Smalsporet materiell ble fraktet på spesialvogn til Arendal. Ved en hovedrevisjon av damplokomotiver ble disse fullstendig demontert og overhalt. En slik revisjon tok 4- 6 måneder. I 1951 var det 26 ansatte ved verkstedet, og i 1972 var dette redusert til 8. I 1985 ble verkstedet nedlagt. ROM eiendom leier i dag ut verkstedlokalene, og leietakeren fikk i 2008 Aust-Agder fylkes bygningsvernpris. Endestasjon for Sørlandsbanen. I 1927 var Kragerø åpnet som midlertidig endestasjon for Sørlandsbanen. Etter hvert som strekningen frem til Nelaug stasjon nærmet seg fullførelse, ble strekningen mellom Nelaug og Arendal bygd om til normalspor. Den 9. november 1935 ble Sørlandsbanens endestasjon nok en gang midlertidig forflyttet, denne gang fra Kragerø til Arendal. Begivenheten ble markert med stor festivitas og spesielt åpningstog fra Oslo V via Nelaug stasjon til Arendal stasjon med kong Haakon VII, kronprins Olav og statsminister Nygaardsvold blant gjestene På Nelaug stasjon måtte åpningstoget skifte kjøreretning og bytte lokomotiv, og for en periode på tre år ble nå Arendal stasjon og Arendal et viktig trafikknutepunkt på Sørlandet. I Arendal kunne passasjerer som kom fra Rogaland og Vest-Agder med dampskip bytte til jernbane for å få en raskere reise til hovedstaden. Det ble også kjørt buss mellom Kristiansand og Arendal stasjon. Hverken før eller senere har Arendal stasjon hatt så stor passasjertrafikk. I denne tiden var det restaurantdrift på Arendal stasjon. Stasjon ved en sidelinje. I 1938 var Sørlandsbanen ferdig på hele strekningen fra Oslo V til Kristiansand. Strekningen fra Nelaug stasjon til Arendal ble en sidelinje. Fremdeles var Treungenbanen i drift, men den var fortsatt smalsporet på sin øvre del, og gods måtte omlastes og passasjerer bytte tog på Nelaug. Arendalsbanen ble elektrifisert på strekningen fra Nelaug til Arendal i 1995. Det har vært drevet forsøk med hurtige forbindelser til Oslo med Signaturtog. Strekningen trafikkeres i dag med lokaltogsett av type BM69 slik at passasjerer må bytte tog på Nelaug i retning Oslo og Kristiansand/Stavanger. Reisetid fra Arendal stasjon til Oslo på dagtid er i underkant av 4,5 timer.Det er fire forbindelser pr døgn. Vestover til Stavanger er reisetiden ca 5,5 timer og det er tre daglige forbindelser hver vei. Reisetiden er imidlertid kortere med ekspressbusser fra Arendal både øst- og vestover, og Arendalsbanen er stadig truet av nedleggelse. Havnesporene ble ikke elektrifisert, og er i dag delvis fjernet. Det er også begrenset brukt av sidesporene på stasjonen. Stasjon og avis. I 2008 overtok avisen Arendals Tidende driften av Arendal stasjon. Avisen har sine kontorer i stasjonsbygningen, og holder stasjonens billetekspedisjon åpen, bl.a. med økonomisk støtte fra Aust-Agder fylkeskommune. Nedleggelse av billetekspedisjonen er et årlig tilbakevendende tema. Litteratur. Thor Bjerke – Ove Tovås: Togbytte på Nelaug. Kanchanpur distrikt. Kanchanpur er et av Nepals 75 distrikter. Kanchanpur ligger i "den Fjernvestlige regionen", "Mahakali sone". Kanchanpur hører til den vestligste delen av Tarai, Nepals flate, tropiske grenseområde i sør. Distriktet er det vestligste i Nepal, og grensa på vestsida ligger nær Mahakali-elva. Det grenser i vest mot den indiske delstaten Uttarakhand, i nord mot distriktet Dadeldhura og i vest mot Kailali, og i sør og sørøst mot den indiske delstaten Uttar Pradesh. Hovedstad er Mahendranagar, distriktets eneste bykommune, som i 2005 hadde omtrent 62 000 innbyggere. Naturreservatet Shuklaphata ligger i distriktet. Den fjernvestlige delen av Nepal er minst utvikla og fattigst i hele landet. En undersøkelse fra United Nations Development Program (UNDP) offentliggjort i mars 2007 fant at i Kanchanpur er 50% av barna undervektige, og andelen som ligger under den nasjonale fattigdomsgrensa er 36%. Longyearbyen lokalstyre. Longyearbyen lokalstyre er betegnelsen på kommunestyret på Svalbard. Historisk bakgrunn. Da Svalbard i 1925 ble en del av Norge ble det foreslått å gjøre Svalbard til en egen kommune eller et fylke. Dette ble forkastet av Stortinget som i stedet oppnevnte en særegen administrativ ordning med en sysselmann, oppnevnt av Kongen, som regjeringens øverste representant. Betegnelsen har sin opprinnelse i at Svalbard mangler kommuneinndeling. Så langt finnes det kun et lokalstyre på Svalbard, i Longyearbyen, der det ble innført den 1. januar 2002. Samtidig ble alle aksjene i Svalbard Samfunnsdrift AS overført fra staten til Longyearbyen lokalstyre. Valgbarhet. En egen forskrift om lokalstyrevalg i Longyearbyen regulerer valget til lokalstyret, men følger forøvrig norsk lov som kommunestyrevalget. Dette gjelder også utenlandske statsborgere. Origenes. Origenes Adamantios (gresk: Ὠριγένης Ōrigénēs) (ca 185 – 254) ble født i Alexandria i Egypt, og var en av oldkirkens største teologer. Origines var elev av Clemens av Alexandria og begynte å skrive omkring år 215. Han skrev svært mange verk og ble omstridt både i sin samtid og senere i kirkens historie. Han er mest kjent for sitt apologetiske verk "Contra Celsum" (Mot Celsus), den første tekstkritiske synopse "Hexapla" og kirkens første systematiske teologi, "Peri Archon"/"De Principiis" (Om de første prinsipper). Ett av hans mest omstridte lærepunkter er læren om alle tings gjenopprettelse (gr. "apokastasis ton panton"), jf. Apostlenes gjerninger 3,21. Origenes utla en lære hvor alle ting ville bli «tilbakestilt» av Gud, og Guds kjærlighet og tålmodighet ville seire til slutt. Selv Satan vil ifølge Origenes bli frelst til slutt. Livsløp. «Jeg hadde bestemt meg for å ofre meg for Ordet – Guds Logos. Men det kom ofte heretikere til meg og like ofte folk som hadde gresk dannelse – de som kalles filosofer. Jeg innså at jeg måtte lære å undersøke deres påstander og læresetninger for å kunne veie dem med tanke på sannheten. Jeg etterlignet dermed Pantenes, som før meg hadde maktet å gi skolerte grekere en grundig forberedelse.» Videre brøt Origenes med den kirkelige undervisningen av konvertitter, og han begynte å undervise ved den frie filosofi-skolen i Alexandria, grunnlagt av Pantenes som ble etterfulgt av Clemens. Grunnlaget for å kunne undervise i den «greske dannelse» (filosofi), hadde Origenes fått fra en av tidens mest ansette "grammaticuser", nemlig grekeren Ammonios Sakkas. Sakkas var også Plotins lærer. Er det da mulig at den kristne platoniker Origenes, og nyplatonismens grunnlegger Plotin, kjente hverandre? De lærde strides om dette. Det var trolig noe helt nytt i kirken da Origenes hevdet at visst varte straffen i helvete lenge, men siden det ikke finnes straff, uten i den hensikt å frelse, ville selv den verste helvetesstraffen en gang gå over, og de fordømte angre og bli frelst. Gregor av Nyssa var blant de som lot seg overbevise av Origenes om alle menneskers og demoners endelige frelse, men på det femte og de etterfølgende konsiler ble Origenes og hans tilhengere Didymus og Evagrius Pontikus lyst i bann for denne lærens skyld. På 500-tallet ble denne læren likeledes fordømt da den hadde vunnet tilslutning blant munkene i Palestina. Den hadde aldri mange tilhengere, og etter det femte allmenne konsil i 533 var motstanden mot den evigvarende helvetespinen brutt i flere århundrer. Kirkefedre og teologer flest regnet med at kjønnsforskjellen ville bestå når de døde gjenoppstod, men Origenes og Gregor av Nazianz benektet dette. På 500-tallet forfektet munker av hans skole i Palestina at de oppstandnes legemer ville være kuleformede. Denne læren ble imidlertid bannlyst på en synode i Konstantinopel i 543. Justus Lipsius. Justus Lipsius (født i Overijse 18. oktober 1547, død i Leuven 25. mars 1606) var en sør-nederlandsk humanist, filolog og historiker. Han er kjent som den som grunnla nystoisismen. Han beskrives av Michel de Montaigne i hans «Essays II.12» som en av hans samtids mest lærde menn. Andre har beskrevet ham som Nederlandenes største lærde i renessansen, bare forbigått av Erasmus. Lipsius levde og arbeidet i en meget urolig tid. Åttiårskrigen og inkvisisjonen var i full gang, og det var store motsetninger mellom katolikkene på den ene siden og protestantene, som var delt i kalvinister og lutheranere, på den andre siden. Han valgte å ta standpunkt mot åttiårskrigen, årsaken var at han konkluderte at tyranni var bedre enn krig og opprør. Justus Lipsius ble født i den katolske delen av Nederlandene, men konverterte til protestantismen da han skulle arbeide i Jena. Senere, da han vendte tilbake til Leuven, konverterte han tilbake til katolisismen. Han arbeidet som professor i den lutherske byen Jena i Thüringen, i den kalvinistiske byen Leiden og i den katolske byen Leuven i de spanske Nederlandene. Lipsius avsluttet karrieren som professor ved universitetet i Leuven i markgrevskapet Antwerpen. Hans viktigste politiske verk er den stoiske dialogen "De Constantia" fra 1584. I denne prøvde han å få frem en ny filosofi ved å kombinere stoisismen og kristendommen. Håpet var at denne skulle hjelpe menneskene i en tid dominert av religiøse kriger. Hans livsprosjekt var å omforme samtidens moralfilosofi gjennom en ny tolkning av filosofen Senecas arbeider og dessuten å blåse nytt liv i politikken ved hjelp av historikeren Tacitus sine arbeider. Før han utga hovedverket om Senecas filosofiske skrifter i 1605, hadde han skrevet to teoretiske verk om stoisismen. Disse la grunnlaget for en ny tolkning av Seneca og stoikernes læresetninger. Peter Paul Rubens, bror av Philip Rubens som var en av lærlingene til Lipsius, portretterte Lipsius i bildet "De fire filosofene" som nå befinner seg i Palazzo Pitti i Firenze, Italia. Ungdomsår. Han var født "Jodocus" ("Joost") "Lips" men latiniserte navnet sitt, slik det var vanlig blant humanistene på den tiden og tok dermed navnet "Justus Lipsius". Av hans motto "Moribus antiquis" ("etter gammel skikk"), som han for første gang brukte i 1570, sees hans beundring for arven fra antikken. Lipsius' far, Gillis, var en borger i byen Brussel. Opprinnelig bodde han i nærheten av Hoogstraat og Kapellekerk, men da han arvet et hus nær sognekirken i Overijse etter sine foreldre flyttet han og konen Elisabeth Durieu dit. I dette huset ble sønnen Joost født, og der bodde familien frem til huset brant ned i 1548. Da Gillis ble rentemester for Overijse, ikke lenge etter brannen, lot han bygge et hus av sten for seg og familien. Studier. Gillis Lips vendte tilbake til Brussel med Joost da sønnen var seks år. I Brussel ble Joost innskrevet ved Kapellekerks sogneskole, der han ble i fire år. Etter dette ble han sendt videre til Aat i grevskapet Hainaut for å studere latin, som ble ansett for å være nøkkelen til videre kunnskap. I Aat ble den unge Lips bare to år, i 1559 reiste han videre til Köln. Der trådte han som 15-åring inn som novise i jesuittordenen ved Bursa Nova Tricoronata, og fortsatte studiene der. I 1564 hentet foreldrene hans ham tilbake til Leuven, de var fryktet at han kunne komme til å bli medlem av «the Society of Jesus». I forlot han klosterlivet og reiste tilbake til Leuven. 15. august samme år skrev han seg inn ved det katolske universitetet for å studere jus og klassiske språk. Han studerte latin under Cornelius Valerius ved Collegium Trilingue, og fordypet seg i tekster av Cicero, Propertius og Varro. I Leuven bodde han på hybel hos ekteparet Hendrik og Anna Lottyns-Vande Calstere. Til Roma. Da hans far uventet døde i 1565, og hans mor ikke lenge etter, var Joost Lips 18 år gammel og ble tvunget til å ta avskjed med studentlivet. Kardinal Granvelle tilbød ham å følge etter ham til Roma for der å arbeide som hans sekretær, og Lipsius grep denne muligheten. I 1561 hadde kong Filip II av Spania utnevnt Granvelle til erkebiskop av Mechelen og primus for Nederlandene. Kardinalen forsvarte kongens religiøse politikk uten å vike, og tapte gjennom det mye godvilje. Dette var tydelig ved den høytidelige seremonien som fant sted ved hans innsettelse som erkebiskop i Mechelen 21. desember 1561. Flere høye adelsmenn uteble i protest fra seremonien. To år senere, i 1563, hadde agitasjonen mot ham økt så mye at han følte seg tvunget til å forlate Nederlandene, og i 1565 sendte Filip II ham til Roma. Lipsius forlot et område der uroen hadde vokst, og virket å kunne eksplodere i opptøyer og krig etter Alvas ankomst og henrettelsen av greve Lamoraal av Egmont og Philippe de Montmorency, greve av Horne i 1568. I Roma tok Lipsius seg av Granvelles korrespondanse på latin. Der møtte han et Vatikan i krise etter flyttingen fra Avignon, men også antikkens Roma, bibliotekene og humanismen. Han ble også kjent med noen av datidens ledende humanister, som Marc-Antoine Muret, Fulvio Orsini, Paolo Manuzio og Guglielmo Sirleto. I 1566 utga han sitt første skrift, "Variarum Lectionum Libri Tres", som han tilegnet kardinalen. Skriftet var en samling essays som behandlet klassiske tekster. En urolig tid (1570 til 1578). I 1570 var Lipsius tilbake i Leuven for en kort periode, han reiste til Wien på høsten i 1571. Der prøvde han å finne arbeide ved keiser Maximilian IIs hoff, men hadde ikke hellet med seg. Under oppholdet i Wien mottok han nyheten at de fremadstormende spanske troppene hadde plyndret eiendommen hans i Overijse. Det nederlandske opprøret så ut til å bli en langtrukken krig. Denne reisen til Wien kom han til å bruke som bakgrunn for dialogen i "De Constantia" som han skrev mer enn ti år senere. Han ristet snart byens støv av sine føtter og reiser videre via Leipzig til Jena. Der søkte han arbeid ved det lutherske universitetet for å tjene til livets opphold, etter at hans eiendommer hadde blitt plyndret. I Jena var han ansatt som professor i retorikk og historie ved universitetet. Dette karrieresteget kan være en av årsakene til at han gikk over fra å være katolikk til å følge Martin Luthers lære. I 1573, under et kort besøk i Köln, giftet han seg med Anna Lottyns-Vande Calstere, enken etter Hendrik Vande Calstere som han hadde leid hybel hos i Leuven. Hun fulgte ikke med ham tilbake til Jena. Hans kolleger stolte ikke helt på den radikale forandringen som i hans overgang til lutherdommen. Året etter, i 1574, ble Lipsius tvunget til å forlate Jena. I 1574 flyttet han og konen inn i huset han hadde arvet etter foreldrene i det katolske Overijse. Trusselen om krig tvang ham etter hvert til å flytte inn i Leuven, bak byens beskyttende bymurer. Han foreleste ved universitetet i Leuven, men hadde vondt for å finne seg til rette i de sydlige Nederlandene. Da Don Juans tropper plyndret Leuven i begynnelsen av februar 1578 flyktet Lipsius via Antwerpen til tryggheten i de nordlige Nederlandene. Professor i Leiden. I et Leiden som var merket av krig, hungersnød og beleiring grunnla Vilhelm III et nytt, kalvinistisk universitet i 1575. Han ville gjerne ansette kjente lærde ved de ulike fakultetene, og kanskje var det et spesielt ønske å rekruttere blant dem som er på flukt fra de katolske sydlige Nederlandene. I Leiden ble Lipsius motttat med åpne armer, og han fikk en svært god lønn. Han slo seg ned i Breestraat 55, og opptrådte som hybelvert for enkelte av studentene sine, blant disse var prins Maurits av Nassau, Vilhelms sønn. Lipsius var streng ovenfor studentene sine, de måtte stå opp klokken seks og studere klassiske forfattere som Tacitus, Seneca og Suetonius hele dagen. Dette ble bare avbrutt av frokost og en kort spasertur senere på dagen. Han forventet at de skulle notere sitater og skrive dikt på latin. Klokken ni på kvelden var det leggetid. Lipsius' eget bibliotek ble overdratt til universitetsbiblioteket i Leiden takket være dets bibliotekar Janus Dousa, som var en venn av Lipsius, og Christiaan Huygens. Bøkene lot han trykke hos Plantijn, som også bodde i Breestraat. For Lipsius var de påfølgende tretten årene de mest fruktbare og lykkelige i hans liv, han fikk den oppmerksomheten og berømmelsen han lenge hadde søkt. I denne perioden ble han valgt til rector magnificus for universitetet fire ganger og utga mange vitenskapelige arbeider. Blant disse var hans mest kjente verker "Politicorum sive Civilis Doctrinae Libri Sex" og "De Constantia", som regnes for å være hans beste. Han hadde spesialisert seg i den romerske historikeren P. Cornelius Tacitus og stoiske filosofer. Hans "Opera omnia", samlede verker, ble utgitt av Plantijn i 1585. Tilbake til de sydlige Nederlandene. Ved siden av diskusjoner på politisk og religiøst grunnlag, hvor han viste en stahet som blant annet kom til uttrykk i skriftene "Politicorum Libri Sex" (1589) og "De una religione" (1590), gjorde også det fuktige klimaet i de nordlige Nederlandene at Lipsius valgte å vende tilbake til området der han vokste opp. Selv om hans kollegaer og venner i Leiden frarådet ham å flytte til de sydlige Nederlandene, der inkvisisjonen var aktiv, reiste han. For å unngå å bli fanget opp av inkvisisjonen reiste han i påsken 1591 tilbake via Tyskland, og gamle venner av ham blant de tyske jesuittene sørget for at han ble forsonet med den romersk-katolske kirken igjen. Tilbake i våre dagers Belgia, slo han seg først ned i Spa før han flyttet videre til Liège. Lipsius hadde mistet store deler av sin nærmeste familie: Maria, hans eneste søster, døde i 1583. Hennes mann, Cornelius Back, ble overfalt og drept av røvere i Zoniënskogen i 1587. Deres sønn, Jan-Baptist Back, vervet seg mot Lipsius' vilje ved Brussels borgervern og ble drept i tjeneste. Den eneste gjenlevende slektningen var niesen Françoise Back. Professor i Leuven. Lipsius vendte tilbake til katolisismen, og ble ansatt som professor i latin ved sin Alma mater, Collegium Trilingue, i Leuven. Som professor hadde han en uvanlig og meget moderne måte å undervise på, han lot sine studenter bygge opp et "florilegium" eller "rapiarium" for senere bruk. Dette var en slags sitatsamling som besto av store tanker og utsagn som de hadde lagt merke til under forelesningene og lesning av klassisk litteratur. Han drev også med personlig oppfølgning av sine studenter: Som i Leiden forbarmet han seg over en gruppe på rundt syv studenter som bodde på hybel hos ham. Dette skjedde først og fremst i perioden mellom 1595 og 1601, og det gjaldt fortrinnsvis sønner av innflytelsesrike venner som hadde bedt ham om denne tjenesten. Hybelboerne kan ha vært en årsak til at Lipsius i sin korrespondanse klaget over at han ikke lengre fant ro i sitt eget hus, og at hans hustru Anna ergret seg over all uroen ungdommen fører med seg. Lipsius hadde etterhvert blitt meget kjent, kong Filip II av Spania ga ham en lønnsøkning og utnevnte ham til offisiell historieskriver på slutten av 1595. Erkehertugparet Albrecht og Isabella overvar en av hans forelesninger kort etter deres "Gledelige inntog" (ned.: "Blijde Inkomst", fransk: "Joyeuse Entrée") i november 1599 i Leuven. Han foreleste da over Seneca og stoikernes filosofi. Der behandlet han blant annet en passasje som lovpriser tilgivelse og at denne egenskapen opphøyer et menneske til gudenes nivå: De store kan overvinne sine fiender ved godheten som deres handlinger utstråler. Samme kveld ble tre hundre arrestanter frigitt av erkehertugen, det trenger ikke være noen sammenheng men det er et interessant poeng. Lipsius' siste år. I 1601 reiste Lipsius på pilgrimsreise til Halle, helsen hans var ikke bra. Det han så og hørte der etterlot dype inntrykk hos ham. Olivier van den Tympels beleiring av Halle og byens etter sigende mirakuløse befrielse i 1580 var fremdeles levende i menneskers hukommelse. Etter dette hadde flere mirakler inntruffet i Halle, og et ti-tall av disse ble offisielt erkjent av den katolske kirken takket være pastor Judocus Bouwens innsats. Hos Lipsius modnet ideen om å skrive en bok om de mirakuløse hendelsene i den lille byen i Hainaut. Han ble støttet og hjulpet av forskjellige kontaktpersoner som lot ham få tilgang til kildemateriale, og når traktaten "Diva Virgo Hallensis" ("«Vår Frue av Halle»") ble utgitt av Plantijn i 1604 fikk den en god mottagelse i de spanske Nederlandene, mens mottagelsen i de nordlige Nederlandene og Tyskland var mindre positiv. Etter sigende skrev han den i løpet av ti dager, når man leser den kan man få inntrykk av at den er skrevet på kort tid. Med denne utgivelsen ble han Halles første historieskriver. I 1605 kom en oppfølger, denne gangen om miraklene som skjedde rundt "«Vår Frue av Scherpenheuvel»". Disse fromme publikasjonene ble hans siste, han døde i sitt hjem i Leuven natten mellom 24. og 25. mars 1606. Han ble begravet i Minderbroederskirken i Leuven. Tretten år senere, 11. september 1619 døde hans kone Anna Vande Calster. Hun ble begravet ved siden av ham i Minderbroederskirken. Justus Lipsius etterlot seg ingen barn. Hans søster Marias barnebarn, en tretten år gammel gutt, arvet biblioteket hans. I 1853 ble et minnesmerke reist over ham i Leuven. Vitenskapelige arbeider. Justus Lipsius rakk å utgi flere arbeider i løpet av sin karriere, alle skrevet på latin. Hans arbeider om latinsk tekstkritikk ansees som meget verdifulle, og da kanskje spesielt hans kommentarutgave av Tacitus fra 1574. I denne var tekstkritikken så mesterlig at Lipsius' teorier ble lagt til grunn for de fleste senere utgavene. Disse egenskapene vises også i hans arbeider og utgaver av filosofen Seneca i 1605. Hans "De militia romana" fra 1595 var banebrytende med hensyn til de romerske antikvitetene. Lipsius tilegnet seg en affektert stil etter modell av Tacitus, denne kaltes "stilus lipdanus" og var en sammensmeltning av arkaisk latin og blant annet Appuleus' språk i motsetning til Ciceros «cicceronianske» latin. Hans stil ble imitert av mange filologer, disse kaltes "lipsianerne". I det filosofiske verk "Libri II de Constantin in publicis malls" (1584) viste han tydelig at han var en tilhenger av stoikerne. Dette verket ble nok overvurdert i hans samtid. En flittig brevskriver. Justus Lipsius var en meget flittig brevskriver, totalt etterlot han seg mer enn 4300 brev fra brevveksling med 700 ulike personer. Mens han levde sørget han for at tre "Centuriae", samlinger som hver inneholdt 100 av hans brev, ble utgitt. Den første ble utgitt i Leiden i 1586. Han hadde også forberedt en som skulle utgis etter hans død av testament-eksekutorene, "Centuria postuma". Blant de 700 som han hadde brevvekslet med var lærde som Michel de Montaigne, Isaac Casaubon, Henri Estienne, Joseph Scaliger, Paolo Manuzio, Fulvio Orsini, Francisco de Quevedo, Abraham Ortelius og Hugo Grotius. De fleste brevene viser oss Lipsius' vennskap, tanker, følelser og hvem han selv mente han var. Grunnen til at han lot en del av dem publisere var at han ville vise sitt standpunkt innen humanismen og den intellektuelle bakgrunnen for neostoisismen. Hans Borgen. Hans Borgen (født 24. september 1908, død 1983) var landbrukskandidat og cand econ mens han livnærte seg som bonde. Borgen ble født på gården Borgen i Fet, Akershus. Han var først stortingsrepresentant for Bondepartiet, senere Senterpartiet. Borgen var landbruksminister i John Lyngs regjering i 1963 og visepresident i Odelstinget 1965–1969. Videre ledet han Folkebevegelsen mot EEC (EU) og dessuten Landbrukets Centralforbund og Norske Melkeprodusenters landsforbund. Borgen var kommandør av St. Olavs Orden. Midas. Midas sagnkonge av Frygia som var berømt for sin rikdom. Han fanget skogsdemonen Silenos for å få ta del i hans visdom. Han fikk da vite at det beste for mennesket var å ikke bli født og det nest beste å dø så snart som mulig. I en annen fortelling var kong Midas dommer i en musikk-konkurranse mellom Pan og Apollon. Midas kårer Pan som vinner og Apollon tålte ikke å tape og han forvandler Midas ører til eselører. Mest kjent er kanskje historien der Dionysos som takk for en tjeneste tilbyr Midas å ønske seg hva han vil. Midas ønsker seg da at alt han rører ved skal bli til gull. Han får sitt ønske oppfylt og Midas er til å begynne med lykkelig over gaven han har fått. Alt han rører blir til gull, f.eks. en stor stein, men han oppdager etterhvert at det også fører til problemer. Da han vil anrette en festmiddag for å feire sin nye kraft, merker han at maten og drikken forvandles til gull i hans munn. Ulykkelig ber han Dionysos om å bli fri fra sitt ønske. Dionysos forteller så Midas, hvordan han kan kvitte seg med sin gave, nemlig ved å vaske seg i floden Paktalos. Midas gjør dette, og gjennom vannet forlater kraften ham og forvandler sandet på flodbunden til gull. Siden den dagen er floden kjent for sitt gullsand på bunnen. Kopinor Pensum. Kopinor Pensum AS (tidligere Pensumtjeneste AS) er et norsk lærebokforlag. Det ble opprettet etter en idé fra Universitetsforlagets direktør Trygve Ramberg i 1993. Selskapet hadde opprinnelig som oppgave å produsere kompendier og bøker på bestilling, og utviklet til dette formålet et eget automatisert administrasjons- og produksjonssystem (EKSi) som har gjort det mulig å produsere i mikroskopiske opplag til en ordinær pris. Pensumtjeneste AS ble i 2009 kjøpt av Kopinor. Daglig leder er fra 1. november 2012 Yngve Slettholm. Tidligere daglige ledere har vært Per Erik Borgen (1993–1999), Thomas Nygaard (2000–2009), Hans-Petter Fuglerud (2009–2010) og Jon Samuelsen (2010-2012). Christian Thygesen. Christian Thygesen (født 2. juli 1982) er en norsk ishockeyspiller. Han spiller løper eller forward for Lørenskog Ishockey. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Mahottari distrikt. Mahottari (transkriberes også Mahotari, nepali महोत्तरी जिल्ला) er et av Nepals 75 distrikter. Areal er 1 002 km², og folketall var i 2001 553 481. Det hører til "Janakpur sone" i "Sentralregionen". Hovedstaden Jaleswor ligger såvidt nord for grensa mot India. Den hadde i 2005 en anslått befolkning på 23 574. Mahottari ligger i det østlige Tarai, det tropiske, flate slettelandet som er forma av jord fra elvene som flyter østover og ender i den bengalske bukt. I vest grenser Mahottari mot Sarlahi, i nord mot Sindhuli, i øst mot Dhanusa og i sør mot den indiske delstaten Bihar. I distriktet er det 76 landsbyutviklingskomiteer og 1 bykommune. Bybefolkninga er 4,0%. Levealderen er 63,2 år. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte er 58,0. Folk uten tilgang til reint vann 14,4%. (Tall fra 2001.) Antall leger er 7 (2002). Høykaste-befolkninga er 10,04%. Dalit er 21.34%. Muslimer er 13,5%. (Tall fra 2001.) Befolkningsgruppa som dominerer distriktet er madhesi med indisk språk og hinduisk religion. Det fins også et innslag av tharu og jhangad, et dravidisk-talende folk. Kirkehistorie. Kirkehistorie ("Historia ecclesiastica") er en av de klassiske fire teologiske disipliner, og er sammen med studiet av Det gamle testamente og Det nye testamente en av de historiske disipliner innenfor kristen teologi. Kirkehistorie er som akademisk fag opptatt av kirken som objekt for vitenskapelig arbeid. «Kirke» forstås bredt slik at både institusjonhistorie, sosialhistorie og idéhistorie inkluderes i begrepet. De to første dekker i stor grad kristendommens praksis og den siste historisk teologi som kristendommens teori gjennom historien. En smalere forståelse av historisk teologi legger vekt på kirkens dogmehistoriske utvikling. Kirkehistorie benytter seg av samme metodiske grunnlag som både historiefaget, idéhistorie og religionshistorie. Eusebius av Cæsarea (ca. 300) regnes vanligvis som kirkehistoriens far, men æren for den kritisk kirkehistorie gis normalt til Johann Lorenz von Mosheim (ca. 1750). Sarlahi distrikt. Sarlahi er et av Nepals 75 distrikter. Areal er 1 259 km², og folketall var i 2001 635 701. Det hører til "Janakpur sone" i "Sentralregionen". Hovedstaden Malangwa ligger såvidt nord for grensa mot India. Den hadde i 2005 en anslått befolkning på 20 285. Sarlahi ligger i det østlige Tarai, det tropiske, flate slettelandet som er forma av jord fra elvene som flyter østover og ender i den bengalske bukt. I vest grenser Sarlahi distrikt mot Rautahaht. Vestgrensa følger Bagmati-elva, som kommer fra Kathmandudalen. I nord mot Sindhuli, i øst mot Mahottari og i sør mot den indiske delstaten Bihar. Befolkningsgruppa som dominerer distriktet er madhesi med indisk språk og hinduisk religion. Distriktet har også innslag av tharu og jhangad, et dravidisk-talende folk. Eileithyia. Eileithyia eller "Ilithyia" (gresk: Εἰλείθυια) var en kretisk gudinne som ble tatt opp i gresk religion og gresk mytologi som en gudinne for fødsel og jordmor. Etymologi. En del forskere mener at hennes navn ikke har en indoeuropeisk etymologi, noe som for eksempelvis R. F. Willets forsterker hennes forbindelse til minoisk kultur. «Forbindelsen mellom Eileithyia, en tidligere minoisk gudinne, og en enda tidligere neolittisk prototype er, relativt, fast.» Willets skrev at «Forklaringen er like enkel som den er viktig. Fortsettelsen av hennes kult avhenger av det uendrete konseptet av hennes funksjon. Eileithyia var gudinnen for fødsel; og den guddommelige hjelperen av kvinner i veer har en åpenbar opprinnelse hos den menneskelige jordmor.» Andre mener at navnet faktisk er gresk fra verbet "eleutho" (ελεύθω), «å bringe»; gudinnen er således «overbringeren» eller «budbæreren». På den annen side, variantene «Eleuthia» (Kreta) og «Eleuthō» (benyttet av Pindar) antyder en mulig forbindelse med «eleutheria» (frihet), i hvilket tilfelle ordet ganske enkelt kan ha hatt betydningen «befrier» eller «lindrer» eller kanskje heller «(hun som) kommer til hjelp» med den opplagte assosiasjonen til barnefødsler. Den tidligste formen av navnet er mykensk gresk "e-re-u-ti-ja" skrevet i stavelsesskriften Linear B. Ilithyia er en latinsk utgave av greske Εἰλείθυια. Betydning og kult. Hesiod (ca. 700 f.Kr.) beskrev Eileithyia som en datter av Hera med Zevs ("Theogonien" 921) — og "Bibliotheca" (romersk tid) og Diodorus Siculus (ca. 90–27 f.Kr.) (5.72.5) var enige. Men Pausanias, som skrev på midten av 200-tallet e.Kr., rapportert fra en annen og tidligere kilde (som i dag er tapt): «Lykiske Olen, en tidligere poet, som diktet for dilianerne, blant andre hymner, en til Eileithyia, titulerte henne «den dyktige spinnerske», klart identifiserte henne med Skjebnen, og gjorde henne eldre enn Kronos.» Som det yngste barnet til Gaia var Kronos en av titanerne av første generasjon og han er identifisert som far til Zevs. Pindar (522–443 f.Kr.) bekrefter at Hera er hennes mor, men nevner ikke Zevs: «Barnefødselens gudinne, Eileithyia, jomfru for tronen til de dypttenkende moirere, barn av allmektige Hera, hør min sang.» (Pindar: Syvende nemeiske ode, strofe 1) Senere ble hun tettere assosiert med både Artemis og Hera, men utviklet ingen egen karakter. I den orfeiske hymne til Prothyraeia er assosiasjonen av en fødselsgudinne knyttet til epitet til den jomfruelige Artemis, noe som gjorde den jegerinnen til også «hun som kom til fødende kvinners støtte», i henhold til orfeiske hymne 2: «Artemis Eileithyia, ærverdig makt,/som bringer lette i fødselens fryktelige time». For Homer er hun «gudinne for fødselens smerte», og "Iliaden" framstiller Eileithyia enten alene, men tidvis i flertall som "Eileithyiai". Alt i alt er Eileithyias rolle som gudinne for fødsel, den som har positiv makt til å hjelpe eller negativ makt til å forhindre forløsning, en beskjeden rolle i gresk mytologi. I fortellingene fungerer hun ofte som den lettroende forlengelsen av Hera i gudinnens hevn over andre kvinner som Zevs har tatt til sengs. Således kunne Hera sende Eileithyia for å gi økt smerte eller problemer for Zevs elskerinner når resultatet av hans seksuelle aktiviteter skulle bli forløst. I denne forstand er Eileithyia utviklet fra Hera selv som en av hennes personligheter, og illustrerer således en sterk tendens i gresk polyteisme mot et mangfold av personligheter. Hun er knyttet hovedsakelig til Hera, selv om hun opptrer tidvis i assosiasjon med Artemis. Navnet Eileithyia var muligens en epitet for Hera som tidvis ble løsrevet og dyrket som egen gudinne. I Attika var det en dyrkelse av "Hera Eileithyia", og det er antydninger til at en tilsvarende eksisterte også i Argos. Etter hvert som Heradyrkelsen spredte seg i Hellas dukket det også opp egne kulter for hennes datter Eileithyia i Athen, Boiotia, Arkadia, Argos, Sparta og andre steder, også på øyene i Egeerhavet og i Italia. Karl den enfoldige. Karl den enfoldige. Maleri av Georges Rouget (1783–1869) Karl den enfoldige, eller Karl III, fransk "Charles le Simple" (17. september 879 – 7. oktober 929) var medlem av det karolinske dynasti som styrte som konge av det vestfrankiske riket fra 893 til 922/923. Karl var sønn av kong Ludvig stammeren, født etter farens død, og dennes tredje hustru Adelaide av Frioul (eller av Paris). Karl ble gift med Frederuna som døde i 917 og ble deretter gift med Edgiva av Wessex (eller "Ædgifu"), datter av Edvard den eldre av England, den 7. oktober 919. Som barn ble Karl forhindret å innta tronen, først etter hans halvbror Karloman som døde i 884 og deretter da hans onkel Karl den tykke ble styrtet i 887. Isteden etterfulgte Odo, greve av Paris, Karl den tykke. Karl den enfoldige ble faktisk kronet til konge i Reims allerede den 28. januar 893, men kunne først innta tronen etter at kong Odo døde i 898. Han var da 19 år gammel. Karls vestfrankiske kongedømme var bortimot identisk med dagens Frankrike, men i 911 ble han tvunget til å gjøre Normandie til et hertugdømme for vikinghøvdingen Rollo, antagelig identisk med nordmannen Gange-Rolv gjennom Saint-Clair-sur-Epte-traktaten. Som motytelse for å få Normandie måtte Rollo forhindre nye vikingangrep og herjinger i Frankrike. Han skulle også gifte seg med kongens eldste og utenomekteskapelige datter Gisela, foruten å bli døpt. Det siste skal Rollo ikke ha tatt så høytidelig. I 898 dør Ludvig barnet, den siste kongen av det østfrankiske riket, og da gjør Karl seg også til konge av Lotharingia med videre krav på hele det karolinske riktet. I 922 gjør noen føydalherrer opprør under ledelse av baronene Gilbert av Lorraine, Rudolf av Burgund og hertug Robert I, bror til Odo og Hugo Capets farfar. De fikk kronet Robert I som konge den 29. juni 922. Året etter ble kong Robert I drept i slaget ved Soissons den 15. juni 923, men hans sønn Hugo den store maktet å samle sine tropper til en fornyet kamp gjennom å vise fram sin fars lik og til slutt ble kong Karl beseiret. Hertug Robert av Burgund ble valgt til ny konge mens Karl flyktet til sin vasall Herbert II av Veramndois, men dennes søster var gift med Robert I og han lot Karl bli satt i fangenskap i et av tårnene i festningen Péronne i Somme der han til slutt døde etter seks års fangenskap. Han ble begrav i Péronne ved klostret Saint-Fursy. Hans hustru Edgiva flyktet til England med sønnen som derfor fikk navnet Ludvig fra den andre siden av havet da han senere kom tilbake for å bli kronet til konge som Ludvig IV av Frankrike i 936. Karl ble ikke kalt for «den enfoldige» ettersom han var mindre begavet, men epitetet skal forstås som «den ærlige». Karl den enfoldige Karl den enfoldige Karl den enfoldige Karl den enfoldige Franz Zingerle. Franz Zingerle (født 11. desember 1908 i Axams, Tirol, død 12. juni 1988 samme sted) var en østerriksk alpinist og verdensmester i utfor. Zingerle deltok regelmessig i skirenn fra han var 21 år. Allerede den påfølgende sesongen vant han både utfor- og slalåmrennet i Seefeld. Vinteren 1932 ble han østerriksk mester i kombinasjonsøvelsen, og deltok i FIS-rennene i 1932, som senere ble godkjent som verdensmesterskap, der han kom på femte plass i slalåm. Vinteren 1935 kunne Zingerle feire den største triumfen i sin relativt korte karriere, da han tok gull i utfor under VM 1935 i Mürren. Han deltok i internasjonale mesterskap frem til 1937. Sheshan. Blikk opp mot Sheshanbasilikaens spir Sheshan, også kjent som Xixiashan eller Zose, er et lite fjell ved Songjiang nær Shanghai i Kina som er mest kjent som et katolsk valfartsmål for Maria-valfarter fra hele Kina. Høydepunktet er den 24. mai. Fjellet ligger i en idyllisk skog med skogsveier og rislende bekker, og har to topper, en vestlig og en østlig. Det høyeste er på 100 meter over havet, slik at det i Norge vel ville blitt kalt en ås eller en høyde, selv om ordet "fjell" ("shan") brukes på kinesisk. Ifølge en gammel legende bodde det en eneboer her med familienavnet "She", derav "Sheshan". Under Sung-dynastiet var det store og små templer her; idag er det kun tilbake en liten pagode som er det eneste som er igjen av tempelet Puzhao. I 1720 var Kangxi-keiseren på reise forbi, og han gav fjellet navnet "Lansunshan" ("De blåaktige bambusskudds fjell"). Ved høydens fot er ordene "De kristnes hjelp" hugget inn på hovedporten. På vei opp til toppen kommer man halvveis oppe til en kirke bygget i 1894. Inskripsjonen der sier: "«Hvil deg lit ved dette lille kapell halvveis opp til toppen og frembær din barnlige pietet. Stig så noen trinn lenger opp og trygle om Guds Mors miskunn»." Her er det tre paviljonger med statuer av Jomfru Maria, Josef og Jesu Hellige Hjerte. Bygningene bak kirken huset et katolsk presteseminar mellom 1982 og 1986, et regionalseminar for kandidater fra bispedømmet Shanghai og for bispedømmene i provinsene Jiangsu, Zhejiang, Anhui, Shandong, Fujian og Jiangxi. Etter at prestestudentene flyttet til et større anlegg nedenfor høyden, er det gamle seminaret blitt et gamlehjem, "Guanqi konvalesenshjem" (åpnet oktober 1988). Videre opp mot toppen kommer man forbi en statue med Jesus i Getsemane, fra 1907, og de 14 korsveistasjoner. I 1863 kjøpte den katolske kirke i Shanghai land på vesthellingen av Sheshans topp, og i august 1866 ble det bygd en åttekantet paviljong med et alter og en statue av Vår Frue. Fra 1871 til 1873 bygde man en kirke på selve toppen, og den ble dedisert til «Vår Frue de kristnes hjelp». Arbeidet på den nåværende Mariabasilikaen begynte i 1925, og pågikk i ti år. Den ble dedisert 16. november 1935. Arkitekt og byggmester var den portugisiske jesuittprest Diniz. I 1946 fikk gav Vatikanet kirken rang som "Basilica minor". Basilikaen er vestvendt, har en lengde på 56 m, en bredde på 25 m, og et hvelv i 17 m høyde. Spiret er på 38 m. Alteret er av marmor. Kirkens grunnplan er korsformet. Under kulturrevolusjonen ble basilikaen og tilliggende bygninger enten ødelagt eller konfiskert til annet bruk. I mai 1981 ble Sheshanbasilikaen gitt tilbake til Shanghai bispedømme. Bispedømmet restaurerte anlegget, og fikk også offentlig støtte til det. Den 1. mai 2000 ble en ny mariastatue på 3,87 m. på basilikaens spir som erstatning for den originalstatue som var blitt ødelagt under Kulturrevolusjonen. Mange tusener overvar den takksigelsesmesse som biskop Aloysius Jin Luxian av Shanghai feiret ved den anledning. Open-source ticket request system. Open-source ticket request system (OTRS) er en åpen programvare som firmaer, organisasjoner eller institusjoner kan bruke til å logge innkommende spørsmål og derved forenkle håndteringen, for eksempel av supportspørsmål og kundekontakter. Generelt. I likhet med lignende oppdraghåndterende systemer, gjør OTRS mye mer enn å sende e-poster til de berørte. Hver rapport har en historikk som viser hva som blir gjort, med en rapport fra det som kom inn. OTRS slår sammen flere rapporter for samme problem, noe som gjør det lett å arbeide med en viss hendelse raskere enn med hver rapport for seg. OTRS er et flerbrukersystem, som betyr at flere operatører kan arbeide samtidig med rapporter, lese innkommende meldinger, sortere, kategorisere og besvare dem. OTRS klarer tusenvis av rapporter per dag, og stort sett et uendelig antall operatører. OTRS har en innebygget funksjon for å skape, redigere og søke i FAQ-tekst. FAQ-tekstene kan legges til i operatørenes svar på rapporter. Ved å bruke et flerspråklig grensesnitt, kan OTRS brukes uavhengig av operativsystem, ettersom det kjører via en nettleser. Dette muliggjør også at operatører utenfor selskapet kan delta i behandlingsarbeidet. Historikk. Projektet OTRS.org ble startet i 2001. Teknikk. Allerede i starten ble OTRS skrevet i Perl. Grensesnittet er mer brukervennlig, siden det anvender JavaScript (som også kan skrus av av sikkerhetsårsaker). OTRS ulike funksjoner ligger innlagt som moduler som kan hentes tilbake. Dermed er det lett for en en bruker å selv skrive inn egne funksjoner, for å utvide bruksområdene i OTRS. Grensesnittet bruker et målformat (DTL, Dynamic Template Language) for å vise systemdata. Originalt fungerte OTRS kun i MySQL-databaser. Etter dette har man lagt til støtte for PostgreSQL-, Oracle- og DB2-databaser. OTRS kan brukes på mange Unix eller Unix-lignende plattformer (F.eks. Linux, Mac OS X, FreeBSD, etc.) og MS Windows. Bruksområdene for OTRS-systemer kan utvides gjennom å bruke mod_perl for Apache webserver, eller gjennom å dele på database- og webserversystemer, hvilket gjør at man kan ha et stort antall innloggede operatører og et stort antall rapporter. I Unix og Unix-lignende miljøer samarbeider OTRS med systemprogrammer som f.eks. e-postprogrammet Postfix og e-postfilteret Procmail. Syre-base-titrering. I en syre-base-titrering kan man bestemme konsentrasjonen av en syre ved å tilsette en base med kjent konsentrasjon, eller omvendt bestemme konsentrasjonen av en base ved å sette til en syre med kjent konsentrasjon. Ved slike syre-base-titreringer skjer det en nøytralisjonsreaksjon der H3O+-ioner og OH--ioner reagerer og danner vannmolekyler i den kjemiske reaksjonen formula_1 Vanligvis bruker man en pH-indikator for å finne ut når blandingen er tilsatt lik stoffmengde (mol) syre som det opprinnelig var base – eller omvendt. Rio Claro (Rio de Janeiro). Rio Claro er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Den har 18 0100 innbyggere (2006) og et areal på 841 km². Den grenser til nabokommunene Angra dos Reis, Bananal (SP), Barra Mansa, Itaguaí, Mangaratiba, Piraí og Volta Redonda. Heidi (navn). Heidi er en opprinnelig tysk kortform av det gammeltyske kvinnenavnet "Adelheid" som kommer av "adal", «edel», og "haidu", «glans». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Heidi i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Heidi er kjent i Norge fra 1800-tallet. Heidi var blant de mest populære navnene på nyfødte jenter i Norge i perioden ca 1960–1980. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Otto Furholt. Otto Furholt (født 1921 i Vegusdal, død 2005 i Holsted, Danmark) var en norsk folkemusiker (hardingfele), kjent som en av Agders mest betydningsfulle folkemusikere. Furholt studerte hos Georg Brobakken og hans bror Torvald Brobakken, og vant sin første kappleik i Arendal i 1935. Han ble æresmedlem i Landslaget for Spelemenn i 1980, og mottok Kongens fortjenstmedalje i gull seks år senere (1986). Med Halvdan Furholt og Ragnhild Furholt utkom "Agderkrullar" (1981). Han medvirket på utgivelsen "Folkemusikk fra Agder" (Grappa, 1995), "Meisterspel" (Heilo, 1997), samt "Slåtter på vandring" (Etnisk musikklubb, 2003). Kollegaen Vidar Lande utga "Otto Furholt - slåttar" (Kristiansand spelemannslag, 1984) med 124 stubber fra Setesdal, Telemark og Agder, samlet av Furholt siden 1960. Et andre bind utkom (2001). Han var medlem i Kristiansand spelemannslag og fikk 2. plass i sin klasse så sent som på Landskappleiken 1998. Furholt var også med på romani-treffet på Herefoss med blant annet Erik Bye, Willy Andresen og Annbjørg Lien i 2002. Etter hans bortgang ble der avholdt en minnekonsert på Rysstad med deltakelse av Vidar Lande, Gunnar Stubseid, spelemannslaget Knut Heddis Minne, Hauk Buen, Leif Rygg, og Halvdan Furholt. Gregory Helms. Gregory Shane Helms (født 12. juli 1974), også kjent som The Hurricane, er en amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainments "ECW". World Wrestling Entertainment. I "Raw" var han kjent som The Hurricane, en superhelt, og der vant han World Tag Team Championship tittelen sammen med Kane og senere Rosey. The Hurricane og Rosey ble kjente tag team partnere, men i 2005 forrådte Hurricane Rosey, og byttet artistnavn til sitt ekte navn, Gregory Helms. På Royal Rumble 2006 vant han WWE Cruiserweight Championship tittelen, som er en "SmackDown!"-tittel. Dermed ble han en del av "SmackDown!"-rosteren. Han holdt tittelen i over et helt år, før han tapte den til Chavo Guerrero på No Way Out 2007. I august kom han tilbake til WWE, i ECW Oljebiller. Oljebiller (Meloidae), også kalt plasterbiller, er en familie av biller som er særlig kjent for at de produserer et oljeaktig og sterkt luktende forsvarsstoff. Dette gjør at disse trege billene stort sett får være i fred for rovdyr, og de trenger ikke prøve å gjemme seg bort. Billene produserer stoffet cantharidin, som er svært biologisk virksomt og kan føre til væskende sår og hevelser, men billene har også vært brukt medisinsk og som et afrodisiakum, dette gjelder særlig arten spansk flue ("Lytta vesicatoria"), som finnes lenger sør i Europa men ikke i Norge. Oljebillene legger enormt mange egg som klekkes til små, aktive triungulin-larver. Disse utvikler seg som parasitter i bol av bier og veps, eller på egg av gresshopper. Når triungulin-larven har funnet et passende levested, forvandler den seg til en fet, kortbeint larve. Utseende. Middelsstore biller (5 – 30 mm), som oftest noe langstrakte, ofte metalliske eller brokete på farge. Hodet er ganske stort og fremstrakt, mer eller mindre rundt, bakerst kraftig innsnevret (tydelig "hals"). Fasettøynene er som oftest forholdsvis små. Antennene er 11-leddete, mer eller mindre trådformede, men et eller flere ledd er ofte utvidete eller med utvekster. Brystskjoldet (pronotum) er påfallende lite, ikke lller lite bredere enn hodet, mye smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er forholdsvis lange hos de fleste, ganske tynne og myke (lite sklerotiserte). Hos slekten "Meloe", der tre av de fire norske artene hører hjemme, er dekkvingene redusert til korte, tilspissede "frakkeskjøter" som ikke dekker bakkroppen. Bakkroppen er ganske stor og tykk hos hunnene, dette har sammenheng med det svært høye tallet på egg de produserer. Beina er slanke, middels lange. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. Levevis. Larvene utvikler seg som rovdyr på egg av bier, veps eller gresshopper, mens de voksne billene er planteetere. Oljebillene er godt beskyttet av sitt kjemiske forsvar og prøver ikke å gjemme seg vekk eller stikke av. Siden de også gjerne er tunge av egg, virker disse billene trege. Blir billene irritert, skiller de ut et sterkt luktende, oljeaktig sekret, blant annet mellom leddene i beina. Dette inneholder cantharidin og andre stoffer, og vil, om det kommer i kontakt med huden, forårsake blemmer eller åpne sår. Om det svelges, kan det være dødelig for et mindre dyr. Billene beskytter også eggene sine med giftstoffer. Oljebillene er gjerne fargerike, i gult, rødt og svart, eller metalliske. Disse fargene signaliserer at billene er giftige eller usmakelige (aposematisme). Noen arter av oljebiller kan gjøre skade på jordbruksvekster, blant annet hirse. Spansk flue. Den metallgrønne arten spansk flue ("Lytta vesicatoria") har blitt brukt fra gammel tid som i medisinen. Billen inneholder mye cantharidin, og oppmalte biller og hele biller har vært solgt på apotekene som drogen «spansk flue». Man har gjerne blandet dem i salver eller lagt dem på huden som et plaster, derav navnet plasterbiller. De forårsaker blemmer og hevelser, men kan brukes blant annet til å fjerne vorter. Den mest kjente bruken har vært som et antatt potensstimulerende middel (afrodisiakum). Man trodde at salver av spansk flue, smurt på kjønnsorganene, skulle virke sterkt stimulerende på kjønnsdriften, men det er ikke medisinsk grunnlag for dette. Riktignok kan cantharidin forårsake en slags ereksjon om det blir brukt på denne måten, men tilstanden skal være meget smertefull og innbyr ikke til noen form for seksuell omgang. Cantharidin er såpass giftig at denne bruken også var temmelig risikabel. Navnet på den kjente komedien "Den spanske flue" spiller på bruken av spansk flue som et sex-stimulerende middel. Norske arter. Oljebillene er en artsrik gruppe, men trives helst i varme områder, og det er bare funnet fire arter i Norge. De norske artene finnes for det meste på varme steder, gressbakker og sandige områder. Dette delvis fordi de er knyttet til villbier, som gjerne foretrekker slike steder, og delvis fordi billene selv er varmekjære. Tre av de norske artene tilhører slekten "Meloe". Disse er ganske store, metallisk-svarte biller som ser ut som om bakkroppen er tre nummer for stor. De kryper langsomt rundt på bakken om våren. Disse billene ser ut til å ha gått tilbake de siste tiårene og er i dag temmelig uvanlige. Den fjerde norske arten, vårbillen "Apalus bimaculatus", er gul og svart. Den lever på solitære bier som har sine reir i sand, og forekommer derfor helst i sandtak og lignende. den er bare funnet noen få ganger på Østlandet, men dette kan delvis skyldes at billenes korte aktivietsperiode er svært tidlig på våren. De kan være i full aktivitet rundt påsketider, ofte før snøen har helt forsvunnet, i solrike, sandete bakker. Tissafernes. Tissafernes (d. 395 f.Kr.) var en persisk satrap, barnebarn av Hydarnes. Han ble satrap i Lydia og Karia i 413 f.Kr. og øverstkommanderende i den persiske hær i Lilleasia. Da Dareios II beordret innkreving av de utestående skattene til de greske byene, inngikk han en allianse med Sparta mot Athen, noe som i 412 førte til erobringen av store deler av Jonia. Men Tissafernes var ikke villig til å handle og forsøkte å nå sitt mål gjennom forhandlinger. Alkibiades overtalte ham om at Persias beste politikk var å holde balansen mellom Athen og Sparta, og rivalisering med hans nabo Farnabazos i Frygia tappet ham ytterligere for energi. Da kongen i 408 bestemte seg for å støtte Sparta, ble Tissafernes fjernet som general og begrenset til Karia, mens Lydia og krigsbestrebelsene ble betrodd Kyros den yngre. Ved Athens fall krevde både Kyros og Tissafernes styret over de joniske byene, av disse anerkjente de fleste Kyros som hersker. Men Tissafernes tok kontroll over Milet hvor han ble angrepet av Kyros som samlet en hær under dette påskuddet til å bruke den mot sin bror Artaxerxes II. Kongen ble advart av Tissafernes som deltok i slaget ved Cunaxa, og etterpå forsøkte han å knuse Kyros' greske leiesoldater ved forræderi. Han ble så sendt tilbake til Lilleasia til sine gamle stillinger som øverstkommanderende og satrap i Lydia og Karia. Han angrep nå de greske byene for å straffe dem for deres allianse med Kyros. Dette førte til krig med Sparta i 399. Tissafernes som igjen hadde energi til diplomati, ble beseiret av Agesilaos II ved Pactolos nær Sardis i 395. Kongen gav etter for representantene til Farnabazos som hadde sterk støtte av "kilarken" (visir) Tithraustes og av dronningmoren Parysatis som hatet Tissafernes hovedsakelig på grunn av dødsfallet til hennes favorittsønn Kyros. Tithraustes ble sendt for å henrette Tissafernes som ble lokket til Kolossai og drept i 395. James McClure. James Howe McClure (født 9. oktober 1939 i Johannesburg i Sør-Afrika, død 17. juni 2006 i Oxford i England) var en britisk forfatter og journalist. James McClure var født og oppvokst i Sør-Afrika. Han arbeidet 1958–59 som fotograf og 1959–63 som lærer, før han i 1963 ble kriminalreporter og fotograf for avisen Natal Witness i Pietermaritzburg. Han arbeidet deretter som journalist for Natal Mercury og Natal Daily News, før han i 1965 flyttet til Storbritannia og ble assisterende redaktør for The Scottish Daily Mail. Deretter var han ansatt i The Oxford Mail og til sist The Oxford Times. McClure debuterte i 1971 som forfatter med kriminalromanen "The Steam Pig", som ble belønnet med Crime Writers' Associations Gold Dagger for årets beste kriminalroman utgitt på engelsk. I 1974 sa han opp sin stilling som assisterende redaktør for å bli forfatter på heltid. Som forfatter er han mest kjent for sin serie politiromaner fra Sør-Afrika med afrikaaneren Lieutenant Tromp Kramer og zuluen Detective Sergeant Mickey Zondi som etterforskere. Serien ble båbegynt under apartheid-tiden i Sør-Afrika, og inneholdt en sterk politisk kommentar mot det daværende regimets rasistiske politikk. I 2000 ble en av romanene i serien, "The Artful Egg" (1984), tatt med på The Times liste over de 100 beste kriminalromaner fra det 20. århundre. Han vakte også oppmerksomhet med to reportasjebøker om politiarbeide, "Spike Island: Portrait of a Police Division" (1980, fra Liverpool) og "Copworld: Inside an American Police Force" (1984, fra San Diego). I 1986 vendte McClure tilbake til The Oxford Times som journalist, etter eget utsagn fordi han savnet å arbeide sammen med andre. I 1994 ble han avisens redaktør. I McClures tid som redaktør vant The Oxford Times prisen Weekly Newspaper of the Year, i 1994. I 2000 ble han redaktør for The Oxford Mail. Hydarnes. Hydarnes var en eminent perser, kommandant over de 10 000 Udødelige under perserkrigene. Hydarnes ledet de udødelige under Xerxes Is ekspedisjon i Hellas. Kanskje den mest berømte episoden som involverte Hydarnes og hans Udødelige, var ved Thermopylene i 480 f.Kr., der de kom i kontakt med kong Leonidas I av Sparta Etter at perserne gikk på et nederlag ved Salamis, trakk Xerxes seg tilbake med den gjenværende hæren (unntatt 300 000 menn som var igjen under kommando av Xerxes' søskenbarn Mardonius, i et forsøk på å underlegge grekerne; de ble imidlertid slått ved Plataiai). Xerxes gav Hydarnes ansvaret om å få styrkene tilbake over Hellesponten og tilbake til Asia. Dekeleia. Dekeleia var en by i Attika under antikkens Hellas. Byen ble okkupert, i 413 f.Kr., av spartanerne under peloponneserkrigen, noe som hindret korntilførselen fra Euboia til Athen. Den siste delen av krigen blir derfor kalt den dekeleiiske krig. Constantin Brâncuși. Constantin Brâncuși (født 19. februar 1876, død 16. mars 1957; IPA:), var en rumensk skulptør født i Hobița, Gorj, nær Târgu Jiu, som var ledende i måten å bearbeide skulptur til et minimumsuttrykk som samtidig var både enkelt og sofistikert. Han brøt dermed vei for senere modernister. Utenfor Romania er hans etternavn vanligvis stavet Brancusi. Barndom. Oppveksten var i en fjellandsby i Karpatene hvor det var rike folkelige tradisjoner for folkelig håndverk som treskjæring. Foreldrene var fattige bønder og han gjetet sauer fra syvårsalderen. Han viste tidlig håndlag for å skjære trefigurer, noe hans far og søsken ikke hadde respekt for. Han søkte ut for å slippe unna, og ble visergutt i Craiova fra han var 13. Da han var 18 var arbeidsgiveren så imponert over treskjærertalentet, at han lot ham gå på håndverksskole (Școala de Meserii). Der skar han i tre og lærte seg skriving og lesning og gikk ut med gode resultater i 1898. Han kom så inn på kunstskolen i Bukarest, som ga ham en akademibakgrunn i skulptur. Han arbeidet flittig og ble regnet som flink. Under veiledning av anatomilæreren laget han en statue av en mannskropp uten skinn, som skulle brukes i undervisningen. Denne ble så god at den ble utstilt i 1903.. Den finnes fortsatt og skjønnere ser i den noe av trangen til å avdekke essensen mere enn bare å vise det ytre. I 1903 dro han til München og derfra til Paris. Der ble han tatt mot av en forsamling av kunstnere og intellektuelle som var fulle av nye ideer om kunst. Han arbeidet i to år i atelieret til Antonin Mercié ved École des Beaux-Arts, og ble invitert til å komme til Auguste Rodin, som han beundret sterkt. Det avslo han etter en kort prøve, for, som han sa: «Lite kan vokse under store trær.» Arbeider. Hans første bestilte verk "Bønnen" var en del av et gravmonument. Det viser en knelende kvinne som korser seg. Det er i dag å regne som delvis abstrahert og viser at han ville «vise tingenes essens framfor den ytre formen.» Han gikk også tilbake til treskjæringsteknikken som gikk direkte på sak, bare overført til stein, framfor å modellere i leire eller gips for å støpe i bronse slik moten var. I 1908 var han så godt som sluttet å modellere. Arbeidsprosessen gikk på å lage stadig nye og mere gjennomarbeidede versjoner av samme tema, slik at han i løpet av noen år hadde mange utgaver av "Kysset" og Sovende muse. Arbeidene ble populære i både Frankrike, Romania og USA. Både kunstsamlere og kunstkritikere satte ham høyt. Han ble utstilt både på Salon des Indépendants og USAs første utstilling av moderne kunst: The Armory Show. Vennene hans var blant de toneangivende på den tid, og talte bl.a.: Ezra Pound, Henri Pierre Roché, Guillaume Apollinaire, Pablo Picasso, Henri Rousseau og Fernand Léger. Brancussi var som person både mangslungen og litt mystisk. Han var kortvokst og livlig og foretrakk enkle litt bondske klær. Interessene spente fra vitenskap til musikk. Han hadde en god sangstemme og spilte bra på fiolin. Rumensk mat var en annen spesialitet, foruten at han snekret og mekket slik at han bygde sin egen fonograf foruten å lage møbler og husgeråd. Verdensanskuelsen bygde på «å skille det evige og essensielle fra det forbigående», med utgangspunkt i Platons idelære, Lao-Tzu og Milarepa. Han var både helgenaktig i forhold til arbeidet og bohemsk og nøt sigaretter, god vin og gode kvinners selskap. Han var far til et barn han aldri anerkjente.. I 1920 stilte han "Prinsesse X" i "Salon des Indépendants". Skulpturen var svært fallisk preget og Brâncuși sa det var et anonymt portrett, men skulpturen ble fjernet siden den ble betraktet som skandaløs og uanstendig. Omtrent på denne tid begynte han å designe soklene til arbeidene, ut fra at de var viktige for helheten. Nå begynte han å arbeide på en serie: "Fugler i rommet"; enkle fuglelignende former basert på "Maiastra-serien". «Maiastra» i rumensk folklore er en fugl som kan spå fremtid og kurere blindhet. Serien omfatter et tyvetalls verker skapt over like mange år og er både i marmor og bronse. Edward Steichen, en kjent fotograf, kjøpte en av «fuglene» i 1926 og fikk den sendt til USA, hvor tollmyndighetene ikke godkjente saken som kunst, og krevde industritoll i dyre dommer etter metallverdien i stedet for å gi tollfrihet som kunst. Året etter måtte de gi seg.. Han besøkte USA flere ganger og var populær der. Berømmelsen ga ham et oppdrag i India, hvor maharajahen av Indore ville ha et meditasjonstempel. Da Brancussi kom til India for å detaljplanlegge, hadde maharajahen mistet interessen for prosjektet. I 1938 fullførte han monumentet over den første verdenskrig i Tîrgu-Jiu hvor han hadde tilbragt store deler av barndommen. "Stillhetens tavle", "Kyssets port" og den endeløse søylen er til minne om mot og offer i det rumenske folket under kampen mot det tyske okkupasjonsforsøket i 1916. Dette markerte toppen av hans karriere. Selv om han levde 19 år lengre, laget han bare 15 nye verk – mest videre bearbeidelse av tidligere ting. Selv om berømmelsen økte, trakk han seg mer og mer tilbake. "Life" magazine forteller i en reportasje fra 1956 om «en person i pysjamas og en gnomaktig lue som tusler rundt og har kommunikasjon med en lydløs forsamling av verker.» I sine siste år hadde han et rumensk flyktningpar til å stelle for seg. Han satte pris på dem, og ble fransk borger for å sikre at han kunne la dem få ta arv og la Musée National d'Art Moderne få arbeidene mot å ta vare på atelieret. Han døde 16. mars 1957 i en alder av 81 år. Arven besto bl.a. av 1 200 fotografier og 215 skulpturer. Han er begravd i Cimetière du Montparnasse, hvor der også er statuer han laget til minne om andre avdøde kunstnere. Den åndelige arven. Arbeidene hans befinner seg bl.a. i Museum of Modern Art (New York) og i det rumenske nasjonale kunstmuseet i Bukarest. For øyeblikket er det Philadelphia Museum of Art som har den største samlingen av verker i USA. En rekonstruksjon av hans atelier i Paris er åpen for publikum, i følge en testamentarisk gave til den franske stat med en klausul om dette. Det finnes i tilknytning til Centre Pompidou. Den rumenske stats kunstakademi har utnevnt ham til æresmedlem i 1990 (post mortem). «Verdier». En skulptur kalt "Danaide" ble i 2004 solgt for USD 18.1 mill. Dette var den til da høyeste pris betalt for en statue. Året etterpå ble rekorden slått av en "Fugl i rommet" som ble solgt hos Christies for USD 27,5 mill. Deme. "Deme" (flertall "demoi") var en inndeling (a la norske kommuner) av landskapet Attika, regionen i Hellas rundt Athen. Demoi, som en enkel inndeling av land ser ut til å ha vært eksisterende i det 6. århundre f.Kr., men fikk ikke betydning før Kleisthenes' reformer i 508 f.Kr. I disse reformene ble innrullering i borgerlistene fra et deme et krav for å være en gyldig borger. Før dette, hadde kravet vært å være medlem i en fratrie eller en familiegruppe. Attika ble inndelt i 139 "demoi". Etableringen av disse demene som statens fundament, svekket "genos" (klan), eller de aristokratiske slektene som hadde dominert fratriene. Militære grader i Sverige. Militære grader 2009. Överbefälhavaren besluttet i 2008 et nytt gradssystem for det svenske forsvaret. Nyordningen to-befalssystem som ble innført 1. jan 2009. Tabellen under viser de svenske gradene sortert etter NATO-systemet med norske tilsvarende grader i "kursiv". Noter at "Fanjunkare" har rang over "Fänrik", "Förvaltare" over "Löjtnant" og "Regementsförvaltare" over "Major". Jamie Hewlett. Jamie Hewlett (født 3. april 1968) er en britisk tegneserieskaper og låtskriver. Han er mest kjent for tegneserien Tank Girl og skaper av rockebandet Gorillaz. Salve Austenå. Salve Austenå (født 12. august 1927) er en norsk folkemusiker (hardingfele), kjent formidler av tradisjonell musikk fra Tovdal. Han lærte av sin far Olav Austenå, og har også vært læremester for blant annet Ånon Egeland og Elizabeth Gaver. Austenås bidrag til folkemusikken er studert spesielt av Hans-Hinrich Thedens. Tom. Tom er en opprinnelig engelsk kortform av mannsnavnet Tomas, som kommer av det arameiske ordet ("Tôma") og betyr «tvilling». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Tom i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Tom var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge i perioden ca 1950–1980. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Doverstredet. Kart som viser Doverstredets plassering. Avmerket som "Strait of Dover". Doverstredet er den smaleste delen av Den engelske kanalen og er ca 31 km bred. Under Doverstredet ligger Kanaltunnelen som forbinder engelske Folkestone og franske Calais. Seathrún Céitinn. Seathrún Céitinn, kjent på engelsk som Geoffrey Keating, var en irsk prest, dikter og historiker. Han er født i Burgess ved Cahir i grevskapet Tipperary, omkring 1569. Han døde omkring 1644, og er begravet ved "Tubrid Graveyard" i soknet Ballylooby-Duhill. I november 1603 var han en av de førti første studentene som fikk begynne å studere ved det nyetablerte irske college i Bordeaux i Frankrike. Han tok sin teologiske doktorgrad ved Bordeaux universitet i 1610, og vendte så hjem til kirkelig tjeneste i Irland. Som dikter er han mest kjent for verkene «"Farewell to Ireland"» som han skrev da han forlot Irland for å begynne sine studier, og «"Lament on the Sad State of Ireland"», skrevet som en kommentar til jarlenes flukt. Han er mest kjent for sitt historiske verk "Foras Feasa ar Éirinn", (bokstavelig: «Grunnlaget for kunnskap i Irland», oftest oversatt til "Irlands historie"), skrevet i en tidlig utgave av moderne irsk og fullført rundt 1634. Verket "Foras Feasa" beskriver Irlands historie fra Skapelsen til normannernes invasjon på 1100-tallet. Verket er basert på de rike irske historiske og pseudohistoriske tradisjonene, historiske dikt, annaler og kirkelige opptegnelser. De engelske herskerne i Irland ønsket ikke at bøker på irsk skulle trykkes, så "Foras Feasa" ble sirkulert som manuskript. Eksterne lenker. Céitinn, Seathrún Céitinn, Seathrún Kaninhalvøya. Kaninhalvøya (russisk:Канин полуостров – "Kanin poluostrov") er ei halvøy i det autonome distriktet Nenetsk i Russland. Den har et flateinnhold på 10 500 km². Halvøya ligger mellom Kvitsjøen i vest, Barentshavet i nord og Tsjosjskajabukta i øst. Den dekker et areal på 10 500 km² og er 300 kilometer lang fra nord til sør. Dens nordligste punkt er Kapp Kanin. Landskapet er hovedsakelig en flat og myrlendt tundraslette av glasiale og marine avsetninger. Flere steder hever moreneåser seg til høyder på 70-80 meter. I nord strekker høydedraget Kanin Kamen seg fra Kapp Kanin i vest til Kapp Mikulkin på østkysten, med høyeste punkt på 242 moh. Kaninhalvøya er tynt befolket. Det er ingen byer i området, kun mindre tettsteder og bosetninger, som Sjojna, Nes, Tsjizja, Konusjin Nos, Kija, Kanin Nos, Jazjma, Vostotsjnaja Kambalnitsa og Mikulkin Nos. 2L. 2L (etablert 2001 i Oslo) er et merkenavn brukt av det norske produksjonsselskapet Lindberg Lyd. Plateselskapet 2L har vakt oppmerksomhet utenfor landets grenser. Deres produksjoner omfatter både samtidsmusikk, klassisk musikk, folkemusikk og jazz. Men kanskje er særegenheten deres nettopp å gå på tvers av alle disse genrene. Morten Lindberg, Wolfgang Plagge og Jørn Simenstad er aktive produsenter i selskapet. Musikken som produseres av musikkmerket 2L fremhever norske komponister og utøvere, og et internasjonalt repertoar reflektert i en nordisk atmosfære. Norge er velsignet med fantastiske kirker og katedraler. De fleste av produksjoner er innspilt i disse levende omgivelsene. Musikkmerket 2L vektlegger de fundamentale verdier i overbevisende fremførelser og deltagende lydproduksjoner, hvor du får kontakt med den innerste kjernen i musikken uten å miste åpenheten i det levende rommet. Selskapet er internasjonalt anerkjent for sitt fokus på audiofile kvaliteter, og ble i 2006 nominert til den amerikanske Grammy-Award i kategorien ”Best Surround Sound Album”. ”Immortal Nystedt” med Ensemble 96 og Øystein Fevang ble også nominert i kategorien ”Best Choral Performance”. Lakkadivene. Kart som viser Lakkadivenes plassering. Lakkadivene (malayalam ലക്ഷദ്വീപ്, [Lakṣadvīp]) er et indisk forbundsterritorium som består av tolv korallatoller, tre korallrev og flere mindre øyer og banker. Lakkadivene ligger 200–300 km utenfor kysten av Kerala. Elleve av øyene er befolket. 60 595 innbyggere (2001). Havstykket mellom Lakkadivene i nord og Maldivene i sør kalles Maliku Kandu (eller Åttegraderskanalen). Damon Albarn. Damon Albarn (født 23. mars 1968) er en engelsk vokalist og låtskriver. Han er kanskje mest kjent for britpop bandet Blur som ble dannet i 1989 sammen med gitaristen Graham Coxon, bassisten Alex James og trommisen Dave Rowntree. Nå er han mest aktuelt med sitt animerte band Gorillaz. I tillegg så har han holdt på med prosjekter som The Good, the Bad & the Queen, og Mali Music. I 2010 ble Albarn fjerde største frontfigur i en nasjonal avstemning i bladen Q Tidlig Liv. Albarn var født i Whitechapel, London i 1968. Han vokste opp med familien sin i Leytonstone. Senere flyttet de til Colchester, Essex. Han startet på George Tomlinson Primary School, og studerte piano, gitar og fiolin. Da han var 12 ble han kjent med Graham Coxon da de begge gikk på Stanway Comprehensive School. Etter hvert så studerte han drama på East 15 Acting School i Debden, men forlot skolen det første året. Han deltok også på et musikk kurs på Goldsmits, university of London på deltid. Hans første band var Synth Pop bandet Two's Crowd. The Aftermath og Real Lives er også noen av bandene han var med i før Blur. Blur. Blur er et engelsk Alternative Rock band. De ble dannet i London 1989 under navnet Seymore. Gruppen inneholdt vokalist Damon Albarn, gitarist Graham Coxon, bassist Alex James og trommis Dave Rowntree. Debutalbumet deres "Leisure" kom i 1991. Den var inspirert av engelske popgrupper som The Kinks, The Beatles og XTC. Blur kom også ut med "Modern Life Is Rubbish" (1993), "Parklife" (1994) og "The Great Escape" (1995). Blur hjalp til å gjøre Brit-Pop populær. Og de ble etterhvert erkefiender med bandet Oasis og kampen ble kaldt for "The Battle Of Britpop" I deres neste cd Blur fikk de en ny type stil inspirert av amerikanske indieband som Pavement. Song 2 som er en av singlene fikk Blur til å slå igjennom i USA for fult. I albumet "13" (1999) eksperimenterer de mye med elektronisk musikk og gospel musikk og Albarn skrev veldig personlige tekster. Mai 2002 forlot Coxon bandet under innspillingen av deres syvende album "Think Tank" (2003). Den inneholdt mye elektronisk, samtidig med mindre gitar. Man kunne også høre Albarns økende interesse i hip-hop og afrikansk musikk. Etter en tour i 2003 uten Coxon hadde Blur en lang periode uten innspillinger eller konserter. I 2009 startet de med konserter igjen sammen med Coxon. Starten. Albarn møtte Graham Coxon, en selvlært musiker på en skole i Colchester i 1980. De samarbeidet på noen demoer før de startet på vært sitt college, Coxon studerte kunst, og Albarn studerte drama. De møttes igjen på en fest, da var Albarn i at band sammen med trommisen Dave Rowntree. Etterhvert så introduserte Coxon, Albarn sin skole venn Alex James. Etter hvert så begynte de å spille inn sanger sammen og spille på klubber. De tok navnet Seymore. I 1990 ble de signert av plateselskapet EMI-distributed Food Records. De byttet navnet til Blur og debuterte med sangen "She's so high" BritPop årene. Parklife som kom ut i 1994 med den store hit-låta "Girls & Boys. Dette året vant de 4 BRIT awards, to av disse var Best Group og Best Album. Innen de kom ut med cd'n "the great escape" hadde krigen mellom Blur og Oasis startet. Den britiske pressen skrev store artikler om hvem som kom til å ha den største singelen, til slutt slo Blur sin "Country House" Oasis sin "Roll With It". Likevel vant Oasis sitt album "(What's the story) Morning Glory?" over albumet til Blur. Blur 1996-2000. I 1997 slo Blur igjennom i USA med den store hitlåten "Song 2". De var veldig inspirert av det amerikanske bandet Pavement, og hadde mistet litt av musikken som de hadde startet med. Deres neste album "13" startet med Tender, en rolig ballade. Albarn hadde akkurat splittet seg fra kjæresten Justine Frischmann og mange av tekstene var inspirert av denne opplevelsen. Under innspillingen av neste album "Think Tank" valgte Coxon å melde seg ut av bandet, for han likte ikke retningen bandet hadde valgt å ta. Etter dette albumet har medlemmene av bandet hatt flere egne prosjekter. Kara-Bogaz-Gol. Kara-Bogaz-Gol (russisk omskriving av turkmensk "Garabogazköl", «svarte strupesjøen») er en grunn salt bukt beliggende i den østre delen av Kaspiske hav i nordvestre Turkmenistan. Kara-Bogaz-Gol har et areal på 12 000 km². I 1980 ble det bygget en demning for å forhindre uttørring av Kaspihavet. Ved å hindre at vannet rant inn i den grunne bukta, skulle man også unngå fordampningen. Resultatet av demningen ble at lagunen stort sett tørket inn, og bare etterlot seg en saltholdig grop. Demningen ble delvis åpnet i 1985, og fjernet i 1992. Lier prosti. Lier prosti er et prosti i Tunsberg bispedømme i Den norske kirke. Eric Bischoff. Eric Bischoff (født 27. mai 1955) er en tidligere amerikansk wrestlingpromotør, best kjent som president i World Championship Wrestling og senere General Manager i World Wrestling Entertainments "RAW". Han gjør fortsatt sporadiske opptredener i "RAW". Hanöbukten. Hanöbukten er en bukt i Østersjøen på Skånes østkyst. Bukten strekker seg fra Listerlandet i nord til Stenshuvud i sør. Hanöbukten har fått sitt navn fra øya Hanö. De viktigste havnene rundt Hanöbukten er Sölvesborg, Åhus og Kivik. Elver som Skräbeån, Helge å, Julebodaån og Verkeån munner ut i bukten. Engelsk 1. divisjon 1888–89. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1889–90. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1890–91. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1891–92. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1892–93. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1893–94. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1894–95. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1895–96. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1896–97. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1897–98. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1898–99. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1899–1900. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Engelsk 1. divisjon 1900–01. Ligatabell. K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng Ørjan Totland. Ørjan Totland (født 1968 i Bergen) er en norsk biolog. Han ble i 1992 cand.scient. i botanisk økologi ved Universitetet i Bergen, Botanisk institutt. Han ble i 1993 opptatt på et doktorgradsprogram og forsvarte doktorgraden i 1995 på en avhandling om alpine planters reproduksjon. Deretter jobbet han i Bergen med ulike forskningsoppdrag til han i 2000 ble tilsatt ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, hvor han nå er professor. Totland var medarbeider på prosjektet "Mulige effekter av global oppvarming på reproduksjon i alpine plantepopulasjoner: En eksperimentell framgangsmåte" som gikk fra 1994 til 1997 og har publisert en rekke artikler i den forbindelse. Prosjektet var Norges bidrag til International Tundra Experiment (ITEX), som involverte 9 andre land. Fredrik Dahm. Fredrik Dahm (født 29. oktober 1982) er en norsk fotballspiller som senest spilte for Lyn. Dahm debuterte på Lyns A-lag i 2000 med scoring mot HamKam. Han ble alvorlig skadet i mars 2001 i en treningskamp mot Stabæk, og var borte fra fotballen i to år. Han spilte for Lørenskog i 2. divisjon i 2003 (toppscorer), 2004 og 2005 (elleve mål). I 2006 spilte han for Sparta Sarpsborg i 1. divisjon (toppscorer med åtte mål). Han har også spilt for Frogn. Vinteren 2009 sesongen signerte han for Lyn. Han fikk til sammen 16 Tippeliga-kamper for Lyn i 2009 hvorav ni var startopptredener. Han er storebror av Mads Dahm. Hans kontrakt med Lyn gikk ut etter 2009 og etter det sluttet han med fotball på toppnivå. Stig Rennestraum. Stig Rennestraum (født 28. mars 1973) er en norsk jazzmusiker (trommer, vibrafon). Han er utdannet ved Jazzlinja (NTNU), som har gitt deltakelse i flere av Trondheims jazz-orkestre. Han spiller og skriver låter i Orange (band) med Vigleik Storaas piano og Sondre Meisfjord bass ("Implicity", 2006). I elektro-akustisk duo med medstudent og elektroniker Bjørn Thevik kaller de seg Riim, i trio med Thevik og Klaus Holm heter de Baum, i trio med Thevik og Lena Nymark heter det Dinosau. Gruppa Kilombo er han også med i ("Bordello Music", 2004). Han har blitt med i Urban Tunélls Klezmerband (2006), samt i trio med Marianne Halmrast og Espen Reinertsen. Rennestraum har også spilt med Anne Grethe Preus, Jacob Young, Noora Noor, Frode Gjerstad, Ståle Storløkken, Jon Balke, Trondheim Jazzorkester, Sosialistisk Kor i Trondheim, Beaivváš Sámi Teahter, samt Pål Jackman og Per Zanussi's bestillingsverk til Nysirkusfestivalen. Eksterne lenker. Rennestraum, Stig Rennestraum, Stig Rennestraum, Stig Barkflatbiller. Barkflatbiller (Pythidae) er en familie av biller som lever under barken på døde trær. De er derfor ganske flate. På grunn av deres skjulte levevis ser man dem sjelden, men mange av artene er trolig også sjeldne, og de kan være truet av moderne skogbruk. Utseende. Middelsstore (6 – 19 mm), avlange, flate biller, mørke på farge. Ved første øyekast kan de minne om flate løpebiller (Carabidae), men de er ikke beslektet med disse. Hodet er nokså stort, omtrent firkantet sett ovenfra, med fremovverrettede (prognathe) kjever. Fasettøynene er ganske små, runde og utstående. Antennene er middels lange, 11-leddete og perlekjedeformede. Brystskjoldet (pronotum) er ganske lite, bredere enn langt, omtrent firkantet sett ovenfra. Dekkvingene er langstrakte og bredest nær bakenden. De har fine punktrekker. Beina er forholdsvis korte og slanke. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. Larvene er langstrakte, flate, parallellsidige og lyse på farge. Kroppen er tydelig innsnevret mellom hvert kroppsledd. Beina er ganske korte, og bakkroppen ender i to spisse utskudd som ytterst bærer oppoverrettede kroker. Levevis. Larvene utvikler seg under barken på døde trær, og også de voksne billene finner man sjelden utenfor dette habitatet. Larvene av slekten "Pytho" spiser av innerbarken, mens de av slekten "Priognathus" lever av sevjelaget. Noen av artene lever i de nordlige barskogene (taigaen), og habitatet de lever i gjør at de vanskelig kan unnslippe svært lave temperaturer. Det er vist at billene overlever at væsken mellom cellene fryser (ekstracellulær frysing), men de kan også unngå frysing ned til temmelig lave temperaturer. Barkflatbillene er avhengige av god tilgang på død ved, og noen arter blir derfor truet av moderne skogbruk. Hannibal (roman). "Hannibal" er en roman av den amerikanske forfatteren Thomas Harris. Det er den tredje boken (fjerde kronologisk sett) om den kannibalistiske seriemorderen Hannibal Lecter. Handlingen tar plass syv år etter Hannibal Lecters rømning i boken "Nattsvermeren". Synopsis. Lecter fjernet like etter flukten hans sjette finger på venstre hånd. Han gjenomgikk også plastikkirurgi for å endre sitt utseende. Han flyttet så til Firenze og benyttet psevdonymet «Dr. Fell». Hans sjarm gjør at han får seg jobb som museumskurator, etter at den forrige plutselig forsvant. Det viser seg senere at Lecter drepte denne mannen for å få jobben. Lecters identitet blir avslørt av en italiensk etterforsker, Rinaldo Pazzi, syv år etter at Lecter rømte. Pazzi var uglesett av sine kolleger, spesielt etter hans katastrofale etterforskning av en seriemorder som fikk tilnavnet «Il Mostro». Pazzi så derfor arrestasjonen av Lecter som en mulighet for gjenreising av sitt navn. Pazzi gjør etter hvert en avtale med Mason Verger som ønsker hevn over Lecter. Verger ønsker å fange Lecter levende slik at han kan fore ham til sine spesialtrente villsvin. I et forsøk på å fange Lecter, drepte Lecter en av Vergers menn og Pazzi. Lecter kuttet opp magen på Pazzi og hengte ham utenfor museet. Lecter beveger seg så tilbake til USA, der han blir jaktet på av både Starling og Verger. Det var Vergers menn som først får tak i Lecter, men han blir befridd av Starling. Under redningsaksjonen blir Starling beskutt av Vergers menn med bedøvelsespiler. Lecter redder henne ved å bære henne vekk fra villsvinene som drepte Vergers menn. Lecter overtaler så Vergers søster Margot til å dreper Verger. Han påtar seg senere skylden for dette mordet ved å legge igjen en beskjed på telefonsvareren til Verger. (I filmversjonen er ikke Margot Verger med, og Mason Verger blir drept av sin personlige lege Cordell Doemling.) Lecter dopet så ned Starling og forsøkte å hjernevaske henne ved å bruke flere psykiatriske metoder for å få henne til å tro at hun er Mischa. Etter flere måneder med dette, kidnappet Lecter Paul Krendler, som var en fiende av Starling i FBI, for en siste test. Lecter gjennomførte en kranie-ektomi på en bedøvet Krendler og forberedte deler av hans hjerne med Starling og Krendler selv mens han er i live. Men Lecters plan om å hjernevaske Starling sviktet og hun nektet å sublimere sin egen personlighet til fordel for Mischa. Hun forførte i stedet Lecter ved å vise ham hennes bryster. Paret forsvant så uten spor. Det siste som blir fortalt om paret er Lecters tidligere fangevokter, Barney Matthews, som observerer dem i Buenos Aires der det later til at de tilhører sosietetsklassen. På siste side i boken blir det fortalt at både Lecter og Starling er i stand til å drepe når som helst. Arild Sundet. Arild Sundet (født 6. mars 1962) er en norsk assistentdommer som representerer Kolstad Idrettslag. Han har blitt ansatt av UEFA som dommer i europacupkamper. Han kom inn som erstatter i 12. time for hans norske assistentdommerkollega Ole Hermann Borgan under Mesterligafinalen 2006 på Stade de France mellom Barcelona og Arsenal. Han har vært assistentdommer i FIFA siden 1995, men begynte som dommer allerede i 1978. Erik Ræstad. Erik Ræstad (født 14. juli 1964) er en norsk assistentdommer. Han har vært assistentdommer siden 1989 og han har vært FIFA-assistentdommer siden 1996. Han har dømt 160 kamper i Tippeligaen som assistentdommer. Emma Lathen. Emma Lathen og R. B. Dominic er pseudonymer brukt av de amerikanske krimforfatterne Martha Henissart (født 1929, død 3. november 1997) og Mary Jane Latsis (født 12. juli 1927, død 29. oktober 1997). Forfatterparet Henissart og Latsis møttes ved Harvard universitetet. Henissart var utdannet jurist og arbeidet med forretningfinans inntil 1973. Latsis arbeidet som økonom ved FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) inntil 1969. Sammen skrev de to serier prisbelønnede kriminalromaner lagt til henholdsvis forretningsverdenen og det politiske miljøet i Washington, DC: Som Emma Lathen bøkene om Wall Street bankieren John Putnam Thatcher, som R.B. Dominic med kongressmann Ben Safford som detektiv. Annemor Sundbø. Annemor (Anna Marie) Sundbø (født 23. juni 1949 i Kristiansand), er en norsk faglærer, tekstildesigner, kunsthåndverker og sakprosaforfatter. Hun regnes som en Norges fremste eksperter på strikking. Bakgrunn og arbeid. Annemor Sundbø er utdannet ved Kristiansand husflidskole, Statens lærerhøgskole i forming, Oslo og Bergen Kunst- og Håndverksskole, og har selv undervist ved Lista yrkesskole og Kristiansand yrkesskole og gjesteforelest på Høgskolen i Telemark. Etter at hun i 1983 overtok sjoddyfabrikken «Torridal Tweed og Ulldynefabrikk» i Kristiansand med 16 tonn gamle strikkeplagg, har hun utviklet seg til å bli en av Norges fremste strikkeeksperter. Hun har utgitt mange bøker om mønstre og strikking, stilt ut sin samling i mange land, og holdt kurser og foredrag over store deler av Europa og USA – til og med i Kalahari i Botswana i Afrika har hun holdt kurs i spinning og toving. Hun har alltid vært en drivende kraft i kulturabeidet i sitt miljø, tatt initiativet til Norges første strikkekafé i Kristiansand, har vært med å arrangere kunsthåndverkmarked i Posebyen, Kristiansand, strikkecruise på elvedamperen Bjoren, årlige kulturdager på Ose, med å bevare Sjølingstad Uldvarefabrik i Mandal som levende museum osv. Hun har også fått en rekke stipendier, blant andre kunstnerstipend fra Kristiansand kommune, Aust-Agder fylke og Vest-Agder fylke, Norges Husflidslags stipend og Norsk faglitterær forfatterforenings toårige arbeidsstipend. Hun driver i dag vev- og strikkestoga Ose Ullvare i Setesdal. Annemor Sundbø bosatt på Ose i Setesdal og Kristiansand. Studiereiser. Færøyane, Shetland, Orknøyane, Irland, Ytre Hebridene, China, Lesotho, Botswana, Zambia, Tanzania, Albania, Island, Skottland, Danmark, Storbritannia, New York, St. Petersburg, Latvia, Estland, Tyrkia, Island, Finland. Kurslærer. Dansk Aftenskole, Færøyene, Lista husflidlag, ullopplæring Kalahari, Botswana, designkurs Sjølingstad Uldvarefabrik, Mandal, spinnekurs Holmen Gård, Gjerstad, billedvevkurs Bygland husflidlag, setesdalsbroderi Arendal, Kristiansand og Ose, Nordisk Strikkesymposium, Danmark, Norge, Finland, Estland, setesdalsbroderi og strikkedesign Seattle, Decorah, Salt Lake City, Delta, Anacortes, Boulder og Littleton, USA, Spinn off Autumn Retreat, North Carolina og Utah, Nordic Knitting Conference, Nordic Heritage Museum, Seattle, spinning av norsk spelsau-ull Minneapolis, setesdalsbroderi St. Paul, USA og Arnhild’s Knitting Camp, Ames, Iowa, setesdalsbroderi og selbustrikk Windy City Knitting Guild, Chicago og «Stickat från Öerna», Väddö, Sverige. Foredrag. Nordisk Husflidting på Lillehammer, Folkeakademiet i Rogaland og Agder, Norges Husflidlags strikketog til Røros, Nordens Hus, Færøyene, Nordisk Strikkesymposium i Danmark, Norge, Finland og Estland, Internasjonal strikkekonferanse, Latvia, Nasjonalmuseet, Estland, Kunstskolen i Tartu, Estland, Folkekunstskolen i Viljandi og Folkeakademiet i Tallinn, Estland, Designskolen, Kolding, Seattle Knitters Guild, Bygland Church og Sons of Norway, Minnesota, «Older Hostel» Decorah, Iowa, Art Assosiation, Salt Lake City, Spin Off Autumn Retreat, Utah, Knitting Guild, Anacortes,«International Woolfest», Lake District, England, Nordic Textile Conference, Vesterheim Norwegian/American Museum, Iowa, «Knitting in Art» Chicago, «In the Loop», Shetland. Soulfly. Soulfly er et thrash/groove metal/ nu metalband fra Arizona i USA. Brasilianske Max Cavalera er frontmann for bandet og han startet det i 1997 etter å ha forlatt Sepultura. Musikken har fått stor innflytelse fra brasiliansk folkemusikk. Bandet har hatt svært mange medlemmer opp gjennom årene, og har gitt ut syv album. Cecilie Mauritzen. Cecilie Mauritzen (født 25. mai 1961) er en norsk oseanograf og fra 2012 direktør for CICERO Senter for klimaforskning. Mauritzens spesialfelt er storskala havsirkulasjon med spesiell vekt på havets rolle i klimautviklingen. Hun har doktorgrad fra Massachusetts Institute of Technology i 1994, og har seinere jobba som oseanograf i USA, Frankrike og Norge. For tida er hun ansatt ved Meteorologisk institutt og er prosjektleder for iAOOS-Norway, et større prosjekt i Det internasjonale polaråret. Mauritzen er medforfatter i FNs klimapanels Fourth Assessment Report ("Climate Change 2007: The Physical Science Basis"). Steinar Holvik. Steinar Holvik (født 21. juli 1968 på Sandane) er en norsk fotballassistentdommer som representerer Sandane Turn og Idrettslag, fra Gloppen kommune. Holvik er utdannet elektriker. Holvik har vært dommer siden 1988 og FIFA-assistentdommer siden 1995. Han har dømt 108 kamper i Tippeligaen og han var også assistentdommer under Fotball-EM i 2004 i Portugal og mange kamper i UEFA Champions League. Han er en del av en fast trio som består av Terje Hauge som hoveddommer, og Ole Hermann Borgan og ham selv som assistentdommere. Steinar Holvik er tidligere elev ved Firda vidaregåande skule på Sandane. Corey Taylor. Corey Taylor under Mayhem-festivalen i 2008 Corey Todd Taylor (også kalt #8) (født 8. desember 1973 i Des Moines, Iowa) er frontfigur i nu metal-bandet Slipknot og vokalist i hard rock-bandet Stone Sour. Han er også lederen av det Des Moines-baserte metal-bandet Facecage. Han bruker en maske som ser ut som om den er av stein, med hull til munn og øyne som er delvis dekket av svart stoff. Taylor brukte før en maske som gav inntrykk av at nesa hans var vridd rundt. Sid Wilson. Sid Wilson under Mayhem Festival i 2008 Sid Wilson (født Sidney George Wilson 15. mars 1978 i Des Moines, Iowa) er DJ i metal-bandet SlipknoT. Han er det yngste medlemmet av SlipknoT. Sid Wilson er også "DJ Starscream", et navn som er tatt fra det populære TV-showet Transformers fra 1980. Atle Hamre. Atle Hamre (født 26. februar 1960) er en kjent norsk travkusk, hestetrener og to ganger dømt pengeutpresser. Han var en profilert aktør og «kjendiskusk» i det norske travsportmiljøet på slutten av 1980-tallet og på 1990-tallet og står oppført med i alt 1756 seire i forskjellige løp. Hamre drev også med kjøp og salg av hester og skal ha vært involvert i importen av ialt rundt tusen travhester fra utlandet. Hamre ble dømt for pengeutpressing i 2002 og 2008 og har sonet to fengselsstraffer for dette. Atle Hamre er opprinnelig fra Bergen men har i mange år bodd i Sandefjord i Vestfold. Rettssaker. Atle Hamre har siden 1987 vært innblandet i omkring åtte rettssaker i forbindelse med hestekjøp og pengeoverføringer. Han ble i 1999 pågrepet og i 2000 dømt i Sandefjord byrett og igjen i 2002 i Agder lagmannsrett til fem års fengsel for utpressing mot den tidligere skipsrederen Thor Christensen og hans familie i perioden fra 1993 til 1999 (overtredelse av straffeloven § 266 første ledd), i det som ble kjent som «Hamre-saken». Han ble også dømt til å betale Thor Christensen over 18 millioner kroner og ilagt saksomkostninger på over en halv million. Det Norske Travselskap (DNT) besluttet i 2001 å utestenge Hamre fra norske travbaner for å ha bragt travsporten i vanry, men gav ham kuskelisensen tilbake etter kort tid. Han ble løslatt fra fengsel i 2006, og var fra 2007 igjen aktiv i travsporten. Hamre ble imidlertid pågrepet i Sandefjord 29. mars 2007 siktet for medvirkning til pengeutpressing av en finansmann fra Kristiansand sammen med seks andre personer. Han ble i januar 2008 dømt til fire års fengsel av Kristiansand tingrett. Saken ble anket til Agder lagmannsrett, der han 17. november 2008 igjen ble dømt til fire års fengsel. Høsten 2007 utestengte DNT Hamre fra travsporten og baner tilsluttet selskapet, på ubestemt tid. Med dommen i 2008 mistet han for all fremtid lisensen til å være travkusk og travtrener. Atle Hamre sonet den andre dommen sin i Ringerike fengsel og Bastøy fengsel, og ble i juli 2011 løslatt på prøve med meldeplikt for politiet to dager i uken og en rekke andre vilkår. I august 2010 leverte Hamre begjæring om gjenopptagelse av den andre straffesaken sin til Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. I desember 2011 ble begjæringen avvist av kommisjonen. Hamre saksøkte kommisjonen, og i januar 2012 besluttet kommisjonen å behandle gjenåpningsbegjæringen på nytt. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10078325. Hagerips. Hagerips er en type bær. Den var opprinnelig viltvoksende, men det er de dyrkede ripsene som er best kjent. Rips finnes som røde, gule og hvite bær, men det er de røde som er mest vanlig i Norge. Som hagebær er ripsen et av de mest hardføre bærene i Norge. Sylting av rips har vært kjent helt siden 1600-tallet, og på 1700-tallet var buskene svært utbredt. Rips inneholder en god del C-vitamin og mineraler, i tillegg til stoffet pektin som gjør at den egner seg til gelé og sylting. Den norske sesongen er fra juli – september. Gaël Givet. Gaël Givet (født 9. oktober 1981 i Arles, Frankrike) er en fransk fotballspiller. Han spiller for Blackburn Rovers i Premier League. AS Monaco. Givet startet sin profesjonelle karriere i AS Monaco som en venstreback, før han senere ble omskolert til midtstopper. Han debuterte i en kamp mot Guingamp desember 2000, en kamp som endte 2-2. Han spilte for Monaco i tidsrommet 2000–2007, og spilte 178 ligakamper, samt at han scoret 8 mål. Høydepunktene i hans tid i klubben var å vinne den franske ligacupen i 2003, og nådde samtidig finalen i Champions League 2004. Klubben tapte imidlertid 3-0 for Porto i finalen, men dette er til nå Givets største prestasjon på fotballbanen. Han hadde en sentral rolle i laget, under klubbens suksess. I 2003/04 sesongen storspilte han i forsvaret, og utgjorde et godt samarbeid med Patrice Evra. Olympique Marseille. Etter en vellykket tid i Monaco, skiftet Givet klubb til Olympique Marseille. I løpet av 2007/08-sesongen spilte han 29 kamper i Ligue 1, samt 9 kamper i de europeiske turneringene. Blackburn Rovers. Den 10. januar 2009, skrev L'Équipe at Givet var på vei til England for å skrive under en 6-måneders låneavtale med den engelske klubben Blackburn Rovers. Kort tid etter kunngjorde Sky Sports at Blackburn hadde fullført signeringen av Givet, med en låneavtale som inkluderte at klubben kunne gjøre kontrakten permanent. Han debuterte for klubben i en FA Cup-kamp mot Sunderland AFC, der han ble kåret til banens beste i 2-1 seieren. Mai 2009 gjorde Blackburn avtalen permanent, og Givet skrev under på fire år lang kontrakt med klubben. Han scoret sitt første mål på over tre år da han scoret i åpningskampen i 10, i et tap mot Sunderland på Stadium of Light. Internasjonal karriere. Givet representerer. Han var med i troppen til VM i 2006, og har foreløpig 13 kamper for sitt hjemland. Daniele Bonera. Daniele Bonera (født 31. mai 1981 i Brescia) er en italiensk fotballspiller som spiller for AC Milan i Serie A, hvor han spiller i forsvaret. Han er 1,83 meter høy og veier 74 kg. Spillerkarriere. Bonera startet sin karriere for Brescia Calcio, hvor han gjorde sin debut i 1999/2000 i Serie B. Etter to imponerende sesonger med Brescia, ble han innkalt til s landslag, og debuterte i en vennskapskamp 5. september 2001 mot. Bonera ble solgt til Parma FC i 2002/03. Per 1. april 2007 har han spilt 11 landskamper for Italia. 28. juli 2006 gikk Daniele Bonera til AC Milan for ca € 3 mill og skrev kontrakt til 2010. Hans debut i Mesterligaen for Milan kom mot Anderlecht 17. oktober 2006, der han ble utvist etter å ha fått sitt andre gule kort i det 47. minutt. Etter kjemping om høyre back-plassen, som ikke passet ham, flyttet Bonera senere tilbake til midtforsvaret som var svekket. Bonera har i sesongen 2006–07 vært en av Milans beste spillere. Kardinalbiller. Kardinalbiller (Pyrochroidae) er en liten familie av biller der de europeiske artene er skarpt røde på farge, derav navnet som referer til kardinalenes røde kapper. De voksne billene har sagtakkede eller kamformede antenner. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. Utseende. Middelsstore (8 – 17 mm), langstrakte, noe flate biller. De europeiske artene er skarpt røde eller oransje, andre arter kan være hovedsakelig svarte eller brunlige. Hodet er middels stort med fremoverrettede kjever (prognath). Fasettøynene er forholdsvis store. Antennene er ganske lange og kraftige, som oftest sagtakkede hos hunnene og kamformede hos hannene, og består av 11 ledd. Brystskjoldet (pronotum) er forholdsvis lite og bredere enn langt. Dekkvingene er avlange og bredest i den bakerste delen, uten punktrekker. Beina er forholdsvis korte, vanligvis svarte. For- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. Larvene er avlange, flate, lyse og tynnhudete. De er bredest bakerst, den fremre delen av kroppen er ganske slank. Hodekapselen er rund og hodet er tydelig avsatt fra resten av kroppen. Kjevene er sigdformede. Antennene er forholdsvis lange, beina ganske korte. Bakkroppen ender i to spisse vedheng som danner en gaffel, i motsetning til resten av kroppen er det bakerste segmentet kraftig sklerotisert (hardt). Levevis. Larvene lever som rovdyr under barken på døde trær. Larveutviklingen kan ta 2-3 år. Noen arter legger egg på brannskadet virke, disse har infrarød-følsomme føleorganer og kan merke en skogbrann fra lang avstand. De flyr da dit for å legge egg på de nybrente stammene. De voksne billene spiser forskjellige salgs sukkerholdige væsker, for eksempel honningdugg produsert av bladlus og utflytende sevje. De kan også finnes på blomster der de drikker nektar. I alle fall noen arter produserer giftstoffet cantharidin, som antas å spille en rolle i tiltrekning mellom kjønnene. De skarpe fargene er signaler om at billene er giftige eller usmakelige. Noen ganger har insekter av andre familier etterlignet kardinalbiller, men kardinalbillene kan også etterligne giftige biller av andre familier, for eksempel rødvinger (Lycidae). Johan Bruyneel. Johan Bruyneel (født 23. august 1964 i Izegem, Belgia) er en sportsdirektør og tidligere profesjonell syklist. Etter at han la opp som profesjonell syklist i 1999, er han mest kjent som sportsdirektør i det amerikanske UCI ProTour-laget US Postal/Discovery Channel Pro Cycling Team, der han var med på Armstrongs syv seire i Tour de France. Han ble deretter sportsdirektør i Astana Team, der han var med på ytterligere to Tour de France-seire med Alberto Contador. Fra 2010-sesongen leder han det amerikanske laget Team RadioShack. Markus Fothen. Markus Fothen (født 9. september 1981 i Kaarst) er en tysk landeveissyklist. Han er broren til Thomas Fothen. Under Tour de France 2006 hadde Fothen ungdomstrøya i 13 etapper, før Damiano Cunego overtok trøyen på den 17. etappen. Fothen kom til slutt på andreplass i kampen om ungdomstrøya. Alt for Egil. "Alt for Egil" er en norsk film fra 2004 regissert av Tore Rygh. Filmen hadde premiere den 20. august 2004. Filmen kan kalles en musikalsk komedie. Handlingen. Filmen starter med at Egil (Kristoffer Joner) henter den mentalt tilbakestående Jan-Ove (Trond Høvik) på verkstedet for psykisk utviklingshemmede. De skal dra opp i slalåmbakken. Når de har kommet opp, spent på seg skiene, er de endelig klare. Da møter de slalåmens første utfordring: nemlig å ta heisen. De prøver lenge og vel, men til slutt får de hjelp av ei søt, ung vegetarianer kalt Anette (Nina Ellen Ødegård) De begynner å kjøre. Til slutt kjører de så fort at Egil ikke klarer å stoppe, han kjører rett på Anette. Et helikopter kommer med en litt mindre erfaren pilot (Morten Abel). Når Anette kommer hjem ifra sykehuset, drar Egil og Jan-Ove til henne med pizza fra der Egil jobber. Etter mye om og men blir de kjærester, og drar på båttur med noen venner. Her erkjenner Egil hva som skjedde i slalåmbakken, men det var for sent. Anette drar hjem, møkkalei alt som heter kjæreste. Idet Egil prøver å ta sitt eget liv sammen med moren (Sally Nilsson), dukker plutselig Anette opp. Hun begynner å synge en sang, dette får Egil til å angre. Han blir heller hos Anette. Musikk. Filmmusikken ble også gitt ut som eget album. Heihe-Tengchong-linjen. Heihe-Tengchong-linjen (kinesisk: 黑河-腾冲线) er en imaginær delelinje som deler Kina i to nesten like store deler. Linjen trekkes mellom den lille byen Hēihé 黑河 (i provinsen Heilongjiang) til Téngchōng 腾冲 (i Yunnan) diagonalt tvers gjennom Kina. Det var befolkningsgeografen Hu Huanyong som «oppfant» linjen i 1935 og kalte den en "geodemografisk demarkasjonslinje". Befolkningsfordelingen på begge sider av linjen er fremdeles (2007) omtrent den samme. Påls briller. "Påls briller" (1997–98) var et norsk filmmagasin som gikk på NRK2 fra høsten 1997 til våren 1998 med Pål Bang-Hansen som programleder. Programmet ble promotert med undertittelen "Pål Bang-Hansen ser på filmverdenen gjennom sine briller". Ripser. Ripser er en gruppe planter i ripsfamilien. Noen regner den som eneste undergruppe av ripsfamilien, andre regner "Grossularia" som en søstergruppe. De mest kjent medlemmene av slekten er de dyrkede artene hagerips ("Ribes rubrum"), som forekommer i en hvit og en rød variant, solbær ("Ribes nigrum") og stikkelsbær ("Ribes uva-crispa"). Huabei. Dette er den region som kunne oversettes som "Nord-Kina", skjønt i det meste av Kinas historie ville dette være noe misvisende. Det klassiske Nordkina ville riktignok i høy grad overlappe det moderne "Huabei", men ville for eksempel ikke strekke seg like langt vestover og nordover (ytterflankene av den moderne autonome region Indre Mongolia ville før vært å betrakte som tilhørende Vestkina henholdsvis Mandsjuria), og avgrensningen mot sør ville ha vært noe annerledes (nærmere eller mer sammenfallende med Guleelvens midtre og nedre løp). Borider. Borider (Boridae) er en artsfattig familie av biller som lever under barken på døde bartrær. De er ikke kjent fra Norge, men den svært sjeldne og truede arten "Boros schneideri" er funnet i Sverige og Finland. Utseende. Middelsstore (ca. 9- 15 mm), avlange, flate biller, oversiden er kraftig punktert og blank, ikke påfallende hårete. På farge er de brunlige eller svarte. Hodet er ganske stort og flatt, med fremstrakte kjever (prognath) og små, utstående fasettøyne. Hodet er tydelig innsnevret bak fasettøynene. Antennene er forholdsvis korte og 11-leddete, perlekjedeformede. Brystskjoldet har sterkt rundede sider og ser ovalt ut ovenfra. Det er grovt og kraftig punktert. Dekkvingene er avlange, paralellsidige med tydelige skuldre. De er kraftig punktert men mangler punktrekker. Beina er korte og slanke, for- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. Larvene ligner sterkt på larvene til kardinalbiller (Pyrochroidae). Levevis. Larvene lever under barken på døde stammer av bartrær og spiser trolig det råtnende sevjelaget (kambium). Den europeiske arten "Boros schneideri" er funnet over store deler av Europa, men er sjelden alle steder, og er nevnt på EUs Appendix II liste over særlig verneverdige arter som det må gjennomføres tiltak for å ta vare på. Xibei. Disse provinser og autonome regioner ligger alle vest for Heihe-Tengchong-linjen (skjønt en liten del av Shaanxi ligger øst for linjen). Morten Bremer Mærli. Morten Bremer Mærli (født 12. desember 1965 i Oslo) er en norsk seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Dr. Bremer Mærli har ikke-spredning av kjernefysiske våpen og forhindring av atomterrorisme som spesialfelt. Med hovedfagutdanning (cand. scient) i fysikk fra Universitetet i Oslo, har han både praktisk og forskningsmessig erfaring i arbeidet med kjernefysiske sikkerhetsspørsmål. I sin doktoravhandling, «Crude Nukes on the Loose? Preventing Nuclear Terrorism by Means of Optimum Nuclear Husbandry, Transparency, and Non-Intrusive Fissile Material Verification» (2004), drøfter Bremer Mærli risikoen av atomterrorisme og optimale trusselreduserende strategier. Bakgrunn. Fra 1981 til 1984 studerte Bremer Mærli allmennfag ved Linderud videregående skole (nå Bjerke videregående skole) i Oslo, før han hadde et opphold i Sogndal, der han studerte naturvitenskap ved distriktshøgskolen. Etter Sogndal tok ha til på studier i ved Universitetet i Oslo, det ble hovedfag og studier innen filosofi, idehistorie og pedagogikk. Fra 1994 var Bremer Mærli vitenskapelig assistent ved Institutt for medier og kommunikasjon, hvor han studerte til Cand mag på risikokommunikasjon og persepsjoner av strålingsrisiko. Fra 1995 til 2000 arbeidet han som Førstekonsulent ved Statens strålevern, og var prosjektleder for atomsikkerhetsprosjekter i Nordvest-Russland og med oppsyn med atomaktiviteter i Norge. Bremer Mærli fikk ble med dette regionale kunnskaper og vidtrekkende erfaring og praksis ved håndtering, sikring og kontroll av spaltbart våpenmateriale i Nordvest-Russland. I forbindelse med arbeidet med doktorgradsarbeidet var Bremer Mærli «Fulbright Science Fellow» ved Stanford University, Center for International Security (CISAC) i California. Året deretter gjestet han Sandia National Laboratories, California, som Visiting Research Scholar. Han har senere arbeidet som teknisk konsulent til Utenriksdepartementet, bl.a. ved Nedrustningskonferansen (CD, Conference on Disarmament), 2000 Review Conference og 2002 Forberedende komitéen om Ikkespredningsavtalen (NPT). Bremer Mærli er medlem av «Den norske Pugwash-komité» og «International Network of Engineers and Scientist Against Proliferation» (INESAP). Han er styremedlem ved den norske avdelingen av «International Physicians for the Prevention of Nuclear War», og er medlem av den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) I internasjonale fora han har arbeidet som vitenskapelig sekretær for NUMAT, den toppnivå EF konferansen «International Conference on Physical Protection: Strengthening Practices for Protecting Nuclear Material» avholdt i Salzburg i september 2002, og dessuten som taskforce leder for NATO-prosjektet «Terrorist Attacks on Nuclear Power Plants and Nuclear Material Transports». Bremer Mærli har ved flere anledninger vært intervjuet i tv som fagekspert i internasjonal sikkerhetspolitikk. Forskning. Morten Bremer Maerli har internasjonal politikk som spesialområde. Og har forsket mest på følgende områder: Ikke-spredning, nedrustning, terrorisme, masseødeleggelsesvåpen, atomsikkerhet, trusselreduserende tiltak i Nordvest-Russland, atomubåter, atombrensel, Nordflåten, sikring og kontroll av spaltbart våpenmateriale, uran og plutonium, enkle kjernevåpen, radiologiske våpen, radioaktivt avfall Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Albanias geografi. Albanias geografi preges av to typer landskap. I innlandet preges landskapet av ville fjell, og utover mot kysten endrer dette seg til et slettelandskap. Albania har et totalt areal på 28 750 kilometer. Landet grenser mot Montenegro og Kosovo i nord, Makedonia i nord og øst, og Hellas i sør og sørøst. Kystlinjen er 362 km lang. Lavlandet i vest møter Adriaterhavet og det strategisk viktige Otrantosundet, der det bare er 100 km over til helen på den italienske «støvelen» og som er grensen mellom Adriaterhavet, Det joniske havet og Middelhavet. Albania har kystlinje mot både Adriaterhavet og Det joniske havet. Grenser. Bortsett fra kystlinjen er resten av landegrensene til Albania kunstige. De ble i hovedsak etablert på en ambassadørkonferanse i London i 1912–1913. Landet var okkupert av styrker fra Italia, Serbia, Hellas og Frankrike under den første verdenskrigen, men i 1921 ble grensene satt slik som de hadde vært i 1913. Prinsippet var at grensene skulle defineres i samsvar med det som var best for det albanske folket og nasjonalitetene i de omkringliggende områdene. Den nordlige og østlige grensen skulle, så langt det var mulig, skille albanerne fra serberne og montenegrinerne, og den sørøstlige grensen skulle separere albanere og grekere. Det verdifulle, makedonske innsjøområdet i vest ble delt mellom de tre statene — Albania, Hellas og Jugoslavia — som alle hadde innbyggere som benyttet området. Siden det ikke var andre faktorer å ta hensyn til ble grenselinjene valgt slik at de best mulig skilte de nasjonale gruppene. Det ble tatt hensyn til lokale økonomiske situasjoner. For eksempel unngikk man å trekke grensen mellom en landsby og beitemarkene til dyrene i området eller skille markedene og områdene der landbruksvarene der kom fra. Politisk press var derimot også en faktor under forhandlingene, som tok mer hensyn til maktbalansen mellom landene enn de økonomiske faktorene. Da det ble bestemt at innsjøområdet skulle deles mellom de tre statane, krevde dette at hver av dem måtte dele lavlandet i nærheten. En slik kunstig fordeling påvirket grenselinjene både nordover og sørover. Grensen som hovedsakelig går nordover fra innsjøene ligger omtrent 15-30 km vest for vannkillet, men følger ryggen langs det østlige høylandet. Fordi forhandlerne på London-konferansen avslo å bruke vannkillet som den nordøstlige grensen til den nye staten Albania, ble de albanske innbyggerene i Kosovo innlemmet i Serbia. Lengst nord i Albania og i de nordøstlige fjellområdene, går grensen mellom fjelltoppene og følger fjellryggen i de nordlige albanske alpene, og lenger sør "Bjeshkët e Namunës". I det store og hele er det ingen naturlige grenser fra høylandet til Adriaterhavet, selv om Shkodërsjøen og en del av elva Buna sør for innsjøen blir brukt som grense mot Montenegro i nordvest. Fra innsjøområdet i sør og sørvest til Det joniske havet krysser grensen flere rygger i staden for å følge dem. Grensetraktaten mellom Albania og Italia fra 1992 avklarer sjøgrensen på kontinentalsokkelen i Adriaterhavet mellom de to statene. Klima. Albania har et klassisk middelhavsklima, men har omtrent dobbelt så mye regn som for eksempel Roma i Italia. Fra november til midt på våren kan man vente regn omtrent annenhver dag, men det er også en god del sol og mildvær i løpet av vinterhalvåret. Sommeren er varm og fuktig, men en lett nordavind gir mer behagelige forhold på kysten. Omtrent en gang i uka sveiper tordenbyger innover landet og videre inn i Makedonia. Enkelte fjellområder er høye nok til å få en god del snø og kaldt vær om vinteren. Fjellområdene er ellers blant de områdene i Europa som får mest nedbør. Tirana har en årlig nedbørsnormal på 1353 mm, men i enkelte av månedene på høsten regner det ikke så mye mindre enn i Bergen. Terreng. 70 % av landet er fjellområder og ofte utilgjengelig. Resten av landet, en avleiringsflate, er dårlig drenert og det skifter ofte mellom tørke og flom. Jordsmonnet på flaten er generelt dårlig, og denne flaten kan ofte være like ugjestmild som fjellene. I elvene mellom fjellene, i innsjøområdet og i et smalt område mellom lavlandet og fjellene er derimot jorda god med nok nedbør. Fjellene lengst nord hører til de sørlige områdene av De dinariske alpene, og mer spesifikt, Det montenegrinske kalksteinsplatået. De nordlige fjellene i Albania er mer sammenfoldet og kupert enn resten av platået. Elvene har dype daler med bratte sider og dyrkende dalbunner. Elvene er generelt ikke framkommelige, og elvene er mer til hinder enn til hjelp når det gjelder transport. Det er få veier og de som finnes er dårlige. På grunn av mangel på kontakt med omverdenen utviklet det seg et stammesamfunn her i flere hundreår. Etter den andre verdenskrigen ble det gjort mange forsøk på å innlemme folkene i dette området inn i et albansk folkeliv. Et lavt kystområde strekker seg fra de nordlige grenseområdene og sørover til nærheten av Vlorë. I snitt strekker dette området seg 15 km innover, men i Elbasan-området sentralt i Albania vider det seg ut til omtrent 50 km. Den naturlige vegetasjonen i dette området er lavt kratt, som varierer fra goldt til tett. Det er store myrområder og andre områder med bare og eroderte ørkenområder. Når man kommer litt lenger inn og landskapet begynner å heve seg, så blir nedbør mer vanlig, og vegetasjonen mye frodigere med gode jordbruksforhold. Kunstig vanning blir brukt tørrere steder for å dyrke marken. Like øst for lavlandet ligger det sentrale høylandet, kalt Çermenikë av albanerne. Dette er et område med moderat høyde, mellom 300 og 900 meter, der bare få topper strekker seg opp mot 1 500 meter. Det går en forkasting langs den vestlige kanten av det sentrale høylandet, som ofte fører til jordskjelv, og disse er til tider kraftige. Selv om man har kupert terreng og noen høye topper i det sentrale høylandet, så kommer de store fjellkjedene enda lenger øst, et område med hovedsakelig serpentine steiner (som har fått navnet sitt på grunn av en matt grønnfarge og ofte flekkete utseende). Disse fjellkjedene strekker seg fra nord til sør langs nesten hele landet. I dette området finnes det mange skarpe kalksteins- og sandsteinsframbrudd, men hovedsakelig er fjellene bygd opp av avrundede fjell. Fjellene øst for den serpentine sonen er de høyeste i Albania, der fjellkjeden Korab ("Mali Korabit") strekker seg opp til 2 754 meter ved Korabi ("Maja e Korabit"). Sammen med de nordlige Albanske alpene og den serpentine sonen, er det østlige fjellområdet det mest kuperte og utilgjengelige på hele Balkan. De tre innsjøene lengst øst i Albania, Ohridsjøen ("Liqeni Ohrit"), Store Prespasjøen ("Prespa e Madhe") og Lille Prespasjøen ("Prespa e Vogël") ligger i et naturskjønt område. Mye av terrenget rundt er ikke særlig bratt, og størsteparten av innbyggerene som bor i indre strøk av Albania bor her. Den østlige grensen til Albania går gjennom Ohridsjøen, men alt bortsett fra en liten ende av Prespa e Vogël ligger i Hellas. Hver av de to større innsjøene har et overflateareal på omtrent 260 kvadratkilometer, og Prespa e Vogël er omtrent en femtedel av disse. Ohridsjøen ligger rundt 695 meter over havet, og de to andre rundt 855 meter. Den sørlige fjellkjeden er mer tilgjengelig enn den serpentine sonen, de østlige fjellområdene eller de nordlige Albanske alpene. Overgangen fra lavlandet er ikke like brå, og de frodige dalene er bredere. Kalkstein utgjør mye av fjellene her, og vannet sørøst for Vlorë er klart. Erosjon av mykere bergarter har skapt bredere daler i de sørlige fjellområdene enn i resten av landet. Dette har ført til flere innbyggere her, og på den måten har dette påvirket den sosiale strukturen sør i Albania. Drenering. Nesten all nedbøren som faller i Albania renner ut i elver, som renner ut til kysten uten å renne ut av landet. I nord er det bare en liten elv som renner ut fra Albania, og i sør renner en enda mindre elv inn i Hellas. På grunn av det topografiske skillet øst for den albanske grensen, så renner mye av vannet fra de andre landene inn i Albania. En stor del av nedslagsfeltet til Hvite Drin (Drini i Bardhë), kalt Beli Drim av serberne, ligger i Methoia-området nordøst for den albanske grensen. De tre østlige innsjøene, som Albania deler med nabolandene, renner ut i Svarte Drin. Vannkillet i sør ligger også omtrent 75 km inn i Hellas. Flere av sideelvene til elven Vjosë oppstår i dette området. Bortsett fra Svarte Drin, som går nordover og fører med seg vann fra nesten hele det østlige grenseområdet før den går vestover mot havet, renner de fleste elvene i nordlige og sentrale områder av Albania mer eller mindre direkte mot havet. I denne prosessen kutter de gjennom ryggene i stedet for å strømme rundt dem. Nedbøren faller stort sett i de høyereliggende områdene, og vannføringen i elvene varierer mye i løpet av året, slik at de ikke har så mye økonomisk verdi for landet. De eroderer fjellene og setter av sedimenter som har dannet lavlandet nedanfor fjellområdene, og dette er en prosess som fremdeles pågår. Når det regner kan elvene ofte flomme over, og når landområdene er uttørket og trenger vanning, så er elvene vanligvis tørre. Elvene er ofte strie når de er store, og vanskelige å kontrollere, i tillegg til at de ikke er fremkommelige. Unntaket er elven Buna. Den renner fra Shkodërsjøen til Adriaterhavet og små skip kan seile her. Elvene endrer relativt ofte elveløp på de lave slettene, slik at mye av landområdene de skaper blir liggende øde. Drin er den største elven og har en jevn vannføring. Den får vann fra snøsmelting i de nordlige og østlige fjellene, og nedbøren i dette området er jevnere fordelt gjennom året. Vannføringen varier riktignok i denne elven også, men ikke i samme grad som lenger sør. Lengden på elven er omtrent 282 km, og den har et nedslagsfelt på 5 957 kvadratkilometer innenfor Albania. Den får i tillegg vann fra Kosovo-området og fra de indre innsjøene via andre elver, så det totale nedslagsfeltet er omtrent 15 540 kvadratkilometer. Det er bare elvene Semani og Vjosë av de andre elvene som er lengre enn 150 km og har nedslagsfelt større enn 2 500 kvadratkilometer. Disse elvene renner gjennom de sørlige områdene, med stor variasjon i vannføringen gjennom året. Om vinteren er de store og strie, mens de nesten er helt tørre om sommeren, til tross for lengden deres. Dette gjelder også for mange av de mindre elvene, og ofte renner det ti ganger så mye vann i de om vinteren som om sommeren. Sedimentene som elvene fører med seg fra fjellene legger seg til ro på flaten i lavlandet, og avleiringen fører til at elveleiet etter hvert blir høyere enn det omkringliggende terrenget, slik at elvene ofte endrer elveløp. Dette skaper frustrasjon for mange i området, siden dette ofte skaper sumpområder og gjør det vanskelig å bygge veier eller jernbane, i tillegg til annen bruk av de lave landområdene. Plante- og dyreliv. En stor del av Albania var en gang i tiden dekket av skog, men av den opprinnelige vegetasjonen er det bare en brøkdel igjen på grunn av århundrer med skogbruk og beite. Mange områder er nå dekket av busker og kratt. Den gjenværende skogen består for det meste av eik, bøk og furu. Beplantning av skog er et uttalt mål for regjeringen. Ettersom jakten tidigere var uregulert finnes det ikke mye vilt i Albania utenfor de mest avsidesliggende skogsområdene. Som eksempel på ville dyr kan nevnes ulv, villsvin, hjort samt gemser. Albania har et rikt fugleliv. Jaktlover for å bevare landets ville dyreliv har nå trådt i kraft. King Midas. King Midas er et norsk rockeband fra Oslo som debuterte allerede i 1994. Bandet har lenge vært omtalt som et av hovedstadens spennende rockeband. Zhongnan. Betegnelsen Huanan (korttegn: 华南) omfatter egentlig bare provinsene Guangxi, Guangdong (med Hongkong og Macao) og Hainan. Betegnelsen Huazhong (korttegn: 华中) fomfatter provinsene Henan, Hubei og Hunan. Dongbei. Disse tre provinser omfatter størstedelen av den historiske region Mandsjuria, og det er vanligere å kalle de tre provinser for Mandsjuria enn Dongbei. Vendsyssel-Thy. Den nordjyske øy med Thy i vest, Hanherred (Fjerritslev og Brovst) i midten, og det store landskapet Vendsyssel i øst. Vendsyssel-Thy eller Nørrejyske Ø er den nest største øya i Danmark og er den delen av Jylland som ligger nord for Limfjorden. Den består av Vendsyssel, Hanherrederne og Thy. Området var delt mellom Nordjyllands Amt (Vendsyssel, det meste av Hanherrederne), Viborg Amt (vestligste del av Vester Hanherred, Thy) og Ringkjøbing Amt (Thyholm). Fra 2007 ble nesten hele området en del av Region Nordjylland, mens den sørligste delen, Thyholm, gikk til Region Midtjylland. Selv om det geografisk sett er en øy, regnes området tradisjonelt ikke slik av danskene. Man snakker heller om de tre landsdelene Vendsyssel, Hanherred(erne) og Thy. Området har et areal på 4 686 km², og i 2003 bodde det 306 373 innbyggere her. Her ligger blant annet Hanstholm, Hirtshals og Frederikshavn, som danskebåter fra Norge går til. Fiskeri- og turistbyen Skagen ligger lengst nord, med Grenen som nordligste punkt. Nørresundby er den nordlige delen av Aalborg, som stort sett ligger sør for Limfjorden. Etter å ha vært landfast med resten av Jylland siden rundt 1100 ble området en øy igjen den 3. februar 1825, da en stormflo fra Nordsjøen brøt gjennom Agger Tange og skapte Agger Kanal. Sand la seg riktignok i denne kanalen, og den ble helt lukket igjen i 1877, men før den tid hadde Thyborøn Kanal blitt dannet litt lenger sør i forbindelse med en stormflo i 1862. Den nørrejyske øys beliggenhet i Danmark Veinettet er de senere år bygd ut med henblikk på å fjerne gjennomgangstrafikken fra befolkningsområdene og samtidig få 4- og 6- feltsveier forbi Ålborg, som er den største byen like syd for området og hvor E39 og E45 møtes fra Hirtshals respektive Frederikshavn. Andre større veiutbedringer pr. 2006 finnes langs riksveiene 11 og 29 som tar trafikk fra Hanstholm. En del av det mindre veinettet er merket som margerittruten og går i variert landskap. Det er ferjeanløp fra Norge til Hanstholm, Hirtshals og Frederikshavn, og fra Sverige (Göteborg) til Frederikshavn. Landskapet er i vest åpent og gir et forblåst inntrykk. Det er plantet lange trerekker mellom åkrene for å styre vinden. Mange steder er det plantet skog (noe av den som verneskog). Mot østsiden vedlikeholder skogen seg selv, og det kan drives hogst. Klitter, heder og sandmiler gjør landskapet nord for Hjørring og Fredrikshavn til ett egnet mål for turister, men hele kysten mot Nordsjøen har store klitter og sandstrender. I Thy rekker beltet av verneskog på sandgrunn, klitter, heder og myr opp mot 15 km inn i landet, her ble Thy Nasjonalpark opprettet i 2008. Skagens Museum, Brøndums Hotel og Grenen med sitt særegne lys gir dagens besøkende et ekko av gullalderen i dansk og nordisk kunst. Trictenotomidae. Trictenotomidae er en artsfattig familie av biller som bare er kjent fra Sørøst-Asia. Det er beskrevet 13 arter. Til tross for at disse billene er meget store og oppsiktsvekkende er lite kjent om dem. Larvene til den eneste arten der disse er kjent lever under barken på døde trær, og man antar at dette også gjelder de andre. Billene kjennes særlig på sine sterkt forstørrede, fremoverrettede kjever (mandibler). De kan ligne på visse trebukker (Cerambycidae) eller hjortebiller (Lucanidae), men kan skilles fra disse på at for- og mellomføttene er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Utseende. Store til meget store (40 – mer enn 80 mm) biller, avlange, med sterkt forstørrede, fremoverrettede kjever. Kroppsformen er svakt avflatet. Oversiden er nenten metallisk eller fløyelsaktig, kledt med fine, korte hår. Skallet (kutikulaen) er svært tykt og billene er meget harde. Hodet er stort og bredt, med store fasettøyne som er mye høyere enn brede. Overkjevene (mandiblene) er ofte lengre enn resten av hodet, med flere tenner på innsiden. Antennene er 11-leddete og omtrent så lange som halve kroppslengden. Det innerste leddet er forlenget og klubbeformet, de tre ytterste leddene er mye kortere enn de innenfor og danner en liten kølle. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent dobbelt så langt som bredt. Framhjørnene er noe framtrukket. Sidekanten har en knekk på midten eller flere kraftige tenner. Hos noen arter har oversiden et par blanke knøler. Dekkvingene er avlange, jevnt tilsmalnende bakover, uten punktrekker. Beina er middels lange, slanke, for- og mellomføttene består av fem ledd, bakføttene av fire. Kjønnene er noe ulike, hannene har større kjever enn hunnene. Levevis. Trictenotomidene lever i subtropiske og tropiske skoger, både regnskoger og monsunskoger. Trolig lever larvene til alle artene under bark på døde trær. Billene flyr godt, men også de voksne tilbringer trolig mesteparten av tiden under bark. De er utbredt mellom India og Indonesia, nordover går de til det sørlige Kina (Yunnan). Kilde. Telnov, D.: Trictenotomid beetles (Trictenotomidae). Med bilder av to av artene. Clutching at Straws. "Clutching at Straws" er det fjerde studioalbumet til det britiske rockebandet Marillion. Albumet ble utgitt i juni 1987. "Clutching at Straws" er Marillions nest største albumsuksess når det gjelder listeplassering. Albumet nådde andreplass på den britiske albumlista i juli 1987. Det ble utgitt tre singler fra albumet. «Incommunicado» kom ut i mai 1987, og nådde 6. plass på den britiske singellista. «Sugar Mice» kom ut i juli og nådde 22. plass. «Warm Wet Circles» kom ut i oktober og nådde også 22. plass. «Incommunicado» er Marillions tredje største singelsuksess, etter «Kayleigh» og «Lavender» fra albumet "Misplaced Childhood". I Norge nådde albumet 4. plass på VG-lista - Marillions beste listeplassering i Norge til dags dato - mens ingen av singlene plasserte seg. Musikken på albumet er ikke i utpreget grad progressiv, men har likevel mye nerve i seg. "Clutching at Straws" regnes vanligvis ikke som et konseptalbum, men albumet har likevel et klart tema: Det stressende artistlivet og påvirkning av diverse stoffer, særlig alkohol. I en viss grad fikk Fish' sangtekster et selvbiografisk preg. "Clutching at Straws" ble Fish' siste album med Marillion. Gruppa forsøkte å komponere musikk til et nytt album, med dårlig resultat. Etter mye krangling mellom Fish og resten av gruppa, sluttet Fish i Marillion i september 1988. "Clutching at Straws" ble utgitt i remastret 2CD-utgave i mars 1999. Bonus-CD-en har i tillegg til et par alternative versjoner og et singel-B-spor flere demoer som ble spilt inn under skriveprosessen for Marillions neste album, før Fish sluttet i gruppa. Mye av musikken på disse demoene endte til slutt opp på Marillions album "Seasons End", mens deler av tekstene dannet grunnlaget for sanger på Fish' første soloalbum "Vigil in a Wildernes of Mirrors". Teksten til demoen «Exile on Princes Street» utviklet seg etter hvert til tittelsporet på Fish' andre soloalbum "Internal Exile". "Clutching at Straws" finnes for øvrig også i en remastret utgave uten bonus-CD-en. All musikken på albumet er skrevet av gruppa som helhet: Fish, Mark Kelly, Ian Mosley, Steve Rothery og Pete Trewavas. Alle tekstene er skrevet av Fish. Bonus-CD. «Beaujolais Day» ble til under skriveprosessen til "Clutching at Straws", men aldri gjort ferdig. «Story from a Thin Wall», «Shadows on the Barley», «Sunset Hill», «Tic-Tac-Toe», «Voice in the Crowd» og «Exile on Princes Street» ble til under den mislykkede skriveprosessen til gruppas neste album. Bonus-CD-en har en kort multimediadel som i hovedsak består av en diskografi for gruppas remastrede album og bonussporet «Warm Wet Circles» (rock'n roll version). For å spille bonussporet må en taste inn en spesiell kode, som i utgangspunktet måtte lastes ned fra gruppas nettside, men som i dag er åpent tilgjengelig: r6a0v3ba. Schøyen-samlingen. a> er et tidlig eksempel på blokktrykk. Schøyen-samlingen (engelsk "Schøyen Collection") er den største private manuskriptsamlingen i verden, lokalisert i Oslo og i London. Nordmannen Martin Schøyen står bak Schøyen-samlingen, og han har samlet siden midten av 1950-tallet. Den består av manuskripter fra hele verden, de eldste over 5000 år gamle. Verdsetting av samlingen er umulig. Det er imidlertid anslått en samlet verdi på mellom 600 millioner og 850 millioner kroner for hele Schøyen-samlingen. Om samlingen. Samlingens mangfold — geografisk, lingvistisk, tekstlig og materialmessig — gjør samlingen unik. Noen høydepunkter blant gjenstandene er signetringen til en egyptisk farao, fragmenter av Dødehavsrullene, og unike buddhistiske håndskrifter, reddet ut av et krigsherjet Afghanistan hvor de sto i fare for å bli ødelagt av Taliban. I samlingen finnes også eksempler på den tidligste skrift fra verdens første historiske sivilisasjoner. På en babylonsk leirtavle fra cirka år 1900-1700 f.Kr. er musikkundervisning omtalt skriftlig for første gang i historien. a> dokument fra 2500 f.Kr., detalj fra MS 3029 «Det unike og viktige materialet som utgjør Schøyen-samlingen overgår omfanget til en privat samling, og sågar en nasjonal offentlig samling. Disse MSS er en verdensarv, hele verdens hukommelse. Gjenstandene oppleves ikke som eid av Schøyen-samlingen og dens eier, som nå har privilegiet av å oppbevare dem. De eies heller ikke av én bestemt nasjon, folk, religion, eller kultur, men av hele menneskeheten. De er hele verdens felles eiendom. I fremtiden må Schøyen-samlingen bli oppbevart i en offentlig sammenheng som imøtekommer disse visjonene. Overskudd fra samlingen vil gå til The Schøyen Human Rights Foundation, som bistår med nødhjelp og bekjemping av fattigdom i utviklingsland, og til å fremme ytringsfrihet og menneskerettigheter over hele verden.» Forskning. Forskere ved Universitetet i Oslo har digitalisert og arkivert hele Schøyen-samlingen. Professor Jens Braarvig fra Universitetet i Oslo er forskningslederen for Schøyen-samlingen. Samlingen har et eget nettsted hvor mange av gjenstandene er illustrert og beskrevet. Fordelen med at samlingen er lagret i både Oslo og London er at den er tilgjengelig for forskere over hele verden, at den kan digitaliseres og at den er langt tryggere oppbevart med tanke på tyveri og ødeleggelse enn mange av de stedene i verden hvor gjenstandene har hatt sin opprinnelse. Det er betydelig forskning som gjenstår. Over 90 prosent av samlingen er ikke publisert, men ulike forskningsgrupper arbeider med rundt 60 prosent av samlingen. Kontrovers. Samlingen inneholder skrifter, minst syv fragmenter, med et uavklart eierforhold. Opphavet til en rekke kileskrifter som finnes i samlingen har vært et kontroversielt emne. Martin Schøyen. Den private skriftsamlingen tilhører siviløkonomen Martin Schøyen som er største aksjonær i S. Samlingen ble påbegynt av Martin Schøyens far, ingeniør M. O. Schøyen (1896–1962), som samlet rundt 1000 bind av tidligere og eldre utgaver av norsk og utenlandsk litteratur, samt antikviteter og oldtidsgjenstander, finansiert av inntekter fra Ingeniør M.O. Schøyens Bilcentraler. Martin Schøyen fortsatte sin fars samling av antikke mynter, antikviteter, og tidlig trykte bøker. Hans første manuskript (MS 1) var et fragment av franske prekener fra rundt 1300. Manuskriptet ble kjøpt i Firenze i 1955. Mer seriøs samling i større skala skjedde først på 1970-tallet. Den første betydelig middelaldermanuskriptet ble ikke kjøpt før i 1986, bind 3 av den monumentale romanske "Bibelen" fra klosteret Geraardsbergen i Belgia. a> i Egypt, ca 1000-tallet. MS 577 Om Schøyen-samlingen av Martin Schøyen. "Schøyensamlingen er et stjerneksempel på en privatsamling som legger til rette for tilgjengelighet for forskere. Over 140 forskere arbeider eller har publisert fra samlingen. Ca 80 av disse er navngitt på samlingens internettsider, som årlig har over 5 millioner treff. "19 bind er hittil utkommet i serien Manuscripts in The Schøyen Collection, og manuskripter fra samlingen er omtalt eller illustrert i rundt 500 bind i henhold til Bibliografien på internettsidene. "Mange av disse bindene samt flere av DJD bindene vedrørende Dødehavsrullene har fått publikasjonsstøtte fra Schøyensamlingen. Mange forskere sier tilgjengeligheten og mottakelsen er bedre i Schøyensamlingen enn i mange offentlige samlinger. "Det er beklagelig at formueskatten medfører at det fra tid til annen må selges manuskripter fra samlingen, en norsk særskatt som påløper årlig selv om det ikke er inntekt til å betale den. Manuskriptfragmentene som selges har alle vært gjenstand for forsking og mange av dem er publisert. Ertholmene. Ertholmene (gammel stavemåte: "Ærtholmene") er en øygruppe ca 20 km nordøst for Bornholm i Østersjøen. Øygruppen består av de to bebodde øyene Christiansø og Frederiksø, samt øya Græsholm og noen holmer og skjær (Lilleø, Høgebur, Tat, Tyveskær, Vesterskær og Østerskær). De to hovedøyene er forbundet med hverandre med en ca 30 meter lang fotgjengerbro. Samlet areal for Ertholmene er 39 hektar, hvorav Christiansø er på 22,3 hektar, Frederiksø på 4 hektar og Græsholmen på 9 hektar. Totalt bor det 96 innbyggere Ertholmene. Ertholmene er ikke del av noen kommune, men sorterer under Forsvarsministeriet, og øyenes administrator omtales som «Kongen af Christiansø». Øygruppen utgjør Christiansø Sogn, og har egen lege og skole til og med sjuende klasse. Østerskær ligger 300 meter øst for Christiansø og er Danmarks østligste punkt. Danmarks østligste punkt er Østerskær, ca. 300 meter øst for Christiansø. Historie. Der var ikke fastboende på Ertholmene før på slutten av 1600-tallet og frem til da het øyene Kirkeholmen (nå Christiansø) og Bodholmen (nå Frederiksø). I 1684 besluttet Christian V av Danmark og Norge å bygge et festningsanlegg på øyene rundt den naturlige havnen mellom Kirkeholmen og Bodholmen. Festningen fikk navnet Christiansø, og de to hovedøyene skiftet navn til Christiansø (etter Christan V) og Frederiksø (etter Frederik IV). Festningen besto av to tårn, "Store Tårn" på Christiansø og "Lille Tårn" på Frederiksø, samt noen bastioner og ringmurer. Festningens andre bygninger ble oppført omkring havna. Festningen fungerte som militært anlegg frem til 1855. Innbyggertallet var på sitt høyeste ved folketellingen i 1810 med 829 innbyggere. Siden 1810 har innbyggertallet falt og spesielt etter at festningen ble nedlagt. I 1821 ble anarkisten og teologen Jacob Jacobsen Dampe overført til fengsel på Christiansø under streng bevoktning. Opprinnelig var han idømt dødsstraff, men det ble endret til livsvarig fengsel av Frederik VI av Danmark og Norge. Etter festningstiden ble Ertholmene primært et fiskersamfunn. Mange av de gamle militæranleggene er bevart, og alle bygninger og murer er i dag fredet. Yding Skovhøj. Yding Skovhøj er et av de høyeste punktene i Danmark. Høyden er 172,54 meter over havoverflaten medregnet en bronsealderhaug som ligger på toppen av høyden. Om man ser bort fra menneskeskapte forandringer, er høyden 170,77 meter, noe som er 9 cm lavere enn det høyeste naturlige punktet i Danmark, Møllehøj med 170,86 meter, mens Ejer Bavnehøj er Danmarks tredje høyeste naturlige punkt med 170,35 meter. Høyden ligger i Yding Skov (derav navnet) i den sørlige delen av Skanderborg kommune i Østjylland. Det er den midtre av tre gravhauger. De to andre haugene er en aning lavere: Den østlige gravhaugen er 171,73 m og den vestlige 171,41 m. Rupandehi distrikt. Rupandehi er et av Nepals 75 distrikter. Rupandehi ligger i "Lumbini sone", "Vestregionen". Distriktet grenser mot Kapilvastu i vest, Arghakhanchi og Palpa i nord og Nawalparasi i øst. I sør grenser distriktet mot den indiske staten Uttar Pradesh. Areal er 1 360 km². Befolkning i 2001 var 708 419. Rupahendi var da Nepals nest mest folkerike distrikt. Rupandehi ligger i den vestlige delen av Tarai, Nepals flate, tropiske, sørlige grenseområde mot India. Hovedstad er Siddharthanagar. (Tidligere navn, Bhairahawa, er fortsatt mye brukt, og er offisielt navn på den store flyplassen.) Denne byen er også hovedstad i "Lumbini sone", sammen med Butwal (se nedafor). Befolkninga var i 2005 berekna til 63 372. Største by er Butwal (transkriberes også Butawal), som i 2005 var landets 10. største by med 91 737 innbyggere. Rupandehi har mange forskjellige befolkningsgrupper. I hovedstaden er bhojpuri, et nordindisk språk, mest brukt. Lumbini, der prins Siddharta Gautama blei født, ligger kort vei fra Siddharthanagar. Riket han vokste opp i, Kapilvastu, har gitt navn til nabodistriktet i vest, der ruiner fra det historiske Kapilvastu fins like over grensa. Thoroughbred (Engelsk fullblod). Engelsk fullblod er en hesterase. I Norge brukes den mest til veddeløp, og omtales oftest som "fullblods", selv om det egentlige rasenavnet er Engelsk Fullblod. Opprinnelse. Ordet "fullblod" brukes noen ganger for å beskrive en renraset hest, men dette er forvirrende og feil ordbruk. Den engelske fullblodshesten er en egen rase som stammer tilbake til England på 1600-tallet. Der ble den skapt ved hjelp av tre hingster: Byerly Turk, Darley Arabian og Godolphin Arabian, og 74 forskjellige hopper. De tre hingstene ble bragt med fra Midtøsten og parret med engelske løpshester. Rasen som etter hvert ble utviklet, kunne opprettholde stor fart over lange avstander, og den forandret gallopsporten for alltid. Rasen er i dag svært utbredt, med over 118,000 nyregistrerte føll hvert år. Dens blodslinjer har bidratt til å skape mange nye raser, deriblant anglo-araberen, varmblodstraveren, quarterhesten, og mange andre varmblodsraser. Rasebeskrivelse. Den engelske fullblodshesten har et edelt hode med bred panne og rett profil. Den har lang hals, lang hellende skulder, godt definert manke, lang kropp, dyp buk og en sterk bakpart. Som en hesterease utelukkende framavlet for fart, har den lange, slanke og muskuløse ben med klart definerte sener og flate ledd. Den har raftige bakbein med mye muskelmasse. Et engelsk fullblod har som regel en mankehøyde på mellom 154 og 172 centimeter. Typiske trekk. Hesterasen er allsidig og gjerne portrettert som en med stort mot. Den er kjent for sin hurtighet over lange avstander. Rasen opptrer i veddeløpssammenheng med maksimal muskelutnyttelse, og dette har ført til svært mange ulykker og dødsfall på veddeløpsbanen. Denne grenen i hesteløp regnes for å ha verdens høyeste dødsrate innen alle lovlige menneske- og dyresporter. Engelske fullblod er også svært utsatt for andre helseproblemer, deriblant unormalt små hjerter og svært små hover i forhold til kroppsmasse. Grunnene til disse helseproblemene er fortsatt uklare, men svært ensidig fremavling og innavl kan være bidragende faktorer. Det engelske fullblodet regnes for å ha et fyrig og ivrig temperament, samt for å være modig og intelligent. Bruksområder. Engelsk fullblod er en utmerket konkurransehest ikke bare innen veddeløp men også innen andre hestesportgrener, og brukes mye i blant annet dressur og sprang, samt polo, feltritt, jakt og steeplechase. På grunn av rasens nære slektskap med veddeløp, betegnes gjerne engelske fullblod i andre sportsgrener som "OTTB – Off Track Thoroughbred". For å offisielt regnes for en renraset fullblodshest i Norge må hesten være registrert i Norsk Jockeyklubb. Siddharthanagar. Siddharthanagar (transkriberes også "Siddhartha Nagar") er en by i Nepal. Befolkninga var i 2005 anslått til 63 372. Byens navn var tidligere Bhairahawa, og dette navnet er fortsatt mye brukt, noe som kan føre til forvirring. Flyplassen ved byen heter fortsatt Bhairahawa flyplass. Den er hovedstad i Rupandehi distrikt og "Lumbini sone" i "Vestregionen". Siddharthanagar er en viktig grenseby mot India og industriby. Den ligger nær Buddhas fødested Lumbini, der det er et stort buddhistisk senter, og det kommer mange pilegrimer og turister fra hele verden. Møllehøj. Møllesteinen som markerer Møllehøjs topp Møllehøj er det høyeste naturlige punktet i Danmark. Møllehøj er 170,86 meter høyt og ligger tett ved Ejer Bavnehøj. Høyden ble først allment kjent i februar 2005 da nye oppmålinger viste at det er det høyeste punktet i landet. Inntil da trodde man at enten Yding Skovhøj eller Ejer Bavnehøj var Danmarks høyeste punkt. Disse to høydenes naturlige høyde er henholdsvis 9 og 51 cm lavere enn Møllehøj. I det samme området er det hele fem menneskeskapte bronsealder-gravhauger som er høyere enn Møllehøj. Den høyeste av disse er Yding Skovhøj, eller mer presist, den midtre gravhaugen i Yding Skov med, 172,54 m. Ejer Bavnehøj. Ejer Bavnehøj sett fra motorvegen, 2004 Ejer Bavnehøj er den tredje høyeste ikke menneskeskapte høyden i Danmark, 170,35 meter over havoverflaten. I nærheten av Ejer Bavnehøj ligger et annet høyt punkt, Yding Skovhøj, som har en høyde på 172,66 meter over havet, medregnet en menneskebygd gravhaug fra bronsealderen. Uten gravhaugen er Yding Skovhøj en aning lavere enn det høyeste ikke-menneskeskapte punktet i Danmark, Møllehøj med 170,86 meter, som er 51 cm høyere enn Ejer Bavnehøj. Ejer Bavnehøj ligger i den sørlige delen av Skanderborg kommune mellom tettstedene Riis og Ejer. Dette er den mest kjente baunehaugen (tilsvarande norsk "varde"), der det ble tent signalbål, for å advare folk og soldater om at fienden var på vei. I 1920 ble det reist en gjenforeningsstein på toppen med teksten (av lærer Frederik Sørensen på Bjødstrup skole) «Her er jeg sat som Bavtasten, De Sønderjyder til Ære, Danske de var og Danske de blev, og Danske vilde de være» Et tårn på toppen var ferdigbygd i 1924 og innviet 24. august samme år. Det er 12,47 meter høyt og bærer inskripsjonen: "Rejst af det danske folk" og "Nordslesvig genforenet med moderlandet i 1920" og med en byste av kong Christian 10. Tårnet er tegnet av arkitekt Jens Laustsen. 31. august 2002 ble det innviet en heis for bevegelseshemmede. Tårnet og området er fredet. Operasjon Anklet. Operasjon Anklet, også kalt det 2. lofotraidet, ble planlagt, ledet og gjennomført i regi av den britiske militærenheten SOE. Operasjonen foregikk i romjulen 1941 parallelt med Operasjon Archery (Måløyraidet). 25% av den 300 mann store styrken var fra Kompani Linge. Operasjon Anklet ble først og fremst iverksatt som avledningsmanøvre for den større Archery-operasjonen. Aksjonen rettet seg mot mål i Reine og Moskenes i Lofoten. Disse to raidene var de første, større, kombinerte angrepene SOE gjennomførte etter at Kompani Linge var formelt organisert. Da mannskapene trakk seg tilbake til Storbritannia, hadde de følge av 266 nordmenn som sluttet seg frivillig til og flyktet fra landet. Anklet Paul C. Lauterbur. Paul Christian Lauterbur (født 6. mai 1929 i Sidney, Ohio, USA, død 27. mars 2007 i Urbana, Illinois, USA) var en amerikansk kjemiker og radiolog. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 2003. Han fikk prisen for hans oppdagelser vedrørende billeddannelse ved hjelp av magnetresonanstomografi. Han delte prisen med engelskmannen Sir Peter Mansfield. Lauterber og Mansfield har gjort avgjørende oppdagelser av hvordan magnetresonans kan utnyttes for å avbilde ulike strukturer i kroppens indre organer. Disse oppdagelsene har ledet frem til det moderne magnetkameraet (magnetresonanstomografi, MRT) som innebar et stort gjennombrudd innen sykebehandling og medisinsk forskning. Paul Lauterbur oppdaget muligheten for å skape et todimensjonalt bilde gjennom å innføre gradienter som forandret magnetfeltenes styrke. Gjennom å analysere egenskapene hos de tilbakesendte radiobølgene kunne han eksakt bestemme deres opprinnelse. På denne måten kunne man bygge opp todimensjonale bilder av strukturer som ikke kunne utskilles med andre teknikker. Peter Mansfield videreutviklet arbeidet med å utnytte gradienter i magnetfeltet. Han viste hvordan signalene skulle bearbeides matematisk og dataanalyseres slik at en brukbar avbildningsteknikk kunne utvikles. Mansfield viste også hvordan ekstremt rask avbildning skulle kunne skje, noe som først et titalls år senere ble teknisk og praktisk mulig innen medisinen. Den medisinske anvendelsen av magnetresonanstomografi har utviklet seg svært raskt. De første magnetkameraene innen omsorgen ble tatt i bruk på begynnelsen av 1980-tallet. I 2002 fantes det mer enn magnetkameraer i verden, og det ble gjort over 60 millioner undersøkelser med magnetkamera. Skjelettmuskulatur. Skjelettmuskulatur, eller tverrstripet muskulatur er en fellesbetegnelse for de musklene som er festet til skjelettet. Det er disse musklene som gjør at vi kan bevege oss. De kan arbeide raskt, men blir fort slitne. Gårdsturisme. Gårdsturisme er turisme hvor man bruker gårdens ulike ressurser – bygninger, dyr, utstyr, landbruksproduksjonen, natur, historie og tradisjoner, menneskene på gården o.s.v. – som elementer når man lager tilbud til turister. Det kan være at gården er en besøksgård (gjerne med klappedyr og gjerne beregnet på barnefamilier), overnattingssted, serveringssted eller gården kan tilby et aktivitets- / opplevelsestilbud. Mulighetene er mange og det handler om å tilby gårdsopplevelser som er unike og særpregede – opplevelser med historie, kultur og tradisjon som sentrale elementer. Sentrale organer i Norge som Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Landbruks- og matdepartementet er opptatt av at man skal kunne utnytte ressursene som finnes i norsk landbruk best mulig. I den forbindelse er de også aktive støttespillere for bransje- og markedsorganisasjonen for bygdeturisme og gårdsmat i Norge: Norsk Bygdeturisme og Gardsmat (NBG). Denne medlemsorganisasjonen ble etablert i 2004 ved en fusjon mellom "Norsk Bygdeturisme" og "Norsk Gardsmat". Tilsvarende organisasjoner finnes i de fleste land. Dels bidrar disse organisasjonene til en faglig utvikling av bygdeturisme og gårdsmatproduksjonen gjennom aktive nettverk, og dels gjør disse at tilbudene blir samlet og gjøres tilgjengelige for publikum. Det er økende interesse for bygdeturisme, gårdsmat, lokal mat, grønt reiseliv, geoturisme, økoturisme og alt hva dette ellers kalles. Uansett er det her snakk om turisme som bygger på natur, kultur, stedegne ressurser, historie m.v. – og som derved gir unike opplevelser. Himmelbjerget. Himmelbjerget er en 147 meter høy ås som ligger mellom Ry og Silkeborg i Danmark. Navnet er kjent fra 1700-tallet og er blant annet brukt i Erik Pontoppidans "Den danske atlas" fra 1727, men lokalt har man kalt stedet "Kollen" i mange år. Helt frem til 1847 trodde man at Himmelbjerget var Danmarks høyeste punkt. Det var derfor naturlig at forfatteren Steen Steensen Blicher gjorde stedet til et nasjonalt samlingspunkt med Himmelbjergmøtene i perioden 1839–1844. I 1854 sto Silkeborgs grunnlegger Michael Drewsen i ledelsen for en grunnlovsfest på Himmelbjerget, en fest som senere fikk mange etterfølgere. Også i våre dager holdes det grunnlovsfester på Himmelbjerget, og stedet er også et mye benyttet utfluktssted på grunn av den storslåtte utsikten og naturen. Man kan seile med rutebåt til Himmelbjerget både fra Ry og Silkeborg, fra Silkeborg bl.a. med det gamle dampskipet «Hjejlen». Himmelbjergtårnet. På toppen av Himmelbjerget står et 25 meter høyt murtårn tegnet av den senere stadsarkitekten i København Ludvig Fenger. Det er reist til minne om kong Frederik VII og som en takk fra det danske folk for grunnloven i 1849. Øverst på tårnet er det en frise som løper rundt på alle fire sidene og som bærer innskriften: «Til minde om kongen – Frederik d. 7. – det danske folks ven – Grundlovens giver». Oppføringen av tårnet begynte i 1874 og det ble innviet den 6. juni 1875. Utsmykkingen med kongens relieff ble ferdigstilt i 1891. Minnestenene. Rett ved toppen av Himmelbjerget står en rekke minnestener. De er reist til minne om Steen Steensen Blicher, A.F. Tscherning, Leopold Budde og Vilhelm Beck. I tillegg er det en sten reist til minne om innføringen av kvinnelig stemmerett i 1915. Rune Pedersen. Rune Pedersen (født 19. mai 1963) er en norsk fotballdommer. Han vant Kniksenprisen som årets dommer ti ganger mellom 1990 og 2000. Kun Roy Helge Olsen med sin seier i 1993 stod i veien for at Pedersen kunne vinne prisen ti ganger på rad. Han vant også Kniksens hederspris i 1998. Samme år dømte han to kamper under VM i 1998 i Frankrike. Pedersen er nå ansatt av Norges fotballforbund som dommersjef. Tonje Steinsland møter…. "Tonje Steinsland møter..." var et norsk intervjuserie som gikk på TV 2 fra 2004 til 2008. Programleder og intervjuer var Tonje Steinsland. Hun hadde også regi. Ulike kjente personligheter ble intervjuet av Steinsland. Åpenhet, refleksjon og samtale var det mest vesentlig for programkonseptet. Sankeykanalen. Stephenson's viadukt krysser Sankey Brook Sankeykanalen var et av hindrene jernbanen mellom Liverpool og Manchester måtte krysse. Viadukten som ble bygget over kanalen, var 22 meter høy og med ni bruer. Leth Cuinn og Leth Moga. Leth Cuinn (Conns halvdel) og Leth Moga (Mugs halvdel) betegner en historisk deling av Irland i to halvdeler. Som et resultat av slaget ved Maigh Nuadad i år 123 hvor Conn Cétchathach ble beseiret av Mug Nuadat (også kjent som "Eoghan Mor") ble Conn tvunget av Mug til å gå med på å dele Irland i to halvdeler. Den nordlige, tilsvarende dagens provinser Connacht, Ulster og området for det historiske kongedømmet Mide forble underlagt Conn, og kalt "Leth Cuinn". Den sørlige halvdelen, tilsvarende dagens provins Munster og Leinster unntatt Mide (altså det historiske kongedømmet Laighin ble Mugs halvdel, "Leth Moga". For å besegle avtalen ble Conns datter "Sadbh" giftet bort til Oiloill Olum som var sønn av Mogh. Eoganacht-dynastiet i Munster gjorde gjennom tidlig kristen tid og tidlig middelalder krav på overherredømmet i Leth Moga. De begrunnet dette med deres historiske rett som etterkommere av Oiloill. Dette kravet ble bestridt av Ui Neill som hadde herredømmet over Leth Cuinn og gjorde krav på herredømmet over hele øya. Stikkelsbær. Stikkelsbær ("Ribes uva-crispa") er en busk av ripsfamilien i slekt med rips og solbær. Buskene blir inntil en meter høy og har tornete greiner, grønne blomster og store, hårete eller glatte bær. Stikkelsbær finnes både som grønne, gule, røde og purpurfarget, og i forskjellige størrelser. Stikkelsbær kan kjøpes i noen norske grønnsaksmarkeder i sesongen. Utbredelse. Stikkelsbær kommer opprinnelig fra Kaukasus og det vestlige Asia. I Norden ble de dyrket fra 1600-tallet. I dag finnes det mange viltvoksende arter i Nord-Amerika og noen i Asia og Europa. Bruk. Stikkelsbær kan brukes til syltetøy, gelé eller som dessert. Opprinnelig var bærene mest kjent som medisinplante, og ble blant annet anbefalt mot pest og malaria. Saften skulle kurere alle betennelse. Tidligere fantes det stikkelsbærbrus på det norske markedet. Virgin Records. Virgin Records er et engelsk plateselskap startet av den engelske entreprenøren Richard Branson og Nik Powell i 1972. Selskapet ble i 1992 solgt til Thorn EMI og fusjonerte så med Capitol Records for å danne «Capitol Music Group» i 2006. Den opprinnelige tanken bak etableringen av Virgin Records var å gi progressiv rock-band et uavhengig alternativ til de store selskapene. Virgin Records' aller første utgivelse var "Tubular Bells" av Mike Oldfield i 1973, og fram til 1977 ga de ut en rekke progressiv rock-album. Et lite ironisk poeng er at Virgin i 1977 signerte Sex Pistols, og dermed endret de image til å bli plateselskapet for punk og new wave-artister. Et annet er at de startet opp for å være et uavhengig alternativ, for så å selge virksomheten til en av «de fire store», nemlig EMI. Etter punk-bølgen satset de på salgbar pop og rock, som for eksempel Culture Club, Human League, Phil Collins, Simple Minds, Spice Girls, UB40 og Eurythmics. De hadde også andre store navn på listene, blant andre The Rolling Stones og The Cult. Genesis kom inn under Virgin Records etter Virgins oppkjøp av Charisma Records i 1983. Richard Branson solgte Virgin til EMI for å finansiere etableringen av flyselskapet Virgin Atlantic Airways. Branson skrev under en klausul om å ikke starte opp et konkurrerende plateselskap i løpet av de neste fem årene, men i 1996 så "V2 Records" dagens lys. Ti år senere solgte Branson også det nye plateselskapet, og nåværende eier av "V2 Records" er Universal Music Group. Amerikansk tranebær. Amerikansk tranebær ("Vaccinium macrocarpon") er en tranebærart og tilhører samme familie som blåbær og tyttebær, og kalles også for amerikanske tyttebær eller cranberries. Anvendelse. Tranebær har vært brukt i folkemedisinen til forebygging og behandling av urinveisinfeksjoner. Institutt for geofag (UiO). Institutt for Geofag er Universitetet i Oslo sin enhet for studier innenfor geofag. Instituttet ligger under Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Institutt for Geofag ble opprettet i 2003, som en sammenslåing av geofysisk, geografisk og geologisk institutt. Institutt for Geofag ved UiO er det største instituttet for geofag i Norge. Frem til 2003 holdt Geografisk Institutt til i nabobygget. Dette året flyttet instituttet og noen geofysikere til Geologibygningen. Avdeling for meteorologi og oseanografi representerer universitetet i CIENS-bygget i Forskningsparken. Per. 2009 omfatter den faste, vitenskapelige staben 45 professorer og amanuenser, fordelt på 5 fagavdelinger. I tillegg kommer postdoktorer, forskere, stipendiater, IIer-stillinger, teknisk personale og administrasjonen. Eksterne lenker. Institutt for geofag Volleberg. Volleberg er et boligområde og tettsted i Songdalen kommune i Vest-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent fire kilometer sør for kommunesenteret Nodeland og ca. ti kilometer vest for Kristiansand. Bebyggelsen utgjør km² og grenser mot Søgne kommune i sør. Riksvei 461 og Europavei 39 går gjennom tettstedet. Kjente idrettsutøvere fra Volleberg er håndballkeeper Steinar Ege og badmintonspiller Jim Ronny Andersen. .30-06 Springfield. .30-06 Springfield (7,62 x 63 mm) er en patron for gevær introdusert i det amerikanske forsvaret i 1906..30-06 står for «0,30 tommer laget i 1906». Historie. Patronen overtok for den nesten identiske patronen.30-03 som Springfield M1903-rifla opprinnelig var kamret for..30-06 forble hovedkaliberet i den amerikanske hæren i nesten 50 år, inntil den ble erstattet av 7,62 x 51 mm NATO da M14-rifla ble antatt i 1954. Den var fortsatt i bruk i maskingevær fram til 70-tallet. Kaliberet ble bruk i boltriflene Springfield M1903 og M1917 Enfield, i den halvautomatiske M1 Garand, Browning Automatic Rifle (BAR), og i flere maskingevær, blant annet M1919-serien. Den har vært basis for mange andre patroner, og den var og er fortsatt et populært kaliber for jakt på hjort og elg. Norsk bruk. Patronen ble approbert i Norge av forsvaret etter andre verdenskrig, og ble brukt spesielt i tyske Karabiner 98k rifler som ble ombygget fra 7,92 x 57 mm Mauser. Kaliberet ble byttet ut mot 7,62 x 51 mm NATO på 1960-tallet da forsvaret byttet til AG-3 automatgevær. Riflene ble da overlatt til Heimevernet, og fikk da klengenavnet «HV-Mauser». Disse ble så senere solgt til sivile som jakt- og konkurransevåpen. Ytelse. Den opprinnelige.30-06-patronen brukt i den amerikanske hæren var en kule på 150 grain (9,7 g). Etter første verdenskrig innså amerikanerne at de trengte ammunisjon med bedre egenskaper på lange avstander og kula ble byttet ut med en kule på 173 grain (11,2 g). Ammunisjonen med denne kula ble kalt «M1 Ball». Etterhvert viste det seg at skytebanene som var i bruk til trening ikke hadde gode nok sikkerhetsmarginer for den nye kula, og man gikk derfor tilbake til en 152 grains (9,8 g) kule i 1940. Den fikk betegnelsen M2 Ball og hadde en utgangshastighet på 2 740 fps (835 m/s). Dette var standardammunisjon helt til 7,62 × 51 mm tok over. Dagens fabrikkammunisjon til.30-06 finnes i kulevekter fra 110 til 220 grains (7,1 til 14,3 g), og i varianter både med reduserte ladninger og ekstra harde ladninger..30-06 er en av verdens mest brukte patroner til jakt. Patroner basert på.30-06. Mange skyttere eksperimenterer med egne patronkonstruksjoner for hobbybruk. Disse patronene kalles for «villkatter». Noen ganger blir disse patronene tatt i bruk av våpenfabrikker og gjort om til fabrikkpatroner. Fire av disse er blitt brukt endel til jakt. Tangvall. Tangvall er handels- og administrasjonssenter i Søgne kommune i Vest-Agder med bl.a Søgne rådhus og Søgne omsorgssenter. Tangvall har hatt en kraftig vekst de siste årene, med stadig nye virksomheter innen service og varehandel, og bygging av nye leilighetskomplekser. Søgne stadion ligger ved siden av Tangvall skole (ungdomsskole). Stedet har også fem dagligvareforretninger, kafé, bibliotek, helsehus, bokhandel, apotek, bensinstasjon, turistinformasjon og vinmonopol. Teoretisk kjemi. Teoretisk kjemi er et fagområde som studerer molekylers struktur og reaksjoner ved hjelp av teoretiske metoder. Teoretiske beregninger basert på kvantemekanikkens prinsipper benyttes til å forstå de kjemiske prosessene og etablere grunnleggende konsepter. Hasla Setesdalssylv. Hasla Setesdalssylv er en sølvsmedbedrift med 15 ansatte i Valle i Setesdal. Den ble etablert i 1982 i kjellerstuen i innehaver Ørnulf Haslas private hus, men vokste fort og ble i 1984 flyttet til Valle sentrum. Bedriften arbeider med sølv til bunad, men nesten 40% av produksjonen går til eksport, blant annet til Epcot-senteret i Florida. Bedriften har mange lærlinger og lærer opp unge i sølvsmedfaget. Man har god tilgang på lærlinger gjennom Valle vidaregåande skule sin linje for utdanning av sølvsmeder. I 2007 lanserte de kolleksjonen "Cross my heart" etter et samarbeid med industridesigner Cathinka Dysthe. Det var første gang en industridesigner designet smykker. «Gyller» (jager). «Gyller» var en norsk torpedojager av Sleipner-klassen. Den ble bygget ved Marinens Hovedverft i Horten og sjøsatt 2. juli 1938. Historie. Byggingen, som startet i 1936, ble fullført i juni 1938, og etter sjøsettingen gikk den inn i aktiv tjeneste i den kongelige norske marine. I Kristiansand i 1940 ble den tatt som krigsbytte av den tyske okkupasjonsmakten og seilte videre i den tyske Kriegsmarine under navnet «Löwe». I sin tid i den tyske marinen deltok den blant annet under evakueringen av sivile fra Gotenhafen (dagens Gdynia i Polen) i januar 1945. «Löwe» var eskorte for skipet «Wilhelm Gustloff» da denne ble senket av en sovjetisk u-båt. Etter krigen ble skipet returnert til Norge, hvor det var i tjeneste som fregatt til 1959 – den fikk da sitt gamle navn tilbake, og ble, fra 1946, hetende KNM «Gyller» Marco Fu. Marco Fu Ka-chun kjent som Marco Fu (født 8. januar 1978 i Hongkong) er en hongkongkinesisk profesjonell snookerspiller. Fu ble profesjonell i 1998 og kom samme år til finalen i Grand Prix hvor han tapte 2–9 for Stephen Lee. Som en følge av dette steg han raskt på verdensrankingen og nådde 15. plass i 2001. Selv om Fu ble spådd en topplasseringen innen snooker sank prestasjonene og han falt nedover på rankingen. Han klarte imidlertid å komme inn i topp 16 foran 2005. Han gjorde seg bemerket i VM i 2006 og kom til semifinalen mot Peter Ebdon. Etter at han lå under 9–15 vant han syv av de neste åtte partiene og tvang fram et avgjørende parti. Til tross for Fu sin opphenting vant Ebdon partiet. Suksessen i VM kan for en stor del tilskrives treningen Fu gjorde sammen med tidligere verdensmester Terry Griffiths. Selv om de tidligere hadde samarbeidet var det først før VM at Fu gjorde de nødvendige endringene i teknikken som skulle vise seg verdifulle. Han har utført et maksimum break i sin karriere, dette gjorde han i 2000. Den 21. oktober 2007 vant han sin første rankingturnering. Han beseiret tidligere verdensmester Ronnie O'Sullivan i finalen i Grand Prix med 9–6, han ble dermed den tredje asiatiske spilleren, etter James Wattana og Ding Junhui, som har vunnet en rankingturnering. I desember 2008 kom han til finalen i UK Championship, men tapte med knappest mulig margin for Shaun Murphy med 9–10. Afraid of Sunlight. "Afraid of Sunlight" er det åttende studioalbumet til det britiske rockebandet Marillion. Albumet ble utgitt i juni 1995 og var det første albumet Marillion spilte inn i sitt eget studio, The Racket Club i Aylesbury. "Afraid of Sunlight" nådde 16. plass på den britiske albumlista i juli 1995. Det ble utgitt bare en singel fra albumet, «Beautiful», som nådde 29. plass på den britiske singellista. Etter den lange og intense skrive- og inspillingsprosessen til det forrige albumet "Brave", var Marillion nødt til å bruke kortere tid på å lage det som skulle bli "Afraid of Sunlight". "Brave" var blitt godt mottatt av publikum, men solgte likevel ganske dårlig. Medlemmene i gruppa var slitne, men de måtte i gang med å produsere nytt materiale. Resultatet ble et album som tematisk har likhetstrekk med albumet "Clutching at Straws", deres siste med Fish bak mikrofonen. I likhet med det albumet er ikke "Afraid of Sunlight" et konseptalbum, men tematisk sirkler tekstene om de negative sidene ved berømmelse. Gruppas faste «hjelper» John Helmer bidro med flere tekster, og produsent Dave Meegan hjalp til med å katalogisere musikalske ideer under skriveprosessen, slik han også hadde gjort det under arbeidet med Brave. Sangen «Out of this World» handler om racerkjøreren Donald Campbell og hans forsøk på å sette fartsrekord til vanns med båten "Bluebird K7". Campbell omkom i rekordforsøket på innsjøen Coniston Water i Nord-England 4. januar 1967. Sangen i sin tur ga dykkeren Bill Smith ideen om å lete etter vraket av Campbells båt, og båten ble hevet 8. mars 2001, med både Steve Hogarth og Steve Rothery fra Marillion tilstede. 28. mai samme år ble liket av Campbell funnet. Sangen «Beyond You» ble mikset i mono, inspirert av Phil Spectors lydbilde fra 1960-tallet. "Afraid of Sunlight" ble utgitt i remastret utgave i mars 1999, med en bonus-CD med demoversjoner, alternative versjoner og ekstraspor. Det remastrede albumet er også utgitt uten bonus-CD-en. I 2001 ga Marillion ut en dobbelt-CD med demo-materiale fra innspillingen av "Afraid of Sunlight", kalt "ReFracted!". Musikken fra "Afraid of Sunlight" ble i sin helhet spilt live på fan-arrangementet Marillion Weekend 2003. Konserten, inkludert ekstranumrene, ble filmet, og utgitt på DVD ("Before First Light") bare to dager senere. Den offisielle produksjonstiden på 63 timer og 29 minutter ble registrert som verdens raskeste produksjon av en musikk-DVD av Guinness rekordbok. Bonus-CD. All musikk med unntak av «Sympathy (for the Road Crew)» er skrevet av gruppa i fellesskap: Steve Hogarth, Mark Kelly, Ian Mosley, Steve Rothery, Pete Trewavas. Tekstene er skrevet av Steve Hogarth, med unntak av låtene merket *, som har tekst skrevet av John Helmer, og ** tekst Steve Hogarth og John Helmer. Bonus-CD-en har en kort multimediadel som i hovedsak består av en diskografi for gruppas remastrede album og bonussporet «Sympathy (for the Road Crew)». «Sympathy» er opprinnelig skrevet av Mark Ashton, Graham Stansfield, David Kaffinetti og Stephen Gould, og utgitt av gruppa Rare Bird i 1969. Marillion spilte inn sangen i 1992, og ga den ut både på singel og som del av samlinga "A Singles Collection". Versjonen på denne bonus-CD-en har tekst av Steve Hogarth, sterkt inspirert av originalen, og er innspilt under en lydsjekk. For å spille bonussporet må en taste inn en spesiell kode, som i utgangspunktet måtte lastes ned fra gruppas nettside, men som i dag er åpent tilgjengelig: "e2p8s6dd". Middelhavsklima. Middelhavsklima er klima som ligner klimaet til landene rundt Middelhavet. Utenom rundt Middelhavet, finner man stort sett denne typen klima på vestkysten av kontinentale landmasser, hovedsakelig mellom 30º og 45º nord og sør for ekvator. Lokalisering. Bortsett fra området rundt Middelhavet, har man middelhavsklima i store deler av California, Western Cape i Sør-Afrika, sentrale områder av Chile, kystområder i sørlige deler av Vest-Australia og vestlige deler av Sør-Australia. Man har også isolerte eksempler på mikroklima som ligner middelhavsklima i områder der man generelt har andre klimatyper. Flytter man seg fra områder med middelhavsklima og mot polene går man som regel gradvis over i maritimt klima der det er mer regn om sommeren. Går man mot ekvator går man over i steppeklima. Nedbør. Om sommeren er været i områdene med middelhavsklima dominert av subtropiske høytrykk, der synkende luft fanger den marine luften i et lag nær bakken. Man kan ha forskjellig fuktforhold, men lite nedbør bortsett fra et og annet tordenvær. Om vinteren vil den polare jetstrømmen, og lavtrykkene den fører med seg gå nærmere ekvator, og det blir mer regn, eller snø i høye områder. Derfor får disse områdene nesten all nedbør om vinteren, og man kan ha to til fem måneder om sommeren uten særlig nedbør. Et eksempel er San Francisco i California, USA som har en nedbørsnormal på 448 mm fra november til april, mens det bare regner 52 mm resten av året, og nesten ingen nedbør i juli og august. Temperatur. Middelhavsklima betyr relativt milde vintre, men sommertemperaturene kan variere fra område til område. Aten i Hellas kan få svært høye temperaturer om sommeren, mens San Francisco har kjøligere og milde somre på grunn av oppstrømning av kaldt havvann utenfor kysten. Fordi alle områder med middelhavsklima ligger nær store havområder, er det ikke så store temperaturendringer mellom sommer og vinter (selv om den daglige temperaturvariasjonen om sommeren er stor). Temperaturen om vinteren varierer og kan av og til gå under 0°C og føre til snø, men dette skjer sjelden ved havnivå. Det nærliggende havet hindrer temperaturen i å stige like høyt som i ørkenområdene, som man ofte har i nærheten av områder med middelhavsklima. De høyeste temperaturene får man som regel i forbindelse med vind fra ørkenområdene. Områder som er vernet fra kysten eller ligger såpass langt unna kysten at solgangsbrisen ikke påvirker temperaturen, kan få de høyeste temperaturene, og temperaturer rundt og over 40°C er ikke uvanlig. Høyereliggende områder og områder som er i ly for den milde havluften kan få kaldere vintre. Dette «tempererte» middelhavsklimaet er mest utbredt i nordlige områder av Italia og Hellas. I disse områdene kan planter som man ofte har i forbindelse med middelhavsklimaet fryse og dø. De høyeste områdene på steder med middelhavsklima kommer ofte inn under kontinentalklima. Diomedes (Thrakia). Herakles og Diomedes' hester, relieff av Johann Gottfried Schadow, ca. 1790 Herakles og Diomedes' hester, statuett av J. M. Félix Magdalena. Diomedes Greek: Διομήδης) var i gresk mytologi en kjempe i Trakia, sønn av krigsguden Ares og Kyrene. Han levde ved kysten av Svartehavet hvor han hersket over en krigersk stamme kalt bistonene. Han eide fire menneskespisende hester, som den greske helten Herakles stjal for å fullføre sin åttende av sine pålagte tolv storverker, og han drepte Diomedes i den samme prosessen. Den åttende stordåd. Herakles møtte kong Diomedes da han gjennomførte sin åttende stordåd. Eurysthevs, konge av Tiryns, og fetter av Herakles, hadde sendt ham av sted for å fange Diomedes' hester etter at han hadde fullført sin syvende stordåd; fange den kretiske okse. Herakles reiste til kystene av Svartehavet for møte Diomedes. Det er sagt at han var en sønn av guden Ares og Kyrene, som det ble sagt var en datter av Diomedes, en av heltene fra Trojakrigen. Diomedes var en villmann; han likte å fore fremmede og fanger til sine hester, som ikke likte smaken av havre, men spiste menneskekjøtt. Hestene kunne ikke bli kontrollert, de var like ville som sin eier. De kunne ikke bli fanget med et vanlig tau, isteden trengte de å bli fanget inn med en kjede av kobber. Da Herakles kom fram visste han hvordan Diomedes behandlet fremmende og begynte å slåss, men selv om det er sagt at Herakles hadde en styrke som ingen annen, ble det en lang og ganske likeverdig kamp siden Diomedes selv var en sønn av krigsguden. Til sist overvant Herakles den andre og tvang ham til å vise hvor hestene var, og Herakles foret dem med Diomedes. Det synes som om de hele tiden hadde lengtet etter deres herres blod og de ble nå kurert for sulten på menneskekjøtt. De ble rolige og lot seg føre tilbake til Tiryns hvor Herakles kunne vise dem fram for Eurysthevs. Kongen av Tiryns dedikerte hestene til gudinnen Hera, og deretter ble de satt fri. En av hestenes etterkommere skal ha vært hesten til Aleksander den store. I andre oversettelser er det sagt at hestene ble satt fri ved fjellet Olympos. Osraige. Kongedømmet Osraige (også skrevet Ossory, Osraighe og Osraighibh) var et historisk kongedømme i Irland. Det lå mellom Leinster og Munster, med en utstrekning som tilsvarer dagens grevskap Kilkenny og den vestlige delen av grevskapet Laois. Det beholdt en slags uavhengighet til langt inn i historisk tid, selv om det i utgangspunktet var dominert av Eoganacht i Munster, og senere Uí Cheinnselaig i Leinster. Den sørlige grensen var i tidlig middelalder elvene Suir og Barrow, selv om kongedømmet opprinnelig strakte seg til sjøen. Herskerne i Osraige ble etterhvert knyttet til de norrøne kongene i Waterford, og hadde en viss innflytelse over dem. I nord kan det ha strukket seg så langt som til elven Shannon, men i historisk tid var nordgrensen normalt ved elven Nore. Den viktigste landbyen var Kilkenny, som ble regnet som en slags hovedstad. Navnet Osraige skal komme fra "Usdaie", en stamme som Ptolemaios' kart over Irland plasserer i dette området. Navnet er bevart i det romersk-katolske bispedømmet "Ossory". Askild Hagen. Askild Hagen (født 1964) er manusforfatter, og medlem av forfatterkollegiet De Gyngende Seismologer. Siden 1999 har han skrevet manus til Nytt på nytt sammen med bl.a. Elisabeth Botterli, Peder Udnæs og Jørgen Mehren. Hagen er også mannen bak det lille uavhengige selskapet Kulturinstutisjonen PIIVV som gå ut en rekke kassetter og plater på 80- og 90-tallet. Hagen har også spilt i flere band, som f.eks Mormor & De 8000 Ungene, EL, Trio Zuter & P.O. Latvia. Under navnet Adrian Cox ga han ut lp-en "Flukt og forvandling" i 1988. 21 år senere kom cd-en "99 sanger", som inneholder 99 korte sanger, på Ambolthue Records. Sammen med Åsleik Engmark skrev han i 2005 librettoen til den kritikerroste musikalen "Kveiteprinsen" til musikk av Jon Rørmark. Hagen har vært medforfatter til en rekke bøker, blant annet "Den store norske tv-boka" sammen med Jon Almaas og Jørgen Mehren. I 2008 skrev han "Berlinerparodiene – den fjerde boka i Neshovd-trilogien" sammen med Peder Udnæs og Elisabeth Botterli. I 2009 kom boka "Hei Norge! Stortinget 2009-2013 presenterer seg selv" som De Gyngende Seismologer er redaktører for. Hagen har fra 2006 – 2009 skrevet spalten "Pappa på post" i Foreldre og Barn. I 2010 startet Hagen prosjektet Hedemarkens Sønner – en rapduo som rapper på Hedemarksdialekt og som har som målsetting å fylle tomrommet mellom Karpe Diem og Alf Prøysen. Låta "Je voks opp på Hamar" ble en hit på Hamar og Hedemarken og toppet NRKs urørt-liste. Kapilvastu distrikt. Kapilvastu (transkriberes også Kabilvastu, Kapilwastu, Kapilbastu) er et av Nepals 75 distrikter. Kapilvastu var navnet på det kongedømmet der Buddha blei født. Kapilvastu ligger i "Lumbini sone", "Vestregionen". Distriktet grenser mot Dang i øst, Arghakhanchi i nord og Rupandehi i øst. I sør grenser distriktet mot den indiske staten Uttar Pradesh. Kapilvastu ligger i den vestlige delen av Tarai, Nepals flate, tropiske, sørlige grenseområde mot India. Hovedstad er Kapilvastu by (tidligere kjent som Taulihawa). Byen hadde i 2005 anslagsvis 32 000 innbyggere. Det historiske Kapilvastu, der prins Siddharta Gautama levde de første 29 år av sitt liv, blir nå identifisert med det lille stedet Tilaurakot 3 km nord for Taulihawa. Ved bredden av "Banganga-elva" har arkeologer funnet restene av en by med bymur fra Buddhas tid. Tranebær. Tranebær er en gruppe innenfor lyngfamilien. De regnes som regel som underslekten "Oxycoccus" i slekten "Vaccinium" (bærlyng), men noen plasserer dem i en egen slekt. Navnet skyldes kanskje at kronbladene er bøyd tilbake, slik at støvbærerne og griffelen stikker fram som nebbet på en trane. Denne egenskapen skiller tranebær fra de andre bærlyngartene, som har en klokkeformet blomst. Seksjon "Oxycoccus". Disse tre artene er eviggrønne dvergbusker med nordlig utbredelse. Seksjon "Oxycoccoides". Utbredelsen til seksjon "Oxycoccus".rød - vanlig tranebæroransje - småtranebærgrønn - amerikansk tranebær Kapilvastu by. Kapilvastu er navnet i en by i Nepal. Kapilvastu er hovedstad i Kapilvastu distrikt, Byen hadde i 2005 ei befolkning anslått til 32 139. Byen er oppkalt etter det historiske Kapilvastu, riket der prins Siddharta Gautama blei født og levde de første 29 år av sitt liv. Hovedstaden i dette riket blir nå av nepalske arkeologer identifisert med det lille stedet Tilaurakot 3 km nord for Taulihawa. Ved bredden av "Banganga-elva" har arkeologer funnet restene av en by med bymur fra Buddhas tid. Bhairahawa. Bhairahawa er det tidligere navnet på Siddharthanagar, en by i Nepal, som er hovedstaden i Rupandehi distrikt og "Lumbini sone" i "Vestregionen". Navnet Bhairahawa er fortsatt i vanlig bruk på byen. Den store "Bhairahawa flyplass" ligger like utafor byen. Den blir brukt av pilegrimer og turister som skal til Lumbini, Buddhas fødested, som ligger like ved. Eidfjord gamle kirke. Eidfjord gamle kirke (Eidfjord gamle kyrkje'") er en langkirke fra 1309 i Eidfjord kommune, Hordaland fylke. Kirken er en steinkirken fra middelalderen. Byggverket er i stein og har 100 plasser. Adkomst til stedet som er et velkjent turistmål er via Rv7. Historie. Ifølge historien reiste Rike-Ragna kirken for å sone for sine synder. Interiør. Døpefont 1680, prekestol 1613, kalk og disk 1690, lysestaker, lysekroner, alterduk fra 1776, røkelseskar, gravsteiner fra middelalderen, rester av gapestokken Nawalparasi distrikt. Nawalparasi er et av Nepals 75 distrikter. Nawalparasi ligger i "Lumbini sone", "Vestregionen". Distriktet grenser mot Rupandehi og Palpa i vest, Tanahu i nord. På den andre sida av østgrensa, som stort sett følger Narayani-elva, ligger Chitwan. I sør grenser distriktet mot den indiske staten Uttar Pradesh. Areal er 1 162 km². Befolkning i 2001 var 562 870. Nawalparasi ligger i den vestlige delen av Tarai, Nepals flate, tropiske, sørlige grenseområde mot India. Høykaste-befolkning 24,46%, dalit 14,65%, muslimer 3,9%, buddhister 8,2% (tall fra 2001). Barnevern. Barnevern, i den alminnelige betydning av ordet, omfatter det offentliges vern og inngripen i forhold der den normale omsorgen overfor barn svikter. Barnevernets premiss er at barns stilling som umyndige personer gir dem rett til en særlig omsorg og beskyttelse. FNs konvensjon om barnets rettigheter, Barnekonvensjonen, ble vedtatt av FNs generalforsamling den 20. november 1989 og utgjør en del av folkeretten. Hvem som skal utøve normal eller endelig myndighet over barn er et debattert tema. Foreldre vil i mange tilfeller mene å ha rett til å bestemme for og over sine barn, med henvisning til den generelle foreldreretten. Juridiske saker mellom foreldre og offentlige utøvere av barnevernsmyndighet, angående foreldrerett til barn er derfor ikke uvanlig. Alkmene. Alkmenes fødsel, gravering av Virgil Solis for Ovids "Metamorfoser Bok IX a>' fødsel", ved Jean Jacques Francois Le Barbier Alkmene eller Alkmena (gresk: Ἀλκμήνη) var i henhold til gresk mytologi mor til Herakles med Zevs som far. Hun var datter av Elektryon og gift med Amfitryon, konge av Theben. Bakgrunn. Alkmene var datter av Elektryon, sønn av helten Persevs og Andromeda, og konge av Tiryns og Mykene (eller Medea) i Argolis. Hennes mor var Anaxo, datter av Alkaios og Astydameia, datter av Pelops og Hippodameia. Hesiod har beskrevet Alkmene som den høyeste, vakreste kvinne med en klokskap som ikke ble overgått av noen født av dødelige foreldre. Det er sagt at hennes ansikt og mørke øyne var like sjarmerende som Afrodites, og at hun æret sin ektemann som ingen kvinne før henne. Landflyktighet til Theben. I henhold til "Bibliotheca" dro Alkmene med Amfitryon til Theben hvor han ble renset av Kreon for å ha drept Elektryon ved et ulykkestilfelle. Alkmene nektet å gifte seg med Amfitryon før han hadde hevnet drapet på hennes brødre. I midlertidig under Amfitryons felttog mot Tafos og teleboerne, fikk Alkmene besøk av ingen annen enn Zevs, men i forkledning av Amfitryons, og i løpet av en natt som strakte seg til tre, sov han med henne (teknisk sett hans oldebarn), og gjorde henne gravid mer Herakles. Zevs sørget også for at Amfitryon var seierrik i sitt fravær mot teleboerne, og da Amfitryon kom tilbake til Theben, kunne Alkmene fortelle ham at han hadde vært der allerede og tatt henne til sengs. Fra seeren Teiresias fikk Amfitryon vite hva Zevs faktisk hadde gjort. Homer. I Homers "Iliaden" annonserte Zevs, da Alkmene var i ferd med å føde Herakles, til alle gudene at på den dagen et barn, nedstammet fra Zevs selv, ville bli født, ville det herske over alle rundt ham. Hera, etter å ha krevd en ed om dette fra Zevs, gikk ned fra Olympos til Argos og sørget for at hustruen til Sthenelos, en sønn av Persevs, til føde Eurysthevs etter kun syv måneder. På samme tid sørget Hera å forhindre at Alkmene fra å føde Herakles. Det førte til at Zevs ed ble oppfylt, men ved Eurysthevs og ikke Herakles. Ovid. I henhold til Ovids "Metamorfoser" fikk Alkmene i fødselen problemer med å føde et så stort barn som Herakles. Etter syv dager og netter i smerte strakte til sist Alkmene ut armene og ba til Lucina, den romersk gudinne for barnfødsler (den romerske motsvarighet til greske Eileithyia). Mens Lucina faktisk dro til Alkmene var hun blitt beordret av Juno (Hera) om å hindre nedkomsten. Med sine hender fastspent og beina krysset, mumlet Lucina trolldom som forhindret forløsningen. Alkmene kjempet i smerte, forbannet himmelen og kom nær døden. Galinthias, en av Alkmenes tjenestepiker, observerte Lucinas handlinger og raskt forsto hva som var Junos planer. Hun lot annonsere at Alkmene hadde trygt født sitt barn, og dette overrasket Lucina så mye at hun øyeblikket hoppet opp og løsnet hendene sine, og på samme tid ble forbannelsen opphevet og Alkmene kunne føde sin sønn Herakles. Som straff for å ha lurt Lucina ble Galinthias forvandlet til en røyskatt, men hun fortsatte å leve sammen med Alkmene. Pausanias. I Pausanias' gjenfortelling sendte Hera hekser (som de ble kalt av folket i Theben) for å forhindre Alkmenes forløsning av Herakles. Heksene greide ved sin trolldom å forhindre fødselen inntil Historis, en datter av Teiresias, tenkte ut et triks for å lure heksene. Som Galinthias annonserte Historis at Alkmene hadde født barnet, og da dro heksene av sted og Alkmene kunne føde Herakles uten ytterligere forhindringer. Plautus. Den romerske komedieforfatteren Plautus har i kontrast til beskrivelsene av fødselproblemene nevnt over, kommet med en alternativ versjon i sin komedie "Amphitryon" (tittelen henspiller på Amfitryon). Her påkaller Alkmene ingen annen enn Jupiter (Zevs) som utfører et mirakel som gjør at hun kan føde raskt og uten smerte. Etter et voldsomt brak av torden og lyn ble barnet født uten noens assistanse. Alkmenes død. Etter at Amfitryon var død giftet Alkmene seg med Rhadamantys, en av Zevs' sønner, og levde i landflyktighet med ham i Okalea i Boiotia. Det er sagt at etter at Herakles var blitt guddommeliggjort, dro Hyllos (en sønn av Herakles) ut og drepte Eurysthevs. Han skar av ham hodet og avleverte det til Alkmene som stakk ut øynene på det med vevnåler. I Ovids "Metamorfoser" gjenfortalte den aldrende Alkmene historien om Herakles' fødsel til Iole. Det er to fortellinger om Alkmenes død. I den første, i henhold til megaraerne gikk Alkmene til fots fra Argos til Theben hvor hun døde ved byen Megara. Herakleidene ble uenige om hvor Alkmenes legeme skulle fraktes, noe ville ta henne tilbake til Argos mens andre mente Theben var stedet for å gravlegge henne sammen med Amfitryon og Herakles' barn med Megara, en datter av Kreon. Imidlertid ga orakelet i Delfi det råd at det var bedre å gravlegge henne i Megara. I den andre fortellingen, gitt av tradisjonen i Theben, da Alkmene døde ble hennes legeme forvandlet til en stein (eller forsteinet). Pausanias har indikert at et alter for Alkmene har blitt bygget i Kynosarges i Athen, rett ved siden av alterene til Herakles, Hebe og Iolaos. Pausanias har også sagt at Alkmenes grav er lokalisert i nærheten Megara. Kailali distrikt. Kailali er et av Nepals 75 distrikter. Kanchanpur ligger i "den Fjernvestlige regionen", "Mahakali sone". Areal er 3 235 km². Folketall i 2001 var 616 697. Kailali ligger i den vestligste delen av Tarai, Nepals flate, tropiske grenseområde i sør. Den er det nest vestligste distriktet i Tarai. Grensa på vestsida følger delvis Mohana-elva. I vest grenser det mot Kanchanpur distrikt i nord mot Doti og Surkhet, i øst mot Bardia og i sør mot den indiske delstaten Uttar Pradesh. Hovedstad er Dhangadhi som i 2005 var Nepals 9. største by og hadde omtrent 92 326 innbyggere. Byen er den største i Nepals Fjernvestlige region. Nest største by er Tikapur, innbyggertall (2005, anslått) 44 762. Hustad kirke (Inderøy). Hustad kirke er en langkirke fra 1150 i Inderøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Byggverket er i stein og har 150 plasser. Den er bygd midten av 1100 tallet. Kirken eies av Fortidsminneforeningen, og er ikke menighetskirke. Egalitarisme. Egalitarisme (avledet fra det franske ordet égal, som betyr «lik» eller «på samme nivå») er den moralske doktrine at folk skal behandles som likeverdige, etter visse kriterier eller prinsipper. Generelt brukes det om å bli behandlet som likeverdige etter loven, kirken eller samfunnet som helhet. Euterpe. Euterpe var navnet på et musikkselskap som Edvard Grieg, Rikard Nordraak og Chr. Fr. Emil Horneman stiftet i København i 1865. Dansken Horneman var initiativtaker og hovedstifter. De ønsket å lage en arena for å fremføre ny musikk, særlig av nordiske komponister. Herved fikk de unge komponister et forum for de verker som den meget dominerende Niels W. Gade ikke ville oppføre i det selskap han ledet, det ellers dominerende "Musikforeningen". Horneman og hans venner mente at det danske musikkliv var stivnet og behersket av en enkelt smaksdommer – Gade. "Euterpe" ble som eksponent for samtidens unge musikk forløper for flere viktige konsertforetagender på 1900-tallet. Euterpe fungerte bare noen få år. Til gjengjeld stiftet Horneman allerede i 1874 sammen med Otto Malling "Koncertforeningen", hvis repertoar kom til å omfatte betydelige utenlandske verker samt verker av en rekke unge danske komponister. Kaski distrikt. Kaski er et av Nepals 75 distrikter. Kaski ligger i "Vestregionen", "Gandakhi sone". Distriktet har navn etter staten Kaski, på 1600-tallet en av de sterkeste blant Chaubisi Raya, de "24 kongedømmer" som fantes i denne delen av landet. I sørvest grenser det mot Parbat distrikt, i vest mot Myagdi, i nord mot Manang, i øst mot Lamjung og i sør mot Tanahu. Den sørlige delen av Kaski ligger i det som i Nepal kalles ås-distriktene, men nordover går det over i Himalaya, med flere høye fjelltopper. Hovedstad er Pokhara som i 2005 var Nepals nest største by og hadde omtrent 186 500 innbyggere. Pokhara er også hovedkvarter i Gandakhi sone, og i Vestregionen. Den er en viktig turistby, bl.a. som utgangspunkt for turer i Himalaya. Nest største by er Leknath, innbyggertall (2005, anslått) 46 221. Gurung er ei dominerende folkegruppe i distriktet. Blant kjente folk fra Kaski er Pushpa Lal Dahal, som blei født her og levde i distriktet som gutt. Seinere blei han bedre kjent som Prachanda. Annapurna I, 8 091 moh, verdens 10. og Nepals 8. høyeste fjell, ligger på vestgrensa til Myagdi. Toppen skal være inne i Myagdi. Ferdinandea cuprea. Bronseblomsterflue ("Ferdinandea cuprea") er en middelstor flue som tilhører familien blomsterfluene. Den finnes i Sør-Norge, og er ganske vanlig. Utseende. "Ferdinandea cuprea" er en middelsstor, grå-grønn og svart flue, 10–13 millimeter lang. På ryggsiden av forkroppens overside går noen tydelige parallelle striper. Bakkroppen er mørk uten flekker eller tverrlinjer. Scutellum er grå-gult. "Ferdinandea cuprea" kan minne on artene i slekten "Cheilosia", men den den skiller seg fra disse fordi den er hårete på kroppen. "Cheilosia-artene" er «hårløse» og svarte. "Ferdinandea cuprea" og har et støvlag som dekker den svarte kroppsfargen og gjør at arten ser grønnlig-grå ut. Levevis. Den voksne (imago) fluen flyr særlig på gress- og blomsterenger. Den besøker blomster eller sitter og soler seg. Dersom været er bra, flyr de voksne fluene fra april til oktober. Larvene tiltrekkes utflytende sevje fra trær. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Systematisk inndeling. Slekten "Ferdinandea" omfatter bare én norske arter. Bardia distrikt. Bardia (transkriberes også Bardiya) er et av Nepals 75 distrikter. Bardia ligger i "Midtvestlige region", "Bheri sone". Bardia ligger i den vestligste delen av Tarai, Nepals flate, tropiske grenseområde i sør. I vest grenser det mot Kailali distrikt i nord mot Surkhet, i øst mot Banke og i sør mot den indiske delstaten Uttar Pradesh. Hovedstad er Gularia (transkriberes også Gulariya) som i 2005 hadde en anslått befolkning på 49 426. Antall distriktsutviklingskomiteer 31. Bykommuner 1. Bybefolkning (2001) var 12%. Forventa levealder 60,8 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 69,3, leger 6 (alle tall 2001). Høykaste-befolkning 23.32%, dalit 9,86%, muslimer 2,5% (tall fra 2001). For 100 år sida var distriktet skogkledt, og tynt bebodd av folk med tharu-nasjonalitet. Seinere førte stor innvandring fra høyere deler av landet til distriktet Dang til at tharuer derfra blei pressa ut og vandra inn i nabodistriktene, og tharu-befolkninga økte kraftig. I dag er tharu den største gruppa i Bardia. Grovt rekna halvparten av distriktet, i den nordøstlige delen, er dekka av Bardias viltreservat. William av Jumièges. William av Jumièges fra et middelalderdokument.William av Jumièges (fransk "Guillaume de Jumièges") var samtidig med hendelsene i 1066, og en av de tidligste som skrev om den normanniske erobringen av England. Selv er han «skyggeperson», og det eneste som er kjent om ham er fra hans dedikasjonsbrev til kong Vilhelm Erobreren som en munk fra Jumièges i Normandie. Ettersom han også nevner at han var et øyevitne til noen av hendelsene under hertug Rikard III av Normandie (1026–1027) er det rimelig å anta at han var født en gang rundt år 1000. Han hadde sannsynligvis gått i klosteret en gang rundt 1025 og fikk sin utdannelse fra Thierry de Mathonville. I henhold til Orderic Vitalis var Williams tilnavn «Calculus», men meningen bak det er ukjent. Hans død, en gang etter 1070, er ikke opptegnet. Han var en normannisk forfatter som skrev fra en normannisk synsvinkel og selv om han var en munk uten påviselig militær trening skrev han med stolthet av hva hans folk hadde oppnådd av seirer. William av Jumièges var den første som satte sammen historien kjent som "Gesta Normannorum Ducum" – "De normanniske hertugenes dåder", skrevet en gang rundt 1070. Verket bygget på skjelettet til en tidligere fortelling eller historie av Dudo av Saint-Quentin, "De moribus et actis primorum Normannorum ducum" – "Historien om Normannernes liv og død", skrevet en gang mellom 1015 og 1030, kanskje nærmere 1020. Dette verket var bestilt av hertug Rikard I av Normandie, og ble oppdatert eller bearbeidet av hans halvbror grev Rodulf av Ivry og hans sønn hertug Rikard II av Normandie (996 – 1026). Dudos arbeid ble gjenopptatt av William av Jumièges på 1050-tallet som reviderte, forkortet og oppdaterte verket og la til en opptegnelse over regimene til hertugene Rikard II, Rikard III (1026–1027), Robert I (1027–1035) og Vilhelm II av Normandie og I av England. Han fullfører dette arbeidet rundt 1060, men legger senere til når Vilhelm Erobreren blir konge av England og fører hendelsene fram til 1070. "Gesta Normannorum Ducum" ble senere utvidet av andre munker på 1100-tallet, Orderic Vitalis og Robert av Torigni. Makwanpur distrikt. Makwanpur (transkriberes også "Makawanpur") er et av Nepals 75 administrative distrikter. Distriktet ligger i "Narayani sone" i "Sentralregionen". Geografisk hører det til "ås-områdene" i Nepal, mellom Tarai og Kathmandudalen. Det grenser mot Chitwan i vest, Dhading, Kathmandu, Lalitpur og Kavrepalanchok i nord, Sindhuli i øst og Rautahat, Parsa og Bara i sør. Distriktet har et areal på 2 426 km². Befolkninga var i 2001 392 604. Hetauda, med befolkning i 2005 anslått til 84 800, er distriktshovedstad. Hetauda er en viktig industriby, der riksveiene "Tribhuvan Rajmarg" fra Kathmandudalen til India og "Mahendra Rajmarg" fra øst til vest i Nepal krysser hverandre. Makwanpur har et stort innslag av tamang. Her fins også bl.a. Chepang. Distriktet har også tharu. Engen Kloster. Engen Kloster er et lite protestantisk diakonissekloster i Kolbu på Toten. Det ble opprettet i 1985 og har vært i virksomhet på Toten siden 1987. Klosteret tilhører ordenen Communauté des Diaconesses de Reuilly i Frankrike. Jumièges. Jumièges er en kommune i departementet Seine-Maritime i regionen Haute-Normandie nord i Frankrike. Stedet ligger ved en meander i Seine ca. 21 km vest for Rouen. I Jumièges finnes ruinene etter en benediktinske klosterkirke fra 1040–1067. Klosterkirken er et av de eldste eksempler på den romanske arkitekturen i Frankrike. Klostret ble grunnlagt i 624, ble plyndret og ødelagt av vikinger i 842 og ble gjenopprettet av Rollos sønn Vilhelm Langsverd i 925 før det ble endelig ødelagt i slutten av den franske revolusjon av 1789. Klosteret er mest kjent for være stedet hvor den pro-normanniske krønikeskriveren William av Jumièges, hvis liv ellers er ukjent, skrev verket "Gesta Normannorum Ducum" en gang rundt 1070. Heihe. Heihe (kinesisk: 黑河; pinyin: "Hēihé"; Wade-Giles: "Hēi-hó", = Den sorte elv) er en by på prefekturnivå i provinsen Heilongjiang i Folkerepublikken Kina. Byen ligger ved grensen til Russland, på den søndre bredd av elven Amur (på kinesisk: "Heilongjiang") rett overfor den russiske grensebyen Blagovesjtsjensk. Heihe har en befolkning på rundt 113 000. Heihe og Blagovesjtsjensk utgjør en frihandelssone som er et av de viktigste sentrene for den sino-russiske handel. Den gamle grenseposten Aigun er blitt flyttet sør for Amur og er nå gjenoppstått som del av det moderne Heihe. Byen er det nordre endepunktet for Heihe-Tengchong-linjen. Administrative enheter. Heihe byprefektur har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 3 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 202 begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet. Chhetri. Chhetri (transkriberes også "Chhettri", "Chettiri") er i "år-distriktene" i Nepal navnet på den nest høyeste kasten etter bahun. Mens bahun på nepali brukes om den høyeste kasten som tradisjonelt var prester, bhramin, er chhetri nepali-navnet på den tradisjonelle krigerkasten, som på hindi kalles kshatriya. Da bhramin-slekter innvandra til det vestlige Nepal, omvendte de i første omgang aristokratiet i khas-befolkningen til hinduismen. Aristokratene ble av bhraminene gjort til "kshatriya", etter hvert "chhetri". Denne prosessen ble fulgt opp av khas-aristokratene, som sørget for at også deres vasaller ble chhetri. Med tida førte det til at chhetri-befolkningen i Nepal ble meget stor. Bahun og chhetri er de høykastene som i Nepal sammen blir kalt parbatiya. Chepang. Chepang er ei nasjonal gruppe i Nepal. Antallet er regna til rundt 50 000. Chepang-folket snakker et sino-tibetansk språk som er i slekt med språket til den mye større folkegruppa Tamang. Chepang regnes som janjati. De bor i det indre Tarai og "åsene" i "Sentralregionen" og "Vestregionen", der de tradisjonelt har holdt til i jungelområder og levd av enkelt jordbruk eller jakt og sankning. De har vanligvis bodd på avsides åssider og topper. Våren 2007 stilte chepang-folket krav om at de skulle få et sjølstyrt nasjonalt område i Gorkha, Dhading, Makwanpur og Chitwan distrikter. Eksterne lenker. (På engelsk. Om sult blant Chepang-folket. Fra The Rising Nepal.] Andranik Margarjan. Andranik Margarjan (armensk Անդրանիկ Մարգարյան, født 12. juni 1951, død 25. mars 2007) var en armensk politiker. Han var statsminister i Armenia fra 12. mai 2000 til han døde. Han var medlem av "Armenias republikanske parti" (Hayastani Hanrapetakan Kusaktsutyun). Margarjan ble medlem av Det nasjonale enhetspartiet i 1968. Dette partiet ble forbudt i Sovjetunionen. Margarjan gikk inn for et uavhengig, demokratisk Armenia. Han ble i 1974 og dømt til to års fengsel «for å spre upatriotiske ideer og aktiviteter». Da Armenia ble selvstendig, ble Margarjan med i Armenias republikanske parti i 1992. Han ble valgt til formann i partiet fra 1993. President Robert Kotsjarjan utnevnte ham til statsminister 12. mai 2000. Han døde plutselig av hjerteinfarkt 25. mars 2007. Han var gift og hadde tre barn. Helstatspolitikk. Helstatspolitikk en betegnelse på sammenstøpningen av Danmark og Norge. De to rikene skulle, på tross av forskjellig historie, geografi og økonomi, gjøres til en økonomisk enhet med København i midten. Denne politikken gjorde seg spesielt gjeldende etter 1730. Danskene ville forme den dansk-norske staten etter egne interesser. Danskene ønsket å sveise de to kongerikene sammen til en uniformert og sentralisert «helstat». Risør undervannsklubb. Risør Undervannsklubb er en norsk dykkerklubb som holder til i Risør. Klubben ble startet i 1965 av en gruppe fridykkere, blant andre Harald Knudsen. I starten var det mye kontakt med Oslo Undervannsklubb. Klubben hadde på 1970- og 1980-tallet dykkeropplæring, men det er det ikke noe av nå. Klubben har «klubbhus» i Tangengata 1 i Risør, rett over gata for steinmoloen. Klubben disponerer to dykkerbåter og kompressorer. Faste årlige arrangement er Risør Steinbitfestival hvor dykkere samles for matauke etter styggfisken. Festivalen holdes for 12. gang i 2007 (startet i 1995). Risør Undervannspostkontor driftes av medlemmer fra Risør Undervannsklubb. Richard Buckminster Fuller. Richard Buckminster Fuller, (født 12. juli 1895 i Milton, Massachusetts, død 1. juli 1983 i Los Angeles) var en amerikansk arkitekt, professor, oppfinner og forfatter. Fuller ble berømt for sine geodetiske kupler som fremdeles anvendes til radarstasjoner, utstillinger m.m. Kuplenes konstruksjon besto av stenger og kabler, «tensegriti» (en benevnelse funnet opp av ham selv), og var ekstremt lette og stabile. Den bygde på geometriske figurer som var kjent fra naturen og fra klassisk geometri. På grunnlag av sitt arbeide innenfor tensegrity-strukturer, har Fuller fått en familie av molekyler oppkalt etter seg – fullerener. De minste kalles buckminsterfullerener eller Buckyballer – C60. En Buckyball består av 60 karbonatomer og ble første gang oppdaget i 1985. .22 Long Rifle. __NOTOC__ .22 Long Rifle (.22 LR) er en patron for rifle og pistol. Patronen ble designet av Peters Cartridge i 1887, og er en av de mest brukte patroner i dag. Den kom først i Marlin og Stevens enkelskuddsrifler. Marlin modell 1891 bøylerifle, forgjengeren for dagens modell 39A, var den første repetergeværet som ble kamret for kaliberet. Bruk. Et stort antall pistoler, revolvere og rifler er kamret for dette populære kaliberet. Populariteten skyldes i første rekke at ammunisjonen er svært rimelig og har svak rekyl. Dette gjør.22 LR til en svært egnet ammunisjon for skytesport. Både Det frivillige skyttervesen og Norges Skytterforbund har konkurranseprogrammer hvor man benytter.22 LR-ammunisjon. Lading. Kaliber.22 LR lades sjelden av hjemmeladere, grunnet dens lave pris og randtenning. Navigasjonsakten. Navigasjonsakten var en engelsk lov av 9. oktober 1651 som forbød innførsel av varer fra de engelske koloniene på andre enn engelske skip, og fra Europa på andre skip enn de som tilhørte den engelske flåten eller flåten i det landet der varen var produsert. Denne loven var rettet mot nederlendernes sterke stilling i den internasjonale skipsfarten, og det bidro til å redusere deres innflytelse kraftig. Navigasjonsakten fremmet også utviklingen av skipsfart i Norge, med varer som trelast og fisk. Denne loven ble opphevet i 1849. Opphevelsen av denne loven ble regnet som en seier for prinsippet om fri handel over landegrenser. Magnar. Magnar er et nylaget mannsnavn dannet av de norrøne ordene "magn" som betyr «makt» eller «styrke» og "ar" som har usikker betydning, muligens «verger», «kriger» eller «spyd». Magnar kan alternativt være en variant av det latinske navnet Magnus, som betyr «stor». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Magnar i Norge og Sverige. Navnet er svært lite brukt i andre land. Magnar er kjent i Norge fra 1878 og i Sverige fra 1886. Magnar var mest populært som navn på nyfødte gutter i Norge i perioden ca 1920–1950, men har aldri vært blant de mest populære navnene. Navnet var i begynnelsen mest utbredt i Møre og Romsdal. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Ole Bull-akademiet. Ole Bull-akademiet (etablert 1977 på Voss) er en norsk stiftelse drevet for å formidle kunnskap om norsk folkemusikk og folkedans, til studenter på høgskole og universitets-nivå. Ideen om et akademi var Ole Bulls (1863), og ble realisert av Sigbjørn Bernhoft Osa (1977), først med kurs i slåtte-spill for studenter ved Norges Musikkhøgskole og Bergen Musikkonservatorium. Et fast 2-årig studium for utøvere ble etablert med Griegakademiet (1996–), og kan lede til bachelor-grad i kombinasjon med enheter fra Universitetet i Bergen. Studier innen pedagogikk gis ved Haugesund. I samarbeid med Voss Spelemannslag forvalter akademiet Voss Folkemusikksamling. Videre publiserer de bøker og plater, og driver musikkverksted. Det avholder den årlige Osafestivalen og forvalter fondet og felesamlingen etter Sigbjørn Bernhoft Osa. Videre eier det og driver studenthjemmet «Kringsjå». Akademiet er finansiert av Staten, samt Hordaland fylke og Voss kommune. Rektor i 2006 er Gunnar Stubseid, som leder en stab på syv fast tilsatte. Elisabet Kågerman. Elisabet Kågerman (født 1920 i Halmstad i Sverige, død 1997) var en svensk forfatter, lektor og oversetter. Kågerman arbeidet som svensklektor i Kiruna og Luleå. Hun debuterte som forfatter i 1956 med romanen "Döden skriver svenska", og er mest kjent for sine kriminalromaner med lærerinnen Kickan Store i hovedrollen. I tillegg til krim skrev hun også barne- og ungdomsbøker. Evrysakes. Evrysakes (gresk: Εὐρυσάκης, «bakplate») var i henhold til gresk mytologi sønn av helten Ajax, kjent fra Trojakrigen, og den tidligere prinsessen, siden slavepiken Tekmessa. Evrysakes var oppkalt etter sin fars berømte skjold. Han ble dyrket i Athen og nevnes i Sofokles' tragedie "Ajax", hvor faren gir skjoldet til sønn før han tar livet av seg. Da Evrysakes dro tilbake til Salamis fra Troja, insisterte Teukros, halvbror av Ajax, at de to ikke skulle seile med samme skip. Evrysakes' bestefar, Telamon, ble rasende da han fikk høre det, og mente det var vanærende at de to ikke reiste sammen, og forviste Teukros til Kypros, hvor han grunnla byen Salamis, oppkalt etter sitt hjemsted. Etter at bestefaren var død spurte Teukros den nye kongen, Evrysakes, om å få komme tilbake, men han avslo det. En grunn kan være at det betydde at Evrysakes var trofast til sitt navn og sin avdøde far enn noe annet. Hårberget. Hårberget (samisk: "Hoalbmavarri") er en jevnt avrundet fjellkolle på 399 moh. ved Sandtorg i Harstad kommune i Troms. Størstedelen av topplatået og fjellet ligger i Harstad kommune, mens vestre del av Hårberget ligger i Tjeldsund kommune i Nordland fylke. Det samiske navnet betyr «Holmfjellet», men det norske navnet kommer trolig av "Horgberget". Horg (bergknoll, bergtorp) kommer av det gammelnorske ordet "horgr", og har dermed trolig også gitt navnet til bygda Hårvik på Hårbergets vestside. Finansdepartement. Et finansdepartement eller finansministerium ansvar for økonomiske anliggender i et land. Birger Jørstad. Birger Jørstad (født 8. april 1907, død 13. desember 1991) var en visedikter, politibetjent og kinosjef. Han bodde for det meste i Steinkjer. Da han var liten, var han en utmerket forballspiller for Steinkjer. HM Treasury. 's Treasury er finansdepartementet i Storbritannia. Departementet har sin historie tilbake til det engelske finanskontoret ble skilt ut fra det kongelige hushold omkring 1126 da Henrik I regjerte. Sjef for departementet er "First Lord of the Treasury", en stilling som gjerne innehas av premierministeren. I realiteten er det imidlertid en egen finansminister, med titlene "Second Lord of the Treasury" og "Chancellor of the Exchequer", som styrer den daglige virksomheten i departementet. Gunnar Stubseid. Gunnar Stubseid (født 23. januar 1948 i Bygland) er en norsk musiker (hardingfele) og folkemusikk-gransker. Han er utdannet ved Bergen lærerhøgskole og mag.art. i etnologi fra Universitetet i Bergen på avhandlingen "Frå spelemannslære til akademi" (bokutgitt 1992). Som musiker har han blant annet medvirket i gruppen Slinkombas som vant Spellemannprisen 1979 i klassen folkemusikk/gammaldans. Han er også blitt nominert til prisen tre ganger. Stubseid var leder for folkemusikk-samlingen ved Etno-folkloristisk institutt (1976), var redaktør for Spelemannsbladet (1978–1988), leder i Norsk Folkemusikklag (1998–2001) og er nå rektor ved Ole Bull-akademiet på Voss (2002)-. Hainnhoinn i bainn. «Hainnhoinn i bainn» er en trøndersk vise av Birger Jørstad, og med melodi av Otto Nielsen. Visa ble første gang fremført i radioprogrammet Søndagsposten på NRK. Teksten er skrevet på rim, og har mange palatale n-er i seg. Første vers begynner «Det va ein gang det kom ein mainn / med ein hainnhoinn i eit bainn». Birger Jørstad har ofte moral i sine tekster, og det er også tilfelle i denne visa. Siste vers slutter med «Sku ei hunden på dens hår. / Det kan hende at det går / som når du skuer trønderen på dialekten.» Dessert. Dessert er en matrett som kommer på slutten av måltidet. Den smaker ofte søtt, men kan også ha en sterkere smak som f.eks ost. Ordet dessert kommer fra det franske "desservir", som betyr «Å rydde bordet». Noen vanlige desserttyper er kaker, frukt og pai. Manhunter. "Manhunter" er en amerikansk thriller-film fra 1986, basert på romanen "Den røde drage" av Thomas Harris og er regissert av Michael Mann. Brian Cox spiller Hannibal Lecter (i filmen brukes navnet «Lecktor» fremfor Lecter) og var den første til å fremstille ham på film. John Lithgow, Mandy Patinkin, og Brian Dennehy ble alle vurdert til rollen, men det gikk til slutt til Cox. Cox uttalte at han brukte den skotske seriemorderen Peter Manuel som inspirasjon til å spille Lecter. Hopland. Hopland er ei grend i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har 174 innbyggere (per 1. januar 2007), og ligger på nordsiden av Nordfjord (fjord). Hopland fikk veiforbindelse gjennom den nye riksvei 613, til Hennebygda, og Eid kommune, høsten 2005. Hopland er også en plass i bygda Seim i Lindås kommune og en plass i Austrheim kommune. Årbogen (Harstad). Årbogen "(gårdsnummer 28)" er en gård nord for Sandtorg i Harstad kommune. Gården ble utskilt fra Sandtorg i 1840-årene. I sør danner Årbogelva et naturlig skille mot Sandtorg. I nord omfatter gården også Breinesvik, og gårdsskillet går mot Haukebø. I dag bor det om lag 20 personer i Årbogen. Gården er kjent fra 1300-tallet da den ble kalt "Ár (flertall av á (elv))", og på 1500-tallet blr bukta utenfor gården benevnt (gmn.) "Árbugr" (Elvebukta). Det er funnet flere oldtidsfunn, blant annet en kvinne med gravutstyr fra merovingertid (600-800 e.Kr.). Wilhelm Frick. Wilhelm Frick (født 12. mars 1877, død 16. oktober 1946) var en nasjonalsosialist i Tyskland før og under andre verdenskrig. Han ble henrettet etter krigen for krigsforbrytelser. Tidlig liv. Frick ble født i Alsenz i Tyskland og var et av fire barn av Wilhelm Frick den eldre og hans hustru Henriette. Han utdannet seg i Kaiserslautern og studerte rettsvitenskap ved Heidelberg og gikk ut i 1901. Han ble med i den bayerske siviltjenesten i 1903 og jobbet som en advokat ved politihovedkvarteret i München. Han ble utnevnt til "Bezirksamtassessor" i 1907 og steg i gradene til "Regierungsassessor" innen 1917. Han var med i Ølkjellerkuppet 23. november 1923, mens han hadde stilling som leder for "München Kriminalpolizei". Han ble arrestert og satt i fengsel i 15 måneder og ble i tillegg dimittert fra politijobben han hadde. Karriere i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Frick ble medlem av NSDAP i 1925 mens han jobbet for et forsikringsselskap. Da Hitler kom til makten i januar 1933, ble Frick utnevnt til innenriksminister og var ansvarlig for å få gjennom mange av lovene som kom under det nasjonalsosialistiske regimet. I motsetning til mange andre sentraleuropeiske land, kontrollerte ikke innenriksministeren i Tyskland politiet i landet, de var under politisk styring av innenriksministrene i de forskjellige tyske delstatene. Den største av disse var Preussen, hvor Hermann Göring var innenriksminister. Frick mistet ministerstillingen i 1943 til Heinrich Himmler. Etter dette ble han utnevnt til riksprotektor av Böhmen-Mähren. Etter krigen ble han arrestert og stilt for retten i Nürnbergprosessen, hvor han var den eneste tiltalte som nektet å vitne i sin egen sak. Hans rolle som innenriksminister og leder over konsentrasjonsleirene, førte til en tiltale for å ha planlagt, innlede og føre forbrytelse mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelse mot menneskeheten. Han ble dømt til døden ved henging 1. oktober 1946 og ble hengt to uker senere. Tannfylling. Tannfylling er syntetisk materiale som skal erstatte råteskade i tenner. Skadet del av tannen bores ut, og hullet fylles med syntetisk materiale. Tove. Tove er et kvinnenavn med opprinnelse i det norrøne navnet "Tófa" som var en kortform av navn som begynte med Tor- og hadde sluttledd på f- eller v-. Eksempler er Torve som betyr «torden» og «hellig» og "Þórfríðr" (Torfrid) som betyr «torden» og «vakker». Utbredelse. Tove brukes hovedsakelig i Danmark og Norge. Navnet er svært lite utbredt utenfor Skandinavia. Tove er kjent i Norge fra 1300-tallet og kom sannsynligvis fra Danmark. Tove var blant de mest populære navnene på nyfødte jenter i Norge i perioden ca 1940–1970. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Keramiske materialer. Keramiske materialer, også kalt keramer'", er et begrep som dekker uorganiske ikke-metalliske materialer som er dannet under oppvarming. Ordet er avledet av gresk κεραμικός ("keramikos"), «pottemakerleire». Historikk og anvendelse. Den tidligste kjente bruken av keramer er så langt tilbake som 4000 f.Kr. da det ble benyttet for å lage byggestener og primitive kjøkkenutstyr. Inntil 1960 var keramer hovedsakelig produsert med tradisjonell leire som råstoff, og omdannet til keramikk, teglstein, fliser, fajanse, porselen og lignende, samt sementer og glass. Mange keramer er harde, porøse og sprø. De er dermed slitesterke i bruk, men svake for mekaniske støt og sjokk. Studiet og utviklingen av keramer omfatter metoder for å løse utfordringene ved slike materialegenskaper, øke materialene bruddstyrke og finne fram til nye anvendelser. På 1960-tallet ble det utviklet keramiske materialer forsterket ved aluminiumsoksid som ga økt bøyestyrke. Senere erstatninger eller tilskudd av spinell (MgAl2O4), zirkoniumoksid (ZrO2) og yttriumoksid har gitt stadig sterkere konstruksjonskeramer. Nyere anvendelser er innen brenselceller, gasspermeable membraner, diffusjonsbelegg, korrosjonsbeskyttende skikt, termiske barrierebelegg, optiske materialer, og tannrestaurering (f.eks. CEREC). Produksjon av keramer i Norge. Norge hadde i 2006 totalt 17 større bedrifter som produserer keramer til ulike formål. I tillegg kommer to store produsenter av silisiumkarbid som er et viktig keramisk råstoff. I alt sysselsatte disse 17 bedriftene 1782 personer, omsatte for 2.833 milliarder kr og produserte 483 000 tonn materialer. Skjerstad prestegjeld. Skjerstad prestegjeld ble utskilt fra Bodø prestegjeld ved kongelig reskript den 8. juni 1770. Samtidig ble Rørstad (Folda) og Saltdal utskilt som egne prestegjeld. Mellom 1595 og 1770 var Skjerstad sogn et residerende kapellani underlagt Bodøen prestegjeld (idag Bodø domkirke prestegjeld). Kapellaniet omfattet de østligste gårdene Mjønes, Vågan og Naurstad, i Skjerstad sogn. Porsgrunn videregående skole. Porsgrunn videregående skole ligger i Porsgrunn, nærmere bestemt på Kjølnes Campus, i Telemark. Skolen er Telemarks største videregående skole sammen med Skien videregående skole og har samlet om lag 1 150 elever og 170 ansatte. Porsgrunn videregående skole er den skolen i Telemark som tilbyr flest forskjellige studieretninger i en videregående skole med sine 9 forskjellige studietilbud fordelt på avdeling Nord og avdeling Sør. Oppdeling av skolen. Skolen har elever i to ulike lokaler på Kjølne Campus – på Kjølnes Nord som befinner seg ved siden av Høgskolen i Telemark finner man studieforbedrende fag og på Kjølnes Sør som er stasjonert vegg-i-vegg med handelshøyskolen BI så finner man de yrkesforberedende programområdene. De nyeste lokalene befinner seg på avdeling sør hvor de yrkesforberedende klassen hører til. På avdeling sør ble det i perioden 2000-2010 bygget en ny prosesshall, ny kantine og et nytt auditorium som blant annet brukes til fellesinformasjon ved skolestart. På avdeling Nord ble det på midten av 2000 tallet påbygd et nytt språklaboratorium på det eksisterende skolebygget. Avdeling nord er en skole som er bygget for omlag 300 elever, per 2011 befinner det seg cirka 750 elever ved avdeling nord og 360 elever ved avdeling sør. Overordnet ansvar for virksomheten har rektor Laila Lerum, som tok over som rektor etter Kai Kristensen høsten 2008. Skolemiljø og elevråd. Skolen er kjent for et godt miljø, blant annet er trappeshow med lærer Gunnar Aasbø i spissen et populært tilbud. Her kan alle som vil opptre få lov til å prøve seg. Skolen fikk i 2009 som Norges første videregående skole dysleksiprisen, det vil si en pris for å være en dysleksi vennlig skole. De siste årene har elevrådet ved Porsgrunn videregående skole vært svært aktivt, og har flere ganger i måneden avholdt elevrådsmøter på onsdager ved avdeling sør med så godt som en representant fra hver klasse. Det har vært flere møter med blant annet kommunen som en følge av betalingsautomater på parkeringsplassen ved avdeling Nord der elever i slutten av 2010 måtte betale for å parkere på plassen. Det ble som et kompromiss bygget en mopedparkering på drøyt 100 meter, noe elevrådet har hatt større diskusjoner rundt. Det har også vært større diskusjoner vedrørende Porsgrunn videregående skole som en røyk- og snus fri skole, noe rektor Laila Lerum er veldig sterkt engasjert i. Denne diskusjonen kom opp som en følge av klager fra Porsgrunn frisklivssenter som regelmessig opplever røykstumper utenfor sine lokaler på Kjølnes. Som et resultat godtok Laila Lerum at det skulle bli satt opp store askebeger på fortauet utenfor skolens områder. IB Diploma Programme. I løpet av skoleåret 2010/2011 ble det igangsatt en prosess der Porsgrunn videregående skole søkte om å kunne tilby IB programmet som en studieretning ved skolen. Det er kun en skole i hvert fylke som blir godkjent til IB Diploma Programme, og våren 2011 ble Porsgrunn videregående skole godkjent til å undervise elever i en IB klasse. For skoleåret 2011/2012 har skolen tatt inn 30 elever til å delta i skolens første klasse med studiekompetansen IB Diploma Programme. Jim Duggan. James «Jim» Duggan (født 14. januar 1954), bedre kjent som «Hacksaw» Jim Duggan, er en amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainments "RAW". Han er kanskje best kjent for vinne den første Royal Rumble noensinne i 1988. Jim Duggan returnerte til WWE i 2005 der han ble mentoren og tag teampartneren til Eugene i "RAW". Aikaryu. Aikaryu (藍華柳) er en japansk visual kei-gruppe. Gruppa ble grunnlagt i 2002, men besluttet å stoppe aktiviteten med en avslutningskonsert den 15. juli 2007 på grunn av skader trommeslageren ULI pådro seg i en bilulykke bandet var involvert i 20. mars 2006. Ulykken. Den 20. mars 2006 ble Aikaryu involvert i på vei hjem fra en konsert. Alle medlemmene overlevde, men pådro seg skader i ulykken. Vokalisten Kaworu kom lettest fra det med bare noen få ytre skader. Teru hadde smerter i brystet i tillegg, og Daiki fikk også kraftige slagskader. Shagrath, og en roadie ved navn Sano, pådro seg hodeskader (men er friske igjen nå). ULI brakk begge beinene. 29. april 2007 annonserte bandet at de ville spille sin siste konsert 15. juli, siden ULI ikke var i stand til å spille trommer mer. Versailles (band). Versailles er en japansk visual kei-gruppe, grunnlagt i 2007 av Kamijo (ex-LAREINE) og HIZAKI. Biografi. Versailles' første offisielle live-opptreden ble holdt den 24. juni, 2007. Dagen før var det arrangert en konsert eksklusivt for presse og menn. Det er i regelen meget få menn på visual kei-konserter, men eksperimentet var vellykket. Gruppens første singel/DVD var bare til salgs på de første konsertene. I august, 2007, inngikk Versailles en platekontrakt med det europeiske selskapet CLJ Records, og ga ut sitt første album den 31. oktober både i Japan og Europa. Den europeiske versjonen kom med en DVD med video til en av låtene; «Shout and Bites». Versailles' DVD «Aesthetic Violence» kom i fem forskjellige versjoner, en for hvert bandmedlem, hver versjon med spesiallaget halskjede og parfyme. For 2008 ga bandet også ut to kalendere: en bordkalender i samarbeid med det japanske magasinet "Cure", og en kalender i plakatstørrelse som kom sammen med en DVD. Deretter fulgte en singel som ble begrenset til salg ved live-show. På konserten holdt ved HOLIDAY Shinjuku den 31. desember, 2007, annonserte Kamijo at Versailles jobbet med å få til en Europa-turné, og allerede i mars ble denne turnéen påbegynt. Sammen med dem fulgte også bandet 摩天楼オペラ (Matenrou OPERA), som i 2007 ble en del av Kamijos "Sherow Artist Society. Versailles spilte sin første one-man konsert i Tokyo den 6. mai, og den 30. mai debuterte bandet i USA, ved "A-KON 19" i Dallas, Texas, etterfulgt av en konsert i Los Angeles 3. juni. Ved A-KON hadde bandet det nest største oppmøte av tilskuere hittil, med over 3000 personer. Med sin økende popularitet, åpner bandets fanklubb, "NOBLE", den 24. juni; akkurat ett år etter at Versailles offisielt startet sine aktiviteter. 09.08.09 ble det postet en melding på bandets japanske hjemmeside, der det ble uttalt at Jasmine You samme morgen hadde gått bort etter kort tids sykdom, og bandet tok deretter noen måneders aktivitetspause og utsatte utgivelsen av sitt nye album. De gjenopptok aktiviteter i januar 2010, og da de startet sin turne måneden etter, var det sammen med ett støttemedlem på bass. Bassisten, masashi, er tidligere kjent fra Közis soloprosjekt. Jimmy Hart. James «Jimmy» Hart (født 1. januar 1944), også kjent som «Mouth of the South» og «The Colonel», er en amerikansk wrestlingmanager Signert med WWE World Wrestling Entertainment og jobber med WestleMania prosjekter. Jimmy Hart er trolig en av verdens beste Wrestler Managers og muligens den beste. Noen kjente fribrytere ledet av Jimmy Hart inkluderer Hulk Hogan, Bret Hart, Ric Flair og Honky Tonk Man. Rocky IV. "Rocky IV" er en film fra 1985 og den fjerde filmen i den kjente "Rocky"-serien. I tillegg til å spille hovedrollen står Sylvester Stallone for både manus og regi. Handling. Filmen handler om «Rocky Balboa» (spilt av Sylvester Stallone) og den livsfarlige «Ivan Drago» (spilt av Dolph Lundgren). Drago er en suksessfull bokser fra Sovjetunionen, som har null tap. Han kommer til USA for å vise at Sovjetunionen har bedre atleter ann USA. «Apollo Creed» (spilt av Carl Weathers) utfordrer den gigantiske sovjet-russeren til en oppvisningskamp. Under kampen blir han hardt skadet av sovjet-russeren og dør. Rocky blir rasende og bestemmer seg for å utfordre russeren og hevne sin venn Apollo. Det blir bestemt at kampen skal finne sted i Sovjetunionen, og Rocky drar dit for å trene for å forberede seg på sin livs kamp. Om filmen. Filmen spilte inn over $300 millioner på verdensbasis da den gikk på kino i 1985-86. Filmen spiller i veldig stor grad på den spente politiske atmosfæren mellom USA og Sovjetunionen. James Wattana. James Wattana (thai เจมส์ วัฒนา, egentlig Ratchapol Pu-Ob-Orm) (født 17. januar 1970) er en thailandsk profesjonell snookerspiller. Etter at han vant verdensmesterskapet for amatører i 1988 og ble profesjonell året etterpå. Karrièren nådde et høydepunkt midt på 1990-tallet da han to ganger vant Thailand Open og klatret til en tredje plass på verdensrankingen. I VM sammenheng har han to semifinaler, i 1993 og i 1997. Før Wattana sin suksess var snooker for en stor del dominert av britiske og til en viss grad irske, australske og kanadiske spillere. Prestasjonene førte til at han ble meget populær i hjemlandet og var med til å bane vei for andre asiatiske spillere, de mest suksessrike har vært Marco Fu og Ding Junhui. Wattana er en av fire spillere som har gjort mer enn to maksimum break, det første gjorde han i 1991. På grunn av dårlige resultater valgte Wattana å trekke seg fra maintouren i snooker foran 2009. Etter å ha vunnet det asiatiske mesterskapet i 2009 returnerte han til 2010. John Morrison. John Randall Hennigan (født 3. oktober 1979), bedre kjent som John Morrison, er en amerikansk fribryter. Han er best kjent for sin periode i "SmackDown!", og som medlem av tag teamet MNM med Joey Mercury og Melina. Mens han brøt under navnet Johnny Nitro, ble han og Mercury WWE Tag Team Champions tre ganger. Da han ble flyttet til "RAW" vant han WWE Intercontinental Championship tittelen to ganger. WWE. Han har også vunnet WWE tag team championship én gang med The Miz og vært World Tag team champion med The Miz. De ble i tillegg kåret til årets Tag Team of the year i 2008, men etter at hans partnerskap med The MIz opphørte, ble de rivaler. Morrison har ikke lenger kontrakt med WWE. Etter at han ble hardt skadet av sin tidligere partner The Miz, ble han fristilt av kontrakten på grunn av skaden. .bg. .bg er bulgarsk nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Register.bg. Registrering. Registrering av domenenavn gjøres direkte på andre nivå. Det er visse restriksjoner:.bg domener kan registreres av bulgarske selskaper og organisasjoner, eller utenlandske selskaper som har en registrert avdeling eller kommersiell representant i Bulgaria. Domenenavnet må i utgangspunktet være selskapsnavnet eller dets forkortelse, men stort sett kan ethvert navn brukes hvis det først registreres som et varemerke hos det bulgarske patentkontoret. Register.bg's prispolitikk. Frem til midten av 2006 var prisen 50 USD for førstegangsregistrering pluss 50 USD pr. år (totalt 120 USD inkludert bulgarsk moms for første år). Etter lokale forhold var dette en svært høy pris og mange bulgarske nettsteder er nå registrert under .com (spesielt -bg.com).org, eller.net-domener, ettersom registreringskostnadene her er betydelig lavere (8 til 12 USD pr. år) med mindre byråkratisk styr. Fra 18. september 2006 har Register.bg foreslått nye domener på tredje nivå med suffiksene.a.bg.b.bg etc. (en bokstav eller tall +.bg), lavere kostnader, med mindre restriksjoner, og med privatpersoner som viktigste målgruppe. Eksterne lenker. B g Syangja distrikt. Syangja er et av Nepals 75 distrikter. Kaski ligger i "Vestregionen", "Gandakhi sone". Areal er 1 164 km². Folketall i 2001 var 317 320. I sørvest grenser det mot Gulmi distrikt, i nordvest mot Parbat distrikt, i nord mot Kaski, i øst mot Tanahu distrikt og i sør mot Palpa. Syangja ligger i det som i Nepal kalles ås-distriktene. Større byer er Putalibazar, innbyggertall (anslått, 2005 31 043, og Waling, innbyggertall (2005) 21 869, som ligger ved Adhikhola-elva. Antall distriktsutviklingskomiteer 60. Bykommuner 2. Bybefolkninga i 2001 var 15,8%. Forventa levealder 67,7 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 37,8, uten tilgang til reint vann 24,6% (tall fra 2001), leger 6 (2002). Parbatiya-befolkning 46.2%, dalit 14,12%, (tall fra 2001) Janjati-nasjonalitetene magar og gurung bor i distriktet. De tolv olympiske guder. De tolv olympiske guder eller Dodekatheon (fra gresk δωδεκα, «tolv» og θεον, «guder») var i gresk religion et samlenavn for de fremste gudene, som levde på Olympen. Over tid har flere enn tolv vært regnet med blant dem, «men akkurat hvem som utgjorde de tolv, bekymret grekerne lite. Sikkert er det at på denne listen finner vi de viktigste gudene som grekerne forholdt seg til i sin religion.» De som ble regnet med var Zevs, Hera, Poseidon, Ares, Hermes, Hefaistos, Afrodite, Athene, Apollon, Artemis, Demeter, Dionysos og Hestia. Dionysos og Hestia «er utbyttbare navn på listen». Felles for disse er at de, i henhold til Hesiods "Theogonien", enten var Zevs' søsken og barn av Kronos og Rhea, eller at de var barn av Zevs (eller for Hefaistos' del: sønn av Hera). Unntaket er Afrodite, som ifølge Hesiod er født av havet med Uranos' medvirkning, men hos Homer er Zevs' datter. Andre guder som Hebe, Persefone, Herakles og muligens Helios kan i kortere perioder ha blitt ansett som olympiske guder. Enkelte ble ansett for å ha byttet med andre, som Hebe som var en olympisk gudinne, men som giftet seg med Herakles og gav sin plass til ham da han døde. Hades var som Zevs' bror og hersker over dødsriket en sentral gud i gresk mytologi; men ettersom han hørte til underverdenen, ble han vanligvis ikke regnet som en av de tolv olympiske gudene, men «samtidig er han Zevs' bror og tilhører i den forstand generasjonen av olympiske guder». Jon Heidenreich. Jon Heidenreich (født 28. juni 1972) er en amerikansk fribryter i World Wrestling Council og Nu-Wrestling Evolution. Han er best kjent for sin periode i World Wrestling Entertainments "SmackDown!", der han simpelthen gitt under artistnavnet Heidenreich. I en stund var han i tag teamet Legion of Doom (også kjent som Road Warriors) med Road Warrior Animal, der han opptrådte som den avdøde Road Warrior Hawks erstatter. Legion of Doom vant WWE Tag Team Championship titlene en gang, før Heidenreich ble løslatt fra WWE 17. januar 2006. Who Wants to Live Forever. «Who Wants to Live Forever» er en sang av rockebandet Queen. Den ble laget i juni 1986, og kom første gang ut på plata "A Kind of Magic". Sangen er skrevet av gitaristen i bandet, Brian May. Han og Freddie Mercury er vokalister på sangen. Den ble sunget live for første gang på Råsunda stadion i Stockholm, da The Magic Tour starter der 7/6 samme år. http://www.queenconcerts.com/live/queen/magic.html Nord-Troms tingrett. Domssogn i Troms. Nord-Troms tingrett er markert med rødt. Nord-Troms tingrett er en førsteinstansdomstol i Hålogaland lagdømme og den omfatter de nordlige deler av Troms fylke, dvs. alt nord for Malangen. Rettskretsen omfatter kommunene Karlsøy, Tromsø, Balsfjord, Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Nordreisa, Skjervøy og Kvænangen med tilsammen 92 217 innbyggere pr. 1. oktober 2010, samt Svalbard. Domstolen har kontorsted i tinghuset i Tromsø og de fleste rettssaker holdes her, men det settes ofte rett også andre steder i kretsen. Domstolen ledes av en sorenskriver (for tiden Sverre Martens) og den har i tillegg syv tingrettsdommere, dommerfullmektiger og funksjonærer. Historie. Tinghuset i Tromsø som Nord-Troms tingrett deler med Hålogaland lagmannsrett. Fra omkring 1600 var Troms inndelt i Senja og Tromsø sorenskriverier, som ble sammenslått i 1755. Da Tromsø ble kjøpstad i 1794 måtte stedet ha egen byfogd, men embetet ble først opprettet i 1838. I 1855 ble sorenskriveriet igjen delt mellom Senja og Tromsø. Tromsø sorenskriveri ble i 1917 delt i Malangen og Lyngen sorenskriverier. I 1985 ble Tromsø byrett opprettet ved sammenslåing av Tromsø byfogdembete og Malangen sorenskriveri. Nord-Troms herredsrett oppstod i 1990 ved at Tromsø byrett ble slått sammen med Lyngen sorenskriveri. I 2002 skiftet alle førsteinstansdomstoler (byretter og herredsretter) navn til tingrett. Gorillaz' diskografi. Dette er "diskografien" til bandet Gorillaz. Låter uten album. Gorillaz har mange låter uten album. Eksterne lenker. For en full liste gå til Placebo (band). Placebo er et alternativ rock band som består av Brian Molko (vokal, gitar), "Stefan Olsdal" (bass) og "Steve Forrest" (trommer). Bandet begynte i 1994 da Molko og Olsdal, som tidligere hadde gått på skole sammen, møttes i London. De ga ut sitt første album i 1996 med navnet «Placebo». 1. oktober 2007 sluttet trommeslager Steve Hewitt i bandet. I 2008 ble han erstattet av Steve Forrest, som er bandets nåværende trommeslager. I juni 2009 slapp Placebo sitt nyeste album, det første med Steve Forrest på trommer. Den norske forfatteren Rune Salvesen brukte en oversettelse av en sangtittel fra albumet "Without You I'm Nothing" som tittel på sin debutbok, Pur morgen. Fallen (Evanescence-album). "Fallen" er det første full-lengde albumet til rockebandet Evanescence. Det kom ut i 2003. Svalbard radio. Svalbard radio (LGS) var en norsk kystradiostasjon som ligger ved Longyearbyen. Stasjonen som het Spitsbergen radio/LFG inntil 19. september 1925 var den første radiostasjon i arktisk område og lå først på Hvalpynten (Finneset) i Green Harbour, den nåværende Grønfjorden. Stasjonen ble 1. april 2006 fjernstyrt fra Bodø radio. Den 3. mai 1911 vedtok Stortinget at det skulle bygges en radiotelegrafstasjon på Svalbard. Stasjonen fikk navnet Spitsbergen radio og ble plassert på Hvalpynten i Green Harbour (nå Grønfjorden), nærmere bestemt på Finneset like nedenfor Barentsburg. I og med at Spitsbergen på den tid var ingenmannsland ble stasjonen lagt på et område på Hvalpynten som tilhørte et Larvik-selskap. Denne etableringen skjedde fem år før det ble satt i gang norsk kulldrift på Svalbard. De første radiosignalene gikk på lufta 22. november samme år, og Svalbard var knyttet til fastlandet med datidens teleteknologi. En tilsvarende stasjon, Ingøy radio, ble bygget på fastlandet. Like etter at Svalbard i 1925 kom under norsk herredømme ble navnet endret til Svalbard radio med kallesignalet LGS. Den 1. september 1930 flyttet stasjonen til Skjæringa i Longyearbyen. Den langsomme postgangen førte til opprettelsen av radioforbindelse med fastlandet via Ingøy radio/LEI. Spitsbergen radio styrket umiddelbart Norges posisjon på Svalbard som den den første i Arktis. Stasjonen dekket nesten hele Ishavet, og på grunn av den hurtige og stabile forbindelsen med fastlandet formidlet den all kommunikasjon mellom de arktiske områdene og resten av verden. Nesten alle telegrammene den første vinteren gjaldt gruvedriften på øya, men kort tid etter ble stasjonen også benyttet av fangstflåten. Tilkopling til telefonnettet. I mars 1949 ble Svalbard Radio koblet til det innenrikske telefonnettet ved at det ble etablert telefonforbindelse mellom Longyearbyen over Harstad Radio. På slutten av 1970-tallet ble denne forbindelsen avløst da Svalbard radio fikk satellittforbindelse over Eik jordstasjon. I 1976 flyttet radiostasjonen flyttet fra Skjæringa til tårnet ved Svalbard lufthavn, og Isfjord radio ble fjernstyrt fra Longyearbyen. Kystradiotjenesten ble fra dette tidspunktet utført i kombinasjon med AFIS-tjenesten ved lufthavnen (Longyear Information) av personell rekruttert fra både Luftfartsverket og Telenor. Disse måtte både ha både AFIS-kurs og radiotelegrafistsertifikat, samt ha kurs i værobservasjon fra Meteorologisk institutt. Personalet var administrert av Telenor Nett AS, Kystradio, enten de kom fra Luftfartsverket eller Telenor. Telegrafitjenesten ved Svalbard radio ble nedlagt den 1. februar 1999. Fra 1. april 2006 ble Svalbard og Isfjord radio fjernstyrt fra Bodø radio som nå fjernstyrer alle kystradioanlegg på Svalbard. Samtidig overtok Avinor lufttrafikktjenesten. Øvrige stasjoner på Svalbard. Den sørligste radiostasjonen på Svalbard, Bjørnøya radio/LJB, etablert i 1919 ble fjernstyrt fra Bodø radio høsten 1996. Isfjord radio/LML på Kapp Linné på sørsiden, lengst ytterst av Isfjorden ble etablert i 1933. Hopen radio/LMR ble opprettet like etter andre verdenskrig, og har i likhet med Bjørnøy radio vært drevet av Vêrvarslinga for Nord-Norge. Den nordligste stasjonen på øygruppen, Ny-Ålesund radio/LJN, ble bemannet fra Svalbard radio når telegrafister i Ny-Ålesund forulykket. De russiske samfunnene på Svalbard har alle hatt sine radiostasjoner med russiske kallesignaler: Barentsburg radio/UKS2, Pyramiden, Grumant og Coles Bay. Universitetet i Burundi. Universitetet i Burundi (fransk: ') er et universitet i byen Bujumbura i Burundi. Det er landets eneste universitet. Universitetet ble etablert i 1964, og var først kjent under navnet «Université Officielle du Bujumbura» (U.O.B.). Dette var en sammenslåing av tre andre institusjoner: Agronomisk Institutt i Ruanda-Urundi, Pères Jésuites' Institutt for Psykologi og Bujumburas Vitenskapelige Institutt. Sitt nåværende navn fikk universitetet i 1973. Gunnar Eriksson. Gunnar Eriksson (født 13. september 1921, død 8. juli 1982) er en tidligere svensk langrennsløper. Han var med på Sveriges lag som tok gull på 4 x 10 km stafett under OL 1948 i St. Moritz, og tok bronsemedalje på 18 km. Under VM 1950 ble han verdensmester på 50 kilometer, foran landsmennene Enar Josefsson og Nils «Mora-Nisse» Karlsson. 31. serierunde i Premier League 2006/07. 31. serierunde i Premier League 2006/07 begynte 31. mars klokka 13:45 med Liverpool FC hjemme på Anfield mot Arsenal. Runden ble avslutta 2. april med Aston Villa hjemme mot Everton klokka 21:00. Harald Eriksson. Harald Eriksson (født 22. september 1921) er en tidligere svensk langrennsløper. Han vant sølvmedaljen på 50 km under OL 1948 i St. Moritz. Samme år gikk han til topps på femmila i Holmenkollen. Ballbreaker. "Ballbreaker" er det trettende studioalbumet av den australske hard rockgruppen DC, utgitt i 1995. Alle sangene er skrevet av Angus Young og Malcolm Young. Irans revolusjonsgarde. Irans revolusjonsgarde (persisk سپاه پاسداران انقلاب اسلامی "Sepāh-e Pāsdārān-e Enghelāb-e Islāmi", ordrett oversatt: Den islamske revolusjonens vokteres armé) er en iransk militærorganisasjon. Den ble stiftet av Ruhollah Khomeini 5. mai 1979, og utviklet seg til en viktig aktør under Iran–Irak-krigen (1980–1988). I 2005 bestod styrkene av 100 000 soldater til lands og 20 000 til vanns. Revolusjonsgarden ledes av generalmajor Yahya Rahim Safavi (2005). Sigmund Kvaløy Setreng. Sigmund Kvaløy Setreng (også "Sætereng") (født 20. oktober 1934) er en norsk filosof, skribent og bonde. Han har arbeidet mye med økofilosofi. Kvaløy Setreng er magister i filosofi fra 1966, han er inspirert av Arne Næss i sin tenkning rundt økofilosofien. Han har besøkt Nepal flere ganger, og er integrert i samfunnet der. Han deltok i Mardøla-aksjonen i 1970, i Alta-aksjonen i 1980 og er engasjert i Nei til EU. Han har arbeidet ved NTNU, ble nominert til Nordisk Råds natur- og miljøpris, og er statsstipendiat siden 1999. Han driver gård i Busetgrenda i Singsås, Midtre Gauldal. Vinter-OL 2018. Vinter-OL 2018 vil bli de 23. olympiske vinterleker og skal arrangeres mellom 9. og 24. februar 2018 i den sørkoreanske byen Pyeongchang. Den internasjonale olympiske komité tok beslutningen om arrangørsted den 6. juli 2011 på sitt møte i Durban, Sør-Afrika. Kandidater. Pyeongchang fikk flest stemmer etter første stemmerunde. Norge. I Norge var det tre arrangører som konkurrerte om å bli Norges søkerkandidat. Disse var Trondheim (søkerkomité: Trondheim 2018), Tromsø (søkerkomité: Tromsø 2018) og Lillehammer/Oslo (søkerkomité: Lillehammer 2018). 30. mars 2007 besluttet Idrettsstyret ved Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité at Tromsø skulle bli Norges kandidat. Avstemmingen ble gjort i 2 runder – Trondheim gikk ikke videre fra første runde, og i andre runde fikk både Tromsø og Oslo/Lillehammer 6 stemmer. Idrettspresident Odd-Roar Thorsen avgjorde dermed avstemmingen med sin dobbeltstemme -som gikk til Tromsø. Dermed ble det opp til Stortinget om Norge skulle søke OL til Tromsø i 2018. Valget førte til en generell misnøye blant en andel av befolkningen som ikke ønsket et OL i Tromsø. I slutten av september 2008 ble det gjennomført en kontrollrapport av Veritas, som viste at de statlige utgiftene ville bli dobbelt så høye som arrangørene hadde budsjettert. Tromsø 2018 hadde siden Brennpunkt-dokumentaren "Bak lukkede dører – spillet om et OL" den 19. februar 2008 slitt med lav oppslutning i befolkningen og kultur- og kirkeminister Trond Giske uttalte at det er opp til idretten å bestemme skjebnen til OL. 6. oktober ble det besluttet at NIF skulle trekke søknaden om Tromsø som OL-kandidat. 9 av 12 representanter i idrettsstyret stemte for å trekke søknaden. Andre verdensdeler. I Tyrkia var Bursa en kandidat; i Chile var Santiago en kandidat; og i Libanon var Bsharri en kandidat. Den sørkoreanske kandidatbyen til lekene i 2010 og 2014 Pyeongchang ble på ny kandidat til lekene i 2018, og ble så tilslutt utpekt til arrangør for lekene i 2018. Barkåker. Barkåker er en stasjonsby ved Vestfoldbanen og et tettsted i Tønsberg kommune i Vestfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Barkåker ligger sentralt på raet, midt i Vestfold, mellom riksvei 19 (Hortensveien) og E18. Stedet er mest kjent for flatbrødfabrikken Korni. På Barkåker bor blant andre den profesjonelle plystreren Tormod Borgen Rogne og tidligere Vålerenga og Strømsgodset-spiller Morten Kihle. På Barkåker finnes også flere bedrifter, blant annet Visma Retail. Det medisinske universitet i Łódź. Det medisinske universitet i Łódź (polsk "Uniwersytet Medyczny w Łodzi", forkortet "UM") ble opprettet 1. september 2002, ved sammenslåingen av to høyskoler i Łódź – "Det medisinske akademi" (grunnlagt 1950) og "Det militærmedisinske akademi" (grunnlagt 1958). Det nye universitetet viderefører samtidig de to akademienes historie og tradisjon. Det består av åtte fakulteter og har over 5 300 studenter. Eksterne lenker. Medisinske Medisinske Skjerding. En skjerding er et oppheng for gryter over peis eller åre. Skjerdingen består av to smidde jernstenger – den ene med hakk – som er festa til hverandre på en slik måte at de til sammen kan reguleres til skiftende lengde. Nederst på den ene er en krok til å henge gryta på; øverst på den andre er en krok til å hekte over en arm som er festa på veggen og kan svinges horisontalt inn mot veggen eller ut i rommet. I noen bygder ble denne kalt for ei "gjøy". Bruken av skjerding går iallfall tilbake til vikingtida. I Osebergskipet ble det funnet en skjerding i smijern sammen med ei stor jerngryte. Den røde drage (film). "Den røde drage" (originaltittel: "Red Dragon") er en amerikansk filmthriller fra 2002 regissert av Brett Ratner. De ledende rollene spilles av Edward Norton, Anthony Hopkins og Ralph Fiennes. Manuset er basert på boka "Den røde drage" av Thomas Harris. Dette er den andre innspillingen av boka, den første var "Manhunter" fra 1986. Kronologisk sett er dette den fjerde filmen om Hannibal Lecter, men handlingsmessig den første. "Nattsvermeren", som var den første filmen, ble spilt inn 11 år tidligere, men historien i den foregår flere år etter "Den røde drage". Etter innspillingen ble Anthony Hopkins elektronisk retusjert for fremstå yngre. Filmen ble forholdsvis godt mottatt av kritikerne og ble en publikumssuksess. Den ble imidlertid ikke like populær som de to første filmene. Handling. Dr.Hannibal Lecter (Anthony Hopkins) bistår FBI-etterforskeren Will Graham (Edward Norton) med å løse en krimgåte hvor en sinnssyk morder viser seg å spise deler fra sine ofre. Etterhvert skjønner FBI-etterforskeren at det faktisk er Lecter selv som står for de bestialske drapene. Lecter skjønner at etterforskeren har skjønt sammenhengen og iverksetter en voldsomt angrep mot ham. Det hele ender i et sykehusopphold og senere tidlig pensjonering for Graham, mens et strengt bevoktet fengselsopphold venter Lecter. Noen år senere er en seriemorder morder på ferde igjen, som blir kalt The Tooth Fairy, og FBI ønsker at Graham skal undersøke saken. Graham tar saken, men innser at han trenger hjelp fra det briljante og syke sinnet til Dr.Hannibal Lecter. Om filmen. Filmen ble forholdsvis godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 68% på Rotten Tomatoes (2012) og 60% på Metacritic. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3,5 av 4 stjerner. Ved siden av Roger Ebert fikk den best omtale av anmelderne i Time Magazine, Variety, Newsweek, Chicago Tribune, Miami Herald og New York Post, mens anmelderne Rolling Stone, Wall Street Journal og Village Voice var blant de mest kritiske. Flertallet av anmelderne gav den middels til god omtale. Dagbladet og Aftenposten gav den terningkast tre, mens VG gav den terningkast fem. Dagbladets anmelder skrev følgende: «Og om regissør Ratner og den alderstegne produsent Dino De Laurentiis ikke akkurat gjør skam på seg, så kunne de godt ha glemt denne nyinnspillingen. Manns film er bedre, nifsere, kjøligere i uttrykket, legger større vekt på det psykiske presset etterforsker Will Graham utsettes for». Aftenpostens Per Haddal skrev: «Hopkins kjører mer på autopilot, som lavmælt gourmet, silkehøflig og som sprakende gal snobb. Aktøren har nok tapt interessen for noe annet enn honoraret.Filmen er ganske bra, med musikk og foto som skaper atmosfære så det forslår. Men Brett Ratner er ingen konturskarp regissør, derfor synes jeg "Den røde drage" er svakest i Hopkins-trilogien». VGs anmelder skrev: «Den røde drage hviler grufullt stødig på sin egen suggestive stemning. Bevares, det er detaljer og elementer av hardeste sort. Men det er følelsen av det ondes aldri helt utpenslede mulighet, som gjør «Den røde drage» til noe så eksepsjonelt frastøtende tiltrekkende!». NRKs filmanmelder gav den 5 av 6 stjerner og skrev: «I dagens film "Den røde dragen", av 33-årige Brett Ratner er historien aldeles utmerket. For Ratner har lagt en stemning av farger, bildekomposisjoner og lyd rundt historien. Så har han drevet den fremover i en særdeles fin balansert dramaturgi, og formidlet den gjennom meget godt instruerte skuespillere». Nettstedet CINERAMA gav den terningkast fem i 2008 og skrev: «"Red Dragon" er en underholdende thriller som tviholder på stemningen, for de har skjønt at dette i stor grad er nøkkelen for en film som dette. Den er faktisk grusomt god når det gjelder stemning og sammen et interessant manus og skuespillerprestasjoner, så leverer den utvilsomt varene». "Den Røde Drage" innbrakte $209 millioner på verdensbasis, hvorav $93 millioner i USA. Den havnet på en 21-plass over de mest innbringende filmene på verdensbasis i 2002 og en 28-plass i USA. Den ble ikke like innbringende som sine to forgjengere. Den innbrakte ca 8,8 millioner kr. på norske kinoer. Produksjonskostnadene var på $78 millioner. I tillegg ble det brukt ca $30 millioner på reklame og annonsering. Den har blitt tildelt en Taurus Award (beste stunt), en Young Artist Award og en ALFS Award. Den må også nevnes at ble nominert til tre Saturn Award. Kronestein. Kronestein eller kronstein er den øverste og midterste steinen i en buebro. Den var kileformet i likhet med de andre steinene i selve buen, men ble ofte hogd større enn de øvrige. Navnet har de fra at de utgjorde kronen på verket – og de ble ofte utstyrt med kongemonogram for kongen som regjerte ved åpningen. I svensketiden ble det nok litt oftere riksvåpen og årstall. Slik broen var konstruert, tilsa all erfaring at en bare kunne ha en og ikke to stener øverst. Andre betydninger. Kronestein kan også referere til en edelstein i en krone og til det ytre dekklaget i en fyllingsdam. Råteflue. Råteflue ("Syritta pipiens" (Linnaeus, 1758) ) er en ganske liten flue som tilhører familien blomsterfluene. Den er blant de vanligste blomsterflueartene i Norge om sommeren. Den finnes over hele landet, men er mest vanlig i sør-Norge. Utseende. Råteflue er en ganske liten, mørk blomsterflue med kraftige lår på bakbeina. Leggene på bakbeina har ringer i gul-orange og svart. Ansiktet er gult. På hodet er det to store, mørke fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en tynn pannestripe mellom fasettøynene. Bakkroppen har mønster i gult og svart. Hvert av bakkroppsleddene er mørke, men det er et smal lyst felt i framkanten. Scutellum skiller seg ikke fra brystets ryggside som er skinnenede blankt og svart, med en brun puddring. Brystets sider har noen lyse felt like ved vingefestene. Levevis. Råteflue kan påtreffes i åpen skog og særlig på gress- og blomsterenger. Den besøker blomster eller sitter og soler seg på et blad. Larvene lever i forskjellige slags råtnende plantemateriale. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Systematisk inndeling. Slekten "Syritta" omfatter bare en norsk art. Kove. Koven (norrønt: "kofi") er et lite rom innafor stua i eldre norske bolighus. Koven kunne ha flere funksjoner; den kunne brukes som ekstra soverom, kårstue, gjesterom, spiskammer eller til å oppbevare kjøkkentøy og annet utstyr. Koven hadde normalt ikke ildsted eller vindu/glugge. I den tradisjonelle treromsstua lå koven rett fram for forstua (gangen), men med inngang fra stua. Mens stua hadde åpne takstoler, var det som regel lagt et golv over koven. Dette ble enkelte steder kalt "ramen", i andre bygder "trevet". I skuddlinjen (James Bond). "I skuddlinjen" (originaltittel: "The Living Daylights") er en James Bond-film fra 1987. Tittelmelodien, «The Living Daylights», er laget av det norske bandet a-ha. Den gode, den onde og den grusomme. "Den gode, den onde og den grusomme" (italiensk originaltittel: "Il buono, il brutto, il cattivo", på engelsk: "The Good, the Bad and the Ugly") er en italiensk westernfilm fra 1966 i regi av Sergio Leone, musikk av Ennio Morricone og med Clint Eastwood i hovedrollen. "Den gode, den onde og den grusomme" er et billedsterkt, voldelig epos om gulljakt i New Mexico under den amerikanske borgerkrigen. Den forteller historien om tre revolvermenn og dusørjegere – den skitne banditten "Tuco" («Den grusomme» spilt av Eli Wallach), den iskalde og ondskapsfulle "Angel Eyes" eller "Sentenza" («Den onde» spilt av Lee Van Cleef) og den fåmælte "Man With No Name" eller "Blondie" («Den gode», spilt av Clint Eastwood) – og deres jakt på dollar som er gravd ned på en kirkegård. Filmen er den siste i en trilogi av spaghettiwestern-filmer som ellers består av "For en neve dollar" ("Per un pugno di dollari") fra 1964 og "For et par dollar mer" ("Per qualche dollaro in più") fra 1965. Denne ble den mest populære av filmene i trilogien, og kombinerer spenning og underholdning med et nyskapende filmatisk formspråk. Filmen har siden blitt en kultklassiker innen westernsjangeren med stor betydning for andre filmskapere og deres filmer. Filmen ble ikke totalforbudt av filmsensuren i Norge, men hadde likevel ikke norsk premiere før 8. oktober 1982, da med 16 års aldersgrense. Handling. Filmen starter med et møte med "The Ugly" som viser seg fra sin kriminelle side. "The Good" finner ham og tjener flere tusen dollar på å gi ham til sheriffen, motta pengene og så befri ham når han er sekunder fra å bli hengt. Sammen drar de fra by til by og tjener seg rike helt til den dagen The Good, eller Blondie som han blir kalt, velger å forlate Tuco og ta pengene selv. Tuco blir rasende og sporer "Blondie" opp (etter mange mislykkede forsøk) og gir han en nokså ubehagelig behandling, som innebærer å gå gjennom en 150 kilometer lang ørken, der Tuco har vannet og Blondie har ingenting, bare en vemmelig solforbrenning. Vel ute av ørkenen, får de øye på noe som skal gjøre de neste ukene deres ganske interessante, en hestevogn med kun en overlevende, Bill Carson. Bill Carson har dollar som han er villig til å gi til Tuco hvis han får vann. Tuco har alt fått vite at pengene ligger i en grav ved Sad Hill kirkegård, men navnet på graven vet han ikke. Når han kommer tilbake er alt han finner en død Bill Carson og en Blondie som vet hva navnet på graven er. Sammen blir disse to avhengige av hverandre for å finne formuen, men det er her "The Bad" kommer inn i bildet. Under torturen av Tuco får han vite at pengene ligger ved Sad Hill. Så nå er det The Bad og The Ugly som avhengige av The Good for å finne pengene. Etter å ha hjulpet nordstat soldater med en sprengings-aksjon og drepe revolvermenn kommer de alle tre endelig til Sad Hill kirkegård. Alt som står mellom hver av dem og pengene er en revolverkamp som du sent vil glemme. En ting man legger merke til i "Den gode, den onde og den grusomme", er alle panoramasekvensene, som man kan si er det Sergio Leones filmer vinner en del på. Melodien til Ennio Morricone: "The Ecstacy of Gold" blir enestående når bildene av kirkegården og den runde plassen i midten dukker opp, i perfekt harmoni selvfølgelig så gåsehuden spretter frem. I tillegg til å bruke panoramasekvenser flittig er Leone også en av de første filmregissørene som gikk nærmere inn på karakterene med kameraet og skapte portrettbilder av hver enkelt. Sergio Leone viser tydelig i filmene sine at han benytter seg av originale malerier og lager filmsekvenser av dem. Volucella inanis. Geithamsblomsterflue ("Volucella inanis") er en kraftig flue som tilhører familien blomsterfluene. Den er utbredt hovedskelig i det nordlige Europa. Utseende. "Volucella inanis" er 15-16 millimeter lang, hårløs og har en gul-og-svartmønstret bakkropp. Den tilhører slekten humleblomsterfluer og men ligner ikke så mye på en humle, fordi den er hårløs, derimot mer på en stor veps som for eksempel en geithams ("Vespa crabro"). Levevis. Den voksne (imago) fluen flyr helst i områder med skog. Men den kan påtreffes i hager og på gress- og blomsterenger. Ofte setter den seg på en trestamme eller en husvegg, i solen. Larvene lever i vepsebol, der de spiser avfall, som døde vepselarver og matrester i bolet. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. FA Vase. The Football Association Challenge Vase er en fotballturnering for de nedre regionale divisjonene i Engelsk fotball. Inntil 1974 hadde man FA Amateur Cup, men i 1974 begynte spillere i de øverste amatørklubbene å tjene penger og da splittet man turneringen opp i FA Trophy og FA Vase. Over 200 lag spilte i den første seongen i 1974/75 og Hoddesdon Town FC vant finalen 2–1 over Epsom & Ewell FC foran 9000 mennesker på Wembley. Billericay Town er det eneste laget som har vunnet FA Vase tre ganger. Det skjedde i 1976, 1977 og 1979. I den siste finalen, mot Almondsbury Greenway, vant laget 4-1 og spissen Doug Young scoret hat-trick. Det var det første hat-tricket som ble scoret i en offisiell kamp på Wembley siden Geoff Hurst gjorde det samme i VM-finalen i 1966! Doug Young var forøvrig i flere proffklubbers søkelys, men måtte legge opp på grunn av skader. Det er nå bare lag i 9 nivå i England og under som får spille i FA Vase. Helle Virkner. Helle Virkner (født som "Helle Genie Lotinga" 15. september 1925 i Gl. Rye vest for Århus, død 10. juni 2009 i Charlottenlund) var en dansk skuespiller. I Norge er hun i den senere tid mest kjent for sin rolle som frk. Elisabeth Friis i TV-serien "Matador", men var også en markert del av nyhetsbilde som statsministerfrue og aktiv skuespiller på 1960- og 1970-tallet. Helle Virkner har vært gift med Ebbe Rode, William Rosenberg og i årene 1959 – 1973 med den tidligere, danske utenriks- og statsminister Jens Otto Krag, og var da både utenriks- og statsministerfrue. I 1972 kunne man på Cirkusrevyen se Danmarks statsministerfrue i rollen som frekk Nyhavnshore, hvilket ikke gikk upåaktet hen hverken i Danmark eller i utlandet. I 1981 stilte hun til valg for Socialdemokratiet i kommunevalget i Frederiksberg kommune. I 2007 mottok hun en æres-Bodil, som tilsvarer en ærespris under den norske Amanda-utdelingen. Moldbenk. En moldbenk eller pall (norrønt "pallr") er veggfaste benker i stua på eldre bolighus. Moldbenken var fylt med jord for å isolere mot golvtrekk. Benkene dekte som regel det meste av tre vegger i stua. Moldbenker kunne også anlegges utvendig for isolasjonens skyld. Pall. En klassisk pall i tre En pall i plast som kan løftes fra alle fire sider En pall (norrønt "pallr") var i eldre tid en veggfast benk i stuer og andre oppholdsrom. Pallen var som regel fylt med jord for isolasjonens skyld, og ble enkelte steder kalt moldbenk. En pall er også en løs lem for oppstabling og transport av stykkgods. Et eksempel på en slik pall er Europall. Dror Feiler. Dror Feiler (født 31. august 1951 i Tel Aviv) er en israelsk-svensk musiker, kunstner og fredsaktivist. Han har bodd i Stockholm siden 1973 og er gift med kunstneren Gunilla Sköld-Feiler. Feilers far jobbet på en kibbutz og møtte en gruppe palestinere i București i 1986 mens det fremdeles var ulovlig for israelere. Han ble derfor dømt til fengsel for dette. Feilers mor jobber med mobile helsesentraler i palestinske landsbyer på Vestbredden som ikke har tilgang til andre helsetjenester. Dror Feiler tjenestegjorde som fallskjermsoldat i den israelske hæren, men deserterte i 1973 og ble en av de første israelske soldatene som nektet å delta i Israels aggressive handlinger mot palestinerne. På 1970-tallet studerte han musikk og komposisjon i Stockholm. Han spiller saxofon i jazzbandet Lokomotiv Konkret, og grunnla The Too Much Too Soon Orchestra. Han og hans kone fikk i 2004 betydelig oppmerksomhet for kunstverket «Snövit och sanningens vansinne», som ble vandalisert av den israelske ambassadøren til Sverige, Zvi Mazel. Han er formann for Jøder for israelsk-palestinsk fred og Europeiske jøder for en rettferdig fred. Han var med om bord på ett av skipene i konvoien med skip til Gaza som ble bordet av Israel 31. mai 2010. Feiler komponerer også moderne musikk, bl.a. musikk for symfoniorkestre, operaer, kammermusikk og elektroakustisk musikk. Big Foot. Big Foot (Si Tanka) (født rundt 1824, død 29. desember 1890) også kjent som "Spotted Elk" (Flekkede Elg), var navnet på lederen av en undergruppe av Lakota Sioux-indianerne. Han var sønn av høvding Lone Hornsom styrte over en Minneconjou-stamme, en undergruppe av Teton Lakota-indianerne (Sioux). Si Tanka ble høvding etter sin fars død i 1875. Han ble en høyt aktet og kjent høvding, han hadde gode stridsevner og var forhandlingsdyktig. Han ble drept i Massakren ved Wounded Knee, South Dakota i 1890 sammen med nesten 300 andre medlemmer av stammen han tilhørte. Høvding Big Foot. Big Foot sine Miniconjou indianere. Dyktig forhandler. Som høvding var Big Foot regnet som en stor mann av fred og kjent blant sitt folk for sin politiske og diplomatiske suksess. Han var dyktig til å dempe konflikter mellom rivaliserende parter, men også kjent for sitt mot til å drepe bjørner. Allianse med Sitting Bull og Crazy Horse. I 1870-årene allierte han seg med Sitting Bull og Crazy Horse mot U.S Army, men kom ikke ut i strid med dem i krigen i 1876–1877. Miniconjou Lakotaene led svært under Black Hills krigen, som de overgav seg til etterhvert. Etter at Siouxindianerne tapte i Black Hills, oppfordret Big Foot sine tilhengere til å adoptere den hvite manns levemåte, men å beholde Lakota-språket og deres kulturelle arv. Reservat. Etter Siouxkrigen, plasserte den amerikanske regjering Miniconjou-indianerne i Cheyenne River reservatet i Sør-Dakota. Big Foot oppmuntret folket sitt til å tilpasse seg livet i reservatet ved å utvikle jordbruk og å opprette skoler for Lakota-barn. Big Foot uttalte også at folket hans skulle forholde seg fredelig mot hvite nybyggere. Reisen fra reservatet. Etter at Sitting Bull ble drept i Standing Rock reservatet i 1890, flyktet tilhengerne hans til Sitting Bulls halvbror, Big Foot. I desember 1890 dro Big Foot sørover til Pine River reservatet etter en invitasjon fra høvding Red Cloud i frykt for arrestasjon og represalier fra regjeringen mot ham, og hans nye tilhengere. Red Cloud håpet at hans venn kunne hjelpe med å skape fred. Big Foot på sin side, håpet også han kunne finne fred i Pine River, og hadde ingen intensjoner om å slåss da de flyktet. De hadde også et hvitt flagg på reisen. Han pådro seg lungebetennelse underveis. Fredelig overgivelse. Den 28. desember 1890 tok det 7. kavaleri indianerne igjen. Big Foot som var syk av lungebetennelse, gav seg uten noen som helst stridigheter. Kavaleriet tok ham og hans følge i varetekt og eskorterte dem til et sted nær Wounded Knee Creek, hvor de slo leir. Leirplassen var satt opp fra før med et lager og tømmerhytter. 290 Lakota-indianere døde. Big Foot ligger død i snøen ved Wounded Knee. Den natten var Big Foot og hans følge omringet av tungt bevæpnede vakter. En gang tidligere på kvelden hadde oberst James Forsyth kommet og tatt kommandoen over troppene og hele leiren. Neste morgen, mens kavaleristene prøvde å ta alle våpen fra indianerne, var sinnene i kok på begge sider. Mens flere soldater prøvde å avvæpne en ung, døv Siouxkriger, avfyrtes noens rifle og de amerikanske troppene åpnet ild med fire "Hotchkiss Mountain cannons", rifler og pistoler. Da røyken la seg var 290 menn, kvinner og barn døde, inkludert Big Foot. Hendelsen ble senere kjent som massakren ved Wounded Knee, og var i realiteten slutten på indianerkrigene. Europeiske jøder for en rettferdig fred. Europeiske jøder for en rettferdig fred (engelsk: "European Jews for a Just Peace, EJJP") er en sammenslutning av en rekke jødiske grupper og organisasjoner i Europa som arbeider for en rettferdig fred mellom jøder og palestinere, gjennom å kreve at Israel endrer sin politikk overfor palestinerne og at verdenssamfunnet legger press på Israel. Organisasjonen ønsker en umiddelbar slutt på den israelske okkupasjonen av Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, opprettelse av en palestinsk stat og anerkjennelse av 1967-grensene, samt at Israel tar på seg ansvaret for det palestinske flyktningeproblemet som ble skapt gjennom Israels etniske rensning av arabere på 1940-tallet. Organisasjonen mener at Israel må anerkjenne flyktningenes rett til å vende tilbake til hjemmene sine som en menneskerett. Videre støtter organisasjonen ikke-voldelig motstand mot den israelske okkupasjonen, bl.a. gjennom oppfordring til boikott. Pingyuan (provins). Pingyuan (kinesisk: 平原省; pinyin: "Píngyuán Shěng") var en tidligere provins i Folkerepublikken Kina, og bestod mellom 1949 og 1952. Hovedstaden var Xinxiang, nå i provinsen Henan. Provinsen ble opprettet den 20. august 1949 av deler av Hebei, Henan og Shandong. Den omfattet seks prefekturer: Xinxiang, Puyang, Anyang, Heze, Huxi, og Liaocheng; og to byer: Xinxiang og Anyang. Provinsen ble oppløst den 15. november 1952, og dens områder ble fordelt på provinsene Shandong og Henan. Slaget ved Olpai. Slaget ved Olpai var et slag i Peloponneskrigen i 426 f.Kr. mellom hærene som ble ledet av Athen og Sparta. 3000 hoplitter fra Ambrakia invaderte i 426 Amfilokiske Argos i Akarnania i en bukt av det joniske hav og okkuperte fortet til Olpai. Akarnaniene ba om hjelp både fra den athenske generalen Demosthenes og de 20 athenske skipene som lå i nærheten under kommandoen til Aristoteles og Hierofon. Ambrakiotene ba om hjelp fra Evrylokos av Sparta som klarte å marsjere med sin hær forbi akarnaniene uten å bli observert. Etter dette ankom Demosthenes i bukta nedenfor Olpai med sine skip, 200 hoplitter og 60 bueskyttere. Han sluttet seg til den akarnaniske hæren og satte opp leir i en ravine ovenfor Evrylokos hvor begge side forberedte seg i fem dager. Etterhvert som den ambrakiotiske og peloponnesiske hæren ble større, satte Demosthenes opp et bakhold med 400 hoplitter fra Akarnania som skulle brukes når slaget begynte. Demosthenes dannet den høyre flanken av den athenskledede hæren med athenske og messenianske styrke, mens sentrum og venstre flanke bestod av akarnaniene og amfilokiene. Evrylokos dannet den venstre flanken av sin hær, direkte ovenfor Demosthenes, mens ambrakiotene og mantineiene dannet resten av linjen. Da slaget startet utmanøvrerte Evrylokos raskt Demosthenes og var i ferd med å omringe ham da akarnianene begynte sitt bakholdsangrep. Evrylokos ble drept, noe som førte til panikk blant de andre styrkene. Ambrakiotene beseiret den venstre flanken til akarnaniene og amfilokiene og jaget dem tilbake til Argos, men de ble selv beseiret av restene av akarnaniene da de vendte tilbake. Demosthenes mistet rundt 300 menn, men stod igjen som seierherre da slaget var slutt senere den kvelden. Dagen etter forsøkte Menedaios som hadde overtatt kommandoen etter at Evrylokos ble drept, å inngå en våpenhvile med Demosthenes. Demosthenes ville bare la lederne for hæren unnslippe. Men noen av ambrakiotene forsøkte å flykte med Menedaios og de andre kommandantene. Akarnaniene jaget dem, lot Menedaios unnslippe som avtalt og drepte rundt 200 ambrakioter. Imens hørte Demosthenes at en ny hær fra Ambrakia marsjerte mot Olpai. Disse ambrakiotene satte opp leir på veien til fortet i Idomene uten å vite om nederlaget dagen før. Demosthenes overrasket dem der om natten ved å late som de var den andre ambrakiotiske hæren, og drepte de fleste av dem. Resten flyktet til høydene eller til sjøs hvor de ble tatt til fange av de 20 athenske skipene. Totalt mistet ambrakiotene rundt 1000 menn i løpet av de to dagene. Selv om Demosthenes enkelt kunne tatt Ambrakia, gjorde han ikke dette, og akarnaniene og ambrakiotene signerte en fredsavtale med dem som skulle vare i 100 år. Olpai Marbles. "Marbles" er det 13. studioalbumet til det britiske progressiv rock-bandet Marillion. Albumet ble utgitt i mai 2004, og ble spilt inn i Marillions eget studio The Racket Club i Aylesbury. Det ble utgitt to singler fra albumet. «You're Gone» nådde 7. plass på den britiske singlelista, den beste plasseringen siden sangen «Incommunicado» i 1987. «Don't Hurt Yourself» nådde 16. plass. Begge singlene ble utgitt i flere versjoner. Albumet "Marbles" nådde imidlertid ikke inn på Top 40 på den britiske albumlista. "Marbles" ble utgitt både som 1CD-versjon og 2CD-versjon. 1CD-versjonen var den eneste som ble solgt i vanlige butikker, mens 2CD-versjonen ble solgt fra Marillions egen nettside. Gruppa reklamerte også for 2CD-versjonen på de enkle versjonene som ble solgt i CD-butikkene, og dette ga gruppa en del uvilje blant butikkeierne, som fryktet at platekjøperne ville kjøpe plata direkte fra Marillion, i stedet for den enkle versjonen i platebutikkene. I likhet med Marillions to foregående album kunne "Marbles" forhåndsbestilles fra gruppas nettside lenge før albumet ble utgitt. Dette ga gruppa forutsigbare inntekter, men førte også til et lavere salg etter at albumet kom i salg i vanlige platebutikker. Albumet ble også utgitt i en spesiell 2CD-versjon der alle som forhåndsbestilte albumet innen en viss frist fikk navnet sitt trykket i plateomslaget. Denne versjonen (med over 18 000 navn) ble gitt til alle som forhåndsbestilte albumet (også de som ikke fikk navnet i plateomslaget), og er pr. dags dato (november 2007) fremdeles til salgs på Marillions nettside. Sangen «Ocean Cloud» er inspirert av og dedisert til havroeren Don Allum, som rodde tre ganger over Atlanterhavet, og som nesten omkom da et uvær rammet ham like før han nådde land på den siste turen. Med en lengde på 17 minutter og 58 sekunder er sangen den lengste Marillion noen gang har spilt inn. All musikk på albumet er skrevet av gruppa i fellesskap: Steve Hogarth, Mark Kelly, Ian Mosley, Steve Rothery og Pete Trewavas. Tekstene er skrevet av Steve Hogarth. 1CD-utgaven. Den europeiske utgivelsen av denne versjonen hadde «You're Gone» (single mix) som bonusspor. Den amerikanske utgaven hadde videoen til «Don't Hurt Yourself» som bonusspor. Don Allum. Don Allum (født 17. mai 1937 i London, England, død 2. november 1992) var en britisk havroer og yrkesmilitær. Han var den første som rodde begge veier over Atlanterhavet. I alt rodde han tre ganger over Atlanterhavet. Første gang han rodde over Atlanterhavet var i 1971. Sammen med fetteren Geoff Allum rodde han fra Las Palmas på Gran Canaria til Barbados på 73 dager. I 1986 rodde han alene fra Pasito Blanco på Gran Canaria til Nevis i Karibia på 114 dager. De siste to ukene av turen var han helt tom for ferskvann, og da han nådde land var han svært svekket fysisk. I 1987 rodde han alene fra St. John's på Newfoundland til Dooagh på Achill Island i Irland på 77 dager. Under den turen hadde han mye dårlig vær, og han ble slått ut av båten flere ganger. Like vest av Irland ble han overveldet av uvær, og robåten holdt på å forlise like før han nådde land. Men ankomsten hans var varslet, og folk fra Dooagh reddet ham i siste øyeblikk fra å drukne. Etter disse strabasene var Allum utslitt og svekket, og de neste årene sviktet nyrene hans to ganger. Han døde av et hjerteanfall 2. november 1992, 55 år gammel. Innbyggerne i Dooagh satte opp et minnesmerke over Don Allum etter havroerprestasjonene hans. I 2004 skrev rockegruppa Marillion en sang inspirert av Don Allum og andre havroere. Sangen "Ocean Cloud" var med på 2CD-utgaven av albumet Marbles. William Hut. William Hut under festivalen Summer Sundae i 2006. Willy Marhaug, kjent under artistnavnet William Hut'", (født 9. november 1973) er en norsk musiker og vokalist. Sammen med Espen Mellingen startet han i 1989 bandet Poor Rich Ones som ga ut fire album, vant en Spellemannpris og var aktivt fram til 2001. Da valgte han å satse på solokarriere under artistnavnet William Hut. Som soloartist har han til nå gitt ut fem album og er blant annet kjent for sangen «Take it easy!». Han var dessuten med på hyllestplata til Lasse Myrvold, Dans til musikken og har gitt ut sangen «Path» sammen med Sissy Wish. Eksterne lenker. Hut, William Hut, William Kjell Tennfjord. Kjell Tennfjord (født 17. desember 1953) er en norsk siviløkonom og bedriftsrådgiver, dog mest kjent som fotballtrener med suksess for flere lag. Han trente Fyllingen Fotball til cupfinale (1990), Bryne FK (1991–92), og Sportsklubben Brann (1995–1998). Der trente Tennfjord klubben til fortsatt spill i tippeligaen 1995, fjerdeplass i tippeligaen 1996 og andreplass i tippeligaen 1997. De tapte cupfinalen (1995), hvilket ga deltakelse i europeiske cupvinnercupen der de beseiret PSV og tapte kvartfinalen for Liverpool FC (1997). Han ga seg etter elleve kamper i uten seier i tippeligaen 1998. Tennfjord er utdannet adjunkt ved Volda Pedagogiske Høgskole, samt siviløkonom fra NHH, og arbeidet som soussjef i Elcon Finans og organisasjonssjef i NB Steel (Norsk Blikkvalseverk). Etter en tid i administrasjonen i Brann (1998–99) gikk han til Fjellbekk, ble med som headhunter for Erik Solérs agentfirma, Sports Management Group (2000), samt virket med Frode Ohr og Møreforskning i utredningsprosjekt. Tennfjord er i dag styrelder i Aalesunds fotballklubb. Galette. Galette er et fransk, egentlig bretonsk, navn på forskjellige pannekakelignende kaker. Der brukes bokhvete og andre kornsorter i stedet for hvete, mens melk / vann, egg og salt er som for pannekaker (fransk navn: "Crêpes") generelt. Galetten ble opprinnelig til der jordsmonnet ikke tillot hvetedyrking, og mange distrikter har sine egne tradisjoner for hva som skal i røren. I motsetning til crepene er galetten noen steder gjennomstekt fra bare en side. Galetten blir enten brukt til å rulle inn forskjellig pålegg som syltetøy, ost, salat, kjøtt, fisk – eller som underlag for speilegg og skinke. Den siste varianten er kjent som "galette complete". I Rennes brukes den slik lomper brukes på Østlandet. Denne varianten ser ut til å vinne popularitet i dagens Frankrike. Hipparete. Hipparete (gresk: Ἱππαρέτη) var datteren til Hipponikos, en mektig athener. Hun var gift med en eminente, athenske statsmannen og generalen Alkibiades. Hipponikos. Hipponikos var en athensk militærleder, sønnen til Kallias II og faren til Kallias III. Sammen med Eurymedon ledet han de athenske styrkene under invaderingen av Boeotia i 426 f.Kr.; han ble senere drept i slaget ved Delion (424). Årestue. Årestue fra Tolstadskriden i Vågå, bygd i 1770-åra. I dag på Maihaugen, Lillehammer Ei årestue er et tradisjonelt bolighus uten pipe, men med åpent ildsted (åre) midt på golvet i stua, og med avtrekk for røyken gjennom en åpning (ljore) i taket. Før husa ble bygd med røykovn eller peis, var årestuene den normale hustypen i norske byer og bygder, og ble bare kalt stue. Ordet årestue er en nylaging som kom i bruk etter at stuene kom på museum, og husene ble klassifisert etter sine ildsteder. Den mest kjente årestua som fortsatt er bevart, er trolig stua fra Åmlid i Valle i Setesdal, som i dag står på Norsk Folkemuseum. Det er ei lafta stue av treromstypen med inngang nær enden på den ene langveggen til ei forstue, dør inn til sjølve stua med åren, og dør herfra inn til den bakenforliggende koven. Stua er forsynt med svalgang på framsida. Åren er midt i stua, oppmurt noe over golvet. I regnvær ble åren tildekka med en lem eller en tynn hud spent over ei ramme. Lemmen kunne manøvreres med ljorestanga, som hang ned fra taket. På den sida av åren som vender mot døra, er det reist ei helle på høgkant (blekksteinen) for å ta av for trekken. Høg dørstokk og moldbenker langs veggene bidro også til å redusere golvtrekken. Åmlidstua er bygd i siste halvdel av 1600-tallet. Årestuer er like gamle i Norge som sjølve lafteteknikken, og går tilbake til førkristen tid. Det ble bygd årestuer i Setesdal og i andre bygder til langt inn på 1700-tallet, og noen har vært i bruk året rundt fram mot midten av 1800-tallet. Metusalem. Metusalem eller Metusjalah var ifølge Første Mosebok i Det gamle testamentet en av urtidens stamfedre. Enok var hans far og Lamek var hans sønn; gjennom Lamek ble han farfar til Noah. Han var den personen i Bibelen med den eldste beskrevne levealderen, hele 969 år, og derav uttrykket «gammel som Metusalem». I den overleverte hebraiske bibelteksten forekommer navnet som "Metusjalah", og det er denne formen som brukes i Det norske bibelselskaps oversettelse av 1978/1985 (Første Mosebok 5:21-27). "Metusalem" synes å være en populær forvanskning av navnet. Metjusalah var sønn av Enok som var sønn av Jared, som ble 962 år gammel. Bare Metusjalah nevnes som eldre enn Jared. Metusjalah var Noahs bestefar, og dermed født før syndfloden. Hans høye alder til tross er det uvisst hva han foretok seg mens Noah samlet dyrene i arken. En mulig tese er at han ikke fikk barn før han var 850 år gammel, og at Noah også var en gammel mann da syndefloden startet. Slik blir det argumentert for at Metusjalah døde før arken ble en realitet. Fra gammelt av ble Metusalem feiret 4. januar. The Arctic Challenge. Her ses monsterpipen som ble brukt under konkurransen i 2006. "The Oakley Arctic Challenge" (TAC) er en snøbrettkonkurranse som ble grunnlagt i 1999 av de norske profesjonelle snøbrettkjørerene Terje Håkonsen og Daniel Franck. Den årlige TAC-konkurransen har foregått forskjellige steder i Norge, og arrangeres vanligvis i slutten av februar. I 2010 og 2011 ble konkurransen arrangert i Tryvann Vinterpark. Historie. På 1990-tallet var Terje Håkonsen regnet som en av de beste snøbrettkjørerene verden over, og da Terje takket nei til å være med i de olympiske leker i 1998, kom det som et sjokk på snøbrettverdenen. Men isteden for de veletablerte snøbrettkonkurransene ledet av FIS, laget Terje et uavhengig alternativ i 1999, nemlig The Arctic Challenge. Konkurransen skulle bli en uke med fokus på kjørerne, med moro som skateboarding, surfing og snøbrett i utrolige arktiske forhold. Den første TAC-konkurransen ble arrangert i Stamsund i Lofoten i 2000, og der fortsatte de å ha konkurransen inntil 2004. Konkurransen ble da flyttet til Midtstuen i Oslo fordi Terje mente konkurransen ville ligge mer sentralt til der, også fordi det var for lite snø til å lage monster-pipen. I 2008 ble The Oakley Arctic Challenge arrangert 18. – 23. februar i Holmenkollen og i 2009 i Linderudkollen. I 2010 og 2011 ble det konkurrert i slopestyle i Wyllerløypa i Tryvann Vinterpark. TAC er i dag en av de beste snøbrettkonkurransene i verden, og kjente snøbrettkjørere fra hele verden kommer hit for å konkurrere og ha det moro en uke i året. Sponsorer. Oakley og Protest er pr. i dag hovedsponsorene til TAC, og i de senere årene har konkurransen båret navnet The Oakley Arctic Challenge. Resultater fra 2007. For en lengre liste gå til Treromsstue. Treromsstue er en svært gammel hustype i Norge. Den var en videreutvikling av de eldste laftehusa – som bare hadde ett rom – ved at det ble satt inn en innvendig, lafta vegg som sammen med en plankevegg ga en tredelt romplan. I tillegg hadde stuene ofte en svalgang på framsida. Treromsstuene hadde inngangsdør ved enden av den ene langveggen. Her kom en inn i forstua, som ofte ikke var stort breiere enn dørbredda. Fra forstua kom en inn i sjølve stua, som fra først hadde åpent ildsted (årestue), men som seinere fikk røykovn eller peis. Fra stua var det dør videre inn til koven, et lite rom som kunne ha forskjellige funksjoner. Koven var skilt fra forstua med en lettvegg, mens veggen mellom kove/forstue og stua var lafta. Hustypen går tilbake til middelalderen, og har vært vanlig som bolighus både i byene og på bygda over det meste av landet i århundrer. Bananarama. Bananarama er en britisk popgruppe. Gruppen er med ti Top 10-singler i Storbritannia og tre i USA en av de mest suksessrike britiske jentegruppene noensinne. Storbritannias mest suksessfulle jentegruppe gjennom tidene. Hele 27 singler prikket Bananarama inn på den engelske singlelisten i fra 1982 og frem til tidlig 90-tall. Biografi. I 1981 besluttet de to venninnene Keren Woodward og Sarah Dallin seg for å prøve seg i musikkverdenen. Sammen med Siobhan Fahey om dannet de en trio. Etter et par opptredener i forskjellige nattklubber blir jentene oppdaget av Sex Pistols' gamle trommeslager, Paul Cook. Han produserte Bananaramas første singel, en cover av Swahili Black Bloods «Aie A Mwana». I 1982 kom gjennombruddet med singelen «He was really sayin' something», en coverlåt fra bandet Velvelettes. Denne singelen holdt seg ukevis på de engelske hitlistene. De fulgte opp med flere album og kjente hits som «Venus», «I heard a rumour», «Cruel summer» og «Robert Deniro's waiting». Bananarama har samarbeidet med superprodusentene Stock, Atiken and Waterman som også produserte musikk for artister som Samantha Fox, Rick Astley, Mel & Kim, Kylie Minogue og Jason Donovan I 1987 forlot Siobhan Fahey gruppen for å starte sitt eget band «Shakespears Sister». De resterende Banan-jentene sørget ikke lenge, og skaffet seg raskt en erstatning, Jacquie O'Sullivan erstattet Fahey som medlem i Bananarama. O'Sullivan forlot bandet i 1992. Woodward og Dallin fortsatte som en duo. Gjennom av nittitallet ga de ut flere album, uten nevneverdig suksess. I 1998 gav de ut med en cover av ABBA-slageren «Waterloo», og i 1999 en ny coverlåt, denne gangen klassikeren «Careless Whisper». I 2005 var de tilbake med albumet «Drama» og singlene «Move in my direction» og «Look on the floor» som gjorde det rimelig bra på hitlistene i Europa og USA. På Bananarama sin hjemmeside står det at gruppen jobber med nye låter, og lanserer singelen Love Comes 6. september 2009. Det er første singelen fra albumet Viva som kommer 14. september. Dhading distrikt. Dhading er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Befolkninga i distriktet var i (2001) 338 658. Dhading ligger i "Sentralregionen", "Bagmati Sone" (se kart). Det tilhører "ås-distriktene" i Nepal, men fjellkjeden "Ganesh", med topper på over 7 000 m, ligger også i distriktet. Den østligste utstikkeren av distriktet grenser mot Kathmandudalen. I vest har distriktet en lang grense mot Gorkha. Det har en kort grense mot Kinas delstat Tibet i nord. I øst grenser det mot Rasuwa og Nuwakot. En utstikker sør for Nuwakot grenser mot Kathmandu distrikt. I sørøst grenser det mot Makwanpur, i sørvest mot Chitwan. Hovedstad i distriktet er Dhadingbesi (transkriberes også Dhading Besi, betyr "Dhadingdalen"), som ikke har status som bykommune. I distriktet er det 50 landsbyutviklingskomiteer, ingen bykommuner. Levealder er 58,8 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 80,8%, folk uten reint drikkevann 20,7% (tall fra 2001), leger 5 (2002). Parbatiya-befolkninga er 35,45, dalit 10,78%, det er 22,5% buddhister og 3,4% som dyrker lokale religioner (tall fra 2001). Dhading har et stort innslag av tamang. Distriktet har 80% jordbruksland og 20% skog. Det er lite industrialisert. Riksveien "Prithvi Narayan Rajmarg" som går fra Kathmandudalen til Pokhara går gjennom den sørlige delen av distriktet. Mye av veien følger elva Trisuli. Templet Manakamana, bygd til en inkarnasjon av hindugudinna "Bhagwati" ligger på toppen av en ås i 1 302 ms høyde nær landsbyen med samme navn. Den ligger ikke langt fra veien, 125 km vest for Kathmandu, om lag halvveis til Pokhara. Templet er et viktig valfartssted, og besøkes også av mange turister på vei til Pokhara eller Gorkna. Tidligere kunne det bare nåes ved å gå til fots, men en gondolbane med fantastisk utsikt, bygd med sveitsisk hjelp, åpna i 1998. (Banen førte til et stort fall i inntektene for lokalbefolkninga og blei møtt av sterke protester. Løfter om at de skulle få del i inntektene blei ikke holdt. I slutten av august 2001 førte det til at folk storma taubanens kontorer og ødela datamaskiner og bilettmaskiner.) Befolkninga er bahun og chhetri i sør, der det også fins chepang. I sentrale deler distriktet er det inslag av newar, mens tamang og gurung dominerer i nord. Slaget ved Nafpaktos (429 f.Kr.). Slaget ved Nafpaktos var et sjøslag i Peloponneskrigen. Slaget fant sted en uke etter den athenske seieren ved Rhium. Slaget involverte en athensk styrke på 20 skip, ledet av Formio mot en peloponnesisk flåte på 77 skip, ledet av Knemos. Opptakt. Den spartanske styresmakten hadde i 429 beordret navarken Knemos til å sette i gang en offensiv i Korintbukta og det nordvestlige Hellas med det mål å slå flere athenske allierte ut av Peloponneskrigen. Ideelt sett håpet spartanerne å erobre den athenske basen ved Nafpaktos. Denne basen brukte athenerne til å trakassere korintisk skipsfart. Men den offensiven led et alvorlig tilbakeslag da Knemos ble slått tilbake på land av akarnaniene i Stratos, mens en peloponnesisk flåte på 47 skip ble spredt av Formios 20 skip ved Rhium. Spartanerne var misfornøyd med dette uventede tilbakeslaget og sendte flere rådgivere, inkludert den aggressive, men talentfulle Brasidas, for å ha overoppsyn med Knemos samtidig som han gjenopptok offensiven. Formio sendte i mellomtiden etter forsterkninger fra Athen, og 20 skip ble sendt ut til ham. Disse hadde ordre om å først seile til Kreta for å angripe Kydonia. Resultatet var at denne flåten ikke kom tidsnok til å delta i slaget. Knemos og rådgiverne forente skipene som Knemos hadde tatt med seg til Stratos med de som trakk seg tilbake fra Rhium og skaffet flere skip fra Spartas allierte i bukta, og de hadde snart en flåte på 77 skip. Admiralene rykket så frem med sin flåte til Panormos, i Akhaia, hvor de møtte det peloponnesiske infanteriet. Formio førte i mellomtiden sine skip opp til Antirrhium, på den andre siden av stredet fra peloponneserne, ved Rhium. Her var han i posisjon til å slå til dersom den fiendtlige flåten forsøkte å seile vestover inn i åpen sjø. Dersom han hadde latt den unnslippe på denne måten, ville han i realiteten ha oppgitt Athens herredømme over sjøen, og kunne godt ha blitt blokkert i Nafpaktos. Slaget. Flåtene lå ankret opp på hver sin side av stredet, og det ble opp til peloponneserne å sette i gang et slag, siden de ønsket å fremtvinge kamphandlinger før de athenske forsterkningene ankom. Etter seks eller syv dager ved Rhium, ledet derfor de spartanske kommandantene sin flåte østover inn i Korintbukta. Athenerne som i det foregående slaget hadde klart å dra nytte av fordelen i sin overlegne manøvrerbarhet, ville nødig gå inn i de trange farvannene i bukta, men ble tvunget til å følge peloponneserne for å beskytte Nafpaktos som var uten garnison. De 20 athenske skipene seilte inn i bukta på en enslig rekke langs den nordlige kysten. De messenianske hoplittene fra Nafpaktos marsjerte langs kysten ved siden av dem. På den sørlige kysten seilte den peloponnesiske flåten på fire rekker, parallelt med kysten. Til høyre for disse linjene, var 20 av de beste og raskeste skipene i flåten som ledet fremrykningen. Disse hadde fått jobben med å hindre athenerne fra å flykte når peloponneserne angrep. Knemos så at athenerne seilte i en enkel rekke og gav signalet til at hans skip skulle angripe. Peloponnesernes flåte snudde umiddelbart og skyndte seg over bukta mot athenerne. Athenerne forsøkte å flykte, men bare elleve av de fremste skipene klarte å komme seg rundt peloponnesernes høyre flanke og flykte mot Nafpaktos, de resterende ni ble kjørt opp i et hjørne, drevet på land og erobret, mens de 20 eliteskipene til peloponneserne fra den høyre flanken satte etter de flyktende athenske elleve. Ti athenske skip nådde Nafpaktos i sikkerhet og inntok sine posisjoner ved munningen av havnen, klar til å forsvare seg mot etthvert forsøk på å gå inn i havnen. Det siste athenske skipet flyktet mot havnen med peloponneserne som allerede sang seierens "paian", i nær forfølgelse. Det athenske skipet kom opp på siden av et handelsskip som lå for anker utenfor havnen og brukte det til å beskytte sine flanker mens han snudde. Den athenske kapteinen vendte sitt skip 270 grader og rammet sin fremste forfølger i siden og senket den. Selv om peloponneserne fremdeles hadde en stor tallmessig fordel, gjorde sjokket av denne handlingen til at peloponnesernes moral sank samtidig som det styrket den athenske moralen. Det viste seg å være nok til å snu slagets gang. det ble forvirring blant peloponneserne, noen roere i de fremste skipene hvilte årene sine for å la hovedstyrken ta dem igjen. Dermed var de urørlige og sårbare foran en fiendtlig styrke. Andre skip gikk på grunn som et resultat av deres kapteiners ignorering av strandlinjen. De ti athenske skipene i havnen stormet ut og sluttet seg til angrepet, og peloponneserne ble umiddelbart spredt. Athenerne erobret seks skip i forfølgelsen og tok tilbake alle unntatt ett av sine egne skip som ble tatt tidligere. Begge sider hevdet at de hadde vunnet, men det var klart hvem som hadde vunnet det. Peloponneserne fryktet ankomsten til de athenske forsterkningene, trakk seg tilbake til Korint i løpet av natten flere dager etter slaget og athenerne fortsatte å holde Nafpaktos og ha herredømmet over bukta. Etterspill. Den athenske seieren ved Nafpaktos gjorde slutt på Spartas forsøk på å utfordre Athen i Korintbukta og i det nordvestre Hellas. Slaget sikret også Athens herredømme til sjøs. Ved Nafpaktos hadde athenerne vært presset med ryggen mot veggen, et nederlag ville ha gjort slutt på Athens fotfeste i Korintbukta og oppmuntret peloponneserne til ytterligere aggressive operasjoner til sjøs. Spartanerne ble så kuet av minnet om deres nederlag ovenfor Formio, at de i 428 ikke sendte hjelp til Athens opprørske undersåtter, Mytilene, det året. De sendte til slutt en flåte i 427, men kommandanten var så redd for å bli tatt til sjøs av athenerne at han flyktet hjem uten å ha oppnådd noe. Litteratur. Nafpaktos Florent Schmitt. Florent Schmitt (født 28. september 1870 i Blamont, Meurthe et Moselle, død 17. august 1958 i Neuilly-sur-Seine) var en fransk komponist. Han begynte ved "Conservatoire de Paris" i 1889, og studerte under Albert Lavignac, Theodore Dubois, Jules Massenet og Gabriel Fauré. I 1900 vant Schmitt Prix de Rome på sitt fjerde forsøk. Schmitt skrev 138 verker med opusnumre. Han komponerte innenfor de fleste større former for musikk, unntatt opera. Blant hans mest kjente verker i dag er "La tragédie de Salome" og "Psalm XLVII". Pianokvintetten i H-moll, skrevet i 1908, hjalp til å skape hans ry som komponist. Andre verker omfatter blant annet en fiolinsonate ("Sonate Libre"), en strykekvartett, en saksofonkvartett, "Dionysiaques" for janitsjarkorps, og to symfonier. Han var en del av gruppen kjent som Les Apaches. Hans særegne stil, gjenkjennbart som impresjonistisk, arvet elementer fra Debussy, men inneholdt også klare spor av Wagner og Richard Strauss. Schmitt jobbet fra 1929 til 1939 som musikkritiker for "Le Temps", en rolle hvor han skapte store kontroverser, ikke minst med hans vane med å rope ut synspunkter fra salen under konserter. Musikkforleggeren Huegel gikk så langt som å kalle ham «en uansvarlig galning». Etter å ha vært en av de mest fremførte franske komponister i mellomkrigstiden, falt Schmitt tildels under glemselens slør etter andre verdenskrig, selv om han fortsatte å komponere til sin død. I 1952 mottok han Æreslegionen. Han ble offer for en rekke angrep både i alderdommen og etter sin død, begrunnet i hans pro-tyske sympatier på 1930-tallet og hans vilje til å arbeide for Vichy-regjeringen. På 1990-tallet har man sett en viss gjenopptakelse av hans arbeider, og flere av hans verker er spilt inn på CD. De siste årene har hans "Dionysiaques" vært et av de mest spilte verker i elitedivisjonen under Norgesmesterskapet for janitsjarkorps. Allan Holdsworth. Allan Holdsworth (født 6. august 1946) er en britisk jazzgitarist som er kjent for svært komplekse komposisjoner. Han har vært med i mange band, blant annet rockebandet Tempest der han spilte på 1970 tallet. Han har også samarbeidet med Derek Sherinian og hans band Planet X. Nereider. Nereider i gresk mytologi havnymfer som forbindes med Middelhavet. De var alle døtre av Nerevs og Doris. De mest kjente var Amfitrite som var gift med Poseidon, Thetis som var mor til Akhillevs. Det var ifølge senere gresk mytolologi cirka femti nereider og de utgjorde havguden Poseidons hoff og de var alltid hjelpsomme mot sjømenn i nød. Nuwakot distrikt. Nuwakot er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Befolkninga i distriktet var i (2001) 288 478. Nuwakot ligger i "Sentralregionen", "Bagmati Sone" (se kart). Det tilhører "ås-distriktene" i Nepal, og grenser i sør mot Kathmandudalen. I sørvest og vest grenser distriktet en mot Dhading, i nord mot Rasuwa, i øst mot Sindhulpalchok og i sørøst mot Kathmandu distrikt. Hovedstad i distriktet er Bidur, som i 2005 hadde ei befolkning anslått til 22 063. Tamang er en viktig del av befolkninga. Blant viktige kulturminner er slottet i landsbyen Nuwakot, som var Prithvi Narayan Shahs hovedkvarter under hans felttog for å erobre Kathmandudalen, og Devighat, der det er et viktig tempel og valfartssted. Løveparken. a> hvor Løveparken var planlagt anlagt. Løveparken var navnet på Løv-Ham Fotballs planlagte stadion i Lynghaugparken i Fyllingsdalen, Bergen Det var planlagt en kapasitet på 2 000 tilskuere, hvorav 1 200 sitteplasser, noe som trolig ville gjort det til det minste stadionet med toppfotballstandard i Norge. Planene for Løveparken ble skrinlagt da Trond Mohn betalte for oppgradering av Varden Amfi slik at Løv-Ham kunne spille kamper der. Victor Davis Hanson. Victor Davis Hanson (født 1953 i California) er en amerikansk militærhistoriker. Han er best kjent som en ekspert på krigføring i antikken, men har også markert seg som politisk kommentator. Lars Frölander. Lars Frölander (født 26. mai 1974) er en svensk svømmer. Frölanders første store suksess i internasjonale mesterskap kom under OL 1992 i Barcelona, der han var med på å ta sølv på 4 x 200 meter frisvømming. Siden den gang har han flere gullmedaljer fra internasjonale mesterskap, og regnes som en av Sveriges fremste svømmere gjennom tidene. Høydepunktet i karrieren kom i 2000, da han satte verdensrekord på 100 m butterfly på kortbane med tiden 50,44, og tok OL-gull i samme gren. Dette året ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for årets fremste svenske idrettsprestasjon. Okkupasjonsmuseet (Riga). Okkupasjonsmuseet i Riga (latvisk: Latvijas okupācijas muzejs) er stedet der historien om Latvias grusomme nære fortid fortelles. Latvia hadde 51 års okkupasjon bak seg da landet igjen ble fritt i 1991. Museet formidler historien om tre suksessive okkupasjoner: 15.juni 1940 ble Latvia okkupert av Sovjetunionen. Den unge nasjonalstaten Latvia (1918) ble annektert. Presidenten ble deportert til Sibir der han døde to år seinere. Flere av regjeringsmedlemmene led samme skjebne. 16. juli 1941 ble Latvia okkupert av Tyskland. De latviske jødene ble under den andre verdenskrig i all hovedsak utryddet. Høsten 1944 ble Latvia igjen okkupert av Sovjetunionen. Okkupasjonsmuseet ligger midt i Gamlebyen i Riga, utenfor Svarthodenes hus. Museumsbygningen er bygd av kommunistene som et propagandamuseum for de røde riflemenn i Latvia. Arkitekt var Gunārs Lūsis-Grīnbergs. Museet ble åpnet i 1970. I dag forteller det historien om de lidelser det latviske folk gjennomgikk under kommunistisk og nazistisk åk. Store deler av befolkningen i Latvia ble deportert til Sibir. 25.mars 1949 var den store deportasjonsdagen. Ved statsbesøk i Latvia inneholder programmet vanligvis et besøk på Okkupasjonsmuseet. Norges Kirkesangforbund. Norges Kirkesangforbund (NKSF) er en norsk organisasjon for kor og korsangere som arbeider for å fremme kirkesang og gudstjenesteliv i Den Norske Kirke. NKSF ble stiftet 10. januar 1955, og var en sammenslutning av de allerede eksisterende kirkesangforbundene i Bjørgvin, Nidaros, Oslo, Stavanger og Tunsberg bispedømmer. NKSF har ca 150 medlemskor med tilsammen 3400 sangere. Forbundet har hovedkontor i Stavanger og daglig leder er Halvor J. Østtveit. Nåværende leder for NKSF er Ragnhild Hadland fra Stavanger. På landsmøtet i 2011 ble hun gjenvalgt for to nye år. David Copperfield (roman). "David Copperfield" (engelsk: "The personal history and experience of David Copperfield the younger") er en roman fra 1850 av den engelske forfatteren Charles Dickens (1812–1870). Den er skrevet i første person, med "jeg-forteller", og beskrives vanligvis som en delvis selvbiografisk roman, hvor forfatteren har flettet inn egne opplevelser og erfaringer. Bakgrunn. Dickens hadde skrevet ned noen selvbiografiske blad og barndomserindringer som han han i utgangspunktet hadde ment at ikke skulle utgis i hans levetid. Etter oppfordring fra en venn om å skrive en bok med jegforteller, begynte han tidlig i 1849 å arbeide med David Copperfield, og lot erindringene inngå i romanen. Mens Dickens' første romaner kan beskrives som episodiske, innfallsrike og løst komponert, er bøkene fra og med "Dombey og sønn" (1846-48) fastere i disposisjonen. David Copperfield har ikke bare en klar komposisjon men er dertil «helt forskjellig fra hans tidligere [bøker], skrevet i en ny stillferdig tone, med tilbakeblikkets lykke, vemod og humor». Boka ble først utgitt i hefteform fra mai 1849 til november 1850, da med den enda mer omstendige tittelen "The Personal History, Adventures, Experience and Observation of David Copperfield the Younger of Blunderstone Rookery". Utgivelse i 32-siders månedlige hefter var en sjanger og distribusjonsform som Dickens hadde praktisert siden sin første roman "Pickwick-klubben" i 1836-37. Handling. Hovedpersonen David Copperfield følges fra vanskelig barndom til voksen lykke som gift mann og forfatter. David blir født i England rundt 1810. Faren hans dør før han blir født, og omtrent syv år senere gifter moren til David seg med Murdstone. David liker ikke stefaren sin og har tilsvarende følelser overfor Murdstones søster, Jane, som flytter inn hos dem senere. Murdstone pryler David fordi han har problemer med skolearbeidet. Under prylingen biter David ham i hånden, og blir sendt til en kostskole, Salem, med en hensynsløs rektor, kalt Creakle. Her blir han venn med James Steerforth og Tommy Traddles. Senere dør Davids mor og stefaren Murdstone sender ham til London for å arbeide på en fabrikk. Både i barnearbeidet på fabrikk, det senere kontorlivet og den første forelskelsen følger romanen tett på Dickens' eget liv. I romanen heter hun Dora Spenlow, i Dickens eget liv het hun Maria Beadnell, og foreldrene sendte henne til Paris på skole for å bryte forbindelsen med det dårlige partiet Charles. I noen henseende avviker boken fra Dickens eget liv: den rosenrøde tidlige barndommen, de gode årene hos den eksentriske med omsorgsfulle tanten Betsey Trotwood og de gode årene på pensjonatskole er diktet til. Dickens legger som vanlig mye energi i å skildre, nesten karikaturmessig, de mange bipersonene og handlingene knyttet til dem. Ved siden av oppvekstskildringen har boken to ytterligere hovedintriger; og «i bokens senere partier blir David et noe fargeløst midtpunkt i utviklingen av romanens intriger»; «som vanligt är det figurerna kring hjälten som interesserar mer än hjälten själv». Den ene er knyttet til Davids studiekamerat Steerforth - som karakteriseres av «hovdmod og egoisme», som forfører den unge Emily. Den andre er knyttet til Davids kontormiljø sammen med Mr Micawber og Uriah Heep. Den «hyklerske svindleren» Uriah Heep har ved hjelp av intriger og utpressing gjort seg selv til partner i firmaet, med planer om å gifte seg med sjefens datter Agnes Wickfield. Mr Micawber har rollen som detektiv i avsløringen av Uriah, og alle ting gjenopprettes. Romanen får, som vanlig hos Dickens, en happy ending hvor hovedpersonen opplever lykke i kjærlighet og borgerlig velstand; «et paradeeksempel på "per aspera ad astra"-mønsteret i den liberale suksessmoralen som var Dickens egen.» Lykken har imidlertid sin bakside; når helten får sin belønning, får fiendene og rivalene sin straff: «det ligger død og elendighet i sporene etter ham.» Romanens etterliv. Romanen er filmatisert minst 20 ganger, blant annet i en BBC-produksjon fra 1999 ("David Copperfield") med Daniel Radcliffe i tittelrollen. Rollen er også spilt av Ian McKellen i 1966, Julian Lennon i 1993 og Hugh Dancy i 2000. Wace. Wace presenterer sin "Roman de Rou" for kong Henrik II i denne illustrasjonen fra 1824.Wace (ca 1115 – ca 1183) var en anglo-normannisk dikter som ble født på Jersey, men vokste opp og fikk sin utdannelse i Caen på fastlandet i Normandie. Han avsluttet livet muligens som kannik ved Bayeux, men han forsvant fra lokale opptegnelsene etter 1174 og en del historikere har spekulert på om han døde i England. Populær dikter. Hans viktigste verker var blitt glemt i England inntil en kopi ble fraktet dit på slutten av 1700-tallet av en flyktning fra den franske revolusjon. Han har aldri blitt fullstendig oversatt, og hans litterære betydning i ettertiden har vært liten, men har til gjengjeld hatt stor betydning for historikere og slektsforskere. Wace er den eneste skribent i sin samtid som navnga mer enn hundre av Vilhelm Erobrerens soldater. Likevel blir hans historiske betydning fortsatt diskutert. "Roman de Brut", skrevet en gang rundt 1155, var basert på "Historia Regum Britanniae" av Geoffrey av Monmouth. Det kan ikke bli sett på som historieskriving i moderne forstand, selv om Wace ofte skiller mellom hva han vet og hva han ikke vet, eller ikke har klart å finne ut av. Wace gjenforteller opprinnelsen av Britannia med Brutus av Troja til slutten av den legendariske britiske historien som ble skapt av Geoffrey av Monmouth. Populariteten av dette verket er blitt forklart kong Arthur-legenden ble spredt til et langt større publikum skrevet på et ikke-latinsk og folklig språk. Wace utbroderte også den arthurianske teksten ved å være den første som nevnte «Det runde bordet» og den første som navnga kong Arthurs sverd for «Excalibur», men han legger kun til mindre detaljer til Geoffrey av Monmouths tekst. "Roman de Brut" ble senere grunnlaget for Layamons "Brut", et middelengelsk dikt med bokstavrim, og Piers Langtofts "Krønike". Øyenvitne. Hans senere arbeid, "Roman de Rou", ble i henhold til Layamon bestilt av kong Henrik II av England. En større del av "Roman de Rou" er viet til Vilhelm Erobreren og den normanniske erobringen av England. Waces referanse er den muntlige tradisjonen innenfor hans egen familie, noe som gir hentydninger om at hans opptegnelser om forberedelsene til invasjonen og slaget ved Hastings ikke bare bygger på dokumentariske bevis, men også på øyevitnemål fra nære slektninger. "Roman de Rou" nevner også Halleys komet. Den relativt mindre populariteten til "Roman de Rou" kan reflektere den manglende interessen til historien om hertugene av Normandie som fulgte da det kontinentale Normandie ble lagt inn under det franske kongedømmet i 1204. Jersey-dikter. Det anglo-normanniske språket som Wace skrev på er i stort sett ble sett på som en dialekt av det normanniske språket, igjen en dialekt av gammelfransk språk, eller blir spesielt sett på som en forløper til språket jèrriais, det vil si den form eller dialekt som ble talt på Jersey. Forfattere på Jersey har sett på Wace som grunnleggeren av litteraturen på Jersey, og jèrriais blir noen ganger referert til som «Waces språk», skjønt poeten selv skrev før jèrriais ble utviklet til litterært språk. Wace er uansett den første kjente forfatter fra Jersey. Det er et enkelt utsagn uten kompromisser fra en skribent som ikke har grunn til å skjule sine kulturelle røtter. Navnet Wace. Selv om fornavnet Robert har blitt tilskrevet Wace er det en tradisjon som hviler på manglende bevis. Det er stort sett enighet i dag om at Wace hadde kun ett navn. Som en "clerc lisant", en geistlig posisjon uten bestemte plikter foruten skriving, komponering, og å lese høyt, det vil si å fungere som lærer, var han stolt av sin tittel som "maistre", mester. Han ble således stundom referert til som «Maistre Wace». Navnet Wace eller Guace kommer muligens fra germanske Wazo, en elder form av det moderne franske Gace eller Gasse. Som navn har Wace blitt funnet i opptegnelser på Jersey helt fra til slutten av 1700-tallet. Det er uklart om Wace bakgrunn var av ringe herkomst eller ikke. Noen kilder gir hentydninger om at han var av adelig familie og at hans mor var datteren til en Tourstein, kammerherre til Robert I av Normandie. Andre kilder hentyder at han var sønnen av en snekker som var med på å bygge flåten for den normanniske invasjonen. Støtten til den lavadelige herkomsten bygger på det faktum at han ble sent av gårde for å bli utdannet. Han ble sendt fra Jersey til Caen i Normandie for å lære latin, noe han selv forteller i "Roman de Rou". Filmhøyskolen i Łódź. Leon Schiller statlige høyskole for film, fjernsyn og teater i Łódź (polsk "Państwowa Wyższa Szkoła Filmowa, Telewizyjna i Teatralna im. Leona Schillera w Łodzi", forkortet "PWSFTviT") er en av verdens betydeligste filmhøyskoler for regissører, kameramenn og skuespillere. Høyskolen ble grunnlagt 8. mars 1948, og har fostret mange verdenskjente kameramenn og regissører, blant annet Roman Polański, Krzysztof Kieślowski og Andrzej Wajda. Høyskolen er i dag en av de mest berømte institusjoner for høyere utdanning i Łódź, og består av fire fakulteter. Historie. Filmhøyskolens sete i Oskar Kons palass Leon Schiller statlige høyskole for film, fjernsyn og teater ble opprettet i 1958 ved sammenslåingen av to høyskoler i Łódź – "Den statlige filmhøyskole" (opprettet 1948) og "Den statlige høyskole for skuespill" (opprettet i 1949 som erstatning for "Den statlige høyskole for teater i Warszawa med sete i Łódź", forandret til "Leon Schiller statlige høyskole for teater" i 1954). Høyskolene ble opprettet i Łódź hovedsakelig som følge av at det var umulig å gjenopprette filmindustrien i tilintetgjorte Warszawa i de første etterkrigsårene. Den første rektor ved skuespillerskolen (som på den tiden bar navnet «Den statlige høyskole for teater i Warszawa med sete i Łódź») var den berømte polske skuespilleren Leon Schiller. I 1949 ble skolen flyttet til Warszawa, og i dens plass oppstod "Den statlige høyskole for teater", hvis rektor i årene 1950-1952 var Kazimierz Dejmek. Skuespillerskolens unike struktur og organisering ble senere kopiert til analoge skoler i Warszawa, Kraków og Wrocław. Virksomheten til Den statlige filmhøyskole var i stor grad med på å utforme dens legende allerede før den ble slått sammen med skuespillerskolen i 1958. Den hadde utdannet en rekke regissører og operatører – blant annet Andrzej Munk, Janusz Morgenstern, Andrzej Wajda og Kazimierz Kutz – som utformet «den polske filmskolen». I 1954 begynte Roman Polański å studere ved skuespillerskolen. Etter sammenslåingen av de to skolene i 1958 begynte kanskje den fremste periode i skolens historie. Skolen ble et slags «laboratorium for moderne kunst», hvor musikk, litteratur og maleri utviklet seg ved siden av film og teater. Suksessene fra denne perioden var utvilsomt resultatet av stemningen og det pionerske læreprogrammet skapt av skolens rektor Jerzy Toeplitz. Storhetstiden ble brutt i 1968, da Jerzy Toeplitz som følge av politiske perturbasjoner mistet rektorstillingen, samtidig som de fremste av skolens forelesere forlot institusjonen. Etter 1970 gjenvant skolen imidlertid sin gamle karakter, takket være sin nye rektor Wojciech Has, som gjenopprettet det gamle programmet til Jerzy Toeplitz og gjeninnsatte de fleste av skolens tidligere forelesere. På 1970-tallet utdannet skolen mange skuespillere, regissører og operatører, som til i dag er aktive på lerretet, i fjernsynet og teateret – både i Polen og i utlandet. Blant skolens tallrike alumni (og i ett tilfelle en student) som har mottatt flere prestisjefulle polske og utenlandske filmpriser, kan nevnes Andrzej Wajda (Oscar og Gullpalmen), Roman Polański (Oscar og Gullpalmen), Krzysztof Zanussi (Gulløven), Krzysztof Kieślowski (Gulløven), Zbigniew Rybczyński (Oscar) eller Juliusz Machulski (Gulløven). Kukri. Kukri (nepali: खुकुरी, en mer nøyaktig transkripsjon er "khukhuri", men mange ulike skrivemåter er i bruk) er en tradisjonell kniv som brukes som arbeidsredskap og våpen i Nepal. Den er også viktig som nasjonalsymbol, religiøst symbol og del av folkedrakter. Den er en del av bevæpninga til gurkha-soldatene som er leiesoldater for Storbritannia og India. Dette har gjort at den også er kjent som "gurkha-kniv". Produksjon, form og bruk. Kukriene kan være utforma litt forskjellig, men er lett å kjenne på det brede bladet og den spesielle knekken. Kukri er en stor, tung, krum kniv som brukes som noe midt mellom en kniv og til å hogge med som ei øks eller en machete. Tradisjonelt lages den av en landsbysmeder som tilhører kami-kasten, en lavkaste av "urørlige" (dalit). Den lages i mange kvaliteter, fra fattigfolks kukri som kan være smidd av dårlige materialer og ha vanskelig for å holde på en egg, til krigsvåpen og prydvåpen for konger. Men den er i sitt opphav først og fremst et arbeidsredskap. Formen og størrelsen kan variere kraftig. Vanligvis er den bøyd om lag 20 grader innover, på den sida som har eggen (men den kan også bøyes i mye kraftigere vinkel). Bladet er breiere på midten og blir smalere mot spissen. Bredden kan være fra 3 til 10 cm, lengden 30 cm eller mer. Større lengde enn 38 cm blir sett som upraktisk, men til seremonielt bruk lages det kukri-er som er opp til 70 cm. Bladet har herda egg, men skal være mykt nok til å kunne tåle slag uten å brekke. Det går tvers gjennom håndtaket, som på tradisjonelle eksemplarer er laga av tre eller bein, og limt fast med sevje fra trær, kalt "laha". Ås-distriktene Pyutan i vest og Bhojpur i øst er kjent for kukri-produksjon. Lange, slanke blad er typisk for kukri-er fra 1700-tallet og det østlige Nepal. Kortere, rundere kukri-er er typisk for det vestlige Nepal og nyere tid. Gutter på landsbygda begynner å bruke den i 5-årsalderen, og den følger dem på jobb livet ut. Den brukes til å hogge ved, rydde land, snekkerarbeid, skrelle poteter med (egentlig er den for stor til det, men når man ikke har annen kniv?), åpne hermetikkbokser med og alle mulige andre daglige jobber der noe skal hogges/skjæres/stikkes. Krigsvåpen. Den store dyktigheta som menn på landet utvikla i bruken av kukri, gjorde det naturlig å bruke den som krigsvåpen. Da kong Prithvi Narayan Shah fra den lille fjellstaten Gorkha på 1700-tallet førte sitt felttog for å erobre et stort antall småstater, brukte hæren hans med stor framgang kukri. I krigen Nepal (som fortsatt het Gorkha) førte mot England 1814 til 1816, var soldatene utstyrt med kukri. De satte seg i sånn respekt at da England etterpå gjorde avtaler om å rekruttere såkalte gurkha-soldater til bruk i India og andre kolonier, blei kukri en del av deres væpning. Det blei skapt myter som den om at gurkha-soldaten ikke kan dra sin kukri uten at den får smake blod, enda villere (og like usanne) historier om at de kan bruke den som bumerang som skjærer av et hode i flukt, osv. I virkeligheta er den lite egna som kastevåpen. Derimot skal det stemme at gurkhaer er dyktige til å skjære strupen over på fiender i strid med et spesielt kukri-hogg. Alt dette understrekte at kukri for England også blei et terrorvåpen, som gjorde disse soldatene spesielt frykta. Hæren i Storbritannia og India har laga egne, standardiserte kukri-modeller til bruk for sine gurkha-avdelinger. Det kan virke som om disse modellene er noe større enn vanlige nepalske arbeids-kukrier. Del av folkedrakt hos minoriteter. Kukri er, som noen norske kniver, en del av nasjonaldrakta til noen janjati-folk (folkeslag som står utafor det tradisjonelle kastesystemet i hinduismen, særlig i det som er kjent som "ås-distriktene" i Nepal). For eksempel hører den til folkedrakta til tamang og magar-folket. Da den legendariske kommunistlederen Barman Budha i 1991 for første gang møtte på åpningsmøtet i parlamentet i Kathmandu, stilte han i magar-folkedrakt med lendeklede, nakne bein og kukri. Det var en uhørt demonstrasjon av magar-identitet mot det dominerende parbatiya-flertallet (som representerte hindutradisjonen fra Gorkha) blant delegatene. Nasjonalsymbol. Men nettopp at kukri var et viktig våpen i den lille fjellstaten Gorkhas erobringer, som seinere blei sterkt heroisert og mytologisert, gjorde den også til et viktig nasjonalsymbol for det nye regimet. Mens mange av soldatene som brukte kukri var fra minoritetsfolk som magar, gurung osv. blei kukrien derfor også et ikon for Shah-dynastiets og Rana-dynastiets Nepal (som Gorkha blei omdøpt til i 1930). Den går igjen i nasjonalromantisk ornamentikk, svinges i lufta av hærførere og konger i slagmalerier og på offentlige statuer, osv. I India er kukrien tatt med i flagget til bevegelsen som kjemper for et sjølstyrt Gorkhaland, den indiske delstaten for "ghorkaer" (etniske nepalere) som de krever oppretta i deler av delstaten Vest-Bengal. Hinduismen og kukri. I Dasain-festivalen, som er Gorkha-hinduismens viktigste religiøse festival med sterke nasjonalistiske overtoner, blir kukrier velsigna. Da ofres gjerne en sau eller bøffel, eller kanskje et mindre dyr hos de som har dårligere råd. I landsbyene blir dyr tradisjonelt ofra under Dasain ved hjelp av en spesiell, stor kukri kalt "Konra". Hodet må skilles fra kroppen i et hogg. Hvis det går, blir landsbyfolket velsigna i året som kommer. Hvis ikke, vil det føre til ulykke. Det er en tradisjon å belønne den som gjør dette hogget godt med en "Pheta" (hvit turban), en stor ære. Hatlestad-raset. Hatlestad-raset var et skred av gjørme og sten som fant sted natt til den 14. september 2005 i Fana bydel i Bergen, som et resultat av store nedbørsmengder. Raset drepte tre personer, såret syv, og fordrev mange flere, da det traff fem rekkehus klokken halv ett om natten. Hendelsen hadde innvirkning på norsk holdning og politikk angående miljøvern og husbygging, og spørsmålet om hvorvidt den dødelig sårede Kristina Hjartåkers behandling skulle avsluttes skapte debatt over hele landet, ikke bare angående Hjartåkers behandling, men også om avslutning av livsforlengende behandling generelt. Hatlestad Terrasse før raset. Hatlestad Terrasse, et landlig nabolag i Fana Bydel, består av hus og leiligheter i et område med skog og bakker. En enkeltvei knytter husene til hverandre og til Osvegen, en viktig vei som kobler Os og Nesttun sammen. Det var Hatlestad Terrasse 40, 42, 44, 46 og 48, alle treetasjers rekkehus, som ble truffet av raset. Da husene ble bygd tidlig på 1970-tallet førte Norge en fri politikk når det gjaldt byggetillatelser i utsatte områder. Området ble derfor ikke undersøkt for rasfare, og risikoen for ras ble ikke kjent før senere. Etter at husene ble bygd, gikk det i følge beboerne jevnlig steinsprang fra den bratte bakken over husene. Steinene traff veien uten å forårsake materiell skade eller personskade, og kommunen satte opp rasfareskilt. Det ble også satt opp primitiv rassikring i området. På tross av gjentatte klager fra beboerne om faren for ras sikret ikke kommunen området, ettersom sikring mot rasfare generelt er grunneiers ansvar. Kommunen sendte pålegg om rassikring til grunneier uten å få svar, og saken ble aldri fulgt opp. Årsaker. Etter raset ga Multiconsult ut en rapport, gjennomgått av NTNU, om de indirekte årsakene til raset. Rapporten meldte at flere mulige årsaker burde diskuteres. For det første ble Vestlandet rammet av ekstremværet Kristin natten raset gikk. Kristin var et lavtrykk som hadde sitt opphav som de tropiske stormene Maria og Nate og nådde kysten 13. september. Uværet forårsaket trafikkorker, strømbrudd og materielle skader. Nedbørsmengdene skal ha økt poretrykket mellom fjellet og løsmassene i skråningen over husene, og dermed medvirket til overflatevanns erosjon av grunnfjellet. I tillegg mistet én av husstandene vannforsyningen rundt klokken 17 den 13. september. Dette kan ha betydd at en vannledning hadde blitt ødelagt av trykket dette medførte, noe som igjen medvirket til at enda mer vann trengte inn under bakken og fremskyndte prosessen ytterligere. Rapporten meldte også at en garasje hadde blitt bygd og senere revet i nabolaget og at vekten av fyllingen den ble bygd på kan ha medvirket til raset. Rasulykken. Omtrent klokken halv to den 14. september 2005 løsnet massene i skråningen over husene. Dette medførte et skred av jord og stein som trengte inn i flere hus og begravde ti mennesker. Beboerne i husenes andre etasje evakuerte gjennom vinduene. Kommunen slo katastrofealarm, og et stort antall hjelpemannskaper ble sendt til området. En brannbil som hadde drenert vann i nærheten nådde rasstedet allerede tre minutter etter raset, og brukte sirenen til å vekke beboerne. I tillegg til ambulansepersonell og brannvesen ble også Sivilforsvaret og Heimvernet satt inn. Lavinehunder ble brukt i søket etter overlevende, men tungt maskineri kunne ikke settes inn grunnet faren for ytterligere ras, og gravingen etter begravde beboere ble derfor i stor grad foretatt for hånd, og i mindre grad med verktøy som økser og spader. Døde og sårede. En 51 år gammel kvinne var død da hun ble funnet og hentet ut av letemannskapene. En annen kvinne på 27 døde på Haukeland Sykehus noen dager senere av skadene hun pådro seg, og fem år gamle Kristina Hjartåker døde i februar det påfølgende året, da legene avsluttet den livsforlengende behandligen hennes "(se Kristina-saken)". Andre ble såret av selve raset og av oksygenmangel Evakuering og hjelpetiltak. Grunnet risikoen for flere ras ble beboerne i nabolaget evakuert til naboer og til hoteller rundt om i Bergen. 128 av dem hadde blitt isolert da raset ødela veien ut av nabolaget, og ble evakuert via en skogssti. Ettersom denne stien nå var eneste vei ut og inn av nabolaget, ble den forbedret med et lag grus av kommunens arbeidere. Gaia Trafikk (nå Tide) satte opp et midlertidig bussrute for beboerne. Bussen gikk fra Hamreveien, en mindre vei ved slutten av stien, til nærmeste busstopp på Osveien. I tillegg forårsaket vandalisme mot de tomme husene at politiet til satte opp flomlykter og begynte å patruljere området. Raset fikk også beboerne i Søråshøgda, et annet område i Fana, til å ringe politiet og melde om at husene deres var potensielt utrygge. Politiet påbegynte evakuering av 14 hus, men avbrøt evakueringen da en geolog som hadde undersøkt Hatlestad kom på befaring og kunne melde at området var trygt. Mediadekning. På tross av at raset fant sted omtrent samtidig som New Orleans ble rammet av orkanen Katrina, ble hendelsen bredt dekket av norsk media, og blir fremdeles referert til i nyheter og artikler om klimaforandring og ekstremvær, i enkelte tilfeller sammen med den mindre ulykken ved Hetlebakken. De fleste beboerne, med unntak av de omkomne og dem som frivillig lot seg intervjue av media, unngikk å bli nevnt ved navn i pressen. Erstatning til ofre og kommuner. Skjebnen til husene og veien som ble rammet av raset var lenge uviss. I begynnelsen vurderte kommunen å pusse opp husene og veien og gi grunneierne ansvaret for videre rassikring. Dette forårsaket stor bekymring hos huseierne, ettersom enkelte av dem var deleiere av bakken som ville trenge rassikring. Det var også bekymringsfullt at forsikringen til eierne bare dekket skaden på husene og ikke rassikring. Huseierne var heller ikke villige til å flytte tilbake til rasstedet. Den 20. september ble det utgitt en rapport fra ingeniørselskapet "Multiconsult", som anbefalte at at de 16 husene burde kjøpes av kommunen og revet. En ny vei kunne så bli bygget over de gamle husene, og bakken over veien skulle sikres med stålnett og stålbolter boret inn i bakken. Selv om dette var en dyrere løsning for kommunen, ble den til slutt godtatt. Det ble nå besluttet å kjøpe og rive husene som ble påvirket av raset, og eierne ble gitt nye, midlertidige steder å bo og pengeerstatning. Det eneste huset som ikke kom med i avtalen var det som lå på toppen av bakken, ved siden av den øverste delen av raset. Eierne risikerte å måtte flytte tilbake til skredkanten etter at forsikringsselskapet hadde betalt for reparasjon av skader. Eierne var svært lite villige til å godta denne avtalen, og forsikringsselskapet bestemte seg til slutt for å kjøpe huset og gi det videre til kommunen for rivning. Fem kommuner som ble rammet av "Kristin" fikk kompensasjon på til sammen 24,7 millioner norske kroner fra staten for utbedring av skader. Av disse mottok Bergen 18,8 millioner, hvorav 12,5 gikk til rassikring av Hatlestad Terrasse etter raset. De gjenstående 6,3 millionene gikk til økonomiske tap etter raset, samt til dekning av skadene etter det påfølgende raset i Hetlebakken. De andre kommunene som fikk utbetalt erstatning var Voss, Fjell, Vaksdal og Odda. Videresalg av hus. Den 3. november 2007 meldte Bergens Tidende at kommunen var på utkikk etter eiendomsmegler til å selge 18 eiendommer. Husene hadde da stått tomme i to år og utearealene trengte vedlikehold. Kommunen var også klar over at følelsene rundt Hatlestad Terrasse etter ulykken ville gjøre det vanskelig å få folk til å bo der. Etterforskning. Politiet startet en etterforskning, som aldri ble rettet mot enkeltpersoner, etter ulykken, men denne ble henlagt den 21. november ettersom eventuelle lovbrudd ville være foreldet. I en presseuttalelse beklaget byrådsleder Monica Mæland avgjørelsen, ettersom en eventuell etterforskning ville avdekket alle sider av saken. Krisehåndtering etter Hatlestad-raset. Etter raset har evakuering av beboere i risikoområder oftere blitt utført når ekstremvær truer. For eksempel ble mer enn 200 personer evakuert da ekstremnedbør traff Nord-Trøndelag i 2006. I Bergen begynte kommunen å inspisere eiendommer over hele kommunen for å avdekke rasfare i tilfelle ekstremvær. Sikring av rasfarlige områder er fremdeles grunneiers ansvar, men det har vært diskusjon om at dette bør endres. I tillegg har raset endret det offentlige synet på bygging i rasfarlige områder. Kommunen opprettet også en 24-manns redningsgruppe med oppgave å rykke ut når katastrofer forårsaket av ekstremvær inntraff. Etter Hatlestad og Hetlebakken sto det klart for redningsmannskapene at redningsarbeid etter ras var både utrygt og lite effektivt, så redningsgruppen fikk tildelt spesialutstyr og -trening spesielt for håndtering av rasulykker. Helge Eidsnes og Tore Kallekleiv fra spesialgruppen uttrykte budsjettbekymringer ettersom rekruttering og anskaffelse av utstyr ville koste omtrent en halv million kroner, som ifølge dem var et betydelig beløp for brannvesenet. Kristina-saken. Kristina-saken omhandlet en jente som ble hardt skadet i Hatlestad-raset og som skapte debatt da legene besluttet å avslutte behandlingen hennes. Annen uværsrelatert skade på Vestlandet i 2005. Noen få dager før Hatlestad-raset skadet et mindre ras et hus et annet sted i Bergen uten å medføre personskade. Nedbøren i september 2005 fikk også Nesttunelven til å gå over sine bredder og forårsake flomskader. Det forelå før «Kristin» en plan om å lage et system som ville gjøre det mulig å lede elven inn i et nytt løp før ekstremvær inntraff, men denne ble aldri satt i verk, selv etter oversvømmelsen i 2005. Dette har irritert mange eiere av forretninger i Nesttun som ble skadet av oversvømmelsen, og enkelte har sagt at de vil sende kommunen regningen for reparasjoner hvis en ny flom inntreffer før Nesttun sikres. Den 14. november 2005 utløste ekstrem nedbør igjen et ras i Bergen, denne gangen på Hetlebakken. Det gikk også ras på Voss, men disse medførte ingen skade. Alan Watts. Alan Watts (født 1925 på Thorney Island, Chichester) er en engelsk meteorolog, fysikklektor og forfatter. Gjennom et langt forfatterskap har han gitt frilufts- og sjøfolk meteorologiske kunnskaper presentert på en oversiktlig og lettfattelig måte. Watts har utgitt både enkle «lommebøker» og omfattende veiledere for havseilere hvor han gjør leserne i stand til å lese og vurdere værbildet med eller uten tilgang til varslingstjenesten. Kombinasjonen av klartenkt og lettfattelig fremstilling, egenutviklede "meteorologiske huskeregler", værfotografier og høyt faglig nivå har gjort bøkene hans til populære klassikere og bestselgere, oversatt til 10 språk. Biografi. Alan Watts ble stasjonert som flymeteorolog på sitt hjemsted Thorney Island etter militærtjeneste i marinen under andre verdenskrig. Han kjøpte seilbåt og startet tidlig å gi ut populærmeteorologiske artikler i seilerblader som "Yachting World". En oppsummering av disse ble utgitt i hans første bok "Wind and Sailing Boats". Den overveldende mottagelsen førte til at han fortsatte å skrive værbøker for lekfolk gjennom hele sitt yrkesliv. Santa Maria del Fiore (Firenze). Santa Maria del Fiore, fasaden Basilica di Santa Maria del Fiore (oversatt: «Den hellige Marias blomsts basilika», lokalt kalt "Il Duomo") er en katolsk katedral og erkebispesete i Firenze i Italia. Hva katedralens navn henspiller på er noe omtvistet. Noen mener at det henviser til liljen som er Firenzes symbol, mens andre mener navnet henspiller på Kristus som den blomst som sprang ut av Maria. Katedralen ble bygd på samme sted hvor det sto en eldre katedral, "Santa Reparata" fra 800-tallet. På slutten av 1200-tallet var den gamle katedralen blitt for liten. Arnolfo di Cambio ble engasjert som arkitekt i 1296, og han satte seg fore å bygge den største kirke som kristenheten noensinne hadde skuet, bygd som en basilika. Den nye katedralen som ble innviet av Pave Eugenius IV den 25. mars 1436, på årets første dag etter den florentinske kalender, hadde plass til 30 000 personer og var med det den største kirken i kristenheten. Den er imidlertid senere blitt forbigått i størrelse av Peterskirken i Roma, St. Paul-katedralen i London og Katedralen i Milano. Pave Eugenius IV vigslet katedralen den 25. mars 1436, årets første dag etter den florentinske kalender. Katedralens kuppel ble utformet av Filippo Brunelleschi, som fikk oppdraget foran konkurrenten Lorenzo Ghiberti etter en konkurranse i 1419. Kuppelen er bygd av 4 millioner murstein, måler 42 meter i diameter, veier 37 000 tonn og er verdens største i sitt slag. Brunelleschi hentet inspirasjon fra Pantheon i Roma, men i motsetning til denne, som er murt i betong, er kuppelen til Santa Maria del Fiore konstruert i murstein. Innvendig er kuppelen dekorert med en 3600 kvadratmeter stor freske som forestiller dommedag, malt av Giorgio Vasari og Federico Zuccari i årene 1572 – 1579. Den nåværende fasaden i trefarget marmor er nygotisk og ble oppført etter en arkitektkonkurranse i 1864. Da Santa Reparata ble revet fant man relikviene av Firenzes første biskop, Sankt Zenobius, og hans urne oppbevares nå i katedralen. I krypten er alle Firenzes biskoper begravet. Ambrogio Traversari. Ambrogio Traversari, kalt "Ambrosius kamaldulenseren" (født 1386 i Portico di Romagna ved Forlì i Italia, død 20. oktober 1439 i Ferrara), var en toskansk teolog. Liv og virke. I en alder av fjorten år trådte han inn i kamaldulenserordenens kloster "Santa Maria degli Angeli". Etter få år ble han en av sin tids fremste teologer og greskkyndige. Hans gresklærer var Manuel Chrysoloras. I 1431 ble Ambrogio ordensgeneral og ble leder for kongregasjonen for kirkerett ved den romerske kurie. Han deltok på Baselkonsilet som pave Eugenius IVs delegat. Hans hovedanstrengelse der var gjenforeningen mellom Vest- og Østkirken. I 1437 flyttet konsilet møtested til Ferrara. Ambrogio fikk ikke med seg konsilets avslutning, for han døde i oktober 1439. Men sammen med kardinal Johannes Bessarion forfattet han i sitt dødsår unionsdekretet av Ferrara-Firenze, som formelt opphevet det store skisma mellom Øst og Vest som var inntrådt i 1054. På grunn av sin klassiske og humanistiske dannelse er Ambrogio en typisk representant for 1400-tallets nye teologi som orienterte seg i vesentlig grad mot videnskapene, litteraturen og kunsten. Han var en nær venn av Cosimo de' Medici, fremmet studiet av antikkens kulturer, besjeftiget seg inngående med den gammelkirkelige teologi og gjorde sentrale østkirkelige teologers verker kjente for Vesten (Johannes Chrysostomos, Basilius den Store, Efrem syreren. Han var en sterk motstander av geistlighetens verdsliggjørelse; han brennemerket kardinalers frivole levned under Baselkonsilet som et "syndebabel". Verk. Hans hovedverk heter Hodoeporicon, og er et rimdikt om en visitasjonsreise han foretok på pavelig oppdrag blant Italias klostre. Han oversatte til italiensk Palladius levnedsbeskrivelse av Johannes Chrysostomos, Efrem syrerens 19 prekener, og Basilius den Stores traktat «Om jomfrueligheten». Mange av hans manuskripter oppbevares nå i San Marco-katedralens bibliotek i Venezia. Norsk Reiselivshøyskole. Norsk Reiselivshøyskole er en del av utdanningshuset Campus Kristiania. Skolen tilhører stiftelsen Ernst G. Mortensen, som ble grunnlagt i 1914. Høyskolen er en privat skole. Campus Kristiania. Campus Kristiania er navnet på en utdanningsstiftelse som omfatter skolene Markedshøyskolen, Norges Kreative Fagskole, NKS Nettstudier, Aktiv Læring og Norges Helsehøyskole. Utdanningshuset eies av Ernst G. Mortensens stiftelse, og er en av Norges største private aktører på utdanningsmarkedet. Campus Kristiania driver utdanningstilbud i Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. Studenttallet er ca. 7 000, og i tillegg kommer studenter i nettundervisning. Cirka 2 000 studenter og elever holder til i skolens bygg i Kirkegata 24-26 i Oslo. Skolens historie starter med at Ernst G. Mortensen etablerte en brevskole i 1914. Hans forretningside var å tilby utdanning på tvers av økonomiske, sosiale, kulturelle og geografiske barrierer som ellers stengte veien for mange mennesker. Skolen fikk sitt nåværende navn i 2005. Lunsj. Lunsj servert på indisk vis på et pisangblad Lunsj, lunch eller formiddagsmat som det også kalles på norsk (dansk: frokost), er betegnelsen på et måltid som inntas mellom frokost og middag, og som vanligvis er dagens andre måltid. I Norge er det vanligst å spise lunsj mellom klokka 11 og 12, mens lunsj i Storbritannia, der ordet er lånt, oftest er mellom klokka 12 og 14. Flere skoler og arbeidsplasser har lagt til rette for en halvtimes lunsjpause på denne tiden av dagen. På norske arbeidsplasser og i norsk skole er det fremdeles mest vanlig å ha med matpakke med påsmurte brødskiver til lunsj, som oppbevares i for eksempel en matboks. I Sverige og mange andre land er det vanlig med varm lunsjservering i kantiner både på skoler og større arbeidsplasser. Kontorarbeidere går også ofte ut på spesielle lunsjrestauranter. Lunsjbord. Et lunsjbord er et bord som er dekket med mat til lunsj på et hotell eller en restaurant. Som regel er det varme og kalde retter av både fisk og kjøtt, grønnsaker, brød og forskjellig pålegg samt desserter. Slik lunsj serveres gjerne mellom klokka 12 og 15. En lunsjbar er en kafeteria der en kan kjøpe lunsjretter fra en disk eller få dem raskt servert. Arbeidsmiljøloven. Arbeidstaker har krav på en halv times ulønnet, sammenhengende pause i løpet av arbeidstiden dersom arbeidstiden er på over 5.5timer. Dersom arbeidstaker ikke fritt kan forlate arbeidsplassen under pausen eller der det ikke finnes tilfredsstillende pauserom, skal pausen regnes som en del av arbeidstiden. Etymologi. Det norske ordet "lunsj" ble tidligere skrevet "lunch" som på engelsk der ordet er lånt fra. "Lunch" ble da særlig brukt om engelske og amerikanske forhold eller om hotellmåltider, for eksempel et bedre middagsmåltid på en restaurant eller et større middagsselskap for innbudne gjester som ble inntatt eller holdt ved 13-14-tida. Det engelske "lunch" ble tatt i bruk som en forkortelse av "luncheon" tidlig på 1800-talet. Noen mener ordet opprinnelig er lånt fra det tyske "Luncehntach", som er registrert allerede i 1580 som navn på et mindre mellommåltid. Andre mener "luncheon" er avledet av "lunch", et opprinnelig spansk ord som betyr «tjukk brødskive som er skåret på skrå», det vil si brødblings. Gilbert Thomas Walker. Gilbert Thomas Walker (14. juni 1868 – 4. november 1958) var en britisk fysiker og statistiker. Han er best kjent for de banebrytende arbeidene over El Niño-fenomenet, og for å fremme studiet av klimaet i det hele. Walker var etablert som anvendt matematiker ved Cambridge University da han ble generaldirektør for observatoriene i India i 1904. Mens han arbeidet der studerte han monsunen i Det indiske hav, det at monsunregnet ikke kom ga opphav til en stor sultkatastrofe i 1899. Etter å ha analysert store mengder data over de neste femten årene publiserte han de første beskrivelsene av den sørlege oscillasjonen til det atmosfæriske trykket mellom Indiahavet og Stillehavet, og hvordan de korrelerte med temperaturen og regnet i tropene, blant annet i India. Dette henger sammen med Walkersirkulasjonen, som senere ble oppkalt etter han. Walker fortsatte med studiene av de årvisse vær- og klimaendringene etter at han ble pensjonert fra arbeidet i India (i 1924), og han tok i mot et professorat i meteorologi ved Imperial College London. Det opprinnelige målet hans, å spå svikt i monsunregnet, hadde han bare delvis suksess med, men teoriene og materialet hans representerte viktige steg fremover i arbeidet mot bedre modeller for klimaet over hele verden. Eksterne lenker. Walker, Gilbert Thomas Walker, Gilbert Thomas Indisk selvstyrekamp. Indisk selvstyrekamp er betegnelsen på prosessen hvor innbyggerne i Britisk India virket for å frigjøre området fra kolonistyret og danne en selvstendig stat. Indisk selvstyrekamp har skjedd over et langt tidsrom og har involvert mange ulike organisasjoner og opprørsforsøk; fra opprøret i 1857 og til India ble selvstendig den 15. august 1947. Scottish Police Services Authority. Scottish Police Services Authority (SPSA) er en skotsk politiorganisasjon som ble etablert 1. april 2007. SPSA samler funksjoner som politiutdanning, strafferegister, utvikling av nasjonale informasjonssystemer og en ny nasjonal kriminalteknisk tjeneste, samt Scottish Crime and Drug Enforcement Agency som får lovfestet og utvidet myndighet. Hugo av Fleury. Hugo av Fleury, også kalt for "Hugo Floriacensis" og "Hugo a Santa Maria" fra kirken i hans fødeby, fødsel ukjent og død ikke før 1118, var en fransk benediktinermunk og geistlig forfatter som kun er kjent fra sine skrifter. Hugo av Fleury har ofte blitt forvekslet med en annen og samtidig Hugh av Fleury som ble abbed av Canterbury og døde i 1124. Generalguvernører og visekonger av India. Generalguvernøren og visekongen av India var betegnelsen for den britiske monarkens representant i India under koloniveldet. Stillingen som generalguvernør ble innført i 1773. Fra 1858 til 1947 ble generalguvernøren i tillegg kalt visekonge, for å understreke overfor herskerne i de forskjellige indiske småstatene at generalguvernøren var den britiske monarkens representant. Embedet ble avskaffet etter Indias frigjøring i 1947; den siste generalguvernøren gikk av i 1950. Gunnar Larsson. Gunnar Larsson (født 12. mai 1951) er en tidligere svensk svømmer. Han tok to gullmedaljer under OL 1972 i München (200 og 400 meter medley). Han ble også verdensmester på 200 meter medley i Beograd i 1973, og satte tre verdensrekorder i løpet av karrieren. For to av verdensrekordene, samt tre gullmedaljer (200 og 400 m medley og 400 m fri) og en sølvmedalje (200 m fri) under EM 1970 i Barcelona, ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for årets fremste svenske idrettsprestasjon. OL-gullet på 400 meter medley i 1972 ble vunnet med to tusendels sekunders margin foran amerikaneren Tim McKee. Etter denne hendelsen ble tidtakingsreglene endret, og i dag blir det bare tatt hensyn til hundredelene. Alfred Dahlqvist. Alfred «Håsjö» Dahlqvist (født 31. mai 1914 i Håsjö, Jämtland, død 21. oktober 1983) var en svensk langrennsløper. Han var med på å utvikle diagonalstilen, og ble ansett for å være Sveriges inntil da fremst motbakkeekspert. Han vant 18 km og tok ytterligere to medaljer under Ski-VM 1941, et mesterskap som ble annullert etter krigen. Han tok sølv på samme distanse i VM 1938 i Lahtis, og vant 18-kilometeren samme sted i 1941. I alt vant han sju individuelle svenske mesterskap i perioden fra 1938 til 1942. I 1941 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for årets fremste svenske idrettsprestasjon. I 1949 gav han ut selvbiografien "Karusellen går". Robert av Torigni. Mont-Saint-Michel hvor Robert av Torigni var abbed.Robert av Torigni, også kalt Robertus De Monte, var en normannisk munk og krønikeskriver. Roberts familie kom fra lavadelen og han ble født i Torigni-sur-Vire i sentrale Normandie på en ukjent dato, kanskje en gang rundt 1110. Han gikk i klosteret Le Bec i 1128 hvor han ble prior ca 1149. Han ble valgt til abbed ved Mont-Saint-Michel i 1154. Han døde den 23. eller 24. juni (29. mai) 1186. Robert var en «ivrig leser» og samlet både religiøse og «profane» bøker. Som prior og abbed var han mer delaktig i verden utenfor klostermurene enn de to medforfattere av "Gesta Normannorum Ducum" ("Dådene til de normanniske hertugene"), Orderic Vitalis og William av Jumièges. Roberts revisjon av "Gesta Normannorum Ducum" dateres fra 1139 og var hans første betydelige arbeid. Han skrev utvidelser og appendiks til "Krøniken til Sigebert av Gembloux" som dekket perioden 385-1000, og "Gesta Normannorum Ducum" er en fortsettelse av denne krøniken som utvider den fra år 1100 til 1186. Det er for dens beskrivelse av hendelsene på kontinentet i årene 1154 til 1170 som gjør hans informasjon så betydningsfull for anglo-normannisk historie. Hans senere tillegg avslører ikke bare om de endrete holdningene til normanniske invasjonen i England, men også om synet på de tidligste norrøne bosetningen i Normandie. Robert var i en god posisjon for å skaffe seg informasjon ettersom klosteret Mont St Michel var en av de fire store senter for pilegrimsferder i Europa. Som forfatter var han meget engstelig og forsiktig og til å skrive krøniker nevner han sjelden betydelig hendelser som for eksempel mordet på Thomas Becket som var meget kontroversielt. Hans stil er av den tørre årbokforfatter og hans notater om hendelser i England er kortfattet og stundom feilaktig. Walkersirkulasjonen. a>. Havet er 60 cm høyere på vestsiden av Stillehavet enn på østsiden på grunn av den vestlige havstrømmen. Under en El Niño strømmer dette varme vannet tilbake mot øst på grunn av høydeforskjellen, og fører med seg varmt vann og det fuktige været til Sør-Amerika. Walkersirkulasjonen er en atmosfærisk sirkulasjon over ekvator i Stillehavet. Dette fører til den østlige passatvinden langs havoverflaten, og skaper en havstrøm som går vestover. Utenfor kysten av Peru og Ecuador fører dette til oppstrømning av kaldt og næringsrikt vann til overflaten, for å erstatte vannet som strømmer vestover. Dette gir gode forhold for fiskerinæringen i området. Sirkulasjonen ble oppdaget av den norske meteorologen Jacob Bjerknes i 1969 og oppkalt etter den britiske fysikeren Sir Gilbert Thomas Walker, som oppdaget den sørlige oscillasjonen. El Niño. Walkersirkulasjonen oppstår på grunn av en trykkgradientkraft mellom høytrykk over østlige deler av Stillehavet og lavtrykk over Indonesia. Av og til, på grunn av effekter man ikke kjenner til, blir Walkersirkulasjonen svekket eller til og med reversert, og dette fører til en El Niño-episode. Under slike hendelser strømmer det varme vannet som vinden og havstrømmen har presset opp i vest tilbake mot øst, og oppstrømningen av det kalde vannet utenfor kysten av Sør-Amerika forsvinner, noe som får konsekvenser for fiskeindustrien i området. Når Walkersirkulasjonen er kraftigere enn vanlig fører dette til en La Niña-episode, som fører til enda lavere havoverflatetemperatur i øst på grunn av økt oppstrømning. En vitenskapelig studie som ble publisert i journalen Nature i mai 2006 indikerer at Walkersirkulasjonen har blitt svakere de siste tiårene, og forfatterne spekulerer i om global oppvarming er en av faktorene som bidrar til dette. Gesta Normannorum Ducum. William av Jumièges fra et middelalderdokument.Gesta Normannorum Ducum – Dådene til de normanniske hertugene – er en krønike som munken William av Jumièges skrev en gang før 1060. Williams arbeid var kortfattet og basert på det verket til Dudo av Saint-Quentin som ble skrevet en gang mellom 1015 og 1026, "De moribus et actis primorum Normannorum ducum" – "Historien om Normannernes liv og død". Dette arbeidet ble gjort på ordre fra hertug Rikard I av Normandie og i løpet av dennes sønn hertug Rikard II av Normandie ble det fullført fram til 1050-tallet. Dette arbeidet ble gjenopptatt av William av Jumièges på ordre av hertug Vilhelm I og som redigerte teksten, forkortet det og førte det videre fram til regimene til hertugene Rikard II, Rikard III og Robert I og Vilhelm II, den senere Vilhelm Erobreren og Vilhelm I av England, og understreket dennes rett til den engelske trone. Senere ble dette arbeidet utvidet av først Orderic Vitalis (død ca 1142) og siden Robert av Torigni (død 1186) som førte hendelsene fram til å inkludere historien opp til kong Henrik I av England. "Gesta Normannorum Ducum" er en av de viktigste kildene for Englands historie og Normandies historie på 1000- og 1100-tallet, og inneholder de tidligste prosaopptegnelser om den normanniske erobringen av England. Auksjon. Auksjon er en form for salg, der noe skal selges til et utlyst tidspunkt.Ofte har selger satt en minstepris og kan da bestemme senere om h*n vil godta lavere tilbud. Formen på auksjonen vil imidlertid kunne være forskjellig, da etter avtale og andre regler enn nedenfor. I økonomisk teori er auksjon en metode til å få fastslått markedsverdien av noe som ikke har stabil pris. Auksjonen ledes av "auksjonarius", som holder oversikt over budene og roper opp gjeldende pris. Når budene stopper opp, blir siste pristilbud gjentatt. Dersom samme pris blir gjentatt tre ganger, betyr det at salget er et faktum og der blir slått i bordet, vanligvis med en hammer. Selger er bundet til å godta ethvert bud som er på topp, så lenge det er over minstepris. Kjøper er bundet til budet + det auksjonarius skal ha, som er en forhåndsoppgitt prosent av den endelige kjøpesummen. Salgsmetoden har vært i bruk i hvertfall så langt tilbake som år 500 før Kristus. I følge greske kilder startet auksjonene i Babylon. Der ble avholdt årlige auksjoner der kvinner ble solgt med hensikt ekteskap. Det ble betraktet som ulovlig å selge døtre utenom dette. «Vakre» kvinner og enkelte med innflytelsesrike familiebånd ble bra betalt, mens de øvrige ofte måtte ha følge av en medgift for å bli omsatt. I Romerriket var erobringsgods ofte auksjonert. Romerske borgere kunne også selge unna egen eiendom. Marcus Aurelius solgte visstnok unna så mye av sin arv at salget gikk over to måneder. Mest legendarisk var i år 193 e.Kr, da keiserens livgarde solgte hele Romerriket etter først å ha drept keiseren Pertinax. Kjøperen ble halshogd av den neste erobreren Septimus Severus to måneder senere. Etter den franske revolusjonen ble adelens eiendeler for en stor del auksjonert bort. Kataloger ble trykket. Militære og kaprede priser både på land og sjø ble vanligvis auksjonert bort med prosenter til deltakerne, inklusive utsteder av bestallinger og kaperbrev. En amerikansk auksjonarius kalles ofte for «Colonel» som var graden (oberst) til den offiseren som foresto slike auksjoner under den amerikanske borgerkrigen. Salgene i USA foregår ofte rivende fort og med en dreven tungegymnastikk. Slaver ble solgt på markeder over hele verden fram til motstanden mot slavehandel fikk en slutt på dette. Mange råvarer som bomull, kaffe, te, fisk, blomster og tobakk omsettes på auksjon. Herman. Herman og Hermann er opprinnelig tyske mannsnavn som betyr «hærmann». Formen "Hermann" har norsk navnedag 29. januar. Utbredelse. Figuren nedenfor viser utbredelsen av navnet i noen av landene hvor statistikk er tilgjengelig. Herman er kjent i Norge fra 1300-tallet. I nyere tid har Herman hatt størst popularitet som navn på nyfødte gutter i Norge fra ca 1995, men navnet har ikke vært blant de mest populære. I Tyskland var "Hermann" et populært navn på guttebarn på første halvdel av 1900-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Rybczynski-teoremet. Rybczynski-teoremet ble utviklet av den polsk-fødte engelske økonomen Tadeusz Rybzynski (1923–1998). Teoremet ble publisert i 1955 for å forklare hvordan produksjonen endres når ressursene i en økonomi endres. Det slår fast at: Økt tilgang på en innsatsfaktor fører til økt produksjon av den vare som er intensiv i bruken av vedkommende faktor, og redusert produksjon av den andre varen. Teoremet viser hvordan endringer i en innsatsfaktor påvirker ferdigproduktet av goder når full sysselsetting opprettholdes. Teoremet er nyttig til å analysere effekten av investering i kapital, immigrasjon og emigrasjon, innenfor konteksten av Heckscher-Ohlin- modellen. I diagrammet nedenfor er begrensningene i arbeidsmarkedet markert med rødt og begrensningene i kapital med blått. Anta produksjonen kommer på produksjonsmulighetskurven (PMK) på punkt A. Anta at det skjer en økning i arbeidssokken. Dette vil føre til en bevegelse av arbeidsbegrensningen utover. Produksjonen vil derfor tilpasses i punktet B. Produksjon av arbeidsintensive goder som klær vil øke fra C1 til C2. Produksjonen av kapitalintensive goder som bilder vil falle fra S1 til S2. Dersom det skjedde en økt tilgang på kapital, så ville det motsatte skje. Da ville en økning i kapital medføre en reduksjon produksjon av klær, mens det vil være en økning i produksjon av biler. Siden helningen i faktortilgangskurven er brattere enn den kapitalintensive, så regnes biler for en kapitalintensiv næring og klær som en arbeidsintensiv. Generelt kan man si at ved gitt forhold mellom produktprisene, vil økt tilgang på én av produksjonsfaktorene føre til økt produksjon av den vare som bruker denne faktoren intensivt, mens produksjonen av den andre varen vil avta. Siden det forutsettes uendrede produktpriser, så skjer det ingenting med faktorprisene, og derfor ingenting med forholdet mellom arbeids- og kapitalinnsatsen i den enkelte bransje. En implikasjon av teoremet er at det er mer effektivt å tilpasse seg til endret ressurstilgang ved å endre næringsstrukturen enn ved å endre faktorsammensetningen i den enkelte bransje. Referanse. Norman, Victor. Næringsstruktur og utenrikshandel. Universitetsforlaget, 1993 Havoverflatetemperatur. Fil:Wiki plot 03.png|thumb|Årlig gjennomsnittlig havoverflatetemperatur for verdenshavene. Data hentet fra Havoverflatetemperatur (også kalt SST etter «Sea surface temperature» på engelsk) er temperaturen i vannoverflaten. I praksis vil betydingen av overflaten variere litt etter hvilken målemetode som er brukt. Måle SST. Forskjellige måleteknikker av SST kan av og til gi forskjellige resultater. De tidligste teknikkene gikk ut på å sette et termometer i en bøtte med vann man hadde tatt opp fra sjøen. De første automatiske teknikkene gikk ut på å måle temperaturen i vannet som ble tatt ombord på store skip. Disse målingene var inkonsistente, siden vannet som blir pumpet inn blir tatt fra forskjellige dyp fra båt til båt og kunne også variere etter hvor tungt et skip var lastet. De mest eksakte målemetodene er nok målinger fra stasjonære bøyer der målingene tas omtrent 1 m under havoverflaten. Det finnes også mange bøyer som driver rundt med havstrømmene, og disse målingene blir sendt opp til satellitter for videre distribusjon. Data fra disse drivende bøyene kan riktignok være noe uåplitelige. Særlig i Stillehavet er det plassert ut mange bøyer for å studere og varsle El Niño-fenomenet. Satellitter blir mer og mer brukt til å måle havoverflatetemperaturen, siden de kan måle temperaturen over store områder. Satellittene måler varmestrålingen, som er den infrarøde delen av det elektromagnetiske spekteret, fra overflaten. Bølgelengdene de måler er valgt empirisk, og er bølgelengder som kan gå gjennom atmosfæren uten å bli absorbert (med mindre det er skyer), og som har maksimal svart legemsstråling. Problemet med satellittmålinger er at de bare måler det øverste 10 mikrometer tykke laget av overflaten, og vil kanskje ikke representere den «virkelege» havoverflatetemperaturen i det øverste metertykke laget. Siden satellittene ikke kan måle gjennom skyer, vil temperaturen som måles alltid være i fint vær. Fordelene med å kunne måle temperaturen over så store områder som satellittar kan, er likevel mye større enn ulempene. SST og tropiske sykloner. SST over 26,5ºC er regnet for å være ideelle temperaturer for å danne tropiske sykloner, og som regel får man kraftigere sykloner jo høyere havoverflatetemperaturen er. Det er riktignok flere faktorer som skal til for å danne tropiske sykloner. En tropisk syklon tar til seg såpass mye varme og rører om overflatelaget i havet så pass mye at havoverflatetemperaturen ofte er lavere enn i omgivelsene etter at en tropisk syklon har passert. Dette kan av og til hindre at nye tropiske sykloner oppstår. Endringer i SST kan være viktig for livet i havet. Organismer som plankton, sjøgress, skalldyr, fisk og pattedyr kan alle bli påvirket av slike endringer, men man har ennå ikke full oversikt over hvor stor rolle slike endringer spiller. Norway Debate. Norway Debate (norsk: Norgesdebatten) var en berømt debatt i det britiske Underhuset som fant sted den 7. og 8. mai 1940. Det var tilsynelatende og formelt en debatt om utviklingen av De alliertes felttog i Norge, men debatten utviklet seg til å bli en massiv kritikk av krigføringen og statsminister Neville Chamberlain. Ved voteringen ved debattens slutt var det et anseelig antall av regjeringens støttespillere som enten stemte imot regjeringen eller unnlot å støtte den. Utfallet av "Norway Debate" ble oppfattet som et mistillitsvotum mot den britiske regjeringen og to dager etter gikk den av. Ny statsminister for en samlingsregjering ble Winston Churchill. Maurholen holdeplass. Maurholen hldeplass er en tidligere holdeplass og stoppested på Jærbanen. Den ble tatt i bruk 13. desember 1879, stasjonsbygningen var ferdigbygd året før. Rundt 1904 ble den oppgradert til stoppested, 1. mai 1944 ble driften av stoppestedet nedlagt og Maurholen ble holdeplass igjen. Stoppestedet hadde opprinnelig stor betydning for befolkningen på Eigerøya, men da Eigerøy bru ble åpnet i 1951 ble holdeplassen nedlagt. I ettertiden ble stasjonsbygningen drevet som feriested for ansatte ved jernbanen, senere ble stedet overtatt av Eigersund kommune. I dag drives det galleri i det tidligere stasjonsbygget. Benjamin Feddersen. Benjamin Johan Feddersen (født 7. desember 1823 i København, død 1902) var en dansk forfatter og musikklærer. Han gikk på Borgerdydskolen i København og Den Polytekniske Læreanstalt, og studerte senere musikk og arbeidet også som musikklærer. Var god venn av Edvard Grieg og støttet ham i tidlige år. Skrev bl.a. sangtekstene til "Til kirken hun vandrer" og "Claras sang". Adolf Langsted. Adolf Langsted (født 4. februar 1864, død 7. april 1919), var en dansk forfatter og skolebestyrer. Han skrev romaner, dikt og dramaer. Romaner. Langsted Langsted Langsted Agape. Agape (αγάπη) er i katolsk teologi et nytestamentlig uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevne som mennesket mottar i dåpen og som er en delaktighet i Guds kjærlighet. Den er følge av den helliggjørende nåde som mottas ved dåpen eller restitueres etter absolusjon fra syndeskyld. I liturgihistorien er agape en betegnelse for de måltider som de kristne i de første århundrer feiret i fellesskap for å uttrykke sin kjærlighet til hverandre, jf. 1 Kor 11,20-22.33-34. Disse kjærlighetsmåltider var ikke identiske med Eukaristien, men ble muligvis i en kortere periode avholdt i forbindelse med denne. I form var de sannsynligvis inspirert av jødiske forbilder. Jerzy Łukaszewski. Jerzy Łukaszewski (født 21. juli 1924 i Terebiezow i Polen) er en belgisk akademiker av polsk opprinnelse. Han underviste ved Europacolleget fra 1961 til 1990, og var fra 1972 collegets rektor. Fra 1991 til 1996 var han Polens ambassadør til Frankrike. Ekornfamilien. Ekorn (fra norrønt: "íkorni") er det vanlige navnet til enkelttannede gnagere av familien Sciuridae (fra gresk: "skia" «skygge» og "oura" «hale», med andre ord «hale som kaster skygge»). Arter. Familien omfatter rundt 200 arter i omkring femti slekter. De dyrene man først og fremst tenker på som ekorn i nordlige deler av verden, er de trelevende artene. Men også flere andre arter, som præriehunder og murmeldyr, tilhører ekornfamilien. Ekorn har en hale med stritt hår. De har fire frie tær på forbena og fem på bakbena. Tærne har ganske kraftige klør. Hodet kan ha noe forskjellig form. Bakbena er kraftige, og ekornene går ofte oppreist på to ben og bruker forføttene som «hender». Trelevende ekorn. De trelevende artene har en hale som med sin store pels er nesten like stor som resten av kroppen. Mange av dem har spisse dusker på ørene. De kan bevege seg veldig raskt, både på bakken og opp i trærne. De er dyktige klatrere som gjør bruk av den store halen til å holde balansen. De kan også holde halen over seg når det regner, eller sno den om seg når det er kaldt. De er ofte selskapelige og ganske uredd mennesker og de oppsøker ofte fuglebrett. Man kan oppnå kontakt med dem og mate dem. De spiser frø og nøtter og gnager ofte på kongler. De spiser også annet plantemateriale og dessuten insekter, egg og fugleunger. Utbredelse. Ekorn påtreffes i store deler av Europa og Asia, men ikke i Australia. Utbredelse i Norge. I Norge finnes arten ekorn som hovedsakelig holder til i barskog, også så langt nord som i Finnmark, og i bjørkeskog på fjellet. Antallet ekorn varierer fra år til år, de år hvor man har spesielt mange ekorn, benevnes gjerne ekornår. Ekornet som symbol. Froland kommune i Aust-Agder har valgt ekornet til å symbolisere det kommunen står for. I kommunevåpenet er den kvikke gnageren fremstilt i sølv på grønn bakgrunn. Bøler Skole i Østensjø bydel i Oslo har et ekorn som maskot. I Storbritannia er det blitt stadig færre av det røde ekornet, som var vanlig forekommende før. I dag fungerer dyret som et symbol på den opprinnelige engelske landsbygda. Arkhidamos II. Arkhidamos II (gresk: Αρχίδαμος Β΄) var en spartansk feltherre, politiker og konge (469-427 f.Kr.). Han er mest kjent for sin rolle i Peloponneskrigen, hvis første periode er oppkalt etter nettopp Arkhidamos: den arkhidamiske krig. Kurtisane. En kurtisane (fra fransk "courtisane") var opprinnelig en kvinne ved hoffet, hvilket innebar en person som går en monark eller annen mektig person til hånde. I føydalsamfunnet var hoffet midtpunktet for regjeringen så vel som residens for monarken og det sosiale og politiske liv var ofte fullstendig sammenblandet. I renessansens Europa spilte hoffmenn en svært viktig rolle i overklassens liv. Ettersom det var vanlig for kongelige ektepar på denne tiden å leve sitt eget liv – ofte giftet man seg bare for å bevare blodslinjer og for å sikre politiske allianser – ville menn og kvinner ofte søke tilfredsstillelse og selskap fra de menneskene som levde ved hoffet. Opprinnelig hadde verbet «å kurtisere» betydningen «å være eller oppholde seg ved hoffet», og senere kom til å bety «å oppføre seg som en hoffmann» og deretter «å vise romantisk oppmerksomhet overfor noen». Den mest intime følgesvenn til en hersker ble gjerne kalt «favoritten». Selve ordet kurtisane, «la cortegiana», dukket opp i renessansen. Hankjønnsordet «il cortegiano» betyr hoffmann og deres levemåte og regler for oppførsel er beskrevet av Baldassare Castiglione i "Il cortegiano". Med kurtisanen trådte en sterk person på scenen og ble omtalt som mannens likeverdige. Dette var noe helt nytt i historien. En slik kvinne var nødt til å ferdes i de beste og mest elegante samfunnslag og inneha evner til å kunne konversere, gjerne på flere språk. Hun måtte kunne spille på et eller to instrumenter, synge og danse. Sist, men ikke minst, måtte hun ha et vakkert utseende og kle seg etter datidens moter. I dag har begrepet kurtisane blitt en eufemisme for en eskorte eller en luksusprostituert. En kurtisane tilbyr sin sjarm og sine seksuelle gleder, vanligvis til menn med betydelig formue, i bytte for penger og/eller andre dyre gaver, mest smykker og moteriktige klær, noen ganger også eiendom. Hun skiller seg fra andre vanlige gateprostituerte ved å betjene noen få klienter og forholdene er av lengre varighet, avhengig av hennes evne til å forføre på en rekke nivåer. Kategorier av kurtisaner. I hovedsak var det to typer kurtisaner. Den ene kategorien var en type kurtisaner kjent (i Italia) som "cortigiana onesta" eller «ærlige kurtisaner», som ble ansett for å være intellektuelle. I den andre var "cortigiana di lume" en – lavere klasse av kurtisane. Selv om sistnevnte var ansett som bedre enn en gjennomsnittlig prostituert, var det den første kategorien som ble oftest romantisert og behandlet mer eller mindre lik kvinner av adelen. Det er om denne type kurtisane at kunsten «courtisanerie» er tilknyttet. «Cortigiana oneste»-utgaven var oftest velutdannede og verdensvante (noen ganger enda mer enn den gjennomsnittlige overklassekvinne), og det var ikke uvanlig at de samtidig hadde en karriere som utøvende kunstnere eller artister. De ble vanligvis valgt på grunnlag av sine sosiale ferdigheter og evne til å konversere, sin intelligens, sunne fornuft, og kameratskap, så vel som for sine fysiske egenskaper. Det var som regel deres humor og personlighet som skilte dem fra vanlige kvinner. De var prostituerte i den forstand at sex var en av deres forpliktelser, men i motsetning til den gjennomsnittlige prostituerte, utgjorde sex bare en fasett av en kurtisanes utvalg av tjenester. For eksempel ble de forventet å være godt kledd og klar til å engasjere seg i en rekke emner som spenner fra kunst til musikk til politikk. I noen tilfeller hadde kurtisanen en god bakgrunn og var selv gift - men med menn lavere på den sosiale rangstigen enn sine kunder. I disse tilfellene hadde forbindelsene med kunder av høyere sosial status potensial til å forbedre deres ektefelles status - og dessuten var mannen klar over sin kones yrke og handlemåte. Som primær sysselsetting. Kurtisaner som kom fra en enkle kår var forventet å yte sjarmerende selskap i lengre perioder, uansett hva deres egne følelser eller forpliktelser kan ha vært, og måtte være forberedt på å gjøre dette på kort varsel. De hadde også en lavere sosial status, og møtte ofte misbilligelse i sær fra kirkelig hold, på grunn av det som ble oppfattes som umoralske aspekter ved arbeidet og deres avhengighet av yrket som kurtisane som en primær kilde til inntekt. I tilfeller som dette, var en kurtisane fullstendig avhengig av sin velgjører eller velgjørere økonomisk, noe som gjorde henne sårbar. Det var relativt vanlig at kurtisaner av denne kategorien begynte sin løpebane som prostituert, eller at hun hadde blitt overlevert fra den ene velgjøreren til den andre, noe som resulterte i at hennes anseelse sank og hun ble ansett for å stå lavere på rangstigen enn sine velgjørere og de med makt og innflytelse. Ofte var det slik at en kurtisane som hadde tjent sin velgjører godt ble overlatt til en ny velgjører av anseelse og rikdom, som en slags tjeneste eller det kunne bli arrangert ekteskap med en ikke fullt så rik velgjører. I de tilfellene en kurtisane hadde gjort sin velgjører sint eller vedkommende var misfornøyd med hennes tjenester, kunne hun ofte finne seg utestengt fra de velstående sirklene hun hadde vært en del av og i svært mange tilfeller overlatt til gateprostitusjon. For sosiale eller politiske fordeler. Når det gjelder de kurtisanene som hadde en velstående bakgrunn, enten ved fødsel eller ekteskap, og som bare fungerte som kurtisaner for sosial eller politisk fremme av seg selv og/eller sin ektefelle, ble de vanligvis behandlet som likeverdige. De ble mer respektert av de menn de hadde sine utenomekteskapelige forhold med, særlig fordi de begge satte familien og forpliktelsene overfor den først og fordi de la planer rundt sine forbindelser eller sosiale engasjement med hensyn til elskerens ekteskapelige plikter. Forhold av denne typen var ofte kortvarige og endte som regel med at enten kurtisanen eller hennes ektefelle oppnådde den status eller den ønskede politiske posisjon, eller med at velgjøreren valgte en annen kurtisanes selskap og kompenserte den tidligere økonomisk. Dette ble gjerne ansett som en forretningsavtale med to involverte parter. Velgjøreren var klar over hvilke sosiale eller politiske tjenester som var forventet av kurtisanen og kurtisanen var klar over prisen. Generelt sett var dette en sikker affære ettersom både velgjørerens ektefelle og kurtisanens ektefelle som regel var fullstendig klar over arrangementet, og kurtisanen var ikke kun avhengig av sin velgjører. Det var heller slik at dette var en affære med bare fordeler for de involverte. Forhold av denne karakter var vanlig i tiden mellom 1600- og 1800-tallet og tidlig inn på 1900-tallet og var i det store og hele generelt akseptert i velstående kretser. Endelikt. Madame de Maintenon Hvor lenge en kurtisanes karriere kunne vare ville variere utfra flere forhold, blant annet hennes egen bakgrunn, og hvem hun var elskerinnen til. Det finnes flere eksempler på kurtisaner som etter å ha tjent sine velgjørere godt kunne trekke seg tilbake og være sikret økonomisk. En kurtisanes karriere varte i stor grad så lenge som hun klarte å gjøre seg til nytte for sin/sine velgjørere. Mange hadde klatret på samfunnsstigen med å starte som elskerinnen til en lavadelsmann og videre oppover. For de få som klatret helt opp i sengen til en prins eller en konge, fantes det ingen andre veier å gå enn ned. Kurtisaner som huskes og som vi fremdeles kan lese om i dag, er i stor grad de få det gikk godt for i ettertid. Man skal derfor være varsom med å trekke bastante konklusjoner om hvordan det gikk med kurtisanene. Tullia d'Aragona (ca 1510 – 1556) flakket fra sted til sted for å unnslippe å bli behandlet som en trakassert hore. Hun endte allikevel opp med å måtte iføre seg slør som viste for all verden at hun var en prostituert. Andre kurtisaner endte med store formuer og eiendommer, for eksempel Madame de Maintenon. Hvordan lærte man å bli kurtisane? Ser man på flere av de store kurtisanene viser det seg at flere av dem var døtre av prostituerte. Dette gjelder blant annet Nell Gwyn, hvis mor var bordellmamma i London. En annen var datter av en rik diplomat, Mary Boleyn (ca 1499 – 1543). Pietro Aretino (1492 – 1556), en italiensk forfatter, skrev en serie dialoger, "Capricciosi ragionamenti". der en mor lærer datteren sin hvilke alternativer som er tilgjengelige for kvinner og hvordan du kan være en effektiv kurtisane. Den franske forfatteren Balzac skrev om en kurtisane i sin "Splendeurs et misères des courtisanes" (1838–47). På samme måte skrev Émile Zola en roman, "Nana" (1880), om en kurtisane i det nittende århundres Frankrike. Lakhes. Lakhes (gresk: Λάχης, ca. 475 – 418 f.Kr.) var en athensk aristokrat, sønn av Melanapos, og general under Peloponneskrigen. Ekklesia (antikkens Hellas). Ekklesia (gresk: ἐκκλησία) var den demokratiske folkeforsamlingen i oldtidens Athen. Etter Solons reformer i 594 f.Kr. ble den åpen for alle mannlige borgere over 18 år. Forsamlingen var åpen for alle borgere, uansett klasse, til å stemme for magistrater, i tillegg til at den hadde endelig avgjørelse hva gjaldt lovsaker, krig og fred. Mot slutten av det 5. århundre var det 43 000 gyldige borgere i Athen, men det var bare de som var velstående nok til å kunne tilbringe mye tid fra hjemmet som hadde reell innflytelse i forsamlingen. Operasjonssykepleie. Operasjonssykepleie er sykepleie knyttet til kirurgisk behandling av pasienter på sykehus. Pleien gis av operasjonssykepleiere, som har fått en spesialistutdannelse i tillegg til ordinær sykepleieutdannelse. Operasjonssykepleiere gir faglig forsvarlig operasjonssykepleie til pasienter som gjennomgår kirurgiske undersøkelser og/eller inngrep. De arbeider i sykehusenes operasjonsavdelinger, dagkirurgiske enheter/ kirurgisk poliklinikk, akuttmottak/skadestuer, legevakt, katastrofeteam, sterilsentral og i katastrofe og krigsområder. Slaget ved Koroneia (447 f.Kr.). Slaget ved Koroneia ble utkjempet mellom det athenske sjøforbundet og den boeotiske forbund i 447 f.Kr., som en del av konfliktene som innledet Peloponneskrigen. I 457 f.Kr. hadde athenerne tatt kontroll over Boeotia i slaget ved Oinofyta, og brukte de neste 10 årene på å konsolidere sjøforbundets makt. I 454 f.Kr. mistet Athen en flåte i forsøket på å hjelpe et egyptisk opprør mot Persia. I frykt for å miste flere medlemmer i sjøforbundet, flyttet athenerne statskassen fra Athen til Delos i 453 f.Kr., og signerte Kalliasfreden med Persia, en gang mellom 452 og 450 f.Kr. Den deliske liga, eller det athenske sjøforbundet var i virkeligheten et athen-dominert rike, for Athen hadde i realiteten all makt. Athen var vanligvis suksessfull på havet, men de hadde problemer på land. Innen 447 hadde noen av mennene, som var i eksil fra Boeotia etter den athenskes seieren der, returnert hjem og begynt å ta kontrollen over noen av de boeotiske byene. Athenerne, under Tolmides, med 1000 hoplitter i tillegg til noen tropper fra deres allierte, marsjerte inn i Boeotia for å ta tilbake de gjenerobrede byene. De klarte å ta Kaironia, men ble angrepet og bekjempet av boeotierne ved Koroneia. Athenerne ble tvunget til å gi bort kontrollen av Boeotia, og nederlaget førte til opprør ved Évvia og Megara, noe som igjen førte til ytterligere konflikter med Sparta, og som til slutt endte med Peloponneskrigen William av Poitiers. William av Poitiers (ca 1020–1090) var en normanniske krønike-skriver som ble født i Les Préaux i nærheten av Pont-Audemer, og kom fra en innflytelsesrik normannerfamilie. En av hans søstre ble abbedisse ved klosteret i Préaux. Etter å ha tjenestegjort som ridder og soldat, deltatt i flere slag, studerte han ved Poitiers før han kom tilbake til Normandie for å bli prest for hertug Vilhelm II av Normandie, den senere Vilhelm Erobreren, og erkediakon av Lisieux. Han ble ansett for å være en av de best informerte og beleste menn i sin tid. Han kjente til greske og latinske forfattere. Han levde til han ble svært gammel, men man vet ikke helt når han døde, antagelig en gang rundt 1087 og 1090. Orderic Vitalis har gitt en kort biografi om ham i sin "Historia ecclesiastica" hvor han forteller at han også skrev vers. William skrev en lovprisende biografi om hertugen, "Gesta Guillelmi II ducs Normannorum" – "Dådene til Vilhelm II, Normannernes hertug". Det ble overrakt til kong Vilhelm av forfatteren mellom 1071 og 1077. Det eksisterer i ett eneste manuskript ("Cottonian Manuscript", British Museum), som er bortimot ødelagt. I henhold til Ordericus Vitalis strakte ikke opptegnelsene seg lengre enn til 1071, men det er ikke riktig. Begynnelsen (fra rundt 1047) og slutten av verket (fra 1068) har gått tapt. Den mest omfattende delen dekker perioden mellom 1047 og 1068 og har verdi for å dekke detaljer om hertug Vilhelms liv, skjønt ikke tillitvekkende med hensyn til hva som skjedde i England. Den gir en detaljert beskrivelse om forberedelsene for den normanniske invasjonen av England, om slaget ved Hastings og hva som skjedde etterpå. Blant de kildene han har benyttet er Dudo av Saint-Quentin og annaler som nå har gått tapt. Han forhørte og intervjuet også vitner til hendelsene. For en moderne leser skjemmes verket av en stadig lovprising av brutalitet. Stilen er pretensiøs, komposisjonen omhyggelig og en bortimot panegyrisk i den subjektive omtalen av hertug Vilhelm. Eksempelvis forteller William av Poitiers at hertug Vilhelm utmerket seg både som soldat og med tapperhet. Han dominerte slagene, løftet motet til sine menn og delte deres farer. Han var edel general, inspirerte med sitt mot, delte farer, mer enn ofte kommanderte menn til å følge ham enn å jage dem framover fra bak i rekkene. Fienden i slaget ved Hastings mistet motet ved synet av den enestående og fryktinngytende ridderen. Tre hester ble drept under ham og tre ganger landet han på føttene. Skjold, hjelmer, brynjer ble kuttet opp av hans rasende og skinnende sverd mens andre angripere ble holdt unna med skjoldet... Det ble skrevet en gang mellom 1071 og 1077, og verket ble også en av kildene til Orderic Vitalis. Verket har blitt oversatt til moderne engelsk, "The Gesta Guillelmi of William of Poitiers" (ISBN 0-19-820553-8). William av Poitiers må ikke forveksles med et av barna til kong Henrik II av England; William, greve av Poitiers. Hyperbolos. Hyperbolos (gresk: Ὑπέρβολoς) var en athensk politiker, aktiv under den første delen av Peloponneskrigen, som kom frem i lyset etter Kleons død. Kleon. Kleon (gresk: Κλέων) (d. 422 f.Kr.) var en athensk strategos under Peloponneskrigen. Han var den første eminente representanten fra den kommersielle klassen i den athenske politikken. Davide Rebellin. Davide Rebellin (født 9. august 1971 i San Bonifacio) er en italiensk profesjonell syklist. Han sykler for Meridiana-Kamen. Han er mest kjent innen sykkelverden for sin sensasjonelle 2004-sesong. Han fikk syv seire, inkludert en «trippel» med Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne-Liège. Han ble også nummer to i en rekke ritt som Paris-Nice og Clásica de San Sebastián. I 2007 vant han Flèche Wallonne igjen, og ble med det den eldste vinner av et ProTour-ritt. I mars 2008 vant han etapperittet Paris-Nice i en alder av 36 år, tre sekunder foran Rinaldo Nocentini etter 1120 kilometer over 7 etapper. Under OL i Beijing i 2008 kom han på sølvplass i landeveisrittet, bak Samuel Sánchez (på sin 37-årsdag), men ble senere diskvalifisert for å ha testet positivt på CERA. Meritter. "Oversikten viser kun hans profesjonelle seiere og topplaseringer i GrandTours. Han har mange topp 3 og topp 5 plasseringer i mange klassikerritt." Brasidas. Brasidas (gresk: "Βρασίδας") (død 422 f.Kr.) var en spartansk offiser i det første tiåret av Peloponneskrigen. Han var sønn av Tellis og Argileonis og utmerket seg for første gang ved å komme Methone, som var beleiret av athenerne, til unnsetning i 431 f.Kr. Året etter ser det ut til at han var i navnet var efor. I 429 ble han sendt ut som en av tre kommisjonærer for å gi råd til admiral Knemos. Som trirark utmerket han seg i angrepet på den athenske stillingen i slaget ved Pylos, der han ble alvorlig såret. Mens han samlet en styrke i Korint til et felttog i Thrakia, forhindret han et athensk angrep på Megara. Han marsjerte umiddelbart etterpå gjennom Thessalia i ledelsen for 700 heloter og 1 000 peloponnesiske leiesoldater for å slutte seg til den makedonske kong Perdikkas. Brasidas nektet å bli gjort til et verktøy for å fremme Perdikkas' ambisjoner og dro for å fullføre sitt hovedmål. Han lyktes i løpet av vinteren å vinne de viktige byene Akanthos, Stagiros, Amfipolis og Torone, i tillegg til et antall mindre byer, over på sin side. Dette klarte han delvis gjennom hurtighet og dyktighet i sine bevegelser og delvis gjennom sin personlige sjarm og sine moderate krav. Et angrep på Eion ble hindret av Thukydids ankomst i ledelsen for en athensk skvadron. Våren 423 ble det inngått en våpenhvile mellom Athen og Sparta, men våpenhvilen ble umiddelbart satt i fare av at Brasidas nektet å gi opp Skione som de athenske partisanene hevdet gjorde opprør to dager etter at våpenhvilen trådte i kraft og gjennom hans okkupasjon av Mende kort tid etterpå. En athensk flåte under Nikias og Nikostratos tok tilbake Mende og la Skione under blokade. Skione falt to år senere (421 f.Kr.) Imens sluttet Brasidas seg til Perdikkas i et felttog mot Arrhabaios, kongen av Lynkesti, men ble beseiret. En styrke illyrere som var tilkalt av Perdikkas, ankom, men gikk overraskende over på Arrhabaios' side. Makedonerne flyktet, og Brasidas styrke ble reddet fra en kritisk situasjon kun gjennom hans snarrådighet og evner. Dette førte til en krangel mellom Brasidas og Perdikkas som svarte med å inngå en avtale med Athen. Våpenhvilen med Athen gikk ut i april 422, og samme sommer ble Kleon sendt til Thrakia hvor han stormet Torone og Galepsos og forberedte et angrep på Amfipolis. Men en uforsiktig gjennomført rekognosering gav Brasidas muligheten, den athenske hæren ble spredt med et tap på 600 menn og Kleon ble drept. På den spartanske siden skal kun syv menn ha blitt drept, men blant disse var Brasidas. Han ble gravlagt med imponerende prakt, og var for fremtiden regnet som grunnlegger av byen og æret med årlige leker og offer (se slaget ved Amfipolis). I Sparta ble en kenotaf reist til hans minne nær gravene til Pausanias og Leonidas I. Årlige taler ble holdt og leker feiret til hans ære. Dermed ble de to mennene fra både Athen og Peloponnes som talte sterkest for fortsatt krigføring, drept i et enkelt slag, og veien var åpen for fredsforhandlinger under mer moderate ledere. Brasidas hadde motet som var karakteristisk for Sparta, men han hadde også de dydene som den typiske spartaner manglet mest. Han var rask til å sette sammen sine planer og gjennomførte dem uten forsinkelser eller nøling. Han hadde en kraft i sin tale som var sjelden blant lakedaimonierne kombinert med et forsonende vesen som over alt vant ham og Sparta venner. Milos. Milos (tidligere Melos, og før det athenske folkemordet i 416 f.Kr., Malos, gresk: Μήλος) er en vulkanøy i Egeerhavet. Milos innbyggertall har falt fra 17 000 i 1907 til 4 000 i 2001. Øya er kjent for statuen Afrodite fra Milos, som i dag står i Louvre. .35 Whelen. .35 Whelen er en patron for rifle som ikke krever magnumlåskasse eller sluttstykkehode. Patronen er basert på hylsen til .30-06 Springfield, som rett og slett er utvidet i hylsehalsen slik at den tar 9 mm (.358") prosjektiler. Patronen ble opprinnelig utviklet som en villkatt i 1922 av James V. Howe og Townsend Whelen, som fikk patronen oppkalt etter seg. Patronen ble tatt inn i fabrikksortimentet til Remington Arms i 1987. Kuler som kan brukes veier fra 150 til 300 grains, og en fordel med denne patronen er at man kan bruke pistol og revolver prosjektiler av samme kaliber som brukes i.38 og.357 patroner (som alle har kulediameter.358") til rimelig treningsammunisjon. .35 Whelen er svært lik.350 Remington Magnum ballistisk sett. Med de rette prosjektiler er den meget godt egnet til jakt på mellomstort vilt, som f.eks. elg. Den er også svært lik 9,3 x 62 mm som også er mye brukt nettopp til elgjakt. Andokides. Andokides (gr. Ἀνδοκίδης; født 440 f.Kr., død 390 f.Kr.) var en av de ti attiske oratorene. Ngadi Chuli. Ngadi Chuli (også kjent som Peak 29, Dakura, Dakum, eller Dunapurna) er verdens 20. høyeste fjell, 7871 moh. Det ligger i fjellkjeden Mansiri Himal i Nepal, mellom Manaslu i nord, og Himalchuli i sør. Til tross for at det er et av verdens 20 høyeste fjell, har Ngadi Chuli vært lite besøkt av klatrere, og fjellet er besteget bare en eller to ganger. Den mulige førstebestigningen ble gjort i 1970 av en japansk ekspedisjon. Denne bestigningen er imidlertid ikke mulig å verifisere, da begge de to klatrerne som deltok i toppforsøket omkom under et fall på vei ned fra fjellet. I 1979 besteg to polske klatrere toppen, i det som er den hittil siste ekspedisjonen på fjellet. Agis II. Agis II (død 401 f.Kr.) var konge av Sparta fra omkring 427 f.Kr til sin død. Han seiret i første slag ved Mantineia i 418 f.Kr., og gjenopprettet dermed Spartas ry. I Peloponneserkrigens siste år herjet hans styrker kraftig i Attika, og han hadde kommandoen ved Dekelea. Agis døde kort tid etter at han hadde straffet byen Elis for å ha vært ulydig mot Sparta. Brachypalpoides lentus. "Brachypalpoides lentus" er en kraftig flue som tilhører familien blomsterfluene. I Norge er den funnet i Sør-Norge, langs kysten nord til Møre. Den er utbredt i det meste av Europa. Utseende. "Brachypalpoides lentus" er en ganske stor blomsterflue. De to første bakkroppsleddene er skarpt røde, resten av fluen er svart. Bakføttene er kraftige, lårene (femorae) er sterkt fortykket og leggene (tibiae) krummet. Ansiktet har en påfallende bule i midten, "nese". Arten ligner noen av artene i slekten "Xylota", men kan skilles fra disse på de helt svarte bakbein og svart bakkroppsspiss. Levevis. Larvene lever i fuktig, råtten død ved. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Attiske oratorene. De ti attiske oratorene var regnet for å være de beste oratorene og lovgiverne av den klassiske æraen (5.–4. århundre f.Kr.). Thorney Island. Thorney Island er en øy i Chichester havn. Den er skilt fra fastlandet av den smale kanalen Great Deep. I 1938 ble det anlagt en flybase på øya, som har vært militært område under ulike deler av det britiske forsvaret siden. Ved folketellingen i 2001 bodde det 1079 personer på øya. Den britiske forfatteren Alan Watts ble født på Thorney Island i 1923. Donald Kagan. Donald Kagan (født 1932 i Kuršėnai, Litauen) er en historiker ved Yale, med spesialfelt innen antikkens historie, mest kjent for sitt firebindsverk om Peloponneskrigen Maritimt klima. Maritimt klima eller kystklima er klima man vanligvis har på vestkysten av kontinenter på midlere bredder, og sørøst i Australia. Lignende klima kan man også finne i høyere strøk av kystnære tropiske områder og på lesiden av fjellrekker langs kysten i tropene. Dette klimaet utgjør gruppene "Cfb" og "Cwb" i Köppens klimaklassifisering. For å falle inn under maritimt klima må årets kaldeste måned om vinteren ha en middeltemperatur som ikke er kaldere enn -3 grader Celsius, mens sommeren må vare minst fire måneder (månedlig gjennomsnittlig døngmiddeltemperatur på minst 10 grader Celsius). Stort sett er det nedbør fordelt over hele året. Maritimt klima har ofte mindre temperaturvariasjoner enn andre steder som ligger på samme bredder, og skiller seg fra Middelhavsklimaet ved større nedbørsmengder om sommeren. Dermed har man nedbør store deler av året, bortsett fra i visse høyere strøk i tropene, som ellers ville hatt tropiske savanneklima om ikke høyden hadde ført til lavere temperaturer. Nordvestlige områder av Stillehavet faller også delvis utenfor denne klimagruppen på grunn av tørre somre, men regnsesongen er såpass våt og lang at man unngår tørkeperioden man vanligvis får i forbindelse med Middelhavsklima. I Norge finnes dette klimaet langs kysten fra ytre Oslofjord og vestover til Vestlandet og videre nord til kyststrøk av Sør-Trøndelag. Kystklima har kjølige, men ikke kalde, vintre og milde og til dels varme somre. Somrene er generelt også mye kjøligere enn områder med fuktig subtropisk klima. De fleste maritime klima får en god del nedbør, men det finnes visse områder, som Patagonia i Argentina, med tørt kystklima. Subarktisk maritimt klima. I kyststrøk på polsiden av områder med maritimt klima finner man som regel subarktisk maritimt klima (Köppen "Cfc") med relativt milde vintre og kjølige somre og en sommersesong (med middeltemperatur på minst 10ºC) mindre enn fire måneder. Eksempel på denne typen klima er kyststrøkene av Island eller de sørligste områdene av Chile. I Norge finnes slikt klima (Cfc) langs kysten fra Nord-Trøndelag og helt nord til de vestligste kyststrøk av Finnmark (). Hispar Muztagh. Hispar Muztagh er en subkjede i fjellkjeden Karakoram. Den ligger i Gojal-regionen i den nordøstlige delen av Pakistan. Det er den nest høyeste fjellkjeden i Karakoram, etter Baltoro Muztagh. De høyeste fjellene i Hispar Muztagh er Distaghil Sar (7885 moh.) og Khunyang Chhish (7852 moh.). Bjarne Vandeskog. Bjarne Gunnar Vandeskog (født 13. oktober 1959) er en norsk sosialantropolog som særlig har vært opptatt av å forstå hvordan interpersonlige relasjoner genereres som en konsekvens av sosial organisasjon, kulturelle modeller og personlige erfaringer, samtidig med at relasjoner også bidrar til å skape disse forholdene. Doktorgraden hans er en studie av relasjoner mellom fedre og tenåringssønner; følgelig har han også har viet mye tid og oppmerksomhet til temaer som slektskap, familie, maskulinitet og sosialisering av barn. Vandeskog er født i Sør-Afrika, oppvokst i Bergen, har bodd i Haugesund og bor nå i Golden Bay i New Zealand. Han tok cand.polit.-graden i 1994 ved Universitetet i Bergen og var ansatt som universitetslektor samme sted fra 1994 til 1997. Fra 1997 til 2001 stipendiat til doktorgrad finansiert av Norges forskningsråd. I 2001 ledet han oppbyggingen av Fredskorpsets kursavdeling. Etter dette arbeidet han først som høgskolelektor og senere som førsteamanuensis ved Haugesund. I New Zealand har han arbeidet for Nelson City Council og er nå selvstendig næringsdrivende som "contract researcher". Han har gjort feltarbeid på New Zealand. Han disputerte til doktorgraden i 2005 med avhandlingen "Love Taken for Granted; Relationships between Fathers and Adolescent Sons among Pakeha New Zealanders". Reidar Sørensen. Reidar Sørensen (født 11. april 1956 i Hemnesberget) er en norsk skuespiller. Sørensen ble uteksaminert fra Statens Teaterhøgskole i 1986, og har vært tilknyttet en rekke teatre som for eksempel Det Norske Teatret, Agder Teater og Trøndelag Teater. Han har også en rekke oppgaver innen film, radioteater og fjernsyn bak seg, og vant Amanda-prisen som beste mannlige skuespiller i 1989. Sørensen har portrettert Unni Lindells politietterforsker Cato Isaksen i TV-serier. Sørensen er vokalist i rockebandet Freak. Fra 1. januar 2008 er han engasjert som teatersjef ved Nordland Teater. Arctanderbyen. Arctanderbyen er Norges første hageby, beliggende i Ekebergskrenten i Oslo med adresse Svingen 12 til 42, og Egnehjemsveien 1 til 44.. Initiativet til Arctanderbyen ble tatt av Egne hjem. Etter en arkitektkonkurranse utlyst av borgermester Sofus Arctander i 1907, ble 29 vertikaldelte tomannsboligene tegnet av Christian Morgenstierne og Arne Eide, Arctanderbyen ble bygget i 1910-11. Boligene ble bygget etter engelsk mønster. Boligene skulle gi beboerne lys, luft og utsyn og representerer således en tidlig form for sosial boligbygging. Området har høy arkitektonisk egenverdi samt kulturhistorisk verdi fordi den representerer den første etappe av sosial boligbygging ved Egne Hjem-bevegelsen, og står på byantikvarens bevaringsliste. Bill Cosby. William Henry «Bill» Cosby, Jr (født 12. juli 1937 i Philadelphia i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller og komiker. Han er først og fremst kjent fra TV-serien "Cosby" (originaltitel: "The Cosby Show"). Cosby har siden 25. januar 1964 vært gift med Camille Olivia Hanks som er i slekt i rett nedadstigende ledd med Nancy Hanks, Abraham Lincolns mor. Han studerte ved Temple University, og tok doktorgrad i 1976 ved University of Massachusetts i Amherst. Cosby var den første skuespilleren med afrikansk opphav som ble tildelt en Emmy-pris. Thurioi. Thurioi var en athensk koloni i Italia, nærmere bestemt ved Tarantobukta. Kolonien ble grunnlagt i 444 f.Kr. Pederasti. Pederasti (av de greske ordene "pes" som betyr «barn» og "eran" som betyr «å elske») er en betegnelse som har vært brukt om en rekke forskjellige former for seksuell adferd. I gammel tid ble ordet brukt om det sosialt aksepterte vennskapet mellom eldre og yngre menn i antikkens Hellas. Dette kunne ha seksuelt preg, men ikke nødvendigvis. Pederasti brukes gjerne som betegnelse på voksne menns seksualomgang med yngre gutter eller menn utenfor familien. Pederasti var vanlig både i antikkens Hellas og i antikkens Roma. Senere har det vært vanlig i Toscana og Nord-Italia under renessansen, i Japan fra middelalderen fram til 1800-talet, i India fram til den britiske koloniseringen, blant aztekerne og mayaindianerne fram til den spanske koloniseringen av Mexico, i Kina og Sentral-Asia fram til 1900-tallet. Tettsteder i Hedmark. Dette er en liste over tettsteder i Hedmark slik begrepet er definert av Statistisk sentralbyrå. Per 1. januar 2012 var det 51 tettsteder i fylket, inkludert eventuelle tettsteder som krysser fylkesgrensen. Kilde. Hedmark Sunion. Kapp Sunion er Attikas sørlige punkt, 65 km sør for Athen. I oldtiden ble forhøyningen der brukt til å speide etter skip på vei til Athen. Herma. I antikkens Hellas var Herma først en fallisk gud, assosiert med fruktbarhet, lykke, veier og grenser. Senere ble guden en beskytter for handelsmenn og reisende. Sjåstad/Vestre Lier Idrettslag. Sjåstad Vestre Lier Idrettslag er et idrettslag i Lier i Buskerud. Idrettslaget består av håndballgruppe, skigruppe, fotballgruppe og handicapgruppe. De lange murene. De lange murene (gresk: μακρὰ τείχη) ble, i antikkens Hellas, bygd fra en by til dets havn, noe som ga byen trygg konktakt med havet også i krigstider. De «lange murene» er generelt refert til murene bygd mellom Athen og hennes havner ved Pireus og Faleron. Disse murene ble bygd i det 5. århundre f.Kr., men ble ødelagt av Sparta i 404 f.Kr., etter Athens nederlag i Peloponneskrigen. Slaget ved Kyzikos. Slaget ved Kyzikos fant sted i 410 f.Kr. under Peloponneskrigen. I slaget omringet og fullstendig ødela en athensk flåte ledet av Alkibiades, Thrasybulos og Theramenes en spartansk flåte ledet av Mindaros. Seieren gjorde at Athen kunne ta tilbake kontrollen over et antall byer i Hellespont i løpet av det neste året. I etterkant av nederlaget kom spartanerne med et fredsforslag som athenerne avslo. Opptakt. I etterkant av den athenske seieren ved Abydos i november 411 f.Kr., sendte den spartanske admiralen Mindaros etter forsterkninger fra Sparta og begynte å planlegge en ny offensiv sammen med den persiske satrapen Farnabazos. Athenerne klarte i mellomtiden ikke å følge opp sin seier, siden den tomme athenske skattekisten fohindret betydelige operasjoner. Dermed hadde Mindaros i 410 bygget en flåte på 80 skip som han med støtte fra Farnabazos' styrker, beleiret og tok byen Kyzikos med. Den athenske flåten i Hellespont trakk seg tilbake fra sin base ved Sestos til Kardia for å unngå den overlegne spartanske styrken. Skip under Alkibiades, Theramenes og Thrasybolos som ble sendt for å skaffe penger, sluttet seg til denne styrken. Totalt ble denne flåten på 86 skip. Flåten, sammen med en styrke på land under Khairias, satte kursen for Hellespont for å utfordre Mindaros. Slaget. Den athenske styrken seilte inn i Hellespont, passerte den spartanske basen ved Abydos om natten for å skjule sitt antall og etablerte en base på øya Prokonnesos (dagens Marmaraøya), rett nordvest for Kyzikos. Dagen etter satte de i land Khairias' styrker nær Kyzikos. Den athenske flåten delte seg og 20 skip under Alkibiades seilte mot Kyzikos, mens to andre divisjoner under Therasybolos og Theramenes holdt seg i bakgrunnen. Mindaros så en mulighet til å angripe det som så ut som en svært tallmessig underlegen styrke. Han seilte ut mot dem med hele sin styrke. Alkibiades styrke flyktet, og Mindaros satte etter dem. Da begge styrkene hadde kommet seg godt ut av havnen, snudde Alkibiades for å møte Mindaros, og Thrasybolos og Theramenes dukket opp med sine styrker for å avskjære deres retrett. Mindaros så fellen, flyktet i en åpen retning mot en strand sør for byen hvor Farnabazos hadde sine styrker. Den spartanske flåten led tap i flukten og nådde stranden med athenerne i hælene. Alkibiades' styrke ledet den athenske forfølgelsen, gikk i land og forsøkte å dra de spartanske skipene tilbake på sjøen. De persiske troppene under Farnabazos gikk inn i kampene på stranden og begynte å drive athenerne som var undertallige og kjempet mot motstandere på fastere grunn, ut på sjøen. Da han så dette, gikk Thrasybolos i land med sin styrke som avledning og beordret Theramenes til å slutte sin styrker til Khairias og slutte seg til slaget. En stund ble både Thrasybolos og Alkibiades drevet bakover av en overlegen styrke, men ankomsten til Theramenes og Khairias snudde slaget. Spartanerne og perserne ble beseiret, og Mindaros mistet livet. Alle de spartanske skipene ble erobret med unntak av de siracusiske allierte som brente skipene sine idet de trakk seg tilbake. Etterspill. I etterkant av denne dramatiske seieren hadde athenerne full kontroll over farvannet i Hellespont. Dagen etter tok de Kyzikos som overgav seg uten kamper. Et brev ble avskåret fra de spartanske styrkene som var strandet nær Kyzikos som sa at «skipene er borte. Mindaros er død. Mennene sulter. Vi vet ikke hva vi skal gjøre.» Demoralisert av ødeleggelsen av flåten deres sendte spartanerne en utsending til Athen for å be om fred. Athenerne avslo dette. I Athen måtte den oligarkiske styresmakten som hadde styrt siden 411, gi plass for et gjeninnsatt demokrati innen få måneder etter slaget. En ekspedisjonsstyrke under Thrasyllos var forberedt på å slutte seg til styrkene i Hellespont. Men denne styrken dro ikke før et år etter slaget, og selv om athenerne til slutt tok tilbake Bysantium og igjen begynte å kreve inn skatt fra Khalkedon, brukte de egentlig aldri fordelen som Kyzikos hadde gitt dem. Dette skyldtes hovedsakelig manglende økonomisk evne. Selv etter seieren var den athenske økonomien for hardt presset til å støtte offensive operasjoner i stor skala. Imens gjenoppbygget spartanerne raskt flåten sin med persiske midler, og ville fortsette å undergrave den athenske fordelen. Athen ville komme til å vinne enda et sjøslag i krigen, ved Arginusai, og deres nederlag ved Aigospotamoi i 405 ville gjøre slutt på krigen. Kyzikos, selv om det var en dramatisk seier, milsyktes i å føre til en varende fordel for den athenske siden og utsatte bare utfallet av krigen. Litteratur. Kyzikos Tore Johansen (skuespiller). Tore Johansen (født 5. Mars 1948) er en norsk musiker og skuespiller. Han er mest kjent som medlem av Travellin' Strawberries som laget julekalenderen The Julekalender i 1994. Han har også vært vokalist i den norske gruppen Difference, og hadde også et eget band med navn «Tore Johansens Rykte». Han har også hatt flere roller i ulike oppsetninger på Trøndelag Teater, blant annet i Les Misérables (2006) og i musikalen Markus & Julie (2007). Han er også medlem av sang-trioen To tenorer og en te' sammen med Stephen Brandt-Hansen og Erik Wenberg Jacobsen. Difference. Difference var et norsk rockeband som ble startet i 1966. Bandet spilte psykedelisk rock med mye bruk av orgel inspirert av Procol Harum. Gruppa ble oppløst i 1969, men spilte sammen igjen fra 1974 til 1980. De tre kjernemedlemmene Ivar Gafseth, Tore Johansen og Erling Mylius opptredde også sammen under navnet Travellin' Strawberries. Fylkesvei 324 (Nordland). Fylkesvei 324 (Fv324) i Nordland går mellom Bleikvasslia og Nymoen i Hemnes kommune. Veien er 36,0 km lang. Eksterne lenker. 324 Liste over pattedyr i Norge. a>, avspeiler hvilken betydning ville dyr har hatt for menneskene i Norge Liste over pattedyr i Norge er en oversikt over pattedyr med ville bestander på norsk territorium, inkludert Svalbard og Jan Mayen. Menneske og husdyr er ikke regnet med. Innledning. Pattedyrenes innvandring skjedde for alle nålevende pattedyrs vedkommende etter siste istid, den faunaen som levde her mellom tidligere istider hadde enten vandret sørover eller dødd ut. Noen av dagens pattedyr er innførte til landet. De fleste artene har en sirkumpolar utbredelse i forbindelse med Nordishavet, og er tilpasset et arktisk klima. Lemen er eneste art som ser ut til å ha sin hovedutbredelse i Norge. De tidligste innvandrerne var hvaler og seler, tett fulgt av reinsdyr, rødrev, fjellrev og menneske. Typiske skogsarter som elg, brunbjørn og mange gnager- og flaggermusarter har først kunnet etablere seg etter at landet var blitt skogkledd. Den norske pattedyrfaunaen er relativt artsfattig, men det forventes at flere nye europeiske arter vil klare å etablere seg der i framtiden. Villsvin ble utryddet i bronsealderen, nordkaper og svartrotte i historisk tid. Villsvin har vandret inn igjen fra Sverige, mens moskusfe, som var utbredt i landet i forrige mellomistid, har blitt introdusert på nytt. Pattedyrs leveområder. Pattedyrene lever i alle slags biotoper i Norge; fra bybakgårdene til breen og skoggrensa til det karrige skjæret. Husmus og brunrotte er fullstendig knyttet til menneske. Også rødrev og grevling er vanlig i byer. Flere arter trives best i landbrukets kulturlandskap, som for eksempel vånd, rådyr, rødrev, grevling og piggsvin. Mange av de større pattedyrene, som elg, hjort, brunbjørn, ulv, gaupe, mår og bever, har sin hovedutbredelse i barskog og blandingsskog, noe som er med på å underbygge den utbredte forestillingen om at «ville dyr lever i skogen». Rein, lemen, jerv og røyskatt er dyr som har sin hovedutbredelse på fjellet, det vil si over tregrensa, eller i vierbåndet opp mot tregrensa. Oteren er et kystdyr, som både trives i havet og langs strandkanten. Noen av de sjølevende pattedyrene har sin hovedutbredelse ut mot det åpne havet (som havert), mens nise og steinkobbe er kystnære. Vågehvalhunnene kan trekke inn i fjordene, men de fleste hvalene lever langt ute fra kysten. Vernestatus. Arter som er truet av utryddelse i Norge er registrert på nasjonal rødliste, med en en gradert vurdering som rangerer fra «hensynskrevende»/«nær truet» til «kritisk truet». Også arter hvor bestandssituasjonen er ukjent kan bli listet opp på rødlisten. Nye arter som ikke er ønsket i norsk fauna blir listet på norsk svarteliste, og slike pattedyr (villsvin, mink og mårhund) vil det normalt være tillatt å jakte på hele året. Dyrene er svartelistet fordi man frykter at bred introduksjon av arten kan ha uønskede økologiske konsekvenser. 25. septemberplassen. 25. septemberplassen er en roman av Dag Solstad, utgitt i 1974. Nesten hele handlingen er lagt til Halden, og mesteparten til årene mellom 1960 og 1972. Sentralt i romanen står skjebnen og utviklingen til de tre brødrene Egil, Axel og Inge Nyland. Inge og Axel blir kommunister, og deltar med ulikt engasjement i ml-bevegelsen, som også Solstad var en del av. Egil er sosialdemokrat som sin far Håkon. Romanens tittel henspiller på datoen 25. september 1972, da flertallet i en folkeavstemning sa Nei til norsk medlemskap i EEC, som EU het den gangen. Nei-flertallet kom på tross av at ledelsen i Arbeiderpartiet, ikke minst statsminister Trygve Bratteli, satte mye inn på et norsk medlemskap. Axel og særlig Inge Nyland mener at lederne i Arbeiderpartiet og LO har sveket arbeiderklassens interesser gjennom samarbeidet med bedriftseierne. I et kapittel i boken beskriver Solstad eierne og ledelsen av papirfabrikken Saugbrugsforeningen, og hvordan disse stadig vekk presser kommunen til å gi bedriften tillatelse til å bygge ut strandområder til industri og havneanlegg. Solstad beskriver også hvordan styret og eierne av fabrikken har sine posisjoner på grunn av sine forfedres disposisjoner, ikke sin egen dyktighet. Slaget ved Mantineia (418 f.Kr.). Slaget ved Mantineia var et signifikant slag under Peloponneskrigen, i 418 f.Kr., mellom Sparta og dets allierte, og en motstående hær, ledet av Argos og Athen. Munkedalsbroen. Bildet viser «fritt fram» delen Munkedalsbroen ble ferdigstilt i 2007 og åpnet for trafikk i 2008. Den går over Ørekilselven ved Munkedal i Bohuslän. Munkedalsbroen. Vägverket i Sverige var byggherren og NCC var entreprenør for den nye broen. Broen er omtrent like lang som den gamle, omtrent 494 m. Den er 55 m høy og 23 m bred, med to kjørefelt i hver retning. Den har en spennvidde på rundt 125 m. Broen er en buebro, hvor selve brobanen hviler oppå selve buen. Namnet er Munkedalsbroen. Navnet var Ørekilsbroen under plan og byggetiden. NCC fikk oppdraget på grunn av den byggetekniske løsningen. Den gikk ut å bygge de to buehalvdelene etter to ulike metoder. Den ene buehalvparten ble bygget etter «fritt frambygg» metoden, og den andre ved hjelp av midlertidige pilarer som støttet opp under buen., slik som byggingen av Svinesundbroen. Broen var ferdig i løpet av 2007, men ble ikke åpnet for trafikk før i juni 2008. Byggingen av denne broen er et ledd i utbyggingen av veistrekningen til 4-felts motorvei fra Oslo–Göteborg. Denne veistrekningen er særlig belastet med lange køer i sommerhalvåret. Den nye broen vil blant annet bidra til at bilistene sparer opptil 20 minutter i kjøretid. Ørekilsbroen. Den gamle broen er ca. 500 m lang og ca. 30 m høy. Her gikk E6 fram til år 2008, da den nye broen ble åpnet. P4 Bandit. P4 Bandit er en radiokanal drevet av P4 siden 1. november 2006 og sendt over Internett. Tidligere ble den også sendt på DAB. Kanalen er en ren musikkkanal uten programledere eller programposter. P4 Bandit har slagordet «Rock non stop» og spiller rock fra 60-tallet og fram til i dag. Kanalsjef er André Folkestad. Fram til 1. januar 2009 var P4 Bandit en mer fullverdig radiokanal med programposter om musikk og programledere som Tor Milde, Katrine Von Nagy, Bjørnar Pedersen, Jonas Bording, Stig Arnesen, Gerd Johansen, Reidar Buskenes og Kristoffer Løkke-Sørensen. Redaksjonen lå på Lillehammer. P4 Bandit hadde samsendinger i helgene med P4 fra kl. 23 til 01. Det at P4 Bandit fra 2009 av ikke lenger sendes på DAB og mangler programposter, skyldes i følge P4 de økonomiske tilstandene. Orderic Vitalis. Orderic Vitalis (1075 – ca 1142) var en engelsk krønikeskriver som skrev en av de store samtidige krøniker fra 1000- og 1100-tallets England og Normandie. Hans "Historia Ecclesiatica" – "Eklektisk historie" – var en av de rikeste og mest billedrike opptegnelser om det anglo-normanniske samfunnet på 1100-tallet. Første år. Orderic var eldste sønn av en normanner og prest, Odeler av Orleans, som hadde giftet seg med en angelsaksisk kvinne. Odeler hadde gått i tjeneste hos Roger av Montgomery, 1. jarl av Shrewsbury, som hadde skjenket ham et kapell i byen. Da Orderic var fem år gammel, sendte foreldrene ham til en engelsk prest, Siward (forvanskning av Sigurd), som drev en skole i kirken for Sankt Peter og Sankt Paulus i Shrewsbury. Da Orderic var 11 år gammel, begynte han som novise i det normanniske klosteret Saint-Évroult som jarl Roger tidligere hadde forfulgt, men i senere år gitt store gaver til. Foreldrene til Orderic betalte 30 mark for at sønnen skulle få plass i klosteret, og han uttrykte den overbevisning at de påla ham dette eksilet ut fra et oppriktig ønske om det beste for hans ve og vel. Fremmed i fremmed land. Da hans far sendte ham til klosteret Saint-Évroult i Normandie, følte han seg helt fremmed der, eller som han selv uttrykte det, som Josef i Egypt. Han kunne ikke et ord fransk ved ankomsten, og hans bok som ble skrevet flere år senere, viser at han forble engelsk i sitt hjerte. Til tross for at han vokste opp som annen-generasjons normanner, betraktet han seg selv som engelsk. Hans overordnede i klosteret døpte ham på nytt og ga ham navnet Vitalis etter et medlem av den legendariske Theban-legionen, ettersom de fant det vanskelig å uttale hans døpenavn. På tittelsiden av krøniken sin føyde han likevel det gamle navnet sitt til det nye, og la dessuten stolt til tilleggsordet "Angligena" (= engelskfødt). Hans beskyttede liv var begivenhetsløst. Han ble diakon i 1093 og prest i 1107. Han forlot klosteret ved flere anledninger, og forteller at han besøkte andre klostre i Croyland, Worcester, Cambrai (1105) og Cluny (1132), men han vendte seg tidlig mot litteraturen, og det synes som om han i mange år tilbrakte sommermånedene i "scriptorium" (= skrivestua). "Eklektisk historie". Hans overordnede ga ham en gang mellom 1099 og 1122 befaling om skrive historien om sitt eget kloster, som var oppkalt etter Den hellige Evroul Evroult (Ebrulf) (626–706). Saint-Évroult var et særdeles rikt kloster, som krigstrette riddere valgte som sitt hvilested i sine siste år. Det ble stadig underholdt av besøkende fra Sør-Italia, hvor klosteret hadde utplassert egne munker, og fra England, hvor det hadde betydelige eiendommer. Selv om Orderic ikke personlig var vitne til store hendelser, var han vel informert om det som skjedde. Han begynte sitt historiske verk en gang før 1109 ved å oversette "Gesta Normannorum Ducum" av William av Jumièges med større tilføyelser som han la til selv, og som hovedsakelig dreide seg om historien til normanniske familier med forbindelser til Saint-Évroult. Ikke senere enn 1115, på ordre fra sin egen abbed, begynte han på historien om sitt eget kloster og dets beskyttere. Arbeidet, "Historia Ecclesiatica" – "Eklektisk historie", vokste under hans hånd inntil det hadde blitt en allmenngyldig historie om hans egen tid med en kronologisk liste av hendelser fra Kristi fødsel, opprinnelig tenkt som et sevstendig verk. Han arbeidet med sin historie, og reviderte iblant tidligere deler, inntil juni 1141 hvor den ble avsluttet, skjønt han gjorde noen avsluttende tilføyelser i 1142. Han forteller oss at han da var blitt gammel og svakelig. Sannsynligvis levde han ikke lenge etter han fullførte sitt store verk. Til tross for sin klossete og affekterte stil er Orderic en blomstrende forteller, men fortellingen er ikke godt arrangert og stadig avbrutt av unødvendige digresjoner. Likevel gir han verdifull informasjon som man vil søke forgjeves etter i andre krøniker. Han kaster lys over vaner og idéer fra sin samtid. Noen ganger kommenterer han med forbausende skarphet de bredere aspekter og tendenser i historien. Han gjør kritisk bruk av alle tidligere verker av samtidige historikere. Hans opptegnelser over Vilhelm Erobrerens hærtokter i 1067–1071, basert på William av Poitiers, har verdi som samtidsfortelling, ettersom de siste kapitlene til Williams "Gesta Guillelmi ducis Normannorum et regis Anglorum" ikke har overlevd i original versjon. "Historia Ecclesiastica" er mest verdifull for perioden 1082–1141 av normannisk, engelsk og fransk historie. Eksterne lenker. Vitalis, Orderic Vitalis, Orderic Vitalis, Orderic Vitalis, Orderic Vitalis, Orderic Tom Martinsen. Tom Martinsen (født 4. august 1943 i Tønsberg, død 31. mars 2007) var en norsk pressefotograf, ansatt hos Dagbladet fra 1973 frem til sin død i 2007. Utdannelse og karriere. Tom Martinsen utdannet seg ved Foto och dokumentärfilmskolan med Christer Strömholm som lærer, i Stockholm 1968 til 1971. Selv beskrev han møtet med skolen og Strömholm som «å få ei steikepanne i hodet». Årene ved Fotoskolan ble avgjørende for Martinsens syn på fotografi. Fra samme år startet han som frilansfotograf i Dagbladet. Han fikk fast ansettelse i samme avis fra 1973. Han fikk pris for Årets Bilde i 1972. I 1977 var han med på å grunnlegge Fotogalleriet i Oslo. I 2004 fikk Martinsen pressefotografenes egen pris, Snill Gutt-prisen, og i 2006 stiftelsen Fritt ords honnørpris «for hans unike bidrag til utvikling og formidling av norsk fotografi i flere sjangrer: presse-, dokumentar- og kunstfoto» Han var også æresmedlem i Pressefotografenes Klubb. Martinsens fotografier er blant annet blitt innkjøpt av Norsk kulturråd, Norsk museum for fotografi – Preus museum i Horten, Lillehammer Kunstmuseum og Moderna Museet i Stockholm. En ny generasjon norske pressefotografer. Generasjonen fotografer Tom Martinsen tilhørte, og med hans utdannelse fra Foto och dokumentärskolan, representerte et generasjonsskifte i norsk pressefotografi. Ikke bare ved at han faktisk hadde en fotoutdannelse (pressefotografene hadde sjelden betydelig utdannelse), men også gjennom sin tilnærming til fotografiet. Han sa en gang: «"Brennvidden er et spørsmål om moral. Tele er en umoralsk ting når det dreier seg om mennesker. Tele er en titter. Med vidvinkel må du vise deg frem. Du setter deg i en stilling som er åpen og ærlig"». Noen av de mest kjente fotografiene i norske medier de siste årene stammer fra Tom Martinsens hånd og kamera. Eksempler på dette er hans kjente fotografi, tatt fra backstage, av Bob Dylan fra Scandinavium, Gøteborg og hans portrett av Dag Solstad med sykkel i en snødekt gate. Martinsen var også en ivrig naturfotograf, og han var også kjent for sine naturstudier i svart/hvitt, spesielt fra Tjøme i Vestfold, og landskaper i USA. Øyeblikket. Martinsen redigerte gjennom mange år den faste spalten "Øyeblikket" i Dagbladets lørdagsbilag, Magasinet, som hver uke viste sentrale verk fra fotografiens historie. Navnet på spalten hentet han fra Henri Cartier-Bressons uttrykk "det avgjørende øyeblikk", som Cartier-Bresson definerte som «den simultane gjenkjennelsen, i en brøkdel av et sekund, av det betydningsfulle øyeblikket, såvel som den presise organiseringen av former som gir hendelsen dens rette uttrykk». Boken "118 Øyeblikk", utgitt i 2003, handler ikke om fotospalten, slik tittelen kunne få en til å tro, men er en presentasjon av norsk reportasjefotografis historie gjennom 118 bilder. Fylkesvei 190 (Nordland). Fylkesvei 190 (Fv190) i Nordland går mellom Solfjellsjøen og Lamøya i Dønna kommune. Veien er 6,8 km lang (utenom fergestrekningen). Eksterne lenker. 190 Hjortetakksalt. Hjortetakksalt eller hornsalt (kjemisk navn: "ammoniumhydrogenkarbonat" NH4HCO3) er et tilsetningsstoff i bakverk, som tilfører bakverket sprøhet og derfor anvendes i kjeks, pepperkaker m.m. Det brukes også som hevemiddel. Hjortetakksalt er et godkjent tilsetningsstoff i matvarer, og har E-nummer: E503. Fylkesvei 186 (Nordland). Fylkesvei 186 (Fv186) i Nordland går mellom Glein og Rølvåg i Dønna kommune. Veien er 13,9 km lang. Eksterne lenker. 186 Fylkesvei 189 (Nordland). Fylkesvei 189 (Fv189) i Nordland går mellom Sigerstad og Kleivan i Dønna kommune. Veien er 4,7 km lang. Eksterne lenker. 189 Liste over middelalderkirker i Norge. Det har vært rundt 300 kirker i stein i Norge og omtrent halvparten er bevart eller har deler bevart fra middelalderen. Middelalderkirker og senere ombygde kirker. Noen andre middelalderkirker. Kirker med deler fra middelalderen og vesentlige senere ombygninger. Middelalderkirker i Norge Fylkesvei 188 (Nordland). Fylkesvei 188 (Fv188) i Nordland går mellom Steinsvika og Titternes i Dønna kommune. Veiens lengde er 7,6 km. Eksterne lenker. 188 Fylkesvei 997 (Nordland). Fylkesvei 997 i Nordland går mellom Fygle og Skogset i Vestvågøy kommune. Veien er 12,7 km lang. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 837. Eksterne lenker. 997 Fuktig subtropisk klima. Fuktig subtropisk klima er varmt og fuktig om sommeren og kjølig eller mildt om vinteren. Nedbørsmengdene er mer eller mindre jevnt fordelt gjennom året. Det er mange områder som faller inn under denne klimasonen, og uttrykket «subtropisk» kan være misvisende for vinterklimaet i de kjøligere områdene innenfor sonen. Vinternedbør, av og til som snø, får man i forbindelse med store lavtrykkssystemer som vestavinden fører fra vest mot øst. Nedbøren om sommeren kommer stort sett i forbindelse med tordenvær og av og til i forbindelse med tropiske stormer eller tropiske sykloner. Fuktig subtropisk klima finner man på sørøstsiden av alle kontinentene med unntak av Antarktis, hovedsakelig mellom 24º og 37º. De årlige normale ekstremtemperaturene er hovedsakelig mellom -12ºC og 43ºC, men dette kan variere stort fra sted til sted. Europa. Det er hovedsakelig i sørlige deler av Europa med avgrensning til de dominerende sonene med Middelhavsklima, at man finner denne typen klima. Det er områdene fra Podalen i Nord-Italia og sørøstover gjennom Slovenia og Kroatia. Nedbør om sommeren kommer i mye større mengder enn i Middelhavsklimaet, og vintertemperaturene er bare like over frysepunktet. Denne klimatypen er som finnes i enkelte områder langs Svartehavskysten i den europeiske delen av Russland og Tyrkia, i Romania og Bulgaria. I Bulgaria og Romania er det uklare skiller mellom soner med fuktig subtropisk klima og soner med fuktig kontinentalklima. Asia. Denne klimatypen dominerer den østlige og sentrale kysten av Kina, hovedsakelig mellom elvene Huang He og Chang Jiang, i tillegg til sørlige deler av Sør-Korea og lavlandet i Japan. I Japan er det uklare skiller mellom soner med fuktig subtropisk klima og soner med fuktig kontinentalklima, særlig i de sørlige områdene og i forskjellige høyder. I sørvest Asia forekommer denne klimatypen i Georgia og Tyrkia langs det Svarthavet, i Aserbajdsjan og den nordlige kysten av Iran langs det Kaspiske hav. Men denne klimatypen i Georgia, Tyrkia og Aserbajdsjan grenser til maritimt klima. Sør-Amerika. I Sør-Amerika forekommer denne klimatypen i Pampas i Argentina og Paraguay, Uruguay og sørlige områder av Brasil. Afrika. I Afrika forekommer denne klimatypen bare lengst sørøst på kysten av Sør-Afrika, inkludert Durban og nordover til de aller sørligste områdene av Mosambik. Australia. I Australia er det en smal sone nord i New South Wales og på kysten av Queensland med denne typen klima. Nord for Brisbane blir klimaet regnet som tropisk. Nord-Amerika. Denne typen klima dominerer Sørstatene i USA, med avgrensning mot tropisk savanneklime i sørlige Florida, steppeklima mot vest og Fuktig kontinentalklima mot nord. Fylkesvei 823 (Nordland). Fylkesvei 823 (Fv823) i Nordland går mellom Skotnessjøen og Ballstad i Vestvågøy kommune. Veien er 1,6 km lang. Eksterne lenker. 823 Povel Nicolay Paus. Povel Nicolay Paus (født 23. juni 1939) er en norsk overlege, dr. med., klinikksjef ved medisinsk klinikk og forskningsdirektør ved Ullevål universitetssykehus. Både Povel og Nicolay er navn med lange tradisjoner i Paus-familien; Povel-navnet går tilbake til 1500-tallet og Nicolay kommer fra den danske slekten Nissen som ble inngiftet på midten av 1700-tallet. Brachypalpus laphriformis. "Brachypalpus laphriformis" er en ganske stor flue som tilhører familien blomsterfluene. I Norge er den sjelden. Den er utbredt i det meste av Europa. Utseende. "Brachypalpus laphriformis" er en ganske stor, men slank blomsterflue, mørk rød-brun og svart, med rødlig ganske glissen hårkledning. Brystpartiet er rød-brunt mens bakkroppen er mørkere. Lårene (femora) på bakføttene er kraftige og sterkt fortykket mens leggene (tibiae) er normale. Vingene er klare, gjennomskinnelige ved kroppen, men er mer røkfarget brun mot vingespissen. På hodet er det to store fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en tynn pannestripe mellom fasettøynene. Den ligner på en bie. Men alle fluer skiller seg fra årevingene på den korte antennen og fordi de bare har to vinger. Vepser har ganske mye lengre antenner og fire utviklede vinger. Levevis. "Brachypalpus laphriformis" er en sjelden og truet art knyttet til gammel skog. Larvene lever i fuktig, råtten død ved. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Aske. Aske er det som blir tilbake av det brennbare materialet etter en fullstendig forbrenning. I praksis består aske av alle materialer som ikke er organiske "(mineraler og kjemiske forbindelser)", f.eks.: Al2O3, CaO, Fe2O3, MgO, MnO, P2O5, K2O, SiO2, Na2CO3, NaHCO3, etc. Egenvekten av frisk vedaske tatt ut av ovnen er ca. 0,3 (0,3kg/l). Anvendelse. På grunn av innholdet av Kalium (K2O) og Kalsium (CaO), kan aske fra vedfyring anvendes som jordforbedringsmiddel. En mengde på inntil 3 liter pr. 10 m² (300 liter pr. dekar) årlig, kan være passende. Dasain. Dasain (nepali दशै, transkriberes også dasai) er den største nasjonale festivalen innafor hinduismen i Nepal. Festivalen varer i 15 dager og faller i september-oktober, etter rishøsten. Den er ei blanding av hinduisk tantrisme og tradisjonelle fruktbarhetsritualer. Dasain har et fast program for hver dag i festivalen som bl.a. omfatter at kvinner sier mantraer og planter bygg i blomsterpotter som høstes i løpet av festivalen, ofringer, slektninger blir velsigna med merker av tika (ei blanding av ris, yoghurt og rødfarge) på panna, og tempelbesøk. Dasain er en viktig familiefest, da folk kommer fra hele verden for å gjenforenes med sine kjære. I fattige distrikter er Dasain også den eneste gangen i året der folk får nye klær. Dasain er nær knytta til de hinduiske og nasjonalistiske tradisjonene fra staten Gorkha, som gjennom kong Prithvi Narayan Shahs erobringer blei til den moderne staten Nepal. I mesteparten av tida etter hans erobring av Khatmandudalen i 1768 har hinduismen vært statsreligion. I følge den nepalske hinduismen er kongen en reinkarnasjon av guden Vishnu, og Dasain-festivalen blir også brukt til å bekrefte kongens religiøse autoritet. Dette viser seg bl.a. ved at på Dasains 7. dag sender byen Gorkha et blomsteroffer til Kongen, og et militærorkester spiller i gamlebyen i Kathmandu. Blant ikke-hinduer og nasjonale minoriteter (som ofte er buddhister eller har egne religioner) er den statlige dasain-feiringa derfor blitt kritisert som en del av Shah-dynastiets Gorkha-nasjonalistiske propaganda for «et språk, en religion, et folk». Kravet om å feire Dasain har blitt oppfatta som et ledd i kongedømmets forsøk på å hinduisere dem og ta fra dem deres nasjonale egenart. Dasain har også i de seinere åra blitt møtt med en kritikk som likner den som finnes i Vesten av den moderne feiringa av jula: Festivalen har blitt kommersialisert og brukes av økonomiske interesser til markedsføring av varer. Døvstumhet. Døvstumhet "(latin: surdo-mutitas)" er normalt en vanlig følge av medfødt døvhet. Når en person ikke kan høre lyder, heller ikke sin egen stemme, er det i praksis umulig å utvikle et forståelig språk uten kvalifisert hjelp. Tor Erik Hermansen. Tor Erik Hermansen (født 14. oktober 1972) er en norsk musikkprodusent og komponist bosatt i New York hvor han er en del av det norske produksjonsteamet StarGate. Hermansen begynte sin karriere som freelancejournalist i Østfold-Posten i Askim som 14-åring. Han begynte i Dagbladet som 18-åring, ble redaktør i gratisavisen Natt&Dag som 20-åring, og norskansvarlig i plateselskapet Warner Music Norway i 1995. Avtjente verneplikten som journalist og AD i Forsvarets Forum. Han var en av grunnleggerne bak bransjetreffet. Gjennom sitt arbeid i Warner Music møtte han i 1997 Mikkel S. Eriksen og Hallgeir Rustan, eiere av StarGate Studios i Trondheim. I 1999 begynte Hermansen som musikkprodusent og komponist på heltid som en del av StarGate-teamet. I årene 1999-2004 skrev og produserte de for en rekke internasjonale artister, inkludert Blue, Elton John, Five, Cher, Atomic Kitten m.fl. StarGate hadde spesielt suksess på det engelske markedet, med over 40 Topp 10 hits på de engelske hitlistene. I 2005 dro Hermansen til New York sammen med Mikkel S. Eriksen, og i løpet av kort tid etablerte de seg i den amerikanske musikkbransjen. I mars 2006 fikk de sitt endelige gjennombrudd med låten "So Sick" for artisten Ne-Yo. Som første nordmenn siden a-ha´s "Take On Me" gikk de til topps på Billboard Hot 100. Flere store amerikanske og internasjonale suksesser fulgte, deriblant "Unfaithful" og "Don´t Stop The Music" for Rihanna, "Irreplaceable" for Beyonce og "Beautiful Liar" for Beyonce og Shakira. "Irreplaceable" ble Hermansens andre nummer 1 i USA og største hit til dags dato. Låten tilbragte 10 uker på førsteplass i USA og ble årets største låt på Billboard Year End Chart 2007. Stargate har siden skrevet og produsert for artister som Mary J. Blige, Mariah Carey, Usher, NAS, Chris Brown, Janet Jackson mm. Hermansen har toppet Billboard Hot 100 syv ganger. Giandomenico Gabiani. Giandomenico Gabiani 畢嘉 (født 23. april 1623 i Nizza i Piemonte, død 24. oktober 1694 i Yangzhou i Kina) var en katolsk Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han trådte inn i jesuittordenen i Genève den 15. september 1639. Den 30. august1654 seilte han fra Bordeaux til Lisboa ettersom alle kinamisjonærer måtte reise ut under det portugisiske patronatets regi. Den 23. mars 1655 fortsatte ferden fra Lisboa, med ankomst Macao i 1656. Han misjonerte fra 1659 i forskjellige steder i Jiangnan, der de to katolske kvinnene Justa Zhao og Monique Min hjalp ham med grunnleggelsen av menigheter i Yangzhou og Zhenjiang. Pater Gabiani måtte i eksil til Kanton i 1665 tidlig under Obois regentregime mens barnekeiseren Kangxi ennå var umyndig. Etter at keiseren selv tok tøylene ble tiltakene mot misjonærene reversert, og pater Gabiani kunne reise inn i landet på nytt. Han var i Xian 1672-1680, og var viseprovinsial med sete i Macao 1680-1683 og 1689-1692, Macao. I 1684 grunnla han et presteseminar i Nanjing, og kildene forteller at han mente det var unødvendig å lære de kinesiske prestekandidatene latin. I 1690-91 virket han i Beijing, så i Nanjing igjen i 1691 og i Yangzhou fra 1692 til sin død. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Gabiani, Giandomenico Gabiani, Giandomenico Gabiani, Giandomenico Gabiani, Giandomenico Gabiani, Giandomenico James E. Walsh. James E. Walsh (født 30. april 1891 i Cumberland i Maryland i USA, død 29. juli 1981 i Maryknoll i staten New York) var en katolsk biskop i Kina, tilhørende den amerikanske misjonskongregasjonen "Catholic Foreign Mission Society of America" (alminnelig kalt Maryknoll etter sitt hovedkvarter). Han satt i 12 år i fengsel i Folkerepublikken Kina. James Edward Walsh var av irsk innvandrerbakgrunn. Da misjonskongregasjonen Maryknoll ble organisert, trådte han inn i 1912 inn i det første årskullet som ble gitt presteutdannelse for kongregasjonen. Den 7. desember 1915 den annen Maryknollprest som ble presteviet. Han var i 1918 en av de fire første misjonærer som kongregasjonen sendte til Kina; de andre var patrene Frederick Price, Francis X. Ford og Bernard Meyer. Ett år etter at de var ankommet Guangdong døde fader Price, og da overtok fader Walsh som superior for Maryknoll-misjonen i Kina. Kineserne gav ham det kantonesiske navnet Wha Lee Son ("Sannhetens søyle"). Han ble utnevnt til apostolisk vikar av Jiangmen, og mottok bispevielsen av biskop Antoine-Pierre-Jean Fourquet M.E.P. den 22. mai 1927 på øya Shangchuan, der jesuittmisjonæren Frans Xavier døde i 1552 på vei til Kina. Bishop James E. Walsh vendte tilbake til Maryknoll i USA i 1936, etter at kongregasjonens første generalsuperior, biskop James Anthony Walsh hadde dødd. Han ble valgt til kongregsjonens annen generalsuperior, for en periode på ti år, og hadde i den perioden overoppsynet med innledningen av dens misjonsvirksomhet i Latin-Amerika og Afrika. På Vatikanets oppfordring dro han etter at hans superiorperiode var omme i 1948 tilbake til Kina, der han ble leder for "Det katolske sentralbyrå" i Shanghai med koordineringsansvar for misjonene over hele landet. Kort etter at kommunistene kom til makten i 1949 ble alle utenlandske geistlige forsøkt presset og plaget til å forlate landet. Regjeringen beordret biskop Walshs byrå stengt i 1951. Men han lot være å reise fra landet; han sa at "«det å tåle noe uleilighet i min alder er ingen ting. Dessuten er jeg blitt lut lei av å bli herset med på grunn av min religion»". Han ble arrestert den 18. oktober 1959 og dømt til tyve års fengsel. Under sine år i fengsel fikk han ingen tilgang til nyheter, og fikk bare én gang besøk av en ikke-kineser. Det var i 1960, da hans bror William C. Walsh, som var statsadvokat i Maryland, fikk komme. Uten forvarsel ble han løslatt fra Shanghais fengselssykehus etter nesten 12 år i fengsel. Den 10. juli 1970 fikk han krysse Lo Wu-broen og inn i Hongkong. På vei tilbake til USA gjorde han et stopp i Roma der han ble mottatt i en følesesladet audiens av pave Paul VI, og overøst med takknemlige godord. Biskop Walsh skrev seks bøker og en rekke artikler om misjonsliv og -arbeid. Han døde i misjonskongregasjonens hovedkvarter i Maryknoll litt nord for New York City i 1981, nitti år gammel. Walsh, James Edward Walsh, James Edward Walsh, James Edward Walsh, James Edward Scaeva pyrastri. Hvit glassvingeblomsterflue ("Scaeva pyrastri") er en middels stor flue som tilhører familien blomsterfluene. I Norge finnes den bare i sør. Den er utbredt i hele Europa. Utseende. "Scaeva pyrastri" er en ganske stor blomsterflue. Den har glissen, fin lys hårbekledning. Brystpartiet har lengst hårbekledning og er skinnende svart. Brystets sider er lysere. Scutellum er skittent gul-grønt eller mer mørkere farget. Bakkroppen er mørkt svart med kommaformede gul-hvite flekker. Hos "Scaeva pyrastri" peker de kommaformede flekkene på tredje og fjerde bakkroppsledd framover. Det vil si at de ved midtlinjen er de lengre fram enn de er ved ytterkanten (siden) av bakkroppen. Beina er lyse, brun-gule på midten, mens lår (femora) og føtter (tarsi) er mørker, nesten svarte. Vingene er klare og gjennomskinnelige. Hodet er virker stort og ansiktet er lyst gul-hvitt farget, toppen av hodet er sinnende svart med tre punktøyne. Partiet rundt antennene er oppsvulmet særlig hos hannene. Det er to store fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en tynn pannestripe mellom fasettøynene. Levevis. "Scaeva pyrastri" finnes i skog, eng og hager. Ofte setter den seg på en trestamme eller i vegetasjonen, i solen. Artene er kjent for å fly over store strekninger. Larvene lever av bladlus. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Göteborgs Stad Kortedala. Rondellen som leder in till Petrifängsgatan i Kortedala. Kortedala torg, största torget i stadsdelen. Vy mot gångbron från Polishuset till Kortedala torg, till vänster syns spårvagnshållplatsen. Göteborgs Stad Kortedala er et av Göteborgs 21 stadsdelsnämndsområder. Til området hører bydelene (primærområdene) Gamlestaden, Utby, Södra Kortedala og Norra Kortedala. I Kortedala bor 26 668 innbyggere på 1 367 hektar (2004). Geografi. Kortedala ble bygd opp på 1950-tallet i Göteborgs nordøstre utmarker, der det tidligere bare fantes bondegårder, og feiret 50-årsjubileum i 2003. Nå har Kortedala blandet bebyggelse, men mest flerboligshus. Kortedala nås med sporveislinjene 6, 7 og 11. Linje 6 er skiltet Kortedala og kjører til endeholdeplassen Aprilgatan. Linje 7 og 11 fortsetter til Bergsjön. De fleste gatene har navn etter tidsregningsuttrykk, for eksempel Tidsräkningsgatan, Kalendervägen og Halvsekelsgatan. Bydelen har fire lokala torg, nordfra regnet heter de "Årstidstorget", "Citytorget", "Kortedala torg" og "Kalendertorget". Innen Kortedala finnes to kirker som tilhører Svenska kyrkan ved navn Allhelgonakyrkan och Vårfrukyrkan, samt Kortedalakyrkan, som er tilsluttet til Svenska Missionskyrkan. Politiet i nordøstre Göteborg har sin hovedstasjon ved Kortedala torg, utover det finnes også brannstasjon, vanntårn og "Isdala ishall" i bydelen. Historie. Bydelen som ble bygget i årene 1953 til 1956 har sin tilsvarende bydel i Vällingby i Stockholm. Disse to ble ikke kalt forsteder da de ble bygget, men "satellittstäder" i en tid da satellitter som Sputnik snurret rundt jorden på samme måte som satellitbyer vokste fram på jomfruelig mark utenfor den gamle bykjernen. 1950-tallsnostalgien har vel fått sitt største gjennomslag i Kortedala museum, som ligger på Adventsvägen i Kortedala. Göteborgs sterke mann Göran Johansson (sosialdemokratisk ordfører i kommunestyret i Göteborg) har med rette sitt hjem i Kortedala, da bydelen er et resultat av et folkhemsprosjekt der den "gode byen" skulle skapes og være av et helt annet slag enn de forsteder som vokste fram i Sverige under miljonprogrammet decenniet etter. Kortedala ble besøkt av delegasjoner fra hele verden da den ble bygget, da man ble fascinert over at det gikk å skape gode boliger med bad, fullt utrustede kjøkken, stuer med parkettgolv og så videre for vanlige folk. Enda 50 år etter Kortedalas tilblivelse har bydelen holdt seg intakt til sin karakter i arkitektonisk henseende, men Kortedalas befolkning derimot har skiftet karakter, fra en bydel med tallrike barnefamilier via pensjonistområde til at det i dag er en mer skiftende befolkningsstruktur i Kortedala. Leilighetenes størrelse på i hovedsak cirka 50–60 kvadratmeter med to rom og kjøkken gjør at befolkningen har minket fra på det meste cirka 25 000 innbyggere til knapt 15 000 i bbegynnelsen av 2000-tallet. Svensker bor ikke lenger like trangt som tidligere. Skoler. Skolene heter Talldungeskolan, Utmarksskolan (seks til ni år), Förstamajgatans förskola (tidigare Lövåsskolan), Assaredsskolan, Kortedala gymnasium (også om det ikke lenger drives noen gymnasieundervisning i tradisjonell mening, numera Vingagymnasiet, individuella programmet) og Ramsdalsskolan. Assaredsskolan er en grunnskole som omfatter årskursene en til ni. Noe som skiller skolen fra mengden er dens spesielle karakter som bygger på Monroe-modellen (se lenke nedenfor), med sitt utspring i blant annet Brooklyn, USA. Skolen har dessuten et eget amerikansk fotballag, ved navn Assareds Blue Titans. Skolens nåværende rektor heter Kicki Roiha. Glassvingeblomsterfluer. Glassvingeblomsterfluer (slekten "Scaeva") er en ganske store fluer som tilhører familien blomsterfluer. I Norge finnes bare to arter. De er utbredt i hele Europa. Utseende. "Scaeva-artene" er en ganske store blomsterfluer, gjerne 13-15 mm lange. Brystpartiet er skinnende svart, med fin lys hårbekledning. Vingene er klare og gjennomskinnelige uten mikroskopiske hår, de virker derfor mer glassaktige enn hos lignende grupper. Hodet er påfallende stort og ansiktet er stort og hvelvet, lyst gul-hvitt farget, toppen av hodet er skinnende svart med tre punktøyne. Partiet rundt antennene er oppsvulmet særlig hos hannene. Det er to store fasettøyne tett kledte med små fine hår. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en tynn pannestripe mellom fasettøynene. Antennene er mørke og forholdsvis små. Bakkroppen er nokså flat, på oversiden svart med mer eller mindre kommaformede, hvite eller gule flekker på sidene. På undersiden er bakkroppen hvit eller gul med en svart flekk i midten av hver bukplate. Beina er slanke, mer eller mindre gule, føttene oftest litt mørkere. Levevis. "Scaeva-artene" finnes i skog, eng og hager. Ofte setter den seg på en trestamme eller i vegetasjonen, i solen, de liker også å besøke blomstene på skjermplanter. Artene er kjent for å fly over store strekninger. De kan trolig ikke overleve vinteren i Norge, men kommer trekkende nordover i varierende antall hver sommer. I Norge ser man dem helst på ettersommer og tidlig høst. Larvene lever av bladlus. Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Tromsø 2018. Tromsø 2018 AS (samisk: "Romsa 2018") var navnet på den organisasjonen som utarbeidet Tromsøs søknad om Vinter-OL 2018, som de var planlagt arrangert i perioden 16. februar – 4. mars 2018. Tromsø kommune var initiativtaker til denne satsningen, som i starten jobbet mot Vinter-OL 2014. Da het organisasjonen "Tromsø 2014". Tromsø 2014 fikk 6. januar 2004 et betinget ja fra Idrettsstyret i NIF til å gå videre med søknadsprosessen sin. I juni 2005 besluttet imidlertid Idrettsstyret at Tromsø "ikke" skulle søke for 2014. Arbeidet med OL til Tromsø fortsatte til tross for dette. Organisasjonen byttet navn til "Tromsø 2018", og formannskapet i Tromsø kommune besluttet 3. oktober 2005 at Tromsø skulle søke om Vinter-OL 2018. I Norge er var det tre arrangører som konkurrerte om å bli Norges søkerkandidat. Tromsø konkurrerte mot Trondheim og Lillehammer/Oslo. Den 30. mars 2007 besluttet Idrettsstyret ved NIF at Tromsø skulle bli Norges kandidat. Avstemmingen ble gjort i to runder - Trondheim gikk ikke videre fra første runde, og i andre runde vant Tromsø med syv stemmer mot Oslo/Lillehammers seks stemmer. Nylig påtroppende idrettspresident Odd-Roar Thorsens dobbeltstemme avgjorde dermed avstemmingen. Ved det påfølgende valg av nytt idrettsstyre, innstilte valgkomiteen på at samtlige som hadde stemt for Tromsø skulle kastes. Norges idrettsforbund valgte 6. oktober 2008 å trekke OL-søknaden med begrunnelse at det ville ta et samfunnsansvar. Bakgrunnen var at Det Norske Veritas' kvalitetssikring av OL-søknaden viste at kostnadene ved et OL i Tromsø, eller for den saks skyld andre steder i Norge, ville ligge på vel 19 milliarder kroner netto. Tromsø 2018 slet med oppslutningen i det norske folk. I en nasjonal meningsmåling gjort av Norstat AS en uke før Veritas-rapporten ble framlagt og som er gjengitt i sluttrapporten om Tromsø 2018 sa 60 prosent av de spurte at de var mot at Tromsø eller Nord-Norge skal søke om et OL-arrangement. Sericomyia lappona. Fjelltigerflue ("Sericomyia lappona") er en stor flue som tilhører familien blomsterfluene. Den er en ganske vanlig blomsterflueartene i Norge om sommeren. Den finnes over hele landet, men er mest vanlig i sør-Norge. Utseende. "Sericomyia lappona" er en stor, lyst gul og svart, kraftig, vepselignende flue. Den er ca. 15-18 millimeter lang. Den kan ligne på en stikkveps. Men alle fluer skiller seg fra vepser på den korte antennen og fordi de bare har to vinger. Vepser har ganske mye lengre antenner og fire utviklede vinger. Ansiktet er gult med en mørk svart midtlinje. På hodet er det to store, mørke fasettøyne. Hos hannene møtes øynene på toppen av hodet, mens det hos hunnene er en tynn pannestripe mellom fasettøynene. Antennens artista er «fjærformet». Bakkroppen har mønster i gult og svart. Langs midten er det en svært smal mørkere midtlinje. Hvert av bakkroppsleddene er mørke i den bakerst halvdelen, samt at det er en smal mørk stripe i framkanten. I midtpartiet er bakkroppsleddene gule, disse gule stripene er smale. Det vil si at de ikke blir bredere ut mot bakkroppssidene, slik som hos "Sericomyia silentis". Scutellum er svart, og skiller seg ikke fra brystets ryggside som er skinnenede blankt og svart. Brystets sider har noen gule felt like ved vingefestene. Beina er for det meste lyst gule og litt rødere ved kroppen (låret). Levevis. "Sericomyia lappona" kan påtreffes i åpen skog og særlig på gress- og blomsterenger. Den besøker blomster eller sitter og soler seg på et blad. Larvene lever i ferskvann og ligner larvene hos slekten "Eristalis". Alle fluer gjennomgår en fullstendig forvandling, med et puppestadium mellom stadiet som larve og voksen. Systematisk inndeling. Slekten "Sericomyia" omfatter bare fem norske arter. Andorras geografi. Andorras geografi preges av kupert fjellterreng, og landet har en gjennomsnittshøyde over havet på 1 996 meter. Andorra har et areal på 468 km² og er et av verdens minste land. Andorra ligger i den østlige Pyreneene. Høyeste punkt er Coma Pedrosa på 2946 meters høyde. Fjellandskapet er delt i to av tre smale daler, som går sammen til Valiraelven i Y-form i Andorras laveste punkt på 870 meter over havet. Valiraelven går videre inn i Spania hvor den renner sammen med Segre som i sin tur renner sammen med Spanias mest vannrike elv, Ebro. Den største innsjøen i Andorra er Juclar, 0,29 km² stor. Klima. Landet har et temperert klima, men noe lavere temperaturer enn nabolandene på grunn av høyden, så det kommer gjerne snø om vinteren. Sommeren er derimot tørr og varm. Bo Giertz. Bo Giertz, "egentlig Bo Harald Giertz", (født 31. august 1905 i Räpplinge på Öland, død 12. juli 1998 i Göteborg, begravet i Torpa, Östergötland, var komminister i Torpa församling i Linköpings stift 1939–1949, biskop i Göteborgs stift 1949–1970. Giertz var sønn til professor Knut Harald Giertz og Anna Ericson, og dermed dattersønn til oppfinneren og industrimannen Lars Magnus Ericsson, grunnlegger av svensk telecomindustri. Giertz sa seg å være ateist da han begynte å studere språk på Uppsala Universitet. Etter å i 1925 ha hørt en forelesning av Natanael Beskow besluttet han seg for å overgi sitt liv til Jesus og bli en kristen. Deretter studerte han til prest. I mange år var Giertz den fremste talsmannen for en tradisjonell (konservativ) kristendomsoppfatning i Svenska kyrkan. Han var en av grunnleggerne av Kyrklig samling kring Bibeln och Bekännelsen og var uttalt motstander av ordningen med kvinnelige prester, som ble innført i Sverige i 1958. Blant annet gjennom sin store litterære virksomhet har Giertz inspirert flere generasjoner prester. Hans påpeking av betydningen av søndagens messe, prestenes bruk av tidebønn og hans iver for vekkelse og misjon inspirerer fremdeles. I 2004 valgte Kyrkans tidnings lesere ham til 1900-tallets viktigste kristne leder i Sverige. Giertz skrev et stort antall bøker og andre skrifter, hvorav flere regnes til klassikerne innenfor sine genrer. .38 Special. .38 Special er en sentertent rettvegget patron utviklet av Smith & Wesson. Patronen blir vanligvis brukt i revolver, men det er også noen karabiner som bruker denne patronen..38 Special var standard tjenestekaliber i de fleste politiavdelinger i USA fra 1920-tallet og fram til 1980-tallet. Patronen ble introdusert i 1902 som en forbedring av .38 Long Colt patronen som ble ansett som for svak som militærpatron etter erfaringer i den filippinsk-amerikanske krig. Selv om røksvakt krutt var tatt i bruk allerede, ble den i utgangspunktet ladet med svartkrutt, men i løpet av et års tid ble ladninger med røksvakt krutt tilgjengelig. Fordelene med.38 Special er bl.a. at den er svært presis i et godt våpen, den har også lite rekyl, og er derfor en av de mest populære revolverpatronene også i dag, over 100 år etter introduksjonen. I dag blir den brukt til sportsskyting, småviltjakt (i land hvor det er tillatt) og for selvforsvar. I 1935 ble det introdusert en kraftigere versjon, kalt .357 Magnum i forbindelse med kraftigere våpen som tålte disse ladningene..38 Special ladninger kan brukes i våpen kamret for.357 Magnum, men ikke omvendt. Det er populært å bruke.38 Special ladninger i.357 Magnum-våpen p.g.a. lavere rekyl og mindre smell. Zaragoza. Zaragoza (tradisjonelt Saragossa; latin: "Caesaraugusta"; arabisk: "Sarakusta") er hovedstaden i den autonome regionen og tidligere kongerike Aragón i Spania. Byen ligger ved elven Ebro nær sentrum av regionen, i en stor dal med variert landskap. Ifølge data fra myndighetene i Zaragoza var befolkningstallet i 2006 på 660 895, noe som gjør byen til den femte største i Spania. Byen ligger 199 meter over havet og er et knutepunkt mellom Madrid, Barcelona, Valencia og Bilbao, som alle ligger rundt 300 km fra Zaragoza. Historie. Byen var en romersk utpost kalt "Caesaraugusta", grunnlagt under Augustus. Før dette var byen kun kjent under det keltiberiske navnet Salduba. Fra 1018 til 1118 var Zaragoza en av Taifakongedømmene, uavhengige muslimske stater som dukket opp i det ellevte århundre etter Córdoba-kalifatets kollaps. I 1118 ble byen gjenerobret av de kristne og gjort til hovedstad i kongeriket Aragón. Zaragoza var også åstedet for to kontroversielle martyrdødsfall i forbindelse med den spanske inkvisisjonen, Dominguito del Val, en korgutt i basilikaen, og Pedro de Arbués, inkvisisjonens overhode. Byen ble også utsatt for to berømte beleiringer under Napoleonskrigene, den første fra juni til august i 1808, den andre fra desember 1808 til februar 1809. Økonomi. I tillegg til en fordelaktig geografisk plassering etablerte General Motors en Opel-fabrikk i en landsby i nærheten av Zaragoza i 1982. Med en stadig nedgang i jordbruksinntekter har denne fabrikken blitt en av hovedpilarene i regionens økonomi, sammen med et par andre større fabrikker. For tiden nyter Zaragoza også godt av prosjektene knyttet til Expo 2008, den neste offisielle verdensutstillingen. Zaragoza har alltid vært et knutepunkt i Spania, noe som ble forsterket ved etableringen av høyhastighetsjernbanenettverket i 2003. Komminister. Komminister ("medtjener") er en person som innehar ordinær prestetjeneste i en menighet i den Svenska kyrkan. Komministeren er sogneprestens medhjelper. Norsk tittel er kapellan. Slaget ved Kynossema. Slaget ved Kynossema fant sted i 411 f.Kr. under Peloponneskrigen. En athensk flåte ledet av Thrasyllos og Thrasybulos ble innledningsvis kastet på defensiven av en tallmessig overlegen spartansk flåte, men vant en marginal seier. Denne seieren kom på et tidspunkt da Athens tradisjonelle demokratiske styresmakt hadde blitt erstattet av et oligarki. Et athensk nederlag kunne gjort slutt på krigen, men slaget hadde en effekt som ikke stod i stil med dets taktiske betydning. Den athenske flåten fortsatte med to seire i rask rekkefølge etter dette slaget, det andre var den dramatiske omringningen ved Kyzikos som gjorde slutt på den umiddelbare spartanske trusselen mot Athens redningslinje til Svartehavet. Opptakt. I etterkant av Athens nederlag i den sicilianske ekspedisjon i 413, lyktes en liten spartansk flåte ledet av Khalkidios som var fikk råd og assistanse av Alkibiades, i å få et antall viktige joniske byer til å gjøre opprør fra det athenske sjøforbundet. Etter opprøret til den kritisk viktige byen Milet, inngikk den persiske satrapen Tissafernes en allianse med Sparta mot Athen. Spartanerne forble villige til å utfordre athenerne til sjøs, og en athensk flåte lyktes i å ta tilbake flere byer og beleiret Khios sent i 412. Men i 411 tvang ytterligere opprør på Rhodos og Évvia og den peloponnesiske hærens erobringen av byene Abydos og Lampsakos ved Hellespont, athenerne til å spre sine styrker. Dette gjorde at den spartanske flåten kunne bevege seg friere i Egeerhavet, de løftet blokaden ved Khios og stengte inne den athenske flåten ved Samos. Ved å trekke tilbake sine skip fra Hellespont til Samos, klarte athenerne å reetablere sitt herredømme til sjøs i Egeerhavet, men ved å gjøre dette, åpnet de døren for Sparta til å skifte front. Den spartanske kommandanten Kliarkos gjorde sent i juli et forsøk på å snike 40 skip forbi den athenske flåten for å dra til Hellespont. Disse måtte snu på grunn av en storm, men kort tid etterpå nådde 10 skip under den megariske generalen Helixos Hellespont hvor de utløste opprør i Bysantium, Khalkedon og andre viktige byer. Flere måneder senere bestemte den nye spartanske navarken Mindaros at løftene om støtte fra Farnabazos, den persiske satrapen i Anatolia, var mer lovende enn de til Tissafernes i Jonia. Han fikk hele sin flåte forbi athenerne og sluttet seg til skipene ved Abydos og tvang den athenske flåten ved Sestos til å flykte med tap til Imbros og Lemnos. Slaget. Med en betydelig peloponnesisk flåte opererende i Hellespont, hadde den athenske flåten lite valg enn å følge etter Mindaros, siden den livsviktige handelsruten til Athens kornforsyninger gikk gjennom Hellespont. Thrasybulos fikk kommandoen og ledet flåten til Elaios på tuppen av Gallipoli hvor athenerne tilbrakte fem dager i forberedelser for å utfordre de 86 spartanske skipene ved Abydos med sine 76 skip. Den athenske flåten seilte i kolonner inn i Hellespont, fulgte den nordlige kysten, mens spartanerne satte ut fra Abydos på den sørlige kysten. Da den athenske venstre flanke hadde rundet Cynossema, angrep spartanerne. Deres plan var å utmanøvrere den athenske høyreflanken og fange flåten i Hellespont mens de drev sentrum på land ved Cynossema. Athenernes sentrum ble raskt drevet på land, og den venstre flanken under Thrasyllos opptatt med siracusiske skip og ute av stand til å se resten av flåten rundt det skarpe punktet, var ute av stand til å komme til unnsetning. Imens klarte Thrasybulos til høyre å unngå en omringelse ved å utvide sin linje vestover, men da han gjorde dette, mistet han kontakten med sentrum. Athenerne var delt, en betydelig del av deres flåte var satt ut av spill, og det virket som en spartansk seier var nært forestående. Men på dette kritiske tidspunktet begynte den peloponnesiske linjen å bryte opp i uorden ettersom skip brøt ut av linjen for å forfølge individuelle athenske fartøyer. Da han så dette, snudde Thrasybulos sine skip og angrep spartanernes venstre flanke. Etter å ha spredt disse skipene, angrep athenernes høyre flanke det peloponnesiske sentrum som var uorganisert og spredte også dem. Siracuserne til høyre så resten av flåten i flukt, oppgav sitt angrep på den athenske venstre flanke og flyktet også. Det trange stredet sikret at peloponneserne hadde kort vei til sikkerhet, begrenset skadene som athenerne kunne påføre dem, men da dagen var slutt, hadde de erobret 21 spartanske skip mot de 15 som spartanerne erobret tidlig i kampene. Athenerne satte opp et minnesmerke ved Cynossema og la inn til Sestos, mens peloponneserne satte kursen for Abydos. Etterspill. I dagene etter slaget utrustet athenerne sine skip på nytt ved Sestos og sendte en liten avdeling til Kyzikos, tok tilbake byen og erobret åtte triremer som de møtte på veien. En trirem ble sendt til Athen hvor de uventede gode nyhetene fornyet folkets tro på krigsbestrebelsene. Historikeren Donald Kagan har lagt vekt på effekten som denne seieren hadde på athenerne. Athenerne hadde vært tvunget til å kjempe på¨sine fienders vilkår på et tidspunkt hvor byen manglet ressurser til å bygge en ny flåte og kunne ha tapt krigen den dagen ved Cynossema. Istedet vant de en seier som gjorde dem i stand til å fortsatte kampene, der en seier fremdeles virket mulig. Litteratur. Cynossema Will.i.am. William James Adams jr. (født 15. mars 1975), kjent under artistnavnet will.i.am, er en amerikansk rapper, låtskriver og produsent. Han er mest kjent for sin ledende rolle i Black Eyed Peas. Han har laget mange sanger og musikkvideoer for å vise sin støtte til Obama-kampanjen. Den mest kjente er kanskje "Yes We Can". Han har også vært med på Michael Jacksons Thriller 25, på nylagingen av P.Y.T. (Pretty Young Thing), og The Girl Is Mine. Slaget ved Abydos. Slaget ved Abydos var en athensk maritim seier i Peloponneskrigen. Den spartanske flåten under Mindaros forsøkte å redde en liten alliert flåte som hadde drevet på land ved Dardanos, men ble angrepet av den athenske flåten under Thrasybulos. Kampene var jevne i lang tid, men mot kvelden tippet ankomsten til Alkibiades med athenske forsterkninger til athenernes fordel, og peloponneserne ble tvunget til å flykte tilbake til sin base ved Abydos. De lede store tap på veien tilbake. Opptakt. Etter den athenske seieren ved Cynossema etablerte den athenske flåten en base ved Sestos. Derfra kunne de raskt svare på ethvert trekk fra den spartanske flåten ved Abydos. Mindaros, den spartanske navarken, beordret den siracusiske kommandanten Dorievs, med sine 14 skip, til å slutte seg til ham ved Abydos i håp om å gjøre slutt på krigen med en avgjørende seier. Dorievs seilte nordover fra Rhodos mot Hellespont. Men før han nådde Abydos ble han oppdaget av athenske utkikksposter og drevet på land. Xenofon rapporterer at han var fanget ved Rhoiteum, mens Diodorus Siculus sier at stedet var Dardanos. Donald Kagan foreslår at Dorievs ble drevet på land ved Rhoiteum og klarte så å rykke frem litt lenger mot Abydos før han ble fanget på nytt ved Dardanos. Da han hørte om Dorievs problemer, skyndte Mindaros seg fra Troja hvor han ofret til Athene til Abydos, mens Farnabazos førte hæren sin for å støtte Dorievs fra land. Mindaros ledet sine skip ut fra Abydos for å redde Dorievs. Athenerne så dette og satte ut fra Sestos for å utfordre ham. Slaget. Mindaros sluttet styrkene sine til Dorievs og hadde dermed 97 skip under sin kommando, mens den athenske flåten hadde 74 skip. Spartanerne stilte opp til slag med den asiatiske kysten til Hellespont i ryggen, der Mindaros ledet høyre flanke og siracuserne venstre flanke. Athenerne stilte opp ovenfor dem, der Thrasybulos ledet høyre flanke og Thrasyllos venstre flanke. Slaget begynte på signal fra kommandantene som ble brakt videre til styrkene med trompeter. En jevn kamp fulgte der kapteinene forsøkte å ramme og sette fiendens triremer ut av spill, mens marinesoldater på dekkene angrep sine motstandere hver gang de kom innenfor rekkevidden til et av motstandernes skip. Ettersom dagen gikk, klarte ingen av sidene å skaffe seg den avgjørende fordelen før Alkibiades dukket opp med 18 triremer fra Samos. Til å begynne med trodde begge flåter at forsterkningene var deres, men ettersom Alkibiades nærmet seg, hevet han et rødt flagg, et avtalt signal som fortalte athenerne at skipene var deres. Da de innså dette, flyktet den spartanske flåten mot Abydos, men led store tap på veien, ettersom athenerne angrep skip som havnet bak hovedstyrken. Athenerne erobret 30 spartanske skip og tok tilbake 15 av sine egne som spartanerne hadde tatt ved Cynossema. Etterspill. I etterkant av dette alvorlige nederlaget, dro Mindaros og den spartanske flåten tilbake til Abydos for å reparere skipene og gjenoppbygge flåten. Mindaros ble sendt til Sparta etter forsterkninger og planla sammen med Farnabazos fremtidige operasjoner. Athenerne klarte i mellomtiden ikke å bruke sin fordel. Deres pengemidler var små og et opprør pågikk på Évvia, og de klarte dermed ikke å holde hele sin flåte i Hellespont. Istedet ble 30 skip under Theramenes sendt for å angripe opprørerne på Évvia. Selv om han ikke klarte å hindre opprørerne i å skaffe seg forbindelse til Boeotia, klarte han å skaffe en betydelig sum ved å plyndre fiendtlig territorium i Évvia, Boeotia og Egeerhavet. Kort tid etter slaget ankom satrapen Tissafernes fra Jonia. Alkibiades som hadde arbeidet som Tissafernes' assistent en stund og ønsket å demonstrere at han hadde innflytelse hos satrapen, seilte for å møte ham. Det viste seg derimot at Alkibiades hadde feilvurdert situasjonen. Spartanerne hadde klaget til den persiske kongen om den lunkne støtten de hadde fått av Tissafernes, og satrapen trengte å demonstrere sin forpliktelse, arresterte Alkibiades og fengslet ham i Sardis. Litteratur. Abydos Darren Hayes. Darren Stanley Hayes (født 8. mai 1972 i Australia) er en australsk sanger og komponist. Han er født som den yngste av tre barn i Brisbane, Australia. Han var et av medlemmene i den nå oppløste duoen Savage Garden. Siden 2002 har Hayes jobbet med sine egne soloprosjekt. Hayes har bodd i London siden 2004, der han nå bor sammen med sin partner Richard Cullen Savage Garden. Darren var vokalist i den Australske pop-duoen Savage Garden som i tillegg til Hayes besto av Daniel Jones. Gruppen gav ut deres første singel I Want You i 1996. Debutalbumet Savage Garden ble utgitt i 1997 og hadde stor suksess blant annet i USA. Gruppens andre album Affirmation ble utgitt i 1999. Gruppen ble splittet i 2001. Soloalbumer. I 2002 kom Hayes ut med sitt første soloalbum Spin. Albumet fortsatte i samme musikalske stil som Affirmation.¨ Albumet er produsert av Walter Afanasieff som også produserte Affirmation. Spin solgte rundt 2 millioner på verdensbasis og hadde singler som "Insatiable", "Strange Relationship", "Crush (1980 Me)" og "I Miss You". I 2004 kom soloalbum nr. 2 ut: The Tension and the Spark. Det hadde mer personlig og mørkere tekster enn Spin, og solgte mye dårligere. Dette førte etterhvert til at Darren brøt med plateselskapet Columbia i 2006. Hayes grunnla dermed sitt eget plateselskap Powdered Sugar og ga i 2007 ut sitt neste album This Delicate Thing We've Made. Hayes' 4. soloalbum var ferdig på høsten 2010, og det ventes en ny singel fra dette albumet i løpet av senvåren 2011. Albumet er ventet å slippes til høsten 2011. Hayes, Darren Stanley Hayes, Darren Stanley Bautzen. Bautzen (sorbisk "Budyšin") er en tysk by i Sachsen. Byen har 42 000 innbyggere. Historie. Byen nevnes første gang 1002 under navnet "civitas Budusin", og var en viktig handelsby i middelalderen. Bautzen lå under den kalde krigen i DDR og var beryktet for sine straffeanstalter. Bautzen I ble brukte som offisielt fengsel og hadde klengenavnet "Gelbes Elend" (Den gule elendighet), mens det hemmelige Bautzen II ble brukt for samvittighetsfanger. Bautzen I er fortsatt brukt som fengsel mens Bautzen II har vært et minnested siden 1993. Demografi. Bautzen regnes som det politiske og kulturelle sentrum for sorberne. Folkegruppen utgjør imidlertid kun mellom 5 og 10 prosent av byens befolkning. Vennskapsbyer. Bautzen er vennskapsby med Worms og Heidelberg i Baden-Württemberg, Jablonec nad Nisou i Tsjekkia, Jelenia Góra i Polen og Dreux i Frankrike. Demosthenes (general). Demosthenes (gresk: "Δημοσθένης", død 413 f.Kr.), sønn av Alkisthenes, var en athensk strategos under Peloponneskrigen. Han dukket først opp i historien i 426 f.Kr. i en invasjon av Aitolia. Denne mislyktes og Demosthenes returnerte ikke til Athen i frykt for sitt liv. Senere samme år invaderte Ambrakia Akarnania. Akarnaniene ba om hjelp fra Demosthenes som nå patruljerte kysten av det joniske hav med 20 athenske skip. Han gikk i land ved Olpai og beseiret en spartansk hær under Evrylokos som hadde kommet for å støtte ambrakiotene. Evrylokos ble drept i slaget ved Olpai og akarnaniene og ambrakiotene underskrev en fredsavtale. Mens han fremdeles patruljerte det joniske hav, ble han i 425 beordret til å slutte seg til en flåte som ble sendt fra Athen for å slå ned et opprør på Sicilia. På grunn av en storm, gikk Demosthenes i land ved Pylos i Peloponnes. For å holde sine soldater i aktivitet, fikk han dem til å befeste havnen og gav Athen en sterk base som var nær Sparta. Sparta gikk imens i land med en hær på øya Sfakteria. Spartanerne ledet av Brasidas klarte ikke å storme festningsverkene, og den athenske flåten som snudde fra sin reise til Sicilia og ankom tidsnok til å jage de spartanske skipene. Sparta forsøkte å fremforhandle en fredsavtale, men denne slo feil, og Kleon ble sendt for å hjelpe Demosthenes som planla en invasjon av Sfakteria. De to athenerne invaderte og spartanerne overrasket med å overgi seg. Demosthenes og Hippokrates forsøkte å erobre Megara i 424, men ble beseiret av Brasidas. Demosthenes dro så til Naupaktos for å støtte en demokratisk revolusjon og for å samle styrker til en invasjon av Boeotia. Demosthenes og Hippokrates klarte ikke å koordinere sine angrep, og Hippokrates ble beseiret i slaget ved Delion. Demosthenes angrep istedet Sikyon, men ble også beseiret. I 421 var Demosthenes en av de som skrev under på Nikiasfreden som gjorde slutt på den første halvdelen av krigen. En annen Demosthenes var blant dem som skrev under for Sparta. Demosthenes var i 417 ansvarlig for evakueringen av de athenske styrkene fra Epidauros etter slaget ved Mantinei. Han organiserte atletiske leker og de athenske styrkene unnslapp mens epidaurene ble distrahert. Athen invaderte Sicilia i 415. En spartansk flåte ankom snart for å forsterke sine allierte i Siracusa, og en stillstand fulgte. Demosthenes og Eurymedon ble i 414 sendt med en ny flåte på 73 skip og 5000 hoplitter. Demosthenes gikk i land med sine styrker og ledet et modig nattangrep på de siracusiske styrkene. Etter suksess innledningsvis, ble athernerne uorganiserte og snart svært forvirret i den kaotiske nattoperasjonen og ble kraftig slått av Gylippos, den spartanske kommandanten. Den athenske leiren ble herjet av sykdommer, og Demosthenes foreslo at de umiddelbart skulle gi opp beleiringen og dra hjem til Athen, hvor de trengtes for å forsvare seg mot en spartansk invasjon i Attika. Nikias, øverste leder for athenerne, nektet til å begynne med, frem til enda flere spartanere kom. Men mens de forbedte seg på å dra, var der en måneformørkelse som forsinket avgangen ytterligere siden det ble regnet som et dårlig tegn. Siracuserne og spartanerne fanget dem i havnen og Eurymedon ble drept. Spartanerne tvang athenerne til å sette mennene sine i land igjen. Demosthenes mente de kunne flykte med skipene, men Nikias ønsket å finne tilflukt på land. Etter noen dagers marsj, kom Demosthenes og Nikias bort fra hverandre. Demosthenes ble tatt i et bakholdsangrep av siracuserne og ble tvunget til å overgi seg. Nikias ble også snart tatt til fange, og begge ble henrettet mot ordrene til Gylippos som hadde håpet at Demosthenes kunne føres tilbake til Sparta som fange. Meret Oppenheim. Meret Oppenheim, født 6. oktober 1913 i Berlin, død 15. november 1985 i Sveits), var en sveitsisk kunstner innenfor surrealismen. Biografi. Meret Oppenheim var datter til den tyske legen Erich Alfons Oppenheim og hans sveitsiske kone Eva Wenger. Under første verdenskrig dro hennes mor hjem til sine foreldre i Delémont i Sveits, siden vokste hun opp i byen Steinen nær den sveitsiske grense på tysk side. I oppveksten ble hun kjent med litteraturen til Goethe, romantikerne, Rilke og Hermann Hesse, som var gift med hennes tante. Etter hvert ble det klart at hun ville gå i fotsporene til sin mormor Lisa Wenger, som var maler og barnebokforfatter. 18 år gammel dro hun til Paris sammen med en venninne og ble elev ved Academie de la Grande Chaumiere. Men etter kort tid sluttet hun seg til surrealistene Alberto Giacometti, Hans Arp og Man Ray og ble oppslukt av surrealismen. De inviterte henne til å være med på deres utstilling i "Salon des Surindependants" i 1933, og siden bidro hun på en rekke av deres utstillinger til 1960. Da hun var 21 år, var Meret Oppenheim modell for fotografen Man Ray i en serie aktfotografier, hvor hun delvis er skjult bak en trykkpresse. Under andre verdenskrig bodde hun igjen i Sveits, hun gikk gjennom en psykisk krise i denne tiden. Men i 1949 giftet hun seg med Wolfgang La Roche og levde med ham til hans død i 1967. I denne tiden hadde hun sitt eget atelier i Bern. Etter mannens død levde og arbeidet hun vekselvis i Paris og Bern. Samme dag som hennes bok "Caroline" kom ut, døde hun. Surrealist. Mange av hennes verker besto av dagligdagse objekter som ble arrangert slik at de alluderte til kvinnelig seksualitet og utnyttelse av kvinner. Hennes malerier hadde samme profil og hennes originalitet og dristighet etablerte henne som en ledende skikkelse i den surrealistiske bevegelse. Fra tiden i Paris gikk hun under navnet "surrealistenes muse". Oppenheim ble kjent for "Déjeuner en fourrure", også kalt "Objet" (1936) som var en kopp, et fat og en skje kledd i pels fra en kinesisk gaselle. Dette verket har kommet til å bli oppfattet som det arketypiske, surrealistiske objektet. Verket ble kjøpt inn av MoMA i New York og ble svært berømt, blant annet fordi verket ble tolket til å ha erotiske overtoner. Mange oppfordret henne til å lage nye versjoner av pelskoppen, men det gjorde hun ikke. Men i 1971 laget hun noen trykk som kan sees på som humoristiske kommentarer til den. Moelva (Skien). Moelva er en elv i Skien kommune i Telemark. Den har sitt utspring i Fjellvatnet og munner ut i det mindre Slettevann, som igjen renner ut i Hoppestadelva. Systemet er en liten del av Skiensvassdraget. Leningrad oblast. Leningrad oblast (Leningrad fylke – russisk: Ленинградская область–"Leningradskaja oblast") er et oblast i Russland. Leningrad oblast ble etablert i 1927, og fikk da sitt navn etter revolusjonslederen Vladimir Lenin. Oblastet har beholdt sitt navn til tross for at byen Leningrad i 1991 tok tilbake sitt opprinnelige navn St. Petersburg. Oblastet ble i 1993 et av de 89 (nå 88) geografiske områdene som ble føderasjonssubjekter i den nye russiske grunnloven. Leningrad oblast har 1 669 205 innbyggere (2002) og dekker et areal på 84 500 km². De største byene i Leningrad oblast er Gattsjina (88 500 innb. i 2005), Vyborg (78 500), Sosnovyj Bor (66 500) og Tikhvin (62 300). Med virkning fra 1. januar 2006 ble det gjennomført en omfattende administrativ reform i Leningrad fylke. De 17 regionale enhetene ble delt inn i «småkommuner», med til sammen 222 enheter. I tillegg har byen Sosnovyj Bor en spesiell administrativ status pga atomkraftverket som ligger her. Samarbeid med Nordland. Leningrad oblast etablerte vennskapsforbindelse med Nordland fylkeskommune allerede i 1987. Dette var første gang et sovjetisk fylke inngikk samarbeidsavtale med en region i vest-Europa. Det ble arrangert Nordlandsdager i Leningrad i 1989 og 1995, og tilsvarende Leningraddager i Nordland i 1990 og 1996. Det har blitt gjennomført et omfattende utvekslingsprogram mellom de to regionene, som bl.a. har omfattet kultur, idrett, helse, utdanning, ungdomsarbeid og demokratiutvikling. I april 2012 ble 25 års samarbeid markert med et arrangement i Narvik. Guvernører. Valerij Serdjukov rykket opp til å bli guvernør da Vadim Gustov gikk inn i Primakovs regjering i september 1998. Senere ble Serdjukov gjenvalgt som guvernør både i 1999 og 2003, og ble senere også utnevnt som guvernør av President Vladimir Putin etter at han – etter gisseldramaet i Beslan – bestemte seg for å ta kontroll over guvernør-stillingene. Aleksandr Drozdenko tiltrådte som guvernør 28. mai 2012. Albert Collett Paus. Albert Collett Paus (født 21. oktober 1946) er en norsk lege, dr. med. og revmakirurg. Han er avdelingsoverlege ved Revmakirurgisk avdeling på Rikshospitalet. Han har tidligere vært sjeflege ved Aker sykehus og hatt sin egen klinikk, Homansbyens kirurgiske poliklinikk, samt vært knyttet til Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus. Han har videre vært leder i Norsk Forening for Revmakirurgi og medlem av Legeforeningens landsstyre. Han regnes som en pioner innen artroskopi i Norge. Han tok sin doktorgrad i 1994, som den første i Norge innen revmakirurgi. I avhandlingen påviste han at operasjon i betent leddhinne hos leddgiktpasienter reduserer smerter og hevelse i leddet hos de fleste pasienter og bedrer deres funksjon. I 2000 utførte han den første operasjonen ved det nye Rikshospitalet. I begynnelsen av 2006 arbeidet han med jordskjelvofre i Pakistan for Leger Uten Grenser. Paus tilhører en familie med lange kirurgtradisjoner. Han er sønn av ortopedisk kirurg og stormester i frimurerordenen Bernhard Paus og Brita Collett Paus. Han er barnebarn av kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus og brukseier Axel Collett. Slaget ved Notion. Slaget ved Notion (eller Efesos) i 406 f.Kr. var en spartansk seier i Peloponneskrigen. Før slaget forlot Alkibiades sin styrmann, Antiokos, og gav ham kommandoen over den athenske flåten som hadde lagt den spartanske flåten i Efesos under blokade. Mot sine ordrer forsøkte Antiokos å trekke spartanerne inn i slag ved å lokke dem med en liten lokkestyrke. Hans strategi slo tilbake på ham, og spartanerne under Lysander vant en liten, men symbolsk betydelig seier over den athenske flåten. Denne seieren resulterte i Alkibiades' fall og etablerte Lysander som en kommandant som kunne beseire athenerne til sjøs. Opptakt. Lysander ble i 407 utpekt til navark, kommandant for den spartanske flåten, og erstattet den avdøde Mindaros. Han samlet en flåte på veien og seilte østover i Egeerhavet fra Sparta og nådde til slutt Efesos hvor han etablerte sin base med 70 triremer som han økte til 90 gjennom skipsbygning i Efesos. Han etablerte diplomatiske forbindelser med Kyros den yngre, en persisk prins. Lysander bygget et personlig vennskap med Kyros, og prinsen gikk med på å gi midler ut av egen lomme for å øke lønnen til de spartanske roerne fra tre til fire oboler per dag. Med denne lønnsøkningen kunne den spartanske flåten trekke til seg erfarne roere fra den athenske flåten. Alkibiades trengte en fremtvinge et slag med Lysander og førte sin flåte til Notion hvor kunne holde spartanerne under oppsikt. Men det var ikke nok å bare bli sittende i Notion for å få Lysander ut i kamp. Alkibiades seilte derfor nordover med noen få troppeskip for å støtte Thrasybulos i beleiringen av Fokaia. Hoveddelen av skipene ble igjen og ble plassert under kommandoen til Antiokos, Alkibiades' "kybernetes" (styrmann). En flåte på denne størrelsen ville tradisjonelt sett ha blitt ledet av flere generaler, eller i det minste av en trirark. Alkibiades' ukonvensjonelle avgjørelse har blitt bredt kritisert av både antikke og moderne forfattere. Antiokos fikk klar ordre for hvordan han skulle styre sine handlinger: «Angrip ikke Lysanders skip.» Av en eller annen grunn, valgte han å ikke følge denne ordren og forsøkte å sette i verk en strategi som han mente ville gi athenerne en seier. Slaget. Antiokos forsøkte å trekke spartanerne inn i en kamp og seilte mot Efesos med ti triremer. Hans plan var å trekke peloponneserne ut i forfølgelse av hans lille styrke, og etterpå skulle resten av den athenske styrken ta dem i bakholdsangrep. Denne planen lignet den som gav en strålende athensk seier i slaget ved Kyzikos, men forholdene ved Notion var totalt annerledes fra de i det slaget. Antiokos' skip ble senket, og han ble drept, av et plutselig spartansk angrep. De resterende ni skipene i lokkestyrken ble jaget rett mot Notion hvor den athenske hovedstyrken ble tatt uforberedt på den plutselige ankomsten til hele den spartanske flåten. I de påfølgende kampene ble 15 athenske triremer erobret og ytterligere syv ble senket. Spartanerne seilte tilbake til Efesos etter å ha vunnet en uventet seier, mens athenerne dro tilbake til Notion for å omgruppere seg. Etterspill. Da han hørte nyhetene om slaget, hevet Alkibiades beleiringen av Fokaia og dro tilbake for å forsterke flåten ved Notion. Dette gjenopprettet styrkeforholdet mellom de to flåtene. Men det lyktes ikke å trekke Lysander ut i slag igjen, og de to flåtene fortsatte å overvåke hverandre over sjøen. Nederlaget ved Notion ble Alkibiades' endelige fall i athensk politikk. Han var gjeninnsatt etter seieren ved Kyzikos og hadde fått kommandoen med store forventninger. Da hans uortodokse utnevnelse av Antiokos førte til et stygt nederlag, så hans politiske fiender sin mulighet, og han ble fjernet fra embetet. Han dro aldri tilbake til Athen igjen, men seilte nordover til landområder han eide i Thrakiske Chersonese. han dukket for et kort øyeblikk opp i Aigospotamoi, men hans involvering i krigen var over. Kommandoen over begge flåter skiftet hender etter Notion. På grunn av begrensninger i betingelsene til navarken, ble Lysander erstattet av Kallikratidas. På athensk side dro fallet til Alkibiades med seg hans venner Thrasybolos og Theramenes, og kommandoen gikk over til Konon. I løpet av det neste året, støtte flåtene sammen to ganger, først i et slag hvor Kallikratidas med dobbelt så mange skip som Konon, beseiret athenerne og fanget dem i Mytilene. En athensk unnsetningsflåte beseiret og drepte så Kallikratidas i slaget ved Arginusai. Denne athenske seiren viste seg meningsløs for i 405 returnerte Lysander til en uoffisiell kommando og ødela den athenske flåten i slaget ved Aigospotamoi som gjorde slutt på krigen. Litteratur. Notion Ripoll. Ripoll er en liten by i Catalonia og er hovedstad til Ripollès egn, i provinsen Girona. Byen har cirka 11 000 innbyggere (2006), og ligger 100 km fra Barcelona og 100 km fra Girona. Den ligger på en høyde på 690 meter over havet. Ripoll har et veldig viktig romersk kloster som heter Monestir de Santa Maria de Ripoll, som ble bygget i år 888. Byen ligger mellom fire fyeller: Sant Bartomeu, Sant Antoni, Sant Roc og el Catllar. Ripoll ligger også ved to elver som heter Ter og Freser. Flandern rundt 2007. Flandern rundt 2007 var den 91. utgaven av rittet og tok plass den 8. april. José Vicente Garcia Acosta (Caisse d'Epargne), Laurent Mangel (AG2R), Enrico Franzoi (Lampre), Maarten Tjallingii (Skil-Shimano), Aleksandr Kuschynski (Liquigas), Evert Verbist (Chocolade Jacques) og David Boucher (Landbouwkrediet) gikk i et tidlig brudd, og fikk følge av Fabian Cancellara og Gert Steegmans 33 km før mål. Gruppen ble tatt igjen av hovedfeltet ved inngangen til Muur der Alessandro Ballan støtet fra feltet sammen med Leif Hoste. Forhåndsfavoritt Tom Boonen klarte aldri å svare, og sterke ryttere som Karsten Kroon og Tomas Vaitkus måtte gi opp forsøkene på å komme opp til tet-duoen. Ballan trakk opp sprinten i Meerbreke og alt lå an til seier for Hoste, men Ballan snek seg foran på de siste meterne. Luca Paolini kom på 3. plass, like foran Kroon og Vaitkus. Alberto Contador beholdt ledelsen i ProTouren. Eirik Andreas Vik. Eirik Andreas Vik (født 6. mai 1989) er en norsk tegneserieskaper fra Vågstranda i Rauma kommune. Vik er best kjent for tegneserien "Arild", som blant annet er trykt i avisen "Romsdals Budstikke" og tegneserieantologien "FLEIP". Tegneserien er også utgitt i fire album og to julehefter. Vik står også bak stripeserien "Ida Gylff", som var semifinalist i Dagbladets tegneseriekonkurranse i 2011. I 2007 var Vik invitert som gjest på tegneseriefestivalene Vossastreken og Raptus, mens han i 2010 var «artist in residence» på Raptus. Eirik Andreas Vik ble i mars 2008 tildelt Latterstipendet, mens han i juni 2009 fikk GNIST-stipendet. Bibliografi. Vik's serie "Arild" har også vært med i "Nettserier.no: unplugged", "Godt Nytt" og tegneserieantologien "Fleip" Eksterne lenker. Vik Vik, Eirik Andreas Adam Rapacki. Adam RapackiAdam Rapacki (født 24. desember 1909 i Lviv i Ukraina, død 10. oktober 1970 i Warszawa) var en polsk politiker og økonomi. I mellomkrigstiden tilhørte han forskjellige sosialistiske organisasjoner, og geriet 1939 als Soldat in deutsche Kriegsgefangenschaft. Etter andre verdenskrig ble han medlem av Polens forente arbeiderparti. Mellom 1948 og 1968 var han medlem av det polske politbyrået. I 1947 ble han utnevnt til minister for skipsfart, og tre år senere til minister for høyere utdanning. Fra 1956 til 1968 var han utenriksminister i Józef Cyrankiewiczs regjering. 2. oktober 1957 presenterte han i FN en plan for en atomvåpenfri sone i Sentraleuropa (som omfattet Tsjekkoslovakia, Polen, Øst- og Vest-Tyskland) – kjent som «Rapacki-planen». Therese Borssén. Therese Borssén (født 12. desember 1984 i Rättvik) er en svensk alpinist. I november 2003 kjørte hun sitt første verdenscuprenn, et storslalåmrenn i Park City. Allerede i sitt andre renn kom hun på 13. plass, og fikk sine første verdenscuppoeng. Den første seieren i verdenscupen kunne hun feire 29. desember 2006, da hun vant kveldsslalåmrennet i Semmering. Therese Borssen deltok under VM 2005, og tok en overraskende femteplass i slalåm. Under OL 2006 i Torino kom hun på åttendeplass, i slalåmrennet under OL 2010 i Vancouver kom hun på 21. plass. Gunnar Nordahl. Gunnar Nordahl (født 19. oktober 1921, død 15. september 1995) var en svensk fotballspiller best kjent for sin periode i AC Milan mellom 1949 og 1956. Han startet sin karriere i Degerfors IF, før han gikk til IFK Norrköping. Han vant fire serietitler med Norrköping og lagde en gang syv mål i en kamp. I sin periode i svensk fotball lagde 149 mål på 172 kamper. 22. januar 1949 gikk han til AC Milan. Samme året gikk også landsmennene Gunnar Gren og Nils Liedholm til Milan og de dannet etter hvert den berømte spisstrioen Gre-No-Li. I sine åtte år i AC Milan ble han toppscorer i Serie A i fem av dem. Nordahl er Milans største toppscorer gjennom tidene med, 210 ligamål på 257 kamper. Han er fortsatt den nest mest scorende i Serie A sin historie med til sammen 225 mål på 291 kamper. Bare Silvio Piola og Francesco Totti har flere mål i den italienske toppdivisjonen, noe som gjør ham til den mestscorende i Serie A som ikke er fra Italia. Etter at han dro fra Milan, spilte han to sesonger i AS Roma. Han har fortsatt rekorden i antall mål på en sesong i Italia med 35 mål. Nordahl ble første gang kalt opp til i 1945. I Sommer-OL 1948 hjalp han landslaget og vinne fotballturneringen, samtidig ble han turneringens toppscorer. Etter at han gikk til AC Milan måtte han slutte på grunn av at det på den tiden var forbud mot profesjonelle spillere på landslaget. På sine 33 kamper for landslaget scoret han 44 mål. Han har også prøvd seg som trener blant annet for AS Roma. Fylkesvei 951 (Nordland). Fylkesvei 951 (Fv951) i Nordland går mellom Selnes og Holmstad i Sortland kommune. Veien er 11,4 km lang og har asfaltdekke. Veien tar av fra riksvei 820 på Selnes ved Sortlandssundet og går opp til Storvasshøgda (ca. 165 moh). Derfra følger veien Holmstaddalens nordside ned til Holmstad i Eidsfjorden. Veien passerer Storvatnet (135 moh.), som er hovedvannkilde for Sortland tettsted. Eksterne lenker. 951 Kristina Andersson. Kristina Andersson (født 20. mai 1965 i Frösön) er en tidligere svensk alpinist. På slutten av 1980-årene til midten av 1990-årene var hun en av verdens fremste slalåm- og storslalåmkjører. 7. januar 1996 vant Andersson i slovenske Maribor sin eneste seier i verdenscupen. Under VM 1993 i Morioka havnet hun like utenfor seierspallen med en fjerdeplass. Hun la opp etter OL 1998 i Nagano. Fylkesvei 913 (Nordland). Fylkesvei 913 (Fv913) i Nordland går mellom Rottåsen og Guvåg i Bø kommune. Veien er 12,7 km lang og har asfaltdekke. Eksterne lenker. 913 Fylkesvei 915 (Nordland). Fylkesvei 915 (Fv915) i Nordland går mellom Rise og Hovden i Bø kommune. Veien er 17,4 km lang og har asfaltdekke. Veien tar av fra riksvei 820 på Rise og går over det lave eidet til Eidspollen, følger sjøen til Sandvika (ved Nykan), går over Sandvikhalsen og ned dalen til Nykvåg, og videre langs sjøen til Hovden. Under fjellet Tussen sør for Hovden er veien svært smal. Eksterne lenker. 915 Fylkesvei 901 (Nordland). Fylkesvei 901 (Fv901) i Nordland går mellom Straume og Ramberg i Bø kommune. Veien er 9,4 km lang. Eksterne lenker. 901 Fylkesvei 935 (Nordland). Fylkesvei 935 (Fv935) i Nordland går mellom Myre og Stø i Øksnes kommune. Veiens lengde er 14,6 km. Eksterne lenker. 935 Bjorvatnet (Drangedal). Bjårvatnet, Bjorvann eller Bjorvatnet er et vann i Tørdal i Drangedal. I nordenden av vannet ligger tettstedet Bø som trolig har gitt vannet navnet "Bjårvatn". "Bjár" (bjår) er genitiv av "bœr", nå Bø. Navnet har derfor ikke sitt opphav i "bjórr" (bever), som de fleste andre vann med liknende navn i Norge. Vannet er en del av Kragerøvassdraget, og drenerer hele den nordvestlige og nordligste delen av Drangedal, inkl. noen vann i Nissedal. Hovedtilløpene er Gautefallelva fra vest, Suvdøla og Graveelva fra nordvest og Loneelva fra nord. Bjårvatnet renner via Tørneselva og Storelva ut i Hoseidvatnet, og videre ut i øvre Toke ved Prestestranda. Triforce. Triforce («trekraften») er et kjent symbol fra "The Legend of Zelda"-serien. Den består av tre triangler som representerer tre forskjellige kvaliteter. De tre trianglene inneholder en del av makten til de tre gudinnene som skapte Hyrule, landet hvor mye av handlingen i "The Legend of Zelda"-serien utspiller seg. Deler. Triforce er kraften i Hyrule, og kan kun bestettes av den hvis hjerte er i balanse mellom visdom, makt og mot. Hvis man ikke har like mye av disse kvalitetene vil man ikke motta hele Triforcen. I spillet ' forsøker den onde Ganon å stjele Triforcen, men siden hans hjerte ikke er i balanse, får han kun en av de tre triangelene som Triforcen består av. Triangelet han får er den som representerer kvaliteten som står sterkest i hans hjertet, nemlig makt (the Triforce of Power). Når dette skjer gis de to andre delene, mot og visdom, til to personer som best passer kvalitetene de representerer. I serien er dette henholdsvis Link og Prinsesse Zelda. Når hele Triforcen er samlet, kan den som rører den få innvilget et ønske. de tre gudinenne har også navn: Power; Din, Courage; Farore, Wisdom; Nauru. Forsegling. The Triforce befinner seg i en parallell dimensjon til Hyrule, det såkalte "Sacred Realm". For å komme inn hit må en åpne The Door of Time og The Seven Seals med «Song of Time» og de «Three Spiritual stones». Otto Berg. Otto (Jakobsen) Berg (født 24. august 1906 i Molde, død 10. april 1991 i Bærum) var en norsk lengdehopper og turner. Han representerte klubbene Molde FIL og Oslo Politis IL Karriere. Han tok sølv i lengde under EM i friidrett 1934 i Torino med 7,31 m. Berg var norsk flaggbærer i sommer-OL 1936 i Berlin. Under samme sommer-OL kom han på tiendeplass med et hopp på 7,30 m. Han ble norgesmester i lengde i 1931 og i årene 1934–1936, og på 100 meter i 1935. Han har også en rekke medaljer i hopp uten tilløp. I 1935 flyttet han den norske rekorden til Per Oscar Andersen i lengde uten tilløp med 11 cm til 3,445 m under NM, og senere samme år til 3,47 m. Den rekorden ble stående i hele 21 år. For hoppet mottok han kongepokalen, og han fikk igjen pokalen året etter. Bergs personlige rekord i lengde på 7,53 m satte han i august 1934 på Bislett stadion. Resultatet var norsk rekord, og med det resultatet er han per 1. januar 2008 nummer 16 gjennom alle tider i Norge. I 1934 ble han tildelt Egebergs Ærespris. Godtfred Holmvang. 7. oktober 1917 IL Tyrving Godtfred «Gotti» Holmvang (født 7. oktober 1917 i Bærum, død 19. februar 2006 i Vancouver) var en norsk tikjemper og alpinutøver. Han representerte IL Tyrving. Han drev også bandy, orientering, tennis og håndball. Karriere. Han vant gull i tikamp under EM 1946 med 6987 poeng, senere omregnet til 6566 poeng etter endringer i poengsystemet. Resultatet fra august 1946 på Bislett stadion ble Homvangs karrierebeste. Han var norsk flaggbærer i sommer-OL 1948 i London. Holmvang kom på tiende plass i dette sommer-OL. Han ble norgesmester i tikamp i 1939, 1946 og 1948. I tillegg ble han norgesmester på 110 meter hekk og 400 meter hekk i 1946. I 1946 ble han tildelt to av Norges mest høythengende idrettspriser: Egebergs Ærespris og Morgenbladets gullmedalje. Aphex Twin. Aphex Twin (født Richard David James 18. august 1971 i Limerick), oppvokst i Cornwall, er en engelsk musiker som jobber med elektronisk musikk. Han blir regnet som en av de mest innflytelsesrike musikerne innen techno, ambient, acid og drum and bass. Han har også laget musikk under aliasene Polygon Window, AFX og mange flere. Biografi. Han vokste opp med to søstre. Foreldrene kom fra Wales. Ifølge Benjamin Middleton begynte James å produsere musikk i en alder av tolv. Som tenåring var han aktiv som DJ. I 1991 dannet han Rephlex Records sammen med vennen Grant Wilson-Claridge. Som Aphex Twin er James knyttet til Warp Records. Musikkvideoer. Aphex Twin har gjort seg kjent for karakteristiske musikkvideoer, blant annet "Come to Daddy" (1997) og "Windowlicker" (1999) som er laget av Chris Cunningham. Musikkvideoene har ofte en ironisk vri. Noen av dem viser manipulerte bilder av ham selv som dame, eller som tvekjønn. American Automobile Association. American Automobile Association (AAA) er en amerikansk service- og interesseorganisasjon for bileiere og bilbransjen. De ble stiftet 4. mars 1902, som en respons på dårlige veier og motstand mot biler blant befolkningen på grunn av støyen. AAA ga ut de første veikartene i 1905, og de første hotellguidene i 1917. Australian Automobile Association. Australian Automobile Association er en australsk bilorganisasjon som støtter og koorinerer sine medlemsklubber. Organisasjonen ble etablert i 1924. Medlemsklubbene er australske motorklubber, selskaper som yter veihjelp og andre interesseorganisasjoner. AAA er medlem av Alliance Internationale de Tourisme (AIT) og Det internasjonale bilsportforbundet (FIA). Idar Ingebrigtsen. Idar Ingebrigtsen (født 1917, død 16. november 2004) var en norsk kunstmaler fra Tromsø. Ingebrigtsen startet sin kunstutdanning som 27-åring, ved Otte Skölds Målarskola i Stockholm, mens han fikk sin videre utdanning på Kunstakademiet i København 1948-49 hvor han studerte under Aksel Jørgensen. Sammen med sin danskfødte kone Eka startet han Tromsø Barneteater på 1960-tallet. Ingebrigtsen var også med i kampen for å realisere Hålogaland Teaterselskap og en av hovedmennene bak opprettelsen av Nordnorske Bildende Kunstnere. En stor del av hans samling er vist i Tromsø kunstforening, gitt av Troms Fylkeskommune til Tromsø kommune i forbindelse med byjubileet i 1994. Ondřej Bank. Ondřej Bank (født 27. oktober 1980 i Zábřeh i det gamle Tsjekkoslovakia) er en tsjekkisk toppalpinist. Bank begynte sin internasjonale karriere i desember 1995, da han som 15-åring deltok i sitt første FIS-renn og i juniorverdensmesterskapet. I januar 2001 debuterte han i verdenscupen, der han etter hvert etablerte seg som spesialist i kombinasjonsøvelsen. Hans hittil beste prestasjon er en tredjeplass i superkombinasjonen i Beaver Creek 29. november 2007. Karrierens høydepunkt kom under OL 2006, der han imponerte med en sjetteplass. Dette var den beste tsjekkiske plasseringen i en olympisk alpinøvelse siden Peter Jurko kom på femte plass i kombinasjonen under OL 1988 i Calgary. Under VM 2001 i St. Anton am Arlberg kom han også på sjetteplass. Hans Haakø. Hans Haakø (født i 1897, død i 1984) var en norsk kunstmaler. Haakø var utdannet ved Kunstakademiet i København hvor han studerte under Ejnar Nielsen. Haakø beskrives som en spennende og temperamentsfull kolorist. Motivene var hentet fra Norge og Tromsø, ofte inspirert av franske og bornholmske landskap. I 1920- og 1930-årene malte han også portretter, stilleben og bymotiver. Han var gift med kunstmalersken Ulla Haakø. Peter Westerstrøm. Peter Westerstrøm (født i Ljungby, Sverige 1779, død i Moss, Norge 1809) var en svensk massemorder som ble kjent for Saksebøl-mordene i Hobøl i Norge. Bakgrunn. Peter Westerstrøm ble født i Ljungby i Sverige rundt 1778 (eller året etter). Hans far Jonas var klokker samme sted, men døde allerede da Peter var 8 år gammel. Moren Stina levde helt til 1804 og Peter ble oppfostret hos hennes bror. Han begynte sin yrkesaktive karrière som tjener, kom så i lære hos en skredder, dog uten noensinne å drive det lenger enn til å bli skreddersvenn. Han forsøkte etterhvert å bli etablert som selvstendig næringsdrivende; for lånte penger gjorde han et mislykket forsøk på å opprette en fabrikk som skulle lage silkevatt av bomull. Dette er etter hans egen bekjennelse. Historien ble imidlertid betvilt i samtiden, men lot seg ikke kontrollere på grunn av krigstilstanden mellom Norge og Sverige. I 1806 flyttet han til Norge, etter eget utsagn var dette for å unngå gjeldsfengsel. Et ubekreftet rykte ville derimot senere ha det til at han hadde flyktet etter å ha myrdet og plyndret sin siste arbeidsgiver, generalløytnant Pehr Ulrik Lilljehorn. Han slo seg ned som skredder i Moss, hvor det på den tiden var et betydelig svensk innvandrermiljø. Med Moss som base reiste han rundt på bondegårdene i nærheten for å utøve sitt yrke der. Forbrytelsen. Natten mellom den 31. desember 1808 og den 1. januar 1809 drepte han de fire innbyggerne på skysstasjonen Saksebøl i Hobøl. De myrdede var skysskafferen Johannes Jensen og hans tre tjenere Lars Arvesen, Jens Svensen og Karen Olsdatter. Mordvåpenet var en øks han hadde tatt med til det formålet. Motivet var penger; skysskafferens pengeskrin var brutt opp og huset plyndret for verdigjenstander. Westerstrøm fikk med seg 20 riksdaler, noen sølvskjeer, klær, støvler og en pipe. Etter forbrytelsen forsøkte han å flykte til fots til Sverige, men ble hindret av uvær. Etterforskningen. Obduksjonen av likene ble foretatt av dr Hans Munk. En kommisjon ble nedsatt for å etterforske mordet, i denne satt Christian Magnus Falsen (daværende sorenskriver i Follo), byfogd Jacob Wulfsberg i Christiania, oberstløytnant Hans Jacob von Scheel og sorenskriveren i Moss, Ove Hiorth. Det ble utlovet en belønning på 1000 riksdaler for opplysninger som ledet til pågripelse. Denne belønningen førte til at Westerstrøm ble angitt av sine venner som hadde sett tyvegodset. Mandag 6. februar 1809 ble Peter Westerstrøm arrestert i Moss og fremstilt for kommisjonen. Han tilsto mordene etter noen forsøk på benektelse. Det var en forholdsvis enkel sak, han var i besittelse av mange av de stjålne varene og kunne vise hvor han hadde gjemt resten. Westerstrøm forsøkte først å angi at motivet var depresjon (han ønsket å begå selvmord og ville at staten skulle halshugge ham). Deretter hevdet han at han ville gå inn i historien som en stor forbryter og at dette var årsaken til at han myrdet så mange. Hans tredje forklaring var at han ville hevne seg på skysskafferen fordi denne hadde forpurret hans forlovelse. Rettssak og eksekusjon. Den 24. juli 1809 ble han av kommisjonen dømt til å knipes fem ganger med glødende tenger av skarpretteren; deretter skulle han få høyre hånd avhugget og til slutt hodet. Deretter skulle hodet, hånden og kroppen settes på steile og hjul. Denne straffen var angitt i Forordningen av 16.oktober 1697 om grove mord, når den vanlige halshuggingsstraffen som § 6-9-1 om overlagt drap ikke var nok. Den 16. august 1809 ble denne dommen omgjort i overkriminalretten. Han ble også der dømt etter § 6-9-1, men nå kun med tillegg av Forordningen av 6. februar 1694 som anga at hans formue skulle inndras. Knipingen med glødende tenger og avhuggingen av hånden bortfalt, steile og hjul likeså. Westerstrøm skulle bare halshugges med øks, og hodet skulle settes på en stake. Den 23. september 1809 stadfestet kong Frederik VI overkriminalrettens dom. Den 27. oktober 1809 ble Westerstrøm henrettet foran fengslet på Moss. Sammen med ham på skafottet var hans sjelsørger Niels Wulfsberg. Skarpretteren var Anton Lædel, og dette var hans femte forretning. Etter 24 timer ble hodet tatt ned fra staken igjen og begravet sammen med legemet. Deportasjon. Deportasjon (fra latin, "deportare", bære eller føre bort) betyr vanligvis utvisning av et eller flere mennesker fra et land eller område. Deportasjon brukes mest i sammenheng med at et regime forviser grupper av «brysomme individer» til fjerntliggende strøk med frihetsinnskrenkning. Deportasjon kan skje innenfor et land, hvor enkeltmennesker eller grupper tvangsmessig flyttes til andre deler av landet. I moderne tid er deportasjonene i forbindelse med andre verdenskrig mest kjent. I Tyskland ble jøder forflyttet til gettoer og østeuropeere til ulike tvangsarbeidssteder. I Sovjet ble flere folkegrupper (tartarer, volgatyskere, estere/latviere/litauer) tvangsflyttet. I USA ble japansk-amerikanere deportert da de ble ansett som en sikkerhetsrisiko. Trine Lise Nedreaas. Trine Lise Nedreaas (født 21. desember 1972 i Bergen) er en norsk kunster, og den første norske kvinnelige kunstner som har blitt kjøpt inn av Museum of Modern Art i New York. Verket som er innkjøpt er videoen "Forget Me Not", som består av tre filmer. Filmene er om mennesker som søker berømmelse: En storeter, en sverdsluker og en som knuser 27 takstein med hodet i løpet av ett minutt. Alle gjør dette fordi de ønsker å komme i Guinness rekordbok. Trine Lise Nedreaas studerte historie og filosofi ved Universitetet i Bergen før hun flyttet til London for videre studier ved St. Martins School of Fine Art og Slade School of Fine Art. I 2003 fikk hun Royal Caribbean International Arts Grant 2003 Young Artist Award, det største stipend for unge kunstnere i Norge. Samme år fikk hun også Statens arbeidsstipend. For tiden bor og arbeider hun i Berlin og New York. Skaugumsåsen. Skaugumsåsen, Asker, er en godt synlig ås i Asker kommune. Den er godt besøkt daglig av mange askerbøringer. Utsiktspunktet til åsen strekker seg 349 meter over havoverflaten, men lenger nord ligger et høyere punkt på 351 meter. Det er mange veier og stigninger folk velger å ta opp til toppen. En tur rundt Skaugumsåsen varier på grunn av de forskjellige stiene til toppen som påvirker tid og bla. stigningsnivå. Merket tursti fra Hvalstad, Stokker gård og fra Semsvannet. I Skaugumsåsen finnes en gammel løs bergart, blant annet rombeporfyr. Gammel stein fra kambrosilurtiden. Fra gjesteparkeringen ved Sem Gjestegård går det en tursti mellom noen villaer og frem til en vei. Ta til høyre og fælg veien frem til den svinger krapt til høyre ved et gjerde. Her følger du en tydelig sti til venstre. Snart er du ved forten av raset – i Skaugumsåsen naturreservat. Stien kryper oppover å venstre side av raset og går over to lavere topper før du er oppe på det trigonometriske punktet mellom de to betongsøylene på toppen av Skaugumsåsen. Eurymedon. Eurymedon (død 414 f.Kr.) var strategos i Athen under Peloponneskrigen. Han ble i 428 sendt av athenerne for å avskjære den peloponnesiske flåten som var på vei for å angripe Korkyra. Da han anko, oppdaget han at Nikostratos allerede hadde sikret øya med en liten skvadron fra Nafpaktos på vegne av Athen. Eurymedon tok kommandoen over den samlede styrken. Takket være fraværet til peloponneserne hadde ikke Eurymedon sjanse til å utmerke seg. Sommeren etter herjet han distriktet Tanagra sammen med de athenske styrkene på land. Han ble sammen med Sofokles, sønn av Sostratides, utnevnt i 425 f.Kr. til ledelsen av en ekspedisjon som skulle til Sicilia. Han stoppet ved Korkyra på veien for å støtte det demokratiske partiet mot de oligarkiske eksilantene. Men Eurymedon gjorde ingen ting for å forhindre massakren på de oligarkiske eksilantene. Etterpå fortsatte Eurymedon til Sicilia. Umiddelbart etter at han ankom Sicilia, ble en avtale foreslått av den siracusiske generalen Hermokrates som Eurymedon og Sofokles ble overtalt til å gå med på. Men betingelsene i avtalen tilfredsstilte ikke athenerne som mente bestikkelser var grunnen til at den ble inngått. Resultatet var at to av hovedforhandlerne ble sendt i eksil, mens Eurymedon ble dømt til å betale en kraftig bot. Eurymedon ble i 414 sendt med Demosthenes for å styrke athenerne i beleiringen av Siracusa der han ble beseiret og drept før han nådde land. Pavel Londak. Pavel Londak (født Pavel Kisseljov 14. mai 1980) er en estisk fotballkeeper som spiller for Glimt. De siste årene har han vært førstekeeper og vunnet flere seriegull med FC Flora Tallinn. Han er også andrekeeper på det. Han endret etternavnet til Londak i 2003. Londak fikk sitt andre barn i 2007/2008 Etter å ha hatt keeperproblemer store deler av 2006 sesongen, valgte Bodø/Glimt å styrke laget med Paval Londak før neste sesong. Gjennom hele oppkjøringen til 2007 sesongen og begynnelsen av sesongen var han et klart førstevalg for klubben. Men han ble langtidsskadet med benbrudd etter bare to seriekamper. Bodø/Glimt lånte keeperen Kenneth Høie som erstatning. Pavel Londak var tilbake på banen for Bodø/Glimt i første kamp etter fotballferien og holdt buret rent i 2-0 seieren over Sparta Sarpsborg 22. juli, 2007. Stormont slott. Stormont slott er et palé i distriktet Stormont i Belfast som har vært sete for Nord-Irlands parlament og etterfølgende forsamlinger og kongresser. Det er i dag sete for Den nordirske forsamling etablert gjennom Belfastavtalen, og også eksekutivkomiteen der nasjonalister og unionister deler regjeringsmakt. Leif Selstad. Leif Selstad (født 9. juni 1956 i Bergen) er en norsk sosialantropolog som er førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger. Han er utdannet cand.polit. ved Universitetet i Bergen i 1986. Han har vært ansatt som amanuensis og som førsteamanuensis i kulturfag ved Høgskolen i Finnmark. Selstad har gjort feltarbeid blant indianere i USA i tillegg til Japan og har jobbet med temaene sosial identitet, minoriteter, tradisjon og modernitet i sitt forskningsarbeid. Han disputerte til graden dr. polit. ved med avhandlingen "An Island of Tradition: Ritual Life and Local Traditionalism in a Tokyo Bay Community". Jerseys historie. Kart som viser Jerseys plassering mellom England og Frankrike i St. Malo-bukta. Jerseys historie er historien om øya Jersey og de andre Kanaløyene som er de siste restene av Hertugdømmet Normandie i middelalderen. Det besto en gang av England og store deler av Frankrike. Jersey ligger i St. Malo-bukta og er den største av Kanaløyene. Den har hatt et uavhengig selvstyre siden delingen av Hertugdømmet Normandie i 1204. Forhistorie. "La Pouquelaye de Faldouet" er en dysse som ble bygget på østkysten av Jersey med utsikt mot Cotentin-halvøya. Jersey har vært en øy i omtrent 8000 år og måler på det meste rundt 16 km øst mot vest og rundt 9,5 km nord til sør. Det tidligste sporet av menneskelig aktivitet på øya daterer seg omtrent til 250.000 år siden da grupper av jegere brukte grottene ved La Cotte de St Brelade som en base da de jaktet på mammut. Det var sporadisk aktivitet i området fra nomadiske jegere inntil mennesket, sannsynligvis fra dagens Spania, begynte å bosette seg i løpet av den neolittiske perioden som ble markert av byggingen av rituelle gravsteder som nå kalles for dysse. Antallet, størrelsen og synlige steder for disse megalittmonumentene, spesielt monumentet på La Hougue Bie som har form av en tolv meter høy gravhaug, har gitt grunn til å anta at det var en sosial organisering over et stort område, kysten rundt hele øya, som var nødvendig for å kunne bygge dyssene. Arkeologiske spor viser at det var handelsforbindelser med Bretagne og kysten av England på denne tiden. Det synes som om øya var betydelig nok til at den inspirerte for store byggeprosjekter. Kristendom. Selv om Jersey var en del av den romerske verden vet vi svært lite om øya før ut på 1000-tallet. Fra Antoninus Pius’ reiserute av 284 er det antatt at Jersey ble kalt "Caesarea", Guernsey for "Sarnia" og Alderney for "Riduna", men dette er blitt betvilt. Flere utgravninger har dog bekreftet at romerne benyttet øya som en handelsstasjon og sannsynligvis ble her i rundt 250 år. Kanaløyene som da ble kalt for "Lenur-øyene" ble bosatt av britene da de migrerte til Bretagne på 400- og 500-tallet. Ulike helgener som den keltiske Samson av Dol og Branwaldr (Brelaed) var aktive i regionen. Den hellige Magloire fra Dol i Bretagne (død 586) dro til Sark en gang rundt 550 og derfra ble munker sendt til de andre Kanaløyene. Tradisjonen vil ha det til at det var Den hellige Helier (Helibertus), en asketisk eremitt som kom til Jersey fra Tongeren i dagens Belgia som brankte kristendommen til øya på omtrent samme tid. Han ble drept i 556, men ble siden skytshelgen for Jersey og har gitt navn til en landsby som siden ble øyas hovedstad, St. Helier. Kong Karl den store sendte sine utsendinger til øya i 803. På den tiden ble den kalt for "Angia", også stavet "Agna". Nordmenn og normannere. For skipstrafikken langs franskekysten lå Jersey midt i skipsleia for vikinger fra Norge og Danmark fra 800-tallet og framover til 1000-tallet. Flere av disse gjorde landgang for kortere og lengre opphold, for fiendtlig syssel med plyndring og brenning til fredelig syssel med bosetning. Antagelig var Jersey i beste fall en base for videre ferd sørover eller innover Seine og områdene rundt Loire. Et langhus av norrøn type er blitt funnet ved Cobo foruten også i St. Helier. En viss aktivitet på øya må de norrøne mennene ha hatt ettersom man mener at øyas navn kom fra dem. Endelsen «ey» er norrønt for øy og tilsvarende navn finnes flere steder i nordlige Europa. Første stavelse «Jers» er derimot vanskeligere å finne opprinnelsen til. Blant de kreative forslagene er teorien om at det er avledet fra "jarth", norrønt for jord, eller den norrøne tittelen jarl, men kan også ha vært et personlig navn som Geir, noe som opprinnelig vil ha gitt navnet «Geirsøy», som lydmessig stemmer overens og siden forvansket til Jersey. Det har også blitt foreslått at navnet står for gressøya. I 911 tok nordmannen Rollo, på norsk oftest omtalt som "Gange-Rolv", kontroll over byen Caen fra dets innbyggerne og tradisjonen vil ha det til at området Normandie deretter ble tildelt ham av kong Karl den enfoldige. Da Rollo ble den franske kongens vasall var det begynnelsen på Hertugdømmet Normandie. Kanaløyene var politisk tilknyttet Bretagne inntil Rollos sønn Vilhelm Langsverd med makt la Cotentin-halvøya og Kanaløyene inn under hertugdømmet i 933. Stor normannisk innflytting preget øya, og det normanniske føydalsystemet ble utviklet. I 1066 da Vilhelm Erobreren beseiret kong Harald Godwinson i slaget ved Hastings fortsatte han å styre sine franske besittelser som et selvstendig rike. Hertugene av Normandie eide betydelige eiendommer på øya, og normanniske familier levde på deres eiendommer dannet mange av de historiske normannisk-franske familienavnene på Jersey. Øyene forble en del av Hertugdømmet Normandie inntil 1204 da kong Filip II av Frankrike erobret Normandie fra kong Johan av England, men Kanaløyene forble den engelske kongens personlige eiendom og ble beskrevet som en kronbesittelse. Den såkalte "Kong Johans konstitusjon" er fundamentet for dagens moderne selvstyre. I 1226 bekreftet kong Johans sønn Henrik III av England de tidligere spesielle rettighetene som faren hadde gitt Kanaløyene. Normannisk lov ble opprettholdt, og Jersey forble en del av bispedømmet Coutances for ytterligere 300 år (inntil 1569). Paris-traktaten av 1259 var en overenskomst mellom Ludvig IX av Frankrike og Henrik III av England hvor den engelske kongen endelig ga fra seg Normandie, unntatt Kanaløyene. Selvstyret fra 1204. a> og soldater fra Jersey angrep den franske kysten på motsatt side.Fra 1204 og framover opphørte Kanaløyene å ligge i et fredelig bakevje og fikk oppmerksomhet som en potensiell konflikt mellom England og Frankrike. Festningen Mont Orgueil ble bygget på denne tiden for å tjenestegjøre som et kongelig befestningsanlegg og militærbase. I løpet av Hundreårskrigen (1337–1453) ble øya angrepet gjentatte ganger og ble også okkupert i et antall år på 1380-tallet. Ettersom øyas strategiske betydning for England var stor, greide øyboerne å forhandle fram et antall fordeler og privilegier for seg selv fra kongen. I løpet av Rosekrigene (1455–1487) ble Jersey okkupert av Frankrike for syv år (1461–1468) før Richard Harliston seilte til øya og krevde den tilbake på vegne av den engelske kongen. Fra reformasjonen til kongens gjeninnføring. I løpet av 1500-tallet gikk øyboerne over til den protestantiske religionen, og livet ble meget strengere. Den økte bruken av kuler og krutt i krig betydde at festningsverkene på øya måtte ombygges og forbedres. Et nytt festningsanlegg ble bygget for å beskytte St Aubin-bukta. Det nye Elizabeth Castle ble navngitt etter dronningen av Walter Raleigh da han var guvernør. Øyas milits ble reorganisert til hvert sogn som hadde to kanoner hver som vanligvis ble oppbevart i kirken. En av Sankt Peter-kanonene kan fortsatt sees ved enden av Beaumont Hill. a>, viser lokale detaljer som "Le Mont ès Pendus" («galgeberg», nå kalt "Westmount"), skjønt kystlinjen er meget unøyaktig. Produksjonen av strikkevarer nådde etter hvert et slikt omfang at det truet øyas evne til selv å produsere matvarer og det ble innført lovendringer som regulere hvem som kunne strikke og når. Øyboerne ble også involvert med fiske ved Newfoundland på denne tiden. Fiskebåtene forlot øya i månedene februar og mars etter gudstjeneste i St Brelade-kirken og de ville komme tilbake først i september og oktober. I løpet av 1640-tallet var England splittet i en borgerkrig og fiendtlighetene spredde seg også til Skottland og Irland. Jersey var delt, men øyboernes sympati og lojalitet lå hos det lokale parlamentet som støttet kongen. Den framtidige kong Karl II besøkte øya i 1646 og på nytt i 1649 etter at hans far var blitt henrettet. Det var på Royal Square i St. Helier den 17. februar 1649 det historiske øyeblikket skjedde da Karl for første gang i offentlighet proklamerte seg selv som konge etter farens død. Oliver Cromwells parlamentsstyrker erobret til slutt Jersey i 1651. I anerkjennelse for den hjelp som ble gitt til kongen i hans eksil ga kong Karl II øyas bailiff og guvernør, George Carteret, et stort landområde i de amerikanske koloniene. George Carteret døpte disse områdene øyeblikkelig om til New Jersey, nå en del av USA. Mot slutten av 1600-tallet styrket Jersey sine forbindelser med Amerika da mange øyboere emigrerte til New England og til nordøstlige Canada. Handelsmenn fra Jersey, med selskaper som Robins og Le Boutilliers, bygget opp en blomstrende forretningsimperium på fiskerier i Newfoundland og Gaspé. 1700-tallet. Rundtårn ble bygget som deler av kystbefestning som beskyttelse mot franske angrep.Handelskammeret (Chamber of Commerce) ble grunnlagt den 24. februar 1768 og er det eldste i det britiske Samveldet av nasjoner. Lovboken av 1771 etablerte for første gang en omfattende og ensartet lovverk for Jersey, og fra denne tiden ble funksjonene til Den kongelige domstol og Jerseys fylker avgrenset med eneste lovgivende forsamling med fullmakt. Metodisme kom til Jersey i 1774, brakt til øya av fiskere som kom tilbake fra Newfoundland. Det ble konflikter med myndighetene da disse mennene nektet å delta i militsdrillingene som sammenfalt med kirkemøtene. Den kongelige domstol forsøkte å forby metodistmøter, men kong Georg III nektet å støtte en slik innblanding i religionsfriheten. Den første metodistprest på Jersey ble utpekt i 1783 og John Wesley prekte på Jersey i august 1789, hans ord ble tolket til den lokale dialekten for at også de fra landsbygda skulle bli forstå. Den første kirken bygget spesielt for metodistene ble reist i St. Ouen i 1809. a>, 1782-1784.1700-tallet var en periode preget av politisk spenning mellom Storbritannia og Frankrike og hvor de to nasjonene hadde sammenstøt over hele verden etter hvert som deres ambisjoner vokste. På grunn av Jerseys geografiske posisjon var øya mer eller mindre kontinuerlig mobilisert. I løpet av Den amerikanske uavhengighetskrigen (1775 – 1783) ble det forsøkt to ganger å invadere øya. I 1779 ble Vilhelm V av Oranien forhindret i å gjøre landgang i St Ouen-bukta. Den 6. januar 1781 erobret en styrke ledet av baron Philippe de Rullecourt St. Helier i et dristig overfall, men ble deretter beseiret av en britisk hær ledet av major Francis Peirson (Se "Slaget i Jersey"). En kortvarig fred fulgte på grunn av den franske revolusjonskrigen (1792–1802) og Napoleonskrigene (1800–1815), men da disse ble avsluttet ble Jersey endret for alltid. I årene 1799–1800 ble over 6000 russiske soldater innkvartert på Jersey etter at de ble evakuert fra Nederland. Den første trykkeripresse ble introdusert på Jersey i 1784. 1800-tallet. Den franske myntenheten livre tournois hadde blitt benyttet som lovlig valuta på Jersey i århundrer, men ble avskaffet i løpet av den franske revolusjonen. Selv om det ikke ble preget nye mynter forble myntenheten lovlig å bruke på Jersey helt fram til 1837 da tilgang på mynter minsket i en slik grad at det skapte vanskelighter for handelen og betaling. Øya gikk da offisielt over til å prege egne valuta, pound sterling, også kalt Jerseypund. Jerseykyr ble utviklet via avl i løpet av 1800-tallet. Bedømmingen av kyrnes kvalitet er fortsatt et trekk ved øyas jordbruk.Militære veger ble anlagt, stundom ved å tvinge gjennom med våpenmakt fra jordeierne, av guvernør George Don for å knytte sammen kystfestningene med havna i St. Helier. De nye vegene fikk en uventet effekt på jordbruket da freden igjen var etablert. Bønder som tidligere hadde vært i isolerte dalene kunne nå med enkelhet transportere jordbruksvarene fram til øyas viktigste havn hvor skip seilte lasten til markedene i London og Paris. I sammenheng med dampskip og jernbaner ble ikke Jerseys jordbruk lenger så isolert som tidligere. De nye transportforbindelsene gjorde også sitt til at de første turistene begynte å besøke øya. Det store antallet av engelsktalende soldater stasjonert på øya og antallet av pensjonerte offiserer og engelsktalende arbeidere som kom til øya på 1820-tallet fikk Jersey til gradvis å bli omformet til engelsktalende kultur. Jersey ble en av de største skipsbygginger av treskip på de britiske øyer, og totalt ble det bygget over 900 fartøyer. I løpet av slutten av 1800-tallet da avsetningen av øyas produksjon av eplesaft og ullprodukter dalte vendte øya isteden oppmerksomheten over på utviklingen av to luksusprodukter, Jerseykyr og Jerseys «kongelige poteter». Kyrne var et resultat av omhyggelig og selektiv foredling, mens potetene var et resultat av rene tilfeldighet. Den anarkistiske filosofen Peter Kropotkin som besøkte Kanaløyene i 1890, 1896 og 1903 beskrev Jerseys jordbruk i sin bok "Brødets erobring". 1800-tallet så også framveksten av turisme som en betydningsfull industri som fikk sitt klimaks i perioden fra slutten av Den andre verdenskrig og fram til 1980-tallet. 1900-tallet. a> bygget festningsverk rundt kysten som dette observasjonstårnet ved Les Landes.Engelsk språk framfor fransk-normannisk ble første gang benyttet i politiske debatter på Jersey i 1901, og den første lovgivning som skrevet på engelsk var "Loven om inntektsskatten av 1928". Følelsesmessig ble 1900-tallet dominert av okkupasjonen av Jersey av tyske tropper i årene fra 1940 til 1945. Rundt 8000 øyboere ble evakuert, 1200 øyboere ble sendt til leirer i Tyskland og over 300 øyboere ble arrestert og dømt til fengsel og konsentrasjonsleirer på det europeiske kontinentet (hovedsakelig til Neuengamme). 20 mennesker døde som et resultat. Øyboerne måtte holde ut nær sultedøden i løpet av vinteren 1944-1945 etter at øya ble isolert fra det tyskokkuperte Europa av allierte tropper som invaderte Normandie, men Røde Kors-skipet "Vega" kom i tide for å forhindre sultekatastrofen i desember 1944. Frigjøringsdagen, 9. mai, er blitt markert som en offentlig fridag. Kanaløyene var de eneste britiske områdene som ble invadert og okkupert av tyske tropper i løpet av Den andre verdenskrig. De hendelser som hadde den mest omfattende effekt på Jersey i moderne tider har vært fremveksten av finansindustrien på øya fra 1960-tallet og framover. Mounir Hamoud. Mounir Hamoud (født 1. februar 1985 i Marokko) er en norsk fotballspiller av marokkansk opprinnelse, som spiller høyreving og høyreback for adeccoligaklubben Fotballklubben Strømsgodset. Klubblag. Hamoud, som er født i Marokko, flyttet til Norge i 1998, og familien bosatte seg på Romsås i Oslo. Han startet seint med organisert fotball. Han spilte først en kort periode for Grüner, før han gikk til Skeid som 14-åring. Han gikk deretter til Lyn i 2003. Hamoud ble kjøpt av Glimt foran 2006-sesongen som høyreving. Etter at Kåre Ingebrigtsen overtok treneransvaret i Glimt foran 2008-sesongen, ble Hamoud flyttet ned til backplass. Foran 2012 sesongen signerte Mounir for Strømsgodset. Landslaget. Etter å ha ha fått sitt store gjennombrudd i 2008, ble han tatt ut i Egil «Drillo» Olsens første landslagstropp siden 1998. Hamoud kunne dermed fått sin internasjonale debut for mot i privatlandskampen som ble spilt 11. februar 2009. Ved lagutaket uttalte «Drillo» at Hamoud har ekstrem hurtighet og er svært god én mot én. Mounir Hamoud har spilt for U21-, U19- og U18 landslagene til Norge. Privatliv. Hamoud er troende muslim, og valgte å boikotte Avisa Nordland etter at denne trykte karikaturtegninger av profeten Muhammed vinteren 2010. Vegard Sannes. Vegard Sannes (født 4. september 1976 i Kirkenes) er en tidligere norsk fotballspiller som har tatt en pause fra profesjonell fotball grunnet en kneskade. Han spilte for Glimt i perioden 2001 til 2008, men ga seg etter å ha vært skadet hele 2008-sesongen. Etter diskusjon om han skulle gjøre comeback i Alta IF, bestemte han seg for å legge opp. Han har imidlertid ikke utelukket å komme tilbake til fotballen, om helsen skulle tillate det. Da Bodø/Glimts daværende trener Øystein Gåre ønsket Sannes' tjenester i 2001, slo han til. Sannes kom til Bodø/Glimt fra Alta IF. Tidligere har han spilt for IF Kirkenes. Sannes spilte for Bodø/Glimt da de tapte 3-1 etter ekstraomganger mot Rosenborg i cupfinalen i 2003. Fylkesvei 893 (Nordland). Fylkesvei 893 (Fv893) i Nordland går mellom Åsvatnet og Hanøy i Hadsel kommune. Veien er 1,1 km lang. Eksterne lenker. 893 Vestre orgelfabrikk. Vestres orgel og pianofabrikk lå på Haramsøy i Haram kommune og ble etablert i 1888 av Ludvig Vestre. Han hadde da allerede bygget noen få harmonier (siden 1885). Opprinnelig bygde Vestres orgelfabrikk kun harmonier, men utvidet senere produksjonen også med pipeorgler (samt noen få pianoer på 1940- og 50-tallet). Harmoniumproduksjonen opphørte rundt 1970. Da var det totalt produsert ca 10 000 instrumenter. Etter dette var det kirkeorgler som ble produsert. Firmaet gikk inn i 1982. Forordningen av 16. oktober 1697. Forordning av 16.10.1697 Forordning av 16.10.1697 Forordningen av 7. februar 1749. Forordningen av 7. februar 1749 var en forordning som ytterligere skjerpet straffen for grove mord som var angitt under Forordningen av 16. oktober 1697. Forordning av 7.2.1749 Forordning av 7.2.1749 Antarctichavn. Kart som viser Antarctichavns plassering. Antarctichavn var en norsk fangststasjon på Øst-Grønland som ble bygd av en ekspedisjon fra Møre i 1930. Antarctichavn var tilholdssted for sysselmannen på Eirik Raudes Land, Helge Ingstad, under hans overvintring vinteren 1932–33. Antarctichavn-stasjonen ble sommeren 2001 restaurert av Østgrønlandske Fangstkompani Nanok, men ble i 2002 knust av et snøras. Lars Magnus Ericsson. Lars Magnus Ericsson, L. M. Ericsson, født 5. mai 1846 på Norrtomta gård, Värmskog, Värmland, død 17. desember 1926 på Hågelby gård, Botkyrka, Stockholms län; svensk oppfinner og industrimann, grunnlegger av Telefonaktiebolaget LM Ericsson. Han var sønn til Erik Eriksson (1804–1858) fra Vegerbol, Värmskog, og Maria Jonsdotter (1810- før 1859) fra Mosterud, Stavnäs. Ericsson ble født i Värmskog og vokste opp i den lille bygda Vegerbol, mellom Karlstad og Arvika. Da han var 11 år døde hans far og Ericsson måtte begynne å arbeide. Han arbeidet som rallar og gruvearbeider, både i Sverige og Norge. I 1867 flyttet familien til Stockholm og han tok arbeid hos Öller & Co som for det meste laget telegrafiutstyr. Efter seks år fikk han, takket være sine ferdigheter, stipend for å fortsette å utdanne seg utenlands. Han reiste til Sveits og Tyskland, blant annet arbeidet han hos Siemens og Halske. Da han i 1876 vendte tilbake til Sverige grunnla han og en kamerat fra Öllers & Co, Carl Johan Andersson, et lite, mekanisk verksted. De holdt til i et tidligere kjøkken på ca 13 m² i Drottninggatan 15 i det sentrale Stockholm. Til å begynne med sysslet de med produksjon av matematiske og fysiske instrumenter, men snart begynte de å lage sin egen variant av telefonen. I 1883 begynte virksomheten å samarbeide med Henrik Tore Cerdergren, grunnlegger av Stockholms allmänna telefonaktiebolag, og Ericssons firma begynte å vokse ordentlig, til det som etter hvert utviklet seg til det vi i dag kjenner som Telefon AB L.M. Ericsson. "Se Ericsson for mer historikk om selskapet." I 1900 trakk Lars Magnus Ericsson seg fra selskapet, han var da 54 år. Han beholdt sine aksjer frem til 1905, da han solgte dem. Pensjonist. Han slo seg ned på Alby gård i Alby i Botkyrka kommune, hvor han skapte et mønsterjordbruk. Låven hans var storslått og moderne, med telefoner og fine oppfinnelser. Den finnes fremdeles og er i dag ombygget til kulturhuset Subtopia. Der finnes blant annet Cirkus Cirkör og en rekke opplevelses- og mediaselskaper. I alderens høst lot Ericsson bygge Hågelby gård i Botkyrka kommune, dit han siden flyttet. Hågelby gård finnes fremdeles og er en stor og vakker opplevelsepark. Det er sagt at Ericsson var en krevende mann som ikke likte all publisiteten rundt sin person. Han var dypt respektert av sine ansatte. Han var motstander av patenter, da mange av selskapets produkter ikke hadde vært mulig å produsere om patentlovgivningen hadde vært mer effektiv. Han brydde seg ikke om at et norsk selskap kopierte telefonen hans, og hans egen telefon var stort sett en kopi av Siemens ditto. Hadde lovgivningen vært mer effektiv, hadde Bell kunnet patentbeskytte telefonen i hele verden, noe han nå ikke kunne. Fra begynnelsen trodde Ericsson ikke på at de store massene skulle være interessert i å eie en telefon, han så på den som et leketøy for overklassen. Lars Magnus Ericsson døde i 1926 og ble begravet på kirkegården ved Botkyrka kyrka i Botkyrka, sør for Stockholm. Hans grav ble ikke merket med gravstein. Ericsson, Lars Magnus Ericsson Ericsson Fylkesvei 711 (Nordland). Fylkesvei 711 (Fv711) i Nordland går mellom Straumsneset og Tjeldnes i Tjeldsund kommune. Veien går rundt det meste av Tjeldøya, med unntak av et stykke sørvest på øya. Veiens lengde er 31,4 km mellom Straumsneset og Tjeldnes. Eksterne lenker. 711 Matematikk i dagliglivet. Matematikk i dagliglivet var eget målområde i Læreplanen for den 10-årige grunnskolen (L97). Et hovedfokus i dette var at en skulle ta utgangspunkt i situasjoner og problemstillinger fra elevenes eget dagligliv og la dem utforske og oppdage matematikken selv. Læreplanen foreslo blant annet at en kunne trekke inn situasjoner fra media og la elevene formulere problemer fra sitt dagligliv. I Kunnskapsløftet er dette tatt bort som eget målområde i matematikk, men planen fokuserer stadig på at en skal ta utgangspunkt i situasjoner fra dagliglivet. En praktisk tilknytning til matematikkfaget har vært med i alle norske læreplaner i varierende grad. Det nye i L97 var at en skulle ta utgangspunkt i situasjoner fra dagliglivet i stedet for å bare bruke matematikken til å løse problemer og oppgaver fra dagliglivet. Den tankegangen som kommer til uttrykk i læreplanen er sterkt inspirert av den nederlandske tradisjonen som kalles "Realistic Mathematics Education". Slik sett er det en forskjell på matematikk i dagliglivet som fagområde og hverdagsmatematikk. Jacob Wulfsberg. Jacob Wulfsberg (født i Tønsberg 14. januar 1751 død i Drammen 16. august 1826) var byfogd i Christiania. I 1777 ble han cand. jur. i København og fra 1790 byfogd i Tønsberg. I denne stillingen ivret han for opprettelsen av det første norske universitet, og ville at dette skulle legges til Tønsberg. I 1798 ble han byfogd i Drammen, i 1802 byfogd og politimester i Christiania. Han gjennomførte moderne politimetoder og skal bl. a. selv ha patruljert Christianias gater i forkledning under etterforskningen av forskjellige forbrytelser. I den egenskap var han medlem av kommisjonen som oppklarte drapet på Saksebøl og dømte Peter Westerstrøm til døden for dette i 1809. Han ble også benyttet under etterforskningen av postrøveriene i Østfold 1815 og 1816, og hadde en vesentlig andel i oppklaringen av disse og den følgende henrettelsen av postrøveren Brede Nord i 1817. Fra 1808 av var han sorenskriver i Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri, og justisråd fra 1809. Wulfsberg var sønn av presten Niels Wulfsberg d. e. og Abigail Achton. Han var gift første gang med Inger Helvig Seberg, annen gang med Anne Henrikke Stoltenberg. Han var far til Niels Wulfsberg d. y.. Kilder. P. Holmsen (1884), "Christiania Politis Historie". Nokia Siemens Networks. Nokia Siemens Networks er en av verdens største leverandører av løsninger og infrastruktur innen telekommunikasjon. Nokia Siemens Networks (NSN) startet driften 1. april 2007 etter en fusjon mellom Siemens AGs COM-divisjon og Nokias Network Business Group. Selskapet har sitt hovedkontor i Esbo i Finlands Hovedstadsregion. NSN har over 60 000 ansatte og opererer i de fleste land i verden. Nokia Siemens Networks Norge AS ledes av Finn Erik Hermansen og har hovedkontor på Økern i Oslo. Selskapet er markedsleder i Norge og leverandør til de største mobil- og fastnettoperatørene i Norge – blant annet NetCom, Telenor, Network Norway/Mobile Norway, Jernbaneverket/GSM-R, Ventelo, UNINETT og Direktoratet for nødkommunikasjon (nødnettprosjektet). Konrad Winkler. Konrad Winkler (født 17. februar 1955 i Neuhausen i Erzgebirge) er en tidligere østtysk kombinertløper. På 1970- og 80-tallet tilhørte Winkler verdenseliten i kombinert. Han vant gull i kombinert under VM 1978 i Lahtis, og tok sølv under VM 1982 i Oslo, slått med to tidels sekunder av Tom Sandberg. Winkler tok olympisk bronse to ganger (OL 1976 og OL 1980). Ove Hiorth. Ove Hiorth (født 1758 i Viborg, Danmark – død 1829) var sorenskriver i Moss fra 1793 til 1819. Ove Hiorth var sønn av Jens Hiort i Snorum, Viborg, Danmark. Etter farens død reiste Hiorth til Christiania, Norge til sin onkel. Hiorth tok juridisk embedseksamen på Universitetet i København 24. juni 1796 med karakteren «bekvem». I 1809 var han medlem av kommisjonen som oppsporet og dømte den svenske massemorder Peter Westerstrøm. På grunn av svak helse og døvhet deltok han dog kun ved domsslutningen. Värmskog. Värmskog er ei bygd i Grums kommune i Värmland. I 2005 bodde det 62 personer i bygda, som har et areal på 14 hektar. Internatskole. Internatskole er en skole der elevene bor i samme område som undervisningen foregår. Et ord for det samme er kostskole, som brukes mest om de engelske "boarding schools". I Norge har dette vært en skoleform for både folkehøgskoler, bibelskoler og landsgymnas. Etter en del skolereformer i det offentlige skoleverket, er det nesten bare private internatskoler igjen. Disse drives ofte av ideelle eller religiøse organisasjoner. I England kalles de private kostskolene paradoksalt nok for «Public Schools». Fra litteratur og film i Norge er "Langåsen pensjonatskole" kjent fra Stompa-serien. Hans Munk. Hans Munk (1770–1848) var norsk lege. Munk ble født i København hvor han tok doktorgraden i 1793. Han ble Amtsphysicus i Stavanger Amt 1799–1803, da også lege ved radesygehuset samme sted. I årene 1803–1806 ble han Amtsphysicus i Budskeruds Amt før han i årene 1806–1817 var Amtsphysicus i Smaalehnenes Amt. Under denne siste perioden falt det i hans lodd å obdusere de fire ofrene etter massemorderen Peter Westerstrøm. Han avsluttet karrieren som Amtsphysicus i Bratsberg 1817–1848. Munk publiserte i 1815 en artikkel hvor han hevdet at radesyke egentlig var en manifestasjon av syfilis. Ekstern lenke. Munk, Hans Rolf Edling. Rolf Edling (født 30. november 1943) er en tidligere svensk fekter. Han ble svensk mester i 1975, 1976 og 1977. Han deltok i fire OL, Mexico by 1968, München 1972, Montréal 1976 og Moskva 1980. Han var med på det svenske laget som vant gull i kårde i OL 1976. Han ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for årets fremste svenske idrettsprestasjon i 1973. Folken. Folken er studenthus og konsertlokale i Stavanger. Det opprinnelige navnet på huset er Folketeateret. Folken ble åpnet som studenthus i 1988 og drives av "Stiftelsen Studentersamfunnet Folken". Som på de andre studentersamfunnene i Norge pågår det forskjellige aktiviteter på Folken, blant annet konserter, revy, filmklubb, kunstutstillinger og debatter. Hovedvekten av arbeidet blir utført av frivillige. Scene. Folken er en av Rogalands mest aktive scener med rundt 300 arrangementer årlig. Arrangementene arrangeres av studentsamfunnet selv og av eksterne festivaler og organisasjoner som Maijazz, Humorfestivalen, Stavanger Punkrockfestival og Stavanger Musikkforum. Bygget har to scener; Storsalen og Grottene. Medregnet galleriene har Storsalen kapasitet på 625 publikummere og er den nest største konsertsalen i Stavanger etter Stavanger Konserthus. Grottene er en intimscene med plass til rundt 90 publikummere. Folken er en del av konsertnettverket Norgesnettet og er en velrenommert konsertscene med både nasjonale og internasjonale artister. Flere livealbum er blitt spilt inn helt eller delvis her, "Folken" med Vamp (1996), "Alive Again" med Raga Rockers (1996) og "Radio Radio TV Sleep" med Bigbang (2003). Bygget. Folketeateret ble bygd i 1925 og ligger i Løkkeveien. Fra 30-tallet og fram til 1987 ble storsalen brukt til kino. I 1987 flyttet Stavanger Kinematografer til det nybygde kulturhuset Sølvberget. Huset eies av Folkets Hus Stavanger og er i dag i sin helhet utleid til Studentersamfunnet. Studentersamfunnet. Studentersammfunnet ble stiftet i 1979 og eksisterte i mange år uten fast tilholdssted. Da det på midten av 80-tallet ble klart at kinoen skulle flytte ut av Folketeateret, startet organisasjonen arbeidet med å overta bygget. Bystyret i Stavanger stemte i 1986 ned et forslag om å gjøre huset om til studenthus, noe som førte til at studentene okkupert huset med et kulturelt arrangement og paneldebatt. Bystyret ga etterhvert etter, og 19. oktober 1987 skrev studentersamfunnet under en 10-årig leieavtale med eierne. Studentersamfunnet tok offisielt over huset 1. januar 1988 og åpnet dørene 17. mars samme år. Samtidig ble studentersamfunnet registrert som stiftelse og endret navnet til "Stiftelsen Studentersamfunnet Stavanger". Hans Jacob von Scheel (1751–1823). Hans Jacob (II) v. Scheel (født 1751, død 1823) var en norsk offiser. Han tok eksamen ved det juridiske fakultet i København 17. april 1775 med karakteren «bekvem». Ved den anledning var han premierløytnant. I 1809, som oberstløytnant i Det Akershusiske Dragonregiment, ble han formann i kommisjonen som oppsporte og dømte massemorderen Peter Westerstrøm. Hans Jacob (II) Scheel var sønn av generalmajor og kommandant i Fredrikstad Hans Jacob Scheel (1714–1774) (som en tid var eier av Frogner gård ved Christiania), og hustru Catharina Bryggeman. Hans Jacob (II) ble konfirmert i Fredrikstad 17. apr. 1768. Også han gikk militærveien. 1769 ble han sekondløytnant ved 1. søndenfjeldske dragonregiment, Odalske kompani. 1770 forflyttet til 2.søndenfj. dragonregt. Nedre Smaalenenes kompani, i 1775 premierløytnant ved 2. søndenfjeldske dragonregiment, Nordre Rakkestadske kp., og i 1789 kaptein ved dette regiment. I 1795 fikk han grad av major og i 1806 ble han oberstløytnant ved Akershus dragonregiment og chef for Søndre Hedemarkske kp. I 1806 fungerte han som regimentets kommandør. 21. jan 1809 ble H.J.S. beskikket som medlem av en kommisjon for å undersøke og påkjenne 4 mord som var blitt gjort på gjestgivergården Saksebøl i Hobøl ved Moss. Kommisjonens øvrige medlemmer var byfogd i Christiania Wulfsberg, sorenskriver i Moss Hjort og sorenskriver i Follo Falsen. Drapsmannen, en svenske som nettopp var gitt pass av H.J.S.' eldste bror justisråd S., ble dømt til halshugging efterat først hans høyre hånd var blitt hugget av, hvorefter hans legeme ble lagt på steile, – samme dom som for Struensee og Brandt i 1772. Ove Ramel Michelet (f.1749†1839) deltok i felttoget 1808-1809 og ble utnevnt til kar. oberst i Oplandske Dragonregiment. I 1810 byttet han stilling med kar. oberst Hans Jacob Scheel og kom derved over i Akershusiske Dragonregiment. H.J.S. fikk avskjed i nåde i 1811, men han fungerte som kommandant på Blaker skanse fra 1810 til 1820, da skansen ble nedlagt. Det gamle historiske sted Blaker skanse i Urskog var anlagt i 1683 efter foranstaltning av feltmarskalk greve Wedel Jarlsberg. Det fortelles at da kong Carl 14. (Karl Johan), som hadde befalt skansen nedlagt, fikk høre at hans befaling ikke skulle være efterkommet fullstendig nok, blev han vred og besluttet selv å undersøke saken. Dog, da kongen ved å gå rundt på vollene fikk se at alt var efter ønske, ble han i godt humør. Da det var langt gress på vollene, og kongen gikk utenfor stien, sa oberst Scheel: «Deres kongelige høihed er så god De holder fodstien», og straks gikk kongen bort på denne med et smilende vink til sitt følge om å gjøre likeså, og obersten fik altså beholde gresset uskadet. Da stattholder Sandels for spøk spurte Scheel hvorfor han ikke saluterte, svarte han: «Hans majestæt har berøvet mig midlerne». Efter oberst Scheel, som var den siste kommandant, ble skansen bare tilsett av inspeksjonsoffiserer. Kaptein Christian Fredrik Michelet (f.1792†1874) var inspeksjonsoffiser her fra 1821 til 1841; han ble senere general og kommandant på Fredriksten. Oberst H.J.S. fortsatte å bo i kommandantboligen inntil sin død 3 år efter. Han var Ridder av Sverdordenen. Hans Jacob var ugift. Han døde på Blaker 16. august 1823. I slekten ble det fortalt om da major Jens Bull Arentz, en bror av kaptein Anton Wilhelm Scheels annen hustru, var på reise i det Trondhjemske i følge med den senere generalautitør Stenersen. Arentz, som kjente Scheel godt, hadde om natten hørt en stemme som hvisket ham inn i øret: «Nu døde gamle oberst Scheel på Blaker». Senere så Arentz av avisene at Scheel nettopp den natt var død, og ved å forhøre seg hos hans husholderske på Blaker fikk han vite at S. riktignok ikke var død nettopp ved samme klokkeslett – Arentz hadde nemlig merket seg tiden – men dog var blitt bevisstløs da og var død noen timer senere. W. Averell Harriman. thumb William Averell Harriman (født 15. november 1891 i New York, NY, død 26. juli 1986 i Yorktown i New York) var en amerikansk politiker for demokratene, diplomat og forretningsmann. Averell Harriman var sønn av en formuende jernbaneinvestor, E.H. Harriman. Han studerte ved Yale der han også var medlem av Skull and Bones-selskapet. Han avla eksamen i 1913. Averell Harriman var gift tre ganger. 1915 ble Harriman viseadministrerende direktør i Union Pacific Railroad, og hadde i noen år en fremgangsrik karriere som forretningsmann, inntil han la inn på en politisk løpebane. I 1932–1946 var han styreleder i Union Pacific Railroad. Politisk karriere. Harriman tjenestegjorde som president Franklin D. Roosevelts spesielle sendebud i Europa, og var til stede under møtet mellom den amerikanske presidenten og Winston Churchill i Placentia Bay i 1941. Møtet resulterte i Atlanterhavserklæringen, som fastsatte de alliertes mål i andre verdenskrig. Harriman deltok også ved konferansene i Teheran, Jalta og Potsdam. I perioden 1943–1946 var Harriman ambassadør i Sovjetunionen, og i 1946 var han en kort periode ambassadør i Storbritannia. I 1946 ble Harriman utnenvt til handelsminister av president Harry S. Truman, en post han beholdt til 1948. Senere arbeidet han med Marshallplanen, og under Koreakrigen tjenestegjorde han som Trumans sikkerhetsrådgiver. I 1952 og 1956 stilte Harriman som kandidat til å bli nominert som demokratenes presidentkandidat, men mislyktes. I stedet ble Adlai Stevenson utpekt som kandidat begge gangene. Harriman ble støttet av Truman i 1956. I 1955–1959 var Harriman guvernør i delstaten New York, men ble ikke gjenvalgt i 1958. Harriman ble utnevnt til såkalt reisende ambassadør (eng. "Ambassador at Large") av John F. Kennedy i 1961, og hadde ulike oppgaver i utenriksdepartementet. Han spilte en sentral rolle ved forhandlingene om prøvespreningsavtalen for kjernevåpen i 1963. Harriman ble værende i utenriksdepartementet også under Lyndon B. Johnsons presidentembete. 1968–1969 ledet han USAs delegasjon ved forhandlingene med Nord-Vietnam i Paris. Senere var han rådgiver for president Jimmy Carter. Averell Harriman ble tildelt Presidentens frihetsmedalje i 1969. Han døde i 1986 i Yorktown, New York, 94 år gammel. Leddbuss. a> retning sentrum, begge busslinjene benytter leddbuss. En leddbuss er en lang todelt buss med et ledd imellom hvor selve leddet er en del av busskupéen. Leddbusser kan i Norge være opptil 18,75 m lange. I enkelte byer i utlandet finnes det leddbusser med to ledd. En 25 m lang variant av denne busstypen har blant annet vært til utprøving i Bergen. I Oslo benyttes leddbuss på flere av de mest trafikkerte busslinjene, deriblant 20, 21, 31, 31E, 32, 37 og 54. Trondheim har i 2012 anskaffet leddbusser. Tirsdag 5. juni 2012 ble 13 flunkende nye leddbusser satt i trafikk på rute 5. Det er Nettbuss som har kjøpt inn disse bussene på vegne av AtB. Leddbussene er 18,75 meter, og har en kapasitet på totalt 146 pasasjerer fordelt på 52 sitteplasser og 94 ståplasser. I løpet av høsten 2012 vil flere ruter, blant annet rute 46, 36 og 66 få leddbuss. Dette vil tidligst skje fra oktober 2012. Samferdselsdepartementet har overkjørt Vegdirektoratet i en sak i Trondheim, og godtatt inntil 20 meter lange leddbusser. AtB ønsket å ta i bruk to-leddet buss med lengde utover tillatte krav. Vegdirektoratet ga avslag på søknaden om dispensasjon for bruk av leddbuss med lengde 19,54 meter. AtB ga seg ikke, og sendte inn en klage på avgjørelsen 17. juni 2011 til Samferdelsdepartementet. Samferdelsdepartementet skriver i brevet som er datert 28. mars 2012 at de har kommet til motsatt konklusjon av Vegdirektoratet. «Det finnes hjemmel for dispensasjon som kan komme til anvendelse i den aktuelle sak». Men departementet overlater den endelige avgjørelsen til Vegdirektoratet. Atb hadde i april 2012 en prøvekjøring med en buss på 19,54 meter og den hadde en ny svingteknologi som gjorde den veldig smidig. Den kom seg godt rundt i både kryss og rundkjøringer. 1. serierunde i Tippeligaen 2007. 1. serierunde i Tippeligaen 2007 startet med fem kamper søndag 9. april klokken 18:00 og én kamp samme dag klokken 20:00. Runden avsluttet mandag 10. april klokken 19:00 med Stabæk mot Brann. Runden hadde mange mål i forhold til at dette var 1. serierunde, da denne runden ofte er preget av få mål. Noe 1. serierunde i Tippeligaen 2006 er et eksempel på. Phill Lewis. Phill Lewis (født 16. februar 1968) er er amerikansk filmskuespiller som først ble kjent etter å ha spilt en episode i TV-Serien "Hill Street Blues" som rollefiguren «Parker». Hans første gjennombrudd som skuespiller var hovedrollen i en den kortlivete situasjonskomedien "Teech". TV-serien ble dog lagt ned etter kun fire episoder da Lewis ble arrestert for drap med motorkjøretøy og fyllekjøring. I henhold til "Jet Magazine" for 8. februar 1993 ble Lewis dømt og satt i fengsel for fire år for fyllekjøring og drap med motorkjøretøy på 21 år gammel kvinne, men dommeren i Maryland utsatte alle år unntatt ett av dommen på grunn av god oppførsel etter bilulykken. Lewis jobbet deretter i fengselets teatergruppe og måtte senere ha to år med overoppsyn og beordret til å tjenestegjøre 350 timer med samfunnstjeneste. Per 2008 er han en av stjernene i fjernsynskanalen Disney Channel med deres TV-show "The Suite Life of Zack and Cody" hvor han spiller direktøren av Tipton Hotel, «Mr. Moseby». Her spiller han med Cole og Dylan Sprouse. Han har også hatt en mindre rolle i Disney Channels TV-show "That's So Raven". Personlig liv. Lewis har fire døtre og tre sønner, og i tillegg en adoptert datter. Han er sønn av tidligere amerikanske ambassadør Delano Lewis. Han ble født i Uganda i 1968 i løpet av hans fars opphold som assosiert direktør for Peace Corps' avdeling i Nigeria og Uganda. Scrubs. Phill er også en av legene i situasjonskomedien Scrubs Marcus Claudius Marcellus (Julo-claudiske dynasti). "For generalen fra andre punerkrig, se her" Marcus Claudius Marcellus (42-23 f.Kr.) var den eldste sønn av Octavia den yngre, Augustus' søster, og Gaius Claudius Marcellus den yngre, en tidligere konsul. Han var etterkommer, gjennom sin far, av Marcus Claudius Marcellus, en berømt general under den andre punerkrig. Stellan Bengtsson. Gert Börje Stellan «Mini» Bengtsson (født 26. juli 1952 i Falkenberg) er en svensk tidligere bordtennisspiller. I 1971 vant Bengtsson som første svenske spiller VM-gull i single. Han har også blitt verdensmester i double, og har i tillegg tatt flere andre VM- og EM-medaljer. I 1971 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for VM-seieren i single i japanske Nagoya. Juliane Seyfarth. Juliane Seyfahrt (født 19. februar 1990) er en tysk skihopper. Hun representerer WSC 07 Ruhla. Hun debuterte internasjonalt med 14. plass (av 40 deltakere) i et FIS-renn (sommer) i Meinerzhagen 24. august 2003. Hun har vunnet til sammen 7 renn i kontinentalcupen, alle i 2006. Sammenlagt i kontinentalcupen ble hun nummer 5 i sesongene 2005-06 og 2006-07. Juliane Seyfahrt har deltatt i junior-VM i 2006, 2007, 2008, 2009 og 2010. Hun ble den første offisielle juniorverdensmester for jenter da hun vant i Kranj 5. februar 2006, bare 15 år gammel. Arne Borg. Claes Arne Borg (født 18. august 1901 i Stockholm, død 7. november 1987) var en svensk svømmer. Han ble olympisk mester på 1500 m fri under OL 1928 i Amsterdam. Fra 1921 til 1929 satte Borg hele 32 verdensrekorder. I 1926 ble Arne Borg tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for "en serie verdensrekorder". Han fikk prisen sammen med Edvin Wide (friidrett). Anne Beate Odland. Anne Beate Odland (født 1947) er en norsk skuespiller og sanger. Hun ble tatt ut til ”Hår” ved Den Nationale Scene i Bergen i 1970, men allerede før det var hun med i Brand ved Rogaland Teater. Etter Statens Teaterhøgskole ble hun fast ansatt og fikk mange store roller på Riksteatret – innimellom sangstudieopphold i New York med stemme- og musikklærere ved Juilliard School of Music. Også vellykket prøvesang for Kirsten Flagstads akkompagnatør og orkesterleder Edwin Mac Arthur. Roller. Spilt tittelrollene i "Victoria" av Knut Hamsun, regi Sverre Udnæs, Hedda Gabler, regi Pål Løkkeberg, Sally Bowles i "Cabaret", Den syngende narr i Tor Åge Bringsværds "Da er jeg en klingende bjelle", musikk Terje Rypdal, regi Svein Erik Brodal, Offenbachs "Fagre Helena”" (nynorskversjon av Hartvig Kiran) regi Göran Eriksson, Eline i Fru Inger til Østraat, regi Sven Erik Brodal, (turné også i Sverige), Nattviol i Cappelens Eufemianatten på Akershus Festning, regi J. Møyen, Fru Linde i Et dukkehjem, regi Johan Huldt, (også turné i Sverige), Heksa fra Nord i Trollmannen fra Oz i Sam Besekows regi, Heksa i Nesegrevet, til OL på Lillehammer, og Festspillene i Bergen, regi Edith Roger, "Jubelbrus med champagnesus", regi Arne Lindtner Næss, Fru Hedvig Anker i grunnlovsjubileumsforestilllingen i og rundt Eidsvollsbygningen: "Spillet om Eidsvold" i Barthold Halles regi. Utlånt til år 2000-skiftets festforestilling ved Haugesund Teater i tittelrollen ”Gutlarina” med stort kor og orkester, og turnerte også med bl.a. Wenche Foss i My Fair Lady. Spilt i den finske filmen ”Jon” regi Jaco Pühälle, foto Kari Solberg, prisbelønnet i Europa. Siden bl.a. filmen ”Mistet”, regi Lisa Gamlen, foto Anna Myking, filmen prisbelønnet ved filmfestival i Oslo. Også medvirket i Radioteatret og i TV. Av Aftenpostens teaterkritiker kalt ”ett av de mest uttrykksfulle ansikter i norsk teater”. Har spilt på rundt 200 steder i Norge foruten Svalbard og gjestespill i Sverige. Hun har også diplomeksamen etter utdannelse i grafisk design og reklame ved Kunsthåndverkskolen i Bergen og Konstindustriskolan i Göteborg, og har stilt ut arbeider i grafikk og maleri. Thrasybulos. Thrasybulos (gresk: "Θρασύβουλος", «modig–viljet», død 388 f.Kr.) var en athensk strategos og demokratisk leder. I det oligarkiske kuppet i Athen i 411 f.Kr. valgte de prodemokratiske sjømennene ved Samos ham til general og gjorde ham til den øverste lederen for den vellykkede demokratiske motstanden til kuppet. Som general var han ansvarlig for å kalle tilbake den kontroversielle Alkibiades fra eksil, og de to arbeidet mye sammen de neste årene. I 411 og 410 ledet Thrasybulos sammen med Alkibiades og andre den athenske flåten til flere kritiske seiere. Etter Athens nederlag i Peloponneskrigen ledet Thrasybulos den demokratiske motstanden til den nye oligarkiske styresmakten, nå kjent som de Tretti tyranner, som spartanerne innsatte i Athen. Han ledet en liten styrke av eksilanter som invaderte Attika i 404. Han beseiret først en spartansk garnison før han slo styrkene til oligarkiet. I etterkant av disse seirene ble demokratiet gjeninnsatt i Athen. Som leder for det fornyede demokratiet i det 4. århundre f.Kr., talte Thrasybulos for en politikk med motstand mot Sparta og forsøkte å gjeninnføre Athens imperielle makt. Han ble drept i 388 f.Kr. mens han ledet en athensk marinestyrke under Korintkrigen. Personliv og tidlig karriere. Nesten ingenting er kjent om Thrasybulos' bakgrunn eller hans tidlige liv. Hans far het Lykos, og han tilhørte demen Steiria i Athen. Han ble antagelig født mellom 455 og 441 f.Kr., selv om en dato så sent som i 430–årene ikke kan utelukkes. Han var gift og hadde to barn. Flere fakta gjør det klart at han var fra en velstående familie: Han hadde embetet trirark som involverte betydelige personlige utgifter, ved flere anledninger, og i det 4. århundre f.Kr. kunne hans sønn betale en betydelig bot på 10 talenter. Thrasybulos var innen 411 etablert som prodemokratisk politiker, slik hendelsene som nevnes nedenfor vil gjøre tydelig. Han nevnes ikke før denne tiden i noen kilder. Som politiker talte han for flere ulike politikker i løpet av sin karriere. Han var talsmann for athensk imperialisme og ekspansjonisme og sterk tilhenger av Perikles' demokrati. Han ser ikke ut til å utmerket seg som offentlig taler, men Plutark bemerker at han hadde «den kraftigste stemmen blant athenerne.» I perioden han hadde innflytelse innen demokratiet, ser det ut til at han ledet det som i dag vil kalles en populistisk fraksjon. Kuppet i 411 f.Kr.. En massiv athensk ekspedisjonsstyrke ble i 413 fullstendig utslettet på Sicilia. I etterkant av dette nederlaget befant Athen seg i en krise som var uten sidestykke på den tiden. Byer i dets egeiske imperium begynte å gjøre opprør, og en peloponnesisk flåte seilte for å hjelpe dem. Athen forsøkte å begrense krisen ved å tappe sine reservemidler for å gjenoppbygge flåten og sendte alle skip byen hadde for å etablere en fremrykket marinebase ved Samos. I denne generelle kriseatmosfæren begynte aristokratene i Athen som lenge hadde ønsket å kaste demokratiet, å agitere offentlig for endring i styresmakten. De dannet en konspirasjon for å gi et oligarki makten i Athen. Deres plan inkluderte å kalle tilbake Alkibiades som hadde blitt sendt i eksil av den demokratiske styresmakten. Disse oligarkene satte i gang sine planer ved Samos, hvor de lyktes i å oppmuntre et antall samoiske oligarker til å begynne en lignende konspirasjon. Moderne historikere er ikke enige i Thrasybulos' involvering i dette komplottet. Donald Kagan har foreslått at Thrasybulos var en av de grunnleggende medlemmene til planen og var villig til å støtte et moderat oligarki, men ble fremmedgjort av de ekstreme handlingene til konspirasjonsmedlemmene. R.J. Buck fastholder derimot at Thrasybulos antagelig aldri var involvert i komplottet, muligens fordi han var fraværende fra Samos da det ble satt i gang. Da konspiratørene returnerte til Athen, lyktes de i å gjøre slutt på det demokratiske styret og innsatte et oligarki med 400 herskere. Men ved Samos gikk ikke kuppet like problemfritt. Samoiske demokrater fikk høre om konspirasjonen og informerte fire innflytelsesrike athenere, generalene Leon og Diomedon, Thrasybulos og Thrasyllos som på den tiden var hoplitt i rekkene. Med støtte fra disse mennene og generelt de athenske soldatene, klarte de samoiske demokratene å beseire konspiratørene da de forsøkte å ta makten. Det ble sendt et skip til Athen for å informere om denne suksessen mot oligarkene. Men da det ankom, ble mannskapet arrestert, siden nyheter om en demokratisk seier langt fra var velkommen i den nye oligarkiske styresmakten. Da hæren hørte om dette, avsatte de sine generaler og valgte nye generaler som det ble antatt var mer faste i sin støtte for demokratiet, blant disse var Thrasybulos og Thrasyllos. Hæren hevdet at de ikke hadde gjort opprør fra byen, men at byen hadde gjort opprør fra dem, og var fast bestemt på å stå fast ved demokratiet mens de fortsatte krigen mot Sparta. Noe av det første Thrasybulos gjorde som general, var å sørge for at Alkibiades ble kalt tilbake, en politikk som han hadde støttet siden før kuppet. Han overtalte sjømennene til å støtte sin plan, seilte for å hente Alkibiades og førte ham til Samos. Målet for denne politikken var å vinne Persias støtte fra spartanerne, siden det ble antatt at Alkibiades hadde stor innflytelse hos Tissafernes. Alkibiades ble valgt som general sammen med Thrasybulos og de andre. Kort tid etter dette, etter opprøret til Évvia, ble styret til de 400 i Athen kastet og erstattet av et bredere oligarki som til slutt måtte vike for demokratiet. I ledelsen. I månedene som fulgte disse hendelsene, ledet Thrasybulos den athenske flåten i flere betydelige trefninger. I slaget ved Cynossema ledet han en av flankene til flåten og forhindret et athensk nederlag ved å utvide sin flanke for å forhindre omringelse. Slaget endte med athensk seier. Kort tid etterpå ledet Thrasybulos igjen en av flankene til den athenske flåten i slaget ved Abydos som ble nok en athensk seier. Thrasybulos hadde igjen kommandoen over en skvadron i den athenske flåten i slaget ved Kyzikos som var en strålende athensk seier. I dette slaget trakk athenerne den spartanske flåten ut i forfølgelse ledet av Alkibiades. Da spartanerne hadde kommet et godt stykke fra land, dukket to skvadroner under Thrasybulos og Theramenes opp bak dem og avskar deres retrettmuligheter. Spartanerne ble tvunget til å flykte til nærmeste strand hvor Alkibiades gikk i land med sine menn i et forsøk på å ta de spartanske skipene. Men spartanerne begynte med hjelp fra en persisk hær å drive denne athenske styrken til sjøs. Da han så dette, gikk Thrasybulos i land med sin egen styrke for å lette trykket på Alkibiades, og han beordret samtidig Theramenes til å slutte seg til de athenske landstyrkene i nærheten og ta dem med for å forsterke sjømennene og marinesoldatene på stranden. Spartanerne og perserne ble overveldet av ankomsten til flere styrker fra flere retninger, ble beseiret og drevet bort. Athenerne erobret alle de spartanske skipene som ikke ble ødelagt. Thrasybulos hadde fortsatt kommandoer i 409 og 408, men det er vanskelig å spore hans handlinger. Det ser ut til at han brukte mye tid i felttog i Thrakia og tok tilbake byer og gjenopprettet skattestrømmen fra regionen. Han var i 407 i ledelsen for en flåte som ble sendt for å beleire Fokaia. Men denne beleiringen måtte avsluttes etter at spartanerne under Lysander beseiret athenernes hovedflåte i slaget ved Notion. Dette nederlaget førte til Alkibiades' fall og hans eksil. Thrasybulos ble enten fjernet fra kommandoen på stedet av Alkibiades eller ikke gjenvalgt da hans periode gikk ut. Han var uansett uten embete fra da av og til krigen sluttet. Thrasybulos deltok riktignok i slaget ved Arginusai i 406. Der var han trirark i den athenske unnsetningsstyrken som ble sendt for å støtte admiralen Konon som var blokkert ved Mytilene. Det slaget var en betydelig athensk seier. Etter slaget tok de ansvarlige generalene mesteparten av sine skip for å angripe peloponnesernes flåte som hadde lagt Konon under blokade. De etterlot en liten styrke under Thrasybulos og hans medtrirark Theramenes for å redde overlevende. Denne operasjonen ble forhindret av en plutselig storm som drev redningsstyrken på land, og et stort antall athenere drukte. Anslag på antall druknede har variert mellom 1000 og 5000 De tretti tyrannene. Etter et nederlag i slaget ved Aigospotamoi ble Athen i 404 tvunget til å overgi seg, og Peloponneskrigen var slutt. I etterkant av denne overgivelsen innsatte den spartanske navarken Lysander et strengt oligarkisk styre i Athen som ble kjent som de Tretti tyranner. Dette styret henrettet et antall borgere og tok fra alle unntatt noen få deres rettigheter. Dette ble etterhvert så ekstremt at selv den moderate oligarken Theramenes kom på kant med styresmakten og ble henrettet. I frykt for sine liv flyktet tallrike athenere til Theben. Thrasybulos hadde vært en av de første til å motsette seg oligarkiet og ble sendt i eksil til Theben kort tid etter at det kom til makten. Der ble han ønsket velkommen og fikk støtte av den thebanske lederen Ismenias og hans tilhengere som hjalp ham i forberedelsene for hans tilbakereise til Athen. Han ledet i 403 en styrke på 70 eksilanter for å ta Fyle, en forsvarsstilling på grensen mellom Attika og Boeotia. En storm forhindret styrkene til de tretti fra å kaste ham ut umiddelbart, og tallrike landsforviste strømmet til for å slutte seg til ham. Da den spartanske garnisonen i Athen støttet av athensk kavaleri ble sendt for å angripe ham, ledet Thrasybulos sin styrke som nå var på 700 menn, i et overraskelsesraid midt på dagen mot deres leir, drepte 120 spartanere og fikk resten til å flykte. Fem dager senere ledet han sin styrke som allerede hadde vokst til det punkt at han kunne etterlate 200 menn ved Fyle og ta med seg 1000 menn, til Pireus, Athens havn. Der befestet han Munykia, en høyde som dominerte havnen, og ventet på det kommende angrepet. Styrkene til de tretti, støttet av den spartanske garnisonen, marsjerte til Pireus for å angripe ham. Thrasybulos og hans menn var tallmessig underlegne i forholdet 5 til 1, men holdt en overlegen stilling og trakk antagelig nytte av misnøye i rekkene til oligarkene. I slaget fikk eksilantene oligarkenes styrke til å flykte og drepte Kritias, lederen for de tretti. Etter denne seieren, flyktet resten av de tretti til Eleusis, og oligarkene inne i Athen begynte å krangle seg i mellom. Nye ledere ble valgt, men de klarte ikke å ta seg av Thrasybulos og ble tvunget til å sende etter hjelp fra Sparta. Men fra Sparta kom nå ikke den aggressive Lysander, men den mer konservative Pausanias. Pausanias' styrke beseiret så vidt Thrasybulos' menn, men bare med stor møye, og han var ikke villig til å legge press på saken og ordnet en avtale mellom Thrasybulos styrker og oligarkene i byen. Demokrati ble gjeninnsatt, mens de oligarkene som ønsket å trekke seg tilbake til Eleusis, gjorde det. Thrasybulos presset gjennom en lov som gav amnesti til alle med unntak av noen få av oligarkene. Dermed forhindret han brutale hevnaksjoner fra de seirende demokratene. For sine handlinger ble Thrasybulos gitt en olivenkrone av sine landsmenn. Senere handlinger. I det gjeninnsatte demokratiet som ble etablert i 403, ble Thrasybulos en betydelig leder med mye prestisje, selv om han snart ble etterfulgt som statsleder av Arkinos. Therasybulos ser ut til å ha vært talsmann for en mer radikal demokratisk politikk enn befolkningen var villig til å akseptere på den tiden. Han ønsket å gjeninnføre lønn for politisk tjeneste og forsøkte å utvide borgerskapet til alle metoiker og utlendinger som hadde kjempet sammen med ham mot de tretti. Han var innledningsvis forsiktig for ikke å fornærme Sparta, men da persisk støtte ble tilgjengelig ved utbruddet av Korintkrigen, ble han talsmann for aggressive handlinger. Det ser ut til at det var på denne tiden han nådde høyden i athensk politikk. Han satte i gang gjenoppbyggingen av de lange murene som ble ødelagt på slutten av Peloponneskrigen, og ledet athenske kontingenter i slaget ved Nemia og Koroneia. men disse to nederlagene skadet hans politiske makt, og han ble erstattet som statsleder av Konon. Konons seier i slaget ved Knidos gjorde slutt på Spartas drøm om et maritimt imperium. Thrasybulos svant stort sett hen i flere år mens Konon ledet den athenske flåten til en rekke seire, men i 392 ble Konon fengslet av den persiske satrapen Tiribazos mens han deltok i en fredskonferanse i Sardis. Selv om han ble løslatt, døde han i Kypros uten å returnere til Athen. Thrasybulos ledet fraksjonen som ønsket å avslå fredstilbudet, og fikk tilbake sin stilling på toppen av athensk politikk. Han ledet i 389 en styrke triremer for å samle inn skatt fra byer rundt i Egeerhavet og for å støtte Rhodos hvor et demokratisk styre strevde mot Sparta. I dette felttoget la Thrasybulos et grunnlag for et athensk imperium etter modellen i det 5. århundre f.Kr. Han erobret Bysantium, innførte skatt på skip som passerte gjennom Hellespont og samlet skatt fra mange av øyene i Egeerhavet. Da han ledet sin flåte sørover gjennom Egeerhavet i 388, herjet hans soldater markene til Aspendos. Som hevn raidet aspendierne den athenske leiren om natten. Thrasybulos ble drept i sitt telt. Fremskrittene Thrasybulos gjorde i dette felttoget ble snart reversert av persisk intervensjon. De var alarmert av at noe som minnet om det athenske imperiet plutselig dukket opp. Det gamle athenske imperiet hadde drevet dem fra Egeerhavet i det 5. århundret, defor begynte perserne å støtte Sparta, og en persisk flåte var snart i Hellespont der de truet Athens kornforsyninger. Det ble raskt inngått en fredsavtale på samme betingelser som athenerne hadde avslått i 392. Thrasybulos' felttog som selv om det var imponerende vellykket i å spre athensk innflytelse, hadde liten langvarig effekt, siden de fikk Persia til å tvinge athenerne til å gi opp det de hadde skaffet seg. Vurdering. Thrasybulos ble vidt anerkjent som en suksessrik militær kommandant. De fleste betydelige antikke historikere gav ham noe av æren for de dramatiske athenske seirene til Alkibiades i 411, men noen få, slik som Cornelius Nepos, påpekte den avgjørende rollen som Thrasybulos spilte i disse slagene. Nyligere historikere som Donald Kagan og R.J. Buck heller også mot denne analysen og peker på den rolle Thrasybulos spilte i utformingen av athensk strategi i alle disse slagene, og spesifikt til det avgjørende grep han tok ved Kyzikos og som reddet Alkibiades' styrke fra å bli knust. Han vendte et potensielt athensk nederlag til en strålende seier. R.J. Buck har foreslått at Thrasybulos led under en «antidemokratisk tradisjon i antikk historiografi,» som førte til at mange forfattere minimaliserte bedriftene til en av demokratiets sterkeste forsvarere. Gjennom sin karriere forsvarte Thrasybulos demokratiet i Athen mot dets motstandere. Han var en av de få innflytelsesrike borgere som samoierne stolte på til å forsvare sitt demokrati og som flåten valgte til å lede den gjennom den vanskelige tiden med konflikten mot de fire hundre. Thrasybulos risikerte senere livet i sin motstand mot de tretti tyrannene da få andre gjorde dette, og hans handlinger førte til at demokratiet raskt ble gjeninnsatt. Cornelius Nepos sa at «denne edleste handlingen, er alene Thrasybulos' verk. For da de tretti tyranner, utnevnt av lakedaimonierne, holdt Athen undertrykket i en tilstand av slaveri og hadde delvis sendt i eksil fra sitt land og delvis dømt til døden et stort antall av borgere viss lykke hadde spart i krigen og hadde delt deres konfiskerte eiendom mellom seg, var han ikke bare den første, men også den eneste i denne samlingen som erklærte krig mot dem.» John Fine peker på mildheten som Thrasybulos og de andre demokratene etter seieren viste ovenfor de tretti som et nøkkelbidrag for å reetablere et stabilt styre i Athen. Mens mange bystater i den greske verden brøt sammen i sykluser av borgerkrig og hevnaksjoner, forble Athen forent og demokratisk uten avbrytelse frem til slutten av det 3. århundre f.Kr., og demokratiet, selv om det ble avbrutt flere ganger av erobring eller revolusjon, fortsatte der til romersk tid, flere århundre senere. Dermed vant Thrasybulos lovprisning som athensk patriot og fast, prinsipiell demokrat. Han har derimot blitt kritisert av moderne historikere for ikke å anerkjenne at Athen i det 4. århundre f.Kr. ikke kunne opprettholde en imperialistisk politikk. R.J. Buck foreslår at Thrasybulos som ble voksen mens demokratiet og imperiet under Perikles var på sin høyde, aldri aksepterte at det ødeleggende tapet Athen led i Peloponneskrigen gjorde at de tidene ikke kunne komme tilbake. Thrasybulos var en dyktig general, særlig i marin krigføring, og en brukbar taler, men ble jevnlig overskygget eller skjøvet til side av mer karismatiske eller spektakulært vellykkede ledere. Buck har sammenlignet han med Winston Churchill, en annen forkjemper for imperialistisk politikk som fastholdt sin tro etter at historien hadde vendt seg mot ham og som hadde sin mest innflytelsesrike tid i sitt lands mørkeste time. Gjennom to tiår med innflytelse, enten i eller utenfor lederskapet, forble Thrasybulos en fast forkjemper for tradisjonelt athensk imperialistisk demokrati, og han døde i kampen for den samme sak som han talte for da han først dukket opp i 411. Unibet.com Cycling Team. Unibet.com Cycling Team var et svensk sykkellag som holdt til i Belgia. Laget var en fortsettelse av det belgiske laget MrBookmaker.com, og fikk ProTourlisens i desember 2006. I likhet med Astana Team var de ikke garantert å få stille i alle ProTour-ritt 2007-sesongen pga. uenighet mellom UCI og flere ritt-arrangører. I tillegg hadde de problemer med å få stille i sykkelritt i Frankrike. Dette fordi det ble hevdet at de stred mot fransk lov når sponsoren var et nettsted for gambling. 15. august 2007 ble det kunngjort at laget skulle legges ned etter 2007-sesongen, blant annet fordi de ikke fikk stille i en eneste Grand Tour. Stammen i laget fortsatte som det profesjonelle kontinentallaget Cycle Collstrop. Muttiah Muralitharan. Muttiah Muralitharan (øverst, i mørkeblått) som bowler. Muttiah Muralitharan (født 17. april 1972 i Kandy) er en srilankisk cricketspiller som spiller for Sri Lankas landslag, Tamil Union, og Chennai Super Kings. Han har spilt 133 Testkamper for Sri Lanka, og holder med det landsrekorden. Han anses å være en av crickethistoriens beste bowlere, ved siden av australieren Shane Warne, og ble kåret til verdens beste cricketspiller av bladet «Wisden» i 2006. Muralitharan er den første cricket-spilleren som har tatt 800 "wickets" i test-kamper (femdagerskamper). Han tok den siste mot India 22. juli 2010. Da var han 38 år gammel, og hadde spilt 133 test-kamper. Union Pacific Railroad. Union Pacific Railroad er USAs største jernbaneselskap, grunnlagt i 1862. Union Pacifics jernbanenett dekker størstedelen av USA vest for Chicago. Selskapet har nådd sin størrelse ved å kjøpe opp flere mindre jernbaneselskaper, blant annet Missouri Pacific, Chicago and North Western, Western Pacific, Missouri-Kansas-Texas, og senest (1996) Rio Grande og Southern Pacific. Hovedkonkurrenten er BNSF som trafikkerer det samme geografiske området, og er nesten like stort. Jernbanenettet. Union Pacific eier og bruker spor i 23 amerikanske delstater: Arizona, Arkansas, California, Colorado, Idaho, Illinois, Iowa, Kansas, Louisiana, Minnesota, Missouri, Montana, Nebraska, Nevada, New Mexico, Oklahoma, Oregon, Tennessee, Texas, Utah, Washington, Wisconsin og Wyoming. Jernbanenettet er inndelt i 21 administrative serviceenheter. Hver enhet er igjen inndelt i flere mindre enheter som representerer banestrekninger fra 500 km hovedlinje til 15 kilometer sidespor. Union Pacific har også avtale med konkurrerende selskaper, primært BNSF, som gir Union Pacific rett til å trafikkere konkurrenters spor med egne tog og eget personell. Gjennom utleie av lokomotiv og avtale med andre selskaper kan Union Pacifics lokomotiver også ses på konkurrerende spor omkring i USA, Canada og Mexico. Volkhov (by). Volkhov (russisk: Волхов) er en by i Leningrad oblast (Leningrad fylke) i Russland. Byen ligger 122 kilometer øst for St. Petersburg og har 54 500 innbyggere. Volkhov ligger ved elven Volkhov, som var en viktig ferdselsåre for skandinaviske vikinger på vei til Novgorod og Bysants. Her ble Lenins slagord om at «kommunisme er sovjetmakt og elektrifisering» delvis realisert ved bygging av Sovjetunionens første vannkraftverk som ble åpnet 19. desember 1926 og et aluminiumsverk som stod ferdig i 1932. Elva Volkhov har sitt utspring i innsjøen Ilmen, og er 224 km lang, med utløp i Europas største innsjø, Ladoga, 25 km nord for Volkhov. Elva har et fall på 15 meter. 10 km nord for Volkhov ligger Staraja Ladoga, som var den første hovedstad i det russiske riket, grunnlagt ca år 753. Volkhov har inngått vennskapssamarbeid med Vefsn kommune i Nordland. Måøy. Måøyholet på nordsida av Måøya. Måøy (eller Måøya) utgjør sammen med Gårdsøya, Aursøyan, og Geitøya øygruppa Mausund i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Selve tettstedet med navnet Mausund ligger på Måøya og Gårdsøya. MS «Nordlys». MS «Nordlys» er et hurtigruteskip som ble overlevert rederiet Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) i mars 1994. Skipet er eid av Kirberg Shipping i Bergen, men utleid til rederiet Hurtigruten ASA. MS «Nordlys» var byggnummer 102 ved det tyske verftet "Volkswerft GmbH" i Stralsund, og kjøpesummen var 320 millioner kroner. Skipet erstattet MS «Nordstjernen» fra 1956, som begynte å gå i turisttrafikk til Svalbard. MS «Nordlys» har gått i fast rotasjon i hurtigruten siden 1994, bare avbrutt av verkstedopphold. I november 2008 ble skipet lagt i vinteropplag på Åndalsnes sammen med MS «Nordnorge». MS «Nordlys» er søsterskip til MS «Kong Harald» og MS «Richard With». MS «Nordlys» er det andre hurtigruteskipet som bærer dette navnet. Det første var Det Bergenske Dampskibsselskabs (BDS) MS «Nordlys» fra 1951. Historie. I juni 1990 vedtok Stortinget å stille 1,875 milliarder kroner til rådighet for å omstille hurtigruten til kommersiell drift. Selskapene kunne dermed gå i gang med å prosjektere nye skip, og Skipskonsult AS i Bergen utarbeidet et prosjekt som ble sendt ut til omkring 30 skipsverft over hele verden. Av konstruksjonsforslagene var det seks som skilte seg ut, men det ble til slutt forslaget fra det tyske Meyerverftet i Papenburg som ble valgt. Verftet er et av verdens ledende cruiseskip-verft, og lugarløsningen i forslaget innebar at hele 212 av de 230 lugarene ble plassert utvendig. Byggekontrakten på det første skipet (MS «Kong Harald») og opsjoner på to søsterskip gikk til "Volkswerft GmbH" i Stralsund, Tyskland, som på grunn av omstillingsmidler for verftsindustrien i det tidligere Øst-Tyskland, hadde det laveste anbudet. I mai 1991 benyttet Troms Fylkes Dampskibsselskab seg av opsjonen, og kontrakten på rederiets andre skip fra verftet ble tegnet i desember samme år. Skipet ble overlevert 16. mars 1994 i Stralsund, og ble presentert for reiselivsnæringen i Hamburg og København. I Hamburg var 30 000 mennesker ombord for å ta skipet i øyesyn. Hun gikk deretter til Oslo, og ble døpt «Nordlys» den 22. mars av stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl. Etter dåpen la MS «Nordlys» ut på en lanséringstur til Stavanger, London og Newcastle. Mandag 4. april 1994 seilte skipet ut fra Bergen på nordgående på sin første rundtur i hurtigruten, og avløste MS «Nordstjernen». 19. februar 2002 fikk MS «Nordlys» motorstopp mellom Nesna og Ørnes. Årsaken viste seg å være vann i drivstofftankene. I juli 2003 ble skipet solgt til Kirberg Shipping i Bergen og leid tilbake av TFDS på langsiktig leieavtale. TFDS sto fortsatt for den daglige driften og bemanningen. I mars 2006 fusjonerte Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) med Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) og dannet Hurtigruten Group, senere omdøpt Hurtigruten ASA. MS «Nordlys» fikk ny skorsteinsdekor, men beholdt navnet og hjemmehavnen. 14. november 2008 ble MS «Nordlys» lagt i vinteropplag på Åndalsnes i Møre og Romsdal for å redusere rederiets driftskostnader. 29. januar 2009 ble skipet tatt ut av vinteropplaget og satt inn i hurtigrutetrafikk som erstatning for MS «Richard With» som var på verksted etter grunnstøtingen 6. januar 2009. I vintersesongen 2009-10 ble skipet igjen tatt ut av hurtigruten etter at rederiet fikk tillatelse til å bruke bare ti skip, men da MS «Finnmarken» ble leid ut, ble MS «Nordlys» igjen satt inn i fast rotasjon i november 2009. Ulykker. MS «Nordlys» står øverst på ulykkesstatistikken over hurtigruteskip. Frem til brannen i september 2011, hadde MS «Nordlys» og MS «Kong Harald» en delt førsteplass med fire ulykker hver. De tidligere ulykkene MS «Nordlys» har vært ute for, er grunnstøting, kollisjon, en uspesifisert ulykke, og en brann forårsaket av varmt arbeid under et verkstedopphold den 11. mars 2011. MS «Nordlys» var til inspeksjon i april 2011, hvor det fikk tre pålegg hvorav to gikk på brannsikkerhet. Alle forholdene ble rettet opp innen fristen som var 16. april. Brann i september 2011. Torsdag 15. september 2011, mens MS «Nordlys» befant seg noen hundre meter fra kai i Ålesund, brøt det ut brann i maskinrommet, trolig i styrbord hovedmotor. Hurtigruteskipet ble evakuert og en redningsskøyte tauet skipet inn til Skansekaia. Det var 262 personer om bord da brannen startet, av disse var 207 passasjerer. To av mannskapet omkom og 16 personer ble skadet, to av disse kritisk. Deler av Ålesund sentrum ble avsperret på grunn av røyken. Vitneutsagn og tekniske spor tydet på at det hadde vært en eksplosjon. Skipet tok inn vann gjennom et hull i skroget, og det var fare for at det skulle kantre og synke. Fredag morgen hadde krengingen økt til 21,7°, som er over skipets kritiske grense. Oljelenser ble lagt ut for å hindre spredning av de rundt 300 kubikkmeter med blandingsdrivstoff ombord, i tilfelle kantring. I løpet av fredagen fikk redningsarbeiderne kontroll over situasjonen, og reduserte krengingen. Skipet ble deretter losset for det meste av last og biler gjennom en reserveport. Onsdag 21. september ble skipet slept til Fiskerstrand Verft og lagt i tørrdokk. Ifølge Statens havarikommisjon for transports foreløpige rapport skyldtes brannen at en drivstoffpumpe ikke var godt nok festet, noe som førte til tretthetsbrudd i et dieselrør. Dieselen ble antent da den traff en varm flate i motoren. Videre stoppet nødgeneratoren på grunn av mangel på luft. Skipet. MS «Nordlys» er nærmest identisk med MS «Kong Harald», og svært lik MS «Richard With» – sine søsterskip fra Stralsund (ofte kalt Stralsund-skipene). MS «Nordlys»' tonnasje er 11 204 bruttotonn, 4 153 nettotonn, og lasteevnen er på 850 dødvekttonn. Skipet har 3 kjøle/fryserom med totalt volum på 880 m³, og et lasterom på 1 500 m³. Lasting og lossing foregår med gaffeltruck gjennom en stor sideport med 5 tonns palleheis på babord side. Hovedmotorene er 2 sekssylindrede firetakts Krupp MaK DM 6 M552 C dieselmotorer som driver hver sin propell. Oppgitt ytelse er 12 228 hestekrefter totalt, noe som gir en toppfart på 20 knop. MS «Nordlys» er utstyrt med 2 Brunvoll FU63 LTC sidepropeller i baugen, hver med en ytelse på 1 075 hestekrefter. MS «Nordlys» er sertifisert for 691 passasjerer i kystfart, og har 490 køyeplasser fordelt på 230 lugarer. Skipet har 7 dekk, og fellesarealene er store og inkluderer bar, utsiktssalong, kafeteria, spisesal og konferanserom. Landgangen er integrert i passasjer-porten, og foldes ut og inn ved hjelp av hydraulikk. I likhet med de andre skipene av den nye generasjonen, er MS «Nordlys» utstyrt med aktive stabilisator-finner. Den neolittiske revolusjonen. Den neolittiske revolusjonen er et begrep som ble innført av den australske arkeologen Vere Gordon Childe (1892–1957) på 1920-tallet. Uttrykket brukte han om den store omstruktureringen som skjedde i menneskehetens historie da jeger- og samlerkulturen i det området som kalles for «den fruktbare halvmåne» gikk over til det levevis hvor menneskene hovedsakelig forsørget seg gjennom jordbruk og husdyrhold. Den neolittiske revolusjonen var den første jordbruksrevolusjonen. Det var den gradvise overgangen fra nomadiske samfunn av jegere og samlere i steinalderen til et samfunn av jordbruk og fast bosetning. Arkeologiske data har indikerte at ulike former for kultivering av planter og domestisering av dyr har utviklet seg uavhengig ved minst seks forskjellige steder i verden rundt 10 000 år siden, en gang mellom 8 000 og 5 000 f.Kr. Det tidligste kjente spor er funnet i de tropiske og subtropiske områdene i sørvestlige og sørlige Asia, nordlige og sentrale Afrika og i Mellom-Amerika. Imidlertid utviklet den neolittiske revolusjon seg til langt mer enn tilpasning til en begrenset rekke teknikker for å produsere mat. I løpet av det neste millennium ble små og mobile grupper av jegere og samlere som hittil hadde dominert menneskelig historie til stedbundne samfunn basert i landsbyer og byer, noe som radikalt endret deres naturlige miljø ved spesialiserte matprodukter via kultivering av landbruksprodukter. Det vil si teknikker for vanning av åkrer for økte avling og lagring av mat som gjorde det mulig å skaffe et overskudd av mat. Denne utviklingen la grunnlaget for bosetninger med et stort konsentrat av mennesker, spesialisert og kompleks fordeling av arbeidsoppgaver, handelsøkonomier, utviklingen av stedegen kunst, arkitektur, og kultur, sentraliserte administrasjoner og politiske strukturer, hierarkiske ideologier, og ikkepersonlige kunnskapssystemer (det vil si skriftsystemer og eiendomsregimer). De første fullt utviklede manifestasjoner av fullstendige neolittiske komplekser er sett i Midtøstens sumeriske byer (ca 3 500 f.Kr.) og disse innledet også slutten på den forhistoriske neolittiske perioden. Forholdet med de ovennevnte neolittiske kjennetegnene på jordbrukets begynnelse, deres sekvensielle framtoning, og deres empiriske forhold til hverandre ved ulike neolittiske steder er fortsatt av interesse for akademisk debatt og forskning, og synes å variere fra sted til sted framfor å være resultatet av en generell lov for sosial evolusjon. Revolusjon eller evolusjon. Jeger- og samlerkulturen var livsformen for alle tidligere menneskelige samfunn, og uttrykket «den neolittiske revolusjonen» peker på den store effekt som denne endringen hadde på samfunnet da det begynte å fremstille egen føde gjennom foredling istedenfor å leve som jegere og samlere. Overgangen fra jeger- og samlerkulturen til de mer stabile jordbrukssamfunn foregikk i forskjellige deler av verden og uavhengig av hverandre for rundt 11 500 til 2 500 år siden. De fleste forskere mener at det først skjedde i Midtøsten, og da i det område som kalles for «den fruktbare halvmåne» (se "Natufisk kultur"). Kronologien, samfunnets sosiale oppbygging, plantenes genetikk, plantenes morfologi og de selektive mekanismer hos menneskene samt samfunnets sosiale oppbygging, plantenes genetikk, plantenes forløp av jordbrukets spredning er blitt dokumentert av arkeologer mange steder i verden hvor det oppsto jordbrukssamfunn: Melanesia, Midtøsten, Mellom-Amerika, Sør-Asia, India (langs floden Ganges), Sørøst-Asia, Peru, områdene langs elven Mississippi i Nord-Amerika, og elven Yuanjiang i Kina. Jordbruket spredte seg deretter fra disse områdene, og med tanke på tidens mangel på infrastruktur skjedde det ganske hurtig over hele jordkloden. Den nye levemåten ga i neste omgang økt stimulans til nye redskaper og annen teknikk, nye samfunnsformer, nye livsanskuelser og nye kunstformer. Overgangen til jordbruk. a> er blant de første domestiserte dyrene vi kjenner til. I motsetningen til den paleolittiske tiden hvor det moderne mennesket delte plassen med neandertalere, var det bare en menneskeart (Homo sapiens) som nådde å oppleve neolittisk tid i Midtøsten. Domestisering av planter. Kornkvern fra den yngre stenalders bondekultur. Straks jordbruket fikk fremdrift ble i førstningen emmerhvete, etkornshvete og bygg, og ikke kun de som ga mest kalorier med størst mulig frø, selektivt (utvelgingsevne) avlet. Planter som hadde egenskaper som små frø eller bitter smak ville ha blitt sett på som lite ønskelig. Planter som hurtig utviklet modne frø tenderte ikke til å bli samlet ved innhøstingen, og således ikke lagret og sådd den påfølgende sesongen. År med innhøsting ga et utvalg av de typer som opprettholdt deres spiselig frø lengst. Flere plantearter, de såkalte «pionéravlinger» eller grunnleggende neolittiske avlinger (opprinnelig domestisering), var de tidligste planter som med hell ble manipulert av mennesker. Noen av disse opprinnelige forsøkene feilet i begynnelsen og dyrkingen av dem ble oppgitt, men noen ganger gjenopptatt senere og med hell domestisert tusen år senere: rug ble forsøkt og oppgitt i neolittiske Anatolia, men fant sin veg til Europa som ugressfrø og ble deretter suksessfullt domestisert, tusen av år etter det første landbruket. Ville linser presenterte en annen utfordring som måtte overvinnes: det mest av de ville frøene spirer ikke det første året; det første beviset på domestisering av linser som brøt dvalen i deres første år, ble funnet i tidlig neolittisk tid i Jerf el-Ahmar (i dagens Syria) og spredte seg hurtig sør til Netiv Hagdud i Jordandalen. Denne prosessen med domestisering tillot pionéravlingen å bli tilpasset og deretter større, lettere å høste, mer driftssikker i lagring og mer nyttig for befolkningen. Bygg og sannsynligvis havre ble kultivert i Jordandalen, representert i det tidlige neolittiske stedet Gilgal hvor arkeologer i 2006 fant forråd av frø fra 11 000 år siden i slik mengder at de må ha blitt sådd og høstet og ikke kun innsamlet. Noen av plantene som ble forsøkt og deretter oppgitt i løpet av neolittisk tid i oldtidens Midtøsten ved steder som Gilgal ble senere domestisert i andre deler av verden. Straks de tidlige bøndene perfeksjonerte deres jordbruksteknikk ville deres innhøstede avlinger kreve lagring og egne bygninger. De fleste jegere og samlere kunne ikke enkelt lagre mat over lengre tid på grunn av deres nomadeliv, men de med fast bosted kunne lagre deres overskuddsavling. Tidlige kornmagasin ble utviklet slik at landsbyer kunne lagre deres frø for lengre tid. Med mer mat vokste befolkningen og samfunnet utviklet spesialiserte håndverkere og mer avanserte redskaper. Denne prosessen var ikke så lineær som man tidligere trodde, men heller en mer komplisert anstrengelse som ble gjort av ulike befolkninger i ulike regioner på forskjellige måter. Jordbruk i Asia. Sigd av stein fra Sumer. Det er antatt at den neolittiske revolusjonen ble spredd til sørvestlige Asia en gang rundt 8000 f.Kr. – 7000 f.Kr., skjønt tidligere enkeltsteder har blitt identifisert. Selv om arkeologien gir skrøpelige bevis i henhold til hvilke kjønn som gjorde bestemte oppgaver i neolittiske kulturer, sammenlignet med historiske og samtidige undersøkelser av jeger- og samlerkulturer, er det generelt antatt at jakt ble utført av menn mens kvinner hadde en mer betydningsfull rolle i samlingen av spiselige vekster. Ved å strekke denne antagelsen er det teoretisert at kvinner var hovedsakelig ansvarlig for observasjoner og de innledende aktiviteter som førte til den neolittiske revolusjon i henhold til den gradvise seleksjonen av planter og forfinelsen av spiselige plantearter. Detaljene for disse innledende observasjonene, og senere nyttige aktivitetene som førte til endringer i de metoder som ga utkomme, er ikke kjent da bevisførsel mangler. Det er imidlertid gitt flere grunngitte spekulasjoner, eksempelvis er det blitt antatt at vraket mat som lå igjen i gjødselhauger ville resultere i gjenvekst av planter fra kasserte frø i (gjødselberiket) jord. Det var uansett et antall faktorer som førte til de første jordbruksforsøk i de neolittiske samfunn. Jordbruk i den fruktbare halvmåne. Vanlig jordbruk oppsto tilsynelatende først i det området som kalles for den fruktbare halvmåne i Midtøsten grunnet flere årsaker. Middelhavsklimaet har en lang og tørr sesong med en kort periode med regn, noe som ga et godt miljø for små planter med lange frø, eksempelvis hvete og bygg. Disse var egnet for domestisering på grunn av lett høsting og lagring og var lett tilgjengelig. I tillegg, domestiserte planter hadde spesiell høy proteininnhold. Den fruktbare halvmåne hadde store områder av variert geografisk omfang og høydeforskjeller. Denne variasjonen gjorde jordbruk mer nyttig for tidligere jegere og samlere. Andre områder med tilsvarende klima var mindre egnet for jordbruk da de manglet de geografiske variasjonene innenfor region og manglet også tilgjengelige og egnete planter å domestisere. Jordbruk i Afrika. Jordbruksrevolusjonen skjedde antagelig uavhengig i ulike deler av verden, ikke bare i den fruktbare halvmåne. På det afrikanske kontinentet er det tre områder som har blitt identifisert som uavhengige utviklet jordbruk: De etiopiske høylandene (et fjellområde bestående av dagens Etiopia, Eritrea og nordlige Somalia), Nildalen i Egypt, og i Vest-Afrika. I Øst-Afrika er det kjent at det var for mye vann til å fullføre den neolittiske livet. Antropologene og arkeologene Fred Wendorf og Romuald Schild har gitt bevis på tidlig og spede forsøk på jordbruk i tidlig paleolittisk tid i Wadi Kubbaniya på Kom Ombos-platået i Egypt som omfattet blant annet mørtel og pistiller, kvernsteiner, flere redskaper for innhøsting og forkullet korn fra hvete og bygg — som kan ha blitt introdusert utenfra regionen. Karbondatering (14C-metoden) gir et tidssprang som strekker seg fra 15 000 til 16 300 f.Kr., og viser at sped innhøsting av korn skjedde før resten av Midtøsten med omtrent 5 000 år. De overstående forskerne har uttalt at disse er ikke de eneste sene paleolittiske steder som har blitt oppdaget i Egypt langs Nilen, heller ikke er de alene i å inneholde redskaper av stein som synes å være brukt til å høste korn. Det er flere steder i Wadi Tushka i nærheten av Abu Simbel ved Kom Ombo, nord for Aswan, og en tredje gruppe (med en hele rekke av arkeologiske steder) i nærheten av Esna, rundt 50 km sør for Luxor. Alle disse er Nildalen. Den egyptiske Esna-kulturen er blitt datert til fra 13 000 til 14 500 år siden. De skarpe skjærekantene i steinhåndverket som er avdekket i Tushka synes å indikere at de ble benyttet som sigder i innhøstingen av korn. Mange steiner for kverning og knusing av korn er funnet i tidlige egyptiske kulturer fra 10 000 til 13 000 f.kr. Flere folk i Nildalen i den sene paleolittiske tiden befant seg helt i begynnelsen av kultivering av planter og domestisering av husdyr som et alternativ til et liv som jegere og samlere. I motsetningen til Midtøsten synes disse bevisene å være en «falsk begynnelse» til jordbruk da disse stedene senere ble forlatt og fast og vedvarende jordbruk ble forsinket i lang tid til inntil rundt 4 500 f.Kr. med eksempelvis Badari-kulturen i midtre Egypt, og ankomsten av dyrking og husdyr fra Midtøsten. Domestisering av dyr. Da jeger- og samlerkulturer begynte å bli erstattet av fastboende bønder som drev matproduksjon ble det gunstig å holde dyr i nærheten. Den fruktbare halvmåne hadde ikke bare villtilstanden av hvete, bygg, erter og linser, men også forløperne til tamme sauer, geiter, griser og hornkveg. Av den grunn ble sannsynligvis at dyr ble domestisert omtrent samtidig med planter. Når mennesket ble fastboende beitet ville dyr på de samme gressmarkene som menneskene begynte å kultivere. Hunder bidro til å holde disse under kontroll. Ved å fø på sauer og geiter med kornstubber, som ikke hadde nytteverdi for mennesker, istedenfor det modnende kornet, trengte ikke jegerne å oppsøke dyrene og dyrene ble tiltrukket av bosetninger med konsentrert føde. Dyrene som i utgangspunktet truet kornet fikk nytteverdi isteden for å bli en motivasjon for utryddelse. I den mening ble domestisering av sauer og geiter, slik Marvin Harris har uttrykt det, historiens første aksjon for bevarelse av dyrearter. Dyrenes størrelse, lynne, kosthold, forplantningsmønster, og levetid var de faktorer som var utslagsgivende for domestiseringsprosessen. Dyr som ga melk, som kuer og geiter, var også en kilde til protein som var fornybar og derfor meget verdifull. Dyrs egenskaper som energikilde i form av trekkraft og ploging foruten også som matkilde var også betydningsfullt. Foruten å være en direkte kilde til mat kunne enkelte dyr også gi skinn, lær, ull, hud og gjødsel. Noen av de første domestiserte, temmede dyr var sauer, geiter, kuer og griser. Ut av tusener av dyr var det kun fjorten som til slutt ble domestisert til husdyr av jordbrukshensikt. Domestisering av dyr i Midtøsten. Midtøsten tjente som kilde for mange domestiserte dyr som geiter og griser. Dette var området var også stedet for hvor dromedaren ble temmet. Tilstedeværelsen av disse dyrene ga regionen en stor fordel i kulturell og økonomisk utvikling. Da klimaet i Midtøsten endret seg og ble tørrere ble mange av bøndene tvunget til å forlate sine gårder og ta deres husdyr med seg. Det var denne omfattende folkevandringen fra Midtøsten som senere bidro til å spre disse dyrene til resten av "Afroeurasia" (Afrika, Europa og Asia). Denne folkevandringen skjedde hovedsakelig på en øst-vest-akse med tilsvarende klima ettersom deres spiselige planter hadde begrenset vekstvilkår utenfor dette klimaet grunnet endringer i blant annet lys eller regn. Eksempelvis, hvete gror ikke normalt i tropisk klima lik tropiske vekster som bananer ikke vokser i kaldere klima (inntil moderne tid kom med oppvarmede drivhus). Forfattere som Jared Diamond har postulert at denne øst-vest-aksen er hovedgrunnen til at planter og husdyr spredde seg så hurtig fra den fruktbare halvmåne og til resten av Europa, Asia og Nord-Afrika mens de ikke ble spredd via en nord-sør-aksen av Afrika for å nå middelhavsklimaet i Sør-Afrika hvor spiselige vekster ble med hell importert med skip de siste 500 år. Den afrikanske kurasen zebu er en særegen art som var bedre egnet til det varme klima i sentrale Afrika enn de tilsvarende artene i Midtøsten. Nord- og Sør-Amerika hvor tilsvarende deling av det smale Panamaeidet forhindret at kamelrasen lama i Andesfjellene spredde seg nordover til det meksikanske platået. Domestisering av dyr i sørlige Amerika. Midtøsten og den såkalte «nye verden» med Mellom-Amerika og Sør-Amerika fulgte ulike spor og fikk forskjellig utvikling og takt. Mellom-Amerika hadde andre spiselige planter som amarant og mais, og hadde også andre dyr tilgjengelig. Hunder og kalkuner ble oppdrettet som kilder til mat, og det samme ble lamaer, alpakkaer og marsvin kilder til kjøtt, men begge de to første er vanskelige å oppdrette i fangenskap. I Midtøsten ble oppdrett av sau og geit fulgt opp med griser, kyr, kameler, esler og hester. Disse dyrene ble innlemmet i jordbrukssystemet og dannet grunnlaget for teknologiske fremskritt. I den nye verden ble hjulet oppfunnet, men sannsynligvis for keramisk arbeid da de manglet dyr som egnet seg som trekkdyr, noe lamaer og alpakkaer var ubrukelig som, og bison var umulig å temme. Samtidig holdt disse dyrene til i områder som lå utenfor der hvor det tidlige amerikanske jordbruket utviklet seg. Domestisering av dyr langs Kinas Gule flod. Jordbruksrevolusjonen ble delvis inspirert av spredningen av domestiserte planter og dyr som gikk i hop med fremveksten av komplekse samfunn. De første forekomst av domestisering av planter og dyr i Kinas langstrakte dalføre langs Den gule flod, "Huang He", og skjedde tilsynelatende uavhengig av åpenbar ytre stimulering eller inspirasjon og lenge før resten av Europa og Asia. Griser, hester, kyr og geiter var blant de dyrene som ble gjort til husdyr. Langs den samme breddegrad var det lett for nabosamfunn å tilpasse seg de samme jordbruksmetoder da planter vokste i det samme klimaet. Nabosamfunnenes jegere og samlere tilpasset seg jordbruket eller de ble gradvis fortrengt av innflyttede bønder og opprettholdt sitt tradisjonelle liv som mongolske nomadekulturer på steppene. Utgravinger som dekker ved tre steder i Henan-provinsen i Kina er de eldste bevis for alkohol og vinproduksjon man noensinne har funnet. Det er blitt funnet blant annet 9000 år gamle potteskår hvor partikler av de gjærende drikkene var bevart, men også 3000 år gamle bronsebeholdere som fremdeles inneholdt vin. Vinproduksjon ble mulig i yngre steinalder, mellom 8500 og 4000 f.Kr., med foredling av planter i Midtøsten og Øst-Asia. De kinesiske vinene inneholdt ris og i de eldste også bivoks. Grunner til den neolittiske revolusjon. Med hensyn til den første forklaringen har Ian Hodder, som ledet utgravningene av Çatalhöyük i Tyrkia, sagt at de tidligste samfunn av bosetninger, og den neolittiske revolusjon som de representerte faktisk kom før utviklingen av jordbruk. Han har utviklet ideene som først ble uttrykt av Jacques Cauvin, som utforsket den natufisk kultur ved Mureybet i nordlige Syria. Hodder mener at den neolittiske revolusjon var et resultat av en revolusjonær endring i den menneskelige psykologi, en «symbolrevolusjon» som førte til en ny tro og forestillinger om verden. Samfunnet delte ritualer legemliggjort i korpulente kvinnelige figurer og planmessige samlinger av horn fra uroksen (den europeiske bison). Når storviltjakt på eksempelvis mammut ikke lenger var mulig måtte mennesket finne nye matkilder. En alternativ forklaring til jordbrukets opprinnelse er lagt fram av Mark Nathan Cohen som mener at hva som fulgte den utstrakte utryddelsen av store pattedyr i sen palaeolittisk tid hadde sin grunn i at menneskenes antall hadde økt over grensen til dets tilgjengelige territorier og at befolkningseksplosjonen førte til matkrise. Jordbruk var den eneste måten som var tilgjengelig for å fø på en voksende befolkning. Dette synet har blitt kritisert av det opplagte problemet med hvordan en befolkningseksplosjon ville ha skjedd om det ikke allerede var et overskudd av mat. De folk som reproduserte seg ville trenge mat, fra fødsel til reproduktiv alder. Marvin Harris har gitt en mer fyllestgjørende forklaring på hvorfor noen oppga jakt og planteinnsamling mens andre holdt fast ved denne levemåten. Han mener at endringer har sin årsak i forverringer av de naturlige omgivelsene enten det er klimatiske forhold eller problemer grunnet produksjonsintensivering. Uten endringer fører intensivering uvegerlig mot utpining av miljøet og derav lavere produksjonseffektivitet. Synkende effektivitet før til lavere levestandard. For å unngå lavere levestandard må befolkningsantallet ned for å øke effektiviteten, men det er vanskelig å praktisere avholdenhet eller barnedrap. Så lenge jegere og samlere holdt befolkningstallet på et lavt nivå kunne de nyte relativ høy levestandard. For 30 000 år siden var menneskene i stand til å jage og slakte selv de største dyr. I Europa og Asia gresset veldige horder av reinsdyr, hester, bison og villkveg som fikk vann fra isbreene. I årtusener levde menneskene og villdyrene i en økologisk balanse inntil de for rundt 13 000 år siden kom en klimaendring som betydde at istiden gikk mot slutten. Isbreene trakk seg tilbake, tundraen forsvant da bartrær og løvskog spredde seg. Kombinasjonen av at beitemarkene forsvant og at mennesket som rovdyr krevde sitt, førte til at mammuten, ullnesehornet, steppebison, kjempeelgen, det europeiske villeselet og andre dyr (som formerte seg langsomt) døde ut. Hester og hornkveg overlevde i minsket antall. Moskusfeet overlevde i små lommer langt mot nord. Da storviltjakt ikke lenger var mulig kom den mesolittiske tid. I Europa fikk befolkningen mat fra fisk, skalldyr og hjortedyr, og i Midtøsten gikk folk over til å jakte på mindre dyr som sauer, geiter og antiloper og nye matkilder som fisk og skalldyr, fugl og nøtter og spiselige vekster. Det var en økologisk katastrofe som fikk menneskene til å se etter nye måter å skaffe seg proteiner på. Den prosessen gikk ikke raskt. De bygget først landsbyer og tusen år senere begynte de å kultivere jorden fra ville planter de hadde samlet frøene fra; vill bygg, hvete og andre sorter. En familie kunne med en steinsigd skaffe seg så mye korn i løpet av tre uker som de trengte for et år. Mennesket gikk over til jordbruk av tvingende nødvendighet og først med jordbruket kom økningen av befolkning. Litteratur. Neolittiske revolusjonen, den UCI ProTour 2005. UCI ProTour 2005 var den første utgaven av det internasjonale sykkelforbundets UCI ProTour-system. Tiromancino. Tiromancino er en italiensk popgruppe som ble dannet i 1989. Den ble startet av Federico Zampaglione og har gitt ut 8 album. Musikken deres er en blanding av folkemusikk og electronica. Bandets syngende sangskriver er Federico Zampaglione, som er sønn av en kjent italiensk poet. Det er lett å se likhetstrekk mellom Fedricos tekster og farens poesi. Gaustad. Gaustad er et strøk i bydel Nordre Aker i Oslo. Her bor det 1 115 mennesker over to roder pr 2009. Beliggenhet. Strøket er avgrenset av Rugdeveien og Rugdestien i vest, Ring 3 i sør, John Brandts vei og en forestilt rett linje sørover for denne i øst og Nordmarka i nord. Dermed ligger strøkene Ris i vest, Vinderen og Gaustadbekkdalen i sør, og Sogn i øst. Gaustad stasjon ligger strengt tatt på Vinderen siden den er sør for ringveien. Bebyggelse. Gaustad har både sykehusene Rikshospitalet og Gaustad sykehus, samt boligområder som ligger helt inntil Nordmarka, oppunder Vettakollen og Sognsvann. Gaustad har gatenavn som Sognsvannsveien, Gaustadalléen og Gaustadveien. Anneli Jäätteenmäki. Anneli Tuulikki Jäätteenmäki (født 11. februar 1955 i Lappo) er en finsk politiker som representerer Senterpartiet i Finland. Hun var landets justisminister fra 1991 til 1995, partileder 2002–2003, statsminister fra 17. april til 18. juni 2003, og representant i Europaparlamentet fra 2004. Jäätteenmäki var Finlands første kvinnelige statsminister, men ble tvunget til å gå av etter bare to måneder, da hun ble anklaget for å ha løyet om hemmelige dokumenter angående Finlands Irak-politikk. Cross-site request forgery. Cross-site request forgery, forkortet CSRF, er på mange måter det det stikk motsatte av et XSS-angrep. Mens et XSS-angrep utnytter surferens tillit til nettstedet, utnytter et CSRF-angrep nettstedets tillit til surferen ved å lure nettstedet til å tro at en forespørsel kommer fra surferen. Om for eksempel en person er logget inn på et nettsted, A, hvor webskjemaet for å bytte passord er ubeskyttet, kan et annet nettsted utnytte dette ved å ha et JavaScript på sin side som endrer passordet på nettsted A ved å sende en forespørsel om det. En slik forespørsel vil virke helt legitim i nettsted A, fordi det er nettleseren som iverksetter det. Jim Svenøy. Jim Svenøy (født 22. april 1972 i Molde) er en tidligere friidrettsutøver fra Elnesvågen i Fræna, Møre og Romsdal. Han spesialiserte seg på 3000 m hinder. Han representerte Elnesvågen IL, Fræna FIK og IK Tjalve. Han kom til OL-finalen i Atlanta 1996 og Sydney 2000 samt i et verdensmesterskap. Hans største prestasjon er kanskje bronsemedaljen fra EM 1998 i Budapest. Han har fremdeles den norske rekorden på 3000 meter hinder med 8.12,05 (Brussel, 1997) Oslostudentenes Idrettsklubb. Oslostudentenes Idrettsklubb (stiftet i 1882 som "Norske Studenters Gymnastikk- og Fægteforening"), mer kjent med forkortelsen OSI, er studentidrettslaget ved Universitetet i Oslo. Klubben er hovedsakelig drevet av og for studenter, men også med betydelig deltakelse av forhenværende studenter, noen ansatte og andre interesserte. Målet er å gi et tilbud til alle, uansett form, ferdigheter og ambisjonsnivå. Klubben teller ca. 2 400 medlemmer, og er dermed en av landets større idrettsklubber. Historikk. Studentidrettslaget ble stiftet i 1882 som "Norske Studenters Gymnastikk- og Fægteforening", da fekting ble ansett som en sentralt for en akademisk dannelse. Siden 1882 har det vært flere sammenslåinger og navneendringer. I 1937 ble klubben slått sammen med "Studentenes Idrettsforening" (stiftet 1914) under sistnevnte navn. Ni år senere, i 1946 endret klubben navn til "Oslo Studentenes Idrettslag". I 1972 slo klubben seg sammen med "Akademisk Ballklubb" (stiftet 1933). I 1983, etter å ha blitt sammenslått med "Kvinnelige Studenters Idrettsklubb" (stiftet 1896 som "Kvindelige Studenters Gymnastikkforening"), skiftet klubben navn til "Universitetets Idrettsklubb i Oslo". Klubbens navn, slik vi kjenner det idag, ble først endret i 1988, da klubben tok navnet "Oslo Studentenes Idrettsklubb", sammendratt til "Oslostudentenes Idrettsklubb" i 2005. Basketball. A-laget i basketball for menn spiller 2011–12-sesongen i 1. divisjon. Fotball. A-laget i fotball spiller i 2011 i 4. divisjon. Bodø bystyre 1999–2003. Denne listen inneholder representantene i Bodø bystyre slik det var i 2002, dette gjør at det kan være avvik i forhold til permisjoner, fritak og partiskifter fra valget. Noman Mubashir. Noman Mubashir (født 13. juni 1974 på Lørenskog) er en norsk-pakistansk journalist som er programleder i NRKs Kulturnytt. Han har tidligere arbeidet for NRK både i radio og fjernsyn. Noman Mubashir begynte sin karriere som vert for "Migrapolis" på NRK og fortsatte etterhvert som nyhetsanker for "Østlandssendingen" i NRK. Han har gitt ut to bøker. Hans første utgivelse var "Mitt liv som Ola Noman", hvor han forteller på en humoristisk måte hvordan det var å vokse opp som barn av pakistanske innvandrere på Lørenskog. Hans andre bok var "En Noman i Pakistan" som er reisebrev fra Pakistan, basert på hans NRK-serie med samme navn. Mubashir var den første norske muslim som har ledet lørdagsunderholdningen i NRK, da han ledet "Sommeråpent" 30. juli 2005. Han har siden jobbet som reporter for "Frokost-TV", vært programleder for Drømmerollen og for matprogrammet "Yum yum" på NRK. Mubashir har også hatt en av hovedrollene i Nationaltheatrets "Kvinnen fra det indiske hav – Bollywood Ibsen" i 2006. I 2008 ble han tildelt Seerprisen fra Riksmålsforbundet. Mubashir har jobbet for å øke aksepten for muslimer i Norge. Han tilhører ahmadiyyabevegelsen, som ikke anerkjennes av alle muslimer. I 2011 deltok han i sesong 7 av TV2-programmet Skal vi danse, der han konkurrerte sammen med den profesjonelle danseren Nadya Khamitskaya. Han røk ut i programmet 22. oktober 2011 etter sin fjerde danseduell, denne gangen mot fotballspilleren Lars Bohinen og hans dansepartner Alexandra Kakurina. Rosenkorsordenen A.M.O.R.C.. Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. er et verdensomfattende humanitært og mystisk broderskap, som ble grunnlagt den 8. februar 1915 i New York av reklamemannen Harvey Spencer Lewis. Ordenen er åpen for både menn og kvinner, som har fylt 18 år. Navnet A.M.O.R.C. er en forkortelse av den latinske tittelen "Antiquus Mysticusque Ordo Rosæ Crucis" (Den Gamle og Mystiske Orden av Rosenkorset). Noen ganger brukes også det latinske navnet "Antiquus Arcanus Ordo Rosæ Rubæa et Auræa Crucis (A.A.O.R.R.A.C.)" – «Den Gamle og Mystiske Orden av den Røde Rose og det Gyldne Korset». Ordenens symbol er et kors med en rose i sentrum. Tankens frihet er viktig for ordenen, og ethvert medlem står fritt til å finne sine egne tolkninger av symbolene. En tolkning er at den røde rosen representerer menneskets sjel, som blomstrer gjennom livets erfaringer på materiens og det fysiske legemets kors. De latinske ordene "Ad Rosam per Crusem. Ad Crusem per Rosam" (Til rosen gjennom korset. Til korset gjennom rosen) kan tolkes som sjelens og personlighetens utvikling gjennom reinkarnasjon. Ordenens hovedkvarter. Det første hovedkvarteret til A.M.O.R.C. var i New York City. Det ble senere flyttet til San Francisco (1920–1925) og deretter Tampa (1925–1927). Siden 1927 har det vært i San Jose, California. Der finnes Rosenkorsparken, Rosenkorsets egyptiske museum og det 5. planetarium som ble bygd i USA. Ordenens grader. Sølv-smykke med hieroglyffene Men (rubin) Kheper (turkis) Ra (rav), symbolet på de Innviedes seksjon i Rosenkorsorden A.M.O.R.C. Inne i «Framtiden», Onsala, Sverige, før et innvielsesrituale i 3. Tempelgrad. Brødre "(fratres)" eller søstre "(sorores)" i Første Tempelgrad har mulighet til å bli medlem av Den Tradisjonelle Martinistorden. Dette er en selvstendig orden som drives av medlemmer av Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. Smykke bestående av et gullkors og en rød rubin Storlosjer, Losjer, Kapitler, Pronaoi og Atriumgrupper. Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. er inndelt i Storlosjer, Losjer, Kapitler, Pronaoi og Atriumgrupper. En Atriumgruppe består av 8 eller flere medlemmer av Neofytt-seksjonen Medlemmer av de Innviedes seksjon tilhører et Pronaos (22-43 medlemmer), et Kapittel (44-49 medlemmer) eller en Losje (50 medlemmer eller mer). Flere slike enheter er underlagt en Storlosje og utgjør en Jurisdiksjon som ledes av en Stormester. Stormesteren utnevner, for et år av gangen, sine Grand Councillors (GC) og – dersom Storlosjen omfatter mange regioner, en Regional Monitor (RM). De ulike jurisdiksjoner rundt om i verden, er underlagt ordenens leder (imperator). Den nåværende imperator for Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. er Christian Bernard. Sverige. Marcello Haugen bidro til å innføre ordenen i Norge, og Oslo Pronaos het opprinnelig «Marcello Haugen Pronaos». Disse lokale enhetene er underlagt Den Skandinaviske Storlosjen i Onsala, Sverige. Stormesteren for den Skandinaviske Storloge er Live Söderlund. Ordenen i Skandinavia. Rösan - Ordenens administrasjon i Skandinavia Den Skandinaviske Storlosjen ligger i landlige omgivelser i Onsala, straks sør for Göteborg. Ordenen overtok i 1982 en gammel herregård med røtter tilbake til 1600-tallet. I tillegg til en vakker og velholdt hage, rommer eiendommen en administrasjonsbygning og en tempelbygning. Her treffes medlemmer fra hele Skandinavia til gradsinnvielser, til det årlige RCU-seminaret, til Neofytt-weekend og annet. Publikasjonen Rosenkorset. Bladet «Rosenkorset» og «Rosenkorsforum» utgis ikke lenger. Artikler og forum er nå tilgjengelig på Storlosjens medlemssider (kun for medlemmer). () Medlemsblader. Medlemmer av Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. får hver måned tilsendt en medlemsinformasjon. I Skandinavia heter den «Aurora» (april 2007 – september 2010). Tidligere navn har vært "Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. Månadsmeddelelse. Den Skandinaviske Storloge" (mars 2007) og "Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. Medlemsinformation. Den Skandinaviske Storloge" (november 2004 – februar 2007). Siden 1986 har «Rosenkors Forum» vært forbeholdt medlemmer i Skandinavia. Privat-P2P. Privat-P2P-nettverk er peer-to-peer (P2P eller likemann til likemann) nettverk som kun tillater noen felles datamaskiner som alle parter stoler på, til å dele filer. Dette kan oppnås ved å bruke en sentral server eller en hub til å verifisere klienter, som i såfall vil gir samme funksjonaliteten som en privat FTP-tjener, men hvor filer overføres direkte mellom klientene. Alternativt så kan brukeren utveksle passord eller nøkler med sine venner for å danne et desentralisert nettverk. Imotsettning til hvordan de beslektede friend-to-friend (F2F)-nettverk fungerer, så tillater imidlertid P2P-nettverk sine brukere å koble seg til hvem de vil, så de kan derfor ikke vokse i størrelse uten å kompromittere sine brukeres anonymitet. Enkelte programmer, slik som WASTE, kan konfigureres for både privat-P2P og F2F. Kyrre skole. Kyrre skole, eller Bjørgvin videregående skole, avdeling Kyrre er en avdeling av "Bjørgvin videregående skole" i Bergen. Skolen er for ungdommer og voksne som trenger tilrettelagt undervisning, hvilket betyr at skolen er forbeholdt elever som av forskjellige grunner ikke kan følge ordinært undervisningsopplegg ved behov for enten å ta opp igjen fag eller fullføre videregående skolegang. Skolen har pr begynnelsen av skoleåret 09-10 et elevtall på 110, de fleste i tenårene og tjueårsalderen. Skolen tar imot elever fra 16 år og oppover, og elever fra 16-24 år (med opplæringsrett) har førsterett til skoleplass. Skolens avdelingsleder er Trond Lygre. Kyrre skole har flere ganger av forskjellige grunner blitt truet med redusering av tilbudet og nedleggelse. Skolen tilbyr studiespesialiserende program med fordypningsfagene språk og samfunnsfag. Elever følger individuelle opplæringsplaner med alt fra to til over tjue timer i uken. Skolen tilbyr imidlertid ikke fulle timeplaner, og de fleste av elevene har derfor under tjue timer i uken. Begrunnelsen for dette er at elever som takler fulle timeplaner kan klare å gå på ordinære skoler. Kyrre skole er ikke tilrettelagt for rullestolbrukere. Bygget på to etasjer har eget mørkerom, formingsrom og keramikkrom, men gymnastikkelever må bruke andre skolers gymsal – eksempelvis blir Katedralskolens ene gymsal benyttet i skoleåret '09-10. Karaktermessig klarer elevene seg over gjennomsnittet, selv om fraværet blant mange er høyt – miljøet på skolen blir dessuten betraktet som svært bra. Skolens eksamenssnitt for skoleåret 06-07 var 4,74. De fleste elevene ved skolen har gått på ordinære skoler tidligere, og det er også fullt mulig å gå senere år på andre skoler; det avhenger av elevens egen interesse og ønsker samt hvorvidt det er behov for særlig tilrettelegging videre. Alonso Sanchez. Alonso Sanchez (født 1547 i Modejar i Spania, død 27. mai 1593 i Alcalá) var en spansk jesuitt som ved sine reiserapporter fra mange oppdrag i de spanske kolonier og i Kina har gitt historikere et rikt innblikk i mange forhold der han hadde ferdes. En rekke av rapportene er bare tilgjengelige i originalmanuskript, og er ikke trykket og offentliggjort. Alonso Sanchez trådte inn i jesuittordenen i 1565. Etter sin akademiske utdannelse og prestevielse ble han i 1572 sendt til Mexico som leder for jesuittenes misjonsvirksomhet der. I 1581 ble han forflyttet til Filippinene. I periodene 1582-1583 og 1583-1585 foretok han reiser til Kina. I 1586 ble han utsett til sendemann ved hoffene i Madrid og Roma, og reiste via Mexico tilbake til Europa. Nepals overgangsregjering 2007. Nepals overgangsregjering 2007 blei danna 1. april 2007. Den er en koalisjon av partier fra Sjupartialliansen for demokrati i Nepal og Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk). Regjeringas oppgave er å forberede valg på ei grunnlovsgivende forsamling, som etter avtale skal holdes 20. juni 2007. For første gang i Nepals historie avla den demokratisk valgte regeringssjefen "ikke" ed til kongen. Sannsynligvis for første gang var det heller ikke et flertall av parbatiya: Menn av høy hindu-kaste fra det nepalere kaller "ås-distriktene". Parbatiya har beherska landet siden 1768. Regjeringsleder er Girija Prasad Koirala. Fredsavtalen fra november 2006. Regjeringa er et resultat av fredsslutninga mellom Nepals regjering og NKP(Maobadi) 15. november 2006, som avslutta borgerkrigen i Nepal 1996 - 2006. Gjennomføringa av avtalen. Avtalen blei gjennomført med en god del forsinkelser. Samling og verifisering av PLA-soldater. PLA-soldatene begynte å samle seg i leirer i november 2006, men det viste seg at intenting var ferdig til dem. Det fantes ikke hus, tilgang til reint vann osv., og de dårlige forholda i leirene blei også kritisert av FN. Opprettelsen av leirene gikk seinere enn planlagt. På nyåret 2007 var noe over 30 000 PLA-soldater samla i leirene. Men FNs inspeksjon av leirer, mannskaper og våpen, som skulle avsluttes med en offisiell såkalt "verifisering", skulle vise seg å ta flere måneder. Dette blei brukt som argument fra regjeringssida, intenst støtta av den amerikanske ambassaden, for at resten av fredsavtalen heller ikke kunne gjennomføres. Overgangsparlamentet og overgangsgrunnlova. I følge den tidsplanen i fredsavtalen skulle både overgangsgrunnlova, overgangsparlamentet og overgangsregjeringa ha vært klare rundt 1. desember. Men grunnlova var ikke ferdig, og både den og sammensentinga av overgangsparlamentet blei klart først etter harde forhandlinger. 15. januar 2007 blei overgangsparlamentet nedsatt og overgangsgrunnlova vedtatt. Grunnlova var faktisk ikke helt ferdig, og blei derfor vedtatt i prinsippet, med enkelte deler som skulle gjøres ferdig seinere. Overgangsgrunnlova utløste et protestopprør i Tarai, det flate, tropiske grensedistriktet mot India. Dette førte til at regjeringa i februar 2007 lovet å gjøre endringer i den nye grunnlova for å tilfredsstille en del av Tarai-befolkningas krav. Sluttforhandlingene om overgangsregjeringa. Nye politiske tautrekninger måtte til før overgangsregjeringa kunne nedsettes. Fordi det fortsatt var uenighet om valgordninga for den grunnlovsgivende forsamlinga, og mange av nødvendige lovvedtak og andre forberedelser ikke var gjort, førte det til økende bekymring for at valget ikke kunne gjennomføres. USAs ambassadør advarte i hele denne perioden mot å ta inn maoistpartiet i regjeringa. På den andre sida blei Nepals regjering sterkt oppfordra av bl.a. FN, India og noen vestlige land (bl.a. Norge) til å få regjeringa på plass, for å sikre at valget blei gjennomført og unngå at fredsprosessen spora av. På slutten begynte NKP(Maobadi) å true med å ikke gå inn i regjeringa og isteden sette i gang et nytt demokratiopprør etter mønster av 1990 og 2006, "Jana Andolan III", dersom forhandlingene ikke blei sluttført og det blei sikra at valg blei holdt i juni. Prachanda sa at NKP(M) hadde ingen interesse av å delta i regjeringa dersom det ikke blei holdt valg, og anklaga «regressive krefter» for å forsøke å hindre valget. I sluttfasen blei det trøbbel mellom det moderate kommunistpartiet UML og statsminister G. P. Koirala. UML krevde at deres fremste representant Sahana Pradhan skulle være nr. 2 i regjeringa, en post Koirala insisterte på skulle tilhøre en av hans nære medarbeidere. Koirala uttrykte misnøye med at Pradhan skulle være med i regjeringa. Dette førte til sterk frustrasjon i NKP(Maobadi), som hadde gitt opp å få innfridd et løfte om at de skulle få visestatsministeren. Til slutt ga UML opp dette kravet, og regjeringa kunne dannes. Etter de første forhandlingene i mai-juni 2006 var det snakk om at overgangsregjeringa skulle komme på plass i august det året. Da den endelig blei nedsatt, lå den an til å få ei funksjonstid på kanskje tre-fire måneder – "hvis" valget blei holdt i tide. Partier. Kommunistpartiet Janamorcha Nepal (Serchan) var overraskende ikke representert da regjeringa blei danna. På forhånd blei den høyt profilerte Amik Sherchan, visestatsminister og helseminister, tilbudt å beholde helseministeriet. Han protesterte mot at JMN ikke hadde fått være med på å diskutere ministerier. Da regjeringa blei danna, lå helseministeriet under Koirala. Det blei opplyst at JMN (Sherchan) vil gå inn i regjeringa seinere. Kommunistpartiet Nepal Mazdoor Kizan Party var med på forhandlingene, men gjorde det straks klart at partiet ikke ville ha noen minister. (NMKP gjorde det samme under regjeringsforhandlingene i mai 2006.) Det er også varsla at regjeringa kan få noen andre suppleringer. Viktige ministerposter. Nepals Kongressparti krevde, og fikk, nr. 2 i regjeringa Ram Chandra Poudel, som også blei freds- og gjennoppbyggingsminister. I tillegg kom tunge ministerier som finans (Dr. Ram Sharan Mahat), forsvar (Koirala sjøl), justis (Narendra Bikram Nemwang) og innenriks (der den omstridte Krishna Prasad Sitaula fortsatte). Med unntak av den utadvendte Sitaula virka Kongresspartiets gruppe grå og aldrende. UML fikk utenriksministeren (partiveteranen Sahana Pradhan). Ellers deltok ikke partiets mest kjente og profilerte politikere i regjeringa. Visestatsminister i den forrige regjeringa K. P. Sharma Oli blei ikke funnet verdig til noe departement av partiet, trolig fordi han leder en fraksjon som står i sterk motsetning til partileder Madhav Kumar Nepal. Heller ikke den fargerike Bamdev Gautam, en veteran fra regjeringsarbeid på høyt plan, slapp til. NKP(Maobadi) hadde opprinnelig krevd tunge ministerier og fått løfte om å få en visestatsminister. Regjeringa hadde ingen visestatsministre og maoistenes tyngste ministerium var informasjon (parlamentarisk leder Krishna Bahadur Mahara). Deres mest kjente kvinnelige leder, Hisila Yami, blei minister for offentlige arbeider og planlegging. Dev Gurung blei minister for lokal utvikling. NKP(M)s populære leder fra Tarai, Matrika Prasad Yadav, fikk det relativt lite viktige departementet for skogs- og jordvern. Partiet valgte å ikke sette en kvinne på ministeriet for kvinne- og barnespørsmål. Isteden satte de inn Khadga Bahadur Biswakarma alias "Prakanda", som er en av to "dalits" (kasteløse) i regjeringa, og yngste medlem – 38 år under konstitueringa. NKP(Maobadi) var representert av ei tung gruppe godt kjente partiledere. Partiets to sentrale ledere, Prachanda og Baburam Bhattarai, hadde i 2006 sagt at de ikke ville sitte i parlamentet og regjeringa. B. Bhattarai sa etter at regjeringa var stifta at partiet hadde godtatt kompromisser og løftebrudd (bl.a. da de ikke fikk visestatsministeren) for å sikre at valget i juni blei holdt. Kvinner, lavkaste-medlemmer og minoriteter. Regjeringa hadde to kvinnelige ministre (av 22 i alt). Forrige regjering hadde ikke noen. Parbatiya-representanter fra de høye hindu-kastene var tilsammen 11 (5 bahun, chhetri og 1 thakuri). Dette er trolig første gang folk fra disse høye hindukastene ikke er i flertall. Mottakelse. Den nye regjeringa blei godt mottatt av India, FNs representant i Nepal og EU, Japan, Kina, Pakistan og Russland. Alle markerte at de så regjeringa som viktig for fredsprosessen. Dette uttrykker nok også at Nepals nærmeste samarbeidsland nå oppfatter maoistene som en stabiliserende faktor, særlig etter at Tarai-bevegelser som MJF og JTMM har stått fram som mer ekstreme og mindre ansvarlige enn NKP(Maobadi). USAs ambassadør i Nepal "James F. Moriarty" kom med en relativt sur kommentar som kritiserte maoistene. Internasjonalt blei den nye regjeringa slått opp som en stor nyhet, fordi det revolusjonære NKP(Maobadi) nå endelig var blitt med i regjeringa. Det blei stort sett oppfatta som et signal om at freden i Nepal kunne holde. Nepal – riksveier. Nepal – riksveier(på nepali rajmarg). Nepal har i dag 15 riksveier Itaguaí. Itaguaí er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt i 1688. Kommunen har en befolkning på 93 662 (2005) og dekker et areal på 272 km². Kommunen grenser til nabokommunene Mangaratiba, Paracambi, Piraí, Rio Claro, Rio de Janeiro og Seropédica. Itaguaí ligger om lag 75 km vest for Rio de Janeiro by, ved Sepetiba-bukta. Byen har en havn som ble åpnet i 1982. Et viktig eksportprodukt er alumina. Rio Claro (São Paulo). Rio Claro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Scrapbooking. a>r og utklipp. Bildet viser et utsnitt fra en moderne "scrapbook". Scrapbooking er en hobby som går ut på å lage fotoalbum eller utklippsbøker hvor man pynter og designer hver enkelt side selv. Ved hjelp av kartong, mønsterpapir, bokstaver og pynt av ulike slag bygger man opp en side – en layout (LO) – som regel med fotografier i fokus. Det er vanlig at siden designes ut fra temaet eller fargene i fotografiene. Scrapbooking er en hobby som har økt betraktelig de siste årene i Norge. USA er markedsledende når det gjelder produkter og trender – og derfor er terminologien basert på engelske ord og uttrykk. Papirformatene er ofte oppgitt med amerikanske mål. For de ivrigste utøverne er hobbyen nærmest en livsstil. Det er mange som bruker internett flittig til å holde seg oppdatert om hva som rører seg i miljøet, både i Norge og internasjonalt. Det finnes utallige nettsteder for dette formålet; forum, nettbutikker, produsenters hjemmesider og mange blogger med utfordringer og konkurranser. Materialer. Moderne scrapbooking gjøres i hovedsak med firkantede papirsider i med sidestørrelse på 12 inch (30 cm) eller i brevstørrelse (US Letter 8,5 x 11 inch eller A4 210 x 297 mm). I senere tid har mindre album blitt populært. De mest vanlige formatene er kvadrater sider på 6, 7 eller 8-inch (15, 17,5 eller 20 cm). Det er viktig for mange scrappere å beskytte sidene (layoutene) med klare plastlommer. Basisprodukter er, foruten kartong og mønsterpapir, papirkutter, syrefritt lim/tape og saks. I tillegg finnes det et utall av annet verktøy som utstansere, sjablonger, stempler, «eye-lets» og maskiner for die-cut. Det brukes også mye variert tilbehør for å pynte på scrapbook-siden; klistremerker, «rub-ons», splittbinders i ulike farger/fasonger, chipboard (figurer og bokstaver i tykk kartong), blonder, tynn ståltråd, stoff, perler og bånd. Bruk av die-cut-maskin har også økt i popularitet; i senere år har elektroniske die-cutting-maskiner (likner en plotter med skjærekniv) kommet på markedet (for eksempel Cricut og Silhouette), hvilket gjør at man kan bruke PC'en til å lage alle mulige slags figurer og bokstaver/fonter ved bruk av gratis tredjeparts software. Scrapbookere bruker også utklipp fra magasiner og ukeblader for å dekorere scrapbook-sidene. Produktene som benyttes er spesiallaget for formålet, fordi det er viktig at disse ikke inneholder lignin eller syre som på sikt kan skade fotografiene. Det er viktig at albumene holder seg pene langt inn i fremtiden, og at alle produktene derfor er av arkivkvalitet. Produktene handles gjerne i spesialbutikker, i velassorterte hobbybutikker eller fotobutikker. En internasjonal standard, ISO 18902, gir spesifikke retningslinjer for material som er sikkert/velegnet for scrapbooking, gjennom dens krav for album, rammer og lagringsmaterialer. ISO 18902 inneholder krav for fotosikkerhet og en spesifikk «pH-range» for syrefrie materialer. ISO 18902 forbyr bruk av skadelige materialer, inkludert polyvinylklorid (PVC) og cellulosenitrat. "Alterned projects". Det er også blitt vanlig å dekorere andre objekter enn albumsider, og dette kalles "altered projects". Det kan være dekorering av bokser, esker, rammer, vinbokser, lerreter, påskeegg og annet. Det er bare fantasien som setter grenser. Det er også mange som benytter stempelteknikker av ulike slag i sine arbeider. En annen kjent teknikk er decoupage. Digital scrapbooking. Scarapbooking ved bruk av digitale hjelpemidler ser ikke ut til å ha tatt av i Norge, til tross for alle fordelene det byr på; større variasjon i materialvalg, mer miljøvennlig, kostnadsbesparende, mulighet til enkelt å dele ferdige prosjekter/sider på internett, og bruk av bilderedigeringsprogram for å eksperimentere og manipulere sidene på ulike måter uten å måtte gjøre varige endringer. En tradisjonell scrapbook-layout kan benytte et papir hvor man river på kantene. Et fysisk papir kan bli revet i kun en gang og har ikke mulighet for å bli gjenopprettet, mens et «digitalt papir» enkelt kan bli «revet» og gjenopprettet. Dette gjør at man kan prøve ut mange visuelle løsninger uten å ødelegge noe av materialet. Digital scrapbooking har avansert dithen at digitale scrapbook-LO'er kan bli laget kun ved bruk av online internett-basert programvare. Brukerne laster opp bilder, lager en digital scrapbook-LO ved bruk av en nettside og digital scrapbook-grafikk. LO'en kan deretter lastes ned som en lavoppløst jpeg-fil for deling på internett, eller lastes ned som en høyoppløst jpeg-fil for utskrift. 2. serierunde i Tippeligaen 2007. 2. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 14. april klokken 19:00 med Fredrikstad mot Lyn. Runden fortsatte med fem kamper søndag 15. april, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 16. april klokken 19:00 med Brann mot Strømsgodset. I denne runden ble de nye stadionene til Fredrikstad, Fredrikstad Stadion, og, Sør Arena tatt i bruk. Også på Brann stadion, og på Odd Grenlands Skagerak Arena ble det innviet nye tribuner. Runden ble preget av rasismebeskyldninger mot Starts Atle Roar Håland og Kristofer Hæstad fra Vikings nigerianske spiss Peter Ijeh. Færøyenes geografi. Færøyenes geografi bærer preg av at det er en øygruppe langt mot nord. Øyene ligger nord for Hebridene, nordvest for Shetland, vest for Norge og sørøst for Island. Øygruppen er med sine 18 øyer og 11 holmer, fra Kapp Enniberg på Viðoy i nord til Sumbiarsteinur sør for Suðuroy, 118 km lang. Kystlinjen er på 1 117 km. Særlig vestkysten er markant med sine høye, loddrette fuglefjell. Den gjennomsnittlige fjellhøyden er 300 m over havet. Slættaratindur er det høyeste fjellet med sine 880 meter over havet. Kapp Enniberg på Viðoy (754 m) er en av Europas høyeste klipper. Lengste avstand til kysten er 5 km. De fleste bebyggelser ligger beskyttet på østkysten ved en bukt eller fjord, unntatt Fámjin og Sumba, som er beskyttet av vestlige skjær. Geografisk inndeling. Færøyene er inndelt i 30 kommuner, med omkring 120 byer og tettsteder. Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i sju regioner ("syslár"), Norðoyar (KG), Eysturoy (FD), Norðurstreymoy (VN), Suðurstreymoy (TN), Vágar (VA), Sandoy (SA) og Suðuroy (TG). I dag brukes regionene kun som inndeling for politiet, mest synlig i kjennetegn for skip, men er fremdeles vidt omtalt som øyenes regioner. Under vikingtiden hadde hver region sitt eget ting, og inntil 2008 fungerte de som valgkretser for valg til Lagtinget. Regionene. Streymoy er den folkerikeste øya med Færøyenes hovedstad Tórshavn, som med sin store havn, industri og kulturelle og administrative sentrum er Færøyenes sentrale midtpunkt. Vestmanna på Streymoys vestkyst er kjent for fiskerihavnen, vannkraftverket og båtturene ut til de nærliggende fuglefjellene. Saksun og Tjørnuvík i nord og Kirkjubøur og Velbastaður i sør er steder man som færøyturist kan besøke. Til Streymoy-regionen hører også øyene Nólsoy i øst, Hestur og Koltur i vest. Streymoy er forbundet med en bro over sundet Sundini med Færøernes nest største øy Eysturoy. Streymoy blir ofte delt inn i Norðurstreymoy og Suðurstreymoy. De 6 færøyske "sýslur" og 30 kommuner av 2009 Eysturoys metropol er kommunen Runavík og bygdene omkring den. Området er i stadig utvikling med nybygging og industri. Området sør for Runavík er velegnet til vandreturer. Øyens nest største by, Fuglafjørður, er kjent for sin naturskjønne beliggenhet og fiskeindustri. Leirvík var tidligere kjent for fergen til Klaksvík – som 29. april 2006 ble erstattet av Norðoyatunnilin – og restene av en vikingbosetting. Eiði er en vakkert beliggende bygd med en moderne fiskerihavn i nærheten av Færøyenes høyeste fjell Slættaratindur på 880 m. I de naturskjønne bygdene Gjógv, Elduvík og Funningur kan man fortsatt få en følelse av hvordan Færøyene så ut tidligere. Sandoy sør for Streymoy ligner ikke de andre øyene. Fjellene her er ikke så høye og øya har mange fruktbare innmarker og mye landbruk. Til regionen hører Skúvoy og Stóra Dímun, en av de mest isolerte øyer i Europa. Sandur, Skálavík, Skopun og Húsavík kommune med Dalur og Skarvanes. Viðareiði, som er Færøyenes nordligste bygd, regnes blant Færøyenes vakreste. Den ligger i et 1,5 km bredt dalføre med høye fjell i nord og sør. Kapp Enniberg ved Viðareiði er en av verdens høyeste klipper. Vágar har gjennom Vágartunnel hurtig forbindelse til Streymoy. Vágar har Færøyenes eneste lufthavn. Sandavágur, Miðvágur og Sørvágur er tre driftige bygder med en velutbygd fiskeindustri, havn og handelsliv. Bygdene Bøur og Gásadalur, har beholdt sitt opprinnelige utseende og er et yndet utfluktsmål. Øya Mykines vest for Vágar er kjent for sin naturskjønnhet og det rike fuglelivet. Suðuroy sør for Sandoy har to større havner beliggende i handelsbygdene Tvøroyri og Vágur, og en række små, idylliske bygder ved hav og fjord. Nevnt fra sør er disse Sumba, Víkarbyrgi, Akrar, Lopra, Porkeri, bygden Hov, Øravík, Fámjin, Froðba, Hvalba og Sandvík lengst mot nord. Lítla Dímun øst for Sandvík er kun bebodd av sauer og eies av en saueoppdrettsforening i Hvalba. Det var i Vágur at Færøyenes moderne utvikling startet i ca. 1860. Suðuroy har et velutbygd veinett med lett adgang til flotte landskaper og høye fjell, som f.eks Beinisvørð nord for Sumba og Ásmundurstakkur vest for Sandvík. Byer. 12 384 innbyggere bor i hovedstaden, Tórshavn (19 649 i hele kommunen) på Eysturoy, og 4 664 i den nest største byen, Klaksvík, på Borðoy. Klima. Færøyene har, til tross for at de ligger på høyere breddegrader, et subarktisk maritimt klima. Dette skyldes Golfstrømmen, som gir varme og gode forhold for fiske. Dette klimaet gir lange, milde, vindfulle vintre og korte, kjølige somre, med mye fuktighet i sør og vest. Det er oftere overskyet vær enn blå himmel på Færøyene, og tåke og kraftig vind er svært vanlig. Noen av fjellene kan sies å ha arktisk klima. Den årlige gjennomsnittstemperaturen på Tórshavn er 6,7° og nedbørsnormalen er på 1435 mm. Tone (navn). Tone er et kvinnenavn med opprinnelse i det norrøne navnet "Þorný" som er dannet av gudenavnet "Þórr" (Tor) og "nýr", «ny». På slovensk kan Tone være et mannsnavn, en kortform av Anton. Utbredelse. Tone er lite utbredt utenfor Norge. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Tone i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Tone er kjent i Norge i denne formen fra 1400-tallet, tidligere som "Þonny", "Þonne" eller "Þone". Tone var blant de mest populære navnene på nyfødte jenter i Norge i perioden ca 1955–1975. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Færøybankene. Færøybankene er en fiskebanke som strekker seg rundt 100 km sørvestover fra Færøyene. Bredden er på mellom 50 og 70 km og minstedybden er på 87 meter. Området har sin egen torskestamme som har vært viktig for Færøyenes fiskeindustri. Rally Norway 2007. Rally Norway 2007, var tredje runde i 2007-sesongen for World Rally Championship og ble arrangert fra 16. februar til 18. februar 2007. Fartsprøver. Fartsprøvene (SS) 1-8 ble utført fredag, 9-14 på lørdag og 15-18 på søndag Up for You & I. "Up for You & I" er den tredje albumutgivelsen til det norske bandet Minor Majority, utgitt i 2004. Savage Garden. Savage Garden er en australsk duo som består av Darren Hayes (vokal) og Daniel Jones (keyboard, gitar). Duoen hadde suksess mellom 1997 og 2000 med låtene «Truly Madly Deeply» og «I Knew I Loved You». Duoen er oppløst nå. Hayes holder på et eget soloprosjekt og Jones hjelper unge artister i Australia. Bernard Buffet. Bernard Buffet (født 10. juli 1928, død 4. oktober 1999) var en fransk maler. Buffet ble født i Paris og studerte kunst ved École Nationale Supérieure des Beaux-Arts(det nasjonale kunstakademi) og arbeidet i atelieret til Narbonne sammen med bl.a. Maurice Boitel og Louis Vuillermoz. Med støtte fra kunsthandleren Maurice Garnier, laget Buffet religiøse malerier, landskaper, portretter og still-leben. Han hadde minst en stor utstilling årlig. Buffet var gift med sangeren "Annabel Buffet" (født Schwob). En av hans elever, "Jean Claude Gaugy" skapte begrepet "«lineær ekspresjonisme»." Buffet led av Parkinsons sykdom og ble etterhvert hemmet i å male, slik at han valgte å avslutte livet ved selvmord. Hermann Buhl. Hermann Buhl (født 21. september 1924 i Innsbruck i Østerrike, død 27. juni 1957 i Chogoliza i Pakistan) var en østerriksk tindebestiger og fjellklatrer. Han gjorde første bestigningene av to av verdens 14 fjell over 8000 meter: Nanga Parbat (8125 m) i 1953 og Broad Peak (8047 m) i 1957, begge i Pakistan. Buhl er også den eneste klatrer som har førstebesteget en 8000-meter helt alene og uten kunstig oksygentilførsel, noe han gjorde på Nanga Parbat etter at de øvrige klatrerne i ekspedisjonen han var en del av, hadde snudd pga. dårlig vær og flere ulykker underveis. I 1957 var Buhl med på ekspedisjonen som gjorde første bestigningen av Broad Peak. Noen uker etter suksessen på Broad Peak forsøkte Buhl sammen med Kurt Diemberger å bestige Chogolisa (7654 m). Nær toppen falt Buhl gjennom en snøfonn og forsvant i dypet. Wenche. Wenche er et opprinnelig tysk og nedertysk kjælenavn for kvinnenavn med forstavelsene "Win"- eller "Wen"-, som begge betyr «venn». Navnet skrives også: Venke, Wenke, Venche, Wencke, Vence eller Vencke. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Wenche i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. De andre variantene av navnet er mye mindre utbredt. Navnet Wenche er kjent i Norge fra 1500-tallet. Wenche var blant de mest populære navnene på nyfødte jenter i Norge i perioden ca 1940–1970. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Frigg-Ottar Os. Frigg-Ottar Os (født 6. desember 1951) var ordfører i Beiarn kommune i Nordland for Beiarn Bygdeliste fra 2003 til 2011. Os er medlem av Sosialistisk Venstreparti. Sonia Delaunay. Sonia Delaunay (f. Terk) (født 14. november 1885, død 5. desember 1979 i Odessa, Ukraina) var "avant-garde-maler" og designer. Biografi. Hun flyttet som 5-åring til St. Petersburg og som 20-åring til Karlsruhe i Tyskland, hvor hun tok et to-årig tegnekurs. Hun kom til Paris i 1906 og giftet seg med Robert Delaunay i 1910. Sammen grunnla de en retning de kalte «orfisme» som var preget av sterke farger og geometriske former. "Salon des Indépendants" hadde i 1914 en seksjon kalt "Prismes Electrique", hvor hun deltok sammen med Alexander Archipenko, Kasimir Malevitsj, Vadim Meller, Aleksandra Ekster og andre. Samme år flyttet hun til Madrid og videre til Portugal 1915-1916. Paret møtte flere portugisiske kunstnere som de var blitt kjent med i Paris. Sonia malte mange bilder fra portugisiske markeder under oppholdet¨, foruten akvareller og keramikkfliser. I 1920 kom hun tilbake til Paris, og åpnet et moteatelier sammen med Jacques Heim i 1924. 1925 var hun deltaker på utstillingen: "Exposition Internationale des Arts Decoratifs et Industriels Modernes" i Paris sammen med Nathan Altman, A. Ekster, V.Meller, A.Petritsky og David Shterenberg. Hun arbeidet med maleri, tekstiler og teaterkulisser (scenografi). I 1964 ble hun den første levende kvinnelige kunstner som fikk en retrospektiv utstilling i Louvre. Medlem av den franske æreslegion fra 1975. Hun døde i Paris i 1979. Maleriet "Coccinelle" ble brukt på et frimerke som ble gitt ut i både England og Frankrike i 2004 for å feire hundre år med "Entente Cordiale". Osmund av Salisbury. Osmund, greve av Séez (død 3. desember 1099) var en normannisk adelsmann og geistlig. Han gjorde blant annet tjeneste som biskop av Sarum og rikskansler. Han var sønn av Henri, greve av Séez og Isabelle, som var datter av Robert av Normandie og dermed søster av Vilhelm Erobreren. Osmund kom til England sammen med sin onkel, og viste seg å være en god rådgiver. Han ble derfor utnevnt til kansler i 1070. Han ble også omtalt i som jarl av Dorset. Etter å ha engasjert seg i mange sivilrettslige transaksjoner ble han hyret som en av lederne for arbeidet med "Domesday Book". Gregor VII utnevnte ham, etter Vilhelms ønske, til biskop av Sarum i 1078, og han ble konsekrert av Lanfranc, erkebiskop av Canterbury. I 1086 var han tilstede på "Great Gemot" i Old Sarum. På dette tinget ble "Domesday Book" godkjent, og de store landeierne sverget troskapsed til kongen. Han bygde katedralen i Old Sarum, som ble konsekrert 5. april 1092. Bare fem dager senere ble taket ødelagt av et lynnedslag, og bygningen fikk strukturelle skader. Han innførte også den normanniske ordningen med kanniker i katedralen. På Osmunds tid varierte liturgien fra et bispedømme til et annet, noe som var spesielt tydelig i England. Osmund opprettet Sarumsritet, som er et av de få riter som har overlevd i Den romersk-katolske kirke ved siden av det romerske ritus. Osmund døde natten til 3. desember 1099. Han ble gravlagt i Old Sarum. I 1228 bad kannikene om kanonisering etter at mirakler ved hans grav hadde blitt rapportert, men dette ble i første omgang ikke innvilget. Den 1. januar 1457 ble han kanonisert av Callixtus III, og den 23. juli samme år ble legemet translatert til den nye katedralen i Salisbury og lagt i Mariakapellet. Hans rikt utsmykkede helgenskrin ble ødelagt under Henrik VIII. En enkel plate med innskriften "MXCIX", hans dødsår, har blitt flyttet rundt i kirken flere ganger. I 1644 lå den midt i Mariakapellet, men den ligger nå under den østligste buen på sørsiden. I 1472 innvilget Sixtus IV en spesiell avlat for de som besøkte katedralen på hans minnedag; i 1481 ble minnedagen fastlagt til 4. desember. Gårdsøy. Gårdsøy (eller Gårdsøya) utgjør sammen med Måøya, Aursøyan, og Geitøya øygruppa Mausund i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Selve tettstedet med navnet Mausund ligger på Måøya og Gårdsøya. FK Spartak Moskva. FK Spartak Moskva (russisk: Футбольный клуб «Спартак» Москва) er en fotballklubb fra Moskva i Russland. Spartak har vunnet 12 sovjetiske seriemesterskap (kun Dynamo Kiev har flere) og 9 av 14 russiske seriemesterskap. De har også vunnet den sovjetiske cupen ni ganger og den russiske cupen tre ganger. Spartak har også nådd semifinalen i alle tre europacupene. Aursøy. Utsikt over Aursøy fra brua mellom Aursøya og Måøya. Aursøy (eller Aursøya) utgjør sammen med Måøya, Gårdsøya, og Geitøya øygruppa Mausund i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Aursøyan består av Lille- og Store-Aursøy, men øyene omtalles i dagligtale som «Aursøya». Lille- og Store-Aursøya er knyttet sammen med bru. Lille Aursøya er knyttet sammen med Måøya via «Aursøybrua» som ble åpnet i 1979. Mausund skole. Mausund skole er en barne- og ungdomsskole på Mausund i Frøya i Sør-Trøndelag. Skolen sto ferdig i 1957, og ble tatt i bruk i 1958. Skolen ble påbygd i 1977 og fikk nytt kjøkken. I 1991 fikk Mausund skole nytt tekstil-rom, og etter påbygninga ble det nytt lærer-værelse, legekontor og tre nye klasserom. Fra 1999 har også elever fra Sula gått på Mausund skole grunnet nedleggelse av Sula skole. I løpet av de siste 15–20 årene elevtallet blitt kraftig redusert. Skolen har gått fra å være 5 delt, 4 delt, til 3 delt. Elevtallet har i løpet av de siste årene stabilisert seg rundt 30. Nå er skolen 4 delt: 1.–2. trinn, 4.–6. trinn, 7.–8. trinn og 9.-10. trinn (2008). Bodø bystyre 2003–2007. I kommunevalget 2003 ble antall representanter redusert fra 47 representanter til 39. Fra 1. januar 2005 fikk bystyret to representanter til som et resultat av kommunesammenslåingen med Skjerstad. Ved neste valg vil bystyret igjen gå ned til 39 medlemmer. Image:Bodø bystyre.jpg|center|800px|thumb|Bystyregruppen 2003 - 2007 – Hold muspekeren over ansiktet til personen for navn circle 431 670 40 Anne Stein (Ap) circle 585 680 40 Johan A. Bakke (H) circle 787 659 40 Svein Blix (rådmann) circle 956 673 40 Kirsten Hasvoll (SV, varaordfører) circle 265 657 40 Ivar Andreassen (Ap, Skjerstad) circle 1152 680 40 Odd Tore Fygle (Ap, ordfører) circle 1343 650 40 Eva Leivset (H) circle 1544 660 40 Rolv Lyngstad (SV) circle 1730 657 40 Øystein Wiik (Frp) circle 1950 674 40 Trud Berg (Ap) circle 331 476 40 Brigt Kristensen (RV) circle 488 487 40 Jon Albert Alstad (SP) circle 831 496 40 Jan Kåre Moen (H) circle 2141 654 40 Ukjent circle 671 502 40 Ukjent circle 984 537 40 Evy Jeremiassen (Ap) circle 1085 520 40 Lisbeth Glanfield (SV) circle 1252 514 40 Astrid Tove Olsen (SV) circle 1370 522 40 Ingrid Lien (SP) circle 1532 494 40 Ole Henrik Hjartøy (H) circle 1677 491 40 Ukjent circle 1882 476 40 Ukjent vara FrP circle 2070 458 40 Ukjent circle 499 287 40 Marianne Haagensen Øien (Ap) circle 623 266 40 Jan Harry Teigland (H) circle 732 285 40 Siri Vasshaug (Ap) circle 835 306 40 Solgull Klette (0H, uavh.) circle 952 316 40 Kirsten Limstrand (V) circle 1065 268 40 Gunnar Aasen (Frp, H) circle 1215 273 40 Gunn Savstad (Ap) circle 1351 251 40 Odd-Willy Hansen (SV) circle 1501 274 40 Ukjent circle 1648 276 20 Else-Marie Torp (KrF) circle 1821 235 40 Odd Paulsen (Frp) circle 1963 255 40 Linda Karin Storjord (formannskapssekretær) circle 2118 274 40 Liv Angvik Skaldehaug (SV, vara) circle 714 210 40 Einar Lier Madsen (Ap) circle 837 184 40 Odd Emil Ingebrigtsen (H) circle 938 172 20 Tom Cato Karlsen (Frp) circle 1052 172 40 Arild Nohr (Ap) circle 1184 147 20 Jostein Greibrokk (RV) circle 1303 142 40 Øivind Mathisen (Ap) circle 1441 141 40 Morten Melå (Ap) circle 1573 155 40 Ukjent circle 1659 153 40 Geir Nordkil (Krf) circle 1760 176 40 Heidi Aasen (Frp, H) Maurice av Le Mans. Maurice var Englands tredje rikskansler. Før han fikk denne stillingen i 1078 var han erkediakon i Le Mans. Han gikk av eller døde i 1085. Pinocchio. a>. Her er han tegnet av Enrico Mazzanti (1852–1910), den første Pinocchio-illustratøren. Tegningen er fargelagt seinere. a> i Orlando i USA i 2005. "Pinocchio", på italiensk "Le avventure di Pinocchio" ("«Pinocchios eventyr»"), er en barnebok av den italienske forfatteren Carlo Collodi (1826–1890). Boka ble første gang utgitt i 1883 og har siden kommet i en mengde versjoner, også flere populære filmatiseringer. Bakgrunn og versjoner. Den første halvdelen av Pinocchio ble utgitt fra 1881 til 1883 som en føljetong for et barneblad. Historien ble siden samlet til en barnebok i februar 1883. Den handler om de spennende opplevelsene til Pinocchio, en levende marionettedokke, og faren hans, den fattige treskjæreren Geppetto. Historien har også utbredt forestillingen om at noen får lang nese av å ljuge. Fortellingen inneholder et klart moralsk budskap og en fornuftig oppfordring om å være lydig og flittig, høre på sin samvittighet og oppføre seg pent for å bli en ordentlig menneskegutt, men boka har også visse satiriske trekk. Forfatterens blanding av spenning og moral, realisme og fantasi var ikke vanlig i annen barnelitteratur på samme tid. Pinocchio regnes som en klassiker innen barnelitteraturen og har kommet i et uttall versjoner og bearbeidelser over hele verden og inspirert andre kunstnere og verk, blant annet Disneys tegnefilm Pinocchio fra 1940. Norske utgaver. Pinocchio ble gitt ut på norsk første gang i 1921. Boka het da "Pinockio og hans forunderlige eventyr" og var oversatt fra italiensk av Margrethe Munthe. En ny oversettelse av Anne Margrethe Konow Lund kom i 1956, nemlig "Pinocchio – en tredukkes merkelige opplevelser" med illustrasjoner av Patrick Mathews. Den tysk-norske illustratøren Werner Grossmann illustrerte Pinocchio i en oversettelse av Anne Lømo i 2002. Fellesaksjonen For Ulv. Fellesaksjonen For Ulv (FFU) ble opprettet i Østerdalen januar 2001 etter at staten hadde satt igang en jakt for å fjerne alle ni ulver i Atnaflokken. FFU ble formelt stiftet høsten 2001. FFU jobber fortsatt for at ulvene også skal kunne eksistere med levedyktige bestander i Norge og Sverige. Mark Messier. Mark John Douglas Messier (født 18. januar 1961 i St. Albert, Alberta) er en canadisk ishockeyspiller. Han begynte sin profesjonelle ishockeykarriere i World Hockey Association (WHA) og i 1979 debuterte han i NHL for Edmonton Oilers i den andre runden, i den 48. kampen den sesongen. I sin tredje sesong i NHL oppnådde Messier over 100 poeng og han vant Conn Smythe Trophy som den mest verdifulle spilleren (MVP) da Edmonton Oilers vant Stanley Cup i 1985, som var en av Messiers seks mesterskap. Tre av disse vant han med Oilers, sammen med en av ishockeyens mest kjente profiler, Wayne Gretzky. Da Gretzky ble solgt til Los Angeles Kings, ble Messiers Oilers nye stjerne og scoret karrierens høyeste antall poeng samtidig memd at Oilers vant Stanley Cup i 1990. Messier ble så byttet med New York Rangers-spillerne Bernie Nicholls, Steven Rice og Louie Debrusk, og i 1994 var han med på å vine Stanley Cup for Rangers. Messier flyttet til Vancouver Canucks i 1997, en overgang som ikke ga de ønskede resultatene. Skader begrenset Messiers spilletid i Vancouver og i 2000 returnerte han til New York Rangers. Selv om han ikke lenger var den utsøkte blandingen av kraft, teknikk og fart, spilte Messier fortsatt en produktiv rolle for Rangers. Mark Messier la opp i en alder av 43 år før 2005-2006-sesongen og den 12. januar 2006 hengte New York Rangers opp hans drakt nr 11 på æresplassene i taket på Madison Square Garden. Geitøya. Geitøya (eller Gjetøya'") utgjør sammen med Gårdsøya, Aursøyan, og Gårdsøya øygruppa Mausund i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Geitøya og Lille-Aursøy er knyttet sammen med bru. Geitøya ("Vadsøysund") hadde til 2006 hurtigbåtforbindelse til Sula, Froan og Halten, samt til Frøya og derfra videre til Trondheim. Giorgio de Chirico. Giorgio de Chirico (10. juli 1888 – 20. november 1978), også kjent som Népo, var en italiensk maler. Hans metafysiske malestil dannet skole og ble senere regnet som en del av surrealismen. Liv og arbeide. Giorgio de Chirico ble født i 1888 i Volos i Hellas av foreldre fra Genova og Sicilia i Italia. Etter studier i Aten og Firenze, kom han til München i 1906 og ble elev ved kunstakademiet der. Han leste da filosofiske arbeider av Nietzsche og Arthur Schopenhauer, og studerte bilder av Arnold Böcklin og Max Klinger. Tilbake i Italia malte han (1910) det første i serien "Metafysisk Piazza"(eng: "Metaphysical Town Square"): "«The Enigma of an Autumn Afternoon»" («Høstettermiddagens gåte») etter åpenbaringsfølelsen han fikk av "Piazza Santa Croce" i Firenze. Han malte også bildet «Orakelets gåte» under oppholdet. Han besøkte Torino på vei tilbake til Paris, og ble fascinert av det metafysiske aspektet ved piazzaene og gateløpene med bueganger. Torino var også Nietzsches by. Gjennom sin bror møtte han Pierre Laprade, som var medlem av juryen for Salon d’Automne, hvor han fikk stille med tre verker (1912): «Orakelets gåte», «Ettermiddagens gåte» og «Selvportrett». I løpet av 1913 stilte han ut både på "Salon des Indépendants" og "Salon d’Automne" og ble lagt merke til av både Pablo Picasso og Guillaume Apollinaire og solgte sitt første bilde: «Det røde tårnet». Gjennom Apollinaire fikk han kontakt med kunsthandleren Paul Guillaume, som han fikk kontrakt med i 1914. Han dro til Italia under den første verdenskrigen og meldte seg som frivillig. Kjennelsen var tjenesteudyktig, og han ble plassert på et sykehus, hvor han fikk tid til å fortsette å male. Fram til 1928 var alle utstillinger utelukkende i Europa. Skulpturen "Ettore e Andcrimaca" av Giorgio de Chirico, som står plassert på Mido-suji i Osaka, Japan. Han var gift to ganger; siste ekteskap varte livet ut. de Chirico er best kjent for bildene han laget mellom 1909 og 1919, som var hans metafysiske periode. Bildene blir husket av de som ser dem, som en uro i sjelen, noe utenom, som synes å plage eller forundre figurene og dermed publikum. Senere i livet forlot han denne stilen, men fikk ikke samme kritikerapplaus for de senere bildene. Guillaume Apollinaire så umiddelbart noe i bildene som fikk ham til å være hjelpsom med introduksjoner. Yves Tanguy skrev senere om at han en dag i 1922 så et maleri i vinduet til en kunsthandler – og besluttet der og da at han skulle bli kunstner, uten noensinne før å ha holdt i en pensel. Blant andre kunstnere som nevner ham som en de har hatt nytte av, er Max Ernst, Salvador Dalí, René Magritte og Philip Guston. I tillegg har den italienske filmskaperen Michelangelo Antonioni sagt seg i åndelig gjeld til De Chirico. Dette er trolig mest synlig for publikum i store dvelende panoreringer gjennom øde bylandskaper der noen mennesker sees langt borte eller ikke er der. Terry Sawchuk. Terry «ukey» Sawchuk (født i Winnipeg, Manitoba 28. desember 1929, død 31. mai 1970 i New York City, New York, USA)) var en canadadisk ishockeykeeper. Han hadde en tøff barndom og mistet sin hjertesyke bror da han var 10 år gammel. Sawchuk ble kårtet til beste nybegynner i både United States Hockey League og American Hockey League før han endte i Detroit Red Wings i NHL i sesongen 1950-'51. Han hadde en redningsprosent på mer enn 90 per kamp, noe som gjør det mulig å kalle ham en utrolig god målvakt. Han ble tatt ut til all-star laget, og vant «The Calder Trophy» som lagets beste nybegynner. De fire neste sesongene ble han tatt ut til all-star laget. Det som gjorde ham til en meget god målvakt, var hans meget gode reflekser og evne til å lese spillet. I de fem første sesongene i Red Wings hadde han rekorden med 199 seire og 57 tap. Han ble kjøpt opp av Boston Bruins for å gjøre plass til Glen Hall, men trivdes ikke i Boston og han slet med mye sykdom og depresjoner. Etter to år i Boston returnerte han til Red Wings og hans strålende karriere fortsatte. I 1964 ble han kjøpt av Toronto Maple Leafs og i 1965 vant han et Vezina-trofé. I 1967 hjalp han laget til å vinne Stanley Cup-mesterskapet. Etter 21 år som hockeyspiller var hans resultat totalt 447 seiere og 103 tap. 31. mai 1970 døde han av komplikasjoner etter en ulykke i hjemmet. Christian Albrecht av Holstein-Gottorp. Christian Albrecht (født 3. februar 1641 på Gottorp slott, død 6. januar 1695 samme sted) var fyrstbiskop av Lübeck fra 1655 til 1666 og hertug av Holstein-Gottorp fra 1659 til 1695. Han var sønn av hertug Frederik III av Slesvig-Holsten-Gottorp og gift med Frederikke Amalie, datter av kong Frederik III av Danmark og Norge. Resess. En resess (dansk "reces") var i eldre dansk rett lover som var et resultat av forhandlinger mellom kongen og riksrådet eller stendene. Navnet betegner egentlig forhandlingenes avslutning, og sikter til referatet av forhandlingene, som da ble underskrevet. Heradsbygda. Norderhovhjemmet (Ve) og Nedre Heradsbygda Heradsbygda er både ei bygd og et tettsted/større boligområde med villa- og blokkbebyggelse som ligger i tidligere Norderhov herredskommune på Ringerike, i trianglet mellom Rv7 og E16, der disse ferdselsårene skiller lag like ved Buskerud fylkes tusenårssted, Veien Kulturminnepark, like vest av Hønefoss. Heradsfjerdingen. Heradsfjerdingen var en tidligere fjerding i Norderhov kommune, som ellers også besto av Strandefjerdingen, Vangsfjerdingen og Vegårdsfjerdingen. Nedre deler av Heradsbygda. Heradsbygda kan deles inn i nedre og øvre deler av bygda. De nedre delene omfatter området fra Sørum til Halsteinrud, inkludert strekningen langs riksvei 7 til Ramsrud og vestsiden av europavei 16 med Hallum til grensa mot Follum. Denne delen av Heradsbygda var det første større byggefeltet i Ringerike kommune, som ikke ligger i direkte tilknytning til Hønefoss. I dag bor det omkring 3 000 mennesker der, de langt fleste i den søndre delen. Området har egen barneskole, Helgerud skole. Tidligere var elevene tilknyttet Veien skole. Ungdomsskoletrinnet er tilknyttet Veienmarka ungdomsskole. Området tilhører Norderhov prestegjeld, der Norderhov kirke er primærkirke. I Heradsbygda ligger også Norderhovhjemmet (sykehjem, omsorgs- og legesenter) og Heradsbygda omsorgsområde. Boligfeltet er preget av eneboliger og bebyggelsen strekker seg nordover mot Oppenåsen. Fra store deler av boligfeltet er det vidt utsyn over Ringerike og Hole, inkludert Tyrifjorden, Holleia, Ringkollen og Krokskogen. Lenger opp i åsen finnes det rester etter en bygdeborg, Oppenborgen fra folkevandringstiden. Ve og Norderhovhjemmet. Sentralt i bygda lå urgården Ve (nå synonym med Norderhovhjemmet), som ga opphav til mange av brukene som en gang fantes der. Trolig omfattet gården opprinnelig området helt fra Veme til Hønefossen, med Storelva som skille ned mot Tyrifjorden og Sogna som skille mot Ask. En av disse gårdene som ble skilt ut fra Ve var Veien, som siden har blitt delt. Veien er i dag kjent for det store gravfeltet fra jernalder og bronsealder, lokalt kalt Veien-feltet, nasjonalt og internasjonalt kjent som Hringariki Kulturminnepark. Feltet omfatter mer enn 100 gravhauger og trolig nærmere 600 flatmarksgraver. Lev Trotskij. Lev Trotskij, grunnlegger og leder av Den røde armé, og utenriksminister i Russland, bodde i Heradsbygda i 1935–36. Han ble utvist fra Russland i 1929, og etter å ha bodd i Tyrkia og Frankrike fikk han oppholdstillatelse i Norge. Han og hans kone, Natalia Sedova, bodde hos redaktør Konrad Knudsen på Veksal i ca. et år. Øvre deler av Heradsbygda. De øvre delene av bygda regnes som området fra Halsteinrud til Nøklebytoppen langs begge sider av Heradsbygdveien. Dette området er grisgrendt befolket og preges av barskog og småbruk. Grensa mellom Granum og Hanserud er det gamle skillet mellom skolekretsene for Helgerud skole i Heradsbygda og den nedlagte Heggen skole i Ytre Soknedalen. Denne delen av Heradsbygda blir ofte regnet med til Ytre Soknedalen som naturområde. Tenorsaksofon. En tenorsaksofon (også tenorsax'") er et middels stort musikkinstrument i saksofonfamilien som ble oppfunnet av Adolphe Sax i 1840-årene. Saksofonen er stemt i Bb, og er dermed et transponerende instrument. Utseende. Tenorsaksofonen består hovedsakelig av et langt, bøyd messingrør med flere runde hull på, og over disse ligger klaffer til å bestemme hvilken tone som spilles. Klaffene er i et nettverk av stenger slik at musikeren kan spille instrumentet med ni fingre (høyre tommel brukes for å støtte saksofonen) på minst 23 klaffene på instrumentet. Saksofonen måler mellom 80 og 85 cm, og er synlig større enn altsaksofonen Tenor er delt opp i tre deler: Munnstykket, halsen og kroppen. Historie og bruksområder. Tenorsaksofonen ble oppfunnet av Adolphe Sax i midten av 1840-årene. Fra begynnelsen av ble ikke tenorsaksofoner og saksofoner generelt akseptert, men etter hvert fikk instrumentet mer og mer anerkjennelse. I begynnelsen på 1900-tallet ble en ny tenorsaksofon laget, en såkalt C melody, eller C-saksofon, og denne var vanlig i 1920-årene. Fordelen med en C melody-saksofon var at den var stemt i C, det samme som blant annet piano er, og da kunne piano og saksofon spille sammen fra samme note uten å transponere. Men plutselig i år 1929 sluttet saksofonprodusentene å lage disse saksofonene, og i dag er det svært uvanlig å bruke C melody-saksofoner i noen som helst form for musikk. Tenorsaksofonen blir brukt til mange forskjellige former for samspill, som janitsjarkorps, storband, danseband og jazzensembler. I noen tilfeller blir tenorsaksofonen også brukt i symfoniorkestre og kammermusikk, som i Maurice Ravels "Bolero". I orkestre spiller tenorsaksofonen vanligvis en slags støtterolle sammen med eufonium, horn og trombone. I jazzband er tenorsaksofonen mer fremtredende, og spiller ofte melodien samt at den brukes som improviseringsinstrument. Jazz og populærmusikk. Tenorsaksofonen ble bedre kjent gjennom den hyppige bruken av instrumentet i jazzmusikk. Coleman Hawkins ga tenorsaksofonen nytt liv i 1930-årene fra å være et «hjelpeinstrument» sammen med blant annet eufonium til å bli et fullverdig melodi- og improviseringsinstrument. Mange fremragende jazzmusikere fra 1940-tallet og utover har vært tenorsaksofonister. De spilte i forskjellige jazz-arter, alt fra den sterke, klangfulle lyden til Coleman Hawkins og hans tilhengere, til den muntre og lystige stilen til Lester Young og hans følge. Under bebop-tiden kom den mest fremstående tenorsaksofon-musikken fra jazz-standards (som "Four Brothers") fra Woody Hermans orkester, og senere på 1960-tallet fikk Stan Getz stor suksess ved å spille bossa nova-musikk på hornet. Som et resultat av fremgangen i amerikansk jazz, fikk instrumentet også hovedroller i andre sjangre. Tenorsaksofonen er svært vanlig i rhythm and blues, og brukes også i rock and roll og den nyere rock. Instrumentet benyttes også i afroamerikansk musikk, latinmusikk og afrikansk musikk. Noen ganger har den også blitt brukt i post-punk og eksperimentelle band rundt om i Storbritannia i 80-årene, noen ganger også atonalt. Utvidede registre. På alle saksofoner, og da spesielt tenor, er det vanlig å spille i utvidede registre. Kjente saksofonister, som John Coltrane, Michael Brecker, James Haulik, Sonny Rollins og Lenny Pickett, brukte alle et register som kalles "altissimo", og er toner som ligger høyere enn f3. Toner i altissimo fortsetter helt til de ikke kan høres, men de vanligste på saksofonen er "trestrøken fiss", "g", "giss", "a", "b", "h", og "firstrøken c", "ciss", "d", "ess", "e" og "f". På tenorsaksofon kan man også gå nedenfor "b" (lille b) ved å spille "b" og sette låret inntil slagstykket på instrumentet. Det vil da klinge "a". Ragnvald Indrebø. Ragnvald Indrebø, (født 22. november 1891 i Os i Hordaland, død 26. juni 1984) var biskop i Bjørgvin bispedømme fra 1948 til 1961. Indrebø var morfar til Ragnar Hovland. Biografi. Parallelt med tjenesten var han lærer på Menighetsfakultetet. Fra 1938 til han ble biskop var han redaktør av Luthersk Kirketidende. Under andre verdenskrig var han fra 1942 medlem av Den midlertidige kirkeledelse etter at prestene hadde lagt ned sin tjeneste i protest mot nazistyret. I 1947 kom han på andreplass i menighetsrådenes avstemming om hvem som skulle bli biskop i Hamar bispedømme, slått av Kristian Schjelderup, som ble utnevnt. Forfatter. Dessuten oversatte han en del konfirmasjonsbøker til nynorsk. Bydeler i Tromsø. I Tromsø overlapper bydelene ofte hverandre ettersom det ikke fins klart definerte bydelsgrenser. Det er fordi byen ikke er delt opp i formelle, administrative bydeler. Det fins derimot flere lokale bydelsråd som har en slags halvoffisiell status. Bydelsrådene er ikke opprettet av kommunen, men av befolkningen selv i de aktuelle bydelene. Medlemmene er gjerne valgt inn fra velforeninger, idrettslag o.l. Bydelsrådene bestemmer selv hvor grensen for det området de ønsker å representere skal gå. Utenbordsmotor. Utenbordsmotor (eller påhengsmotor) er en forbrenningsmotor eller elektrisk motor for båt. En utenbordsmotor er vanligvis festet i akterspeilet på båten, men også kan være festet i en motorbrønn eller et eget motorfeste(særlig når båten er spiss akter). Vanligvis 2-takts bensinmotorer, men 4-takts motorer har de senere år blitt mer og mer vanlig. 4-takts motorer er både tyngre, dyrere og mer kompliserte enn 2-takts motorene, men de går stillere og jevnere, forurenser mindre, bruker mindre bensin, og olje kun internt i bunnpannen. Det finnes også diesel påhengsmotorer, men siden disse er tunge og dyre, er de sjeldne å se. Rett over propellen på utenbordsmotorer finnes en horisontal «finne» eller plate som heter "antikavitasjonsplate". Denne skal ligge i samme høyde som kjølen på båten (evt. litt lavere) for at propell og motor skal få nok vann til fremdrift og kjøling. Avstanden måles fra det laveste punktet på båten og opp til øverste kanten på motoropphenget. Målene er henholdsvis ca. 38 cm (15 tommer) for kort stamme, 51 cm. (20 tommer) for lang stamme og 63,5 cm (25 tommer) for ekstra lang stamme. Sopransaksofon. En sopransaksofon (også sopransax) er et musikkinstrument i saksofonfamilien, og er stemt i Bb. Sopransaksofonen er den minste av de såkalte vanlige saksfonene (sopran-, alt-, tenor- og barytonsaksofon), og klinger én oktav lysere enn tenorsaksofonen. Saksofonen blir for det meste brukt innenfor jazz og i saksofonkvartetter, men brukes av og til i den klassiske musikken også. Sopransaksofonene finnes hovedsakelig i to former, den rette og den bøyde. "Den rette sopransaksofonen" likner mest på en klarinett, og halsen på instrumentet kan enten være lett bøyd eller rett. Lyden i den rette sopransaksofonen har en mer obo-aktig lyd enn den bøyde, og skal være enklere å intonere på. Denne typen er den mest produserte nå til dags. "Den bøyde sopransaksofonen" likner en altsaksofon, bare i forminsket størrelse, men har en mindre bøy på halsen. Lyden i det bøyde hornet skal ha en mer saksofonlik lyd enn den rette, men skal være vanskeligere å intonere på. Den bøyde var til forskjell fra den rette mer vanlig på 1930-tallet enn nå. Sopransaksofonen går for å være den vanskeligste av de vanligste saksofonene å spille på. I 2001 lagde belgieren François Louis aulokromen, et nytt treblåseinstrument som egentlig er to sopransaksofoner som er satt sammen, og man kan spille på det unisont eller tostemt. De mest kjente sopransaksofonistene innenfor jazzen er John Coltrane, Sidney Bechet, Jan Garbarek, Wayne Shorter, Joe Farrell, Steve Lacy, Lucky Thompson, Branford Marsalis, Paul Winter og Dave Liebman. Innenfor smooth jazzen er de mest kjente Kenny G, Dave Koz og Grover Washington. Mikkel Vigholt Petersen. Mikkel Vigholt Petersen (født 1. oktober 1984 i Glostrup) er en dansk musiker og kunstner. Han jobbet som dykkerinstruktør i Hellas i 2003. Deretter dro han tilbake til Danmark og jobbet som sexløper, foredragsholder i sex og sunnhet. Da bidro han blant annet i bøker og TV-serier om temaet. Bosatte seg deretter i Norge (2005) og jobbet som musiker og var med på å lage filmmusikk til den kritikerroste dokumentarfilmen Herleik - fri som fuglen. Vigholt Petersen har også jobbet med en rekke norske og internasjonale musikere i en rekke prosjekter, blant annet "Blendbox". Johannes M. Norman. Johannes Musæus Norman (født i Asker 28. oktober 1823, død i Kristiania 15. januar 1903) var en norsk botaniker, utdannet lege og forstmester. Norman var prestesønn, tok artium i 1840 og ble "ex.med." i 1847. Etter kort tid som militærlege i første slesvigske krig, arbeidet har 1849-57 utelukkende med botanikk. Dels på undersøkelsesreiser i Gudbrandsdalen, på Vestlandet og i Vest-Finnmark; dels under videreutdanning i Paris og Wien og dels som stipendiat ved Universitetet i Oslo. Han avsluttet også dette kapitlet av livet, og utdannet seg 1858-60 til forstmester, i Aschaffenburg i Bayern. Ved hjemkomsten ble han utnevnt til forstmester i Troms og Finnmark, en stilling han hadde 1860-76. Fra 1876 fikk han statsstipend for «"uafhængig af ethvert andet arbeide at kunne bearbeide Norges arktiske Flora"». I 1877 flyttet han fra Tromsø til Kirkegata 1 (I dagligtale kalt «Normangården») på Langestrand i Larvik, hvor han ble boende til 1902. Fra Larvik reiste han årvisst på botaniseringsferder på opptil tre måneder. Hans felt var nordnorsk plantegeografi, en virksomhet som han innledet med avhandlingen "Index supplementarius locorum natalium specialium plantarum nonnullarum vascularium in provincia arctica Norvegiae sponte nascentium, qvas observavit J.M. Norman" i 1864. Hovedverket "Norges arktiske flora" utkom i flere bind 1894-1901, med i alt 2134 boksider. Verket omfatter bare den "spesielle del"; en generell del, med sammenfattende opplysninger, ble ikke ferdig, pga sykdom. Av Jens Holmboe blir Norman karakterisert som en «"storlinjet og rank personlighet, en mann av betydelig intelligens"», men også som «"en steil natur"» og «"ingen kompromissenes mann"». Hans hovedverk omtales som et «"overveldende rikt floristisk iakttagelsesmateriale [...] vrimler av skarpe og omhyggelige plantegeografiske og økologiske iakttagelser"». MS «Rygerfjord». M/S Rygerfjord er en karbonkatamaran eid av rederiet L. Rødne og Sønner, levert fra båtbyggeriet Brødrene Aa A/S i Mai 2004. M/S Rygerfjord var det tredje skipet laget i karbon som L. Rødne og Sønner kjøpte. Jack (navn). Jack er et mannsnavn med opprinnelse i det middelalder-engelske navnet "Jackin" som ble brukt som kjælenavn for John, som igjen er en variant av Johannes og betyr «Gud er nådig». Jack er også brukt som et kjælenavn for Jakob. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Jack Black (1969–), amerikansk skuespiller El Al. En El Al Boeing 747-458. El Al opererer to Boeing 767-27E(ER). En av fire Boeing 777-258(ER) som El Al opererer. Ytterligere to blir levert i løpet av 2007. El Al (אל על på hebraisk, dvs. "himmelhøyt") er det nasjonale israelske flyselskapet. Selskapet var tidligere statseid, men ble i januar 2005 formelt privatisert etter en prosess som hadde pågått siden 2003, men 30 % av aksjene er fremdeles statseid. El Al begynte trafikk i 1948. Flåte. Følgende er en oversikt over flyflåten til El Al per januar 2007. Sikkert som amen i kjerka. «Sikkert som amen i kjerka» (også «sikkert som amen i kirken») er begrep som beskriver at noe betraktes som et forutsigbart hendelsesforløp. Begrepet bygger på at ordet «amen» er en del av den kirkelig liturgi, og repeteres jevnlig i kirken. Harald Grimen. Harald Grimen (født 18. juli 1955 i Gulen, død 26. februar 2011) var en av de mest toneangivende norske filosofene i sin generasjon. Han hadde magistergrad og doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Bergen. Han studerte også i Paris. Ved sin død var Grimen professor ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og professor II ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Han var tidligere ansatt som førsteamanuensis og professor II ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen, som professor ved Institutt for filosofi, Universitetet i Tromsø og som forskningsleder ved Seksjon for medisinsk antropologi, Universitetet i Oslo. Han arbeidet særlig med vitenskapsteori og politisk filosofi og interesserte seg spesielt for tillit og mistillit, rasjonell uenighet i filosofi og vitenskap og forskjellige sider ved handlingsfilosofi. «Rygerdoktoren». Rygerdoktoren er en ambulansebåt lagd i en vakuum-injisert karbonkompositt. Båten er et utviklingsprosjekt mellom, S, Brødrene Aa, og SND. Dave Harold. Dave Harold (født 9. desember 1966) er en engelsk, profesjonell snookerspiller. Han er den spilleren som har ligget lengst nede på verdensrankingen og vunnet en rankingturnering. Dette skjedde i 1993 da han slo Darren Morgan 9–3 i Thailand Masters. Han var da rangert som nummer 93. Harold har ikke vunnet flere rankingturneringer, selv om han lå på topp 16-rankingen på slutten av 1990-tallet. I den første rankingturneringen i 2008/2009-sesongen, Northern Ireland Trophy, nådde Harold sin første finale i en rankingfinale, siden Grand Prix i 1994. Men han tapte finalen i Belfast 3-9 for Ronnie O'Sullivan. Hans høyeste break er på 143. Veien. Veien eller Veienmarka er et område som ligger i gamle Norderhov kommune på Ringerike. Området har fått navn etter den gamle vín-gården Veien, som for lengst er delt. Gården er også kjent som Weien, Veigin og Veigini fra vår tidlige historie (blant annet fra kongesagaene). Opprinnelig ble gården skilt ut fra urgården Ve. Veienmarka ligger på et høydedrag nordvest for Hønefoss og omfatter området sør for Heradsbygda til grensen mot Veienmoen (skilt av Bergensbanen) og Hønefoss ved tidligere Ringerikes meieri. Området omfatter dessuten gårdene sør for Heradsbygda og der Rv7 mot Hallingdal skiller lag med E16 som går videre nordover mot Valdres. På Veien ligger et av Østlandets største gravfelt med over hundre gravhauger og flere hundre flatmarksgraver. Det store gravfeltet har fått navnet Hringariki og er nå en del av Hringariki Kulturminnepark, som ble valgt til Buskerud fylkes tusenårssted. I 1995 ble det funnet spor etter et stort langhus (som nå er gjenoppbygd) fra eldre jernalder, tidfestet til tiden rundt Kristi fødsel. Funnet er unikt i norsk og nordisk sammenheng, sett i forhold til datering og størrelse. Sammen med de mange arkeologiske funn på Veien fra tidligere og senere tidsepoker, steinalder, bronsealder, eldre og yngre jernalder, kaster de lys over både områdets og landets tidlige historie. I utkanten av det store gravfeltet (bare skilt av en lokal vei) ligger Veigin boligområde og Veienmarka ungdomsskole. Veien gamle skole, som i dag er skolemuseum, ligger direkte i tilknytning til gravfeltet. På tomten til gamleskolen er det dessuten bygget en moderne barnehage. Nuptse. Nuptse er et fjell i fjellkjeden Mahalangur Himal i Nepal. Fjellet ligger to kilometer vest-sørvest for Mount Everest, og danner den vestlige flanken av Lhotse-Nuptse-massivet. Yngvar Nielsen. Yngvar Nielsen fotografert i 1898. Fotografi i Oslo Museum Yngvar Nielsen (født 29. juli 1843 i Arendal, død 2. mars 1916) var en norsk historiker og geograf oppvokst i Kristiania. Han var leder for Etnografisk Museum 1877–1916, dr.philos. 1880 med avhandlingen "Det norske Rigsraad", professor i geografi fra 1890. Yngvar Nielsen var sønn av telegrafdirektør Carsten Tank Nielsen. Han er særlig kjent for et omfattende historisk forfatterskap og sin "Reisehaandbog over Norge" som kom i 12 opplag mellom 1879 og 1915 og hadde stor betydning for utviklingen av fotturismen i Norge. Han var en tidlig forkjemper for å opprette naturreservater i Norge. Som historiker plasserte han seg på konservativ side (sammen med blant andre Ludvig Daae) og la vekt på materielle forklaringer i motsetning til idealistiske, som for eksempel Ernst Sars sto for. Nielsen hadde som historiker en internasjonal orientering, i sterk motsetning til Venstre-historikernes dominerende nasjonalisme. Nielsen var nasjonsbygger, men ikke nasjonalist. Ikke minst i studiene av begivenhetene i 1814 ga han et internasjonalt perspektiv på begivenhetene som hadde vært fraværende i norsk historieskrivning. Yngvar Nielsen var rådgiver for kong Oscar II og lærer for kongens sønner. Nielsen var en meget aktiv skribent og i perioder tilknyttet "Aftenposten"s politiske redaksjon som lederskribent. Under kampen om parlamentarismen, som han var motstander av, var han en av de mest markante folketalerne og debattantene. Yngvar Nielsen var mangeårig medlem av Høyres sentralstyre (1884–1898). Han var sterk tilhenger av unionen med Sverige, og særlig dette førte til at han av politiske årsaker i stor grad ble uteglemt fra den norske historiske kanon som ble dominert av Venstre-historikere. Yngvar Nielsens viktigste verk som historiker er kanskje biografien over Eidsvollsmannen Herman Wedel Jarlsberg: "Lensgreve J. C. H. Wedel Jarlsberg 1779-1840", utgitt 1901-02. Andre betydelige historiske avhandlinger er "Jens Bjelke til Østraat" utgitt 1872, "Bidrag til Norges historie i 1814", to bind, 1882 og 1886, "Norges Historie efter 1814", utgitt 1882–1892. Han utga sine erindringer i fire bind: En "Christianiensers Erindringer", 1910, "Under Oscar IIs Regjering", 1912, "Fra Johan Sverdrups Dage", 1913, "Da Unionen skulde briste", 1915. Jernbanetunneler i Norge. Denne listen viser de 50 lengste jernbanetunnelene etter Jernbaneverkets tall. Det eksisterer 704 jernbanetunneler i Norge. 688 av disse er på baner med regulær trafikk. Tunneler med intakt spor uten regulær drift. Nedlagte tunneler der sporet har blitt fjernet. Noen har blitt omgjort til veitunneler. I tillegg kommer T-baner, som ikke forvaltes av Jernbaneverket. Eksterne lenker. Jernbanetunneler i Norge Tunnlar i Norge Gerard av Rouen. Gerard, preceptor av Rouen (død 21. mai 1108) var en engelsk geistlig som ble erkebiskop av York og rikskansler i England. Han var en nevø av Walkelin, biskop av Winchester og av Simon av Ely, og han hadde forbindelser til kongefamilien. Fra 1085 til 1092 gjorde han tjeneste som rikskansler. Han ble så knyttet til Vilhelm Rufus' kapell, og i 1095 sendte kongen ham som diplomat til paven. Oppdraget lyktes, og han ble belønnet med utnevnelsen til biskop av Hereford. Anselm av Canterbury bispeviet ham den 8. juni 1096, etter at han hadde blitt diakon- og presteviet dagen før. Da Henrik I tiltrådte i 1100 ble Gerard utnevnt til erkebiskop av York. Dermed begynte en lang strid med Anselm om hvilket av de to erkebispesetene, York og Canterbury, som hade forrang. Gerard nektet å underkaste seg Anselm, og da han reiste til Roma for å motta palliet hadde han også i oppdrag å representere kongen i en sak omkring investitur mot Anselm. Paven bestemte til fordel for Anselm, men Gerard hevdet at han hadde mottatt private forsikringer om at dekretene ikke kom til å bli håndhevet. Munkene som representerte Anselm nektet for dette, og da paven fikk høre om det ekskommuniserte han Gerard inntil han hadde bekjent sin feil og gjort bot. Gerard aksepterte tilslutt offentlig Canterburys forrang, men han fortsatte å styre York som et uavhengig bispedømme. Da Anselm nektet å vie tre biskoper, hvorav to hadde investitur fra kongen, forsøkte Gerard å vie dem. To av dem nektet å la seg vie på denne måten. Paven refset Gerard for motstanden mot primas, og de to erkebiskopene ble endelig forlikt igjen. Som erkebiskop gjennomførte han en rekke reformer i York. Men på grunn av striden med den populære Anselm ble han allikevel upopulær, og samtidige forfattere anklaget ham for umoral og for å ha praktisert magi. Gerard døde plutselig mens han var på vei til London for å delta i et konsil. Han fikk dermed ikke den siste olje før han døde, noe mange så som en gudddommelig straff. Kannikene nektet å gravlegge ham i katedralen, og folk kastet stein på likvognen. Noen vers på latin som han skrev er bevart i British Museum. Ditt verk er stort. Ditt verk er stort er en bønnesalme av Ragnvald Indrebø fra 1968. Indrebø skrev salmen på nynorsk etter en tekst av den svenske salmedikteren Natanael Beskow fra 1885. Salmen fikk plass i Norsk Salmebok på nr. 697. Den er på tre korte strofer, hver på fire linjer i rimmønsteret abab. Melodien som brukes i Norsk Salmebok er av Michael Praetorius fra 1610/ Thomas Laub 1888. Salmen var oversatt til bokmål/dansk allerede i 1887. Den kom med i Sangboken i en versjon av den danske salmedikteren Vilhelm Gregersen og har vært mye sunget i kristne møter gjennom hele 1900-tallet til melodien "Opp all den ting som Gud har gjort". Wilhelmine Brandt. Wilhelmine Andresine Brandt (født 25. november 1827 i Trondheim, død 22. januar 1915 i Oslo) var en norsk slektshistoriker og filantrop. Brandt var av borgerslekt, og begynte sitt genealogiske forfatterskap med sin egen slekt, "Familijerne Lossius og Brandt", i 1863. Hennes virksomhet som genealog toppet seg med "Slægten Benkestok" i 1904. Fra 1884 brukte hun mye av sin tid og genealogiske kunnskap til å bistå trengende med å finne fram til familielegater og stiftelser som de var berettigede til. For dette arbeidet fikk hun fra 1893 statsstipend. Hun var ugift, bodde fra 1852 med sin mor "Wilhelmine Lossius Brandt" (1795–1879) i Bergen, og fra 1885 i Kristiania. Faren "Peter Andreas Brandt" (1792–1862) bodde fra 1834 i Brasil som zoologisk forskningsassistent. Bréifne. Bréifne er et historisk kongedømme i Irland. Det var det tradisjonelle området for klanen kjent som Uí Briúin Bréifne. "Breifne" betyr noe slikt som kupert på irsk gælisk, og den delen av Irland hvor Bréifne lå har mange åser. Bréifnes territorium inkluderte dagen grevskap Leitrim og deler av Cavan. Kongedømmet hadde sin største utstrekning på 1100-tallet under Tigernán Ua Ruairc. Da strakk det seg fra Kells i Meath til Drumcliffe i Sligo. I løpet av 1200-tallet ble området delt i øst- og vest-Breifne, også kjent som "Breifne O'Reilly" og "Breifne O'Rourke" etter de dominerende slektene i hver del. Området var regnet som del av provinsen Connacht, men da det på 1500-tallet formelt ble inndelt i grevskapene Leitrim og Cavan ble Cavan regnet til Ulster. Munsterbilzen. Munsterbilzen er et sted og en tidligere kommune i Belgia. Det befinner seg i den sørlige delen av Haspengouw i provinsen Limburg. Munsterbilzen ble slått sammen med byen Bilzen til kommunen Bilzen i 1977. Stedet Munsterbilzen ble oppkalt etter stedets abbedi som ble stiftet i merovingernes tid. Abbediet er det eldste i området som kalles de «Dietse Nederlandene». De to følgende, Susteren og Aldeneik ble ikke grunnlagt før i begynnelsen av det 8. århundre. Ifølge legenden ble nonneabbediet i "Belisia" (Bilzen) stiftet rundt år 670 av St. Landrada, kanskje under ledelse av St. Lambertus, biskop av Maastricht mellom 669 og 709. Da Landrada grunnla abbediet avsto hun alle sine verdslige eiendeler til dette. Landsbyen oppstår. Landsbyen som vokste opp rundt abbediet ble kalt "Belisia Monasterii" (Munsterbilzen), dette i motsetning til Beukenbilzen og Eikenbilzen, som nå er byen Bilzen, og den tidligere kommunen Eigenbilzen. I 881 ødela vikingene abbediet sammen med kirkene i Tongeren, Liège, Maastricht og Sint-Truiden. Ida av Verdun (Boulogne), som var mor til blant annet hertug Godtfred av Bouillon og Baudouin, den første kongen av Jerusalem, ble oppdratt av Munsterbilzens abbedisse. Som takk for dette ga Ida abbedissen landeiendommer i Bilzen, Riemst, Waltwilder, Martenslinde, Gellik, Eigenbilzen og Rijkhoven i 1096. Abbediets storhetstid. I tidens løp utviklet abbediet seg, og i det 12. århundre var det et meget elitært kloster for damer av adel. Abbediet gikk da for å være et kapittel av kvinnelige kanniker med en autoritær prinsesse-abbedisse som regent. Hun hadde rett til å motta tiende og utnevne pastorer i Munsterbilzen og dessuten i sognene som tilhørte landeiendommene abbedissen hadde fått i eie av Ida av Verdun. Bortsett fra disse kirkelige rettighetene hadde hun også borgerlige og juridiske rettigheter. Hun var ikke bare «frue til Munsterbilzen», men hadde også rettighetene til landsbyene Wellen, Haccourt, Hallembaye og Kleine-Spouwen. Hun var videre prinsesse av det hellige romerske rike av den tyske nasjon og var etter egen mening eneherskerinne over disse domenene, og ansatte selv dommere og skrivere. De verdslige lovene var her de samme som i grevskapet Loon. I begynnelsen av det 14. århundre hadde klosteret en uenighet med greven av Loon i forbindelse med tienden fra kirkene i Riemst, Gellik, Assche og Genk. Det endte med at greven av Loon fikk tilkjent retten til å motta tiende fra Genk og Riemst. Fra det 17. århundre var dette herredømmet et tvistepunkt mellom Sankt-Lambertuskapittelet i Fyrstbispedømmet Liège og fyrstbiskopen og abbedissen, og etter mange prosesser erkjente hun i 1773 fyrstbiskopens suverenitet. Under den franske revolusjon ble abbediets eiendommer solgt, og kapittelet oppløst. Nye arkeologiske funn. Under veiarbeider på N730 i juni 2006 ble et ti-talls mer enn tusen år gamle, sjeldne trestamme-graver funnet rundt Munsterbilzens kirke. Funnet av de uthulte trestammene med menneskelige levninger er unikt i Flandern. Slaget om Moskva. Slaget om Moskva viser til det tyske angrepet mot Moskva og den sovjetiske forsvarskampen med påfølgende motoffensiver, fra oktober 1941 til januar 1942. Tyskland under Adolf Hitler anså Moskva, hovedstaden og landets største by, som det viktigste målet for offensiven i Sovjetunionen. Operasjonsplanen for invasjonen av Sovjet, operasjon Barbarossa, var basert på "Blitzkrieg". Etter planen skulle Moskva erobres etter 3-4 måneder. På tross av store innledende erobringer ble de tyske invasjonsstyrkenes fremmarsj hindret av sovjetisk forsvar, spesielt i slaget om Smolensk fra 10. juli til 10. september 1941. Etter å ha erobret Smolensk var det tyske Wehrmacht nødt til å konsolidere frontene ved Leningrad og Kiev – det ga ytterligere forsinkelser av fremrykkingen mot Moskva. Særlig ille for den tyske fremrykkingen var et direktiv Hitler ga 21. august, der det ble fremhevet at det var viktigere å erorbre Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren, enn å presse frem mot Moskva. Deler av Armégruppe Sentrum, inkludert Guderians panserstyrker, ble dirigert mot Kiev, der de vant en stor seier. Likevel mener de fleste militærhistorikere at dette var en fatal strategisk feil, som gjorde at en avgjørende seier ved Moskva glapp. Aksemaktenes offensiv mot Moskva fortsatte den 30. september 1941 under kodenavnet "Operasjon Tyfon". Målet var å erobre Moskva innen vinteren satte inn. De tidlige fasene av offensiven var svært vellykket og flere sovjetiske arméer ble nedkjempet, men fremrykkingen ble stoppet av sovjetiske styrker ved forsvarslinjer om lag 120 kilometer fra hovedstaden. I begynnelsen av desember 1941 sto de tyske styrkene 30 kilometer fra Kreml, men mannskapet var utslitt og klarte ikke å trenge videre frem. Den 5. desember ble de tyske styrkene angrepet av uthvilte sovjetiske styrker fra Sibir, godt rustet for vinterkrig. I januar 1942 hadde de tyske styrkene blitt presset tilbake 100 til 250 kilometer. Den umiddelbare trusselen mot Moskva var avverget og de tyske styrkene kom aldri senere så nær den sovjetiske hovedstaden. Slaget om Moskva er vanligvis ansett som et av de viktigste i krigen på Østfronten. Sovjetstyrkene klarte å slå tilbake en alvorlig trussel mot hovedstaden og slaget var et av de største under andre verdenskrig; samlede tap (døde og sårede) for begge sider var totalt over en million. Slaget om Moskva var første gang det mektige Wehrmacht ble tvunget til en avgjørende retrett. Bakgrunn. Utviklingen på Østfronten, juni til desember 1941 Den 22. juni 1941 invaderte tyske, ungarske og rumenske tropper Sovjetunionen, det sovjetiske flyvåpnet ble nøytralisert og de angripende styrkene trengte hurtig dypt inn på sovjetisk territorium. Med raske knipetangsmanøvre av Wehrmachts panserstyrker ble hele sovjetiske arméer omringet og tilintetgjort. Den tyske Armégruppe Nord trengte frem mot Leningrad, Armégruppe Syd mot Ukraina, mens Armégruppe Senter rykket frem mot Moskva. Det sovjetiske forsvaret ble overkjørt og hadde enorme tap. I juli 1941 klarte Armégruppe Senter å omringe og tilintetgjøre flere sovjetiske arméer nær Minsk. Det skapte et stort hull i de sovjetiske linjene som den røde armé ikke klarte å fylle. Den sovjetiske vestfronten var paralysert og de fremrykkende tyske styrkene satte over den strategiske elven Dnepr med små tap. I august 1941 erobret de tyske styrkene Smolensk. Byen dannet en viktig forsvarslinje på veien mot Moskva. Smolensk var tradisjonelt sett som «nøkkelen til Moskva», da den kontrollerte broer mellom elvene Dvina, Dnepr samt flere andre elver; kontroll over disse broene gjorde videre fremrykking lettere. Kampen om Smolensk var imidlertid intens, og det tok to måneder for Wehrmacht å nedkjempe sovjetstyrkene, og Armégruppe Senter måtte sette inn nesten halvparten av sine strategiske reserver (10 av 24 divisjoner). Høstregnet omdannet veiene til gjørmehull. Foto av tyske soldater underveis i Sovjet høsten 1941. På de to andre frontavsnittene gikk det også tregere. Armégruppe Nord ble stoppet av forsvarslinjen ved Luga i en måned før de klarte å trenge gjennom, mens Armégruppe Syd, med store kontingenter av dårlig trente rumenske og ungarske tropper, møtte flere sterke motangrep som sinket eller stoppet fremrykkingen. Wehrmacht sto overfor et dilemma: Armégruppe Senter var fremdeles sterk nok til å nå Moskva, men man fryktet det ville gjøre styrken sårbar for flankeangrep. I følge Hitler trengte Tyskland maten og mineralressursene i Ukraina, det ble derfor bestemt at Donbass-regionen skulle sikres før den videre offensiven mot Moskva. Heinz Guderians panserarmé dreide derfor sørover og støttet Armégruppe Syd i kampen om Kiev, som falt den 19. september og flere sovjetiske arméer ble omringet og nedkjempet. Den sovjetiske generalen Georgij Zjukov hadde anbefalt retrett og mistet grunnet dette sin stilling som sjef for generalstaben; hans forvarsel om en tysk knipetangmanøver viste seg imidlertid å være korrekt. På tross av at aksemaktene vant en stor seier ved Kiev, så ble tidsskjemaet for invasjonen ytterligere forsinket. Guderian skrev senere: «Kiev var sannelig en brilliant taktisk suksess, men spørsmålet om det hadde noen strategisk betydning er fremdeles åpent. Alt avhenger nå av vår evne til å oppnå de forventede resultatene før vinteren og før høstregnet.» Hitler var fremdeles sikker på at Wehrmacht kunne avslutte krigen før vinteren ved å ta Moskva, og den 2. oktober 1941 iverksatte Armégruppe Senter under Fedor von Bock den endelige offensiven mot Moskva, med kodenavnet "Operasjon Tyfon". Planer og forberedelser. For Hitler var Moskva det viktigste militære og politiske målet, idet han antok at en erobring av byen raskt ville lede til Sovjets sammenbrudd. General Franz Halder, leder for Oberkommando des Heeres, uttalte i 1940 at: «Den beste løsningen ville være en direkte offensiv mot Moskva». Styrkene som ble avgitt til "Operasjon Tyfon" var tre arméer (2. armé, 4. armé og 9. armé), støttet av tre pansergrupper og Luftwaffes 2. luftflåte. Totalt ble over en million mann satt inn i offensiven, og standard "Blitzkrieg"-taktikk ble benyttet. Den opprinnelige tyske planen for offensiven besto av to ulike fremstøt. Den ene var en dobbelt knipetangmanøver rundt den sovjetiske vestlige fronten og reservestyrkene ved Vjazma. Den andre var en knipetangmanøver for å erobre Brjansk. Med de to operasjonene vel gjennomført skulle en ny knipetangmanøver iverksettes mot selve Moskva for å omringe byen. De tyske arméene var imidlertid allerede slitne og hadde problemer med etterforsyningen. General Guderian noterte blant annet at endel av hans ødelagte stridsvogner ikke hadde blitt erstattet og at hans mekaniserte styrker manglet drivstoff da offensiven startet. Mot de tyske styrkene sto tre frontavsnitt sammensatt av utslitte arméer som allerede hadde flere måneder med harde kamper bak seg, totalt 1,2 millioner mann. I antall var det en betydelig sovjetisk styrke; de var imidlertid dårlig taktisk plassert, fordelt langs en uttynnet forsvarslinje og hadde få, om noen reserver bak seg. I sine memoarer pekte general Vasiljevskij på at selv om de sovjetiske troppene var ganske vel forberedt, så var deres feilaktige taktiske disponering hovedgrunnen til de tyske troppenes tidlige fremganger. Mange av de sovjetiske troppene manglet kamperfaring og panservern, og deres stridsvogner var utdaterte. De sovjetiske styrkene bygde omfattende forsvarsverker rundt Moskva. Den første forsvarslinjen var mellom byene Rzjev-Vjazma-Brjansk. Den andre linjen var dobbel; gikk mellom Kalinin og Kaluga og ble kalt Mozjajsklinjen. Den tredje og siste forsvarslinjen gikk nær selve Moskva og dannet Moskva forsvarssone. Disse forsvarstiltakene var for det meste uferdige ved starten av Operasjon Tyfon, grunnet den raske tyske fremrykkingen. Den røde armé var imidlertid i ferd med å etablere nye divisjoner ved Volga og i Sibir, og det var kun et spørsmål om tid før disse styrkene kunne settes inn i kampen. Kampene ved Vjazma og Brjansk. Nær Vjazma ble den sovjetiske fronten raskt gjennombrutt av de mobile tyske styrkene som fant og utnyttet de svakeste punktene i forsvarslinjen. Fire sovjetiske arméer (19, 20, 24 og 32. armé) ble innesperret i en stor lomme vest for byen. På tross av at de var omringet overga ikke de sovjetiske styrkene seg, og kampene rundt lommen var harde. Wehrmacht måtte sette inn 28 divisjoner for å eliminere de sovjetiske omringede arméene, styrker som tyskerne hadde sterkt behov for ved den videre offensiven mot Moskva. Kampene i lommen gjorde at restene av den sovjetiske sentralfronten kunne trekke seg tilbake og konsolidere forsvarslinjene ved Mozjajsk. Troppene i lommen ble heller ikke fullstendig nedkjempet, da grupper av soldater i størrelse fra tropp opp til divisjon klarte å trenge gjennom den tyske ringen og slutte seg til de sovjetiske forsvarerne av Moskva. Den sovjetiske motstanden ved Vjazma ga også sovjetledelsen tid til å få frem forsterkninger til de fire arméene som forsvarte fremrykkningsaksen mot Moskva (den 5, 16, 43. og 49. armé) og å transportere tre rifle- og to tankdivisjoner fra den asiatiske delen av Sovjet. Sør ved Brjansk var den innledende sovjetiske motstanden ikke særlig sterkere enn ved Vjazma. Den andre tyske pansergruppen foretok en omringende bevegelse. De møtte den 2. tyske armé og erobret Orjol den 3. oktober og Brjansk den 6. oktober. De sovjetiske 3. og 13. arméene ble omringet, men overga seg ikke, og deler av styrken klarte å trenge gjennom til de sovjetiske forsvarslinjene ved Poniry og Mtsensk. Den 23. oktober hadde de siste sovjetstyrkene unnsluppet lommen. Den 7. oktober hadde den tyske offensiven i dette området bokstavelig talt kjørt seg fast. Høstregnet hadde omdannet de allerede dårlige veiene til gjørmehull, kjent som "rasputitsa" på russisk. De tyske panserstyrkene ble sterkt hemmet i sin mobilitet; både materiell og mannskap ble utsatt for stor slitasje. Den 4. tyske panserdivisjonen ble lurt i et bakhold nær byen Mtsensk, nye sovjetiske T-34-stridsvogner var gjemt i skogen, mens en mindre gruppe sovjetiske infanterister var lokkemat og ble jaget av tyskerne. De sovjetiske panserstyrkene angrep så fra begge flanker og knuste de tyske panserkolonnene med Panzer IV-stridsvogner. Angrepet var så overraskende for Wehrmacht at det ble satt ned en egen kommisjon for å utrede det, og man fant ut at T-34 var nesten usårbar overfor tyske panservernkanoner. General Guderian skrev: «Våre Panzer IV-stridsvogner med sine korte 75 mm-kanoner kunne bare ødelegge en T-34 ved å treffe dens motor bakfra». Guderian noterte også i sine memoarer at «russerne har allerede lært endel». På tross av noen spredte lyspunkt var det dominerende bildet høsten 1941 massive sovjetiske tap. I de to lommene hadde over en halv million sovjetiske soldater blitt tatt til fange. Den desperate motstanden fra den røde armé bidro imidlertid til å sinke den tyske offensiven; når Wehrmacht den 10. oktober nådde Mozhaisklinjen møtte de vel forberedte forsvarsstillinger og uthvilte sovjetstyrker. Samme dag ble Georgij Zjukov tilbakekalt fra Leningrad for å lede forsvaret av Moskva, han ga alle tilgjengelige styrker ordre om å styrke Mozjajsklinjen. Mozjajsklinjen. Den 13. oktober 1941 hadde Wehrmacht nådd Mozjajsklinjen, en hastig bygget forsvarslinje mot angrepet fra vest. Linjen gikk fra Kalinin mot Volokolamsk og Kaluga. På tross av nylige forsterkninger var det knapt 90 000 soldater fra fire arméer (5, 16, 43 og 49. armé), på langt nær nok til å stoppe den tyske offensiven. General Zjukov konsentrerte de sovjetiske styrkene ved fire kritiske punkter; Volokolamsk, Mozjajsk, Malojaroslavets og Kaluga. Den sovjetiske vestfronten, som nesten hadde blitt smadret etter knipetangmanøvren ved Vjazma, ble reetablert. Selve Moskva ble omdannet til et fort. I følge Zjukov arbeidet en kvart million kvinner og tenåringer med å bygge skyttergraver og sette opp stridsvognsperringer. Rundt 3 millioner kubikkmeter masse ble flyttet med håndkraft. Moskvas fabrikker ble omstilt til militærproduksjon; en bilfabrikk begynte å produsere maskinpistoler, en klokkefabrikk laget detonatorer til miner, mens bilverksted reparerte stridsvogner og skadede kjøretøy. Moskva ble nå utsatt for massiv luftbombing, men skadene ble begrenset av et omfattende luftvern og et effektivt brannvern. Ved angrepet mot Mozjajsklinjen forsøkte de tyske styrkene å omgå den; nordover gikk offensiven mot den svakt forsvarte byen Kalinin, mens i sør var det Kaluga og Tula som ble angrepet. Bortsett fra Tula var offensiven sør for linjen en suksess og Wehrmacht fulgte opp med et frontalangrep mot linjen. Mojhajsk og Malojaroslavets ble erobret den 18. oktober, Naro-Fominsk den 21. og Volokolamsk den 27. oktober etter harde kamper. På grunn av den økende faren for flankeangrep var sovjetstyrkene nødt til å falle tilbake øst for elven Nara. I sør avanserte den 2. tyske panserarmé relativt lett siden Mozjajsklinjen ikke gikk så langt sør, og det var ingen større konsentrasjoner av sovjetiske styrker som kunne hindre fremrykkingen. Det dårlige været var imidlertid et problem for Wehrmacht. Etterforsyning av drivstoff, ødelagte broer og veier sinket også offensiven og de tyske styrkene nådde derfor utkanten av Tula først 26. oktober. Den tyske planen forutsatte en rask erobring av Tula, for deretter å foreta en knipetangsmanøver rundt Moskva. Det første forsøket på å erobre Tula var imidlertid mislykket, og de tyske angriperne ble stoppet av den 50. sovjetiske armé støttet av sivile. Den 29. oktober måtte Guderians styrker stoppe i utkanten av byen. Wehrmacht ved Moskvas porter. Ved utgangen av oktober 1941 var både de tyske angriperne og de sovjetiske forsvarerne svekket. Hos de tyske styrkene var bare halvparten av kjøretøyene i funksjon, infanteridivisjonene var halvert og det var store problemer med etterforsyninger av klær og drivstoff. For å styrke moralen på sovjetisk side beordret Stalin at militærparaden på revolusjonsdagen den 7. november skulle gå som vanlig; de sovjetiske styrkene gikk imidlertid rett til fronten når de hadde gjennomført paraden. Den sovjetiske fronten ved Klin og Tula ble styrket med 100 000 soldater da tyske offensiver var ventet der, men forsvarslinjen var fremdeles sårbar. På tross av dette forlangte Stalin et motangrep for å svekke de tyske styrkene. General Zjukov protesterte og viste til at det ikke var tilgjengelige reserver, og Wehrmacht klarte å slå tilbake de fleste av angrepene. Unntaket var offensiven vest av Moskva nær Aleksino, hvor T-34 ga den 4. tyske armé betydelige tap; tyskerne hadde ennå ikke noe panservernvåpen som bet på T-34. På tross av tapene ved Aleksino hadde Wehrmacht fremdeles en tallmessig overlegenhet over den røde armé. De tyske styrkene tilgjengelig for det siste støtet mot Moskva var 943 000 soldater, 1 500 stridsvogner og 650 fly mot Sovjets 500 000 soldater, 890 stridsvogner og 1 000 fly. I motsetning til i oktober hadde de sovjetiske infanteridivisjonene bedre stillinger, en tredelt forsvarslinje rundt byen og deler av Mozjajsklinjen ved Klin var fremdeles sovjetkontrollert. Artilleri og ingeniørstyrker var óg utplassert langs de veiene tyskerne ble antatt å ville bruke i offensiven. Til sist; de sovjetiske troppene og særlig offiserene hadde nå større erfaring og var bedre forberedt på offensiven. Den 15. november hadde frosten kommet og med det var søleproblemet borte. De pansrede tyske enhetene fortsatte offensiven, målet var å omringe Moskva og møtes øst for byen ved Noginsk. For å nå dette målet måtte de tyske tredje og fjerde pansergrupper konsentrere styrkene mellom Moskvas reservoar og Mozjajsk, deretter fortsette mot Klin og Solnetsjnogorsk for å omringe Moskva fra nord. I sør planla 2. panserarmé å unngå Tula (fremdeles kontrollert av sovjetstyrkene) og trenge frem mot Kasjira og Kolomna, for så å møte den nordlige delen av knipetangen ved Noginsk. Den avgjørende omringingen. Den 15. november trengte tyske panserstyrker frem mot Klin. Ingen sovjetiske reserver var tilgjengelig, de hadde blitt brukt i motoffensiven ved Volokolamsk som Stalin hadde presset gjennom. De innledende tyske angrepene delte frontavsnittet i to, og avskar den 16. sovjetiske armé fra den 30. sovjetiske armé og flere dager med harde kamper fulgte. General Zjukov skrev senere i sine memoarer: «Fienden ignorerte sine tap og satte igang frontalangrep, for å trenge gjennom til Moskva for enhver pris.» På tross av Wehrmachts intense angrep reduserte forsvarsstillingene de sovjetiske tapene, og den 16. sovjetiske armé fortsatte å angripe de tyske styrkene som forsøkte å trenge gjennom forsvarsstillingene. Den 24. november klarte den 3. tyske panserarmé endelig å erobre Klin og den 25. falt også Solnetsjnogorsk. Sovjetisk motstand var imidlertid fortsatt sterk og utfallet av slaget var høyst usikkert. Den 28. november hadde den 7. tyske panserdivisjon erobret et brohode på østsiden av Moskvakanalen, det siste store naturlige hinderet før Moskva, og de tyske styrkene sto under 35 kilometer fra Kreml. Et kraftig motangrep fra den 1. sovjetiske sjokkarmé tvang imidlertid de tyske styrkene tilbake til den andre siden av kanalen. Nordøst for Moskva klarte Wehrmacht å trenge frem til Krasnaja Poljana, om lag 20 kilometer fra Moskva; tyske offiserer klarte å skjelne noen av de større bygningene i byen gjennom kikkert. Begge siders styrker var imidlertid nå sterkt utmattede, regimenter besto nå bare av 150-200 soldater (vanlig størrelse mellom 1 500 – 2 000). Sør for Moskva, nær Tula, fortsatte stridighetene den 18. november med at den andre tyske panserarmé forsøkte å omringe byen. De tyske styrkene var imidlertid utslitte og manglet fremdeles vinterklær. Grunnet dette klarte de tyske styrkene bare å rykke frem 5-10 kilometer om dagen, noe som gjorde sjansene for å lyktes «mindre enn sikkert» i følge Guderian. I tillegg gjorde det de tyske styrkene utsatt for flankegangrep fra de sovjetiske 49. og 50. arméer, stasjonert nær Tula; det gjorde at fremrykkingen ble ytterligere forsinket. De tyske styrkene trengte imidlertid fremdeles fremover. Guderian spredte sine styrker ut i et stjerneformet angrep, og de tok Stalinogorsk den 22. november 1941 og en sovjetisk rifledivisjon stasjonert der ble omringet. Den 26. november nærmet tyske styrker seg Kasjira, en by som kontrollerte en viktig hovedinnfartsvei til Moskva. Et voldsomt sovjetisk motangrep ble iverksatt som et svar på denne delen av offensiven. General Belovs kavaleristyrker, støttet av flere riflebrigader og stridsvogngrupper, stoppet den tyske offensiven nær Kasjira. I begynnelsen av desember ble de tyske styrkene slått tilbake, og de sydlige tilfartsveiene til byen ble sikret. Byen Tula ble aldri erobret. Den var forsvart av befestninger og motiverte forsvarere, både soldater og sivile. I sør klarte Wehrmacht aldri å trenge nært inn mot Moskva. På grunn av motstanden nord og sør for Moskva forsøkte Wehrmacht den 1. desember 1941 et direkte angrep fra vest, nær byen Naro-Fominsk langs hovedveien Minsk-Moskva. Angrepet hadde imidlertid begrenset stridsvognstøtte og var nødt til å trenge gjennom sterke sovjetiske forsvarsstillinger. Etter å ha møtt kraftig motstand fra 1. sovjetiske gardes motoriserte rifledivisjon og flankeangrep fra den 33. armé, ble det tyske angrepet slått tilbake etter fire dager; tyskerne hadde mistet 10 000 mann og flere dusin stridsvogner. Inntil begynnelsen av desember var det relativt mildt, men da sank temperaturene til mellom tyve og femti grader. Det var en stor påkjenning for de tyske styrkene med sin dårlige vinterbekledning, og kjøretøy som ikke var beregnet på så ekstrem kulde. Over 130 000 tilfeller av forfrysning ble registrert blant tyske soldater. Frossent fett måtte fjernes fra hver granat som skulle skytes, og kjøretøyene måtte varmes i timevis, før de skulle brukes. Offensiven mot Moskva stoppet opp. General Guderian skrev i sin dagbok: «offensiven mot Moskva har feilet... Vi undervurderte fiendens styrke, så vel som hans styrke og klimaet. Heldigvis stoppet jeg mine styrker den 5. desember, ellers ville katastrofen vært uunngåelig.» Sovjetisk motoffensiv. Selv om den tyske offensiven hadde kjørt seg fast, var den tyske etterretningens vurdering optimistisk. Den mente at den røde armé ikke hadde noen reserver og derfor ikke var istand til noen motoffensiv. Dette anslaget viste seg å være feil; Stalin overførte friske divisjoner fra Sibir og det fjerne østen, på bakgrunn av at den sovjetiske agenten Richard Sorge hadde gitt informasjon som indikerte at Japan ikke ville angripe Sovjet i øst. Sovjetisk motoffensiv desember 1941 - juni 1942 I begynnelsen av desember hadde den røde armé samlet en reserve på 58 divisjoner, offensiven som Zjukov og Vasiljevskij hadde foreslått ble godkjent av Stalin og kunne begynne. Selv med disse nye styrkene var sovjetstyrkene som ble satt inn i slaget kun 1,1 millioner mann, noe mer enn det den tyske siden disponerte. Ved nøye disponering av de nye styrkene klarte man å oppnå et forholdstall på 2:1 på kritiske punkter. Den 5. desember 1941 startet den sovjetiske motoffensiven ved Kalinin. Etter to dager med begrenset fremgang frigjorde sovjetstyrkene Krasnaja Poljana og flere andre byer i Moskvas umiddelbare nærhet. Sovjetiske styrker med vinterkamuflasje angriper ved Moskva i desember 1941 Samme dag utstedte Hitler sitt direktiv nummer 39, hvor han beordret Wehrmacht til å innta defensive posisjoner langs hele fronten. De tyske styrkene klarte imidlertid ikke å etablere forsvarsstillinger og måtte trekke seg tilbake for å unngå presset. Etter noe nøling ga Franz Halder og Günther von Kluge de tyske styrkene tillatelse til å trekke seg tilbake, uten å informere Hitler. Under et møte med Wehrmachoffiserer den 20. desember 1941 kansellerte Hitler retrettordren og kommanderte soldatene til å forsvare enhver flekk; «om det var nødvendig så fikk de grave skyttergraver med granathylser». Guderian protesterte og viste til at tapene fra kulden var større enn stridstapene, mens vinterbekledningen fremdeles befant seg i Polen. Hitler insisterte på at linjene skulle holdes og innen jul hadde Guderian blitt avsatt, sammen med generalene Hoepner og Strauss, kommandanter for 4. og 9. panserarmé. Fedor von Bock ble og avsatt, offisielt av «medisinske grunner», mens Walther von Brauchitsch, Hitlers øverstkommanderende, hadde blitt avsatt den 19. desember. Imens fortsatte den sovjetiske offensiven, nord for Moskva ble Klin gjenerobret den 15. desember og Kalinin den 16. desember. Den sovjetiske generalen Konev forsøkte å omringe Armégruppe Senter, men møtte sterk motstand ved Rzjev og måtte stoppe fremrykkingen. Dette etablerte en tysk lomme som kom til å holde ut til 1943. Sør for Moskva gikk offensiven også bra, presset mot Tula ble fjernet den 16. desember. I senter av fronten ved Moskva var fremgangen dårlig og Naro-Fominsk ble gjenerobret først 26. desember, Kaluga 28. desember og Malojaroslavets 2. januar, etter ti dager med hard tysk motstand. De sovjetiske reservene ble desimert og offensiven stoppet den 7. januar 1942, etter å ha presset de forfrosne og utkjørte tyske styrkene 100 til 250 kilometer tilbake fra Moskva. Denne seieren ga et viktig moralsk løft til sovjetstyrkene; det var Wehrmachts første større nederlag under andre verdenskrig. Etterspill. Den røde armés vinteroffensiv presset Wehrmacht vekk fra Moskva, men byen ble fremdeles ansett som utsatt med frontlinjene relativt nære. Fronten ved Moskva fortsatte derfor å være prioritert for Stalin, som hadde blitt svært skremt av tyskernes innledende suksess. Spesielt i kampene ved Rzjev møtte sovjetstyrkene sterk motstand. I 1942 og i begynnelsen av 1943 døde hundretusener av sovjetsoldater i det som ble kjent som «kjøttkverna ved Rzjev», inntil tyskerne endelig trakk seg tilbake fra lommen i mars 1943. Moskva var dog ikke endelig sikret før oktober 1943, da den tyske Armégruppe Senter måtte trekke seg tilbake etter det andre slaget om Smolensk. Rasende over at hans styrker ikke hadde klart å ta Moskva tok Hitler personlig kommando over Wehrmacht. Hitlers stabsoffiserer hadde små eller ingen oppdaterte frontkunnskaper, og detaljstyringen skulle komme til å vanskeliggjøre den allerede svært krevende oppgaven med å slå den røde armé. Stalin på sin side ble svært optimistisk over resultatene fra vinteroffensiven, og på et møte i Kreml den 5. januar 1942 slo han fast at sovjetstyrkene skulle foreta en generell våroffensiv. Den røde armé skulle angripe samtidig ved Leningrad, Moskva og i det sørlige Moskva. Planen ble vedtatt på tross av protester fra Zjukov; en rekke sovjetiske nederlag fulgte gjennomføringen, og ledet til nye tyske offensiver i sør som førte frem til slaget om Stalingrad. Slaget ved Arginusai. Slaget ved Arginusai fant sted i 406 f.Kr. under Peloponneskrigen rett øst for øya Lesbos. En athensk flåte ledet av åtte stragoi beseiret en spartansk flåte under Kallikratidas. Slaget fulgte en spartansk seier som førte til at en athensk flåte under Konon ble lagt under blokade i Mytilene. For å unnsette Konon samlet athenerne en styrke satt sammen av hovedsakelig nybygde skip bemannet av uerfarne mannskap. Denne uerfarne flåten var dermed taktisk underlegen den spartanske, men dens kommandanter klarte å snu dette problemet ved å bruke nye og uortodokse taktikker som gjorde at athenerne klarte å sikre en dramatisk og uventet seier. Opptakt. Kallikratidas ble i 406 utnevnt til navark for den spartanske flåten og erstattet Lysander. Kallikratidas var en tradisjonalistisk spartaner som ikke stolte på persisk innflytelse og nølte med å be om hjelp fra den persiske prins Kyros som hadde vært en ster støttespiller for Lysander. Dermed var Kallikratidas tvunget til å samle flåten sin og midlene ved å be om bidrag fra Spartas allierte blant de greske byene i regionen. På denne måten samlet han en flåte på rundt 140 triremer. Konon hadde kommandoen for den athenske flåten ved Samos. Han hadde problemer med moralen blant sine sjømenn og kunne derfor ikke bemanne mer enn 70 av de mer enn 100 triremene han hadde under sin kommando. Da Kallikratidas hadde samlet sin flåte, seilte han mot Methymna på Lesbos som han beleiret og stormet. Fra Methymna kunne han dra for å erobre resten av Lesbos som ville rydde veien for ham slik at flåten kunne bevege seg til Hellespont, hvor han kunne avskjære den livsviktige athenske kornforsyningen. For å forsvare Lesbos var Konon tvunget til å flytte sin tallmessig underlegne flåte fra Samos til Hekatonnesi–øyene nær Methymna. Da Kallikratidas angrep ham med en flåte som hadde vokst til 170 skip, ble Konon tvunget til å flykte til Mytilene hvor han ble lagt under blokade med sin flåte etter å ha mistet 30 skip i en trefning i inngangen til havnen. Konon var beleiret, og han var handlingslammet ovenfor den overlegne styrken som omringet ham. Han klarte så vidt å få et budbringerskip ut til Athen for å overbringe nyhetene om hans problemer. Da budskipet nådde Athen med nyhetene om Konons situasjon, kastet ikke forsamlingen bort tiden, men godkjente ekstreme tiltak for å bygge og bemanne en unnsetningsstyrke. Gullstatuene av Nike ble smeltet ned for å bekoste byggingen av skipene, og slaver og metoiker ble innrullert som mannskap i flåten. For å sikre en stor og lojal gruppe mannskap, gikk athenerne til det radikale steget å gi borgerskap til tusenvis av slaver som var roere i flåten. Over hundre skip ble forberedt og bemannet gjennom disse tiltakene, og bidrag fra allierte skip hevet flåtens størrelse til 150 triremer etter at den nådde Samos. På svært uortodokst vis ble flåten ledet av åtte generaler i fellesskap. Disse var Aristokrates, Aristogenes, Diomedon, Erasinides, Lysias, Perikles, Protomakos og Thrasyllos. Den athenske flåten seilte fra Samos til Arginusaiøyene på den andre siden av Kapp Malia på Lesbos, hvor de slo leir for kvelden. Kallikratidas som hadde seilt sør til Malia med nesten hele flpten sin da han hørte om de athenske bevegelsene, oppdaget deres signalbål og planla å angripe dem om natten, men ble forhindret av en tordenstorm. Han ble dermed tvunget til å vente med angrepet sitt til morgenen etter. Slaget. Ved daggry dagen etter førte Kallikratidas sin flåte ut for å møte athenerne. Han hadde 140 skip mot athenernes 150, siden han lot 50 være igjen for å holde øye med Konon ved Mytilene. For første gang i krigen var de spartanske mannskapene og kommandantene mer erfarne enn sine athenske motstandere siden athenernes beste mannskap hadde vært til sjøs med Konon. For å oppveie spartanernes overlegne evner og manøvrerbarhet, brukte de athenske kommandantene flere nye og oppfinnsomme taktikker. For det første ble den athenske flåten delt i åtte autonome divisjoner, hver ledet av en av generalene. For det andre satte de opp flåten i en dobbel linje istedet for den tradisjonelle enkle linjen for å hindre spartanerne fra å bruke manøvren kjent som "diekplovs", hvor triremene stormet inn i et hull mellom to fiendtlige skip og snudde for å treffe en av dem i siden. Dersom spartanerne forsøkte dette, ville et skip fra den andre linjen kunne bevege seg opp for å angripe det spartanske skipet. Da athenerne rykket frem, utvidet de sin venstre flanke ut mot sjøen for å komme på utsiden av spartanerne. De tallmessig overlegne athenerne kombinert med taktikkene de hadde satt i verk, skapte en farlig situasjon for spartanerne, og Kallikratidas' styrmann rådet ham til å trekke seg tilbake uten å gå i kamp, men navarken insisterte på å fortsette fremrykningen. Han delte sin styrke i to og møtte trusselen av å bli omringet. Harde kamper fulgte en stund, men til slutt ble Kallikratidas drept mens han ledet spartanernes høyre flanke. Han ble drept da skipet hans ble rammet av et fiendtlig skip, og motstanden på høyre flanke kollapset. Venstre flanke fortsatte å gjøre motstand lenger, men var ikke i stand til å stå imot hele den athenske flåten og sluttet seg snart til den høyre flanken på flukt. Spartanerne mistet rundt 70 skip, mens athenerne mistet 25. Etterspill. I det umiddelbare etterspillet til slaget, måtte de athenske kommandantene bestemme seg for hvilken av flere oppgaver de skulle fokusere på. Konon var fremdeles blokkert ved Mytilene av 50 spartanske skip, og en betydelig aksjon mot de skipene kunne føre til deres ødeleggelse før de fikk muligheten til å slutte seg til restene av flåten til Kallikratidas. Men samtidig var det overlevende fra de 25 athenske skipene som sank eller ble satt ut av drift i slaget i sjøen utenfor Arginusaiøyene. For å ta seg av begge disse oppgavene, bestemte generalene seg for at alle åtte skulle seile med hoveddelen av flåten til Mytilene, hvor de skulle forsøke å unnsette Konon, mens trirarkene Thrasybulos og Theramenes skulle bli igjen med en mindre avdeling for å redde overlevende. Men begge disse oppdragene ble forhindret av den plutselige ankomsten til en storm som drev skipene tilbake til havnen. Den spartanske flåten ved Mytilene unnslapp, og det viste seg vanskelig å redde de druknende sjømennene. I Athen ble folkets lettelse over denne uventede seieren raskt underlagt en bitter retorisk kamp over hvem som var ansvarlig for at sjømennene ikke ble reddet. Da generalene hørte at folket var i harnisk for den feilslåtte redningsaksjonen, antok de at Thrasybulos og Theramenes som allerede hadde dratt tilbake til byen, var ansvarlige, og i henhold til dette ble det sent brev til forsamlingen som la skylden for katastrofen på de to trirarkene. Trirarkene lyktes i å svare på anklagene som ble ført mot dem, og folkets raseri vendte seg nå mot generalene. De åtte generalene ble avsatt fra sitt embete og beordret til å dra hjem til Athen for å stilles for retten. To av dem, Aristogenes og Protomakos, flyktet, men de andre seks dro hjem. De ble fengslet da de ankom byen, og en av dem, Erasinides, ble ført for retten og dømt på flere punkter som involverte uprofesjonell oppførsel i embetet. Denne rettssaken kan representere et forsøk fra generalenes fiender på å teste farvannet, siden Erasinides som hadde foreslått å forlate de overlevende helt etter slaget, kan ha vært det enkleste målet blant de seks. Spørsmålet om hvordan generalene skulle stilles for retten ble så ført frem for forsamlingen. På den første dagen i debatten, klarte generalene å vinne sympati i folkemengden ved å plassere skylden for tragedien på stormen som hadde hindret redningsforsøkene. Uheldigvis for generalene var dagen etter festivalen "Apaturia" hvor familiene møttes. I denne konteksten var fraværet av de druknede ved Arginusai smertelig merkbart, og da forsamlingen møttes igjen, gikk initiativet over til de som ønsket å straffe generalene. En politiker som het Kallixeinos foreslo at, uten videre debatt, forsamlingen skulle stemme på skylden til generalene. Euryptolemos, en fetter av Alkibiades, og flere andre motsatte seg dette forslaget på grunnlag av at det var i strid med konstitusjonen, men de trakk tilbake sin protest etter at nok en politiker fremmet at samme straff som kunne legges på generalene, kunne legges på dem. Siden opposisjonens fra gulvet nå var brakt til ro, forsøkte generalenes anklagere å føre sitt forslag til avstemning. Ordstyrerne i forsamlingen var prytanies, tilfeldig utvalgte rådsmenn fra hvilken som helst av stammene som var utpekt til å ha overoppsyn med forsamlingen i en gitt måned. I hvert møte i forsamlingen, ble en prytanies utpekt til "prostates", eller president for forsamlingen. Tilfeldigvis var det filosofen Sokrates som hadde embetet for den eneste gangen i hans liv. Han erklærte at han ville «ikke gjøre noe som var i mot loven.» Sokrates nektet å legge tiltaket frem for avstemning. Euryptolemos ble oppmuntret av dette og reiste seg for å snakke igjen. Han overtalte forsamlingen til å vedta en beordring om at hver av generalene skulle stilles for retten separat. Parlamentarisk manøvrering hindret denne seieren, og til slutt ble det opprinnelige forslaget vedtatt. En avstemning ble gjennomført, og alle seks generalene ble funnet skyldige og henrettet. Athenerne angret snart sin avgjørelse i denne saken, og det ble ført anklager mot de som satte i gang rettssaken for henrettelsene. Disse mennene flyktet før de kunne føres for retten, men Kallixeinos returnerte til Athen flere år senere. Avskydd av sine medborgere døde han av sult. I Sparta var nederlaget ved Arginusai nok et tilbakeslag siden krigen i Egeerhavet startet i 412. Flåten var nå stasjonert ved Khios og var i dårlig forfatning. Spartanerne hjemme var mismodige, og Kallikratidas' støttespillere var misfornøyde med ryktene om at hans rival Lysander ville stige til makten igjen dersom krigen fortsatte, siden Spartas allierte i Egeerhavet krevde at han skulle returnere. Med alle disse bekymringene, sendte den spartanske styresmakten en utsending til Athen med et tilbud om å overgi det spartanske fortet ved Dekelia mot fred, på grunnlag av status quo i Egeerhavet. Men dette forslaget ble avslått av athenerne på oppfordring fra Kleofon. Krigen fortsatte, men Athens beslutning skulle bli dyr mindre enn et år senere da Lysander som nok en gang fikk kommandoen over den spartanske flåten, beseiret den athenske flåten i slaget ved Aigospotamoi. Innen to år etter den dramatiske seieren ved Arginusai overgav byen seg, murene ble revet ned, og Peloponneskrigen var slutt. Litteratur. Arginusai Thomas Laub. Thomas Linnemann Laub (5. desember 1852 – 4. februar 1927) var en dansk organist og komponist, som fikk stor innflytelse på dansk kirkemusikk. Hans produksjon omfatter orgelmusikk til kirkelig bruk, liturgisk musikk samt melodier til salmer, folkeviser, danske sanger og viser. Laub er begravet på Gentofte Kirkegård. __TOC__ Biografi. Laub var prestesønn fra Langå ved Nyborg, men mistet sin far allerede som 13-årig. Familien bodde heretter i Fredericia, hvor han fortsatte sin skolegang, men flyttet til Sorø Akademi i gymnastiden. Etter studentereksamen i 1871 begynte han på et teologi-studium, men oppgav det etter et par år og ble i stedet opptatt på musikkonservatoriet i København. Herfra fikk han organisteksamen i 1876. Musikalsk reformator. Allerede i tiden på musikkonservatoriet fikk Laub, blant annet under innflytelse av sin lærer Johan Christian Gebauer, som var hans forgjenger som organist ved Helligåndskirken, interesse for gammel musikk. Gebauer hadde dessuten selv kritisert kirkemusikken i den retning som Laub senere tok opp. Han leste dessuten skrifter av Carl Georg Vivigens von Winterfeld og Gottlieb von Tucher om kirkesangens historie. I perioden 1882-1883 var Laub i Italia, hvor han studerte gammel italiensk musikk, og på en senere reise til Bayern i 1886 opplevde han virkningen av en fornyelse av kirkemusikken. Han nådde frem til den oppfatning at kirkemusikken burde søke tilbake til sine røtter, det vil si til musikken fra før år 1600. Siden da hadde man først fra reformasjonstiden overtatt koraler uten rytme og med et slepende tempo, og siden den romansepregede salmetone, som hadde vunnet innpass først med H.O.C. Zincks og C.E.F. Weyses koralbøker fra hhv. 1801 og 1839 og senere med A.P. Berggreens koralbok fra 1853. Han offentliggjorde sine tanker i 1887 i boken "Musik og kirke" og fulgte den opp med en lang rekke komposisjoner som omsatte de fremførte teorier i praksis. Hans tanker reiste en voldsom offentlig debatt, hvor hans reformarbeid ble utsatt for sterk kritikk fra fremtredende personer i musikklivet, men hvor han dog også fikk støtte fra andre, blant hvilke kan nevnes P.E. Lange-Müller og Carl Nielsen. Hans koralbok fra 1918 med mange av hans komposisjoner er kronen på hans verk på dette område, og han rundet det hele av i 1918 med boken "Musik og kirke", som er hans musikkteoretiske testamente. Han gjennomførte en tilsvarende rekonstruksjon for en del av de gamle danske folkeviser, som han i 1893 skrev en artikkel om i tidsskriftet "Dania" med titten «Vore folkemelodiers oprindelse». Melodisamlingen "Danske folkeviser med gamle melodier" I-II, 1899 og 1904, inneholder hans kompositoriske oppfølgning på hans ønske om å føre dem tilbake til en mer opprinnelig skikkelse. Laub fant dessuten – især i sine senere år – tid til å komponere melodier til en rekke danske sanger. Kjente salme- og sangmelodier. "Alle mine kilder skal være hos dig" • "Alt, hvad som fuglevinger fik" • "Alt står i Guds faderhånd" • "At sige verden ret farvel" • "Dejlig er den himmel blå" • "Den store hvide flok vi se" • "Der er et land så kosteligt" • "En sømand med et modigt bryst" • "Er lyset for de lærde blot" • "Et jævnt og muntert, virksomt liv på jord" • "Fred hviler over land og by" • "Giv mig, Gud, en salmetunge" • "Har vi toppet, må vi dale" • "Hil dig, frelser og forsoner" • "Hvad solskin er for det sorte muld" • "Jeg er født på Jyllands sletter" • "Lyksaligt det folk, som har øre for klang" • "Morgenstund har guld i mund" • "Stat op, min sjæl i morgengry" • "Stille, hjerte, sol går ned" • "Så drager du ad fremmed land" • Th. Laub har dessuten komponert kvarters- og timeslagene til rådhusklokkene på København rådhus. Francesco Brancati. Francesco Brancati eller Pan Guoguang 潘國光 (født 1607 i Palermo i Italia, død 1671) var en katolsk Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Liv og virke. Han kom til Macao i 1936. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo. Pater Brancati ble den av misjonærene der som grunnla flest nye menigheter. I en periode var han ansvarlig for jesuittenes misjon i og rundt Shanghai, og ble da i vesentlig utstrekning veiledet av den høytstående kinesiske katolikk enkefru Candida Xu, som også finansierte flertallet av de mange titalls kirker og kapeller som Brancati bygde. Han opprettet også konfraterniteter for kateketer for bedre å gi dem den utdannelse de trengte; den første konfraterniteten grunnla han i 1660. Francesco Brancati satte seg godt inn i de kinesiske klassikere og underviste også nyankommende jesuittmisjonærer i disse og i kinesisk kultur generelt. Han var også kartograf, og laget et kjent kart over Songjiang-prefekturet ved Shanghai. Med oppmuntring fra Candida Xus sønn Xu Zhanzeng skrev han det viktige kateketiske verket "Tianzhu shengjiao shijie quanlun shengji" (1650), som presenterer ved hjelp av eksempler hvordan overholdelse de ti bud får sin lønn. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Brancati, Francesco Brancati, Francesco Brancati, Francesco Brancati, Francesco Brancati, Francesco Brancati, Francesco Eidsiva Energi. Eidsiva Energi er en norsk kraftprodusent og kraftleverandør eid av Hedmark fylkeskommune, Oppland fylkeskommune, kommuner i begge disse fylkene samt kommunalt eide holdingselskaper. Selskapet er den største aktøren innen produksjon og overføring samt salg av kraft i både Hedmark og Oppland. Konsernet, med datterselskaper, har en årlig omsetning på rundt 4,7 milliarder kroner og en aksjeverdi på rundt ni milliarder kroner.(2007) Eidsiva er bygget opp som en desentralisert virksomhet og har ti avdelingskontorer i Hedmark og Oppland, mens hovedkontoret er lokalisert i sentrum av Hamar. Virksomhetsområdene Vekst og Vannkraft har hovedkontor i henholdsvis Gjøvik og Lillehammer. Eidsivas kundesenter er for øvrig lokalisert i Kongsvinger. Eidsiva Energi har totalt 163 000 strøm- og nettkunder samt en vannkraftproduksjon på 3,5 TWh. Selskapet drifter også om lag 21 000 kilometer med strømlinjer og kabler, 10 000 nettstasjoner og transformatorer samt 20 heleide og 24 deleide kraftverk. Selskapets historie. Eidsiva Energi ble etablert i juli 2000 da "Lillehammer og Gausdal Energiverk AS" og "Hamar-regionen Energiverk AS" (HRE) fusjonerte sin respektive nett- og omsetningsvirksomheter til et selskap. Den 6. juni 2001 fusjonerte Eidsiva energi og "Hedmark Energi" sin nett- og omsetningsvirksomhet under videreføring av navnet Eidsiva energi AS. Den 15. april 2004 fusjonerte Eidsiva energis eierselskaper HrE, LGE og HEAS til "Eidsiva energi Holding AS", noe som gjorde Eidsiva energi til den største aktøren innen vannkraftproduksjon, overføring og salg av kraft i både Hedmark og Oppland. Den 28. april 2005 kjøpte Eidsiva energi Holding AS aksjer i kraftselskapene "Mjøskraft AS" og "Mjøskraft Strøm AS" av Hafslund og den 5. desember vedtok generalforsamlingen i Eidsiva energi at Eidsiva energi Holding AS skulle hete Eidsiva Energi AS, med stor E i Energi. Den 1. september 2006 ble virksomheten og ansatte fra "Vannkraft Øst AS" og "Oppland Energi AS" overført til Eidsiva Vannkraft, som ble opprettet som en organisasjon i en operatørrolle for 44 kraftverk i to fylker og med rundt 200 ansatte. Den 13. november fikk Eidsiva Vannkraft konsesjon for overtakelse av kraftverkene fra "Vannkraft Øst". Thor André Olsen. Thor Andre Olsen (født 28. april 1964) er en norsk fotballspiller (keeper) og -trener. Olsen debuterte for hjemmeklubben Mo IL i 1982, i 1987 var han klar for Molde FK. Han ble to ganger kåret til årets keeper i Norge. Han ble og årets spiller i 1988 før han i 1991 gikk over til SK Brann. Tre år etter, i 1994, gikk han til svenske Djurgården, hvor fansen i 1995 kåret ham til «"årets järnkamin"». Han ble en gang årets keeper i Sverige. Han har også spilt for AaB og IFK Norrköping. Han la opp i 2004. Fram til dette hadde han vært spillende trener for Mo IL, men Olsen gikk etter dette over i en full trenerrolle. Høsten 2007 ble han løst fra sin kontrakt med Mo IL. Våren 2008 var han en kort periode vikar for Per Harry Steiro i Stålkameratene, og høsten samme år ble han presentert som hjelpetrener i samme klubb. Fra og med sesongen 2009 har han overtatt som hovedtrener i klubben. Høsten 2010 ble det i Rana Blad offentliggjort at han fra 2011 igjen skulle trene moderklubben Mo IL. Eidsiva vannkraft. a> i Våler er eid av Eidsiva vannkraft Eidsiva Vannkraft AS er et kraftselskap underlagt Eidsiva Energi som hvert år produserer 3,4 milliarder kilowattimer (TWh) fornybar vannkraft i 20 hel- og 24 deleide produksjonsanlegg. Selskapet drifter også 44 vannkraftverk for produsenter i Hedmark og Oppland. Tilsammen produserer de 44 kraftverkene mer enn sju TWh hvert år. Eidsiva Vannkrafts andel av denne kraftproduksjonen er på rundt 3,4 TWh, og selskapet er dermed en av Norges 10 største kraftprodusenter. Vannkraftverkene i Hedmark og Oppland har ulik alder, størrelse og konstruksjon. De eldste aggregatene (i Skjefstadfoss kraftverk i Glomma sør for Elverum) er nær 100 år gamle. Kraftverkene Framruste og Øyberget i Øvre Otta er nye. De ble satt i drift i 2005. En del av kraftverkene er elvekraftverk som produserer strøm av vannet som til enhver tid renner i elvene. Andre kraftverk har magasiner der vannet lagres. Disse kraftverkene produserer etter behov. Eidsiva Vannkraft planlegger og gjennomfører også nye kraftutbygginger. Breidalsoverføringen i Skjåk er et av dem. Den ble satt i drift i 2008 og gir 125 millioner kilowattimer ny kraftproduksjon i eksisterende kraftverk. Flere andre prosjekter i Gudbrandsdalen og Østerdalen er under planlegging. Rundt 190 mennesker arbeider med drift og vedlikehold av kraftverkene. En kraftsentral i Lillehammer fjernstyrer dammer og kraftverk. Administrasjonen holder til på Lillehammer. Oddleiv Sæle er direktør i Eidsiva Vannkraft AS. Norddalen. "Norddalen" er en avis som kommer ut på Otta, og dekker kommunene Sel, Vågå og Dovre. Norddalen utkommer fra 1. desember 2005. Avisen er eid av Nord-Gudbrandsdal Media. Ganddal stasjon. Ganddal stasjon er en stasjon på Jærbanen som ble åpnet i 1878 som "Høiland stasjon" samtidig med at jernbanelinjen ble åpnet. Stasjonen ligger 18,49 kilometer fra Stavanger på Sørlandsbanens 580,55 kilometer lange linje. Den ligger 22,5 meter over havet. Ved stasjonen er det parkeringsplass for 30 biler. Det er kort vei til turområdet rundt Stokkelandsvannet. Den nedlagte "Ålgårdbanen" er koblet til Jærbanen og starter på Ganddal. Utrop. "Utrop" er en norsk avis som utgis annenhver uke. Initiativtager er Majoran Vivekananthan. Nettutgaven ble etablert 25. oktober 2001, mens første utgave av papirversjonen kom 15. juni 2004. Avisen har journalister fra hele verden. Utrop A/S gir også ut Lixom, driver portalene under Eminol.com, Utrop TV Ishqhet.no og underholdningsportalen soundasia.no. Ansvarlig redaktør Alfredo Biamont Lixom. Siden mars 2006 har Utrop utgitt ungdomsmagasinet Lixom gratis til tiendeklassinger i Oslo. Lederen i Lixom var Assad Nasir fra 2006 til 2007, og Jon Arne Arnseth fra 2007 til 2009. Fra januar 2009 tok LNU over det redaksjonelle ansvaret i samarbeid med Utrop. Godt Brød. Godt Brød er en norsk kjede av økologiske bakeverksteder med utsalg i en rekke norske byer. Godt brød har en rekke brødsorter, også glutenfritt brød, småbakst, kaker og boller. Historie. Det første bakeverkstedet åpnet i Bergen 4. desember 1995. På den tiden da det første utsalget åpnet, var de siste håndverksbakerne i ferd med å gi opp, og industribakerne i ferd med å overta hele brødmarkedet. Godt Brød har elleve bakeverksteder: fire i Oslo, tre i Bergen, to i Stavanger, ett i Asker og ett i Trondheim. I tillegg til dette eier Godt Brød også en Bakemobil som brukes ved spesielle arrangementer. Økologi. Godt Brød er underlagt Debios kontrollordninger, og virksomheten har pr. 27. januar 2009 godkjenning for «Produksjon og markedsføring av salgsprodukter», samt en rekke økologiske produkter. Mesterbakeren. Mesterbakeren AS er en bakerikjede som ble etablert i Stavanger i 1986. Den eies i dag av Stormøllen AS, en del av Felleskjøpets næringsmiddelindustri. Den består av åtte bakerier som ligger i Bergen, Brumunddal (Avdeling Brumunddal flyttet virksomheten til Romedal i Stange kommune, juli 2011), Fredrikstad, Lillesand, Tromsø, Trondheim, Oslo og Stavanger. Mesterbakeren er leverandør av bakevarer til Rema 1000 i hele Norge. Natanael Beskow. a> som han også delvis utsmykket. Natanael Beskow (Fredrik Natanael Beskow), (født 9. mars 1865 i Hallingeberg, Småland, død 8. oktober 1953 i Danderyd, Stockholms län) var en svensk predikant, forfatter, kunstner og rektor, Han var brorsønn til Gustav Emanuel Beskow, Stockholm bymisjons første forstander. Beskow var gift med barnebokforfatteren og.illustratøren Elsa Beskow. Far til seks sønner, blant dem kunstneren og forfatteren Bo Beskow, og professor Gunnar Beskow. Han ble student i 1883 og avla teol.fil.-eksamen i 1884. Han studerte ved Kungliga Konsthögskolan mellom 1888 og 1892 og arbeidet som kunstner, men tok også praktisk teologisk eksamen i 1895 og ble i 1896 predikant i Djursholm. Eftersom han ikke helhjertet kunne stemme i kirkens bekjennelse, lot han seg aldri prestevies, men kom likevel til å fortsette som fast predikant i Djursholms kapell. Han var rektor vid Djursholms samskola fra 1897 til 1909 og grunnla i år 1912 sammen med Ebba Pauli Sveriges første hemgård, Birkagården, og var forestander der fra 1912 til 1946. Rektor for Birkagårdens folkhögskola 1916–1930. Han ble teologisk æresdoktor ved Lunds universitet i 1918 og årene 1918-1943 var han leder i Förbundet för Kristet Samhällsliv som han grunnla. Beskow ble mye brukt som forhandlingsleder – han var som sådan framstående. Han engagsjerte seg mye i spørsmålet om kvinners stemmerett. Han var også radikalpasifist og ble nominert til Nobels fredspris i 1947. Beskow var en skattet predikant og ga ut mange prekensamlinger. Også som salmedikter gjorde han en stor innsats, dels som leder i den komité som satte sammen Missionssånger (sangbok utgitt av Studentmissionsföreningen i Uppsala 1887), dels og framfor alt som medlem av salmbokkomitéene 1919 samt 1934 til 1936. Beskow var ofte gjesteforeleser ved Kvinnliga Medborgarskolan i Fogelstad. Salmer (utvalg). Natanael Beskow er representert i 1986 års salmebok med originaltekster til sju verk (nr 26, 92, 95, 162, 314, 380 og 508) og med bearbeidelser av fem verk (nr 79, 191, 195, 427, 634), dertil har han forekommet i begge tidligere salmebøkene for svenska kyrkan (1921 og 1937) og i frikirkelige som Psalmer & Sånger 1987 og Lova Herren 1987. Tekstene blir frie for publisering i 2023. Referanser. Beskow, Natanael Beskow, Natanael Beskow, Natanael Beskow, Natanael Friluftshuset. Friluftshuset på Orre i Rogaland er Jæren friluftsråd sitt informasjonssenter for friluftsliv og naturvern. Huset ble bygget i 1987 og utvidet i 1992. 16. desember 1999 brant senteret ned til grunnen, men ble bygget opp igjen i samme stil og gjenåpnet 16. mars 2002. Friluftshuset har blitt et regionalt kultursenter med kunstutstillinger og konserter. I huset er det også temautstillinger om natur, friluftsliv og mediaprogrammer som kombinerer natur bilder, poesi og musikk. Huset ble tegnet av arkitekt Per Line. Fast utstilling. I senteret er det en fast utstilling som gir opplysning om Jærstrendene landskapsvernområde og om hvilke muligheter du har til å drive et aktivt friluftsliv på Jæren. Hallingeberg. Hallingeberg er et sted i Småland. Det libber i Västervik kommune i Kalmar län. Stedet er kjent blant annet for at det var her sosialreformatoren, forfatteren og predikanten Natanael Beskow ble født 9. mars 1865. 1. februar 1944 falt det en meteoritt ned i Hallingberg. Hallingebergs kyrka ligger tre kilometer fra Hallingeberg. Den har vært hovedkirke i området siden 1760 og det har vært kirke på stedet siden 1300-tallet. Da Hallingeberg skole ble nedlagt i 1994, ble den kjøpt av skuespilleren Anne-Christine Bergholm, som har etablert Hallingeberg teater der. Kalk. Kalk er en betegnelse for kalsiumkarbonat CaCO3 eller kalsiumoksid CaO. Kalk er en generell term for ulike naturlig forekommende mineraler og materialer som kan lages fra dem, hvor karbonater, oksider og hydroksider av kalsium dominerer. Disse materialene er brukt i store mengder som byggemateriale og byggestein. Materialene omfatter også kalkprodukter, betong og morter og som kjemisk halvfabrikat. Industriell utnyttelse. Bergartene som disse materialene kommer fra, er oftest kalkstein eller kritt, består vesentlig av kalsiumkarbonat. Bergartene kan skjæres i blokker, pulveriseres eller knuses, og de kan også endres kjemisk til anvendelige stoffer. Innen landbruk kalles det landbrukskalk. Kalsiumoksid kalles brent kalk fordi det fremstilles ved gløding eller brenning av kalkstein eller annet som inneholder kalsiumkarbonat, CaCO3. Blandet med en viss mengde med leire får vi sement. Slemmet i vann H2O kalles kalken for lesket kalk. Sement slemmet i vann kalles mørtel. Kalk kan virke irriterende på hud og øyne. Forekomst i naturen. Se paleontologi og biologi Størstedelen av forekomst i naturen av kalk er plankton med kalkskall som lever i havet; f.eks. foraminiferer. Sågar har muslinger kalkskall. Enkelte steder forekommer så store mengder med denne biogene kalken eller eventuelt kjemisk utfelt fra havvann at det dannes kalklag. Kalkstein er en bergart som utgjør 10 % av jordskorpa. Kalkbrudd i Norge. Se også sement, Oslofeltet Bo Beskow. Bo Viktor Beskow (født 13. februar 1906 i Djursholm i Stockholm, død 1. april 1989 i Mogata, Söderköpings kommun, Östergötland) var en svensk kunstner, maler, forfatter, sønn til Natanael Beskow og Elsa Beskow. Bo Beskow studerte ved Kungliga Konsthögskolan, samt i Roma, Paris, og Portugal. Han har utført fine portretter for eksempel av Sten Selander, fresker i Djursholms nye gravkapell og i Norrköping, veggmaleri i jenteskole i Stockholm, altertavle og glassmalerier i Alingsås, kanskje mest kjent for sine glassmalerier i Skara domkyrka, som også har vært grunnlag for en doktorgradsavhandling. Beskow var også en god landskapsmaler og laget mange illustrasjoner til egne reiseskildringer. Han er også kjent for sine monumentalmalerier i FN-bygningen, New York. Representert i Nationalmuseum, Moderna museet och Gripsholms slott. Åsnes Skifabrikk. Åsnes Skifabrikk er en tidligere norsk produsent av tur- og fjellski på Straumsnes i Fjaler kommune. Åsnes Skifabrikk gikk konkurs i 1998, men produksjonen og merkenavnet ble videreført i et nytt selskap, Åsnes Ski, i 1999. Familien Åsnes var ikke en del av denne satsingen. Historie. Produksjonen ble startet opp av brødrene Jonas, Kristian, Kolbjørn og Leif Åsnes i en gammel sperrestove på farsgarden Ytre Åsnes i 1922. Før dette hadde alle brødrene jobbet på L. C. Hagen Skifabrikk i Oslo. Produksjonen skjedde de første årene på farsgarden, men i 1933 bygde de den første fabrikkbygningen på 80 m². Brødrene sto for all produksjon selv, men på grunn av en stor bestilling fra forsvaret på 1800 par ski i 1938 måtte de ansette flere. Den relativ nye farbrikken vart i 1948 totalskadet i en brann, men i 1950 stod ein ny og større fabrikkbygning på 250 m² klar til bruk. Gjennom årene har hovedproduktet vært turski, men de har også produsert andre produkter i tre, som årer, fluktstoler og dører (til Moelven Industrier). Åsnes Ski. Åsnes Ski AS er en norsk produsent av langrennsski, skisko, vinterklær og skiutstyr. De ble etablert i 1999, for å videreføre Åsnes-navnet og overta produksjonen etter at familiebedriften Åsnes Skifabrikk gikk konkurs i 1998. I starten var Åsnes Ski eid av 4 personer; Irene og Roar Bøe, Torbjørn Lie og Olav Nummedal. I 2006 kjøpte Skigutane på Voss 90% av aksjene. Åsnes produserte ca. 20 000 par ski i 2006. Torgeir. Torgeir er et mannsnavn med norrøn opprinnelse. Det er dannet av gudenavnet "Þórr" (Tor) og "geirr", «spyd». "Þorgeirr" var den norrøne formen av navnet. Utbredelse. Navnet var vanlig i Norge fra middelalderen. Det var i 2007 ca 3500 personer i Norge med navnet Torgeir. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Rønning Treski. Rønning Treski er eneste gjenværende treskiprodusent i Norge. Den ligger på Skotterud i Eidskog kommune. Her har treski blitt produsert i over 100 år. Fra 1936 har familien Rønning stått for denne produksjonen. Førstegenerasjon Rønning, Paul, lærte seg å produsere ski av Martin Madshus, grunnleggeren av Madshus Ski. Den gang var det bare helveds-ski, men allerede under krigen ble de første laminerte ski laget her. Når Paul Rønning begynte å produsere treski var det anslagsvis tresifret antall treskiprodusenter i Norge, men siden 1992 har Rønning Treski vært Norges eneste treskiprodusent. I dag er det 2. og 3. generasjons skimakere som står for produksjonen av standard og spesialproduserte ski. Hele produksjonen foregår i Norge, men kundene finnes over hele verden. Blant annet har Spanskekongen kjøpt flere par Rønning Treski. Skiene. Utviklingen har gått mot stadig flere lameller, enkelte av skiene er faktisk oppe i 50 lameller. Dette er for å oppnå jevnere kvalitet og større holdbarhet mot brudd og slitasje. Rønning treski er laget i en laminatkonstruksjon, i likhet med andre kjøreski. Trelaminatet gjør skiene rolige og stabile ved ujevnt fjellføre og i høy fart. Trelaminat gir også en helt spesiell følelse ved normal gange på skiene. Tre har også egenskaper som gjør at skiene har en optimal balanse mellom feste og glid, noe som gjør smøring overflødig. Alle treski fra Rønning er konstruert for å fylle en plass i markedet der kravene er spesielle og tilbudet er begrenset. Som en liten bedrift er det fleksibilitet, ikke masseproduksjon, som er den sterke siden. Kvaliteten på produktene er det viktigste, noe som gjør at treskienes levetid er lang, og de krever lite vedlikehold. I tillegg er treski lettere enn tilsvarende ski av plast. Skimodellene. Rønning produserer etter ordre, sånn at skiene kan bli laget etter spesifikasjoner angående lengde, spenn og ingravering. Jegere. Jakt/løssnøski, bredde 70mm, 15mm innsving, hickory såle. For bruk i løssnø og skogsterreng. Stor bæreflate gir god framkommelighet i dyp snø. Sammen med kabelbinding, kan skiene brukes med de fleste jaktstøvler på markedet. Lengder 160 – 230cm. Telemark. Telemark ski lages i breddene 70 og 80mm, med 20mm innsving, hickory såle og ligno kanter. Dette er ski for løsere/dypere snø, og brukes til toppturer/løssnø telemarkkjøring. Skiene er også egnet som fjellski/jaktski. Telemarkskiene kan skreddersys etter behov. Tur/Løypeski. Modellen Tur/Løypeski lages i to bredder, 50 og 55mm. 50mm er bare for bruk i spor, mens 55mm også fungerer utenfor spor, om det ikke er for dyp og tett snø. Begge modeller har 10mm innsving, hickory såle og ligno sålekant. Skiene's langmyke konstruksjon er bra til turbruk, og gjør skiene lette å kontrollere. Lengder 170- 215cm Dette er samme model som irske Rory Morrish brukte når han konkurrerte under FIS VM i Oslo i 2011. Fjellski. Fjellski modellen blir produsert i to bredder 60 og 75mm på midten, og har innsving på 15- 30mm, hickory såle og ligno kanter. Dette gir stødige, lettsvingte ski, som tåler å brukes med pakning og pulk. Det langmyke spennet gir godt feste og bære evne også utenfor spor. Skiene kan brukes også til toppturer. Lengder 170-215 cm. Barneski. Barneski, bredde 55mm, 10mm innsving, ask såle, med hickory kanter. En meget god barneski som er oppbygd av 25 lameller. Stabile, med riktig spenst. Treski har en god feste/gli balanse, som gjør det lett å beherske skiene. Barneskiene kan brukes både til å gå, hoppe og kjøre slalom/telemark med. Lengder 100- 150cm. Treskifabrikk. Rønning Treskifabrikk ligger på Skotterud i Hedmark fylke. Det har vært trevareproduksjon fra ca år 1900. Ski ble den gang laget på bestilling. I 1936, da første generasjon Rønning overtok fabrikken, ble ski hovedproduktet, og er i dag eneste produkt. Lokalene er utvidet og fornyet i flere omganger, senest etter en brann i 2002, og er i dag velegnet for treskiproduksjon. Fabrikken blir også forsøkt tilrettelagt for besøk av mindre grupper. Som eneste treskiprodusent i Norge vil bedriften gi vkunder og andre interesserte, et innblikk i hvordan multilaminert treski blir til. Djursholm. Djursholm, er en del av Danderyd kommune i Uppland (Stockholms län). Det er et villastrøk nord for Stockholm med 8 856 innbyggere. Djursholm var i årene 1901-1970 en egen kommune, fra 1914 en by. Historie. Djursholm er en av de mest eksklusive områden i Sverige. For Djursholms histori før villabebyggelsens etablering, se Djursholms slott. Slottet er nå kommunehus i Danderyd kommune. Det siden middelalderen kjente godset Djursholm (navnet oppstod først 1432 og gjaldt da halvøya Gamla Djursholm) ble omdannet i 1889 under ledelse av finansmannen Henrik Palme til Djursholms AB. I villasamfunnets begynnelse måttte godsets gamle hovedbygning Djursholms slott gi plass til såvel villakontor som apotek, post og skole. Forfattere som Viktor Rydberg og Verner von Heidenstam og kunstnere som Elsa Beskow og Alice Tegnér gav Djursholm høy status som villaby. Først i 1924 hadde alle ledningssystemer og samfunnsfunksjoner blitt overført til byen fra Djursholms AB. Næringsliv. Næringslivet og handelen i Djursholm hadde i store deler av 1900-tallet et mer lokalt preg, men er i dag – påvirket av nærheten til Stockholm og Danderyd og mer preget av kontorfirmaer og eksklusive butikker. Bibliotek, postkontor, banker, matbutikker, småbutikker og apotek finnes i området rundt Djursholms Torg. Kommunikasjoner. Djursholms Ekeby og Djursholms Ösby er to jernbanestasjoner på den smalsporede Roslagsbanan. I tillegg finnes langs jernbanen også noen holdeplasser. Ösby var en gang Sveriges mest trafikkerte jernbanepunkt, med et tog som passerte omtrent hvert femte minutt store deler av dagen. Nå for tiden er det mer glissent mellom togene. Roslagsbanan var en periode truet av nedlegging, men har nå blitt rustet opp, og nå (2006) foreligger ingen nedleggingsplaner. Det finnes også noen busslinjer som forbinder Djursholm med tunnelbanestasjonene Danderyd sjukhus og Mörby i den sørvestlige delen av kommunen. En av busslinjene går fra Djursholms torg via Solna til Bromma. Jung. Jung er et tettsted i Vara kommune i Västra Götalands län, i landskapet Västergötland i Sverige. I 2005 hadde tettstedet 411 innbyggere. Fylkesvei 165 (Nordland). Fylkesvei 165 (Fv165) i Nordland går mellom Sørstaulen og Seløy i Herøy kommune. Veien er 3,3 km lang. Eksterne lenker. 165 Fylkesvei 168 (Nordland). Fylkesvei 168 (Fv168) i Nordland går mellom Brasøy fergekai og Husvær i Herøy kommune. Veien er 4,2 km lang. Eksterne lenker. 168 Fabio Quagliarella. Fabio Quagliarella (født 31. oktober 1983 i Castellammare di Stabia i Italia) er en italiensk fotballspiller. Quagliarella er angrepsspiller i den italienske Serie A-klubben Juventus. Quagliarella kom til Udinese fra Sampdoria. Han debuterte i Serie A for Torino i 2000, men fikk få kamper, og hadde noen sesonger i lavere divisjoner før han spilte 2005–06-sesongen for Ascoli. Quagliarella har spilt til sammen 26 kamper for aldersbestemte landslag, og 21 for A-landslaget. Han debuterte mot i mars 2007. Fabio Quagliarella ble tatt ut av landslagstrener Roberto Donadoni til å være med i EM i fotball 2008. I 2010 ble han tatt ut av Marcello Lippi til den italienske troppen til fotball-VM i Sør-Afrika. Der scoret han et mål mot slovakia. Fylkesvei 144 (Nordland). Fylkesvei 144 (Fv144) i Nordland går mellom Kvaløyhamn og Hestøygården i Alstahaug kommune. Veien er 12,3 km lang (utenom fergestrekningene). Eksterne lenker. 144 Black Hills-krigen. Black Hills-krigen var en rekke konflikter og kamper mellom lakotaindianerne og deres allierte og De forente stater fra 1876 til 1877. Slaget ved Little Bighorn var den største hendelsen i krigen. Bakgrunn. Black Hills området var lakotaenes (sioux) land som de hadde vunnet fra cheyennestammene i 1776, og ble sett på som et hellig land. Etter Red Clouds krig i 1868 og Fort Laramie-avtalen, ble landet inkludert i det store siouxreservatet hvor ikke-indianere ble beordret ut. Men da ryktene om gull i dette området begynte å spre seg på 1870-tallet kom flere og flere hvite for å grave etter gull. George Armstrong Custer ble sendt ut med en militær styrke i 1874 for å rekognosere og undersøke indianernes klager over bruddene på Fort Laramie-avtalen. Istedet brukte han mer tid på å finne ut om det virkelig fantes gull der, og det viste seg der var gode gullforekomster. Dette informerte han myndighetene om, og det ble store overskrifter i avisene. Hvite amerikanere som var blitt arbeidsløse etter den økonomiske depresjonen som hadde rammet landet i 1873, dro i stort antall til Black Hills for å grave etter gull og brøt den føderale loven om at ingen hvite fikk dra dit. Amerikanske soldater gjorde ikke noe for å hindre gullgraverne å trenge seg innover i Black Hills-området, og lakota-indianerne begynte selv å håndheve avtalen ved å angripe alle de hvite inntrengerne. Den amerikanske stat svarte med å sende ut tropper for å beskytte gullgraverleirene og forfølge indianerne for å straffe dem. Mange historikere tror idag at den da sittende presidenten Ulysses S. Grant og hans regjering provoserte fram krigen på grunn av at de mente at gullet som var blitt funnet kunne dempe virkningen av depresjonene fra året før hadde hatt på økonomien. Kampanjen. De amerikanske myndigheter bestemte i desember 1875 at indianerne i Black Hills måtte forlate området, og de fikk to måneders frist. Dette nektet indianerne å etterkomme, ettersom det også var vanskelig å gjøre oppbrudd midt på vinteren. President Grant gav da befaling om at hæren skulle tvinge dem vekk. Våren 1876 satte hæren igang en kampanje der tre hæravdelinger var med. Det første sammenstøtet var slaget ved Rosebud, som endte med at Lakotaene lyktes i å stoppe framrykningen til kaptein Crooks tropper. Kaptein Crook snudde, og ventet i 2 måneder før han rykket fram igjen. Bare noen dager etter Rosebud-slaget angrep George Armstrong Custer med sine styrker, omtrent halvparten av 7.kavaleri, en stor lakota- og cheyenne-leir på bredden ved Little Big Horn-elva. Resultat av dette sammenstøtet var at hele Custers angrepsstyrke ble omringet og slaktet ned til siste mann, i alt 258 soldater og flere offiserer, inkludert Custer selv. Det var det største tapet for den amerikanske hær gjennom hele perioden i krigen mot indianerne. Senere slag i kampanjen var blant andre slaget ved Dull Knife og slaget ved Slim Buttes, der USA vant og tvang indianerne til å møte representanter fra indianerkontoret for å inngå fred. Krigen sluttet med en avtale der Lakotaen mistet et stort området, en 80 kilometer lang stripe land langs vestgrensen til reservatet deres. Slik ble Black Hills amerikansk land, og all gullgraving ble lovlig. Slik ble også de tidligere illegale byene som lå i reservatet, som Custer City og Deadwood, legale og under amerikansk beskyttelse. Høvding Sitting Bull, lederen for indianernes motstandskamp, flyktet med en stor del av sin stamme til Canada før fredsinngåelsen, men hjemlengsel førte til at stammen gradvis vendte tilbake til reservatet, og Sitting Bull vendte tilbake i 1881 og overgav seg til myndighetene. Viareggio. Viareggio er en by og kommune i Provinsen Lucca, nord i den italienske regionen Toscana. Byen har 60 000 innbyggere, og er et populært turiststed med dens historiske fiskehavn. Aleksandr Smirnov. Aleksandr Jevgenjevitsj Smirnov (russisk: Александр Евгеньевич Смирнов; født 16. april 1964 i Voskresensk i Sovjetunionen nå Russland) er en tidligere russisk ishockeyspiller som nå er trener. Som spiller var han blant annet kaptein på det russiske landslaget og var med å vinne VM, samt deltok for Russland under Vinter-OL 1994 på Lillehammer. Han har spilt ishockey i flere sesonger for Storhamar Dragons, og har også hatt treneransvaret for klubben. Han trente Storhamar i sesongen 2000/2001 og tiltrådte igjen som hovedtrener etter Petter Thoresen for sesongen 2007/2008. Han er nå trener i KHL klubben HC Neftekhimik Nizhnekamsk har ogsp trent Severstal Cherepovets i KHL. Hellenica. "Hellenica" er et viktig verk av den greske forfatteren Xenofon og en av de fremste kildene for de siste syv årene av Peloponneskrigen som ikke ble dekket av Thukydid og krigens etterspill. Mange regner dette som et svært personlig verk, skrevet av Xenofon etter at han pensjonerte seg på sin spartanske eiendom. Den var primært ment å sirkulere blant hans venner, for folk som kjent hovedpersonene og hendelsene, ofte fordi de hadde deltatt i dem. Mirko Deflorian. Mirko Deflorian (født 19. mai 1980 i Cavalese, en liten by i Trentino) er en italiensk alpinist. Deflorian er også kjent som «championi del mondo» i Italia, og er en stor profil innenfor det italienske landslaget i alpint. Idag er han den fysisk største alpinisten på det italienske landslaget. Ingen av de lette og smidige italienerne kan måle seg i ren fysikk med hans 186 cm og 95 kg. Mirko kjører for den italienske klubben G.S. Giamme Gialle, som er en av de største alpinklubbene i hele Italia. Som 4 åring mistet han moren sin i et dramatisk ran i en bank i nabobyen Rima. Dette har helt klart vært med på å skape Mirko som person i oppveksten. Han startet sin alpinkarrière som 7-åring. Da ble han med sin far, Mario Deflorian (1933–2005), på alpintrening. Mario hadde en av klubbens grupper. I denne gruppa var det alpinister som klubben satset på. Mirko viste allerede på det stadiet sitt skitalent, og var en av de raskeste når de kjørte. I 1997 kjørte Mirko sitt første Europa Cup-renn. Der endte han som nr 43. Dette ble sett på som et sterkt resultat av de italienske trenerne, og han ble tatt inn i varmen sesongen etterpå. Men det var ikke før i 2004-sesongen Mirko fikk sitt store løft i europacupen. Da vant han sesongåpningen i storslalåm i finske Levi. Men det stoppet ikke med det. Senere samme måned fikk Mirko prøve seg i World Cup, der kjørte han inn til en meget sterk 5. plass i Val d'lsere. Drøye to uker senere var Deflorian på plass i Alta Badia, der han fulgte opp med en like sterk 6. plass. Etter denne supre sesongåpningen lå alt til rette for at Mirko skulle få en super sesong i World Cup og Europa Cup. Men slik gikk det ikke. Under rennet i Alta Badia pådro Mirko seg en kneskade og ble ute i to uker. Han kom tilbake og skulle bli med de andre alpinistene på det italienske laget på en ny rennrunde, men da kom kontrabeskjeden: Mirkos far, Mario Deflorian, hadde fått hjerteinfarkt og døde av dette. Mirko så på tapet av sin far som tapet av en mentor, far, trener, treningspartner og venn. Mirko kjører derfor alltid med en t-skjorte der han har bilde av seg selv som omfavner sin far. Mirko slet i lang tid med depresjoner etter tapet av sin far. Han fikk hjelp av sin forlovede Linda Gambino til å komme over sorgen. Det tok hele to år å få Mirko tilbake på landslaget. Det har vært en hard kamp for den talentfulle alpinisten å komme tilbake, og han viste at han kommer for fullt på slutten av 2006/2007-sesongen i Kranjska Gora ved å ende på en meget sterk 28. plass. Dette var Mirkos første World Cup-poeng siden rennene i Alta Badia i 2004. Idag bor Mirko og hans forlovede, Linda, i hjembyen Giamme. Her liker Mirko seg godt, og sier at han vil bo resten av livet. Han blir allerede i en alder av 27 sett på som "nye" Tomba. Han har opparbeidet seg mange kontakter så langt i sin karrière. Den som har vist seg å være mest brukbar for Mirko har vært kontakten med det tsjekkiske landslaget, der han har stiftet gode bekjentskaper med den tsjekkiske superstjernen Didier Défago. Vadim Meller. Vadym Meller også Vadim Meller (Вадим Георгиевич Меллер), (født, død 4. mai 1962) var en ukrainisk-russisk Sovjet maler, avant-gardekunstner, (Kubist, konstruktivist), teaterdesigner, bokillustratør - og arkitekt. Biografisk. Vadim Meller ble født som barn nummer to i en høyere embedsmannsfamilie i tsarstyrets justisdepartement, som lå i St. Petersburg. Faren var av svensk adelsslekt. Moren, som var halvt gresk, halvt italiensk, var også adelig. Han studerte juss ved Kiev-universitetet fra 1903 til 1908 da han tok eksamen, og fikk sommerplass som privatelev hos Franz Roubaud i Genève, og fra 1908 hos Heinrich Knirr i München. Plass på kunstakademiet i München 1908 – 1912. Vadim Meller var i kontakt med kunstnergruppen Der Blaue Reiter og møtte og ble venn med Wassily Kandinsky. Etter at han flyttet til Paris, stilte han sine verker i Salon des Indépendants, Vårutstillingen og høstutstillingen (Salon D'Automne) som medlem av Société des Artistes Indépendants (Uavhengige kunstneres forbund). Han fikk også veiledning av Antoine Bourdelle. Andre kunstnere på den tid var Kasimir Malevitsj, Sonia Delaunay, Alexander Archipenko, Aleksandra Ekster, Pablo Picasso, Georges Braque og André Derain. Han dro tilbake til Kiev i 1917, og arbeidet med staffelibilder, monumentalmalerier, grafisk design og teaterkostymer. Overgangen til scenografi skjedde i de første årene etter revolusjonen. Fra 1918 til 1921 samarbeidet han med scenograf og ballettdanser Bronislava Nijinska (Vaslav Nijinskys søster). I 1925 deltok Vadim Meller på utstillingen "Exposition Internationale des Modernes" i Paris og mottok en gullmedalje for utformingen av Berezilteateret. Samme år deltok han i en tilsvarende utstilling i New York. Han ble etterhvert leder av konstruktivisme-skolen innen ukrainsk teaterdesign, og var ledende kunstner der til 1945. Samtidig var han lærer ved kunstakademiet og arbeidende leder for flere andre institusjoner. Han var gift med Nina Genke. Vadim Meller døde i Kiev 1962. Jungiansk typeindeks. Jungiansk typeindeks (JTI) er en personlighetstest laget for å hjelpe en person å identifisere sine personlige "preferanser". JTI er en norsk modell utarbeidet av Hallvard E. Ringstad og Thor Ødegård. OPTIMAS organisasjonspsykologene as innehar rettighetene for testen. Testen bygger på Carl Jungs typeteori, og måler personlige preferanser innen fire dikotomier i personligheten. I den opprinnelige typeteorien hos Carl Jung var det kun tre dikotomier, slik at den siste (livsstil) er utviklet senere. Personlighetspreferanser. Uthevede bokstaver er en tilpasning til den engelske versjonen for avgJørelse (Judgement) og oPplevelse (Perseption). iNtuition er felles på begge språk, men bruker N for å skille denne preferansen fra I som symbol for Introversjon. Bruk av JTI. Carl Jung var den første til å advare mot begrensningene i en personlighetstest siden den kun identifiserer de typiske trekkene. Med denne begrensningen er verktøyet allikevel i omfattende bruk i dag, for eksempel innen personlig utvikling, lederutvikling, teamutvikling, rekruttering med videre. Myers-Briggs typeindikator. Myers-Briggs typeindikator (MBTI) er en preferanseindikator laget for å hjelpe en person å identifisere sine personlige preferanser. Katharine Cook Briggs og hennes datter Isabel Briggs Myers utviklet indikatoren i løpet av den andre verdenskrig, og kriteriene fulgte Carl Jungs teorier fra arbeidet "Psykologiske typer". Indikatoren brukes ofte innen områdene pedagogikk, gruppedynamikk, opplæring av ansatte, opplæring i lederskap, ekteskapsrådgivning og personlig utvikling. Skeptikere og akademiske psykologer har imidlertid kritisert den for å «mangle overbevisende validitetsdata», og for være et klassisk eksempel på Barnum-effekten. Marius Holtet. Marius Holtet (født 31. august 1984) er en norsk ishockeyspiller, Storhamar- og Hamargutt. Han dro til Sverige og Färjestad i ung alder. Ble draftet av Dallas Stars i 2. runde (42. valg totalt) i 2002 og skrev kontrakt med Dallas samme år. Han spilte for klubbens farmerlag i AHL i tre sesonger før han returnerte til Färjestad og signerte en toårskontrakt foran 2008-09 sesongen. Holtet har også spilt offisielle A-landskamper for Norge. Den norske legion. Den norske legion, på tysk SS-Freiwilligen-Legion Norwegen, var en avdeling i den tyske militære eliteavdelingen Waffen SS under andre verdenskrig som ble opprettet etter initiativ fra NS-lederen Vidkun Quisling og Josef Terboven etter nasjonalsosialistiske Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941, og som bestod av norske soldater. Historikk. Flagg for Den norske legion Opprinnelig var det planer om å stille med en styrke på 30 000 mann, men etter to måneder hadde 1 700 meldt seg, og ved årsskiftet 1941/42 var dette tallet kommet opp i 1 900. Av disse var 1 000 mann allerede under opplæring ved Celle i Niedersachsen i Tyskland. Vervingen ble vanskeligere etter at USA kom med i krigen. Fra januar 1942 ble det opprettet en egen rekruttskole ved Holmestrand, opprinnelig for fire kompanier, men dette ble samme året redusert til ett kompani, før skolen ble lagt ned året etter. Det var ulike begrunnelser for å melde seg til fronttjeneste. Mange la, i hvert fall i ettertid, stor vekt på Finlands utsatte situasjon og ønsket om å hjelpe nabolandet og slik sikre Norges østgrense mot Sovjetunionen. Dette ble sterkt framhevet i vervingsarbeidet. Videre ble de mer ideologiske aspekter, som kampen mot bolsjevismen og bidrag til etableringen av en ny norsk hær også mye brukt. Det var videre en utbredt oppfatning at krigen med fulle krigshandlinger ville komme til Norge, og at en ved å melde seg til Den norske legion kunne få stoppet kampene og spare landet. Tyskerne unngikk en slik utvikling ved å legge ned den sentrale staben i Oslo og sette avdelingen under tysk kommando. Den norske legion ble i propagandaen framstilt som å skulle være en ren norsk avdeling med norske uniformer, norske offiserer og norsk språk. Videre ble Finlands sak kjørt fram i propagandaen. Disse framstillingene var verdiløse, ved at avdelingen ble satt under tysk kommando, med da tysk militærlov, tysk tjenestespråk og tyske uniformer. Det ene Waffen-SS-merket var imidlertid byttet ut med den norske løven. Den norske legion kom til Leningrad 18. februar 1942 og ble satt under kommando av 2. SS-Infanteri-Brigade. Sent i februar 1943 gikk kontraktstiden ut for de fleste og avdelingen ble trukket ut fra fronten med 180 falne. Avdelingen ble sendt til en militærleir i Bayern, hvor de som ikke ønsket ny kontrakt ble sendt tilbake til Norge, mens 300 mann ble igjen og samme sommer gikk inn i den nyopprettede "SS-Panzergrenadier-Regiment 23 Norge" sammen med det resterende "Regiment Nordland" og ble en del av den nyopprettede divisjonen 11. SS-frivillige-pansergrenaderdivisjon Nordland. Restene av denne avdelingen deltok i sluttkampene om Berlin og gikk i russiske krigsfangenskap i mai 1945. Mike Vernon. Mike Vernon, (født 24. februar 1963 i Calgary) er en tidligere canadisk ishockeyspiller – målvakt som spilte flere sesonger for Calgary Flames. Til tross for å være en av hovedpersonene bak hjembyens stolthets eneste Stanley Cup i 1989 slet han med å bli fullt godtatt av hjemmefansen under sin aktive karriere. Han spilte for Flames i to tidsperioder. Han spilte også for Detroit Red Wings, hvor han også vant en Stanley Cup, samt at han vant Conn Smythe Trophy som sluttspillets mest verdifulle spiller i 1996. I februar fikk han som den andre spiller i historien pensjonert drakten sin, nummer 30, hos Calgary Flames. Den første var Lanny McDonald. Vernon spilte også for Florida Panthers og San Jose Sharks under sin 21 år lange NHL-karriere. Elisabeth Beskow. Elisabeth Beskow'", (født 1870, død 1928) var en svensk forfatter. Hun var datter til Gustav Emanuel Beskow og dermed kusine til Natanael Beskow. Elisabeth Beskow skrev ca 50 romaner og barnefortellinger under pseudonymet Runa. I begynnelsen av 1900-tallet var hun Sveriges nest mest leste kvinnelige forfatter etter Selma Lagerlöf. Bibliografi. Beskow, Elisabeth Beskow Beskow Kenora Thistles. Kenora Thistles er en ishockeyklubb fra den lille byen Kenora nord-vest i Ontario i Canada. Klubben ble grunnlagt i 1896 og som vant Stanley Cup i 1907. Laget ble nedlagt senere samme år, men navnet har blitt gjenbrukt av nyere lag fra samme by. Hypertrofi. Hypertrofi (fra gresk "hyper" over og "trophé" næring) er en økning i størrelsen på et organ eller et vevsområde. Dette skyldes økning i volum av hver celle. Hypertrofi må ikke forveksles med hyperplasi hvor antallet celler øker. Hypertrofi kan skyldes økning i arbeide, medikamentpåvirkelse eller sykdom. Eksempel på organ som helt eller delvis kan hypertrofiere er skjelettmusklene og hjertemuskelen. Fiasko. Fiasko innebærer at noe som var forventet skulle gå meget bra, endte med stikk motsatt resultat; noe som ble mislykket og i totalt nederlag. Kanskje vil etterpåklokskap vise at det ikke kunne ende anderledes: noe viktig var oversett eller glemt. I eksempelet oppsetningen av teaterstykke hvor det knapt ble solgt billetter og publikum uteble, og teaterstykket ble tatt av plakaten, kan betegnes som en fiasko. Ordet er av italiensk opprinnelse og betyr flaske, og henviste trolig til en glassblåsers feilprodukt. "Compact Oxford Dictionary" hevder at det stammer fra italiensk: "far fiasco", bokstavelig: «gjøre en flaske», figurativt: uformelig, mislykket. Engelskmennene snakker da også om «to bottle out» om å miste motet, men denne frasen har tilsynelatende ingen sammenhengen med det italiensk begrepet. En alternativ forklaring kan ligge i at glassblåserne som ikke fikk det helt til fikk fram «fiascos» og ikke «bottiglia» som er navn på en mere vanlig flaske. Annet. "Fiasko" er også tittelen på en science-fiction-roman fra 1987 av Stanislaw Lem. .357 Magnum. .357 Magnum er en patron for revolver utviklet av Elmer Keith, Philip Sharpe og våpenprodusenten Smith & Wesson. Den er basert på S&Ws tidligere .38 Special patron..357 Magnum ble introdusert i 1934, og er siden blitt et mye brukt kaliber. Design. .357 Magnum ble utviklet som en direkte respons på Colts.38 Super Automatic. På den tiden var.38 Super det eneste pistolkaliberet som var i stand til å skyte gjennom dører på biler og trenge gjennom de tidlige skuddsikre vestene som fantes da. For å sikre S&Ws posisjon som ledende våpenleverandør til politistyrkene ble.357 Magnum utviklet. Den ble utviklet på basis av den eksisterende.38 Special, men med en annen kruttladning, og med en hylse som er 1/8″ (3,2 mm) lenger. Den ekstra lengden sikret også at man ikke kunne bruke patronen i eldre våpen beregnet på.38 Special, og var således en sikkerhetsforanstaltning, siden trykkstandarden for.357 Magnum er omtrent dobbelt så høy som for.38 Special. Jegeren og skytteren Elmer Keith (1899–1984) har fått mye av æren for utviklingen av denne patronen. Han fikk muligheten til å eksperimentere med høyere trykk i.38 Special fordi han hadde tilgang på tyngre revolvere beregnet på konkurranseskyting, som Smith & Wesson 38/44 «Heavy Duty» og «Outdoorsman», som var.38-kaliber våpen bygd på en ramme beregnet på.44-kaliber. Formålet var å utvikle en patron som kombinerte god evne til inntrengning i målet, flat kulebane og mulighet til å skyte på lengre avstander. Mausund Idrettslag. Mausund Idrettslag (stiftet i 1946) er et idrettslag som holder til i Mausund på Frøya i Sør-Trøndelag. Hyndburn (elv). Hyndburn er en elv i Lancashire i England. Den renner gjennom byene Haslingden, Baxenden, Accrington, Clayton-le-Moors og Great Harwood før den møter Hyndburn Brook og så renner inn i Calder. Andre ledd i navnet kommer fra gammelengelsk "burna", «bekk». Det første leddet er av usikkert opphav. Det kan enten være fra gammelengelsk "hyldre", «hyll», eller fra den norrøne/gammelengelske mannsnavnet Helþor/Helthor. I 984 ble elven omtalt som "Hinbrun". Distriktet Hyndburn har navn etter elven. Røntgendiffraksjon. Røntgenkrystallografi (XRD) er en kjemisk analysemetode for å bestemme sammensetningen til uorganiske forbindeler. Monokromatiske røntgenstråler sendes mot prøvematerialet, refrakteres (avbøyes) og treffer en detektor. Ved å variere innfallsvinkelen til strålen fremkommer et "diffraktogram" som kan brukes til å bestemme innholdet av prøvematerialet. To vanlig forekommende anvendningsområder er undersøkning av krystallisert protein og av metallers krystallstruktur. Røntgenkrystallografi er i dag den enese metoden som helt autonomt kan anvendes for å bestemme 3d-strukturen for proteinet, selv om NMR-analyser kan komplettere studiet. Labialer. Labialer er konsonanter som artikuleres med begge leppene (bilabial artikulasjon) eller med underleppen og overtennene (labiodental artikulasjon). Norsk er en bilabial nasal sonant, og er bilabiale lukkelyder ("plosiver"), og er labiodentale frikativer. Lepperunding eller labialisering kan også forekomme sammen med andre artikulasjoner. Engelsk /w/ er en labialisert velar approksimant. Eirik Aldrin. 7. desember 1983 Oslo Kampsportklubb Eirik Aldrin (født 7. desember 1983 i Oslo) er en norsk kickbokser og to ganger norgesmester for amatører i fullkontakt. Aldrin bokser for Oslo Kampsportklubb i vektklassen -75 kg. Aldrin har bokset siden 1998, og var VM-debutant i november 2005. På grunn av dårlig økonomi i Kampsportforbundet måtte han betale reisen til Szeged, Ungarn selv. I sin karriere har Aldrin vunnet to NM gull og to NM bronse i «fullkontakt», og et Juniornorgesmesterskap i «lettkontakt». Internasjonalt har Aldrin følgende World cup resultater: gull fra Ungarn 2006, sølv fra Italia 2005 og bronse fra Italia 2006. I Nordic open har Aldrin gull fra 2005 og sølv fra 2006. Aldrin studerte idrettsfag ved Bjerke videregående skole fra 1999–2002, og per vår 2007 er han student ved Norges Idrettshøyskole. Aldrin fungerer som klubbveileder for Kickboksingsforbundet i forbindelse med Norges Idrettsforbunds klubbutviklingsprosjekt 22. oktober 2005, under Fight Night gallaen på Scandic hotell i Bergen gikk Eirik Aldrin i ringen mot den regjerende profesjonelle Europa- og Verdensmesteren Daniel Nordås. Nordås var skyhøy favoritt på hjemmebane i Bergen. Kampen skulle gå over 3 runder i fullkontakt, som en vanlig amatørkamp. I andre runde tok Eirik føringen og styrte kampen, og midt i runden traff han med flere gode høyreslag og resultatet ble seier på knock out for amatøren Eirik Aldrin. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Eivind Falk. thumbEivind Falk'", tidligere Eivind Falk-Svensen, født 12. mars 1964 i Oslo, er direktør for Senter for immateriell kulturarv SIKA, herunder Norsk handverksutvikling. Bosatt på Lillehammer. Eivind Falk er utdannet cand mag, bedriftsøkonom og høgskolekandidat i Folkekunst fra Høgskolen i Telemark. Han har gjort seg kjent som tegner. Blant annet har han gjennomillustrerte Norsk Faglitterær Forfatterforenings PROSA i fem år. Eivind Falk har tidligere arbeidet i Gudbrandsdalens Uldvarefabrik AS og som internasjonal ekspert for UNESCO i forbindelse med kulturminnevernarbeid i Georgia. Eivind Falk var Høyres ordførerkandidat på Lillehammer ved valget i 2007 og 2011. Han har i dag styreverv i GLØR og var oppnevnt som medlem av Norsk Kulturråd (vara) fra 2009-2011. Selskabet for folkeoplysningens fremme. Selskabet for folkeoplysningens fremme ble stiftet i Kristiania 23. september 1851 med Hartvig Nissen som formann. Nestformann var filosofiprofessor Marcus Jacob Monrad. Dessuten Eilert Sundt, Knud Knudsen, Ivar Aasen, P.Chr. Asbjørnsen og T.H. Aschehoug. Selskapet gav ut tidsskriftet «Folkevennen» med Ole Vig som redaktør. Selskapet skulle «virke til Folkets Oplysning med særligt Hensyn til Folkeåndens Vækkelse, Udvikling og Forædling». Det ville forene det romantiske med det nyttige. Den romantiske bevegelse var inspirert av tysk ideliv med Herder som forgrunnsfigur. En tid hadde selskapet 4–5 000 medlemmer, men siden gikk det tilbake og ble oppløst i 1900. Kuldemontør. En kuldemontør er en person som er utdannet til å montere kjøle- og fryseanlegg. Utdanning. Utdanningen for å bli kuldemontør tar fire år og består av to år på videregående skole etterfulgt av to år sin lærling i bedrift. Etter endt læretid kan det tas en fagprøve for å få fagbrevet. Konon. Konon (gresk: "Κόνων") var en athensk strategos på slutten av Peloponneskrigen. Han hadde ledelsen under det avgjørende tapet til flåten i slaget ved Aigospotamoi. Han hadde blitt sendt ut etter at Alkibiades ble kalt tilbake i 406 f.Kr., og forfulgte den peloponnesiske flåten under Lysander til Hellespont. Der inntok den en sterk defensiv stilling ved Lampsakos, og athenerne trakk seg tilbake til Aigospotamoi siden de ikke kunne trekke dem ut. Alkibiades kom for å advare dem om deres farlige stilling, siden de var på åpen strand uten havn, og rådet dem til å flytte seg til Sestos rundt 3 km unna som de hentet forsyninger fra, men ble ignorert og kanskje latterliggjort. På den femte dagen til denne stillstanden, sendte Lysander speidere i forveien som signaliserte til hovedarméen da de athenske mannskapene hadde gått i land for å spise. Derfor ble nesten hele flåten tatt på senga og erobret uten motstand, og alle mennene som ble tatt til fange ble drept. Det ble vanligvis antatt at et eller annet forræderi var involvert, men Konon selv ble aldri mistenkt. Hans skip var et av ni som unnslapp katastrofen. Han stormet til Lampsakos hvor spartanerne hadde etterlatt seg seilene slik det var vanlig før et sjøslag. Han forhindret dermed at spartanerne kunne forfølge ham. «Paralos» returnerte til Athen, mens Konon med åtte andre skip flyktet til Evagoras på Kypros i frykt for dommen til det athenske folket. Resultatet av denne seieren var at Sparta beseiret athenerne og forsøkte så å tilegne seg hennes imperium i Egeerhavet. Spartas forhold til Persia ble forverret, og hun begynte å raide satrapiene til Farnabazos og Tissafernes i dagens Tyrkia. Farnabazos hadde innen 397 overtalt kong Artaxerxes II til å føre krig til sjøs, og han satte sammen en flåte på 300 fønikiske og kypriotiske skip. I rent antall var de imponerende, men de trengte en erfaren kommandant. Han fant de i Konon på Kypros, og han var svært fornøyd med å få ta hevn over peloponneserne. Først beveget Konon seg opp til Karia med en liten del av flåten, hvor han en stund ble lagt under blokade, men ble reddet av Farnabazos og Tissafernes. Han fortsatte så til Rhodos, hvor det prospartanske oligarkiet var erstattet av et demokrati. Han klarte å erobre matforsyninger som ble sendt fra Egypt. På dette tidspunktet bestemte spartanerne seg for å sende ut flåten sin, men gjorde tabben med å betro den til Peisander som ikke hadde erfaring. Slaget fant sted ved Knidos i 394, og var en enkel og overveldende persisk suksess. De egeiske byene kastet ut de spartanske garnisonene og aksepterte persisk styre. Etter dette følte Konon at det var trygt å reise tilbake til Athen. Farnabazos lot ham beholde deler av flåten, og gav penger til befestningen av Pireus og gjenoppbyggingen av de lange murene som forbandt den til byen. Derfor hadde noen av resultatene fra Peloponneskrigen blitt rettet opp, Athen fikk tilbake sin posisjon som en betydelig maktfaktor i Hellas, og selv om hun fremdeles hadde mistet sitt imperium, hadde Sparta blitt forhindret fra å overta. Året etter hadde spartanerne åpnet forhandlinger med perserne, og tilbød å oppgi alle byene i Asia til dem for å sikre sin posisjon i Hellas. Athenerne sendte delegater for å annonsere at dette var uakseptabelt. Dette tolket Tiribazos til at de fremdeles håpet å ta tilbake sitt imperium. Rasende over dette kastet han dem i fengsel, med Konon blant disse. Da Tiribazos ble erstattet av Strothos, en bitter fiende av den spartanske kongen, fikk Konon unnslippe, og han døde kort tid etterpå på Kypros. Hans sønn Timothevs ble senere en annen prominent general. Koronaler. Koronale konsonanter uttales med den bevegelige fremre delen av tungen. Bare de koronale konsonantene kan inndeles i apikale (uttales med tungespissen), laminale (uttales med tungebladet), hule (med tungen bøyet opp) eller subapikale (med tungen krøllet tilbake), samt noen få andre, sjeldnere stillinger, siden bare den fremre delen av tungen har en slik bevegelighet. Koronale artikulasjonssteder er dentale konsonanter ved overtennene, alveolare konsonanter ved gommen, de forskjellige postalveolare konsonantene bak denne, og de retroflekse konsonantene med tungen krøllet opp mot den harde ganen. Monsters of Rock. Monsters of Rock var en musikkfestival som hovedsakelig dreide seg om heavy metal. Den ble avholdt i Donington Park i England hvert år. Med unntak av et arrangement i 2006, har ikke festivalen blitt arrangert siden 1997. I 2003 ble det imidlertid startet en ny musikkfestival kalt Download Festival som en slags arvtaker til Monsters of Rock. Store Band har headlinet på denne festivalen, blant annet DC, Saxon, Iron Maiden, Metallica, My Chemical Romance, Marilyn Manson,Linkin Park, Kiss og Guns N' Roses. Festivalen deler seg på 3 scener: Main Stage som tar oppimot 100.000 mennesker, Dimbag Darell Stage og Tuborg Stage. Publikumsrekorden er på 107.000 personer, dette skjedde da Iron Maiden opptrådte i 1988. Download festivalen varer i 3 dager og starter på en fredag. Mange mener det beste arrangemanget ble holdt i 1988. Store band som Iron Maiden, Guns N` Roses, David Lee Roth, Megadeth og Kiss var bandene som spilte da. Under GnR konserten i 88. Døde 2 Mennesker, grunnet av at fans presset seg framover mot scenen og de 2 fikk ikke puste og døde uten at noen merket det. Det er derimot de eneste dødsfallene på denne festivalen. Donington Park er også en Speedway for Motorsykel GP. Racet ble i 2007 arrangert rett etter festivalen. Motorsykelisten Valentino Rossi skled i et oljesøl som lå på banen, og tapte dermed racet. Han la skylden på bandet som spilte siste kveld, nemlig Iron Maiden. Caenorhabditis elegans. "Caenorhabditis elegans" ("C. elegans") er en rundorm som benyttes mye som modellorganisme i biologisk forskning. "C. elegans" har i overkant av 20 000 gener i sitt genom, noe som er omtrent det samme som mennesker har. Riktignok er det mindre ikke-kodende DNA hos "C. elegans", og genomet er "bare" ca. 100 millioner basepar, mot ca. 3 milliarder i det humane genom. Translokasjon. Translokasjon er innen kreftgenetikken en forflytning av et kromosomsegment fra et kromosom til et annet. Hvis to kromosomer gjensidig utveksler kromosomsegmenter, kalles det en balansert translokasjon. Ofte gir translokasjoner opphav til fusjonsgener. Det mest kjente eksemplet er en translokasjon mellom kromosomene 9 og 22, som gir opphav til Philadelphiakromosomet, og som er vanlig i kronisk myelogen leukemi. Bruddpunktene på kromosomene sitter her i genene "BCR" og "ABL1", og det resulterende fusjonsgenet benevnes "BCR-ABL1". Luthersk Kirketidende. "Luthersk Kirketidende" er et tidsskrift grunnlagt av Gisle Johnson i 1863. Tidsskriftet har vært knyttet til Det norske lutherske Indremisjonsselskap og utgitt av Lutherstiftelsen, nå Luther forlag. Redaktørene har likevel alltid vært uavhengig av tidsskriftets utgiver, og har gjennom sine lederartikler hatt stor innflytelse i norsk kirkeliv. De fleste av redaktørene har hatt tilknytning til Det teologiske Menighetsfakultet. "Luthersk Kirketidende" utkommer med ca. 20 nummer i året, og svært mange av de 1400 abonnentene er prester i Den norske kirke. Tidsskriftet inneholder annonser og omtaler for stillinger i Kirken, og dessuten faste tekstgjennomgåelser og prekenhjelp for kommende ukers gudstjenester. I tillegg tar det opp aktuelle teologiske emner i grundige artikler. Tidsskriftet har egen internettside. Luthersk Kirketidende har. Abonnentene får også to ganger i året "Halvårsskrift for Praktisk Teologi". Redaktørenes posisjoner. BISKOPER i Den norske kirke Fusjonsgen. Fusjonsgen er et hybridgen som har opphavsekvenser fra to ulike gener. Dannelse av fusjonsgener skjer ofte i forbindelse med kreftutvikling, gjerne ved at et proto-onkogen får overuttrykk etter at det bindes sammen med et oppstrøms gen med sterk promoter. Fusjonsgener dannes ofte som følge av en translokasjon (f.eks. Philadelphiakromosomet; t(9;22); kronisk myelogen leukemi) eller ved sammenføyning etter tap av genetisk materiale mellom de to gjeldende genene (f.eks. "TMPRSS2-ERG" i prostatakreft). Bestemmelse av fusjonsgener gjøres ofte i forbindelse med kreftdiagnostikk. Metoder som benyttes er gjerne karyotypering, fluorescens "in situ" hybridisering (FISH), og RT-PCR. Nye metoder som storskala DNA/RNA-sekvensering og DNA mikromatriser er lovende for framtidens kreftdiagnostikk. Staffeli. Trefotet staffeli med mulighet for å helle bildet. Staffeli er et støtteapparat eller stativ til å holde bilder eller annet flatt materiale stødig, særlig malerier under arbeidet med dem. I eldre litteratur kan man også støte på navnet "kavalett" som er etter fransk "chevalet". Fin de siècle. "Fin de siècle" er fransk for «århundreslutt», skjønt uttrykket også impliserer slutten på en æra. Uttrykket «århundreskifte» brukes av og til som et synonym, men dette er et mer nøytralt uttrykk, som mangler noen eller de fleste av de kulturelle konnotasjonene beskrevet under. Betegnelsen ble brukt første gang 1886 i det franske tidsskriftet "Le Décadent". Grunnleggende konnotasjoner. Uttrykket "fin de siècle" henviser som oftest til årene fra 1890 til 1914 i Europa. Det har konnotasjoner av dekadanse som ses som typisk for de siste årene i en fruktbar epoke ("La Belle Époque"), og en forventning om forandring når et århundre eller en epoke går mot slutten. At uttrykket er fransk skyldes trolig at "fin de siècle" spesielt knyttes til visse fransktalende kretser i Paris og Brussel på slutten av 1800-tallet, representert ved kunstnere som Stéphane Mallarmé, bevegelser som symbolismen, og kunstverker som Oscar Wildes "Salomé" (opprinnelig skrevet på fransk), som knytter ideen om "fin de siècle" til estetisismen. Norsk utdanningshistorie. Norsk utdanningshistorie fulgte etter europeisk utdanningshistorie, og da spesielt dansk utdanningshistorie. Fra middelalderen til nyere tid. De første skoler i Norge ble opprettet under kardinal Nikolas Brekespears rundreise i Norge 1152–1153. Det ble da etablert katedralskoler for prester i Trondheim, Oslo, Bergen og Hamar. Etter en kirkeordinans i 1539 ble katedralskolene omdannet til latinskoler. Skolegang var fortsatt kun for de utvalgte, ikke for almuen. 1700-tallet. Norsk utdanningshistorie frem til 1814 var parallell med den danske. Selv om det på denne tiden knapt fantes utdanningssystemer, så ble utdanning fra det 18. århundre mer vanlig i Norge. Skolemesteren reiste fra gård til gård i omgangsskoler, og presten fungerte også som lærer. 1814 - 1889. Utover på 1800-tallet vokste det i Norge frem en demokratisk og folkelig ånd. Herder var en dominerende skikkelse i europeisk ideliv som preget kulturen også i Norge langt utover 1800-tallet. Likevel fant kulturlivet sin egen retning i Norge. 1889 - 1936. I Norge var kirke, skole og målsaken viktige politiske spørsmål der venstre- og høyresiden sto steilt mot hverandre. Ved innføring av statskirke ble skolen sekularisert. Mål om folkedannelse skulle nås ved nye skolelover og skoler på bygdene. 1936 - 1994. Statlige bevilgninger til skolene gjorde ord til handling, slik at elevtallet og antall undervisningstimer økte og lærerne ble godt skolerte. Dette innledet gullalderen i skolehistorien bare avbrutt av annen verdenskrig. Behov for kunnskap og teknologi i samfunnet og motkultur i forhold til den dansk/norske bytradisjon gav inspirasjon til å ta utdanning. 1994 -. Satsing på utdanning med økende bevilgninger og vilje til reform av skolen slik som i Danmark, der Haarder hadde vært utdanningsminister. Større krav til studiekompetanse. Se også. Utdanningshistorie Oban (whisky). Oban er en skotsk single malt-whisky. Den produseres av destilleriet ved samme navn i havnebyen Oban i Argyll på den skotske vestkysten. Byen vokste fram etter etableringen av destilleriet i 1794. Destilleriet er et av de minste i Skottland. Det eies nå av Diageo. Destilleriet ble bygd av brødrene John og Hugh Stevenson. Det har siden vært eid og drevet av Peter Curnstie fra 1866, Walter Higgin fra 1883, Alexander Edward fra 1898 og så fra 1925 Distillers Company Limited. Driften av destilleriet stanset mellom 1931 og 1937 og mellom 1969 og 1972. I 1989 ble det bygget et nytt turistsenter i tilknytning til destilleriet. Oban-destilleriet er først og fremst kjent for sin 14 år gamle single malt. Den blir markedsført som del United Distillers "Classic Malts" serie, lansert i 1988. Landbruk i antikkens Hellas. Landbruk var fundamentet for økonomien i antikkens Hellas. Omtrent 80 % av befolkningen var involvert i denne aktiviteten. Miljø. Med unntak av de anatoliske kystbyene, hadde antikkens Hellas et relativt homogent miljø. Fjellene sto for 80 % av den tilgjengelige terrenget på fastlandet, og så mye som 90 % på øyene i Egeerhavet. Dette førte naturlig nok til at områder for landbruk var betydelig redusert. Områdene som var tilgjengelig var ofte av fattig jordsmonn og stein. Bare et fåtall sletter, som de i Messenia, var av ordentlig fruktbar kvalitet. Middelhavsklimaet er karaktisert av to sesonger: den første er tørr og varm, fra april til september (elveleier tørker gjerne opp); den andre er fuktig, og er ofte karakterisert av kraftige reinstormer, frembrakt av vestavind, og mild frostfri temperatur. Det finnes imidlertid variasjoner av dette klimaet, for i fjellområdene kan vintrene ofte bli harde og snøfulle. Attika, Kykladene, de sørlige delene av Peloponnes og Kreta har langt mer tørt klima enn resten av Hellas. Dyrking. Tidlig i Hellas' historie, som vist i Odysseen, var det greske landbruket, og kostholdet, basert på kornsortene bygg (κριθαί / "kritai"), durumhvete (σῖτος / "pyros"), og, mindre vanlig, hirse og hvete. Fellesuttrykket "sitos" (σῖτος), vanligvis oversatt som hvete, kunne i realiteten bety alle typer korn. I praksis utgjorde 90 % av kornprodusksjonen bygg. Det er mulig at man i antikken var klar over at hveten hadde bedre ernæringskvaliteter, men dyrking av bygg var mindre krevende og var langt mer produktiv. Forsøk på å kalkulere den attiske kornproduksjonen har blitt gjort, men resultatene har ikke vært konkluderende. Det tok ikke lang tid før matbehovet oversteg produksjonskapasiteten, noe som er en god forklaringsfaktor for den greske kolonieseringen, og hvor viktig de anatoliske klerukene var for det athenske rikets kornprovisjon. På den annen side var det greske fastlandet godt egnet for oliventre, som ga olivenolje. Dyrking av oliventrær går langt tilbake i den greske historien. Olivendyrking er en langsiktig investering, for det tar mer en tjue år før et tre gir frukt, og det frukter bare annenhvert år. Druer gror også godt i stenete jord, men krever mye omsorg. Druer har blitt dyrket siden bronsealderen. Disse overnevnte kjerneavlingene var supplert med grønnsakshager (kål, løk, hvitløk, linser, kikert, bønner) og frukthager (fiken, mandel, granateple). Urter ble også dyrket (salvie, mint, timian, krydderurter, oregano etc.), så vel som matoljeplanter som linfrø, sesam og valmue Husdyrbruk. Husdyrbruk – fremstilt som tegn på velstand i verkene til Homer – var i realiteten dårlig utviklet på grunn av de geografiske begrensnigene. Den mykenske sivilisasjon var kjent med kvegoppdrett, men denne aktiviteten ble redusert som følge av folkeutvandringer til mindre egnede områder. Geit og sau ble etter dette den vanligste buskapen; enklere å oppdrette, og ga både kjøtt, ull og melk (benyttet mest i ost). Gris og fjærkre (høner og gjess) ble også benyttet. Kveg var sjeldent og ble mest brukt som trekkdyr, og i noen tilfeller brukt som offerdyr. Esel og muldyr ble avlet frem som laste- og trekkdyr. Hester ble avlet frem på slettene i Thessalia og Argolis, og var et luksusdyr og tegn på aristokrati. I Aristofanes' komedie "Skyene" blir det aristokratiske snobberiet fremstilt ved at en athensk aristokrat ved navn Feidippides, heltens sønn, blir så avhengig av hesteoppdrett at han ruinerer sin far. Det er sannsynlig at de aller fleste gårder hadde en form for hysdyrshold. Kombinerende, så vel som spesialiserte gårdsbruk fantes. En inskripsjon ref> Migeotte, Leopold. "L'emprunt public dans les cités grecques. Recueil des documents et analyse critique", Sphinx and Belles Lettres editions, Quebec-Paris, 1984. beskriver en såkalt Eubolos av Elateia, i Fokis, eier av 220 kveg og hester, så vel som 1000 sau og geiter. Saueflokker ble overflyttet mellom dalførene om vinteren, og fjellene om sommeren. Spesielle skatter ble gitt til geitere som passerte dyreflokken gjennom byene. Andre produkt. Tre ble mye brukt, og stort sett for hjemlig bruk; hus og kjerrer var laget av tre, i tillegg til "aratrum", eller lett blog. De store greske skogene i høylandet ble avdekt av geiter og trekull-produksjon; senere ble også tømmeret brukt for båtproduksjon (se trireme). Birøkting ga honning, som var den eneste kilden til sukker for grekerne. Honning ble også brukt som medisin og i produksjon av mjød. Arbeid i landbruket. Hesiod (8. århundre f.Kr.) og Xenofon (4. århundre f.Kr.) gir oss god og verdifull informasjon om hvordan det ble jobbet i landbruket. Innhøstingen av oliven fant sted fra senhøsten til begynnelsen av vinteren, enten av hånd eller med en påle(se illustrasjon). Olivene ble deretter lagt i kurver, der de skulle gjæres i noen uker før de ble presset. Skrupressen, benevnt som den "greske pressen" av Pliny den eldre, var en relativ sen romersk oppfinnelse fra det 2. århundre f.Kr.. Oljen ble bevart i terrakotta-vaser for bruk resten av året. På den samme tiden ble også trærne beskjært, og man høstet belgfrukter. Våren var regnsesongen; bøndene tok dette til sin fordel ved å gjøre brakkmark om til produksjonsjord. Grekerne hadde en todelt avlingsrotasjon, der den ene halvdelen av jorden lå i brakk i ett år. Forsøk på å innføre en treårs brakksyklus, ble ofte mislykket på grunn av den fattige greske jorden, mangel på arbeidskraft og tekniske hjelpemidler. Grekerne brukte ikke dyregjødsel, trolig på grunn av mangelen på kveg. Den eneste tilførselen som ble gjort jorden, var frøene som ble ploget inn i bakken etter at jorden kom ut av brakk. Om sommeren var irrigasjon nødvendig. I juni høstet de med sigd, ljå ble ikke bruk. Hveten ble trøsket ved hjelp av dyrekraft; den ble ganske enkelt trampet av okser, esel eller muldyr. Kornet ble deretter lagret. Det stod bare igjen for kvinner og slaver å male og lage brød. Høsten var den viktigste årstiden. I begynnelsen av høsten samlet de villnis og forberedte materiale for bål; mens vintrene var milde ved kysten, kunne de ble ganske brutal i høylandet. De måtte også knekke den harde skorpen som hadde dannet seg i kornåkrene i løpet av sommeren. For å gjøre det måtte de bruke en treplog (jernploger var sjeldne), hakke og en treklubbe. Jorden som lå brakk ble sådd ved hånd. Høsten var også tiden da druene ble høstet. Druene ble etterpå knust ved hjelp av tramping i store tønner. Ved hjelp av en sil, rant saften ut under tønnene, og ble lagt i kanner for å gjære. I de nærmere fire hundre årene som passerte mellom Hesiod og Xenofon, kan ingen signifikante forbedringer bli funnet i jordbruket. Verktøyet forble middelmådig, og det ble ikke gjort noen oppfinnelser som kunne lette arbeidet for verken mennesker eller dyr. De måtte vente på romerne for oppfinnelsen av vannmøllen, som erstattet muskelkraften med hydraulisk kraft. Eiendomsforhold. Med unntak av Athen, og noen få områder der flyanalyser har gjort det mulig å foreta undersøkelser hva gjelder landdistrubisjon, er landfordelingen i antikkens Hellas lite kjent. Før det 5. århundre f.Kr. er det sannsynlig at jorden tilhørte store landeiere, som for eksempel de attiske eupatridene. I allefall varierte landfordelingen regionalt; i Attika ble besittelser delt i mindre jordlapper, mens de i Thessalia hadde små leietakere. Fra det 8. århundre f.Kr. begynte det å oppstå gnistninger mellom de store landeierne og bøndene, som fant sin tilværelse stadig vanskeligere å opprettholde. Dette kan trolig forklares ved befolkningsvekst, som kom av redusert spedbarnsdødlighet. I Athen ble denne krisen løst ved Solons reformer i 594 f.Kr., som forbød slaveri for gjeld, i tillegg til at det ble gjennomført flere tiltak som skulle forbedre bøndenes kår. I det 5. århundre f.Kr. ble praksisen "leitourgia" (offentlig arbeide) innført, og plasserte ansvaret for offentlige tjenester i hendene på de rike, noe som førte til at store landeierskap ble redusert. Det er estimert at de fleste borgere av hoplittgrad eide rundt 5 hektar land. I Sparta, førte Lykurgs reformer til en drstisk redistribusjon av land, der 10 til 18 hektar ble gitt til hver borger. Andre steder stod tyranner ofte for redistribusjon av land, som hadde blitt konfiskert av mektige politiske fiender. Fra det 4. århundre f.Kr. begynner, imidldertid, land igjen å bli konsentrert rundt relativt få landeiere, også i Sparta i følge Aristoteles. Uansett ble aldri de store aristokratiske godsene i Hellas av samme størrelse som de i den romerske "latifundia"; under den klassiske perioden, eide den mektige Alkibiades bare 28 hektar. En betydelig del av jorden var offentlig og/eller hellig. Hver enkel by var i besittelse av slikt land, og det er estimert at i Athen, under den klassiske perioden, utgjorde denne delen 10 % av nyttbar jord. Et slikt område var en administrativ inndeling og var eid av byen (i Attika for eksempel var dette en deme eller et tempel). Disse områdene ble bygslet av velstående borgere. Fylkesvei 638 (Nordland). Fylkesvei 638 i Nordland er en ringvei med utgangspunkt i Ålstad rundt Engeløya i Steigen kommune. Veien er 30,4 km lang. Eksterne lenker. 638 Fylkesvei 421 (Nordland). Fylkesvei 421 i Nordland går mellom Janesvågen og resten av Husøya i Træna kommune. Veiens lengde mellom Træna fergekai og Heirsandsundet er 1,6 km. Eksterne lenker. 421 Erling Kristvik. Erling Martinson Kristvik (født 30. august 1882 i Kornstad (nå Averøy), død 9. januar 1969 i Trondheim) var en norsk rektor og professor i pedagogikk. Kristvik tok eksamen ved Volda lærerskole i 1908, og han var selv lærer ved samme skole frem til 1913. Deretter var han lærer ved folkehøyskolen i Ørsta i to år, rektor ved Tromsø offentlige lærerskole 1915-23, rektor ved Hamar lærerhøyskole 1923-25, skoledirektør i Nordland og Troms 1925-30, rektor ved Volda lærerhøyskole 1930-46 og professor ved lærerhøyskolen 1946-52. Kristvik var en lærer/intellektuell med inspirasjon fra klassiske sosiologer som Ferdinand Tönnies og Emile Durkheim. Banjomalle. Banjomalle er en malle som blir opp til tolv cm lang. Den er ofte tilgjengelig i akvariehandelen. Økonomi i antikkens Hellas. Økonomien i antikkens Hellas var karakterisert av den ekstreme avhengigheten av landbruk, særlig med tanke på den relativt næringsfattige jorda i Hellas. Håndverk og handel begynte i det 6. århundre f.Kr. å bli utviklet og ble i økende grad viktig i klassisk tid. Det bør bemerkes at idéen om en «økonomi» slik det forstås i dag er relativt anakronistisk når det blir brukt til å henvise til antikkens Hellas. Det greske ordet "oikonomia" (οἰκονομία) dekker hovedsakelig "oikos" (οἶκος) som betyr hjem. Derfor tar Xenofons dialog med tittelen "Oikonomikos" for seg hushold og landbruk. Grekerne hadde ingen presise begreper som dekket prosessene til produksjon og byttehandel. Økonomen Murray Rothbard bemerker at antikke greske filosofer tok for seg spørsmål som i dag vil identifiseres som økonomi. Landbruk. Landbruk var grunnlaget for den antikke greske økonomien. Siden antikke tider har gresk landbruk vært basert på «Middelhavets triade»: korn, olivenolje og druer. Men på grunn av naturlige begrensninger viste det seg at produksjonen snart ikke var stor nok til å tilfredsstille behovet. Den gjerrige og tette jorda ("stenokhôría", στενοχωρία) forklarer gresk kolonisering og viktigheten av "kleroukier" i Lille-Asia til å kontrollere forsyningene av hvete. Oliventrær og drueplantene ble komplementert av dyrking av urter, grønnsaker og oljeproduserende planter. Husdyrhold ble dårlig utviklet på grunn av mangel på tilgjengelig land. Sauer og geiter var de vanligste husdyrene. Skogene ble tungt utnyttet, først for innenlands bruk og senere for bygging av triremer. Bier ble holdt for å produsere honning, den eneste kilden til sukker som var kjent for de antikke grekerne. Siden det var så arbeidskrevende, sysselsatte landbruket opp til 80% av den greske befolkningen. Arbeidet fulgte rytmen til årstidene. På begynnelsen av høsten og på slutten av vinteren ble oliven innhøstet og drueplantene trimmet, gjøre klart ukultivert land om våren, innhøste korn om sommeren og hogge trær, så frø og høste inn druer om høsten. I antikken ble det meste av landet eid av aristokratiet. I løpet av det 7. århundre f.Kr. førte folkevekst og utdeling av arvegods til spenninger mellom disse landeierne og bøndene. I Athen ble krisen løst ved Solons reformer som eliminerte gjeldsarbeid og beskyttet bondeklassen. Men det greske aristokratiets herredømme forble lite sammenlignet med romernes "latifundia". Håndverk. Mye av håndverket i antikkens Hellas skjedde i hjemmet. Men situasjonen endret seg gradvis mellom de 8. og 4. århundrene med økt kommersialisering av den greske økonomien. Veving og baking som var så viktige aktiviteter i den sene middelalderske økonomi, ble bare gjort av kvinner før det 6. århundre. Etter kommerialismens fremvekst begynte slaver å bli brukt i verksteder. Bare fine farvede tørklær som de av purpur, ble laget i verksteder. Arbeid med metall, lær, treverk eller leire var en spesialisert aktivitet og ble sett ned på av de fleste grekerne. De enkle verkstedene var ofte drevet av en familie. I noen tilfeller brukte grekerne slavearbeid. Lysias' skjoldverksted hadde 120 slaver i sving. Far til Demosthenes, en sverdmaker, brukte 32. Etter at Perikles døde i 429, dukket en ny klasse opp: Den til de rike eierne og bestyrerne av verkstedene. Eksempler her er Kleon og Anytos som eide garveri, og Kleofon som eide et verksted som produserte lyrer. Frie arbeidere ble betalt på akkord siden verkstedene ikke kunne garantere fast arbeid. I Athen ble de som arbeidet på statlige prosjekter betalt en drakme per dag, uansett hvilket håndverk de praktiserte. Arbeidsdagen begynte vanligvis ved soloppgang og sluttet på ettermiddagen. Pottemakerens arbeid bestod av å velge ut leire, utforme vaser, tørke og brenne den og til slutt legge glasur på. Deler av produksjonen gikk til bruk i hjemmet (tallerker, beholdere, oljelamper) eller til kommersielt formål, og resten tjente religiøse eller kunstneriske funksjoner. Arbeidsteknikker med leire har vært kjent siden bronsealderen, dreieskiven er en svært gammel oppfinnelse. De antikke grekerne gjorde ingen nye oppfinnelser i disse prosessene. Skapingen av kunstnerisk dekorerte vaser i Hella hadde sterk utenlandsk innflytelse. Den berømte svartfigurkeramikken til korinterske pottemakere stammet mest sannsynlig fra den syriske metallarbeidsstilen. Høyden som grekerne førte keramikkunsten skyldes derfor i sin helhet deres kunstneriske sans og skyldtes ikke tekniske oppfinnelser. Pottermakeri i antikkens Hellas var for det meste arbeid for slaver. Mange av pottemakerne i Athen samlet seg mellom agoraen og Dipylon, i Kerameikon. De drev arbeidet som oftest i små verksteder som bestod av en herre, flere betalte kunstnere og slaver. Forekomster av malm er vanlige i Hellas. Av disse er sølvgruvene i Lavrion best kjent. Disse gruvene bidro til utviklingen av Athen i det 5. århundre f.Kr. da athenerne lærte å hente ut, behandle og raffinere malmen. Sammensetningen av jorden under gruvene gjorde at det var ikke var nødvendig å drenere. Dette var viktig siden antikke teknikker for drenering av gruver ikke tillot utgravninger under nivået til grunnvannet. Ankomstveiene og trappene i de greske gruvene ble gravd ut med samme nøyaktig med tanke på proporsjon og harmoni som i templene. Arbeidet var ekstremt vanskelig på grunn av tunnelenes dybde. De var noen ganger mer enn 100 meter dype. Gruvearbeiderne var utstyrt med hakke og jernhammer. En stor slavebefolkning arbeidet i Lavriongruvene, disse kom hovedsakelig fra Svartehavets regioner som Thrakia og Paflagonia. Handel. Den geografiske posisjonen til Hellas og nødvendigheten av å importere hvete, tvang veldig tidlig den greske verden til å engasjere seg i maritim handel. Områdene som forsynte Hellas med hvete var Kyrenaika, Egypt, Italia (spesifikt Magna Graecia–området og Sicilia) og regioner rundt Svartehavet. Athen og Korint fungerte som markedssteder for øyene i Egeerhavet. Andre importerte produkter inkluderte papyrus, krydder, tøy, metall og materialer til skipsbygging som treverk, lin og bek. Greske byer eksporterte vin, keramikk og olivenolje. Athen solgte marmor som ble hentet ut fra Penteli som var berømt i den greske verden, i tillegg til sølvmynter, kjent for sitt elegante håndverk og renhet. Disse fungerte ikke bare som byttemiddel, men også som kilde av metall. Enkelte steder som ikke brukte penger, ble de smeltet ned. Tilgjengelige kilder gir ikke nok informasjon til å vurdere med moderat presisjon mengden i varene som ble byttet i gresk handel. Men noen historikere har gjort upresise anslag over handelens relative viktighet i den antikke greske økonomi. Daniel Jew har kalkulert at nesten halvparten av rikdommen som ble skapt i Athen i det 4. århundre må ha stammet fra overskudd i handelen. Ian Morris anslår at volumet i handelen i Middelhavet på samme tid var rundt 20% av volumet av handelen i det 1. århundret. De viktigste deltagerne i gresk handel var handelsklassen kjent som "emporoi" (ἕμποροι). Staten samlet inn toll på lasten deres. I Pireus, den viktigste havnen til Athen, ble denne skatten til å begynne med satt til 1%. Innen slutten av det 5. århundre hadde denne skatten blitt hevet til 33 talenter. Athen avskaffet i 413 innsamling av tributt fra det athenske sjøforbundet og innførte 5% toll i alle havner i imperiet i håp om (urealisert) økning av inntektene. Denne tollen var aldri proteksjonistisk, men kun ment til å skaffe penger til den offentlige skattekisten. Veksten i handelen i Hellas førte til utviklingen av finansielle teknikker. De fleste handelsmenn manglet nok kontanter og måtte låne for å finansiere hele eller deler av deres ekspedisjoner. Et typisk lån for et stort foretak i det 4. århundre f.Kr. i Athen, var en stor sum, vanligvis mindre enn 2000 drakmer, lånt for en kort tid (lengden av reisen, flere uker eller måneder) til en høy rente. Renten var ofte 12%, men kunne være så høy som 100%. Betingelsene i kontrakten ble alltid skrevet ned, med unntak av lån mellom venner ("eranoi"). Handelen i antikkens Hellas var fri. Staten kontrollerte bare forsyningen av korn. Etter det første møtet til det nye prytaneis, ble regulativene på handelen gjennomgått med en spesialisert komité som hadde overoppsyn med handel innen hvete, mel og brød. Antallet skipsvrak som er funnet i Middelhavet, gir verdifulle bevis for utviklingen til handelen i den antikke verden. Bare to skipsvrak er funnet som er datert til det 8. århundre f.Kr.. Men arkeologer har funnet 46 skipsvrak som dateres til det 4. århundre f.Kr., noe som ser ut til å indikere at der var en svært stor økning i handelsvolumet mellom disse århundrene. Med tanke på at tonnasjen til et gjennomsnittlig skip økte i samme periode, ble handelsvolumet antagelig 30 ganger større. Informasjon om detaljhandel i antikkens Hellas er begrenset. Mens bønder og kunstnere ofte solgte sine egne varer, var der også handelsmenn som beskjeftiget seg med detaljhandel kjent som "kápêloi" (κάπηλοι). De var gruppert i laug og solgte fisk, olivenolje og grønnsaker. Kvinner solgte parfyme eller flor. De betalte et beløp for et område på markedsplassen. De ble sett ned på av befolkningen generelt og ble ofte anklaget for å jukse med vektene sine. Deres vekter ble jevnlig sjekket mot standarder. Parallelt med de «profesjonelle» handelsmennene var de som solgte overskuddet av sin produksjon i hjemmet. Det kunne være grønnsaker, olivenolje eller brød. Dette var tilfellet for bondegårder i liten skala i Attika. Blant landsbybefolkningen var dette ofte kvinnenes oppgave. Euripides' mor solgte hagekjørvel fra hagen sin. Skattlegging. Direkte skattlegging var ikke godt utviklet i antikkens Hellas. "Eisphorá" (εἰσφορά) var en formueskatt som ble pålagt de som var veldig rike, men den ble bare innkrevd når det trengtes, vanligvis i krigstider. Store formuer var også underlagt "liturgies", støtte til offentlige arbeid. Liturgies kunne for eksempel bestå av vedlikeholdet av en trirem, et kor under en teaterfestival eller et gymnasium. I noen tilfeller kunne prestisjen i å bidra trekke til seg frivillige. Dette var tilfellet for khoragos som organiserte kor for dramafestivaler. I andre tilfeller fungerte liturgies mer som en pliktig donasjon som i tilfellet med å utruste og lede en trirem. I noen byer som Milet og Teos ble innbyggerne pålagt tunge skatter. På den andre siden var indirekte skatter svært viktige. Det ble innkrevd skatt på bl.a. hus, slaver, husdyr, vin og høy. Retten til å innkreve mange av disse ble ofte overført til publicani, eller "telônai" (τελῶναι). Dette gjaldt ikke alle byene. Thasos' gullgruver og Athens forretningsskatt gjorde at de kunne eliminere disse indirekte skattene. Grupper en var avhengige av som penestai i Thessalia og helotene i Sparta ble skattlagt av bystater som de var underlagt. Valuta. Bruken av mynter begynte antagelig i Lydia rundt 600 f.Kr. og sirkulerte i byene i Lille–Asia under deres kontroll. Tidlig elektronmynter har blitt funnet ved Dianatempelet i Efesos. Teknikken i å prege mynter ankom fastlandet i Hellas rundt 550 f.Kr., der den først dukket opp i kysthandelsbyer som Aigina og Athen. Bruken ble spredt, og bystatene sikret seg raskt monopol på pregingen. De aller første myntene ble laget av elektron (en legering av gull og sølv), fulgt av rent sølv som var det vanligste verdifulle metallet i regionen. Gruvene i Pangaionhøydene gjorde at byene i Thrakia og Makedonia kunne prege et stort antall mynter. Lavrions sølvgruver gav råmaterialer til den «athenske olws», de mest berømte myntene i den antikke greske verdenen. Mindre verdifulle mynter av bronse dukket opp på slutten av det 5. århundret. Mynter spilte flere roller i den greske verden. De gav et betalingsmiddel som for det meste ble brukt av bystater til å betale leiesoldater og kompensere borgere. De var kilde til inntekt. Utlendinger måtte veksle pengene sine til den lokale valutaen til en vekslingsrate som staten tjente på. De tjente som en mobil form for metallressurs som forklarer funnet av athenske mynter med høy grad av sølv langt fra deres hjemby. Til slutt gav pregingen av mynter prestisje til enhver gresk by. Banjomaller. Banjomaller er en gruppe maller. Banjomalle og tofarget banjomalle er to av de mer kjente artene. Gruppen har fått navnet sitt fordi fiskene har en flattrykt kroppsfasong, og noen av artene kan minne om en banjo når de sees ovenfra. En særegenhet ved denne gruppen er at når eggene har blitt befruktet, fester hunnen dem under magen og frakter dem til grunnere vann. En hypotese er at dette øker sjansen for at eggene skal få oksygenrikt vann. D4. D4, også kalt dekksoffiser klasse 4. Med D4-sertifikat kan man seile kaptein på skip opptil 500 bt (i NØ fartsområde), overstyrmann på skip opptil 3000 bt (i NØ fartsområde), og ellers styrmann på andre skip over dette i ubegrensede farvann. Sjøfartsdirektoratet behandler alle søknader om sertifikater, og det det er de som avgjør hva du kvalifiserer til. D1. D1, også kalt dekksoffiser klasse 1. Med D1-sertifikat kan man seile kaptein på alle skip, og uten begrensninger i farvannet. Sjøfartsdirektoratet behandler alle søknader om sertifikater, og det det er de som avgjør hva du kvalifiserer til. Talisker. Talisker er et skotsk destilleri som produserer single malt whisky. Destilleriet er lokalisert i landsbyen Carbost på øya Skye, og er det eneste på øya. Det blir drevet av whiskyprodusenten United Distillers eid av det multinasjonale selskapet Diageo. Talisker blir markedsført som del av United Distillers "Classic Malts" serie. Talisker er kjent for å ha mer torv i seg enn gjennomsnittet, og har en «salt» karakter. Selv om merket er anerkjent og selger bra, representerer det høye fenol-nivået og den distinkte smaken nok en utfordring for nybegynnere innen skotsk whisky. Både blended whiskyen Johnnie Walker og likøren Drambuie bruker Talisker som en bestanddel. Tilsettingen av Talisker er nok mest merkbar i "Johnnie Walker Green Label 15 Year Old Pure Malt." Destilleriet ble bygd i 1830 av Hugh og Kenneth MacAskill, og utvidet i 1900. I starten ble whiskyen produsert ved trippel destillering, men gikk over til den mer vanlige doble destillasjonsprosessen i 1928. I 1960 ble destilleriet nesten ødelagt av brann, fem eksakte kopier av de opprinnelige destillasjonsapparatene ble laget for å ivareta den opprinnelige Talisker smaken. Talisker skal ha vært yndlingswhiskyen til forfatterne Robert Louis Stevenson og Henry Vollam Morton. Eksterne lenker. Storbritannia Martin Hagfors. Martin Hagfors (født 22. juni 1960) er en norsk-amerikansk musiker og låtskriver. Han er vokalist, gitarist og låtskriver i band som Home Groan, HGH, Cream of the Crop samt sitt eget soloprosjekt som går under navnet Groan Alone. Han har i tillegg en skrevet låter for, produsert og samarbeidet med en rekke andre artister. Han har blant annet skrevet alle tekstene til The National Banks første album. Sammen med Lars og Martin Horntveth som skrev musikken til albumet, fikk han Edvard-prisen i 2005 for sangen «Tolerate» fra albumet. Albumet vant i tillegg Spellemannprisen 2004 i klassen popgruppe. Han har dessuten skrevet sanger for artister som Askil Holm, Elisabeth Andreassen, Helldorado og The Respatexans. På Øyafestivalen 2003 ble han hyllet ved at en rekke av hans musikkvenner gikk sammen i bandet Cream of the Crop og spilte en kritikerrost konsert med kun hans sanger. Bandet besto av musikere fra Home Groan, Jaga Jazzist, Motorpsycho, Hellbillies, Midnight Choir og Askil Holm Band. Bandet har siden også spilt på Månefestivalen, Kongsberg Jazzfestival, Varangerfestivalen og Nordland Musikkfestuke og Hagfors har etterhvert blitt medlem av bandet selv. I 2009 ga han ut sin første soloplate, "Men and Flies", med Lars Horntveth som produsent. Aase Bjerkholt. Aase Ingerid Nathalie Bjerkholt (født 16. januar 1915 i Oslo, død 16. august 2012) var en norsk politiker fra Arbeiderpartiet. Hun var medlem av Oslo bystyre fra 1945 til 1947 og fra 1951 til 1955. Hun var dessuten statsråd i i Einar Gerhardsens regjeringer i 1956 og fra 1963 til 1965. Ministerposter. Bare tre av de fem første kvinnelige statsrådene satt lenge nok i sine stillinger til i noen grad å kunne prege dem. Det var Aaslaug Aasland, med sine om lag åtte år, Aase Bjerkholt fikk en fartstid på vel ti år, og Rakel Seweriin med knapt to år på statsrådstaburetten. Forhistorisk religion. En kvinnefigur fra rundt 5000 f.Kr.Himmelskiven fra Nebra.Forhistorisk religion refererer til de hypoteser som angår det religiøse livet og oppfatningene til folk i forhistoriske tider. Det uforklarlige. Det er svært lite vi vet om forhistorisk religioner. Vi antar at mennesker som levde i steinalderen forsøkte å forklare det uforklarlige med en skjult åndverden med dyrånder og fugleånder, og på troen om forfedrene. Steinaldersamfunn i dag som er blitt studert av antropologer har avdekket kompliserte trossystemer hvor gode og farlige ånder eksisterer og som blir behandlet med ofringer av ulik slag. Trær, stein, og andre naturlige trekk har åndelige betydning. Denne typen av trosstem kaller for animisme. Naturlige elementer som vind, ild og vann kan også ha hatt betydningsfull posisjon i trossystemet. Forståelsens problem. De arkeologiske studier av forhistoriske religioner har vært preget av skiftende teoridannelser innenfor antropologi og sammenlignende religionshistorie. For arkeologer er det konkrete funn som må settes opp mot disse teoriene. Ved arkeologiske funn står arkeologien overfor tolkningsproblemer og problemet med å trekke konklusjoner som ikke nødvendigvis er riktige selv om de er åpenbare. Eksempelvis er ikke avdekking av våpen og skjelettrester i en steinaldergrav nødvendigvis konkrete spor av en dødskult, og forteller heller ikke noe om de ritualer som fortidens mennesker knyttet til slike gjenstander. I studiet av forhistorisk religion må man være forsiktig med å trekke bestemte og konkrete konklusjoner. Neolittisk religion. Neolittiske religion referer til de hypoteser som vedrørende den neolittiske perioden, eller bondesteinalderen som tiden også har blitt kalt. De tidligste tekstkildene kommer fra bronsealderen, den perioden som etterfulgte den neolittiske epoken. Alle utsagn om trossystemer fra neolittiske samfunn hviler derfor utelukkende på arkeologi. Arkeologen Marija Gimbutas har især fremmet synet som beskriver et matriarkalsk «gammeleuropisk» sett av samfunn dominert av gudinnedyrkelse. Spesielt har hun fremmet en fuglegudinne og en binnegudinne. Gimbutas betrakter bronsealderens minoiske sivilisasjon som en hjemlig fortsettelse av det neolittiske Europa med labyrinter og oksedyrkelse som fortsettende symboler på matriarkalsk makt. Gimbutas’ syn er blitt populære i dagens feminisme og har blitt synkretisert inn i nyhedenske religioner som Wicca, men Gimbutas' spekulasjoner er svært omdiskuterte og blitt avvist av blant annet antropologisk forskning som en form for feministisk ønsketenkning. Små kvinnefigurer skåret ut i stein hvor de kvinnelige attributter er ekstremt fremhevet på bekostning av enten hode eller ansiktstrekk har blitt sett på som en fruktbarhetsdyrkelse, men også som mulige spor av matriarkalsk dyrkelse eller samfunnsstruktur. Tolkningen av kvinnefigurene er fortsatt debattert. Bronsealderens religion. Den tidlige bronsealderens urindoeuropeiske religion og de attesterte tidlige semittiske guder er en antatt fortsettelse av bestemte tradisjoner fra den sene neolittiske epoken. Hentydninger til bronsealderens religion i Europa vises blant annet i arkeologiske spor som solskip, hyppig tilstedeværelse av solkors, ofrede bronseøkser og senere også sigder, såkalte måneguder, koniske hodepryd av gull, himmelskiven fra Nebra, gravhauger, men også kremasjon. Axel Purcell. Axel «el Axel» Purcell (født 28. mars 1980 i Chile) er en norsk rap/hiphop-musiker, også kjent som F'EM one i duoen Equicez. Han kom som ung sammen med sin familie til Siggerud og senere Vevelstad i Ski. Han er preget av både sin chilenske og norske oppvekst, noe han også gir uttrykk for gjennom intervjuer og sin musikk. «Ingen av dem er min favoritt, alle tror jeg bare big'r opp hjemlandet mitt Chile hele tida, men vet ikke hvor mye pris jeg setter på Norge som har tatt seg av meg i alle år på godt og vondt» (Til magasinet Stress, i en kommentar om sangen "North vs South"). Som F'EM one vant han MC-battlingkonkurransen Str8 Spitting 3 år på rad i 2000, 2001 og 2003 (2002 var et annet konsept, og han deltok ikke). Sammen med Cast i Equicez har han utgitt flere CD-singler og albumet "State of Emergency: Generation Equicez" (2003). 19. mars 2007 slapp han sitt første solo-album "It Is Wha It Is" Karin Nord Syverinsen. Karin Nord Syverinsen (født 11. januar 1931), er en norsk lokalhistorie-forfatter. Syverinsen mottok Hamarprisen i 1995 for sine bøker om lokalhistorie i Hedmark-traktene. Laura. Laura kan være en opprinnelig italiensk kortform av det latinske kvinnenavnet "Laurentia" som opprinnelig var et tilnavn med betydningen «fra Laurentium». Laurentium var en by i Italia. Laura kan også være en feminin form av det latinske navnet "Laurus" som betyr «laurbær». Utbredelse. Laura er et mye brukt navn i Spania, Finland og Italia, og er ellers vanlig i Chile, USA, Danmark, Frankrike og Belgia. Formen "Lára" er et vanlig navn på Island. I Norge var Laura mest populært som navn på nyfødte jenter på siste halvdel av 1800-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Rakel Seweriin. Rakel Seweriin (født 26. juni 1906 i Hof i Vestfold, død 17. september 1995) var en norsk politiker (Ap), og en av de første kvinnelige statsrådene i Norge. Hun satt i alt seks perioder på Stortinget – 24 år – og er den kvinne som har sittet lengst noensinne på Stortinget. Hun var også en av initiativtagerne til utgivelsen av den illegale avisen "Fri Fagbevegelse" i 1940. Kronprinsesse Märtha tok sammen med Claudia Olsen, Rakel Seweriin og statsminister Einar Gerhardsen initiativet til samarbeidsorganet Kvinners Frivillige Beredskap som ble stiftet 9. april 1951. Dette hadde som formål å styrke landets evne til å stå i mot katastrofer, kriser og krig, og stimulere kvinnene og deres organisasjoner til innsats i sivilt beredskap og forsvar – totalforsvaret. Deweys desimalklassifikasjon. Deweys desimalklassifikasjon (DDK, også kalt Deweysystemet) er et system for klassifikasjon av bøker og andre informasjonsbærende medier, brukt av bibliotek i Norge og flere andre land. Systemet ble utviklet av den amerikanske bibliotekaren Melvil Dewey (1851–1931) i 1876, og ble introdusert i Norge av Haakon Nyhuus. Systemet har i prinsippet internasjonal utbredelse. Det brukes i folke-, skole- og mange fagbibliotek i Norge, i en tillempet versjon i Danmark, men bare i liten grad i Sverige. I USA arbeider bibliotekene nå etter 22. utgave av DDK. I Norge brukes 5. forkortede norske utgave; denne ble utgitt i 2002 av "Norsk komité for klassifikasjon og indeksering (NKKI)" med 21. amerikanske utgave som kilde. Hovedinndelingen. Systemet videreinndeles i titallsgrupper (derav "desimal"klassifikasjon), hvor det siste nummeret (9) typisk er et "andre sider ved faget"-kapittel. Ingen "notasjon" (emnekode) er kortere enn tre siffer. Dersom emnet er meget generelt, tilføyes én eller to "0". Dersom notasjonen er lenger enn tre siffer settes det et punktum etter tredje siffer. De fleste notasjoner kan videreinndeles med suffikser som er gjennomgående i systemet, den mest brukte suffiksformen gjelder geografi: "Norsk historie: 948.1; norsk kirkehistorie 274.81; norsk fauna: 591.481. Nicola Pozzi. Nicola Pozzi (født 30. juni 1986 i Santarcangelo di Romagna i Italia) er en italiensk fotballspiller. Han spiller til daglig som spiss i den italienske serie A-klubben Empoli FC. Santarcangelo di Romagna. Santarcangelo di Romagna er en by med 21 132 innbyggere (i 2007) i provinsen Rimini, i regionen Emilia-Romagna. Daniele Adani. Daniele Adani (født 10. juli 1974 i Correggio i Italia) er en italiensk fotballspiller. Han spiller som forsvar i fotballklubben Empoli FC. Han har spilt 5 kamper for. Adani Adani Adani, Daniele Éder Citadin Martins. Éder Citadin Martins (født 15. november 1986 i Lauro Muller, Santa Catarina i Brasil) er en brasiliansk fotballspiller som spiller som spiss i Brescia Calcio. Luigi Cagni. Luigi «Gigi» Cagni (født 14. juni 1950 i Brescia) er en italiensk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han trente sist Parma i Serie B i sesongen 2008-09. Fra 1969 til 1978 spilte han for Brescia Calcio. Han spilte bare åtte kamper i Serie A, men har spilt hele 473 kamper i Serie B. Han la opp som fotballspiller i 1988, og begynte umiddelbart som trener for klubbens ungdomslag. Han har vært trener for en rekke italienske klubber, blant annet Piacenza, Hellas Verona og Empoli, før han gikk til Parma i 2008. Han underskrev en toårskontrakt i mai 2008, og skulle trene klubben i dens første sesong i Serie B på 18 år. Han fikk imidlertid sparken i september samme år, og ble erstattet av Francesco Guidolin. Armenias geografi. Armenia er et land i Lilleasia mellom Svartehavet og Kaspihavet, som grenser mot Georgia og Aserbajdsjan i nord og øst, og Iran og Tyrkia i sør og vest. Det historiske Armenia var mye større enn det moderne landet, som bare er 10 % av den opprinnelige størrelsen. Det inkluderte mye av det som i dag er det østlige Tyrkia. Faktisk ligger den tidligere armenske hovedstaden Ani nå i Tyrkia. Før 1915 hørte den østlige halvdelen av dagens Tyrkia til Armenia, noe det gjorde i tusenvis av år. Selv under erobringene til grekerne og romerne hadde armenerne kontroll over området sitt, og klarte å komme frem til fredelige løsninger med begge rikene. Det var først da tyrkerne utførte det armenske folkemordet i 1915 at det moderne Armenia ble opprettet. Terrenget i Armenia består stort sett av fjellområder, med stride elver og enkelte skogsområder. Klimaet er kontinentalt med varme somre og kalde vintre. Det høyeste punktet er Aragats med 4 095 m og ingen deler av landet er lavere enn 400 meter over havet. Fjellet Ararat er et av nasjonalsymbolene til Armenia, og er det høyeste fjellet i regionen. Tidligere var fjellet en del av Armenia, men det ble gitt til Tyrkia av Sovjetunionen under Karstraktaten i 1921. Forurensning fra giftige kjemikalier som DDT fører til at det allerede dårlige jordsmonnet er enda dårligere i flere områder av landet. Armenia prøver å få bukt med miljøproblemene sine og har etablert et miljøverndepartement, som har innført skatter på luft- og vannforurensning og disponering av fast avfall. Disse skattene blir brukt i miljøvernprogrammer. Armenia samarbeider på området med Samveldet av uavhengige stater (en gruppe av 12 tidligere Sovjet-republikker) og med medlemmer av internasjonale miljøverngrupper. Den armenske regjeringen har blant annet avgjort å stenge de armenske atomkraftverkene så snart alternative energikilder blir tilgjengelige. Geografi. Armenia ligger i det sørlige området av Sør-Kaukasus, området sørvest for Russland mellom Svartehavet og Kaspihavet. Det moderne Armenia inneholder en del av det historiske Armenia, der senteret var dalen som elven Aras renner gjennom og området rundt Vansjøen i Tyrkia. Armenia grenser til Georgia i nord, til Aserbajdsjan i øst, til Nakhitsjevan (en enklave av Aserbajdsjan) i sørvest, til Iran i sør og til Tyrkia i vest. Topografi og drenasje. For 25 millioner år siden ble det armenske platået dannet, og den komplekse topografien i dagens Armenia oppstod. Lille Kaukaus går gjennom de nordlige områdene av Armenia og sørøstover mellom Sevansjøen og Aserbajdsjan, og så omtrent langs grensen mellom Armenia og Aserbajdsjan til Iran. Derfor er reiser fra nord til sør vanskelige. Området er fremdeles geologiske aktivt og innimellom oppstår det katastrofale jordskjelv. I desember 1988 ble den nest største byen i landet, Leninakan (i dag Gjumri), rammet av et kraftig jordskjelv som tok livet av mer enn 25 000 mennesker. Omtrent halvparten av Armenias areal på rundt 29 800 kvadratkilometer har en høyde på minst 2 000 meter, og bare 3 % av landet ligger under 650 meter. Det laveste punktet er i dalene til elvene Aras og Debet lengst nord, som har en høyde mellom 380 og 430 meter. Høyden til Litle Kaukasus varierer mellom 2 640 og 3 280 meter. Sørvest for fjellkjeden ligger det armenske platået, som heller sørvestover mot elven Aras og den tyrkiske grensen. Platået inneholder flere mindre fjellkjeder og utdødde vulkaner. Den største av disse vulkanene er Aragats med en høyde på 4 430 meter, som også er det høyeste fjellet i Armenia. De fleste innbyggerne bor i vestlige og nordvestlige områder av landet, der de to største byene, Jerevan og Gjumri (som ble kalt Aleksandropol under tsar-perioden), ligger. Dalene til elvene Debet og Akstafa danner hovedrutene fra nord, siden de passerer gjennom fjellene. Sevansjøen, som er 72,5 km på det bredeste og 376 km lang, er den klart største innsjøen. Den ligger omtrent 2 000 meter over havet på platået. Terrenget er mest kupert lengst sørøst, som er en del av nedslagsfeltet til elven Bargusjat, og minst kupert i Arasdalen lengst sørvest. Det meste av vannet i Armenia renner ut i Aras eller sideelven Hrazdan, som går fra Sevansjøen. Aras danner grensen til både Tyrkia og Iran, mens Zangezurfjellene danner grensen mellom Armenias sørligste provins Syunik og Aserbajdsjan-enklaven Nakhitsjevan. Klima. Temperaturene i Armenia varierer stort sett enten som følge av årstidene eller med høyden. Fjellformasjonene hindrer at klimaet påvirkes av luft fra Middelhavet eller Svartehavet, og skaper store årstidsvariasjoner. På det armenske platået er middeltemperaturen om vinteren rundt 0 ºC, og midt på sommeren over 25 ºC. Den årlige normalnedbøren varierer fra 250 mm i de lavere områdene av Aras til 800 mm i høyere områder. Selv om vintrene er harde her er det vulkanske jordsmonnet svært fruktbart, og Armenia var et av verdens første jordbruksområder. Miljøproblemer. På midten av 1980-tallet begynte man offentlig å diskutere miljøproblemene i landet, da de første «grønne» gruppene oppstod som følge av den kraftige luftforurensningen i Jerevan, og i kjølvannet av Tsjernobylulykken i 1986. På 1980-tallet kunne man ikke lenger se Ararat, som ligger omtrent 60 km inn i Tyrkia, og dette ble et symbol på den økte luftforurensningen i Jerevan. I 1994 ble det opprettet tre miljølover som skulle verne om miljøet, og den armenske regjeringen har et eget miljøverndepartement og -minister. Det finnes likevel ikke et større miljøvernprogram, og miljøproblemer som har oppstått har blitt tatt opp når de har oppstått. Innimellom svært kraftige jordskjelv. Tørke. Luftforurensning, biologisk mangfold, klimaendringer, ørkenspredning, miljøfarlig avfall, havrett, forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger, vern av ozonlaget, våtmarksområde Tsunamien ved Salomonøyene 2007. Kart som viser hvor kraftig ulike områder ble rammet av jordskjelvet. Minst 28 mennesker døde og mange er savnet etter tsunamien som rammet Salomonøyene i Stillehavet, mandag, 1. april 2007. Tsunamien skyldtes et jordskjelv i Stillehavet 2 april 2007 kl 7:39 lokal tid (1 april kl 20:39 UTC). Flere hundre mennesker er savnet i havnebyen Gizo, som først ble hardt rammet av jordskjelvet, som hadde sitt sentrum bare 40 kilometer unna. Deretter kom tsunamien inn over strendene. 13 landsbyer ble ødelagt av tsunamien. Den vasket hus og mennesker på havet, og ødela telefon- og elektrisitetsforbindelsen. Minst 900 bolighus ble ødelagt av tsunamien. Sivilmarkedsfører. Sivilmarkedsfører er en femårig masterutdannelse innen markedsføring, økonomi og ledelsesfag. Handelshøyskolen BI er den eneste utdannelsesinstitusjonen som tilbyr graden. Tittelen har vært beskyttet siden 1996. Utdannelsen var fireårig inntil innføring av bachelor- og mastergrader i 2003. Nå oppnås graden "Master of Science in Marketing – Sivilmarkedsfører" etter til sammen fem års studier. Innholdet i studiet er først og fremst markedsføring, men inkluderer også fag innen økonomi, ledelse og strategi. En av målene med studiet er å få helhetsforståelse for bedriften med en fordypning innen markedsføring. Det mest sammenlignbare studiet er siviløkonom. De første sivilmarkedsførerne ble utdannet ved Norges Markedshøyskole i Oslo i 1990. Skolen ble fusjonert med BI i 1992. Sivilmarkedsførerenes interresseorganisasjon heter "Norges Sivilmarkedsførerforening", eller "NSMF" og er drevet av studenter som går på studiet. Sergio Bernardo Almiron. Sergio Bernardo Almirón (født 7. november 1980 i Rosario, Argentina) er en argentinsk fotballspiller. Han gikk fra Empoli til Juventus før 2007–2008-sesongen. Vittorio Tosto. Vittorio Tosto (født 14. juni 1974 i Marina di Cariat, Italia) er en italiensk fotballspiller som spiller i forsvaret for Empoli FC (2006–07). Han debuterte i serie A for Torino mot Inter i 1994. Oxbridge. Oxbridge er et teleskopord som brukes for å referere samlet til University of Oxford og University of Cambridge, Storbritannias to ledende universiteter. Bakgrunnen er den statusen begge disse nyter både nasjonalt og internasjonalt, som gjør at de ofte sammenlignes. Richard Vanigli. Richard Vanigli (født 1. juni 1971 i Forlì i Italia) er en italiensk fotballspiller som spiller i AC Ancona. Vanigli er best kjent for sin takling av Francesco Totti i en serie A kamp mot AS Roma som Empoli-spiller i 2006, som gjorde at Totti knakk leggbenet. Totti rakk akkurat å komme tilbake fra skaden før fotball-VM i Tyskland, som ble vunnet av '. Lino Marzorati. Lino Marzorati (født 12. oktober 1986 i Rho i provinsen Milano i Italia) er en italiensk fotballspiller som spiller som forsvar i Empoli FC, på lån fra AC Milan. Han er definert som et stort talent av Milan trener, Carlo Ancelotti. Marzoretti spilte for juniorlaget til Milan, og mange mente at han hadde potensial til å bli like god som Cafu. Under låneavtalen med Empoli har han spilt de fleste kampene fra start, inkludert mot AC Milan. Indisk glassmalle. Indisk glassmalle ("Kryptopterus bicirrhis") er en ferskvannsfisk med gjennomsiktig kropp. Den blir opptil 15 cm lang. Arten er dagaktiv og holder til langs breddene i store elver med uklart, hurtigstrømmende vann. Den skiller seg fra andre maller ved at den holder seg frittsvømmende og aldri ligger på bunnen. Den spiser hovedsakelig pelagiske nebbmunner og småfisk, men også andre insekter og krepsdyr. Indisk glassmalle er følsom ovenfor endringer i pH og vannkvalitet. Den brukes til fiskesauser, og er vanlig i akvariehandelen. Det thailandske miljødepartementet har omtalt indisk glassmalle som den fisken i verden som har den mest gjennomsiktige kroppen. Glassmalle og indisk glassmalle. Frem til 1989 ble den indiske glassmallen regnet som samme art som den svært like men noe mindre glassmallen ("Kryptopterus minor"). Indisk glassmalle er lite tilgjengelig i akvariehandelen, mens "Kryptopterus minor" er mye vanligere. Da mange ikke er klar over at det dreier seg om to forskjellige arter, selges "Kryptopterus minor" ofte under feil populær- og/eller vitenskapelig navn. Barra Mansa. Barra Mansa er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Kommunen grenser til nabokommunene Bananal (SP), Barra do Piraí, Porto Real, Quatis, Resende, Rio Claro, Valença og Volta Redonda. Barra Mansa har 175 000 (2005) innbyggere og dekker et areal på 547 km². Columbie 66. Columbie 66 er en seilbåt konstruert av norske Petter G. Lie. Den ble designet i 1976 og ble produsert frem til 1983. Båten er Veritasgodkjent som havseiler. Båten har dobbeltskrog med 26 mm total tykkelse. Det er 20 mm balsatre mellom skroglagene over vannflaten, og 20 mm Divinycell under vannlinja. Hvert skroglag består av 3 mm glassfiber. Denne konstruksjonen gjør ikke bare båten mer solid men og mindre utsatt for kondens og fungerer som støyisolasjon. Opprinnelig var båten designet som selvflytende med lukket forpigg, men behovet for mer stueplass gjorde at den ideèn ble skrinlagt. Båten er produsert med både uten- og innenbordsmotor. Ved utenbordsmotor har man ytterligere lagerplass under cockpit. Båten er velegnet for en nybegynner seiler, men også mindre familier vil ha glede av båten som trolig er den eneste 22 foteren med eget toalett. Det er god lagringsplass i båten, og høy sovehøyde i forpigg gir ekstra stuerom. Ved pantry er det ståhøyde som gjør at man slipper å stå krokrygget ved matlaging. Båten kostet ny ca. 85 000 kr, og godt vedlikeholdte og oppgraderte Columbier ligger omkring der i pris idag. Jochen Behle. Jochen Behle (født 7. juli 1960 i Korbach) er en tysk langrennstrener og tidligere langrennsløper. Han debuterte i mesterskapssammenheng under OL 1980 i Lake Placid, og han deltok siste gang under VM 1997 i Trondheim. I løpet av sin lange karriere greide han imidlertid aldri å vinne noen medaljer i internasjonale mesterskap, men han ble flere ganger tysk mester. Siden 2001 har han vært trener for det tyske langrennslandslaget. Lars Håland. Lars Håland (født 28. juli 1962) er en tidligere svensk langrennsløper. Han konkurrerte fra 1986 til 1999. Han vant to medaljer under VM 1989 i Lahtis, med gull på 4 x 10 km stafett og bronse på 15 km fristil. I 1991 vant Håland sin eneste seier i verdenscupen i Falun. Anna Sethne. Anna Cathrine Sethne (født 25. september 1872 i Drammen, død 26. april 1961 i Oslo) var rektor ved Sagene Skole. Hun drev reformpedagogiske eksperimenter inspirert av John Dewey og Charlotte Bühler. Hun ansees for å være den som bragte reformpedagogikken til Norge ved siftelsen av Norsk Seksjon for Ny oppdragelse i 1928 – en norsk forgrening av NEF (New education fellowship). Hun mente enhver skolereform skulle bygge på vitenskapelige forskningsresultater, der av bla. psykologi, og ble etterhvert en frontfirgur for byskolene. Hun mottok St. Hallvardsmedaljen i 1956. Anna Sethne er gravlagt på Vår Frelsers Gravlund. Sagene skole. Sagene skole i Biermanns gate 2, Oslo, er tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og åpnet i 1861. Fra 1945 til 1994 holdt Sagene lærerskole til på samme område. Skolen er en 1.-10.-skole der 45% av elevmassen har minoritetsspråklig bakgrunn. Sagene skole ligger ved Akerselva og Sandakerveien. Det er en av Oslos eldste skoler. Den gamle skolebygningen fra 1861 ble restaurert i 2001. I 1926 ble det ferdigstilt en ny bygning ved siden av den gamle. I 1930-31 var det i alt 1700 elever ved Sagene skole. Fta 1950- og 60-årene sank elevtallet og den eldste av skolebygningene ble overtatt av Sagene lærerskole. I 2001 hadde skolen 320 elever. Sagene skole er nå blitt ungdomsskole i tillegg til barneskole, og har nå mange flere elever. En uke før 17. mai 1983 mottok skolen, som da hadde cirka 80 ikke-norske elever, bombetrusler og beskjed om at skolen ville bli «viet spesiell oppmerksomhet» i 17. maitoget. En rekke bypolitikere gikk sammen med skolen i barnetoget for å markere at man sto sammen mot rasisme. Kulturminne. Sagene skole er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Hart Memorial Trophy. Hart Memorial Trophy er den årlig utmerkelsen i den nord-amerikanske ishockeyligaen National Hockey League som gis til den mest verdifulle spilleren (MVP) i løpet av grunnspillet. Kåringen skjer gjennom avstemming blant hockeyjournalistene i "Professional Hockey Writers' Association". Troféet ble donert i 1923 av David Hart, som var faren til Cecil Hart, tidigere manager og coach i Montreal Canadiens. Astrit Ajdarevic. Astrit Ajdarevic (født 17. april 1990 i Kosovo) er en svensk fotballspiller som for tiden spiller for Örebro SK i Allsvenskan. Liverpool. Ajdarevic gjennomførte to prøvespill på akademiet til Liverpool sist i desember 2006, før han til slutt ble hentet inn til klubben for omlag 9 mill kroner avhengig av diverse kriterier. Spilleren fikk sin debut for juniorlaget i deres seier i "FA Youth Cup" mot Reading i januar 2007. Ajdarevic har blitt sammenlignet med den tidligere Liverpool-spilleren Patrik Berger, delvis pga. hans spillestil men hovedsakelig på grunn av at han likner av utseende. Men også fordi han er god til å holde på ballen og er en meget god dribler som både kan skyte og legge gode pasninger. I sin debutsesong for juniorlaget vant han Fa Youth Cup. Leicester. Den 26. mars 2009 ble det klart at Ajdarevic skulle spille for Leicester ut sesongen 2008-2009. Han slo dermed følge med Jack Hobbs, som også var på utlån til «The Foxes». Den 27. april ble det kjent at han, i likhet med Hobbs, drev forhandlinger om en permanent overgang til klubben. Örebro. Kontrakten til Ajdarevic gikk ut etter 2009-sesongen og ble ikke fornyet. Ajdarevic signerte 4. juli for Örebro SK og gjennomførte en solid høstsesong som gjorde at blant andre den italienske klubben Cesena fattet interesse. Ajdarevic kan benytte seg av en klausul i kontrakten som sier at han kan bryte avtalen med Örebro før sesongslutt, og det ryktes at nettopp dette vil skje grunnet den relativt lave lønnen. Opprinnelig er kontraktslengden på 3,5 år. Båtsmann. losseoperasjon ved kai i Oakland, California En båtsmann er en erfaren matros som leder det daglige arbeidet om bord på et skip. Han eller hun rapporterer til overstyrmann, og er under oppsyn av denne. Mens det i seilskutetiden og senere ikke var formelle krav for å kunne seile båtsmann så er stillingen idag dekket av kravene i den internasjonale STCW konvensjonen. I motsetning til andre av dekksbesetningen (matroser, lettmatroser, jungmenn og dekksgutter) går båtsmannen ikke vakter når skipet er i fart, såkalte sjøvakter. Båtsmannen er såkalt dagmann og organiserer da de av den øvrige dekksbesetningen som er disponible for arbeide under seilasen. Nicolai Ulfsten. Nicolai Ulfsten (Nielsen) (født 1854 i Bergen, død 1885 i Kristiania) var en norsk maler. Han studerte i Karlsruhe i perioden 1875 til 1877 der han fikk undervisning av Hans Gude. Han vuderte Ulfsten som en av sine mest talentfulle elever noensinne. Gude fikk overbevist Nicolai om at han måtte skifte etternavn fra Nielsen til Ulfsten. Rett etter studiene reiste Ulfstein til Lister for å male. Bildene han malte der gjorde han kjent som landskapsmaler. Året etter i 1878 reiste han til Jæren for første gang. Dette resulterte i en rekke malerier, fra ganske store malerier til mindre skisser. Typiske motiv for Ulfsten var stranden med opptrukne båter og fiskere, fiskere i arbeid, og innlandsmotiver. I forhold til sine sine samtidige norske kunstnere solgte han godt. Og da han døde i 1885 av tuberkulose bare 31 år gammel ble han vurdert som en av de mest betydelige av våre landskapsmalere. Litteratur. Hild Sørby; "Nicolai Ulfsten" (1997) ISBN 978-82-7631-040-5 Alfred Kinsey. Alfred Charles Kinsey (født 23. juni 1894, død 25. august 1956) var en amerikansk biolog og sexolog,samt professor i entomologi og zoologi. Han grunnla "Institute for Sex Research" (i dag Kinsey Institute for Research in Sex, Gender and Reproduction) ved Indiana University. Kinsey publiserte de kjente Kinsey-rapportene ("Sexual Behavior in the Human Male" og "Sexual Behavior in the Human Female") i henholdsvis 1948 og 1953. Etter 25 års forskning publiserte James H. Jones, professor i historie ved universitetet i Colorado, i 1997 biografien "Kinsey: A Public/Private Life". Denne biografien dannet grunnlaget for filmen "Kinsey" (2004), der Kinsey ble spilt av Liam Neeson. Kinsey ble portrettert på framsiden av Time Magazine den 24. august 1953. Han ble vist ved siden av "blomster og bier", en populær eufemisme for seksualitet. Franz Jonas. Franz Josef Jonas (født 29. september 1899 i Wien, død 24. april 1974 i Wien) var en østerriksk sosialdemokratisk politiker og fra 1965 til 1974 Østerrikes forbundspresident. Jonas var utdannet typograf. På 1930-tallet var han aktiv i den sosialdemokratiske bevegelsen i Østerrike, noe som i 1935 førte til at han, sammen med mange andre, bl.a. senere forbundskansler Bruno Kreisky ble fengslet. I den såkalte sosialistprosessen i 1936 ble han imidlertid frikjent for anklagen om høyforræderi etter å ha sittet fengslet i 14 måneder. Etter andre verdenskrig gikk han inn i kommunepolitikken, og i perioden 1951 – 1965 var han borgermester i Wien, fra 1953 til 1965 også medlem av Nasjonalrådet (det østerrikske parlamentets annetkammer). I 1965 ble han valgt til forbundspresident, og ble sittende inntil han døde i 1974. Jonas, Franz Jonas, Franz Fylkesvei 406 (Nordland). Fylkesvei 406 i Nordland går på Lovund i Lurøy kommune. Hovedstrekningen av veien er 586 meter lang. Eksterne lenker. 406 Lon Nol. Lon Nol (født 13. november 1913 i provinsen Prey Veng, død 17. november 1985 i California, USA) var politisjef, guvernør, general, forsvarsminister og statsminister i Kambodsja fra 1966 til 1967 og igjen i 1969. 18. mars 1970 ledet han et kupp som avsatte kong Sihanouk mens han var på besøk i Sovjetunionen. Deretter forsøkte Lon Nol, støttet av USA, å bekjempe vietnamesiske styrker og Viet Cong, som opererte i Kambodsja. Det oppstod borgerkrig mellom lojale Nol-tilhengere og «The National United Front of Cambodia», en koalisjon som bestod av Sihanouk-lojale styrker og Røde Khmer, samt andre grupperinger. Til tross for amerikansk støtte, både økonomisk og militært, lytes det ikke Lon Nol å slå Røde Khmer, og han måtte flykte til eksil på Hawaii 1. april 1975. Fylkesvei 401 (Nordland). Fylkesvei 401 i Nordland går mellom Sleneset og Slotterøya i Lurøy kommune. Veien er 3,7 km lang. Eksterne lenker. 401 Tor M1. Tor M1 med nedfelt antenne. Tor M1, kjent i Nato som SA-15 Gauntlet og i det russiske militæret som 9K330, er et russisk mobilt luftvernssystem. Det er beregnet på lav til middels lav høyde, som betyr 10 til 6000 meter, og kort rekkevidde. Chassiset for kjøretøyene er det samme som 2S1 Gvosdika. Missilet 9M330 veier 167 kg og har et 15 kg stridshode. Fylkesvei 691 (Nordland). Fylkesvei 691 i Nordland går mellom Rinøya (Rinøyvåg) og Øksneshamn i Lødingen kommune. Veien er 29,3 km lang. Eksterne lenker. 691 Det bulgarske postvesen. a> er det sørligste bulgarske postkontoret i verden Det bulgarske postvesenet (Български пощи, "Balgarski poshti") er den nasjonale posttjenesten i Bulgaria. Selskapet ble grunnlagt etter Bulgaria fikk sin selvstendighet fra det ottomanske rike. Før den tid hadde russerne tatt hånd om alle post- og telegraftjenester. Bulgaria ble offisielt medlem av den universelle postunionen 1. juli 1879. I 2005 opererte selskapet med 3 008 postkontor og en total lengde av 80 060 km med postrutet. Det bulgarske postvesenet er privatisert siden 31. mars 1997. Fylkesvei 476 (Nordland). Fylkesvei 476 (Fv476) i Nordland går mellom Horsdal og Nordarnøya i Gildeskål kommune. Veiens lengde er 4,7 km (utenom fergestrekningen). Eksterne lenker. 476 Sam Hardy. Sam Hardy (født 26. august 1883, død 24. oktober 1966) var en engelsk fotballspiller som spilte målvakt. Liv og spillerkarriere. Han ble født i Newbold i Chesterfield i Derbyshire i England, og startet sin karriere i Chesterfield FC da de spilte en kamp mot Liverpool FC som endte i et 6–1-tap. Til tross for resultatet så Liverpool-manager Tom Watson at Hardy hindret Liverpool fra en rekordseier. I mai 1905 gikk han til Liverpool for £500. Dette var ny overgangsrekord for klubben på dette tidspunktet. I slutten av sin første sesong i klubben hadde laget vunnet 1. divisjon, og sesongen etter ble de slått med bare fire poeng av Preston North End. I denne sesongen spilte Hardy 30 ligakamper og 5 cupkamper. 14. oktober 1907 fikk han sin debut for s landslag, da de slo 1–0 på Goodison Park. Han etablerte seg, og ble en av datidens beste målvakter. I 1912 ble han solgt for £1500 til Aston Villa, etter å ha spilt 239 kamper mellom stengene for de røde. Han var med på Aston Villas to seire i FA-cupen i 1913 og 1920. Som med mange andre spillere ble karrieren hans påvirket av Første verdenskrig. I 1921, etter 183 kamper for Aston Villa, gikk han til Nottingham Forest for £1000. Han var med å hjelpe klubben vinne 2. divisjon i løpet av sin første sesong i 1922. Han spilte 102 kamper for Forest før han la opp som spiller på sin 40-årsdag. I slutten av karrieren hadde han vært målvakt for England i over 14 år, og fikk imponerende 21 landskamper. Om han hadde spilt tilsvarende lenge i dagens fotball hadde han fått over 100 kamper for landslaget. Han drev etter fotballkarrieren puber og bilijardhaller i Chesterfield-området frem til sin død som 83-åring, 24. oktober 1966. Han er av mange blitt sett på som tidenes målvakt og han var bl.a. på BBCs liste over fotballlegender, og ble rangert som nr. 94 på Liverpools 100 Players Who Shook The Kop. Muammar al-Gaddafi. Muammar Abu Minyar al-Gaddafi a> (arabisk:معمر القذافي) (født 2. juni 1942 i Yūḥannām nær Surt i Libya, død 20. oktober 2011) var "de facto" leder av Libya fra 1969 til 2011. Han tok makten ved et ublodig militærkupp 1. september 1969 og bar inntil 1979 tittelen som landets statsoverhode. Fra 1979 hadde han ingen offisielle titler, men styrte landets politikk som diktator. Etter 20. august 2011 ble han regnet som avsatt av en ny regjering og var ettersøkt. Gaddafi døde under uklare omstendigheter etter at han 20. oktober 2011 var tatt til fange. Gaddafi var den leder av Libya som hadde sittet lengst ved makten, og da han døde var ca 80 prosent av landets befolkning født i løpet av hans regjeringstid. Han førte en økonomisk politikk som var finansiert av inntekter fra olje og gass. Gaddafi ble i 2008 utropt til Kongenes Konge av mer enn 200 afrikanske konger og stammeledere. En oppstand mot Gaddafis regime som startet i februar 2011, utviklet seg etterhvert til borgerkrig. Konflikten var en del av opprøret i den arabiske verden i 2011. FN vedtok i mars en resolusjon som innebar flyforbud over Libya. USA, Canada og en rekke europeiske land, heriblant Norge, gjennomførte deretter et stort antall luftangrep mot mål i Libya for å oppfylle resolusjonen. Fra 27. juni 2011 var Gaddafi ettersøkt av den internasjonale krigsforbryterdomstolen som krigsforbryter og forbrytelser mot menneskeheten. Gaddafi påberopte seg ærestitler som "Guide of the First of September Great Revolution of the Socialist People's Libyan Arab Jamahiriya" eller "Brotherly Leader and Guide of the Revolution". Etternavnet kan på norsk gjengis både som Gaddafi, Kadhafi og Quadhafi avhengig av hvilken arabisk uttale man legger til grunn. Tidlig liv. Gaddafi var det yngste barnet i en bondefamilie. Han vokste opp i ørkenregionen i Surt. Han fikk en tradisjonell religiøs barneskoleutdannelse og gikk så på ungdomsskole i Fezzan fra 1956 til 1961. Gaddafi og en liten gruppe med venner som han traff på denne skolen, ble senere kjernen i gruppen av militante revolusjonære som etterhvert overtok landet. Gaddafis inspirasjon var Gamal Abdel Nasser, president i nabolandet Egypt, som ble president ved å appellere til arabisk enhet. I 1961 ble Gaddafi utvist fra skolen på grunn av sin politiske aktivisme. Gaddafi studerte så jus ved Universitet i Libya, der han fikk høye karakterer. Han gikk så på et militærakademi i Benghazi i 1963, der han og noen få av hans militante venner begynte å organisere et hemmelig kuppforsøk for å kaste den pro-vestlige libyske kongen Idris I. Til tross for rykter om det motsatte, ble han ikke militært utdannet i Storbritannia. Militærkuppet. En liten gruppe av offiserer ledet av Gaddafi, gjennomførte 1. september 1969 et ublodig statskupp i Kongedømmet Libya. Kong Idris var på dette tidspunkt i Kammena Vourla i Hellas for å få medisinsk behandling. Monarkiet ble avskaffet samme dag som kuppet ble gjennomført og Den sosialistiske arabiske folkerepublikken Libya straks proklamert. Kronprins Hasan as-Senussi, som var kongens nevø, ble satt i husarrest. Gaddafi ble etter maktovertakelsen forfremmet fra kaptein til oberst, og han fikk siden på tross av sin posisjon som diktator og militiær øverstkommanderende, aldri noen høyere militær grad enn dette. Ifølge Gaddafi var det libyske samfunnet uansett «ledet av folket». Islamsk sosialisme/pan-arabisme. Gaddafi baserte sitt nye regime på en blanding av arabisk nasjonalisme, aspekter av en vestlig velferdsstat og det som Gaddafi beskrev som «"direkte, folkelig demokrati"». Han kalte dette systemet for «islamsk sosialisme» og mens han tillot privat kontroll over små selskaper, kontrollerte regjeringen de større. Velferd, «"frigjøring"» og utdannelse ble fremhevet. Han innførte også et system med islamske moralkoder, forbød alkohol og pengespill. For å forsterke idealene av denne sosialist-islamske staten, beskrev Gaddafi sin politiske filosofi i sin "Grønne Bok", som ble publisert i tre utgaver mellom 1975 og 1979. I praksis ble Libyas politiske system vurdert til å være mindre idealistisk og fra tid til tid, og Gaddafi møtte innenlandsk opposisjon med maktmidler. Hans revolusjonære komité oppfordret til drap på libyske dissidenter som levde utenlands i april 1980, med libyske drapsskvadroner som dro utenlands for å myrde dem. 26. april 1980 satte Gaddafi en tidsfrist til 11. juni for dissidenter å returnere hjem eller å havne «"i hendene til de revolusjonære komiteene"». Ni libyere ble myrdet i den perioden, fem av dem i Italia. Nabolandene. Når det gjaldt nabolandene fulgte Gaddafi Gamal Abdel Nassers idéer om pan-arabisme, og ble en sterk forkjemper for å samle alle arabiske stater i en arabisk nasjon. Han støttet også pan-islamisme, tanken om en løs union av alle islamske stater og folk. Etter Nassers død 28. september 1970, prøvde Gaddafi å overta rollen som ideologisk leder av den arabiske nasjonalismen. Han proklamerte «Føderasjonen av arabiske republikker» (Libya, Egypt og Syria) i 1972 og håpte å skape en pan-arabisk stat, men de tre landene var uenige om spesifikke sider ved unionen. I 1974 signerte han en avtale med Tunisias leder Habib Bourguiba om en union mellom de to landene, men heller ikke dette forsøket fungerte i praksis. Etterhvert utviklet forskjellene mellom disse to landene seg til sterk fiendtlighet. Libya var også involvert i til tider voldsomme territorielle konflikter med nabolandet Tsjad om området Aouzou, som Libya okkuperte i 1973. Denne disputten førte etterhvert til en libysk invasjon av landet, og en konflikt som først fikk sin slutt ved en våpenhvile i 1987. Konflikten ble avsluttet fredelig i juni 1994, da Libya trakk sine tropper tilbake fra Tsjad i full overensstemmelse med en dom fra Den internasjonale domstolen 13. februar 1994. Støtte til «frigjøringsorganisasjoner». Gaddafi ble etterhvert en sterk støttespiller for PLO, en støtte som så i sin tur skadet Libyas forhold til Egypt, da nabolandet i 1979 søkte en fredsavtale med Israel. Ettersom Libyas forhold til Egypt ble mer anstrengt, søkte Gaddafi nærmere relasjoner med Sovjetunionen. Libya ble det første landet utenfor den sovjetiske blokken som kjøpte de supersoniske MiG-25 jagerbombeflyene, men forholdet mellom Sovjet og Libya forble relativt fjernt. Gaddafi søkte også å øke libysk påvirkning andre steder, spesielt i stater med islamsk befolkning, ved å oppfordre til etableringen av en saharisk islamsk stat og å støtte opprørsstyrker i stater i og rundt Sahara. En av Gaddafis mest merkbare politiske grep var hans støtte til ulike «frigjøringsorganisasjoner» og hans økonomiske støtte til opprørsgrupper i det vestlige Afrika, mest kjent i Sierra Leone og Liberia, og til diverse muslimske grupperinger. På 1970- og 1980-tallet ble slik støtte gitt så fritt at også grupper som representerte ideologier langt fra Gaddafis kunne motta støtte. Gaddafis tilnærming forvirret ofte det internasjonale samfunnet. Utover på 1970-tallet ble hans regime involvert i undergraving og terroristaktiviteter i både arabiske og ikke-arabiske land. På midten av 1980-tallet ble han i Vesten ansett som den viktigste økonomiske støttespilleren av internasjonal terrorisme. Gaddafi skal ha vært en større økonomisk bidragsyter til «Svart Septemberbevegelsen», som stod bak München-massakren under sommer-OL i 1972, og ble anklaget av USA for å stå bak et bombeangrep i Berlin i 1986 som drepte tre og såret 200, derav et større antall amerikanske soldater. Han skal også ha betalt «Carlos sjakalen» for å kidnappe og så løslate en gruppe med saudiske og iranske oljeministre. Forholdet til Vesten. Reagan kalte Gaddafi for «"den gale hunden i Midtøsten"» Det dårlige forholdet mellom Libya og vestlige land nådde en bunn under Ronald Reagans administrasjon, som prøve å styrte Gaddafi. Reagan-administrasjonen så på Libya som en «røverstat» på grunn av landets kompromissløse syn på palestinsk uavhengighet, støtten til Iran i krigen i 1980–88 mot Saddam Husseins Irak og støtten til «frigjøringsorganisasjoner» i flere land. Reagan selv kalte Gaddafi for «"den gale hunden i Midtøsten"». I mars 1982 innførte USA et forbud mot import av olje fra Libya og eksport av oljeteknologi. Europeiske nasjoner gjorde ikke det samme. I 1984 ble den britisk politikvinnen Yvonne Fletcher skutt utenfor den libyske ambassaden i London mens hun bevoktet en anti-Gaddafi demonstrasjon. Flere maskingeværskudd ble avfyrt innenfra ambassadebygningen ble sett på som drapsårsaken, men libyske diplomater brukte sin diplomatiske immunitet og slapp unna. Hendelsen førte til at Storbritannia brøt alle diplomatiske relasjoner med Libya for mer enn et tiår. Amerikanske styrker angrep libyske patruljebåter flere ganger i perioden januar til mars 1986 i sammenstøt om tilgangen til Sidra-bukten, som Libya hevdet var libysk territorium. 15. april 1986 beordret så president Ronald Reagan et større flyangrep (Operasjon El Dorado Canyon) mot Tripoli og Benghazi. I angrepene ble 45 libyske soldater og regjeringspersonell og 15 sivile drept. Dette angrepet fulgte etter at USA hadde fanget opp en teleksmelding fra den libyske ambassaden i Øst-Berlin, som antydet at den libyske regjeringen var involvert i bombeangrepet mot diskoteket i 1986. Blant de drepte 15. april var Gaddafis adoptivdatter Hannah. Libya gjengjeldte angrepet ved å skyte to Scud-raketter mot den amerikanske LORAN-C-stasjonen på den italienske øya Lampedusa, men rakettene traff ikke målene sine og landet i sjøen uten å anrette skader. Sent i 1987 ble en lastebåt, «MV Eksund», tatt i arrest av Storbritannia. Målet for båten var å levere store mengder våpen og eksplosiver til IRA. Britisk etterretning trodde at dette ikke var den første sendingen av våpen og at libyske våpensendinger tidligere hadde nådd fram til IRA. Sanksjoner. I det meste av 1990-tallet måtte Libya tåle økonomiske sanksjoner og diplomatisk isolasjon som et resultat av at Gaddafi nektet å utlevere til USA eller Storbritannia to libyere mistenkt for å stå bak sprengningen av Pan Am Flight 103 over Lockerbie i Skottland. Etter et besøk av den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela i 1997, og samtaler med FNs generalsekretær Kofi Annan, gikk Gaddafi i 1999 med på et kompromiss der de to mistenkte ble utlevert til Nederland for rettssak etter skotske lover. FN-sanksjonene ble deretter opphevet, men de amerikanske sanksjonene forble på plass. I august 2003, to år etter at Abdelbaset Ali Mohmed Al Megrahi ble dømt for terrorhandlingen over Lockerbie, skrev Libya et brev til FN der landet formelt tok ansvaret for sine borgeres handlinger og gikk med på å betale 2,7 milliarder dollar i erstatning til de etterlatte. Samme måned støttet Storbritannia og Bulgaria sammen en FN-resolusjon som fjernet sanksjonene mot Libya. (Bulgarias involvering i forslaget førte til spekulasjoner om at det var en sammenheng mellom HIV-rettssaken i Libya, der 5 bulgarske sykepleiere ved et sykehus i Benghazi, var anklaget for å infisere 426 libyske barn med HIV). 40 % av kompensasjonen ble så betalt til hver familie, og nye 40% ble utbetalt da de amerikanske sanksjonene ble fjernet. Fordi USA nektet å ta Libya av listen over stater som støttet terrorisme, ble de siste 20% av erstatningen holdt tilbake. 28. juni 2007 fikk Megrahi igjennom en annen anke mot sin dom. En måned senere ble de bulgarske sykepleierne løslatt og fikk returnere hjem, der de ble benådet av den bulgarske presidenten Georgi Parvanov. Senere åpenhet. Gaddafi ble etterhvert en populær afrikansk leder. Som en av de lederne som hadde sittet ved makten lengst, fikk han et rykte blant mange afrikanere som en erfaren og vis statsmann. Gaddafi ble rost av Nelson Mandela og andre og var en fremtredende figur i forskjellige pan-afrikanske organisasjoner som Den afrikanske union. Tanken om en afrikansk union ble unnfanget av Libyas leder i 1999, han er derfor blitt ansett som hovedarkitekten bak unionsprosjektet. I februar 2009 ble han valgt til ny leder av nettopp Den afrikanske union. Av mange afrikanere er han blitt sett på som en humanitær aktør som har sørget for omfattende finansiell støtte til stater sør for Sahara. Mange afrikanere har de siste årene reist til Libya, primært fra Somalia og Ghana, for å bruke det som springbrett for å nå Italia og andre europeiske land. Gaddafi prøvde også å forbedre sitt forhold til Vesten. To år før terrorangrepet 11. september 2001 lovte han libysk støtte til kampen mot Al-Qaida. Han tilbød også å åpne sitt eget våpenprogram for internasjonale inspektører. Clinton-administrasjonen fulgte ikke opp tilbudet fordi Libyas våpenprogram ble ansett som en trussel og fordi Lockerbie-saken hadde prioritet. Etter terrorangrepene 11. september kom Gaddafi med en av de første og sterkeste fordømmelsene av Al-Qaida som noen muslimsk leder ga. Gaddafi stilte også opp på ABC for et intervju med George Stephanopoulos, en hendelse som ville være utenkbart bare et tiår tidligere. Masseødeleggelsesvåpnene oppgis. Etter at Saddam Hussein ble fjernet fra makten av amerikanske styrker i 2003, kunngjorde Gaddafi at hans nasjon hadde et aktivt program for masseødeleggelsesvåpen, men at han var villig til å slippe internasjonale inspektører inn i landet for å undersøke og demontere dem. Den amerikanske presidenten George W. Bush og andre støttespillere av Den andre gulfkrigen fremstilte Gaddafis kunngjøring som en direkte konsekvens av angrepet mot Irak ved å hevde at Gaddafi handlet av frykt for sitt eget regimes fremtid hvis han fortsatte med å beholde og skjule sine våpen. Italias statsminister Silvio Berlusconi, en støttespiller av Den andre gulfkrigen, uttalte at Gaddafi hadde ringt ham privat og innrømmet dette. Mange eksperter mente imidlertid at Gaddafis annonsering bare var en fortsettelse av hans tidligere forsøk på å normalisere forholdet til Vesten for å få sanksjonene fjernet. For å underbygge dette peker de på at Libya hadde kommet med tilbud om dette hele fire år før det ble akseptert. Internasjonale inspektører fant flere tonn med kjemiske våpen i Libya og et aktivt atomvåpenprogram. Under prosessen med å ødelegge disse våpnene forbedret Libya sitt samarbeide til et slikt nivå at landet i mars 2006 kunne signere en avtale med Frankrike om å utvikle et betydelig kjernekraftprogram. Normalisering med Vesten. I mars 2004 ble statsminister Tony Blair en av de første vestlige lederne på flere tiår til å besøke Libya og offentlig møte med Gaddafi. Blair lovpriste Gaddafis seneste handlinger og uttalte at han håpte at Libya nå kunne bli en sterk alliert i den internasjonale krigen mot terror. Forut for Blairs besøk forklarte den britiske ambassadøren i Tripoli, Anthony Layden, endringen i politikk av Libya og Gaddafi slik: «"35 år med fullstendig statlig kontroll over økonomien har bragt dem inn i en situasjon hvor de simpelthen ikke skaper nok økonomisk aktivitet til å kunne skaffe jobber til de unge menneskene som strømmer gjennom det velutviklede utdannelsessystemet deres. Jeg tror dette dilemmaet ligger til grunn for at oberst Gaddafi bestemte seg for at han trengte en radikal kursendring."». 15. mai 2006 annonserte utenriksdepartementet i USA at det ville gjenopprette fulle diplomatiske relasjoner med Libya så snart Gaddafi erklærte at han avsluttet Libyas program for masseødeleggelsesvåpen. I uttalelsen het det også at Libya ville bli strøket fra listen over stater som støttet terrorisme. 31. august 2006 ba Gaddafi om at hans støttespiller måtte «"drepe alle fiender"» som ba om politiske endringer. I juli 2007 besøkte den franske presidenten Nicolas Sarkozy Libya og signerte en rekke bilaterale og multilaterale (EU) avtaler med Gaddafi. Familie. Gaddafi har åtte barn, syv av dem er sønner. Økonomi. I januar 2002 kjøpte Gaddafi 7,5% av aksjene i den italienske fotballklubben Juventus gjennom selskapet Lafico ("Libyan Arab Foreign Investment Company"). Selv om Gaddafivaer en stor fotballfan, er det mer riktig å si at investeringen var fortsettelsen av en samarbeidet med avdøde Gianni Agnelli, en av hovedeierne i Fiat. Livvakt. Gaddafis personlige livvakter, «Amasongarden», besto bare av kvinnelige eksperter i kampsport og bruk av våpen. Amasongarden fulgte ham på hans besøk i 2004 til Brussel. Amasongarden sørget for en internasjonal episode i 2006, da Gaddafi reiste til Nigeria med over 200 bevæpnede vakter for å delta i et toppmøte. Nigerianske sikkerhetsoffiserer nektet å tillate libyerne adgang bevæpnet, og Gaddafi ble så sint at han bestemte seg for å gå 40 km til Nigerias hovedstad fra flyplassen. Den nigerianske presidenten grep personlig inn, og et kompromiss ble funnet. Men libyerne nektet å gå med på det, og truet med å fly hjem, hvorpå Nigeria trakk kompromisset og annonserte at libyerne kunne bringe med seg 8 pistoler, som var grensen for internasjonale delegasjoner. Libyerne ga etter for nigerianerne etter flere timer. Æresbevisninger. Den viktigste cricket-stadion i Lahore (Pakistan) er oppkalt etter ham, Gaddafi Stadium. Gaddafi har en æresdoktorgrad fra Megatrend-universitetet i Beograd tildelt av tidligere jugoslaviske president Zoran Lilić. Trivia. I november 2002 var han vert for Miss Net World-konkurransen, den første i Libya og så langt, den aller første til å bli avholdt på internett. Gaddafi har også vært involvert i sjakk. I mars 2004 annonserte FIDE at han ville sørge for premiepenger til verdensmesterskapet i sjakk, som ble avholdt i Tripoli i 2004. I tillegg til sin Grønne Bok utga Gaddafi en novellesamling med tittelen «Flukten til Helvete» i 1996. Navn. En artikkel publisert i "Evening Standard" i 2004 hadde en liste med 37 stavemåter; en reportasje i 1986 av "The Straight Dope" siterte 32 varianter kjent ved Library of Congress. I 1986 svarte han på en henvendelse fra en amerikansk skole og stavet det: Moammar El-Gadhafi. I tittelen på hjemmesiden til "algathafi.org" står det: «Welcome to the official site of Muammar Al Gathafi». Ikke alle er mulige, men det gir en oversikt over muligheter. Aftenposten videreformidlet i 2011 hele 112 stavemåter av navnet med latinske bokstaver. Enhetsskole. Enhetsskole er et skolesystem der det gis lik utdanning på ungdomstrinnet til alle elever, uavhengig av akademiske ferdigheter og bosted. Norge var et av de første land som innførte et slikt system, da det ble formelt etablert ved skoleloven av 1936. Det er et organisk sammenhengende skolesystem hvor all videregående undervisning grener seg ut fra en felles grunnskole. Som pedagogisk tanke forutsetter den at alle elever, uansett forutsetninger, integreres i samme skolesystem. Ideen ble først tatt opp av den tsjekkiske pedagogen Comenius midt på 1600-tallet. Hans begrunnelse var at «alle mennesker er skapt i Guds bilde», og at alle burde føres frem til det livet mennesker er skapt til å leve: «reproduksjonene» burde svare til «originalen». Etter andre verdenskrig har systemet blitt videreført i Norge, og det har uavhengig av utviklingen i Norge blitt innført av flere andre land, som Storbritannia, Sverige, Finland og Republikken Irland. Enhetsskoler ble innført i Storbritannia i 1960- og 1970-årene. De kom først i England og Wales, men har siden spredt seg også til Skottland. Ved begynnelsen av det 21. århundre ble omkring 90% av elevene utdannet ved enhetsskoler. Den enhetsskoletanken som har vært drivkraft bak skoleutviklingen på 1900-tallet både i Europa og i USA har et annet preg. En hovedsak har vært ønsket om at alle skal ha samme sjanse til å gjøre seg gjeldende i samfunnet. En av de norske enhetsskolepionerene, Hartvig Nissen, la i tiden rundt 1850 frem sine ideer om hvordan skolen burde organiseres. «Nissen så det som 'en Sikkerhetsventil for Samfundet' at begavet ungdom fra lavere samfunnslag fikk stige opp gjennom skolesystemet og få den utdannelse de hadde evne til.» Motsetningen til enhetsskolen er skoler som prioriterer kvalitet framfor at alle skal være like. Kritikere mener at enhetstankegangen går på bekostning av faglig kvalitet. Innføringen av enhetsskoler har ført til større interesse for privatskoler, hvor kvalitet vektlegges foran målet om at alle skal være like. Fylkesvei 87 (Nordland). Fylkesvei 87 (Fv87) i Nordland går mellom Gladstad og Vegstein i Vega kommune. Veiens lengde er 3,3 km. Eksterne lenker. 087 Fylkesvei 83 (Nordland). Fylkesvei 83 i Nordland går mellom Gladstad og Brandsvika i Vega kommune. Veien er 6,7 km lang. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 81. Eksterne lenker. 083 Veienmarka ungdomsskole. Veienmarka ungdomsskole ligger på Veien i tidligere Norderhov, nå Ringerike kommune, like vest for Hønefoss og i nær tilknytning til Buskerud fylkes tusenårssted ved Hringariki Kulturminnepark. Skolen har ca. 290 elever og dekker 8.–10. klasse. Skolebygningen ble oppført i perioden 1983–1984 og er på ca. 3 300 m². I tilknytning til skolen er det idrettsplass, håndballbane, basketbane, sandvolleybane, parkering, skog og veier som til sammen utgjør ca. 50 dekar. Skolen ligger i et kulturlandskap som er rikt på fornminner. Den første faste bosettingen i området går trolig tilbake til tidsrommet mellom 2 000 og 3 000 år før Kristi fødsel. Det bodde således folk her i både steinalder og bronsealder. Rett over veien for skolen ligger et av Norges største gravfelt, Veien-feltet, som i dag er kjent som Veien Kulturminnepark. Ungdomsskolen har siden 1992 samarbeidet med Oldsaksamlingen ved Universitetet i Oslo og fylkesarkeologen i Buskerud om de arkeologiske utgravningene på feltet. To uker hvert år har 32–36 elever deltatt. Skolen er den eneste som har hatt et slikt unikt samarbeid med Oldsaksamlingen. Fylkesvei 89 (Nordland). Fylkesvei 89 (Fv89) i Nordland går mellom Risbakken og Nes i Vega kommune. Veien er 1,9 km lang. Eksterne lenker. 089 Alme & Brodahl. Alme & Brodahl var en norsk produsent av langrennsski, som lå på Hønefoss. Den ble etablert på midten av 1930-tallet. Sverre Brodahl og hans bror Trygve var meritterte langrennsløpere, og begge jobbet før etableringen av Alme & Broddahl hos Peter Østbyes skifabrikk, Splitkeinfabrikken i Oslo. Deres bror Odd jobbet også der. På 30-tallet ble det innen flere områder, og i flere land, arbeidet med produkter i limt tre, såkalt "split cane". Dette uttales splitkein på norsk, og Peter Østbye var den første som startet produksjonen av slike ski i Norge. Da Sverre Brodahl jobbet hos Splitkein utviklet han "Brodahl-skia". Brodahl dannet så firmaet Alme & Brodahl sammen Ivar Alme. Dette var både skifabrikk og sportsforretning. Fra 1937 begynte også de produksjon av splitkein-ski. Det var Alfred Berger som ledet dette arbeidet, han hadde tidligere jobbet på "Bergers skifabrikk" i Sandvika og hos Østbye på Splitkein-fabrikken. De største triumfene gjort med ski fra Alme & Brodahl er nok Hallgeir Brendens to OL-gull, i Oslo 1952 og Cortina d'Ampezzo 1956. Lokalene gikk tapt i 2001 da denne bygningsmassen brant ned. Frederik Wilhelm Bugge. Frederik Wilhelm Bugge. Illustrasjon fra "Verdens Gang", 1885. Frederik Wilhelm Klumpp Bugge, (født 20. mai 1838 i Trondheim, død i Kristiania 7. april 1896) var biskop, professor i teologi og stortingsrepresentant. Bugge ble teologisk kandidat i 1862 og var universitetsstipendiat fra 1863 til 1866, da han ble sokneprest i Holmestrand. Fra 1870 til 1894 var han professor i teologi ved Universitetet i Oslo, hvor nytestamentlig eksegese var hans fag. Hans omfattende forfattervirksomhet faller også overveiende innenfor dette området. Hans hovedverk er en rekke oversettelser av Det nye testamente. De var skrevet med tanke på en større leserkrets og hadde en sammenhengende fremstilling av skriftenes innhold og tankegang med historisk-kritiske innledninger og kommentarer. Alle fikk en betydelig utbredelse i flere opplag og ble også oversatt til andre språk. Han laget også en rekke forarbeider og utkast til en ny norsk oversettelse av Det nye testamentets bøker. Fra 1876 til 1877 var han redaktør av "Luthersk Kirketidende" sammen med J. C. Heuch. De ble betraktet som for høykirkelige og måtte slutte i dette vervet, men fra 1877 til 1890 var han redaktør av "Luthersk Ugeskrift". I den sammenheng deltok han mye i den kirkelige diskusjon og hevdet i den en til alle sider polemiserende konservatisme. Fra januar 1894 til sin død var han biskop i Kristiania bispedømme. I 1894 ble han hedret med æresdoktorgrad i teologi ved København Universitet. Politiker. Bugge var fra 1881 til 1886 medlem av Kristianisa bystyre. Fra 1883 til 1885 var han også en av hovedstadens representanter på Stortinget. Eksterne lenker. Bugge Bugge, Fr. Bugge Bugge Bugge, Frederik W Bugge Bugge Robert Blouet. Robert Blouet var Rikskansler i England fra 1093 til 1093. Han er muligens identisk med den Robert Blouet som var med Vilhelm Erobreren i slaget ved Hastings. Fylkesvei 385 (Nordland). Fylkesvei 385 (Fv385) i Nordland går mellom Nesna og Ytterhus i Nesna kommune. Veien er 4,3 km lang (utenom fergestrekningen). Eksterne lenker. 385 Fylkesvei 384 (Nordland). Fylkesvei 384 (Fv384) i Nordland går mellom Nesna og Valvika i Nesna kommune. Veien (unntatt fergestrekningen) er 17,9 km lang. Eksterne lenker. 384 Fylkesvei 383 (Nordland). Fylkesvei 383 (Fv383) i Nordland går mellom Nesna og Skaga i Nesna kommune. Veien er 11,9 km lang (utenom fergestrekningen) Eksterne lenker. 383 Babels tårn. Babels tårn var en omtrent 100 meter høy trappepyramide i Babylon ("Babel" er hebraisk for Babylon) og var i tilknytning til Mardukttempelet. Dette var en astronomisk utkikkspunkt, da astronomiske observasjoner var viktige i datiden. Tårnet regnes som en av Nebukadnesar II byggverk. Tårnet danner bakgrunnen for en bibelsk fortelling. Den er hentet fra Gamle testamentets Første Mosebok (kapittel 11) og handler om hvordan menneskene fikk forskjellige språk. I begynnelsen hadde alle samme språk og de slo seg ned i Babel. Det sies at menneskene i Babel, ville opp til himmelen og at de derfor bygde et tårn. Gud likte ikke dette og ga dem derfor forskjellige språk slik at de ikke kunne forstå hverandre. Slik stoppet arbeidet opp og menneskene spredte seg til forskjellige steder over hele verden. Mange kunstnere har brukt motivet i ulike sammenhenger, blant andre Pieter Brueghel den eldre og Gustave Doré. Æresdoktorgrad. En æresdoktorgrad er en doktorgrad som tildeles av et universitet uten at den som tildeles graden på forhånd har forsvart en avhandling i en disputas. Æresdoktorgrader har ofte de samme benevnelser og forkortelser som alminnelige doktorgrader, men tilføyes "honoris causa", forkortet h.c. Slike doktorgrader gis oftest til svært fremtredende, gjerne utenlandske, akademikere. Ved mange universiteter er det også vanlig å utnevne andre fremtredende personer, f.eks. politikere, til æresdoktorer. I Danmark ble ordningen med æresdoktorgrader i sin nåværende form etablert med en forordning av 9. januar 1824. Før den tid kunne kongen utnevne doktorer, "doctores bullati", men det skjedde sist i 1736. I Norge fikk Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) rett til å utnevne æresdoktorer med universitetsfundasen av 1824. Men ettersom universitetet ikke fant noen praktisk anvendelse av denne retten, ble den inndratt i 1845. I forbindelse med universitetets 50-årsjubileum i 1861 oppstod et ønske ved universitetet om å utnevne æresdoktorer, og universitetet søkte flere ganger forgjeves om å få tilbake retten. Først i 1902, under hundreårsmarkeringen av Niels Henrik Abels fødsel, fikk universitetet en midlertidig rett til å utdele graden "doctor matemathicae honoris causa" til 29 fremstående utenlandske vitenskapsmenn innen matematikk, fysikk og astronomi. I 1905 fikk universitetet en permanent rett til å utdele æresdoktorgrader til utlendinger. Først med en lovendring i 1955 ble det mulig å utnevne nordmenn til æresdoktorer «for fremragende personlig innsats i vitenskapens tjeneste eller til fremme av norsk vitenskap». Fylkesvei 461 (Nordland). Fylkesvei 461 i Nordland går mellom Ørnes og Innerstøtt i Meløy kommune. Veien er 2,2 km lang utenom fergestrekningen. Eksterne lenker. 461 Bertel Haarder. Bertel Geismar Haarder (født 7. september 1944) er en dansk politiker fra partiet Venstre. For øyeblikket er han medlem av Folketinget samt innenriks- og helseminister. Bertel Haarder er født i Rønshoved ved Flensborg Fjord og sønn av høyskoleforstander Hans Haarder og Agnete Haarder. Skolereformator. Den elevsentrerte skolereformen i Danmark på 1980-tallet var en parallell til Reform 94 ved Gudmund Hernes. Personen. Bertel Haarder er kjent som en skarp debattant, som markerte seg også som minister ofte i avisenes debattspalter. Han har stundom også skrevet sanger – blant annet til bruk ved politiske sammenkomster. Utgivelser og andre tekster. Opphavsmann til Venstres EU-program 2001, jfr. VK-regjeringens EU-politikk. Tibullus. Albius Tibullus (født omkring 54 f.Kr., død 19 f.Kr. var en romersk poet og forfatter av elegier. Lite er kjent om hans liv. Tibullo var imidlertid populær i antikken, spesielt blant lesere med «klassisk»/«arkaisk smak», da han var den av elegi-poetene som hadde den mest arkaiske stilen. Quintilian opphøyde ham som en av de fremste poetene innenfor sin sjanger. Hans stil kan karakteriseres som flytende og raffinert. Tibullus "praenomen" er ikke kjent, heller ikke er hans fødselssted, og hans hedenske navn har man spurt seg om. Biografien "Liv" forteller at han sannsynligvis var en romersk ridder, og at han hadde arvet en anselig eiendom. Men, som Vergil, Horats og Propertius, synes han å ha mistet det meste av den i 41 f.Kr. under Marcus Antonius og Octavians beslagleggelser. Tibullus Poesi. Tibullos samlede verker er kjent under navnet "Corpus Tibullianum", samlet i tre bøker (som senere ble «utvidet» til fire under renessansen, da den tredje boken ble delt inn i to deler). I dag har man imidlertid trukket deler av dette verket i tvil; kun de to første bøkene regnes nå som autentiske. Det hersker usikkerhet angåande resten av bøkene, selv om noen av disse diktene også sannsynligvis kan tilskrives ham. Den første boken domineres av kvinnen "Delia", men vi finner også dikt viet en ung mann, "Marato". I bok 2 dukker en ny kvinneskikkelse opp, "Nemesi" (Et navn som kan tolkes som «Delias nemesis/erkefiende», i betydningen «hun som har jaget Delia fra poetens hjerte». Andre personer knyttet til poetens liv blir også nevnt mellom disse «hovedpersonenene». Tibullo er kjent for å beskrive rustikke temaer; livet på landet, naturen – selv om det urbane motivet også dukker opp i diktene hans. Som elegi-forfatter skrev Tibullus «klagesanger», ofte med romantiske under- eller overtoner. Et tema som går igjen i diktene hans (og hos flere andre elegi-poeter) synes å være behovet for å konstruere et tilfluktssted langt unna den virkelige verdens strev og plager. Hos Tibullo er dette tilfluktstedet å finne i «livet på landet», en enkel og ren verden av naturlig idyll. På grunn av dette er "fred" (eller "søken etter fred") ansett som et hovedmotiv i Tibullus diktining. Noen har gått så langt som å beskrive diktene hans som antimilitaristiske, noe som er spesielt med tanke på at dette var under romerrikets ekspansjonstid, hvor krigføring sto på dagsordenen. På den annen side er det svært forståelig at man nettopp i denne konteksten følte behove for fred – noe Tibullo altså gir utrykk for. Tibullus er sannsynligvis påvirket av Virgil i sin fremstilling av det enkle livet i kontakt med naturen. Kilder. Tibullus Tibullus Sjeflege. Sjeflege er betegnelsen på den legen som har det øverste medisinske ansvaret ved en institusjon, som regel et sykehus. Ved sykehus er sjeflegen en del av direktørens stab, og regnes gjerne som legenes representant i toppledelsen, på samme måte som sjefsykepleier regnes som sykepleiernes representant. Eksil. Eksil, utlendighet eller landflyktighet er det å leve utenfor hjemlandet sitt. Begrepa blir ofte brukt om dem som er tvunget til å forlate landet, enten fordi de er dømt til det eller fordi de ikke er trygge der. "Eksil" kan òg brukes i løsere betydning om folk som mer frivillig har bosatt seg utenlands, men holder på den nasjonale identiteten sin, for eksempel «eksilnordmenn» eller «eksilfinner». Dersom store deler av ei folkegruppe drar i eksil, blir det kalt en diaspora. IT-nett. IT-nett (Isolated Terra) er et type kraftdistribusjonsnett hvor faselederne og nøytralpunktet er isolert fra jord med et overspenningsvern. I Norge er spenningen mellom fasene 230 V, og det fremføres ingen nøytralpunktsleder som i et TN-nett. Utbredelse. IT-nett er det vanligste nettet i Norge, unntatt på Sørvestlandet hvor TN-nett er vanlig. TN-nett benyttes nå også i Norge i nær alle nye utbygginger i nye områder, og en del installasjoner bygges om til TN-nett. I Europa ellers er TN-nett med en spenning på 400 V enerådende. "Den første bokstaven forteller hvordan fordelingssystemet er koblet til jord." "Den andre bokstaven forteller hvordan utsatt ledende del (kapsling, etc.) er koblet til jord." Virkemåte. I et IT-nett er nøytralpuktet og faselederne isolert fra jord med et overspenningsvern. Hvis det oppstår en høy spenning, for eksempel ved et lynnedslag vil overspenningsvernet lukke (kortslutte) og lede til jord. Propertius. Sextus Propertius var en romersk poet som skrev elegier (født rundt 50 f.Kr. i eller nær Bevagna, død mellom 15 f.Kr. og 2 f.Kr). Som Vergil og Ovid var Propertius også en medlem av den poetiske sirkelen av neoteriske poeter som samlet seg rundt Mæcenas. Han tilbragte mesteparten av livet sitt i Roma. Lite er kjent om hans liv. Han var født i Asisium (Assisi) i Umbria og fikk sin utdannelse i Roma. Da han viste seg lovende kom han under Mæcenas' beskyttelse. Han er ansett som en av de største romerske diktere. Av hans diktning er det kun fire bøker med elegier (klagesanger) som er blitt bevart. Den første er kjærlighetsdikt til dikterens elskede Cynthia. Tidspunktet for Propertius' død er ikke kjent, men den falt antagelig sammen med utgivelsen av den fjerde boken med elegier som fant sted i år 16 f.Kr. da boken er betydelig kortere enn de tre øvrige. Ovidius har skrevet en elegi i år 2 f.Kr. hvor det framkommer at Propertius var død på det tidspunktet. Poesi. Propertius' berømmelse hviler på hans fire bøker med elegier, totalt rundt 92 dikt (det nøyaktige antallet kan ikke bli bestemt ettersom i de mellomliggende årene har forskere fordelt og omgruppert diktene på en slik måte at det er tvil om det nøyaktige antallet). Alle hans dikt ble skrevet ved bruk av elegisk distikon, et klassisk versemål som er forbundet av veksling mellom ett heksameter og ett pentameter («dobbektvers»), en form som var på mote hos romerne på slutten av 100-tallet f.Kr. Christian de Duve. Christian René de Duve (født 2. oktober 1917 i England) er en belgisk medisiner som ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1974. James Taylor (album). "James Taylor" er debutalbumet til James Taylor, utgitt i 1968. Arnold Vosloo. Arnold Vosloo (født 16. juni 1962 i Pretoria) er en sør-afrikansk skuespiller. Vosloo er mest kjent for sine roller som Mumien i The Mummy og The Mummy Returns. Han har også spilt terroristen Habib Marwan i den populære spenningsserien 24. I Edward Zwicks film Blood Diamond spiller han rollen som oberst Coetzee sammen med store navn som Leonardo DiCaprio og Jennifer Connelly. Kalevi Sorsa. Kalevi Sorsa (født 21. desember 1930 i Keuruu, død 16. januar 2004 i Helsingfors) var en finsk politiker. Han var Finlands statsminister i ulike omganger i perioden 1972 til 1987, under fire regjeringer. Sorsa var leder for Finlands sosialdemokratiske parti i årene 1975–1987. Før det var han partisekretær i seks år. Fylkesvei 405 (Nordland). Fylkesvei 405 i Nordland går mellom Jektvik fergekai i Rødøy og Trøa i Lurøy kommune. Veiens lengde er 5,4 km uten fergestrekningen. Eksterne lenker. 405 Glob. Glob i utviklingspsykologien til pedagogen Jean Piaget er et forstadium til å forstå ting som enkeltfenomener. Ordet er det samme som vi har i globus som innebærer noe kuleformet. For eksempel er forstadiet til begrepet «mamma», glob-en: «Varme, lukter, lyder, varmt og søtt i munnen, godt i magen, vekk med det kalde ekle og en god følelse etter å ha hylt litt.» Globen blir etterhvert spesifisert slik at «mamma» blir en person, med mat, bleieskift osv. Piraí. Piraí er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Den grenser til nabokommunene Barra do Piraí, Itaguaí, Mendes, Paracambi, Pinheiral, Rio Claro og Volta Redonda. Jan August Pahle. Jan August Pahle (født 11. oktober 1924 i Kjøpsvik i Tysfjord). Han ble cand.med. i København i 1952, med norsk tilleggsprøve samme år. I 1965 ble han godkjent som spesialist i ortopedisk kirurgi. Pahle kom til Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus i 1966, og hadde stillingen som overlege fra 1968 til 1993. Jan Pahle ble rådgiver i ortopediske spørsmål for Generalintendanten i Den Norske Hæren siden 1970 og utskrevet sanitetsmajor i 1974. Pahle ble konsulent for Forbrukerrådet og Norsk Skoråd, invitert konsulent for fotdeformiteter ved revm. Artritis Svenska Handikapinstitutet, foreleser ved Revmatol- kirurgisk Universitetet i Oslo – Statens Mensendieck skole, Fysioterapiskolen Oslo og Statens Høyskole for Ortopedieteknikk i 1968. I 1973 stiftet han Norsk forening for revmakirurgi, med formålet om å danne et faglig forum for revmakirurgi for å fremme fagets vitenskapelige og praktiske medisinske utvikling. PID-regulator. PID-regulator (Proporsjonal Integrasjon Derivasjon) er en elektronisk styreenhet som brukes i industrien for å regulere elektrisk og mekaniske apparater som motorer, pumper, varmeelement, vifter, ventiler og andre pådragsorganer for å få stabile nivåer, temperaturer, tykkelser, vekter, volumer, eller mengder av andre slag. I et dynamisk system har man en målt verdi, også kalt er-verdi. Det kan f.eks. være temperaturen i en kjele. Den ønskede verdien kaller man setpunkt eller skal-verdi. Når man trekker er-verdi fra skal-verdi får man et "reguleringsavvik". Styreenheten er en regulator med tre ledd som bestemmer pådraget – altså hvor mye effekt som skal brukes. De tre leddene er "P" – proporsjonalitet, "I" – integrasjon og "D" – derivasjon og relaterer til avviket mellom målt verdi (er-verdi) og ønsket verdi (skal-verdi). kort fortalt kan man forklare PID på en enkel og kjapp måte. Hvis man tar eksempel ut ifra en vanntank, P – mottar et avvik og bruker pådrag for å jevne ut dette, men P – leddet skaper alltid et lastavhengig resteavvik. I – fjerner restavviket. (I – leddet er ikke spesielt intelligent, så det kjører bare på til det har passert settpunkt) D – D – leddet roer ned I – leddet og ber det "slappe av" når det nærmer seg settpunkt. P - proporsjonalitet. P leddet gir et pådrag som er proporsjonalt med reguleringsavviket, med en gitt faktor. Denne faktoren kan f.eks. være 10 Watt per grad. Dette kalles proporsjonalforsterkning eller bare "forsterkning". Dersom avviket bare er 5 grader vil pådraget være 50 W. Med kun P-ledd vil pådraget minke jo nærmere man kommer skal-verdien. I eksempelet med kjelen vil tilført effekt minke etterhvert som temperaturen nærmer seg setpunktet. Temperaturen stabilisere seg med et konstant avvik avhengig av balansen mellom tilført energi og tapt energi (varmetap). I - integrasjon. Man kan tenke seg at man øker proporsjonalforsterkningen for å minke proporsjonalavviket. Men da vil systemet ved en gitt forsterkning bli ustabilt og begynne å svinge. Dette er i mange tilfeller ikke ønskelig. I-leddet samler opp (integrerer) avviket over tid, med en gitt faktor. Med kjele-eksempelet kan denne faktoren f.eks være 3 W per minutt per grad avvik. Etter 2 minutter vil pådraget ha økt til formula_4, dersom vi forutsetter at avviket holder seg konstant. I praksis vil jo avviket avta ettersom tilført effekt økes. Med P- og I-ledd får man regulering uten proporsjonalavvik. D - derivasjon. Dette er litt mer komplisert å forklare og forstå. Målet med D-virkning er å dempe hurtige endringer i avviket. På et vis kan det sammenlignes med støtdemperne på en bil. D-leddet ser på hvor hurtig avviket endrer seg. Dette benyttes gjerne dersom prosessbetingelsene endrer seg. Man kan f.eks. tenke seg at man endrer mengden med vann i en kjele. Vi ønsker ikke å endre på P- og I-faktorene underveis. Da kan man ha en derivasjonsfaktor som f.eks. trekker fra 0,5 W for hver grad er-verdien stiger innenfor et minutt. Kjelen tømmes og fylle bare litt opp med kaldt vann. Med dette pådraget vil denne kjelen normalt koke over etter kort tid med så lite vann. D-leddet "ser" at temperaturen øker (avviket minker) raskt, og demper pådraget i forhold til hvor raskt den endrer seg. Watersnood (1953). Rammede områder i Sør-Nederland (lys-blått) Watersnood van 1953 var en kombinasjon av en springflo og en sterk storm fra nordvest som rammet kysten av Nederland, England, Belgia, Frankrike og Danmark natten mellom 31. januar og 1. februar 1953. Totalt døde 2385 mennesker, 1836 i Nederland, 18 i Vest-Flandern i Belgia, 307 i England og 224 på sjøen da flere trålere og dessuten fergen MV "Princess Victoria" gikk ned med 133 mennesker. Princess Victoria sank i kanalen som skiller Skottland og Nord-Irland. Stormen fra nordvest hadde en gjennomsnittlig styrke på 97 km/t med vindstøt på opptil 144 km/t, og sørget sammen med springfloen for at vannet i Nordsjøen klokken 3:24 nådde en rekordhøyde på 4,55 m over NAP ved Vlissingen. Storbritannia. 307 mennesker mistet livet i de engelske countiene Lincolnshire, Norfolk, Suffolk og Essex. Nesten 100 000 ha ble satt under vann. Skadene ble senere beregnet til mer enn 5 milliarder av dagens (2006) pund. Uværsvarslingen var dårlig, de sydlige counties ble ikke varslet før det var for sent. Selv om nødplaner fantes, var det umulig å foreta evakuering i stor stil, siden stormen hadde rasert mange telefonlinjer. Som følge av denne stormen ble en av de største planene for bygging og forsterkning av et beskyttelsessystem mot oversvømmelser ved stormer og høyvann startet av Anthony Edens regjering. Videre ble en 24-timers varslingstjeneste for springflo satt opp i samarbeid med Met Office. Nederland. I Noord-Holland ble bare en polder oversvømmet, mens provinsene Zeeland, Zuid-Holland og Noord-Brabant var de hardest rammede. 1.365 km², et område litt mindre enn Vestfold ble satt under vann. Flere diker tålte ikke påkjenningen springfloen og stormen utsatte dem for. Totalt ble det slått nitti større og fem hundre mindre bresjer i dikene. Lange stykker av dikene ble skyllet bort og totalt 200 000 ha åkerland, 9% av all dyrket mark i Nederland, ble oversvømmet av salt sjøvann. Dette gjorde jorden ufruktbar for lengre tid. Videre ble 72 000 mennesker evakuert og 36 500 kuer, griser, hester og sauer og 165 000 fjørfe druknet. Rundt 3 000 boliger og 300 bondegårder ble helt ødelagt, mens 40 000 boliger og 3 000 gårder ble skadd. Mange nederlendere minnes fremdeles dem som døde under oversvømmelsen 1. februar. I 1953-54 ble skadene anslått til 900 millioner gylden. En av ettervirkningene som oversvømmelsen fikk, var at planene om å beskytte deler av den nederlandske kysten med barrièrer, demninger og sluser skjøt fart. Disse planene er kjent som Deltaprosjektet. Årsaker. I 1953 var det ingen radiostasjoner som sendte programmer om natten, så selv om KNMI varslet fort, kunne ikke menneskene i de rammede områdene varsles i tide. Dette førte til at innbyggerne ikke hadde mulighet til å forberede seg på springfloen og stormen. Dessuten var mange av de mindre meteorologiske stasjonene stengt. Noe som forsterket disse problemene var at dette hendte natt til søndag, på et tidspunkt da mange stasjoner var ubemannet. Stormen tok telefon- og telegrafnettverket, og innen få timer hadde radioamatører gått inn i det rammede området og satt opp et nødradionettverk på frivillig basis. Radioamatørene jobbet i ti dager og netter, og var de eneste som klarte å holde kontakten med omverdenen. Videre var mange av dikene i elven Scheldes deltaområde for lave og dessuten svake. Rijkswaterstaat kjente til dette problemet så tidlig som på 1920-tallet, og holdt på å utarbeide planer for bygging av demninger for å stenge Nordsjøen ute fra deltaet. Staten valgte å begynne med byggingen av Afsluitdijk (1932). Først etter kriseårene og den andre verdenskrig ble de første delene av planen for Sør-Nederland startet: Botlek, Brielse Maas (1950) og Braakman (1952) ble demmet opp. «Tre-øy-planen» ("Drie Eilandenplan") skulle vært neste skritt, men først inntraff springfloen. 31. januar 1953 falt springflo sammen med en storm fra nord-vest. Springfloen sørget som vanlig for at mye havvann strømmet inn i Nordsjøen. Stormen sørget for stigning til rekordhøyde og hindret vannet i å strømme tilbake da det ble fjære, slik at vannstanden forble høy og neste flo forsterket den forrige. I den sørlige delen av Nordsjøen nådde vannstanden rekordhøyde og alt vannet trengte en utvei. Skadenes omfang. Oversvømmelsen rammet øyene Schouwen-Duiveland, Tholen, Sint-Philipsland og Goeree-Overflakkee, og områdene Hoeksche Waard, Voorne-Putten og Alblasserwaard hardest. Deler av Zuid-Beveland, Noord-Beveland, IJsselmonde, Pernis, Rozenburg, Walcheren og Land van Altena ble også oversvømt, og dessuten deler av områdene rundt Willemstad, Nieuw-Vossemeer og deler av Zeeuws-Vlaanderen. Ved Cadzand i Zeeuws-Vlaanderen slo vannet over diket, og i Kruiningen strømmet det inn via en åpen gjennomgang i fergehavnen. Fergehavnen ble feid bort, og i løpet av kort tid stod Kruiningerpolder (1400 ha) under vann. På øyene Schouwen-Duiveland og Goeree-Overflakkee gikk flest liv tapt. På Texel, en av de frisiske øyene, omkom seks personer. En av disse var på vei for å varsle andre om oversvømmelsen. I Zuid-Holland strømmet vannet inn nord for Dordrecht, og i Rotterdam meldte man at vannstanden hadde nådd et rekordnivå. Deler av det sørlige Rotterdam, på øyen IJsselmonde, ble satt under vann da vannet steg over kaiene. Der druknet en person som bodde i en kjellerleilighet mens han sov. Alt som skilte tre millioner mennesker i området mellom Rotterdam og Leiden fra oversvømmelsen var et dike kalt Schielandse Hoge Zeedijk ved elven Hollandse IJssel. En del av dette diket, Groenendijk, hadde ikke blitt forsterket med stensetting. Vannet stod akkurat under toppen av det, og skråningen på sjøsiden var svak. Frivillige hadde satt igang å forsterke denne delen, men diket kollapset under sjøvannets trykk rundt 5:30 1. februar. Dette ga sjøvannet fritt leide inn i den dype polderen, og i ren desperasjon beordret Nieuwerkerks ordfører at elvebåten "de Twee Gebroeders" ("de to brødrene") skulle strandes i bresjen som hadde blitt slått i diket. Slik håpet han å få tettet diket og beskyttet polderen. Skipets kaptein, Arie Evegroen, var redd for at skipet skulle bryte igjennom resten av diket og falle inn i polderen. For å kunne redde seg unna om dette skjedde, tok han med seg en robåt. Ordførerens plan virket, skipet kjørte seg godt fast i diket og reddet på den måten mange liv. I Stellendam på øyen Goedereede nådde vannet opp til husenes loft. På øyen Rozenburg ved Rotterdam hadde vannet brutt gjennom dikene. Byene Veere og Middelburg og flere andre områder på Walcheren stod under vann. På Zuid-Beveland hadde diket blitt brutt ved Wolphaartsdijk og Rilland-Bath var isolert fra omverdenen. Stavenisse på Tholen ble satt under vann, og var en av de hardest rammede landsbyene. Ved Ossenisse i Zeeuws-Vlaanderen hadde dikene blitt brutt. I Zuid-Holland forsvant landsbyene Tiengemeten og Ooltgensplaat under vann for godt. For å undersøke skadene oversvømmelsen hadde forårsaket, og deres årsaker, opprettet den nederlandske staten «Delta-kommisjonen». Tallene som ble angitt i begynnelsen av avsnittet om Nederland kommer fra deres beregninger. Radioreportasjer. I hele Nederland satt folk som klistret til radioapparatene for å få vite hvordan det stod til i områdene som hadde blitt rammet. Reportasjene ble laget i utkanten av katastrofeområdet, det var ikke mulig å reise inn i det grunnet mangel på transport og ødelagt veinett. Bare der (i utkanten av katastrofeområdet) var telefonisk kontakt med Hilversum (Nederlands versjon av Marienlyst) mulig. Hjelp. Det ble ytt både sivil og militær hjelp til de rammede områdene, flere av Nederlands naboland sendte soldater for å hjelpe til med lete- og redningsaksjoner. Fra Tyskland sendte U.S. Army helikoptre for å hjelpe til å evakuere mennesker fra takene, mens Frankrike sendte tropper fra ingeniørvåpenet. Andre land som bidro var Tyskland, Belgia og Storbritannia. Prinsesse Wilhelmina, dronning Juliana, prins Bernhard og prinsesse Beatrix besøkte kriseområdet så snart det var mulig. Et storstilt hjelpeprogram ble satt igang, støttet av radioen. Et nasjonalt program for pengegaver ble etablert, og landet fikk mye internasjonal støtte. På politisk plan sørget katastrofen for at planer om beskyttelse av kysten og forsterkning av dikene ble påbegynt. Etterhvert førte dette til Deltaprosjektet, et stort prosjekt som blant annet inneholdt avstengning av de fleste estuariene. En stor, landsdekkende hjelpeaksjon med støtte av radioen, ble startet. Johan Bodegraven, en kjent programleder, ble kjent for det meget suksessfulle slagordet som hørte til den første store innsamlingsaksjonen: "Beurzen open, dijken dicht" (opp med pengepungen, tett dikene). Nederland fikk både lokal, nasjonal og internasjonal hjelp. Totalt ble rundt 62.62 millioner euro (138 millioner gylden i datidens valuta) samlet inn til de som var truffet av katastrofen. Nederland fikk også hjelp i form av klær, utstyr til hus og hjem, lintøy og mat fra flere land over hele verden. Røde Kors fikk så mye at det etter en stund ikke visste hvor de skulle gi det bort, og en del av disse varene ble gitt til andre kriseområder eller land i den tredje verden. Gjenoppbyggingen tar til allerede i 1953, de nordiske landene leverte det meste av byggematerialene og dessuten ferdighus. I Zeeland finnes fremdeles hus med svensk, norsk, dansk eller finsk stil. Deltaprosjektet. Som nevnt innledningsvis brakte denne katastrofen fortgang i den politiske beslutningsprosessen rundt forbedring av dikene og sikring mot oversvømmelser. Deltaplanen som omfattet avstengning av noen fjordarmer så dagens lys. Dette prosjektet, sammen med gjenoppbyggingen av hus og infrastruktur ga Zeeland mange arbeidsplasser. Dessuten hadde innsamlingsaksjonen for katastrofeofrene innbragt så mye penger, at mange av ofrene var bedre stedt finansielt sett etter katastrofen enn før. Dette gjorde at provinsen Zeeland gikk inn i en blomstringsperiode som førte til at den gjorde et sprang fremover på flere titalls år i løpet av få år. Et nokså kynisk utsagn som ofte ble hørt i Zeeland i tiden etter oversvømmelsen var "«Heere, geef ons dagelijks ons brood en elke vijf jaar een watersnood»" (no.: Herre gi oss vårt daglige brød og en oversvømmelse hvert femte år). Historieskrivning. "De watersnood van 1953" har fått en viktig plass i nederlandsk historie, og leverte et viktig bidrag til formingen av en nederlandsk identitet i årtier etter katastrofen. Selma Leydesdorff gjorde en undersøkelse rundt katastrofen basert på muntlige kilder. Hun prøvde å holde seg på et regionalt nivå slik at innbyggerne som ble truffet, selv kunne fortelle. Resultatet av denne, i nederlandsk sammenheng, sjeldne undersøkelsen ble presentert i boken "Het water en de herinnering" (1993) (no.: "Vannet og erindringen"). Mellom intervjuene som ble tatt med i denne boken, er det trukket linjer mellom hver enkelts egne minner, og Leydesdorff har undersøkt hvordan minnene kommer overens. Det hun fant var at en del av minnene er kollektive, bundet til regionale hendelser og omstendigheter. Fortellerne har prøvet å plassere dem i en nasjonal sammenheng, uten at de fikk til dette. De kjenner seg ikke igjen i hverken Deltaprosjektet eller Zeelands motto "luctor et emergo" (Latin for «jeg kjemper og overvinner»). De er stolte av begge, men de har en annen tankegang. Tankene fulgte sporet vann, sorg, nesten druknet, redning, sikkerhet. På nasjonalt nivå er dette et annet: Nederlandsk identitet, gjenoppbygning, kontroll over naturen og teknologisk fornyelse. I denne rekken var personlig lidelse og angst mindre viktig. Etter den felles delen i intervjuene, følger en historie som skildrer deres sorg, sorgreaksjoner og tilbakevending til ramponerte områder. Ikke alle som ble intervjuet forble katastrofeofre, og Leydensdorff forteller om hvordan de kjempet og overvant og dermed behersker minnene de har om katastrofen. Stadio Carlo Castellani. Stadio Carlo Castellani er et fotballstadion i Empoli i Italia. Stadionet ble bygd og åpnet i 1965. Castellani er hjemmebanen til serie B-klubben Empoli FC, og har en kapasitet på 19 847 tilskuere. Stadionet befinner seg helt nord i Empoli (ca. 50 000 innbyggere), og ligger i en stor, offentlig park. Det er ca. 1,5 kilometer til jernbanestasjonen i Empoli, som ligger sør i byen. Rundt gressmatten er det et tartandekke (stadionet brukes også som friidrettsstadion, som er tilfellet med også mange andre fotballstadioner i Italia), og det gjør at avstanden mellom tribunene og gressmatten er ganske stor. B'Sides Themselves. "B'Sides Themselves" er ei samling av singel-B-sider av den britiske progressiv rock-gruppa Marillion. Albumet ble utgitt i januar 1988. Det har aldri blitt remastret, men alle sangene på albumet finnes også på samlinga "The Singles '82-'88", som ble utgitt i 2000. Informasjon om sangene. Alle sangtekstene er skrevet av Fish, med unntak av «Margaret», som er delvis trad. Sønnik Andersen. Johan "Sønnik" Andersen (født 1899 i Ringsaker, død 18. februar 1973) var en norsk forstmann. Som arbeidsinspektør for skogbruket 1937–1951 utførte han undersøkelser av skogsarbeidernes levevilkår, og skrev lærebøker om skogbruk. Siden var han byråsjef (1951–1957) og underdirektør (1957–1969) i Skogdirektoratet. Hans fotomateriale er en del av samlingene ved Norsk Skogmuseum. Axel Collett. Axel Collett (født 6. august 1880 i Kolvereid i Namdalen, død 17. januar 1968) var diplomingeniør utdannet i Dresden og brukseier. Han var sønn av brukseier Albert Peter Severin Collett og Nanna Høegh, og gift med Lucie Trozelli Krefting. Han var sønnesønn av godseier John Collett på Buskerud Gård, og en etterkommer etter trelasthandler James Collett som kom til Norge fra England i 1683 og grunnla handelsdynastiet Collett i Norge. Han overtok sammen med brødrene Oscar og Johan Collett familiebedriften, som drev skogbruk og trelastproduksjon, og som faren grunnla i 1871. Firmaet eide på det meste 1,2 millioner dekar jord og skog i Namdalen. I 1905 bygget firmaet fabrikken Salsbruket Tresliperi, som produserte tremasse for papirindustrien i Europa. Axel Collett ble leder for fabrikken. Han var far til Cath Mustad 1916, Brita Paus 1917, Anne Paus 1918, Albert Peter Collett 1921 og Jonas Collett 1928. Albert Peter Collett overtok fabrikken. Lampe. Lampe er en holder for en lyskilde, særlig en belysningsgjenstand som brukes innendørs til forskjell fra lykt som brukes utendørs. Ordet brukes også om visse typer lyskilder, for eksempel glødelamper og lysdioder, og om radiorør. Opprinnelig var lamper holdere for brennende lyskilder, men er i dag først og fremst elektriske. Gamle former brukte plante- eller dyreoljer som ble sugd opp av en veke som ble tent på. Kjente former var oljelamper og koler, senere parafinlamper. Andre forbrenningsmetoder ga petromax- og gasslamper. Etter at elektrisiteten ble innført, har "lampe" blitt utvidet til å bety belysningsholdere hvor der brukes en eller flere lyspærer eller lysrør, bortsett fra lamper som fyrlykt, lommelykt og andre. Lampene kan ha ytre glass eller skjerm, henge fra tak, på vegg, stå på bord eller gulv. Bülent Ecevit. Bülent Ecevit (født 28. mai 1925 i Istanbul, død 5. november 2006 i Ankara) var en tyrkisk politiker som i flere omganger var landets statsminister: I 1974 (under invasjonen av Kypros), 1977, 1978–79 og 1999–2002. Under Ecevits siste regjeringsperiode inntraff bl.a. pågripelsen av PKK-lederen Abdullah Öcalan, og Tyrkia søke om medlemskap i EU. I 2002 ble Ecevit etterfulgt av Recep Tayyip Erdoğan. Håvard Alstadheim. Håvard Alstadheim (født 24. mai 1936 på Skatval, død 7. september 1998 i Trondheim) var en norsk sosialøkonom, gårdbruker og politiker (V). Han hadde mange lokalpolitiske verv, foruten en tid som statssekretær, og nådde toppen i sin politiske karrière som leder i Venstre 1990–1992. Alstadheim var ordfører 1980–1985 og varaordfører 1986–1987 i Stjørdal samt fylkesvaraordfører i Nord-Trøndelag 1988–1991. Blant Alstadheims politiske hjertesaker var økt folkestyre, distriktspolitikk, miljøvern og utviklingshjelp. Han ble først og fremst karakterisert som jordnær og rolig, kombinert med en stor faglig tyngde. Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født på Skatval i Nord-Trøndelag i 1936 som sønn av gårdbruker Håkon Alstadheim (1902–1973) og Karen Kjerstine Øygard (1903–1986). Gården var opprinnelig en husmannsplass under gården Nesset, som den ble slått sammen med (til Alstadheim, gnr. 54/6) av Håvard Alstadheims farfar, Hågen Andreas Johnsen, og videre gav navn til slekten på stedet. Håvard Alstadheim var den eldste av fem søsken, og fikk slik odelsretten på gården, og fikk skjøte på denne i 1971. Han var fra 1962 gift med Karen Kristine Richter (født 1939 i Orkdal), som han fikk tre barn med, deriblant senere Venstre-politiker Håkon Alstadheim (født 1963). Han ble også farbror til journalist Kjetil B. Alstadheim (født 1968). Håvard Alstadheim ble cand.oecon. etter å ha avlagt sosialøkonomisk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1964. Han var førsteamanuensis ved Sosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo 1965–1974, og hadde et studieopphold i England 1969–1970. Tidlig assisterte han sosialøkonomer som Ragnar Frisch og Leif Johansen i deres arbeider. Alstadheim var tilknyttet Norges tekniske høgskole (NTH) 1975–1992, først som dosent, senere som professor i sosialøkonomi. I 1992 søkte han på stillingen som fylkesmann i Sør-Trøndelag, men denne gikk til Kåre Gjønnes. Alstadheim var landbruksdirektør hos fylkesmannen fra 1993 og frem til sin død. I 1996 var Alstadheim blant søkerne på stillingen som direktør i NORAD. Utredningsarbeid. Som professor var han medlem og leder av en rekke offentlige utvalg. Ofte gjaldt det å undersøke virkningen av offentlige bevilgninger. I 1995 skrev "Dagens Næringsliv" at «når det haster for regjeringen å få gjort noe fordi penger kastes ut av vinduet på en særdeles effektiv måte, har den gjort til vane å tilkalle professor Håvard Alstadheim.» Han ledet velferdstiltaksutvalget for studenter og elever, som leverte sin innstilling i 1976, og Nord/sør-bistandskommisjonen 1993–1995. Sistnevnte rettet skarp kritikk mot måten norsk bistandspolitikk ble gjennomført på. Alstadheim var med det store norske samfunnsvitenskapelige forskningsprogrammet Maktutredningen 1972–1981, som han ledet sammen med Johan P. Olsen og Gudmund Hernes. Utredningen var et betydelig teoretisk og empirisk løft for norsk samfunnsforskning, og publikasjoner fra Maktutredningen kom til å prege undervisning og samfunnsdebatt i lang tid. Arbeidet la forøvrig grunnlaget for Makt- og demokratiutredningen 1998–2003. Høsten 1987 ble han oppnevnt som leder av Alstadheim-utvalget, en offentlig utredning som skulle gjennomgå landbrukspolitikken for Landbruksdepartementet. De uttalte målene for utvalget var å «se landbrukspolitikken i sammenheng med en samordning og effektivisering av distrikts- og næringspolitikken», samt å legge vekt på «å gjøre virkemidlene enklere og mer oversiktlige». Blant utvalgets medlemmer var Martin Buvik og Per Olaf Lundteigen. Utvalget skulle opprinnelig fremlegge sin innstilling ved utgangen av 1989, men med utsatt frist ble dette gjort i 1991. Politisk arbeid. Han meldte seg inn i Venstre i 1953, var med på å stifte Norges Liberale Studentforbund (NLSF) i 1961, og var tidlig aktiv i både Unge Venstre og Studentvenstrelaget. Kort tid etter innmeldelsen ble han formann i sistnevnte. Rundt 1960 var han også medlem av Unge Venstres landsstyre. I studietiden var han medlem av Det Norske Studentersamfund for Studentvenstrelaget, og tilhørte mindretallet som reiste mistillitsforslag mot Studentersamfund-formann Jan Helge Jansen i 1963. Her kom han også i kontakt med personligheter som Asbjørn Eide, Hans Fredrik Dahl og Gro Harlem Brundtland. I 1961 var Alstadheim sogar formann i Norsk Studentsamband. Ved Venstres splittelse i 1972 ble Alstadheim værende i det opprinnelige partiet, ettersom han deltok aktivt i motstanden mot norsk EEC-medlemskap. Han var statssekretær i Finans- og tolldepartementet i Lars Korvalds regjering 1972–1973. Videre var han lokalt formann i generalplanutvalget i Stjørdal kommune 1976–1979, medlem av Stjørdal kommunestyre 1976–1991. I 1980 ble han ordfører i kommunen, til tross for at Venstre fikk 7,7 % av stemmene ved valgene i 1979 og 1983, gjennom et valgteknisk samarbeid med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Etter valget i 1983 tilspisset kampen om vervene seg, og Alstadheim måtte gå med på en deling av ordførervevet med Alf Daniel Moen fra Arbeiderpartiet, som var varaordfører halve perioden. I Alstadheims tid som ordfører opplevde kommunen en endring i nyetableringer, fra industri- til nye handels- og servicebedrifter. Oljerelatert virksomhet ønsket også å etablere seg. Omorganisering av kommunens administrasjon og stor økning i utgifter til eldreomsorgen kan også nevnes. Den 1. januar 1986 ble Moen ny ordfører, mens Alstadheim fortsatte som varaordfører frem til utgangen av 1987. Videre var han medlem av Nord-Trøndelag fylkesting 1988–1995 og fylkesvaraordfører 1988–1991. Alstadheim var Venstres 1. kandidat til Stortinget fra Nord-Trøndelag ved stortingsvalget i 1989, men ble ikke innvalgt. I en periode var han også leder for det regionale høyskolestyret i Nord-Trøndelag. I Venstre var han sentralstyremedlem 1984–1986, 1. nestleder 1986–1990 og leder 1990–1992. Fra 1985 var han medlem av en intern politisk arbeidsgruppe i Venstre, der han hadde ansvar for økonomisk politikk. I 1988 var han dessuten med i Venstres forhandlingsgruppe om sammenslåing med Det Liberale Folkepartiet, en tanke som han tidligere hadde avfeid som sentralstyremedlem i 1986. I 1990 ble Alstadheim, etter å ha vært en av flere Venstre-lederes mest betrodde medarbeidere, valgt til ny partileder etter Arne Fjørtoft. Partiet stod svært svakt etter stortingsvalget i 1989, og behøvde slik sett å gjenreises fra et definitivt historisk bunnivå. Et mindretall ønsket heller Guro Fjellanger som partileder, da de anså Alstadheim for å være traust, ukarismatisk og lite kjent utenfor partiet. Gudleiv Forr skrev at Alstadheim «kunne legge frem enkle politiske problemer så innfløkt og tørt at det slett ikke var lett å bli fenget.» Alstadheim uttalte selv: «Nei, jeg er nok ingen bajas, og jeg er nok ikke folketalertypen. Jeg tror Venstre nå fremfor alt trenger et preg av skikkelighet og tillit i full bredde.» Odd Einar Dørum beskrev ham etter hans død som en «skarpskodd intellektuell med sosial varme som valgte å ta politisk ansvar.» Alstadheim vant til slutt partiledervalget mot Fjellanger i en kampavstemning. Som partileder ønsket han å fremheve flere saksområder enn den tidligere så sterkt betonede miljøpolitikken, slik at partiet skulle fremstå som bredere og helhetlig og som en brobygger i norsk politikk. Til dette sa han blant annet: «Vi må presentere en mer helhetlig politikk, slik at velgerne kan kjenne igjen Venstre. Det betyr likevel ikke at vi senker ambisjonsnivået i miljøpolitikken.» Han var fremdeles motstander av norsk EF-medlemskap, men en uttalt tilhenger av EØS-avtalen, og bidro til at Venstres landsstyre vedtok en tilsvarende uttalelse den 19. januar 1991. Han var allerede som partileder plaget av kreftsykdom, og gjennomgikk sin første operasjon kort tid etter landsmøtet i 1990. Han var senere permittert i store deler av 1991, hvilket gjorde at han ikke ønsket gjenvalg i 1992. Etter ti års kreftsykdom døde han på Regionsykehuset i Trondheim den 7. september 1998, 62 år gammel. Han ble bisatt fra Stjørdal rådhus den 14. september. Ved Alstadheims bortgang gav Lars Sponheim ham mye av æren for Venstre kom tilbake på Stortinget ved stortingsvalget i 1993. Brushytten. Brushytten, som ligger på Midtfjellet ved foten av Blåmanen i Bergen, ble bygget i 1931 av Georg Nilsen, – med god hjelp fra Hansa bryggeri. I september 2007 ble den revet og en ny hytte oppført. Historie. Det var bryggeriet som engasjerte Fløien Folkerestaurants arkitekt, Einar Oscar Schou til å tegne salgsboden. For en stor del bergensere er Brushytten forbundet med den salgsboden som ligger ved foten av Rundemansveien. Den ble snart et populært turmål ikke minst for familier på søndagstur. Under den andre verdenskrig ble hytten brukt av personer som søkte dekning i den. I 1951 overlot Georg Nilsen av helsemessige grunner Brushytten til datteren Ingrid Margrethe Foss. Hun og ektemannen Fritz drev hytten frem til 1979. Brushytten ble kjøpt av Skanseguttenes Forening 1. mai 1980, etter initiativ av skansesjef 1969 og 1970, "Jan Skulstad". Den har siden da vært drevet av Skansens Bataljon sammen med Skanseguttenes forening. Den gamle brushytten var i en dårlig forfatning og en ønsket å bygge en ny. Derfor ble den gamle hytten revet i september 2007. 18. mai 2008 ble en nybygget brushytte innviet. Den nye hytten inneholder oppholdsrom med serveringsdisk, et offentlig toalett og stellerom. Bygget er tegnet av Mette Rakner i arkitektfirmaet Tippetue. Marilyn Cochran. Marilyn Cochran (født 7. februar 1950 i Richmond, Vermont) er en tidligere amerikansk alpinist. Hun er søster av olympiavinneren Barbara Ann Cochran og alpinistene Lindy Cochran og Bob Cochran. Under VM 1970 i Val Gardena kom hun på tredje plass i kombinasjonsøvelsen, bak franske Michèle Jacot og Florence Steurer. Hun hadde enda større suksess i verdenscupen. I 1969-sesongen vant hun storslalåmcupen sammenlagt. I løpet av karrieren vant hun tre verdenscuprenn; ett i storslalåm og to i slalåm. Hun la opp som aktiv alpinist i mars 1974. Liste over kristeligdemokratiske partier. Kristeligdemokratiske partier Haakon Ditlef Lowzow. Haakon Ditlef Lowzow (født 5. oktober 1854 i Christiania, død 12. august 1915) var en norsk offiser og politiker (V). Han var forsvarsminister fra 1908 til 1909. Han ble offiser i 1874, premierløytnant 1887, rittmester 1891, oberstløytnant 1904, generalmajor og sjef for kavaleriet 1909. Som ung begynte han et energisk arbeid for utviklingen av det norske forsvaret. Han var dessuten en kjenner av Norges krigshistorie og militære forhold, og skrev tallrike innlegg om forskjellige militære spørsmål i fag- og dagspressen. Størst oppsikt vakte det militærpolitiske programmet han la frem våren 1908 i forordet til Georg Stangs etterlatte brosjyre om «Glommenlinjen». 10. april 1908 trådte Lowzow inn i Gunnar Knudsens første regjering som forsvarsminister, med gjennomførelse av en ny hærordning som arbeidsprogram. Forslaget hans møtte imidlertid stor motstand og ble sterkt endret under Stortingets behandling. Han gikk av som statsråd 20. august 1909. Dag (andre betydninger). En dag er en av flere ulike enheter for å måle tid. Dag (navn). Dag er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne ordet "dagr" som betyr «dag». Navnet er et av de eldste kjente norrøne navn og ble opprinnelig brukt i sammensatte navn basert på "dagr" eller guden Dag. Den norrøne formen av navnet var "Dagr", mens den gammelsvenske og gammeldanske formen av navnet var "Dagh", og dette ble også brukt som binavn. Utbredelse. Det er kun tre kjente nordiske runeinskripsjoner med navnet fra vikingtiden, og navnet var derfor sannsynligvis ikke blant de vanligste mannsnavnene i Norden i vikingtiden. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Dag i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Dag var blant de mest populære navnene på nyfødte gutter i Norge på begynnelsen av 1960-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Varianter av navnet. En rekke mer eller mindre vanlige navn har Dag som førsteledd. Vanlige kombinasjoner av Dag og andre navn er: Dag Erik, Dag Arne og Dag Olav. Cristiano Doni. Cristiano Doni (født 1. april 1973 i Roma, Italia) er en italiensk fotballspiller som spiller midtbane på det italienske Serie A-laget Atalanta. Doni var med i s VM-tropp i 2002. Han debuterte på landslaget mot 20. november 2001. Donis første kamp i Serie A var for Brescia mot Inter 31. august 1997. Nicola Ventola. Nicola Ventola (født 24. mai 1978 i Grumo Appula i provinsen Bari) er en italiensk fotballspiller som spiller for Torino. Nicola Ventola begynte sin karriere i 1994 som juniorspiller i Bari før han signerte for Inter i 1998. Her viste han frem sitt potensial som spiss med scoring mot Manchester United. Ett år senere ble han lånt ut til Bologna og senere Atalanta på grunn av Christian Vieris ankomst til Inter. I 2001 returnerte Ventola til Inter, men på grunn av skader ble han ikke tatt ut til førstelaget. Han ble lånt ut på nytt i 2003, men denne gangen til Siena. I 2004 ble han hentet til Crystal Palace på en ett års låneavtale. På grunn av skade fikk han bare en håndfull med kamper, og ett mål mot Southampton. I juli 2005 signerte Ventola for Atalanta igjen. Før 2007–2008-sesongen gikk Ventola til Torino fra Atalanta. Ventola har spilt for Italias U-21-lag. One Touch. One Touch er debutalbumet til den britiske soulgruppa Sugababes, utgitt i oktober 2000. Son of Dork. Son of Dork (noen ganger forkortet til SOD)er et pop-punk band fra Storbritannia. Bandet ble dannet i januar 2005 av James Bourne etter det forrige bandet hans, Busted, ble oppløst. Bandet spiller mest pop punk/pop rock og kan minne om band som McFly, Blink-182, New Found Glory, Sum 41 og Green Day. Navnet Son of Dork kommer fra en scene i filmen Problem Child der settningen Son of Dork blir brukt. Bandets debutalbum, "Welcome To Loserville", ble gitt ut i november 2005 sammen med singelen «Ticket Outta Loserville». Deres andre singel het «Eddie’s Song» og kom i januar 2006. Bandet har også laget sangen «We're Not Alone» som er med i filmen Alien Autopsy. Bandet holder nå på med sitt andre album og skal etter planen gjennomføre turneen «Better late than never tour» i mai og juni. Angels with Dirty Faces. "Angels with Dirty Faces" er den andre albumutgivelsen til den britiske soulgruppa Sugababes, utgitt i august 2002. Taller in More Ways. "Taller in More Ways" er den tredje albumutgivelsen til den britiske soulgruppa Sugababes, utgitt i oktober 2005. Blystadlia. Blystadlia er et boligområde bestående av boligblokker, rekkehus, samt eneboliger som ligger i Rælingen kommune på grensen til Lørenskog kommune. Området har en beliggenhet i en sør- og vestvendt li i Rælingsåsen mellom 240 og 280 meter over havet, og ligger om lag 20 kilometer fra Oslo sentrum retning nordøst. Blystadlia ble utbygget på slutten av 70-tallet. Består av 2750 innbyggere (2006). Blystadlia har et eget butikk-senter, barneskole og kafé "Helt på Høyden" med pub, samt bussholdeplass. Årlig arrangeres også utendørsarrangementet "Blystadlia-dagen". Blystadlia er forøvrig et familievennlig område befolket av unge så vel som gamle. MG42. MG42 (Maschinengewehr 42) er et tysk maskingevær fra andre verdenskrig. MG42 ble tatt i tjeneste av Wehrmacht i 1942, og er en videreutvikling av MG34. MG42 er regnet for å være en av de bedre utviklede maskingeværene under andre verdenskrig. MG42 benyttet seg av 7,92 x 57 mm Mauser standard tyske patroner for rifle. Med en skuddhastighet på 1500 skudd i minuttet var det også det raskest-skytende våpenet utviklet under krigen. Det har en effektiv rekkevidde på 1000 meter. MG3, som ble tatt i bruk av Norges forsvar etter andre verdenskrig, er en modifisering av MG42, tilpasset 7,62 mm NATO kaliber. Amerikanerne ble så imponert over MG42 under krigen at de prøvde å lage sin egen variant, uten å lykkes. Ulrik Fredrik Rosing. Ulrik Fredrik Rosing (født 1776 i Fredrikstad, død 1841 i Horsens) var en dansk-norsk prest. Han ble kjent for sin innsats for de norske og danske fangene som satt i engelsk fangenskap (prisonen) under Napoleonskrigene. Prest i prisonen. Han ble ansatt som prest i den dansk-norske lutherske kirken i London i 1801 og virket der til han fikk innvilget avskjed i 1811. Etter at Norge-Danmark i 1807 kom med i Napoleonskrigen på fransk side, kom etterhvert mange danske og norske krigsfanger til å oppholde seg i England. Krigsfangene satt enten ombord i fangeskip, i lukkede fangeanstalter på land eller i åpne fangeansalter («på parol»), i fangeskipene og lukkede landfengslene under til dels meget vanskelige forhold. Rosing holdt gudstjenester ombord, skrev og formidlet brev fra fangene til Danmark og Norge, ved hjelp av egne og innsamlede midler delte han ut penger, såpe, tobakk, klær, bøker mm. Han sto bak opprettelsen av en konfirmasjonsskole for de yngste fangene ombord på fangeskipene. I tillegg til den praktiske hjelpen Rosing ytte, ble han berømmet for den varme og oppmuntrende holdning han møtte fangene med. Han var aktivt medlem i The British and Foreign Bible Society og fikk under Napoleonstiden Bibelselskapet til å trykke 5000 danske Nytestamenter til fangene og et mindre opplag av Evangelisk-kristelig salmebog 28. januar 1811 ble han utnevnt til ridder av Dannebrogordenen. Etter utløpet av embetsperioden i London i 1811 reiste Rosing til Danmark og virket som prest der til han døde i Horsens i 1841. Familiebakgrunn. Rosing var tippoldebarn av Hans Rosing. Ulrik Frederik Rosing var oppkalt etter sin bestefar som igjen var oppkalt etter Hans Rosings nære venn, stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve. Rosings datter Hedevig Rosing trykket en beretning om ham i "Folkevennen" i 1875 («Prisonlivet 1807–14»). Litteratur. Roos, Carl: "Prisonen. Danske og norske krigsfanger i England 1807-14" Rosing Rosing Gravemaskinen Gunda. "Gravemaskinen Gunda" (engelsk: "Mike Mulligan and his steam shovel") er en amerikansk barnebok skrevet og illustrert av forfatterinnen Virginia Lee Burton, utgitt i 1939. Den norske oversettelsen er utført av Kjartan Fløgstad og ble utgitt av Den norske Bokklubben i et opplag av 40 000 i 1973. Boken forteller historien om gravemaskinføreren Måns Mikkelsen og hans dampgravemaskin Gunda som møter problemer når de nye dieselgravemaskinene kommer. Peter Østbye (skiprodusent). Peter Østbye (født 1888, død 1979) var en en norsk langrennsløper og skiprodusent. Han drev fabrikken Splitkein i Oslo, og var den første i Norge som produserte "splitkein-skien", dvs. en ski sammensatt av flere lag med tre, limt sammen. Patentet på dette hadde han kjøpt fra Bjørn Ullevoldsæter Skifabrikk. Sverre Brodahl og hans brødre jobbet på Østbyes fabrikk, før Sverre Brodahl og Ivar Alme etablerte sin egen virksomhet på Hønefoss – Alme & Brodahl. I tillegg til å produsere ski produserte han også sin egen skismøring. Med egenprodusert smøring vant han over favoritten Lauritz Bergendahl på 18 km i Holmenkollen i 1914. Klisteret sitt patenterte han i 1913 under navnet "Østbyes klister". Peter Østbye var gift med den kjente NS-kvinnen Halldis Neegaard Østbye. Minsk-avtalen. Minsk-avtalen den 8. desember 1991 var avtalen som avviklet Sovjetunionen. Avtalen ble undertegnet på et møte på en datsja i nærheten av Minsk i Hviterussland. Deltagerne på møtet var daværende presidenter Boris Jeltsin fra Russland, Stanislav Sjusjkevitsj fra Hviterussland og Leonid Kravtsjuk fra Ukraina. Om kvelden den 8. desember sendte de ut en pressemelding via TASS der de erklærte at «Vi, republikken Hviterussland, den russiske rådsrepublikken og Ukraina erklærer at Sovjetunionens eksistens som folkerettssubjekt og som geografisk-politisk realitet har opphørt å eksistere». Den sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov hadde lenge arbeidet for en reform av unionen, men avtalen etablerte et nytt forbund uten sentral politisk ledelse, samveldet av uavhengige stater (SUS). Den 25. desember 1991 gikk Gorbatsjov av, og Jeltsin overtok makten. Unionen var allerede politisk død, da delrepublikkene, deriblant Russland, allerede hadde overtatt all styring. Før oppløsningen den 25. desember 1991 bestod unionen av 15 republikker, hvorav Russland var størst både areal- og befolkningsmessig. Dagen etter var Sovjetunionen offisielt oppløst, og innen slutten av året var alle sovjetiske institusjoner nedlagt. Pensel. En pensel er en liten kost eller børste formet som en hårbunt eller -bust festet ytterst på et skaft som håndtak. Pensler blir brukt som redskap for å påføre maling, lakk, tusj og liknende eller for å smøre på andre halvflytende stoffer. En kan skille mellom pensler til matlaging, for eksempel påføring av grillolje, malerkoster til maling av hus, flater og gjenstander, og kunstnerpensler til å male bilder med. Kunstnere kan også bruke for eksempel smørpensel eller sminkepensler når det passer. Kunstnerpensler. Kunstnerpensler er utstyrt med skaft, tradisjonelt av tre, som ofte er lakkert som er påsatt en metallhylse som holder fast busten. Busten kan være grisebust men også andre dyrehår, og utformet etter de behov fabrikant og kunstner er kommet fram til. Tradisjonelt er akvarellpensler kortere og med hår, mens oljemalepensler er lengre, med bust varierende fra helt myk og lang til kort og stiv. Størrelser og materialer. Fabrikantene er ikke enige om noe bestemt målesystem, men de laveste numrene angir oftest minste pensel, fra 000 og opp. Størrelse 15 er vanligvis 15 millimeter i bredde eller diameter. på større pensler og koster står ofte målet oppgitt med mm. Busten kan være naturhår eller syntetfiber. Til nå har naturhår og -bust vært foretrukket til oljemaling og akvareller, men de nyere fibrene er i ferd med å få tilhengere også der. (De første syntetfibrene hadde en tendens til å bli sprøere ved langvarig kontakt med terpentin og andre løsemidler). Akrylfarger og syntetbust synes også å være en kombinasjon, siden busten ikke forandrer karakter ved å dyppes i vann. De stive bustene er enten av svinebust eller kunstfiber. Myke hårpensler kan være syntetiske eller av hår fra ekorn, mår, kanin, okse, hest, geit eller grevling. Billigere hårpensler kan presenteres under tittelen kamelhår – men det er det garantert ikke. 7 x 33 mm Sako. 7 x 33 mm Sako er en patron for rifle utviklet av den finske våpenprodusenten Sako. Det første våpenet kamret for denne patronen het L46, og kom i 1946. Patronen var spesielt godt egnet for toppjakt på tiur og orrfugl. 7 mm kaliber ble valgt for å sikre god effekt med helmantel på storfugl. Hylsehodet på patronen har samme dimensjoner som 9 x 19 mm Luger, noe som visstnok henger sammen med dårlig tilgang på verktøy like etter andre verdenskrig. Det fantes massevis av utstyr etter produksjonen av 9 mm maskinpistoler under krigen, og dermed ble denne dimensjonen brukt. Ytelse. Hastigheten er ganske høy for den vesle hylsa, dvs. 725 m/s med en kule på 5,1 g (78 grain). Det gir en forholdsvis flat kulebane. Anslagsenergien er for lav til at patronen kan brukes på rådyr i dag, men med hjemmeladninger vil det være mulig å oppnå høy nok hastighet. Sako tilbyr ammunisjon med både helmantel og blyspiss med samme kulevekter og ytelse. Kristian Østberg. Kristian Østberg (født 8. november 1867 i Grue, død 21. februar 1942 i Ås) var en norsk jurist, høgskoledosent og folkeminnesamler innenfor emnet "Norsk bonderett". Østberg var bondesønn, og gikk på underoffiserskole 1885-89, og var sersjant i "Kristiania linjebataljon" 1889-95. Samtidig tok han eksamen på Asker Seminar i 1892, og var 1892-1904 lærer i Brevik, Trondheim og Kristiania. Samtidig med læreryrket studerte han, tok artium i 1900 og ble cand.jur. i 1905. Fra 1906-1908 studerte han videre i København, Berlin, Würzburg og München. Fra 1909 til 1918 arbeidet han i Statsrevisjonen, hvoretter han ble ansatt som "høgskoledosent i rettslære og nasjonaløkonomi" ved NLH, Ås. Østbergs faglige interesse rettet seg mot folkloristikken. Allerede i 1901 fikk han sitt første stipend fra Universitetet for å samle folkeminne fra Finnskogen. Fra 1903 reiste han årlig rundt i landet for å samle inn folketradisjon omkring "sedvanerett" og "bonderettslig tradisjonsmateriale". I 1904 fikk han som jusstudent H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for avhandlingen "Giv en paa egne undersøgelser af den lokale retspraksis og bondens retsopfatning bygget fremstilling af de til kvægleie knyttede sædvanemæssige retsregler i et eller flere amter". Østberg forfulgte temaet, og ble fra 1912 statsstipendiat for å arbeide videre med emnet. Første bind av "Norsk bonderet" utkom i 1914, og gav ham en doktorgrad i 1915: "Av kreaturbrukets rets- og sedvaneregler". Arbeidet var et forbilledlig innsamlingsarbeid, kulturhistorisk sett, men har hatt liten betydning for rettspleien. Henry Glaß. Henry Glaß (født 15. februar 1953 i Rodewisch) er en tidligere tysk skihopper. Han var aktiv i 1970-årene og representerte DDR. Han fikk sin første internasjonale mesterskapsmedalje som 16-åring, da han tok sølv i junior-EM 1969. Han debuterte i den tysk-østerrikske hoppuka i 1970/71, og allerede året etter ble han nr. 2 sammenlagt, bak nordmannen Ingolf Mork. Denne prestasjonen gjentok han åtte år senere. Hans beste prestasjon var under OL i Innsbruck 1976, der han tok bronse i den store bakken (K90). Glaß tok sølv i normalbakken (K70) under VM 1978 i Lahtis og bronse under VM i skiflyging 1977 i Vikersund. Etter sin aktive karriere har Glaß vært trener, bl.a. assisterende forbundstrener for det tyske hopplandslaget. Skjæveland gamle bru. Skjæveland gamle bru er en bro over elva Figgjo på Jæren. Midten av broen utgjør grensen mellom Klepp kommune og Sandnes kommune. Broen ble ferdig i 1853. Byggematerialet er for det meste stein, bygget som en kombinert stenhvelv- og stenhellebru. Broen er 100 meter lang. Den ble bygget som en del av Vestlandske hovedvei, og var den første broen i Rogaland fylke som ble bygd for kjøretøy. Broen ble tegnet av Ingebret Mossige, lensmann og vei-inspektør i Time kommune. Gabriel Høyland (1820–1907) ledet byggingen av broen. I 1966 ble det åpnet en ny bro for riksvei 44, og Skjæveland gamle bru har etter dette blitt benyttet til gang- og sykkelsti. Den ble restaurert i 1985, og ble i 2002 tatt med i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Choiseul. Choiseul er ei av Salomonøyene. Det er den største øya (2 971 km²) i Choiseul-provinsen, som i tillegg består av øyene Taro, Vaghena og Rob Roy. Den første europeeren som kom til øya var sannsynligvis den spanske oppdagelsesreisende Álvaro de Mendaña de Neira i 1568. Han gav den navnet San Marcos. Stedet var så mer eller mindre glemt i rundt 200 år før franskmannen Louis Antoine de Bougainville kom dit. Han gav øya navn etter utenriksminister Étienne-François, greve av Choiseul (1719–1785). Fram til 1899 var Choiseul en del av de tyske Salomonøyene. Øya blei så innlemma i den britiske kolonien fram til uavhengigheten i 1978. Under andre verdenskrig var øya delvis okkupert av japanske styrker. 28. oktober 1943 og ei uke videre gjennomførte fallskjermjegere fra US Marines flere raid mot japanerne. De allierte hadde planer om landgang på øya Bougainville, og hensikten med angrepet på Choiseul var å avlede oppmerksomheten fra dette. 143 japanere og 14 US-amerikanere blei drept i kampene. Palett. Palett eller fargepalett er navn på kunstmalerens plate for blanding og uttynning av farger. Ordet stammer fra latin "pala" som bl. a. betyr "spadeblad" og "skulderblad". Den klassiske paletten er formet med eget tommelfingerhull hvor kunstneren også hold fast de penslene som var i bruk. Den var laget av lakkert treverk, senere sponplate eller kryssfinér. Det er vanlig å ha to små kopper for løsemiddel og malerolje hengende på kanten av paletten. Også paletter i metall og porselen er kjent, men sjeldne. Mange kunstnere foretrekker i dag å bruke engangstallerkener av papir med plastovertrekk, siden de da slipper å rense paletten med palettkniv med mellomrom. Palett brukes også om fargespekteret en kan velge i i bildebehandlingsprogrammer for datamaskiner. Julie Scott. Julie Scott (* 24. august 1958, St. Louis, Missouri, USA) har siden 2000 vært Stormester for den engelsk-talende Jurisdiksjon av Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. i Nord-Amerika. Hun ble gjenvalgt som Stormester i 2005. Aspendos. Aspendos (gresk: Ἄσπενδος) er en gresk-romersk by i provinsen Antalya, Tyrkia. Under antikken var Aspendos en gresk by i Pamfylia på Lille-Asias sørkyst, fire kilometer nord for byen Serik i dagens Tyrkia. Byen ble grunnlagt omkring 500 f.Kr.. Byen er mest kjent for sitt godt bevarte romerske teater fra rundt 200 e.Kr. med 15 000 plasser og enestående akustikk, og det er fremdeles i bruk. Nær teateret ligger en av Lille-Asias største akvedukter, og i området finnes rundt femten kilometer akvedukter bevart, og ruinene etter en basilika, et nymfeum og en agora. Nevskij prospekt. Nevski Prospekt (russisk: Не́вский проспе́кт) er navnet på hovedgaten i St. Petersburg i Russland. Den er 25 meter bred og fire kilometer lang og strekker seg fra Palasstorget til Aleksandr Nevskij-klosteret. Gaten ble planlagt av Peter den Store som starten på en vei til Novgorod og Moskva. Gaten er en av Russlands mest kjente gater og er blant annet kjent for fremragende arkitektur på mange av de tilliggende bygningene, kjøpesentre med godt vareutvalg, gode hoteller og ellers alt hva en sentrumsgate har å by på. Trolle Rhodin. Trolle Rhodin, egentlig Ola Trollheimen Rhodin, (født 7. desember 1917, død 17. september 1997) var en svensk sirkusdirektør. Rhodin var født i en sirkusslekt. Hans farfar var Max Aleksander, som var kjent tryllekunstner alt på 1870-tallet. Faren Brazil Jack (egentlig Carl Rhodin) var også sirkusdirektør. Trolle Rhodin fikk familien med på å etablere et nytt sirkus i 1941 – Trolle Rhodins Zoo Cirkus. Sirkuset turnerte i Sverige, Finland, Norge og Danmark, og også i Øst-Europa og flere andre land i Vest-Europa. Det var det første vestlige sirkuset som besøkte Sovjetunionen. Zoo Cirkus var aktivt fram til 1964, da Trolle Rhodin ble artistsjef ved Ringling Bros. and Barnum & Bailey Circus, verdens største sirkus, i USA. I 1982 tok Rhodins barn Trolle jr., Carlo og Diana, sammen med deres søskenbarn Toni Rhodin, opp sirkustradisjonen igjen, og grunnla Cirkus Brazil Jack, oppkalt etter bestefaren Brazil Jack. Trolle Rhodin vendte hjem igjen til Sverige i 1990, og hjalp barna med sirkusdriften fram til han døde i 1997. Trolle Rhodins Zoo Cirkus var i 1954 et av Sveriges første sirkus som tok i bruk trailer- og busstransport i større omfang. Overgangen fra tog- til veitransport hadde i største rekke økonomiske grunner. Men sirkuset ble også i stand til å besøke flere steder da det ikke lenger var avhengig av å transportere sirkusutstyret med tog. En måned før Trolle Rhodin døde, fikk han Svenska Cirkusakademiens pris Årets Charlie. Trøndelag Krigsseilerforening. Trøndelag Krigsseilerforening ble stiftet 26. april 1970 som landets første forening for krigsseilere og deres pårørende. Foreningen har lokaler i Kjøpmannsgata 89 i Trondheim, i en bygning som tidligere har vært kommandantbolig for Brattøra Bastion, senere tollbod og kontorer for havnevesenet. Foreningen var medvirkende til at Norges Krigsseilerforbund ble stiftet i oktober 1970, og til at bladet "Krigsseileren" ble etablert samme høst. I 1982 var foreningen ansvarlig for å få reist Krigsseilermonumentet i Trondheim, utført av Kristofer Leirdal. Foreningen medvirker også ved arrangement i "Minnehallen" i "Sjømannshjemmet" på Lade. Trøndelag Krigsseilerforening mottok Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 1998. De fire hundre (oligarki). De fire hundre var et kortlivet oligarki som hadde makten i Athen under Peloponneskrigen, fra juni til september 411 f.Kr. Oligarkiet ble initiert av Alkibiades' lovnad, sommeren 412 f.Kr., om å skaffe persisk hjelp for athenerne mot Sparta, i bytte mot at oligarkiet styrte i stedet for demokratiet. I mai, 411, møttes den athenske folkeforsamlingen, og ble presset til å velge fem menn som hadde oppgaven om å velge 400 menn. Disse 400 skulle herske i Athen for en liten periode, for deretter å overgi makten til en større gruppe på 5000. Linolje. thumb Linolje eller linfrøolje er fra gammelt av brukt som bindemiddel i maling. Blandet med terpentin, fyllstoffer og pigmenter, blir blandingen lett å stryke ut. Når løsemiddelet er fordampet, størkner linoljen og binder fargen til der den var ment å være. Stivnet ren linolje ligger som en svakt gulaktig lakk over der den er påført. Over tid gulner linoljen når den utsettes for lys, og herder seg over tiår til den krakelerer. Dette forsøkes motvirket gjennom å legge over et strøk med ferniss eller to etter at hovedtørkingen er over, dvs. etter et års tid. Linolje brukes som bindemiddel i husmaling. Linoljemaling er diffusjonsåpen og har høy inntrengningsevne i sugende overflater som for eksempel tre. Flater som er malt med linoljemaling slites fra overflaten og innover når de utsettes for vær og vind, og blir gradivs mattere ettersom bindemiddelet brytes ned. De kan da males på nytt, eller regenereres med ren, upigmentert linolje. Vedlikeholdsintervaller regnes i dag for å være 6-20 år avhengig av klima, kvaliteten på malingen og hvilke krav man stiller til glans og farge. Det finnes linoljemalte hus i Norge som har stått i vel 300 år uten vedlikehold og fortsatt har heldekkende fasadefarge. Moderne, industrielt fremstilte linoljemalinger tilsettes fungicider/ soppdrepende midler og inneholder organiske løsemidler. Etter at alkydolje som bindemiddel ble patentert under annen verdenskrig, tok alkyd over som det mest brukte bindemiddelet i industrielt fremstilt utendørs oljemaling. Samme olje brukes som næringstilskudd (helsekost). Hammurabis lover. En inskripsjon fra Hammurabis lover Hammurabis lover er en gammel-babylonsk lovsamling, en av verdens mest kjente. Den ble funnet under utgravningen av det gamle Susa ved årsskiftet 1902, og er et av de merkeligste funnene fra den gamle babylonske kulturen. Lovene er meislet inn i kileskrifttegn på et monument av hard sort dioritt. Monumentet er 2,25 m. høyt, 1,90 m. i omfang ved foten og 1,65 m. bred på toppen. Dette er den lengste og best bevarte kileskriftteksten man noen gang har funnet. Det er også hugget inn et bilde av solguden Sjamasj, som også var den guddommelige dommeren, som sitter på en trone og overleverer lovene til Hammurabi. Innskriften løper i seksten parallelle kolonner på forsiden og 28 på baksiden av monumentet. Lovene utgjør ca. 282 paragrafer. Fem kolonner er hugget bort, noe som gjør at 35 paragrafer har gått tapt. Noen av disse kan allikevel rekonstrueres ved hjelp av leirtavler fra Assurbanipals bibliotek. Nicky Weaver. Nicholas James Weaver (født 2. mars 1979 i Killamarsh i Sheffield) er en engelsk fotballkeeper som spiller for Sheffield Wednesday. Weaver ble kjøpt til Manchester City fra Mansfield Town 29. april 1997 for £100 000, etter anbefaling fra Citys keepertrener og tidligere Manchester United-spiller, Alex Stepney. Da hadde Weaver bare spilt én ligakamp for Mansfield, en klubb han hadde signert proffkontrakt med 1. august 1994. Nicky Weaver ligadebuterte for City i ligaåpningen av 1998-99 sesongen, mot Blackpool, og holdt buret rent (3-0, foran 32 134 tilskuere). Weaver satte ny klubbrekord den sesongen ved å ikke slippe inn mål i 23 kamper (dette kalles «clean sheets» i England). Han ble også en av de store profilene da Manchester City vant Play-off finalen mot Gillingham FC på Wembley, og rykket opp fra 2. divisjon. Weaver reddet en avgjørende straffe. Etter kampen la han ut på en ellevill jubelrunde rundt banen, noe som fortsatt snakkes om blant Citys supportere. Den unge keeperen forble Citys førstevalg i 1999-2000 sesongen, og spilte glimrende i sin andre sesong for klubben. Hans spill ble verdsatt med en innkallelse til Englands U-21 landslagstropp. Englands daværende landslagssjef, Kevin Keegan, spådde at Weaver ville spille fast for A-landslaget om noen år. Mange skader på både Nash og Weaver gjorde at de fikk spille ca. halve sesongen hver da City vant 1. divisjon i 2001-02 sesongen, og dermed rykket opp til øverste nivå igjen. På den lyse siden ble Weaver igjen innkalt til U-21 landslagstroppen. Dette økte selvtilliten, men ble kjapt ødelagt igjen etter en medieomtalt episode utenfor en nattklubb. Den første sesongen tilbake i FA Premier League skapte trøbbel for Weaver, ettersom han gjorde blundere i kamper mot Aston Villa, West Ham og Everton. Hans stabilitet ble dradd i tvil av supporterne og manager Joe Royle, og dermed ble han erstattet med Carlo Nash. Etterhvert ble keeperlegenden Peter Schmeichel overført fra Aston Villa på fri transfer, og på denne tiden ble det stadig spekulert på om Weaver var på vei bort fra klubben. Men han ble værende selv etter Schmeichel signerte og han selv ble degradert til tredjevalg. Før sesongen 2002-03 ble Schmeichel erstatter med Englands landslagskeeper David Seaman, mens Carlo Nash ble solgt. Ting så lysere ut, men han endte opp uten å spille mer enn én kamp, i UEFA-cupens kvalik mot TNS. En kneskade ødela resten av sesongen. Siden 2000 har Weaver vært mye plaget med skader, og startet ikke en eneste ligakamp i 2002-03, 2003-04 og 2004-05 sesongene. Han fikk spille de siste 15 minuttene av 2004-05 sesongen, da manager Stuart Pearce overraskende byttet ut Claudio Reyna mot Weaver, slik at den faste City-keeperen David James kunne spille i angrep mot Middlesbrough FC. Han ble skadet i sesonginnspurten 2005, noe som gjorde ham uaktuell til ligastarten for 2005-06. I et forsøk på å bli helt skadefri og få kamptrening, ble han lånt bort til Sheffield Wednesday 4. november, laget han hadde heiet på da han var yngre. Der fikk han 14 kamper. I den første kampen vant klubben 2-1 hjemme mot Derby County. Han fikk spille byderbyet mot Sheffield United, i en kamp laget hans tapte 0-1, og han var den eneste spilleren på banen fra Sheffield. Den siste kampen hans endte med 0-3 tap for Leeds United. Han returnert til City 27. januar 2006. Før sesongen 2006-07 solgte Manchester City førstekeeper David James til Portsmouth FC, men kjøpte Andreas Isaksson som erstatter, og ga Isaksson trøye nr. 1, noe som ofte er en indikasjon på hvem som skal spille de fleste kampene. En skade på Isaksson gjorde at Weaver spilte sesongens første kamp 20. august. Dette ble hans første kamp fra start på nesten 3 år, og hans formkurve gjorde at han spilte alle utenom én kampene resten av 2006. Ny-Georgia-øyene. Ny-Georgia-øyene er en del av Vestprovinsen i Salomonøyene. De ligger nordvest for Guadalcanal. De største øyene er fjellrike og dekt av regnskog. De viktigste øyene i gruppe er Ny-Georgia, Vella Lavella, Kolombangara (en sovende vulkan), Gizo, Vangunu, Rendova og Tetepare. De er omgitt av korallrev. Marovolagunen er verdens største saltvannslagune. De største byene er Gizo, Munda og Noro. Viktigste næringsveger er skogbruk og fiske. Ny-Georgia. Ny-Georgia er den største øya i Vestprovinsen. Den er rundt 72 km lang og utgjør sørsida av Ny-Georgia-sundet. Den største byen er Munda. Under andre verdenskrig hadde Japan en base ved Munda. 30. juni 1943 ilandsatte USA tropper på øya i et felttog for å ta basen. Det tok flere uker med jungelkrig før de lyktes 5. august, og det var først i slutten av måneden at USA hadde full kontroll over øya. På naboøyene fortsatte striden til oktober. Kolombangara. Kolombangara er ei nærmest sirkelrund øy med en diameter på ca 15 km. Øya er en vulkan som når 1770 meter ved Veve-fjellet. Øya er en del av den sørlige bredden av Ny-Georgia-sundet. Den er skogkledt og har få innbyggere. De fleste bor i landsbyene Ringgi og Mongga. Fra mai til oktober 1943 hadde Japan flere militære enheter stasjonert på øya. Det var flere sjøslag i området, blant annet slaget ved Kulabukta og slaget om Kolombangara. Gizo. Gizo er hovedstaden i Vestprovinsen. Den ligger på øya med samme navn, og har rundt 10 000 innbyggere. 2. april 2007 blei byen ramma av en tsunami. Kasolo. Kasolo er ei lita øy med en diameter på knapt 100 meter. Den er også kjent som Kennedy-øya etter en hendelse under andre verdenskrig. Allierte styrker satte i gang en operasjon for å avskjære en japansk forsyningskonvoi («Tokyo-ekspressen»). Torpedobåt PT-109, under kommando av seinere president John F. Kennedy (USA), deltok i operasjonen. Den blei imidlertid sjøl skutt i senk av den japanske destroyeren Amagiri. To av besetninga omkom. De øvrige elleve klarte etter fire timer å komme seg til Kasolo, om lag seks kilometer unna, og blei seinere berga herfra. Amarnabrevene. a>, (hevder sin sak overfor farao), EA 161 er et av Amarnabrevene i kileskrift risset inn på en leirtavle. Amarnabrevene er en samling av leirtavler med kileskrift. De er hovedsakelig skrevet på akkadisk. Tavlene ble funnet i Egypt i 1887. Amarnabrevene inneholder den diplomatiske korrespondansen mellom de egyptiske faraoene Amenhotep III og Akhnaton og vasallkongene deres i Palestina og Syria, samt med andre storkonger i Midtøsten. Samlingen består av 382 forskjellige brev som har blitt datert til to årtier på midten av 1300-tallet f.Kr. Brevene er en uvurderlig kilde til den politiske situasjonen i Palestina og Syria på denne tiden. De påviser til og med hvordan de diplomatiske kontaktene mellom forskjellige stater foregikk, og hvordan egypterne administrerte vasallstatene sine. I dag er brevsamlingen spredd over flere steder rundt om i verden. Flest befinner seg på Vorderasiatisches Museum i Berlin og på British Museum i London. De ble første gang oversatt av J. A. Knudtzon til tysk i 1907-15, men den seneste komplette oversettelsen ble gjort av William L. Moran, som ble utgitt på fransk i 1987 og på engelsk i 1992. Glottaler. En glottal konsonant uttales ved at stemmebåndene føres sammen. Vokaler er av naturen produsert glottalt, men glottale konsonanter behøver ikke å være stemte. På norsk er det én glottal konsonant, en ustemt frikativ [h]. I Det internasjonale fonetiske alfabetet er det bare tre glottale konsonanter. Det er en stemt og en ustemt frikativ (henholdsvis [h] og, og et glottalt stopp. Allativ. Allativ er i lingvistikken en kasus i nominalsystemet. Det regnes som et lokalkasus. Allativ betegner det som noen ting kommer til eller som noe legges på. På norsk uttrykkes allativrelasjonen vanligvis ved at preposisjonene "på" eller "til" settes foran det aktuelle ordet. For eksempel: "Jeg legger nøklene på bordet" (finsk: "Laitan avaimet pöydälle") eller "Jeg skal gå til bilen" ("menen autolle"). Relativt pronomen. Et relativt pronomen er et ord i en relativsetning som betegner korrelatet. Et vanlig relativt pronomen på norsk er "som". Et eksempel: "Jeg har en bil som er grønn". UEFAs stadionrangering. UEFAs stadionrangering er det europeiske fotballforbundets metode for å klassifisere de europeiske fotballstadionene etter hvilken turnering de klarer å arrangere. Frem til 2006 benyttet UEFA rangeringssystemet med 1–5 "stjerner", men rangeringen ble da omgjort til fire "kategorier". De siste justeringene av det nye rangeringssystemet trådte i kraft den 1. mai 2010. Øvrige detaljer. Hvis det finnes et skyvetak over stadion, skal dets bruk fastlegges ved konsultasjon mellom den UEFA-delegerte og den utpekte hoveddommeren. Selv om minstekravet til antall sitteplasser for et stadion av kategori fire kun er 8 000, er intet stadion med mindre enn 40 000 plasser blitt valgt til avvikling av en finale i UEFA Europa League, og intet stadion med mindre enn 60 000 plasser er blitt valgt til spillested for en finale i UEFA Champions League etter at disse bestemmelsene ble innført i 2006. UEFAs president Michel Platini uttalte i 2007 at europeiske pokalfinaler kun skal bli spilt på stadioner med en gjennomsnittlig tilskuerkapasitet på 70 000 for at de sikkerhetmessige forholdene kan håndteres forsvarlig. Både Santiago Bernabéu og Wembley Stadium, hvor finalene i Champions League ble spilt henholdsvis i 2010 og 2011, har en større kapasitet enn 70 000, slik også med Stadio Olimpico i Roma, som var arena for finalen i 2009. Wembley Stadium har plass til 90 000 tilskuere, og Allianz Arena, som var spillested for finalen i 2012 kan romme 69 901 tilskuere. Olivia. Olivia er et kvinnenavn dannet av mannsnavnet Oliver, som kan ha opprinnelse i det gammeltyske navnet "Alfihar", «alvehær», eller i det latinske navnet for «oliven», "oliva". Navnet Olivia er kjent fra 1599, da William Shakespeare brukte det på en av rollefigurene i skuespillet "Helligtrekongersaften". Utbredelse. Navnet er kjent i Sverige fra 1700-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Santa Cruz-øyene. thumb Santa Cruz-øyene er ei øygruppe i Temotu-provinsen i Salomonøyene. Betegnelsen brukes tidvis om heile provinsen, det vil i tillegg si øyene Anuta, Fatutaka, Taumako, Reef-øyene, Tikopia og Tinakula. Øyene ligger ca 40 mil sørøst for de øvrige øyene Salomonøyene, og de er dermed den mest avsidesliggende delen av landet. De ligger atskillig nærmerer Vanuatu og tilhører økologisk den vanuatiske regnskogen. Nendö er den største øya i øygruppa. Den har også vært kjent under navna Santa Cruz, Ndeni, Nitendi og Ndende. Øya er om lag 40 km lang og 22 km brei. Flateinnholdet er 505,5 km², folketallet noe over 5000. Nendö har to mindre naboøyer, Malo and Nibanga (også kalt Tömotu Neo and Tömotu Noi). Lata ligger på nordvestsida av Nendö og er den største byen og provinshovedstad i Temotu. Her er det flyforbindelse blant annet til hovedstaden Honiara. Nest største øy er Vanikoro (173 km², folketall 800), som egentlig er to øyer, Banie og Tevai. Det høyeste punktet på Santa Cruz-øyene ligger på Vanikoro og er 924 meter over havet. Tredje største øy er Utupua (69 km², folketall 300). Santa Cruz-øyene er geologisk relativt unge, mindre enn fem millioner år. De består hovedsakelig av kalkstein og vulkansk aske. Øyene blei besøkt av den andre stillehavsekspedisjonen til Álvaro de Mendaña de Neira i 1595. Mendaña døde på Nendö i 1596 etter et mislykka forsøk på å etablere en koloni på øya. Quatis. Quatis er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Kommunen grenser til nabokommunene Barra Mansa, Passa-Vinte (MG), Porto Real, Resende og Valença. Quatis har 12 200 (2006) innbyggere og dekker et areal på 286 km². Kommunen ble opprettet i 1990 ved å slå sammen to mindre kommuner. Nord-Gudbrandsdal vidaregåande skule, avdeling Otta. Nord-Gudbrandsdalens videregående skole, avd. Otta ligger i industriområdet Øya i småbyen Otta i Sel kommune i Oppland fylke har 331 studieplasser og er kombinert allmennfaglig og yrkesfaglig. Edit Hovig. Edit Gunbjørg Hovig (født 29. desember 1923) er en kor-dirigent fra Rissa og Trondheim. Hun er utdannet lærer og har viderutdannelse i musikk fra Northwestern University 1982. Hun begynte som dirigent i 1945, med "Øvre Rissa songlag" og har gjennom årene dirigert flere kor: "Fosenlagets sangkor", "Sangkoret i BUL Nidaros" og ungdomskoret "Canzona". I "Sangkoret i BUL Nidaros" hadde hun Tove Ramlo som elev og assistentdirigent. Hovig mottok Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 1985. Partido Democrata Cristiano. Partido Democrata Cristiano (norsk: Kristendemokratisk parti), er et progressivt kristendemokratisk parti i Bolivia. Det ble grunnlagt 6. februar 1954. Parti démocratie chrétienne du Québec. Parti démocratie chrétienne du Québec er et sosialkonservativt politisk parti i Quebec, Canada. Det ble grunnlagt i 2000 av Romerske katolikker sammen med Centre d’Information nationale Robert Rumilly. Grunnlegger og leder av partiet er Gilles Noël. Partiets program er en blanding av kristen konservatisme og Québecnasjonalisme. Partiet er bekymret for den lave fødselsraten i Québec, det er mot likekjønnet ekteskap og abort, det ønsker mer støtte til familier og større tilgjengelighet av forbruksprodukter laget i Québec. Partiet fikk 3 575 stemmer ved valget i april 2003, det var 0,1 % av stemmetallet, og 1 620 stemmer ved valget i mars 2007, som tilsvarer 0,0 4% av stemmetallet. 7,5 mm Nagant. 7,5 mm Nagant er en patron for Nagantrevolver Den ble først brukt i 1887 av Sverige til sin Nagant M1887. Det norske forsvaret tok den i bruk fra 1893 da den belgiske Nagantrevolveren ble approbert i Norge som Nagant M1893. Prosjektilene til norsk/svensk Nagantrevolver var opprinnelig papirviklede blykuler med samme diameter som hylsa, de måtte derfor ha en innsnevret hæl for å gå ned i hylsa. Den norske Nagantrevolveren ble i 1914 byttet ut med Kongsberg Colt. SsangYong Rexton. SsangYong Rexton er en SUV basert på Mercedes-Benz M-Klasse, produsert i Korea av SsangYong Motor Company fra 2001. Etterspørselen etter modellen har vært stor, og den selges over hele verden. Bilen kan leveres som to seters varebil eller med fem eller syv seter. Bilen leveres kun med firehjulstrekk, og med bare ett motoralternativ: en 2.7 liters common rail diesel, alle produsert på lisens fra Mercedes-Benz. 32. serierunde i Premier League 2006/07. 32. serierunde i Premier League 2006/07 begynte langfredag en 6. april med Manchester City – Charlton Athletic og ble avslutta dagen etter med Portsmouth FC hjemme mot Manchester United klokka 18:15. Sinmoo. Sinmoo eller Shinmoo hapkido (Shin moo hapkido) er en hapkido stilart grunnlagt av Grandmaster Ji Han-Jae. GM Ji er en vekjent hapkido utøver som har hatt mye så si for hapkidos utvikling og utbredning utenfor Koreas grenser. Det er mye kontrovers rundt Ji's uttalelser vedrørende hapkido, dets utvikling og ikke minst hvem som «fant opp» selve navnet. Ji hevder det var han som først brukte hapkido som navn. Men dette er det flere som bestrider. Det er nesten en regel enn unntaket at det innenfor kampkunst er kontrovers ovenfor «hvem som sa hva» og «hvem som fant opp hva» og så videre. Resultatet er at hapkido i dag står mer splittet enn samlet. Noe som er synd, men en realitet. Union pour la Démocratie Française. Union pour la Démocratie Française (UDF) (norsk: "Unionen for fransk demokrati") var et lite sentrumsparti i Frankrike. Partiet ble stiftet i 1978 som en valgallianse til støtte for presidenten Valéry Giscard d'Estaing for å skape en motvekt til gaullistene på høyresiden. Navnet på partiet ble tatt fra Giscard d'Estaings bok, "Fransk demokrati". På en ekstraordinær generalforsamling 30. november 2007 ble det besluttet at partiet skulle innlemmes i Mouvement démocrate (MoDem), partiet som ble stiftet av François Bayrou etter presidentvalget 2007. Enema of the State. "Enema of the State" er det tredje studioalbumet til det amerikanske bandet blink-182. Albumet ble gitt ut i juni i 1999 og regnes som gjennombruddsalbumet til bandet. Sporliste. Singlene fra dette albumet er «What's My Age Again», «All the Small Thigs» og «Adam's Song». Palettkniv. Palettkniv er en knivlignende gjenstand med ikke-skjærende blad. Den blir brukt til å skrape paletten ren for malingrester. Palettene i tre er ofte lakkert, og treverket dermed beskyttet mot kontakt med maling og løsemidler som kan ødelegge det. Samtidig er malingen beskyttet mot uheldige påvirkninger fra treverket. En skarp kniv kan lett skjære for dypt der et tynt stålblad uten egg bare skraper overflaten. Palettkniv og maleskje blir i dag også brukt til å lage bilder med, med eller uten bruk av pensel i tillegg. Maleren Jakob Weidemann brukte forøvrig ifølge ham selv bare en gammel bordkniv til sine bilder. Laurie Hughes. Lawrence (Laurie) Hughes (født 2. mars 1924 i Liverpool i England, død 9. september 2011) var en engelsk fotballspiller som spilte for Tranmere Rovers og Liverpool FC. Liv og spillerkarriere. Han vokste opp i Liverpool i Merseyside i England. Han var en sterk og talentfull midtstopper, som var veldig flink til å lese spillet til motstanderen, og stoppe det. Hughes signerte for Liverpool fra Tranmere Rovers, hvor han hadde spilt som junior. Hans første kamp for sin nye klubb kom ikke før 5. januar 1946 i en 2-0 seier i FA-cupen på Sealand Road i Chester. Hans første og eneste mål for klubben kom mot Preston North End på Anfield den 8. desember 1951. I den første sesongen etter Andre verdenskrig hjalp han klubben og vinne det første seriemesterskapet på 24 år. Han ble i 1950 Liverpools første spiller i et verdensmesterskap da han spilte for i VM i fotball 1950. Her fikk han sine tre eneste kamper på landslaget. I 1952/53-sesongen rykket Hughes og Liverpool ned til andredivisjon. Han spilte sin siste kamp for Liverpool i 1957 mot Charlton den 28. september, 33 år gammel. Men han var lojal mot klubben han elsket og la ikke opp før i mai 1960. Oppenborgen. Oppenborgen er en fellesbetegnelse for to bygdeborger som ble anlagt i folkevandringstiden (400-600 evt). De ligger i Raukleiva, øst for Oppenåsen og vest for Follum, i Ringerike kommune, kun få kilometer fra urgården Ve, som trolig er opphavet til det store gravfeltet på Veien, Veien-feltet. Forsvarsanlegget består av to bygdeborger som ligger med 50-70 meters mellomrom, på hver sin side av to parallellgående bergkammer (som ligger i nord-sør retning), atskilt av ei dyp kløft. Bare et steinkast unna går den gamle oldtidsveien mot Ådal og Valdres, den såkalte «"Vestsideveien"», som for lengst har blitt asfaltert. Borgen nærmest veien (i øst) kalles «Ormekula», den andre «Slotteberget». Borgene er omgitt av stupbratte fjellsider og har bare tilkomst fra nordsiden. Begge forsvarsanleggene har vært forholdsvis likt utformet. Ormekula ligger på et platå med god plass og utsyn mot mot Ve og Veien, noe som samsvarer med teorien om at bygdeborger gjerne ble plassert slik at de hadde utsikt hjem. På platået finnes to godt bevarte brønner, som aldri har gått tørre. Jordvollen på platået er formet som en hestesko. Man tenker seg at den var forsterket av en palisade av tømmerstokker. Utenfor vollen er det plassert ut kampesteiner som skulle hefte eventuelle angripere, som også måtte forsere den sumplignende marken rundt borgene før det kunne angripe selve forsvarsverkene. Baltistan. Baltistan (urdu: بلتستان), også kjent som Baltiyul på balti-språket, er en region i den nordlige delen av Kashmir, på grensen til den kinesiske regionen Xinjiang. Baltistan ligger i Karakoram-fjellkjeden og er et utpreget fjellområde, med en gjennomsnittshøyde over havet på 3350 meter. Baltistan er bebodd av hovedsakelig balti-muslimer, som er etterkommere av tibetanske folkegrupper som konverterte til islam fra den tibetanske buddhismen før 1500-tallet. Maleskje. En maleskje er et vertøy som brukes til å lage malerier med. Den har form som en murskje, dvs skaft med en buet forlengelse som er festet til et skjelignende flatt blad, vanligvis av rustfritt eller forkrommet stål. Form og størrelse på bladet varierer. Skjeen kan brukes til å blande farger med, legge farger på lerretet eller til å fjerne overflødig farge med. Den brukes både til olje- og acrylfarger. Kanten på en liten maleskje er også egnet til å legge inn tynne streker på bilder med. På grunn av at formen på maleskjeen ikke gjør denne egnet til skraping av paletten, pleier kunstnere ofte å ha en palettkniv til dette. Den kan brukes på samme måte som skjeen, og noen kunstnere bruker bare en gammel, sløv bordkniv med mykt blad. Balti (folkeslag). Balti-folket er etterkommere av tibetanske utvandrere til det som nå er det Pakistan-kontrollerte Baltistan. De finnes også i Kargil og Leh-distriktene i Ladakh, en region i det indisk-kontrollerte Jammu og Kashmir.Mange av dem er også spredt rundt i storbyene lengre sør, eksempelvis i Lahore i Punjab. Balti-folket teller om lag 400 000 mennesker. Javadoc. Javadoc er et dataprogramverktøy fra Sun Microsystems brukt til å generere API-dokumentasjon fra Java-kode til HTML-format. Javadoc er industristandarden for å dokumentere Java-kode. Javadoc-tagger. Utviklere bruker spesielle kommentarer og Javadoc-tagger når de dokumenterer kildekoden. En kommentar i koden som starter med /** er starten på en Javadoc-kommentar, og vil bli inkludert i den genererte HTML-en. En Javadoc-tag begynner med "@" (krøllalfa). Eksempler på tagger er gitt i den følgende tabellen. Stuart Bingham. Stuart Bingham (født 21. mai 1976 i Basildon) er en engelsk profesjonell snookerspiller. Bingham ble verdensmester for amatører i 1996, men har enda tilgode å slå igjennom som profesjonell. Hans beste resultater i rankingturneringer er tre kvartfinaler. I 2007 vant han kvalifiseringsturnringen til Masters, men han tapte i første runde mot Allister Carter. I kvalifiseringsturneringen gjorde han sitt andre maksimum break i karrieren. Valdemar Atterdag. Valdemar Atterdag (Valdemar IV), (født ca. 1320, død 24. oktober 1375 på Gurre slott ved Helsingør) var konge av Danmark 1340–1375. Etter at Valdemars far Kristoffer II av Danmark ble drevet ut av landet i 1326, oppholdt Valdemar seg ved det keiserlige hoffet i Sør-Tyskland, hvor han fikk en fyrstelig oppdragelse. Etter at Niels Ebbesen den 1. april 1340 myrdet Gerhard III av Holstein, «den kullede greve» ble det 22. april 1340 inngått et forlik i Spandau ved Berlin. Forliket gikk ut på at Valdemar skulle være konge og at landet nord for Limfjorden skulle tilfalle ham. Resten av Nord-Jylland fikk han mot å betale 35 000 mark sølv. Videre ble det avtalt at de tyske grevene skulle gi fra seg besittelsene Kalø, Horsens, Kolding og Ribe. Da Helvig, datter av hertug Erik II av Slesvig, giftet seg med Valdemar i 1340, brakte hun med seg en medgift som utgjorde en fjerdedel av Nord-Jylland. Samlingen av riket. 23. juni 1340 ble Valdemar valgt til konge på landstinget i Viborg. Han sto overfor en stor oppgave, nemlig å samle riket og betale kreditorene. Landet hadde da vært under holstensk herredømme siden 1332. I 1341 utstedte Valdemar et amnesti til alle som måtte ha forbrutt seg mot hans far eller resten av familien. I 1346 solgte han Estland, som hadde vært dansk siden 1219, til Den tyske orden for 10 000 mark sølv. Hans metoder var meget hårdhendte, og der var en del tilløp til opprør flere steder. Men i løpet av 4-5 år ble også Sjælland «innløst». De katolske biskopene støttet kongen, og han la sitt hovedkvarter til Vordingborg som han gjorde til Danmarks største festning og flåtestasjon. Da størsteparten av riket igjen var på danske hender, begynte Valdemar å involvere seg i forholdene i Nord-Tyskland. Han støttet sin svoger, markgreve Ludvig av Brandenburg i en konflikt med en bedrager, som hevdet å være den forlengst avdøde markgreve Valdemar. Bedrageren ble imidlertid støttet av den tyske keiser. I 1349 slo Valdemar bedrageren i et slag i Nord-Tyskland. Den hjemlige begeistring over kongens innblanding i de tyske forhold var lunken. I 1351 erklærte de holstenske grevene som ennå var i Danmark, sammen med en rekke jyske stormenn krig mot Valdemar. I 1353 ble det inngått forlik, og grevene fikk lov til å beholde sine panteslott på Fyn. I 1357 brøt det igjen ut opprør blant de jyske stormenn, blant andre drost Claus Limbeck og marsk Palle Jonsen Munk og de holstenske grevene. I 1357 vant Valdemar det avgjørende slag ved Broberg på Fyn. Kampene ble avsluttet først i 1360 ved fredsslutning på et danehoff. Her ble også en håndfestning («Landefreden») vedtatt og kongen måtte underskrive den. Skånemarkedet. Nå rettet Valdemar sin oppmerksomhet mot Skåne som i 1332 kom i personalunion som selvstendig part med Sverige og Norge under Magnus Smek, etter at skåningene hadde drept de tyske pantherrer foran Lund domkirke. Kong Magnus ble presset av sin sønn, Erik, som selv ville være konge, og både far og sønn ba Valdemar om hjelp. Valdemar lovet generøst dem begge sin bistand. Da Valdemar rykket inn i Skåne, ga Magnus ordre til å overlate de skånske borgene til de danske tropper, og i løpet av kort tid vaiet Dannebrog, som Valdemar hadde gjort til riksbanner, over Skåne. Etter erobringen av Malmö og Helsingborg var Skåne – og især det innbringende sildemarkedet – atter en del av det samlede og gjenreiste danske riket. Kongens største inntekter på den tid var avgifter fra sildemarkedene ved Falsterbo og Skanør. Hvert år i september stevnet omkring 100 000 kjøpmenn fra hele Europa til Skånemarkedet. Tønnene med sild fra Øresund ble veid av kongens menn, avgiften ble betalt, og tønnene ble rullet om bord i skipene. Valdemar fortsatte sine erobringer da han i 1361 inntok hansabyen Visby og erobret hele Gotland (som forble dansk til 1645). Krigstoktet på Gotland var usedvanlig blodig, også etter samtidens målestokk. Tusenvis av dårlig utrustede bønder ble fanget og slaktet ned utenfor Visbys murer. Her ble de begravet i massegraver med en stor del av sitt utstyr. Visby, som var en av den tids rikeste byer, var særlig bebodd av tyskere, som handlet i Russland og tjente store penger. Men nå var det for meget for forbundet av nordtyske handelsbyer, Hansabyene, og de erklærte krig. I Vordingborg mottok Valdemar 77 krigserklæringer fra Hansaforbundet, som besto av byer i hele Europa. Kongen satte den gyldne gås på Vordingborgs Gåsetårn og uttalte: «77 høns og 77 gæs betyder intet...». Men her møtte Valdemar for første gang sin overmann. Etter noen innledende seire endte det med et stort nederlag hvor Valdemars eneste sønn, Christoffer, falt. Flukten fra Danmark. I 1368 måtte Valdemar flykte fra Danmark, og i mer enn ett år oppholdt han seg ved den tyske keiserens hoff. Mens han var der, avla han også besøk hos begge pavene, både i Roma og i Avignon. Valdemar fikk tillatelse til å reise til den hellige grav i Jerusalem og la seg slå til ridder av Den hellige grav. Dette var den høyeste ordenen en kunne få den gang. 24. mai 1370 måtte Danmark underskrive en ydmykende fredsavtale i Stralsund, hvor Hansabyene fikk Skåne i pant og fikk kontroll over sildemarkedet i Skåne i 15 år. Videre fikk de rett til å godkjenne valget av Valdemars etterfølger. I 1371 vendte Valdemar hjem til Danmark. Etter dette nederlaget konsentrerte Valdemar seg om Slesvig, som var den siste del av riket som manglet. Slesvig ble ledet av den barnløse hertug Heinrich. Valdemar overtok flere store pantelen, bl.a. Als og Sundeved. I 1375 døde Heinrich, og hans enke overlot Tønderhus til Valdemar. Det lyktes likevel ikke Valdemar å føre Slesvig helt tilbake til Danmark. Tilnavnet «Atterdag» menes å stamme fra plattysk, hvor «Ter Taghe» betyr "hvilke dager!". Befolkningen ga ham også tilnavnet «Den onde» for hans hardhendte metoder. Valdemar Atterdag døde på Gurre slott og er begravet i Sorø klosterkirke. Med ektefellen Helvig hadde han seks barn, men bare ett av dem overlevde faren, Margrete I. Kristdemokraterna. Kristdemokraterna (kd) er et kristendemokratisk parti i Sverige, etablert i 1964 og som har vært representert i riksdagen siden 1991. Partiet har hatt sitt nåværende navn siden 1996. Antall medlemmer var ved årsskiftet 2004/2005 totalt 24 479 personer. I Europaparlamentet inngår partiet i den konservative og kristendemokratiske gruppen Europeiske folkepartiet og Europademokratene. Kristdemokratiska ungdomsförbundet (KDU) er det politiske ungdomsforbundet som er knyttet til Kristdemokraterna. Jacob Nielsen. Jacob Nielsen (født 1768 i Christiania, død 1822) var en norsk forretningsmann. Etter at Norges rikeste mann Bernt Anker (1746–1805) døde, ble Nielsen hovedbestyrer i «Det Ankerske fideikommis», formuen den barnløse Anker etterlot seg. Han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814. Jacob Nielsen var far til telegrafdirektør Carsten Tank Nielsen (1818–1892) og farfar til historikeren Yngvar Nielsen (1843–1916). Veien gamle skole. Veien gamle skole er Ringerikes eldste skolebygning. Skolen ble innviet den 22. oktober 1864 og kostet kr 2 960,00 å bygge. Den fungerte som folkeskole uavbrutt fram til sommeren 1965. Fra høsten samme året tok nye Veien skole over, samtidig som Follum skolekrets ble innlemmet i Veien og Follum skole nedlagt. Opprinnelig var disse skolekretsene samme krets og soknet til Veien skole, men etter at Randsfjordbanen kom i 1868 ble det etablert en rekke nye fabrikker oppover langs Begnaelva. Det førte til at elevtallet steg så mye at man i 1898 måtte bygge en egen skole, Follum skole, for å ta av for Veien skole. Veien gamle skole ligger på Veien i tidligere Norderhov kommune, nærmest midt inne i det store gravfeltet – Veien-feltet, og i sørøstenden av Heradsbygda. Den ble opprinnelig bygget etter initiativ fra residerende kapellan Peder Broch og gårdbruker, senere stortingsrepresentant Olaus Olsen Færden. Veien gamle skole er i dag skolemuseum. Uwe Dotzauer. Uwe Dotzauer (født 19. februar 1959) er en tidligere tysk kombinertløper. Han representerte DDR fra 1977 til 1987. Han tok bronse i junior-VM 1977 og 1978. I sitt første internasjonale seniormesterskap ble han nummer fem under OL i Lake Placid 1980. Han beste prestasjon var under VM i Oslo 1982, der han var på det øst-tyske laget som tok gull i lagkonkurransen og tok bronse individuelt. Hans eneste verdenscupseier fikk han sesongen 1983/84 i Seefeld. Denne sesongen ble han også nummer to sammenlagt i verdenscupen. Bronx Zoo. Bronx Zoo er en verdenskjent dyrepark, som ligger i Bronx Park i New York. Den drives av Wildlife Conservation Society, som også har tre andre zoologiske hager og et akvarium i New York. I parken, som er på 107 hektar, var det per 30. juni 2008 nærmere 67000 dyr fordelt på 601 arter, mange av dem er utryddingstruet. Det er den største zoologiske hagen i en storby i USA. Bronx Zoo ligger sør for New York botaniske hage. Området var tidligere eid av Fordham-universitetet, som solgte det til New York by for én dollar på vilkår at det skulle legges ut til dyrehage og botanisk hage. Slik ville universitetet sikre seg en grønn buffer mellom campus og den stadig voksende storbyen. Hagen åpnet sine porter 8. november 1899. Den hadde da 843 dyr fordelt på 22 utstillinger. Arkitektfirmaet Heins & LaFarge (George Lewis Heins og Christopher Grant LaFarge) stod bak en serie paviljonger i beaux-arts-stil, ordnet rundt et sentralt sjøløvebasseng. I dag finner vi utstillinger dels organisert etter arter (f.eks. fugler, reptiler), dels etter geografi (f.eks Afrikas sletteland). Janne Happonen. Janne Mikael Happonen (født 18. juni 1984 i Kuopio) er en finsk skihopper. Under junior-VM i 2001 og 2002 var Happonen med på å ta gull for Finland i laghopping. I 2002 i Schonach vant han også en individuell gullmedalje. Under OL 2006 i Torino var Happonen med på å sikre finsk sølv i laghoppingen. Den 5. mars 2006 vant han sin første seier i verdenscupen i Lahtis, og gjentok bedriften i sesongavslutningen i Planica. Personlig bestehopp er på 240,0m. (Vikersund 13. februar 2011) Apenes-drapet. Apenes-drapet er betegnelsen på et av de mest omtalte drapene som har funnet sted i norsk etterkrigshistorie. Drapet fant sted 6. mai 1978 og ble oppklart først etter nesten 29 år, 3. april 2007, da en mann tilsto å ha stått bak drapet. Bakgrunn. Det var Georg Apenes, senere direktør i Datatilsynet, som fant sin mor Inger Johanne Apenes knivstukket til døde i sitt hjem utenfor Gamlebyen i Fredrikstad 6. mai 1978. Daværende Kriminalpolitisentralen ble satt inn i saken og etterforskningen pågikk for fullt utover høsten 1978. Etterforskningen var svært omfattende etter datidens målestokk, men det ble aldri funnet noen gjerningsmann. Fire år senere ble saken gjenopptatt med nytt etterforskningsteam, uten at det førte til ytterligere resultater. Thor Karlsen ble varetektsfengslet i 170 dager mistenkt for drapet, men ble løslatt av mangel på bevis, Karlsen og hans familie fikk senere utbetalt erstatning for den uberettigede fengslingen og mistanken. I 2001 ble alle spor gjennomgått på nytt med nye, moderne metoder, som sporing med DNA og biologiske spor. Da saken ble foreldet 6. mai 2003 hadde til sammen nærmere 4000 personer vært omtalt i sakens dokumenter, men ingen gjerningsperson var blitt funnet. I 2006 fikk politiet inn et nytt tips i saken, og gjennombruddet kom da en person som var blitt kalt inn til avhør i mars 2007 tilsto å ha drept Inger Johanne Apenes. Politiet uttalte at de hadde festet lit til forklaringen, da personen hadde gitt detaljerte beskrivelser av både åstedet, offeret og selve drapshandlingen. Gjennombruddet fikk stor oppmerksomhet i media. Gjerningspersonen var bare nær 14 år gammel da drapet ble begått. Forklaringen var at han brøt seg inn i huset for å stjele, men fikk panikk da han ble oppdaget og dermed drepte Inger Johanne Apenes. Mannen skal ikke ha begått noen kriminelle handlinger siden den gang. Saken ble henlagt med kjent gjerningsmann, idet den ble ansett som foreldet og fordi gjerningsmannen fremdeles var under den kriminelle lavalder da drapet ble begått. Inger Johanne Apenes. Inger Johanne Apenes (født 1917, død 6. mai 1978) var gift med den kjente sorenskriver i Fredrikstad, Christian Bernt Apenes og var mor til senere direktør i Datatilsynet, Georg Apenes. Fischer (skiselskap). Fischer er et østerriksk skiselskap som lager ski for bruk i alpin og nordiske grener. Selskapet ble startet i 1924 av Josef Fischer, og er i dag en verdensledende produsent på området, med produksjon av utstyr for både for profesjonelle utøvere og amatører. Fischer produserer også noe utstyr for tennis og ishockey. Fischer har nylig inngått en samarbeidsavtale med norske Rottefella som gjelder fra 2007 – 2008 sesongen. Rottefella-bindinger vil nå være standardbindingen for Fischers skistøvler, i motsetning til tidligere hvor Salomon produserte disse bindingene. Phil Babb. Phil Andrew Babb (født 30. november 1970 i Lambeth i London i England) er en tidligere irsk fotballspiller som spilte midtstopper. Babb startet sin karriere hos Millwall FC som junior, men han fikk ikke noen ligakamper for dem før han signerte for Bradford City i 1990. Han spilte bra for «The Bantams» før han ble kjøpt av Coventry City for 500 000 engelske pund i juli 1992. Han gjorde suksess i Coventry og etter VM i fotball 1994 ble han solgt til Liverpool FC for 3,6 millioner pund. Han gjorde det ganske bra i Liverpool når han ikke var skadet. Men han fikk etterhvert skadeproblemer og Gérard Houllier ga ham ikke spilletid og lånte ham ut til Tranmere Rovers før han gikk til Sporting Lisboa på bosman, han gikk senere til Sunderland AFC uten stor suksess. Babb har 35 landskamper for s landslag. Etter at han har lagt opp fra fotballen er han eier av golfmagasinet «Golf Punk». Gelredome. Gelredome er et fotballstadion i Arnhem, Nederland og er hjemmebanen til Vitesse. Stadionet ble bygget i 1998 til EM i fotball 2000 og har et bevegelig tak og et konverterbart banedekke som kan flyttes på under for eksempel konserter og andre arrangementer holdt på arenaen. Gelredome har også et avansert klimanlegg og er tilknyttet kollektivtrafikken til byen gjennom en bussterminal. Det har også parkeringsplass for over 4,000 biler utenfor stadionet. Qlimax. Hardstyle samlingen Qlimax holdes her hvert år. Barra do Piraí. Barra do Piraí er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Kommunen grenser til nabokommunene Barra Mansa, Mendes, Pinheiral, Piraí, Valença, Vassouras og Volta Redonda. Barra do Piraí har 95 400 innbyggere (2006) og dekker et areal på 578 km². Olympiastadion (Sevilla). Olympiastadion i Sevilla eller Olímpico Sevilla (spansk: Estadio Olímpico de la Cartuja) er et flerbruksstadion i Sevilla i Spania. Anlegget ble ferdigstilt i 1999 for VM i friidrett og har en tilskuerkapasitet på 57 619. Olimpico Sevilla er regnet som et femstjerners stadion av UEFA og var vertskap for UEFA-cupen i 2003 mellom Celtic FC og FC Porto. Stadionanlegget var et av flere idrettsanlegg som ble tilbudt brukt da Sevilla la inn sin OL-søknad for Sommer-OL i 2008, men etter at søknaden falt igjennom har stadionet vært ubrukt. Byens to store fotballag, Real Betis og Sevilla FC, har tilholdssted på egne stadion og henholdsvis Estadio Benito Villamarín og Estadio Ramón Sánchez Pizjuán. Begge lag har likevel ytret sitt ønske om å flytte hjemmebanen sin til Olímpico Sevilla. Det har enkelte ganger brukt stadionet for deres hjemmekamper samt at finalen i den spanske fotballcupen Copa del Rey har vært spilt her. Den 31. mars 2007 ble kampen mellom Real Betis og Villarreal CF spilt her på grunn av en midlertidig karantene av hjemmebanen til Real Betis. Merethe Braathen Sinnes. Merethe Braathen Sinnes (født 21. november 1982 i Oslo) er en norsk langrennsløper, med to NM-titler i stafett for Høybråten og Stovner IL. Braathen Sinnes har vært fast på stafettlaget til Høybråten og Stovner IL (HSIL) i de siste Norgesmesterskapene over 3 x 5 km for kvinner. I 2003 la hun grunnlaget med femteplass ved første veksling, og søskenbarnet Solfrid Braathen og skiesset Kristin Størmer Steira avanserte til gull for klubben. I 2004 vekslet også Braathen Sinnes som nummer fem for HSIL, denne gangen klarte Solfrid Braathen og Størmer Steira å avansere til sølv. Året etter, i 2005, fikk HSIL et nytt sølv med de samme jentene, etter at Braathen Sinnes vekslet som nummer skes. I 2006 var Størmer Steira borte fra laget og ble erstattet med Ellen Sandbakken som åpnet stafetten for HSIL. Braathen Sinnes ble tildelt andre etappe. Hun gikk ut på tredjeplass og vekslet på femteplass etter syvende beste etappetid, Solfrid Braathen gikk HSIL inn til fjerdeplass. I 2007 fikk Braathen Sinnes igjen klappet på skulderen av Ellen Sandbakken. Som fjerde lag ut gikk hun laget opp en plass, før Solfrid spurtet HSIL inn til klubbens og søskenbarnas andre NM-tittel. Braathen Sinnes gikk på idrettsfag ved Bjerke videregående skole i Oslo fra 1998 til 2001. Fra 2001 studerte hun fysioterapi ved Høgskolen i Oslo og har siden endte studier jobbet som fysioterapeut. Hun er gift med langrennsløperen Svein Tore Sinnes. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Aserbajdsjans geografi. Man kan se små endringer på grunn av stigende vannnivå langs denne kystlinjen. Aserbajdsjan ligger i den sørvestlige delen av Asia med Kaspihavet i øst, Iran i sør, Russland og Georgia i nord, og Armenia i vest. Tre geografiske trekk dominerer Aserbajdsjan: Kaspihavet, der kystlinjen danner den naturlige grensen mot øst, Store Kaukasus i nord, og et utstrakt lavland i sentrale områder. Aserbajdsjan har et totalt landareal på omtrent 86 000 kvadratkilometer, mindre enn 1 % av arealet til det tidligere Sovjetunionen, som landet var en del av. Av de tre transkaukasiske statene har Aserbajdsjan det største landarealet. Aserbajdsjan har to autonome republikker, Nakhitsjevan som ligger sørvest for Armenia og Nagorno-Karabakh, som ligger innenfor Aserbajdsjan. En liten del av Nakitsjevan har også grense til Tyrkia i nordvest. Hovedstaden i Aserbajdsjan er den eldgamle byen Baku, som har den største og beste havnen i Kaspihavet, og som lenge har vært senteret for republikkens oljeindustri. Topografi og drenering. Høyden endrer seg over en relativt kort avstand fra lavlandet til høylandet, og omtrent halvparten av landet regnes som fjellområde. På den subtropiske sørøstkysten er det et åslendt landskap med teplantasjer, appelsin- og sitronlundar. I raviner i fjellet Kobustan nær Baku ligger flere slamvulkaner og mineralkilder. Kystterrenget ligger så mye som 28 meter under havnivå. Bortsett fra den østlige kystlinjen og grenseområdene mot Georgia og Iran, er Aserbajdsjan omringet av fjell. I nordøst, på grensen til Russlands autonome republikk Dagestan, ligger fjellkjeden Store Kaukasus, og i vest, ved grensen til Armenia, ligger Lille Kaukasus. Lengst sørøst danner fjellene Talysj grensen mot Iran. Det høyeste fjellet i Aserbajdsjan ligger i Store Kaukasus der fjellet Bazarduzu Dagi stiger til 4 485 meter (på grensen til Russland). Åtte store elver renner fra Kaukasus og ut på det sentrale Kura-Aras-lavlandet, en avleiringsslette og lavt deltaområde langs kysten som har fått navnet sitt fra elvene Kür (Kura) og sideelven Aras. Kür er den lengste elven i Kaukasusområdet, og danner et delta som renner ut i Kaspihavet like etter at den renner sammen med elven Aras. Mingetsjaur-reservoaret, med et areal på 605 kvadratkilometer, er den største innsjøen i Aserbajdsjan (om man ser bort fra Kaspihavet), og ble dannet da Kür ble demmet opp i den vestlige delen av landet. Vannet fra reservoaret brukes til vannkraft og vanning av Kura-Aras-sletten. De fleste elvene i landet kan ikke seiles på. Rundt 15 % av Aserbajdsjan er dyrket mark. Klima. Klimaet i landet er nesten tropisk om sommeren i lavlandet, mens vintrene er milde. Man kan få perioder med kulde fra nord. Fjellområdene mot vest er derimot kalde og snørike. Baku har milde vintre med en gjennomsnittstemperatur på 4 °C i januar, og 25 ºC i juli. Det meste av landet får lite nedbør, i snitt mellom 150 og 250 millimeter i året, og jordbruket krever derfor kunstig vanning. De største nedbørsmengdene finnes i de høyere områdene av Kaukasus, og i de lavereliggende områdene i Lenkoran lengst sørøst, der den årlige gjennomsnittsnedbøren går over 1 000 millimeter. Miljøproblemer. Luft- og vannforurensning er utbredt og gir store utfordringer for den økonomiske utviklingen. De største kildene til forurensningen er oljeraffineri, og kjemi- og metallurgiindustri, som tidlig på 1990-tallet opererte like ineffektivt som de hadde gjort i Sovjet-tiden. Luftkvaliteten er ekstremt dårlig i Baku, der oljeraffineriene ligger. Enkelte rapporter har vist at luften i Baku er den mest forurensede i hele det tidligere Sovjetunionen, og andre industrisenter har lignende problemer. Kaspihavet, inkludert Bakubukta, har blitt forurenset av oljelekkasjer og dumping av ren eller dårlig håndtert kloakk. Dette har redusert mengden av kaviar og fisk i området. I Sovjet-perioden ble Aserbajdsjan presset til å bruke store mengder sprøytemidler for å øke de subtropiske avlingene for resten av Sovjetunionen. Særlig ille var utbredt bruk av DDT på 1970- og 1980-tallet, selv om kjemikaliet offisielt var forbudt i Sovjetunionen siden det var giftig for mennesker. Utbredt bruk av slike kjemikalier og sprøytemidler har ført til omfattende forurensning av grunnvannet, og aserbajdsjanske forskere har knyttet nyfødte barn med forskjellige sykdommer og skader til dette. Vannnivået i Kaspihavet er i ferd med å stige, hovedsakelig på grunn av menneskelig påvirkning, og inntørkingen av innsjøen som foregikk i flere tiår er reversert. Dette truer nå kystområdene, og vannivået har i snitt steget 1,5 meter mellom 1978 og 1993. På grunn av Nagorno-Karabakh-konflikten ble store skogsområder hugget ned, veier ble bygget gjennom urørte områder, og store jordbruksområder ble okkupert av militære styrker. Som andre tidligere Sovjet-republikker har Aserbajdsjan enorme miljøproblemer å rydde opp i, noe som er vanskelig på grunn av den dårlige økonomien som det Moskva-sentrerte plansystemet i Sovjetunionen etterlot. Den aserbajdsjanske regjeringen har et eget miljøutvalg, men på grunn av dårlig økonomi ble det på 1990-tallet gjort lite med problemene. Tidlig i 1994 ble Aserbajdsjan sponset av EU for å delta i et internasjonalt forum for å verne Kaspihavet. Torbjørn Rødland. Torbjørn Rødland (født 1970 i Stavanger) er en norsk fotograf og billedkunstner. Han har oppnådd internasjonal anseelse for kunstverkene sine. Bilder er innkjøp av Stedelijk Museum (Amsterdam), Astrup Fearnley Museet (Oslo), Stavanger kunstmuseum, Fonds National d'Art Contemporain (Paris) og av Musée d'Art Moderne et Contemporain (Strasbourg). Oppvekst og utdanning. Rødland vokste opp på Slåtthaug i Stavanger. Først interesserte han seg for tegning, men etter hvert ble fotografi hovedinteressen. Han studerte først kunst- og mediefag under Arnfinn Bø-Rygg ved Høgskolen i Stavanger. I 1991 flyttet han til Oslo, men etter ett år der dro han videre til Bergen, der han ble utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, institutt for fotografi. Som student i Bergen i perioden 1992-1995 ble han kjent med en gruppe av kunstnere som omtales som «The Picture Generation»: Richard Prince, Cindy Sherman, Louise Lawler, Barbara Kruger og Sherrie Levine. Disse kunstnerne arbeidet på 1980-tallet med iscenesatt fotografi. I såkalt approriasjonskunst blir fragmenter fra ulike kilder satt sammen med nye elementer til å danne et nytt og bilde. Det endelige kunstverket skal dermed være både originalt og ikke-originalt på en og samme tid. Rødland har hentet mye inspirasjon fra denne kunstretningen. En annen inspirasjonskilde er det gamle romantiske landskapsmaleriet. Arbeid. Rødland er kjent for å tilføre en følelse av ubehag og mystikk i tilsynelatende banale bilder. Hans arbeider stiller spørsmål ved hva et fotografi egentlig er, og hvordan det fungerer i kulturen. Bildene er ofte iscenesatte. I tillegg til fotokunst har han produsert fem videofilmer. Utstillingen «Uglesommer», som ble vist i Tønsberg i 2006, ble utgangspunkt for en debatt om kunstkritikk i Morgenbladet. Kunsthistoriker, kritiker og kurator Ina Blom innledet debatten med å kritisere flere av anmeldelsene av utstillingen. Blom hevdet at den gjeldende kunstkritikken var preget av en naiv, realistisk og moralsk billedforståelse. Boka «I want to live innocent» med Stavangerbilder ble laget i samarbeid med Stavanger2008, da byen var europeisk kulturhovedstad. Rødland har levd et omflakkende liv og har vært bosatt i Oslo, Paris, Melbourne, Nice, Berlin, New York, Tallinn, Rijeka (Kroatia), Tokyo og Los Angeles. Han bor og arbeider nå i Los Angeles. Nils Hertzberg (statsråd). Nils Christian Egede Hertzberg (født 26. oktober 1827 i Ullensvang, død 8. juli 1911), skolemann, stortingsmann og statsråd. Biografi. Etter teologisk embedseksamen var han lærer ved Asker seminar i 1860, ordfører i Bærum i 1866, styrer og førstelærer av Hamar seminar i 1867, ekspedisjonssjef i Kirkedepartementet i 1873. Han var fra 1882 til 1884 kirkestatsråd i Selmers regjering. Regjeringsmedlemmene ble trukket for riksrett i 1884. Fra 1886 til 1891 var han stortingsmann. Først og fremst var Hertzberg opptatt av skole og oppdragelse. Han grunnla "Norsk Skoletidende" i 1869 og var redaktør for dette til 1873. Hertzberg var foregangsmann for innføring av statsstøtte til amtsskolene fra 1875. Hertzberg ble av kongen 4. november 1893 utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fortjenstfuld embedsvirksomhed». Familie. Han var gift med Martha Cathrina Marie Clauson (1844 -1928). De fikk barna Nils Christian Egede Hertzberg (1866) Arthur Johan Hertzberg (1870), Johan Hertzberg (1872), Jens Skjelderup Hertzberg (1877). Bibliografi. Hertzberg utga en rekke skrifter, vesentlig om pedagogikk. Hans erindringer fra 1909 og 1910 er livfulle tekster. Norske skolelover. Norske skolelover regulerer undervisningen ved offentlige og private skoler i Norge. Aaslaug Aasland. Aaslaug Aasland (født 11. august 1890, døde 30. august 1962 i Oslo) var en norsk politiker (Arbeiderpartiet) fra Sandnes, hun var utdannet Cand. jur. Aasland var den første norske kvinne som fikk fullmakt til å bestyre et departement, da hun i 1948 overtok sosialdepartementet etter Sven Oftedal. Det var så uvanlig med en kvinnelig minister at Aasland ikke engang fikk tittelen sosialminister da den meget syke Oftedal overlot henne ansvaret. I tre år var hun «bestyrer» for departementet, før hun først i 1951 ble minister på lik linje med og på samme vilkår som mennene. I 1953 ble hun den første norske kvinne som fungerte som statsminister. Mellom 1945-46 var hun direktør for Bredtvet Kvinnefengsel. Tidligere fanger karakteriserer henne som en "terror".[1] Allister Carter. Allister «Ali» Carter (født 25. juli 1979 i Colchester) er en engelsk profesjonell snookerspiller. Carter lå lenge like utenfor topp seksten på verdensrankingen, men foran 2008 var han rangert på en fjortendeplass. I kvartfinalen i verdensmesterskapet i 2008 gjorde han sitt første maksimum break og kom også for første gang til finalen i et VM. Denne tapte han imidlertid med 8–18 for Ronnie O'Sullivan. Særlig på grunn av det gode resultatet i VM klatret Carter til en syvendeplass på verdensrankingen for 2009. Han vant sin første i 2009 da han slo Joe Swail 9–5 i finalen i Welsh Open. Den påfølgende sesongen klatret han ytterligere til en femteplass. I starten av 2010-sesongen vant han sin andre rankingturnering da han vant finalen i Shanghai Masters 10&ndash7 for Jamie Burnett. Kro. En kro er et vertshus eller en liten restaurant på landet. Kroen ligger gjerne sentralt i en landsby. Kroer er mest kjent fra Danmark. I Norge hadde man skysstasjoner/ postbondegårder og gjestgiverier med omtrent samme funksjonen Kroer er kjent siden 1400-tallet. Kongelige privilgerte kroer hadde særlige rettigheter. De kunne servere alkoholholdige drikker og innlosjere folk. De lå gjerne langs de gamle landeveiene, med en avstand som passet til at en ble trett, sulten og tørst innen man nådde neste kro, det vil si ca. en halv dagstur med hesten i luntetrav. I Danmark finnes fortsatt mange kroer med røtter tilbake til 15- og 1600-tallet. Kroene er gjerne organisert rundt turismekonsepter som snapseruter eller kroferie, der den reisende kan dra fra kro til kro. Mário Soares. Mário Alberto Nobre Lopes Soares (født 7. desember 1924) er en portugisisk sosialdemokratisk politiker. Soares var Portugals president mellom 1986 og 1996, for Partido Socialista (PS). Han var en av arkitektene bak Portugals statsreformasjon etter nellikrevolusjonen i 1974, der António de Oliveira Salazars regime ble styrtet. Sóares har i to omganger vært landets statsminister (1976–78) og 1983–85). Han var bokhandler før han ble politiker. Han studerte historie, filosofi og juss ved Universitetet i Lisboa. Under studietiden var han medlem av Portugals kommunistparti, og leder for ungdomsavdelingen. Sóares tapte presidentvalget i Portugal i 2006. Jay Spearing. Jay Spearing (født 25. november 1988 i Wirral) er en engelsk fotballspiller som for tiden spiller for Bolton Wanderers FC på utlån fra Liverpool. Liverpool. Spearing var kaptein på juniorlaget som vant FA Youth Cup, og etablerte seg i tidlig alder på reservelaget. Hans styrker i spillet er hans støttepasninger,arbeidsvilje og innsats. I tillegg til gode pasninger og et godt skudd. Spearing kan spille i flere posisjoner på banen, men det er som sentral midtbane han har blitt brukt de siste årene. Han kan uansett gjøre en god jobb som både høyreback og midtstopper, til tross for høyden. Spearing, som vant FA Youth cup både i 2007 og 2008, hadde draktnummer 26 i Liverpool inntil Charlie Adam overtok det før 2011/12. Spearing fikk da tildelt draknr 20. I tillegg har han vunnet reserveligaen i 2007/2008 sesongen. Spearing debuterte for A-laget den 9. desember 2008, da han kom inn som innbytter i 3–1 seieren borte i Champions League mot PSV Eindhoven. Han kom også inn som innbytter for Gerrard i 4–0 seieren på Anfield mot Real Madrid den 10. mars 2009. Mot slutten av april måned ble Spearing skadet og satt utenfor resten av sesongen 2008-2009.. Han ble i slutten av 2009/2010 sesongen lånt ut til Leicester, og gjorde sine saker godt der, og var delaktig til at Leicester nådde play off for opprykk til Premier League. Da Roy Hodgson tok over klubben, fikk Spearing flere sjanser i starten av sesongen, og spilte blant annet flere gode kamper i Europa League. Tove Ramlo. Tove Ramlo-Ystad (født 25. mars 1959) er en kor-dirigent og musikkpedagog fra Trondheim. Som dirigent for elitekoret Cantus har hun vunnet flere korkonkurranser. Ramlo har hele livet deltatt i kor, fra "Nardo pikekor", via "Songlaget i BUL Nidaros" til hun i 1986 deltok i etableringen av Cantus. Hun er utdannet fra Trøndelag Musikkonservatorium med sang som hovedinstrument, og har arbeidet som "fylkesmusiker" i Nord-Trøndelag. Ved siden av arbeidet med Cantus er hun i dag konsulent i Norges Korforbund og frilans instruktør, konsulent og dommer. Hun startet "Trønderkor" i 1987 og ledet koret i 10 år. Hun dirigerer "Hauka mannskor", men hun måtte ta en pause i 2007. Sammen med Cantus mottok hun i 1996 Sør-Trøndelag fylkes kulturpris. De har også fått Trondheim kommunes kulturpris, og hun mottok dirigentprisen under "Den internasjonale korfesitvalen i Riva del Garda" 1996. I 2003 ble hun av "Trondhjem By's Vel" utnevnt til "Autorisert Trondhjemmer". Kunstnerfarger. Kunstnerfarger er en betegnelse som først og fremst brukes om «farger», dvs. pigmenter tilsatt løse- og bindemidler som fåes kjøpt på små tuber og brukes av kunstnere og andre som lager bilder. Navnet kan også assosieres til høykvalitets akvarellmaling. Ordet "farge" brukes både om selve kuløren, pigmentet og det som finnes i blokk eller på tube. Tubefargene deles i to grupper etter løsemiddelet: vannbaserte akrylfarger og terpentinbaserte oljefarger. Historisk. De første kjente kunstnerfargene var oker og svart, som ble brukt av mesolittiske kunstnere, blant annet på veggene i Altamiragrotten. På grunn av heldig valgt bindemiddel, kombinert med riktig luftfuktighet og vanligvis totalt mørke, har bildene holdt seg i over 5 000 år. De gamle egypterne utviklet også pigmenter og bindemidler med lang holdbarhet, basert på hva som fantes av naturlig forekommende råstoffer. Fram til renessansen var kunstnerne henvist til selv å rive eller støte sine egne pigmenter til ønsket finhetsgrad og blande dem i det malemediet som skulle brukes. Dette var en del av håndverksopplæringen. Denne funksjonen ble etterhvert overtatt av fabrikanter som utviklet stor detaljkunnskap om emnet. Ideelt skulle alle farger være like lette å smøre ut for å gi samme grad av farging. Alle pigmenter kan ikke males til samme finhet, da vil noen bli mye hvitere på grunn av kornenes endrede lysrefleksjon. Slike ting gjør at det fortsatt trengs kunnskaper om framstilling av farger. Kvaliteter og litt om hvorfor. Fargesterke pigmenter blir ofte blandet med nøytrale fyllstoffer for å dempe virkningen av den rene fargen. Mange drevne kunstnere foretrekker minst mulig av slike tilsetninger for selv å ha kontroll med fargene. Dermed selges farger i to kvalitets- og prisnivåer: "Atelier"-, aka "artist"- kvalitet og "student"kvalitet. Et enda billigere nivå fins også. Dette gjelder både for olje- og akrylfarger. Malere som driver med tempera og gouache foretrekker ofte å blande sine egne farger og utvikler sine private oppskrifter. I tidens løp er de fleste oljer og vokssorter prøvd ut som malemidler. Linolje ser ut til å holde for de fleste formål, vanligvis tynnet med litt terpentin utvunnet av trekull. Også disse må holde mål kvalitetsmessig. " Det må bemerkes at alle kjente løsemidler til oljefarger ikke bør pustes inn over lengre tid." Løsemiddelskader er varige og alvorlige. Áed Oirdnide mac Neill. Áed mac Néill (død 819), best kjent under tilnavnet Áed Oirdnide, var konge av Ailech fra 788 og Uí Néill-overkonge av Irland fra 793 til sin død. Han tilhørte ætten Cenél nEógain av det nordlige Ui Neill dynastiet, og var sønn av Niall Frossach. Áed var den siste irske overkongen før vikingene for alvor gjorde seg gjeldende i Irland. Eli Sørensen. Eli Groven Sørensen (født 2. januar 1943 i Selbu) er en skuespiller og teater-regissør. Hun er utdannet skuespiller, og arbeidet som det ved Trøndelag teater og i Stockholm, inntil hun i 1965 giftet seg og bosatte seg i Selbu. I Selbu har hun vært dramalærer i skolen, drevet barneteatergruppe, deltatt i etableringen av "Kalvåa friluftsteater" og regissert flere oppsetninger der siden 1983. Hennes fremste innsats er som regissør/instruktur og inspirator for en lang rekke teateroppsetninger både i Sør og Nord-Trøndelag; både rene amatørteateroppspetninger, og blandede oppsetninger med amatører og profesjonelle, hvorav den mest kjente er "Karolinernes hærtog i Tydal". Hun mottok Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 1994, og har mottatt flere andre priser. Kolbjørn Høiseth. Kolbjørn Høiseth (født 1932, død 1999) var en berømt norsk tenor. Han studerte bl.a. med Heddy Gathe i Trondheim, Set Svanholm og Ragnar Hyltén Cavallius i Stockholm og debuterte på Kungliga Teatern allerede i 1958 som sjømannen i "Tristan og Isolde" og som Helenos og Hylas i "Trojanerne", en av de mest benyttede norske tenorer der. Han har gjestet Deutsche Oper i Berlin, Covent Garden i London og operaene i Lyon, Bordeaux, Kassel, Hannover og Kiel og vært gjest med Stockholmsoperaen på Metropolitan Opera i store Wagnerpartier. Olympiastadion (München). Olympiastadion i München er en idrettsarena i München i Tyskland. Arenaen kan brukes til både fotball, friidrett og konserter. Stadionet ble bygget for Sommer-OL i 1972 som en del av Olympiaparken i sentrum av München. Både Olympiastadion og området rundt kjennetegnes ved et futuristisk og original arkitektur, av arkitektene Günter Behnisch og Frei Otto, med avanserte telttakskonstruksjoner av PVC. Selve stadionet ble innviet i 1972 under en fotballandskamp mellom Vest-Tyskland og Sovjetunionen, mens ilddåpen ble den 26. august 1972 da åpningsseremonien under OL ble holdt her. Av kjente arrangementer holdt på Olympiastadion kan man nevne finalen under VM i fotball 1974 og EM i fotball 1988. Den 7. juli ble hjemmenasjonen Vest-Tyskland verdensmester i fotball etter å ha vunnet finalen mot Nederland. Sistnevnte land vant for øvrig sitt første Europamesterskap i fotball etter å ha slått Sovjetunionen her. Finalen i Serievinnercupen mellom Malmö FF og Nottingham Forest ble spilt på Olympiastadion. Olympiastadionet i München ble brukt av fotballklubbene FC Bayern München og 1860 München i perioden mellom 1972 og 2005, men klubbene valgte å bygge en ny erstatningsarena i Allianz Arena på grunn av klubbenes ønske om å få ett nytt moderne anlegg som kunne oppfylle krav om komfort (heldekkende tak) og annen infrastruktur som salgsboder og sanitærforhold. Dette var forhold verneverdige Olympiastadion ikke kunne klare, selv om det foregikk samtaler mellom klubbene og München for å videreutvikle med blant annet tak over den takløse delen av arenaen. I 2002 ble det for øvrig arrangert EM i friidrett. Palazzo Pitti. Tidlig fargelagt fotografi av Palazzo Pitti tatt mens det fortsatt var kjent som "La Residenza Reale" Palazzo Pitti er et renessansepalass i Firenze. Det ligger på sydsiden av elven Arno like ved Ponte Vecchio. Kjernen av det nåværende palasset stammer fra 1458 og var opprinnelig byresidensen til bankmannen Luca Pitti. Det ble kjøpt av Medicifamilien i 1539 som offisiell residens for de herskende familiene til storhertugdømmet Toscana. I det 19. århundre ble palasset brukt av Napoleon. En kort periode fungerte det som det fremste kongepalasset i det nylig samlede Italia. Det ble forært til det italienske folket tidlig i det 20. århundre av Viktor Emmanuel III av Italia. Idag er palasset åpent for publikum og er med sitt overdådige interiør et av Firenzes største kunstgallerier. Det er blitt hevdet at palassets kunstsamlinger er enda mer overveldende enn de som kan ses i Uffizi. Tidlig historie. Byggingen av dette lukkede, nesten truende palasset startet i 1458. Det var bankmannen Luca Pitti som lot det oppføre. Pitti var en av fremste støttene til Cosimo de' Medici, og en venn av ham. Den tidlige historien til palasset er en blanding av fakta og myter. Det sies at Pitti ønsket å bygge et stort palass som overgikk Palazzo Medici. Det hevdes videre at han eksplisitt beordret at vinduene skulle være større enn inngangen til Palazzo Medici. Vasari har hevdet at det var Brunelleschi som var palassets arkitekt, og at hans elev Luca Fancelli kun fungerte som assistent. Luca Fancelli er idag den som regnes som palassets arkitekt. Dette sannsynliggjøres av at Brunelleschi døde 12 år før konstruksjonen begynte, og at stilen palasset er bygget i ikke kommer overens med Brunelleschis stil. Designet og vindusinndelingen antyder at den ukjente arkitekten har vært uten erfaring med humanismens regler, som definert av Alberti i boken "De Re Aedificatoria", og antagelig hadde mer erfaring med mer alminnelige bygg. Det opprinnelige palasset var imponerende, men det ville ikke ha vært en rival til Medicienes residenser hverken i størrelse eller innhold. Uansett hvem som har tegnet palasset har arkitekten beveget seg i en annen retning enn den som var moderne på den tiden. Den lukkede og truende, maktfulle utstrålingen Palazzo Pitti har, blir forsterket ved måten stenarbeidene i fasadene er utført på. Blokkene har en grov overflate med tydelige fuger. Dette inntrykket forsterkes ytterligere av de tre seriene med bueåpninger som minner om en romersk akvedukt. En arkitektur i den gamle romerske stilen var i tråd med den nye stilen "all'antica" som var populær i Firenze. Den opprinnelige stilen har tålt tidens tann, ved senere utvidelser av palasset ble den opprinnelige fasadens inndeling og rytme brukt. Denne påvirkningen ble fortsatt i flerfoldige etterligninger som ble gjort i løpet av 1500-tallet, og dessuten i bygninger i nyrenessanse fra 1800-tallet. Cosimo de' Medici døde i 1464. Dette hadde konsekvenser for Pittis økonomi og arbeidet ble stoppet. Byggingen var ikke fullført da Pitti døde i 1472. a> malt i 1599 av Giusto Utens viser palasset før dets utvidelse. Amfiteateret og Bobolihaven kan sees bak palasset. Rød sten som ble hentet på stedet ble brukt i palassets utvidelse. Mediciene. Bygget ble solgt i 1549 av Buonaccorso Pitti, en av Luca Pittis etterkommere, til Eleonora di Toledo. Eleonora var gift med Cosimo I de' Medici som nå var storhertug av Toscana. Hun hadde vokst opp ved det overdådige hoffet i Napoli, og fikk Vasari til å utvide palasset. Det ble mer enn fordoblet ved en ny fløy bak. Vasari fikk også bygget en beskyttet og overdekket gangvei fra Palazzo Vecchio, Cosimos gamle palass, gjennom Uffizi over Ponte Vecchio frem til Palazzo Pitti. Bak palasset ligger Bobolihøyden. Deler av denne ble anskaffet for å anlegge en formell have, som heter "Giardino di Boboli" ("Bobolihaven"). Niccolo Tribolo, som var arkitekt ved hoffet til Medici, startet arbeidet med landskapsarkitekturen. Han døde allerede året etter, og det ble Bartolommeo Ammanati som overtok. Amfiteateret som ligger like bak palasset var sentrum for den opprinnelige designen. I teateret ble det fremført klassisk-inspirerte skuespill av florentinske forfattere som Giovan Battista Cini. Hoffarkitekten Baldassarre Lanci laget forseggjorte kulisser til stykkene som skulle forlyste Medicihoffet. Utvidelser. Ammannatis første utvidelse av palasset startet i 1560. Det ble konstruert en sentral gårdsplass ved utvidelse av vingene. Her var Ammannati inspirert av palasser ute i Europa som Palais du Luxembourg i Paris. I perioden 1558 til 1570 laget han en monumental trapp opp til "piano nobile". I 1616 var det en konkurranse for å tegne utvidelser til hovedfasaden ut mot byen. Giulio Parigi vant, og arbeidet med utvidelsene begynte i 1618 på nordsiden og i 1631 startet Alfonso Parigi utvidelsene på sydsiden. I det 18. århundre ble to vinger laget. Arkitekt for disse var Giuseppe Ruggeri. Det har vært flere mindre endringer senere. Husene Lorraine og Savoia. Arkitekttegning fra det 19. århundre Palasset forble Medicienes fremste residens frem til den siste mannlige arvingen, Gian Gastone de' Medici, døde i 1737. Den nye storhertugen var den østerrikske Frans I Stefan av huset Lorraine. En kort periode benyttet Napoleon palasset mens han hadde kontroll over Italia. I 1860 ble Toscana overtatt av huset Savoia. Det samme gjaldt Palazzo Pitti. Etter Risorgimento var Firenze en kort periode Italias hovedstad, og Palazzo Pitti var Vittorio Emanuele IIs residens. Sønnesønnen Vittorio Emanuele III forærte palasset til nasjonen i 1919. Palasset og bygningene i Bobolihaven ble omgjort til 5 gallerier og et museum. Disse huser ikke bare mange av de originale møblene og andre gjenstander, men også andre gjenstander fra statlige samlinger. Det er nå 140 rom som er åpne for publikum. Disse rommene stammer stort sett fra nyere tid enn selve bygget, hovedsakelig fra det 17. og 18. århundre. Det finnes noen rom som er eldre, og i tronsalen er det også nyere endringer. Museer i Palazzo Pitti. Palasset er nå Firenzes største museumskompleks. De 32 000 kvadratmetrene som hovedbygget utgjør er delt i flere forskjellige gallerier og museer. Galleria Palatina. a>" av Rafael. Medicisamlingen i Galleria Palatina Galleria Palatina befinner seg i "piano nobile", eller 2. etasje, i noen av de fineste salongene i palasset. Det er kanskje det mest kjente av galleriene, det inneholder mer enn 500 malerier, hovedsakelig fra renessansen. Bildene stammer fra de private samlingene til Mediciene og deres etterfølgere. Samlingen befinner seg delvis i de kongelige rommene. Den inneholder verker av Sandro Botticelli, Caravaggio, Fra Filippo Lippi, Artemisia Gentileschi, Rafael og Peter Paul Rubens. Galleriet har fortsatt karakter av å være en privat samling der bildene henger i de finere salene slik det var ment og ikke arrangert etter kronologi eller skole. De fineste rommene ble dekorert av Pietro da Cortona. Dette er blant de viktigste verkene fra barokken i Firenze. "Salla della Stuffa" ved siden av soverommene har en serie fresker "Quattro età dell'uomo" (menneskets fire aldre). Cortona ble også bedt om å dekorere ytterligere saler og han startet en serie med astrologiske fresker. Tre rom ble dekorert av ham, Mars, Jupiter og Venus. Serien ble videreført av Ciro Ferri. Kongesuiten. Kongesuiten er en serie på 14 rom som tidligere ble brukt av Medicifamilien og deres etterfølgere. Rommene er imidlertid ikke lenger slik de var i familien Medicis tid. De seneste endringene er fra det 19. århundre. Suiten inneholder en samling av portretter av Medicifamilien. Mange av portrettene er malt av Giusto Sustermans. Salongene hvor "Galleria Palatina" holder til er store, mens noen av rommene i kongesuiten er mindre og mer intime. De er likevel storslåtte og forgylte. I motsetning til resten av palasset er kongesuiten er møblert. De italienske kongene benyttet denne suiten som bosted under offisielle besøk i Firenze frem til 1920-tallet. På det tidspunkt var palasset allerede omgjort til museum. Galleria d'arte moderna. a> (1852) i Galleria d'arte moderna Galleriet for moderne kunst omfatter en stor samling av italiensk kunst fra ca 1700 frem til første verdenskrig. Samlingen vises i 30 rom i den delen av palasset som var den siste til å bli gjort om til museum. Sølvmuseet. Sølvmuseet ("Museo degli Argenti") kalles noen ganger også Medicienes skattkammer ("il Tesoro dei Medici"). Det inneholder en samling av uerstattelige sølvgjenstander, kameer og arbeider i halvedelstener. En stor del av sistnevnte kommer fra samlingen til Lorenzo de' Medici, som også omfatter en samling antikke vaser. Mange av disse vasene fikk i det 15. århundre fine forsølvede beslag slik at de bedre kunne utstilles. Museet har også en fin samling av tyske gull- og sølv-gjenstander kjøpt av storhertug Ferdinand etterat han returnerte fra eksil i 1815. Dette museet befinner seg i det som tidligere var den private kongelige delen av palasset. Denne delen av palasset er dekorert med fresker fra 1600-tallet. De fineste av disse er malt av Giovanni di San Giovanni i perioden 1635 til 1636. Porselensmuseet. "Casino del Cavaliere" i Bobolihaven huser proselensmuseet Porselensmuseet er i "Casino del Cavaliere" i Bobolihaven. Det ble åpnet i 1973. Porselenet kommer fra mange av de fremste europeiske porselensfabrikker, og Sèvres og Meissen er godt representert. Mange av gjenstandene er gaver fra andre europeiske fyrster til herskerene i Firenze. Noe var spesialbestilt til storhertughoffet. Det er flere store middagsserviser fra Vincennes fabrikken som senere ble hetene Sèvres. Kostymegalleriet. Galleriet ligger i en ving av palasset som er kjent som "Palazzina della Meridiana". Vingen ble bygget av Peter Leopoldo di Lorena fra 1776 på sydsiden av palasset. Dette er en av de nyere samlingene i palasset, den ble grunnlagt i 1983 av Kristen Aschengreen Piacenti. Galleriet inneholder ca 6 000 objekter. Det er gamle klær tilbake til det 16. århundre, teater- og film-kostymer av stor dokumentarverdi. Gangveien som leder til amfiteateret i Bobolihaven Vognmuseet. Vognmuseet befinner seg i først etasje og viser vogner og andre fremkomstmidler som storhertughoffet brukte. Det meste stammer fra sent i det 18. århundre eller det 19. århundre. Noen av vognene er dekorative med forgyllinger og landskapsmalerier til utsmykning. Vogner beregnet på de fornemste begivenhetene, som "Carrozza d'Oro" (den forgyllte vognen), har også forgyllte kroner som indikerte rangen til den som brukte den. Her finnes vogner brukt av kongen av de to Sicilier, erkebiskoper og andre florentinske dignitærer. Bobolihaven. Bak palasset ligger Giardino di Boboli, en formell park som er et av de viktigste eksemplene på italienske parker. Den har fungert som forbilde for senere parker. Den har lange akser som knytter de forskjellige elementene sammen. Det er brede avenyer og et stort antell skulpturer og fontener. Parken er åpen med utsikt mot byen. Dette var uvanlig da parken ble konstruert. Det er ingen naturlige vannkilder så for å sørge for vann til parkens planter ble det bygget en vannledning fra elven Arno. Palasset idag. Palazzo Pitti fotografert fra Piazzale Pitti. Sammenlignet med andre av Italias storslagne palasser blekner Palazzo Pittis eksteriør. Det er ikke et citadell slik som det kongelige palasset i Torino, heller ikke så elegant som kongepalasset i Napoli eller Quirinalet i Roma. Palazzo Pittis styrke ligger i dets enkelhet og alvor. Et enkelt arkitektonisk tema som ble beholdt gjennom fire århundrer resulterte i et massivt, uttrykksfullt ytre. Palassets arkitektur fanger oppmerksomheten takket være sitt omfang, styrke og måten sollyset reflekteres på av sten og glass sammen med det gjentatte, nesten monotone temaet. Ornamentering og elegant design er underordnet den nesten uendelige, solide massen av enkelt stenarbeid som kun avbrytes av de arkadelignende gjentagelser som skapes av vinduene. Her som hos mange andre italienske palasser må man gå inn i bygningen for å virkelig se dens arkitektur. På tross av at palasset har endret funksjon til statlig museum har det fortsatt beholdt preget av en privat samling i et storslått hus. Palasset er nå i sitt sjette århundre, men er i bedre stand enn noen gang i sin historie. Jurt. Jurt eller jurte er en betegnelsen på et telt av filt som tradisjonelt har blitt brukt av nomader i Sibir og i Sentral-Asia. Begrepet jurt eller jurte brukes i enkelte sammenhenger også om bosted eller oppholdssted generelt. Blant folkene som benytter jurter kan nevne tunguser og jakuter, og jurter forekommer også på Kamtsjatka, i Mongolia og i Turkestan. En jurte er som regel kjegleformet, reist opp av smale bjelker, utanpå stundom belagt med leire og gresstorv. På et frittstående arnested i midten av jurten vedlikeholdes en ild. Rundt veggene løper benker som også tjener som soveplasser. Ovenfor dem henges husgeråd og våpen. Ordet "jurt" er kommet til norsk via russisk (юрта), men er opprinnelig et turkospråklig ord for bosted. På kasakisk heter jurt "kiyiz üy" (киіз үй; bokstavelig «filthjem») og på mongolsk "ger" (гэр). Afghaner og pakistaner kaller dem "kherga", "jirga" eller "ooee". På kirgisisk heter jurten "bojzoj", bokstavelig «grått hus», på grunn av filttøyets farge. Fiksativ. Fiksativ kommer av verbet "fiksere" som betyr å holde fast. Ordet brukes om kjemikalier som stopper og låser en ellers uønsket utvikling. De best kjente fiksativene er for fotografier og for tegninger hvor målet er å hindre at bildet viskes ut eller blir overfremkalt. I tegning er fiksativ bindemiddelet som holder grafitten, kullet eller krittet fast til papiret. Fra gammelt var det en løsning av 2 % skjellakk i alkohol og ble sprøytet på bildet ved hjelp av et blåsemunnstykke kalt fiksersprøyte. Skjellakk gulner litt, men langsomt. Tegnefiksativ fås i dag på sprayboks med en annen kjemisk sammensetning. Denne skal etter sigende gulne mindre. Industrien bruker ellers fiksativer til å hindre at for eksempel lukt, smak eller utseende blir forandret eller forringet, vanligvis med andre benevnelser. Mange såkalte E-stoffer er fiksativer i forhold til mat og annet vi bruker eller omgir oss med. Gunnar Andersen (skihopper). Gunnar Andersen (født 26. februar 1909, død 1988) var en norsk skihopper. Andersen ble verdensmester i Oslo i 1930. Teie skole. Teie skole er en 1 til 4 skole på Nøtterøy. Skolen ligger nord på Nøtterøy og har nærhet til sjø og skog. For skoleåret 2011/2012 er det ca 220 elever, hvorav ca 170 er på SFO. Det er 20 lærere og 10 assistenter på Teie skole. Skolen ble bygd i 1915. Rektor er Arnstein Larsen Conchobar mac Donnchada. Conchobar mac Donnchada var konge av Mide fra 803 og overkonge av Irland fra 819 til sin død i 833. Han tilhørte klanen Clann Cholmáin av det sørlige Ui Neill dynastiet, og var sønn av Donnchad Midi mac Domnaill (overkonge av Irland fra 766 til 797). Han var gift med "Land", datteren av hans forgjenger som overkonge Áed Oirdnide mac Neill. Vi kjenner navnet på fire av hans sønner: "Atrí", som ble kleriker i klosteret Armagh, "Diarmait", "Cathal", "Eochócan" og "Cináed". Ingen av sønnene etterfulgte ham, verken som konge av Mide eller overkonge, men om Diarmait nevnes at han ble drept i 841 av Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid da han forsøkte å tilrive seg makten i Mide. Første gang Conchobar nevnes i annalene er i 802. Etter at Muiredach mac Domnaill, konge av Mide, dør dette året gjør overkongen Áed et hærtog til Mide. Han deler Mide mellom Conchobar og hans bror "Ailill". Dette var sannsynligvis et «splitt og hersk» grep fra Áeds side, med det formål at brødrene skulle rivalisere seg i mellom i stedet for å utfordre ham. Rivalisering ble det, men den ble kortvarig. Allerede i 803 står et slag mellom brødrene, og Ailill blir drept. Conchobar er fra nå av ubestridt leder for Clann Cholmaín. Fem år etter utfordrer Conchobar Áeds overherredømme, og allierer seg med kongen av Connachta (Connacht). Han vinner et større slag, men får ikke selv overherredømme før Áeds død i 819. Som overkonge ble Conchobar selv utfordret, og flere annaler omtaler ham som "rí Érenn co fressabra" – "overkonge med motstand". Blant hans argeste utfordrere var "Murchad mac Máele Dúin",som var en slektning av Áed, og Fedelmid mac Crimthainn, konge av Mumu (Munster). Conchobar døde i 833, og ble gravlagt ved klosteret Clonard ved Clonard i grevskapet Meath. Steve Hogarth. Steve Hogarth, i blant kalt bare H, (født 14. mai 1959) er en britisk sanger og musiker. Han er sanger i rockebandet Marillion, der han overtok i 1989, etter at tidligere sanger Fish forlot gruppa høsten 1988. Hogarth er også en habil keyboardist, og spiller også litt gitar ved behov. Hogarth ble født i Kendal i Nord-England, og flyttet to år gammel sammen med familien til Doncaster, der han vokste opp. Rundt 1980 flyttet han til London, og fikk snart jobb som keyboardist (senere også delvis vokalist) i bandet Motion Pictures. Gruppa skiftet i 1981 navn til The Europeans. Fram til 1984 ga gruppa ut to studioalbum og ett konsertalbum, uten at de gjorde noen stor suksess. I 1985 forlot Hogarth og gitarist Colin Woore The Europeans og dannet duoen How We Live. Duoen ga ut et album i 1987 – "Dry Land". Heller ikke det albumet ble noen salgssuksess, og Hogarth begynte å vurdere framtida som sanger og musiker. Høsten 1988 forlot sanger Fish gruppa Marillion, og gruppa så seg om etter en ny sanger. Steve Hogarth sendte gruppa en kassett, og etter et møte med gruppa ble han tilbudt jobben som deres nye sanger. Etter litt betenkningstid takket han ja til tilbudet, og ble offisielt medlem i Marillion 2. februar 1989. Som vokalist i Marillion skriver Hogarth de fleste av gruppas tekster, fram til 1999 tidvis med hjelp og bidrag fra forfatteren John Helmer. Ved behov bidrar Hogarth også litt på keyboards og gitar, i tillegg til gruppas faste keyboardist og gitarist. Sin største salgssuksess så langt fikk han i 2004, da Marillion-singelen "You're Gone" nådde 7. plass på den britiske singellista. I 1997 ga Steve Hogarth ut sitt første soloalbum – "Ice Cream Genious". Senere har han også gitt ut et konsertalbum. En solokonsert ble filmet i 2006 og gitt ut på DVD i 2007. Soloalbum. Steve Hogarth har også medvirket på flere andre album som keyboardist, vokalist og bakgrunnsvokalist. Østsemittiske språk. Østsemittiske språk er en av de to store undergruppene av semittiske språk. Den andre gruppa kalles vest-semittiske språk. Den øst-semittiske gruppa består av to språk, akkadisk og eblaittisk, som begge ble snakka i Mesopotamia. Språka ble skrevet med kileskrift. Kanaanittiske språk. Kanaanittiske språk er en undergruppe av semittiske språk. De ble snakka av folk i Kanaan-regionen, for eksempel kanaanere, hebreere, fønikere og filistere. Alle de kanaanittiiske språka forsvant som førstespråk i det første århundret e.Kr, men hebraisk levde videre som litterært og religiøst språk blant jøder, og ble gjenoppliva som talespråk på 1800-tallet av Eliezer Ben-Yehuda. Sprite. På slutten av 1950-tallet utviklet The Coca-Cola Company en leskedrikk med sitron- og limesmak. Da leskedrikken skulle døpes, kom man til å tenke på Sprite Boy, en liten gutt med sølvhår og et stort smill som dukket opp i reklamekampanjer for Coca Cola på 1940-tallet. Sprite ble lansert i USA i 1961, og er i dag USAs fjerde største leskedrikk. Sprite kom til Norge i 1987 og er i dag Norges mest populære sitrusbrus. Sprite fås kjøpt på 0,5 liters plastflasker, 1,5 liters plastflasker og 0,33 liter på boks. TAB X-Tra. TAB X-tra er en kullsyreholdig brus laget av The Coca-Cola Company. Den ble lansert i Norge i 1994 som et sukkerfritt alternativ for coladrikkere. Norge var det første landet hvor TAB X-tra ble lansert, ble senere også lansert i Sverige, men produksjonen ble stoppet i 2007. I dag finnes produktet kun i Norge, USA, Botswana, Lesotho, Namibia, Sør-Afrika, Swaziland, Virgin Islands, Hongkong og Spania TAB X-tra fås kjøpt på 0,35 liters glassflasker, 0,5 liters plastflasker og 1,5 liters plastflasker. .44 Special. .44 Special er en patron for revolver utviklet av Smith & Wesson i 1905. Patronen kom først på markedet i 1908, da den nye revolvermodellen «Hand Ejector», også kalt «Triple Lock» ble lansert. Den ble opprinnelig ladet med svartkrutt, men kom snart med røksvakt krutt..44 Special ble videreutviklet til .44 Magnum i 1956, og dermed havnet.44 Special i skyggen. Den kan brukes i alle våpen kamret for.44 Magnum, og er dermed en anvendelig patron når man ikke trenger ytelsen som.44 Magnum gir, og samtidig vil ha en behageligere rekyl. Bjørn Paulson. Bjørn Andreas Paulson (født 21. juni 1923 i Bergen, død 14. januar 2008 i Skien) er en tidligere norsk høydehopper. Han representerte IL Skjalg. Under Sommer-OL i London i 1948 vant han sølv i finalen med et hopp på 1,95 meter bak John Winter som vant med 1,98. Han ble den eneste nordmann som tok medalje innen friidrett i dette OL. Han satte personlig rekord på 1,96 meter under NM i Trondheim i august 1948, da han vant sitt eneste norgesmesterskap. Palermo Anno Uno. Palermo Anno Uno ("Palermo År En") er en italiensk anti-mafia organisasjon som er basert i Palermo på Sicilia. Den er en paraplyorganisasjon for forskjellige private organisasjoner som arbeider mot organisert kriminalitet. Palermo Anno Uno ble grunnlagt etter de massive demonstrasjonene som fulgte etter mordet på Giovanni Falcone i Mai 1992. Palermo Anno Uno ble tildelt Raftoprisen for 1996. Substrat (lingvistikk). Et substrat er i lingvistikken det språket som opprinnelig blir snakka i et område når et annet kommer og tar over i samfunnet. Et eksempel på substrat er det iberiske språket som ble snakka på den iberiske halvøy da Romerriket invaderte halvøya og latin ble offisielt språk, et annet mer hjemlig eksempel er overgangen i det samiske området fra ukjent paleolitisk-europeisk til samisk (Aiki 2004). Det språket som tar over i samfunnet kalles superstrat. Faryngaler. En faryngal konsonant uttales ved at tunga trykker mot svelget (farynx). På norsk realiseres ofte fonemet "h" som en ustemt faryngal frikativ eller approksimant, spesielt foran åpne vokaler, mens "h" i øvrige tilfelle ofte realiseres som en ren pustelyd (laryngal). Det internasjonale fonetiske alfabetet har to faryngale konsonanter: ħ og. Begge er oppført som frikativer, selv om vanligvis er en approksimant. Siden ingen språk har et skille mellom frikativ og approksimant når det gjelder faryngale lyder, gjør det ikke noe at dette tegnet står for to ulike lyder. Double Disc Court frisbee. DDC (Double Disc Court) er et lagspill i frisbee. Spillet består av to lag, med to spillere på hvert lag, samt to disker. Utfordringen i spillet er samspillet og «timingen» mellom de to lagkameratene. Banen. DDC kan spilles utendørs og innendørs, med en bane etter målene på tegningen. Regler. Formålet med spillet er å lage så mange poeng på motstanderne som mulig. Spillet starter ved at en spiller på hvert lag holder en disk hver. En spiller ned fra tallet tre, på null (telleren sier "kast" i stedenfor "null") må begge spillerne kaste disken over til sin motstanders bane. Reglene er enkle. 1) Det er kun tillat for ett lag å holde en av diskene i hånden om gangen. Hvis den ene spilleren holder en disk, må denne spiller kaste sin disk før dens medspiller griper neste disk. 2) Den som kaster disken må sørge for at disken flyter inn i motstanderens bane. Hvis disken (på noe tidspunkt) berører bakken utenfor motstandernes bane, er det poeng til motstanderne. Poeng. - Ett poeng pr. disk som lander i motstandernes bane, til motstanderne av det laget som har disken liggende i sin bane - To poeng hvis motstanderne holder begge diskene samtidig, til motstanderne av det laget som holder diskene - Ett poeng pr. disk som lander utenfor motstandernes bane, til motstanderne av det laget som kastet disken Når en disk har truffet bakken, eller ett lag holder begge diskene samtidig, stopper spillet, og poeng deles ut. Deretter starter en ny omgang på samme måte som ved spillets start. Hvordan er spillet. Dette spillet krever stor koordinasjonsevne, samt dyktighet over disken. Her gjelder det å lure motstanderne med kombinasjoner av lange svevekast og raske kast mot bakken. .44 Magnum. .44 Magnum er en revolverpatron, som også brukes i en del rifler. Den ble utviklet i 1950-åra ved å forlenge en .44 Special, og lade med kraftigere ladninger, noe som ga høyere trykk og høyere hastighet..44 Special-ammunisjon kan brukes i våpen kamret for.44 Magnum, men ikke omvendt. Opprinnelse. .44 Magnum ble til ved eksperimentering med kraftigere ladninger i.44 Special. Ved å bruke tyngre kuler i høyere hastigheter enn fabrikkammunisjon fikk man bedre ytelse til bruk ved jakt. En av hjemmeladerne som holdt på med dette var Elmer Keith, som også var aktiv i forbindelse med utviklingen av .357 Magnum. Keith overtalte Smith & Wesson og Remington Arms til å produsere en kommersielt tilgjengelig versjon av den nye høytrykkspatronen, samt kamre våpen for den. S&W var først ute med en prototype, Smith & Wesson Modell 29, men Sturm, Ruger var noen måneder tidligere på markedet med en.44 Magnum-versjon av sin Blackhawk-revolver. Direkte etterkommere etter disse modellene er fremdeles på markedet i dag, men det har også kommet mange andre våpen kamret for denne patronen. Det finnes også halvautomatiske pistoler som Desert Eagle i kaliberet. Det finnes kraftigere kalibre på markedet i dag, men.44 Magnum er fremdeles et populært kaliber. Logogram. Et logogram, eller logograf, er et enkelt skrifttegn som representerer et ord eller et morfem (en enhet med betydning i et språk). Dette står i kontrast til andre skriftsystemer, for eksempel alfabeter og abjader, hvor hvert symbol (hver bokstav) først og fremst står for en lyd eller en kombinasjon av lyder. Eksempler på skriftsystemer som bruker logogrammer er kinesisk og de egyptiske hieroglyfene. Kullstift. Kullstift er et redskap for tegning samt for skissering før et maleri. Kullstift er biter av trekull som er spesielt innhentet og behandlet for å brukes til å lage tegninger med. Det er i vanlig bruk for skissering av motiv før en begynner på et maleri, og til skisser i stort format, gjerne kroki-studier. Tegninger som skal oppbevares over tid må behandles med fiksativ slik at kullet ikke blir smusset utover. Fiksativet binder kullpartiklene og gjør papiret litt sterkere. Framstilling. Stiftene lages av tynne eller halvtynne grener av løvtre som bøk, lind eller piletre, men også bambus, pakkes tett sammen i en lukket boks, som glødes buntvis i en lukket beholder til de er helt forkullet. Prosessen er parallell til kullmile (brukes i dag blant annet til framstilling av grillkull) og tjærebrenning, men gir et annet resultat. De selges i esker eller bunter der alle stiftene har ca. lik tykkelse. Hardheten i kullet varierer litt etter hvordan veksten har vært. For de som vil ha jevn sverting, lages stifter av finknust kull som er bundet sammen med gelatin, olje eller voks. Disse fåes også som blyanter og små blokker. Kullstavene blir så sortert etter tykkelse, og selges buntvis i spesialbutikker. Det lages også blokker av pulverisert (fingranulert) kull som er tilsatt litt bindemiddel (gelatin eller gummi arabicum) og presset til barrer i forskjellig format. Granulering og mangel på sterke bindemidler gjør at svertingen blir svært jevn. Granulert kull kan også legges i voks eller olje, og settes inn som stift i kullblyant. Der er i salg forskjellige holdere til stiften, slik at en ikke behøver å bli svart på fingrene. Kulltegning kan ofte foregå med at en gnir ut strekene for å gradere skygger, og hendene er gjerne i bruk til dette. Stiften legges også ofte med bredsiden mot arket for å få bredere streker. Til fjerning eller demping av svertingen brukes knettgummi som er et slag formbart (plastisk) viskelær som kan løfte vekk kullstøv. Kullstiftene setter sverting også på steder de ikke skal, som for eksempel på hendene. Spesielle holdere blir derfor brukt av en del. Kullet blir da brukt som blyant, og settes av som streker. Ved bruk av flatsiden av kullstiften settes der av bredere streker, der trykket på stiften avgjør mengden av sverting. Man kan da både tegne og skyggelegge samtidig. Ved bruk på papir med en ru overflate, knuses kullet i fine partikler og avsettes delvis på og i papiret. Det indre av treet er av ulik hardhet. Dette gir utslag ved at kullkornene blir av forskjellig størrelse, og streken blir ujevn. Tegningen får dermed et spontant og «friskt» preg. Er papiroverflaten for glatt, blir der knapt synlig strek. Historie. Å tegne ved hjelp av kull, er en gammel aktivitet, som går tilbake til førhistorisk tid. Kullet var en av bestanddelene i hulemaleriene vi kjenner fra blant annet Altamiragrotten. Strekene ble trolig forsterket med at kull ble knust og tilsatt vann eller dyrefett, slik at det ble grøtaktig og så smurt på med fingrene. Infiks. Et infiks er i lingvistikken et affiks som settes inn mellom fonemer i et morfem. Infikser er vanlige i semittiske språk, der ordstammer består av tre til fire konsonanter. Disse ordstammene bøyes så ved at vokalene endres, og av og til settes det inn ytterligere konsonanter mellom fonemene. Central Plaza. Central Plaza er en skyskraper som ligger i Hongkong og er 374 meter høy og har 78 etasjer. Bygget sto ferdig i februar 1992 og er har et areal på 7,230 m². På toppen av skyskraperen er det en slags pyramide. Der oppe ligger verdens høyestbeliggende kirke. Central Plaza var den høyeste bygningen i Asia fra 1992 til 1996, da Shun Hing Square sto ferdig. Stavelsesskrift. En stavelsesskrift (av og til også stavelsesalfabet) er et skriftsystem som består av symboler som representerer stavelser. Disse stavelsene settes sammen for å representere ord. Et symbol i en stavelsesskrift representerer vanligvis en konsonant fulgt av en vokal. I et ekte stavelsesalfabet fins det ingen systematisk grafisk likhet mellom fonetisk beslekta tegn. Det vil si at tegn for «ke», «ka» og «ko» ikke har noen likhet som indikerer den felles k-lyden. Japansk bruker to stavelsesskrifter: hiragana og katakana. Andre språk med stavelsesskrift er amerikanske indianske språk som cherokesisk. Flere språk i det gamle Midtøsten brukte kileskrift, som er en stavelsesskrift med enkelte ikke-syllabiske innslag. Rælingen Fotballklubb. Rælingen Fotballklubb (stiftet 31. mars 1930 som "Rælingen Sportsklubb") er en fotballklubb fra Rælingen i Akershus. Klubben ligger i 4. divisjon og spiller sine hjemmekamper på Rælingen stadion. Klubbem er organisert i Akershus Fotballkrets og har Per Åge Barbakken som hovedtrener. RFK eier og organiserer Jentefestivalen. Det er norges største turnering for jenter med mer en 100 deltagende lag. Turneringen arrangeres i starten av September hvert år og den har vært i gang i 22 år. Det er i 2011, 23. gang Jentefestivalen arrangeres og det samler jentelag fra mye av landet til en flott helg. Historikk. Klubben ble stiftet 31. mars 1930, og kunne i tusenårsskiftet feire 70 år. I dag har klubben nesten 600 medlemmer og 27 lag, mens det for 15 år var 22 lag og 430 medlemmer. Egentlig har Rælingen Fotballklubb aner tilbake til 1905, da sersjant Ole Grøndahl dro i gang "Rælingen Idrettsforening". Grøndahl var vekter i Fet og Rælingen og hadde vært med på å stifte Fet Idrettslag i 1900. Dessverre ble det som var av protokoller fra de tidligere tidenes idrettslag brent under krigen, men Asbjørn Dørumsgaard forteller sin bygdebok at noe av det første den unge idrettsforeningen tok fatt på var å skaffe seg eget hus. Huset ble satt opp på eiendommen Taje, ved Fjerdingby-krysset, like ved der sentralverkstedet ligger i dag. Thoralf Olsen (Vestersund) var ifølge Dørumsgaard foreningens første formann, men i 1914 hadde den bare 4 medlemmer igjen. På denne tiden var det også et par idrettsforeninger som het Harpun og Roald, og Ytre Rælingen Ungdoms- og Idrettslag som ble startet i 1918. Det var også en forening som kalte seg Rælingen Idrettsforening, og der var Johan Borgen formann i årene 1921-23. I 1929 ble Rælingen egen kommune, man ble skilt fra Fet og dette satte også fart i idrettslivet. Rælingen Sportsklubb ble stiftet 31. mars 1930 med Einar Monsen som formann. Klubben har særlig dyrket fotball og skisport, forteller Dørumsgaard, som også kan fortelle om Rælingen Skiklubb som ble startet på samme tid, med omtrent samme styre. Hvorvidt Dørumsgaard har gått litt surr i idrettsforeningene har vi ikke lykkes å bringe på det rene, men de to klubbene ble i alle fall slått sammen i 1938, et ekteskap som varte til 1948, selv om idrettsbevegelsen lå nede i krigsårene. Fotballen hadde i mange år sitt tilholdssted på Torva, men i 1948 kjøpte kommunen 24 mål av eiendommen Korsveien for 22 000 kroner. Dette er stedet der Marikollen ligger i dag, og man begynte straks å planlegge et sentralidrettsanlegg. I 1949 ble arbeidet startet og herredsstyret vedtok at anlegget skulle hete Rælingen Stadion. Den første grasbanen ble sådd i 1955, da Jacob Hofseth var klubbens formann. Hva som er klubbens fremste resultater kan man sikkert diskutere, men 1987 var et stort år da vi for 6. året på rad var i finaler i Norway Cup. Guttelaget vant gull og junior jenter tok bronse. Siden har vi ikke vært i finalene i Norway Cup, den gang var vi bortskjemte, med lillejentene seirende i finalen året før. I 1987 rykket også A-laget opp til 4. divisjon, det som i 1991 ble 3. divisjon, og der har vi jo vært – til tider helt i toppen – fram til 1999. Æresmedlemmer. Klubben har en rekke æresmedlemmer, fra gammelt av har vi brødrene Reidar og Sigurd Utsigt, Arne Hobøl, Willy Lofthus og Erling Heggedal. Av nåtidens kjente fjes i Marikollen kan nevnes John Olaussen, Tor Undheim, Svein Nilsen, Tore Sjølie, Asbjørn Nærby, Helen Karlsen, Ole Wågenes, Lisbeth Barbakken og Geir Åge Holen John Helmer. John Helmer (født 1956) er en britisk låtskriver som har skrevet flere sangtekster for rockegruppa Marillion. Helmer har en fortid som gitarist og sanger i punk-bandet The Piranhas, som hadde en singelhit i 1980 med sangen "Tom Hark". Gruppa gikk i oppløsning etter kort tid, men sangen fikk nesten 20 år senere nytt liv da fans av flere engelske fotballklubber tok den i bruk som fotballsang. Høsten 1988 lette gruppa Marillion etter en ny sanger og låtskriver, etter at sanger Fish hadde forlatt gruppa. Marillion regnet med at de ville finne en habil sanger, men de var usikre på om den de fant ville være i stand til å skrive gode sangtekster. Dermed satte plateselskapet deres, EMI, dem i kontakt med John Helmer. Marillion fant Steve Hogarth, som viste seg å være en dyktig låtskriver. Men gruppa valgte likevel å bruke tekster av John Helmer på flere album, i tillegg til Steve Hogarths egne tekster. Helmer bidro med tekster på album til og med marillion.com i 1999. Han skrev også de fleste av tekstene på albumet Marillion-gitarist Steve Rotherys sideprosjekt The Wishing Tree ga ut i 1996. John Helmer debuterte som forfatter i 1999 med romanen "Mother Tongue". Han bor med familien sin i Brighton, og jobber til daglig som markedsføringssjef i et internettselskap. Alveolarer. En alveolar konsonant uttales ved at tunga føres sammen med tannkjøttet, ved festet til fortennene. De frikative alveolare konsonantene deles inn i dentale, alveopalatale og postalveolare, mens de øvrige vanligvis grupperes sammen som alveolare. Stridsøkskulturen. Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland. Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland. Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland. Stridsøkskulturen er et samlebegrep for en rekke beslektede steinalderkulturer i nordlige Europa fra omkring 3200 f.Kr. til 1800 f.Kr., i Norden i tiden mellom 2700 f.Kr. – 2350 f.Kr. Denne epoken har også blitt kalt for «De knuste skallers epoke» ettersom man fra denne tiden har funnet mange graver med knuste hodeskaller, ikke bare av menn, men også av mange kvinner og barn. Innledningen til epoken synes å ha vært kortvarig og voldelig. Stridsøkskulturen har blitt foreslått som den tiden hvor man antar at et indoeuropeisk eller germansk folk invaderte Europa. Andre forskere tror at det germanske språket oppstod gjennom en senere kontakt mellom Nord-Europa og Skandinavia. I Nord-Norge var stridsøkskulturen tilstedeværende i innlandet i Rana kommune (Dunderlandsdalen). I Mellom-Europa, Øst-Europa og Nord-Europa kalles kulturgruppen like ofte for den båndkeramiske kulturen etter den store undergruppen av båndkeramisk kultur i Tyskland, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og Nederland. Andre omtalte undergrupper er for eksempel den danske enkeltgravkulturen, den svensk-norske stridsøkskulturen, den finske båtøksekulturen og den russiske Fatjanovokulturen. De ulike navnene av ellers overlappende fenomener kommer delvis av ulik arkeologisk forskningstradisjon og delvis grunnet av behovet for å skille mellom mindre detaljer innenfor ellers likelydende kulturer. I sitt eldste stadium er alle grupper av stridsøkskulturer en stridsøks, ganske lik den svensk-norske undergruppens eldste øksetype. I senere stadier finnes det få stridsøkser i de sentraleuropeiske områdene mens de er tallrike i de nordlige og de østlige områdene. Stridsøksene har trolig ikke blitt benyttet som våpen, men kanskje heller hatt en mer symbolsk funksjon, eksempelvis som et statussymbol. Stridsøkskulturene er nært beslektet med den noe yngre vesteuropeiske traktbegerkulturen (svensk "Klockbägarkulturen", engelsk "Beaker culture"), men introduksjonen av metall endret de sosiale strukturene. Det er markert ved at traktbegerkulturen hadde kollektive megalittgraver mens stridsøkskulturen har individuelle graver. Gravene er enmanns- eller dobbelgraver, ofte under flat mark, men i blant også under en lav haug. Den ligger alltid i sovestilling. Sammenlignet med traktbegerkulturen med sine megalittgraver og kollektive graver virker det å ha skjedde en overgang til et mer individualistisk samfunn i stridsøkskulturene. Rundt 3000 graver er blitt avdekket fra Skåne til Trøndelag. De bortimot 3000 stridsøkser som er blitt funnet har vært spredt over hele Norden, skjønt mest sparsommelig i nordlige Sverige og nordlige Norge. Mindre enn 100 bosetninger har blitt identifisert, og deres etterlatenskaper er forsvinnende lite ettersom de er funnet på landbruksområder som har vært i fortsatt bruk opp til moderne tid og derfor pløyd ned. Den norske arkeologen Einar Østmo har rapportert funnsteder overfor Polarsirkelen, i Lofoten og så langt nord som dagens Tromsø. I sammenheng med ankomsten av germanere til regionen har Einar Østmo framhevet at kystområdene rundt Atlanterhavet og Nordsjøen og til dels rundt Østersjøen var sammenbundet av en livskraftig maritim økonomi som tillot en vidtrekkende geografisk spredning og en tetter kulturell fellesskap enn de indre av Europa kunne makte. Det store antallet av helleristninger i det nordlige området, først og fremst Sverige og Norge, som viser «tusener» av skip har blitt sett på som en klar indikasjon på dette. For sjøfarende kulturer som den nordiske var sjøen en hovedveg og ikke en hindring. Palataler. En palatal konsonant uttales ved at tunga trykkes mot ganen. I andre dialekter, for eksempel trøndersk, er det flere palatale konsonanter, som nasalen. Dreamer (sang). Dreamer er en sang som er laget av Ozzy Osbourne. Det er en såkalt ballade. Sangen er tredje spor på musikkalbumet Down to Earth, som ble gitt ut 16. oktober 2001. Sangen beskriver rockestjernens visjon om en bedre verden for sine barn, en verden hvor de er lykkelige og trygge. Selv om sangen ble skrevet sist på 1990-tallet, ble den ikke vurdert for utgivelse før etter 11. september 2001. Ozzy Osbourne sammenligner "Dreamer" med John Lennons berømte "Imagine", som inneholder linja: «You may say I'm a dreamer, but I'm not the only one». Ozzy har selv sagt at The Beatles har hatt stor betydning for ham, og han kan forholde seg til dem, for de er alle vellykkede musikere som vokste opp i fattige områder av England. En annen referanse til John Lennon er linja "After all, there's only just the two of us." Selv om Paul McCartney skrev den til sin kone Linda, har det siden blitt akseptert som en beskrivelse av hans nære venn Lennon, og uttrykket ble også brukt som tittelen på en TV-film om dem på VH1. Velarer. En velar konsonant uttales ved at tungeryggen trykkes mot den myke gommen. Velarisering markeres i IPA ved hjelp av. Urundet vokal. En urundet vokal uttales med avslappede lepper. I de fleste språk pleier framre vokaler å være urundede. Men enkelte språk skiller mellom rundede og urundede vokaler med samme høyde, blant dem norsk, fransk og tysk. På norsk er "a", "e", "i" og "æ" urundede. Rundet vokal. En rundet vokal uttales ved at leppene danner en sirkulær åpning. Bakre vokaler pleier vanligvis å være rundede i de fleste språk, men språk som norsk, fransk og tysk skiller mellom rundede og urundede vokaler av samme høyde. Når konsonanter er rundede, sies det at de er labialiserte. På norsk er "o", "u", "y", "ø" og "å" rundede. Indoeuropeere. Indoeuropeere er de folk som snakket indoeuropeiske språk. Begrepet «indoeuropeere» dekker også Begrepet «indoeuropeere» refererer derimot "ikke" til de som snakket ulike indoeuropeisk språk i historisk tid: lingvister refererer vanligvis til slike folk som spesifikk anatoliere, tokharere, ariere (iranere og kurdere, indoiranere), grekere, keltere, italiske folk, germanske folk, baltiske folk, slaviske folk, armenere, albanere (eller undergrupper av disse grupper). Mer at i alle tilfeller angår klassifikasjon indoeuropeere på spørsmål som er relatert til språk som ikke nødvendigvis korrelerer til etniske grupper eller spesifikke kulturelle trekk. Clonard abbedi. Detalj fra et glassmaleri i St. Finians kirke i Clonard som forestiller byggingen av klosteretClonard Abbedi (irsk gælisk, "Cluain Eraird", eller "Cluain Iraird", «Erards eng») var et irsk kloster fra tidlig middelalder. Det lå ved elven Boyne, like ved den tradisjonelle grensen mellom den nordlige og sørlige halvdelen av Irland i det som i dag er grevskapet Meath. Landsbyen Clonard ligger like ved stedet klosteret sto. Klosteret ble grunnlagt omkring år 520 av den hellige Finnian av Clonard, som skal ha startet med en enkelt klostercelle på stedet. I følge middelalderske krøniker skal Finnian ha blitt ledet til stedet av en engel. Finnian ble begravet her etter sin død (omkring år 549). I løpet av 500-tallet skal flere av de såkalte Irlands tolv apostler, blant dem Columba av Iona, ha studert ved dette klosteret. Fra 700-tallet ble Clonard kontrollert av forskjellige rivaliserende klaner, og kontrollen over Clonard var viktig for de som ville være konger i Mide. Fra midten av 800-tallet var Clonard den ledende kirken i den midtre delen av Irland. Abbeden av Clonard ledet geistligheten i denne delen på samme måte som abbeden i Armagh var leder i nord. Klosteret skal, i følge en middelalderhymne om Finnian, ha hatt så mange som 3000 studenter tilknyttet seg. Dette tallet er sannsynligvis betydelig overdrevet. Som mange andre monastiske samfunn var også Clonard utsatt for plyndringer, både fra vikinger og i forbindelse med kriger mellom rivaliserende irske fraksjoner. Ulsterannalene nevner spesielt at Olav Kvite skal ha drept en av kongene av Mide ved Clonard i 864, og at klosteret ble plyndret av «fremmede» (i.e. vikinger) i 997. Fra 1111 var Clonard bispesete for bispedømmet Meath. Klosteret opplevde nedgangstider på 1100-tallet, og den normanniske biskopen "de Rochfort" flyttet bispesetet fra Clonard til Trim i 1202. Det er svært lite igjen av klosterbygningene i dag. Fra luften kan man se konturene av noen av ytterveggene, og det er noen andre synlige tufter. Haukur J. Gunnarsson. Haukur Jón Gunnarsson (født 5. juli 1949) er en teaterinstruktør fra Island, men har vært bosatt i Norge siden 1980. Han har vært teatersjef ved Hålogaland Teater 1997–2000 og Beaivváš Sámi Teahter først i en periode fra 1991 til 1996. Han er fra januar 2007 tilbake som teatersjef ved Beaivvás Sámi Teáhter. Han har teaterutdannelse fra Japan og England, og har virket som profesjonell teaterinstruktør siden 1975 på Island og i Norge, Sverige og Danmark. Gunnarsson studerte klassisk japansk teater i Tokyo 1969–1972. I 2003 ble han tildelt UNESCOs Uhcimura pris for sitt arbeid med å fremme japansk teater i de nordiske land. Eksterne lenker og kilder. Haukur Gunnarsson Pastell. Pastell brukes både om en serie avdempede fargetoner i rosa, lyseblått, lyserødt og lysegult, og om en spesiell type fargekritt som gir noe av det samme hvitaktige skjæret når det kommer på papiret som pastelltegning eller pastellmaleri. Pastellfargene som farger kommer på moten med noen års mellomrom til klær, møbler, interiør og dekorasjonsgjenstander. Rosa antrekk og dekor for pikebabyer og lyseblått til gutter er et eksempel på dette. Pastellkrittegning er en spesiell form for tegning, der underlaget oftest er grovt tegnepapir. Dersom en bruker farget papir, vil denne fargen spille med i den ferdige tegningen. Streken kan gjøres fin, ved å spisse krittet eller brekke av en bit for å få en skarp kant, men en lar den ofte bli bred. Større flater kan fargelegges ved å bruke siden av krittet. Fargeblanding skjer direkte på papiret. Pastelltegninger støver lett, og krittet sitter i stor grad løst inntil det er fiksert. Noen kunstnere misliker fiksativbruk, fordi det forandrer på tegningen etter at de fant at «slik skal den være». Fra 1970-årene av lyktes det å binde pastellfargepigmenter til en voks-oljebasis. Dermed ble de første kunstnerisk brukbare oljepastellfargestiftene til. De setter seg av som pastellaktige farger, men kan smøres ut som oljefarger og er varige med «riktig» fiksativ. Shun Hing Square. Shun Hing Square er en skyskraper som ligger i Shenzhen i Kina. Byggingen tok til i 1993 og sluttet i 1996. Bygget er 384 meter høyt og har 69 etasjer. Bygget er det høyeste stålbygget i Kina og inneholder kontorer, leiligheter og en fem etasjers shoppingarkade. Under byggeperioden ble det bygget hele fire etasjer på ni dager. Shun Hing Square var den høyeste bygningen i Kina helt frem til 1997, da sto CITIC Plaza ferdig. Drapet på Harriet Krohn. "Drapet på Harriet Krohn" er en kriminalroman skrevet av Karin Fossum utgitt i 2004. Bokas jeg-person er den tidligere bilselgeren Charles Olav Torp, som etter flere år som spilleavhengig har mer enn 200 000 kroner i gjeld til sin tidligere venn. Han bestemmer seg for å utgi seg for å være en blomsterleverandør for en eldre dame og får dermed innpass til hennes hus og hennes verdier, noe som ender med et grufullt drap. Boka er en annerledes kriminalroman fordi leseren hele tiden vet hvem morderen er og blir med i hans tanker og handlinger; fra opptakten til drapet til gjerningen begås og jakten på ham pågår. Boka er den syvende Konrad Sejer-romanen av Karin Fossum. Akkerhaugen. Akkerhaugen er et tettsted og administrasjonssenteret i Sauherad kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Akkerhaugen ligger ved Skiensvassdraget, akkurat der hvor Sauarelva renner ut i Norsjø. Stedet har en lang tradisjon som anløpssted for båtene på Telemarkskanalen. En campingplass, Patmos skulpturpark og tusenvis av epletrær preger stedet. Lille tambur. Lille tambur er en norsk kriminalroman skrevet av Kjell Ola Dahl og utgitt av Gyldendal i 2003. "Lille tambur" er den fjerde boken i serien om Gunnarstranda. De andre bøkene i serien er "Dødens investeringer", "En liten gyllen ring", "Mannen i vinduet", "Den fjerde raneren", "Svart engel" og "Kvinnen i plast". Det er i denne romanen at Gunnarstranda får vite at han er alvorlig lungesyk. Handling. Boka begynner med at Lise Fagernes, en dyktig journalist, finner liket av en ung kvinne i en bil i et parkeringshus. Den døde heter Kristine Ramm. Gunnarstranda blir satt på saken og en obuksjon viser at kvinnen ble myrdet. Samtidig begynner venner og kjente av en kenyansk forsker, Stuart Takeyo, å bli bekymret. Det viser seg at Takeyo kjente den drepte kvinnen. Nå er han ikke å oppdrive noe sted. Politiet blir spesielt interessert i å snakke med ham da det viser seg at han var en av de siste som så Kristine Ramm i live. Takeyo er biolog og driver et forskningsprosjekt knyttet til hvordan fremmede arter oppfører seg i miljøer hvor de ikke naturlig hører hjemme. I Området hvor han kommer fra, ved Victoriasjøen i Øst-Afrika, er folk svært fattige og miljøet sliter med ubalanse på grunn av overfiske fra en fiskeindustri bygget med bistandsmidler. Journalisten Lise Fagernes er svært interessert i drapsetterforskningen. Dette fører henne inn i konflikter med politiet. Når det blir på det rene at Takeyo befinner seg på sitt hjemsted i Kenya, reiser politimannen Frank Frølich dit for å avhøre ham. På flyet sitter også Lise Fagernes. De to blir nødt til å samarbeide. Boka ble svært godt mottatt av både anmeldere og lesere da den ble utgitt. CITIC Plaza. CITIC Plaza er en skyskraper i distriktet Tianhe i byen Guangzhou i Kina. Skyskraperen sto ferdig i 1997. Den var da Kinas høyeste bygning helt frem til 1998 da Jin Mao Tower i Shanghai sto ferdig. CITIC Plaza er 391 meter høy og har 80 etasjer. Bygningen er også den høyeste konsertbygningen i verden. Bank of China Tower. Bank of China Tower er en skyskraper i Hongkong i Kina. Bygningen ble designet av arkitekten I. M. Pei og er med sine 305 meter en av verdens høyeste bygninger. Regner man med bygningens to master blir høyden hele 367,4 meter. Bygningen på 70 etasjer ble bygget i 1989 og ligger nær stasjonen Central MTR. Bank of China Tower var den høyeste bygninger i Hongkong og Asia fra 1989 frem til 1992 og ble den første bygningen utenfor USA som var høyere enn 1000 fot. Det betydde også at bygningen var den høyeste utenfor USA fra året den ble ferdigstilt, 1990. Den er nå den fjerde høyeste skyskraperen i Hongkong, etter International Commerce Centre, Two International Finance Centre og Central Plaza. Grønbogen tunnel. Grønbogen tunnel er en 738 meter lang jernbanetunnel på Dovrebanen i Dovre kommune i Oppland. Tunnelen ligger nord for Dombås og er en såkalt vendetunnel. Jernbanen er lagt i slyng for å overvinne en kraftig høydeforskjell. Tunnelen er en del av banestrekningen mellom Dombås og Støren, som åpnet 20. september 1921. Niall Caille mac Áeda. Niall Caille mac Áeda var konge av Ailech fra 823 og overkonge av Irland fra 833 til sin død i 846. Han tilhørte klanen Cenél nEógain av det nordlige Uí Néill dynastiet, og var sønn av Áed Oirdnide mac Néill. Hans forgjenger Conchobar mac Donnchada hadde ikke klart å få reellt herredømme over Mumu (Munster) og Feidlimid mac Crimthainn som var konge der. Etter Conchobars død var også de sørlige Ui Neill klanene i Mide splittet og i strid med hverandre. Niall Caille klarte ikke å få satt stopper for Munsters herjinger i Mide før han beseiret Feidlimid i slaget ved "Mag nÓchtair" (i grevskapet Kildare) i 841. I Niall Cailles regjeringstid økte frekvensen av vikinger på plyndringstokt kraftig, og de første spirene til varige norrøne bosetninger dukket opp. Annalene forteller likevel bare om et eneste slag mellom ham og «de fremmede», ved "Mag Itha" (i Donegal) i 845 hvor han skal ha vunnet en stor seier. I følge Ulsterannalene døde Niall ved drukning i elven "Callan" nær Armagh i 846. Hans sønn Áed Finliath ble konge av Ailech etter farens død, og senere også overkonge av Irland. Varmblodstraver. Varmblodstraver er en hurtig travhest, som ved siden av kaldblodstraveren utgjør de to retningene innenfor travhestmiljøet. Varmblodstravere er normalt omkring 150-170 cm i mankehøyde. Det finnes mange forskjellige raser med ulik opprinnelse: for eksempel Amerikansk Standardbred, Russisk Orlovtraver og Fransk traver. Av disse er standardbreden raskest, og vanligst i Norge. Varmblodstraverene er normalt snille og ukompliserte hester å ha med å gjøre. Odveig Klyve. Odveig Klyve (født 29. januar 1954 i Hardanger) er en norsk forfatter, gjendikter og filmregissør. Hun har studert film og sosialarbeid ved Høgskolen i Stavanger, og litteratur og skapende skriving ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Klyve har arbeidet med film i ulike kortfilmproduksjoner, hovedsakelig som manusforfatter og regissør. Hun står bak seks diktsamlinger, to gjendiktninger, sju barnebøker, tolv kortfilmar (regi, manus) og to teaterstykker. Hun bor og arbeider i Stavanger. Noen verk. (Listen over verk er ikke uttømmende). LaGuardia lufthavn. LaGuardia lufthavn er en flyplass i New York. Den ligger i bydelen Queens. Den er oppkalt etter Fiorello LaGuardia, tidligere borgermester i New York. Zlatan Bajramović. Zlatan Bajramović (født 12. august 1979 i Hamburg) er en bosnisk fotballspiller. Han spiller på, og til daglig i den tyske klubben Eintracht Frankfurt. Bajramović er midtbanespiller. Bajramović startet sin profesjonelle karriere i klubben FC St. Pauli i 1999. Frem til 2002 fikk han 68 kamper for klubben, og scoret 6 mål. I perioden 2002-2005 spilte Bajramović i SC Freiburg, der det ble 72 kamper og 24 mål. I perioden 2005-2008 spilte Bajramović i FC Schalke 04, der det ble 64 kamper og 6 mål. Bajramović har spilt for Eintracht Frankfurt siden 2008. Pr. desember 2009 har han spilt 17 kamper og scoret 0 mål. Han har drakt nummer 8 i Frankfurt. For landslaget har Bajramović spilt 37 kamper og scoret 2 mål. Shennong. Shennong (kinesisk: 神農 eller 神農氏 eller 神農大帝; / 神农, 神农氏, 神农大帝; pinyin: "Shénnóng", "Shénnóngshi", "Shénnóng Dàdì", Wade-Giles: "Shen-nung", «den guddommelige jordbruker») var i kinesisk mytologi en av «de tre herskere», de myteomspunne kulturheroer som skal ha grunnlagt den kinesiske sivilisasjon. Han fremstilles iblant med oksehode. Shennong kan opprinnelig ha vært en gud som ble knyttet til svedjebruk, men han er mest omtalt som den som innførte jordbruk og legekunst i Kina. Ved å smake på alle ville urter lærte han seg og andre hvilke som var nyttige og hvilke som var giftige. Som formentlig bror av Den gule keiser var han i mytologien en av han-kinesernes urfedre. Også i Vietnam betraktes han som urfar. Shennong skal sammen med Fuxi og Huangdi han medvirket i oppfinnelsen av musikkinstrumentet guqin. Khadga Bahadur Biswakarma. Khadga Bahadur Biswakarma (partinavn Prakanda, som nærmest skal bety "den store"), født 17. mai 1968 i "Matkot", Kalikot distrikt, er en kommunistleder i Nepal. K. B. Biswakarma er et av de 5 regjeringsmedlemmene fra NKP(Maobadi) i Nepals overgangsregjering, som blei konstituert 1. april 2007. Han er minister for kvinner, barn og sosialpolitikk. Han hadde enda ikke fylt 39 da konstitueringa skjedde, og var sannsynligvis regjeringas yngste medlem. Hans foreldre var fattige bønder. Han er dalit (eller kasteløs) fra landets et av landets fattigste områder, "Fjernvestlige region". Det er den delen av Nepal der det sosiale skillet mellom kvinner og menn er størst, det fins mest underernærte barn og flest som lever under fattigdomsgrensa. Etter å ha tatt eksamen ved Surkhet campus, gikk han 20 år gammal inn i politikken som som medlem av ungdomsorganisasjonen til NKP(Masal). Han var aktivist i Det Kommunistiske Ungdomsforbundet(YCL) og NKP(Ekda Kendra) før han blei sentralkomitemedlem i NKP(Maobadi). Han har vært ansvarig for NKP(M)s regionsledelse i "Bheri-Karnali" og sjef for regionsregjeringa der. Det var et autonomt regionalt distrikt ("jan sarkar") stifta i 2004 innafor den statsdannelsen opprørerne danna i løpet av Borgerkrigen i Nepal 1995 - 2006, som blei endelig nedlagt etter at partiet kom med i regjeringa i 2007. 2. september 2006 blei det offentliggjort at han var en av medlemmene av partiets forhandlingsgruppe, leda av Prachanda, som skulle gjennomføre forhandlingene med Nepals regjering om fredsslutninga etter borgerkrigen. Khadga Bahadur Biswakarma har ei datter og to sønner. Biswakarma, Khadga Bahadur Byposten. Byposten var et kristent tidsskrift utgitt av metodistene i Norge. Bladet ble etablert i 1904 av Thomas Ball Barratt, mens han var prest i metodistkirken. Tidsskriftet skiftet navn i 1910 til Korsets Seier, som i dag er en førende norsk frikirkelig ukeavis og hovedorgan for Pinsebevegelsen i Norge. Reidar Johnsen. Reidar Peder Johnsen (født 1948) er en norsk politiker. Han var mellom 2003 og 2007 ordfører i Hadsel kommune for Senterpartiet. Knetgummi. Knetgummi er velkjent blant tegnere som arbeider med kull og pastell. Det er vanlig solgt i firkantede blokker som har konsistens som kitt eller tyggegummi. Det består av naturlig leire som er gjort plastisk ved å blande med vaselin. I riktige blandingsforhold vil en kunne presse stoffet mot et papir uten å få fett- eller leireflekker. Det trekker til seg kull- og krittstøv også nede mellom fibrene i papiret, men kan lett sette fettflekker og spor av tidligere oppsamlet materiale ved for intens bruk. I motsetning til plast- og gummiviskelær slites det ikke opp, og kan trekke opp nokså store mengder støv før det må skiftes ut. Det forandrer lite på papirstrukturen, siden det ikke skal gnis mot papiret. Det er formbart, slik at en kan lage rull, eller spisse det til for å treffe på spesielle måter. Fettfri loff-innmat er enda mer effektiv, og brukes ofte til å fjerne forurensninger fra gamle malerier. Den kan også brukes på tegninger, men er sjelden brukt slik. Ray Putterill. Ray Winston Putterill (født 2. mars 1989 i Liverpool) er en engelsk fotballspiller som spiller for Liverpool FC, på reservelaget og juniorlaget. Liverpool FC. Ray Putterill ble ansett som et bra talent, og han hadde også spilt for diverse ungdomslandslag, men en ryggskade satte han ut for det meste av forrige sesongen. Da han fikk sjansen viste han glimt av godt spill, men klarte ikke riktig å markere seg som han tidligere hadde gjort. Denne sesongen derimot har Putterill klart å skaffe seg en fast plass på juniorlaget, som oftest på venstre ving. Han har vært en av de beste spillerne på laget, samtidig som han også har scoret et par mål. Selv om Ray Putterill har vist glimt av sitt talent, vil han få det vanskelig med å bryte igjennom barrieren det er å komme opp blant A-lagsspillerne. Høsten 2007 ble det kjent at Crewe Alexandra var interesserte i å låne Putterill. Hjalarljod. Hjalarljod av Eivind Groven er en av de norske instrumentalkomposisjoner fra 1900-tallet som er oftest oppført i og utenfor Norge. Verket ble skrevet til en konkurranse i anledning åpningen av det nye rådhuset i Oslo, som sto ferdig til 900-års-jubileet for Oslo by i 1950. Det var tre komponister som utmerket seg og som ble premiert og oppført: Ludvig Irgens Jensen, Karl Andersen og Eivind Groven. Hjalarljod er det av de tre verkene som lever sterkest i ettertid. I juryen satt Odd Grüner Hegge, Øyvind Fjeldstad og Olav Kielland. Jfr. http://www.byarkivet.oslo.kommune.no/OBA/tobias/tobiasartikler/tob2000-1_04.htm Tittelen betyr da noe i retning av 'lyd/klang av hjaling'. Komposisjonen står i et dialogforhold til en gjetermelodi eller en lokk fra Gudbrandsdalen. Hjalarljod er rikt på farger og kontraster, har en stram oppbygning og gjør mye bruk av blåsere. Gangarrytmen ligger stadig under og bidrar til den ekstatiske framdriften. Charlie Barnett. Charlie Barnett (født 19. september 1988 i Liverpool) er en engelsk fotballspiller som for tiden spiller for Liverpool FC, på juniorlaget og reservelaget. Barnett etablerte seg i klubben så tidlig som i 2003, da han ble fast inventar på U-17-laget på tross av at han bare var 15 år. Han startet sin karriere som høyre midtbane, men har senere blitt omskolert til sentral midtbane, der han har utviklet seg til å bli en kreativ og dyktig ballfordeler (John Owens sammenlignet han med en Quarterback). Barnett fikk manges oppmerksomhet da han bidrog sterkt til at Liverpool vant FA Youth Cup i 2006. Han scoret mange fantastiske mål samt at han også var svært dyktig på dødballer. Charlie Barnett fikk sin debut på reservelaget i 2005/2006-sesongen, i en kamp mot Derby. Universitetsbygningen i Vasaparken. Universitetsbygningen i Vasaparken, er Göteborgs Universitets hovedbygning i Vasaparken, Göteborg. Bygningen ble inviet 18. – 19. september 1907. Historie. Den 10 november 1887 besluttet bystyret med 35 stemmer mot 15 å opprette en høyskole i Göteborg ifølge vilkårene i donasjonsskrivet av den skotske kjøpmannen David Carnegie († 1890). Pådriver i arbeidet var redaktøren for "Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning" (GHT) S A Hedlund, gøteborgskjøpmannen og donatoren Oscar Ekman samt Sigfrid Wieselgren, notarius ved rådhusretten og sønn av domprosten og avholdsforkjemperen Peter Wieselgren. Det høytidelige åpningen av "Göteborgs Högskola" skjedde den 15 september 1891 i enkle, leide lokaler i hjørnet av "Södra Vägen" og "Parkgatan" (tidigere "Realskolan" eller den såkalte "Schillerska skolan"). Innvielsestalen ble holdt av kirkeminister Gunnar Wennerberg og elevantallet var 15 stykker. Allerede i 1899 i forbindelse med et nordisk lærermøte i Göteborg, ble de falleferdige lokalene kritisert og røster hørtes for at en egen bygning skulle gi skolen dens rette status og gjøre den mer synlig for allmennheten. Daværende rektor Johan Vising anså at "det inte bara brast i bekvämlighet, hygien och värdighet utan att lokalerna även började bli för snålt tilltagna". Etter at bystyret besluttet å bygge en ny bygning for bybiblioteket, bekostet med 200 000 kronor av Renströmfondet, der høyskolens rektor Vising hadde sittet som bygningskommitéens formann, tok diskusjonene om et nybygg fart. Det hele ble påskyndet ytterligere av at leiekontrakten for det gamle huset løp ut 1901. Høgskolens forrige gjenlevende grunnlegger og donator Oscar Ekman tilbød seg nå å bekoste hele bygningen. Rektor Vising fikk i oppdrag å gjøre en kostnadsberegning. Den stoppet på 450 000 kroner. I sitt brev til Oscar Ekman den 6 januar 1901 skriver rektor Vising; "Om konsul Ekman vill giva högskolan det belopp 450 000:- som här är i fråga, är denna gåva så storartad och så vida över allt vad vi hittills vågat drömma om, att det ej kan falla oss in att begära någon som helst ökning av densamma och den är oss så kär och dyrbar, att det skall bliva vår bindande plikt att använda den så, som givaren bestämmer". Tre dager senere, den 9 januar, donerte Ekman summen til høgskolen under forutsetning at bystyret kostnadsfritt frigjorde en passende tomt. Planarbeidet tok nå til og rektor Vising kom til å innta en ledende rolle ved planlegging og utformning av bygingen, ingen statlig myndighet var innblandet. De nærmeste forbildene var Lunds og Uppsalas universitetsbygninger fra 1882 respektive 1887. Vasaparken (Stockholm). Astrid Lindgrens terrass i Vasaparken. Til venster Dalagatan 46. Vasaparken i Stockholm, er en park i bydelen Vasastaden i Stockholm sentrum. I øst avgrenses den av "Dalagatan", i nord av "Odengatan", i vest av "Torsgatan" och i sør av sykehusområdet "Sabbatsberg". "Bergianska trädgården" lå her på 1700-tallet og større deler av 1800-tallet. Den flyttet 1885 til sitt nåværende sted ved "Frescati", og Vasaparken begynte da å anlegges. Under første verdenskrigen ble parken brukt slik som mange andre av Stockholms parker som potetland. Vasaparken er bl.a. kjent for viktige politiske debatter før valgene på 1950-tallet. Mest kjente er de politiske duellene i Vasaparken mellom Sveriges daværende statsminister Tage Erlander og opposisjonslederen Bertil Ohlin. Astrid Lindgren bodde lenge på Dalagatan 46 ved Vasaparken og parken er nevnt i flere av hennes bøker. De tre terrassehagene i grovhugget granitt og betongoverflater med relieffer ved "Torsgatan" ble anlagt på 1940-tallet i en unik stil. De fleste trærne i parken er fra tiden da parken ble anlagt, selv om det finnes en drøyt 200-årig lönn og flere nyplantede trær. Utvikling. Da "Sabbatsbergsområdet" kommer til å utvikles mye de nærmeste årene med et større antall nye boliger, er en opprustning av Vasaparken påbegynt. I 2004 er terrasser bygget i gatenivå fra "Odengatan" og "Dalagatan" der en kan sitte og se ut over parken. 2005 ble det anlagt en kunstgressplen for 7-mannsfotball. Planen er en kunstisbane vinterstid. Skøytebanen ble innviet i desember 2005. Statuer i parken; "Arbetaren" av Gottfrid Larsson och "Romeo och Julia" av Olov Thorwald Olsson. Vasaparken (Göteborg). Vasaparken i Göteborg, er en park i bydelen Vasastaden i Göteborg. Vår og sommer et velkjent tilholdssted for ungdom i helgene og da ofte punkere og andre med alle mulige outrerte hensikter. Parken opptar et stort kvartal og ligger i tilslutning fra Vasagatan i nord opp til "Engelbrektsgatan" i sør. I øst avgrenses parken av "Götabergsgatan" og i vest av "Aschebergsgatan". I parkens nordre del ligger Göteborg universitets hovedbygning som grenser mot "Vasaplatsen". Vasaplatsen er en kileformet parklignende plass som er bredest oppe mot "Vasaparken". Parken skilles fra plassen av "Vasagatan". Sør for parken og "Engelbrektsgatan" ligger Vasakyrkan og Göteborgs universitets hovedbygning i en parklignende omgivelse som fortsetter opp til Hvitfeldtska gymnasiet. Mesterbrevnemnda. Mesterbrevnemnda er en norsk organisasjon som av Nærings- og handelsdepartementet er delegert ansvar for å styre ordningen med mesterbrev. Nemnda består av en leder og fire medlemmer, samt varamedlemmer. Medlemmene er oppnevnt etter forslag fra Samarbeidsrådet for yrkesopplæring, Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon. Lederen oppnevnes av Nærings- og handelsdepartementet på uavhengig grunnlag. Vasastaden, Göteborg. Vasastaden, bydel og primärområde i Centrum, Göteborgs Stad, med 6 401 innbyggere (2005) og 6 137 arbeidsplasser (2004). Området strekker seg mellom Götaplatsen og Haga, hovedstrøket gjennom bydelen er den brede Vasagatan med et gangstrøk i en allé i midten og med serveringer langs husveggene. Bydelen ble hovedsakelig utbygget mellom 1870-1920, og det finnes en stor mengde med godt bevarte steinhus. Bydelens utforming ble bestemt ved en byplankonkurranse som ble utlyst 1861, Sveriges første. 23 forslag kom inn, men ingen av dem ble bedømt å være så bra at det var verd en førstepris, så i stedet fikk to forslag hver sin andrepris. De to forslagene lå til grunn for den byplan som ble lagt frem i 1866. Ifølge den skulle bydelen bebygges med firkantete kvartaler og ha brede gater. Inspirasjon ble hentet fra Paris og Wien. Arkitekt til mange av husene i Vasastaden var Johan August Westerberg (1836–1900). Griegprisen. Griegprisen deles ut av Edvard Grieg Museum Troldhaugen til en norsk musiker, dirigent eller musikkforsker som på en særlig måte har formidlet Edvard Griegs musikk til andre. Den har også vært delt ut ekstraordinært fem ganger til personer som har gjort en særskilt innsats for Edvard Grieg og Troldhaugen. Prisen deles hvert år ut på 15. juni som er Griegs fødselsdag. Ragnhild Heiland Sørensen. Ragnhild Heiland Sørensen (født 6. april 1961) er en norsk sangerinne. Hun er utdannet fra Bergen Musikkonservatorium, Norges musikkhøgskole og Statens Operahøgskole. Roller. Sørensen ble ansatt ved Den Norske Opera i 1991 og gjorde debut som Mimi i La bohème. Av andre roller kan nevnes: Grevinnen i Figaros bryllup, Violetta i La traviata, Pamina i Tryllefløyten, Wellgunde og Helmwige i Wagners Nibelungens ring og Desdemona i Othello. Bergen Domkantori. Bergen Domkantori ble stiftet i 1971 av tidligere domkantor i Bergen, Magnar Mangersnes, som siden starten har vært dirigent og kunstnerisk leder. Koret er et av Norges ledende kor og har vunnet stor anerkjennelse i Norge og utlandet. Bergen Domkantori fremfører i første rekke kirkemusikalske verker i spekteret fra Palestrina til nyskrevet musikk, men har også profan kormusikk på repertoaret, deriblant norske folketoner. Koret gir jevnlig a capella-konserter og fremfører også større verker for kor, orkester og solister. Koret vektlegger å presentere sjeldent fremført kirkemusikk og har stått for en rekke norske urfremførelser, blant annet av Sverre Bergh, Johan Kvandal, Ketil Hvoslef, Kjell Mørk Karlsen, Glenn Erik Haugland, Marcus Paus, Knut Nystedt og Magnar Åm. Koret har gitt ut over 20 egne plater og gjort tallrike opptak for fjernsyn og radio. Bergen Domkantori har hatt samarbeidsprosjekter med blant andre Bergen filharmoniske orkester, Festspillene i Bergen, Valendagene og Borealisfestivalen. Koret har vunnet en rekke priser i inn- og utland. Koret vant Spellemannprisen 1979 for albumet "Folketoner i glass og ramme" i klassen kor-plate, forøvrig den eneste gangen det ble delt ut pris i denne klassen. Kantoriet ble tildelt Griegprisen i 1985 for sin innspilling av Edvard Griegs siste verk, Fire Salmer, opus 74 og for hans sanger for mannskor, opus 30. I tillegg til konsertturneer i Norge, har koret gjestet Sverige, Danmark, Island, England, Frankrike, Tyskland, Nederland, Italia, Spania og Slovenia. I oktober 2008 ga koret konserter i bl.a. Thomaskirken i Leipzig og Stadtkirche Wittenberg. Passepartout (bilde). Passepartout (Ordet er fransk og betyr egentlig "går overalt" [passe par tout].) er en spesielt tilskåret plate av kartong som settes over et bilde når det skal i glass og ramme. Den blir oftest brukt til tegninger og grafiske arbeider. Kartongplaten skjæres først til i en størrelse som passer inn i rammen og så skjæres en "lysåpning" som skal være litt mindre enn bildet, som deretter festes på baksiden. Lysåpningen kan være firkantet eller oval, men kan også formes etter ønske. Passepartoutet skal sørge for at bildet ikke kommer i direkte kontakt med glasset. Glass er et sterkt basisk materiale bestående av sand/soda/kalk, og vil over tid påvirke både farger og papir i kunstverket. Dette kan forringe både den estetiske og den økonomiske verdien av arbeidet. Passepartoutet skal for å tilfredsstille dagens krav til aldringsbestandighet også være av syrefritt materiale slik at den ikke tærer på det den skal beskytte. Et passepartout brukes oftest med hvit eller svart front, men finnes i et stort antall fargekombinasjoner, foruten at det er mulig å bygge på lagvis for å få et estetisk tiltalende resultat. Luftfartsallianse. En luftfartsallianse er en koalisjon mellom to eller flere flyselskaper om å samarbeide i overskuelig framtid på et vesentlig nivå. Samarbeidsnivået varierer mellom de forskjellige luftfartsalliansene. De tre største alliansene er Star Alliance, SkyTeam og Oneworld, som inkluderer flere flyselskaper verden over med et utstrakt rutenett. En nyere utvikling er alliansedannelser mellom luftfraktselskaper, slik som WOW-alliansen mellom Lufthansa Cargo, Singapore Airlines Cargo, SAS Cargo Group og Japan Airlines Cargo. Kevin Eriksen. Kevin «Karma» Eriksen (født 22. oktober 1975 i Oslo) er en norsk rapper og breakdancer. Han er mest kjent under artistnavnet «Karma» i rappegruppa Warlocks, men han er også soloartisten «Kevin». Eriksen er medlem i breakdancegruppa Atomic B-Boys. Liv og virke. Kevin Eriksen er oppvokst på Vestli i Oslo. Han var tidlig interessert i både rap, breakdance og graffiti, og kan kategoriseres som en ekte «B-boy». Kevin Eriksen startet rappegruppa «Warlocks of Mayhem», senere bare «Warlocks», sammen med sin tvillingbror, André «Tech Rock» Eriksen, kameratene Håkon «Hawk» Lund, Jan Erik «Small MC» Nøkleby og Kenneth «Kennybong» Engen i 1992. (Nøkleby og Engen sluttet kort tid etter og startet sin egen gruppe Valuable Scamps.) Warlocks har hovedsakelig rappet på engelsk, men har også levert et album med norsk lyrikk. Kevin Eriksen og Warlocks vant Alarmprisen i 2002 i klassen hip hop/rap for albumet «Afterlife». Kevin Eriksen begynte deretter på en solokarriere under artistnavnet «Kevin», med låter på norsk. I 2004 spilte han på hip hop-festivalen «Interstate», og arrangøren presenterte Kevin slik: «Kevin fra Warlocks drar i gang ett sett med hardslående låter og skildringer fra Oslo Øst», og refererte trolig trolig til Kevins låt, «Østkanthistorie». «Østkanthistorie» er eneste norske låt til filmen «UNO» fra 2004. Kevin Eriksen og tvillingbroren er også medlemmer av kjente breakdancecrews som Atomic B-Boys og «Nasty 9». Nasty 9 ble Skandinaviske mestere i breakdance i 2000. Kevin Eriksen ble nummer 4 i NM i «B Boy One on One» i 1997. Guttene kan sies å ha vært foregangsfigurer i det norske hip-hop miljøet. I et intervju med NRK uttaler Kevin at dansen er det viktigste for ham. I «Norwegian HipHop Awards» 2005, ble Eriksen-brødrene kåret til «Årets bboys». Kevin Eriksen studerte idrettsfag ved Bjerke videregående skole fra 1991 til 1994. Individuelle seiere. Norwegian HipHop Awards: Årets bboys 2005 (sammen med tvillingbror «Tech Rock») Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole British Mediterranean Airways. British Mediterranean Airways (BMED) er et britisk flyselskap som har franchise med British Airways på 16 destinasjoner i 15 land i Afrika, Midtøsten, Sentral-Asia og Europa. Selskapet har bevilling fra det britiske luftfartstilsynet til å fly passasjerer, frakt og post på flymaskiner med 20 eller flere seter. Magnar Mangersnes. Magnar Mangersnes (født 31. oktober 1938) er en norsk organist og kordirigent. Han var ansatt som domkantor ved Bergen Domkirke fra 1971 til 2008. Han stiftet Bergen Domkantori i 1971 og har vært dirigent og kunstnerisk leder frem til i dag. I tillegg dirigerer han Bergen Oratoriekor. Mangersnes tok initiativ til og har vært kunstnerisk leder for de årlige Kirkemusikkdagene og for Orgelfestuken i Bergen Domkirke fra 1997. Bachformidlingen har en spesiell plass i Mangersnes’ profil. Til dato har han oppført 160 Bachkantater med ulike ensembler. Mangersnes har eksamen artium fra Bergen katedralskole, eksamen fra Bergen lærerskole i 1962, organist og kantoreksamen fra Bergen Musikkonservatorium i 1966, samt flere studieopphold i utlandet. Mangersnes ble etterfulgt av Kjetil Almenning som domkantor ved Bergen Domkirke. Lizsy Sandal. Lizsy Sofie Sandal er ansatt som husmor ved Edvard Grieg Museum Troldhaugen. Hun mottok Griegprisen ekstraordinært i 2001 for sin mangeårige innsats for Troldhaugen og arven etter Edvard og Nina Grieg. Emirates Office Tower. Emirates Office Tower er en skyskraper i Dubai i de De forente arabiske emirater. Bygningen er 354 meter høy og har 56 etasjer. Den er pr. januar 2008 verdens 12. høyeste bygning. Nedenfor bygningen er en boulevard, og på andre siden av den ligger Emirates Towers Hotel. Disse to bygningene blir kalt Emirates Towers. Se også. Liste over skyskrapere Nahas Angula. Nahas Gideon Angula (født 22. august i 1943 Onyaanya, Namibia) er en namibisk politiker som representerer SWAPO. Den 21. mars 2005 ble han innsatt som statsminister av president Hifikepunye Pohamba som han tapte presidentvalget mot i 2004. Angula har en mastergrad fra Columbia University. Angula bodde i eksil utenfor Namibia mellom 1965 og 1989, og i denne perioden arbeidet han for Radio Zambia, og som statstjenestemann for FN fra 1976 til 1980. Umiddelbart før uavhengigheten ble Angula innsatt som medlem av den konstituerende forsamlingen i hjemlandet, som hadde makten i Namibia fra november 1989 til mars 1990, da landet ble uavhengig fra resten av Sør-Afrika. Angula var medlem av den namibiske nasjonalforsamlingen siden 1990. Han satt som utdanningsminister, minister for sport og kultur fra 1990 til 1995, og som statsråd for høyere utdannelse fra 1995 til 2005. Den 21. mars 2005, da Hifikepunye Pohamba ble tatt i ed som ny president for Namibia, annonserte han at Angula var utnevnt til statsminister for Namibia. Angula er medlem av den lutherske kirke, i likhet med hans forfedre i generasjoner. Stavanger2008. Stavanger2008 er et interkommunalt selskap som planlegger, gjennomfører og evaluerer kulturhovedstadsåret 2008 da Sandnes-regionen er europeisk kulturhovedstad. Selskapet eies av Stavanger kommune, Sandnes kommune og Rogaland fylkeskommune. Historie. Prosessen ble initiert av bystyret i Stavanger i oktober 2001, og et partnerskap med Sandnes og Rogaland ble dannet for å søke status for hele regionen. Åtte andre større norske byer støttet søknaden, og i 2003 garanterte Stortinget for 100 millioner kroner i støtte. 27. mai 2004 kunngjorde EUs ministerråd at Stavanger/Sandnes-regionen sammen med Liverpool blir europeiske kulturhovedsteder i 2008. Organisasjon. Styret består av politikere og aktører fra kultur- og næringsliv. Lederne er byenes ordførere og styret er valgt av representantskapet som er valgt av bystyrene og av Rogaland fylkesting. Leder for representantskapet er fylkesordfører i Rogaland, Roald Bergsaker. Nabolagshemmeligheter. Prosjektet startet opp 2006 og vil bli gjennomført og ferdigstilt til våren 2008. Watercolours. Watercolours er et prosjekt av Snøhetta for å lyssette Sandnes. Prosjektet vil lyssette hele byen, fra en gigantisk strekkode over Lifjell for å markere inngangen til byen, til et sentrum i «alle regnbuens farger». Høybanen med underganger, en rekke bygg og strøk, elver, Vågen og industrien langs vestsiden skal lyses opp. Mot himlaleite! MOT HIMLALEITE! er en utendørsforestilling som ble gjennomført i Sauda 6.-9. mars 2008. Forestillingen var en kombinasjon av dansekunst, skiakrobatikk og balansekunst, akkompagnert av musikk, korsang og fargerike 3D-bilder. Publikum måtte ta seg inn i fjellheimen til Djuvsbotn, der det for anledningen var bygget et snøamfi. Blant deltakerne i forestillingen var balansekunstneren Eskil Rønningsbakken og jibberen Andreas Håtveit. Andre. I tillegg til en rekke arrangementer fram mot og i løpet av 2008 finnes det flere mindre prosjekter som inkluderer dans og annen scenekunst, turopplevelser, kortfilmproduksjon, dokumentarer om byliv i Liverpool og Stavanger/Sandnes. Musikalske prosjekter fra kirkemusikk til jazz, litteraturprosjekter og mindre prosjekter i eksisterende kulturinstitusjoner er også med i prosjektet. Audun Kayser. Audun Kayser (født 1946 i Bergen) er en norsk pianist. Han er utdannet ved Hochschule für Musik i Wien, i Paris (Yvonne Lefebure) og Master Class med Geza Anda. I 1969 debuterte han som pianist i Universitetets Aula i Oslo. Han har vært manuensis i klaverspill ved Norges Musikkhøgskole fra 1973 og intendant ved Edvard Griegs hjem Troldhaugen fra 1978 til 1990. Fra 1990 er han ansatt ved Griegakademiet ved Universitetet i Bergen som førsteamanuensis i klaver; og fra 2007 professor samme sted innenfor spesialiteten Lied-akkompagnement. Han har laget en rekke innspillinger som solist med orkester, akkompagnatør og solopianist, bl.a. Bach: Goldbergvariasjoner, Kjerulfs samlede klaverstykker og Griegs klaverkonsert i a-moll med Bergen Filharmoniske Orkester. Griegprisen i 2010. Syrefri. Syrefri er en betegnelse som brukes om papir, papp, kartong og annet som ikke inneholder mekanisk masse, det vil si urensede trefibre, og som har en pH-verdi på 7 eller mer. Dette gjelder først og fremst papir som skal være varig og ikke bryte ned seg selv eller det som det er i nær kontakt med Mange papirkvaliteter har, (og fremstillingsmetoder for andre materialer) etterlater små mengder syrer som på sikt kan viske ut eller bryte ned fargestoffer og i det minste føre til blekning eller misfarging. For kunst som skal vare noen år, er det viktig at papir ikke misfarges eller bryter ned det som står på det. Også passepartouter, bakplater og andre bestanddeler som brukes til innramming har en etterhvert erfart at må være syrefri. Det at en i tidligere tider ikke har visst nok, har gitt fare for tap av kunstverker, og konservatorene ved mange museer får store restaureringsarbeider. Sikyon. Sikyon var en antikk gresk by i det nordlige Peloponnes mellom Korint og Akhaia. Byen lå på et lavt triangulært platå rundt fra Korintbukta. Mellom byen og havnen lå en fruktbar slette med olivenhager. Etter den doriske invasjon ble samfunnet delt inn i de tre vanlige doriske stammene og en like privilegert stamme jonere, i tillegg til en klasse tjenere som levde på og arbeidet på landsbygda. Jordfarger. Jordfarger er pigmenter utvunnet av stein- eller jordforekomster. Noen blir tørket og malt til jevn finhet og brukt direkte, andre kokes eller brennes for å oppnå fargen en vil ha. De mest kjente er "oker" i forskjellige sjatteringer mellom gult og orange/rødt (brent leire med varierende innhold av jernoksyd),"Terra de Siena" (jord fra nær byen Siena i Italia som fåes både brent(mørk rødbrun) og rå(lysere mørkbrun, rødskjær), "Umbra", (som også var italiensk jord) brent(brun) og rå(brun) – og "Grønn jord" som er nettopp det. Flere og sjeldnere varianter finnes også, eksempelvis "grønn umbra." Jordfarger blir brukt som kunstnerfarger til oljemaling, akrylmaling eller akvarellmaling. De brukes også som pigment for innvendig og utvendig maling av hus, med linolje, alkydolje, klister eller kalk som bindemiddel. Jordfarger med jernoksid som hovedbestanddel er lysekte og egner seg derfor godt til utendørs maling. De vanligste jordfargene til husmaling var gule og røde pigmenter med stort innhold av jernoksider, markedsført som mørk, lys eller gul oker, engelsk rødt, dodenkop og falurødt (importert fra Sverige). Mange av jordfargene blir også brukt som brekkfarger ved maling av spesielt hvite husfasader. Røde jernoksidpigmenter ble fra 1737 til 1815 (med avbrudd) levert som biprodukt fra produksjonen av alun ved Alunverket i Grønlia ved Christiania. Alle farger og sjatteringer kan i dag fremstilles kunstig, men blir i så fall ofte markedsført med tradisjonelt navn. Konstantinos Paparrigopoulos. Konstantinos Paparrigopoulos (gresk: Κωνσταντίνος Παπαρρηγόπουλος, "Konstandínos Paparrigópoulos") (født 1815, død 1891) er regnet som grunnleggeren av moderne gresk historiografi. Han analyserte gresk historie fra antikken til sin samtid som en sammenhengende historie i sitt flere binds store verk, "Historien til den greske nasjon", og er også kjent for sin forskning i bysantinsk historie i tillegg til andre felter i greske studier. Onarheim. Onarheim er ei bygd som ligger på østsiden av øya Tysnes i Hordaland. Stedets postnummer er 5694. Her ligger Onarheim kirke. Stedet har også skole, Onarheim skule, som er fra 1957 og Onarheim barnehage. Tuntex Sky Tower. Nattbilde av Tuntex Sky Tower Tuntex Sky Tower er en skyskraper i Kaohsiung som ligger i Taiwan. Den er 378 meter og har 85 etasjer. Heisen går 10 meter pr. sekund. Bygningen er designet av C.Y. Lee & Partners og Hellmuth, Obata & Kassabaum. Se også. Liste over skyskrapere The Tremeloes. The Tremeloes var et britisk rockeband fra Dagenham, Essex. Karriere. Gruppen ble stiftet i 1958 som Brian Poole and the Tremoloes (navnet ble snart endret på grunn av en stavefeil i en lokal avis), og ble opprinnelig startet som en kopi av Buddy Holly and the Crickets. Decca valgte dem fremfor The Beatles, som hadde hatt prøvespilling samme dag! Deres første hit var en versjon av “Twist and Shout” (1963), som lente seg sterkt mot Beatles' versjon, fulgt av en coverversjon av The Contours amerikanske million-selger “Do You Love Me” samme år. Før de rev seg løs fra Brian Poole i 1966, hadde deres cover av Roy Orbisons B-side, "Candy Man" og The Crickets` ballade "Someone Someone" (begge 1964) besøkt hitlistene i England, sistnevnte klatret helt til 2. plass. Straks Poole var borte, tok rytmegitarist og pianist Alan Blakely over lederrollen i gruppen, og Len 'Chip' Hawkes remplaserte bassist Alan Howard. De startet en enda mer suksessrik periode fra 1967 med Cat Stevens' “Here Comes My Baby”; “Suddenly You Love Me”, “Hello World”, og “My Little Lady”, og sin topp-hit med Four Seasons' gamle B-side “Silence Is Golden”. Bådde denne og “Here Comes My Baby” entret Top Twenty i U.S. Billboard Hot 100. Alle medlemmene deltok med vokal, selv om de fleste låtene brakte enten Hawkes eller trommeslager Dave Munden til mikrofonen som hovedvokalist. Gitarist Rick West sang på "Silence Is Golden". "Me and My Life" ble en hit i 1970, men gruppen skjøt seg selv i foten omtrent samtidsig ved å kalle platekjøperne 'silly suckers' i Melody Maker. Albumet "Master" utgitt noen uker senere, solgte dårlig, og de fikk ingen hitlåter etter "Hello Buddy" i 1971. Etter hit-perioden. Musikken deres er å få på CD, og de spiller konserter ganske regelmessig, særlig på pop-festivaler. Personellet har endret seg ofte etter 1972, de første nykommerne var Bob Benham og Aaron Woolley. Dette var en slags sammenslåing med bandt Jumbo, som også var under managers styring. Munden forble det eneste gjenværende medlem. Hawkes gikk solo en periode og lagde to album for RCA Records i Nashville, Tennessee. I 1979 kom han tilbake til England og slo seg sammen med Tremeloes fram til 1988. Chip forlot the Tremeloes for å konsentrere seg om karrieren til sønnen Chesney. Blakely døde av kreft i juli 1996, men Munden og West fortsatte med nyrekrutterte Dave Fryar (bass) og Joe Gillingham (keyboards). I 2005 ble Fryar erstattet av Jeff Brown (tidligere bassist i Sweet). I september 2006 turnerte Brian Poole, Chip Hawkes og The Tremeloes England som en del av et 40 års jubileum. Uavhengighetsdagen (USA). Uavhengighetsdagen (eng: "Independence Day"), den 4. juli er USAs nasjonaldag. Den er basert på da USA fikk underskrevet uavhengighetserklæringen av Kongeriket Storbritannia (1707–1800) den 4. juli 1776. Siden 1777 har det vært vanlig med fyrverkeri på denne dagen. Hazerswoude-Dorp. Hazerswoude-Dorp er en landsby i Nederland. Den er del av Rijnwoude kommune i provinsen Zuid-Holland og har 5767 innbyggere (2007). Landsbyen ligger i het Groene Hart (Grønne Hjertet) mellom byene Alpen aan den Rijn, Boskoop, Leiden og Zoetermeer. Landsbyen har et gammelt rådhus og tre kirker, hvorav en ble bygt i året 1646. Det fins også fire møller. Vestmarkabanen. Vestmarkabanen (Paradisbanen) var en jernbanestrekning som gikk mellom Skotterud og Vestmarka i Eidskog kommune i Hedmark. Strekningen var 14,3 km lang og ble åpnet 15. oktober 1918. Banen var den første jernbanestrekningen i Norge som mistet persontrafikken. Persontrafikken ble nedlagt alt 30. januar 1931. Godstrafikken mellom Buåa og Vestmarka ble nedlagt 15. februar 1961, og banen ble helt nedlagt 1. juni 1965. Surnadal Idrettslag. Surnadal Idrettslag er et idrettslag som blei danna i 1913 som IL Framtid. Idrettslaget tok sitt nåværende navn i 1966 etter at IL Framtid slo seg sammen med IL Bjørn og Surnadal jenteidrettslag. Surnadal Idrettslag består av sju grupper: fotball, håndball, friidrett, alpint, langrenn, telemark og bueskyting. Surnadal IL Fotball. A-laget til fotballgruppa spiller i 3. divisjon, avdeling 9. Høydepunktet til fotballgruppa var da de spilte i 1. divisjon i 1991. Laget trenes i dag av Arild Nerland som tok over før sesongen 2012. Historie. Etter sammenslåingen av idrettslagene Bjørn og Framtid var et faktum, var det store forhåpninger i fotballmiljøet i Surnadal. De beste spillerne i dalen var nå samlet i et lag. Trener for laget var Ingebrigt Aa Grimsmo, som hadde tatt utdanning som C-trener gjennom Norges Fotballforbund. Lagets første oppmann var Trygve Talgø. Den første saken for fotballstyret var innkjøp av drakter og de nye klubbfargene blei blått/hvitt. Første kampen laget spilte var mot Sunndal IL på Sjølseng den 24. april 1966. Kampen endte 1-1 og Finn Heggset fikk æra av å score første målet for Surnadal IL. Istiaia. Istiaia (Ιστιαία) er en by i Évvia i Hellas som har 7375 innbyggere (2001). Byen er den største nordvest på Évvia og ligger i et fruktbart landbruksområde. Homer beskrev byen som «polystafylon», landet til de mange viner. Perikles omplasserte innbyggerne i 446 f.Kr. etter at de hadde drept mannskapet på en trirem i et opprør mot Athen. Andre hellige krig. Den andre hellige krig fant sted mellom 449–448 f.Kr. og resulterte i en indirekte konfrontasjon mellom Athen og Sparta under den såkalte første Peloponneskrigen. Krigen brøt ut da Sparta tok Delfi fra Fokis og gav byen uavhengighet ved å gi den tilbake til delfierne. Athenerne var fokiernes beskytter, derfor ledet Perikles den athenske hæren mot Delfi for å gi Fokis tilbake herredømmet over byen. Umiddelbart etter at spartanerne hadde dratt hjem, gjenerobret de Delfi og gav den tilbake til fokierne. Ifølge M Dillon var de militære handlingene til både Sparta og Athen raske og effektive og der finnes ikke bevis for at de påvirket valfartingen til Delfi for å konsultere orakelet. I motsetning til den tredje hellige krig, var denne krigen kort og ikke så bitter. Cividale del Friuli. Cividale del Friuli er en by med ca. 11 000 innbyggere i nordøstlige Italia, i provinsen Udine i regionen Friuli-Venezia Giulia, 17 km østnordøst for byen Udine, ved elven Natisone. Byen er både et industri- og et landsbrukssentrum, og er særlig kjent for sine byggverk fra tidlig og høy middelalder, spesielt det såkalte "tempietto": et langobardisk hoffkapell fra det åttende århundre, et av Italias mest omdiskuterte middelalderbyggverk, undersøkt blant annet av Ejnar Dyggve og Hjalmar Torp. Byens sentrumsplan bærer ennå preg av den opprinnelige romerske byplan, med "cardo" og "decumanus", som krysser hverandre ved domplassen, "Piazza del Duomo". Historie. Byen ble grunnlagt av Gaius Julius Cæsar omkring år 50 f.Kr., og fikk navnet "Forum Iulii", som gjenspeiles i områdenavnet Friuli. I år 568 eller 569 ble den erobret av langobardene, som her grunnla sitt første hertugdømme. I 610 ble den plyndret, brent og rasert av avarerne; dette bevirket endringer i gatemønsteret, og nye hus ble reist hvor det kunne falle seg. Historikeren Paulus Diaconus ble født her i år 730; hans beretning "Historia Langobardorum" er et viktig kildeskrift fra tidlig middelalder. I 776 ble byen erobret av frankerne under ledelse av Karl den store. Fra 737 til 1238 var Cividale setet for patriarken av Aquileia. I 1419 kom byen under republikken Venezia; i 1813 under Østerrike, og i 1866 ble den forenet med kongedømmet Italia. Brekkfarge. Brekkfarge (Engelsk: Tinting Colour) var en jordfarge som ble tilsatt i små mengder i et spann med hvit farge før en malte hus fra gammelt av. Hvitt ble betraktet som en for skjærende farge, slik at den måtte «brekkes», dvs. tilsettes et lite fargeskjær. Malermestrene gjorde dette uten videre. Huseiere som ikke ville ha dette tillegget måtte argumentere både hardt og lenge for å få sitt syn gjennom. Teknikken med brekkfarge brukes også i malerkunsten. Det er viktig å prøve fargene ut med hverandre, da mange moderne pigmenter ikke blander seg til den tilsiktede virkningen. Det viste seg på mange ufrivillig rosahvite hus for noen år siden. I dag har utsalgssteder for maling egne maskiner, som doserer riktig mengde brekkfarge til malingen. Heliaia. Heliaia (Gresk: Ἡλιαία) eller Halia (gresk: ἁλία) var høyesteretten i antikkens Athen. Forskere mener at den fikk sitt navn fra det gammelgreske verbet "ἀλιάζεσθαι" («samle seg»). En annen forklaring er at domstolen hentet sitt navn fra det faktum at høringene fant sted utendørs, under solen. Heliaia ble også kalt stor–ekklesiaen. Innledningsvis var dette navnet på stedet som høringene ble gjennomført, men senere dekket denne benevningen også selve domstolen. Dommerne ble kalt "heliaster" ("ἡλιασταί") eller "dikaster" ("δικασταί", "ὀμωμοκότες", «de som sverger på»). Selve dømmingen ble kalt "ἡλιάζεσθαι" ("δικάζειν"). Fasade. Montering av fasade på moderne arkitektonisk bygg, Fornebu. Fasade har flere betydninger. Ordet er av samme latinske rot som det engelske "face" og brukes om «ansikt utad» også i arkitekturen. Fasaden er enten den siden av et hus som vender mot gaten (inne i et kvartal) eller den siden hvor hovedinngangen befinner seg. Det blir nesten alltid lagt mest arbeide i fasadeutformingen som blir laget slik at det er klart både hva som er fasade, og i arkitektonisk formspråk: hva bygningen er og dens betydning. Fasadeutformingen har variert etter de rådende stilarter i kunsthistorien. I overført betydning er fasaden det av oss selv som vi viser våre medmennesker. Ordtak som «Viktig med en fin fasade» og «Utad blank, innad krank» viser noe om vårt forhold til fasader i hverdagslivet. Anaerob. Anaerob, i fysiologisk sammenheng, betegner utilstrekkelig tilførsel av oksygen. Bokstavelig betyr anaerob "ingen" tilgang på oksygen. Ved anaerobt arbeid foregår det en energiprosess hvor muskelcellene har "utilstrekkelig tilførsel" av O2, og bruker mer oksygen enn cellene blir tilført. Å trene anaerob trening er svært nyttig for utøvere som skal konkurrere over en kortere periode, slik som 400 meter løpere, 1500 meter løpere og 3000 meter løpere. Estádio do Dragão. Estádio do Dragão (norsk: Dragenes stadion) er et fotballstadion i den portugisiske byen Porto. Estádio do Dragão ble bygget for EM i fotball 2004 hvor den var vertskap for gruppespillskamper og en semifinale. Stadionet ble også hjemmearena for fotballsklubben FC Porto etter at deres gamle stadion Estádio das Antas ble revet. Klubben er også eier av arenaen, som har en tilskuerkapasitet på 50,476 tilskuere og er rangert som et femstjerners fotballstadion av UEFA. Den ble offisielt innviet med en vennskapskamp mellom FC Porto og den spanske klubben FC Barcelona den 16. november 2003. Arkitekten bak Estádio do Dragão var for øvrig Manuel Salgado. Dragão Thukydid (politiker). Thukydid (gresk: Θουκυδίδης, "Thoukydídēs") var en fremtredende politiker i antikkens Athen, og i et antall år var han leder for den mektige konservative fraksjonen i byen. Thukydid var sønn av Melesias og født i den antikke demen Alopecê (Αλωπεκή) i Athen. Årstallet for hans fødsel er ukjent, men hans familie var medlemmer av adelen. Han var slektning av Kimon, den karismatiske generalen og lederen for det konservative partiet. Etter Kimons død, etterfulgte Thukydid ham som leder av de konservative og bestemte seg for å utøve opposisjon mot Perikles som ledet Athen på den tiden. Natalia Sedova. Natalia Sedova (født 5. april 1882, død 23. januar 1962) er best kjent som Lev Trotskijs andre kone. Men hun var også en aktiv revolusjonær uavhengig av Trotskij, og skrev mye om kulturelle tema knyttet til marxismen. Sedova fulgte Trotskij da han ble utvist fra Russland, og ble også med til Norge, da de bodde på Hønefoss. Hennes sønn, Leon Sedov, var en aktiv og ledende bolsjevik-leninist, en bevegelse som hans far ledet, og som han mest sannsynlig ble myrdet på grunn av. Etter at Trotskij ble myrdet i Mexico i 1940 ble hun igjen i Mexico, og beholdt kontakten med mange eksil-revolusjonære. Hun skrev bl.a. en biografi over Trotskij sammen med Victor Serge. Sedova, Natalia Sedova, Natalia Ejnar Dyggve. Ejnar Dyggve (født 17. oktober 1887 i Liepaja (Libau), Latvia, død 6. august 1961 i København) var en dansk arkitekt og arkeolog. Han er særlig kjent for sine arkeologiske undersøkelser i Split, Calydon, Lindos og Thessaloniki. I 1948 startet han en bygningsarkeologisk oppmåling av det såkalte «tempietto» i Cividale, Nordøst-Italia, og tok kontakt med Hans Peter L'Orange og Hjalmar Torp med sikte på en felles publisering av byggverket. Etter hans død ble imidlertid hans oppmålingstegninger brent. Bare noen få ble berget. Hans Blumenberg. Hans Blumenberg ble født den 13. juli 1920 i Lübeck, Tyskland. Han studerte filosofi, tysk og klassisisme 1939-47 avbrutt av den andre verdenskrig. Han døde den 28. mars 1996 i Altenberge nær Münster i Tyskland. Blumenberg var medlem av senatet til "the German Research Foundation", professor ved flere universiteter i Tyskland og med som grunnlegger av forskningsgruppen "Poetics and Hermeneutics". Han skapte den filosifiske retningen som er blitt kalt metaforisme, noe som slår fast det som ligger under metaforen og språk-ismene, er nærmest sannheten. Hans siste arbeider, spesielt "The sorrow crosses the river" (Die Sorge geht über den Fluss) er et forsøk på å se sammenhengen i menneskelig virkelighet gjennom dets metaforer og ufrivillige uttrykk. Ved å grave i tilsynelatende meningsløse anekdoter i historien av tilfeldig tenkning og litteratur prøvde han å tegne et kart av uttrykk, eksempler og fakter som førte til diskusjon av hva som er ment å være mer viktige saker. Arbeidet hans er fullt av sjelden skjønnhet, tolkningene hans er usedvanlig uforutsigbare og subjektive, alle fulle av tegn, indikasjoner og mer eller mindre ironiske forslag. Fremfor alt er det en advarsel mot erklærte sannhetsautoriteter og for skjønnheten i en verden av forvirring. Hans Peter L'Orange (professor). Hans Peter L'Orange (født i Oslo 2. mars 1903, død i Oslo 5. desember 1983) var en norsk professor i klassisk arkeologi, ekspert på tiden mellom antikken og middelalderen. Etter eksamen artium 1921 og Krigsskolen 1922 studerte han kunsthistorie og gresk, ble cand.phil. 1927 og dr.philos. i 1933 på avhandlingen "Studien zur Geschichte des spätantiken Porträts", om historien til det senantikke portrettet. Fra 1930-36 var han universitetsstipendiat bosatt i Roma og professor i klassisk arkeologi ved Universitetet i Oslo 1942-73. Han skapte i 1959 Det norske institutt i Roma med arkeologen Hjalmar Torp og var bestyrer 1959-73. I tillegg var han gjesteprofessor ved Harvard Universitys Dumbarton Oaks Library i Washington, DC i 1950 og ved Johns Hopkins University i Baltimore i 1966–67. Som forsker utmerket han seg særlig ved å studere perioden mellom antikken og middelalderen. Han arbeidet mye med å studere det senantikke portrettet, Konstantinbuen ("Der spätantike Bildschmuck des Konstantinbogens", 1939), hellenistisk og romersk herskerkult, mosaikk, skulpturfunnene i Sperlonga samt en rikt utsmykket langobardisk kirke i Cividale del Friuli i nordøstlige Italia. L'orange ga ut en lang rekke bøker og mange artikler, hvor kanskje "Oldtidens bygningsverden" (1978), en samnordisk utgivelse, kan framheves spesielt. Ved siden av de vitenskaplige utgivelsene sine, skrev han også mer populærvitenskaplige skrifter, hvor han med god fortellerevne fokuserte på sammenhengen mellom ulike kulturfenomen. Ibrox Stadium. Ibrox Stadium, tidligere Ibrox Park, er et fotballstadion og hjemmebane for fotballklubben Rangers FC ved sørsiden av elven Clyde i Ibrox–distriktet av Glasgow i Skottland. Det er et av de eldste og største fotballstadion i Storbritannia og åsted for to større stadionulykker samt et av de første stadionanlegg med kun seter. Ibrox er også videre kjent for sin arkitektur og historiske betydning for Glasgow. Plassen ved Ibrox Park har vært hjemmebanen til Rangers siden 1899. Den 2. april 1902, under den årlige landskampen mellom og, ble 25 mennesker drept og over 300 skadet da en tribuneseksjon av tre kollapset. I 1929 begynte byggingen av hovedtribunen på sørsiden av stadion. Arkitekten bak denne tribunen var den skotske ingeniøren og arkitekten Archibald Leitch, som også var mannen bak stadionanlegg for Arsenal, Manchester United, Everton, Tottenham Hotspur, Chelsea og Aston Villa. Da hovedtribunen stod ferdig ble anlegget et av de største fotballstadioner i Storbritannia, kun slått av Hampden Park, som også ligger ved sørsiden av Glasgow. Tilskuerrekorden er på 118,567 og ble satt i januar 1939 under en ligakamp mellom FC Rangers og hovedrivalen Celtic FC (Også kalt Old Firm). Dette tilskuerantallet er for øvrig også ligarekord i Storbritannia. thumb Utvendig hadde Ibrox forandret seg lite helt til en omfattende ombygging på slutten av 1900-tallet hvor tre nye frittstående tribuneseksjoner i "Copland, Broomloan og Govan" ble bygget på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Den andre store ulykken skjedde den 2. januar 1971 da gjerdene til trappeseksjonen nummer 13 kollapset mens tilskuere i en voldsom trengsel skulle forlate stadion. 66 mennesker omkom og over 200 mennesker ble skadet. Dette førte til at FC Rangers begynte å utvikle et mer moderne og tryggere stadion med blant annet flere sitteplasser. På 1990-tallet ble også større deler av tribuneseksjonene rundt hovedtribunen innlemmet med seter. "Ibrox Park" skiftet til sitt nye navn "Ibrox Stadium" etter enda en rehabilitering i 1997. I 2006 ble ytterligere 638 seter lagt til på tribuneseksjonen "Govan", mens det ble lagt planer om å utvide kapasiteten på tribuneseksjonene "Copland" og "Broomloan" med 800 seter, noe som vil utvide Ibrox' totale tilskuerkapasitet til 51,900 sitteplasser. Ibrox Stadium er for øvrig også rangert som et femstjerners fotballstadion av UEFA, noe som vil si at samtlige finaler i Europacupene kan spilles her. Hartsfield internasjonale flyplass. Hartsfield Internasjonale Flyplass er verdens største flyplass målt i antall passasjerer og har vært det siden 1998. I 2008 hadde den 90 millioner passasjerer. Den har også et betydelig fraktvolum; i 2007 ble det fraktet 715 000 tonn til og fra. ALT ligger 11 kilometer fra Central Business District i Atlanta. Kommunestyrevalg i Rana. Kommunestyrevalg i Rana er en oversikt over kommunestyrevalg og folkeavstemninger i Rana kommune etter kommunereformen i 1964. Kilder. Rana Erythrai. Erythrai (gresk: Ἐρυθραί), senere Litri, var en av de tolv joniske byene i Lille-Asia. Den ligger 22 km nordøst for havnen Kyssos (dagens Çeşme) på en liten halvøy som strekker seg ut i Erythraibukta. Den ligger like langt fra fjellene Mimas og Korykos og direkte motsatt fra øya Khios. Det ble produsert utmerket vin på halvøya. Byen skal ha blitt grunnlagt av jonerne under Knopos, sønn av Kodros. Den var aldri en stor by, men den sendte åtte skip til slaget ved Lade. Erythraiene var lenge under herredømmet til Athen, men mot slutten av Peloponneskrigen, trakk de sin lojalitet. Etter slaget ved Knidos, mottok de Konon og æret ham med en inskripsjon som fremdeles finnes. Maria Gripe. Maria Gripe (født "Walter", 25. juli 1923 i Vaxholm, død 5. april 2007) var en svensk forfatter. Seks år gammel flyttet hun til Örebro, som hun noen år senere forlot for å gå på gymnaset i Stockholm. Gripe studerte ved universitetet i Stockholm. Gripe skrev hovedsakelig barne- og ungdomsbøker, og beveget seg gjennom tre-fire sjangre i løpet av årene som forfatter. De første bøkene er ukompliserte, naive fortellinger som ikke skiller seg ut på noe vis. Gjennombruddet kom med bøkene om Josefin, som først og fremst er alvorlige sjeleportretter av alvorlige, ensomme barn i bygdemiljø. Bøkene har også fine glimt av pastoral, eller landlig, idyll i skildringen av vennskapet mellom de to barna, et element som ble fremhevet i Kjell Gredes filmatisering "Hugo og Josefin" i 1967. Med bøkene om Julia, og om Elvis, skriver hun seg inn i 70-tallets samfunnsrealisme. Mange av hennes senere arbeider inneholder overnaturlige eller litt mystiske elementer. Gjennom hele forfatterskapet går imidlertid barns søken etter en trygg, selvstendig identitet som en rød tråd. I løpet av karrieren skrev hun 38 bøker som har blitt oversatt til 29 ulike språk. Dette gjorde henne til en av Sveriges mest produktive forfattere. Hennes siste bok heter "Annas blomma", og den ble utgitt i 1997. I løpet av årene som forfatter har hun blitt tildelt mange priser for sine bøker. Flere av Maria Gripes bøker har blitt filmatisert, blant disse er "Hugo og Josefin", "Elvis", "Glassblåserens barn", "Agnes Cecilia" og "Skyggeserien". Dramatiserte versjoner av Tordivelen flyr i skumringen og "Agnes Cecilia" har også blitt sendt som hørespill i lørdagsbarnetimen på NRK radio. «"Tordivelen"» har blitt kåret til "Tidenes beste hørespill" av Lørdagsbarnetimens lyttere. Hun giftet seg i 1946 med kunstneren Harald Gripe. Han laget illustrasjonene til de fleste av bokomslagene hennes. Deres karrierer startet samtidig, hans som illustratør, og hennes som forfatter med boken "I vår lilla stad". Sammen fikk de datteren Camilla Gripe, som ble forfatter og oversetter. St. George's. St. George's er hovedstad på Grenada, som er en del av De små antiller i det karibiske hav. Den ligger på den sørvestlige delen av øya på en liten halvøy. Byen har 7500 innbyggere (1999). Byen var hovedsete for den engelske koloni på Winward øyene fra 1885 til 1958. Byen omgis av åssider som stammer fra et gammelt vulkansk krater. Universitetet St. George's University School of Medicine ligger her. Eksportvarer er bl.a. kakao, muskat, muskatblomme og bananer. St. George's ble bygd av franskmenn i 1650. I 1983 intervenerte amerikanske styrker i en militær operasjon. Historie. Før europeerne ankom, drev Karib indianerne bort Arawak indianerne og bosatte seg på Grenada. Colombus kom til Grenada i 1498 på sin tredje reise til den nye verden. Han gav øya navnet "Forestilling". Opphavet til navnet "Grenada" er usikkert, men det er sannsynlig at spanske sjøfarere endret navnet til Grenada. I begynnnelsen av det 18. århundre ble det mer vanlig å si "Grenada" eller "la Grenade" på fransk. Delvis pga Karibene forble Grenada u-kolonisert mer enn 100 år etter sin oppdagelse. Tidlig engelsk innsats for å innta øya mislyktes. I 1650 kjøpte et fransk kompani grunnlagt av Cardinal Richelieu fra England og etablerte en liten nybebyggelse. Etter flere kamper med Karibene, hentet franskmennene forsterkninger fra Martinique og bekjempet Karibene. Det sies at de siste hoppet i havet i stedet for å overgi seg. Script for a Jester's Tear. "Script for a Jester's Tear" er debutalbumet til det britiske rockebandet Marillion. Albumet ble utgitt i mars 1983. Albumet nådde 7. plass på den britiske albumlista. Det ble utgitt to singler fra albumet. «He Knows You Know» kom ut i februar 1983, og nådde 35. plass på den britiske singellista. «Garden Party» kom ut i juni, og nådde 16. plass. Bakgrunn. Musikken på albumet kan regnes med blant den melodiske progressive rocken, ikke ulikt en del progrock fra 1970-tallet. Marillion kom i mange år framover til å bli sammenlignet med Genesis, en sammenligning gruppa selv alltid har mislikt. Musikken på debutalbumet har visse likheter med Genesis' musikk på første halvdel av 1970-tallet, men er i noe større grad gitarbasert. Tekstene på albumet er ordrike og til dels komplekse. «He Knows You Know» handler om narkotikamisbruk, mens «Forgotten Sons» er inspirert av konflikten i Nord-Irland. «"The lyric was very pro army but strongly anti war."» Sangen «Garden Party» (med undertittelen «The Great Cucumber Massacre») er en parodi på sosial elitisme og snobbethet, og viser også sanger Fish' sans for humor. "Script for a Jester's Tear" ble utgitt i remastret 2CD-utgave i september 1997. Bonus-CD-en har alternative versjoner og demoer av sanger, i tillegg til sangene fra Marillions debutsingle «Market Square Heroes», som kom ut i oktober 1982. Albumet finnes også i en remastret utgave uten bonus-CD-en. "Script for a Jester's Tear" er det eneste Marillion-albumet der trommeslager Mick (Michael) Pointer medvirker. Han fikk sparken etter at albumet ble utgitt, og ble etter flere midlertidige trommeslagere erstattet av Ian Mosley. Alle sangene på albumet (inkludert bonus-CD-en) har tekst skrevet av Fish. Bonus-CD. Musikken er skrevet av Fish, Steve Rothery, Pete Trewavas, Mark Kelly og Michael Pointer, med unntak av * Fish, Steve Rothery, Pete Trewavas, Mark Kelly, Michael Pointer og Diz Minnet, ** Fish, Steve Rothery, Pete Trewavas, Mark Kelly, Michael Pointer og Brian Jellyman, og *** Fish, Steve Rothery, Pete Trewavas, Mark Kelly, Michael Pointer, Diz Minnett og Brian Jellyman. Daniele Bennati. Daniele Bennati (født 24. september 1980) er en italiensk landeveissyklist. Han sykler for RadioShack-Nissan og er en spurter. Jojo. En jojo (gjennom engelsk fra fransk, opphav fra et filippinsk språk) er et leketøy som består av to trinser, holdt sammen med en kort aksel som en hyssing er festet til. En kan få trinsene og akslingen til å gå opp og ned langs snora mens de roterer. Typer. Per idag finnes det fire forskjellige typer jojoer. Imperial, butterfly og offstring,freehand. Imperial er som de gamle jojoene, og brukes til noe som kalles looping. Dette er den tradisjonelle måten å bruke jojo på, ved at man «skyter» den frem og tilbake. Butterfly er en nyere type som er formet noe liknende en sommerfugl. Det er fordi den brukes til stringtriks som er ganske nytt. Butterflyjojoer er tyngre en imperial fordi de er designet for å spinne (å snurre på enden av tråden) lengre. Offstring er en butterflytype, bare med videre gummikanter for at den lettere skal kunne tas imot. I offstring er nemlig ikke jojoen festet til tråden. Freehand er når en stringtrickjojo med butterfly har en counterweight eller en motvekt i den ene enden i stede for å sette tråen på fingeren. Freehand gir litt variasjon fordi du kan gjøre ting som å slippe motvekten. Konkurranser. Det er egne jojo konkurranser over hele verden, og for profesjonelle finnes det idag fem offisielle grener man kan delta i. Disse er kalt 1A, 2A, 3A, 4A og 5A. I 1A bruker man en butterfly-jojo og gjør spinn og string triks. I 2A bruker man to imperial-jojo'er, en i hver hånd, som man gjør looping triks med. I 3A er det en butterfly-jojo i hver hånd som man kombinerer når man utfører string triks. I 4A har man offstring-jojo som man kaster i luften og gjør triks med. Mens 5A bruker noe som kalles counterweight, som er en butterfly jojo men med en motvekt i andre enden av tråden i steden for å feste snoren på fingeren. På denne måten gjør man triks som involverer begge ender. Kalikot distrikt. Kalikot er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Kalikot ligger "Karnali sone" i "Midtvestregionen" og reknes til fjelldistiktene. Hovedstad er Manma. Distriktets areal er 1 741 km². Befolkninga var i 2001 105 580. Parbatiya-befolkning 64,29 %. Dalit 31,36 %. (alle tall fra 2001). Kalikot er av landets fattigste og minst utvikla distrikter. I 2003 blei det anslått at 13% av barna led av akutt underernæring, og 87 % av befolkninga led av kronisk underernæring. Barnedødeligheten pr. 1 000 fødte barn var i 2001 153,9. Levealderen var i 1996 42 år, i 2001 46,7 år. Under Nepals borgerkrig 1996 - 2006 var Kalikot blant de første distriktene der opprørerne kontrollerte mesteparten av området utenom distriktshovedkvarteret. Lokaltog Kongsberg-Eidsvold. Lokaltogstrekningen Kongsberg-Eidsvoll (Linje 450) er en jernbanestrekning som trafikkeres av NSB mellom Eidsvoll og Kongsberg. Traséen er Gardermobanen – Hovedbanen – Drammenbanen – Randsfjordbanen – Kongsberglinjen, og betjener blant annet Oslo lufthavn stasjon og Oslo Sentralstasjon. Strekningen mellom endestasjonene er ca. 166 km og reisetiden ca. 2 timer og 20 min. Togene stopper ikke på alle stasjoner. Denne strekningen var den første i Norge hvor NSB type 72 ble benyttet. Steve Dunn. Steve Dunn (født 24. oktober 1957) er en tidligere engelsk fotballdommer. Han starta å dømme lokal fotball i 1978 og ble linjemann i The Football League i 1986. Han dømte sin første kamp i Premier League 23. august 1995. Kampen var mellom Tottenham Hotspur og Aston Villa. Han ble FIFA-dommer i 1996. En av høydepunktene i karrieren var i 2001 og FA-cup finalen mellom Arsenal og Liverpool FC. Kampen endte 2–1 til Arsenal. Han har også dømt en finale i FA Trophy. Dunns siste Premier League-kamp var 15. mai 2005 i kampen mellom Fulham FC og Norwich City. Hans siste toppkamp kom 18. mai 2005 og semifinalen i The Championship mellom West Ham United og Ipswich Town. Kanuttene. Kanuttene er en gruppe eldre damer i Bergen som har underholdt med sang og musikk på mange arrangementer og institusjoner på Vestlandet siden 1975. Med sine karakteristiske hatter og sjal, fremfører de gamle Bergenssanger, "husker du" -viser og historier fra gamle dager. Kanuttene sprer glede med sang og musikk. Her Ågoth Margrethe Lilleheil (80) Historie. På det meste var de ni, men nå utgjør Kanuttene fire medlemmer; Ågoth Margrethe Lilleheil (født 1927 i Bergen) på vokal, Elvira Bjordal (født 1915 i Alta) på gitar, Elisabeth Owe Michelsen (født 1917 i Vikebygd) på mandolin og Frida Lorentze Haukeland (født 1923 i Bergen) på trekkspill. Kanuttene har delt scene med personer som Sissel Kyrkjebø, Wenche Foss og Gro Harlem Brundtland. De har opptrådt for Kongehus og ordførere, redaktører og direktører. I løpet av sine 30 aktive år har de hatt over 3000 forestillinger. De fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv 7. juni 2008 på torgdagen i Bergen, for sin innsats gjennom flere tiår. Seks av damene fra Fyllingsdalens Husmororkester skilte seg ut som egen gruppe. Denne gruppen tok i 1975 navnet Kanuttene. Litt variasjon i sammensetningen har det vært siden den mer offisielle starten sankthans-aften 1974, da det var Ågoth Margrethe Lilleheil, Anna Birkeland, Anna Kruger Bakke, Doris Brudvik, Anny Solheim, Gerd Knutsen, Frida Lorentze Haukland, Reidun Iversen og Elvira Bjordal som entret podiet. Et par er falt bort, Elisabet Owe Michelsen er kommet til. Kanuttene deltok på Torgdagen i Bergen for første gang i 1977. Navnet. Navnet hentet de mer eller mindre uforandret fra Sofie Bjørhovdes bok Abelone og Kanutta, og selv om alle gode bergensord har minst tre-fire forklaringer hvorom de lærde strides, så er det ikke usannsynlig at det betyr "Bergens-småtøser som er nokke for seg sjøl". Draktene. Kanuttenes fargerike drakter, sjal og hatter har blitt deres varemerke i byen mellom de syv fjell. En av draktene til Kanuttene henger i dag på museet i Gamle Bergen. Draktene er inspirert av hvordan pene bergensfruer gikk kledd på slutten av 1800-tallet. Hattene er laget av Ingrid Torgersen. TV-dokumentar. Det er gitt ut en 13 minutters TV-dokumentar om Kanuttene (UIB produksjon) Arne Arnesen. Arne Arnesen (født i Uskedalen i Kvinnherad 28. juli 1847 som sønn av landhandler Jens Arnesen og Sella Gjertsdatter Myklebust, død 9. juni 1908) var stortingsrepresentant for Venstre fra Kristiansund og Sunnmøre. Skipshandler. Som voksen etablerte Arnesen seg som skipshandler med eget handelshus (Arnesens skipshandel), og var i tillegg væreier i Kristiansund. Han bar bestyrer av Norges Banks avdeling i Kristiansund. Ved bybrannen i Ålesund i 1902 organiserte han den første hjelpesendingen dit. Året før Norsk Selskap til Skipbrudnes Redning (NSSR) ble etablert i 1891 hadde han tatt initiativet til et lokalt basert redningsselskap for Kristiansund og Mørekysten. Politiker. Som handelsmann og væreier var Arnesen spesielt interessert i fiskeripolitikken.Han var i flere år ordfører og varaordfører i Kristiansund. Han ble valgt som suppleant (varamann) for Venstre i flere stortingsperioder. Møtte som representant for Venstre første gang i 1900. og som suppleant (vara)i 1906. Ble forespurt om å være fiskeriminister, men takket nei til denne stillingen. Stemte for unionsoppløsningen, og for republikk ved kongevalget i 1905. Arnesen var ordfører i Kristiansund og innehadde flere tillitsverv i byen, blant annet bestyrer av Norges Banks avdeling.Døde ved ankomst i Kristiania 1908,etter å ha vært innkalt til stortinget. Medaljer. Innehaver av 7. juni-medaljen. Arne Arnesen ble begravet i Kristiansund. Det ble holdt minnetale i Stortinget over ham. WOW-alliansen. WOW er en global luftfartsallianse mellom luftfraktselskapene Lufthansa Cargo (Lufthansa, Thomas Cook, SunExpress), SAS Cargo Group (Scandinavian Airlines, Widerøe, Blue1, Spanair, Sterling Airways), Singapore Airlines Cargo og JAL Cargo. Oljefarge. Oljefarger er kunstnerfarger der flyte- og størkningsmiddelet er en herdende olje, vanligvis linolje. Det er mulig å kjøpe pigment og røre ut selv, men det vanlige er å kjøpe i tubevis. Betegnelsen brukes for å skille denne basen fra akrylfarger, vannfarger, tempera, gouache og andre måter å holde fargene flytende på til de er på plass. Oljefargene er populære hos noen fordi de tar tid (dager) på å tørke, slik at en har tid på seg. Til husbruk kjøpes maling på boks eller i spann og kalles oljemaling. De fleste malingfabrikantene bruker alkydoljer i stedetfor linolje. Oljefarger kan brukes rett fra tuben eller blandes med hverandre på en palett til nye farger. De kan fortynnes med terpentin eller white spirit. De kan gjøres mere transparente og legges som lasering over allerede eksisterende lag med maling. Når de er tørket har de en tynn hinne av herdet olje som beskytter mot noen påvirkninger. Det er vanlig å beskytte med et lag eller to med ferniss. For sterk bruk av løsemidler under siste del av maleprosessen kan svekke evnen til å holde pigmentene sammen. Noen fabrikanter er forøvrig begynt å bruke alkydoljer. Fargene med begge oljetypene kan blandes uten problemer. Oljefargene kan ikke smøres direkte på lerret og lignende. Det gir kjemiske reaksjoner som raskt ødelegger bildet og får malingen til å falle av. Lerret trenger et sperrelag (grunning) av gesso eller limgrunn. Vanlig akrylmaling, for eksempel takmatt er et alternativ, men en er i dag ikke helt sikker på varigheten av en slik beskyttelse (Den er i verste fall på mere enn femti år. De færreste bekymrer seg for hva som eventuelt skjer om hundre års tid. Forretninger selger i dag ferdig oppsatte og grunnede lerreter. Tykke lag kan krakelere (danne sprekker). Dette er normalt for alle eldre oljemalerier, men en bør ikke legge opp til det. Maler man litt og litt, er regelen om «mager blanding først og fetere blanding mot slutten» viktig. De innerste strøkene kan være godt uttynnet med terpentin, mens de ytterste kan tynnes med linolje. Gjør man det motsatt, vil neste lag maling ikke henge seg på. Et oljemaleri er alltid litt transparent. Dette er kjent og brukt av kunstnere i flere epoker. En undersøkelse av maleriet "Olympia" av Edouard Manet viste for eksempel at det klare blåskjæret i huden på kvinneakten hang sammen med at undermalingen var hvit, mens undermalingen i resten av bildet trolig var brunaktig og ga en varmere fargetone. Kattuglen. Gymnassamfunnet Kattuglen, bedre kjent som Ugla, er Oslo katedralskoles eldste elevlag, med tradisjoner lengre enn 160 år tilbake. I følge Kattuglens vedtekter er elevlagets oppgave å opprettholde og styrke det spesielle samholdet mellom elevene. Elevlaget avholder arrangementer både i og utenfor skoletiden der målet er å bedre læringsmiljøet og skape vennskap på tvers av klasser og trinn. Allerede i 1844 fantes det en forening for skolens øverste klassetrinn, men av en mer eksklusiv og privat karakter. Det første egentlige samfunnet ble startet i 1846 og her kunne alle elever bli medlemmer, slik som i dag. Dette samfunnet hadde en sterk litterær karakter og diskusjoner, debatt og foredrag ble holdt på hvert møte. Samfunnets viktigste rolle den gang var å gi elevene et forum der de kunne si hva de virkelig mente, uten at rektor eller ledelsen skulle høre om det. Dette elevlaget ble stiftet under navnet «Oslo Katedralskoles Gymnasiesamfunn Kattuglen». Siden den gang har Ugla forandret karakter og ansees i dag som et festorgan ved skolen. Likevel var Ugla helt frem til 1990-tallet skolens paraplyorganisasjon, en posisjon elevrådet har tatt over i dag. Et medlemskap i Ugla var en forutsetning for å kunne være med på noen av de andre elevlagene elevlagene ved skolen. Pengene fra medlemskontingenten for Ugla ble brukt som finansiering til alle tenkelige elevaktiviteter. I dag er de fleste elevlagene selvstendige, og Uglas oppgave er derfor forandret. Fokuset er satt på elevmassen som en helhet. Til tross for at de fleste arrangementer i regi av elevlaget er myntet på det sosiale, driver Ugla fremdeles med virksomhet som skal fremme elevenes interesse for aktuelle temaer. Diskusjoner med kjente foredragsholdere er et eksempel på slik virksomhet. Harald Reppesgaard. Harald Øystein Reppesgaard (født 1. september 1943) er en kjent psykiater fra Trondheim. Reppesgaard var i 1980-årene overlege i Helsedirektoratet og ved Reitgjerdet sykehus i Trondheim, senere også overlege og sjeflege ved Trøndelag psykiatriske sykehus. De siste årene har han drevet privat psykiatripraksis i Trondheim. Han har tidligere også markert seg som medlem av Norges Kommunistiske Parti, og som bystyrerepresentant for Bylista i Trondheim. Reppesgaard ble i 1994 i Trondheim Byrett dømt for bedrageri, dokumentfalsk og brudd på legeloven. Rettssaken den gang resulterte i ubetinget fengselsstraff og inndragning av legelisensen i tre år. I 2006 ble det på nytt klart at Reppesgaard var i myndighetenes søkelys for å ha mottatt sykepenger han ikke hadde krav på samt for å ha mottatt uberettigede utbetalinger fra trygdeetaten. I mars 2007 tilsto han bedrageri av 475.000 kroner, samt å ha unndratt 1,3 millioner kroner i skatt. Saken, som kom opp for retten i mai 2007, gikk som tilståelsessak. Han ble dømt for bedragerier og skattesvik, og måtte sone ett år i fengsel. I mai 2010 ble han valgt som redaktør i NKPs avis "Friheten". Reppesgaard sitter også i partiets sentralkomite. Thomas Henschien. Thomas HenschienThomas Henschien (født 17. mai 1969) er utdannet økonom og journalist og var tidligere redaksjonssjef i TV 2 Nyhetskanalen. Henschien er nå administrerende direktør i mobilteknologi-selskapet Appy AS. Henschien begynte som reporter i TV 2 i 1998, og har frem til 2006 primært jobbet som programleder på TV 2 Nyhetene. I en periode var han del av utenriksredaksjonen, og dekket blant annet Irak-invasjonen i 2003. Han har bakgrunn som befal i marinen, og brukte to år på økonomistudier før han reiste til USA og tok en Bachelor-grad i TV-journalistikk. Før han kom til TV 2 hadde han jobbet som reporter i flere år, blant annet for NBC i USA, og lokal-TV i Haugesund. Fra 2006 til 2011 var han redaksjonssjef for TV 2 Nyhetskanalen, og var sentral i utvikling, drift og daglig ledelse av kanalen. K (artist). K (tidligere kjent som "Takeru" (建); født 6. februar) er gitarist i Moi dix Mois. Han har også vært med i Ru~ne og Grand Zero. Tina Haagensen. Christina Haagensen, best kjent som Tina Haagensen, (født 5. september 1967) er en norsk designer og stylist. Hun er utdannet dekoratør ved Danmarks Dekoratørfagskole i København 1987–1988 og har en bachelor ved Moteskolen Esmod våren 2007, hvor hun fikk Juryens Pris ved avgangseksamen. Tina Haagensen har jobbet for Kjell A. Nordström og egne klær under merket Tina H. Kvannfjellet. Kvannfjellet er et fjell rett nord for tettstedet Majavatn i Grane kommune i Nordland fylke. Fjellets høyeste punkt er "Nordklumpen" på 702 moh. Det samiske navnet på fjellet er Faatnoevaartoe. Isopren. Isopren, 2-metyl-1,3-butadien, er monomeren for naturgummi. Isopren dannes som biprodukt ved cracking av nafta eller olje. Om lag 95% av isopren produksjonen brukes til å fremstille cis-1,4-polyisopren som er gummi. Gummi og lignende stoffer fremstilles syntetisk ved stereoselektiv polymerisasjon av isopren. Majaklumpen. Majaklumpen er et fjell sør i Nordland fylke som strekker seg 1021 moh. Det ligger vest for Store Majavatn i Grane kommune. 12 Wasted Years. 12 Wasted Years er et hjemmevideo fra Iron Maiden. Denne filmen dokumenterer fremgangen til Iron Maiden helt fra begynnelsen i 1975 og frem til Somewhere on Tour turneen. VHS-en er 90 minutter lang og inneholder bilder, intervjuer, sanger og sanger fra B-sides, den inneholder også «She's A Roller»' som er fremført av Adrian Smith med hans første band Urchin. Den er også gitt ut som bootleg-DVD, utgitt av et brasiliansk filmselskap. Lyden er forbedret, men dette er i hovedsak en DVD kopi av VHS-en. Kvaliteten på denne DVD-en er generelt ganske dårlig. Live After Death (konsertvideo). "Live After Death" er den første hele konserten som ble utgitt på video med Heavy Metal-gruppa Iron Maiden. Den ble tatt opp i løpet av de fire kveldene bandet spilte på Long Beach Arena i Los Angeles i perioden 14. til 17. mars i 1985. Disse konsertene var en del av deres World Slavery Tour og ble utgitt en drøy uke etter utgivelsen av deres live-album med samme tittel. Konserten ble utgitt på DVD i 2008, som en del av bandets History-serie. DVD-versjonen inneholder en del ekstramateriale, blant annet en lengre versjon av dokumentaren "Behind the Iron Curtain". Coveret er tegnet av Derek Riggs. Statens garantiinntekt for kunstnere. Statens garantiinntekt for kunstnere, populært kalt garantiinntekt eller kunstnerlønn, er en garantert årlig minstelønn som den norske staten gir til norske yrkesaktive forfattere, billedkunstnere, komponister, musikere, skuespillere og andre kunstnere som gjennom år har bidratt med en kvalitetsmessig verdifull kunstnerisk innsats. Det største av disse stipendene er årlig arbeidsstipend, som for øvrig ikke må forveksles med "statens garantiinntekt for kunstnere" som er en garantert årlig lønn som støtte til aktive kunstnere i Norge inntil de fyller 67 år. Historie, omfang og størrelse. Garantiinntekten ble tidligere kalt «kunstnerlønn» fra statlig støtteordning for kunstnere begynte i 1863 til 1960, da slik støtte ble erstattet av kunstnerstipender. Den første som fikk kunstnerlønn, tidvis også kalt diktergasje, var for øvrig forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson, den siste skuespilleren Per Aabel. Nyordningen fra 1960-tallet ble revidert etter forslag i utredningen NOU 1973:2, og garantiinntekt ble innført fra 1977. Kunstnere mottar garantiinntekten inntil de opphører med virksomheten eller fyller 67 år. Statens stipend- og garantiinntektsordning blir styrt av av "Forskrift om Statens stipend og garantiinntekter for kunstnere" som ble fastsatt av kulturdepartementet i 1998 etter et stortingsvedtak i 1997. Størrelsen på den enkeltes garantiinntekt har blitt oppjustert hvert år i forbindelse med Stortingets budsjettbehandling og var maksimalt 168 500 kroner i 2007. I 2005 omfattet støtteordninga omfattet 635 kunstnere. Statens garantiinntekt for kunstnere er skattepliktig etter reglene for lønnsinntekt. Ordningen med garantiinntekt må ikke forveksles med statens arbeidsstipend. Tildelingen foretas av Utvalget for statens stipend og garantiinntekter for kunstnere, på vegne av Kultur- og kirkedepartementet, og etter innstilling fra stipendkomiteer oppnevnt av kunstnerorganisasjonene. Andre statlige kunstnerstipend. I tillegg har flere kunstnerorganisasjoner egne stipendordninger. Apparatet som fordeler statlige stipend og garantiinntekter til kunstnere, består i dag av 24 fagspesifikke stipendkomiteer som er satt sammen av eksperter fra kunstnerorganisasjonene. Kultur- og kirkedepartementet ønsker å erstatte disse med fem eller seks større komiteer for å forenkle strukturen og samkjøre arbeidet. Maiden England. "Maiden England" er en konsert-video av bandet Iron Maiden under "Seventh Son of a Seventh Son"-verdensturne. Den ble spilt inn i Birmingham NEC 27.-28. november, 1988. Den ble utgitt på (VHS) i 1989 og som en større video/CD-pakke i 1994. CD-en i denne pakken manglet flere sanger som var på videoen. Dette var pga. for liten plass på CD-en. Filmen ble utgitt på DVD i 2007, men dette er en piratkopi løftet rett fra den gamle VHS-utgaven. En offisiell DVD ble annonsert for 2008, men er utsatt på ubestemt tid. Arbeidet med filmen ble styrt og redigert Steve Harris, grunnlegger og bassist i Iron Maiden. Up the Irons – The First Ten Years. "Up the Irons – The First Ten Years" er en DVD fra Iron Maiden. DVD-en inneholder alle Iron Maidens musikkvideoer fra 1980 til 1990, varighet er ca 73 minutter. Flesteparten av musikkvideoene kan man også finne på "Visions of The Beast" som ble utgitt i 2003. Haiking. En haiker som venter på skyss Haiking er en form for transport som tradisjonelt har blitt omfavnet av ungdommen og kan være en noe uforutsigbar og litt mer tidkrevende reisemåte enn kollektivtransport. For haikeren er dette noe av sjarmen – å møte mennesker og å reise billig. Haikere er å se overalt, gjerne langs veikanten med tommelen i været, på bensinstasjoner eller andre steder der det er mye biltrafikk. Bilister kan stoppe og ta med haikeren som passasjer og det forventes normalt ikke å ta betalt for å la haikere sitte på. Dette varierer imidlertid fra land til land. Ofte er haikeren også utstyrt med et skilt i hånden med destinasjonen påskrevet. Haiking er ikke like utbredt over hele verden. Enkelte steder er begrepet helt ukjent og andre steder er det vanlig å kreve betalt for skyssen. Tegnet man bruker for å haike varierer også. I norge er tegnet tommelen opp. I for eksempel afghanistan betyr dette tegnet omtrent det samme som langefingeren opp gjør i vesten. Renessanse og haiking på TV. Haiking har fått en aldri så liten renessanse med to viktige tvprogrammer i løpet av 2006/2007. I desember 2006 ble programmet Til Kina uten penger sendt på TV 2. Espen Aarsvoll og Matias Nordahl Carlsen, to kamerater med bakgrunn fra bak kameraene på tv satte sommeren 2005 ut på en ekspedisjon med start i Oslo og mål i Beijing og den kinesiske mur. Målet var å ikke bruke penger på reisen, men bruke de forbindelsene de knyttet under veis, spille på gata og jobbe seg nedover Østeuropa og Asia. Turen ble dokumentert med kamera og klippet til en times tv-dokumentar. I slutten av november 2007 la Aarsvoll og Nordahl Carlsen ut på en ny haiketur. Denne gangen gikk turen fra Nordkapp i Norge til Kapp Agulhas i Sør-Afrika. De nådde målet 15. februar 2008 etter å ha haiket 18915 km gjennom Europa og Afrika. Høsten 2007 sendte TVNorge serien Peking Express, en serie der flere lag fra Danmark, Sverige og Norge konkurrerte i å komme først til Beijing. Turen gikk fra Moskva og gjennom Sibir før de endte opp i Kina. Ressurser på nett. Haikere har allerede tatt i bruk ny teknologi for haikeformidling. Det finnes noen nettsteder i Norge som formidler haiking for enkeltturer og faste turer for pendlere. For haik i Europa og resten av verden finnes det en del store haikesentraler. From There to Eternity. From There to Eternity er en videosamling fra Iron Maiden Den ble kun utgitt i USA fordi "The First Ten Years" ikke ble utgitt der i 1990. Den inneholder nøyaktig det samme som The First Ten Years, pluss noen videoer fra 1990-1992. Behind the Iron Curtain. "Behind The Iron Curtain" er en 30 minutters konsert- og dokumentarvideo med gruppa Iron Maiden. Opptakene er gjort i august 1984, i begynnelsen av "The World Slavery Tour" (1984-1985). Under denne turneen ble Iron Maiden det første vestlige rockbandet til å spille bak Jernteppet - land som på den tiden var kontrollert av Sovjetunionen. Landene de besøkte var Polen, Ungarn og Jugoslavia. Videoen inneholder fire sanger, og opptak fra turnelivet samt enkelte samtaler de hadde med fans i Polen og Ungarn. De to første sangene er studioopptak, mens de to siste er liveopptredener fra Ungarn og Polen. Det var mellom 10 000 og 18 000 publikumere på hver eneste konsert de holdt. Alternativ versjon. En lengre versjon på 58 minutter ble utgitt som ekstramateriale på DVD-utgivelsen av "Live After Death" i 2008. MTV viste denne versjonen allerede i 1984. Denne versjonen inneholder flere sanger og mere opptak fra selve turnelivet i Østblokken. Malene Schwartz. Malene Schwartz (født 10. august 1936 på Frederiksberg) er en dansk skuespillerinne. __TOC__ Biografi. Etter sin elevtid på Privatteatrenes teaterskole kom hun i 1957 til Alléscenen, etterfulgt av et par år ved Det Ny Teater en ni år lang tilknytning til Det kongelige Teater. Senere ansatt på Det ny Scala, ABC Teatret, i Cirkusrevyen og i Tivoli, hvor hun fikk mulighet til å utfolde sitt store talent som musikalskuespillerinne, i det klassiske repertoar, i de moderne lystspill og i revysammenheng. På slutten av 1970-tallet ble hun kjent som Maude Varnæs i tv-serien Matador. Hun har også vært direktør for Bristol Teatret, Aveny Teatret og Aalborg Teater. Hun er nå direktør for Folketeatret. I 2000 ble Schwartz utnevnt til ridder av 1. grad av Dannebrogordenen. Nørrebros Teater. Nørrebros Teater ligger i Ravnsborggade 3 i København. Teateret åpnet 7. juni 1886 som serveringsteater i varietélokalet i Store Ravnsborg på en bevilling som ikke tillot forestillinger av lengre varighet enn 45 minutter og kun med et begrenset antall skuespillere. Repertoaret har gjennom tidene hovedsakelig vært i den lettere genre: revy, operette, farser og lystspill. Osvald Helmuth fikk i 1929 sitt store gjennembrudd med "Ølhunden glammer" av Poul Henningsen. Av andre skuespillere som har hatt sine gjennombrudd på Nørrebros Teater kan nevnes Buster Larsen, Poul Reichhardt og Poul Bundgaard. I en periode fra 1956 het teateret "Det ny Scala". Buster Larsen. Buster Larsen (1. september 1920 – 18. desember 1993), dansk skuespiller som for alvor ble kjent i Norge gjennom rollen som grisehandler Larsen i TV-serien Matador. Buster Larsen debuterte som 12-årig på Nørrebros Teater i 1932. Dravidere. Draviderne lever på Sri Lanka og i sør-India Draviderne er betegnelsen på flertallet av befolkningen i Sør-India og nordøstre Sri Lanka. Shannon VOLMET. Shannon VOLMET er en radiostasjon for flytrafikken som sender METAR (værrapporter), og TAF (værprognoser) for alle de største flyplassene i Europa. Sendingene er på flere frekvenser i flybåndene på kortbølge. Frekvensene er 3413, 5505, 8957 og 13264 kHz. Det sendes på Enkelt sidebåndmodulering, Single sideband (SSB), enkelt sidebånd, som krever beatoscillator i mottakeren. Radiostasjonen er en del av tjenestene for transatlantisk flytrafikk i forbindelse med Shannon Internasjonale Flyplass. Peter Joseph Fan Xueyan. Peter-og-Pauls-katedralen i Baoding, bygd i 1905 Joseph Fan Xueyan (født 29. desember 1907 i landsbyen Wangting i fylket Qingyuan nær Baoding i Kina, død i februar eller 13. april 1992 i Chengde?) var katolsk biskop av Baoding i Kina, og en av den katolske undergrunnskirkes ledende skikkelser frem til sin død. Liv og virke. Etter sin prestevielse i Roma den 22. desember 1934 vendte han hjem til Kina der han virket i menigheter, katolske skoler, seminarer og så i "Catholic Relief Agency" fra 1937 til 1951. Han ble utnevnt til biskop av Baoding i provinsen Hebei av pave Pius XI den 12. april 1951, og ble bispeviet den 24. juni samme år i Hankou. Under de kommunistiske forfølgelser satt han siden 1958 i fengsel eller i arbeidsleirer sammenlagt i minst 28 år. I 1976 sendte pave Paul VI ham og biskop Ignatius Kung Pin-mei av Shanghai gratulasjonsbrev i forbindelse med deres 25-års felles bispejubileer, noe paven pleier å gjøre ved slike jubileer. Biskop Kung mottok aldri sitt brev, men biskop Fan – som da var i arbeidsleir – fikk sitt senere, da han i 1979 ble løslatt fra fengsel etter kulturrevolusjonen. Lettelsene i hans kår hadde begynt ett år tidligere, da han under oppsyn var blitt sendt ut som gatefeier. Etter at han var fri, begynte katolikker nokså snart å flokke seg om ham i store antall, og det fikk mynighetene til å sette ham i husarrest i en landsby ikke så langt fra Baoding. Men han fikk lov til å ta i mot besøkende. Dermed begynte han i 1981 å forberede unge menn for prestetjeneste unndratt de regjeringskontrollerte kirkelige strukturer, og han foretok samme år tre bispevielser uten å ha klarert det med Den kinesiske patriotiske katolske forening og eller ikke med pavelig mandat. De tre var biskop Julius Jia Zhiguo av Zhengding, biskop Zhou Shanfu av Yixian (begge i Hebei) og biskop Casimirus Wang Milu av Tianshui i Gansu. Den 12. desember samme år sendte kardinal Agnelo Rossi, den daværende prefekt for Vatikanets kongregasjon for troens utbredelse, et brev som instruerte at biskop Fan Xueyang hadde pavens godkjenning med å fortsette med å gjøre dette. Det het i brevet at paven (Johannes Paul II), for ikke å la Kinas «martyrkristenhet» lide under mangelen av «legitime overhyrder», og gitt at det «for Den Hellige Stol var umulig å sørge for dette direkte», hadde besluttet å bemyndige «de legitime biskoper lojale til de Hellige Stol» å «foreta de tiltak som er nødvendige for katolikkenes åndelige vel, for «hele Kirken som lever i denne republikk», iklusive det «å velge og ordinere sine egne koadjutorbiskoper» eller biskoper av nærliggende bispedømmer som står uten legitime overhyrder (brev til msgr. Paolo Giglio, "chargé d’affaires" ved det apostoliske nuntiatur i Taipeh). Gitt denne godkjenningen ordinerte deretter biskop Fan enda flere biskoper for den katolske «undergrunnskirke». Allerede i 1958, etter at biskop Fan ble fengslet første gang, hadde Den kinesiske patriotiske katolske forening utpekt en ny og regimetro biskop til has bispedømme Baoding. i 1982 forsøkte denne å gjøre seg gjeldende i Baoding igjen. Han lot meddele t han ville feire en pontifikalmesse i domkirken der. Svaret fra de troende var at han bare fkk komme, men at han ikke kunne regne med at noen ille overvære messen. Det ble til at han holdt seg unna. Sommeren 1983 ble biskop Fan arrestert på nytt. Han var da 76 år gammel. Han fikk en dom på ti år. Denne gangen ble han holdt helt bort fra folk; han fikk ikke en gang gå ut og feie gatene. Død, begravelse, gravsted. I 1990 ble han sett for en siste gang da han ble ført bort i en flokk av dødsdømte fanger. Det vites ikke om det var det samme året eller senere han døde. Han skal ha blitt internert blant annet i en moske i Shijiazhuang. Dødsattesten som etterhvert ble utstedt bar datoen 13. april 1992, og hans nedfrosne levninger ble bragt for begravelse den 16. april fra Chengde (nord i Hebei) til hans fødested Wangting i Dingxing fylke lenger sør i Hebei. Kroppen viste skader som syntes å skyldes slag; bena hans var brukket og ansiktet slått inn. Myndighetene krevde en enkel begravelse i det stille, men 30 000 sørgende møtte frem. Senere skal en offentlig tjenestemann ha opplyst at han døde allerede i februar. I august 2001 planerte betjenter fra det offentlige sikkerhetsembede graven of fjernet gravmælet til biskop Joseph Fan Xueyan for å motvirke tilstrømningen av katolikker som vil be ved graven. Veisperrer ble også satt opp ved anledninger med påregnet stor trafikk til gravfeltet. Kringkastingsavgift. Kringkastingsavgiften er en avgift som må betales av alle som eier eller benytter et fjernsyn eller eventuelt andre mottakere av TV- eller radiosignaler. I mange land, spesielt i Europa, også noen land i Afrika og Asia, benyttes lisensen til å finanisere kostnadene for allmennkringkasting. I Norge går TV-lisensen til NRK og var i 2010 på rundt 4,5 milliarder kroner. Kringkastingsavgift i Norge. I Norge må kringkastingsavgiften (TV-lisensen) betales av alle som har en fjernsynsmottaker. Det er Stortinget som hvert år fastsetter avgiften. I følge "Forskrifter om fjernsynsmottakere" § 4 må alle som har fjernsynsmottaker, videospiller med mottakerdel (tuner) eller satellittmottaker, betale kringkastingsavgift (lisens). Denne avgiften skal betales når man eier, låner eller leier en fjernsynsmottaker. På en lisens kan en lisenshaver ha så mange fjernsynsmottakere han/hun vil ha, men det forutsettes at mottakerne benyttes av vedkommende selv, ektefelle og barn. Selvforsørgende barn som har fjernsynsmottaker, må løse egen lisens. Ved hjelp av lisenskontrollører over hele landet sjekkes det at ingen tyvtitter på TV. Ved utgangen av 2005 var antall lisensbetalere 1 770 000. Kringkastingsavgiften tilfaller i sin helhet NRK. Etter en politisk opphetet debatt ble lisensinnbetalingen lagt om fra 2008. Innbetaling for første halvår har forfallsdato 31. januar, og andre halvår har forfallsdato 31. juli (tidligere 1. mars og 1. september). I 2011 var avgiften på 2 477,52 kroner inklusive 8% mva, tilsvarende var totale lisensavgifter på 4,5 milliarder kroner. Tilleggsavgift. Kringkastingsavgiften er med hjemmel i §3 unntatt de ordinære lovbestemte begrensninger for forsinkelsesrente og purregebyr. Størrelsen på tilleggsavgiften fastsettes av Stortinget i Statsbudsjettet, og er for tiden 15 % (dvs. 152,85 kroner i 2008). I forskriften heter det at tilleggsgebyr "kan" innkreves, men NRK innkrever den også om man betaler "før" purring blir sendt ut. Det betyr at man f.eks. ved 12 dager for sen betaling blir pålagt en tilleggsavgift som gir en effektiv rente på omtrent 450 % p.a. Saken har vært tatt opp i Stortinget. I 2001 ble det anslått at tilleggsavgiften utgjør en ekstrainntekt på over 50 millioner kroner. Historie om kringkastingsavgiften. I Norge ble kringkastingsavgiften for radioapparater innført i 1924. Avgiften på 20 kr ble betalt til Telegrafverket, og ble fordelt til kringkastingsselskapene (fra 1933 NRK) (80 % i alt) og Telegrafstyret (20 %). Etter 2. verdenskrig fikk NRK ansvaret for innkreving av avgiften. Da prøvesendinger med fjernsyn ble startet i 1957, ble det innført en ekstra avgift for TV-apparater (TV-lisens). Radio-lisensen ble avskaffet i 1976, og fra og med 1977 har kringkastingsavgiften blitt innkrevd i form av avgiften (lisensen) på TV-apparater. Siden 1968 har TV-lisensen blitt innkrevd pr. husstand, og ikke pr. TV-apparat. I perioden 1970 til 1997 var det lavere lisens for de som hadde sort-hvitt TV. Denne ordningen ble avskaffet fra 1998. NRKs lisensavdeling ble i 1992/93 flyttet til Mo i Rana. Holdninger til TV-lisensen. Finansiering av NRK gjennom lisens har over flere år være et politisk debatt-tema og en sak som har skapt et visst engasjement hos folk. Til tross for enkelte harde angrep mot lisensordningen, særlig fra Frp, viste en undersøkelse foretatt høsten 2003 at det var økende støtte for lisensordningen. Konklusjon fra undersøkelsen var at stadig flere nordmenn ønsker å beholde lisensavgiften. 48 prosent av norske TV-seere ønsker et lisensfinansert NRK fremfor reklame. Det var 10 prosent flere enn i 2000. Kringkastingsavgift i andre land. De fleste land i Europa har en eller annen form for kringkastingsavgift. I de fleste tilfeller består avgiften av en TV-lisens, men i noen land inngår også en radiolisens i kringkastingsavgiften. Alle de nordiske landene og Storbritannia er blant landene som har kringkastingsavgift. Kringkastingsavgift i Europa. TV-lisens i noen europeiske land. Tallene er fra den engelske wikipedia. Alle tall pr. år NRK Stortinget. NRK Stortinget er en radiokanal som overfører møter i Stortinget direkte over internett og DAB. Tjenesten ble etablert i 2000, og har som formål å gi folk innsyn i Stortingets arbeid. NRK Oslofjord. NRK Oslofjord var en radiokanal som ble etablert i 2005. Den sendte kun over Internett og DAB. Kanalen hadde et svært begrenset sendeskjema. Det mest sentrale programmet var The Håvard Sylte-Show, med programlederne Håvard Sylte og Lars Østli. NRK Oslofjord ble lagt ned 1. juli 2009. Eksterne lenker. Oslofjord Essaouira. Essaouira (arabisk: ", "; tidligere kjent som Mogador, dens portugisiske navn) er en kystby sør i Marokko. Navnet "Souira" betyr «lille fort», og ble senere utviklet til "Es-Saouira", «den velskapte». Essaouira har ca. 60 000 innbyggere. Byen tiltrekker seg en del turister, særlig surfere. Byen er svært gammel og ble etablert rundt en gunstig havn i le av øya "Mogador". Allerede år 100 f.Kr. eksporte byen purpur til Roma. Byen ble erobret av portugiserne for 500 år siden, og de lot bygge festningen "Castelo Real de Mogador". Portugiserne forlot byen i 1541, etter flere års kamp mot lokale stammer. Marokkos sultan Mohammed ben Abdallah (1710–1790) flyttet sin hovedstad til Essaouira, blant annet for å øke kontakten med Europa. Sultanen inviterte jødiske håndverkere og handelsmenn til å etablere seg i byen, og engasjerte den franske ingeniøren "Theodore Cornut" til å bygge en befestning. Essaouiras arkitektur og medina står på UNESCOs verdensarvsliste. Begrunnelsen er at anlegget er et unikt og godt bevart eksempel på det europeiske 1700-tallets militære festningsby-anlegg, plassert inn i en nord-afrikansk kontekst. Byen er samtidig i seg et vitnesbyrd om en historie om handel og kulturell kontakt mellom Europa og byen, landet og dets oppland i Sahara, og om en hersker som initierte denne kontakten. Essaouira i vestlig kunst. En del av filmen Othello av Orson Welles ble spilt inn i Essaouira i 1949. Rockemusikeren Jimi Hendrix ville på 60-tallet kjøpe en av strendene sør for byen.. Thorbjørn Egner besøkte byen i 1949, og skal ha brukt byen som modell for Kardemomme by. Ifølge Egner sloss Kaptein Sorte Bill hele natten vest av Mogador for å røve skatten på den spanske gullfregatten i 1518. Tekst-TV. a>. Bildet viser skjermbilde fra den første standarden Teletext Level 1.0 sammenliknet med Teletext Level 2.5. Tekst-TV (også skrevet "Text-TV") er fjernsynsutsendelse av tekstsider i en usynlig del av det vanlige fjernsynsbildet. Alle tekst-TV-sider sendes ut i en evig sirkel og bare litt tekst overføres per TV-bilde. Derfor tar det noe tid før TV-apparatet har mottatt all informasjon til en gitt side. Noen apparater har derfor et eget minne for de mest søkte tekst-TV-sidene. Med tekst-TV kan seerne i tillegg til vanlige TV-sendinger søke seg fram til egne sider med korte tekster og enkle grafiske figurer dersom TV-apparatet har en tekst-TV-dekoder. Innholdet på sidene er blant annet nyheter, børsinformasjon, programoversikter og sendeskjemaer, trafikkinformasjon, sms-tjenester og annonser. De fleste TV-apparater som kan vise tekst-TV, kan også vise en tekst-TV-side som delvis gjennomsiktig over selve TV-bildet. Dermed kan systemet brukes til teksting av programmer og for hørselssvekkede, eller som tilvalg. Grafikken og oppløsningen er meget enkel og ble også brukt i Teledata – en forløper for Internett. «Tekst-TV» brukes både om teknologien og tjenesten som flere TV-kanaler tilbyr. Opprinnelse. Tekst-TV-teknologien kalles internasjonalt "teletext". Systemet ble innført av den britiske tv-kanalen BBC i oktober 1972 under navnet "Ceefax", eller internt "teledata". De enkle tekstsidene følger vanligvis den tidlige, grafiske standarden Prestel, og i enkelte land også CEPT1. Tekst-TV-tjenesten på BBC ble nedlagt høsten 2012. Folketeatret i København. Folketeatret er et teater i Nørregade i København. Folketeatret åpnet 18. september 1857 etter en ombygging av Hippodromen, som tidligere hadde vært konsertsal og sist sirkus. Salen hadde da plass til 1492 publikummere. Initiativtaker og grunnlegger av teatret var Hans Wilhelm Lange. Teatrets nåværende (fra 1. august 2010) direktør er Kasper Wilton. Piura (region). Piura-regionen er et tidligere departementos (departementer), men som nå utgjør en region i Peru. Inntil 2002 var Peru oppdelt i 24 "departamentos" og mange anvender stadig dette uttryket når de refererer til de nåværende regionene, selv om departementene formelt sett ikke lengre finnes. Piura-regionen ligger nord-øst i Peru og regnes som den fattigste delen av Peru. Politisk inndeling. Regionen er delt inn i følgende 8 provinser, som igjen er delt inn i til sammen 64 distrikter. Religion. I Peru tilhører de fleste innbyggere den katolske kirke, samtidig finnes mye okkultisme, og flere steder er kristen tro blandet opp med okkulte ritualer. Piura-regionen regnes som «okkultismens sentrum» i Peru. Den første skandinaviske misjonæren kom til Piura-regionen i 1956. Det fantes da ingen protestantisk evangelisk menighet i området. Pinsebevegelsen (Casa de Oración) i Piura-regionen består av 80 menigheter med omtrent 3 300 medlemmer. Heljar. Heljar er et mannsnavn som stammer fra norrønt og betyr «den pene, mektige og sterke krigfører». Det var ansett som et meget navn pent og det var en stor ære å bli nanvgitt dette navnet. Liste over ordførere i Rana. Liste over ordførere i Rana er en liste over ordførere og varaordførere i Rana, og i de tre tidligere kommunene Mo, Nord-Rana og Sør-Rana. Litteraturhenvisninger. Rana Karin Nellemose. Karin Nellemose (født 3. august 1905 i København, død 5. august 1993) var en dansk skuespiller. __TOC__ Biografi. Karin Nellemose ble utdannet ved Det kongelige Teaters elevskole i årene 1924–1926 og debuterte på samme teater som Thilde i "Haardt imod haardt" (av Edvard Brandes). Hun var deretter tilknyttet samme teater i omtrent 60 år. Av hennes roller huskes Fru Linde i "Et dukkehjem" (Henrik Ibsen). På dansk tv fikk hun flere brakende suksesser i tv-spill og i satireprogrammer. Hun huskes f.eks. som fru Brydesen fra tv-serien "Ka' De li' østers?" fra 1967. I Norge, som i resten av Norden, ble hun kjent og elsket for sin tolkning av den undertrykte, herlige frøken (og senere enkefrue) Misse Møghe i Matador. Hun var nesten året eldre enn Karen Berg som spilte hennes mor. Hun var i mange år gift med sceneinstruktør Torben Anton Svendsen og har datteren Annemette Svendsen, som også er skuespillerinne. Magar. Magar er navnet på en nasjonalitet i Nepal. Språk. Magar-folket snakker flere forskjellige nærbeslekta tibeto-burmesiske språk som hører til "bhoiya"-gruppa (beslekta med tibetansk). Språklig er de beslekta med flere andre folkegrupper i de sentrale og østlige "ås-områdene" i Nepal, som gurung, tamang, newar og kirat. I Nepal regnes de til janjati, det vil si nasjonaliteter/minoriteter som ikke hører til det hinduiske kastesystemet. Hjemland. Magarene bor i distriktene Palpa, Tanahu, Myagdi, Pyuthan og Rolpa. De finnes også i Arghakhanchi, Syangja, Parbat, Baglung, Dolpa, Surkhet, Sindhuli, Udayapur og andre distrikter. Det tradisjonelle hjemlandet sitt kaller de Magarant. Kham Magar er ei undergruppe av magar-folket som bor i de høytliggende og uveisomme ås-distriktene Rukum, Salyan, Rolpa og Pyutan, "Rapti sone", "Midtvestlige region". Språklig og religiøst skiller de seg fra ande magar-grupper, bl.a. har religionen deres sterke innslag av shamanisme. De mener at deres områder er magar-folkets opprinnelige hjemland, som de andre magar-gruppene har utvandra fra. Antall, religion. I Nepals folketelling i 2001 oppga 1 622 421 people at de var magar. Denne gruppa utgjorde 7.14% av Nepals befolkning. Et mindretall, 770 116, oppga at de hadde magar-språk som morsmål. 74.60% oppga at de var hinduer, 24.47% at de var buddhister. Som nevnt ovafor fins det innslag av shamanisme blant magarene. Det kan også gjelde utøvere som i folketellinga regnes som hinduer eller buddhister. Viktig rolle i Nepals kriger. Magar-soldater var den største gruppa innafor Prithvi Narayan Shah av Gorkhas hær, da han gjennom langvarige erobringstokt på 1700-tallet skapte grunnlaget for den moderne staten Nepal. Etter 1816 blei også magarer den største enkeltgruppa blant gurkha-soldatene som gikk i engelsk og seinere annen utenlandsk tjeneste. Inntekter fra gurkha-soldater har seinere spilt en svært viktig rolle i magar-områdenes økonomi. Opprøret som førte til Nepals borgerkrig 1996 - 2006 starta i "Rolpha" og nabodistriktene "Rukum" og "Jajarkot". Rolpa er fattig, veiløst og svært lite moderne utvikla, med ei befolkning som er anslått til 80% magar. I Rukum skal magarer også være i flertall, og i Jajarkot er de et stort mindretall. Fra starten av var magarer et flertall innafor NKP(Maobadi)s opprørshær. 19. januar 2004 oppretta opprørerne "Det Sjølstyrte området Magarant" med "Santosh Budha Magar" som statsminister. Dette skjedde foran et møte på 75 000 i landsbyen "Tawang", et berømt feste for kommunisme helt sida 1950-tallet, i kham-magar-området i Rolpa. Området eksisterte fram til NKP(M) gikk inn i regjeringa etter fredsslutninga våren 2007. Karen Berg. Karen Berg (28. mai 1906 – 15. november 1995) var en dansk skuespiller. Hun ble uteksaminert fra Det kongelige Teaters balletskole i 1918, og utdannet seg deretter som gymnastikk- danse- og svømmelærer i 1924. I 1926 kom hun inn på Det kongelige Teaters elevskole og debuterte der året etter. I sine senere år ble Karen Berg virkelig kjent som den noe vanskelige, tunghørte og lettere senile enkefrue Fernando Møge gjennom TV-serien Matador. Lily Broberg. Lily Broberg (født 19. september 1923, død 30. juli 1989) var en dansk skuespiller. I Norge er hun kjent som den eiegode Kathrine Larsen (fru grisehandleren) i den danske TV-serien Matador. Eurostar. Eurostar er et høyhastighetstog som binder sammen de tre hovedstedene London, Brussel og Paris. Banen starter i London og går videre til kanaltunnelen og over på andre siden og frem til Paris. Reisetiden er rundt tre timer. Togene går i regulær rute hver time fra ca. 5 om morgenen til 22:00 på kvelden. Innsjekk og kontroll av pass foregår på stasjonen/terminalen og ikke på toget (som er vanlig). I den forbindelse må man møte senest 15-30 minutter før avgang på stasjonen/terminalen. Toget kjører store deler av strekningen i en hastighet på 350 km/h. Den 14. november 2007 ble St. Pancras stasjon i London tatt i bruk, reisetiden ble dermed forkortet med rundt 20 minutter. Kal Ho Naa Ho. "Kal Ho Naa Ho" (hindi: कल हो ना हो, urdu: کل ہو نہ ہو, engelsk: Tomorrow May Or May Not Be) er en Bollywoodfilm som ble produsert i 2003. Handlingen i filmen foregår i New York City. Skuespillere i filmen er blant annet Jaya Bachchan, Shah Rukh Khan, Preity Zinta og Saif Ali Khan. Filmen ble regissert av nykommeren Nikhil Advani og ble produsert og samskrevet av Karan Johar. Johar er bedre kjent som regissøren av hit-filmene "Kuch Kuch Hota Hai" (1998) og "Kabhi Khushi Kabhi Gham" (2001). "Kal Ho Naa Ho" er også kjent for filmmusikken som var en stor suksess både kommersielt og blant kritikere. Komponisten Shankar Ehsaan Loy ble tildelt National Film Award for Best Music Direction for denne filmen. I motsetning til mange andre produksjoner på hindi fulgte filmskaperne internasjonal opphavsrett og fikk lisens til å bruke Roy Orbisons «Oh, Pretty Woman» til en lengre sekvens som ble filmet i gatene i New York. Etter hvert spilte filmen på verdensbasis inn mer enn 600 millioner Rs. Den gikk inn på andre plass i India blant filmene som spilte inn mest penger, og ble den Bollywoodfilmen som spilte inn mest på det overesjøiske markedet det året. Filmen ble vist på Valenciennes, Era New Horizons, Marrakech International og Helsinki Film Festival. Produksjon. Filmen gikk i forproduksjon i 2003. Kareena Kapoor var opprinnelig førstevalget for rollen som Naina, men takket nei av økonomiske grunner. Preity Zinta var det umiddelbare andrevalget, og regissøren Nikhil Advani sa selv at «Somewhere at the back of my mind she [Zinta] was always Naina Catherine Kapur. She understands that lifestyle. She didn't have to "do" anything.» I 2003 begynte opptakene i New York City, og en stor del av filmen ble tatt opp i Toronto på grunn av produksjonskostnadene i New York City. Slipp. Filmen ble sluppet i India 28. november 2003. KHNH var den andre Bollywoodfilmen som ble sluppet i større skala i Tyskland tidlig i 2005 (den første var "Kabhi Khushi Kabhie Gham"). Etter at filmen ble sluppet har Bollywoodfilmer blitt mer og mer populære i Tyskland, og andre indiske filmer har også blitt vist på prime time på fjernsynet og har solgt bra på DVD. I Polen ble filmen sluppet imai 2006 som "Gdyby jutra nie bylo" (If Tomorrow Never Comes), og i Frankrike i 2005 som "New-York Masala". Mottagelse. Kritikeren Taran Adarsh ga filmen 4 av 5 stjerner og sa: «Yes, kal ho naa ho does live up to the expectations. yes, the SRK-Karan Johar magic does cast a spell the third time around. The film works, courtesy SRK's incredible performance and Karan's deft writing.On the whole, kal ho naa ho has all it takes to emerge victorious. Keeping in mind its merits and the opening that the film has generated, KAL HO NAA HO should emerge a winner, setting new records in days to come!». Av "Planetbollywood.com" fikk den 9.5 av 10 stjerner og dommen «Hands down this is the best film of the year, and deservingly so. Although Nikhil Advani started off in the backseat, it looks like from now on his job is in the director’s chair. With the support of Karan Johar and Papa Yash Johar, it’s almost impossible to go wrong.» rediff.com ga dommen «worth watching!» og forklarte det med «The film is fresh in treatment and storytelling. Shah Rukh excels as the supercool Aman. You understand why it is difficult for Karan to work with any other actor, because SRK steals the show with a designer-made role. Given SRK's performance, it is all the more important to take note of Saif, whose Rohit Patel will be remembered just as much as his Sameer in Dil Chahta Hai. Saif is first-rate, and your heart goes out to this under-rated actor. Preity Zinta slips into character beautifully. Right from the preppy spectacles to her no-nonsense demeanor, Preity captures the spirit of Naina Kapur. She has never looked so pretty. Kal Ho Naa Ho will carry you with its exuberance.» I anmeldelsen kritikeren Mayank Shekhar skrev for "Mid-Day" sa han «Yes, this is soft-focus, sweet background score, ‘life is simplistic’ escapist cinema. But the bottom line: at the end of the day, it works and is worth your entertainment bucks. And that’s saying a lot.» Lydspor. Lydsporet ble sluppet i forskjellige formater 27. september 2003. Det offisielle slippet fant sted 29. september på Mumbais Taj Lands End's bankettsal, Salcette. Musikken ble dirigert av den premierte trioen Shankar-Ehsaan-Loy, mens teksten ble skrevet av Javed Akhtar. Musikken gjorde det bra på listene og albumet ble et av de mest suksessrike musikkalbumene det året. Shankar-Ehsaan-Loy fikk sin første «Filmfare Best Music Director Award» for lydsporet og dessuten «National Film Award for Best Music Direction». Lyktslekta. Japanske lykter er en gruppe planter som blir mellom 40 og 300 cm høye. De kan ligne på tomatartene og giftbær, men de japanske lyktene har en stivere og mer opprett stilk. Karakteristisk for gruppen er frukten, som er ganske liten og orange eller rødorange. Den er helt eller delvis innesluttet i et papiraktig hylster. Blomstene er giftige. Det finnes både ett- og flerårige arter. De trenger mye lys. Noen arter er følsomme for frost, mens andre tåler minusgrader i hvileperioden om vinteren. Pyuthan distrikt. Pyuthan er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Pyuthan distrikt ligger "Rapti sone" i "Midtvestregionen". Hovedstad er Pyuthan. Pyuthan grenser mot Rolpa i øst, Baglung distrikt i nord, Gulmi distrikt i nordøst, Arghakhachi distrikt i sørøst, og Dang distrikt i sør. Distriktets areal er 1 309 km². Befolkninga var i 2001 212 484. Distriktet inneholder 49 landsbyutviklingssoner og ingen bykommuner. Nasjonalt er distriktet kjent for å være dominert av magar-nasjonaliteten, som snakker flere nær beslekta tibeto-burmesiske språk og blander tradisjonell religion med innslag fra hinduisme og buddhisme. Magarene står i motsetning til den herskende forma for hinduisme i Nepal, som bl.a. har undertrykt noen av deres religiøse seremonier. Kvinnene har også en på mange måter friere stilling enn i reinere hinduiske befolkninger. Kaste-systemet var historisk sett fremmed for magarene, og er i den grad de har det, innført gjennom hinduisk misjon. Av befolkninga var i 2001 parbatiya 39.82%, dalit 20,9%. Berekna levealder var 61,7 år. Barnedødelighet pr 1 000 fødte 64.8. Befolkning uten tilgang til reint vann 32,5%. Antall leger i distriktet 5 (alle tall 2001.) Pyutan distrikt er kjent for tradisjonell produksjon av den tradisjonelle nepalske kniven kukri. På 1950-tallet var kommunistlederen Mohan Bikram Singh partisekretær her. Han bygde opp en sterk organisasjon, og bidro til å legge grunnlag for en politisk tradisjon som har dominert denne delen av "Rapti sone" seinere. Dette fikk også stor betydning for nabodistriktet Rolpa, som under Nepals borgerkrgig 1996 -2006 blei kjent som hovedfestet til NKP(Maobadi). Blant kjente nepalere fra Pyuthan er kommunisveteranen Mohan Bikram Singh (se ovafor). Kuch Kuch Hota Hai. Kuch Kuch Hota Hai (hindi: कुछ कुछ होता है, urdu: کچھ کچھ ہوتا ہے) er en romantisk bollywoodkomedie. Oversatt til engelsk betyr tittelen "Something happens". Den blir også forkortet til KKHH og K2H2. Filmen hadde premiere i India og Storbritannia 16. oktober 1998. Handling. Rahul (Shah Rukh Khan) og guttejenta Anjali (Kajol) er studenter på St. Xavier College. De to er bestevenner. En dag kommer Tina, (Rani Mukherji), som er datteren til rektoren på St. Xavier. Rahul faller for Tina, det er da Anjali finner ut av at hun er forelsket i Rahul. Anjali hopper ut av skolen, og reiser hjem til familien, og holder følelsene fanget inni seg. Tina og Rahul gifter seg og får et barn sammen, som de kaller Anjali. Tina dør etter komplikasjoner under fødselen, men hun rekker å skrive 8 brev til Anjali. Hun skal få et brev på hver bursdag, helt til hun blir 8 år. I det siste brevet blir hun fortalt historien om Anjali, Tina og Rahul da de gikk på skole. Tina oppfordrer Anjali, altså datteren, til å finne Anjali og få Rahul og Anjali sammen igjen. Kabhi Khushi Kabhie Gham. Kabhi Khushi Kabhie Gham (hindi: कभी ख़ुशी कभी ग़म, urdu: کبھی خوشی کبھی غم (engelsk oversettelse "Sometimes Happiness, Sometimes Sadness") er en Bollywoodfilm. Den hadde premiere 14. desember 2001. Skuespillerne i filmen er blant de mest populære skuespillerne i Bollywood: Amitabh Bachchan, Jaya Bachchan, Shahrukh Khan, Kajol, Hrithik Roshan, Kareena Kapoor og Rani Mukherji (som har gjesterolle). Stefan VI. Stefan VI (død 897) var pave fra mai 896 til juli eller august 897. Han var romer, sønn av Johannes, en prest. Han hadde blitt vigslet til biskop av Anagni, kanskje mot sin vilje, av pave Formosus. Stefan VI er mest kjent for at han i sin korte tid som pave gjennomførte Kadaversynoden, en rettssak mot pave Formosus, i januar 897. Liket av Formosus ble gravd opp og satt på en trone, hvorpå Stefan VI fremførte anklagene mot ham. Han ble funnet skyldig, fratatt paveklærne og kastet i Tiber. Siden tvang han flere av de som hadde blitt ordinert av Formosus til å fratre sine embeter. Han gav også noen få privilegier til noen kirker før han selv ble drept ved kvelning sommeren 897. Ibrox. Ibrox er et område i den skotske byen Glasgow. Området ligger syd for elven Clyde og øst for distriktet Govan. Hjemmebanen til Rangers FC, Ibrox Stadium, ligger i Ibrox, langs elvebredden ligger også Glasgow Science Centre. Området betjenes av Ibrox undergrunnsstasjon. Radio PS. Radio PS er Romsdals eldste lokalradio som fortsatt er i drift. Radio PS ble etablert i november 1984. Pinsemenigheten Sion Molde står ansvarlig for driften. Den første sendingen gikk på lufta 12. november 1984, kl 16.00. Det var en samsending med Radio Romsdal. Radio PS har en 24/7 konsesjon, det vil si at den sender døgnet rundt, hele uken. Radio PS har og har hatt samsendinger med enkelte andre nærradiostasjoner i Møre og Romsdal, blant annet Norrøna Radio i Ålesund og Radio Rauma på Åndalsnes. Radioen sender fra eget studio i Molde og har konsesjon til å sende i kommunene Molde, Fræna, Aukra, Midsund og Vestnes. Men den kan lyttes til i et større område. Dekningsområdet er innenfor «trekanten» Smøla, Åndalsnes og Ålesund. På grunn av at konsesjonsområdet har både høye fjell og mange fjorder og daler, sendes det fra flere sendere. Radio PS eies av Molde Nærradio AS og drives menigheten Sion Molde. Driften er i sin helhet basert på frivillighet i form av dugnad og økonomisk støtte. Formål. Formålet er først og fremst å evangelisere i nærområdet gjennom kristne radioprogram. Men også andre program uten en direkte kristen profil sendes. Romanus (pave). Romanus var pave fra august til november 897. Han ble født i Gallese. Han ble valgt etter at Stefan VI ble drept, men ble styrtet etter kort tid av en rivaliserende gruppe og gikk siden i kloster som munk. Det er ikke kjent når han døde. Dagfin Werenskiold. Dagfin Werenskiold (født 1892 i Bærum, død 1977) var en norsk maler og billedhugger. Liv og arbeid. Dagfin Werenskiold ble født på Solberg gård i Bærum i Akershus i 1892. Han fikk som barn tegneundervisning av faren, den kjente maleren og tegneren Erik Werenskiold, og fulgte ham på studiereiser rundt i norske bygder. Dagfin Werenskiold beholdt likevel sin kunstneriske selvstendighet og sa selv at "«Jeg tok ofte igjen, ville ikke la meg kuste»". I 1911 dro han alene på studietur til Paris, i 1913 til Provence. Werenskiold hadde ytterligere studieopphold i Frankrike fra 1920 til 1923, der han han studerte modellering, maling, skjæring blant annet hos Atoine Bourdelle i Paris. Han reiste også på studieturer til Grønland og Italia. Dagfin Werenskiold malte bilder fra norsk bondeliv, modellerte portretter og lagde flere relieffarbeider, blant annet bronsedørene til Oslo domkirke i 1937 med motiver fra Bergprekenen, og han er mesteren for de malte trerelieffene i borggården foran Oslo Rådhus i 1950 over tema fra norrøn mytologi. Han lagde også utsmykninger ved St. Olaf College i Northfield i Minnesota i USA i 1958 og altertavler til Hornindal kirke i 1930 og Sandefjord kirke i 1963. Han illustrerte dessuten flere bøker, blant annet Asbjørnsen og Moes samling av folkeeventyr, Ingeborg Refling Hagens "Den gamle pioner" fra 1937 og Nordahl Rolfsens lesebok fra 1939. Han deltok også på en lang rekke store utstillinger i Norge og utlandet. Dagfin Werenskiold var lillebror til geologen Werner Werenskiold (1883–1961). Alan Snoddy. Alan Snoddy (født 29. mars 1955) er en tidligere nord-irsk fotballdommer som har dømt i to verdensmesterskap; 1986 i Mexico (én kamp) og 1990 i Italia (én kamp). Junkers F13. Junkers F13 var verdens første fly der hele flyet var av metall. Historie. Junkers startet rett etter den første verdenskrig med produksjon av verdens første helmetall fly. Flytypen het først Junkers Type F (J13) og ble ikke før juli 1924 kjent som Junkers F 13. Produksjon av prototypen begynte 3. februar 1919 og 25. juni 1919 tok Emil Monz flyet på sin først ferd. Det største problemet med flyet var å finne en riktig god motor. De fleste motorene kom fra krigslageret og det var ikke før Junkers begynte å produsere sine egne motorer at antall ulykker sank. Særlig Junkers L2 og L5 viste seg å være gode motorer. Styrken til flyet var dets kabin. Den var bygd som en sikkerhetskøye i stål og beskyttet passasjerene meget bra under ulykker. Kabinen kunne ta fire personer: to på en benk og to i stoler. I førerhuset var det plass til to besetningsmedlemmer eller en passasjer og en pilot. Motorer som ble brukt: 160hk Mercedes D.III, 185 BMW IIIa, 180hk BMW IV, 265hk Junkers L2, 310hk Junkers L5 og en 240hk Armstrong Siddeley Puma. Roald Amundsen og JL-6. Flyet ble en stor suksess. I 1920 ble et stort antall sendt til USA hvor flyet ble kjent som Junkers-Larsen JL-6. Roald Amundsen kjøpte i 1922 to slike fly. Han fløy sammen med Oskar Omdal med det første flyet fra New York til vestkysten. De kom ikke lenger enn til Clarion, Pennsylvania. Roald Amundsen trodde motoren hadde kjørt seg varm og bestemte seg for å nødlande. Der brakk vingen av og flyet måtte avskrives. Et nytt flyet ble kjøpt hos Junkers-Larsen og sammen fløy de flyet til vestkysten av Amerika. Flyet ble fraktet til Wainwright (Alaska, USA) hvor det ble montert. Roald Amundsen ville bruke flyet for å fly fra Wainwright til Nordpolen og videre til Svalbard. Dessverre ble også dette flyet (som hadde navnet "Elisabeth") ødelagt. Han hadde byttet til egenlagde ski (istedenfor hjul) og understellet viste seg å være for svakt. Etter å ha forsøkt å ta av, knakk understellet og flyet ble ødelagt. Roald Amundsen etterlot maskinen og oppga forsøket. Tidlig utbredelse. I mellomtiden var Junkers F 13 begynt å bli en suksess. For å fremme salget av sine fly begynte Junkers Werke AG å danne flyselskap ut i Europa. To av disse finnes den dag i dag: AB Aerotransport i Sverige og Aero O/y (nå Finnair) i Finland. AB Aerotransport er nå en del av SAS. I tillegg begynt Junkers Werke AG å sette opp såkalte «unioner» hvor flyselskap sammen var ansvarlig for en del av rutenettet. Eksempler er 'Skandinavische Union' som omfattet Aero O/y (Finland), AB Aerotransport (Sverige), A/S Norsk Aerotransport (Norge) og Dansk Lufttransport A/S. Disse selskap var ansvarlig for rutene Stockholm – Helsingfors, Malmö – København, København – Warnemünde og delvis København – Berlin. Andre eksempler er 'Nordeuropa Union' og 'Trans-Europa Union'. I mai 1925 ble alle unioner slått sammen til Europa Union KGA. Alle disse unioner brukte utelukkende Junkers F 13 som standardfly på sine ruter. I 1925 ble også Junkers G 24 introdusert. Dette var en tremotors versjon for 9 personer. Den 15. mai 1925 hadde AB Aerotransport æren å åpne den første flyrute med et tremotor fly: Malmö – Hamburg – Amsterdam. Junkers Werke AG dannet i august 1924 sitt eget flyselskap: Junkers Luftverkehr AG, som høsten 1925 ble tvunget til å gå sammen med Deutscher Aero Lloyd AG. Deutsche Luft Hansa AG ble etterfølgeren. De fleste Junkers selskap ble da lagt ned eller måtte gå videre selvstendig. Norden. I Norden ble flyet brukt i Finland, Sverige, Danmark, Island og Norge. I 1925 planla A/S Norsk Aerotransport å kjøpe to sjøfly av denne typen og ville bruke dem på en rute fra Oslo til Göteborg og København. I august og september 1926 charteret A/S Norsk Aerotransport en svensk Junkers F 13 (S-AAAB, som tilhørte AB Aerotransport) for rundflygninger i Oslo. Det ble en stor suksess. Kun ett fly ble registrert i Norge: Carl Julianus Holm kjøpte på vegne av Nordenfjeldske Luftruter AS, Trondheim en Junkers F 13 (sjøfly) og registrerte det i juni 1930 som N-44 (WNr 650 - WNr = Werknummer, flyets konstruksjonsnummer). I juni 1932 ble det registrert som LN-ABH og en måned senere solgt til Nord-Norge Aero A/S, et selskap som tilhørte Norges første kvinnelig direktør av et flyselskap, Gidsken Jakobsen. Sjøflyet ble juni 1934 delvis ødelagt og restene ble da solgt til Tyskland. Ulike versjoner og total utbredelse. Junkers F 13 ble solgt i forskjellige versjoner. Originalen hadde hjul, senere følgte en sjøflyversjon. Andre versjoner ble brukt som flygende ambulanse og flygende postkontor. I alt ble Junkers F 13 produsert i rundt 332 stykker. Flyet fløy blant annet i Norge, Sverige, Finland, Island, Danmark, Estland, Letland (i dag Latvia), Polen, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Østerrike, Tyskland, Belgia, Frankrike, Storbritannia, Spania, Portugal, Italia, Bulgaria, Romania, Ungarn, Sveits, Afghanistan, Persia (i dag Iran), Libya, Brasil, Japan, Bolivia, Peru, Canada (som Junkers-Larsen JL-6) og USA (som Junkers-Larsen JL-6). I 1949 ble det siste flyet tatt ut av tjeneste. Junkers-Larsen JL-6. Junkers-Larsen JL-6 er den amerikanske versjonen av Junkers F13. John Miller Larsen (dansk-amerikansk statsborger) fikk høsten 1919 anledning til å fly prototypen av Junkers F13 og var meget begeistert over flyet. I november 1919 signerte han og Prof Dr Hugo Junkers en kontrakt. I 1920 ble det eksportert 23 maskiner fra Amsterdam og Hamburg til USA, hvor et selskap med navnet Junkers-Larsen Aircraft Corporation var blitt dannet. Flyet ble litt modifisert: de hadde instrumenter med engelsk tekst og tilførslangen til motorene ble erstattet. Sistnevnte endring førte to ganger til brann i motoren og begge flyet styrtet. Det betydde slutten for flyet i Amerika. Enkelte eksemplarer fløy i Canada, mens i USA brukte US Navy og US Post Office et antall fly. I juni 1922 brukte Roald Amundsen og Oskar Omdal en maskin (med navnet 'Elisabeth') på en mislykket flygning mot Nordpolen og Svalbard. Junkers-Larsen JL-12. Junkers-Larsen JL-12 var en militærversjon av Junkers-Larsen JL-6 med ikke mindre enn 12 maskingeværer. Bygd i ett eksemplar, men aldri solgt. Peter Walberg. Peter Walberg (født 1783 i Sverige, død 13. august 1805 på Norderhov, Norge) var en svenske som myrdet to personer i Norge i 1804 og ble henrettet for dette. Bakgrunn. Om Peter Walbergs fødsel vet man lite, ikke minst fordi han selv hele tiden konsekvent nektet å forklare seg om sin herkomst og fortid. Han insisterte på at han var født og konfirmert i Trondhjem, men dette viste seg å være helt uetterrettelig. Han hadde et svensk pass på seg da han ble arrestert, og ble i samtiden antatt å være svensk. Han hadde flere falske navn, blant annet hadde han sittet arrestert i Bergen i 1804 under sitt alias "Johannes Jensen". Han ble under det navnet idømt fire års festningsarrest for tyveri, men rømte. På et tidspunkt hadde han vært sjømann. Forbrytelsen. Den 18.november 1804 var Peter Walberg på tyveri-raid på Ringerike. I Hole stjal han en øks. Bevæpnet med denne banket han på døren til gården Stenseteren på Krokskogen. Der var mannen i huset ute, men den 40 år gamle Jørand Engelbertsdatter var hjemme med sine to barn Engebreth (6 år) og Berthe (12 år). Walberg bad om mat, og ble servert. Etter å ha spist forsøkte han å betale for maten med en verdiløs papirlapp. Da Jøran oppdaget bedrageriforsøket og skjelte ham ut, hogde han henne ned med den øksen han hadde stjålet i Hole. Deretter hogde han ned gutten og sparket piken i hodet så hun besvimte. Etter dette fortsatte han å maltraktere likene av mor og sønn med øksen. Etter drapene plyndret han huset for det han kunne finne. Til sammen var det verdier for 2 – to – riksdaler, hvorav 48 skilling var i kontanter. Deretter tente han på huset og låste så døren igjen utenfra for at ingen skulle kunne flykte om de skulle være i live. Kort tid etterpå kom det tilfeldigvis andre reisende forbi. Gutten var da død, moren døde neste dag, men Berthe overlevde. Etterforskning. Det ble umiddelbart ridd nedover til neste skyss-stasjon hvor man fikk opplysninger om en mistenkelig person som var på vei mot Christiania. Ved Bærum Jernverk ble Walberg arrestert og bragt tilbake til Hole.Han tilsto forbrytelsen uten videre, men ga ingen troverdige opplysninger om seg selv forøvrig. De stjålne gjenstandene hadde han lagt fra seg på veien, men viste hvor de var lagt. Motivet hevdet han var penger, han trengte reisepenger for å komme seg videre til Christiania. Rettssak og eksekusjon. Dom falt i Ringerike og Hallingdal tingrett 29. januar 1805. Her vitnet den overlevende Berthe mot Walberg og identifiserte ham. Aktor var fogden over Ringerike Andreas Hørby, forsvarer var Niels Arctander, dommer var sorenskriver Peter Georg Boll. Walberg ble dømt for forsettlig drap etter § 6-6-1 og for mordbrann etter § 6-19-1. Sorenskriveren mente at mordene ikke var overlagt. Dommen ble stadfestet i Akershus stiftsoverrett 4. april 1805. I Høyesterett ble saken tatt opp til doms 26. juni 1805. De underordnede retters dommer ble igjen stadfestet. Høyesterett innstilte til Kongen at dødsdommen måtte eksekveres, de så ingen grunn til noen benådning. Den 5. juli 1805 godkjente kong Christian VII dødsdommen. Den 13. august 1805 ble Peter Walberg halshugget og brent på Tanbergmoen på Norderhov. Skarpretter var Anton Lædel, og dette var hans andre forretning. Bente Nordby. Bente Nordby (født 23. juli 1974 i Gjøvik) er en norsk fotballspiller. Hun er mest kjent som målvakt for den franske klubben Olympique Lyonnais og frem til etter VM i 2007 Norges landslag. Hun er nå lærer på Årvoll skole. Nordby regnes som en av verdens beste kvinnelige målvakter. Hun er ofte omtalt som en «keeperlegende» i Norge. Karriere. Nordby begynte karrieren i Raufoss/Vind (i dag Gjøvik FK.) Fortsatte så sin karriere i Sprint-Jeløy (senere Athene Moss) i Moss. 17 år gammel, i 1991, debuterte hun på det norske landslaget, som samme år ble europamestere. I 1995 var hun med på å vinne VM, da de slo Tyskland 2-0 i finalen. Bente Nordby har spilt for Norge i to sommer-OL, og vant bronse i Atlanta 1996 og gull i Sydney 2000). Etter den olympiske turneringen i Sydney spilte Nordby i den amerikanske proffligaen WUSA, der hun spilte for klubbene Carolina Courage og San Diego Spirit. Etter at ligaen gikk konkurs, dro hun tilbake til Norge og Kolbotn IL. I 2004 gikk hun til Asker, og i januar 2007 til Stockholm-klubben Älvsjö. Hun spilte sin siste sesong i Lyon i Frankrike, men har lagt fotballen og keeperhanskene på hylla. Hun jobber imidlertid deltid som keepertrener for LSK Kvinner. Varntresk. Varntresk er et grendesamfunn på østsiden av Røssvatn i Hattfjelldal kommune, med ca. 60 innbyggere (2007). Navnet Varntresk antas å være sørsamisk og bety bløtt fjellandskap. Funn i forbindelse med regulering av Røsvatnet på slutten av 1950-tallet viser at området har vært i bruk helt tilbake til yngre steinalder. Hovednæringsvei er landbruk. Grenda har egen kirke innvidd i 1986 til grendas markering av 250-årsjbileet for fast bosetting og et eget oppvekstsenter, kombinert barnehage og 1-8-skole som ble tatt i bruk i 1991 med, i dag, totalt 14 barn. Varntresk rommer eget grendemuseum Kolbeintunet som eies og drives av Varntresk Grendelag (grunnlagt 14. desember 1980) som er en organisasjon som organiserer alle innbyggere i grenda og også andre f.eks. fritidsboende etter søknad. Grendelaget har vært og er primus motor bak kulturaktivitetene i grenda. Varntresk har også en meget aktiv sanitetsforening. Varntresk er særlig kjent for det storslagne landskap grenda ligger i, ved Røsvatn (Norges nest største innsjø) med utsyn til Okstindan (Nord-Norges høyeste fjell) og Røssvassholmen (Norges nest største ferskvannsøy). Ett av flere særtrekk er prosentandel innflyttere og nyetableringer hvor Sæterstad Gård (gardsmatprodksjon og to ganger blitt «Årets rakfiskfavoritt» i lokalmesterskap) samt Varntresk Keramikk er de mest kjente. Varntresk har også en egen skole, på Varntresk oppvekstsenter går det 9 elever, og i barnehagen går det 5 barn. Peter Georg Boll. Peter Georg Boll (født i København, Danmark 4. oktober 1742, død på Norderhov, Norge 26. juli 1814) var en dansk-norsk jurist og sorenskriver. Boll ble utnevnt til prokurator for Høyesterett i 1772. Den gang var det en felles Høyesterett for både Danmark og Norge, og denne lå i København. Først i 1815 ble det opprettet en norsk Høyesterett i Christiania. I 1783 ble Peter Georg Boll utnevnt til sorenskriver i Ringerike og Hallingdal sorenskriveri i Norge. I den egenskap felte han i 1805 dødsdommen over morderen Peter Walberg. Han var gift med Johanne Margrethe Thorup, og som sorenskriver bodde han på sorenskrivergården Vegstein i Norderhov. Dekorasjonsmaleri. Dekorasjonsmaleri er en sjanger innen malekunsten der hensikten med malingen kun er å være til utsmykning. Den har røtter tilbake til Bibelens og Koranens forbud mot avbilding av levende vesener, men har senere utviklet seg til også å omfatte slike ting. Dekorasjonsmaleriet ble i motsetning til staffelimaleriet malt rett på vegg eller gjenstand. Dekorasjonsmaling i malerfaget i dag omfatter teknikker som stopling, forgylling, sjablongmaling og annet. Art Dêco er en stilretning som mest assosieres til arkitektur og pyntegjenstander. Historie. Mye av det som i dag kan oppfattes som ren dekorasjon har tidligere hatt en hensikt og bruksfunksjon. Dekorasjonsmaleriet kunne være fortellende, kommemorerende (til minne om), være et uttrykk for rikdom eller annen form for makt. For eksempel kunne en fortelling bli videreført og formidlet med detaljer som hadde til hensikt å forbedre det visuelle inntrykket. Hensikten var i dette tilfelle å dekorere, å gjøre fortellingen mer levende uten å forandre på selve innholdet. Dekorasjoner i Asia synes å ha vært i form av utskjæringer (ofte hogd i stein), tegninger og etterhvert tresnitt, mens maling har vært en mer perifer sak. De fleste bevarte bilder fra Egypt synes å ha hatt narrative (fortellende) hensikter. Grekernes dekorasjoner er bare bevart i form av innbrente motiver på vaser, mens tekster fra romertiden kan tyde på at man noen steder dekorerte søyler med påmalte vinranker. Veggbilder fra Pompeii kan ha vert «blott til lyst». Dekorasjoner i jødedom og tidlig islam har bestått av stiliserte blomstermotiver, meander, akantusranker og, som slottet Alhambra viser; vakkert fremstilte (kalligraferte) tekster fra Koranen støpt eller hogget ut som veggfliser. Renessansen i Europa førte til at mange rikfolk hadde behov for dekorasjoner i hjemmene. Trompe l'oeil-teknikken lå spesielt godt til rette for å tilføye «ekstra» søyler, dører og vinduer i ellers intetsigende rom. Stilleben er malerier på plate eller lerret med motiver som i seg selv var dekorative, selv om en del kunstnere la inn moralske påminnelser om død og livets forgjengelighet i bildene sine. Mer vanlige mennesker måtte nøye seg med å få dekorert skap og lignende. På 1700- tallet og utover var dette så vanlig, at dekorasjonsmaler ble en undergren av maleryrket. I Norge hadde man omreisende bygdekunstnere som dekorerte, og etterhvert utviklet rosemalingen, mens andre, som Peder Balke startet sin karriere med å male klassisk inspirerte motiver på vegger og dørfyllinger på storgårdene nær hjemstedet. I tillegg til rosemaling og ornamentikk, var også marmorering og ådring (imitasjon av tre) typiske former for dekorasjonsmaleri her til lands. Strømsoddbygda. Strømsoddbygda er ei skogbygd i Ringerike kommune som strekker seg nordover fra Sokna i Soknedalen og inn mot grensen til Flå kommune i nedre Hallingdal, Vassfaret og fylkesgrensen mot Oppland i Sør-Aurdal kommune. Mot øst grenser Strømsoddbygda inn mot Ådalsfjellene i tidligere Ådal kommune. Den største innsjøen i bygda er Sognevannet, som tidligere var regulert. Reguleringsmuligheten ble fjernet på 1980-tallet, ved at en del av dammen ble revet. Elva Sogna har utløp i sørenden av Sognevannet. Skrivemåten av stedsnavnet har lenge vært diskutert. Beboerne i bygda skriver "Strømsoddbygda" og de fleste ønsket dette som skrivemåte. Dette er nå den vedtatte offisielle skrivemåten, mens Kartverket tidligere skrev "Strømsåttbygda". Strømsoddbygda preges av småvann og store sandrike moer med furu. Forøvrig er det mye granskog. Strømsoddbygdveien følger elva nordover gjennom dalføret og ender opp (den siste strekningen fra Frisvannet er bomvei) ved Buvatnet, ved foten av Bukollen, fra hvor det er mulig å ta seg over Vidalen (dalen mellom Storrustefjell og Vikerfjell) til søndre del av Hedalen og Nes i Ådal. Området har vært spesielt yndet for sine små fiskevann og tyttebær. I vannene er det spesielt abbor og ørret som fiskes. I tidligere tider (før 1900) var Strømsoddbygda også kjent for sin brunbjørnstamme. Bygda har eget grendehus, den tidligere Strømsodd skole (skole til 1959). I bygda finnes også Strømsoddbygda kapell. P. H. Holtermann. __NOTOC__ Peter Høier Holtermann (født 1820 på Austrått, død 1865 i Christiania) var en norsk arkitekt, kjent som «Den norske Bjørn». Han gikk i tømmermannslære i Christiania parallelt med at han var elev ved Den kongelige Tegneskole. Han var arkitektstudent i Berlin 1842-46, og etablerte egen virksomhet i Christiania i 1846. Han omkom ved en arbeidsulykke i 1865. Problemløsning i gruppe. Problemløsning i grupper er en måte å løse problemer på som kan brukes i flere sammenhenger. For at grupper skal fungere sammen og som et team er det en viktig oppgave å identifisere faktorer som både fremmer og hemmer problemløsning i gruppen. Da kan man bruke dette for å senere utvikle hensiktsmessige problemløsningsprosedyrer (Kaufmann & Kaufmann 2003:255). Fem fremmende faktorer. 1. Heterogenitet – En vesentlig hindring for kreativ problemløsning kan være at individet har lett for å bli fiksert i bestemte søkeretninger og løsningsbaner i sin problemløsning. Her har gruppen et stort potensial med tanke på at det naturlig er stor variasjon i perspektiver og problemløsningsstrategier blant individer. 2. Kognitiv konflikt – Konflikter og uenighet kan, dersom det holdes på et rasjonelt plan, danne grunnlag for mer kreative løsninger på et problem. Kognitiv konflikt gjør at det er nødvendig å søke alternative løsninger. Skal konflikter være en positiv ressurs er det som sagt viktig å holde det på et rasjonelt plan. Emosjonelle konflikter fører derimot til misnøye og har derfor negativ innvirkning på problemløsningen. 3. Økt motivasjon og mestringsfølelse – Både erfaringer, ferdigheter og evner er nødvendig for effektiv problemløsning. Motivasjon er også en viktig forutsetning. I gruppen vil dette vise seg ved at gruppemedlemmene kan stimulere og motivere hverandre, og mangfoldigheten i evner, kunnskaper og ferdigheter gjør at man kan utfylle hverandre på en positiv måte. 4. Risikotoleranse – Gruppediskusjon fører ofte til at risikotoleransen justeres opp i forhold til gjennomsnittlig risikotoleranse på individuell basis. Dette kan være fordi ansvaret for beslutningen da fordeles på flere. 5. Akseptering – Aksepteringsnivå (altså i hvilken grad gruppemedlemmer aksepterer en beslutning som er tatt) er viktig for en effektiv beslutning, og aksepteringsnivået øker veldig ved deltakelse i beslutningsprosessen. (Kaufmann & Kaufmann 2003:256-257). Fem nedbrytende faktorer. 1. Sosialt trykk og konformitet – Frykt for negativ tilbakemelding setter grenser for avvikende ideer som kan være viktige når det gjelder kreativitet og innovasjon, som er viktige når det gjelder problemløsning. 2. Skjevhet i deltakelse – Det kan være ganske store skjevheter når det gjelder deltakelse blant gruppemedlemmer. Ofte vil det være sånn at en spesielt aktiv eller engasjert person dominerer og kontrollerer problemløsningsarbeidet i ganske stor grad. 3. Valens – Gruppemedlemmer kan lett komme i følelsesmessige tiltreknigs-/frastøtningsforhold til ulike ideer som blir lansert under problemløsningsarbeidet. 4. Gruppestørrelse – Det er ikke så lett å formulere allmenngyldige regler når det gjelder forholdet mellom gruppestørrelse og problemløsning. Men, tilskuddet av nye personer har mer å si for løsning av vanskelige enn lette oppgaver. Dessuten er effekten av å øke antall personer avtakende, noe som vil si at hver ny person betyr mindre for det totale problemløsningspotensialet. 5. Tid – Ved problemløsning i gruppe er samlet tidsforbruk høyere enn ved individuell problemløsning, men kvaliteten på løsningen man når frem til ved problemløsning i gruppe er ofte så høy at den oppveier for den økte tidskostnaden. (Kaufmann & Kaufmann 2003:257-259). Kilder. Kaufmann, Geir og Astrid Kaufmann (2003): "Psykologi i organisasjon og ledelse." Bergen: Fagbokforlaget Ouka Ryouran. "桜花繚乱" ("Ouka Ryouran") er den japanske sangeren Kayas tredje singel, og ble utgitt den 4. april 2007. Offshore Northern Seas. a> blir brukt som utstillingslokale under Offshore Northern Seas ONS (Offshore Northern Seas) et multinasjonalt arrangement som arrangeres annenhvert år bestående av utstilling, konferanse og festival. Arrangementet finner sted i Stavanger den siste uken av august annenhvert år. I 2010 hadde ONS over 49 000 besøkende. Dermed er ONS verdens nest størtse utstilling og konferanse for energisektoren, halvparten av de besøkende var internasjonale gjester. 2012 var et rekord år med 59 913 besøkende fra 109 ulike nasjoner. ONS har utviklet seg til å bli en av verdens ledende og mest autoritative energimøteplasser. Sentrale personer fra offentlig forvaltning, politikk, selskaper og bedrifter gis mulighet til å møtes for å lytte, diskutere og høre om saker av betydning for petroleumsvirksomheten. Spesielt for ONS er også festivalen som arrangeres som en del av denne møteplassen. Festivalen finner sted i Stavanger vågen hvor ulike firmaer, regioner og byer har egne paviljonger hvor det er både mat, drikke og underholdning. ONS avsluttes med en stor avsluttningskonsert og fyrverkeri som en gave til byens innbyggere. Årets band var Kaizers Orchestra. ONS arrangeres av stiftelsen ONS, som ble stiftet av Stavanger kommune, Statoil, Stavanger Forum og Norsk Petroleumsforening. Omkring 1200 selskaper har betalt flere hundre millioner kroner for å presentere sin teknologi og sine produkter på et utstillingsareal tilsvarende tre fotballbaner. Utstillingsarealet under ONS 2012 var 21 077 m². Hovedtema i 2012 var «Confronting Energy Paradoxes». Kong Harald V deltok på åpningen av årets ONS. ONS 2014 holdes 25 august - 28 august i Stavanger ONS Stiftelsen lanserte i 2012 et nytt event, som vil bli holdt for første gang 25 - 28 Aug 2013. Dette arrangementet vil ha et annet fokus og vil bestå av et utstillingsområde på 6000 m². Det vil her være et større fokus mot leverandørindustrien på den Norske Kontinental sokkelen. Røyken stasjon. Røyken stasjon (Røken Station) ble offisielt åpnet 7. oktober 1872 og mange var møtt fram for å se på. Da Christiania – Drammenbanen ble åpnet i 1872 ble det bygget kun en stasjon i Røyken kommune og det var Røyken stasjon. Stasjonsområdet ble lagt til bakkene fra den gamle Klokkerskolen der det tidligere var opparbeidet en skibakke. Denne lå rett nedenfor Røyken kirke. Stasjonen bestod av en hovedbygning med vedskjul, en pakkhusbygning og et vanntårn. Bygningene ble forsikret for tilsammen 3 250 speciedaler Stasjonsbygningen og pakkhuset er bygget om mens vedskjulet ble revet i 1960 og vanntårnet ble revet i 1963. Vannet som var nødvendig for damplokomotivene ble hentet via egen vannledning fra en dam ved Hannestad som ligger ved dagens golfbane. Kong Karl IV (i Sverige Karl XV) skulle foreta den høytidelige åpningen, derfor hadde det blitt hugget inn en kongekrone med CXV pluss årstallet 1872 i fjellveggen på stasjonsområdet. Imidlertid døde kongen 18. september og åpningen ble foretatt av statsråd "Vogt". Kongemerket ble forøvrig flyttet til der det er i dag i forbindelse med at banen ble elektrifisert og et 3. spor ble anlagt i 1921–1922. Røykens første stasjonsmester het Nils Peter Amundsen og hans årslønn var satt til 225 speciedaler og 29 skilling. Det første driftsåret hadde Røyken stasjon totalt 18 331 reisende, av disse reiste 9 389 til Drammen. Billettprisen var 45 øre på 2. klasse. Billettprisen til Kristiania var den gang 80 øre på 2. klasse. Spikkestad fikk holdeplass først i 1885 og denne ble utvidet til stasjon i 1911. Hallenskog fikk stoppested i 1933. Banen var i starten "smalsporet", dvs sporvidden var 1 067 mm. Fornyelsen og oppgraderingen av Drammenbanen til normalspor med sporvidde 1 435 mm ble ferdig 1920, mens elektrifiseringen av banen ble fullført og offisielt åpnet 26. november 1922. I dag er Røyken stasjon en del av NSBs linje 550 Spikkestadlinjen som opererer mellom Spikkestad og Moss. I dag er Røyken teknisk og i sikkerhetsmessig betrakning kun en holdeplass. Det er derfor kun 1 spor her og ingen kryssningsmuligheter. Røyken ble degardert fra stasjon til holdeplass da Spikkestadlinjen ble fjernstyrt grunnet vanskeligheter med å bygge om stillverket / sikringsanlegget. I tillegg finnes det en pizzarestaurant på stasjonen. Lokaltog til Moss klar til avgang Torkild Gåsdelen. Torkild Bjørnsen Gåsdelen (født i Vang, Valdres, Norge 1774, død i Vang, Valdres, Norge 1803) var en norsk bonde, dømt og henrettet som drapsmann. Bakgrunn. Torkild Bjørnsen Gåsdelen var en gift bonde i Valdres. Som 20-åring, i 1794, ble han innrullert i det 1. akershusiske infanteri-regiment, øvre valderske kompani som tambur. Samtidig drev han gården Gåsdelen. Forbrytelsen. Den 9. juni 1802 var det øvre valderske kompani samlet til øvelse. I den anledning ba Torkild Gåsdelen sin kompanisjef om å få lov til å slå tappenstrek. Dette ble innvilget, selv om det var et uvanlig ønske tatt i betraktning at Gåsdelen hadde blitt permittert to dager tidligere. Han tok med seg trommen og gikk ned til et tørkehus hvor hans nabo Ole Ingvoldsen Flaten tørket malt. Denne naboen hadde han en gjerdetvist gående med; han var av Flaten beskyldt for å ha pløyet over på hans mark. Inne på tørkehuset overfalt han Flaten med tollekniv, tilføyde ham syv knivstikk og etterlot ham som død. Etter dette gikk Gåsdelen videre mens han slo tappenstrek med trommen. Kniven kastet han bort i en stenrøys. Etter fullført tappenstrek gikk han hjem til sin hustru og fortalte at Ole Flaten var død. Kort tid etterpå begynte det å samles folk foran huset; og han ble arrestert. Etterforskningen. Gåsdelen tilsto drapet, men hevdet at det hadde foregått i selvforsvar. Han påsto at det var Flaten som hadde overfalt ham, og at han kun hadde brukt kniven til å forsvare seg med. Det forelå imidlertid mange vitner som hadde sett ham komme ut av tørkehuset uten en skramme. Bataljonskirurg Lorentzen utførte obduksjonen og fastslo at Flaten var myrdet med et stikk i hjertet, men at liket var tilføyet flere andre knivstikk. Rettssak og eksekusjon. Den 20. desember 1802 ble saken pådømt i krigsretten. Gåsdelen ble der bare dømt for forsettlig drap etter § 6-6-1. Generalauditør Matthias Otto Leth Sommerhielm syntes imidlertid at regimentskvartermesteren, Gluchstad, hadde gjort en dårlig jobb med etterforskningen og beordret derfor nye forhør og ny rettssak. Da Gluchstad fremdeles nølte fikk han en irettesettelse og veiledning. Den 9. mai 1803 ble Gåsdelen dømt for overlagt drap etter § 6-9-1 og Forordningen av 6. februar 1694. Dette innebar at han skulle halshugges. Hodet skulle settes på en stake. Formuen skulle inndras, såvel løsøre som hans jord. Den 4. juni 1803 ble dødsdommen godkjent av generalauditøren. Krigsrettssaker gikk ikke til Høyesterett. Den 22. juli 1803 ble dødsdommen godkjent av kong Christian VII. Den 22. august 1803 ble henrettelsen utført av Anton Lædel på gjerningsstedet i øvre Valdres. Dette var Lædels første forretning etter at han var blitt skarpretter i 1799. Hans Hansen (billedhugger). a> som står på dikterens grav. Hans Hansen (født 1820 i Holt (Næs Jernverk), død i Christiania 1858) var en norsk billedhugger. Hansen var elev av Johannes Flintoe ved Tegneskolen i Christiania 1841-1846, med understøttelse fra Jacob Aall. Senere studerte han under Herman Wilhelm Bissen ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København 1846-1850. Han oppholdt seg i Stockholm 1850 og i Roma 1851-1858. Ansatt som skulpturlærer ved Tegneskolen i Christiania høsten 1858, men døde to måneder senere. Hans Hansens produksjon er relativt liten, men han laget i Christiania-perioden portrettbyster av flere kjente kulturpersonligheter, bl.a. Henrik Wergeland, Johan S. Welhaven, Hans Gude og A. M. Schweigaard. Året i Stockholm var han engasjert av kongefamilien, og laget da byster av bl.a. kong Oscar I og kronprins Karl (den senere kong Karl XV). Som hans hovedverk regnes "Gutten med kjepphesten" (Roma 1853) og en stor statue av Homer (Roma 1855) – begge i Nasjonalmuseet i Oslo. Godlia. Godlia (også skrevet Golia) er et bostedsområde i bydelen Østensjø, øst i Oslo. Det består av eldre villabebyggelse og borettslag. I området ligger også Godliaskogen som er beskyttet på grunn av sine mange tresorter. Fra deler av Godlia er det god utsikt over Oslo sentrum. Golia har egen kino med barnefilmer på søndager og filmklubb for voksene. Hagelagstomten disponeres av Golia Hagebrukslag. Historie. Før bebyggelsen var Godlia en del av Nordre Skøyen Hovedgårds utmark. I perioden 1923–25 ble det bygget 25 eneboliger i området. Trikkelinjen Østensjøbanen som passerte Godlia ble åpnet i 1926. Golia Velhus ble bygget i funkisstil i 1934-35. Det har helt siden starten vært drevet kino i huset. Godlia borettslag med 344 leiligheter i 17 bygninger åpnet i 1960-61. I 1967 åpnet Godlia stasjon som T-banestasjon. Stasjonen er tegnet av Karl Stenersen. Godlia skole ble åpnet i 1967. Den ble nedlagt i 1981, men ble gjenåpnet i 1998. I mellomtiden ble lokalene benyttet blant annet av Østlandske musikkonservatorium. I 1986 ble Godlia Bridgeklubb norgesmestre i lagbridge. På det seirende laget spilte Harald Nordby – Roy Kristiansen og Tor Helness - Jon Aabye. I 1995 ble Godlia kjent i mediene gjennom avsløringen av Den Norske Forenings hemmelige møte på Godlia kino, hvor FrP-politikeren Øystein Hedstrøm deltok. I november 1998 ble Godlia rystet av drapet på drosjesjåfør Ulf Braathen. I 2006 bodde det ca. 700 personer på Godlia. David Vogan. David A. Vogan er en matematiker, professor på M.I.T. som arbeider med unitære representasjoner av enkle Lie-grupper. Han var medlem i et internasjonalt team på 18 matematikere som jobbet i fire år for å løse Lie-gruppe E8, oppkalt etter Sophus Lie, en gruppe som har 248 dimensjoner. Referanser. Vogan Mathias Sommerhielm. Mathias Otto Leth Sommerhielm (født i Kolding, Danmark 22. august 1764, død i Stockholm, Sverige 15. november 1827) var en dansk advokat som ble norsk statsminister. Sommerhielm tok juridisk embedseksamen ved Universitetet i København 1782. Han ble prokurator i samme by 1786. 1789-1797 var han assessor i den norske Overhoffretten. I 1791 giftet han seg for første gang med Frederikke Dorothea Sehested. I 1797 ble Overhoffretten opphevet, samme året ble Sommerhielm enkemann. Fra 1797 til 1801 var han så assessor ved Akershus Stiftsoverrett. I 1800 giftet han seg for annen gang, nå med Henriette Hermine Fugleberg. I 1801 ble han generalauditør i Norge. I denne egenskap var han med på å få Torkild Gåsdelen dødsdømt og henrettet i 1803. Fra 1803 av var Sommerhielm deputert i kommissariatskollegiet. 1809-10 medlem av regjeringskommisjonen i Norge. Fra 1810-1814 av var han amtmann i Østfold. Han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814. Fra 1814 var Sommerhielm medlem av den norske regjeringen,i perioder som justisminister, og representerte et svensk-vennlig og konge-vennlig element i denne. I 1819 ble han enkemann for annen gang. Fra juli 1822 frem til sin død var han norsk statsminister i Stockholm. I 1823 giftet han seg for tredje gang, nå med den svenske grevinne Christine Marie Lewenhaupt. Sommerhielm fikk den svenske Serafimerordenen i 1823. Hans våpenplate som ridder henger fortsatt i Riddarholmskyrkan, Stockholm. På platen er malt skjoldet fra det våpenet som faren "Otto M. von Sommer" var blitt adlet med i 1764 da han fikk slektsnavnet Sommerhielm. Skjoldet er delt av blått og rødt med i 1. felt tre sølv liljer og i 2. felt en gull krone med tre blad og to perler. Hans valgspråk er på et bånd over skjoldet: «Semper idem» (alltid den samme). Slepering. En slepering er en roterende elektronisk kobling. Den brukes for å overføre elektrisitet, enten for drift eller signaler, til eller fra en roterende del. Den er bygget opp av en eller flere ledende ringer på én del, og kontakter eller børster i kontakt med ringen på den annen del. Sleperinger brukes for eksempel i roterende radarer og kanontårn. Sleperinger av en viss kapasitet er i Norge underlagt eksportkontroll. Norderhov gamle prestegård. Norderhov gamle prestegård (eller Njardarhov som den egentlig het) ligger på Norderhov i Ringerike kommune, like ved Norderhov kirke fra middelalderen. Gården, som i en tid var den største gården på Ringerike, er uløselig knyttet til slaget på Norderhov natten til 29. mars i 1716 og Anna Colbjørnsdatter (ca. 1667–1736), som sammen med ektemannen, prest og historiker Jonas Ramus (1649–1718), bodde på og eide gården. Man kan fortsatt se kulehullene i veggen på Svenskestua etter trefningen mellom nordmenn og svensker. Hvor gammel gården er vet man ikke sikkert, men den er trolig svært gammel av opprinnelse. Det eldste delene av dagens våningshus dateres til slutten av 1500-tallet, men det er utvidet flere ganger siden. Hovedbygningen, som ble oppusset utvendig i 2000, har ca. 850 kvadratmeter veggflater og 50 vinduer, som er delvis smårutet med 12 eller 16 glass. Gården har svært høy verneverdi begrunnet av sin høye alder. Bygningen er et svært viktig element i et kulturmiljø som vurderes å være av nasjonal verdi. På tunet står også den såkalte Munkestua, som trolig er fra perioden før 1650. Det er imidlertid lite som taler for at det noen gang har bodd munker der. Bygningen står dessuten ikke på sin opprinnelige plass, men er flyttet dit. Prestegården var før reformasjonen i 1536 delt i to gårder; "Øvre Njardarhov" (prestegård) og "Nedre Njardarhov" (kapitelgård). Ved et makeskifte i 1575 ble imidlertid de to gårdene igjen samlet til en gård, og den har inntil den ble museum fungert som prestegård i Norderhov prestegjeld og prostesete på Ringerike. I dag rommer våningshuset på den gamle prestegården Ringerikes Museum (inkl. Hjemmestyrkemuseet distrikt 14.2) og Buskerud fylkesfotoarkiv. Strindheim skoles Musikkorps. Strindheim Skoles Guttemusikkorps ble stiftet 1. november 1937 etter initiativ fra skolestyrer H. P. Tønne. Med lån fra Strindens Sparebank ble det anskaffet 20 instrumenter og øvelsene kom i gang. Krigen hindret første opptreden 17. mai 1940. Ti år etter stiftelsen, 17. mai 1947, var første gang korpset kunne marsjere i byens gater på nasjonaldagen. Korpset var et rent guttekorps fram til 1961, da korpsets navn ble endret til Strindheim Skoles Musikkorps. Størrelsen på korpset har siden den gang vært mellom 40 og 70 aktive og 15–25 aspiranter. I januar 2002 bestod korpset av 96 medlemmer, hvorav 35 aspiranter. SSM har en rekke oppdrag gjennom året, fra tradisjonelle arrangement i maidagene til blomstergudstjeneste i Strindheim kirke i juni og kirkekonsert i desember, til ulike oppdrag for bedrifter og organisasjoner. Korpset har vært sterkt deltagende under storsatsningene «Absolute Strindheim» i 1998 og «Knutsen og Ludvigsen» i februar 2000, showkonserter som er laget i samarbeid med Strindheim skole og Trondheim kommunale kulturskole. SSM var med i «Prosjekt Samspill», et samarbeidsprosjekt mellom skole, korps og musikk og kulturskolene. Strindheim Skoles Musikkorps deltar på stevner både innenlands og utenlands. Korpset har bl.a vært i Russland, Ungarn, Nederland, Danmark, Østerrike, England, Stockholm og på Bornholm. Garry Tallent. Garry Tallent, født 27. oktober 1949 i Detroit, Michigan og oppvokst i Neptune City, New Jersey er en amerikansk musiker og låtskriver. Han er mest kjent som bassist og utspringsmedlem i "E Street Band". Da Bruce Springsteen oppløste E Street band 1989 flyttet Tallent til Nashville, Tennessee. Der påbegynte han en karriere som låtskriver og studiobassist. Tallent vendte tilbake til E street Band da Bruce Springsteen gjenforente bandet i 1995 for nye låter til sitt album "Greatest Hits". Tallent har av og bidratt med støttevokal under konserter og innspillinger med Springsteen og E Street Band, men for det meste holder han seg i bakgrunnen. Bass-partier kan imidlertid høres godt på låter som «I'm on fire», «Backstreets» og «Ramrod». Innen E street Band ble oppløst spilte Tallent med Little Melvin & The Invaders (1967), Downtown Tangiers Band (1968), The Haywalkers (1968), Moment of Truth (1968), Glory Road (1969–1970), Dr Zoom And The Sonic Boom (1971–1972) og The Bruce Springsteen Band (1972). Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 1994. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 1994. Mancala. Mancala er en gruppe brettspill, på engelsk iblant kalt sowing games eller count eller capture games (direkte oversatt "regn og samle"). "Kalaha", "Oware", "Sungka" og "Bao" er blant de vanligste mancala-spillene. Mancala har i store deler av Afrika og visse deler av Asia tilsvarende rolle og status som sjakk har i Vesten. Opprinnelsen til mancala-spillene er usikker, det er funnet flere eldre funn fra Eritrea og Etiopia i Afrika. Navn. En vanlig misoppfatning er at "mancala" i seg selv er ett spill, hvilket ikke er tilfelle. Denne misoppfatninger deles ofte av spillprodusenter i Vesten som feilaktig kaller spill for "mancala". Iblant blir spill navngitt som "etiopisk mancala" eller "nigeriansk mancala". Mancalaspill spilles i disse landene, men selv innad i landene finnes det flere forskjellige mancala-spill. Navnet "mancala" kommer fra det arabiske ordet "naqala" (direkte oversatt: «å flytte»). Estadi Olímpic Lluís Companys. Estadi Olímpic Lluís Companys (tidligere kjent som "Estadi Olímpic de Montjuïc") er et flerbruksstadion i Barcelona i Spania. Anlegget ble bygget i 1927 for "1929 Expo" i Barcelona samt for byens OL-søknad for Sommer-OL 1936, som for øvrig gikk til Berlin. Stadion ble ombygget i 1989 for å bli hovedastadion for Sommer-OL 1992 og fikk dermed en tilskuerkapasitet på 70,000. Stadion er oppkalt etter den katalanske presidenten Lluís Companys i Jover og er lokalisert ved Montjuïc, som er en høyde sørvest for Barcelona. Companys ble henrettet i nærheten av slottet her i 1940. Stadion har siden 1998 en nedjustert tilskuerkapasitet på 55,926 for å få UEFAs rangering som et femstjerners stadion og har vært hjemmebane for RCD Espanyol siden 1998. Det har også fungert som hjemmebane for det Amerikanske fotballaget Barcelona Dragons inntil 2003. Spanias Grand Prix og andre billøp ble holdt ved Circuito de Montjuich mens stadion ble brukt som servicested inntil 1975 da sikkerhetskrav gjorde at Formel 1-VM 1975 nesten ble boikottet av førerne samtidig som den inntraff en ulykke på Circuito de Montjuich som drepte fire tilskuere. Estadi Olímpic Lluís Companys var også vertskap for kvalifiseringskampen til EM i fotball 2008 mellom og den 28. mars 2007. Det er også vedtatt at Estadi Olímpic Lluís Companys skal være vertskap for EM i friidrett 2010. Lasering. Lasering er en maleteknikk der en maler med et tynt, gjennomsiktig fargelag som lar underfargen skinne igjennom. Teknikken brukes av både håndverksmalere og kunstmalere og særlig innen olje- og temperamaleriet. Den enkleste lasuren er beis, som brukes til å forandre farge og fargetone direkte på treverk: Denne kan være vann- eller oljebasert. Selv om treverket får en annen farge, kan en fornemme både strukturen og litt av fargen fra det som er innerst. Lasering innen maleri utføres ved hjelp av farger som er eller blir gjort transparente, vanligvis ved å tynnes kraftig ut med malemiddel. Ikke alle malerfarger egner seg like godt, det er for eksempel ikke lett å bruke akrylfarger til lasering, selv om der i dag finnes malemidler til dette også. Lasering som teknikk gikk lite godt sammen med malemåtene til de nye kunstretningene som dukket opp fra 1890-årene og framover. Lasering ble vurdert som gammeldags akademikunst. En norsk maler som Henrik Sørensen brukte uttrykket «lasurmaler» som uttrykk for dyp forakt. I dag er lasering fortsatt betraktet med skepsis blant mange malere, mens andre betrakter teknikken som nyttig. En ubekreftet historie fra Nederland går ut på at en skulle restaurere Rembrandts berømte «Nattevakten». Det var da nødvendig å fjerne ferniss for å komme til dypere skader. Etter å ha fjernet noen lag, ble det full stopp. Bildet ble lysere, spesielt i ytterkanter og skyggepartier. Rembrandt hadde lagt lasur lagvis inn i fernissen for å skape clair-obscurvirkningen. En del malerier fra ca. renessansen ser ut til å være laget ved at en først malte motivet i grisaille, og deretter laserte fargene på plass. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 1995. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 1995. Hegga (Røyken). Hegga eller Skithegga (utbredt, men ikke offisielt godkjent) er en liten elv som munner ut ved Gjellumvannet/Kistefossdammen i Heggedal. Elven har sitt utspring i Heggsjøen i Kjekstadmarka og kalles både Sagelva og Kjoselva det første stykket. Elva renner sørover til Åsåker før den svinger nordøst gjennom Røyken sentrum og videre forbi Hallenskog før den kommer til Heggedal. Elva har tilsig fra endel småbekker langs sin rute, som Hengefoss ved Hallenskog. Hegga har normalt liten vannføring, men om våren etter snøsmeltingen eller etter kraftig nedbør flyter den over sine bredder flere steder, spesielt mellom Hallenskog og Heggedal der flere jorder blir stående under vann. Navnet Skithegga fikk elven på grunn av forurensningen fra ullvarefabrikken i Heggedal. Et spørsmål om ære. "Et spørsmål om ære" (originaltitel "A Few Good Men") er en amerikansk film fra 1992 med bl.a. Tom Cruise og Jack Nicholson i hovedrollene. Filmen ble regissert av Rob Reiner og skrevet av Aaron Sorkin, som opprinnelig skrev "Et spørsmål om ære" som en oppsetning på Broadway. Handling. Når en menig soldat dør, hevder militæret at det var et uhell, og plasserer ansvaret hos to offiserer med lav rang. Men selv om offiserene er villige til å ta straffen, har deres forsvarsadvokater vanskelig for å akseptere militærets forklaring, og bringer saken opp for domstolen. Aaron Sorkin. Aaron Sorkin (født 9. juni 1961 i New York) er en amerikansk manusforfatter og produsent, innen både film og TV. Han er mest kjent for TV-serien "Presidenten". Bakgrunn. Sorkin gikk ut med "Bachelor of Fine Arts" i teater fra Syracuse University. Etter en kort karriere som skuespiller ble han snart kjent som lovende dramatiker i New Yorks teaterverden. Sorkins Broadway-skuespill "Et spørsmål om ære" fra 1989 ble til film ("Et spørsmål om ære", 1992), som fikk rosende omtalte fra kritikere, og gav karrieren i Hollywood en rakettstart. Etter filmen "The American President" (med Michael Douglas som den amerikanske presidenten) gjenstod det store mengder dialog, og Sorkin utviklet materialet til TV-serien "Presidenten", som den første sesongen ble belønnet med hele 13 Emmy-priser. Serien fikk en Emmy for beste dramaserie de fire første sesongene. Sorkin skrev selv de fleste avsnittene disse fire sesongene, men forlot serien i 2003. Før "Presidenten" skapte Sorkin også den kritikerroste, men kortlivede serien "Sports Night". Sorkin er unik i TV-bransjen i og med at han skriver nesten samtlige avsnittsmanus selv. Dette gir seriene en viss kontinuitet og en felles stil. Han er også kjent for å levere manusene sent, noe som tvinger filmteamet til å arbeide overtid. 15. april 2001 ble Sorkin tatt i en tollkontroll ved "Burbanks flyplass" med bl.a. marihuana og kokain i håndbagasjen. Han ble senere beordret til å fullføre et avvenningsprogram. Under den fjerde sesongen av "Presidenten" fikk han som mange betraktet som seriens hovedperson, spilt av Rob Lowe, stadig mindre plass, og Lowe forlot snart serien. Når sesongen var slutt, sluttet også to av seriens produsenter, Sorkin og Thomas Schlamme. Høsten 2006 begynte Sorkins og Schlammes nye TV-serie "Studio 60 on the Sunset Strip" å bli sendt på NBC, som også sendte "Presidenten". Blant skuespillerne har mange vært med i Sorkins tidligere serier, blant andre Matthew L. Perry, Bradley Withford og Amanda Peet. Pilotavsnittet fikk gjennomgående gode kritikker. Seersuksessen uteble imidlertid, og det gikk rykter om at serien skulle legges ned. NBC bestemte seg imidlertid for å kjøpe en hel sesong, siden serien hadde godt gjennomslag bant høyt utdannede seere, som oppfattes som er viktig målgruppe. Sorkin vant Oscar for beste filmatisering for manuset til "The Social Network" (2010), basert på boken The Accidental Billionaires av Ben Mezrich. Svandalen. Svandalen er en dal i Sauda kommune, beliggende omtrent 3 kilometer vest for Saudasjøen. Dalen er mest kjent for Sauda Skisenter, som er det største i Rogaland. Selve dalen ligger mellom 250 og 350 meter over havet, med fjell som strekker seg opp mot 1000 meters høyde. Dalens topografi kan minne om etatrium, med åpning ut mot øst. Dalen bærer preg av et spredt bebyggelsesmønster og hytter. Fra år 2002 er det opprettet store hyttefelt like ved og i området rundt skitrekket. I april 2007 var det registrert 300 hytter. Dette har ført til en positiv økonomisk utvikling både for skisenteret og Sauda kommune, som nå satser stort på turisme og friluftsaktiviteter. Nederst i Svandalen finnes Lyngmyr skianlegg med lysløyper for langrennsløpere og skiskytteranlegg. Fylkesvei 711 knytter Svandalen til Saudasjøen og riksvei 520 som går gjennom kommunen. Tanberg. Tanberg (norrønt "Þornberg") en gammel storgård som ligger i Norderhov i Ringerike kommune. Gården er blant annet kjent som høvdingsete og slektsgård for lendmann Alv Erlingssøn ("Álfr af Þornbergi"), sønnen baron Erling Alvssøn, og sønnesønnen jarl Alv Erlingssøn. Den regnes blant de eldste gårdene i Norderhov og er nevnet en rekke ganger i gamle norske diplomer, eksempelvis i 1304 (DN. IV 63), 1337 (DN. VI 174), 1460 (DN. III 618) og 1473 (DN. IX 337). Da Erling Alvssøn den yngre kom i unåde hos kongen og måtte rømme landet, la kronen under seg alt han eide – også gården Tanberg. Opprinnelig var Tanberg en gård, men den ble som mange andre storgårder delt. I 1542 tilhørte gården Mariakirken i Oslo og var delt i to gårder. Det er grunn til å tro at gården ble stykket opp fram mot 1600-tallet. Den ble overført til ulike sentralkirkelige institusjoner og andre mektige borgere. Noen har antydet at Tanberg og Hesleberg opprinnelig kan ha utgjort en gård, urgården Berg. I dag ligger "Nedre Tanberg" (også kalt "Vestre Tanberg" og «"Sjefsgården"») på vestsiden (nedsiden) av E16, mens "Øvre Tanberg" (også kalt "Østre Tanberg") ligger på østsiden (oversiden) av veien. På høyden over Øvre Tanberg ligger Tanbergmoen med Stavhella, et gravfelt med et tjuetalls gravhauger og et ukjent antall flatmarksgraver. Gravfeltet stammer trolig fra bronsealder, jernalder og vikingtid. Vicente Calderón. Vicente Calderón (Spansk: "Estadio Vicente Calderón") er et fotballstadion i Madrid i Spania. Vicente Calderón er hjemmebanen til fotballklubben Atlético de Madrid og er lokalisert i sentrum av Madrid nær elven Manzanares. Den het opprinnelig "Estadio Manzanares", men dette ble endret for å ære den tidlige klubbpresidenten med samme navn. Stadionet, med en total tilskuerkapasitet på 55 005, holdt også vertskap for internasjonale fotballkamper både under VM i fotball 1982 og nå landskamper med hjemmenasjonen. Den ble også tildelt rangeringen femstjerners stadion av UEFA i 2003, noe som betyr at det kan arrangeres samtlige finaler fra Europacupene her. Kamper under VM i fotball 1982. "Vicente Calderón var vertskap for tre kamper i andre runde, gruppe fire". Norsk Petroleumsforening. Norsk Petroleumsforening (NPF) er en bransjeorganisasjon for Petroleumsnæringen i Norge som ble stiftet i 1972. Foreningen har hovedkontor i Oslo og avdelingskontor i Stavanger. Foreningen har rundt 4000 medlemmer. NPF var med på å initiere og etablere Offshore Northern Seas (ONS) og er i dag en av eierne. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 1996. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 1996. FrostWire. FrostWire er et open-source peer-to-peer (P2P) fildelingsprogram. Programmet er basert på det bedre kjente LimeWire, og bruker Gnutella-nettverket, og har i tillegg nylig (når?) fått støtte for BitTorrent. Historie. Frostwireprosjektet ble startet av noen medlemmer av Limewire-samfunnet i september 2005, etter at det ble kjent at eieren av Limewire planla å legge til såkalt "blocking code" etter press fra RIAA. Når aktivert, skulle denne koden hindre brukerne fra å dele lisensierte filer. Første versjon av Frostwire kom i oktober 2005 Adresse. Frowstwire har sitt tilholdssted utenfor USA, muligens for å hindre søksmål. De har i en uttalelse sagt at de aldri vil inkludere "blocking" code tilsvarende det Limewire gjør Programmeringsspråk. Frostwire er skrevet i Java, akkurat som Limewire. På grunn av dette, er programmet kryss-plattform – og i motsetning til Limewire – finnes det bare i én fri utgave, gitt ut under GPL. Frostwire inkluderer all funksjonaliteten av den frie Limewire-versjonen i tillegg til noen få finesser fra Limewire Pro. I tillegg til dette, inkluderer FrostWire et chatrom og en BitTorrent-klient, noe som ikke er å finne i Limewire. Ettersom Frostwire er basert på samme kode som LimeWire, er utseende nærmest identisk, men fargene skiller seg noe ut. Som i Limewire, kan utseende skiftes slik en måtte føle for det. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 1997. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 1997. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 1998. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 1998. Valora Trade Norway. Valora Trade Norway AS er en norsk leverandør/produsent av mat, sukkervarer, sjokolade og snacks. Selskapet har hovedkvarter i Røyken, og ble opprinnelig stiftet som Charles Pettersen AS i 1951, men ble senere oppkjøpt av sveitsiske Valora Holding AG og omdøpt til Valora Trade Norway AS. Potetgull-merket Sørlandschips produseres av Valora Trade Norway. I tillegg importerer og distribuerer selskapet merker som Bahlsen (kjeks), Lindt (sjokolade), Tou Mølle (kornprodukter), Lutti (sukkervarer), Ritter Sport (sjokolade) og FRISK (mikropastiller). Selskapet har per 2007 43 ansatte og hadde 159 millioner kroner i omsetning i 2005. Shannon lufthavn. Shannon lufthavn (irsk Aerfort na Sionainne) ligger på vestkysten av Republikken Irland i grevskapet Clare. Flyplassen ligger 15 km fra Limerick. Flyplassen ble først opprettet som sjøflyhavnen Foynes for mellomlanding med drivstoff-fylling før eller etter kryssing av Atlanterhavet. Utløpet av Shannon som er Irlands lengste elv egnet seg godt som skjermet sjøflyhavn. Flyplassen med rullebaner ble bygget fra 1936 til 1942. Siden området var myrlendt var drenering en stor oppgave som tok uforholdsmessig mye ressurser. I disse områdene av Irland er det store områder med tykke torvlag der uttak av torv for brendsel er en stor industri. Som nøytral stat har Irland med denne flyplassen dekket et marked for mellomlandinger for både militær og sivil flytrafikk fra mange nasjoner. Ettersom flytypene har oppnådd lengre rekkevidde uten drivstoff-fylling, har markedet for mellomlandinger forandret seg. Nye bestemmelsessteder har blitt aktuelle ettersom andre og kortere forbindelser flys direkte uten mellomlanding på Shannon. Den geografiske plasseringen helt vest i Europa er vel grunnen til at flyplassen fremdeles er mye brukt. I forbindelse med flyplassen er det opprettet en tollfrisone som har trukket til seg mange transportfirmaer og flere typer industri. I 2006 reiste 3,7 millioner passasjerer til og fra flyplassen. Dette gjør den til den nest mest brukte flyplassen i Irland. Kolbjørn Ekker. Kolbjørn Ekker (født 21. januar 1960) er en tidligere norsk fotballspiller fra Namsos. Han spilte for Bryne FK i sesongene 1987/1988 og scoret kampens eneste mål da Bryne FK slo SK Brann i cupfinalen 1987. Målet kom i første ekstraomgangs siste minutt. Bryne skule. Bryne skule er en middels stor barneskole med ca 300 elever. Den ligger på Bryne i Time kommune, Rogaland. Skolen består av tre bygninger; ett stort bygg fra 1922 som nylig er pusset opp innvendig og bygget på til dobbel størrelse, ett annet forholdsvis nytt bygg og en gymsal. I tillegg har skolen et stort uteområde. Feijenoord stadion. Feijenoord stadion, også kjent som "de Kuip", er et fotballstadion i Rotterdam, Nederland. Stadionet stod ferdig den 27. mars 1937 og hadde en tilskuerkapasitet på 64 000, som senere ble utvidet til 69 000 i 1949. I dag er tilskuerantallet nedjustert til 51 117. Feijenoord stadion er hjemmebanen til Feyenoord Rotterdam og har lenge vært hjemmebanen til Nederlands herrelandslag i fotball med over 150 internasjonale kamper, hvor den første ble spilt den 2. mai 1937 mot. Det har også blitt arrangert elleve europeiske finaler her, hvor den siste var i UEFA-cupens finale mellom hjemmelaget Feyenoord og den tyske klubben Borussia Dortmund (3–2). I 2000 var Feijenoord stadion vertskap for finalen i Europamesterskapet i fotball, hvor slo etter ekstraomganger. Historie. Feyenoords president på 1930-tallet, Leen van Zandvliet, var mannen bak idéen om å bygge et helt nytt og utradisjonelt stadion med hengende tak og ingen søyler som kunne blokkere tilskuernes utsikt. Et av stadionene som ble modell for denne løsningen var Arsenal FCs gamle fotballstadion Highbury, hvor det var blitt bygget to nye tribuneseksjoner, og Yankee Stadium i New York. De nederlandske arkitektene Johannes Brinkman og Leendert van der Vlugt ble forespurt om å designe et stadionanlegg av datidens billige materialer som glass, sement og stål. Deres design blir sett på som moderne selv etter dagens standarder, og har blitt kopiert til andre stadion som for eksempel Nou Camp. Under andre verdenskrig ble Feijenoord stadion nesten revet helt ned fordi de tyske okkupasjonsmaktene trengte materialene den var bygget av. Etter krigen ble stadionet pusset opp og i 1949 fikk det nye og flere seter mens det i 1958 ble installert flombelysning. Den 29. oktober 1991 ble de Kuip vedtatt som en av Rotterdams monumenter, og i 1994 ble stadionanlegget kraftig renovert til nåværende form. Tribuneseksjonene ble ombygget til å bare ha sitteplasser og taket ble utvidet for å dekke over alle disse. Det ble for øvrig også bygget en ekstra bygning utenfor stadion som huser flere restauranter og museet "The Home of History". Feijenoord stadion har også hatt flere konserter siden 1978, hvor de første til å spille her var Bob Dylan og Eric Clapton. Av andre artister som har opptrådt her kan nevnes The Rolling Stones, Pink Floyd, U2, Michael Jackson, David Bowie, Dido, Guns N' Roses, Genesis og Dire Straits. Finaler spilt på de Kuip. "Det har blitt spilt elleve Europeiske finaler, inkludert en finale i Europamesterskapet på de Kuip. (Vinner i fet skrift). Lars Gaute Bø. Lars Gaute Bø (født 20. november 1963) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte keeper. Han var Bryne FK sin keeper fra 1986 til 1989. I 1987 og 1988 var han med i landslagstroppen flere ganger. 28.10.1987 voktet han målet da landslaget tapte 3-1 mot Øst-Tyskland i Øst-Tyskland. Etter at Bryne rykket ned etter 88-sesongen meldte han overgang til Viking FK. Der var han til etter sesongslutt 1992. Etter 3 år som utespiller i Varhaug IL gikk turen tilbake til Viking. Her ble han til sesongen 2001. 2001-sesongen var han assistenttrener under Benny Lennartsson. Bučići. Bučići er en småby i Novi Travnik i Bosnia og Hercegovina. Byen har rundt 1 600 innbyggere (2007). Om lag 99% av befolkningen er kroatisk, 1 % andre grupper. Religionen i byen er hovedsakelig romersk-katolsk kristendom. Novi Travnik. Novi Travniks beliggenhet i Bosnia og Hercegovina Novi Travnik (direkte oversatt: "Nye Travnik") er en by og en kommune i det sentrale Bosnia og Hercegovina, lokalisert sør for Travnik på veien til Bugojno. Den er under administrasjonen til kantonen Sentral-Bosnia og i Føderasjonen Bosnia-Hercegovina. Ifølge folketellingen fra 1991 hadde Nova Travnik 30 624 innbyggere, hvor 39.60 % var kroater, 38.04 % bosniere, 13.35 % serbere, 6.91 % jugoslaver og 2.11 % tilhører andre befolkningsgrupper. Byen Novi Travnik selv hadde 11 520 innbyggere.. Inntil 1992 ble denne kommunen kalt Pucarevo. Sandeidfjorden. Sandeidfjorden er en fjord i Vindafjord kommune i Rogaland. Fjorden er del av Krossfjorden og fortsetter nordover der Vindafjorden svinger østover. Fjorden er omtrent 9 km lang og største dybde er 370 meter. Innerst i fjorden ligger tettstedet Sandeid og lenger ute på østsiden ligger Vikedal. Riksvei 46 går langs øst- og nordsiden av fjorden. Fly on the Wall. "Fly on the Wall" er det tiende studioalbumet til det australske hardrockbandet DC, utgitt 28. juni 1985. Albumet er bandets andre og siste selvproduserte album. Det var også det første AC/DC-albumet som ikke hadde med trommeslager Phil Rudd, som var erstattet av Simon Wright. Som med deres forrige album, "Flick of the Switch", valgte Angus og Malcolm Young å produserere på den måten at de fikk med seg råheten og enkelheten på deres tidligere arbeid i en periode hvor pop-orientert glam-metal hadde blitt populær. Bakgrunn. Albumet ble ikke godt mottatt av kritikere, og solgte bare en million kopier da det ble utgitt. Dette sto i serk kontrast til suksessen med deres to foregående album, "Back in Black" og "For Those About to Rock (We Salute You)". Singlene «Shake Your Foundations» og «Sink the Pink», skiller seg ut fra resten av albumet, og begge sangene ble inkludert i bandets soundtrack til Stephen King-filmen "Maximum Overdrive", kalt "Who Made Who". Albumet ble nyutgitt i 2003, som en del av "DC Remasters" serien. Video. En video av AC/DC som spiller fem sanger fra albumet ble utgitt i sommeren 1985. Videoen "Fly on the Wall" viser bandet som spiller sangene: «Fly on the Wall», «Danger», «Sink the Pink», «Stand Up» og «Shake Your Foundations», i den rekkefølgen, i en liten bar i New York City, kalt The Crystal Ballroom. I baren prøver en fotograf å snike seg inn så han kan ta bilder av bandet, og mens bandet opptrer blir nye figurer introdusert under hver sang, inkludert flere dresskledde menn og en dame under «Danger» og en dame kledd i bare rosa under «Sink the Pink». Tegnefilmfluen fra albumcoveret er også med i videoen på begynnelsen av videoen, når bandet går på scenen. Hallomannen, kalt Decadent Dan, sier til et nesten tomt rom: «We've got a very special group for you tonight, so let's give a big Crystal Ballroom welcome to... what's the name of the group again?» Noen bak kamera hvisker, så sier Dan: «AC/DC! What are you guys, some kind of electric company?» Deretter begynner bandet å spille tittelsporet, «Fly on the Wall». Bartenderen, irritert av den høye lyden på hovedriffet, putter øreplugger i ørene sine. Sporliste. Alle sanger er skrevet av Malcolm Young, Angus Young og Brian Johnson. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 1999. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 1999. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 2000. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 2000. .375 Holland & Holland Magnum. .375 Holland & Holland Magnum er en patron for rifle, og den mest kjente av alle såkalte «medium-bore» patroner i verden. Historie. Patronen ble lansert allerede i 1912 av det engelske firmaet Holland & Holland, og de kalte den.375 Belted Rimless Nitro Express. Den er nærmeste legendarisk og var en av de aller første patroner med et magnum-belte, noe de fleste nyere magnumpatroner har adoptert. Hylsa er forholdsvis kon i formen, noe som ble gjort for å lette kamringen og sørge for god ekstraksjon. Patronen er konstruert for repetergeværer og ikke for dobbelløpere som egentlig bør bruke hylser med flens. Det finnes og en annen versjon som ble introdusert samtidig, men med flens. Den heter .375 Flanged Magnum Nitro Express. Se også. Liste over patrontyper Sentral-Bosnia. Sentral-Bosnia er en kanton i Bosnia-Hercegovina. Geografi. Sentral-Bosnia ligger, som navnet tilsier, omtrent midt i landet, vest for Sarajevo. Kantonregjeringen holder til i Travnik. Kommuner. Kantonen er delt inn i kommuner: Bugojno, Busovača, Dobretići, Donji Vakuf, Fojnica, Gornji Vakuf - Uskoplje, Jajce, Kiseljak, Kreševo, Novi Travnik, Travnik og Vitez. Sentral-Bosnia er én av ti kantoner i Bosnia-Hercegovina. Etniske grupper. Den største etniske gruppa i kantonen er bosnjakene (boende for det meste i kommunene Travnik, Donji Vakuf, Bugojno, Gornji Vakuf – Uskoplje og Fojnica) og den nest største er kroatene (boende hovedsakelig i kommunene Jajce, Dobretići, Novi Travnik, Vitez, Busovača, Kiseljak og Kreševo). Olympiastadion (Athen). Olympiastadion i Athen (gresk: Ολυμπιακό Στάδιο, også kjent som Spyridon «Spyros» Louis–stadion etter mannen som vant det første moderne Olympiske maraton i 1896) er et flerbruksstadion i Athen i Hellas. Stadion var vertskap for både friidrett og fotball under Sommer-OL i 2004. Åpningsseremonien den 13. august samt avsluttningsseremonien den 29. august ble også holdt på Olympiastadion. Tilskuerrekorden er på 74 473, men under OL var det 72 000 sitteplasser. Historie. Olympiastadion i Athen ble tegnet i 1979 og bygget i perioden mellom 1980 og 1982 for å være vertskap for EM i friidrett 1982, og innvielsen ble holdt den 8. september 1982 av den daværende presidenten i Hellas, Konstantinos Karamanlis. Olympiastadion har også blitt brukt til flere arrangementer som Middelhavslekene i 1991 og VM i friidrett i 1997, hvor sistnevnte var en prøve for å se om anlegget var kapabelt til være vertskap for større arrangementer etter å ha tapt søknaden om Sommer-OL i 1996 til Atlanta i USA. Olympiastadion ble så kraftig renovert for å rekke neste OL, hvor et kontroversielt takdesign, tegnet av Santiago Calatrava, ble bygget for å skåne tilskuerne fra den sterke solen. Taket ble ferdig rett før åpningsseremonien, og stadion ble offisielt gjenåpnet den 30. juli 2004. Det har blitt holdt to finaler i Serievinnercupen og senere Mesterligaen her i 1983 og i 1994, hvor henholdsvis Hamburger SV slo Juventus 1–0 og AC Milan slo FC Barcelona 4–0. Finalen i Cupvinnercupen 1987 ble også spilt her, da AFC Ajax slo Lokomotive Leipzig 1–0. Finalen i 2007 ble spilt her den 23. mai 2007, hvor AC Milan slo Liverpool FC 2-1. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 2001. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 2001. Travnik. Travnik (Kyrillisk:Травник) er en by i Sentral-Bosnia-kantonen, 90 km vest for Sarajevo. Byen er hovedstad i Sentral-Bosnia. Byen er kjent for å ha vært sete for guvernørene i Bosnia fra 1686 til 1850, og byens kulturelle historie regnes derifra. De demografiske statistikkene for Travnik er noe knappe, da det ikke har vært folketelling i landet siden 1991. Ifølge jugoslavisk statistikk fra 1991 hadde området en befolkning på 70 747. Av disse var 31 813 bosnjaker (45%), 7 777 var serbere (11 %), 26 118 var kroater (37%) og 5 039 tilhørte andre grupper (7 %). I selve byen var majoriteten av befolkningen kroater. Byen har to søsterbyer, Leipzig i Tyskland og Kruševac i Serbia. George Prodgers. George "Goldie" Prodgers (født 18. oktober 1891, døde 25. oktober 1935) var en profesjonell ishockey-spiller som spilte 7 sesonger i NHL for Toronto St. Pats, Hamilton Tigers og Montreal Canadiens. Knudaheio. Knudaheio er et jærhus i Time, Jæren. Det er kjent som et kunstnerhjem ettersom forfatteren Arne Garborg bygde huset i 1898 og brukte det som feriested og dikterstue i de siste 25 årene av livet sitt, 1899–1924. Både Arne og ektefellen Hulda Garborg er bisatt her. Knudaheio ligger 0,5 km fra tettstedet Undheim på veien opp mot Høg-Jæren. Hytta sto ferdig i 1899. Garborg besøkte hjembygda flere ganger tidlig på 90-tallet, og i 1895, mens han oppholdt seg på Jæren og skrev "Haugtussa" lette han etter en egnet tomt. Han fant tomta i 1897, kjøpte den i 1898, og fikk hytta ferdig i 1899. Han besøkte hytta hvert år, noen ganger i flere måneder, andre år bare få dager. Brev- eller essaysamlingen "Knudaheibrev" (1904) ble for det meste skrevet her, og har fått navn etter stedet. Time kommune eier nå eiendommen, som de mottok som gave fra enken Hulda Garborg i 1924. Den er nå et museum som er åpent om sommeren. Hytta er som den var da Arne Garborg bodde der. Innredning og inventar er autentisk, og utvendig er hytta som den så ut i 1909, da Garborg fikk satt den ordentlig i stand. Opprinnelig hadde hytta torvtak og haljekledde vegger, men pannetak og stående panel kom hhv i 1907 og 1909. Inne er det utstilling av de fleste bilder tatt av Garborg i og utenfor huset, dikteren sine møbler og andre eiendeler, i tillegg til eksemplarer av første-utgaver av de fleste bøkene. Arne Garborg ble kremert etter sin død, og urnen med hans levninger ble hauglagt her i 1925. Enken Hulda Garborg ble hauglagt samme sted i 1935. I forbindelse med Garborgjubileet i 2001 ble det reist to minnesmerker ved Knudaheio: Steinansiktet «"All denne fagre utsyn"», av Hugo Wathne og varden «"Tek kvar og ein sin vesle stein"». Fra Knudaheio er det utsikt over dikterens barndomshjem Garborgheimen. Fra 2012 er begge en del av Jærmuseet. Artur da Costa e Silva. Artur da Costa e Silva (født 3. oktober 1902, død 17. desember 1969) var en brasiliansk offiser og politiker. Han ble valgt til president av kongressen i 1966, og avla presidenteden 15. mars 1967. Powhatankrigen. Powhatankrigene eller Anglo–powhatan krigene som de oså er kjent som, var to kriger som ble utkjempet mellom Engelske nybyggere og indianere i Powhatan-konføderasjonen i Virgina. Den første krigen varte fra 1609 til 1613 og endte med fred uten større krav. Den andre krigen som varte fra 1644 til 1646 var derimot et stort tap for indianerne der de ble trengt ut av deres eget land. Atatürk Olimpiyat Stadyumu. Atatürk Olimpiyat Stadyumu, eller Atatürk Olympiastadion er et flerbruksstadion lokalisert ved "İkitelli" rett utenfor Istanbul og er det stadionet med størst tilskuerkapasitet i Tyrkia. Byggingen startet i 1999 og ble ferdigstilt i 2002, klar for Tyrkias OL–søknad og kostet rundt 130 millioner TRY. Med dens tilskuerkapasitet på 81 283 og olympiske størrelse fikk Atatürk rangeringen femstjerners stadion av UEFA i 2004, noe som gjør at samtlige finaler i Europacupene kan spilles her. Stadionet er også sertifisert av IAAA og IOC for å kunne være vertskap for friidrettsarrangementer. Fotballklubben Galatasaray SK spilte sine hjemmekamper på Atatürk i perioden 2003 til 2004 på grunn av dårlige forhold ved klubbens egentlige hjemmearena Ali Sami Yen Stadium, som ble sterkt kritisert av andre klubber. Sivasspor spilte også sine kamper her grunnet dårlige forhold ved sin hjemmearena. Finalen i 2005 mellom AC Milan og Liverpool FC ble spilt på Atatürk Olympiastadion den 25. mai 2005, hvor Liverpool vant straffesparkkonkurransen med 3–2 etter å ha hentet opp en 3–0 ledelse til AC Milan før full tid. Galatasaray har for øvrig spilt sine kamper under 2007 her. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 2002. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 2002. Tarim (elv). Elvesystemet som Tarim inngår i. Tarim (kinesisk: 塔里木河, pinyin: "Tǎlǐmù Hé"; uyghursk: تارىم دەرياسى, også kalt "Dayan") er den viktigste elva i den autonome uiguriske regionen Xinjiang i Folkerepublikken Kina. Elva har også gitt navn til det store Tarimbekkenet. I dalen langs elva bor det nærmere 10 millioner mennesker. Geografi. Tarim dannes ved samløpet av elvene Aksu og Yarkand (Yarkant). Det lengste tilløpet til Tarim er Yarkand, som har sitt utspring i Karakoram-passet mot grensen til Kashmir. Yarkand løper sammen med Kashgar (Kaxgar), langt vest i Xinjiang. Elva renner etter samløpet nordøstover, og rundt 370 km lengre nede møter den elvene Aksu og Khotan (Hotan), og etter dette samløpet kjennes elva under navnet Tarim. Den renner deretter østover på sørsiden av Tian Shan, og mottar flere tilløpselver fra fjellene i nord, hvorav den største er Konche (Kongque) som kommer fra Bostensjøen. Av alle Tarims tilløpselver er det bare Aksu som renner hele året. Den er Tarims viktigste tilløp og bidrar med 70–80 prosent av vannføringen. I sitt nederste løp deler Tarim seg i to løp, hvorav det minste, som for en stor del består av vannet fra Konche og Bostensjøen, går østover under navnet Kum Darya i retning av saltsjøen Lop Nor. Det største elveløpet går sørøstover og løper periodisk ut i Taitemasjøen, som ligger i et sumpområde ca.160 km vest for Lop Nor. Den totale lengde på hele Yarkand-Tarim systemet er 2 030 km, men ettersom Tarim hyppig forandrer løp varierer lengden på elva fra år til år. Tarimelvas nedslagsfelt er på rundt 557 000 km², mens nedslagsfeltet til hele Tarimbekkenet er på 1 152 447 km². () Hydrologi. Tarim er den lengste innlandselva i Kina, med en årlig samlet vannføring på 4-6 milliarder kubikkmeter. I mesteparten av sin lengde renner elva gjennom Taklamakanørkenen. Ordet "tarim" brukes om elvebredder som av utseende ikke skiller seg fra den omkringliggende ørkenen. Dette er en karakteristisk hydrologisk egenskap ved mange av elvene som krysser sandområdene i Taklamakanørkenen. En annen særegenhet ved elvene i Tarimbekkenet, inkludert Tarim selv, er deres aktive migrasjon, d.v.s. at elveløp og bredder beveger og flytter på seg. Gjennom en betydelig del av Tarims løp følger ikke elva noe klart definert elveleie. Elva er grunn og derfor uegnet for båttrafikk. Vannføringen minsker etter hvert som elva renner østover, som et resultat av sterk fordamping og bortledning av vann til irrigasjon og vannforsyning. Fra oktober til og med april har Tarim sin laveste vannføring. Perioden med høy vannføring om våren og sommeren begynner i mai og fortsetter ut september etter som snøen smelter i fjellene i Tian Shan og Kunlun Shan. På grunn av elvevannets høye innhold av silt og slam, danner den et sterkt forgrenet, deltalignende elveløp på den nederste strekningen. Tarim fryser over hvert år fra desember til mars. Vegetasjon og dyreliv. Vegetasjon i Tarimbekkenet finnes hovedsakelig langs elva og dens sidegrener. Der, helt opp mot ørkensanden, finner man busklignende vegetasjon og korte trær, spesielt malurt. En glissen poppelskog vokser i Tarimdalen. Underskogen består av piler og tindved og tette klynger med indisk hamp og kinesisk lakrisrot. Tarimelva er fiskerik, og dyrelivet ved elva og den omkringliggende ørkenen er variert. Tarimdalen og dens innsjøer er et stoppested underveis for mange trekkfugler. Bruken av elva. Kart fra 1939 over Xinjiang østre deler, med Tarims nedre løp, Kum Darya og Lop Nor Vann fra Tarim brukes til irrigasjon av i alt 198 000 km². Fra 1949 gjennomførte "Xinjiang Production-Construction Army Corps" tallrike irrigasjonsprosjekter i Tarimbekkenet og i Yanqibekkenet i nord, med det formål å bosette kinesere i Xinjiang. Bare langs Tarim og dens sideelver økte de vannede jordbruksarealene fra 351 200 ha i 1949 til 776 600 ha i 1994. I samme periode ble det bygd 1 088 km irrigasjonskanaler og 206 reservoarer med en lagringskapasitet på 3 milliarder kubikkmeter vann for irrigasjon. Ennå på 1950-tallet bidro elva Yarkand med 1-1,5 milliarder m³ vann pr. år ved samløpet med Tarim. Men fra 1979 av har det ikke kommet noe vann fra Yarkand til Tarims nedre løp. På grunn av dette døde 59 % av poppelskogene i området frem til 1993. Overskuddsvann fra Bostensjøen, som fremfor alt bidro med vann til Lop Nor, er siden 1949 brukt til vanning av rundt 100 000 ha jordbruksland i Yanqibekkenet. På grunn av dette førte Koncheelva frem til 2000 svært lite vann frem til Tarims nedre løp og til Kum Darya. Siden 1971-1972 har både Lop Nor og tilløpselva Kum Darya vært helt uttørket, og Tarim har stoppet i Daxihaizi-reservoaret i nærheten av Tikanlik. Mangelen på vann i elva førte til en økologisk katastrofe. Vegetasjonen langs elvebreddene forsvant og husdyr ved Lop Nor og Tarims nedre løp døde. Grunnvannsstanden langs Tarims nedre løp sank, det ble flere sandstormer og derav følgende sykdommer, og ørkenene økte i omfang. Skogene med popler "(Populus diversifolia)" på til sammen 528 600 ha med et trevolum på 5,4 millioner m³ i 1958 var i 1978 skrumpet til 280 500 ha og 2,18 millioner m³. I de nedre delene av elva var reduksjonen på nærmere 70 %, og i den gjenværende skogen var nær 80 % av trærne i ferd med å visne. I likhet med poppelskogen var også pileskogene i Tarim sterkt skadet, anslagsvis 133 000 ha i 1994. Av økologiske årsaker ble det fra og med april 2000 flere ganger sluppet vann ut fra Bostensjøen, over Koncheelva til Tarim og til Lop Nor. I følge kinesiske rapporter hadde Lop Nor i 2004 gjenoppstått med et areal på 200 km². Skadene som er forårsaket av bortledningen av vann fra Tarim, vil gjennom mange tiltak gradvis bli redusert, i følge de samme rapportene. Styresmaktene i Xinjiang har også vedtatt at fra vinteren 2000-2001 skal vann føres fra Ilo-elva via en tunnel gjennom Tien Shan til Tarim, slik at Lop Nor-sjøen kan stige ved hjelp av vann fra Ilo. Kinesiske myndigheter i Xinjiang vil innen 2008, i et forsøk på å spare 60 millioner kubikkmeter vann, ha flyttet bort mer enn 6 000 husstander langs elva, hovedsakelig jordbruksfamilier fra etniske minoriteter. Disse vil bli bosatt på andre steder og dyrking blir forbudt langs den skrumpende Tarimelva. Til tross for den kinesiske regjeringens satsing på storskalairrigasjon utgjør oasejordbruk fremdeles den viktigste leveveien for de spredte bosetningene i regionen. Korn, bomull, silke, frukt og ull er de viktigste jordbruksproduktene, og det eneste viktige produktet forøvrig er khotanjade. Lite eksporteres fra bekkenet, men lokale overskudd finner et marked blant reisende som befinner seg i området når forholdene tillater det. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 2003. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 2003. Ebla. Ebla (arabisk: إبلا‎), dagens moderne navn for stedet er lokalisert til landsbyen Tell Mardikh i guvernement Idlib i Syria, men var i oldtiden en by som lå rundt 55 km sørvest for oldtidsbyen og dagens moderne by Aleppo. Ebla var en betydningsfull bystat i to perioder, den første i slutten av 2000-tallet f.Kr., og deretter på nytt mellom 1800 og 1650 f.Kr. Stedet er kjent for sine Ebla-tavler, et arkiv på rundt 20 000 leirtavler med kileskrift som er funnet der, datert fra en gang rundt 2250 f.Kr., skrevet på sumerisk skriftspråk i eblaittisk språk — et tidligere ukjent språk som i dag er det tidligste dokumenterte semittiske språk etter det meget nært beslektede akkadiske. Oppdagelse og utgavninger. I 1964 begynte italienske arkeologer fra universitet La Sapienza i Roma under ledelse av Paolo Matthiae utgravninger ved Tell Mardikh. I 1986 avdekket de en statue dedikert til gudinnen Ishtar som bar navnet til Ibbit-Lim, en konge av Ebla. Det identifiserte byen, leng kjent fra egyptiske og akkadiske inskripsjoner. I det neste tiåret avdekket arkeologene et palass som er datert til rundt 2500-2000 f.Kr. Rundt 2 500 velbevarte leirtavler med kileskrift ble også funnet i ruinene. Rundt 80 prosent av tavlene er skrevet med den vanlige sumeriske kombinasjonen av logogrammer og fonetiske tegn, mens resten var en innovativ, rent fonetisk representasjon som benyttet sumersk kileskrift for en til da ukjent semittisk språk som ble kalt for eblaittisk. Tospråklige ordlister på sumersk og eblaittisk ble også funnet blant leirtavlene, noe som gjorde det mulig å oversette dem. Giovanni Pettinato og Mitchell Dahood mente at eblaittisk var vestsemittisk, men I. J. Gelb og andre var overbevist om at det var en østsemittisk dialekt, nærmere beslektet med akkadisk språk. Det er i dag alminnelig akseptert at eblaittisk er en del av den østsemittiske grenen av semittisk språk, og meget nært beslektet med akkadisk. Eblas nær forbindelse med sørlige Mesopotamia hvor skriftspråket hadde blitt utviklet, framhevet ytterligere kontakten mellom sumerne og de semittiske kulturene på denne tiden. Det synes nå som om bygningene som huset leirtavlene ikke var palassbiblioteket, som kanskje ennå ikke er funnet, men et arkiv av anskaffelser, forskrifter og tributter, rettssaker, diplomatiske og handelskontakter, og et "scriptorium", skriverom, hvor lærlingene kopierte tekster. De større leirtavlene hadde opprinnelig vært lagret i hyller, men hadde siden falt på gulvet da palasset ble ødelagt. Lokaliseringen av tavlene ble oppdaget hvor de hadde falt, noe som gjorde det mulig å rekonstruere deres opprinnelige posisjon på hyllene. Det viste seg da at de hadde blitt lagret og arkivert i henhold til deres emneinnhold. Hizaki. HIZAKI (緋咲; født 17. februar 1979) er en japansk gitarist. Han spiller i dag i visual kei-gruppa Versailles, i tillegg til å ha sitt eget soloprosjekt; HIZAKI grace project. Gaula (Sogn og Fjordane). Gaula er ei elv i kommunene Gaular og Førde i Sogn og Fjordane. Gaula er hovedelv i Gaularvassdraget, et av de største vassdragene på Vestlandet, rundt 70 km langt og med nedslagsfelt på 630 km². Gaularvassdraget har utspring i to dalfører, Haukedalen og Eldalsdalen. Breer i sørvestlige del av Jostedalsbreen nasjonalpark leder mot Haukedalen, disse er Grovabreen, Troget og Jostefonni. Elven igjennom Eldalsdalen kommer fra snø og mindre breer på Gaularfjellet. De to dalførene møtes i Viksdalsvatnet. Elven renner videre igjennom hele Gaular, utløpet er ved Osen gard i Bygstad, der elven renner ut i Dalsfjorden. Fiske og filuftsliv. Det er bygd en sti, Fossestien, langs deler av vassdraget for å gjøre tilkomsten til elven og fossene enklere. Deler av vassdraget er med i Sunnfjord aurefiskefest, en årlig konkurranse i kommunene Gaular, Førde og Jølster. Nedre deler av Gaula er en god lakseelv, den lakseførende strekningen er 14,5 km og rekker til Fossfossen litt øst for Sande. For å få laksen opp i elven er det flere laksetrapper, landets eldste trapp ligger ved Osfossen, ved utløpet til Dalsfjorden. Den var bygd på 1870-tallet. Vannkraft. Kraften i elven og fossene er en viktig ressurs for bygdene rundt. I tidlige tider ble kraften benyttet til slipesteiner, kverner, møller og sagbruk. Etterhvert ble det også startet med kraftverk i mange av fossefallene, bl.a. Bellsfossen, Lyngstadfossen og Fossevikfossen. På 1920-tallet var det planer om å bruke vassdraget til kraftproduksjon for aluminiumsverket i Høyanger, men disse planene ble ikke gjennomført. Kraftstasjonen skulle da ligge ved Vallestadfossen, Haukedalsvatnet skulle fungere som høydebasseng, og vannstanden skulle økes 20 meter. Vannkraften blir også idag utnyttet, dog i mindre grad enn tidligere. Det finnes noen minikraftverk i vassdraget, bl.a. i Vallestadfossen, ved Fossevikfossen er det også et sagbruk som gjør seg nytte av vannkraften. Vern. Vassdraget er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag. Det var en lang kamp som førte til verning i 1993, på den ene siden stod de som ønsket utbygging, på den andre de som ønsket vern. I midten stod de som ikke ønsket hverken vern eller utbygging. Bakgrunnen for vernet var Sogn og Fjordane Energi sine planer om å bygge ut vassdraget. De omfattende planene fra 1960-tallet inneholdt en omfattende utbygging av hele vassdraget, fra høyfjellet under Jostedalsbreen til utløpet i Dalsfjorden. En stor del av motstanderene samlet seg i "Informasjonskomiteen for Gaularvassdraget" i 1971. Komiteen jobbet på flere plan, de satte opp plakater med "Vern om Gaula" trykt på langs hele vassdraget, drev lobbyvirksomhet og laget en egen verneliste ved kommunevalg. Kampen om vern eller utbygging preget bygdene i 20 år, og saken skapte fiendskap mellom naboer. Saken ble sentral da arbeidet med "Samlet plan for vassdragsvern i Norge" ble påbegynt i 1970-årene, to miljøvernministere var på besiktigelse under saksgangen. På 1980-tallet var Wenche Frogn Sellæg i kommunen, og tidlig på 1990-tallet var Sissel Rønbeck der. Vernekampen har også blitt dokumentert i bokform: Ulvedal, Terje; Kampen om Gaula, ISBN 9788291722269, Selja Forlag Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 2004. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 2004. Pyuthan. Pyutan er en by i Nepal Pyutan er distriktshovedkvarter i Pyuthan distrikt, som ligger "Rapti sone" i "Midtvestregionen". Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 2005. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 2005. Chancery Lane. Maughan Library på Chancery Lane Chancery Lane er ei gate i sentrale London. Den løper fra Fleet Street nordover til High Holborn. Den nederste delen av gata danner grense mellom City of London og City of Westminster, mens den øvre delen er grense mellom City og Camden. Gata ble anlagt som "New Street" ved midten av 1100-tallet av tempelridderne, som trengte en veg mellom sitt gamle hovedkvarter i Holborn og sitt "New Temple". I 1232 grunnla Henrik III Domus Conversorum ved New Street. Her ble nyomvendte jøder holdt internert for å være skilt fra sine tidligere religiøse samfunn og bli undervist i kristendom. Det var også under Henrik III at New Street begynte å anta sitt seinere preg av juridiske institusjoner. Her ble Inns of Chancery (som er en sammentrekning av chancellery), der jusstudenter fikk sine læreår, grunnlagt. Fra 1400-tallet ble gata omtalt som Chancery Lane. Etter borgerkrigen opphørte Inns of Chancerys betydning som juridisk læreanstalt, og tjente deretter som lokaler for profesjonsklubber. Mot slutten av 1700-tallet antok Chancery Lane en mer bymessig karakter, og fra denne tida stammer de mange georgianske bygningene som i dag utgjør et spesialområde for bevaring. Etter hvert som Chancery Lane ble bygd ut med juridiske institusjoner, trakk den til seg mange advokater, såvel som beslekta profesjoner som parykkmakere, pengeskapsmeder og forhandlere av juridisk faglitteratur. I løpet av 1800-tallet stengte Inns of Chancery en etter en, og vek plassen for offentlige kontorer med tilknytning til rettsvesenet. Public Record Office – som i dag er overtatt av King's Colleges Maughan Library – ble bygd ut etappevis i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Det britiske patentkontoret ble oppretta i 1852 med sete i Southampton Buildings, som også huset Secretaries of Banckrupts and Lunatics. Patentkontoret flytta ut av Chancery Lane på slutten av 1990-tallet. I nr. 113 ligger Law Society of England and Wales. En spesiell turistattraksjon i Chancery Lane er London Silver Vaults, et underjordisk lager for eldre og nyere sølvgjenstander. Hvelvet er åpent for publikum, og her kan en også få kjøpt sølv av sølvsmeder som stiller ut varene sine. Vadim Demidov. Vadim Demidov (utt: Vadim Djemidoff) (født 10. oktober 1986 i Riga, oppvokst siden 1989 i Sandefjord) er en norsk fotballspiller. Han har spilt for Sandefjord, på utlån til Manglerud Star, Hønefoss og spilte i Rosenborg fra 2008 og til og med 2010-sesongen før han ble solgt til Real Sociedad. Siden juli 2012 har Demidov spilt for den tyske klubben Eintracht Frankfurt. Han scoret sitt første mål for Rosenborg i kampen mot Bodø Glimt i juli 2008, en kamp som endte 1-1. Vadim Demidov har vunnet Tippeligaen 2009 og Tippeligaen 2010, samt Superfinalen 2010 (mot Aalesund). Vadim Demidov er sønn av tidligere håndballspiller og nå trener Sergej Demidov. Han er sammen med den norske hekkeløperen Christina Vukicevic. Den 23. juli 2012 ble det offentliggjort at Demidov hadde skrevet under på en treårskontrakt med den tyske klubben Eintracht Frankfurt. Destillasjon. a>. 5. Kjøling. 6. Kjølevanninngang. 7. Kjølevannutgang. 8. Destillatet. 10. Adapter. Destillasjon er en måte å skille flyktige komponenter med ulikt kokepunkt i en væske fra de mer tungtkokende ved hjelp av fordampning fulgt av kondensering. Dersom den tungtkokende komponenten har et svært lavt damptrykk er en simpel destillasjon nok, for eksempel ved avsalting av saltvann. Hvis utgangspunktet er en blanding av to væsker med nærliggende kokepunkter, er destillatet ikke rent, og destillasjonen må gjentas. En slik gjentagelse kalles en rektifikasjon. Rektifikasjon benyttes f.eks. ved fremstilling av sprit. Hvis utgangspunktet er en blanding av flere væsker med forskjellige kokepunkter, danner det første destillat utgangspunkt for en ny destillasjon ved en litt lavere temperatur et cetera. Herved skilles de forskjellige væsker efter fallende kokepunkt. Prosedyren omtales som brutt eller fraksjonert destillasjon. Fraksjonert destillasjon benyttes f.eks. ved raffinering av råolje. Svein Fjælberg. Svein Fjælberg (født 12. januar 1959 i Stavanger) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte for Viking fra 1979 til 1986 og igjen fra 1989 til 1990. Han spilte 127 kamper for Viking og han fikk også med seg 33 landskamper for. Han er nå assistenttrener under Åge Hareide i Viking. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 2006. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 2006. Salgstrofeer i musikkbransjen i Norge i 2007. Oversikt over musikkalbum og singler som solgte til platina eller gull i Norge i 2007. Olathe (Kansas). Olathe ("O-Lay'-tha") er en by som ligger i nordøstre Kansas. Den er den nest største byen og hovedstad i Johnson County i Kansas. Den er den femte største i staten. Som en forstad til Kansas City, Missouri er Olathe den femte største byen i Kansas City Metropolitan Area. Den grenser til byene Lenexa, Kansas i nord og Overland Park i øst og Gardner, Kansas i sør-vest. I 2005 hadde Olathe en anslått befolkning på 111 334. Den er ikke bare en av statens hurtigst voksende byer, men en av de byer som vokser fortest i hele USA. En artikkel i magasinet "Midwest Living" i 2005 utropte byen til å være nest best å bo i av byer i Midtvesten av byer med befolkning på mer enn 100 000. Historie. Olathe ble grunnlagt av Dr. John T. Barton våren 1857. Han red til sentrum av Johnson County i Kansas og gjorde krav på land som byen skulle anlegges på. Senere beskrev han turen for venner på denne måten:.«..The prairie was covered with verbena and other wild flowers. I kept thinking the land was beautiful and that I should name the town Beautiful». Følgelig spurte Barton en Shawnee tolk om hvordan han skulle si Beautiful (vakker) på hans språk. Tolken svarte «Olathe». Selv om Olathe ikke var den første byen som ble etablert i Johnson County, ble den fort den største og utnevnt til hovedstad. Byens tidlige dager var fylt med vold, da styrker som var for slaveriet i nærliggende Missouri ofte støtte sammen med lokale motstandere. Disse konfliktene ble kjent i større målestokk som Bleeding Kansas. Da 1850-årene sluttet og Kansas gikk inn i Unionen som en fri stat i 1861, syntes volden å bli mindre. Men et år senere overrasket Confederate geriljasoldater fra Missouri ledet av William Quantrill innbyggerne i byen og raidet den 7. september 1862, drepte et halvt dusin menn og robbet tallrike butikker og priate hjem. De ødela det meste av byen i den forbindelse. Grunnen til dette var at byen var kjent som en sterk forkjemper for avskaffelse av slaveri. Olate var en stopp på flere ruter vestover. Oregon Trail, California Trail og Santa Fe Trail hadde alle stopp her, noe som fremdeles avspeiles i byen. Men etter at den transkontinentale jernbanen ble bygget, mistet disse rutene sin betydning, og Olathe forsvant i glemsel og ble en liten, søvnig prærieby. Ved byggingen av I-35 i 1950-årene ble byen imidlertid direkte forbundet med Kansas City. Resultatet var en stor vekst i boligutbyggingen. I 1980-årene har byens befolkning vokst mye, og man antar at veksten vil fortsette når byen vokser ut i jordbruksområdene sør, vest og nord for byen. Baccara. Baccara i Skien, 2010, med sin nåværende besetning; Mayte Mateos (t.v.) og Paloma Blanco. Baccara er en spansk discogruppe som opprinnelig besto av Mayte Mateos (født 7. februar 1951) og María Mendiola (født 4. april 1952). I 1977 solgte duoen 16 millioner eksemplarer av singelen "Yes Sir, I can boogie" og ble registrert i Guinness Book of Records som den første kvinnelige duoen som ble nr. 1 i England. Baccara representerte Luxemburg i Eurovision Song Contest i 1978 med «Parlez-Vous Francais» og ble nr. 7, etter å ha fått topp poengscore fra Italia, Portugal og Spania. Sangen ble likevel det mestselgende konkurransebidraget det året. Mayte og Maria gikk hver sin vei i 1982. Begge har startet hver sin «nye» Baccara, med nye sangpartnere. Mens Maria, som kun var en slags annensanger ganske snart ga opp, sørget Mayte for å opprettholde Baccara med ulike sangpartnere. Dels har hun også fremstått som soloartist. Den spanske sangeren Paloma Blanco deltok sammen med henne i svensk Grand Prix, «Melodifestivalen» i 2004 med «Soy Tu Venus», og det er disse to som fremdeles utgjør Baccara. Mayte er gift med den norske bassisten, manageren og plateprodusenten Tore Syvertsen. David Belle. David Belle (født 29. april 1973) er en fransk «traceur», dvs utøver av parkour og regnes som en av grunnleggerne av parkour. Biografi. David Belle ble født i byen Fécamp i Frankrike den 29. april 1973.. Han vokste opp med sin bror, Jeff Belle, og sin mor og far, Raymond og Monique Belle. Belle bodde i Fécamp de 14 første årene av livet hans. Der fikk han interessen for action og forskjellige former for raske bevegelser. I 1988, etter å ha bodd i Fécamp, flyttet han til Lisses, Paris. Da var han bare 15 år gammel, og begynte å avtjene førstegangstjenesten. Charlies Tante. Charlies Tante (originaltittel: "Charley's Aunt") er en forviklingskomedie av Brandon Thomas. Det ble første gang satt opp 29. februar 1892 på Theatre Royal, Bury St Edmunds, og førsteoppsetningen satte rekord med London-forestillinger. Filmatiseringer, musikaler og TV-versjoner. Stykket har blitt filmatisert flere ganger. Stumfilmer ble gitt ut i 1915 og 1925. Første lydfilmen kom så tidlig som i 1930. Broadway-musikalen "Where's Charley?" gikk 1948–1950 og ble filmatisert i 1952. I 1959 ble en dansk film sluppet. I 1957 kom en TV-versjon i USA, og i 1975 kom en i Sovjetunionen. Oppsetninger i Norge. August Schønemann, Einar Rose og Rolv Wesenlund er blant mange nordmenn som har spilt tittelrollen. Schønemann så tidlig som i 1919. I nyere tid er stykket fremført i Norge i 1994 på Det Norske Teatret (i nynorsk språkdrakt). I hovedrollene spilte Rolv Wesenlund, Harald Heide Steen jr. og Jahn Teigen. Stykket ble så populært at det året etter ble flyttet over til Chateau Neuf omarbeidet til bokmål. Denne versjonen ble også innspilt for fjernsyn, sist fremvist i NRK1 påsken 2007. Handling. "Charlie Winther" og hans kamerat "Preben Due" ønsker å treffe "Nandor Spetteviks" datter "Mimmi" og hans niese "Kitty Verle". De får en notis om at Charlies tante "Donna Lúcia d’Alvadórez" kommer på besøk. Hun flyttet til Brasil i sin ungdom, gifter seg der og har ikke vært tilbake i Norge siden den gang. Nå vil de benytte henne som anstand for å få sjansen til å treffe sine venninner. De ordner med et besøk hjemme hos "Didrik Due" under påskudd av at han skal få treffe tanten som nå er enke. Dessverre for dem blir tanten forsinket i forretninger. De ber derfor "onkel Babben" om å kle seg ut som Donna Lúcia slik at de kan gjennomføre arrangementet. Møtet mellom Babben og Didrik blir ingen suksess til deres begges lettelse. Spettevik, som har fått nyssen om det tvilsomme opplegget, buser inn og vil ha datter og niese med seg. Han treffer den rike Donna Lúcia og får sansen for "henne" eller helst hennes formue. Babben holder Nandor på avstand, og er mest interessert i de unge kvinnene. Han lover seg imidlertid bort dersom Nandor gir han brev som tillater Mimmi og Kitty å gifte seg. Når den virkelige Lúcia dukker opp, blir hun informert om sin "stedfortreder" og utgir seg for en annen person for å spille med. Når det blir virkelig alvor mellom Spettevik og Babben, blir Charlie nødt til å oppklare saken for han. Han blir meget støtt og vil forpurre giftermålene, men Donna Lúcia erklærer at alt er lovlig. Alt ordner seg etterhvert til det beste. De unge får hverandre, Didrik får den virkelige Donna Lúcia (de hadde vært forelsket i ungdommen) og til og med Babben får "Ella Dahl". Også disse to møtte hverandre for lenge siden. Broadgate. a>. Byggekranene for Broadgate Tower i bakgrunnen. Broadgate er et stort kontor- og forretningskompleks i den nordvestre delen av City of London, rett vest for Liverpool Street station. Senteret dekker et areal på 120 dekar, og var inntil åpninga av Canary Wharf tidlig på 1990-tallet Londons største i sitt slag. I seinere år er Broadgate i økende grad også brukt om hele området omkring Liverpool Street Station. British Rail var inne i prosjektet i en tidlig fase, og lanserte Broadgate som et ledd i fiansiering av ombygging av Liverpool Street Station. I 1986 stengte den gamle Broad Street station, og samme år ble de to første bygningene i komplekset innviet. Arkitektfirmaet Arup Associates fikk mye kritikk for sin brutalistiske stil. Fem år seinere bestod komplekset av 13 bygninger; de fleste kledd med rosa granitt. Senterets midtpunkt er Broadgate Arena, en sirkelrund plass omgitt av rekker av butikker, barer og restauranter. Om sommeren er arenaen scene for ulike kulturarrangementer; fra oktober til april er den islagt. I 2008 utvides Broadgate med to nye, store bygg – Bishopsgate nr. 201 og en skyskraper som får navnet Broadgate Tower. Broadgate Tower blir den tredje høyeste bygningen i City – etter Tower 42 og Swiss Re-bygningen. Pinsebevegelsen i Sverige. Pinsebevegelsen i Sverige (Pingströrelsen) hadde sin begynnelse i 1906, som en karismatisk vekkelse. Den var en del av den større pinsevekkelsen, som hadde sitt utspring i USA. Men den ble snart etablert som en bevegelse med flere menigheter over hele Sverige. I 2004 hadde pinsebevegelsen i Sverige omtrent 500 menigheter og ca. 90 000 medlemmer. Til å begynne med var den svenske pinsebevegelsen stemplet som sekt. Etterhvert ble sektstempelet borte, dette skjedde særlig på slutten av 1950-tallet og under den karismatiske vekkelsen på 1960 og 1970-tallet. I dag er pinsebevegelsen akseptert som et trossamfunn. Bakgrunn. Åndsdåpen (dåpen i den Hellige Ånd) fikk en radikal oppvåkning på begynnelsen av 1900-tallet. Den 1. januar 1901 falt Den Hellige Ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham. Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den Hellige Ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour startet vekkelsesmøtene i april 1906 under navnet Apostolisk trosmisjon der tusener opplevde åndsdåpen. Pinsebevegelsen er en del av den større pinsevekkelsen. Pinsevekkelsen skilte seg fra andre frikirker ved å vektlegge de åndelige nådegaver (åndelige gaver). Tungetale, som regnes som en kommunikasjon mellom Gud og mennesket (bønn i ånden). Navnet "Pinsebevegelse" kom naturlig, som følge av at tungetalen var sentral i pinsevekkelsen. Det var i den første pinsen, etter Jesus Kristus himmelfart, at Den Hellige Ånd falt på apostlene. Pinsevekkelsen er blant verdens raskest voksende religiøse bevegelser og det er anslått at det er 600 millioner medlemmer i verden. Historie. Pinsevekkelsen kom til Sverige med den svensk-amerikanske Andrew G. Johnson. Han var blant de første misjonærene som ble utsendt fra Azusa Street. Egentlig skulle han til Palestina, men havnet på sitt hjemsted Skövde hvor han begynte med møter i november 1906. I desember 1906, kom den norske metodistpresten Thomas Ball Barratt tilbake fra Amerika og begynte med vekkelsesmøter i Kristiania. Nyheten om pinsevekkelsen spredte seg raskt over hele Norge og Sverige, mye fordi den fikk mye negativ og positiv medieomtale. Mennesker strømmet til møtene for å oppleve vekkelsen på nært hold. Andrew G. Johnson og mange evangelister, særlig fra Örebromissionen, reiste rundt og holdt møter. Leder i Örebromissionen var John Ongman, mange av evangelistene i Örebromissionen, var kvinner, og ble kalt "Ongmansystrar". Det ble etter hvert små sentrum for pinsevekkelsen i Skövde og Örebro. Det neste sted vekkelsen fikk fotfeste var i Göteborg, med møter i Torghallen på Kungstorget. Her ble det første tidsskriftet utgitt, "Glöd från altaret". Fra 1911 ble sentrum for vekkelsen flyttet til Stockholm, med den unge baptist pastoren Lewi Pethrus som leder. I 1919 kom "Kölingaredsdeklarasjonen", og pinsevekkelsen ble mer likt et trossamfunn med Filadelfiamenigheten i Stockholm som midtpunkt og pastor Lewi Pethrus som uoffisiell leder. Men til å begynne med var det ingen "bevegelse", men en vekkelse, særlig blant baptister og metodister. Betania Adelöv ble etablert som menighet i 1907, året etter kom pinsemenigheter i Skärhamn og Luleå. Forholdet til andre baptistmenigheter var fortsatt godt, og mange av de nyetablerte menighetene kalte seg fortsatt "baptistmenigheter". Mange steder var det ikke etableringer av menigheter, men heller bønnegrupper eller bønnefellesskap. I Skövde, hvor vekkelsen begynte ble det ikke noen menighet før i 1912. På vestkysten, ved Göteborg, ble det ikke etablert pinsemenigheter før enn på 1920-tallet. Filadelfia Stockholm ble ledet av Lewi Pethrus fra 1911 til 1958. Men alt i 1913 kom det til et brudd med baptistsamfunnet i Sverige. Det var tolkning og lærespørsmål omkring nattverden som var grunnen. Noen mener at baptistsamfunnets grunn til bruddet var å bli kvitt den energiske Pethrus som leder. Etter bruddet opplevde baptistene en tilbakegang, mens pinsebevegelsen kom til å vokse. Fra 1911 var Lewi Pethrus den svenske pinsebevegelsens «leder» helt til sin død i 1974. Sven Lidman har hatt stor betydning for pinsebevegelsen, helt til bruddet med Pethrus. Lidman ble leder i Fria Församlingar. Pethrus etablerte eller hadde ideer til mange etableringer. Etter Pethrus' bortgang er tre folkhøgskoler etablert i Mariannelund, Viebäck og Dalkarlså. Bibelskolen ICBI i 1976, og TV produksjonsselskapet TV Inter i 1983. I 1985, MissionsInstitutet PMU og i 1999, en høgskoleutdanning for pastorer Pingstförsamlingarnas Teologiska Seminarium (PTS). På midten av 1980-tallet var pinsebevegelsen på sitt høydepunkt i Sverige med omtrent 100 000 medlemmer. Hver menighet i bevegelsen har hatt stor frihet og vært svært selvstendige. Etter drapene i menigheten i Knutby, har bevegelsen sett nødvendigheten av en mer ordnet organisasjon. I 2002 ble Pingst Fria Församlingar i Samverkan etablert, og pinsebevegelsen ble ett samfunn i tradisjonell betydning. I 2004 var de nesten 90 000 medlemmer i 485 menigheter, av disse var 251 organisert i Riksföreningen Pingst - fria församlingar i samverkan (Pingst FFS). Etter medlemstall er pinsebevegelsen det største frikirkelige samfunn i Sverige. De største menighetene er Filadelfia Stockholm, med ca. 6 200 medlemmer, Smyrna Göteborg med ca. 3 000 medlemmer, Pingstförsamlingen Jönköping med ca. 2 500 medlemmer og Sion Linköping med ca. 1 800 medlemmer. Organisasjon. "Pinsebevegelsen" er et organisert samarbeid mellom selvstendige frikirkelige menigheter, en del av den større pinsevekkelsen. Helt til å begynne med var "pinsebevegelsen" og "pinsevekkelsen" to sider av samme sak. I dag er det etablert mange, litt ulike, retninger, menigheter og samfunn av «pinsevenner». Hver pinsemenighet (pinsekirke) er selvstendige kirkesamfunn (trossamfunn), og er ikke underlagt noen overordnet biskop, stiftelse eller organisasjon. Den lokale menighet har vanligvis egne prosjekter lokalt og internasjonalt. Men alle menigheter deltar frivillig i bevegelsens fellesforetak. Medlemmer opptas i den lokale menighet gjennom dåpen (troende dåp), men det er fri adgang for ikke-døpte. Det er barnevelsignelse, dåp ved full neddykking i vann, på den døptes personlige bekjennelse av tro på Jesus Kristus. Menighetene utfører vielse og begravelse. Barne- og ungdomsarbeide er vanlig i de enkelte menigheter. Økonomien kommer fra medlemmenes gaver og bidrag. Ledelse av den enkelte menighet kan være lokalt forskjellig, men består ofte av forstander, et eldsteråd og menighetens medlemmer (medlemsmøte). Den daglige ledelsen utgjøres av forstander og eldsterådet i fellesskap. Møtene (gudstjenesten) kan foregå på forskjellige måter, men forbildet ligger hos gudstjenestepraksisen i den tidlige nytestamentlige menighet. Møtene preges av forkynnelse, et rikt musikkliv og bønn. "Segertoner" er pinsebevegelsens sangbok. Pinsebevegelsen er kjent for sitt store misjonsengasjement og humanitære hjelpearbeid, særlig i den tredje verden. Hjelpearbeidet skjer i samarbeid med svenske SIDA. Eksterne lenker. Sverige Sommarøya. Sommarøya er ei halvøy i Øksnes kommune i Vesterålen. Sommarøya ligger like ved kommunesenteret Myre, og er en del av Langøya, som er Norges tredje største øy (utenom Svalbard). Den ca. 2,7 km² store halvøya henger bare sammen med resten av Langøya med et knapt 250 meter langt, lavt eid, men har i dag også forbindelse direkte til Myre sentrum med kommunal vei over en molo. Høyeste punkt på Sommarøya er Gossen på 106 moh. På Sommarøya finner man bl.a. Sommarøy barneskole, og Sommarøy barnehage, som ligger plassert slik at det er gode tilbud for friluftsaktiviteter. Øksnes kommunes hovednæring har lenge vært fiskeri, og mye av aktiviteten foregår på Sommarøya. Cultiva. Cultiva er en stiftelse som har som formål å sikre arbeidsplasser og gode levekår i Kristiansand. Stiftelsen søker å gjøre dette ved økonomisk støtte til prosjekter ved etablering av kunst-, kultur- og kunnskapsinstitusjoner eller organisasjoner som bidrar til nyskapning, utvikling og kompetansebygging ved kreative miljøer. Cultiva forvaltet per 31. desember 2010 en kapital på 1 389 millioner kroner. (350 millioner ble overført til «Stiftelsen for store kulturanlegg i Kristiansand» i august 2010). Historikk. Bystyret i Kristiansand vedtok 6. desember 2000 å etablere Kristiansand kommunes energiverksstiftelse (Cultiva). Grunnkapitalen i Cultiva på 1,44 milliarder kroner kom fra salg av en del av kommunens aksjer i S til Statkraft SF. Realavkastningen brukes til tildelinger. Cultiva har fra 2003 og frem til 2011 bevilget 174 millioner til ulike prosjekter. Cultiva opprettet i 2010 Stiftelsen for store kulturanlegg i Kristiansand, og overførte 350 millioner kroner av grunnkapitalen til den nye stiftelsen. Stiftelsen for store kulturanlegg har bl.a. bevilget kr 312 millioner kroner til Kilden teater- og konserthus. Cultiva hadde følgende fire satsingsområder frem til 2010; Klima for kreativitet og stedsutvikling, innsats for ikke-kommersielle virksomheter, kommersiell konsentrasjon og Kristiansand som kompetansesentrum. I etableringsfasen hadde Cultiva fokus på bygging av infrastruktur i form av utvikling av kompetansesentre, oppgradering av stedlige utdanningstilbud, investering i viktige festivaler og arrangementer, etablering av presåkorn-, såkorn og venturefond, talentutvikling gjennom trafo.no og Cultiva Ekspress, samt finansiering av Kilden og fotballstadionen Sør Arena. Satsingsområder og innskrenkninger i virksomheten. Fra 2011 la styret opp til spissere strategiske satsingsområder i en periode der årlige tildelinger begrenses til ca 15 mill kroner mens resten av realavkastningen brukes til oppbygging av bufferkapital. På lang sikt forventes det at de årlige investeringene vil ligge på 50 til 60 millioner kroner. Overordnet strategi for perioden 2011 – 2022 peker ut en hovedsatsing på å styrke barn og unges livssituasjon gjennom å fremme deres kreativitet, kulturelle deltakelse, opplevelse og utvikling. En del av satsingen skal være innrettet mot barn og unge med de største levekårsproblemene. Visjonen er at Kristiansand skal bli Nordens fremste kulturby for barn. Grunnet manglende finansielt handlingsrom og lav bufferkapital besluttet styret 13. desember 2011 å redusere bemanningen fra 3,4 årsverk til 1 årsverk, samt inntil videre ikke dele ut midler. Administrasjon og styre. Ansgar Gabrielsen (styreleder) Øystein Lønn (nestleder) Navnet. Cultiva er utledet av «cultio» som betyr «dyrke» på latin. Navnet skal indikere vekst, nyskapning og utvikling og er lett å uttale, lett å lese og fungerer på en rekke språk. Askerelva. Askerelva, Asker, renner fra Mikkelsbonn i Vestmarka (Oslomarka) via Semsvannet, Asker sentrum og Bondivann og renner ut i Blakstadbukta. Øverste del av elveløpet heter "Korselva", som renner ut i tjernet "Fløyta". På nedsiden heter elva "Gupuelva", som renner ut i Semsvannet. Ved utløpet fra Semsvannet ligger gamle Sem Sag, Høveldammen, Sagdammen, Høvleriet, saga og Seheims ski- og hjulmakerverksted. Derfra renner elva sørover gjennom Asker sentrum og videre ut i Bondivann. Ved utløpet av Bondivann ble det på slutten av 1800-tallet bygget en demning med kraftverk ved etablering av industri, Christiania Kapselfabrikk, i området. Derfra renner elva østover til "Mølladammen" og videre ut i Blakstadbukta. Den nedre delen av elva kalles "Blakstadelva". Askerelva er ei bra ørretelv. Norsk Tryllemuseum. Norsk Tryllemuseum er et av Norges minste og morsomste museer, hvor Norges fantastiske trylleverden er i fokus. Norsk Tryllemuseum er drevet i samarbeid mellom Magiske Cirkel Norge og Den Magiske Ring. Historikk. Norsk Tryllemuseum ble etablert av tryllekunstneren og ildsjelen Terje Nordheim i 1997 under navnet "Norsk Trylle-Arkiv". Hensikten var å ta vare på den norske tryllekunstners historie ved å samle plakater, avisomtaler, programmer, reklamekort og fotografier. Da museet på vårparten 2001 fikk egne lokaler i Munkedamsveien 65B i Oslo, begynte de også å samle og registrere rekvisitter, kostymer og annet utstyr som har tilhørt norske tryllekunstnere. Lokalene bir leid ut av tryllekunstneren og ildsjelen Dana. Den første permanente utstilling ble åpnet 9. desember 2001, og navnet ble samtidig endret til "Norsk Tryllemuseum". Magiske Cirkel Norge og Den Magiske Ring tok samtidig over driften og ansvaret for museet. Formål. Norsk Tryllemuseums formål er å dokumentere norske tryllekunstneres historie ved å samle og registrere plakater, reklame, foto, avisomtaler, programmer, tryllerekvisitter, kostymer m.m. som har tilhørt, eller har hatt tilknytning til norske tryllekunstnere. I tillegg samles tilsvarende materiell om utenlandske tryllekunstnere som har besøkt Norge. Bøker, video, film, lydkassetter o.l. er også en del av samlingen. Norsk Tryllemuseums arkiv skal være tilgjengelig for trylleinteresserte og andre som ønsker å forske eller studere tryllehistorien. Deig. En deig er en bløt, knadd og sammeblandet masse av mel, væske, som regel vann eller melk, smaksstoffer, og som oftest et hevemiddel (Gjær, bakepulver, natron, hjortetakksalt). Av deigen blir det laget en bakst, ved at man former den og steker den inn i en ovn, eller et annet sted der deigen blir stekt. Ordet "deig" kan også brukes om tilsvarende myke, halvtørre masser eller sammenblandinger av andre stoffer eller matvarer, for eksempel kjøttdeig. 3. serierunde i Tippeligaen 2007. 3. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 21. april klokken 19:00 med Stabæk mot Rosenborg. Runden fortsatte med fem kamper søndag 22. april, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 23. april klokken 19:00 med Strømsgodset mot Lillestrøm. Lop Nor. Lop Nor (uigursk: لوپنۇر; forenklet kinesisk: 罗布泊; tradisjonell kinesisk: 羅布泊; pinyin: "Luóbù Pō") er en gruppe små, nå sesongmessige saltsjøer og sumper mellom ørkenene Taklamakan og Kuruktag i den sørøstre delen av regionen Xinjiang i nordvest Kina. Sjøene, som elva Tarim løper ut i, er den siste rest av den post-glasiale Tarimsjøen, som etter siste istid dekte mer enn 10 000 km² av Tarimbekkenet. Lop Nor er hydrologisk endorheisk, det vil si den har intet utløp. Selv om tidligere tiders kinesiske geografer kom fram til at den var en enkeltstående saltsjø, så har den stort sett tørket helt opp fra det arealet på 3100 km² som ble målt i 1928. De tidligere vannressursene til Tarimelva og Lop Nor ga liv til kongedømmet Loulan, en gammel kinesisk sivilisasjon langs Silkeveien, som gikk langs det vannfylte bekkenet. Loulan ble en klientstat til det kinesiske imperiet i 55 e.kr., under navnet Shanshan. Engang støttet også innsjøen opp under en blomstrende tokarisk kultur. Arkeologer har oppdaget begravde rester av bosetninger, så vel som mange såkalte tarimmumier langs sjøens gamle strandlinjer. Marco Polo passerte i nærheten av sjøen, og utforskerne Ferdinand von Richthofen, Nikolai Przhevalskij og Sven Hedin besøkte området. Siden 1964 har området ved sjøen vært brukt som kjernefysisk testområde. Fram til 1996 har det blitt utført 45 tester av atomvåpen her. Hovedkvarteret til testbasen er ved Malan, rundt 125 km nordvest for Qinggir. Anne Kristin Sydnes. Anne Kristin Sydnes (født 13. mai 1956) er en norsk politiker (Ap). Hun er cand.polit. med hovedfag i statsvitenskap. Hun har vært assisterende direktør ved Fridtjof Nansens institutt. Fra 1997 var hun direktør i Statoil med spesialansvar for menneskerettighetsspørsmål og landanalyser. Under regjeringen Stoltenberg I fra 2000 til 2001 var hun statsråd i Utenriksdepartementet med ansvar for utviklingssaker. Hun er nå utenlandssjef i Kirkens Nødhjelp. Sydnes er gift med diplomaten og Ap-politikeren Jan Egeland, direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Hun har tidligere vært gift med næringslivsmannen og høyrepolitikeren Terje Osmundsen. Sem (Asker). Sem er et gammelt industriområde i Asker. Sem hovedgård (Asker) Ved utløpet til Askerelva fra Semsvannet ligger gamle Sem Sag, Høveldammen, Sagdammen, Høvleriet, saga og Seheims ski- og hjulmakerverksted. Røyse. Røyse eller Røysehalvøya er ei halvøy i Hole kommune som stikker ut i Tyrifjorden og skiller Nordfjorden og Steinsfjorden med Tyrifjordplatået (også kalt Storfjorden). Røyse er et av de mest produktive jordbruksområdene i Ringeriksregionen. Området er kjent for sin produksjon av korn og grønnsaker. Fra gammelt av var det mye frukttrær på Røyse. Vi finner en stor produsent av frukttrær her og en av Norges største salatprodusenter. Område er også kjent for Ringerikspotet og Ringeriksert. Sistnevnte har vært produsert på Røysehalvøya siden første halvdel på 1800-tallet og har i dag en beskyttet opprinnelsesbetegnelse. Ringerikspoteten er også beskyttet, men ikke bare på Røysehalvøya. For den inngår også områder rundt Tyrifjorden som ligger i Ringerike kommune. På halvøya finnes blant annet to kirker fra middelalderen, Hole kirke og Bønsnes kirke, og to skoler, Røyse skole og Tyrifjord videregående skole. Sistnevnte er en kristen internatskole som drives av Adventistsamfunnet. Poststedet 3530 Røyse utgjør nå en større del av kommunen, inklusive Steinsåsen og Vik som er kommunesenteret i Hole. Einfrid Halvorsen. Einfrid Daghild Halvorsen (født 13. oktober 1937 i Skien) er en tidligere norsk organisasjonskvinne og politiker (Ap). Hun var formann i Skien Handel og Kontor 1971–1974, medlem av Handel og kontors landsstyre 1976–1980, styremedlem i A/S EPA 1979–1982, medlem av Handel og kontors forbundssstyre 1980–1984, ordfører i Telemark fylkeskrets av Kommunenes Sentralforbund (KS) fra 1984, medlem av Folketrygdfondets hovedstyre fra 1984, medlem av Arbeidsdirektoratets styre fra 1987, styreformann ved Krisesenteret i Telemark og styremedlem i Helse Sør RHF. Halvorsen var medlem av Skien bystyre 1971–1979, 1983–1986 og 1995–1999, herav ordfører 1983–1986 og medlem av formannskapet 1971–1979. Hun var vararepresentant til Stortinget fra Telemark 1977–1985, formann i Telemark Arbeiderpartis kvinneutvalg 1978–1981, statssekretær i Kommunal- og arbeidsdepartementet 1986–1987, statsråd i Forbruker- og administrasjonsdepartementet 1988–1989 og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 1989–1990. Hun gikk av som statsråd da det kom fram at hennes mann hadde underslått midler fra en fagforeningskasse hun hadde hatt ansvaret for som tillitsvalgt i Skien Handel og Kontor. Senere ble Einfrid Halvorsen dømt til seks måneders betinget fengsel for å ha underslått 90 000 kroner. Mange var av den oppfatning at Halvorsen ble behandlet urimelig av Telemark Arbeiderparti, Skien Arbeiderparti såvel som Handel og Kontor, og i ettertid fremstår det som klart at hun ble offer for et lokalpolitisk spill. Hun har senere vært blant annet sekretær i Melum Arbeiderlag og styremedlem i Skien Arbeiderparti. Einfrid Halvorsen var generalsekretær i foreningen Mental Helse Norge 1991–2005. Hun bidro til at Mental Helse ble den største bruker- og pårørendeorganisasjonen for mennesker med psykiske lidelser. For sitt arbeid fikk hun Folkeopplysningsprisen i 2004. Hun arbeidet i Mental Helse frem til hun gikk av med pensjon i 2005. Fotball under Sommer-OL 1928. Fotball under Sommer-OL 1928 ble avviklet på Olympiastadion i Amsterdam i perioden27. mai til den 13. juni. Det måtte to finalekamper til for å kåre en vinner. Den første finalekampen mellom Uruguay og Argentina endte uavgjort. I den andre kampen vant Uruguay og kunne dermed hente gullmedaljene. Eldrid Nordbø. Eldrid Nordbø (født 12. august 1942 i Skien) er en norsk politiker (Ap). Hun var personlig sekretær for sosialministeren i 1971, statssekretær for statsministeren 1986–1989, og handels- og skipsfartsminister 1990–1991. Eldrid Nordbø er i dag spesialrådgiver i Miljøverndepartementet. Hun er gift med Bjørn Skogstad Aamo. Else Bugge Fougner. Else Bugge Fougner (født 9. november 1944 i Moss) er en norsk høyesterettsadvokat og tidligere politiker (H). Hun har examen artium fra 1964, juridisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1971 og advokaturen fra 1975. Bugge Fougner var sekretær i Sosialdepartementet 1971–1972, advokatfullmektig i Advokatfirmaet Hjort, Eriksrud & Co. 1972–1977, partner i Hjort, Eriksrud & Co. 1977–1991 og amanuensis ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo 1990–1991. Hun har vært fast forsvarer i Oslo byrett og Borgarting lagmannsrett siden 1980 og partner i Advokatfirmaet Hjort siden 1991. Hun har bred erfaring fra sivilrett, strafferett og som rådgiver for næringslivet. Bugge Fougner har vært en kvinnelig pionér i advokatstanden, og ble landets femte kvinnelige høyesterettsadvokat. Bugge Fougner har hatt en rekke styreverv, blant annet som styreleder ved Rikshospitalet 1982–1889, Småbedriftsfondet 1983–1989, Norsk Lotteridrift 1998–2004 og Kommunalbanken fra 1999 samt styremedlem ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1977–1981, Kunstindustrimuseet i Oslo 1978–1980, Narvesen 1982–1987, Bergen Bank 1986–1989, Statoil 1991–1998, Norsk Folkemuseum 1997–1998, NRK 2000–2004, Midelfart Holding fra 2005 og Aker Holding fra 2009. Politisk ble hun engasjert i Bærum Høyre i midten av 1970-årene, og har hatt både kommunale og fylkeskommunale verv. Bugge Fougner var justisminister i Jan P. Syses regjering 1989–1990, og markerte seg særlig i arbeidet for å korte ned saksbehandlingstiden for domstolene. Leadenhall Market. Leadenhall Market tidlig på 1800-tallet Leadenhall Market er ei overbygd markedsgate i City of London. Den ligger et par kvartaler øst for Bank undergrunnsstasjon med inngang fra Leadenhall Street og Gracechurch Street. Leadenhall Market ligger på gammel historsk grunn; her lå rådhuset i romernes Londinium. Etter at romerne trakk seg ut av Britannia falt denne delen av byen tilbake til jordbruksland. I middelalderen ble det bygd en herregård på stedet; denne hadde tak tekka med blyplater og ble kalt Leaden Hall. På 1300-tallet oppstod et marked for matvarer, tekstiler og jernvarer på gården. Markedet fikk etter hvert fjørfe og ost som sine spesialiteter – seinere også fisk, kjøtt og korn. I 1408 festa byens borgermester Dick Whittington eiendommen Leaden Hall. Hovedbygningen ble ødelagt i brann i 1484, og i 1666 gikk hele markedet med i den store bybrannen. Etter brannen fortsatte markedet å eksistere i skiftende bygninger fram til 1881, da dagens bygning ble innviet. Den overdådige støpejernskonstruksjonen er tegna av Sir Horace Jones, som også er ansvarlig for markedene ved Smithfield og Billingsgate. Bygningen gjennomgikk en totalrenovering i 1991, og har fått tilbake sine originale, fargeglade interiører. I de seinere åra er Leadenhall blitt invadert av motebutikker, men en enslig slakter og en fiskehandler holder stadig stand. Mswati III av Swaziland. Mswati III (født 19. april 1968) er siden 1986 konge av Swaziland. Han er sønn av Sobhuza II og arvet tronen etter sin far. Kongen utøver absolutt makt i Swaziland og styrer landet ved dekret. Mswati III er gift og har tretten koner. Unionen (Den amerikanske borgerkrigen). Unionen er en betegnelse på Amerikas forente stater under den amerikanske borgerkrigen, som besto av de nordlige statene som ikke var med i Amerikas konfødererte stater. Unionen besto av 23 delstater i alt. Før krigen hadde det hvert vanlig å referere til hele landet som United States, De forente stater, og siden det var i nordstatene administrasjonen og størsteparten av befolkningen var ved Konføderasjonens avhopp, falt det naturlig at det var nordstatene som ble «Unionen». Daniel Isaachsen. Daniel Isaachsen d.e, (født november 1744 i Kristiansand, død 1813 i Kristiansand) Eldste sønn av Isaach Danielsen (Isaach «Smed»). Ved sin død var Daniel Isaachsen en av Norges rikeste menn. Daniel Isaachsen var utdannet ved latinskolen i Kristiansand, og senere ved Universitetet i København. I 1763 dro han til England for «.. at faae Indsigt i Kiøbmands Væsenet hvortil han vilde applicere sig.» Han ble med i farens forretning i 1765. Ved farens død i 1771 overtok han forretningen. 7. august 1772 kjøpte han tomt med Kgl. privilegert kranverft ved Vesterhavnen. Han drev skipsbygging og redervirksomhet og hadde på det meste 21 skip. (Blant annet «Samson», som forliste ved Homborsund i 1786 og ble funnet i 1984.) De hadde fart på Middelhavet og på de Vestindiske øyer. Han drev også hvalfangst ved Grønland (subsidiert av Kongen). Det privilegerte kranverftet gav ham nærmest monopol på reparasjon og utrustning av seilskuter som søkte havn i Kristiansand. England ble aktivt med i krigshandlingene i 1793. Dette medførte at de krigførende makter førte sine priser til Kristiansand. Der ble de solgt med stor fortjeneste for byens kommisjonærer. Blant dem var Daniel Isaachsen en av de virkelig store. I 1807 kom Danmark-Norge med i krigen. I perioden 1807-1814 ble det kapret 300 skip som ble ført til Kristiansand. Daniel Isaachsen drev selv ikke med kaperfart, men tjente gode penger på kommisjon av salg av skip og last. Familie. Daniel Isaachsen ble i 1771 gift med Christiane Hedevig Christensen. De fikk 7 barn sammen. Christiane døde i 1798, bare 47 år gammel. I 1805 giftet han seg med den 35 år yngre Hanne Susanne Nideros. De fikk ett barn: Daniel Otto Christian Isaachsen, 1806-1891. Litteratur. "Fru Barbara til Andøen og andre beretninger fra det gamle Kristiansand" av Ingerd Nome Frognes (ISBN 82-303-0538-2) Kilde. "Som barn av Isaach Smed: Slekten Isaachsen-Willoch gjennom fire hundre år." av J. Wilhelm I. Holst (ISBN 82-991898-0-2) Eksterne lenker. Fødsler i 1744 Evangeliet til alle. Evangeliet til alle er et norsk, kristent tidsskrift, utgitt av Pinsebevegelsen i Norge. Evangeliet til alle er De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon (PYM) blad som utkommer flere ganger i året, og inneholder reportasjer fra misjonens virksomhet. Artiklene er skrevet av misjonsinteresserte, både innenfor og utenfor pinsebevegelsen. Norsk pinsebevegelse driver misjonsarbeid i mer enn 30 land på fire kontinenter. Seterstøa. Seterstøa er ei grend i Nes i Akershus. Grenda har operativ stasjon på Kongsvingerbanen og ligger mellom Disenå og Årnes stasjoner på samme linje. Det er i dag bru over Glomma ved Funnefoss, ikke langt fra Seterstøa. Tidligere var det ferjedrift mellom Eie ved Seterstøa og Bjertnes ved Oppåkermoen. Den verdenskjente teologen, forfatteren og historikeren Jacob Jervell bor i kort avstand fra Seterstøa stasjon. LivsGlede. LivsGlede er et norsk, kristent tidsskrift, utgitt av Pinsebevegelsen i Norge. LivsGlede utkommer flere ganger i året, og inneholder ulike reportasjer, alt fra intervjuer til nytte-stoff. Lindy Cochran. Lindy Cochran Kelley (født 7. oktober 1953 i Richmond, Vermont) er en tidligere amerikansk alpinist. Hun er den yngste av de legendariske Cochran-søsknene, som fra slutten av 1960-årene til midten av 1970-årene dominerte alpinsporten i USA. Som resten av søskenflokken (Marilyn, Barbara og Bob) ble hun trent av foreldrene, og ble en alpinist av verdensklasse. I 1970 kom Lindy med på det amerikanske alpinlandslaget. På dette tidspunktet hadde hennes tre eldre søsken allerede internasjonale triumfer å vise til. I 1973 fikk Lindy Cochran sin første tittel av betydning, da hun ble amerikansk mester i slalåm. Et knapt år senere oppnådde hun karrierens beste plassering i verdenscupen med en andreplass i slalåm i Les Gets. Hennes beste år ble sesongen 1975/76, da hun ble amerikansk mester i storslalåm og kom på sjette plass i slalåm under OL i Innsbruck. Hun la opp som aktiv alpinist i 1981. Ourumov. General Arkady Grigorovich Ourumov er en av hovedskurkene i James Bond-filmen "Goldeneye". Han er spilt av den tyske skuespilleren Gottfried John. I filmen. General Ourumov er en russisk general, og leder for romfartsdivisjonen, og han liker å se på seg selv som " Russlands jernmann". Da han og hans soldater kidnapper Natalaya Simonova, følger James Bond etter Ourumovs bil i Sankt Peterburgs gater. Da de når fram til Janus(Alec Trevelyan) sitt kuletog blir Ourumov drept i en skuddveksling, like etter at Bond forteller han at Alec er en Lienz- Kosakk. Det sender Ourumov inn i en sjokktilstand. Alec gir ordre om at Ourumov skal skyte Natalya, men han er ikke rask nok, og han blir skutt av Bond. Lys i Øst. Lys i Øst er et norsk, kristent tidsskrift, utgitt av Pinsebevegelsen i Norge. Lys i Øst er De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon (PYM) blad for arbeidet i Eurasia. Bladet utkommer flere ganger i året, og inneholder reportasjer fra misjonens virksomhet, i øst-Europa og de tidligere sovjetstatene. Norsk pinsebevegelse driver misjonsarbeid i mer enn 30 land på fire kontinenter. Olympiastadion. Et olympiastadion er hovedstadionet ved Olympiske leker. Stadionet brukes typisk til åpnings- og avslutningsseremonien samt friidrettskonkurransene. Noen av de olympiske stadionene har "olympisk stadion" som en del av navnet, mens andre har navn som ikke relaterer til OL. Flere av de olympiske stadionene er brukt ved flere olympiske leker. Det er dog kun Los Angeles Memorial Coliseum som har vært hovedstadion flere ganger, mens for eksempel Panathinaiko Stadio i Athen var hovedstadion ved Sommer-OL i 1896, men ble kun brukt til enkelte øvelser under Sommer-OL i 2004. Stadioner til Sommer-OL. Det følgende er en liste over alle stadioner til Sommer-OL. Sjibbolet. Sjibbolet er et norsk, kristent tidsskrift, utgitt av Pinsebevegelsen i Norge. Sjibbolet er De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon (PYM) blad for "Norske Pinsevenners Arbeid i Israel" (NPAI). Bladet inneholder artikler relatert til misjonsarbeidet i Israel og andre artikler som belyser situasjonen i landet. Men også annet stoff, som reiseskildringer i Israel finner plass i bladet. Bladet har frivillig kontingent. Redaktør for bladet er Tore Lie. Norske Pinsevenners arbeid i Israel. Norsk pinsebevegelse driver misjonsarbeid i mer enn 30 land på fire kontinenter. PYMs arbeid i Israel kalles "Norske Pinsevenners arbeid i Israel" og er arbeid med prosjekter knyttet opp til vedlikehold og utbedring ved helseinstitusjoner. NAPI hjelper også eldre israelere som faller utenfor det offentlige sosiale nettverk. "Beit Betania" (på norsk: "Betania-hjemmet") er stedet (huset) arbeidet drives fra. Nytt Håp. Nytt Håp er et norsk, kristent tidsskrift, utgitt av Pinsebevegelsen i Norge. Nytt Håp er De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon (PYM) blad for det stadig voksende arbeidet i Mosambik. Nytt Håp utkommer flere ganger i året, og inneholder reportasjer fra misjonens virksomhet. Redaktør for bladet er Tormod Jahren. Norsk pinsebevegelse driver misjonsarbeid i mer enn 30 land på fire kontinenter. Gode Nyheter. Gode Nyheter er et norsk, kristent tidsskrift, utgitt av Pinsebevegelsen i Norge. Gode Nyheter er De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon (PYM) blad for arbeidet "Barnehjelp". Bladet utkommer flere ganger i året, og inneholder artikler om Barnehjelpens arbeid for trengende barn i misjons landene. Leder for Barnehjelpen er Beth Gudesen. Redaktør for bladet er Reidun Warud og Torill Brox Norsk pinsebevegelse driver misjonsarbeid i mer enn 30 land på fire kontinenter. PYMs Barnehjelp støtter arbeid for barn som har det vanskelig og lider, i områder med stor fattigdom og sosial nød. Arbeidet skal avhjelpe sosial, materiell og åndelig nød. Det er institusjoner og barnehjem flere steder i verden, blant annet i India, Paraguay og på Filippinene som har fått hjelp. Med midler fra PYMs Barnehjelp har misjonærene lindret sult og gitt skoletilbud til barn som ikke har hatt denne muligheten. Barnehjelpen har også forsynt barn med klær, medisiner, litteratur for å nevne noe. Inntektene kommer stort sett som frivillige gaver fra enkelt personer, søndagsskoler og menigheter. Úněticekulturen. Øks fra Úněticekulturen.Úněticekulturen (tysk "Aunjetitz") er den tidligste bronsealderkulturen i Sentral-Europa og dateres til omkring 2400 f.Kr.-1800 f.Kr. Kulturen er oppkalt etter et arkeologisk funn i Tsjekkia, vest for Praha. Kulturen var hovedsakelig utbredt i Mähren og Böhmen i Tsjekkia, i sørlige Tyskland, i vestlige Slovakia og i Polen. Handel med bronsegjenstander hadde øyensynlig stor betydning, og noen av disse gjenstandene nådde også Norden. Úněticekulturen avløste Traktbegerkulturen (engelsk "Beaker culture") og ble etterfulgt av Høygravkulturen (engelsk "Tumulus culture"). Redskaper av metall. KobberÚněticekulturen utmerker seg ved dens karakteristiske metallobjekter som ingot torcs, flatøkser, flate trekantete dolker, armbånd med spiraler i enden, nåler med form som en padleåre og krøllete ringer. Disse ble handlet og spredt over et stort område i Sentral-Europa og enda videre. Støpeblokker har blitt funnet i forråd som har inneholdt et antall på over seks hundre. Lager med økser har vært tilsvarende vanlig. Et forråd i Dieskau (Sachsen i Tyskland) inneholdt 293 økser. Etter en gang rundt 2000 f.Kr. har tradisjonen med forråd ebbet ut og blir først gjenopptatt i Urnemarkskulturen. Disse forrådene har blitt tolket som en form for lager for reisende bronsesamlere, eller som rikdommer som har blitt skjult på grunn av fiender. En annen tolkning er at det er en form for religiøs handling, en gave til gudene. Lager som har inneholdt hovedsakelig juveler og pyntegjenstander er typisk for Adlerberg-gruppen innenfor Úněticekulturen. Arkeologiske bevis hentyder at Úněticekulturens aktive og innovative metallindustri var mest opptatt av å produsere våpen og ornamenter som statussymboler for stormenn framfor storstilt våpenproduksjon for allmenn nytte og store hærer, noe som utviklet seg langt senere. Riktignok finnes Adlerberg-gravplassen i Hofheim (Tyskland) som inneholder graven av en mann som har dødd av et pilskudd og pilen med en pilspiss av stein satt fortsatt i armen hans. Den berømte Himmelskiven fra Nebra har blitt plassert innenfor Úněticekulturen på grunn av dolker av kobber som ble gravd fram ved funnet og antagelig tilhørte samme kultur og tidsepoke. Begravelser. Ved begravelser ble de døde vanligvis lagt i flate graver med bøyde bein og armer, liggende på siden, orientert syd-nord eller nordøst-sørvest. Menn ble normalt lagt på venstresiden og kvinner på høyresiden. Noen grupper har brukt en uthult trestokk for begravningen. Steinkister er også funnet, hovedsakelig i den vestlige delen av Unetice-området (Øvre Rhinen-, Singen- og Ries-grupper). Menn ble ofte begravd med trekantede dolker av kopper, pilspisser av flint, håndleddsbeskyttelse av stein (engelsk "stone wrist-guard") og keramikkskåler. Kvinnegraver har hatt gaver som nåler av bein eller kopper, armringer av bein, armbånd med spiralender og ringer. Det største gravfeltet i Tyskland er et i Singen hvor det ble funnet 96 graver. Gravplassen i Remseck-Aldingen (Neckar-gruppen) besto av 34 graver. Noen såkalte «prinsegraver» fra denne tiden (Łęki Małe, Leubingen, Helmsdorf) har blitt datert til rundt 2000 f.Kr. og 1800 f.Kr. og peker mot et allerede lagdelt samfunn. Leubingen-gravplassen var dekket av en gravhaug som var 8,5 meter høy. Den inneholdt en kammer bygd av tømmer og formet som et telt. Graven hadde to begravelser og gravgaver av gull. Handel. Úněticekulturen hadde handelsforbindelser med Wessex-kulturen i England. Úněticekulturens metallsmeder brukte hovedsakelig ren kobber, legeringer med arsenikk, antimon og tinn for å produsere bronse, noe som ble vanlig først i de påfølgende periodene. Singen-gravplassen er et unntak ved at den inneholder noen dolker som har høyt innslag av tinn (opp til 9 %). De kan ha bli blitt laget i England hvor noen få rike graver har blitt avdekket som stammer fra denne perioden. Irsk tinn ble også handlet i stort monn, en gylden lunula (halsbånd) av irsk formgivning har blitt funnet så langt unna som Butzbach i Hessen (Tyskland). Rav var også en betydelig handelsvare. Bosetning og spredning. Bosetningen inkluderte såkalte «søppelhaug-boliger», eksempelvis som Siedlung Forschner ved innsjøen Federsee i sørlige Tyskland. Tømmeret i palisaden har blitt dendro-datert til 1767 f.Kr.-1759 f.Kr. Husene målte opp til 8 ganger 4 meter. I sørlige Tyskland var det i bruk langhus med to siderom som var opp til 50 meter langt og 5 meter bredt. Keramikkbegere som er funnet i graver, spesielt de fra Adlerberg-gruppen, var typisk også for Úněticekulturen. Det indikerer en forbindelse til Traktbegerkulturen, blant annet på grunn av funn av knapper av bein med V-formede knappehull, pilspisser og håndleddsbeskyttere av stein. Kulturen inkluderte grupper som Adlerberg, Straubing, Singen, Neckar- Ries og Øvre-Rhinen-gruppene i Tyskland, Unterwölbling i Østerrike, Hatvan og Nagyrév i Ungarn, Nitra og Kost'any i Slovakia og Trzciniec i Polen. I tilstøtende områder i nordlige Tyskland, Nederland og Polen var tradisjoner fra den sene neolittiske perioden (gigantbegerkulturer) fortsatt dominerende. I Norden ble stridsøkser av stein (se Stridsøkskulturen) fortsatt produsert. Spredningen av Únětice-grupper i Tyskland besto av mange isolert områder, men funnene indikerer at de var forbundet med hverandre og med en gradvis endring fra vest og med påvirkninger fra de eldre områdene ved den franske Rhône-kulturen i øst hvor det ble funnet gjenstander som var beslektet med den østerrikske Unterwölbling-gruppen. Harald Sunde (fotballspiller). Harald Sunde (født 21. februar 1944) er en tidligere norsk fotballspiller. Han hadde kallenavnet «Litj'n». Karriere. Han startet sin karriere i fotballklubben Nidelv, og debuterte 10 år gammel. Visstnok scoret han mål i sin første kamp, enda han spilte mot spillere som var 4 år eldre. Som liten spilte han mye fotball og «basse», både hjemme og på skolen. I 1961 var han sentral i å spille Nidelv til semifinalen i cupen. Den gangen var Nidelv det beste laget i Trondheim, og de knivet med Rosenborg gjennom 60-tallet om å være «best i by'n». Nidelv rykket opp til 2. divisjon i 1963, og nesten opp i 1. divisjon i 1964, da med Rosenborg på 3. plass. Etter 1966-sesongen rykket imidlertid Rosenborg opp til 1. divisjon, og da gikk Sunde dit. Der møtte han Odd Iversen, og de to skulle vise seg å bli god kombinasjon sammen. Samspillet dem imellom fungerte svært bra, med Iversen som spiss og Sunde som midtbanespiller. Rosenborg vant 1. divisjon dette året. De var også i cupfinalen, men tapte for Lyn. Sunde og Iversen ble da også solgt sammen til Racing Mechelen i Belgia. Sunde kom tilbake til Rosenborg i 1972 etter endt toårs-kontrakt. Karrieren i Belgia ble ikke helt som forventet, selv om Sunde og Iversen spilte meget bra den første sesongen. Fra 1975-sesongen ble han så spillende trener for Orkanger, men gjorde comeback i 1978 da Rosenborg slet, og hadde rykket ned til 2. divisjon. Nils Arne Eggen hadde da overtatt Rosenborg for å få laget opp i 1. divisjon. Da var Sunde 34 år gammel. Rosenborg rykket opp igjen, med Sunde som kaptein, og han spilte også 5 kamper i neste sesong (1979). Ut over på 80-tallet var han assisterende trener på Rosenborg, samt trener for juniorlaget. Fram til 1. april 2011 jobbet han som materialforvalter i Rosenborg. Adelphi (London). Adelphi (Gresk: "adelphoi", «brødre») er et strøk i sentrale London. Navnet refererer til kvartalene på nedsida av Strand mellom Adam Street og Charing Cross stasjon, men er i ferd med å gå ut av bruk. Strøket har navn etter det for lengst forsvunne Adelphi Buildings, som lå her. Adelphi Buildings. Adelphi Buildings var et stort boligkompleks som ble anlagt mellom Strand og Themsen i åra 1768-1774. Bygningen bestod av 24 sammenbygde enheter i nyklassisistisk stil med fasade mot Themsen. Bak prosjektet stod arkitektbrødrene Robert, James og John Adam, med Robert som hovedansvarlig for den arkitektoniske utforminga. Bygningene ble revet i 1936. På 1800-tallet var Adelphi et meget populært boligkvarter for en del ledende kulturpersonligheter. Adelphi Theatre på oversiden av Strand har navn etter Adelphi Buildings. Arnold Böcklin. Arnold Böcklin (født 16. oktober 1827 i Basel i Sveits, død 16. januar 1901 i San Domenico i Italia) var en sveitsisk maler, tegner, grafiker og billedhugger. Han var en av de mest betydningsfulle representantene for symbolismen, en kunstretning på slutten av 1800-tallet. Hans mest kjente verk er maleriet "Dødens øy" ("Toteninsel") som finnes i fem varianter. Livsbiografi. Böcklin ble født 1827 i Basel, nord i Sveits. Han fikk undervisning i tegning i hjembyen, før han fra 1845 til 1847 studerte ved Kunstakademie Düsseldorf sammen med Johann Wilhelm Schirmer, Theodor Hildebrandt og Rudolf Wiegmann. I 1847 tok han og Rudolf Koller en studietur til Belgia, der han ble svært imponert av Peter Paul Rubens sine verk. I 1848 dro han til Paris og besøkte Louvre. Deretter var han var han i lære ved atelieret hos kunstneren Johann Gottfried Steffan. Frem til 1850 arbeidet han i Basel, der han malte sine første karakteristiske landskapene. Fra 1850 til 1857 jobbet han tidvis i Roma. I løpet av sine syv år der, var han under sterk påvirkning av Gaspard Dughet og Francis Dreher. Böcklin giftet seg i 1857 og slo seg ned i Basel. I 1858 fikk han ulike kommisjoner til å male matsalen til en rikmannsvilla i Hannover. Fra 1860 til 1862 underviste han ved Sachsen Kunstskole i Weimar. Der maleriet "Jagd von Diana" i 1862 var hans første store bestillingsverk. I det samme året, returnerte Böcklin til Italia der han besøkte Napoli og Pompeii. I løpet av denne tiden kom han frem til den karakteristiske stilen sin, med skarpe konturer, intens fargeglød og ofte en mytologisk komposisjon med mytiske skapninger. Fra 1871-1874 bodde han i München, der han i 1872 malte "Selbstbildnis mit fiedelndem Tod" (Selvportrett med fiolinspillende Død). Fra høsten 1874 til april 1885 bodde han i Firenze. Det var her han malte de fem versjonene av bilde "Toteninsel". Fra 1885 til 1892 bodde og arbeidet Böcklin i Hottingen i Zürich. Etter et hjerneslag i 1892 bosatte han seg ​​i Firenze, og flyttet senere til sin eiendom i Fiesole. Böcklin døde i San Domenico og ble gravlagt på den protestantiske kirkegården, "Campo Santo degli Allori", i Firenze. Inspirasjon for andre verk. Flera av Böcklins verk har inspirert flere andre kunstnere. Komponisten Max Regers "Vier Tondichtungen nach A. Böcklin" op.128 (1913) tar for eksempel opp følgende fire: "Der geigende Eremit", "Im Spiel der Wellen", "Die Toteninsel" og "Bacchanal". "Dødens øy" har dessuten vært inspirasjonskilde til både "Toteninsel" (1898) av den svenske komponisten Andreas Hallén (1846–1925), "Ithaka" op. 21 (1904) av Wilhelm Stenhammar (1871–1927) og "Dödens ö" (1909) av russeren Sergei Rachmaninov (1873–1943). Surrealister som Giorgio de Chirico, Salvador Dalí og Max Ernst betraktet Böcklin som en av sine forgjengere og anså ham som en «genial og ironisk kunstner». Corridoio Vasariano. Corridoio Vasariano er en beskyttet og overdekket gangvei fra Palazzo Vecchio gjennom bildegalleriet Uffizi over Ponte Vecchio frem til Palazzo Pitti i Firenze. Den nesten en kilometer lange gangveien ble bygget i løpet av 5 måneder på oppdrag av storhertug Cosimo I de' Medici av arkitekten Giorgio Vasari i 1564. Formålet med gangveien var å gi storhertugen en mulighet til å forflytte seg mellom regjeringssetet i Palazzo Vecchio og bopelen i Palazzo Pitti uten å måtte benytte gaten. Det hadde vært attentater mot mediciene, og spesielt Ponte Vecchio var et farlig sted. På broen fantes det et kjøttmarked, og for å slippe lukten ble det flyttet. Gullsmedene overtok og har fortsatt tilhold på broen. Max Ernst. Max Ernst (født 2. april 1891 i Brühl nær Köln i Tyskland, død 1. april 1976 i Paris) var en tysk-fransk maler, grafiker og billedhugger. Han var en av de fremste utøverne innen dadaismen og surrealismen. Han deltok på documenta 1, 2, 3 og posthumt på documenta 8. Eksterne lenker. Ernst, Max Ernst, Max Ernst, Max Ernst, Max Ernst, Max Carnaby Street. Carnaby Street er ei gågate i bydelen Soho i London, et par kvartaler sør for Oxford Street og et par kvartaler øst for Regent Street. På 1960-tallet var skreddere og forretninger i Carnaby Street sentrale i utvikling av en ny mote som etter hvert fikk gjennomslag i hele den vestlige verden. Gata regnes å være anlagt på 1680-tallet, og det første huset som vites å ha stått her, var Karnaby House. I løpet av 1800-tallet skjedde en industrialisering av Carnaby Street, da en rekke systuer ble oppretta for herreskredderne i Savile Row. På 1950-tallet begynte noen av skredderne i Carnaby Street å selge klær etter eget design for direkte salg, og særlig dresser for den framvoksende gruppa av motebevisst vestkantungdom som gikk under betegnelsen mods. I løpet av noen få år på 1960-tallet ble Carnaby Street verdensberømt for sine trendy unisexbutikker. Mot slutten av 1960-tallet tydet mye på at Carnaby Street var i ferd med å miste sin betydning, og selv om flere forsøk er gjort både fra myndighetenes side og de næringsdrivende selv på å gjenvinne gammel storhet, må Carnaby Street sies å ha blitt offer for sin egen suksess. Tilstrømninga av turister har ført til en framvekst av butikker som henvender seg til et udifferensiert turistmarked med standardiserte og masseproduserte produkter, mens trendsetterne har flytta til andre steder i London. Gaten var også kjent som Hard Rock/Metall gaten i London. Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund. 27. november 1997 31. desember 2007 Odd Roar Thorsen Arnfinn Vik Prinsesse Märtha Louise Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI) var et idrettsforbund for funksjonshemmede i Norge. Forbundet ble etablert 27. november 1997, etter en sammenslåing av Norges Handicapidrettsforbund, Norges Døve-Idrettsforbund og Norges Idrettsforbunds komité for psykisk utviklingshemmede. NFI var et særforbund for bevegelseshemmede, synshemmede, hørselshemmede og mennesker med utviklingshemming, og var organisert under Norges Idrettsforbund (NIF). Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund ble oppløst 31. desember 2007. Idrett for funksjonshemmede organiseres i dag, i likhet med idrett for funksjonsfriske, under Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Formål. Idrettstinget i Norges Idrettsforbund vedtok i 1996 å starte en prosess der funksjonshemmede skulle integreres i de ordinære idrettsforbundene, slik at særforbundene også tar ansvar for å organisere idrett for funksjonshemmede. NFI hadde som hovedoppgave å drive og kvalitetssikre denne prosessen med integrering av forbundets medlemmer i forhold til særforbundene og idrettskretsene. NFI arbeidet for økt kunnskap og kompetanse i forhold til idrett for funksjonshemmede i alle ledd i norsk idrett. Historie. Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund ble etablert i 1997, etter en sammenslåing av Norges Handicapidrettsforbund, Norges Døve-Idrettsforbund og NIFs komité for psykisk utviklingshemmede. Da særforundene vedtok å inkludere funksjonshemmede vedtok NFI å oppløse seg selv i 2007. Norges Døve-Idrettsforbund. Norges Døve-Idrettsforbund ble stiftet 8. august 1925, året etter at døveidrettens verdens-forbund ble stiftet i 1924. Døves Skiklubb i Kristiania (Oslo) ble stiftet allerede 3. november 1892. Norges Handicapidrettsforbund. Idrett for funksjonshemmede ble først rettet mot et lands beskyttere, de krigsinvalide, spesielt i Tyskland og Europa forøvrig. Etter hvert inkluderte idretten flere funksjonshemmede. STOKE-lekene i England er de første kjente internasjonale idrettskonkurranser vi kjenner til. De var forbeholdt paraplegikere og rullestolbrukere, initiert av professor Dr. Ludwig Guttmann. Den Internasjonale Paralympiske Komité omfatter i dag alle grupper bevegelseshemmede og synshemmede. I Norge var Norges Blindeforbund og Norges Handikapforbund først ute med ulike idrettsaktiviteter på vanførehjem og skoler. På slutten av 1950-årene fremmet STUI-sjef Rolf Hofmo ideen om å organisere idrett for funksjonshemmede, og Gunnar Mathisen satte ideen ut i livet. Norges Bedriftsidrettsforbund hadde ansvaret for organiseringen frem til 1970 da helsesportslagenes utøvere og ledere i selv tok over. Det var stor motstand innen NIF og Idrettsstyret, og diskusjonen om de handikappedes plass i idretten pågikk i mange år. Idrettslederne Jan Molberg og Hans Olsvik tok i 1970 initiativet for å danne Norges Handicapidrettsforbund (NHIF), og i 1971 ble NHIF stiftet som eget særforbund under NIF. Idrett for døve. Den kommunikasjonssituasjonen som oppstår når man ikke kan høre og forstå hva andre mennesker sier, gjør at døve kan falle utenfor i samvær med hørende, dette gjelder også i idrettsmiljøet. Døveidrett er derfor et viktig tilbud som gir døve mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet i et miljø der man kan være seg selv, og snakke med hverandre på tegnspråk. Det er også gunstig at døve integreres i konkurranse med hørende, både for økt mulighet til aktivitet og konkurranse, og for å bygge broer og gi økt forståelse mellom ulike idrettutøvere. Dette er mulig i mange idretter siden døveidretten følger de samme konkurransereglene som de forskjellige særidrettene. Unntaket er prosedyrer som går på lyd, som for eksempel et startskudd, dette kan erstattes med lyssignaler. Internasjonalt arrangeres Deaflympics (Verdenslekene for døve) annethvert år, hvorav annethvert mesterskap er sommer- og vintersport. I 2009 arrangeres Døve-OL 2009 i Taiwan. Idrett for bevegelseshemmede og synshemmede. Paralympics er blitt en anerkjent konkurranse som legges i etterkant av de Olympiske leker. Det er et krav fra den internasjonale Olympiske Komité at arrangøren av OL skal tilrettelegge for Paralympics, både sommer og vinter. Idrett for psykisk utviklingshemmede. Målet er at flest mulig skal få anledning til å utøve idrett og organisert fysisk aktivitet i sitt nærmiljø, ut fra egne forutsetninger, ønsker og behov. NIFs arbeid med idrett for utviklingshemmede er å tilrettelegge for at dette skal være mulig, samt å åpne for en allsidig bruk av idrettsanlegg for å nå ulike samfunnsgrupper. Konkurranseidretten tones ned for psykisk utviklingshemmede, og alle deltakere premieres som vinnere i de arrangement som har et konkurranselignende preg. Den idrettsglede som kommer frem på slike arrangement understreker viktigheten av denne typen arbeid. Eksterne lenker. Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund Analogi. Analogi Analogi, overensstemmelse, likhet. Eksempelvis danner vi oss en forestilling om andre menneskers sjeleliv i analogi med vårt eget. En slik oppfatning kommer man frem til ved analogislutning. Louis Foss. Lars Nyttingnes (født den 10. april 1849 på Nyttingnes i Flora kommune (dengang Kind kommune, død på 1920-tallet i USA) var en norsk-amerikansk forretningsmann. Han tok navnet Louis Foss da han flyttet til USA. Liv og virke. Hans foreldre var Mathias Nyttingnes og Andrea Nyttingnes. Lars gikk på Voss Landsgymnas, der han tok artium i 1868 med meget gode resultater. Etter dette arbeidet han i to år som lærer. Emigrasjon. I juli 1870 tok han farvel med Norge og flyttet over til Amerika. Han skiftet der navn til Louis Foss. I 13 år flyttet han mellom forskjellige steder i Minnesota og Wisconsin (Red Wing, Eau Claire og Black Hills, Pelican Rapids). Forretningsmannen. I 1883 slo han seg for en periode ned i Polk county i Minnesota, der han for alvor startet sitt handelseventyr. Han fremviste et usedvanlig forretningstalent, og drev sin virksomhet med stor suksess. Men allerede i 1887 solgte Louis virksomheten og flyttet vestover til Tacoma. Hans navn ble imidlertid aldri glemt i Polk county, for rundt hans tidligere forretningsbygg vokste det frem en by som fikk navn etter han; Foss town, eller rettere Fosston. I Tacoma fortsatte Foss sitt forretningseventyr, både i Buckley og Mount Vernon. I perioden 1888 til 1892 ledet han det største forretningsselskapet i Tacoma. I 1892 var han med å starte opp Scandinavian American Bank og ble selv direktør frem til 1895. Han fortsatte imidlertid også sin private forretningsdrift, og gjorde store investeringer i eiendommer i Tacoma, Seattle og flere andre steder. Politikeren. I 1893 (-1897) ble han som demokrat valgt til å representere sitt distrikt i delstatssenatet i delstaten Washington. Lars Nyttingnes var trolig den første nordmann som ble delstatssenator i USA. Familieliv. I juli 1887 giftet han seg med svenske Minnie Magne, og de fikk seks barn: Marie, Elmer, Lottie, Laura, Ruth og Louis. To av barna, Elmer og Laura, døde i ung alder. Louis Foss døde på 1920-tallet. Tom McRae. Tom McRae (født Jeremy Thomas McRae Blackall den 19. mars 1969) er en engelsk musiker. Han valgte å kvitte seg med Jeremy, Thomas og Blackall da han startet med musikk da han mente de navnene ikke rocket nok. McRae har studert politikk i London. Tom McRae har blant annet bidratt med musikk til den norske filmen "Uno". For sitt debutalbum "Tom McRae" fikk han flere priser, blant annet BRIT Awards for beste nykommer. Denne CD-en ble nominert til Hyperlink. I 2007 var han på europaturne og opptrådte blant annet i Sverige, Danmark, Norge, Belgia, Nederland, Frankrike og England. Church Street. Church Street er ei gate i sentrale London, i bydelen Westminster. Gata går nordøst-sørvest gjennom strøket Lisson Grove. Church Street ble anlagt like før 1800 som et ledd i utviklinga av Lisson Green nordvestover fra sognekirka St. Mary i Paddington Green. I løpet av første halvdel av 1800-tallet utvikla Church Street seg til ei markedsgate for særlig jordbruksprodukter, og en stund håpet en at markedet her skulle kunne konkurrere med det mer kjente Covent Garden. Bebyggelsen omkring Church Street fikk omfattende skader ved tyske bomber under Blitzen i 1941. Etter krigen har vareutvalget i Church Street dreid mot antikviteter og allehånde produkter i lavere prisklasse. Alfie's Antique Market, som åpna i 1976, rommer over 100 forhandlere. Church Street og nærmeste omgivelser hører til de absolutt fattigste i London, og de fleste innbyggerne bor i enkle utleieleiligheter, for en stor del kommunale. Befolkninga er etnisk svært sammensatt; særlig er det mange innvandrere av bangladeshisk herkomst. Tunesteinen. Tunesteinen er en runestein som opprinnelig stod på Tune kirkegård i Østfold. Den er først omtalt i 1627, da den ble funnet innmurt i kirkegårdsmuren ved Tune kirke. I 1857 ble den flyttet til Oldsaksamlingen i Oslo. På steinen står en av de lengste norske runeinnskriftene. Innskriften er i klassisk urnordisk språk. Den er laget en gang i perioden 200-450 e.Kr. Innskriften. Steder der deler av innskriften er forsvunnet, er satt i klammer. Det har vært uenighet om hvor mye av innskriften er tapt, hvilken rekkefølge linjene skulle leses og hvilke linjer som hører sammen. Sophus Bugge 1891-1903. Bokstavene i ‹ › er språklyder som han mente var utelatt ved unøyaktighet eller feil. Bokstavene i hevet skrift mellom enkelte konsonantforbindelser er innskuddsvokaler som egentlig ikke hører med til ordet. Mye av diskusjonen om steinen har fram til i dag kommet til å dreie seg om forholdet mellom Wodurid, Wiw, døtrene og arvingene. Sophus Bugge mente Wiw hogg runene og reiste steinen. Wodurid var hans krigskamerat. Døtrene var de nærmeste arvingene og delte arven. Carl Marstrander 1930. At de sto Åsen nærmest, betydde at de stammet fra Odin. I norrøn tid hevdet flere høvdingeætter å føre sin slekt tilbake til gudene. Marstrander mente Wiw var Wodurids hovedarving og etterfølger. De trellbårne døtrene reiste steinen, og de nærmeste (mannlige) arvingene sto for arveølet og delte arven. En innvending mot Marstranders tolkning var at Wodurid selv førte ordet på sin gravstein, noe som virket rart. Han mente at døtrene var trellbårne fordi han leste litt andre runetegn, men har ikke fått følge av mange i dette. Det er også innvendt at innskriften ikke kunne tolkes slik at det bare var mannlige arvinger. Ottar Grønvik 1981-1998. Karakteristikken "witanda-halaiban" betyr 'han som sørget for brødet', dvs. at han drev gården godt og skaffet velstand til sine. Dette var alt Marstrander kommet fram til. At han overdro steinen til Wodurid betyr at han i en rituell handling viet steinen til Wodurid. Grønvik mener Wiw mest sannsynlig var hovedarving, og arvet sammen med døtrene. Men han kan også tenke seg at bare døtrene var arvinger. I så fall har Wiw vært en nær slektning eller ektemann til en av døtrene, og har reist steinen og ledet begravelsesseremonien. Terje Spurkland 2001. Tunesteinen kan slik Terje Spurkland leser den forstås som et rettsdokument fra 400-tallet. Jeg-personen Vi bevitner at arveoppgjøret etter den avdøde Vodurid er gjennomført slik loven foreskrev, og at Vodurids arvinger har fått arven. Når tre døtre nevnes, må dette forstås, som nevnt i tidligere teorier, som at Vodurid ikke hadde sønner som kunne arve ham. Jegpersonen kan ifølge Spurkland for eksempel være en brorsønn av Vodurid. Ebury Street. Ebury Street er ei gate i området Belgravia i bydelen Westminster i sentrale London. Gata går fra Pimlico Road i sør til Grosvenor Gardens rett vest for Victoria jernbanestasjon i nord. Ebury Street har navn etter den gamle storgarden Ebury, som på 1500-tallet strakte seg fra Themsen helt opp til Oxford Street. Tunet lå der Victoria busstasjon ligger i dag. Garden var krongods, og ble brukt til å belønne kongens yndlinger. I 1623 solgte Jacob I godset til advokaten Hugh Audley. I 1677 overtok hans svigersønn Sir Thomas Grosvenor of Eaton eiendommen, og det skulle bli Grosvenorfamilien som seinere sto for den bymessige utbygginga av Belgravia. Etter som Belgravia vokste fram som en ny vestlig bydel kom Ebury ut av bruk som stedsbetegnelse, men en ser stundom navnet Ebury Village brukt i kommunale dokumenter om kvartalene vest for Victoria stasjon. Katt på hett blikktak. "Katt på hett blikktak" ("Cat on a Hot Tin Roof") er et skuespill av Tennessee Williams. For dette skuespillet ble Williams tildelt Pulitzerprisen for drama i 1955. Det ble filmatisert i 1958 med Elizabeth Taylor og Paul Newman i hovedrollene. Abba Eban. Abba Eban (hebraisk: אבא אבן) (født 2. februar 1915, død 17. november 2002) var en israelsk diplomat og politiker. Eban ble født i Cape Town i Sør-Afrika med navnet Aubrey Solomon Meir, og flyttet tidlig til England. Han fikk sin utdannelse ved St Olave's Grammar School før han studerte klassiske og orientalske språk ved Queens' College i Cambridge, etterfulgt av arabisk og hebraisk ved Pembroke College fra 1938 til 1939. Ved utbruddet av annen verdenskrig dro Eban for å arbeide for Chaim Weizmann ved World Zionist Organization i London fra desember 1939. Få måneder senere gikk han inn i den britiske hæren som etterretningsoffiser, og steg etter hvert i gradene til major. Eban flyttet tilbake til London for å arbeide i informasjonsavdelingen til Jewish Agency, og ble senere sendt til New York, der FNs generalforsamling var i ferd med å behandle "Palestinaspørsmålet". I 1947 ble han utnevnt som liaisonoffiser til FNs spesialkomité om Palestina, der han oppnådde å få godkjenning av en deling av Palestina i en jødisk og en arabisk del. På denne tiden endret han navnet sitt til det hebraiske ordet «Abba» (far). Eban tilbrakte et tiår i FN, og fungerte samtidig som landets ambassadør til USA. I 1952 ble han valgt til visepresident i FNs generalforsamling. Eban forlot USA i 1959 og dro til Israel, der han ble valgt inn i Knesset (det israelske parlamentet) som medlem av Israels arbeiderparti. Han var utdannings- og kulturminister under David Ben-Gurion fra 1960 til 1963, deretter som sekretær for statsminister Levi Eshkol frem til 1966. Gjennom hele perioden (1959–1966) var han samtidig president for Weizmann-instituttet i Rehovot. Fra 1966 til 1974 var Eban Israels utenriksminister, blant annet under seksdagerskrigen. Han var likevel en sterk tilhenger av å gi bort områdene som ble okkupert under krigen for å oppnå fred. I 1988 mistet han sin plass i Knesset etter intern splittelse i Arbeiderpartiet. Resten av sitt liv arbeidet han med å skrive og undervise, blant annet som gjesteforeleser ved Princeton University og Columbia University. I 2001 mottok Eban Israel-prisen, landets høyeste æresbevisning. Han døde i 2002 og ble begravd i Kfar Shmaryahu, nord for Tel Aviv. Trippelbyen. Trippelbyen (polsk "Trójmiasto") er et byområde bestående av de tre polske byene Gdańsk, Gdynia og Sopot. Byene ligger ved siden av hverandre på rad langs kysten av Gdańskbukten i det pommerske voivodskap nord i Polen. Området har en befolkning på over 1 million, og er et av de største sentre for industri, kultur og vitenskap i Polen. Sosiolingvistikk. Sosiolingvistikk eller språksosiologi er studiet av hvordan forskjellige aspekter av et samfunn har innvirkning på språket, og området er en del av lingvistikken. Sosiolingvistikken kan deles i "mikrososiolingvistikken" og "makrososiolingvistikken", hvor den første "studerer språkbruk i den lille overskuelige gruppe (som regel med ansikt-til-ansikt-kontakt...)". Til makrososiolingvistikken hører for eksempel studiet av dialekter, sosiolekter og språkhistorie. Kjønnsforskjeller i språkbruk. Sosiolingvistikken kan undersøke om der er forskjell på menns og kvinners språk. En undersøkelse fra New Zealand ba menn og kvinner om hver å skrive en email. Statistisk analyse av emailene kunne med ganske stor sannsynlighet gjette kjønnet på forfatteren. De medvirkende i forsøket kunne også i 14 av 16 tilfeller gjette kjønnet på forfatteren. En annen undersøkelse har også i rimelig grad kunnet gjette kjønnet på email-forfatteren – utelukkende ved bruk av computer-basert klassifikasjon Norsk Bok- og Bibliotekhistorisk Selskap. Norsk Bok- og Bibliotekhistorisk Selskap, forkortet NBBS, er en norsk forening som skal fremme kunnskapen om norsk bok- og bibliotekhistorie. Selskapet ble stiftet høsten 1998. Gdańskbukten. Gdańskbukten (polsk "Zatoka Gdańska", tysk "Danziger Bucht", kasjubisk "Gduńskô Hôwinga") er en bukt av den sørøstlige del av Østersjøen, mellom Polen og Russland. Gjennomsnittsdybden er om lag 70 m, mens den maksimale dybden er 118 m. Saliniteten utgjør mellom syv og åtte promiller. Buktkysten omfatter to veldig lange landtunger – Hel-halvøyen og Wisła-neset. Den første danner Puck-bukten, den andre – Wisła-lagunen. De største havnene og kystbyene er Kaliningrad, Gdańsk, Gdynia, Puck, Sopot, Hel, Primorsk og Baltijsk. Great Portland Street. Great Portland Street er ei gate i bydelen Westminster i sentrale London. Den går fra Oxford Street rett øst for Oxford Circus nordover til Marylebone Road. Ved krysset med Marylebone Road ligger Great Portland Street undergrunnsstasjon. Great Portland Street regnes som grense mellom Fitzrovia i øst og Marylebone i vest. Gata har navn etter hertugen av Portland, som var grunneier den gang området ble bymessig utbygd. Great Portland Street var en gang kjent for sine mange bilforretninger; i dag domineres gata av kontorutstyrsforretninger og klesgrossister. Great Portland Street er åsted for en del av handlinga i romanene "The Invisible Man" og "The Crystal Egg" av H. G. Wells. Noteć. Noteć (tysk: "Netze") er en elv i nordvestlige Polen. Den er 388 km lang med et nedslagsområde på 17 330 km², og er elven Wartas største bielv. Noteć kommer fra det kujaviske sjøplatå og munner ut i Warta ved Gorzów Wielkopolski. Den renner langs det kujaviskpommerske og storpolske voivodskap samt Lubusz voivodskap. Sudetene. Sudetene (polsk og tsjekkisk "Sudety", tysk "Sudeten") er en fjellkjede i Sentral-Europa. Sudetene strekker seg fra østlige Tyskland til Polen og Tsjekkia. Fjellkjedens høyeste punkt er fjellet Śnieżka i Krkonoše på den tsjekkisk-polske grense, som rager 1 602 meter over havet. Anton Beinset. Anton Konrad Beinset (født 7. januar 1894 på Beinset i Midsund, død 16. desember 1963) var en norsk redaktør og politiker. Foreldrene hans var bonde Kristian Ivarson Beinset (1851–1935) og Marie Aukra (1864–1934). I 1911 tok Anton Beinset middelskoleeksamen og ble samme år journalist i Hordaland Folkeblad i Norheimsund. Fra 1913 var han redaksjonssekretær i avisa Sunnhordland på Stord, og fra 1916 og fram til 1927 var han stortingsmedarbeider i avisen Den 17de Mai i Kristiania. Mellom 1920 og 1926 var han også medredaktør i ukebladet For Bygd og By sammen med Arne Falk. Redaktøransvar fikk han fra 1928, først i Fædrelandsvennen i Kristiansand hvor han var til 1932, deretter redaktør av Tunsberg og Horten blad 1933–34 og politisk medarbeider i Dagbladet 1936–58. Anton Beinset var en radikal venstremann, og han brukte pennen flittig for å forsvare synet sitt. I 1942 ble han fengslet av nazi-myndighetene. Da han samme år slapp ut av fengsel, fikk han skriveforbud og ble nektet oppholdstillatelse i Oslo. Han flyttet da til Aukra, hvor han arbeidet som fisker og jordbruksarbeider fram til 1945. I 1924 gav Beinset under pseudonymet Per Skrull ut ei samling petiter som han kalte "Bak kulissone". I 1942 gav han ut boka "Utapå øya", senere "Døden går på bedehus" (1945, sammen med Stein Ståle), "På naustloftet" og "Gamle-Uri" (1962), som alle er bygdeskildringer fra hans eget hjemmemiljø på Otrøya i Midsund. På Beinset i Midsund står fremdeles dikterstova hans, «Naustloftet», nylig restaurert av Midsund Slekt- og Historielag. Beskidene. Beskidene (polsk "Beskidy", tsjekkisk og slovakisk "Beskydy", ukrainsk "Бескиди") er en fjellkjede som strekker seg fra østlige områder av Tsjekkia gjennom nordvestlige Slovakia og sørlige Polen og inn i vestlige deler av Ukraina. Beskidene er om lag 600 km lange og 50-70 km brede. De begynner i Mähren og strekker seg mot Ukraina nord for Tatrafjellene. Hvor langt østover fjellkjeden strekker seg er derimot ikke definert. Det høyeste fjellet er derfor avhengig av hvor man definerer den østlige grensen til Beskidene. Den høyeste toppen i de vestlige delene er Babia Góra, som ligger på grensen mellom Polen og Slovakia. En større del av Beskidene er en del av de ytre Vest-Karpatene. De mindre Beskidene og Bieszczady ligger øst for Beskidene og er en del av de Øst-Karpatane. Det er flere turistattraksjoner i fjellene, inkludert historiske trekirker og flere skisentre. Karkonosze-Krkonoše. Karkonosze (polsk) eller Krkonoše (tsjekkisk) er en fjellkjede i Sudetene i Sentral-Europa. Fjellkjeden blir noen ganger kalt "De store fjellene" (tysk "Riesengebirge"). Navnet er gammelt, det ble nevnt av Ptolemaios, og kan ha urindoeuropeisk opphav. Betydningen av navnet har blitt bevart, og på latin var navnet "Gigantei montes". Det tyske navnet ("Risengebirge") ga i 1820 navn til det norske Jotunheimen, det var «Jotunheimens oppdagere» Baltazar Mathias Keilhau og Christian Peder Bianco Boeck som ga navnet, senere bekreftet av Aasmund Olavsson Vinje. Fjellene strekker seg fra nordvest mot sørøst og danner grensen mellom Polen og Tsjekkia. Det høyeste fjellet er Śnieżka med en høyde på 1 602 meter. Fjellet ligger på den polsk-tsjekkiske grensen og er også det høyeste fjellet i Tsjekkia. Store områder av Karkonosze er vernet gjennom en nasjonalpark i begge land. Fjellene er kjent for skistedene og blir stadig mer populært som et billigere, og for mange nærmere, alternativ til Alpene. Sněžka-Śnieżka. Sněžka (tsjekkisk) eller Śnieżka (polsk) er det høyeste fjellet i fjellkjeden Krkonoše, en del av Sudetene. Med en høyde på 1 602 meter er det også det høyeste punktet i Tsjekkia, og ligger på grensen til Polen. På tysk kalles fjellet "Schneekoppe" («snøtopp»). Fjelltoppen er i dag delt mellom Tsjekkia og Polen med et skilt som sier «landegrense» på begge språk, uten noen annen form for grensekontroll. Petrokjemi. Petrokjemi er organisk kjemi som omhandler stoffer og reaksjoner av råvarer fra petroleum. Faget er sentralt for prosessindustrien for olje og gass – petrokjemisk industri. Kjemikaliene gjennomgår gjerne flere ulike typer av prosesser, der det først fremstilles halvfabrikata som igjen videreforedles til petrokjemiske produkter. Petrokjemi som vitenskap har nær tilknytning til geologi. Fagfeltet omhandler i store trekk dannelse, geologi, prospektering, produksjon og bruk av olje og gass. Historikk. Bruk av petroleum som råstoff til kjemikalier begynte i USA fra 1920-årene. I starten ble biprodukter fra oljeraffineriene brukt men betydningen og volumene økte raskt. Etylenoksid var et viktig petrokjemisk produkt i starten og er det fremdeles. Nylon ble introdusert i 1937. Under den annen verdenskrig oppsto behovet blant annet for eksplosiver og gummi. Nye prosesser som katalytisk cracking, hydrogenering, alkylering, reforming og katalytisk dehydrogenering ble da introdusert. Like etter krigen økte produksjonen eksponentielt og raskere enn annen industri. Primærprosesser. Syntesegass er den vanlige betegnelsen for en blanding av hydrogen og karbonmonoksid. Denne blandingen er utgangspunkt for Cracking omfatter alle petrokjemiske prosesser der formålet er å omforme store til mindre molekyler. Dette foregår ved termisk cracking, katalytisk cracking eller katalytisk hydrocracking. Petrokjemiske prosesser. Petrokjemi kjennetegnes ved stor skala produksjon på bakgrunn av olje, gass eller halvfabrikata. Kjemisk prosessindustri er dessuten energikrevende og miljøbelastende. Klaus Kjøller. Klaus Kjøller er en dansk forfatter og språkforsker med utdannelse som cand. mag. i dansk og filosofi fra Københavns Universitet fra 1972. Siden 1972 har han forsket og undervist ved Københavns Universitet. Han var i en overgang leder av et institutt på Det Humanistiske Fakultet. Han har skrevet flere bøker, blant annet "Analyser af sprogbrug. Sprogbegreber." Rysy. Rysy (slovakisk "Rysy", ungarsk "Tengerszem-csúcs", tysk "Meeraugspitze") er en fjelltopp i Tatrafjellene på grensen mellom Polen og Slovakia. Rysy består av tre fjelltopper: den midtre (2 503 m), nordvestlige (2 499 m) og sørøstlige (2 473). Den nordvestlige fjelltoppen er det høyeste punktet i Polen, mens den høyeste av de tre toppene ligger på den slovakiske siden av grensen. Mamry. Mamry er en innsjø på det masuriske sjøplatå i Ermelandskmasuriske voivodskap i Polen. Det er landets nest største innsjø med et areal på 104 km². Den maksimale dybden er 44 m, den gjennomsnittlige – 11 m. Mamry består av seks innsjøer som er forbundet med hverandre: Mamry, Kirsajty, Kisajno, Dargin, Święcajty og Dobskie. Det finnes 33 øyer med et areal på 213 ha på innsjøen, og noen av dem danner et ornitologisk reservat. Innsjøen er et populært turistmål. British Journal of Social Psychology. "British Journal of Social Psychology" er et engelskspråklig vitenskapelig tidsskrift innen psykologisk sosialpsykologi. Det utgis kvartalsvis av "British Psychological Society" med vitenskapelige artikler innenfor sosialpsykologien. Śniardwy. Śniardwy er Polens største innsjø med et areal på 113,2 km². Det ligger på det masuriske sjøplatå i det ermelandskmasuriske voivodskap, 116 moh. Innsjøen er 22,1 km lang og 13,4 km bred. Den maksimale dybden er 23 m. Åtte øyer ligger på innsjøen, som er forbundet med innsjøen Mamry gjennom et system av innsjøer og kanaler. St. Olaf College. a> som taler til studentene der i oktober 2005. St. Olaf College er et norsk-amerikansk privat college i Northfield i Minnesota i USA. Skolen tilbyr undergraduate-studier, det vil si grunnutdanning på universitetsnivå, i løpet av fire år innen "liberal arts" (de frie kunstene). St. Olaf College ble opprettet i 1874 av norsk-amerikanske innvandrere ledet av pastor Bernt Julius Muus. Fra 1899 har den tilhørt og blitt drevet av Evangelical Lutheran Church in America (ELCA). St. Olaf College hadde 3 041 studenter og 324 vitenskapelig ansatte i 2006, og skolepengene dette året var US$ 30 600. Papegøyemast. a>. Papegøyemasten er den korte masten helt akterut.En papegøyemast er en liten mesanmast plassert langt akterut, aktenfor rorstammen ombord på et seilskip, en kutter eller lignende. Dag Østerberg. Dag Østerberg (født 9. november 1938) er en norsk sosiolog og filosof. Østerberg har vært en toneangivende skikkelse innenfor norsk samfunnstenkning i den andre halvdel av det 20. århundre. Han har beskjeftiget seg med en rekke temaer, slik som for eksempel vitenskapsteori, sosiologiens historie, modernitetens konsekvenser og arkitektur. Østerberg var professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo fra 1981 til 1991, men han sa opp denne stillingen. Fra 1993 til 2007 hadde han en professor II-stilling ved Institutt for musikkvitenskap samme sted. Han har også arbeidet som oversetter og som fri skribent. Sem hovedgård (Asker). Sem hovedgård, Asker, er en tidligere landbruksskole. I dag benyttes gården som kurs- og konferansesenter som ble etablert i 1995. Historie. Sem landbruksskole ble etablert i 1886 i privat regi av Bernt Holtsmark, senere statsråd og som også eide Tveter gård i Asker. Via Statens overtagelse av eiendommen i 1914 ble Sem en offentlig utdanningsinstitusjon: Statens Småbrukslærerskole og Norges landbrukshøgskole. "Sem Gjestegård" overtok deretter hovedgården. Etter omfattende ombygging åpnet et kurs- og konferansested høsten 1995. Sem Gjestegård har 47 hotellrom med kapasitet til 78 overnattingsgjester. Alle rom har egen dusj og toalett. SsangYong Rodius. SsangYong Rodius (i noen markeder solgt under navnet Stavic) er en stor MPV/SUV, produsert av den koreanske bilprodusenten SsangYong Motor Company. Bilen er designet av Ken Greenley, tidligere leder av studieretningen for bildesign på Royal College of Art i London, England. Bilen er tilgjengelig som to- eller tre seters varebil eller som syv seters personbil. Motoren er produsert på lisens fra Mercedes-Benz, en 2.7 liters, femsylindret dieselmotor. Bilens designmål var å fange essensen av en luksusyacht. I 2005 fikk bilen den tvilsomme ære å bli kåret til verdens styggeste bil, og ble beskrevet av Top Gear som en bil som «ser ut som om den falt fra hverandre under en pub-slåsskamp, og ble sydd sammen igjen av en blind mann». Skovlhjul. Det ene skovlhjulet til passasjerskipet DS «Great Eastern», rammeverket er her ferdigstilt. «Great Eastern» ble drevet fremover av både skovler og propell. Skovlhjul er betegnelsen på et stort hjul, bygget av et rammeverk av metall eller treverk, hvor det er festet flere blad som skyver vannet bakover når hjulet blir satt i bevegelse ved hjelp av en motor, det være seg dampmaskin eller dieselmotor. Når hjulet roterer er den nederste delen av hjulet, hvor skovlene er plassert, under vann, og kan dermed skyve båten eller skipet fremover. Skovlhjul var den første måten man brukte til å omdanne rotasjon til bevegelse, i det kraften fra motoren blir overført til vannet ved hjelp av skovlene. Propellen ble ikke patentert før i 1827, og skovler og propeller ble brukt side om side, det er også eksempler på skip som hadde både skovler og propell, for eksempel «Great Eastern». Skovlhjul kan være plassert som ett hjul på hver side av en båt, som for eksempel er tilfellet med DS «Skibladner», mens andre båter kan ha ett hjul bak, slik man som oftest kjenner elvebåter («akterhjulsdampere»). SsangYong Actyon Sports. SsangYong Actyon er en erstatter for modellen SsangYong Musso. Actyon leveres i to varianter, Actyon (kompakt SUV) og Actyon Sports ("Sports Utility Truck"). Begge modeller er tilgjengelig i ulike utstyrsvarianter, med både to- og firehjulstrekk, samt valget mellom en tredjegenerasjons common rail turbodieselmotor eller en 2.3 liters firesylindret bensinmotor med overliggende kamaksel. Actyon har bredere sporvidde, økt lastekapasitet og en mer økonomisk motor enn forgjengeren Musso. Bilen er også utstyrt med hjuloppheng med doble A-armer ("Double Wishbone") foran, og er også tilgjengelig med ESP (Elektronisk stabilitetskontroll). SsangYong Kyron. SsangYong Kyron er en kompakt SUV produsert av den koreanske bilprodusenten SsangYong Motor Company. Bilen er utstyrt med en dieselmotor utviklet med deler fra Mercedes-Benz. Fra 2007 ble motoren i Kyron oppdatert, og bilen leveres nå med den robuste "XDi270"-motoren, som leverer 164 hk og et dreiemoment på 340 Nm. Helge Drange. Helge Drange (født 1965 i Bergen) er en norsk oseanograf og klimaforsker. Drange er cand. scient fra Universitetet i Bergen i 1990 og dr.scient. fra Nansensenteret i 1994 på en avhandling om biogeokjemisk oseanografi. Han ble i 2008 professor i oseanografi ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen og klimaforsker ved Bjerknessenteret for klimaforsking. Tidligere forskningsdirektør ved Nansensenteret (1997–2008) og co-direktør ved Nansen-Zhu International Research Center i Beijing, Kina (2003–2008). Drange var bidragsyter til FNs klimapanels fjerde hovedrapport. Han er også leder for klimaforskningsprosjektet EarthClim. Paulos Tesfagiorgis. Paulos Tesfagiorgis er en menneskerettighetsaktivist fra Eritrea. I 2003 ble han tildelt Raftoprisen for sitt arbeid. Kristiansund Badmintonklubb. Kristiansund Badmintonklubb er en badmintonklubb fra Kristiansund, stiftet i 1947, som spiller i eliteserien i badminton. Stade Chaban-Delmas. Stade Chaban-Delmas (tidligere kjent som Parc Lescure inntil 2001) er et fotball– og rugbystadion i Bordeaux i Frankrike. Chaban Delmas er kjent som hjemmebanen til fotballklubben FC Girondins de Bordeaux og har en total tilskuerkapasitet på 34 327. Stadionet stod ferdig i 1938 under navnet Parc Lescure, men dette ble senere endret til å ære den tidligere borgermesteren i Bordeaux Jacques Chaban-Delmas, som hadde vervet i perioden mellom 1947 til 1995. Parc Lescure var vertskap for bronsefinalen under VM i fotball 1938 hvor slo 4–2 den 19. juni 1938. Stadion har i nyere tid også arrangert finalen i rugbyturneringen Heineken Cup i 1998 samt to kamper under Verdensmesterskapet i rugby union 1999. Under VM i fotball 1998 ble det spilt seks kamper her hvor blant annet spilte uavgjort 1–1 mot den 16. juni. Det vil også spilles fire kamper under Verdensmesterskapet i rugby union 2007 på Stade Chaban-Delmas. Kristiansund Håndballklubb. Kristiansund Håndballklubb er en norsk håndballklubb fra Kristiansund. Klubben ble stiftet i 2005 og er en sammenslåing av Clausenengen Fotballklubb avd. håndball og tidligere Kristiansund Håndballklubb. Herrelaget til Kristiansund HK spiller i dag (2011/2012) i 1. divisjon på herresiden. Laget rykket opp til 1. divisjon sesongen 2010/2011, etter en overbevisende seong og kvalifisering. Laget hadde to sesongers, 2006/2007 og 2007/2008, opphold i 1. divisjon før de rykket ned på minst mulig margin – målforskjell. Laget trenes av Gunnar Magnusson som også er assisterende landslagstrener for det islandske håndballandslaget. Kristiansund HK vant avdelingen med klar margin og spilte kvalifisering 16. april 2011. Her spilte de mot Alta og Njård og vant begge med kalassiffre. Laget er dermed klar for 1.divisjon for sesongen 2011/12. Dette gir at Kristiansund HK er NHF Region Midt-Norge sitt beste lag på herresiden. Damelaget vant sin avdeling i 4.divisjon i sesongen 2010/11 med trener Jonatan Magnusson fra Island sin kynidige hånd. de spiller i 3.divisjon sesongen 2011/12. Eivind Berg er trener sesongen 2011/2012, med Thor Arne Barsøe som teamleder. Klubbens hjemmearena er i Braatthallen. Kristiansund Håndballklubb er Nordmøres største idrettslag og Møre & Romsdals største håndballklubb med ca 450 medlemmer. Kristiansund Håndballklubb er også kjent for å arrangere Shell Cup. Kristiansund HK har tilbud for jenter og gutter fra 5 til 18 år og det gjennomføres treninger både i Kristiansund og Averøy. Kristiansund HK sine samarbeidspartnere pr. 01.09.2011 er generalsponsor Sparebank1 Nordvest, Lerøy Hydrotech, Quality Hotel Grand, West Elektro AS, Meese AS, G Sport, Umbro, Shell, Tor Sevaldsen Bakeri. Styret sesongen 2011/2012: Tommy Langnes, Siv Anita Furu, Roar Hellem, Janne Vatn, Bjørn Christian Gaupseth. Vara: Ragnhild Fausa og Hilde Ingeborgvik. Kristiansund Volleyballklubb. Kristiansund Volleyballklubb (KVBK) er en norsk volleyballklubb fra Kristiansund. Klubben het KFUM-kameratene fra sesongen 1977/1978 og fra til sesongen 1981/1982 da KVBK søkte om å få ta overoverta KFUM-kameratenes rettigheter i seriespillet. Sesongen 1981/1982 stilte KVBK herrelag i 2. divisjon. Klubben har fra sesongen 1999/2000 vært med å dominere norsk herrevolleyball med tre seriegull, to sølv og to tredjeplass i eliteserien. De har også tre cupgull og flere cupfinaler. Historie. Sportslig begynte ikke KVBK på bar bakke. Klubben ble stiftet 5. mai 1981 og sesongen i forveien hadde de fleste medlemmene spilt seg opp og debutert i 2. divisjon med "KFUM-kameratene" i Kristiansund. KFUM-kameratene hadde hatt sin egen volleyballgruppe for herrer siden sesongen 1977/1978. Før det igjen var det "Kristiansund gymnas" som deltok i seriespill (fra 1969). KVBK søkte om å få overta KFUM-kameratenes rettigheter i seriespillet, slik at de slapp å begynne i laveste divisjon. KFUM selv gikk med på at dette, med gjelden, ble overført den nye klubben. Forbundet imøtekom søknaden, og sesongen 1981/1982 stilte KVBK herrelag i 2. divisjon. Klubben startet med null egenkapital og et dårlig besøkt stiftelsesmøte – hvor de frammøtte valgte hverandre inn i styret – og flere tusen kroner i gjeld. Klubben arbeidet hardt de første årene. Da Svein Inge Stavnesli tok over styringen ble det mer fart på sakene, og sportslig kom også resultatene da Øystein Lian og Knut Nedal kom hjem etter studier. KVBK hadde kun lag på herresiden de første årene, men sesongen 1983/1984 stilte de med et damelag i serien. KVBK-damene tok opp konkurransen med "Lagopus" om de beste spillerne på damesiden. Lagopus ble siden lagt ned i 1989. Sesongen 1999/2000 rykket KVBK opp i eliteserien for menn. Året etter vant laget eliteseriegull – som det første klubblaget i Kristiansund, uansett idrettsgren. Klubben spilte seg også fram til sin andre cupfinale på rad, men tapte på hjemmebane. Følgende sesongen presterte laget også godt. Sesongen 2001/2002 ble det sølv i både serie og cup. Sesongen 2002/2003 vann KVBK gull i serien. 2003/2004 tok laget seriegull. Tredjeplass i cupen og sølv i serien ble resultatet i 2003/2004. I 2004/2005 ble det cup-gull på KVBK, da laget slo Nyborg 3-0 i den fjernsynsoverførte cupfinalen. Gode resultater ble det også i 2005/2006 da klubben stakk av med både seriegull og gull i sluttspillet. Gutter 17 tok også sølv i junior-NM. Siden opplegger og juniortrener Todd Johnson kom til KVBK sesongen 2002/2003 har klubben også hatt mye suksess i aldersbestemte klasser. I 2009 stilte KVBK igjen lag i junior-NM for U16. Det endte skuffende, men laget spilte junior-NM U16 igjen i 2010, U17 i 2011 og skal spille junior for U19 i Stjørdalen i mars 2012. Drakt. Kristiansund VBKs drakt har nogenlunde vært den samme siden starten med Kristiansund Kommune som hovedsponsor. Etterhvert kom også NEAS med som hovedsponsor for barn og unge og Sparebank1 som generalsponsor. Andre sponsorer er Slatlem, Intersport, Hotell Kristiansund, hummel og idlmedia. Seriemesterskap (3). 2001, 2003, 2006 Polhøgda. Polhøgda, sett fra sørvest i mars 2009 Polhøgda ligger på Lagåsen ved Lysaker i Bærum kommune og har i dag adresse "Fridtjof Nansens vei 17". Polhøgda var Fridtjof Nansens hjem fra det ble bygget i 1900–1901 og til hans død i 1930. Bygningen er tegnet av Nansen selv i samarbeid med arkitekt Hjalmar Welhaven, fetter av Nansens hustru Eva, og er bygget i mur i nyromansk stil. Det framstår som et herskapelig hus med tårn og sidefløyer. I tårnet hadde Nansen sitt arbeidsrom og dette er i dag et museum. Første etasje huser kontorer og bibliotek for Fridtjof Nansens Institutt. Sør for bygningen ligger Nansens gravsted. Bygningen står fortsatt intakt slik det var da Nansen levde. Bygningen eies nå en av forskningsstiftelse i Nansens navn. Stadion RSK Olimpijskij. RSK Olimpijskij er et flerbruksstadion lokalisert i Donetsk i Ukraina. Stadionet har en total tilskuerkapasitet på 25 093 og har i senere tid bar blitt brukt til fotballkamper for klubben Sjakhtar Donetsk. Etter en omfattende rehabilitering i 2003 var RSK Olimpijskij også hjemmebane for FC Metalurh Donetsk fram til 2004. Sjakhtar Donetsk vil bruke stadion som sin hjemmebane helt til deres nye fremtidige stadion står klart. Stadion har for øvrig blitt brukt til Mesterligakamper under 2007. Shawnee (Kansas). Kart som viser Shawnees beliggenhet i Kansas Shawnee er et samfunn fra 1856 nord i Johnson County i Kansas. Det er en vestlig forstad til Kansas City og har vokst mye de siste årene. Byen er kjent for pelshandel. Geografi. Befolkningen var 48 000 ved folketellingen i 2000. Arealet er 110 kvadratkilometer, noe som gir en tetthet på 444 pr kvadratkilometer. Wessex-kulturen. Silbury HillWessex-kulturen er det navnet som er blitt gitt til en dominerende og aristokratisk kultur i sørlige England i løpet av bronsealderen som etterfulgte Traktbegerkulturen i det samme området. Kulturen var nært forbundet til høygravkulturen. Wessex-kulturen må ikke sammenblandes med det senere saksiske kongedømmet Wessex. Kulturen var aktiv i løpet av første halvdel 2000-tallet f.Kr. Kjennskapet til Wessex-folket kommer fra deres begravelsesskikker ettersom det ikke er funnet noen arkeologiske spor etter noen bosetning. Wessex-folket begravde alltid sine døde med rike gravgaver, i begynnelsen ble de lagt ukremert i en gravhaug, men gikk siden over til kremering i keramikkurner. Bronse var i utstrakt bruk med tinninnholdet på opptil 17 %. Tinn ble utvunnet fra Cornwall. Stonehenge.Det var Traktbegerkulturen som innførte bruk av metall på de britiske øyer. De hadde temmet hesten, brukte vogner med hjul og smeltet og bearbeidet kobber. De begravde sine døde i enkeltmannsgraver. Det har blitt argumentert at Wessex-kulturen var et innvandret folk som erstattet eller mest sannsynligvis blandet seg med den tidligere Traktbegerkulturen og førte denne kulturen videre med nye impulser. Den nye kulturen gjennomførte flere imponerende jordverk, blant annet et som kalles for Silbury Hill, den største menneskeskapte jordhaug i det forhistoriske Europa. Den er 39 meter høy og ble bygget ved en rekke av runde plattformer. I nærheten er også Avebury, den største «henge», som eksisterer. Det vil si sirkelformet megalittisk steinsetting. Avebury består av en enorm sirkelrund jordvoll og en ytre ring av rundt hundre stående bautasteiner, og to mindre indre steinringer. Utenfor megalittmonumentet er det en lang gate på et par km med ytterligere stående steiner. Fra den store steinsetting i Avebury.Wessex-kulturen synes å ha hatt langtrekkende handelsforbindelser med resten av Europa, også nordlige Europa som Danmark, Sverige og i mindre grad også Norge. De importerte rav fra landene rundt Østersjøen, pyntegjenstander fra dagens Tyskland, gull fra Bretagne foruten sverd og pilespisser fra mykenske Hellas og den motsatte vegen. Rikdommen fra denne handelen gjorde det sannsynligvis mulig for Wessex-folket å bygge den andre og tredje (megalittiske) fasene av Stonehenge, som ligger i det samme området som Silbury og Avebury. Byggverkene peker på en kraftfull form for sosial organisasjon. Det er dessverre ikke avdekket noen bosetning etter Wessex-kulturen. Dahle kunstgresspark. Dahle kunstgresspark er et fotballstadion i Kristiansund, og ligger i bydelen Dale. Banen er hjemmebanen til Dahle IL. Inger Nordlander. Inger Nordlander (født 1938), er en svensk sosialdemokratisk politiker, som har sittet i Riksdagen siden 2004. Før dette var hun varerepresentant, fra 2002. Hun er medlem av Kulturkomiteen, vararepresentant i Miljø- og jordbrukskomiteen og Sosialkomiteen. Nordlander representerer valgkretsen Stockholm. Hun er utdannet innen økonomi. Dahlehallen. Dahlehallen er en flerbrukshall i Kristiansund, og ligger i bydelen Dale i Kristiansund. Dahlehallen ble åpnet i 1991. I 1994 ble det også åpnet 4 squashbaner. Består i dag av 1 håndballbane, 4 squashbaner, skytebane, 6 store og 2 små garderober, kontorer, møterom og kiosk. Dahlehallen har også blitt brukt for innendørs paintball med reballs. Det ble lagt nytt dekke i hallen sommeren 2011. Multiconsult. Multiconsult er et selskap innen rådgivning og prosjektering. Selskapet opererer både nasjonalt og internasjonalt. Virksomheten består av multifaglig rådgivning, design, prosjektering, prosjektoppfølging, verifikasjon og kontroll. Selskapet har ca. 1350 medarbeidere og mer enn 25 kontorer i Norge og i utlandet. Hovedkontoret ligger i Oslo, men Multiconsults totale kompetanse er tilgjengelig fra alle kontorer. Multiconsult har 100 års erfaring med rådgivende ingeniørvirksomhet i Norge og internasjonalt. Multiconsult opererer innenfor seks forretningsområder: Bygg & Eiendom, Industri, Olje & Gass, Samferdsel & Infrastruktur, Energi og Miljø & Naturressurser. Selskapet har oppdragsgivere og samarbeidspartnere over hele Norge og i store deler av verden. Multiconsult analyserer, planlegger og prosjekterer over hele Norge, i Afrika, i Asia, i Sør-Amerika og flere steder i Europa. Med unntak av virksomhet innen Olje og gass, tilbys og koordineres Multiconsults internasjonale virksomhet gjennom virksomheten NORPLAN AS, som er eid av selskapet og Asplan Viak med 50 % eierandel hver. Selskapet eies hovedsakelig av medarbeiderne (36,6 %), WSP Europa AB (24,7 %), Stiftelsen Multiconsult (18,0 %) og pensjonister mv (21,0 %). Multiconsult er et konsern med flere datterselskaper. Nordlandet kunstgressbane. Nordlandet kunstgressbane er et fotballstadion i Kristiansund, som ligger på Nordlandet i Kristiansund. Banen er hjemmebanen til IL Nordlandet. Banen har i tidligere år vært grusbane, men i 2003 ble det lagt kunstgress. Nyåpning av banen med kunstgress var den 2. juni 2003. Christiania Seildugsfabrik. Tidligere Christiania Seildugsfabrik, Fossveien 24, Oslo, ble etablert 1856. Arkitekt P.H. Holtermann. I dag brukes lokalene av Galleri Seilduken, som drives av Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Den tidligere Seilduksfabrikken har stor kulturminneverdi som et av de best bevarte industrianleggene fra 1800-tallet ved Akerselva. Idrettsplassen. Idrettsplassen er et fotballstadion på Kirkelandet i Kristiansund. Stadionet er blant annet hjemmebanen til Kristiansund Ballklubb, Idrettslaget Braatt og Clausenengen Fotballklubbs yngre avdelinger. Tilskuerrekorden på stadion er på 8900 fra da Kristiansund FK møtte Fredrikstad i cupens 4. runde 8. september 1946. Laurent Fabius. Laurent Fabius (født 20. august 1946 i Paris) er en fransk sosialistisk politiker som fra 16.mai 2012 er utenriksminister i Frankrike. Han var Frankrikes statsminister fra 1984 til 1986. I perioden 2000–2002 var han finansminister i Lionel Jospins regjering. Fabius var valgt til Europaparlamentet 1989–1992. Fabius er utdannet fra Institut d'Études Politique de Paris og École Nationale d'Administration (1971–1973). Etter endt utdannelse sluttet Fabius seg til kretsen rundt François Mitterrand, som han arbeidet tett sammen med de kommende år. I 1984, bare 37 år gammel, ble han Frankrikes hittil yngste statsminister. Han betegnes ofte som sosialliberal i motsetning til forgjengeren Pierre Mauroy, som anses for å være mer tradisjonell sosialist. I 2005 anbefalte Laurent Fabius de franske velgerne å stemme «Non» til EUs forfatningstraktat. Mange observatører har antydet at det var snakk om en strategisk manøver for å komme i posisjon foran presidentvalget i 2007, snarere enn et uttrykk for Fabius' politiske overbevisning. I slutten av 2006 trakk han tilbake sitt presidentkandidatur, da alle opinionsmålinger pekte på Ségolène Royal som den sosialisten med størst sjanser til å bli valgt til Frankrikes president i 2007. Fabius ble i 2000 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Kuklumpen. Kuklumpen er et fjell på 1195 moh. helt vest i Børgefjell nasjonalpark i Nordland fylke. 3,5 km vest for Kuklumpen ligger vannet Tomasvatnet (336 moh.), som igjen ligger 5 km øst for tettstedet Majavatn. CFK Håndballklubb. CFK Håndballklubb (Clausenengen Håndball) er et norsk håndballag fra Kristiansund, opprettet 24. november 1964. Laget har hvite trøyer og blå shortser. Navnet CFK Håndballklubb kommer av at de startet opp som en avdeling under Clausenengen Fotballklubb, forkortet til CFK. Se også. Clausenengen Fotballklubb avdeling Håndball ble i 2005 tatt over av Kristiansund Håndballklubb. Navnet på klubben fortsatte å være Kristiansund Håndballklubb. Fossveien (Oslo). Fossveien ligger i bydel Sofienberg – Grünerløkka. Fossveien 20-24: Oslo kommune har vedtatt tre byggetrinn for samling av Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO), med ca. 500 studenter og 150 ansatte. Fossveien 24: Tidligere Christiania Seildugsfabrik. Nå "Galleri Seilduken". Fossveien 20 ble den 23 nov 2007 okkupert av boligaktivister. Bakkebø. Bakkebø ligger i Egersund i Eigersund kommune, og Bakkebø er en del av Slettebø-området. I 1947 ble Bakkebø hjem og arbeidsskole opprettet av Norges Røde Kors, med tilholdssted delvis i brakker og andre bygninger oppført av tyskerne under andre verdenskrig (Slettebø leir). Bakkebø ble etablert som en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Etter hvert ble eierskapet overført til Rogaland fylkeskommune. Ansvarsreformen i helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU-reformen) i 1991 innebar en gradvis nedtrapping av institusjonen og overføring av ansvaret til den enkelte kommune. Institusjonsområdet hadde i sin tid både eget storkjøkken, festsal, idrettsanlegg, gårdsbruk, stall, administrasjonsbygg og ikke minst egen kirke (Bakkebø kirke). Pr. dags dato er fortsatt en del boliger på Bakkebø–området bebodd av psykisk utviklingshemmede. Det finnes også en god del PU-boliger lokalisert rundt på andre plasser i Eigersund kommune. En god del tidligere klienter/brukere fra Bakkebø har meldt flytting til Eigersund og bor her til tross for at de opprinnelig kommer fra andre deler av landet. Dalane folkemuseum har også sitt tilholdssted på Bakkebø/Slettebø. Psycho le Cému. Psycho le Cému er en japansk visual kei-gruppe som var aktiv fra mars 1999 til mai 2006. Gruppen startet som independent-band, men fikk platekontrakt med et stort selskap fra og med sitt andre album og hadde flere topp 10-hits i Japan. Gruppen har også spilt i vesten, på animeconventions i USA i 2004, og har utgitt to DVD-plater fra disse turnéene. Psycho le Cému har en humoristisk tone, med fargerike kostymer og melodiøs popmusikk som ikke kan beskrives som pompøs, og bandet har spilt inn flere humoristiske sketsjer. Denne stilen ga bandet en enorm kommersiell suksess, men førte også til rivninger innad i gruppen, fordi vokalist DAISHI ønsket å spille hardere musikk. Mot slutten av 2004 kom bandet og managementet frem til et kompromiss: å starte et alter ego-band uten dans eller fargerike kostymer under navnet Bad Boys, Be Ambitious, men dette ble et kortvarig eksperiment, ettersom DAISHI ble arrestert for besittelse av amfetamin 31. mai 2005, og bandet mistet platekontrakten, slik at deres fjerde album ble kansellert. Våren 2006 kom PlCs plater i handelen igjen, kansellerte utgivelser ble utgitt, og gruppen reiste på avskjedsturné, men noe permanent comeback var det ikke snakk om. DAISHI er i dag soloartist (og har gitt ut albumet "God Japanese Monster" med flere av de låtene som var tiltenkt "Bad Boys..."-prosjektet), Yura-sama og Lida har utgitt flere plater, spilt i USA og laget internett-TV-program under navnet DACCO, seek startet blog, og Aya hørte man ikke noe fra før i februar 2007, da han og seek startet gruppen MixSpeakersInc. Album. Samleplate med materiale fra perioden som indie-band, medfølger DVD med 4 musikkvideoer. Samleplate med både indie- og major-materiale, inneholder en DVD med musikkvideoer til de fleste låtene. Singler. Alle singler fra 2002 og utover kom i en versjon med medfølgende DVD med musikkvideo. På LOVE IS DEAD hadde de to versjonenene forskjellige låter, versjonen uten DVD inneholder bonussporet "Bushido" som ble eneste utgivelse under navnet Bad Boys, Be Ambitious. Ringeriksert. Ringeriksert er ei spesiell ert som bare kan produseres på Røysehalvøya i Hole kommune, om den skal markedføres under dette navnet. Navnet "Ringerikserter" er ved hjemmel i norsk lov godkjent som en beskyttet opprinnelsesbetegnelse. Opprinnelsesbeskyttelsen, som med virkning fra 24. juni 2004 er tildelt Ringerikserter, bygger på bestemmelsene i den offentlige ordningen med Beskyttede betegnelser. Ringerikserta har vært produsert på Røysehalvøya siden første halvdel av 1800-tallet. Den var det andre norske matproduktet som fikk produktnavnet lovbeskyttet, etter Økologisk Tjukkmjølk fra Røros. Ringerikserta er ei grønn ert og brukes mest som grønnsak, ofte til ertestuing (jfr. gule erter brukes mest til suppe). Erta er naturlig iblandet endel mørke erter. Dette viser at sorten ikke er helt genetisk stabil og dermed litt "primitiv" / opprinnelig, til forskjell fra foredlede moderne sorter. Ertene er små og lettkokte. Produsentene på Røyse hevder at erta når den spises gir mindre gass i magen enn vanlige erter. Thistedgården. Thistedgården (Fossveien 1, Hønefoss) er en bolig- og forretningsgård oppført i teglstein over tre etasjer (opprinnelig) i årene 1898–1900. Eier var Hagbart Thisted. Arkitekt var Heinrich Karsten. Gården ble ombygget i 1927 og fikk i 1966 påbygget en toppetasje, slik at den nå framstår med fire etasjer. Bygningen ligger ved Søndre torv og i Fossveien. Thisted bodde med sin familie i denne gården, og han hadde dessuten flere leieboere. Gården har tidligere også vært telegraf- og postkontor. Heinrich Karsten. Heinrich Joachim Sebastian Karsten (født 1873, død 1947) var en norsk arkitekt. Biografi. Heinrich Karsten d.y. var sønn av murmester Heinrich Karsten fra Mecklenburg, og bror til kunstnerne Ludvig, Kristine (Titti), Rikke, Marie og Dagmar Karsten. Heinrich Karsten d.y. var elev ved Den kongelige tegneskole i Kristiania, og fullførte utdannelsen ved den tekniske høyskole i Dresden i 1890-årene. Han hadde praksis i London henimot år 1900 før han returnerte til Kristiania, der han arbeidet som assistent for arkitekt Henrik Nissen. Arkitekt Heinrich Karsten drev egen arkitektvirksomhet i Skien fra 1905 til 1940, da sønnen Kjell Karsten overtok praksisen. Braatthallen. Braatthallen er en idrettshall på St. Hanshaugen i Kristiansund. Braatthallen er tilrettelagt for de fleste idrettsgrener som bryting, fotball, håndball, turn, friidrett, volleyball, basketball, badminton, tennis m.m. og er velegnet for ulike typer av mosjonsidrett. Braatthallen er Norges nasjonalarena for bryting. Athina Roussel. Athina Hélène de Miranda (eller "Athina Onassis Roussel", født 29. januar 1985 i Frankrike) er en sprangrytter og eneste gjenlevende arving etter skipsreder Aristoteles Onassis. Mellomnavnet hennes har vært et diskusjonstema i mange år, frem til bilder av hennes bryllupsinvitasjoner kom på trykk i 2005. Det var trodd at mellomnavnet måtte være Christina eller Alexandra, men invitasjonene viste klart at hennes fulle navn var Athina Hélène Roussel. Hun ble født i Neuilly-sur-Seine, Frankrike, og er den eneste datteren til Christina Onassis (1950–1988) og hennes fjerde ektemann, Thierry Roussel. Hun er født Roussel, og skiftet navn til Onassis de Miranda i 2006, etter bryllupet i 2005 med Alvaro Alfonso de Miranda Neto. Athina var født 12 år etter sin onkel Alexanders død, 14 år etter sin bestemor Tinas død, og var kun tre år da hennes mor Christina døde. Etter hennes mors død ble hun oppdratt av sin far og hans andre kone, Marianne "Gaby" Landhage, en svensk modell som i flere år hadde vert Roussels elsker, og som allerede hadde to barn. Hennes personlige formue er svært omtalt, og kilder angir formuen til alt fra 600 til 2000 millioner USD. En grunn til forvirring er medienes tendens til å blande hva hun eier med hva Onassis-fondet eier, men mye tyder på at hun har store penger i lommen. Harrow Road. Harrow Road er en veg i den vestlige delen av London. Harrow Road er en gammel bygdeveg som forbandt byen med landsbyer og distrikter vestover, og den har stedvis et svingete løp. Den går fra Marylebone i Westminster til Harlesden i Brent. Gjennom Paddington går vegen under og langs motorvegen A40. Mye av forstadsutviklinga i området skjedde med utgangspunkt i landsbyer som var grodd opp langs Harrow Road. Mot slutten av 1800-tallet var områdene langs vegen fullt utbygd, og Harrow Road betjente de nye boligområdene med sine butikker, puber og vertshus. I dag er strøkene i umiddelbar nærhet av Harrow Road relativt fattigslige. Befolkninga har et multietnisk preg; særlig er det mange innvandrere av karibisk og afrikansk herkomst. The Wishing Tree. The Wishing Tree er et britisk pop/rock-band. Gruppa er et sideprosjekt for Marillions gitarist Steve Rothery, og består i dag av ham selv og sanger Hannah Stobart. The Wishing Tree ble dannet i 1995 og ga ut albumet "Carnival of Souls" i 1996, men prosjektet lå deretter på is i flere år. Deres andre album, "Ostara", ble utgitt i 2009. På albumet "Carnival of Souls" medvirket Steve Rothery (gitar og tangentinstrumenter), Hannah Stobart (sang), Pete Trewavas (også fra Marillion) (bass) og Paul Craddick (trommer). John Helmer skrev de fleste av sangtekstene på albumet. Albumet ble utgitt i remastret versjon med bonusspor i 2001. AYA. Ohkawa Naoki, aka AYA (født 17. mars 1980) er gitarist i den japanske visual kei-gruppen Mix Speaker's,Inc. Han er tidligere kjent fra Psycho le Cému, og var med sine 19 år ved bandets oppstart det yngste medlemmet. Før Psycho le Cému startet, og en periode i 2005 hvor PLC var inaktivt, spilte han i ISABELLE. AYAs rollefigur i Psycho le Cému var som søt pike. Han spilte gitar, bortsett fra på de låtene hvor han og Yura-sama bare danset para-para. AYA er ikke den som snakker mest i intervjuer, og han har en utpreget mangel på sangstemme; hans eneste forsøk på å synge frontvokal, var i en humoristisk sketsj. AYA var den første som bestemte seg for å slutte i PLC våren 2006. Hans første kostyme i Mix Speaker's,Inc. var som "Skeleton [sic] Witch", i tråd med bandets stil (inspirert av spøkelseshus på tivoli eller Halloween-feiring). Niels Kaj Jerne. Niels Kaj Jerne (født 23. desember 1911 i London, død 7. oktober 1994) var en dansk (engelsk-født) immunolog. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1984. Begrunnelsen lyder: "For teorier omhandlende specifisiteten i utviklingen og kontrollen av immunsystemer og oppdagelsen av prinsippet bak monoklonale antistoffer". Han delte prisen med Georges J. F. Köhler og César Milstein. Jermyn Street. Jermyn Street er ei gate i sentrale London, i bydelen Westminster. Den går parallelt med Piccadilly mellom St James's Street og Haymarket. Gata er kjent for sine eksklusive herreskreddere – i særdeleshet skjortemakere. Gata har navn etter Henry Jermyn, jarl av St Albans, som leide grunn av kronen i dette området på 1600-tallet. Jarlen hadde planer om å bygge opp en liten by omkring St James's Square. Isaac Newton bodde i nr. 88 mellom 1697 og 1700. Huset er bygd omkring 1675. Johannes Andreas Grib Fibiger. Johannes Andreas Grib Fibiger (født 23. april 1867 i Silkeborg, død 30. januar 1928 i København) var en dansk lege og professor i patologi ved Københavns Universitet. Han mottok i 1926 Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sine studier over kreftsvulster hos rotter. Fibiger ble lege i 1890 og studerte under Robert Koch og Emil Adolf von Behring i Berlin. Han mottok doktorgrad fra Københavns Universitet i 1895 og ble professor i patologisk anatomi og direktør ved instituttet for anatomisk patologi ved samme sted i 1900. Valeriy Lobanovskyi Stadion. Lobanovsky Dynamo Stadion er et flerbruksstadion i Kiev i Ukraina. Det blir hovedsakelig brukt til fotballkamper og er hjemmebanen til Dynamo Kiev. Stadionet ble bygget i 1934 og har en total kapasitet på 16 873. En utbyggingsplan har blitt vedtatt for å utvide kapasiteten til rundt 30 000 samt tak over sittetribunen. Stadionet er brukt til fotballkamper i den hjemlige serien og for mindre europeiske kamper, mens større kamper har blitt flyttet til Olyimpiyskiy på grunn av for liten kapasitet ved Lobanovsky Dynamo. Vorstehhund strihåret. Vorstehhund strihåret (FCI #098) eller strihåret vorsteh er en av fire tyske vorstehhunder. Disse skiller seg imidlertid såvidt mye fra hverandre at de ikke regnes som varieteter, men egne hunderaser. Bruksområde. Vorsteh er en fuglehund som primært avles som jakthund på fugl, men den har også kvaliteter for annen type jakt og som brukshund og familiehund. Den er en god familiehund og regnes som flink med barn og enkel å jobbe med. Den er også en sterk og arbeidsom brukshund, som blant annet er velegnet som trekkhund og kløvhund. Det er også eksempler på at vorstehere har blitt godkjente redningshunder, blant annet for Norske Redningshunder. Utseende, anatomi og fysikk. En vorsteh er en edel og harmonisk hund med verdig holdning. Den er stødig, rolig og avbalansert. Svakt markert nakkeknøl og moderat stopp. Øynene er middels store og mørk brun farge er ønskelig. Ørene er høyt og bredt ansatte, og de er flate og hengende tett inntil hodet. Forlemmene er rette, parallelle og muskuløse. Baklemmene er også rette og parallelle. Skal være kraftige og muskuløse. og knærne er godt vinklet. Potene skal være runde til ovale, men godt sluttet og med kraftige klør. Hunden skal ha en sterk og muskuløs rygg med et kort, bredt og muskuløst lendeparti. Underlinjen er lett opptrukket med en elegant tørr bue. Halen skal være kraftig ved roten og høyt ansatt. Den smalner av mot spissen og er av middels lengde. Bevegelsene til en vorsteh er rette og parallelle. De er jordvinnende og med godt fraspark. Pelsen er stri, og skal føles grov å ta på. På hodet og ørene er pelsen kortere, mykere og tynnere. Såkalt skimlet (spettet) pels i sorte, brune, grå og hvite kombinasjoner er mest vanlig, mens også ensfarget brun er normalt. Skulderhøyden skal iflg. FCI ligge på ca. 62-66 cm hos hannhunder og ca. 58-63 cm hos tisper. Vorstehhund går under gruppen stående fuglehunder og er en meget aktiv og menneskekjær hund. Den trives best når den får regelmessig mosjon eller trening. Den er en god trekkhund, det blir krysset mye husky og vorsteh for å få lette, sterke og raske hunder. Nydalsveien (Oslo). Nydalsveien er formet som en U, og krysser Akerselva. Her fra like øst for broen med Torgbygget til høyre. Nydalsveien ligger i Nydalen, bydel Nordre Aker i Oslo. Veien krysserAkerselva over Gullhaug bru ved Gullhaug torg. Plassen gikk tidligere under navnet «Bikkjetorget», og utgjorde et slags sentrum i industriområdet dominert av Christiania Spigerverk. Etter 1989 ble Nydalen videreutviklet til det i dag fremstår som «Nydalsbyen» med kontorer, hotell, T-bane, butikker og nytt hovedkvarter for BI. Samtidig foregår industriproduksjon. Flere IT-bedrifter som Netcom,ErgoGroup og PocketMobile. Even Kenneth Weines. Even Kenneth Weines (født 29. november 1980) er en norsk artist som spiller countrymusikk. Kenneth Weines ble i 2000 oppdaget av NRK Troms og Finnmark under Festspillene i Nord-Norge i hjembyen Harstad. Etter å ha fått påspandert demoinnspilling av NRK, har Weines turnert rundt om i Norge med sitt Kenneth Weines Band. Han har blant annet ved flere anledninger spilt på countryfestivalen på Vinstra og Hålogaland Country Festival. I januar 2005 gikk han i Mainframe Recording Studio i Nashville og spilte inn sin første CD, som inneholdt kun hans egne originale låter. Tittelen på plata er "Kenneth Weines". Plata ble utgitt på plateselskapet Tylden. Sangen «Leave Me Alone» ble også kåret til den 8. mest populære på Norsktoppen i 2006, etter å ha nådd 2. plass som beste plassering i løpet av 15 uker på lista. Weines ble hedret av hjembyen Harstad med musikkprisen Masters By Mario i 2002. Kenneth Weines har opptrådt med artister som Dr.Hook, Lynn Anderson, Kasey Landsdale med flere og har også varmet opp for Alan Jackson, Wanda Jackson, Lynn Anderson, Dr. Hook, Steve Earle, Marty Stuart, Tanya Tucker, Connie Smith med flere. Grete Kleppen. Grete Kleppen (født 8. desember 1953 i Molde) er en norsk forfatter. Hun har skrevet tre romaner: "Ada" i 1998, "H" i 1999 og "Blå fuge for far min" i 2010. Hun har også oversatt flere romaner av den franske forfatteren Hélène Cixous og vært medforfatter for lærebøker i fransk. Dalane folkemuseum. Dalane folkemuseum i mai 2010 Dalane folkemuseum er et regionmuseum regionmuseum for Dalane-kommunene Eigersund, Bjerkreim, Sokndal og Lund kommune. Museet ble grunnlagt i 1910. Dalane folkemuseum har i dag bygninger og anlegg spredt over hele Dalane. Hovedanlegget er på Slettebø ved Egersund ca. 3 km fra sentrum. I Egersund ligger også Egersund Fayancemuseum som er en av museets avdelinger. Dalane Folkemuseum har holdt til på Slettebø siden 1935. Museet har flere bygninger her hvor kjernen i det opprinnelige anlegget er sorenskriver Feyers landsted. Et lysthus på området ble oppført av Consul Krogh i 1830 – årene. Under andre verdenskrig ble Slettebø leir bygd ut som militærleir for okkupasjonsmakta og deler av museet har tilholdssted i bygninger bygd av tyskerne. På området er det også et skolehus fra 1890 – årene og ei stolpebu fra 1600 tallet. Mark Wilkinson. Mark Wilkinson (født 3. oktober 1952 i Windsor i England) er en britisk illustratør og billedkunstner. Han er mest kjent for å ha laget omslag til musikkalbum av Marillion og Fish, men han har også laget plateomslag for andre artister, i tillegg til konsertplakater, bokomslag, reklameillustrasjoner, tegneserier og annet. Wilkinsons stil er hovedsakelig innenfor «fantasi»-sjangeren, og han har blitt sammenlignet med andre illustratører som Roger Dean og Paul Whitehead. Da Fish forlot Marillion i 1988, fortsatte Mark Wilkinson samarbeidet med ham, og Wilkinson har laget omslagene til de fleste av Fish' soloalbum. Da Marillion i 1997 ga ut samlealbumet "The Best of Both Worlds", laget Mark Wilkinson den delen av plateomslaget som omfattet Fish-perioden. I 2000 laget Wilkinson og Fish sammen boka "Masque", der de forteller om hvordan plateomslagene til Marillion og Fish ble til. Mark Wilkinson har også laget plateomslag for blant andre Iron Maiden og Judas Priest, og illustrasjoner for Bon Jovi, Jimmy Page, The Who, Kylie Minogue og Robbie Williams. Han har hatt utstillinger i Tyskland, Sveits, Norge, Spania, Italia, Skottland og USA. Egersund Fayancemuseum. Egersund Fayancemuseum er en del av Dalane folkemuseum. Museet innehar gjenstander produsert av o/Egersunds Potteri i perioden fra 1847 til 1979. Grunnlegger av fajansefabrikken var Johan Feyer. Museet har tilhold i de gamle fabrikklokalene i Egersund sentrum, som idag også er et kjøpesenter. Geir Axelsen. Geir Axelsen (født 15. mai 1965 i Oslo) er en Ap-politiker som p.t. (2007) er statssekretær i Finansdepartementet. Han er utdannet cand. oecon. fra Universitetet i Oslo (1994) og Master of Public Administration ved Harvard University (2003). Han ble første gang ansatt i Finansdepartementet i 1997. I sin partipolitiske karriere har han vært partisekretær i Oslo Arbeiderparti (1994–1997), nestleder i AUFs sentralstyre (1989–1992), leder AUF i Oslo (1987–1988) og fylkessekretær for AUF i Oslo (1985–1987). Rheinmetall. Rheinmetall AG er en tysk kjøretøys- og våpenprodusent med hovedsete i Düsseldorf. Selskapet ble grunnlagt i 1889 og har 18 548 ansatte. Det hadde i 2005 en omsetning på ca. 3,45 milliarder euro. Selskapet er notert på aksjeindeksen MDAX. Den norske statens pensjonsfond har eierinteresser i selskapet. Et av deres kanskje mest kjente produkt blant nordmenn er MG3, som lenge har vært i bruk i det norske Forsvaret. Andreas Færøy. Andreas Færøy (født 1984 i Oslo) er en norsk innebandyspiller. Han spiller for innebandyklubben Løren i 1. divisjon avdeling øst. Færøy debuterte på Norges U-19 landslag i 2001, fikk seks kamper for Norge og er notert med én skåring. Han studerte idrettsfag ved Bjerke videregående skole fra 2000 til 2003. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Egersund Fayancefabrik. Egersunds Fayancefabrik. ble grunnlagt av Johan Feyer i 1847 under navnet "Egersund potteri" som den første industribedriften i Egersund. Feyer var sønn av sorenskriveren i Dalane og bosatt i Egersund. Johan Feyer var interessert i geologi og reiste rundt i Dalane på leting etter metaller og mineraler. På garden Leidland på Eigerøya ble han kjent med at der var forekomster av leire. Feyer så de mulighetene som lå i leirforekomstene og fikk ideen til å starte et potteri i Egersund, dit leiren lett kunne fraktes i båt. Han fikk faren interessert i prosjektet og Johan Feyer reiste til Newcastle-upon-Tyne for å lære om steintøyframstilling. Etter å ha gått læretiden ut i England reiste han tilbake til Norge. Leirforekomstene på Leidland og et område på nordsiden av Lundeelva, Damsgaard i Egersund ble kjøpt og fabrikken reist. Historie. I 1847 begynte arbeidet på fabrikken og i 1848 stod de første bygningene klare. Til å lære opp arbeiderne i Egersund hadde Feyer med seg engelske fagarbeidere. De to første engelske arbeiderne var William Baal og Joseph Holmes. Når Holmes stuet godset i ovnene brukte han sin kone som tolk. Han gav henne ordrene og hun pekte og forklarte de norske arbeiderne etter beste evne. Nordmennene forstod ikke de engelske arbeiderne og flere brenninger ble ødelagt. Til tross for store vanskeligheter i starten ble Feyer eneeier av fabrikken i 1849. I 1851 bestod arbeisstokken foruten Feyer av 2 kontorbetjenter, 2 engelske mestersvenner, 4 svenner, 9 voksne arbeidere, 7 drenger og 2 fruentimmere, i alt 26 faste arbeidere. I tillegg kom besetningen på 5 menn hver ved 2 fartøyer og 3 leirgravere. Potteriet var blitt byens største arbeidsplass. Fabrikken i 1860 årene. Pottemakeriarbeidet var et håndverksarbeid. Pottemakerne arbeidet med en dreieskive. Dreieskiva ble sveivet rundt av en gutt eller en kvinne som satt på golvet og sveivet skiva rundt som en slipestein. I tillegg til dreieskiveforming var det også et støperi. Den engelske innflytelsen var sterk og de engelske faguttrykkene gled etter hvert inn i det norske språket. Fra den første tiden er det kjent navn som tray shop, shop for throwing, foremans shop og pressing shop. Potteriet hadde en jevn vekst utover på 1850 tallet med 55 arbeidere, i 1855. Deretter går det nedover til driften stanser opp i 1860. Produksjonen av brunt steintøy var etter hvert kommet i gang på flere steder i landet. Spesielt var konkurransen fra Sandnesområdet sterk. Leiren der var av høyere kvalitet og lett å vinne ut. Potteriet blir fajansefabrikk. Stansen i potteridriften førte til at en gruppe arbeidere sammen med lokale kapitalinteresser opprettet en ny keramisk bedrift, Eie Steintøyfabrikk på andre siden av byvågen. Den kom i drift i høsten 1862. I 1863 innbød Feyer til aksjetegning i et selskap med formål å omdanne Potteriet til et anlegg som skulle produsere fajanse. Fajanseproduksjonen skulle baseres på materialer og råvarer fra England. For å skaffe penger til å starte den nye fabrikken solgte Feyer sin andel i verdens største titanjernmalmfelt som han hadde oppdaget i Sokndal for £9 000 til et engelsk selskap. I 1865 arbeidet 50 mennesker på fabrikken. Prøvedriften med fajanseproduksjonen hadde tatt til. Denne gangen ble det tatt inn svenske arbeidere fra Rørstrandfabrikkene som læremestere. I tillegg ble det også tatt inn engelske arbeidsfolk. I begynnelsen hentet fabrikken over ferdig flintmasse fra England, men dette varte bare en kort tid. Fabrikken gikk snart over til å produsere blandingen i Egersund basert på engelsk blåleire og kaolin, dansk flint og norsk kvarts. Fabrikken vokste raskt. I 1866 arbeidet 70 personer på fabrikken. Ved utgangen av 1870 var tallet oppe i 164. Av disse var 32 kvinner og 12 barn under 15 år. I 1880 årene var Egersunds Fayancefabrik det nest største industrianlegg i Rogaland. 200 arbeidere var ansatt. I begynnelsen var fajanseproduksjonen basert på import av så vel råvarer som modeller. Etter hvert utdannet fabrikken i Egersund sine egne modellører og dekoratører. Fabrikken fikk på den måten en selvstendig produksjon basert på egen formgivning. Feyer hadde brukt store pengesummer til leting etter metaller og mineraler. Blant annet hadde han satset store summer i et selskap som drev boring etter kull på Jæren. Egersunds Fayancefabrik gikk konkurs i 1876. Den ble solgt til et interessentskap bestående av folk fra Stavanger og Egersund. Johan Feyer ble tilbudt stillingen som disponent, men avslo. Deretter ble disponentstillingen tilbudt broren Christian M. Feyer som tok i mot den. Etter reorganiseringen fikk fabrikken navnet Egersunds Fayancefabrik Co. I 1883 gikk den over til aksjeselskap under navnet A/S Egersunds Fayancefabriks Co. Etter at fabrikken fikk nye eiere ble det satset sterkt på mekaniseringen av driften. I 1881 ble det stilt opp en lokomobil som drev dreiemaskinene. I 1885 kom det en ny stasjonær dampmaskin som foruten dreieskivene også drev møllene og leverte stim til tørkerommene. Produksjonen og omsetningen økte jevnt og i 1897 sysselsatte fabrikken 250 arbeidere. Også på produktsiden gjorde fabrikken store framsteg. Produktene ble stadig forbedret. Produktspekteret ble utvidet og nye glasurer ble uteksperimentert på fabrikken. Fabrikken deltok på utstillinger i Norge og utlandet der den vant priser og hederlig omtale. I 1898 deltok A/S Egersunds Fayancefabriks Co. på Landsutstillingen og International Fiskeriudstilling i Bergen. Fabrikken fikk flere utmerkelser for sine produkter. Samtidig med at fabrikken i slutten av forrige århundre utvidet produksjonen og tallet på ansatte ble det opprettet utsalg for fabrikkens produkter i Bergen og Oslo. Varene fra fabrikken i Egersund ble solgt over hele landet. Til kunder i Troms og Finnmark ble det levert varer med bilder av den russiske tsarfamilien og russiske innskrifter beregnet på pomorhandelen. I de første årene av det tjuende århundret styrket Fajansen sin stilling som den viktigste arbeidsplassen I Egersund. Fabrikken investerte stadig i nytt produksjonsutstyr og i 1905 ble det installert elektrisk belysning og motordrift av formemaskinene. Samme året ble fabrikken rammet av en brann som la store deler av de gamle trebygningene i aske. De nye murbygningene ble berget. Samme året ble det lagt planer for gjenoppbygging og utvidelse av fabrikken. Nye maskiner ble kjøpt inn fra England. Gjenoppbyggingen etter brannen førte til en sterk forbedring i de yrkeshygieniske forholdene på fabrikken. I de gamle trebygningene ble det gjort rent ved tørrsoping. Det var langt fra tilstrekkelig. Innholdet av leirstøv i lufta var ekstremt høyt. Arbeiderne som arbeidet med leiren fikk nesten alle silikose og døde i ung alder. De fleste døde før de ble 50 år gamle. De nye bygningene ble konstruert slik at de kunne spyles med vann. Vannet bandt leirstøvet og hindret at arbeiderne pustet det i seg. I 1982 uttalte en arbeider om denne brannen: "Det e det besta så he skjedd i byens historie at fabrikken brende i 1905" Fajansen og 1.verdenskrig. Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 fulgte en urolig tid for fabrikken. Fajansen var avhengig av råstoffer fra utlandet, spesielt fra England. Siden England var blant de krigførende partene ble dette vanskelig. En annen vanskelig situasjon skapte høykonjunkturene. Prisene på råvarer og skipstransport steg fra måned til måned. I 1915 kunngjorde Tyskland at havområdene rundt England var krigssone. Skip fra nøytrale land kunne fra nå av senkes av tyske ubåter. Fra 1916 ble situasjonen i Norge verre. "Det vart alvorleg skort på forsyningar både til dagleg forbruk og råstoff for industrien. Priskontrollen greidde ikkje å hindra at prisane fauk over alle grenser i veret" (Furre 1971:70). Forholdene ute i verden virket inn på fabrikken i Egersund. For arbeiderne betydde dette likevel ikke noen katastrofe. Det rike sildefisket utenfor byen krevde store mengder arbeidskraft. Etter hvert som fabrikken gikk til innskrenkninger i driften tok de oppsagte arbeiderne arbeid i silda. Etter hvert ble tallet på arbeidere redusert fra om lag 400 i 1912 til 80 i 1918. I årsberetningen for 1917 meldes det at 250 arbeidere, så vel kvinnelige som mannlige har sagt opp for å ta seg bedre betalt arbeid hos sildeoppkjøperne i byen. Etter verdenskrigen kom fabrikken smått om senn i gang igjen. Men først i 1920 meldes det i årsberetningen at driften er henimot normal med ¾ av vanlig arbeidsstokk. Første verdenskrig danner et skille i Fajansens historie. Før krigen var fabrikken den viktigste arbeidsplassen i byen. Under krigen overtok sildesaltinga denne rollen. I 1920 var Fajansen igjen den største arbeidsplassen i Egersund. Arbeiderne var eldre fagarbeidere og mange ungdommer i begynnerfasen. Utover i mellomkrigstida styrket Fajansen sin stilling som byens viktigste arbeidsplass. Fabrikken ble ikke bare sett på som byens viktigste arbeidsplass. De fleste opplevde den også som den eneste sikre arbeidsplassen i Egersund. For en ungdom var det få muligheter utenom Fajansen. "Det var noen i min generasjon som gikk i lære, men så snart de var utlærte var det sparken. For da skulle de ha inn en ny læregutt. Det var billig arbeidskraft" (E.F.A.1589). Arbeidsledigheten var stor. Å få arbeid på Fajansen stod som en drøm for de fleste. Det het seg at en gutt hadde tre muligheter i Egersund Den ene var å komme inn på Fajansen. Da ble han regnet som velberget. Den andre muligheten var å reise til sjøs. Den tredje var å emigrere til USA. Mellomkrigstidens Egersund var dominert av Fajansen. Med sin beliggenhet i sentrum av byen skilte de store fabrikkbygningene i murstein seg sterkt ut fra de omkringliggende småhusene i tre. Livet i byen ble i stor grad innrettet etter arbeidstiden på fabrikken. Når arbeiderne hadde middagspause fra klokken 12.30 til klokken 14.00 våknet byen til liv. Fire hundre arbeidere strømmet samtidig ut gjennom fabrikkportene og gikk hjem i matpausen. Keramisk produksjon. All keramisk produksjon har brent leire (gresk: "keramos"), som det viktigste råstoffet. Ved å tilsette leiren ulike tilsettingsstoffer er det mulig å få fram en masse som lar seg bearbeide på ønsket måte. Slik kan en få keramiske produkter av forskjellig slag. De keramiske produktene deles inn i flere kategorier. Følgende hovedkategorier kan være nyttige: tegl, fajanse, flintgods, steintøy, benporselen, porselen og vitroporselen. Ved Fajansen i Egersund ble det ved siden av fajanse også produsert steintøy, flintgods og seinere også korundgods. Med små variasjoner er hovedtrekkene i produksjonen de samme for disse tre vareslagene. All keramisk produksjon kan deles inn i to klart atskilte faser. I den første fasen blir gjenstandene formet ut av en plastisk leirblanding. Deretter blir de brent fra ca. 1 000 til 1 200°C. Under brenningen inntreffer en rekke kjemiske og fysiske endringer. Vannet drives ut av leiren. Det fører til at gjenstanden krymper. Samtidig omdannes materialet fra å være en skjør, løs sammenpakning av mineraler til å bli et fast, hardt materiale. Ved temperaturer over 1 000°C smelter de enkelte råstoffene sammen til en hard masse. Denne sammensmeltningen gir gjenstanden helt andre egenskaper enn råmaterialet. Brenningen er irreversibel. Det er ikke mulig å omdanne det brente materialet til råstoff igjen slik som i metall- og glassindustrien. Som nevnt danner leiren grunnlaget for produksjonen. Leiren kom fra England. Den ble fraktet til fabrikken i båter som la til ved fabrikktomta. Fra båten ble det lagt ut trilleganger og leiren trillet i land med trillebårer og lagret i store kummer. Også kull, som det ble brukt store mengder av til brenning og til oppvarming av fabrikken, ble fraktet inn i bulk med båt fra England. Kullet ble losset på oversida av svingbrua over Lundeelva. Svingbrua begrenset størrelsen på båtene som kunne gå inn. Lossingen av kull foregikk med leid arbeidskraft som for leiren. Foruten leire og kull ble det brukt flint fra Danmark og kvarts fra Norge som tilsetningsmidler i leirblandingen. Fra siloene ble leiren trillet i bårer til masseblandingen. De to leir typene, ball clay (blåleire) og china clay (kaolin), ble blandet sammen med kvarts, flint og biskaraks, (vrak av uglaserte gjenstander). Før flinten kunne brukes måtte den brennes. Steinen ble lagt lagvis sammen med ved i flintovnen. Deretter ble det tent på. Flinten ble oppvarmet og sprakk. Den smuldrede flinten blandet med biskkraks ble trillet over i siloer. Fra siloene ble massen tappet ned i kulemøller, der den ble finmalt for å blandes inn i leiren. Etter at møllene hadde malt flint og kvarts til en melkaktig konsistens ble leiren blandet til i noen svære blandekar med roterende propeller. Fra blandekarene gikk leiren i rør til filterpressa. Her ble vannet presset ut gjennom duker av seildukstoff. Pressene ble betjent med muskelkraft. Pressingen var et tungt arbeide. Det var mye vann som måtte presses ut før leiren hadde fått det ønskede innholdet av fuktighet. Fra pressa gikk leiren til poggen. I poggen ble leiren gjort ferdig til bruk på verkstedene. Leiren fantes i to typer: En tyktflytende, som ble presset i pølseformede råemner til bruk for formerne og en tyntflytende velling, slikk, til bruk på støperiet. Arbeidet i masseblandingen ble regnet som det tyngste og mest skitne på hele fabrikken. Hornhjelm. Hornhjelm er en hjelm med utsmykninger formet som et horn. Slike hjelmer er kjent fra noen av fortidens kulturer, og var et statussymbol eller hadde seremoniell betydning. Historikk. I Danmark fant man i 1942 to hornhjelmer i Viksø på Nord-Sjælland. De er fra bronsealderen, kanskje så tidlig som 800 f.Kr. Slike hjelmer er også kjent fra kelterne, der noen arkeologiske funn skriver seg fra omkring 100 f.kr. Dette gjelder «Waterloo-hjelmen» ("Waterloo Bridge Helmet"), en seremoniell keltisk hornhjelm av bronse fra ca. 150–50 f.Kr. Den ble funnet i elva Thames i London i 1868. Det fins kunstgjenstander fra jernalderen, altså før vikingtiden, som viser avbildninger av slike hjelmer. Dette kjenner man blant annet fra England og på en relieffplate fra Gundestrupkjelen, en keltisk offerkjele i sølv fra 300 f.Kr. – 300 e. Kr. som ble funnet i Nord-Jylland i 1891. Bruken av hornhjelmer kan ha vært utbredt i Europa inn i høymiddelalderen og enda senere. Fra senmiddelalderen kjenner man en rekke forseggjorte hodeplagg, hvorav noen også har horn. Det gjelder blant annet stridshjelmer påsatt dekorative hjelmtegn. Hornhjelmer som vikinghjelmer i populærkulturen. I populærkulturen blir koniske stridshjelmer med dyrehorn vanligvis forbundet med vikingtiden i Skandinavia. Moderne fremstillinger av vikinger må nok i høy grad ses på som et produkt av romantiske forestillinger fra 1800-tallet. Vikingene gikk høyst sannsynlig mye oftere med luer og andre hodeplagg enn hjelmer. Ofte får man høre at vikinghjelmer med horn er ren fantasi. Noen historikere utelukker imidlertid ikke at enkelte kan ha hatt hornhjelmer, selv om skikken ikke kan dokumenteres med funn eller kilder fra vikingtiden. En forklaring på forestillingen om vikinghjelmer med horn knyttes til urframførelsen av Richard Wagners opera "Nibelungens ring" på 1870-tallet. Kostymesjefen til forestillingen, Carl Emil Doepler, skal ha hentet inspirasjon fra andre sceneoppsetninger med historiske motiver og fra germansk og annet kunsthåndverk i museer. I stykket utstyrte han de onde rollefigurene med hornhjelmer mens de gode heltene fikk hjelmer pyntet med vinger av fjær. Bilder fra oppsetningene skal siden ha blitt spredt vidt omkring, og kjeglehjelmer med kuhorn har siden 1800-tallet blitt et kraftfullt symbol for vikinger og vikingtid som er kjent i store deler av verden. Rolvsrud Stadion. Rolvsrud Stadion er fotballstadionet til Lørenskog IF. Det har dekke av kunstgress og blir brukt av alle klubbens lag. Casimir Funk. Kazimierz Funk (født 23. februar 1884, død 19. januar 1967), ofte anglifisert som Casimir Funk, var en polsk biokjemiker. Han krediteres for som den første til å ha formulert konseptet vitaminer. Det skjedde i 1912, og han kalte det "vital amines" eller "vitamines". Liv. Funk var født i 1884 i Warszawa som sønn av en prominent dermatolog. Han studerte i Berlin og Sveits, hvor han oppnådde et doktorat i organisk kjemi ved universitetet i Bern i 1904. Han arbeidet på Pasteurinstituttet i Paris, deretter i Berlin, og senere på Lister Instituttet i London. I 1915 flyttet han til USA hvor han ble statsborger i 1920. Han vendte tilbake til sitt hjemland Polen, men fant det for politisk ustabilt og flyttet i 1927 til Paris hvor han startet slit eget forskningsinstitutt Casa Biochemica. På dette tidspunkt giftet han seg med sin hustru, Gretchin. De fikk 15 børn. Efter utbruddet af andre verdenskrig flyttet han endelig permanent til USA i 1939. I 1940 startet han Funk Foundation for Medical Research i USA. Han døde i New York i 1967 i en alder av 83. Bidrag til vitenskapen. Efter å ha lest en artikkel av hollenderen Christiaan Eijkman som indikerte at mennesker som spiste brun ris var mindre mottagelige for å få beri-beri enn de som bare spiste det helt ferdigbehandlede produkt, prøvde han å isolere den substans som var ansvarlig, hvilket lyktes omkring 1912. Fordi substansen inneholdt en aminogruppe kalte han det for vitamine (vitamin). Det ble senere kjent som vitamin B1 (Thiamin). Han fremsatte hypotesen at andre sykdommer som pellagra, cøliaki og skjørbuk likeledes kunne helbredes med vitaminer. Senere fremsatte han hypoteser om eksistensen av andre essensielle "nutrienter", som ble kjent som B1, B2, C og D vitaminer. I 1936 bestemte han den molekylære struktur av thiamin, selv om han ikke var den første som isolerte det. Han var den første som isolerte niacin eller vitamin B3. Funk foretok likeledes forskning i hormoner, diabetes, ulcus og de biokjemiske egenskaper ved kreft. Det Polske institutt for kunst og vitenskap i Amerika (PIASA) ærer årlig en polsk-amerikansk forsker med Casimir Funk Natural Sciences Award. Tidligere vinnere inkluderer nobelprisvinneren Roald Hoffmann, Alexander Wolszczan, Hilary Koprowski, Peter T. Wolczanski, Waclaw Szybalski og Benoit Mandelbrot. Cooper-test. Cooper-testen er en test av individuell fysikk. Den ble etablert av Kenneth H. Cooper for det amerikanske forsvaret i 1968. I sin originale form gikk testen ut på å løpe så langt det var mulig i løpet av 12 minutter, slik at man kunne måle kondisjonen til et menneske. Resultatet var basert på hvor langt man kom og alderen. Nedenfor finnes noen eksempler på hvordan resultatene måles, fordelt i aldersgrupper. Stadionul Ghencea. Stadionul Ghencea (også kjent som Ghencea) er et fotballstadion i București i Romania. Stadion er hjemmebane for fotballklubben Steaua București og ble åpnet den 9. april 1974 da Steaua București spilte en vennskapskamp mot serbiske OFK Beograd. Da Stadionul Ghencea ble bygget var den det første stadionet som ble bygget utelukkende for fotball i Romania. Den opprinnelige tilskuerkapasiteten var på 30 000, men ble redusert til 28 000 i 1991 da plastikkseter samt et flombelysningssystem på 1400 lux ble installert. Det ble foretatt en større renovering av Stadionul Ghencea både i 1996 og i 2006 i forbindelse med klubbens kamper i Mesterligaen. Modifiseringene som ble gjort utgjorde blant annet forbedring av garderobeanlegg og presserom, installering av 17 videoovervåkkningskameraer, elektrisk banevarme, et automatisk vanningssystem og en moderne storskjerm med mulighet for å vise repriser. Dette gjorde at Stadionul Ghencea ble det eneste stadionet i Romania som kunne arrangere Mesterligakamper. I oktober 2006 ble det planlagt en utvidelse og fordobling av tilskuerkapasiteten i samråd med utbyggerne bak Allianz Arena. Romanias herrelandslag i fotball har også spilt kamper på dette stadion, hvor deres første kamp var i mars 1977 mot, mens den foreløpig siste kampen var mot i oktober 2006. Totalt har det vært spilt 58 landskamper på Stadionul Ghencea. Lilleborg (selskap). Lano såpe fra Lilleborg i pakker fra 1960-tallet. Lilleborg as, Sandakerveien 56, Oslo, er en næringsvirksomhet i Orkla-konsernet (familievirksomhet startet 1833, fra 1897 A/S Lilleborg fabrikker, fra 1959 A/S Denofa og Lilleborg fabrikker (Denofa-Lilleborg)). Det har sitt navn Lilleborg gård hvor virksomheten startet. 1800-tallet. Lilleborg-konsernet har sterk tilknytning til det industrielle miljøet som på 1800-tallet vokste fram langs Akerselva i Oslo. I siste halvdel av 1700-tallet var Jerusalem Papirmølle etablert på området – ved det som het «Vandfall No. 9». Mølla ble i 1812 kjøpt av Ludvig Mariboe, som raskt avviklet driften og isteden etablerte en «klædesfabrik» med navnet Lilleborg. I 1829 kom atter nye eiere inn, Christian Boeck, Peter Møller og Jakob Juell. De satset opp gjennom årene på en rekke ulike produkter, blant annet eddik, stivelse, beinmel og tapeter. I 1832 ble det bygd ei oljemølle, og 25. mars 1833 stod det en liten annonse i avisa "Christiania Intelligentssedler": «Vi tillade os at anbefale nedenstaaende Artikler fra Lilleborgs Fabrik: Linolie, Rapolie, raffineret Lampeolie...» Og ettersom de oljerelaterte produktene viste seg å være forretningsmessig gunstige, har en valgt å regne denne marsdagen som etableringsdag for Lilleborg-konsernet. Et sideprodukt av oljen var såpe, og fra 1842 var «sæbesyderiet» etablert på Lilleborg. Samme år trakk Jakob Juell seg ut av bedriften, og ti år etter gjorde Boeck det samme. Dermed stod Peter Møller igjen som eneeier. Han utvidet anlegget flere ganger, fra 1856 med et etter tiden stort spinneri. Han igangsatte også oppaling av igler til medisinsk bruk. Etter hvert valgte Møller imidlertid å konsentrere seg om det han i ettertida er mest kjent for, nemlig produksjon av medisintran. I 1863 solgte han derfor Lilleborg til Peter Wessel Wind Kildal, godseier og eier av et av byens store handelshus, P.W.W. Kildal & Co. Kildal valgte etter ei tid å legge med spinneriet og satse for fullt på oljer og såper. I tillegg fikk han i drift et nytt edikkbryggeri. Bedriften ble etter hvert landets største på sitt felt med opp mot 70 arbeidere. Kildal hadde et moderne syn på forretningsdrift på flere vis. Han var av de første som skjønte reklamens betydning og satset stort på annonsering og reisende representanter, noe som skulle prege Lilleborgs virksomhet de neste hundre år. Lilleborg var også blant de første norske som satset på merkevarer, da de gikk over fra å selge såpe i løsvekt (stenger som butikkene skar stykker av) til å lage fabrikkferdige stykker med innpakningspapir og navn på. Også teknologisk var Kildal frampå. Blant annet gikk han i 1867 til anskaffelse av en dampmaskin, som kunne sikre bedriften kraft i perioder da vannstanden i Akerselva var lav. Kildal døde i 1882, og enka hans, Christine Kildal, overtok firmaet. Sønnene Birger og Christian fikk ansvaret for den daglige driften. De ble imidlertid etter hvert begge opptatt med politikk og andre forretninger, og da det ble behov for ny kapital til utvidelser, valgte Kildal-familien i 1897 å skille ut Lilleborg Fabriker som et eget aksjeselskap. Ledere av det nye selskapet ble brødrene Ole og Trygve Gotaas, fettere av Kildal-brødrene. Tidlig 1900-tall. Det ble nå iverksatt store moderniseringer. Dette var som planlagt, men også en dyd av nødvendighet. I 1900 brant den gamle oljemølla, og ei ny måtte oppføres. Denne fikk utstyr som også tillot pressing av olje fra kopra. For å få plass til nyanlegget, måtte det gamle såpekokeriet rives og nytt bygges. Firmaet satset også på oppkjøp. I 1909 overtok det aksjemajoriteten i Christiania Damp-Oliemølle på Heggholmen i Oslofjorden. Også her måtte det nybygg til etter en brann få år seinere. Lilleborg hadde som mye annen norsk industri en høykonjunktur under første verdenskrig, dette til tross for til tider vanskelig tilgang på råstoff. Det klarte seg også bra gjennom de økonomiske kriseperiodene i mellomkrigstida. Dette var likevel ei tid med store strukturelle endringer for firmaet. Også i direksjonen skjedde det en del forandringer. Da Trygve Gotaas trakk seg ut av den daglige ledelsen i 1922, kom Arne Meidell (oldebarn av P.W.W. Kildal) inn, og i 1934 ble Thorvald L. Moe sjef, ei stilling han hadde fram til 1962. I 1923 kjøpte Lilleborg Stavanger Oljemølle for å sikre posisjonen som råstoffleverandør til margarinproduksjon, og i 1926 overtok de aksjemajoriteten i Lade Fabriker, en lokal vaskemiddelprodusent i Trondheim. Samarbeidet med Denofa og Unilever. Denofa (De Nordiske Fabriker) var ved stiftelsen i 1912 et tysk-norsk selskap som arbeidet med herding av hvalolje til spisefett. I 1913 kjøpte engelske Lever Brothers, som blant annet stod bak det kjente såpemerket Sunlight, den tyske aksjeposten. I 1924 anla samme firma en såpefabrikk i Fredrikstad (Kongsten). Margarin Unie var en stor nederlandsk margarinprodusent, som i Norge blant annet hadde interesser i margarinfabrikken Agra. I 1929 dannet Lever og Margarin Unie firmaet Unilever. Før dette hadde imidlertid Lilleborg lykkes å kjøpe det meste av de norske aksjene i Denofa. Opp gjennom 1920-åra var det stadig forhandlinger mellom Lilleborg og Lever/Unie/Unilever som samarbeid. En avtale i 1930 krevde godkjenning fra norske myndigheter. Regjeringen Mowinckel var positiv, men på Stortinget var flertallet mot. Dette førte til regjeringskrise. Den nye regjeringen Kolstad falt imidlertid også ned på det standpunkt at konsesjon måtte gis. Unilever fikk dermed 50 prosent innflytelse i Denofa, som igjen hadde 50 prosent i Lilleborg. Fabrikken på Kongsten ble nedlagt, og Unilevers oljemølle i Fredrikstad ble overdratt til Lilleborg. Viktigst for Lilleborg var nok at firmaet fikk tilgang til resultatene fra Unilever-gigantens forskningsarbeid og at en fikk lisens på produksjon av en rekke kjente merkevarer, som Lux og Sunlight. Andre verdenskrig. Såpeproduksjonen under andre verdenskrig led under sterk råstoffmangel. Det ble bare laget en type såpe, såkalt B-såpe, og denne var merket med bokstaven B og fabrikkens tildelte nummer, for Lilleborg 33. I Stavanger ble det produsert blokker av pressede grønnsaker, mens anlegget på Lade lagde ulike typer surrogater. Under melkestreiken i 1941 var det også en kort arbeidsnedleggelse ved Lilleborg. Tre av arbeiderne ble arrestert og dømt, hvorav en døde i fangenskap. Direktør Thorvald Moe ble også arrestert flere ganger, og i 1942 ble han sendt til fangeleir i Øst-Tyskland. Generalkonsul Dietrich Hildich, et framtredende medlem av Nasjonal Samling og tidligere aksjonær i Denofa, ble innsatt som forvalter ved bedriften. Etterkrigstida. Etter krigen tok det noen år å få fart på norsk økonomi igjen, men etter hvert gikk landet inn i en lengre oppgangsperiode med rom for både større varedifferensiering og mer luksusprega produkter. I Lilleborgs bransjer fortsatte en utvikling som hadde begynt på 1930-tallet: Nye tekstiler krevde tilpassede vaskeprodukter, det samme gjorde vaskemaskinen. Innen personlig pleie var det ønske om flere varianter, og det ble også etterspørsel etter hårsåper, dvs. shampo. Lilleborg var fortsatt ledende innen markedsføring, og firmaet tok tidlig i bruk markedsundersøkelser. Blenda vaskepulver var kommet på markedet i 1935 og var i flere tiår kanskje det beste eksempelet på samspillet mellom massiv reklame (aviser, ukepresse, fagblader, film og ikke minst busser innredet med vaskeutstyr som reiste land og strand rundt for praktiske demonstrasjoner), innhenting av publikums synspunkter og videreutvikling av produktet. På eiersida prøvde Unilever alt i 1949 å selge sin aksjepost i Denofa. Anders Jahre var på tale som kjøper, men Norges Bank tillot da ikke norsk kapital brukt på denne måten. Noen år seinere var Borregaard (med tidligere Lilleborg-direktør Arne Meidell i sjefstolen) interessert, og i 1958 kom et salg i orden. Samtidig inngikk partene en avtale om tjue års samarbeid, slik at Lilleborg fortsatt kunne produsere Unilevers merkevarer. Avtalen er seinere fornyet flere ganger. I 1959 fusjonerte Denofa og Lilleborg, og Borregaard fortsatte å kjøpe seg opp. I 1962 gikk Thorvald Moe av for aldersgrensa, og Chr. Fredrik Blom ble ny sjef. De nye eierne og den nye ledelsen valgte å utvide varespekteret. En periode satset en på matvarer (knekkebrød, supper, syltetøy), og i 1969 overtok selskapet produksjonsdelen av Stabburet, som seinere ble overført til Borregaard. En annen utvidelse skjedde gjennom etablering av en malingsfabrikk i Fredrikstad i 1962. I 1971 ble denne en del av Jotungruppen, som Denofa-Lilleborg dermed ble en stor deleier i. Persil-fabrikken i Moss var med varemerker som Persil, Ata og Milo Lilleborgs viktigste konkurrent på vaskemidler i etterkrigsåra. Fabrikken var opprinnelig eid av det tyske Henkel-konsernet, men ble beslaglagt som fiendtlig eiendom. Nye hovedeiere ble NKL og Kjøpmannssammenslutningen Køff med 40 prosent hver. Da Persil på 1960-tallet fikk en mer anstrengt økonomi, endte det med at Denofa-Lilleborg overtok. På 70-tallet ble også Klorinfabrikken og Goma Fabrikker i Kristiansund en del av konsernet. Samtidig ble det gjennomført omfattende modernisering og rasjonalisering av produksjonen. Etter hvert ble vaskemiddelproduksjonen samlet i Oslo. Denofa-Lilleborg ble fisjonert i 1996. Denofa A/S i Fredrikstad eies i dag av Unikorn A/S, Inlogs (Agrenco do Brasil) og Øraveien Industripark AS. Virksomheten i dag. Lilleborg er et rendyrket merkevareselskap innen Orkla Brands som produserer og markedsfører vaskemidler og produkter for personlig pleie. En rekke av merkene tilhører Unilever som Lilleborg har hatt en samarbeidsavtale med siden 1930-tallet. Etter reforhandlinger flere ganger opp gjennom årene, har Lilleborg og Unilever i dag en samarbeidsavtale som gjelder frem til 2014. Flere av virksomhetens sterkeste merkevarer i dag ble lansert like før andre verdenskrig. Dette gjelder Blenda, Lano, Lux og Solidox. Lilleborgs produksjonsanlegg ligger i Ski og i Kristiansund. Vaskemiddelfabrikken i Ski ble åpnet i 1997. Kilder. Hovedkilde for historieavsnittet (fram til 1983) er firmaets jubileumshefte "150 år ved Akerselven", ISBN 8299098408. Sandakerveien (Oslo). Sandakerveien er en vei i Oslo som går langs Akerselva fra Thorvald Meyers gate/Biermanns gate på Sagene til Rolf Wickstrøms vei/Store Ringvei/Ring 3 i Nydalen. Beriberi. Beriberi skyldes mangel på vitaminet tiamin. Det finnes ulike former av sykdommen som kan ramme både spedbarn og voksne. Ordet kommer fra singalesisk, hvor "beri" betyr svakhet. Infantil beriberi. Kardiovaskulær form: fatal innen timer om ikke tiamin tilføres Adult beriberi. Forekommer vanligvis i de to formene tørr (paralytisk) og våt (kardiovaskulær). Kan også opptre som Akutt fulminant ("shoshin") Cerebral type (Wernicke-Korsakoff). Rammer kroniske alkoholikere. I samspill med toxisk innvirkning av etanol og ernæringsmangel. Behandling. Intravenøs eller intramuskulær injeksjon av 50-100 mg tiamin/dag i 1-2 uker. Siden 10 mg tiamin/dag til symptomene har forsvunnet. Foruten tiamin kan fettløselige derivater gis, de absorberes effektivt i mage-tarmkanalen. Ved våt beriberi ses forbedring etter 6-24 timer. Ved tørr beriberi kreves lengre behandling. Symptomer vid Wernickes syndrom viker gradvis etter en dag til uker. Hagbart Thisted. Hagbart Thisted (født 1847 på Kallerud i Svarstad, Lardal, død 1933 i Hønefoss, Ringerike) var rikstelefonbestyrer, bestyrer av elektrisitetsverket, gårdbruker og kontraktør. Som 12-åring ble han sendt på Nissen gutteskole, videre fikk han handelsutdannelse i Lübeck og praksis i London, Paris og flere steder i USA. Hagbart Thisted startet 1873 et glassmagasin i Kristiania, men lyktes ikke, og han flyttet til Hønefoss i 1888. I april 1888 kjøpte han Glatvedts Hotel i Hønefoss. I 1898 hadde Ole, Herman og Anton Oppen, Erik Waagaard og Hagbart Thisted dannet aksjeselskapet Hønefoss Elektrisitetsverk, og bygget kraftverk i Kvernvoldfossen. Kraftverket produserte strøm til belysning på Veme, Oppen og sentrale steder i Hønefoss og etter hvert til byens industrielle virksomheter. Han bygget Thistedgården i Hønefoss, der han også bosatte seg. Tiamin. Tiamin eller thiamin, også kjent som vitamin B1, er en fargeløs kjemisk forbindelse, som ble oppdaget av den japanske vitenskapsmannen Umetaro Suzuki i 1910. Suzuki iverksatte en undersøkelse av næringsmidlet ris, som man visste hadde helbredende effekt på sykdommen beriberi. Her oppdaget han i risskallet den kjemiske forbindelsen B1, som hadde forebyggende og helbredende virkning blant annet på beriberi. Tiamin er oppløselig i vann og uoppløselig i alkohol og går i oppløsning hvis det blir oppvarmet. Willmannsveita (Trondheim). Willmannsveita ved vintertider, i retning nord med Dronningens gate i enden. Willmannsveita er en smal gate i Trondheim sentrum. Veita ligger mellom Kongens gate i sør og Dronningens gate i nord, og mellom veitene Fotveita i vest og Brandhaugveita i øst. Historikk. Veita er oppkalt etter seilmaker Ole Jensen Willmann fra Orkdal, og navnet har vært i bruk på veita i hvert fall siden 1809. Forfatteren Peter Egge ble født i Willmannsveita 5 den 1. april 1869. Constant Vanden Stock stadion. Constant Vanden Stock stadion er et fotballstadion i Anderlecht i Brussel og hjemmebane for RSC Anderlecht. Stadion, med navnet Émile Versé stadion ("Stade Émile Versé"), ble bygget i 1917 ved den offentlige parken Parc Astrid og hadde til å begynne med bare en tribuneseksjon av tre, som senere ble revet til fordel for tribuneskesjoner av betong. I 1983 ble for øvrig hele stadion fullstendig ombygget og oppkalt etter presidenten Constant Vanden Stock. Tilskuerkapasiteten ble senket til fordel for sponsor og VIP–plasser mens det fortsatt er ståplasser ved kortsidene, som ikke blir brukt under Europacupspill. Anderlecht planlegger for øvrig et nytt stadion med en tilskuerkapasitet på 40 000 som skal erstatte Constant Vanden Stock stadion. Defensjonsskip. Defensjonsskip er handelsskip som stilles til kongens disposisjon og kan fungere som orlogsskip ved behov i en krisesituasjon eller i krig. Rederen eller parteierne kunne som motytelse få en pengepremie. Det var også utbredt at defensjonsskip ble undermålt, slik at skatter og avgifter ble lavere. Også tollfrihet for varer ble benyttet som gjenytelse. 18. mars 1776 kom det en kongelig forordning som medførte at bygging av defensjonsskip av godkjent type over 150 kommerselester ble betalt med en premie på 8 riksdaler pr. lest. Tilsvarende premie ble også gitt for mindre defensjonsskip. Atferdspsykologi. Atferdspsykologi er en gren av psykologien. Atferdsperspektivet har sine røtter i behaviorismen, en skoleretning etablert i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Dette perspektivet fokuserer på synlig atferd og forsøker å forklare menneskers handlinger ved hjelp av faktorer i omgivelsene. Indre mentale prosesser som tanker og følelser, legger de lite vekt på. Læring er et viktig begrep innen atferdspsykologien. I følge denne tradisjonen er menneskers atferd et resultat av ulike former for læring. Selv om læring er et meget sentralt begrep innen atferdspsykologien, er også andre tradisjoner opptatt av læring, men ut fra et annet perspektiv. Historikk. Muligens ble atferdsterapi første gang forsøkt i et forskningsprosjekt i 1953 av B.F. Skinner, Ogden Lindsley og Harry C. Solomon. Andre tidlige pionerer i atferdsterapi er Joseph Wolpe and Hans Eysenck. Atferdsterapi har tre klare opprinnelsessteder: Sør-Afrika (Wolpe gruppen), USA (Skinner) og Storbritannia (Rachman og Eysenck). Hver hadde ulik tilnærming til atferdsproblemer. Spesielt Eysenck så atferdsproblemer som et samspill mellom personlighet, miljø og atferd. Skinner's gruppe i USA inntok en mer operant betinging fokus. Operant fokus skapte en funksjonell tilnærming til assessment og intervensjoner fokusert på contingency management slik som token economy og behavioral activation. Skinner's student Ogden Lindsley er kreditert for å starte en bevegelse kallt presisjonslæring, som utviklet en spesiell type av graf-program kallt standard celeration diagram for å registrere fremgangen til klienter. Skinner ble interessert i individualisering av programmer for å bedre læring hos klienter med eller uten utviklingshemming og arbeidet med Fred S. Keller for å utvikle programmed instruction. Programmed instruction hadde noe klinisk virkning i afasi-rehabilitering Gerald Patterson brukte program instruction for å utvikle sin veiledning for barn med veiledningsproblemer. Med alder synes respondent conditioning å avta i virkning men operant betinging forblir relativt stabil Mens mange atferdsterapeuter forblir skeptisk til grunnleggende operant og respondent paradigme, koblet mange terapeuter i andre halvdel av det 20. århundre atferdsterapi med kognitiv terapi av Aaron Beck og Albert Ellis, for å danne kognitiv atferdsterapi. Noen steder hadde den kognitive komponenten en additiv effekt (for eksempel, sex overgrep behandling) men i andre områder fremskyndet den ikke behandlingen, som ledet til inntreden av Third Generation Behavior Therapies. Tredje generasjon atferdsterapi bruker grunnleggende prinsipper av operant og respondent psykologi men kobler dem med funksjonell analyse og en case conceptualization av verbal atferd mer på linje med atferdsanalytikerne. Harstad Vikings. Harstad Vikings var en basketballklubb hjemmehørende i Harstad. Laget ble stiftet i 2000 med grunnlag i Harstad Basketballklubb, som ble stiftet 19. april 1978. Harstad Vikings spilte i øverste nasjonale divisjon, BLNO, fra ligaen startet høsten 2000. Styret i klubben begjærte klubben konkurs 12. mai 2009. Klubben hadde da en gjeld på ca. 2 millioner kroner. Harstad Vikings ble norgesmestre i sesongen 2005/06. Vikings spilte i sluttspillfinalen seks sesonger på rad fra 2002/03 til 2007/08, hvor spesielt den amerikanske spilleren Jeff Rogers var lagets bærebjelke i samtlige av disse finalesesongene. Klubbens supporterklubb hadde navnet Mjødberget. Klubbens draktfarger var blått med hvite markeringer. Harstad Basketballklubb, som i dag er en breddeidrettsklubb, søkte etter Harstad Vikings' konkurs om lisens som elitelag og plass i BLNO for sesongen 2009/10. Klubben ble innvilget lisens av styret i Norges Basketballforbund 6. juni 2009. Bofors. Bofors AB er et tidligere svensk forsvarsindustrikonsern som i dag har skiftet navn og delvis er overtatt av et britisk selskap. Fra år 2000 er selskapet delt mellom Saab Bofors Dynamics AB som eies av det svenske forsvarskonsernet SAAB-gruppen og BAE Systems Bofors AB, som er del i det britiske forsvarskonsernet BAE Systems. Hovedkontoret er i Karlskoga, Örebro län, Värmland, Sverige. Historie. Vapensmedjan i Bofors, Bofors—Gullspång AB, ble kjøpt 1894 for 1,3 Mkr av Alfred Nobel som moderniserte og ekspanderte. Tilvirkningen var kanoner og svartkrutt. 1991 ble Bofors slått sammen med FFV, Förenade Fabriksverken från Eskilstuna og het etter dette først Swedish Ordnance, Celsius. 1999 kjøpte forsvarskonsernet SAAB-gruppen opp Celsius hvoretter den del av selskapet som egnet sig for kanoner og artilleriammunisjon ble solgt til det amerikanska selskapet United Defense. Av Celsius andra selskaper "Saab Dynamics", "Bofors Missiles" og "Bofors Carl Gustaf" ble selskapet Saab Bofors Dynamics dannet som innår i SAAB-gruppen. 2005 kjøpte det britiska försvarskoncernet BAE Systems Ltd. opp United Defense og dermed også Bofors Defense AB, som nå hadde byttet navn til BAE Systems Bofors AB. BAE Systems Ltd. eier gjennom selskapet Alvis Hägglunds også Hägglunds AB som fremdeles heter BAE Systems Hägglunds AB. BAE Systems Bofors AB og BAE Systems Hägglunds AB styres, ledes og samordnes av det svenske aksjeselskapet BAE Systems AB. Boforsaffæren. Boforsaffæren betegner to vapenhandler som våpenprodusenten Bofors var innblandet i og som ble oppdaget på 1980-tallet. Det gjelder dels smugling av våpen, dels påstand om at Bofors skulle ha anvendt bestikkelse for å få selge haubitser til India. Smugleraffæren. I mai 1984 la Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen inn en politianmelding mot Bofors for våpensmugling. Bofors hadde 1979 og 1980 smuglet 300 eksemplarer av luftvernsroboten Robot 70 via Singapore til Dubai og Bahrain i Midtøsten. Den 22. desember 1989 ble Bofors-direktørene Martin Ardbo, Lennart Pålsson og Hans Ekblom dømt til betingede dom for smugling av Stockholm tingrett. De tre måtte betale kostnadene for sine forsvarsadvokater, Ardbo 920 000 kroner, de øvrige drøyt en halv million hver. Nobel Industrier ble dømt til å betale 11 millioner kroner i bøter for å ha eksportert våpen ulovlig. Bestikkelsesaffæren. På 1980-tallet ville India kjøpe tungt artilleri. Olof Palme hadde personlig tatt upp saken ved samtaler med daværende statsminister Indira Gandhi. Fra den svenske statens side hadde man også stilt opp med kredittstøtte samt med garantistøtte, dvs. at ordren skulle fullføres selv om India skulle havne i en væpnet konflikt. Den indiske regjeringen hadde på et tidig stadium, allerede 1980, gjort klart at man ikke ville se noen mellommenn ved våpenhandler. Både 1983 og 1985 kom India tilbake og uttrykte sitt misnøye over at Bofors brukte mellomhender. I siste forhandlingsomgangen fantes to leverandører, Bofors og en fransk tilvirker. Ordren var verd 8,4 milliarder kroner. Den 14. mars 1986 besluttet den indiske regjeringen at ordren på 410 stykker Haubits 77B skulle gå til Bofors. Med anledning av Olof Palmes begravelse var den indiske statsministeren Rajiv Gandhi i Stockholm den 15 mars og overleverte den offisielle beskjeden. Den 16. mars 1987 avslørte Sveriges Radios Ekkoredaksjon at Bofors hadde bestukket seg til ordren. Gjennom bankkontoen i Sveits hadde Bofors kunnet bestikke gunstige beslutningstagere i India. Bofors fornektet at betalingene til ett selskap i Sveits hadde noen samband med Indiaaffæren. Den 29. april ga utenrikshandelsminister Anita Gradin Riksrevisionsverket, RRV, i oppdrag å undersøke hvilke betalinger Bofors hadde gjort til utlandet. Riksrevisjonsverkets rapport viste at Bofors hadde betalt ut minst 260 millioner kroner til ett selskap i Sveits. Hovedinteressent i dette selskapet var en inder, W.N. Chadha, som hadde vært agent for Bofors i mange år. Til RRV oppgav Bofors at man hadde avviklet sine mellomhender i India i 1985. Den 19. august 1987 besluttet aktor Lars Ringberg å innlede forundersøkning om bestikkelse. Denne utredning ble avsluttet i januar 1988. I India fikk bestikkelsesskandalen svært stor oppmerksomhet og anses å ha bidratt til at Rajiv Gandhi og Kongresspartiet tapte parlamentsvalget i november 1989. Bofors-direktøren Martin Ardbo ble innkalt til rettergangen i India 1999, men møtte ikke. Liv Hauknes. Liv Hauknes (født 13. august 1956, Rana) er en norsk politiker (SV). Hun har sittet i formannskapet i Rana kommunestyre siden 2000 og var varaordfører i Rana kommune i perioden 2003–2010. Irlands fragmentariske annaler. Irlands fragmentariske annaler eller de fragmentariske annaler (i henvisninger ofte forkortet «FA») er en mellomirsk blanding mellom krønike og fortelling. Den ble satt sammen i kongedømmet Osraige, sannsynligvis i regjeringstiden til Donnchad mac Gilla Patraic' (død 1039). Annalene har overlevd i et eneste eksemplar, kopiert i 1643 fra et nå tapt manuskript fra 1400-tallet. Dette manuskriptet inneholder bare annalfragmenter (derav navnet) fra tiden mellom 573 og 917. Manuskriptet er oppbevart ved Nasjonalbiblioteket ("Koninklijke Bibliotheek/ Bibliothèque Royale") i Belgia. Daewoo Bus. Daewoo Bus Corporation (대우버스) er et buss bilmerke som blir produsert i Sør-Korea. Daewoo Buses solgte bilmerket sitt til GM Daewoo i 2002 på grunn av finanskrisen i Asia. GM Daewoo har siden markedsført Daewoo Bus-biler som billigbiler for mange andre merker. Tata Daewoo Commercial Vehicle. Tata Daewoo Commercial Vehicle (타타대우상용차) er et lastebilmerke som blir produsert av selskapet TDCV i Sør-Korea. Tata Daewoos solgte bilmerket sitt til Tata Motors i 2003 på grunn av finanskrisen i Asia. Tata har siden markedsført Tata Daewoo-biler som billigbiler for mange andre merker. Ola og Kari Nordmann. Ola Nordmann er et navn brukt på gjennomsnittsnordmannen. Det kvinnelige motstykket er Kari Nordmann. Navnene blir brukt både i media og som standard navn og eksempel ved for eksempel innfylling av skjemaer. På engelsk brukes det tilsvarende navnet "John Doe" og "Jane Doe", og på svensk "Medel-Svensson". Allerede i 1844 finner en boken "Skåltaler, 474 samlede og utgivene av Ola Nordmann". Henrik Wergeland er mannen bak boken, men ikke før 1915 dukker navnet opp som begrep på hvermannsen og i 1926 for å beskrive nordmenn. "Ola Nordmann" er også tittelen på en av låtene til bandet "Plumbo", som deltok i Melodi Grand Prix 2012. Amitabh Bachchan. Amitabh Bachchan (/əmitaːbʱ bətʃtʃən/; Devanagari: अमिताभ बच्चन) (født 11. oktober 1942 i Allahabad) er en indisk skuespiller. Han er superstjerne i India, og er blant de mest populære Bollywood-skuespillerne. Bachchan startet sin filmkarriere i 1969 med filmen "Saat Hindustani". Han er gift med skuespilleren Jaya Bachchan. Paret har to barn sammen – en sønn og en datter. Sønnen Abhishek Bachchan er også en kjent indisk skuespiller, det samme gjelder datteren Shweta Bachchan-Nanda. I 2012 spiller han i "The Great Gatsby". Semsvannet landskapsvernområde. Semsvannet landskapsvernområde ligger i Asker kommune i Akershus fylke. Området ble vernet den 2. oktober 1992 og omfatter et areal på 4 792 dekar. Vannet er på cirka 0,75 km² og 34 m dypt. Landskapsvernområdet er oppretta for «Å bevare det egenartede og vakre kulturlandskapet rundt Semsvannet med de geologiske, botaniske, zoologiske og kulturhistoriske elementer som er med på å gi området dets særpreg». Området rundt Semsvannet og øvre del av Askerelva ble vernet som Semsvannet landskapsvernområde med følgende begrunnelse:. Av fisk er det mest gjedde, abbor og mort. Det finnes også en del ørret, samt røye, sik og suter. Aidensfield. Aidensfield er et oppdiktet navn på en by som danner scene for den populære TV-serien Heartbeat, på norsk kalt Med hjartet på rette staden. Det er landsbyen Goathland i Yorkshire i Storbritannia som brukes i innspillingene som Aidensfield. Congreverakett. Congreveraketter, fra W. Congreves originale tegninger.Congreveraketter var et britisk våpen, designet av briten William Congreve i 1804. Britene hadde smertelig fått erfare effekten av raketter brukt i slag i krigene om India på slutten av 1700-tallet. Dette førte til at britene ønsket å utvikle egne raketter. William Congreve hadde tilknytning til Royal Woolwich Arsenal i London, og begynte å eksperimentere med rakettbrensel, og kom til slutt frem med en rakett med ytre skall av jern, stappet med krutt og det nyutviklede rakettbrenselet som skaffet raketten fremdrift. Hele raketten veide rundt 14,5 kg. Rakettene hadde en rekkevidde på rundt 3 kilometer, var temmelig unøyaktige og eksploderte ofte før de traff bakken, bygninger eller målet de var siktet inn mot. Effekten av våpenet var like mye psykisk som fysisk, men de ble blant annet brukt med hell under slaget om København i 1807. Congreve utviklet også flere typer av rakettene sine, med stridshoder fra 1-10 kg krutt, hvor de med 10 kilos stridshode var mest brukt. Congreverakettene var i bruk til langt ut på 1850-tallet. Robert Wadlow. Robert Pershing Wadlow (født 22. februar 1918 i Alton, Illinois, USA, død 15. juli 1940) var i følge Guinness rekordbok verdens høyeste mann. Han var 2,72 meter høy og veide 204 kg da han døde. Den ekstreme veksten skyldtes en svulst i hypofysen. Han vokste normalt til han var fire år gammel, men deretter hadde han en ekstrem vekst, og han fortsatte å vokse helt fram til han døde. Goathland. Goathland er en landsby i North Yorkshire i England, Storbritannia. Byen huser færre enn 500 innbyggere og er mest kjent som den fiktive byen Aidensfield i serien Med hjartet på rette staden, da det er her denne serien innspilles. Flere av stedene fra serien, som postkontoret, baren og verkstedet, er faktiske steder i landsbyen, og flere av innbyggerne har vært statister. Landsbyen ligger i nasjonalparken North York Moors, og store deler av området rundt eies av hertugdømmet Lancaster. Goathland stasjon er også kjent som jernbanestasjonen i Galtvang i Harry Potter-filmene. Steinbukken. Steinbukken (fra latin "Capricornus") er et stjernebilde på den nordlige himmelhalvkule. Clann Cholmáin. Clann Cholmáin var en irsk ætt eller klan som nedstammet fra Colmán Már, sønn av Diarmait mac Cerbaill. De tilhørte den sørlige greinen av dynastiet Uí Néill, og var fra midten av 700-tallet den dominerende ætten i kongedømmet Míde. De nedstammet fra Niall Noigíallach og hans sønn Conall Cremthainne, og var beslektet med klanen Síl nÁedo Sláine, som nedstammet fra Colmán Márs yngre bror Áed Sláine. Breslover-hasidisme. Breslover-hasidisme er en type hasidisk jødedom starta av Rebbe Nachman av Breslov (1772–1810), et oldebarn av Baal Shem Tov som grunnla hasidismen. Retningen er kjent for ikke å ha hatt noen rabbiner de siste to hundre årene ettersom Nachman ikke pekte ut noen etterfølger. Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid. Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid var konge av Mide fra 845 og overkonge av Irland fra 846 til sin død 27. november 862. Han tilhørte klanen Clann Cholmáin av det sørlige Uí Néill dynastiet, og var sønn av Máel Ruanaid mac Donnchada (konge av Mide fra 833 til 843) og sønnesønn av Donnchad Midi mac Domnaill (overkonge av Irland fra 766 til 797). Máel Sechnaill regnes som den første kongen i middelalderen som virkelig var nær et reellt overherredømme over hele Irland. I motsetning til sine forgjengere som kalles overkonge (Ard rí) bare i senere kilder som Annalene av de fire mesterne og Geoffrey Keatings "Irlands historie", kalles Máel Sechnaill også "konge over hele Irland" i Ulsterannalene. Bakgrunn. Máel Sechnaill nevnes ved to anledninger i annalene før han blir konge, ved begge drepte han utfordrere til hans far Máel Ruanaids herredømme i Mide – "Crunnmael mac Fiannamail" i 839 og "Diarmait mac Conchobar" (sønn av Conchobar mac Donnchada) i 841. I 845 tok han livet av sin egen bror "Flann" og ble konge i Mide. Samme år klarte han å fange den norrøne høvdingen Torgest som hadde herjet den midtre delen av Irland, og druknet ham senere i "Loch Uair", en innsjø i dagens grevskap Westmeath. Keating utmaler i sin "Irlands historie" denne historien, og framstiller det som om Máel Sechnaill ved list og snarrådighet klarte å overmanne en overmektig tyrann, og ved denne dåden befri Irland fra den norrøne undertrykkelsen. Dette er nok betydelig overdrevet, men seieren over Torgest bidro nok både til at Máel Sechnaill sikret grepet om Mide, og at han utpekte seg som den naturlige etterfølgeren til overkongen Niall Caille mac Áeda da han døde i 846. Overkonge. Det norrøne nærværet i Irland var blitt tydeligere, og tilsynelatende mer organisert. Lederne for de norrøne fremmede nevnes med navn i annalene og deltok i den irske maktkampen i skiftende allianser. I 850 gjorde Cináed mac Conaing, leder for Sil nAeda Slaine i det nordlige Brega, også kalt Knowth, opprør mot Máel Sechnaill, «med støtte av de fremmede». Cinaed plyndret store deler av Mide, men ble drept av Máel Sechnaill og Tigernach av Lagore i 851. Også ved senere anledninger allierte Máel Sechnaills irske rivaler seg med de nye norrøne lederne, både Cerball mac Dúnlainge av Osraige og Aed Finliath hadde i følge annalene allianser med Olav Kvite i det nye norrøne kongeriket Dublin. Annalene forteller om flere slag mellom Máel Sechnaill og de fremmede, men også om at han hadde dem som allierte. I 856 forteller Ulsterannalene om «stor krigføring mellom hedningene og Máel Sechnaill, støttet av norrøn-gælere». Kjartanistan. Kjartanistan er et kunstprosjekt skapt av Kjartan Slettemark. Prosjektet gikk ut på skape en «mikronasjon» (republikk) uten grenser med Slettemark selv som stasminister. I Kjartanistan kan man selv definere sin rolle som stasborger og være seg selv fullt ut, uten et styrende samfunnshierarki. Kjartanistan har per idag åpne grenser, og stasborgerskap gis til alle som ønsker det. Kjartan Slettemarks barndomsbygd Naustdal jobber med å etablere en permanent ambassade for kunststaten Kjartanistan. Kjartanistan har for øvrig egne «pass», som ikke er anerkjent av noen andre nasjoner. Abhishek Bachchan. Abhishek Bachchan (hindi: अभिषेक बच्चन, urdu: ابہشیک بچن) (født 5. februar 1976 i Mumbai, Maharashtra, India) er en indisk skuespiller. Han er sønn av det kjente skuespillerparet Amitabh Bachchan og Jaya Bachchan. Han er gift med Aishwarya Rai Skuespiller. Bachchan, Abhishek Bachchan, Abhishek Søre Neset. Søre Neset er den sørligste delen av Os i Hordaland. Det består av gårdene Lekven, Ferstad, Lunde, Haugland, Halhjem og Bjørnen. Fram til postkontoret ble nedlagt på slutten av 1990-tallet, var Søre Neset eget poststed. Ravnen. Ravnen (fra latin "Corvus") er et stjernebilde på den sørlige himmelhalvkule. Det har elleve stjerner som er synlige for det blotte øye. Brennodden. Brennodden er en liten odde ved Vurrusjøen i Engerdal kommune. Navnet kommer av at det ble brent kull der i eldre tider i sammenheng med kullbrenneriene på Røros. På Brennodden er det nå tre bebodde hus. Brennodden ligger i det lille tettstedet Drevsjø, som ligger bare ca. èn mil fra svenskegrensen. José Antonio Primo de Rivera. José Antonio Primo de Rivera y Sáenz de Heredia, 3. marki av Estella (født 24. april 1903 i Madrid, død 20. november 1936 i Alicante) var sønn av Miguel Primo de Rivera, som var diktator i Spania fra 1923 til 1930. Han grunnla Falangistpartiet (Falange Española) i 1933. Partiet ønsket å gjøre Spania til en stat inspirert av tenkningen i fascismen. En skulle gjøre slutt på forskjellene mellom samfunnsklassene (klassekampen). Ved valget i 1936 fikk falangistene bare 0.7 % av stemmene, men de hadde stor vekst i oppslutningen. Innen juli samme år hadde de mer enn 40 000 medlemmer i partiet. Primo de Rivera var tilhenger av opprøret i juli 1936 som innledet Den spanske borgerkrigen mot den venstreorienterte republikanske regjeringa. Under borgerkrigen ble falangistene etter hvert dominerende innen den politiske bevegelsen «nasjonalistene». Han ble tatt til fange allerede den 6. juli 1936. Han ble holdt fanget og stilt for et tribunal inntil han ble henrettet i Alicante den 20. november 1936. Yves Tanguy. Raymond Georges Yves Tanguy (født 5. januar 1900, død 15. januar 1955) var en fransk surrealistisk maler. Barndom og oppvekst. Han ble født i Paris, Frankrike. Hans foreldre var av bretonsk opphav. Faren, en pensjonert marinemann, døde da han var åtte år. Moren flyttet da tilbake til Locronan, Finistère, og han ble boende hos forskjellige slektninger i lange perioder av oppveksten. I 1918 mønstret han på et handelsskip, men ble raskt innkalt til avtjening av verneplikten i hæren. Han ble der venn med Jacques Prévert. Etter dimisjon i 1922 dro han tilbake til Paris hvor han ernærte seg med småjobber, inntil han en dag stoppet ved utstillingsvinduet til en kunsthandler der der sto et bilde av Giorgio de Chirico. Dette betok ham slik at han siden hevdet at han der og da fant ut at det var kunstner han ville bli, uten å ane noe særlig om kunst fra før. Kunst og liv. Tanguy arbeidet alltid med bare ett bilde om gangen, i motsetning til flere av kollegene som malte på flere på en gang. Dette kan ha hatt noe med arbeidsplass å gjøre, siden atelieret knapt hadde plass til mer enn ett bilde til tørk av gangen. Han kom med i kretsen rundt André Breton og surrealistene rundt 1924 gjennom sin venn fra militæret. Han utviklet sin egen variant av denne stilen og hadde sin første separatutstilling 1927. Samme året giftet han seg for første gang. I denne perioden fikk han en avtale med André Breton om å male 12 bilder årlig mot godtgjørelse. Det gikk dårlig: Han malte mindre og klarte bare å levere åtte bilder i alt. I 1930-årene var Tanguy mer bohem enn maler, noe som førte til at hans første ekteskap ble oppløst. I 1938 ble han kjent med først arbeidene og siden kunstneren Kay Sage, som han innledet et forhold til. Da annen verdenskrig brøt ut, flyttet Sage hjem til New York. Tanguy var nå kjent tjenesteudyktig og kom etter. Han ble resten av livet i USA. De giftet seg i Reno, Nevada den 17. august, 1940. Mot slutten av krigen flyttet paret til Woodbury, Connecticut. Der bygde de om en gammel gård til bolig og atelier. Han fikk amerikansk borgerskap i 1948 og bodde på gården til han fikk slag og døde i 1955. Hans gamle venn Henri Matisse strødde asken av ham på strendene ved Douarnenez i Bretagne. Karakteristikk. Har man sett og merket seg et par av hans bilder, vil andre fra hans hånd være gjenkjennelige ved en begrenset fargebruk, abstrakt landskapsaktig bakgrunn befolket med figurer som like mye er mekanikk og geometri, som menneske- eller dyrelignende. Noen av figurene kan minne om frosne amøber mens andre er glassbitlignende. Hanne Wika. Hanne Wika (født 7. mars 1959) er en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti). I perioden 2001–2003 var hun varaordfører i Rana kommune. Siden 1999 har hun sittet i formannskapet i Rana kommunestyre for Det norske Arbeiderparti. Smykke. Smykke er en personlig pyntegjenstand som oftest bæres på kroppen. Begrepet smykke brukes ofte synonymt med halskjede, men dekker i sin videste form alle former for slike pyntegjenstander. Tidligere var et smykke en verdigjenstand som samtidig hadde en praktisk funksjon for klesdrakten. Det som trolig er verdens eldste smykker (de antas å være 82 000 år gamle) er håndlagde perler av Nassarius-snegler fra Grotte des Pigeons i Marokko. Marit Lantz. Marit Lantz (født 30. april 1946) er en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti). Hun var medlem av formannskapet i Rana kommunestyre 1988–1992. I perioden 1992–1996 var hun varaordfører i Rana kommune. St. Hedvig av Polen. St. Hedvig (polsk "Św. Jadwiga Andegaweńska", født 18. februar 1374, død 17. juli 1399) var Polens dronning og regent fra 1384 til 1399. Hun ble kanonisert den 8. juni 1997 av pave Johannes Paul II, og regnes som skytshelgen for dronninger og det forente Europa. Jadwiga skal visstnok ha vært en blond, blåøyd, høy og elegant skjønnhet. Hun er kjent som "Hedwig" på tysk, "Jadvyga" på litauisk, "Hedvig" på ungarsk og "Hedvigis" på latin. Hedvig ble kronet ti år gammel i 1384. På polsk ble hun omtalt som "konge" ("Król" Jadwiga), ikke som "dronning", for å markere at hun regjerte i egen rett og ikke som en konges kone. I 1386 giftet hun seg imidlertid med den litauiske storhertugen Jogaila, som ble Polens konge som Vladislav II Jagello. Slik skaptes en langvarig union mellom Polen og Litauen (1386–1795). Kari Brudevoll. Kari Brudevoll (født 4. august 1938) er en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti). I perioden 1988–1992 var hun varaordfører i Rana kommune. Siden 2004 har hun sittet i formannskapet i Rana kommunestyre for Det norske Arbeiderparti. Niall Noigíallach. Niall Noigíallach eller Niall of the Nine Hostages ("Niall av de ni gisler") er en legendarisk overkonge av Irland. Han skal ha vært aktiv fra midten av 300-tallet til begynnelsen av 400-tallet. Ifølge irske middelalderkrøniker døde han i år 405. Det er uklart om han er en historisk person eller om han er en mytisk skikkelse. Det kan finnes en historisk kjerne, men det lille som er kjent om hans liv er imidlertid av mytisk karakter. Tilnavnet "av de ni gisler" har sammenheng med at han skal ha underlagt seg ni kongedømmer, og fått gisler som pant på lydighet fra herskerne der. Ifølge de eldste tradisjonene handlet dette om de ni småkongedømmene ("tuatha") i kongedømmet Oriel, senere tradisjoner mener det dreidde seg om de fem femtepartene av Irland, altså Ulaid, Connachta, Míde, Mumu og Laigin, samt Dál Riata, Caledonia, Strathclyde og Northumbria. Han skal ha vært sønn av overkongen "Eochaid Mugmedon"og "Cairenn Chasdubh", en britisk kongsdatter som var tatt til slave. Han ble regnet som forfar til Uí Neíll dynastiene, gjennom sine sønner Conall Gulban, Endae, Eogan, Cairbre, Lóegaire, Maine of Tethba, Conall Cremthainne og Fiachu Fiachrach. Chalte Chalte. "Chalte Chalte" (hindi: चलते चलते, urdu: چلتے چلتے, engelsk: While I Was Walking) er en Bollywoodfilm fra 2003 med skuespillere som Shah Rukh Khan og Rani Mukherji, og er regissert av Aziz Mirza. Handling. Filmen handler om Raj (Shah Rukh Khan) som møter Priya (Rani Mukherji) under en liten bilulykke, noe som forårsaker at Raj blir forelsket i henne. Priya er født og oppvokst i Hellas og er designer. Hun er i India hos tanta si i forbindelse med et moteshow. Priya er allerede forlovet og forloveden venter på henne i Hellas. Raj reiser med henne til Hellas, og de får en reise med mange komplikasjoner. Raj blir mer og mer forelsket i Priya, når de kommer frem til Hellas, må Priya velge enten Raj eller den mannen hun er forlovet med. Hun velger Raj og de flytter til India og gifter seg. Et år etter starter problemene i ekteskapet Raj og Priya som kunne gjøre alt for hverandre, krangler over små ting som sko, klær etc. Raj er en rotekopp og Priya er perfeksjonist. Kranglingen hoper seg så mye opp at Raj og Priya flytter fra hverandre. Priya vil ikke bo med Raj fordi hun liker ikke den måten hun blir behandlet på. Når hun bestemmer seg for å reise tilbake til Hellas gjør Raj alt han kan for at hun skal bli. Svein Bogen. Svein Magnus Bogen (født oktober 1941, Steinkjer) er en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti). Bogen har vært varaordfører (1986–1987) og deretter ordfører (1987–2003) i Rana kommune. Mellom 1984 og 2004 var han medlem av formannskapet i Rana kommune. Bogen er sønn av en møbelsnekker (Ragnar) og en hjemmeværende husmor. Familien stiftet sitt første hjem på Nordsibakkan. I 1952 flyttet familien til Thule (Grønland). Etter sin avgang som ordfører har Bogen satt i gang produksjon av snaps basert på skudd av bjørk høstet i Västerbotten, Sverige Knightsbridge. Knightsbridge er ei gate og et område på Londons vestkant, på grensa mellom bydelene Westminster og Kensington and Chelsea. Den middelalderske landsbyen Knightsbridge fikk sitt navn etter ei bru over den nå rørlagte elva Westbourne. Knightsbridge nøt godt av nærheten til London ved at en her kunne utføre tjenester og arbeid som ble regna for upassende inne i City, f.eks. slakting. Hit ble også byens hospital for spedalske lokalisert. Gata Knightsbridge går langs sørsida av Hyde Park, fra Hyde Park Corner til Royal Albert Hall, der den fortsetter videre vestover som Kensinton Gore, Kensington Road og Kensingon High Street. Strøket med samme navn er noe vagt avgrensa til kvartalene på sørsida av gata og langs Brompton Road. Med byens utvidelse vestover til nye og velansette boligområder som Kensington, Chelsea og Belgravia, pekte Knightsbridge seg ut som et område velegna for butikker til å forsyne de velstående forstadsbeboerne med varer. Her åpna Benjamin Harvey sin kledesforretning i 1813 og gikk seinere sammen med Colonel Nichols om å danne Harvey Nichols. Hit flytta også Charles Henry Harrod sitt teutsalg fra Stepney i 1849. I 1906 fikk Kightsbridge sin egen undergrunnsstasjon. Utover på 1900-tallet spesialiserte forretningene i Knightsbridge seg i økende grad på kostbare kvaltitets- og luksusvarer. Buntmakere og modister flytta inn, mens kjøpmenn som tidligere hadde ivaretatt mer dagligdagse behov ble pressa ut. Selv om Knightsbridge er mest kjent for sine forretninger, har strøket også sine luksuriøse boligkvarter og kontorbygg. Boligbebyggelsen veksler mellom 4-6 etasjes gårder i kvartalsstruktur mot hovedgatene til lavere og mer avskjerma mews. Knightsbridge utmerker seg med Londons (og verdens) kanskje høyeste boligpriser. Her bor Storbritannias absolutte overklasse, samtidig som boliger i økende grad kjøpes opp av milliardærer fra Midtøsten, Russland og Europa. Phir Bhi Dil Hai Hindustani. Phir Bhi Dil Hai Hindustani er en Bollywood-film som ble produsert av Dreamz Unlimited (21. januar 2000). Filmen er regissert av Aziz Mirza og blant skuespillerne er Shah Rukh Khan og Juhi Chawla. Handling. Rivalene Ajay Bakshi (Shahrukh Khan) og Ria Bannerjee (Juhi Chawla) er begge nyhetsreportere. De kjemper mot hverandre om hvem som skal bli den første til å intervjue notorius M.K. Sharma (Bharat Kapoor). Denne kampen vinner Ria. Begivenheter som involverer korrupte politikeres kamp om makt fører til at de to til slutt må forene krefter. Vombiskinn. Vombiskinn er betegnelsen på brokk hos gårdsdyr, spesielt sau. Årsak og symptom. Vombiskinn er en tilstand der innvollene kommer ut forbi muskellaget som utgjør bukveggen og danner en kul under huden. Man ser ofte at sauen har en utposning på magen, men det kan også oppstå ved lysken. Vombiskinn kan skyldes påkjørsel, stanging eller som en komplikasjon mens søyen bærer lam. Tilstanden kan gradvis forverres, slik at et inngrep eller nødslakt kan vere påkrevd. Behandling. Lukking av brokket eller kirurgisk inngrep er mulige tiltak en veterinær kan bidra med. I tillegg finnes det "brokkbind" eller magebånd for sau i handelen. Sauer med vombiskinn må ikke sendes på utmarksbeite eller jages på. En må heller ikke sette lam på søyer med brokk. Forebygging. For å unngå vombiskinn blant søyer før lamming, bør søyene ikke flyttes unødig og de bør få høy, ikke bare surfôr. Spesielt gjelder dette søyer som berer på mer enn to lam. Vombiskinn kan også muligens ha en arvelig komponent. Nadja Uhl. Nadja Uhl (født "23. mai" "1972" i Stralsund) er en tysk skuespillerinne. For sin rolle i "Die Stille nach dem Schuss" mottok hun "Sølvbjørnen" i "2000". Lenker. Uhl Uhl Kognitiv utviklingsteori. En historisk innflytelsesrik teori innen kognitiv utviklingspsykologi ble lansert av Jean Piaget, en sveitsisk psykolog (1896–1980). Hans teori ga mange av de sentrale konseptene i feltet utviklingspsykologi, og omfattet utviklingen av intelligens. Intelligens for Piaget betydde evnen til å representere verden mer nøyaktig og å utføre logiske operasjoner på representasjoner av konsepter fra verden. Teorien omfatter også utvikling og anskaffelse av skjemata — opplegg for hvordan en oppfatter verden — i "utviklingsstadier"; perioder der barn oppnår nye måter de mentalt kan representere informasjon på. Teorien anses som konstruksjonistisk, som betyr at den i motsetning til nativistiske teorier (som beskriver kognitiv utvikling som utfolding av innebygd kunnskap og evner) og empiristiske teorier (som beskriver kognitiv utvikling som gradvis anskaffelse av kunnskap gjennom erfaring) antar at vi konstruerer våre kognitive evner gjennom selvmotivert handling i verden. Piaget ble tildelt Erasmus-prisen for teorien. Magnesia ved Meander. Magnesia ved Meander var en oldtidsby i Anatolia, øverst ved elven Efesos. Byen ble grunnlagt av kolonister fra Magnesia. Byen lå innenfor Jonia, men siden den hadde blitt grunnlagt av iolier fra Magnesia, ble den ikke inkludert i den joniske liga. Pinsekirken Tabernaklet Skien. Tabernaklet i Skien, tidligere Odds turnhall. Pinsekirken Tabernaklet Skien er en pinsemenighet i Skien, og var i 1908 den første pinsemenighet i Norge. Historie. Den 18. mai 1908 ble menigheten grunnlagt i Skien av C.M. Seehuus, han ble samtidig menighetens første forstander (pastor). Bakgrunnen for at menigheten ble grunnlagt, var pastor C. M. Seehuus sitt brudd med baptistmenigheten i Skien, en menighet som han selv hadde ledet. Til å begynne med hadde menigheten 27 medlemmer. Dette var den første menigheten i det som skulle bli den norske pinsebevegelsen. Menigheten fikk navnet "Menigheten i Totalen" (senere "Tabernaklet") og holdt til i losjelokalet Totalen (senere "Folkets hus"). Bygget lå like ovenfor langbryggene i Skien. Fire år senere flyttet de til "Melgaardslokalet", som de leide fram til de bygde sitt eget menighetslokale, dette stod ferdig 16. mars 1916. Tidlig på 1970-tallet fikk menigheten kjøpe den tidligere "Odds turnhall" eller "Turnhallen" fra 1912. Hallen ble ombygd til menighetsformål og innviet den 13. mars 1971. Hallen har omtrent 400 sitteplasser. Omsorgsarbeid og barnehage. Stiftelsen "Tabernaklets Omsorgsboliger" inneholder 24 omsorgsleiligheter, 2 hybler, og kontorer for menigheten Tabernaklet. Boligene var innflytningsklare sommeren 1999 og ligger tett ved siden av Pinsekirken. Menigheten driver også en egen barnehage. Friedrich August Rutowski. Friedrich August greve Rutowski (født 19. juni 1702, død 16. mars 1764 i Pillnitz) var en saksisk generalfeltmarskalk og illegitim sønn av August den sterke og hans tyrkiske elskerinne Fatima (senere Maria Anna von Spiegel). Han ble anerkjent av faren i 1724. Friedrich August ble oppdratt i Paris og ved det sardinske hoff. 26. mai 1727 trådte han inn i den saksiske arméen som generalmajor, og kort etter trådte han i prøyssisk tjeneste. Fra 1729 var han igjen i saksisk tjeneste. Han deltok i de følgende årene i felttog i Polen og ved Rhinen. 1. januar 1736 ble han forfremmet til generalløytnant og kommandant for "Garde du Corps". I denne egenskapen ledet han den saksiske kontingenten i krigen mot tyrkerne i Ungarn. 21. april 1738 ble han general av kavaleriet og 9. august 1740 ble han guvernør i Dresden og kommandant for livgrenadergarden. 10. august samme år ble han "Obristhaus- und Landzeugmeister" og 10. januar 1742 fulgte utnevnelsen til sjef for et dragonregiment. Under første schlesiske krig kommanderte han de saksiske troppene i Bøhmen og deltok i stormingen av Praha. I 1745 kommanderte han de troppene som var tilbake i Sachsen. 15. desember 1745 kommanderte han de saksiske troppene under slaget ved Kesselsdorf, hvor den saksiske arméen led et avgjørende nederlag mot Leopold I av Anhalt-Dessau i den andre schlesiske krig. 6. januar 1746 ble han utnevnt til general "en Chef" og 11. januar 1749 endelig til feltmarskalk. Under fredsårene som fulgte, lyktes det ham ikke å få statsministeren, grev Brühl, fra planene om å redusere hæren betydelig. Under syvårskrigen måtte han overgi den lille saksiske hæren på bare 18 100 mann til Fredrik den store. Under krigsårene oppholdt Rutowski seg i Sachsen, og gav etter fredsslutningen i Hubertusburg den 8. mars 1763 avkall på sine militære titler og verdigheter. Han døde 16. mars 1764 i Pillnitz. Grend. En grend eller et grendesamfunn (av norrønt) er en samling med gårder, hus, eller hytter. Grend (er avledet av granne – grannelag) betegner en gruppe av gårder som ligger mer eller mindre samlet og er skilt fra andre grupper med utmark, skog eller liknende. Grenden er en mindre enhet enn en bygd, som således kan inneholde en eller flere grender. Grendesamfunnene langs kysten kalles gjerne fiskevær. I mange grender var det i en tid skikk å bygge såkalte grendehus, et forsamlingslokale der grendens innbyggere kunne samles. Også bedehustradisjonen stikker dypt i mange grendesamfunn. Fra gammelt av kjenner man også til såkalte grendeskoler, små skoler som i dag enten er nedlagt eller har blitt til flerdelte skoler eller skoler for 1.–3. klassetrinn. Større grendesamfunn, sentralt plassert i bygden, har i mange tilfeller utviklet seg til tettsted og endatil til byer. Eksempler på dette er bygdesentrene oppover i dalførene, eksempelvis Gol og Geilo i Hallingdal. Hokksund er et eksempel på en grend som først utviklet seg til et tettsted, deretter til en by. Den klassiske grenden består likevel av langt færre, eller til og med ganske få hus, som oftest bygd med en viss geografisk nærhet til hverandre. Dette gjør at grender og heller ikke bygder sjelden er utviklet til tettsteder i følge den offisielle definisjonen av begrepet. Den russisk-østerrikske tyrkerkrig (1736–1739). Den russisk-østerrikske tyrkerkrig i årene 1736 til 1739 (også kalt "4. russiske tyrkerkrig" og "7. østerrikske tyrkerkrig") var en krig ført av de allierte landene Russland og Østerrike mot det osmanske rike. Russisk posisjonering før krigen. Krigen ble utløst av problemer som oppstod etter Den polske tronfølgekrig og som følge av en rekke mindre angrep fra Krim-tatarer. Samtidig forsøkte Russland å utvide sitt territorium til Svartehavet, mens Østerrike ønsket å erobre områder på Balkan. Konflikten inngikk i en rekke av konflikter mellom Russland og Østerrike på den ene siden og tyrkerne på den andre. Da krigen brøt ut, hadde Russland sikret seg en gunstig posisjon som følge av at de hadde lyktes med å oppnå en rekke avtaler med Perserriket i årene 1732 til 1736, en periode hvor perserne også var i krig med Det osmanske riket. I tillegg hadde russerne sikret seg polsk støtte ved å bidra til at August III fikk den polske tronen på bekostning av den franskstøttede Stanisław I Leszczyński. Frankrike støttet også Det osmanske riket. Krigsforløpet. Casus belli var de stadige angrepene fra Krim-tatarene i Kaukasus. I 1736 vurderte de russiske militære myndighetene det for nødvendig å innta Azov og Krim. 20. mai 1736 krysset den russiske hæren ved Dnepr med 62 000 mann under ledelse av feltmarskalk Burkhard Christoph von Münnich. Han inntok den osmanske festningen ved Perekop på Perekopneset og Bakhtsjysaraj 17. juni. Epidemier og mangel på forsyninger førte imidlertid til at Münnich måtte trekke de russiske soldatene tilbake til Ukraina. 19. juni erobret imidlertid en russisk styrke på 28 000 mann ved Don under ledelse av grev Peter von Lacy og med støtte fra marinefartøyer på elven festningen ved Azov. I juli året etter inntok Münnick den osmanske festningen ved Otsjakiv og marsjerte senere samme måned mot Krim og slo styrkene fra Krim-khanatet i en rekke mindre slag før Karasubazar på Krim ble erobret. Men nok en gang måtte russerne trekke seg tilbake på grunn av den vanskelige forsyningssituasjonen. I 1738 gikk Østerrike inn i krigen på russisk side, men militært sett var dette året rolig, mens det pågikk mislykkede fredsforhandlinger. 17. august 1739 sto det et større slag ved Khotyn i Ukraina, hvor de russiske styrkene under ledelse av Münnick slo styrkene fra Det osmanske riket og inntok den osmanske festningen der, samt byen Iaşi. Samtidig slo de osmanske styrkene Østerrike på Balkan og disse undertegnet 21. august en separatfred i Beograd. Dette, kombinert med frykt for en svensk invasjon, gjorde at russerne inngikk en fredsavtale med Det osmanske riket 18. september i Nevşehir. Urnemarkskulturen. Typiske gravgaver fra Urnemarkskulturen.Kart over Europa omkring 1200 f.Kr. som viser utbredelsen av urnemarkskulturen (markeret med rødt). Det sentrale, lavendelblå området («Knovitz-kulturen») regnes normalt også med til urnemarkulturen.Urnemarkskulturen (engelsk "Urnfield culture", tysk "Urnenfelderkultur") er et samlenavn for en rekke kontinentale kulturgrupper som levde under Sentral-Europas bronsealder fra tiden mellom rundt 1300 f.Kr. til omkring 700 f.Kr. Navnet kommer av at gravskikken endret seg fra å gravlegge de døde direkte i bakken til i steden å kremere disse, for deretter å legge levningende i en urne, og begrave denne. I et område som dekket nåværende Ungarn via en bue over til Østerrike, Tsjekkia og Sør-Tyskland og videre til østlige Frankrike ble det alminnelig med gravfelt bestående av urnegraver. Gravene kunne ligge både på flat mark og i lave hauger. I Nord-Europa kalles den samme perioden ofte for yngre bronsealder. Kronologi. En detaljert kronologi for urnemarkskulturen har blitt utarbeidet med utgangspunkt i en viktig gravplass ved Hallstatt i Østerrike. Innen bestemte områder som sydvestlige Tyskland regner man begynnelsen til 1200-tallet f.Kr. (begynnelsen av Ha A), men man gjennomførte allerede kremasjoner i den såkalte bronse D Riegsee-fasen. Ettersom forandringen fra mellomste bronsealder til urnemarkskulturen var gradvis er det spørsmål om definisjon om også vil inkludere denne fasen i kronologien. Urnemarkskulturen dekker fasene Hallstatt A og B (Ha A og B) i Paul Reineckes kronologi, noe som ikke skal sammenblandes med Hallstattkulturen (Ha C og D) i tidlig jernalder som er den kultur som kommer etter urnemarkskulturen. Fasene Ha A og Ha B tilsvarer med fasene III-IV i Oscar Montelius' periodeinndelning for nordisk bronsealder. Hva som de enkelte forfattere inkluderer i Reineckes Bronse D varierer i henhold til den enkeltes oppfatning og den omtalte region. Eksistensen av Ha B3 er omdiskutert ettersom materialet utelukkende består av kvinnegraver. 100-årsinndelingen viser at inndelingen i høyeste grad er skjematisk. Fasene er basert på topologiske endringer og det betyr at de ikke er helt tidsrettet. Flere dendrokronologiske og radiokronologiske dateringer er ytterst påkrevende. Opprinnelse. Urnemarkskulturen vokste fram fra den eldre høygravskulturen. Endringen er gradvis i keramikken og begravningsmaterialet. I visse deler av Tyskland eksisterte kremasjoner og jordbegravninger samtidig. I visse graver er det blitt funnet både keramikk fra høygravskulturen og sverd fra urnemarkskulturen eller keramikk fra begge kulturene. I kulturens sørlige områder dukker kulturen i henhold til skjemaet overfor mens kulturene lengre nord begynner først i fasen Ha A2. 16 spenner deponert i en myr i Ellmoosen (Tyskland) dekker hele den kronologiske perioden fra Bronse B til tidlig Ha A. De viser at det var kontinuitet i de rituelle tradisjonene. Ved Loire, Seine og Rhône, inneholder vadesteder deponier fra den sene neolittiske perioden fram til urnemarksperioden. Opprinnelsen til kremasjonsritene kan bli sett på Balkan hvor det er vanlig i den østlige høygravskulturen. Visse kremasjoner kan finnes i ur-Lausitzkulturen og Trzcinieckulturen. Det finnes ingen tegn på kulturbrudd, verken mellom høygravskulturen og urnemarkskulturen, eller mellom urnemarkskulturen og den senere Halstattkulturen eller ikke lengre fram til jernalderens La Tène-kulturen. Spredning og lokale grupper. Urnemarkskulturen kan finnes fra vestlige Ungarn via Alpene til Atlanterhavskysten ned til nordøstlige Spania. Lokale grupper skiller seg ut spesielt i ulik bruk og utformingen av keramikken. Stundom er det en spredning av gjenstander skarpt avgrenset, noe som kan bety en form for politisk strukturer, kanskje stammer. Metallarbeidene er betydelig mer spredt enn keramikk som ikke viser den samme avgrensningen. Det kan bety at keramikk ble laget av spesialister på bestemte verksteder og spredte sine varer over et stort område. Begravelser. En typisk begravning fra Urnemarkskulturen i den siste fase av bronseladeren i Sentral-Europa.I løpet av høygravsperioden var det vanlig å legge sine døde ubrente i gravhauger, gjerne flere stykker i samme grav. Det stemmer iallfall for det øvre sjikt i samfunnet. Under urnemarksperioden gravla man i enkelgraver, selv om det fortsatt ble reist noen gravhauger. I den tidligste fasen gravde man menneskeformede graver, i blant med steinbelagte gulv der de kremerte restene ble spredt. Senere ble urnegraver det vanligste. Noen forskere mener at dette markerer et fundamentalt skifte i menneskenes tro eller myter om livet og etterlivet. Størrelsen på urnegravfeltene varierer. I Bayern inneholder de flere hundre graver, men det største gravfeltet i Baden-Württemberg i Dautmergen inneholder bare 30 graver. De døde ble plassert på et gravbål kledd i sine mest personlige smykker. Ofte er det også spor etter matoffer. De kremerte beinlevningene er mye større enn under den romerske perioden, noe som betyr at man brukte mindre ved. Ofte er beinene som er samlet sammen ikke komplette. De fleste urnemarkfeltene ebbet ut ved slutten av bronsealderen med unntak for de som lå i nedre Rhen som fortsatt ble anvendt i den tidlige jernalderen (Ha C og iblant til og med D). Gravenes utformning. De kremerte beinene kunne bli plassert i enkle groper. I noen tilfeller var konsentrasjonen av bein tett, noe som kan tyde på at de opprinnelig var oppbevart i beholdere av organisk materiale. Om beinene var plassert i urner var de ofte dekket av en flat skål eller stein. I en spesiell type begravelse var urnen dekket av et kar både nedentil og oventil. Ettersom gravene aldri overlappet hverandre kan de ha vært markert med en form for markering i tre eller stein. Gravgaver. Urnen som inneholdt de kremerte beinene med fulgt av andre og mindre beholdere av keramikk som skåler eller kopper. De kan ha inneholdt mat. Gravurnen ble oftest plassert i midten og ofte har de øvrige beholderne ikke blitt plassert på bålet og brent. Gaver av metall er barberkniver, våpen som har blitt ødelagt (bøyd eller brukket), armbånd, smykker for halsbånd eller tilsvarende, nåler til spenner. Metallgravgaver ble mer sjeldent i slutten av urnemarkperioden mens andelen av andre typer gaver økte. Brente dyrebein blir ofte funnet, de kan ha blitt plassert på bålet som mat. Bein fra mår i gravene i Seddin kan ha tilhørt klesdrakter. Rav eller glasshalsbånd (Pfahlbautönnchen) må regnes som luksusgaver. Overklassens begravelser. Overklassen ble plassert i kammer bygd av tre, sjelden i steinkister eller kammer med steinbelagte gulv under gravhauger eller kiste. Gravene inneholdt spesielt fint bearbeidet keramikk, dyrebein, vanligvis flesk, iblant gullringer eller tepper, og i noen spesielle tilfeller små minatyrvogner. Noen av disse rike gravene inneholdt restene av flere personer. I disse tilfellene ses restene av kvinner og barn som offergaver. Inntil vi vet mer om de sosiale status og utstrekning i den sene bronsealderen skal man tolke disse funnene med forsiktighet. Mot slutten av urnemarkskulturen ble noen kropper brent på stedet og deretter dekket av en gravhaug, tilsvarende begravelsen av Patroklos som ble beskrevet av Homer og begravelsen av Beowulf (dog med et tillegg av skipbegravelse). I løpet av den tidlige jernalderen ble det igjen vanlig å begrave de døde ubrente. Keramikk. Karamikk er vanligvis velgjort med en jevn ytre og med en kraftig buet profil. Noen former synes å være imitasjoner av prototyper av metall. Bikoniske sylindriske halser er spesielt karakteristisk. Det finnes visse inngraverte dekorasjoner, men vanligvis er yttersiden slett og fin. I byggverk på påler i Sveits har man funnet innristninger dekorert med tinnfolier. Keramikktørkeovner var allerede kjent (Elchinger Kreuz, Bayern), noe som blir indikert av de standardiserte karene. Andre kar inkluderer kopper som er gjort med utbanket bronse med hanker som er naglet på (type Jenišovice) og store gryter med korsformete vedheng. Treskip har bare blitt bevart i vannrike sammenheng, naturlig nok, som i Auvernier (Neuchâtel), men kan også ha vært mer utbredt. Verktøy. Typiske bronseverktøy har vært bredbladete økser med sokkel. I nord ble det fortsatt brukt økser laget av stein. Våpen. Det bladformete sverdet fra urnemarkskulturen kunne bli brukt for hogg i kontrast til stikksverdene fra den tidligere høygravskulturen. Vanligvis hadde de en ansats. Skjeftet var også gjort i bronse. Det ble gjort for seg og inneholdt en annen legering. Disse sverdene er kjent fra Bronse D (Rixheimsverd). Andre sverd hadde skjefter som muligens var laget av tre, bein eller av horn. Rustninger som skjold, brystplater (cuirass), leggbeskyttere og hjelmer er ekstremt sjeldne og er knapt funnet i noen graver. De beste eksempler på bronseskjold kommer fra Plzeň i Böhmen og har et naglet håndtak. Tilsvarende våpen har blitt funnet i Tyskland, vestlige Polen, Danmark, de britiske øyer og Irland. Vi antar at de er blitt laget i nordlige Italia eller i de østlige delene av Alpene og har vært etterligninger av skjold av tre. I myrer på Irland har det blitt funnet lærskjold (Clonbrinn, Co. Wexford). Brystplater av bronse har vært kjent siden Bronse D. Ni stykker komplette brystplater har blitt funnet i Saint Germain du Plain, Marmesse, Haute-Marne (Frankrike) og fragment i Albstadt-Pfeffingen (Tyskland). Bronesplater (phalerae) kan ha hatt påsydd lærbeskyttelse. Leggbeskyttere med rikt dekorerte bronse er kjent fra Kloštar Ivani? (Kroatia) og i Paulusgrotten i nærheten av Beuron (Tyskland). Vogner. Omkring et dusin vogner med fire hjul og bronseinnlegninger som har blitt gravd ned er kjent fra den urnemarksperioden. De finnes blant annet i Hart an der Alz, Mengen, Poing, Königsbronn, Tyskland og St. Sulpice i Sveits. I Alz har vognen blitt lagt på bålet, deler av bein festet seg på de delvis sammensmeltede metallakslene. Hestebitt i bronse (i en del) er funnet fra samme periode. Hestebitt i to deler er bare funnet i senere periode og kan komme av østlig innflytelse. Hjuleikere av tre og bronse er kjent fra Stade, Tyskland. Et hjul helt i tre har blitt gravd ut i Corcelettes, Sveits og i Wasserburg-Buchau, Tyskland (80 cm i diameter). I Milavče i nærheten av Domažlice, Böhmen, er en miniatyrbronsevogn med fire hjul lastet med en stor gryte (30 cm i diameter) inneholdt en kremasjon. Denne spesielt rike graven var dekket av en gravhaug. Vognen fra Acholshausen (Bayern) inneholdt en mannsgrav. Slike vogner er også kjent fra nordisk bronsealder. Vognen fra Skallerup i Danmark inneholdt også en kremasjon, og Osebergfunnet fra norsk jernalder hadde også en vogn i graven. I Peckatel Mecklenburg i Tyskland har man funnet en grytevogn og andre kostbare gravgaver sammen med et ubrent skjelett (Montelius III/IV). Et annet eksempel kommer fra Ystad i Sverige. Eksempler i sørøstlige Europa finnes i Kanya i Ungarn og Orăştie i Romania. Miniatyrvogner i leire, noen ganger sammen med en and, er kjent siden den midterste bronsealderen (Dupljaja, Vojvodina, Serbia). Lausitzkulturens vogn fra Burg (Brandenburg, Tyskland) har tre hjul på en aksel på hvilket en and balanserer. Graven i Gammertingen (Kr. Sigmaringen, Tyskland) inneholdt to fatninger av horn som sannsynligvis har tilhørt en minatyrvogn tilsvaende til den i Burg, sammen med seks eikehjul. Jern. En jernring fra Vorwohlde (Tyskland) som er datert til 1500 f.Kr. er det tidligste funnet av jern i Sentral-Europa. I løpet av den senere delen av bronsealderen ble jern benyttet til å dekorere hjaltet på sverd (Schwäbisch-Hall-Gailenkirchen, Unterkrumbach, Tyskland) og kniver (Dotternhausen, Plettenberg, Tyskland) og som nåler. Anvendingen av jern som våpen og i domestiserende miljø begynte først i den senere Hallstattkulturen. En vid spredning av jern til verktøy begynte å bli anvendt under La Tène-kulturen. Bosetninger. Antallet bosetninger økte sterkt sammenlignet med den tidligere høygravskulturen. Dessverre har svært få blitt skikkelig gravd ut og undersøkt. Befestede bosetninger, ofte på høydedrag eller hvor elven har bøyd seg er typisk for urnemarkskulturen. De er sterkt befestet, steingjerder eller palisader av tømmer. Utgravninger av åpne bosetninger er sjeldne, men de viser store hus 3-4 sideganger med påler og vegger i tre og leire. Grophus (hus under bakkenivå) er også kjent, men de ble kanskje brukt som kjeller eller stabbur. Åpne bosetninger. Husene besto av en eller to ganger. Noen var ganske små, 4,5 x 5 meter som Runder Berg (Bad Urach, Tyskland), 5-8 meter lange som ved Künzig (Bayern, Tyskland), andre opp til 20 meter lange. De ble bygd med trepåler og vegger av tre og leire. Ved Velatice-bosetningen i Lovčičky (Mähren) har 44 hus blitt gravd fram. Store klokkeformede forsvarsgroper er kjent fra Knovízkulturen. Bosetningen i Radonice (Louny) hadde 100 groper. De har trolig blitt benyttet til å oppbevare korn og demonstrerte en betydelig overskuddsproduksjon. Bygg på påler. Ved sjøen i sørlige Tyskland og Sveits ble flere bygg på paler oppført. De besto av enkle hus med et rom og gjort av tre og leire eller av tømmer. Bosetningen i Zug i Sveits ble ødelagt av brann og gir viktig innsikt i materiell kultur og bosetningenes organisasjon. De har også gitt dendrokronologiske dateringer. Befestede bosetninger. Fornalderborger eller befestede bosetninger på høydedrag ble vanlig under urnemarksperioden. Ofte bygde man ved et bratt berg slik at bare en del av høyden trengte å befestes. Avhengig av hvilket material som fantes i området bygde man en mur av stein eller en tosidig tømmervegg fylt med jord og stein eller en ren palisade av tømmer. Andre bosetninger dro nytte av elvens krumming eller et myrområde som en eventuell fiende ville ha hatt problemer med å ta seg over. På et befestet høydedrag ved Hořovice i nærheten av Beroun (CR) var femti hektar omkranset av steinmurer. De fleste bosetninger var dog mindre. Metallarbeid er konsentrert til de befestede bosetningene. På Runder Berg i nærheten av Urach i Tyskland har man funnet 25 støpeformer i stein. Det har ikke blitt påvist egne boliger for en øverst klasse, men det er for få bosetninger som er blitt undersøkt. De befestede bosetninger er blitt tolket som sentrale steder. Noen forskere ser på framveksten av fornalderborger som et tegn på økende krigføring. De fleste fornalderborgene ble oppgitt ved slutten av bronsealderen. Deponier. Deponier eller forråd var meget vanlig i løpet av urnemarkskulturen. Skikken ble oppgitt ved slutten av bronsealderen. Forrådene ble ofte deponert ved elver eller våte steder som myrer. Ettersom disse stedene lå vanskelig tilgjengelig var de antagelig ment som offergaver. Andre deponier inneholdt enten brukne eller bøyde bronsegjenstander, som antagelig var tenkt omsmeltet og gjenbrukt. Ettersom forrådene fra den sene urnemarksperioden ofte inneholdt den samme rekken av gjenstander var det antagelig en måte å lagre for et liv etter dette. I elven Trieux, Côtes-d'Armor har det blitt funnet komplette sverd sammen med et stort antall horn fra hjort, noe som kan ha hatt en religiøs betydning. Kult. Kyffhäuser-grottene i Thüringen inneholdt skjeletter uten hodeskaller og både bein fra mennesker og dyr, noe som har blitt fortolket som offergaver. Andre deponier har innholdt frø, flettet fibertau, og bronsegjenstander som økser, smykker og nåler. Ith-grotten i Niedersachsen har avslørt tilsvarende materiale. I løpet av Knovizkulturen har man funnet skjæremerker og spor etter ild på menneskebein i groper i bosetningene. Det har blitt tolket som bevis på kannibalisme. Kanskje var det vanlig med en rituell amputering av menneskelik. Måneformede leirfigurer (ildbukk) kan ha hatt en religiøs betydning. Vannfugler som ender, gjess og lignende ble i stort antatt lagd bilder og figurer av. Koblingen av vannfugler og vann har øyensynlig hatt en oversanselig betydning. Stundom er vannfuglene kombinert med sirkler, et såkalt sol-bark-motiv. Økonomi. Kyr, griser, sauer, og geit ble holdt foruten hester og hunder, og kanskje også gjess. Kyrne var ganske små med en høyde på rundt 1,20 over manken. Hestene var ikke mye større med sine 1,25 meter. Å felle skog var meget vanlig under denne perioden. Enger og åpne marker ble antagelig skapt for første gang under denne perioden, noe som er understøttet av pollenanalyser. Det førte til økt erosjon og sedimentavleiring i elvene. Hvete og bygg ble foredlet sammen med ertevekster og hestebønner. Valmuefrø ble benyttet som olje og som medisin. Hirse og havre ble foredlet for første gang i Ungarn og Böhmen, rug var allerede foredlet mens det enda lengre vest bare var en brysom uvekst. Lin synes å ha fått mindre betydning, kanskje for at ull ble brukt til klær. Hasselnøtter, epler, pærer, slåpebær og eikenøtter ble samlet inn. Noen rike graver inneholdt siler, som kan ha blitt brukt til å sile vin som ble importert fra sør, men støttende bevis for dette mangler. I Lausitzkulturens i Zug finnes det rester av en buljong gjort av hvete og hirse, og i nedre Rehn har brød bli lagt på bålet og brent fragmenter av dette har blitt funnet. Ull ble benyttet for å spinne, og funn av veveutstyr viser at det var vanlig, og bronsenåler ble brukt til å sy. Etnisk spredning. Ettersom det ikke finnes noen skrevne kilder er det ukjent hvilket språk som ble snakket av urnemarkskulturen. Noen forskere har antatt at de var forgjengerne til keltiske språk. Materiale som er funnet i de områder hvor senere kulturer snakket keltisk eller «Galatoi» av greske skribenter (som selv aldri var der) har blitt nevnt som holdepunkt, men det er blitt bestridd av andre forskere. Det er fortsatt ikke mulig å trekke noen konklusjoner. Sørafrikansk tegnspråk. Sørafrikansk tegnspråk (SASL) er et tegnspråk som brukes i Sør-Afrika. Språket har blitt inkludert i Sør-Afrikas grunnlov og akseptert som offisielt språk for undervisning og opplæring av døve. SASL har et standardisert nasjonalspråk, men har også en rekke semi-standardiserte dialekter. Statusen til SASL gjør Sør-Afrika til ett av få land som offisielt anerkjenner tegnspråk. SASL er beslektet med britisk, irsk og australsk tegnspråk og har enkelte felles tegn med amerikansk tegnspråk. Antall brukere vites ikke sikkert, men et anslag fra 1989 sier. Teodor II. Teodor II var pave i 20 dager i desember 879 frem til sin død. Han var sønn av patriark Potius I av Konstantinopel. Han ble ordinert til prest av pave Stefan V. Broren var biskop. Kritias. Kritias (gresk: Κριτίας, 460-403 f.Kr.) var en av de ledende og mest voldelige av de tretti tyrannene, og onkelen til Platon. Han var en kollega av Sokrates, noe som førte til at Sokrates ikke var populær blant athens befolkning. Farnabazos. Sølvmynt med bilde av Farnabazos Farnabazos var en persisk soldat og statsman, sønn av Farnakes, og kom fra en familie som, fra 478 f.Kr., kontrollerte satrapet Frygia ved Hellespont. Under den peloponnesiske krig støttet han spartanerne mot athenerne. Sjøholt. Sjøholt er tettsted og administrasjonssenteret i Ørskog kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Ørskogvika i Storfjorden på Sunnmøre. Sjøholt er et naturlig knutepunkt hvor Europavei 39, fra Romsdal over Ørskogfjellet møter Riksvei 650 langs nordsiden av Storfjorden. Gjennom Sjøholt går Europavei 136 (E136), en europavei som går fra Ålesund gjennom Romsdalen til Dombås der den møter E6. Mellom Spjelkavik og Brastad, i Vestnes kommune, følger den samme trasé som E39. Det er ca. 30 km til Moa og 40 km til Ålesund sentrum. 10 km i nordvestlig retning ligger Skodje, 25 km i sørøstlig retning til Stordal og i nordøstlig retning til Vestnes sentrum er det ca. 25 km. Purpurfargen. "Purpurfargen" (Originaltittel: "The Color Purple") er en amerikansk spillefilm fra 1985 regissert av Steven Spielberg. Filmen er en filmatisering av Alice Walkers prisbelønte bok "The Color Purple" og handler om Celie, en ung, farget jente som vokser opp på landet i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger henne i 30 år av hennes liv, fra og med fylte 14 år i 1909. Filmen hadde premiere 18. desember 1985. Den ble nominert til elleve Oscar-priser, men vant ingen. Whoopi Goldberg debuterte som filmkuespiller i rollen som Celie. Andre roller er besatt av blant annet Danny Glover og Oprah Winfrey. Den kinesiske patriotiske katolske forening. Den kinesiske patriotiske katolske forening (kinesisk: 中国天主教爱国会, pinyin: "Zhōngguó Tiānzhǔjiào Àiguó Huì", forkortet KPKF, i engelsk litteratur varierende forkortet CPA, CPCA eller CCPA) er en avdeling av Folkerepublikken Kinas administrative avdeling for religiøse anliggender, formelt opprettet i 1957. KPKA, og strukturer opprettet i tilslutning til KPKA, er de eneste organisatoriske størrelser for katolikker som Folkerepublikken Kina anerkjenner som uttrykk for den katolske tro som sammen med fire andre trosretninger (protestantisme, buddhisme, islam og taoisme) tilkjennes rettslig status og vern. 1950-1956: Forhistorie. Ett år etter at Folkerepublikken Kina ble utropt, tok i 1950 Det kinesiske kommunistparti fatt på arbeidet med å innordne de religiøse grupper i et "folkefront"system inspirert av Stalins tilsvarende politikk i Øst-Europa årene før. De kristne trossamfunn ble gruppert i to: De forskjellige protrestantiske kirker, og den katolske kirke. Man søkte å organisere dem i hver sin «patriotisk» forening ledet av kirkefolk som samarbeidet med kommunistpartiet. Arbeidet på protestantisk side gikk raskt. De to første ukene av mai 1950 hadde rundt 20 protestantiske kirkeledere tre møter med statsminister Zhou Enlai som munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren og meget raskt kom en protestantisk patriotisk Tre-selv-bevegelse i stand. I forhold til katolikkene gikk det tregere, motstanden mot kommunismen var meget sterk og det var vanskelig for partiet å finne villige samarbeidsparnere blant biskoper og prester. Men i november 1950 var det kommet så langt. Regjeringen hadde funnet en prest, Wang Liangzuo, i Guangyuan i Sichuan som ville ta et parallelt initiativ. Det ble offentliggjort et katolsk «manifest» som ble tilskrevet ham og ble sagt skulle stamme fra et møte med 500 katolikker. De gikk inn for å «bryte alle bånd med imperialismen og å etablere en selvstyrende, selvfinansierende og selvforkynnende ny kirke». En knapp måned etter kom det et lignende katolsk manifest i Sichuan (Chongqing-dokumentet), som ble sagt å stamme fra generalvikaren fader Shi Mingliang etter et reformmøte med 700 katolikker. "China Mission Bulletin" så på språkføringen og skrev at "«det synes ikke å være... skrevet av noen katolikk, verken god eller dårlig sådan. Manifestets stil har alle de vanlige klisjéer som kommunistiske dokumenter har; det er knapt ett ord i det som røper at forfattere kjenner Kirken fra innsiden»." Vurderingen virker riktig; for eksempel er ikke ordet «likvidere» dagligtale i kirkelige dokumenter "(«Vi må likvidere de elementer i kirken som er beredt til å tjene imperialismen, for å utslette alle spor av imperialisme». Underskrifter ble så innsamlet for å støtte også bevegelsen, som på lignende vis som sitt protestantiske motstykke ble presentert som en patriotisk fornyelsesbevegelse. Regjeringen ville bryte kirkens bånd med Roma. På den tid var fremdeles den pavelige internuntius i det gamle regimes hovedstad Nanjing, den monegaskiske erkebiskop Antonio Riberi. Han hadde allerede i 1949 bedt om en audiens hos Mao Zedong og ville flytte til Beijing, og hadde ennå ikke fått svar. Han hadde samme år også bedt de utenlandske katolske misjonærer om ikke å forlate sine poster og reise hjem. Etter aksjonene for å opprette en katolsk "Tre-selv"-kirke hadde han i slutten av mars sendt et latinsk skriv til landets biskoper og advarte dem mot dette som et truende skisma. Det utløste en voldsom kampanje. "Renmin Ribao" fremholdt der som "«Ugjendrivelig bevis på Vatikanets støtte til at imperialister intervenerer i forskjellige lands indre anliggender»", det kom (angivelig) en masse protester fra opprørte katolske patrioter mot den pavelige diplomaten med krav om hans utvisning, og "Renbin Ribao" konkluderte senere med at han var "«en løpehund for amerikansk imperialisme og en borger av fyrstedømmet Monaco»". Fra juni 1951 ble erkebiskopen holdt i husarrest, og i november det endelige svar: Utvisning. Det ble igangsatt propagandaangrep mot katolske institusjoner. Nonneklostre ble anklaget for massemord av spedbarn på de barnehjem de drev, og biskoper, prester og nonner ble også beskyldt for spionasje. Utenlandske kirkefolk ble presset ut av landet, og en rekke kirkefolk ble fengslet eller drept. Kommunistene slet med å få opprettet katolske patriotiske komiteer, og det tok tid både i Beijing og i Shanghai. Trusler måtte til: Ved Fu Jen-universitetet i Beijing fikk de prester som studerte der til å bøye hodet for et bilde av Mao. I Shanghai døde pater Beda Chang (Zheng Boda), en dekanus ved Aurora-universitetet, i fengselscellen. Kommunistene ble indignert over at byens katolikker kalte hans død en hederskrans, fremholdt ham som forbilde og begynte å ære ham som martyr. Motkampanjen, presseoffentligjørelsen av hans angivelige forbrytelser, hadde liten overbevisningskraft blant de troende. 1957-1966: Fra stiftelsen av Den kinesiske patriotiske katolske forening til kulturrevolusjonen. I mars 1957 ble det offentliggjort at katolske patriotiske foreninger var etablert 200 steder i Kina. I juni/juli 1957 møttes deres utsendinger, over 200 av dem, til stiftelseskongress i Beijing for Den kinesiske patriotiske katolske forening. Etter en studiesesjon om Mao Zedongs "Om den riktige behandlinga av motsigelser i folket" (februar 1957) valgte de til sin leder erkebiskop Ignatius Pi Shushi av Shenyang, en mann som hadde sittet i årevis i fengsel og husarrest og hvis motstand var brutt. Blant viseformennene var presten Li Weikuang, som Paven hadde eksplisitt ekskommunisert. (Noe senere skulle han ble bispeviet uten pavelig godkjhenning). I Shanghai kritiserte senere pressen noen fremstående lekfolk som hadde deltatt på kongressen, men hadde argumentert for opprettholdelse av nære bånd med Vatikanet. En av dem ble lagt til last at han hadde forsvart nonnene i Shanghai, og beklaget det monumentet som var satt opp ved det tidligere barnehjemmet over de barna som var blitt «myrdet av nonnene». I april 1958 ble de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i Wuhan, av fransiskanerne Bernardine Dong Guangqing (for erkebispedømmet Hankou) og Mark Yuan Wenhua (for bispedømmet Wuchang). Ordinerende biskop var Joseph Li Daonan av Puqi; han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter. Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene. Fra patriotisk side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til Vatikanet i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en encyklika fra pave Pius XII, "Ad Apostolicum Principis", som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet. Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner. Tiltakene mot Roma-lojale biskoper og kirkefolk fortsatte. Den 5. februar 1958 ble biskop Dominic Tang Yee-ming (apostolisk administrator for Guangzhou) arrestert. Han ble aldri anklaget for noen konkret forbrytelse, men skulle tilbringe 22 år i fengsel, hvorav syv i isolat. Slikt var ikke enestående, også vanlige lekfolk kunne få slik medfart, både i fengsel og som slaver i tvangsarbeidsleirer. Den siste utenlandske biskopen i Kina, amerikaneren James E. Walsh M.M. ble etter fem års husarrest i Shanghai tatt i fengselsforvaring i oktober 1958, sammenfallende med de massearrestasjoner som fulgte som "Det store spranget"-kampanjen begynte å gå galt og krevde sine syndebukker. Under en offentlig rettssak i Shanghai i oktober ble han dømt til tyve års fengsel («en veteran blant de amerikanske spioner, ledet personlig Kung-Pinmeis klikk av forræderske kontrarevolusjonære», og erkebiskop Kung ble dømt til livsvarig («hovedmannen i klikken»). Den katolske patriotiske forening var under prosessene et redskap for myndighetene, knyttet tiltak og dommer mot Roma-lojale biskoper til kampen mot «USA-imperialismen», og sørget for å fylle noen av de bispestolene som slik ble tomme med patriotiske biskoper. Etter 1960 var alle de viktige slagene mot kirken over, og myndighetene oppviste heller liten interesse i tiden frem til 1966. Dette var en periode som ellers var preget av en stadig mer utviklet personkult rundt Mao Zedong. Den Roma-tro katolske kirke var knekket og hadde ikke lenger noen fungerende strukturer, og en regimetro struktur hadde tatt dens plass og fikk fungere innenfor de rammer de kommunistiske myndigheter fant passende. Lignende kontroll ble fra myndighetene utøvet overfor protestanter, buddhister, taoister og muslimer, men det kan sies at Den katolske kirke fikk særlig røff medfart på grunn av sine bånd til Vatikanet, som i de dager ble betraktet som et redskap for USA-imperialismen. I januar 1962 møttes Den kinesiske patriotiske katolske forening til sin annen nasjonale kongress; møtet fant sted i Beijing og det var 256 deltakere. Imens var et stort antall ytterligere bispevielser funnet sted. Det fastslått at prester og troende måtte godta kommunistpartiets føringer og etter behov underkaste seg indoktrinering og reform ved kroppsarbeid. Kirken i Kina måtte stå imot enhver underordning under Pavestolen. I et pressekommuniké fra konferansen het det at Konferansen formulerte sine fremtidige oppgaver i fem punkter: 1) Full aksept av Det kinesiske kommunistpartis lederskap; 2) Opposisjon mot imperialismen og «To Kina»-[modellen], fortsatt avsløring av Den Hellige Stols og USA-imperialismens manipuleringer, og full virkelliggjøring av kirken som selvbestemmende og selvstyrende; 3) mer politisk indoktrinering og mer arbeid ved hvilket fortsatte følelsesmessige bindinger til Den Hellige Stol kan bli utrenset; 4) innrettelse av det religiøse liv i pakt med regjeringens politikk og lover; og 5) opprettelse av en teologisk skole for å trene «prestelig personell og intellektuelle elementer». Som formann for foreningen ble biskop Pi Shushi gjenvalgt. Som en av viseformennene fortsatte Li Weikuang. 1966-1977: Under kulturrevolusjonen. I 1966 brøk kulturrevolusjonen inn over landet. Fra slutten av august/tidlig september ble alle landets kirker stengt. Det gjaldt både katolske og protestantiske kirker; moskeer og buddhisttempler fikk samme medfart. Alt etter størrelse og andre forhold ble de omgjort til fabrikker, lagre eller annet. Nesten alle prester og nonner ble fengslet eller sent til tvangsarbeidsleirer. Heller ikke de katolikker og protestanter som hadde ment seg trygge på grunn av sitt samarbeid i de to respektive patriotiske bevegelser, gikk ikke fri. De ble nå rammet som om de skulle være store og farlige fiender. Mens en rekke tidligere ledende kommunistledere ble utskjelt som kontrarevolusjonære revisjonister, forrædere, kapitalistveivandrere, forrædere og spioner, ble partilojale patriotiske religiøse ledere uthengt som restene av det føydalistiske overtroiske system og halehenget på den vestlige imperialisme. De ble behengt på daglige offentlige kamp- og selvkritikkmøter med plakater som proklamerte dem som «oksespøkelser og slangeånder». Det som skjedde med den «patriotiske» katolske biskop av Shanghai, Zheng Jiazhu, er et godt eksempel. Han var en fredelig og kompromissvillig prest som ville være alle til lags og var blitt bispeviet i 1960. I 1966 ble han tatt av rødegardistene som anklaget ham for å være en opprører. Han ble behengt med en tung plakat og tvunget til fots gjennom gatene til almen spott og grove ydmykelser til endeløse daglige kritikksesjoner og offentlige rettssaker. Biskop Wu Guohuan av Hangzhou, som var blitt patriotisk biskop samtidig som Zheng, måtte øve daglig selvkritikk og skrive utallige erklæringer om hvor meget han angret sine feil. Bare på denne måten var det mulig å overleve kulturrevolusjonens verste fase. «Patriotisk» biskop Guo Zeqian av Hanyang ble drevet så til vanvidd at han begikk selvmord; det samme gjorde biskop Zong Huaimo av Yantai (Shandong). Selvmord var likevel sjeldne blant kirkens folk. Mange ble så demoralisert og presset at de valgte andre utveier. Noen brøt offentlig med sine presteløfter og giftet seg, enten frivillig eller under tvang. Da de etter kulturrevolusjonen ble spurt ut om det, bekjente mange at de hadde oppgitt alt håp og var overbevist om at kirken aldri ville gjenoppstå. Noen avsverget også sin tro. Mange biskoper og prester som giftet seg tok seg nonner som hustruer. Dette var i de fleste tilfeller et trekk som hadde til hensikt å fortsette å leve "de facto" sølibatært samtidig som dermed to personer (prest og nonne) slapp ytterligere ubehageligheter fra myndighetenes side, og fordi de dermed kunne sikre disse kvinnene et livsunderhold som de ellers med nokså stor sannsynlighet ville bli berøvet. Disse ekteskapene var rene "pro forma"-arrangementer. På den annen side var det også de som rett og slett ønsket seg et ekteskap. Og det må også sies at enkelte av de «patriotiske» biskoper hele tiden hadde hatt en dragning til slikt samliv; enkelte hadde inngått hemmelige ekteskap selv før kulturrevolusjonen. 1978-1999: Etter kulturrevolusjonen. Fra 1978 begynte myndighetene gradvis å løslate prester og biskoper fra fengsler og arbeidsleirer, og endel hadde fysisk og psykisk styrke og mot til å gå tilbake til sitt kirkelige arbeide. Noen av dem samarbeidet da myndighetene bestemte seg for å gjenopplive Den kinesiske patriotiske katolske forening. Stadig flere kirker ble gitt tilbake til trossamfunnene, og ble tatt i bruk etter renovasjoner nødvendige etter rødegardistenes herjinger. I mai 1980 kunne KPKF holde sin tredje nasjonale konferanse, etter et avbrudd på 18 år. Mer enn to hundre delegater fra den regjeringsregistrerte katolske kirke samlet i Beijing for dette, og i umiddelbar tilslutning var det dagene etter et møte for det som ble kalt «Den nasjonale forsamling av katolske representanter». Møtene bekreftet de gamle selvstyreprinsippene, og selv om man ville ha kontakt med «utenlandske venner» skulle det ikke være noen innblanding eller avhengighet. Dette var naturligvis en antipavelig markering. Leder for foreningen ble Joseph Zong Huaide, en av de første som i 1958 var blitt bispeviet uten pavelig mandat. Man organiserte også en patriotisk bispekonferanse, og noe som ble kalt «Den kirkelige administrative kommisjon», og den «patriotiske» biskop av Shanghai, eks-jesuitten Louis Zhang Jiashu, ble valgt til formann for begge. Noe av det første konferansen gjorde, var å forfatte en skarp uttalelse mot «onde mennesker og reaksjonære krefter som i religionens navn skaper mirakler, sprer rykter, sår splid og forårsaker splittelser». Bakgrunnen var at etterkommere av katolske fiskere noen uker før hadde hatt en spontan tredagers pilegrimsferd til det stengte valfartsstedet Zose ved Shanghai, og brutt seg inn i de stengte og ramponerte kapeller for å be, og begynt med reparasjoner. Noen hadde hevdet at de hadde hatt visjoner av Jomfru Maria. (I 1981 overtok Den patriotiske forening stedet; de to kirkene der ble åpnet og likeså ble et «patriotisk» presteseminar etablert der.) Fra nå av frasa Den katolske patriotiske forening seg formelt rollen som tilsynsmyndighet over alle kirkelige anliggender, og omdefinerte sin rolle til eksterne anliggender og kirke-stat-relasjoner. Ansvaret for læremessige og sjelesørgeriske anliggender ble gitt til kleresiet og kirkelige ledere. I 1992 kom nok en reorganisering, idet Bispekonferansen ble satt på samme nivå som Den katolske patriotiske forening, mens Den kirkelige administrative kommisjon ble redusert til en komite understilt Bispekonferansen og med ansvar for sjelesørgeriske anliggender. Det ble dessuten etablert fem komiteer i tillegg, for seminarutdannelse, liturgi, teologistudier, finansiell utvikling og internasjonale relasjoner. Initiativer innen disse områder gjorde det klart at de nye strukturendringer ble effektivt implementert. Fra 1990-årene har utvalgte seminarister og geistlige kunnet reise ut for videre teologisk utdannelse ved katolske seminarer og universiteter i USA. Et resultat for dette har vært utviklingen av flere kanaler for en fremtidig forsoning mellom Pavestolen og Den åpne kirke. Med mange opp- og nedturer har den åpne kirkes holdning til det pavelige primat blitt mer og mer imøtekommende. Bønnen for paven som var blitt fjernet fra boken «Kompendium av viktige bønner», ble gjeninnført i 1982. I februar 1989 tillot regjeringen i det såkalte Dokument 3 at man hadde en åndelig affiliering til Pavestolen, og ved Bispekongeransens møte i april 1989 anerkjente de straks og offentlig paven som den katolske kirke som kirkens åndelige leder. Ved slutten av 1990-årene hadde de fleste åpne menigheter også gjeninnsatt bønnen for paven under Messens eukaristiske bønn. I årene etter 1980 var det mange steder en dyp kløft mellom de katolikker som levde sitt kirkelige liv i statsautoriserte former, og de som nektet å gjøre det. Men bitterhet og mistro begynte gradvis sluppet taket hos stadig flere, og de to gruppene begynte gå innlede praktisk samarbeide på en del steder og felter. Forsoningen mellom gruppene førte til at skillelinjene mellom dem begynte å bli utvisket. Troskap overfor paven var ikke lenger samme prøvestein som før etter at pave Johannes Paul II legitimiserte stadig flere av den åpne kirkes biskoper og de fleste av deres nye biskoper ble ordinert etter å ha innhentet pavelig godkjenning. For yngre generasjoner av prester, nonner og lekfolk betød de gamle skillelinjer mindre og mindre. KPKA og regjeringen i Beijing. Selv om alle religiøse grupperinger og organisasjoner offiielt må være regjeringsgodkjente og -registrerte, finnes det "de facto" også mange uoffisielle grupperinger, også på katolsk grunn. Det kinesiske kommunistpartis offisielle politikk tolererer ikke at organisasjoner i Kina igger under for utenlandsk innflytelse eller styring, og godtar derfor ikke at katolikker underordner seg paen i Roma på noen annen måte enn at de betrakter ham som en åndelig leder. Dette åndelige lederskap kan imidlertid ikke gi seg noen reelle utslag for eksempel hva gjelder kirkestyre. KPKA måtte derfor erklære sin avvisning av den pavelige myndighet og at de ikke anså seg bundet av pavelige forordninger verken av administrativ eller trosmessig art etter 1949, det år Folkerepublikken Kina ble utropt. Det betyr blant annet at erklæringen om Maria himmelopptagelse (1950), eller dekretene fra Annet Vatikankonsil (1962–1965), eller de store liturgiske forandringer som ble innført i verdenskirken fra 1969/1970 kunne gjøres gjeldende i Kina. Slik ble det at det til å begynne med paradoksalt nok bare var den Romtro «undergrunnskirke» som fra ca 1970 begynte å gå over til feiring av messen på folkespråket (kinesisk), men prester tilknyttet den patriotiske Beijing-styrte forening holdt fast på feiring av messen etter tridentinsk ritus, og på latin. Det var bare fra 1992 at den «patriotiske» fløy av kirken gradvis gikk over til messefeiring etter ny ritus og på kinesisk. Regjeringens grep om KPKA forhindrer også at kirkeledere tilknyttet foreningen kan ytre noen kritikk mot de lover og ordninger som kommunistpartiet har innført, som for eksempel ettbarnspolitikken eller spesielt dens konsekvenser hva gjelder for eksempel tvangsaborter eller tvangssterilisering. Ettbarnspolitikken impliserer også i praksis bruk av kunstig prevensjon, noe som en fri katolsk kirke normalt ville avgrense seg mot moralteologisk også i offentligheten. Katolske biskoper i og utenfor KPKA. Vatikanet har aldri erklært at katolikker som tar del i KPKA-godkjente gudstjenester skulle være skismatikere. Siden 1957 er en rekke biskoper blitt ordinert uten pavelig mandat, av biskoper som mer eller mindre frivillig hadde gått med i KPKA, men disse illegitime bispevielser ble ikke kjent kirkerettslig ugyldige. Dette innebærer at den alminnelige sakramentsforvaltning av de sakramenter som krever at de utøves av geistlige stående i apostolisk suksesjon, betraktes som gyldige av Vatikanet (f.eks. nattverd, skriftemål, ordinasjoner). Siden 1980-tallet har dessuten stadig flere av de illegitimt bispeviede biskoper innen den regjeringsgodkjente kirkelige struktur underhånden innhentet etterhånds legitimering av sine bispevielser. Dette innebærer at det i dag (2007) bare er noen ganske få av de rundt 70 KPKA-approberte biskoper i Kina som fremdeles anses som illegitime biskoper. Flertallet av de biskoper som ledet kirken i det kommunistiske Kinas tidligste år, nektet å tilslutte seg KPKA, og ble av den grunn utsatt for forfølgelser og fengsel – og det var flere som enten døde i fangenskap eller ble henrettet. Etter kulturrevolusjonen, da samtlige katolske biskoper (og prester, søstre og kirkefolk forøvrig) ble utsatt for forfølgelser enten de var i eller utenfor KPKA, var det fremdeles et mindre antall Roma-tro biskoper som fremdeles var i live. Én av dem, biskop Joseph Fan Xueyan av Baoding, konsekrerte i 1981 tre nye biskoper, uten å ha innhentet Romas tillatelse. Denne tillatelsen kom imidlertid kort tid etter, og paven gav da de Roma-tro biskoper en situasjonsbetinget fullmakt med å fortsette å ordinere egnede Roma-tro prester til biskoper. Etter nå år økte dermed gruppen Roma-tro «undergrunnsbiskoper» til over 50 (inkludert et titall overlevende fra 1940- og 50-tallets legitime bispeordinasjoner). Denne ekstraordinære tillatelsen gitt til undergrunnsbiskoper om nye bispevielser uten forhåndsklarering med paven gjaldt helt til Roma tolv år etter fant at forholdene hadde endret seg slik at slik klarering var praktisk gjennomførbar, og på et møte i Vatikanet mellom sakkyndige og avsvarlige innen Statssekreteriatet og Kongregasjonen for troens utbredelse ble det den 26. september 1993 besluttet å trekke tilbake spesialtillatelsen. Dette skiftet sammenfalt med at de illegitime KPKA-biskoper begynte å henvende seg underhånden for å få sine ordinasjoner legitimert. Romas nye holdning fra 1993 hadde etterhvert den effekt at det ble slutt på ordinasjonen av nye «undergrunnsbiskoper»: Siden annen halvdel av 1990-årene er det såvidt kjent ikke kommet noe "nihil obstat" for flere undergrunnsbiskoper. Det ble samtidig bestemt at KPKAs bispekandidater kunne henvende seg til Roma og innhente forhåndsklarering av sine ordinasjoner. Til å begynne med ble det holdt stille med at de nye KPKA-biskoper som regel alltid hadde fått slik tillatelse. I Roma ble det aldri offentliggjort gjennom de vanlige pressebulletiner eller oversikter over katolske biskoper, men i Kina ble det på kirkelig hold ettersom årene gikk mer og mer en «offentlig hemmelighet» at det var slik det hang sammen, selv om det pavelige mandat ikke ble opplest under ordinasjonsmessene eller omtalt i andre offisielle sammenhenger. Utviklingen siden 2000. Dette arrangementet fikk et tilbakeslag den 6. januar 2000, da ledelsen av KPKA forserte ordinasjonen av fem nye biskoper som "ikke" hadde innhentet noen pavelig godkjenning. Ordinasjonen førte til kraftig og tildels offentlig ordskifte mellom Vatikanet på den ene side, og KPKAs mer selvstendighetsorienterte ledersjikt og det offisielle Kina på den annen. Etter noe tid ble imidlertid den tidligere ordning i stillhet gjenetablert; knapt noen eller ingen av KPKA-bispevielsene fant sted uten pavelig godkjenning på forhånd. Ordinasjonene av Peter Feng Xinmao in 2004 som koadjutor av Hengshui, Joseph Xing Wenzhi som hjelpebiskop i Shanghai (28. juni 2005). og Anthony Dang Ming Yan som koadjutor av Xi'an den 26. juli samme år var således alle i virkeligheten pavelig forhåndsklarert. En gestus som forteller om Vatikanets forståelse av situasjonen var også pave Benedikt XVIs invitasjon av fire kinesiske biskoper - tre KPKA-biskoper og én «undergrunnsbiskop» - til fullverdige deltagere ved den romerske bispesynode i oktober 2005. (Ingen kunne komme, grunnet manglende utreisetillatelser fra myndighetenes side.) I 2006 fulgte en serie nye tilbakeslag med likhetstrekk til hendelsene i januar 2000, da den ene etter den andre av KPKA-ordinasjoner fant sted uten pavelig godkjenning. I januar 2007 ble det bekjentgjort i Roma at paven aktet å henvende seg i brevs form til de kinesiske myndigheter og de kinesiske katolikker om hvordan man kan oppnå en synligere enhet mellom alle katolikker i Folkerepublikken. Brevet skulle offentliggjøres etter påske. Sentralt i en slik normalisering vil være en gjennomtenkning av KPKAs fremtidige rolle – om noen – i den kinesiske katolske kirkes liv fremover. Den kinesiske patriotiske katolske forening (KPKF / CCPA/CPCA). "(opprettet 15. juli 1957)" Formenn. "KPKF lå nede fra 1966 til 1980" Eksterne lenker. Patriotiske C.M. Seehuus. Carl Magnus Seehuus ofte bare C.M. Seehuus (født 20. mai 1865 i Kristiansund, død 4. april 1951 i Skien) var pastor i baptistmenigheten i Skien i Telemark. Han brøt senere med baptistene og dannet en ny menighet, "Menigheten i Totalen". Den kom til å bli den første pinsemenighet i Norge, senere kalt bare "Tabernaklet", nå Pinsekirken Tabernaklet Skien. Han var gift med Ida B. Seehuus. (født 1868 i Concord, Wisconsin, USA, død 1928 i Skien) Pastoren. C.M. Seehuus studerte ved Baptist Union Theological Seminary i Morgan Park, Chicago i årene 1885-1888.Tilbake i Norge ble han ansatt som reisesekretær i Norsk Søndagsskoleunion hvor han arbeidet ut fra Kristiania og Moss. Han kom til Skien i 1895, hvor han sa ja til kallet å bli pastor i Skien baptistmenigheten i 1899. Tidlig 1900-tallet hadde flere kristne en lengsel etter en berøring av den Hellige Ånd, og det var en lengsel etter hellighet. I 1905 var vekkelsen i Wales på sitt høydepunkt, og mange i Skien, opplevde en dyp trang i hjertet, etter en større vekkelse også i Skien og i Norge. I 1905 brøt en stor vekkelse ut i baptistmenigheten i Skien. Mange, særlig ynge mennesker ble frelst. Møtene var preget av «kraft og salvelse». Det var umulig å skaffe plass til alle som ville inn på møtene. På slutten av 1906 eller tidlig i 1907 begynte enkelte av medlemmer i menigheten å tale i tunger, og det var helt nytt og ukjent. Mange var skeptiske. Seehuus tok dette opp som egen sak på menighetsmøtet 10. mars 1907. Fra referatet: "… Ingensinde før har alvorligere sak vært behandlet, idet der samtidig med en sterk vekkende bevegelse, en for oss ny åndsretning har grepet om seg, hvor i forbindelse med en synlig åndsfylde følger over enkelte en foreteelse, lik den i Pauli brev til Korinterne 14. kap. beskrevne tungetale, overfor hvilket menigheten har hatt forskjellige meninger …". Det ble splittelse i menigheten og det kom forslag om å forby tungetale på møtene. Saken fikk ingen løsning. Den 27. januar 1908, innleverte Seehuus sin oppsigelse, med virkning fra 1. februar. Som grunn angav han "en uoverensstemmelse mellom ham og en del menighetstjenere og menighetsmedlemmer angående nådegavene og deres bruk i møtene". Familien Seehuus og omtrent 25 andre meldte seg ut av Skien baptistmenigheten. Seehuus dannet en ny menighet i Skien, den fikk navnet "Tabernaklet". Dette var den første menighet, i det som skulle bli den norske pinsebevegelsen. Menigheten ble grunnlagt, 24. april 1908. Filadelfia Drammen. Filadelfia Drammen er en pinsemenighet i Drammen. Menigheten ble etablert i 1921. Menigheten har nesten 800 medlemmer (tall fra 2006). Historie. Det var den 21. mars 1921 at menigheten i Drammen ble etablert, med navnet "Filadelfia". Tidlig på 1920-tallet var det vekkelsestider i Norge. Skreddemester Thorvald Helgerud hadde en tid gått på møter hos Thomas Ball Barratt i Oslo og kjente et kall til å starte en frimenighet på Bragernes. En dag kom Arthur Cornelius og en prest som het Niissen til Drammen og tok inn på et hotell i Drammen. De ringte hjem til Thorvald Helgerud på Tangen, han bad dem hjem til seg og de dro dit. Så hendte noe dramatisk: Det ble en eksplosjon i det hotellet de litt før hadde sittet og flere mennesker ble drept! Dette gjorde sterkt inntrykk på befolkningen. Like etter dro Thorvald Helgerud og Arthur Cornelius til Bragernes torg og holdt møter! Det ble en sterk vekkelse og det fortelles at de til og med leide Drammen Teater og holdt møter der! Etter en tid ble det så mye arbeid for disse to pionerene at de måtte ha hjelp. Antagelig kjente Cornelius pinse evangelisten Willy Rudolph og han kom! De to unge evangelistene, Willy Rudolph og Arthur Cornelius ble valgt som menighetens første forstandere (pastor) og Thorvald Helgerud som første eldste. Filadelfia Hornorkester, ble stiftet i 1956. Hornorkesteret er det siste brassband som eksisterer i den norske pinsebevegelsen. (2006) Misjon. Misjon har alltid vært viktig for menigheten, og støtter arbeid i Open Heart og Europa i Fokus, samt misjonærer i Romania/Onesti, Kongo og på Filippinene. Ledelse. Menigheten ledes av en pastor og et eldsteråd. I tillegg har menigheten en administrasjonskommite. Flere frivillige medarbeidere har lederansvar og deltar i menighetens grupper og samlinger. Tidligere forstandere (pastorer). Listen er mangelfull, kan du hjelpe wikipedia med å forbedre den hadde det vært fint. Radio Filadelfia. Radio Filadelfia er en radiostasjonen for Drammensdistriktet. Kanalen kan lyttes til i Drammen, Lier, Konnerud og Eiker. Sender også på webradio. Tamang Ghedung. Tamang Ghedung er den store, halvoffisielle, samlende organisasjonen for tamang-folket i Nepal. Tamang-folket snakker et tibeto-burmesisk språk og er tradisjonelt buddhister. De er den største janjati-minoritetene i det nepalere kaller "ås-distriktene", med ei befolkning på rundt 3 millioner. De har blitt utsatt for hard diskriminering under det hinduiske kongedømmet som har herska siden 1768. Tamang Gedung er organisert i 62 av Nepals 75 distrikter, og har 500 lokale landsbykomiteer. Den er oppfatta som representativ for tamang-folket i Nepal, og samarbeider også med tamang-organisasjoner i andre land. Organisasjonen blei starta i 1956, men under det kongelige diktaturet var den forbudt fra 1960, og blei først legal igjen etter demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990. Tamang Ghedung har samarbeida med Nepal Federation of Indigenous Nationalities (NEFIN). Men mens NEFIN våren 2007 har kommet til å samarbeide nært med den statig mer ekstreme madhesi-organisasjonen MJF, og også blitt anklaga for å ha blitt infiltrert av royalistiske tilhengere av kong Gyanendra, har Tamang Ghedung gått fri for kritikk av denne typen. Da Tamang Gedung hadde sitt 6. landsmøte i Kathmandu i april 2007, blei møtet åpna av ordflører i overgangsparlamentet "Subash Nembang", og representanter fra alle de største partiene var med i åpningsdiskusjonen om "kampanjen for en sjølstyrt Tamsaling-republikk". Rundt 400 representanter fra 23 ulike tamang-organisasjoner deltok på landsmøtet. Beter. Beter er en gruppe planter. Det er ett- og toårige urter med opprett vekst og tykke, hårløse blader. Blomstene er samlet i endestilte, aksaktige nøkler. De enkelte blomstene er små og bruskaktige. Frukten er en flat kapsel med et oppspringende lokk. Gorkha distrikt. Gorkha er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Historie. Distriktet har navnet etter kongedømmet Gorkha, som opprinnelig lå i det nåværende distriktet, men på 1700-tallet danna utgangspunktet for den moderne staten Nepal. Fram til 1930 var Gorkha det nåværende Nepals offisielle navn. I distriktet ligger også den historiske byen Gorkha. Den var hjembyen til Shah-dynastiet, som har sittet på tronen i Nepal fra 1768, da kong Prithvi Narayan Shah erobra Kathmandudalen. Byen Gorkha er et kjent turistmål. Administrativ inndeling. Gorkha distrikt ligger i "Ghandaki sone" i "Vestregionen", vel 10 norske mil nordvest for Kathmandu. Det reknes til Nepals ås-distrikter, men den nordligste delen hører til Himalaya. Gorkha grenser i sør og vest mot distriktet Tanahu, videre nordover i vest mot Lamjung og Manang, i nord mot provinsen Tibet i Kina, i øst og sør mot Dhading, og i sør mot Chitwan. Hovedstaden Prithvinarayan hadde i 2005 anslagsvis 27 000 innbyggere. Antall distriktsutviklingskomiteer er 66. Bykommuner 1. Bybefolkninga i 2001 var 8,9%. Nasjonale minoriteter. Sjøl om det herskerkende dynastiet i Gorkha snakka nepali, er distriktet historisk dominert av nasjonale minoriteter som snakker tibeto-burmesiske språk, spesielt varianter av tamang og gurung. Flere byer har newar-innslag, og den gamle borgen i Gorkha by er et berømt eksempel på newar-arkitektur. I det sørlige Gorkha fins det innslag av chepang. Fra folketellinga i 1991 til 2001 gikk andelen hinduer ned fra 89,9% til 72,8%. Andelen buddhister økte fra 8,9% til 25,2%, andre (som bl.a. omfatter den gamle tibetanske religionen bön) fra 0,5% til 1,1%. Dette skyldes økt politisk og religiøs bevissthet hos de nasjonale minoritetene. Naturparker, høye fjell. I den nordligste høyfjells-delen av Gorkha distrikt, ligger det store Annapurna naturnvernområde, som også fortsetter inn i nabostatene. Fjellkjeden Mansiri Himal (også kjent som Gorkha-massivet) ligger i naturparken. Typisk for fjellkjeden er den voldsomme høydeforskjellen i forhold til landskapet rundt. Manaslu, 8 163 moh, verdens 8. høyeste og nepals 7. Nepals høyeste fjell, er den høyeste toppen i Mansiri Himal. Toppen ligger i Gorkhas nordvest, nær grensa til Manang distrikt. Nest høyeste topp i kjeden er er Himalchuli, 7893 moh og verdens 18. høyeste fjell. Kjedens 3. høyeste er Ngadi Chuli, 7 871 moh og verdens 20. høyeste. Begge ligger i Gorkhas nordvest, på grensa til Manang distrikt. Kjente nepalere. Blant kjente nålevende nepalere fra Gorkha er Baburam Bhattarai, ansett for å være nr. 2 i maoistpartiet NKP(Maobadi). Partiets mest kjente kvinnelige leder Hisila Yami, som er minister for offentlige arbeider i Nepals overgangsregjering 2007, er også født i Gorkha. Betel Nærnes. Betel Nærnes er en pinsemenighet på Nærnes i Røyken kommune, Buskerud. Menigheten har omtrent 60 medlemmer Historie. I 1907 kom pinsevekkelsen til Norge, og i flere år var det vekkelsestider. Betel Nærnes var blant de første menighetene som sluttet seg til den norske pinsebevegelsen allerede i 1910. Menigheten var da allerede etablert. Filadelfia Skiptvet. Filadelfia Skiptvet er en pinsemenighet i Skiptvet kommune i Østfold fylke. Menigheten har 182 medlemmer, medregnet tilhørige, det vil si barn av døpte medlemmer. Ledende Eldste er Tormod Langli. Pastor er Kent Wigardt. I 1907 kom pinsevekkelsen til Norge, og i flere år var det vekkelsestider. Filadelfia Skiptvet var blant de første menighetene som sluttet seg til den norske pinsebevegelsen allerede i 1910. Menigheten var da allerede etablert. Filadelfia Skiptvet er engasjert i misjonsarbeid og støtter norsk pinsemisjons arbeid, og er utsendermenighet for misjonær Elisabeth Søvde. Menigheten støtter økonomisk arbeidet til Liv Haug og Halvard Hasseløys sitt arbeide. I 2007 var menighetens misjonsregnskap på 95 930,- kr.. Udayapur-distriktet. Udayapur (nepali उदयपुर जिल्ला) er et av Nepals 75 distrikter. Udayapurs areal er 2 063 km², og befolkningen var i 2001 287 689. Det hører til "Sagarmatha sone" i "Østregionen" og reknes til "ås-distriktene". Hovedstaden heter "Gaighat". I vest grenser Udayapur mot Sindhuli, i nord mot Okhaldunga, Khotang og Bhojpur, i øst mot Sunsari, i sørøst mot Saptari og i sørvest mot Siraha. Største by er Triyuga (befolkning 2005 anslått til 63 340). Antall distriktsutviklingskomiteer 44. Bykommuner 1. Bybefolkninga i 2001 var 19,2%. Forventa levealder 68 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 36,4 (tall fra 2001), uten tilgang til reint vann 28,8%, leger 5 (2002). Høykaste-befolkning 28,64%, dalit 11,35%, buddhister 6,4% (tall fra 2001), andre religioner 11,7%. Udayapur ligger på grensa mellom det nepalere kaller "ås-distriktene" og det indre Tarai. Distriktet er tradisjonelt hjemstavn for "raj"-folk som hører til kirat-gruppa. Andelen som dyrker annen religion inneholder de som holder på deres tradisjonelle religion kiranti. I befolkninga er det også innslag av magar og tharu. Betania Kongsberg. Betania Kongsberg er en pinsemenighet på Kongsberg, Buskerud. Menigheten har omlag 220 medlemmer, medregnet tilhørige, det vil si barn av døpte medlemmer. Menighetens visjon er "Med hjerte for Gud og mennesker." og trosgrunnlaget er basert på den kristne tro og at Bibelen er «Guds sanne ord». I tillegg til de faste møtene, har Betania Kongsberg såkalte "Livsnære grupper", småfellesskap og cellegrupper. Historie. I 1907 kom pinsevekkelsen til Norge, og i flere år var det vekkelsestider. Betania Kongsberg var blant de første menighetene som sluttet seg til den norske pinsebevegelsen, allerede så tidlig som i 1910. Menigheten var da allerede etablert, noe den ble i 1895. Sindhuli distrikt. Sindhuli er et av Nepals 75 distrikter. Areal er 2 491 km², og folketall var i 2001 279 821. Det hører til "Janakpur sone" i "Sentralregionen". Hovedstad er Sindhulimadhi Største by er Kamalamai. Den hadde i 2005 en anslått befolkning på 36 440. I vest grenser Sindhuli mot Makwanpur, i nordvest mot Kavrepalanchok, i nordøst mot Ramechhap, i øst mot Udayapur, i sørøst mot Dhanusa, i sør mot Mahottari og i sørvest mot Sarlahi. I distriktet er det 53 landsbyutviklingskomiteer og 1 bykommune. Bybefolkninga er 11,7%. Levealderen er 66,1 år. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte er 44,7. Folk uten tilgang til reint vann 45%. (Tall fra 2001.) Antall leger er 6 (2002). Høykaste-befolkninga er 24,50%. Dalit er 11,45%. Buddhister 28,1%, andre religioner 3,3%. (Tall fra 2001.) Antallet buddhister skyldes bl.a. et stort innslag av tamang. Her fins også magar-befolkning. Georgetown University. Healy Hall på Georgetown University Georgetown University er USAs eldste katolske universitet, og er ledet av jesuittordenen. Det regnes som et av de amerikanske eliteuniversiteter på en rekke områder, som for eksempel statsvitenskap og juss. Universitetet ligger i bydelen Georgetown vest i USAs hovedstad Washington D.C., mellom 35th Street NW, Glover Archibold Park, Potomac River og Reservoir Road. Det er ca 20 kvartaler fra Det hvite hus. Universitetets juridiske fakultet "(Georgetown University Law Center)" er det eneste som ikke ligger på universitetets hovedområde. Det er ved New Jersey Avenue, bare noen få kvartaler fra Capitol, Library of Congress og Union Station. Georgetown University er medlem av Association of Jesuit Colleges and Universities. Historie. Georgetown ble grunnlagt i 1789 av jesuittpater John Carroll (1736–1815). Den formelle grunnleggelsesdagen er 23. januar 1789, men byggearbeidene startet allerede året før; i 1791 ble den første studenten skrevet inn, og i 1792 begynte undervisningen. 23. januar 1789 er datoen da jesuittene fikk skjøtet på eiendommen universitetet ligger på. I 1814 fikk Universitetet offisiell anerkjennelse fra USAs kongress i form av et "Federal Charter" (føderalt charter), som president James Madison så undertegnet den 1. mars 1815. Det var det første lærestedet i landet som fikk et slikt charter. I 1850 kom et medisinsk fakultet (i dag: "School of Medicine"), og i 1870 det juridiske fakultet (i dag: Law Center, et campus annetsteds i byen). På den tiden var studiegebyrene på 50 dollar. Under pater Patrick Healy (1834–1910), den første afro-amerikaner som fikk doktorgradstittel i USA og som var rektor for universitetet fra 1874 til 1882, gjennomlevde Georgetown en ny blomstringstid og forvandlet seg fra et lite "liberal arts college" til et moderne universitet. Blant universitetets tidligere studenter er tidligere president Bill Clinton. Fakulteter. "Intercultural center" bak den såkalte "Røde Plass" på Georgetown. Catholic University of America. Catholic University of America, Washington D.C. The Catholic University of America (forkortet CUA) er et katolsk universitet i Washington, DC. Det er det eneste av landets katolske universiteter som ble grunnlagt av de amerikanske katolske biskoper. Grunnleggelsen fant sted med pave Leo XIIIs approbasjon i 1887. Universitetet hadde i 2006 ca 6.150 studenter, og skolepengene var US$ 28.990. På universitetes campus befinner seg den største kirke på den vestlige halvkule og verdens syvende største: "Basilica of the National Shrine of the Immaculate Conception". Den er til tross for sin størrelse ikke det katolske erkebispedømmet Washingtons domkirke, men en kirke av nasjonal karakter for landets katolikker. Den er også et viktig besøks/pilegrimsmål; omkring 750.000 katolikker besøker helligdommen hvert år (2007). Campus. CUAs "campus" ligger i bydelen Brookland i det nordøstre Washington, DC, ca 5 km nord for kongressbygningen, og dekker nesten en kvadratkilometer. (i 2004 kjøpte universitetet et større tilgrensende område med tanke på eventuell senere utbygning.) Området har 55 større bygninger, i romansk eller moderne byggestil. "Edward J. Pryzbyla University Center" ble åpnet våren 2003, og har studentkantine, universitetsbokhandel,studentorganisasjonnes kontorer, et stort "ballroom", et lite supermarked og andre studenttjenester. "John K. Mullen Library" ble renovert i 2004, og rommer både universitetets hovedbibliotek og en rekke spesialbiblioteker. CUAs juridiske fakultet, "Columbus School of Law", er også på campus og opererer som en en nokså atskilt enhet med egne studenttjenester, eget bibliotek, eget kapell, og annet. Tilgrensende CUAs campus ligger store studiehus tilhørende dominikanerordenen og oblatene, og dessuten "Theological College", som er et nasjonale presteseminar for den amerikanske katolske kirke. Fra interiøret i «skolekapellet», den største kirken på den vestlige halvkule Det er mange dormitorier i og nær campus, og tre nye er under planlegging i 2007. En rekke viktige katolske institutter er i umiddelbar nærhet, som for eksempel "Pope John Paul II Cultural Center", et stort fransiskanerkloster, Trinity University og den amerikanske katolske bispekonferanses kontoranlegg og møtelokaler. Akademiske tilbud. Fra "campus", utblikk mot basilikaen Catholic University er det eneste lærested i USA som kan gi kirkelige grader i kirkerett. Over 98% av professorene har doktorgrader eller andre terminale grader, og 74% underviser "undergraduates." Av fulltidsfakultetet er 59% katolikker. American University. American University (AU) er et privat ikke-konfesjonelt universitet i Washington, D.C. i USA. Universitetet ble grunnlagt i 1893. Det holder faglig høyt nivå, og har høye skolepenger på US$ 29 673 årlig. Det tilbys undervisning i språk fra "AU" en rekke steder på kloden, bl.a Argentina, Danmark, Egypt, Italia, Jemen, Korea, Libanon, Nigeria, Spania, Russland, Taiwan og Tadsjikistan. George Washington University. George Washington University er et privat universitet i Washington, D.C., grunnlagt i 1821 som "Columbian College". Det ble grunnlagt med utgangspunkt i et initiativ fra president George Washington for å gi ungdom i USA kunnskap om politisk ledelse og administrasjon i kombinasjon med akademisk trening. Det faglige hovedfokus er på statsvitenskap og internasjonale studier, foruten jus og økonomi. Skolepengene (2006) utgjør US$ 39 240, som er høyt i amerikansk sammenheng. Det tildeles alle gradsnivåer inklusive doktorgrad (Ph.D). Mount Vernon campus ble etablert i 1998. Howard University. thumb Howard University er et privat, historisk afro-amerikansk universitet i Washington D.C. i USA. Det ble grunnlagt i 1867 som et av de såkalte Historiske svarte læresteder i USA. I 2006 var det 10 623 studenter og 1 576 vitenskapelig ansatte ved "Howard", og skolepengene dette året (høsten 2006) var US$ 12 295. Studiene strekker seg helt opp til doktorgradsnivå (Ph.D). Gallaudet University. Gallaudet University i Washington D.C. er verdens første universitet for studenter som er døve eller tunghørte, og er fortsatt det eneste hvor all utdanning og alle programmer er tilrettelagt for døve. Universitetet er offisielt tospråklig og bruker amerikansk tegnspråk (engelsk: "American Sign Language") og engelsk i undervisningen. Universitetet ble grunnlagt 16. februar 1857 som "Columbia Institution for the Deaf and Dumb and the Blind" av USAs postminister Amos Kendall, og så oppkalt etter Thomas H. Gallaudet, som var pioner for det amerikanske utdannelsessystemet for døve. Kendall utnevnte den 20-årige sønnen av Thomas H. Gallaudet til skolens første direktør. Syv år etter fikk skolen status som høgskole (college) etter et forbundsvedtak undertegnet av president Abraham Lincoln, og fikk da navnet "Columbia Institution for the Instruction of the Deaf and Dumb". Dette navnet ble endret til "Gallaudet College" i 1954. I 1986 opphøyde den amerikanske kongressen colleget til universitet, og det gir akademiske grader helt opp til doktorgradsnivå. Fordham University. Fordham University er et privat katolsk universitet under jesuittordenens ledelse i New York City. Det ble grunnlagt i 1841 som "Saint John's College"m og fikk sitt nåværende navn i 1907. Skolepengene er på US$ 30.655. Universitetet er vokst ut av sin opprinnelige "campus", og har nå tilhold flere steder, The Bronx, Manhattan og i Tarrytown. Fordham University er medlem av Association of Jesuit Colleges and Universities. Orlog. Orlog er et begrep som på norsk bare brukes i sammensetninger som for eksempel orlogsfartøy, orlogsmarine, orlogsgast, orlogskaptein og orlogsflagg for å indikere tilhørighet til krigsmakt og forsvar. Begrep som orlogsmarine/orlogsflåte/orlogsskip og handelsmarine/handelsflåte/handelsskip brukes for å skille mellom skip som tilhører marinen og skip som blir drevet kommersielt. "Orlog" stammer fra det nederlandske ordet "oorlog", som betyr «krig». Seth (musiker). Seth tidligere kjent som Seiji (født 9. august, 1972 i Hiroshima, Japan), er vokalist i Moi dix Mois. Tidligere har han vært med i Amadeus, Brain Hacker og After Image. For tiden er han også vokalist i Art Cube, hvor han går under navnet Z ("zeta"). Dalane Sykleklubb. Dalane sykleklubb er en sykleklubb for Egersund og Dalane – regionen, Sør-Rogaland. Klubben har over 100 medlemmer med ulike ambisjonsnivåer. Klubben har både offroad (MTB)- og racer-syklister, samt en egen juniorgruppe. Klubben ble stiftet i 1980 og feiret sitt 25 års jubileum i 2005. I de senere år har klubben ekspandert i form av økning i medlemsmassen og aktivitetsnivå. Klubben er tilsluttet Norges Cykleforbund. Breidablikk museum. Hovedbygningen på Breidablikk, med apeskrekktreet Redervillaen Breidablikk som ligger på Eiganes i Stavanger er en godt bevart herskapsvilla som ble bygget i 1881–1882 for kjøpmann og reder Lars Berentsen. Villaen er tegnet av arkitekt Henrik Nissen. Breidablikk drives som museum av MUST – Museum Stavanger AS (tidligere stiftelsen Stavanger Museum). Villaen er i sveitserstil med nyromanske og gotiske stiltrekk. Både bygningen og interiørene er preget av høy håndverksmessig kvalitet. Ved hovedbygningen står fremdeles eiendommens gamle hovedhus og låve fra 1852. Låven inneholder en utstilling av jordbruksredskaper og hestekjøretøy. Parken, som er anlagt av gartner Poul H. Poulsson, er godt bevart i engelsk stil med eksotiske trær og buete grusganger. Lisson Grove. Lisson Grove er et område i nordvestlige sentrale London, i bydelen Westminster. Området ligger mellom Regent's Park, Marylebone Road (A501), Edgware Road (A5) og St. John's Wood. Lisson Grove er også navnet på hovedgata gjennom området. Området. Det opprinnelige navnet for området nordvest for Marylebone er Lisson Green. Lisson Green var et mindre gods som ble utskilt fra det middelalderske stogodset Lilestone i 1236. Godset og landsbyen Lisson Green lå der det store gatekrysset Marylebone Flyover ligger i dag, mellom de to undergrunnsstasjonene Edgware Road, med jordvegen på nordsida. Den bymessige utviklinga av området begynte omkring 1800, og da den nye Regent's Canal ble ført gjennom området i 1810, var mye av dagens gatenett lagt og de første husene bygd. I begynnelsen slo mange kunstnere og skribenter seg ned i de fortsatt landlige omgivelsene; seinere fortrakk disse nordover til St. John's Wood. Særlig den nordlige delen av området ble utover på 1800-tallet utbygd av hensynsløse eiendomsspekulanter som satte opp dårlige hus og fylte dem opp med fattige leieboere; for en stor del irske innvandrere. Lisson Green fikk etter hvert et rykte som et strøk hjemsøkt av sykdommer og kriminalitet. Da det i 1885 ble kjent at den 13 år gamle Eliza Armstrong i Charles Street var blitt solgt til et bordell for £5, vakte det bestyrtelse i opinionen, og både myndigheter og filantroper begynte å interessere seg for Lisson Grove. Fra slutten av 1800-tallet og gjennom mye av 1900-tallet er den gamle slummen fjerna fra Lisson Grove. Samtidig førte åpninga av jernbanelinja inn til Marylebone til at området ble avskåret fra Regent's Park, og begrensa beboernes muligheter for friluftsliv. Av store, offentlige boligreisningsprosjekter kan nevnes Lilestone Estate på sørsida av kanalen, påbegynt i mellomkrigstida og fullført etter krigen. Lisson Green Estate nærmere Regent's Park – med over 500 leiligheter – stod ferdig i 1974. Gata. Lisson Grove begynner i gata St. John's Wood ved Lord's Cricket Ground, løper i sørøstlig retning og ender i Marylebone Road ved Marylebone stasjon. Gata ble anlagt på slutten av 1700-tallet. Den sørligste delen ble snart bebygd med relativt påkosta leiegårder, mens den nordlige delen fikk et mer blanda preg. Her lå blant annet en fabrikk som produserte giftig, hvitt bly. I begynnelsen var Lisson Grove en heller fornem adresse, men området forfalt gradvis utover på 1800-tallet. Allerede fra 1850 var Lisson Grove blitt så ille at en fant det nødvendig å sette inn visse tiltak for å få sanert den verste slummen. Lisson Grove i kunst og litteratur. I "Pygmalion" har George Bernard Shaw latt Eliza Doolittle – arbeiderjenta som forvandles til dame – komme fra Lisson Grove. Roa–Hønefosslinjen. Roa-Hønefossbanen (nytt navn på strekningen fra 6/1-08) var opprinnelig en del av Bergensbanen. Strekningen ble åpnet i 1909. Bergenstogene kjørte i lang tid på denne linjen via Gjøvikbanen fra Oslo, men dette sluttet i 1989. I dag blir dette rute-alternativet stort sett brukt av godstog mellom Oslo og Bergen, og bare unntaksvis til persontrafikk. Traséen går fra Roa via Jevnaker, på Hadeland i Oppland, og langs østsiden av Randselva ned mot Viul, Hval og Hønefoss i Ringerike, Buskerud. Roa og Hønefoss er viktige knutepunkt for jernbanen. På Roa er det bl.a. forbindelse til Oslo og Gjøvik, via Gjøvikbanen. På Hønefoss er der bl.a. forbindelse til Bergen og Drammen, som på sin side gir videre forbindelse til Oslo eller sørover via Sørlandsbanen eller Vestfoldbanen. Mark St. John. Mark Leslie Norton, mest kjent som Mark St. John (født 7. februar 1956 i Hollywood i California, død 5. april 2007) var en amerikansk gitarist. Han er kjent for å ha vært gitarist i Kiss fra april til desember 1984. Kiss. St. John overtok gitaristjobben i Kiss etter Vinnie Vincent i april 1984. På dette tidspunktet hadde Kiss midlertidig lagt bort sminken og kostymene som var deres kjennemerke, og St. John var med på suksess-albumet "Animalize". St. John ble syk under arbeidet med plata, fikk Reiters syndrom (en form for artritt), og var ute av stand til å opptre mer enn tre ganger på turnéen som etterfulgte "Animalize". Kun én gang fullførte han en konsert. I desember 1984 ble han erstattet av Bruce Kulick. Han har også spilt i bandet White Tiger. Han døde av hjerneblødning 5. april 2007. New Yorks undergrunnsbane. Tog nummer 7 på New York City Subway ankommer en stasjon. New York City Subway er New Yorks undergrunnsbane. Systemet eies av byen New York, og drives av MTA New York City Transit, en underavdeling av staten New Yorks transportdepartement Metropolitan Transportation Authority. Det er et av verdens største undergrunnsnettverk og består av 468 stasjoner og over 1300 km med spor. Undergrunnsbanen trafikkerer fire av byens fem bydeler; Manhattan, Brooklyn, The Bronx og Queens. Bydelen Staten Island har sin egen, atskilte jernbanelinje ("Staten Island Railway)", som trafikkeres med samme type vogner. Tennis under Sommer-OL 2004. Tennis under OL i Athen Tennis under Sommer-OL 2004 i Athen i Hellas ble spilt på ti forskjellige baner i Det olympiske tennis senteret. 172 utøvere konkurrerte i 4 grener. For første gang fikk topp rangerte spillere på verdensrankingen delta. Little Venice. Little Venice («Lille Venezia») er et kanalområde i sentrale London, nordvest for Paddington stasjon, i bydelen Westminster. Det utgjør en del av området Maida Vale. der sørdelen omkring gatene Maida Avenue, Warwick Crescent samt Bloomfield Road (som innrammer Browning's Pool), utgjør Lille Venice. Omkring 1810 ble det gravd ut et basseng der Regent's Canal og Paddinton-armen av Grand Union Canal møtes. Bassenget het opprinnelig Paddington Broadwater. Etter at kanalene hadde mista sin funksjon i byens varetransport, har bassenget tjent som fortøyningsplass for husbåter. Området rundt bassenget ble stykkevis utbygd fra omkring 1825 med vakre edvardianske rekkehus og treetasjes leiegårder. Little Venice opptrer første gang som navn på et hus med utsikt til kanalen i Margery Allinghams detektivroman "Death of a Ghost" fra 1934. Etter krigen ble navnet adoptert av eiendomsmeglere som betegnelse på området, ettersom assosiasjonene til Venezia ble antatt å ha en gustig virkning på prisene. Det meste av grunnen i Little Venice har vært i kirkas eie som en del av Maida Vale-eiendommen. På 1980-tallet ble en del hus lagt ut for salg. Tomtene ble kjøpt av eiendomsselskaper og bebygd med leiligheter. I Little Venice er BBCs Maida Vale-studio beliggende. På 1970-tallet ble breddene langs bassenget tilrettelagt for publikum med spaserveger. På østsida ble det i forbindelse med 700-årsjubileet for byen Amsterdam – «Nordens Venezia» – anlagt en liten park som har fått navnet Rembrandt Gardens. Little Venezia har i alle år vært et populært strøk for kunstnere, litterater, intellektuelle samt prostituerte. Det kan tenkes at dagens sterkt stigende boligpriser i området vil føre til endringer i befolkningssammensetninga i området. Det blir antatt at navnet Little Venice stammer fra den engelske poeten Robert Browning, som var bosatt der 1862–1887. Sent på 1900-tallet og tidlig i 1920-årene var Maida Vale et jødisk distrikt. Den første statsministeren i Israel, David Ben Gurion, var bosatt på Warrington Crescent. Msannen bak moderne datateknologi, Alan Turing, ble født på Hotellet Colonnade. I 1915 ble Maida Vale-tuben åpnet. Den hører til Bakerloo Line. Heinrich Ernst Peymann. Henrich Ernst Peymann (født 1737, død 1823), også Henrik Ernst Peymann, senere Peyman, var en dansk offiser og arkitekt. Han hadde i 1807, i en alder av 74 år, kommandoen over landstyrkene i København under engelskmennenes bombardement og «ran» av den felles dansk-norske flåten. Han hadde da aldri tidligere hatt militær kommando over større styrker, men hadde da 5500 soldater pluss borgervernet i København under sin kommando. Situasjonen var likevel håpløs, engelskmennene hadde på sin side godt og vel 30 000 veltrente soldater. Peymann overgav likevel ikke København, og dette førte til et bombardement av København med blant annet congreveraketter, et ganske nytt våpen som satte store deler av byen i brann. Man ble til slutt tvunget til å overgi seg, og engelskmennene seilte avgårde den 7. september 1807 med hele den dansk-norske flåten som sin eiendom. Wellesley College. Wellesley College er en privat, ikke-kommersiell høyskole for kvinner i Wellesley nær Boston i delstaten Massachusetts, USA. Den ble etablert i 1870, og er en av de aller mest prestisjefylle «Liberal arts colleges» i USA. regelmessig oppnår den en ranking blant de fem beste colleges i USA, og blant de ti beste av alle høyere utdannelsesinstitusjoner i USA. I høstsemesteret 2006 hadde den 2 318 studenter, og hele 320 akademiske ansatte – en lærertetthet som er blant de aller høyeste blant alle universiteter og høyskoler i USA. Skolepengene var samtidig US$ 33 072 på årsbasis. Skolen samarbeider tett med MIT og en rekke lokale andre høyskoler i Boston og omegn, og underviser i grupper på 12-24 studenter opp til bachelornivå. Statens Lånekasse sine lister for godkjente utenlandske skoler har Wellesley College men kun med sosialøkonomistudiet. Den er ikke i det hele tatt i listen over skoler godkjent for tillegsstøtte. Skolen ligger på en 2000 mål grønt område (skog, park, strødd med skolebygninger, og innsjøen "Lake Waban"). Den er omtalt som en av "Verdens Vakreste Skolemiljø" av Forbes Magazine in 2010. Wellesley College praktiserer «need blind admission» hvor studentens økonomi skal ikke påvirke opptaksmuligheten. Wellesley er generøs med stipendier som dekker opptil 100 % av studentenes behov, og mer enn halvparten av studentene blir hjulpet av dette. Den første norske kvinnelige filolog og doktorand, Clara Holst, underviste der på en tid da universiteter både i Norge og i Tyskland fortsatt var stengt for kvinnelige fakultetsmedlemmer. Mange ledende kvinneskikkelser (Hillary_Rodham_Clinton, Madeleine Albright, Song Meiling – fru Chiang Kai-Shek-) har studert ved "Wellesley". Dramaet "Mona Lisa Smile" med Julia Roberts i hovedrollen gjengir skolemiljøet i året 1953. Lord's Cricket Ground. Lord's Cricket Ground er et cricketstadion i St John's Wood i nordlige sentrale London. Lord's er cricketsportens internasjonale hovedarena. Allerede på slutten av 1700-tallet hadde cricket fått en viss utbredelse i det nordlige London. Sportens velstående utøvere og tilhengere ønska en mer standsmessig bane enn de åpne engene ved White Conduit Fields. Den rike kjøpmannen Thomas Lord stilte da grunn til rådighet på Dorset Fields (dagens Dorset Square) og grunnla Marylebone Cricket Club. I 1814 ble dagens bane anlagt på en tidligere andedam i St John's Wood. Her fikk Lord også bygd en paviljong for tilskuerne og et serveringssted. Da Lord trakk seg tilbake i 1825 var Marylebone landets ledende klubb, med autoritet til å fastlegge regler for sporten. Fra 1838 ble det også spilt tennis på Lord's, og det var her de første reglene for tennissporten ble utarbeidd. I 1878 inviterte Marylebone Middlesex County Cricket Club til å flytte inn på Lord's, og bana er den dag i dag disse to klubbenes hjemmebane – ved siden av å være nasjonalanlegg for sporten. Her spilles bl.a. tradisjonsrike oppgjør som Eton mot Harrow og Oxford mot Cambridge. Lord's fikk sin første undergrunnsstasjon alt i 1868; dagens stasjon et par kvartaler lenger nord åpna i 1939. I seinere år har Lord's gjennomgått en omfattende restaurering av den gamle paviljongen, og det er bygd et nytt, futuristisk mediesenter. Det foreligger planer for å åpne anlegget for konserter for å finansiere videre oppgradering av fasilitetene. Det er bestemt at Lord's skal være arena for bueskytterkonkurransene under OL i 2012. Pål Eide. Pål Eide (født 16. mai 1972 i Hadsel) er en tidligere spiller i den norske eliteserien i innebandy. Han startet karrieren i AK-90, men da klubben ble lagt ned pga. manglende rekruttering gikk han over til Slevik IBK. Han var Sleviks lagkaptein i alle de 7 sesongene han spilte i eliteserien. Han måtte legge opp pga. en kneskade. Meritter. Pål Eide debuterte på landslaget i 1992 da han spilte for AK-90, og under sin karriere fikk han med seg 30 offisielle kamper. Her scoret han 11 mål og la 6 assist, noe som gir en total på 17 poeng. Poengstatistikk. Sesongen 96/97: 18 mål 16 assist. 34 poeng totalt Sesongen 97/98: 9 mål 17 assist. 26 poeng totalt Sesongen 98/99: 14 mål 22 assist. 36 poeng totalt Sesongen 99/00: 9 mål 14 assist. 23 poeng totalt Sesongen 00/01: 13 mål 13 assist. 26 poeng totalt Sesongen 01/02: 12 mål 13 assist. 25 poeng totalt Sesongen 02/03: 4 mål 16 assist. 20 poeng totalt Marbella. En del av strandpromenaden i Marbella Marbella er en by og kommune i Málaga-provinsen i Andalucía i Sør-Spania. Marbella har innbyggere (2011). Stedet er en viktig turistby ved Costa del Sol og har blant annet flere, større golfbaner i sin omegn. Disse tiltrekker turister fra hele verden og særlig fra Nord-Europa og Midtøsten. I byen finnes det en mengde spisesteder; restauranter, barer og diskoteker. Marbellas havn, Puerto Banus, ligger utenfor selve sentrum, som også har en havn, dog ikke like kjent. Det er lett å ta seg til Marbella via veien A7 samt autopistaen, den bompengebelagte motorveien, AP7. Det finnes hyppige bussforbindelser mellom Algeciras og Marbella. Det er to flyplasser å velge blant. Málaga lufthavn er storflyplassen som flest velger, men skal man til Storbritannia eller Madrid, kan man like gjerne benytte seg av Gibraltars lufthavn, da det er like langt til begge. Buskerud fylkesfotoarkiv. Buskerud fylkesfotoarkiv er sentralarkiv for fotohistorisk materiale fra Buskerud. Arkivet er fylkesansvarlig i det nasjonale fotobevaringsarbeidet og rommer ca. 200 000 fotografier fra ca. 1850 og fram til i dag, hvorav en reprosamling på mer enn 100 000 bilder og ca. 70 000 (ca. 8 tonn) er originale glassplater. Fylkesfotoarkivet har felles kontorer og telefoner med Ringerikes Museum på Norderhov i Ringerike kommune. Nye klimaregulerte magasiner er nå bygget i det nye museet på Veien Kulturminnepark Hringariki Buskerud fylkesfotoarkiv ble lagt til Ringerike i 1987 og er administrativt underlagt distriktskonservatoren ved Ringerikes Museum, økonomisk Buskerud fylkeskommune. Arkivet ledes av fylkesfotograf Bjørn Johnsen fra Hønefoss, som ble ansatt som fylkesfotograf 1. juni 1992. Arkivet gir rådgivning om fotobevaring, om konservering av fotografisk materiale, om digital behandling av fotografisk materiale og om opphavsrett. Arkivet fotograferer også for alle konsoliderte museer i fylket og leverer bilder til trykk og til utstillinger. Alnabanen. Alnabanen er en 5,2 km lang jernbanestrekning for godstrafikk mellom Alnabru og Grefsen i Oslo. Linjen ble åpnet i 1901 for å gjøre det mulig for tog å kjøre direkte fra Gjøvikbanen til Hovedbanen eller toggården på Alnabru. Det er lite trafikk igjen på linjen og kun fire til åtte godstog kjører på linjen daglig. Det arbeides i dag med en rapport for ulike varianter av persontrafikk på Alnabanen. Ruter As er arbeidsgiver. Spørsmål om passasjertrafikk. Haslesvingen på T-banenettet i fremtiden Det har blitt reist spørsmål om transport av passasjerer på denne linjen. Man har sett for seg ulike muligheter, blant annet en jernbane mellom Lillestrøm stasjon via Alna stasjon og Grefsen stasjon til Kjelsås stasjon. Dette vil lette passasjertrafikken mellom Groruddalen og Økern samt Nydalen. Den eneste passasjertrafikken mellom disse parsellene i dag går gjennom sentrum av Oslo. En slik mulighet for passasjertrafikk på Alnabanen vil gjøre det nødvendig med bygging av en ny stasjon ved Økern og tilkoblingsmuligheter til Oslo T-bane ved Økern stasjon og Storo stasjon. Jernbaneverket har konkludert med at de ikke vil teste en slik mulighet, mens NSB på sin side har sagt de ikke har nok ledig materiell til å sette inn. Det arbeides per i dag med en rapport for ulike varianter av persontrafikk over Alnabanen, med Ruter (egentlig Byrådet) som oppdragsgiver. Dette som et tillegg til Lørensvingen - en T-banelinje Oslo kommune og og Ruter planlegger å bygge. Under "Fastsettelse av program for planarbeidet" for denne i 2009 kom det fram at: «Jernbaneverket er positive til prosjektet, som et godt alternativ til persontrafikk på Alnabanen. Persontrafikk på Alnabanen ble utredet i 2006, og konklusjonen var at investeringene var altfor høye i forhold til et svært usikkert trafikkgrunnlag. Konklusjonen ble støttet av Storting og departement.» Som tegningen til venstre viser, vil man med Lørensvingen kunne reise nettopp fra Økern stasjon til Storo/Nydalen med kun to/tre stopp i mellom. Jernbaneverket ønsker dessuten å flytte Grefsen stasjon de få hundre meterne nord-over så den ligger vis-à-vis Storo stasjon, men dette har ingen bakgrunn i forslagene rundt Alnabanen. Judy Garland. Judy Garland (født Frances Ethel Gumm 10. juni 1922, død 22. juni 1969) var amerikansk skuespiller og sanger. Judy Garland ble født i Grand Rapids i Minnesota og fikk kjælenavnet: «Den lille fugl med den store stemme». Frances Ethel Gumm var oppkalt etter hennes far, Francis «Frank» Gumm og mor «Ethel» Milne. Hennes kjenningsmelodi var Over the Rainbow fra filmen Trollmannen fra Oz som hadde premiere i 1939 og var Garlands gjennombrudd. Judy Garland var en av de største stjernene i Hollywoods musikalfilmer, og fra 1936 til 1954 spilte hun inn hele 29 filmer med stor suksess, bl.a «The Wizard of Oz» (1939), «For Me And My Gal» (1942), «Meet Me In St. Louis» (1944),«Easter Parade» (1948), «A Star Is Born» (1954) og mange fler. Fra slutten av 50-årene og frem til sin død i 1969 opptrådte hun mest som sanger, og spilte kun inn noen få filmer på 60-tallet. Judy Garland er mor til Liza Minnelli og Lorna Luft. Petter Pettersen. Petter Pettersen (født 1972) er en tidligere norsk innebandyspiller. Han var med ved innføringen av den norske ligaen i 1994. Han debuterte for AK-90 fra Fredrikstad, men som eliteseriespiller deltok han på Greåker Bulldogs fra Sarpsborg. Pettersen hadde også to sesonger i Slevik IBK hvor han ble belønnet med ett NM-gull, samt en sesong i Øreåsen IL som spillende trener og sist som spillende hjelpetrener i Fredrikstad IBK i sesongene 2005/06 og 2006/07. Ved siden av å føre Greåker til 6 seriemesterskap og 5 NM-gull, var han også delaktig i Norges VM-bronse fra 1996. Han har også et NM-gull med Slevik IBK fra sesongen 1999/00. Pettersen la opp etter sesongen 2002/03, men en trenerkarriere bragte ham tilbake på banen, da i Moss og Øreåsen IL. Dette ble en kortvarig affære da Øreåsen IL rykket direkte ned etter sin første sesong i eliteserien. Han gikk da til Fredrikstad IBK for et samarbeid med Erik Hæren og A-laget. Heller ikke dette ble noen suksess, og begge årene kjempet de mot nedrykk. Meritter. Dette gir 183 mål og 150 pasninger i løpet av elleve sesonger i eliteserien. Det foreligger ingen tall på pasninger fra sesongen 94/95. På landslaget debuterte han i 1992 mens han spilte for AK-90. Her fikk han registrert 26 offisielle kamper hvor han scoret 15 mål og la 15 pasninger totalt. Liste over polfarere. Se også. Polfarere Roar Løken. Håkon Roar Løken (født 3. august 1945 i Sandefjord) er en tidligere norsk stuper. Under OL 1972 i München kom han på 10. plass i sviktstup, tidenes beste olympiske plassering av en norsk mannlig stuper. Han var også med under OL i Mexico 1968. Roar Løken har 25 NM-titler, og har også i senere tid blitt verdensmester i sviktstup for masters, en klasse for seniorer over 25 år som ikke lengre stuper aktivt. Maida Hill. Maida Hill er et område i det vestlige sentrale London, i bydelen Westminster. Maida Hill brukes i dag om den sørlige delen av det mer kjente Maida Vale, mellom hovedvegene Shirland Road og Harrow Road. Opprinnelig ble navnet Maida Hill brukt om hele det området som i dag kalles Maida Vale. Etter at den delen av Edgware Road som lå nord for Regent's Canal i 1868 fikk navnet Maida Vale, kom Maida Hill en stund ut av bruk som stedsnavn, men ble seinere gjeninnført som navn på strøket på sørsida av Shirland Road. Området mellom Harrow Road og Shirland Road kaltes St Peter's Park da det ble bebygd fra 1860-åra og utover. Loenga–Alnabrulinjen. Loenga–Alnabrulinjen er en 7,3 km lang jernbanestrekning for godstrafikk i Oslo. Den knytter sammen Østfoldbanen og Hovedbanen uten å gå via Oslo S. Linjen følger Alnaelvas løp (delvis rørlagt fra 1922) fra Loenga til Alnabru. Fra Lodalen til Alnabru følger den dessuten Hovedbanen. Fra Lodalen til Etterstad ligger den også side ved side med Gjøvikbanen. Loenga–Alnabrulinjen er i dag enkeltsporet, det er rom for utbygging til dobbeltspor. Godssporet er det av de tre jernbanesporene langs Lodalens nordskråning som ligger nærmest bebyggelsen. Sporet ligger helt ned mot tettbebyggelsen i Kværnerbyen og dessuten inn mot punktblokkene på Nygårdskollen i Øvre Lodalen. Den svinger seg ellers rundt Etterstad sør og øst og videre forbi Bryn og Breivoll sammen med Hovedbanen. Loenga-Alnabrulinjen er ikke utredet for persontrafikk slik som godssporet Alnabru–Grefsen, også enkeltspor. Godssporet trafikkeres i dag av rundt 20 godstog i døgnet. Fremtid. I forbindelse med Follobanen som kan stå ferdig til 2020/21, skal forberedende arbeider til en mulig fremtidig bryndiagonal bygges. I Jernbaneverkets planer for Breivoll/Smalvollen heter det: "«Bryndiagonalen» skal planlegges samtidig med nytt dobbeltspor til Ski. Det er sannsynlig at Bryndiagonalen kommer ut mot hovedbanen i området Fyrstikkbakken-Tvetenveien." Dersom Bryndiagonalen ferdigstilles, vil godssporet avlastes. Stasjoner. I tilknytning til godssporet på Loenga ligger Loenga stasjon med stasjonsbygg og perronger. Stasjonen betjener ikke personer, men gods. På Kværner lå Kværner stasjon mellom 1957 og 1977. Den betjente godssporet og Gjøvikbanen. Status var togstopp, det vil si den betjente verken passasjerer eller gods. Bryn stasjon betjente gods på Loenga–Alnabrulinjen og persontrafikk på Hovedbanen. Stasjonen er fremdeles intakt, men i dag stort sett ubetjent. Alnabru stasjon ble opprettet i 1902. Den var primært endestasjon for de to godslinjene som møttes på Alnabru, men hadde også noe persontrafikk. Alnabru stasjon ble nedlagt i 1971. Jernbaneulykken på Sjursøya. 24. mars 2010 rullet 16 godsvogner tilhørende CargoNet ukontrollert fra Alnabru til Sjursøya. Dette førte til en alvorlig ulykke på Sjursøya. Slevik Innebandyklubb. Slevik Innebandyklubb (stiftet 20. februar 1989) er en innebandyklubb fra Onsøy i Fredrikstad. Historikk. Slevik IBK er Norges eldste innebandyklubb, den ble startet i 1988 av en kompisgjeng, men den offisielle stiftelsen er satt til 20. februar 1989. De første treningen ble holdt på Slevik barneskole, men snart ble den for liten i forhold til antall utøvere og i forhold til regelverk så da ble klubben flyttet til Gaustadhallen på Manstad. Der har klubben holdt til frem til det ble bygd en ny hall på Hurrød Barneskole på Gressvik. Klubbfargene har også skiftet gjennom tidene, og et lite uhell ved en bestilling ble den første fargen rosa. Egentlig ble det bestilt røde hockeydrakter fra Canada, men når de rosa ankomm Norge ble det mottatt med et smil og dermed var fargen satt. Deretter skiftet fargen til Gul i 1995 for å stå i stil til skolefargen til Slevik barneskole før den endret igjen til sort i 2002. Slevik har en lang merittliste, og 21-4-2012 kunne klubben bokføre sin 20. NM tittel da Sveiva ble slått 4-1 i NM finalen i klassen JR damer. Slevik IBK arrangerer også Norges største innebandy turnering i Fredrikstad, en turnering som bærer navnet Plankecup. Den blir arrangert hvert år i september og det skjer i Kongstenhallen. TV-Bodencup er klubbens andre turnering, en cup for aldersbestemte lag. Den blir arrangert etter hver sesong i mai. Sportslig har klubben et tilbud til både gutter og jenter, og er i dag en av Norges største innebandyklubber. Jørn Inge Tunsberg. Jørn Inge Tunsberg (født) er en norsk gitarist. Han er gitarist i det bergenske black metal-bandet Hades Almighty. Tunsberg spilte en periode gitar i Immortal, og etter at Tunsberg sluttet, fortsatte bandet som en trio. Han ble altså ikke erstattet. Han har også spilt i Old Funeral. Han startet deretter Hades Almighty sammen med Jan Otto «Janto» Garmanslund (Vokal, bass, keyboard) og Remi (trommer). Tunsberg ble dømt for å ha tent på og brent ned Åsane gamle kirke julaften 1992, sammen med Varg Vikernes. Han snakker om denne hendelsen i dokumentarene "Satan rir media" og '. Han tar ikke avstand fra handlingen og mener de kristne har seg selv å takke. Han har også jobbet som plateanmelder i Bergensavisen, hvor han anmelder metal-album. Malmøya. Vinterbilde fra Malmøyas østside, Oslo Beliggenhet og historie. Malmøya er en drøyt 600 dekar stor øy som ligger i Bunnefjorden (øst i Oslofjorden), cirka 8 km sør for Oslo sentrum og rett vest av Ulvøya i Oslo kommune. Øya ble i år 1307 gitt til Mariakirken av fru Jartrud, og tilhørte kirken fram til reformasjonen. Tidlig på 1800-tallet ble øya utstykket til landsteder for byens fornemste familier. I 1888 var her 62 bruksnumre, og like før andre verdenskrig var det blitt 141 bruksnumre. I dag er det ca. 180 husstander på øya. Veier og virksomheter. Fast veiforbindelse kom i 1966 med bro over Malmøysundet til Ormøya, før dette var det ferge over sundet. På denne tiden forelå det planer om å utvide Oslo havn på nord- og vestsiden av Malmøya, og broen er derfor dimensjonert vesentlig kraftigere enn veiene på begge sider. Malmøya har private veier, eid og vedlikeholdt av Malmøya Veilag. Veiene er svært smale og parkering er stort sett forbudt på hele øya. Man kommer til Malmøya med Buss 85 fra Jernbanetorget. Oslo Kommune driver campingplassen Solvik, reservert for fysisk handicappede, på øyas sørvestside, ved sundet mot Malmøykalven. Det er dagligvarebutikk ved Malmøysundet. Annen næringsvirksomhet er to marinaer. Ormsund Roklub og Bundefjorden Seilforening har lokaler på sydøstsiden av øya. Skinnerbukta på øyas vestside er en yndet ankringsplass, stille og vestvendt, med en offentlig badeplass på sørsiden. Naturfredning. Den 2. november 1979 ble det på og ved Malmøya fredet 7 atskilte områder som naturminner og dyrefredningsområde. Hensikten var i første rekke å beskytte geologiske forekomster, kalkfuruskog og fugleliv, da øya har stor verdi som raste-, beite- og hekkeområde for sjøfugler. Fire av områdene ble senere samlet til ett og fredet som naturreservat den 27.6.2008. Geologi. Malmøya og de andre øyene i Oslofjorden tilhører Oslofeltet med avsetningsbergarter fra kambrosilurtiden. I tillegg finnes det vulkanske lavaer og intrusiver fra permtiden. I de sedimentære bergartene finnes fossiler av armføttinger, trilobitter, koraller, blekkspruter og graptolitter. I permtiden presset vulkansk lava seg opp gjennom de eldre bergartene i jordskorpa. Rombeporfyr og basalt er smeltemasser som har strømmet ut på overflaten, mens granitt er smeltemasse som størknet lenger nede i jordskorpa. Striper i overflaten på svaberg er orientert nordvest-sydøst og er dannet av isens bevegelser i slutten av siste istid for noe mer enn 10 000 år siden. Hades Almighty. Hades Almighty er et norsk black metal-band fra Bergen, som bruker mye elementer fra doom metal. Bandet ble startet av Jørn Inge Tunsberg (gitar) og «Remi Andersen» (trommer). Senere komplettert med bassist og vokalist Jan Otto «Janto» Garmanslund. Det har også vært et par gitarister innom, blant annet «Nagel» og «Stig». Bandet har vært i medias søkelys pga Jørns deltagelse i nedbrenningen av Åsane gamle kirke, sammen med Varg Vikernes, julaften 1992. Bandets trommeslager er også kjent fra Akvariet i Bergen som reptilansvarlig, særlig gjennom tv-serien om akvariet som gikk på TV 2. Det har vært lite aktivitet rundt Hades Almighty siden 2001, men i 2008 spiller de live igjen for første gang på flere år på Karmøygeddon i Haugesund, og i løpet av 2009 kommer de ut med et nytt studioalbum. Erik Kaupang. Erik Kaupang (født 7. juli 1966) er en norsk lokalpolitiker (Ap). Han var ordfører i Hol kommune i Buskerud fra 2003 til 2011. Han var tidligere ansatt som brannsjef i samme kommune. Kamilla Gamme. Kamilla Gamme (født 1. mars 1969 i Hamar) er en norsk stuper. Hun er den stuper i Norge med best plassering i OL. Hun ble nr. 7 i 10 m-finalen i Seoul i 1988 etter en 11. plass i kvalifiseringsrunden. Etter gymnas på Hamar, Universitet i Austin i Texas i USA og studier i Trondheim, bor hun nå på Hamar med mann og barn. Kamilla Gamme ble tidligere trent av Jon Grunde Vegard. Sangria. Sangria (av spansk "sangre", som betyr blod) er en type alkoholholdig drikk fra Spania. Sangria er en blanding av vin, vanligvis rødvin, og frukt, og gjerne et søtningsmiddel. Eventuelle andre ingredienser kan også høre med. Det fins mange forskjellige typer og oppskrifter. Sangria blir vanligvis servert om sommeren som en kald drikk. Skøyen–Filipstadlinjen. Skøyen-Filipstadlinjen var opprinnelig en del av Drammenbanen. Strekningen ble åpnet i 1872. Da Oslotunnelen åpnet i 1980 ble størstedelen av trafikken flyttet til Oslo S, men enkelte avganger gikk fra Oslo V fram til ruteskiftet i 1989. Linjen fikk fra da av ingen persontrafikk, men har fremdeles mye godstog som skal til og fra containerhavnen på Filipstad. Strekningen mellom Filipstad og Vestbanestasjonen ble dermed nedlagt, og sporene ble revet tidlig på 1990-tallet. Også NSB har fremdeles virksomhet på Filipstad i form av sitt selskap Nsb Trafikkservice As Filipstad, hvor det blir gjort vedlikehold av tog-materiell, primært på togene fra morselskapet. Det samme gjør Jernbaneverkets driftsbanegård. Hedalen. Hedalen er både et dalføre og ei bygd i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Dalføret er en sidedal til Begnadalen. Bygda, som preges av barskog, landbrukseiendommer og spredt privatboligbebyggelse, strekker seg vest og nordover mot Vassfaret fra Nes i Ådal, som ligger langs E16 ved nordenden av Sperillen i Ringerike kommune i Buskerud. Naturvernområdet Vassfaret, ligger med en del i Hedalen og en del i Flå i Buskerud. Fra Hedalen går det bomveg inn til Aurdalsdammen, og Nevlingen i Vassfaret. Bygdesentrumet i Hedalen inkluderer blant annet Hedalen barne- og ungdomsskole, to nærbutikker og en liten bensinstasjon med verksted. Bygda er også kjent for Hedalen stavkirke, en bevart stavkirke som fortsatt er i bruk. Bygda har tilkomst via riksvei 243 fra Nes i Ådal, riksvei 225 fra Begnadalen og riksvei 223 fra Nesbyen i Hallingdal. Det er dessuten mulig å ta seg dit via Strømsoddbygdveien fra Sokna og bomvei fra øvre Strømsoddbygda i Soknedalen over Vidalen. Dette er den gamle kongeveien til Valdres. Fra bygdesentrumet Hedal til Nes i Ådal er det ca. 22 km, til Bagn i Valdres ca. 35,8 km, og til Nesbyen i Hallingdal ca. 47 km. Hedalen har fra gamle tider vært stor leverandør av tømmer, og det var årlig fløting av tømmer på vassdragene i bygda til på slutten av 60 tallet. Dette er blitt tatt opp igjen som et kulturminne, og det er en årlig i Vassfaret. Forfatterene Mikkjel Fønhus og Edvard Elsrud har lagt mye av handlingen i flere bøker til Hedalen og områdene i Vassfaret, bla.a Skoggangsmann, og Slagbjørnen Rugg og Bjørnejakt i Vassfaret. Bygdefolk har hatt stor interesse for å ta vare på det gamle i bygda – og det har blitt etablert et levende museum på Bautahaugen Samlinger I tillegg har Bautahaugen også fått et komplett gårdsbruk. Dette er nå blitt etablert som "levende gård", og skal drives på gammel måte. I privat eie finnes og ei gammel mølle, som er i noenlunde stand, men ikke i drift. Den har vandret litt i sine mange leveår, og går under navnet Mother Jones. Mary Harris Jones (1. august 1837 – 30. november 1930), bedre kjent som Mother Jones, var en prominent amerikansk arbeider-organisator. Biografi. Hun ble født Mary Harris, datter av en romersk-katolsk bonde nær byen Cork, Irland. Encyclopedia Britannica lister hennes fødselsdag som 1. august 1837, selv om hun selv hevdet at den var den 1. mai 1830. De første år. De to store vendepunktene i hennes liv var da hun først mistet sin mann og fire barn under en gulfeber-epidemi i Tennessee i 1867, og da hun så mistet sin eiendom under den store brannen i Chicago i 1871. Tvunget til å forsørge seg selv ble hun involvert i arbeiderbevegelsen og sluttet seg til Knights of Labor, en forløper for Industrial Workers of the World (IWW eller "Wobblies"), som hun hjalp med å stifte i 1905. Hun var aktiv som organisator og underviste i streiker over hele landet. Hun var særlig involvert i United Mine Workers (UMW) og Socialist Party of America. Som en fagforeningsorganisator vant hun berømmelse for å organisere hustruer og barn i demonstrasjoner for deres krav. I 1903 organiserte hun barn som arbeidet i gruver og fabrikker i "Barnas korstog", en marsj fra Kensington, Pennsylvania til Oyster Bay, New York (president Theodore Roosevelts hjem) med bannere som krevde tid til å leke og til å gå på skole. Selv om presidenten nektet å møtes med de marsjerende, brakte marsjen emnet om barnearbeid opp på toppen av offentlighetens agenda. De senere år. I 1913, under Painwillt Creek-Cabin Creek strike i West Virginia, ble Mother Jones sammen med andre fagforeningsfolk anklaget for å være med i en sammensvergelse om å myrde. Hun ble satt i husarrest i Pratt, West Virginia og ble døpt. Hennes arrest reiste et ramaskrik og hun ble snart løslatt da angriperne ble identifisert som assosiert med en prominent lokal forretningsmann. Efter hennes løslatelse beordret Senatet en undersøkelse av foholdene i de lokale kullgruver. Eksterne lenker. Jones, Mother Jones, Mother Jones, Mother Jones, Mother Trierark. Trierark var tittelen på offiserene som var øverstkommanderende på en trireme i antikkens Hellas. I Athen og noen få andre bystater, var disse offiserene pålagt å betale for utstyret og opprettholdelsen av skipet de var satt å lede. Trierarker måtte derfor være menn av velstand, siden utgiftene for å holde et skip i drift kunne være på en talent i året. Mot slutten av det 4. århundre f.Kr. var imidlertid trierarkstillingen delt i to, da utgiftene for jobben hadde blitt for stor. Taake. Taake er et norsk black metal-band fra Bergen, stiftet av Hoest under navnet Thule i 1993. Første album, "Nattestid ser porten vid", er et typisk norsk black metal-album, med den karakteristiske, ofte omtalt som dårlige, lydkvaliteten. Det som skiller dette albumet fra andre lignende band er den tydelige bergensdialekten. De to siste albumene, "Over Bjoergvin graater Himmerik" og "Hordaland Doedskvad", er produksjonen av betraktelig bedre kvalitet, og det er også blandet inn elementer fra progressiv metal og thrash metal. Taake er Hoests prosjekt, men en rekke andre musikere er blitt brukt i studio og live. Hoest er først og fremst vokalist på alle offisielle utgivelser. Alle Taakes tekster blir sunget med bergensdialekt, og følger med albumene, skrevet i runer. Taake kom ikke ut med sitt debutalbum før i 1999. Dette fordi de var av den oppfatning at det er altfor mange band som ikke er gode nok til å gi ut CD-er, som gjør det allikevel, særlig innen metal-bransjen. Disse burde holde seg til demoer helt til de er dyktige nok, ellers vil de skade sjangeren som helhet, mente Hoest. Fra tidsrommet 1993–1999 har Taake også gitt ut en rekke demoer. Taake fikk en del oppstyr i media etter å ha brukt hakekors som en del av sitt show på en konsert Essen i Tyskland, våren 2007. Bandet har benektet at dette har med nasjonalsosialisme å gjøre, men at de bruker alle symboler som innehar en negativ verdi. Likevel ble hele den påfølgende Tysklands-turneen deres kansellert på grunn av dette, noe bandet beklaget overfor fans og samarbeidspartnere på det sterkeste i en offentlig uttalelse. Musikkalbumet "Noregs Vaapen" (2011) ble nominert til Spellemannprisen 2011 i kategorien «Metal». Ørjan Stedjeberg. Ørjan Stedjeberg (født 24. november 1977 i Bergen) er en norsk musiker kjent under artistnavnet «Hoest». Han spiller gitar, trommer og er vokalist i Taake, og var tidligere vokalist i Ragnarok. Kjent særlig for sin markante spøkelsesaktige vokal på klingende bergensk og energiske konsertopptredener, foruten å være låtskriver i Taake. «Vidar» (kanonbåt) (1882–1945). «Vidar» var en norsk kanonbåt av 2. klasse, bygget ved Karljohansverns Verft i Horten, sjøsatt den 31. januar 1882. Hun var det siste skipet i sin klasse som ble bygget, og den siste båt i den norske marinen som fikk levert en riflet "forladekanon". Rundt 1910 ble Vale-klassen ombygget til mineleggere. Ombyggingen for «Vidar»s vedkommende fant sted i 1911, forladekanonen ble da erstattet med en 12 cm hurtigskytende kanon, den 37 mm kanonen ble erstattet med en større på 47 mm, mens de to resterende ble beholdt. «Vidar» ble så utstyrt med 50 miner. «Vidar» ble ikke brukt som minelegger under invasjonen av Norge 9. april 1940, men som artilleriskip, slik lød i alle fall ordren. Minene ble lagt igjen på land i Melomsvik den 10. april, men «Vidar» kastet aldri loss, og lå fremdeles ved kai i Melomsvik den 14. april, da tre tyske skip kom inn til havnen. «Vidar» overgav seg uten kamp. I 1945 ble hun solgt til Brødrene Anda i Stavanger for opphugging, etter å ha vært i tyske hender hele krigen. Glasslegemeavløsning. Glasslegemeavløsning er en aldersforandring i øyet som i seg selv er godartet. Glasslegemeavløsning er imidlertid et mulig forvarsel på netthinneavløsning, som er en akutt øyelidelse som kan føre til blindhet dersom behandling ikke startes raskt. Glasslegemet er en geléaktig, gjennomsiktig masse som normalt fyller hele øyet. Den kan gjennom aldersforandring skrumpe inn og derved løsne fra netthinnen, noe som ofte kan oppleves hos pasienten som lynglimt i synsranden. Det nå skrumpede glasslegemet fremstår konisk i stedet for sfærisk mellom linsen og den gule flekken, mens rommet mellom glasslegemet og netthinnen nå vil fylles med kroppsvæske. Ignacy Łukasiewicz. Jan Józef Ignacy Łukasiewicz (født 1822 i Zaduszniki, Polen, død 7. januar 1882 av lungebetennelse) var en polsk farmasøyt som fant opp den første metode til å destillere parafin fra olje. Łukasiewicz hadde lenge vært interessert i oljens potensial som et billig alternativ til den dyrere hvaloljen. Kanadieren Abraham Gesner hadde raffinert parafin fra kull i 1846, og sju år senere oppdaget Łukasiewicz hvordan man raffinerer parafin fra råolje i (1852) og parafinlampe (1853). Samme år åpnet han verdens første oljegruve i Bóbrka, nær Krosno. Den 31. juli 1853 donerte Łukasiewicz en av sine parafinlamper til det lokale sykehusets akuttavdeling. Han ble grunnleggeren av den polske oljeindustri og en av pionerene innenfor oljeindustri i verden. Han boret den første oljebrønn (1854) og bygget det første oljeraffineri i (1856). Łukasiewicz ble en rik mann og en prominent filantrop. Han startet en rekke selskaper sammen med entreprenører og landeiere. Lukasiewicz, Ignacy Lukasiewicz, Ignacy Stade Félix Bollaert. Stade Félix Bollaert er et fotballstadion i Lens i Frankrike og som ble bygget i 1932. Stadionet er hjemmebanen til den franske fotballklubben RC Lens og har en total tilskuerkapastitet på 41 223, noe som for øvrig er større enn innbyggerantallet på rundt 37 000 i Lens. Navnet stammer fra en direktør ved det lokale gruveselskapet som døde rett før åpningen av stadionet. Stade Félix Bollaert har også vært vertskap for kamper under både EM i fotball 1984, VM i fotball 1998 samt Verdensmesterskapet i rugby union 1999. Stadion har også blitt lånt bort til Lille OSC for spill i 2007 og vil bli brukt under Verdensmesterskapet i rugby union 2007. Tribuneseksjoner. Stade Félix Bollaert er bygget i tradisjonell engelsk stil, med fire separate tribuneseksjoner. Disse er oppkalt etter markante personer i tilknytning til klubben. «St. Olaf» (fregatt) (1856–1925). Dampfregatten «St. Olaf» var et norsk krigsskip som ble bygget i en tid da Norges økonomi og vilje til å bygge marine for alvor tok opp igjen etter ufreden i 1807–1814. Fregatten ble bygget ved Marinens hovedverft i Horten, og ble sjøsatt 9. september 1856, temmelig sent for et stort treskip. Bombeartilleriet hadde alt begynt å gjøre seg gjeldende, og slaget på Hampton Roads 9. mars 1862 under den amerikanske borgerkrigen, skulle bli dødsstøtet for de store treskipene. Opprinnelig hadde St. Olaf en dampmaskin på 150 i.HK, men denne ble oppgradert i 1867. Fregatten hadde en stor besetning, og var dyr å holde i drift. Den var bare ute på fire tokter, og fra 1875 lå den i opplag på Hortens havn, mens den i 1892 ble omdannet til kullholk. Den ble solgt til opphugging i 1925. Gallionsfiguren til St. Olaf ble skåret ut av treskjærer Ole Jakobsen Laulo. Figuren er tatt vare på, og er å finne på marinens museum. Dette var trolig den mest kjende av Laulos gallionsfigurer. Nestea. Nestea er varemerke for iste eid av Nestlé og distribuert av Nestlés drikkevareavdeling i USA og av Beverage Partners Worldwide (BPW), i resten av verden. Selskapet tilbyr både væskedrikker og pulverblandinger i ordinære og sukkerfrie former. Drikkevarene kommer i flere forskjellige smaker, alt avhengig av land. Nesteas største markeder er i USA, Canada, Australia, Taiwan, Italia, Spania, Sveits og Tyskland. Nesteas viktigste konkurrent er Unilevers Lipton iste. Libanon. Produsert under Beverage Partners Worldwide (Europe) A.G.s myndighet. Filippinene. Nestea på Filippinene tappes på flasker av Coca-Cola Bottlers Phils, Inc. Spania. Introdusert i 1993 av Coca-Cola Nestlé Refreshments, et selskap laget av Coca-Cola and Nestlé. Frisk (pastill). FRISK er en type sukkerfri mikropastiller som produseres i Belgia av Perfetti van Melle. Etter lanseringen i Belgia i 1986 har pastillene spredd seg til de fleste verdenshjørner. FRISK finnes i mange ulike smaker, blant annet peppermint, salmiak violet, orange mint og euca menthol. I Norge importeres og distribueres pastillene av Valora Trade Norway. Rennell. Rennell (Mu Nggava på polynesisk) er ei øy i staten Salomonøyene i Stillehavet. Det er den største øya i provinsen Rennell og Bellona. Øya er om lag 86 km lang og 15 km brei. Det er den største korall-atollen i verden. Tross størrelsen (i norsk målestokk: mindre enn Senja, større enn Langøya) har Rennell alltid hatt nokså få innbyggere, noe som skyldes dårlige muligheter for å dyrke jorda og lite tilgang på ferskvann. På grunn av høye rev (120-150 meter) som omgir øya, er også havfiskemulighetene begrensa. For tida bor det rundt 1500 mennesker på øya, men tallet synker på grunn av flytting til hovedstaden Honiara og til plantasjer på Russel-øyene. Den østlige delen domineres av brakkvannssjøen Te Nggano (også kalt Teganosjøen), som tidligere var atollens lagune. Den er den største sjøen på øyene i Oseania, ca 155 km². (Til sammenlikning: Randsfjorden og Tyrifjorden er begge ca 139 km².) Sjøen inneholder mange småøyer av kalkstein. Den vestlige delen er dekt av åser av varierende høyde. Øya har ingen elver. Vannet i Teganosjøen brukes til vasking og koking. Ellers samles drikkevann fra kilder og samletanker for regnvann. Klima. Rennell har et typisk tropisk klima med stabilt høy fuktighet og temperatur (22-32 grader C). Årlig nedbør ligger på 3000-4000 millimeter. Det er normalt tørketid fra mai til juni-august. Øya ligger i beltet for tropiske sykloner og treffes relativt hyppig av slike. Historie. Det er funnet spor etter bosettinger så langt tilbake som mellom 2000 og 1600 før vår tidsregning. Dagens innbyggere regner seg å være etterkommere etter folk som kom fra Wallis- og Futuna-øyene rundt år 1400 e.Kr. Europeere skal først ha kommet til Rennell og naboøya Bellona i 1793. Det har imidlertid aldri vært tale om noen fast europeisk bosetting på øya. Under andre verdenskrig brukte USA Teganosjøen som base for Catalina sjøfly. Etter krigen blei åtte fly senka i sjøen. Lokalbefolkninga prøvde med store anstrengelser og i hovedsak ved handkraft å redde motorene til bruk som generatorer, men lyktes ikke. De kom likevel så langt at enkelte propellblad den dag i dag stikker opp av sjøen. «Rennell» er det engelske navnet på det samoiske språket som snakkes på øya. Jordbruk og fiske. Jordsmonn og klima gjør dyrehold på Rennell vanskelig. Det er også små muligheter for jordbruk i større skala. Det dyrkes imidlertid en del rotfrukter (kumara, taro, pana), kål, papaya og kokosnøtter, både til eget konsum og salg. Det er vanlig å dyrke et område i ni måneder, for så å la jorda ligge brakk i rundt fire år. Det jaktes på på flere fuglearter til mat. Videre er musling, skilpadder og hai vanlig føde i de fleste landsbyene. Noen steder fanges også kreps, delfin og blekksprut, og en høster tang. Deler av befolkninga er adventister, og dette begrenser hvilke sjødyr de kan spise. I 1957 satte myndighetene ut fiskearten "Tilapia mozambica" i Teganosjøen. Den ser ut til å trives godt i brakkvannet, og den har blitt en viktig proteinkilde for innbyggerne rundt sjøen. Til tross for at vestdelen av øya er kledd med regnskog, er det ingen kommersiell skogdrift på Rennell. Innbyggerne henter imidlertid ut tømmer og brensel til eget bruk, samt råvarer til f.eks båtbygging, handverk og medisin. Verdensarvsted. Den østlige tredjedelen av øya blei i 1998 tatt inn på Unescos liste over verdensarvsteder. Området er på rundt 370 km² pluss havet ut til 3 nautiske mil fra land. Teganosjøen er inkludert i området. I begrunnelsen fra Unesco heter det at Øst-Rennell er et springbrett for artenes utvikling og vandring i det vestlige Stillehavsområdet og et svært sentralt sted for studier i øyers bio-geografi. Lindt & Sprüngli. Lindt & Sprüngli, bedre kjent som Lindt, er en sveitsisk produsent av sjokolade og konfekt. Selskapet ble stiftet i 1845 av David Sprüngli-Schwarz og sønnen Rudolf Sprüngli-Ammann. Lindt har fabrikker i Tyskland, Sveits og USA. I Norge distribueres Lindt av Valora Trade Norway. Carpathian Forest. Carpathian Forest er et norsk black metal-band stiftet 1990 av Roger Nattefrost og Nordavind. Istvan Lisztes. István Lisztes (født 8. april 1942) i Ungarn er kunstner og billedhugger. Han var professor i figurativ skulptur ved Statens kunstakademi i Oslo i perioden 1996-2002. Lisztes er utdannet i skulptur ved Kunstakademiet Budapest 1962-1969, samt i filosofisk estetikk ved Universitetet i Budapest 1971-1973. Han er gift med kollegaen Wenche Gulbransen. Roger Rasmussen. Roger Rasmussen, kjent under artistnavnet Roger Nattefrost, er vokalisten i Carpathian Forest. Nattefrost er også navnet på soloprosjektet hans, som har spilt inn tre album. Han har også vært gjest i bandet Aura Noir. Ådalsfjellene. Ådalsfjellene (eller Ådalsfjella) er et fjellområde i Ringerike kommune som strekker seg nordover fra Skollerud i Ådal og Vælsvatna i Soknedalen til Vidalen i nordvest og Vassfarfoten på grensen mot Vassfaret og Sør-Aurdal i Oppland i nord. Fjellkjeden ligger mellom Sperillen i øst og Strømsoddbygda i Soknedalen i vest. Ådalsfjellene består av en rekke mindre topper og fjell, med Vikerfjellmassivet som det største og høyeste, kanskje også det mest betydningsfulle. Gyranfisen (1 127 moh.) er det høyeste punktet på Vikerfjell, med Treknatten (1 101 moh.) i nord som det nest høyeste punktet. Sør for Vikerfjell ligger også Urdevassfjell (953 moh.) og Høgfjell (1 010 moh.). Sørvest for Høgfjellmassivet ligger Tjuvenborgen (en gammel bygdeborg). Vikerfjell. Vikerfjell er et fjellmassiv i Ådalsfjellene som ligger mellom Sperillen i øst og Strømsoddbygda i vest, i Ringerike kommune. Den høyeste toppen er Gyranfisen (1 127 moh.). Treknatten (1 101 moh.) i nord er det nest høyeste punktet. Vikerfjell grenser inn mot Vidalen i Vassfaret i nordvest og Vassfarfoten i Sør-Aurdal kommune i Oppland i nord. Vikerfjell er et meget populært friluftsområde både sommer og vinter. De finnes også mange hytter der, men hyttebyggingen bærer ikke preg av å være satt opp hyttelandsbyer. Navnet brukes nå av mange i en større sammenheng, inkludert Høgfjell, men dette er ikke i samsvar med den opprinnelige bruken av navnet. Urdevassfjell. Urdevassfjell (958,5 moh.) er et mindre fjell i Ringerike kommune. Fjellet tilhører Ådalsfjellene og ligger vest for nordenden av Høgfjell i Ådal og øst for Eidvatnet i Strømsoddbygda i Soknedalen. Bruland. Bruland er ei grend i Førde kommune i Sogn og Fjordane, mest kjent for Futegarden og Sunnfjord Betong. Vest for Bruland ligger Indre Hafstad. Futegården Bruland var i 1567 et krongods, og futen for Sunnfjord, Jens Hallandsfar, bodde der en tid. Nikolai Lambrechts, som var fut i Fjordane, kjøpte i 1789 gården og flyttet futesetet dit fra Svanøy. Futene for Sunnfjord og Nordfjord bodde på Bruland fram til embetet ble lagt ned i 1898. Futegården ble fredet i 1924. Gården er nylig restaurert. Høgfjell. Høgfjell (1 010 moh.) er et mindre fjellmassiv i Ringerike kommune. Fjellet tilhører Ådalsfjellene og ligger sør for Vikerfjell i Ådal og vest for den søndre delen av Sperillen. I vest grenser Høgfjell inn mot Strømsoddbygda i Soknedalen. Sør for Høgfjell finnes Tjuvenborgen og et platå som er kjent som Hestebrenna (772 moh.) Høgfjell er den fjelltoppen i Norge over 1 000 moh. som ligger nærmest Oslo. MS «Sea Diamond». MS «Sea Diamond» med sitt tidligere navn «Birka Princess» ved kai i Stockholm 2005 MS «Sea Diamond» var et cruiseskip operert av Louis Hellenic Cruise Lines. Skipet sank 6. april 2007 etter å ha grunnstøtt nær den greske øya Santorini dagen før. Skipet het opprinnelig MS «Birka Princess», bygd av det finske selskapet Valmet og levert i 1986 til det Ålandske rederiet "Birka cruises". I februar 2006 ble hun solgt til det Kypros-baserte selskapet "Louis Cruise Lines" for 35 millioner amerikanske dollar. Et nytt svømmebasseng ble installert og soldekket ble utvidet før skipet begynte å gå i rute på Middelhavet. Etter salget ble hun registrert i Valletta, Malta, men da hun sank var hun eid av Elona Maritime Co. og registrert ved Piraeus, Hellas. To personer ble savnet etter havariet. Kristiansund videregående skole. Kristiansund videregående skole er en videregående skole i Kristiansund i Møre og Romsdal. Til daglig kalles den bare «KVS» eller «St. hanshaugen», etter området den ligger på, St. Hanshaugen. Kristiansund videregående skole består av 214 ansatte, 1000 ordinære elever og studenter, og ca. 1000 kursdeltagere, som holder til i 12 forskjellige bygninger på samme skoleområde. Skolens rektor er Tor Moholt. Kurt Ravn. Kurt Ravn (født 29. desember 1947), er en dansk skuespiller og sanger. I TV-serien Matador spilte han jernbanearbeideren "Røde", som blir gift med Agnes (Kirsten Olesen). Kurt Ravn er også en fremragende sanger. Han er utdannet fra den danske Statens Teaterskole i 1973. En øy i havet. "En øy i havet" (originaltittel: "En ö i havet") er ei bok av den svenske forfatteren Annika Thor fra 1996. Denne boka var debutromanen hennes og er den første boka i en serie på fire bøker. De andre bøkene i serien er: "Näckrosdammen" ("Vaniljedammen"), "Havets djup" ("Havets dyp") og "Öppet hav" ("Åpent hav"). Bøkene er oversatt til norsk av Kari Bolstad og utgitt på Omnipax. Atlanten videregående skole. Atlanten videregående skole er en videregående skole i Kristiansund, Møre og Romsdal. Skolens rektor er Rune Heggdal. Kirsten Olesen. Kirsten Olesen (født 10. mai 1949) er en dansk skuespiller. Hun ble utdannet ved Odense Teaterskole i 1971 og ble fast ansatt på Det kongelige Teater i 1979, hvor hun siden da har opptrådt i en lang rekke forestillinger. Fra tv huskes hun bl.a. for sin rolle i serien Matador som tjenestepiken Agnes. Olesen ble i 2007 utnevnt til kommandør av Dannebrogordenen. Hun mottok Teaterpokalen i 1991 og regnes i dag som en av Danmarks beste og mest anerkjente skuespillere. Kalsitt. 210px Klar eller hvit, gul, rød, oransje, blå, grønn, brun, grå etc. Kløv Brudd Mohs skala Hardhet Fluorescerende, noen typer Kalsitt lyser rødt, blått, gult eller andre farger under ultrafiolett lys. Kalsitt eller kalkspatt er et mineral bestående av kalsiumkarbonat, CaCO3. Er et av de vanligste mineralene i jordskorpen. Under den kjemiske formelen inngår også Aragonitt. Kalsitt kan være bergartsdannende og kalles da kalkstein eller marmor.Forekommer i organismer med kalkskall som for eksempel muslinger, koraller, foraminiferer og trilobitter. Kalsitt er et vanlig mineral. Er fargeløst, eller farget av urenheter, derfor kan man finne steinen i forskjellige farger. Skalenoedriske, romboedriske og prismatiske former opptrer i kombinasjoner. Den har en seksiders avsluttende pyramideform. Krystaller forekommer med brede, flate ender, eller med lange tynne spisser. Kalsitt er ofte kornet eller massivt. Det er en bestanddel i kalkstein marmorer og andre sedimentære og metamorfe forekomster. Og den finnes i hydroterminale ganger og magmatiske bergarter. Dobbeltbrytning. Eksempel på dobbeltbrytning sett gjennom en kalsittkrystall. Dobbeltbrytning kan lett observeres i vannklare spaltestykker av kalsittkrystaller, som kalles dobbeltspat eller islandsspat. Lys som passerer gjennom disse vil bli spaltet i to stråler. Dette innebærer at man kan se et dobbeltbilde av en gjenstand, når man ser den gjennom spaltestykket. Kalsitt viser denne dobbeltbrytningen spesielt godt. Dobbelbrytningen ble oppdaget i 1669 av den danske fysikeren Erasmus Bartholin i kalsitt fra Island. Heggedal stasjon. Heggedal stasjon er en jernbanestasjon som ligger ved stedet Heggedal i Asker kommune og ble åpnet i 1874 som en del av Christiania - Drammenbanen. Da Lieråsen tunnel ble åpnet i 1973 ble den gamle banestrekningen fra Spikkestad til Asker kjent som Spikkestadlinjen. Det er 28,51 km til Oslo S og reisetiden er 36 min. Ved siden av stasjonen er det en stor parkeringsplass for de reisende. Korresponderende bussrute til Asker via Dikemark har stoppested ved stasjonen. Det er jernbaneovergang med automatiske bommer rett ved. Den alvorligste "nestenulykken" i den senere tid fant sted 18. oktober 2002 da toget fra Spikkestad startet å rulle ut fra stasjonen idet lokaltoget fra Asker var på vei inn på stasjonen. Kun få meter manglet før en alvorlig ulykke hadde vært et faktum. Athenske demokrati. Det athenske demokrati (noen ganger kalt klassisk demokrati) var det demokratiske systemet utviklet i den greske bystaten Athen (bestod av byen Athen og dets omliggende områder i Attika). Athens demokrati var et av de første kjente demokrati, og var sannsynligvis det viktigste i oldtiden. Andre greske byer dannet demokratier, og noen, men ikke alle, fulgte den athenske modellen, men ingen ble så mektig og stabil (og så godt dokumentert) som Athen. Demokratiet i Athen var ikke basert på representasjon. I hovedforsamlingen, ekklesiaen, møtte borgerne selv opp og stemte over viktige lovforslag. En mindre forsamling satt sammen ved loddtrekning tok seg av daglig administrasjon og presentasjon av saker for hovedforsamlingen. Kun fullverdige athenske borgere kunne delta i hovedforsamlingen og tilbys offentlige verv, men borgerne var spredt over et vidt spekter på den økonomiske rangstigen. Av den grunn gjaldt demokratiet en stor del av befolkningen som var unikt på denne tiden. Aldri før hadde så mange folk vært aktive i å regjere seg selv. Solon (594 f.Kr.), Kleisthenes (508 f.Kr.) og Efialtes av Athen (462 f.Kr.) bidro alle til utviklingen av Athens demokrati. Historikere er ofte uenige om hvem som stod bak de ulike institusjonene, og hvem av dem som representerte den virkelige demokratiske bevegelsen. Det er mest vanlig å assosiere det athenske demokratiet til Kleisthenes, siden systemet til Solon ble brutt av tyrannen Peisistratos. Pieniny. Pieniny er en fjellkjede i Polen og Slovakia, som deles i tre deler av elven Dunajec: "Pieniny Spiskie", "De små Pieniny" og "De midtre Pieniny". Fjellkjeden består hovedsakelig av kalkstein- og dolomittformasjoner, med den høyeste topp på 1050 meter. Fjellkjedens mest berømte fjelltopp er derimot «De tre kroner», som rager 982 meter i været. Pieniny – og særlig deres midtre del – er en av de mest populære turistregioner i Polen. Navnet stammer fra keltisk "«pen»", som betyr «hode» eller «høyde». Urula. Urula er ei elv som renner ut i nordenden av Sperillen, like sør for Nes i Ådal i Ringerike kommune. Urula får blant annet tilførsel fra et stort nedbørsområde (ca. 614 km²) i Vassfaret, blant annet via Vidøla og Aurdøla som renner ut i Urula i Hedalen (Sør-Aurdal). Vassdraget har vært vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag siden 1973 og framstår nesten som urørt. Store deler av elva ligger innenfor Vidalen landskapsvernområde og Indre Vassfaret landskapsvernområde. Urulas utløp i Sperillen har et velutviklet meandrerende løp gjennom deltaet. Flere gamle elveløp og små kroksjøer i forskjellige stadier av gjengroing finnes. Elva har godt fiske og er ikke forurenset. Ørret i Sperillen gyter i Urula. Ibsenkvartalet. Ibsenkvartalet i C.J. Hambros plass 2, rett ved siden av Ibsenkvartalet, C.J. Hambros plass 2, Oslo, er et kontorbygg på 33 000 m². Bygget ble oppført i 1996 av arkitektkontoret Gunnarsjaa + Kolstad AS Arkitekter MNAL for utbygger "Linstow Eindom ASA ". Kvartalet består av to skråstilte bygninger med en monumental trapp mellom, sett fra C.J. Hambros plass. Midt i kvartalet er en åpen hellelagt plass. Rundt denne er der flere bygninger. Bruk av bygningen. Bygget huser i dag blant annet Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI), Økokrim og Arbeidsdirektoratet. Eksteriøret er mest kjent fra TV-serien Hotel Cæsar Kristiansund og Omegn Golfklubb. Kristiansund og Omegn Golfklubb er en golfklubb fra Kristiansund, stiftet i mai 1991. Klubben disponerer en 9-hulls skogs- og parkbane i Seivika, med utfordrende "fairways" og små "greener". Klubben har i dag ca. 300 medlemmer. Jan II Kasimir av Polen. Jan II Kasimir av Polen Jan II Kasimir (polsk "Jan II Kazimierz Waza", litauisk "Jonas Kazimieras Vaza", født 22. mars 1609, død 6. desember 1672) var konge og storhertug av Det polsk-litauiske samvelde, samt hertug av Opole i Øvre Schlesien. Han var sønn av Sigismund III av Polen og Konstante av Østerrike. Harstad kulturhus. Harstad kulturhus er et kulturhus som ligger på Hamnneset i Harstad sentrum i Troms fylke. Det er samlokalisert med Clarion Collection Hotel Arcticus, Festspillene i Nord-Norge, Kultur i Troms og Forsvarets Musikkorps Nord-Norge. I tillegg ligger Harstad bibliotek i dette bygget, med mer enn 60 000 bøker. Kulturhuset var ferdigbygget i 1992, som Nord-Norges største kulturhus. Bygningen er 12 000 m² og kombinasjon av nybygg og eldre fabrikkområder. Kulturhuset består i hovedsak av Storsalen og Lillesalen. Storsalen er kjent som en av de bedre konsertsaler i Nord-Europa. Denne har totalt 1000 sitteplasser fordelt på 620 i parkett og 380 i galleriet. Lillesalen har uttrekkbart amfi med plass til 153, i tillegg til at galleriet rundt rommer 50. I tillegg til disse har kulturhuset foajè i både 2. og 3. etasje som brukes til mindre selskaper, lunsjkonserter o.l. Samfunnsøkonomen. Samfunnsøkonomen er et fagblad utgitt av Samfunnsøkonomenes forening. Fra og med 2001 til og med 2007 ble det utgitt under navnet «Økonomisk forum». Før det ble tidsskriftet utgitt under navnet «Sosialøkonomen». 2008 er 62. årgang. Fagbladet Stimulator kom med sitt første nummer våren 1947 i form av et stensilert hefte. Stimulator ble «utgitt av Universitetets Socialøkonomiske Instiutt og De Økonomiske Studerendes Sørutvalg i fellesskap med støtte av Socialøkonomisk Samfund». Det skulle være et studentblad, men også et bindeledd mellom Universitetet og de ferdige kandidatene. På en ekstraordinær generalforsamling i november 1957 vedtok foreningen å utgi et trykt kombinert medlemsblad og tidsskrift til erstating for Stimulator. Tidsskriftet fikk navnet Sosialøkonomen og kom ut med sitt første nummer i mars 1958. Radiohistorie. Radiohistorie. Hvem som egentlig oppfant radioen er usikkert, men det påstås at Nathan Stubblefield oppfant den. Men det apparatet han eksperimenterte med, så ut til å bli brukt til induksjonsoverføring i stedet for radiooverføring. Den første offentlige demonstrasjonen av radiokommunikasjon ble holdt av Nikola Tesla i 1893. Den første kringkastingsutsendingen ble gjort julaften 1906, ved hjelp av en sender bygget etter heterodynprinsippet fra Massachusetts. Det var Reginald Fessenden som sto bak historiens første kringkastingsutsending. Radio i Norge. I Norge fikk radioen sitt gjennombrudd først i 1920. Da lød det så pent i radioapparatene: "”Hallo hallo”". Dermed var radioen kommet til Norge! 29. april 1925 ble det sprettet kake i lokalene til Kringkastingsselskapet AS. De hadde fått konsesjon, altså lov til å sende radio på Østlandet. Etter denne dagen fulgte hele landet etter, først og fremst storbyene. I oppstarten ble det sendt mye musikk, og målgruppa for alle sendingene var rett og slett det fåtallet som hadde radio. "Norsk Rikskringkasting skal ha enerett til å opprette og drive stasjoner og anlegg til kringkasting av muntlige meddelelser, musikk, billeder og lignende." Kringkastingsselskapet fikk mye kritikk de siste årene fram til 1933. De ble blant annet kritisert på grunn av administrasjon og teknikk. Selskapet hadde etablert seg i storbyene og ble derfor ikke radio for hele folket. I tillegg var ikke radioprogrammene gode nok for Kirkedepartementet. Fra opprettelsen av NRK i 1933 og fram til 1940 fikk radiosendingene en bedre dekning og flere sendere. Dette økte dekningen i hele landet, og programtilbudene ble i tillegg utvidet. Radio under andre verdenskrig. Klokka 19.30 9. april 1940 erklærte Vidkun Quisling at Nasjonal samling (NS) hadde overtatt styringen i Norge. Tyskerne tok over alle medier og innsatte nazi-vennlige redaktører i avisene, mens NRK fikk sende ufarlige program og var direkte underlagt okkupasjonsmakta. Men de allierte klarte likevel å sende mye propaganda på andre frekvenser. Dette førte til at tyskerne beslagla nesten en halv million radioapparater på høsten i 1941. Det var kun tillatt for NS-medlemmer å ha radio. NRK fikk en "kommissarisk" ledelse. Mange folk gjorde motstand mot tyskerne og gjemte unna radioapparater. På denne måten fikk folk radiosendinger fra BBC i London. Noen NRK-medarbeidere hadde reist dit sammen med regjeringen, og sendte ukentlige oppdateringer og analyser av krigen hver søndag gjennom hele krigen. Dette var selvfølgelig fra de alliertes ståsted. Det var Toralv Øksnevad som var på lufta og informerte det norske folket om krigen. Han startet radiosendingene sine med: "”Dette er London”". Etterkrigstid. thumb Etter krigen vokste antallet radiolisenser fra ca. 13000 til 226000. I 1960 passerte antallet kringkastingslisenser en million, og sendingene fra den norske kanalen nådde så godt som hele norges befolkning. Sendingene bestod vanligvis av musikk, nyheter, foredrag og underholdning. Lørdagsunderholdningen fra Store Studio var veldig populær. Det samme var Radioteaterets krimserier, Paul Temple, God aften, mitt navn er Cox og Dickie Dick Dickens. Gjennom barnetimen for de minste ble stemmene, visene og historiene til Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath Vestly en del av oppveksten til generasjoner av norske barn. Lørdagsbarnetimen var noe få barn ville gå glipp av. Pius III. Pius III (født 9. mai 1439, død 18. oktober 1503), født Francesco Todeschini Piccolomini, var pave fra 22. september til 18. oktober 1503. Han ble født i Siena. Han var nevøen til Aeneas Silvius Piccolomini som senere ble pave Pius II. Piccolomini var gift med hans søster Laodamia. 3. klasse kanonbåt. Kanonbåt, 3. klasse Gloria Swanson. Gloria Swanson fotografert i sitt hjem i New York i 1972 Gloria Swanson (født 27. mars 1899, død 4. april 1983) var en amerikansk filmskuespiller. Hun ble født Gloria May Josephine Svensson på en militærbase i San Juan, Puerto Rico med en svensk-amerikansk far, og vokste opp i Chicago og Key West. Gloria fikk sin filmdebut i 1915 som statist i "The Fable of Elvira and Farina and the Meal Ticket", men allerede det følgende år var hun en stjerne, i "A Dash of Courage". Hun spilte i mange av Mack Sennetts slapstick-komedier. I 1919 skrev hun kontrakt med Cecil B. DeMille, som gjorde henne til hovedrolleinnehaver i en rekke romantiske filmer. Hun spilte i stumfilmen "Beyond the Rocks" fra 1922 med Rudolph Valentino. Swansons 1929 film "Queen Kelly" ble regissert av Erich von Stroheim og produsert av Joseph P. Kennedy sr., far til senere president i USA John F. Kennedy. Ryktet fortalte at hun også privat var sammen med den eldre Kennedy på dette tidspunkt. Ekteskaper. Gloria ble gift seks ganger og fikk to døtre og adopterte en tredje. Bolesław III av Polen. Bolesław III den skjevmunnede (polsk "Bolesław III Krzywousty", født 20. august 1085, død 18. oktober 1138) var hertug av Polen fra 1102 – 1138. Han var sønn av Władysław I Herman og Judita av Böhmen. Bolesław seiret over pommeranerne i 1109 og tok kontroll over Pommern, slik at Polen igjen fikk tilgang til Østersjøen. Han seiret også over keiser Henrik V av det tysk-romerske rike i slaget ved Głogów. I 1138 avla han ed til Lothair III av den tysk-romerske rike, og keiseren fikk deler av Vest-Pommern og Rügen i len. Før sin død i 1138 innførte Bolesław senioratet i sitt testamente som delte det polske riket mellom hans fire sønner. Ifølge senioratprinsippet skulle den eldste arvingen (seniorhertugen) få kongetittelen og Lille-Polen med Kraków, mens resten av landet ble delt mellom de øvrige arvingene. Senioratprinsippet ble imidlertid snart brutt, noe som ledet til den polske oppløsningstiden som varte nesten 200 år. Nordisk Transportarbeiderføderasjon. Nordisk Transportarbeiderføderasjon(NTF) ble stiftet i 1908 av fagforbund i Danmark, Norge og Sverige, og har som formål å fremme transportarbeidernes interesser i Norden. I dag har NTF også medlemsforbund i Finland og på Island. NTF har vel 50 medlemsforbund med til sammen 400 000 medlemmer. Føderasjonen har kontor i Stockholm. Leder i Nordisk Transportarbeiderføderasjon er Jan Villadsen. «Kong Sverre» (fregatt) (1864–1932). «Kong Sverre» var en fregatt i den norske marinen, sjøsatt i 1860 og utstyrt med moderne og svært kraftig skyts. Fregatten var bygget i treverk, som begynte å bli utdatert og sårbart for moderne artilleri. «Kong Sverre» var svært kraftig bygget, av italiensk eik. Skipet stod ikke ferdig før 3 år etter sjøsettingen, og først 11. april 1864 kunne C.H. Valeur heise kommando på fregatten. Treskipenes tid var imidlertid definitivt forbi. Panser var kommet til, likeledes granater som kunne sette store treskip i brann på et øyeblikk. Et stort treskip som «Kong Sverre» hadde sannsynligvis ikke kommet godt ut av en kamp med et pansret skip. Allerede 13. august 1864, samme år som kommandoen ble heist, ble kommandoen strøket, og fregatten langt i opplag. Den var for det første avleggs, og for det andre svært dyr å holde i drift, med sin 600 mann store besetning. I 1894 ble riggen tatt ned, maskinen fjernet og hun ble brukt som losjiskip på Hortens indre havn. 13. september 1932 ble det besluttet å hugge opp fregatten, etter et forgjeves forsøk på å skaffe til veie 30 000 kroner som skulle brukes til å bevare skipet for ettertiden. Dette ble ikke oppnådd, og «Kong Sverre» ble 28. juli 1932 solgt til Stavanger Skibs-Ophugnings Co. AS i Stavanger for opphugging. Se også. Liste over den Kongelige Norske Marines skip Kristiansund Karateklubb. Kristiansund Karateklubb er en norsk karateklubb fra Kristiansund, stiftet 29. mai 1985. Klubben startet med Shotokan karate, da det var en tidligere Shotokanutøver som var med. Men da de i august 1985 stod uten instruktør og stilartstilhørighet, måtte de skifte stilart til Kyokushinkai. Årsaken til det var at når de skulle hente inn ny instruktør så falt valget på Ingrid Mariann Rønning som hadde trent i Bryne Karateklubb. For at Rønning skulle få tillatelse til å trene klubben, måtte klubben søke om opptak i Norges Karate Kyokushinkai. Det ble da bestemt at klubben skiftet stilart fra Shotokan til Kyokushinkai. Kommunestyrevalg i Mo kommune. Kommunestyrevalg i Mo kommune er en oversikt over kommunestyrevalg i Mo herred (1838–1922) og Mo bykommune (1923–1963). Mo herred (1839), senere kalt Mo kommune (1853), ble i 1923 delt i de to kommunene Nord-Rana og Mo. Mellom 1923 og 1963 var Mo en bykommune. Den tidligere bygningen til Mo herredstyre Mo herredstyre befant seg i strandgata i Mo sentrum, og er idag en vernet bygning. Bygningen var opprinnelig hvit. I den venstre fløyen var det et bibliotek. Kommunestyret holdt til i høyre del, mens kemneren i Mo hadde sitt kontor i loftsetasjen. Litteraturhenvisninger. Mo i Rana Kommunestyrevalg i Nord-Rana. Kommunestyrevalg i Nord-Rana er en oversikt over kommunestyrevalg i den tidligere kommunen Nord-Rana. Nord-Rana ble skilt ut fra Mo herred den 1. januar 1923. Det første valget ble holdt i 1925. Kommunen ble slått sammen med Mo bykommune, Sør-Rana og deler av Nesna i den 1. januar 1964. Det siste valget ble avholdt i 1959. I 1963 var det nemlig allerede klart at en kommunesammenslåing ville finne sted. Se også. Nord-Rana Loutraki. Loutraki (moderne gresk: Λουτράκι, gammelgresk/katharevousa: Λουτράκιον) er en kystby 4 km nordøst for Korinth. Loutraki er i hovedsak en turistby og er velkjent for sine kilder av (helbredende) vann. Loutraki ble fullstendig ødelagt i et jordskjelv i 1928, men ble gjenoppbygd. Et nytt stort jordskjelv i 1981 hadde mindre ødeleggende virkning. Byen er videre kjent for sitt kasino, et av de største i Europa. Kommunestyrevalg i Sør-Rana. Kommunestyrevalg i Sør-Rana er en oversikt over kommunestyrevalg i den tidligere kommunen Sør-Rana i perioden 1934−1959. Sør-Rana kommune ble utskilt fra Hemnes i 1929, og det første kommunevalget ble avholdt i 1934. I 1963 ble det ikke avholdt noe valg i kommunen, ettersom det allerede var besluttet at Sør-Rana kommune skulle opphøre å eksistere fra 1. januar 1964. Under kommunereformen i 1964 ble den nordlige delen av Sør-Rana innlemmet i den nye Rana kommune, mens den sørlige delen ble innlemmet i den utvidede Hemnes kommune. Se også. Sør-Rana Kristiansund Shotokan Karateklubb. Kristiansund Shotokan Karateklubb er en norsk karateklubb fra Kristiansund, stiftet i 2003. Kristiansund Shotokan Karateklubb er medlem av Norges Idrettsforbund, Norges Kampsportforbund og Norges Shotokanforbund. Som navnet tilsier så praktiserer klubben Shotokanstilen innenfor karate, og legger vekt på de tradisjonelle verdiene av kampsporten. Hovedinstruktør og leder i klubben er Sensei Tore Strøm. Kristiansund Taekwon-Do klubb. Kristiansund Taekwon-Do klubb er en norsk Taekwon-Doklubb fra Kristiansund, stiftet februar 2004. Initiativtaker og stifter av klubben var Torgeir Haukebø, en ivrig romsdaling, som den gangen var "2.Dan". Mark Fennebeumer. Mark Fennebeumer (født 29. april 1985 i Apeldoorn) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller i angrep for CSV Apeldoorn. Fennebeumer spilte tidligere for AGOVV Apeldoorn. Fennebeumer er en fotballspiller som ennå ikke har fått sitt store gjennombrudd. I sesongen (2006/07) spilte han fem kamper for AGOVV. Vladislav I av Polen. Vladislav I den korte (polsk "Władysław I Łokietek", født 1260 eller 1261, død 2. mars 1333) var konge av Polen fra 1320. Han var hertug frem til 1300, og seniorhertug av Kraków fra 1306 til 1320. Med Vladislav Is kroning tok den polske oppløsningstiden slutt. Vladislav klarte å gjenforene landet og gjenopprettet det som et selvstendig kongedømme, dog med visse landtap. Han dannet grunnlaget for sønnen Kasimir III den stores fremgangsrike styrer senere i århundret. Kristiansunds Turnforening. Kristiansunds Turnforening er en norsk turnforening fra Kristiansund, stiftet 29. mai 1891. Det hele startet i 1885 da en stor turntropp fra Trondheim ga en turnoppvisning på latinskoleplanen og senere 17. Mai i 1891 var det en oppvisning av Ålesund turnforening på samme sted, som gjorde sitt til at det skulle føre til en foreningsstiftelse. Det var faktor Jens H. Bævre og barbermester Oluf Jørgensen som var initiativtakere til stiftelsen og på et møte den 29. Mai 1891 på "Engaten skoles" gymnastikksal ble Kristiansunds turnforening stiftet. Allerede i 1902 gjestet Kristiansunds turnforening sammen med et janitsjarorkester Surnadal og underholdt publikum som langveisfra var strømmet til. Inngangsbilletten kostet 15 øre. Kristiansunds turnforening var den første turnforeningen i Møre og Romsdal som arrangerte kretsstevne og dette ble avholdt i 1905. Kristiansund stilte med en ganske så stor dametropp samt at det var med 80 mannlige turnere og deltok i stevnet. Mellom 2 og 3000 tilskuere var samlet på Engatens skoleplass for å bivåne stevnet. Turnforeningen i dag har sin styrke i driften av de mange massepartier. jentene er i stor majoritet i forhold til ungdom og herreturn, her er aktiviteten minimal. Med stiftelsen i 1891 gjør at turnforeningen er Kristiansunds eldste idrettslag. Iris (britisk/fransk band). Iris var et britisk/fransk instrumentalt rockeband. Gruppa var et sideprosjekt for engelske Ian Mosley (trommer) og Pete Trewavas (bass) (begge fra Marillion) samt franske Sylvain Gouvernaire (gitar og tangentinstrumenter). Gruppa ga ut ett album – "Crossing the Desert" – i 1996. Egebakken. Egebakken (Eigebakken) er et byggefelt i Egersund, Eigersund kommune. Feltet ligger lokalisert ca. 3 km fra sentrum. Tilgrensende felt/områder er Bakkebø i nord, Lagård i sør, Slettebø og Holand mot øst og Langevannet mot vest (på andre siden av en topp). Eigebakken er nevnt som en gård i. Stedet var opprinnelig en utmark til gården Slettebø, og ble avdelt i begynnelsen av 1840-årene da datteren på gården giftet seg med Anders Andersen Ege fra Litle Ege. Det er trolig at han oppkalte den nye gården etter hans farsgård Litle Ege, som var en av to gårder på Ege i Eigersund kommune. Eige eller Eigebakken har ikke tidligere vært brukt i skriftlig form, og navnet har nok blitt forandret av språkkonsulenter i departementet i nyere tid. Familienavnene og gårdsnavnene brukes bare uten ei-form. I muntlig tale, på dialekt i "gamle dager", har til tider ei-lyden blitt brukt, uttale: Eigje/Eigjebakken. Enkelte kunstkjennere vil forbinde navnet Egebakken med kunstneren Egil A. Egebakken, født 18. januar 1943. Nevnte kunstner bor nå i Asker, men han stammer fra Egebakken i Egersund. Henrik Nissen. Johannes Henrik Nissen (født 21. april 1848 i Kristiania, død 4. juni 1915 i Kristiania) var en norsk arkitekt. Henrik Nissen var sønn av Hartvig Nissen. Han var elev ved arkitekt Wilhelm von Hannos tegneskole i Kristiania i årene 1867–69 og samtidig ved Den kongelige tegneskole. 1869-70 var han elev ved Berliner Bauakademie, men ble avbrutt av den fransk-tyske krig i årene 1870-71. I denne perioden var Nissen igjen elev hos von Hanno, og samtidig hospiterte han i bygningsfag og kjemi ved Den militære høyskole i Kristiania. Ved avslutningen av den fransk-tyske krig returnerte Nissen til Berlin, der han igjen var elev ved Bauakademie frem til 1874. Han gikk også en tid i murerlære. Henrik Nissen ble ansatt hos arkitektene Paul Due & Bernhard Steckmest i Kristiania i 1874, der han medvirket i utformingen av Steen & Strøms forretningsgård som brant ned i 1929. Nissen etablerte egen praksis i Kristiania i 1875 og samarbeidet samtidig (1878–85) med arkitekt Holm Munthe. Dette kompaniskapet resulterte blant annet i Christiania bad (1881–83, revet 1931), Otto Andersens skole (Uranienborgveien 7, 1884, nedbrent 1909) og Kristiania handelsgymnasium (Munchs gate 4, 1883-85). Vassfjellet. Vassfjellet er et fjell som ligger i Melhus, Klæbu og Trondheim kommuner i Sør-Trøndelag. Vassfjellet er 710 moh. Den gamle pilegrimsveien til Nidaros passerte på østsiden av fjellet. På toppen er det en tv-mast som er 220 m høy. Vassfjellet er et populært turmål for mange og er kjent for sine store elgokser og har en livskraftig stamme med kongeørner. Vassfjellet Skisenter. Vassfjellet skisenter ligger på østsiden (Klæbusiden) av Vassfjellet. Vassfjellkapellet. Vassfjellkapellet ligger på nordøstre sida av Vassfjellet i Klæbu. Trondheim kristelige studentlag (TKS) er eier og driver av kapellet. Det er bygd på dugnad av TKS og ble vigsla i 1974 av biskop Tord Godal. Paul III. Paul III (29. februar 1468 – 10. november 1549), født som Alessandro Farnese, var pave fra 1534 til sin død i 1549. Han innkalte konsilet i Trient i 1545. Han var også den første paven som utnevnte kardinaler in pectore. Platebro. Platebro er en bro som består av et dekke som hviler på pilarer. En platebro er konstruksjonsmessig lik en bjelkebro. Platen støttes opp av pilarer. Kreftene presser nedover mot støttepunktene. Når platen belastes, presses øvre del sammen mens bunnen strekkes. På plasstøpte betongdekker vil tykkelsen på platen normalt være dimensjonert til å være omtrent en tyvendedel av avstanden mellom pilarene. Noen broer har platekonstruksjon som tilfartsbroer på land, og fortsetter med hovedspenn som går over til å være skråstagbro, buebro eller forskjellige andre varianter. Sandesundsbroen i Østfold er delvis bygd som platebro og delvis som bjelkebro og kassebro. Mons Lie d.y.. Mons Lie d.y. (født 1803, død 1881) var en norsk prokurator og sorenskriver. Mons Lie d.y. var sønnesønn til Mons Lie d.e., "Nådigherren" som var politimester i Trondheim. Han tok juridisk embedseksamen ved Universitetet i Christiania i 1826 med beste karakter ("Vel med Udmærkelse"). Fra 1826 til 1832 var han sorenskriver-fullmektig på Eker i Buskerud under Carl Valentin Falsen. Den 21. desember 1832 ble han utnevnt til underrettsprokurator for Buskerud. I 1833 dømte han som konstituert sorenskriver på Carl Valentin Falsens vegne Ole Olsen Sevlid til døden for mord. I 1838 ble han utnevnt til byfogd i Tromsø og konstituert amtmann over Finnmark (som den gangen også omfattet Troms). Senere ble han sorenskriver i Sunnhordland og etter det i Mandal. Mons Lie d.y. var gift med Pauline Christine Tiller. Deres mest kjente barn er forfatteren Jonas Lie (1833). Tenacious D. Tenacious D er et amerikansk rockeband bestående av musikerne Jack Black og Kyle Gass. De blander vulgær komedie med rock, en stil som er blitt kalt mock rock. De ble etablert i 1994 og ble kjent i 1999 da de deltok i en TV-serie på HBO med samme tittel som bandet. Tenacious D laget i 2006 filmen "Tenacious D in The Pick of Destiny". Der legger de ut på en reise til et rockemuseum for å finne skjebnens plekter som ble laget for lenge siden av Satan sin tann. Plekteret skal visstnok gjøre den som bruker det til verdens beste gitarist. Kosgulfen. Kosgulfen er en smal gulf i Egeerhavet som separerer de to halvøyene Bodrum og Knidos i det sørvestlige Tyrkia. «Nordcap» (dampskip) (1840–1872). 25. april 1840 ble hjuldampskipet «Nordcap» sjøsatt. Hun var 40,5 meter lang, 7,5 meter bred og stakk 3,1 meter dypt. Hun hadde et deplasement på 500 tonn, og ble drevet fremover ved hjelp av skovlhjul. Med en bestykning på 2 stk 60 punds bombekanoner, kunne hun bite godt fra seg. Hun var også utstyrt med seil, for å kunne spare kull i vindfulle perioder. Nordcap» hadde en besetning på 75 mann. Når en sammenligner dette med de tidligere briggene i det norske sjøforvaret, som var opptil 30 meter lange og hadde besetninger på opptil 120 mann, viser dette også den mannskapsbesparende siden ved dampskip. Lønnsutgifter kunne med andre ord reduseres, samtidig som man kunne opprettholde, og endog forbedre, den sjømilitære verdien av flåten. «Nordcap»s maskin var på 300 hestekrefter, veide 150 tonn, hadde to sylindre og gikk med 20 til 25 omdreininger per minutt – maksimalt damptrykk var 0,7 kg/cm². Det ble fyrt med kull, og forbruket var ca 1 tonn i timen ved full fart, som var 9,2 knop. Motorkraften ble omsatt til bevegelse ved bruk av skovlhjul, som var upraktisk for et krigsskip. Ikke bare skapte skovlhjulene problemer fordi de opptok det meste av bredsiden til et krigsskip, men ristingen og resonansen laget av maskinen og skovlhjulene kunne riste skip i stykker, og da særlig treskip. Like fullt var «Nordcap» Norges første krigsskip bygget for kontinuerlig dampdrift. Da skip senere ble utstyrt med propeller og byggematerialet gikk fra treverk til jern, viste dampdrift virkelig sin verdi. «Nordcap» ble benyttet ikke bare av sjøforsvaret, men ble, blant annet på grunn av de upraktiske skovlhjulene, utleid til Posten og gikk postskip langs kysten av Vestlandet nesten all sin levetid. Hun ble til slutt solgt til handelsflåten i 1872 og gikk i rutefart mellom Trondheim, Bergen og Kristiansand – siden gikk det også i utenriksfart mellom Kiel og Trondheim. «Nordcap» sank i 1877. Erfaring. Erfaring er den kunnskap eller viten man får gjennom egne opplevelser. Det er dog vesentlig å skilne mellom opplevelsen i seg selv og den erfaring som dannes når opplevelsen er satt i forhold til tidligere erfaringer ved tankemessig bearbeidning. Når man ofte later som om opplevelse og erfaring er én og samme ting, skyldes det at bearbeidningen nesten alltid skjer ubevisst. Erfaringsbaseret viten settes ofte i motsetning til den viten man har oppnådd gjennom sin kultur, dvs. gjennom gjensidig påvirkning, samtaler, oppdragelse, skolegang og medieformidlede opplysninger. Da egne opplevelser mest gir seg utslag i prosedurale og episodiske erfaringer, må de semantiske erfaringer fås på en annen måte. Det skjer i mange kulturer gjennom myter, fortellinger og sagn, men det skjer i økende grad gjennom undervisning og teoretiske fremstillinger. Der findes overgangsformer, som f.eks. fortællinger eller kunstneriske arbeid, som kan gi en formidlet, episodisk viten, som ligner personlige erfaringer, men som samtidig videregir allmenne forståelsesmønstre som tilsvarer semantisk viten. Disse erkjendelser om menneskelig erfaring gir anledning til grundig ettertanke i de pedagogiske fag. På den ene side må det være flest mulig selvopplevde situasjoner i undervisningen, men på den annen side kan de ikke – som man ellers har trodd – erstatte teoretisk stoff, formidlede handlingsmønstre og forklaring av abstraksjoner. Den «store fortelling» er lyslevende og svært nødvendig for menneskers bearbeidning av sine opplevelser. Theramenes. Theramenes (d. 404 f.Kr., gresk: Θηραμένης) var en athensk statsmann, fremtredende i det siste tiåret av Peloponneskrigen. Han var spesielt aktiv under de to periodene med oligarkisk styre i Athen, så vel som under rettssakene mot generalene som hadde kommandoen i slaget ved Arginusai i 406 f.Kr. Som en moderat oligark befant han seg ofte i en mellomposisjon mellom demokratene på den ene siden og de ekstreme oligarkene på den annen. Han klarte å erstatte et smalt oligarki med et bredere i 411 f.Kr., men mislykkes med det samme i 404, og ble henrettet av ekstremister han hadde stått i opposisjon imot. Theramenes var en sentral figur i fire betydelige episoder i athensk historie. Han dukket opp i 411 f.Kr. som en av lederne for et oligarkisk kupp, men ettersom hans meninger var avvikende fra kuppets andre ledere, begynte han å motsette seg deres diktatur og tok ledelsen i å erstatte det trange oligarkiet som de hadde innsatt med et med bredere støtte. Han tjente som strategos i flere år etter dette, men ble ikke gjenvalgt til embetet i 408. Etter slaget ved Arginusai, hvor han tjente som trierark, fikk han oppgaven med å redde athenske sjømenn fra synkende skip, men ble forhindret fra dette av en storm. Hendelsen førte til furore i Athen, og Theramenes måtte svare for sitt ansvar for det mislykkede redningsforsøket. Kontroversen endte i henrettelsen av seks generaler som hadde kommandoen i slaget. Etter det athenske nederlaget i slaget ved Aigospotamoi i 405 f.Kr., forhandlet Theramenes frem betingelsene hvor Athen overgav seg til Sparta. Han ble så medlem av det trange oligarkiske styret kjent som «tretti tyranner» som Sparta innsatte hos sin beseirede rival. Som i 411 kom Theramenes snart i konflikt med de mer ekstreme elementene i styret. Hans protester mot terrorstyret som de tretti satte i verk, førte til at de ledende oligarkene planla å kvitte seg med ham. Han ble fjernet foran oligarkiets forsamling, og da forsamlingen nølte med å straffe ham, ble han strøket fra borgerlistene og henrettet uten rettssak. Theramenes forble en kontroversiell figur etter sin død. Lysias fordømte ham iherdig og anklaget flere av hans tidligere politiske allierte, mens andre forsvarte Theramenes' handlinger. Moderne historiske vurderinger har endret seg over tid. I det 19. århundre ble Theramenes nesten universelt fordømt, men nyere forskning har produsert mer positive vurderinger. Noen historikere mener Theramenes var en egoistisk opportunist, andre en prinsippfast moderat. Detaljene i hans handlinger, hans motivasjon og hans karakter er fortsatt debattert den dag i dag. Historiske nedtegnelser. En kjenner ikke til antikke biografier om Theramenes, men hans liv og handlinger er relativt godt dokumentert gjennom den omfattende behandlingen av ham i flere overlevende verk. Den attiske oratoren Lysias tar ham grundig for seg i sine taler, men på et svært fiendtlig vis. Theramenes dukker også opp i flere antikke fortellende historier. Thukydids beretning inkluderer starten på Theramenes karriere, og Xenofon fortsetter hvor Thukydid slapp og gir en detaljert beretning om flere episoder fra Theramenes karriere. Diodorus Siculus hentet antagelig sin beretning fra Eforos i de fleste punkter, men gir en annen beretning som skiller seg kraftig fra Xenofons i flere punkter. Theramenes dukker også opp i flere andre kilder som selv om de ikke gir så mange fortellende detaljer, men som har blitt brukt til å belyse de politiske kranglene som omgav Theramenes' liv og minne. Familie. Det er bare svært sparsommelige opplysninger om Theramenes' liv utenfor den offentlige sfære som har blitt nedtegnet. Både hans far, Hagnon, og hans farfar, Nikias, hadde spilt betydelige roller i det athenske offentlige liv i tiårene før Theramenes dukket opp på scenen. Familien var ganske rik. Nikias skal ha hatt over 1000 slaver som arbeidet i sølvgruvene ved Lavrion, og han øste ut sin rikdom for å vinne gunst hos folket. Nikias hadde, som en av de ledende politikerne i Athen etter Perikles' død, vært den fremste talsmannen for Nikiasfreden, som gjorde slutt på den første delen av Peloponneskrigen i 421 f.Kr. Han hadde vært øverstkommanderende for den sicilianske ekspedisjon og døde i Sicilia i 413 kort tid før ekspedisjonens katastrofale nederlag. Hagnon hadde i mellomtiden ledet gruppen av greske kolonister som grunnla Amfipolis i 437/6, hadde tjent som general ved flere anledninger før og under Peloponneskrigen og var en av de som skrev under Nikiasfreden. Hagnons karriere overlappet hans søns da han tjente som en av de ti som ble utpekt av styret til de 400 til å skrive et utkast til en ny konstitusjon i 411. Kuppet i 411 f.Kr.. a> satte i gang det oligarkiske kuppet ved å love persisk støtte til Athen dersom demokratiet ble kastet. Theramenes dukket først opp i historiske nedtegnelser i forbindelse med det oligarkiske kuppet i 411 f.Kr. I etterkant av det athenske nederlaget i Sicilia, begynte opprør å bryte ut blant Athens' alliertstatater i Egeerhavet, og Nikiasfreden brøt sammen. Peloponneskrigen fortsatte for fullt innen 412 f.Kr. I denne konteksten begynte et antall athenske aristokrater, ledet av Peisander og med Theramenes som en av de fremtredende i deres rekker, å konspirere for å kaste byens demokratiske regjering. Denne intrigen ble satt i gang av eksilanten og adelsmannen Alkibiades, som på den tiden fungerte som assistent for den persiske satrapen Tissafernes. Han hevdet at han hadde stor innflytelse hos Tissafernes og lovet å returnere persisk støtte til Athen dersom demokratiet, som hadde ostrakisert ham ble erstattet med et oligarki. I henhold til dette begynte et antall trierarker og andre ledere av den athenske hæren ved Samos å planlegge å styrte demokratiet. De sendte til slutt Peisander til Athen. Han lovet at Alkibiades hjemreise og en allianse med perserne ville følge dersom athenerne ville erstatte deres demokrati med et oligarki. Peisander overtalte den athenske "ekklesia" til å sende ham som utsending til Alkibiades med fullmakt til å inngå avtaler slik det var nødvendig. Men Alkibiades' innflytelse hos Tissafernes var ikke så stor som han hevdet, og han innså at han ikke ville kunne overtale satrapen til å alliere seg med athenerne. For å skjule dette faktum krevde han stadig større innrømmelser fra dem til de til slutt nektet å gå med på disse. Peisander og hans medsammensvorne var skuffet over Alkibiades, men var fremdeles bestemte på å styrte demokratiet og returnerte til Samos hvor konspiratørene arbeidet for å sikre seg kontroll over hæren. Samtidig oppmuntret de en gruppe innfødte samoiske oligarker til å begynne å planlegge å styrte deres egen bys demokrati. Imens lyktes en avdeling unge oligarkiske revolusjonære i Athen å få den faktiske kontrollen over styresmakten gjennom attentat og trusler. Etter at lederne for konspirasjonen var ferdige med forberedelsene ved Samos, satte de seil for Athen. Blant dem var Thermenes. Thukydid henviser til ham som «en av lederne for gruppen som gjorde slutt på demokratiet, en dyktig taler og en mann med idéer.» Konspiratørene kalte sammen forsamlingen og foreslo en rekke tiltak hvor demokratiet formelt ble erstattet med et styre på 400 utvalgte menn som skulle velge og kalle sammen en større forsamling på 5000 menn etter som tiden gikk. Kort tid etterpå gikk konspiratørene bevæpnet til rådskammeret hvor de beordret at det demokratiske rådet skulle spre seg etter at de fikk sin lønn. Forsamlingen gjorde som de var beordret, og fra dette tidspunktet av var styret helt under de oligarkiske konspiratørenes kontroll. De forandret raskt lovene slik at de reflekterte den nye styreformen som de hadde innført. a>. I 411 f.Kr. talte Theramenes for et styre hvor alle menn med hoplittstatus eller høyere hadde stemmerett. På dette tidspunktet begynte flere konflikter å utvikle seg som truet fremtiden for den nye styresmakten i Athen. For det første ble det planlagte kuppet ved Samos forhindret av samoiske demokrater og en gruppe athenere som de stolte på. Da hæren ved Samos hørte nyhetene om kuppet i Athen som ankom sammen med overdrevne rapporter om overgrep fra den nye styresmakten, erklærte de sin lojalitet til demokratiet og fiendskap til det nye styret. Imens utviklet det seg en splittelse i Athen mellom radikale og moderate oligarker. Her dukket Theramenes opp sammen med Aristokrates, sønn av Skelias, som leder for den moderate fraksjonen. Den ekstreme fraksjonen, ledet av Frynikos, bestod av fremtredende ledere for kuppet som Peisander og Antifon. Den var dominerende blant de 400 og motsatte seg å utvide antall stemmeberettigede i oligarkiet. De var også villige til å søke fred med Sparta nesten uten betingelser. De moderate, på den andre siden, var riktignok villige til å søke fred med Sparta på betingelser som ville opprettholde Athens makt, men var ikke villige til å ofre imperiet og flåten og ønsket å utvide stemmeretten i oligarkiet til 5000, menn som var hoplitter eller hadde høyere status. Kort tid etter maktovertakelsen hadde ekstremistlederne i revolusjonen begynt å bygge befestninger på Eteiona, et dominerende punkt i inngangen til havnen i Pireus. Dette festningsverket skulle beskytte havnen mot angrep fra flåten ved Samos. De sluttet disse nye befestningene til eksisterende murer for å danne en festning som kunne forsvaret både mpt land og sjø, ettersom de interne stridighetene økte i styrke. Festningen inneholdt et stort lager som ekstremistene flyttet mesteparten av byens korlagre inn i. Theramenes protesterte på det sterkeste mot byggingen av denne festningen. Han argumenterte med at formålet med den ikke var å holde demokratene ute, men å overlevere den til spartanerne. Theramenes og hans parti var til å begynne med forsiktig siden fiender av regimet hadde blitt henrettet tidligere, men de ble modigere og styrket gjennom flere hendelser. Først beveget en peloponnesisk flåte seg sakte opp langs kysten av Peloponnes. Det var visstnok sendt for å assistere antiathenske styrker på Évvia, men Theramenes anklaget den for å planlegge å ta befestningene på Eteiona i samarbeid med ekstremistene. En athensk militsmann som tilsynelatende handlet på ordre fra konspiratører høyere i rekkene til styresmakten, myrdet så Frynikos, lederen for ekstremistfraksjonen. Han unnslapp, men hans medsammensvorne, en argiver ble tatt til fange. Fangen nektet under tortur å oppgi navnet på sin oppdragsgiver. Ekstremistene var ute av stand til å handle effektivt i denne saken, og siden den peloponnesiske flåten gikk til angrep på Aigina som var et logisk stoppested på vei til Pireus, bestemte Theramenes og hans parti seg for å handle. Aristokrates var i kommando for et regiment hoplitter i Pireus, og han arresterte ekstremistgeneralen Alexikles. Ekstremistlederne for de 400 var rasende og krevde handling. De gjorde et antall trusler mot Theramenes og hans parti. Til deres overraskelse meldte Theramenes seg frivillig til å lede en styrke for å redde Alexikles. Lederne for ekstremistene gikk med på dette, og Theramenes satte kursen for Pireus og hadde kommandoen sammen med en annen moderat og en ekstremist, Aristarkos. Da Theramenes og hans styrke ankom Pireus, oppfordret Aristarkos i raseri mennene til å angripe hoplittene som hadde tatt Alexikles. Theramenes lot også som han var rasende, men da han ble spurt av hoplittene om han syntes befestningene på Eteiona var en god idé, svarte han at dersom de ønsket å rive den ned, mente han at det var bra. De ropte ut at alle ønsket at 5000 skulle styre istedet for de 400 og satte i gang arbeidet. Donald Kagan har foreslått at dette utropet antagelig ble satt i gang av Theramenes' parti som ønsket at de 5000 skulle styre, hoplittene som rev ned festningsverkene kunne like godt ha foretrukket å vende tilbake til demokrati. Flere dager senere ankom den peloponnesiske flåten Pireus, men da de oppdaget at befestningene var ødelagt og havnen godt bevoktet, seilte de til Évvia. Flere dager etter dette igjen, ble de 400 formelt avsatt og erstattet av styret til de 5000. De mest ekstreme oligarkene flyktet fra byen. Kommandant. Den athenske strategien ved Kyzikos. Alkibiades' lokkestyrke trekker spartanerne ut, og Thrasybulos og Theramenes beveger seg inn bak dem for å avskjære dem. Under styret til de 5000 og under demokratiet som erstattet det i 410 f.Kr., tjente Theramenes som general i flere år. Han ledet flåter i Egeerhavet og Hellespont. Kort tid etter at styret til de 5000 ble innsatt, satte Theramenes seil mot Hellespont for å slutte seg til Thrasybulos og generalene som var valgt av hæren ved Samos. Etter den athenske seieren i slaget ved Abydos, tok han med seg tretti triremer for å angripe opprørerne på Évvia som var i ferd med å bygge en vei til Boeotia for å få landfast forbindelse med fastlandet fra øya deres. Han var ute av stand til å forhindre byggingen, men plyndret territoriet til flere opprørsbyer før han reiste rundet i Egeerhavet og slo ned oligarkier og skaffet midler fra forskjellige byer i det athenske imperiet. Han tok så flåten sin til Makedonia hvor han støttet den makedonske kong Arkelaos i hans beleiring av Pydna. Men da beleiringen gikk i langdrag, seilte han for å slutte seg til Thrasybulos i Thrakia. Flåten beveget seg snart derfra for å utfordre slåten til Mindaros som hadde tatt byen Kyzikos. Theramenes ledet en flanke i den athenske flåten i det påfølgende slaget ved Kyzikos, en betydelig athensk seier. Alkibiades som hadde blitt kalt tilbake fra eksil av flåten ved Samos kort tid etter kuppet, ledet i det slaget en lokkestyrke som trakk den spartanske flåten ut i åpent hav, mens Thrasybulos og Theramenes som hver sin uavhengige skvadron, avskar den spartanske retretten. Thrasybulos og Alkibiades holdt spartanerne opptatt mens Theramenes sluttet seg til de athenske landstyrkene i nærheten og skyndte seg til unnsetning. Hans ankomst førte til en total athensk seier hvor alle de spartanske skipene ble erobret. I etterkant av denne seieren erobret athenerne Kyzikos og bygget et fort ved Krysopolis. Derfra krevde de inn en skatt på en tidel fra alle skip som passerte gjennom Bosporos. Theramenes og en annen general forble ved dette fortet sammen med en garnison på tretti skip som skulle ta seg av innsamlingen av denne tollen. Imens ble styret til de 5000 i Athen erstattet av et gjeninnsatt demokrati innen få måneder etter dette slaget. Donald Kagan har foreslått at fraværet av Theramenes, «den beste talsmannen for de moderate,» banet vei for denne gjeninnsettelsen. Arginusai. Theramenes forble general til 407 f.Kr. da han ikke ble gjenvalgt etter det athenske nederlaget i slaget ved Notion. Det slaget førte til fallet til Alkibiades og hans politiske allierte. Året etter seilte han derimot som trierark i en unnsetningsstyrke som ble skrapt sammen for å unsette Konon som hadde havnet under blokade ved Mytilene av Kallikratidas. Unnsetningsstyrken vant en overraskende seier over den mer erfarne spartanske styrken i slaget ved Arginusai, men i etterkant av slaget befant Theramenes seg midt i en massiv kontrovers. På slutten av slaget var generalene som hadde kommandoen, samlet for å bestemme sitt neste trekk. 50 peloponnesiske skip under Etionikos var fortsatt ved Mytilene og blokkerte Konon, og en betydelig aksjon fra athenerne kunne føre til ødeleggelsen av denne styrken også. Samtidig måtte skip sendes ut for å redde sjømennene fra de 25 athenske triremene som sank eller var hardt skadet etter slaget. I henhold til dette dro alle de åtte athenske generalene mot Mytilene med en større del av flåten, mens en redningsstyrke under Thrasybulos og Theramenes som begge var trierarker i slaget, men hadde tjent som generaler i tidligere felttog, ble igjen for å plukke opp de overlevende og finne likene slik at de kunne gravlegges. Men på dette tidspunktet blåste det opp en alvorlig storm, og begge disse styrkene ble drevet tilbake til kysten. Etionikos unnslapp og et stort antall athenske sjømenn druknet, anslag varierer mellom 1000 og 5000 druknede. En antikk gresk trirem. 25 triremer ble satt ut av spill eller ble senket ved Arginusai, og Theramenes fikk oppgaven med å redde de overlevende. Kort tid etter at nyhetene om denne tragedien nådde Athen, brøt det ut en massiv kontrovers om hvem som hadde skylden for det mislykkede redningsforsøket. Folket var rasende over tapet av så mange sjømenn og på at en ikke klarte å skaffe til veie likene av de døde slik at de kunne gravlegges. Generalene mistenkte at Thrasybulos og Theramenes som allerede hadde returnert til Athen, kunne ha hauset opp forsamlingen mot dem. De skrev derfor brev til folket som utpekte de to trierarkene som ansvarlige for redningsforsøket. Thrasybulos og Theramenes ble kalt frem foran forsamlingen for å forsvare sine handlinger. Theramenes la frem et brev fra generalene hvor de kun la skylden på stormen for hendelsen, og trierarkene ble frikjent. Folkets raseri vendte seg istedet mot generalene. Alle åtte ble avsatt fra sitt embete og kalt tilbake til Athen for å stilles for retten. To flyktet, men seks returnerte slik de ble beordret for å møte anklagene mot dem. Diodorus bemerker at generalene begikk en avgjørende feil ved å forsøke å legge skylden på Theramenes. «For,» slår han fast, «de kunne ha fått hjelp av Theramenes og hans kompanjong i rettssaken, menn som både var dyktige oratorer og hadde mange venner og, viktigst av alt, hadde deltatt i hendelsene i tilknytning til slaget, men i stedet hadde de dem som motstandere og bitre anklagere.» Theramenes tallrike politiske allierte var blant lederne for fraksjonen som forsøke å dømme dem i rettssaken. En bitter rekke debatter og rettsmessige prosedyrer fulgte mens forsamlingen kjempet om hva de skulle gjøre med generalene. I begynnelsen virket det som om de ville bli mildt behandlet, men til slutt førte raseriet til familiene til de avdøde og aggressive anklager fremført av en politiker som het Kallixenos til at stemningen i forsamlingen endret seg. De seks generalene ble stilt for retten, dømt som gruppe og henrettet. Da sorgen og sinnet som katastrofen brakte med seg la seg, angret folket i Athen sin handling, og helt siden da har historikere og kommentatorer poengtert at hendelsen kanskje var det største justismordet byens styre noen gang utførte. Fredsforhandlingen. Den athenske marinen ble beseiret og ødelagt av den peloponnesiske flåten under Lysander i slaget ved Aigospotamoi i 405 f.Kr. i Hellespont. Athenerne manglet nok midler til å bygge en ny flåte og kunne bare vente mens Lysander seilte vestover i Egeerhavet mot byen deres. De var blokkert til sjøs og på land, mens matlagrene var i ferd med å gå tomme. Athenerne sendte utsendinger til den spartanske kong Agis som hadde slått leir med sin hær utenfor murene deres. De tilbød seg å slutte seg til den spartanske alliansen dersom de fikk beholde sine murer og sin havn. Agis hevdet at han ikke hadde makt til å forhandle og sendte utsendingene videre til Sparta. Der ble de fortalt at dersom de ønsket fred, ville de legge frem et bedre forslag. Athenerne var til å begynne med stae, og de gikk så langt som å fengsle en mann som foreslo at en strekning av de lange murene skulle rives ned slik spartanerne insisterte på, men situasjonens realitet tvang dem snart til å vurdere kompromisser. I denne situasjonen ba Theramenes om at han skulle sendes som utsending til Lysander som på den tiden beleiret Samos, for å fastslå spartanernes intensjoner med Athen. Han hevdet også at han hadde oppdaget noe som kunne forbedre athenernes situasjon, selv om han nektet å dele dette med borgerskapet. Hans ønske ble innvilget, og Theramenes seilte til Samos for å møte Lysander. Derfra ble han sendt til Sparta, han stoppet muligens i Athen på veien dit. I Sparta forhandlet Theramenes og hans kolleger, med representanter fra alle de spartanske allierte til stede, frem fredsbetingelsene som gjorde slutt på Peloponneskrigen. De lange murene og murene til Pireus ble revet ned, størrelsen på den athenske flåten ble skarpt begrenset og athensk utenrikspolitikk ble underlagt den spartanske. Avtalen sa også at athenernes skulle bruke «konstitusjonen til deres forfedre». Theramenes dro tilbake til Athen og presenterte resultatene fra forhandlingene for folkeforsamlingen. Noen foretrakk fremdeles å holde ut, men flertallet stemte for å akseptere betingelsene. Peloponneskrigen var dermed slutt etter 28 år. De tretti tyrannene. Etter at Athen overgav seg ble de lange murene revet og styrkene som beleiret byen returnerte til sine respektive hjem. En spartansk garnison forble antagelig i byen for å overvåke rivingen av murene. Lysander seilte til Samos for å fullføre beleiringen av byen. En annen klausul i avtalen som gjorde slutt på krigen gjorde det mulig for alle eksilanter å dra hjem til Athen, og disse mennene, mange av disse var oligarkiske agitatorer som ble kastet ut av demokratiet, arbeidet hardt i månedene etter avtalen. Fem «oversjøiske» ble utnevnt av medlemmene av de oligarkiske sosiale klubbene for å planlegge overgangen til et oligarki. I juli 404 f.Kr. kalte de Lysander tilbake til Athen hvor han overvåket overgangen i styreform. En oligarkisk politiker, Drakontides, foreslo i rådet å legge makten i hendene til tretti utvalgte menn. Theramenes støttet dette forslaget, men da Lysander truet med å straffe athenerne for ikke å klare å demontere murene raskt nok dersom de ikke gikk med på forslaget, godkjente forsamlingen det. Tretti menn ble valgt. Ti ble utnevnt av Theramenes (inkludert ham selv), og ti ble plukket ut av Lysander. Denne styresmakten som snart ble kjent som de «tretti tyranner» på grunn av sine ugjerninger, satte raskt i gang med å etablere sin kontroll over byen. Oligarkene, ledet av Kritias, en av de «oversjøiske» og en tidligere eksilant, tilkalte en spartansk garnison for å sikre sin sikkerhet og satte så i gang et terrorregime. De henrettet enhver mann som de trodde hadde nok initiativ eller nok tilhengere til å utfordre dem. Det var dette felttoget som først splittet Theramenes og lederne for de tretti. Theramenes var til å begynne med en tilhenger av Kritias, men han hevdet nå at det var unødvendig å henrette menn som ikke hadde vist tegn til å ønske at oligarkene skulle rammes, men som bare hadde vært populære under demokratiet. Men denne protesten bremset ikke henrettelsene, derfor hevdet Theramenes så at dersom oligarkiet skulle styre gjennom makt, måtte det i det minste ekspandere sitt maktgrunnlag. Kritias og lederne for de tretti fryktet at Theramenes muligens ledet en folkelig bevegelse mot dem og utstette en liste på 3000 menn som skulle være medhjelpere i den nye styresmakten. Da Theramenes igjen bemerket at dette antallet var fremdeles for lite, organiserte lederne en militær opptelling der borgerne etterpå ble beordret til å levere inn sine våpen. Med hjelp fra den spartanske garnisonen konfiskerte oligarkene så alle våpen med unntak av dem som tilhørte de 3000. Dette markerte begynnelsen på mer omfattende maktmisbruk. For å betale den spartanske garnisonens lønn, beordret Kritias og lederne hver av de tretti til å arrestere og henrette en metoik, eller fremmed innbygger, og konfiskere hans eiendom. Theramenes protesterte med at denne gjerningen var verre enn det verste maktmisbruket til demokratiet og nektet å følge ordren. a> på vei til sin henrettelse. Kritias og hans ledsagere bestemte seg i lys av disse hendelsene for at Theramenes hadde blitt en uakseptabel trussel mot deres styre. I henhold til dette erklærte Kritias Theramenes som forræder av natur da han talte foran en forsamling på 3000. Han mente at Theramenes alltid var klar til å endre sin politiske lojalitet i løpet av et øyeblikk. Han brennmerket ham med kallenavnet «cothurnus», navnet på en støvel som ble brukt på scene som passet begge føtter. Theramenes, erklærte han, var klar til å tjene både demokratiske eller oligarkiske saker i sin søken etter å skaffe seg ytterligere personlige fordeler. Theramenes benektet i et følelsesløst forsvar at hans politikk noen gang hadde vært usammenhengende. Han hadde alltid, insisterte han, foretrukket en moderat politikk, hverken ekstremt demokratisk eller ekstremt oligarkisk, og han holdt fast ved idealet om et styre sammensatt av menn med hoplittstatus eller høyere som kunne være i stand til å være til nytte for staten. Denne talen hadde en betydelig effekt på tilhørerne. Dette så Kritias. Dersom saken ble ført til avstemning, ville Theramenes bli frikjent. Kritias konfererte så med de tretti og beordret at menn med dolker skulle stille seg opp foran tilhørerne. Han strøk så Theramenes' navn bort fra listen over de 300 og fratok ham retten til en rettssak. Theramenes løp til en nærliggende alter der han søkte tilflukt og ba forsamlingen om ikke å tillate et mord på ham, men forgjeves. De elleve, fengselsvokterne, dro ham bort og tvang ham til å drikke en kopp giftkjeks. Theramenes etterlignet en populær drikkelek hvor den som drakk skålte for en som han var glad i mens han fullførte koppen, tømte giften og kastet koppen ned på gulvet mens han sa: «Dette er til helsen for min kjære Kritias!» Historiografi. a> skrev en svertende beretning om Theramenes sine handlinger etter Arginusai, men berømmet ham for hans motstand mot de tretti tyranner. Theramenes levde et kontroversielt liv, og hans død endte ikke diskusjonen om hvordan hans handlinger skulle tolkes. I årene etter hans død, ble hans rykte emnet da tidligere forbundsfeller av ham forsvarte seg mot forfølgere under det gjeninnsatte demokratiet. (Regimet til de tretti varte bare til 403 f.Kr.) Det virket som om de forsvarte seg foran demokratisk–sympatiserende athensk jurymenn. Theramenes' tidligere kamerater i oligarkiet forsøkte å bli frikjent ved å forbinde sine handlinger med de til Theramenes og ved å portrettere ham som en stødig forsvarer av det athenske demokrati. Eksempler på dette finnes i Diodorus Siculos' verker og i «Theramenes' pergament», et fragmentarisk verk som ble oppdaget i 1960–årene. Et eksempel på angrepene som dette portrettet skulle forsvare seg mot, finnes i to av Lysias' taler, "Mot Erasthones" og "Mot Agoratos". Der portretteres Theramenes som forrædersk og selvopptatt, og der han gjorde voldsom skade mot den athenske sak gjennom sin manipulering. Xenofon adopterte en lignende fiendtlig holdning i de tidlige delene av sitt verk, men ser ut til å ha skiftet mening i løpet av det kronologiske oppholdet i sammensetningen som deler den andre boka i "Hellenica". Hans portrett av Theramenes under regimet til de tretti tyranner, tegner ham i et mer positivt lys enn i de tidlige årene. Et siste portrett av ham tegnes av Aristoteles som i sin "Politikk", fremstiller Theramenes som en moderat og forbilledlig borger. Historikerne har diskutert opprinnelsen til denne beretningen, der noen behandler den som et produkt av propaganda i det 4. århundre f.Kr. av et moderat «theramensk» parti, mens andre som Philip Harding, ikke ser beviser for en slik tradisjon og hevder at Aristoteles behandling av Theramenes skyldes hans egen revurdering av mannen Få, om noen, antikke personligheter har gjennomgått så dramatiske endringer i moderne forskeres vurdering som Theramenes har siden sent i det 19. århundre. Før den tiden ble Xenofons og Lysias' kritiske beretninger vidt akseptert, og Theramenes ble fremstilt som en værhane og fikk skylden for henrettelsen av generalene etter Arginusai. Oppdagelsen av Aristoteles' "Politikk" i 1890 reverserte denne trenden til fordel for en bredere vurdering av Theramenes' karakter, og Diodorus' presentasjon av Arginusai–rettssaken har blitt foretrukket av forskere siden Antony Andrewes undergravet Xenofons' beretning i 1970–årene. Diodorus, selv om han fremdeles blir ignorert i sine mer melodramatiske øyeblikk, slik som hans utbroderte presentasjon av Theramenes' siste øyeblikk, er nå foretrukket i et antall saker og særlig i Arginusai–rettssaken. Aristofanes, i "Froskene", gjør narr av Theramenes' evne til å sno seg ut av vanskelige situasjoner, men gir ingen av de skarpe irettesettelsene en kunne forvente mot en politiker viss syn i de sjokkerende hendelsene etter Arginusai ble regnet som særlig kritikkverdig, og moderne forskere har sett i dette en mer nøyaktig beretning av hvordan Theramenes ble sett på i sin tid. Lysias som angrep Theramenes nådeløst ved mange anledninger, har på den andre side ikke noe negativt å si om etterspillet til Arginusai. Nyere verk har universelt akseptert bildet av Theramenes som moderat, forpliktet til idealet om et hoplittbasert bredt oligarki. Donald Kagan har sagt om ham at «...hele hans karriere avslører ham som patriot og en ekte moderat, oppriktig forpliktet mot en konstitusjon som gav makt til hoplittklassen, enten i form av et begrenset demokrati eller et bredere basert oligarki». John Fine har bemerket at «som mange personer som fulgte en middelvei, var han hatet av ekstreme i begge leirer». Konstitusjonen av de 5000 er anerkjent som hans politiske mesterverk. Hans forsøk på å innføre en lignende endring mot moderalisme i 404 førte direkte til hans død. Dødsfallet har blitt berømt for sitt drama, og fortellingen om Theramenes' siste øyeblikk har blitt gjentatt om igjen og om igjen gjennom klassisk historiografi. «På grunn av at han møtte sin døde ved å opponere mot en tyrann,» bemerker John Fine, «er det lett å idealisere Theramenes». I årtusenet etter hans død har Theramenes blitt både idealisert og kritisert. Hans korte syv år lange karriere som berørte alle de viktigste kontroversene i de siste årene av Peloponneskrigen, har vært gjenstand for en myriade av forskjellige tolkninger. Fra de polemiske samtidige verkene som beskriver hans karriere, har det dukket opp konturene av en kompleks figur som staket ut en farlig kurs gjennom kaoset sent på det 5. århundrets athenske politiske scene. Selv om historikere fra antikken til dagen i dag har gitt langt mer spesifikke portretter i en eller annen form, vil en med sikkerhet kanskje aldri få mer enn et omriss. Zaduszniki. Zaduszniki er en landsby med 260 innbyggere i Mielec fylke, det subkarpatiske voivodskap, Polen. Troika (sjokolade). Troika er en sjokolade som produseres av Nidars fabrikk i Trondheim. Sjokoladen som består av trøffel, marsipan og bringebærgelé i tre lag, dekket med ett lag mørk sjokolade, ble først lansert i 1939 under navnet Gelétrøffel. Sjokoladens navn er inspirert av det russiske ordet «Troika» som beskriver ett trespann av hester, eller en gruppe på tre. Produktvarianter. Troikasjokoladen selges som en sjokoladebar på 66g med taglinen «Ta deg tid til Troika». Opprinnelig ble sjokoladeplaten lansert med en vekt på 45g, men har siden økt til 66g. Troika Små Fristelser. I 2010 ble Troika Små Fristelser gitt ut med slagordet: «Til de små kosestundene i hverdagen». Dette er en pose på 105g med 7 små, emballerte porsjonsbiter på 15g hver. Dette gir Troika Små Fristelser et næringsinnhold på 60 kcal per bit. Næringsinnhold. Per 100 gram: Energi 1770kJ / 420 kcal Allergikere bør vite at sjokoladen inneholder mandel, og at den kan inneholde spor av nøtter. Historie. 1939: Lansering av Troika under navnet «Gelétrøffel» 1971: Sjokoladen døpes «Troika» og lansere som en Troika-plate 1989: Lansering av Troika i pose 1996: Troika relanseres med slagordet «Ta deg tid til Troika» 1998: Troika med to plater i en pakke blir relansert under navnet «Troika for to» 2010: Troika Små Fristelser lanseres, og Troika serveringsbiter utgår Parafinlampe. Kjøpt på auksjon i Larvik - fot i støpejern. a>isk parafinlampe. Skruen som stikker ut til høyre justerer høyden på veken og dermed styrken på flammen. Parafinlampe er en lyskilde som første gang ble konstruert av den polske oppfinneren Ignacy Łukasiewicz i år 1853. Det er to hovedtyper parafinlampe, begge brenner parafin, men har ulik virkemåte, vekelampe og trykklampe. Dette var den mest vanlige lyskilden fra slutten på 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet. En kjent produsent i Norge var Høvik Verk Kasimir III av Polen. Kasimir III den store (polsk "Kazimierz III Wielki", født 30. april 1310, død 5. november 1370) var konge av Polen fra 1333 til 1370. Han var sønn av Władysław I den korte og Jadwiga av Kalisz. Under Kasimirs far Władysław I ble det polske kongedømmet gjenopprettet som selvstendig stat etter en oppløsningstid som hadde vart i nesten 200 år. Kasimir III den store fortsatte fremgangsrikt sin fars verk, og huskes som en av Polens største konger. Idet han overtok makten hadde ikke Polen noen betydelig posisjon internasjonalt. Under hans styrer ble landet derimot omdannet til et politisk og økonomisk maktsentrum med et fordoblet territorium. Kasimir reformerte skatt-, lov- og administrasjonssystemet, grunnla nye byer og oppførte nye slott. Han opprettet også universitetet i Kraków i 1364, som et av verdens første. Kasimir førte en tolerant politikk mot etniske og religiøse minoriteter. Mange jøder som led under jødeforfølgelser i vestlige Europa fikk et fristed i Polen under hans tid. Han bekreftet også Bolesław Vs privilegier for Polens jøder fra 1264. Styret hans kan oppsummeres med et berømt polsk ordtak som sier at han «arvet et land bygd i tre og etterlot et land bygd i stein». Kasimir den store døde i 1370 uten å etterlate noen mannlig arving, og ble slik den siste polske monark fra det piastiske dynasti. Han ble etterfulgt av søstersønnen Ludvig I av Ungarn. «Nordstjernen» (korvett) (1864–1945). «Nordstjernen» var en dampkorvett i den norske marines tjeneste fra den ble bygget og sjøsatt i 1864, til den ble ombygge til losjiskip i 1899 og lå ved Marineholmen i Bergen. Den ble siden overtatt av tyskerne under andre verdenskrig, og funnet igjen ved Det Naue utenfor Bergen, i sunket tilstand. Den ble siden hevet, og tatt i bruk som lekter av Norsk Bjergningskompani, som blant annet brukte den i Narvik. «Nordstjernen» hviler i dag på havets bunn i Herdlefjorden, hvor den ble senket en gang på 50-tallet. «Nordstjernen» gjorde flere tokter til fjerne farvann. Norges handelsflåte tok seg betydelig opp i disse årene, og man fant det nødvendig å bruke midler på å vise det norske orlogsflagget i utlandet. «Nordstjernen» representerte Norge ved Suezkanalens åpning i 1869, i 1874 deltok den på tusenårsfesten på Island, hundreårsjubileet for USA i 1876, og ved verdensutstillingen i Philadelphia i 1876. Hun ble brukt som kadettskip i 1894–1898, og ble altså ombygget til losjiskip i 1899. Den funksjonen hadde «Nordstjernen» frem til 2. verdenskrig, da tyskerne brukte henne som losjiskip for krigsfanger som bygget flyplassen på Herdla. Litteratur. Viceadmiral C. Sparre (red.) (opplysninger hentet fra Fartøier, av kommandørkapt. Chr. Blom, underdirektør ved marinens hovedverfts skibsbyggeri): Norges Sjøforsvar 1814-1914 Aschehoug 1914. Nordstjernen (korvett) (1864–1945) «Nordstjernen» (skip). "To korvetter i den norske marinen:" Troika. Troika - en slede som dras av tre hester. Blekingegade-saken. Blekingegade-saken er en dansk kriminalsak som omhandler en gruppe som begikk alvorlig kriminalitet med det politiske formål å støtte PFLP (Popular Front for the Liberation of Palestine). Saken fikk sitt navn etter gruppens tilholdssted, som var en leilighet i København på adressen Blekingegade nr. 2. Gruppen bestod av sju yngre menn, som i løpet av 1980-tallet begikk en rekke bankran, postran, ran av stormagasinet Daells Varehus og mot en pengetransport i Lyngby i 1983. I tillegg kom tyverier av våpen og ammunisjon i Norge og Sverige, som ble fraktet til leiligheten i Blekingegade og oppbevart der. Det alvorligste forholdet var drapet på en politibetjent i forbindelse med ranet av Købmagergades postkontor i 1988. Politiets etterforskning av drapet, som på grunn av mistanken om politiske motiver også involverte Politiets Efterretningstjeneste (PET), førte til anholdelse av fire av gruppens medlemmer i april 1989. I mai 1989 var et av medlemmene, som var på frifot, utsatt for et trafikkuhell. Det førte til avsløring av leiligheten i Blekingegade med dens lager av eksplosiver og våpen og ga ytterlige beviser mot resten av gruppen. Rettssaken. Rettssaken mot seks av de tiltalte fant sted i Østre Landsret i september 1990 og ble avsluttet i mai 1991 med at de ble dømt. Tre av gruppens medlemmer ble dømt til ti års fengsel, mens de øvrige fikk henholdsvis sju, tre og ett års fengsel. På grunn av manglende bevis for hvem som avfyrte skuddet mot politimannen, ble ingen av gruppens medlemmer dømt for det. En av de tiltalte, som var sveitsisk, fikk sin sak pådømt senere fordi han ble pågrepet i Tyrkia og først måtte utleveres derfra. Rettssaken fant sted under store sikkerhetsforanstaltninger, og det forhold at saken inneholdt materiale fra avlytting foretatt av PET, og som aktoratet forsøkte å holde tilbake fra forsvarerne (og pressen), førte til en hel del offentlig polemikk. Aktoratets vegring ble innbrakt for retten, hvor det falt dom for at en del av materialet skulle utleveres. De tre dømte som fikk fengsel i ti år, ble prøveløslatt mot slutten av 1995. Den sveitsiske deltageren, som fikk en dom på åtte års fengsel i oktober 1993, ble prøveløslatt i februar 1997 og utvist til Sveits. Medlemmer. Den maoistiske gruppen Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) ble på 1960-tallet etablert av blant andre Gotfred Appel. Noen av medlemmene i denne gruppen ble etter hvert til Blekingegadebanden gjennom Kommunistisk Ungdomsforbund (KUF), en avdeling av KAK. MDAX. MDAX er en tysk aksjeindeks, innført 19. januar 1996. Den er regulert av Deutsche Börse. Indeksen omfatter 50 selskaper fra klassiske bransjer. Eggesbønes. Eggesbønes på Bergsøya er sørlige bydel av kystbyen Fosnavåg i Herøy i Møre og Romsdal. Eggesbønes har en stor havn der store fiskebåter som «Eros», «Herøyfjord» og «Skår Senior» har kai når båtene ikke er på fiske. Ved havnen finner en også et notbøteri samt verdens største lakseslakteri, Marine Harvest. Herøy legesenter, sykehjem, eldrehjem og en hjem for funksjonshemmede gjør Eggesbønes også til helsesenter i kommunen, i tillegg til å være handelssenter der flere av dagligvarebutikkene på øya ligger. Coop Prix. Coop Prix er en norsk lavpriskjede for dagligvarer som er eid og drevet av Coop. Kjeden ble startet i 1990 under navnet "Prix". Butikkjedens markedsfører seg med formuleringen "Faste Gule Priser". Butikkjeden har tilsammen 306 butikker spredt over hele landet. Franz Roubaud. Franz Roubaud, også kjent som Frants Aleksejevitsj Rubo (russisk: Франц Алексеевич Рубо), Francois Iwan Roubaud og Frants Roubaud, (født i Odessa, død 11. mars 1928 i München) var en russisk maler som er mest kjent for sine panoramamalerier av slagscener og bilder fra folkeliv i Kaukasus. Livsløp. Franz Roubaud var den tredje i en søskenflokk på ni i en kjøpmannsfamilie som hadde emigrert fra Marseille I Frankrike. Han begynte å få tegneundervisning fra 6-årsalderen, og fulgte opp med studieopphold i Kaukasus. Fra 1877 til 1878 studerte han i München under veiledning av Carl Theodor von Piloty, Otto Seitz og Wilhelm von Diez og hos soldatmaleren Joseph von Brandt. Han ble adlet i 1889 og ble satt pris på av tsarene Alexander III og Nikolaus II. Etter studieopphold i Paris kom han til St. Petersburg hvor han var professor ved kunstakademiet fra 1903 til 1912. I 1913 dro Roubaud til München hvor han døde i 1928. Verk. I St. Petersburg malte Roubaud to store panoramaer: "Beleiringen av Sevastopol" (1904) som ble fraktet dit og satt opp i et eget museum der. (Både bygget og maleriet ble skadd i 1942 da byen ble utsatt for en ny beleiring. Restaureringen ble sluttført i 1950-årene.) Bildet "Slaget ved Borodino" (1912) ble flyttet til Poklonnayahøyden i Moskva i 1962 og er en del av en større krigsminnepark der. Fra før hadde han fullført "Stormen mot Aschulgo"(1896, Tiblisi) som ikke lengre finnes. Coop Mega. Coop Mega er en av butikkjedene eid av Coop, en supermarkedkjede som eies av forbrukerne. Norges første "Mega"-butikk åpnet i Kopervik i 1987. Mega er Coop-kjedens største supermarked-butikker med et stort utvalg innen blant annet ferskvarer som fisk og kjøtt. Butikkjedens slagord er: «God middag». Ebrima Sohna. Ebrima Sohna (født 14. desember 1988) er en gambisk fotballspiller, som kom til Sandefjord Fotball i mars 2007. Hans posisjon er sentral midtbane og han spiller for landslaget til Gambia. Ebrima ble årets beste spiller i Sandefjord Fotball sesongen 2008 Norske Skog Follum. Norske Skog Follum, tidligere Follum træsliberi og Follum fabrikker, var en papirfabrikk som ligger på Nedre Hofsfoss (Follumfossen) ved Ådalselva (del av Begna) i Ringerike kommune, like nord for byen Hønefoss i Buskerud fylke. Konsernet Norske Skog bestemte den 8. desember 2011 at fabrikken på Follum skal legges ned, senest innen 31. mars 2012 og de 356 ansatte blir da oppsagt. Historie. Fabrikken ble grunnlagt som "Follum træsliberi" i 1873 og byttet senere navn til "Follum fabrikker". Fabrikken og området har fått navn etter storgården Follum som ligger på høyden vest for elva og fabrikken. Opprinnelig lå det flere papirfabrikker rundt fossene i Ådalselva nord for Hønefossen. Den første fossen kalles gjerne Nedre Hofsfoss eller Follumfossen. Den neste øvre fall i Hofsfossen. Follum træsliberi og Hofsfos træsliperi og Papirfabrikk lå opprinnelig på vestsiden av den første fossen, mens tidligere Hofs Brug lå på østsiden av samme fossen. Etter hvert ble imidlertid disse fabrikkene slått sammen, og slik oppsto Follum fabrikker, som i 1989 fusjonerte med Norske Skogindustrier og Tofte Industrier. Deretter ble navnet "Norske Skog Follum". Fakta. Norske Skog Follum har vært en hjørnesteinsbedrift på Ringerike helt fra starten. På det meste hadde fabrikken åtte papirmaskiner og godt over 1 200 ansatte. Per 31. desember 2006 sysselssatte den 543 personer og har tre papirmaskiner, PM1, PM2 og PM7 med en årlig kapasitet på ca. 450 000 tonn papir. Den faktiske produksjonen var på ca. 391 000 tonn papir, hvorav ca. 75 prosent ble eksportert. Fabrikken omsatte for ca. 1,7 milliarder norske kroner og hadde et overskudd på drøyt 270 millioner. Produksjonen fordeler seg på ca. 30 ulike papirkvaliteter, som i hovedsak kan kategoriseres i tre grunnleggende grupper. Såkalte "forbedrede kvaliteter" utgjør den største andelen, men også såkalt "bestrøket papir" utgjør i dag en større andel enn "standard avispapir". Fabrikken forbruker årlig omkring 2,4 millioner grantrær i produksjonen av papir, noe som tilsvarer et skogsareal på ca. 32 000 dekar. I 2006 fordelte virkeleveransene seg slik; Buskerud (17,3%, hvorav 8,7% fra Ringerike), Oppland (55,7%), Hedmark (14,1%) og Akershus (12%). I tillegg ble det hentet noe virke fra Oslo, Østfold og Hordaland. I 2007 (des) ble planlagte investeringer på ca. 200 millioner kroner gjennomført for å gjøre produksjonen ved fabrikken 100 prosent basert på termomekanisk tremasse (TMP) og nytt rensebasseng til ca. 80 millioner kroner anlagt. I februar 2008 ble midlertidig nedleggelse av PM 2 bestemt, pga. av Norske Skogs økonomiske situasjon. Siste papir gikk gjennom maskinen 20. juni 2008. Fabrikken har eget jernbanespor fra Hønefoss stasjon og har tradisjonelt skipet papir via Randsfjordbanen og vogntog til Halden for omlasting til båt. Coop Marked. Coop Marked er en norsk nærbutikkjede, eid av Coop. Kjedens slagord er: «Godt vi har hverandre». Kjeden har ca. 367 butikker over hele Norge, med noen unntak først og fremst i distriktene. Coop Marked var i utgangspunktet en landhandlerbasert kjede, og vareutvalget varierer med kundegrunnlaget. 4. serierunde i Tippeligaen 2007. 4. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 28. april klokken 19:00 med Vålerenga mot Strømsgodset. Runden fortsatte med fem kamper søndag 29. april, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 30. april klokken 19:00 med Lillestrøm mot Lyn. Monitor (skipstype). USS «Monitor», etter tegning. Kanonene her var fastmonterte, selv om de stod i et pansret tårn Monitorer var en skipstype som vokste fram etter den amerikanske borgerkrigen, hvor monitoren USS «Monitor» (som altså gav navn til skipstypen) viste sitt potensial under slaget på Hampton Roads i 1862. Begrepet «monitor» ble etterhvert tatt i bruk som et generelt begrep for alle krigsskip med tung bestykning i tårn, med forholdsvis dårlig sjødyktighet på åpent hav, og som ikke stakk særlig dypt i vannet. Monitorene ble benyttet til kystforsvar og bombardement, som benyttelse i lukket farvann fra 1860-årene til slutten av den andre verdenskrigen. De ble også benyttet, i USA, som elvekrigsfartøyer under Vietnamkrigen: dette var små fartøyer med pansrede kanontårn deployert i de sørvietnamesiske elvene, blant annet Mekongdeltaet. Noen av de tyngste stykker innenfor skipsartilleri var plassert på monitorer som de britiske HMS «General Wolfe» og HMS «Lord Clive» som i 1918 fikk montert en 18-tommer (457 mm kaliber) kanon i et fast kanontårn på akterskipet. Beskrivelse av de første monitorene. Tegning av monitoren «Thor», gjennomskåret forfra og bakfra Tegning av monitoren «Thor», sett fra siden og ovenfra Monitorer var eiendommelige fartøyer, med svært lavt fribord (mindre enn en halv meter), kraftig panser og bestykket med få (men ofte store) kanoner, gjerne plassert i et pansret tårn. Monitorer var små og utgjorde et lite mål for fiendtlige fartøyer. Fartøyets rom befant seg stort sett under «dekk», men det lave fribordet gjorde at det ikke skulle særlig høye bølger til før sjøen vasket over dekket, med det resultat at alle luker måtte skalkes. Det såkalte "overhenget" mellom underskroget og værdekket som gikk under vannlinjen var kledd med panser. Artilleriet var oppstilt i ett eller flere, først faste, siden roterende pansertårn med ett til to kanoner i hvert. Skipstypen ble ofte benyttet av mindre land, som for eksempel Norge da seilskutetiden var forbi. Fordelene med den nye og revolusjonerende skipstypen var umiddelbart sett ved at man kunne forsvare egne havner og skipsleder i lukket farvann langs kyst selv mot de sterkeste, havgående krigsskipene. Utilstrekkelig motorkraft fra små dampmaskiner som måtte plasseres under værdekket i et lite dypgående underskrog førte til lav hastighet og dårlig manøvreringsevne. De raskeste monitorene klarte rundt ti knops fart. Allikevel var monitorene ansett som et velegnet våpen for de mindre landene. Skipstypen var relativt billig, i forhold til større, havgående panserskip, og kunne likevel bite godt fra seg. De første monitorene som hadde blitt bygget i flere land i løpet av de første ti år etter USS «Monitor», hadde stort sett et skrog av tre eller jern, pansret med jernplater i flere lag. Det kunne være en ubehagelig arbeidsplass for besetninger som hadde sett var tvunget til å gjøre fartøyet nærmest hermetisk lukket, siden bølgene kunne vaske over dekk ganske ofte. En gang ble det for eksempel målt en temperatur på 62 C i maskinrommet på den norske monitoren «Thor». Kanontårnet måtte dreies for hånd, og de svære kanonene med meget stort kaliber og stykkvekt måtte betjenes i trang rom. På den norske monitoren «Thor» veide kanonene rundt 20 tonn og prosjektilet måtte ladet inn i kanonene ved hjelp av vinsj, det var ikke mulig å flytte på det 159 kg tunge prosjektilet uten mekanisk hjelp. Monitorens ulemper var derimot mange: det lave fribordet førte til dårlige sjøegenskaper, og artilleriet lå lavt over vannet som begrenset den operative evnen til monitorene. I flere lander løste man dette ved å plassere det roterende kanontårnet på mindre havsgående fartøyer kalt "pansrede tårnskip", andre startet eksperimenter med utgangspunktet i monitoren med eller uten pansertårne, deriblant Sverige. De norske og svenske monitorene. Tre måneder etter den berømte striden mellom panserfartøyene «Monitor» og «Merrimac», kom den svenske oppfinneren John Ericsson som hadde etablert seg i de forente statene i forveien, med et tilbud på sin konstruksjon til den svenske staten som allerede kort etterpå sendt løytnant August d`Ailly fra den svenske marinen til New York. Der studerte d`Ailly monitorens konstruksjonen og kom i lære hos Ericsson som samtidig skjenket to svære 19 tonn tunge kanoner av Dahlgren-typen med 381mm i kaliber til sitt hjemland. I slutten av 1863 besluttet den svenske riksdagen om å bygge den første monitoren på verftet Motala Warf i Norrköping, og den 17. mars 1865 ble HMS «John Ericsson» sjøsatt. Denne monitoren på rundt 60 m i lengden var bygget i jern med en deplasement på over 1.500 tonn, men har den kraftigste bestykning noensinne sett i den svenske historien med to svære 381mm munnladningskyts, aldri siden overgått av andre artilleristykker i Skandinavia. Om høsten 1865 kom «John Ericsson» til Stockholm som det første panserfartøyet i den svenske historien og deretter skulle være forbilde for bygging av to søsterskiper, HMS «Thordön» og HMS «Tirfing» samt den noe større HMS «Loke» på 62,4 m lengde og deplasement på 1.574 tonn. Med unntak av den første monitoren, hadde alle fått en bestykning på to stykker med et kaliber på 267mm i kanontårnet. Allerede i 1869 var disse byttet ut med de mer effektive 240mm riflede kanoner etter det var bevist at prosjektiler fra riflede kanoner hadde større gjennomslagkraft enn massive prosjektiler fra glattborede kanoner. Norge fikk sitt første besøk i 1866 av «John Ericsson» kommandert av kaptein August Rudolf Cronstedt som overraskende nok fastslått at monitoren klarte seg godt i røft væromslag, det var rapportert svære bølger opptil tre meter i høyde over værdekket. Tross seiling gjennom farvann kjent for røft vær kom monitoren helskinnet fram til Stavanger. Cronstedts største problemet var å kunne komme fra om bord og tilbake og derfor foreslo en brygge mellom tårnet og skorsteinen med vinger ut mot skipssidene. Dette forslaget ble tatt til følge i den nære ettertiden, i 1870-årene hadde man oppreiste brygger på alle norske og svenske monitorer. Allerede i forveien hadde oppfinneren Ericsson foreleste om sin oppfinnelse ombord i den norske dampkorvetten «Nornen», som senere brakte med seg tegninger av USS «Monitor» hjemover. Den norske marinen tok lærdom av de svenske erfaringene og startet byggingen av den første monitoren bygget på norsk grunn, «Skorpionen» i Horten. Den ble sjøsatt 30. oktober 1866 som den første av en klasse på tre monitorer på 61 m lengde med deplasement på ca. 1.500 tonn i likhet med den svenske John Ericsson-klassen på tre skip. «Scorpionen» hadde bedre pansring enn «John Ericsson» tross den samme størrelse og deplasement, muligens fordi de hadde et skrog av tre. Bestykningen ble det samme som hos de tre siste monitorer bygget i Sverige som også bygget «Mjølner» for den norske marinen. Som svenskene hadde også nordmennene valgt å forstørre det eksisterende konseptet med den noe større monitoren HMS «Thor», sjøsatt i 1872, som fikk bedre maskineri med minst 500 hestekrefter, de samme dimensjoner som HMS «Loke» tross deplasement på 1.975 tonn. Egentlige er bare fire svenske og fire norske monitorer bygget i løpet av over seks år, hvilken var en kraftpresentasjon for to land som fra før hadde ikke en god nok utbygget industri. I Sverige hadde man tradisjonelt ansett pansrede kanonbåter med fast kanontårn som monitorer pga. deres utseendet som minnet om monitorer med roterende kanontårn. Den svenske marinen ønsket mindre kystnære pansrede fartøyer som kan forflyttes fra kyst til kyst via Göta kanal og de store innsjøene. Monitoren ble oppgitt til fordel for eksperimenter omkring båter med fast skytestilling slik at man måtte sikte med hele fartøyet. Panserkanonbåten HMS «Sölve». Panserkanonbåten «Sölve» i Göteborg i dag. Den første «"panserkanonbåten"» er HMS «Sköld» med «John Ericsson-konstruksjon», sjøsatt november 1868. Ut av de tilsammen ti panserkanonbåter er bare én bevart i dag, HMS «Sölve» sjøsatt i 1875. HMS «Sölve» som nå er på utstilling ved Göteborg Maritime Centrum ikke langt fra Göteborgs bykjerne, har fremdeles deler av det karakteristiske overhenget mellom værdekket og underskroget som sett på flerparten av monitorer verden rundt, men er bare på omlagt 40 m i lengde og 8 m i bredde med deplasement på ca. 450 tonn. Dertil kan den ikke teknisk sett betegnes som en ekte monitor ved at den ikke hadde roterende kanontårn, men et fast tårn for én 240mm riflede kanon. Denne tilhørte den såkalte «Berserk-klassen» ifølge internasjonal litteratur som i seg selv bestod av uensartede panserbåter. Et av søsterskipene, HMS «Folke» endog hadde kanonen vendt akterover. Monitorene i senere tid. Den svenske marinen opprinnelige hadde tenkt seg utbyggelse av flåten med 10 monitorer og 20 panserkanonbåter, men det var ikke nok finansielle kapasitet for et slikt massivt flåteprogram i slutten av 1860-årene, idet den svenske regjeringen skulle ha 1,7 millioner kroner for fremtidige bygging av krigsskip, var bare 700.000 tilgjengelige i året 1872. Dette fulgt til en nysatsering innenfor den svenske marinen på ubeskyttede krigsskip som Blenda-klassen, en serie på to upansrede kanonbåter og deretter Urd-klassen på 6 upansrede kanonbåter. Disse skulle med en meget tung bestykning på 274mm skyts tar opp kampen med fiendtlige skip på åpen sjø. Aktuelt ble disse fartøyene kategorisert som 1. klasse kanonbåt ansett som «det manglende leddet» mellom monitorene og panserskipet som i 1890-årene hadde blitt en egne skipstype utbredt til flere marineflåter. De norske og svenske monitorene gjennomgikk en utvikling med stadige improvisering slik at utseendet gradvis ble endret om til det ugjenkjennelige i senere tid, bryggen som før var en løs konstruksjon, ble ombygget til faste overbygninger på værdekket under meget omfattende ombyggingsprogrammer i 1890-årene og 1900-årene. Bestykningen som hadde blitt ineffektivt som et resultat av den våpenteknologiske utviklingen, erstattes med hurtigladende 120mm kanoner og sekundære armering på 8 47mm eller 57mm kanoner. Kanontårnet hadde blitt erstattet med et nytt og relativt bredt tårn. Siden 1897 hadde disse gamle monitorene blitt kategorisert som 2. klasse panserbåter i begge lander. De svenske monitorene hadde blitt satt i krigsberedskap ved et par anledninger som i våren 1885 da man fryktet en krig mellom Storbritannia og Russland, og ved slike krisetider måtte svenskene forflyttet sine eskadrene til utvalgte posisjoner for sjøforsvaret av landet, f.eks hadde monitorene «Thordön» og «Tirfing» blitt flyttet til Gotland over åpen hav. Under den første verdenskrigen ble «John Ericsson» avdelt til forsvaret av Karlskrona mens «Thordön» og «Tirfing» var sendt over til Göteborg i 1914. Disse ble erstattet allerede i 1916 og 1918 av moderne krigsfartøyer. «Breastwork Monitor». HMS «Cerberus». Overbygningen som kanontårnene er plassert på, kalles «breastwork» eller bølgebryter overpå værdekket med lav fribord. De britiske marineoffiserene i begynnelsen av 1800-tallet var meget interessant i den nye skipstypen som hadde manifestert seg i den revolusjonerende USS «Monitor», og dermed etterspurte de samme egenskaper som de amerikanske monitorene for lokal kystforsvar, men med større aksjonsradius og bedre sjøegenskaper, allikevel beholdte den tunge bestykningen og pansringen. Sjefkonstruktør Sir Edward Reed for Royal Navy dermed i tiden etter 1863 oppfunnet en videreutvikling fra monitoren ved å introdusere en slags "bølgebryter" ovenpå værdekket, en overbygning der man plasserte tårnene, kommandobroen, lukene og andre åpninger f.eks for ventilasjon i et større høyde. Reed samtidig gikk skrittet helt ut med å ta bort all rigging for seilføring så at den første «breastwork monitoren» som ble levert i september 1870, HMS «Cerberus», ikke hatt noe seilføring i motsetning til samtidige krigsskipene. Det nye krigsskipet på 3344 tonn i deplasement med en lengde på 68 m og bredde på 14 m samt bestykning på 4 10-inch kanoner i to pansertårner var et logisk skritt mot det såkalte "tårnskipet uten master" og dermed et viktig bindeledd mellom monitoren og slagskipet i begynnelsen av 1900-tallet som blitt det endelige resultatet. Med utgangspunktet i den nye skipstypen skulle Reed konstruerte fram den revolusjonerende HMS «Devastation» som er oppfattet som selveste begynnelsen på slagskipet i det tjuende århundret. HMS «Cerberus» fremdeles eksistert i dag i Melbourne, Australia der det hadde oppholdt mesteparten av sin karriere som et rent kystforsvarsskip, søsterskipet HMS «Magdala» var sendt til den indiske havnebyen Bombay. Stort sett hadde bare Storbritannia og Frankrike bygget og tatt i bruk breastwork monitorer for kystforsvar så disse kan defineres som «"coast defence ships"» i likhet med senere tids panserskipene. De franske eksemplarene av denne skipstypen var dessuten ikke så heldig konstruert som de britiske, det er sagt at «Tonnerre» som hadde så høy og tynn overbygning sentralt plassert i skipet bak et tårn, var nær ved å kantre under en brå og kjapp vending. Gimse skole. Gimse skole er en barneskole i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Skolen ble bygd i 1956. Skolen ligger i Melhus sentrum, i Gammelbakkan på vestsida av elva Gaula. Den har 292 elever og 36 ansatte (2011). Skolefritidsordningen har ca. 90 barn og er delt i to baser, Regnbuen for 1. trinn og Sjiraffen for 2.-4. trinn. Skolen ligger i samme område som Gimse ungdomsskole og Melhus videregående skole. Nåværende (2011) rektor/virksomhetsleder er Lasse Volden. Historie. Gimse skole ble ferdigstilt og tatt i bruk høsten 1956. Skolen ble bygd som «sentralskole» for nedre Melhus og avløste tidligere Elverhøy, Hollum, Øye og Åsen skoler. Etterhvert ble skolen for liten i forhold til elevtallet, og man tok i første omgang i bruk igjen deler av gamle Elverhøy skole. I 1979 kom en mer varig løsning da en del elever flyttet over til nybygde Høyeggen skole. Skolen ble så bygd på i 1997, og i 2006 flyttet en del elever over til nybygde Brekkåsen skole. I mellomtiden hadde man gjennomført flere mindre tiltak for å avhjelpe kapasiteten ved skolen. Jan III Sobieski av Polen. Jan III Sobieski av huset Sobieski (født 17. august 1629, død 17. juni 1696) var en av de mest fremtredende monarker i Polen-Litauen, som konge av Polen og storhertug av Litauen fra 1674 til sin død. Sobieskis 22 år lange styre innledet en periode med stabilisering i realunionen etter «den svenske syndefloden» og Khmelnytskyjs opprør. Han var populær blant sine undersåtter og var også en fremragende militærleder, mest kjent for å ha seiret over tyrkerne 13. september 1683 i slaget ved Wien. For sine seirer over det osmanske riket ble han gitt oppnavnet "«Lehistans løve»" av tyrkerne og "«Troens vokter»" av de kristne. Jan Sobieski begynte sin militære karriere som 20-åring etter å ha utdannet seg ved Det jagellonske universitet og reist i tre år i vestlige Europa (han lærte seg tysk, latin, fransk, italiensk og senere også tyrkisk og tatarisk). I 1656 ble han Kongelig Standartbærer, i 1665 Kongelig Marskalk, i 1666 Kongelig Feltshetman og i 1668 Kongelig Storhetman. Etter sin seier i slaget ved Wien – da han drev osmanerne ut av Østerrike og Ungarn – fikk han av Johannes Hevelius et stjernetegn oppkalt etter seg («Sobieskis skjold»). Fasaden på Kapusinerkirken i Warszawa er dekorert med Sobieskis våpenskjold Janina. I kirken finnes også sarkofagen med Sobieskis hjerte. Eggemoen leir. Eggemoen leir er en nedlagt militærleir på Eggemoen nord for Hønefoss. Flyplassen heter nå Hønefoss flyplass, Eggemoen Flyplassen ble anlagt av tyskerne under andre verdenskrig. Etter 1946 ble den liggende ubrukt til Widerøe Flyveselskap flyskole kom til Eggemoen med sine seks Fairchild Cornell treningsfly 22. november 1950. Skolen ble flyttet tilbake til Rygge flystasjon for en periode sommeren 1951, men der var det ikke betongdekke. Det førte til at skolen kom tilbake til Eggemoen utpå høstparten. I 1952 ble den permanent flyttet til Rygge. Den 12. mai 1953 ble også Luftkommando Østlandet (LKØ) overført til Eggemoen fra Rygge. Eggemoen var også rekruttskole for Hærens transportkorps i mange år. I mange år var flyplassen også base for Nor-Fly, som drev med malmleting fra fly for NGU. I en periode på 1990-tallet var flyplassen aktuell som ny småflyhovedplass på Østlandet, men det skulle ikke gå slik. Det var tidligere i alt tre militærleirer rundt Hønefoss: Hvalsmoen leir, Helgelandsmoen leir og Eggemoen leir. Alle ble vedtatt nedlagt 13. juni 2001. Ringerike kommune kjøpte Eggemoen leir i 2005 for 23 millioner kroner fra Skifte Eiendom og solgte den tilbake i juni 2006. Eiendommen legges igjen ut for salg høsten 2007. Eiendommen som selges fra Skifte eiendom er på ca 1380 mål og omfatter blant annet den gamle kompanileiren. Salget gjennomføres av Colliers International as på vegne av Skifte eiendom. Melhustorget. Melhustorget er et kjøpesenter i Melhus i Sør-Trøndelag. Senteret åpnet i 1984 og har 28 butikker, noe som gjør kjøpesenteret til Gauldalenregionens største. Senteret ble i 2004 utvidet. Kjøpesenteret er 10 000 m² stort, og har cirka 350 parkeringsplasser fordelt på nord- og sørsiden av senteret. Senteret henvender seg til kunder i Melhus, Klæbu, Midtre Gauldal og Skaun, i tillegg kommer en stor del kunder også fra sørlige deler av Trondheim. I 2011 hadde kjøpesenteret en omsetning på 256 mill. Werner Richard Heymann. Werner Richard Heymann (født 14. februar 1896 i Königsberg i Tyskland (nå Kaliningrad i Russland), død 30. mai 1961 i München) var en tysk komponist og dirigent. Biografi. Werner Richard Heymann fikk tidlig musikkundervisning og opptrådte som fiolinist alt som tolvåring. Etter at familien i 1912 flyttet til Berlin, begynte han på Königliche Hochschule für Musik der han fikk læreren Paul Juon. Etter utbruddet av 1. verdenskrig ble han utskrevet som soldat, men ble kort tid etter fritatt av helsemessige årsaker. Etter et kort opphold i Wien begynte Heymann å samarbeide med ulike kabaretscener i Berlin, blant annet «Schall und Rauch» der Max Reinhardt var leder. Heymann overtok senere ledelsen etter ham. Midt i 1920-årene ble han på anbefaling av Erich Pommer assistent for direktøren for musikk hos filmselskapet UFA. Kort tid etter (i 1926) overtok han selv stillingen som musikkdirektør. I denne stillingen hadde han ansvaret for å komponere og arrangere musikk til stumfilmer. Da lydfilmen kom fikk Heymann en stor fordel og la grunnen for sin senere suksess. I 1933 ble Heymann oppsagt fra UFA på grunn av sin jødiske bakgrunn. Han emigrerte, først til Paris, senere til Hollywood. Han lyktes imidlertid ikke i USA og drog tilbake til Paris, senere til London. I slutten av 1930-årene forsøkte han seg på nytt i USA, denne gangen med større hell. I Hollywood komponerte han musikk til en lang rekke filmer og ble nominert til Oscar flere ganger. I 1951 vendte han tilbake til Tyskland og fortsatte å komponere. Han døde i 1961 i München. Verk (utvalg). Werner Richard Heymanns komposisjoner er omfangsrike og mangesidige. Han skrev blant annet operetter, scenemusikk, filmmusikk, kabaretmusikk, slagere og sanger. Best kjent er sannsynligvis filmmusikken – den har blitt framført blant andre Lilian Harvey, Heinz Rühmann, Paul Hörbiger, Hans Albers og Comedian Harmonists. Eksterne lenker. Heymann, Werner Richard Heymann, Werner Richard Heymann, Werner Richard Abraham Gesner. Abraham Pineo Gesner, født 2. mai 1797 i Cornwallis, Nova Scotia, Canada – død 29. april 1864 i Halifax, Nova Scotia, var en lege og geolog som ble den første grunnlegger av den moderne oljeindustrien. Mens han praktiserte som lege, fulgte Gesner også sin lidenskap for geologi. I 1836 ga han ut en studie om mineraler på Nova Scotia som inkluderte et detaljert geologisk kart med informasjon om nøkkelfunn av jernmalm og kull der. I 1838 ble han utnevnt til provinsgeolog for New Brunswick med oppgave å foreta en lignende geologisk undersøkelse. I forbindelse med dette oppdaget Gesner i 1839 den bitumenholdige asfaltsubstansen albertitt, som han ga navn etter Albert County New Brunswick hvor den ble funnet. I 1842 startet han Gesner Museum, i Saint John, New Brunswick, det første offentlige museum i Canada. Dette ble senere til det prestisjefylte New Brunswick Museum. Gesners forskning på mineraler resulterte i hans oppdagelse i 1846 av en prosess for å lage en bedre type drivstoff av kull. Hans nye produkt, som han kalte kerosene, men som oftest ble kalt kullolje, brant renere og var ikke så dyr som hvalolje og planteolje som da ble brukt. I 1850 etablerte han Kerosene Gaslight Company som begynte å installere lys på gatene i Halifax og snart etter i andre byer. I 1854 hadde han ekspandert til USA hvor han startet North American Kerosene Gas Light Company på Long Island New York. Etterspørselen vokste til et nivå hvor hans selskaps kapasitet til å produsere ble et problem, men oppdagelsen av petroleum, hvorfra man også kunne lage parafin, løste problemet. Abraham Gesner fortsatte sin forskning på drivstoffer og skrev flere vitenskapelige studier om dette, inkludert en publikasjon i 1861 som han kalte "A Practical Treatise on Coal, Petroleum and Other Distilled Oils". Denne ble standardverket på området. Etter hvert ble Gesners selskap slått sammen med oljemonopolet Standard Oil og han vendte tilbake til Halifax, hvor han ble utnevnt til "Professor of Natural History" ved Dalhousie University. I 1933 reiste Imperial Oil Ltd., en underavdeling av Standard Oil, et minnesmerke på kirkegården Camp Hill Cemetery i Halifax for å minnes Abraham Gesners bidrag til oljeindustrien. I 2000 ble han æret med frimerke av Canadas Postvesen. Eksterne lenker. Gesner Gesner Øivind Elgenes. Øivind Elgenes (født 13. februar 1958) er en norsk vokalist, gitarist og låtskriver. Han kalles ofte bare for «Elg». Elgenes vokste opp i Kristiansund sammen med Lynni Treekrem og Frode Alnæs. Sistnevnte dannet han senere Dance with a Stranger sammen med. Hans lange hår må kunne sies å være hans varemerke. Veien skole. Veien skole er en barneskole i Ringerike kommune med ca. 220 elever og 35 ansatte. Skolen tok over etter Veien gamle skole, som nå er skolemuseum, ved skolestart høsten 1965. Skolen ligger i Veienmarka, ca. 2,5 km vest for Hønefoss. Veien skole ble i perioden 2001–2003 ombygget fra en tradisjonell skolebygning med klasserom og korridorer til en skole med 3 moderne læringsmiljøer, tilpasset en organisering med storgrupper og smågrupper. Hvert læringsmiljø har egen inngang med garderobe og toaletter og består av grupperom av ulike størrelser, et større landskap, kjøkkenkrok og arbeidsrom for lærerne. Reidar Olsen, mangeårig rektor ved Veien skole. Den gylne horde. Den gylne horde i 1389 Den gylne horde (mongolsk "Altan Orda", tyrkisk "Altın Ordu", tatarisk "Altın Urda", russisk "Золотая Орда" ("Zolotaja Orda")) var en mongolsk – senere tyrkifisert – stat oppstått i deler av dagens Russland, Ukraina og Kasakhstan etter Mongolrikets deling på 1240-tallet. På sitt største omfattet Den gylne hordes territorium mesteparten av europeisk Russland fra Uralfjellene til Karpatene og langt inn i Sibir. I sør grenset Hordens land til Svartehavet, Kaukasus og territoriene til det mongolske dynastiet Ilkhanatet. Den gylne hordes hovedstad var Saraj. Melhus Forum. Melhus Forum er et næringsbygg i tilknytning til Melhus skysstasjon i Melhus sentrum i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Bygget er cirka 1000 kvadratmeter stort, fordelt på to etasjer. Blant leietakerne er Heimdal Eiendomsmegling, Melhus Pizzeria, Narvesen og Effektiv Gruppen. VH1. VH1 (VH-1: Video Hits One frem til 1994) er en amerikansk TV-kanal som sender musikk- og livsstilsprogrammer. Den ble startet i januar 1985 av Warner-Amex Satellite Entertainment, på det tidspunktet del av Warner Communications som også eide MTV. Begge kanalene eies nå av Viacom. Kanalen ble opprettet med henblikk på et mer voksent publikum enn søster-kanalen MTV. Kanalen er opphavet til VH1 Classic, VH1 Soul, VH1 Uno og VH1 MegaHits. Sistnevnte ble nedlagt grunnet lave seertall. Mange land har dessuten egne versjoner av VH1, slik som blant annet Storbritannia, Tyskland, Danmark og og India. Kanalen er kjent for musikkprogrammer som blant annet "Video Countdown", "Behind the Music", "VH1 Divas" og "Pop-Up Video". Ved siden av rene musikkprogrammer er den også kjent for serier som blant annet "Hogan Knows Best" (2005-2007) og "Rock of Love with Bret Michaels" (2007-2009). Da VH1 startet opp i Europa hentet de mange av programlederne (VJs) fra MTV Europe. Idag har den europeiske versjonen av VH1 i praksis ingen programledere. Gerd Karlick. Gerd Karlick () var en tysk forfatter av slagertekster og dreiebøker. Han skrev blant annet tekster for vokalsekstetten Comedian Harmonists som gruppas pianist Erwin Bootz satte musikk til. Samarbeidet oppsto da Bootz bodde til leie hos Karlicks mor Else Karlick i Passauer Straße 27/29 i Berlin. Litteratur. Karlick Palpa distrikt. Palpa er et av Nepals 75 distrikter. Palpa ligger i "Lumbini sone", "Vestregionen". Distriktet grenser mot Arghakhanchi i vest, Gulmi, Syangja og Tanahu fra vest til øst i nord, Nawalparasi i øst og Rupandehi i sør. Areal er 1 374 km². Befolkning i 2001 var 268 558. Hovedstad er Tansen, som i 2005 hadde en anslått befolkning på 23 190. Palpa har en stor magar-befolkning. Keshar Jung Rayamajhi, leder av kommunistpartiet som under det kongelige diktaturet fra 1960 til 1990 blei en sentral royalistisk politiker, er født i Palpa. Ringmoen. Ringmoen eller Ringen er ei grend Ytre Ådal i Ringerike kommune. Grenden ligger ved sørenden av Sperillen, rett øst for Killingstrømmen ved utløpet til Ådalselva (som Begna kalles mellom Sperillen og Hønefoss). Ringmoen ligger sentralt i forhold til Ådalsfjellene og har egen fådelt barneskole, Ringmoen skole. Ungdomsskoletrinnet sokner til Hallingby skole på Hallingby, mens det videregående skoletrinnet sokner til Hønefoss. Det går bru over Killingstrømmen til Vestre Ådal fra Ringmoen. Nærmeste by er Hønefoss, ca. 27 km langs E16 sørover. Baitadi distrikt. Baitadi er et av Nepals 75 distrikter, og er en del av i "den Fjernvestlige regionen", "Mahakali sone". Baitadi ligger i den vestligste delen av Nepal, med vestgrense mot den indiske delstaten Uttarakhandl. Distriktet ligger i det nepalere kaller åsene, men inneholder også høyfjell. I nord og vest grenser det mot Darchula, i nord og øst mot Bajhang, i øst mot Doti og i sør og øst mot Dadeldhura. Største by er Dashrathchand, som i 2005 hadde omtrent 18 318 innbyggere. Distriktet skal ha 62 "landsbyutviklingskomiteer" (Village Developtment Comitee (VDC), et administrativt nivå som nærmest kan sammenliknes med "landkommuner), og 1 bykommune. Forventa levealder 52,3 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 116,1, folk uten tilgang til reint drikkevann 46,4% (tall fra 2001), leger 5 (2002). Høykaste-befolkning 76,76%, dalit 11,10%, religioner utenom hinduisme oppgis offisielt til 0.2% (tall fra 2001). Den fjernvestlige delen av Nepal er minst utvikla og fattigst i hele landet, med flest underernærte barn og høyest andel som lever under fattigdomsgrensa. Befolkninga i distriktet var tradisjonelt nepali-talende khas kura, som i nyere tid i stor grad har gått over til å være særlig chhetri-kaste. Transatlantic. Transatlantic er en såkalt supergruppe, et progressivt rockeband med medlemmer fra Dream Theater, Spock's Beard, Marillion og The Flower Kings. Gruppas første periode varte mellom 2000 og 2002, da de ga ut to studioalbum og to konsertalbum. I 2009 ble gruppa gjenforent og ga 26. oktober 2009 ut albumet "The Whirlwind". Ideen til supergruppa kom fra Dream Theater-trommeslager Mike Portnoy, som ønsket å gjøre et prosjekt med Spock's Beards vokalist/keyboardist Neal Morse og Fates Warnings gitarist Jim Matheos. Matheos hadde ikke anledning til å være med, men Portnoy og Morse fikk med seg gitarist Roine Stolt fra den svenske gruppa The Flower Kings og bassist Pete Trewavas fra britiske Marillion. Alle fire bidrar på vokal, men med Neal Morse som hovedvokalist. Transatlantic eksisterte som et sideprosjekt for de fire medlemmene til 2002, da Neal Morse trakk seg tilbake fra Transatlantic og Spock's Beard for å konsentrere seg om å lage kristen musikk. Morse ombestemte seg, og ble med på gjenforeningen og på innspillingen av bandets tredje album i 2009. Endorheisk bekken. Et endorheisk bekken (også kalt et terminalt, lukket eller internt bekken, nedslagsfelt eller dreneringssystem) er et nedslagsfelt som ikke har eksternt avløp for vann, hverken på overflaten som elver, eller underjordisk via sprekker og huler, eller diffusjon gjennom stein eller gjennomtrengelig materiale. Uttrykket har greske røtter; "endo", «innvendig» og "rhein", «å renne, strømme». Alt regn (eller annen nedbør) som faller innenfor et endorheisk bekken kan kun forlate bekkenet gjennom fordampning. Dannelse av endorheiske bekken. Selv om endorheiske bekken kan forekomme i ethvert klima, så vil de i praksis som regel finnes i varme ørkenområder. På steder med større nedbørsmengder vil vannerosjon som regel grave ut dreneringskanaler (spesielt under flom) som etter hvert vil bryte gjennom vannskillet mellom det endorheiske systemet og det større, eksterne hydrologiske systemet. Svartehavet var en gang en slik innsjø, som var et uavhengig hydrologisk system, før Middelhavet brøt gjennom terrenget som skilte de to. I varme ørkener er netto tilførsel av vann lavt og fordampningstapet høyt, noe som drastisk hindrer dannelsen av komplette, åpne dreneringssystemer. Den innelukkede vanntransporten i denne type dreneringssystemer fører ofte til konsentrasjon av salter og andre mineraler i innsjøen; i og med at oppløste mineraler fra det omkringliggende landskapet avsettes i det endorheiske bekkenet, og blir liggende igjen når vannet som fraktet dem dit fordamper. Derfor inneholder endorheiske bekken ofte omfattende saltsletter og saltsjøer (på engelsk også kalt «salt pans», «alkali flats» eller «playas»). Disse områdene, som som regel er store, meget flate og med harde overflater, blir av og til brukt som store, billige rullebaner for fly, eller til fartstesting og rekordforsøk for biler. Både permanente og sesongmessige sjøer kan dannes i endorheiske bekken. Noen slike bekken er essensielt inaktive, ettersom nedbøren der er blitt redusert til et så lavt nivå at en innsjø ikke lenger kan dannes. Selv med permanente endorheiske sjøer, så endrer de fleste størrelse og fasong dramatisk over tid, slik at de under tørketiden ofte blir svært mye mindre, eller splittes opp i flere mindre deler. Etter hvert som mennesker har ekspandert inn i tidligere ubeboelige ørkenområder er elvesystemene som forsyner mange endorheiske sjøer blitt endret ved bygging av demninger og akvedukter. Som et resultat har mange endorheiske sjøer skrumpet dramatisk inn. Dette medfører ofte en kraftig økning i saltholdighet, høyere konsentasjon av forurensinger, med påfølgende sammenbrudd i innsjøens økosystem. De viktigste endorheiske bekken og innsjøer. Kartet viser, foruten nedslagsfelt og vannskiller til verdenshavene, også de største endorheiske bekken (i grått) og innsjøer (i svart). Afrika. Afrika har også mange endorheiske nedslagsfelt. Europa. Foruten Volga-bekkenet, som drenerer til det endorheiske Kaspiske hav, så er det i Europa bare to endorheiske innsjøer; Frances Marion. Frances Marion (18. november 1888 – 12. mai 1973) var en amerikansk journalist, forfatter og filmmanuskriptsforfatter som ofte nevnes som den mest kjent kvinnelige filmmanuskriptforfatter i det 20. århundre. Født Marion Benson Owens i San Francisco, California, arbeidet hun som journalist. Hun var oversjøisk krigskorrespondent under andre verdenskrig. På vei hjem flyttet hun til Los Angeles og ble engasjert som skriveassistent av "Lois Weber Productions", et filmselskap eid og drevet av den kvinnelige filminstruktøren Lois Weber. Som "Frances Marion" skrev hun mange manuskripter til skuespilleren og filmskaperen Mary Pickford, inklusive "Rebecca of Sunnybrook Farm" og "The Poor Little Rich Girl". Hun var den første kvinne til å vinne en Oscar for beste filmatisering i 1930 for filmen "The Big House", og hun mottok en Oscar for beste historie for "The Champ" i 1932. Hun ble kreditert for å skrive 300 manuskripter og produsere over 130 filmer. Rudselva. Rudselva eller Rudsvassdraget er ei lita elv i Ringerike kommune. Elva starter fra Langvannet, nordvest for Sokna i Soknedalen, og har utløp nord i Torevannet ved Sokna. Rudsvassdraget, som i sør også omfatter Torevannet og Verkenselva til denne renner ut i Sogna ved Sokna, omfatter flere mindre innsjøer i Brekkebygda, som Langvannet og Breivannet, Setertjern, Nordtjern og Vettertjern, samt småelvene mellom. Rudsvassdraget er et populært område for både jakt og fiske. Ørret på omring 1 kg er ikke uvanlig, men man kan også få både abbor, sik, karuss og røye der. I 2003 ble det for eksempel tatt en ørret i garn på 3,7 kg i Torevannet. Langs vassdraget finnes også en rekke flotte badeplasser. Sindhulpalchok-distriktet. Sindhulpalchok er et av Nepals 75 administrative distrikter. Distriktet ligger i "Bagmati sone" i "Sentralregionen". Geografisk hører det til "ås-områdene", mens den nordlige delen hører til Himalaya. Det grenser mot Kathmandu distrikt i sørvest, Nuwakot i vest og Rasuwa i nordvest. I nord grenser det mot den kinesiske provinsen Tibet. I øst grenser det mot Dolkha, og i sør mot Kavrepalanchok. Distriktet har et areal på 2 542 km². Befolkninga var i 2001 305 857. Chautara (befolkning i 2005 anslått til 10 170) er distriktshovedstad. Panauti (i 2005 anslått til 27 604) er distriktets største by. Banepa (befolkning 2005 17 154) er en annen by, som ligger like ved Dhulikhel. Det er mange tamang-folk i distriktet. Det fins også et innslag av befolkning med tibetansk språk og kultur, bl.a. sherpaer. Riksveien Arniko Rajmarg (offisiell nepalsk kode ARM) går til grensebyen Kodari, der den passerer "Vennskapsbrua" ("Friendship Bridge") og går inn i Tibet. Grensebyen på den andre sida er Zhangmu. Derfra fortsetter vei videre til Lhasa. Langtang nasjonalpark med flere høye fjelltopper ligger i den nordlige delen av distriktet. Brekkebygda. Brekkebygda er ei bygd i Ringerike kommune. Brekkebygda strekker seg nordvestover fra Sokna i Soknedalen og omfatter en rekke mindre innsjøer, småvann, småelver og bekker som i et samlebegrep kalles Rudsvassdraget. Elva i bunnen av bygda heter Rudselva fram til Torevannet. Bergensbanen går i gjennom bygda, men ingen tog stopper der lenger. Tidligere fantes det kolonialbutikker i bygda, men nå er nærmeste butikk og tettsted Sokna. Nærmeste by er Hønefoss, 23 km sørøst for Sokna. Innerst i bygda, på tvers av grensa mot Krødsherad kommune, ligger Haverstingen naturreservat. Dette består av ei frodig barskogli som er lite påvirket av moderne skogbruk. José Andrade. José Andrade bak bardisken, serverer genever til sine lagkamerater etter kampen José Leandro Andrade (født 1. oktober 1901, død 5. oktober 1957) var en uruguayansk fotballspiller. Han spilte i forsvar og på midtbanen. Han var født i Salto i Uruguay. Han vant gull i fotball under OL i 1924 og i 1928. Han vant også VM-gull i 1930 for Uruguay, på hjemmebane. På klubbnivå representerte han Club Nacional de Football, der han var med og vant flere gull. Han var også den første fargede spilleren som spilte på det europeiske kontinentet. Île Saint-Paul. Île Saint-Paul er ei lita øy i Indiahavet, omtrent 85 km sør for Île Amsterdam (38° S, 77°32 E) som er under fransk suverenitet. Den er 8  km² stor og ubebodd. Dens høyeste punkt er vulkanen Crête de la Novara som er 268 meter høy. Île Saint-Paul er sammen med Île Amsterdam distriktet Saint-Paul-et-Amsterdam. Øya ble oppdaget av nederlendere i 1522 og er under fransk herredømme fra 1955. På øya finnes et forskningssentrum som ikke er permanent bebodd. Historie. I 1559 peker geografen Evert Gysaerths på et kart med 38°S som "T.Q. descrobio o nao S. Paulo". Et hundreår etter får den nederlandske sjømannen Willem de Wlaming øye på øya, og i 1696 er han den første europeeren som setter fot på den. Senere er det bare fiskere fra Île Bourbon (idag Île de la Réunion), engelske og amerikanske hvalfangere og skipbruddene som kommer til øya. I 1843 foreslår Adam Mieroslavski for den franske stattholderen for île Bourbon at de skal ta île Saint-Paul og Île Amsterdam i besittelse. Frem til de gir avkall på suvereniteten i 1853 har Frankrike herredømme over øyene. I 1874 blir øyenes geologi undersøkt av den franske geografen og geologen Charles Velain. Frankrike tar igjen suverenitet over øyene i 1892 med avisoskipet "La Bourdonnais" og i 1893 med "L'Eure" som kom tilbake fra Kerguelenøyene. Emilia Plater. Komtesse Emilia Plater (13. november 1806–1831) var en revolusjonær fra Storfyrstedømmet Litauen. Hun kjempet i Novemberopprøret og regnes for en nasjonalhelt i Hviterussland, Litauen og Polen, som tidligere var deler av Det polsk-litauiske samvelde. Emilia Plater ble født i Vilna (Vilnius) i en aristokratisk familie av foreldrene Franciszek Ksawery Plater og Anna née Mohl. Hennes foreldre ble skilt da hun var ni år gammel og hun ble oppfostret av fjerne slektninger i Plater-Żyberk-familien, på deres familiegods "Līksna" i Latvia. Hun var en beundrer av Bobolina, en kvinne som ble et ikon for den greske oppstand mot Det osmanske riket, og Jeanne d'Arc. Disse interesser ble fulgt av en interesse for ridning og skyting noe som var svært uvanlig for en kvinne av aristokratisk familie i det tidlige 19. århundre. I begynnelsen av Novemberoppstanden mot Russland var området som tidligere hadde vært Storfyrstedømmet Litauen ikke påvirket av kamper og der var ikke dannet noen enheter mot tsaren. Emilia Plater besluttet å danne de første litauiske partisanenheter selv. Hun klippet sitt hår og utrustet en gruppe frivillige. Enheten bestod av ca. 280 infanteri, 60 kavaleri og flere hundre bønder med krigsutstyr. Fra området Dyneburg ("Daugavpils") krysset hun grensen til Samogitia, hvor hun i april 1831 erobret byen Zarasai. Hennes enhet vendte tilbake til Dyneburg, men etter en rekognoseringstur oppdaget de at byen var for kraftig forsvart. Etter dette kom hun tilbake til Samogitia og vendte seg mot Panevėžys, hvor hennes styrker slo seg sammen med enheten kommandert av Karol Załuski. Kort efter ankom General Dezydery Chłapowski til området med store styrker og tok kontroll over alle enheter som kjempet i det tidligere storfyrstedømmet. I følge en populær myte rådet han Emilia Plater til å tre tilbake og vende hjem. Hun svarte at hun ikke hadde noen intensjon om å ta av sin uniform før fedrelandet var befridd. a> av kjærlighet til sitt land. Hennes valg ble akseptert og hun ble gjort til ledende offiser av 1. kompani av det polske 1. litauiske infanteriregiment. Hun kjempet med utmerkelse og ble forfremmet til kaptein, som var den høyeste rang som var blitt gitt til en kvinne på det tidspunkt. Etter de polske enheter var blitt beseiret av russerne, besluttet Gen. Chłapowski å krysse grensen til Preussen og hvile der. Emilia Plater nektet å følge ordre og besluttet å prøve å bryte gjennom til Litauen for å fortsette kampen istedet. Under dette ble hun alvorlig syk og døde den 23. desember 1831. Hun ble begravet i den lille landsby Kapčiamiestis nær Suwałki (Suvalkai). Eksterne lenker. Plater, Emilia Plater, Emilia Liste over Polens dronninger. Listen over Polens dronninger omfatter dronninger som ble kronet til konge samt polske monarkers hustruer som brukte kongelig tittel. Vanskapt. Vanskapt er et «fishcore»band fra Svolvær i Lofoten som startet i 1996. Bandet har gått gjennom en del musikalske forandringer før de kom fram til det uttrykket de har i dag. Vanskapts tekster omhandler blant annet nord-norsk kultur og historie satt på spissen. Surkhet distrikt. Surkhet er et av Nepals 75 distrikter. Surkhet ligger i "Midtvestlige regionen", "Bheri sone", og reknes til "ås-distriktene". Lengst i vest har det ei kort grense mot Doti distrikt I vest grenser det mot Kailali distrikt, i nordvest mot Achham, i nord mot Dailekh og i nordøst mot Jajarkot, i øst mot Saylan, i sør mot Bardia og i sørvest mot Kailali. Hovedstad er Birendranagar som i 2005 hadde en anslått befolkning på 34 986. Surkhet har et innslag av magar-befolkning. Den lille befolkningsresten Raji finnes junglene i Chure-åsene i det indre Tarai i Surkhet og Dang distrikter. Miniconjou. En gruppe Miniconjou Sioux tilhørende Big Foots stamme. Miniconjou er en nord-amerikansk undergruppe av Lakota Sioux-indianerne, som tidligere bodde i et område fra Black Hills i Sør-Dakota til elva Platte. I dag bor deres etterkommere stort sett i det vest-sentrale Sør-Dakota. Ivarætten. Ivarætten, irsk gælisk "Uí Ímair" eller "Uí Ímhair", var et norrøn-gælisk dynasti som styrte store deler av områdene rundt Irskesjøen og Skottlands vestkyst siste halvdel 800-tallet og på 900-tallet. Ivar, som regnes som stamfar for ætten, kan være den Ivar som opptrer i irske annaler som konge av Dublin fra 853 (sammen med Olav Kvite) eller Ivar Beinlause, konge av Jorvik. Disse to kan også være samme person. I Ulsterannalene står det i en nekrologisk innførsel: "Imhar, rex Nordmannorum totius Hibernie & Brittanie, uitam finiuit." Det betyr: "Ivar, konge over alle Irlands og Britannias nordmenn, endte sitt liv." I Ulsterannalene nevnes tre personer som sønner av Ivar: "Sigfrith" i 888, Sigtrygg ("Sitriuc") og Olav ("Amlaíb")i 896, i tillegg er det to navnløse referanser til «Ivarsønnen». Det er fire personer som direkte benevnes som Ivars etterkommere. Ivar i 904, Ragnall flere ganger fra 914, Sigtrygg flere ganger fra 917, Godfrid flere ganger fra 918 og Olav i 935 og 938. Ivar regnes som Dublins siste konge før de norrøne forlater i 902. Sigtrygg er Sigtrygg Caech, den første kongen av Dublin etter at de norrøne vender tilbake i 917, og senere konge av Jorvik. Ragnall Uí Ímair opptrer sammen med Sigtrygg i Irland rundt 917, er senere også aktiv i Skottland og blir så konge av Jorvik. Godfrid Uí Ímair opptrer sammen med Ragnall i Skottland i 918, etterfølger Sigtrygg som konge i Dublin og er også innom Jorvik. Olav Uí Ímair kan være enten Sigtryggs sønn Olav Kvåran eller Godfrids sønn Olav Godfridsson. Disse og deres etterkommere regnes som medlemmer av Ivarætten. Området Ivarætten dominerte var ikke et organisert kongedømme, men flere norrøne bosetninger og områder, som var løst sammensluttet og opptrådte i allianser med hverandre. Ivars etterkommere opptrer som ledere i de norrøne kongedømmene i Irland som Dublin og Waterford, øya Man, Hebridene, Argyll, og kysten av Galloway, Ayrshire, og Cumberland-Westmorland, likeså deler av Northumbria. Komtesse. I Danmark er en komtesse (fra fransk, "comtesse", grevinne) en greves datter, mens hans hustru er "grevinne". I danske grevelige slekter er det som regel slik at bare slektens hovedmann er greve (evt. lensgreve), mens andre sønner blir baroner og døtre av grever komtesser. Døtre av yngre sønner som er baroner vil bli baronesser, det samme gjelder ektefeller av baroner. Krone-is. Krone-is, egentlig Diplom Krone-Is, ble lansert i 1953 av isprodusenten Slotts-Is fra Tønsberg. Slotts-Is var en del av den sammenslutningen som i dag heter Diplom-Is. Den het opprinnelig «Diplomat», og kostet i begynnelsen 75 øre. Navnet «Krone-Is» fikk den først noen år senere. Dette navnet er siden kopiert av flere. Navnet sitt fikk isen fordi det passet til produsentnavnet, som hadde en kongekrone i sitt symbol. Navnet oppstod altså ikke på grunn av prisen, som var 1 krone i hele 16 år, fra 1955 til 1970. Isen kommer i flere utgaver, jordbær, sjokolade, krokan, pistasj og NonStop, hvor sjokoladeutgaven også har hakkede nøtter på toppen. Gullpinne. Gullpinne er en fløteiskrem produsert av Diplom-Is. Den ble utviklet som en hyllest til Fred Anton Maier etter at han tok gull på 5000 meter på skøyter under OL i Grenoble i 1968. Isen består av vanilje- og sjokoladefløteis overtrekt med sjokolade og hvetecrisp. Buddy (elbil). Buddy er en norsk elbil, produsert av Elbil Norge på Økern i Oslo. Historie. Buddy er 6.generasjon av det elektriske kjøretøyet Kewet. Opprinnelig ble Kewet utviklet i Danmark, den første modellen kom i 1991. Produksjonen ble flyttet mellom Danmark og Tyskland. Da i overkant av 1 000 elbiler var produsert, fordelt på fem utviklingstrinn og solgt i 18 land, ble i 1998 alle rettigheter overtatt av ElBil Norge AS (het da Kollega Bil AS). I noen år utviklet ElBil Norge elbilen videre og høsten 2005 kom den nye modellen som først het Kewet Buddy Citi-Jet 6, nå kalles den bare Buddy. Teknologi og produksjon. Buddy er en enkel, funksjonell, elektrisk bybil, med en kjørelengde på 40-80 km avhengig av årstid, topografi og kjørestil. Toppfarten er nær 80 km/t. Lengden er 244 cm, den kan derfor lovlig parkeres på tvers. Buddy er en 3-seter som dekker manges krav og behov til bil nr 2. Buddyen består av en kraftig, varmgalvanisert stålrørsramme inkludert et sikkerhetsbur. Karosseriet er i lakkert glassfiber. Øvrige metalldeler er også behandlet slik at ytterligere rustbehandling ikke er nødvendig. Elektromotoren er 72V SepEx 13kW, en likestrømsmotor med børster. Komponentene er hentet fra gaffeltruckindustrien, og reservedeler er forholdsvis rimelige. I dag leveres Buddyen med ventilregulerteblybatterier. Helt tomme batterier fullades på 6-8 timer. Batteriene kan gjerne klattlades, da gir 1 time lading ca 10 km kjørelengde. Alt som skal til er en vanlig, jordet stikkontakt og minimum 16A-kurs, grunnet lav effektfaktor på batteriladeren. Levetida for batteriene forventes å være 2-5 år, eller ca 20 000 km, avhengig av kjøre- og lademønster. Fullt batteribytte koster idag rundt 24.000 kroner pluss arbeid. Buddy har en gammeldags lade- og batteriovervåking som gjør at kapasitetsmåler ikke er til å stole på, spesielt i kaldt vær. ElBil Norge har lagd en utviklingsflåte med Buddyer utstyrt med ulik Li-Ion-teknologi. Når denne teknologien blir ferdigstilt kommersielt, vil eksisterende Buddyer kunne oppgraderes. Buddyen er EU-godkjent av Vehicle Certification Agency som en elektrisk firehjulsmotorsykkel. Den kan brukes som en vanlig bil, ingen begrensninger på veier den kan kjøres på, og ingen spesielle krav til bruker utover vanlig bilførerkort. I produksjon er det nå to typer av Buddyen, den vanlige varianten og en "BuddyCab" med et foldetak. I 2007 er produksjonstakten på Økern i Oslo 5-6 biler i uka, det er en teoretisk produksjonskapasitet på 500 biler årlig. For internasjonal satsing arbeider ElBil Norge med etablering av nye produksjonssteder. Til tross for stor interesse internasjonalt, selges Buddy foreløpig kun i Norge mens selskapet forbereder seg på eksport. I 2010 kom en ny modell av Buddy, kalt MetroBuddy. Mye av utseendet er endret, både utvendig og innvendig, men har fortsatt den samme likheten med de tidligere modeller. MetroBuddy kan leveres med nikkel-metallhydrid batterier med 10 års garanti. Ellers har den nye modellen lite med tekniske nyvinninger. Både batterilevetid i den vanlige modellen, samt energiforbruk er uforandret. Basisinformasjon. Norske elbiler drevet på fornybar energi bidrar ikke med utslipp av drivhusgasser, forurenser ikke lokalt og støyer langt mindre enn annen biltrafikk. En liten elbil som Buddy er særdeles energi- og arealeffektiv. Den utnytter energien 3-5 ganger mer effektivt enn bensin/dieselbiler og kan parkere på tvers. Norske myndigheter har gitt Buddyen adgang til å kjøre i kollektivfeltet, passere bomringer gratis, parkere gratis på kommunale P-plasser (også motorsykkelplassene) og redusert årsavgift på 370 kr (pr 2007). Pin-Up. Pin-Up er en pinneis som produseres av Diplom-Is. Diplom-Is lanserte produktet i 1950, under navnet «Sjokoladepinne». Dette navnets levetid ble imidlertid kort. I forbindelse med lanseringen laget man nemlig en reklameplakat som forestilte en bikinikledd kvinne med en sjokoladeispinne i hånden. Teksten lød «Vi har den ideelle formen». Kvinner i bikini var den gangen ikke et dagligdags syn, og kallenavnet «Pin-Up» oppstod. Diplom-Is omdøpte etter hvert produktet. Lamjung distrikt. Lamjung er et av Nepals 75 distrikter. Lamjung ligger i "Vestregionen", "Gandakhi sone". Areal er 1 692 km². Folketall i 2001 var 177 149. I vest grenser Lamjung mot Kaski distrikt, i nordvest mot Manang distrikt, i nordøst og øst mot Gorkha distrikt, i sør mot Tanahu distrikt. Lamjung ligger i det som i Nepal kalles ås-distriktene. Forventa levealder 70,8 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 26,0, uten tilgang til reint vann 13,4% (tall fra 2001), leger 53 (2002). Parbatiya-befolkning 46.19%, dalit 16,06%, buddister 15,9% lokale religioner 1,7% (tall fra 2001). Mange i distriktet er gurung-folk. Lollipop. 200px Lollipop er en saftis produsert av Diplom-Is. Produktet ble lansert i 1966, og har siden vært en populær saftis. Isen har appelsin- og bringebærsmak, med tupp overtrekt med sjokolade. Det sies at det var daværende direktør i Diplom-Is, Johan Heskestad, som i sin tid kom på navnet. Idéen fikk han på en kjøretur der han hørte Little Milly synge melodien «My Boy Lollipop». Marcellus II. Marcellus II (6. mai 1501 – 1. mai 1555), født som Marcello Cervini degli Spannochi var pave fra 5. april 1555. Han etterfulgte Julius III. Før han ble pave var han kardinal av Santa Croce. Harveytorpedo. Harveytorpedo var en type slepetorpedoer, oppfunnet av en engelsk kaptein Harvey rundt år 1870. Harveytorpedoen bestod av et båtformet legeme, som rommet en ladning på ca 35 kg skytebomull, som igjen var festet til et par oppdriftsbøyer. Ved hjelp av disse og en særegen slepeanordning, kunne torpedoen settes til å gå et lite stykke under eller i havoverflaten, et stykke ut til siden og akterfor det slepende fartøy. Tennanordningen var elektrisk, og strømmen gikk gjennom en elektrisk kabel, som var innflettet i slepetauet og stod i forbindelse med et batteri ombord i slepefartøyet. Ved å slepe torpedoen etter seg og seile rett mot et målfartøy, ville så torpedoen springe ved hjelp av et støthorn som ble utløst i det torpedoen traff målet. Norges torpedobåt «Rap» ble opprinnelig bygget spesifikt for å føre Harveytorpedoer, men etter utprøving kom man ikke frem til noe tilfredsstillende resultat med denne typen bevæpning. Semsvannet. høyre Semsvannet er en innsjø i Asker kommune i Akershus fylke. Området ble vernet den 2. oktober 1992. Vannet ligger 145 meter over havet, er på cirka 0,75 km² og 34 meter dypt. Gjennom vannet renner Askerelva. Fiskearter. En populær aktivitet er å løpe en runde langs vannet. Følger en vannkanten hele løypa er distansen 4,76 km. Ved vannet ligger Sem hovedgård og Skaugumsåsen. Secondløitnanten. Innspillingsstedet Vollan gård på Kvikne "Secondløitnanten" er en norsk film produsert i 1993, filmen er regissert av Hans Petter Moland. Filmen handler om den pensjonerte skipskapteinen og secondløitnant Thor Espedal (spilt av Espen Skjønberg) som melder seg til tjeneste igjen under den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940. Den aldrende Espedal møter til tjeneste for å slåss mot tyskerne, men defaitismen råder blant de norske offiserene og de norske styrkene overgir seg uten kamp. Espedal organiserer da ny motstand og tar i bruk kreative gerilja-metoder for å stoppe den tysk fremrykkingen. Etter flere suksessfulle trefninger blir han humoristisk forfremmet til second-oberst, men må til slutt overgi seg og sin lille avdeling under trussel om tilintetgjørelse og represalier fra en stor tysk overmakt. Filmen bygger løslig på Thor Olaf Hannevig og hans improviserte motstand mot tyskerne med «IR-3» rundt Vinje i Indre Telemark i april og mai 1940. Filmen fremstiller ikke disse hendelsene historisk korrekt, men gir et bilde av de kaotiske kampene som utspant seg mange steder i Sør-Norge i april 1940. Store norske avdelinger kapitulerte uten å ha løsnet skudd blant annet i Setesdal og på Heistadmoen ved Kongsberg. Filmen ble blant annet spilt inn på Kvikne. Monty Python og ridderne av det runde bord. a>. Her ble Monty Python og ridderne av det runde bord spilt inn. Øl til hyllest for Monty Python og "The Holy Grail". "Monty Python og ridderne av det runde bord" (orig. "Monty Python and the Holy Grail") er en engelsk film fra 1974, av og med humorgruppen Monty Python. Filmen tar utgangspunkt i legenden om Kong Arthurs leting etter Den hellige gral, men har sin helt egen historie med humoristisk vri.Filmen ble innspilt inn på Doune Castle i Skottland. Handling. Kong Arthur er på ferd gjennom England for å rekruttere sine riddere av det runde bord. Etter å ha samlet dem, får han beskjed av Gud om å dra på leting etter den hellige gral. Humla distrikt. Humla er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Distriktet er kjent for sin store naturskjønnhet og for sin alderdommelige og særegne kultur. Det er regna for å være det mest utilgjengelige distriktet i hele Nepal, og et av de minst utvikla og mest forsømte. Geografi og administrasjon. Humla distrikt ligger "Karnali sone" i "Midtvestregionen". Humla er grensedistriktet i Nepals nordvestlig hjørne. Distriktet er nest størst i landet, og svært tynt befolka. En del av distriktet ligger delvis i regnskyggen nord og vest for de høyeste fjellene, og regnes til "trans-Himalaya. I vest og nord grenser distriktet mot Kinas autonome område Tibet. I øst grenser det mot Mugu, i sørøst mot Bajura og i sørvest mot Bajhang. Hovedstaden, Simikot (transkriberes også Simkot) har under 5 000 innbyggere (2006). Den kan bare nås med en flyforbindelse som ofte må avlyses i dårlig vær, eller ved å gå på stier gjennom fjellet i mer enn 10 dager fra nærmeste bilvei. Jordbruk og karavanehandel med Tibet. Klimaet og høyden gjør at jordbruket er skrint og ikke klarer å produsere nok mat til å fø befolkninga. Poteter og bygg er av de plantene som kan dyrkes nokså høyt, og i tidligere tider blei de brukt i handelen med Tibet. Lokale håndverksprodukter – bl.a. treskrud produsert for det tibetanske markedet – har også vært viktig. Historisk har karavaneveier mellom lavlandet og Tibet spilt ei stor rolle for økonomien. Men i nyere tid har Tibet-handelelen stadig gått tilbake. I de seinere åra har distriktet vært utsatt for sult. Matvarehjelp som blir fløyet inn til Simikot er blitt nødvendig både for at deler av befolkning skal overleve, og bidrar til at flyforbindelsen mellom Simikot og resten av landet holdes i gang. De nordligste områdene i distriktet er nå prega av at ungdommen flytter ut. Manglende kommunikasjoner og underutvikling. Distriktet er uten moderne bilveier (karavanene er avhengig av bærere og dyr med kløv), og kjent som det mest utilgjengelige i Nepal. Pengeøkonomi er svært lite utbredt. Humla mangler nesten helt moderne infrastruktur, helsevesen, kommunikasjoner, elektrisk strrøm osv., og regjeringa i Kathmandu har blitt kritisert for å forsømme distriktet. Distriktet er usedvanlig vakkert, med høye fjell, dype daler mellom mer flere tusen meter høye fjellsider, noen av Nepals høyeste fossefall, skoger som mange steder er urørte, ville høysletter osv. Til dyrelivet hører bl.a. den berømte og sjeldne snøleoparden. Men turismen er lite utvikla. Lokale hoteller, tehus og slikt finnes i liten grad, så trekkere må bringe med seg omtrent alt de bruker. Dette fører også til at turister legger igjen mindre penger i den lokale økonomien enn det som ellers er vanlig i Nepal. Rik og uvanlig lokal kultur. Den nordligste delen av distriktet, som hører til Himalaya, er befolka av grupper med tibetansk kultur og religion. De fleste praktiserer lamaistisk buddhisme. Det fins også innslag av bön. Mange regner seg til lama-folket. Her fins religiøse kunstskatter som kan sammenliknes med dem som fins i det mer kjente Mustang, men som har fått mye mindre oppmerksomhet og heller ikke blir tatt godt vare på. Pittoreske landsbyer med vakker og særegen, gammaldags lokal arkitektur, der alderdommelig kultur med mange lokale særegenheter fortsatt overlever mer urørt enn ellers i Nepal, er også typisk for Humla. Den delen av befolkninga som snakker det som offisielt har vært regna som nepali, bruker særegne lokale dialekter som skiller seg kraftig fra standardspråket i Kathmandu, og kaller språket sitt khas kura. Noen språkforskere mener at dette bør karakteriseres som et eget, sjølstendig språk. Den khas kura-talende delen av befolkninga har også mange skikker og tradisjonelle kulturelle trekk som ikke fins i resten av Nepal. I offisiell statistikk har disse folkegruppene blitt regna som hinduer, men mange har innslag i religionen som ligger fjernt fra vanlig hinduisme og går tilbake til tida før hinduismen kom til Humla. Noen av dem regner seg heller ikke sjøl som hinduer. Kjelvik. Kjelvik (nordsamisk: "Goaskinvággi") var inntil 1950 navnet på det vi idag kaller Nordkapp kommune. Tettstedet Kjelvik var Magerøyas største tettsted inntil det ble brent av tyskerne i 1944. Paul IV. Paul IV (28. juni 1476 – 18. august 1559), født som Giovanni Pietro Carafa, var pave fra 23. mai 1555 til sin død. Han var nesten åtti år da han ble pave, men rakk likevel å føre et skrekkregime som gav ham tilnavnet "il terribile" (= den fryktelige). Som en av de mest forhatte pavene i nyere tid, reorganiserte han inkvisisjonen, og skal ha uttalt: «Hvis jeg oppdaget at min egen far var kjetter, ville jeg med glede dra tømmer til det bålet som jeg ville la ham brenne på.» Han innførte også Index Librorum Prohibitorum, en fortegnelse over bøker som den katolske kirke ikke vil godta. Ved sin død var Paul så forhatt at folkemengden gikk til angrep på hans statue på Kapitol. Den ble halshogd, og hodet slengt i Tiberen. Han ble derfor begravd i største hemmelighet i Peterskirkens krypt. Først i 1566, da det hele hadde kommet litt på avstand, ble han gravlagt i familiekapellet i kirken Santa Maria sopra Minerva. Gassforhandlingsutvalget. Gassforhandlingsutvalget, (GFU). Da de store salgsavtalene for gassen fra Trollfeltet var sluttført midt på 80-tallet, opprettet norske myndigheter et eget gassforhandlingsutvalg. Gassforhandlingsutvalget (GFU) skulle stå for alt salg og markedsføring av norsk gass. Det var ikke tillatt, verken for medlemmene i GFU (Statoil, Hydro og Saga) eller andre selskap på norsk kontinentalsokkel, å markedsføre egen gass. Selv om argumentene som ble fremført var "samfunnsøkonomisk lønnsomhet" etc. etc., fungerte GFU som noe nært et kartell. Som ledd i gjennomføringen av Det indre markedet vedtok EU-landene Gassmarkedsdirektivet med frist for gjennomføring intern lovgivning 10. august 2000. Gassdirektivets formål var å åpne det indre gassmarkedet i Europa for konkurranse. EU mente videre at gasskontraktene som var fremforhandlet under GFU stred mot grunnprinsippene til Det indre markedet. På denne bakgrunn startet EU-kommisjonen sommeren 2001 undersøkelser av Statoil og Hydro og de andre oljeselskapene på norsk sokkel, og de truet Statoil og Hydro med gigantbøter for kartellvirksomhet. GFU ble som følge av dette permanent avviklet fra 1. januar 2002. Saltsjø. En saltsjø eller salin innsjø er en endorheisk innsjø med en konsentrasjon av salter (hovedsakelig natriumklorid) og andre mineraler betydelig høyere enn normalt (ofte definert som minst 3,000 milligram salt pr. liter). I mange tilfeller har saltsjøer høyere konsentrasjon av salt enn havvann. Dannelse. Saltsjøer dannes når vannet som strømmer inn i innsjøen, med sine oppløste salter og mineraler, ikke kan komme ut igjen fordi innsjøen ikke har avløp. Deretter fordamper vannet og etterlater seg de oppløste saltene i sjøen slik at saliniteten (saltholdigheten) i vannet øker. En saltsjø er av denne grunn et utmerket sted for saltproduksjon, og saltsjøer som er kunstig bygget med dette for øye kalles saltpanner. Den høye saliniteten fører også til en unik flora og fauna i innsjøen. Når vannet er forsvunnet. Hvis mengden av vann som strømmer inn i innsjøen er mindre enn det som fordamper, så vil innsjøen til slutt forsvinne helt og etterlate en saltslette eller playa, som for eksempel Bonneville Salt Flats i Utah, USA. Av og til blir også dette referert til som en saltpanne. De største saltsjøene. De fire største saltsjøene i verden er, i rekkefølge: Det Kaspiske hav, Aralsjøen, Balkhasjsjøen og Great Salt Lake, som også er størst på den vestlige halvkule. Den saltssjøen som ligger høyest over havet er Namtso, og den lavest beliggende er Dødehavet, som også er det laveste punktet på Jordens overflate overhodet. Spokane. Spokane er den nest største byen i staten Washington, grunnlagt i 1880. Byen ligger 45 mil øst for Seattle og 37,5 mil nordøst for Portland. Byens kallenavn er Lilac City. Spokane har fått sitt navn etter elven som renner gjennom den med sine mange fossefall, Spokane river. Phil Ivey. Phil Ivey er en kjent pokerspiller født i California i 1976. Ivey ble i WSOP 2000 den yngste pokerspilleren som noensinne har vunnet et armbånd. NTH-ringen. NTH-ringen (opprinnelig Høiskoleringen, også kjent som Ringen, Sivilingeniørringen, NTNU/NTH-ringen). Ringen er formgitt i 1914 av daværende arkitektstudent ved NTH Tormod Kristoffer Hustad fra Inderøy. Studentene ved daværende "Norges Tekniske Høiskole" (NTH) hadde i flere år engasjert seg for å finne et merke, et symbol, som kunne identifisere deres tilhørighet til NTH. Det ble utlyst en internasjonal konkurranse der Hustads forslag vant blant 134 deltakere. Helt fra starten ble alle ringene nummerert og gullsmeden har oversikt over alle som har mottatt ringen. Går ringen i arv føres det nye navnet ved siden av det gamle. Ringen har en enkel symbolikk som er ment å fremheve sivilarkitekt- og sivilingeniøryrket. Kulen, utført i gull, symbolserer jorden. Den omsluttes av en ring som igjen er festet på stolper, det hele utført i stål. Stolpene, eller stativet, representerer den tekniske kunnskap som holder og bærer jorden fremover. I utgangspunktet ble ringen produsert av Møllers Gullsmedforretning, men fra 1928 har Gullsmed Dahlsveen hatt rettigheten. Den første ringen Gullsmed Dahlsveen laget ble utlevert i 1928 til en student som da var ferdig på «elektro»-linjen. Dette var den første av i alt 78 ringer dette året. Ringen har vært populær med nedgang under annen verdenskrig da det kun ble utlevert 572 ringer pga. den økonomiske situasjonen, og på syttitallet da den ble oppfattet som ganske politisk ukorrekt. Ringen ble sett på som tegn på gammeldags laugstenkning, dessuten mislikte nok en del at den var formgitt av Hustad, som var medlem av Nasjonal Samling. I de siste årene har det blitt utlevert rundt 600-700 ringer per år. Ringen ble mønsterbeskyttet i 1965 etter at det ble oppdaget flere etterligninger. Produksjon. Materialene og utformingen er en håndverksmessing utfordring ved produksjon. I dag, i 2011, støpes ståldelen som ett stykke. Stålet er en legering av krom og kobolt som er et nikkelfritt stål. Dette emnet files og poleres til ferdig ståldel. Kulen i gull, lages ved å lodde sammen to halvkuler som deretter loddes på den indre fingerringen i gull. Gullringen har en svak rille som stålringen skal ligge i. Gullringen er laget litt for liten slik at den kan smettes inn på plass. Deretter settes det hele i en ekspanderende dor og gullringen ekspanderes slik at den sitter fast i stålringen. I 1970 ble ståldelen bygget opp av to deler: en «hestesko» rundt fingeren og «ekvator» rundt gullkulen. Disse delene ble deretter loddet sammen. Tidlige ringer hadde en annen stålkvalitet. Her ble stålet over tid svart. Vannski. thumbEn mann på vannski Vannski er en type vannsport hvor man står på ski på vannet, vanligvis etter en motorbåt i fart eller i kabel. I Norge finnes det to slike kabelanlegg. Wakeboarding er også en sport som har økt sin popularitet de siste årene. I Norge finnes det en rekke vannskiklubber som står i tilknytning til Norges Vannski- og Wakeboard Forbund. (Opprettet i 1961). Det arrangeres årlig både Norgescupstevner og Norgesmesterskap. Det konkurreres i tre grener; hopp, slalåm og trick. Slalåm er klart den mest populære grenen, der det gjelder å kjøre flest mulig bøyer på kortest mulig linelengde. Banen har standardmål verden over og består av 6 bøyer, inngangsport og utgangsport. Det finnes idag ca. 20 slike baner i Norge. Båten er utstyrt med en avansert cruisekontroll som holder konstant hastighet på båten. For menn er maks hastighet 58km.t, mens toppfarten for kvinner er 55 km.t. Det er 11.5m fra båtbanen ut til bøyene noe som gjør at hastigheten til løperen er langt høyere enn båtens hastighet. På kort line (14m og kortere) er det ikke uvanlig at løperen kommer opp i hastigheter over 100km.t timen i det man akselerer fra bøye til bøye. Hopp foregår på 2 brede og lange ski, ved at løperen kjører over en hopprampe og prøver å hoppe så langt som mulig. For å få et langt hopp må løperen treffe hopprampen med så stor fart som mulig. Dette gjøres ved å ”kutte” ut på siden av båten for deretter å kutte tilbake mot hoppet for å øke løperens hastighet. Løperen kan ha en fart på 115 km/t i det han/hun treffer hopplata og hopplengden kan bli over 70 m. Vannskihopp på dette nivået krever mye erfaring og god fysisk form. Trick forgår på en eller to små, korte oval formede ski uten finne. Løperen kjører 2 x 20 sekunder og utfører så mange tricks som mulig. Løperen gjennomfører sitt program eller sett av tricks og får poeng ut i fra vanskelighets grad på trick-ene og utførelse. Trick er vannskisportens ”ballettgren” og stiller store krav til balanse og motorikk. Sporten har fleste tilhengere i USA, men er også svært populær i Australia, Storbritannia og Frankrike. Norsk landslagsløper på 12meters line. Max Klinger. Max Klinger med marmorrelieffet «Sovende», 1902 Max Klinger (18. februar 1857 – 5. juli 1920) var en tysk symbolist- maler, -skulptør og -grafiker Han ble født i Leipzig og fikk sin kunstneriske utdannelse i Karlsruhe. Som beundrer av de grafiske arbeidene til Menzel og Goya, ble han snart en dyktig grafiker med sin egen stil. Hans mest kjente arbeider er en serie på ti "Parafraser over funnet av en hanske" fra 1881. Bildene bygger på de forestillinger han gjorde seg ved å finne en damehanske ved en skøytebane. Ledemotivet gir hint om en kvinne vi aldri får se, noe som sies å foregripe både Sigmund Freuds og Kraft-Ebbings forskning om temaet seksuell fetisjisme og fetisj- objekter. I dette tilfellet blir hansken et symbol for kunstnerens romantiske lengsler, med hansken i forskjellige tildels dramatiske situasjoner som substitutt for eieren. Semiotikere har også sett hansken som et illustrerende eksempel på en glidende signifikator hvor den signifiserte (kvinnen) ikke er tilstede eller holdes skjult. Kunstneren har også lagt inn en mannsperson som uttrykker forskjellige psykiske tilstander eller eksistensielle kriser (- og har en betydelig likhet med den unge herrn Klinger). Klinger reiste mye rundt i Europa og besøkte de fleste kunstsentra av betydning før han slo seg ned i Leipzig fra 1893. Fra 1897 var det mest marmorstatuer han arbeidet med. Hans statue av Ludwig van Beethoven ble en integrert del av den store Wiener utstillingen i 1902. Det var flere enn Giorgio de Chirico som hevdet at Klinger var bindeleddet fra symbolismen fra 1800-tallet og metafysisk kunst og surrealisme i det tyvende århundre. Tysk Wikipedia har en omfattende oversikt over kunstneren som i Tyskland har en posisjon som billedhogger som blir sammenlignet med Rodin (eller i Norge: Gustav Vigeland). Eksterne lenker. Klinger, Max Klinger, Max Klinger, Max Klinger, Max Grimstadbanen. Kart over området ved Grimstad jernbanestasjon i 1920. (Ekv.=1m - også under vann). Grimstadbanen var en jernbanestrekning mellom Grimstad og Rise stasjon i Aust-Agder, åpnet i 1907 og nedlagt i 1961. Grimstadbanen ble anlagt og drevet av private investorer, men overtatt av NSB i 1912. Banen var opprinnelig smalsporet (1067 mm), men bygget om til normalspor (1435 mm) i 1935. Banen hadde forbindelse med Treungenbanen på Rise stasjon. Grimstadbanen hadde liten trafikk, og allerede i 1939 vurderte NSB nedleggelse. I 1961 ble banen nedlagt. Deler av traséen ble gjort om til vei. Europavei 18 ligger også delvis over den gamle strekningen. Kreosot. Kreosot er en fellesbetegnelse for produktene trekreosot og kulltjærekreosot. Trekreosot fremstilles av høytemperaturbehandling av bøk og andre tresorter, eller fra kvae fra kreosotbusken (Larrea tridentata). Benevnelsen kreosot henviser vanligvis til kulltjærekreosot. Dette er et EPA-registrert trekonserveringsmiddel. Det destilleres fra rå koksovnstjære, og består hovedsakelig av polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH), men inneholder også benzen, fenoler og kresoler. Det er kreftfremkallende, og kan ved hudkontakt føre til at huden mister evnen til å motstå sollys. Trekreosot. Trekreosot er tilnærmet fargeløs eller svakt gul, oljete væske. Den lukter som røyk og smaker brent. Den har blitt brukt som desinfeksjonsmiddel, avføringsmiddel og hostemedisin, men de fleste har blitt erstattet med nyere medisiner. Den japanske medisinen Seirogan inneholder ca 130mg kreosot per dose for en voksen, som hovedingrediens. Kulltjærekreosot. Ved bruk av benevnelsen kreosot, menes som regel kulltjærekreosot. Den har vært mye brukt til impregnering av tre, spesielt sviller, men også til telefonstolper og deler av brukonstruksjoner i tre. Det er en tykk oljete væske, gulaktig svart i fargen. Kulltjære-produkter brukes også i medisiner til behandling av psoriasis, frastøtende middel for dyr og fugler, insektmiddel og soppmiddel. Noen anti-flass-shampooer i handelen inneholder også kulltjære-løsninger. På grunn av sin kreftfremkallende karakter, har EU forbudt salg av kreosotimpregnert tre og krever samtidig at salget av kreosot blir forbeholdt til profesjonelle brukere Pipekreosot og pipebranner. Pipekreosot som dannes i piper etter brenning av tre i peisen, er forskjellig fra tre- og kulltjære-kreosot. Den er egentlig kondensert skorsteinsgass, bestående av damp og fordampede karbonmaterialer fra treet som ikke har brent skikkelig. Skorsteinsgass tenner ikke før en relativt høy temperatur er oppnådd. De fleste peiser bruker naturlige luftstrømmer og har derfor ikke en høy nok forbrenningstemperatur til å antenne fordampningene. Som en konsekvens av dette stiger skorsteinsgassen opp i pipa hvor den kondenserer og legger seg som et lag oppover skorsteinen og danner (pipe)kreosot. Jo varmere bålet i peisen er jo bedre forhindres denne avleiringen og man forhindrer i så måte det som kan lede til en pipebrann. Regelmessig feiing gjør selvsagt samme nytten. The River. "The River" er Bruce Springsteens femte album, utgitt i 1980. Dette albumet gjorde Springsteen til verdensstjerne. Albumet ble også hans første listetopp i både USA, Norge og andre land. Sporliste. Alle sanger skrevet av Bruce Springsteen. Polskie Koleje Państwowe. PKP Polskie Koleje Państwowe ("De polske statsbaner") er det nasjonale polske jernbaneselskapet som frakter gods og personer via jernbane i Polen. Selskapet ble grunnlagt i 2001 og er delt inn tolv datterselskaper som alle eies av staten. Det er planlagt privatisering for å møte EUs krav i fremtiden. I alt opererer selskapet med en jernbanestrekning på 23 429 km i landet. Thrasyllos. Thrasyllos (gresk: Θράσυλλος) var en athensk strategos og statsmann som ble framstående i de senere årene av Peloponneskrigen. Han dukket først opp i athensk politikk i 410 f.Kr. Han spilte en rolle i etterkant av det athenske kuppet i 411 f.Kr. i organiseringen av demokratisk motstand i en athensk flåte ved Samos. Der ble han valgt til strategos av sjømennene og soldatene i flåten og beholdt stillingen til han på kontroversielt vis ble henrettet flere år senere etter slaget ved Arginusai. Etter kuppet. Thrasyllos var bare en vanlig hoplitt i rekkene i 410 f.Kr. da athenske oligarkiske revolusjonære konspirerte med sine likesinnede ved Samos i et kupp på begge steder samtidig, men ble sammen med Thrasybulos, Leon og Diomedon betrodd av damioiske demokrater til å beskytte dem fra komplottet. Disse lederne klarte å forhindre kuppet ved Samos, men kuppet i Athen lyktes. Dette etterlot den demokratisk–kontrollerte flåten i opposisjon til den oligarkisk–kontrollerte moderbyen. I bråket som fulgte disse hendelsene, ble generalene ved Samos avsatt av soldatene og sjømennene i flåten, og Thrasybulos og Thrasyllos var blant dem som ble valgt til å erstatte dem. Thrasyllos fortsatte å inneha embetet som strategos i flere år i et antall felttog. Senere i 410 ledet han en athensk flåte i et angrep på opprørsbyer på Lesbos. Men ved å gjøre dette, lot han den spartanske admiralen Mindaros slippe forbi seg inn i Hellespont med den spartanske flåten i det historikeren Donald Kagan regnes som en feil i strategisk vurdering. Thrasyllos forfulgte Mindaros med sin flåte og sluttet seg til andre athenske avdelinger ved Sestos. Derfra seilte athenerne, nå med Thrasybulos som øverste kommandant, inn i Hellespont og beseiret Mindaros' flåte i slaget ved Kynossema og gjorde slutt på den umiddelbare krisen. Thrasyllos ledet en flanke i flåten i slaget, noe han også gjorde i den senere athenske seieren i slaget ved Abydos. Han ble så sendt på andre oppdrag. Etter at han hadde dratt, knuste Thrasybulos, Theramenes og Alkibiades Mindaros og hans flåte i slaget ved Kyzikos. Under demokratiet. Thrasyllos dro hjem til Athen senere i 410 for å skaffe flere styrker til ytterligere felttog i Egeerhavet og andre steder. Mens han var der, ledet den spartanske kong Agis sin hær mot murene til Athen i et forsøk på å skremme byen til kapitulasjon. Thrasyllos marsjerte ut med en athensk hær som selv om den ikke utfordret spartanerne borte fra beskyttelsen av murene, lyktes i å ta noen etternølere da spartanerne trakk seg tilbake. Sommeren etter seilte Thrasyllos ut fra Athen med en betydelig styrke i et felttog til Jonia. Der tok han raskt Kolofon og raidet den joniske landsbygda, men ble beseiret utenfor Efesos av en samlet efesisk, persisk og siracusisk styrke. Han trakk styrkene sine tilbake til Notion og så videre til Lampsakos hvor de sluttet seg til den større athenske styrken som opererte i Hellespont. Kagan har igjen kritisert Thrasyllos' evner som general i dette felttoget når han hevder at Thrasyllos kastet bort tid på å plyndre når det trengtes mer avgjørende aksjoner som kunne fått Efesos til raskt å kapitulere, noe som hadde vært en betydelig strategisk gevinst. Ved Lampsakos ble Thrasyllos' styrker først avslått av styrkene som hadde deltatt ved Kynossema og Abydos som tvang dem til å slå opp en egen leir. Spenningen mellom gruppene ble til slutt oppløst etter at athenerne angrep Abydos, hvor Thrasyllos ledet 30 skip. Athenerne beseiret en persisk hær i slaget, men kunne ikke ta byen. Den nyforente athenske hæren klarte derimot å ta tilbake Khalkedon, Bysantium og andre byer i Hellespont sommeren 408. Thrasyllos ledet avdelinger i flere operasjoner i denne perioden. Han dro så tilbake til Athen sammen med det meste av flåten og dens kommandanter. I Athen gjorde Alkibiades sin triumferende retur til byen som hadde sendt ham i eksil. Arginusai. Thrasyllos hadde ikke generalembetet i 407–406, men fikk fornyet tillit året etter da Alkibiades og hans politiske sammensvorne mistet makten etter nederlaget i slaget ved Notion. Thrasyllos forble hjemme i den tidlige delen av sin generalperiode, mens Konon, en annen general, dro til Samos for å ta over kommandoen over flåten. Han hadde innledningsvis suksess i sine raid på fiendtlig territorium, men den finansielle støtten som spartanerne fikk fra den persiske prinsen Kyros gjorde at de kunne ekspandere flåten sin til athenerne var tallmessig klart underlegne. Tvunget til å forlate Samos med bare 70 triremer mot spartanernes 170, ble Konon beseiret i slag og innestengt i Mytilene. Han klarte såvidt å få sendt en trirem til Athen med nyhetene om sin knipe. Da nyhetene om denne krisen nådde Athen, stod byen ovenfor en desperat situasjon. For å utfordre den overlegne peloponnesiske flåten, hadde athenerne bare 40 triremer klar, og de fleste erfarne mannskapene var til sjøs med Konon. For å gjenoppbygge flåten deres, ble athenerne tvunget til å smelte ned sine religiøse statuer av gull fra akropolisen, og de 110 skipene byen hadde etter byggingen, ble bemannet av en blanding av mindre erfarne roere, bønder, rike kavalerister og frigjorte slaver. Alle de åtte generalene som var igjen i Athen, blant disse Thrasyllos, seilte ut med denne flåten. Ingen av dem skal tidligere ha tjent som øverste komamandant. Den athenske flåten ble komplementert av 55 skip fra allierte byer og møtte en spartansk flåte på 120 skip under Kallikratidas ved Arginusaiøyene, rett sør for Lesbos. I det resulterende slaget delte athenerne flåten sin i åtte autonome divisjoner med Thrasyllos som kommandant av den fremste høyre flanken. Ved å begrense mulighetene til de spartanske mannskapene til å utøve sitt overlegne sjømannsskap, var athenerne i stand til å bryte ned sine fiender, og dagen endte i en overveldende athensk seier. Restene av den peloponnesiske flåten flyktet sørover, etterlot seg rundt 70 skip. Blokkadestyrkene ved Mytilene flyktet også da de hørte om resultatet. I etterkant av denne bemerkelsesverdige seieren, møttes de åtte generalene og bestemte at nesten hele deres styrke skulle seile mot styrkene ved Mytilene, mens trierarkene Thrasybulos og Theramenes ble igjen med 47 skip for å redde de overlevende fra ødelagt athenske skip. Kort tid etter at hovedstyrken hadde dratt, blåste det opp en storm og avdelingen som var satt til redningsarbeidet var ute av stand til å utføre sin oppgave. Resultatet for sjømenne som klamret seg til ødelagte og synkende skip var katastrofalt. Et stort antall av athenerne druknet, anslag har variert fra nær 1000 til så mange som 5000. Kort tid etter at nyhetene om denne tragedien nådde Athen, brøt det ut massive kontroverser rundt skyldfordelingen for den avblåste redningsaksjonen. Folket var rasende for at de døde fra slaget ikke hadde blitt reddet slik at de kunne gravlegges. I den religiøse atmosfæren i antikkens Hellas, kan dette ha vært nesten like alvorlig som å oppgi de overlevende. Generalene mistenkte at Thrasybulos og Theramenes som allerede hadde reist tilbake til Athen, kunne være ansvarlige for å få forsamlingen mot dem, derfor skrev Thrasyllos og hans kolleger brev til folket som la skylden for det mislykkede redningsforsøket på dem. Trierarkene ble ført frem for forsamlingen for å gjøre rede for sine handlinger, men de forsvarte seg godt, og generalene ble avsatt fra deres embeter og kalt tilbake til Athen. To flyktet, men Thrasyllos og fem andre returnerte til byen. Deres forsvar møtte innledningsvis sympati, men festivalen Apaturia hvor familiene skulle ha vært samlet for feiring, gav muligheter for deres politiske fiender til å minne befolkningen om tapet de hadde vært gjennom. I et emosjonelt møte i forsamlingen dagen etter, stilte forsamlingen ledet av den aggressive Kallixeinos generalene og hans kompanjonger og dømte dem til døden. Selv om athenerne snart skulle angre på sin forhastede beslutning, var det for sent for Thrasyllos og hans medgeneraler. Alle seks var døde før forsamlingen fikk muligheten til å revurdere situasjonen. Southern League Division One East. Southern League Division One East var inntil 2006 en divisjon i engelsk fotball, nå erstattet av Southern League. Southern League Division One East var etablert i 1999 med en sammenslåing av klubber fra tidligere Midland divisions og Southern divisions. Raze Jam. Rêzan Jamal, kjent under artistnavnet Raze Jam, (født 1. juli 1985 i Kurdistan) er en svensk-kurdisk rapper. Raze Jam er født i den tyrkiske delen av Kurdistan. Han kom til Sverige som en tolvåring. Raze Jam ble tidlig interessert av hip hop og begynte å skrive sine egne tekster i 12 års alderen, og ville bli poet. Raze Jam har produsert mange forskjellige sanger på tyrkisk, svensk og engelsk og har opptrådt på mange konserter og på ulike fester. Nå har Raze Jam bestemt seg for å bare produsere kurdisk rap. Raze Jam jobber på sin første plate som bare inneholder kurdisk rap. Madame Roland. Jeanne-Marie Roland født Phlipon (alternativt stavet Philippon), kjent som Madame eller Manon Roland, ble født den 25. mars 1754 i Paris og døde i samme by den 8. november 1793. Hun var en politisk aktivist som levde under den den franske revolusjonen, og var slik som sin mann Jean Marie Roland de Platiere en ivrig girondist. Det ble sagt om Madame Roland at hun var attraktiv, men ikke vakker, hennes ideer var vide og klare, hennes vesen var rolig og hun hadde en voldsomt god evne til å observere. Tidlige år. Hennes far var Gratioen Phlipon, en fattig gravist bosatt i Paris. Allerede som ung viste Roland et stort talent og hun interesserte seg for bøker og var villig til å lære. Store deler av den kunnskapen hun var i besittelse av hadde hun skaffet seg selv. Hun ble tidlig kjent med Plutarch, og det sies at da hun var fjorten år begynte hun å gråte fordi hun så gjerne ville være en kvinne av Roma eller Sparta. Senere leste hun også Bossuet, Massilon, Montesquieu, Voltaire og til slutt Rousseau som hun satte meget høyt. Roland forlot tanken på å gå i kloster da hun oppdaget disse forfatterene og næret heller sin kjærlighet og tiltro til den republikken hun var blitt kjent med gjennom antikkens diktere og filosofer og hennes mot og kynisme drev henne videre. Ekteskap og tidlig politisk liv. Jean-Marie Roland de la Platiere (1734-1793) I 1780 (eller 1781) giftet hun seg med den 20 år eldre Jean Marie Roland de Platiere, som var hennes likemann i både vidd og talent. Sammen ville de få stor innflytelse på Frankrikes politiske liv, og hun ville spille den største rollen av dem. Madame Roland skrev i begynnelsen av deres ekteskap for "Courrier de Lyon". I 1791, da paret flyttet fra Lyon til Paris, begynte hun en mer aktiv karriere. Hennes salong i rue Guénégaud ble et rendez-vous for Brissot, Pétion, Robespierre og andre store personligheter. Buzot, som Roland elsket platonisk, var en spesielt velkommen gjest. Som sagt var Madame Roland attraktiv, med klare ideer, hadde et rolig vesen og en voldsomt god evne til å observere. Det var dermed uunngåelig at denne kvinnen ville bli midtpunktet i politikken og blant disse raskt fremskridende og intelligente menn. På denne tiden hadde ikke konflikten mellom partiet Girondistene og det ennå mer radikale partiet La Montagne funnet sted. Hele venstreflanken holdt foreløpig sammen og kjempet for å få ministrene til å gå av. Revolusjonen - Situasjonen tilspisset seg. Da Monsieur Roland protesterte mot revolusjonen, som hadde tatt i bruk grusomme metoder for å få makt, ble paret meget upopulært. Ryktene begynte å sverme og fiendtligheten vokste mot dem, men da Madame Roland selv møtte frem i nasjonalforsamlingen for å forsvare seg mot falske anklager, vekte hennes ro og verdighet entusiasme og en fremtvunget frikjennelse. Men mismotet mot paret voks i takt med nye anklager. Frankrike var ustabilt og alle fryktet for sitt eget liv. Den enkleste måten å beholde sitt eget hode mellom skuldrene, var å angi medborgere som forrædere mot den nye republikken. Alle veier fører til skafottet. Om morgenen den 1. juni 1793 ble Madame Roland arrestert og kastet i Abbaye-fengselet. Hennes mann flyktet til Rouen. Senere ble Madame Roland løslatt i én time, kun for å så bli satt i Sainte-Pelagie og til slutt Conciergerie – et fengsel med tilnavnet «dødens venteværelse»; det samme fengselet som Marie Antoinette, Madame du Barry, Charlotte Corday, André Chénier, Antoine St Just og Maximilien Robespierre satt i. Madame Roland ble enda en ingrediens i den herlige "rattatouillen" av kongelige, rojalister, mordersker, poeter og radikale borgere og borgerinner som i løpet av revolusjonen befant seg i det beryktede fengselet. Roland var på godfot med fengselsvaktene og fikk flere privilegier, slik som materiale til å skrive med og på og besøk fra utvalgte venner. Under oppholdet i fengselet skrev Madame Roland memoarene "Appel à l'impartiale postérité". I Conciergerie delte Roland celle med Lucile Desmoulins og de ble gode venninner. Lucile på sin side hadde aldri deltatt i politikken, men hun var så uheldig å være gift med den idealistiske journalisten Camille Desmoulins som den 12. juli 1789 talte på en kafe ved Palais-Royale og markerte begynnelsen på revolusjonen som kom til å brake løs to dager senere. Ironisk nok hadde Camille Desmoulins mer enn en finger med i spillet når det gjaldt fengslingen av Madame Roland. Han hadde samme år publisert en pamfletten "Fragment de l'histoire secrète de la Révolution" (bedre kjent som "Histoire des Brissotins"), hvor han angrep girondistene, og da spesielt Brissot, som førte til at det ble sendt ut en arrestordre på hele partiet, inkludert Madame og Monsieur Roland. Roland stiltes for retten anklaget for å ha næret rojalistiske sympatier. Sannheten var at hun ble ryddet av veien som et ledd i Robespierres utrenskning av girondinerne som motsatte seg ham. Robespierre hadde fått anledningen til å arrestere medlemmene av partiet, etter anklagene publisert i pamfletten til Desmoulins. Ô Liberté! - Henrettelsen. Da Madame Roland fikk høre at hun, som så mange andre, var blitt dømt til døden skal hun ha sagt: «Dere har dømt meg til å dele skjebne med de store menn dere har myrdet. Jeg skal forsøke å gå til skafottet med samme mot som de viste.» Den 8. november 1793 mistet hun hodet. Med henne i vognen som kjørte de dødsdømte til giljotinen, var en meget redd mann. Til slutt bemerket Roland at han ikke var noe særlig til gentleman, og lot ham bli henrettet før henne, så han skulle slippe å vente. Før hodet hennes ble plassert på blokken, bukket hun for en statue i leire på Place de la Révolution (nå kjent som Place de la Concorde) og ytret de berømte ordene: "Ô Liberté, que de crimes on commet en ton nom!" – "O Frihet! Hvilke forbrytelser blir begått i ditt navn!" To dager etter henrettelsen fikk hennes mann beskjed om at hun var død og begikk selvmord i skuret han skjulte seg i utenfor Lyon. Columbia Pictures. Columbia Pictures er et amerikansk film- og tvproduksjons-selskap. Selskapet er del av Columbia TriStar Motion Picture Group som igjen er eiet av Sony Pictures Entertainment. Det ble en gang ledet av Harry Cohn. Noen av selskapets mer kjente utgivelser er blant annet; The bridge on the River Kwai (1957), Lawrence of Arabia (1962), Easy Rider (1969), Kramer vs. Kramer (1979), Ghostbusters (1984), St. Elmo's Fire (1985), et spørsmål om ære (1992), Erin Brockovich (2000), Spider-man (2002), Memoirs of a Geisha (2005). Edward Gierek. Edward Gierek (født 6. januar 1913, død 29. juli 2001 var en polsk kommunistisk politiker. Han var leder for det polske kommunistpartiet PZPR mellom 1970 og 1980. Edward Gierek kom til makten etter Władysław Gomułka, da dennes politikk førte til arbeideropprør i de polske kystbyene Gdansk, Gdynia og Szczecin. Giereks politikk kan karakteriseres av at landet opptok høye lån for å bygge ut og modernisere industrien, og for økt levestadard med blant annet økt forbruk. Industrisatsngen var ikke særlg vellykket, produktene holdt ofte en kvalitet medførte at de ikke var gangbare i vest. Dessuten skjedde satsingen samtidig med at vesten gikk inn i en lavkonjunktur (1976). De første årene ved makten hadde Gierek en viss popularitet, mye takket være hans hyppige besøk i industrien, men fra og med 1976 ble det innledet en serie arbeideropprør som kulminerte i opprettelsen av fagforbundet Solidaritet ("Solidarność") 17. september. Gierek gikk av få dager før dette, 5. september. Bergseng. Bergseng er en bydel i Harstad som ligger ca. 3 km nord for sentrum. Bydelen har 2 061 innbyggere. Bydelen har egen barneskole; Bergseng barneskole, samt en Shell-stasjon, Bergseng bo- og servicesenter og gamle Sama skole, som nå er omgjort til hybelhus. Roine Stolt. Roine Stolt (født 5. september 1956 i Uppsala) er en svensk gitarist, sanger og låtskriver, mest kjent som medlem av The Flower Kings og supergruppen Transatlantic. Stolt begynte sin musikalske karriere i tenårene som bassist i lokale grupper. I 1974 ble han gitarist i progrock-gruppa Kaipa. Han forlot Kaipa i 1979 for å starte sitt eget band, Fantasia. Etter to album ble Fantasia oppløst i 1983, og Roine Stolt fortsatte karrieren som soloartist og studiomusiker. I 1994 ga han ut albumet "The Flower King". Albumet ble såpass populært at Stolt satte sammen et nytt progressivt band med navnet The Flower Kings. Denne gruppa har vært hans hovedprosjekt siden. Roine Stolt har også vært medlem i supergruppen The Tangent og er siden april 2009 med på gjenforeningen til Transatlantic Mellom 2000 og 2005 var han også medlem i en gjenforent versjon av Kaipa. Roine Stolt har to sønner, oppkalt etter to av hans største musikalske forbilder: Johan Sebastian og Peter Gabriel. Med The Flower Kings. Se "The Flower Kings diskografi" Sturla Solhaug. Trond Sturla Solhaug (født 11. juni 1952 på Fredvang i Flakstad) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte angrep for hovedsakelig Glimt. Han skårte første målet i i cupfinalen i 1975. Han spilte for Stabæk Fotball tidlig på 70-tallet, og gikk til Glimt (1975-83, 72 kamper og 16 scoringer i eliteserien) der han var klubbens toppscorer i tre sesonger (7 scoringer i 1979, 8 scoringer i 1981 og 1982). Han ble kjent da han med en stupheading scoret det første målet da han vant norgesmesterskapet i fotball for herrer 1975 ved å slå Vard Haugesund 2-0. Deretter var han en sesong i Tromsø Idrettslag (1984, fire kamper), ble nord-norsk mester som spillende trener med Karnes (1986), trente Tromsdalen Fotball (1987–88). Senere har han trent Ringvassøy (1989), Kvaløysletta IL (1994), Lyngen, Slettelva SK (2002) og Loke i 5. divisjon, samt drevet egen sportsbutikk. I 1993 gikk Solhaug, Ben Mosti og Stein-Jonny Andreassen over Grønland på ski i Vegard Ulvangs spor fra 1991. Jens Deimel. Jens Deimel (født 14. september 1972) er en tidligere tysk kombinertløper. Karrierens høydepunkt var bronsemedaljen under VM 1993 i Falun i lagkonkurransen, sammen med Thomas Dufter og Hans-Peter Pohl. Deimels beste plassering i verdenscupen var en tredjeplass i Saalfeld 23. januar 1993. Jens Deimel hadde sin styrke i hoppbakken. Han hadde ofte gode utgangspunktet foran den avsluttende langrennsøvelsen, men han ble vanligvis passert av flere konkurrenter underveis. Deimel konkurrerte under OL 1998 i Nagano, der han var med på laget som tok sjetteplass i lagøvelsen. Charlotte Robespierre. Charlotte Robespierre (født 5. februar 1760 i Arras, død 3. oktober 1834 i Paris). Hun var datter av François de Robespierre og Jacqueline Marguerite Carraut og søsteren til Maximilien og Augustin de Robespierre. Madame du Barry. Jeanne du Barry (født 19. oktober 1743, død 8. desember 1793) var en kurtisane som klarte å klatre seg oppover i det klassedelte samfunnet i Frankrike på 1700-tallet og var Ludvig XVs elskerinne til han døde. Han gav henne tittelen comtesse, så hun skulle ha ubegrenset tilgang til hoffet og hans private kammer. Hun ble forvist fra Versailles etter kongens død og ble satt i kloster med skrive- og besøksforbud, og ble til slutt henrettet med giljotinen på Place de la Concorde. Hun var aldri på godfot med Marie Antoinette. Sistnevnte nedverdiget seg ikke til å snakke med du Barry, Antoinette syntes det var skammelig å ha en prostituert ved hoffet. På vei til skafottet kollapset du Barry flere ganger og ropte «Ikke skad meg! Dere kommer til å skade meg!». Da hun til slutt steg frem for giljotinen, brukte hun god tid og forsøkte å utsette hentettelsen så lenge som mulig. "«Encore un moment, monsieur le bourreau, un petit moment!»" – «Vent et lite øyeblikk, herr bøddel, et lite øyeblikk!», var hennes siste ord før bøddelen lot bladet falle på nakken hennes. Han våget ikke drøye det lenger, for folkemassen var rasende og ble mer og mer oppildnet av du Barrys fåfengte forsøk på å utsette det uunngåelige. Variasjonsbredde. Variasjonsbredde er differansen mellom største og minste observerte verdi. Hvis verdiene er 3,4,4,5,6,7,9,10,10,13,15,17 vil variasjonsbredden være (Høyeste verdi - Laveste verdi) 17-3=14. Teaterslag. Teaterslag er en konflikt mellom tilskuergruppene, eller mellom tilskuergruppene og aktører under en teaterframvisning.Vi har et teaterslag når konfliktene kommer til uttrykk gjennom vedvarende og omfattende tilrop, kasting av gjenstander og slagsmål med flere deltagere på begge sider. Bridge Across Forever. "Bridge Across Forever" er det andre studioalbumet til progrock-supergruppa Transatlantic, utgitt i oktober 2001. Albumet består av tre lange progrock-komposisjoner, i tillegg til tittelsporet på «bare» 5 1/2 minutt. «Duel With the Devil» og «Stranger in Your Soul» bærer særlig preg av slektskap musikken til Neal Morse og Mike Portnoys faste band Spock's Beard og Dream Theater. «Suite Charlotte Pike» slekter til en viss grad på musikken til The Beatles. Tittelsporet er en drømmende rock-ballade. Albumet ble også gitt ut i 2CD-versjon i begrenset opplag, med en bonus-CD med ekstraspor, demoer og en kort multimediadel. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Neal Morse, Mike Portnoy, Roine Stolt og Pete Trewavas, unntatt «Bridge Across Forever», skrevet av Neal Morse. Visegrádgruppen. Visegrádgruppen oppstod ved et toppmøte for presidentene eller statsministrene i Tsjekkoslovakia, Ungarn og Polen i den ungarske byen Visegrád 15. februar 1991. Formålet var å fremme samarbeidet mellom de tre statene for videre europeisk integrasjon. Tsjekkia og Slovakia ble med i alliansen etter oppløsningen av Tsjekkoslovakia i 1993. Landene i Visegrádgruppen ble alle medlemmer av EU den 1. mai 2004. Helliggjørelse. Helliggjørelse er å gjøre hellig, og har med hvordan livet leves, en forvandling av menneskets natur. Kristendommen. I den kristnes liv, er helliggjørelse søken etter en personlighet mer lik Kristus. Helliggjørelsen er «en prosess» som den kristne kan oppleve, eller komme inn i, gjennom bønn. Bare Gud er "perfekt i hellighet", og derfor er det bare Gud som kan gjøre den kristne mer hellig. Guds nåde er utgangspunkt for helliggjørelsen. Nåden virker i den kristnes liv slik at det mer og mer avspeiler Guds vilje og mål. Lengsel etter et hellig liv. Helliggjørelse var sentralt i Hellighetsbevegelsen, en kristen bevegelse, som oppstod tidlig på 1800-tallet. Som navnet sier, fokuserte bevegelsen på "hellighet", en åndelig lengsel etter et større gudsnærvær i livet. Mange kristne samfunn ble berørt av denne «åndelige lengselen», og ble en del av hellighetsbevegelsen. Det var særlig blant metodister, men også blant baptister, kongregasjonalister og presbyterianere. Hellighetsbevegelsen hadde betydning for pinsevekkelsens gjennombrudd tidlig på 1900-tallet. Rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Metodisten John Wesley snakket om to tyngdepunkter i den kristens liv: Rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Den kristne frelsen regnes som en «ny fødsel», hvor mennesket fornyes på en gjennomgripende måte og gjøres til "nye skapninger i Kristus". Dette kalles rettferdiggjørelse, å bli erklært rettferdige, ved troen på Jesus Kristus, ved Guds nåde. Etter "rettferdiggjørelsen" følger "helliggjørelsen" som er å gjøre hellig, en gradvis forvandling av menneskets natur. Helliggjørele er en prosess. "Full helliggjørelse" eller "kristelig fullkommenhet" er mål for livet som kristen. Fredag den 13.. Fredag den 13. er når den 13. dagen i en måned faller på en fredag. Det vil alltid være minst ett og maksimalt tre tilfeller hvert år hvor den 13. dagen i måneden havner på en fredag. Dersom en måned begynner på en søndag, kommer den 13. til å være en fredag. I vesteuropeiske og særlig engelskspråklige land blir dagen knyttet til uhell, eller ulykker. Det er få kilder som kan fortelle noe om hvor gammel denne oppfatningen er. I Norge er det ingenting som tyder på at dagen var regnet som uheldig før på 1800-tallet. Det finnes heller ikke gode kilder som kan fortelle hvordan denne oppfatningen startet, men i kristen tradisjon har fredagen lenge vært sett på som en uheldig dag fordi Jesus døde på en fredag. Langfredag har vært sett på som en spesielt uheldig dag. Tallet 13 har vært oppfattet som et uheldig tall i mange kulturer fordi det er et usymmetrisk oddetall. Folklorister regner oppfatningen om fredag den 13. til kategorien «hverdagsovertro», men det er neppe snakk om egentlig folketro, snarere konvensjoner og talemåter. Disse tradisjonene inneholder også gjerne sine egne opphavsforklaringer, ofte også ganske kuriøse. Av de forklaringene som er knyttet til fredag den 13. kan nevnes at kong Filip IV av Frankrike beordret arrestasjon av alle tempelridderne i landet fredag 13. oktober 1307. Dette er påstått å være opphavet til myten om fredag den 13. En annen forklaring er at fenomenet henger sammen med at Judas Iskariot var den trettende ved bordet under Jesu siste påskemåltid. I enkelte land, som Spania og Hellas, er det "tirsdag" (og ikke fredag) den 13. som knyttes til ulykke. Fobi. "Paraskevidekatriafobi" er en fobi som gir utslag av frykt for fredag den 13. I dansk tradisjon har det vært slik at man ikke skulle dra til sjøs eller sette båt på vannet på fredag den 13. Sam Dunn. Sam Dunn (født 20. mars 1974) er en canadisk musiker, filmregissør og antropolog. Spesielt kjent for hans dokumentarer om musikksjangeren heavy metal. Han spiller bassgitar i heavy metal-bandet Burn to Black fra Toronto. Tuterud. Tuterud er en tidligere husmannsplass under Braanaas gård i Skedsmo, Akershus. Området ble bygget ut i 1980-årene. Bebyggelsen består av cirka 80 eneboliger. Grovane stasjon. Grovane stasjon ("Grovene") i Vennesla kommune i Vest-Agder ble anlagt i forbindelse med åpningen av den smalsporede Setesdalsbanen fra Kristiansand til Byglandsfjord i 1896. Stasjonen ligger 20,41 km fra Kristiansand. I 1938, da Sørlandsbanen ble åpnet på strekningen fra Nelaug stasjon til Kristiansand, ble Grovane ny endestasjon, sporbruddstasjon, for Setesdalsbanen med omstigning og omlasting fra tog på smalspor til tog på normalspor. (1067/1435 mm). Fra 1937 og frem til åpningen ble stasjonen oppgradert med anlegg for stalling og vedlikehold av lokomotiver, ramper for omlasting av gods, og plattformer for omstigning av passasjerer. Store deler av dette er intakt. Det er besluttet at manglende deler skal rekonstrueres. Opprinnelig ble skinnegangen for Setesdalsbanen fjernet på stasjonen, men denne er siden gjenopprettet slik at Grovane nå fremstår som landets eneste sporbruddsstasjon med 3 skinnespor ved perrongene. Etter at Setesdalsbanen ble nedlagt, har stasjonsområdet på Grovane vært utgangspunkt for entusiastene som har fått i gang drift av en museumsjernbane på deler av den gamle traséen, i første omgang til Beihølen, fra 2004 på den 8 km lange strekningen frem til Røyknes stasjon. Grovane stasjon har landets eneste kullskur som fortsatt er i bruk. Veddeløp. Romerne brukte hestene i veddeløp: hestene kappløp med små lette vogner etter seg. Tilskuerne veddet penger på hvem av hestene som kom til å vinne, og veddeløpene var store folkeforlystelser. Senere ble det vanlig å ri hester i veddeløp. Engelskmennene likte så godt denne sporten at de utviklet en egen hesterase bare for veddeløp, engelsk fullblods. Dette er den raskeste hesterasen i verden, disse hestene kan løpe 60 km/t. I Norge var det før i tiden vanlig å arrangere kappløp med vogn for gårdshester på store markeder. I Norge bruker vi fremdeles hester som minner om gårdshester i travløp, såkalt norsk kaldblods. I dag arrangeres veddeløp med hest over hele verden. Man har veddeløp der man rir fullblodshester i full galopp på en veddeløpsbane. Noen ganger setter man opp hinder i banen som hestene må hoppe over. Andre ganger lager man en løype i terrenget med mange hindre. Et slikt veddeløp kalles for terrengritt. Man kan også ha ritt over store avstander som varer i flere dager. Dette kalles for distanseritt. I Norge, og i mange andre land, er det vanlig med travløp. Da kappløper hestene på en travbane med en liten lett vogn, en såkalt sulky, etter seg. Nine Inch Nails. Nine Inch Nails (forkortet NIN) er et amerikansk industrial rock-band som ble startet av Trent Reznor i 1988. Som produsent, sanger, tekstforfatter og musiker er Reznor det eneste offisielle bandmedlemmet av Nine Inch Nails. Musikken til bandet spenner over en rekke stiler og sjangre, men har allikevel en karakteristisk musikkstil med bruk av elektroniske instrumenter og elektronisk bearbeiding. Nine Inch Nails hadde i de tidlige årene liten kommersiell suksess, men ble like fullt godt mottatt i undergrunnsmusikkmiljøene. På 90-tallet vant de to Grammy Awards for sangene «Wish» (1992) og «Happiness in Slavery» (1995), og mange av sangene fikk god spilletid på radio. Bandet har til nå solgt over 20 millioner album på verdensbasis, hvorav 10,5 millioner bare i USA. I 2004 rangerte det amerikanske magasinet "Rolling Stone" Nine Inch Nails som nummer 94 på sin liste over de 100 beste rock-artistene i historien. Til tross for denne anerkjennelsen har Nine Inch Nails vært involvert i flere feider med plateindustrien, særlig i saker som angår Reznors artistiske frihet. Etter innspillingene av nye album, samler Reznor vanligvis et nytt ensemble for å spille med ham. Disse konsertopptredenene er å anse som selvstendige og uavhengige av Nine Inch Nails' innspillinger i studio. Foruten Reznor på vokal og gitar, er det vanligvis en drastisk endring av oppstillingen mellom hver opptreden. Det har hittil gått lang tid mellom utgivelsene av studioalbum fra Nine Inch Nails. Mellom de store utgivelsene har bandet lansert flere EPer og remiksalbum. Det siste albumet fra Nine Inch Nails, konseptalbumet "Year Zero", utgitt bare to år etter "With Teeth", er et unntak i så måte. Oppstarten. I 1987 spilte Trent Reznor keyboard i bandet Exotic Birds som hadde tilholdssted i Cleveland og var ledet av John Malm Jr.. Reznor forlot bandet for å arbeide med egne musikkprosjekter, og tidligere bandkollega Malm fungerte i en periode etter dette som hans manager. På den tiden var Reznor ansatt som assistent og vaktmester ved Right Track Studios, der han fikk tillatelse til å spille inn egne demoer av studioeieren Bart Kostner. Under innspillingen av de første sangene han hadde skrevet, klarte han ikke å finne et band som var i stand til å formidle sangene slik han hadde ønsket. Inspirert av Prince spilte han derfor alle instrumentene, med unntak av trommer, selv. Dette har han han fortsatt med på senere utgivelser av Nine Inch Nails, men han har også hatt et variert samarbeid med andre artister. "Pretty Hate Machine". Det første albumet til Nine Inch Nails, "Pretty Hate Machine", skrevet, arrangert og innspilt av Trent Reznor, ble utgitt i 1989. Albumet markerte starten på et omfattende samarbeid mellom Trent Reznor og produsentene Adrian Sherwood og Mark «Flood» Ellis. Sherwood hadde tidligere produsert singelen «Down in It» for NIN fra London, England uten å ha møtt Reznor ansikt til ansikt. Sherwood gjorde remikser for Nine Inch Nails inntil 2000, og Flood er kreditert som produsent på de tre første studioalbumene og samtlige av singlene som ble utgitt av bandet frem til 1994. Meteorologisk stasjon. Værstasjon er et sted hvor det blir foretatt meteorologiske observasjoner og målinger. For værvarslingsformål eksisterer det et internasjonalt samarbeid for utveksling av meteorologiske observasjoner. Dette samarbeidet er koordinert av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO). Disse observasjonene blir utført til samme tidspunkt og man kaller derfor slike observasjoner for synoptiske observasjoner. Tradisjonelt har synoptiske observasjoner vært utvekslet internasjonalt i SYNOP-formatet. Millie Small. Millie Small, best kjent som Millie eller Little Millie (f. 6. oktober 1946, Clarendon, Jamaica), med døpenavn Millicent Dolly May Small, er den første jamaicanske artisten som hadde en verdenshit. Det skjedde med platen «My Boy Lollipop» som gikk til topps på lister verden over i 1964. Winkleigh. Winkleigh er en liten landsby i Devon, England. Den er best kjent som fødested for Inch Cider. Fabrikken stengte for noen år siden og flyttet til North Tawton. Inch's Cider ble kjøpt av Bulmer's, som så stengte bryggeriet. Noen av de ansatte driver imidlertid fremdeles Winkleigh Cider på Hatherleigh Road. Flyskole. Under den andre verdenskrig ble fra 1944 RAF Winkleigh Flystasjon brukt av det norske flyvåpenet som treningssenter. Utdanningen av norske flyvere, «Little Norway», overført til flystasjonen Winkleigh i Devon, Storbritannia. Ståle Kleiberg. Ståle Kleiberg (født 8. mars 1958 i Stavanger) er en norsk komponist og skribent. Han er filolog fra Universitetet i Oslo, med musikk, allmenn litteratur og nordisk i fagkretsen. I tillegg har han diplomeksamen i komposisjon fra Norges Musikkhøgskole og komposisjonsstudier i England. Kleiberg er professor i komposisjon og musikkvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han har forsket på fransk og norsk musikk fra 1900-tallet, og på tysk musikk fra andre halvdel av 1700-tallet. Han er medredaktør i "Norges musikkhistorie". Kleiberg fikk Fartein Valen-stipendet i 1999 og ble valgt til årets komponist av Trondheim symfoniorkester for sesongen 2000–2001. Kleiberg har skrevet en rekke komposisjoner i ulike genrer. Noe av det første han skrev var en syklus med Haugtussa-sanger, med utgangspunkt i Garborgs berømte verk. Siden er det kommet en rekke komposisjoner fra hans hånd. Hans "Requiem for the victims of Nazi persecution" er framført med suksess i en rekke land. Verket ble bl.a. fremført i Washington National Cathedral den 11. september 2004, altså på minnedagen for terrorangrepene i New York og Washington. Komposisjonen "Rosevinduet" er dels inspirert av Gabriel Kiellands kunstverk i Nidarosdomen, dels av Stein Mehrens dikt til samme. Symfonien med tittelen "Klokkeskjæret" og orkesterverket "Lamento: Cissi Klein in memoriam" har også nådd vidt ut. Lędzianere. Lędzianerne (polsk "Lędzianie", norrønt: "Laesir";"Laesar", "Ljachar") var en lekhitisk stamme som fra det 7. århundre bebodde områdene som i dag utgjør østlige Lille-Polen og vestlige Ukraina. Grensen mellom lędzianerne og wiślanernes innflytelse kan trekkes fra elven Wisła oppover elvene Nida og Wisłok. Stammens østlige grenser kan ha vært elvene Bug, Dnestr og Stryj. Khunyang Chhish. Khunyang Chhish, også Kunyang Kish eller Khiangyang Kish, 7852 moh., er det nest høyeste fjellet i fjellkjeden Hispar Muztagh i Karakoram, på grensen mellom Kina og Pakistan. Det er verdens 21. høyeste fjell, og det 8. høyeste i Pakistan. Khunyang Chhish er et markant fjell som reiser seg høyt over terrenget under; toppen ligger nesten 4000 meter over Khunyang-breen på fjellets sørside, og 5500 meter over Hunza-dalen 33 kilometer unna. Det er en bratt, markant topp, atskillig mer spektakulær enn den litt høyere Distaghil Sar litt lenger nord. Khunyang Chhish ble første gang klatret i 1971 av en polsk ekspedisjon. Bijeljina. Bijeljina er her markert med rødt Bijeljina (kyrillisk: Бијељина) er en by og kommune i nordøstlige deler av Republika Srpska i Bosnia-Hercegovina. Byen ligger på den flate og fruktbare sletten Semberija bare 6 km fra grensen til Serbia. Det anslås at det bor mellom 125 000 og 150 000 mennesker i Bijeljina. Det siste nøyaktige antallet er fra en folketelling i 1991 som oppga en befolkning på 96 796. Byen ble første gang nevnt i dokumenter etter presten Dukljanin, der han nevner at grev Bele-Pavlimir vant over ungarere i «dalen Belina». Bijeljina ble også nevnt 3. mars 1446, da en handelsmann fra Dubrovnik ble ranet her. Bijeljina har i de siste 500 åra skiftet ut hele befolkningen. Første gang var da tyrkerne kom i 1520 og andre gang da østerrikerne kom i 1716. Den eldste bygningen i byen stammer fra tiden omkring 1548, og er et serbisk kloster kalt Tavna. Serberne fra dette området støttet oppstanden ledet av Karadjordjević, men de mislyktes, og de led store nederlag i forsøk på å frigi fangede serbere fra tyrkerne i tiden 1875–1878. Under Bosnia-krigen i 1992 var Bijeljina en av byene hvor muslimske innbyggere ble fordrevet av Arkan, Željko Ražnatović og hans Tigre. .tj. .tj er Tadsjikistans nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. Registrering gjøres direkte på andre nivå, eller på tredje nivå under kategoriserte subdomener på andre nivå. Følgende subdomener er tilgjengelige for registrering: ac.tj, aero.tj, biz.tj, co.tj, com.tj, coop.tj, dyn.tj, edu.tj, go.tj, gov.tj, info.tj, int.tj, mil.tj, museum.tj, my.tj, name.tj, net.tj, org.tj, per.tj, pro.tj, web.tj Registreringer behandles av akkrediterte registrarer. Ponte Vecchio. Ponte Vecchio (italiensk for "gammel bro") er en kjent bro fra Middelalderen som går over elven Arno i Firenze, Italia. Den er kjent for sine butikker (for det meste gullsmeder) som går langs med hele broen. Ponte Vecchio er også Europas eldste buebro. Broen anses først være bygget i romertiden, og fra begynnelsen var den laget av tre. Etter att den ble ødelagt av en oversvømmelse i 1333 ble den bygget opp på nytt i 1345 og denne gang av stein. Man tror at Taddeo Gaddi har formgitt broen, som består av tre buer, midtbuen har en spennvidde på 30 meter, de to buene på siden har spennvidder på 27 meter. Høyden på buene ligger mellom 3,5 og 4,4 meter. Broen har i hele sin eksistens vært sted for butikker og selgere (i følge legenden var det fra begynnelsen på grunn av skattefritak), som viser sine varer på bord etter å ha fått tillatelse av Bargello (en slags borgermester, en magistrat og en politisjef). Det sies at det økonomiska uttrykket "bankerott" stammer herifra: når en handelsmann ikke kunne betale sin gjeld, ødela ("rotto") soldater hans bord ("banco") med varer. Denne handlingen ble kalt "bancorotto" (ødelagt bord; muligens kan det ha kommet fra "banca rotta" som betyr "ødelagt bank"). Uten sitt bord kunne ikke handelsmannen fortsette å selge sine varer. For å forene Palazzo Vecchio (rådhuset i Firenze) med Palazzo Pitti, lot Cosimo I de Medici 1565 arkitekten Giorgio Vasari bygge det kjente "Corridoio Vasariano" ovenfor. For å opprettholde broens prestisje, forbød han 1593 slaktere å ha handel der; deres plass ble overtatt av gullsmeder. Slakterlauget hadde hatt monopol på butikkene på broen siden 1442. Ulikt alle andre broer i Firenze ble ikke Ponte Vecchio ødelagt under andre verdenskrig av tyskerne den 4. august 1944, først og fremst på grunn av en direkte ordre av Hitler. Låsen på Ponte Vecchio. Langs med Ponte Vecchio kan se hengelåser på ulike plasser. Hengelåsene er blitt satt der av forelskede par. For å befeste sin kjærlighet til hverandre for evig skrev man av tradisjon sine navn på låsen, låste fast hengelåsen og til sist kastet man sammen nøkkelen ned fra broen i Arno. Problemer med mange hengelåser som etterhvert måtte fjernes, og faktiske ødeleggelser på den flere hundre år gamle broen gjorde at det i 2006 ble satt opp skilt med varsel om bot på 50 euro til de som låste fast noe i broen. Hokksund stasjon. Hokksund stasjon er en jernbanestasjon som ligger i Hokksund og ble åpnet i 1866 da Randsfjordbanen sto ferdig. Jernbanen ga arbeid til mange og var også viktig for utviklingen av det lokale næringslivet. Flere bedrifter anla jernbaneskinner inn på sine tomter. Etter anleggelsen av Sørlandsbanen fra 1920, inngår linjen Drammen-Hokksund-Kongsberg i denne, slik at Randsfjordbanen regnes å ha sitt startpunkt i Hokksund. I dag er det kun strekningen Hokksund-Hønefoss på denne banen som har regulær trafikk med togene Oslo-Bergen. Disse går på Randsfjordbanen selv om Roa–Hønefosslinjen er kortere. I dag stopper en del av fjerntogene på Bergensbanen og Sørlandsbanen på stasjonen samt linje 450 (Lokaltog Kongsberg-Eidsvold). Hokksund ligger 70,22 km fra Oslo S og reisetiden med lokaltog til Oslo er 56 min. Linje 450 stopper også på Gardermoen – Oslo Lufthavn og hit er reisetiden 1 time 37 min. Lokaltogene mellom Hokksund og Hønefoss ble lagt ned sist i 2004. Tøtta. Tøtta tatt fra veien mot 2. vannet. Tøtta er et fjell rett øst for byen Narvik i Nordland. Fjellet er synlig fra store deler av Narvik. Den består av to topper: Beisfjordtøtta (1448 moh) og Tøttatoppen/Rombakstøtta (1234 moh). Mellom disse toppene er det isbelagte fjellplatået Njeknanjunni. Fjellet er relativt lett å bestige. Kun få strekninger nær toppen av Rombakstøtta krever noe klatring. Det arrangeres hyppig turmarsjer der. Før i tid gikk det et ras på Tøtta. Ingen ble skadd under raset, utrolig nok. Barn i Narvik blir fortalt at det er et troll – «Trollet i Tøtta» – som bor i Tøttas dal. Næringsmiddelindustri. Næringsmiddelindustri består av bedrifter som produserer mat, øl, mineralvann og andre næringsmidler, blant annet gjennom foredling av jordbruksprodukter. I mange land, blant annet Norge, er næringsmiddelindustrien blant de mest beskyttede industrigrenene. Det skyldes primært sektorens nære forhold til landbruket, som også er beskyttet mot internasjonal konkurranse i de fleste industrialiserte land. M (sjokolade). M er en sjokolade laget av Freia (nå eid av Kraft Foods), og ble første gang utgitt i 1957. Sjokoladen består av en kjerne av peanøtt omgitt av melkesjokolade og ytterst et sprøtt sukkerskall. M blir produsert i Kraft Foods fabrikk i Oslo. I Norge blir M markedsført som "filmsjokoladen". Framstilling. M framsstilles i to trinn; først sprayes sjokolade på peanøtten i store roterende tromler slik at man får små sjokoladekuler med en kjerne av peanøtt. I neste trinn får disse sjokoladekulene et sukkerlag rundt seg. Denne prosessen kalles dragering. M Krisp. I 2006 ble M-familien utvidet med et nytt produkt; M Krisp. M Krisp er sprø kuler av ris-krisp, overtrukket med Freia Melkesjokolade. Powiat. Kart over powiatene i Polen En powiat er en sekundær administrasjonsenhet i Polen som tilsvarer fylker eller distrikt i andre land. Powiatene inngår i voivodskap og omfatter flere gminaer (landdistrikt – "powiat ziemski"). Det finnes også distriktsnivåbyer ("powiat grodzki"), som er byer med distriktsstatus. Den lovgivende makten i powiatene utgjøres av det folkevalgte distriktsrådet ("rada powiatu"). Distriktsrådet utnevner et distriktsstyre ("zarząd powiatu") ledet av en starost, som sitter med den utøvende makt. I distriktsnivåbyer utgjøres disse funksjonene henholdsvis av byrådet ("rada miejska") og bypresidenten ("prezydent miasta") eller ordføreren ("burmistrz"). Smijern. Smijern er jern som har et karboninnhold på under 0,3% og er seigere og mykere enn stål men dyrere enn støpejern, som har høyere innhold av karbon enn 2,1% (vektprosent). Smijern er "smidig", og fordi det er seigere enn karbonholdig jern, kan det hamres, klippes og bøyes til ønsket form. I motsetning til støpejern tåler det strekkpåkjenning. Jernlegeringer med lavere innhold av karbon enn 2.1% (vektprosent) defineres som karbonstål. Smijern formes av smeder i smier. Jernet oppvarmes til høy temperatur i esse med trekull som tilføres oksygen ved hjelp av blåsebelg eller elektrisk vifte. Når jernet har fått riktig temperatur, blir det smidd på ambolten. Redskaper av mange slag, våpen, bygningsartikler, rekkverk, stakitter, beslagvarer, hestesko og mange andre bruksting ble tidligere laget av smeder. Ovnsdører i eldre ovner var laget av smijern, mens selve ovnene var av støpejern. Gustav Vigeland brukte smijern i skulpturer og i porter og gjerder, bl.a. i Vigelandsanlegget og rundt monumentene over Rikard Nordraak og Camilla Collett i Oslo. Gmina. Kart over gminaene i Polen Lovorganet i gminaene er kommunerådet ("rada gminy") ledet av en "wójt" (i landkommuner), ordfører ("burmistrz"; i blandede kommuner og bykommuner) eller bypresident ("prezydent miasta"; i bykommuner med mer enn 50 000 innbyggere), som sitter med den utøvende makten. Pius IV. Pius IV (født 31. mars 1499, død 9. desember 1565), født som Giovanni Angelo de Medici, var pave fra 25. desember 1559 til 9. desember 1565 (totalt 5 år, 11 måneder, 14 dager). Han var trolig den første paven som ikke publiserte identiteten til in pectore kardinaler før han døde. 33. serierunde i Premier League 2006/07. 33. serierunde i Premier League 2006/07 begynte 9. april med Watford FC hjemme mot Portsmouth FC klokka 13:45, så ble det spilt en kamp 17. april, to kamper 18. april og rundens siste kamp er 10. mai med Tottenham Hotspur – Blackburn Rovers klokka 21:00. Blokhus. Blokhus er et tettsted i Pandrup i Jammerbugt kommune i Danmark. Det ligger på nordvestkysten av Jylland og er primært kjent som feriested på grunn av de store sandstrendene ut mot Jammerbugten. Kirken på stedet heter Hune kirke. Det er en god bussforbindelse som forbinder Blokhus med Ålborg hele året. Om sommeren er det bussforbindelse nordover til Hirtshals og til Fårup Sommerland. Enkelte år har Blokhus arrangert sandskulpturfestival på stranden. Strandsanden er ikke egnet til slik bruk, og sanden må derfor hentes langveis fra. Sinjarheim. a>. På kanten av fjellplatået, loddrett over gården, kan man skimte stølen Orrasete. Sinjarheim er en nedlagt gård beliggende på et høydedrag på nordsiden av Aurlandsdalen, ca 2 timers gange fra Vassbygdi, i eie av Inge Olai Sønnerheim. Rundt gården er det gjel, juv og brusende fosser på alle kanter. Navnet Sinjarheim kommer mest trolig fra den særegne og imponerende utsikten fra gården. Bygningsmasse. Bygningene på Sinjarheim, anno 1960 Gården består av en husklynge på seks hus og en liten tørkestue for korn. Med unntak av stuehuset og kårbygningen, er alle hus bygget av materialer hentet på stedet. Stuehuset er bygget av tømmer hentet ca 1830 fra Norheimsdalen ytterst på neset mellom Aurlandsfjorden og Sognefjorden. Løen og fjøset er stort sett bygget av gråsten, fjøset og ildehuset er gravet ned i marken, og har et forhistorisk preg. Da de fastboende flyttet ned til Vassbygdi i 1922, ble bygningene kun benyttet som støl frem til 1964, hvoretter bygningene stod ubrukt og forfallet tok til. I 1987 holdt kårbygningen på å falle ned i avgrunnen, låven var nærmest en ruin uten tak og taket på fjøstaket holdt på å ramle ned. Historie. De første sikre kilder om gårdsdrift er fra 1600-tallet, men man tror at det har vært gårdsdrift før Svartedøden på 1300-tallet. Man mener at det har bodd folk her så langt tilbake i tid da det var like viktig å jakte rensdyr som å drive jordbruk. I 1869 var åkerarealet på 11,5 mål, som gav store avlinger. Gården var i kontinuerlig drift frem til 1922, men ble da fraflyttet som den siste gården i Aurlandsdalen. Den ble dog benyttet mye til stølsdrift frem til 1964. Sinjarheimsgalden ble skutt ut på 1860-tallet, som gjorde Aurlandsdalen med fremkommelig for mennesker og husdyr, før dette måtte man ta store omveier via Almabrui opp til Vetlestølen over Teigen og Bridlebrui, eventuelt via Stondalen og over fjellet over Hovdungo og videre over Teigen. Restaurering. Den første ombyggingen kan ha vært i 1878 samtidig som stuerommet ble målet med figurdekorasjoner. I 1988 ble det tatt initiativ til dugnadsarbeid på Sinjarheim for å redde bygningene på tunet. Med økonomisk støtte fra Aurland kommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune, Oslo Energi og Forsvaret, kunne 20 frivillige personer gå i gang med arbeidet. Sidan dess har det vært årviss dugnadsaktivitet, som har reddet stedet fra forfall. Fortidsminneforeningen i Bergen har restaurert de gamle husene på Sinjarheim. De som har bedrevet restaureringsarbeidet har sett på dette som en ferie, uten lønn. Sogn Jord- og Hagebruksskule kom med i arbeidet på Sinjarheim i 1992. På dett tidspunkt var kulturlandskapet rundt gårdshusene i ferd med å vokse til, og for å opprettholde kulturlandskapet, var det viktig å komme i gang med stølsdrift igjen. Stølsdrift på Sinjarheim. Siden 1992 har elever ved Sogn Jord- og Hagebruksskule vært på Sinjarheim tre uker hver sommer i månedsskiftet juli/august for å lære gammel stølsdrift. I starten var dette et prøveprosjekt for en sommer, men har siden dess vært en årviss begivenhet. De har med seg tre kyr og 60-70 geiter, som melkes for hånd. Fra melken ystes brun og gul ost. Bosnia-Hercegovinas geografi. Bosnia-Hercegovina er et land vest på Balkan og grenser til Kroatia i nord og sørvest, Serbia i øst og Montenegro i sørøst. Landet har stort sett fjellandskap og ligger sentralt i De dinariske alper. Den nordøstlige delen av landet strekker seg inn i sørlige områder av Den pannoniske slette, mens sørlige deler av landet grenser til Adriaterhavet. Landet har bare 20 km kystlinje rundt byen i Neum i Hercegovina-Neretva kommune, men er innelåst mellom kroatiske landområder og territorialfarvann. Neum har mange hotell og er en viktig turistby. Navnet på landet kommer fra de to regionene Bosnia og Hercegovina, som aldri har hatt noe definert grense mellom seg. Bosnia utgjør den nordlige delen av landet (omtrent 80 %), mens Hercegovina utgjør den sørlige middelhavsregionen. Store byer er hovedstaden Sarajevo, Banja Luka i den nordvestlige regionen kalt Bosanska Krajina, Bijeljina og Tuzla i nordøst, Zenica sentralt i Bosnia, og Mostar. Den sørlige delen av Bosnia har middelhavsklima og en god del jordbruk. Sentrale deler av Bosnia er kupert med fjell som Vlasic, Cvrsnica og Prenj. Østlige deler av Bosnia består også av fjell som Trebevic, Jahorina, Igman, Bjelašnica og Treskavica. Det var i disse fjellene de olympiske leker ble holdt i 1984. Østlige deler av Bosnia er skogkledd langs elven Drina, og nær 50 % av Bosnia og Hercegovina er dekket av skog. De største skogene finnes sentralt og i østlige og vestlige deler av Bosnia. Nordlige områder av Bosnia har svært fruktbare jordbruksområder langs elven Sava. Dette området med dyrket jord strekker seg også inn i nabolandene Kroatia og Serbia. Langs elven Sava ligger byene Brcko, Bosanski Samac, Bosanski Brod og Bosanska Gradiska. Den nordvestlige delen av Bosnia kalles Bosanska Krajina, og her ligger byane Banja Luka, Sanski Most, Cazin, Velika Kladisa og Bihać. Kozara nasjonalpark ligger også i dette skogkledde området. Regioner. Bosnia-Hercegovina er delt inn i Føderasjonen av Bosnia og Hercegovina og Republika Srpska. Distriktet Brčko er en selvstendig del. Klima. De vestlige områdene av Balkan er et eksempel på at klimaet kan være svært skiftende innenfor samme området, og værforholdene kan endre seg mye på et kort stykke fra kysten til nærmeste fjelltopp, eller fra dal til dal. De dinariske alper går langs kysten av Adriaterhavet og nordover langs grensen mellom Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Lavtrykk i Middelhavet pøser mild og fuktig luft inn mot denne fjellrekken om vinteren, og vestsiden er et av de våteste områdene i Europa. Enkelte steder langs vestsiden av De dinariske Alper kan få 4 000 mm i løpet av et år, mens kystbyene bare får omtrent 1 000 mm. Området har derimot flere perioder med finvær innimellom enn for eksempel Vestlandet i Norge har. Den kalde boravinden kan derimot gi en god del vind i området. Det begynner å bli varmere på kysten om våren, men det blir ikke særlig tørrere før i juni. Midtsommers er det stort sett bare sol, og de indre områdene kan få svært høye temperaturer. Mostar, ved elven Neretva, er en av de varmeste byene i Europa. En lett nordlig bris (kalt maestro) kjøler derimot ned kystområdene. Det er tordenvær omtrent en gang i uken frem til oktober, da regnet begynner å ta seg kraftig opp igjen. Sarajevo har en årlig nedbørsnormal på 932 mm. De lavereliggende områdene i nord har et klima som er mer likt Sentral-Europa. Nedbørsmengdene minker mot øst, og vinteren er skyet, selv i de tørreste områdene. Vind fra sør kan strømme nordover, og fønvind kan gi temperaturer over 10ºC, eller kald luft (kalt kosavavind) fra Karpatene kan strømme sørover. Fjellene i vest verner disse områdene fra den kjøligere havluften, så temperaturene om sommeren kan bli svært høye. Natur og miljø. Luftforurensning fra metallurgiske fabrikker. Man har avgrensede områder for å kvitte seg med urbant avfall. Omfattende dødsfall, vannmangel og ødelagt infrastruktur som følge av krisen i 1992-1995. Luftforrurensning, havrett, tømming av avfall til sjøs, bevaring av marint liv, forbud mot atomprøvesprenginger, vern av ozonlaget. Ask gods. Ask, eller Ask gods som den gjerne kalles, er en gammel storgård som ligger ved tettstedet Ask i Ringerike kommune, like under Holleia, langs riksvei 35 mot Hokksund, og like ved utløpet av elva Sogna i Tyrifjorden. Den har gårdsnummer 78 i Ringerike. Tidlig historie. Gården, som er en av de eldste på Ringerike og trolig er fra tiden før år 0, ga navn til tettstedet. Det tidligste vi kjenner til gården Ask stammer fra kongesagaene. Der nevnes lendmann Ingemar av Ask, som skal ha vært en ansett høvding på Harald Gilles tid som konge i Norge (1130–1136). Han døde i slaget ved Fyrileiv i 1134. I gamle diplomer nevnes Ask blant annet i 1419, 1466 og 1492. Videre nevnes gården i Norske regnskaper og jordebøker av 1528 og i Norske riksregistranter av 1649. Eiere. Odelstingspresident og sorenskriver Jens Jensen Gram (d. 1824) kjøpte gården på auksjon i 1816 for 16 000 riksdaler. Dagens hovedbygning ble bygd av generalmajor Johan Georg Boll Gram (sønn av førstnevnte og hans kone Reinholdine Gram, født Boll) og sto ferdig i 1874. Han var selv med og designet bygningen, som har klare likhetstrekk med bl.a. Oscarshall. Generalmajoren døde imidlertid selv i 1873, slik at det var enken, Frederikke Gram, født Stabell, som ble med gården og flyttet inn i det nye våningshuset. Det var først etter at dette ble reist at gården ble kjent under (til)navnet "Ask gods". Familien Gram var kjent for å være svært gjestfri, og mange kunstnere tilbragte mye tid på gården. Christian Skredsvig bodde der et par måneder vinteren 1878–79, og Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe vanket mye der, som venner. Kunstmaleren Harald Vibe, som kom dit fra Christiania, eide godset en liten periode, fra 1919 til 1922. Han hadde kjøpt den av sin bror George Vibe fra Horten, som selv kjøpte godset av Thor Odegard Omejer i 1916 for 1 000 000 norske kroner. Axel Løvenskiold kjøpte godset i 1937 og det er fortsatt i familiens eie. Enken etter hans sønn, Anne Cathrine Mustad Løvenskiold (født 1946), er dages eier. Godset omfatter store skogsområder på Holleia og driver fortsatt med blant annet skogdrift. Til gården ligger også cirka 500 dekar dyrket mark. Danmark husmannsplass. Under Ask gods lå det tidligere enn husmannsplass som het "Danmark husmandsplads". Den lå i lia opp imot Aklangen, men ble lagt ned og revet ca. 1960. Ask gods naturminne. Naturvernloven gir rett til å frede "«Geologiske, botaniske og zoologiske forekomster som har vitenskapelig eller historisk interesse eller som er særpregede»", som naturminne. På Ask gods ligger et av Buskeruds naturminner. Dette heter Ask gods naturminne, og består av et eiketre og to furutrær som står på eiendommen. Disse ble etablert som kulturminner 26. februar 1954. Hune kirke. Hune kirke er sognekirke for Blokhus i Jammerbugt kommune i Danmark. Den er bygget omkring år 1100 og har en runestein i våpenhuset. Takket være omfattende restaurering unngikk den å bli begravet i sand, som Den tilsandede kirke, Skagen kirke, ble da det satte inn med stor sandflukt på 1500-tallet. Den tilsandede kirke. Den tilsandede Sct. Laurentii Kirke ligger syd for Skagen i plantasjeområdet øst for hovedveien. Kirken ble sannsynligvis oppført i slutten av 1300-tallet. På det tidspunkt var kirken den største i Vendsyssel. Den tilsandede Sct. Laurentii Kirke Men da sandflukten begynte i det 16. århundre ble det stadig vanskeligere og vanskeligere for menigheten å grave seg frem til kirken når det skulle være gudstjeneste. Kampen mot sanden varte inntil 1795, da kirken ble nedlagt etter ordre fra kong Christian VII. Selve kirkeskipet ble revet ned og benyttet i andre byggeprosjekter, men tårnet ble skånet og brukt som sjømerke. I dag er tårnet fredet og etter undersøkelser i 1994 er kirkeskipet og sakristiets plassering nå markert i terrenget med røde påler. Den gamle kirkegårdsmuren er også markert. Dorian/Herda. Dorian/Herda (René Dorian og Hans Herda) var et pseudonym brukt i fellesskap av komponist- og tekstforfatterparet Bert Reisfeld og Rolf Marbot. Under dette pseudonymet skrev de blant annet slageren «Mein kleiner grüner Kaktus» for vokalsekstetten Comedian Harmonists i 1934. Tarbosaurus. "Tarbosaurus" er en tyrannosaurid eller rett og slett en «fetter» av Tyrannosaurus og Albertosaurus. Ifølge nyere forskning, mye gjort siden 2003, har funnet likheter mellom Tyrannosaurus og Tarbosaurus. Likevel er det forskjellene som er de mest interessante. Øynene til Tarbosaurus er plassert mer på siden av hodet, i likhet med fugler og krokodiller. Tyrannosaurus hadde i likhet med mennesket et høyere grad av dybdesyn, takket være øyne på midten av skallen. Man kan derfor anta at luktesansen kan ha vært mer vesentlig for Tarbosaurus. Føde. "Tarbosaurus" spiste store mengder kjøtt. Noen ganger kunne de ende opp i slåsskamper, og de kunne også spise hverandre. Andre ganger spiste de sine egne unger, dersom det var mangel på mat. Utbredelse. Det er funnet fossiler i Kina og Mongolia. Rolf Marbot. Rolf Marbot, egentlig "Albrecht Marcuse", (født 28. mai 1906 i Breslau i Tyskland (nå Wroclaw i Polen), død 22. august 1974 i Paris) var en tysk-fransk tekstforfatter, komponist og forlegger av populærmusikk. Rolf Marbot ble en av de største musikkforleggerne i etterkrigstidens Frankrike. Han studerte opprinnelig juridikum i Tyskland. Han tok doktorgrad og hadde planer om å bli advokat. Samtidig opptrådte han som barpianist og akkompagnatør. Han tok pseudonymet «Rolf Marbot» i 1927. Rolf Marbot var jøde og ble tvunget til å forlate Tyskland i 1933, Han slo seg ned i Paris under vanskelige forhold, men kjøpte et lite musikkforlag som han senere bygde opp ("les éditions Méridian" senere "les Nouvelles éditions Méridian"). Han ble også medeier i et annet forlag ("Société d'édition Musicale Internationale", "SEMI"). Ved utbruddet av andre verdenskrig vervet han seg til fremmedlegionen. Under okkupasjonen måtte han gå under jorda og overlot til medarbeidere å drive forlaget. Han ble naturalisert franskmann i 1947. Fra 1940-årene til slutten av 1960-årene ble han en svært sentral figur i musikkindustrien i Frankrike. Palmitos Park. right Palmitos Park er en 200 000 m² stor fuglepark på Gran Canaria, på en av Kanariøyene. Den subtropiske parken finner vi sør på øya, ca. 10 km nord for turiststedet Maspalomas Store deler av Palmitos Park gikk tapt i den store skogbrannen på Gran Canaria i august 2007. Alle dyrene ble sluppet ut i en hast for å unngå at de skulle brenne inne. Ca. 95 % av dyrene overlevde brannen, og man jobbet på spreng i et år, for å få parken i gang igjen. Ca. 90% av dyrene kom tilbake, 5% omkomm, og de fem resten er fri. Parken har fått bevilget mye penger og åpnet igjen 4. august 2008, nyrestaurert, og med en ny seksjon som forteller om skogbrannen. Det kommer over 400 000 besøkende til hvert år. Parken har over 1 000 palmer, flere hundre kaktuser, og omtrent 1 500 forskjellige fugler i tillegg til reptiler og mange andre dyrearter. Comfortably Numb. «Comfortably Numb» er en sang av det britiske bandet Pink Floyd, utgitt på albumet "The Wall" fra 1979. Musikken er komponert av David Gilmour (med små medvirkninger av Waters), mens teksten er skrevet av Roger Waters. Struktur. Sangen inneholder to gitarsoloer av Gilmour, og er en av de best likte soloene blant Pink Floyd-fansen. Den siste soloen i sangen blir sett på som en av Gilmours beste, og er en klassikker innen rockens gitarsoloer. Soloen kommer ofte høyt på kåringer av de beste gitarsoloene noen sinne; leserne av bladet "Guitar World" stemte denne soloen som den 4 beste i historien og radiostasjonen Planet Rocks lyttere stemte i 2006 denne soloen fram som tidenes beste. Som resten av sangene på albumet, forteller «Comfortably Numb» en del av historien om hovedpersonen Pink. Pink kjenner seg totalt isolert fra samfunnet, og misliker sterkt presset det å være rockestjerne gir. Av den grunn kollapser han på hotellrommet like før han skal dra for å spille en konsert. En lege blir tilkalt, og han gir Pink en sprøyte som skal gi han energi til å framføre konserten. Teksten er skrevet som en samtale, der Waters' stemme er legen, mens Gilmours stemme er Pink. Bakgrunn. Mens de fleste sangene på "The Wall" er skrevet av Waters alene, er det meste av musikken til «Comfortably Numb» laget av Gilmour. Til å begynne med hadde Gilmour tenkt å bruke denne sangen i sitt første soloalbum, "David Gilmour". Gilmour valgte imidlertid å ikke bruke sangen, og tok derfor med seg demoen til innspillingene av "The Wall". Sangen er bare ett av to spor på "The Wall" som ikke glir inn i eller ut av sangene før og etter. (Den andre sangen er «Mother»). Dette kommer av at de på den originale LP-versjonen var det en pause i musikken fordi side tre av albumet var ferdig. På enkelte CD-utgaver av tidligere Pink Floyd-album, som "The Dark Side of the Moon" og "Wish You Were Here", ble disse pausene tatt bort ved at slutten på den ene siden og begynnelsen av den andre ble mikset inn i hverandre. I følge musikkmagasinet "Rolling Stone", ble Roger Waters inspirert av en sprøyte for hepatitt han fikk før en konsert i Philadelphia. Waters skal ha sagt det var de to lengste timene i hans liv, og at det var svært vanskelig å gjennomføre en konsert når han så vidt kunne løfte på armene. Waters og Gilmour var svært uenige om hvordan sangen skulle spilles inn og høres ut. Gilmour ønsket at lydbildet i versene skulle være mer skittent. Waters fikk til slutt viljen sin når det kom til versene, mens Gilmour fikk lage gitarsoloen som han ville. Gilmour har i ettertiden fortalt at han og Waters kranglet svært lenge om hvordan sangen skulle høres ut. I 1984, da Gilmour spilte noen solokonserter, ble sangen ofte kalt «Come on Big Bum» i setlisten. Gilmour gjorde de endringene han opphavlig ville ha med på albumet under disse konsertene, og i de senere utgavene av sangen under konsertene til Pink Floyd, på slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, var det denne versjonen de brukte. Asker Seilforening. Asker Seilforening, tidligere Blakstad Seilforening, Asker, er en organisasjon for eiere av fritidsbåt og aktive seilere. Den har egen båthavn i Blakstadbukta. Blakstad Seilforening ble stiftet 24. juni 1932 i båthuset på Børsholmen. Stifterne var en håndfull 11-12 åringer med Jan "Mattis" Mathiesen i føringen. Mattis ble valgt til formann av foreningen, et verv han forøvrig hadde i 21 år frem til 1953. Blakstad Seilforening ble akseptert som fullverdig seilforening i 1949. Foreningens senter ble flyttet fra Børsholmen til Blakstadtangen i 1954. I 1966 skiftet foreningen navn til Asker Seilforening. Medlemmstallene de første årene var varierende mellom 10-20 stk. I 1940 talte foreningen 53 medlemmer og ved navneskiftet i 1966 var medlemstallet steget til rundt 350 stk. 31. desember 2010 var det 1095 medlemmer i foreningen. Når det gjelder jolleseiling på barne- og ungdomsnivå er foreningen trolig landets største med langt over hundre seilere, deriblant omkring 90 optimistseilere. Hvert år tar foreningen i mot 40-50 nybegynnere. Årlig arrangeres Askeroptimisten som med bortimot 200 deltagere er den største jolleregattaen i Oslofjorden utenom Norgescupene. Foreningen har noen av landets beste seilere i Zoom8, Laser Standard og Laser Radial. Og Kristian Ruth som har gått gradene fra nybegynneroptimist, representerte Norge i Laser Standard under de olympiske leker i Beijing i 2008. Gjennom stor dugnadsinnsats de siste årene, ble "nye Blakstadtangen" innviet i september 2006. Med dette fikk foreningen et moderne og publikumsvennlig idrettsanlegg. Det er stor aktivitet med tirsdagsregatta og trening på torsdager, dessuten brettseilerkurs og spesielle treningsuker i sommerferien. Hver sommer arrangeres de meget populære Sjøsprøytukene på Børsholmen som er åpent for alle barn fra ni år. Her er det andungeseiling, surfing, roing, padling, optimistseiling og bading ledet av 10 instruktører, for det meste noen av foreningens aktive ungdomsseilere. Det er plass til 40 barn hver uke. På Børsholmen satser foreningen på å utvikle et ungdomsmiljø for seilere som ikke lenger er aktive i jollegruppene. Her tilbys trening i Andunge, en tremanns kjølbåt som er foreningen hjertebarn. Det var båten guttegjengen på Børsholmen selv fikk konstruert da de på 1940-tallet ville ha en rask og rimelig seilbåt. I dag er det registrert 175 Andunger, og hvert år er det Norgesmesterskap på regattabanen utenfor Børsholmen. Foreningen og Stiftelsen Børsholmen har til sammen 10 båter som fritt kan benyttes etter å ha avlagt en spesiell rormannsprøve. Asker Seilforening har et stort og aktivt Tur & Hav miljø med regatta hver onsdag. ”Oslofjorden Rundt” som foreningen arrangerer hvert år er i ferd med å bli en ny klassiker for turseilerne. I vinterhalvåret arrangeres en rekke kurs som også er åpne for ikkemedlemmer – fra fritidsbåtsertifikat og ISAF sikkerhetskurs til båtførerprøven. San Diego Zoo. San Diego Zoo i Balboa Park, San Diego, California er en av de største dyreparkene i verden med over 4000 dyr og mer en 800 arter. Klaffebro. Klaffebro er en type bevegelig bro med en kontravekt som kontinuerlig balanserer spennet som kan løftes opp i loddrett eller nesten loddrett posisjon. Klaffebroer åpnes og lukkes for gjennomgående skipstrafikk. Fordelen ved denne type broer er at skip og båter kan passere under broen uten at en behøver å tenke på seilingshøyder under broene. For moderne klaffebroer styres som oftest mekanismen med elektrisk styring. Denne type broer har vært i bruk siden eldgamle tider. Men det var ikke før i 1850 at en konstruerte dem slik at det var mulig å åpne forholdsvis lange og tunge spenn på en hurtig og effektiv måte. Nikolajevskijbroen i Sankt Petersburg var den første store klaffebroen. Den ble åpnet i 1850. Skansenbroen, som er en jernbanebro langs Dovrebanen, ble bygd som klaffebro. Denne type klaffebro har en kontravekt opphengt i et stangparalellogram, samt motorer og tannhjul for å løfte og senke klaffen på broen. Broen er konstruert av Joseph B. Strauss, som også var ansvarlig for den verdenskjente broen Golden Gate Bridge i San Francisco. Broen ble tatt i bruk for jernbanetrafikk 22. mars i 1918 og er den første av sin type i Norge. Michael Balzary. Michael Balzary (født 16. oktober 1962 i Melbourne, Australia), bedre kjent som artistnavnet Flea, er en amerikansk bassist, låtskriver og til delvis skuespiller. Han er aller mest kjent for å være bassist, co-grunnlegger og låtskriver i det amerikanske rock bandet Red Hot Chili Peppers. Flea blir sett på som en av verdens beste bassister, og ble i 2011 kåret nr. 2 som verdens beste bassist gjennom tidene av en avstemning gjort av musikkmagasinet "Rolling Stone". Tidlig liv. Flea bodde sine første år i Melbourne før faren Mick fikk jobb i USA, og familien, som besto av faren Mick, moren Patricia, Karen, og Michael på fem flyttet til New York. Her ble Patricia forelsket i jazzmusikeren Walter Urban jr., og Michaels foreldre ble skilt. I 1972, bare fem år etter at familien flyttet til USA, flyttet moren og barna på nytt, denne gangen til Los Angeles. Flea satt ofte og hørte på mens stefarens jazzband øvde hjemme hos dem. Det første instrumentet Flea spilte var trommer men begynte som niåring å spille trompet, dette fikk han raskt draget på og ble blant annet kåret til den mest tallentfulle unge trompetisten i USA. Men når Flea begynte i Fairfax high school, ble han lokket ut i mørket av sine to bestekamerater Anthony Kiedis og Hillel Slovak. De dannet et band og Flea begynte å spille bass, med Slovak som lærer. I senere tid har Flea vært svært takknemlig for Slovak, siden det var han som fikk Flea til å begynne å spille bass. Men i 1983 gikk Flea tilbake til det første bandet han var med i, og sammen med Slovak på gitar, Kiedis på vokal og Jack Irons på trommer startet de The Red Hot Chili Peppers. Og etter bare seks måneder fikk de platekontrakt hos EMI. Red Hot Chili Peppers. I årene som bassist i Red Hot Chili Peppers har Flea vært en solid låtskriver, og han har vært med på å skrive flere av bandets mest populære sanger. Han innrømmer bruk av marijuana de første årene i bandet, og faktisk helt ned til en alder av 13. Dette var derimot noe også de andre bandmedlemmene slet med, og både gitarist John Frusciante og vokalist Anthony Kiedies ble avhengige av heroin tidlig på 1990-tallet, noe som nesten kostet dem livet. Da bandet ga ut "Blood Sugar Sex Magik" i 1991 til overveldende mottakelse, ble Flea og resten av Red Hot Chili Peppers internasjonale. Dette var noe Flea og Kiedies så ut til å akseptere, men for gitarist John Frusciante ble berømtheten for stor. Han sluttet brått i bandet under en tour i Japan. Da bandet hyret inn gitarist Dave Navarro, var Anthony under en dramatisk heroin-periode, noe som gjorde at Flea fikk en større rolle i låtskrivingen til "One Hot Minute" i 1995. One Hot Minute ble dårlig mottatt, og bandet skjønte at de måtte få Frusciante tilbake igjen som gitarist. Flea fikk overtalt Frusciante, og bandet kom sterkere tilbake til musikkverdenen med albumet "Californication". Fra "Californication" til idag står Flea fortsatt som et enormt viktig bandmedlem for Red Hot Chili Peppers. Han, sammen med Kiedis, er de eneste band-grunnleggerne igjen. Under Red Hot Chili Peppers' mange konserter, spilte Flea og Frusciante ofte mange instrumentale duetter sammen. Da Frusciante forlot gruppa i 2008, fortalte han at han hadde «lært utrolig mye av Frusciante og er utrolig takknemlig for alt han har gjort for bandet». Andre musikalske samarbeid. I 2009 spilte han mye sammen med supergruppa Atoms for Peace som ble grunnlagt av Radioheads vokalist Thom Yorke. Han hadde også tenkt å gi ut et eget solo album i 2001, men ga opp ideen for heller å kunne inspirere andre bassister. Han benyttet mye av tiden etter bandets turne i 2007 til å lære seg nye musikalske ferdigheter, og tok opp enkelte fag på University of Southern California. Han har også jobbet for å få inn penger til musikkskolen Silverlake Conservatory og planlegger å gi ut et eget soloalbum. Flea har oppdrått i enkelte filmer gjennom tidene, men kun små roller. Han spilte blant annet i filmen "Tilbake til fremtiden II". Spillestil. Flea blir av mange sett på som en av, om ikke den, beste bassisten i verden i sin generasjon. Han ble veldig tidlig kjent for stilen sin, siden han hadde en veldig intens og rask slappe-stil. Etter at han ble kjent for dette, har han gått mer bort fra det fordi han ville utvide teknikken sin. Han er nå anerkjent innen alle de tre bass teknikkene fingerspill (walk), plekter og slap/pop. Flea er en veldig kreativ bassist, og er/har vært en stor inspirasjonskilde for mange andre bassister. Han er også kjent for sitt «showmanship», hvor han hopper og danser konstant på scenen. Han er også ofte sett uten klær mens han spiller. Han sier selv at han er mest komfortabel naken, og at han ville ha gått rundt naken konstant hvis ikke folk ville ha blitt støtt. De forskjellige bassgitarene Flea bruker/har brukt gjennom sin karriere er: Music Man Stingray, Modulus Flea Bass (funk unlimited), Fender Jazz Bass og Fender Presicion. Personlig liv. Flea giftet seg i 1986 med Loesha Zeviar, og de fikk sammen datteren Clara. De ble separert i 1990, men deler omsorgen for Clara. Flea har tatovert Loeshas navn på brystet. Flea fikk i 2005 også datteren Sunny Bebop Balzary sammen med sin forlovede; supermodellen Frankie Rayder. John Frusciante er gudfar til Sunny. Flea opphaver fra hungariske og irske foreldre. Daniel Ellsberg. Daniel Ellsberg (født 7. april 1931) er en amerikansk forhenværende militæranalytiker som gjennom å lekke de såkalte Pentagon Papers til allmennheten bidro til å vende opinionen i USA mot Vietnamkrigen. For denne innsats ble han belønnet med års Right Livelihood Award for 2006. Biografisk bakgrunn. Ellsberg vokste opp i Detroit og studerte ved Harvard University hvor han tok en doktorgrad i økonomi i 1959. Etter to års tjenestegjøring i marinen ble han ansatt av The RAND corporation, et selskap som utfører dybdeanalyser for amerikanske myndigheter. I 1964 tjenestegjorde Ellsberg i Pentagon under forsvarsminister Robert McNamara, hvoretter han tjenestegjorde sivilt i Vietnam for det amerikanske utenriksdepartementets. Da han var i Vietnam, ble Ellsberg overbevist om at krigen ikke kunne vinnes og at alle beslutningstakere i utenriks- og forsvarsdepartementene delte hans oppfatning men av politiske grunner hevdet det motsatte. The Pentagon Papers. Da han kom tilbake til Rand lyktes det Ellsberg å komme over og kopiere en stor mengde hemmeligstemplede dokumenter om Vietnamkrigen og dens forhistorie, dokument som kom å bli kjente som "the Pentagon Papers". Dokumentene avslørte at det amerikanske regimet tidlig forsto at krigen trolig ikke kunne vinnes og at den skulle komme til å kreve mange flere liv enn hva offentliggjorte analyser spådde. Ellsberg forstod at det trolig ville gi en lang fengselstraff å lekke de hemmeligstemplede dokumentene. I 1970 forsøkte han å overbevise noen senatorer til å undersøke innholdet i senatet ettersom en senator ikke kan stilles til regnskap juridisk for noe han i en slik sammenheng sier. Ingen senator var rede til å gjøre dette. 1971 lekket Ellsberg "the Pentagon Papers" til New York Times som den 13. juni publiserte den første delen av den 7000 sider lange dokumentsamlingen. I 15 dager ble siden avisen hindret i ytterligere publisering etter ordre av Nixon-administrasjonen. Høyesterett fordømte til slutt forbudet, og publiseringen kunne gjenopptas. Rettslig og politisk etterspill. Ellsberg, som forstod at FBI tross avisenes kildevern snart ville få tak i ham, gikk under jorden til han den 28. juni offentlig overga seg til påtalemyndighetene i Boston. Han ble tiltalt for tyveri, konspirasjon og spionasje og regnet med å måtte tilbringe resten av sitt liv i fengsel. Nixon-regimet hadde gjennom flere kriminelle handlinger, som innbrudd hos Ellsbergs psykiater og planer om mord på Ellsberg selv, forsøkt å diskreditere ham og dermed unngå den politiske katastrofe som truet gjennom "the Pentagon Papers". Disse forsøkene ble avslørt og ledet til at domstolen underkjente påtalen mot Ellsberg. Innbruddet hos Ellsbergs psykiater kom videre til å inngå i Watergateskandalen som felte Nixon-administrasjonen. Etter Watergate. Daniel Ellsberg er fremdeles en politisk aktivist og holder foredrag om aktuelle hendelser. Han forsvarte og lovpriste offentlig Katharine Guns lekkasje av hemmeligstemplet materiale angående invasjonen av Irak i 2003. Den 28. september 2006 ble det kjent at Daniel Ellsberg var blitt tildelt Right Livelihood Award 2006 for sin innsats som whistleblower under Vietnamkrigen. Film og litteratur. I filmen The Pentagon Papers fra 2003 spilles hovedrollen som Daniel Ellsberg av James Spader. I 2002 gav Ellsberg ut boken "Secrets: A Memoir of Vietnam and the Pentagon Papers." ISBN 0-670-03030-9 I 2009 ble dokumentaren The most dangerous man in America gitt ut Saltslette. En saltslette, også kjent som salt flat, alkali flat, playa, sabkha eller shott, er et "uttørket innsjøbekken", som regel restene av en endorheisk saltsjø. Saltsletter består av finkornete sedimenter fylt inn med alkalisalter. Overflaten er som regel svært tørr, slett og hard om sommeren, men blir våt og meget myk i vintermånedene. Selv om selve saltsletta er fri for enhver vegetasjon, så er de vanligvis omringet av eviggrønne busker og andre salt-tolerante planter, som sørger for kritisk vinterfor for bufe og andre planteetere. Mange saltsletter har grunne sjøer om vinteren, spesielt i våte år. Hvis vannlaget er tynt og blir beveget rundt på sletta av vinden så kan en eksepsjonelt hard og slett overflate dannes. Tykkere vannlag kan medføre en overflate som sprukket leire. For lite vann kan medføre dannelse av dyner. De ekstremt flate, jevne og harde overflatene på saltslettene gjør dem til ideelle overflater for motorkjøretøy. Store saltsletter er videre utmerkede steder for å utfordre hastighetsrekorder, ettersom den jevne overflaten tillater kjøretøy med lav bakkeklaring å kjøre svært fort uten å risikere å bli ødelagt på grunn av ujevnheter i underlaget, og de store områdene gjør at banen ikke trenger å være alt for presis for å unngå hindringer. Saltslettene Bonneville Salt Flats i Utah og Black Rock Desert i Nevada har begge blitt brukt til å sette hastighetsrekorder. Sistnevnte er også hjemsted for den årlige kunst og musikkfestivalen Burning Man. Salar de Uyuni i Bolivia, nær Potosí, er den største saltsletta i verden med et areal på 10 582 km, som er rundt 25 ganger større enn Bonneville Salt Flats. Terminologi. Saltsletter er kjent som "playa" i deler av Mexico og de vestlige statene i USA. Det spanske ordet betyr direkte oversatt «strand». På arabisk kalles en saltslette for "sabkha" (også stavet "sabkhah", av og til "sebkha") eller "shott". Spinosaurus. Spinosaurus er kanskje den største kjøttetende dinosauren som har eksistert. Den levde i dagens Afrika for ca. 100 millioner år siden. Spinosaurus hadde et stort seil på ryggen som kunne bli hele 2 meter høyt. Seilet ble muligens brukt til å kontrollere kroppstemperaturen ved å sende blod opp i seilet der solen kunne varme opp blodet. Seilet kan også ha blitt utviklet basert på seksuell seleksjon. Spinosaurus opptrer i filmen Jurassic Park III. Gruppe. Spinosaurus tilhører Theropodaene (de kjøttetende dinosaurene). Familie. Spinosaurus er i Spinosauridae-familien med Baryonyx og Suchomimus som begge spiste fisk. Suchomimus hadde også ett seil på ryggen, med det var ikke like stort som Spinosaurus sitt. Størrelse. Spinosaurus var ca. 12–18 m. lang og kunne veie opptil 9 og kanskje 10 tonn. Det gjorde den til den største kjøttetende dinosauren som er funnet. Føde. Spinosaurus spiste kjøtt, mest trolig gikk det mest i fisk og mindre landdyr. Kjennetegn. Spinosaurus hadde et stort seil på ryggen, og kjeft som lignet på dagens krokodiller. Slike forlengelser av dinosaurens kropp ha holdt oppe store hudflak. Seilet kunne være opptil 2 meter høyt. Den største kjøttetende landlevende dinosauren det er funnet fossiler etter. Fossilfunn. Fossilene av dinosauren er stort sett funnet i Nord-Afrika. Eldste funn. Spinosaurus levde for nesten 100 millioner år siden. GarageBand. GarageBand er programvare som kan brukes til å lage musikk eller podcaster. Det er utviklet av Apple Inc. for Mac OS X. GarageBand kan kun kjøpes som en del av iLife, en pakke med programmer som også inneholder iPhoto, iMovie, iDVD, iTunes og iWeb. Alle programmene er lagd for å gjøre det lett for brukeren å lage og organisere digitalt innhold, som bilder, film, lyd og websider. GarageBand er ikke beregnet for profesjonelle musikere, men er lagd for å hjelpe amatører å produsere musikk på en enkel måte. GarageBand 1. GarageBand ble utviklet av Apple under ledelse av Gerhard Lengeling, som tidligere jobbet i det tyske firmaet Emagic, som lagde Logic Audio. Emagic ble kjøpt opp av Apple i juli 2002. Programmet ble annonsert av Steve Jobs på Macworld Conference & Expo i San Francisco 6. januar 2004. Musikeren John Mayer var med og demonstrerte programmet. GarageBand 2. GarageBand 2 ble annonsert under Macworld Conference & Expo 11. januar 2005, og ble levert fra 22. januar 2005. GarageBand 3. GarageBand 3 ble annonsert i 2006, også under Macworld Conference & Expo, og inneholdt bl.a. et «podcast studio», med mulighet for å bruke mer enn 200 lydeffekter og jingler, samt integrering mot iChat for å gjøre intervjuer med folk som satt andre steder. GarageBand 4. GarageBand 4 ble annonsert august 2006 Jaworzno. Jaworzno er en by i det sørlige Polen, ved en sideelv til Wisla. Den ligger i utkanten av det store gruve- og industriområdet rundt Katowice. Den har 96 600 innbyggere (2006). Tore Østby. Tore Østby (født 14. januar 1966) fra Tydal er en norsk redaktør. I januar 2007 startet han utgivelse av den norsk-svenske avisen Broderfolk på Røros, men avisen ble nedlagt i desember samme år. Østby har utdanning fra medielinjen ved Høgskulen i Volda. Han har tidligere arbeidet i Radio Tri i Gudbrandsdalen, og i flere år i Nea Radio. Han har også vært frilansskribent i avisa Fjell-Ljom. Aalborg lufthavn. Aalborg lufthavn (IATA: AAL, ICAO: EKYT) er en kombinert sivil/militær flyplass som ligger i Nørresundby, Danmark, som, er (6.5 km) nordvest for Aalborg. Erling Bøhle. Erling Sigfred Bøhle (født 20. april 1945) er en norsk lokalpolitiker (Ap) som var ordfører i Melhus kommune fra 2003 til 2011. Han ble Arbeiderpartiets ordførerkandidat i 2003 etter å ha fått flere stemmer enn daværende ordfører Solfrid Løvseth. Bøhle er bosatt på Kvål. Ved kommunevalget i 2007 ble Bøhle gjenvalgt. Bøhle valgte å ikke ta gjenvalg ved kommunevalget i 2011. Liste over konger av Dublin. Denne listen over Dublins konger gir ikke en nøyaktig kronologisk oversikt over hvem som hersket i Dublin i tidlig middelalder. Dels er kildene for få og unøyaktige, og det er også tvilsomt om det går an å snakke om en kronologisk suksesjon av «konger» i Dublin. Listen nedenfor bygger på irske annalers benevnelser på ledere for det norrøne /norrøn-gæliske bosetningen Dublin/ vikinger fra Dublin. For antatte konger før 900 står noen få opplysninger etter navnet der hvor den ikke er lenket til en artikkel om personen. Det første årstallet viser til begynnelse av regjeringstid, første gang navnes nevnes i annalene eller dødsår til forgjenger. Det siste årstallet henviser til dødsår, avsettelse eller siste oppføring i annelene. Der hvor annaler oppgir forskjellige årstall er Ulsterannelenes (AU) datering brukt. Konger etter 900. "Dublin var mer eller mindre forlatt av de norrøne mellom 902 og 917." Strandefjerdingen. Stranden eller Strandefjerdingen er ei lita bygd i Ringerike kommune som ligger langs nordenden av Nordfjorden (del av Tyrifjorden). Til Strandefjerdingen kan man regne områdene sør for der riksvei 35 krysser Europavei 16 og sørover langs vestbredde av Storelva ned til Tyrifjorden, samt østsiden av Sandaker til tettstedet Ask, og derfra sør til grensen mot Tyristrand. Bygdesentrumet heter Ask og er oppkalt etter den gamle storgården på stedet, nå kjent som Ask gods. Ask har egens barneskole, Stranden skole, og nærbutikk. Gjennom bygda går Randsfjordbanen. Tidligere fantes også Ask stasjon der, men den er for lengst nedlagt og bygningene revet. Stasjonen var den siste før Hønefoss stasjon på Randsfjordbanen. Fra 1882 hadde også bygda eget meieri, men i 1928 ble dette lagt inn under Ringerikes Meieri og driften opphørte. Ask kapell fra 1937 ligger på østsiden av riksveien og jernbanen. Melhus (tettsted). Melhus er det største tettstedet og kommunesenteret i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Stedet er også kjent som Nedre Melhus. Fram til 2005 gikk Europavei 6 gjennom Melhus sentrum og strekningen gjennom sentrum var kjent som en flaskehals. Veien ble så flyttet 200 meter vest da ny firefelts motortrafikkvei gjennom Melhus åpnet. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Næringsliv. I sentrum finner man alle servicefunksjoner man regner med å finne i et tettsted og administrasjonssenter, blant annet to kjøpesentre (Melhustorget), legesenter, post, banker, bensinstasjon, flere restauranter, tannlege og rådhus. Nye Melhus sentrum. I forbindelse med flyttingen av E6 ut av Melhus sentrum, ble det vedtatt at gamle E6 skal bygges om til en miljøgate. Miljøgata er ett ledd i prosessen med å skape bedre miljø i sentrum og samtidig la sentrum utvikle et mer bymessig preg. Samtidig med etableringen av miljøgata, ble det lagt nye vann- og avløpsledninger langs traséen. Miljøgata var opprinnelig planlagt å være ferdigstilt i slutten av august 2010. Forsinkelser i arbeidet gjør at gata ikke vil bli åpnet før i oktober. Pr. sommeren 2010 er det flere større byggeprosjekter under oppføring/planlegging i sentrum, og byggingen innebærer både nye boliger, og nærings/kontor-lokaler. Johan Strand Johansen. Johan Strand Johansen (født 3. februar 1903 i Åfjord, død 12. februar 1970) var en norsk NKP-politiker som satt på Stortinget i årene 1945–49 og igjen 1954–57. Han var arbeidsminister i Einar Gerhardsens første regjering i 1945 (Samlingsregjeringen). Han er også kjent for sin rolle i Furubotn-oppgjøret i 1949. I 1924 ble han journalist i partiavisa Ny Tid i Trondheim, og fra samme år og frem til 1928 var han sekretær i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. I 1930 ble han redaktør i Hardanger Arbeiderblad i Odda, og fra 1931 var basen hans i Oslo, som medarbeider i Arbeideren og medlem av partiets sentralstyre. Johan Strand Johansen var i fengsel en rekke ganger i løpet av 1920- og 30-tallet som følge av hans politiske aktiviteter. I 1924 ble han idømt 6 ukers fengsel for deltagelse i Fjellseter-affæren. Han var sentralstyrets representant på den streikemarkeringen som siden skulle utarte til å bli Menstadslaget, og ble i etterkant av dette idømt 10 måneders fengselsstraff. Strand Johansen ble arrestert av Gestapo i 1941, og tilbrakte store deler av krigen i Sachsenhausen. I 1945 ble han partisekretær, og ble samtidig valgt inn på Stortinget. Han var en av to NKP-representanter i samlingsregjeringen i 1945. Han var også sentral i de mislykkede samlingsforhandlingene med Arbeiderpartiet samme år. Som en av de fremste tillitsvalgte i NKP skulle han stå i spissen for oppgjøret med Peder Furubotn i 1949. Selv om fløyen ble omtalt som Løvlien-fløyen, etter partiformann Emil Løvlien var det Strand Johansen som sto for de kraftigste angrepene mot «det annet sentrum». Senere NKP-formann Hans I. Kleven, som selv ble ekskludert i forbindelse med oppgjøret, har omtalt Strand Johansen som en «syk, ja, hysterisk person», noe som trolig kan tilskrives tiden i konsentrasjonsleir. I 1953 ble han valgt til nestformann i partiet, men trakk seg i 1955 etter at han hadde blitt sendt til Moskva for et kuropphold, etter at det ble tydelig for alle at han var i mentalt ubalanse. Han fikk senere en leilighet i Moskva, og ble i denne byen til sin død, og spilte ingen politisk rolle etter 1955, selv om han sendte en ustoppelig strøm av brever til ulike nøkkelpersoner i NKP. Han mente selv at han hadde stor politisk innflytelse gjennom denne brevskrivingen, noe bl.a. Reidar T. Larsen skriver i sine bøker at han ikke hadde. Furubotn-oppgjøret. Furubotn-oppgjøret er den vanlige betegnelsen på partisprengningen i Norges Kommunistiske Parti Norges Kommunistiske Ungdomsforbund i 1949–50. Andre betegnelser som har vært brukt er «Oktobereksplosjonen» og «Oppgjøret med det annet sentrum». Anslagsvis 700 medlemmer forsvant ut fra partiet, inkludert et flertall av det tidligere landsstyret, sentralstyret og sentrale apparatet, samt flertallet i NKUs sentralstyre. Daværende partisekretær Peder Furubotn sto i spissen for den tapende fløyen. Den seirende fløyen betegnes som regel som Løvlien-fløyen, eventuelt Løvlien/Strand Johansen-fløyen Oppgjøret er i ettertid dokumentert grundig både av fagfolk (Terje Halvorsen, Per Selle, Torgrim Titlestad) og involverte (Hans I. Kleven, Leif Vetlesen, Arne Pettersen, Roald Halvorsen, Reidar T. Larsen), selv om konklusjonene deres, særlig de involverte, er ulike. I 1990 vedtok NKPs landsmøte med knapt flertall en uttalelse der oppgjøret ble kritisert og eksklusjonene opphevet, selv om det siste ikke fikk noen praktisk betydning. Hendelsesforløpet. På NKPs landsmøte i 1946 ble Emil Løvlien valgt til ny partiformann etter Adam Egede-Nissen. Johan Strand Johansen ble valgt til politisk sekretær, mens Furubotn ble valgt til generalsekretær, en rolle han i praksis hadde fungert i i egenskap av lederen for NKPs illegale apparat i Norge siden 1941. Som partisekretær la Furubotn særlig vekt på å finne en særegen norsk strategi for utviklingen av sosialisme. I 1948 ga han ut boka «Kampen for Norges suverenitet», som selv om den i seg selv ikke var kontroversiell ble kilde til mye av Løvlien-fløyens argumentasjon. Dette ble fulgt opp av en kampanje, først og fremst fra NKUs side, men klart inspirert av Furubotn, om å styrke produktiviteten. En foreslått «bondemilliard» fra Furubotn bidro også til ammunisjon for dem som ville stemple ham som en borgerlig nasjonalist. Sommeren 1948 hadde Furubotn gått av som generalsekretær, og på landsmøtet i 1949 stilte ikke Furubotn til valg. I henhold til egne anslag vant imidlertid fløyen hans om lag 2/3 flertall av partiledelsen. Valgnederlaget samme år, der NKP, på tross av en oppslutning på over 100.000 stemmer, falt ut av Stortinget, i flere valgkretser med tilnærmet ubetydelig margin, var den utløsende faktoren for det videre hendelsesforløpet. Furubotn hadde siden landsmøtet i stadig krassere ordelag kritisert stortingsgruppa, der Løvlien og Strand Johansen begge var medlemmer. Denne kritikken gikk i hovedsak ut på at stortingsgruppa var blitt et haleheng til Arbeiderpartiet, et synspunkt som vant gjenklang særlig i NKU. Imidlertid ble også denne kritikken og til dels begrunnede anklager om at Furubotn drev fraksjonsarbeid og sto bak et såkalt «annet sentrum» ansett å være en viktig faktor bak valgnederlaget. Særlig Strand Johansen gikk langt i anklagene sine, og anklaget i et tillitsmannsmøte for partiet i Oslo 20. oktober Furubotn og hans tilhengere for titoisme og trotskisme. Han konkluderte med at det var nødvendig å likvidere dette annet sentrum og dets apparat. "Furubotnikene" hadde et flertall på 9 av 16 medlemmer av sentralstyret og dette flertallet vedtok å forelegge spørsmålene internasjonalt. Samtidig valgte Furubotns tilhengere, på initiativ fra Roald Halvorsen og etter konsultasjon med Furubotn, å legge ned sine verv i påvente av dette. Dette skjedde 25. oktober 1949, og dermed var flertallet i sentralstyret endret. Dagen etter ble Furubotn enstemmig ekskludert etter forslag fra Strand Johansen av et amputert sentralstyre som samtidig vedtok å utvide seg selv med seks nye medlemmer. Furubotn-tilhengerne Tom Rønnow og Haavard Langseth ble også avsatt som henholdsvis sjef for partiforlaget og redaktør for tidsskriftet "Vår Vei". Hendelsesforløpet 26. oktober er imidlertid omstridt. Det er på det rene at Furubotn-tilhengerne ble bedt om å forlate partikontoret før sentralstyremøtet. Torgrim Titlestad og Leif Vetlesen hevder at dette skjedde på Strand Johansens eget initiativ, noe imidlertid blant andre Arne Pettersen nekter for. Titlestad påstår endog at krigssabotørene Asbjørn «Osvald» Sunde og Ragnar «Pelle» Sollie var bevæpnet. Dagen etter fikk vedtaket stor støtte på et tillitsmannsmøte i Oslo. Da det valgte sentralstyreflertallet skjønte hva som hadde skjedd var det for sent, og deres forsøk på å gjenoppta vervene sine ble avslått. Partiorganet Friheten, som på denne tiden var under ledelse av Jørgen Vogt, hadde på dette tidspunktet utvetydig tatt stilling for Løvlien-fløyens synspunkter. Det neste landsstyremøtet fant sted 10.- 12. desember, og i og med at Furubotn-tilhengernes vervnedleggelser kun gjaldt sentralstyret ble det flertall for et forslag fra Roald Halvorsen som omtalte den endrede flertallskonstellasjonen i partiet som et kupp og krevde at det av landsmøtet valgte sentralstyret skulle gjenoppstå. Det ble også vedtatt å opprette en undersøkelseskommisjon, der Furubotns folk hadde flertall. Dette siste forsøket fra Furubotn-fløyen på å gjenvinne makten i partiet mislyktes imidlertid, og i februar 1950 ble det innkalt til ekstraordinært landsmøte. Hovedpersoner. Peder Furubotn (1890–1975) var formann i NKP fra 1925 til han i 1930 påbegynte et åtte år langt opphold i Moskva. Under krigen spilte han en viktig rolle i det illegale partiapparatet. Etter hendelsene i 1949 spilte han ingen betydelig politisk rolle, selv om han senere skulle trå frem som tilhenger, dog ikke medlem, av Arbeiderpartiet og endog tilhenger av norsk medlemskap i EEC i 1972. Johan Strand Johansen (1903–1970) var nestformann i NKU mellom 1924 og 1928, og aktiv i partipressa i mellomkrigsårene. Han tilbrakte også mye tid i Moskva på 1930-tallet. Under 2. verdenskrig var han fengslet på Grini fangeleir og Sachsenhausen. Han var Stortingsrepresentant for Oslo mellom 1945 og 1949 og igjen mellom 1954 og 1957. I 1955 ble han grunnet psykiske lidelser sendt på kuropphold til Sovjetunionen der han skulle bli til sin død. Overfor NKP spilte han etter dette liten rolle, selv om han forfattet en rekke brev til partipresse og sentrale partimedlemmer. Emil Løvlien (1899–1973) var formann for NKP mellom 1946 og 1965. Han hadde sittet i partiledelsen siden 1934, og spilt en forholdsvis ubetydelig rolle under krigen. Han var Stortingsrepresentant mellom 1945 og 1949, og igjen mellom 1954 og 1961, noe som gjorde ham til partiets siste Stortingsrepresentant, dersom man ser bort fra Reidar T. Larsen som i 1973 ble valgt inn for Sosialistisk Valgforbund. Løvlien har på mange måter stått som symbol på partiets synkende styrke gjennom den kalde krigen. Roald Halvorsen (1914–2010) var formann for NKU fra 1945 til 1946 og nestformann i NKP fra 1946 og 1949. Etter at han ble ekskludert fra NKP markerte han seg som faglig tillitsvalgt før han sluttet seg til Sosialistisk Valgforbund der han fra 1974 var daglig leder. Mellom 1975 og 1977 var han nestformann i Sosialistisk Venstreparti. TrønderEnergi. TrønderEnergi er et energiselskap i Sør-Trøndelag. TrønderEnergi ble stiftet i 1950, da som Sør-Trøndelag Elektrisitetsverk. Selskapet byttet navn første gang i 1970, til Sør-Trøndelag Kraftselskap. Andre gang selskapet skiftet navn var i 1997, til dagens TrønderEnergi. Selskapet ble omdannet til et konsern i 1998, med to datterselskaper: TrønderEnergi Kraft AS og TrønderEnergi Nett AS. Senere har TrønderEnergi Marked AS, TrønderEnergi Bredbånd Loqal AS og TrønderEnergi Invest AS kommet til.1. januar 1999 ble konsernet et aksjeselskap, i dag med 22 kommuner i Sør-Trøndelqag og Nordmøre Energiverk AS som aksjeeiere. Konsernet har ca. 490 ansatte og ledes av konsernsjef Ståle Gjersvold. Hovedkontoret ligger i Trondheim, nærmere bestemt på Vestre Rosten. Selskapet eier 49% av aksjene i Nordmøre Energiverk. Kraftverk. I tillegg er TrønderEnergi deleier i Driva kraftverk (75%) og Kraftverkene i Orkla (35%). Achham distrikt. Achham er et av Nepals 75 distrikter. Kanchanpur ligger i "den Fjernvestlige regionen", "Mahakali sone". Areal er 1 680 km². Folketall i 2001 var 231 285. Achham hører til "ås-distriktene". I vest grenser det mot Doti, i nordvest har det ei kort grensestump mot Bajhang, i nord mot Bajura og Kalikot, i øst mot Dailekh og i sør mot Shurket. Achham hører til de nepali-talende fjernvestlige khas kura-distriktene som er svært fattige og lite utvikla. Det ekstremt høye tallet på analfabetisme blant kvinner, over 90%, er et uttrykk for kvinnenes svært dårlige stilling i tradisjonelle samfunn på landsbygda. Det høye antallet som registrerer seg som hinduer skjuler bl.a. shamanistisk religonsutøvelse. Cannibal Corpse. Cannibal Corpse er et amerikansk death metal-band som ble stiftet i 1988. Bandet har gitt ut ti studioalbum, en samleboks og et livealbum. Selv om bandet aldri har vært noe mye på radio eller TV har de bygget seg opp en stor fanskare, med album som Butchered at Birth i 1991 og Tomb of the Mutilated i 1992. Cannibal Corpse har solgt over 1 million plater over hele verden, inkludert over 550 000 i USA, noe som gjør dem til det mestselgende death metal-bandet gjennom tidene. Cannibal Corpse er for det meste inspirert av thrash metal-band som Slayer. Andre death metal-band, som Death, har også spilt en stor rolle i etableringen av lydbildet, sammen med Kreator. Cannibal Corpse har fått litt dårlig rykte pga. album og sangtekster med temaer av horror fiction, inkludert gore, lemlesting, mord, tortur, voldtekt og død. Bandet sier de ser på dette som god PR. Biografi. Cannibal Corpse ble dannet av det som var igjen av death metal-band i Buffalo: Beyond Death (Webster, Owen), Leviathan (Barnes) og Tirant Sin (Barnes, Rusay, Mazurkiewicz. Bandet spilte sine første konserter på Buffalos River Rock Café i april 1989, kort etter at de spilte inn sin første femsangers demo-tape Cannibal Corpse. Innen et år etter sin første konsert signerte bandet en kontrakt med Metal Blade Records og deres første full-lengde album, Eaten Back To Life, ble utgitt i august 1990. Bandet er også kjent for sine albumtitler. Som andre death metal-band som har sanger om voldtekt, død og nekrofili, er bandets sangtekster og omslagsbilder (tegnet av Vincent Locke) ofte innlysende seksuelle og voldelige. Noen så ekstreme at de er utenfor folks fantasi. Albumene deres ble sensurert og forbudt i flere land; i Tyskland er fikk de ikke lov til å spille noen av sine tre første album på konserter (denne loven ble senere oppløst og de spilte sin første lovlige konsert på Wacken i 2007. I staten Bayern fikk de ikke lov til å bruke sine originale omslagsbilder. De fikk heller ikke trykke sangtekstene sine på albumene. Det ble også et forbud i Australia, men på turnéen i 2006 fikk de lov til å spille der. Som produsenter av zombie-filmer var Cannibal Corpse stolte av sine omslagsbilder og roste dem opp i skyene. Vokalist George "Corpsegrinder" Fisher sa i musikkdokumentaren "Det er kunst, bare se på det som kunst. Ja, det er ekkelt, men bare dra til Vatikanet og se på noe av kunsten der. Det er ekte. Det representerer noe som er ekte, noe som kan skje. Denne kunsten kommer aldri til å skje. Monstre kommer aldri til å river i stykker folks kropper." Fisher forklarte også sine frustrasjoner i et intervju angående sensuren av konsertfremføringer av visse sanger der han sa "Vi kan spille "Dismembered and Molested" i Tyskland, men vi kan ikke spille "Born in a Casket". Hvilken høres verst ut?" Andre sangtitler er "Entrails Ripped From a Virgin's Cunt", "Fucked with a Knife", "Meat-Hook Sodomy" og "Necropedophile". I mai 1995 omtalte senator Bob Dole bandet ved navn og anklaget dem for å krenke menneskelig sømmelighet. Cannibal Corpse gjorde også en liten cameo i filmen med Jim Carrey fra i 1994. Der fremførte de sangen "Hammer Smashed Face". (Jim Carrey insisterte faktisk på å ha med Cannibal Corpse siden det var favorittbandet hans.) Cannibal Corpse har hatt mange medlemsforandringer opp gjennom årene. I 1993 forlot grunnlegger og gitarist Bob Rusay bandet. (Han er nå golfinstruktør.) Han ble raskt erstattet med Malevolent Creation-gitarist Rob Barrett. I 1995 forlot vokalist Chris Barnes bandet pga. musikalske forskjeller (han er nå vokalist i Six Feet Under og Torture Killer.) Han ble raskt erstattet av Monstrositys vokalist Geroge "Corpsegrinder" Fisher, som er kjent for sine rekordlange skrik i sanger som "Devoured by Vermin" og They Deserved to Die. I 1997, Barrett, som opprinnelig hadde erstattet Rusay på gitar, forlot Cannibal Corpse for å gjenforene seg med sitt tidligere band Malevolent Creation. Han ble erstattet av Nevermore-gitarist Pat O'Brien som først var med på utgivelsen av Gallery of Suicide i 1998. Grunnlegger og gitarist Jack Owen forlot Cannibal Corpse i 2004 for å bruke mer tid på sitt andre band, Adrift. Han sluttet seg til bandet Deicide i slutten av 2004 og er med på deres siste album, The Stench of Redemtion. Jeremy Turner fra Origin erstattet ham som andregitarist en liten periode på Tour of the Wretched i 2004. Barrett ble gjenforent med bandet i 2005 og er med på deres siste album, Kill, som hadde utgivelse 21. mars 2006 på plateseskapet Metal Blade Records. Bassist Alex Webster nevnte i et intervju at Cannibal Corpse vil begynne på et nytt album en eller annen gang i november 2007. Romper Stomper. "Romper Stomper" er en australsk film fra 1992, regissert av Geoffrey Wright med skuespillerene Russell Crowe, Daniel Pollock, Jacqueline McKenzie og Tony Lee. Filmen omhandler aktiviteten og nedgangen til en nynazistisk skinhead-gruppe i arbeiderforstaden Footscray vest i Melbourne. Umba (elv i Russland). Umba, (russisk: Умба) er en 123 km lang elv på Kolahalvøya i Murmansk Oblast, Russland. Geografi. Elva kommer fra innsjøen Umbozero, som ligger mellom fjellene i Khibiny og Lovoziorskije Tundry på Kolahalvøya, 100 km nordøst for Kandalaksja. Derfra renner den mot sør, gjennom et landskap preget av skog og åser. Elva veksler mellom stryk og mere rolige partier, og den renner gjennom flere innsjøer, hvorav den største er Kanozero. Umba løper ut av Kanozero gjennom to separate utløp, rundt 5 km fra hverandre. Utløpene kalles Kitsa og Rodvinga, og det siste deler seg etter noen kilometer på nytt og danner ennå et elveløp, kalt Nizma. Kitsa og Rodvinga løper sammen igjen i sjøen Pontsjozero. Herfra kalles elva igjen for Umba, og møtes av elveløpet Nizma et par kilometer lengre nedover elva. Elva løper ut i Kandalaksjabukta i Kvitsjøen ved byen Umba. Den største sideelven er Vjala, som kommer fra Vjalozero og løper sammen med Umba 15 km før utløpet i havet. Fiske. Umba er kjent som ei meget god lakseelv. Sammen med Varzuga var Umba den første elva på Kolahalvøya som ble gjort tilgjengelig for fisketurisme for utenlandske kunder tidlig på 1990-tallet, og infrastruktur og innkvartering for turister er bygget opp langs elva for å møte denne etterspørselen. I de siste år har imidlertid antallet laks gått sterkt tilbake, på grunn av ulovlig fiske fra lokalbefolkningen, forårsaket av en arbeidsledighet på opp mot 90% i kommunesenteret Umba, og forverret av det faktum at det går kjørbare veier langs hele elva, slik at den er lett tilgjengelig. Umba brukes også til tømmerfløting. Doti distrikt. Doti er et av Nepals 75 distrikter. Kanchanpur ligger i "den Fjernvestlige regionen", "Seti sone". Areal er 2 025 km². Folketall i 2001 var 207 066. Doti hører til "ås-distriktene". I vest grenser det mot Dadeldhura og Baitadi, i nord mot Bajhang, i øst mot Achham og i sør mot Kailali. Hovedstad er Dipayal, som i 2005 hadde en anslått befolkning på 27 088. Antall distriktsutviklingskomiteer 50. Bykommuner 1. Bybefolkning (2001) 10,7%. Forventa levealder 58,4 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 80.9, uten tilgang til reint drikkevann 53,1% (alle tall 2001), leger 6 (2002). Parbatiya-befolkning 66,19%, dalit 25,95 %, buddhister 1,1% (tall fra 2001). Doti hører til de nepali-talende fjernvestlige khas kura-distriktene som er svært fattige og lite utvikla. Stubbdal. Stubbdal er ei grend som ligger innerst i Åsa, i Norderhov i Ringerike kommune. Fra Stubbdal går det bilvei opp til Damtjern, som er et yndet utgangspunkt for turer innover Nordmarka, sommer som vinter. Mellom Subbdal og Damtjern finner man også de historiske sporene etter Kjerraten i Åsa, ved Kjerratmuseet. Rasuwa distrikt. Rasuwa er et av Nepals 75 administrative distrikter. Distriktet ligger i "Bagmati sone" i "Sentralregionen". Geografisk hører mesteparten av distriktet til Himalaya. Det grenser i øst mot Dhading, i nord mot den kinesiske provinsen Tibet, i øst mot Sindhulpalchok, og i sør mot Nuwakot. Distriktet har et areal på 1 544 km². Befolkninga var i 2001 44 731. I distriktet er det 18 landsbyutviklingskomiteer, ingen bykommuner.). Som et typisk tynt befolka Himalaya-distrikt har det et innslag av befolkning med tibetansk kulrur og religion, blant dem mange sherpaer. Sammen med mange tamang-folk er det årsak til at Rasuwa har buddhistisk flertall. Damtjern i Ringerike. Damtjern er en liten innsjø som ligger på Krokskogen i Ringerike kommune. Vanet er et yndet utgangspunkt for turer innover i marka, både sommer og vinter. Det er bilvei opp til Damtjern fra Stubbdal i Åsa. Mellom Stubbdal og Damtjern finner man også sporene etter den gamle kjerraten i Åsa, og ved Kjerratmuseet kan man studere hvordan den svenske ingeniøren Samuel Bagge gjorde det mulig for Peder Anker (1749–1824) fra Bogstad å frakte tømmer opp til Damtjern fra Steinsfjorden, for videre fløtning ned Sørkedalsvassdraget. Damtjern er regulert som magasin for Åsa kraftverk. Reguleringshøyden er om lag 7 meter Milton Ager. Milton Ager (født 6. oktober 1893, død 6. mai 1979) var en pianist og komponist i USA. Ager ble født i Chicago som den sjette av ni søsken. Han forlot tidlig skolen, lærte seg på egen hånd å spille piano og begynte på en karriere som musiker. Senere gjorde han det godt som komponist av filmmusikk i Hollywood. Hans første store slager var «Nobody's Baby» fra 1921 Milton Ager ble også musikkforlegger i kompaniskap med sin samarbeidspartner tekstforfatteren Jack Yellen. Milton Ager ble tatt inn i Songwriters' Hall of Fame i 1979. Eksterne lenker. Ager, Milton Ager, Milton Ager, Milton Byggverk. Et byggverk er en konstruksjon som er skapt av mennesker og oppført på fast grunn. I norsk språkbruk blir også konstruksjoner fremstilt av dyr noen ganger omtalt som byggverk, som termitt-tuer, beverdammer og fuglereder. De fleste byggverk er fremstilt for langfristig bruk, men de kan også ha foreløpig karakter, slik som containerhus og hjelpebruer. Herman Hupfeld. Herman Hupfeld (født 1. februar 1894, død 8. juni 1951) var en komponist av populærmusikk i USA. Hans mest kjente komposisjon var «As Time Goes By» fra filmen "Casablanca". Hupfeld, Herman Hupfeld, Herman Hupfeld, Herman Ignatius Pi Shushi. Ignatius Pi Shushi (født 1. februar 1897 i Chaling i Mandsjuria i Kina, død 16. mai 1978 i Beijing) var en katolsk biskop av Shenyang i Kina. Han var første formann for Den kinesiske katolske patriotiske forening. Pi Shushi fikk sin presteutdannelse i Shenyang, og ble presteviet 1. juli 1928. Den 26. juli 1949 ble han utnevnt av pave Pius XII til erkebiskop av Mukden (Shenyang) som den fjerde kineser med denne rang innen Den katolske kirke, og bispeviet den 11. oktober samme år, av den apostoliske nuntius, erkebiskop Antonio Riberi. I 1949 ble dessuten Folkerepublikken Kina utropt av Mao Zedong, og det nye regime brøt i 1951 de diplomatiske forbindelser med Pavestolen og gjennomførte forfølgelser av kirken med mange konfiskasjoner, fengslinger, utvisninger og andre repressive tiltak. Det ble opprettet såkalt patriotiske foreninger for de forskjellige trossamfunn. Erkebiskop Ignatius Pi Shushi, som da hadde sittet i årevis i fengsel og husarrest og hvis motstand var brutt, deltok fra 1956 på forberedelsene av den katolske strukturen av denne type2. Arbeidet gikk tregere blant katolikkene, fordi motstanden mot den kommuniststyrte ensrettingen var betydelig større blant dem enn innen de andre religiøse retninger. I 1957 ble Den kinesiske katolske patriotiske forening stiftet, og erkebiskop Pi ble dens første formann. Året etter begynte han å foreta bispevielser av nye biskoper; dette var kandidater utplukket eller godkjent av det kommunistiske regjeringsorgan for religiøse anliggender, og det var ikke innhentet noe pavelig mandat for ordinasjonene. Dermed var bispevielsene illegitime etter katolsk kirkerett (selv om de var gyldige), og pave Pius XII fordømte dem og fremholdt at katolsk kirkelov foreskrev ekskommunikasjon for dem som var delaktige i slike bispevielser. På grunn av usikkerhet om omstendighetene (om de involvertes frihet eller tvangssituasjon) ble imidlertid ingen pavelig ekskommunikasjonsstraff ilagt. I 1966, da kulturrevolusjonen brøt ut, ble også Den katolske patriotiske forening og de kirkefolk og aktive katolikker som opererte med forbindelse til dem utsatt for undertrykkelse og overgrep. Den katolske patriotiske forening ble da i praksis nedlagt, og ble ikke gjenopplivet før lenge etter. Pi Shushi Pi Shushi Pi Shushi Gyranfisen. Gyranfisen (1 127 moh.) er den høyeste fjelltoppen på Vikerfjell, som ligger nord i Ådalsfjellene i Ådal, i Ringerike kommune. Toppen er også den høyeste på Ringerike. Treknatten. Treknatten (1 101 moh.) er den nest høyeste fjelltoppen på Vikerfjell, som ligger nord i Ådalsfjellene i Ådal, i Ringerike kommune. Toppen er også den nest høyeste på Ringerike, etter Gyranfisen (1 127 moh.). James Gambier. Admiral John James Gambier (13. oktober 1756 New Providence, Bahamas – 19. april 1833 Iver, England) var en engelsk admiral, født på Bahamas. Hans far, John Gambier, var viseguvernør på Bahamas. Moren var fra Bermuda. James Gambier vervet seg i marinen i 1767, og tjenestegjorde først på HMS «Yarmouth», hvor onkelen var kaptein. Familiens innflytelse sikret ham raske forfremmelser, og han steg raskt i gradene. Han var guvernør på Newfoundland i årene 1802–1804, og deltok i slaget om København i 1807. Han ble for sine bedrifter under dette slaget adlet Lord Gambier den 9. november 1807. Da han var 22 år gammel i 1778, ble han gitt kommandoen over HMS «Raleigh», en 32-kanoners fregatt. Da freden kom i 1783, ble han, som de fleste andre offiserer i den britiske marinen satt på land, og gitt halv lønn. Da den franske revolusjonen brøt ut i 1789, ble han gitt kommandoen over HMS «Defence», et 74-kanoners linjeskip. Han ble forfremmet til kontreadmiral (Engelsk: rear-admiral), og steg raskt videre i gradene, og ble til slutt Lord of the Admiralty i 1807. Året etter ble han utnevnt til øverstkommanderende for «Channel fleet», «Kanalflåten», det vil si flåtestyrkene som forsvarte de mer hjemlige farvannene rundt Storbritannia. Han ble siden kritisert for, og er i dag kjent for, å ha "forhindret" den totale ødeleggelsen av den franske flåten i 1809. Gambier nektet å avse kanalflåten til bombardement av de franske skipene, etter at Lord Cochrane hadde jaget hele den franske flåten på grunn utenfor Rochefort. Fritz Rotter. Fritz Rotter (født 3. mars 1900 i Wien, død 11. april 1984 i Ascona i Sveits) var en østerriksk tekstforfatter og komponist. Alt som 17-åring begynte Fritz rotter å skrive tekst og musikk til kabaretscener i Wien. I 1920-årene ble han som mange kunstnere tiltrukket av livet i Berlin og flyttet dit. Der samarbeidet han med Robert Stolz, Ralph Benatzky, Walter Jurmann og Rudolf Friml. Hans slagertekster og filmmusikk ble framført av blant andre Richard Tauber. I 1933 måtte Fritz Rotter emigrere på grunn av sin jødiske bakgrunn. Han dro til England i 1936 og ett år senere til USA. Der skrev han dreiebøker til flere filmer og samarbeidet med Franz Werfel, Fritz Kortner og Fritz Lang. Etter 2. verdenskrig drog han tilbake til Europa og fortsatte å skrive dreiebøker og sangtekster, Han skrev sannsynligvis teksten til nær 1200 sanger. I 1952 fikk han den tyske Bundesfilmpreis for fortjenstfult arbeid i filmindustrien. Han trakk seg tilbake til Sveits og døde der 84 år gammel. Hestebrenna. Hestebrenna eller Hestebrennaplatået (772 moh.) som ligger sør for Høgfjell i Ådalsfjellene, ikke langt fra Tjuvenborgen, i Ringerike kommune. Like under platået (10-15 minutters gange) ligger også Tjuenborgkoia, som eies av Den Norske Turistforening. Fra Hestebrenna er det fantastisk utsikt mot nord og vest, med Bukollen, Nautskardfjellet og inngangen til Vidalen. Om været er bra kan man også skimte Gaustatoppen og Norefjellplatået. Tamang. Noen nasjonale grupper i Nepal; Tamang er en nasjonalitet i Nepal. I folketellinga i 2001 oppga 1 282 304 at de regna seg som tamang. Tamang-folket snakker et tibeto-burmesisk språk. Flertallet er buddhister, det fins også et innslag av den tradisjonelle tibetanske religionen bön (også kalt pön). De regnes til janjati-folkeslaga i "åsene" i Nepal, og er bl.a. i slekt med Chepang, magar, gurung og kirat-folkene. Tamang-folket har for det meste bodd i distriktene rundt Kathmandudalen, særlig i distriktene Rasuwa, Sindhulpalchok, Kavrepalanchok, Makwanpur, Nuwakot, Dhading, Ramechhap, Dolkha og Sindhuli. Innafor kastesystemet som blei innført ved lov i Nepal også for ikke-hinduer i 1854 var tamang "sudra", det vil si lavkaste (etter moderne betegnelse dalit) og kunne kjøpes og selges som slaver. I motsetning til andre såkalte «hill tribes» som magar og gurung, kunne de ikke bli soldater, og ikke verve seg som gurkha-tropper hos engelskmennene i India. Sachsenhausen (Oranienburg). Sachsenhausen er en bydel i Oranienburg i Brandenburg. Sachsenhausen ligger i et skogrikt område ved elven Havel. Det var 2 735 innbyggere i Sachsenhausen i 2005. Kanalslusen Schleuse Sachsenhausen ligger i Sachsenhausen. Tjuvenborgen. Tjuvenborgen eller Tjuvenbor'n (690 moh.) ligger i Strømsoddbygda, sør for Høgfjell i Ådalsfjellene, litt sør for Hestebrenna, i Ringerike kommune. I dette området har også Den Norske Turistforening ei hytte, Tjuenborgkoia. Den ligger like under og øst for Hestebrenna. Tjuvenborgen er en gammel bygdeborg. Sagnet sier den var besatt av lokale røvere en gang i tiden. Den er bratt og utilnærmelig der den ligger som ei «vorte» i terrenget. Utsikten er ikke like god som fra Hestebrenna, men allikevel et flott skue. I forbindelse med Tjuvenborgen ligger også den såkalte "røverhula", et sted der man trodde det oppholdt seg røvere i riktig gamle dager. Fra røverhula er det god utsikt, og det er stupbratt (loddrett) på yttersiden. Sagnet. Tiril-Tove sang visa utover dalen, men ingen hørte henne. Da røverhøvdingen ville gifte seg med henne, sa Tiril-Tove ja, på den betingelse at hun fikk gå tilbake til Oppen og etter brudesølv. Det fikk hun, men måtte love å ikke snakke med noen. Men på veien tilbake merket hun veien med tøystykker så husbondfolket kunne skjønne hvor hun ble holdt fanget. Tilbake på Tjuvenborgen skjenket hun røverne fulle, og bygdefolket tok seg ned til røverhula fra den minst bratte sida og overmannet tjuvpakket. Flere av røverne styrtet i døden utfor stupet fra Tjuvenborgen, som fjellet ble hetende etterpå, men for Tiril-Tove endte historien godt. Tilsvarende sagn om røvere er slett ikke uvanlig ved flere sørnorske bygdeborger, men dette er nok en av de mest utførlige beretningene. Knut Sveri. Knut Sveri (født 2. mai 1925) – nordmann, cand.jur., og Sveriges første professor i kriminologi. Sveri leverte i 1960 sin doktoravhandling "Kriminalitet og alder" ved Stockholms universitet. Han var i perioden 1974-1978 leder for Nordisk Samarbeidsråd for Kriminologi. Viktige arbeider. I 1952 forfattet Sveri, sammen med Vilhelm Aubert og Torstein Eckhoff, en undersøkelse om hvordan en lov blir oppfattet og etterlevd blant de den retter seg mot. Som eksempel brukte de den midlertidige lov av 3. desember 1948 om hushjelpenes arbeidsvilkår. Undersøkelsen viste at det kan være vanskelig å sette en lov ut i livet i praksis, og at det i rettsvesenet ofte er en misoppfatning om at et lovvedtak og iverksetting av lover er ensbetydende. Undersøkelsen var et rettssosiologisk pionerarbeid og har i Norge blitt en klassiker innen sitt felt. Sveris artikkel fra 1982 om frifinnelsen av Oslos politiinspektør Knut Rød har fått mye oppmerksomhet. Knut Rød ledet aksjonene mot Oslos jøder i 1942. Frifinnelsen ble begrunnet med at han også hadde utført arbeid mot fiendens interesser. Sveri stiller i artikkelen spørsmål ved dette bidraget og mener at retten bagatelliserte de straffbare handlingene. Kvistlav. Kvistlav eller vanlig kvistlav ("Hypogymnia physodes") er en lavart med thallus opp til 8–10 cm i diameter. Den er rosettdannende eller uregelmessig og ganske løst festet til underlaget. Undersiden er svart uten festetråder. Kvistlav vokser normalt på kvister, greiner og trestammer, særlig på fattigbarkstrær, men også på annet trevirke og stein. Etablerer seg raskt i granplantefelt. Meget vanlig i hele landet. Fauskemarmor. Fauskemarmor er en bergart som utnyttes til bergindustri. Fauske har den mest kjente marmorforekomsten i Norge som består av kalkspatmarmor. Der tas flere fargevarianter av marmor ut av fjellet: hvit og rød, hvit og grønn, hvit og blå, hvit og sort. Tre av variantene markedsføres med handelsnavnene "Coloritt", "Antique Fonce" og "Norwegian Rose". Fauskemarmoren brukes mest innendørs som bygningssten. I Generalforsamlingens sal i FN-bygningen er det brukt grønn fauskemarmor. Schleuse Sachsenhausen. Schleuse Sachsenhausen fotografert 16. april 2011 Schleuse Sachsenhausen er en kanalsluse som ligger i bydelen Sachsenhausen i Oranienburg i Brandenburg. Slusen ligger umiddelbart ved Bundesstraße 96, og er den første slusen i Oranienburger Kanal. Historier om slusen er kjent fra 1500-tallet. Opprinnelig lå slusen noen meter lenger ned ved vannmøllen Burg Neumühl. Sachsenhausener Mühle brant ned i 1875 og ble ikke gjenoppbygget. Dagens kanalsluse ble bygget mellom 1832 og 1837 i forbindelse med realiseringen av Oranienburger Kanal mellom Malz og Pinnow. Fra 1874 til 1878 ble det bygget en ekstra sluse ved siden av den eksisterende. Den ekstra slusen ble ødelagt i 1945 og ikke gjenoppbygget, siden Oranienburger Kanal etter byggingen av Oder-Havelkanalen i 1914 hadde mistet sin betydning som transportåre. I dag brukes den bare som forbindelse mellom Ruppiner Kanal og Havel. Skollenborg stasjon. Skollenborg stasjon er en jernbanestasjon som ligger i Kongsberg kommune i Buskerud fylke. Historie. Stasjonen ble åpnet i 1871 i forbindelse med at Randsfjordbanens sidelinje Hokksund – Kongsberg ble åpnet, som første del av den framtidige Sørlandsbanen. Stasjonen ble fjernstyrt i 1967, men hadde billettsalg til 1982, da den ble ubemannet. Stasjonsbygningen er den originale fra 1871, tegnet av arkitekt Georg Andreas Bull. Stasjonen er ikke vernet, det er derimot transformatorstasjonen på stasjonstomta, som ble tegnet av Gudmund Hoel, og oppført i 1926. Stasjonen vil bli lagt ned i desember 2012 i forbindelse med innføring av ny grunnrutemodell for jernbanetrafikken i Østlandsområdet. NSB 72114 ved Skollenborg stasjon Linjer. Linje 450 (Lokaltog Kongsberg-Eidsvold), stopper ved stasjonen, som ligger på Sørlandsbanen. Skollenborg ligger 92,59 km fra Oslo S og reisetiden er ca. 1 time 20 min. Til neste stasjon Kongsberg er det 5 km. Alessandro Ballan. Alessandro Ballan (født 6. november 1979) er en italiensk syklist. Han har vært profesjonell siden 2004. Selv om han har en kroppsbyggning som en klatrer, har Ballan etablert seg som en av de beste rytterne i vårklassikerne de siste årene. Til tross for en fin amatørkarriere var ikke Ballan særlig ettertraktet hos profflagene. I hans første sesong fungerte han som domestique (hjelperytter) for Romans Vainsteins og Gianluca Bortolami, og det var ikke før i 2005 sesongen at Ballan fikk muligheten til å satse på topp-plasseringer i vårklassikerne og på etapper i større ritt. Sent i 2005 sesongen tok han sin første ProTour seier etter å ha vunnet den 4. etappen av Eneco Tour of Benelux. I 2007 knakk Ballan kragebeinet under Tirreno-Adriatico. Til tross for skaden gjorde han en god innsats under Milano-Sanremo selv om lagets kaptein Daniele Bennati ikke vant rittet. Den 8. april vant Ballan Flandern rundt etter å ha spurtbeslått belgiske Leif Hoste som tok sin andre strake andreplass i rittet. I 2008 vant han den 7. etappen i Vuelta a España, og overtok den gyldne ledertrøya for en dag. 28. september 2008 vant han landeveisrittet under VM i Varese, og fikk som regjerende verdensmester sykle i regnbuetrøya i alle ritt fram til neste VM. Høsten 2009 skrev italieneren en kontrakt med det amerikanske laget BMC Racing Team. Slaget om København (1807). Slaget om København, også kjent som Københavns Bombardement eller Det andre slaget om København, fant sted under Napoleonskrigene og varte fra 16. august til 5. september 1807. Slaget endte med britisk seier, og hele den danske (populært kalt den dansk-norske) flåten falt i britiske hender; slaget er siden kjent som «flåteranet». Det første slaget om København regnes som Angrepet på Københavns red, i 1801. Bakgrunn. 9. juli samme år ved Tilsit inngikk keiser Alexander av Russland en allianse med sin tidligere fiende Napoleon, med et hemmelig tillegg om å tvinge Sverige og Danmark-Norge til å lukke sine havner for britiske skip, og tvinge de nøytrale landene inn i det fransk-russiske forbundet. Denne avtalen fikk britene nyss om, og de var livredde for at den forholdsmessig viktige dansk-norske flåtestyrken skulle bli tatt i bruk av Napoleon. Dette ville utvilsomt også ha skjedd, ettersom en spansk-fransk hjelpehær alt var under oppsetting og siden ble sendt opp til Jylland, med planer om å angripe Sverige ved landgang i Skåne. Storbritannia sendte en sterk flåte mot København for å overtale den danske statsledelsen til å inngå et forbund med britene, men forlangte samtidig at hele orlogsflåten skulle settes i pant som garanti. Den regjerende danske kronprins, som stadig ville bestemme alt personlig, valgte fornærmet å avvise enhver mulighet til å innlede forhandlinger, for derved å vinne tid for alternative utfall. Hovedalternativet var at Danmark-Norge vendte Frankrike og Napoleon ryggen, og fikk Storbritannia som hovedalliert, i likhet med Sverige. Resultatet var at britene 2. september innledet et bombardement av København by for å tiltvinge seg flåten. Til slutt, den 7. september, da mange hus i byen var utbrent, besluttet den danske general Heinrich Ernst Peymann å overgi både København by og flåten til den britiske admiral James Gambier. Britene kunne da seile bort med 16 linjeskip, 10 fregatter, 5 korvetter og en rekke andre skip – og nå som britisk krigsbytte og eiendom. Beleiring. Da britene kom seilende til København i august 1807, lå størstedelen av den dansk-norske flåten i opplag. Den britiske forhandleren Francis Jackson forsøkte å innlede samtaler med den danske kronprins Fredrik, men denne unndro seg diplomatiske samtaler og prioriterte å reise til Kiel med sin syke far, Christian 7. Til tross for tradisjoner fra 1660, da kongen ble i sin hovedstad under svenske angrep, overlot regjerende kronprins hovedstaden og orlogsflåten til sin skjebne. En eldre offiser som aldri hadde ført noen ledende kommando, ble utnevnt til Københavns kommandant. Det var Ernst Peymann, mens kommandør Steen Bille skulle forsvare byen fra sjøsiden. Instrukser om å senke orlogsflåten i tilfelle britisk okkupasjon tok kronprinsen seg ikke tid til, men kongehusets arvesølv fikk man fjernet fra en av byens kirker. Den 16. august gikk britene i land ved Vedbæk, og snart slo de en halvsirkel rundt København med overlegne tropper. Alt dette skjedde uten motstand fra dansk side, for hovedhæren lå forlagt ved grensa mot Tyskland i sør, med front mot Napoleon. Både 1. og 2. september sendte britene oppfordring til Peymann om å overgi flåten, men Peymann svarte at det ikke lå i hans makt – en så stor avgjørelse måtte kongen ta. Bombardementet begynte klokken halv åtte den 2. september, både med skipskanoner og Congreveraketter. Bombardementet varte i tolv timer, men ble gjenopptatt klokken 18:00 den 3. september, og varte til åtte om morgenen 4. september. Mange bygninger strøk med, blant dem Vor Frue kirke, mens Rundetårn med universitetsbiblioteket ble reddet etter iherdig innsats fra soldater eller folk fra Holmen, hvor marinens verft lå. Til det danske traume som det brtitiske angrepet utløste, hørte propagandamyten om at over 2000 mennesker ble drept under bombardementet; i realiteten var tallet sivile ofre lavt. Dette ble forskningsmessig belagt først etter år 2000 og publisert til 200-årsmarkeringen i 2007. Bombardementet ble gjenopptatt den 5. september, og innbyggerne i København forlangte kapitulasjon. Da situasjonen var håpløs, og byen var omringet, valgte byen kapitulasjon. Den 6. september ble kapitulasjonen undertegnet, og britene fikk en måned på seg til å gjøre flåten seilklar. I slutten av oktober seilte man avgårde med hele den såkalte dansk-norske orlogsflåten: 17 linjeskip, 17 fregatter og andre større seilskip, og 16 mindre skip, samt 26 kanon- og rofartøyer og ikke mindre enn 96 transportskip lastet med alle slags krigsforråd. Med flåtens tap opphørte det danske maktmiddel som hadde kontrollert sjøterritoriet og forbindelsen til Norge. Det hører med til de tidligere generasjoners nasjonsbygging, også i Norge, å kalle denne flåten «dansk-norsk», men den var danskekongens grep på sitt underordnete biland, Norge. Norske sjøgutter ble tvangsutskrevet til Orlogsflåden i alle generasjoner, men motsatte seg det ofte, og flyktet gjerne fra landet for å slippe orlogstjenesten. Det var spesielt Nederland som var regnet som alternativ, der mange norske sjøgutter kunne finne god hyre på hollandske skip, mens jentene ofte tok tjeneste i land. Det er sagt av norske kulturhistorikere, som Ludvig Daae, at hele byer av innvandrete nordmenn fantes i Nederland på 16- og 1700-tallet. Jørgen Bjelke påpeker i sin krigshistoriske biografi at det nesten ikke fantes menn langs kysten som han kunne få mobilisert til hæren. Etter kronprins Fredrik (6.s) beslutning om krig mot Storbritannia havnet Norge i en to-frontssituasjon, med krig både mot sin hovedhandelsforbindelse, Storbritannia, og ved neste årsskifte også mot Sverige, da Fredrik erklærte dem krig. Det eneste middel man hadde til forsvar, var et fåtall kystfort og en improvisert roflotilje, som besto av kanonsjalupper og kanonjoller utbygd i høyt tempo. Etter noen år fikk man også 8 orlogsbrigger under seil, nesten alle var sendt opp fra Danmark. For å lese mer om oppbyggingen av den norske marinen, se Den Norske Marinen 1807–1890. Baskerland rundt 2007. Baskerland rundt 2007 var den 47. utgaven av Baskerland rundt. Rittet gikk over seks etapper fra 9. til 14. april 2007. Juan José Cobo vant sammenlagt foran Ángel Vicioso og Samuel Sánchez. The Pentagon Papers. "Artikkelen handler om dokumentsamlingen The Pentagon Papers. Se også filmen The Pentagon Papers (film)". The Pentagon Papers er en dokumentsamling på sju tusen sider sammenstilt av USAs forsvarsdepartement. De hemmeligstemplede dokumentene redegjør for USAs innblanding i Vietnamkrigen fra 1945 til 1971. Dokumentene ble lekket i 1971 av Daniel Ellsberg, tidligere ansatt som analytiker i departementet. Utdrag av dokumentene ble publisert som en serie i "New York Times" med start den 13. juni det året. Dokumentene avslørte blant annet at regjeringen hadde planlagt å gå inn i Vietnam allerede da president Lyndon Johnson lovet at så ikke skulle skje. Det framkom også at det helt manglet planer på å avslutte krigen, og dokumentene kom til å bidra til tillitskrisen til den amerikanske utenrikspolitikken. Da "New York Times" begynte publiseringen av dokumentene, innebar dette en stor politisk trussel mot den sittende Nixon-administrasjonen. På justisminister John N. Mitchells råd lyktes Nixon å få til en domstolsbeslutning mot "New Yorks Times videre publisering av dokumentene. Da "Washington Post" den 18. juni publiserte deler av The Pentagon Papers ble avisen kontaktet av visejustisminister William Rehnquist med en oppfordring om å slutte med publiseringen av dokumentene. Da avisen motsatte seg dette, søkte justisdepartementet en ny domstolsbeslutning, men fikk ikke dette. Man påklaget da til høyesterett, som også "New York Times" gjorde. Den 26. juni falt en fellende avgjørelse for de to tilfellene der avisene med dommerstemmetallene 6-3 ble gitt retten til å gjenoppta publiseringen. Neal Morse. Neal Morse (født 2. august 1960 i Van Nuys i California) er en amerikansk musiker, sanger og låtskriver, mest kjent som tidligere sanger i progrock-bandet Spock's Beard og som medlem av supergruppen Transatlantic. I tillegg til vokal er hovedinstrumentet hans keyboard. Han spiller imidlertid også gitar og flere andre instrumenter. Morse prøvde i mange år å slå igjennom i musikkmiljøet i Los Angeles, med dårlig resultat. Etter hvert dro han til Europa, hvor han så i flere år reiste rundt som gateartist. Midt på 1990-tallet dro han tilbake til USA, og startet progrock-bandet Spock's Beard sammen med blant andre broren Alan Morse. I Spock's Beard var Neal Morse sanger, til dels keyboardist, og viktigste låtskriver. Gruppa gjorde det rimelig bra, og ble et av de mer suksessrike progrock-bandene på slutten av 90-tallet. Samtidig med karrieren i Spock's Beard ga Neal Morse også ut to soloalbum. I 1999 ble han kontaktet av Mike Portnoy fra Dream Theater, som ville starte et sideprosjekt sammen med ham og Jim Matheos fra Fates Warning. Sideprosjektet ble til Transatlantic, uten Jim Matheos, men med svenske Roine Stolt fra The Flower Kings og Pete Trewavas fra Marillion. Transatlantic ga ut to studioalbum og to livealbum i løpet av tre år. I 2002 ble Neal Morse en gjenfødt kristen, og han trakk seg tilbake fra både Spock's Beard og Transatlantic for å konsentrere seg om å lage kristen musikk. Morse er fremdeles svært aktiv som artist, men i dag hovedsakelig innen kristen musikk, med og uten progressiv stil. I april 2009 ble det gjort kjent at Morse og resten av medlemmene i Transatlantic arbeidet sammen igjen, og bandets tredje album, "The Whirlwind", ble utgitt høsten 2009. Soloalbum (utvalg). For fullstendig diskografi, se Neal Morse' offisielle nettsted (se under) eller Neal Morse på engelsk Wikipedia. Kontor. Et kontor er et rom eller annet lokale der personer arbeider med administrasjon og ledelse for en virksomhet eller organisasjon i privat næringsliv elleri offentlig sektor. Adminsistrasjonsoppgaver inkluderer regnskapsarbeid som bokføring, budsjettering, innkjøp, arkivering, ordremottak. Kontor kan i mer overført betydning betegne den delen av et selskap, en organisasjon eller offentlig forvaltning som har slike arbeidsoppgaver. Brukt som adjektiv kan kontor bety de oppgavene som er kontorrelaterte. Ved registrering av en virksomhet i foretaksregisteret i Norge må det oppgis en kontoradresse for virksomheten. Innen rettsvitenskap betegner kontoret til en organisasjon ethvert sted der den har virksomhet, fungerende postadresse, telefonsvarer eller viderekoblet telefonnummer, selv om virksomheten ikke er bemannet til vanlig på stedet. Et kontor har både en bygningsmessig design og et sosialt preg. Kontorarbeidere ble tidligere ofte kalt funksjonærer. I motsetning til kroppsarbeidere i blå dongeriklær kan kontoransatte og andre som arbeider i yrker der en bruker hvite skjorter og tilsvarende klær, spøkefullt kalles «hvitsnipparabeidere». Betegnelsen brukes ofte i sammenhenger som «hvitsnippforbryter», det vil si en kontorarbeider som utfører økonomisk kriminalitet. Apoteket AB. Apoteket AB er et svensk statseid selskap som eier og driver apotek og har monopol på detaljsalg av medisiner (både reseptpliktige og reseptfrie samt veterinærmedisin) i Sverige. Selskapet ble stiftet i juni 1970 som "Apoteksbolaget AB" i forbindelse med den statlige overtagelsen av apotekvesenet. Apoteksbolaget AB fikk 18. september 1970 i oppdrag av staten å drive detaljmonopolet på legemidler og monopolet trådte i kraft 1. januar 1971. I henhold til svensk lov kan detaljsalg med legemidler kun bedrives av den svenske stat eller en juridisk person som den svenske stat har bestemmende innflytelse over. Gjennom avtale med staten har Apoteket fått oppdraget med detaljsalg av legemidler. Apoteket CW Scheele i Stockholm I 2006 hadde Apoteket AB en omsetning på 37,2 milliarder svenske kroner, rundt 11 000 ansatte og det fantes omkring 900 apotek og 76 sykehusapotek. Overskuddet i 2005 var på 280 millioner svenske kroner. Forholdene før opprettelsen av Apoteksbolaget AB. Inntil 1. januar 1971 var apotekene i Sverige privat eiet og drevet i henhold til personlige privilegier meddelt av Kongen. Kongen bestemte selv når selvstendige apotek og sykehusapotek skulle opprettes eller nedlegges, mens Socialstyrelsen hadde denne myndighet når det gjaldt filialapotek. Apotekenes virksomhet var i stor grad offentlig styrt og regulert gjennom lover og forskrifter Det var således gitt bestemmelser om anlegg og drift av apotekene, deres innredning og utstyr m.v. Apotekinnehavernes inntekter var som legemiddelprisene reguelrt ved bestemmelser utferdiget av Kongen. Bestemmelsene innebar blant annet ens legemiddelpriser over hele landet og at mindre bærekraftige apotek gjennom et avgifts- og tilskuddssystem fikk støtte fra mer bærekraftige apotek. Gjennom avgifter på bl.a. nettooverskuddet (etter sterkt progressive satser, helt opp til over 90 %) var apotekernes inntekter regulert slik at de varierte innen ganske snevre grenser. I løpet av 1950- og 60-årene hadde det skjedd en sterk kollektivisering av det svenske apoteksystem. Produksjon ble sentralisert, og apotekernes muligheter for selvstendige økonomiske disposisjoner skrumpet inn. Fellesvirksomheten var samlet i Apotekarsocieteten, en yrkesorganisasjon med obligatorisk medlemskap for alle apotekinnehavere. Societetens direksjon hadde vidtgående ledelsesfunksjoner, også overfor det enkelte apotek. Blant annet skulle de økonomiske forhold ved alle driftsenheter overvåkes., og om nødvendig hadde man fullmakt til å gripe inn ved påbud. I motsetning til i Norge ble lønnsvilkårene for apotekpersonalet fastsatt gjennom kollektive avtaler med staten (som for statsansatte). All utbetaling av lønn skjedde imidlertid sentralt gjennom Apotekarsocieteten og ble finansiert ved avgifter på apotekene. Opprettelsen av Apoteksbolaget AB. Med lov av 27. mai 1970 ble det bestemt at detaljhandelen med legemidler bare skal drives av staten eller en juridisk person hvor staten har avgjørende innflytelse. Apoteksbolaget ble stiftet samme år. ⅔ av aksjene var eid av staten og ⅓ av en stiftelse dannet av Apotekarsocieteten. I 1985 solgte Apotekarsocieteten sine aksjer til Apoteksbolagets pensionsstiftelse. Frem til 1998 var Apoteket eid med ⅔ av den svenske stat og ⅓ av Apoteksbolagets pensionsstiftelse. I juni 1998 overtok den svenske stat pensjonsstiftelsens aksjer for 1,1 milliarder svenske kroner. I en avtale mellom staten og Apoteksbolaget av 18. september 1970 fikk selskapet med visse unntak enerett til detaljhandel med legemidler, og vilkårene for driften ble i hovedtrekk fastsatt. Den opprinnelige avtalen gjaldt ut 1985. Omorganiseringen av det svenske apoteksystemet trådte i kraft 1. januar 1971. Fra samme tid opphørte det private privilegiesystem. Til grunn for reformen lå en større utredning: "Läkemedelsförsörjning i samverkan" Ved overgang til apotekselskap ble de private apotekenes varelagre, inventar m.v. innløst. Innløsningen av ca. 600 apotek kostet ca. 200 millioner kroner. Samtlige apotekere fikk tilbud om å bli apoteksjef for det apotek de tidligere hadde vært innehaver av. Alt det øvrige personalet ble garantert ansettelse i selskapet. Begrunnelser for monopol. Bakgrunnen for omorganiseringen var ifølge proposisjonen til Riksdagen blant annet å skape muligheter for bedre tilpasning til dagens samfunn. Det offentlige bar hovedansvaret for helse- og sykehusvesenet. Det var naturlig at samfunnet også overtok for legemiddelforsyningen gjennom apotek, som en del av helsevesenet. Det ble påpekt at apotekvesenets ledelse ikke kunne planlegge og forhandle som representanter for en samlet enhet. Den hadde ingen samfunnsrettet målsetting, formulert av statsmaktene. Man savnet derved mulighetene for et dypere økonomisk og sosialmedisinsk samarbeid med de ansvarlige for helsevesenet. Ved endringene skulle skapes forutsetninger for et slagkraftig apotekvesen som smidig kunne tilpasses den medisinske, tekniske og økonomiske utvikling. Derved skulle også fremtidens krav om en god legemiddelforsyning være tilgodesett. Det ble lagt betydelig vekt på at den nye organisasjonsformen skulle gi økte muligheter for rasjonalisering ved å utnytte moderne tekniske ressurser, særlig datateknikken. Ved hjelp av denne skulle det være mulig å oppnå bedre kunnskaper om legemiddelvaner og bivirkninger. Man skulle også få opplysninger som kunne nyttes i prispolitikken. En vesentlig del av befolkningens legemiddelutgifter ble dekket av det offentlige. Det ble fremholdt at et apotekselskap ville få støre muligheter for å øve innflytelse på legemiddelprisene. Opphevelse av monopolet. I februar 2006 uttalte Sveriges daværende sosialminister (pleie- og eldreomsorgsminister/vård- och äldreomsorgsminister) Ylva Johansson at det ikke var aktuelt å oppheve monopolet, men samarbeidsformer mellom apoteket og detaljhandelen skulle utredes. Under valgkampen i 2006 gikk de borgerlige partiene inn for å avskaffe apotekmonopolet. I desember 2006 kunngjorde sosialminister Göran Hägglund at monopolet skal avvikles i 2009 og det skal bli mulig å handle legemidler i private apotek. Dereguleringen av apotekmarkedet skal utredes med avgivelsesfrist 31. desember 2007. Det er kun salgsmonopolet som skal oppheves, Apoteket AB skal forbli i statlig eie. Joseph Zong Huaide (Shandong). Joseph Zong Huaide (født 1917 i provinsen Shandong i Kina, død 27. juni 1997 i Beijing) var en katolsk biskop i Folkerepublikken som var fra 1992 til sin død formann både for den regimetro kinesiske patriotiske katolske forening (KPKF) og den kinesiske katolske bispekonferanse (KKBK) som denne forening organiserte og opprettet i 1980. Joseph Zong kom fra provinsen Shandong fra en familie som kunne spore sine katolske røtter 200 år tilbake i historien. Han begynte sine prestestudier ved Jinans katolske presteseminar i 1938 ble presteviet i 1943. Han begynte sin prestetjeneste i en landsbymenighet, men ble generalvikar for bispedømmet Zhoucun i 1949. Da kommunistene vant makten i landet samme år, begynte snart en urolig tid med utrenskninger, fengslinger og andre forfølgelser, men de prester som etterhvert var villige til å fungere på den nye regjerings premisser ble promotert til høyere stillinger. Den 1. juni 1958 ble Joseph Zong en av de første kinesiske prester som ble bispeviet uten pavelig mandat, med erkebiskop Ignatius Pi Shushi som hovedkonsekrator, og ble innsatt som biskop av Zhoucun, og etter noen år ble han i tillegg overdratt ansvaret også av nabobispedømmet Jinan, begge i provinsen Shenyang. Under kulturrevolusjonen, som også rammet det segment av katolske geistlige som hadde innrettet seg med medlemskap i Den patriotiske forening, var han blant dem som ble arrestert. Zong tilbragte over ti år i en omskolerings- og tvangsarbeidsleir, og slapp ikke ut før mot slutten av 1970-årene. Likevel gjenopptok han sitt aktive engasjement i Den patriotiske forening etter at forholdene ble lettere og foreningen kunne gjenoppta sitt arbeid i 1980. Zong mente at kompromiss med regjeringen, som krevde at den katolske kirke i landet opererte helt uavhengig av Vatikanet, var den eneste farbare vei. Formannsvervene han fikk velges til i 1992, i bispekollegiet og i den patriotiske forening, var et tegn på den tillit myndighetene hadde til ham; ellers kunne han aldri ha blitt valgt. Han ble også dekanus for det kinesiske katolske teologiske akademi og leder for det nyåpnede presteseminaret i Beijing. Hans oppgaver i hovedstaden gjorde at han hadde lite tid til å røkte sin hjord i bispedømmene hjemme i Shandong, og han fikk derfor utnevnt tre hjelpebiskoper til de to bispedømmene. Til tross for hans høyt profilerte verv, var Zong en heller fryktsom og tilbaketrukket skikkelse. Han var klart ikke den person som fattet beslutningene verken i KPKF eller KKBK, og hans verv som formann i KPKF gjorde at han bare sjelden fikk invitasjoner fra utenlandske katolske organisasjoner eller organer. Næringsbygg. Næringsbygg defineres som bygning der det drives næringsvirksomhet, både offentlig og privat. Det vil si at offentlige virksomheter som skole, barnehage, sykehus, sykehjem med mer også omfattes av begrepet næringsvirksomhet. Unntaket er private boliger. Næringsbygg kan inneholde mindre kontorlokaler, butikker, service- og håndverksvirksomheter samt produksjon, håndverksmessig eller industrielt. I bygninger der det både er boliger og næringsvirksomhet er det hovedaktiviteten som avgrenser om bygningen defineres som næringsbygg eller bolig. Dersom næringsvirksomheten tar opp over halvparten av arealet i en bygning defineres bygningen som næringsbygg. El Bulli. el Bulli var en verdenskjent restaurant i Cala Montjoi nær Roses, en by i Catalonia. Restauranten ble kåret til verdens beste av magasinet "Restaurant" i 2002, 2006, 2007, 2008 og 2009, og den hadde tre stjerner i Michelinguiden. Restauranten ble eid av kokken Ferran Adrià, som Times Magazine kåret til en av århundrets mest innovative mennesker. Han har blant annet funnet opp spiselig kaffe i fast form, flytende ravioli og grønnsaksluft. Lise Finckenhagen og Björn Svensson fra Bagatelle hospiterte her i 2001. Restauranten hadde bare åpent en mindre periode av året. I 2010 var det åpent fra 15. juni til 20. desember. Restauranten tok imot reservasjoner for neste sesong etter at årets var unnagjort. De hadde bare plass til 8 000 gjester i løpet av en sesong, men mottok reservasjoner fra en til to millioner gjester. Per Pallesen. Per Pallesen (født 30. april 1942 i Års) er en dansk skuespiller. Han ble først utdannet som bankassistent, og tok siden Skuesplillerskolen ved Ålborg Teater 1962–1966. Gjennom 20 år var han instruktør og direktør for Hjørring Revyen, og han har hatt en rekke roller innenfør revy, teater, show, film, radio og tv. I Norge husker vi han fra Matador, der han gestaltet rollen som den slagferdige kelneren Boldt på Jernbanekafeen. Han har to døtre – skuespillerne Trine Pallesen og Sofie Pallesen – sammen med sin tidligere kone, skuespilleren Kirsten Peüliche. Heinrich Lübke. Heinrich Lübke (født 14. oktober 1894, død 6. april 1972) var en tysk politiker. Han var landbruksminister fra 1953 til 1959 og Tysklands president fra 1959 til 1969. Lübke med i partiet Deutsche Zentrumspartei i Weimarrepublikken. Senere ble han med i CDU. Muqtada al-Sadr. Muqtada al-Sadr (født 12. august 1973 i Najaf) er en Irakisk sjia-religiøs, politisk og militær leder. Han er sønn av storayatollah Mohammad Mohammad Sadeq al-Sadr som ble drept i 1999, og svigersønn til storayatollah Mohammad Baqir al-Sadr. Etter invasjonen av Irak i mars 2003 organiserte Muqtada al-Sadr og han tilhengere hjelpetiltak og beskyttelse av innbyggerne i Bagdads fattige sjia-distrikter, i juni samme år etablerte han sin egen milits – Mahdi-hæren. Se også. Sadr, Muqtada Aslaug. Aslaug og Åslaug er norske kvinnenavn. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Aslaug i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Aslaug var mest populært som navn på jentebarn i Norge mellom 1900 og 1930. Arthur Jensen. Arthur Jensen (9. november 1897 – 28. november 1981) var dansk skuespiller som særlig ble kjent gjennom tv-serien "Matador". I tv-serien Matador har han rollen som hr. Schwann i "Damernes Magasin". Arthur Jensen gjennomførte Det kongelige Teaters elevskole med teaterdebut i 1923. Arthur Jensen er begravet på Vestre Kirkegård i København. Nea Radio. Nea Radio er en lokalradio etablert i 1985 for Selbu, Tydal, Røros og Holtålen i Sør-Trøndelag. I dette området bor det om lag 12 000 mennesker. I 1996 fikk radioen også konsesjon for å sende til Tynset, Alvdal, Tolga, Os og Folldal i Nord-Østerdal i Hedmark i tillegg. Nea Radio eies av lokalbefolkningen og en stor del av inntektene kommer fra radiobingo og den er også reklamefinansiert. Nea Radio har etablert et tett samarbeid med NRK som i motytelse for lokalt stoff som kan benyttes til NRKs lokalsendinger gir Nea Radio anledning til å legge ut NRK P1 på eget sendenett. Dette er trolig en av grunnene til at Nea Radio i følge en undersøkelse av TNS Gallup har en ukentlig oppslutning på 65% av lytterne i sitt nedslagsfelt. Man får nyheter fra NRK uten å bytte kanal. Hovedkontoret ligger i Selbu, men radioens 8 ansatte er i tillegg spredt på to avdelingskontorer på Tynset og i Røros. Ansvarlig redaktør er Andreas Reitan. Streptomycin. Streptomycin er et antibiotikum. Det var det første aminoglykosidet som ble oppdaget, og det første antibiotikumet som ble brukt mot tuberkulose. Streptomycin ble første gang isolert 19. oktober 1943, av Albert Schatz. Into the Blue. "Into the Blue" er en amerikansk eventyr- og actionfilm fra 2005, regissert av John Stockwell. "Into the Blue" er løst basert på filmen "Dypet" fra 1977. Bajhang distrikt. Bajhang er et av Nepals 75 distrikter. Bajhang ligger i "den Fjernvestlige regionen", "Seti sone". Areal er 3 422 km². Folketall i 2001 var 167 026. Bajhang reknes offisielt til høyfjells-distriktene i Nepal. I vest grenser det mot Darchula, i nordvest mot Kinas provins Tibet, i nordøst mot Humla, i øst mot Bajura, i sørøst har distriktet såvidt ei kort grense mot Achham, rett i sør mot Doti, og i sørvest mot Baitadi. Forventa levealder 49,7 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 133,3 (begge tall fra 2001), barn under 5 år kortvokste på grunn av underernæring 70% (2004, uten tilgang til reint drikkevann 56,4% (2001), leger 4 (2002). Parbatiya-befolkning 80,32%, dalit 16,10% (2001). Bajhang hører til de nepali-talende fjernvestlige khas kura-distriktene som er svært fattige og lite utvikla, samtidig som det store flertallet av befolkninga tilhører høye kaster. Den høye andelen av hinduer skjuler innslag av lokal shamanisme, og religiøse rester etter ei lamaistisk buddhistisk fortid. Skaperen. Skaperen er en norsk TV-serie for gründere, som er bygd opp rundt en konkurranse om hvem som har Norges beste idé. Programserien er et samarbeid mellom Innovasjon Norge og TV 2, og programleder var opprinnelig Frithjof Wilborn, før Terje Sporsem overtok. Serien ble sendt første gang våren 2006, og seriens tredje sesong ble sendt våren 2009. "Skaperen" er en slags talentkonkurranse, omtrent på linje med serier som Idol og So You Think You Can Dance, bare at det i denne serien konkurreres i oppfinnelser og gründerskap. De første episodene viser auditionrundene, hvor vanlige folk fra hele landet får anledning til å vise frem sine oppfinnelser og ideer foran et dommerpanel. De som lykkes blir sendt videre i konkurransen, og de siste episodene i hver sesong består av innledende runder hvor en person ryker ut i hver episode. I finalerunden får vinneren en pengesum til å utvikle produktet sitt videre, og andre- og tredjeplassen får en noe mindre pengestøtte til å videreutvikle sine produkter. I løpet av konkurransen må deltagerne videreutvikle oppfinnelsene sine, forsvare ideen sin ovenfor potensielle investorer, samt lage en reklamefilm i samarbeid med et profesjonelt reklamebyrå. Finalister. Ellen Kathrine Lie ble kåret til Norges fremste skaper og gründer. Hun mottok samtidig premien på én million kroner for å realisere prosjektet med å distribuere og markedsføre et koreanskutviklet måleravlesningsinstrument. Bedriften hennes har fått navnet High Tech Security. Snorre Logan kom på andreplass med hudsalven Logasin. Han fikk 700 000 kroner av Innovasjon Norge. Snorre fikk like mange poeng som Ellen Kathtine, men måtte nøye seg med andreplass da dommerne fikk det siste ordet i saken. Audun Jonassen fikk 300 000 for sine snowboardklær mot hasj. Merket hans heter Perfect Line. The Pentagon Papers (film). "The Pentagon Papers" fra 2003 er en virkelighetsbasert TV-film om en del av det politiske spillet omkring Vietnamkrigen. Daniel Ellsberg er en desillusjonert krigsanalytiker. Han kommer over en kopi av den hemmeligstemplede dokumentsamlingen The Pentagon Papers, som inneholder en mengde politisk følsomme informasjoner. Elin Reimer. Elin Reimer (født 7. mars 1928 i Fredriksberg) er en dansk skuespiller. I Norge kjent som kokka Laura i den danske TV-serien Matador. Hun begynte med barneteater i 1930-årene ved Politikens Børneteater og i radioens hørespill. Som 18-åring ble hun opptatt ved de fredriksbergske teatres elevskole, og begynte deretter ved Aalborg Teater. I 1954 spilte hun ved Århus Teater og Svalegangen, hvor hun bl.a. spilte "Martha" i "Hvem er redd Virginia Woolf?", "Dorine" i "Tartuffe", "Olivia" i "Helligetrekongersaften" og "Lady Teazle" i "Bagtalelsens Skole". I 1968 vente hun tilbake til Københavnområdet og spilte en rekke roller på Gladsaxe Teater og Folketeatret i København. Landskjent i Danmark ble hun da hun medvirket i den satiriske ukerevyen "Uha Uha" i dansk TV. Etter noen år som freelance kom hun i 1976 til Det Kgl. Teater, hvor hun samme år fikk rollen som husholdersken i "Den Politiske Raptus" av Erns Bruun Olsen. Hennes kanskje beste rolle var som husfatotum i Lorcas "Barnardas hus". Rollen som likevel ble den mest betydningsfulle i hennes karriere var kokka Laura i Matador. Hun var senere å se i andre danske TV-serier, som "Mørklægningen" og "Kald meg Liva". I 1989 forlot hun Det Kgl. Teater og har senere hatt engasjementer ved Amager Scenen og Gladsaxe Teater, og spilt revy med Vera Gebuhr og Helle Virkner. På Folketeateret fikk hun stor suksess som "Jomfru Biehl " i "Skriverjomfruen". Hun har spilt i en rekke filmer, bl.a. Liv Ullmanns "Sofie". I 1984 ble hun slått til ridder av Dannebrog. John N. Mitchell. John Newton Mitchell (født 15. september 1913 i Detroit i Michigan, død 9. november 1988 i Washington, D.C.), var en amerikansk republikansk politiker. Mitchell avla sin juristeksamen ved Fordham University. Han deltok i andre verdenskrig og fikk en Silver Star, den femte høyeste amerikanske militære medaljen. Han var Richard Nixons kampanjesjef ved presidentvalget i 1968. Han tjenestegjorde som USAs justisminister fra 1969 til 1972. Han gikk av for igjen å lede en vinnende kampanje for Nixon. I 1972 ledet Mitchell i egenskap av kampanjesjef komiteen for gjenvalg av president Richard Nixon. Komiteen ("Committee to Re-elect the President") ble kjent under betegnelsen "CREEP". Som komiteens leder ansatte Mitchell James McCord, en av innbruddstyvene i Watergateskandalen. Lydbåndopptak fra Det hvite hus avslørte at Mitchell hadde deltatt i både planleggingen av innbruddet og i neddyssingen av skandalen. I 1975 ble han dømt for konspirasjoner, forhindring av rettferdighet og mened. Han fikk en fengselstraff på mellom to og et halvt og åtte år. Mitchell ytret en av de mest kjente trusler mot en publisist i amerikansk historie. Da reporteren Carl Bernstein skulle skrive en artikkel om Watergateskandalen i 1972, fikk han av Mitchell en trussel mot Katharine Grahams person: "Katie Graham's gonna get her tit caught in a big fat wringer if that's published." Katharine Graham var ansvarlig utgiver for Washington Post, hvor Bernsteins og Bob Woodwards reportasje om Watergateskandalen ble publisert. Mitchells grav finnes på æresgravlunden i Arlington. Ingeborg. Ingeborg er kvinnenavn som brukes i flere europeiske land, som Norge, Sverige og Tyskland. Ingebjørg er en variant av navnet. Navnene består av "inge" og "bjørg", der "inge" stammer fra den norrøne guden Ing (Frøy), og "borg" stammer fra det norrøne ordet "bjorg", som betyr beskyttelse eller vern. Utbredelse. Varianten "Ingibjörg" er et svært vanlig navn på Island. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnene Ingeborg og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. "Ingebjørg" var et svært vanlig kvinnenavn i Norge på 1300-tallet. "Ingeborg" var populært i Norge fra 1600-tallet og fram til ca. 1900, og har hatt avtakende bruk etter dette. Bruken har imidlertid tatt seg noe opp igjen etter midten av 1990-tallet. Skrivemåtene "Ingbor" og "Ingebor" var vanlige på 1700-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Gangbro. Gangbro er en bro utformet for fotgjengere og i noen tilfeller også for syklister. I tillegg er det ofte bygd en lukket gangbro mellom to bygninger. Der hvor det er motorveier og jernbaner blir det ofte bygd gangbroer og kulverter for å trygge fotgjengere og samtidig unngå å sinke trafikken. Slike anordninger er spesielt mye benyttet i tilknytning til skoler og byggefelt hvor det ferdes mye barn. Noen broer bygges over større motorveier og elver. Da kan gangbroene bli bygd som rene hengebroer og skråstagbroer. Spesielle krav. Det er spesielle krav knyttet til utforming av rekkverk på gangbroer. Rekkverkene bør være av en viss høyde og være utformet slik at barn ikke kan ramle ut mellom rekkverksspilene. Dette står beskrevet i egne rekkverksnormaler utgitt av Statens vegvesen. Jernbaneoverganger. I og med at det som regel er strengt forbudt å gå krysse jernbanespor er det som oftest bygd egne gangbroer eller kulverter mellom perrongene. Nitrocellulose. Nitrocellulose er et kraftig sprengstoff fremstilt av cellulose og salpetersyre. Kalles også "skytebomull" og "cellulosenitrat". Anvendes blant annet som en bestanddel i dynamitt. Lavere nitreringsgrad gir for eksempel celluloid. Fremstilling. Nitrocellulose lages fra cellulose som behandles med en blanding av salpetersyre og svovelsyre (nitrersyre). Kilden til cellulosen er vanligvis bomull. Svovelsyren er en katalysator som sammen med salpetersyre danner nitroniumioner (NO2+). Nitronuimionene gjør en substitusjonsreaksjon med hydroksidgruppene (-OH) på cellulosen. Breaking Benjamin. Breaking Benjamin er et amerikansk post-grunge/ Nu metal band. Bandet ble startet i 1998 av Benjamin Burnley (gitar og vokal) og Jeremy Hummel (trommer). Bandet byttet navn fra Breaking Benjamin til Plan 9 etter en kort periode, men i 2000 da Mark Klepaski og Aron Fink ble med i bandet, byttet de navn tilbake til Breaking Benjamin. Benjamin Burnley fikk navnet "Breaking Benjamin" etter at han brakk en mikrofon på en nattklubb. I 2000 signerte de en kontrakt med Hollywood Records. Kort etter ga de ut en EP, hvorav alle 2000 kopier av den ble solgt. Den 27. august kom de med sin første ordentlige utgivelse; "Saturate". Albumet fikk noe radiospill, men ble ingen stor hit. 29. juni 2004 ga de ut sitt neste album, "We Are Not Alone". Albumet inneholdt blant annet sangen «So Cold», som nådde helt opp til 2. plass på United States Billboard Mainstream Rock chart. «So Cold» ble også brukt i en reklame til filmen Hellboy. Dette ble en god markedsføringsinnvestering, som bidro til at ablumet oppnådde platinastatus i 2005. I september 2004 ble Jeremy Hummel kastet ut av bandet. Kort etter saksøkte han bandet gjenværende medlemmer for at han ikke hadde fått betalt for sanger han hadde vært med å skrive. Om påstandene er sanne, er uvisst. Hvordan søksmålet endte, er også uvisst, men de to partene skal ha «kommet til enighet». Jeremy Hummel har nå blitt erstattet med Chad Szeliga. "Phobia", deres tredje album, ble gitt ut 8. august 2006. Albumet fikk god kritikk, spesielt sangene «The Diary of Jane» og «Breath» ble meget godt mottatt av både radio og hitlister. "Dear Agony", deres fjerde album, kom ut 29. september 2009. Mange fans mener dette albumet viser en ny side av Breaking Benjamin, mens andre mener de blir "mainstream", og prøver å få majoriteten av folk til å like musikken deres. Darchula distrikt. Darchula er et av Nepals 75 distrikter. Darchula ligger i "den Fjernvestlige regionen", "Mahakali sone". Areal er 2 322 km². Folketall i 2001 var 121 996. Darchula ligger i "åsene" i den vestligste delen av Nepal, med vestgrense mot den indiske delstaten Uttarakhand. I nord grenser distriktet mot den kinesiske provinsen Tibet. I øst mot Bajhang, og i sør mot Baitadi. Distriktet skal ha 41 "landsbyutviklingskomiteer" (Village Developtment Comitee (VDC), et administrativt nivå som nærmest kan sammenliknes med "landkommuner), og 0 bykommuner. Forventa levealder 56,4 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 92,0. folk uten tilgang til reint drikkevann 28,8% (tall fra 2001), leger 3 (2002). Høykaste-befolkning 85,19%, dalit 10,69%, religioner utenom hinduisme oppgis offisielt til 0.1% (tall fra 2001). Den fjernvestlige delen av Nepal er minst utvikla og fattigst i hele landet, med flest underernærte barn og høyest andel som lever under fattigdomsgrensa. Befolkninga i distriktet var tradisjonelt nepali-talende khas kura, som i nyere tid i stor grad har gått over til å være særlig chhetri-kaste. Herkelås. Herkelås med Skauen gård i forgrunnen. Herkelås er er en ås eller et lite fjell i øykommunen Tjøme i Vestfold. Herkelås er Tjømes nest høyeste fjell, men det mest karakteristiske med sin stupbratte fjellside mot sørvest. Ifølge Statens Kartverk måler Herkelås 78,34 moh., som er 56 cm lavere enn Holtekjæråsen som ligger litt lenger sør på Tjøme. Som resten av Tjøme består Herkelås av dypbergarten larvikitt. Topografisk er Herkelås delt på langs i Store og Lille Herkelås. På toppen av Herkelås er det flere gravrøyser fra bronsealder eller jernalder. Fra Herkelås er det god utsikt over gårdene Holtekjær og Gjervåg, skjærgården utenfor Tjøme, samt Oslofjorden. En ser bl.a. Færder fyr og øya Store Færder. Herkelås er også kjent for Herkelåshula. Denne hula er blitt til ved at fjellet har sprukket opp og fjellblokker er flyttet slik at det er dannet et hulrom. Hula ligger på le side av det store svaberget som åsen utgjør. Herkelåshula er vanskelig å finne for ukjente. Herkelås er turmål for lokalbefolkningen og hyttegjester. Æresgravlunden i Arlington. President John F. Kennedys grav med evighetsflammen Æresgravlunden i Arlington, "Arlington National Cemetery", i Arlington, Virginia ved Potomac River midt imot Washington, DC i USA, er USAs mest betydningsfulle krigskirkegård. Gravlunden ble grunnlagt under den amerikanske borgerkrigen på eiendommen til general Robert E. Lee. Her hviler soldater som mistet livet under den amerikanske revolusjon, falne fra andre verdenskrig og Koreakrigen samt fra vår tids konflikter i Afghanistan og Irak. Her finnes også den ukjente soldats grav. USAs 27. president William Howard Taft er gravlagt her. Han døde i 1930. USAs 35. president John F. Kennedy ligger begravet her, det gjør også hans enke Jacqueline Kennedy død 1994, Onassis og hans bror, senator Robert Kennedy 1968. Senator Ted Kennedy 26. august 2009. Blant øvrige kjente personer som er stedt til hvile på Arlington kirkegård er også John Basilone, Lee Marvin, Dashiell Hammett og Bernt Balchen. «Ulven» (torpedobåt) (1878–1923). «Ulven» var en torpedobåt i den norske marinen fra hun ble bygget i 1878, til hun ble utrangert i 1920, skjønt hun fra 1883 stort sett lå i opplag i et båtskur ved Karljohansvern i Horten. Torpedovesenet fikk levert «Ulven», i den hensikt å bruke henne som minearbeidsbåt, men «Ulven» ble også utstyrt med to torpedostenger forut. På disse ble der festet «stangtorpedoer» – eksplosive ladninger som måtte føres helt inntil et fiendtlig skip, og deretter detoneres. Stangtorpedoen var et forholdsvis primitivt våpen, som dog hadde blitt brukt med en viss grad av suksess av den amerikanske ubåten CSS «Hunley» under den amerikanske borgerkrig. Våpenet var derimot foreldet og utdatert da «Ulven» fikk det montert. «Ulven» fikk siden, i likhet med den litt eldre «Rap», montert utskytningsramper for Whitehead selvgående torpedoer. Ulven ble lagt i opplag fra 1883, deltok i nøytralitetsvernet under 1. verdenskrig og ble utrangert i 1920 – siden solgt i 1923. Litteratur. Ulven Taplejung distrikt. Taplejung er det nordøstligste og nest høyeste av Nepals 75 distrikter. Taplejungs areal er 3 646 km², og befolkningen var i 2001 134 698. Distriktet hører til "Mechi sone" i "Østregionen". Hovedstaden heter "Taplejung". Den sørlige halvdelen av distriktet hører til "ås-områdene", mens den nordligste halvdelen er en del av det egentlige Himalaya. Her ligger Kanchenjunga, verdens 3. høyeste fjell, og Nepals nest høyeste. I vest grenser Taplejung mot distriktet Sankhuwasabha, i nord mot Kinas provins Tibet, i øst ligger den indiske delstaten Vest-Bengal, i sørøst mot Panchthar distrikt og i sørvest mot Terathum. Forventa levealder 60,7 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 63,5, folk uten tilgang til reint drikkevann 9,7% (tall fra 2001), leger 4 (2002). Høykaste-befolkning 22,22%, dalit 7,12%, buddhister 18,7%, andre religioner 44,8% (tall fra 2001). Distriktet er et av de få i Nepal der tradisjonell lokal religion er størst. "Limbu"-folk (som hører til Kirat-gruppa) dominerer i distriktet. Statistikken viser at fra folketellinga i 1991 til 2001 gikk tallet på hinduer ned fra 64,6% til 36,5%, mens «andre religioner» økte fra 20,1% til 44,8% (buddhister økte også med 3,4%). Tallet på buddhister avspeiler i stor grad befolkning med tibetansk kultur, bl.a. gurung, mens «andre» er folk som holder på kirat-befolkningas tradisjonelle religion kiranti. Dette er også befolkningsgrupper som i stor grad har avvist det hinduiske kastesystemet. Kirat-folk var nasjonalt og religiøst undertrykt under det kongelige diktaturet fram til 990, og økninga i tallet som registrerte seg som kiranti-troende reflekterer det. Kanchenjunga naturvernområde, oppkalt etter fjellet og med mange høye fjelltopper, dekker den nordligste halvdelen av distriktet. Vækstcenteret. Vækstcenteret er et senter for bevissthetstrening i Danmark, hvor det undervises i meditativ praksis og i forskjellige former for selvutvikling. Det er også rammen om et spirituelt fellesskap og et sted, hvor mennesker kan finne fred og inspirasjon til indre fordypelse. Senteret ledes av Jes Bertelsen, som i 1982 sammen med Hanne Kizach grunnla stedet. Undervisningen ivaretas av en gruppe med faste undervisere, samt gjestelærere. Grunnlaget for undervisningen bygger på Jes Bertelsens ideer og 25 års systematisk pedagogisk utviklingsarbeid, utmyntet i Vækstcenterpedagogikken. Pedagogikken legger vekt på å skille mellom selvutvikling, terapi og meditasjon. Vækstcenteret er organisert som en næringsdrivende stiftelse med basis i kursvirksomhet. Stiftelsens formål er å støtte utviklingen og formidlingen av Vækstcenterpedagogikken. Verdigrunnlaget bygger på en respekt for demokratiske styreformer, det kristne kulturgrunnlag, anerkjennelse av likhet mellom kjønnene og åpenhet for en vitenskapelig innfallsvinkel til psykologisk og spirituell utvikling. Jes Bertelsen er ansatt av stiftelsen og mottar lønn tilsvarende en folkehøyskolerektor. Stiftelsens regnskap er tilgjengelig gjennom den danske Ervervs- og Selskapsstyrelse. Vækstcenteret definerer seg selv som et moderne og åpent ”legkloster”. Av danske religionsforskere beskrives Jes Bertelsen og de som aktivt forholder seg til stedet, som "Jes Bertelsen – bevegelsen". Dette er dog ikke en betegnelse som har fått alment innpass. Av kristent funderte kritikere, kalles Vækstcenteret for en nyreligiøs sekt. Angående kritiske vinklinger, se for øvrig. Vækstcenterfellesskapet består av ca. 60 voksne, også kalt fastboende. Stedet drives av frivillig arbeid, primært av de fastboende, samt fra de som gjester stedet. Det er årlig ca. 1000 mennesker som benytter seg av Vækstcenterets kurs- og undervisningstilbud, hvorav mange kommer fra Norge. Hovedvekten av de som er tilknyttet Vækstcenteret, er mennesker som profesjonelt arbeider med andre mennesker, for eksempel psykologer, behandlere, undervisere, konsulenter og leger. Derutover er det typisk kunstnere, arkitekter og andre som arbeider kreativt. Jes Bertelsen. Jes Bertelsen (født 27. mars 1946) er dr. philos i idéhistorie, spirituell lærer og forfatter. Han har siden 1982 vært leder av det kontroversielle Vækstcenteret i Nørre Snede, som han grunnla sammen med sin daværende kone Hanne Kizach. I sin undervisning tar han utgangspunkt i avgivelige erfaringsbaserte undersøkelser av sinnets natur hvor han søker en syntese mellom østlig og vestlig spirituell innsikt og praksis, basert på moderne psykologisk, filosofisk og vitenskapelig tenkning. Akademisk bakgrunn. Jes Bertelsen er utdannet ved Århus Universitet, hvor han også underviste fra 1970 til 1982. Hans forfatterskap omfatter 20 bøker, fra magisteravhandlingen ”Kategori og Avgjørelse – strukturer i Kierkegaards tenkning ” (1972). Til "Bevidsthedens flytende lys" (2008). Tittelen på hans doktoravhandling om blant andre Kierkegaard, Jung og Kant er "Ouroboros – en undersøkelse av Selvets strukturer" (1974). Hans senere bøker på fokuserer på dybdepsykologi, selvutvikling og meditativ praksis. Jes Bertelsen som spirituell lærer. Jes Bertelsen var frem til starten av 1980-årene elev hos den irskfødte healer Bob Moore. Moores undervisning hadde sine røtter i den teosofiske tradisjon. Dette avspeiler seg i den tidlige del av Jes Bertelsens virke, hvor han blant annet beskjeftiger seg med den alminnelige bevissthet, chakrasystemet, symboler fra drømmebevisstheten, opplevelser av utvidede bevissthetstilstander og clairvoiance. Blant Jes Bertelsens inspirasjonskilder er også Thomasevangeliets skildring av Kristus og østkirkemystikkens hjertebønnstradisjon. Videre har han med inspirasjon i østlige tradisjoner beskjeftiget seg med sammenhengen mellom seksualitet, kjærlighet og spiritualitet. I 1989 møtte Jes Bertelsen den tibetansk-buddhistiske læreren Urgyen Tulku, som gav ham bemyndigelse til å undervise i Dzogchen, på en måte som etter hans eget skjønn passer til den vestlige kulturbakgrunn. Dette sees tydelig i den senere del av forfatterskapet og i Jes Bertelsens undervisning, som i tiltagende grad har fokusert på meditativ trening. Jes Bertelsen anser det som mulig å trene sinnet og han ser meditativ praksis som en gradvis fremskridende prosess, hvor det både handler om å stilne sinnet og tillate empatisk åpenhet og hjertelighet. På linje med mange førende røster i den internasjonale dialog om bevissthet, spiritualitet og religion mener han det er mulig å frisette og almengjøre elementer av spirituell trening, som tidligere har vært innkapslet i religiøse tradisjoner. Han har i denne sammenheng arbeidet med å forenkle og almengjøre noen pedagogiske redskaper, som lærere kan anvende i forhold til barn i folkeskolealderen. Jes Bertelsen beskriver i flere av sine bøker de særlige muligheter og utfordringer som finnes i de sekulariserte skandinaviske samfunn, i forhold til å utvikle en erfaringsbasert spiritualitet. Han skjelner mellom den iboende spiritualitet, som han mener alle er felles om å ha, og individets mulighet for aktivt å trene og utvikle hva han kaller for den spirituelle intelligens. Hans kritikere ser dette som en form for elitær tenkning, motstridende til det protestantisk-lutherske grunnprinsipp om at alle er like for Gud. Noen ser det også som motstridende til den demokratiske grunntanke. Religionsvitenskabelig kategorisering av Jes Bertelsen. Av danske religionsforskere er Jes Bertelsen ut fra sitt tidlige virke blitt karakterisert som eksponent for New Age – bevegelsen. Selv har han især i den senere del av sitt virke søkt å markere en viss avstand til New Age. Han har for eksempel i et intervju sagt at New Age ofte forfaller til en form for spirituell supermarkedskultur og bruk av paradisløfter. Kritikk av Jes Bertelsen. Ut fra en kristen anskuelse kritiseres Jes Bertelsen for å sammenblande kristne og buddhistiske tradisjoner, og Jes Bertelsen er i denne sammenheng blitt karakterisert som nyreligiøs. Disse synspunktene blir på 1980 og 1990-tallet sterkest fremført av nå avdøde dr. theol. og leder av den private danske kristent apologetiske organisasjonen Dialogcenteret, Johannes Aagaard. En beslektet kritikk fra kristent hold, er siden 2006 blitt fremført offentlig av enkeltpersoner som inntil starten av 1990’årene var tilknyttet Vækstcenteret. De finner det kritikkverdig at Jes Bertelsen de senere år har utviklet pedagogiske metoder til undervisning i spiritualitet i folkeskolen, da de ikke mener at en person med Jes Bertelsens bakgrunn kan gjøre dette verdinøytralt. Fra et vitenskapelig ståsted framstår svært mye av denne lære som høyst kontroversielt og tvilsomt. Videre har bevegelsen blitt kritisert for å ha kultiske preg og bedrive hjernevasking. Sammenfatning av forskjellige syn på Jes Bertelsen. Synspunktene på Jes Bertelsen spenner, som det kjennes i relasjon til andre karismatiske personer, fra ukritisk entusiasme til sterkt kritiske holdninger. Fra en posisjon mellom disse to yterpunkter ses han som en dansk pioner i forhold til at gjenfinne et spirituelt livssyn i moderne tid. Arendal (Göteborg). Arendal er en bydel i området Torslanda i Göteborg i Sverige. Bydelen Arendal i Göteborg er mest kjent for det nå nedlagte skipsverftet "Arendalsvarven". I dag er verftsområdet et stort industriområde med mange ulike bedrifter, bl.a. med hovedkontor og utviklingsavdeling for Volvo Buss. Her ligger også Volvo Museum, museet for Volvos personbiler. Pius V. Sankt Pius V (17. januar 1504 – 1. mai 1572), født som Antonio Ghislieri, fra 1518 kalt Michele Ghislieri, var pave fra 1566 – 1572 og er en helgen i den romersk-katolske kirke. Han er kjent for sitt måtehold, og gjennomførte flere økonomiske reformer for å kutte kostnader knyttet til såvel kirken som pavehoffet. Handelsbalanse. Handelsbalansen (også kalt nettoeksport (NX)) er differansen mellom et lands eksport og import av varer og tjenester. Handelsbalansen vises ofte slik i matematisk form (X = eksport, Q = import): NXformula_1 Handelsbalansen i Norge. Tall hentet fra statistisk sentralbyrå Thallus. Thallus eller Tallus er betegnelse på legemet eller plantelegemet hos lav og plantelignende organismer som ikke danner rot, stengel og blad slik planter vanligvis gjør. På enkelte lavarter kan thallus være skorpeformet og så hardt festet til underlaget at det er vanskelig å få løsnet. Andre arter, typiske bladlavarter, har gjerne en bladlignende thallus – mer eller mindre innskåret – med tydelig forskjell på over- og underside. Disse er ofte løsere festet til underlaget med et eller flere festepunkt. Stilleben. Stilleben (fra tysk, «still» og «leben», "stille liv", fransk: Nature Morte, "død natur") er et kunstverk som gjengir objekter i ro, ofte som oppstillinger av hverdagslige gjenstander som enten er fra naturen (blomster, frukt o.l.) eller menneskelaget; vaser, glass, mat osv. Genren er i slekt med dekorasjonsmaleriet og har vært dyrket siden oldtiden. Det er vanlig å skille mellom stilleben og eksempelvis portretter, landskaper, historiemaleri eller religiøse motiver. De gamle egyptiske gravmaleriene av mat og bruksgjenstander kan ha hatt sammenheng med den dødes behov i neste eksistens, mens veggmotiver på fresker fra Pompeii klart er dekorative. I det gamle Hellas finnes en legende om Zeuxis og Parrhasius som forteller om at man på den tid satte pris på kunstnerisk dyktighet. Stilleben som teknisk ferdighet ble tatt vare på gjennom middelalderen og den tidlige renessansen ved at kunstnerne la mye arbeide i plassering og utforming av slike detaljer, selv om motivene var religiøse eller andre. Spesielt gjorde denne tendensen seg gjeldende nordover i Europa. I Nederland ble uttrykket "Stilleven" brukt første gang i 1650. Senere kunstnere utviklet stilen til nær fullkommenhet når det gjaldt å være naturtro. Her kan bare nevnes noen få, som Jan van Huysum (blomster), Jan van Eyck (religiøs ikonografi), Abraham van Beyeren (fisk) og i Frankrike: Jean-Baptiste Oudry og fra 1800-tallet Jean-Baptiste Chardin som regnes for en av de beste. Dette hadde sammenheng med at den reformerte kirken i Nederland var mot den ellers vanlige religiøse kunsten, mens bedrestilte borgere ville ha noe på veggene sine. Spesielt populære motiver var oppstillinger med overdådige bankettkuverter med fint servise og bestikk, dekket med lekre retter - og gjerne med symboler på død og elendighet som et kranium, et timeglass eller et nesten nedbrent lys kunne gi en påminnelse om forgjengelighet - og gi et alibi i forhold til religiøse krav. Ser man nærmere på bildene, ser man ofte at frukten er mere enn moden, og der er både mark og fluer tilstede. Bildene ble fort populære i Flandern, Spania, Frankrike og etterhvert også Italia. Den franske adelen ville heller ha bilder uten innebygd moral. Rokokkotiden førte med seg at stilen også fikk en avlegger i trompe l'oeil. Kunstakademiene som vokste fram, ga formell skolering i malekunst. Der lærte man om genrenes rangordning (hierarki) og la vekt på at det var temaets tyngde som ga kunsten verdi. Stilleben var i bunnen av denne verdiskalaen, mens historiske og religiøse motiver var øverst. Først da akademikunsten selv var blitt historie, kom stillebenet til verdighet igjen. Både impresjonister og postimpresjonister var mere opptatt av billedflaten og det som skulle være på den, enn av hva som var modell til den. Henri Fantin-Latour er kjent nesten bare for sine stilleben. van Gogh s "Solsikker" er gode eksempler på stilleben, mens Paul Cézannes geometriske behandling av billedflaten pekte mot nye tolkninger av hva stilleben kunne være. Videreføringen fra Cézanne finnes i arbeidene til de fleste store kunstnerne omkring 1900 – 1920. Både Picasso, Georges Braque og Juan Gris malte stilleben, ofte med musikkinstrumenter. En videreføring kalles "Syntetisk kubisme" og dreide seg om collage. I USA var kunstnere fri fra akademiske restriksjoner og det ble malt og solgt mange stillebener fra midten av 1700-tallet og utover. Tradisjonen var spesielt sterk i Philadelphia, hvor den holdt seg til utover begynnelsen av 1900-tallet. Kombinasjon av amerikansk realisme og kubisme ga arbeider på tidlig 1900-tall fra kunstnere som Georgia O'Keeffe, Stuart Davis og Marsden Hartley, foruten fotografiske verker av Edward Weston. Norske kunstnere begynte å dyrke stillebenet fra 1900-tallet av. (Dekorasjonsmaleri og rosemaling synes å ha dekket eventuelle behov før det). Av norske utøvere kan nevnes: Frants Bøe, Wilhelm Peters, Oluf Wold-Thorne og Alexander Schultz. Mange av dagens grafikere og malere har stilleben som en del av sitt repertoar. Umba (by i Russland). Umba (Russisk: Умба) er en bymessig bosetning i Murmansk oblast i Russland. Den ligger sørvest på Kolahalvøya, der hvor elva Umba løper ut i Kandalaksjabukta. Innbyggere: 6 497 (folketelling 2002), 8 309 (folketelling 1989). Spålen. Spålen er en innsjø i Ringerike kommune, beliggende i den nordlige delen av Nordmarka, på grensen til Krokskogen. Spålen inngår i Spålen-Katnosa naturreservat. Vannet er langstrakt og har det trange Nautsundet midt på. Arealet er 0,948 km², og magasinet er på 2,140 millioner m³ vann. Demningen ble bygd i 1883. Fra Spålen renner Spålselva til Katnosa, og er således en av kildene til Maridalsvassdraget. Spålen har fiskebestander av ørret, sik og abbor. Stjernedanio. Stjernedanio eller galaxyrasbora ("Danio margaritatus", tidligere også kalt "Celestichthys margaritatus" og "Microrasbora" sp. «Galaxy») er en ny art karpefisker (beskrevet i 2007) som kun er funnet i Inle-sjøen i Burma på en høyde over 1000 moh. Habitatet er en del av Salween-vassdraget. Den ble oppdaget i 2006 og ble snart tilgjengelig i akvariehandelen hvor dens beskjedne størrelse og sterke farger øyeblikkelig gjorde den til en salgssuksess. Det var tidligere den eneste arten i slekten "Celestichthys", og dermed verken en "Microrasbora" som antydet av det midlertidige artsnavnet, eller en "Rasbora" som antydet av populærnavnene. Senere undersøkelser av artens DNA har vist at den tilhører slekten "Danio". Fisken lever i relativt kjølig (22-24 °C), alkalisk vann, i små, grunne dammer, sjelden dypere enn 30 cm. Den anbefales ofte for små akvarier. Stjernedanio ligner mye på "Microrasbora erythromicron" i utseende. Innen seks måneder etter at den hadde dukket opp i akvariehandelen, ble fisken så sjelden at samlere kun fikk samlet «noen få dusin fisk hver dag». Dette var imidlertid ikke forårsaket av fangst for akvariehandelen, men på grunn av lokale utbyggingsprosjekter som truet fiskenes habitat. Noen akvarister har klart å drette opp denne arten, men nesten alle fiskene som selges i dag er viltfangede. Det britiske akvariebladet Practical Fishkeeping ba derfor om at bare akvarister som er forberedt på å drette opp fisken burde kjøpe fisk som de ser til salgs. Dette var for å redusere presset på ville bestander. Senere har flere nye, livskraftige bestander av arten blitt oppdaget nær Hopong. Burma forbød eksport av arten i 2007, men det er uklart hvorvidt dette forbudet følges opp. Trafikklys. Et trafikklys i Karl Johans gate i Oslo. For bilister/syklister. Standard signalveksling for trelyssignal i Norge For fotgjengere. Lyssignalene for fotgjengere gjengis med et rødt og et grønt fotgjengersymbol. Grønt lysende fotgjengersymbol indikerer at øvrig trafikk venter på fotgjengere som skal krysse gaten. Rødt lysende fotgjengersymbol indikerer at fotgjengere skal vente til lysindikatoren skifter til grønt. Syklister regnes som fotgjengere kun hvis sykkelen leies. I Norge er det tillatt å gå på rødt lys så lenge man ikke er til hinder for kjørende, og dette ikke innebærer fare. I mange andre land som Australia, Danmark, Tyskland og USA er det forbudt å gå på rødt lys. I Sverige er det forbudt men ingen bøter om ingen farlig situasjon oppstår. For kollektivtrafikk. Kollektivfelt har egne trafikklys. I Norge består disse av hvite signaler, der «S» betyr stopp, «–» representerer fargen gult på et vanlig trafikklys og «|» eller en pil mot høyre eller venstre representerer fargen grønn. Dadeldhura distrikt. Dadeldhura er et av Nepals 75 distrikter. Kanchanpur ligger i "den Fjernvestlige regionen", "Mahakali sone". Areal er 1 538 km². Folketall i 2001 var 126 162. Dadeldhura ligger i den vestligste delen av Nepal, med vestgrense mot den indiske delstaten Uttarakhand. Distriktet ligger i det nepalere kaller "åsene". I nord grenser det mot Baitadi, i nordøst mot Doti, i sørøst mot Kailali og i sør mot Kanchanpur. Største by er Amargadhi, som i 2005 hadde omtrent 19 015 innbyggere. Distriktet skal ha 20 "landsbyutviklingskomiteer" (Village Developtment Comitee (VDC), et administrativt nivå som nærmest kan sammenliknes med "landkommuner), og 1 bykommune. Forventa levealder 56,6 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 90,5, folk uten tilgang til reint drikkevann 43,3% (tall fra 2001), leger 3 (2002). Den fjernvestlige delen av Nepal er minst utvikla og fattigst i hele landet, med flest underernærte barn og høyest andel som lever under fattigdomsgrensa. Befolkninga i distriktet var tradisjonelt nepali-talende khas kura, som i nyere tid i stor grad har gått over til å være særlig chhetri-kaste. Særegent for et distrikt av denne typen, er den veldige tilbakegangen for hinduismen som viste seg mellom folketellingene i 1991 og 2001: fra 99,7% til 55,3%. Økninga av gruppa "amdre" er like fantastisk: fra 0,1% til 44,3%. Fred Durst. Fred Durst, foto David Shankbone 20. august 1970 Jacksonville, Florida, USA William Frederick Durst (født 20 august 1970 i Jacksonville, Florida i USA) er frontfigur og vokalist i bandet Limp Bizkit. Han står også bak filmer som The Education of Charlie Banks med Jessie Eisenberg og Jason Ritter og fotball filmen The Longshots med Ice Cube. Practical Fishkeeping. Practical Fishkeeping (også kjent som PFK) er Storbritannias mestselgende tidsskrift om akvaristikk. Det kommer ut hver fjerde uke. Det dekker hovedsakelig tropisk ferskvann og saltvann året gjennom, og leverer noe stoff om dam og kaldtvannsfisk gjennom sommermånedene. Bladet kom først ut i 1966 under tittelen "Pet Fish Montly" som ble endret til Practical Fishkeeping tidlig i 1980-årene. Klatrer (syklist). I sykling er en klatrer eller klatre-spesialist en rytter som er spesielt dyktig på å forsere svært bratte stigninger, som de man finner i ritt som går i fjellområder. Klatrernes rolle. I bratte stigninger synker gjennomsnittsfarten, fordelen av å ligge i dragsuget bak en annen rytter reduseres og viktigheten av å sette et gruppetempo øker. En god klatrer tilpasser farten sin og velger den beste linjen i en stigning, noe som gir rytterne bak en lettere jobb. Hvis gruppa opprettholder et høyt tempo, blir det vanskeligere for en rytter å angripe og bryte løs fra feltet. En annen viktig del av taktikken ved klatring gjelder angrep og mot-angrep. Klatrerne bruker sine overlegne ferdigheter til å angripe og rykke i fra på en stigning og dermed skape distanse mellom seg selv og motstanderne, vel vitende om at kun andre klatre-eksperter klarer å holde følge, eller simpelthen holder et høyere tempo som de øvrige rytterne ikke klarer å holde. Ett vellykket rykk kan sikre en rytter seieren i rittet/etappen hvis det er målgang på toppen av en stigning, men også i ritt der målgang ligger på en flat strekning hvis rytterne klarer å skape seg ett stort nok forsprang på klatringen, og holde denne avstanden inn til mål. Klatre-etapper og tempoetapper er avgjørende faktorer i lange etapperitt. Tidaholm Bruk. Tidaholms bruk er et tidligere svensk jernverk, valseverk, vognmakeri og lastebilsprodusent som holdt til i Tidaholm. Tidaholms bruk fikk tillatelse til å drive jernverk i 1799. Bruket hadde et eget vanndrevet valseverk. På 1800-tallet produserte de bl.a. vogner, ofte av eksklusiv kvalitet. I 1903 produserte de den første bilen, «Tor I». Det var en 2-sylindret lastebil med 10 hk, og toppfart på 15 km/t. Fra 1906 startet de med mindre produksjon av lastebiler. Fram mot 1920 økte produksjonen til ca. 150 lastebiler i året. De produserte kun 4 personbiler, i perioden 1911-16. I 1932 havnet firmaet i økonomiske problemer, og ble begjært konkurs i 1934. Statsminister Per Albin Hansson ga Bofors beskjed om å gå inn som eiere i det nystartede selskapet "AB Tidaholmsverken". Dette selskapet fortsatte driften i Tidaholms lokaler. Tidaholm produserte først og fremst spesialkjøretøy som brannbiler, lastebiler, brannbiler o.l. De leverte også panserbiler til det svenske forsvaret; «Modell 26» og «Modell 31». Gylippos. Gylippos var en spartansk strategos i det 5. århundre f.Kr. Han var sønn av Klenadridas som ble utvist fra Sparta for å akseptere athenske bestikkelser i 446 f.Kr. og slo seg ned i Thurii. Hans mor kan ha vært helot. Da Alkibiades oppfordret spartanerne til å sende en general for å lede den siracusiske motstanden mot den athenske ekspedisjonen, ble Gylippos utnevnt (414 f.Kr.), og hans ankomst var et vendepunkt i kampen. Han var vågeligere enn Nikias, den athenske kommandanten som han stod ovenfor, og han klarte å få overtaket ved å drive athenerne fra en nøkkelstilling og i realiteten brøt beleiringen. Da athenerne sendte Demosthenes med forsterkninger, ble også han beseiret av Gylippos, en seier som til slutt føre til det athenske felttogets nederlag i Siracusa. Diodorus Siculus forteller at han fikk siracuserne til å dømme de fangede athenske generalene til døden, men der er også en bemerkning fra Filitos (Plutark, "Nikias", 28), en siracuser som selv deltok i forsvaret, og Thukydid (vii. 86) om at han forsøkte, uten suksess, å redde livene deres, siden han ønsket å ta dem til Sparta som tegn på sin suksess. Gylippos møtte som sin far, motgang i en finansiell skandale. Han ble betrodd av Lysander med en enorm sum som han skulle levere til eforene i Sparta, men han klarte ikke å motstå fristelsen til å berike seg selv og dro i eksil da han ble oppdaget. Han ble dømt til døden i sitt fravær. Sam Rivers. Samuel Robert Rivers (født 2. september 1977, i Jacksonville, Florida, USA) er bassisten og en av de grunnleggende medlemmene av det amerikanske bandet Limp Bizkit. Ungarns geografi. Ungarn er et land i Sentral-Europa som dekker 93 030 km². Fra nord til sør er det omtrent 250 km, fra øst til vest 524 km. Landegrensene strekker seg 2 258 kilometer og er mot Østerrike i vest, Serbia, Kroatia og Slovenia i sør og sørvest, Romania i sørøst, Ukraina i nordøst og Slovakia i nord. Ungarns moderne grenser ble først fastsatt etter 1. verdenskrig da landet som en følge av fredsavtalen i Trianon i 1920 mistet mer enn 71% av det som tidligere hadde vært Kongedømmet Ungarn. Befolkningen ble da redusert med 58,8% og 32% av ungarerne bodde ikke lenger innenfor landets grenser. Gjennom samarbeidet med Tyskland under andre verdenskrig ble grensene utvidet noe, men de nye territoriene ble fratatt Ungarn ved krigens slutt. Topografi. Satellittbilde av Ungarn med de sju regionene markert Det meste av Ungarn ligger på en høyde over havet på under 200 meter. Selv om landet har flere relativt høye fjellkjeder dekker fjellene som rager over 300 meter bare 2% av landet. Landets høyeste punkt er Kékesfjellet nordøst for Budapest med sine 1 014 m, det laveste punktet ligger på 77,6 meter over havet og ligger i nærheten av Szeged. De største elvene i Ungarn er Donau og Tisza. Donau renner også gjennom Tyskland, Østerrike, Slovakia, Serbia og Romania og kan seiles på innen Ungarn i hele 418 km. Tisza kan seiles på i 444 km. Mindre viktige elver i landet er Drava langs grensen til Kroatia, Rába, Szamos, Sió, og Ipoly langs grensen til Slovakia. Ungarn har tre store innsjøer. Den største, Balatonsjøen, er 78 km lang og mellom 3 og 14 km bred og dekker omtrent 592 km². Den er også Sentral-Europas største ferskvannsinnsjø, og er et viktig fritidsområde i Ungarn. Om sommeren er den et populært sted for bading, og når den fryser til om vinteren er den ypperlig til diverse vinteraktiviteter. De andre innsjøene er Velencesjøen (26 km²) og Neusiedlersjøen (82 km² innenfor Ungarns grenser). Ungarn har tre hovedregioner, som igjen er delt inn i sju mindre regioner. Store Alföld ligger øst for Donau, Transdanubia ligger i fjellandskapet mellom Donau og Alpene, og nordområdene som strekker seg fra Store Alföld til landegrensen mot nord. Landets viktigste naturressurs er fruktbar jord, selv om jordkvaliteten varierer veldig. Rundt 70% av Ungarns totale areal er egnet for jordbruk, og av dette er 72% dyrket mark. Ungarn mangler gode energikilder og råmaterialer, så det er vanskelig å få en bærekraftig industri. Ungarns regioner. Ungarn deles opp i syv regioner ("megyék"), og de deles igjen opp i provinser, der det er 19 tilsammen. Budapest omtales ofte som en egen provins. Klima. Temperaturene i Ungarn varierer fra -28° C til et gjennomsnitt på 22° C. Gjennomsnittlig nedbør på et år er omkring 640 mm, men nedbøren er uforutsigbar både når det gjelder tidspunkt og sted. Den vestlige delen av landet får vanligvis mer nedbør enn de østlige delene, hvor alvorlig tørke kan inntreffe om sommeren. Værforholdene på de store slettene er spesielt tøffe, med varme somre og kalde vintre. På 80-tallet begynte de landlige områdene å vise tegn på forurensning, både fra sprøytemidler brukt i landbruket og fra industriell forurensning. Mest merkbart var forurensningen av vannet, som truet både fisk og annet dyreliv. Selv om man viser bekymring for forholdene har ingen tiltak blitt truffet for å bedre situasjonen. Landbruk. Ungarn, med store sletter og lave åser er godt engnet for landbruk. Dyrket mark. Dyrket mark er uten tvil Ungarns viktigste ressurs. Det dekker omtrent 49,58 % av landet, noe som er enestående i verdenssammenheng. Hoveddelen av den fruktbare jorden har også god kvalitet. De viktigste jordbruksproduktene er mais, hvete, bygg, havre, solsikker, valmuer, poteter, hirse og lin. Valmuer er en del av det tradisjonelle ungarske kjøkken. Ungarn er også kjent for å produsere høykvalitets paprika. Utallige frukter blir også høstet, blent annet mange slags epler, pærer, fersken, aprikos, vannmelon med mere. Vinproduksjon. Produksjon av vin har lange tradisjoner i Ungarn. Det er bare to språk i Europa hvor orde for vin ikke kommer fra latin, det ene er gresk, det andre er ungarsk. Det ungarske ordet er "bor". Det er funnet spor av vinproduksjon i degens Ungarn helt til bake til romersk tid. Det var romerne som først introduserte vinproduksjonen, men ungarerne overtok praksisen og har vedlikeholdt den siden. Det er i dag utallige vindistrikt i Ungarn, og det produseres både kvalitetsvin og billigvin. Majoriteten av vindistriktene ligger i fjellene eller åsene. Skogbruk. 19% av landet er dekket av skog. Dette er i hovedsak høyereliggende områder, og sammensetningen av skogen er variert. Både gran, bøk, og eik trives godt i landet. Jernbanebro. Jernbanebro er en bro utformet slik at jernbanetog kan kjøre over. Denne typen broer setter ekstra krav til stivhet i konstruksjonen. Fordi selve togene veier atskillig mer enn biler må materialene tåle stort trykk og mye strekkkrefter. Gjennomgående ballast. På moderne broer legges det gjennomgående ballast av gradert pukk. Dette fordi at det skal være en fjærende virkning langs hele jenbanetraseèn. En vil da kunne hindre at det blir endringer i underlaget forårsaket av ujevnheter (rykk og vindskjevheter). En vil da kunne kjøre høyhastighetstog over broene uten å måtte redusere farten. Jakobsbakken. Jakobsbakken (lokalt: "Bakken") er en tettbebyggelse på sørsiden av Langvatnet, like over skoggrensen på 600 moh. i Sulitjelma. Det var drift i Jakobsbakken gruve fra 1896–68 og det ble totalt utvunnet totalt 4 467 millioner tonn malm i gruven. Etter nedleggelsen av gruven i 1968 ble den sivile delen kjøpt av Norsk Luthersk Misjonssamband og den tekniske delen revet eller murt igjen. Magne Dybvig. Magne Johan Dybvig (født 7. november 1940) er en norsk filosof. Dybvig er professor i filosofi ved NTNU. Han har arbeidet særlig med felter som fenomenologi, analytisk filosofi, sinnsfilosofi og metafysikk. Han er far til filosofen Dagfinn Dybvig og de har sammen gitt ut læreboken til examen philosophicum "Det tenkende mennesket" (Tapir Akademisk Forlag: 2003) som brukes ved NTNU. Dagfinn Dybvig. Dagfinn Døhl Dybvig (født 5. september 1972) er en norsk filosof. Han tok hovedfag i filosofi i 1996 og ble dr. art. i 2007 ved NTNU. Han er for tiden ansatt som førsteamanuensis ved Handelshøgskolen i Bodø. Dybvig var tidligere stipendiat i filosofi ved NTNU. Han har arbeidet særlig med den amerikanske filosofen Stanley Cavell. Han er sønn av filosofen Magne Dybvig som han har utgitt læreboken til examen philosophicum "Det tenkende mennesket" (Tapir Akademisk Forlag: 2003) sammen med. Dybvig jr. vikarierte i Helge Høibraatens fravær i Tyskland som leder av Vitenskapsteoretisk Forum ved NTNU. Viul. Viul (av norrønt "víðir" og "hol", som trolig betyr "vierhølen" eller "hølen der det vokser vier") er en tidligere storgård, jernbanestasjon og ei grend som ligger ved Randselva i Ringerike kommune. Viul hovedgård. Viul har fått navn etter gården, som trolig er meget gammel og i dag kalles "Viul hovedgård"t. Sannsynlivis er også både gårdene Egge, Myhre og Askildsrud ryddet på Viuls grunn. «De Wiolske Eiendomme» nevnes alt på midten av 1300-tallet, selv om gården som sådan ikke nevnes i bevarte diplomer før i 1557. Først på 1600-tallet var gården krongods. I 1646 fikk fogd Jacob Eggertsen Stockfleth gården i gave av kong Christian IV. Grenda Viul. Samfunnet ved Viul ble grunnlagt av oppgangssagene langs Viulfossen på slutten av 1500-tallet, da man kjenner til minst fire sager der. Etter hvert ble det også anlagt hele tre tresliperier lags elva. Viul tresliperi ble anlagt ved Viulfossen i 1893 og har vært den mest betydningsfulle. Fossen utnyttes nå til kraftproduksjon. Viul har alltid vært nært knyttet til Åsbygda, som ligger i åssiden ovenfor Viul, opp mot Ringkollen og Nordmarka. Litt ovenfor Viul ligger også Kistefos Træsliberi som i dag er kjent som Kistefos-Museet i Jevnaker kommune, langs den samme elva. Tanahu distrikt. Tanahu er et av Nepals 75 distrikter. Tanahu ligger i "Vestregionen", "Gandakhi sone". Areal er 1 546 km². Folketall i 2001 var 315 237. I vest grenser Tanahu mot Syangja, i nordvest mot Kaski, i nord mot Lamjung, i nordøst og øst mot Gorkha, i øst mot Chitwan og i sør mot Nawalparasi. Tanahu ligger i det som i Nepal kalles ås-distriktene. Største by er Byas, som i 2005 hadde ei befolkning anslått til 31 826. Antall distriktsutviklingskomiteer 46. Bykommuner 1. Bybefolning i 2004 9,8%. Forventa levealder 68,8 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 33,4, uten tilgang til reint vann 37,4% (tall fra 2001), leger 4 (2002). Parbatiya-befolkning 27,31%, dalit 15,17%, buddister 15,0%, muslimer 1,0% (tall fra 2001). Mange i distriktet er gurung-folk. Darai, et mindre folk som er i slekt med tharu, har bosetninger i distriktet særlig i Damauli og langs bredden av "Madi-elva", der de driver mye med fiske fra båt. Szczecinek. Szczecinek er en liten by i Nordvest-Polen, den har litt over 40 000 innbyggere. Den har en innsjø. Kommunikasjonene i byen er gode og kollektivtransporten besørges av lavgulvbusser fra nord til øst. Det er totalt 11 linjer hvorav 7 går innenbys og 4 går utenbys. Kommunikasjonen til byen besørges hovedsakelig av PKP og PKS. Nærmeste flyplass er Szczecin eller Poznan. Byen ligger rundt 600 kilometer fra hovedstaden Warszawa (reisetid rundt 6 timer). Obie Trice. CHEERS (2003) og Second Round's On Me (2006) PKS. PKS ("Przedsiębiorstwo Komunikacji Samochodowej") er et et av de største busselskapene i Polen. Det var inntil nylig heleid av den polske staten, men er nå delvis privatisert. Rutenettet dekker nesten hele landet, og selskapet tilbyr både lokaltransport og langdistanseruter. Rutetidene kan være svært gode, men også svært begrenset og spenner fra 1-2 avganger om dagen til 8-9 avganger i timen. Det vanligste er timesavganger mellom de store byene. Dette kan være et godt alternativ dersom togene til PKP skulle være fulle, spesielt om sommeren. Bussparken er for det meste fra 60- og 70-tallet, men det finnes også nyere busser med lavgulv og dobbeldekkere i de store byene på mellomdistanse- og kortdistanserutene. Camilla Läckberg. Jean Edith Camilla Läckberg Eriksson (født 30. august 1974) er en svensk forfatter. Hun er utdannet siviløkonom og bor med sin mann og to barn i Enskede. Läckbergs kriminalromaner er lagt til Fjällbacka i Bohuslän, der forfatteren selv vokste opp. Gjennomgangspersoner er forfatteren Erica Falck og politimannen Patrik Hedström, med Hedströms kolleger ved Tanumshede politistasjon i biroller. Romanene "Isprinsessan" og "Predikanten" er filmatisert av SVT2, med planlagt premiere i 2007. Flere av Läckbergs bøker har toppet bestselgerlisten i hjemlandet. Hun har solgt over tre millioner eksemplarer bare i Sverige, og er oversatt til seks språk. Bøkene hennes utgis i 32 land, blant annet Kina og Japan. Oversettelser til norsk. Alle bøker nevnt over er utgitt som Lydbok. Saint Anne Sandy Point prestegjeld. Saint Anne Sandy Point er ett av de 14 administrative prestegjeldene i landet Saint Kitts og Nevis. Dette prestegjeldet ligger på øya Saint Kitts. Saint George Basseterre prestegjeld. Saint George Basseterre er et administrativt prestegjeld på øya Saint Kitts i øystaten Saint Kitts og Nevis. Det administrative senteret i prestegjeldet er også hovedstad i Saint Kitts og Nevis Den lakoniske krig. Den romersk-spartanske krig eller lakoniske krig (195 f.Kr.) var en konflikt mellom den greske bystaten Sparta og en koalisjon bestående av Roma, det akhaiske forbund, Pergamon, Rhodos og Makedonia. Under den andre makedonerkrig (200-196 f.Kr.), hadde Makedonia gitt Sparta kontroll over Argos, en viktig by på Egeerkysten av Peloponnes. Spartas forlengede okkupasjon av Argos mot slutten av krigen, ble brukt av romerne og dets allierte til å rettferdiggjøre en krigserklæring. Den anti-spartanske koalisjonen beleiret Argos, tok den spartanske marinebasen ved Gytheio og gikk snart til angrep på selve Sparta. Til slutt førte forhandlinger frem til fred på Romas vilkår, der Argos og de kystliggende byene i Lakonia ble løsrevet fra Sparta. Sparta måtte i tillegg betale krigserstatning til romerne de neste åtte årene. Argos ble medlem i det akhaiske forbundet, og de lakoniske byene ble plassert under akhaisk beskyttelse. Som et resultat av krigen mistet Sparta sin posisjon som den dominerende makten i Hellas. Alle påfølgende forsøk fra Spartas side på å rette opp de tapene byen hadde lidd feilet, og Nabis, den siste herskeren, ble til slutt myrdet. Like etterpå ble Sparta, mot sin vilje, også medlem av det arkhaiske forbund, og bystatens århundrelange politiske uavhengighet var slutt. Saint John Capisterre prestegjeld. Saint John Capisterre er et administrativt prestegjeld på øya Saint Kitts i øystaten Saint Kitts og Nevis. Stian Birkeland. Stian Birkeland (født 6. februar 1980 i Ski) er en norsk tidligere fotballspiller. Han spilte syv sesonger for Follo Fotball, hvorav to som kaptein, og scoret 21 mål på 143 kamper før han fikk kontrakten annullert etter nedrykket. Han gikk deretter til Løv-Ham hvor han spilte i to sesonger. Også Moss Fotballklubb viste interesse for Birkeland, men Løv-Ham trakk det lengste strået. Etter at Knut Walde ble solgt midt i 2007-sesongen ble Birkeland kaptein for Løv-Ham. Etter sesongen 2008 gikk han til Frogn. Birkeland spiller som regel sentral midtbane. Han overtok som hovedtrener i Frogn etter at Espen Haug ble fritatt fra sine oppgaver som A-lagstrener 18. juni 2009. Birkeland overtok DFI Fotball sammen med den tidligere DFI-spilleren Knut Norem samme dag. DFI rykket ned i sesongen 2009. Stian Birkeland forlot DFI ettet den dårlige sesongen. Den 31. august 2010 ble det offentliggjort at Stian Birkeland var klar for Moss FK., hvor han ble ut sesongen. Saint Mary Cayon prestegjeld. Saint Mary Cayon er et administrativt prestegjeld på øya Saint Kitts i øystaten Saint Kitts og Nevis. Obliteration. Obliteration er et death metal band fra Kolbotn, Akershus. Bandet ble dannet i 2001. Obliteration spiller musikk inspirert av sen 80-talls og tidlig 90-talls death metal. Bandet tar også mye inspirasjon fra doom metal og thrash metal. Saint Paul Capisterre prestegjeld. Saint Paul Capisterre er et administrativt prestegjeld på øya Saint Kitts i øystaten Saint Kitts og Nevis. Hallagerbakken skole. Hallagerbakke skole er en 1-7 skole (barneskole) beliggende øst i Oslo ved Holmlia i bydel Søndre Nordstrand. Den dekker områdene i Holmlia: Hallagerbakken, Gamlelinja, delvis Ravnåsen og Ravnkroken, Asperud, delvis Sloreåsen. Skolen har ca. 54 % minoritetspråklige elever. Den ligger på Hallagerbakken og avgir elever til Holmlia ungdomsskole. Saint Peter Basseterre prestegjeld. Saint Peter Basseterre er et administrativt prestegjeld på øya Saint Kitts i øystaten Saint Kitts og Nevis. Saint Thomas Middle Island prestegjeld. Saint Thomas Middle Island er et administrativt prestegjeld på øya Saint Kitts i øystaten Saint Kitts og Nevis. Trinity Palmetto Point prestegjeld. Trinity Palmetto Point er et administrativt prestegjeld på øya Saint Kitts i øystaten Saint Kitts og Nevis. Mohammed Abdellaoue. «Moa» i Vålerengas bortedrakt, mars 2009 Mohammed «Moa» Abdellaoue (født 23. oktober 1985 på Refstad i Oslo) er en norsk fotballspiller som spiller for Bundesliga-klubben Hannover 96. Han er angrepsspiller, og har også kamper for. Han spilte for Vålerenga før han gikk til Hannover 96 sommeren 2010. Abdellaoue mottok Kniksenprisen for årets angrepsspiller i 2010, og fikk prisen Årets kniksen i 2011. Bakgrunn. Abdellaoue vokste opp på Refstad i Bydel Bjerke, og spilte sine første fotballkamper for Løren. Han gikk idrettsfag ved Bjerke videregående skole fra 2001–2004, hvor han gikk i klasse med blant andre fotballbacken Bjørnar Holmvik. Hans yngre bror, Mustafa «Mos» Abdellaoue er fotballspiller for FC København. I tillegg er hans fetter, Omar Elabdellaoui, en del av fotballakademiet til Manchester City FC. Oppturer og nedturer med Skeid. Abdellaoue spilte for Skeid junior elite fra 2001. Bare 19 år gammel, i 2004, ble han toppskårer for Skeid i 1. divisjon med 13 seriemål. Han fikk tilnavnet «Benny Gullfot» og ble tildelt drakt nummer ti. Året etter ble preget av skader i lyske og kne, og han noterte seg for bare fem skåringer den sesongen, og Skeid rykket ned til 2. divisjon. I 2. divisjon 2006 er Moa igjen en farlig spiller foran mål, og sterkt delaktig til retur til 1. divisjon. Allerede 24. juli 2007 skrev Moa under en tre-års kontrakt med Vålerenga, men fullførte 2007-sesongen for Skeid, og var med på å rykke ned til 2. divisjon. Han ble likevel toppscorer for klubben også dette året, med ti seriemål. Eliteseriespill og cupmester med Vålerenga. Den 15. november 2007 ankom han offisielt Vålerenga. Han fikk sitt gjennombrudd i Eliteserien søndag 13. april 2008, i 3. serierunde da han skåret to mål mot Lillestrøm på Åråsen, og bidro til at Vålerenga vant 3–0. VG kåret Abdellaoue til banens beste spiller. Runden etter, da Vålerenga spilte 1–1 mot Rosenborg på Ullevaal, scoret Abdellaoue Vålerengas mål og ble av TV 2 kåret til banens beste spiller. Den 9. november 2008 spilte Moa fra start i cupfinalen mot Stabæk, og scoret 2 av målene til Vålerenga da de vant kampen 4–1. (Daniel Fredheim Holm scoret de to andre målene og Johan Andersson scoret for Stabæk). Moa spilte totalt 67 kamper og scoret 30 mål i sin periode som Vålerengaspiller. Hannover 96. På formiddagen 17. august 2010 ble en overgang til Hannover 96 bekreftet. Vålerenga mottok mellom 10 og 12 millioner kroner for Mohammed Abdellaoue. 28. august 2010 scoret han sitt første mål for klubben, i en Bundesliga-kamp mot Schalke 04. Landslagsspill. Abdellaoue har spilt seks kamper for Norges U-18-landslag, én for U-19 og én kamp for U-21-laget. Han debuterte på 20. august 2008 i 1–1-kampen mot, og fikk god omtale i media etter kampen. Det første landslagsmålet kom i 2–1-seieren over 3. september 2010. Pr. 10 august 2011 har Abdellaoue ni A-landskamper og tre mål. CityTaxi. CityTaxi er et norsk drosjeselskap som har ca. 50 biler i trafikk i Oslo og Akershus.Daglig leder er Wilhelm Gustav Medel Clausen som selv besitter 20 av de 50 drosjeløyvene tilknyttet sentralen. CityTaxi startet opp 18. januar 2005 med 15 løyver. Løyvenummerserien til CityTaxi starter på A-7000. Mange drosjeeiere har forlatt sentralen de siste årene på grunn av økonomisk rot. City Taxi er kjent for sine svært høye priser, og betalingsproblemer. De skal ha gått konkurs minst seks ganger, men blitt starter opp igjen. Selskapet hadde på sitt best ca. 160 løyver i Oslo og Akershus i 2008. Christiania Taxi. Christiania Taxi as er et norsk drosjeselskap etablert av norsk-pakistanere i Oslo den 1. august 2006 som byens femte drosjesentral. Selskapet har besøksadresse Grenseveien 97 C, 0609 Oslo. Selskapet er registrert som aksjeselskap under bransjen "drift av gods- og transportsentraler". Megawati Sukarnoputri. Megawati Sukarnoputri (født 23. januar 1947 i Yogyakarta) er en indonesisk politiker. Fra juli 2001 til oktober 2004 var hun landets president. I landets første direkte presidentvalg i oktober 2004, tapte hun i andre valgomgang for utfordreren og etterfølgeren Susilo Bambang Yudhoyono. Megawati Sukarnoputri stilte som presidentkandidat ved valget i juli 2009, men tapte for sittende president Susilo Bambang Yudhoyono. Sammen med den tredje presidentkandidaten hevdet hun at valget hadde store uregelmessigheter, og krevde at Yudhoyonos valgseier måtte annulleres. I august 2009 ble kravet avvist av Indonesias forfatningsdomstol. Nicolás Massú. Nicolas Massu i Austalian Open 2007 Nicolás Alejandro Massú Fried (født 10. oktober 1979 i Viña del Mar, Chile) er en chilensk profesjonell tennisspiller. Nicolás Massú ble profesjonell på ATP-touren i 1997. Han har frem til november 2006 vunnet seks ATP-seiere i singel, den første vant han i 2002 i Buenos Aires. Han ble i november 2006 ranket på 44 plass i singel. Hans beste ranking var i september 2004, da ble han ranket på 9. plass i verdensrankingen. Massú tok sammen med Fernando González Chiles første OL-gull noensinne da de vant dobbelturneringen i Sommer-OL 2004. Dagen etter vant Massú sitt andre gull da han vant over Mardy Fish i singelfinalen. The Hertz Corporation. Logoen til HertzThe Hertz Corporation er verdens største bilutleieselskap, med 1 900 filialer i USA, og 8 500 på verdensbasis. Hertz er representert på alle kontinenter, i mer enn 150 land. Hertz har kontorer i de fleste store byer, og alle de største flyplassene i Norge. Hertz Bilutleie Norge har et riksdekkende nettverk med 170 utleielokasjoner, og samarbeider med en rekke verksteder og bilforhandlere, som gjør at det er over 450 steder i Norge der det er mulig å hente ut en leiebil fra Hertz. Tilsammen har Hertz Norge opptil 6 000 leiebiler i sin flåte. Hertz bilutleie leier ut personbiler, varebiler, minibusser og lastebiler i størrelsesklasser opptil 35 m³. Hertz i Skandinavia er franchisetakere til Hertz International, og eies av Volvo Personvagnar AB. Hertz Bilutleie i Norge driver også Hertz BilPool; bildeling med flere sentrale utleveringspunkter i Oslo, Hertz FlexiLease; leasing fra 30 - 365 dager, og Hertz Freerider; gratis leiebil. The Hertz Corporation ble grunnlagt av Walter L. Jacobs i 1918, som startet en bilutleievirksomhet i Chicago med et dusin Ford Model T. I 1923 solgte Jacobs virksomheten til John D. Hertz, president i Yellow Cab og Yellow Truck and Coach Manufacturing Company, som endret navnet til "Hertz Drive-Ur-Self System". Selskapet har hatt en rekke eiere, inkludert General Motors, United Airlines og Ford Motor Company. Hertz Norge har hovedkontor i Grini Næringspark på Østerås utenfor Oslo. Eksterne lenker. Hertz Corporation Åpen haspelsnelle. Åpen haspelsnelle med frontoperert brems. En åpen haspelsnelle er en type fiskesnelle som «hasper» inn snøret på en åpen spole ved hjelp av en roterende bøyle. Spolen beveger seg samtidig ut og inn i lengderetningen for å fordele snøret på riktig måte på denne. Før utkast felles bøylen manuelt til siden slik at snøret lettest mulig kan forlate spolen. Snøret kontrolleres nå vanligvis med en fingertupp, og slippes i slutten av kastebevegelsen. Før innsveiving felles bøylen tilbake til «lukket» stilling. Til hjelp ved uttretting av større fisk er snellen, som de fleste fiskesneller, utstyrt med en spolebrems som justeres ved hjelp av et hjul foran eller bak på snellen. Snellen festes på undersiden av fiskestangen, og man kan som regel velge om man vil ha sveiven på høyre eller venstre side. Den åpne haspelsnellen er den mest brukte snelletypen i dag, og produseres i størrelser tilpasset de fleste typer fritidsfiske, alt fra det letteste meitefiske til det tyngste laksefiske. På grunn av større snørekapasitet egner likevel multiplikatorsnellen seg bedre til bl.a. trolling og havfiske enn haspelsnellen. Haspelsnellen er enkel å betjene, også for nybegynnere. Betegnelsen «åpen» kommer av at den ikke har noen form for deksel over spolen, i motsetning til «halvåpen» og «lukket» haspelsnelle. Liste over sosialdemokratiske partier. Alfabetisk liste over sosialdemokratiske partier etter land. Referanser. Sosialdemokratiske partier Multiplikatorsnelle. Multiplikatorsnelle med snørefører og spakbrems.‎ En multiplikatorsnelle er en fiskesnelle som festes på oversiden av fiskestanga, i motsetning til en haspelsnelle som festes på undersiden. Spolen roterer under kast for å frigi snøre, noe som kan skape problemer for en uerfaren bruker hvis rotasjonen ikke bremses på riktig måte. Multiplikatorsnellen har som oftest en «snørefører» som under innsveiving beveger seg frem og tilbake og fordeler snøret jevnt over hele spolens bredde. Betegnelsen «multiplikator» kommer av at snellene, som de første på markedet, var nyskapende ved at de hadde en viss utveksling; én rotering av sveiva bevirket f.eks. fire roteringer av spolen (utveksling 1:4). Påfølgende snelletyper hadde også denne funksjonen, men fikk navn etter andre egenskaper. Manang distrikt. Manang er et av Nepals 75 distrikter. Manang ligger i "Vestregionen", "Gandakhi sone". Hele distriktet ligger i Himalaya. Laveste punkt ligger på 1 880 moh., høyeste på over 8 000. Areal er 2 246 km². Folketall i 2001 var 9 587. Manang er det distriktet i Nepal som har minst folketall. I vest grenser Manang mot Mustang distrikt, i nord mot Kinas autonome område Tibet, i øst mot Gorkha distrikt, i sørøst mot Lamjung distrikt og i sørvest mot Kaski distrikt. Manang reknes til høyfjells-distriktene i Nepal. Manangs lille befolkning er dominert av folkegrupper med tibetansk kultur, som dyrker tibetansk buddhisme. Blant dem fins også gurung. Passet "Thorung La" i 5 415 ms høyde forbinder Manang med distriktet Mustang, på ruta mellom byene "Manang" og "Muktinath". Søkke. Søkke er en samlebetegnelse på lodd som brukes til å senke fiskeredskapen med. Hovedoppgaven er å bringe agnet ned til riktig dyp, og å evt holde det på plass på ønsket sted. Søkker blir også kalt jarstein, jernstein, harpestein, garnstein eller notstein. Et søkke lages av et tungt materiale for raskt å synke ned mot bunnen. I de tidligste tider var stein søkker mest brukt, senere ble søkker av tegl/keramikk brukt. Og i nyere tid er det mest bly legeringer og i mindre grad jern/stål som brukes. Krok. Krok kan bety et rom i en bygning dannet av to veggflater som møtes i en vinkel på mindre enn 180° (oftest 90°), et innvendig hjørne. Krok brukes også om sjølgrodde emner av tre. Se "sjølgrodd". Krok brukes også i betydningen "fiskekrok". Se dette. Krok brukes også i betydningen en gammel eller stakkarslig person. Krok betegner en krumbøyd eller vinklet tre- eller metallstang som brukes som håndverktøy eller redskap, f.eks slepekrok, løftekrok, kjøttkrok. Krok betegner en enkel stengemekanisme, som i dørkrok eller grindkrok. Krok betegner et oppheng for klær og liknende, som i kleskrok Krok betegner en del av et redskap med skaft som det er festet en krok til, f.eks en båtshake. Krok betegner en sving på en elv. Krok betegner et bortgjemt eller utilgjengelig sted, også kalt en avkrok. Krok betegner en bøyd ås på en ard. Krok betegner en vinkelaktig fordypning som i øyekrok og armkrok Krok brukes også i overført betydning som i «…god krok skal bli», å bli flink til noe; «kroken på døra», å gi opp; «få på kroken», å få en kjæreste; «å bli trengt opp i en krok», å bli satt fast i en diskusjon. Abel Muzorewa. Abel Muzorewa (født 14. april 1925 i Umtali, død 8. april 2010 i Borrowdale) var en zimbabwisk politiker og metodistbiskop. Muzorewa var statsminister i det såkalte Zimbabwe-Rhodesia noen måneder i 1979. På 1970-tallet var Muzorewa leder for partiet United African National Council (UANC), som talte for ikke-vold mot det rådende britiskdominerte hvite styret i Rhodesia. Partiet var det eneste lovlige partiet, ettersom Joshua Nkomos ZAPU og Ndabaningi Sitholes og Robert Mugabes ZANU drev geriljakrig. I mars 1978 undertegnet Muzorewa og andre nasjonalistledere en avtale om overgangsregjering til svart majoritetsstyre, men slik at et bestemt antall plasser i landets parlament sulle være forbeholdt landets hvite. Det første valget ble avholdt i 1979, og Muzorewa tiltrådte som statsminister. Joshua Nkomo og Robert Mugabe motsatte seg ordningen, og borgerkrigen fortsatte til det ble avholdt nyvalgt i februar 1980. I valget tapte Muzorewas UANC klart. Abel Muzorewa stilte opp i presidentvalget mot Robert Mugabe i 1995, men tapte klart. Jumla distrikt. Jumla er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Jumla distrikt ligger "Karnali sone" i "Midtvestregionen" og regnes til "fjell-distriktene". Jumla grenser i sørvest mot Kalikot, i nordvest mot Mugu, i øst mot Dolpa og i sørøst mot Jajarkot. Distriktets areal er 2 531 km². Befolkninga var i 2001 89 427. Hovedstad er Jumla, som i 2005 hadde en anslått befolkning på 9 073. Byen blei først forbundet med veinettet i Nepal i april 2007. Inntil da var den avhengig av transport luftveien. Antall distriktsutviklingskomiteer 30. Ingen har formell status som bykommune. Parbatiya-befolkning 78,42%. Dalit 17,36%. Buddhister 1,8% (alle tall fra 2001). Jumla er av landets fattigste og minst utvikla distrikter. Barnedødeligheten pr. 1 000 fødte barn 125,1. Levealder 50,8 år. Folk uten tilgang på reint vann 26%. (Alle tall 2001.) Antall leger 3 (2002). Jumla distrikt regnes som et sted der khas khura (i dag offisielt kalt nepali) blei snakka tidligst. Jumli, ei tradisjonell form for khas khura som noen filologer regner som et eget språk, snakkes i distriktet. Jumla var fra 1000-tallet til 1404 sentrum for et stort rike, kjent som Khasa-riket eller "det vestlige Malla-riket" (uten forbindelse med det mer kjente Malla-dynastiet i Kathmandudalen). Einar Dahl (scenograf). Einar Dahl (født 12. januar 1949) er en norsk scenograf. Han har studert maleri ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og scenografi ved Kunstakademiet i Kraków i Polen. Han var fast ansatt som scenograf ved Riksteatret 1976-95 og har vært ansvarlig for scenografi og kostymer til mer enn 100 teaterforestillinger – Ibsen, Tsjekhov og Holberg, klassiske komedier og farser, ny norsk dramatikk, musikaler, store og små barneforestillinger, figurteater, store utendørsspill, lyrikkforestillinger, m.m. – på foruten Riksteatret, Det Norske Teatret, Sogn og Fjordane Teater, Teatret Vårt i Molde, Hordaland Teater, frie teatergrupper og store utendørsspill. Einar Dahl har i tillegg vært instruktør for 25 teaterforestillinger, bl.a. ved Teater Manu - Norsk Tegnspråkteater på tegnspråk og med den frie figurteatergruppen Levende Dukker.- Han produserte selv forestillingene "Dager kan vokse" bygget på tekster av Sidsel Mørck i 1995, "Satirens tid" bygget på tekster av Annie Riis i 1998, og hans dramatisering av Camilla Colletts Amtmannens døtre ble oppført på Norsk Folkemuseum i 1999. Realrente. Realrente er den reelle avkastningen, som er avkastningen justert for inflasjon, en fordringshaver får fra debitoren. I beregninger av realrente er det normalt å bruke konsumprisindeksen som justeringsfaktor for inflasjonen. Bajura distrikt. Bajura er et av Nepals 75 distrikter. Bajura ligger i "den Fjernvestlige regionen", "Seti sone". Areal er 2 188 km². Folketall i 2001 var 108 781. Bajura hører til "ås-distriktene". Laveste punkt er 762 moh., høyeste 7 036. I vest grenser distriktet mot Bajhang, i nord mot Humla, i nordøst mot Mugu, i øst mot Kalikot, i sør mot Achham. Forventa levealder 45,7 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 161,2, uten tilgang til reint drikkevann 35,4% (alle tall fra 2001), leger 3 (2002). Parbatiya-befolkning 68,07%, dalit 25,2%, buddhister 1,1% (2001). Bajura hører til de nepali-talende fjernvestlige khas kura-distriktene som er svært fattige og lite utvikla, samtidig som det store flertallet av befolkninga tilhører høye kaster. Lysingfamilien. Lysingfamilien (Merlucciidae) er en gruppe torskefisker som omfatter 23 arter. Jurek Becker. Jurek Becker (født 30. september 1937 i Łódź, Polen, død 14. mars 1997 i Sieseby, Schleswig-Holstein) var en tysk forfatter, manusforfatter og DDR-dissident. Foreldrene var jøder, men selv betegnet han seg som ateist. Han var fast ansatt i DEFA og skrev flere bøker og manus til en rekke filmer. Hans mest kjente verk er "Jakob der Lügner", som han opprinnelig skrev som filmmanus i 1968 og senere omarbeidet til en roman, og som ble filmatisert av DEFA i 1974 og nyfilmatisert i 1999. I forbindelse med utvisningen av Wolf Biermann fra DDR undertegnet Becker et protestopprop, noe som førte til at han ble ekskludert fra SED og styret i forfatterforeningen i DDR. I 1977 flyttet han til Vest-Tyskland, etter at hans bøker ikke lenger fikk komme ut og hans filmprosjekter ble avvist. Dolpa distrikt. Dolpa er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Mesteparten av Dolpa er høyfjell i Himalaya. Laveste punkt er 1524 moh., høyeste 7337. Distriktets areal er 7 889 km². Befolkninga var i 2001 29 545. Dolpa er Nepals uten sammenlikning største distrikt, men har samtidig 3. lavest folketall, og er svært tynt befolka. Dolpa distrikt ligger "Karnali sone" i "Midtvestregionen". Dolpa grenser i vest mot Mugu, i nordvest mot det kinesiske autonome området Tibet, i nordøst mot Mustang, i sørøst mot Myagdi, i sør mot Rukum, og i sørvest mot Jajarkot. Parbatiya-befolkning 50,12%. Dalit 8,62%. Buddhister 36,9% (alle tall fra 2001). Dolpa er av landets fattigste og minst utvikla distrikter. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte barn 114,8. Levealder 52,5 år. Folk uten tilgang på reint vann 73,8%. (Alle tall 2001.) Antall leger 1 (2002). Det høye antallet buddhister kommer av at befolkning med tibetansk kultur dominerer de høyere delene av distriktet. Det fins også innslag av magar. I nord og øst ligger den store "She-Phoksundo nasjonalpark". Svein Hildonen. Svein Evald Hildonen (født 28. september 1946 i Vadsø, død 3. oktober 2005) var en norsk journalist og redaktør. Han virket bl.a. som journalist i Se og Hør og VG. Senere var han ansvarlig redaktør for Moss Avis og Vi Menn. Ved dødstidspunktet var han redaktør for bladet Max for Menn. Gjemnes (bygd). Gjemnes er en bygd i Gjemnes kommune i Møre og Romsdal. Bygda (neset) er opphav til navnet på Gjemnes kommune. På Gjemnes er det barneskole for Bergsøya, Storlandet og Gjemnes. Over Gjemnessundet går Gjemnessundbrua, som er en del av Krifast. Gjemnes kirke er bygd like ved det gamle tingstedet på Gjemnes, og tingbordet utgjør i dag deler av kirkens grunnmur. Monté. Monté, også kalt travritt, er travløp der hesten går med rytter istedenfor vogn og kusk. Monté-sporten kommer fra Frankrike, hvor det har vært en stor sport i lang tid og likestilt med travkjøringen. I Norge ble monté introdusert som et alternativ til vanlig travkjøring for å øke rekrutteringen til sporten og for å gi utøverne et mer variert tilbud. De første lisenskursene i monté ble holdt i 1999/2000. Man kan ta lisens fra man er 16 år. Varmblodshestene kan gå monté fra de er 4 til 12 år og kaldblodshestene kan gå monté fra de er 5 til 15 år. Det arrangeres NM for montéryttere på Drammen Travbane hvert år. Landets 7 beste ryttere, samt en rytter fra hver av de fire utkantbanene: Harstad Travpark, Bergen Travpark, Forus Travbane og Leangen Travbane og regjerende Norges Mester er invitert til å delta. Heddaprisen. Heddaprisen er den mest prestisjetunge utmerkelsen i norsk teaterliv. Heddaprisen ble delt ut for første gang i 1998. Den gangen ble prisen delt ut i fem kategorier: Fremragende sceneprestasjon, Beste regi, Beste oppsetning, Åpen klasse og Beste scenografi/kostymedesign. Prisvinnere, skuespillerpriser. Til hver kategori nomineres tre kandidater. Dette gjelder ikke de to siste kategoriene, Årets debutant og Særlig faglig innsats, hvor det ikke er noen nominerte andre enn vinneren som avsløres under prisutdelingen. Prisutdelingen har siden 2005 funnet sted i Nationaltheatrets foajé i september, ens er fra 2011 flyttet til Det norske teater. Prisen som deles ut er en statuett laget av billedhugger Nina Sundbye. Statuetten forestiller Hedda Gabler med et pistolhåndtak som fot. Unntaket er Årets debutant, som mottar et stipend. Heddas ærespris. Heddaprisenes jury for 2008/09 har bestått av: Thoralf Berg, Therese Bjørneboe, IdaLou Larsen, Petter Rosenlund, Kristian Lykkeslet Strømskag, Astrid Sletbak og Anne Cath. Sommerfeldt. Belgias geografi. Belgia ligger i Vest-Europa mellom Nordsjøen, Frankrike og Nederland. Belgia har et areal på 33 990 kvadratkilometer, og er delt inn i tre geografiske regioner: Kystsletten i nordvest, det sentrale platået og Ardennene i sørøst. Kystsletten består hovedsakelig av sanddyner og dikelandskap. Dikelandskapet er landområder nær eller under havnivå, der havet holdes ute ved hjelp av diker, eller sletter som er drenert ved hjelp av kanaler. Det sentrale platået er et jevnt område som sakte stiger innover i landet, og har mange fruktbare daler og er irrigert av mange vannveier. Her finnes også mer kuperte områder, inkludert grotter og små gjel. I sørøst ligger Ardennane, som er mer kupert enn resten av landet. Det er et tett og kupert skogsområde, som ikke egner seg så godt til jordbruk. Området strekker seg inn i de nordlige delene av Frankrike, og inn i Tyskland, der området heter Eifel. Det er her man finner det meste av dyrelivet i Belgia. Det høyeste punktet i Belgia, Signal de Botrange med 694 meter, ligger også i dette området. Belgia har relativt få naturlige innsjøer, og ingen av dem er store. Belgia deler grenser med Frankrike, Tyskland, Luxembourg og Nederland. Den totale landegrensen er 1 482 km, i tillegg til 73,1 km med kystlinje. Belgia er tilnærmet det geografiske midtpunktet i Vest-Europa, og alle de store hovedstedene i Vest-Europa ligger innenfor 1 000 km fra Brussel, som er hovedsetet for både EU og NATO. Fra sørøst til nordvest er landet 280 km langt, og fra nordøst til sørvest 222 km. Klima. Belgias klima er preget av myke overganger. Været i Flandern er ganske likt været i Nederland med kjølige vintre og milde somre (særlig dersom man flytter seg til indre strøk), og alle årstider har forholdsvis ofte regn, men sjelden særlig intenst. Sørover og inn i Vallonia blir klimaet mer kontinentalt med litt kjøligere vær om vinteren og et par dager mindre med nedbør. Snø er ikke uvanlig fra november til april. Forskjellene mellom nord og sør er likevel små. Det høyere området i Belgia, kalt Ardennene, er i snitt 2-3 ºC kaldere enn resten av Belgia. Mesteparten av Ardennene, særlig Hautes Fagnes, er mer skyet og får omtrent 300 mm mer nedbør i året enn områdene i nord og vest. Brussel får regn omtrent annenhver dag i snitt, om sommeren mer regnbygepreget og på vinteren mer i form av yr. Brussels nedbørsnormal er 855 mm i året. Belgia har sjelden ekstreme temperaturforhold hverken sommer eller vinter, og temperaturen i Brussel går fra rundt −17ºC om vinteren til 37ºC om sommeren i de mest ekstreme tilfellene. Miljø. Belgia har store miljøproblemer på grunn av stor befolkningstetthet og plasseringen sentralt i Vest-Europa. En rapport fra 2003 hevder at vannet i de belgiske elvene har den laveste kvaliteten i hele Europa, og det dårligste av de 122 landa som ble undersøkt. Geografiske ytterpunkter. Kart over Belgias regioner og provinser Regioner. "Utdypende artikkel: Belgias regioner" Belgia er delt inn i tre føderale regioner, to av regionene er videre delt opp i fem provinser (totalt ti provinser) Hver provins er delt inn i kommuner ("gemeenten" på nederlandsk, "communes" på fransk og "Gemeinden" på tysk (se liste over belgiske kommuner)). Emily. Emily er et kvinnenavn dannet av mannsnavnet Emil som kommer fra det romerske familienavnet "Aemilius". Opprinnelsen er det latinske ordet "aemulus" som betyr «rival». Det kan også bety «vennlig» eller «ivrig». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Emily i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Emliy har på begynnelsen av 2000-tallet vært et svært populært navn på nyfødte jenter i mange engelsktalende land og i Tyskland. I Norge har navnet Emily hatt økende popularitet fra ca 1980, men det har ikke vært blant de mest populære navnene på nyfødte jenter. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Porto Real. Porto Real er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Kommunen grenser til nabokommunene Barra Mansa, Quatis og Resende. Porto Real har 15 309 (2006) innbyggere og dekker et areal på 50,8 km². Kampen om Midgard ll – Ringenes Herre. Kampen om Midgard ll – Ringenes Herre er et sanntids strategispill utgitt 2. mars 2006 på DVD for PC, og er oppfølgeren til Kampen om Midgard, som kom ut i 2004. Spillet leveres av Electronic Arts (EA) Meningen med spillet. Kampen om Midgard II gjør det mulig å reise tilbake til Tolkiens verden hvor du kan oppleve spennende reiser og ikke minst, det er mye strategi. Aldersgrense. Aldergrensen på dette spillet er 12 år. Hærer. Når du starter en trefning (vanlig krig på valgt sted), får du en begrensining av hvor mange enheter du kan rekkruttere. Det kalles «Kommando poeng». Når du starter en trefning, får du 200 KP. Dette kan stilles inn. Etter hvert som du kjøper enheter legger du merke til at du bruker KP. Vi kommer senere tilbake om hvordan du kan få mer KP. Enheter og byggverk. Når du starter en trefning har du 2 byggere og 1 borg. Byggverk: «Gård» (Gir deg ressurser og 50 KP.) «Kaserne» (For å kjøpe banner, Soldater og Tårnvakter) «Stall» (for å kjøpe Ryttere av Gondor og Rohirrim) «Beleiringsfabrikk» (For å kjøpe Kastemaskin og oppgradering av ildsteiner) «Kamptårn» (Sett inn bueskyttere eller oppgrader til ildpiler) «Brønn» (Helbreder alle egne, skadde enheter i nærheten) «Heltestatue» (Gir egne enheter i nærheten +50% mer skadebonus og +50% mer rustning) «Smed» (Lar deg oppgradere til tung rustning, sterkere sverd) Enheter: Tårnvakter, Ryttere, Rohirrim ryttere, Soldater, Bueskyttere, Ithilien-ferdamenn, byggere, Aragorn, Gandalv, Éomer, Éowyn, Théoden, Boromir, Faramir og (egen helt). «Mallorn-tre» (Gir deg ressurser og 50KP.) «Alvekaserne» (Lar deg kjøpe Lorién-krigere, Lorién-bueskyttere, Mithlond-vakter og Myrkskog-alver) «Grønn eng» (En slags stall som lar deg kjøpe Kløvendal-lansenérer) «Entating» (For å kjøpe Enter og Treskjegg) «Heltestatue» (Egne enheter i nærheten får +50% mer skadebonus og +50% mer rustning), «Gruvesjakt» (Gir deg ressurser, 50 KP, og hvis du har flere sjakter kan du putte inn enheter i en sjakt og evakuere dem ut fra en annen. Påden måten går det mye fortere enn å løpe) «Krigersal» (For å få Voktere of Falankser) «Bueskytterkaserne» (For å få Øksekastere og Menn av Dale) «Smeltever» (Gir deg alle oppgraderinger, knusere, katapulter og kampvogner) Patrick Thaler. Patrick Balsarettini Thaler (født 23. mars 1978) er en italiensk alpinist. Han debuterte i verdenscupen ved å kjøre ut i et storslalåmrenn i Shigakogen i 1997. Thalers beste verdenscupplassering var en 7. plass i favorittdisiplinen slalåm fra Schladming i 2006. Dette forbedret han til 4. plass i Bad Kleinkirchheim i desember 2007, før han i januar 2009 oppnådde sin første pallplassering i slalåmrennet i Kitzbühel. Som ung var Patrick Thaler en lovende fotballspiller, og spilte for AlbinoLeffes ungdomslag. Alpinklubben han alltid har kjørt for, heter C.S. Carabinieri. Men har gjennom karrieren tilegnet seg trening og erfaring med sine gode venner Manfred Mölgg, Mirco Deflorian, Didier Défago og de tsjekkiske alpinistene Filip Trejbal, Martin Vráblík og Kryštof Krýzl. Tellef Kvifte. Tellef Kvifte (født 27. november 1947) er en norsk folkemusiker (fløyte, sjøfløyte, sekkepipe, saksofon) og forsker, tilsatt som professor ved Universitetet i Oslo der han leder Norsk Folkemusikksamling. Kvifte er også tilknyttet Griegakademiet (1996-) som professor II i etnomusikologi. I sin forskning arbeider han med musikketnologi og systematisk musikkvitenskap, ofte sammen med Even Ruud. Kvifte var ansatt i NRK's musikkavdeling TV (1972–1979) som programsekretær/produsent, samt formann i Norsk Folkemusikklag (1980–1982). Hans musikk er preget av tradisjoner fra Aust-Agder, og kommer til uttrykk i gruppa Slinkombas som ga ut flere plater og vant Spellemannprisen 1979. På 90-tallet spilte han i Chateau Neuf Spelemannslag, med saksofon i Chateau Neuf Storband, og i den senere tid i Chateau Neuf Fri Ensemble og LuckyLoop. Bulgarias geografi. Bulgaria er et land i Sørøst-Europa og grenser til Romania, Serbia, Republikken Makedonia, Hellas, Tyrkia og Svartehavet. Den nordlige grensen mot Romania følger elven Donau helt til Silistra. Arealet til Bulgaria er 110 550 kvadratkilometer, og er med det litt større enn Island. Landet ligger på vestkysten av Svartehavet med Romania i nord, Hellas og Tyrkia i sør, og Serbia og Makedonia i vest. Til tross for at landet ikke er særlig stort har det svært variert topografi, og landet kan deles inn i sletter, platå, åser, fjell, bekken, juv og dype elvedaler. Det geografiske senteret i Bulgaria er i Uzana. Grenser. Selv om ytre historiske hendelser ofte endret landegrensene til Bulgaria de første hundreårene landet eksisterte har det naturlige terrenget mer eller mindre definert landegrensene etter 1944, og ingen større folkegrupper har lidt økonomisk på grunn av endringer av landegrensene. Etter krigen har Bulgaria stort sett vært bebodd av det bulgarere, selv om det har vært flere folkevandringer inn og ut av Bulgaria gjennom tidene. Det oppstod ingen offisielle grensestrider da Jugoslavia ble delt i 1991, selv om nasjonalistiske bulgarere hevdet at Bulgaria hadde fått et for lite område av regionen Makedonia — som de deler med både Republikken Makedonia og Hellas — på grunn av den etniske tilknytningen mellom makedonere og bulgarere. Den totale lengden på den bulgarske landegrensen er 2 264 km. Elver står for omtrent 680 km av grensen, og den bulgarske Svartehavskysten for 400 km. De sørlige og vestlige grensene er stort sett definert av fjellrygger i høyereliggende terreng, mens Svartehavskysten utgjør hele den østlige grensen. Grensen mot Romania følger Donau i 464 km fra det nordvestlige hjørnet av landet til byen Silistra, før den går øst-sørøst i 136 km. Donau, med bratte skrenter på den bulgarske siden, og et bredt myrområde på den rumenske siden, er en av de mest effektive elvegrensene i Europa. Linjen gjennom Dobruja er vilkårlig og ble trekt om igjen flere ganger som følge av internasjonale traktater. Som følge av dette flyttet de fleste innbyggerene i området til det landet de følte seg mest hjemme i. Grensen mot Hellas i sør er 491 km lang, mens grensen mot Tyrkia er 240 km. Topografi. De mest karakteristiske trekkene i den bulgarske topografien er vekslende områder med høyt og lavt terreng som strekker seg fra øst mot vest over hele landet. Fra nord til sør er disse områdene Den donauske sletten, Balkanfjellene (Stara Planina), Den trakiske slette og Rodopifjellene. De østligste delene nær Svartehavet er åslendt, men blir gradvis høyere jo lenger vest man kommer, og de vestligste delene av landet er bare høyereliggende områder. Mer enn to tredjedeler av landet er sletter, platå eller åslendte landskap med en høyde mindre enn 600 meter. Sletter (under 200 meter) utgjør 31 % av landområdene, platå og åser (200 til 600 meter) 41 %, lave fjell (600 til 1 000 meter) 10 %, mellomstore fjell (1 000 til 1 500 meter) 10 %, og høye fjell (over 1 500 meter) 3 %. Gjennomsnittshøyden i Bulgaria er 470 meter. Den donauske slette strekker seg fra de vestlige grenseområdene til Svartehavet. Den strekker seg over området mellom Donau, som utgjør det meste av den nordlige grensen i landet, og Balkanfjellene i sør. Platået stiger sakte opp fra klipper langs elven til fjell med en høyde på 750 til 950 meter. Platået er fruktbart med bølgende åser, og er det største kornområdet i landet. Den sørlige kanten av Den donauske slette glir gradvis over i foten til Balkanfjellene, som noen ganger regnes som den bulgarske delen av Karpatene. Sett ovenfra danner Karpatene en speilvendt S, der de går østover fra Tsjekkia og Slovakia, langs nordlige områder av Romania, og svinger så sørover gjennom sentrale områder av Romania og så vestover igjen, der de blir kalt De transylvanske alper. Fjellet snur så østover igjen ved Jernporten, et juv i Donau på grensen mellom Romania og Serbia, og herfra blir Balkanfjellene i Bulgaria. Balkanfjellene starter fra Timokdalen i Serbia og går sørover mot Sofiadalen vest i sentrale deler av Bulgaria. Herfra går de østover mot Svartehavet. Balkanfjellene er omtrent 600 km lange og 30 til 50 km brede. De er på sitt høyeste sentralt i Bulgaria, der Botev, det høyeste punktet, strekker seg opp til 2 376 meter. Fjellkjeden blir så gradvis lavere ned mot Svartehavet. Gjennom det meste av Bulgaria danner Balkanfjellene vannskillet for elvene som renner nordover og ut i Donau eller sørover og ut i Egeerhavet. Enkelte mindre elver i øst renner også direkte ut i Svartehavet. Sredna Gora, en smal rygg med en lengde på 160 km og en høyde på rundt 1 600 meter, går fra øst til vest parallelt med Balkanfjellene. Mellom disse to fjellkjedene ligger Rozovadalen (Rosedalen), som er kjent for roseoljer som brukes i parfyme og likører. Sørsiden av Balkanfjellene og Sredna Gora går over i Den trakiske slette og Sofiadalen. Den trakiske slette er omtrent formet som en trekant, og strekker seg fra et punkt i øst i fjellene nær Sofia og østover mot Svartehavet. Elven Maritsa renner over denne sletten. På samme måte som Den donauske slette er ikke Den trakiske slette egentleg en slette, og er noe åslendt. Det meste av terrenget er derimot flatt nok til at det kan dyrkes. Den største dalen i Bulgaria er Sofiadalen, som er omtrent 24 km bred og 96 km lang, og inneholder hovedstaden i landet og området rundt byen. Ruten gjennom denne dalen, og dalene fra Beograd til Istanbul (tidligere Konstantinopel) via Sofia har vært historisk viktig siden Romertiden, og strategisk viktig på Balkan. Den største byen i Bulgaria ble grunnlagt langs denne ruten. Paradoksalt nok så har Bulgaria ofte blitt invadert fordi det ikke er noen naturlige hindringer langs ruten gjennom Sofia, til tross for at fjellområdene har gjort mange andre bulgarske landsbyer og byer forholdsvis utilgjengelige. Relativt høye fjell ligger mellom Den trakiske slette og Sofiadalen og den greske grensen i sør. De vestlige områdene består av tre fjellkjeder: Vitosja sør for Sofia, Rila lenger sør og Pirin i det sørvestlige hjørnet av landet. De er de mest utpregede topografiske kjennemerkene i Bulgaria og på hele Balkan. Rila inkluderer fjelltoppen Musala, som med en høyde på 2 925 meter er det høyeste fjellet på hele Balkan. Flere andre fjelltopper i Rila strekker seg over 2 600 meter. De høyeste toppene ligger over tregrensen med mye bar stein og små fjellvann. De lavere toppene er derimot dekket av alpine gressletter. Pirin er kjennetegnet med steinete topper og skråninger. Den høyeste toppen her er Vihren, som med en høyde på 2 915 meter er den nest høyeste fjelltoppen i Bulgaria. Lenger øst ligger Rodopifjella. En større del av Bulgaria er utsatt for jordskjelv. To områder som særlig er utsatt er grenseområdene i nord med senter i området rundt Gorna Orjahovitsa, og et utstrakt område fra Rila og nordlige deler av Pirin til Plovdiv i sørlige og sentrale deler av Bulgaria. Seksten store jordskjelv rammet Bulgaria mellom 1900 og 1986, de siste to i Strazjitsa langs forkastningen Skopje-Razgrad. Til sammen ødela de to skjelvene over 16 000 bygninger. En landsby ble helt jevnet med jorden, og andre ble kraftig redusert. Mange innbyggere bodde lenge i midlertidige hus. Drenering. Fjellvann i Pirin i Bulgaria Balkanfjellene deler omtrent elvesystemet i Bulgaria i to. Det største systemet renner nordover og ut i Svartehavet, hovedsakelig via Donau. Dette systemet inkluderer hele Den donauske slette og et landområde som strekker seg 50-80 km innover fra kysten. Det andre systemet drenarer Den trakiske slette, og de høyereliggende områdene i sør og sørvest, ut mot Egeerhavet. Selv om bare Donau er framkommelig, har de fleste elvene i Bulgaria et stort potensial for strømproduksjon. Av Donaus sideelver i Bulgaria har alle, bortsett fra Iskar, sitt utspring i Balkanfjellene. Iskar renner nordover til Donau fra utspringet sitt i Rila, og passerer gjennom de østlige forstedene til Sofia og gjennom en dal i Balkanfjellene. Donau får omtrent 4 % av det totale volumet sitt fra de bulgarske sideelvene, og langs den nordlige landegrensen er Donau i snitt mellom 1,6 og 2,4 km bred. Elven er vanligvis på sitt høyeste i juni, og er frosset omtrent 40 dager hvert år. Flere større elver renner direkte ut i Egeerhavet. De fleste av disse renner raskt ned fra fjellene og har gravd ut dype og naturskjønne juv. Maritsa med sideelvene sine har det klart største nedslagsfeltet, og tar til seg det meste av vannet vest på Den trakiske slette, hele Sredna Gora, den sørlige fjellsiden av Balkanfjellene, og de nordlige fjellsidene av de østlige Rodopifjellene. Etter at den forlater Bulgaria danner Maritsa det meste av grensen mellom Hellas og Tyrkia. Struma og Mesta (som skiller Pirinfjellene fra Rodopifjellene) er de nest største bulgarske elvene som munner ut i Egeerhavet. Struma og Mesta renner også gjennom Hellas. Klima. De to fjellkjedene og de to brede dalene påvirker mye av klimaet i Bulgaria gjennom hele året, og klimaet er en overgang mellom middelhavsklima i sør og det kontinentale klimaet i sørlige deler av Russland. Balkan går øst-vest gjennom sentrale deler av landet, og skjermer delvis det sørlige lavlandet mot vinterkulden fra nord. Langs den sørlige grensen finner vi Rodopifjella, som hindrer varm og fuktig luft fra Hellas i å strømme nordover. Det er likevel varmt i Bulgaria om sommeren, særlig på solrike ettermiddager som til tider fører til tordenvær. I nord ligger Donau langs grensen mot Romania. Sofia er et par grader kjøligere enn de lave dalene i øst, og spesielt kysten langs Svartehavet er mildere om vinteren. Høsten fører ofte med seg moderate temperaturer og er den tørreste tiden på året, mens vinteren som regel er kjølig og skyet. Snø er ganske vanlig i store deler av landet, men spesielt i høyereliggende områder, og de høyeste fjellene har gjerne snø til langt utpå våren. I perioder om vinteren, når den strenge vinterkulden trenger sørover fra Russland, kan både Donau og andre elver i området fryse til. Den våteste tiden på året over det meste av landet er sent på våren, og då kommer det normalt 60-80 mm nedbør i måneden. I løpet av et år kommer det normalt 500-600 mm. Miljø. Som tidligere medlem av COMECON så Bulgaria uhemmet industriell vekst som en viktig faktor for sosial velferd og utvikling mot et sosialistisk ideal. På grunn av dette ble miljøhensyn tabu i det sosialistiske Bulgaria, og ødeleggelsene den industrielle politikken førte med seg gikk uhindret frem til Todor Zjivkovs (1962–1989) regjering ble styrtet sent i 1989. Zjvikov-regjeringens engasjement for tungindustri og store miljøtrusler ble holdt skjult, særlig da det gjaldt forholdet til andre land. Fabrikker som ikke møtte miljømessige standarder betalte symbolske bøter, og gjorde aldri noe for å ta miljømessige hensyn. Selv så sent som i 1990 bagateliserte sosialistiske styresmakter effektene etter Tsjernobylulykken i 1986. Innbyggerne ble fortalt at de ikke trengte å ta jodtabletter eller andre beskyttende hensyn. I 1991 estimerte bulgarske miljøvernsaktivister at 60 % av jordbruksområdene i landet var ødelagt på grunn av omfattende bruk av sprøytemidler og gjødsling, i tillegg til nedfall fra industrien. I 1991 var to tredjedeler av elvene i Bulgaria forurenset, og elven Jantra ble klassifisert som den skitneste elven i Europa. På denne tiden var omtrent to tredjedeler av skogene hugget ned. Til tross for erkjennelsen om behovet for mye større grad av miljøvern, budsjetterte Bulgaria med bare 10,4 milliarder leva (omtrent 40 milliarder kroner) på denne tiden. Det kanskje mest alvorlige miljøproblemet i Bulgaria var i den donauske havnebyen Ruse. Fra 1981 til 1989 hadde kjemisk forurensning spredd seg fra en klor- og natriumfabrikk i Giurgiu i Romania og over Donau. Dette ble emnet man ikke snakket om i Bulgaria fordi det utgjorde en trussel i forholdet mellom de to warszawapaktlandene. Kjemiske fabrikker i Ruse medvirket også til forurensningen. Miljøvernsaktivister i Ruse organiserte de første demonstrasjonene og den første uavhengige politiske gruppen som motsatte seg Zjvikov-regimet. De første årene etter at fabrikken ble opprettet i Giurgiu doblet klornivået seg i Ruse, og var sommeren 1990 to ganger høyere enn de tilrådte nivåene. Over 3 000 familier flyttet fra byen på 1980-tallet, til tross for at regjeringen prøvde å dekke over problemet. Internasjonale ekseperter hevdet at halvparten av forurensningen i Ruse kom fra Giurgiu. Som følge av den store bulgarske miljøbevegelsen har flere bulgarske fabrikker blitt nedlagt eller tatt miljømessige forholdsregler. Giurgiufabrikken planla derimot en utvidelse i 1991. Forurensning av jordbruksområder fra en kobberfabrikk nær landsbyen Pirdop førte til kraftig offentlig kritikk. Fabrikken slapp ut giftige skyer som inneholdt kobber, bly og arsenikk. I 1988 slapp fabrikken ut giftig avløpsvann i de nærliggende elvene som ble brukt til vanning av sletten mellom Plovdiv og Pazardzjik, et av de beste jordbruksområdene i Bulgaria. Grunnvannet under sletten ble også forgiftet. Man har begynt å arbeide på en plan om å drenere det giftige vannet fra fabrikken ut i Maritsa. Det er også startet miljømessige utbedringer for kobberfabrikken og tre andre fabrikker i Plovdivområdet (en bly- og sinkfabrikk, en kjemisk fabrikk og en uraniumfabrikk), men dette vil ta flere år å få i stand. Så godt som alle de større bulgarske byene er kraftig forurenset. Statistikk viser at 70 til 80 % av luftforurensningen i Sofia kommer av utslipp fra biler, lastebiler og busser. Temperaturinversjoner forsterker ofte problemet. I 1990 hevdet miljøvernsforskere at to tredjedeler av befolkningen i Bulgaria på en eller annen måte led av forurensningsproblemene. I 1991 søkte Bulgaria internasjonal hjelp for å få bukt med miljøproblemene sine. Bulgaria gikk sammen med Romania, Tyrkia og Russland for vitenskapelige studier av det svært forurensede Svartehavet, og gikk i tillegg aktivt ut for å skaffe seg miljøvernsteknologisk ekspertise fra Vest-Europa og USA. Politisk geografi. Den politiske geografien i Bulgaria har endret seg mye siden gjenopprettingen av staten i 1878. Russland hadde hatt militære seiere som førte til at Bulgaria ble dannet, og ønsket et «stort Bulgaria», som inkluderte mye av regionen Makedonia. Ved Berlinkongressen i 1878 krevde europeiske styresmakter et svært redusert område, som frem til 1885 var delt mellom Bulgaria og Øst-Rumelia. Fra 1908 til 1946 var landet et uavhengig kongedømme, og deretter en republikk. Bulgaria ønsket å utvide territoriene sine i de to Balkankrigene i 1912–1913, og i den første og andre verdenskrigen. Tap i de tre siste krigene førte til store tap av landområder i 1913 og 1919, men i 1940 fikk landet tilbake Sørlige Dobruja, noe som ble stadfestet i Parisfreden i 1947. Se også. Bulgarias oblaster Bodø bystyre 1995–1999. Denne listen inneholder representantene i Bodø bystyre slik det var i 1995, dette gjør at det kan være avvik i forhold til permisjoner, fritak og partiskifter som skjedde etter valget. Bystyret gikk ved dette valget over til komitèmodellen som styringsstruktue. Gilgit. Gilgit er et distrikt i det nordlige Pakistan i området Gilgit-Baltistan. Distriktet grenser til Afghanistan i nord, Xinjiang i nord/nordøst og Skardu-distriktet i sør og øst. Byen Gilgit er hovedstaden i Gilgit-distriktet. Andre byer i distriktet er Naltar, Hunza, Gojal (Øvre Hunza) og Shimshal, i tillegg til landsbyer som Minapin, Hopar og Hispar. Folketellingen fra 1998 oppga folketallet å være 243 324. Gilgit er et utpreget fjellområde, og deler av fjellkjeden Karakoram ligger innenfor Gilgits grenser. Høyeste fjell i distriktet er Distaghil Sar, 7885 moh.. Det er verdens 19. høyeste fjell, og det sjuende høyeste i Pakistan. Bruno Ganz. Bruno Ganz (født 22. mars 1941 i Sveits) er en internasjonalt kjent skuespiller som har hatt hovedroller i et stort antall filmer og teateroppsetninger og mottatt en rekke priser. Han hadde rollen som Adolf Hitler i filmen "Der Untergang", og hovedrollen i "Der Himmel über Berlin", en viktig tysk film av den tyske regissøren Wim Wenders. Han er blant annet tildelt Österreichisches Ehrenzeichen für Wissenschaft und Kunst. Håkon Stødle. Håkon Stødle (født 9. april 1942 i Indre Billefjord i Porsanger) er klarinettist tilsatt som førsteamanuensis på Musikkonservatoriet ved Universitetet i Tromsø fra 1972. Han er utdannet ved Universitetet i Oslo med en avhandling på "The Clarinet in Norwegian Music up to 1830, with Particular Emphasis on its Usage in the Music of Hans Hagerup Falbe and Waldemar Thrane". Han var amanuensis ved samme sted (1971–), og har studert klarinett med Richard Kjelstrup, Jacques Lancelot, Ib Ericsson og David Weber, han har også har også undervist ved institusjoner i Russland, Japan og Brasil. Stødle debuterte i Universitetets Aula (1973) og mottok Rikskonsertene's «debutantstøtte». Han har hatt engasjementer i Kringkastingsorkesteret, Filharmonisk Selskabs Orkester og Harmoniens Orkester, og var solo-klarinettist i Tromsø Symfoniorkester (1987–96). Breidablikk kulturavis. Breidablikk er en kulturavis utgitt på Røros. Den kommer ut seks ganger i året og omhandler kultur, natur og historie. Redaksjonen holder til i Engan. Avisa kom for første gang ut i 2001. - sette fokus på kultur, natur og historie. - synliggjøre distriktskulturen og lokale verdier. - inspirere til nytenkning, nyskapning og samarbeid. - vise bredden i kultur-, historie- og naturmiljøene. - være talerør for kulturen som når alle i regionen. - øke kunnskapen, interessen og respekten for temaene kultur, Gjennomsnittsopplag er 16 500, den blir fulldistribuert i Nord-Østerdalskommunene Alvdal, Folldal, Tynset, Tolga, Os, Røros og Holtålen, i tillegg til Oppdal, Rennebu, Meldal og Midtre Gauldal. Tjuenborgkoia. Tjuenborgkoia (739 moh.) er ei koie (hytte) som ligger i Strømsoddbygda, i skråningen øst for Hestebrenna (772 moh.) sør for Høgfjell, vest i de sørlige Ådalsfjellene. Koia eies av DNT Oslo og Omegn og driftes av Ringerikes Turistforening, som også driver seks andre hytter innen sitt område. Fra koia tar det ca. 10-15 minutter å gå opp på Hestebrenna, der utsikten er fantastisk. I nærheten av koia ligger også Tjuvenborgen, som trolig er en gammel bygdeborg. Tjuenborgkoia, som er ubetjent, er ei tømmerhytte med to soverom og åtte sengeplasser, bygget i 1942 etter modell av Buvasskoia (lenger inn i bygda) og Grønknutkoia (på Holleia). Det er også oppført et anneks der (den opprinnelige koia, som altså er eldre), som har to soveplasser. Til annekset er det lov å ta med hund. DNT-hytter i distriktet. Foruten Tjuenborgkoia eier DNT Oslo og Omegn også koiene Hovinkoia (230 moh.) sørøst i Holleia og Grønknutkoia (525 moh.) nord i Holleia. Ringerikes Turistforening eier Vikerkoia (650 moh.) på sørsiden av Vikerfjell, Buvasskoia (380 moh.) ved Buvatnet (Flå), Storekrakkoia (889 moh.) i Bogen i Vassfaret (Sør-Aurdal) og Vassfarkoia ved Veneli (Flå). Alle koiene er ubetjente, og de driftes av Ringerikes Turistforening. Rosenborg BK sesong for sesong. Resultater for Rosenborg Ballklub sesong for sesong, fra 1932 for NM og fra 1967 for Eliteserien. Sesongartikler. Rosenborg Sognevannet. Sognevannet eller Sognevatnet (skrivemåten er omstridt, beboerne i bygda skriver "Sognevannet", mens kartverkene gjerne skriver "Sognevatnet") er en mindre, tidligere regulert innsjø som ligger sentralt i Strømsoddbygda, nord for Sokna i Soknedalen, i Ringerike kommune. Innsjøen omfatter et areal på 0,9084 km² og vannspeilet ligger 213 moh. I nord har Strømsoddelva utløp i innsjøen, og fra nordøst renner Lysåa ut i Sognevannet litt nord for midten av det. Ved Sognevassdammen i sør dannes elva Sogna, som har utløp nord i Tyrifjorden. Rundt Sognevannet er det en rekke fine bade- og fiskeplasser. I nordenden ligger plassen Understryk, der folk har badet og overnattet i århundrer. Lysåa. Lysåa er ei lita elv i Ringerike kommune. Elva dannes ved utløpet av Nedre Kollsjø (som er oppdemmet) i Strømsoddbygda, nord for Sokna i Soknedalen. Lysåa renner ned til Sognevannets nordøstbredde. Luckey Roberts. Charles Luckeyeth «Luckey» Roberts (født 7. august 1887 i Philadelphia, død 5. februar 1968 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker (piano) og forretningsmann, kjent som den første Harlem-musiker med noteutgivelse ("Junk man rag", 1913), plateutgivelse (Columbia Records, 1916), og ansett for å være en pionerene innen stride piano (1919–). Som barn ble han med i omreisende oppsetninger av Onkel Toms hytte, samt gruppen «Black Buster Brownies Ethiopian Prodigies» som også turnerte Europa. Etter å blant annet ha spilt med Eubie Blake i Baltimore (1905) flyttet han til Harlem i New York City (1910), der han spilte på Jungles Casino med blant annet Willie Smith og James P. Johnson, samt akkompagnerte danseparet Irene Castle og Vernon Castle. Roberts komponerte ragtime-låter som "Music box rag" (1914), "Pork and beans" (1913), "Shy and sly" (1915) og "Palm beach". Videre skrev han en rekke musikaler og symfoniske verk som "Spanish suite" (fremført på Carnegie Hall, 1939) og "Whistlin' Pete" (1941). Han stod bak storband-hits (som "Ripples of the Nile", utgitt som "Moon light cocktail" med Glenn Miller, 1942). Roberts var gift (1911) med danserinnen Lena Roberts, og ble velstående vesentlig gjennom å lede fasjonable danseorkestre på 20-tallet og 30-tallet, samt jazzklubben Lucky's Rendezvous (1940–54) før konens død (1958) og en serie hjerneslag avkortet karrieren. Referanser. Roberts, Luckey Roberts, Luckey Roberts, Luckey Roberts, Luckey Nørresundby. Nørresundby er en nordlig forstad til Aalborg og ligger i Vendsyssel ved Limfjorden (Ålborg Kommune). I Nørresundby er der ca. 25 000 innbyggere hvis man teller med bydelene Lindholm og Nørre Uttrup. Strømsoddelva. Strømsoddelva eller Stømsåttelva er ei lita elv som dannes der Frisvasselva og Sandvasselva møtes. Elva renner ned til nordenden av Sognevannet i Strømsoddbygda, i Ringerike kommune. Arne Frang. Arne Frang (født 9. mai 1950) er en norsk jazzmusiker (saksofon). Etter oppveksten i Gjerdrum studerte han ved Musikkonservatoriet i Oslo (1973–77), samt spilte i band ledet av Paul Weeden og Susanne Fuhr. Frang var i Lille Frøen Saksofonkvartett, Oslo 13. Selv ledet han Talisman Group til utgivelser, samt Arne Frang Project (1996–). Frang har medvirket på utgivelser med Randi Hansen ("Ansiktet i speilet", 1983), New Jordal Swingers (1984, 85), Ole Paus ("Biggles testamente", 1992), Lava (band), Bryggerigangen Bluesband, Per Eriksen, Motorpsycho ("Let them eat cake", 2000), Cuban Connection, Toini & the Comats og Nexus med Vidar Johansen, Kristen Svendsen og Vidar Pedersen. Vidar Pedersen (født i Lillestrøm, 1956) er en norsk forfatter og journalist. Han har skrevet kriminalromaner, science fiction bøker og historiske romaner. Arbeidet som journalist for blant annet NDR, SR, TV2 Danmark og Tidningen Arbetet i Malmö. Vidar Pedersen flyttet fra Norge i til Danmark 1978, der han studerte ved AUC i Ålborg. Etter endte studier, arbeidet han som reporter ved en rekke konfliktområder, som i Midtøsten, Mellom-Amerika og Jugoslavia. Vidar Pedersen flyttet fra Rudkøbing, Danmark, til Tromsø i Norge, 2002. Garrett Hedlund. Garrett John Hedlund (født 3. september 1984 i Roseau i Minnesota) er en amerikansk skuespiller. Han vokste opp sammen med familien sin på en gård i en liten by. Da han gikk i 9. klasse flyttet familien til Scottsdale i Arizona og han begynte å ta privattimer i skuespilleryrket. Da han var ferdig med skolen flyttet han til Los Angeles. Etter bare en måned i LA fikk Garrett en rolle i filmen Troja som Achilles’ fetter, Patroclus. Den neste filmen han var med i Friday Night Lights, der han spilte Don Billingsly, en amerikansk fotballspiller. Hedlund ble mest kjent i filmen Four brothers, der han spilte mot den kjente skuespilleren Mark Wahlberg. Hedlund spilte også i filmen Eragon der han spiller følgesvennen til Eragon, Murtagh. I 2007 spilte han i Georgia Rule og Death Sentence, og tok deretter en pause på tre år før han spilte i storfilmen med Jeff Bridges og Olivia Wilde, hvor han portretterer sønnen til en dataspillskaper som er fanget i sitt eget spill. Han var også med i Country Strong med Gwyneth Paltrow, Tim McGraw og Leighton Meester, hvor han spiller en countrymusiker på vei opp. Han skal også spille Dean Moriarty, en av hovedrollene, i filmen På kjøret, som er basert på romanen til Jack Kerouac. Sam Riley har den andre hovedrollen som fortelleren Sal Paradise. Viggo Mortensen, Amy Adams, Kirsten Dunst, Steve Buscemi, Kristen Stewart, Tom Sturridge og Alice Braga skal medvirke i biroller. Boka på sin side er basert på forfatterens virkelige opplevelser av Amerika på 50-tallet. Filmografi. Hedlund Frontnedbør. Frontnedbør er et fenomen som kan oppstå når varm og kald luft møtes. Varm luft er lettere enn kald luft, og presses over den kalde lufta under «kollisjonen». Når den varme lufta blir presset opp avkjøles den. Og siden kald luft ikke kan holde på like mye fuktighet som varm luft, resulterer denne kollisjonen i nedbør. Det finnes to typer frontnedbør; kaldfront og varmfront. I varmfronten er det den varme lufta som siger inn over den kalde lufta. Den varme lufta løftes oppover langs en kald slak front som kan være veldig lang. Den varme lufta blir avkjølt og vi får skydannelse og nedbør. Denne nedbøren kan ofte vare lenge siden siden fronten er så langstrakt. Derimot i kaldfronten er det den kalde lufta som presser den varme lufta bortover. det gjør at den varme lufta stiger raskere og høyere, og vi kan få en mer kraftig og kortvarig nedbør. Maran. Maran er en tung, mellomstor hønserase som stammer fra den lille byen Marans ved atlanterhavskysten i Frankrike Maran har har meget rolig lynne. Den legger lekre, mørkebrune egg og er den rasen som legger de mørkeste eggene. Den kan ruge middels bra, og kyllingene er hardføre og vokser fort. Rasen gir også godt med kjøtt, noe som de franske oppdretterne har lagt stor vekt på. På de gjøkespettede dyrene er det mulig å se kjønnet allerede når kyllingene er daggamle, selv om det krever litt erfaring. Kyllingene er kraftige og hardføre; de vokser fort, men blir ganske sent befjæret. De begynner å verpe i 6-månedersalderen. Maranen flyr dårlig og har rolig temperament, men den kan være veldig sky. Eggene er mørkebrune og veier 65 gram, men 40 gram for dverg. Dvergvarianten er ikke godkjent i Skandinavia, og den stammer også fra Frankrike. Hanen veier ca 3,1–3,6 kg mens hønen veier 2,5–3,1 kg. For dvergvarianten veier hanen 1 kg og hønen 900 gram. Jan van Huysum. Jan van Huysum (født 15. april 1682 i Amsterdam, død 8. februar 1749 i Amsterdam) var en nederlandsk maler som var spesialist på stilleben med blomstermotiver foruten å være en dyktig landskapsmaler. Han var sønn av dekorasjonsmaleren Justus van Huysum som sies å ha vært meget flink. Det finnes ett bilde malt av faren i et galleri i Braunschweig, et landskap med "Orfeus og dyr i skogen". Sønnens store tro på sitt kall som klassisk landskapsmaler kan langt på vei forklares med de inntrykk han i oppveksten mottok av sin fars kunstneriske utøvelse. Det eldste daterte landskapsbildet signert Jan van Huysum henger i Louvre og er fra 1717. Omkring halvdelen av de bilder som er utstilt i museer og gallerier er landskaper. Men han er mest kjent for sine blomsterbilder. Engelske kunstsamlere har kjøpt inn mange av hans blomsterstykker. Jarlen av Ellesmeres galleri har arbeider fra 1723, mens National Gallery har ett fra 1736/37. Louvre har fire landskaper og seks blomsterbilder. Museene i Berlin og Amsterdam har fire blomsterstykker hver, mens der er bilde(r) også i St. Petersburg, München, Hannover, Dresden, den Haag, Braunschweig, Wien, Karlsruhe, Boston og København. Jan van Huysums eldre bror "Jacob" (1680-1740 i London) var en god kopist, både av familiens verker, men også av C. Lorrain og G. Poussin m. fl. En yngre bror "Justus" (1685–1707) laget gode slagscenerier, men døde i en alder av 22 år. Ekstern lenke. Huysum, Jan van Huysum, Jan van Huysum, Jan van Joshua. Joshua er en variant av mannsnavnet Josva og er dannet av det hebraiske navnet "Jehousu'a" (יְהוֹשֻׁעַ) som betyr «Gud er frelse» eller «Gud frelser». Jesus er en annen variant av Josva. I Bibelen var Josva den som tok over som israelittenes leder etter Moses. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Joshua i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Joshua var på begynnelsen av 2000-tallet et svært populært navn på nyfødte gutter i mange engelsktalende land. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Vant. Vant er vaiere, en stang eller tau som støtter masten sideveis på et fartøy. Vantene er festet i røstjern i borde, på hver side av båten. Dersom vantene er montert i borde akterom masten vil vantene også gi masten noe støtte akterover. Vantene kan legges over ett eller flere sette med salingshorn. Dersom disse er vinklet akterover vil de gi masten mer eller mindre bøy. Dette kan utnyttes til trimming av seil, særlig på mindre fartøyer og joller der salingsvinkelen justeres etter dagens vindforhold eller endog justeres under seilas. Akterstag og eventuelle lensetakler kan være nødvendige for ekstra støtte under lens eller fungerer som trimanordninger for justering av mastebøy.. På moderne seilbåter er det vanlig med to eller flere sett vant. Overvantene går fra mastetoppen via salingshornene, og til røstjernene. Undervantene går fra undersiden av nederste saling til røstjernene. Eventuelle mellomvant går fra undersiden av et salingshorn over et lavere salingshorn og ned til røstjernet. Resende. Resende er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Kommunen grenser til nabokommunene Barra Mansa, Itatiaia, Porto Real, Quatis, Areias (SP), Queluz (SP), São José do Barreiro (SP), Bananal (SP), Arapeí (SP), Bocaina de Minas (MG), Passa Quatro (MG), Itamonte (MG), Itanhandu (MG) og Passa-Vinte (MG). Resendel har 119 729 innbyggere (2006) og dekker et areal på 114 km². Byen Resende ble etablert i 1744 og fikk sitt nåværende navn i 1801. Den donauske slette i Bulgaria. Den donauske slette (bulgarsk Дунавска равнина, "Dunavska ravnina") utgjør den nordlige delen av Bulgaria, og ligger mellom Balkanfjellene i sør og Donau i nord. Den strekker seg fra elven Timok i vest til Svartehavet i øst. Sletten har et areal på 31 523 km², er rundt 500 km lang, og mellom 20 og 120 km bred. Selv om den blir omtalt som en slette er landskapet forholdsvis åslendt med mange platå og elvedaler. Klimaet er kontinentalt og blir noe påvirket av Svartehavet i øst. Nedbørsmengdene varierer mellom 450 og 650 mm i året. Viktige elver utenom Donau er Timok, Lom, Ogosta, Iskar, Vit, Osam, Jantra og Rusenski Lom. Av store byer i regionen finner man Varna, Ruse, Pleven, Dobritsj, Sjumen, Veliko Tarnovo, Vratsa, Vidin, Montana, Silistra, Targovisjte og Razgrad. Peder Syv. a> som antas å forestille den danske presten og språkforskeren Peder Syv (1631–1702). Peder Pedersen Syv (født 22. februar 1631 i Syv ved Roskilde i Danmark, død 17. februar 1702) var en dansk språkforsker, folkeminnesamler og prest. Liv og arbeid. Peder Syv var rektor ved Næstved, og, fra 1664, sokneprest i Hellested. Han er også blitt karakterisert som «Den danske Sprogforsknings Fader». I Norge er Peder Syv best kjent for Kjempeviseboka som han gav ut i 1695. Dette var en nyutgave av Anders Sørensen Vedels Hundreviseboka. Peder Syv la til hundre nye viser og Kjempeviseboka er derfor også blitt kjent som "Tohundreviseboka". De fleste visene har han hentet fra gamle visehåndskrifter eller fra muntlig tradisjon. Noe stoff er også nydiktet på 1600-tallet. Kjempeviseboka ble straks populær, ikke bare i Danmark, men også i Norge og på Færøyene. Norske visehåndskrifter fra 1700-tallet og første delen av 1800-tallet inneholder ofte lange sekvenser med viser skrevet av fra Kjempeviseboka. Han utgav ellers den første danske gramatikkboka, "Den danske Sprogkunst" fra 1685, og en samling danske og norske ordspråk i to bind, "Almindelige Danske Ordsprog" utgitt i 1682 og 1688. Peder Syv, med Kjempeviseboka Peder Claussøn (1545–1614), med oversettelsen av Heimskringla og Petter Dass(1646–1707), med Bibelsk visebok regnes som de tre viktigste personene for folkelesinga i Norge. I Setesdal gikk disse tre skribentene under navnet "Dei tri Perane" i følge Johannes Skard. Tosevikelva. Tosevikelva er ei lita elv som renner ut vest i Sperillen ved Tosevika i Vestre Ådal, i Ringerike kommune. Elva dannes på sørsiden av Vikerfjell, det nordligste fjellet i Ådalsfjellene, og renner sørøstover. Somma. Somma er ei elv som renner ut på østsida av Ådalselva (del av Begna) ved Somdalen i Ådal, litt nord for Hallingby i Ringerike kommune. Elva starter fra sørenden av Samsjøen og renner sørvestover. Væla (Ådal i Ringerike). Væla er ei lita elv som renner ut øst i Ådalselva (del av Begna) like nord for Hen i Ådal, i Ringerike kommune. Elva dannes på sør i Vælsvanna i Ådal og renner sørvestover. Væla (Soknedalen i Ringerike). Væla er ei lita elv som renner ut i Sogna ved Jonsrud i Ytre Soknedalen, et lite stykke vest for Veme i Ringerike kommune. Elva dannes sør i Vælsvanna i Soknedalen og renner sørover. Den krysser under Bergensbanen og riksvei 7 like før den renner sammen med Sogna. Formel 1-sesongen 2007. Formel 1-VM 2007 var det 58. Formel 1 verdensmesterskapet arrangert av FIA. Det startet 18. mars og ble avsluttet 21. oktober, totalt ble det kjørt sytten formel 1-løp. Bridgestone leverte dekk til samtlige lag i 2007. Førermesterskapet ble vunnet av finske Kimi Räikkönen som med sin Ferrari avgjorde det i det siste løpet denne sesongen, Brasil Grand Prix. Konstruktørmesterskapet ble vunnet av Ferrari, etter at McLaren ble fratatt alle poengene i mesterskapet på grunn av en spionasjesak mot Ferrari. a> oppnådde ni pallplasseringer etter hverandre i sin debutsesong. Dette har aldri skjedd før i historien. Han ble nummer to i sammendraget, bare ett poeng bak vinneren a> – 3. plass i mesterskapet med 109 poeng Førere. Førermesterskapet ble på sensasjonellt vis avgjort i det siste løpet under Brasil Grand Prix. Før løpet kunne både Lewis Hamilton, Fernando Alonso og Kimi Räikkönen vinne mesterskapet. Sist gang tre førere kunne vinne mesterskapet i det siste løpet var i 1986, hvor franskmannen Alain Prost vant. Debutanten Lewis Hamilton var det store favoritten. Han hadde ledet mesterskapet store deler av sesongen og ledet med fire poeng på Fernando Alonso, og syv poeng på finnen Kimi Räikkönen før løpet. Hamilton rotet det voldsomt til for seg selv i løpet og endte på en 7. plass. Kimi Räikkönen vant løpet og vant dermed også mesterskapet; ett poeng foran både Lewis hamilton og Fernando Alonso. Sports Club. Sports Club AS var en treningssenterkjede i Sør-Norge. Kjeden hadde åtte treningssentre i Stavanger, Sandnes, Bergen, Oslo og på Bryne. Selskapet stammet fra en overtakelse av et lokalt treningssenter i 1989 og kjeden var resultatet av overtakelser, nybygg og omstruktureringer initiert av hovedaksjonær og styreformann Bjørn Maaseide. Selskapet eide sine sentre på Vestlandet, mens senteret i Oslo var franchise-basert. Sports Club hadde per 2006 312 ansatte og 21 000 medlemmer. Selskapet hadde hovedkontor i Havannabygget på Hana i Sandnes. Elixia. I 2007 ble selskapet slått sammen med Elixia Nordic. Elixia hadde før sammenslåingen 17 sentre på Østlandet og i Trondheim og syv i Finland. Vælsvanna i Soknedalen. Vælsvanna eller Vælsvatna i Soknedalen er to mindre innsjøer i Ringerike kommune, Buskerud. Vannene ligger nordøst av Jonskollen (529 moh.), sør i Strømsoddbygda (bomvei). Vælsvanna består av Øvre Vælsvannet og Nedre Vælsvannet. Man kan også ta seg til disse vannene fra Jonsrud nord for Veme i Soknedalen (bomvei) og fra Skollerud ved Hallingby i Ådal (bomvei). Elva Væla dannes ved utløpet av Nedre Vælsvannet og renner sammen med Sogna ved Jonsrud. Vælsvanna i Ådal. Vælsvanna eller Vælsvatna i Ådal er to mindre innsjøer som ligger på fylkesgrensen mellom Buskerud og Oppland, på åsen øst for Hallingby i Ringerike kommune. Vælsvanna består av Øvre Vælsvannet (Jevnaker) og Nedre Vælsvannet (Ringerike). Til Vælsvanna i Ådal tar man seg lettest fra Hensmoen i Ringerike, der det går bilvei (bomvei) helt fram. Elva Væla dannes ved utløpet av Nedre Vælsvannet og renner sammen med Ådalselva ved Hen. Litauens historie. Litauens historie handler om et folkeslag som lå utenfor de store folkevandringsrutene og kunne derfor bortimot uforstyrret beholde sin språk og sin identitet opp gjennom historien. Litauen ble første gang nevnt i skriftlige kilder i 1009. Senere erobret litauere naboland og etablerte et eget kongerike på 1200-tallet. På 1400-tallet var Litauen blitt den største staten i Europa, men ble på 1700-tallet slettet fra det politiske kartet. Den 16. februar 1918 ble landet igjen etablert, da som en demokratisk stat. Landet møtte mange tilbakeganger og mange døde i løpet av den andre verdenskrigen og ytterligere katastrofer etter å ha blitt erobret og lagt inn under Sovjetunionen. Tidlig på 1990-tallet ble Litauen frigjort som selvstendig stat og har en framgang med voksende økonomi. Eldre historie. Etter den siste istiden for om lag 100 00 år siden, vandret de første menneskene til det området som i dag kalles Litauen. I følge historikeren Marija Gimbutas, kom de første menneskene fra to kanter, fra Jylland og fra dagens Polen. De var vandrende jegere og hadde ingen faste bosettinger. 8000 år f.kr forandret klimaet seg, det ble varmere og skogene begynte å vokse. Folket begynte å samle bær og sopper i skogen og fanget fisk i elver og sjøer. Gradvis avtok vandringene, og folk fikk mer permanente bosettinger. 6000-5000 år f.kr fantes bedre boliger og de bosatte startet med husdyrhold. Jordbrukskulturen kom sent, rundt år 3000 f. kr, siden det ikke fantes nødvendige verktøy for å drive jorda. Samtidig vokste det ulike typer håndverk og handel. Det indoeuropeiske folk kom rundt år 2500 f.kr og den baltiske identitet ble dannet rundt år 2000 f. kr. De første litauerne var en gren innen en gammel folkegruppe kalt baltere, hvor stammene også inkluderte både det opprinnelige prøyssiske folket og latvierne. Litauerne har bygget en nasjon som har eksistert i det meste av de siste ti århundrene. Den første kjente referansen til Litauen som en nasjon finner man i Quedlinburg datert 14. februar år 1009. I dag er det to gjenstående baltiske nasjoner, Litauen og Latvia. Tidligere fantes det flere nasjoner eller folk, noen har blitt slått sammen med dagens nasjoner, mens andre har fullstendig forsvunnet (som for eksempel gammelprøysserne). I det 1000-tallet var Litauen et av flere land som betale sine skatter til Kievriket. Men 1100-tallet plyndret litauerne selv sine naboland. Litauens militære aktiviteter og plyndring utløste en kamp om makten i Litauen, noe som startet dannelsen av en tidlig stat, og var en forløper for dannelsen av Storhertugdømmet Litauen Storhertugdømmet Litauen. Utviklingen av storhertugdømmet Litauen fram mot 1400-tallet Det hedenske Litauen. Tidlig i det 1200-tallet hersket to tyske religiøse ordner, Den tyske orden og Sverdbroderordenen, i områdene som i dag er kjent som Estland og Latvia, i tillegg til to områder i Litauen, i det såkalte De tyske riddernes ordensstat. En rekke baltiske stammer forente seg med hverandre under landets første storhertug Mindaugas I og kjempet mot Sverdbroderordenen ved det såkalte «solslaget» ved Šiauliai i 1236. I 1238 kunne Mindaugas bestige landets trone. Mindaugas lot seg senere kristne og ble den 6. juli 1253 kronet som konge av Litauen og Litauen ble proklamert som Kongedømmet Litauen. Mindaugas regnes som Litauens første og eneste kronede konge. Men Mindaugas ble senere drept av sin nevø Treniota, noe som førte landet tilbake til hedensk styre. I 1316 begynte Gediminas, ved hjelp av tyske kolonister gjennomrettingen av landet. Brødrene Vytenis og Gediminas forente en rekke grupper inn i Litauen. Etter å ha kjempet mot mongolene, som på den tiden kontrollerte Russland, utvidet Gediminas Litauen mot øst. Gjennom allianser og eurobringer oppnådde litauerne kontroll over betydelige områder i Rutenia. Litauen inkluderte mesteparten av dagens Hviterussland og Ukraina og dannet en massiv litauisk stat som strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Etter at Gediminas ble drept, undertrykte hans sønn Algirdas klosterordenene, mens hans sønn igjen, Jogaila, på nytt åpnet for Den tyske orden og inngikk en hemmelig pakt med dem. Hans onkel Kęstutis tok han som fange og utløste en borgerkrig. Kęstutis ble fanget, satt i fengsel og deretter drept, mens Kęstutis sønn Vytautas unnslapp. Det kristne Litauen. St. Hedvig av Polen (polsk Jadwiga)" ble oppfordret til å gifte seg med den litauiske storhertugen Jogaila. De to giftet seg etter at Hedvig lot seg døpe og Jogalia og litauerne så på dette giftemålet som en allianse mellom Litauen og Polen, som ga dem en sterk alliert mot den konstante trusselen fra Tyskland i vest, spesielt fra Den tyske orden i Prøyssen og fra Storfyrstedømmet Moskva i øst. Den 2. februar 1386, valgte det polske parlamentet, Sejm, Vladislav II Jagello til konge av Polen. Selv om Litauen og Polen nå hadde samme konge, forble Litauen et eget land og var fortsatt styrt av sin storhertug (storhertugen i Litauen var ofte også konge i Polen). Generelt forsøkte Litauen å forbli en selvstendig fra Polen, men den aristokratiske klassen lot seg påvirke av polsk kultur og språk og landene fikk etter hvert tettere bånd. Grunnen til disse nye båndene er nødvendigvis ikke klar. Posisjonen til den katolske kirke, en rekke adelsmenn og deres handlinger, ønsket om en sterkere sosial klasse, og sammenblandingen av etniske litauere og rutehanske aristokrater er nevnt som noen faktorer for denne påvirkningen. Det polsk-litauiske samvelde 1569-1795. Samveldet var en fortsettelse av personalunionen mellom de to statene fra 1386. Unionen var en av de største statene i Europa og motstod angrep fra Korsridderordene, mongolene, Russland, Det osmanske riket og Sverige i over to århundrer, blant dem Livlandskrigen. Det polsk-litauiske samvelde ble formelt inngått gjennom en traktat som ble undertegnet 1. juli 1569 i Lublin, derav navnet Lublinunionen. Riket ble styrt av en valgt monark som formelt sett satt som konge av Polen og storhertug av Litauen. Kongen styrte sammen med parlamentet, Sejmen, og i samråd med et senat. De to delene av riket beholdt hver sin armé, administrasjon og lovverk. Unionen første til at polsk som språk og kultur befestet seg også i Litauen og ble etterhvert dominerende i unionen. Blant adel og rikfolk i Litauen og Rutenia utkonkurrerte polsk det rutenske språket. I 1696 ble polsk det offisielle språk, på bekostning av litauisk og rutensk. Som en del av motreformasjonen ble Vilnius universitet åpnet i 1579 av jesuittene. I grunnloven av 3. mai 1791 bestemte Sejmen å integrere Polen og Litauen nærmere, men Polens tre delinger gjorde at også Litauen ble delt mellom kongeriket Preussen og Det russiske keiserrike, og etter Kościuszko-oppstanden og den siste delingen i 1795 opphørte Litauen å eksistere som en egen enhet for mer enn et århundre. Det russiske keiserdømmet 1795-1914. a>, med dagens grenser markert med tykk strek Etter delingene av det polsk-litauiske samveldet, ble Det russiske keiserdømme sittende med et meste av Litauen, herunder Vilnius og omegn, som ble et eget gubernija. Tidlige på 1800-tallet var det en bevegelse mot at Litauen skulle få et eget selvstyre innenfor Det russiske keiserdømmet, men dette skjedde imidlertid ikke. Blant annet ble denne uavhengighetsprosessen avbrutt av Napoleons felttog i Russland 1812. Den den franske La grande armée trakk seg tilbake, innledet tsar Nikolaj I en omfattende russifisering av også Litauen. Deler av det vestlige delen av landet ble første fra 1807 en del av det russisk-kontrollerte Hertugdømmet Warszawa og deretter Kongress-Polen fra 1815, mens resten av landet ble administrert som en ordinær russisk provins. Både litauerne og polakkene igangsatte omfattende opprør i både 1831 og 1893, men begge ble slått ned. I 1864 ble litauisk språk og det latinske alfabetet forbudt i skolene og det det kyrilliske alfabetet var det eneste tillatte. Litauerne motstod den aggressive russifiseringen ved å trykke bøker i utlandet og en omfattende smugling av disse inn til landet. Også Januaroppstanden i perioden 1863 til 1865 fikk virkninger i Litauen. Utover i den russiske perioden ble det litauiske språket nedtegnet og dokumentert, samtidig ble det første leksikonet gitt ut på litauisk. Etter hvert ble det også gitt ut aviser på litauisk, og senere også roman og diktsamlinger. Dette var også et mottiltak mot opplevelsen av at «poliniseringen» av de øverste sosiale klassene gjorde at litauisk ble ansett som et mindreverdig språk. Særlig i kystområdene som ble kontrollert av Preussen fortrengte også tysk det litauiske språket. Den voksende bevisstheten med hensyn til litauisk språk og kultur trakk med seg en en uavhengighetsbevegelse som trakk med seg ulike organisasjoner som protesterte mot den russiske innflytelsen. Det russiske svaret var en enda sterkere undertrykkelse. Den litauiske nasjonalistiske bevegelsen økte imidlertid i styrke, og som følge av 1905-revolusjonen ble det samlet en representativ forsamling i Vilnius 5. desember og denne endte ut i et krav om autonomi. Som i de øvrige baltiske statene, ble det fra russisk side gjort en del innrømmelser, som at litauisk igjen kunne ble brukt på skolen og det latinske alfabetet ble gjeninnført. Uavhengig stat 1918-1940. Under første verdenskrig, var Tyskland på offensiven i på Østfronten i 1915. Gjennom store deler av året gjennomførte sentralmaktene den såkalte Gorlice-Tarnow-offensiven. I et slag øst for Det masuriske innsjøplatå 4.-22. februar vant tyskerne under ledelse av August von Mackensen over de russiske styrkene, og kunne til slutt under Den store retretten rykke inn i Lvov, Warszawa, Vilnius og i nord nesten helt fram til Riga. Mot høsten hadde russerne blitt presset helt ut av Galicia, Polen og Litauen. Uavhengighetserklæring i 1918. Litauen ble da inkorporert i den tyske okkupasjonsmyndigheten Ober Ost, under ledelse av Erich Ludendorff. Etter hvert som krigen utviklet seg, ble det klart at Tyskland måtte gå inn i en kompromissløsning med russerne. Tyskerne ønsket derfor å få en lojalitetserklæring fra litauerne, som kunne legitimere fortsatt tysk kontroll over området. Tyskerne tillot at det ble avholdt en nasjonal konferanse i Vilnius, og denne ble holdt 18.-22. september 1917. Konferansen valgte et litauisk råd med 20 medlemmer som et utøvende organ på vegne av det litauiske folk. Dette rådet vedtok 16. februar 1918 Litauens uavhengighetserklæring som slo fast at landet var en uavhengig, demokratisk stat. De tyske styrkene sto imidlertid fortsatt i landet, og aksepterte ikke denne erklæringen. Tyskerne forsøkte å hindre alle uavhengighetstiltak for å posisjonere seg best mulig i en fredsløsning for Østfronten. For å unngå at landet ble innlemmet i Det tyske keiserriket, valgte litauerne den Monaco-fødte, tyske prinsen Wilhelm av Urach, greve av Württemberg som konge av Litauen 9. juli 1918 med navnet Mindaugas II. Han ble på grunn av krigen boende på sitt slott ved Stuttgart, men da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tysk-ættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform. Umiddelbart etter dannet Augustinas Voldemaras landets første regjering. Krig med naboland. a>. Den røde linjen viser fronten i januar 1919 Etter hvert som de tyske soldatene trakk seg tilbake fra Østfronten, ble disse fulgte av sovjet-russiske styrker. De etablerte en rekke lydriker, blant andre en sovjet-sosialistisk stat i Litauen. Da disse styrkene krysset grensene til Litauen, førte dette til Den litauisk-sovjetiske krig i perioden desember 1918 til august 1919. Litauens regjering evakuerte til Kaunas, og Vilnius ble inntatt 5. januar 1919. De litauiske styrkene var fortsatt ganske uorganiserte fram til tidlig på året, og de sovjet-russiske styrkene tok ⅔ av Litauen. Men ved utbruddet av Den polsk-sovjetiske krig i april 1919 førte dette også til et polsk angrep mot litauisk territorium i Den polsk-litauiske krig, da Polen hadde territorielle krav, særlig i Vilnius-området og rundt Suwałki. I midten av mai 1919 gikk imidlertid Litauen til en offensiv mot de sovjet-russiske styrkene i det nordøstlige Litauen og i august var alle de sovjet-russiske styrkene drevet ut av landet. En fredsavtale som etterfulgte Riga-freden ble undertegnet 12. juli 1920, hvor den sovjet-russiske staten anerkjente et uavhengig Litauen. Spenninger med Polen. Fredsslutningen med Sovjet-Russland løste imidlertid ikke uoverensstemmelsene med Polen, og økte spenningen særlig om Vilnius. Den polske generalen Lucjan Żeligowski invaderte Litauen og etablerte den kortlivede republikken Midt-Litauen. En megling fra Folkeforbundet var mislykket, og Midt-Litauen ble innlemmet i Polen i mars 1922. Men spørsmålet om Vilnius-regionen var ikke endelig løst med dette, da Litauen brøt de diplomatiske forbindelsene med Polen. Spørsmålet om Vilniusområdet og det området som ble kalt Midt-Litauen skulle dominere utenrikspolitikken i hele mellomkrigstiden. Vilnius forble landets konstitusjonelle hovedstad, selv om byen lå i Polen og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde på dette tidspunktet kun 0,8 % av innbyggerne.) De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen. Klaipėdaopprøret i 1923. Litauen innførte mange av de tiltakene og instrumenter som kjenner en selvstendig stat, valutaen Litauisk litas ble innført i august 1922. Men politisk var den nye staten litt handlingslammet på grunn av politisk splittelse, og det eneste vellykkede utenrikspolitiske aksjonen var Klaipėdaopprøret hvor landet i ly av Ruhrokkupasjonen rykket 10. januar 1923 inn og tok kontroll over Memelland. Dette området var tidligere en del av Øst-Preussen, men Versaillestraktaten gjorde det til et mandatområde under Folkeforbundet under midlertidig fransk administrasjon på oppdrag fra Ambassadørrådet. Etter dette opprøret ble området en del av Litauen som en del av Klaipėda fylke. På 20- og 30-tallet var dette området et viktig stridstema mellom Tyskland og Litauen. Seiersmaktene garanterte at tyskerne i Memelland skulle få autonomi under litauisk forvaltning, men det ble forhindret. Byen Memel var hovedsakelig tysk, og valgresultater viste klart tysk flertall. Da Litauen tok initiativ til forhandlinger, ble det holdt en folkeavstemning i 1938, hvor 88 % stemte for å bli en del av Tyskland og 12 % for Litauen. Kontrollen over dette området var et viktig området for Litauen, da den nye republikken var før innlemmelsen av Klaipėda en innlandsstat som bare hadde en liten kyststripe ved badebyen Palanga, og manglet egen havn mot Østersjøen. Autoritær stat fra 1926. Ved valgene i mai 1926, ble den politiske situasjonen enda mer uklar, da det litauiske kristeligdemokratiske partiet («krikdemai») mistet sitt flertall. Landet inngikk samme høst en skarpt kritisert ikke-angrepsavtale med Sovjetunionen, da opposisjonen mente denne åpnet for en «bosjevikisering» av landet. Som en følge av disse indre spenningene, ble det 17. desember 1926 gjennomført et statskupp organisert av de militære og støttet av kristeligdemokratene og den litauiske nasjonalunionen («Lietuvių tautininkų sąjunga», LTS). Antanas Smetona ble satt inn som ny president og Augustinas Voldemaras som statsminister. Det var opprinnelig meningen at kuppet skulle være midlertidig og at nye valg skulle avholdes den kommende våren. Disse ble imidlertid avlyst. Smetona ble landets sterke mann, særlig etter at Voldemaras måtte trekke seg i 1929. og undertrykket all opposisjon fram til den sovjetiske okkupasjonen i 1940. Etter Weimarrepublikkens fall og den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland i januar 1933, økte også spenningene overfor Tyskland. Nasjonalsosialistene hadde aldri akseptert Versaillestraktatens bestemmer, og dermed heller ikke utskillelsen av Memelland, og langt mindre den litauiske okkupasjonen i 1923. Disse støttet anti-litauiske bevegelser i regionen og det ble en stadig økende uro. Etter omfattende arrestasjoner i regionen, svarte Tyskland med i iverksette en handelsembargo mot litauiske varer. Dette medførte at Litauen ble mer orientert mot Storbritannia. Under den internasjonale spenningen etter den tyske annekteringen av Østerrike i 1938, fremmet Polen et ultimatum mot Litauen i mars samme år. Polen truet med militære aksjoner om ikke normale diplomatiske forbindelser ble gjenopprettet, etter at de ble brutt i forbindelse med den polske overtakelsen av Midt-Litauen i 1920. Den tyske ekspansjonen i sør gjorde at Polen måtte sikre grensene, herunder den nordlige mot Litauen. Men for Litauen ville dette i realiteten innebære en anerkjennelse av Polens kontroll over Litauens historiske hovedstad Vilnius. Men landet var den militært sett svakeste parten, og klarte ikke å samle internasjonal støtte, og valgte derfor fred framfor krig ved å akseptere ultimatumet to dager senere, 19. mars, imidlertid nektet landet å akseptere tapet av Vilnius "de jure". Polen hadde tilsvarende diplomatiske manøvre mot Tsjekkoslovakia under Sudetenland-krisen hvor de i tillegg krevet noen landområder. I begge disse tilfellene benyttet Polen internasjonale kriser for å avgjøre grensetvister og posisjonere seg overfor de tyske internasjonale initiativene. Fem dager senere avla den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop et muntlig ultimatum med hensyn til retur av Memelland/Klaipeda-regionen til Tyskland, og igjen måtte den litauiske regjeringen gi etter, noe som utløste en regjeringskrise. Da Molotov–Ribbentrop-pakten ble inngått 23. august 1939, var Litauen tenkt å være under tysk kontroll. Andre verdenskrig. a> (t.h) ved undertegningen av den tysk-sovjetiske grense- og vennskapstraktaten 28. september 1939 Første sovjetiske okkupasjon 1940-1941. Da Felttoget i Polen i 1939, rykket Den røde arme inn i Øst-Polen og og tok blant annet Vilnius-områdetMolotov–Ribbentrop-pakten.Den tysk-sovjetiske grense- og vennskapstraktaten av 28. september 1939 overførte i en hemmelig protokoll Litauen til den sovjetiske området som kompensasjon for et større tysk område i Galicia. Etter at Vinterkrigen var over, og den tyske okkupasjonen av Norge og Danmark, samt slaget om Frankrike var gjennomført, fremmet Sovjetunionen 14. juni 1940 et ultimatum mot Litauen. Her ble det fremmet krav om at landet skulle besettes av Den røde arme, og at det skulle opprettes en «folkeregjering». Litauen så seg tvunget til å akseptere dette og dagen etter rykket 15 divisjoner, med i alt 150 000 soldater rykket inn, og Litauen mistet sin selvstendighet. Men Litauen benyttet anledningen til å kreve at Vilnius-regionen skulle tilbakeføres som en motytelse, noe som ble akseptert av Josef Stalin. Det ble umiddelbart satt i verk en omdannelse av landet till en sovjetrepublikk, det ble avholdt valg til en ny Sejmas hvor bare kommunistpartiet kunne stille lister, all eiendom ble inndratt og Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk ble tatt opp som republikk i Sovjetunionen av Det øverste sovjet 3. august. Litauisk litas opphørte som valuta, og ble formelt trukket tilbake våren 1941. Alle religiøse, kulturelle og politiske organisasjoner ble forbudt, bortsett fra kommunistpartiets organisasjoner. Rundt 12 000 personer ble umiddelbart arrestert som «folkefiender». Under den store deportasjonen i juni 1941 ble anslagsvis 17 000 personer deportert til arbeidsleire i Sibir. Tysk okkupasjon 1941-1944. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake etter å ha gjennomført omfattende drap på politiske fanger, blant dem Rainiai-massakren og andre steder. Den tyske okkupasjonsmakten avsatte ikke umiddelbart den litauiske regjeringen, og denne prøvde en kort stund å holde på en litauisk uavhengighet, men forgjeves. Men okkupasjonsmakten fjernet stadig flere deler av regjeringens myndighet, og denne oppløste seg selv 7. august 1941. Som okkupert land av tyskerne, ble Litauen underlagt Reichskommissariat Ostland og ble underlagt direkte tysk styre, slik at Litauen hadde fullstendig mistet all selvstendighet. Særlig i byen var det matmangel. En utstrakt ny tysk innvandring under ly av okkupasjonen fortrengte litauerne fra landseiendommer, og etter hvert vokstre det fram en militær motstandsbevegelse. Denne var ukoordinert, da motstandsbevegelsen var delt mellom de sovjetvennlige og de som kjempet for at Litauen skulle få tilbake sin selvstendighet. Førstnevnte besto hovedsakelig av etniske russere, hviterussere og jøder og opererte hovedsakelig i det østlige Litauen, og skal ha stått for en rekke plyndringer og massakrer. Den polske Armia Krajowa opererte også innen Litauen. Forholdet mellom de ulike grupperingen var aldri gode, og ble verre etter hvert som krigen utviklet seg. Som i de øvrige tysk-okkuperte landene, fikk okkupasjonsmakten også i Litauen med lokale kollaboratører, og det ble etablert militære enheter med rundt 30 000 medlemmer. Tyskerne lyktes imidlertid ikke med å opprette noen egen Waffen-SS divisjon og den litauiske generalen Povilas Plechavičius, som var øverstkommanderende for de tysk-vennlige styrkene, oppløste disse da han ble kjent med tyske planer for å innlemme disse i Waffen-SS. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under Holocaust. Det var også litauisk motstand mot jødeutryddelsene, og 504 litauere er anerkjent som Righteous Among the Nations for deres arbeid. Under Operasjon Bagration nådde Den røde arme fram til Vilnius sommeren 1944 og inntok byen 12. juli og 1. august rykket de inn i Kaunas. Først 28. januar 1945 inntok Den røde arme Klaipeda under innledningen til Wisła-Oder-offensiven. Ny sovjetisk okkupasjon. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen igjen okkupert av Sovjetunionen i 1944 som Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Del av Sovjetunionen. Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk Rozovadalen. Rozovadalen (bulgarsk Розова долина, "Rozova dolina", Rosedalen på norsk) er en dal i Bulgaria like sør for Balkanfjellene og nord for Sredna Gora. Geologisk består dalen av to elvedaler, som elvene Strjama i vest og Tundzja i øst renner gjennom. Dalen er kjent for roseindustrien sin, som produserer 70 % av roseoljen i verden. Senteret for roseoljeindustrien er Kazanlak, med andre byer inkludert Karlovo, Sopot og Kalofer. Hvert år avholdes det festivaler som feirer rosene og roseoljen. Gamla på Oppkuven. Gamla på Oppkuven er et av Norges eldste levende grantrær, antatt å være år gammel. Det gamle treet befinner seg innenfor Oppkuven-Smeddalen naturreservat, i Ringerike kommune. Da den ble oppdaget i 1994 ble treet antatt å være Nordens eldste gran (Rolstad et al. 1996), men så fant M. Niklasson og T. Zielonka ei eldre gran i Vilhelmina i Nord-Sverige som antas å være hele 587 år. I Rollag finnes det dessuten er par grantrær som også er eldre, den såkalte "Minneskleivgrana" (år gammel) og "Dyrenatten-grana" (år). På Oppkuven finner man også "Smaltjernsgrana" (år) og "Gjelleråsen-grana" (år). Treene. Treene (eller dansk: Trenen) er ei omtrent 73 km lang elv i Sydslesvig i den nordtyske delstaten Schleswig-Holstein. Den utspringer i Angel syd for Flensborg og munner ut i Nordsjøen. Sredna Gora. Sredna Gora (Средна гора) er en fjellkjede i Bulgaria, parallelt til Balkanfjellene. Den strekker seg mellom elven Iskar i vest til Tundzja nord for Jambol i øst. Sredna Gora er 285 km lang, og 50 km bred på det bredeste. Den høyeste toppen er Goljam Bogdan på 1 604 meter. Fjellet er delt inn i tre av elvene Topolnitsa og Strjama — en vestlig del ("Zapadna" eller "Ihtimanska Sredna Gora"), en sentral del ("Sasjtinska Sredna Gora") og en østlig del ("Sarnena Gora"). Dyrelivet i Sredna Gora er relativt dårlig sammenlignet med andre områder av Bulgaria, og man har bare arter som er typisk for Sentral-Europa. Haverstingtunnelen. Haverstingtunnelen eller «Hølet i fjellet» som den også kalles, er en tunnel på Bergensbanen som går i retning øst-vest mellom Brekkebygda (nordvest i Soknedalen) i Ringerike kommune og Ørgenvika (på østbredden av Krøderen) i Krødsherad kommune gjennom den 757 m høye åsen Haverstingen. Tunnelen er rett, og er bygd horisontalt med nødvendig fall mot begge endene for avløpsvann. Utsprengningen av tunnellen begynte i begge ender i henholdsvis juni og oktober 1903. Fem år senere, november 1908, var den ferdigsprengt. Hele tunnelen ble håndboret, dette var på den tiden billigere enn maskinboring. Arbeidene ble understøttet av kunstig ventilasjon, drevet av petroleumsmotorer. Fremdriften ble hele tiden utført kontinuerlig med 20 arbeistimer i døgnet uten større uhell. Tunnelen sto klar til åpningen av Bergensbanen i 1909. Sugarhill Gang. The Sugarhill Gang er en amerikansk hip-hopgruppe som ble dannet i 1975. Gruppa er mest kjent for hiten "Rapper's Delight" fra 1979. Medlemmene er alle fra New York City og kaller seg selv Wonder Mike, Big Bank Hank og Master Gee. Mye av «Rapper's Delight» er tatt fra rim-boken til Caz (Casanova) fra Cold Crush Brothers. Iskar. Iskar (bulgarsk Искър; latinsk "Oescus") er den lengste elven som bare renner innenfor Bulgaria, og er en av sideelvene til Donau. Den har en lengde på 368 km. Iskar oppstår fra tre elver, Tsjerni Iskar (Svarte Iskar), Beli Iskar (Kvite Iskar) og Levi Iskar (som sammen går under navnet "Iskrove"). Kilden til Iskar regnes som Prav Iskar, en av sideelvene til Tsjerni Iskar. Etter at den har kommet ned fra den nordlige siden av Rila renner den ut i Iskar-reservoaret, det største i Bulgaria. Elven renner nær Sofia, og passerer gjennom et juv i Balkanfjellene. Den munner så ut i Donau nær landsbyen Gigen i provinsen Pleven. Iskar er den eneste elven med utspring sør i Bulgaria som renner gjennom Balkanfjellene og ut i Donau. Iskar renner gjennom sju provinser i Bulgaria: Hovedstaden Sofia, Sofia, Pernik, Vratsa, Pleven og Lovetsj. Elven er hovedvannkilden til Sofia. Geologisk sett er Iskar den eldste elven på Balkan, og den eneste elven som har holdt på den opprinnelige retningen sin, til tross for flere geologiske endringer i området. Pipenatten. Pipenatten (606 moh.) er en kolle som ligger nord for Sokna i Soknedalen, i Ringerike kommune. Den ligger øst for Langevassdammen i Langvannet (sør i Brekkebygda), vest for Sogna, og sør for Sognevannet i Strømsoddbygda. Alliance Boots. Alliance Unichems stand under Farmasidagene 2006 Alliance Unichems første logo skulle symbolisere de fire kjerneverdiene; «Service, samarbeid, nyskapning, profesjonalitet» I 2006 brukte de den andre logoen bestående av to hjerter som til sammen danner et kors. Alliance Boots Ltd er et privateid aksjeselskap som har virksomhet i 15 land. Selskapet ble dannet ved en fusjon mellom Alliance UniChem Plc og Boots-gruppen (Boots Group PLC) 31. juli 2006. 26. juni 2007 ble selskapet kjøpt av investeringsselskapet AB Acquisistions Limited og aksjen ble trukket fra notering på Londonbørsen to dager senere. Utvikling i Norge. Det tidligere selskapet Alliance Unichem kjøpte opp norske apotek for å danne en egen apotekkjede etter at den nye apotekloven trådte i kraft i 2001. I Norge finnes 138 Alliance-apotek (2008). I 2006 fusjonerte Alliance Unichem og Boots til det nye selskapet Alliance Boots. I 2007 åpnet selskapet som første apotekkjede i Norge egen nettbutikk. Norges første «nettapotek» selger ikke legemidler (forbudt i Norge), og er derfor basert på handelsvarer fra apotek- og bandagistsortimentet, kosmetikk og hudpleieprodukter. I 2008 åpnet de første Boots-apotekene i Norge; Bootsapotek Lillestrøm. Fra 2008 til 2011 ble så godt som alle Allianceapotekene bygget om til Bootsapotek og per juni 2012 har selskapet 146 Bootsapotek og ett Allianceapotek. Logo. Allianceapotekenes første logo besto av fire piler som skulle symbolisere kjerneverdiene. Den ble videreutviklet til en logo bestående av to hjerter som til sammen danner et kors og har en noe klarere symbolikk. Grossistvirksomhet. Alliance Boots eier grossistfirmaet Alliance Healthcare som leverer legemidler og andre varer til apotek, bandagister og kommunale sykehjem. Selskapet endret navn fra Holtung AS til Alliance Healthcare i 2009. Flemma. Flemma er ei bygd, øst i Gjemnes kommune på Nordmøre. Flemma ligger ved Tingvollfjorden, mellom bygdene Angvik og Hoem. Fra Flemma er det omtrent 5-6 mil til både Molde, Kristiansund og Sunndalsøra. Flemma er en liten bygd, har et forsamlingshus (grendahus) og kirkegård med et lite bårehus. Næring i bygda er landbruk, fiskeoppdrett og mekanisk industri. I tillegg har bygda opprettet en egen kolonial ved navn «Kremmerhuset». Angvik skole er barneskole for Flemma. er et mosjonsløp som ble arrangert første gang i 1980. Løpet arrangeres årlig i august. Arrangør er Flemma idrettslag. Lagmannskollen. Lagmannskollen (561 moh.) er en kolle som ligger øst for den søndre delen av Sognevannet i Strømsoddbygda, i Ringerike kommune. Det er mulig å ta seg inn til kollen med bil via bomvei. Et lite sykke nord for kollen ligger Øvre- og Nedre Kollsjø, samt Tjuvenborgen og Hestebrenna. Lausitzkulturen. Fra halvparten av det 8. århundre f.Kr. begynte kulturens befolkning å reise befestede bosetninger, blant annet Biskupin i Polen. Karakteristisk for Lausitzkulturen var bronsevarer, hovedsakelig pyntegjenstander som fibulaer, nåler, håndsmykker og forskjellige typer anheng. Rila. Maljovitsa, den nest høyeste fjelltoppen i fjellkjeden Rila (bulgarsk Рила) er en fjellkjede sørvest i Bulgaria, og inneholder det høyeste fjellet i Bulgaria og på Balkan, Musala med 2 925 meter. Massivet er også det sjette høyeste i Europa (om man bare tar den høyeste toppen i hver fjellkjede), etter Kaukasus, Alpene, Sierra Nevada, Pyreneene og Etna. Rila nasjonalpark dekker mesteparten av fjellområdet. Navnet "Rila" kommer visstnok fra trakisk og man tror det betyr «fjell med mye vann», siden Rila har rundt 200 fjellvann. Noen av de lengste og dypeste elvene på Balkan har sitt utspring fra Rila, inkludert Maritsa, Iskar og Mesta. Kulturelt er Rila kjent for Rila kloster, det største og viktigste klosteret i Bulgaria, som ble opprettet på 900-tallet av St. John fra Rila Geologi. Den normale årsnedbøren i Rila er flere ganger høyere enn gjennomsnittet for hele Bulgaria Rila er et kuppelformet horstfjell, og en del av de eldste landområdene på Balkan. Det oppstod fra granitt- og gneis-bergarter og krystallskifer under Paleozoicum (250 000 000 år siden), men de alpine utformingene oppstod under den siste istiden for 10-12 000 år siden. Isbreene på denne tiden dannet dype dalgryter, pyramideformede fjell, tinder, forskjellige daler, morener og andre landskap som er typisk for isbreer. Grenser og klima. Rila dekker et areal på 2 400 km². Fjellet stiger opp over de omkringliggende fjelldalene der Borovets (1 305 meter) knytter sammen Musalaryggen med Sjiptsjan, og Sjumnitsa med fjellet Ihtiman Sredna Gora ved fjellovergangen Trajanovi vrata. Jundola (1 375 m) og Abraham (1 295 m) knytter Rila til Rodopifjellene i øst, mens Predel (1 140 m) er fjellovergangen mellom Rila og Pirin, og Klisura (1 025 m) mellom Rila og Verila. Klimaet er typisk for høye fjellområder. Musala får over 2 000 millimeter i året, der 80 % kommer som snø. Den laveste middeltemperaturen som noen gang er målt på Musala i februar er -11,6 °C og den laveste temperaturen er -31,2 °C. Middeltemperaturen i august er 5,4 °C, og det varmeste som er målt er 18,7 °C. Inndeling. Maritsas utspring under Marisjki vrah Landskap fra Rila nær Rilasjøene Rila er inndelt i flere geografiske deler Eksterne lenker. Vinterpanorama av Nordvest-Rila sett fra Jastrebets Oppkuven. Oppkuven (704 moh.) er en kolle som ligger øst for Gyrihaugen og Løvlia på Krokskogen i Nordmarka, i Ringerike kommune. Oppkuven er den høyeste toppen i Krokskogen, og en av de høyeste i hele marka. Oppkuven tilhører Oppkuven-Smeddalen naturreservat. For å komme til Oppkuven er det best å gå fra Heggelia. For å kunne komme til Heggelia kan du gå eller sykle fra Damtjern eller gå eller gå på ski fra Løvlia. Fra Oppkuven er det er fin utsiktsplass så du kan se over hele Nordmarka, Oslo, Norefjell og Ringkollen. Vitusapotek. Vitusapotek er en apotekkjede med virksomhet på det norske markedet. Selskapet ble etablert i 2001. Kjeden kjøpte opp en del av apotekene etter lovendring i 2001 og har i 2012 omkring 185 apotek i Norge. Kjeden er en del av Norsk Medisinaldepot AS, som eies av "Celesio AG". Dette selskapet har omtrent 4 000 egne apotek og 17 000 medarbeidere i en rekke europeiske land. Om Vitusapotek. Selskapets logo er inspirert av gammel apotekvirksomhet med en variant av merket som forestiller morter og pistill. Det samme merket brukes av flere søsterselskaper rundt i Europa. Om navnet. Navnet Vitusapotek er inspirert av den hellige Vitus, en katolsk skytshelgen, som i følge historien hadde helbredende evner. Sagnene varierer noe, men blant dem som var under hans beskyttelse var apotekerne. Han var en av De fjorten nødhjelpere som ble påkalt ved sykdom. Grossist. Grossist for kjedemedlemmene er Norsk Medisinaldepot. Grossistvirksomheten i Celecio har 122 avdelinger i 10 europeiske land som betjener 50 000 apotek. Gyrihaugen. Gyrihaugen (682 moh.) er en kolle som ligger vest for Løvlia på Krokskogen i Nordmarka, og øst for Steinsfjorden i Ringerike kommune. Gyrihaugen, som er godt synlig fra store deler av Ringerike og Hole, er en av de høyeste toppene på Krokskogen. Fra selve toppen er det vid utsikt fra hvor man kan se blant annet Oslofjorden, Gaustatoppen, Blefjell og Norefjell. Opp fra Steinsfjordens østside går det en blåmerket sti til toppen via Mørkgonga. Selve Mørkgonga er et trangt og mørkt gjel med stupbratte vegger. Inne i selve renna er det en stålvaier til å holde seg i, da det flere steder er noen bratte opptak. Gyrihaugen har flere ganger vært kjentmannspost på Krokskogen, senest i 1998 – 2000. På 1950-tallet opprettet Forsvaret en mikrobølgeradiosender på toppen som ledd i det å skape et militært radionett over hele landet. Etter hvert har det kommet til flere militære installasjoner. Geologisk sett så er selve toppen og platået rundt dannet av harde permiske basalter. Disse ligger som et dekke over mye eldre og mykere skiferlag. Overgangen mellom disse lagene blir lett synlig i form av den bratte kanten åsrekken danner mot vest. Victoria Hamsun. Victoria Hamsun (født 21. juli i 1947) er en norsk godseier. Hun er datter av Arild Hamsun og barnebarn av forfatteren og Nobelprisvinneren Knut Hamsun. Hun er eier av herregården Nørholm og styremedlem i Stiftelsen Nørholm og Ellinor Hamsuns Legat til Nørholms bevaring, som forvalter royaltyinntekter fra Hamsuns bøker. I 1995 opprettet hun gjennom gavebrev Stiftelsen Nørholm, som omfatter møbler, inventar, bøker osv. og sikrer at Knut og Marie Hamsuns hjem blir bevart intakt. Stiftelsen fikk også forkjøpsrett til Nørholm i fall gården skulle søkes overdratt til andre enn Knut og Marie Hamsuns etterkommere. Den trakiske slette. Den trakiske slette (bulgarsk Горнотракийска низина, "Gornotrakijska nizina") utgjør den nordlige delen av det historiske området Trakia. Det ligger i dag i det sørlige området av Bulgaria mellom fjellområdene Sredna Gora i nord og vest; Rodopifjellene, Sakar og Strandzja i sør; og Svartehavet i øst. Sletten er et rikt jordbruksområde med et areal på 6 032 km² og en gjennomsnittlig høyde på 168 meter. Sletten er en del av "Nordlige Trakia" (Северна Тракия, "Severna Trakija") (i motsetning til Vest-Trakia og Øst-Trakia i sør), og ligger sør for Balkanfjellene, øst for elven Mesta og Sredna Gora. Sletten er riktignok ikke helt flat og inneholder flere åser og lavere fjell. Klimaet er kontinentalt. Varmerekorden for Bulgaria ble satt her, i 1916 målte Sadovo 45,2 °C. Den normale årsnedbøren er omtrent 550 mm. Viktige elver som renner over sletta er Maritsa, og sideelvene Tundzja,Strjama, Topolnitsa, og Vatsja. Av store byer finner man Plovdiv, Burgas, Stara Zagora, Pazardjhik, Asenovgrad, Haskovo, Jambol og Sliven. Østerås. Østerås er et strøk øst i Bærum kommune. Østerås stasjon er den vestlige endestasjon for Oslo T-banedrifts linje 2, den såkalte Østeråsbanen. Handel. Østerås kjøpesenter har over 20 butikker under samme tak, samt post, vinmonopol, legesenter og treningssenter. Flemma kirkegård. Flemma kirkegård er kirkegård for bygdene Flemma, Angvik og Hoem, i Gjemnes kommune, Møre og Romsdal fylke. På kirkegården er det et bårehus, med klokketårn. Byggverket er i tre. «Nordstjernen» (korvett) (1844–1858). "«Nordstjernen» har vært navnet på flere skip i den norske marinen. For en oversikt, se: «Nordstjernen» (skip)" Korvettene som ble bygget i årene 1841-1851, «Nordstjernen», «Ellida», «Nidaros» og «Ørnen», var alle bygget slanke, for hurtig seilas. Korvettene hadde alle kanonene på øverste dekk, kalt batteridekket. Under dette var det enda et dekk, kalt banjerdekket – hvor besetningen bodde. «Nordstjernen» ble hugget opp i 1858, kun 17 år gammel. Litteratur. Nordstjernen (korvett) (1844–1858) Mesta (elv). Mesta (bulgarsk: Места) eller Nestos (gresk: Νέστος) er en elv i Bulgaria og Hellas. Den har sitt utspring i Rilafjellene i Bulgaria og munner ut i Egeerhavet nær øyen Thasos. Den stuper gjennom bratte juv mot Egeerhavet gjennom stort sett metamorfe formasjoner. I den nedre delen renner elven ut over kystsletten Chrysoupolis og deler seg opp i et deltasystem kalt Nestosdeltaet, med flere ferskvannsinnsjøer og tjern. Mesta er 230 km lang, der 126 km i Bulgaria mens resten ligger i Hellas. Den danner flere juv i Rila og Pirin. Den lengste sideelven til Mesta er Dospat. Bredden av elven er stort sett dekket av løvtrær som strekker seg halvveis mellom Bulgaria og Hellas, og den danner grensen mellom Gresk Makedonia og Trakia, i tillegg til grensen mellom prefekturene Kavala og Xanthi. Mesta Mesta «Ellida» (korvett) (1848–1866). Korvettene som ble bygget i årene 1841-1851, «Nordstjernen», «Ellida», «Nidaros» og «Ørnen», var alle bygget slanke, for hurtig seilas. Korvettene hadde alle kanonene på øverste dekk, kalt batteridekket. Under dette var det enda et dekk, kalt banjerdekket – hvor besetningen bodde. «Ellida» ble solgt i 1866. Kjølfjellet. Kjølfjellet (822 moh.) er et mindre fjell i Ringerike kommune. Fjellet tilhører Ådalsfjellene og ligger nord for Urdevassfjell i Ådal. Svarttjernskollen. Svarttjernskollen (1054 moh.) er fjelltopp på Vikerfjell i Ringerike kommune. Fjellet tilhører Ådalsfjellene og ligger øst for Gyranfisen og nordøst for Kjølfjellet i Ådal. Vikerfjelltoppen. Vikerfjelltoppen (1039 moh.) er fjelltopp på Vikerfjell i Ringerike kommune. Fjellet tilhører Ådalsfjellene og ligger øst for Gyranfisen og nordøst for Svarttjernskollen i Ådal. Menerstatning. Menerstatning, fikk den formelle rettskraft ved lovendring i i 1987. § 3-2. Den som har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, har krav på en særskilt menerstatning. Menerstatning kunne tidligere tilkjennes etter straffelovens ikrafttredelseslov, men rettspraksis var ikke fast og tydelig. Menerstatning skal gi kompensasjon for bl.a. tapt livsutfoldelse, og andre ikke økonomisk målbare byrder som en skadet får. Ved lavere medisinsk skade enn 15% får skadelidte ingen menerstatning. Menerstatning er etter rettspraksis standardisert til å følge regler i forskrifter til Yrkesskadeloven, jf.. Utmålingen følger Grunnbeløpet i Folketrygden. Det gis stort sett «gruppeopprykk» ved utmåling av menerstatning i domstolene, men bl.a. forsikringsselskaper gir ikke frivillig slikt opprykk, og høyere erstatning enn det som følger invaliditetsgraden som medisinsk sakkyndig fastsetter. Rikosjett. a> treffer steinen vannet med sideflaten, og "rikosjetterer" bortover vannet.Et rikosjett er i dagligtale navnet på et prosjektil som etter anslag mot en flate eller en gjenstand, enten hopper eller blir kastet ut i en ny bane. Navnet kan imidlertid også omtale andre ting som treffer en flate og enten endrer bane eller reflekteres fra flaten og fortsetter i bevegelse. Prosjektilrikosjetter kan være svært farlige, fordi de er uberegnelige og går svært fort. Dersom et prosjektil treffer en flate, kan en ikke være sikker på at prosjektilet trenger inn i materialet, men det kan også bli reflektert og være farlig for dyr, mennesker og gjenstander i nærheten. Skytebaner har som oftest sandhauger eller annet porøst materiale bak blinkene, for at kulen skal begraves i sanden, og ikke rikosjettere. Jakobs brev. Jakobs brev er ett av de katolske brev og er i den kanoniske rekkefølgen den tyvende boken i Det nye testamente i Bibelen. I følge den kristne tradisjon regnes Jakob, Jesus fra Nasarets bror, som forfatter av brevet. Innhold. Selv om Jakobs brev presenterer seg som et brev mangler det alle tegn på å være et brev. Brevet minner mer om en slags tale eller preken. Det fremkommer av mange tiltaler til et publikum. Brevet inneholder en rekker imperativer, noe som angir grammatisk at brevet består av en rekke formaninger. I Antikken ble denne sjangeren kalt protreptisk tale. Et annet virkemiddel i brevet er diatriben. Forfatter. Brevet selv angir at forfatteren er «Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener (gr. "doulos")» (Jak. 1,1). Det er mange som heter Jakob i Det nye testamente, men det har vært vanlig i den kristne tradisjonen å regne brevets forfatter for å være Jakob, Jesu egen bror (jf. Mark. 6,3 og Matt 13,55). Han spilte en sentral rolle i den urkristne menighet og konflikten mellom ham og Paulus mener man å finne igjen i brevet. Moderne historisk forskning har anfektet at Jakob, Jesu bror, er brevets forfatter. Blant annet fordi brevet er skrevet på relativt god gresk og gresk retorikk er anvendt (jf. diatriben). Det er også andre grunner. Datering. Dersom Jakob, Jesu bror, forfatter er brevet antakelig forfattet en gang på 50-tallet og muligens tidlig på 60-tallet e.Kr. Det vanlige i dag er å datere brevet til ca. 70-110 e.Kr. Adressater. Brevets preskript nevner de «tolv stammer som lever ute i fremmed land» (gr. "diaspora") som brevets adressater. Det er naturlig å anta at brevet tiltaler jøde-kristne utenfor Palestina, jf. bruken av begrepet diaspora. Dette er en av grunnene til at brevet regnes som ett av de katolske brev. De fleste forskere i dag regner likevel med at brevet hadde en snevrere adressat, nemlig jøde-kristne menigheter nært Palestina og i nær kontakt med Jerusalem-menigheten. Verkenselva (Ringerike). Den gamle riksveien over Verkenselva på oversiden av Verkensfossen Verkenselva er ei lita og kort elv i Soknavassdraget i Ringerike kommune i Buskerud. Elva dannes nordøst i Torevannet, vest for Sokna i Soknedalen, og renner ut i Sogna rett sørøst for Sokna. Den har navnet sitt fra gamle nedlagte Sognedalen Jernverk, som lå på gården Bergs grunn rett nedenfor Verkensfossen. Elva passerer under riksvei 7 (bru) rett nordvest for Sokna. Elva domineres av ørret og ørekyte, men har også en stamme av trepigget stingsild ("Gasterosteus aculeatus"), edelkreps ("Astacus astacus") og elvemusling ("Margaritifera margaritifera"). Sistnevnte er totalfredet. Eggjasteinen. Eggjasteinen er en runestein som i 1917 ble funnet på gården Eggja i Sogndal i Sogn. Den er oppbevart ved De kulturhistoriske samlinger i Bergen i dag. Den ble tidligere delvis kalt «Eggjumsteinen». Steinen. Steinen er 160 × 70 × 10 cm stor, og har vært takhelle over et lite gravkammer på flat mark. Steinen og innskrifta har altså ikke vært synlig. Der lå det også litt gravgods, men grava har trolig aldri inneholdt noe lik, og kan være et minnesmerke over folk som er døde ute på havet. Man har laget en tomgrav (kenotaf), dit de etterlatte kunne gå og ofre til den døde og forrette de ritene som var vanlige. Grava er arkeologisk datert til annen halvdel av 600-tallet. På steinen står den lengste innskrifta vi har i eldre runer. Dessuten er det en figur av en hest på steinen. Det er uvisst om denne figuren har sammenheng med teksta. Innskrifta er i språk fra synkopetida. Innskrifta består av tre rader, en lang rad (rad A), en kort rad (rad B), og en lang rad igjen (rad C). Ottar Grønviks tolkning. Steinen har vært tolket på ulik måte gjennom tidene. Ottar Grønvik ga i 1985 ut en bok om innskrifta. Denne tolkningen har han modifiert i tre seinere artikler, i 1988, 2000 og 2002. Her følger hans tolkning slik den er etter artikkelen i 2002. A- og B-raden skildrer et skipsforlis, mens C-raden beskriver hvordan man skal forholde til grava. – Magnus Olsen. Men den første som prøvde å gi en helhetlig tolkning av innskrifta, var Magnus Olsen i 1921 og 1924. Innskrifta skildrer hvordan runesteinen er ført til gravstedet, og hvordan den skal behandles. Det beskrives hvordan runesteinen blir ført på en slede til gravstedet. Steinen blir stenket med blod. På sleden er det keiper, dvs. tverrtrær, og der er det ristet runer. Disse blir skavet av når steinen gnir mot dem. Det avskavete er å oppfatte som en runehær. Det stilles et spørsmål: hvem av (rune)hæren er kommet hit til menneskeland? Svaret er en navnegåte, der løsningen er Ormari, dativ av personnavnet Ormarr. For han er det født en hevner. Navnegåten ser slik ut: «Fisken, fast i sitt forsett gjennom likstrømmen svømmende omkring» er en omskrivning for "orm". «Fuglen, som ville skrike om den fikk slite i lik» er en omskrivning for ørn, som på norrønt kan hete "ari". Løsning på navnegåten er derfor "Ormari", dativ av mannsnavnet "Ormarr". Dernest beskrives det hvordan ristningen av runer foregikk: ikke mens sola skinte og ikke med jernredskap. Og til slutt får vi høre hvordan steinen skal behandles: steinen skal ikke blottlegges eller utsettes for forheksede menn. Lis Jacobsen. Lis Jacobsen ga i 1931 en annen tolkning. Hun vil lese radene i rekkefølge C – A – B. Hun avviker sterkt fra Magnus Olsen i tolkningen av A-raden. Den skal skildre hvordan en høvding som var blitt drept, ble ført i båt til Sogndal. En mann utgyter offerblod, som påføres båtens keiper (tolleganger). Deretter føres han med hester til gravstedet. – B-raden tolker hun: «Han døde ved udåd». Lis Jacobsen antar at det kanskje er en navnegåte i innskrifta. «Fisken, svømmende ut av spydenes strøm»: her er «spydenes strøm» blodet, og det hele vil si "geirr" 'spyd'. «Fuglen, skrikende i spydenes regn»: her vil «spydenes regn» si kampen og det hele "vakr" 'våken'. Den døde het derfor "Geirvakr". Mr. Bean (animert TV-serie). "Mr. Bean" er en TV-serie som vises på amerikanske Cartoon Network. Handling. Mr. Bean er utrolig uheldig i denne serien. Han havner alltid i et eller annet problem, men vanligvis så kommer han ut av dem på en eller annen måte. Figurer. Teddy er Mr. Beans kosebamse. Hvis noen tar fra ham Teddy, vil han risikere livet sitt for å få den tilbake. Mrs. Irma Groob er Mr. Beans kjæreste. Peder Laale. Peder Laale, også skrevet Peder Låle, Peter Låle, Peder Lolle, Pedr Laala og Petrus Laale, var en dansk ordspråksamler som levde i siste halvdel av 1300-tallet. En kjenner ingenting til Peder Laales liv bortsett fra hans berømte "Parabolae", på dansk bare kalt "Ordsprog", en samling på over tusen ordspråk gjengitt både på latin og dansk. I den trykte versjonen av samlinga blir han kalt "legista", det vil si kyndig i sivil rett, men han var antakelig prest. Peder Laales "Ordsprog". Peder Laales ordspråksamling inneholder 1200 latinske sentenser hvorav omkring 1000 er oversatt til tilsvarende danske ordspråk. Mange fellesnordiske ordtak og talemåter, også flere som ennå er i levende bruk, er tidligst notert i denne samlinga. Noen av de danske ordspråkene er kanskje forfattet av ham selv, men de aller fleste er utvilsomt svært gamle og skapt av folket. Samlinga er den eldste i sitt slag i Norden, dersom man ser bort fra den vesle islandske "Málsháttarkvædi", og derfor en viktig kilde til kunnskapen om folks tanke- og forestillingsverden i middelalderen. Det eldste bevarte dokumentet som nevner Laale, er en svensk oversettelse av enkelte av ordspråka fra 1440-åra. Samlinga må ha eksistert på dansk før dette, og en regner med at originalteksten ble skrevet rundt 1350. Den eldste kjente danske tekstversjonen foreligger bare i form av et lite fragment av et manuskript fra rundt 1450. Samlinga kom imidlertid i en trykt versjon i utgitt av «lærde menn ved Københavns universitet» som lesebok i latinundervisninga. Annet opplag kom allerede i 1508. Boka kom siden i nye utgaver i 1515, 1614, 1703, 1828, 1843, 1889–1894, 1929 og 1966, sist under tittelen "Gammeldanske ordsprog". Peder Laales ordspråk utgjør ellers første bind av standardverket "Danmarks gamle Ordsprog" som har blitt utgitt fra 1977. Peder Laales latinske formuleringer er forvansket og preget av gallicismer, det vil si er sterkt påvirket av fransk, noe som kan tyde på at Laale var "paris-klerk" og hadde fått sine impulser også fra pavelig og fransk middelalderkultur. Likevel ble samlinga flittig brukt som skolebok i latin på 1500-tallet, også etter reformasjonen i 1537. Folkloristen og språkmannen Peder Syv gjengir flere av Peder Laales ordspråk i sin store samling "Almindelige danske Ordsprog" som kom i to bind i 1682 og 1688. "Olelais fraser", et dansk håndskrift fra før 1680 som kom i et opptrykk på 1730-tallet, er en grovkornet parodi på Laales alvorlige samling av pedagogiske ordspåk. Den inneholder klassiske latinske sitater og latterlige danske oversettelser. Engelsk springer spaniel. Engelsk Springer Spaniel (FCI #125) er en apporterende fuglehund. Tidligere var rasen også kjent som Nordfolk spaniel. Rasen ble første gang akseptert av The Kennel Club i 1902. Opprinnelse. Engelsk springer spaniel er trolig en av de eldste spanieltypene. Typen var opprinnelig en kortjager, men regnes i dag helst som en apporterende fuglehund. Foruten clumber spaniel har alle spanielene en opprinnelse fra såkalte "landspaniels", som eksisterte på midten av 1700-tallet. Engelsk springer spaniel og cocker spaniel ble først delt i to hunderaser mot slutten av 1800-tallet. Stamboka, som går tilbake til 1813, var før de ble skilt felles. Engelsk springer spaniel ble tidligere kalt Nordfolk spaniel, fordi Hertugen av Norfolk hadde stor innflytelse på rasens utvikling mot slutten av 1800-tallet. Navnet «springer» kommer fra at den tidligere ble bruk til å springe eller støte opp fugl, som fløy i jegerens nett. Jaktformen var altså svært lik setterenes. Beskrivelse. Hodet er middels langt, temmelig bred skalle, ganske bred og dyp snute, markert stopp. Øynene er mørk nøttebrune med et vennlig og livfullt uttrykk. Ørene er forholdsvis lange og henger inntil hodet. Kroppen har et ganske bredt, dypt bryst med godt buete ribben. Halsen er ganske lang og tørr. Bena er ikke så lange, men har en sterk benstamme. Potene runde, halen lang. Pelsen er lang, tett og bløt, men mykt hårlag på ansikt og snute. Høyde: Standarden sier ca. 51 cm uansett kjønn, men 46-51 cm er vanlig hos hanner og 43-48 cm hos tisper. Hannen er vanligvis både høyere og tyngre enn tispene. Hunder fra rene jaktlinjer er ofte lettere bygget og noe mindre fysisk, mens hunder fra tradisjonelle utstillingslinjer kan være noe høyere. Farge: Leverbrun og hvit eller svart og hvit, eller disse farger med brune tan-tegninger. Mengden hvite tegninger kan variere mye, også mengden med spetter i det hvite. Stell: Pelsen er lang og silkeaktig og man må kamme og gre den regelmessig. Kvister, matrester og rusk har en tendens til å feste seg i de lange ørene samt i det lange behnget på kropp og ben, og pelsen må derfor kammes regelmessig. Pelsen rundt øregangene samt på potene må klippes jevnlig, minst en gang i måneden. I røyteperiodene samt før utstilling er det viktig med litt ekstra pelsstell. I dag eksisterer det to grunnleggende avlslinjer med engelsk springer spaniel. En rettet mot eksteriøret, den andre mot bruksegenskaper. Sistnevnte linje består av individer som typisk er smalere og lettere av type. Hundene kan minne om små engelske settere. Disse foretrekkes ofte som tjenestehunder, for eksempel som søkshunder og spesialsøkshunder. Atferd. Engelsk springer spaniel regnes som en vennlig og åpen hund. En ypperlig turkammerat og en god familiehund for aktive mennesker. Studier gjort i USA viser imidlertid at denne hunderasen er overrepresentert med hensyn til aggresjonsatferd mot sine eiere. Aggresjonsproblemene med rasen støttes av flere uavhengige studier, blant annet Borchelt, 1983; Landsberg, 1991; Line and Voith, 1986. Endringer i neurotransmitternivåene hos engelsk springer spaniel antyder en genetisk årsak, der et enkelt gen kan vise seg å være ansvarlig. Reisner m.fl. (1996) hevder at det kan se ut som om at hunderasen har reduserte stoffskiftenivåer av serotonin og dopamin. En spørreundersøkelse blant springer-eiere i USA viste at mer enn 20% av hundene i undersøkelsen hadde bitt folk. Bruksområde. Engelsk springer spaniel blir kalt «all round hunden» fordi den er så allsidig. Den regnes som en god jakthund og er meget godt egnet som sporhund. Mange bruker springer som ettersøkshund for hjortevilt. Politi og Tollvesen bruker rasen som narkotikahund og bombehund. Rasen gjør det også godt i lydighetsringen og på agilitybanen. Brian Molko. Brian Molko fotografert i 2006 Brian Molko (født 10. desember 1972 i Brussel) er vokalist og gitarist i det britiske «alternativ»-bandet Placebo. Han og tidligere skolekamerat Stefan Olsdal, startet bandet i 1994. Bandet slapp sitt første album i 1996 også navngitt "Placebo". Molko er biseksuell og har et feminint utseende. Dommedag (Michelangelo). "Dommedag" er et freskomaleri av Michelangelo beliggende over alteret i det sixtinske kapell i Vatikanstaten. Fresken tok seks år å fullføre. Michelangelo begynte å arbeide på den i overkant av tre tiår etter å ha fullført taket i kapellet. Verket er omfattende og strekker seg over hele veggen bak alteret i det sixtinske kapell. Verket ble utført i tiden fra 1535 til 1541. "Dommedag" er en storslått framstilling av Jesu gjenkomst og apokalypsen. "Dommedag" var kontroversielt og ble et emne for omfattende kranglinger og drakamper mellom kardinal Carafa og kunstneren selv: kardinalen beskyldte Michelangelo for umoral og framvisning av uanstendig smuss i form av nakne legemer med kjønnsorganene vist fram for alle og enhver og det i kristenhetens viktigste kirke. For kardinalen var det uakseptabelt og han satte i gang et sensurprogram, senere kalt for «fikenblad-kampanjen», sammen med monsignor Sernini, ambassadør av Mantova, for å få freskoene fjernet. Da pavens egen seremonimester, Biagio da Cesena, uttalte at «det var mest skammelig at det i et slikt hellig sted skulle bli avbildet alle disse nakne figurene, som blottet seg så skammelig», og det var ikke et verk for et pavelig kapell, men heller for «offentlige bad og vertshus». Michelangelo arbeidet inn Cesenas portrett i scenen som Minos, underverdens dommer (helt i bunnen til høyre for maleriet) med eselører som symbol på dumhet, mens hans nakenhet ble dekket av en sammenkrøllet slange. Det er sagt at da Cesena klagde i paven selv skal paven ha ledd av at hans jurisdiksjon ikke strakte seg til helvete og at portrettet skulle forbli. Figurenes kjønnsorganer ble overdekket 24 år senere etter at Konsilet i Trient hadde fordømt nakenhet i religiøs kunst. Den som fikk oppdraget å male over Michelangelos kunst var kunstneren Daniele da Volterra, som har blitt nedsettende husket av ettertiden under oppnavnet «Il Braghettone» («Buksemlaeren»). I 1925 ble det oppdaget at Michelangelo hadde skjult sitt eget selvportrett i maleriet. Det ble ment at Michelangelo avbildet seg selv i ansiktet til Apostelen Bartolomeus, helgenen som ble flådd, basert på kunstnerens egne følelser for den forakt han ble utsatt for under utførelsen av maleriet. Selv om denne identifikasjonen er i dag framstilt som et faktum er det ikke enighet blant kunsthistorikere om at så er tilfelle. Seksualsystem. Grafisk illustrasjon av seksualsystemet tegnet av Georg Dionysius Ehret i 1736. Bokstavene refererer til Linnés 24 planteklasser (A = I, B = II, C = III osv.). Seksualsystemet ("systema sexuale") var det taksonomiske systemet på planter som Carl von Linné innførte. Det var det første forsøket på å klassifisere samtlige planter i tråd med et enkelt skjema. Fordelen var at det var enkelt å avgjøre en ukjent plantes taksonomiske tilhørighet. Når systemet likevel for lengst er forlatt, skyldes det at systemet var svært kunstig. Systemets navn kommer av Linnés klassifikasjon tok utgangspunkt i plantenes kjønnsorganer. Beskrivelse av systemet. Linné delte inn plantene i 24 «klasser» på grunnlag av støvbærernes antall, lengde og posisjon. De første 13 klassene var definert ut ifra antallet av like lange og ikke sammenvokste støvbærere. Så fulgte to klasser for blomster med støvbærere av ulike lengder, fem klasser for blomster der støvbærerne er vokst sammen med hverandre eller med fruktemnet, tre klasser av énkjønnede blomster (sambu og særbu), og til slutt en klasse for planter uten blomster (kryptogamer). De første 13 klassene ble videre inndelt i «ordener» på grunnlag av fruktemnene; de resterende klassene på grunnlag av bl.a. antall støvbærere. Det fantes dermed ordener ved samme navn i ulike klasser. Man måtte altså nevne klassen sammen med ordenen, for at systemet var entydig. Et eksempel er «Hexandria Monogynia» for planter med seks støvbærere og ett fruktemne (f.eks. lilje), mot «Triandria Monogynia» for planter med tre støvbærere og ett fruktemne (f.eks. krokus). Dessuten forekom noen klassenavn som ordensnavn i andre klasser. Seksualsystemet lignet dermed mer på en tabell med kolonner og rader enn på et system i dagens forstand. Bildene til høyre viser Linnés egen oversikt over seksualsystemet samt en samtidig illustrasjon av de 24 klassene. Linné dannet navnene i systemet etter de gammelgreske ordene for bl.a. «mann» ("andros"), «kvinne» ("gyne"), «ekteskap» ("gamos") og «hus» ("oikos"). Disse kombinerte han med de greske tallordene for én til ti ("mono", "di", "tri", "tetra", "penta", "hexa", "hepta", "okto", "enne", "deka") samt tolv ("dodeka"), tjue ("ikosa") og mange ("poly"). I mange tilfeller forekommer ulike blomster i samme art eller i nært beslektede arter. I slike tilfeller var Linné fleksibel nok til ikke å dele opp det han oppfattet som naturlige enheter. Han satte altså i slike tilfeller sitt eget kunstige system til side. Arten(e) ble således klassifisert i den klassen og ordenen som de fleste individene i de fleste av slektens arter hørte til. Oversikt over systemet. Oversikten følger den første utgaven av "Species plantarum" (1753). Klasser er oppført med store romertall, ordener med små sådanne. Seksualsystemets videre historie. Linné beskrev sitt seksualsystem for første gang i første utgave av "Systema naturae" (1735) og overtok det i senere bøker, spesielt i "Species plantarum" (1753). I samtiden ble Linné av og til latterliggjort (bl.a. av Erasmus Darwin) for sin livlige seksuelle fantasi, siden han beskrev blomstenes oppbygning med et svært antropomorft språk. For eksempel omtalte han klassen Monandria som «én ektemann i ekteskapet», Diandria som «to ektemenn i samme ekteskap», Polyandria som «tjue eller flere menn i samme seng som kvinnen». Ordenen Syngenesia Polygamia Necessaria beskrev han som en tilstand hvor «ektefolkenes senger ligger i midten, omgitt av konkubinenes senger, og hvor konene er sterile, mens konkubinene er fruktbare.» Linné var klar over at seksualsystemet var kunstig. Men det var også nettopp det som gjorde det attraktivt, siden det var enkelt å bruke i praksis. Det ble derfor fort allment akseptert. Først i 1800-tallets første tiår ble systemet gradvis erstattet med mer naturlige systemer. I dag er systemet i sin helhet forlatt, siden dagens plantesystematikk bygger på det evolusjonære slektskapet mellom arter. Siden Linné var fremmed for evolusjonstanken, kan det ikke overraske at dagens system ikke har mye overlapp med seksualsystemet. Deler av seksualsystemet brukes derimot fremdeles i bestemmelsesnøkler. Species plantarum. "Species plantarum" er en av Carl von Linnés bøker (full tittel "Species Plantarum, exhibentes plantas rite cognitas, ad genera relatas, cum differentiis specificiis, nominibus trivialibus, synonymis selectis, locus natalibus, secundum systema sexuale digestas", som er latin og betyr "Plantenes arter'", [en bok som] behørig legger frem de kjente plantene og de tilhørende slektene med artenes forskjeller, trivialnavnene, utvalgte synonymer, lokaliteter, og som videre forklarer seksualsystemet"). Boken inneholdt beskrivelser av alle kjente planter og er den første som konsekvent bruker todelte artsnavn ("binomen"). Den regnes derfor som en milepæl i systematikkens historie. Mange av de vitenskapelige navnene som Linné innførte i boken, er i bruk den dag i dag. Og selv om noen artsnavn har blitt endret gjennom tidene, har man beholdt Linnés "måte" å benevne arter på, nemlig med todelte navn, som består av slektsnavn pluss artsepitet (se nomenklatur). Plantene ble klassifisert i tråd med seksualsystemet som Linné hadde utviklet. Det tok utgangspunkt i blomstenes støvbærere og fruktemner, men er forlatt i dag. Bokens første utgave kom i 1753. Derfor ble dette året (og denne boken) senere bestemt til å være startpunktet for dagens botaniske nomenklatur. Alt som ble publisert om planter før "Species plantarum" har dermed kun historisk interesse. Derimot må selv dagens systematikere forholde seg til "Species plantarum" – og til artsbeskrivelsene som ble publisert siden. Det tilsvarende verket for dyr er første bind av Linnés bok "Systema naturae" fra 1758. Bokens første utgave beskrev på 1200 sider fordelt på to bind 5900 arter. Verket kom ut med to ytterligere utgaver i Linnés levetid. Omfanget hadde da økt til 1682 sider. Året etter hans død ble den fjerde utgaven utgitt. Denne bestod av fire bind på tilsammen 3086 sider. Estlands geografi. Estland er et land i Baltikum ved den østlige kysten av Østersjøen. Landet grenser til Finskebukta i nord og ligger mellom Latvia og Russland. Estland er et flatt land, og den gjennomsnittlige høyden er bare 50 meter. Oljeskifer og kalkstein, sammen med skogene som dekker 47 % av landet, spiller en viktig økonomisk rolle i dette landet som ellers har få naturressurser. Estland har over 1 500 innsjøer og vann, mange myrområder, og en kystlinje på 3 794 km med mange bukter, sund og viker. Havna Muuga i Tallinn er en av de beste isfrie havnene i Østersjøen. Estlands strategiske plassering har ført til mange kriger om territoriet gjennom historien. I 1944, da landet var okkupert av Sovjetunionen ble regionene Jaanilinn og Petseri annektert. Den lovmessige statusen til disse områdene, og hvor grensen går er i dag fremdeles ikke avgjort mellom Estland og Russland. Geografiske trekk. Estland er et lavt land med et areal på 45 226 km². Estland har en lang kystlinje langs Østersjøen med 1 520 øyer og skjær. De to største øyene er Saaremaa med 2 673 km² og Hiiumaa med 989 km². Disse to øyene er populære feriesteder i Estland. Det høyeste punktet i landet, Suur Munamägi er en skogkledt ås sørøst i landet, og strekker seg 318 meter over havet. Denne åsen er også det høyeste punktet i hele Baltikum. Estland er dekket av omtrent 18 000 km² skog. Jordbruksområdene utgjør rundt 9 260 km², enger 2 520 km², og beiteområdene 1 810 km². Det finnes mer enn 1 400 naturlige og kunstige innsjøer og vann i Estland. Den største av dem, Peipus (3 555 km²), danner en stor del av grensen mellom Estland og Russland. Den nest største innsjøen, Võrtsjärv på 270 km² ligger sentralt i landet. Narva og Emajõgi er de viktigste av de mange elvene i Estland. Estland har en 267 km lang landegrense med Latvia, og 290 km med Russland. Fra 1920 til 1945 gikk Estlands grense mot Russland, fastsatt av Tartufreden i 1920, lenger øst for elven Narva i nordøst, og forbi byen Petsjorij (Petseri) i sørøst. Dette området, som utgjør omtrent 2 300 km² ble innlemmet i Russland av Stalin etter andre verdenskrig. Estland vil nå ha tilbake det tapte området. Geologi. Estland tilhører i sin helhet det baltiske skjold, en del av det østeuropeiske kraton. Grunnfjellet her er 1890 – 870 millioner år gammelt. Derimot er Estland del av en plattform – hvor selve grunnfjellet ligger under nyere lag. I Estland er disse nyere, stabile lagene omlag 540-500 millioner år gamle. På øya Saaremaa i vest består grunnen av kalkstein fra Silur, omlag 420 millioner år gammelt fra tiden omkring den kaledonske fjellkjedefolding mye lengre vest. Denne delen av Estland lå under grunt hav i Silur, og det ble avsatt desimentære kalksteinslag i det som blant lokale fagfolk kalles Silurbanken. Kysten lengre nordøst er annerledes, og består av lag skjøvet fram av innlandsisen med bølgete åser, morener og en stor mengde grytehullsjøer. Mot havet løper en parallell klippeformasjon som elvene har brutt igjennom med dannelse av fossefall. Ved Narva har elva brutt igjennom og skapt en av Øst-Europas største fosser. I Viljandi fylke i sør er det partier med svært rød sandstein, av en type som tiltrekker seg geologer. Klima. Satellittbilde av Estland fra april 2004 Estland har et temperert klima som ikke er ulikt det man finner i Skandinavia. Østersjøen medvirker i stor grad til dette, og fører til kjølig og fuktig vær året rundt, og vintertemperaturene er relativt milde sammenlignet med andre områder på samme breddegrad. De nordlige kystområdene kan derimot få kraftig vind innimellom som gir ganske så sure forhold, i tillegg til den kalde østavinden fra Russland. Lett snøfall er vanlig over hele landet om vinteren, men smelteperioder som kommer med jevne mellomrom hindrer snødekket i å bli for dypt. Om sommeren har man regn og regnbyger omtrent hver andre eller tredje dag. Mai og juni er den tørreste tiden på året. Tallinn har en normal årsnedbør på 585 mm. Miljø. Den tyngste arven etter sovjetperioden i Estland er den omfattende forurensningen. Den sovjetiske hæren var blant de verste synderne, og militære installasjoner fra denne tiden dekker 800 km² av Estland. Militæret dumpet hundretusenvis av tonn med jetdrivstoff i jorden, og kastet giftige kjemikalier, og gammelt sprengstoff og våpen i sjøen ved kysten og i de mange innsjøene. Da hæren trakk seg tilbake fra Estland i 1990 ble det gjort store ødeleggelser på kasserte bygninger og utstyr. I oktober 1993 laget det estiske miljødepartementet en foreløpig rapport, som oppsummerte ødeleggelsene. Rapporten hevdet at det hadde gått verst utover matjorden og de underjordiske vannkildene på grunn av systematisk dumping av jetdrivstoff fra seks sovjetiske flybaser. Ved flybasen nær Tapa ble det anslått at seks kvadratkilometer med land var dekket av drivstoff, og 11 kvadratkilometer av grunnvannet var forgiftet. Vannet i det omkringliggende området var det ikke mulig å drikke. Med dansk hjelp begynte estlenderne å rense området. Andre miljøproblemer er luftforurensning. Nesten 75 % av den estiske luftforurensningen kommer fra to oljeskiferbaserte varmekraftverk som er i drift nær Narva. Gruvedriften etter oljeskifer nordøst i Estland etterlot også gigantiske hauger med kalkstein. Nær byen Sillamäe, der det tidligere lå et atomkraftverk, ble 1 200 tonn med uran og 750 tonn thorium dumpet i Finskebukta. Dette skal ha skapt alvorlige helseproblemer for innbyggerne i området. Miljøproblemer: Luften er kraftig forurenset med svoveldioksid på grunn av kraftverk som brenner oljeskifer i nordøst. Jordsmonnet og grunnvannet er forurenset med petroleumsprodukter og kjemikalier fra tidligere sovjetiske militærbaser. Estland har mer enn 1 400 naturlige og kunstige innsjøer, og de minste av disse som ligger i jordbruksområdene er kraftig forurenset av organisk avfall. Sjøområdene nær kysten er forurenset mange steder. "delaktig i avtaler som omhandler:" Biologisk mangfold, klimaendringer, utryddingstruede dyrearter, miljøfarlig avfall, skipsforurensning, vern av ozonlaget, våtmarksområder. "signert, men ikke stadfestet:" Kyoto-avtalen Naturfarer: Flom oppstår ofte på våren Alexander Roslin. Alexander Roslin (født 15. juli 1718 i Malmö, død 5. juli 1793 i Paris) var en svensk portrettmaler. Fra 1750-tallet virket han hovedsakelig i Paris. Roslin var først og fremst dyktig til gjengi å teksturen i stoff, men han malte også portretter med psykologisk innlevelse og uttrykk. Hans håndverksmessige dyktighet, og hans lydhørhet for tidens moter, gjorde ham til en populær maler hos det parisiske aristokratiet. Roslin skapte seg etter hvert et godt omdømme i Paris, og ble valgt inn i det franske kunstakademiet. Hans tidlige verk viser påvirkning fra Jean-Marc Nattier, med sine lyse og rolige farger. Et eksempel er portrettet "Friherrinne de Neubourg-Cromière" (1756). I løpet av 1760-tallet kom tendenser til et mer fargesterkt uttrykk, slik som i portrettet av hans kone Marie-Suzanne Giroust, "Dame med slør" (1768), og også i "Familien Jennings" (1769). Jonskollen. Jonskollen (529 moh.) er en kolle som ligger sørøst for den Lagmannskollen og øst for Pipenatten i Strømsoddbygda, i Ringerike kommune. Fra Jonskollen er det kort vei til Vælsvanna i Soknedalen. Man kan tar seg dit via bomvei fra Sokna/Strømsoddbygda og Jonsrud i Soknedalen, og Skollerud i Ådal. Aspøya. Aspøya er ei øy og ei bygd i Tingvoll kommune, på Nordmøre. Øya har et areal på 20 km² og 248 innbyggere (2001). Øyas høyeste punkt er Vettafjellet. Riksvei 70 og europavei 39 følger samme trasé over Aspøya. Fra Straumsnes, over Aspøya via Bergsøysundbrua til Bergsøya, og gir fergefri vei vestover til Molde og Kristiansund. Bergsøysundbrua er en del av Krifast. Aspa-ætten, som blant annet fostret erkebiskop Olav Trondsson, hadde hovedsete på gårdene "Aspa" og "Boksaspa" i middelalderen. Jonsrud. Jonsrud er ei grend og en tidligere holdeplass langs Bergensbanen i Ytre Soknedalen, mellom Hønefoss og Sokna i Ringerike kommune. Stedet er oppkalt etter gården Jonsrud. Grenda. Grenda ligger i Veme menighet og Heggen skolekrets, sør for Gardhammar og nord for Veme, langs riksvei 7 til Hallingdal og Bergen, på nordsiden av Sogna. Ungdomsskoletrinnet sogner til Sokna skole, mens elevene må til Hønefoss for å gå på videregående skole. Gjennom grenda renner også Væla, ei lita elv som kommer fra Vælsvanna i Soknedalen og renner sammen med Sogna ved Jonsrud. Til Vælsvanna og Jonskollen går det bomvei fra Jonsrud. Gården. Jonsrud nevnes ikke i gamle diplomer og jordebøker, men navn og beliggenhet indikerer at gården trolig ble ryddet i tiden like etter at kristendommen ble innført i landet, altså enten sent på 1000-tallet eller (helst) på 1100-tallet. Mannsnavnet "Jon" kom nemlig til Norge med kristendommen, og gårdens beliggenhet er av en slik karakter at den må ha vært blant de første som ble ryddet der. I 1660 nevnes "Tomas Gulbrandsen Ask" som eier av gården. Likeledes nevnes den i matrikkelutkastet fra 1723 (matrikkelnummer 217). Gården er siden delt. Den har gårdsnummer 65 i Ringerike. Peters første brev. Peters første brev eller Første Petersbrev er ett av de katolske brev og er det tjueførste brev i den kanoniske rekkefølgen i Det nye testamente. Ifølge den kristne tradisjon er det apostelen Peter, opprinnelig Simon Bar-Jona, som har skrevet brevet. Innhold og sjanger. Når det gjelder spørsmålet om sjanger, er det tydelig at både preskriptet og postskriptet legger opp til en epistolær forståelse av skriftet. Enkelte vil forså skriftet som en homiletisk utleggelse (for eksempel over en dåpshomilie, 1,4-4,11 [merk bruddet i 4,11||12 og det liturgiske preget]). En annen ting er tiltalen som er i mange tilfeller i 2. person flertall, og situasjonen som tyder på at brevskriveren må ha «sett leserne for seg». Forfatter. a. Gresken er god (Peter var fisker). b. Avhengigheten til de paulinske skriftene (Peter og Paulus var ikke på godfot, jf. Apg. 15). c. Referanser til en «ildprøve» (4,12) og erfaringen av lidelse. d. Kirkeorganiseringen gjenspeiler en mye senere periode (jf. Pastoralbrevene, Apostlenes gjerninger). Forskeren L. Goppelt ser her en kirke i overgangsfasen mellom carisma og «frühkatolizismus» (tidligkatolisisme), og argumenterer i sin bibelkommentar for en dato mellom 80-85 e.Kr. e. Den symbolske benevnelsen Peter i stedet for Simon (Peter) blir brukt. f. Konteksten peker også henimot en sendatering. Når det gjelder språket så er det som nevnt god gresk. Samtidig bruker forfatteren LXX ganske intensivt, og semittismene mangler. På enkelte steder er det mulig å spore hymniske stykker, som åpenbart er bearbeidet inn i brevets argumentasjon av forfatteren. Av betydning er det 2,21-24 og muligens også 3,18-22. Konklusjon: En rekke forskere hevder at brevet har et pseudepigrafisk forfatterskap, ikke av en oppdiktet karakter, men av en representant i Roma (en disippelskole?) som så på seg selv som etterfølger av Simon Peter. Datering. Det er mulig å dele dateringen inn i to fløyer, en tidlig og en sen. Den tidlige dateringen støtter seg på at skriftet kjent hos tidlige 2-årh. vitner (Andre Petersbrev, Polykarp, Papias og muligens Første Klementsbrev) og mener at brevet kan ha vært forfattet så tidlig som 57-58 e.Kr., men mest sannsynlig tidlig på 60-tallet e.Kr. I følge R. Brown er det da to alternativer, enten 60-63 eller 70-90. Endel interne ting, samt forfatterspørsmålet, peker mot den siste dateringen. Et flertall av forskere i dag går for den sene dateringen. Adressater. Adressatleddet i preskriptet angir adressatene til å være «de utvalgte som lever i fremmed land, spredt omkring i Pontos, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia» (1 Pet. 1,1). Provinsene i opplistingen er nok ikke ment i sin fulle utstrekning (ville ha vært hele det vestlige Lilleasia), men er nok distrikter i et mindre område innenfor provinsene (det nordlige Lilleasia). Raymond Brown mener at disse områdene ble misjonert fra Jerusalem og var innenfor Peters og Jakobs misjonsadministrasjon. Han bygger det på Peters pinsetale (Ac. 2,9ff) og lar det forklare noe av årsaken til at rettledningen kommer fra Roma og ikke Jerusalem. En annen årsak er en eventuell datering etter Jerusalems fall, etter at de kristne har flyktet til Pella (jf. Eusebius kirkehistorie). Da er det naturlig at menigheten i Roma, som har også sitt opphav fra Jerusalem/Peter som autoritet, tar dette ansvaret (Brown viser til Rom. 3,1 og Første Klementsbrev). De utvalgte synes å være hedninger med god kjennskap til Det gamle testamente (jf. exodus-motivene i brevet). Å leve som kristen i samfunnet. Adressen til de kristne som bor i diasporaen viser at Første Petersbrev er opptatt av det horisontale bildet ved den kristne tilværelse, mens Paulus gjerne kaller frem et mer vertikalt bilde av de kristne (de kalte, hellige etc.). Første Petersbrevs benevnelse henter frem den sosiale dimensjon ved trossamfunnet ved hjelp av et kjent bilde fra tilhørerne. Det er en selvforståelse mer på linje med det jødisk-hellenistiske enn det gresk-hellenistiske (stoiske etc.). Det er ett folk som er spredt omkring i verden – de er Guds nye folk (1 Pet 2,9). Måten de første kristne ble fremmede for sine medborgere forstås gjennom et teologisk motiv som ligger under første del: Det eskatologiske exodussamfunnet (1Pet 1,3-2,10). Denne måten å se seg selv på minner om Qumran-samfunnets måte å tenke (1QH 3,19-21). På mange måter er det store likheter mellom Første Petersbrev, begge taler om den nye begynnelsen som en nyskapelse og måten nyskapelsen skjer på: for Qumran omvendelse og for Første Petersbrev dåp. Enkelte forskere ser her en tradisjonshistorisk linje fra en tidlig essenerinnflytelse til Første Petersbrevs måte å nytolke Exodusmotivet. I Første Petersbrev tolkes Exodus som tro, ikke som emigrasjon. Selv om de er likheter er det også forskjeller. Den nye eksistens var forskjellig for begge. Essenerne levde etter regler (lik Jakobbrevets empiriske teologi), mens 1 Pet 1,3’s indikativ («…har født oss på ny og gitt oss et levende håp …») kan ikke misforstås som en beskrivelse av en empirisk tilstand, fordi en imperativ som følger i 1,13 («Sett håpet fullt og fast…»). For Qumran var det en radikalisert lovoverholdelse som var svaret, mens for Første Petersbrev er det evangeliet som motivasjon (frelsens evangelium som skjedde skjult i korset og oppstandelsen og som skal åpenbares i nær fremtid). For de kristne er det en transisjon og ikke en emmigrasjon som kjennetegner deres tilværelse. Noe er nytt er kommet, men de flytter ikke ut i ørkenen som essenerne. Lidelsens teologi. Første Petersbrev forstår lidelsen som den opplever som dom. Bakgrunnen for denne forståelsen ligger i den jødiske historie (Makkabeeropprøret, Daniel etc). I 1 Pet. 4,17 er dette uttalt: «For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds eget folk». Dommen begynner med Guds tempel, hans eget folk. Det kristne er enda i syndens grep, og de må mest av alle oppleve dommen: «Når Kristus altså har lidd under sitt jordeliv, så skal dere væpne dere med denne tanken: Den som har lidd her i livet, er ferdig med synden. Derfor skal han ikke lenger følge menneskelige lyster, men leve resten av sitt liv etter Guds vilje» (4,1f). Første Petersbrev forstår også lidelse paradoksialt som nåde. I det at de kristne deltar i den korsfestede og oppstandne Herre, så er det å lide for god oppførsel også nåde. Det sies faktisk veldig radikalt (sml. Hustavlen i 1 Pet): «Å finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet, det er godt i Guds øyne» (2,19). Det er etterfølgelsens kall (2,21); det er disippelskapets kall (ikke kristus-mystikken eller Imitatio Christi). Den nevnte L. Goppelt sier: «En hver som er kalt inn på Jesu vei ved troens lydighet blir en som følger ham i disippelskap». Lidelsen forstått som nåde er dermed knyttet sammen med brevets kristologi. Kristologi. Første Petersbrev inneholder en rekke kristusformler, dvs. kristushymner. De er «rester» av kristushymner som motiverer og fungerer formanende i konteksten av lidelsens teologi. Det gjelder spesielt 1,18-21; 2,21-25 og 3,18-22. Det er en nær sammenheng mellom Kristusformlene og formaningene. Det er tydelig i 2,21-25 hvor Jesus settes opp som eksempel for de kristne. Kristologien fungerer som grunnlaget for utfordringen om å opprettholde en god oppførsel (formaningen), selv om man lider. Kristi lidelse var en lidelse for de kristne, og det var en lidelse som det er meningen de kristne skal følge. I kristusformlene møter vi også en rekke klassiske kristologiske temaer. Den første av formlene sier noe om at Kristi død var den eskatologiske løsepenge som etablerte Exodus (den eskatologiske eksistens). Den andre viser til Jesu lidelser som en prototype for de kristnes lidelser. Den tredje viser at Jesu vei til døden var en velsignelsens vei. Peter, Første brev Tom Fletcher. Thomas Michael Fletcher (født 17. juli 1985 i Harrow, London, England), bedre kjent som Tom Fletcher, er sanger og gitarist i det britiske bandet McFly, sammen med Danny Jones, Harry Judd og Dougie Poynter. McFly kom i rampelyset etter at det britisk band Busted inviterte dem med på turnè. McFly. Sammen med Danny Jones, spiller Fletcher gitar og deler på vokalene i McFly. Dougie Poynter spiller bassgitar og Harry Judd spiller tommer. Han lagde McFly kort etter at han ikke fikk være med i det suksessfulle engelske bandet Busted. Låtskriver. Fletcher har skrevet til nå ti nummer-en singler. Brill Building. Brill Building er en kontorbygning bygget i 1930 med adresse "1619 Broadway" i New York City i USA, rett nord for Times Square. I årene etter andre verdenskrig ble den kjent for å være den amerikanske populærmusikkens sentrum. I 1962 huset Brill Building 165 musikkvirksomheter som leverte alle de tjenester en musiker trengte. Den kreative kraft i de ulike uavhengige virksomhetene i Brill Building og nabobygningen i "1650 Broadway" ble etterhvert opplevet å ha et eget musikalsk uttrykk «Brill Building Sound». Skollerud. Skollerud er ei grend på vestsiden av Ådalselva i Ringerike kommune i Buskerud, rett vest for Hallingby i Ådal. Grenda ligger langs den gamle ferdaveien som går fra Heradsbygda og Veien via Kilemoen og videre oppover langs vestsiden av Ådalselva, opp til Elsrud i Vestre Ådal. Fra 1868 var Skollerud et av anløpsstedene for DS «Bægna», som trafikkerte Ådalselva og Sperillen fram til 1929, da en motorbåt tok over. Dette fortsatte fram til 1933, da båttrafikken ble nedlagt for godt. På elva ble imidlertid trafikken nedlagt i 1926, da Sperillbanen ble åpnet. Skollerud gård. Skollerud er også et gårdsnavn. Gården er for lengst delt. I matrikkelen fra 1647 hadde gården ei skyld på 45 lispund med korn. I Ådal var det bare Semmen som hadde større skyld på den tiden, med side 68 lispund. Skollerud skal imidlertid ha vært den aller største en gang i tiden, men dette mangler dokumentasjon i dag. Gården er nevnt første gang i 1528 i skriftlige kilder (diplom NRJ. IV 147), da under navnet "Skolrydh". Skollerudristningene. Det er gjort funn av ristninger på gården som stammer fra tiden etter reformasjonen. Lite er imidlertid kjent om funnet, som har status som et arkeologisk minne med uavklart vernestatus. Funnet er registrert i Kulturminnesøk med lokalitets-ID 33254. Permanente avlinger. Permanente avlinger er produsert fra planter som varer i flere sesonger, i motsetning til avlinger som må plantes eller sås på nytt etter hver innhøsting. I følge en definisjon omfatter begrepet land hvor det dyrkes avlinger som for eksempel sitrusfrukter, kaffe, og gummi, nøttetrær og andre frukttrær. Land hvor det plantes trær til skogbruk kommer ikke inn under denne definisjonen. Rallerud. Rallerud er ei lita grend og et tidligere stoppested på Bergensbanen i Ringerike kommune i Buskerud. Stedet ligger nord for Havikskogen i Brekkebygda, nordvest for Sokna (nærmeste tettsted) i Soknedalen. Grenda ligger like sørøst for Breivannet, sørvest for Langvannet, og rett nord for Bergsjø og grenda Havik. Grenda er oppkalt etter gårdsbruket Rallerud, som ligger rett nord for den nedlagte jernbanestasjonen. Havikskogen. Havikskogen er et skogsområde i Brekkebygda, nordvest for Sokna i Soknedalen i Ringerike kommune. Området ligger sør for Bergensbanen, Breivannet og Langvannet, og rett nord for Bergsjø. Grenda Havik ligger sentralt i området. Nord for Havikskogen ligger grenda Rallerud. Havik. Havik er ei lita grend i Havikskogen i Brekkebygda, nordvest for Sokna i Soknedalen i Ringerike kommune i Buskerud. Grenda ligger sør for Rallerud og rett nord for Bergsjø. Den sokner i dag kirkelig til Lunder menighet og skolemessig til Sokna skole, men i en tid hadde grenda egen skole. Havik skole ble oppført i 1886 og var fra 1907 egen skolekrets en tid. I 1926 ble det oppført en ny skolebygning med lærerbolig der, men skolen ble nedlagt i 1959. Abraham van Beyeren. Abraham Hendrickz van Beyeren eller Abraham Hendriksz van Beijeren (født ca. 1620 i Den Haag, død 1690 i Overschie eller Rotterdam) var en hollandsk barokkmaler fra den nederlandske gullalderen. Han ble lite påaktet mens han levde, men er i dag regnet som en god representant for sin tids kunst. Han spesielt kjent for sine stilleben, der tekstur og lysreflekser er merkbare, spesielt i motiver med fisk. Han var en omreisende maler som har bodd flere steder i Nederland: Han var født i den Haag, men har også bodd i Delft, Amsterdam, Alkmaar og Gouda. I 1678 slo han seg ned i Rotterdam, hvor han døde i 1690. Tidfesting. Siden han bare signerte bildene med initialene AVB uten årstall, har en i ettertid store problemer med rekkefølgen i listen over kjente verk. Stil. Han laget flere malerier med marine motiver omkring 1640, men ble etter hvert mere opptatt av det som kom ut av sjøen og av reflekser i sølvtøy, dekketøy og satte dette om til stillebener. Strømsodd. Strømsodd er ei lita grend i Ringerike kommune i Buskerud. Stedet ligger i Strømsoddbygda, nord for Sokna (nærmeste tettsted) i Soknedalen. Grenda ligger på østsiden av Strømsoddelva, rett på oversiden av Aure bru. På vestsiden av brua ligger Strømsoddbygda kapell. Skrivemåten har vært omstridt, den offisielle skrivemåten er nå vedtatt til "Strømsodd". Dette er den samme som beboerne i bygda benytter, mens Statens kartverk tidligere benyttet "Strømsått". Termografi. a> i forgrunnen til høyreTermografering (eller termografi) er en metode for å avlese temperatur på en overflate. Dette gjøres med et såkalt IR-kamera, eller termokamera som er sensitivt for infrarød stråling. Termografering brukes ofte som et verktøy i undersøkelse av bygninger for å avdekke unødvendig varmetap, i elektriske anlegg for å oppdage varmgang eller på andre områder der temperaturforskjeller kan gi en indikasjon på problemer. Utbredelse. Termografering er enda et relativt nytt fagfelt i Norge. Men oppmerksomheten rundt termograferingens nytte på forskjellige fagfelt har økt de siste årene. Spesielt har takstmenn, utbyggere og andre tatt i bruk byggtermografering som et verktøy i sitt yrke. På elektrosiden har termografering vært en vanlig del av internkontrollen av elektriske anlegg i mange år. Utdannelse. For å bli termografør stilles det egentlig ingen krav til verken utdannelse eller kompetanse for øvrig. Men flere og flere krever at de som utfører termografering er sertifisert enten via Nemko, DNV eller andre liknende aktører. Kursene for å bli termografør er veldig omfattende, og det kreves som regel at man er fagmann på det feltet man skal termografere for å bestå en slik prøve. "Termografiforum" er en forening som jobber for at det skal bli økte krav til termograførenes kvalitet og at fagets renomé skal ivaretas. Gyllenbuste. Gyllenbuste i norrøn mytologi Frøys galte. Den har selvlysende gyllen bust og den trekker vognen til sin eier dag og natt over hav og gjennom luft. Frøy fikk galten av dvergen Brokk. Mikołaj Rej. Mikołaj Rej (eller Rey) fra Nagłowice (født 4. februar 1505 i Żurawno, død 1569 i Rejowiec) var en av de mest fremstående polske diktere og forfattere i renessansen. Han var også politiker, musiker og adelsmann, og var en av de første dikterne som skrev på polsk. Han regnes allment som «den polske litteraturens far». Rejs litterære produksjon er stor og variert. Rej er særlig kjent for sin mesteraktige litterære beskrivelse, og kalles ofte for «den polske litteraturs Bruegel». Han sammenlignes med Erasmus, Michel de Montaigne og François Rabelais. Jan Kochanowski. Jan Kochanowski (født 1530 i Sycyna, død 22. august 1584 i Lublin) var en fremtredende polsk renessansedikter som av mange regnes som «den polske diktningens far» eller «eksistensens dikter». Han er allment kjent som Polens største dikter så vel som den mest fremtredende slaviske dikter som virket før det 19. århundre. Kochanowski kom fra en adelsfamilie, og var sønn av Piotr Kochanowski og Anna Białaczowska. Kochanowski Kochanowski Kochanowski Kochanowski Juliusz Słowacki. Juliusz Słowacki (født 4. september 1809 i Krzemieniec, død 3. april 1849 i Paris) var en av de mest fremstående polske diktere fra den romantiske æra. Ved siden av Mickiewicz og Krasiński regnes han for å være en av «de tre bardene». Słowacki skapte mange lyriske, poetiske og dramatiske verker av stor artistisk verdi. Verkene hans – i samstemning med epoken og situasjonen datidens polske nasjon stod ovenfor – tok opp viktige problemer knyttet til selvstendighetskampen, nasjonens fortid og grunnene til okkupasjonen. Karakteristisk for Słowackis diktning er språket, poetiske metaforer og en rik fantasi. Słowacki studerte i Wilno (dagens Vilnius). I februar 1829 flyttet han til Warszawa der han arbeidet som tjenestemann i skatteverket. Under novemberrevolusjonen 1830–1831 arbeidet han i Diplomatbyrådet hos fyrst Adam Jerzy Czartoryski, som var leder for det befridde området omkring Warszawa. Den 8. mars 1831 ble han sendt på en diplomatisk misjon til London. Ettersom revolusjonen mislyktes kom han aldri tilbake til Polen. I årene 1833–1838 reiste han til Sveits, Italia, Hellas, Egypt, Palestina og Syria. Sine siste år var han bosatt i Paris. Poesi. Słowacki Słowacki Słowacki Słowacki Zygmunt Krasiński. Zygmunt Napoleon Krasiński (født 1812 i Paris, død 23. februar 1859 i Paris) var en polsk dikter, dramatiker, prosaforfatter, filosof og greve. Han regnes ved siden av Mickiewicz og Słowacki som en av Polens tre største diktere av den romantiske æra. Han var sønn av general Wincenty og Maria Radziwiłłówna. Hans gudfar var Napoléon Bonaparte. Cyprian Kamil Norwid. Cyprian Kamil Norwid (egentlig Cyprian Konstanty Norwid; født 24. september 1821, død 23. mai 1883 i Paris) var en polsk dikter, dramatiker, prosaforfatter, maler og skulptør. Han regnes ofte for å være en av de fire største polske romantiske diktere. Enkelte litteraturhistorikere mener imidlertid at et slikt syn er noe forenklet, og anser stilen hans å være mer karakteristisk for klassisismen og parnasismen. Norwid oppholdt seg mesteparten av sitt liv i utlandet, hovedsakelig i Paris. Hans originale og nonkonformistiske stil ble ikke verdsatt i samtiden. Verkene hans ble imidlertid gjenoppdaget og verdsatt under kunstperioden «Unge Polen» sent i det 19. århundre og i begynnelsen av det 20. århundre. Stanisław Wyspiański. Stanisław Wyspiański (født 15. januar 1869 i Kraków, død 28. november 1907 i Kraków) var en polsk dramatiker, dikter, maler og arkitekt – en av de mest enestående og mangesidige kunstnere på sin tid i Europa. Han kombinerte suksessfullt trender fra modernismen med temaer fra polsk folketradisjon og romantiske historie. Sansepolcro. Sansepolcro (tidligere Borgo Santo Sepolcro) er en by og kommune i provinsen Arezzo i den italienske regionen Toscana. Byen ligger ved Tiber-elven, og var fødestedet til malerne Piero della Francesca og Raffaellino del Colle, en elev av Rafael. Det var også fødestedet til den italienske matematikeren Luca Pacioli. Michelangelo er også født i denne kommunen. Økonomien er basert på landbruk. Industrien omfatter fabrikasjonsindustri, næringsmiddelindustri og farmasøytisk industri. Det er hjemstedet til Buitonipastaen som ble grunnlagt av Giulia Buitoni i 1827. Historie. Ifølge tradisjonen ble byen grunnlagt omkring år 1000 av de to pilegrimene Arcanus og Aegidius, som her grunnla et bedehus (som nå er katedralen) under deres hjemkomst fra det hellige land. Bolesław Prus. Bolesław Prus (egentlig Aleksander Głowacki; født 20. august 1847 i Hrubieszów, død 10. eller 19. mai 1912 i Warszawa) var en polsk forfatter og publisist av den positivistiske æra, særlig kjent for sine romaner "Lalka" og "Faraon". Som 15-åring kjempet han som soldat i januaroppstanden 1863, hvor han ble sterkt skadet og sendt til fengsel i Lublin av de tsaristisk-russiske autoritene. I en alder av 25 begynte han sin 40 års lange karriere som journalist i Warszawa, og begynte samtidig å skrive noveller. Mellom 1886 og 1895 skrev Prus ferdig sine fire store romaner, blant annet de populære "Lalka" og "Faraon". Faraon – Prus’ eneste historiske roman – reflekterer den polske nasjons erfaringer fra det forrige århundre, og gir samtidig et unikt bilde av oldtidens Egypt mot slutten av det 20. egyptiske dynasti og Det nye rike. Florida-øyene. Florida-øyene (Nggela-øyene) er ei lita øygruppe i Sentralprovinsen i Salomonøyene i Stillehavet. Den største øya er Nggela Sule, som også kalles Florida. Andre større øyer er Tulagi, Gavutu og Tanambog. Tulagi. Tulagi (eller Tulaghi) er om lag 5,5 x 1 km stor. På øya ligger byen med samme navn. Den har rundt 1750 innbyggere og er hovedstad i Sentralprovinsen. Fra 1896 til 1942 var den hovedstad i det britiske protektoratet Salomonøyene. Bakgrunnen var at klimaet var noe gunstigere enn på mange av de større øyene, og at stedet var isolert fra en del av de tropiske sjukdommene en kunne få i området ellers. Japan okkuperte øya 3. mai 1942. Fly fra det USA-amerikanske hangarskipet "«USS Yorktown»(CV-5)" angrep dagen etter havna i Tulagi. Dette var ei innledning til slaget i Korallhavet. USA gjenerobra øya i august. Den blei deretter ei tid brukt som base for torpedobåter. Tulagi har gode muligheter for dykking, og det gjøres forsøk på å bygge opp en turistindustri rundt dette. Flere skipsvrak fra andre verdenskrig finnes i nærheta, blant annet "USS «Aaron Ward»" (som sank 7. april 1943), som – tross at den ligger på vel stor dybde – regnes som et av verdens største dykkbare vrak. Torfinn Hoffart. Torfinn Hoffart (født 11. desember 1961) er en norsk dirigent og cellist som har utmerket seg i arbeidet med talentfulle barn og ungdommer i en årrekke. Han er ansatt ved Barratt Due musikkinstitutt og er også administrativ leder for Valdres sommersymfoni i tillegg til å være ansatt som høyskolelektor i instrumentaldidaktikk ved Norges musikkhøyskole. Sammen med Operaen i Bergen framførte han Porgy and Bess ved Kairo Opera House, og ved operahuset i Asmara. Torfinn Hoffart er cand. philol. fra Universitetet i Oslo, 1996. I sin hovedoppgave har han, gjennom ulike didaktiske innfallsvinkler, analysert en rekke gamle og nye instrumentallærebøker, med spesiell vekt på cellometodikk, med det mål for øyet å påvise ulike trekk innen instrumentalpedagogisk utvikling fra midten av 1800-tallet og frem til i dag. Juan Gris. José Victoriano González-Pérez (født 23. mars 1887, død 11. mai 1927), bedre kjent som Juan Gris, var en spansk maler og billedhogger som levde og arbeidet det meste av livet i Frankrike. Han er best kjent for sine bidrag til å utvikle kubismen. Han ble født i Madrid og gikk to år (1902–04) på "Escuela de Artes y Manufacturas" og lærte teknisk tegning. Året etter studerte han akademisk malerkunst hos maleren José Maria Carbonero. I 1906 kom han til Paris og fant seg tilrette blant de unge kunstnerne Henri Matisse, Georges Braque, Fernand Léger og Amedeo Modigliani. Han ble snart klar over nærværet av Pablo Picasso, som kom fra samme land. Gris betraktet på en måte Picasso som lærer og veileder, mens Gertrude Stein bemerket at «Pablo gladelig hadde sett mannen fjernet fra kartet». Gris malte i 1912 et portrett av Picasso som er et kubistisk bidrag malt av andre enn Georges Braque eller ham selv. Modigliani laget forøvrig et portrett av Gris i 1915. Han leverte vitsetegninger til de fire vittighetsbladene som kom ut på den tiden, men begynte å male for alvor fra 1910 av. To år senere hadde han utviklet sin egen variant av kubisme. Han tok utgangspunkt i den analytiske kubismen, men kom etterhvert over til den syntetiserende. Sammen med vennen Matisse ble paletten mere fargerik og harmonisk, mens Picasso og Braque nærmest malte monokromatisk. Mange av arbeidene kan sees på som stilleben. I 1924 tegnet han scenografien og kostymene til Ballets Russes ledet av danseren Sergei Diaghilev. Gris formulerte sine teorier om estetikk omkring 1924, da han også ga en forelesning ved Sorbonne med tittel: "Des possibilités de la peinture" (om maleriets muligheter). Større utstillinger ble holdt i "Galerie Simon" i Paris, "Galerie Flechtheim" i Berlin i 1923 og "Galerie Flechtheim" i Düsseldorf i 1925. Han døde i Boulogne-sur-Seine (Paris) i en alder av førti år. Allerede før 2005, ble et maleri av Gris solgt for 69 millioner US$. Eksterne lenker. 25px Juan Gris på Wikiquote Jonathan Safran Foer. Jonathan Safran Foer (født 1977) er en amerikansk forfatter, mest kjent for sin debutroman "Alt blir klart og betydelig" (2002). Foer bor i Brooklyn, New York City med sin kone, forfatteren Nicole Krauss og sin sønn. Biografi. Foer ble født i Washington, DC og har studert filosofi og litteratur på Princeton University. Tidig fikk han et stort antall priser og stipendier for sitt forfatterskap. Han har publisert noveller og andre tekster i "Paris Review", "Conjunctions", "The New York Times" og "The New Yorker". En reise til Ukraina i 1999, dit han dro for å forske i sin farfars liv, ble begynnelsen til hans debutromanen Alt blir klart og betydelig. Boken fikk mange priser, blant annet National Jewish Book Award og Guardian First Book Award. Alt blir klart og betydelig ble filmatisert, regissert av Liev Schreiber med Elijah Wood i hovedrollen. I sin andre roman, Ekstremt høyt og utrolig nært (2005, på norsk 2006), bruker Foer terrorhandlingene i New York den 11. september 2001 til å fortelle historien om den 9 år gamle Oskar Schell. Erling Stordahl. Erling Stordahl (født 1. august 1923, død 31. oktober 1994) var en norsk musiker og idrettsaktivist, og en foregangsmann for integrering av funksjonshemmede. Han var født med synsskader, og ble helt blind i 13-årsalderen. __NOTOC__ Han ble først kjent som musiker, han ble norgesmester på trekkspill som 15-åring. Flere av hans sanger ble slagere, blant annet «Minnenes melodi». Han spilte inn ca. 120 sanger sammen med Gunnar Engedahl til inntekt for Norges Blindeforbund, på merket Odeon. Han overtok farens gård Storedal i Sarpsborg (Skjeberg) i 1957, og anla det som skulle bli Storedal Kultursenter, spesielt tilrettelagt for synshemmede. Kultursenteret er et minnesmerke over kong Magnus den Blinde, som ifølge Snorre ble født på gården Storedal i 1117. Senteret ble åpnet av daværende kronprins Harald i 1970. Erling Stordahl tok initiativet til Ridderrennet, et årlig skirenn for funksjonshemmede, som arrangeres på Beitostølen. Det første rennet ble arrangert i 1964, men startet alt i 1962 med et skikurs for blinde. Senere opprettet han Beitostølen Helsesportsenter i 1970. I 1981 ble han tildelt Norsk kulturråds ærespris. I 1994 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Det fremkom av testamentet etter Erling og Anna Stordahl at det skulle bygges et kapell på Beitostølen. 31. oktober 2000 ble Lyskapellet vigslet av biskop Rosemarie Køhn. Kai G. Henriksen. Kai Henning Gjesdal Henriksen (født 1956) er administrerende direktør i Vinmonopolet siden august 2006. Han er statsviter og tidligere norsk politiker for Høyre. Henriksen tok hovedfag i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og har en MBA fra Harvard University. I årene 1984–1986 var han leder av Unge Høyre. Politisk rådgiver for Svenn Stray i Utenriksdepartementet i 1986 og for Kaci Kullmann Five i Utenriksdepartementet (handelssaker) 1989-90. Administrerende direktør i AS Vinmonopolet siden 2006. Tidligere stillinger: Adm. dir. Advokatfirma DLA Nordic, adm. dir. Storebrand Bank, markedsdirektør Avanse Forvaltning, prosjektleder McKinsey & Co. Kai G. Henriksen overtok lederposisjonen ved Vinmonopolet etter Knut Grøholts avgang som administrerende direktør i august 2006, etter den såkalte Ekjord-saken. Nanda Devi. Nanda Devi (7816 moh.) er Indias nest høyeste fjell (etter Kanchenjunga), og det 23. høyeste fjell i verden. Nanda Devi er et hellig fjell for hinduene, som betrakter fjellet som en beskyttende gudinne for Uttarakhand Himalaya. Fjellet og området rundt (Nanda Devi Nasjonalpark) ble erklært som verdensarv-område av UNESCO i 1988. Toppen ble første gang besteget i 1936 av Noel Odell og Bill Tilman. Det var da den høyeste topp i verden besteget av mennesker, og denne rekorden ble stående frem til bestigningen av Annapurna (8091 moh.) i Nepal i 1950. Diegesis. Diegesis (gr: "διήγησις") er en litterær term som betegner det som "berettes", i motsetning til det som "vises" (mimesis). Det brukes gjerne om omstendelig fortellende, utgreiende eller redegjørende stil og brukes om språket eller formen i en fortelling. Innenfor filmvitenskapen benyttes begrepet "diegetisk" for å betegne den narrative (fortellende) verden omkring fiksjonen som hevder å være realisme. Her hører lyd eller musikk som skal oppfattes som en del av den fiktive verden. Som ikke-diegetisk (mimisk) regnes først og fremst sang og musikk, som eksisterer kun på lydsporet, altså det som filmpublikumet hører, men ikke figurene på lerretet. Men også for- og ettertekster er ikke-diegetiske innslag. Tanker eller minner regnes som diegetisk lyd da de eksisterer i de figurene som hører dem. Det samme gjelder fortellerstemmer hvor en figur i filmen forteller, da denne stemmen eksisterer innenfor filmens ramme. Innenfor musikkteater brukes begrepet "diegetisk" for å beskrive en sang som også de medvirkende karakterene oppfatter som sang. Flere av sangene i musikalen Sound of Music er diegetiske, sangen «Do-Re-Mi» nevnes spesielt i denne sammenhengen. I filmmusikken til "Cabaret" ble alle sangene framstilt som diegetisk, man lot som om de var ekte tysk musikk. Andra filmmusikaler, for eksempel "Yentl" og den nordiske "Dancer in the Dark" har utelukkende ikke-diegetiske sanger, de ska forestille figurenes tanker eller «indre sang». Berggrunn. Berggrunn betyr hardt fjell eller det geologiske underlaget for yngre og løsere fjell med løsmasser øverst. Det forekommer ulike spenninger i berggrunnen som påvirker planleggingen og byggingen av tunneler og haller i berg, de kalles for bergspenninger. Ved bygningsarbeider er det viktig å grave ned til berggrunnen for å fundamentere byggverket. Jordbrukere ønsker derimot ikke å støte på berggrunnen for tidlig da det betyr skrint jordsmonn. Ved geologisk kartlegning kan vi si berggrunn eller grunnfjell i betydningen berg fra det subkambriske peneplanet, som har gjennomgått en metamorfose og er ofte kompetente både som bygningsmateriale og som underlag for byggverk (fundament). Mary Ann Dahl. Mary Ann Dahl (født 1943) er en norsk politiker (Venstre). Hun er leder for "Rana Venstre" og medlem av "Utvalg for plan og ressurs" 2007-2011. Hun er også leder i Nordland Venstres valgnemd, og varamedlem i fylkestingsgruppen. Hun er én av to regionsledere på Helgeland. 1996–2007 satt hun i formannsskapet i Rana kommune. Office of Public Sector Information. Office of Public Sector Information (OPSI) er en britisk myndighet med ansvar for publikasjon av offentlig informasjon. Den omfatter 's Stationery Office (HSMO), som publiserer dokumenter fra regjeringen, inkludert lover og forskrifter, samt mindre informasjonstjenester knyttet til den offentlige forvaltning. OPSI er siden oktober 2006 en del av The National Archives, og er ansvarlig for å håndheve "Crown Copyright". OPSI ledes av en direktør, som alltid er identisk med "Controller of HMSO", og som også er leder for Queen's Printer of Acts of Parliament, Queen's Printer for Scotland" og "Government Printer for Northern Ireland. Dette medfører at OPSI, gjennom HMSO, publiserer blant annet "London Gazette", "Edinburgh Gazette", "Belfast Gazette" og all lovgivning fra Det britiske parlamentet, Det skotske parlamentet og andre lovgivende organer. "Controller of HMSO" utnevnes gjennom "Letters Patent" til embetet som Queen's Printer of Acts of Parliament, som egentlig ligger utenom OPSIs mandat. Historisk har det vært en rekke andre oppgaver som har ligget til embetet, som trykking av "King James Bible" og "Book of Common Prayer" i England, Wales og Nord-Irland (men ikke i Skottland). Embetet innehas pr. 2007 av Cambridge University Press, og er således ikke lagt til én enkelt person. Historie. HMSO ble opprettet som et departement under HM Treasury den 5. april 1786, med John Mayor som første "Superintendent". Fra 1822 måtte alle regjeringsorganer kjøpe inn kontormateriell gjennom åpne anbud som ble forvaltet av HMSO. De tok så over for Hansard som offisiell utgiver i 1882, og i 1889 ble det gitt "Letters Patent" som Queen's Printer of Acts of Parliament, og "Controller of HMSO" fikk ansvar for "Crown Copyright". Samme år tok HMSO også over utgivelsen av "London Gazette". I 1996 ble de fleste av utgiverfunksjonene privatisert, og flyttet til The Stationery Office (TSO). HMSO fortsatte allikevel som en egen avdeling under Cabinet Office, med overordnet ansvar for utgivelsene. I 2005 ble OPSI opprettet som følge av at et direktiv fra EU om offentlig informasjon førte til et behov for en rådgivende og regulerende myndighet. Alt blir klart og betydelig. "Alt blir klart og betydelig" er Jonathan Safran Foers debutroman, publisert i 2002. Den ble også spilt film i 2005. Boka er historien om den unge ukraineren Aleksandr, som skal være tolk for amerikaneren Jonathan Safran Foer på en reise tilbake i historien. Foer vil lete opp landsbyen som hans jødiske bestefar kom fra, en landsby som ble jevnet med jorden av nazistene i 1942. Romanen består av to hovedhistorier. Den ene er Aleksandrs beskrivelse av reisen, der hans blinde bestefar er hanket inn som sjåfør. Den andre er Jonathans forsøk på å skrive sine forfedres historie, med begynnelse i 1791. Foer skildrer jødisk tradisjon og folklore, han benytter dagbøker, drømmenedtegnelser og lister til å gripe virkeligheten. Det nedskrevne og fortolkningen av tekst står sentralt i jødisk tradisjon, og blir viktige elementer også i romanen. Liste over Ed, Edd og Eddy-episoder. Følgende er en liste over episoder fra den animerte TV-serien "Ed, Edd og Eddy". Sesong 5: 2007. Ed, Edd og Eddy Matt Ridley. Matthew (Matt) Ridley er en engelsk vitenskapsjournalist, født 7. februar 1958 i Newcastle upon Tyne) (ikke å forveksle med Mark Ridley). Han er gift med nevrologen Anya Hurlbert og bor i Nordengland. Han tok doktorgraden i zoologi ved University of Oxford, før han begynte som vitenskapsjournalist. Ridley arbeidet som vitenskapsredaktør i The Economist fra 1984 til 1987. Han var Washingtonkorrespondent for The Economist fra 1987 til 1989, og amerikansk redaktør fra 1990 til 1992. I disse bøkene forklarer Ridley ideene som har sprunget ut fra genrevolusjonen innenfor biologiske fag. Han bekjenner seg åpent til den liberalistiske ideologi. Northern Rock. Ridley war styreleder i den engelske banken Northern Rock fra 2004 til oktober 2007, i den perioden banken var nær ved å gå konkurs. Han hadde da vært styremedlem siden 1994, og hadde en årsinntekt på £ 300 000,-. 3. serierunde i Adeccoligaen 2007. 3. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet den 21. april klokken 16:00 med kampen mellom Hamarkameratene og Glimt. Runden ble avsluttet med syv kamper den 22. april 2007 som alle startet klokken 18:00. 2. serierunde i Adeccoligaen 2007. 2. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet den 14. april klokken 16:00 med kampen mellom Molde og Moss. Runden ble avsluttet med syv kamper den 15. april 2007, som alle startet klokken 18:00. 1. serierunde i Adeccoligaen 2007. 1. serierunde i Adeccoligaen 2007 starta 9. april klokka 18:00 med åtte kamper på samme klokkeslett. Hisham Zaman. Hisham Zaman er filmregissør. Zaman er født i Kurdistan, i den Irakiske delen, og kom til Norge som tenåring. Zaman er utdannet ved Den norske filmskolen på Lillehammer i 2004. Zaman fikk sitt gjennombrudd på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2005 der han med kortfilmen Bawke vant fem priser, inkludert Gullstolen og europeiske Prix UIP. Den samme kortfilmen Bawke vant også Amanda for beste kortfilm i 2005. Han har med samme filmen også vunnet filmpriser i Clermont-Ferrand, Aspen, Valencia, San Sebastian, Toronto og Palm Springs. Han har også vært nominert med filmen til European Film Awards 2005, som beste europeiske kortfilm og var invitert til Sundance Film Festival i 2006. Zaman regisserte novellefilmen Vinterland som fikk kinopremiere i 2007. Han var også medforfatter til manus på filmen, sammen med Kjell Ola Dahl. Vinterland fikk to nominasjoner til Amanda dette året. Nominasjonene var for beste filmmanuskript og beste mannlige hovedrolle. Filmens mannlige hovedrolleinnehaver Raof Saraj vant amandaprisen for beste mannlige hovedrolle dette året. Samarbeidet med Dahl har også resultert i spillefilmen "Før snøen faller" med premiere i 2013. Salernoediktet. Salernoediktet eller Melfiediktet (etter byene Salerno og Melfi i Sør-Italia) fra 1200-tallet anses som første lovmessige pålegg om at yrkene lege og apoteker skulle atskilles fra hverandre i borgerlig rett. Ediktet, som faktisk ikke ble gitt verken i Melfi eller Salerno, ble gitt av keiser Fredrik II, i egenskap av konge i Kongeriket Sicilia. Denne rettslige skjelning er blitt forbilde for internasjonal lovgivning for de berørte, medisinske områdene helt til våre dager. I seg selv hadde ediktet kun rettskraft i Kongeriket Sicilia, men det påvirket snart en rekke rettsforordninger også nord for Alpene og med tiden over hele Europa. I 1231 og i etterkant av hoffdagsmøtet i Melfi i Kongeriket Sicilia sammenstilte keiseren (som også var dette kongerikets konge) "Liber Augustalis" (også kalt "Constitutiones regni utriusque Siciliae"), der en rekke forhold innen det offentlige liv ble regulert. Denne samlingen ble forøket med en rekke tillegg fra andre hoffdager, som alle sammen fant sted på en rekke andre steder enn Melfi, frem til året 1243. Man finner en rekke bestemmelser som primært er påvirket av de sicianske normanneres sedvanerett, ispedt elementer fra kirkeretten. Ett av tilleggene regulerte forholdet mellom lege- og apotekervesenet. Det er ukjent fra hvilken hoffdag, hvilket sted eller hvilket år dette tillegget stammet fra. Konstitusjonene fastslo apotekervesenets funksjoner, og brukte betegnelsen apotek for forretninger der droger og bruksferdige legemidler ble solgt og oppbevart. Edsvorne embetsmenn skulle visitere apotekene som ikke måtte eies eller ledes av leger. Ved ed måtte apotekeren (kalt "confectionariis") forplikte seg til å fremstille legemidler nøyaktig etter de anvisninger som var gitt av Salernoskolen. Det ble fastsatt offentlige medisinaltakster som apotekene måtte følge. Apotek måtte bare opprettes i de større byene. Gurung. Noen nasjonale grupper i Nepal; Gurung (som sjøl kaller seg temü, også transkribert som "temu" eller "tamu") er en nasjonalitet i Nepal. I følge folketellinga i 2001 var det 543 571 Gurung (Τemü, også transkribert Temu) i Nepal – 2,39% av befolkninga. De som snakket nasjonalspråket Temü-Tan var 338 925. Gurung bor i det som i Nepal kalles "åsene", særlig i "Vestregionen", "Gandaki sone", i distriktene Lamjung, Kaski, Tanahu, Gorkha, Parbat og Syangja. De fins også i Manang distrikt rundt fjellkjeden Annapurna, i Baglung, Okhaldhunga og Taplejung. De kaller det tradisjonelle hjemlandet sitt Tamuwan. Gurung-folket snakker et tibeto-burmesisk språk som er i slekt med språkene til bl.a. magar, tamang, newar og kirat. I Nepal reknes de med til gruppa av minoriteter som lever utafor det hinduiske kastesystemet janjati. I stedet har Gurungene laget sitt eget "kastesystem", basert på hinduenes. Tradisjonelt har Gurung-folket drevet med sauehold, handel og jordbruk, og dette er fortsatt hovednæringsveier for de fleste. Gurung-folk som soldater. Etter magarene var gurung den nest største gruppa i kong Prithvi Narayan Shah av Gorkhas hær, da han på 1700-tallet gjennomførte de erobringene som la grunnlaget for den moderne staten som seinere fikk navnet Nepal. Etter 1816 blei mange vervet som ghurka-soldater for den engelske kolonimakta i India. Sammen med magar og andre buddhistiske folkegrupper fra åsene var det også et stort innslag av gurung i NKP(Maobadi)s opprørshær under Nepals borgerkrig 1996 - 2006. Religion. "Pye-tan-lhu-tan" er gurung-folkets hellige bok, som gjengir deres tradisjonelle historie.. Gurung-folket dyrka tradisjonelt den gamle tibetanske religionen bön (eller Pön). Seinere fikk tibetansk buddhisme stor innflytelse. Grupper som lever blant hinduer har gått over til hinduismen. I følge folketellinga i 2001, var 69,03% buddhister, 28,75% hinduer og 0,66% kristne. (Bön og annen tradisjonell religion har ofte ikke blitt tatt med i folketellinger i Nepal.) 1-krone. Dagens norske 1-krone er en mynt i myntrekken som begynte med 20-kroner i 1994. Den kom i produksjon fra 1997 etter en omfattende designprosess som måtte starte om igjen helt fra skissenivå da det ble bestemt at 1-krone og 5-krone skulle ha hull i midten. Designer Ingrid Austlid Rise ved Den Kongelige Mynt på Kongsberg hadde 70 utkast til bakside på mynten som hun la frem for rådet til vurdering. Til slutt landet man på motivet fra Hylestadportalene som stod i Hylestad kirke, men som nå er på Historisk Museum i Oslo. Dette egnet seg godt rundt hullet. Råshult. Typisk hus fra eldre tid, Råshult i Småland Råshult er sted i Älmhult kommune, Småland i Sverige. Stedet er mest kjent for at botanikeren Carl von Linné ble født der. Nebbiller. Nebbiller (Salpingidae) er en familie av biller som gjerne har den fremre delen av hodet trukket ut til en mer eller mindre lang snute. De kan minne sterkt om enkelte snutebiller, men kan skilles fra disse på at snuten er flat, ikke rund i tverrsnitt (som et andenebb), og at for-og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. I motsetning til hos snutebillene er ingen av fotleddene tolappede. Nebbillene er skogsinsekter, de fleste av artene lever i morken ved eller under bark, der de er rovdyr som blant annet jakter på barkbiller. Mange billegrupper har blitt flyttet ut og inn av denne familien, slik den her er avgrenset omfatter den familiene Dacoderidae, Inopeplidae og Othniidae. Utseende. Denne beskrivelsen passer på de nordiske artene, noen arter fra andre områder kan avvike ganske mye fra dette i utseende. Blant annet ligner artene i underfamilien Inopeplinae sterkt på kortvinger av underfamilien tannkortvinger (Oxytelinae). Små til middelsstore (1,4 – 15 mm) biller, glatte og blanke, kroppen med tydelig "midje" mellom dekkvingene og brystskjoldet. Oversiden er tydelig, spredt punktert, fargen som oftest mørk, gjerne med metallglans, noen deler ofte røde. Hodet er fremst trukket ut til en mer eller mindre tydelig, flat snute. I noen tilfeller kan denne være lenger enn resten av hodet pluss brystskjoldet til sammen. Kjevene (mandiblene) er fremoverrettede og ganske kraftige. Fasettøynene er små, runde og utstående. Antennene er 11-leddete, omtrent så lange som hodet og brystskjoldet til sammen, tykkere mot spissen men vanligvis uten en klart avgrenset kølle. De er ikke knebøyde. Brystskjoldet (pronotum) er vanligvis omtrent så langt som bredt og mye smalere enn dekkvingene. Det har rundede sider og er bredest i den fremre halvdelen. På oversiden er det spredt men tydelig punktert. Dekkvingene har markerte "skuldre" og er parallellsidige eller noe rundete på sidene. De har vanligvis tydelige punktrekker. Beina er slanke og middels lange, for- og mellomføttene er fire-leddete, bakføttene fem-leddete. Levevis. Nebbillene kan finnes under steiner, blant rusk og rask på bakken, eller på blomster, men de fleste artene er knyttet til død ved. De lever i morken ved eller under barken på døde trær. Både larvene og de voksne billene er rovdyr. De lever særlig av barkbiller, både larver og voksne biller. De er derfor å regne som nyttedyr i skogbruket, selv om de sjelden er så tallrike at de utgjør noen stor trussel mot barkbillebestandene. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae". (Liste over Nordens biller). Helsinki. Torevannet. Torevannet er en liten innsjø som ligger i Ringerike kommune. Vannet strekker seg sørvestover langs med riksvei 7 vest for Sokna i Soknedalen. Vannet får tilførsel gjennom Eidselva i sørvest, Landselva i sør og Rudselva i nord. Ved utløpet i nordøst dannes Verkenselva, som via Verkensfossen renner ned langs sørvestsiden av Sokna, der den møter Sogna. Torevannet er kjent for bra fiske og flere flotte badeplasser. Ørret på 1 kg er ikke uvanlig. Rekorden er en ørret på 3,7 kg, som ble tatt i garn i 2003. Den mest populære badeplassen kalles "Jomfruøya" (ikke en øy) og ligger på en odde på nordøstsiden av vannet. Ulevasselva. Ulevasselva (eller Urdevasselva) er ei lita elv i Ringerike kommune. Elva, som ligger i Strømsoddbygda i Soknedalen, renner fra Ulevann vest for Blankvann (på vestsiden av Ådalsfjellene) til nordenden av Øvre Kollsjø. Kollsjøelva. Kollsjøelva er ei lita elv i Ringerike kommune. Elva, som ligger i Strømsoddbygda i Soknedalen, renner fra dammen i sørenden av Øvre Kollsjø og sør til nordenden Nedre Kollsjø. Brinck Johnsen. Bernt «Roman» Brinck Johnsen (født 20. desember 1946) er en norsk jazzmusiker (saksofon og trommer), kjent fra flere bebop-inspirerte utgivelser og samarbeid. Født i Oslo i 1946. Begynte sin karriere som trommeslager i band fra Tønsberg-distriktet i 1963. Spilte blant annet i Ditlef Eckhoffs kvartett. Spilte for første gang på Club 7 og Bikuben i Oslo i 1969. Pendlet mellom Oslo og Tønsberg frem til 1975, var aktiv i Tønsberg Society of Jazz & Poetry-miljøet i Tønsberg og turnerte med Ola Calmeyer og Gunnar Bull Gundersen. Radioprogram med Gunnar Bull Gundersen "Mot midnatt" i NRK. Laget musikk til Thesbiteaterets oppsetning av "En midsommernatts drøm" regissert av Gianni Lepre og 2 teaterstykker på Scene 7 i Oslo. Hadde egen kvartett i Tønsberg med Tom Vissgren og Lars Martin Myhre. Medlem av husband på Club 7: Arild Wikstrøms Orkester, Rythm & Blås, Moonglow Orchestra, "Siffen, Diffen, Affen og Roman", Freddy Schibstedts Popeye Band, Paul Weeden Group og Tom Karlsens Oslo Rythm&Blues Ensemble. I tillegg medvirket her musikere som Carl Magnus Neumann, Sigurd Køhn, Erik Balke, Alf Kjellman, Knut Riisnæs, Christian Reim, Erling Aksdal, Jan Lie, Hans Marius Stormoen, Sveinung Hovensjø, Miki N’Doye, Jon Eberson og mange flere. Med på innspilling av Club 7’s 15årsjubileum. Hadde egen kvintett med Jens Wendelboe, Erik Amundsen og Ole Jacob Hansen. Senere ni-mannsgruppe med Elin Rosseland og Rune Nicolaysen: Winds Hot & Cool. Turnerte med britiske saksofonist Dick Morrissey i 1998. Turnerte i Spania med spanske elitemusikere, og med engelske musikere i England i 1987 og 1999, vært solist med Kaunas Big Band i Birstonas Jazzfest 2000. Drev også den kjente jazzklubben Jazz Alive i Oslo (1980–1986). Brinck Johnsen har vært bosatt i Tønsberg siden -87, men har hatt egne grupper med Johannes Eick, Hans Mathisen, Petter Kateraas, Mathias Eick, og vært sidemann i Paul Weeden Quintet. Medvirket i samarbeid med Rolf Hinderakers trio og spilt atskillige konserter på Vestlandet. Brinck Johnsen startet plateselskapet Roman Records (1993). Blankvann. Blankvann er et lite vann i Ringerike kommune. Vannet ligger i Strømsoddbygda i Soknedalen, like under Urdevassfjell på vestsiden av Ådalsfjellene. I sørvestenden av vannet dannes Blankelva som renner ned til østsiden av Ulevann. Blankvannselva. Blankvannselva eller Blankvassbekken er ei lita elv/bekk i Ringerike kommune. Den renner fra Blankvann ved Urdevassfjell (på vestsiden av Ådalsfjellene) til Ulevann og ligger i Strømsoddbygda i Soknedalen. Ulevann. Ulevann eller Ulevatn er et lite vann i Ringerike kommune. Vannet heter Søndre Ulevann og ligger i Strømsoddbygda i Soknedalen, like vest for Blankvann ved Urdevassfjell, på vestsiden av Ådalsfjellene. Vannet får tilførsel i nord fra Nordre, Midtre og Østre Ulevann, samt Holmetjern, og i sørøst gjennom Blankvannselva. I sørvestenden dannes Ulevasselva, som renner sørvestover ned til nordenden av Øvre Kollsjø. Øvre Kollsjø. Øvre Kollsjø er et lite vann i Ringerike kommune i Buskerud. Vannet ligger i Strømsoddbygda i Soknedalen, sørvest for Ulevann og Blankvann, på vestsiden av Ådalsfjellene. Vannet får tilførsel i nord gjennom Ulevasselva. I sørenden er vannet oppdemmet. Ved utløpet dannes Kollsjøelva, som renner sør (ned) til Nedre Kollsjø. Nedre Kollsjø. Nedre Kollsjø er et lite vann i Ringerike kommune. Vannet ligger i Strømsoddbygda i Soknedalen, sør for Øvre Kollsjø, på vestsiden av Ådalsfjellene. Vannet får tilførsel i nord gjennom Kollsjøelva. I sørenden er vannet oppdemmet. Ved utløpet dannes Lysåa, som renner sør (ned) til Sognevannet. Kollsjøvassdraget. Kollsjøvassdraget er et lite vassdrag i Ringerike kommune som ligger i Strømsoddbygda, nord for Sokna i Soknedalen. Vassdraget ligger på vestsiden av Ådalsfjellene og begynner ved Urdevassfjell. Vassdraget omfatter øverst Blankvann og Blankvannselva, Ulevann og Ulevasselva, Øvre Kollsjø og Kollsjøelva, samt Nedre Kollsjø og Lysåa. Vassdraget, som også omfatter flere damanlegg, renner ut på nordøstsiden av Sognevannet. Fra damanlegget ved Øvre Kollsjø har det i tidligere tider vært tømmerfløting ned vassdraget. Rodopifjellene. Landskap i Rodopifjellene nær landsbyen Hvojna Utsikt fra Belintasj mot landsbyen Vrata Rodopifjellene (bulgarsk Родопи, vanligvis skrevet med bestemt artikkel: Родопите, "Rodopite", og noen ganger Родопа, "Rodopa" eller Родопа планина, "Rodopa planina"; gresk Ροδόπη, "Rodopi") er en fjellkjede i Sørøst-Europa. Over 83 % av fjellkjeden ligger i de sørlige delene av Bulgaria, mens resten ligger i Hellas. Den høyeste toppen Goljam Perelik (2 191 m) er det sjuende høyeste fjellet i Bulgaria. Fjellkjeden består av karstområder med dype elvegjel, store grotter og utskjærte former, slik som Trigrad-gjelet. Geografi og klima. Rodopifjellene dekker et område på 14 737 km², der 12 233 km² ligger i Bulgaria. Fjellområdet er omtrent 220 km langt og 100-120 km bredt, med en gjennomsnittshøyde på 785 m. 15 reservater er opprettet i området, som er vernet av UNESCO. Det finnes flere mineralkilder i området, og de mest kjente ligger i Velingrad og Naretsjen. De vestlige Rodopifjellene. De vestlige områdene av Rodopifjellene utgjør den største delen (66 % av Rodopi i Bulgaria), er høyest, og er den mest besøkte delen av fjellene med best infratruktur. De høyeste og mest kjente fjelltoppene ligger i dette området (mer enn 10 over 2 000 meter), inkludert den høyeste, "Goljam Perelik" (2 191 m). Av andre fjelltopper finner vi "Sjirokolasjki Snezjnik" (2 188 m), "Goljam Persenik" (2 091 m), "Batasjki Snezjnik" (2 082 m) og "Turla" (1 800 m). Noen av de dypaste elvegjelene ligger i de vestlige områdene, i tillegg til fjellfenomenet Tsjudnite Mostove (Vakre broer). Av vann og innsjøer finner vi Tsjaira og demningene Dospat, Batak, Sjiroka Poljana, Goljam Beglik og Tosjkov Tsjark. Byen Batak ligger i denne delen av fjellene, i tillegg til populære turiststeder som Smoljan, Velingrad, Devin, Tsjepelare, vintersportstedet Pamporovo, det østlig ortodokse Batsjkovo kloster, ruinene av en festning fra Asen-dynastiet, grottene "Djavolskoto Garlo", "Jagodinska" og mange flere. Den høyestliggende landsbyen i Bulgaria, Manastir (over 1 500 m) ligger ved den nordlige foten til fjellet Prespa. De østlige Rodopifjellene. De østlige Rodopifjellene dekker et område på omtrent 34 % av Rodopi i Bulgaria, og består av lavere fjell. De store kunstige innsjøene Kardzjali og Studen Kladenets ligger i denne delen av fjellene. Området har mange varme mineralkilder. Vannet rundt Dzjebel har rykte på seg for å kunne helbrede forskjellige sykdommer. Utsikt over de sørlige Rodopifjellene Store byer i dette området er Haskovo og Kardzjali, i tillegg til mindre byer som Momtsjilgrad, Krumovgrad, Zlatograd og Kirkovo. De østlige Rodopifjellene, som er er mye lavere, er også mer befolket enn de vestlige delene. De sørlige Rodopifjellene. De sørlige Rodopifjellene er delen av fjellkjeden som ligger i Hellas. Prefekturet Rhodopi i nordlige deler av landet er kalt opp etter denne fjellkjeden. Klima. Rodopifjellene ligger sørøst på Balkan, og dette påvirker klimaet i området i stor grad. Fjellkjeden blir både påvirket av kaldere luft fra nord, samt varmere vinder fra Middelhavet. Den årlige middeltemperaturen i de østlige delene av Rodopifjellene er 12-13 °C, med mest nedbør i desember, og minst i august. I vestlige områder varierer temperaturen med 5 til 9 °C, og sommeren er den våteste tiden på året. Det milde klimaet, kombinert med andre faktorer, gir gode forhold for avkopling og turisme. Feriestedet Pamporovo, der mikroklima gir dypt snødekke over lengre perioder, er et godt eksempel. Temperaturer rundt −15 °C er vanlig om vinteren, og på grunn av dette er Rodopifjellene de sørligste områdene på Balkan med tresorter som norsk gran og hengebjørk. Folk. Det tynt befolkede området i Rodopifjellene har hatt et etnisk og religiøst mangfold i flere hundreår. Bortsett fra de ortodokse bulgarerne og grekerne, bor det mange muslimske folkegrupper her, inkludert muslimske bulgarere, kalt pomaker, som dominerer de vestlige delene, samt en større del av bulgarske tyrkere, særlig i øst. I fjellene finner man også Sarakatsanier, et ortodoks nomadefolk som man ikke er helt sikre på hvor kommer fra. Mytologi. Rodopifjellene regnes for å være det mytologiske fødestedet til den legendariske sangeren og lyrespilleren Orfeus og kona hans Eurydike. I tillegg er det gjort arkeologiske funn knyttet til dyrking av Dionysus, slik som den trakiske byen Perperikon. I gresk mytologi ble dronning Rhodopi av Trakia, kona til kong Haemus, omgjort til fjellkjeden av Zevs og Hera som straff. Bergsjøvassdraget. Bergsjøvassdraget er et lite vassdrag i Ringerike kommune. Vassdraget, som renner ut i sørenden av Torevannet ved Sokna i Soknedalen, omfatter Ørtesvannet og Ørteselva, Bergsjø og Bergsjøelva, Bliksrudlangevannet og Eidselva. Soknavassdraget. Sognavassdraget, Soknavassdraget eller Soknedalsvassdraget er et mindre vassdrag i Ringerike kommune i Buskerud, som renner ut i Nordfjorden (den nordlige delen av Tyrifjorden) ved Ask. Deler av vassdraget ligger i Flå, Krødsherad, Sør-Aurdal (i Oppland) og Modum kommuner. Det omfatter Bergsjøvassdraget, Rudsvassdraget, Kollsjøvassdraget og Strømsoddbygdvassdraget og elva Sogna med sideelver fra Sokna ned gjennom Soknedalen til utløpet i Tyrifjorden. Der blir det en del av Drammensvassdraget. Vassdragets størrelse er 644,1 km² (kilde NVE). De høyeste delene når 1220 moh., mens utløpet i Tyrifjorden ligger 63 moh. George Clifford III. George Clifford III (1685–1760) var en rik nederlandsk bankier og direktør for Det nederlandske Ostindiske kompani. Clifford er kjent for sin store interesse for planter og hagestell. Hans eiendom Hartekamp hadde et rikt utvalg av planter og han engasjerte den svenske naturforskeren Carl von Linné for å skrive Hortus Cliffortianus, det regnes som et mesterstykke av tidlig botanisk litteratur, og ble utgitt i 1738. Landselva. Landselva er ei lita elv i Ringerike kommune. Elva dannes ved Stallmyrene på Holleia og renner ut sør i Torevannet, vest for Sokna i Soknedalen. Mycterider. Mycterider (Mycteridae) er en artsfattig familie av biller knyttet til død ved. Noen arter har hodet trukket ut til en lang snabel og kan minne om snutebiller av gruppen bredsnutebiller (Entiminae). De kan skilles fra disse blant annet på at antennene ikke er knebøyde, og at for- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. To arter finnes i Mellom-Europa, men ingen i Norge. Utseende. Små til middelsstore (2,2 – 10 mm) biller, mer eller mindre avlange og parallellsidige, ofte ganske flate. Oversiden er mer eller mindre kledt med hår eller skjell. Hodet er av sterkt varierende størrelse og form. Hos slekten "Mycterus" er det lite og mer eller mindre trukket ut til en snute, slik at de ligner på snutebiller. Hos slekten "Hemipeplus" er hodet ganske stort og flatt, med skarpt markerte bakhjørner. Fasettøynene er temmelig store og flate. Antennene er 11-leddete, trådformede eller sagtakkede, og forholdsvis korte. Pronotum (brystskjoldet) har avrundede sidekanter uten en markert rand. Hos "Mycterus" er det bredest ved roten, der det er nesten like bredt som dekkvingene, hos "Hemipeplus" er det bredest ved framhjørnene. Dekkvingene har markerte "skuldre", mangler tydelige punktrekker. Artene i slekten "Hemipeplus" er lange og tynne, svært flate, og har sterkt forlenget bakkropp. De korte bakbeina når bare omtrent halvveis til bakkroppsspissen. Artene i underfamilien Lacconotinae er også lange og slanke, og skiller seg fra de andre medlemmene i familien på at oversiden er temmelig blank. Beina er middels lange, bortsett fra hos "Hemipeplus" der de er påfallende korte. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete. Et eller flere av fotleddene er tolappede. Levevis. De fleste av artene er trolig knyttet til død ved, men biologien deres er ikke godt kjent. Noen arter synes å være særlig knyttet til palmer. En "Hemipeplus"-art lever i bladslirene til storvokste gress. Den tynne og flate kroppsformen er en tilpassing til dette miljøet. De voksne billene kan av og til finnes på blomster, særlig tistler. Eksterne lenker - Bilder. "Mycterus curculioides":. "Mycterus tibialis":. "Hemipeplus" sp.:. Urijazz. Urijazz (etablert 3. oktober 1979 i Tønsberg) er en norsk jazzklubb, etablert for å øke forståelse og interesse for jazz og lignende musikkformer, gjennom konserter der også lokale musikere gis mulighet. Den ble etablert av Lars Martin Myhre, og var videreføringen av Tønsberg Jazzklubb (1974-78), drevet av Myhre, Ola Calmeyer og Brinck Johnsen, som igjen var en videreføring av Tønsberg Society of Jazz & Poetry (etablert i 1967). Betegnelsen kommer av uriaspost. Før det hadde byen noen av landets første jazzklubber i periodene 1954-56 og 1958-63. Den er medlem av Norsk jazzforum og gir ut den årlige «Urijazzprisen», samt arrangerer "Julejam" Klubben har vært arnested for flere av landets ledende jazzmusikere som Ditlef Eckhoff, Ola Calmeyer, Brinck Johnsen, Jaga Jazzist, Mathias Eick og Johannes Eick. Klubben ble utnevnt til «Årets jazzklubb» (2000) av Østnorsk Jazzsenter. Vestbygda (Ringerike). Vestbygda er ei lita bygd i Ringerike kommune, like vest for Sokna i Soknedalen. Bygda strekker seg sørvestover fra Olde bru (bru over Rudselva) på nordvestsiden av Torevannet og Bliksrudlangevannet og sørsiden av Havikskogen i Brekkebygda. Bygda har avkjøring fra riksvei 7 ved Sokna og avkjørslen til Bergsjø noe lenger sørvest. Bergsjø. Bergsjø er et lite vann i Ringerike kommune. Vannet ligger sørvest for Havikskogen, vest for Sokna i Soknedalen. I sørenden dannes Bergsjøelva som renner ned til Bliksrudlangevannet.Det var tidligere flere fastboende i området og det finnes fremdeles flere småbruk. Det er også endel hytter i nordenden av Bergsjø samt noen på østsiden av vannet. Bergsjøelva. Bergsjøelva er ei lita og kort elv i Ringerike kommune. Elva dannes i sørenden av Bergsjø og renner ned til Bliksrudlangevannet, som ligger langs riksvei 7 sørvest for Sokna i Soknedalen. Belsen. "Belsen" kan også vise til konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen Øyas Venner. Øyas Venner (engelsk navn: Friends of the Island (South Georgia)) er en interesseforening (i Enhetsregisteret) for formidling av hvalfangsthistorien og bevaring av norske industrielle kulturminner på Sør-Georgia. Foreningen ble opprettet i 1997 og har over 350 medlemmer, bestående av tidligere hvalfangere og fabrikkarbeidere fra øya, etterkommere etter disse og personer som er generelt interessert i natur og kultur på Sør-Georgia. Bliksrudlangevannet. Bliksrudlangevannet er et lite vann i Ringerike kommune. Vannet ligger langs riksvei 7, sørvest for Sokna i Soknedalen. Elva får tilførsel i sørvestenden fra Bergsjø via Bergsjøelva og fra Ørtesvannet via Ørteselva. I nordenden dannes Eidselva som renner ned til sørvestenden av Torevannet. Eidselva (Ringerike). Eidselva er ei kort, lita elv som ligger i Ringerike kommune. Elva dannes i nordenden av Bliksrudlangevannet og renner nordøstover langs riksvei 7 ned til sørenden av Torevannet, like vest for Sokna i Soknedalen. Peter Brixtofte. Peter Brixtofte (født 11. desember 1949 i København) er en dansk politiker (Venstre). Brixtofte ble medlem av Folketinget i 1973, og satt der i perioder frem til valget i 2005. Fra 19. november 1992 til 24. januar 1993 var han skatteminister i Danmark, og fra 1985 til 2002 var han borgermester i Farum, en av Danmarks mest velstående kommuner. Han er utdannet cand. polit. ved Københavns Universitet i 1972. Brixtofte måtte gå av som borgermester i Farum i forbindelse med den såkalte Farum-saken i 2002. Den 20. juni 2006 ble han dømt til 2 års ubetinget fengsel for grov tjenestesvikt. Dommen ble anket og stadfestet av Østre Landsret 8. februar 2007. Den 10. april 2007 ble han idømt ytterligere to års ubetinget fengsel for embedsmisbruk og tjenestesvikt. Brixtofte begynte å sone fengselsstraffen i Horserød Statsfængsel høsten 2008. Leonard Bloomfield. Leonard Bloomfield (født 1. april 1887, død 18. april 1949) var en amerikansk lingvist. Han var en av de amerikanske strukturalistene. Hans hovedverk "Language" ble første gang utgitt i 1933. Den beskrev lingvistikkens situasjon på hans tid, og Bloomfield dominerte utviklingen av strukturalismen i lingvistikken fra 1930-årene og til han døde. Han var en av grunnleggerne av Linguistic Society of America. Hans filosofi kan i hovedsak karakteriseres ved at han brukte behavioristiske prinsipper for studiet av mening, ved vekten han la på formelle prosedyrer for analyse av språklige data og ved en generell vekt på å utstyre lingvistikken med en sterk vitenskapelig metodelære. Fra 1960-tallet overtok generativ grammatikk strukturalismens plass. Bloomfield begynte også studiet av algonquiansk språk med sin rekonstruksjon av proto-algonquiansk. Hans studie av dette språket er en hjørnestein for språket til denne dag. Eksterne lenker. Bloomfield Bloomfield, Leonard Bloomfield, Leonard Vilhelm av Sabina. Vilhelm av Sabinas segl 1248. Vilhelm av Sabina (født 1184, død 31. mars 1251), også kjent som Vilhelm av Modena, Guglielmo de Savoy og Guglielmo de Chartreaux) var en av Den katolske kirkes kardinaler (kardinalbiskop). Han er kjent i Norge for at han holdt et kirkemøte i Bergen i forbindelse med Håkon IV Håkonssons kroning i 1247 og var med på Skänninge møte i Sverige året etterpå. Han hadde allerede tidligere vært engasjert i kristningen av det nordlige Europa. Vilhelm var fra Italia, født rundt 1184 i Piemonte, og ble biskop i Modena i 1222. I 1224 ble han pavelig legat i Baltikum og det sørlige Østersjø-området og bygde der opp den kirkelige organisasjonen. Navnet hans opptrer i svenske journaler for første gang i 1226, i forbindelse med bekreftelsen av reglene for bispevisitaser på Gotland i Linköpings stift. Vilhelm ble i 1242 valgt til kardinalbiskop av Sabina, en region som ligger ca 50 kilometer nord for Roma i Italia. Tidligere hadde han hatt en lavere rang som kardinal. I skjønnlitteraturen. Vilhelm av Sabina opptrer også i Jan Guillous skjønnlitterære bok "Arven etter Arn". Garhwal Himalaya. Garhwal Himalaya er en fjellkjede i Himalaya. Den ligger i India, i delstaten Uttarakhand nord i landet, like vest for der grensene mellom India, Nepal og Tibet møtes. De høyeste fjellene i Garhwal Himalaya er Nanda Devi og Kamet. Strømsoddbygdvassdraget. Strømsoddbygdvassdraget er et mindre vassdrag i Ringerike kommune. Vassdraget omfatter en rekke småvann og mindre elver i Strømsoddbygda, nord for Sokna i Soknedalen. Vassdraget omfatter også Øvstevatnet og Langvatnet i Flå kommune med elvestrekningene mellom ned til Buvatnet, der Buvasselvi dannes og renner ned til Frisvatnet (mesteparten ligger i Flå). Ved utløpet av Frisvann dannes Frisvasselva, som møter Sandvasselva som kommer fra Sandvannet og danner Strømsoddelva som renner ut ved Understryk nord i Sognevannet. Kollsjøvassdraget, som utgjør småvannene og elvestrekningene fra Blankvann på vestsiden av Ådalsfjellene og ned til Sognevannet, renner ut nordøst i Sognevannet. Ved Sognevassdammen dannes elva Sogna som renner sammen med Verkenselva i Rudsvassdraget like sør for Sokna. Sandvannet. Sandvannet er et lite vann i Ringerike kommune. Vannet ligger innerst Strømsoddbygda i Soknedalen, ved sørenden av Vidalen og like under Vikerfjell på vestsiden av Ådalsfjellene. I sørenden av vannet dannes Sandvasselva, som renner ned mot Sognevannet og på veien, der den møter Frisvasselva, blir til Strømsoddelva. Frisvasselva. Frisvasselva er ei lita elv i Ringerike kommune. Elva dannes ved sørenden av Frisvannet og renner ned mot Sognevannet, men blir til Strømsoddelva der den møter Sandvasselva. Jack Nitzsche. Bernard Alfred «Jack» Nitzsche (født 22. april 1937 i Chicago, død 25. august 2000 i Hollywood) var en amerikansk komponist og musikkprodusent, kjent for sitt samarbeid med blant andre Phil Spector, Neil Young og Rolling Stones. Han ble også nominert til Oscar som sin filmmusikk til filmen "Gjøkeredet" ("One Flew Over the Cuckoo's Nest") i 1975 og for "En offiser og en gentleman" ("An Officer and a Gentleman") fra 1982. Fra den siste filmen vant han Oscar for beste sang sammen med sin daværende hustru Buffy Sainte-Marie og Will Jennings for sangen «Up Where We Belong». Han døde av hjertestans som følge av en lungebetennelse. Bakgrunn. Nitzsche ble født i Chicago i Illinois, men flyttet i 1955 som 18 åring til Los Angeles for å prøve å etablere seg som jazzsaksofonist. Han startet med å kopiere partiturer da han møtte Sonny Bono, og sammen skrev de sangen «Needles and Pins» for Jackie DeShannon, en sang som senere ble spilt inn av Cher, The Searchers, The Ramones og Crack the Sky. Han ble etter hvert arrangør og dirigent for produsenten Phil Spector og sto for instrumentering av sangen «River Deep – Mountain High» med Ike & Tina Turner. Foruten arbeidet med Spector, arbeidet han også nært med vestkystartister som Leon Russell, Glen Campbell, Carol Kaye og Hal Blaine gruppa The Wrecking Crew som fungerte som støtteband for mange popinnspillinger på 1960-tallet, blant annet for The Beach Boys og The Monkees. Da han organiserte musikk for fjernsynsprogrammet "The T.A.M.I. Show" i 1964, møtte han The Rolling Stones og medvriket med piano på albumene "The Rolling Stones, Now!" (eller "The Rolling Stones No. 2" i Europa), "Out of Our Heads", "Aftermath" og "Between the Buttons" samt hitsinglene «Paint It Black» og «Let's Spend the Night Together», og korarrangement for «You Can't Always Get What You Want». I 1968 introduserte Nitzsche bandet for slidegitaristen Ry Cooder noe som fikk stor innvirkning på stilen til bandet i perioden 1969-1973. Nitzsche jobbet deretter lenge med Neil Young, først som produsent og arrangør på Buffalo Springfields sang «Expecting To Fly», som av mange kritikere blir regnet som en milepæl i den psykedeliske perioden. I 1968 produserte han Youngs selvtitulerte debutalbum sammen med David Briggs. Til tross for at Young hadde store variasjoner i sin musikalske stil, fortsatte han samarbeidet med Nitzsche på en rekke album, blant annet på de store kommersielle suksessene som "Harvest" og "After the Gold Rush". Nitzsche spilte elektrisk piano med Crazy Horse i 1970 og produserte deres debutalbum (uten Young) et år senere. Til tross for sin store suksess, slet Nitzsche med depresjoner og problemer knyttet til narkotikabruk. Etter han kom med skarp kritikk av Young i et intervju i 1974, hvor han møtte ruset, ble forholdet dem imellom dårligere og de samarbeidet bare sporadisk etter dette. I 1979 ble han arrestert for vold mot kjæresten Carrie Snodgress, som tidlgere hadde vært gift med Young. På samme tid produserte han album for Graham Parker og Willy DeVille, og konsenterte seg mer om filmmusikk enn popmusikk. han nøt stadig større anerkjennelse som filmmusikkomponist i Hollywood og vant en Oscar sammen med Buffy Sainte-Marie for «Up Where We Belong» fra filmen "En offiser og en gentleman" i 1982. Sandvasselva (Ringerike). Sandvasselva er ei lita elv i Ringerike kommune. Elva dannes ved sørenden av Sandvannet og renner ned mot Sognevannet, men kalles Strømsoddelva fra der den møter Frisvasselva. Kamet. Kamet (7756 moh.) er Indias tredje høyeste fjell, og det nest høyeste fjellet i fjellkjeden Garhwal Himalaya, etter Nanda Devi. Toppen ble besteget i 1931 av en britisk-nepalsk ekspedisjon. Understryk. Understryk er et område helt nord i Sognevannet i Ringerike kommune, der Strømsoddelva renner ut i vannet. Understryk dekker et lite område på begge sider av nordenden på vannet. Plassen har tidligere vært en populær bade- og fiskeplass, men badeaktivitetene er ikke så store lenger. Paul Weeden. Paul Winston Weeden (født 7. januar 1923 i Indianapolis, død 2. juli 2011 i Oslo) var en amerikansk-norsk jazzmusiker (gitar) og orkesterleder, kjent fra flere innspillinger. I hjembyen spilte han med nabogutten Wes Montgomery såvel som J. J. Johnson, før han flyttet til New York City og Philadelphia. Han ledet Paul Weeden trio med Don Patterson orgel og Billy James trommer, til plateinnspilling med Dexter Gordon og Sonny Stitt (Blue Note Records, 1962). Han medvirket også i Coleman Hawkins og Jimi Hendrix sine besetninger på 60-tallet. Etter å ha turnert Sverige (1966), flyttet han til Norge (1971). Med Magni Wentzel, Håkon Nilsen og Svein Christiansen laget de "I remember Clifford" til EBU's «Eurojazz» (NRK, 1971). Weeden ble sentral i Club 7-miljøet, der han ledet bandet Youngbloods og egen kvartett (med Ole Jacob Hansen trommer, Bill Mulholland orgel og Ray Taylor bass). Etter at Freddie Green (1911-87) døde, gitaristen i The Count Basie Orchestra, ble Weeden av Basiemedlemmet Harry Edison (1911-99) anbefalt som etterfølger på gitar. Weeden ble kontaktet av orkesterets daværende leder, Frank Foster (1928-2011) og med på turneer fra januar 1988. På 90-tallet drev han egen oktett til innspilling, Vidar Johansen, Odd Riisnæs, Roy Nikolaisen, Eivin Sannes, Rune Nicolaysen, Kristen Svendsen og Ole Jacob Hansen. Dokumentarfilmen "Too young to be old" av Lene Midling-Jenssen (NRK, 2003) viser Weeden's samarbeid med «Grønnes Bad&Jazzforsyning» fra Flekkefjord. Denne ledet også til plateutgivelse (2003). Han ledet frem til 2006 en egen kvintett med Brinck Johnsen, Eivin Sannes, Kristen Svendsen og Tom Olstad. Han var inntil sin død bosatt i Oslo og var far til musikeren Lasse Weeden. Fantomet 2003. Det kom ut tjueseks ordinære utgivelser av "Fantomet" i 2003 i Norge, Sverige og Finland. I tillegg kom det i Norge også ut seks utgivelser av "Fantomet Krønike", samt at seks krønikebøker ble utgitt. Ordinære utgivelser (Norge, Sverige og Finland). 2003 Sognevassdammen. Sognevassdammen er demningen sør i Sognevannet, som ligger i Strømsoddbygda nord for Sokna i Ringerike kommune. Dammen ble i sin tid anlagt for å samle opp tømmer fra Kollsjøvassdraget og resten av Strømsoddbygdvassdraget, for brøtning ned Soknavassdraget til sagene og Tyrifjorden. Muligheten for å regulere vannet ble borte da lukene og dammen rundt ble revet midt på 1980-tallet. Arne Post. Arne Post (født 20. september 1983) er en norsk idrettsutøver fra Langhus i Ski kommune som representerer Oppegård IL. Hovedidretten er langrenn, men han driver også med orientering, vintertriathlon og løping. Diverse. Klart tap for Dan Krister Holst i Karrieretrappa 2012. «U 47». «U 47» var en tysk type VII undervannsbåt under andre verdenskrig. Historie. Arbeidet med byggingen ble påbegynt 25. februar 1937 ved Krupp Germaniawerft i Kiel og gikk inn i aktiv tjeneste 17. desember 1938. «U 47» tilbrakte totalt 238 dager til sjøs og senket over 30 handelsskip med en sammenlagt vekt på 165 953 tonn, og skadet 8 andre handelsskip. Kommandantløytnant på ubåten var Günther Prien. Senkingen av HMS «Royal Oak». Ubåten er mest kjent for bragden i innledningen til andre verdenskrig, da hun 14. oktober 1939 snek seg inn i Storbritannias viktigste flåtebase Scapa Flow og senket slagskipet HMS «Royal Oak» som lå fortøyd der. I den vågale operasjonen avfyrte «U 47» tre torpedoer. HMS Royal Oak kantret og sank i løpet av 15 minutter. 833 britiske sjømenn ble drept i angrepet. Britene trodde først at eksplosjonene var forårsaket av sabotasje. Da man senere innså at det var et ubåtangrep og sperret havnen var det for sent. «U 47» var allerede på vei hjem mot Tyskland. U 47 blir senket. Den 7. mars 1941 skulle U 47 angripe konvoien OB-293, men ble senket. Man er fortsatt usikker på hvem eller hva som senket U-47. Det er mulig at ubåten ble senket av destroyeren HMS «Wolverine» utenfor kysten av Irland. Det finnes mange teorier om hva som senket U-47, blant annet miner, en teknisk feil, at ubåtens torpedoer eksploderte eller at den ble senket av HMS «Camellia» og HMS «Arbutus» under et senere angrep. Ingen av teoriene er bekreftet. Fernand Léger. Joseph Fernand Henri Léger (født 4. februar 1881, død 17. august 1955) var en fransk maler, skulptør og filmskaper. Hans verker var først impesjonistisk inspirert, mens kubisme og abstraksjon er tydelige i hans senere verk. Han åpnet egen malerskole og utøvde en betydelig innflytelse på blant annet skandinaviske kunstnere både før og etter annen verdenskrig. Biografisk. Léger var av gårdbrukerslekt, født i Argentan, Orne, Basse-Normandie. Han var lærling hos en arkitekt fra 1897–99 før han dro til Paris i 1900 og jobbet som teknisk tegner. Ferdig med militærtjenesten søkte han opptak på Ecole des Beaux-Arts parallelt til at han hadde skoleplass på dekorasjonsskole. Han fikk likevel gå som uregistrert student ved "Beaux-Arts", noe han gjorde i, sa han senere, «tre tomme og unyttige år». Han var også innom Académie Julian. Kunstmaling tok han opp for alvor i en alder av 25 år. Hans første bilder viste tydelig impresjonistisk påvirkning, og han lot dem senere bli destruert som «kunstneriske blindveier». Høsten 1907 var der en retrospektiv utstilling av Cézanne i Salon d'Automne (den offentlige høstutstillingen i Paris). Denne synes å ha inspirert Léger til å legge mer vekt på tegning og geometriske former. I 1909 flyttet han til Montparnasse og møtte avant-garde-kunstnere som Alexander Archipenko, Lipchitz, Marc Chagall og Robert Delaunay. Hans hovedarbeide fra denne perioden er "Nues en la Forét" (1909–10), der han viste sin egen form for kubisme (som kritikerne kalte «tubisme» («rør-isme»). Han gjorde ikke bruk av collageteknikken som Braque og Picasso brukte på den tid. I 1910 var han med på å danne "Puteaux-gruppen" også kjent som "Section d'Or" (det gylne snitt) sammen med Delaunay, Jacques Villon, Henri Le Fauconnier, Albert Gleizes, Francis Picabia og Marie Laurencin. Léger hadde også blitt kjent med den italienske futurismen og lagde mer abstrakte bilder fram til 1914. Fargene var primærfargene samt grønt, svart og hvitt. Under første verdenskrig ble han innkalt og tilbragte to år ved fronten i Argonne. Han klarte å lage mange skisser av menn og krigsutstyr. I september 1916 ble han forgiftet av sennepsgass ved Verdun. Han kom over det og malte "Kortspillerne" (1917) som viser robotlignende figurer med spillkort. Kortspillerne markerte en endring i malestil og tankene rundt den som kalles hans mekanistiske periode. I desember 1919 giftet han seg med Jeanne-Augustine Lohy, og i 1920 begynte han et livslangt vennskap med arkitekten og stilskaperen Le Corbusier. Utover i 1920-årene laget han bilder som nok var moderne, men samtidig sto i en tradisjon som gikk tilbake til Poussin og Corot. I mangt synes han også å ha vært inspirert av Henri Rousseau, som han hadde møtt i 1909 og var beundrer av. Som modernist var han tiltrukket av film som medium, og overveide å gi opp malingen for å bli filmskaper. I 1923-24 designet han oppsettet for "Marcel L'Herbier"s film "L'Inhumaine" (den umenneskelige). Samme år var han sammen med "Dudley Murphy", "George Antheil" og Man Ray om å lage en futurismeinspirert film:"Ballet Mécanique". Filmen er ikke abstrakt, men har heller ingen historie å fortelle. Den er en serie nærbilder av en kvinnemunn og av hverdagsting, maskiner som går, med stempler i rytmisk bevegelse. I samarbeid med andre etablerte han en gratis skole, hvor han underviste fra 1924, bl. a. sammen med Alexandra Exter. I 1935 arrangerte The Museum of Modern Art i New York en utstilling. Under den annen verdenskrig var han i USA. Der fant han at haugene av utrangerte mekaniske komponenter med fugler på toppen og blomster voksende innimellom var eksempler på hva han kalte «kontrastenes lov». Da han dro tilbake til Frankrike i 1945, meldte han seg inn i det franske kommunistpartiet. Arbeidene ble mindre abstrakte med mange monumentale figurkomposisjoner av scener med dykkere, med akrobater, bygningsarbeidere og mer landlige idyller. Prosjektene hans på denne tiden omfattet bokillustrasjoner, murmalerier, glassmalerier, mosaikker, flerfargede keramiske og betongskulpturer og teaterdetaljer (kostymer og kulisser). Charlotta Kotik har minnet om at "denne tendensen til å rette seg mot den menige mann var et resultat av sosialistiske teorier som var gjengse hos avantgarden i denne perioden. Légers sosiale engasjement var ikke en innbarket marxists, men en engasjert humanists". (Kommunisme var lite populært i 1950-årenes USA, og å være kommunist var på høyde med å selge seg til djevelen). Etter at kona døde i 1950 giftet han seg to år senere med Nadia Khodossevitch. I årene som fulgte, ga han forelesninger i Bern, formet mosaikker og glassmalerier til universitetet i Caracas, Venezuela foruten en del større malerier. Mosaikken til operahuset i São Paulo rakk han ikke å fullføre. Han døde i sitt hjem i 1955 og er gravlagt i Gif-sur-Yvette, Essonne. Hans åndelige arv. Léger skrev i 1945 at "objektet i moderne maleri må utgjøre hovedsaken og overskygge subjektet. Hvis, i sin tur, menneskekroppen blir objekt, åpner dette for nye muligheter for den moderne kunstner." Han forklarer i et essay fra 1949 at dette er grunnen til at hans menneskeframstilling er så lite ekspressiv.. I 1952 fikk hallen til FNs generalforsamling i New York installert to store murbilder. Musée Fernand Léger ble åpnet i Biot, Alpes-Maritimes,France i 1960. Maleriet "La femme en rouge et vert" ble solgt for 22 407 500 US$ i 2003, mens skulpturene har passert 8 millioner dollar. Stag. Stag (seilbåt) er tau eller vaiere som støtter masten langskips. Mindre båter har gjerne to stag, akterstag og forstag. Sistnevnte er opphavet til uttrykket gå over stag, som betegner det å vende båten gjennom vindøyet. Stag brukes også om støtte eller avstivning i andre sammenhenger, for eksempel en kjepp eller en pinne som er satt ned i jorda for å støtte en plante. Gå over stag. Gå over stag er skipsterminologi fra seiling for å vende båten gjennom vindøyet slik at når slaget er over kommer vinden inn fra motsatt side av hva den gjorde da slaget begynte. Vendingen kalles også å baute, slå eller stagvende. Vendingen benyttes når man krysser, dvs. seiler mot vindens retning. Fantomet 2004. Det kom ut tjueseks ordinære utgivelser av "Fantomet" i 2004 i Norge, Sverige og Finland. I tillegg kom det i Norge også ut åtte utgivelser av "Fantomet Krønike" (en økning på 2 utgivelser per år), samt at fem krønikebøker ble utgitt. Ordinære utgivelser (Norge, Sverige og Finland). 2004 Talisman Group. Talisman Group (etabert 1988, nedlagt 1996) var en norsk jazzgruppe bestående av Arne Frang saksofon, Bugge Wesseltoft piano, Celio de Carvalho/Miki N'Doye perkusjon, Rune Arnesen trommer, Sveinung Hovensjø bass. Medmusikanter var blant annet Kristen Svendsen bass, Ole Hamre trommer og Gabriel Fliflet fiolin, og besetningen fremførte komposisjoner inspirert av folkemusikk fra India (med Jai Shankar på tabla), Afrika og Latin-Amerika. De ga ut "Dating" (1991) og "Vardøger" (1995) på Odin Records. SS «Athenia». SS «Athenia» var det første britiske skipet som ble senket av Tyskland under andre verdenskrig. Athenia ble bygget ved Fairfield Shipbuilding and Engineering Company Ltd. og ble sjøsatt ved Govan, Skottland i 1923. For mesteparten av sin karriere gikk hun mellom Storbritannia og Canada. Athenia var på 13,465 tonn, var 160.4 meter lang og 20.2 meter bred. Hun kunne ta totalt 1.516 passasjerer, toppfarten var 15 knop. Den 3. september 1939, kun få timer etter at Storbritannia hadde erklært Tyskland krig, angrep den tyske ubåten U-30 Athenia i den tro at hun var et bevæpnet handelsskip. Ubåten avfyrte to torpedoer mot skipet uten advarsel. Dette til tross for at ubåter opererte under ordre om å gjennomsøke potensielle mål, og tillate passasjerer og mannskap å forlate skipet før det ble senket. På det tidspunktet hun ble senket hadde Athenia 1.103 sivile passasjerer, blant disse mer enn 300 amerikanere. I hjelpearbeidet klarte kaptein Carl Johan Anderssen og resten av mannskapet ved det norske skipet MS «Knute Nelson» å redde 449 overlevende fra SS «Athenia». Dessverre skjedde det også en tragisk ulykke med en av «Athenia» sine livbåter, som i mørket kom i kontakt med og ble knust av propellen på med MS «Knute Nelson». I den livbåten var 52 kvinnelige passasjerer og tre sjømenn, kun åtte overlevde dette sammenstøtet og den påfølgende kantringen. I alt ble 112 passasjerer og mannskap drept, inkludert 28 amerikanere. Tilstedeværelsen av amerikanere ombord på skipet førte til at tyskerne fryktet at USA ville blande seg inn i krigen. Tor Arne Andreassen. Tor Arne Andreassen (født 16. mars 1983 i Haugesund) er en norsk fotballspiller som spiller forsvar og midtbane for Tippeligaklubben FK Haugesund. Han har lang fartstid i haugesundsfotballen, hvor han utenom å være fast inventar for FK Haugesund, også har spilt for Sportsklubben Vard Haugesund før 2003. Andreassen skåret for øvrig Haugesunds første og eneste mål i 1. serierunde i Adeccoligaen 2007. Andreassen blir beskrevet som en svært allsidig fotballspiller. For FK Haugesund har han frekventert i samtlige posisjoner på banen, utenom keeper. For dette har han fått kallenavnet "Poteten" av supporterklubben Maakeberget. Han blir dog mest anvendt som sentral midtbanespiller, og blir beskrevet for å ha fysisk styrke, basisferdigheter og høy arbeidskapasitet som sine fremste styrker. Han er idag den spilleren som desidert har flest kamper for klubben, sett i betraktning av dagens stall. Digital samhandling. Digital samhandling er å flytte gruppebaserte arbeidsprosesser fra fysiske miljø, til å gjøre dette direkte via PC, uavhengig av geografi. Digital samhandling krever programvare, eller at de digitale samhandlingsprosessene gjøres tilgjengelig via internett. Dette betyr at bruksområdene for digital samhandling er uendelige, fra å samle data m.v. på et felles sted, asynkront tilgjengelig for alle involverte, – til avanserte synkrone (sanntid) samhandlinger hvor også deling av arbeidsredskaper (applikasjoner) interaktive muligheter med, tekst, audio- og video, slik at en kan arbeide sammen interaktivt med komplekse arbeidsprosesser. SPQR. a> i Roma med SPQR fra byvåpenet SPQR er en forkortelse for Senatus Populusque Romanus («senatet og det romerske folket»). Bokstavene som utgjør forkortelsen var først en benevnelse for den romerske republikk, men keiserne under keiserriket brukte også benevnelsen. I nyere tid har SPQR blitt et kjennetegn og symbol for byen Roma og dens myndigheter. Bokstavene SPQR er dominerende i Romas kommunevåpen der de er skråstilte og i gull på rød bunn. Bare unntaksvis brukes bokstaver i våpenskjold, men den lange historiske tradisjonen har her vært avgjørende. På skjoldet brukes en rangkrone med kronring og kløverblader eller en murkrone. Byen bruker SPQR som kjennetegn også frittstående og stilt vannrett, bl.a. på offentlige kumlokk. En humoristisk forvrengning av forkortelsen finner man i blant annet tegneseriefiguren Asterix: "Sono Pazzi Questi Romani", som er italiensk for «disse romerne er gale». Ulrich Karger. Ulrich Karger (født 3. februar 1957 i Berchtesgaden i Tyskland) er en tysk forfatter og kritiker. Vidøla. Vidøla, eller «"den hellig Vidøla"» som den gjerne ble kalt i riktig gamle dager, er ei lita elv i Vassfaret som danner grense mellom Ringerike kommune i Buskerud og Sør-Aurdal kommune i Oppland. Elva, som inngår i Vidalen landskapsvernområde, begynner øverst i Vidalen og renner ned på Hedalsiden, der den renner ut i Urula. Vidalen omkranses av Vikerfjell i øst og Storrustefjell og Middagsknatten i vest. På begge sider stiger landskapet bratt til over tusen meters høyde. Bunnen av dalen, der Vidøla renner, ligger ca. 600 moh.. Gjennom dalen gikk den gamle ferdaveien sørover, også kalt "kongeveien". I riktig gammel kristen tid kom folk hit for la deg døpe (vie til Herren), noe mange hevder er opprinnelsen til navnene på Vidalen (Viedalen) og Vidøla (Viedøla). Elven flyter sakte nordover gjennom dalen, og til tross for at den ligger høyt, fryser den aldri helt om vinteren. Sagnet sier at før svartedauen bodde det folk i Vidalen. Det skal i følge det samme sagnet ligge nedgravd en stor sølvskatt langs den gamle kongeveien, og en gang i tiden lå det også ei lita kirke inne i Vidalen. Rett nord for Aslaksetra krysser veien Vidøla på en slik måte at alle som gikk der måte blitt våte på bena, selv om man godt kunne krysset tørrskodd et par kilometer sør for dette vadestedet. Det er hit man mener folk kom som skulle døpe seg i det hellige vannet fra Vidøla. Sport Club do Recife. Sport Club do Recife, også kjent som Sport i hjembyen Recife eller Sport Recife i det sørlige Brasil er en fotballklubb fra Recife i delstaten Pernambuco. Klubben ble etablert i 1905. Hjemmestadion er Ilha do Retiro. Klubben rykket opp i brasiliansk Série A i 2007, men rykket ned igjen i 2009. Sofiadalen. Sofiadalen (bulgarsk: Софийска котловина, "Sofijska kotlovina", eller Софийско поле, "Sofijsko pole") er en dal sentralt i det vestlige Bulgaria, oppkalt etter hovedstaden Sofia som ligger i dalen. Den ligger mellom Balkanfjellene i nordøst, fjellene Viskjar, Ljulin, Vitosja og Lozenska planina i sørvest, Vakarel i sørøst og de lave Slivnitsahøydene i nordvest. Etter at dalbunnen ble dannet ble elven Iskar blokkert og hele dalen ble en innsjø, som dannet det sand- og leiraktige jordsmonnet som nå dekker det meste av dalen. Innsjøen forsvant da elven gravde seg gjennom Balkanfjellene og dannet Iskarjuvet. Sofiadalen har mange mineralkilder, som Gorna Banja, Pantsjarevo og Bankja. Disse kildene og den seismiske aktiviteten kommer som resultat av forkastningen i dalen. Normannisk. Normannisk er et romansk språk og et av Oïl-språkene. Navnet "normanner-fransk" er også stundom benyttet for å beskrive det, noen ganger for ikke bare beskrive det moderne normanniske språket som snakkes i Normandie, men også det administrative språket til anglo-normannere og en form for juridisk fransk i England. Normannisk er nært beslektet med fransk språk. Under vikingtiden fikk språket en del låneord fra norrønt språk. Etter Normannernes invasjon av England i 1066 har språket påvirket engelsk språk. Geografisk spredning. Normannisk er talt på fastlandet i Normandie i Frankrike hvor det ikke har en offisiell status, men blir klassifisert som et regionalt språk. På Kanaløyene har normannisk språk utviklet seg uavhengig, men ikke i isolasjon og blir gjenkjent som Jèrriais (på Jersey), Dgèrnésiais eller Guernsey-fransk (på Guernsey) og Sercquiais (eller Sarkese på Sark). Jèrriais og Dgèrnésiais er anerkjent som regionale språk av de britiske og irske myndigheter innenfor rammene av det britisk-irske rådet. Sercquiais er faktisk en etterkommer av Jèrriais fra 1500-tallet som ble talt av kolonister som bosatte seg på den ubebodde øya. Den siste innfødte taleren av Auregnais, det normanniske språket på Alderney, døde på 1900-tallet. Dialekten Herm har også gått inn på en ukjent dato. Tre ulike standardiserte rettskrivninger er i bruk: kontinental normannisk, Jèrriais, og Dgèrnésiais. Disse representerer ulik utvikling og spesielt litterær historie av normannisk variasjoner. Normannisk kan derfor bli beskrevet som plursentrisk språk. I dag er normannisk språk sterkest på minst tilgjengelige områder i Normandie, Kanaløyene, Cotentin, eller Cherbourghalvøya i vest og Pays de Caux (Cauchois) i øst på Normandie. Lett tilgang til Paris og som en feriested på kysten for franskmenn, som Deauville, på 1800-tallet har ført til en betydelig mindre særegen normannisk kultur. Den anglo-normanniske dialekten av normannisk var språket for statsadministrasjonen i England som utviklet seg etter 1066. Det etterlot en arv av juridisk fransk språk (Law French) i språket ved engelske rett (skjønt også påvirket av parisisk fransk). På Irland forble normannisk sterkest i området sør-øst av Irland hvor normannerne invaderte i 1169. Noen setninger på normansk. For eksempel sier man "mei" på normannisk istedenfor å si "moi" på fransk. De ville guders by. "De ville guders by" (originaltittel: "La ciudad de las bestias") er en ungdomsroman, skrevet av den chilenske forfatteren Isabel Allende i 2002. Boken er første del i en trilogi. De to andre bøkene er "Gulldragens rike" (2004) og "Pygmeenes skog" (2005). Handlingen er lagt til Amazonas, der den amerikanske gutten Alexander og hans venninne, Nadia, tar seg innover i jungelen sammen med et journalist-team for å spore opp det mystiske "Udyret". Bokklubben klassifiserer sjangeren som "magisk realisme". Det passer ganske godt, siden stedet og miljøet fortellingen er lagt til, er helt realistiske og finnes i den virkelige verden, men boken er krydret med Allendes typiske innblanding av ånder, magi og overnaturlige elementer. Boken er omsatt til norsk av Kari Risvik og Kjell Risvik, og kom ut på Gyldendal i 2004. Gent–Wevelgem 2007. Gent-Wevelgem 2007 var et sykkelritt som foregikk 11. april 2007. Rittet var som vanlig 210 km langt. Rittet startet i Deinze i overskyet vær og lett vind. Forholdene la grunnlag for et høyt tempo fra start og det var ikke før den første innlagte spurten at et brudd kom av sted. Florent Brard, Christophe Mengin og Roger Hammond fikk en ledelse på 11 minutter, et betydelig forsprang på en semi-klassiker som igjen førte til aggressiv kjøring fra hovedfeltet de siste 100 kilometerne. Under nedstigningen fra fjellet Kemmelberg, kom rytterne inn i det verste underlaget for syklister, våt brostein. En rytter prøvde å styre vekk fra en vannflaske i veibanen, og flere ryttere mistet kontrollen på det våte dekket og skadet seg alvorlig. Blant de som skadet seg stygt var: Jimmy Casper (brukket nese, brukket kragebein, brukket håndledd), Wim De Vocht (brukket tommel), James Vanlandschoot (brukket tommel, brukket håndledd og brukket albue), Andy Cappelle (brukket albue og brudd i skulderen), Marco Velo (brukket kne, kragebein og 2 ribbein), Wilfried Cretskens (flere hjernerystelser), mens Aart Vierhouten, Tyler Farrar, Luke Roberts, Fabio Sacchi, Mathew Hayman, Matthew Wilson og Heinrich Haussler alle hadde mindre alvorlige skader. Massevelten førte til at hovedfeltet ble splittet opp og eliterytterne måtte ta opp kampen mot ledertrioen alene. Rundt 25 kilometer fra mål ble tre til seks, da Marcus Burghardt, Francisco Ventoso og Óscar Freire tok igjen teten. Sekstetten holdt unna for forfølgerne, og med en kilometer igjen før mål rykket T-Mobiles Burghardt. Freire klarte ikke å følge tyskeren og måtte også se seg slått i spurten av Burghardts lagkamerat, Roger Hammond. Laura Seltveit. Laura Sofie Seltveit (født 24. april 1950) var ordfører i Sauda kommune fra 2005 til 2011. Hun representerer Arbeiderpartiet, og tok over etter Torfinn Opheim som ble valgt inn på Stortinget i 2005. Hennes etterfølger som ordfører fra 2011 er Frode Sulen. Apotek (andre betydninger). Apotek, apoteket og apotheket kan bety Norrøn-gælere. Norrøn-gælere er en benevnelse som brukes om folket av blandet norrønt og gælisk opphav som dominerte store deler av området rundt Irskesjøen og det vestlige Skottland i middelalderen. De er generelt kjent under det gæliske navnet "Gall Gaidel". Direkte oversatt betyr "Gall" fremmed, men det ble i løpet av tidlig middelalder brukt om folk av norrønt opphav. Moderne oversettelser kan også referere til norrøn-skotsk, hiberno-norrøn, irsk-norrøn med mere. Norrøn-gælerne hadde sin opprinnelse blant norrøne bosettere i Skottland og Irland som ble assimilert inn i den gæliske kulturen. Så tidlig som på 800-tallet begynte disse innvandrerne fra Skandinavia å inngå ekteskap med innfødte gælere, bruke gælisk språk og overta andre skikker som eksempelvis klesdrakt. Et annet viktig bidrag til denne gælifiseringen var at mange gikk over fra troen på norrøne guder til kristendommen og lot seg døpe. Aristokratiet i de norrøn-gæliske samfunnene beholdt i regelen norrøne navn og en bevissthet om sitt nordiske opphav, mens det i de brede lag av folket var en utbredt synkretisme mellom norrøn og gælisk kultur. Eksempelvis kom norrøn-gælere til å se på sankt Columba som deres spesielle beskytter og de tilla ham noen av de samme kvaliteter som den norrøne guden Odin. De norrøn-gæliske adelsslektene, som for eksempel Ivarætten, dominerte regionen rundt Irskesjøen fra 800-tallet til den normanniske æraen på 1100-tallet. De grunnla varige kongedømmer blant annet på øya Man, i Argyll, Jorvik (York) og Galloway. Herskerne over Hebridene fikk tittelen «Herre over øyene» («Lord of the Isles»). Den norrøn-gæliske MacDonald-slekten som først hadde denne tittelen hadde innflytelse til 1500-tallet, og adelstittelen eksisterer fortsatt. Også mange andre av de gæliske herskerne i Skottland og Irland hadde norrøn-gæliske forfedre. Cassadaga. "Cassadaga" er et det syvende studioalbumet til Bright Eyes, utgitt 10. april 2007. Cassadaga er Bright Eyes debut på et stor selskap (signert til Polydor i Europa. Navnet "Cassadaga" er hentet fra en liten by i Florida med et sært trossamfunn hvor spiritualismen står sterkt. Albumet henter inspirasjon fra flere sjangre som indie, alternativ country og alternativ folkrock. Første singel fra albumet var «Four Winds», som ble sluppet som en EP med fem låter. Medvirkende på albumet er Gillian Welch, M. Ward og Sleater-Kinney-trommeslager Janet Weiss. Johann Georg Gmelin. Johann Georg Gmelin (født 8. august 1709, død 20. mai 1755) var en tysk naturvitenskapsmann, botaniker og geograf. Gmelin ble født i Tübingen som sønn av en apoteker. Han var et oppvakt barn og ble uteksaminert fra universitetet som lege i en alder av 18. I 1730 reiste han til Sankt Petersburg for å forelese ved universitetet der og året etter ble han utnevnt til professor i kjemi og naturhistorie. Fra 1733 til 1743 var Gmelin på en vitenskapelig ekspedisjon i Sibir. Han beskrev elven Jenisej som grensen mellom Europa og Asia og foretok temperaturmålinger. Gmelin var også den første som målte nivået på Det kaspiske hav og fant ut at det lå under havnivå (28 meter). Gmelins hovedverk var "Flora Sibirica", fire bind, utgitt 1749-50 og "Reisen durch Sibirien", fire bind, utgitt 1753. Sine siste leveår tilbrakte han som professor i medisin i Tübingen, en stilling han fikk i 1749. Ceced. Ceced, European Committee of Domestic Equipment Manufacturers, er en paraplyorganisasjon bestående av produsenter av husholdningsprodukter (f.eks. hvitevarer) i Europa. Ceced er f.eks. ansvarlig for en produsentuavhengig (interoperabel) kommunikasjonsprotokoll, CHAIN, for intelligent tilkopling av hvitevarer. Noen av medlemmene av Ceced er: BSH (Bosch and Siemens Home Appliances Corp.), Electrolux, Candy, Indesit, Gorenje, Fagor og Miele. Hamar Judoklubb. Jigoro Kano (1860 - 1938)Grunnlegger av moderne judo Formelle retningslinjer må følges av alle som trener judo Hamar judoklubb (HJK) ble stiftet desember 1980. Klubben er medlem av Norges Judoforbund (NJF) og Norges idrettsforbund (NIF). Lokaler. Våren 1981 ble det første kurset for nybegynnere gjennomført med Claus Solheim fra Marienlyst judoklubb som instruktør. Kurset ble arrangert på Ajer ungdomsskole på Hamar. Høsten 1981 flyttet klubben aktivitetene til bomberommet i Ankerskogen Svømmehall hvor klubben hadde tilhold resten av 80-tallet. På 90-tallet byttet klubben lokaler og Midtbyen- og Storhamar barneskole ble tatt i bruk. Nye Grevløkka skole på Hamar ble benyttet inntil nylig før klubben flyttet til Børstad ungdomsskole Aktiviteter. Judoklubbene i Hamar, Elverum og Brumunddal hadde et utstrakt samarbeid på 80-tallet som omfattet treningssamlinger, aktivitetslederkurs, lokale kretsmesterskap, Mjøs-Cup og gjeste-trening klubbene imellom. Det ble også avviklet en rekke andre sosiale aktiviteter i forbindelse med gradering og semesteravslutning. Hamar judoklubb hadde et høyt aktivitetsnivå på hele 80-tallet og det årlig medlemsantallet lå på 80-120 aktive utøvere. NM og EM. Hamar Judoklubb sto som arrangør av NM i Judo for menn 24. og 25. mars 1984. Stevnet ble gjennomført i den gamle ishallen på Storhamar og var en generalprøve før Europamesterskapet for menn, som ble arrangert 13. – 15. mai 1985. Stevnet ble gjennomført i samarbeid med Norges Judoforbund med over 130 deltakere fra 30 ulike nasjoner. Stevnene ble gjennomført uten uhell av større slag og klubben fikk ros av judoforbundet for et bra gjennomførte arrangement. Sentrale personer i klubben. Hovedtrener i klubben i dag er Trond Erik Fugleberg Melfikonstitusjonene. Den Melfi Castle, hvor konstitusjoner ble gjort Melfikonstitusjonene (' Constitutiones Regni Siciliae, "også:" Liber Augustalis) er en lovsamling gitt av Fredrik II i 1231 for Kongedømmet Sicilia. Melfi er en by i Basilicata i Sør-Italia, som utgjorde en del av kongedømmet Sicilia. Konstitusjonene oppfylte flere hensikter. For det første fastholdt den på ordnet vis den så langt ikke så nøyaktig eller omfattende kodifiserte sicilianske rett av normannisk type. Men keiser Fredrik, som lå i konflikt med paven, utnyttet lovarbeidet som et kampmiddel i denne kampen. Som lovgiver stilte keiseren dermed i samme tradisjon som den store keiserlige lovgiver Justinian og legitimerte derved sine maktambisjoner. Utløsende for arbeidet med Melfikonstitusjonene var ryktene om at den katalanske dominikanerpater og jurist Raimund Peñafort hadde fått i oppdrag fra paven om å utarbeide en lignende lovsamling. Det gjaldt for Fredrik II å komme ham i forkjøpet, for derved å befeste lovmessig sitt overhøyhet over kongedømmet Sicilia og for å profilere seg selv som lovgiver. Arbeidet skjedde under stort tidspress, slik at det måtte gjøres viktige korrekturer i 1232 og 1233. Det antas at Peter av Vinea var viktig i den sammenheng. De forskjellige lovreguleringer har som rettskilder elementer fra romerrett, kanonisk rett (kirkerett), normannisk, bysantintinsk og langobardisk rett. De kirkerettslige elementer tilkom særlig ved hjelp av erkebiskop Giacomo Amalfitano av Capua, som samarbeidet med Fredrik II, i alle fall til pave Gregor XI tok ham i skole for å ha vært behjelpelig med å formulere reguleringer i konstitusjonene som ikke passet kirkens interesser. Gjennomgående motiv for lovverket var å orientere almenrett og forvaltningsrett ut fra kongemakten, og å sikre de kongelige inntektskilder. Der hvor de ikke kolliderte med kongens interesser ble dessuten adelens makt styrket. Rettsprosessene ble revidert slik at de skulle kunne foregå raskere. Blant de viktigste enkeltreguleringer var forbudet mot selvtekt ved makt, og innskrenkelsen av stendenes egne domsinstitusjoner. Lovverket foreskrev at bare den kongelige justis hadde rett til å foreta straffeforfølgelser, også på områder som grenset til det kirkerettslige (som for eksempel ekteskapsbrudd, blasfemi eller lykkespill). I Salernoediktet, som fant sin vei inn i lovsamlingen på ukjent tidspunkt innen 1243, ble det foretatt nøyaktige reguleringer av apotekvesenet: Det ble gjort et klart skille mellom legestand og apotekervesen. Dette skille skulle danne skole i hele Europa og består fremdeles. Fantomet 2005. Det kom ut tjuesju ordinære utgivelser av "Fantomet" i 2004 i Norge. I Sverige og Finland kom kun de tjueseks første ut i 2005, mens det siste, nr. 27 i Norge, ble nummer 1/2006 i Sverige og Finland, slik at tallene fra og med 2006 ikke samsvarte med hverandre (Norge ligger et nummer «bak» de andre). I tillegg kom det i Norge også ut åtte utgivelser av "Fantomet Krønike" (en økning på 2 utgivelser per år), samt at éi krønikebok og seks årgangsbøker ble utgitt. Ordinære utgivelser (Norge, Sverige og Finland). 2005 Zbigniew Rybczyński. Zbigniew Rybczyński (født 27. januar 1949 i Łódź) er en Oscarvinnende polsk regissør som har mottatt flere internasjonale filmpriser. Rybczyński studerte kinematografi ved Leon Schiller statlige høyskole for film, fjernsyn og teater i Łódź. Han var aktiv i avantgardegruppen «Warsztat Formy Filmowej» og arbeidet i filmstudioet Se-Ma-For, hvor han blant annet realiserte filmene "Plamuz" (1973), "Zupa" (1974), "Nowa Książka" (1975) og "Tango" (1980), som alle ble entusiastisk mottatt på filmfestivaler. Det var filmen "Tango" som ble hans store suksess. Den gav ham en Oscar i kategorien beste animerte kortfilm i 1983. Hans videre filmer ble realisert med datamaskinteknikk, blant annet "Schody", "Orkiestra" (Emmy for spesialeffekter i 1990), "Manhattan", "Washington" eller "Kafka". Han har også laget musikkvideoer for blant annet Mick Jagger, John Lennon, Simple Minds, Art of Noise, Chuck Mangione, Pet Shop Boys, The Alan Parsons Project, Yoko Ono, Lou Reed, Supertramp, Rush og Lady Pank. Janusz Kamiński. Janusz Zygmunt Kamiński (født 27. juni 1959 i Ziębice) er en to ganger Oscarvinnende polsk kinematograf og filmregissør som har fotografert alle Steven Spielbergs filmer siden Schindlers liste i 1993. Han studerte ved Columbia College Chicago fra 1982 til 1987, og tok opp filmskaping som yrke før han gikk over til AFI Conservatory. Kamiński har mottatt Oscar i kategorien beste kinematografi to ganger – for "Schindlers liste" og "Redd menig Ryan". Dannelsesborgerskap. Dannelsesborgerskap (tysk: "Bildungsbürgertum") er betegnelsen på et nytt samfunnsskikt oppstått på midten av 1700-tallet, opprinnelig i Tyskland, som har utmerket seg gjennom humanistisk dannelse, litteratur, vitenskap og engasjement i staten. Akademiske og frie yrker er sterkt representert i dannelsesborgerskapet: Professorer, prester, leger, advokater, dommere, kjøpmenn, musikere, kunstnere, ingeniører, lektorer, høyere embedsmenn. Alle disse yrkesgruppene hadde et felles kjennetegn: Personene hadde oppnådd sine posisjoner som følge av sin egen innsats, de var ikke født til den. Det var den senabsoluttistiske forvaltningsstaten som trengte et stort antall velutdannede embeds- og tjenestemenn for å gjennomføre reformer. Disse kunne ikke det gamle systemet frembringe. De kulturelle ideene fra den såkalte Weimarer Klassik, særlig Goethe og Schiller, hadde stor innflytelse på fremveksten av dannelsesborgerskapet. For å unngå en voldelig revolusjon, som i Frankrike, måtte borgerklassen få adgang til kulturell dannelse som gav dem adgang til politiske posisjoner. Som følge av dette ble det opprettet mange utdannelsesinstitusjoner, de var betydelig mer tallrike i Tyskland enn i andre land. Universitetene opprettet i Tyskland, bl.a. Humboldt-universitetet, ble forbilde for moderne universiteter også i andre land. Den nye klassen som oppstod definerte seg ikke politisk eller økonomisk, men kulturelt. I Tyskland utviklet dannelsesborgerskapet seg først, først med industrialiseringen fra ca. 1850 vant handelsborgerskapet innflytelse. I Frankrike og Storbritannia utviklet derimot handelsborgerskapet seg først, og kunne i kraft av sin økonomiske makt gjøre krav på politisk makt. I Tyskland begynte dannelsesborgerskapet først i første halvdel av 1800-tallet å være politisk aktivt. Det spilte en avgjørende rolle for revolusjonen i 1848, som likevel mislyktes. Kjente eksempler på dannelsesborgere i det 20. århundre er forfatteren Thomas Mann eller familien Weizsäcker. Johannes Belsheim. Johannes Belsheim (født 21. januar 1829 i bygda Thorpegardane i Vang i Valdres, død 15. juli 1909 i Kristiania) var en norsk teolog, skribent og statsstipendiat. Belsheim var husmannssønn og ble i 1851 lærer i hjembygda. Han tok i 1855 eksamen ved Asker seminar, var lærer i Grue fra 1856, tok artium ved Heltbergs studentfabrikk 1958 og ble cand.theol. i 1861. Han arbeidet deretter som lærer i Porsgrunn 1862, som rektor ved Vefsens lærerskole 1863, som sogneprest i Sør-Varanger fra 1864 og som sogneprest i Bjelland fra 1870 til 1875. Han fikk deretter "vartpenger" ("ventelønn") og levde i Kristiania som fri skribent. Belsheim tok i 1879 initiativ til den første landsmålsutgaven av Det nye Testamente, men forslaget ble avvist av Stortinget. Belsheim selv fikk statsstipend fra 1880. Han hadde en skribentvirksomhet innenfor flere emner og tema i samtiden. Hovedvekten av forfatterskapet ligger på norsk kirkehistorie og på utgivelse av ulike bibelhåndskrifter. Litteratur. Belsheim Belsheim Belsheim Belsheim Belsheim Fotorealisme. Fotorealisme er en stilretning innen malerkunsten som forsøker å etterlikne det «naturtro» bildeuttrykket i fotografier. Denne formen for realisme oppstod på 1960-tallet, blant annet under begrepet New Perceptual Realism, som en ny avantgardistisk stilretning i slekt med pop-kunsten, hard edge og minimalismen. Thomas Johann Heinrich Mann. Thomas Johann Heinrich Mann (født 22. august 1840 i Lübeck, død 13. oktober 1891 i Lübeck) var en storkjøpmann og senator fra bystaten Lübeck. Han var far til forfatterne Thomas Mann og Heinrich Mann. Han var sønn av Johann Siegmund Mann Jr. (1797–1863) og Elisabeth Marty (1811–1890), og hadde fire søsken. I 1862 overtok han firmaet som bestefaren hadde grunnlagt i 1790, "Joh. Siegm. Mann, Commissions- und Speditionsgeschäfte". En måned senere døde faren, og 22 år gammel fikk han ansvaret for familien. I 1869 ble han gift med Julia da Silva-Bruhns (1851–1923). Hennes far, Johann Hermann Ludwig Bruhns (1821–1893), var en kjøpmann fra Lübeck som hadde utvandret til Brasil. Moren, Maria Luiza da Silva, tilhørte en rik plantasjeeierfamilie av portugisisk herkomst. Thomas og Julia Mann fikk fem barn: De senere forfatterne Heinrich (1871–1950) og Thomas Mann (1875–1955), samt Julia Mann (1877–1927), Carla Mann (1881–1910) og Victor Mann (1890–1949). Fra 1864 var Thomas Johann Heinrich Mann kongelig nederlandsk konsul. I 1877 ble han valgt til senator for næringsliv og finanser i bystaten Lübeck. Han var dermed bystatens viktigste politiker etter borgermesteren og med rang tilsvarende en minister i en tysk forbundsstat. Han døde av kreft i 1891, og ble begravet i familiegraven på Lübecks Burgtorfriedhof, som gjenfinnes i Thomas Manns roman "Buddenbrooks". I sitt testament bestemte han at firmaet skulle oppløses og boligen selges, da sønnene «ikke var etter hans ønske». Han etterlot sin familie en betydelig formue, men de fikk bare utbetalt rentene. Hans enke forlot etter hans død Lübeck, og slo seg ned i München med de tre yngste barna. Hun døde i Weßling i Bayern i 1923. Litteratur. Mann, Thomas Johann Heinrich Mann, Thomas Johann Heinrich Mann, Thomas Johann Heinrich Mann, Thomas Johann Heinrich 50-øre. Dagens norske 50-øresmynt tilsvarer en halv norsk krone. Grafisk formgiver er Grazyna Jolanta Lindau. Fra og med 1. mai 2012 opphører mynten å være tvungent betalingsmiddel i Norge. Norges Bank vil innløse 50-øringer frem til 1. mai 2022. Norges Bank har påpekt at mynten i stor grad blir brukt som veksel i butikker, men blir samlet opp hos kunder og dermed ikke sirkulerer som en "ordinær betalingsmynt". Dette fører til at Norges Bank må prege 50-øringer til tross for at det er nok 50-øringer i sirkulasjon. Bortfall av 50 øringen antas å gi reduserte samfunnsmessige kostnader med tanke på lager og transport, uten å gå utover effektiviteten i betalingssystemet. Eksterne lenker. 50-øre KS Dinamo Tirana. Klubi Sportiv Dinamo Tirana er en albansk fotballklubb som spiller i Kategoria e Parë på nest høyeste nivå. Laget ble stiftet i 1950 og spiller sine hjemmekamper på Selman Stërmasi stadion Athenske kuppet i 411 f.Kr.. Det athenske kuppet i 411 f.Kr. var en revolusjonær bevegelse under Peloponneskrigen som kastet den demokratiske forsamlingen og erstattet den med et kortlivet oligarki. Bevegelsen var anført av et antall velstående athenere, som hadde maktposisjoner i den athenske hæren ved Samos, i samarbeid med Alkibiades, som lovte å gi persisk støtte til Athen hvis demokratiet falt. Forhandlingene med Alkibiades falt sammen, da det viste seg at han ikke klarte å levere det han lovte, men lederne av den oligarkiske bevegelsen fortsatte med sine planer, og klarte til slutt å overta kontrollen i Athen. Borgheim ungdomsskole. Borgheim ungdomsskole er en ungdomsskole i Nøtterøy kommune i Vestfold. Skolen ligger like ved siden av Nøtterøy videregående skole i kommunens administrasjonssentrum, Borgheim, midt på øya Nøtterøy. Borgheim ungdomsskole har i alt omkring 530 elever fra 8. til 10. trinn og cirka 70 ansatte. Skolen ble bygd ut og renovert i 2002. Rektor ved skolen er Steinar Strand Jensen. Skolen er opprettet 1950 som Nøtterøy realskole, og har kunstnerisk utsmykning utført av Else Hagen. Idefix. Idefix er hunden til Obelix i tegneserien Asterix og Obelix. Den er hvit med svarte tupper på ørene og halen. Etter sigende er den verdens første økologiske hund, med en forkjærlighet for trær. Idefix spiller en liten, men morsom birolle i alle Asterix og Obelix-tegneseriene og -filmene. Idefix heter Dogmatix på engelsk. Krzysztof Penderecki. Krzysztof Penderecki (født 23. november 1933 i Dębica) er en polsk komponist, dirigent og pedagog. Han regnes for å være en av de fremste representanter for den polske avantgarde, og en av verdens betydeligste samtidskomponister. Han er en av få avantagarderepresentanter hvis navn og verker er kjent blant det brede publikum. Penderecki har komponert utallige store verker på bestilling, blant annet et verk til minne om ofrene i Auschwitz, et verk til De forente nasjoner til deres 25-års jubileum, eller et verk i anledningen av Jerusalems 3 000-års jubileum. Musikken hans er dessuten blitt brukt i Stanley Kubricks film "Shining". Penderecki komponerte også et verk i anledning åpningsseremonien til De olympiske leker i Beijing 2008. Langvannet (Ringerike). Langvannet, også skrevet Langevatnet, er et vann i Ringerike kommune. Vannet, som ligger i Brekkebygda nordvest for Sokna i Soknedalen, er et av de største vannene i Rudsvassdraget. Vannet får tilførsel fra Breivannet i vest, gjennom Breivasselva, og noen mindre bekker og småelver. Langs sørsiden av vannet går Bergensbanen. I enden av vannet ligger Langvassdammen som demmer opp vannet, like før Rudselva styrter ut i Gjuvfossen og renner ned mot Torevannet. Witold Lutosławski. Witold Lutosławski (født 25. januar 1913 i Warszawa, død 7. februar 1994 i Warszawa) var en av det 20. århundres fremste europeiske komponister, og regnes som en av de betydeligste polske komponister siden Chopin. Lutosławski studerte piano og komposisjon i Warszawa, og hans første verker var påvirket av polsk folkemusikk. Han begynte å utvikle sin egen stil på slutten av 1950-tallet, og fra den tid av har komposisjonene hans innarbeidet hans egne metoder til å oppbygge harmonier av små grupper intervaller. Det inngår også elementer av tilfeldighet i rytmen. Under kommunistregimet i Polen ble han bannlyst av staten for å være formalist, og hans musikk var i mange år tilgjengelig kun for eliten. På 1980-tallet støttet han Solidaritetsbevegelsen, og etter systemskiftet i 1989 ble han rehabilitert. Lutosławski har blant annet skrevet fire symfonier, en konsert for orkestra, flere andre konserter, kammermusikk samt sangsykluser. Karol Szymanowski. Statue av Karol Szymanowski i Kielce i Polen. Karol Maciej Szymanowski (født 3. oktober 1882 i Tymoszówka, den gang i Det russiske imperiet, nå i Tsjerkasy oblast, Ukraina; død 29. mars 1937 i Lausanne) regnes som en av Polens fremste komponister. Han var også pianist, pedagog og musikkritiker. Biografi. Karol Szymanowskis far var den polske godseieren Stanislaw Korwin-Szymanowski, moren var av svensk avstamming, født som baronesse Anna Taube. Karol fikk pianoundervisning fra han var syv år gammel, først hos sin far, og fra 1892 ved Gustav Neuhaus' musikkskole i Jelisavetgrad, hvor han tok artium i 1900. Deretter studerte han musikk ved statens musikkakademi i Warszawa, dagens "Fryderyk-Chopin musikakademi". I studieårene ble han venn med pianisten Artur Rubinstein og komponisten Grzegorz Fitelberg. Sammen med Fitelberg grunnla Szymanowski i 1905 et musikkforlag i Berlin som publiserte verker av medlemmene i bevegelsen Det unge Polen som knyttet an til samtidens vesteuropeiske musikkstil. 6. februar 1906 fant uroppføringen av "Konsertouverture opus 12" sted. I 1909 skrev Szymanowski sin 2. symfoni og fikk sin første pris for sine komposisjoner. Han bodde hovedsakelig i Wien, men foretok reiser til Italia og Sicilia (1909 og 1910) og Nord-Afrika (1914). I 1914 ble han kjent med Igor Stravinskij, og samme år kom Szymanowskis 3. symfoni, "Nattens sang". Da første verdenskrig brøt ut sommeren 1914, vendte han tilbake til sin fødeby og bodde der til 1917. Under krigen foretok han flere konsertreiser til Kiev, Moskva og Sankt Petersburg. I 1917 oppsto de første planene om operaen "Król Roger" («Kong Roger»). Etter at familiens hus i Tymoszówka ble ødelagt høsten 1917 slo familien seg ned i Jelisavetgrad. Her beskjeftiget Szymanowski i en toårsperiode seg nesten bare med litteratur. Han skrev romanen "Efebos" om gresk (mannlig) kjærlighet, og oversatte et sentralt kapittel til russisk, og gav til sin unge venn Boris Kochno. Manuskriptet gikk tapt under angrepet på Warszawa i 1939, men et sammendrag av Jarosław Iwaszkiewicz er bevart. Szymanowski skrev også en rekke kjærlighetsdikt på fransk til den 15 år gamle gutten. Blant disse er "Ganymède", "Baedecker", "N'importe", og "Vagabond". Szymanowski slo seg ned i Warszawa i 1919. Verkene hans ble nå spilt i hele Europa og USA. Uroppføringen av "Król Roger" fant sted i Warszawa i 1926. Ett år senere ble han direktør ved Warszawas musikkakademi. Han forsøkte å reformere musikkutdannelsen, og det førte til konflikter med konservative dosenter som gjorde at han søkte avskjed i 1929. Samme år ble 1. Bilde av balletten "Harnasie", samt "Stabat Mater" uroppført. Helsetilstanden forverret seg, og flere kuropphold gav bare midlertidig lindring. Etter at konservatoriet ble gjort om til en musikkhøyskole ble Szymanowski utnevnt til rektor, og i 1930 ble han utnevnt til æresdoktor ved Det jagiellonske universitet i Kraków. I 1932 sa han fra seg stillingen og slo seg ned i Zakopane. Samme år komponerte han den 2. fiolinkonserten og 4. symfoni "Sinfonia Concertante" for klaver og orkester. Finansielle problemer gjorde han han foretok tallrike konsertreiser. I 1935 ble hele balletten "Harnasie" uroppført i Praha, og samme år ble stykket oppført med stor suksess i Paris. På grunn av en ytterligere forverring av helsetilstanden reiste Szymanowski til Davos, i 1936 til Syd-Frankrike (Grasse og Cannes), og endelig til et sanatorium i Lausanne hvor han døde av tuberkulose 29. mars 1937. Musikk og påvirkninger. Szymanowskis verker beskrives ofte som en symbiose av flere innflytelser, og gjerne som "polsk impresjonisme". Musikken er ofte ekstatisk, viser hint av Aleksandr Skrjabins harmonikk, beveger seg på grensen av tonal musikk og utviser, særlig i klaververkene, en ganske komplisert rytmikk. Sikre påvirkningskilder er franske og russiske modernister, spesielt Stravinskij og Ravel. Musikken fra tiden mellom 1900 og 1914 viser en klar påvirkning fra landsmannen Frédéric Chopin, begge skrev for eksempel mange masurkaer for piano. Man kan også finne påvirkninger fra Richard Wagner, Richard Strauss, Max Reger og Claude Debussy. Han var påvirket av polsk folkemusikk, spesielt fra det polske høylandet ("Górale"), som han oppdaget i Zakopane i det sydlige Tatra. Han skrev i artikkelen "Om Góralemusikk": "«Oppdagelsen av den særskilte skjønnheten i Góralemusikken, -dansen og -arkitekturen er svært personlig; mye av denne skjønnheten har jeg tatt opp innerst i min sjel.»" Ifølge Jim Samson (1977, p. 200), spilles denne musikken på "«to feler og en bass»" og "«har en unikt 'eksotisk' karakter, svært dissonant og med fascinerende heterofone effekter.»" Ved å ta opp alle disse elementene utviklet Szymanowski etter hvert en svært personlig rapsodisk stil og sin egen unike harmoniske verden. Komposisjoner. Szymanowski regnes til de største polske komponistene fra perioden før den andre verdenskrigen, og han fikk stor internasjonal betydning. Orkesterverk og operaen "Kong Roger" spilles ofte også utenfor Polen. "Symfoni nr.1" (1906-07) og "nr.2" (1909-10) er til dels ungdomssynder i stort format. Den første symfonien er orkestrert etter forbilde av Richard Strauss. "Symfoni nr.3" «Nattens sang» (1914–16) for tenor, kor og orkester (som ibland, mot komponistens intensjoner, oppføres med en sopran). Teksten er en oversetting av den persiske mystiske poeten Jâlal ad-Din ar-Rumi fra 1200-tallet. Den ensatsige, og originalt og fargerikt orkestrerte symfonien avviker på alle måter fra tradisjonell symfoniform. "Symfoni nr.4" «Symphonie Concertante» (1932) med en virtuos pianostemme er i en ganske fri konserterende form. Operaen "Kong Roger", med libretto av Szymanowski selv og Jarosław Iwaszkiewicz ble uroppført i Warszawa 19. juni 1926. Handlingen er lagt til 1100-talets Sicilia forteller historien om en gjeter (tenor) som lykkes i å få kong Roger (baryton) og dronning Roxana (sopran) til å forlate den kristne tro og hengi seg til en Dionysoskult. "Fiolinkonsert nr.1" (1917) kom samtidig med den tredje symfonien, men er svært forskjellig fra symfonien. Konserten er soloistisk med sterk lyriske og kromatiske passasjer. "Fiolinkonsert nr.2" (1932–33) kom sent i komponistens liv og inneholder musikalske elementer fra góral-folkloren. "Hafiz kjærlighetssanger fra 1911, som ble orkestrert i 1914, bygger på persisk diktning og arabisk musikk. 5-krone. 5-krone er en norsk mynt, som er blitt preget i kobbernikkel siden 1963. Mynten avløste 5-krone seddelen som ble utgitt av Norges Bank i perioden 1874–1963. 5-krone mynten er kommet i fire forskjellige utgaver, i tillegg til jubileumsmynter. Den nåværende 5-kronemynten ble først utgitt 15. september 1998. Formgiver var Ingrid Austlid Rise som også var formgiver for 1-kronen. Femkronemynter under den skandinaviske myntunion (1874-1924). I 1873 forhandlet Norge, Sverige og Danmark frem den skandinaviske myntunion basert på gullstandarden. Sverige og Danmark vedtok myntunionen, mens Stortinget stemte nei til at Norge skulle slutte seg til. Etter at stortinget hadde stemt nei vedtok de en halvveis gjennomføring med speciedaler og gullstandart. Denne ble tilpasset myntunionen ved at en speciedaler ble delt inn i fire kroner som igjen ble delt inn i 30 skilling og 100 øre. At myntene hadde to valører i perioden var altså ikke et resultat av man ønsket å lette overgangen slik enkelte tror. Ved lov om pengevesenet av 17. april 1875 fant stortinget ut at man likevel skulle slutte seg til myntunionen og de tidligere myntenhetene speciedaler og skilling ble erstattet med en krone som ble inndelt i 100 øre. Mynter fra de tre landene hadde samme navn, vekt og størrelse, og samme renhet i henholdsvis sølv og gull. Mynter som ble preget i ét land, var derfor gyldig betalingsmiddel i alle tre. Ved innføringen av myntunionen vedtok man å ha 1, 2, 10 og 20 kroners mynter og sedler i valørene 5, 10, 50 kroner og opp til 1000 kr. Det oppsto et hull ved at man ikke hadde en femkronesmynt. Derfor vedtok man et tillegg til konvensjonen i 1880 hvor de tre landene også fikk anledning til å lage femkronemynter i gull. Norge laget aldri slike femkronemynter, men det gjorde Sverige. De svenske femkronene var gyldige i Norge og i perioden sirkulerte det derfor femkronemynter i Norge selv om de ikke var norske. Prøvemynter. Før innførelsen av 5 kronemynten i 1963 ble det laget flere prøvemynter. Bl.a. en med motiv som 10 og 20 kroner 1910 og en med motiv som 2 kroner 1908-1917. Det ble også laget flere forskjellige prøvemynter med samme motiv som som ble innført, men små forskjeller i vekt og utførelse. I 1970 ble det laget en prøvemynt som var forløperen til andre utgave i 1974. Flere av disse prøvemyntene har kommet ut i privat eie og befinner seg nå i myntsamlinger. Referanse. http://www.norges-bank.no/upload/sedler%20og%20mynter/sedler_mynter_statistikk.htm Robert Kubica. Robert Kubica (født 7. desember 1984 i Kraków, Polen) er en polsk Formel 1-fører som har kjørt for BMW Sauber og Renault F1. På grunn av skade har han ikke kjørt i F1 siden -sesongen. Karriere. Kubica vant World Series by Renault i 2005, og han debuterte i Formel 1 for BMW Sauber under Ungarns Grand Prix 2006 etter at Jacques Villeneuve forlot laget. Kubica ble da historiens første polske Formel 1-fører. Han tok sin første pallplassering, en tredjeplass under Italias Grand Prix 2006, i sitt andre løp. Under Canadas Grand Prix 2007 mistet han kontrollen over bilen i over 300 km/t og krasjet stygt. Han slapp relativt uskadet fra ulykken med en hjernerystelse og forstuet ankel. Som en følge av krasjen måtte han stå over USAs Grand Prix 2007, som gikk en uke senere. Kubica tok sin og BMW Saubers første seier under Canadas Grand Prix 2008, med lagkameraten Nick Heidfeld på andre plass. Den 7. oktober 2009 signerte Kubica en ettårskontrakt med Renault før 2010-sesongen, som han forlenget den 7. juli 2010 med to år til slutten av 2012-sesongen. Søndag 6. februar 2011 krasjet Kubica voldsomt under første del av rally «Ronde di Andora». Han ble alvorlig skadet, med betydelig blodtap og en delvis avrevet hånd. Det var en stund fare for at han måtte amputere den ene hånden, men etter flere operasjoner ble dette avverget. På grunn av skaden mistet han hele -sesongen, og det er usikkert om han noen gang vil kunne returnere til Formel 1. Otylia Jędrzejczak. Otylia Jędrzejczak (født 13. desember 1983) er en polsk svømmer. Hun er olympisk mester (200 m butterfly), to ganger verdensmester (200 m butterfly) og syv ganger europamester (200 m butterfly og 200 m fristil). Hun har to ganger slått verdensrekorden på 200 m butterfly for kvinner. Tower 42. Tower 42, tidligere kjent som NatWest Tower, er med 183 meter og 42 etasjer den høyeste skyskraperen i City of London og den femte høyeste i London. Den ble opprinnelig bygget for National Westminster Bank, og sett ovenfra minner det om bankens logo, tre vinkler arrangert som en sekskant. Det ble tegnet av Richard Seifert, og ble reist mellom 1971 og 1979 på adressen 25 Old Broad Street. Bygningen åpnet i 1980, og hadde da kostet 72 millioner pund. Den var den høyeste bygningen i Storbritannia inntil One Canada Square i Docklands stod ferdig i 1990. Det å bygge den første skyskraperen i City of London var et PR-kupp for NatWest, men det førte også til store diskusjoner fordi man gikk bort fra tidligere høyderestriksjoner. Den ble etterhvert også mindre anvendelig enn den var tenkt; bygningen er reist omkring en enorm betongkjerne, noe som gjør den svært sterk men samtidig begrenser kontorplassen. Det var ikke et problem på 1970-tallet, men etter den eksplosive veksten og endringene i bankdrift som fulgte ble det et problem at man manglet store flater. 24. april 1993 detonerte Den provisoriske IRA en stor bombe i en lastebil ved Bishopsgate. NatWest Tower og andre bygninger i området fikk store skader, totalt vurdert til mer enn en milliard pund. Bygningen var såpass skadet at man vurderte riving, men dette ville vært for vanskelig og kostbart. Den ble derfor kledd på nytt, og interiøret ble fullstendig renovert. NatWest besluttet å kvitte seg med bygningen, gav den navnet International Financial Centre og solgte. Det lille eiendomsselskapet Greycoat kjøpte den, og gav det navnet Tower 42, en referanse til antall etasjer. De leier ut kontorplasse til en rekke selskaper. På øverste etasje ligger restauranten Vertigo 42, med god utsikt mot det sentrale London og videre vestover. Sildreslekta. Sildrer ("Saxifraga") er den største gruppa i sildrefamilien. Plantene er utbredt i Nordafrika, Europa, Asia og Nordamerika. Gruppa omfatter rundt 440 arter som hovedsakelig er flerårige planter, noen få er ett- eller toårige. Norges nasjonalblomst bergfrue tilhører denne gruppa. Enkelte arter blir brukt som prydplanter. Løpet kraftverk. Løpet kraftverk er et vannkraftverk i den kunstige innsjøen Løpsjøen, som er en del av Glommavassdraget. Kraftverket ble satt i drift i 1971 og er lokalisert ca 5 km nord for Rena i Åmot kommune. Løpet kraftverk har en brutto fallhøyde på 19,3 meter som blir utnyttet av en kaplanturbin. Installasjonen er på 24 MW og gjennomsnittlig årsproduksjon er på 142 GWh. Eier og driftsoperatør er Eidsiva vannkraft AS. Det unge Polen. Det unge Polen (polsk "Młoda Polska") er betegnelsen på en retning innen modernismen i polsk litteratur, musikk og kunst i perioden 1890–1918. Den tok avstand fra positivismens ideer, og fremmet nye litterære og kunstneriske tendenser som dekadansen, nyromantikken, symbolismen, impresjonismen og art nouveau. Unge Amy Lee. Amy Lynn Lee Hartzler (født 13. desember i 1981 i Riverside i California) er en amerikansk sangerinne, som står for bandet Evanescences låter, vokal og piano. Ben Moody oppdaget Amy på en sommerleir i 1994 hvor Amy fremførte noen få linjer av Meatloafs «I'd Do Anything For Love»' på pianoet, resten av hva som hendte er historie. Amy er for øyeblikket en av de mest populære og ettertraktede stemmene innen musikkbransjen. Biografi. Lee er født 13. desember 1981. Hun er datter av John Lee, en DJ og TV-personlighet og Sara Cargill. Hun har en yngre bror, Robbie, og to søstre, Carrie og Lori. Hun hadde en tredje søster også, men hun døde i 1987, i en alder av tre år, av uforklart sykdom. Sangene "Hello" og "Like you" er dedikert til søsteren. 6 Mai 2007 giftet Lee seg med terapeuten Josh Hartzler (født i 1978). Bryllupsreisen gikk til Bahamas. Out of the Shadows. I 2005 ble Amy talskvinne for Epilepsiforbundet og lanserte en kampanje kalt Out of the Shadows. Poenget er å hjelpe å spre viten om epilepsi for å unngå diskriminering. Denne kampanjen er spesielt viktig for Amy og hennes familie fordi hennes yngre bror, Robbie, har epilepsi. "«What Would you do if time suddenly vanished around you? You had no idea where you went, or what you did. I know someone who experiense this, someone very close to me. You might know someone too, even though they might never tell you because they're afraid you wont understand. I want to change the world for them. You can help me bring epilepsy out of the shadows by joining me at»" Andre utgivelser. I 2000 sang Amy gjestevokaler på David Hodges' sanger «Breathe» og «Fall Into You». Hun gjorde backup vokaler på Big Dismals sang «Missing You» på deres 2003 debut CD, "Believe. Amy gjorde også noen vokaler på Underworld soundtracket i 2003, men etter noen problemer med plateselskapet sitt ble stemmen hennes aldri brukt. Allikevel kan Amys navn finnes i kreditten. Amy deltar på Seethers sang «Broken». Denne sangen ble utgitt som singel i 2004 og kan finnes på "The Punisher" soundtrack CD og på Seethers "Disclaimer II album". Amy kan også finnes på Korns MTV Unplugged CD utgitt i 2007, på sangen «Freak On A Leash». Dette ble første singel fra albumet. Out of the Shadows. Out Of The Shadows er en informasjonskampanje for Epilepsiforbund. I 2005 ble Amy Lee Hartzler fra Evanescence talskvinne for Epilepsiforbundet og lanserte en kampanje kalt Out of the Shadows. Poenget er å hjelpe å spre viten om epilepsi for å unngå diskriminering. Denne kampanjen er spesielt viktig for Amy og hennes familie fordi hennes yngre bror, Robbie, har epilepsi. «What would you do if time suddenly vanished around you? You have no idea where it went, or what you did. I know someone who experience this, someone very close to me. You might know someone too, even though they might never tell you because they're afraid you wont understand. I want to change the world for them. You can help me bring epilepsy out of the shadows by joining me at» MessengerDiscovery. MessengerDiscovery og MessengerDiscovery Live er et gratis tilleggsprogram for Windows Live Messenger laget av Matt Holwood. Programmet har over 150 innstillinger og funksjoner og er pr. 14. mai 2009 oversatt til 20 språk. Norsk oversettelse av Terje Haavin. Programmet skal virke på både Microsoft Windows XP, Microsoft Windows Vista og Windows 7. Parallellkopling. En parallellkobling er en kobling av elektriske komponenter ved siden av hverandre i en krets slik at spenningen over alle komponentene er lik. Selv om spenningen er lik vil strømmen gjennom den enkelte komponent vil være avhengig av komponentens resistans ved likespenning, og komponentens impedans ved vekselspenning. Strømmen inn til en parallellkobling vil ved likespenning være lik summen av strømmene i de enkelte komponenter. Ved vekselspenning må strømmene summeres vektorielt. Kjelsås Bruk. Kjelsås Bruk var en stor spiker- og ståltrådfabrikk med kraftstasjon som ble etablert i 1855 ved Akerselvas øverste vannfall; Frysjafossen på Kjelsås i Oslo. Da var alle vannfall langs Akerselva utnyttet til industriproduksjon. Grunnlegger og første eier var kjøpmann I. H. Schmelck. Bedriften ble kjøpt av O. Mustad i 1884. Mustad bygget et valseverk og produserte blant annet flatstål til spikerproduksjon. Preity Zinta. Preity Zinta (hindi, urdu; uttales; født (31. januar 1975), er en indisk skuespiller. Hun er en av de største skuespillerne i India. Hun har også jobbet i Tollywood industrien. Karriere. Zinta skulle egentlig spille som nykommer i filmen Tara Rum Pum Pum men filmen kom aldri ut. Hennes første film tekniksett var Kundan Shah sin film Kya Kehna, men den ble utsatt til 2000. Dermed ble hennes offisielle første debu med filmen Dil se. Her ble hun nominert og vant Filmfare prisen for beste kvinnelige nykommer. Filmen ble etterfulgt av suksene soldier og Kya Kehna. Filmfare Awards. Preity har blitt nominert til Filmfare award 10 ganger, men har bare vunnet 2 ganger. Hun har blitt nominert til beste kvinnelige skuespiller 6 ganger, med filmene (Salaam Namaste),(Veer-Zaara),(Armaan),(Koi... Mil Gaya),(Kya Kehna)og (Kal Ho Naa Ho), men har bare vunnet en gang. Hun har blitt nominert 5 andre ganger, 3 ganger som beste birolle i filmene (Dil Se),(Chori Chori Chupke Chupke) og (Kabhi Alvida Naa Kehna), men hun vant ikke. Hun ble nominert og vant med filmen (Dil Se), og ble nominert til Filmfare Best Villain Award med filmen (Armaan) Star Screen Awards. Hun har blitt nominert 9 ganger til forskjellige kategorier, men har kun vunnet 2 ganger. Hun har blitt nominert 5 ganger for beste kvinnelige skuespiller med filmene (Kya Kehna),(Dil Hai Tumhaara),(Kal Ho Naa Ho), (Veer Zaara) og (Salaam Namaste), men har aldri vunnet. Hun har også blitt nominert 4 andre ganger, 2 ganger i kategorien Jodi no.1(som er en pris som blir gitt ut til et par, og bestemmes av publikum) sammen med Shah Rukh Khan i filmen Veer Zaara, og Saif ALi Khan i filmen Salaam Namaste, men har bare vunnet en av de. Hun ble også nominert i kategorien Best Villain, med filmen Armaan men vant ikke, og beste nykmmer med filmen Soldier. Filmografi. Zinta Zinta Krabben med de gyldne klør. Krabben med de gyldne klør (fransk originaltitel: Le Crabe aux pinces d'or) er et tegneseriealbum i serien Tintins opplevelser skrevet og illustrert av Hergé fra Belgia. Albumet handler, som alle de andre albumene i serien, om reporteren Tintin. Det var også det albumet som introduserte Kaptein Haddock. Krabben med de gyldne klør var det niende albumet i serien og ble utgitt i 1941. Djurgårdens IF Hockey. Djurgårdens IF Hockey er en svensk ishockeyklubb, grunnlagt i 1922 og som holder til i Stockholm. Djurgården har vunnet svenske mesterskapet i ishockey 16 ganger hvorav seks på rad 1958–63 og de har vunnet Europacupen i ishockey to ganger, 1990 og 1991. Roland Stoltz, Sven Tumba og Lasse Björn er tre legendariske spillere som alle har blitt verdensmestere og spilt over 200 landskamper. Espen Knutsen spilte der en rekke sesonger, og han satte også svensk poengrekord i sluttspillet. Peter Forsberg hadde den forrige rekorden. Patrick Thoresen spilte for DIF i sesongene 2004/05 og 2005/06, mens Morten Ask spilte for DIF i sesongen 2006/07. 31. mars ble det klart at DIF rykker ned i Allsvenskan etter sesongen 2011/12 etter en 2-0 tap mot Leksand IF mens Rögle BK vant med 5-3 mot BIK Karlskoga. Pillar. Pillar er et kristent rockeband fra Oklahoma i USA. Bandet ble stiftet i 1998 i Kansas. Bjarne Holst. Bjarne Holst (f. 14.Mars 1944 i Honningsvåg, død 19. mars 1993) var en norsk maler. Som maler var han samfunnskritisk og surrealistisk. Bjarne Holst var født og oppvokst i Honningsvåg. Etter en kort studieperiode ved Statens Håndverks og Kunstindustriskole i Oslo, dro han i 1970 til Wien. I 1973 flyttet han til Hamburg, hvor han ble boende til 1978. Holst debuterte i 1970 med en separatutstilling i Unge Kunstneres Samfund i Oslo, hvor han blant annet viste det for mange uforståelige og frastøtende "Gammel dame med hår i munnen". Samme år stilte han for første gang ut på Høstutstillingen. I 1970-årene var Holsts bilder sterkt påvirket av tysk og østerriksk kunst, og arbeidene karakteriseres gjerne som surrealistiske. Noen av maleriene viser drømmeaktige landskap, andre viser figurer i uvirkelige rom og situasjoner, til tider med en marerittlignende atmosfære. Disse bildene har også ofte en sterkt samfunnskritisk brodd. Andre bilder igjen er inspirert av eventyr, som serien om Trollfuglen. Her kunne han trekke veksler på sitt kjennskap om livet til havs og de mange sagn om havuhyrer som er kjent fra Nord-Norge. I en særstilling står Holsts mange fremstillinger av fugler. En serie Vulgære fugler er en satirisk fremstilling av forskjellige mennesketyper. I 1978 flyttet Holst tilbake til Norge og bosatte seg på Onsøy utenfor Fredrikstad. Utover i 1980-årene ble de drømmeaktige landskapene dominerende. Som regel var dette vinterlandskap med fjell og rullesteiner, inspirert av naturen på kunstnerens hjemsted, Magerøy. Holst uttalte selv at han hadde dette landskapet i seg og kunne hente det frem når det passet. I noen tilfeller befolkes disse landskapene av skikkelser fra eventyr og mytologi, som i Vintersang eller Endymion, og tilføres dermed et mytisk element. Morten Ask. Morten Ask (født 14. mai 1980 i Oslo) er en norsk ishockeyspiller, moderklubben er Vålerenga Ishockey. Han har spilt i USA, Finland og Sverige, og har flere kamper på landslaget. Hans far, Erik Ask, er en kjent ishockeypersonlighet. Morten Ask spiller nå for Vålerenga Ishockey. Sesongen 2006/07 spilte han i Djurgården. Barratt Due musikkinstitutt. Barratt Due musikkinstitutt ble grunnlagt i 1927 av pianisten Mary Barratt Due og fiolinisten Henrik Adam Due. Den er en privat stiftelse med statstøtte til deler av driften. Instituttet ligger i Lyder Sagens gate 2 på Fagerborg i Oslo og tilbyr undervisning i musikk fra spedbarnsalder til høyskolenivå. Under mottoet «fra musikkbarnehage til konsertpodium» ønsker Barratt Due å følge elevene helt frem til høyskolestudier og inn på den profesjonelle arena. Stephan Barratt-Due er skolens kunstneriske leder, og leder for skoleorkesteret Oslo Camerata. Navn. Blant tidligere og nåværende elever kan nevnes Eva Knardahl, Terje Venaas, Frode Barth, Henning Kraggerud, Marte Krogh, Gro Bente Kjellevold, Steffen Horn, Christian Ihle Hadland, Vilde Frang, Tine Thing Helseth, Eldbjørg Hemsing, Alexander Rybak, Didrik Solli-Tangen, Annar Follesø og Guro Kleven Hagen. Shannaras sverd. Shannaras sverd (originaltittel: The Sword of Shannara) er en amerikansk fantasy-roman skrevet av Terry Brooks. Den ble utgitt i New York i 1977 og var den var den første av all Shannara-bøkene som ble gitt ut, etterfulgt av "Shannaras alvestener" og "Shannaras sang". Terry Brooks hentet sin inspirasjon fra "Ringenes Herre" skrevet av Tolkien og historisk eventyrfiksjon, og begynte på Shannaras sverd i 1967. Han brukte syv år på fullføre, mye fordi han studerte jus og rettslære samtidig. Det var den første fantasyboken noensinne som havnet på toppen av New York Times sin bestselgerliste. Färjestads BK. Färjestads BK er en svensk ishockeyklubb, grunnlagt i 1932 som holder til i Karlstad. Klubben har vært av de dominerende i svensk ishockey de senere år. Selv om navnet nevnt ovenfor er klubbens offisielle navn, referes klubben som oftest til med det noe forenklede "Färjestad".Klubben lyder forøvrig også under klengenavnet "Vargarna från Värmland". Klubbens hjemmearena er Löfbergs Lila Arena, Karlstad. Flere nordmenn har spilt i klubben, blant annet Mats Trygg, Marius Trygg, Trond Magnussen og Atle Olsen. Klubben har også en god junioravdeling, og flere norske unggutter har reist dit for å prøve lykken. Blant dem er både Marius Holtet og Steffen Thoresen. Pr. i dag spiller nordmennene Marius Holtet og Anders Bastiansen for klubben. Jonas Holøs gikk etter fjorårsesongen over til NHL Färjestads BK har spilt på øverste nivå i svensk ishockey sammenhengende siden 1970 og har hittil blitt svenske mestere 8 ganger (1981, 1986, 1988, 1997, 1998, 2002, 2006, 2009 og 2011.) Sammendrag. Färjestads BK er en av de mest suksessrike hockeyklubber siden Eliteserien premierte sesongen 1975/1976. Klubben holder første plass i Eliteseriens maratontabellen. 1980-tallet blir ofte regnet som klubbens største periode, da klubben hadde spillere som Hakan Loob og Thomas Rundqvist. En andre gullalder startet med gullet 1997. I 10 sesonger 1996-1997 – 2005/2006 Färjestad vant nasjonale mesterskap fire ganger og nådde den nasjonale finalen ved åtte anledninger, inkludert seks på rad (2001–2006). Lagets frontfigur og leder under disse årene vær Jörgen Jönsson som avsluttet sin karriere 2009 med å vinne sitt femte SM-gull. Samlet, Färjestad bli svenske mestere åtte ganger, vant den svenske Elitserien i ishockey ved åtte anledninger og er den eneste klubben, sammen med Brynäs, som har spilt hver sesong i Eliteserien. Siden starten i 1975/76, har Färjestad spilt flest finaler av alle lagene (18) og vunnet flest mesterskap (åtte). I tillegg har Färjestad rekorden for flest vunnet kamper på rad (12 stykker av sesongen 2001/02 sesongen), av de ti lengste seierstrakene har Färjestad ikke mindre enn fem av disse. Färjestad har også rekorden for flest kamper på rad uten tap, 21 kamper i sesongen 1997/98. Mary Barratt Due. Mary Louise Barratt Due (født 9. april 1888 i Bergen, død 24. desember 1969 i Oslo) var en norsk pianist. Sammen med sin mann Henrik Adam Due stiftet hun Barratt Due musikkinstitutt i 1927. Due begynte tidlig å spille klaver. Allerede ti år gammel fikk hun dispensasjon fra aldersgrensen og begynte på Musikkonservatoriet i Oslo. Fire år senere dro hun til Roma og studerte ved Santa Cecilia-akademiet, hvor hun tok diplomeksamen i 1907. I 1906 debuterte hun i Kristiania. Hun hadde en omfattende konsertvirksomhet. Yndlingskomponistene var Franz Liszt og Frederic Chopin. Hun var også åpen for den nye impresjonistiske stilen, og var blant de første i Norge til å sette Claude Debussy på programmet. I 1916 giftet hun seg med Henrik Due, og i 1927 startet de musikkinstituttet, som var banebrytende innen musikkpedagogikken. Hun fortsatte konsertvirksomheten, ofte med samtidsmusikk på programmet, samtidig som hun studerte musikkundervisning, blant annet i USA. Sammen med komponisten Eyvind Alnæs utgav hun "Norsk pianoskole" i 1931. Hun var fra 1948 president i den europeiske soroptimistbevegelsen. Due var datter av predikanten Thomas Ball Barratt, og mor til musikerne Stephan Henrik Barratt-Due og Esther Barratt-Due. Anchiano. "Anchiano" er en landsby i kommunen Vinci i Italia. Den 15. april 1452 ble Leonardo født her i et gårdshus. Hans fulle navn var "Leonardo di ser Piero da Vinci", som betyr "Leonardo, sønn av Piero, fra Vinci". Anchiano er et lite område nær Vinci, på Chianti-høydene i Toscana. Det er et landbrukssted hvor det bare er noen få hus, og hvor fødselsstedet til Leonardo da Vinci finnes. Landsbyen ligger rundt 3 kilometer fra Vinci. Fødselsstedet til Leonardo finner sted mellom Anchiano og Faltognano. Landskapet i Anchiano er det samme som Leonardo så de første årene av sitt liv, og takket være mangelen på urbaniseringen av dette området har landsbyen forblitt den samme i århundrer. Landskapet består av vingårder og olivenlunder, og langs den lille veien fra Vinci til Anchiano, finnes sjeldent besøkte hus. Mats Trygg. Mats Trygg (født 1. juni 1976 i Oslo) er en norsk ishockeyspiller som spiller for Kölner Haie i den tyske ishockeyligaen. Han startet karrieren i Manglerud Star og Spektrum Flyers. Deretter spilte han for Färjestad i Sverige i en årrekke, før han dro til Köln i Tyskland. Mats Trygg har spilt fast på det norske ishockeylandslaget i flere sesonger. Han er tvillingbroren til Marius Trygg i Stavanger Oilers. Marius Trygg. Marius Trygg (født 1. juni 1976 i Oslo) er en norsk ishockeyspiller. Han er tvillingbroren til Mats Trygg. Moderklubb er Manglerud Star. Spilte for Färjestad i Sverige i noen sesonger, før han dro til tysk hockey. Har spilt fast på det norske landslaget i flere sesonger. Sesongen 2006/07 vendte han hjem til Norge, og spiller for Stavanger Oilers. 10-krone. 10-krone er en norsk mynt, som første gang ble preget i gull i perioden 1874–1910. I 1873 etablerte Norge, Sverige og Danmark en skandinavisk myntunion basert på gullstandarden. Mynter fra de tre landene hadde samme navn, vekt og størrelse, og samme renhet i henholdsvis sølv og gull. Mynter som ble preget i ét land, var derfor gyldig betalingsmiddel i alle tre. 1 krone ble definert som verdien av 1/2480 kg fint gull. En krone ble i Norge inndelt i 100 øre i lov om pengevesenet av 17. april 1875, og erstattet de tidligere myntenhetene speciedaler og skilling. Den skandinaviske myntunionen opphørte i praksis i 1914, selv om den formelt eksisterte frem til 1972. Den neste norske 10-krone ble preget i 1964. Dette var en jubileumsmynt av sølv i forbindelse med 150-års jubiléet for Norges grunnlov. Den var gyldig betalingsmiddel, men innledet ingen ny myntrekke. I 1983 ble 10-krone gjeninnført som en mynt som ble preget på regulær basis. Mynten er preget i nysølv og erstattet pengesedlene pålydende 10 kroner, som siste gang ble trykket i 1984. Gullmyntene (1874–1910). De norske 10-kroner myntene av gull hadde en vekt på 4,48 gram, og en renhet på 900/1000 eller 4,03 gram gull. Forsiden i de tre første pregningene, i henholdsvis 1874, 1877 og 1902, viste et portrett av kong Oscar II, og teksten «OSCAR II NORGES & SVER. KONGE». Årstallene var også på forsiden. Baksiden på pregningen i 1874 viste Norges riksvåpen uten eikeløv, omgitt av teksten «10 KRONER 2 ½ Sp 248 Stk 1 Kil. f. G.» Dette betyr at 248 mynter utgjorde 1 kg fint gull. Baksiden på pregningene i 1877 og 1902 viste Norges riksvåpen omgitt av eikeløv, og hadde teksten «10 KRONER 248 Stk 1 Kil. f. G.» Forsiden på pregningen i 1910 viser et portrett av kong Haakon VII i full kroningsskrud, med kongekrone på hodet og hermelinskåpe over skuldrene, årstallet 1910 og teksten «HAAKON VII NORGES KONGE». Portrettet ble laget av skulptøren Jo Visdal. Baksiden viser et portrett av Olav den hellige med teksten «OLAV DEN HELLIGE 10 KRONER». Motivet er hentet fra en skilling preget av erkebiskop Erik Valkendorf av Nidaros (1510–1522), og ble foreslått av arkitekten Henrik Bull. Den Kongelige Mynt på Kongsberg preget også en prøvemynt i gull med årstallet 1909, som ble gitt som gave til Kong Haakon VII. Mynten er fremdeles oppbevart på slottet i Oslo. Myntgravøren Ivar Throndsen preget også et ukjent antall prøvemynter i bronse og kopper i 1909. De aller fleste ble nedsmeltet, men noen av dem ble forgylte og gitt som gaver til venner. Sølvmynt (1964). Den neste norske 10-krone ble preget i 1964. Dette var en jubileumsmynt av sølv i forbindelse med 150-års jubiléet for Norges grunnlov. Mynten hadde en diameter på 35 mm, veide 20,00 gram, og hadde et sølvinnhold på 900/1000 eller 18,00 gram. Mynten ble preget i et antall på 1 408 000. Forsiden viser Eidsvollsbygningen omgitt av teksten «1814 EIDSVOLL 1964 10 KRONER». Baksiden viser Norges riksvåpen omgitt av teksten «KONGERIKET NORGE». Første utgave i nysølv (1983–1994). Den første utgaven av 10-krone i nysølv ble produsert fra 1983 til 1994, og hadde motiv av Olav V i profil på advers med teksten «OLAV V NORGES KONGE» rundt. Revers hadde motiv av Olavskjedet med teksten «10 KR» i midten, og produksjonsårstall nederst. Etter Kong Olav Vs død den 17. januar 1991, ble myntenes utseende uendret. I 1992, 1993 og 1994 ble de preget med årstallet 1991. Tilbaketrekking av mynten ble innledet den 15. september 1995, og myntene ble ugyldig betalingsmiddel den 15. september 2006. Andre utgave i nysølv (1995–). Nils Aas vant en konkurranse utlyst av Norges Bank der vinneren fikk designe de nye 10- og 20-krone myntene. Designet på revers av denne mynten er et utsnitt av et tak på en stavkirke og teksten «10 KR» med produksjonssårstall under. Advers har et portrett i profil av Harald V, Norges konge med teksten «HARALD V – ALT FOR NORGE» i to linjer under. Mynten ble først utgitt 15. september 1995. Referanser. http://www.norges-bank.no/upload/sedler%20og%20mynter/sedler_mynter_statistikk.htm Trond Magnussen. Trond Magnussen (født 1. februar 1973 i Fredrikstad) er en tidligere norsk ishockeyspiller. Magnussens moderklubb var Stjernen. Han var en venstrehendt spiller, og spesialiserte seg som venstre ving. Magnussen gikk fra Stjernen til Sverige og Västra Frölunda «Indians» som junior i 1992, men kom tilbake til Fredrikstad til 1993/1994-sesongen. Etter dette har han spilt for en rekke klubber; Lillehammer IK fra 1994 til 1997, og fikk Gullpucken for Lillehammer i 1995. Han spilte for Färjestads BK fra 1997 til 2001. Så ble han Tysklandsproff i Düsseldorfer EG fra 2001 til 2004/2005, men skiftet klubb denne sesongen og dro til Sverige og Leksands IF. Her ble Magnussen bare resten av sesongen, for han igjen dro til Tyskland og EV Duisburg for 2005/2006 sesongen. Han returnerte til Stjernen til 2006/2007-sesongen. Våren 2007 annonserte Magnussen at han la opp på grunn av vedvarende smerter i en hofte. Trond Magnussen spilte med drakt nummer 21 i Stjernen. Espen Knutsen svarte på VG «Tett på nett» at Norges beste løpere gjennom tidene var Geir Hoff og Trond Magnussen. Ole Morten Magnussen, ishockeyspiller for Stjernen, er Trond Magnussens yngre bror. Tidligere håndballspiller for blant annet Bækkelaget, Christin Magnussen, er hans eldre søster. Landslaget. Trond Magnussen er notert med 62 offisielle A-landskamper for Norge. Han spilte for Norge under de Olympiske leker i Lillehammer 1994. Han ble toppskårer for Norge i Europamesterskapet for junior i 1992, og fikk plass på All-star teamet. Magnussen ble også toppskårer i junior B-VM i 1992 og 1993. I junior B-VM i 1993 ble kan også kåret til beste forward og fikk plass på All-star teamet. Henrik Adam Due. fra Saint Paul (Minnesota). Studerte hos Arve Arvesen og Gustav Fr. Lange, samt hos parisiske Martin Pierre Joseph Marsick. Debuterte i 1913 og var fast ansatt i Oslo Filharmoniske Orkester 1921 til 1941. Han giftet seg med Mary Barratt Due i 1916 og startet med henne Barratt Due Musikkinstitutt i 1927. Blant Henrik Dues elever kan nevnes Arvid Fladmoe, Stephan Barratt-Due, Kai Angel Næsteby og Kåre Fuglesang Gjøvik Hockey. Gjøvik Hockey eller Gjøvik Mammuts er en ishockeyklubb fra Gjøvik som spiller sine hjemmekamper i Gjøvik Olympiske Fjellhall som ble bygget til OL på Lillehammer i 1994. Gjøvik Hockey ble etablert i 1990, og har stort sett spilt i 1. divisjon, og aldri greid å ta steget opp blant de beste i Norge. Gjøvik Hockey var i mange år et topplag i 1.divisjon. Gjøvik Hockey rykket opp til 1. divisjon i 1996. Og i 2003 spilte Gjøvik Hockey Kvalifisering til Eliteserien og i 2006 igjen Kvalifisering UPC-ligaen, men klarte aldri å Kvalifiser seg. Fra 2011/2012 skal Gjøvik Hockey spille i 2. divisjon grunnet Økonomiske problemer. Gorm Gundersen. Norsk ishockeyspiller, opprinnelig fra Stavanger, som spilte for Lillehammer IK og Gjøvik Hockey på nittitallet. Ble ansett som en stødig sisteskanse i Gjøviks vei oppover i divisjonene. Han er bror av tidligere landslagsspiller Carl Gunnar Gundersen. Gundersen, Gorm Rossfjord. Rossfjord er et område og ei bygd i Lenvik kommune i Troms. Den østlige delen av Lenvikhalvøya ligger på vestsiden av Rossfjorden og Rossfjordvatnet, mens på østsiden ligger den halvøya som avgrenses av Rossfjorden, Malangen og Målselvfjorden. Ved strømmen mellom vannet og fjorden ligger Rossfjordstraumen, også bare kalt Straumen, som er sentrum i bygda. 4,5 km nord for Straumen ligger Rossfjord kirke. Veier. Hovedveien gjennom bygda er fylkesvei 856, som strekker seg fra Finnfjordeidet på Aspelund til Rossfjordstraumen. Riksveien går langs vestsiden av Rossfjordvatnet. Det går dessuten flere fylkesveier gjennom bygda. Der riksveien slutter, fortsetter Fv265 nordvestover til Tennskjær. På Langnes svinger Fv266 av fra riksveien, vestover gjennom Sollidalen til Bjorelvnes. Fv261 går langs østsiden av Rossfjordvatnet og fortsetter videre fra Straumen nordover langs fjorden, før den svinger østover og deretter sørover igjen inn Målselvfjorden via Sultindvik og fram til endepunktet, Sandnes. Delområde. Delområde Rossfjordområdet er et statistisk område beliggende lengst øst i Lenvik kommune. Areal: 166,97 km². Grunnkrets. Rossfjord grunnkrets ligger nord for Rossfjordstraumen, og omfatter gårdene rundt Rossfjord kirke. Areal: 10,61 km². Marcus Burghardt. Marcus Burghardt (født 30. juni 1983 i Zschopau) er en tysk proff-syklist som sykler for BMC Racing Team etter fem sesonger i T-Mobile/Team Columbia. Han ble proff i 2005 etter en amatørkarriere i Wiesenhofs U-23 lag der han vant Bundesliga Gerlingen sammenlagt i 2004. Burghardt vant ProTour-rittet Gent-Wevelgem i 2007 foran lagkameraten Roger Hammond. Han har også hevdet seg i ritt som Dwars door Vlaanderen og etapper i Vuelta a España. Tour de France. Marcus Burghart deltok for første gang i Tour de France i 2007 hvor han kom på 127. plass sammenlagt. Under den 9. etappen kjørte han på en hund og veltet, men hverken han eller hunden ble alvorlig skadet. Året etter, i 2008, vant han den 18. etappe etter å ha sittet i brudd og til slutt spurtet i fra og passert mållinjen først. Club First Class. Club First Class er en organisasjon for eiere av First Class-båter. Den internasjonale First Class-klubben har sine møter stort sett i anledning de store internasjonale mesterskapene. Hovedoppgaven er å overvåke entype-klassereglene, utpeke arena for EM/WC og å koordinere samarbeidet og informasjonsutvekslingen mellom de nasjonale klasseklubbene. Den internasjonale klasseklubben har bl.a. utstyrt alle de nasjonale klasseklubbene med en kjølmal som sikringsinstrument for overholdelse av entyperegelen. Styret i CFCN vedlikeholder en webside for medlemmene, sender ut informasjon og e-post med jevne mellomrom som forteller om utvikling av klassen, årets store mesterskap, rankingoppdatering, nyheter, detaljer etc. Klubbkassa gir bl.a. bidrag til sosiale arrangement. I tillegg driver klubbkassa noe økonomisk utleggservice for medlemmene for felles båtopptak, båtutsett, transport av krybber etc. i tillegg til å dekke opp for eventuelle underskudd ved fellesarrangementer. Sosialt arrangeres det årlig et stort selskap som avslutning på årets sesong. Under Norgesmesterskapet, samt under Pokalseilasene på Hankø, legges det også stor vekt på flere sosiale arrangement i form av grillparty/rekeparty etc. Klassenklubben har meget sterkt fokus på å rekruttere nye lag inn i miljøet. Hvis man dedikerer en del tid på vannet med teamet skal det ikke mye tid til før det meste går som smurt og man virkelig kan kjempe i feltet. I de senere årene har nyere design kommet inn på markedet, og mange var skeptiske til om klassen skulle fortsette som en av fjordens mest aktive. Noen lag har gått over i nye klasser men dette har åpnet opp for flere som gjerne vil inn i et etablert miljø. Det er ikke tvil om at FC-8 miljøet er godt befestet med over 15 års aktivitet i fjorden. Dette er også bekreftet av KNS sin vilje til å satse på FC-8 som båten de bruker i sitt seilkurs for viderekomne. Somewhere Else. "Somewhere Else" er det 14. studioalbumet til det britiske progressiv rock-bandet Marillion. Albumet ble utgitt i april 2007. Albumet nådde 24. plass på den britiske albumlista. Sangen «See It Like A Baby» ble utgitt som nedlastings-singel i mars 2007. Sangen «Thankyou Whoever You Are» ble utgitt som CD-singel 11. juni 2007, og nådde 15. plass på den britiske singellista. Til forhåndsbestillinger av albumet ble det også utgitt en DVD med konsertversjoner av tre av sangene, kalt «Something Else». Sporliste. All musikk på albumet er skrevet av gruppa i fellesskap: Steve Hogarth, Mark Kelly, Ian Mosley, Steve Rothery og Pete Trewavas. Tekstene er skrevet av Steve Hogarth. «Faith» var først med på live-DVD-en "Before First Light" i 2003. Samme versjon var B-spor på en av versjonene av singelen «You're Gone» i 2004. Versjonen på "Somewhere Else" er en ny studioinnspilling. Something Else. Konsertvideo-DVD tatt opp på Marillion Weekend 2007, 2. februar 2007. Dessuten en instrumental-versjon (lyd, ikke video) av studioversjonen av «The Wound». Bonusspor. «Say the Word» og «Circular Ride» er skrevet av gruppa i fellesskap (musikken) og Steve Hogarth (tekstene). «Toxic» er skrevet av Dennis/Karlsson/Winnberg/Jonback og tidligere spilt inn av Britney Spears. Sangen er tatt opp på Marillion Weekend 2007. Bison. "Bison" er en gruppe oksedyr med to nålevende arter, amerikansk bison og europeisk bison, samt 4 utdødde arter. Bison er det største landpattedyret i både Amerika og Europa. De er planteetere og drøvtyggere som lever i flokker. MoDo Hockey. Hjemmearenaen "Fjällräven Center" fra sjøen Fra Fjällräven Center under kamp MODO Hockey er en ishockeyklubb fra Örnsköldsvik i Sverige, stiftet 1938 som ishockeyseksjon i idrettsklubben "Alfredshems IK" stiftet 1921, som i 1963 byttet navn til MoDo AIK og i 1987 deltes opp i ishockeyklubben MoDo HK, kalt «MODO Hockey», og fotballklubben MoDo FF. Herrelag. Etter målbevisst arbeid under første halvdel av 1950-tallet, under ledelse av treneren og lederen Carlabel «Kabben» Berglund, gikk Alfredshems ishockeylag fort gjennom divisjonene og sesongen 1958/1959 spilte man sin første sesong i den høyeste serien, «Division 1 Norra». Før sesongen 1963/1964 byttet foreningen navn og tok hovedsponsorens navn, Mo och Domsjö AB (MoDo). Først het klubben "MoDo AIK", hvor AIK skulle stå for «Allmen Idrettsklubb», men da klubben i 1987 ble delt opp i spesialklubber for hver respektive gren byttet ishockeyklubben navn til "MoDo Hockeyklubb" (MoDo HK), men kom i dagligtalen, og til og med i klubbens egen markedsføring fort til å benevnes kun som «MoDo Hockey». I 1999 ble det visuelle uttrykket av klubbnavnet igjen endret, nå til "MODO Hockey", ettersom det nystartede finpapirselskapet MODO Paper, som også var hovedsponsoren for hockeylaget, valgte å skrive navnet sitt slik. MoDo Hockey spilte i Elitserien siden den startet i sesongen 1976. I sesongen 1979 vant laget SM-gull. Sesongen 1982/83 endte laget nest sist i Elitserien og måtte spille kvalifikasjonskamp for å forbli der. Sesongen 1983/84 endte laget igjen nest sist, tapte kvalifikasjonskampen og ble degradert till nest høyeste divisjonen, Division 1. Der spilte MoDo 1984/1985, trent av Hardy Nilsson, gikk etter jul til Allsvenskan, vant den og vant finalespillet mot IF Troja/Ljungby med 3-0 i kamper og var tilbake i Elitserien. Sesongene 1985/86 og 1986/87 spilte laget i kvalserien og klarte seg. 1989/90 var laget nede i Allsvenskan etter jul og klarte holdt seg der. Sesongen 2007 vant MoDo Hockey SM-gull igjen, finalemotstanderen var Linköpings HC. Laget har vunnet to SM-gull, i 1979 og 2007, og ofte spilt i SM-sluttspill. Klubben har fostret flere store svenske ishockeyspillere, blant annet Peter Forsberg, Markus Näslund og tvillingbrødrene Henrik og Daniel Sedin, som alle har gjort det svært godt i NHL. I inneværende sesong (2009–10) spiller de norske spillere Per-Åge Skrøder, Mats Zuccarello Aasen, Kristian Forsberg, Alexander Bonsaksen og Stefan Espeland for klubben. Damelag. Klubben har også et damelag, som aldri har vunnet SM. Den første organiserte damekampen i ishockey i Sverige ble spilt i 1969 mellom MoDo AIK og Timrå IK. Laget tok SM-sølv sesongen 2005/2006 og SM-bronse 2006/2007. Ungdommer og juniorer. MODO Hockey har lenge hatt fremgangsrik ungdoms- og juniorvirksomhet, og har lenge satset på å utvikle egne spillere, hvor flere av disse har senere hatt stor fremgang i blant annet NHL. I løpet av 1990-tallet, hvor flere klubber er blitt kalt «kjøpelag», har MODO Hockey høstet anerkjennelse på grunn av sin satsing på egne talenter. Ishockeyutdanning. Ved Nolaskolan driver Örnsköldsviks kommune i samarbeid med MODO Hockey en videregående utdannelse med ishockey på programmet. Utdannelsen har riksinntak (altså inntak fra hele landet) og var tidligere åpen bare for gutter, den er dog fra og med skoleåret 2007/2008 åpen også for piker. Hjemmearena. Kempehallen stod klar 1964 og erstattet da Kempevallen som hjemmebane for ishockeylaget MoDo AIK. Sesongen 2007 ble Fjällräven Center (tidligere Swedbank Arena) MODO Hockeys hjemmearena. Klubbledere. Forrige landslagsmannen Åke Eklöf var klubbens leder til han døde den 14. desember 2006 og ble da etterfulgt av Anders Källström. Pensjonerte trøyenummer. Da den nye aranaen kom valgte man å beholde trøyene i taket på Kempehallen, og inntil videre holde numrene stengte for ny bruk. Frysjaveien (Oslo). Frysjaveien ligger på Brekke i Oslo. Veien går fra Maridalsveien til krysset Brekkeveien/Sagadammen. Tilstøtende veier er Svensenga og Kjelsåsveien. Frysja er det gammelnorske navnet på Akerselva. Tidligere industriområde, i dag vesentlig boliger. Lars Erik Spets. Lars-Erik Spets (født 2. april 1985 på Lillehammer) er en norsk ishockeyspiller som opprinnelig kommer fra Trondheim. Moderklubben er Flatås. Han har i Norge spilt for Lillehammer, Trondheim Black Panthers og Vålerenga. Han har spilt to sesonger i svenske Brynäs. I 2009 ble han norsk mester med Vålerenga, og han ble kåret til den mest verdifulle spilleren under sluttspillet. Han har også vært fast spiller på det norske landslaget de siste årene. Hans brødre Knut Henrik Spets og Vegard Spets spiller også ishockey. Brynäs IF. Brynäs spiller sine hjemmekamper i Läkerol Arena Brynäs IF er en svensk ishockeyklubb. Klubben ble startet 12. mai 1912. De første årene hadde klubben idrettene fotball, friidrett, svømming, vannpolo og bandy. Bandyseksjonen ble lagt ned av økonomiske årsaker, og istedet kom ishockey på programmet i 1939. Treneren er den tidligere norske landslagstreneren Leif Boork. Han hentet nordmennene Lars Erik Spets og Mads Hansen til klubben. Mads Hansen (ishockeyspiller). Mads Hansen (født 16. september 1978 i Oslo) er en norsk ishockeyspiller som for tiden spiller i spiller for den svenske klubben Brynäs. Han har tidligere spilt for Storhamar Dragons, Vålerenga Ishockey og moderklubben Manglerud Star. Han har vært i Sverige ved to anledninger, nå sist i Brynäs. Han kom dit foran 2006/07-sesongen og skrev kontrakt for to nye år våren 2007. Knut Henrik Spets. Knut Henrik Spets (født 7. november 1982 i Trondheim) er en norsk ishockeyspiller som opprinnelig kommer fra Trondheim IK. Han har spilt for Lillehammer IK samt for Storhamar Dragons i Norge. Foran sesongen 2006/2007 valgte han å reise til Sverige og spille i Allsvenskan der. I sesongen 2008/2009 spilte Knut Henrik for Vålerenga, der han vant NM-gull og ble nummer to på klubbens toppscorerliste, bare slått av Blake Evans. Han fikk også prisen «Klanens mann» av Klanen. Han begynte å spille for Lørenskog Ishockeyklubb sesongen 2010/2011. Hans yngre brødre, Lars Erik Spets og Vegard Spets spiller også ishockey. Jarome Iginla. Jarome Iginla i mars 2006. Jarome Iginla (født 1. juli 1977 i Edmonton, Alberta) er en canadisk ishockeyspiller. Han er kaptein for Calgary Flames i Calgary. Han har nigeriansk far, og ble den første fargede kaptein for et NHL-lag. Iginla betyr "stort tre" på farens morsmål joruba. Hans fulle navn er Jarome Arthur-Leigh Adekunle Tig Junior Elvis Iginla. Karriere. Han har vært en av de beste ishockeyspillerne på 2000-tallet, og har blitt toppscorer i NHL (Maurice Richard Trophy) to ganger. I 2001-02 sanket han flest målpoeng og vant Art Ross Memorial Trophy. Samme år vant han også Lester B. Person Award (årets spiller stemt frem av spillerne i NHL). I 2004 ble han tildelt King Clancy Memorial Trophy for sitt humanitære arbeid utenfor idretten. I 2009 vant han Mark Messier NHL Leadership Award. Iginla har utviklet seg til en ekte lagspiller, og fremstår i dag som Calgary Flames ansikt og identitet utad, og en fremragende ambassadør for ishockeysporten generelt. Han har spilt for Calgary i hele sin NHL-karriere, og spiller med nummer 12 på drakten. I 2007 skrev han en ny fem-årskontrakt med Flames som startet fra og med 2008-09-sesongen. Kontrakten skal være verdt 7 millioner amerikanske dollar per sesong. Han ble draftet som nummer 11 i første runde i 1995 av Dallas Stars. 20. desember samme år ble han tradet til Calgary i bytte for Corey Millen og veteranen Joe Nieuwendyk som allerede hadde vunnet Stanley Cup med Calgary i 1989. Dette var en byttehandel som kan karakteriseres som en vinn-vinnavtale da Nieuwendyk var en viktig brikke i Dallaslaget som vant Stanley Cup i 1999 og at Calgary fikk en såkalt franchiseplayer i Iginla som man kunne bygge et nytt lag rundt. a> overrekker Iginla en sølvkølle som heder for at han har blitt den spilleren med flest målpoeng for Calgary Flames. Iginla er nå den spilleren som har spilt flest kamper for Calgary Flames gjennom tidene. Han har også klubbrekorden for flest scorede mål og antall målpoeng. Han tok rekorden for antall spilte kamper fra Theoren Fleury da han spilte sin kamp nummer 804 den 29. november 2007 mot Espen Knutsens gamle klubb Anaheim Ducks. Sesongen etter ble Iginla mestscorende med sitt 365. mål den 10. mars 2008 mot St. Louis Blues. Han passerte Fleury i antall målpoeng for Calgary 1. mars 2009 med sitt 831. poeng i en kamp mot Tampa Bay Lightning. Han scoret også sitt 400. mål i den samme kampen. Han vant OL-gull for Canada i Salt Lake City i 2002, han var også med i Torino i 2006 og var en av kapteinsemnene foran OL på hjemmebane i Vancouver i 2010. Jarome Iginla er involvert i flere veldedighetsprosjekter. Siden 2002 har han hvert år arrangert "Jarome Iginla Hockey School" i Calgary som et non-profit tiltak. Overskuddet fra denne hockeyskolen blir hvert år donert til en organisasjon som forsker på diabetes. I 2009 ble overskuddet på 35 000 dollar.2000 å donere 1 000 dollar for hvert mål han scorer til organisasjonen KidSport. Fra og med 2005 doblet han denne summen. I alt har dette medført over 430 000 dollar i donasjoner til dette formålet. Som juniorspiller spilte Iginla for Kamloops Blazers i Western Hockey League (WHL). Med ham på laget vant Blazers det canadiske juniortrofeet Memorial Cup to ganger, i 1994 og 1995. Året etter var forøvrig nordmannen Bård Sørlie med på vinne Memorial Cup med laget Granby Predateurs. I 2007 gikk Iginla inn på eiersiden i klubben sammen med de tre andre NHL-spillerne og tidligere Kamloops-spillere Shane Doan, Mark Recchi og Darryl Sydor. Gulldragens rike. "Gulldragens rike" (originaltittel: "El Reino del dragon de oro") er en ungdomsroman, skrevet av den chilenske forfatteren Isabel Allende i 2004. Boken er andre del i en trilogi, men kan leses uavhengig fra de andre bøkene. Den første boken i trilogien er "De ville guders by" (2002), og den siste er "Pygmeenes skog" (2005). Hovedpersonene i boken er den amerikanske gutten Alexander og hans venninne, Nadia, som kommer fra Amazonas. Sammen med Alexanders bestemor, som er skribent i et magasin, og et journalist-team, reiser de to tenåringene til et Gulldragens rike, som er en tenkt stat i Himalaya. I møtet med buddhistisk og østlig visdom, får de Alexander og Nadia et større innblikk i den åndelige verden. Samtidig prøver internasjonale banditter å stjele Gulldragen, som er både religiøst og symbolsk viktig for riket. "Gulldragens rike" er en typisk roman fra Isabel Allende, der virkelighet og realisme blir godt blandet sammen med magi og ånder. Boken er omsatt til norsk av Kari Risvik og Kjell Risvik, og kom ut på Gyldendal i 2006. FG42. FG42 (Fallschirmjägergewehr 42) er et tysk lett maskingevær utviklet under andre verdenskrig. Geværet ble utviklet spesielt for bruk av fallskjermtropper. Etter tyskernes høye tap under fallskjermoperasjoner i middelhavet, fant de ut at fallskjermjegerne deres trengte et lite og lett maskingevær til bruk under disse operasjonene. Og ettersom MG34 og senere MG42 var for tungt og upraktisk til å kunne bli brukt av fallskjermsoldater under fallskjermhopp, ble resultatet et helt nytt maskingevær – FG42. Det ble laget flere prototyper og produksjonen ble satt i gang i Rheinmetal og Kriegshoff-fabrikkene. FG42 benytter seg av 7,92 x 57 mm Mauser rifleammunisjon. FG42 var et meget bra våpen, særlig med tanke på at det var en kombinasjon av et lett og effektivt automatvåpen som samtidig benyttet seg av gammeldagse, kraftige riflepatroner. Da produksjonen av FG42 var satt i gang hadde krigslykken begynt å snu i Tysklands disfavør, og det ble ikke så mye bruk for fallskjermtroppene lenger. Derfor ble det ikke produsert mer en ca. 7000 av de tre variantene i løpet av krigen. Kodari. Kodari er en by i Sindhulpalchok distriktrt i "Bagmati sone", "Sentralregionen" i Nepal. Byen ligger på grensen mot Kinas autonome region Tibet 2 525 moh. Historisk var Kodhari i lang tid et viktig stoppested på karavaneveien fra Kathmandudalen til Lhasa. Kodari er kjent for sine praktfulle elvedaler og storslåtte utsikt over fjellheimen. Den berømte varme kilden "Tatopani" ligger nær byen. Samferdsel. I dag er Kodari den nordlige enden på riksveien Arniko Rajmarg (nepalsk offisiell kode ARM), som går fra Kathmandudalen til grensa og fortsetter videre på den tibetanske sida til Lhasa. Ved Kodari går den 70 m lange "Vennskapsbrua" ("Friendship Bridge"), bygd ferdig av kineserne i 1975, over til grensebyen Zhangmu (eller Xhangmu) i Tibet. Derfra fortsetter AH42 til Lhasa. Trafikken i Nepal går på venstre side av veien. Halvveis over brua, der grensa går, gjelder kinesiske regler, og Kina har høyrekjøring. Klokka er også 2 timer og 15 minutter mer på den kinesiske sida. Noen turistgrupper kommer fra Tibet inn i Nepal via og Kodari. Det er for tida (2007) ikke mulig for individuelle turister å få visum til å reise fra Nepal og inn i Tibet via Kodari. (Gruppereiser kan gjennomføres, men er lite vanlige og krever grundige forberedelser.) Kjøretid fra Kathmandu til Kodari er normalt anslått til 6 – 7 timer. Kodari er dårlig utbygd fra et turistsynspunkt, med liten og dårlig hotellkapasitet, osv. Byen er likevel et turistmål for vestlige turister som drar dit for å gå ut på brua og se grensa mot Kina. Kodari har også Nepals høyeste strikkhopp, over Bhote Khosi (Tibet-elva). American Hockey League. American Hockey League er en ishockeyliga på det nest høyeste profesjonelle nivået i USA og Canada. De fleste NHL-lagene har en samarbeidsklubb i AHL hvor de sender sine yngre framtidshåp hvor de kan utvikle seg til å kunne ta steget til NHL. Hovedstadsregionen (Finland). Hovedstadsregionen i Finland (svensk: "huvudstadsregionen", finsk: "pääkaupunkiseutu") består av hovedstaden Helsingfors og de tre kommunene Esbo, Grankulla og Vanda. De fire kommunene har til sammen over en million innbyggere. Regionen er en del av landskapet Nyland. Hovedstadsregionen har en felles administrasjon, "Huvudstadsregionens samarbetsdelegation" (SAD), som bl.a. ivaretar trafikkplanlegging, kollektivtrafikk og avfallshåndtering. ! Svensk navn !! Finsk navn !! Areal km² !! Befolkning !! Bef.tetthet innb./km² Norges Ishockeyforbund. Norges Ishockeyforbund administrerer idrettene ishockey, inline hockey og kjelkehockey i Norge, og sorterer under Norges Idrettsforbund. Den høyeste ligaen er GET-ligaen, hvor sluttspillvinneren får tittelen Norgesmester og blir tildelt Kongepokalen, gjerne omtalt som «Bøtta», i ishockeymiljøet, opprinnelig en sjargong fra Vålerenga. Norges Ishockeyforbund ble stiftet i 1920, men byttet senere navn til Norges Bandyforbund. Det nåværende ishockeyforbundet ble stiftet 18. september 1934. Krets/Region. Norges Ishockeyforbund er inndelt i 9 kretser og en region. Region Nord-Norge er en særidrettskrets underlagt Norges ishockeyforbund. «Region» er Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité sin betegnelse for en særkrets som omfatter mer enn ett fylke. Region Nord-Norge er den 9. særkrets for Ishockey i Norge og omfatter Finnmark, Troms og Nordland. Lagene som er underlagt denne region er: Tromsø Hockey, Kirkenes Puckers, Narvik Ishockeyklubb, Bodø Ishockeyklubb, Honningsvåg og Stålkameratene. Eksterne lenker. Ishockey Sultindvik. Sultindvik er ei bygd som ligger lengst øst i Lenvik kommune i Troms. Bygda ligger på vestsiden av Målselvfjorden, under fjelltoppene Sultinden og Vassbruna. Sultindvik har veiforbindelse via Fylkesvei 261 vestover til Rossfjordstraumen (12 km), hvor det blant annet er skole og butikk. Befolkninga i Sultindvik går gradvis nedover, og det er nå mindre enn 50 bosatte i bygda. Grunnkrets. Sultindvik grunnkrets ligger i Delområde Rossfjordområdet, og er den østligste grunnkretsen i kommunen. Bebyggelsen omfatter strekningen fra Målsjorda til og med veienden på Sandnes. Areal: 27,06 km² Strømskinne. Strømskinnen på hver sin side av sporet. Strømskinne er en skinne som distribuerer strøm i et tunnelbanenett, som ved T-banen i Oslo. Den løper langs skinnene, og strømmen hentes med en "strømavtager". Selve skinnen er kapslet i en gul plastskjerm for å redusere risikoen for tilfeldig berøring. Fordelen med strømskinner framfor kjøreledning er større tverrsnitt og dermed mindre energitap, særlig ved lavspente systemer i kombinasjon med stor trafikktetthet og/eller tunge tog. En ulempe ved bruk av strømskinner er større risiko for personskader ved at mennesker eller dyr kommer nær strømskinnen og kan få elektrisk strøm i seg. En annen er at det kan være komplisert å tilpasse monteringen av strømskinner ved anlegg av rangeringsområder der det er tett med sporveksler. På slike områder kan man dermed risikere å bli stående strømløs om man ikke har stor nok hastighet forbi oppholdene i strømskinnen, spesielt ved kjøring av korte tog. Eldre strømskinner ved Oslos t-baner i Oslo er produsert i valset stål. De siste årene har man gått over til å bruke aluminium. Etter stengningen av Kolsåsbanen og Holmenkollbanen for ombygging brukes det bare strømskinnedrift ved Oslos t-banesystemer. Prinsippet er det samme som ved pantograf på taket og kjøreledning, en elektrisk ledende strømavtager festet på vognenes boggier er i kontakt med strømskinnen og henter strømmen ned til motorvognens traksjon, lys og varme. Ofte er spenningen på strømskinnen eller i luftledningen avvikende i forhold til den som brukes i elektromotorene i motorvognen. De fleste tunnelbanesystemer (som Oslos) har strømskinner som leverer 750V likestrøm. Høyere spenning forekommer fordi energitapet kan reduseres på den måten. Således har f.eks. BART i San Francisco-området, der togene har en toppfart på 129 km/t, 1 000V. Michigan Railway forsøkte seg i sin tid med 2 400V, men fant ut at det var for farlig. For jernbaner med takstrømavtager (pantograf) og luftledning (kontaktledning, «kjøreledning») kan ledningen erstattes av en tilsvarende strømskinne. I løpet av somrene 2010 og 2011 monteres en slik i taket av Oslotunnelen for å unngå at ledninger rives løs og faller ned. Her kan en uten nevneverdig fare for berøring bruke jernbanens standardspenning, 16 kV 16 2/3 Hz vekselspenning. Dette er likevel ikke første gangs bruk av strømskinner istedenfor kjøreledninger ved elektrisk banedrift i Norge. Holmenkolbanens tunnel Majorstua-Nationaltheatret fikk dette allerede ved åpningen i 1928. For øvrig har strømskinner som erstatning for kjøreledning vært brukt på bruer (først og fremst på bevegelige jernbanebruer), i lokomotivstaller og i vognhaller. Stig Tore Svee. Stig Tore Svee (født 16. desember 1963 i Levanger) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han begynte å spille kjelkehockey i 1997. Før dette spilte han ishockey, men ble handikappet etter en fallulykke 1. januar 1997, der han brakk ryggen. Han har spilt på det norske landslaget siden slutten av 1990-tallet. Han spiller for Rosenborg Ishockeyklubb. Har deltatt i en rekke internasjonale mesterskap, og har gull fra både paralympics, VM og EM. Han deltok i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver. Rosenborg Ishockeyklubb. Rosenborg Ishockeyklubb (RIHK) er en ishockeyklubb fra Trondheim, stiftet som ishockeyavdelingen til Rosenborg Ballklub i 1934. Klubbens fotball- og ishockeyavdeling skilte lag og ble to uavhengige klubber i 1991. Rosenborg hadde inntil 2010 aldri spilt i en liga høyere enn nest øverste nivå i Norge. Da TIK ble nedlagt i 2008 banet dette imidlertid veien for at Rosenborg kunne satse mot norgeseliten, og klubbens seniorlag for herrer spiller fra og med sesongen 2010/11 i GET-ligaen. Siden Leangen Ishall ble ferdigstilt i 1977 har hallen vært Rosenborgs hjemmearena, etter at man hadde spilt utendørs på naturis siden klubben ble stiftet. 1934–1960: Klubben blir til. Den første ishockeykampen i Trondheim ble spilt 19. februar 1933, som en oppvisningskamp i forbindelse med VM i hurtigløp på skøyter arrangert på Trondheim Stadion. 18. januar året etter ble Trondhjems Ishockeyklubb stiftet (må ikke forveksles med Trondheim Ishockeyklubb), og 18. september påfølgende høst ble Norges Ishockeyforbund grunnlagt. Noe senere på høsten fant også Rosenborg Ballklub ut at man ville ha en ishockeyavdeling, etter initiativ fra Trygve Falstad, Harald Petersen og Olav Fossum. Dette gjør Rosenborg Ishockeyklubb til den eldste i landet som har deltatt sammenhengende fra grunnleggelsen og fram til i dag. I begynnelsen deltok klubben i det som ble kalt nordnorsk mesterskap, siden omdøpt til Distriktsmesterskap Trøndelag, samt i den lokale turneringen hvor man kjempet om Gråkallbanens pokal på Lianvannet. Rosenborg sikret seg første napp i pokalen i 1937, samme år som det ble arrangert en storstilt kronerulling for å finansiere lysanlegg på Rosenborgbanen. Nye seire i turneringen i 1948 og 1951 gjorde at Rosenborg fikk vandrepokalen til odel og eie. Etterkrigstiden introduserte også samarbeidet med svensk ishockey, en tradisjon som fortsatt ivaretas av Rosenborg i sesongoppkjøringen. Svenske klubber som Östersund og Strömsund var vertskap for trønderne, og kom på gjenvisitt til Trondheim for å spille treningskamper. Sesongen 1953 ble meget god for Rosenborg, laget vant julecupen og gikk gjennom serien uten å avgi poeng. Det første tapet kom med 1-4 for norgesmestrene Furuset, og senere i sesongen deltok klubben sammen med Wing i en norsk/svensk serie mot Östersund og Strömsund. Samme år ble det satt banerekord på Rosenborgbanen da Rosenborg slo Freidig med hele 26-0. Mot slutten av 50-tallet startet for alvor diskusjonen om å etablere kunstis i Trondheim, som følge av at regn og mildvær satte en stopper for en rekke seriekamper. 1960–1975: Kampen for ishallen. På begynnelsen av 60-tallet forelå det forslag om å etablere kunstisbane flere steder i byen, blant annet bak hovedtribunen på Lerkendal, i "Dødens Dal" og på Stadion. Likevel skjedde det lite i Trondheim, mens byer som Oslo og Bergen fikk kunstfrosne baner. På naturis sikret Rosenborg seg krestmesterskapet i 1962/63-sesongen, med fotballprofiler som Paul Fornes og Birger "Bikkja" Thingstad som toneangivende spillere på laget. I 1964 ble "Aksjon Kunstis" startet, med formål om å skaffe 750 000 kroner i startkapital til et anlegg med hurtigløpsbane og ishall, i alt kostnadsberegnet til fire millioner kroner. En del av aksjonen var den såkalte "Borgergaven", som søkte å engasjere hele byens befolkning i arbeidet med å få ishall til Trondheim. Samtidig som Rosenborg var omtrent utilnærmelige i de årlige kretsmesterskapene, var rekrutteringen til idretten på vikende front mot slutten av 60-tallet. Det syntes åpenbart at en ny ishall var det eneste som kunne redde Trondheim som ishockeyby. I tiåret som fulgte fortsatte trenden med ustabile værforhold, og i sesongen 1972/73 ble det ikke spilt en eneste seriekamp. Den tradisjonelle julecupen hadde nå blitt avlyst fem år på rad, og da spillerne en sjelden gang fikk prøve seg på isen demonstrerte man et sørgelig ferdighetsnivå. Like fullt var Rosenborg byens beste lag, og hentet hjem sitt 15. kretsmesterskap i sesongen 74/75. Året etter skulle det imidlertid endelig skje noe på anleggsfronten. 1975–1991: Under tak. 18. desember 1975 vedtok Trondheim bystyre kunstisplanene, og i mai 1976 ble spaden satt i jorda på Leangen. Paradoksalt nok ble påfølgende vinter en av de mest stabile klubben hadde hatt på naturis, og etter seier i 3. divisjon Trøndelag skulle Rosenborg for første gang spille kvalifisering til 2. divisjon. Opprykket røk med ett poengs margin, men klubben hadde bevist at det var mulig å spille jevnt med de beste lagene i 3. divisjon på Østlandet. Senhøsten 1977 sto Leangen Ishall ferdig, og 15. november samme år ble ishallen offisielt åpnet av ordfører Axel Buch. Opprykket til 2. divisjon ble sikret i sesongen 1978/79, Rosenborgs andre sesong i egen storstue, etter kvalifiseringsspill mot Holmen og Lillehammer. Den kanadiske spillende treneren James Webster hadde stor innflytelse på det taktiske spillet i Rosenborg i denne perioden, og en annen kanadier, Lynn Joergensen, kom til klubben foran debutsesongen i landsomfattende ishockey. Over 2000 tilskuere samlet seg i Leangen Ishall foran den første hjemmekampen i 2. divisjon høsten 1979, et signal om at det lokale publikum var sultefôret på ishockey. Rosenborg avsluttet sesongen med en høyst respektabel fjerdeplass på tabellen. I 1981/82 møtte Rosenborg for første gang en lokal rival i 2. divisjon, nemlig Strindheim. Det første møtet mellom klubbene trakk 2350 tilskuere – publikumsrekord på dette tidspunktet. De følgende sesongene kjempet Rosenborg, Strindheim og Astor om hegemoniet i Trondheim, samtidig som stadig flere kom til erkjennelsen om at sammenslåing måtte til dersom man skulle greie å etablere et topplag i byen. Rosenborg var imidlertid i en gunstig økonomisk situasjon på grunn av fotballaget, og ønsket ikke å løsrive seg fra moderklubben. Da Astor og Strindheim inviterte til å puste liv i TIK svarte derfor Rosenborg med å tilby spillerne fra de andre to klubbene å melde seg inn i RBK i stedet, noe som ble avslått, og de to førstnevnte klubbene slo seg sammen til TIK. Allerede i 1986/87-sesongen rykket den nye klubben opp i 1. divisjon, og fra nå av var det ingen tvil om at Rosenborg måtte finne seg i å spille andrefiolin i byens ishockeymiljø. I 1988/89 endte Rosenborg som nummer ni av ti lag, og rykket ned i 3. divisjon. Returen til 2. divisjon ble sikret ved at klubben vant alle sine kamper påfølgende sesong. Da 1. divisjon ble til eliteserien i sesongen 1990/91 sanket Rosenborg nok poeng til å få plass i den nye 1. divisjon. I begge de to følgende sesongene startet Rosenborg høstsesongen i 1. divisjon, rykket ned til 2. divisjon ved halvspilt serie, og berget opprykk igjen på våren. De vidt forskjellige økonomiske situasjonene til fotball- og ishockeyavdelingen i RBK hadde på dette tidspunktet begynt å tære på samarbeidet innad i idrettslaget. Stadig flere sentrale personer i fotballadministrasjon og -styre mente at fotballdelen av Rosenborg drev ren veldedighet, og at det var på tide å skille de to avdelingene av klubben. Man jobbet med flere alternative løsninger for organisasjonsform, men på årsmøtet 27. november 1991 ble det endelig vedtatt at fotball- og ishockeyavdelingen skulle skille lag. Den nå selvstendige Rosenborg Ishockeyklubb fikk et engangsvederlag fra RBK og preferanser på inntektsgivende arbeid i forbindelse med arrangementer på Lerkendal. 2008–: Elitesatsing. Etter at TIK ble oppløst valgte mange av TIK-spillerne å skrive kontrakt med Rosenborg, for å hjelpe til slik at Trondheim kunne få et eliteserielag igjen. Med ett gikk klubben fra å være middelhavsfarer i 1. divisjon til å bli en av favorittene til å rykke opp i eliteserien. Samtidig gikk sentrale TIK-sponsorer inn med penger i Rosenborg, og supporterklubben Kjernen, som vanligvis følger RBKs kamper, samlet noen titalls ishockeyinteresserte medlemmer i Leangen Ishall for å bidra til å dra opp stemningen i hallen. I starten av 2008/09-sesongen var Rosenborgs kaptein Paul Vincent lagets store stjernespiller og plukket hele 59 poeng på sine første 17 seriekamper, men forlot klubben halvveis i sesongen til fordel for den nederlandske klubben Heerenveen. I mange kamper var Rosenborg knusende overlegne mot rekruttlagene til klubber i GET-ligaen, og klubbrekord i 1. divisjon ble satt da laget slo Furuset 2 med hele 27-1 i Trondheim. Rosenborg feide nesten all motstand til side i serien, men feilet da det gjaldt som mest mot topplagene Manglerud Star og Kongsvinger – idet Rosenborg bare tok ett poeng på fire kamper (alle på bortebane) mot disse to lagene. Dermed endte RIK på tredjeplass i 1. divisjon, mens de to beste lagene fikk spille kvalifisering om opprykk. Rosenborg i kamp mot Frisk Tigers, kvalifisering for opprykk til eliteserien, 11. mars 2010 Før sesongen 2009/10 vendte den gamle TIK-helten Ilya Dubkov tilbake til Trondheim, og ble umiddelbart valgt til kaptein for RIK og plassert i førsterekka. Samtidig ble det i oktober klart at eliteserielaget Comet gikk konkurs, slik at eliteserien måtte ferdigspilles med kun ni lag. Som en følge av dette bestemte ishockeyforbundet at ett lag fra eliteserien og tre lag fra 1. divisjon skulle spille kvalifisering om to plasser i eliteserien på slutten av sesongen, i stedet for den vanlige kvalifiseringspraksisen hvor to eliteserielag møter to lag fra 1. divisjon. Dette var naturligvis en fordel for klubbene i 1. divisjon, siden lagene fra toppdivisjonen vanligvis er overlegne mot motstanderne fra divisjonen under i kvalifiseringen. I serien var Rosenborg utilnærmelige, og gikk ubeseiret gjennom alle 34 kampene samtidig som man scoret hele 230 mål. Poengstatistikken ble vunnet av Ilya Dubkov med 94 poeng (33 mål, 61 assists), mens den unge backen Lars Petter Mengshoel imponerte etter overgangen fra Lillehammer med hele 69 poeng på 31 kamper. For å stå sterkere i kvalifiseringen hentet Rosenborg inn rutinerte spillere i form av krigeren Ørjan Næss og backen Duane Harmer, i tillegg til at Svein Enok Nørstebø, en av tidenes beste norske ishockeyspillere, gjorde comeback for å hjelpe klubben opp i eliteserien. I kvalifiseringsspillet møtte Rosenborg eliteserielaget Frisk, samt Kongsvinger og Grüner fra 1. divisjon. Åpningskampen mot Grüner i Leangen Ishall ble en nervepirrende affære, hvor Rosenborg nesten rotet bort en 4-0-ledelse i sluttminuttene av kampen. Deretter vant man komfortabelt 5-1 borte mot Kongsvinger, etterfulgt av et knepent 2-3-nederlag mot Frisk foran nesten 2000 tilskuere i Trondheim. Opprykket ble sikret med seier 4-0 i bortekampen mot Grüner, før et RIK i perlehumør knuste Kongsvinger hele 11-1 i en betydningsløs kamp i Leangen Ishall. I den siste kvalifiseringskampen tapte Rosenborg 1-2 etter straffeslag borte mot Frisk – et signal om at overgangen til eliteserien ikke nødvendigvis ville bli så stor som mange fryktet. Den 16. juni 2010 offentliggjorde Rosenborg nyheten om at de hadde sikret seg målvakten Ruben Smith fra Storhamar. Dessuten hentet man hjem de utflyttede trønderne Inge Stokvik fra Lørenskog og Dag Morten Wehn fra Sparta, og forsterket med utenlandske spillere som backene Ryan Fairbarn og Niklas Arell samt de nordamerikanske løperne Colin Vock og Thomas Beauregard. Den gamle TIK-løperen Wayde Bucsis overtok som hovedtrener foran lagets debutsesong i GET-ligaen. I sesongens første kamp ble det tap 0-3 mot Vålerenga i Jordal Amfi, men tidenes første Rosenborg-seier på toppnivå kom allerede runden etter med 4-3 borte mot Lillehammer. Som ventet utviklet sesongen seg til en kamp for å unngå kvalifiseringsspill om nedrykk, og en uoverensstemmelse mellom hovedtrener og målvakt førte til at Ruben Smith ble erklært uønsket i klubben før jul, noe som gjorde at reserven Andreas Micka fullførte sesongen i mål for Rosenborg. Ut over våren gikk klubben på en rekke stygge tap mot topplagene, men holdt stort sett bunnrivalene fra livet i kampen for å berge sluttspillplassen. Sesongens siste kamp gikk hjemme i Leangen mot Stjernen, som allerede før kampen var garantert sisteplassen på tabellen, mens Rosenborg måtte vinne for å redde sluttspillplassen. Tross at motstanderen ikke hadde noe å spille for, og Rosenborg desto mye mer, ble kampen en nervepirrende affære hvor stillingen var 3-3 før tredje og siste periode. Denne perioden ble en målfest, hvor Stjernen så ut til å trekke det lengste strået da de tok ledelsen 6-5 med 1:17 igjen på klokka. Rosenborg nektet imidlertid å gi seg, tok ut målvakten for å få en ekstra utespiller og den svenske backen Erik Rosén utlignet med et knallhardt slagskudd med 55 sekunder igjen av kampen. Med sesongens siste sekunder på vei til å tikke bort, og desperate etter å unngå nedrykksspill, etablerte Rosenborg seg igjen i offensiv sone, tok ut målvakten på nytt og Ryan Fairbarn ble den store helten da han pirket inn 7-6 med kun 30 sekunder igjen, til ekstatiske jubelscener i Leangen Ishall. Dermed var sluttspillplassen berget, og Manglerud Star måtte ut i kvalifisering. I NM-sluttspillets kvartfinale ble Rosenborg et lett bytte for de senere norgesmestrene fra Sparta, som vant 4-0 i kamper, men alt i alt var alle fornøyde med debutsesongen i GET-ligaen. Foran 2011/12-sesongen ble laget forsterket med den svenske målvakten Simon Nordh, som skulle bli en svært god investering i den påfølgende sesongen. Et i høy grad urutinert mannskap blant Rosenborgs backer gjorde at motstanderne kom til mange målsjanser, men Nordh sto som en levende vegg i en rekke kamper og skulle til slutt ende sesongen med et gjennomsnitt i baklengsmål på 2,74 og en redningsprosent på 91,6, i tillegg til at han hele 6 ganger på 34 kamper spilt holdt nullen - meget respektable tall for en målvakt for et bunnlag. Den bunnsolide sisteskansen hjalp Rosenborg til en rekke oppsiktsvekkende gode resultater, dog etter en svak innledning på sesongen med 8 tap på de første 10 kampene. Etter dette våknet klubben, og særlig må nevnes 2-0-seieren borte mot Lørenskog 27. november, da Simon Nordh stengte buret og stoppet 48 skudd fra hjemmelaget. Denne gangen ble sluttspillplassen sikret tidlig gjennom relativt stabile resultater ut over vårsesongen, men klubben lyktes ikke i å forbedre tabellplasseringen fra fjoråret og endte på nytt opp som lett motstand for de blivende norgesmestrene, denne gang Stavanger. Etter denne sesongen sa Wayde Bucsis takk for følget, og ble erstattet som hovedtrener av Barry Martinelli. Siste fem sesonger. "Forkortelser: Sp = Kamper spilt, S = Seire, U = Uavgjort, T = Tap, P = Poeng, MF = Mål for, MM = Mål mot, SS/KV = Sluttspill/kvalifisering" "Forkortelser: Sp = Kamper spilt, S = Seire, OTS = Seire i overtid/straffekonkurranse, OTT = Tap i overtid/straffekonkurranse, T = Tap, P = Poeng, MF = Mål for, MM = Mål mot, SS/KV = Sluttspill/kvalifisering" Sogn Jord- og Hagebruksskole. Sogn Jord- og Hagebruksskule er en videregående skole i Aurland. Skolen har vært sentral i rehabiliteringen av det nedlagte gårdsbruket Sinjarheim i Aurlandsdalen. Petter Salsten. Petter Salsten (født 11. mars 1965 i Oslo) er en tidligere norsk ishockeyspiller og nå sportsjef i Norges Ishockeyforbund. Moderklubben er Furuset Ishockey som han ble Norgesmester for i 1983 og 1990. I de to neste sesongen spilte han for AIK i den svenske eliteserien. Deretter fulgte en sesong tilbake i Furuset, før han i 1993/1994 gikk over til Storhamar Dragons hvor han var resten av sin aktive karriere. Her fikk han fire Norgesmesterskap som spiller og et som trener. Salsten har 92 landskamper for Norge. Salsten deltok i vinter-OL for Norge i 1988 i Calgary, i 1992 i Albertville og i 1994 på Lillehammer. Fram til sesongen 2006/2007 var han sportssjef og daglig leder i Storhamar, mens han fra 1. august 2007 er sportsjef i Norges Ishockeyforbund. Han har utdannelse i idrettsadministrasjon ved Norges idrettshøgskole. Han er gift med den tidligere danseren Cecilie Østrem Salsten og er bror til den tidligere ishockeyspiller Jørgen Salsten, og far til Eirik Salsten. Tom Erik Olsen. Tom Erik Olsen (født 20. mars 1970 i Oslo) er en norsk trener og tidligere ishockeyspiller. Moderklubben er Jutul. Han er mest kjent for sin innsats gjennom flere sesonger i Storhamar Dragons, og er den spilleren som har spilt nest flest kamper for klubben, bare slått av Pål Johnsen. Han har også spilt flere kamper for det norske landslaget. Han trener nå Storhamars Team-2004 Ebba Wergeland. Ebba Louise Wergeland (født 26. april 1946 i Oslo) er en norsk lege og forsker. Hun er spesialist i arbeidsmedisin og ansatt i Arbeidstilsynet. Wergeland tok embetseksamen i medisin ved Universitetet i Oslo i 1970. Hun blei spesialist i arbeidsmedisin i 1985 og disputerte for den medisinske doktorgrad i 1999 på ei avhandling om gravides arbeidsforhold. Hun har vært ansatt i Arbeidstilsynet fra 1979 til 1986 og fra 1990. I perioden 1987-96 var hun ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo. Wergeland har i heile sin yrkeskarriere vært en aktiv samfunnsdebattant i mange spørsmål knytta til helsefarlig arbeid, kjønn og helse, arbeidstid, trygd, pensjon og sykefravær. Hun har i sitt formidlingsarbeid lansert flere begreper som seinere nærmest har blitt fagtermer, slik som «pølsemodellen» og «sykenærvær». «Pølsemodellen» eller «Wergelands pølse» beskriver et helhetssyn på innbyggernes behov for og bruk av sosiale rettigheter og er enkelt formulert slik: «Hvis du klemmer ett sted, tyter det ut et annet sted.» Altså om en strammer inn på en rettighet (f.eks retten til sykelønn), så vil dette føre til økt forbruk av andre (f.eks arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd) – problemene blir ikke borte, de skyves bare rundt. «Sykenærvær» er en motsats til det mer brukte «sykefravær». Wergeland viser til at det forekommer (minst) like ofte at folk går på jobb når de er syke, som at de blir borte fra jobben. Hun er en flittig skribent og foredragsholder og har vært medforfatter i flere sentrale verk om arbeidsmiljø og vernearbeid. Til 60-årsdagen hennes i 2006 kom det ut både et festskrift og ei samling av hennes egne artikler. Wergeland har vært engasjert i ml-bevegelsen, og var på 1970-tallet en sentral bidragsyter i avisen Klassekampen, der hun sto for mye av stoffet om arbeidsmiljøspørsmål. Hun er kjent for sin mangeårige solidaritetsinnsats for palestinerne, og hun har bak seg tallrike opphold i Palestina og Libanon. Hun har hatt ledende verv i Palestinakomiteen i ei årrekke. Ved stortingsvalget 2009 sto hun på 20. plass på partiet Rødts valgliste i Oslo. Ebba Wergeland fikk Arbeidsmiljøprisen i 2001. I 2006 fikk hun hedersprisen fra den faglige Trondheimskonferansen. Samme år mottok hun Neshornet, Klassekampens kulturpris for sin folkeopplysningsinnsats. I 2007 fikk hun (sammen med Johan Lund og Hans Magne Gravseth) Legeforeningens pris for beste artikkel innen forebyggende medisin for en artikkel om arbeidsskader i bygge- og anleggsbransjen. I 2012 fikk hun Karl Evang-prisen «for sin lange innsats for norsk arbeidsmedisin og arbeidsmiljø, for kvinnene sine rettar og for internasjonal solidaritet». Marte Michelet. Marte Brekke Michelet (født 26. mai 1975) er en norsk journalist. Michelet var leder i Rød Ungdom fra 1996 til 1998 og redaktør i RadiOrakel fra 2002 til 2003. Senere har hun vært journalist i NRK og er fra januar 2010 debatt- og kronikkansvarlig i Dagbladet. I NRK var hun bl.a. reporter og programleder i Dagsnytt Atten og Ukeslutt. Hun er datter av forfatteren Jon Michelet. Det angår også deg. "Det angår også deg" er en bok skrevet av Arnold Jacoby, som handler om Herman Sachnowitz' tid i fangeleiren Auschwitz. Boken ble første gang utgitt i 1976 og er oversatt til en rekke andre språk. Herman Sachnowitz var født i Larvik den 13. juni 1921. Enogtyve år gammel var han en av de norske jødene som ble arrestert av de nazistiske myndighetene i Norge under 2. verdenskrig. Han ble først internert i Berg fangeleir, og deretter sendt til Tyskland med fangeskipet SS Donau den 26. november 1942. Det var 532 norske jøder som ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland med denne transporten. Bare åtte av dem overlevde konsentrasjonsleirene, og Herman Sachnowitz var en av de åtte. Han mistet faren, tre søstre og fire brødre i leiren. I boken forteller Sachnowitz om oppholdet i Berg fangeleir, som også ble kalt Quislings hønsegård, tar oss med videre til Auschwitz, for så å ende opp i Bergen-Belsen på flukt fra den røde armé i krigens siste fase. Han forteller detaljert om overgrepene og torturen som de tyske fangevokterne utsatte de jødiske fangene for, om sykdommene som florerte i leirene og om de umenneskelige forholdene fangene levde under. Samtidig gir Sachnowitz et innblikk i menneskets vesen, på godt og vondt. Tårnelv. Tårnelv er ei bygd i Lenvik kommune i Troms, beliggende på østsiden av Rossfjordvatnet. Tårnelv ligger langs fylkesvei 261, 6 kilometer sør for Rossfjordstraumen og 9 kilometer nord for Finnfjordeidet. Det går dessuten privat vei opp til Tårnvatnet. Tårnelv har postadresse 9302 Rossfjordstraumen, og tilhører også Rossfjord skolekrets. Grunnkrets. Tårnelv er også en grunnkrets i Rossfjordområdet, som i sør grenser mot Fagernes, i nord mot Straumen øst og i øst mot Sultindvik og Målselv kommune. I vest, tvers over Rossfjordvatnet ligger Langnes. Areal: 50,84 km². Salon d'Automne. a> for kunstutstillingen "Salon d'Autonom" («Høstsalongen») 1937 Salon d'automne (fransk uttale «salå-dåtån») eller Høstsalongen er en kunstutstilling i Paris som har blitt arrangert hvert år siden 1903. Historikk. Den første Høstsalongen ble arrangert i 1903 av Georges Rouault, André Derain, Henri Matisse og Albert Marquet som en radikal reaksjon på konservatismen i den offisielle Parisersalongen og i independentenes utstilling ("Salon des Indépendants"). I løpet av få år ble Høstsalongen fylt med det siste innen malekunst og skulptur. Etablerte kunstnere som Pierre-Auguste Renoir og Auguste Rodin lot sine verker stille (Rodin leverte tegninger) for å dra det hele i gang. Mange kjente navn har stilt arbeider, eksempelvis Paul Cézanne, Henri Matisse, Paul Gauguin og Pablo Picasso, Georges Gimel før første verdenskrig, mens mellomkrigstiden så navn som Marc Chagall, Amedeo Modigliani og Georges Braque. Av billedhoggere: Constantin Brancusi, Aristide Maillol, Charles Despiau og Ossip Zadkine. I tillegg fant man glasskunst av René Lalique og arkitektur ved Le Corbusier. Salongen er nå inne i sitt andre hundreår, og regnes om sentral i verdenskunstsammenheng. Ordet "salon" på fransk kan bety både salong og utstilling (under tak), foruten en del annet. Skjånes. Skjånes (nordsamisk: "Skeavvonjárga") er et lite tettbebygd sted som befinner seg 70 grader nord i Gamvik kommune i Finnmark. Ankomst til stedet skjer enten via FV 264 Hopseidet-Skjånes eller med hurtigbåt via Smalfjorden (Tana) i Tana Kommune. Det lille stedet har rundt 60-70 innbyggere (2007) og de fleste innbyggerne arbeider og livnærer seg av hva fiskerinæringen har å tilby. Stedet har mistet mange offentlige arbeidsplasser ved at internatskolen og aldershjemmet ble nedlagt. I tillegg har regjeringen bestemt at Tanafjorden skal være oppdrettsfri sone, noe som gjør at Skjånessamfunnet ikke lenger kan drive med lakseoppdrett selv om lokalitetene her er av Finnmarks aller beste. Fra sommeren 2007 har det vært igangsatt fisketurisme på stedet. Nevnt innledningsvis er det hurtigbåt i drift på stedet. Hurtigbåten anløper tre mindre tettsteder i området Langfjordnes, Nervei og Laggo, samt videre østover til Smalfjorden (Tana) i Tana Kommune. På det meste er hurtigbåten i virksomhet seks dager i uken og tre ganger daglig. Langnes (Lenvik). Langnes er ei bygd i Lenvik kommune i Troms, beliggende på Lenvikhalvøya, ved bredden av Rossfjordvatnet. Bygda ligger ved fylkesvei 856, 7 km sør for Straumen og 8 km nord for Finnfjordeidet. Nedre Langnes ligger nede ved vannet, mens Øvre Langnes ligger langs fylkesveien, et stykke opp i lia. Her er det et veikryss, hvor man kan følge fylkesvei 266 vestover, tvers over Lenvikhalvøya, 9 km til Bjorelvnes. Langs denne veien ligger Langneshøgda, som er et populært skiturområde. Langnes har postadresse 9302 Rossfjordstraumen, og sokner også til Rossfjord barne- og ungdomsskole. Grunnkrets. Langnes grunnkrets ligger i Rossfjordområdet, og strekker seg fra Kistelva og nesten helt inn til Straumen. Grunnkretsen har hatt krafrig nedgang i folketallet i det siste. Areal: 20,41 km². Grønnjord (Lenvik). Grønnjord er ei bygd og en grunnkrets beliggende ved Malangsfjorden, nordøst på Lenvikhalvøya i Lenvik kommune, Troms. Grønnjorda ligger langs Fv265 mellom Rossfjordstraumen og Tennskjær. I Rossfjordstraumen er det blant annet skole, butikk og legekontor, mens det fra Tennskjær går hurtigbåter til Tromsø. Grunnkretsen Grønnjord tilhører Rossfjordområdet, og strekker seg fra Straumen og fram til Kravika. Grunnkretsen har om lag 60 innbyggere. Areal: 24,86 km². MOS Technology 6502. MOS Technology 6502 (som regel forkortet til 6502) er en 8-bits mikroprosessor som ble introdusert av MOS Technology i 1975. Da den ble lansert, kostet den betydelig mindre enn alternativene fra konkurrenter som Intel 8080 og Motorola 6800. Den kunne koste så lite som en sjettedel av prisen på konkurrentene. Likevel var den på mange områder like rask, om ikke raskere. 6502 er brukt i en rekke klassiske datamaskiner og spillkonsoller som Commodore 64, Atari 2600, NES, og Apple I og II. En 6502-prosessor i en DIP-40-forpakning. __TOC__ Historie og bruk. 6502 var designet mer eller mindre av de samme som designet Motorola 6800 i 1975. Omtrent hele ingeniørteamet bak 6800 sluttet hos Motorola, og startet heller hos MOS Technology. De designet 6501 som var helt lik som 6502 internt, men var "pin-kompatibel" med Motorola 6800 (det vil si at 6501 passet i kretskort laget for 6800.) Dette likte ikke Motorola, og saksøkte MOS med en gang. Resultatet var den lovlige 6502, en 6501 med en omplassering av de forskjellige pinnene slik at den ikke kunne brukes i maskinvare for Motorola 6800. Da den ble lansert i 1975, kostet den bare en sjettedel av prisen på andre CPU-er. Mens 6502 startet på rundt $25, lå andre gjerne på en pris på opp i mot $200. Intel 8080 kostet f.eks. $179. Grunnen til denne enorme prisforskjellen var et hemmelig triks MOS hadde: CPU-kjernen tegnes på et stort "kart" eller oversiktsbilde, som senere forminskes og brukes til å lage selve kjernen. Et slikt forminsket bilde kalles en "maske". På 70-tallet var dette en vanskelig prosess, og mange av maskene hadde feil fordi forminskingsprosessen ofte førte til feil, på samme måte som når man kopierer ark i en kopimaskin. Opp til 70% av maskene inneholdt som regel feil, noe som førte til at 70% av prosessorene måtte kastes. MOS derimot, utviklet en måte å fikse maskene på "etter" de var laget. Dette reduserte antallet ødelagte masker (og dermed prosessorer) drastisk. Hos MOS var det bare 30% som var ødelagt og måtte kastes. Dette gjorde at MOS kunne selge 6502 til den vanvittige prisen. Folk visste ikke om dette trikset til MOS, og derfor fikk den en seig start. De trodde til å begynne med at 6502 var priset feil, men da Intel og en rekke andre produsenter senket prisene sine til $69 for å konkurrere med MOS, fikk folk øynene opp for 6502, og den solgte raskt forbi mange av konkurrentene. Datamaskiner med 6502. Den første maskinvaren som brukte 6502, var MOS sin egen KIM-1-maskin. Den var laget for at teknikere og ingeniører kunne teste 6502 før de eventuelt designet et system for den. Til en viss overraskelse, ble KIM-1 svært populær blant hobbybyggere, mye på grunn av at den var lett å utvide med både terminal, tastatur, mer minne, og kasettdrev. En av de første komplette datamaskinene med tastatur og skjermutgang, som brukte 6502, var Apple I i 1976. En annen tidlig maskin med 6502, var spillkonsollen Atari 2600. Men Atari 2600 brukte en nedstrippet versjon av 6502; 6507. Den hadde en 13-bits adressebuss (mot 6502s 16-bits), som gjorde at den bare kunne aksessere 8KB RAM. Videre ble 6502 brukt i Apple II, Commodore PET, og en rekke andre datamaskiner. Den ble også brukt som hjelpeprosessor i en del maskinvaredeler som diskettstasjoner. Andre varianter av 6502, utenom 6507, ble også produsert. De mest kjente er 6510 og Ricoh 2A03. 6510 var en forbedret versjon av 6502 med en separat O-buss for kommunikasjon med ekstern maskinvare, og ble i hovedsak brukt i Commodore 64. 2A03 var en modifisert versjon produsert av Ricoh, med innebygd DMA-kontroller og lydprosessor som ble brukt i NES. MOS Technology lisensierte også 6502-arkitekturen til andre produsenter, og dermed dukket det også opp flere andre CPU-er som var basert på 6502, men som ikke var designet av MOS selv. Senere ble det også produsert 16- og 32-bits versjoner av 6502-arkitekturen. Man finner bl.a. Nintendo SA-1, en 16-bits 6502-kompatibel CPU, i SNES. Teknisk beskrivelse og arkitektur. 6502 er en 8-bits prosessor. Den har registre på 8 bit internt, og en 8-bits databuss, men har en adressebuss på 16 bit, noe som gjør at den har et adresseområde på 65535 bytes, eller 64KB. Den kjører på samme klokkehastighet både internt i prosessorkjernen og eksternt på bussene, en hastighet som som regel ikke er på mer enn 1 – 2 MHz. Likevel er den ofte like rask som andre CPU-er med høyere hastighet. Dette skyldes at 6502 har en mye enklere logikk internt, noe som gjør at den kan få gjort mer per klokkesyklus enn andre prosessorer fra samme tid. Det at den kan kjøre på en såpass lav hastighet (1 – 2 MHz), førte på tiden da den ble lansert, til at billige minnebrikker og ROM-brikker, som ikke var designet for høye klokkehastigheter, kunne brukes i lag med den, noe som gjorde den enda mer attraktiv. I likhet med forgjengeren Motorola 6800, har 6502 en enkel arkitektur. Den har bare seks registre, i motsetning til mange andre CPU-er fra den tiden, f.eks. Intel 8080 og Zilog Z80. Disse registrene er: Akkumulatoren (A), to indeks-registre (X og Y), program-pekeren (PC), stack-pekeren (S), og prosessorstatus-registeret (P). Til sammenligning har dagens x86-prosessorer gjerne opp i mot 30 til 40 registre. A er hovedregisteret som brukes i alle matte- og bit-operasjoner. X- og Y-registrene har som hovedmål å fungere som "indekser" inn i et gitt minneområde. Dette gjør det lett å operere med datastrukturer som tabeller (arrays). PC peker alltid til instruksjonen som utføres, S peker til neste ledige element på stacken, og P holder statusinformasjon, bl.a. en rekke statusflagg som blir satt på visse kriterier. Alle registrene er 8 bit store, utenom PC, da det skal dekke over hele det 16 bit store adresseområdet. Minnemodellen. I 6502-terminologi, deles minnet opp i deler på 256 bytes, kalt pages. Den første pagen, fra adresse 0000h til 00FFh, kalles zero page, og har en spesiell bruk: De fleste instruksjonene som drar nytte av verdier i minnet, kan aksessere minnet med bare én byte når det er snakk om en adresse i zero page (de 256 første bytene). Dermed sparer man en byte i koden, siden 00h til FFh (en byte) akkurat dekker zero page. Den neste pagen, fra adresse 0100h til 01FFh, er fastbundet til å være stacken. Dette kan ikke endres. S-registeret brukes som en peker i stack pagen for å holde styr på hvor neste ledige element er. Spesielt de indirekte og indekserte adresseringsmetodene er svært nyttige for 6502. Med indirekte adressering kombinert med indeksering, kan man f.eks. arbeide med datastrukturer som er større enn 256 bytes. Dette eliminerer også bruken av mange og store registre for å gjøre slike minneoperasjoner, noe som også holdt kostnadene nede. Varianter. MOS oppdaterte også noen av modellene og lanserte dem under navn som startet på 85xx. 8502 er for eksempel en oppdatert versjon av 6510. Toppidrettsutøver. Toppidrettsutøver er en idrettsutøver som driver med toppidrett, med dette menes en utøver som presterer på et høyt nasjonalt eller internasjonalt nivå. Definisjonen av «høyt nivå» er subjektiv og vil kunne variere fra person til person og mellom ulike idretter, men utøveren bør være på et nivå i forhold til sin alder som tilsier at mulighetene for å nå langt er godt over gjennomsnittet. En toppidrettsutøver blir gjerne kalt «24-timersutøveren». I dette ligger det at utøveren er målbevisst, disiplinert og arbeider strategisk og målrettet mot et høyere nivå innen sin idrett. Dette er den ideelle toppidrettsutøveren. Det finnes ulike talenter og utøvere som kalles toppidrettsutøvere, men som ikke dekkes av en ideell definisjon eller beskrivelse av ordet. Medier synes å nytte begrepet «toppidrettsutøver» for utøvere som har konkurrert internasjonalt, vært profilert i media eller for utøvere som på en eller annen måte er tilknyttet Toppidrettssenteret i Oslo. Det synes også som om begrepet nyttes lettere for utøvere i individuelle idretter. En toppidrettsutøver er bevisst sitt eget nivå og egen kapasitet, fysisk, psykisk og sosialt. Likeens er utøveren bevisst de arbeidskravene som står i forhold til karrieremålene. Toppidrettsutøveren bør også ha evnen til å føre en livsstil som står i stil med målsetningene. Det vil si et bevisst forhold til døgnrytme, tilstrekkelig søvn, et sunt, variert og balansert kosthold, et restriktivt forhold til alkohol og nikotin og avstand fra andre rusmiddel. Videre kreves det struktur for loggføring av egen trening (treningsdagbok) og kontrollert nettverksbygging. En toppidrettsutøvers nettverk bør ikke være tilfeldig valgt. Et tett forhold til en kompetent trener og en treningsgruppe som bedrar til å heve kvalitet i alle ledd. Medisinske, fysikalske og økonomiske forhold bør også være planlagt og tilrettelagt. Ofte vil en toppidrettsutøver ha egen agent, og flere vil også ha egne medierådgivere da profilering stadig blir en viktigere del av sponsorenes krav og en toppidrettsutøvers liv. En toppidrettsutøver som lykkes vil kunne oppnå svært høy status, berømmelse og økonomisk rikdom, men det finnes toppidrettsutøvere som når sine mål men innen spesielt marginale idretter som ikke bidrar til dette. En utøvers karisma, utstråling, utseende, særpreg og lignende kan bidra til at toppidrettsutøveren når status, berømmelse og økonomisk rikdom uten å ha nådd toppen i forhold til prestasjonsnivå. Forsvaret har nå avviklet sin idrettstropp, eller tilrettelagt tjeneste for toppidrettsutøvere, og har nå en ordning der så mange som 250 utøvere kan søke toppidrettsstatus, og få inntil 3 års utsettelse for førstegangstjenesten. De krever en uttalelse fra utøverens særforbund, der utøverens nivå fremkommer. Tennskjær. Tennskjær (Tennskjer) er ei bygd beliggende lengst nord på Lenvikhalvøya i Lenvik kommune i Troms. Fra bygda går det vei sørover langs begge sider av halvøya. Langs Gisundet på vestsiden kan man følge fylkesvei 263 via Bjorelvnes 39 km til Finnsnes, og på østsiden går fylkesvei 265 15 km til Rossfjordstraumen. Grunnet sin beliggenhet midtveis i Malangsfjorden er Tennskjær et viktig knutepunkt i kommunen. Stedet har hurtigbåtforbindelse med Tromsø (Tromsø-Vikran-Tennskjær-Lysnes), 5 dager i uken. Det går også busser til Finnsnes, både via Bjorelvnes og Rossfjord. Bussene korresponderer med hurtigbåtavgangene, og dermed er turen over Tennskjær en alternativ og rimelig reiserute mellom Finnsnes og Tromsø. Tennskjær har postadresse 9302 Rossfjordstraumen, og tilhører Rossfjord skolekrets. Butikk er det både i Rossfjordstraumen (sørøstover) og i Kårvikhamn (sørvestover), og begge stedene ligger ca 15 km fra Tennskjær. Grunnkrets. Tennskjer grunnkrets tilhører Rossfjordområdet, og omfatter bygdene Tennskjær og Jøvik på nordsiden av Lenvikhalvøya. Areal: 18,07 km². Havnebanen. Havnebanen var en 2,2 km lang forbindelse mellom Oslo V på Skøyen–Filipstadlinjen på datidens Drammenbanen og Oslo Ø. Strekningen ble åpnet 13. november 1907 og var den eneste forbindelsen mellom det vestlige og det østlige jernbanenettet. Havnebanen var primært en godsbane, og den ble kun sporadisk brukt til persontransport. Godstoget over Rådhusplassen ble brukt i handlingen i to Olsenbanden-filmer. Godstogene ble i mange år fremført med damplok, senere diesellok av type Di. 2. Toget gikk under navnet "maleren," pga. diesellokets larme. Kipptogene over Havnebanen var et kjent innslag i bybildet, ettersom toget blokkerte biltrafikken idet det passerte Rådhusplassen. Da Oslotunnelen åpnet i 1980 var det ikke lenger behov for Havnebanen. Den ble nedlagt samme år, og det meste av sporet ble fjernet i 1983. Senere er deler av traseen forbi festningsmurene omgjort til park, hvor også minnesmerket for jødene som ble deportert under andre verdenskrig er plassert. Tunnelene ved Akershus Festning i 2006. Linjekart. Kart fra 1936 over Havnebanen og Oslos brygger. Geir Løvold. Geir Magne Løvold (født 5. august 1956) er en norsk musiker (tuba), kjent fra flere utgivelser og samarbeid. Løvold har vært tilknyttet Kringkastingsorkesteret og spilt med Iver Kleive og Kjetil Bjerkestrand, samt Bugge Wesseltoft, akkompagnert lysbildeserier av Johan Brun, og spilt med hardingfelemester Leif Rygg. Til Vinter-OL 1994 på Lillehammer komponerte han musikken "Stream Nest" til skulpturen «Stream Nest» av den japanske kunstneren Takamasa Kuniyasu. Kunstverket, som besto av 3000 tømmerstokker og 23000 teglstein, sto utenfor Vikingskipet inntil det ble siden flyttet fra Hamar til i Osa i Hardanger. Musikken som strømmer ut fra skulpturen ble spilt på tuba av Løvold. Med skuespiller Bjørn Floberg og pianist Svenn Erik Kristoffersen turnerte han med Rolf Jacobsen-programmet «...en dag skal komme som en rose». I programmet «La Luna Asoma» med "kvedaren" Halvor Håkanes og pianist Per Kristian Revholt har han tonesatt et utvalg av Tor Jonssons og spanske Federico Garcia Lorcas dikt (2001). Han har også samarbeidet med Geirr Lystrup, Hege Rimestad og Geir Otnæs på utgivelser i besetningen «Geirr Lystrup og Godtfolk». «Meditaroma» var en konsert for tuba og piano med Geir Løvold og Kristin Skaare. Stemningen var lavmælt og meditativt på den ene siden og med kraft og styrke i det andre. Musikken var skrevet i samarbeid mellom Løvold og Skaare. Programmet hadde premiere i 2004. Fantomet 2006. Det kom ut tjueseks ordinære utgivelser av "Fantomet" i 2006 i Norge, Sverige og Finland. På grunn av at det i 2005 kom ut tjuesju nummer i Norge, men bare tjueseks i de to andre landene, er nummereringen forskjøvet for Norges del, slik at historiene og nummeret til utgivelsene ikke lenger samsvarer (se Fantomet 2005). Det som i Norge var "Fantomet" 1/2006, var i Sverige og Finland "Fantomen"/"Mustanaamio" 2/2006 respektivt. Rekkefølgen på historiene og innholdet i bladet forøvrig er ellers det samme. Det kom også ut åtte utgivelser av "Fantomet Krønike", samt at det kom ut seks årgangsbøker. 2006 var seriens 70-årsjubileum; første stripe av serien ble utgitt 17. februar 1936. For å feire dette ble det gitt ut et ekstra stort jubileumsnummer, 2006, som viste forskjellige versjoner av "Fantomet"-serien siden dens unnfangelse. Det ble i Norge også utgitt et 64 sider langt jubileumshefte i landskapsformat, "Fantomets jubileum: 1936–2006", som inneholdt to tidlige historie av Lee Falk og Ray Moore, «Fantomet og Sala» og «Baron Danton». Forsidetegner var Terje Aspmo. Ordinære utgivelser (Norge). 2006 Linnea. Linnea ("Linnaea borealis") er ei dvergbusk i linneafamilien og er eneste art i slekten "Linnaea". Andre arter som tidligere har tilhørt denne slekten er nå i en egen slekt, "Abelia". Planten er oppkalt etter Carl von Linné, hvor han selv omtalte den som «min blomma». Den er Småland sin landskapsblomst. Linnea har tynne, krypende stengler som blir 20-40 cm lange, med motsatt, butte, ovale blader 3-10 mm lange og 2-7 mm brede. Blomsterskaftet er opprett, 4-10 cm høye og blomstene sitter i par. Kronblad klokkeformet med blek rød eller kvit farge. Den har en sirkumboreal utbredelse i Europa sør til Alpene, i Asia sør til nordlige deler av Japan, og i Nord-Amerika sør til Nord-California og Arizona i vest, og Tennessee i Appalachene i øst. Linnea har også blitt brukt i folkemedisinen, både som te og omslag, mot gikt, helvetesild og andre hudsykdommer. Ellinors vise. «Ellinors vise», med tekst av Klaus Hagerup og melodi av Sverre Kjelsberg, ble først framført som sluttsang i teaterstykket «Dikt å førbainna løgn» i 1976. Det ble derpå landskjent med plateutgivelsen fra Ungdomslaget Ny Von der Marit Mathiesen synger. Selve stykket «Dikt å førbainna løgn» handler om en arbeidskonflikt i Bodø, «Krysset-konflikten», der to jenter ble oppsagt fordi de ønsket å organisere seg. Sangen er kåret til en av Norges nasjonalviser av nitimens lyttere. Visa er også blitt populær i arbeiderbevegelsen. Melodien. Selve visa består av fem vers. Melodien skifter fra taktart til to ganger hvert vers, bortsett fra vers tre og fem som er noe lengre enn de andre Stephan Barratt-Due. Stephan Barratt-Due (født 1. juni 1956) er en norsk fiolinist og dirigent. Barratt-Due er gift med Soon-Mi Chung. Lenvika. Lenvika er et gammelt kirkested, som kommunen Lenvik har sitt navn fra. Lenvika ligger på fastlandssiden av Gisundet, 31 km nord for kommunesentret, Finnsnes. Det var kirke i Lenvika fra slutten av 1100-tallet og fram til 1879. Den første kirken er omtalt i det islandske handskriftet Rymbegla. Den antas å være bygd ca. 1180. Denne sto fram til ca. 1500, da den brant ned. Et nytt kirkebygg sto fram til 1820, da dette også ble skadet av brann. Deler av tømmeret ble brukt til å reise den siste kirka i Lenvika i 1822, og denne skulle stå fram til 1885, da den ble revet og flyttet til Rossfjord, hvor den i dag står, under navnet Rossfjord kirke. Det står i dag en modell av det gamle kirkestedet, i parken ved Lenvik rådhus på Finnsnes. Modellen fremstiller Lenvika, slik det så ut rundt 1850. Modell av det gamle kirkestedet, plassert ved Lenvik rådhus I 1879 ble den nye Lenvik kirke bygd, ikke i Lenvika, men på Bjorelvnes, som lå meget sentralt på den tiden, like over sundet for det daværende kommunesentret Gibostad. Grunnkrets. Lenvik grunnkrets tilhører Bjorelvnesområdet og innbefatter bygdene Lenvika, Rødbergshamn og Aglapsvik. Areal: 20,07 km². Kilde. Leviks kirkehistorie: http://www.lenvik.kommune.no/sub_body.asp?side_id=164&meny_parent=392&meny_id=456&hoyre=1 Kårvikhamn. Kårvikhamn (eller bare Kårvik) er ei bygd i Lenvik kommune i Troms, beliggede på fastlandssiden av Gisundet, ca. 20 km nord for Finnsnes. Tidligere var Kårvikhamn eget poststed (postnr. 9333), men i dag har bygda postadresse 9300 Finnsnes. Det er både barne- og ungdomsskole, barnehage, dagligvarebutikk og rekefabrikk i bygda, som har i underkant av 200 innbyggere. Mer en 25% av innbyggerne er barn under 16 år – bygda er kjent for sitt høye barnetall. Kårvik skole (1.-10.årstrinn) betjener den nordvestlige del av Lenvikhalvøya, fra Bjorelvnes til Aglapsvik. Fylkesvei 263 går gjennom bygda. Det meste av bebyggelsen ligger langs den langstrakte Kårvika, men det bor også folk innover den 1,5 km lange Kårvikdalen (Øverdalen). Kårvik grunnkrets. Stort sett alle innbyggerne i Kårvik grunnkrets bor i Kårvikhamn og Kårvikdalen. Grunnkretsen er den midterste av de tre som tilhører Bjorelvnesområdet. Areal: 24,79 km². Stormyra. Stormyra er navnet på flere steder i Norge. Stormyra (Lenvik). Stormyra er et boligfelt i Lenvik kommune, Troms, beliggende i Finnfjordbotn, 4 km øst for Finnsnes sentrum. Stormyra er et av de eldste boligfeltene i byen, og utbyggingen startet allerede på 1960-tallet. Boligfeltet ligger på en knaus mellom "Gammelveien" og den nye innfartsveien mot Finnsnes. De fleste boligene ligger i Skavikveien Veier. Stormyra har adkomst via Kleivaveien fra Skogenveien. Grunnkrets. Stormyra grunnkrets er med sine 1,52 km² den arealmessig minste i Lenvik kommune. Grunnkretsen tilhører Finnsnesområdet, og består av boligfeltene Lunde og Stormyra, samt noe bebyggelse i Skogenveien. Fagernes (Lenvik). Fagernes er et sted og en grunnkrets i Lenvik kommune, Troms. Fagernes er en del av Aspelund, og grunnkretsen omfatter i hovedsak hele Aspelundområdet, fra Botnhågen i vest til Blomlia og Målselvs grense i øst, og til Kistelva og Holmemoen ved Rossfjordvatnet i nord. Grunnkretsen tilhører Delområde Finnsnesområdet. Fagernes grunnkrets dekker et areal på 55,95 km². Også skolen i området heter Fagernes skole. Skolen har om lag 120 elever fra 1.-7. klasse. Elevene kommer i hovedsak fra Finnfjordbotn, Finnfjord, og Aspelund, inkludert grender som Vassenden og Blomli. Det er ingen klare grenser mellom skolekretsene Fagernes og Finnsnes, og skolen har derfor en del elver som geografisk sett skulle ha soknet til Finnsnes barnskole. Fagernes skolekrets sokner til Finnsnes ungdomsskole. I 2011 ble skolen nedlagt. Elevene ble overflyttet til Finnsnes barneskole eller Rossfjord skole, alt etter geografisk tilhørighet. Bhothe. Noen nasjonale grupper i Nepal; Bhothe (eller "bhothia", "bhutia") er et navn som brukes på etniske tibetanere i Nepal. Navnet ansees av noen for å være diskriminerende. Det er danna ut fra navnet for Tibet på nepali, og kan oppfattes som at det beskriver denne nasjonaliteten som utlendinger. De finnes i hele Himalaya langs grensa mot Tibet, i distrikter som Bajura, Darchula, Humla, Dolpa, Surkhet, Mugu, Mustang, Manang, Kaski, Tanahu og Dhankuta. Ei stor befolkning, som har bygd opp det viktigste senteret for tibetansk buddhisme utafor Tibet i Bodhnath rett øst for Kathmandu, har bodd i lang tid i Kathmandudalen. Denne befolkninga har i de siste 50 år vokst og fått mange nye klostre og læresteder som en følge av innvandring av tibetanske flyktninger. Antallet som oppga at de regna seg som "bhote" i folketellinga i 2001 var 19 261. Tibetanske flyktninger, som har kommet til Nepal etter opprøret i Tibet i 1950-åra, regnes som "bhothe" men er ikke med i dette tallet. Områdene i det tynt bebodde, skrinne og fattige høyfjellet i Nepal er tradisjonelt dominert av grupper som bruker tibetanske språk, dyrker tibetansk buddhisme og har tibetansk kultur. Flere grupper regner seg likevel som egne folk, ved sida av den egentlige tibetanske nasjonaliteten som de står nær. Den største og mest kjente av disse gruppene er sherpa-folket. Thakali-folket, som over flere hundre år har utvikla seg til spesialister på bl.a. salthandel med Tibet, langdistansehandel og hotelldrift, er ei betydelig mindre, men svært godt kjent gruppe i Nepal. Det er glidende overganger mellom hvem som her regnes som bare ei geografisk gruppe og hvem som regnes som et egentlig eget folkeslag. "Bhothe" brukes mest om folk som ikke regnes til noen annen nasjonal undergruppe. Både "bhote" og andre tibetansk-kulturelle folkegrupper som holder til i Himalaya kalles i andre deler av Nepal også kollektivt for himal. Thakali. Noen nasjonale grupper i Nepal; Thakali er et lite folk i Nepal. De snakker en variant av tibetansk og var tradisjonelt tibetanske buddhister. De har navnet sitt fra "Thak Khola"-området i Mustang distrikt, "Dhaulagiri sone". Tradisjonelt har de bodd i "Thak-sat-se", som ligger sør for fjellet "Tukuche" i dalen danna av "Kali Gandaki"-elva i Vest-Nepal. I folketellinga i 2001 registrerte 12 973 seg som "thakali". 65,01% var buddhister og 33.83% hinduer. Thakali-folket bodde i et skrint fjellområde der de var avhengige av å leve av handel, og blei eksperter på handel med salt. På midten av 1800-tallet fikk de monopol på salthandelen med Tibet. Dette bidro til at de blei blant Nepals dyktigste handelsfolk. De reiste langt og utvandra også til steder langt fra hjemlandet. Særlig grupper som bosatte seg lengre i sør, blei påvirka av hinduismen, De utvikla også kompetanse på mange forskjellige områder, og er i nyere tid bl.a. kjent for å drive hoteller. Finnfjord. Finnfjord er et område og en grunnkrets i Lenvik kommune, Troms, beliggende på fastlandet, langs østsida av Finnfjorden. Området strekker seg fra Storvika til kommunegrensa til Sørreisa ved Øyjord. Området sokner til Fagernes skole. Her ligger dessuten Finnfjord industriområde, med blant annet Finnfjord smelteverk, TIRBs verksted og Finnsnes regionhavn. Fylkesvei 86 går gjennom Finnfjord. Grunnkrets. Grunnkretsen Finnfjord tilhører Finnsnesområdet. I tillegg til ovennevnte område inngår også den sørøstlige delen av bydelen Finnfjordbotn, det vil si Brattlia, Botnhågen og Finnfjordbotn boligfelt i grunnkretsen. Grunnkretsen har et areal på 15,04 km². Universitetet i Harderwijk. Universitetet i Harderwijk (eksisterte fra 1648 til 1811), også kjent som "Gelres akademi", lå i hansabyen Harderwijk i De forente Nederlandene. Universitetet var grunnlagt av hertugdømmet Gelres styre (Staten van Gelre). Mange som var ferdige med studiene sine reiste til De forente Nederlandene for å ta doktorgraden da republikken var kjent for å ha gode universiteter. Universitetet i Harderwijk hadde lavere avgifter enn Leidens, og dermed skapte dette et økonomisk skille mellom studentene. Videre var tiden for å nå en doktorgrad i Harderwijk kortere, noe som gjorde at mange derfor valgte å studere der. Universitetet hadde ikke et godt rykte, antagelig på grunn av den korte studietiden. Blant studentene fra andre land som tok doktorgraden ved Harderwijk, var Carl von Linné. Han reiste til republikken og Harderwijk, da det på den tiden ikke var mulig å promovere i Sverige. Linnés opphold ved universitetet varte en uke, og mye av den tiden ble brukt til å trykke hans disputas. En del av disse er fremdeles kjent som store vitenskapsmenn, selv om universitetet hadde et mindre godt rykte. Universitetet ble stengt da Frankrike invaderte og okkuperte De forente Nederlandene under Napoleonskrigen. Kong Vilhelm I prøvde senere å starte det opp igjen, men uten suksess. Verd å vite? I Harderwijks sentrum står fremdeles noen av universitetets bygninger, blant disse er en hortus og Linnaeustårnet. Universitetets rykte var årsaken til et nederlandsk uttrykk. Når man snakket om om en som virket dum, ble det sagt at «han/hun kommer fra universitetet i Harderwijk». Harderwijk, universitetet i Termografiforum. Termografiforum er en landsdekkende organisasjon som ble dannet i 2006 for å være et forum for personer som bruker termografi som verktøy i yrket sitt. Forumets arbeidsområder i hovedsak er å være en kanal for faglig informasjon for sine medlemmer. I tillegg jobber forumet aktivt for å informere om termograferingens bruksområder for aktuelle brukere som takstmenn, boligeiere, finansieringsinstitusjoner, håndverkere og andre. Ut over dette er det av forumets oppfatning viktig at termografører sertifiseres av godkjente sertifiseringsorganer som DNV og Nemko for å sikre kvaliteten av arbeidet som utføres. Sandbiller. Sandbiller (Anthicidae) er en familie av små biller som ofte ligner på maur. De lever på bakken der de løper omkring, og er sannsynligvis altetende. Utseende. Små til middelsstore (1,2 – 7 mm) biller, kroppen tydelig oppdelt i hode, bryst og bakkropp med markerte innskjæringer mellom. På farge er de oftest brunlige eller svarte, dekkvingene har ofte lysere flekker eller tverrbånd. Oversiden er fint og sparsomt hårete. Hodet er stort og gjerne mer eller mindre firkantet. Fasettøynene er ganske små og runde. Antennene er 11-leddete, ganske lange og mer eller mindre trådformede. De ytterste leddene kan være sterkt forlengede. Bakerst er hodet kraftig innsnevret, og disse billene har en tydelig, smal "hals", noe som er karakteristisk for familien. Brystskjoldet (pronotum) er temmelig lite, høyst så bredt som hodet og minst så langt som bredt. Ofte er det timeglass-formet sett ovenfra. Hos slekten "Notoxus" har pronotums fremkant en skjeformet utvekst som nesten dekker hodet sett ovenfra. Dekkvingene er mye bredere enn pronotum, parallellsidige eller ovale, tydelig punkterte men vanligvis uten markerte punktrekker. Beina er temmelig lange og slanke, men lårene er ofte fortykkede. For- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire. På alle beina er det nest ytterste fotleddet tolappet. Levevis. Sandbillene ser ut til å være altetere som kan leve på mange ulike slags føde. De spiser blant annet små leddyr, sopp og pollen. Det antas at noen kan leve av andre insekters egg. De er særlig vanlige mellom råtnende plantedeler som komposter eller lignende, og på varme, soleksponerte steder. De løper omkring med kvikke, brå bevegelser og man tar dem gjerne ved første øyekast for små maur. Det er vist at sandbiller blir tiltrukket til giftstoffet cantharidin, som visse andre biller produserer. Man tror at de spiser dette for selv å bli usmakelige for rovdyr. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Ekstern lenke - Bilder. Telnov, D. "Gallery of beetles of the family Anthicidae" (Billedgalleri). Japan Photo. Japan Photo er en fotobutikkjede med butikker i Norge (19 forretninger), Danmark (13 forretninger) og Sverige (6 forretninger). Selskapet ble grunnlagt i Danmark i 1985 av Ib Nørholm. Navnet Japan Photo fikk kjeden fordi butikkene hovedsakelig solgte japansk fotoutstyr som eksempelvis Canon og Nikon. Den første forretningen i Norge ble åpent i Fred Olsens gate i Oslo sommeren 1990. Firmaet ble raskt kjent for lave priser og forhåndsbetalt fremkalling med «klippekort». Kort tid etter kjøpte Japan Photo opp fotoforretningen Rude Foto, for å posisjonere seg i det profesjonelle markedet. I 1998 solgte Ib Nørholm sine aksjer i selskapet til det tyske konsernet CeWe Color, som er Europas største fotolaboratoriekonsern. I 2003 solgte direktør Filip René Jensen sin aksjepost til samme konsern, slik at Japan Photo ble et heleid datterselskap i CeWe-gruppen. I 2001 åpnet Japan Photo Sverige AB sine første butikker i Sverige, som et heleid datterselskap av Japan Photo Holding Norge AS. Gjennom hele 2000-tallet har selskapet gått gjennom en ekspansjon, og styrket sin posisjon i fotomarkedet. I 2011 ble Japan Photo slått sammen med firmaet Eurofoto AS. Selskapets hovedkontor og administrasjon er lokalisert i Oppegård kommune, sør for Oslo. Japan Photo ledes i dag av administrerende direktør Stephan Stein. På nettet. japanphoto.no eies av Japan Photo Norge og er en nettside hvor en kan fremkalle bilder, kjøpe digitalkamera og annet tilbehør. Breivannet. Breivassdammen (krysset Rallerud, Brekkebygda og Sokna) Breivannet, også skrevet Breidvatnet, en et vann i Ringerike kommune. Vannet ligger i Brekkebygda, vest for Langvannet, nordvest for Sokna i Soknedalen, bare skilt av den lille Breivasselva gjennom en kort elvestrekning. Breivannet er et av de største vannene i Rudsvassdraget. Langs sørsiden av vannet går Bergensbanen. Et lite stykke nordvest for vannet går jernbanen gjennom Haverstingtunnelen (2 300 meter) og kommet ut ved Ørgenvika i Krødsherad, langs Krøderen. Breivasselva (Ringerike). Breivasselva er ei elv i Ringerike kommune. Elva, som dannes ved utløpet av Breivannet, ligger i Brekkebygda, nordvest for Sokna i Soknedalen, og renner ut vest i Langvannet. Den inngår i Rudsvassdraget, som er en del av Soknavassdraget. Jamiroquai. Jamiroquai er en engelsk popgruppe som har vunnet Grammy-prisen. Traffic. "Traffic" er en Oscar-vinnende krim/drama-film fra 2000 regissert av Steven Soderbergh. Filmen handler om narkotikatrafikken mellom Mexico og USA. Priser. Traffic vant fire oscar-priser for beste regissør, beste skuespiller i birolle, beste filmklipp og beste tilrettelagte manus under den 73. Academy Awards. Filmen var også nominert til beste film, men vant ikke. SSX Blur. "SSX Blur" er et snøbrettspill publisert av EA Sports BIG og utviklet av EA Montreal til Nintendos spillkonsoll Wii. Spillet ble lansert i Norge den 16. mars 2007. Lydsporet til spillet er stort sett skapt av Junkie XL. Spillet. "SSX Blur" ligner formatet til de tidligere SSX-titlene. Som "SSX 3" skal spilleren arbeide seg progressivt igjennom tre topper på et fjell, og delta i både løp og triksekonkurranser for å få premier og annet opplåsbart materiale. Enkelte av spillerne i "SSX Blur" bruker snøbrett, mens andre bruker ski. Spillet kontrolleres ved hjelp av Wii Remote og nunchuk-tilbehøret. Fart, bevegelser og hopp kontrolleres med nunchuk-en, mens man gjør triks i luften ved hjelp av Wii Remote. Remoten brukes også til å kaste snøballer på blinker eller motspillere under løp. Etter som spilleren kjører ned fjellsiden, kan han gjennomføre triks for å tjene poeng i tillegg til å bygge opp et «boost meter». Når «boost meteret» er fullt, kan man utføre spesielle «übertricks», som krever at spilleren tegner en form med Wii Remoten. Formen må ikke nødvendigvis tegnes på skjermen, så lenge man gjør de riktige bevegelsene med kontrolleren. Spilleren vil låse opp fler og fler «übertricks» etter som han spiller i karrièremodus ved å treffe alle blinkene til et gitt triks på de forskjellige banene. Figurer. Det er 12 figurer i spillet. Mottakelse. Spillet mottok stort sett positive omtaler, med noen få negative kritikere. IGN mente den bevegelsessensitive kontrollen var bra, men mente også at vanskelighetsgraden gjorde at spillet kun appellerte til store fans av snøbrettspill. Den britiske utgaven av "Official Nintendo Magazine" var skuffet over at enkelte av banene var brukt tidligere i serien, mens 1UP.com kritiserte vanskelighetsgraden og den dårlige kontrollen i «übertricks». Heggen i Ringerike. Heggen er ei grend, en tidligere holdeplass (nedlagt 1970) på Bergensbanen og en skolekrets i Ytre Soknedalen i Ringerike kommune. Alle har fått navn etter gården Heggen, som ligger oppunder Anbjørgåsen. Grenda. Grenda ligger langs fylkesvei 174, mellom Nøkleby og Hegga, som er skilleelv mot Øst-Veme. Bergensbanen passerer grenda i hellinga ned mot riksvei 7 til Bergen og Sogna, der fylkesvei 174 ender. Like før disse veiene møtes ligger det et lite kryss, der fylkesvei 175 går fra Heggen til Veme via Vemeveien over Øst-Veme. Skolekretsen. Heggen hadde egen barneskole, Heggen skole, men denne ble nedlagt i 2009. Kretsen sokner til Sokna for ungdomsskoletrinnet og Hønefoss for videregåendetrinnet. Skolekretsen, som også omfatter tidligere Borglund skolekrets, strekker seg fra grensen mellom Søndre Bårnås og Nordre Gardhammar til grensen mot Øvre Heradsbygda ved Granum. Dette innbefatter også områdene på begge sider av Sogna, langs riksvei 7 ned til Sæterbrua nord for Sandaker. Gården. Gården Heggen er trolig en gammel "vin"gård, men den nevnes ikke i hverken gamle diplomer eller jordebøker. Første gang den nevnes er i et skjøte fra 1694. Den nevnes også i matrikkelforslaget fra 1723, da skylda var satt til 1 fjerding eller 5 lispund tunge. Den hadde da matrikkelnummer 196, men dette ble siden omgjort til nr. 199. Den har gårdsnummer 61 i Ringerike. Sigtrygg Caech. Sigtrygg Caech eller Sitric Uí Ímair (død 927) var en norrøn-gælisk konge av Dublin og senere Jorvik. Tilnavnet Caech kommer fra irsk og skal henspille på at han hadde dårlig syn. Ulsterannalene forteller om to viking flåter som kommer til Irland i 917, en ledet av Ragnvald og den andre av Sigtrygg, begge tilhørende Ivarætten. De utkjemper et slag mot den irske overkongen Niall Glundub, hvor irene blir drevet på flukt. Etter dette tar Sigtrygg Dublin ("Áth Cliath") i besittelse. Ragnall Uí Ímair drar videre til Skottland, erobrer Jorvik (York) og blir konge der. Annalene forteller om fortsatt krigføring mellom Sigtrygg og Niall Glundub i 918, og i 919 mobiliserer Niall alle sine allierte og angriper Dublin. Det ender med et totalt nederlag for Niall, han selv og mange andre irske småkonger blir drept i slaget. Dette var sannsynligvis det mest alvorlige nederlaget noen irsk konge led mot norrøne styrker, og etter dette virker Sigtryggs posisjon som hersker i Dublin sikker. Men Sigtrygg forlater Dublin allerede året etter (eller i 921). Den fromme annalisten beskriver det som at han forlater "gjennom Guds kraft". Sannheten var nok at det var verdslig maktbegjær snarere enn gudsfrykt som førte Sigtrygg ut fra Dublin, han hadde ambisjoner andre steder og siktet seg inn mot å bli konge i Jorvik. Det ble han også etter Ragnalls død i 921. I 926 ble han gift med kong Adalstein av Englands søster, noe som ser ut til å ha vært del av en politisk strategi fra Adalsteins side for å øke sin innflytelse i nord. Sigtrygg døde året etter, i 927. Sigtryggs sønn Olav Kvåran skulle senere etterfølge ham både som konge i Dublin og i York. Sofie. Sofie og Sophie er kvinnenavn dannet av det greske ordet "sophía" som betyr «visdom». Utbredelse. Sofie er et relativt vanlig navn i Sverige og Danmark, mens Sophie er relativt vanlig i Frankrike og Belgia. Navnet "Sofie" er kjent i Norge fra 1600-tallet. Navnet var blant de mest bruke navnene på jentebarn i på slutten av 1800-tallet og igjen fra 2000-tallet. Formen "Sophie" var populær på begynnelsen av 1800-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Alexander Archipenko. Alexander Porfiryevich Archipenko (ukrainsk Олександр Порфирович Архипенко – Oleksandr Porfyrovytsj Arkhypenko, også Olexandr, Aleksandr eller Aleksander) (født 30. mai 1887, død 25. februar 1964) var en Ukrainsk avant-garde maler, skulptør og grafiker. Biografisk. Alexander Archipenko var født i Kiev, Ukraina, som da var del av Stor-Russland. Han gikk på kunstskole i hjembyen 1902–1905. privatundervisning dro han til Moskva, hvor han stilte bilder sammen med en del andre unge kunstnere. Fra 1909 var han i Paris, hvor der allerede var en større gruppe unge russere som Wladimir Baranoff-Rossine, Sonia Terk and Nathan Altman. Etter 1910 stilte han verker i "Salon des Independants" og "Salon D'Automne" sammen med Aleksandra Ekster, Kasimir Malevitsj, Vadym Meller, Sonia Delaunay-Terk, foruten Pablo Picasso, Georges Braque og Andre Derain. Hans første separatutstilling var i Museum Folkwang i Hagen, Nordrhein-Westfalen. Han underviste i egen kunstskolle 1912-14 og flytter så til Nice. I 1921 var han i Berlin og drev skole og stilte bilder sammen med andre eksilrussere i "Galleri van Diemen" i 1922. Han emigrerte til USA i 1923 og ble amerikansk borger i 1929. To av hans bilder ble utstilt i München i 1937 som entartet. Han deltok på flere utstillinger, og døde i New York i 1964. Som kubist var han opptatt av å vise flere sider av samme sak samtidig. Han innførte hulrom for å oppnå dette. (Engelske kunstnere som Henry Moore og Barbara Hepworth gjorde lignende ting.) Archipenko er kanskje mest kjent for sin kreative bruk av genreblanding: «Skulpto-maling», klare akrylfigurer og terrakottafigurer er blant disse. Olav Bø. Olav Bø (født 19. mai 1918, død 26. juli 1998) var professor i folkeminnevitskap (senere omdøpt til folkloristikk) ved Universitetet i Oslo. Etter eksamen artium på Hornnes landsgymnas i 1938, gikk han på befalsskolen i Kristiansand, men valgte etter krigen å studere filologi. Han tok hovedfagseksamen i norsk 1950 på en avhandling om Johannes Skar. I 1955 vant han den akademiske doktorgrad på avhandlingen "Heilag Olav i norsk folketradisjon". Da Svale Solheim døde i 1970 overtok han professoratet i folkeminnevitskap. I 1983 fikk han Norges almenvitenskapelige forskningsråds pris for populærvitenskapelig innsats. Kilder. Velle Espeland: "Olav Bø som folkeminnegranskar". I "Norveg" 41, Nr. 2 1998, s. 3 – 14. Gemse. Gemsen ("Rupicapra rupicapra") hører til oksedyrene ("Bovinae") innen pattedyrgruppen hvaler og klovdyr. Den lever i høye fjell, som Alpene, Kaukasus, Taurus, Balkan, Karpatene og Tatrafjellene. Den utgjør en av to arter i slekten "Rupicapra". Den andre (pyreneergemse) lever i Pyreneene, Appenninene og De cantabriske fjellene. Gemsens kroppslengde kan bli inntil 1,1 meter, og høyden over bogen inntil 75 cm. Vekten ligger rundt 45 kg. Hornene er ca. 25 cm lange. Kroppsfargen er vekslende: om sommeren er den rødbrun med et lyst rødgult parti under og en svartbrun rand langs ryggen. Om vinteren er dyret mørkbrunt eller brunsvart og buken hvit. Gemsen lever dels i ensomhet, dels i mindre flokker. Den har velutviklet luktesans og hørsel. Den klatrer og beveger seg i fjellene med stor letthet, og kan til tider hoppe åtte meter langt. Et antall gemser ble en gang før 1924 satt ut ved Rjukan, men disse døde. Ola Calmeyer. Ola Mathias Calmeyer (født 14. april 1930 i Oslo, død 5. juni 2003) var en norsk jazzmusiker (piano). Han var bror til skuespiller Joachim Calmeyer og forfatteren Bengt Calmeyer, og kjent fra en rekke samarbeid og utgivelser. Etter oppvekst i Horten, tok han del i Oslo's jazzmiljø (1949–53), var i USA (1953–63), og spilte i Vestfold (1963–75), der han blant annet etablerte Urijazz i Tønsberg. Etter flytting til Oslo's jazzmiljø (1975–1990) spilte han i Club 7's husband, Winds Hot & Cool, samt besetninger ledet av Brinck Johnsen, Alf Kjellman Ditlef Eckhoff, Paul Weeden, Odd Riisnæs og Carl Magnus Neumann. Derpå etablerte han eget plateselskap Jazzland i kompaniskap med jazzbassisten Arne Styhr, hvorpå han ga han ut plate med sin «Mallorcatrio» der Ole Jacob Hansen trommer og Terje Venaas/Kai Hartvigsen bass tok del, med bidrag fra broren Joachim Calmeyer, Ditlef Eckhoff og Bjørn Johansen. Han ga også ut "Rainbow sessions" Bjarne Nerem, Kristian Bergheim og Eyvind Olsen. Den senere tid ledet han en ny versjon av «Havna Swingers 95» (som han hadde etablert 1948-49) til kassett, og samarbeidet med poeten Triztán Vindtorn i oppsetninger. I kvartett med Jørn Winnæss, Halvard Kausland og Kristen Svendsen utkom to plater (1997, 2000) Grønknuten. Grønknuten (681 moh.) er en kolle som ligger i Grønknuten naturreservat (også kalt Høg-Holleia) nordvest i Holleia, i Ringerike kommune. Man trodde lenge at dette var den høyeste toppen i Holleia, men Rudskollen (712 moh.) har altså vist seg å være høyere. Området rundt Grønknuten dreneres av Granavollelva, som renner i sør‑sørøstlig retning og etter hvert blir til Henåa, grenseelva mellom Ringerike og Modum som krysser under riksvei 35 like sør for Nakkerud og renner ut vest i Tyrifjorden. Barbara Hepworth. Barbara Hepworth (10. januar 1903 – 20. mai 1975, døpt Jocelyn Barbara Hepworth) var en av de store engelske billedhoggerne i det tyvende århundret. Hun kom litt i skyggen av sin samtidige kollega og venn Henry Moore. __TOC__ Hun var født i Wakefield, West Yorkshire, og studerte kunst ved Leeds School of Art (der hun møtte Moore) og Royal College of Art. Hun hadde også et studieopphold i Italia. Et av hennes mest prestisjefylte oppdrag var "Single Form" (1961–1964), et minnesmerke over Dag Hammarskjöld, FNs første generalsekretær. Verket er montert i FNs hovedkvarter i New York. Hepworth var gift med skulptøren John Skeaping før hun ble den kjente maleren Ben Nicholsons annen kone, til de ble skilt 1951. Hepworth ble adlet i 1965 da hun ble utnevnt til "Dame Commander" av Order of the British Empire. Hun hadde deretter rett til å føre tiltaleformen "Dame" foran sitt navn. Hepworth døde i en brann i atelieret i St Ives,Cornwall 72 år gammel. Branntomten ble senere restaurert og er i dag en del av Barbara Hepworth Museum. Flere av hennes arbeider blir etterhvert også å finne i Wakefield (planlagt museum til åpning 2009), hvor hun ble født. Ett verk ble kjøpt inn av Stavanger Kunstforening i 1970(?). Eksterne lenker. Hepworth, Barbara Hepworth, Barbara Hepworth, Barbara De refusertes salong. De refusertes salong, eller på fransk Salon des Refusés'", var en utstilling i Paris for kunstnere som hadde blitt avvist av juryen ved Parissalongen, det viktigste utstillingsarrangementet for kunstnere på 1800-tallet. De refusertes salong ble arrangert flere ganger mellom 1863 og 1886. Historikk. Den første Refusertes Salong ble arrangert i Paris i 1863 med tillatelse fra Napoleon III og etter initiativ fra kunstnere som hadde opplevd å bli avvist gjentatte ganger av Salongjuryen, i første rekke realister og impresjonister. Den første utstillingen viste arbeider av blant andre Paul Cézanne, Camille Pissarro, James Whistler og Édouard Manet. På tross av at utstillingen i 1863 for det meste viste arbeider av svak kvalitet, bidro de deltakende impresjonistene til at utstillingen ble en skandalepreget hendelse som utfordret det konservative og akademiske kunstsystemet. De refusertes salong regnes derfor av mange som den første kunstneriske avant-garde. De Refusertes Salong ble senere arrangert i 1874, 1875 og 1886, frem til myndighetene trakk sin økonomiske støtte til utstillingen. Vegsund. Vegsund er en av de mest kjente delene av Ålesund, med Vegsundbroen som sitt mest kjente byggverk. Stedet er lokalisert på grensen til Sula, men har ingen direkte kontakt med stedet og er skilt av Vegsundet. Vegsund regnes pr. i dag for å være en del av bydelen Blindheim (Ålesund) ilag med Humla, Tørla og Myrland. Tilsammen utgjør dette Ålesunds tredje største bydel, med omlag 7 000 innbyggere. Dhafer Youssef. Dhafer Youssef (født 1967 i Teboulba) er en tunisisk musiker (vokal og oud), kjent fra flere innspillinger og samarbeid med norske musikere. Etter flytting til Wien (1990) har han arbeidet med flere europeiske musikere. Han har medvirket på utgivelser med Bugge Wesseltoft, og trio med Paolo Fresu og Eivind Aarset. Visent. Visenten eller europeisk bison ("Bison bonasus") hører til slekten "Bison" i underfamilien av oksedyr, og er det tyngste landdyret i Europa. En typisk visent blir 2,9 meter lang og 1,8-2 meter høy, og veier mellom 300 og 920 kg. Den er vanligvis mindre enn den amerikanske bisonoksen som den er beslektet med, og har mindre pels på nakken, hodet og overkroppen, skjønt den har lengre hale og horn. Visenter er flokkdyr som lever av urter, gress og kvister. De finnes i dag naturreservater i Polen (Białowieżaskogen), Hviterussland, Russland (Vest-Kaukasus) og Baltikum. Arten er i dag truet av utrydning. For 2 000 år siden levde visentene i mesteparten av Europa – fra England i vest til Sibir i øst, og fra Spania i sør til Sverige i nord. I Vest-Europa ble visenten utryddet i det 11. århundre, unntatt i Ardennene, hvor den overlevde frem til det 14. århundre. Den siste visenten i Transilvania døde i 1790. I øst tilhørte visentene lovlig de polske kongene, litauiske storhertugene og de russiske tsarene. På 1500-tallet innførte kong Sigismund I av Polen dødsstraff for drap på visenter. Til tross for dette og en rekke andre tiltak fortsatte visentpopulasjonen å minke i de neste fire århundrer. Særlig under og rett etter første verdenskrig led bestanden store tap, da tyske soldater, krypskyttere og sovjetiske maroderer utryddet visenten på de tidligere polske områdene. I 1927 ble verdens siste viltlevende visent drept i Vest-Kaukasus. På daværende tidspunkt fantes kun 54 visenter i en rekke dyrehager rundt om i verden. Samtlige stammet fra 12 dyr. I dag drives et stort avlsarbeid for å bevare arten. Polen har vært ledende i lang tid gjennom nasjonalparken Białowieża, der visentrestitueringen begynte i 1929 fra fire visenter. I dag finnes 350 visenter i den polske delen av skogen, og om lag 3 000 over hele verden (60 % frittlevende) – alle stammer fra Białowieżaskogen. Visent kan forveksles med Moskusfe (som bl.a. finnes i Norge). Reimund Kvideland. Reimund Kvideland (født 28. januar 1935 i Høyland i Rogaland, død av slag 6. juni 2006) var professor i folkloristikk ved Universitetet i Bergen. 1957 til 1964 studerte han nordisk filologi, litteratur, historie og folkloristikk ved Universitetet i Oslo, København og Frankfurt a. M. I 1964 tok han magistergraden ved Universitetet i Oslo og begynte året etter å undervise folkloristikk ved Universitetet i Bergen Kvideland hadde mange faglige verv. Fra 1986 til 1990 var han president for Societé International d’Ethnologie et de Folklore, fra 1989 var han også president i International Society for Folk Narrative Research. Fra 1991 til 1997 var han ansatt som direktør for Nordiska institutet för folkdiktning (NIF) i Åbo. Han var medlem av styret i Folklore Fellows, Medlem av kuratoriet for Walter Kahns europäische Märchenpreis. Han redigerte tidsskriftet Tradisjon fra 1971 til 1995, hadde i mange år ansvar for Norsk bibliografi for etnologi og folkloristikk, og var redaksjonsmedlem i flere utenlandske fagtidsskrift. Reimund Kvideland hadde et stort faglig nettverk, særlig i tysktalende land og i USA. I forskningen konsentrerte han seg først og fremst om eventyr, sagn, folkeviser og barnetradisjon. Han var spesielt interessert i repertoarproblematikk. Innenfor viseforskningen var han en foregangsmann når det gjaldt kontekststudier. Han lanserte sangaktivitet som forskningsområde, studium av sang som kulturell handling. Som en av redaktørene, var det han som la opp prinsippene for den store vitenskapelige utgaven av norske folkeeventyr: Norsk eventyrbibliotek som utkom i 12 distriktvist ordnede bind fra hele landet. Ferdinand von Hompesch zu Bolheim. Ferdinand von Hompesch zu Bolheim Ferdinand von Hompesch zu Bolheim (født 9. november 1744 i Bolheim i Nordrhein-Westfalen, død 12. mai 1805 i Montpellier) var den 71. fyrsten og stormesteren i Malteserordenen. Han ble valgt 6. juli 1797 og gikk av 17. juli 1799. I løpet av sin tid som stormester gav han Żabbar, Żejtun og Siġġiewi byrettigheter. Det var en vanskelig tid for ordenen. Ferdinand von Hompesch zu Bolheim måtte overgi Malta, som ordenen hadde styrt siden 1530, til general Napoléon Bonaparte da denne gikk i land med en stor styrke i juli 1798 mens han var på vei til Egypt. Ordenens lover forbød krigføring mot kristne, og mange riddere ville ikke kjempe mot franskmennene. Ferdinand von Hompesch zu Bolheim forlot Malta sammen med mange riddere uten kamp. Ordenen hadde senere midlertidig hovedkvarter i St. Petersburg, Trieste og Laibach. Etter at han gikk av som stormester i 1799 reiste Hompesch til Østerrike og Italia. I 1804 kom han til Montpellier i Frankrike, hvor han døde fattig, 60 år gammel. Barney Kessel. Barney Kessel (født 17. oktober 1923 i Muskogee, Oklahoma, død 5. juni 2004 i San Diego) var en amerikansk jazzmusiker (gitar), kjent som en av pionerene innen elektrisk gitar, og fra drøyt seksti innspillinger. Den Charlie Christian-inspirerte Kessel spilte med Jay McShann og andre i hjembyen, før han flyttet til Los Angeles (1942) og ble kjent i jazzfilmen "Jammin' the blues" (1944). Han ble med i orkestre ledet av Artie Shaw, Charlie Barnet og Benny Goodman, samt i Jazz at the Philharmonic med Norman Grantz (1944–). Videre var han en mye brukt studiomusiker (1948–) og la gitarmusikk til filmer med Elvis Presley og Beach Boys. Utover 70-tallet var han basert i London og utga pedagogisk materiell for gitar og jazz. Kessel var også en av de første gitarister som konverterte fra swing til bebop. Han medvirket på innspillinger med Charlie Parker i 1947, der man hører at han enda spiller i en avansert swing stil. Kessel spilte i Oscar Petersons trio med Ray Brown (1952–). Han ble flere ganger kåret til beste jazzgitarist, blant annet av Down Beat, og medvirket utover 50-tallet i tiltagende grad på TV og film. Kessel besøkte Penguin Club i Oslo som medlem av ensemblet Jazz at the Philharmonic (1953). Senere var han i Bergen (1969), blant annet som medlem i Newport All Stars og i Osloklubben Down Town (1973) med sin "All American Trio" der Alonzo Garibaldi trommer og John Duke bass spilte. Med Charlie Byrd og Herb Ellis utgjorde han «Great Guitars» (1973–), som spilte på Musikkflekken, Sandvika (1988). Med Laila Dalseth og Totti Bergh Quintet, samt som medspiller til varierte besetninger ellers, var han en frontfigur ved Oslo Jazzfestival (1988). Et hjerneslag (1992) avkortet karrieren. Slettebø leir. Slettebø leir ble bygget opp av tyskerne under andre verdenskrig i Egersund i Eigersund kommune. Området der leiren lå heter Slettebø, derav navnet Slettebø leir. Etter krigen har området blitt benyttet til institusjonen Bakkebø. Hjaling. Hjaling (også kalt "Hauk, huv, kauk, gukko" eller "laling") en form for signalsang, et rop for å gi seg til kjenne over lang avstand, særlig brukt på fjellet. Vanligvis blir det regnet til sætertradisjonen. Ropet kunne være individuelt utformet slik at det ikke bare var et rop om kontakt, men også kunne fortelle hvem man var. Ropet kan ha en form for tekst, men er vanligvis uten ord. Karakteristisk er stort melodiomfang og veksling mellom bryst- og falsettstemme. Hjaling er i slekt med jodling i Sveits og Østerrike, og også med kauking. Jf.ouverturen Hjalarljod. Tittelen har bakgrunn i fenomenet hjaling. Det er vanlig at folk som vil gi seg til kjenne på lang avstand, roper en fallende ters uten at de oppfatter det som en tradisjonell sangform. Huving er en blanding av roping og sang, og er nært beslektet med lokk og laling. Huving ble brukt i skogen og i fjellet for å komme i kontakt med andre folk, for eksempel andre gjetere eller folk på nabosetra, og for å gi beskjeder over lengre avstander. Enkelte huvere hadde også sin egen «kjenningsmelodi» Jf. Pausesignalet og kjenningssignalet. Roland Emmerich. Roland Emmerich (født 10. november 1955 i Stuttgart, Baden-Württemberg, Tyskland) er en tysk filmregissør. Han har selv skrevet manuset og historien i mange av filmene han regissert. Henåa. Henåa (eller Henoa) er ei grenseelv mellom Ringerike og Modum kommuner i Buskerud fylke. Elva begynner i området rundt Grønknuten på Holleia. Den første strekningen kalles Granavollelva, og senere Løkelva, men etter samløpet med Sørlielva, rundt 3 km nord for Gravermoen, går den over til å hete Henåa. Elva, som renner i sør‑sørøstlig retning, krysser under riksvei 35 like sør for Nakkerud og renner ut vest i Tyrifjorden. Buddenbrooks. "Buddenbrooks", med undertittelen "en families forfall", er den første store romanen og et av hovedverkene til den tyske forfatteren Thomas Mann. Den var utslagsgivende for at han fikk Nobelprisen i litteratur i 1929. Romanen ble utgitt i 1901 da Mann var 26 år gammel. Den følger en rik kjøpmannsfamilie i Lübeck gjennom fire generasjoner og handler om denne familiens gradvise forfall. "Buddenbrooks" regnes som en av de viktigste samfunnsromaner på tysk og betraktes som et portrett av det tyske høyborgerskapet fra 1800-tallet frem til begynnelsen av 1900-tallet. I boken griper Mann sterkt tilbake til personer og hendelser fra hans egen familiehistorie og familietradisjon. Rudskollen. Rudskollen (712 moh.) er en kolle som ligger på Holleia i Ringerike kommune, innenfor det området som kalles Høg-Holleia. Punktet er det høyeste på Holleia. Bårnås. Bårnås er ei lita grend og et tidligere stoppested langs Bergensbanen i Soknedalen i Ringerike kommune, ca. 5 km sør for Sokna. Området har fått navn etter gården Bårnås, som ligger langs bredden av Sogna. Grenda. Bårnås tilhører Lunder sogn i Den norske kirke og sogner til Sokna skole. Stedet er mest kjent for sin nærhet til Holleia og den farlige avkjøringen fra riksvei 7 til Bårnås bru, ei bru som fører over til sørsiden av Sogna og grenden Tranby langs fylkesvei 177 til Bjerke ved Sokna. Avkjøringen ligger i en skarp kurve, med Bergensbanen like på oversiden. Fra Bårnås er det mulig å ta seg med bil nesten inn til Klomshue på Holleia. I tidligere tider fantes det kolonialbutikk her, men denne er for lengst nedlagt. En elektrisk butikk som fantes på stedet ble flyttet til Hønefoss, der den fortsatt drives. Området rundt Bårnås bru har i alle år vært svært utsatt for flom. Gården. Bårnås nevnes ikke i gamle diplomer og jordebøker før i 1723, men gården er nok betydelig eldre enn dette. Kan hende er den ryddet omkring år 0. Den ligger under et framskytende berg og en ås, slik at navnet nok har med dette å gjøre. Navnen er således trolig sammensatt fra det norrøne uttrykket "bergn" og "áss", altså "berget i åsen" i betydningen "gården under berget i åsen". Gården er i dag delt i søndre og nordre Bårnås. Søndre Bårnås grenser til Nordre Gardhammar i Ytre Soknedalen. Bårnås har gårdsnummer 138 i Ringerike. Øyebiller. Øyebiller (Aderidae) er en familie av små biller som minner om små maur. De ligner sterkt på sandbiller (Anthicidae), men kan skilles fra disse på at hodet er bredere enn langt, fasettøynene svært store med en innskjæring i fremkanten for å gi plass til antennefestet, og på at det nest ytterste fotleddet er svært lite. Utseende. Små biller (1 – 4 mm), kan ved første øyekast minne om maur. Hodet er sterkt innskåret bak slik at de har en tydelig "hals". På farge er de gulaktige, brune eller svarte, og oversiden er fint hårete. Hodet er stort og tydelig bredere enn langt. Fasettøynene er uvanlig store, med grove fasetter, hårete, og med enn innskjæring i fremkanten der antennene sitter festet. Antennene er 11-leddete, omtrent så lange som resten av dyret, og mer eller mindre trådformede. Bakerst er hodet kraftig innsnevret. Brystskjoldet (pronotum) er ganske lite, vanligvis omtrent så bredt som hodet og mye smalere enn dekkvingene, omtrent så langt som bredt, med avrundede sidekanter. Det er ganske grovt og tett punktert. Dekkvingene er ovale, sterkt hvelvede, tett punkterte uten markerte punktrekker. Beina er nokså lange og slanke. For- og mellomføttene har fem ledd, bakføttene fire, men på alle er det nest ytterste leddet svært lite og vanskelig å se. Det tredje-ytterste leddet er tolappet. Levevis. Larvene lever gjerne i morken, død ved der de trolig spiser sopp. Noen arter har larver som lever i tuene til maur eller termitter, der de trolig får vertene til å fore seg. De voksne billene er trolig mer eller mindre altetende, og kan ofte finnes oppe i vegetasjonen. I likhet med sandbillene (Anthicidae) er øyebillene kvikke og livlige. James Pickens jr.. James Pickens jr. (født 26. oktober 1954 i Cleveland i Ohio) er en amerikansk skuespiller med aner fra Afrika. I Norge er han mest kjent for sin rolle som avdelingsleder og kirurg Dr Richard Webber i TV-serien "Grey's Anatomy". I tillegg til dette har Pickens også spilt i en rekke filmer og TV-serier. Blant TV-seriene kan nevnes "Lyon's Den", der han spilte mot Kyle Chandler som medvirket i to episoder i sesong 2 av "Grey's Anatomy". James kalles Jim i dagliglivet, og har vært skuespiller i over 25 år. Privat er han gift med Gina, de har vært gift i mange år, trolig siden midten av 1980-tallet. De har en sønn og en datter sammen. På sin fritid liker James å drive med hester og det som på engelsk kalles «roping». Klomshue. Klomshue (608 moh.) er kolle på Holleia i Ringerike kommune. Kollen ligger øst i det området som defineres som Høg-Holleia. Den enkleste måte å komme til Klomshue på er med bil fra Bårnås i Soknedalen. Man kan også ta seg dit fra Tyristrand via Grytingen, men dette er en bomvei. Abolhassan Bani-Sadr. Adal-hassan Beni-Sadr (født 22. mars 1933) er en iransk politiker som var den første demokratisk valgte presidenten i Iran. Han satt som president fra 1980 til 1981. Han var utenriksminister en kort periode i 1979 og finansminister fra 1979 til 1980. Han flyktet til Frankrike i 1981 da han falt i unåde hos Ayatollah Khomeini. Bakgrunnen var at Khomeini mente han ledet de iranske styrkene på en for svak måte under krigen mot Irak. Grytingen. Grytingen er et vann på Holleia i Ringerike kommune. Vannet ligger nord for Væleren og sør for Klomshue. Man kan ta seg dit via bomvei fra Tyristrand. Vannet blir regnet som en del av drikkevannskilden Væleren da vann fra Grytingen renner videre til Lysingen, deretter til Svartvatna som så renner ut i Væleren. Grytingen er privateid og fiske er derfor ikke tillatt selv om en har kjøpt fiskekort for området. Eriekanalen. Eriekanalen (del av New York State Canal System) er en kanal i delstaten New York i Amerikas forente stater, som løper fra Hudsonelven til Lake Erie, og forbinder De store sjøer med Atlanterhavet. Kanalen er 584 km lang, og ble bygget i tidsrommet 1817–1825. Kanalen er en viktig ferdselsåre, og var en viktig bidragende faktor for den kommersielle og industrielle utvikling av delstaten New York. Paul Andreas Kaald. Paul Andreas Kaald (født 12. juni 1784, død 24. juni 1867) var en norsk kaperkaptein fra Trondheim. Han var en av de største norske kaperkapteinene fra kapertiden. Hans første tokt var i 1808. Det andre toktet i 1808 ble avbrutt da skipet ble tatt utenfor Skottland. Han kom tilbake til Trondheim i 1810. Tre år senere, i 1813, dro han nok en gang ut på tokt. Briggen «Anna Bruun» seilte ut med 14 kanoner og et mannskap på 60. Dette var en av de største kaperskipene som seilte ut fra en norsk havn. Toktet var svært vellykket og gjorde Kaptein Kaald til en rik mann. Familien. Han ble døpt 4. juli i Vår Frues kirke. Hans far var stavangermannen Albert Hansen Kold og hans mor var var Jonetha Paulsdatter Kroppe. Faren hadde tre barn fra forrige ekteskap og fikk tre barn også med sin nye kone. Faren døde da Paul Andreas var fem år og moren giftet seg deretter med overtollbetjent Peder Olaus Høysager. De fikk fem barn. Paul Andreas hadde altså tre helsøsken og ni halvsøsken. Aldersforskjellen i søskenflokken var over 50 år. Karriere. Han dro til sjøs da han var 14 år og tok styrmannseksamen i 1803. Han mønstret på «Sara Marie» som forliste ved Nederland og var med «Magdalena & Benedicte» på flere turer i Middelhavet. Etter dette begynte han med kapertrafikk 24 år gammel, siden Napoleonskrigene gjorde han arbeidsledig. Det første toktet var med sluppen «Den Kjække» i 1808. Kaptein på toktet var Sigismund Richelieu. Toktet var vellykket og Kaald førte et av skipene tilbake til Norge. «Den Kjække» ble imidlertid tatt av engelskmenn. Med hjelp fra rederen Johan Christian Vogelsang fikk han rustet «Eliza» til et nytt tokt. Kaald kalte det nyrustede kaperskipet «Den Flinke». Skipet ble tatt ved Skottland og Kaald havnet i fengsel i Edinburgh. Der ble han i to år. Han vendte tilbake til Trondheim i 1810 og la ut på et tredje tokt i 1813. Briggen «Anna Bruun» seilte ut med 14 kanoner og et mannskap på 60. Toktet var svært vellykket og gjorde Kaptein Kaald til en rik mann. Etter krigen. Den 18.juli 1812 giftet han seg med hitterværingen Willadine Kjerstine Stub. Syv av deres ni barn vokste opp. Da krigen var over i 1814, stoppet kaperiet. Kaald kjøpte skonnerten «Isabella» og la ut på reise i Nordsjøen. Han var reder for skipet fra 1828. Skipet forsvant i 1834. I 1835 flyttet han til Hitra og slo seg ned på gården Grindvik. Der levde han av handel og gårdsdrift til han døde i 1867, 73 år gammel. Han ligger begravd på Fillan kirkegård, der hans kone også ligger. Eksterne lenker. Kaald, Paul Andreas Kaald, Paul Andreas Kaald, Paul Andreas Stortingsvalget 1921. Stortingsvalget 1921 ble avholdt i Norge mandag 24. oktober 1921. Dette var det første stortingsvalget i Norge som ble avholdt ved forholdstallsvalg, i det gamle systemet var det flertallsvalg i enmannskretser. Dette ga et Storting med en mer rettferdig fordeling av plassene i forhold til stemmetallene. Samtidig ble tallet på stortingsrepresentanter økt med 24 til 150. Otto Albert Blehrs andre regjering (Venstre) var utnevnt noen måneder før valget, og ble sittende. Sauropoder. Sauropoder («øglefotinger») er en gruppe dinosaurer som omfatter det som ofte omtales som «langhalser». I klassisk systematikk regnes sauropsidene som en underorden under de øglehoftede dinosaurene. Gruppen omfatter flere av de mest kjente dinosaurene, bl.a. "Diplodocus" og "Brachiosaurus". Sauropodenes nærmeste slektninger er de primitive prosuropodene. Bygning og levevis. Sauropodene var stort sett bygget ganske likt, med lang hals og hode og en stor, romlig kropp. Kroppen var båret opp av fire søyleaktige ben. De fleste artene kunne reise seg på to, muligens i forbindelse med kamper om dominans eller for å forsvare seg, og noen hadde ekstra lange tommelkør på forbeina. Alle sauropodene var over 8 meter lange når de var ferdig utvokst. Systematikk. Denne systematikken følger Wilson & Sereno (1998), Yates (2003), Galton (2001), og Wilson 2002, med taksonomiske nivåer etter Benton, (2004). Kladistisk klassifisering. Kladogramet under er en forenklet versjon av det fremmet av Wilson, 2002. Nasjonalt Senter for Fostermedisin. Nasjonalt Senter for Fostermedisin ligger i Trondheim. Senteret ble opprettet i 1989 og hadde utspring i Ultralydlaboratoriet ved daværende Regionsykehuset i Trondheim. Senterets oppgaver er todelt: de har 18-ukers rutineunersøkelse for en region i Midt-Norge samt at de er det nasjonale ressurssenteret for fosterdiagnostikk og har det nasjonale ansvaret for å utføre endel fosterdiognostiske inngrep. Gravide kvinner fra hele landet blir henvist dit fra sitt lokale sykehus. Tarnów. Tarnów er en by distriktsnivåstatus i det sørlige Polen ved elven Biała. Den ligger i det lillepolske voivodskap, og har en befolkning på 117 560 (2005). Fat Joe. Jose Antonio Cartagena (født 19. august 1970 i Bronx, New York, USA) bedre kjent under sitt artistnavn Fat Joe er en amerikansk rapper. I 50 Cents sang "Piggy Bank" fra albumet "The Massacre" gjør 50 Cent narr av Fat Joe ved å si «that fat nigga thought "Lean Back" was "In Da Club" / my shit sold eleven mil, his shit was a dud». Skamania. "Skamania" er navnet på en EP med det norske punk/hardrockbandet Skambankt. EP-en ble gitt ut i 2005 på DogJob og Tuba Records. Skambankt (album). "Skambankt" er det første albumet til det norske punk/hardrockbandet Skambankt. Albumet ble gitt ut i 2004 på DogJob og Tuba Records og er produsert av bandet selv. Prepple Houmb bidro som gjestevokalist på sangen «KKK!» som det også ble spilt inn musikkvideo av. Albumet ble spilt inn mens Tom-Erik Løe var bandets trommeslager under pseudonymet Tom Skalle. Sporliste. Alle tekster er skrevet av Ted Winters og Don Fist (som er pseudonymene til Terje Winterstø Røthing og Tollak Friestad) og all musikk er kreditert Winters med unntak av «Våre fiender!» hvor Geir Zahl fra Kaizers Orchestra har skrevet tekst og melodi, «Desertør!» hvor Winters og Hanz Panzer (Hans Egil Løe) har skrevet tekst og «KKK!» hvor Winters/Zahl har skrevet teksten. Eliksir (album). "Eliksir" er det andre albumet til det norske punk/hardrockbandet Skambankt. Albumet ble gitt ut 29. januar 2007 på DogJob og Tuba Records og er produsert av Terje Winterstø Røthing og Tollak Friestad under pseudonymene Ted Winters og Don Fist. Spor. All musikk er skrevet av Ted Winters og alle tekster av Ted Winters og Don Fist unntatt «Siste stikk» og «Fritt fall» hvor Winters har skrevet tekst og musikk. Kaptein Kaalds vei (Trondheim). Kaptein Kaalds vei er en vei på Ladehammeren i Trondheim. Veien er oppkalt etter kaperkapteinen Paul Andreas Kaald fra 1800-tallet. Wiener Zeitung. "Wiener Zeitung" er en østerriksk avis og verdens eldste avis som fremdeles utkommer. Den ble utgitt første gang 8. august 1703 under tittelen "Wiennerisches Diarium". Siden 1780 har den utkommet under tittelen "Wiener Zeitung". I 1812 ble avisen et offisielt regjeringsorgan og siden 1857 har den blitt utgitt av den østerrikske staten. Den ble trykket av Österreichische Staatsdruckerei frem til 1997. Philippe Claudel. Philippe Claudel (født 2. februar 1962 i Dombasle-sur-Meurthe, Meurthe-et-Moselle i Frankrike), er en fransk forfatter. Claudel har undervist i fransk på ungdomsskoletrinnet, undervist funksjonshemmede barn, undervist i fengsel samt undervist i kulturantropologi og litteratur ved Université Nancy 2 i Nancy. Han arbeider som redaktør for forlagshuset Stock, hvor han har ansvaret for en skjønnlitterær serie med fire utgivelser per år sentrert rundt temaet vin. Han debuterte i 2000 med romanen "Meuse l'oubli", og har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap. Hans bestselgende roman "Les Âmes grises" (2003), norsk utgave "Grå sjeler" (2006), har vunnet flere priser, inkludert Prix Renaudot, samt The Martin Beck Award 2006, en pris for beste kriminalroman oversatt til svensk. Denne romanen er oversatt til 23 språk. Philippe Claudel skriver også for fjernsyn og film. Han var medforfatter til manus for Yves Angelos filmatisering av "Les Âmes grises" (2005). Svein Haugsgjerd. Svein Haugsgjerd (født 3. august 1942) er overlege ved Aker universitetssykehus og professor ved Høgskolen i Bodø samt privatpraktiserende psykoanalytiker og psykoterapeut. Haugsgjerd er kjent som en av Norges fremste psykiatere. Han har skrevet bøker om populære temaer som kjærlighet og seksualitet. Psykofarmaka. Psykofarmaka (nervemedisin) er en gruppe reseptpliktige legemidler med virkning på nervesystemet og som brukes ved ulike psykiske lidelser. Virkningsmekanisme. Psykofarmaka virker på sentralnervesystemet. Fullstendig virkningsmekanisme er ikke forstått, men synapsene utøver en viktig rolle. En transmitter frigjøres fra et presynaprisk nevron til en synaptisk spalte der den binder seg til en reseptor på det postsynaptiske nevron. Transmitteren fungerer som agonist på reseptoren. Balansen mellom transmitter og reseptorer har betydning for depresjoner som kan reguleres ved hjelp av psykofarmaka. Medikamentene opptrer da enten presynaptisk eller postsynaptisk, og de kan være enten som agonister eller som hemmere. HDMI. High-Definition Multimedia Interface (HDMI) er et heldigitalt lyd- og bildegrensesnitt som er i stand til å sende ukomprimerte datastrømmer. HDMI er forenlig med HDCP DRM-teknologien. HDMI gir et grensesnitt mellom en hvilken som helst kompatibel digital lyd- og bildekilde, f.eks. en DVD-spiller, PC, videospillkonsoll, mobiltelefon eller forsterker. Båndbredden er på 10,2 Gbit/s ved 340 Mpixels/s. Produksjonen startet i 2003. I 2006 ble HDMI-teknologien også innført i HDTV-videokameraer og profesjonelle fotoapparater. Teknologien er en moderne erstatning for eldre analoge standarder, slik som radiofrekvens (koaksialkabel), komposittvideo, S-Video, SCART, komponentvideo og VGA. Oppløsning. HDMI kan blant annet overføre følgende bilde-formater: 480i, 480p, 576i, 576p, 720p, 1080i, 1080p og 1440p. Amerikansk bison. Distribusjon av frie flokker av slettebison og friene og kvegholding av skogsbison i Nord-Amerika per 2003. Amerikansk bison er en bisonart som lever i USA og Canada. Det er det største landpattedyret på kontinentet og en av de største oksedyrene i verden. Den levde tidligere i et belte som strakk seg langs de store slettene fra Mexico i sør til Canada, men pr. 2003 er dens habitat redusert til små områder i USA og Canada. Beskrivelse. En bison kan bli 2 meter høy, 3 meter lang og veier fra 200 til 1000 kg. De er dekket av en tykk, raggete pels som holder dem varme om vinteren, og skifter pels til en lettere og lysere type om sommeren. Bison parrer seg i august og september og får en kalv som holder sammen med moren i et år. Bison blir fra 20 til 30 år i det fri, men i fangenskap kan de bli 30 til 50 år. På grunn av dens størrelse og styrke har den ikke mange naturlige fiender, men grizzlybjørner og ulveflokker kan prøve seg på kalver, selv om dette sjeldent skjer på sommeren fordi da har som regel bisonene nok energi og styrke til å løpe fra rovdyr. Dette er annerledes på vinteren da de må spare på energien og det har skjedd at ulveflokker nettopp på denne årstiden har tatt fullvoksne bison. Jakt. Den amerikanske bison har i uminnelige tider vært en økologisk faktor ved påvirkning av miljøet på de store slettene fordi de spiste så mye gress. Gressbranner som ble startet av mennesker som skulle jakte, ble ikke så omfattende på grunn av bisonens gressing. Bisonen var en viktig nærings- og ressurskilde for prærieindianerne, der alle deler ble utnyttet til mat og redskaper. Da indianerne lærte å temme hesten fra midten av 1700-tallet, flyttet mange stammer ut på prærien for å leve av bisonjakt. Indianerne jaktet riktignok på bison i store mengder, men det var ingen overjakt. Fra 1860-årene begynte handelsjegere å jakte bison "fabrikkmessig" kun for huden, som var blitt ettertraktet. Mens huden ble flådd av og tungen kuttet ut (delikatesse), ble resten av skrotten liggende igjen og råtne. I den mest ekstreme perioden på slutten av 1870-årene ble det drept mellom 2000 og 10 000 dyr hver dag. Den mest berømte jegeren var Willian Cody alias "Buffalo Bill", som skrøt av sine bedrifter med å slakte ned hundrevis av "bøfler" på én dag. Store deler av prærien var dekket av råtnende skrotter og hvitnende ben. Rundt 1800 var det ca 60 millioner bison i Nord-amerika, mens det i 1884 var under 100 igjen. Det var et uttalt mål for de amerikanske mybndigheter å utrydde bisonen, da det var den mest effektive måten å knuse indianerne på. Jernbanelinjene som ble bygget tvers over Nord-Amerika fulgte gjerne gamle bisontråkk, og passasjerene ble utstyrt med gevær for at de kunne more seg med å skyte ned bison, som i store flokker fortsatte å følge sine tråkk langs jernbanelinjen. Heldigvis ble den ikke totalt utryddet, og i dag er antallet opp i 350 000, fortsatt et stykke igjen fra den opprinnelige bestanden på 60 millioner. Bison i dag. I 1899 kjøpte James «Scotty» Philip 5 bison som var innfangede kalver fra den siste store bisonjakten langs Grand River i 1881. Hans mål var å redde arten. Før hans død i 1911 i en alder av 53 hadde han en flokk på mellom 1000 og 1200 dyr. Flere andre privateide flokker var også blitt etablert med utspring i Scottys dyr. På 2000-tallet blir bison holdt for deres kjøtt og skinn. Over 250 000 av de 350 000 som finnes ales opp for dette formålet. Bisonkjøtt er lavt på kolesterol og fett og er dermed svært populært. Faktisk ble så mange som 35 000 individ slaktet for mat i 2005, men det holdes under kontroll slik at bestanden alltid er stabil og svakt økende. Voice of joy. Voice of Joy er et gospelkor med unge sangere fra Haugesund og området rundt. Sangerne har ulik bakgrunn og erfaring, men en felles lidenskap i gospelsangen. Budskapet står sentralt for Voice of Joy og er grunnleggende for det koret foretar seg. Voice of Joy ble startet i 1995 som et resultat av Karmøy Gospelfestival. Festivalen er en mønstring av unge korsangere som hvert år samles på Karmøy. Petter Losnegård startet Voice of Joy som et prosjektkor som øvde noen få ganger i året den første tiden. Dette har nå utviklet seg til et kor med ukentlig øving, ca. 40 – 50 opptredener hvert år, tre plateinnspillinger og turneer både innenlands og i utlandet. De siste 5 årene har Voice of Joy turnert årlig i USA med deltakelse på Music & Worship Conference i Christ Church, Nashville, som en sentral del av programmet. I tillegg til dette har koret hatt konserter over hele Norge og i England og Irland. Voice of Joy har produsert 3 CD-innspillinger i 2003, 2005 og 2007. Den siste er en konsertinnspilling gjort i Brentwood Baptist Chruch i Nashville og produsert av den kjente amerikanske produsenten David Hamilton. Innspillingen er gjort med amerikanske musikere og har bl.a. Patrick Henderson og Kirk Whalum (sax) med som gjester. Gruppen får hele tiden nye utfordringer og spennende oppdrag. I november 2008 lanserte koret sin første juleplate, "Bethlehem". Rex Brown. Rex Robert Brown (født 27. juli 1964 i Graham, Texas) er en amerikansk musiker. Han var bassist for det amerikanske heavy metal bandet Pantera helt til 2003. Sammen med tidligere Pantera vokalist Phil Anselmo, ble han med i bandet Down. Yao Ming. Yao Ming (kinesisk: 姚明; pinyin: "Yao Ming"; født 12. september 1980) er en tidligere profesjonell basketspiller for Houston Rockets i National Basketball Association (NBA). Han var den høyeste spilleren i NBA da han var aktiv spiller med sine 2,29 meter. Oppvekst og tidlig karriere. Yao, som ble født i Shanghai, Folkerepublikken Kina, begynte å spille for Shanghai Sharks som en tenåring, og spilte på lagets seniorlag i fem år i det kinesiske basketballforbundet (CBA). Siden han kom til NBA har han blitt valgt til å starte for Western Conference i NBA All-Star-kampen i alle sine sesonger, og har blitt stemt til All-NBA Team fire ganger. Dessverre har Yao mistet mye spilletid på grunn av skader i alle hans sesonger i NBA. Yao Ming ble skadet etter sluttspillet i 2009, og da bruddskaden i hans venstre ben forverret seg, måtte han stå over hele påfølgende sesong. Han hadde senere to operasjoner for å rette opp i skaden. Personlig. Hans far, Yao Zhiyuan, er 2,08 m (6 fot og 10 tommer) og hans mor, Fengdi Fang, er 1,88 m (6 fot og 2 tommer). Hun var også kaptein på det kinesiske nasjonale kvinnelandslaget i basketball. Yao er gift med Ye Li, som er tidligere spiller for Kinas kvinnelige basketlandslag. Han er en av Kinas mest kjente idrettsutøvere, og har sponsoravtaler med flere store selskaper. Hans første år i NBA var gjenstand for en dokumentarfilm kalt "The Year of the Yao". Erna Solberg. Erna Solberg (født 24. februar 1961 i Bergen) er en norsk politiker (H). Hun har vært partileder i Høyre siden 2004 og innvalgt på Stortinget fra Hordaland siden 1989. I 2005 ble hun også parlamentarisk leder. Solberg var leder i Høyrekvinners Landsforbund 1993–1994, kvinnepolitisk leder i Høyre 1994–1998, kommunal- og regionalminister 2001–2005 samt 1. nestleder i Høyre 2002–2004. Som kommunal- og regionalminister arbeidet hun særlig for et styrket velferdstilbud innenfor rammen av færre og sterkere kommuner, foruten regionalt samarbeid på tvers av fylkeskommunene. Hun reformerte også den norske asyl-, flyktninge- og innvandringspolitikken, og etablerte en fungerende praksis for rask behandling av asylsøknader uten grunnlag. Siden hun tiltrådte som partileder, har Solberg særlig fremhevet den sosiale og verdimessige delen av Høyres politikk. Etter stortingsvalget i 2009 har oppslutningen rundt Høyre som parti og Solberg som statsministerkandidat steget betraktelig på meningsmålingene. Foran stortingsvalget i 2013 er det et uttalt mål for Høyre å danne en koalisjonsregjering mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre med Solberg som statsminister. Familiebakgrunn og utdannelse. Erna Solberg ble født i Bergen i 1961 som datter av konsulent Asbjørn Solberg (1925–1989) og kontorfullmektig Inger Wenche Torgersen (1926–). Faren var ansatt i Bergen Sporvei, og Erna Solberg vokste opp som den mellomste av tre søstre. Hun var først elev ved Nygård skole. Med visuelt betinget dysleksi var ikke skolegangen uten vansker, men hun fikk først påvist diagnosen som 16-åring, og nøt godt av sterke muntlige evner. På fritiden var hun skolemusikant og aktiv speider i KFUK, og tok pianotimer. Hun har studiekompetanse fra Langhaugen videregående skole fra 1979, og ble cand.mag. med mellomfag i sosiologi, mellomfag i sammenlignende politikk, kurs i statistikk og hovedfagskurs i statsvitenskap fra Universitetet i Bergen fra 1986. Hun har også deleksamen fra hovedfag i sosialøkonomi fra samme universitet fra 1988. Erna Solberg er siden 1996 gift med siviløkonom Sindre Finnes (1964–), som tidligere har vært både ansatt og tillitsvalgt i Høyre, og har to barn med ham. For sitt bidrag i hjemmet ble Finnes kåret til «Årets mann» av Høyres Kvinneforum i 2002. Familien er bosatt i Rådal i Bergen, etter å ha vært bosatt i Oslo i noen år. Tidlig politisk arbeid. Allerede som gymnasiast påtok hun seg verv som medlem av Bergens Unge Høyres arbeidsutvalg 1978–1979, leder for Operasjon Dagsverk i 1979, medlem av Norges Gymnasiastsambands sentralstyre 1979–1980 og elevrepresentant i Rådet for videregående opplæring 1979–1980. Solberg var senere lønnet sekretær i Operasjon Dagsverk 1983–1985. I studietiden bekledde Solberg en rekke tillitsverv som varamedlem av Bergen bystyre 1980–1983, medlem av Bergen skolestyre 1980–1983, formann i Bergens Unge Høyre 1980–1982, viseformann i Hordaland Unge Høyre 1980–1981, formann i Bergen Konservative Studenterforening 1985–1986, formann 1985–1987 og viseformann 1987–1989 i Sandviken Høyre, medlem av Bergen Høyres arbeidsutvalg 1986–1988 og valgkampleder i Bergen Høyre ved bystyrevalget i 1987. Etter valget tok hun sete som medlem av bystyret og varamedlem av formannskapet frem til 1989, da hun ble fritatt fra vervene. Stortingsrepresentant. Erna Solberg på Høyres landsmøte 2007. Erna Solberg taler til Høyres landsmøte i mai 2009 Hun ble nominert som såkalt ungdomskandidat på 3. plass på Hordaland Høyres stortingsvalgliste med akklamasjon i 1988, og ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1989, 28 år gammel. Dette skjedde etter at nominasjonskomiteen og nominasjonsmøtets flertall i Hordaland Høyre kastet den sittende representanten Brita Borge, som hadde 3. plassen på partiets valgliste i 1985. Solberg hadde utdannelse, økonomi, miljøvern og helse som sine viktigste saker, og ønsket å markere forskjellene mellom Høyre og Fremskrittspartiet i synet på samfunnsutvikling og markedets rolle. Etter valget i 1989 tok Solberg sete i Stortingets finanskomité, og gikk i 1990 over til Stortingets forbruker- og administrasjonskomité. Hun kom inn i rikspolitikken noe samtidig som Kristin Clemet og Thorhild Widvey, og de tre dannet et uformelt nettverk av nyvalgte, kvinnelige representanter som støttet opp om hverandre. I 1993 var Solberg, Clemet, Jo Benkow, Annelise Høegh, Jan Petersen og Per-Kristian Foss blant Høyre-representantene som sikret flertallet for Partnerskapsloven, som flertallet i stortingsgruppen var imot. Senere var Solberg med på å sikre at Høyre søkte omkamp om loven sammen med Kristelig Folkeparti. Samme år gav hun sin støtte til Arbeiderpartiets forslag om skolestart for 6-åringer, 10-åring grunnskole og rett til videregående skole, men ønsket også at det 10. året i grunnskolen skulle kunne tas ut i videregående skole. Hun var også tilhenger av forslaget om kontantstøtte, og mente at «kontantstøtteordningen er en, om ikke genial, så nesten genial måte å sikre fleksibilitet på.» I begynnelsen av 1990-årene pågikk det også en debatt i partiet om selvbestemt abort, som man tidligere hadde gått inn for, og bioteknologi. Solberg var blant de fremste tilhengerne av fortsatt rett til selvbestemt abort, men uttalte seg kritisk til eugenisk indikasjon som begrunnelse for abort: «Det må ikke bli slik at ettertiden vil vurdere perioden fra den andre verdenskrig til i dag som humanismens, toleransens og forståelsens mest dominerende tidsalder, men at vi ved bruk av teknologi beveger oss vekk fra dette samfunnet.» I 1997 foreslo hun sammen med Anita Apelthun Sæle å definere samleie uten samtykke som voldtekt i Straffeloven. Foran stortingsvalget i 1993 var Solberg medlem Høyres programkomité, og satt forøvrig som nestleder i Hordaland Høyre 1990–1993 og styremedlem i Europabevegelsen 1995–1997. På Stortinget var hun medlem av Stortingets finanskomité 1993–1997, medlem av Høyres gruppestyre 1993–1997 samt sekretær og fraksjonsleder i Stortingets kommunalkomité 1997–2001. Den 7. mars 1993 ble hun valgt til ny leder i Høyrekvinners Landsforbund, etter at Solberg vant mot Lisbeth Vikse fra Rogaland i en kampavstemning med 52 mot 27 stemmer. Sideorganiasjonenen var på dette tidspunktet innstilt på å legge ned seg selv, fordi man ønsket å redusere dobbeltarbeid for medlemmene. Den 4. juni 1994 vedtok et ekstraordinært landsmøte å fullbyrde nedleggelsen. I april samme år vedtok Høyres landsmøte å opprette et kvinnepolitisk utvalg i selve partiet. Solberg satt som leder for utvalget frem til 1998. I kraft av dette var hun også medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg. I 1990-årene gjorde Solberg seg bemerket for arbeidet med delingsmodellen, beskatningen av kraftverk og inntektssystemet for kommunene, var vidt ansett som omgjengelig, og vant anerkjennelse på Stortinget. Til tross for at hun dengang ikke utmerket seg som taler eller debattant, var hun ansett som anvendelig på de fleste saksområder. Hun tilhørte i mange år partileder Jan Petersens mest fortrolige medarbeidere, og foran stortingsvalget i 2001 var hun et klart statsrådsemne. Statsråd og partileder. Erna Solberg med en siste valgkampappell i Oslo før valget i 2009. Solberg på Høyres konferanse for lokalpolitikere i 2012. Ved stortingsvalget 2001 fikk Høyre 21,2 prosent oppslutning, og partiet gikk inn i regjeringskoalisjon sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre med Kjell Magne Bondevik (KrF) som statsminister. 19. oktober 2001 Bondeviks andre regjering et faktum, og Erna Solberg ble kommunal- og regionalminister. Det var i tiden som statsråd at hun fikk kallenavnet «Jern-Erna». Den røde tråden i hennes styring av kommunene var at velferdstjenestene skulle forvaltes av færre og sterkere kommuner. Det kanskje viktigste var at hun har etablerte en fungerende praksis for rask behandling av asylsøknader som åpenbart ikke hadde noe grunnlag. Allikevel har tall siden vist at Bondevik-regjeringen faktisk slapp inn flere tusen flere asylsøkere enn den seinere rødgrønne regjeringen. I 2003 foreslo Solberg også å etablere Shariaråd i Norge, og uttalte i 2004 at hun ønsket økt innvandring til Norge. Solberg var 1. nestleder i Høyre fra 2002 og ble valgt til ny Høyre-leder etter Jan Petersen på landsmøtet i 2004. Ved stortingsvalget 2005 gjorde Høyre er svært dårlig valg, og de borgerlige måtte overlate roret til de rødgrønne. 9. april 2008 ble det avslørt at den tidligere israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu hadde blitt nektet asyl i Norge av Solberg i 2004. Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde planlagt å innfri Vanunus søknad, men det ble plutselig avgjort i Kommunal- og regionaldepartementet at dette ikke kunne gjøres siden Vanunu hadde søkt utenfra Norges grenser. Et dokument fra departementet viste at avgjørelsen hadde blitt fattet av utenrikspolitiske hensyn, da en slik handling ville bli sett på som negativ mot Israel, og dermed upassende med tanke på Norges tradisjonelle rolle som Israel-vennlig. Vanunu håpet at norske myndigheter ville angre på avgjørelsen, men Solberg har hele veien forsvart sin rolle. I forkant av kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2007 var Solberg under hardt press om å trekke seg, dersom Høyre gjorde et dårlig valg. Solberg kom da med lovnaden om å trekke seg om Høyre gjorde et dårligere valg enn i 2003, da partiet fikk 18,1 % av stemmene. I 2007 slet Høyre med å sette dagsordenen i riksmedia, og Fremskrittspartiet hadde overtatt rollen som Arbeiderpartiets hovedmotstander. For å snu trenden før valget, vektla Solberg og hennes stab å reise rundt i landet for å spre det politiske budskapet og skape oppmerksomhet. I løpet av et halvt år hadde Solberg rundt 100 reisedøgn, men partiet slet fremdeles på meningsmålingene. Solbergs nyansatte stabssjef, Julie Voldberg, søkte å friske opp partilederens fremtoning, og dette ble lagt merke til i media. Den 18. august ble Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsens skatteunndragelser kjent. På spørsmål fra journalister bad Solberg ordføreren om å trekke seg fra Oslo Høyres valgkamp, og den 22. august annonserte Ditlev-Simonsen sin avgang. Solbergs første fjernsynsdebatt mot Jens Stoltenberg og Siv Jensen skapte ikke den positive oppmerksomheten som partiet hadde håpet på, men senere partilederdebatter ble regnet som vellykkede. I de siste ukene av valgkampen ble meningsmålingene bedre, og Høyre ble omtalt som valgets vinner med 20,6 % av stemmene. Lignende diskusjoner rundt Solbergs rolle som partileder kom frem i løpet av vinteren 2008/2009, og 1. nestleder Per-Kristian Foss ble nevnt som en mulig arvtager, eller i det minste, statsministerkandidat. En slik deling var tilfelle under Kåre Willochs regjeringstid på 1980-tallet, da Jo Benkow og Erling Norvik var partiledere. Diskusjonen ble etterhvert avfeid, men oppfordringer om at Solberg måtte trekke seg vedvarte helt frem til landsmøtet i mai 2009. Vårt Land var allikevel den eneste riksavisen som kom med en direkte oppfordring om at Solberg måtte trekke seg, kunne NTB melde ved landsmøtestart den 8. mai. Det var uansett ikke valg av partiledelse ved dette landsmøtet, og i forkant slo fylkeslederne i partiet jernring rundt Solberg. Utmerkelser. I 2005 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Klippen Vedavågen. Klippen Vedavågen er en menighet tilknyttet De Frie Evangeliske Forsamlinger (DFEF). Menigheten har samlinger i menighetslokalet i Vedavågen i Karmøy kommune (Rogaland). Klippen var ved årsskiftet 06/07 den største menigheten på Haugalandet utenfor Den norske kirke, med sine 409 medlemmer. Klippen Vedavågen driver et aktivt barne- og ungdomsarbeid. Det er også en stor misjonsmenighet med to utsendte misjonspar i henholdsvis Argentina og Brasil. Klippen har samlinger nesten hver dag. Lokalet til Klippen har en publikumsrekord på ca 600. Klippen arrangerer også en del konserter og lignende arrangementer, både selv og sammen med andre menigheter, spesielt med DFEF Saron Åkra Menigheten ledes av et eldsteråd etter modell fra Bibelen, og har for tiden en ansatt ved lokalet i Vedavågen. Klippen ble startet i 1937 på Losjen i Vedavågen, og er nå i sitt andre selveide lokale. Det nåværende lokalet ble ferdigstilt i 1993. Jang Bahadur Rana. Jang Bahadur Kunwar Rana (transkriberes også "Jung") (født i Katmandu (18. juni 1816, død i Katmandu 25. februar 1877) var statsminister i Nepal (som på den tida hadde navnet Gorkha) fra 1846 til 1877. Hans opprinnelige navn var "Bir Narsingh Kunwar". Han fikk navnet "Jang Bahadur" av sin onkel på morssida, "Mathebar Thapa". Han var den viktigste herskeren i landet på 1800-tallet. Han skapte Rana-dynastiet, som fortsatte å herske eneveldig fram til Nepals demokratiske revolusjon 1950 - 1951, og Mulukti Ajn, som var landets lov fram til 1962. Familiebakgrunn. Jang Bahadur tilhørte chhetri-kasten. Han familie var høytstående statsledere og offiserer på både mors- og farssida. Hans mors onkel var Bhimsen Thapa, Nepal/Gorkhas første store statsminister på 1800-tallet. Hans oldefar på farssida var en viktig militær leder under kong Prithvi Narayan Shah på 1700-tallet. Hans bestefar var en viktig militær leder i krigen mot Kina i 1791–1792. og blei en av de fire administrative lederne av staten (kaji). Faren hans, "Kunwar Bala Narsingh Rana" (opprinnelig "Bala Narsingh Kunwar") var tilstede ved hoffet den dagen kong "Rana Bahadur Shah" blei myrda, og drepte morderen på stedet. For det blei han belønna med å bli Kaji, og stillinga blei gjort arvelig i hans familie. Ungdom og første år ved hoffet. Jang Bahadur gikk inn i hæren i 1832–1833, da han var 16. Da hans bestefar Bhimsen Thapa falt på slutten av 1830-tallet, mista han stilling og eiendom. Han levde i Nord-India i noen år før han kom tilbake og blei artillerikaptein i den nepalske hæren i 1840. I november 1841 ba kong Rajendra Bikram Shah ham om å bli med i kongens livgarde. I januar 1842 begynte han å arbeide som kaji i palasset. Da hans onklel på morssida, "Mathbar Singh Thapa", blei statsminister i 1843, førte også det til at Jang Bahadur styrka sin stilling ved hoffet. Men Nathawar Singh syntes nevøen var for ambisiøs, og sørga for at han fikk ei mindre viktig stilling ved staben til kronprins "Surendra Bikram Shah". Ved hoffet skal Jang Bahadur ha gjort mange sprell for å more de kongelige. Det blir bl.a. påstått at etter et ønske fra kronprinsen gjorde han et sprang på hesteryggen fra 24 ms høye (80 fot) ut i Trisuli-elva nord for Kathmandu, han hoppa ut fra "Daharaha"-minareten med parasoller som fallskjermer, osv. I hennes majestets tjeneste. Dette plasserte Jang Bahadur i midten av en blodig hoffintrige, der forskjellige fløyer sloss om å kontrollere kongemakta i Nepal. Kong Rajendra Bikram Shah hadde i 1843 gjort sin yngste hustru, dronning Rayalaksmi, til regent. På denne tida hadde også kronprinsen, Surendra Bikram, lagt press på faren for at han skulle ta over kronen. Han var ikke sønn av Rayalaksmi, men av en eldre hustru av kongen. Rayalaksmi fikk likvidert hoffolka til sin eldre dronningrival, som tilhørte "Phandey"-familien, og fikk isteden inn sine egne tilhengere fra "Thapa"-familien. Statsminister "Mathbar Singh Thapa" var håndplukka av dronninga, men han begynte angivelig å intrigere mot Rayalaksmi sammen med kronprinsen. Hun fikk ham derfor drept i mai 1845. Han blei skutt av sin nevø, general Jang Bahadur Kunwar. I september samme år blei han medlem av regjeringa. Khot-massakren i 1846. Den nye statsministeren var en slektning av kongen (og ikke fra dronningas favorittfamilie), "Fateh Jung Pandey". 15. september 1846 blei "Gagan Singh", dronningas favoritt (og i følge noen kilder, elsker), drept. (Det er ikke klart hvem som sto bak mordet. Både kongen, statsministeren, kronprinsen – og Jang Bahadur – har vært utpekt som bakmenn eller utøvere.) På general Jang Bahadurs råd, beordra dronninga at en hoffmann fra "Phandey"-familien skulle arresteres og henrettes for drapet. Men mannen som fikk ordren nekta å utføre den. Kongen var også mot. I raseri innkalte dronningregenten alle ansatte ved hoffet til palasset Hanuman Dhokas arsenal (nepali khot). General Jang Bahadur Kunwar kom først. Han hadde med seg fem brødre og tre regimenter. Jang Bahadur oppfordra statsministeren til å eksekvere dødsdommen. Han nekta også. I følge den offisielle historia kasta den rasende Rayalaksmi seg da mot den angivelige gjerningsmannen for å drepe ham sjøl, men statsministeren la seg mellom. På dette tidspunktet – igjen i følge den offisielle historia – starta massakren. En skuddsalve braka, deretter fulgte en blodig kamp med sverd. Da den var over lå statsminister Fateh Jung Pandey død, sammen med minst 55 andre hoffmenn. I løpet av det som i nepalsk historie er kjent som "Khot pawa" – khot eller arsenal-massakren, blei General Jang Bahadur angivelig utnevnt til statsminister av dronninga. Kongen og dronninga avsettes. Dagen etter starta masseflukten som skulle føre til at 6 000 medlemmer av familier til hoffmenn fra chhetri-kasten med navn som "Thapa". "Phandey" og "Basnyat" flykta fra Kathmandu. Dronning Rayalaksmi hadde rekna med at Jang Bahadur skulle bli hennes redskap og hjelpe til med å bringe hennes sønn til makta. Men han valgte isteden å satse på hennes stesønn, den gamle kronprinsen. Hun planla å bli kvitt ham og sette sin egen sønn på tronen. Hun organiserte angivelig det som blei kjent som "Basnyat-intrigen" (etter de mange medlemmene av den ledende Gorkha-famlilien Basniyat som blei anklaga for å delta). I 1846 avslørte Jang Bahadur den angivelige intrigen. Han nytta høvet til å få henretta mange tilhengere av dronninga, få henne fradømt all makt og forvist til eksil til Banaras i India. Den formelt maktesløse kongen, som var med henne, forberedte et invasjonsforsøk. I 1847 brukte Jang Bahadur det han karakteriserte som kongens landsforræderiske virksomhet som påskudd for å avsette ham og innsette kronprins Surendra Bikram Shah (som angivelig var gal) som ny konge. Da den avsatte kongen seinere på året gjorde invasjon i Tarai, blei han slått av hæren og tatt til fange, og Jang Bahadur lot ham tilbringe resten av livet i husarrest i Bhadgaon. Også den nye kongen var nå i praksis fange i palasset, og hadde ingen reell makt. Jang Bahadur sørga for å få ham omgitt av spioner, sensurerte det han leste så han bare fikk «passende» lesestoff, osv. Jang Bahadur formaliserer Rana-makta. Med dette institusjonaliserte han et system som kom til å vare fram til 1951: Shah-kongene var maktesløse nikkedokker for Rana-statsministrene, som hadde den virkelige makta. Isteden sørga Jang Bahadur for å installere sine egne tilhengere ved makta, og spesielt besette ledende stillinger med medlemmer av sin nærmeste familie. Historikere har hevda at Jang Bahadur egentlig ønska å sette sin egen familie på tronen. Men Storbritannia, som fra 1816 var den stormakta som hadde mest innflytelse i Nepal, godtok ikke det. Følgen var at Jang Bahadur isteden skapte det uvanlige systemet der han ikke tok den formelle kongemakta, men fungerte som konge. Jang Bahadur utstyrte seg sjøl med en rekke titler, som både skulle gjøre ham formelt mer likeverdig til kongen og imponere utenlandske stater (spesielt England). Han fikk også laga ei rekke strålende uniformer og designa "Rana-kronen", som var en kopi av Shah-dynastiets krone men mer overdådig, bl.a. med en klase smaragder på den ene sida. I 1849 fikk han gjennom et dekret som erklærte at kunwar-familien var "rajput", noe som ga den samme kastestatus som den kongelige Shah-familien. Fra denne tida begynte han også å bruke familienavnet Rana. Reisa til England 1850. Fire år etter Khot-massakren var Jang Bahadur Ranas makt så konsolidert at han kunne forlate Nepal/ Gorkha og reise på statsbesøk til Storbritannia. Reisa til "Bekayaat" (navnet til England på nepali) var en sensasjon i samtida. Jang Bahadur var den første ledende statsmann fra noe sørøstasiatisk land som kom på statsbesøk til Europa. Den var også ei utfordring til konservative hinduiske kretser i hjemlandet. Å reise over "kalo pani ("det svarte vannet" – salt hav) var forbudt for hinduer av høy kaste. Jang Bahadurs reise betydde at han følte seg mektig nok til å trosse tradisjonelle parbatiya-regler hvis de ikke passa ham. Statsministerens følge dro først via Patna i det nåværende India. På veien jakta de tigre og hjorter og fanga elefanter. I Calcutta (idag Kolkata) besøkte de det hellige "Jagannath"-tempelet. De dro også på rundtur til moderne industri som fantes i bykjerna. Derfra dro de med "SS Haddington" via Madras, Ceylon og Aden til Egypt. Overalt blei følget mottatt med salutt og andre æresbevisninger. Ved Suez reiste følget over land til Alexandria, der det gikk ombord i "SS Ripon" og seilte videre via Malta og Gibraltar til Southampton, der de gikk iland 26. mai 1850. Jang Bahadurs kronikør forteller om hvordan både skipenes organisering og havet gjorde et mektig inntrykk på følget, som aldri hadde sett noe liknende. For de engelske skipsbesetningene var det også en minneverdig tur. Bl.a. kunne Jang Bahadur ikke spise sammen med noen andre, for å ikke bli urein. Samtidig hadde følget med egne kyr, som Jang Bahadur mjælka, sammen med geiter, sauer og hester. Jang Bahadur i London og Paris. I London merka Jang Bahadur seg tekniske vidundere som vann i kopperrør og dampmaskiner. «Engelskmennene har gjort vind, vann og ild til sine slaver», var hans kommentar. De studerte mange ulike industrier, butikker, folkeliv, var på teaterforestillinger osv. Kronikøren skreiv at dette var et land som Lakshmi, rikdommens gudinne, hadde smilt til. Kronikøren noterte også mye informasjon om styresettet, bl.a. at sjøl kongen (på denne tida, Dronning Viktoria sto under lova, parlamentets makt, og den velorganiserte staten. Jang Bahadur Rana hadde flere møter med Dronning Viktoria. Han appellerte til de snobbete engelskmennenes sans for orientalsk prakt og rikdom og blei bl.a. rost for sine strålende diamanter. "Edinburgh News" skreiv: «Han hadde på seg et ¨praktfullt orientalsk kostyme, som besto av en kåpe eller tunika av et rikt blått stoff eller fløyel, kantet med gyldne kniplinger. Lua, som var ettersittende, var av hvit silke og glitra av perler og diamanter, med løkker av smaragd- farga steiner som hang ned foran, mens ei lang paradisfuglfjær vaia i lufta.» Pressa noterte også at blant de 25 i følget var ikke bare rikfolk, men også fattigslige tjenere som gikk dårlig kledd og ikke hadde sko. Fra London dro følget videre til Paris, der de bl.a. besøkte Versailles. I Frankrike bemerka pressa bl.a. Jung Bahadurs spillelidenskap, og at han avviste alle flatterende tilbud om dameselskap. Fra Paris gikk turen videre til Marseille, der pressa skreiv om at de drepte geiter i hotellet, og derfra gikk turen tilbake til India og Nepal. En konservativ reformator. Turen fikk stor betydning for Nepals historie. Jang Bahadur hadde planlagt å forhandle med den engelske regjeringa. Det klarte han ikke, men til gjengjeld gjorde han systematiske studier, som han brukte til å reformere staten og utenrikspolitikken. Han hadde fra sin ungdomstids vandringer i India fått en klarere forståelse av hva den nye engelske kolonimakta betydde enn de mer provinsielle herskerne i Katmandu. Han skjønte at det var nødvendig både å lære av de vestlige landa, og komme til en forståelse med den stormakta som nå beherska det indiske subkontinentet. For å få til dette var han også villig til å trosse det konservative hinduiske forbudet mot å reise til Europa. Men samtidig var han sjøl en bærer av den konservative parbatiya-ideologien fra Gorkha. Hans mål var å bevare det tradisjonelle føydale hindu-samfunnet med dets kastevesen og andre trekk som var uforenelige med de europeiske samfunna han hadde studert. Jang Bahadurs løsning var å kopiere fra Vesten det han mente han kunne bruke i dette programmet, bl. a. sider ved moderne statsorganisering, våpen og militærvesen, uniformsmoter, arkitektur osv. Samtidig ønska han å lukke Nepal mot innflytelse som kunne true samfunnsordninga og hans egen makt. Han tillot ikke utenlandske handelsfolk å komme inn, og begrensa diplomatenes frihet til å dra rundt i Nepal. Og han forsøkte i hele sin regjeringstid å hindre rekruttering av såkalte gurkhasoldater til engelsk tjeneste i utlandet. For å hindre sosial forandring, måtte han lage en utenrikspolitikk som kunne sikre et godt samarbeid med Storbritannia, men samtidig kunne sørge for å holde de sosiale endringene som England gjennomførte i India, på armlengdes avstand. Et vestlig inspirert lovverk -. Så snart han kom tilbake, ga Jang Bahadur ordre om gjennomføring av ei stor lovreform, som førte til at lovverket Mulukti Ajn ("Landets lov") blei innført i 1853. Lovverket var inspirert av den franske "Code Napoleon" (før og etter de to Napoleoners regjeringstid kalt Code Civil som har hatt stor betydning for moderne vestlig lovforståelse. Men innholdet i Muluktu Ajn var samtidig meget forskjellig fra vestlige lovverk. Monarkistiske historikere i Nepal har lagt vekt på at lovverket på visse områder avskaffa umenneskelig behandlig som var hjemla i tidligere lovverk. Bl.a. blei tortur under forhør forbudt, blodhevn som var tillatt i eldre lover blei stort sett avskaffa, og bruken av dødsstraff blei inskrenka. Regulerte fengselsstraffer og bøter blei innført. Dette kan godt ha vært et resultat av påvirkninger fra Europa-turen. Men samtidig svarte det til Jang Bahadurs program for å skape en mer regulert, sentralisert stat, som sto i motsetning til forelda rettsformer som privat blodhevn og stor grad av personlig skjønn hos dommere. - styrka et middelaldersk kastesystem. Men lovverket styrka samtidig undertrykkelsen av lavkastene og marginaliseringa av ikke-nepalske og ikke-hinduiske minoriteter (det som i dag kalles dalit og janjati). Mulukti Ajn kodifiserte kastesystemet fra Gorkha i hele den nå mye større staten. Dette betydde at alle fikk ei plassering innafor kastesystemet, også de som tilhørte andre religioner enn hinduismen, f.eks. buddhister og muslimer. Noen folkegrupper blei plassert relativt høyt i kastesystemet – spesielt Gorkhas viktige militære allierte gurung og magar. Men andre folkegrupper blei definert som lavkaste – tamang-folket som lever i åsene rundt Kathmandudalen blei ifølge lov til "sudra", nest lavest i kastesystemet, og kunne selges som slaver. Til gjengjeld blei de høye kastenes privilegier befesta. Muluktu Ajn slo fast at ingen, heller ikke staten, hadde lov til å drepe noen brahmin, og brahminer slapp også de store bøtene som kunne ramme folk fra lavere kaster. (Dette førte til det ironiske resultatet at seinere Malla-herskere ikke kunne henrette opprørere som hørte til brahmin-kasten.) Et lovsystem som på denne måten regulerer alles plassering i forhold til hinduiske kasteregler, er ikke laga i noen annen stat. Dette endra forholdet mellom kaster og folkegrupper i Nepal, og bidro til utvikling av kaster i mange folkegrupper som ikke hadde hatt dem før. Mulukti Ajn var landets lov fram til 1962, da kaster også formelt blei avskaffa. Men i dagliglivet lever mange av Mulukti Ajns regler fortsatt i store deler av Nepal, og bidrar bl.a. til den fortsatte diskrimineringa av dalit, de 15% til 20% som tilhører de laveste kastene. Felttoget mot Tibet 1855-56. I 1792 hadde Nepal (Gorkha) tapt en angrepskrig mot Tibet. En følge av fredsslutninga var at Gorkha formelt var tributtstat under Kinam og hvert 5. år måtte ambassader dra til Beijing med tributt til keiseren. På 1850-tallet var keiserriket i tilbakegang. Opiumskrigen, Taipingopprøret og islamske opprør nord for Tibet svekka tronen. Ambassaden til Kina i 1852 blei angivelig behandla dårlig i Tibet. I 1855 brukte Jang Bahadur Rana det som påskudd til å sende tropper inn i Tibet, og erobre områdene "Kuti" og "Kairang". Stridighetene varte i omtrent et år, med seire og tilbakeslag for begge sider. I Nepal blei krigen oppfatta som skuffende dyr, langvarig og resultatsløs. I historisk lys blei krigen likevel en framgang for Nepal, da Kinas resident i Lhasa var med på å forhandle fram ei fredsslutning som blei ratifisert i mars 1856. Avtalen ga handelsfolk fra Nepal tollfrie handelsprivilegier, tvang Tibet til å betale en årlig tributt på 10 000 rupier til Nepal, og tillot Nepal å ha en representant i Lhasa. Til gjengleld ga Nepal opp alt vunnet land og gikk med på å fortsette å betale tributten til Kina. (Nepal slutta å betale denne tributten i 1908.) Sepoy-opprøret i India. I 1857 brøyt flere store opprør mot Det britisk-ostindiske kompani ut i Nord-India. Sentralt i opprøret sto muslimske indiske soldater, men hindu-soldater deltok også. Opprøret, som er blitt kalt både "det store indiske mytteriet", "Sepoy-opprøret" og "Den første indiske frigjøringskrig" (avhengig av historikernes standpunkt) trua Englands posisjon på subkontinentet. Det ostindiske kompaniets makt brøyt sammen, og Storbritannia måtte erstatte det med direkte kolonistyre i store deler av India. I Bengal beherska opprørerne ei av de større byene, og proklamerte et nasjonalt opprør. I England var det frykt for at Nepal ville slutte seg til opprørerne og bidra til å kaste kolonimakta helt ut. En slik frykt var ikke helt urimelig fra en britisk synsvinkel. Jang Bahadurs grandonkel Bhimsen Thapa hadde tapt en krig mot Storbritannia (Det britisk-ostindiske kompani) i 1814 til 1816. Den førte til at staten mista svære landområder i øst, sør og vest. Krigen hadde også starta Englands systematiske rekruttering av såkalte gurkhasoldater fra Nepal. Det skjedde uten tillatelse fra den regjeringa i Kathmandu, men hadde blitt en viktig del av det engelske indiske kolonisystemet. Kolonimakta satte stor pris på gurkhaene. De var billige, brutale og lojale. De viste også sin store verdi under opprøret. Gurkhasoldatene gjorde i motsetning til Englands andre soldater i India ikke opprør, men sloss for London med stor effektivitet og råskap. Deres fryktløse angrep med den nepalske kniven kukri gjorde dem til et vellykka terror-våpen, som den engelske hæren visste å propagandere for å skremme mulige opprørere og andre fiender. (De var bl.a. viktige i den brutale kampen om Delhi, som blei berykta også i England for massemordene på sivile etter seieren.) Men hva ville Jang Bahadur gjøre? Ville han nytte sjansen til å prøve å få hevn for nederlaget i 1816? Hjelpa kommer ovenfra. Jang Bahadur slutta seg isteden til kolonimakta. I spissen på en hærstyrke på 15 000 mann gikk han inn i Bengal, kjempa i flere harde slag, og ga engelskmennene hjelp i kampanjene rundt Gorkhapur og var med på å kaste opprørerne ut av Lucknow. I mars 1858 vendte han hjem i triumf. Etterpå fortsatte Nepals hær å hjelpe kolonimakta med å knuse grupper som hadde flykta inn i Nepals Tarai. Som takk fikk Jang Bahadur en engelsk adelstittel, og Nepal fikk tilbake områder i det vestlige Tarai, som Det ostindiske kompaniet hadde tatt i 1816. (Jang Bahadur håpa på å få igjen andre områder, bl.a. det store distriktet i vest som i dag er den indiske delstaten Uttarakhand, men så langt strakte ikke britenes takknemlighet seg.) Krigen førte til økt esport av gurkhasoldater fra Nepal. Engelskmennene hadde ikke interesse av annen import fra det lutfattige landet, så tilgangen på gode kolonisoldater minska interessen for å legge Nepal inn under kolonien India. Herskerne i Nepal fortsatte riktignok å sette seg mot rekrutteringa helt til 1885, da ei ny gruppe Rana-er ved makta gjorde en avtale som tillot Storbrutannia å rekruttere i Nepal. Kanskje det viktigste Jang Bahadur Rana oppnådde var å befeste sin posisjon som høyt verdsatt alliert for imperiet. Nå blei han betrakta som en garantist for herredømmet i India. Dermed oppnådde han den posisjonen han hadde søkt da han dro til Europa i 1850: Han hadde kolonimaktas støtte, og kunne samtidig holde det nepalske samfunnet isolert fra for mye engelsk innflytelse. Sett fra Jang Bahadur Ranas synsvinkel, blei innsatsen i det store indiske opprøret hans største og viktigste utenrikspolitiske og militære suksess. Nesten-kongemakt. Livet ut fortsatte Jang Bahadur å befeste sin og familiens formelle og reelle makt. Opprykket til Rajput-kasten la grunnlaget for at Jang Bahadur kunne bygge systematiske familieallianser mellom det som nå blei kalt Rana-familien og Shah-dynastiet. Jang Bahadur gifta seg med ei datter og ei niese av "Fateh Jang", statsministeren som blei drept i Khot-massakren. I 1854 gifta han sin eldste sønn "Jagat jang"(8 år) med kongens eldste datter (6 år). I 1855 gifta hans andre sønn seg med kongens andre datter. I 1857 gifta kronprins "Trilokya Bir Bikram" seg med to av Jang Bahadurs døtre. (Hans dattersønn, "Prithvi Bir Bikram Shah", blei konge av Nepal.) Inngifte mellom Rana-familien og kongefamilien fortsatte under hele Rana-herredømmet og etterpå, til våre dager. Kongen underskrev også et dekret om at Rana-familien skulle arve statsministerstillinga. Arvefølgen var ikke fra far til sønn, men fra bror til bror. Jung Bahadur Rana oppretta et innvikla system med ei offisiell liste over arvefølgere, som hjalp ham med å styrke allianser innafor kunwar-familien. Maharaja av Lamjung og Kaski. I 1856 trakk Jang Bahadur seg som statsminister til fordel for den eldste av sine helbrødre, Bam Bahadur Kunwar Rana. Få dager etter fikk han kongen til å gi seg tittelen "maharaja" (stor konge) av Lamjung og Kaski distrikter, med rett til å bruke ærestittelen "sri" tre ganger (mot kongens fem ganger). Tittelen skulle gå i arv til hans sønn. Dette ga ham også en betydelig inntekt. Kongen ga også maharaja Jung Bahadur stor makt over kongen og statsministeren i Nepal, bl.a. rett til å bestemme over administrasjonen, det militære og rettsvesenet, og over utenrikspolitikken, inklusive rett til å starte krig og slutte fred. Det har vært spekulert om Jang Bahadurs hensikt var å opprette et familiedynasti der hans sønner ved å arve Maharaja-tittelen beholdt den virkelige makta i Nepal, mens han samtidig befesta familiealliansen med sine brødre, nevøer osv. ved å la dem arve statsministertittelen. Men systemet stranda angivelig på at engelskmennene ikke ville godta andre maktposisjoner i Nepal enn kongen og statsministeren. Statsminister Bam Bahadur døde i 1857, og blei fulgt av enda en bror som satt litt over en måned, Krishna Bahadur Kunwar Rana. Etter det tok Jang Bahadur statsministertittelen tilbake, og beholdt den i de siste 20 åra av sitt liv. Han levde sine seine år omgitt av stor prakt og rikdom, og fortsatte med hard hånd å undertrykke alle utfordringer mot sitt absolutistiske styre. Jang Bahadur Rana døde som følge av ei jaktulykke i Tarai i 1877, før han fylte 61 år. Rana-dynastiets arvefølgeliste. Jang Bahadurs spesielle arvefølgeliste, som i hans egen levetid skaffa seg allierte blant brødre og nevøer, skulle etter hans død bli en viktig kilde til ustabilitet i Rana-dynastiet. Etter hans død sørga hans brødre straks for for at den eldste av dem, Ranodwip Singh Rana, tok over både statsminister- og maharajatittelen. De to titlene fulgte hverandre i resten av Rana-tida. Dermed fikk ikke Jang Baadurs eldstre sønn, "Jagat Jang", den maharaja-tittelen faren hadde tiltenkt ham. Han og hans brødre følte seg snytt og intrigerte mot sin onkel maharajaen. Følgen var at Jagat Jang sjøl blei fjerna fra arvefølgelista til statsministerstillinga. Bedre gikk det for de 17 sønnene til Jang Bahadurs avdøde yngste bror, "Dir Shhamsher Kunwar Rana". For å sikre sin arvefølge, drepte de, leda av Bir Shamsher, i 1885 både sin onkel, statsminister og maharaja Ranodwip Singh Rana, og sin nevø, Jagat Jang. Jang Bahadurs familie blei flyktninger i India, og etter et siste forsøk på væpna kupp forsvant de ut av Nepals historie. Fra 1885 til 1951 herska "Shamsher"-greina av Rana-slekta. Men også den skulle raskt bli splitta av kamp om arvefølgen. Arvefølgen førte til at hver Rana-statsminister bygde palasser og samla så store rikdommer som mulig for å gi i arv til sine sønner, som han ikke kunne regne med ville følge ham i stillinga. Dette bidro til å gjøre Rana-styret upopulært. Kamper mellom forskjellige grupper om arvefølgen førte til at det danna seg stridende grupper. Rana-sønner som hadde mødre av lavere kaster blei dumpa fra arvefølgelista, og disse såkalte C-klasse Ranaene kjempa for å komme på lista igjen. Til slutt førte dette til at en del av Ranaslekta gikk i opposisjon mot diktaturet. Nepal Democratic Congress (Nepals Demokratiske Kongressparti) stifta i 1948, det ene av de to illegale partiene som i 1950 slutta seg sammen for å danne Nepals Kongressparti, var finansiert "Shubrana og Manabir Shamsher". Begge var C-klasse Ranaer. Sånn kom Jang Bahadurs arvefølgeliste til slutt til å bidra til revolusjonen som styrta systemet hans. Ranadiktaturet i Neplas historie. Jang Bahadurs politiske system skulle vare i over 100 år, fram til det blei styrta i 1951. Hans utenrikspolitiske allianse med Storbritannia holdt like lenge. London forsøkte å holde Rana-styret oppe til siste slutt. Deler av arven etter ham – bl.a. organiseringa av kastesystemet – fins fortsatt i dag. Under Ranaene var Nepal et svært isolert, brutalt diktatur, med arrogante herskere som forakta det store flertallet. De slapp ikke inn utlendinger (bortsett fra noen få diplomater) og tilmed nekta å bygge vei fra hovedstaden til utlandet. De tillot ikke fri presse og hindra at det blei bygd biblioteker og moderne skoler. Flertallet levde i dyp, middelaldersk fattigdom. Situasjonen for lavkaster, kvinner og nasjonale minoriteter var ekstra dårlig. Etter den første demokratiske revolusjonen har det vært vanlig å gi Jang Bahadur og Rana-diktaturet skylda for all denne elendigheta. Men Bahadur og Rana-ene som fulgte ham sto ikke for noe grunnleggende forskjellig fra Shah-kongene som de skøyv til side. Både parbatiya-ideologien som lå bak Mulukti Ajn, og utenrikspolitikken bygd på allianse med England og nasjonal isolasjon, tok Rana-dynastiet over fra Shah-kongene. Etter 1951 fortsatte også Shah-kongene med forsvar for kastesystemet, for hinduisme mot andre religioner, nepali mot andre språk, motstand mot kvinnefrigjøring og heroisering av arven fra Gorkha. Særlig gjaldt det når Shah-kongene hadde diktatorisk makt. Den viktigste forskjellen ser ut til å ha vært at Jung Bajadur og i hvert fall noen av hans Rana-etterfølgere var mindre vilkårlige, mer systematiske og intelligente enn de dummeste og mest blodtørstige av Shah-herskerne de erstatta. Ut fra denne synsvinkelen er det kanskje riktigere å se Jang Bahadur som en talentfull representant for et gammaldags og dypt rotfesta føydalt samfunnssytem, snarere enn som den viktigste grunnen til at dette samfunnsystemet har vart så lenge i Nepal. Londons postområder. Londons postområder er de postområdene som tilhører postbyen London. De fikk egne postkoder før nasjonale koder ble innført. Områdene dekker omkring 40% av Stor-London, mens resten av regionen er fordelt på 63 andre postbyer. Den første inndelingen i ti distrikter identifisert med bokstaver ble utført av sir Rowland Hill og innført i 1857 og 1858. I 1917 ble det innført nummererte underdistrikter på grunn av krigen. De ble beholdt, og bokstav- og tallkoden utgjør tilsammen første halvdel av den moderne postkoden. Distriktene ble delt inn etter sektorer, og så nummerert innenfor hver sektor. * Ithaka. Ithaka (gresk Ιθάκη, "Itháki") er en gresk øy i Det joniske hav, med et flateareal på 120 km² stor og har litt mer enn tre tusen innbyggere ifølge folketelling av 2010. Den er også en adskilt perifer enhet av joniske øyer, og det eneste kommunen av den perifere enheten. Øya ligger utenfor kysten av Kefallinia og til vest og innenfor synsranden av det greske fastlandet. Kommunen Ithaka omfatter en del småøyer. Hovedstaden, Vathy eller Ithaki, har en av verdens største naturlige havner. Dagens moderne Ithaka er anerkjent som Homers Ithaka, stedet hvor Odyssevs var konge, selv om beskrivelsene av Ithaka i "Odysseen" ikke stemmer helt overens med dagens topografi. Odyssevs lange reise tilbake til hjemlandet og sin hustru var et hovedelement i "Odysseen". Opprinnelsen til navnet. Det faktum at antikkens greske forfattere ofte benyttet seg av eponymiske forklaringer for å gjøre rede på navn via populære og om enn ikke alltid riktige etymologiske forklaringer gjør det mer sannsynlig at Ithakos er avledet fra Ithaca enn i motsatt forhold. Odyssevs' hjem. Siden antikken har Ithaka blitt identifisert som hjemmet til den mytologiske helten Odyssevs. Det blitt hevdet at Homers beskrivelse ikke stemmer overens med topografien til dagens Ithaka. Tre trekk i Homers beskrivelse er blitt pekt på som problematiske. Først, Ithaka er beskrevet som «lavtliggende» (χθαμαλή), men Ithaka er fjellrikt. For det andre, «lengst ut mot havet, mot solnedgangen» (πανυπερτάτη εἰν ἁλὶ... πρὸς ζόφον) er vanligvis tolket som at Ithaka må være øya som ligger lengst til vest, men øya Kefalonia ligger lengre vest enn Ithaka. Sist, det er uklart om dagens øy korresponderer med Homers Doulichion og Same. Den greske geografen Strabon, som skrev på 100-tallet e.Kr., identifiserte Homers Ithaka med dagens Ithaka. Ved å følge tidligere kommentatorer tolket han ordet oversatt over som «lavliggende» til å bety «nært til fastlandet» og frasen oversatt som «lengst ut mot havet, mot solnedgangen» til å bety «fjernest av alle mot nord». Strabon identifiserte Same som dagens Kefalonia, og mente at Homers Doulichion var en av øyene som i dag er kjent som Ekhinades. Ithaka ligger lengre nord enn Kefalonia, Zacynthos og øya som Strabon identifiserte som Doulichion, samsvarende med tolkning at Ithaka som «fjernest av alle mot nord». Strabons tolkning har ikke vunnet gjennomgående anerkjennelse. I de siste århundrene har forskere argumentert for at Homers Ithaka var ikke dagens Ithaka, men en helt annen øy. Kanskje det beste kjente forslaget er det til Wilhelm Dörpfeld som mente at den nærliggende øya Leukas var Homers Ithaka. Det har også blitt foreslått at Paliki, den vestlige halvøya av Kefalonia, er Homers Ithaka. Det har blitt argumentert for at på Homers tid var den vestlige halvøya adskilt fra Kefalonia av en kanal og siden blitt lukket av et jordskjelv. Det er imidlertid ingen vitenskapelige publikasjoner tilgjengelig som støtter denne teorien. Til tross for vanskelighetene med Homers beskrivelse av øya, i klassisk og romersk tid ble øya som i dag er kalt for Ithaka gjennomgående forstått som hjemmet til Odyssevs. Hellenistiske identifikasjoner av homeriske steder, slik som identifikasjonen av Lipari som øya til Aiolos, er vanligvis sett på med tvil, og tilskrevet antikkens turisthandel. Øya har vært kjent som Ithaka fra tidlig dato, noe mynter og inskripsjoner viser. Mynter har hyppig hatt portrettet til Odyssevs, og en inskripsjon fra 200-tallet f.Kr. referer til en lokal heltehelligdom for Odyssevs og leker kalt for Odysseia. Det arkeologiske stedet «Homers skole» på dagens Ithaka er det eneste sted mellom triangelen Lefkas-Kefalonia-Ithaka hvor Linear B har blitt funnet, i nærheten av kongelige levninger. Dagens forskere har generelt akseptert identifikasjonen av dagens Ithaka med Homers Ithaka, og forklarer uoverensstemmelsene mellom Odyssens beskrivelser og den faktiske topografien som et produkt av mangel på førstehåndskunnskap av øya, eller poetisk frihet. I 2010 ble det publisert informasjon at arkeologer på Ithaka har avdekket et kongelig palass som det hevdes er hjemmet til Odyssevs. Palassruinene er rundt 2800 år gamle, noe som stemmer med perioden Odyssevs skal ha vært konge på Ithaka. Arkeologene har også funnet rester av helladisk keramikk, og en brønn som skal ha vært 3300 år gammel. «Om oppdagelsen kan knyttes til Odyssevs eller ikke er til en viss grad spennende, men det viktigste er oppdagelsen av et kongelig palass», uttrykte den italienske arkeologen Adriano La Regina til den britiske avisen Telegraph. I dag. Øya ble rammet av store ødelegger under jordskjelvet i 1953. På 1970-tallet ble Kalamos adskilt fra provinsen og ble en del av prefekturet Lefkada, og provinsen Ithaka ble en ikkeprovinsiell kommune. Samfunn og landsbyer. Aetos, Afales, Agios Ioannis, Agia Saranta, Anogi, Exogi, Frikes, Kalivia, Kathara, Kioni, Kolieri, Lachos, Lefki, Marmaka, Perachori, Piso Aetos, Platrithia, Rachi, Stavros, Vathy/Ithaki. Parliament Hill (London). Parliament Hill («Parlamentsåsen») er et parkområde i det nordvestlige London, ved Hampstead Heath. Det administreres av City of London Corporation, selv om det ligger i bydelen Camden. Åsen er omkring 98 meter høy, og det er god utsikt over London og området nord for byen. Åsen ble tidligere kalt "Traitor's Hill" («Forræderåsen»). Det nåværende navnet ble gitt under den engelske borgerkrig, da parlamentets tropper okkuperte den. På folkemunne kalles deler av området "Kite Hill" («Drageåsen»), fordi mange drageflyvere samler seg der. Addington Hills. Addington Hills er en park i Upper Shirley i London. Den vedlikeholdes av bydelen Croydon. Navnet kommer fra det gamle sognet Addington som lå i området inntil det ble utviklet i 1930-årene. Området består for det meste av skog og heiområdet. Det er definert som en Site of Metropolitan Importance. Området er et populært utfluktssted for innbyggerne i nærheten, med mange gangveier til det sentrale Croydon. Det er et utsiktspunkt hvor man kan se utover det nordlige London, inkludert Docklands og Parliament Hill. Turveien London LOOP går gjennom parken, som er åpen hele døgnet. Russevåg. Russevåg er et sted og en grunnkrets i Lenvik kommune, Troms, beliggende på Senja, ved Solbergfjorden. Russevåg ligger innenfor Klauvneset, 3 km sør for Vågan og 14 km sør for Silsand. Fylkesvei 227 knyter bygda til resten av kommunen. Grunnkretsen Russevåg er den sydligste i kommunen og består av bygdene Russevåg og Solberg. Grunnkretsen tilhører Silsandområdet. Areal: 13,45 km². Skogsbison. Skogsbison er en særegen underart av av den amerikanske bison, som tidligere levde i Alaska og vestlige deler av Canada, spesielt i Alberta og i Nordvestterritoriene. Den lever hovedsakelig som navnet tilsier i skog og småskog. Arten skiller seg ut fra den andre amerikanske bisonarten slettebison, ved at den er litt større, den kan komme opp i over 900 kg og dermed det største landdyret i Nord-Amerika. Et annet kjennetegn som skiller den fra den mer vanlige slettebisonen er at ens høyeste punkt på kroppen er hos skogsbison et stykke foran punktet rett over forbena, mens hos slettebison er det høyeste punktet rett over forbena. Jakt reduserte antallet av skogsbison fra ca 168 000 til 250 individer i år 1900, men i de senere årene har antallet øket til rundt 9000 takket være freding som den kanadiske regjering gikk inn for. Tennis under Sommer-OL 2000. Venus Williams vant 2 gull under OL i Sydney. Tennis konkurransene under OL i Sydney i Australia besto av singel og dobbel både for kvinner og menn. Venus Williams tok to gull da hun vant både singel- og dobbelfinalen. Slettebison. Slettebison er en av to underarter av den amerikanske bison. Det er denne arten som utgjør hovedelen av bisonbestanden i Nord-Amerika. I 2006 ble de første slettebisonene sluppet ut i Elk Island National Park i Alberta i Canada. Det var første gangen denne typen bison har vært i dette landet siden den ble utryddet fra området omkring århundreskifte. Balladenatt. Balladenatt er et konsertarrangement i tilknytning til Kulturfestivalen i Sel i Gudbrandsdalen, der også teaterforestillingen over Kristin Lavransdatter, Kransen, gjennomføres. Konserten arrangeres av Jørundgard Middelaldersenter. Kulturfestivalen i Sel er knyttet til markering av verket Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset, der ballademotivet kan oppleves som et sentralt tema. Konserten har som målsetning å forfølge og belyse balladen i ulike musikkgenre og til ulike tider. Konserten vil formidle balladen i vid forstand, slik den kommer til uttrykk i både opera og kunstmusikk, jazz, pop og rock. Balladenatt er lagt opp som en populærkonsert både i forhold til artistvalg og repertoarvalg. Åge Aleksandersen, Ole Edvard Antonsen og sopranen Eli Kristin Hagen er sentrale artister første året konserten arrangeres i 2007. Konserten er en utekonsert, i stemningsfult miljø på tunet til Jørundgard middelaldersenter, der innspilling av Liv Ullmanns film om Kristin Lavransdatter forgikk. Konserten arrangeres lørdagen som ligger nærmest 1. juli. Stanisław Wojciechowski. Stanisław Wojciechowski (født 15. mars 1869 i Kalisz, død 9. april 1953 i Warszawa) var president i Den andre polske republikk fra 1922 til 1926. Han ble avsatt gjennom Józef Piłsudskis statskupp («maikuppet») i 1926. Wojciechowski, Stanislaw Wojciechowski, Stanislaw Wojciechowski, Stanislaw Primrose Hill. Primrose Hill er en ås på nordsiden av Regent's Park i London. Området rundt åsen, som består av både et park- og et boligområde, kalles ved samme navn. Åsen har god utsikt mot det sentrale London, og var en del av et område Henrik VIII anskaffet. I 1841 tilfalt det kronen, og året etter ble det ved et parlamentsvedtak en offentlig park. Deler av området har bebyggelse, for det meste viktorianske terrassehus. Det har alltid vært et av de mest fasjonable områdene i beltet mellom Londons kjerne og de ytre forstedene, og eiendomsprisene er høye. I oktober 1678 ble Edmund Berry Godfrey myrdet under mystiske omstendigheter på Primrose Hill, som dengang ble kalt Greenberry Hill, se avsnitt lenger nede. Området ble mye omtalt i britiske medier fra august 2006, da husokkupanter tok seg inn i et hus verdt flere millioner pund. De begynte å holde ukentlige rave-fester som varte hele natten, og naboene klaget over både støy, åpenlys bruk av narkotika og forsøpling. Kjente personer bosatt på Primrose Hill. Friedrich Engels hus på Primrose Hill Green, Berry og Hill på Greenberry Hill. På 1600-tallet var området kjent som Greenberry Hill, og her ble ved et merkelig sammentreff tre katolske prester ved navn Green, Berry og Hill hengt. Det begynte med at magistraten sir Godfrey 28.september 1678 ble oppsøkt av to protestantiske prester ved navn Titus Oates og Israel Tonge. Disse hevdet at de var i besittelse av dokumenter som beviste eksistensen av en sammensvergelse for å få kong Charles II avsatt, slik at hans katolske lillebror James kunne bli konge i stedet. I virkeligheten dreide det seg om falsknerier for å sette Englands katolikker i et dårlig lys. Oates og Tonge ville at sir Godfrey skulle bevitne deres edsavleggelse på at dokumentene var ekte. Han sa da at han måtte få vite hva som stod i papirene. Han beholdt også en kopi. Trolig advarte han også en katolsk bekjent av seg, Edward Coleman, om påstandene i dokumentene. 12.oktober 1678 forsvant sir Godfrey. 17.oktober ble han funnet i det som dengang ble kalt Greenberry Hill, død og gjennomstukket av sitt eget sverd. Men stikksåret hadde ikke blødd, og legen konkluderte med at han hadde vært død i 4-5 dager før han ble stukket. Sir Godfrey hadde merke etter kvelning rundt halsen, og konklusjonen ble at dette var dødsårsaken. En katolikk ved navn Miles Prance hevdet at han 14.oktober var blitt ført til et hus der han så sir Godfreys lik. Han innrømmet å ha vært delaktig i mordet, men hevdet at initiativet ble tatt av tre prester som han også navngav: Robert Green, Henry Berry og Lawrence Hill. Sir Godfrey skulle ha blitt lokket til dette huset, kvalt og fraktet til Hampstead. Senere trakk Prance forklaringen tilbake, men da han havnet i fengsel, ombestemte han seg. Slik ble prestene Green, Berry og Hill uskyldig hengt på nettopp Greenberry Hill. Prance innrømmet senere å ha avlagt falsk forklaring. Offisielt ble saken aldri løst. Det ble hevdet at sir Godfrey led av depresjoner, og at hans brødre forsøkte å skjule hans selvmord for at ikke hans eiendommer skulle bli beslaglagt av kronen. Kriminalforfatteren John Dickson Carr tok for seg saken i 1936, og konkluderte med at den sannsynlige bakmannen var Philip Herbert, 7.jarl av Pembroke. Bakgrunnen var at sir Godfrey hadde etterforsket Herbert for drap og funnet ham skyldig, men en benådning fra Parlamentet hadde reddet ham fra å bli henrettet. Herbert hadde både motiv og ressurser til å få sir Godfrey ryddet av veien. Som tilfeldig sammentreff minner hendelsen om da man på 1700-tallet i de britiske styrker i Karibia, fant en oberst "Quarrel" (= krangel), en oberst "Riddle" (= gåte) og en kaptein "Muddle" (= forvirring, kaos). Vinnie Paul. Vincent Paul "Vinnie" Abbott (født 11. mars, 1964 i Dallas, Texas, USA) er en heavy metal trommis og produsent som for øyeblikket er med i supergruppen Hellyeah, men er mest kjent for å være medlem og en av grunnleggerne av heavy metal-bandet Pantera. Han var også med på å grunnlegge heavy metal-bandet Damageplan i 2003 med sin nå avdøde bror, Dimebag Darrell. Liv og karriere. Vinnie Paul er sønn av Carolyn og Jerry Abbott, en metal-musikk komponist og produsent. Han spilte i Pantera, Damageplan og Rebel Meets Rebel med sin bror, avdøde gitarist Dimebag Darrell. Hans profesjonelle musikalske forhold til sin bror gjorde at de ofte ble sammenlignet med Eddie og Alex Van Halen. Vinnie Paul er velkjent for sin ekstremt sterke trommespilling, og spesielt for hans "tordnende" dobbelpedal på basstrommen, som nevnt i en artikkel i Sabian. Noen gode eksempler på hans spillestil kan bli hørt ekstra bra på Domination fra albumet Cowboys from Hell og Becoming fra albumet Far Beyond Driven. Mike Portnoy, trommis i Dream Theater, har nevnt at Vinnie Paul er en av hans største innflytelser. Pantera. Vinnie Paul grunnla heavy metal-bandet Pantera i 1981 med broren sin Dimebag Darrell på gitar, Rex Brown på bass, Terry Glaze på gitar, og Donnie Hart som vokalist. Da Hart sluttet tok Glaze over som vokalist, og bandet gav ut tre album med den oppstillingen. Pantera rekrutterte vokalist Phil Anselmo for å erstatte Glaze i 1988. Innen 1990 hadde bandet signert en kontrakt med Atco Records og gav ut "Cowboys from Hell", som viste seg å være punktet da bandet snudde helt om. I løpet av fire studioalbum til, ett konsertalbum og ett samlealbum, ble bandet nominert til fire «Grammy»er for Best Metal Performance, i 1995 for "I'm Broken", i 1997 for "Suicide Note Pt. I", i 1998 for "Cemetery Gates" og i 2001 for "Revolution Is My Name." I 2001 bestemte Anselmo seg for å sette Pantera på pause på grunn av ryggsmerter, mens han turnerte og spilte inn album med hans sideprosjekter. Panteras offisielle oppløsning skjedde i 2003 som en følge av flere grunner, men hovedsakelig på grunn av en pågående krangel mellom Anselmo og resten av bandet, selv om Rex så ut til å være ganske nøytral om alt. I de følgende årene kom det til å være mye ondt blod mellom Vinnie og Anselmo, og til dags dato snakker ikke de to med hverandre. Phil har sagt at han skulle ønske Vinnie kunne tilgi ham, og at de kunne bli venner igjen, men Vinnie Paul holder fast ved at han aldri vil snakke med Anselmo igjen. I perioden da Pantera stod på vent, slo Abbott-brødrene og Rex Brown seg sammen med David Allan Coe og dannet "Rebel Meets Rebel" i 2000. Damageplan. Abbott-brødrene grunnla heavy metal-bandet Damageplan med daværende tatovør, Bob Zilla på bass, og tidligere gitarist i Halford, Patrick Lachman som vokalist. De spilte inn ett album, "New Found Power", som ble utgitt i februar 2004. Den 8. desember 2004, mens de turnerte for å støtte Damageplan sitt album, ble Dimebag Darrell skutt på scenen av tidligere US Marine Nathan Gale på Alrosa Villa i Columbus, Ohio. Damageplan ble oppløst like etter dette skjedde. Senere prosjekter. Etter at Damageplan brøt opp, grunnla Vinnie Paul Big Vin Records i februar 2006, og ga ut "Rebel Meets Rebel" samt en DVD, "Dimevision, Volume 1". Paul skriver en månedlig Spørsmål-Og-Svar-kolonne i "Revolver". Paul har også avtaler med Pearl drums, Sabian cymbaler, og Vic Firth trommestikker. Han pleide også å ha avtaler med Tama Drums og Remo. Hellyeah. Etter at hans bror døde, var Vinnie Paul usikker på om han ville fortsette med musikk, men ble til slutt med i supergruppen Hellyeah. Hellyeah består av vokalist Chad Gray og gitarist Greg Tribbett fra Mudvayne, gitarist Tom Maxwell fra Nothingface, og bassist Bob Zilla fra Damageplan, som erstattet den originale bassisten Jerry Montano. Trommer. Vinnie Paul spiller på et Pearl MRX Masters Series: In snake skin finish (Vinnie Paul Custom Wrap) Nylig har Vinnie Paul byttet til ddrum drums. Vic Firth Stikker. Er ofte sett spillende med stikkende baklengs, og slår trommene med den butte enden. Innflytelser. Vinnie Paul sa i ett intervju i 2005 at "My biggest drummer influence is Neil Peart, but I have a lot of other guys I'd like to name, but I can't." mens han lo. Vinnie sa i Vic Firth sitt intervju at hans største innflytelse er Peter Criss fra Kiss. Thames Barrier. thumb Thames Barrier er en kontrollstruktur som regulerer vannstanden i Themsen ved Woolwich i London. Det er verdens nest største bevegelige demning etter Oosterscheldekering i Nederland. Byggingen startet i 1974, og barrieren stod ferdig i 1984. Den befinner seg på et sted hvor elven er 523 meter bred. Den deler Themsen inn i seks seilbare og fire mindre ikke seilbare kanaler mellom ni store betongbrygger. Portene er radiale, det vil si formet som halvsylindre, og kan roteres slik at de danner en barriere. De kan også heves for vedlikehold. De fire portene i midten er 61 meter lange, 10,5 meter høye og veier 1500 tonn, mens de ytre portene er 31,5 meter lange. Det er også fire senkbare porter ved bredden. Portene er normalt åpne slik at skipstrafikk kan seile gjennom, men når det er nødvendig lukkes de for å hindre at vannstanden øker innenfor barrieren. Før 1990 ble demningen i snitt stengt en til to ganger i året, men etter 1990 har de vært stengt i snitt fire ganger i året. Det er beregnet at havnivået vil ha steget så mye i 2030 at dagens barriere ikke lenger kan beskytte London mot oversvømmelser, men i verste fall kan dette inntreffe allerede fra 2010. Oversvømmelser vil fortsatt kunne begrenses, men sannsynligheten for at de kan stoppes vil minske betraktelig. Det er på grunn av dette satt i gang planlegging for å bygge en ny barriere Ramirent. Ramirent er et av de største utleieselskapene innen maskiner og utstyr i Norden og i Sentral- og Øst-Europa. Selskapet ble grunnlag i 1955 i Finland som spikerfabrikken Rakennusmies. Ramirent Norge. Ramirent i Norge het Bautas frem til 1. juni 2010. Bautas ble etablert som et datterselskap av Veidekke ASA i 1997. De kjøpte etterhvert opp flere andre utleieseskaper, blant annet Altima og Stavdal Maskinutleie. I 2002 solgte Veidekke ASA Bautas til Ramirent. Planlagt by. En planlagt by eller ny by er en by eller et tettsted som har blitt planlagt fra begynnelsen av og som har vokst frem mer eller mindre i tråd med planen. Flere av verdens hovedsteder er slike planlagte byer, blant annet Washington D.C., Canberra, Brasilia og Islamabad. Planlagte byer finnes også i en rekke tidligere kolonier, ikke minst i Nord- og Sør-Amerika. I Storbritannia brukes betegnelsen "new town" på planlagte byer som ble grunnlagt i det 20. århundre for å avlaste storbyene. Eksempler på slike byer er Telford og Milton Keynes. Vormedal. Vormedal er et tettsted som ligger i Karmøy kommune rett sør for Haugesund, ofte kalt fastlands-Karmøy. Befolkningstallet er på rundt 2700 innbyggere. Historie. Vormedal lå opprinnelig under prestegården på Avaldsnes, og utgjorde den ene enden av den gamle kirkeveien som gikk fra Aksnes i øst til Vormedal i vest og forbandt henholdsvis Førresfjorden med Karmsundet, hvor det var mulig å ta båt over til Avaldsnes kirke. Kirkeveien ble åpnet i 1864 etter 12 år med undersøkelser og planlegging, og var svært viktig for kirkegjengere i området helt frem til Førresfjorden kirke åpnet i 1893. Etter dette ble den gradvis mindre viktig; Tuastadveien (idag Gamle Tuastadvei) mellom Snik og Røyksund ble åpnet rundt 1893, og forbandt Røyksund, Snik og Vormedal. Spannevegen ble åpnet en gang like over århundreskiftet, og ble en viktig forbindelse mellom Røyksund og Haugesund, via Aksnes og Spanne, og gjorde en del av trafikken som tidligere måtte gå via sjøveien eller Vormedal overflødig. Idag har FMC BioPolymer en fabrikk på Vormedal i nærheten av det gamle møllebruket, hvor de blant annet produserer Alginat til bruk i legemiddelindustrien. Vormedal har den eneste ungdomsskolen på Fastlands-Karmøy, som dekker Norheim, Kolnes, Spanne, Tuestad og Røyksund. Vormedal har også en ny barneskole som heter Mykje skole, som sto ferdig i 2008 som dekker Vormedal, Moksheim og Snik, og når Tuastad skole legges ned sommeren 2012 vil den også dekke Tuastad, Røyksund og Fosen. Vormedal har idag en av to brannstasjoner på fastlands-Karmøy og er bemannet av frivillige mannskaper. Det er usikkert om denne vil bli værende på Vormedal, til tross for at den historisk har hatt en viktig plassering i tilfeller hvor stor kø eller ulykker i forbindelse med Karmsundsbrua har gjort fremkommeligheten vanskelig. Plassert like i nærheten av brannstasjonen finner man også et grendehus og et lite kjøpesenter, med tilhørende bussholdeplasser med forbindelse mot Oasen på Norheim samt Snik og Røyksund. Rundt Vormedal finnes det flere turområder, blant annet lysløype gjennom Norheimskogen og Moksheimskogen, i tillegg til gamleveien fra Snik til Røyksund, kirkeveien, samt løyper rundt Vormedalsvannet og Tuestadvannet. Lambeth Palace. Lambeth Palace sett fra den andre siden av Themsen Lambeth Palace er erkebiskopen av Canterburys offisielle residens i London. Palasset ligger ved Themsen i Lambeth, ikke langt fra Palace of Westminster. Det ble overtatt av erkebiskopen omkring år 1200. I moderne tid er palasset mest kjent for Lambeth Conference, en konferanse for alle anglikanske biskoper som holdes hvert tiende år. José Ángel Gómez Marchante. José Ángel Gómez Marchante (født 30. mai 1980) er en spansk tidligere profesjonell syklist. Høydepunktet i karrieren hans er seieren i Baskerland rundt 2006 der han vant den siste tempoetappen som gav han seieren i sammendraget. I 2004, da han syklet for Paternina-Costa de Almeria-laget, kom han på 8. plass i sammendraget i Vuelta a España. Sesongen etter kom han på 7. plass i Dauphiné Libéré. Rustam Garifoullin. Rustam Garifoullin (født 20. mai 1978) er en russisk funksjonshemmet langrennsutøver og skiskytter. Eksterne lenker. Garifoullin, Rustam Garifoullin, Rustam Haabløse Slægter. "Haabløse Slægter" er en roman av den danske forfatteren Herman Bang. Romanen var Bangs debutbok, og kom ut med 601 sider på J.H. Schubothes Boghandels Forlag i København i 1880, da forfatteren var 23 år gammel. "Haabløse Slægter" regnes som et tidlig verk i den strømningen i europeisk litteratur mot slutten av 1800-tallet som kalles dekadansen. Boka vakte oppsikt på grunn av sine intense skildringer av et erotisk forhold mellom en moden kvinne og en langt yngre mann, og i 1881 innledet påtalemakta straffesak mot forfatteren. Bang ble kjent skyldig i å ha spredt et «utugtigt Skrift», og ble dømt til å betale ei bot på 100 kr. Romanen ble konfiskert, men hadde da rukket å nå vidt ut på grunn av oppstyret. For å få boka gjenutgitt valgte Bang å omarbeide manuskriptet, og i 1884 kom «2. ændrede Udgave» med skriftlig tillatelse fra politiet. Her hadde Bang dels omskrevet, dels strøket en del av de avsnittene som dommen var bygd på. I 1905 kom Bang med en tredje utgave, som i mange år ble stående som den endelige. Først i 1965 kom førsteutgaven i nytt opptrykk. Handling. "Haabløse Slægter" forteller historia om William Høeghs ulykkelige liv. Han er av en århundregammel dansk adelsslekt som det i de siste generasjonene er gått tilbake med. Faren er en eventyrer og ødeland med et nervøst sinn som stundom slår ut i ren galskap. Når han dør, er familien ruinert. William er helt sia barndommen drevet av en trang til å gjenreise slektas storhet, en drøm som mora støtter godt oppunder. William er ment å hjelpes fram til eksamener av mer velstående slektninger, men slår snart inn på en bane som skal føre han bort fra studiene. En ungdomskjæreste tenner ideen om at han er bestemt for en karriere ved teateret, og fra det øyeblikket er alle William Høeghs tanker og handlinger retta inn mot dette målet. Høytlesning har gjennom hele oppveksten vært en kjær sysselsetting hos mora og William, som har skifta på å lese for hans to yngre søstre Nina og Sofie. En forestilling han får overvære som halvvoksen har trukket han inn i teaterets magiske sfære, og når han får rosende ord av en profesjonell skuespiller etter en skoleforestilling, mener han å ha fått bekrefta at han har talent. Samtidig nages han av tvil om talentet. Mange små hint fra omgivelsene om at talentet kanskje ikke er så uomtvistelig, gir næring til tvilen. Særlig er det tydelig at Nina ikke er overbevist, men hun er engstelig for brorens psykiske helse, og tør aldri snakke rett ut med han. William flytter til København for å være nær de betydningsfulle kretsene, men drives hele tida mellom tvil og tro. Endelig får han anledning til å prøvespille, men prøven ender i katastrofe. Fiaskoen etterlater William i et fullstendig eksistensielt vakuum. I ren fortvilelse kaster han seg ut i et hemningsløst erotisk forhold til den mye eldre og noe berykta grevinne von Hatzfeldt. Forholdet bryter han ned ytterligere, og han beveger seg mot en økonomisk og moralsk undergang. En betydningsfull biperson er forfatteren Hoff, som prøver å hjelpe William til et nytt fotfeste i livet. Hoff er den inkarnerte dekadanse, som har funnet en måte å holde ut tilværelsen på – etter at alle verdinormer er kjent døde. Når Høegh ikke lenger kan spille teater, kan han skrive om teater, mener Hoff. William gjør også noen forsøk som kommer på trykk, men oppgir snart det hele. Han kaster seg ut i hovedstadens natteliv, og med et overforbruk av penger som peker mot undergangen. Til slutt ender han med å skrive falsk på en veksel. William Høegh ender likevel der han begynte – ved teateret. Ikke som den store skuespilleren som har brakt Høegh-navnet tilbake på folks lepper – derimot som den upåaktede William Høst ved et lite provinsteater. I sluttscenen opplever han i et inspirert øyeblikk å bevege sitt uerfarne provinspublikum, men nekter å komme fram for å motta applausen. I sin andre versjon fra 1884 lar forfatteren Høeghs liv ende med selvmord. Forskjellen mellom de to versjonene er mindre enn det kan se ut til – i den opprinnelige versjonen er William åndelig død, dømt til å henslepe livet i en virkelighet som er uten betydning for han. Ekeberghallen. Ekeberghallen er en idrettshall som ligger på Ekebergsletta i Oslo. Hallen ble bygget i 1973 og utvidet 1981. Den er på 3 800 m². Den brukes blant annet i forbindelse med Norway Cup. Hallen er oppmerket og avdelt i syv badmintonbaner, tre håndballbaner, én tennisbane, seks volleyballbaner og er fullt utstyrt for friidrett. Den har 15 garderober, lydanlegg, scene/bord og stoler for alternativ bruk. Ekeberghallen blir ved flere anledninger også brukt til annet enn idrettsarrangementer. Særlig i weekenden stilles hallen til disposisjon for ulike arrangementer. St. Georgs katedral (Southwark). thumb thumb St. Georgs katedral i Southwark i London er domkirken til det katolske Southwark erkebispedømme. Den ligger på Lambeth Road, rett ovenfor Imperial War Museum. Den første katedralen stod ferdig i 1848, og var tegnet av Augustin Pugin. Den ble sterkt skadet under andre verdenskrig, og den nåværende katedralen ble innviet i 1958. Katedralen har en sterk kortrafisjon, med et gutte- og mannskor som synger under gudstjenester på søndager og festdager, og et pikekor som synger under en av søndagsgudstjenestene. London South Bank University bruker hver sommer katedralen til sin avslutningsseremoni. Georgs katedral, Southwark Georgs katedral, Southwark London Central Mosque. thumb London Central Mosque er en stor moské ved Regent's Park i City of Westminster i London. Den ble tegnet av sir Frederick Gibberd og stod ferdig i 1978 med en fremtredende gyllen kuppel og en høy minaret. Hovedsalen rommer mer enn to tusen troende. Innsiden av kuppelen er dekorert med abstrakte mønstre, i tråd med islamsk tradisjon. I tillegg til bønnerom, undervisningsrom og kontorer finner man også en liten butikk og en halalkafé. Ved siden av moskeen ligger et islamsk kultursenter, som ble gitt som en gave til det muslimske samfunnet i London og åpnet av Georg VI i 1944. MS «Bourbon Dolphin». MS «Bourbon Dolphin» var et ankerhåndteringsskip eid av rederiet Bourbon Offshore Norway i Fosnavåg. Det var bygget ved Ulstein Verft i 2006 og var av typen «Ulstein A102.» Skipet kantret under flytting av anker for den halvt nedsenkbare flyteriggen Transocean Rather om lag 75 nautiske mil nordvest for Shetland, klokka 18.20 den 12. april 2007. Sju av mannskapet på 15 ble reddet i live, tre ble funnet omkommet og fem er fortsatt savnet. De overlevende ble fløyet inn til Lerwick på Shetland. Ifølge vitneutsagn kom ankerkjettingen over på babord side av båten og dro den rundt. Skipet ble liggende lenket til boreriggen med kjølen i været. Av sikkerhetshensyn valgte man derfor å evakuere 72 av den 99 mann store besetningen på Transocean Rather. I løpet av fredag 13. april gjennomførte dykkere fra Royal Marines flere dykk ved båten for å lete etter savnede. Søket måtte avsluttes av sikkerhetshensyn. Etter dette ble redningsaksjonen omdefinert til en bergingsaksjon. Første del av denne operasjonen var å kutte ankerkjettingen som forbandt skip og borerigg. Søndag 15. april kl. 22.16 sank «Bourbon Dolphin» på 1100 meters dyp. Havaristen var da klargjort for slep inn til Collafirth på Shetland. Forsikringselskapet Gard har meddelt at det er mulig, men teknisk krevende å heve skipet. Prisen for en slik operasjon vil imidlertid være så høy at man ikke anbefaler noen heving. Sjøforklaring. Under sjøforklaringen kom det frem at rett før kantringen hadde man på Bourbon Dolphin forsøkt å ta ned indre styrbord styrepinne (Towing-pin). Dette var ikke mulig på grunn av for stort trykk fra ankerkjettingen mot pinnen. Skipet ble deretter rettet et par grader opp mot styrbord. Dette lettet trykket på styrepinnen som dermed lot seg senke. Ankerkjettingen raste samtidig mot babord og skipet la seg over. Samtidig stoppet begge hovedmotorene på styrbord side. Man prøvde deretter å trykke på nødknappen som mannskapet trodde skulle løse ut all kjetting og dermed lette kraften på skipet. Det viste seg at systemet, et nyinstallert vinsjesystem, ikke var konstruert for nødutløsning, men for kontrollert utløp av kjetting ved strømbrudd. Dette var ikke noen av mannskapet klar over, og da nødutløseren ble trykket, ble ikke ankerkjettingen sluppet raskt nok ut. Skipet ble deretter dratt rundt av vekta fra ankerkjettingen. I etterkant av sjøforklaringen nedsatte Justis- og politidepartementet en egen granskingskommisjon for å undersøke forholdene i forkant av ulykka mer grundig. Kommisjonen skal ha ferdig sin rapport til 1. februar 2008. Bestemmelsesnøkkel. Bestemmelsesnøkkel er en «nøkkel» som gir en løsning eller et svar. En bestemmelsesøkkel er oppbygd av spørsmål, der en må velge riktig eller galt. Ut ifra valgene blir en ledet til neste spørmål. Tilsist ender en opp med svaret eller løsningen. Bestemmelsesnøkkeler brukes innen flere fagområder. Kanskje blir de særlig brukt innen biologi, for å bestemme arter, eller grupper av arter i naturen. Men også innen flere andre fag blir slike bestemmelsesnøkler brukt. Blant annet til feilsøkning, der den ene etter den andre muligheten utelukkes. Zoologi. Her er et lite utvalg av zoologiske bestemmelsesnøkler. De fleste er ikke tilpasset norske arter. Noe som trolig gir feil bestemmelse. Særlig gjelder det nøkler som går til artsnivå, fordi arter har ulike utbredelsesområder. Det vil si at noen av artene i nøkkelen ikke finnes i Norge, mens andre norske arter ikke er medtatt i nøkkelen. Mens de generelle nøklene passer best og gir antakelig et riktig svar, men ikke på artsnivå. Ataraksia. Ataraksia (gresk: "Ἀταραξία") er et uttrykk som ble brukt av Pyrrhos og Epikur for frihet fra bekymring, altså at man ikke bekymrer seg for noen ting. Det kan sammenlignes med likegyldighet. For stoikerne var ataraksia synonymt med den eneste sanne gleden som er mulig for et menneske. Hallingdalsvassdraget. Hallingdalsvassdraget er en del av Drammensvassdraget og har et areal på 5 237 km². Hovedelva er Hallingdalselva som har en lenge på 220 km. Hallingdalselva har sitt utspring i de vestre delene av Hardangervidda og renner østover, senere sørover gjennom Hallingdalen. Elva renner ut i Krøderen og kalles Snarumelva fra utløpet av Krøderen til den renner ut i Drammenselva ved Geithus. Hallingdalselva. Hallingdalselva eller Hallingdalselve (offisiell skrivemåte), er ei norsk elv med en lengde på 220 km og et nedslagsfelt 4 587 km². Den er hovedelva i Hallingdalsvassdraget. Elva har sitt utspring på Hardangervidda. Usta fra Ustevatn og Holselva fra Strandavatnet løper sammen litt nord for Strandfjorden. Etter Strandfjorden går den nordøstover til Gol, der den svinger mot sørøst og renner gjennom Hallingdal. Sør for Nesbyen har den noen av sine bredeste partier. Brommafjorden er et av disse partiene. Hallingdalselva renner ut i Krøderen ved Gulsvik. Fra Krødern bytter den navn og kalles Snarumselva. Denne løper sammen med Drammenselva før den faller i sjøen ved Drammen. En rekke elver munner ut i Hallingdalselva. Noen av disse er Votna, Lya, Hemsil, Todøla og Rukkedøla. Ovenfor Gol er det sterkt fall i elva, og Oslo kommune eier en rekke kraftverk som utnytter disse fallene. For å unngå at store partier av elva ligger tørrlagt, er det bygget mange terskeldammer. Ilam distrikt. Ilam er et av Nepals 75 distrikter. Distriktet ligger i det nepalere kaller "åsene". Ilam hører til "Mechi sone" i "Østregionen". I vest grenser Ilam mot Morang, i nord mot distriktet Panchtar. Ilam grenser mot Indias delstat Vest-Bengal i øst. I sør grenser det mot Jhapa distrikt. Største by er Ilam (befolkning 2005 anslått til 17 492). Det store innlslaget av andre religioner avspeiler det kraftige innlsaget av kirat-befolkning (spesielt limbu), som dyrker kiranti-religionen. Fra folketellinga i 1991 til 2001 sank tallet på de som oppga at de var hinduer fra 63,5% til 47,3%, mens antallet som oppga "andre religioner" vokste fra 20,9% til 37,0%. Dette avspeiler den økende nasjonale bevisstheten blant kirat-befolkninga i det østlige Nepal. Illam er kjent for sin te-produksjon, som begynte samtidig med tedyrkinga over på den andre sida av grensa i India sist på 1800-tallet. I tillegg til te dyrkes bl.a. te, kardemomme, ingefær og poteter, og det drives med melkeprodukson. Distriktet er kjent for sjeldne fugle- og dyrearter, bl.a. rød panda. Jean-Baptiste Oudry. Jean-Baptiste Oudry (født 17. mars 1686 i Paris, død 30. april 1755 i Beauvais) var en fransk rokokkomaler, grafiker og gobelindesigner. Han er mest kjent for sine dyrebilder og jaktscener. Oudry var sønn av "Jacques Oudry", maler og kunsthandler, gift med Nicole Papillon som var i familie med grafikeren "Jean-Baptist-Michel Papillon" Faren var også leder på kunstskolen "Académie de St-Luc", hvor både han og to av hans eldre brødre var elever. 21. mai 1708 besto alle tre brødrene eksamen. 1709 giftet han seg med datteren av en speilmaker ("miroitier") som han ble kjent med ved å gi privattimer i maling. Han begynte som hjelpelærer ved "Académie de St-Luc" i 1714, og ble lærer (fransk:"Professeur") fra juli 1717. Han ble medlem av det ærverdige Académie Royale de Peinture et de Sculpture to år senere og fikk professorat ved akademiet i 1743. Han laget lenge bare portretter, men tok etterhvert opp stilleben med frukt og dyr - og religiøse temaer som Jesu fødsel, helgenbilder (St. Gilles) og det kjente motivet Vismennenes tilbedelse Gjennom en venn ble han introdusert for "den kongelige stallmester" som kjøpte to av hans bilder. Dette førte i sin tur til at Oudry etterhvert ble oppnevnt til «maler av den kongelige jakt» med faste portretteringer av nedlagt vilt. Han fikk atelier i Tuileriene og bolig i Louvre. M. Hultz, rådgiver for "Académie de Peinture", bestilte en "buffet" eller stilleben med sølvtallerkner, mugge, frukt og vilt.(utstilt i Paris Salon 1737). Oudry ba beskjedent om ti pistoles(gullmynt) men fikk 25, som kjøperen mente det var ærlig verd. Noen år senere var det Louis XV selv som ville ha bilde, som ble plassert på hans yndlingsjaktslott Château de Choisy. En av kongens finanssekretærer, Louis Fagon hadde to hus som han ville ha dekorert, og Oudry fylte husene i Vauré og Fontenay-aux-Roses med arabesker, blomster og fugler. Fago hadde i oppdrag å gjenoppvekke den noe fortapte gobelinproduksjonen i Beauvais, som hadde blomstret under Jean-Baptiste Colbert. Oppgaven ble delegert til Oudry og hans partner Besnier i 1734. Snuoperasjonen ble svært vellykket og lønnsom for alle parter, og han ble inspektør og kartongleverandør til alle de franske fabrikkene. Det meste av hans arbeidskapasitet i 1730-årene ble bundet opp til dette. Han forsøkte å bruke camera obscura som hjelpemiddel, men ble skuffet over forvrengningene av perspektiv og lys/skyggeeffekter, som ikke passet med hva han så. Selv om han var mest kjent som dyre- og jaktmaler, gjorde han også portretter, historike scener, landskaper, og imiterte bas relieff i monokromatisk fremstilling, kalt "en camaïeu", brukte pastell og laget raderinger. Han fikk ofte sendt til seg sjeldne fugler for at han skulle tegne dem. Han fikk tilbud om å arbeide for både tsaren av Russland og kongen av Danmark, men foretrakk å bli hjemme. Da Fagon ble avløst av de Trudaine, ble han avlastet for noen av pliktene i gobelin-sektoren. Han fikk to slaganfall på rad, og døde kort tid etter det andre. Han ble gravlagt i St. Thomaskirken i Beauvais, som ble ødelagt i 1795. Minnetavlen forsvant, men ble funnet og står nå i Saint Etienne-kirken. Hans sønn, Jacques-Charles Oudry'", ble også maler, men ikke så kjent som faren. Eksterne lenker. Oudry, Jean-Baptiste Oudry, Jean-Baptiste Oudry, Jean-Baptiste Neasden Temple. thumb Neasden Temple er et hindutempel i Neasden i London. Det tilhører Bochasanwasi Akshar Purushottam Swaminarayan Sanstha (BAPS), og var det første tradisjonelle hindutempelet i Europa; alle tidligere templer i verdensdelen var ombygde sekulære byggverk. Det er også, ifølge "Guinness rekordbok", det største hindutempelet utenfor India, men det har fått konkurranse fra Balaji Temple i West Midlands. Ewald Friedrich von Hertzberg. Ewald Friedrich greve von Hertzberg Ewald Friedrich greve von Hertzberg (født 2. september 1725 i Lottin, død 1795 i Berlin) var prøyssisk krigsminister under Fredrik den store. Hertzberg ledet de prøyssiske forhandlingene som ledet til freden i Hubertusburg. 15. februar 1763 undertegnet han fredstraktatene med Østerrike og Sachsen som avsluttet syvårskrigen. Han bodde på Schloss Britz og er begravet i Dorfkirche Britz. Hertzberg, Ewald Friedrich von Hertzberg, Ewald Friedrich von Hertzberg, Ewald Friedrich von Stamford Hill. Stamford Hill er et sted i den nordlige delen av Hackney i London. Området har en av de største grupper av hasidiske jøder i Europa. Historie. Stamford Hill ligger over Stoke Newington, der den romerske veien Ermine Street krysser veien fra Clopton til Hackney. Utviklingen av området begynte rundt år 1800, og i løpet av det neste århundret ble det reist mange eksklusive boliger der. London Road ble et viktig kommersielt senter for den voksende befolkningen. Det ble opprettet togforbindelse, og omkring 1880 ble det også laget forbindelse mellom trikkene fra nord-London og Hackney-trikkene, slik at Stamford Hill ble et viktig knutepunkt. Området fikk mange prominente jødiske innbyggere. Ettersom bebyggelsen spredde seg flyttet de fleste av de kjente familiene, som Montefiorefamilien, vekk fra området. Dissenteren, filantropen, abolisjonisten og parlamentsmedlemmet Samuel Morley flyttet til Stamford Hill omkring 1860. Fra 1880-årene kom en ny gruppe jøder til området, på flukt fra fattigdommen på Londons østkant. I 1915 ble New Synagogue flyttet dit for å betjene den voksende jødiske gruppen. I 1926 ble Union of Orthodox Hebrew Congregations opprettet i området, og dette ble etterhvert en magnet for ortodokse jøder som flyktet fra stalinisme og nazisme. Tilflyttingen fra andre deler av London holdt seg også, og etter andre verdenskrig bosatte mange av de som hadde mistet sine hjem i andre bydeler i nye boliger der. Blant kjente hasidiske ledere i Stamford Hill finner man Shotzer Rebbe og rabbi Chanoch Dov Padwa som bodde der fra 1955 og var Union of Orthodox Hebrew Congregations' åndelige leder inntil sin død i 2000. Det moderne Stamford Hill. Området er et senter for hasidisk jødedom, og har derfor blitt kalt "a square mile of piety", «en kvadratmile med gudsfrykt». Jødiske menn i tradisjonelle klær er svært synlige. Båndene til slekters opprinnelsesland, særlig i Øst-Europa, har blitt bevart av mange både i klesvalg og form for gudsdyrkelse. Det er også mange som har sterke bånd til jødiske samfunn i andre land. Den største menigheten er Satmar, som har fem synagoger og flere tilknyttede menigheter. Den nest største er Belz, som har to eller tre synagoger. Totalt er det antatt at det er over femti synagoger i området, som også trekker til seg troende fra Stoke Newington, Upper Clapton og Tottenham. Området har en sabbatsherold, som ved inngangen til sabbaten og høytider spiller jødisk musikk, en lokal versjon av sabbatssirenen som brukes i israelske byer. Det er også en egen redningstjeneste, Hatzola (hebraisk for «redning»), som drives av frivillige. På grunn av spesielle matregler er det et stort antall butikker som selger koshermat. Hasidiske familier har gjennomsnittlig 5,9 barn, hvilket er omkring to og en halv gang landsgjennomsnittet. Dette har ført til at mange familier i området lever i overfylte leiligheter. Bydelsforvaltningen benytter seg av nasjonale retningslinjer for byplanlegging, hvilket legger begrensninger på bygging av flere boliger. Dette har ført til konflikt mellom forvaltningen og det jødiske samfunnet representert ved Union of Orthodox Hebrew Congregations. En løsning som har blitt foreslått er å opprette et nytt ortodokst jødisk samfunn med omkring 300 hjem i Milton Keynes. Mange ønsker ikke å forlate Stamford Hill, blant annet fordi man der finner alt man trenger for å kunne leve i tråd med hasidiske regler, men samtidig er det klart at det er svært stort press på området. Mykstarter. En "mykstarter" er en elektronisk enhet som brukes til styring av elektriske vekselstrømsmotorer. Ved fasesnittstyring sørger mykstarteren for at motoren starter sakte og forsiktig på lav spenning. Når mykstarteren gradvis åpner for større deler av halvperiodene til nettspenningen vil motorens dreiemoment og derved turtall øke til den til slutt får tilført hele nettspenningen og motoren går på fullt turtall. Hovedkomponenten i mykstarteren er 2 eller 3 krafthalvledere (tyristorer) og et tilhørende elektronisk styrekort. Innstilling av start- og stopptid, startmoment etc. gjøres via potmetere og brytere eventuelt operatørpanel på fronten av mykstarteren. Edgware. Edgware er et forstadsområde i det nordlige London. Det ligger omkring femten og en halv kilometer nordvest for Charing Cross. Det meste av området ligger i Barnet, men en liten del i vest tilhører Harrow. Det er for det meste et bolig- og handelsområde, som har forbindelse med andre deler av London gjennom Northern-linjen og flere bussruter. Det renner to små elver gjennom Edgware, Edgware Brook og Deans Brook, begge bielver til Brent. Ifølge folketellingen i 2001 var 36,9% av innbyggerne jøder. Det var frivillig å svare på spørsmålet om religiøs tilhørighet, og man regner med at mange valgte å la være å svare på det, ikke minst blant jøder som av historiske årsaker har en motvilje mot registrering av religiøs tilhørighet. Ut fra medlemskap i synagoger er hele 47% jøder, men dette tallet kan være noe for høyt på grunn av dobbeltregistrering. Salomos salmer. Salomos salmer fra intertestamentlig tid, ca. 50 f.Kr., er atten salmer som kun kjennes fra greske og syriske oversettelser fra hebraisk grunntekst. Salmene var inkludert i den greske oversettelsen av Det gamle testamente, Septuaginta (LXX). Bakgrunn og tilblivelse. Bokens historiske og sosio-politiske kontekst er omtrent midten av det første århundre f.Kr. Salmenes skildrer etter all sannsynlighet politiske begivenheter og religiøse konflikter på denne tiden. De viser blant annet til Gnaeus Pompeius Magnus' berømte erobring av Jerusalem og tempelet i 63. f.Kr og hans grusomme død i Egypt etter nederlaget mot Gaius Julius Cæsar i 48 f.Kr. Det er derfor vanlig å datere salmene til ca. 50 f.Kr. De greske og syriske manuskripter som vi har salmene overlevert i form av er relativt sene (tidsrommet 1000-1700 e.Kr.). Teologi, form og miljø. Salmene er teologisk poesi og har et svært belærende og polemisk tonefall. Hovedtemaet i salmene er spørsmålet om Guds rettferdighet. Salomos salmer er basert på Det gamle testamentes salmer, men i motsetning til de som etter tradisjonen stammer fra kong David, stammer disse salmene fra kong Solomo. Salmenes bruk er vanskelig å si noe om, men mest sannsynlig har de ikke vært brukt i liturgisk sammenheng slik som salmene i Salmenes bok. Salmene bruker apokalyptiske vendinger for å skildre den kommende messianske tidsalder (jf. PsSal. 11 og 17-18). Salmene venter en jordisk, rettferdig «messiaskonge» av Davids hus, mot apokalyptikkens evige og trancendente messiasforestilling. PsSal. 17 minner svært mye om Salme 72. Flertallet av salmene har fokuserer likevel på den individuelle botsfromheten. Basert på salmenes teologi regner en del forskere med at salmene har blitt til i fariseeiske kretser og en del andre med essenerne, men det er ikke lett å avgjøre. Dersom salmene stammer fra fariseerne, burde de i så fall ha blitt tradert i den senere jødiske tradisjon (Rabbinismen) og ikke forbli borte frem til 1600-tallet. Mekaniske givere. De mekaniske giverne skal omforme en mekanisk bevegelse til en kontaktbevegelse. Den mekaniske bevegelsen kan være lineær (frem og tilbakegående) eller roterende. Hensikten med giveren kan være å stoppe bevegelsen, endre hastighet, snu bevegelsen i motsatte retning eller lignende. Posisjonsbrytere og grensebrytere er slike givere. Panchthar distrikt. Panchthar er et av Nepals 75 distrikter. Distriktet ligger i det nepalere kaller åsene. Panchthar hører til "Mechi sone" i "Østregionen". I vest grenser Ilam mot Dhankuta, i nordvest mot distriktet Terhathum, i nordøst mot Taplejung, og i øst mot den indiske delstaten Vest-Bengal. I sør grenser det mot Ilam distrikt. Panchthar er blant de få distrikter i Nepal der hverken hinduisme eller buddhisme er i flertall. Det store innlslaget av andre religioner skyldes kirat-befolkning (spesielt limbu), som dyrker kiranti-religionen. Den kraftige nasjonale limbu-oppvåkninga i distriktet viser seg i at ved folketellinga i 1991 hadde hinduismen formelt ei oppslutning på 57,1%, i 2001 hadde det gått ned til 34,2%. Tallet for "andre religioner" steig derimot fra 34,7% til 54,4%, og antallet buddhister økte med 3,1%. Distriktet er en del av det området som limbu-folket rekner som sitt tradisjonelle hjemland, Limbuwan. Ut mot havet. «Ut mot havet» er en sang utgitt sommeren 1988 av artisten Rune Rudberg. Den lå på VG-lista fra uke 27 til 45, hvor den hadde flere av ukene på annenplass og én uke på førsteplass. Melodien ble først utgitt i 1986 av den tyske gruppen Mixed Emotions under tittelen «You Want Love (Maria, Maria)». Kleppe-pakke. «Kleppe-pakke» er et uttrykk som refererte til vanlige tiltak fra regjeringen for å få inntektsoppgjøret til å gå opp, uten at det ble konflikter på 1970-tallet. Navnet på «pakka» kommer fra den kjente politikeren og finansministeren Per Kleppe. Meningen med Kleppe-pakka var blant annet å forhindre inflasjon. Svenska Publishing-Priset. Svenska Publishing-priset er en svensk bokpris som deles ut årlig av "Populär Kommunikation". Første gang var i 1990. Mugu distrikt. Mugu er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Mugu ligger "Karnali sone" i "Midtvestregionen" og reknes til "fjell-distriktene". Distriktet grenser i sørvest mot Bajura, i vest mot Humla, i nord mot Kinas autonome område Tibet, i øst mot Dolpa, i sørøst mot Jumla og sør motKalikot. Antall distriktsutviklingskomiteer 24. Ingen har formell status som bykommune. Parbatiya-befolkning 65,70%. Dalit 19,75%. (Tall fra 2001). Mugu er av landets fattigste og minst utvikla distrikter. Barnedødeligheten pr. 1 000 fødte barn 173,8. Levealder 44,1 år. Folk uten tilgang på reint vann 44,8%. (Alle tall 2001.) Antall leger 1 (2002). Mot grensa til Tibet bor tibetansk-kulturelle minoritetsfolk. Nepals største sjø, Rara taal ligger i Mugu, i Rara nasjonalpark. Sjøen ligger 2900 moh, er 145 m dyp, og har et areal på 10 km². Den er omgitt av skog og kjent for sitt rike fugleliv. Sjøen har til nå har vært lite besøkt av turister. Vågan (Lenvik). Vågan sett over fjorden fra Sandviklia ved Finnsnes Vågan er ei bygd i Lenvik kommune, Troms. Bygda ligger ved Laksfjorden på Senja, en mil sør for tettstedet Silsand. Like over fjorden i nord ser man så godt som hele byen Finnsnes. Vågan ligger ved Fv 227, som går fra krysset mot fylkesvei 860, innerst i Laksfjorden i vest, og fortsetter fra Vågan til Russevåg og Solberg. Vågan ligger ved Klauvneset, bare noen kilometer fra det gamle handelsstedet Klauva, hvor det er en rekke hustufter som vitner om en svunnen storhetstid. Det er også et lite gravsted på stedet. Klauva hadde sine glansdager på 1800-tallet, men har nå vært fraflyttet i en årrekke. Det er ikke veiforbindelse dit, men stedet er et populært utfluktsmål sjøveien. Grunnkrets. Vågan tilhører Vågan/Vassjord grunnkrets, som omfatter stort sett hele strekningen langs sørsiden av Laksfjorden. I tillegg til Vågan hører også Vassjorda, samt et nyere byggefelt i Laksfjord til grunnkretsen. Vågan/Vassjord er en del av Silsandområdet delområde. Areal: 10,77 km². Vær der for meg – om ungdom, død og sorg. "Vær der for meg" er en norsk «beretningsbok» om sorg, bygd opp av fortellingene til tolv ungdommer som alle har mistet minst én person som stod dem nær. Hver av fortellingene omhandler et bestemt emne, som ensomhet, tap av flere venner på én gang, eller hvordan det kan være sårende å ikke bli tatt på alvor. Boken er redigert av psykolog Unni Ranheim og ble utgitt i 2002. Bokens yngste bidragsyter var 13 år gammel da boken ble utgitt, mens eldste bidragsyter var i tjueårene. Priser. Boken vant i 2003 diplom fra GRAFILL i konkurransen Årets vakreste bøker. Boken deltok i klassen Fakta- og Oppslagsbøker i kategorien Barne- og ungdomslitteratur. Stormo (Lenvik). Stormo (Stormoen) er et sted og en grunnkrets i Lenvik kommune, Troms. Grenda ligger på en haug innerst i Laksfjorden på Senja, ca. 5 km sørøst for Silsand. Like nedenfor Stormoen passerer fylkesvei 860. Ved Sjøfossen, 300 meter nordover, ligger veikrysset hvor Fv 227 tar av fra fylkesvei 860 østover mot Vågan og Russevåg. Fra Jonsgård, 300 meter sør for Stormoen, går en kommunal vei vestover mot bygdene Bryggerhaug og Torsmoen i Tranøy kommune. Grunnkrets. Stormo er også en grunnkrets i Silsandområdet. Grunnkretsen omfatter hele strekningen fra Stormoen og innover langs sørsiden av Lakselva, fram til Tranøy grense. De viktigste grendene som tilhører grunnkretsen, foruten Stormoen, er Jonsgård, Pålsrud og Hellemoen. Grunnkretsen grenser i øst til Vassjord, i nord til Grønli og i sør og vest til Tranøy kommune. Stormo grunnkrets dekker et areal på 10,6 km². Heckler & Koch HK416. HK416 er et moderne automatgevær fra tyske Heckler & Koch (HK). Det er i bruk av det norske forsvaret, amerikanske Delta Force og DEVGRU, samt den taiwanske kystvakten. I tillegg har noen amerikanske politistyrker tatt det i bruk. HK416 selges ikke på det sivile markedet. Et konkurransevåpen, MR223 (i USA kjent som MR556), basert på det er under utvikling, og er blitt godkjent av tyske politimyndigheter. Vesentlige deler av det er forskjellig fra HK416, for at det ikke skal være mulig å bygge det om til helautomatisk ild med deler fra HK416. I april 2007 bestilte det norske forsvaret 8 200 geværer som arvtager til AG-3. De ble utstyrt med optiske sikter fra svenske Aimpoint. Kontrakten på våpnene var verdt 100 millioner kroner, mens siktemidlene kostet 50 millioner kroner. Forsvaret innførte våpenet fra 2008. Historie og utvikling. Heckler & Koch hadde tidligere vært involvert i å utbedre feil på det britiske SA80-systemet, og dette hadde vakt en viss oppsikt innenfor håndvåpenkretser internasjonalt. HK ønsket å fortsette suksessen, og lette etter en amerikansk avdeling som kunne låne dem et antall M4-karabiner og delta i testingen. M4, og opphavet M16, var og er utbredte våpen, men deres svake punkt er gassystemet, som til en viss grad er følsomt for inntrengning av skitt. HK hadde problemer med å finne en amerikansk avdeling som var interessert, før Delta Force, som på den tiden evaluerte andre håndvåpen, kom på banen. Man ble enig om å se på kun gassystemet, og la andre forbedringspotensialer ligge. Blant annet vurderte man å forbedre magasinet, men dette ville gjøre at man ikke kunne bruke de svært utbredte AR15/M16-magasinene (STANAG 4179) som allerede var i omløp. Geværet het opprinnelig HK M4, men på grunn av søksmål fra nettopp Colt gikk man bort fra dette. Gassystemet som HK bruker på G36 og XM8 ble tilpasset de fysiske målene til M4, og man fikk et system som både var mer pålitelig og gjorde at andre komponenter i våpenet varte lenger. Man utviklet også en noe større versjon for 7,62 mm ammunisjon, som fikk navnet HK 417. Det norske forsvaret vil kjøpe inn et mindre antall av disse til bruk som skarpskytterrifler. Nye sikteskinner ble også montert. Moderne håndvåpen kan utrustes med en rekke forskjellige siktemidler og lyskilder, og et system for å håndtere dette ble tatt fram. Teknisk. Løpet på HK416 er kaldhamret. Skyvekolben, som sitter på et kommersielt bufferrør, er justerbar innenfor et område på rundt 10 cm. Mekanismen virker ved at kruttgassene virker på et stempel, som igjen driver mekanismen, et roterende sluttstykke, til å kaste ut hylsen, spenne hammeren og lade et nytt skudd. Dette tilsvarer systemet i G36, en rifle som Forsvaret også vurderte ved utskiftingen av AG3. Våpenet er utstyrt med Picatinnysskinner over fra bak på låskassen frem til gasblokka i tillegg til under og på begge sider av våpenets løp for å montere grep, siktemidler, lys og annet tilbehør. HK 40 mm HK AG416 granatkaster kan også monteres under løpet. HK416 har mange tekniske fordeler kontra AG3; Våpenet er ca. 95 % symmetrisk med pistolgrep, sikring, ladearm, monteringsskinner og bæreremsfester som gjør at den kan brukes like effektivt av både vanlige- og linksskyttere. På høyre side av våpenet er en forskyverknapp, forward assist, som gjør at skytter kan dytte sluttstykket fremover hvis ladingen blir ufullstendig. Alle smådeler på våpenet, for eksempel låsepinner som holder sluttstykket sammen, er ikke løse deler, men deler som sitter fast på våpenet. Disse er det mindre sannsynlig at brukeren klarer å miste under pussing i felt. Verktøy er ikke nødvendig ved vanlig feltvedlikehold, da brukeren kan adskille våpenet ved å trykke to låsepinner mot høyre. Når bakre låsepinne er trykket ut vil upperen pivotere på den fremre låsepinnen, og om denne også trykkes ut adskilles upper og lower. For å ta ut sluttstykke og ladearm trengs kun bakre låsepinne å fjernes. Kolbens lengde kan justeres uten bruk av verktøy eller kolbebytte. Ved å klemme inn hendelen på undersiden flyttes kolben langs bufferrøret. Innføringen i Norge. Det norske forsvaret hadde i 2007 tre ulike automatgeværer i aktiv tjeneste. Det ble bestemt at alle avdelingene, inkludert spesialstyrkene, skal gå over til å bruke HK416. HK416 er basert på mekanikken til G36 og utseende til M4 (og M4s klone C8), så overgangen for de to sistnevnte er ikke vesentlig. Forskjellen for C8SFW-brukerne vil i utgangspunktet kun være at geværet tåler mer skitt før det får funksjonsfeil, grunnet den gode mekanikken som man utviklet til G36. Sammenlignet med AG-3en derimot blir forskjellen større. HK416 har mindre rekyl, veier mindre, noe som fører til at man får et korrekt siktebilde raskere enn med AG-3, noe som gjør HK416 lettere å skyte og treffe med. 7,62 × 51 mm NATO (som AG-3 benytter) har i "utgangspunktet" større gjennomslagskraft enn 5,56 × 45 mm NATO (som HK416 har). Men i følge Forsvarets Forskningsinstitutt har HK416 samme gjennomslagskraft og rekkevidde som AG-3, så fremt der ikke brukes kortere løp enn 419 mm. Antallet skudd i ett magasin øker også fra 20 til 30 skudd, og for en soldat som har med seg 200 ekstra skudd blir det 3-4 kg mindre å bære på grunnet lettere ammunisjonen. Samtlige geværer forsvaret testet som nytt standardvåpen var i kaliber 5,56 × 45 mm NATO. I alt skal Norge kjøpe 23 000 til 24 000 våpen. Utskiftingen av AG3 skal være gjennomført innen utgangen av 2010. Eksterne lenker. HK416 Lou Bega. David Lubega (kjent som Lou Bega) (født 13. april 1975 i München i Bayern i Tyskland) er en popmusiker mest kjent for sangen «Mambo No. 5». Sangen er en coverlåt av Perez Prados instrumental fra 1952. Bega la til ny tekst og samplet musikken fra den originale versjonen. Bega hadde en multikulturell oppvekst da moren er fra Sicilia og faren fra Uganda. Bega tilbragte en del tid i Miami i tenårene. «Mambo No. 5» ble en stor hit over hele verden, og kom inn på den europeiske top5-listen, og også top5-listen i USA, der den ble en populær sang å spille på stadioner under sportsbegivenheter. Sangen ble også brukt av den britiske TV-kanalen Channel 4 ved Cricketsendinger fra 1999 til 2005. I 1999 slapp Bega albumet "A Little Bit Of Mambo" som inkluderte «Mambo No. 5», samt andre hitlåter som «1+1=2», «I Got a Girl» og «Tricky». Den 13. desember 1999 mottok albumet trippel platina, og i dag har albumet solgt nesten 4 millioner kopier bare i USA. I 2001 slapp Bega albumet "Ladies And Gentlemen". Begas tredje studioalbum, "Lounatic", ble lansert sent i 2005. Lakewood (Colorado). City of Lakewood er en by i Jefferson County, Colorado, USA. Lakewood har den fjerde største befolkningen i Colorado og er rangert som nummer 164 i USA. Denver Regional Council of Governments beregnet at det i 2005 var 146.140 innbyggere i Lakewood. Byen Lakewood ble grunnlagt i 1969. Allerede ved etableringen var folketallet over 90 000. Området kjent som Lakewood ble bosatt i 1889 av Charles Welch og William A.H. Loveland, som bygde ett 13-kvartals område langs veien Colfax Avenue vest for Denver i østre Jefferson County. Lakewood har også den prestisjefylte Lakewood High School, som er rangert som nummer én i staten av Newsweek, og den eneste International Baccalaureate-skolen i Jefferson County. Lakewood har fått tilnavnet «Lily-white Lakewood» fordi drabantbyens befolkning historisk var overveiende hvit. Geografi. Lakewood sine koordinater er (39.706337, -105.102859). Ifølge United States Census Bureau, har byen et areal på 110,0 km². 107,7 km² av det er land og 2,3 km² (2,05 %) vann. Demografi. Under folketellingen i 2000 var det 144 126 innbyggere, 60 531 husstander og 36 500 familier bosatt i byen. Folketettheten var 1338,0/km². Lokalt styre. Inntil 1969 hadde ikke området kjent som Lakewood noen lokal, offentlig forvaltning, selv om de hadde flere vannforsyningsdistrikter, flere brannvesendistrikter og forvaltningen i Jefferson County. Tettstedet hadde allerede eksistert i omtrent 80 år før det offisielt fikk bystatus i 1969. Lakewoods befolkning velger byrådsstyre (City Council) som består av borgermester, som representerer hele byen, og 10 byrådsmedlemmer, to fra hvert av byens fem geografiske valgområder. Borgermesteren og byrådet styrer driften av byens offentlige forvaltning. Statlig representasjon. Nesten hele City of Lakewood hører hjemme i Colorado House District 26. Lakewood er representert av Rep. Andy Kerr. Halvard Kausland. Halvard Magne Kausland (født 25. april 1945) er en norsk jazzmusiker (gitar) og komponist. Oppvekst og undom. Halvard Kausland er oppvokst i Sund kommune på Sotra utenfor Bergen. Han begynte å spille trekkspill, en familitradisjon, og hadde som 4-åring sin første offentlige opptreden. Som 10-åring begynte han å spille gitar. Sammen med broren Johannes og sanger/gitarist Jan Spurkeland ble etter hvert Kauslands Trio dannet. Trioen ble svært etterspurt og etter hvert en av de mest etterspurte i Bergen og omegn. 12- 13 år gammel begynte interessen for jazz å melde seg. Barny Kessel og Wes Montgomery var de første store inspiratorene. Etter videregående skole m.v. flyttet han til Bergen og begynte studier ved Bergen Musikkonservatorium med sikte på å bli musikklærer. Studiene ble avbrutt etter ett år, musikertilværelsen tok det meste av tiden. Han kom fort inn i musikermiljøet i Bergen og var aktiv i jazzmiljøet og datidens restaurantmusikermiljø. Som 17 åring mønstret han på på MS Oslofjord som musiker. Det var datidens mulighet til å komme til New York; jazzens Mekka. Musiker og byråkrat. Etter avtjent verneplikt han jobb i Drammen kommune innenfor kultursektoren og en lang karriere innenfor kommunal og fylkeskommunal sektor startet. Underveis ble det utdannelse innen offentlig administrasjon og ledelse fra Norges kommunal- og sosialhøgskole, Agder distriktshøgskole (nå universitet), Universitetet i Bergen og Robert Gordon University i Scotland m.v. Han har hatt en rekke lederstillinger innenfor kultur og samfunnsliv. Bl.a. som fylkeskultursjef, fylkesdirektør for regional utvikling og fylkesrådmann i Vestfold (2000- 2007). Han ble i 1996 utnevnt til direktør for Norsk Kulturråd, men valgte av personlige grunner ikke å tiltre denne stillingen. Underveis har han hatt og har flere styre og tillitsverv, bl.a. styreleder for Norsk Jazzforum, styreleder for Norsk Musikråd, styreleder for Brageteateret og flere andre styreverv innenfor norsk kulturliv og offentlig sektor. Halvard Kausland har hele tiden vært jazzmusiker ved siden av karrieren i det offentlige. Han har vært medlem av Egil Kapstads kvartett, Magni Wentzels kvartett, Einar Iversens trio, Kjell Karlsens Orkester, har laget plater sammen med Bjarne Nerem, Egil Kapstad, Ole Jacob Hansen, Atle Hammer, Magni Wentzel, Grethe Kausland, Terje Wenås, Sigurd Jansen, Karsten Clauman, Ole Paus, Arild Andersen, Øystein Sunde, Per Asplin, Harald Gundhus, Hans Mathisen, Espen Ruud, m.fl. Han har gjestet de fleste norske og flere internasjonale jazzfestivaler og vært en etterspurt medmusikant. På turne og i festival sammenheng har han hatt oppdrag sammen med Ben Webster, Art Farmer, Oliver Nelson, Gerald Wilson, Gloria Coleman, Scot Hamilton, Milt Hinton, Dick Hyman, Monica Zetterlund, Urbie Green, Benny Baily, Emil Viklicky, Doug Raney, Putte Wichman,m.fl. Han har også ledet egne band sammen med bl.a. Ditlef Eckhoff, Harald Bergersen, Hans Mathisen og Harald Gundhus. Nå leder han Brunvoll/Kausland septett, Halvard Kausland kvartett og sammen med Harald Bergersen bandet "Woodwork" In Our House. Halvard Kausland har stått for to CD-produksjoner i eget navn; Good Bait (sammen med Hans Mathisen) og den nyeste (2009) In Our House. Begge disse har fått strålende kritikker. På In Our House har han skrevet og arrangert alle låtene og dessuten samen med Helle Brunvoll skrevet tekstene. CDen er tatt opp I Rainbow studio med Jan Erik Kongshaug som lydmann og Hans Mathisen som produsent. Medmusikanter er Tore Johansen, Håvard Fossum, Magne Arnesen, Agnar Aspås og Roger Johansen. Total Nonstop Action Wrestling. Total Nonstop Action Wrestling (TNA) er et amerikansk wrestlingforbund stiftet av Jeff Jarrett og hans far Jerry Jarrett i mai 2002. TNA var opprinnelig et medlem av National Wrestling Alliance og var da kjent som NWA-TNA. Derimot trakk de seg fra dem i 2004, og i prosessen mottok de rettighetene til NWA World Heavyweight Championship og NWA World Tag Team Championship titlene til 2014, i 2006 trakk NWA tilbake beltene TNA hadde rettighetene til så TNA lagde sine egne belter. TNA Impact! TNA startet å sende TV-programmet "TNA Impact!" 4. juni 2004 på kabel-TV-kanalen Fox Sports Net. Dette ble deres største inntekt. Ett år senere hadde folks vurdering av programmet vært så dårlig at Fox Sports Net ikke fornyet kontrakten. 1. juli 2005 startet TNA å sende "TNA Impact!" på sine offisielle nettsider gjennom BitTorrent og RealNetworks. Dette gjorde de mens de så etter en ny TV-kanal som ville sende programmet deres. TNA fikk til slutt en avtale med Spike TV, og den første episoden ble sendt 1. oktober 2005. Siden da har "TNA Impact!" fått mye bedre kritikk enn tidligere. Fra april 2006, har "TNA Impact!" også blitt sendt på YouTube. TNA vises ved jevne mellomrom i Norge på Eurosport. Blomsterbiller. Blomsterbiller (Scraptiidae) er en familie av biller som er vanlige å finne på blomster. Den ble tidligere regnet som to familier, vedblomsterbiller (Scraptiidae i snever forstand) og blomsterbiller (Anaspidae). Disse billene ligner på broddbiller (Mordellidae) eller på visse vedborere (Melandryidae). Larvene lever i død ved. Utseende. Små til middelsstore (1 – 13,5 mm, de fleste 2 – 6 mm), avlange biller. Oversiden er kledt med korte hår og er matt på grunn av kraftig mikroskulptur. På farge er de gulaktige, brunlige, eller svarte, brystskjoldet er av og til rødt. Billenes underside er mer hvelvet enn oversiden, sett fra siden kan de nærmest beskrives som bananformede. Hodet er forholdsvis lite og rundt og holdes nedoverrettet, slik at det er lite synlig ovenfra når billen er i live (biller i samlinger er som oftest preparert med hodet fremstrakt). Fasettøynene er ovale, hos underfamilien vedblomsterbiller er de innskåret i fremkanten. Antennene er omtrent så lange som hodet og brystskjoldet til sammen, 11-leddete, fortykkede mot spissen men uten en tydelig kølle. Hos underfamilien blomsterbiller (Anaspidinae) er de svarte med gul rot. Hodet er skarpt innsnevret bakerst, særlig hos underfamilien blomsterbiller, som har en tydelig "krage". Brystskjoldet er vanligvis bredere enn langt, ved roten like bredt som dekkvingene. Sidene er rundede, sidekantene er antydede bakerst men helt utvisket lenger framme. Dekkvingene er avlange og noe flate. I motsetning til hos broddbiller (Mordellidae) dekker de hele bakkroppen. De mangler punktrekker men har som oftest en markert, tverr-rynket mikroskulptur. Beina er nokså lange, særlig føttene (tarsene). For- og mellomføttene er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Hos underfamilien blomsterbiller (Anaspidinae) har mellom- og bakbeina avflatede, brede lår og legger. Leggene har et par lange, lyse sporer ytterst. Bakføttene (metatarsi) er lengre enn leggene (tibiae), fotleddene er sylindriske og gradvis smalere og kortere utover. Det innerste fotleddet alene er nesten like langt som leggen. På forføttene er to av leddene tolappede. Larvene er avlange, lyse, med nokså lange bein. Levevis. Larvene lever i morken, død ved eller under barken på døde trær. De voksne billene finner man ofte på blomster, for eksempel ulike skjermplanter og mjødurt, der de spiser pollen. Disse små, slanke billene er livlige og kjappe. I Norge er særlig arten "Anaspis rufilabris" meget vanlig på blomsterenger i nærheten av skog. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Glans- og flatbiller. Glans- og flatbiller (Cucujoidea) er en artsrik gruppe (overfamilie) av biller. Det er beskrevet omtrent 18 000 arter som gjerne blir fordelt på omtrent 34 familier, de fleste av disse er nokså artsfattige. De mest artsrike familiene er marihøner (Coccinellidae, ca. 5000 arter), glansbiller (Nitidulidae, ca. 3000 arter), kjukebiller (Erotylidae, ca. 2500 arter), soppmarihøner (Endomychidae, ca. 1100 arter), muggbiller (Corticariidae, ca. 1050 arter) og fuktbiller (Cryptophagidae, ca. 800 beskrevne arter, trolig mange flere ubeskrevne). Utseende. Små til middelsstore biller (1 – 25 mm), sterkt varierende i utseende. De fleste er ovale og hvelvede (for eksempel marihøner), men det er også en del arter som er avlange og flate (for eksempel flatbiller (Cucujidae)). Antennene er som oftest kølleformede og nokså korte. Levevis. Gruppen oppviser et stort mangfold når det gjelder levevis. Alle artene er terrestriske (landlevende). Mange er knyttet til sopp, for eksempel kjuker og muggsopper. Andre er planteetere, lever av pollen, eller er rovdyr. Av de sistnevnte er særlig marihønene velkjente. Økonomisk betydning. De aller fleste artene i denne gruppen er uten økonomisk betydning, men det finnes noen få som er regnet som skadedyr. Noen arter av glansbiller (Nitidulidae), særlig rapsglansbillen ("Meligethes aeneus"), kan gjøre skade ved å spise på blomster. Noen arter i familien skogflatbiller (Silvaniidae) kan gjøre skade på lagrede matvarer, særlig problematisk er tannet nøttebille ("Oryzaephilus surinamensis") på melvarer. Bringebærbillen ("Byturus tomentosus") gjør betydelig skade på blomster av bringebær og er hovedårsaken til "mark" i bringebærene. På den andre siden er mange av artene som lever som rovdyr å regne som nyttedyr da de angriper potensielle skadeinsekter. Marihøner (Coccinellidae) er viktige naturlige fiender for bladlus og skjoldlus, og noen arter har med hell blitt brukt i biologisk bekjemping av disse insektene. Noen av artene knyttet til død ved kan spise mange barkbiller, og slik bidra til å holde bestanden av disse nede. The Gumshoe Awards. The Gumshoe Awards er internasjonale kriminallitterære priser utdelt årlig siden 2002 av en gruppe amerikanske litteratur-kritikere med særlig interesse for kriminallitteratur. __NOTOC__ Eksterne lenker. Gumshoe Awards Czech-Norwegian Band. Czech-Norwegian Band var en jazzgruppe med utspring i Harald Gundhus' samarbeid med det tsjekkiske Jazznost Orchestra (Kongsberg Jazzfestival, 1988). Den bestod av saksrekka Harald Gundhus, Johan Bergli og Josef Audes; Svatopluk Košvanec trombone, Atle Hammer trompet, Emil Viklický piano, Halvard Kausland gitar, František Uhlíř bass og Ole Jacob Hansen trommer. Med jazztrompetisten Benny Bailey ga de ut "Jazznost" i studioopptak fra Praha (1989). Samarbeidet fortsatte med enkelte av medlemmene i utgivelsen "Bohemian nights" (1992) og "While my lady sleeps" på Gemini Records. Johan Bennetter. Johan Jacob Bennetter (født 30. september 1822 i Oslo, død 29. mars 1904 på Sola) var opprinnelig sjømann før han utdannet seg som marinemaler (skutemaler) i den Haag og Paris. Han malte i utlandet til han kom tilbake til Norge i 1880 og innredet hjem og atelier i Sola gamle kirke på Jæren. Hovedverket hans er «Sjøslag ved Madagaskar» som eies av Nasjonalgalleriet. Han underviste også billedveveren Frida Hansen en periode. Som utdannet marinemaler ble han satt pris på for sine livaktige bølger, noe som var såpass vanskelig at ikke alle hans kolleger fikk dem like godt til. Morgan (mynt). Morgan-dollaren er en mynt fra USA i sølv. Mynten ble produsert fra 1878 til 1904 og på nytt i 1921. Mynten er oppkalt etter George T. Morgan, som designet mynten. Mynten er 38.1 mm i diameter, veier 26.73 gram, sølvinnholdet er 90%, så vekten av sølvet er 24.057 gram. I motsetning til i Norge har det amerikanske myntverket ikke smeltet ned utgåtte mynter, noe som betyr at mynten er veldig vanlig. Det høye sølvinnholdet har imidlertid gjort at endel privatpersoner har smeltet endel mynter, noe som medfører at de styggeste forsvinner, og de peneste eksemplarene blir igjen. En veldig slitt mynt har en verdi rundt verdien av sølvet (70-80 kroner per i dag) En normalt slitt mynt er verdt 2-300 kroner, mens veldig fine mynter fra de sjeldneste år og myntmerkekombinasjonene har verdier på flere tusen kroner. Det første året ble det produsert to forskjellige varianter av halefjærene til ørnen. En variant med 8 fjær og en med sju fjær. Alle senere år fikk varianten med 7 fjær. Myntmerker. Av disse myntmerkene er det myntene fra Carson City som er mest verdifulle pga lave opplagstall og forbindelsen til det ville vesten. United States Mint. right United States Mints hovedoppgave er å produsere sirkulasjonsmynter til bruk i USA Hovedkontoret ligger i Philadelphia i Pennsylvania, men det finnes også fabrikker i Denver, Colorado, San Francisco, California, og West Point. Man har tidligere også hatt produksjon i Carson City (Nevada), New Orleans og Dahlonega (Georgia). United States Mint ble vedtatt opprettet av Kongressen med Coinage Act i 1792. Minnemynt. Minnemynt er en mynt preget til minne om en begivenhet. Som regel har mynten motiv knyttet til begivenheten. Minnemynter har en lang historie og har vært produsert helt siden antikken. Blant annet produserte Brutus en minnemynt til minne om drapet på Julius Cæsar. Minnemynter har i flere tilfeller blitt brukt som propagandaverktøy. I eurosonen produseres stadig nye minnemynter, men det er bare 2 euro minnemynten som er gangbar valuta i alle medlemsland. Første minnemynt preget av Den Kongelige Mynt ble preget til kroningen av Carl Johan. "Norske" minnemynter før det ble preget i Danmark. Siden begynnelsen av 90-tallet har antallet norske minnemynter steget betraktelig. Høgli/Grønli. Høgli/Grønli er en grunnkrets beliggende i Silsandområdet i Lenvik kommune, Troms. Grunnkretsen ligger i hovedsak langs fylkesvei 86 og strekker seg fra Vasshaug, innerst i Laksfjorden til kommunegrensa mot Tranøy ved Sørli. I nord grenser Høgli/Grønli til Kvanli, i øst til Laukhella, i sør til Stormo og i vest til Tranøy kommune. Følgende bygder inngår i grunnkretsen: Vasshaugen, Vasshauglia, Grønlia og Høglia. Areal: 18,44 km². Isaiah Washington. Isaiah Washington IV (født 3. august 1963 i Houston i Texas) er amerikansk skuespiller med aner fra Afrika (foreldrenes slekt stammer fra Angola og Sierra Leone. Rundt 1980 flyttet Isaiah og foreldrene til Missouri City i Texas. Han tjenestegjorde cirka fire år i United States Air Force og var student ved Howard University. Som skuespiller er Isaiah mest kjent som kardiotorakal kirurg Dr. Preston Xavier Burke i dramaserien Grey's Anatomy, som hadde premiere på den amerikanske TV-kanalen ABC i mars 2005, og som hadde premiere på norske TV 2 11. juli 2006. På Valentinsdagen i 1999 giftet Isaiah seg med Jenisa Marie, og de har tre barn sammen. Han er aktivt støttemedlem av Narcolepsy Network, og har fortalt offentlig at en av hans nære venner lider av narkolepsi. 7. juni 2007 fikk Isaiah sparken fra Grey's Anatomy, på grunn av sine nedlatende holdninger og sin uakseptable oppførsel overfor kollegene. Han blir dermed ikke å se i sesong 4 som starter på amerikanske ABC høsten 2007. Det betyr at han bare har medvirket i de tre første sesongene av suksesserien. Oskar Raaum. Oskar Raaum (født 1. juli 1916, død 30. oktober 2002) var en norsk tenorsanger, dirigent og sangpedagog. Raaum kom tidlig med i Olavsguttene og studerte sang med deres dirigent, Ragnvald Bjarne. Raaum debuterte i 1943 i Oslo. Fra 1947 til 1950 studerte han i Roma og Milano med barytonsangeren Riccardo Stracciari og tenorsangeren Aureliano Pertile. I Paris studerte han med barytonsangeren Pierre Bernac og litt senere med Luigi Ricci i Roma. Han var dirigent og grunnlegger (1956) av solistensemblet Col Canto som med sine 23.medlemmer debuterte i 1958. Fra 1960 til 1964 var Raaum dirigent for Guldbergs Akademiske Kor og deretter kormester og kunstnerisk leder for Oslo Filharmoniske Kor (OFK) fra 1964 til 1983. Raaum drev egen sangskole i Oslo og har hatt flere av Norges ledende sangere som sine elever. I 1975 startet og drev han, sammen med bassangeren Bjørn-Lie Hansen, Oslo Kammeropera som satte opp Il Maestro di Musica av Giovanni Battista Pergolesi og Dido and Aeneas av Henry Purcell. Noen kjente elever. Unni Rugtvedt, Else Dehli, Bjørn Lie-Hansen, Rolf Nykmark, Ragnhild Groven, Kristin Magret Brækken, Svein Bjørkøy, Anders Vangen, Rita Heigre, Solfrid Heier, Elisabeth Tandberg, Kristine Kloster m.fl. Sara Ramírez. Sara Ramírez (født 31. august 1975 i Mazatlan, Sinaloa i Mexico) er skuespiller og sangerinne. Hun har spilt i flere musikaler og noen få TV-serier, men her i Norge er hun mest kjent som ortoped "Dr Calliope 'Callie' Torres" i TV-serien Grey's Anatomy som i Norge sendes på TV 2. Hun ble med i en gjesterolle på slutten av sesong 2, og fikk fast rolle fra sesong 3. Som åtteåring flyttet Sara til Tierrasanta i San Diego, California i USA. Hun har tatt utdanning som skuespiller og sanger ved skoler og universiteter i USA. I 2005 vant Ramires Tony Award som beste kvinnelige skuespiller i en musikal, og hun har også fått vist sangtalentet sitt i Grey's Anatomy. Ramires er forlovet med Ryan Debolt. Referanser. Ramirez, Sara Ramirez, Sara Ramirez, Sara Ramirez, Sara Gobelin. Navnet Gobelin kommer fra en slekt av tekstilfargere som eide tomten som ble brukt til å bygge den første fabrikken til maskinell framstilling av billedvev, gobelinteknikk. Fabrikken ble igangsatt i utkanten av Paris i 1662. Etter som profesjonelle og kjente billedkunstnere laget kartonger til verkene, ble industrien i perioder ganske omfattende. I dag drives kun produksjon i liten skala til franske offentlige institusjoner. I dag brukes navnet om alle billedtekstiler som bruker denne teknikken, uavhengig av opphavssted. Nøkleby. Nøkleby (av norrønt "mykli" og "býr", som betyr "stor gård") er en gammel urgård, ei lita grend og en tidligere holdeplass (nedlagt 1970) på Bergensbanen. Grenda ligger langs fylkesvei 174, mellom Heradsbygda og Heggen i Ringerike kommune. Nøkleby er trolig ryddet i århundrene rundt år 0, men den har neppe vært like stor som de største urgårdene på Ringerike. Den ble regnet som en halvgård på 1600-tallet og nevnes i gamle diplomer første gang i 1617. Gården er siden delt. Den har gårdsnummer 59 i Ringerike. Nøkleby sokner til Heggen skolekrets i Ytre Soknedalen på barneskoletrinnet, til Sokna for ungdomsskoletrinnet, og til Hønefoss for videregåendetrinnet. Heggen skole ble nedlagt i 2009, og elevene går på Helgerud skole eller Sokna skole. Tidligere hadde NSB en omformerstasjon på stedet, som er oppkalt etter gården Nøkleby. Til omformerstasjonen gikk det sidespor som krysset fylkesveien. Selve omformerstasjonen er skutt ut i berget. Tenebrionoidea. Heteromerer (Tenebrionoidea) er en formrik gruppe av biller som omfatter omtrent 27 familier. De varierer sterkt i utseende men et fellestrekk er føttene (tarsene), som har fem ledd på for- og mellombeina og fire ledd på bakbeina (heteromere = ulike-leddede føtter). Et eldre latinsk navn på gruppen er Heteromera. Det er beskrevet omtrent 32 000 arter, de fleste lever i varme områder, forholdsvis få i Nord-Europa. I Norge er det funnet omtrent 180 arter. Utseende. Små til meget store (1 – >80 mm) biller, som oftest med avlang kroppsform. Antennene er 11-leddete, vanligvis mer eller mindre trådformede, ofte tykkere mot spissen men sjelden med en markert kølle. Noen har sterkt avvikende antenner, blant annet snyltebiller (Ripiphoridae), der antennene er buskformede. Oversiden er sjelden påfallende hårete, men kan være kledt med fine, korte hår. Beina er vanligvis slanke. Levevis. Som en kunne vente i en så formrik gruppe viser heteromerene også stort mangfold når det gjelder levevis. Det er bare ganske få arter (først og fremst i familien oljebiller, Meloidae) som spiser levende planter. Derimot lever ganske mange på sopp. Mange arter lever av ulike slags dødt materiale, blant annet lagrede matvarer. De voksne billene av en del grupper kan treffes på blomster der de spiser pollen. Det er også mange grupper som i alle fall på larvestadiet lever i død ved, men det er ofte uklart hva de faktisk spiser der. Snyltebiller (Ripiphoridae) utmerker seg ved at larvene er parasitoider, som utvikler seg på årevinger og kakerlakker. Økonomisk betydning. Det er forholdsvis få av disse artene som har vesentlig økonomisk betydning. De mest kjente er melbillene (særlig slektene "Tenebrio" og "Tribolium") i familien skyggebiller (Tenebrionidae). Disse kan klare seg i et ekstremt tørt miljø og er derfor i stand til å overleve i mange generasjoner i tørt mel, der de kan gjøre betydelig skade i kornlagere eller lignende. På den andre siden er larvene til den store melbillen ("Tenebrio molitor"), kjent som melormer, et mye brukt for til kjæledyr, siden de er så lette å holde. Enkelte arter av oljebiller (Meloidae) kan gjøre noe skade på avlinger i varme områder. På den andre siden antas det at noen av artene som lever i død ved spiser barkbiller, og det er mulig at de kan værer med på å holde bestandene av potensielt skadelige arter ned. Murmanskfronten. Murmanskfronten, også benevnt Nordfronten er en betegnelse på krigshandlingene i Nord-Norge og områdene i Nord-Finland og Nordvest-Russland under andre verdenskrig. Frontavsnittet kan sees som en del av Lapplandskrigen. Frontlinjen gikk på tvers av Litsadalen og videre i sørvestlig retning ca. 3 mil og inn i ingenmanssland. Dette frontavsnittet oppstod som en del av det tyske angrepet på Sovjetunionen. Murmanskfronten utgjorde dermed den nordligste delen av Østfronten som strakte seg helt fra Barentshavet til Kaukasus. Kampene på dette frontavsnittet kan delvis sees som en del av Den finske fortsettelseskrigen, da de militære styrkene stod på begge sider under den samme kommandoen, men de strategiske målene var forskjellige. Bakgrunn. De tyske styrkene sto i området etter at Norge ble okkupert under Operasjon Weserübung. Kontroll av den norske kystlinjen ble av begge de krigførende partene ansett som viktig i forhold til forsyningskonvoiene til Murmansk. Da 3 050 000 tyske soldater rykket inn i Sovjetunionen under Operasjon Barbarossa den 22. juni 1941 var også det nordlige frontavsnittet en del av denne store operasjonen, og de tyske målene var å hindre Sovjetunionen å bruke dyphavnen i Murmansk for forsyninger fra vestlige land, i første rekke USA. Dette var slutthavnen for den omfattende konvoitrafikken under hele krigen og helt avgjørende for det sovjetiske krigsevnen. Tilsammen seilte det ikke mindre enn 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945. De fleste av disse gikk til Murmansk og havnene omkring, men enkelte andre gikk videre til Kvitsjøen. Siden 18. juni 1941 hadde finske og tyske soldater blitt forflyttet i det skjulte nærmere den sovjetiske grensen i Nord-Finland og i Finnmark. De siste dagene satte finske myndigheter inn 700 mann for å arbeide på de dårlige veiene i området, blant annet forlengelsen av riksvei 50 fra Kirkenes, de fleste av disse var fanger fra finske fengsel som fikk straffereduksjon mot å delta i dette arbeidet. Samme natt som Barbarossa startet, rykket kl. 02:30 de tyske styrkene inn i Boris Gleb og videre inn i Petsamo-området, den smale landkorridoren som siden 1920 hadde vært under finsk kontroll og som slik sikret Finland tilgang til Barentshavet gjennom den isfrie havnen i Liinakhamari. Det tyske angrepet. Det tyske angrepet under navnet "Operation Silberfuchs" ("«Operasjon sølvrev»") i retning Murmansk startet kl. 02:30 den 29. juni 1941 fra posisjonene ved den finsk-russiske grensen. Silberfuchs var en større offensiv som også gikk inn i Sovjetunionen fra Nord-Finland. Den tyske øverstkommanderende var Eduard Dietl, «Helten fra Narvik» som tyskerne kalte ham, og han hadde etablert et hovedkvarter for planleggingen av operasjonen i Kåfjord i Alta. Selve angrepet på Murmansk hadde operasjonsnavnet "Platinfuchs" og skulle ledes i felten av Dietl personlig. Den tyske angrepet gikk radig unna og som forventet ved nedkjempelsen av de russiske grensnære bunkerne, men deretter begynte vanskelighetene. Det viste seg at etterretningen som planleggingen bygget på ikke var helt pålitelig. Blant annet viste to antatte veier seg å være en telefonlinje i det ene tilfellet, og en liten kjerrevei i det andre, dvs. man stod i praksis plutselig uten framrykningsveger for tropper og utstyr. Det steinete, myrete landskapet med tillegg av bekker og vann, gjorde det umulig å få noe driv i angrepet, og nærmere elvene Titovka og Litsa, hvor terrenget var mer kupert, var det som skapt for forsvar. Større deler av angrepsstyrken måtte avsettes til vegarbeid og forsyning og slagkraften i angrepet uteble. Videre gjorde den vanskelige framkommeligheten at logistikken ble vanskelig for tyskerne, og lange kolonner med soldater og materiell hopet seg opp på de dårlig veiene fra havnen i Kirkenes og fram mot fronten. På den annen side var de tyske og østerrikske bergjegerne som var satt inn i dette angrepet, særlig godt trent på krigføring i vanskelig terreng. Og også de sovjetiske styrkene slet etter hvert med dårlig logistikk, og spesielt lite mat. De tyske styrkene møtte stadig sterk og innbitt motstand fra de sovjetiske styrkene, som innledningsvis var en blanding av noen få enheter fra Den røde hær og frivillige. Men tyskerne fikk også hjelp av tykk tåke som la seg i området i perioder og som gjorde at de kunne rykke helt inn mot de sovjetiske stillingene og utrydde forsvarerne uten å bli oppdaget. De sovjetiske soldatene forsvarte innbitt hver eneste posisjon. I nordenden av Titovkasjøen lyktes det tyskerne å sikre seg en større sovjetisk militærleir med store mengder mat, ammunisjon og kjøretøyer. Dietl fikk på dette tidspunktet problemer da en tysk motorsykkelordonnans, som fraktet de tyske angrepsplanene, kjørte feil og ble tatt til fange av de sovjetiske styrkene. Dietl måtte derfor improvisere nye planer, samtidig som han ikke kunne stole på de kartene han var utstyrt med. Etter Titovkaelven, var det neste målet Litsaelven, den siste av de to store elvene i området som dannet naturlige forsvarslinjer for de sovjetiske styrkene. Hovedangrepet mot den viktigste broen over Litsaelven startet 5. juli, og møtte sterk motstand. Det lyktes tyskerne å etablere noen små brohoder på østsiden av elven, men disse var for små til å kunne utnyttes og måtte stadig gis opp. Fronten var på dette tidspunkt såpass nær Murmansk at det var lettere for de sovjetiske styrkene å tilføre nye soldater og mer materiell. Samtidig fikk de sovjetiske flyene etter hvert også herredømme i luften. Fra 13. juli til 19. juli, ved det andre angrepet over Litsa, kom tyskerne, i en spydspiss, så langt som 6-7 km øst for Litsa og fikk ryddet noen viktige områder for russere, og det lyktes å få etablert et nytt brohode på østsiden av elven. Men tyskerne hele tiden i beit for mannskaper – store deler av styrken måtte fortsatt benyttes til forsyninger av ammunisjon, mat og for ikke å glemme til såredetransport. De nådde ikke målet om kanskje å kunne drive russerne videre, og måtte avfinne seg med å satse på å danne en forsvarslinje i området. Utover i juli ble de tyske linjene stadig utsatt for sovjetiske motangrep, og som ble slått tilbake med store tap på begge sider. I tiden 8. september til 16. september gjorde de tyske styrkene det tredje og siste angrepet over Litsa. Man hadde jo allerede i juli greid å bite seg fast i fjellområdet på østsiden av elven, men for å styrke stillingen var det nødvendig å flytte frontlinjen til mer ønskede posisjoner og utvide den noe. Angrepet foregikk over en utstrekning på 18 km fra nord til sør langs Litsa, og man fikk dannet en støttepunktslinje, de såkalte Kampfstützpunkte K1-K9, ca. 6 km sør for Litsas utløp, 7 km østover og nordover til Litsa-fjorden. Sørvest for Litsa-elven bygde man etterhvert ut en linje med støttepunkter som strakk seg 30 km sørvestover mot finskegrensen, de såkalte Stützpunkte S1-S4 og en rekke andre. Stillstandskrig. Tyskerne bygget som nevnt opp en støttepunktsfront med utgangspunkt i områdene ved Litsaelven. Både mannskapsmangelen, naturforholdene, klimaet og forsyningssituasjonen gjorde videre større militære operasjoner vanskelige å gjennomføre. Videre krevde forsvarslinjen mot Fiskerhalvøya større ressurser enn opprinnelig tenkt. Man innså i ettertid at skulle man greid å nå Murmansk, så måtte man hatt en tredje divisjon tilgjengelig slik at man kunne kjøre angrep med to divisjoner og bruke den tredje som reserve og til forsyninger. Denne ekstra divisjonen (6. Gebirgs-Division) var riktignok underveis fra Kreta og til oppfriskning i Tyskland på ettersommeren 1941, men man ville uansett ikke kunne fått utnyttet dens slagkraft. For det første fordi den hadde en strabasiøs vei nordover, for det andre fordi den med en gang måtte inngå som erstatning for 2. Gebirgs-Divisjon som var meget redusert og hvor mannskapene trengte restitusjon, for det tredje at det allerede var blitt høst og nesten vinter før divisjonen var på plass og det krevde sitt rent logistikkmessig i forhold til utrustning og tilvenning, og for det fjerde at 3. Gebirgs-Division var på veg sørover til andre oppdrag og 6. Gebirgs-Division derfor kun endte opp innbytte for denne. Så summa summarum fikk man aldri tre divisjoner til rådighet. Men tyskerne prioriterte i det videre å holde styrkene i området for å sikre nikkel-gruvene ved Kolosjoki i Petsamo-området og for å binde opp russiske styrker på russisk side. Nikkel var for øvrig et viktig metall for krigsproduksjonen. Videre var det viktig for Tyskland å sikre Norskekysten mot allierte angrep. Tysk tilbaketrekking. Etter at Finland hadde undertegnet våpenhvileavtalen med Sovjetunionen 4./5. september 1944, avsluttet dette Den finske fortsettelseskrigen, og det var klart at Tyskland måtte trekke styrkene ut av Finland dermed også fra Murmanskfronten. Det ble først vurdert å trekke styrkene tilbake til en linje ved Karesuando-Ivalo og Petsamo (Operasjon Birke), men denne planen ble lagt til side da Lothar Rendulic sterkt påpekte at de nye forsvarsstillingene ved disse støttepunktene var for svakt utbygget. I tillegg hevdet Albert Speer at Tyskland ikke var avhengig av nikkelforekomstene fra området, og tyskerne igangsatte da Operation Nordlicht ("«Operasjon Nordlys»") i stedet og trakk seg tilbake helt til Lyngen i Troms. Totalt var det en styrke på 200 000 soldater, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøyer og 60 000 hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk for alle områdene de trakk seg ut av i denne operasjonen, både i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de sovjetiske styrkene fikk tilgang på forsyninger. Sovjetisk offensiv. 7. oktober 1944 gikk Den røde arme til motoffensiv med full styrke langs hele fronten, og den 18. oktober rykket de inn i Norge. Den 28. oktober nådde de elva Tana. Samme dag besluttet tyskerne å evakuere og svi av resten av Finnmark og Nord-Troms. I direktivet fra Hitler het det etter Terbovens oppfordring: «Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.» Sjefen for 20. Gebirgsarmee, general Lothar Rendulic, fulgte ordren. Tyske tap under selve Operasjon Nordlicht er beregnet til 22 236 falne. Sovjetunionen overtok etter dette blant annet Petsamo-området fra Finland og de gamle norsk-russiske grenseområdene ble igjen som angitt i Grensekonvensjonen av 1826. Formelt ble dette hjemlet i Paristraktatene av 1947 etter Den finske fortsettelseskrigen. Korsvei-bevegelsen. Korsvei-bevegelsen er en kristen, tverrkirkelig bevegelse. Bevegelsen ble til i 1984, da en gruppe mennesker med røtter i Den norske kirke tok initiativet. De ønsket et fellesskap som ville tolke den kristne troen inn i vår moderne tid. Siden har det blitt arrangert en rekke Korsvei-festivaler og -seminarer rundt om i Norge, men også i Sverige. Korsvei-bevegelsen er stadig voksende, og på festivalen sommeren 2009 deltok nær 3000 mennesker, hovedsakelig fra Norge, men også fra Danmark og Sverige. Stiftelsen Korsvei er dannet for å tjene Korsvei-bevegelsen. Det er stiftelsen som arrangerer festivalene og seminarene. Stiftelsen Korsvei gir også ut magasinet. I senere tid har Korsvei-entusiaster i våre naboland dannet avleggere av Korsvei-bevegelsen i Sverige og Danmark. De nye interessegruppene tilbyr ulike arrangementer og sprer informasjon. Målsetting og vedtekter. Dette er nærmere konkretisert i Korsveis fire veivisere: «Søke Jesus Kristus», «Bygge fellesskap», «Leve enklere» og «Fremme rettferdighet». For å oppnå sin målsetting, vil Korsvei Festivaler. Korsvei-festivalene har for det meste funnet sted på Dyrskuplassen i Seljord, men har også blitt avholdt andre steder. Avogadros lov. Avogadros lov er en kjemilov gitt av den italienske kjemikeren Amedeo Avogadro. Hans hypotese fra 1811 tilsier at Med dette kan vi si at antallet av partiklene (som f.eks. molekyler) i et gitt volum i gassform er uavhengig av størrelsen og massen av dem. Om vi tar hydrogengass og nitrogengass (som har forskjellig masse/vekt) som et eksempel, vil disse gassene ha, ved like forhold og volum, samme antall molekyler. En idealgass med 1 mol i gassform vil ved standard trykk og temperatur ha et volum på 22.4 liter (dm³). Naturlige gasser kan avvike fra denne verdien. Konsekvens. Venstre side og høyre side er hvert sitt respektive system. Med dette kan vi slutte at "om forholdene i hvert system er like, vil vi få samme konstantverdi", og slik komme fram til den ideelle gasskonstanten. Picatinnyskinne. Picatinnyskinne er en festeanordning som brukes på noen våpen for å feste kikkertsikter og annet ekstrautstyr, som f.eks. lasersikter, nattsikter og taktisk lys. Standarden ble først publisert av Picatinny Arsenal i USA og har offisielt navn MIL-STD-1913. Den er også kjent med NATO-betegnelsen STANAG 2324. Skinna plasseres vanligvis på toppen av våpenets låsekasse, der hvor baksiktet som regel er plassert. Når du ser skinna fra enden er den formet som en vid T. Kikkertsikter blir montert enten ved å skyve montasjen inn fra enden, eller ved montasjer som skrus på skinna med bolter. For at skinna skal være stabil må den ikke bevege seg når løpet varmes opp og avkjøles. For å unngå dette har Picatinnyskinnene spor frest på tvers, slik at de har mulighet til å utvide og trekke seg sammen i lengderetningen. Disse tverrsporene er også standardisert slik at endel utstyr bruker dem for å låse fast utstyret. Den eneste forskjellen på en Picatinnyskinne og en Weaverskinne er størrelsen på tverrsporene. De er 5 mm fra hverandre på en Picatinnyskinne og 3,8 mm (1/8 tomme) fra hverandre på en Weaverskinne. Montasjeringer kan vanligvis brukes om hverandre på disse skinnene. Emil Viklický. Emil Viklický (født 11. november 1948 i Olomouc) er en tsjekkisk jazzmusiker (piano), kjent fra en rekke internasjonale samarbeid og utgivelser, også med norske. Etter studier i matematikk (1971) vant han utøverpriser, og stipend for jazzstudier ved Berklee i Boston (1977–78). På 80-tallet samarbeidet han med Harald Gundhus i Czech-Norwegian Band, såvel som Benny Bailey, hvilket ga tre plateutgivelser. Samarbeidet ble gjenopptatt med Harald Gundhus/Frode Thingnæs kvintett (2006). For den amerikanske Wynton Marsalis skrev han "Mystery man" til bruk i Broadway-musikalen "Let freedom swing" (2004). Han leder egen Emil Viklický trio med František Uhlíř bass og Laco Tropp trommer. Olav Godfridsson. Olav III Godfridsson (Irsk gælisk "Amlaíb mac Gofraidh"), (død 941), var konge av Dublin fra 934 til 941 og av Jorvik(York) fra 939 til 941. Olav tilhørte den norrøn-gæliske Ivarætten, og hans far Godfrid var konge over både Dublin (921 til 934) og en kort periode i 927 også i Jorvik. Konge av Dublin. Olav etterfulgte sin far Gofrid som konge av Dublin etter dennes død i 934. Han hadde før det markert seg som leder for en flåte i nord-øst Irland, som hadde plyndret kongedømmet Oriel i 933, men blitt beseiret av Muichertach mac Néill. Senere samme år plyndret han det viktige klosteret Armagh. Som konge fortsatte han med aggressiv krigføring mot Dublins naboer, han angrep Mide og plyndret klosteret Clonmacnoise. Dublin var i hans regjeringstid i strid med Limerick om hvem som skulle være det dominerende norrøne kongedømmet i Irland. Han vant en avgjørende seier over Limerick i 937. Olav ble gift med en datter av Konstantin II av Skottland ("Causantín mac Áeda"), hennes navn er ikke kjent. Han allierte seg også med Eógan av Strathclyde. Olav blir regnet som lederen for den norrøn-gæliske alliansen som utfordret Adalstein av England i 937. De led at avgjørende nederlag i Slaget ved Brunanburh. Konge av Jorvik. Etter Adalsteins død i 939, angrep Olav igjen Northumbria og Jorvik. Han tvang Adalsteins etterføler Edmund til en avtale som ga Olav herredømme over Northumbria og deler av Mercia. Han fikk imidlertid ikke glede seg over sine nye landområder lenge, han døde to år senere i 941. Per Kristian Orderud. Per Kristian Orderud (født 17. mai 1954) er en norsk jurist, agronom og gårdbruker, kjent som en av hovedpersonene i den såkalte Orderud-saken, der han ble dømt sammen med sin kone Veronica Orderud, Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød for medvirkning til drapene på sine foreldre Kristian Magnus Orderud, Marie Orderud og søsteren Anne Orderud Paust. Hvem som faktisk utførte drapene er ikke kjent, og alle de dømte i Orderud-saken hevder å være uskyldige. Anne Orderud Paust. Anne Orderud Paust (født 3. april 1952, død 22. mai 1999) ble kjent som et av ofrene i den såkalte Orderud-saken, der hun og hennes foreldre ble funnet drept på Orderud gård i pinsen 1999. Hun arbeidet i Forsvarsdepartementet og var sekretær for fem forsvarsministre. En tid arbeidet hun i Brussel. Hun var gift med diplomaten Per Paust, som bl.a. var pressetalsmann i Utenriksdepartementet. Den 15. juli 1998 ble det funnet en halv kilo sprengstoff festet under bilen til Anne Orderud Paust, og den 12. august 1998 forsøkte noen å tenne på ekteparet Pausts leilighet i Oslo. Bourbon Offshore Norway. Bourbon Offshore Norway AS er et skipsrederi med hovedkontor i Fosnavåg i Herøy i Møre og Romsdal. Selskapet ble etablert under navnet Havila Supply i 1998 av Per Sævik. Etter fem år på børs ble selskapet kjøpt opp av den franske Bourbon-gruppen, og deretter omdøpt til Bourbon Offshore Norway AS. Rederiet kontraherte verdens første fartøy med X-Bow i mai 2006, et ankerhåndteringsskip som fikk navnet MS «Bourbon Orca». Bourbon Offshore Norway AS har i dag en flåte på 20 fartøy, med om lag 30 ansatte på land og 500 sjøfolk. Fartøyene opererer i Nordsjøen, Egypt, Vest-Afrika, India, Brasil og Mexico. I tillegg har rederiet fire forsyningsskip under bygging i Kina. Selskapet var eier av skipet MS «Bourbon Dolphin» som gikk ned under en ankerhåndteringsoperasjon nordvest for Shetland i 2007. My Midnight Creeps. My Midnight Creeps var et norsk rockeband som eksisterte i perioden 2003 til 2007. Bandet ble frontet av vokalist og gitarist Robert Burås under pseudonymet Bobby Cagehill fra Madrugada og gitarist Alex Kloster-Jensen fra Ricochets. Bandet ble oppløst etter Burås' død i juli 2007. Bandet ga ut to album; "My Midnight Creeps" fra 2005 og "Hïstamin" fra 2007. For "Hïstamin" ble bandet tildelt Alarmprisen 2007 i klassen rock og Spellemannprisen 2007 i klassen rock. I tillegg til Burås og Kloster-Jensen, bestod bandet av Dag Stiberg på altsaksofon, Behzad Farazollahi på trommer, Anders Møller (fra Euroboys) på trommer og perkusjon og Raymond Jensen på bass. Henri Fantin-Latour. Henri Fantin-Latour (født 14. januar 1836, død 25. august 1904) var en fransk maler og litograf Hans fulle navn var Henri Jean Théodore Fantin-Latour, og han var født i Grenoble, Rhône-Alpes, Frankrike. Han studerte ved "École des Beaux-Arts" i Paris. Hans mest kjente verker er stilleben med blomster og gruppeportrettene han gjorde av studiekamerater og venner i Paris. I tillegg til disse gjorde han litografier som illustrerte musikken til en del av de store klassiske komponistene. Hans verker påvirket symbolistene senere i samme hundreåret. Whistler oppdaget ham og gjorde ham kjent i England. Etter at han giftet seg med malerinnen "Victoria Dubourg" i 1876, tilbragte han alle somrene på hennes families landeiendom i Buré, Orne i Basse-Normandie, hvor han også døde. Han er gravlagt på Cimetière du Montparnasse, Paris. Omslaget på rockegruppen New Orders album "Power, Corruption & Lies" (designet av "Peter Saville") bruker ett av Fantin-Latours stilleben. "Stilleben med vase, kristtorn, kirsebær og keramikk " Vinterfestspill i Bergstaden. Vinterfestspill i Bergstaden er en kammermusikkfestival i Bergstaden Røros som først ble arrangert i 1999. Festivalen foregår i midten av mars og varer i fire dager, på denne tiden avholdes 15 til 20 arrangement. Forbruker. Forbruker defineres vanligvis som en fysisk person som kjøper en vare eller en tjeneste utenfor næringsvirksomhet eller yrke, der tingen eller tjenesten hovedsakelig er til privat bruk. Denne definisjonen skiller såkalte "forbrukerkjøp" fra transaksjoner som skjer i næring, f.eks mellom næringsvirksomheter og andre, juridiske personer eller institusjoner. Til forskjell fra forbrukerkjøp gjelder dette profesjonelle aktører som regnes som likeverdige. Salg og utveksling av tjenester forbrukere imellom er ikke forbrukerkontrakter, da forbrukerforhold forutsetter at selger og tilbyder eller disses representant opptrer i næringsvirksomhet, mens kjøper ikke gjør det. Gjennom spesiell forbrukerlovgivning vil forbrukeren være sikret minsterettigheter i flere typer kontraktsforhold som den profesjonelle part ikke kan fravike ved avtale innen eksempelvis forbrukerkjøp, håndverkertjenester, pakkereiser, kredittkjøp, timeshare, i tillegg til at forbruker har angrerett etter angrerettloven ved fjernsalg og annet salg som skjer utenfor fast utsalgssted. Formålet med lovregler som ikke kan fravikes ved avtale (preseptoriske regler) er at forbrukeren skal ha en lovbestemt sterkere stilling enn den profesjonelle part og beskyttes mot utnyttelse på grunn av den annens parts forhandlingsposisjon. Ufravikelige forbrukerrettigheter finnes i flere lover, som forbrukerkjøpsloven, kredittkjøpsloven, finansavtaleloven, pakkereiseloven, håndverkertjenesteloven, tidspartloven (timeshareloven) og angrerettloven. Dessuten vil eksempelvis avhendingsloven være ufravikelig i forbrukerkjøp, jf. avhendingsloven § 1-2. Virkningen av at en kontraktsbestemmelse strider mot ufravikelig forbrukerlovgivning, blir normalt at den ufravikelige regel legges til grunn i kontraktsforholdet i stedet for det avtalte. Den ufravikelige lovregel for forbrukere vil ved motstrid legges til grunn i kontrakten, som om den var avtalt mellom partene. Begrepet konsument er nærliggende, men det gis gjerne en smalere definisjon enn "forbruker" i og med at det først og fremst relateres til såkalte konsumvarer, dvs. standard varer i standard utførelse som inngår i en persons eller husholdnings daglige forbruk, til forskjell fra varige forbruksgoder, kapitalvarer og bolig. I Norge ble det gjennomført en enhetlig definisjon av "forbruker" i juridisk sammenheng ved innføringen av Lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) ble innført i 2002. "Forbrukerkjøp" er definert som «salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet». I tillegg til at loven gir forbrukere klart definerte rettigheter (og forpliktelser), har den norske stat opprettet Forbrukerrådet, som skal bistå forbrukeren med hjelp når det trengs. Rådet utfører også tester av ulike varer for å undersøke kvaliteten. Disse publiseres i Forbruker-rapporten. Forbrukerombudet er en offentlig myndighet som har 30 ansatte i Oslo og Trondheim og som ledes av en person som har tittelen "forbrukerombud". Forbrukerombudets arbeider for at forbrukere skal få en enklere og tryggere hverdag ved å forebygge og stoppe ulovlig markedsføring og urimelige kontrakter. I sitt arbeid bruker ombudet dialog, forhandlinger, sanksjoner og informasjon. I Norge ble forbrukerbegrepet og -rollen satt på den politiske dagsorden på 1950-tallet og 21. desember 1956 ble det første Familie- og forbrukerdepartementet opprettet. Den første lov om kontroll med markedsføring (markedsføringsloven) (i dag: Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv.) og Forbrukerombudet kom i 1972. Det store flertall av aktive forbrukere i vårt samfunn er også velgere, og bestemmelser som beskytter forbrukere og institusjoner som ivaretar forbrukerinteresser har en klar politisk betydning. James Possible. Dr. James Timothy Possible er en fiktiv figur fra den animerte Disney-serien "Kim Possible". Om James Timothy Possible. Kims far er rakettingeniør. Han er en typisk 50-tallsprofessor, litt sløv og åndsfraværende. I likhet med Kim liker han å benytte navnet sitt i mottoet: «Alt er mulig for en Possible» (Anything's possible for a Possible). Han kan riktignok bli i overkant arrogant når det gjelder mottoet. Dr. Possible var også engang Drew Lipskys venn, riktignok før Drew ble til Doktor Drakken. James virker ikke spesielt bekymret over at datteren daglig utsetter seg selv for livsfare, så lenge hun ikke er ute med en gutt, som er hans store besettelse. Han har dog ingen betenkeligheter med at Kim tilbringer så mye tid sammen med Ron, siden det ikke var noe romantikk involvert der. (Selv om han en gang reagerer på at Ron er med på nesten hver eneste familiemiddag.) Denne dynamikken forblir uforandret, også i sesong fire, siden skaperne McCorkle og Schooley offisielt har uttalt at Kims far forblir «ubekymret rundt Kim og Rons forhold». Det kan være fordi James har kjent Ron siden Kims førskoledager, og dermed anser ham for å være den eneste gutten han kan stole såpass på at han kan overlate Kim til ham. James Possibles yrke er et ordspill på frasen «Det er ikke rakettforskning!». I episoden «Team Impossible» prøvde han å skaffe hjelp til selvangivelsen, og sa «Jeg er ikke rakettdesigner! Jeg mener, det er jeg faktisk...» Originalstemmen tilhører Gary Cole, mens Erland Bakker står for den norske stemmen. Fullt navn. James er den fjerde rollefiguren i serien hvis fulle navn har blitt avslørt (Kimberly Ann Possible var den første, Dr. Vivian Frances Porter var den andre og Drew Theodore P. Lipsky den tredje). En spøk over at navnet hans forble ukjent gjennom hele serien ble gjort i episoden «Team Impossible». Hans fulle navn, James Timothy Possible, ble avslørt i "Kim Possible – Så dramatisk". Et hint om Dr. Possibles fulle navn har eksistert fra begynnelsen av serien, som navn på Kims lillebrødre, «tverdene» Jim og Tim. En kortform av navnet blir «Jim Tim Possible». Overraskende nok forblir navnet til hans kone ukjent. 2Pacalypse Now. "2Pacalypse Now" er den amerikanske rapperen Tupac Shakur sitt debutalbum, og ble utgitt den 12. november 1991. Albumet er mindre raffinert en hans senere studioalbum, men "2Pacalypse Now" er definitivt 2Pacs mest politiske verk. I tekstene snakker han om sosiale problemer i det amerikanske samfunnet, som rasisme, politivold, fattigdom og ungdomsgraviditet, og gir litt innsikt til en mørk ung manns liv i USA. Albuminformasjon. "2Pacalypse Now" blir av mange kritikere og fans hyllet for at den føltes såpass "underground", og rappere som Nas, Eminem, Game og Talib Kweli har nevnt albumet som en inspirasjonskilde. Selv om albumet først ble gitt ut gjennom Interscope Records er det nå Amaru Entertainment som eier rettighetene. Albumets navn er en referanse til filmen "Apocalypse Now" fra 1979. Albumet skapte en god del kontrovers da Dan Quayle kritiserte albumet etter at en ungdom i Texas hadde skutt en politioffiser, og guttens forsvarsadvokat påstod at han var påvirket av "2Pacalypse Now", da albumet fokuserte en del på politivold. Quayle sa at «Det finnes ikke noe grunnlag for å gi ut en slik plate. Den har ingen plass i vårt samfunn.» Albumet oppnådde aldri den samme suksessen som mange av 2Pacs senere album, i stor grad takket være den røffe oppbyggingen og repetitive beats, men den var meget viktig i det at den viste hva 2Pacs politiske ståsted var, og hans fokus på sangtekstene. På MTVs "Greatest Rappers of All Time", havnet "2Pacalypse Now" på listen over 2Pacs «klassikere», sammen med "Me Against the World", "All Eyez On Me" og '. Albumet ble senere sertifisert til gull av RIAA. Tre singler kom fra albumet; «Brenda's Got a Baby», «Trapped» og «If My Homie Calls». "2Pacalypse Now" kan finnes i serien The Vinyl Countdown og i instruksjonsmanualen for ', sammen med sporet «I Don't Give a Fuck», som kunne høres på en av radioene i spillet, Radio Los Santos. Sporliste. Alle tekster av 2Pac. Produsenter notert nedenfor. Strictly 4 My N.I.G.G.A.Z.. "Strictly 4 My N.I.G.G.A.Z." er det andre albumet av rapperen 2Pac. Albumet kom i 1993, og inneholder rap-klassikere som «Keep Ya Head Up», «Holla If Ya Hear Me» og «I Get Around». Me Against the World. "Me Against the World" er et album av 2Pac, utgitt 14. mars 1995 på Interscope Records. Det er et av hans mest kritikerroste album, og ble godt mottatt av både fans og anmeldere. Det ble gitt ut mens 2Pac sonet en dom for seksuelt overgrep, noe han på det sterkeste benektet å ha utført. Albumet debuterte som nummer én på Billboard-lista, med 240,000 solgte eksemplarer i den første uken. 2Pac ble dermed den første artisten i historien som opplevde denne suksessen mens han selv satt fengslet. Albumet inneholder bl.a. singlene «Dear Mama», «So Many Tears» og «Temptations». Me Against The World vant kategorien «Beste Rap Album» ved 1996 Soul Train Music Awards, og er også å finne i boken "1001 album du må høre før du dør" som ble gitt ut i 2005. All Eyez on Me. "All Eyez on Me" er rapperen 2Pac sitt siste album sammen med albumet ' som kom ut før hans død 13. september 1996. Der hans forrige album "Me Against the World" hadde vært paranoid og dystert, er dette albumet mer en partyplate. 2Pac gav ut albumet på plateselskapet Death Row Records, og fikk med seg kjente gjester på albumet, som Snoop Doggy Dogg, Dr. Dre, Method Man, Redman og Nate Dogg. Albumet solgte 1 million eksemplarer på bare 4 timer. Riksefugler. Riksefugler (Rallidae) er en gruppe små til mellomstore fugler som forbindes med våtmarksområder. Men det fins unntak som åkerrikse som hekker ofte på dyrka mark og enger. De mest typiske medlemmene i denne gruppa holder til i tett vegetasjon (spesielt med siv og takrør) i våtmarksområder nær innsjøer, sumper eller elver. Riksefugler er altetende. Generelt er riksefugler sky og tilbakeholdne fugler som er vanskelig å observere. Mange av artene er endemiske for oseaniske øyer, og disse artene har ofte mistet evnen til å fly. Når mennesker koloniserer slike øyer, sammen med katter, rotter og kaniner, går det ofte hardt utover de endemiske riksene. Etter år 1500 er minst 22 riksearter utdødd. I Norge hekker vannrikse, myrrikse, åkerrikse, sivhøne og sothøne. Kaald. Kaald er en norsk slekt og slektsnavn. Det er 88 personer i Norge i dag som har Kaald som etternavn. Navnet Kaald. Navnet Kaald stammer trolig fra det tyske ordet «kahl», som betyr «skallet». Vi finner liknende ord for skallet i spansk: "calvo", latin: "calvus" og engelsk: "bald". Navnet har tidligere blitt skrevet Kold og Koll. Barna til Albert Hansen Kold var de første som tok i bruk navneformen Kaald, nærmere bestemt Niels Tævis Kaald som ble født i 1761. Før da var versjonene Kold og Koll i bruk. Det er helt uvisst om familien Kaald har relasjoner til den skotske klanen MacColl. Slektsforskeren S. H. Finne-Grønn antok at Albert Hansen Kold (død i Trondheim 1789) stammer i mannslinjen fra lagmann Tore Torkelsson Kold i Stavanger 1458-1491, og at slekten Kaald stammer i mannslinjen fra Albert Hansen Kold i Trondheim. Slektsvåpen. Seglet til lagmann Tore Torkelsen Kold (f. 1458 d. ca 1491 i Stavanger) viser et skjold som er delt med i 1. felt en stjerne og i 2. felt en rose. Hjelmtegnet er en stjerne. En tegning av våpenet er gjengitt i Sven Tito Achens bok "Danske Adelsvåbener". Denne versjonen er hentet fra H. Storcks tegninger av danske adelsvåpen. Adelsslekten er utdødd i følge Thiset og Wittrups leksikon fra 1904 over danske adelige familier. En versjon av våpenet har roser i begge feltene og faner på hjelmen. Denne versjonen finnes i en våpentegning for Koll fra dansken Klevenfeldts samlinger, gjengitt på Arnstein Rønnings nettsted. Et annet våpenskjold er brukt av en annen slekt Cold. Det har et stilisert trollansikt som skjoldmerke og er med på våpenanetavlen for Maren Jørgensdatter (Staur) fra 1685, samt i Nicolas Bergs våpenbok (gjengitt på Arnstein Rønnings nettsted med navnet Koll/Cold). Presten i Øyer Anders Madsen Cold (1605–83) er eldste kjente stamfar til slekten Cold som har trollansiktet i våpenet. Enter the Wu-Tang (36 Chambers). "Enter the Wu-Tang (36 Chambers)" er rap-kollektivet Wu-Tang Clan sitt debutalbum. Albumet ble utgitt 9. november 1993 på Loud Records. Mange kritikere anser Enter The Wu-Tang som et av de beste albumene fra 1990-tallet og et av de beste hip-hop albumene noensinne. Alle ni medlemmene er med på minst en sang hver, og Method Man og GZA har egne solosanger. Albumet var i 2005 med i boka "1001 album du må høre før du dør". Luis León Sánchez. Luis León Sánchez Gil (født 24. november 1983) er en spansk syklist som sykler for Rabobank. Hans bror, Pedro León, er profesjonell fotballspiller. Lynavleder. En lynavleder er en anordning som plasseres på taket av for eksempel en bygning for å beskytte den mot skader fra et lynnedslag. Lynet ledes ned til en jordleder som sprer ladningen ut i bakken. Lynavlederen ble første gang konstruert i 1752 av Benjamin Franklin. Ole Andreas Øverland. Omslaget til O.A. Øverlands Illustreret Norges historie fra 1893 Ole Andreas Øverland (født 17. mars 1855 i Trondheim, død 20. juni 1911 i Kristiania) var en norsk historiker, skribent og statsstipendiat; kjent for å ha skrevet to utgaver av "Illustreret Norges historie". Øverland vokste opp i et borgerhjem, og tok artium i 1873. Han arbeidet deretter noen år som lærer i hjembyen før han i 1878 flyttet til Christiania og begynte å studere. Han avla aldri noen eksamen, dels pga helsen, og dels fordi han allerede hadde begynt sitt forfatterskap. 1879-1885 arbeidet han i Riksarkivet. Fra 1885 skrev han for Folkebladet en serie hefter som ble til første utgave av "Illustreret Norges historie"; den utkom i 5 bind 1885-1895. I perioden 1887-1898 skrev han samtidig på en 12 binds "folkeutgave" av det samme verket; i perioder med gasje fra Stortinget. Da verket var ferdig utgitt ble han utnevnt til statsstipendiat fra 1898. Øverland skrev også en rekke andre studier, biografier, jubileumsberetninger, anmeldelser, bidrag til leksikon, og var en flittig og populær foredragsholder. Han skrev om Vinland, korstog, thranitterne, kong Karl Johan, Armfeldt, bygdemagasiner og Jotunheimen. Han karakteriseres av Bratberg som «"en av de mest produktive historikere Norge har fostret, og produksjonen overvelder ved sitt volum, men også kvalitetsmessig holder det mål"». Litteratur. Øverland, O Øverland, O Øverland, Ole Andreas Øverland, O Øverland, O Ernst Badian. Ernst Badian (født 8. august 1925, død 1. februar 2011) var en østerriksk-født klassisk historiker, som fra 1971 til 1998 var professor ved Harvard University. Sharon Corr. Sharon Helga Corr (født 24. mars 1970 i Dundalk, Irland) er musiker og medlem av det irske pop-rock bandet The Corrs. Hun spiller fiolin og synger bakgrunnsvokal. Hun er nest eldst i søskenflokken på fire som altså utgjør The Corrs. Som 6-åring lærte Sharon seg å spille fiolin. Dette har hun gjort siden. Privat har hun vært gift med Belfast-mannen Gavin Bonnar siden 2001. De har to barn sammen; en sønn og en datter. Corr, Sharon Corr, Sharon Modest Musorgskij. Modest Petrovitsj Musorgskij (russisk Модест Петрович Мусоргский, født i Karevo ved Pskov, død i St. Petersburg) var en av de russiske komponister kjent som «De Fem» og var en fornyer innen russisk musikk. Han ville at den russiske musikken skulle få en egen unik identitet på tross av de etablerte former innen vestlig musikk. I likhet med den samtidige forfatteren Fjodor Dostojevskij skildrer Musorgskij i sin musikk «de fornedrede og krenkede» med all deres lidelse og smerte. Han løfter disse rollene til tragiske høyder til det groteske og majestetiske sameksisterer. Mange av hans hovedverker er inspirert av russisk historie, russisk folklore og andre nasjonalistiske temaer, innbefattet operaen "Boris Godunov", tonediktet "Natt på Bloksberg" for orkester, og pianosuiten "Bilder på en utstilling". Bakgrunn. Musorgskij i hans beste år Musorskij var født inn i en rik, adelig landeierfamilie, som skal stamme fra Rurik, den første herskeren i Rutenia. Da han var seks år, fikk han pianoundervisning av moren, som var pianist. Han viste gode evner og kunne allerede tre år etter holde konsert for venner og familie med klaverkonsert av John Field og stykker av Franz Liszt. Da han var ti år gammel, ble han sammen med broren sendt til St. Petersburg for å gå på eliteskolen St. Peters skole. Mens han gikk på denne skolen, fikk han fortsatt pianoundervisning og kunne allerede som tolvåring publisere sitt første pianostykke. Året etter, i 1852, ble han tatt opp på kadettskolen i St. Petersburg og skulle slik videreføre familiens militære tradisjoner. Det var harde krav på denne skolen, og allerede her begynte Musorgskij å utvikle noe som senere skulle bli et stort alkoholproblem. Også mens han var elev ved kadettskolen, fikk han anledning til å fortsette å ha pianoundervisning. Hans gode evner på dette området gjorde han ettertraktet blant de andre elevene, da han spilte kjente stykker for dem, innlagt sine egne improvisasjoner. Tiden på kadettskolen vakte Musorgskijs interesse for historie og tyske filosofer. I 1856 gikk han ut fra kadettskolen og ble tatt opp ved det mest prestisjefylte regimentet i den keiserlige hær. I oktober samme år møtte han Aleksandr Borodin, som tjenestegjorde samme stedet, og de fikk umiddelbar kontakt. På denne tiden var Musorgskij en elegant, høflig og dannet offiser som var svært populær også hos kvinner. Særlig inntrykk gjorde han slik han kunne briljere ved pianoet. Viktigere var det at han på denne tiden ble kjent med Alexander Dargomyskij, som sammen med Mikhail Glinka var en av de viktigste nasjonalistiske komponistene i Russland på denne tiden. Dargomyskij var imponert av Musorgskijs evner, og gjennom ham fikk Musorgskij adgang til og fikk framføre musikk for et større publikum. Gjennom de neste to årene møtte Musorgskij gjennom Dargomyskij en rekke viktige russiske komponister, som Vladimir Stasov, César Cui (som også var en offiserskollega) og Milij Balakirev, hvor særlig sistnevnte hadde en stor innflytelse på ham. Musorgskij gikk i undervisning hos Balakirev og etter noen måneder sluttet han i 1858 som offiser for å kunne konsentrere seg om sin musikalske utvikling. Utvikling. a>s kjente portrett av Musorgskij, malt på sykehuset i dagene 2.–5. mars 1881, bare tre uker før Musorgskij døde Musorgskijs grav i Tikhvin gravsted i St. Petersburg I 1859 fikk den 20 år gamle Musorgskij en verdifull teatererfaring da han deltok i arbeidet med oppsetning av Glinkas opera "Et liv for en tsar". Han ble her også kjent med Anatolij Ljadov, som han også besøkte i Moskva etter å ha uttrykt en kjærlighet til «alt russisk». Til tross for dette var fortsatt den musikken han komponerte på denne tiden, sterkt preget av utenlandske forbilder. I 1861 ble slavene frigitt i Russland, noe som førte til at familien mistet sin rikdom. Dette satte Musorgskij under et større press, men han fortsatte sitt musikalske virke. På denne tiden frigjorde han seg fra Balakirev og konsentrerte seg om selvstudier. I 1863 begynte han på den ufullførte operaen "Salammbô", basert på romanen med samme navn av Gustave Flaubert, utgitt året før. Han ga opp dette prosjektet i 1866 og hadde på dette tidspunktet flyttet tilbake til St. Petersburg, hvor han livnærte seg som offentlig tjenestemann. Han bodde i et kollektiv hvor også den politiske diskusjonen var sentral. Han ble kjent med skriftene til den revolusjonære Nikolai Černyševskij. Musorgskij ble mer og mer tiltrukket av idealet om «artistisk realisme» og fikk et større fokus på de svakere gruppene i samfunnet. I 1865 døde moren, og samtidig opplevde Musorgskij det første alvorlige sammenbruddet som følge av sitt alkoholmisbruk. Samtidig skrev han sine første «realistiske» sanger. I 1867 fullførte han tonediktet "En natt på Bloksberg". Dette ble innledningen på Musorgskijs beste og mest produktive år. I 1868 skrev han elleve scener på en opera basert på Nikolaj Gogol komedie "Zhenitba" («Giftemålet»), hvor hans ambisjon var å bringe den folkelige dagligtalen inn i musikken, men han måtte gi opp dette prosjektet. Han ble i stedet oppmuntret til å skrive en opera basert på Boris Godunov. Han fullførte denne året etter, mens han arbeidet som tjenestemann i Skogsdepartementet. I 1871 ble imidlertid operaen refusert for oppføring, angivelig fordi den manglet en tydelig primadonna-rolle, og Musorgskij gikk i gang med å lage en ny versjon. På denne tiden bodde han sammen med Nikolaj Rimskij-Korsakov, og samværet med ham kan ha inspirert Musorgskij ytterligere, siden den nye versjonen han leverte gikk langt utover de endringen som var etterspurt. Denne versjonen ble imidlertid akseptert, og tre utdrag fra operaen ble fremført i Mariinskijteateret i 1873. Hele operaen ble framført i februar 1874, og den publikumssuksessen denne operaen medførte, markerte på mange måter høydepunktet i Musorgskijs karriere. På denne tiden mistet Musorgskij en del av de vennene han hadde støttet seg til; gruppen «De Fem» gikk i oppløsning da medlemmene valgte ulike kunstneriske veier. Vennen Arsenij Goleniskjev-Kutuzov, som skrev diktene til sangsyklusene "Bez Solntsa" («Uten sol») og "Pesni i plyaski smerti" («Dødens sanger og danser»), hadde giftet seg, og hans gode venn, maleren og arkitekten Viktor Hartmann, døde i 1873. Samtidig ble Musorgskijs alkoholisme verre og forsterket av at på den tiden ble ekstrem oppførsel ansett som protest og opposisjon mot det etablerte, noe som idealiserte alkoholmisbruket til tross for at det førte til isolasjon og ødeleggelse. Musorgskij klarte imidlertid fortsatt i noen år å holde det kreative arbeidet oppe. Til minne om Hartmann skrev han pianosuiten "Kartínki s výstavki – Vospominániye o Víktore Gártmane" («Bilder på en utstilling – til minne om Viktor Hartmann»). Dette ble senere orkestrert av flere, hvorav Maurice Ravels versjon fra 1922 ble den mest kjente for ettertiden, og også i 1971 av den britiske progrockgruppen Emerson, Lake & Palmer på albumet "Pictures at an Exhibition" – noe som gjorde dette musikkstykket ytterligere kjent. Han begynte også arbeidet med den komiske operaen "Sorotsjinskaja jarmarka" («Markedet i Sorotsjinetz»), som også var basert på Gogols novelle med samme navn. Men etter dette gikk det fort nedover med Musorgskij, til tross for at han nå var kjent og etterspurt som komponist. Han var imidlertid fortsatt avhengig av inntektene fra jobben som offentlig tjenestemann, og til tross for mye fravær ble det holdt en beskyttende hånd over ham fra musikkelskende sjefer. Han fikk til og med lov til å dra på en tre måneders turne som akkompagnatør i 1879. Men i 1880 måtte han slutte i den offentlige tjenesten. En gruppe sørget da for at han fikk et stipend for å fullføre "Khovanstsjina", og en annen gruppe skaffet finansiering til fullførelsen av "Markedet i Sorotsjinetz". Ingen av disse ble imidlertid helt fullført av ham, men førstnevnte ble fullført av Rimskij-Korsakov som fikk det oppført i 1886 i St. Petersburg. Senere ble det bearbeidet av Dmitrij Sjostakovitsj. Tidlig i 1881 fikk han fire illebefinnender rett etter hverandre, og han ble innlagt på sykehus. Få dager før Musorgskij døde, malte Ilja Repin det kjente portrettet av ham, hvor virkningene av et langvarig alkoholmisbruk er tydelig. Slettebø. Slettebø er et geografisk område ca. 3 km fra Egersund sentrum i Eigersund kommune. Slettebø er et flatt område godt egnet for gårdsdrift. Slettebøvannet er også en del av området. Området Slettebø er nevnt i. Ifølge nevnte kilde "betyr" Slettebø: "Sléttibœr, den slette, flade Gaard". Bakkebø er også en del av området og under andre verdenskrig var Slettebø leir lokalisert her. Sørgefoss. Sørgefoss er ei grend i Ringerike kommune i Buskerud. Stedet ligger ved elva Sogna sør i Soknedalen, like nord for tettstedet Ask langs Sandakerveien. Grenda har fått navn etter fossen i elva. Like nedenfor fossen ligger en flott badeplass. Elva er farbar ut til Tyrifjorden for småbåter. Sandakerveien (Ringerike). Sandakerveien (fylkesvei 173 i Buskerud) er en vei i Ringerike kommune som går fra Sandaker i nord ved riksvei 7 i Ytre Soknedalen og sør til tettsedet Ask ved riksvei 35 langs Tyrifjorden. Sandakerveien ligger i åssiden opp mot Holleias østgrense. Veiens lengde er 5,6 km. Albert Claude. Albert Claude (født 24. august 1899, død 22. mai 1983) var en belgisk lege som fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1974. Claude studerte medisin ved Universitetet i Liege. Vinteren 1928–29 arbeidet han i Berlin, først ved Institutt for kreftforskning, senere ved Kaiser Wilhelm-instuttet i Dahlem. Sommeren 1929 begynte han å arbeide for Rockefeller-instituttet. Mens han arbeidet ved Rockefeller University i 1930- og 40-årene, brukte han elektronmikroskop for å ta bilder av celler, et arbeid som gav en dypere vitenskapelig forståelse av cellenes struktur og funksjon. Han utviklet også en metode for differensiell sentrifugering for å separere cellekomponenter, basert på deres tetthet. For oppdagelsene omkring cellenes struktur og funksjon mottok Claude Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1974, sammen med studenten George Palade og Christian de Duve. Eksterne lenker. Claude, Albert Claude, Albert Claude, Albert Claude, Albert Sandaker (Ringerike). Sandaker er ei lita grend sør i Ytre Soknedalen i Ringerike kommune. Grenda ligger sør for Sandaker bru, der riksvei 7 krysser over Sogna nederst i den svingete Ramsrudhellinga sør for Heradsbygda. Sandaker grenser mot Holleia i vest og Sogna i øst, fra Sandaker bru i nord via Sandakerveien til Mastedalsbekken som renner ned fra Holleia i sør. Området sokner til Stranden skole på Ask, i sørenden av Sandakerveien. Hans Tabor. Hans Tabor (født 25. april 1922, død 19. november 2003) var en dansk diplomat og sosialdemokratisk politiker. Som Danmarks FN-ambassadør var han formann for FNs sikkerhetsråd i 1967, ved utbruddet av seksdagerskrigen mellom Israel og en rekke arabiske land i Midtøsten. Tabor oppnådde kortvarig verdensberømmelse da han greide å forhandle frem en våpenhvile mellom de krigførende partene. Kort tid etter denne diplomatiske suksessen ble han utnevnt til utenriksminister av Jens Otto Krag, men da regjeringen falt bare fire måneder senere ved Folketingsvalget 1968, vendte han tilbake til diplomatiet. Ève Curie. Ève Curie (født 6. desember 1904, død 22. oktober 2007) er datteren til Marie og Pierre Curie. Hun var en yngre søster av Irène Joliot-Curie. Etter å ha avsluttet sin skolegang med de beste karakterer, studerte Ève filosofi ved Sorbonne, og tok sin eksamen med innstilling, men kom ikke til å fortsette sin akademiske løpebane. Musikken hadde fanget henne, og hun utdannet seg som pianistinne og debuterte i Paris i 1952. I årene som fulge hadde hun konserter rundt om i Frankrike og Belgia. Ève Curie var bosatt i USA. Curie, Eve Curie, Eve Klimaskepsis. Klimaskepsis er en samlebetegnelse for mistro til det vitenskapelige grunnlaget for den menneskeskapte globale oppvarmingen – eller til konklusjonene i rapportene til FNs klimapanel (IPCC). Representanter for et slikt syn kalles "klimaskeptikere", eller i en mer negativt ladet form, "klimafornektere". Tilsvarende bruker klimaskeptikere - særlig de mer ekstreme blant dem - ofte begrepet "klimahysterikere" eller "klimaalarmister" for å betegne personer som i deres syn anses for ukritisk å overdrive farene ved klimaendringer. Noen klimaskeptikere velger å kalle seg "klimarealister". Klimaskepsis brukes også om skepsis til IPCCs forslag til miljøtiltak, at slike tiltak vil være for dyre i forhold til gevinsten, eller ha utilsiktede, negative virkninger. De fleste moderate klimaskeptikere aksepterer at det er en sammenheng mellom den globale oppvarmingen og menneskelige klimagassutslipp, men mener at effektene av mange av de konkrete klimapolitiske tiltakene som har blitt foreslått ikke vil stå i forhold til kostnadene, og at andre gode formål blir skadelidende. Den samme gruppen mener at utslippsreduksjoner i størrelsesorden 80 % innen 2050 vil være urealistisk å oppnå, all den tid FN legger til grunn at 18% av de globale utslippene stammer fra landbruket. Ulike motivasjoner bak klimaskepsis. Mange er klimaskeptikere basert på historier om at forskere med avvikende resultater og oppfatninger ikke slipper til i media eller som bidragsytere til rapportene fra FNs klimapanel, og sliter med finansieringen av egen forskning og innslipp med artikler i sentrale tidsskrifter. Ofte hører folk andre klimaskeptikere, som av og til gir seg ut for å være klimaforskere, snakke om global oppvarming, og blir på det viset overbevist om det ikke er et problem, at det ikke skjer eller lignende. Dette skyldes ofte at "den vanlige mannen i gata" ikke har utdannelse innenfor klimaforskning og det kan være vanskelig for mange å forstå eller lett for dem å misforstå de ofte kompliserte forholdene rundt global oppvarming. En annen motivasjon for klimaskepsis er at store ressurser brukes til klimaforskning og klimatiltak, og at det kan være bedre bruk for disse midlene annetsteds, blant annet til fattigdomsbekjempelse. Det har også blitt påvist vikarierende motiver for klimaskepsis. Både borgere og politikere har i en del tilfeller politiske og/eller økonomiske motiver for sin skepsis, og sosiologisk forskning, blant annet i Norge, har beskrevet tilfeller der denne typen skepsis blir så sterk at hele samfunn bedriver «organisert kollektiv fornektelse» ("«We don't really want to know»"). For politikere kan det være lite fristende å sette i verk upopulære tiltak som reduserer klimagassutslipp. Selv om dette kan være til alles beste i det lange løp, vil det i det korte løp kunne føre til et valgnederlag til fordel for mer klimaskeptiske partier (jf. allmenningens tragedie). For en bedriftsleder i en bransje som er ansvarlig for store klimagassutslipp (f.eks. landbruksnæringen eller oljeindustrien), kan det likeså være bedrifts- og personøkonomisk lønnsomt å så tvil om den globale oppvarmingen. Et eksempel på utslag av dette er ExxonMobil, som er kjent for å ha betalt millioner av dollar til klimaskeptiske forskningsmiljøer og lobby-grupper, og også til å finansiere direkte fordreininger av forskningsresultater. Blant andre har det øverste britiske vitenskapelige organ, Royal Society, gått hardt ut mot oljegiganten. Det har også blitt påpekt tilfeller der klimaskeptikere har skiftet fra å betvile menneskets effekt på den globale oppvarmingen til å kritisere tiltakene som søker å begrense effektene av den globale oppvarmingen etter som argumentene for de vitenskapelige resultatene har blitt sterkere. Forskeren Hopkin har vært blant dem som har kritisert slike skifter i argumentasjon, og har hevdet at der ligger vikarierende motiver bak. «Andelen antropogent CO2 er ubetydelig». Den naturlige karbonsyklusen er med på å holde CO2-nivået i atmosfæren i en omtrentlig balanse. Dette skjer ved at planter, havene og bergarter tar opp CO2 fra atmosfæren og lagrer det; enten over korte tidsperioder eller over svært lange tidsperioder alt etter hvilket karbon-lager man ser på. Når mennesker brenner fossile brennstoff, så slipper vi ut CO2 som har vært ute av karbonsyklusen i flere millioner år, og skaper dermed en ekstra fluks av CO2 til atmosfæren. Menneskelige utslipp av C02 ligger på 29 GT per år. Det er lite sammenlignet med mengden som går gjennom karbonsyklusen hvert år, men det bygger seg likevel opp i atmosfæren fordi at de naturlige karbon-lagrene kan ikke ta opp all den ekstra mengden med CO2 som blir sluppet ut; de tar opp omtrent 40 % av menneskelige utslipp. Det er klimaforskerne som mener at så mye som ca. 27 % av karbondioksidet som befinner seg i atmosfæren i dag (2007), kommer fra menneskelige utslipp. Og at mengden for tiden øker med 0,5 prosentpoeng per år. Siden 1990 er isotopsammensetningen av atmosfærisk CO2 målt i et globalt nettverk. Målingene kan brukes til å fastslå hva kilden til forurensningen er (såkalt "CO2 fingeravtrykk"), og gir grunnlaget for klimaforskernes konklusjoner om at det økte CO2-nivået er menneskeskapt. «Global oppvarming er naturlig». Spørsmålet er ikke "om" variasjon er naturlig (her er svaret opplagt "ja"), men "hvor mye" variasjon som er naturlig. Hoveddelen av forskningen de siste tiårene har vist at klimaet har blitt "mer" variabel gjennom menneskelig påvirkning gjennom de siste 200 år. Dette betyr ikke at all variasjon vi ser i dag, skyldes mennesket, men det er en generell enighet om at en "økende andel" av variasjonen er menneskeskapt. Selv om disse prosessene også i dag virker inn på klimaet har det ikke lykkes klimaskeptikerne å presentere en teori som kan forklare temperaturøkningen vi har opplevet siden ca år 1900. Det er altså sant at en global temperaturøkning "kan" skyldes naturlige prosesser. Men den "inneværende" globale oppvarmingen skjer alt for hurtig til at vi klarer å forklare den med slike prosesser. «Det var varmere i middelalderen enn nå». Klimapanelets fjerde hovedrapport i 2007 samt National Academy of Sciences' rapport om klimarekonstruksjoner bekreftet i hovedsak tidligere globale rekonstruksjoner, og tilføyer at enkelte områder kan ha vært varmere i middelalderen enn i det 20. århundre. Regionalt avgrensede måleserier har alene liten praktisk relevanse for de globale vurderingene. «Klimatiltakene vil ødelegge økonomien». Denne oppfatningen har større oppslutning blant forskere innen økonomiske fag som bruker nytte-kost-analyse enn den har blant naturvitenskapsfolk som klimatologer og biologer. Økonomene påpeker at vurderinger av hvilke politiske tiltak som har størst samfunnsnytte er utenfor naturvitenskapens fagfelt, mens det fra naturvitenskapelig side påpekes at et rent økonomisk synspunkt overser andre viktige faktorer. «Drivhuseffekten er falsifisert». Det samme kan sies om enhver annen vitenskapelig påstand. Utsagnet får kun verdi dersom en har misforstått hvordan naturvitenskap fungerer. Innen naturvitenskaper benytter man aldri begrepet «bevist» for årsakssammenhenger, men med "støtte" for eller imot hypoteser og teorier, og i dette tilfellet, med begrepet «sannsynlig ut over rimelig tvil». Drivhuseffekten som teori ble først foreslått av John Tyndall i 1859 som oppdaget at flere gasser, inkludert CO2 og vanndamp, kunne absorbere infrarød stråling. Senere det samme århundret la en svensk forsker ved navn Svante Arrhenius fram bevis på sammenhengen mellom drivhuseffekten og overflatetemperaturen til Jorden. «Det ble spådd ny istid på 1970-tallet». I de 30 foregående årene før 1970-tallet var det indikasjoner på en nedkjølingstrend i temperaturdataene. Naturlig nok begynte derfor en rekke forskere å se på muligheten for at den nåværende mellomistiden kunne ta slutt om kort tid. Samtidig studerte en annen fraksjon av forskermiljøet muligheten for at menneskelige utslipp av klimagasser kunne drive temperaturen oppover. Ettersom nedkjølingstrenden tok slutt i løpet av 70-tallet, tok også teoriene om en nært forestående istid også slutt. Men da debatten pågikk, fikk studiene om en mulig kommende istid mer oppmerksomhet i media, og dette har klimaskeptikere i ettertid plukket opp og fremstilt som en stor debatt mellom forskerne. Dette til tross for at flertallet av klimaforskerne på den tiden var opptatt av global oppvarming. Når det gjelder klimadebatten bør man også kikke litt på hva det er man er uenige om. Det er endel uenighet blant klimaforskere rundt detaljer som gjelder forklaringer, tolkninger og langtidsprognoser. Men selv om forskere f.eks. kan være uenige om temperaturen om hundre år vil være 2°C eller 4°C varmere enn i dag, er de fremdeles enige om at temperaturen vil øke betraktelig. «Vi vet ikke nok». Mange spørsmål bør forskes mer på, men disse spørsmålene gjelder detaljer om oppvarmingens konsekvenser, ikke om oppvarmingen skjer eller ikke. I drivhuseffektens tilfelle hersker det i all hovedsak en enighet om at det har blitt gjort nok forskning til å kunne si med sikkerhet at klimaendringene er menneskeskapt, og at konsekvensene ved å la være med å sette i gang tiltak kan bli svært store. Ut fra en risikoavveining, ut fra føre-var-prinsippet og også ut fra at beviskravene innenfor vitenskap er helt anderledes en de kravene til bevis som normalt stilles ellers i samfunnet, fremstår begrunnelsen for å redusere CO2-utslipp som bedre enn begrunnelsen for "ikke" å redusere CO2-utslipp. «Global oppvarming er positivt». Lokalt og regionalt vil klimaet endre seg i retning av hva mange vil oppfatte som «bedre vær». Høyere temperatur i Norge vil f.eks. ikke umiddelbart oppfattes som truende. Spørsmålet er om slike lokale forbedringer kan veie opp for en økende hyppighet av naturkatastrofer (orkaner, ørkenspredning, oversvømmelser m.m.) Det er enighet om at den globale oppvarmingen innebærer et mindre «vennlig» klima, og at forekomsten av ekstremt vær vil øke i alle klimasoner. Klimasonene vil også bli smalere, og forskyve seg mot polene. Andelen dyrkbar jord vil da avta, siden jordsmonnet ikke er like bra i landområdene som i dag er for kalde for jordbruk. «CO2-konsentrasjonen henger etter temperaturen». Noen klimaskeptikere påstår at kausalforholdet mellom karbondioksid og global temperatur er snudd på hodet. At det er økt temperatur som i hovedsak gir økt konsentrasjon av gassen, ikke omvendt, med referanse til estimerte verdier av temperatur og konsentrasjoner i gammel tid. Påstanden bygger på en misforståelse. I en studie av atmosfærisk innhold av drivhusgasser tatt fra isprøver i Antarktis, har Caillon et al. funnet at konsentrasjonen av CO2 øker først 800 år (+/- 200 år) etter at temperaturen startet å stige i Antarktis ved slutten av hver istid. Det er riktig at klimagassinnholdet ikke initierer oppvarmingen etter istidene. Dette skyldes imidlertid andre klimatiske forhold. Snarere forsterkes drivhuseffekten av CO2-økningen i atmosfæren. Det er altså ikke et bevis på at drivhuseffekten ikke er sann. «Solen er årsaken». Påstanden har blant annet blitt fremsatt av amerikanske forskerne fra Rochester University, University of Alabama og University of Virginia. De støtter seg delvis til en artikkel publisert tidlig på 90-tallet av de danske forskerne Lassen, Svensmark og Friis-Christensen, hvor sammenhengen mellom solflekker og klima påvises. Flertallsmeningen blant klimaforskerne er at den totale solinnstrålingen kan ha økt med 0,12 W/m² siden 1750, sammenlignet med det menneskeskapte bidraget til temperaturøkningen som utgjør 1,6 W/m². Det pågikk en utstrakt diskusjon om solens betydning i tidsrommet mellom den tredje hovedrapporten (2001) og den fjerde hovedrapporten (2007) til FNs klimapanel. Eigil Friis-Christensen, en av de tre danske forskerne som opprinnelig påpekte solflekkenes påvirkning på klimaet fremholder også at disse ikke alene kan forklare klimaendringene. «CO2 har neglisjerbar betydning». Svante Arrhenius påviste i 1896 hvordan endringer i CO2 ville ha så stor betydning for Jordas klima at det ville utgjøre forskjellen mellom istid og mellom-istider. I løpet av de neste femti årene var der endel uenighet om dette, men på 1950 tallet var der enighet om at konklusjonen til Arrhenius var korrekt. «Pusting fører til oppbygging av CO2». Gjennom å puste, så returnerer vi ganske enkelt den samme mengden med CO2 som var der i utgangspunktet. Dette er en del av den kortsiktige karbonsyklusen hvor CO2 blir utvekslet mellom atmosfæren og biosfæren. Konsekvenser. I de siste årene har klimaskeptikere fått stadig større oppmerksomhet i media, og det har påvirket oppfatningen blant folk i enkelte land. Det toppet seg med Climategate-hendelsen i slutten av 2009 hvor e-poster fra Climatic Research Unit ble hacket av hittil ukjente personer og at IPCC måtte innrømme noen feil i deres fjerde hovedrapport. Som en delvis følge av dette, så har folks tillit til den vitenskapelige konsensus rundt global oppvarming blitt rammet. En meningsmåling utført av Populus for BBC viste at andelen av briter som ikke tror på global oppvarming hadde steget fra 15 % i november 2009 til 25 % i februar 2010. Andelen som mente at global oppvarming skjer og at mennesker er årsaken hadde falt fra 41 % til 26 %. De som mente at global oppvarming skjer, men at vi ikke vet årsaken hadde økt fra 32 % til 38 %. I USA kan man vise til lignende meningsmålinger. En undersøkelse utført av Yale University i årsskiftet 2009-2010 viser at 57 % av amerikanere tror at global oppvarming skjer, et fall fra 71 % i 2008. Antallet som mente at global oppvarming var menneskeskapt hadde falt fra 57 % i 2008 til 47 % i 2010. Andelen som mente at det var mye uenighet blant forskere om hvorvidt global oppvarming skjer eller ikke hadde økt fra 33 % i 2008 til 40 % i 2010. I deler av Europa og Nord-Amerika kan også de kalde vintrene 2009-10 og 2010-11 ha bidratt til mindre tro på global oppvarming. I februar 2010 sa Kjetil Rommetveit, forsker ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, at den kalde vinteren «har vært en gavepakke til klimaskeptikerne». Til tross for disse meningsmålingene synes skjellsordet «klimahysteriker» å ha blitt mindre brukt de siste par år. Reaksjoner fra klimaforskere. Klimaforskere har ofte innrømmet at de har vært altfor dårlige til å både svare på kritikken fra klimaskeptikere og opplyse folk om vitenskapen bak global oppvarming. Dette er egentlig ikke overraskende, siden svært få klimaforskere har verken formell utdannelse eller personlig erfaring når det gjelder å håndtere media. Men i nyere tid, så har klimaforskere reagert stadig mer på det de kaller McCarthy-aktige angrep på klimaforskere. Nylig sendte 255 medlemmer av The National Academy of Sciences i USA, inkludert 11 Nobelprisvinnere, et brev som ble publisert i tidsskriftet Science, der de kritiserer de sterkt klimaskeptikernes forsøk på å undergrave det vitenskapelige grunnlaget for konklusjonene rundt global oppvarming og dets årsaker. Den canadiske klimaforskeren Dr. Andrew Weaver saksøkte nylig avisen National Post for å ha publiserte usannheter om han. I søksmålet krever Weaver at avisen trekker tilbake artikler som de har skrevet og som han mener presenterer usannheter. I tillegg krever han at avisen hjelper til med å finne og fjerne republiseringer av slike artikler. Vegårdsfjerdingen. Vegårdsfjerdingen er ei større grend i Norderhov i Ringerike kommune. Grenda ligger øst for den første tunnelen på Åsaveien og nord for Steinsfjorden. Den dekkes stort sett av skolekretsen Vegård. I øst ligger Åsa. Åsa er oppkalt etter to gårder rundt utløpet til Åsaelva. Navnet har (ofte feilaktig) blitt brukt som et bygdenavn på store områder nord for Steinsfjorden. Åsaporten som det står på den første tunnelen burde heller vært Vegårdsfjerdingen. Området preges av jordbruk med kornproduksjon og større gårdsbruk i vest, og mindre bruk og skog i øst. Lisletta. Lisletta er ei lita grend i Ringerike kommune i Buskerud. Grenda, som ligger på høyden nord for Vegårdsfjerdingen og Steinssletta, ligger i sørenden av fylkesvei 241 i Norderhov og stekker seg via sørøstenden av Tanbergmoen og nordøstover mot Gullerud. Tupperware. Tupperware er et varemerke for husholdningsartikler i plast. Historie. Varemerket Tupperware ble registrert av Earl Silas Tupper i 1947. I 1938 var hans Tupperware Plastics Company den første som tok i bruk polyeten i husholdningsvarer. På slutten av 1940-tallet begynte selskapet med direktesalg. På et såkalt "homeparty" kunne kundene få demonstrasjon av produktene og selv prøve dem. Dette viste seg å gi bra resultat og bra salgstall. Tupperware ble lansert i Europa i 1960 da Mila Pond arrangerte en Tupperware-sammenkomst i Weybridge, England, og deretter spredte salgsformen seg til resten av Europa. Tupperware selges nå i nesten 100 land. De største markedene for Tupperware er: 1. Tyskland 2. USA 3. Mexico 4. Frankrike 5. Australia. Etter en nedgang i salget på 1990-tallet har sortimentet blitt fornyet og øket for å passe en yngre målgruppe. Blant annet finnes nå redskap i rustfritt stål i sortimentet. Virksomhetsstruktur. Tupperwares salgsorganisasjon er bygd opp etter en modell som kalles nettverksmarkedsføring. Nyansatte starter som salgskonsulenter. De kan siden avansere til gruppeledere og distributører. Tupperware skiller seg fra andre nettverk ved at man bare kan bli distributør etter invitasjon fra selskapet. Det koster ingenting å bli konsulent. Den eneste distributørene gjør er å prøve seg i jobben ved å arrangere demonstrasjoner/salgsmøter. Et salgsmøte organiseres av en selger hjemme hos en vert (eller iblant på en arbeidsplass) som byr inn venner og naboer til en demonstrasjon. En vert belønnes med en "takkegave" samt kostnadsfrie produkter regnet ut på grunnlag av hvor mye gjestene kjøper for. Juan Manuel Gárate. Juan Manuel Gárate Cepa (født 24. april 1976 i Irún, Spania) er en spansk syklist som sykler for det nederlandske laget Rabobank. Han er klatrespesialist, og hans største prestasjon er i Giro d'Italia. Han kom på fjerde plass i 2002 og femte plass i 2005, da han samme år vant klatretrøyen. I 2006 kom han på syvende plass i Giro d'Italia. I 2005 vant han det spanske mesterskapet i sykling. Bellperre. Bellperre er en nederlandsk produsent av mobiltelefoner. De kom på markedet i 2007, og ble lansert på CeBit-messen. De ligger i luksus-segmentet, der de konkurrerer med bl.a. finske Vertu og sveitsiske GoldVish. De lover at telefonene ikke skal inneholde plast, og baserer seg på materialer som gull, stål, lær, hardwood, m.m. Skjermene er av ripefritt safir-glass. Hønen. Hønen var opprinnelig to gamle vín-gårder på Ringerike, en ved Ullerål (i Haug prestegjeld) og en ved Norderhov kirke (i Norderhov prestegjeld). Den sistnevnte ble tidlig (før 1528) delt i østre og vestre Hønen, men siden (i 1890) samlet igjen under navnet Ringvoll. Ingen av gårdene nevenes i gamle diplomer, men alle finnes i regnskaper og jordebøker fra 1528 og framover. Østre og vestre Hønen var i 1542 benifisert av Mariakirken i Oslo og betalte hver en årlig avgift på 1 pund malt og 1 fjerding rugmel. Ringvoll (Norderhov). Ringvoll, eller Hønen i Norderhov (tidligere Østre Hønen og Vestre Hønen) som gården egentlig het, er opprinnelig en gammel vín-gård som lå i tidligere Norderhov herredskommune, nå Ringerike kommune. I dag kalles området gjerne Hønen og regnes som ei grend i området mellom Steinssletta, Vegårdsfjerdingen, Tandbergmoen, Hvervenkastet, Juveren og Busund bru over Storelva. Fra Hønen og inn til Hønefoss sentrum er det kun ca. 3 kilometer. Hønen er også et ulykkesbelastet veikryss langs Europavei 16, kalt Hønenkrysset. Herfra kan man kjøre riksvei 241 over Lisletta, Klekken og Åsbygda til Jevnaker og riksvei 35. Ved Hønen ligger også Tanberggårdene, kjent som Tornberg fra kongesagaene og høvdingsete for Tanberg-ætten. Like ved Tanberggårdene ligger også den gamle storgården Hverven, som har gitt navn til Hvervenkastet. På moen over Hønen, Tanbergmoen, ligger Stavhella, et gravfelt som inneholder et tjuetalls gravhauger og et ukjent antall flatmarksgraver som trolig stammer fra bronsealderen og fram mot vikingtiden. På grensen mot Vegårdsfjerdingen ligger også storgården Hesleberg, eller Hesselberg som man gjerne sier. Både Østre og Vestre Hønen (sistnevnte også kjent som "Kapellangården") lå sentralt ved Norderhov kirke og Norderhov gamle prestegård, som sto sentralt under slaget på Norderhov natten til 29. mars i 1716, da prestefrua Anna Colbjørnsdatter skal ha lurt svenskene. Prestegården inneholder i dag Ringerikes Museum og Buskerud fylkesfotoarkiv. I 1890 ble Vestre Hønen (br. nr. 2, synonym med Ringvoll) solgt til Anders A. Strande fra Vestre Ådal, som omtrent samtidig også kjøper Østre Hønen (br. nr. 1 og 3) og samler den til én gård igjen. Etter dette blir imidlertid gården kalt Ringvoll, og den er i dag synonym med Norges største frukthage. Gresso (selskap). Gresso er en russisk produsent av mobiltelefoner og mp3-spillere i luksus-segmentet. Mobiltelefonserien deres heter "Black Aura", og er lagd av afrikansk blackwood. Skjermen er av ripefritt safir-glass. Denne ble lansert i 2006. MP3-spilleren deres heter "Symphonia". Denne fås i enten rent gull eller i kombinasjonen gull og blackwood. Denne ble lansert i 2007. Cactus Mobile. Cactus Mobile (også kjent som «Cactus») er et norsk selskap opprinnelig opprettet i 2002 under britisk jurisdiksjon. I 2007 ble selskapet omstrukturert til et norsk aksjeselskap og leverer i dag mobiltjenester i bl.a. Norge som registrert innholdsleverandør og partner med Telenor, NetCom, Tele2 og Ventelo. Cactus Mobile er en CP (Content Provider) som utvikler og selger mobile tjenester og innhold i samarbeid med mobiloperatører. Selskapet er kjent for å være tidlig ute med ny mobilteknologi og bl.a. tidlig ute med tjenester som Mobil TV, Video on demand og Mobil Chat. Selskapet utvikler mobilteknologi og tjenester som de selv markedsfører gjennom web og tradisjonelle medier som Radio og TV. Internasjonalt. Cactus strategi er internasjonal utrulling av teknologi, konsepter og tjenester som har vist positiv inntjening i det Norske markedet. Selskapet samarbeider bl.a. med Ericsson om tilgang til internasjonale mobiloperatører og har tilkobling som muliggjør levering og fakturering av mobiltjenester i mer enn 20 land, over 80 teleoperatører og mer enn 600 millioner mobilabonnenter. Norge. Selskapet drifter alle tjenester og systemer fra sin Norske kjernevirksomhet og har uttalt at de ønsker å forbli sterke i det Norske og Nordiske markedet. I Norge har selskapet samarbeidet og markedsført sine tjenester med aktører som: Telenor, NetCom, Tele2, Ventelo, P4, Kanal24, TV Norge, TV3, NRJ, Dagbladet m.fl. Mobil TV. Mobil TV ble første gang testet av NRK tidlig på 00'tallet og ble kommersielt lansert i 2004 av NRK i samarbeid med teknologileverandøren RubberDuckMediaLab. Cactus Mobile har utviklet en egen plattform for Mobil Streaming og er markedsledende i Norge på Mobil TV og Mobil Video On Demand -tjenester. Selskapet leverer mobil streaming over mobilnettet i samarbeid med Telenor og NetCom, som begge tilbyr innholdsleverandører tilgang til et eget CPA Streaming-produkt. Mobil Chat. Cactus Mobile er kjent som en markedsleder i det mobile dating-markedet. Selskapet var den første aktøren som tilbød Mobil Chat med MMS-støtte, slik at personer som benytter chat-tjenesten kunne se hverandre ved å sende bilde og video over tjenesten. Trio Bryggeri. Trio Bryggeri produserte øl og mineralvann i Skien. Bryggeriproduksjonen foregikk på Kjørbekk i Skien. Bryggeriet hadde sterk lokal tilknytning i Grenlandsområdet. Trio bryggeri ble startet av Knut Kåsa – med brusproduksjon i nordre bydel i Skien i 1924. Senere flyttet bryggeriet til nye lokaler på Kjørbekk sør for Skien. Bryggeriet var i mange år eid av familien Kåsa, som solgte Trio til Macks Ølbryggeri i Tromsø i 2002. I 2009 flyttes virksomheten til Unions gamle lokaler på Klosterøya, og bryggeriet bytter navn til Union Bryggeri. Bryggeriet omsatte i 2005 for cirka 25 mill NOK og tappet i 2005 totalt 5 millioner liter øl og mineralvann. Det er var halvparten av et mulig produksjonsvolum på 13 millioner liter ved full kapasitetsutnyttelse. Da tidligere Lundetangen-ansatte ville relansere bryggeriet, som i sin tid ble lagt ned av Ringnes, takket også Trio nei til tilbudet. Produksjonen av dette ølet startet derfor opp igjen i Aass Bryggeri i Drammen. Dermed så også Trio et marked for lokal ølproduksjon og startet bryggerivirksomhet i 1998. Trio tappet Pepsi-Cola, inntil 1999 da Ringnes overtok denne produksjonen. Trio drev også lokal produksjon av eplemost basert på private epleleveranser. De produserte sitt eget "Supporter-øl", øl for Lidl (Amunds) og rusbrus for Arcus. I tillegg ble det produsert mineralvann. Bitterbergknapp. Bitterbergknapp ("Sedum acre") er ei flerårig plante i bergknappfamilien. Navnet har den fått fordi den har en skarp, bitter smak, som har gitt planta navn på de fleste europeiske språk. Bitterbergknapp fotografert på svaberg i Blekinge, Sverige. Bladene er brederst innerst, mens kystbergknappens blader er bredest på midten. Planta har en tett, puteaktig vekstform og blir 5-10 cm høy. Stenglene er sterkt forgreina, nedliggende og rotslående, men oppstigene ved tuppene. De eggrunde blada er sukkulente, det vil si at de har vannfylte celler, som gjør de tjukke og oppsvulma. Blomstrene er stjerneforma og gule, og sitter i tette blomsterstander ved tuppen av skuddene. Fruktene er stjerneforma belgkapsler, som inneholder mange spiredyktige frø. Rotnettet er ganske tynt og overfladisk. Bitterbergknapp vokser på tørre, solvarme skrenter, stabile sanddyner, torvtak, mur, steingjerder og bergknauser, særskilt vanlig på svaberg, over store deler av Europa. Den fins også i Vest-Asia og nordvest i Afrika. I Norge er bitterbergknapp vanlig i lavlandet i nesten hele Norge, men kun spredte lokaliteter på kysten av Finnmark og i fjellområdene i Norge. Den har også blitt introdusert på østkysten av Nord-Amerika. Planta har blitt brukt i signaturlæren, og på grunn av den bitre smaken, har den blitt benytta mot åpne sår, vorter og kviser. Den ble også brukt som urindrivende middel og mot gulsott og skjørbuk. Bitterbergknapp inneholder giftige alkaloider og må ikke brukes innvortes, og bare i korte perioder utvortes. Frisk plantesaft kan gi varige øyeskader. Bitterbergknapp skilles fra hvitbergknapp "(Sedum album)" på blomstenes farge, og på de mange bladene hos bitterbergknapp, mens hvitbergknapp har merkbart færre blader, de er ofte mer brunaktige i fargen, og noe mindre sukkulente. Endre Midtstigen. Endre Midtstigen (født 13. mars 1986) er en norsk skuespiller. Han er mest kjent for sin rolle i filmen "Fritt vilt" (2006). Midtstigen vokste opp på Otta i Sel i Oppland. Referanser. Midtstigen, Endre Midstigen, Endre Hvervenmoen. Hvervenmoen (også kalt Hvervenkastet) er området nordvest for Hønen, i Ringerike kommune i Buskerud. Området strekker seg på begge sider av europavei 16, fra Hverven gård på Hønen til østbredden av Storelva og grensen mot "Dalsbråten" i Eikli ved Hønefoss. Området ligger høyere en byen, men det ligger litt lavere i landskapet enn Hønen. Kastet, som et av navnene på dette området referer til, er forkastningen som er gravd ut av elva, som ligger i bunnen av elveskråningen. Nord på Hvervenmoen ligger den søndre avkjøringen til Hønefoss. Området har siden 1960-tallet blir gradvis utviklet til et attraktivt forretningsområde. Her ligger blant annet Ringerike sykehus, Statens kartverk og kommunens kloakkrenseanlegg. Nylig er det dessuten bygget en rekke nye større kontorbygg på sørsiden av E16, samt et nytt, mindre boligfelt på nordsiden. Jamboree on the Air. Scouts on the Radio during Jamboree On The Air Jamboree on the Air, også kjent som JOTA, er et speiderarrangement som avholdes årlig den tredje helgen i oktober. JOTA ble første gang arrangert i forbindelse med speiderbevegelsens 50-årsjubileum i 1957. Under JOTA hjelper radioamatører speidere med å kontakte andre speidere, gjerne i andre land, over kortbølgeradio. Kommunestyrevalg i Hemnes. Se også. Hemnes Ramechhap distrikt. Ramechhap er et av Nepals 75 distrikter. Distriktet hører til "Janakpur sone" i "Sentralregionen". Hovedstad er Sindhulimadhi. I vest grenser Ramechhap mot Kavrepalanchok, i nord mot Dolkha, i nordøst mot Solukhumbu, i sørøst mot Dhading og i sør mot Sindhuli. I distriktet er det 55 landsbyutviklingskomiteer og ingen bykommune. Levealderen er 61,0 år. Barnedødelighet pr. 1 000 fødte er 48,4. Antallet buddhister skyldes bl.a. et stort innslag av tamang. Hverven. Hverven (norrønt "Hvarfvin") er en meget gammel storgård som ligger ved Europavei 16 på Hønen i Norderhov, like sør for Hønefoss i Ringerike kommune. Gården har blant annet gitt navn til Hvervenkastet, et forretnings- og boligområde som ligger mellom gården og byen. Hverven nevnes ikke i gamle diplomer, men er med stor sikkerhet svært gammel. Første gang gården nevnes i skriftlige kilder er i Norske regnskaper og jordebøker. Først som «"Hvarren"» i 1528 (NRJ. IV 145), deretter som «"Huorffuen"» i 1542 (NRJ. IV 580). I 1578, 1604 og 1617 er navnet skrevet som «"Huerffuenn"» og i 1657 som «"Herfuenn"». Først i 1723 ser man det skrevet som Hverven. Navnet har blitt tolket å komme fra det norrøne ordet for "vending" eller "krumning" (hvarf) og har trolig med elveløpet til Storelva å gjøre. Hverven var i sin tid eiet av Anna Colbjørnsdatter, prestefruen som lurte svenskene under slaget på Norderhov natten til 29. mars i 1716. Nærmeste gård er Tanberggårdene, som er kjent fra kongesagaene som høvdingsete for Tanberg-ætten. Like ved ligger også Norderhov kirke, bygget i ca. 1170, og Norderhov gamle prestegård. Lek og lær tredje klasse. Lek og lær er et PC-spill fra Maxis der du skal hjelpe roboten Botolf med å redde verden fra den grusomme Polly Smart. Handling. Polly Smart, datter av den kjente Professor Smart, har omprogrammert alle robotene slik at hun kan rette opp feilene hun hadde på en prøve hun hadde feil på ved å la dem gå tilbake i tid og "rette" opp feilene følge prøven. For eksempel den russiske roboten androvbot dro tilbake til gode gamle Copernicus slik at Polly Smart ble verdens midtpunkt. For å redde verden følger vi helten Botolf på jakt etter de forsvunnede robotene av spor gitt av Polly siden hun "er så snill" med "Snørrolf". Mobiado. Mobiado er en canadisk leverandør av mobiltelefoner i luksus-segmentet. Selskapet og merket Mobiado eies av Bonac Innovation, og ble lansert i 2004. Deres første mobiltelefon var "Professional". Da den ble lansert i 2004 var det den første mobiltelefonen som var produsert med CNC-styrte maskiner. Denne kom i nye versjoner i 2005, med nye materialer og oppgradert teknologi. I 2007 lanserte de serien "Luminoso", med 3G-teknologi, aluminiumsramme og safir-glass. Plan 9 from Outer Space. "Plan 9 from Outer Space" er en science-fiction-film fra 1959, regissert av Ed Wood. Filmen er kjent for å være en av tidenes verste filmer. Den regnes også for å være en kultfilm. Filmens originale tittel var Grave Robbers from Outer Space. Handling. Filmen starter med at fortelleren The Amazing Criswell advarer seerne om hva som venter dem og at filmen viser situasjoner som kan oppstå i fremtiden. Piloten Jeff Trent ser noe «utenom denne verden» en dag han er ute på flytur. Flere lysglimt viser seg på himmelen. Det viser seg å være ikke-jordiske romfartøy. Mens to menn graver en grav for en en gammel manns avdøde kone, dukker en skummel kvinne opp. Hun er stiv, kritthvit i fjeset og lager underlige lyder. Hun er en død kvinne. Graverne skriker. Den gamle mannen som har mistet kona si blir etter hvert gal og blir påkjørt og dør. Etter hans begravelse blir likene av graverne funnet. Inspektør Daniel Clay blir tilkalt for å etterforske saken. Inspektør Clay spaserer alene på kirkegården da han møter den kvinnelige zombien og liket av den gamle mannen som ble påkjørt. Han prøver å skyte dem, men til ingen nytte. Han blir drept av zombiene. Jeff Trent og hans kone, Paula, vandrer også på kirkegården. Plutselig kjenner de en sterk kraft fyke over himmelen. Alle på kirkegården blir slått i bakken. I de følgende ukene viser flere romfartøy seg på himmelen. Myndighetene prøver å bekjempe dem under kommando av oberst Thomas Edwards. De angriper romfartøyene uten noe stort resultat. Romfartøyene returnerer til Romstasjon 7. Romvesenene avgir rapport til Eros, kommandøren. Han gir Herskeren beskjed om at han ikke har fått kontakt med jordens myndigheter. Romvesenene setter derfor i gang plan 9. Den går utpå på å vekke nylig avdøde personer til live og la de herje fritt til jordboerne overgir seg. De tre romfartøyene returnerer til jorden. Jeff Trent skal ut på oppdrag igjen, men vil ikke la Paula være alene hjemme. Han råder henne til å bo hos moren til han er tilbake. Hun nekter og blir hjemme. Mens Jeff er borte kommer tre zombier på besøk. Det er inspektør Clay, den gamle mannen og hans kone. De jager Paula inn på kirkegården. De mislykkes i å fange henne og returnerer til romskipet. Oberst Edwards blir innkalt til møte med myndighetene. Der får han vite at de har mottatt beskjeder fra romvesenene. Disse blir oversatt til engelsk ved hjelp av en nylig oppfunnet «språkdatamaskin». Oberst Edwards fortsetter med sitt arbeid. På Romstasjon 7 får Eros vite at de ligger bak Herskerens tidsplan. Han vil vise Herskeren inspektør Clay-zombien, men det går ikke knirkefritt. Clay kveler nesten Eros, men han blir reddet av sin assistent Tanna. Herskeren blir imponert. Han beordrer Eros til å skyte den gamle mannen med en nedbrytningsstråle og fortsette med å vekke døde til live. I California blir Jeff og Paula Trent intervjuet av politiet og oberst Edwards angående UFOene. En av politimennene møter på liket av den gamle mannen og blir jaget bort til Trent-familiens hus. Politimannen blir slått ut, men akkurat da kommer romvesenene og skyter den gamle mannen med nedbrytesesstrålen. Et lysglimt følger og Jeff, Edwards og løytnant Harper kommer styrtende til. Imens venter Paula og en politimann i bilen. Clay-zombien kommer og slår ut politimannen og kidnapper Paula. Jeff, Edwards og Harper får komme inn i romskipet. Eros avslører grunnen til at de har prøvd å overta jorden. Deres oppdrag var å hindre menneskene å utvikle «the solarbenite». Dette er den største og kraftigste bomben som noensinne vil bli laget. Eros forteller om menneskenes utvikling av eksplosiver. Det startet med små kinaputter, deretter håndgranater som kunne drepe andre mennesker, så større og større bomber før atombomben og hydrogenbomben. The Solarbenite er en bombe som vil ødelegge hele universet og dets eksistens. Etter at Eros er ferdig med å forklare, prøver Jeff og gjengen å ta med romvesenene ut av UFOen. Det nekter romvesenene og en slåsskamp oppstår. Eros blir skadd og mye teknisk utstyr blir ødelagt. Jeff og de andre menneskene forlater romskipet før det tar av. Romskipet har pådratt seg store skader og går i lufta. Eros og Tanna blir drept. Fortelleren, den synske TV-personligheten Criswell, konkluderer med at vi ikke kan gjøre annet enn å tro vitnene som så hva som skjedde og at trusselen fra rommet ennå er der. Han avslutter med: «God save us in the future». Liste over ordførere i Hemnes. Liste over ordførere i Hemnes er en liste over ordførere og varaordførere i Hemnes kommune (i Nordland) siden den ble slått sammen med Korgen kommune i 1964. Referanser. Hemnes Jump In! "Jump In!" er den 69. filmen produsert av The Walt Disney Company. Filmen hadde premiere i 2007. Filmen handler om en gutt, Izzy Daniels, som vil gå i sin fars fotspor ved å bli mester i boksing, og vinne Golden Glove. Han blir hindret i sin plan når han blir utfordret til å bli med i en hoppetaukonkurranse i stedet. Izzy oppdager en skjult side ved seg selv. Filmen er tatt opp i 2006 i Toronto, Canada. Sanger. Det ble produsert en CD fra Disney Records med alle sangene fra "Jump in!". DCOM Extra. Det ble laget tre korte videoer for "Jump In!" med en liten titt bak scenen som ble vist i reklamen på Disney Channel med DCOM Extra (Disney Channel Original Movie Extra). De hadde bestemt at de skulle dubbe dem til norsk for og gjøre dem vennlige for små barn som ikke kan lese. Karl Einar Henriksen. Karl Einar Henriksen (født 30. april 1964) er en norsk funksjonshemmet langrennsutøver. Han representerer IL Trysilgutten, og konkurrerer i klassen LW11. IWork. iWork er en programpakke fra Apple Inc. som inneholder et program for tekstbehandling og sideombrekking (Pages), en presentasjonspakke (Keynote) og et regneark (Numbers). De er integrert mot programmene i Apples iLife-pakke. Selv om iLife følger med alle nye Mac-maskiner må iWork kjøpes separat. En 30 dagers prøveperiodeav iWork er inkludert ved kjøp av en Mac-maskin, og hvis man kjøper en ny versjon av iLife, følger en testutgave av nyeste versjon av iWork med. iWorks tre programmer kan også kjøpes på Mac App Store for 109 kr per stk. iWork '05. iWork '05 ble lansert 11. januar 2005 og hadde en ny versjon av Keynote (Keynote 2), og den første utgaven av Pages (Pages 1.0). iWork '06. Apple introduserte iWork '06 10. januar 2006 på Macworld Conference & Expo i San Francisco med nye versjoner av Pages (Pages 2) og Keynote (Keynote 3). iWork '08. iWork '08 ble annonsert 7. august 2007 på Apples hovedkontor i Cupertino, California. Nye versjoner av Pages (Pages 3)og Keynote (Keynote 4) ble introdusert, sammen med et nytt regneark, Numbers. iWork '09. iWork '09 ble annonsert 6. januar 2009 på Macworld Conference & Expo i San Francisco. Nye versjoner av Pages (Pages 4), Keynote (Keynote 5) og Numbers (numbers 2) ble introdusert. Apple også lanserte iWork.com en webversjon av iWork. iWork for iOS. iWork har også kommet ut på iPhone, iPod Touch og iPad. Hver enkelt applikasjon selges separat for 55 kroner. Innhold. iWork består av tre programmer: Pages, Keynote og Numbers. Numbers. Numbers er et program for å lage regneark. Kritikk. Selv om iWork retter seg mot forbrukermarkedet og støtter vanlige filformater som RTF og Microsoft Word, har tilhengere av programvare med åpen kildekode og bedre integrasjon mellom forskjellige programmer vært skuffet over den manglende støtten for OpenDocument-filer i iWork. Niall Glúndub. Niall Glúndub mac Áedo (død 14. september 919) var overkonge av Irland fra 915 til 919. Niall tilhørte klanen Cenél nEógain av den nordlige Uí Néill, og var sønn av den tidligere overkongen Aed Finliath. Den første referansen til Niall i annalene er i 911 når han etterfølger sin bror Domnall mac Áeda som konge av Ailech. Han utvidet sitt maktområde til også å gjelde nabokongedømmene, og seiret over kongene av Dál nAraidi og Ulaid i slagene ved Glarryford (i dagens grevskap Antrim) og Ballymena. Han utfordret også overkongen Flann Sinna mac Maíl Sechnaill fra Clann Cholmáin (Sørlige Uí Néill), men tapte for ham i et slag ved Crossakeel i Mide. Etter Flanns død i 914 etterfulgte Niall ham som overkonge i 915. Anført av to høvdinger fra Ivarætten, Sigtrygg Caech og Ragnvald vendte norrøne styrker tilbake til Irland og områdene rundt Dublin i 917. Nialls styrker utkjempet et større slag mot dem i 917, uten at han klarte å forhidre at Sigtrygg tok Dublin i besittelse. Med støtte fra klanene i hele den nordlige delen av Irland (Leth Cuinn), fikk han likevel anerkjennelse også av sørlige Uí Neill som overkonge, og hadde solid støtte i sin fortsatte krigføring mot de norrøne. Men trass i Niall offensiver fortsatte de norrøne å bosette seg i stort antall, og de anla befestnigner i Dublin og andre havner på østkysten. I 919 rykket Niall inn i Leinster med støtte fra Uí Néill klanene, styrker fra Airgíalla og Ulaid. Styrkene hans ble imidlertid knust av den norrøne hæren under Sigtryggs ledelse i slaget ved Kilmashoge, utenfor Dublin, 14.september 919. Niall selv og flere andre småkonger som støttet ham ble drept i slaget. Flann Sinnas sønn Donnchad Donn etterfulgte ham som overkonge, hans egen sønn Muirchertach mac Néill som konge av Ailech. Canary Wharf. Canary Wharf er et næringsområde på Isle of Dogs i Tower Hamlets i London. Det ligger på de gamle West India Docks i Docklands. Området er en sterk rival til Londons tradisjonelle finanssentrum, City of London. Tre av de høyeste bygningene i Storbritannia står der: One Canada Square (235,1 m), HSBC Tower (199,5 m) og Citigroup Centre (199,5 m). Fra 1802 til 1980 var område en av verdens travleste havner, med 50 000 ansatte på det meste. Navnet kommer fra Kanariøyene ("Canary Islands"), som det var mye handel med fra havnen. Det er et språklig sammentreff at disse øyene har sitt navn fra latinsk "canis", som betyr «hund»; Canary Wharf har altså navn fra «Dog Islands» og ligger på Isle of Dogs. Under andre verdenskrig ble området kraftig bombet, og nesten alle lagerbygninger ble ødelagt eller sterkt skadet. Etter en oppgangsperiode i 1950-årene fulgte nedgangstider for havnen. Londons havner ble for inneklemt og for lite fleksible til å klare konkurransen med steder som Felixstowe og Harwich, og innen 1980 var hele anlegget stengt. Prosjektet med å revitalisere havneområdet begynte I 1981 da London Docklands Development Corporation ble grunnlagt av Margaret Thatchers regjering. Den opprinnelige planen var å satse på å tiltrekke seg lett industri, og det største selskapet som var tilstede fra starten av var TV-produksjonsselskapet Limehouse Studios. Utover på 1980-tallet begynte flere selskaper å trekke mot området, og i 1988 startet fase 1 av Canary Wharf slik det fremstår i dag. Gresso. Gresso er en kommune i distriktet Locarno i kantonen Ticino i Sveits. Arealet er 11,1 km² og innbyggertallet er 35. Upper Street. Upper Street er hovedgaten i Islington i London. Den er en del av hovedveien A1, og går fra krysset mellom A1, Pentonville Road og City Road, nordover forby Angel undergrunnsstasjon, forbi Business Design Centre, deler seg ved Islington Green der Essex Road tar av, går forbi kinoen Screen on the Green, rådhuset og ender ved Highbury and Islington undergrunnstasjon der A1 fortsetter som Holloway Road. Gaten har mange fasjonable butikker, restauranter og teatre, spesielt i den nordlige delen. Et kjent sted er den nå nedlagte restauranten Granita, hvor Tony Blair og Gordon Brown skal ha gjort opp om lederskapet i Labour Party etter valgseieren. Det er også mange barer, og gaten sies å ha flere serveringssteder enn noen annen gate i Storbritannia. Det er et antikvitetsmarked ved Camden Passage, og på Chapel Market ved Angel selges frukt og grønt, klær og annet. I 2005 startet bydelsforvaltningen prosjektet «Technology Mile», hvor det ble lagt opp trådløs internettforbindelse langs hele gaten. Ved hjelp av rutere på lyktestolpene kan alle med trådløst nettverkskort koble seg til bydelens tjenester og gjennom denne til internett langs hele gaten, også inne på kaféer og barer. Yves Brayer. Yves Brayer (født 1907 i Versailles, død 29. mai 1990 i Paris) var en fransk maler. Han vant Prix de Rome i 1930. Medlem av det franske akademi, malerseksjonen fra 1957. Virket som lærer ved "académie de la Grande Chaumière" i femten år, var visepresident ved høstsalongen og konservator ved Musée Marmottan i Paris. Camden Market. Camden Market er et stort marked i Camden Town i London. Det er det fokusert mot yngre mennesker, og er det største åpne handleområdet i byen. Markedet er en stor turistattraksjon, og tiltrekker seg ca 300 000 besøkende, hver eneste helg. Markedet oppstod i 1974 da Camden Lock kunsthåndverksmarked ble åpnet; riktignok hadde det allerede før dette vært et lokalt gatemarked i Inverness Street, men det hadde en helt annen karakter og har nå blitt oppslukt av Camden Market. De fleste av butikkene i Chalk Farm Road er også rettet mot en yngre kundekrets, og mange av dem har åpne fasader slik at de i praksis blir en del av markedet. I 2006 begynte konstruksjonen av en stor markedshall mellom Stables Market og Camden Lock Market. Dette området ble tidligere brukt til utendørs markedsboder. Det ligger flere konsertsteder i nærheten, og flere kjente band har tilknytning til markedet. Medlemmene av Madness kjøpte sine første mokasiner hos British Boot Market, som forøvrig var den første distributøren av Doc Martens i Storbritannia. Mellom 1976 og 1979 øvde The Clash i en av markedets lager bygninger. På kvelden 9. februar 2008 rundt klokka 19:00 lokal tid brøt det ut en stor brann i Camden Market. I følge flere medier skal det være snakk om store ødeleggelser under brannen. Mads Dahm. Mads Dahm (født 21. oktober 1988 i Oslo) er en norsk fotballspiller som spiller for Lyn. Han er en stor og sterk midtstopper på 195 cm. Han har god teknikk relativ til sin størrelse og posisjon på banen og han har heller ikke alltid spilt midtstopper. Senest i 2010 i Adeccoligaen var han av Gunnar Halle tiltenkt en rolle som oppspillspunkt i en 4-3-3-formasjon, men grunnet skade og Lyn sin forkortede sesong grunnet konkursen fikk han lite spilletid. Han vokste opp på Nordberg i Oslo og startet å spille fotball i Ski- og Fotballklubben Lyn som syvåring. Han debuterte for Lyn i cupen 11. mai 2006 mot Fossum og i Tippeligaen mot Sandefjord i serieåpningen i 2007. Han er yngre bror av Fredrik Dahm og brødreparet spilte sammen for Lyn i 2009. Sammen med Tommy Berntsen og Petter Furuseth bidro han til å redde profflisensen til Lyn for 2010-sesongen ved å investere i klubben. 19. januar 2010 ble det annonsert av Lyn at han hadde signert en kontrakt som strakk seg ut 2011. Som en følge av Lyns konkurs rakk han aldri å fullføre denne kontrakten og i august 2010 skrev han under for Lillestrøm sammen med Tom Sadeh. På grunn av klubbens pressede økonomi fikk han ikke tilbud om ny kontrakt med Lillestrøm etter 2010-sesongen til tross for at han var ønsket med videre av trener Henning Berg. I februar 2011 annonserte han at han vendte tilbake til Lyn for å spille for klubbens 4. divisjonslag til tross for et tilbud fra en Tippeligaklubb og interessenter i utlandet. Dahm spilte samtlige kamper for Lyn i 2011-sesongen, som endte med opprykk, og han bar kapteinsbindet mesteparten av høstsesongen. Fra 2012-sesongen var han Lyn sin faste kaptein. Dessverre pådro han seg i 1. runde i cupen mot Vålerenga og var ute store deler av sesongen. Borough Market. Borough Market er et matmarked som driver både grossist- og detaljsalg. Det ligger i The Borough i Southwark i London, og er et av de største marmarkedene i verden. Utvalget dekker alle verdenshjørner, og markedet regnes for å holde svært høy kvalitet. Grossistmarkedet er åpent på morgenen alle ukedager, mens detaljhandelen bare er åpen på torsdag, fredag og lørdag. Historisk er det frukt og grønnsaker som har vært de viktigste varene, men i senere år har man også begynt å selge alle slags delikatesser. Mange gårdbrukere selger sine produkter på markedet, og det samme gjør en del store selskaper. Det første markedet på stedet er nevnt allerede i 1276. Det lå ved Southwark-enden av London Bridge, og var et ståkete sted med mange problemer. Det ble så flyttet til St Margarets kirke på High Street. I 1550 gav Edvard VI et charter til City of London slik at Corporation fikk kontroll over alle markeder i Southwark. Dette ble bekreftet av Karl II i 1671. Men markedet forårsaket så store trafikkproblemer at det ble nedlagt gjennom et parlamentsvedtak i 1754. Vedtaket åpnet for at lokale innbyggere kunne åpnet et nytt marked et annet sted, og i 1756 ble et område på 18 000 m² i Rochester Yard tatt i bruk. I løpet av det 19. århundre vokste det til å bli et av byens viktigste markeder. De nåværende bygningene er fra 1851, med noen senere endringer. Inngangen er i art deco-stil, og ble reist i 1932. Markedet administreres av seksten styremedlemmer som må bo i området. Borough Market og området rundt har blitt brukt i innspillingen av flere filmer, som "Bridget Jones' Diary" (2001), "Lock, Stock and Two Smoking Barrels" (1998) og "Harry Potter og fangen fra Azkaban" (2004). Kirby Ann Basken. Kirby Ann Basken (født 12. august 1985 i Lørenskog) er en norsk-filippinsk modell og programleder, mest kjent som vinneren, etter en tidligere andreplass, av Frøken Norge i 2007 og dermed også Norges representant i Miss Universe i Mexico samme år. Hun har også vunnet "Miss Photogenic Award" og "Olympus new Face of the Year". Basken har også vært aktiv i flere filippinske arrangementer og har vunnet blant annet "Mutya ng Pilipinas Asia-Pacific International". Med seieren i Frøken Norge fikk Basken stor oppmerksomhet på Filippinene med offentlig pressemelding og medievirksomhet. På siden av modellyrket har Basken også jobbet som programleder i TV-programmet "Sonen" på TV 2 og har også deltatt i radio. Hun er omtalt internasjonalt av flere kjente magasiner som "Cosmopolitan", "FHM" (forsidepike på den norske utgaven), "Se & Hør", "Her & Nå", "Mag", "Mod Magazine", "Metro", "People Asia", "Candy", "Chalk" og "Status Mag". I 2007 ble hun listet blant de 58 vakreste kvinnene i verden i "The Girls of FHM 2007". Hun er også rangert som en av de 33 peneste damene i Norge av bladet "Elle Mann". Basken har også vært med i flere reklamer for Pepsi og Thune smykker. I dag er Basken student ved Bjørknes Høyskole, der hun tar bachelorgrad i Medier og kommunikasjon. Batrachomyomachia. Batrachomyomachia (gresk: βάτραχος, "frosk", μῦς, mus, og μάχη, krig) eller "Froske- og musekrigen" er et komisk epos, og en parodi på Homers "Iliaden". Verket ble av romerne tilskrevet før nevnte Homer, mens Plutark ("De Herodoti Malignitate", 43) mente at Pigres fra Halikarnassos (bror eller sønn av Artemisia I av Caria og alliert med Xerxes I av Persia) var forfatteren. Moderne litteraturforskere har imidlertid ment at verket bør tilskrives en navnløs forfatter på Alexander den Stores tid. På engelsk brukes ordet "batrachomyomachia" om «tåpelig krangel». Det tyske ordet "Froschmäusekrieg" brukes på en lignende måte. Handlingen. En mus møter froskekongen, og blir invitert hjem til ham. Mens frosken svømmer over sjøen med musa på ryggen, møter de en vannsnok; frosken glemmer at han har musa på ryggen, og dukker for å unngå snoken. Musa drukner. Andre mus som ser dette fra bredden, løper for å varsle andre mus. Musene væpner seg til strid for å hevne froskekongens svik, og sender en budbringer til froskene for å erklære krig. Froskene klandrer sin konge, mens kongen benekter det hele. Guden Zevs har sett tildragelsene, og foreslår at gudene skal ta parti i striden. Gudinnen Athene skal bistå musene, men nekter. Gudene beslutter seg til sist til å se på, heller enn å engasjere seg. Kampen utvikler seg til musenes fordel, og Zevs beordrer en styrke av krabber til å bistå froskene. Musene, som er hjelpeløse mot de brynjekledte krabbene, trekker seg tilbake. Endagerskrigen opphører ved solnedgang. Norsk variant. Den norske tegneren Theodor Kittelsen laget i 1884/1885 laget en serie på 12 illustrasjoner til verket. Kittelsen var etter alt å dømme inspirert av en tysk barnebokutgave fra 1878, illustrert av Fedor Flinzer. Kittelsen stilte ut tegningene i München, hvor han bodde på denne tiden, og noen av dem ble også trykt i tyske aviser, men han greide ikke å få en forlegger til å utgi tegningene og eposet i bokform. Tegningene havnet til sist hos den svenske kunstsamleren Pontus Fürstenberg (1827–1902), og etter hans død i Göteborgs konstmuseum. I 1928 ble "Batrachomyomachia: striden mellan grodorna och mössen" utgitt i det svenske kulturtidsskriftet "Ord och Bild". Den internasjonale paralympiske komité. Den internasjonale paralympiske komité (IPC) er en internasjonal idealistisk organisasjon for idrettsutøvere med funksjonshemning. IPC ble stiftet 22. september 1989, for å «sette paralympiske idrettsutøvere i stand til å oppnå sportslig utmerkethet og inspirere og begeistre verden». De organiserer i dag bl.a. de paralympiske lekene. Organisasjonen er satt sammen av representanter for 162 nasjonale paralympiske komiteer. Hovedkvarteret ligger i Bonn i Tyskland. Eksterne lenker. Paralympiske komité Liste over byer i Aust-Agder. Liste over byer i Aust-Agder utfyller Liste over steder i Aust-Agder. Sammen gir disse to en utfyllende liste over steder med koordinater og kommunevåpen over bebodde steder i Aust-Agder fylke. Grasmyr (Lenvik). Grasmyr (uttales "Gressmyra") er ei langstrakt bygd på Senja og i Lenvik kommune, Troms. Bygda ligger langs Grasmyrbotn ved Gisundet, 5 km nord for Silsand. Fylkesvei 861 går gjennom bygda. Fra Grasmyrbotn går det også kommunal vei vestover mot Kvanli og Nybygda. Midt i Grasmyrbotn ligger byggefeltet Botnlia. Grasmyr tilhører Silsand skolekrets og Silsand poststed (9303). Artisten Maria Mittet, som representerte Norge i Eurovision Song Contest 2008, vokste opp på Lakselvnes ved Grasmyr. Grunnkrets. Grasmyr grunnkrets strekker seg fra Skoghus til Lakselvnes, samt et stykke innover mot Grasmyrskogvatnet. Grasmyr grenser i sør til Olsborg, i vest til Kvanli og i nord til Grasmyrskogen og Skognes. Over Gisundet i øst ligger Trollvik. Areal: 11,58 km². Henri-Edmond Cross. "Cypresser nær Cagnes" av Henri-Edmond Cross (1910) Henri-Edmond Cross (født 20. mai 1856, død 16. mai 1910) var en fransk pointillistisk maler Han var født i Douai og vokste opp i Lille. Studerte kunst ved École des Beaux-Arts. Hans tidlige arbeider (portretter og stilleben) var i realistisk stil. Etter å ha møtt Claude Monet i 1883 malte han lettere og lysere og mere impresjonistisk. Han var med på å stifte Société des Artistes Indépendants i 1884, og ble en av de som tok opp neo-impresjonismen, til han slo seg sammen med Paul Signac og pointillismen i 1904. Hans senere verker er mere fauvistiske, kanskje under innflytelse av Henri Matisse. Hans senere år var preget av revmatiske plager. Han flyttet til Saint-Clair, hvor han døde i 1910. Cross, Henri-Edmond Cross, Henri-Edmond Cross, Henri-Edmond Vera Gebuhr. Vera Gebuhr (født 15. mai 1916) er en dansk skuespiller. Hun ble født i Odense og gjennomgikk elevskolen på byens teater 1935–1936. Fra 1937-1939 oppholdt hun seg på Det kongelige Teaters elevskole. Hun var ansatt på Folketeatret i København 1939-1964 og har deretter medvirket i en rekke roller på diverse københavnske scener helt opp i høy alder. I Norge er hun kjent som den stadig mer nevrotiske Frk. Jørgensen i "Damernes Magasin" i TV-serien Matador. Hun er fremdeles aktiv, senest i 2004 hadde hun hovedrollen i filmen "Afgrunnen". Hun har vært gift med journalisten Palle Fønss og sivilingeniør Thomas Vrang. I 1997 mottok Vera Gebuhr Preben Neergaards hæderslegat. Oliver Tambo. Oliver Reginald Tambo (født 27. oktober 1917, død 24. april 1993) var en sørafrikansk anti-apartheid-politiker og en sentral skikkelse i African National Congress (ANC). Han ble født i Mbizana i det østlige Mpondoland, i det som i dag er Eastern Cape, og var av Xhosafolket. I 1940 ble han, sammen med flere andre, bl.a. Nelson Mandela, utvist fra Fort Hare University etter å ha deltatt i en studentstreik. I 1942 dro han tilbake til sin tidligere skole i Johannesburg for å undervise i naturvitenskap og matematikk. Tambo var, sammen med Mandela og Walter Sisulu, en av grunnleggerne av ANC Youth League i 1943. Ungdomsorganisasjonen foreslo at man skulle endre taktikken i antiapartheid-arbeidet. Tidligere hadde ANC forsøkt å fremme sin sak ved opprop og demonstrasjoner, men ANC Youth League følte at dette var utilstrekkelig til å oppnå gruppens målsetninger, og foreslo sitt eget «handlingsprogram». Dette programmet anbefalte virkemidler som boikott, sivil ulydighet, streiker og samarbeidsnekt. I 1955 ble Oliver Tambo generalsekretær i ANC, etter at Walter Sisulu ble satt i husarrest av den sørafrikanske regjeringen. i 1958 ble han varapresident for ANC, før han i 1959 ble dømt til fem års husarrest av regjeringen. Som en reaksjon på dette ble Tambo sendt utenlands av ANC for å mobilisere internasjonal motstand mot apartheid. Han var involvert i dannelsen av South African United Front, som bidro til at Sør-Afrika ble ekskludert fra Samveldet i 1961. I 1967 ble Tambo fungerende president i ANC, etter at Albert Lutuli døde. I 1985 ble han gjenvalgt som president i ANC. Han fikk et alvorlig slag i 1989, men fortsatte å være et symbol for antiapartheid-arbeidet både utenlands og i Sør-Afrika. Han kom tilbake til Sør-Afrika i 1991 etter over 30 års eksil i Zambia. Tambo døde på grunn av komplikasjoner etter et nytt slagtilfelle i april 1993. 27. oktober 2006 fikk den internasjonale flyplassen i Johannesburg navn etter Tambo og ble kalt OR Tambo internasjonale lufthavn. Tambo ble i 2012 posthumt tildelt Mapungubwe-ordenen i platina. Kvanli. Kvanli (Kvannlia) er ei bygd og en grunnkrets i Lenvik kommune, Troms. Bygda ligger på innlandet på Senja, mellom Grasmyrbotn og Høglia. Kvannlia og området rundt er preget av landbruk, og det ligger flere småbruk her. Veien gjennom bygda er kommunal, og er ikke asfaltert. Veien går mellom fylkesvei 861 i Grasmyrbotn og fylkesvei 86 ved Høglia. Skoler, barnehager og posttjenester er på Silsand. Grunnkrets. Grunnkretsen Kvanli tilhører Silsandområdet og består av bygdene Kvannlia, Nybygda, Tverrelva, Sandbakken, Leirbakkmoen og Nordlia. De tre sistnevnte ligger langs Fv 229. Her ligger dessuten Sandbakken kapell. Areal: 32,53 km². SS «Christian Radich». SS «Christian Radich» er en tremastet fullrigger, bygget ved Framnæs Mekaniske Værksted i Sandefjord, med levering den 17. juni 1937. Eier er "Stiftelsen Skoleskipet Christian Radich", etablert ved en donasjon fra rittmester, trelasthandler og skipsreder Christian Radich. Skipet er bygget i klinket stål, kallesignal er LJLM, hjemmehavn er Oslo og IMO-nummer er 5071729. Skipet er klasset i Det Norske Veritas (DNV) og er bygget til klassen +1A1, E0. Den faste besetningen er på ca. 18 personer, og skipet kan i tillegg ha med 88 kadetter/medseilere. «Christian Radich» er berømt gjennom filmen Windjammer som gjorde stor suksess verden over. Skipet hadde også "hovedrollen" i den kjente tv serien fra BBC Onedinlinjen som ble sent på tv på 1970-tallet. Skipet ble opprinnelig bygget som et skoleskip for opplæring av sjøfolk til den norske handelsflåten, og ble brukt til det i mange år. Fra 1999 har driften siktet seg inn mot chartermarkedet og mot betalende medseilere. Siden 2005 har Befalsskolen for Sjøforsvaret hatt befalselever om bord i «Christian Radich». Regattaer. «Christian Radich» seiler ofte i "The Tall Ships' Races", og har vunnet der i 2005, 2007 og 2008. Robert Delaunay. Robert Delaunay (født 12. april 1885 i Paris, død 25. oktober 1941 i Montpellier) var en fransk maler. Han var gift med den russiske kunstnerinnen Sonia Delaunay-Terk. Delaunay har gjort seg kjent for orfismen, som forener fauvismens sterke fargebruk med kubismens betoning av geometriske figurer. Donnchad Donn. Donnchad Donn mac Flainn (død 944) var konge av Míde og overkonge av Irland fra 919 til 944. Donnchad tilhørte klanen Clann Cholmáin av den sørlige Uí Néill, og var sønn av den tidligere overkongen Flann Sinna. Tidlige år. Det er ikke kjent når Donchad Donn ble født, men han var sannsynligvis voksen allerede i 904 når han ser ut til å ha ledet et opprør mot Flann Sinna, sin egen far, i Kells. Ulsterannalene forteller at mange av Donnchads støttespillere ble halshugget, og at Flann vanhellighet Kells for å få tak i Donnchad. I 910 forteller annalene at Flanns sønner var med ham da han påførte mennene fra Breífne nederlag, og i 913 ledet Donnchad sammen med sin svoger Mael Mithig mac Flannacán en styrke som seiret over styrker fra det sørlige Brega og Laigin. Broren Óengus var den som var utsett som Flanns arving, men den 7. februar 915 døde han. Det later til at Flann da utså Niall Glúndub, som var gift med Flanns datter "Gormlaith", til ny arving. Samme år gjorde Donnchad sammen med sin bror Conchobar mac Flainn igjen opprør mot faren. Niall Glúndub førte en hær fra nordlige Uí Neíll sørover til Mide,nedkjempet opprøret og tvang brødrene til å underordne seg sin far igjen. 27. november 916 døde Flann Sinna i en alder av 68 år. Niall Glúndub etterfulgte ham som overkonge, og Cochobar som konge av Mide. Anført av Sigtrygg Caech og Ragnall vendte den norrøn-gæliske Ivarætten tilbake til Irland i 917. Trass i offensiv innsats fra Niall fikk de fotfeste og kontroll over Dublin igjen. I 919 led Nialls styrker et avgjørende nederlag utenfor Dublin, og både Niall, Conchobar, Mael Mithig og flere andre irske ledere ble drept. Overkonge. I 928 tok han også livet av nevøen Mael Ruanaid, sønn av Conchobar. Donnchad oppviste ikke samme effektivitet i kampen mot de norrøne som mot sin egen slekt. I 920 fører han riktignok en effektiv kampanje mot «hedningene» i det området som i dag er grevskapet Louth, og «et stort antall av dem blir drept». Ellers i Donnchads regjeringstid er det Muichertach mac Néill, Niall Glúndubs sønn og etterfølger som konge av Ailech som fører an i kampen mot de norrøne. Han hadde flere seire mot de norrøne fra Dublin, og omtales ved sin død som «den vestlige verdens Hector». Han var Donnchads naturlige etterfølger, men ble drept av Blacair Godfredsson i 26. februar 943, året før Donnchad døde. Donnchads forhold til Muichertag var ikke godt, selv om Muichertag var gift med hans datter Flann. Annalene forteller om konflikter mellom dem i 927, 928 og 938. Flann dør i 940, og i 941 herjer Muichertag Mide, Osraige og Munster og demonstrerer med tydelighet sin egen makt og Donnchads begrensede autoritet. Donnchad dør i 944, og blir etterfulgt som overkonge av søstersønnen Congalach Cnogba, fra Síl nÁedo Sláine greina av Uí Néill. Donnchads sønn Óengus blir konge av Mide. Familie. Donnchad var gift tre ganger. Hans første kone var "Cainnech", datter av Canannán, som ledet den nordlige Ui Néill greina Cenél Conaill. Hun døde i 929. Hans andre kone var "Órlaith", datter av Cennétig mac Lorcáin av klanen Dal gCais og søster av den senere overkonge Brian Boru. Órlaith ble drept i 941, tilsynelatende var drapet beordret av Donnchad. En teori går ut på at dette kom av at hun skulle ha hatt et forhold til sin stesønn Óengus. Donnchads tredje kone, "Dublemna" var datter av kongen av Breífne, og døde i 943. Charles Doherty bemerker at Donnchads koner alle kom fra familier som var i vekst. "Ua Canannáin" fra Cenél Connaill, Dál gCais fra Thomond, og Ua Ruairc fra Bréifne skulle bli blant de ledende familiene på 1000-tallet og 1100-tallet. Donnchads sønner var "Conn" (død 944), hans etterfølger "Óengus" (død 945) og "Domnall Donn" (død 952), som var far til den framtidige ovrekongen Máel Sechnaill mac Domnaill. Hans døtre var "Flann" (død 940) som var gift med Muirechertach mac Néill, og "Óebfhinn" (død 952). Nils Gabriel Djurklou. Nils Gabriel Djurklou (født 24. juli 1829 i Närke, død 31. mars 1904 i Örebro) var en svensk friherre, arkeolog og folkeminnesamler. Djurklou stiftet i 1856 "Föreningen för Nerikes folkspråk och fornminnen", Sveriges eldste distriktslag innen forminnevern. Blant hans bøker kan nevnes "Ur Nerikes folkspråk och folklif" (1860), "Från Vermlands finnskogar" (1873), "Unnarsboarnes seder och lif" (1874) om "Södra Unnaryds socken" i Småland, "Sagor och äfventyr berättade på svenska landsmål" (1883), illustrert av Carl Larsson, "Lifvet i Kinds härad i Vestergötland i början af sjuttonde århundradet" (1885). Djurklou er kjent for Norge fordi Nordahl Rolfsen brukte flere av hans eventyr i sin "Lesebok for folkeskolen". Djourklou og Rolfsen samarbeidet med illustratørene Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen, som i 1887 illustrerte en norsk utgave av eventyrene. Samlingen ble sist gjenutgitt i 1971. Djurklou var også engasjert i næringsutvikling, og han var medlem av flere vitenskapelige selskaper. Rambo (2008). "Rambo" (også kjent som "Rambo 4") er en amerikansk action-drama-film fra 2008. Sylvester Stallone har tittelrollen som krigsveteranen «John Rambo». Han har også skrevet manus til filmen, samt hatt ragi og vært produsent. Skuespillere inkluderer Julie Benz, Sam Elliott, Paul Schulze og Matthew Marsden. Musikken er av Brian Tyler, som benytter tema skrevet av Jerry Goldsmith til de forrige tre filmene. Om filmen. Filmen ble av pressen beskrevet som ekstremt voldelig. Dagbladets filmanmelder skrev i sin anmeldelse følgende: «Dette er noe av det mest brutale og groteske jeg kan huske å ha sett på en norsk kino, og går de blodigste splatterfilmer en høy gang. Armer og bein rives av så kjøttslintrene slenger, hoder eksploderer mens hjernemassen farger bakken rød, buker åpnes mens innmat velter ut.». Kitee. Kitee (eldre svensk: Kides) har vel 10 000 innbyggere og er en by og kommune i Finland. Den ligger i landskapet Norra Karelen. Kitee er en finskspråklig kommune som grenser til kommunene Kerimäki, Kesälahti, Parikkala, Rääkkylä, Nyslott og Tohmajärvi. Ved krigsavslutningen i 1944 ble den østlige del av kommunen avstått til Russland. Noen kjente folk fra Kitee er Tuomas Holopainen, Jukka Nevalainen og Emppu Vuorinen fra det kjente Heavy Metal-bandet Nightwish. Også deres tidligere vokalist Tarja Turunen kommer derfra. Øverschlesiske industriområde. Det øverschlesiske industriområde (polsk "Górnośląski Okręg Przemysłowy", forkortet "GOP") er det største industriområdet i Polen, og landets største senter for kull- og tungindustri. Det omfatter industrienheter i regionene Øvre Schlesien (sentraløstlige del) og Zagłębie Dąbrowskie. Begrepet brukes ofte synonymt med "Katowice-agglomerasjonen", som har en befolkning på over 2,8 millioner mennesker. Skjønt industriområdet og agglomerasjonens areal i stor grad overlapper hverandre er dette i virkeligheten to strukturelt forskjellige begrep, da agglomerasjoner omfatter alle byer – ikke nødvendigvis de med industrielle funksjoner. Områdets største by er Katowice. Andre viktige byer er Bytom, Gliwice, Jaworzno, Zabrze, Tarnowskie Góry, Tychy, Sosnowiec og Siemianowice Śląskie. MV «Princess Victoria». MV "Princess Victoria" var en britisk ferge som sank 31. januar 1953 i North Channel mellom Storbritannia og Irland med tapet av 133 liv. Det var den verste maritime katastrofe i United Kingdoms farvann siden andre verdenskrig. "Princess Victoria" var en av de tidligste roll-on roll-off (RORO) fergene, bygget i 1947. Hun var i fart for British Railways på krysning fra Stranraer i Skottland til Larne i Nord-Irland. Forliset. Forliset til "Princess Victoria" skjedde i en alvorlig storm som også forårsaket oversvømmelseskatastrofen Watersnood van 1953 (nederlandsk navn), med 531 dødsulykker bare i UK, selv om dette var den verste enkeltulykken i stormen. De ekstreme værforholdene ødela baugporten på skipet og tillot vann til å komme inn på bildekket. Klokka 9.46, to timer etter at fergen forlot Stranraer, ble det sendt ut en melding: "«Hove-to off mouth of Loch Ryan. Vessel not under command. Urgent assistance of tugs required»". Med en krenging til styrbord som økte ved at lasten forskjøv seg, fortsatte vann å komme inn i skipet. Klokka 10.32 ble det sendt ut SOS, og ordre om å gå fra borde ble gitt klokka 14.00. Døde. Det var 133 døde, inkludert visestatsminister for Nord-Irland, Maynard Sinclair og parlamentsmedlem for North Down, Sir Walter Smiles. Det var ingen kvinner eller barn blant de 40 som overlevde. Ulykken sjokkerte mange fordi den skjedde ved en rutinetur på en relativt kort rute i det man trodde skulle være trygt farvann, selv om det var ekstremvær denne dagen. Heder. Skipets radiotelegrafist David Broadfoot ble posthumt tildelt George Cross. Hans medalje er på permanent utstilling i Stranraer Museum. George Medal ble tildelt skipets kaptein posthumt og flere personer involvert i redningsoperasjonen. I Larne, en liten by som i stor grad var basert på havna, var de fleste familier berørt på en eller annen måte. En seremoni ble holdt i havna, kranser ble kastet på vannet og menigheten sang "Lord, hear us when we cry to thee, for those in peril on the sea". Årsaker. Undersøkelseskommisjonen fant at "Princess Victoria" gikk tapt på grunn av en kombinasjon av årsaker. For det første var ikke baugporten tilstrekkelig robust. For det andre var systemet for å få bort vann fra bildekket ikke tilstrekkelig. Rapporten konkluderte med at «Om "Princess Victoria" hadde vært så solid som folka som bemannet henne, da ville alt ha gått bra og katastrofen vært unngått.» Markeringer. I 2003, ved 50-årsminnet, ble en ny plakett med navnene til de tapte avduket i Victoria Memorial i Agnew Park, Stranraer. En sekkepipeblåser spilte melodien "Lament of the MV Princess Victoria". To nye plaketter ble også avduket i Victoria Memorial i Larne. RNLB "Sir Samuel Kelly", fra Donaghadee, en av de to redningsbåtene som var involvert i "Princess Victoria"s bergingsoperasjon, er i samlingen Ulster Folk and Transport Museum. Andre forlis. Det har vært noen lignende forlis med roll-on roll-off-ferger, for eksempel "S «Herald of Free Enterprise»" og "S «Estonia»". Susse Wold. Susse Wold ("Lise Wold") (født 17. november 1938 på Frederiksberg) er en dansk skuespiller. Susse Wold ble utdannet skuespiller ved Privatteatrenes elevskole i 1958–1960. I perioden 1964–1971 var hun ansatt ved Det kongelige Teater. Hun er datter av Knud Wold og Marguerite Viby. I en årrekke var hun sammen med skuespilleren Erik Mørk, som hun fikk sønnen Christian Mørk med i 1966. I 1983 giftet hun seg med skuespilleren Bent Mejding. I Norge kjent fra TV-serien Matador, i rollen som "Gitte Graa", overklasseelskerinnen til "Jørgen Varnæs" (Bent Mejding). Xi'anstelen. a> kort før den ble bragt i sikkerhet innendørs i Beilin-museet. Xi'anstelen eller mer kjent som Den nestorianske stele (forenklet kinesisk: 大秦景教流行中国碑; tradisjonell kinesisk: 大秦景教流行中國碑, pinyin: "Dàqín Jǐngjiào liúxíng Zhōngguó bēi", = «Stelen om utbredelsen av lysets religion fra Daqin i Kina», kortform: "Jǐngjiào bēiwen" = «Den strålende religions stele») er en stele som i 781 ble oppført i Cháng'ān (i dag en forstad til Xī'ān i Kina) eller, mindre sannsynlig, i en mindre by, Zhouzhi, noe vest for Xi'an. Den omfattende innskriften på stelen vitner om hvordan den assyriske erkebiskop og misjonær Alopen (Aluoben) arbeidet for spredningen av assyrisk kristendom i Tang-dynastiets Kina. Den beskriver også i noe detalj grunntrekkene ved kristen lære. Gjemt og gjenfunnet. Stelen ble nedgravd i 845, under de kristenforfølgelser som var brutt ut under den fanatisk daoistiske Keiser Wuzong av Tang. Selv om forfølgelsene skulle ta slutt etter hans død, var den assyriske kristendommen så alvorlig knekket av ødeleggelsene av dens kirker, klostre og andre institusjoner at den aldri fikk reist seg igjen. Stelen ble gjenoppdaget i 1623, sent under Ming-dynastiet. Funnstedet var nær landsbyen Luguantai. Den kinesiske katolikken Zhang Gengyu sendte et avtrykk til en nylig konvertert kjent høylærd i Hangzhou, mandarinen Leo Li Zhizao. Han oversatte teksten og offentliggjorde den to år etter, og den vakte stor oppmerksomhet både blant Kinas kristne og senere i Europa. Beskrivelse. Det dreier seg om en mørkt farget stele av kalkstein, ca tre meter høy og ca én meter bred. Den har 1756 kinesiske tegn satt opp i vertikale rekker. Den kinesiske kalligrafien var av Lü Xiuyan (呂秀巖), og innholdet var forfattet av den assyriske munken Jingjing (景淨). Stelen har også ca 70 ord på syrisk i syrisk estrangelaskrift med navnene til assyriske biskoper og munker. Læren. Den beskriver en lære som de fleste kristne i også i moderne tid vil gjenkjenne som sin egen tro. Innholdet er av læremessig, historisk og eulogisk karakter. Munkelivet. Deretter følger en kort beskrivelse av det monastiske liv som de assyriske munker levde. Munkene raket seg på hodet, hadde ingen slaver, behandlet alle mennesker som likeverdige, og samlet seg ikke rikdommer. De tilbad til syv tidspunkter hver dag, og én gang hver syvende dag hadde de en stor religiøs feiring. Alopens misjon. Deretter beskrives munken Alopens ankomst til Chang'an i 635, og videre hvordan "lysets religion" ("jingjiao") spredte og utviklet seg i området. For eksempel: "«Troen er utbredt i alle ti provinser... og det er klostre i hundre byer»". Kildene viser at nestorianerne la vekt på å formulere det kristne budskap i konfucianismens filosofiske språkstil. Stelen priser visse navngitte Tang-keisere, særlig Gaozong og Xuanzong, for deres støtte til religionen. Perioden mellom disse keiseres tid gåes det knapt inn på – det var en forfølgelsestid. Utstilling. Den nestorianske stele er utstilt i provinsen Shaanxis provinsmuseum i den delen av utstillingen som kalles "Beilin". Dette museet ligger ca 10 minutter øst for Xians sørlige byport, og ved den historiske bymur. Eksterne lenker. Xian Xian Bent Mejding. Bent Mejding (født 14. januar 1937 i Svendborg) er en dansk skuespiller, instruktør og teaterdirektør. Han ble utdannet som skuespiller i 1957–1959 ved Teaterdirektørforeningens Skuespillerskole. I 1961 debuterete han som instruktør, samme år som han sammen med sin daværende kone Susanne Theil startet Ungdommens Teater, hvor han var leder frem til 1980. I 1965–1966 var han dessuten leder av Gladsaxe Teater, og i 1991–1996 var han meddirektør for Det ny Teater. Han er nå teaterdirektør på Det Kongelige Teater. Bent Mejding er en av Danmarks store skuespillere og har medvirket i en rekke filmer og TV-serier. I Matador spilte han den etterhvert alkoholiserte advokaten Jørgen Varnæs. Som motspiller hadde han bl.a. sin senere ektefelle, Susse Wold (i rollen som elskerinnen Gitte Graa). I 2007 har vi sett ham som overborgmester Poul Bremer i Dansk TVs "Forbrytelsen". Han vant Robertprisen for årets mannlige birolle for sin rolle som Lindum Svendsen i "Drømmen". Han ble gift første gang i 1959 med skuespilleren Susanne Beathe Rosenkrantz Theil-Jensen, som han har to barn med. Han ble gift for annen gang i 1983 på Hawaii med sin nåværende kone, skuespilleren Susse Wold. Bioingeniør. Bioingeniør er en yrkesgruppe som har som oppgave å ta pasientprøver og å utføre analyse av biologisk materiale ved hjelp av avansert teknologisk utstyr. Bioingeniører er både helsearbeidere og ingeniører og er den største yrkesgruppen ved sykehusenes medisinske laboratorier. Bioingeniøren tar blodprøver og har ansvaret for rutiner og prosedyrer rundt prøvetaking. Bioingeniør er en beskyttet yrkestittel for personer med offentlig autorisasjon fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Bioingeniørens arbeidsområder. Bioingeniørene har ansvaret for korrekt håndtering av prøvemateriale og korrekte analysesvar. Det vil si ansvar for alle prosedyrer fra en laboratorieanalyse rekvireres til et godkjent svar foreligger. Resultatene av bioingeniørenes arbeid benytter legene ved diagnostisering, behandling og oppfølging av sykdom. Ved laboratorium for medisinsk biokjemi analyseres blod og annet biologisk materiale. Ved blodbanken (avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin) foretas blodtyping og tapping av blodgivere, og det lages en rekke blodprodukter til behandling av pasienter. Ved en Avdeling for patologi fremstilles vevs- og celleprøver for mikroskopisk undersøkelse for å se etter forandringer som kan være tegn på sykdom. Ved mikrobiologiske laboratorier identifiserer man bakterier, sopp, virus og parasitter, og påviser antistoffer som kroppen produserer mot disse mikrobene. En rekke bioingeniører arbeider ved nukelærmedisinske avdelinger hvor de preparerer og behandler pasienter med radioaktivt stoff, samt håndterer høyteknologisk bildediagnostikk. Bioingeniører anvender genteknologi på en rekke områder: sykdomsdiagnostikk, bærerdiagnostikk, fosterdiagnostikk, screening, genterapi, produksjon av proteiner og medisiner, innenfor patologi og rettsmedisin. Utdanning og autorisasjon i Norge. Bioingeniørutdanningen er en 3-årig høgskoleutdanning som fører fram til en bachelorgrad. Bachelor i Bioingeniørfag tilbys ved syv av landets høgskoler eller universitet. Formålet med utdanningen er å kvalifisere studentene for arbeid i de medisinske laboratoriene. Bioingeniører er autorisert som helsepersonell med hjemmel i helsepersonelloven. Autorisasjon utstedes av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH). Personer med utdanning fra utlandet må også søke SAFH om autorisasjon. Flere høgskoler og universitet tilbyr mastergradutdanning til bioingeniører. I tillegg holder Bioingeniørfaglig institutt (BFI) kurs og etterutdanningstilbud for bioingeniører. Spesialistgodkjenning for bioingeniører er en ordning basert på nasjonale retningslinjer og gir kompetanse uavhengig av arbeidssted. Søndre Buskerud politidistrikt. Søndre Buskerud politidistrikt dekker 11 kommuner. Ni av kommunene ligger i Buskerud fylke, og to ligger i Vestfold fylke (Sande og Svelvik). Politidistrikt har sitt hovedsete på politihuset i Drammen. Politimesteren i Søndre Buskerud er Christine Fossen. Politidistriktet dekker et flateinnhold på cirka 3500 kvadratkilometer og har omlag 193 000 innbyggere. Pr 1. januar 2009 var det 415 ansatte i Søndre Buskerud politidistrikt. Søndre Buskerud politidistrikt hadde i 2009 en oppklaringsprosent på 37, 3. Det ble registrert 9216 forbrytelser og 3666 forseelser i politidistriktet i 2009. British Airways Flight 9. Illustrasjon av ulykkesflyet «City of Edinburgh» med Sankt Elms ild ved motorene Et tilsvarende fly, Boeing 747-200, i dag museum i Australia Skadede deler fra en av motorene på flyet, utstilt på et museum i Auckland Lynnedslag under utbruddet fra vulkanen Galunggung British Airways Flight 9, også kalt Jakartaulykken, var en nestenulykke 24. juni 1982 nær Jakarta. Et Boeing 747-200 fra British Airways, «City of Edinburgh», var på vei fra Heathrow i Storbritannia til Auckland i New Zealand, med mellomlandinger i Bombay, Madras, Kuala Lumpur, Perth og Melbourne. Ved flyving over Indonesia fløy flyet inn i en sky med vulkansk aske fra et utbrudd av vulkanen Galunggung, og alle fire motorene stoppet, årsaken var dog først ukjent for flygerne. Ved å fly i glideflukt kom flyet lavere og ut av askeskyen og pilotene klarte å blåse asken ut av motorene og fikk disse startet igjen, flyet ble deretter omdirigert til Jakarta. Hendelsen er i ettertid gjenskapt i National Geographics TV-dokumentar "Flyhavarikommisjonen". Hendelsen. Kort etter 13:40 UTC (20:40 Jakartatid) over det indiske hav, sør av Java merket flybesetningen en effekt på vinduene tilsvarende Sankt Elms ild. Selv om flyets værradar viste klart vær, slo besetningen på motoravisingen og signallys for "fest setebeltene". Etterhvert merket en røyklukt i passasjerkabinen og det ble først antatt å være sigarettrøyk. Etterhvert ble røyken tykkere og luktet svovel. Passasjerer satt på vindusplass la merket til at motorene avga et uvanlig lys med en stroboskopeffekt. Om lag 13:42 UTC begynte motor nummer fire å svikte og stoppet kort etter. Flygerne utførte umiddelbart rutinen for nedstenging av motor, stoppet tilførsel av drivstoff og klargjorde de interne brannslukkerne. Knapt et minutt etter, klokken 13:43 UTC stoppet motor nummer to. Sekunder etter stoppet også motor nummer en og tre, noe som fikk flymaskinisten til å utbryte: «Jeg kan ikke tro det – alle fire motorer har sviktet!». Uten motorkraft har en 747-200 en glidetall på omlag 15:1. Fra sin høyde på 36 000 fot (11 000 m) kunne de dermed holde seg i luften i ca 23 minutter og rekke ca 91 nautiske mil (169 kilometer). Klokken 13:44 UTC meldte førstestyrmann Roger Greaves en nødsituasjon til den lokale lufttrafikktjenesten i det han rapporterte at alle fire motorene hadde stoppet. Jakarta area control misforsto imidlertid meldingen og trodde at bare motor nummer 4 hadde stoppet. Det var kun etter et nærliggende fly fra Garuda Indonesia videreformidlet meldingen at den ble korrekt oppfattet. På tross av at besetningen aktiverte flyets nødpeilesender, klarte ikke flykontrolltjenesten å lokalisere flyet på sine radarskjermer. Trykket i kabinen falt og oksygenmaskene ble utløst. I cockpit fungerte imidlertid ikke førstestyrmann Roger Greves maske og kaptein Moody bestemte seg for å gå ned med en gjennomsynk på 1 800 meter per minutt til en lavere høyde hvor det var nok oksygen i luften utenfor til å puste tilnærmet normalt. Ved 13 000 fot (4 100 m) nærmet de seg høyden hvor de måtte snu og glidefly ut over havet for å forsøke en nødlanding på sjøen. Selv om det var prosedyrer for en slik hendelse var det ingen som hadde forsøkt det før med en Boeing 747 – og ingen har heller gjort det siden. Besetningen fortsatte å forsøke å restarte motorene og klokken 13:56 UTC startet motor nummer 4 og kaptein Moody kunne flate ut. Kort etter startet motor nummer tre, noe som tillot flyet å stige sakte. Kort etter starte også motor nummer en og to. Besetningen ba deretter flykontrolltjenesten om klarering til 14 800 fot (4 500 m) for å passere de høye fjellene. I det flyet nærmet seg klarert høyde kom Sankt Elms ilden på vinduene tilbake, kaptein Moody reduserte motorkraften, men motor nummer to sviktet påny og måtte stenges av. Besetningen tok deretter flyet ned til 11 800 fot (3 600 m). I det flyet nærmet seg flyplassen ved Jakarta fant besetningen at det var vanskelig å se gjennom vinduene og de måtte gjøre innflyvningen basert på instrumentene, selv om flykontrolltjenesten meldte om god sikt. Besetningen bestemte seg for å bruke Instrumentlandingssystemet (ILS), men glidebaneanvisningen fungerte ikke og de kunne derfor bare benytte kursanvisningen mens førstestyrmann overvåket flyplassens avstandsmåler (DME). Han ropte ut hvor høyt de skulle være ved passering av de enkelte DME-punktene langs innflygningen og skapte slik en virtuell glidebane de kunne følge. Det var, ifølge kaptein Moody, «litt som å lete seg frem opp i baken på en grevling». Selv om lysene på rullebanen kunne skimtes gjennom en smal stripe i flyets vinduer, virket det som landingslysene på flyet ikke fungerte. Etter å ha landet fant besetningen ut at det var så dårlig sikt gjennom frontrutene at de ikke kunne takse flyet inn til terminalen, de måtte derfor vente på rullebanen til de ble hentet og trukket inn av en traktor. Etterspill. Etter landing fant man ut at "City of Edinburghs" problemer var forårsaket av en sky med vulkansk aske fra et utbrudd fra vulkanen Galunggung. Den tørre askeskyen ble ikke oppdaget av flyets værradar som er konstruert for å oppfange fuktighet i skyer. Den vulkanske askeskyen sandblåste flyets frontvinduer og glassene på landingslysene og fylte motorene. Asken smeltet i forbrenningskammerne i motorene og ble til en seig «sirup» som festet seg på deler av motoren. Etter at motorene hadde stoppet ble de kjølt ned og flyet gled ut av askeskyen. Asken størknet og nok sprakk eller løsnet og ble blåst ut slik til at luft igjen kunne strømme gjennom motorene og en klarte å få dem startet igjen. En var heldig idet én generator sammen med batteriene ombord, hadde nok elektrisk kraft til omstart. Tre av flyets motorer ble skiftet i Jakarta, frontvinduene ble også byttet og brennstofftankene ble renset for vulkansk aske som hadde trengt inn gjennom overtrykksventiler og forurenset flyets drivstoff. Etter å ha blitt fløyet tilbake til London ble også den siste motoren skiftet ut og et omfattende arbeide ble gjennomført for å få flyet klart for å fortsette i passasjertrafikk. Hendelsen ble også tatt inn i Guinness rekordbok som den lengste glideflukten med et fly ikke konstruert for det og sto der inntil det ble erstattet av hendelsen med Air Transat Flight 236. Selv om luftrommet rundt vulkanen ble stengt midlertidig etter hendelsen så ble det åpnet noen dager etterpå. Det var først etter et Boeing 747 fra Singapore Airlines nitten dager etter (13. juli) måtte stenge ned tre av sine fire motorer at de indonesiske myndighetene stengte luftfommet permanent og omdirigerte flytrafikken, og det ble etablert en vaktordning for å overvåke askeskyer. Hendelsen med flight 9 var imidlertid ikke den første fra utbruddet, en DC-9 fra Garuda møtte aske fra samme utbrudd den 5. april 1982. Besetningen på flyet mottok ulike utmerkelser for sin innsats, blant annet Queens Commendations for Valuable Service in the Air. Etter hendelsen dannet besetning og passasjerer Galunggung Gliding Club for å holde kontakt. En av passasjerene, Betty Tootell, skrev en bok om hendelsen, "All Four Engines Have Failed". Hun klarte å spore opp 200 av de 247 passasjerene som hadde vært med og endte opp med å gifte seg med en av de andre passasjerene, James Ferguson, som satt en rad foran henne. British Airways Flight 9 eksisterer fremdeles, men går idag fra London Heathrow til Bangkok og Sydney. Flyet "City of Edinburgh", senere omdøpt til "City of Elgin", fortsatte å fly for British Airways inntil det ble solgt til European Aviation Air Charter. Flyet ble tatt ut av trafikk i februar 2004 og det 30 år gamle flyet ble hugget opp i juli 2009. Hendelsen har også blitt dekket i en episode av National Geographics TV-dokumentar "Flyhavarikommisjonen" med tittelen «All Engines Failed», og i Discovery Channels MAYDAY, med tittelen «Falling From The Sky». Tilsvarende hendelser. Etter et vulkanutbrudd på Jan Mayen i 1970 fløy et Lockheed P-3 Orion gjennom en askesky fra vulkanen og piloten beskrev det «Var som å fly gjennom en haglbyge». Flyet ble skadet og både propeller og frontruter måtte skiftes. En nesten identisk hendelse med BA flight 9, fant sted 15. desember 1989 da et fly fra KLM, en Boeing 747-400 på underveis fra Amsterdam til Anchorage, Alaska, fløy inn i askeskyen fra et utbrudd fra vulkanen Mount Redoubt, noe som førte til at alle fire motorer stoppet. Så fort flyet var ute av askeskyen klarte besetningen å restarte motorene og foreta en sikker landing i Anchorage. I motsetning til City of Edinburgh fikk imidlertid dette flyet omfattende skader. British Airways Flight 9 – og disse andre hendelsene – var grunnlag for luftfartsmyndighetenes strenge restriksjoner i flytrafikken over det nordlige Europa i siste halvpart av april 2010, se Luftfartsproblemene etter Eyjafjallajökulls vulkanutbrudd 2010. Nordic Songs. "Nordic Songs" er et musikkalbum med seksten ballader, romanser og åndelige sanger av den svenske komponisten Gustaf Nordqvist og sju romanser av Edvard Grieg. Nordqvist skrev nærmere 200 sanger og dette er den første innspilling på markedet med et så rikt utvalg av hans produksjon. CD-en ble innspilt i Bergen i 2002 og 2003 med barytonsangeren Rolf Nykmark, og pianisten Audun Kayser fra Griegakademiet, Universitetet i Bergen. Kayser spiller på et Steinwayflygel fra 1878, restaurert i 2002. Gliwice. Gliwice (tysk "Gleiwitz", latin "Glivitium") er en industriby i Polen ved elven Kłodnica, omtrent 20 km vest for Katowice. Den befinner seg i det schlesiske voivodskap, og har distriktsnivåstatus. Zabrze. Zabrze (tysk "Hindenburg" (fra 1915 til 1945)) er en distriktsnivåby i sørlige Polen. Den ligger i det schlesiske voivodskap, og er del av det øverschlesiske industriområde. Bytom. Bytom (tysk "Beuthen", tsjekkisk "Bitom", latin "Bithomia", "Bethania") er en distriktsnivåby i sørvestlige Polen i det schlesiske voivodskap. Den er en del av det øverschlesiske industriområde, som er et storbyområde med over 3 millioner innbyggere. Bielsko-Biała. Bielsko-Biała er en by med distriktsnivåstatus i sørlige Polen i det schlesiske voivodskap ved elven Biała. Opprinnelig var dette to byer på hver side av elven – Bielsko og Biała – som 1. januar 1951 formelt dannet én byenhet. Ruda Śląska. St. Paulus kirke i Ruda Śląska Ruda Śląska er en by i sørvestlige Polen i det schlesiske voivodskap, i det øverschlesiske industriområde. Byen har distriktsnivåstatus. Anuta. Anuta (også Anudha) er ei lita øy i Temotu-provinsen i Salomonøyene i Stillehavet. Øya ligger rundt 50 mil østsørøst av Nendo. Den er nærmest sirkelrund med en diameter på ca. 750 meter (dvs areal ca 0,4 km²), og det høyeste punktet er på 65 meter (åsen Te Maunga). Dette er i nord, sørsida er relativt lav og flat. Øya er vulkansk og omgitt av opptil 23 meter høye korallrev. Klimaet er tropisk. Passatvindperioden varer fra midten av april til midten av oktober. Det er da relativt kjølig og tørt (men ofte overskya), med frisk vind fra sørøst. Resten av året, monsuntida, er mer variabel. Det skifter mellom steikende sol og kraftig regn. Det er ofte vindstille i lange perioder, men Anuta treffes tidvis av tropiske orkaner, noe som kan føre til kraftige ødeleggelser. Innbyggertallet er om lag 300. Anuta er dermed en av de tettest befolka øyene i Stillehavet. Beboerne her (og på naboøya Tikopia) er stort sett polynesiere, mens salomonerne ellers i hovedsak er melanesiere. Det er en del gode fiskeområder rundt korallreva. Øya Fatutaka, seks mil sørøst, har opp gjennom åra tidvis vært brukt som dyrkingsområde for Anutas innbyggere. Det er funnet arkeologiske spor etter bosettinger 3000 år bakover i tid. I følge lokal tradisjon stammer imidlertid dagens innbyggere fra folk som flytta hit fra Tonga og Uvea for 300-350 år sia. Anuta er også kjent som Cherry Island, oppkalt etter en herr Cherry som i 1761 oppdaga øya fra dekket av HMS Pandora, som var på leiting etter mytteristene fra Bounty. Navnet Nukumairaro har også vært brukt; det betyr «landet nedafor», og relaterer seg til at Anuta ligger øst for Tikopia, nærmeste bebodde nabo. Rybnik. Rybnik er en distriktsnivåby i sørvestlige Polen i det schlesiske voivodskap. Vennskapsbyer. Bedburg-Hau, Dorsten, Eurasburg, Haderslev, Ivano-Frankivsk, Karvina, Larissa, Lievin, Mazamet, Newtonabbey, Saint Vallier, Szolnok, Vilnius Tychy. St. Maksymilian Kolbe kirke i Tychy Tychy (tysk "Tichau") er en industriby i sørlige Polen i det schlesiske voivodskap. Den ligger i den sørlige del av det øverschlesiske industriområde. Byen har distriktsnivåstatus. Vennskapsbyer. Cassino, Berlin, Huddinge Dąbrowa Górnicza. Dąbrowa Górnicza er en stor by i sørlige Polen i det schlesiske voivodskap. Den ligger i den østlige kant av det øverschlesiske industriområde, og har status som distriktsnivåby. Płock. Płock er en by i sentrale Polen i det masoviske voivodskap ved elven Wisła. Byen har distriktsnivåstatus. Elbląg. (tysk ') er en by i nordlige Polen i det ermelandskmasuriske voivodskap med distriktsnivåstatus. Den er et viktig sentrum for industri og kultur i området. Byen hadde i 2006 i underkant av innbyggere. Byen ligger ved Elblągelva som knytter den til Wisłalagunen og Østersjøen. Historie. Byen ble grunnlagt i 1237 av Den tyske Orden og befolkningen kom hovedsakelig fra Lübeck. Som hansaby utviklet den seg til en av Østersjøens mest velstående handels- og sjøfartsbyer. Den var spesielt involvert i handel med England og Skottland hvilket resulterte i at en rekke briter utvandret til Elbing. Byens langvarige velstand gjenspeilte seg i en vakker byarkitektur i gotikk, renessanse og barokk stil. Byens økonomiske posisjon gjorde den i flere århundreder til gjenstand for en rekke storpolitiske maktstridigheter. Etter Den tyske ordenens nederlag i slaget ved Tannenberg i 1410 kom byen under den polske krone, hvor den forble til 1772. Etter Polens delinger kom byen under Kongelige Preussen og så Tyskland. Den ble sterkt skadet under andre verdenskrig og ved freden var over 65% av bystrukturen utradert. Etter krigens slutt ble den innlemmet i Polen og gjenstand for etnisk rensning. Den gjenværende tyske sivilbefolkningen ble utvist eller deportert og erstattet med polakker som hadde blitt fordrevet fra områdene i øst annektert av Sovjetunionen. Rekonstruksjonen av gamlebyen begynte ikke før etter den kalde krigen, men er i dag nesten fullført, med unntak av førkrigstidens bebyggelse på byens vestbank. Vennskapsbyer. Baltijsk, Baoji, Compiègne, Coquimbo, Druskininkai, Kaliningrad, Leer, Liepāja, Navahradak, Ronneby, Ternopil, West Wiltshire Chorzów. Chorzów (tysk "Königshütte") er en by i Øvre Schlesien i Polen. Den ligger i det schlesiske voivodskap, og er del av det øverschlesiske industriområde. Byen har distriktsnivåstatus. Kalisz. er en by i sentrale Polen ved elven Prosna. Den er landets eldste by og den historiske hovedstad i vestlige Stor-Polen. Byen ligger i det storpolske voivodskap, og danner et storbyområde med de nærliggende byene Ostrów Wielkopolski og Skalmierzyce. Den har distriktsnivåstatus, og er et viktig industri- og handelssentrum i området. Kalisz er en av de eldste byene i Polen, og har en historie så lang tilbake som til begynnelsen av 100-tallet. I 1281 fikk den status som by. Under den første verdenskrig ble byen voldsomt bombet og ble sterkt skadd. Vennskapsbyer. Ostrów Wielkopolski, Adria, Erfurt, Heerhugowaard, Hautmont, Hamm, Kamieniec Podolski, La Louviere, Martin, Minsk, Preston, Szentendre, Southampton, Tongeren Koszalin. Koszalin (kasjubisk "Kòszalëno", tysk "Köslin", latin "Scurgum") er den største byen i Midt-Pommern i nordvestlige Polen. Den ligger 15 km fra Østersjøkysten i det vestpommerske voivodskap og har distriktsnivåstatus. Legnica. Legnica (tidligere "Lignica", tysk "Liegnitz") er en distriktsnivåby i sørvestlige Polen ved elven Kaczawa. Den ligger i det nederschlesiske voivodskap. Storbyområdet Łódź. Storbyområdet Łódź beboes av over 1 150 000 mennesker. Det omfatter byen Łódź’ område og deler av powiatene Zgierz, Pabianice og Øst-Łódź. Storbyområdet består av byene Łódź, Pabianice, Zgierz, Ozorków, Aleksandrów Łódzki, Konstantynów Łódzki, Rzgów og Stryków. Satellittbyene til Łódź er forbundet med denne via trikk- og busskommunikasjon. Łódź Storbyområdet Kraków. Storbyområdet Kraków omfatter området til 52 gminaer (4 068 km²) som beboes av omtrent 1 416 000 mennesker. Storbyområdet deles i et sentralt metropolittisk område – Kraków – og et ytre område bestående av en suburban sone (gminaene Igołomia-Wawrzeńczyce, Kocmyrzów-Luborzyca, Liszki, Michałowicze, Mogilany, Skawina, Świątniki Górne, Wieliczka, Wielka Wieś, Zabierzów, Zielonki) og en såkalt «pendelsone». De største powiatene er Kraków, Wieliczka og distriktsnivåbyen Kraków. Krakóws satellittbyer er forbundet med den gjennom buss- og togkommunikasjon. Kraków Stenberg. Stenberg er et stort friluftsmuseum som viser kulturlandskap, byggeskikk og sosiale forhold på Toten på 1800-tallet. Museet er bygd opp rundt amtmannsgarden Stenberg. Garden som befinner seg i Vestre Toten kommune ligger omgitt av en vakker park, åker og eng. Historie. Garden ble fredet i 1923 og kjøpt av Toten Museumslag i 1934. Garden har senere blitt utviklet fra å være amtmannsgard til også å bli et av landets større friluftsmuseer. Amtmannsgarden Stenberg var plass, gard og sæter fram til sorenskriver Fredrik Sommerfeldt kjøpte eiendommen i 1790 og bygde opp garden. Sorenskriver, senere amtmann Lauritz Weidemann med kone og barn overtok garden i 1802. Han bygde opp anlegget slik det står i dag. Foruten hovedbygningen som er fra 1790-tallet, består anlegget av 11 forskjellige hus samt en nesten 30 mål stor park i engelsk landsskapsstil. Anlegget står stort sett uendret fra før Lauritz Weidemann døde i 1856. Interiør i hovedbygningen og drengestua er delvis intakt fra Weidemanns tid. Amtmannens døtre Amalie, Nahyda og Ingeborg bodde her sammen med broren Hannibal, alle ugifte, til den sistlevende, Amalie, solgte garden til gardbestyreren Jens Stenberg i 1899. Familien Weidemann ligger gravlagt på det private gravstedet bak låven. Det antas at amtmannens døtre Amalie, Nahyda og Ingeborg er modeller for Amtmannens døtre av Camilla Collett. Andre bygninger på friluftsmuseet: Garden Øverjordet (en vanlig Toten gard fra 1800-tallet), Husmannsplassen fra garden Haug i Østre Toten, arbeiderbolig fra fyrstikkfabrikkens tid på Raufoss (1875) og sætra med størhus fra Olterud og fjøs fra Hommelsjøen. I 2006 ble Toten økomuseum, Gjøvik historiske samlinger og Mjøssamlingene ble slått sammen til regionsmuseet Mjøsmuseet. Dette er et regionsmuseum for vestsida av Mjøsa, Gjøvik og Toten. Stenbergdagen. Hver sommer er det en dag Stenbergdagen. Denne arrangeres av Mjøsmuseet, stiftelsen Toten Økomuseum og andre lag og foreninger samt frivillige. Det er da «liv i stuene» med tidstiktig undervisning av lærer og elever med klær fra 1800-tallet. I hovedbygningen er det dans av historisk dansegruppe, medisinske foredrag av 1800 tallets distriktslege. I tillegg kan du finne familien Weidemann med sine gjester i tidsriktig antrekk og passiar på garden. Jordbruket fra driftstiden vises frem, samt matproduksjon med tidsriktige redskaper. Arrangementet er meget populært på Toten og godt besøkt. Rosenkorsets egyptiske museum. Rosenkorsets egyptiske museum, i Karnak-stil, med en statue av Tawaret Rosenkorsets egyptiske museum er grunnlagt av Rosenkorsordenen A.M.O.R.C., og befinner seg i Rosenkorsparken i San Jose, California. Hovedgalleri. Nedenfor er fotografier fra utstilliner i Rosenkorsets egyptiske museum. De to bildene er bilder av ekte mumier. Storbyområdet Warszawa. Storbyområdet Warszawa er et høyurbanisert område med over 2 680 000 innbyggere. Området består av Warszawa og flere andre byer og landsbyer i det masoviske voivodskap. Storbyområdet er monosentrisk hvor den dominerende rollen utgjøres av dens sentrale kjerne (Warszawa). Grensene til storbyområdet er ikke presist definert – de kan beregnes fra 20 til 50 km fra Warszawas sentrum. Warszawa Lord Mayor's Show. a> på vei ut av vognen. Lord Mayor's Show er en av de eldste og best kjente årlige hendelsene i London. Tradisjonen med en formell parade ved innsettelsen av Lord Mayor of London, det vil si overborgermesteren i City of London, ble etablert i 1215. Innsettelsen, som skjer i november hvert år, er omgitt med mye pomp og prakt fordi embetet historisk sett var et av de viktigste i England. I moderne tid har overborgermesteren fortsatt en administrativ rolle i City, men Londons borgermesterembete er nå et eget embete med langt mer praktisk betydning. Paraden er en blanding av tradisjonell britisk pomp og et mer livfullt karneval. Den går fra City of London til Royal Courts of Justice i City of Westminster, hvor overborgermesteren avlegger troskapsed til kronen. Opprinnelig ble Lord Mayor's Show holdt den 28. oktober hvert år. I 1751 ble den julianske kalender erstattet med den gregorianske, og det ble da flyttet til 9. november. I 1959 valgte man av praktiske grunner å legge den til andre lørdag i november. Siste gang paraden har blitt flyttet fra den fastsatte dagen var i 1852, da man flyttet den på grunn av hertugen av Wellingtons begravelse. Under andre verdenskrig gikk paradene som planlagt. Brunel University. Brunel University er et universitet i det vestlige London i Storbritannia. Det ble opprettet som Acton Technical College i Acton. I 1957 ble det bestemt at høyskolen skulle deles i to enheter, med Acton Technical College som en utdanningsinstitusjon for teknikere og håndverkere, og Brunel College of Technology, med navn etter ingeniøren Isambard Kingdom Brunel, som et lærested for teknologer. I 1961 fikk det status som "College of Advanced Technology", og det ble bestemt at Brunel College skulle utvides på en ny campus. Uxbridge i Hillingdon ble valgt, og allerede før byggingen hadde startet ble det, den 1. april 1962, bestemt at det skulle få endret status. Det fikk navnet Brunel College of Advanced Technology, som det tiende lærested i landet med slik status. Det var også det siste som fikk slik status. Planen var at de første bygningene i Uxbridge skulle stå klare i 1967. Men i 1963 ble det klart at høyskolen skulle bli et teknologisk universitet, og den 9. juni 1966 ble et kongelig charter innvilget slik at Brunel University ble opprettet. Frem til 1971 var begge campuser i bruk. Acton-campusen ble så avviklet, og i de neste ni årene ble bare Uxbridge brukt. I 1980 ble Brunel University slått sammen med Shoreditch College of Education, som siden 1951 hadde ligget på Cooper's Hill i Runnymede. Denne campusen ble beholdt, men siden 2004/2005 er det bare studentboliger der. I 1995 ble universitetet utvidet igjen, da West London Institute of Education ble innlemmet. Dermed kom det til campuser i Osterley og Twickenham. Tradisjonelt hadde Brunel University fokusert på ingeniør-, teknologi og naturvitenskapsfag, men med innlemmelsen av West London Institute kom det nye tilbud innen humaniora, geografi, geovitenskap, helse og idrettsvitenskap. Det er pr. 2007 planer om å samle hele universitetet i Uxbridge. Brunel University har vært omstridt. Det sees av mange som et markedsstyrt lærested med en politisk konservativ profil. I 1996 gav universitetet et æresdoktorat til Margaret Thatcher etter at University of Oxford hadde avslått å gjøre det. Dette provoserte mange studenter og ansatte, og seremonien måtte holdes i House of Lords i stedet for på universitetet. Det har også vært strid om nedleggelse av enkelte avdelinger, og i 2005 ble universitetet boikottet av akademikernes fagforeninger etter at seksti ansatte ble sparket under nedskjæringer. Kommunestyrevalg i Nesna. Se også. Nesna Rune Ottosen. Rune Ottosen (født 7. desember 1950) er professor i journalistikk ved journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo. Ottosen var medlem i AKP(m-l) fra 1973 til 1985, og i 1979–1980 var han redaktør for partiets teoretiske tidsskrift Røde Fane. Han var ansatt som informasjonsleder og forsker på PRIO, Institutt for fredsforskning, fra 1989 – 1993. Fra 1993 – 1996 var han engasjert av Norsk Journalistlag (NJ) for å skrive jubileumsboken til NJs 50-års jubileum: Fra Fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn. Han er statsviter og journalist, og fra 1996 ansatt ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo, der han ble professor fra 1999. Ottosen er en aktiv faglitterær forfatter og var leder for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (2001–2005) og er leder i Norsk Pressehistorisk Forening. Han er styremedlem NORLA, forvaltningsorganet for oversettelse av norsk litteratur til utlandet. Han er også medlem av fordelingsnemda i rettighetsorganisasjonen Kopinor. Ottosen har bl.a skrevet bøkene Norsk pressehistorie (2002, med Lars A. Røssland og Helge Østby), I journalistikkens grenseland: journalistrollen mellom marked og idealer (2004), og VG, Saddam og vi. Et kritisk blikk på nyhetsdekning av krig og konflikt (2009). Han har også redigert bøkene Pressetisk front. Festskrift til Odd Raaum (2003 med Thore Roksvold) Journalistikk i en digital hverdag (2008, med Arne H. Krumsvik) og Krigens retorikk: medier, myter og konflikter etter 11. september (2002, med Elisabeth Eide). Han har også redigert flere bøker på engelsk om krigsjournalistikk sammen med Stig A. Nohrstedt, den siste Global War – Local Views Media Images of the Iraq War (2005). I 2010 er han en av fire bindredaktører i historieverket Norsk Presses historie 1660-2010. Han er sønn av Kristian Ottosen. Pulverhund. Pulverhund har eksistert siden 2005 og består i dag av to Bodøværinger på vokal/bass og gitar, med en trommis fra Brasil. I 2006 kom låten "Paul Simon Refrain" på NRK Urørts anbefalingsliste og ble med på Prosjekt101 sin CD utgivelse til inntekt for Oslos skyggeside. Pulverhund har blant annet spilt på Parkenfestivalen i Bodø 2006 og en del konserter i forbindelse med Prosjekt101 og andre arrangementer rundt om i Oslo. I sammenheng med Norwegian Wood-festivalen spilte de på Underwood scenen søndag 17. juni 2007. Sommeren 2008 varmet bandet opp publikum på Aspmyra stadion før Publiners og Kurt Nilsen da Bryan Adams besøkte Norge. Pulverhund har benyttet våren til å lage nye låter og har vært i studio. EP med fem låter utgis i løpet av sommeren 2009. Emil Monz. Emil Monz (født i Stuttgart; død 18. februar 1921) var en tysk pilot. I første verdenskrig var Monz ansatt som oppklaringsflyver. Etter krigens slutt fant Monz i 1919 jobb som pilot hos Junkers. I mai dette året fikk han flysertifikat nr. 22. Han fløy på ruta Dessau-Weimar. Monz fløy 25. juni 1919 Junkers F13 på dets jomfrutur. 13. september 1919 satte han uoffisiell høyderekord på 6740 meter med flyet «Annelise» med åtte personer ombord. På oppdrag fra Junkers var Monz i 1920 i USA hos Larsen og satte også her flere rekorder. På strekningen Atlantic City – Philadelphia satte han hastighetsrekord med 210 km/h. Da han kom tilbake til Tyskland, ble han ansatt av Junkers som pilot. Med flyet F13 (D-132) styrtet han i en snøstorm i 1921. I Magdeburg ble gaten Monzstraße oppkalt etter ham. Monz, Emil Grasmyrskogen. Grasmyrskogen er ei bygd og en grunnkrets i Lenvik kommune, Troms. Grasmyrskogen er ei innlandsbygd på Senja og ligger langs fylkesvei 229, 17 km fra kommunesentret Finnsnes. Bygda har postadresse 9303 Silsand, men tilhører Gibostadområdet delområde. Like vest for Grasmyrskogen ligger Sandbakken kapell. Grunnkretsen, som også innbefatter Kvannåsen og Tverråsen, har om lag 70 innbyggere og dekker et areal på 38,4 km². Dessau. Dessau var en kretsfri by i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Fra 1. juli 2007 er den en del av den nye kretsfrie byen Dessau-Rosslau. Den tidligere selvstendige byen Dessau var med sine 80 000 innbyggere, den tredje største byen i den tyske delstaten. Dessau ligger omkring 60 km nord for Leipzig ved elven Muldes utløp i Elbe. Den ble på 1920-tallet kjent gjennom kunst- og designskolen – Bauhaus, grunnlagt av Walter Gropius. Historie. Under slaget ved Dessau bro 25. april 1626 som var en del av trettiårskrigen, beseiret den keiserlige hær ledet av Wallenstein, de protestantiske tropper under ledelse av graf Mansfeld. I Dessau lå flyfabrikken Junkers-Werke, noe som innebar at byen under andre verdenskrig ble utsatt for store bombeangrep. I tillegg til fabrikkanleggene ble ca 80% av bykjernen ødelagt. Skognes (Lenvik). Skognes er ei bygd og en grunnkrets på Senja og i Lenvik kommune. Skognes, sammen med Skognesbotn utgjør ei langstrakt bygd langs Gisundet, der hvor sundet er på sitt bredeste. Til grunnkretsen hører også Lanesbogen og Nedre Kvannås. Skognes ligger langs fylkesvei 861, 15 km sørvest for Gibostad og 13 km nord for Silsand. Bygda har postadresse 9372 Gibostad, og tilhører også Gibostad skolekrets. Dessuten er Skognes grunnkrets en del av Gibostadområdet. Grunnkretsen, som dekker et areal på 22,02 km², er den eneste i området som har hatt økning i folketallet etter 2000. "Kråkeslottet" er en enebolig på selve Skognesset, som har blitt en attraksjon i seg selv. Bygningen, som er et stort gammelt trehus, var opprinnelig det gamle barnehjemmet på Finnsnes, men ble kjøpt av dagens eier på 1990-tallet og flyttet til Skognes. Huset er i tillegg utvidet og dekorert med knallfarger og flotte utskjæringer. Hvalstad stasjon. Hvalstad stasjon er en jernbanestasjon i Asker kommune i Akershus fylke. Det har vært hele ulike 3 stasjonsbygninger på Hvalstad. Den første ble bygget med Georg Andreas Bull som arkitekt da den smalsporede Drammenbanen stod ferdig 7. oktober 1872 og dannet forbilde for mange andre stasjonsbygninger langs Drammensbanen og Randsfjordbanen. Disse stasjonen ble kalt "Hvalstadtypen". I forbindelse med fjerningen av den store treviadukten over Hvalstaddalen, ble det bygget en ny linje og en ny stasjon stod ferdig i 1915 med Jens Flor som arkitekt. I dag er denne i privat eie, malt gul og blir brukt som dyreklinikk. Under arbeidet med utvidelsen til dobbeltspor på strekningen ble det bygget en ny stasjonsbygning i 1962 med J. Kristiansen som arkitekt. Stasjonen er pyntet opp innvending med et stort bilde malt av Billingstad skole i 1988. På Hvalstad stasjon er det i dag en kiosk/gatekjøkken som tilbyr blant annet videoutlån. Hvalstad stasjon ligger 20,19 kilometer fra Oslo S. og 64,0 meter over havet. Atlantic City. a> i New Jersey med Atlantic City markert med rødt Atlantic City er en by i New Jersey, USA, sør for New York, grunnlagt i 1854. Den har ca 40 000 innbyggere og besøkes hvert år av en stor mengde turister. Byen blir ofte kalt østkystens Las Vegas på grunn av sine kasinoer som har vært i byen siden 1978 etter at hasardspill ble tillatt i New Jersey i 1976. Kollektivtrafikk. Atlantic City trafikkeres med tog av NJ Transit fra Philadelphia. NJ Transit driver også busstrafikk med tilslutning til det øvrige New Jersey. Dessuten finnes det mange charterbusser fra nærliggende byer som New York og Baltimore. Del av Atlantic City sett fra luften. Minute Maid. Minute Maid er et amerikansk merke for juiceprodukter som også har etablert seg i Norge. Selskapet har eksistert siden 1946 og har hovedkontor i Houston, Texas og har 2600 ansatte. The Coca-Cola Company overtok aksjemajoriteten i firmaet i 1960. Historie. Det opprinnelige produktet var dypfryst juicekonsentrat som skulle leveres til den amerikanske hæren under andre verdenskrig, men krigen sluttet før produksjonen kom i gang. Man valgte da å prøve å lansere produktet på det sivile marked, og etter kort tid og nesten uten reklame tok salget av. Det viste seg at forbrukerne i USA satte pris på muligheten til å kjøpe appelsinjuice langt fra der hvor det vokser appelsiner. Etter hvert er appelsinjuice blitt vanlig på alle frokostbord og leveres av en rekke produsenter. Minute Maid Park. Selskapet har kjøpt rettighetene til navnet på Houston Astros baseballteam sin hjemmebane, den tidligere Enron Field og Astros Field, som nå er døpt til Minute Maid Park. Prisen var over 100 millioner dollar for 28 år. Dette kunne skje fordi Astros hadde kjøpt tilbake rettighetene til navnet fra det konkursrammede selskapet Enron. Når hjemmelaget vinner eller får en home run, fylles en reklametavle på banen med appelsiner. Banen kan også brukes til å spille vanlig fotball, amerikansk fotball og rugby. Hosjö. Hosjö er en bydel og menighet i Falun, Sverige. Bydelen er den østligeste av Falu tettsted og består mest av villabebygelse selv om boligblokker førekommer. Svartfjell (Lenvik). Svartfjell er et fjell, ei bygd og en grunnkrets på Senja, i Lenvik kommune, Troms. Svartfjellet ligger vest for tettstedet Gibostad og har en høyde på 344 moh. Bygda Svartfjell ligger sør for fjellet, ved Tømmervatnet. Svartfjell grunnkrets er, med sine 118,91 km², den arealmessig største i Lenvik kommune, men det bor bare 19 personer innenfor grensene. Den omfatter en stor del av innlandet og fjella på det nordøstlige Senja, og begge de to største innsjøene på øya ligger i grunnkretsen; Lysvatnet og Svartholvatnet (den delen som er i Lenvik). Bebyggelsen ligger langs den 14 km lange veien som går fra fylkesvei 861 ved Landøya sørvest for Gibostad til endepunktet på Bukkemoen, like nord for nordenden av Lysvatnet. Den første bygda man kommer til er Svartfjell. Omtrent halvveis på strekningen kommer man til Lysvatnet, hvor veien går langs nordøstsiden. Her ligger Nymoen, som er den grenda hvor det bor flest folk. Der Lysvatnet er på sitt smaleste, omtrent midtveis, går det bro over, og veien fortsetter nordover langs vestsiden av vatnet. Like vest for brua ligger Lysbotn kraftverk. På Bukkemoen, der veien slutter bor familien som forvalter Nord-Senja reinbeitedistrikt. Snålfoss. Snålfoss (eng: Strangetown) er et av de tre ferdige nabolagene i The Sims 2. Snålfoss befinner seg midt i en ørken der en ufo har kræsjet. Snålfoss er et sted for kunnskapssøkende og det er veldig populært blant amatørastronomer. Snålfoss er inspirert av Roswell og Area 51 og det er lagt stor vekt på Science Fiction, aliens og astronomi. Familiene i Snålfoss (de engelske navnene). Familien Beaker består av Circe, Loki og Nervous. Circe og Loki er besatt av ære, rikdom og å nå toppen på karrierestigen. De er innestengte, lite nabovennlige folk og de har sin egen "slave", Nervous Subject, som de antakeligvis har kidnappet. General Buzz Grunts ønske er at hans eldste sønn Tank skal bli general, som faren, bestefaren og oldefaren sin. Han har også to andre sønner, Ripp og Buck. Ripp (som er tenåring som Tank) gjør som regel som han vil og tenker ikke på farens ønsker. Han kommer dårlig overens med faren sin. Yngstesønnen Buck føler seg oversett av faren og lurer på hvorfor... Familien Smith er kanskje Snålfoss' rareste familie og de prøver å passe inn. Faren, Pollination Tech #9 er en alien og han elsker familien sin over alt annet. Han og Jenny har to barn sammen, Johnny som har grønn hudfarge som faren sin, og Jill som ser ut som en helt vanlig jente. Johnny er på vei til å bli voksen... Brødrene Curious bor i et futuristisk, scifi-inspirert hus med mange trapper og et "observatorium". De liker å kikke på stjernene og er nysgjerrig på hva som finnes der oppe. Men de får mer enn de forventet... Pascal er gravid! Ophelias foreldre er døde og hun har flyttet til sin gamle tante, Olive. Olive har en liten kirkegård utenfor huset sitt og blant annet hennes avdøde ektemann Ichabod Specter ligger der. Ophelia er Johnny Smiths kjæreste. Det går rykter om at Ophelia har en savnet arving et eller annet sted... Andre familier. Det er to andre familier med i Snålfoss men de bor ikke i noe hus fra starten av. Spillerne må selv flytte dem inn. Ajay er ny i Snålfoss og han har lite å gjøre. Han har ambisjoner om rikdom. Vil det snåle som skjer i Snålfoss også skje med han? Disse fire jentene er så ulike det går an å bli og de har bestemt seg for å flytte sammen. Vil det ende godt eller vil de adskilles som bitre fiender? Holmestrand stasjon. Holmestrand stasjon er en jernbanestasjon i Holmestrand kommune i Vestfold fylke. Stasjonen ble åpnet i 1881 da Vestfoldbanen sto ferdig. Sporet ble forøvrig anlagt over den gamle kirkegården. Stasjonen ligger 4,8 moh og ligger 86,09 km fra Oslo S. Reisetiden til Oslo er 1 time og 4 min. Fremtid. Vestfoldbanen er under oppgradering, og de nye dobbeltsporene som skal legges påvirker Holmestrand stasjon (som en del av delprosjektet fra Holm til Nykirke). I august 2009 ble det klart at Jernbaneverket anbefaler at nye Holmestrand stasjon skal bygges inn i fjellet og at Vestfoldbanens nye dobbeltspor fra Holm til Nykirke skal tilrettelegges for 250 km/t. Byggestart for strekningen var juni 2010 og trafikkåpning er planlagt til 2015. I de opprinnelige planene var stasjonen plassert i dagen, i traseen til gamle E-18 langs Holmestrandsfjellet, men dette gikk man bort fra siden man kun fikk hastigheter på 130 km/t gjennom stasjonsområdet. Man planlegger fire spor hvorav de to i midten vil være gjennomkjøringsspor dimensjonert for 250 km/t, mens det blir to avviksspor med plattform på hver side. Grunnen til konseptendringen er at ekspresstog på et mulig fremtidig høyhastighetsbanenett skal kunne benytte strekningen. Grunnvåg. Grunnvåg er ei bygd og en grunnkrets i Lenvik kommune, Troms. Grunnvåg ligger langs fylkesvei 861, 6 km nord for tettstedet Gibostad på Senja. Grunnkretsen strekker seg fra Hanes i sør, nordover langs østsiden av Årneset, og mot vest over Grunnvågeidet nesten helt fram til Lysbotn. Grendene i grunnkretsen er Hanes, Grunnvåg og Finnjordelv. Areal: 8,86 km². Årnes (Lenvik). Årnes er ei halvøy, ei bygd og en grunnkrets på øya Senja i Troms. Årneset tilhører Lenvik kommune og ligger mellom Gisundet og Lysbotn. Bygda ligger på vestsida av halvøya, langs Lysbotn og består av Indre og Ytre Årnes, samt den 6 km lange strekningen mellom. Veien utover Årnes er en sidevei fra fylkesvei 861. Grunnkretsen består av nordsiden og vestsiden av Årneset, det vil si det området der selve bygda ligger. Årnes tilhører Gibostad skolekrets og poststed. Grunnkretsen ligger i Gibostadområdet. Areal: 10,5 km². Lysbotn. Lysbotn er en fjord nord på øya Senja i Troms. Fjorden går inn mellom Lysnes og Årnes fra Gisundet i Lenvik kommune. Det er vei langs hele fjorden. På østsiden går en lokal vei ut mot Ytre Årnes, i sørvest går fylkesvei 861, som fortsetter vestover over eidet mot Stønnesbotn og fra Lysnes, på nordvestsiden går fylkesvei 271 (Troms) utover mot Vang. Grunnkrets. Lysbotn er også en grunnkrets beliggende langs vestsiden av fjorden. Grunnkretsen består av bygdene Lysnes, Vangshamn, Skardsvåg og Vang. På Lysnes er det butikk og hurtigbåtforbindelse med Tromsø. Lysbotn tilhører Gibostadområdet. Areal: 40,47 km². Black Hills. Black Hills er en ganske liten, isolert fjellkjede og strekker seg fra de store slettene vest i Sør-Dakota og innover i Wyoming. Området har vært bebodd av indianere siden rundt år 7000 f.Kr.. Arikara-indianerne kom rundt år 1500 og etter disse kom de mer velkjente Cheyennene, Crow, Kiowa og Pawnee-indianere. På 1800-tallet kom Lakota-indianerne (Sioux) og drev alle de andre stammene vekk, og inntok landet som de kalte Paha Sapa. I Fort Laramie-avtalen av 1868 ble Lakota-indianerne tildelt Black Hills "så lenge gresset gror". I 1870-årene ble det oppdaget gull i området, og den siste store indianerkonflikten ble utløst på grunn av dette, Black Hills-krigen. Ifølge Fort Laramie-avtalen av 1868, hadde Lakotaene rettighetene til landet, men etterhvert som det kom flere og flere hvite gullgravere ulovlig inn i landområdet uten at myndighetene grep inn, eskalerte konflikten. Den amerikanske stat, som var i en økonomisk krise for tiden, så på gullfunnet som en stor mulighet til å forbedre økonomien, og sendte derfor George Armstrong Custer og hans 7. kavaleri inn i indianernes land for å finne ut om det virkelig var gull der, under dekke av at han skulle undersøke indianernes klager. I 1874 fant ekspedisjonen gull, noe som senere beseglet skjebnen til området og indianerne som bodde der. Det ble et gullrush som varte fra 1875 til 1878. Tusenvis av gullgravere og lykkejegere dro til Black Hills, og grunnla byer som Deadwood, Custer City og Lead. Fra 1880 gav gulldriften 4 000 000 dollar årlig og sølvdriften 3 000 000 dollar årlig. Indianerne reagerte på dette med våpen og begynte å angripe nybyggerne. De amerikanske myndighetene svarte med igjen å sende George Armstrong Custer og hans 7. kavaleri for å stanse dem. Under denne krigen vant Lakotaindianerne deres største seier noen sinne, der de i 1876 i slaget ved Little Bighorn utslettet Custers framskutte styrke på 258 mann fra 7. kavaleri, og også Custer selv falt. Men de kunne ikke stå imot blåjakkene lenge, og en fredsavtale ble undertegnet i 1876 der USA "kjøpte" landet fra Sioux-indianerne. Ettersom dette "kjøpet" var i strid med Fort Laramie-avtalen, er saken under debatt den dag i dag. I 1980 fastslo høyesteretten i USA at Black Hills ble ulovlig tatt fra indianerne og tilbød 100 millioner dollar som kompensasjon. Lakotaene avslo, for de ville heller ha landet tilbake, noe de også streber etter i dag. Senator Bill Bradly fra New Jersey prøvde å få gjennom et lovforslag om at de skulle få tilbake et stykke av landet, men det ble avslått grunnet manglende støtte fra Sør-Dakotas representanter i kongressen. Fjellet Mount Rushmore i Black Hills ble fra 1927 til 1941 skueplassen for uthugning av ansiktene til 4 av de mest kjente presidentene i USA, noe som førte til at stedet ble en populær turistattraksjon, men også til bitterhet blant indianerne. Senere innså skulptøren hvilke følelser dette satte igang blant indianerne, og gikk selv i bresjen for at en kunne få meisle ut et hode av indianerhøvdingen Crazy Horse. Prosjektet ble startet i 1946 ved hjelp av frivillige midler, og er fortsatt under arbeid under ledelse av andre skulptører. Flora og Fauna. Biologien i Black Hills er kompleks. Mesteparten består av gullfuruskog, samt en type endemisk kvitgran ("picea glauca var. densata") som finnes i de kjølige og fuktige dalene i de nordre delene. Merkelig nok finnes ikke denne endemiske granen i de fuktige Bear Lodge Mountains, som utgjør mesteparten av Wyomingdelen av Black Hills'". Store åpne enger med rikt gressland finnes spredt rundt i fjellene og spesielt i den vestre delen. P.g.a. regnskyggen fra de høyere områdene er den sørlige delen dekt med en tørr furusavanne som består av fjellmahogany ("cercocarpus") og rockymountaineiner ("juniperus scopulorum"). Dyrelivet er både rikt og variert. Bekkene er kjente for sin ørret, mens skogene er et godt habitat for bison, hvithalehjort, mulhjort, prærieantilope, tykkhornsau, fjelløve og mindre dyr som præriehund, gulmagemurmeldyr og amerikansk rødekorn. Biologisk sett er Black Hills en møteplass med arter fra regioner øst, vest, nord og sørfra. Fjellene har likevel noen endemiske arter, et eksempel på det er hvitvingevinterjunko. Skarpskytter. Skarpskytter betegner opprinnelig en infanterisoldat som har spesialkompetanse på skarpskyttergevær og disipliner tilknyttet strategisk og taktisk utnyttelse av skytevåpenet. Også politiavdelinger er i dag satt opp med skarpskyttere. Det er en rekke forskjeller på skarpskytternes utfordringer i militæret og politiet. "Skarpskytter" brukes også i dagligtale som en hedersbetegnelse på en treffsikker skytter. Skarpskyttere i det norske forsvaret. Skarpskyttere ble tidlig også en del av kavalerioppsetninger. I Norges forsvar er en skarpskytter tradisjonelt også kalt «jeger». Funksjonen har vært organisert på en rekke forskjellige måter, tilpasset den enkelte enhets behov. Den har vært tildelt én enkelt person i et lag, et lag i en tropp, men også utgjort en hel tropp i et spesialkompani eller et jegerkompani i en bataljon. I dagens oppsetninger benyttes våpen som f.eks skarpskyttergeværet NM149 eller Barrett M82A1. Skarpskyttere opererer alene, som par eller lag. Som par er den ene skytter og den andre observatør (spotter). Grunnleggende skarpskytterutdanning omhandler emner som skyting, avstandsbedømmelse, måloppdagelse, målangivelse, skjul/kamuflasje, observasjonstjeneste, patruljetjeneste, fremrykningsmetoder, kommunikasjon, kart og kompass, m.m. Bruk av Raufoss NM140 MP materiellødeleggelsesammunisjon mot personell i Afghanistan har medført noe kontrovers i Norge. Militær mot Sivil bruk. Politiets skarpskyttere skyter på kortere hold enn sine like i militæret. Typiske avstander for politiets skyttere er 50-150 meter, mens militære sjelden skyter på kortere hold enn 300 meter. Avhengig av våpen, kan profesjonelle skarpskyttere treffe mennesker på over 1000 meter, og materiell som stridsvogner og andre større mål kan treffes på mer enn 2000 meters hold. Det har vært tilfeller hvor skarpskyttere har truffet mennesker fra over 2000 meter. I 2002 traff en canadisk skarpskytter en Taliban-soldat fra 2430 meter, noe som er den lengste avstanden som er registrert. Canadieren brukte en 12,7 mm McMillan TAC-50-rifle. Selv om det i teorien er fullt mulig å treffe mennesker på dette holdet, forutsatt at man har en riktig kombinasjon av våpen, kikkertsikte og ammunisjon, skal det sies at treff på slike avstander hører til sjeldenhetene, og at treff på første skudd er nærmest umulig. En vindstyrke på 1 m/s vil flytte et 12,7 mm-prosjektil over 2 meter på 2500 meter, og hvis skarpskytteren feilvurderer lufttemperaturen til 19°C, når den egentlig er 20°C, vil det samme prosjektilet treffe rundt 60 cm for lavt. Det blir da lettere å korrigere det andre skuddet i forhold til hvor det første traff, dette er avhengig av at man har en måloppdager ved sin side som kan gi de riktige korreksjonene. Tatt i betraktning alle faktorene som spiller inn på ekstreme hold, blir effektiv skuddrekkevidde på et Barrett M82A1-skarpskyttergevær beregnet til å være rundt 2000 meter, avhengig av ammunisjonstype. I det norske forsvaret brukes det nevnte geværet på avstander ut mot 2000 meter, og det sies at "et kjøretøy skal treffes med god margin på 1500 meter, men gode skarpskyttere treffer også på 2200 meter". I Kystjegerkommandoen skal skarpskyttere utstyrt med et Barrett M82A1-skarpskyttergevær kunne treffe en fotball med alle skuddene på 800 meters hold, mens på 1500 meters hold skal skuddene sitte innenfor 75 cm. Lysnes. Lysnes er ei langstrakt bygd i Lenvik kommune, Troms. Bygda ligger langs vestsiden av fjorden Lysbotn på Senja, omtrent midt mellom Gibostad og Botnhamn. Fylkesvei 861 og fylkesvei 271 (Troms) går gjennom bygda. Den tidligere riksveien (861) kommer sørfra fra Silsand via Gibostad og fortsetter østover mot Stønnesbotn. Fylkesvei 271 går fra Lysnes og nordover mot Vang. Lysnes, som ligger i Lysbotn grunnkrets, tilhører Gibostad skolekrets og har også postadresse Gibostad. Bygda har en egen liten dagligvarebutikk med navnet "Lysnes senter". Butikken ligger like ved hurtigbåtkaia. Herfra er det avganger til Tromsø mandag, onsdag, fredag, lørdag og søndag, en tur som tar bare ca. 50 minutter. Hurtigbåtruta er flittig brukt av folk fra hele nord- og ytre Senja. I tillegg til Lysnes har båten anløp på Tennskjær på Lenvikhalvøya og Vikran på Malangshalvøya. På Lysnes ligger også Lysebotn kapell. Elstad landskapsvernområde. Elstad landskapsvernområde ved E6 i Ullensaker, Akershus, har såkalte "grytehullsjøer". Etableringen av Elstad landskapsområde skjedde den 17. desember 1999 og omfatter et areal på 7 605 dekar, men allerede i 1991 ble mulighetene for uttak av masse stoppet. Grytehullsjøene på Romerike har trekk både fra kalksjøer og rike kulturlandskapssjøer, men skiller seg ut ved spesielle fysisk-kjemiske forhold. De er bl.a. karakterisert ved (i) beliggenhet i moreneområder med sand/silt, (ii) stor grunnvannspåvirkning, endel har (iii) stor vannstandsvariasjon, og endel har (iv) jern- og fosforrikt, stagnerende bunnvann som ikke blandes. Enkelte synes også å være naturlig relativt næringsrike med naturlige algeoppblomstringer som kan gjøre det vanskelig å vurdere grad av menneskelig påvirkning. Sopot. Sopot (kasjubisk "Sopòtë", tysk "Zoppot") er en by i nordlige Polen ved Gdańskbukten, mellom byene Gdańsk og Gdynia, med hvilke den danner storbyområdet Trippelbyen. Sopot er den minste distriktsnivåbyen i Polen. Byen er et populært badested, og er kjent for sine mange spa- og turistanlegg, og for Europas lengste trebrygge ("Molo"). Byen er også kjent for sin Sopot International Song Festival, den største slike i Europa etter Eurovision Song Contest. Bynavn. Navnet «Sopot» stammer fra et gammelslavisk ord som betyr «vannstrøm». Det ble for første gang nevnt som "Sopoth" i 1283 og som "Sopot" i 1291. Det tyske navnet "Zoppot" er en germanisering av det opprinnelige slaviske navnet. I mellomkrigstiden ble også flertallsformene "Sopoty" eller "Copoty" brukt til daglig. Historie. Byen ble grunnlagt som en slavisk bosetning i det 7. århundre. Til å begynne med var den en utpost for handel både langs Wisła og byene nord for Østersjøen. Med tiden mistet den sin betydning og ble i det 10. århundre en fiskelandsby som etter hvert forfalt. Et århundre senere ble området igjen bosatt og to landsbyer ble opprettet innenfor områdene til dagens Sopot: Stawowie og Gręzowo, som for første gang ble nevnt i 1186. En annen landsby som utgjør dagens Sopot, Świemirowo, ble først nevnt i 1212 i et dokument av hertugen Mściwój I. Landsbyen Sopot, som senere ville gi navn til hele byen, ble for første gang nevnt i 1283 som en fiskerlandsby og ble overgitt til cistercienserordenen. Frem til 1316 kjøpte abbediet alle landsbyene i området. I 1466 ble området gjeninnlemmet i det polske kongeriket. Under den polske suksesjonskrigen ble landsbyen brent ned og plyndret av russiske tropper i 1734. I 1757 og 1758 ble mesteparten av godsruinene kjøpt opp av den pommerske adelsfamilien Przebendowski. Sopot ble annektert av Kongeriket Preussen i 1772 etter Polens første deling. 8. oktober 1901 fikk byen tildelt byrettigheter av den tyske keiser Vilhelm II. Etter Versailles-traktaten av 1919 ble Sopot del av Fristaden Danzig. I de første dagene av andre verdenskrig ble byen annektert av Tyskland og mesteparten av polakkene, kasjuberne og jødene i byen ble fengslet eller fordrevet. Den røde armé inntok byen 23. mars 1945, og ødela nesten 10 % av dens bygninger. Som følge av Potsdam-konferansen ble Sopot del av den nyoppståtte polske staten. Mesteparten av den tyske befolkningen som hadde blitt igjen i byen etter evakueringen før den røde armes inntreden ble snart utvist, mens byen ble befolket av forviste polakker fra de østlige polske områdene annektert av Sovjetunionen. Vennskapsbyer. Ashkelon, Frankenthal, Karlshamn, Næstved, Peterhof, Ratzeburg, Southend on Sea, Zakopane Kołobrzeg. Kolberg i 1945, 80% av byen var ødelagt Kołobrzeg (kasjubisk "Kòłobrzeg", tysk "Kolberg", latin "Cholbergensis") er en by og gmina i Midt-Pommern i nordøstlige Polen ved elven Parsęta på sørkysten av Østersjøen. Byen er særlig kjent som kur- og badested. Final Fantasy XII. "Final Fantasy XII" (ファイナルファンタジーXII "Fainaru Fantajī Tuerubu") er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square Enix, og er det tolvte spillet i "Final Fantasy"-serien. Det ble gitt ut i 2006 i Japan og USA og var det første spillet med enkeltspillermodus i hovedserien på fem år. Det er også det siste "Final Fantasy"-spillet til PlayStation 2. Spillet ble det fjerde bestselgende PlayStation 2-spillet i året 2006, ettersom det solgte mer enn to millioner eksemplarer. Krynica Morska. Krynica Morska (tidligere "Łysica", tysk "Kahlberg") er en by og gmina i det pommerske voivodskap i nordlige Polen. Den er et populært turist- og badested. Jurata. Jurata er et berømt badested på Hel-halvøyen i Polen. Det var opprinnelig en fiskerlandsby, og ble grunnlagt som badested i 1928. Jurata ligger innenfor byen Jastarnias administrative grenser, på Østersjøkysten i det pommerske voivodskap. Karpacz. Karpacz (tysk "Krummhübel") er et populært kur- og skisportssted i sørvestlige Polen, innenfor fjellene Karkonosze. Byen ligger 480-885 meter over havet. Sør for Karpacz på grensen til Tsjekkia ligger fjellet Śnieżka. I byen ligger også en norsk stavkirke, som ble flyttet hit fra Vang i Valdres på midten av 1800-tallet. Szklarska Poręba. Szklarska Poręba (tysk "Schreiberhau") er en by og gmina i det nederschlesiske voivodskap i Polen. Den er et populært skisportssted, og ligger mellom fjellene Karkonosze og Izery, 440-886 meter over havet. Klimaforholdene i byen kan sammenlignes med forholdene til skisportssteder i Alpene 1200 meter over havet. Byen ligger rett ved Karkonosze nasjonalpark og er en populær fjellby så vel om sommeren som om vinteren. Szczyrk. Szczyrk er en by og gmina i de schlesiske Beskidene i sørlige Polen. Den ligger i det schlesiske voivodskap, og er et populært vintersportssted med over 60 km skiruter. Krynica-Zdrój. Krynica-Zdrój (uformelt kjent som "Krynica Górska", som motsetning til "Krynica Morska") er en by i det lillepolske voivodskap i sørlige Polen. Den er landets største kursted og er kjent som «perlen blant polske spa». Den er også et viktig turist- og vintersportssted. Siden 1967 organiseres Jan Kiepura Sang- og Ariefestival i byen. Mange berømte personligheter har besøkt kurstedet regelmessig, blant annet Jan Matejko, Arthur Grottger, Henryk Sienkiewicz, Józef Ignacy Kraszewski, Ludwik Solski, Helena Modrzejewska, Władysław Reymont, Julian Tuwim, Konstanty Ildefons Gałczyński og Jan Kiepura. 34. serierunde i Premier League 2006/07. 34. serierunde i Premier League 2006/07 begynte 14. april med seks kamper, så var det to kamper 15. april, en kamp 18. april og runden avsluttes med storkampen mellom Chelsea og Manchester United 9. mai. Szczawnica. Szczawnica er en by og gmina i det lillepolske voivodskap i Polen. Den ligger mellom Pieniny og de vestlige Beskidene. Byen er et berømt kursted, og har mange skiruter. Krościenko nad Dunajcem. Krościenko nad Dunajcem er en landsby i dalen til elvene Dunajec og Krośnica like ved Pieniny i det lillepolske voivodskap i Polen. Krościenko fikk byrettigheter i 1348 (som "Crosno") av Kasimir III den store, men mistet dem i 1932 på grunn av et minkende innbyggertall. Landsbyen er et populært fjellsted. Elisabeth Haukenes. Elisabeth Haukenes (født 17. mai 1989) er en norsk håndballspiller. Hun spiller for Gjerpen Håndball. Haukenes har 43 mål på 21 kamper på aldersbestemt landslag. Det Norske Myntverket. Det Norske Myntverket AS er et privat aksjeselskap stiftet i 2000 og eid med 50 % andeler av Samlerhuset AS og Mint of Finland Ltd fra 30. juni 2003. Virksomhet. Selskapets utvikler, produserer, markedsfører og selger sirkulasjonsmynt, minnemynt og medaljer i det nasjonale og internasjonale markedet. Selskapets omsetning var kr 144,9 mill i 2008. Selskapet har via sitt samarbeid med Samlerhuset og et svært aggressivt markedsføringsprogram lyktes med å selge titusener av medaljer til svært høye priser. Disse har svært lav annenhåndsverdi, og mange, hovedsakelig eldre, har tapt mye penger på dette, noe som har gjort at myntverket har vært gjenstand for en del kritikk. Historie. Det Norske Myntverket ble opprettet under navnet Den Kongelige Mynt i 1628. Produksjonslokalene ble lagt til Myntgata i Christiania. Myntverket ble opprettet for å lage mynter av sølvet fra gruvene i Kongsberg som ble funnet i 1623. De første årene før 1628 var sølvet blitt sendt til Danmark for utmynting, men man fant ut at det var enklere å legge denne produksjonen til Norge. I 1686 flyttet man den kongelige mynt til sin nåværende beliggenhet i Kongsberg. Verket var opprinnelig styrt fra København som et av Kongens selskaper. En stund var det endel av gruvevirksomheten. I 1806 ble det lagt ned og alt utstyret solgt eller sendt til myntverket i København og lokalene solgt til en investor som planla å bygge en knappefabrikk i lokalene. Men pga krig og myntmangel ble det startet opp igjen på samme sted i 1808. Fra 1816 ble det styrt av Finansdepartementet før det i 1962 ble overført til Norges Bank. I 2001 ble Den Kongelige Mynt skilt ut som eget aksjeselskap heleid av Norges Bank, og 30. juni 2003 ble det solgt til Samlerhuset AS og Mint of Finland for 44 millioner kroner. I 2004 fikk virksomheten sitt nåværende navn. I forbindelse med kjøpet ble det inngått en avtale om kjøp av norske sirkulasjons- og minnemynter ut 2009. Denne avtalen er siden forlenget frem til 2013. Den Kongelige Mynts museumssamlinger. De historiske samlingene på Kongsberg inngikk ikke i salget. Den Kongelige Mynts samlinger drives i dag som et bedriftsmuseum, en avdeling av Norsk Bergverksmuseum. Der er utstilt både mynter og medaljer som er produsert på Kongsberg. Museet er fortsatt eid av Norges Bank. Den Kongelige Mynt. Den Kongelige Mynt ble opprettet i 1686 som en del av Kongsberg Sølvverk. Verket skulle utnytte sølvforekomsten til å produsere mynter. Verket var opprinnelig styrt fra København som et av Kongens selskaper. Siden ble det styrt av Finansdepartementet før det i 1962 ble overført til Norges Bank. I 2001 ble Den Kongelige Mynt skilt ut som eget aksjeselskap heleid av Norges Bank. 30. juni 2003 ble selskapet solgt til et privat aksjeselskap for 44 millioner kroner. Den Kongelige Mynts museumssamlinger. De historiske samlingene fra Den Kongelige Mynts virksomhet på Kongsberg gjennom mer enn 300 år inngikk ikke i salget. Disse samlingene forvaltes og drives i dag som et bedriftsmuseum, en avdeling av Norsk Bergverksmuseum. Der er utstilt mynter, medaljer, verktøy, modeller, museale gjenstander og bibliotek fra myntverket. Museet er fortsatt eid av Norges Bank. Av sikkerhetshensyn er en del av myntsamlingen som ikke er utstilt på Norsk Bergverksmuseum, inntil videre magasinert i Norges Bank. Lemkere. Lemkisk kirke i de polske Beskidene Lemkere er en vestslavisk, ukrainsk etnisk gruppe som bebor den historiske regionen Galicia (Ukraina og østlige Polen), Zakarpacie og nordlige Slovakia. De er en av de fire største etniske grupper som bebor de østlige Karpatene. På 1500-tallet sluttet lemkerne seg til den gresk-katolske kirke, og den religiøse tilhørigheten har vært veldig viktig for folkegruppens etniske identitet. I Lemko-dialektene – som ligner på ukrainsk – kan man finne mange ord som opprinnelig kommer fra valakisk (og finnes ennå i rumensk), skjønt man ser også tydelig påvirkning fra polsk, slovakisk og til og med ungarsk. Et omstridt spørsmål er om Lemko-dialektene utgjør et eget språk, om de er perifere dialekter av ukrainsk, eller om de utgjør den vestlige gren av det ruthenske språk. Den mest kjente lemker er Andy Warhol. Våtmarksområde. Et våtmarksområde er en betegnelse på en naturtype der vann inngår som et vesentlig element. Således kan slike områder inkludere kombinasjoner av myrer, tjern, småvann, vegetasjonsrike innsjøer, meandere, sumpområder, deltaområder, strandenger, grunne viker, bukter og sjøområder langs kysten. Våtmarksområder, som gjerne har et rikt plante- og dyreliv, tilhører ofte også de biologisk mest produktive områdene i verden. Mange er også viktige rekreasjonsområder for mennesker. Dette fører ofte til et stort press på naturen, slik at verneplaner er nødvendig for å sikre områdene for framtiden. Totaktsmotor. En animasjon som viser totaktsmotorens virkemåteEn totaktsmotor er en motor som gjør arbeidstakten hver 360°, i motsetning til en firetaktsmotor som gjør en arbeidstakt hver 720°. Totaktsmotoren fungerer med andre ord slik at den tenner hver gang stempelet er på topp. Navnet kommer av at stempelet snur to ganger i løpet av hver arbeidssyklus, ved øvre og nedre dødpunkt. Det vil si at motoren må suge inn bensin/luft-blandingen(eller ren luft på dieselmotorer) samtidig som den blåser ut eksosen. Luft/bensin-blandingen på totaktere inneholder også olje fordi det ikke er noe oljebad i veivhuset på en vanlig totaktsmotor, slik det er i en firetaktsmotor. En totaktsmotor vil derfor i teorien ha mulighet til å ha dobbelt så mange hestekrefter i forhold til en firetaktsmotor med samme slagvolum, men i realiteten oppnås bare ca. 1,5 ganger større effekt. Totaktsmotoren er mer effektiv enn firetaktsmotoren i forhold til egenvekt men krever ofte mer vedlikehold, særlig ved høyt effektuttak. Stempel og ringbytte skjer for eksempel stort sett oftere på en totaktmotor enn på en firetaktsmotor. Oljeforbruket er dessuten langt høyere, og en får ikke en like effektiv forbrenning i en totaktsmotor som en firetaktsmotor. En firetaktsmotor vil derfor være mer miljøvennlig enn en totaktsmotor, og bruke mindre drivstoff. En annen grunn til at totaktsmotoren er mindre miljøvennlig er at den for hver omdreining slipper ut litt uforbrent bensin. Dette er fordi når blandingen av bensin/luft, heretter kalt friskgass, går inn i motoren, er også utløpet til eksosen åpent. Dette gjør at totakteren bruker mer bensin i forhold til en firetakter med samme effekt. Forskjellige typer totaktsmotorer. Det finnes i hovedsak to typer totaktsmotorer: Den ene fungerer ved at luft eller friskgass suges inn i veivhuset og spyles gjennom kanaler opp i veivhuset. Siden denne typen totaktmotor ikke har noen ventil som stenger for eksosen er det et resonanskammer på eksosanlegget – dette skaper sjokkbølger og presser tilbake friskgassen som går ut i eksosen. Denne typen totaktsmotor har «porter» i sylinderveggene isteden for i topplokket. Portene i sylinderveggen er lagd slik at når stempelet er på vei mot nedre dødpunkt skapes trykk i veivhuset. Friskgassen trenger seg da oppover gjennom portene og blåses ut på toppen av stempelet, hvor den komprimeres når stempelet er på vei opp mot øvre dødpunkt. (Engelsk: Top Dead Center, forkortet til TDC. Dette er ofte avmerket på svinghjulet. Nedre dødpunkt kalles Bottom Dead Center, BDC.). Det finnes i hovedsak to typer "spyling" for denne motortypen, som er tverrspyling, vendespyling, eller en kombinasjon av disse. Tverrspyling er ikke lenger i bruk da den er ineffektiv i forhold til vendespylingen.(ofte kalt "Schnürlesspyling" etter Tyskeren Schnürle som oppfant den.) Den andre typen totaktsmotor er svært annerledes enn den man finner på mopeder og motorsykler. Denne benyttes stort sett utelukkende på store dieselmotorer. Tidligere ble det produsert slike lastebilmotorer, men i dag er det utelukkende store skipsdiesler som benytter dette prinsippet. Den suger ikke inn luft gjennom veivhuset, som er fylt med olje som på en firetakter, i stedet blir luften presset inn i sylindrene med kompressor(supercharger). Den har som oftest ventiler i topplokket og kanaler nederst i sylinderen, og luften kan gå begge veier gjennom disse avhengig av motortype. En litt annen variant som kalles dobbeltstempelmotor har 2 stempler som går mot hverandre i en felles sylinder. Disse har utblåsningskanaler som blir styrt av det ene stempelet, og innsugnings(blåsnings)kanaler som styres av det andre. Den kan enten ha en veivaksel hvor kraften overføres gjennom vippearmer, eller en veivaksel for hvert sett stempler. En slik motor var den første dieselmotoren som ble benyttet i fly.(Junkers Jumo 203) Den meget spesielle Napier Deltic motoren er av dobbeltstempel-type. Man har her 3 veivaksler, som styrer hvert sitt sett stempler i 3 rekker sylindre med 2 stempler i hver. Den ser ut som et triangel sett fra enden, med en veivaksel i hvert hjørne. Den finnes i utgaver med enten 9 eller 18 sylindre totalt, og ble brukt i lokomotiver. En variant av dobbeltstempelmotorer kalles "Junkersmotor" uansett produsent, ettersom den var patentert av Junkers Flugzeug- und Motorenwerke AG (JFM). Den har ingen kompressor, i stedet er det øvre stempelet formet slik at det fungerer som spylepumpe. Dette sitter på en travers som har lange veivstenger ned til veivakselen. Den var tidligere mye brukt i båter og skip. Mindre utgaver ble brukt som stasjonær drivkraft. Det finnes også større dieselmotorer som fungerer etter det førstnevnte prinsippet med veivhuset som spylepumpe. Denne har dryppsmøring på lagrene og forbrenner smøreoljen etterhvert. Den fungerer oftest etter glødehodeprinsippet. Motortypen ble tidligere brukt i båter og traktorer. Disse motorene kan være aldri så lite farlige hvis man overdoserer smøringen, eller uforvarende har latt den stå på når motoren ikke er i gang. Motoren kan gå på det meste som er brennbart og går også på sin egen smøreolje. Man får da fenomenet som kalles "runaway diesel", som innebærer at motoren ruser seg opp uten at man har kontroll over dette. Ikke sjelden vil motoren sprenges i filler, og mange eldre trebåter har møtt sin skjebne på denne måten. Fenomenet kan også forekomme på vanlige dieselmotorer, for eksempel på en traktor som velter så man får smøreolje i forbrenningskamrene. Denne typen motor ble mye brukt i båter og skip, samt i traktorer som Lanz Bulldog og eldre typer Bolinder-Munktell. Totakts marinemotorer. De aller største forbrenningsmotorene som finnes er totaktere, disse finner man i store skip. De går ikke på vanlig diesel, men på olje, kullstøv, gass og andre karbonbaserte brenselstyper. De største av disse går på det som på folkemunne kalles tungolje(Number 6 fuel oil). Denne ser nærmest ut som asfaltmasse i kald tilstand og må varmes opp og sentrifugeres før den går inn i motoren. Verdens største motor er av sistnevnte type, denne produseres av Finske Wärtsilä og har betegnelsen RTA-96C. Modellen finnes i forskjellige utgaver med mellom 6 og 14 sylindre. Det eneste eksemplaret av den 14-sylindrede utgaven som hittil er bygd sitter i containerskipet Emma Mærsk. Den har en toppeffekt på rundt 110 tusen hestekrefter. Totaktsmotoren har vært mye brukt i påhengsmotorer til småbåter, men disse er nå på vei ut til fordel for firetaktsmotorer. Man har nå utviklet firetaktere til påhengsmotorbruk som er nesten like lette som totaktere, og har like høy effekt. Firetaktere er mer miljøvennlige, har lavere bensinforbruk og et mer behagelig lydnivå enn totaktere, og er i dag langt å foretrekke framfor totaktere. Plagsomme avgasser ved dorgefart er også et mye mindre problem. En del eldre innenbordsmotorer fungerer også etter totaktsprinsippet. Disse er oftest store glødehodemotorer (se over), men også mindre typer med elektrisk tenning forekommer. Eldre typer totaktsmotorer i motorsykler og biler. Eldre totaktere har ikke ekspansjonskammer, men det finnes en type som er konstruert slik at man likevel har søkt å løse problemet med at uforbrent friskgass går ut i eksosen. Man har her to stempler, det ene foran det andre, som er drevet av samme veivtapp. Dette skjer enten via en gaffelformet råde eller individuelle råder. Stemplene går altså omtrentlig parallelt i sylindrene, og de har et felles forbrenningskammer. I den ene sylinderen sitter overstrømskanalene, mens den andre har eksosporten(e).Dette medfører at friskgassen må passere "over kanten" mellom de to sylindrene og den vil presse eksosen foran seg hele veien.(det er et viktig moment vedrørende totakterens virkemåte at den kalde friskgassen ikke lett blander seg med den varme eksosen.) Dette medfører at motoren får svært god fyllingsgrad, og man kan ta ut høy effekt samtidig som motoren bruker svært lite bensin. Denne motortypen kalles "Twingle" som er en blanding av ordene Twin og Single. Da ekspansjonskammeret ble lansert av Suzuki tidlig på 60-tallet fulgte andre raskt etter, og denne motortypen ble avleggs. Eldre høyeffekts totaktsmotorer kan ha noe som kalles dreieventil eller roterende innsug. Dette er en plate som er festet på siden av veivakselen, og et hakk i denne åpner og stenger for innsugningsporten, som alltid er paralell med veivakselen. Dette var et stort fremskritt i forhold til at innsugningsporten åpnes og lukkes av stempelskjørtet, da det gir optimale styringstider. Denne konstruksjonen er dessverre både unødig komplisert og ømfintlig, og man gikk bort fra den etterhvert som det ble utviklet reed-ventiler som var like effektive. Totaktsmotoren har stort potensial for "trimming" (se Trimming av forbrenningsmotorer) og kan yte svært høy effekt i forhold til størrelse og egenvekt. Ingrid Austlid Rise. Ingrid Austlid RiseIngrid Austlid Rise (født 3. juni 1955 i Oppdal) er en norsk gullsmed. Hun er formgiver ved Det Norske Myntverket, og har formgitt både 1-krone og 5-krone i serien av norske mynter som ble påbegynt i 1994. Ingrid Austlid Rise har utdannelse fra Elvebakken videregående skole i Oslo 1975-1978 hvor hun fullførte gullsmedlinje med svennebrev i gullarbeider. Deretter tok hun Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo fra 1978 til 1982 hvor hun tok diplomeksamen metall. Hun hadde også et år på Kunstakademiet i Beograd i 1982 hvor hun studerte skulptur med jugoslavisk statsstipend og stipend fra Grinifangers kulturfond. I 1983 fikk hun A.C. Houens legat. Rise har også hatt studieopphold i Paris, Storbritannia og Sveits. Rise startet karrieren som kunsthåndverker i 1983. Hun har hatt utsmykkingsoppdrag i Risør (Nordraakparken) og Lyngdal og er innkjøpt av Kungliga Myntkabinettet i Stockholm og British Museum i London. Hun har også deltatt en rekke ganger på den internasjonale medaljeutstillingen i regi av FIDEM siden 1987. Hun ble ansatt i myntverket i 1986, og har formgitt en rekke mynter og minnemynter. I tillegg til 1-krone og 5-krone har hun utformet blant annet kongeportrettet av Harald V på OL-myntene, 20 kr Niels Henrik Abel (2002), 20 kr Henrik Ibsen (advers 2006), 10 kr/200 kr Henrik Wergeland (advers 2008), 20 kr Akershus 900 år (1999), 50 kr frigjøringen (1995) og 5 kr Posten 350 år (1997). Rises arbeider med norsk mynt har gitt henne flere priser, blant annet for OL-myntserien, Sykkel-VM og den nye myntrekken. Liga Polskich Rodzin. Liga Polskich Rodzin («De polske familiers liga», "LPR") er et nasjonalkonservativt polsk politisk parti som oppstod i april 2001, og forente en rekke katolsknasjonalistiske grupperinger. Partiets nåværende leder er Witold Bałażak. Partiet samarbeider tett med den mest konservative delen av det katolske presteskapet og har sin viktigste støttespiller i Radio Maryja som også støtter partiet "Lov og rettferdighet". Utenrikspolitisk postulerer partiet samarbeid med USA, Russland og EU-landene. Sosialt og kulturelt har partiet en konservativ karakter, og legger vekt på katolske verdier. Av den grunn er partiet imot liberale tiltak som legalisering av eutanasi, såkalte «myke narkotika», abort, eller registrering av homofile par. Økonomisk sett følger partiet en sosial og proteksjonistisk retning. Forgjellesnegler. Forgjellesnegler er en gruppe som omfatter de fleste snegler. Navnet kommer av at de har gjellene foran hjertet. De har alle operculum. Forgjellesneglene har gitt opphav til de øvrige sneglene, og er således en parafyletisk gruppe. E Street Band. E Street Band i 2009 E Street Band er et amerikansk band. Det er bandet til Bruce Springsteen. Historie. I oktober 1972 dannet Bruce Springsteen en ny gruppe for å spille inn sin debutplate "Greetings from Asbury Park, N.J.". Gruppen ble kjent som E Street Band, skjønt dette navnet ble ikke offisielt introdusert før i september 1974. E Street Band spilte på alle fem Springsteens album fra debutalbumet og fram til "Nebraska" i 1982, et soloalbum hvor han selv spilte alle instrumentene. E Street Band kom sammen igjen for det neste albumet "Born in the U.S.A.", men deretter fulgte en periode fra 1988 og til 1999 hvor Springsteen album ble innspilt med studiomusikere. E Street Band ble kortvaring gjenforent i 1995 for nye bidrag til samlealbumet "Greatest Hits", og igjen på endelig basis fra 1999 hvor de spilte inn tre album sammen: "The Rising", "Magic" og "Working on a Dream", og de har spilt på en rekke konsertturnéer. De har også spilt for en rekke andre artister, deriblant Bob Dylan, Meat Loaf, Bonnie Tyler, Dire Straits, David Bowie, Peter Gabriel, Sting, Ian Hunter, Ringo Starr, Ronnie Spector, Gary U.S. Bonds, Darlene Love, Southside Johnny, Santana, Lucinda Williams, Steve Earle, Emmylou Harris, Tracy Chapman og Aretha Franklin. Sojusz Lewicy Demokratycznej. Sojusz Lewicy Demokratycznej («Den demokratiske venstrealliansen», "SLD") er et polsk venstreorientert politisk parti som ble opprettet den 15. april 1999. Det tar offisielt avstand fra sine kommunistiske røtter, og går inn for et sosialdemokratisk program. SLD ble først dannet som en valgallianse med SdRP, et parti med røtter i det gamle kommunistpartiet som ledende medlem. Oppslutningen om SLD økte gradvis utover på 1990-tallet og SLD kunne danne regjering i 1993 og igjen i 2001. Presidentvalgene i 1995 og i 2000 ble vunnet av Aleksander Kwaśniewski, SdRPs første formann. I april 1999 ble SLD omdannet til parti og SdRP opphørte da å eksistere. Ved parlamentsvalget i 2001 inngikk partiet en avtale om fellesliste med "Arbeidets forbund" (UP) og vant en overveldende seier med 42 prosent av stemmene og 200 av 460 mandater i Sejm, samt 75 av 100 i Senatet. Etter valget dannet koalisjonen regjering sammen med "Det polske folkepartiet" (PSL) og Leszek Miller ble statsminister. I mars 2003 gikk imidlertid PSL ut av regjeringen. Oppslutningen om SLD falt kraftig og det kom anklager om korrupsjon og nepotisme. Den 26. mars 2004 annonserte ledende medlemmer av SLD dannelsen av et nytt sosialdemokratisk parti, "Socjaldemokracja Polska" (SdPl). Ved parlamentsvalget i 2005 fikk SLD kun 11,3 prosent av stemmene. Dette ga 55 mandater i Sejm, kun en fjerdedel av det tidligere antallet. Enda verre gikk det i Senatet, der de fra å kontrollere tre fjerdedel mistet samtlige senatorer. Den 3. september 2006 dannet SLD en sentrum-venstre-allianse, Lewica i Demokraci, sammen med SdPl, UP og PD. Koalisjonen fikk imidlertid kun 13 prosent ved parlamentsvalget i 2007 og ble oppløst like etterpå. Partiet går inn for legalisering av abort og registreringen av homofile par, men tar avstand fra eutanasi, såkalte «myke narkotika» og dødsstraff. Ready to Die. "Ready to Die" er et musikkalbum av rapperen The Notorious B.I.G. og kom ut i 1994. Platen var banebrytende ved måten den beskrev rå vold og sex på. Dette er det eneste albumet Biggie ga ut mens han levde, og inneholder kjente spor som «Juicy», «Big Poppa», «Unbelievable», «Suicidal Thoughts» og «Dreams». Tross at albumet har 17 spor, er det bare en sideartist: Method Man, på sporet «The What». B.I.G. skrev også alle sangene fra albumet helt selv, bortsett fra «The What». Samoobrona Rzeczpospolitej Polskiej. Samoobrona Rzeczpospolitej Polskiej («Den polske republikks selvforsvar») er et polsk agraristisk politisk parti og fagforening som ble stiftet i januar 1992 etter initiativ av Andrzej Lepper, som var partiets leder. I sin politiske plattform kombinerer partiet en venstrepopulistisk økonomisk politikk med en høyreorientert religiøst konservativ agenda. Partiet framhever Folkerepublikken i første halvdel av 1970-tallet som et ideal (stø kurs, velferdsstat, billige lån og forbruksvarer). Samtidig er katolsk sosiallære en inspirasjonskilde. Partiet ønsker statsfinansiert jordbruk, utvidelse av statlige sosialprogrammer og nedbetalingen av utenlandsgjeld. Det stiller seg mot utenlandsk investering. Samoobrona falt ut av ved parlamentsvalget i 2007 etter interne interne stridigheter, korrupsjon og sex-skandaler. Samuel Pepys. Portrett av Samuel Pepys, malt av John Hayls (1666) Samuel Pepys FRS (født 23. februar 1633, død 26. mai 1703) var en engelsk politiker og forfatter. Han er spesielt kjent for sin dagbok, skrevet i en kode som først ble knekket på 1800-tallet. Han var utdannet ved Cambridge University. Selv om han ikke hadde noen erfaring fra marinen, ble han under Jakob II oversekretær for Admiralitetet. Han var også medlem av Det engelske parlamentet. Hans detaljerte dagbok for årene 1660–1669 ble først publisert i det 19. århundre. Den er en av de viktigste primærkilder for kunnskap om restaurasjonsårene, og gir også øyevitneskildringer fra pesten i London 1665, bybrannen i London 1666 og andre anglo-nederlandske krig. I dagboken 23.februar 1669, da han fylte 36 år, forteller han hvordan han i Westminster Abbey fikk forevist den balsamerte kroppen til Owen Tudors dronning Katherine av Valois, som han kysset på leppene som var bevart, selv om hun døde i 1437. (Katherine var blitt gravd opp igjen under restaureringsarbeider i 1502, og ble noe av en attraksjon i katedralen, inntil liket hennes var så medtatt av all oppmerksomheten at hun ble begravd igjen i 1878). Etternavnet uttales vanligvis, som engelsk "peeps". Loyal to the Game. "Loyal to the Game" er et album av rapperen 2Pac, som kom ut i 2004, åtte år etter hans død. Albumet solgte 330 000 første uke i salg. Det ble produsert av Eminem og Afeni Shakur som tilpasset albumet til den daværende situasjonen. Eminem har i ettertid fått mye refs for dette. Albumet inneholder blant annet hitsingelen «Ghetto Gospel», som sampler Elton Johns «Indian Sunset». Det engelske parlamentet. Parlamentet samlet foran kongen, manuskript fra ca. 1300. Det engelske parlamentet var den lovgivende forsamlingen i England fra middelalderen og frem til opprettelsen av Kongeriket Storbritannia i 1707. Etter unionsdannelsen ble det innlemmet i Storbritannias parlament og senere i Det britiske parlamentet. Under Normannerne. Etter den normanniske erobringen i 1066 innførte Vilhelm Erobreren en rådsforsamling bestående av vasaller og presteskap som han mottok råd fra før han fikk vedtatt nye lover. Dette må sees på bakgrunn av at i et føydalt system av den typen som ble innført i England etter den normanniske invasjonen, er det umulig å opprettholde rikets lover uten støtte fra adelen og presteskapet. Adelen hadde økonomisk og militær makt gjennom å være de som var i kontroll over landområdene som utgjorde deres "len", og gjennom at de mottok betaling fra undervassaller som mottok mindre len fra dem igjen, og betalte i form av å stille med riddere til militære avdelinger når de ble befalt. Kirka hadde sitt eget system av religiøse domstoler, i tillegg til at den også var en av landets største jordeiere. Kirka var også bærer av den viktigste ideologiske makta i samfunnet, og hadde makt til å lyse en konge som krenket kirkas autoritet i bann. For å søke råd og støtte fra adelen og det øverste presteskapet i forhold til viktige beslutninger, sammenkalte kongene i England etter 1066 såkalte "storråd" (Great Councils). Et typisk storråd besto av erkebiskoper, biskoper, abbeder, baroner og jarler, bærebjelkene i føydalsystemet. Magna Carta. Dersom dette systemet for å søke råd og oppnå enighet ikke fungerte, kunne det blitt umulig for statsstyret å fungere effektivt. Dette ble tydeliggjort da kong Johan, som var konge fra 1199 til 1216, møtte så sterk motstand fra de ledende adelsmennene på grunn av sin vilkårlige maktbruk og sine stadige skatteøkninger, at de gjorde opprør og tvang kongen til å underskrive Magna Carta Libertatum – det store frihetsbrevet. Dette dokumentet fastlo at kongen ikke hadde anledning til å innføre eller samle inn nye skatter, uten samtykke fra det kongelige rådet, og knesatte prinsippet om at ingen adelsmann kunne straffes uten å være dømt i en rett av sine likemenn. Gradvis utviklet storrådene seg til det som ble hetende parlamentet. Selve begrepet opptrer første gang i offisielle dokumenter fra 1230-tallet, og er hentet fra de latinske og franske ordene for diskusjon og tale. Fra opprør til borgerkrig. I 1265 gjorde Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester, opprør mot kong Henrik III, og arrangerte det første allmene parlamentsvalget uten kongens tillatelse. Fra 1295 ble ordningen med det engelske parlament gjort offisiell og permanent. Under kong Edward II, som regjerte fra 1307 til 1327, ble parlamentet delt inn i to kamre som etter hvert fikk navnene Overhuset og Underhuset. Ingen lov kunne vedtas og ingen skatt innføres uten godkjennelse fra begge kamrene i tillegg til kongen. I Overhuset satt de som også tidligere var representert i storrådet, det vil si jarler og baroner, biskoper og abbeder. Underhuset besto fra da av valgte representanter for grevskap og byer. Stemmeretten ved valg til Underhuset var lik i hele landet på landsbygda (i grevskapene), og omfattet alle som eide egen jord med en årlig leie på 40 shilling. I byene (boroughs) varierte stemmeretten mellom ulike deler av landet, men var gjennomgående forbeholdt de velstående borgerne. Heller ikke Underhuset var dermed i utgangspunktet noen demokratisk forsamling, men representerte først og fremst riddere og andre godseiere, på engelsk kalt "The Gentry". Kong Karl I kom i konflikt med parlamentet, og denne konflikten utviklet seg til den engelske borgerkrigen. Karl ble henrettet i 1649, og i Oliver Cromwells republikk kalt Det engelske samveldet ble Overhuset avskaffet, mens Underhuset i realiteten ble kontrollert av Cromwell. Etter Cromwells død i 1660 ble både kongedømmet og Overhuset gjeninnført. * Searching for Jerry Garcia. "Searching for Jerry Garcia" er D12s Proof sin første solosuksess. Musikkalbumet inneholder mange kjente gjester som Eminem, 50 cent, Method Man, B-real, Nate Dogg og King Gordy, men introduserte også mange nykomlinger. Under lagringstiden var planen at alle sporene skulle ha navn etter kjente døde artister, men dette ble ikke noe av. Det ble til slutt bare siste spor «Kurt Cobain» som hadde dette, i og med at det passet at i sporet tar Proof selvmord, noe den kjente rockeren gjorde selv i 1994. Kragebein. Fil:Gray201.png|thumb|300px|Forsiden av venstre kragebein.Illustrasjon fra " Kragebeinet (latinsk: clavicula), er en rørformet knokkel som binder brystbeinet til skulderbladet og holder skulderen ut fra kroppen. Det fungerer også som feste for ulike muskler. Pesten i London 1665. Oversikt over begravelser etter pesten i London 1665. Pesten i London 1665, på engelsk kjent som "The Great Plague" («Den store pesten») var en voldsom epidemi som i 1665 drepte anslagsvis 75 000–100 000 mennesker i London, det vil si omkring en femtedel av befolkningen. Det antas at det var en form for byllepest forårsaket av pestbakterien Yersinia pestis og spredt av rotter. Det er også nevnt symptomer på septisk pest og lungepest, som begge er varianter av byllepest. Selv om omfanget var langt mindre enn Svartedauen huskes den i Storbritannia som «Den store pesten» fordi den var det siste store utbruddet av pest i Europa. Utbruddet. Det antas at pesten kom til London med nederlandske skip som fraktet bomull fra Amsterdam. Sykdommen hadde opptrådt i Nederland siden 1654, uten å ha utviklet seg til en epidemi. I havneområdene i London, hvor arbeiderne var stuet sammen under svært uhygieniske forhold, lå forholdene til rette for at den skulle begynne å spre seg. Et av de første stedene den brøt ut var i sognet St. Giles-in-the-Fields, hvor det ble rapportert om flere dødsfall vinteren 1654/55. Dette var en kald vinter, noe som kan ha bidratt til å begrense utbruddet. Våren og sommeren som fulgte var uvanlig varme, og pesten begynte da å spre seg hurtig. Det ble ikke ført oversikt over dødsfall blant de aller fattigste, så det første navngitte tilfellet av et dødsfall kom først 12. april 1665, da Margaret Porteus bukket under. Innen juli 1665 hadde pesten kommet til City of London. Kong Karl II og hans familie og hoff flyktet til Oxford, mens overborgermesteren og aldermennene ble i byen. Mange handelsmenn og håndverkere flyktet fra byen, og et stort antall butikker og verksteder ble derfor stengt. Etterhvert som pesten herjet stadig kraftigere utover sommeren kom stadig flere overlevende seg ut av byen, og få andre enn geistlige, leger og apotekere ble igjen. Pestleger gikk gjennom gatene og så til rammede; mange av dem var ikke utdannet som leger, men gjorde det beste de kunne. Det ble innført flere offentlige tiltak. Leger ble betalt av byforvaltningen, og det ble laget ordninger for forsvarlige begravelser. Man beordret også at peiser og bål skulle brenne døgnet rundt i håp om at dette skulle rense luften, og man brente duftsterke ting som pepper, humle og røkelse. Innbyggerne, og spesielt barna, ble oppfordret til å røke tobakk og marihuana. Det var uunngåelig at pesten også nådde andre deler av landet. Det mest kjente eksempelet er landsbyen Eyam i Derbyshire, der pestsmitten kom med en pakke med tøy som var blitt sendt fra London. Landsbyboerne innførte karantene for å stoppe spredningen. De lyktes med det, slik at det ble få dødsfall i omegnen, men i selve landsbyen døde omkring halvparten av innbyggerne. Ifølge offisielle tall steg dødstallene i London fra 1000 i uken til mer enn 2000 i uken og nådde et høydepunkt i september med 7000 i uken. Pesten begynte så å slippe taket. I februar 1666 var det trygt for kongen og hans følge å vende tilbake. Det var et mindre utbrudd i Frankrike, hvor pesten døde ut neste vinter. Det var fortsatt spredte tilfeller utover sommeren og høsten, inntil september 1666. Den 2. og 3. september ble London herjet av den store bybrannen. De tettest befolkede områdene brant ned, og rottene ble enten brent eller rømte. Pesten stoppet dermed opp. Etter brannen ble det lagt planer om å bygge opp byen med bredere gater og et enkelt kloakksystem. Det ble også forbudt med halmtak i byen, ettersom disse var perfekte hjem for rotter. Dette forbudet er bevart i moderne lover, og ved byggingen av Globe Theatre i 1997 måtte det gis en dispensasjon. Samuel Pepys gav en øyevitneskildring av pesten i sin dagbok, mens Daniel Defoe i 1722 skrev den fiktive, men realistiske fortellingen "A Journal of the Plague Year". Hullrugere. Hullrugere er en samlebeskrivelse for fuglearter som primært foretrekker å bygge reir og ruge i huler, eksempelvis i uthulte trestammer, fuglekasser, bergsprekker eller jordhuler og lignende. Dette inkluderer en rekke fuglearter, eksempelvis grupper som spettefugler og ugler og enkeltarter som laksand, kvinand og skogdue. Hullrugere deles gjerne inn i primære og sekundære hullrugere. Primære hullrugere er fugler som selv som selv lager hule, men sekundære hullrugere typisk er fugler som overtar huler etter andre. Et eksempel på en primær hullruger er flaggspett ("Dendrocopos major"), mens perleugle ("Aegolius funereus") er et eksempel på en sekundær hullruger. Paris–Roubaix 2007. Paris–Roubaix 2007 fant sted den 15. april 2007 og var den 105. utgaven av det tradisjonsrike rittet. Stuart O'Grady ble den første ikke-europeer som har vunnet dette rittet da han tråkket inn til seier i ensom majestet. Lisbet Rugtvedt. Lisbet Rugtvedt (født 3. juli 1967 i Skien). Hun er generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Rugtvedt er en norsk politiker som representerer SV. Hun var statssekretær i Kunnskapsdepartementet fra 2005 til 1. januar 2012. Rugtvedt var leder i Sosialistisk Ungdom (SU) i perioden 1990 til 1992. Lisbet Rugtvedt har mellomfag i idehistorie fra Universitetet i Oslo og har tidligere arbeidet som politisk rådgiver for SV, vært informasjonsrådgiver i Redd Barna, prosjektmedarbeider i LNU, byrådssekretær i Oslo kommune og barnehageassistent. Rugtvedt møtte fast på Stortinget (Utenrikskomiteen) som vararepresentant for Erik Solheim (Oslo) fra Solheim ble utnevnt til fredsmekler på Sri Lanka i 1999, og fram til stortingsvalget i 2001. Snaustrinda Spellemannslag. Snaustrinda Spelemannslag er et studentbasert spellemannslag tilhørende Studentersamfundet i Trondhjem. Det er et spellemannslag som hovedsakelig spiller folkemusikk og gammeldans, men som også spiller irskinspirert musikk, tango og litt swing. De driver med underholdning, og spiller og jobber med stor musikalsk glede. De spiller gjerne til dans på bryllup, julebord, på konferanser og lignende. Snaustrinda tar også gjerne på seg små showoppdrag. Historikk. Snaustrinda så dagens lys til UKA i 1967, og den gang var det bare feler som var med. De første Snaustrinderne var musikere som spilte i Studentersamfundets Symfoniorkester, og som ønsket å spille noe annet enn bare klassisk musikk; de ville spille folkemusikk og gammeldans! I dag er Snaustrinda et spellemannslag som er aktivt i både studentmiljøet i Trondheim, og ikke minst i folkemusikknorge. Hvert år underholder de på Rørosmartnan, og hver sommer er de med i konkurranser på Landsfestivalen i gammeldans. Besetningen består i dag av trekkspill, feler, kontrabass, gitar, cello og klarinett. Snaustrinda har tilholdssted på «Musikerlåfte» på Studentersamfundet. Snaustrinda Spelemannslag har gitt ut flere plater. I de senere tidene har det kommet tre CD-er: I 1995 kom CD-en "Snaustrinda – kaster lusekoftene", i 2001 kom "Fårspil", og i 2007 kom "Raataluupii". Jørgen Jalland. Jørgen Gunnar Jalland (født 9. september 1977 i Horten) er en norsk fotballspiller. Han er midtbanespiller, og spiller for tiden ved Ørn Horten i Fair Play Ligaen (2.divisjon). Jalland har en tidligere fortid i Ørn Horten, Sandefjord, to perioder i Vålerenga og et utenlandsopphold i russiske FK Rubin Kazan. Den 24. mars 2009 skrev Jalland til slutt under på en ettårskontrakt med Hamarkameratene etter at han sammen med sin agent Kent Karlsen hadde brukt betenkningstid som følge av at HamKam spilte på nivå to. I samme prosess kom det også frem at han ikke hadde fått tillit av Martin Andresen i Vålerenga, noe som resulterte i spill på andrelaget og et kortere opphold som prøvespiller hos Lyn. Etter at HamKam rykket ned til andredivisjon ble Jalland frigitt av klubben sammen med flere andre spillere, og etter å ha vært klubbløs en periode skrev han under på kontrakt med moederklubben Ørn Horten i slutten av mars 2010. Jalland kommer fra tettstedet Nykirke i Horten kommune. På fritiden spiller han golf. Rani Mukerji. Rani Mukerji (bengali: রাণী মুখার্জী født 21. mars 1978 i Bengal, India) er en indisk Bollywoodskuespiller. Hun har spilt i rundt 40 filmer og har vunnet flere priser for filmene sine under Filmfare Awards. Anders Stadheim. Anders Fossøy Stadheim (født 14. august 1980) er en norsk fotballspiller som har spilt for Sogndal og Fredrikstad FK. Han spilte i Sogndal fra 1996 til 2006, deretter var han i FFK og ble lånt tilbake til Sogndal igjen. Etter 2009-sesongen ønsket ikke Sogndal å forlenge kontrakten med Stadheim. Anders fikk sin landslagsdebut 22. januar 2004 mot Sverige. Kampen ble spilt i Hongkong. Norge vant 3-0. Han er sønn av tidligere landslagstrener Ingvar Stadheim. Boston Red Sox. Utsikt fra den halvdelen av Fenway Park som kalles «The Green Monster» Boston Red Sox er et baseballlag, grunnlagt i 1901 som spiller i den nordamerikanske ligaen MLB. Red Sox spiller i Eastern Division i American League. Boston Red Sox vant World Series i 2004, for første gang siden 1918, en ventetid på 86 år! En av Red Sox store stjerner var Ted Williams. Lagets hjemmebane er Fenway Park, som ble innviet i 1912 og er således den eldste banen i MLB. I perioden 1901-1911 spilte laget på Huntington Avenue Grounds. Vinner av American League. 12 ganger: 1903, 1904, 1912, 1915, 1916, 1918, 1946, 1967, 1975, 1986, 2004, 2007 Vinner av World Series. 7 ganger: 1903, 1912, 1915, 1916, 1918, 2004, 2007 Hans W. Brimi. Hans W. Brimi (1917–1998) var gårdbruker, felespiller, folkemusiker, tradisjonsbærer og tonekunstner fra Garmo i Lom. Hans W. Brimi var gift med Aslaug (født Blakar), og de fikk barna Willie, Rolv, Anna, Asta og Astrid. Hans drev gården Brimi i Vårdalen, og fortsatte som spelemann og musiker da eldstegutten tok over bruket. Aktivitet. Hans W. Brimi er en av de fremste folkemusikerene på 1900-tallet både som utøver og formidler av felespillet. Han spilte inn i NRK så tidlig som i 1933. Etter den gangen har det blitt mangt et opptak med ham i rikskringkastinga. Ikke minst i en periode på 70-tallet da gammeldansgruppa hans spilte over 30 gammeldansprogrammer. Han har vunnet Landskappleiken 13 ganger. Han har fått Kongens fortjenstmedalje i gull, Lom kommunes kulturpris, og ble æresmedlem i LfS i 1977. Elev og læremester. Hans W. Brimi er en stor kilde for slåttespillet og gammeldansen i Ottadalen. Han hadde store spelemenn som Sjugurd Garmo og Ola Moløkken som læremestre. I tillegg laga han mye musikk selv. Han har spilt mye sammen med andre musikere, for eksempel Jon Faukstad, Geir Egil Larsen og Pernille Anker. Han har var gjesteforeleser på Ole Bull-akademiet på Voss i mange år. Diskografi. Han var med på mange musikkproduksjoner, og ble nominert til Spellemannprisen fem ganger. Den siste produksjonen med Hans W. Brimi var en samle-CD fra plateselskapet Heilo, med opptak av Hans fra 1957 til 1987: "Hyljarliv". I 2006 ga sønnesønnen Aslak Opsahl Brimi ut produksjonen "Blå september" (på plateselskapet Talik), der både Aslak og Hans sitt spill er representert. Fenway Park. Utsikt fra den delen av Fenway Park som kalles «The Green Monster» Fenway Park er en baseballstadion i Boston, bygget i 1912 og er slik den eldste stadion som er i bruk i Major League Baseball. Banen er hjemmebane for laget Boston Red Sox. Tilskuerkapasitet er i dag på litt over 38 000. Langkvistruner. Langkvistruner, som også kalles danske runer, dansk-svenske runer, vanlige runer og normalruner, er en av to hovedvarianter av runer i den yngre futhark. Den andre kalles kortkvistruner (eller stuttruner, svensk-norske runer og Rök-runer). I tillegg finnes en rekke varianter av runer. Kortkvistruner. Kortkvistruner, som også kalles stuttruner, svensk-norske runer og Rök-runer, er en av to hovedvarianter av runer i den yngre futhark. Den andre kalles langkvistruner (eller danske runer, dansk-svenske runer, vanlige runer og normalruner). I tillegg finnes en rekke varianter av runer. Azmi Bisjara. Azmi Bisjara (arabisk: عزمي بشارة) (født 22. juli 1956 i Nasaret) er en kristen arabisk politiker i Israel. Han grunnla den første nasjonale arabiske studentunionen i 1976 og engasjerte seg mot israelsk konfiskasjon av arabisk land. Bisjara studerte filosofi ved Humboldt-universitetet i Berlin, hvor han tok doktorgraden, og har fra 1986 ledet fakultetet for filosofi og statsvitenskap ved Bir Zait-universitetet i Ramallah. I 1996 ble han innvalgt i Knesset, det israelske parlamentet. Han er grunnlegger av Den nasjonale demokratiske forsamling, som representerer araberne i Israel. I 1999 stilte han til valg som en av fem statsministerkandidater i Israel, men trakk seg to dager før valget. Rufus (Kim Possible). Rufus er en fiktiv figur fra den animerte TV-serien "Kim Possible". Rufus er en nakenrotte, som er kjæledyret til Ron Stoppable. På engelsk spilles Rufus av Nancy Cartwright, mens den norske stemmen tilhører Sarah MacDonald Berge og Siri Nilsen. Personlighet og evner. Rufus og Ron er uatskillelige. Rufus er til enhver tid i Rons lomme. Rufus har fellesinteresser og personlighetstrekk med Ron (som Bueno Nacho-mat og videospill), han imiterer ofte Rons handlinger, følelser og ansiktsuttrykk. Trass i å være en gnager, har Rufus vist seg å være både kompetent og snartenkt og har ved flere anledninger kommet Kim og Ron til unnsetning når de har vært i ei knipe. Han har veldig god teknisk innsikt, og Ron får ham ofte til å reparere ødelagte maskiner. Han har også ekstremt sterke tenner, og kan faktisk tygge seg gjennom enkelte metaller. Han er til og med en talentfull utøver av kampsport, og har Ape Kung Fu-krefter, som Ron; faktisk er Rufus flinkere til å kontrollere kreftene sine enn Ron. Rufus later til å ha større hjernekapasitet og temperaturtoleranse, og muligens lengre livssyklus, enn sine virkelige artsfrender. Han har også vist smerte, en evne nakenrotter ikke har (han kan rett og slett ape etter Rons reaksjoner). Han har også ved flere anledninger hatt enorm appetitt, og spist mer enn fullvoksne mennesker, noe som langt på vei kan forklare hvorfor Ron alltid er blakk. Trooping the Colour. Trooping the Colour er en militær seremoni som utføres av British Army og regimenter fra Samveldet. Det er en tradisjon som går tilbake til Karl IIs tid. En "Colour" er en regimentsfane, som i tidligere tid ble brukt som samlingspunkt på slagmarken. Hvert regiment hadde i tillegg til sine symboler en egen farge eller kombinasjon av farger på fanen, slik at den lett kunne gjenkjennes i kampens hete. Fanen ble et symbol på regimentets bånd til monarken, et symbol for regimentet og et symbol for falne kamerater. Tapet av en fane var en stor skam, og tilsvarende var det en stor ære å erobre en av fiendens faner. Det var kun bataljoner fra infanteriregimenter som bar faner på slagmarken. Artilleriet hadde kanonene som samlingspunkt, og rifleregimentene brukte ikke den tradisjonelle linjeformasjonen og brukte derfor i stedet trommer. I seremonien stilles bataljonen opp i kompanier, og fanebæreren og hans vakter marsjerer, "troops", mellom rekkene slik at alle kan se at fanen er intakt. Dette ble gjort før og etter hvert slag, og seremonien har blitt beholdt selv om den ikke lenger har en praktisk betydning ettersom fanen ikke bæres i kamp. Trooping the Colour i London. I Storbritannia forbindes seremonien spesielt med seremonien i forbindelse med Dronningens offisielle fødselsdag, og den kalles også Dronningens fødselsdagsparade. Siden 1748 har seremonien markert monarkens offisielle fødselsdag. Siden 1820 har den vært fastlagt som en årviss seremoni, mens den tidligere ble utført med ujevne mellomrom. Unntakene er dersom det er svært dårlig vær, dersom det er landesorg eller dersom andre spesielle omstendigheter inntreffer. Edvard VII la den til juni, ettersom det er en av de mest stabile månedene i forhold til været. Under seremonien viser Household Division og King's Troop ære til monarken. Det er en parade på The Mall til Buckingham Palace, med militærkorps og divisjonen. Det er også en salutt med 41 skudd fra Green Park og Royal Air Force flyr over. Etter seremonien følger gardens vanlige vaktskifte. Elisabeth II har vært tilstede hvert år unntatt i 1955, da en jernbanestreik forhindret henne fra å nå frem til London i tide. I et tilfelle ble hun utsatt for et attentatforsøk på vei til seremonien. På hennes 80-årsdag i 2006 ble seremonien utvidet med en større overflyvning og en "feu de joie". Follum. Follum er en gammel storgård og ei grend i Ringerike kommune. Gården, som tilhører de eldste gårdene i området, ligger nord for Veien og Heradsbygda, på et høydedrag langs de gamle ferdaveien mot Ådal på vestsiden av Ådalselva. Grendesamfunnet ble tuftet på fabrikkene som ble anlagt langs elva, og da spesielt ved fossefallene. Ved Hofsfoss ligger Norske Skog Follum, opprinnelig grunnlagt som "Follum træsliberi" i 1873 og i dag en av Norges tre største papirfabrikker. Mellom fabrikken og Veienmarka ligger den såkalte Follumbyen, et boligområde som opprinnelig var knyttet til fabrikken. På oversiden ligger Begnamoen, et annet (nyere) boligområde med en viss tilknytning til fabrikken. I dette området ligger også Follum skole fra 1898. Skolen ble nedlagt ved skoleslutt på forsommeren i 1965, da skolekretsen ble overført til Veien skole. Skolebygningen står der fremdeles, barnehage i første og leiligheter i andre etg og tredje etg. I dag er fabrikken og boligområdene skilt fra gården gjennom en ny veistrekningen (Veien-Nymoen) på Europavei 16. Den tar ferdselåren på utsiden av Hønefoss, som ligger kun få kilometer sørøst for Follum. Killingstrømmen. Killingstrømmen eller Killingen (som det også kalles) ligger i sørenden av Sperillen ved Ringmoen, der utløpet av fjorden danner Ådalselva (som Begnaelva kalles mellom Sperillen og Hønefoss). Fra 1868 trafikkerte DS «Bægna» Ådalselva fra Hen via sluseanlegget ved Killingstrømmen og opp i Sperillen og videre til Nes i Ådal (første året), fra 1869 helt opp til Sørum i Begnadalen, så langt Begnaelva var farbar med en såvidt stor båt. Da Sperillbanen ble bygget og satt i drift i 1926 ble imidlertid Finsand sørligste anløpshavn for person- og godstrafikken med båt. D/S Bægna ble tatt ut av trafikk i 1929 og erstattet med en motorbåt, men i 1933 ble også denne innstilt. Etter dette ble slusen bare brukt av tømmertrafikken med båt. Telmabrems. Telmabrems er en innretning som er montert på mellomakselen på tyngre kjøretøyer. Bremsen kan betjenes med en hendel ved rattet slik at sjåføren kan koble inn bremsen ved behov. En rotor festet på mellomakselen og en stator festet på chassiset av kjøretøyet skaper magnetisme og elektriske strømmer som varmer metallet i strukturene. Telmabremsen gir mulighet for mer langvarig bremsing enn de vanlige trommelbremsene på hjulene i tillegg til bremsing med motoren. I lange nedoverbakker og med tungt lass er det fare for at bremsene går varme. Bruk av Telmabrems i tillegg til bremsing med motoren gir mulighet for å bruke litt større fart i lange nedoverbakker. Ved lange oppoverbakker må motoren gi mye energi som blir stillingsenergi ved å løfte hele kjøretøyet med lass oppover. Ved kjøring nedoverbakke, med samme høydeforskjell, frigjøres den samme energien. Dersom motoren ikke greier bremsingen og hjulbremsene går varme og mister effekten, er det fare for at et tungt vogntog får stor fart siden stillingsenergien omdannes til bevegelsesenergi med stor fart. I USA er det mange steder med lange utforbakker bygget en blindvei med oppoverbakke som lastebiler med utilstrekkelige bremser og stor fart kan redde seg inn på. Faren for varme bremser er grunnen til at lastebiler med tungt lass må kjøre sakte i lange nedoverbakker. Ringmoen skole. Ringmoen skole er en barneskole som ligger på Ringmoen i Øvre Ådal, i Ringerike kommune. Skolen dekker barneskoletrinnet i deler av Vestre Ådal og Øvre Ådal. Skolekretsen sokner til Hallingby skole på Hallingby for ungdomsskoletrinnet. Skolen har 33 elever og en tredelt klasseinndeling der 1. – 3. klasse er en enhet, 4. – 5. klasse en, og 6. – 7. klasse en. Foruten rektor, Britt Mykleseth, har skolen 3 kontaktlærere, 2 timelærere og 4 assistenter. Skolen er vedtatt nedlagt fra høsten 2009. Groms Plass. Groms Plass er et band fra Narvik som ble etablert på slutten av 90-tallet og platedebuterte i 2001. Navnet "Groms Plass" er tatt fra en park i Narvik by. Groms Plass benytter seg av akustiske instrumenter og flerstemt sang. De skriver tekstene og lager melodiene selv. Sangene fremføres på narvikdialekt og har gjerne et skråblikk på dagligdagse hendelser. Når Groms Plass teller opp høres alt fra «vindskeiv» country og «regntung» blues, til «loslitt nattmusikk» og «tornedalske salmer». Pr 2010 har bandet utgitt 4 CD-er, tre singler og en DVD. CD-utgivelsene "Høvding kafé" og "Blindpassasjer" er produsert av Georg Buljo (Locomotives, Mari Boine, Ketil Bjørnstad, Odd Nordstoga m.fl.). Groms Plass er musikkanmeldt i internasjonale media som Warzaw Voice og Dziennik Polski, samt i en rekke av norsk riksmedia med fyldige omtaler på blant annet NRK P1 "Norsk på Norsk/Under lupen", i Dagbladet, VG, Bergens Tidene, Hamar Arbeiderblad, Tromsø.no, Nordlys og avisen Fremover m.fl. Låten «Toget» benyttes i en visebok. Den og «Kongen på Haugen» brukes også i tilknytning til undervisning på barneskolen. «Sukkerveien» og «Bestefar Sioux» har vært listet på NRK P1. Spille - og festivalopptredener. Gruppen har hatt en rekke spille – og festivalopptredener i Polen, Norge og i Sverige. de har deltatt en rekke ganger på en av verdens største Shantiesfestivaler i Krakow. Hallingby skole. Hallingby skole er en barne- og ungdomsskole som ligger på Hallingby i Ådal, i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet omfatter både Hallingby skole og Ringmoen skole. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Sokna skole. Sokna skole er en barne- og ungdomsskole som ligger på Sokna i Soknedalen, i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet omfatter både Sokna skole og Heggen skole, sistnevnte er nå nedlagt. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Skolen ble tatt i bruk i 1959, da den avløste de tidligere skolene Kirkemoen, Tranby, Aker, Havik og Strømsodd. Tyristrand skole. Tyristrand skole er en barne- og ungdomsskole som ligger på Tyristrand, i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet omfatter både Tyristrand skole og Stranden skole. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Skolen er forøvrig blant de største i Ringerike-området. Stranden skole (Ringerike). Stranden skole er en fådelt barneskole som ligger på Ask, i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet sokner til Tyristrand skole. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Heggen skole. Heggen skole er en fådelt barneskole som ligger på Heggen, langs fylkesvei 174 i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet sokner til Sokna skole. Skolekretsen sokner til Hønefoss (ca. 10 km) for det videregående skoletrinnet. Heggen skole ble vedtatt etablert i 1863 og sto ferdig til 7. november i 1864. Den ble utvidet første gang i 1878, da den fikk en halv etasje med en nytt klasserom. I 1922-1923 fikk skolen kjeller med rom for husstellsundervisning. Den gamle skolebygningen ble revet i 1978, da den nye skolen sto klar. Skolen ble vedtatt nedlagt fra høsten 2009. Elevene ble overført til Sokna skole og Helgerud skole. Åsbygda skole. Åsbygda skole, eller Kytaskolen som den gjerne kalles lokalt, var en fådelt barneskole som ligger i Åsbygda, i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet soknet til Haugsbygd ungdomsskole. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Skolen ble nedlagt etter skoleslutt i juni 2007. Den ble barnehage fra høsten, og elevene ble overført til Vang skole fra skolestart. Vang skole (Ringerike). Vang skole er en fulldelt barneskole som ligger i Haugsbygd, i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet sokner til Haugsbygd ungdomsskole, som ligger vis-à-vis. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Vang skole favner elever bosatt i Haugsbygd, Viul og Knestangområdet, samt Åsbygda etter nedleggelsen av Åsbygda skole i juni 2007. Haugsbygd ungdomsskole. Haugsbygd ungdomsskole er en ungdomsskole beliggende i Haugsbygd, i Ringerike kommune. Til skolen sokner avgangselever fra barneskolene Vang skole og Kirkeskolen. Før kom det også elever fra Åsbygda skole, men den ble lagt ned etter skoleslutt 2007, og alle elevene ble overført til Vang skole. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Skolen stod ferdig i 1984, men ble utvidet med en ny fløy i 1993. Skolen innehar fasiliteter som fotballbane, håndballbane og volleyballbane. Forsterket skole. Haugsbygd ungdomsskole er en såkalt forsterket skole. Det vil si at den har en avdeling med elever med spesielle opplæringsbehov. Dette er elever fra hele kommunen som i større grad enn de fleste andre ungdommer har behov for ekstra tilrettelegging av opplæringen. Javid Afsari Rad. Javid Afsari Rad (født 1965, Esfehan i Iran) er en iransk musiker som spiller klassisk persisk musikk. Afsari Rad spiller en rekke instrumenter, men har det gamle strengeinstrumentet santur som hovedinstrument. Han har vært elev av Faramarz Payvar og Parviz Meshkatian. Han er nå bosatt i Oslo. Kringkastingsorkesteret hadde høsten 2006 en konsert hvor Javid Afsari Rad hadde komponert flere av verkene, og også medvirket som solist. Utover dette har han også fremført sin musikk i en rekke land, og deltatt på både nasjonale og internasjonale festivaler. Vegård skole. Vegård skole, 2011 («Gamleskolen»). I bakgrunnen skimtes Steinsfjorden. Vegård skole er en fådelt barneskole som ligger i Åsa, i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet sokner til Hov ungdomsskole. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Kirkeskolen. Kirkeskolen er en fådelt barneskole som ligger på Hønen i Norderhov, i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet sokner til Haugsbygd ungdomsskole. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Grunnen til navnet er den geografiske beliggenheten rett ved Norderhov kirke. Helgerud skole. Helgerud skole er en barneskole for klassetrinnene 1.-7. klasse. Skolen ligger i Heradsbygda, i Ringerike kommune. Klassetrinnene 4.-6. klasse soknet tidligere til Veien skole. Ungdomsskoletrinnet sokner til Veienmarka ungdomsskole. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Skolen ligger der gården Helgerud tidligere lå. Den hadde gårdsnummer 57 i Ringerike. Nes skole (Ringerike). Nes skole er en fådelt barne- og ungdomsskole som ligger på Nes i Ådal, i Ringerike kommune. Ungdomsskoletrinnet soknet tidligere til Hallingby skole på Hallingby. Skolekretsen sokner til Hønefoss for det videregående skoletrinnet. Skolen hører inn under Nes i Ådal virksomhetsområde som inkluderer Nes barnehage. Pressemelding. En pressemelding er en tekst som sendes til media for å spre informasjon med nyhetsverdi. Det sendes vanligvis med e-post eller telefaks til aviser, radio og TV. Pressemeldinger er ikke nyhetsartikler, og er ofte subjektive i retning av distributørens ønsker. Bruk av pressemeldinger er vanlig innen informasjon og samfunnskontakt. Distribusjon av pressemeldinger på e-post gjøres ofte via spesialiserte distribusjonskanaler. I dag brukes også videopressemeldinger. Disse kan bli sendt til nettavisredaksjoner. Mange blir også spredt på videodelesider. The Chronic. "The Chronic" er Dr. Dres første soloalbum, utgitt i 1992. På denne tiden var Dr. Dre kjent fra bandet N.W.A. som han hadde forlatt på grunn av pengekrangler med Eazy-E. Albumet introduserer Kurupt, Nate Dogg, Lady of Rage, Dat Nigga Daz og viktigst: Snoop Doggy Dogg. Sangene handler stort sett om ghettolivet, damer, dop («chronic» referer til en type cannabis) og hat mot Eazy-E. Albumet er blitt kåret sammen med Nirvanas "Nevermind" som 1990-tallets viktigste album. Farstad Shipping. Farstad Shipping er et rederi, som består av fire selskaper i Norge, Skottland, Australia samt Singapore. Hovedkontoret ligger i Ålesund i Norge. Selskapet ble etablert i 1956. Rederiet operer innenfor forsyningsbransjen. Flåten består av 44 fartøyer, samt tolv som foreløpig er under konstruksjon (april 2007). Farstad Shipping har vært notert på Oslo Børs siden 1988. Alpin skiidrett under de paralympiske vinterlekene 2006. Under Paralympiske vinterleker 2006 ble det konkurrert i 24 grener innen paralympisk alpin skiidrett i Sestriere Georges Rouault. Georges Henri Rouault (født 27. mai 1871, død 13. februar 1958) var en fransk fauvist og ekspresjonist, maler og grafiker innen litografi og etsning. Unge år. Han var født inn i en fattig familie. Moren oppmuntret ham til å tegne, og han fikk lærlingplass som 14-åring hos en glassmaler og -reparatør. Der ble han til 1890. Måten å arbeide med blyglassinnfatninger er foreslått som en forklaring for hans sterke understrekninger av konturer og forkjærlighet for sterke farger i senere malerier. Han var også kveldselev ved den offisielle kunstskolen i Paris Ecole des Beaux-Arts, hvor han hadde Gustave Moreau som lærer og støtteperson senere. Moreaus innflytelse kan sees i Rouaults fargebruk i tidlige arbeider. Da Moreau døde i 1898 ble Rouault innstilt som kurator for Moreaumuseet i Paris. Han kom i kontakt med fauvistene, som han delte syn med, og ble venn med Henri Matisse, Albert Marquet, Henri Manguin og Charles Camoin. Etter 1895 deltok han i offentlige utstillinger som Salon d’Automne med malerier med religiøse motiver, landskaper og stilleben. I 1905 stilte han som medlem av fauvistene på salonen. Matisse var den reflekterte og rasjonelle eksponenten, mens Rouault var mere spontan og arbeidet instinktivt. Denne siden av hans stil tilskrives innflytelse fra Vincent van Gogh som var ekspresjonist. Rouault og ekspresjonismen. I 1907 begynte Rouault på en serie bilder av narrer, klovner og horer. Disse blir nå ansett som sosialkritiske. Han ble tiltrukket av spiritualisme og av den dramatiske eksistensialismen til filosofen Jacques Maritain, som han ble livsvarig venn med. Alt han laget etterpå ble om kristne religiøse emner. Han sa blant annet: «Et tre mot himmelen har samme interesse, samme karakter og samme uttrykk som den menneskelige skikkelse.» I 1910 hadde han utstilling i Druet Galleri. Verkene hans ble tilgjengelige for tyske kunstnere med base i Dresden, som noen år senere ble kjernen i den tyske ekspresjonismen. Etter 1917 laget han kun malerier, først og fremst med fokus på Kristi lidelse som han så som uttrykk for menneskehetens, der gjenoppstandelsen var eneste håp. Mot slutten av livet brente han opp 300 av sine gamle bilder. Han døde i Paris i 1958. Juan José Cobo. Juan José Cobo Acebo (født 11. februar 1981) er en spansk syklist som sykler for Movistar Team. Han ble proff i 2004. Han vant Baskerland rundt 2007 sammenlagt, der han også tok to etappeseire. I 2011 vant han Vuelta a España. The Slim Shady LP. "The Slim Shady LP" er rapperen Eminems første internasjonale suksess, og ses på som hans debut, selv om han i 1996 ga ut "Infinite". Stort sett ble albumet lagd for Eminems oppgang mot berømmelse og for å angripe de som kritiserte hans første album. «The Slim Shady LP» inneholder tegneserie-aktig humor, men også mørk, politisk og satirisk. Slim Shady er karakteren Eminem har i hodet, og er den onde siden ved ham. Han ble antakelig tatt livet av i 2004 på albumet "Encore", hvor Eminem skyter seg selv. Men dette albumet ses på av mange fans som Eminems beste, og vakte oppsikt blant kvinner og homofile, som følte at rapperen satte dem i dårlig lys. MF «Storegut». MF «Storegut» er en jernbaneferge som ble bygget ved Glommens Mek. Verksted i 1956, og som trafikkerte Tinnsjøen fra 1956 til 1991. Skipet ble fraktet med jernbane til Tinnoset og montert der. Skipet var en del av transportsystemet på Rjukanbanen til trafikken på denne banen ble nedlagt i 1991. Da skipet ble sjøsatt i 1956 var det Nord-Europas største innsjøferge. Da tok den over trafikken for DF «Ammonia» som gikk over til å være reserveferge. Fergen ble erklært fredet av Riksantikvaren i 2009, samtidig som DF «Ammonia». Storegut ble gjort klar for 100 års jubileum 9. august 2009, da det samtidig ble gitt for tinnsjøfergene. Teenage Mutant Ninja Turtles (2003). "Teenage Mutant Ninja Turtles" er en amerikansk animert TV-serie som vises på Cartoon Network. Bakgrunn. Det begynner en dag en gammel rotte opplever noe merkelig i byens kloakk. På gateplan går en blind mann over gaten og er iferd med å bli på kjørt av en ukontrollert lastebil, når en modig unggutt redder ham av veien. I dette kaoset mister en gutt fire baybyskilpadder fra en flaske så de ender opp i kloakken. Lastebilen svinger i siste sekund unna, og en beholder med et grønt stoff merket T.C.R.I. faller ut og knuser i rennesteinen. Stoffet renner ned på de fire skilpaddene, og overføres til rotta som tar dem med seg i en kaffeboks. Neste dag har de fire babyskilpaddene doblet størrelse og rotta vokst merkbart. Samtidig får alle høyere intelligens. Uansett hvor rotta går følger skilpaddene etter ham, men aldri til overflaten. En dag begynner en av skilpaddene å snakke og kort etter snakket alle. Rotta, som vi kjenner som mester Splinter, vet at verden vil være et farlig sted for snakkende rotter og skilpadder, så han lærer dem den gamle japanske kampsporten ninjutsu og oppkaller dem etter de store navnene fra renessansen. De blir kjent som Leonardo, Raphael, Donatello og Michelangelo. Tilsammen er de "Teenage Mutant Ninja Turtles". Handling. TV-serien starter 15 år senere, når noen Robotmousere kommer og ødelegger deres hjem i kloakken. Turtles finner et nytt hjem og møter etterhvert to mennesker som heter April O'Neil og Casey Jones. Noen uker senere møter Turtles den onde Shredder som drepte Splinters sensei Yoshi. Etter å ha beseiret Shredder møter Turtles noen romvesener som sender dem til planeten D,hoonib i Sidaomsystemet. Der møter de Professor Honeycutt som er fanget i en robotkropp. Han lager en teleportal som sender ham og Turtles tilbake til jorden. Romvesenene som teleporterte Turtles er egentlig snille vesener som heter Utromer. Se også. Teenage Mutant Ninja Turtles (2007) Brede Skistad. Brede Skistad (født 4. mars 1948, død 25. august 1995 i Kristiansand) var en norsk fotballspiller og -trener. Han spilte 124 kamper (4 mål) for i den gamle 1. divisjon i perioden 1969-77. Han ble også norgesmester i bandy for klubben. På slutten av 1980-tallet var han trener for. Han klarte å få Stord opp i den nest øverste divisjon i Norge og laget var også nær på å rykke opp i 1989. Fra 1990 til og med 1994 var han trener for. Han førte Start til to bronsemedaljer i serien i og. I denne perioden var Start med og kjempet om seriegullet, men klarte ikke å prestere godt nok i de siste kampene og gullet glapp til henholdsvis og. I kollapset Start fullstendig etter at Frank Strandli ble solgt til Leeds og Start var nær ved å rykke ned. I skulle Start vinne gull, og kjøpte tilbake Tore André Dahlum fra, Petter Belsvik fra, og Tommy Svindal Larsen fra. Men det ble kun fjerdeplass, etter en miserabel start med mange uavgjorte kamper. Etter VM-pausen avsluttet Start sesongen sterkt. Brede Skistad trakk seg som Starttrener etter 1994-sesongen på grunn av leukemi, og ble erstattet av sin assistent, Erik Ruthford Pedersen. Brede Skistad gjorde et kort comeback (2 seriekamper og 1 cupkamp) i, da han var blitt friskmeldt. Han ga seg dog etter kort tid. Sykdommen blusset opp igjen og han døde 25. august 1995, 47 år gammel. Som trener i Start fikk han frem mange unge spillere som blant annet Tore André Dahlum, Frank Strandli og Erik Mykland. Disse kom til å sette sitt preg på norsk fotball utover på 1990-tallet. Skistad var veldig godt likt av spillerne, og både Mykland og Morten Pettersen mente at Brede Skistad var den beste treneren de noen gang hadde hatt. Skistad var aktuell som norsk landslagstrener etter at Ingvar Stadheim trakk seg i 1990, men det ble til slutt Egil Olsen som ble ny sjef for landslaget. Skistad ble også benyttet som ekspertkommentator i forbindelse med fotballkamper på NRK og TV 2. Brede Skistad var tvillingbror til Boye Skistad som spilte samtidig med Brede i Mjøndalen, og som senere ble trener i samme klubb. Miikka Multaharju. Miikka Multaharju (født 9. oktober 1977) er en finsk fotballspiller som spiller for MyPa. Han har tidligere spilt for tyrkiske Denizlispor, norske Fredrikstad Fotballklubb og finske HJK Helsinki. Paralympiske vinterleker 1976. De paralympiske vinterleker 1976 var de første paralympiske vinterleker som ble arrangert. Vinterlekene ble arrangert i Örnsköldsvik i Sverige 21. – 28. februar 1976. Funksjonshemminger som deltok var blinde og personer med skade i ryggmargen. 16 land deltok, og 198 deltakere. Bakgrunn. Paralympiske sommerleker hadde blitt arrangert siden 1960. Konkurranser innen vinteridrett for funksjonshemmede hadde imidlertid vært arrangert en stund, og det første VM ble arrangert i 1974, av "International Sports Organisation for Disabled" (ISOD). Pr 1975 var det enda ikke avtalt noen arrangør for det neste VM, og under generalforsamlingen til ISOD i 1975 foreslo en svensk delegat at man burde arrangere vinterolympiade for funksjonshemmede. Det svenske handikapidrettsforbundet tilbød seg å arrangere dette, og året etter var vinterlekene et faktum. Deltagerland. Tilsammen 16 nasjoner deltok i lekene, i parentes antall utøvere. 198 utøvere deltok i 2 grener: alpint og langrenn som var offisielle øvelser. Norske medaljevinnere. Norske utøvere tok tilsammen 12 medaljer i De paralympiske vinterlekene 1976 – sju gull, tre sølv og to bronse. James Boswell. James Boswell, 9. Laird av Auchinleck (født 29. oktober 1740, død 19. mai 1795) var en skotsk advokat, forfatter og dagbokskribent. Boswell ble født i Edinburgh som eldste sønn av dommeren Alexander Boswell, 8. Laird av Auchinleck og Euphemia Erskine, Lady Auchinleck. Moren var en streng kalvinist, og han mente selv at faren var kald mot ham. Ved farens død arvet han tittelen og Auchinleck House med tilhørende eiendom i Ayrshire. Han er best kjent som sin biografi over Samuel Johnson, og hans navn har gått inn i det engelske språk (boswell, boswellian, boswellism) som betegnelse på en konstant følgesvenn og observatør. Han er også kjent for sine detaljerte og ærlige dagbøker, som han skrev gjennom store deler av sitt liv. De forble uoppdaget til 1920-årene. Dagbøkene inneholder omfattende notater om hans "grand tour" i Europa og hans reise i Skottland med Johnson, samt notater fra hans møter med kjente personer som tilhørte The Club, som Lord Monboddo, David Garrick, Edmund Burke, Joshua Reynolds og Oliver Goldsmith. Ben Jonson. Benjamin Jonson (født ca. 11. juni 1572, død 6. august 1637) var en engelsk renessansedramatiker, poet og skuespiller. Han var en god venn av William Shakespeare, og er best kjent for sine skuespill "Volpone" og "The Alchemist", og sine lyriske dikt. Han var svært belest, og hadde en tilsynelatende umettelig appetitt for kontroverser. Jonson hadde en meget sterk innflytelse på flere senere generasjoner av engelske forfattere. Willeram fra Leiden. Willeram fra Leiden, også kjent som Williram fra Egmond, er den eldste eksisterende boken skrevet på nederlandsk. Den ble skrevet på gammelnederlandsk rundt år 1100. Williram av Ebersbergs bok. Boeken ble populær og det finnes flere kopier av den. Den vest-nederlandske oversettelsen. Rundt 1100 ble en nederlandskspråklig kopi og bearbeidelse laget, antagelig i benediktinerklosteret i Egmond. Dette antas siden den meget tidlig var å finne i dette klosterets bibliotek. Med hensyn til andre gammelnederlandske tekster er "Willeram" omtrent to hundre år yngre enn de Wachtendonckse Psalmen som ble skrevet rundt 900. Den siste er kun kjent fra kopier fra det 16. århundre og senere, mens den "Egmondske" eller "Leidse Williram" ganske sikkert kan regnes å være en autograf. Det betyr at denne avskriften er et manuskript skrevet av oversetteren selv, og ikke en kopi. Den som kopierte og oversatte boken lot det høytyske «Vorlage» bli, men byttet ut høytyske ord med ord fra den nord-vestlige delen av Nederland, endret tyske pre- og postfiks slik at de virket mer nederlandske, forandret bøyningen av verb og stavingen generelt slik at det ble et mer nederlandsk hele. På slutten av det 16. århundre ble "Willeram" overdratt til universitetsbiblioteket i Leiden, og der befinner den seg fremdeles. Kongress-Polen. Kongress-Polen (polsk "Kongresówka") eller Kongedømmet Polen (polsk "Królestwo Polskie", russisk "Царство Польское") var en russisk satellittstat og omfattet sentrale og østlige deler av Polen, som kom under Russland etter Wienerkongressen 1815. Kongress-Polen var konstitusjonelt i personalunion med Russland. Staten ble dannet av Storhertugdømmet Warszawa etter Napoléon Bonapartes nederlag i Napoleonskrigene. Området hadde i begynnelsen noe autonomi, men ble snart annektert og innlemmet i Russland, og frihetene sterkt begrenset. Dette ledet i 1830 til Novemberoppstanden, men opprøret ble knust året etter og førte til ytterligere innordning og russifisering av landet. Det følgende året ble landet inkorporert i Russland, men eksisterte fortsatt formelt videre, men i en løpende prosess hvor Kongress-Polen fikk stadig mer redusert selvstyret og omdannet til en ordinær provins innen det russiske keiserriket. 22. januar 1863 ble det et nytt opprør, Januaroppstanden. Under første verdenskrig (etter 1915) ble området okkupert av Preussen og Østerrike som en del av kampene på Østfronten. Etter krigen inngikk området i det nyopprettede og selvstendige Polen kjent som Andre polske republikk. Boye Skistad. Boye Skistad (født 4. mars 1948) er en norsk idrettspersonlighet, kjent som spiller-, trener- og leder i både bandy og fotball. Han representerer Mjøndalen Idrettsforening og var tvillingbror til Brede Skistad. Fotball. Skistad spilte for Mjøndalen i perioden 1968–1979 og fikk 134 kamper og 7 mål. Han spilte cupfinale i 1968 og tok sølv i serien i 1976. Skistad var trener for Mjøndalen i flere sesonger. Med ham som trener tok Mjøndalen sølv i serien i 1986. Han rykket senere ned med laget. Denne bedriften gjentok han så i 1992. Da erstattet han svenske Leif Widèn som trener. Etter 13 av 22 kamper sto Mjøndalen med to poeng, men etter at Skistad overtok, kom seirene på rekke og rad. Han var nær ved å holde Mjøndalen i eliteserien, men det ble til slutt nedrykk. Skistad er i dag daglig leder for Norsk Toppfotball. Bandy. Boye Skistad var i en årrekke en strateg i Mjøndalens bandylag, og har seks norgesmesterskap som spiller og trener og 56 landskamper. I perioden 1982–1985 var han norsk landslagstrener, og han var generalsekretær i Norges Bandyforbund i ti år. Skistad var en foregangsmann for å få innført bandy for kvinner i Norge. Teddy Moen. Teddy Moen (født 6. april 1965) er en tidligere norsk fotballtrener. Han var trener i Start første halvdel av 1996-sesongen, men ble erstattet av Karsten Johannessen i juli. Moen er i dag daglig leder i Norsk Fotballtrenerforening. Harry Kure. Harry Kure (født 12. april 1928, død 8. september 2007) var en norsk fotballspiller. Kure var venstreving for Sarpsborg på 50- og 60-tallet, og spilte også 16 landskamper (fem mål) for det norske. Kure var cornerspesialist, og det sies at han scoret minst åtte mål direkte fra corner i sin karriere - deriblant to i samme kamp mot Sandefjord. Mange år etter at Kure hadde lagt opp, ble uttrykket «Harry Kure, Sarpsborg Fotballklubb, tar corner» et begrep i humorbladet KOnK, ofte gjengitt som billedtekst til et fotografi av Kure i det han tar en corner. Erik Brakstad. Erik «Polo» Brakstad (født 19. april 1951 i Molde) er en tidligere norsk fotballspiller og fotballtrener. Han spilte, som broren Torkild Brakstad, i forsvaret for i hjembyens Molde FK (1968-1976, 1978-79) og Træff (spillende trener 1977; 1980-?). Siden trente han Hødd til tippeligaen 1995 og semifinale norgesmesterskapet i fotball for herrer 1995. Deretter var han assistent i Molde FK under Åge Hareide (1997) og hovedtrener (1998–2000), samt hadde korte opphold i Bryne FK (2001), Moss FK (halve 2002), Kristiansund Ballklubb (2004–05), Hødd (sommeren 2006) og Træff (2009). Hans kanskje beste meritter var Moldes 21 runder uten tap (1998), seriesølvet i Tippeligaen 1999, semifinalist i norgesmesterskapet i fotball for herrer 1999, og deltakelsen Champions League der laget kom til gruppespillet etter eliminasjonen av Mallorca og CSKA Moskva (1999). Han har ellers jobbet mye som lærer. Han jobber nå som lærer på Bekkevoll ungdomsskole i hjembyen Molde. Raoul Dufy. Raoul Dufy (født 3. juni 1877 i Le Havre, Normandie, død 23. mars 1953 i Forcalquier, Frankrike), var en fransk fauvistisk maler. Han utviklet en fargerik og dekorativ stil, som ble in på både keramikk, tekstiler og dekorasjoner for offentlige bygg, Han laget mange bilder av offentlige friluftsarrangementer. Biografi. Dufy hadde åtte søsken og ble som 14-åring ansatt i et kaffehus i hjembyen. Da han ble 18, fikk han økonomi til å gå på den lokale kunstskolen. Sammen med Othon Friesz studerte han arbeidene til Eugène Boudin på det lokale kunstmuseet. Etter ett års militærtjeneste fikk han stipend som satte ham i stand til å bli elev ved École nationale des beaux-arts (Det nasjonale kunstakademi) der han var samtidig med Georges Braque. Han kom også i kontakt med impresjonister som Claude Monet og Camille Pissarro. Berthe Weill tok ham opp som utstiller i sitt galleri i 1902. Henri Matisses "Luxe, Calme et Volupté", som Dufy så i 1905 på Salon des Indépendants, var en åpenbaring for ham og ledet ham mot fauvistene. Han malte i deres stil inntil han ble mer dempet etter å ha studert Paul Cézannes arbeider nærmere i 1909. Sin egen stil fant han først omkring 1920 etter en lengre flirt med kubismen. Han brukte deretter en skisseaktig start med skjelettaktige strukturer etterfulgt av lyse overstrøk i hurtig tempo, kalt "stenografiske" i ettertid. Hans bilder fra regattaer, strender ved Rivieraen, selskapsliv og konserter gjorde ham folkekjær, men mindre høyt rangert av kunstkritikere og -skjønnere i forhold til de bildene som tok opp mer kontroversielle sider av menneskeliv og samfunn. I 1938 fullførte Dufy ett av de største malerier verden til da hadde sett: Fresken "La Fée Électricité" for Verdensutstillingen i Paris (Exposition internationale «Arts et Techniques dans la Vie moderne») i 1937. Dufy var også en kjent illustratør og han skapte stoffmønstre for motedesigneren Paul Poiret, fresker og veggmalerier for offentlige bygg, kartonger for gobeliner og han designet porselen. Dufys grafiske arbeider er bl.a. å finne som illustrasjoner i bøker av Guillaume Apollinaire, Stéphane Mallarmé og André Gide. Han døde i 1953 og ble gravlagt i det bygningsfredede klosteret "Monastère de Cimiez" nær Nice der også andre franske kunstnere og forfattere ligger gravlagt, bl.a. Matisse og Roger Martin du Gard. Even Pellerud. Even Jostein Pellerud (født 15. juli 1953) er en tidligere norsk fotballspiller og fotballtrener. Han spilte for Vålerenga (1974–79) og Kongsvinger IL Toppfotball (1983–86). Han var også i en periode trener for Kongsvinger. Trener for kvinnelandslaget. Even Pelleruds hovedinnsats som trener har vært for det norske kvinnelandslaget. Han tok over kvinnelandslaget rett etter EM i 1989, og fortsatte utviklingen av Norge som topplag. I 1991 gjentok han bedriften med å ta sølv i EM, og også i det første offisielle VM, i Kina, ble det sølv etter tap for USA. Dette var riktignok tredje finaletap på rad for Norge, men det var en klar fremgang, i og med at Norge ble beste europeiske nasjon. Det ble Norge også i det påfølgende mesterskapet, EM. Norge vant ved å slå vertslandet Italia i finalen etter mål av Birthe Hegstad. I det påfølgende EM kom Norge ikke lenger enn til semifinalen, der et stygt bortetap ødela mot Sverige. Imidlertid var mesteparten av oppmerksomheten rettet mot VM samme år i Sverige. Norge gikk gjennom turneringen med bare seire, og vant i tur og orden mot de andre favorittene, USA i kvartfinalen og Tyskland i finalen. Norge hadde dermed blitt verdensmestre i fotball. Pellerud var trener til og med OL i 1996, der Norge ikke gjentok bedriften fra VM, men endte på 3. plass etter semifinaletap mot USA. Lillestrøm. Pelleruds neste trenerjobb ble trener for Lillestrøm sammen med Per Brogeland i 1997. Brogeland hadde på egen hånd vunnet sølv med Lillestrøm året før, men samarbeidet ga ikke like store frukter, og Lillestrøm måtte greie seg med en 10. plass det året. Pellerud skaffet seg flere motstandere etter at han solgte publikumsfavoritten Dennis Schiller. Som resultat av resultatene måtte Pellerud gå. Han ble erstattet av Arne Erlandsen. Trener i Canada. Etter dette var Even Pellerud landslagsjef for det kanadiske kvinnelandslaget i fotball fra 1999 til 2008. Under Pelleruds ledelse gikk laget framover fra å være et relativt uviktig landslag til å snuse på semifinale i de store turneringene, sist i OL i 2008. Særlig imponerende var fjerdeplassen i 2003-VM, og denne innsatsen skaffet ham prisen for årets idrettsbragd i Canada. Det ble etter hvert også kontorverser mellom Pellerud og enkelte av spillerne på landslaget. Uansett trakk Pellerud seg som landslagstrener etter OL i Beijing. Kvinnesatsningssjef i Trinidad og Tobago. I 2009 begynte Pellerud som ansvarlig for kvinnesatsingen i Trinidad og Tobago, men han sa at han ville ansette en egen trener for kvinnelandslaget. Den lille villgåspagoden. Den lille villgåspagoden i Xian Den lille villgåspagoden, eller Den lille gåsepagoden (小雁塔, "Xiǎoyàn Tǎ") er en av de to viktigere pagoder i byen Xi'an i Kina. Den andre er Den store villgåspagoden. Den lille villgåspagoden ble bygd mellom 707 og 709 under Tang-dynastiet, av keiser Gaozong. Pagoden var 45 meter høy, men under jordskjelvet i Shaanxi i 1556 ble den rystet slik at den etterpå raget bare 43,4 meter opp. Lille Mick McCarthy. Michael Joseph «Mick» McCarthy (født 7. februar 1959 i Barnsley i England) er en irsk tidligere fotballspiller som fram til 13. februar 2012 var manager for den engelske klubben Wolverhampton Wanderers. Karriere som spiller. McCarthy startet sin karriere som midtstopper for Barnsley i 1977. Her spilte han 272 kamper over en seks års periode før han ble solgt til Mancester City. Her var han i fire sesonger før han ble solgt videre til Celtic, Lyon og han avsluttet sin spillende karriere hos Millwall i 1992. Landslagskarriere. Siden han far, Charles McCarthy, var irsk, kunne Mick spille for. Han gjorde sin debut i 1984 og fikk spille 54 kamper frem til juni 1992, mange av disse som kaptein for laget. Mick var blant annet i troppen som spilte i fotball-EM i Tyskland i 1988 og VM i Italia i 1990. Millwall. McCarthys første trenerjobb var som spillende trener i Millwall fra 1992 der han etterfulgte Brian Rioch. Her hadde han såpass suksess at han i 1996 fikk jobben som trener for der han etterfulgte Jack Charlton. Landslaget. Som trener for landslaget mislyktes han i å føre laget til VM i Frankrike i 1998 og Nederland i 2000 men til Sør-Korea i 2002 kvalifiserte de seg og laget kom helt til 8.delsfinalen. Det som huskes mest fra den turneringen er bråket som oppstod mellom McCarthy og Roy Keane som gjorde at McCarthy sendte Keane hjem uten at han hadde spilt et eneste minutt for laget. Når laget fikk en dårlig start på kvalifiseringen til EM i Portugal fikk han sparken og ble etterfulgt av Brian Kerr. Sunderland. 12. mars 2003 ble McCarthy ansatt som trener i Sunderland etter Howard Wilkinson, men han klarte ikke å redde klubben fra nedrykk fra Premier League. Han fikk beholde jobben og selv om klubben måtte selge mange spillere og var i finansiell krise, klarte de å få en play-off plass der de tapte på straffesparkkonkurranse mot Crystal Palace. McCarthy fortsatte sesongen etter med å vinne første divisjonen og dermed sikre opprykk til Premier League igjen. Dessverre klarte ikke klubben å holde seg i divisjonen og den 6. mars 2006 ble McCarthy sparket etter at klubben bare hadde tatt 15 poeng på 38 kamper. Han ble etterfulgt av Kevin Ball. Wolverhampton Wanderers. 21. juli 2006 ble McCarthy presentert som ny trener i Wolverhampton Wanderers der han etterfulgte Glenn Hoddle. I sin første sesong i Wolves var det få som hadde store forventninger til hva som skulle skje, da klubben hadde solgt 11 spillere og McCarthy ikke hadde fått mye tid til å gjøre endringer før overgangvinduet stengte. Sesongen gikk over alle forventninger og klubben endte på en femte plass og dermed play-off kamper mot erkerivalen West Bromwich. Kampene endte med 4-2 tap sammenlagt, men McCarthy fikk mye skryt for gjennomføringen av sin første sesong i klubben. 2011–12-sesongen begynte bra for McCarthy og på et tidspunkt ledet Wolverhampton serien etter to seire. Imidlertid gikk det svakere etter hvert og i januar 2012 var de igjen i nedrykkgruppen etter ni kamper uten seier. McCarthy ble sagt opp som manager for Wolves 13. februar 2012 etter en rekke svake resultater, herunder et hjemmetap på 5-1 home mot erkerivalen West Bromwich. Da han mistet jobben, var han den manageren i engelsk ligafotball med syvende lengst sammenhengende tjenestetid, og hadde vært 5 år og 207 dager i Wolves. Den store villgåspagoden. Den store villgåspagoden i Xian Den store villgåspagoden (kinesisk: 大雁塔, pinyin: "Dàyàn Tǎ") er en pagode som ligger i distriktet Yanta sør i byen Xi'an i Folkerepublikken Kina. Den ble bygd i 652 under Tang-dynastiet og hadde opprinnelig fem nivåer. Pagoden ble bygd for å ta vare på sutraer og små Buddhafigurer som den buddhistiske reisende og oversetter Xuanzang bragte med seg til Kina. Tidlig på 700-tallet påbygde keiserinne Wu pagoden med fem nivåer til. Senere kriger skadet pagoden slik at den i dag har bare syv nivåer. Den rager 64 meter i været og utsikten over Xi'an fra toppetasjen er flott. Eksterne lenker. Store Guðjón Þórðarson. Guðjón Þórðarson (født 14. september 1955) er en tidligere fotballtrener. Han har blant annet trent Stoke City i engelsk 2. divisjon og Notts County i 3. divisjon. Start. I 2002 skulle han forsøke å redde i Eliteserien etter at laget hadde åpnet svakt. Treneren Jan Halvor Halvorsen ble avskjediget og Þórðarson overtok i august. Det ble ikke særlig vellykket sportlig sett, og laget tok totalt 11 poeng på 26 kamper, som er en nærmest uslåelig rekord i Eliteserien. Laget tapte noen kamper med mange mål, som 0–7 mot Lillestrøm i et bunnoppgjør og 1–6 hjemme mot Moss i et annet bunnoppgjør. Et annet tap kom mot Rosenborg etter å ta tatt ledelsen etter 81 minutter, men tapte likevel etter to Rosenborg-mål i løpet av kampens siste to minutter. Gudjon Tordarson Gudjon Tordarson Gudjon Tordarson Krister Sørgård. Krister Sørgård (født 20. april 1970) er en tidligere norsk langrennsløper og langrennstrener. Sørgård tilhørte norgeseliten fra 1992 til 2001, uten noen gang å ta steget helt opp i verdenstoppen. Han debuterte i verdenscupen ved å bli nr 25 på femmila i Vang (flyttet fra Holmenkollen) i 1992. Under NM 1992 tok han bronse på 50 km og han deltok på Kirkenes' vinnerlag i 3 × 10 km stafett, sammen med Vegard Ulvang og Magne Hellerud. Han deltok i VM 1993 med en 10. plass på jaktstarten som beste resultat. I 1996 fikk han sin eneste pallplassering i verdenscupen da han ble nr 2 på femmila i Holmenkollen. I 1998 tok han NM-gull 15 km jaktstart og sølv på 30 km klassisk. Våren 2003 overtok han som hovedtrener for det norske herrelandslaget i langrenn. Han hadde stor suksess under sitt første VM (Oberstdorf 2005) der det norske herrelaget tok tre gull og avsluttet med tredobbelt på den klassiske femmila. Ett år senere slet det norske laget under OL i Torino, og Sørgård ble utsatt for sterk kritikk, bl.a. pga. laguttaket da han ikke tok ut skiskyttere eller unggutten Petter Northug jr. Til tross for kritikken mot Sørgård var det likevel overraskende da han våren 2006 trakk seg som landslagstrener for å lede en bilforretning på Hønefoss. Morten Aa Djupvik overtok som hovedtrener etter Sørgård. Ragnvald av Ivarætten. Ragnvald (død 921) var en norrøn-gælisk høvding av Ivarætten. I irske annaler benevnes han Ragnall ua hÍmair. Han var aktiv i Irland, Northumbria og områdene rundt Irskesjøen på begynnelsen av 900-tallet. Det er mulig at han var bror til Sigtrygg Caech. Ragnvald var en leder innenfor Ivarætten, sannsynligvis den fremste innenfor ætten etter at "Ivar", konge av Dublin til 902, ble drept i et slag i Strathearn i Skottland i 904. Han kan ha gjort krigstokt i Northumbria så tidlig som 910, og i 914 vant han et større slag mot skotter og engelskmenn ved Corbridge. Samme år var han i følge Ulsterannalene på Man, hvor han vant et sjøslag mot "Barid sønn av Ottar". I 917 kommer Ragnvald og Sigtrygg Caech som ledere for hver sin flåtestyrke til Irland. Ragnvald tar kontroll over Waterford, mens Sigtrygg lander lenger nord i Leinster. De møter motstand fra den irske overkongen Niall Glúndub, men han klarer ikke å forhindre at de etablerer seg. Sigtrygg tar kontroll over Dublin, men Ragnvald forlater Irland i 918. Han plyndrer Dunblane i Perthshire, og slår engelske og skotske styrker under Konstantin II av Skottland ved Tynemouth samme år. Fra 919 er han konge i Jorvik (dagens York), i 920 anerkjenner han Edvard den eldre som overkonge og blir selv anerkjent som konge av Northumbria. Ragnvald dør i 921, og blir etterfulgt som konge i Jorvik av Sigtrygg. Svarte sekunder (bok). Svarte sekunder er en krimbok av den norske forfatterinnen Karin Fossum. Boka ble første gang utgitt i 2002 og har siden kommet i flere nye opplag. Boka ble godt mottatt av både lesere og anmeldere. Handling. Helga Joners lille datter, Ida, skal bare ut en tur i kiosken for å kjøpe et blad og noe tyggis. Hun kommer aldri tilbake. Det blir en lang og vanskelig oppklaring for Sejer. Her fins det tilsynelatende ikke noe motiv, ingen logiske forklaringer. Samme kveld som Ida forsvant, kom fetteren hennes, Tomme, hjem veldig sent og hadde bulket bilen. Han oppfører seg veldig rart, er preget av det som har skjedd og er mye sammen med Willy – en kar som har vært innblandet i biltyverier og driver med narkotika. Den mentalt tilbakestående Emil Johannes oppfører seg så rart at moren hans blir alvorlig redd for at noe har hendt. Han vil ikke slippe henne inn når hun banker på, og da hun endelig kommer seg inn i huset hans, lukter det forferdelig der. Omsider blir Ida funnet nedfrosset, innpakket i en dyne på Lysjordet. Eneste sporet etterforskerne nå har er en rød fjær og nattkjolen Ida var iført. Til brevvennen sin skrev Ida at hun kjenner noen som har en fugl. Moren har aldri hørt om denne fuglen. Den røde fjæren Konrad Sejer og Jacob Skarre finner i esken hennes blir et viktig spor. Skarre har også funnet frem til butikken som solgte den pene nattkjolen som Ida ble funnet i. Butikkekspeditøren klarer å gi en meget detaljert beskrivelse av personen som kjøpte nattkjolen. Sejer og Skarre drar hjem til Elsa Mork, moren til Emil, fordi tegningen ligner veldig på henne. Hun nekter for å ha sett nattkjolen. Sejer prøver å lokke frem informasjon, men er redd for å skremme henne. Paul Krugman. Paul Krugman (født 28. februar 1953) er en amerikansk økonom og samfunnsdebattant. Krugman vant Sveriges Riksbanks økonomipris i 2008. Krugman har levert en rekke bidrag til den samfunnsøkonomiske vitenskap, særlig innen internasjonal handelsteori. Han har forklart internasjonal handel ved stordriftsfordeler. Stordriftsfordeler og stadig lavere transportkostnader kan forklare at stadig mer av internasjonal handel foregår mellom land på likt utviklingsnivå, og med ganske like varer. For eksempel både kjøper og selger USA biler fra og til Sverige. Han er også kjent for å drøfte spørsmål tilknyttet lokalisering av økonomisk aktivitet, og har bidratt til å forklare såkalte næringsklynger. Nobelkomiteen la vekt på disse to bidragene i sin tildeling til Krugman. Krugman er professor ved Princeton-universitetet, men har de siste årene vært mest kjent for sine innlegg i New York Times, hvor han skriver flere ganger ukentlig. Han har også en faglig oppdatert blogg på nettutgaven til New York Times. Politisk tilhører han den amerikanske venstresiden. Mange av innleggene hans i New York Times under Bush-administrasjonen var sterkt kritiske. Krugman har spesielt vært kritisk til finanspolitikken, som førte til store underskudd på statsbudsjettene. Under kredittkrisen høsten 2008 kritiserte han administrasjonen kraftig fordi den ikke hadde en krisepakke klar, selv om krisen startet sommeren 2007. Krugman er eksponent for såkalt mot-konjunktur-tenkning, og regnes alminneligvis blant ny-keynesianistene innenfor økonomisk teori. Irving Fisher. Irving Fisher (født 27. februar 1867, død 29. april 1947) var en fremtredende amerikansk økonom. Fisher var en av de første nyklassiske økonomene. Fisher er blant annet kjent for sine arbeider om rente, investering, sparing og kapitalens produktivitet. Han viste at i likevekt tilsvarer kapitalens grenseproduktivitet renten, som igjen tilsvarer husholdningenes eller investorenes tidspreferanserate. Fisher lanserte kvantitetsteorien, som sier at prisnivået multiplisert med aktivitetsnivået i økonomien, tilsvarer pengemengden multiplisert med pengenes omløpshastighet. Han var en av de første økonomene som skilte eksplisitt mellom nomiell rente og realrente. Fisher giftet seg inn i en rik familie, men tapte mye av formuen ved krakket på New York-børsen i 1929. Han er berømt for sitt utsagn få dager før krakket at aksjemarkedet nå har nådd et permanent høyt nivå. Brudd (bok). Brudd er ei bok av den norske forfatterinnen Karin Fossum. Boka ble utgitt første gang i 2006. Handling. Bokas hovedperson heter Alvar Eide, en middeladrende, beskjeden mann. Han arbeider i et kunstgalleri og er en fredelig borger. En kald dag om vinteren kommer en ung kvinnelig narkoman inn i galleriet. Alvar oppdager for første gang at han ikke har kontroll over tilværelsen. Han vil gjøre det som er best, men klarer ikke å få det til. Bokas forfatter er også selv en del av historien. Boka er ikke en krimroman som mange av Fossums tidligere bøker. Eurocopter EC-135. EC 135 er et to-motors sivilt helikopter produsert av Eurocopter Deutschland. Det er en av Europas ledende helikopter-typer til bruk for politi- og ambulanseflyvning, og brukes også til persontransport for f.eks. toppledere. Helikopteret leveres med mange forskjellige konfigurasjoner iht. brukernes ønsker. I den senere tiden har dette også blitt utrolig populært i USA og er i ferd med å ta over en del av markedet til det kjente Bell Helicopters. Arbeidet med å utvikle helikopteret ble startet av det tyske selskapet Messerschmitt-Bölkow-Blohm på 1980-tallet. Prosjektet ble etterhvert en del av Eurocopter, som oppstod på 1990-tallet. Modellen ble lansert i 1994. EC 135 er forberedt for NVG-operasjoner (Night Vision Goggles) som gjør arbeid i mørke enda sikrere. Innredningen gir forbedret arbeidsstilling, og ivaretar en sikker og ergonomisk riktig arbeidsplass. EC 135 krever vesentlig mindre vedlikehold enn mange andre helikoptre. Mens enkelte typer trenger 3,5 timer teknisk vedlikehold per fløyet time, trenger EC135P2 0,5 timer vedlikehold per flytime. Kabinen. EC 135 har en kompakt kabin, hvor alt er innenfor rekkevidde for besetningen. De behøver for eksempel ikke spenne seg løs for å jobbe med pasienter under ambulanseflyging. God tilgang til pasient vil for eksempel være veldig viktig når man skal transportere gravide kvinner. Inn- og utlasting er enkel, og det blir mindre vibrasjon og støy under transporten, noe som kommer både pasient og besetning til gode. Understellet. Understellet er av meier og ikke hjul, dette er en fordel for besetningen under utrykning. Meiene gjør det lettere å laste inn personer og utstyr når helikopteret ikke kan lande helt, og er en fordel ved operasjoner fra vann og isråker. Under slike operasjoner er det også bra at det ikke blåser så mye fra rotoren. Høyden fra bakken og opp til rotor gir sikrere arbeidsfelt, og er en stor fordel i snø og ulendt terreng. Sugar Ray Leonard. Ray Charles Leonard (født 17. mai 1956). En av verdens beste profesjonelle boksere på 1970- og 1980-tallet. Henrique Hilário. Henrique Hilário Meireles Alves Sampaio (født 21. oktober 1975) er en portugisisk målmann som kom til Chelsea sommeren 2006. Han kom gratis fra Portugal og ble regnet som Chelseas tredjevalg i mål. Etter at Chelseas to andre målmenn, Petr Čech og Carlo Cudicini ble skadet høsten 2006, måtte Hilario vokte buret for Chelsea. Han fikk 17 kamper for klubben i serien denne sesongen, men har ikke spilt seriekamper etter dette. Romantisk musikk. Romantisk musikk dominerete vestlig skapende tonekunst mellom ca. 1820 og 1910. Den tidlige romantiske perioden fulgte etter den wienerklassisistiske, representert ved komponister som Mozart, Haydn og den unge Beetoven. På 1900 tallet fikk vi modernistisk musikk. Romantikk som periodebetegnelse og typologisk begrep. Ordet romantikk tilsvarer engelsk "romantic" og fransk "romantique". Etymologisk går romantikk-begrepet tilbake på det det franske ordet "romance", som i høymiddelalderen betegnet en fortelling på ett av folkespråkene (eks. italiensk, fransk, spansk) i motsetning til fortellinger på latin. Fortellingene var gjerne populære, følelsesladde historier om ulykkelig, for ikke å si ulovlig, kjærlighet. Senere ble romantikk brukt som periodebegrep. Det omfattet tenkning, diktning, billedkunst og musikk. Hver kunstart opererer med noen 'romantiske' kjennetegn. Med tanke på musikk handler disse om form, stil, instrumentasjon, stoffvalg (med tilknytning natur, verdslig eller religiøs litteratur, billedkunst, folkemusikk osv.) og livsfølelse (drømmende, lengtende, fantasifull, følsom osv.). Jf. Romantikken. Romantikkbegrepet kan også anvendes "typologisk". Det vil si at det finnes romantisk musikk som ikke strengt tatt faller innenfor den perioden som kalles romantikk. Bakgrunn. Overgangen fra wienerklassisismen til romantikken skjedde gradvis, i motsetning til overgangen fra barokken til wienerklassisismen. Den tidlige romantiske musikk er kjennetegnet ved en kombinasjon av wienerklassise og romantiske trekk. Denne brytningstida varte i over 20 år. Deretter fulgte en høyromantisk periode. Et typisk eksempel er Carl Maria von Webers "Jegerbruden" (1821). Eksempler på andre høyromantiske komponister er Hector Berlioz, Robert Schumann og Frédéric Chopin. Høyromantikken ble avløst av nasjonalromantikk (eks. Edvard Grieg i Norge) og senromantikk (eks. Gustav Mahler). Musikalsk stilbegrep. Litterære romantiske ideér gjenspeiles tydelig i mye romantisk musikk. Webers operaer, Schuberts sanger, Berlioz' og Liszts programkomposisjoner er ved sitt litterære innhold overveiende romantiske. Mye musikk fra den romantiske epoken ble opplevd som klassisk. Dette på grunn av at det wienerklassiske formprinsippet dominerte og musikken kunne oppfattes ut i fra et tonalt fast formstrukturert mønster. Romantikken som stilkategori innebar bl.a. at tonaliteten ble frigjort og sluppet fri fra alle logiske mønster. Mange har fundert på om Beethovens musikk kan kalles romantisk i og med at hans musikk ikke var symmetrisk, men hadde dog en formskapende funksjon. Det blir konkludert med at hans sene verker med forbehold kan kalles for romantiske, til tross for at han på formens område hadde betydelige tilløp til utvidelser. Schuberts musikk derimot er bærer mye mer preg av romantikkens frie form. Musikkens hans er ikke i like stor grad underlagt den klassiske musikkens krav om enhetlig preg grunnet på tematiske og motiviske relasjoner. Epoker. Romantikken blir delt inn i tre epoker: tidlig romantikk, høyromantikk, senromantikk. Tidlig romantikk. I den tidlige romantikken hadde Schuberts solosang generell påvirkning på musikkstilen. Den generelle interesse for klangen som uttrykksmiddel ble delt av en rekke mindre komponister, som en reaksjon mot senklassisismens intrikate formdannelser. Romantikkens tidligste representanter står for en nybygging i stedet for oppbyggingsarbeid. Musikken baseres skjematisk på etablerte og kodifiserte konstruksjonsplaner, men det arbeides i hovedsak med nye problemer på det harmoniske plan. Spor av romantikk forekommer hos for eksempel Hummel, Dusík, Clementi, Cramer, Cherubini, Méhul, Field og Reicha. Sporene kommer tydeligst frem hos Spohr og i første rekke hos Weber. Innen operaen kom forbindelsen mellom musikk og diktning tydelig frem på grunn av at den nye stilretningen fant nye måter å belyse teksten musikalsk på. Barnes. Barnes er et forstadsområde i bydelen Richmond upon Thames i London. Det ligger omkring 9,5 km sørvest for Charing Cross, ved Themsen og med Hammersmith Bridge i den nordlige enden. Området har noen av de eldste og dyreste boligene i London, særlig i gaten The Terrace. Beliggenheten ved elven skjermer mot trafikk, og de store husene gjør det til et roligere alternativ til Kensington, Fulham og Chelsea for de som ønsker en eksklusiv bolig. I Castelnau, den nordlige delen av Barnes, ligger en kirke viet til Den hellige treenighet og et boligområde fra 1930-årene. Husene ble bygget av bydelsforvaltningen, og mange av dem er såkalte «Boot houses», bygget av selskapet Henry Boot. Husene oppfyller ikke moderne krav til bygningsstandard. For å kunne få lån med pant i huset er det nødvendig med nye yttervegger, hvilket har ført til at det er svært vanskelig for eierne å selge husene; de fleste har bodd der hele sitt liv. Ebenezer Cobb Morley skrev i 1860-årene de moderne reglene for fotball i sitt hjem i Barnes. Autograf. Autograf (fra gresk "autos", «selv» og "grafein", «å skrive») er en egenhendig nedskrevet tekst. Begrepet brukes i dagligtale mest om signaturer, navnetrekk med eller uten en hilsen, fra kjente personer. Det kan da også brukes om maskinproduserte signaturer, selv om disse strengt tatt ikke er egenhendig nedskrevet. Begrepet overlapper med holograf, som er et dokument der all tekst er skrevet med opphavspersonens hånd. En holograf er således alltid en autograf. Det finnes autografer som også inneholder maskinskrift eller en annen persons hånd, for eksempel der en person kun har signert dokumentet, eller der personen har tilføyd tekst for hånd til et dokument. Hele dokumentet er da ikke en autograf, kun det gjeldende avsnittet eller signaturen. Innen arkivering, forskning og omsetning knyttet til manuskripter skiller man mellom autografer, kopier og diktater. Autografer regnes som spesielt viktige, ettersom de ligger nærmest originalkilden, det vil si forfatteren. De har også gjerne en høyere salgsverdi enn kopier og diktater ettersom selve håndskriften har en verdi i seg selv som et klenodium; jo mer kjent forfatteren er, jo mer vil dette påvirke prisen. Den hyppigst forekommende typen autografer, utenom rene signaturer, er brev. Personlige brev er tradisjonelt skrevet for hånd, og er derfor også holografer. Putney. Putney er et område i Wandsworth i London. Det ligger omkring 8 km sørvest for Charing Cross, på sørbredden av Themsen. Fulham ligger på motsatt side av elven. I 1647 ble de såkalte Putneydebattene holdt i St Mary's Church. Representanter for New Model Army diskuterte der Englands konstitusjonelle fremtid. Roing. Siden andre halvdel av det 19. århundre har Putney vært et viktig sentrum for rosport i Storbritannia. Det er to historiske årsaker til dette. For det første betydde det økte antallet dampskip som seilte på Themsen at det ikke var lett å drive med fritidsroing i det sentrale London. Ved Putney var det langt mindre kommersiell trafikk enn lenger ned, mest fordi de mange pillarene på den opprinnelige Putney Bridge ikke lot større båter og skip komme gjennom. For det andre førte åpningen av London and South Western Railway fra Waterloo stasjon til Putney, og Metropolitan District Railways linje til Putney Bridge, til at det ble lett å komme seg til stedet. Mer enn tyve roklubber holder til ved Putney Embankment. Blant de største finner man London Rowing Club (som også er den eldste, etablert 1856), Thames Rowing Club, Imperial College Boat Club og Vest Rowing Club. En rekke OL- og Henley-vinnere har kommet fra en av Putney-klubbene. The Boat Race, konkurransen mellom University of Oxford og University of Cambridge, har startet i Putney siden 1845. Racet har siden 1856 vært en årviss foreteelse. Det er også flere andre viktige konkurranser som starter eller ender i Putney. Mortlake. Mortlake er et område i bydelen Richmond upon Thames i London. Det ligger ved Themsen, mellom Sheen og Barnes. Siden 1845 har mållinjen for The Boat Race, rokonkurransen mellom University of Oxford og University of Cambridge, vært i Mortlake. Det er også flere andre viktige rokonkurranser som starter eller ender der. Stedet er nevnt som en landsby i "Domesday Book" (1086). Herregården tilhørte erkebiskopen av Canterbury inntil Henrik VIIIs tid, da den ble overtatt av kronen. Opphavet til navnet er uklart. Den folkelige forklaringen om at det kommer av at det var en massegrav for pestofre der er ikke korrekt. Den mest sannsynlige forklaringen er at første ledd kommer fra navnet til en tidlig saksisk høvding, "Morta". Andre ledd, "lake", viste opprinnelig til en strekning med rennende vann og ikke en innsjø slik det er på moderne engelsk, og dette passer godt med beliggenheten ved Themsen. Landsbyen oppstod antagelig fordi stedet hadde svært godt laksefiske. Den mest kjente personen som kom fra Mortlake er John Dee, Elisabeth Is rådgiver. På den lokale kirkegården finner man graven til sir Richard Burton. Hebban olla vogala. quid expectamus nu(nc?). Abent omnes uolucres nidos inceptos nisi ego e tu. Hebban olla uogala nestas bigunnan hinase hi(c) (e)nda thu...uug...mb ada...e nu. Rectar celi nos exuadi ut dignare nos saluare Hebban olla vogala er tre ord fra en setning som i lengre tid var den eldste kjente gammelnederlandske. I 1932 fant Kenneth Sisam setningen på omslaget til et latinsk manuskript. Dokumentet, en interlineær kvasi-glosse fra abbediet i Rochester, befant seg i Bodleian Library i Oxford (ms.340 fol. 169v). Man anslår at teksten ble skrevet i det 11. århundres tredje kvartal. De fleste språkkyndige mener at teksten er skrevet på gammel-vestnederfrankisk, men det er uenighet rundt dette. Siden der setningen ble funnet. Se non è vero.... Det antas at verset ble til da en skribent som arbeidet med et manuskript ville teste en ny penn (= "probatio pennae", penneprøve) før han fortsatte med sitt egentlige arbeide. Skriveren skrev først verset på latin, og deretter oversettelsen i det man antar var hans eget språk. En undersøkelse som professor Frits van Oostrom ved universitetet i Utrecht gjorde i 2004 antyder at teksten er skrevet av en mann, men at språkbruken er en kvinnes. I følge undersøkelsen har teksten likhetstegn med spanske folkesanger som kvinner sang rundt den tiden da setningen ble skrevet. Uenighet. De fleste språkkyndige var inntil nylig enige om at språket i denne setningen var skrevet på en vestflamsk dialekt. Bakgrunnen for dette var at det kun er brukt sterke vokaler i setningen ("hebban" istedenfor "hebben"). I den latinske setningen står også "abent" istedenfor "habent". Dette er et typisk fenomen fra nåtiden i de fleste ingveoonske dialekter, og ikke bare i vestflamsk. Det er fremdeles ikke utelukket at skriveren kan ha vært en vestflamsk munk, men nylig har nye ideer kommet rundt dette. Den belgiske professoren Luc De Grauwe ved Universitetet i Gent mener at setningen er skrevet på gammelengelsk eller mer nøyaktig, en dialekt som ble brukt i det engelske grevskapet Kent (gammelkentsk). Ikke den eldste, men en av de eldste. I tidens løp har eldre skrifter med fullstendige tekster på gammelnederlandsk blitt funnet. Eksempler er Wachtendonckse Psalmen (fra midten av det 10. århundre), forskjellige setninger fra det 9., 8. og så langt tilbake som til det 6. århundre (i Lex Salica). Taktikk. Taktikk kommer fra gresk «taktike» og er opprinnelig militært vokabular i betydningen «å organisere og lede tropper». Militær taktikk er en egen lære og fagområde. I senere tid nyttes begrepet for å legge en plan for hvordan nå et bestemt mål. En taktikker er en person som utøver taktikk. Taktikk nyttes som begrep innen de områder som krever en planmessig fremgangsmåte for å nå et mål. I tillegg til det militære kan det være innen organisasjonsledelse og ulike spill og sport. Taktikk settes ofte i sammenheng med strategi. Carl von Clausewitz (1780–1831) definerte begrepene i boken «Vom Kriege» (Om Krig) slik: Strategi er «kunsten å utnytte et slag til å vinne en krig», og taktikk er «kunsten å utnytte troppene til å vinne et slag». Løst sagt kan det slåes fast at strategi er å gjøre de riktige tingene, mens taktikk er å gjøre tingene riktig. Slik vil strategi alltid være overordnet taktikk, siden et tiltak eller aktivitet som utføres på riktig måte, vil ikke gi måloppnåelse hvis det er feil tiltak eller aktivitet fra begynnelsen av. Kunstakademie Düsseldorf. Kunstakademie Düsseldorf er et tradisjonsrikt kunstakademi i Düsseldorf, hovedstaden i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Det ble grunnlagt i 1773 som kurfyrstelig-pfalzisk akademi for maler-, billedhugger- og bygningskunst. Etter at det kurfyrstelige billedgalleriet hadde blitt sendt til München under Napoleonskrigene, besluttet den prøyssiske regjeringen i 1819 å gjenåpne akademiet som kongelig prøyssisk kunstakademi. Den første direktøren var Peter von Cornelius. Under Wilhelm von Schadow utviklet akademiet seg til et av de mest anerkjente kunstakademier i Europa, og gav navn til Düsseldorf-skolen innen malerkunsten. En rekke kunstnere fra Skandinavia, Russland og USA har studert ved Kunstakademie Düsseldorf. Patrick Bloche. Patrick Bloche (født 4. juli 1956 i Neuilly-sur-Seine) er en fransk politiker. Han representerer Parti Socialiste. Bloche sitter i Frankrikes nasjonalforsamling, noe han har gjort siden 2002. Bloche representerer syvende distrikt i Paris. Fra 1995 til 2001 satt Bloche i bystyret i Paris. Christian Poncelet. Christian Poncelet (født 24. mars 1928 i Blaise) er en fransk politiker. Poncelet representerer partiet Union pour un Mouvement Populaire. Han har siden 1998 vært president i det franske senatet. Poncelet har tidligere vært ordfører i Remiremont. han har også vært leder i generalrådet for Vosges. Poncelet ble i 2000 hedret med storkors av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Benoît Hamon. Benoît Hamon (født 26. juni 1967) er en sosialistisk fransk politiker. Han representerer Parti Socialiste, og sitter i Europaparlamentet. I Europaparlamentet er han med i PES. Hamon grunnla den sosialistiske ungdomsorganisasjonen Mouvement des jeunes socialistes i 1993. Han ledet denne frem til 1995. Han ble deretter rådgiver for Lionel Jospin frem til 1997, da han gikk over til en stilling som rådgiver for arbeids- og solidaritetsminister Martine Aubry. Hamon var rådgiver for Aubry frem til 2000. I 2001 ble han valgt inn i bystyret i Brétigny-on-Barley, før han i 2004 ble valgt til Europaparlamentet. Hamon markerte seg som motstander av Traktaten om en forfatning for Europa. Hamon har stillingen som nasjonalsekretær i Parti socialiste. På europeisk nivå sitter Hamon i kommisjonen for økonomiske saker og pengepolitikk. Han er også nestleder i kommisjonen for relasjoner til USA. I november 2008 stilte Hamon som kandidat da sosialistpartiets medlemmer avholdt uravstemning for å velge partiets nye leder (og dermed sannsynligvis neste presidentkandidat). Han ble slått ut i første valgomgang, da både Martine Aubry (34,7 %) og Ségolène Royal (42,5 %) fikk flere stemmer enn Hamon (22,4 %). Jean-Luc Moudenc. Jean-Luc Moudenc (født 19. juli 1960 i Toulouse) er en konservativ fransk politiker. Han har vært borgermester i Toulouse siden 2004. Moudenc tilhører partiet Union pour un Mouvement Populaire. Moudenc er utdannet i samfunnsvitenskapelige fag fra Universitetet i Toulouse, og gikk ut i 1984. Etter studiene jobbet han som journalist, samtidig som han gikk inn i lokalpolitikken. Val Kilmer. Val Edward Kilmer (født 31. desember 1959 i San Fernando Valley i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller. Han ble kjent på midten av 1980-årene, etter å ha spilt i en rekke komedier, blant annet "Top Secret!" fra 1984 og deretter kult-klassikeren "Real Genius" fra "1985", og senere kassasuksesser som "Top Gun" og hovedrollen i "Willow". Utover på 1990-tallet fikk Kilmer-kritikernes respekt etter innsats i kvalitetsfilmer som i rollen som Jim Morrison i "The Doors", Doc Holliday i "Tombstone" fra 1993 og Batman i "Batman Forever" fra 1995. Utover på 2000-tallet har han spilt i roller i filmer som "The Salton Sea", "Spartan" og "Kiss Kiss, Bang Bang". Revisoren. "Revisoren" (russisk: "Ревизор") er et skuespill av den ukrainske forfatteren Nikolaj Gogol, oppført og trykt første gang i 1836. "Revisoren" er en komedie som setter menneskelige dårskaper og laster i grell belysning. Den har vist seg svært levedyktig på scenen gjennom skiftende historiske epoker, og kan den dag i dag bli overgivent morsomt på scenen, samtidig som det kritiske innholdet stadig virker relevant. 1. akt.. Borgermesteren i en provinsby får melding fra St. Petersburg om det skal komme en statlig revisor, og at han skal ankomme inkognito. Dette slår de fleste av byens øvrighetspersoner med skrekk, for alle som en har selvfølgelig sine svin på skogen, og er mer opptatt av å berike seg sjøl enn av det allmenne vel. Borgermesteren er den fremste i så måte. Nå gjelder det å pynte på fasaden i en fart: Sykehusdirektøren må sørge for at pasientene får rent tøy, og legen må skrive en seddel med sykdommens navn på hver pasient. Gåseoppdrettet som vaktmesteren har drevet i forstua til rettslokalet må flyttes, og klesvasken som har hengt til tørk i selve rettslokalet må ned. Politimesteren må utplassere de mest edruelige og best utseende konstablene på godt synlige steder i byen, slik at det ser ut som om ordensmakten fungerer. Dessuten må gatene feies og de innsatte i fengselet få sine matrasjoner. Midt i akten kommer de to farseaktige figurene Bobtsjinskij og Dobtsjinskij – som egentlig er godseiere i byen – stormende inn og forteller at revisoren alt er kommet; en fremmedkar med en tjener er blitt observert på vertshuset. Det oppstår alminnelig panikk i øvrigheten. I siste scene ser vi borgermesterens kone og datter henge ut av vinduet for å høre siste nytt. De preges av en umettelig nysgjerrighet på den fremmede som mannsperson og som et pust fra den store verden. Mor og datter er også hverandres rivaler når det gjelder å ta seg godt ut og vekke interesse hos mannfolkene. 2. akt. Handlinga flyttes til et rom på vertshuset, der den fremmede og tjeneren hans diskuterer hvordan de skal skaffe seg et måltid mat. Det viser seg at den fremmede slett ikke er revisor, men den ubetydelige statstjenestemannen Ivan Khlestakov, på gjennomreise fra Petersburg. Han er en dagdriver som lever på farens penger, som han spiller bort like fort som han får dem tilsendt. Nå er han på veg til faren i Saratov for å fornye kreditten, men har spilt bort reisepengene underveis og har stranda i provinsbyen. Så kommer stedets honoratiores i samla flokk med borgermesteren i spissen for å presentere seg og innby revisoren til å være byens gjest. Etter en del forvirring skjønner Khlestakov tegninga, og går inn i rollen som høyt respektert og fryktet statstjenestemann. Etter å ha fått et bedre måltid blir han invitert med på en besiktigelse av ulike offentlige institusjoner. 3. akt. Dobtsjinskij ankommer borgermesterens hus med beskjed om at ”revisoren” har mottatt tilbudet om å være husets gjest, og at alt må gjøres i stand. Mor og datter pumper Dobtsjinskij for opplysninger om den unge mannens utseende og væremåte, og begynner deretter å velge ut kjoler. Som husets gjest blir Khlestakov så grundig traktert at han begynner å dikte opp de villeste løgnhistorier om sin egen betydning i hovedstaden; han er en stor forfatter som skriver under flere kjente psevdonym, han er kamerat med Pusjkin, og han spiller whist med utenriksministeren. Til slutt må han geleides i seng, men har like fullt klart å spre enda mer ærefrykt omkring sin egen person. 4.akt. Alle i byen med en velbegrunna frykt for hva en revisjon vil avdekke, legger nå en felles plan for hvordan de skal berge skinnet. Hvis de bare kan få stukket til revisoren penger, vil de ha han på sin side. Bestikkelser har alltid vært et sikkert middel. I tur og orden får de foretrede for den bakfulle Khlestakov, som slett ikke viser seg uvillig til å ta imot et lån på noen hundre rubler fra hver av dem. Gavene får et slikt omfang at Khlestakovs jordnære tjener anbefaler herren å ta pengene og reise fra byen fortest mulig. Skysshester blir rekvirert, men først må Khlestakov skrive et brev til en venn i Petersburg og fortelle om de merkelige opplevelsene han har hatt i byen. Før han reiser, rekker han dessuten å fri til borgermesterens datter. 5. akt. Borgermesteren og kona er i lykkerus, nå som de skal få en av landets høyeste rangspersoner som svigersønn. De må selvfølgelig bosette seg i hovedstaden, der borgermesteren kan regne med å bli utnevnt til general med blått ordensbånd. Fra sin nye høyde tillater han seg nå å behandle de som måtte ha klagemål mot han, enda dårligere enn før, og lar alle krype og smiske for seg. Vendepunktet inntreffer når postmesteren – som har som vane å åpne alle interessante brev – kommer inn og refererer innholdet i Khlestakovs brev. Her får alle sitt pass påskrevet, og må nå tåle å høre brevet opplest. De involverte har knapt kommet seg av sjokket før en gendarm kommer inn med en kunngjøring om at en embetsmann på keiserlig befaling er ankommet fra St. Petersburg og ber om et møte med en gang. Siste scene skal spilles som et stumt tablå, der personene fryses i ulike stillinger av sjokk og vantro. ”I nesten halvannet minutt står den forsteinede gruppen i denne stillingen. Teppet faller. Tolkning. Revisoren er nyskapende både i russisk og europeisk dramatikk ved at det – til forskjell fra 1700-tallskomediene – ikke har noe fornuftens talerør blant de involverte personene. Det finnes ikke én positiv person; alle er enten bedragere eller selvbedragere – gjerne i kombinasjon. Eldre komedier inneholder som regel en kjærlighetsintrige som ender med ekteskap. Også denne er forvridd hos Gogol – Khlestakov har aldri til hensikt å gifte seg med Anna Andrejevna. Tolkningen av stykket har gjennom tidene stort sett gått i to retninger. Den ene retningen – som særlig dominerte i sovjetperioden – framholder stykkets samfunnskritiske tendens. Den legger vekt på hvordan Gogol her viser fram korrupsjonen og maktmisbruket i det russiske byråkratiet i tsartida. Den andre retningen vil se Revisoren som et stykke som henger ut menneskelige svakheter og dårskaper mer i sin alminnelighet. Noen forskere leser også en kristen symbolikk inn i stykket. Da representerer den ekte revisoren som kommer på slutten, den endelige dommen som alle mennesker en gang skal underkastes. I mellomtida har de da gitt etter for alle djevelens fristelser, representert ved den falske revisoren, Flere steder i teksten hentydes det da også til Khlestakov som en ren djevel. Revisoren virker på mange måter aktuelt også i dag, med sitt angrep på maktmisbruk og byråkrati, med sine overdrevne, men likevel slående karakterer og sine mange festlige opptrinn og replikker. Et tydelig alderdommelig trekk er imidlertid den utstrakte bruken av avsidesreplikker. Forfatteren har ikke makta å få dialogen til å bære hele det kompliserte dobbeltspillet, der personene ofte sier én ting og mener noe helt annet. Svært ofte må en del av replikken sies lavt og bortvendt, for at publikum skal forstå hva personene tenker, men ikke kan si høyt. Caroline Corr. Caroline Georgina Corr (født 17. mars 1973 i Dundalk, Irland) er medlem av den irske pop-rock gruppa The Corrs. Hun spiller for det meste trommer, perkusjon og bodhrán, men også piano I august 2002 giftet hun seg med sin mangeårige kjæreste, Frank Woods. Bryllupet fant sted i Spania. Siden da har paret fått tre barn. Caroline bor i Spania med familien sin. Othon Friesz. Othon Friesz hadde atelier i rue Notre-Dame-des Champs i Paris fra 1914 til 1949 Othon Friesz (født 6. februar 1879, død 10. januar 1949), fra Le Havre, var en fransk fauvistmaler. Hans slektninger var skipsbyggere og sjøkapteiner flere generasjoner bakover. På skolen ble han venn med Raoul Dufy. De gikk sammen på det lokale kunstakademi 1895-96 og dro til Paris, hvor de ble kjent med kretsen rundt Matisse (Albert Marquet og Georges Rouault, bl. a.), Da disse gjorde opprør mot akademikunsten slik Bonnat sto for den, ble han med i fauvistbevegelsen, og stilte ut bilder sammen med dem i 1907. Året etter dro han hjem til Normandie igjen. Han følte at hans røtter der ville bety noe for ham som maler, og endret stilen til en mere tradisjonell. Han startet malerskole i 1912, men ble innkalt til hæren 1914 og deltok i krigen til 1918. I 1919 kom han tilbake til Paris, hvor han ble til sin død, med bare korte turer til Toulon og Jurafjellene. Hans senere arbeider er mindre preget av livlige arabesker og lysende farger. Han malte mere likt det hans gamle lærer fra Le Havre hadde lært fra seg, med islett av inspirasjon fra idealer som Poussin, Chardin og Corot, med respekt for Cezannes tanker om logisk komposisjon, enkel fargetonalitet, soliditet og klart skille mellom flatene. Han kan også sies å ha en snev av noe barokt i strøkene som har gitt mere liv til landskaper, stilleben og figurkomposisjoner. Han er gravlagt i Cimetière du Montparnasse i Paris. Friesz, Othon Friesz, Othon Friesz, Othon Mulholland Drive. Mulholland Drive er en kjent vei i Los Angeles, California, oppkalt etter ingeniøren William Mulholland. En del av veien kalles også for "Mulholland Highway". Den hovedsakelige tofeltsveien følger åssiden på Santa Monica Mountains og Hollywood Hills og man har fra denne utsikt over Los Angeles og deler av San Fernando Valley. Musikk. Veien er nevnt i bl.a. Tom Pettys «Free Fallin'», R.E.M.s «Electrolite», Felix Da Housecats «Everyone Is Someone in L.A.», Razorlights «Los Angeles Waltz», Lamb of Gods «Forgotten (Lost Angels)», Frank Blacks «Ole Mulholland», og Poes «Hey Pretty». Bøker. Den franske filosofen Jean Baudrillard beskriver Mulholland Drive gjennom metaforen som en «entry point for extraterrestrials» i boken "America". Annet. Det er en attraksjon i Disneyland som heter «Mulholland Highway» (tidligere ble den kalt «Mulholland Madness»). I bilkjøringsspillet Street Rod II kan spilleren kjøre et løp som heter «Mullholland Drive», men dette er ikke en faktisk beskrivelse av denne veien, og endrer seg fra gang til gang. De skandinaviske fjellene. a> med de høyeste fjellene i Skandinavia De skandinaviske fjellene eller Kjølen (på svensk "Skanderna", "Fjällen" eller "Kölen") er fjellkjeden som går langs Den skandinaviske halvøy. Vestsiden av fjellene går bratt ned mot Nordsjøen og Norskehavet, og danner fjordene i Norge, mens de i nordøst heller slakt mot Sverige og Finland. I nord danner de grensen mellom Norge, Sverige og Finland, men er stort sett ikke mer enn åser i nærheten av Nordkapp. Fjellene er ikke veldig høye. Galdhøpiggen i Sør-Norge er det høyeste med 2 469 meter over havet. Den høyeste toppen i den nordlige del av Skandinavia er Kebnekaise med 2 106 meter over havet. Siden fjellene ligger såpass langt nord og får en jevn tilførsel av fuktighet fra vest, finnes det likevel mange ismarker og isbreer her. Mange av fjellene er også svært bratte, noe som gir dem et praktfullt og dramatisk utseende. Det skandinaviske fjellsystemet er geologisk knyttet til fjellene i Skottland og Irland, og på andre siden av Atlanterhavet med Appalachene i Nord-Amerika. Geologer mener at alle disse fjellene dannet en enkel fjellkjede på superkontinentet Pangaea. De nåværende fjellene er restene etter den Den kaledonske fjellkjede, som mange geologer mener er den største fjellkjeden gjennom historien. De høyeste fjellene i Skandinavia etter primærfaktor. Tabellen viser de ti fjellene i Skandinavia med høyest primærfaktor. Primærfaktor er et mål på hvor mye et fjell hever seg i forhold til terrenget omkring. Seks av de ti fjellene ligger i den nordlige del av Skandinavia, mens fire ligger i Sør-Norge. Åtte av fjellene ligger i Norge, mens to ligger i Sverige. Skandinaviske fjellene Skandinaviske fjellene Barry Nelson. Barry Nelson (født 16. april 1917, død 7. april 2007) var en amerikansk skuespiller av norsk herkomst; den første skuespiller som spilte Ian Flemings hemmelige agent James Bond i TV-versjonen av Casino Royale fra 1954. Ifølge folketellingene i 1920 og 1930, da Barrys familie var bosatt i Brooklyn, Alameda county, California, var Barry Nelsons foreldre Leif Nielsen og Betsy (Christopherson) Nielsen født i Norge og kom til USA rundt 1913. Caledonia Jazzband. Caledonia Jazzband sammen med Vestre Slidre sanglag og Sør-Aurdalkoret. Foran fra venstre er Eystein C. Husebye (trombone), Bjørn Olufsen (trommer) og Eyvind Ellingsen (banjo). Til venstre i bildet og med ryggen til er dirigent Jan Henrik Bakke. Caledonia Jazzband (etablert 1982 i Oslo) er en norsk jazzgruppe, bestående av Carl Petter Opsahl klarinett (initiativtaker), Eystein C. Husebye trombone, Eyvind Ellingsen gitar, banjo og sang, Håkon Gjesvik klaver, trekkspill, Christian Frank bass og Bjørn Olufsen trommer. Navnet kommer av en dansehall i New Orleans, hvorfra gruppens musikk også er inspirert. Besetningene ble æresmedlemmer av byen (1983) etter et av flere besøk. Gruppen har turnert de fleste av landets jazzfestivaler, såvel som Sverige (1983), Tsjekkia (1990) og Singapore (1986). Med komposisjonen "Red socks" har de også figurert på Norsktoppen. I Danmark finner man en suksessrik septett (1993–) med samme navn. Magne Landrø. Magne Landrø (født 24. august 1937 i Heimdal) er tredobbelt skytterkonge for Oslo Østre Skytterlag. Fra 1965 har han drevet eget firma som børsemaker og våpenforhandler på Lillestrøm. Landrø ble skytterkonge første gang under Landsskytterstevnet i Øverbygd i Målselv i 1961. Som en av få skyttere har han klart å kopiere bedriften to ganger. Neste gang var i 1976 i Alta, og siste gang i 1981 i Bodø. Finlands geografi. Finlands geografi er forskjellig sammenlignet med de andre nordiske landene. Finland ligger mellom Sverige, Russland og Norge, og havområdene Østersjøen, Bottenvika, Bottenhavet og Finskebukta. Etter Norge og Russland, er Finland det landet i Europa som strekker seg lengst nord. Det sørligste punktet i Finland er på 59 grader nord, og det nordligste ligger på 70 grader nord. Omtrent en fjerdedel av arealet og den nordligste tredjedelen av landet ligger nord for Polarsirkelen. Størrelse, grenser og geologi. Finland dekker et areal på 338 145 km², der 304 623 km² er landområder og 33 522 km² er innsjøer. Finland har en 586 km lang grense mot Sverige i vest, 729 km mot Norge i nord, og 1 313 km mot Russland i øst. I tillegg har Finland en maritim grense mot Estland. Finland har en kystlinje på rundt 1 126 km med mange viker og bukter, og utenfor kysten ligger det svært mange øyer. Isbreene under den siste istiden har vært den dominerende faktoren i utformingen av Finlands geografi. Da isbreene trakk seg tilbake for omtrent 10 000 år siden etterlot de morener, drumliner og rullesteinåser. Andre spor etter isbreene er de mange tusen innsjøene de var med å forme i den sørlige delen av landet. Kraften fra isbreene gravde ut bunnen av innsjøene og smeltevannet fylte dem. Siden isbreene strakk seg sørover, og senere trakk seg tilbake mot nord, er mange av innsjøane avlange med retning fra nordøst til sørvest. De to Salpausselkäryggene, som går parallelt med hverande omtrent 25 km fra kvarandre, er randmorener. På det høyeste strekker de seg 200 meter over havet, det høyeste punktet i Sør-Finland. Geografiske områder. Mange land i verden kan deles inn i adskilte geografiske områder, der visse fysiske trekk ofte dominerer stort over de andre. I Finland er de samme fysiske trekkene vanlig i alle de fire geografiske områdene som landet er delt inn i. De regionale forskjellene i Finland er derfor kombinasjonene av de fysiske egenskapene. På øyene utenfor Finland er stein og vann dominerende. Kystområdene i Finland består av store leirsletter der jordbruk spiller en viktig rolle. De indre innsjøområdene er dekket av store skoger, mens de nordlige områdene av landet er dekket av arktisk kratt. Finland har tusenvis av øyer og skjær, som strekker seg fra sørvestkysten og ut i Østersjøen. Her ligger blant annet de strategisk viktige øyene i Åland ved inngangen til Bottenhavet. Etter første verdenskrig la både Sverige og Finland krav på øyene, som kulturelt var mer svensk enn finsk. Av strategiske årsaker valgte likevel Folkeforbundet å gi Åland til Finland i 1921. Den viktigste årsaken for denne avgjørelsen var at øyene om vinteren er fysisk forbundet med Finland via det islagte havet, og at øyene derfor er svært viktig for forsvaret i landet. Disse skogdekte og bare steinøyene er dannet av landhevingen etter den siste istiden, og fortsetter ennå å stige opp av havet. Resten av landet fortsetter også med å stige opp av havet. Vekten av de massive isbreene trykte landet nedover, og selv i dag, flere tusen år siden de trakk seg tilbake, hever Finland seg. I sør og sørvest går denne prosessen sent, omtrent 25-30 cm hvert hundreår. Lenger nord i Österbotten-området, skjer landhevingen raskare, omtrent 80-90 cm hvert hundreår. Dette betyr også at Finland vokser med omtrent sju kvadratkilometer i året på grunn av landhevingen. Kystområdene i Finland består av brede leirsletter som strekker seg opp til 100 km innover i landet. Disse slettene heller sørover fra Salpausselkäryggene i Sør-Finland. Langs kysten av Bottenhavet og Bottenvika heller slettene sørvestover fra de høyereliggende områdene. Dette området benyttes til jordbruk og meieridrift. Det indre innsjøområdet er det største geografiske området i landet, og kanskje det flest utlendinger knytter til Finland. Området er avgrenset i sør av Salpausselkäryggene. Bak disse ryggene strekker det seg et nettverk av innsjøer med skogkledde åser innimellom. Dette landskapet fortsetter østover og strekker seg inn i Russland. Det er derfor ingen naturlige grenser mellom disse to landene. Siden det ikke finnes en definisjon på hva en innsjø er, og heller ingen prosedyre på hvordan man skal telle innsjøer, har det ikke vært mulig å fastslå nøyaktig hvor mange innsjøer det er i området. Det er i alle fall minst 55 000 innsjøer som er bredere enn 200 meter. Den største er Saimen, som med et areal på rundt 4 380 kvadratkilometer er den fjerde største innsjøen i Europa. Den dypeste innsjøen har en dybde på bare 100 meter, mens den gjennomsnittlige dybden til en finsk innsjø er 7 meter. Siden disse innsjøene er grunne inneholder de bare litt mer vann enn de årlige nedbørsmengdene i Finland. Det åslendte skoglandskapet er dominert av drumliner og lange bølgete rullesteinsåser, begge skapt av isbreene. Det finske høylandet strekker seg forbi Polarsirkelen. Den nordligste delen av dette området kalles Lappland. De høyeste områdene i Finland strekker seg over 1 000 meter, og er å finne i Kilpisjärvi-området i De skandinaviske fjellene. I sør består de høyereliggende områdene av bølgende åser, mens terrenget i nord er mer kupert. Det meste av det finske høylandet er ikke fjellkledd, men består av myrområder. De lengste elvene i Finland finner man i nord. Kemijoki har det største nettverket av sideelver. Lenger sør ligger Oulujoki. De fleste elvene munner ut i Bottenvika og Bottenhavet, men flere elver i nord og nordøst renner nordover gjennom Norge og Russland til Barentshavet. Klima. Med alle sine innsjøer har Finland nesten et maritimt klima, men de store luftmassene fra nabolandet Russland i øst er aldri langt borte. Både de høye breddegradene og Atlanterhavet gjør at det aldri blir særlig varmt om sommeren, og temperaturen går sjelden over 26 °C. Temperaturforskjellene mellom nord og sør er forholdsvis små, og varmerekorden i Lappland er like høy som i Helsingfors. Det går gjerne to-tre dager mellom hver regnbyge i snitt, og i sommermånedane er ikke tordenvær uvanlig, men det er også mye sol. Om høsten tar nedbøren seg litt opp, men høsten varer ikke særlig lenge, og regnet går raskt over til snø, spesielt i nord. Fra januar av klarer den kalde Sibirluften å holde Atlanterhavsluften borte, og Bottenvika og sjøene i Finland fryser til. Selv sørvestlige kystområder av Finland, som midtvinters ligger nærmest åpent hav, har omtrent de samme temperaturforholdene som Moskva om vinteren. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett, mens temperaturene sjelden kommer over frysepunktet. Kaldest er det i nord, og det snør lettere her. Snødekket er derimot dypare på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Lappland er det kaldeste området, selv om de fleste steder i Finland har vært under -30 °C. Våren er den tørreste tiden på året, med en god del sol. Snøen smelter fra nord til sør i løpet av april og mai, og temperaturen begynner å bli såpass høy at man ikke trenger tykke klær for å nyte solen utendørs. Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten, og i enkelte byer er det tåke opp til åtte dager i måneden. Om våren er det derimot færre tåkedager. Helsingfors har en årlig nedbørsnormal på 688 mm. Kysten. 1 126 km (unntatt øyer og viker) 6 nautiske mil (11 km) 200 m dyp eller til dyp som kan utnyttes 12 nautiske mil (22 km), 3 nautiske mil (6 km) i Finskebukta Miljø. Luftforurensning fra fabrikker og kraftverk medvirker til sur nedbør. Vannforurensning fra industrielt avfall og brukskjemikalier. Urbanisering truer dyrelivet. Luftforurensning, Miljøvernsavtalar for Antarktisk, biologisk mangfold, klimaendringer, ørkenspredning, utryddingstruede dyrearter, miljømodifisering, miljøfarlig avfall, sjørett, marin dumping, bevaring av marint liv, forbud mot atomprøvesprengninger, vern av ozonlaget, skipsforurensning, tropisk tømmer, våtmarksområder, hvalfangst. Luftforurensning ved vedvarende organiske stoffer, Kyoto-avtalen. Kuldebølger om vinteren kan være farlig om man ikke er forberedt. Helsingfors er den nordligste hovedstaden på det europeiske kontinentet. Ankerhåndteringsskip. Ankerhåndteringsskip (engelsk: "Anchor Handling Tug Supply (AHTS) vessel") er en skipstype som er utstyrt med flere svært kraftig vinsjer som kan taue og ankre opp oljeplattformer og ellers fungere som forsyningsskip. AHTS er mer avanserte og er tyngre enn PSV (Platform Supply Vessel). Noen av de største ankerhåndtererne kan Dra så mye som 400 tonn bare med propellene Per dags dato er det K-line sin KL Saltfjord som er nordsjøens sterkeste med 397 tonn BP (bollardpull) med vinsjpakke fra Brattvaag som har 600 tonn som kapasitet Strupemikrofon. En strupemikrofon er en type mikrofon som plukker opp lyd direkte gjennom sensorer i kontakt med halsen. På grunn av denne formen er den i stand til å plukke opp tale i larmende miljøer som på en motorsykkel eller i en nattklubb der andre typer mikrofoner ikke ville fungere tilfredsstillende fordi talen ville drukne i bakgrunnsstøy. Denne type mikrofon er også i stand til å plukke opp hvisking og fungerer derfor godt i omgivelser hvor man må være stille mens man kommuniserer med andre på avstand, slik som under fordekte militære operasjoner. Original Equipment Manufacturer. Original Equipment Manufacturer (OEM) refererer til en situasjon hvor et selskap produserer en vare for så å selge denne til et annet selskap, som igjen selger dette produktet under egen merkevare. OEM refererer til det selskapet som produserer produktet. OEM er en svært vanlig produksjonsform innen forbrukerelektronikk, og blant asiatiske selskaper finner vi de største OEM-leverandørene. De store distributørene av hjemmeelektronikk har blitt flittige kjøper av OEM-produkter, og i dag kan man ofte finne OEM-produkter som egen merkevare i butikkhyllene. Det er ikke bare distributørene som benytter seg av OEM-leverandører, man kan også finne dette blant de aller største merkene innen telekom, IT og forbrukerelektronikk. Sande stasjon. Sande stasjon er en jernbanestasjon på Vestfoldbanen beliggende i Sande kommune i Vestfold fylke. Den første stasjonen ble åpnet i 1881 i forbindelse med åpningen av Vestfoldbanen. Det ble tatt i bruk et eksisterende hus som stasjonsbygning ved åpningen. Da den nye parsellen av Vestfoldbanen gjennom nordre Vestfold ble åpnet i 2001 fikk Sande en ny stasjon. Kemi älv. Kveldsstemning i nærheten av Rovaniemi Kemi älv (finsk: "Kemijoki") er den lengste elven i Finland med en lengde på 550 km. Den renner gjennom innsjøen Kemiträsk (Kemijärvi) og byen Rovaniemi før den munner ut i Bottenvika ved Kemi, litt øst for grensen mot Sverige. Ved innsjøen Kemiträsk (Kemijärvi) får Kemi-elva tilsig av sideelva Kitinen, som kommer fra nord med opphav i innsjøen Lokkaträsk (Lokkajärvi). Også Kitinen er utbygd, med ialt 7 mindre kraftverk. Ved Rovaniemi renner sideelva Ounasjoki sammen med Kemijoki. Regulering. Det første vannkraftverket langs Kemi älv ble bygget i 1946 ved Isohaara. Så langt er det bygget 15 vannkraftverk langs elven. Kraftverkene er eid av Kemijoki Oy og Pohjolan Voima Oy, og yter totalt 1.058 MW effekt. I 2003 produserte kraftverkene totalt 4,3 TWh, som er omtrent 34,5 % av den totale vannkraftproduksjonen i Finland. I 2010 var produksjonen 4,63 TWh, noe lavere enn i toppårene 2008-2009. Ounasjoki. Ounasjoki er en elv i Lappland i Finland, og en av sideelvene til Kemijoki. Den har sitt utspring ved Ounasjärvi sør for tettstedet Hetta i Enontekis, og renner nesten rett østover. Ved Ounastunturi-fjellet svinger den sørøstover mot Rovaniemi, der den munner ut i elven Kemijoki. Rovaniemi. Rovaniemi (nordsamisk: "Roavvenjárga") er en by som er administrasjonssenter og handelssenter i landskapet Lappland nord i Finland. Byen ligger nær polarsirkelen, mellom fjellene Ounasvaara og Korkalovaara, der elvene Kemijoki og Ounasjoki møtes. Byen og den omkringliggende landkommunen, Rovaniemen maalaiskunta, ble slått sammen 1. januar 2006. Den nye kommunen har et areal på 8 016 km² og 58 206 innbyggere (pr.28.2.2007). Den tidligere bykommunen Rovaniemi var før sammenslåingen på 374 km² og hadde 35 298 innbyggere. Rovaniemi huser blant annet Lapplands universitet, Finlands nordligste universitet. Kunstnerisk leder i Kunstnernes Hus fra 1. desember 2007, Maaretta Jaukkuri, er født i Rovaniemi. Aluminiumsilikat. Aluminiumsilikat har den kjemiske formelen Al2SiO5. Det har en tetthet på 2.8 til 2.9 g/cm³, hardhet på 1-2, og en ortorhombisk krystallografi. Disse har alle den samme kjemiske sammensetningen, men er polymorfe, da de har forskjellige krystallstrukturer. Landhevning. Landhevning er en heving av jordskorpen i forhold til havnivået. I områder som var dekket av innlandsis under istiden, blant annet Norden og Canada, får man postglasial landhevning. I andre områder, der jordskorpeplatene møtes, får man tektonisk landhevning. Bevegelsene til jordskorpen kalles "isostasi". Nivået til havoverflaten relativt til jordoverflaten blir også påvirket av endringer i det totale volumet av vann i verdenshavene. Dette blir kalt "eustasi". Postglasial landhevning. På slutten av den siste istiden var deler av Nord-Europa og Nord-Amerika dekket av et opp til tre km tykt islag. Isen presset, på grunn av tyngden, jordskorpen ned i mantelen. Når isen smeltet, begynte landet å stige igjen. På grunn av at jordmantelen har høy viskositet tar denne prosessen tusenvis av år. I perioden rett etter istiden hevet landet seg opp mot 8 cm/år. Denne fasen pågikk i ca 2000 år da isen ble tynnere og gradvis trakk seg tilbake. Da isen hadde forsvunnet, minsket landhevningen til ca 25 mm/år, og avtok siden eksponensielt. Man regner med at landhevningen kommer til å fortsette i ca 10 000 år til. Der landhevningen i dag er størst kan minst 50 m landhevning gjenstå. Nye undersøkelser viser at den største landhevningen i Norge skjer fra de østre deler av Østlandet til Trøndelag. Også omkring indre del av Oslofjorden er landhevingen markant. Her stiger landet med fire mm/år. Den minste landhevningen i Norge er på Sørvestlandet der det er litt negativ landhevning. I Sverige er landhevningen aller størst i Norrland og spesielt i Ångermanland ("Höga kusten"), der landet stiger med 8 mm/år. Nåværende maksimum ligger et sted i nordre Bottenvika og er på cirka ni mm/år. I Mälardalen og i Oslo er landhevningen cirka fire mm per år, mens det i Skåne og på Jæren er en landsenking på 0–1 mm/år. På 1900-tallet steg samtidig havoverflaten med ca en mm/år, og derfor er den virkelige landhevningen i dag større enn den synlige. Oppdagelsen. Denne effekten var så merkbar i Sverige at man på syttenhundretallet trodde at det som skjedde var en "vannminskning". På initiativ fra Anders Celsius ble det hugget inn et antall merker i bergvegger rundt om i Sverige. Ved hjelp av disse kunne man alt i 1765 se at det ikke var en vannminkning men en ujevn landhevning. Årsaken til landhevningen var likevel ukjent til skotten Thomas Jamiesson i 1865 satte den i sammenheng med istiden som man hadde oppdaget i 1837. Først etter at Gerard de Geer undersøkte gamle strandlinjer ble teorien allment akseptert. Dette var i 1890. Marin grense. Et steds marine grense forteller hvor høyt havet maksimalt har stått over dagens nivå. Isbreen var tykkest over Bottenvika og de nærmeste omgivelser, derfor er også dette området med høyest marin grense i Norden. Ved Ångermanland i Sverige ligger for eksempel den marin grense på ca 300 m. I Osloområdet er den marine grense på 220 meter, mens den på Lista bare på åtte meter. Gode jordbruksarealer. En konsekvens av landhevningen er at tidligere havbunn heves opp av havet og blir tilgjengelige som jordbruksarealer. Havbunnen i nordiske farvann er dekket av marin leire som for en stor del er avsatt under siste istid. Slik havbunn blir fruktbar jord som gir godt grunnlag for moderne jordbruk. Noen av de beste jordbruksarealene i Norden ligger på slike arealer. Rasfarlig kvikkleire. Marin leire inneholder salt, og saltet bidrar til å gjøre leira stabil. Når arealene heves kan arealene utvikles med raviner, saltet vaskes ut og leira blir utstabil kvikkleire. Slike arealer er utsatt for ras. I Norge har flere bygder i Trøndelag og Østfold vært utsatt for store ras, bl.a. Verdal, og Rissa og Trøgstad. Landskapsendringer. Landhevningen har hatt stor betydning for utvikling av kystlandskapene i Norden. De er stadig i endring. Innsjøen Mälaren var tidligere en vik i Østersjøen, men på grunn av landhevningen ble den kuttet av av for omtrent 1000 år siden, noe som gjorde at at byen Stockholm ble grunnlagt på midten av 1200-tallet. Mange havner rundt Østersjøen, blant annet Östhammar og Torneå, har blitt flyttet en eller flere ganger da havnene ble for grunne. Fordi landhevningen vil pågå enda 10 000 år vil store endringer skje også i fremtiden, f.eks. vil Bottenvika bli en innsjø. En annen konsekvens er at innsjøers størrelse blir forandret. I Sverige tipper landet stadig mer mot sør, og dermed kommer vann med avløp i sør til å krympe mens vann med avløp i nord vokser. Et eksempel er Vättern. Der stiger vannet høyere i sør ved Jönköping. Effekten merkes bare for vatn med stor utstrekning i nord-sørlig retning. I Storbritannia var Skottland, men ikke søndre England dekket av isen. I dag er der derfor en landsenking i Sør-England som øker risikoen for oversvømmelser av havet, spesielt i områdene ved de nedre delene av elven Themsen. I kombinasjon med klimaforandringer kan dette føre til at Londons flomvern (Thames Barrier) kommer til å bli underdimensjonert allerede etter år 2030. De store sjøene i Nord-Amerika ligger stort sett på «vippelinjen» mellom land som blir hevet og senket. Øvresjøen var tidligere del av en mye større sjø sammen med Lake Michigan og Lake Huron, men landhevningen delte opp sjøene for 2100 år siden. I dag skjer en landsenkning ved sørkysten av sjøene og landhevning ved nordkysten. Christer Mjåset. Christer Mjåset (født 18. april 1973), er en norsk lege og forfatter. Han debuterte i 2003 med novellesamlingen "En dans der veien slutter". Hans tre siste bøker, novellesamlingen "Verdens eldste mann er død" 2005 og romanene "Legen som visste for mye" 2008 og "Hvite ravner" 2012, har hentet sitt tema fra legers hverdag i helsevesenet. Mjåset er for tiden under utdanning som nevrokirurg ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet. Hamremoen. Hamremoen er en gård i Krødsherad kommune i Buskerud fylke. Hamremoen brukes også som betegnelse på Hamremokrysset, der fylkesvei 280 møter riksvei 7 fra Hønefoss mot Hallingdal og Bergen. Øst for Hamremoen ligger Holleia og i sørvest Krøderen TV 4. TV4 er den største reklamefinansierte TV-kanalen i Sverige. Den ble startet 15. september 1990. Dagen etter starten skrev svenske Expressen: «"Lägg ned TV4 – om det inte blir bättre!"», etter at kanalen hadde hatt flere tekniske problemer i løpet av premierekvelden. I starten ble kanalen kun kringkastet via satellitt, men i 1992 startet kanalen også sendinger i det svenske analoge bakkenettet. I 1999 startet de også sendinger i det digitale bakkenettet i Sverige. I 1994 ble TV4 den fjernsynskanalen i Sverige med flest seere, og var det frem til 2001. De to kanalene Sveriges Television (SVT) hadde på det tidspunktet mistet flere og flere seere. Men i 2001 la SVT om sendeplanene for SVT 1 og SVT 2, med blant annet flyttinga av programmer fra den ene kanalen til den andre. Etter at de gjennomførte dette i 2001 har SVT 1 hatt like mange seere som TV4. Ukrainas geografi. Ukraina er det nest største landet i Europa. Det har en strategisk plassering i Øst-Europa, med grense til Svartehavet i sør, Polen, Slovakia og Ungarn i vest, Hviterussland i nord, Moldova og Romania i sørvest og Russland i øst. Grensen mot Russland går gjennom Azovhavet. Den nordlige delen av Karpatene, med den høyeste toppen Hoverla på 2 061 m, strekker seg inn i Ukraina i vest, men mesteparten av landskapet består av grøderike sletter eller stepper og høysletter. Gjennom disse renner elver som Dnipro, Sivers'kyj Donets', Dnistro og den sørlige Buh, som alle renner ut i Svartehavet ("Чорне море") eller det mindre Azovhavet ("Азовське море"). I sørvest danner Donau-deltaet (ukrainsk: Дунай, "Dunaj") grensen mot Romania. Klima. Utsikt over L'viv, hovedbyen i vest-Ukraina Ukraina har for det meste et kontinentalklima og temperaturforhold som gir gode vekstvilkår for korn. Selv i Kiev, som ligger helt i nord, har man normal maksiumumstemperatur på 22ºC eller høyere gjennom hele sommeren. Ukraina får vanligvis nok regn- og tordenbyger om sommeren til at jordbruket får nok vann, men tørke kan av og til være et problem. Solen er sjelden langt borte om sommeren, og både våren og høsten får en del sol med færre byger enn på sommeren. I november setter vinteren inn. Snødekket ligger vanligvis på bakken i månedsvis, og elvene er ofte islagt fra begynnelsen av desember til mars. Det kan forekomme kortere mildværsperioder med temperaturer over 0ºC, men også kuldeperioder med temperaturer godt under -20ºC. Middeltemperaturen i kaldeste måned er ca. -2,5 ºC i Odessa og -5 ºC i Kiev (-4 ºC i Oslo, til sammenligning). Krim, som strekker seg ut i Svartehavet i sør, er omtrent 5ºC varmere om vinteren, men også her kan det være lange perioder med snø. Sommeren er også litt varmere her enn i Kiev, og kysten helt sør, inkludert Jalta, har et tilnærmet middelhavsklima. Her er det mer kjølig enn kaldt om vinteren, men med litt mer nedbør enn resten av Krimhalvøya, med 1050 mm som årlig gjennomsnitt i Jalta. Snø er derimot sjelden her. Om sommeren kan været være nokså trykkende, og temperaturene holder seg stort sett mellom 20ºC og 27ºC gjennom døgnet. De sørvestlige områdene av Ukraina, med blant annet Odessa, ligger i le for Karpatene i vest og har forholdsvis tørre forhold, med en årsnedbør på vel 400 mm i Odessa. Vestavinden kan her avløse den iskalde nordøstlige vinden fra Russland om vinteren, og temperaturene kan variere en god del fra dag til dag. Global oppvarming har bidratt til mildere vintre også i Ukraina. Miljø. Utilstrekkelig tilgang på rent vann, luft- og vannforurensning, strålingsfare i nordøst etter Tsjernobylulykken i 1986. luftforurensning, biologisk mangfold, klimaendringer, utrydningstruede dyrearter, miljømidifikasjoner, miljøfarlig avfall, marin dumping, forbud mot atomprøvesprengninger, skipsforurensning, beskyttelse av ozonlaget Dyreliv. Ukraina tilhører den palearktiske region. Landfaunaen er typisk for den østeuropeiske steppen, men er naturligvis preget av menneskeskapte påvirkninger. Av fugler er rovfuglene godt representert, i den grad bestandene ikke er desimert pga. jakt, miljøgifter eller fordi levestedene er ødelagt. Vassdragene – særlig elvemunningene og våtmarkene – huser et mangfold av ender, måker, vadere, riksefugl osv. Dette gjelder ikke minst deler av Pripjattmyrene, som ligger på begge sider av grensen mot Hviterussland – og nordvest for Tsjernobyl. Myndighetene fant ut at disse områdene var farlige for mennesker, og så ble de like godt fredet. Våtmarkene, i den grad de ikke fryser til, er også vinterkvarterer for trekkfugler nordfra. En del ukrainske trekkfugler overvintrer på Krim. De store, stilleflytende elvene har en rik fauna av ferskvannsfisk. Når Svartehavet periodevis har vært en veldig innsjø, har disse fiskene lett kunnet spre seg fra elv til elv – det samme kan fortsatt fisk som tåler brakkvann og fisk som går fra Svartehavet opp i elvene for å gyte. Til de siste hører støren og dens slektninger beluga (husblas-stør, hus) og sterlet (noe tilsvarende laks og sjøørret hos oss). Støren finnes således i alle svartehavselvene, men er nå blitt sjeldne pga. forurensninger og overfiske. Siden 1960-årene har en drevet oppdrett av stør. Karpefisk – både karpen selv og dens mange slektninger – er godt representert i de ukrainske vassdrag. Ikke bare er artsrikdommen stor; ofte blir individer av samme art betydelig større enn f.eks. i Norge. Dette, og mangelen på f.eks. sild og «edle» fiskeslag som laks og ørret, har bidratt til at karpefisk – og ikke bare karpen selv – er mye brukt som matfisk. I Dnepr er det tatt en malle (en slektning av karpefiskene) på 5 m og 306 kg (Muus & Dahlstrøm 1968), som skal være Europas største registrerte «rene» ferskvannsfisk (stør og beluga kan bli større, men vokser jo opp i havet). Laksefisk forekommer knapt i lavlandet, og heller ikke i Svartehavet Se også. Bent J. Muus og Preben Dahlstrøm 1968. Europas ferskvannsfisk. Norsk utgave ved Kjell W. Jensen. Gyldendal Norsk Forlag. Romfart (tidsskrift). Romfart er et medlemsblad som utgis av Norsk Astronautisk Forening. Bladet ble startet i 1971, under navnet "Nytt om Romfart", før det skiftet navn i 2001. Romfart kommer ut fire ganger i året og omhandler norsk og internasjonal romvirksomhet. Romfart kommer også i epostutgaven eRomfart samt nyhetsbulletinen Romfart Ekspress. Utgave nr. 150 ble utgitt våren 2009. Bladets redaktører siden 1980 inkluderer Ragnar Thorbjørnsen, Erik Tronstad, Per Olav Sanner, Tore Sivert Johnsen, Øyvind Guldbrandsen og Per Arne Marthinsen. Pr. 2010 blir eRomfart skrevet av Erik Tronstad, som også er ansvarlig for nettstedet til foreningen. Redaktør for Romfart Ekspress har siden 1980 velselvis vært Ragnar Thorbjørnsen og Øyvind Guldbrandsen. Gjerløw. Navnene Gjerløw og Gjerløv kan komme fra gården Gjerlå (Gjerlaug) i Aurland i Sogn og Fjordane, gården Gjerla (Gjerløv) i Stokke i Vestfold, Gjerlaug i Furnes i Hedmark eller Gjerlu i Løten i Hedmark. Andre skrivemåter av navnet er: "Gierloe", "Gierloff", "Gierlouff", "Gierloug", "Gierlow", "Gierløff", "Gierløv", "Giørlaugh", "Gierlof", "Gjerlov", og "Jeerluf". Navnet er hovedsakelig brukt som etternavn, men er også kjent brukt som fornavn. Det var i 2007 cirka 200 personer i Norge med etternavnet "Gjerløw" og ca 20 med "Gjerløv". I Danmark var det i 2007 cirka 180 personer med etternavnet "Gjerløv" og ca 20 med navnet "Gjerløw". Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. «Dannebrog». «Dannebrog» er Danmarks kongeskip, det ble bygget ved Orlogsværftet i København og sjøsatt 1932, som avløser for det forrige kongeskipet, hjuldamperen «Dannebrog» fra 1879, som seilte for Kong Christian X og Dronning Alexandrine inntil 1931. Skipet er tegnet av N. K. Nielsen. Kongeskipet har hett "«Dannebrog»" siden 1912, og to forskjellige skip har hatt navnet. Skibet ble døpt av dronning Alexandrine i 1931 og tjener nå som offisiell og privat residens for regentparet samt medlemmer av den danske, kongelige familie når de er på sommertokt i hjemlige farvann eller på offisielt besøk i utlandet. Kongeskipet «Dannebrog» er en selvstendig kommando som administreres av Dronningens Jagtkaptein, som er medlem av Dronningens hoffstab. «Dannebrogs» besetning består av ni offiserer, syv sersjanter og 36 vernepliktige, som er spesielt utvalgt fra marinen. Siden 1932 har skipet tilbakelagt over 300 000 nautiske mil og besøkt mesteparten av havnene i Danmark, Grønland og Færøyene samt mange europeiske og oversjøiske havner. Om våren når Regentparet innleder sesongen og går ombord i kongeskipet «Dannebrog», som ligger ved bøye 1 i København havn, avfyres det salutt fra Batteri Sixtus. Kongeskipet tar del i farvannsovervåkning og sjøredningstjenesten når det er til sjøs. Hardhet (vann). Hardt vann skyldes hovedsakelig høy konsentrasjon av kalsium (Ca) og magnesium (Mg). I Norge har vi lite hardt vann, men det forekommer i enkelte grunnvannskilder. I Nordland, Troms og Finnmark og i en del av Østlandsområdet finnes kalkrik berggrunn, og grunnvannet i slike områder kan være hardt og alkalisk. Kalking av sure vassdrag, utløsning av kalk fra sementbaserte vannledninger eller bruk av kalk i vannbehandlingen kan også gi et visst bidrag, men problemer oppstår normalt bare der man bruker grunnvann fra kalkholdig berggrunn. Nordmenn opplever ofte vannet som «hardt» ved lavere konsentrasjoner enn folk sørover i Europa, der det brukes atskillig mer grunnvann. Norske vannverk oppgir hardhet i tyske hardhetsgrader (°dH) eller milligram kalsium per liter (mg Ca/l). Forskjell på bløtt og hardt vann. I hardt vann er det mye kalsium og magnesium som gir et gråhvitt belegg på glass, kjeler, i kaffetraktere, vaskemaskiner og oppvaskmaskiner. Belegget kalles kjelstein og består av kalsiumkarbonat (CaCO3). Slike avleiringer kan føre til energitap og skade på elektriske varmeelementer. Ved vasking vil man dessuten oppleve at såpe skummer dårlig og man vil normalt forsøke å kompensere med å bruke mer såpe. I bløtt vann er det mindre kalsium og magnesium. Såpe og rengjøringsmidler skummer bedre og blir også mer effektivt. Kalsium. I drikkevannsforskriften er det ikke satt krav til innholdet av kalsium, da det ikke er registrert negative helseeffekter av kalsium i drikkevannet. Epidemiologiske undersøkelser fra flere land indikerer tvert i mot en positiv sammenheng mellom vannets hardhetsgrad og dødeligheten av hjerte-karsykdommer. Undersøkelser kan tyde på at i områder med hardt vann er befolkningen mindre utsatt for slike sykdommer enn i områder med bløtt vann. Man har ikke kjennskap til hvilke stoffer som i realiteten virker inn. Kalsium har videre positiv effekt da kalsiumholdig vann er mindre korrosivt, og mange vannverk tilsetter kalk til drikkevannet for bl.a. å redusere korrosjon på ledningsnettet. Bruksmessige problemer blir særlig merkbare når kalsiuminnholdet overstiger 25 mg Ca/l og problemene øker ettersom hardheten øker. Høy hardhet forårsaker redusert vaskeeffekt på grunn av utfelling av uløselig kalksåpe. Videre kan det ved oppvarming av vannet skje utfelling av kjelstein (kalsiumkarbonat, CaCO3). Dette vil igjen kunne forårsake skade på elektriske varmeelementer. Problemer med manglende såpeskumming vil oppstå ved lavere hardhet i Norge enn i en rekke andre europeiske land. Det skyldes at kalsium i Norge er «bundet til» karbonat, mens i de andre landene er kalsium hovedsakelig «bundet til» klorid og sulfat. Et optimalt innhold av kalsium vil normalt ligge mellom 15-25 mg Ca/l. I dette området vil ikke de bruksmessige problemene være vesentlige, samtidig som andre hensyn, som å begrense korrosjonsproblemer blir ivaretatt Magnesium. I drikkevannsforskriften er det heller ikke satt krav til innholdet av magnesium i drikkevann, da magnesiuminnholdet i norsk drikkevann sjelden når over 10 mg/l og ikke er forbundet med negative helsemessige problemer. Når Vannverkene oppgir milligram kalsium per liter (mg Ca/l) er milligram magnesium per liter (mg Mg/l) inkludert i verdien Enheter og omregningsfaktorer. Vannverkene oppgir tyske hardhetsgrader, milligram kalsium per liter (mg Ca/l) eller om vannet er «bløtt», «middels hardt» etc. Sammenhengen mellom hardhetsklasser, innhold av kalsium (mg Ca/l) og tyske hardhetsgrader (°dH) Vær oppmerksom på at bruksmessige problemer blir særlig merkbare når kalsiuminnholdet overstiger 25 mg Ca/l. Det er innenfor definisjonen av "bløtt vann". Tyske hardhetsgrader, °dH som er forkortelse for "grad deutscher H'"ärte. Enkelte ganger forkortet til bare °d eller internasjonalt "dGH" (Degrees of General Hardness). Engelske hardhetsgrader er forkortet til "°e" eller "°eH" og franske til TH eller °f". SI-systemet måler milli mol per liter (mmol/l) jordalkalie-ioner. Denne enheten blir nå brukt av flere internasjonalt og vil trolig på sikt erstatte alle de andre enhetene. Hardt vann i andre land. Verdier for andre land er tatt fra Wikipedia. "Engelsk" kan representere flere land. "Oppvaskmaskin" viser inndelingen for en tilfeldig valgt maskin. Se din egen bruksanvisning. "Vaskemaskiner" følger den nye tyske inndelingen fra 2007. "Tiltaksgrenser": Det grønne området viser optimal hardhet. Her er det positive effekter for folkehelsen samtidig med at det er ingen negative effekter på elektrisk- og vannbehandlingsutstyr. I det blå området bør du iverksette tiltak. Det står bruksanvisning på vaskemiddelpakken. Nesten ingen har med verdier for det hvite området. Det er her du kan spare vaskemiddel. Vask smart. Dosering av vaskemiddel er avhengig av flere faktorer: hvor skittent det er, vanntemperatur, mengde som skal vaskes og "vannhardhet". Vi bruker en standard «vask» og ser hvordan vannhardhet påvirker resultatet. Les maskinens bruksanvisning og doseringsforslag som står på vaskemiddelpakken. De råd som er gitt nedenfor er tatt fra to tilfeldig valgte maskiner. Vann med hardhet mindre enn 4 °dH (28,6 mg Ca/l). Kalkbindere benyttes for å forhindre at visse mineraler som finnes i hardt vann skal forstyrre vaskeeffekten. To vanlige kalkbindere er fosfat og zeolitt. Bruker du for mye blir skitt og kalk igjen og kan skade vaskemaskinen, det vil også skumme mye og det blir vanskeligere for maskinen å skylle vasken skikkelig. De fleste i Norge har meget bløtt vann. Dette øker effekten av vaskemidlet. Produsentene av vaskemidler oppgir gjerne middelverdier på pakkene. Prøv med det halve av anbefalingen på pakken ved normelvask. Når du har funnet riktig dosering kan du øke noe ved meget skitten vask. Vær nøye med å dosere riktig. Hvis du har feil dosering blir vasken ikke ren. På et vaskemiddel står det: Anbefalt dosering for bløtt vann er 16 ml. Fra tabellen er bløtt vann mellom 2,1 og 4,9 °dH, middelverdien er 3,5 °dH. Hvis ditt vannverk leverer vann med hardhet opp til 1,7 °dH kan dosering halveres til 8 ml. Prøv deg fram til du finner riktig dosering! Vann med hardhet mer enn 4 °dH (28,6 mg Ca/l). For å oppnå gode oppvaskresultater, trenger oppvaskmaskinen bløtt (kalkfattig) vann. Hvis vannet er hardt setter det seg et hvitt belegg på serviset og veggene i oppvaskmaskinen. Vann med en hardhet fra 4 °d må derfor avkalkes. Det skjer automatisk i det innebygde kalkfilteret. Hvis vannets hardhet varierer (f.eks. 8 – 16 °d), programmer alltid den høyeste verdien (i dette eksempelet 16 °d).Det er jernvare- og hvitevarebutikker som selger regenereringssalt. Hvis din maskin ikke har kalkfilter må du tilsette disse midlene separat. Vaskemaskin. I hardhetsområde II og III må du tilsette et avkalkingsmiddel, for å gjøre vaskemiddelet mer effektivt. Riktig dosering står på pakken. Tilsett først vaskemiddel, deretter avkalkingsmiddel. Da kan vaskemiddelet doseres som for hardhetsområde I. Vaskemidler som er kjøpt i land med høy vannhardhet kan inneholde mange "hardhetsdempende" midler som vi ikke har bruk for i Norge. Generelle råd ved kalkbelegg. Hyppigere rens av vannkokere, oppvaskmaskiner etc. kan anbefales. Blanke glass: Bruk skyllemiddel i oppvaskmaskin (gjelder ikke servering av skummende øl). Oppvasksalt til oppvaskmaskiner kjøpes i elektriske forretninger og jernvarebutikker. Dette oppvasksaltet inneholder jod som løser opp kalkbelegg effektivt og rengjør maskinen og systemet. Bruk to spiseskjeer oppvasksalt i vaskepulverbeholderen kun en gang i måneden. Dette gjelder nye og eldre modeller. For at kalkbelegg i maskiner skal forsvinne, kan man benytte seg av litt lavere vanntemperatur, eller kjøre maskiner med tabeletter som løser opp kalk en gang i blant. Kalkbelegg i kjeler og gryter kan fjernes ved å tilsette eddiksyre eller sitronsyre søm løser opp kalken. Skyll deretter med vann og tørk for at flekkene skal forsvinne. Akvarium. Akvarielitteraturen inneholder et virvar av forkortelser og forklaringer. Disse betegnelsene er identiske. (Akvaristene bruker også "Carbonate hardness" (KH), særlig i forbindelse med saltvannsakvarier, men det er også en faktor for plantevekst i ferskvann). For bløtt vann medfører noen problemer for akvarieeiere. Kalsiumkarbonat i hardt vann virker som en naturlig buffer og forhindrer at pH-verdien svinger dramatisk. Ustabil pH-verdi kan føre til skade på det liv som er i akvariet. 1/2 teskje med kalsiumkarbonat (CaCO3) per 100 liter vann vil øke vannhardheten med 1-2 °dH.I et vanlig selskaps-akvarium passer det med en hardhet på ca. 5 °dH - en verdi som de fleste fisker og planter kan trives med. Søramerikanske fisk krever vanligvis bløtere vann, mens de fleste vestafrikanske og enkelte asiatiske fisk krever relativt hardt vann. Hardhet på vann i Norge. Verdier er hentet fra kommunens hjemmesider 2010. Det er ganske sparsomt med informasjon. Ring og spør, da legger de kanskje ut mer informasjon. Vær oppmerksom på at enkelte vannverk tilsetter kalk i perioder. Det gjør vannet hardere. Eksempel på utregning. formula_1 Summen av grunnstoffene kalsium (Ca) og magnesium (Mg) dividert med forskjellige konstanter. Alle grunnstoffene måles i milligram per liter (mg/l) formula_2 Svaret blir 2,0 °dH (tyske hardhetsgrader). Norske vannverk oppgir ofte vannhardhet i milligram kalsium per liter (mg Ca/l) da er også magnesium (Mg) medregnet. Omregningsfaktor er: 1 °dH = 7,14 mg Ca/l. Summen av kalsium og magnesium er: 14 + 0,35 = 14,35 mg/l. formula_3 formula_4 Melodi Grand Prix junior. Melodi Grand Prix junior eller MGPjr er en norsk låtskriver/sangkonkurranse for unge mellom 8 og 15 år, som arrangeres i regi av NRK hvert år. Konkurransen ble startet i 2002 av Danmarks Radio (DR) som inviterte NRK og SVT å delta. Fra 2006 til 2009 ble det arrangert en nordisk finale, der de to beste fra hvert lands nasjonale finaler møtes. I 2010 ble det innledet et samarbeid med Ungdommens kulturmønstring (UKM). Deltakelse. For å delta må man være mellom 8 og 15 år (ikke fylt 16 før nasjonal finalen), og man må lage en sang med egen tekst og melodi. Deretter plukkes det ut ti bidrag av juryen til å delta i finalen i Oslo Spektrum, hvorav fire går videre til superfinalen, der vinneren kåres. Internasjonale konkurranser. Det var de skandinaviske landene som fikk idéen om et Melodi Grand Prix for ungdom, og den første MGP Junior Nordic ble arrangert i Danmark i 2002. Konseptet ble deretter adoptert av Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) i 2003, og en europeisk finale ble avholdt, Junior Eurovision Song Contest (JESC). Norge, Sverige og Danmark trakk seg ut derfra i 2006, og startet opp igjen MGP Junior Nordic. Finland ble med i 2007, slik at det har blitt en nordisk finale. Årsaken til at NRK trakk seg ut av JESC var at det ble ønskelig med en superfinale slik at det ikke ble en offentlig rangering av alle bidrag. KLMs destinasjoner. Her er en liste over destinasjoner KLM flyr til. Listen inkluderer destinasjoner operert av KLM Asia og KLM Cargo. Steder operert av KLM Cityhopper finnes i KLM Cityhopper destinasjoner og er ikke inkludert her. Sentral-Asia. "Almaty brukes også av KLM Cargo". Øst-Asia. "Hongkong, Shanghai og Osaka brukes også av KLM Cargo". Sørøst-Asia. "Kuala Lumpur og Singapore brukes også av KLM Cargo". Sørvest-Asia. "Dubai brukes også av KLM Cargo". Europa. "Istanbul og Moskva brukes også av KLM Cargo". Marulker. Marulker ("Lophiiformes") er en gruppe piggfinnede fisker. Marulker finnes i mange forskjellige former og fasonger. Hos de fleste artene har den fremste finnestrålen i første ryggfinnen blitt omdannet til et "fiskeredskap" som de bruker for å lokke til seg byttedyr. De fleste artene er bunnfisker og holder til på dypt vann, enkelte ned mot 2500 m. Langs norskekysten er det bare breiflabb i breiflabbfamilien som er vanlig. En sjelden gang blir det også observert sargassoulke som er en art i gruppen sargassoulker. Systematikk. Kladogrammet under viser slektskapsforholdene mellom delgruppene av marulker. Komplett.no Arena. Komplett.no Arena er hjemmebanen til Sandefjord Fotball. Den ble åpnet 21. juli 2007, med hjemmekamp mot Lyn. Stadionet erstattetStorstadion, som tidligere var hjemmebane til Sandefjord Fotball. Første målscorer på Komplett.no Arena var Kari Arkivuo da han breisidet ballen i mål fra 5 meter etter 18 minutter. Stadionnavnet er leid i 10 år av nettbutikken Komplett.no for 15 millioner kroner. Arenaen har en publikumskapasitet på totalt 9 000, de aller fleste under tak. Det er også utvidelsesmuligheter på begge kortsidene som kan benyttes senere for ytterligere å øke kapasiteten til i alt 12 500. Den foreløpige tilskuerrekorden på 8 103 var ved åpningskampen mot Lyn. Sveriges geografi. Sverige ligger i nord-Europa, på den østre delen av den skandinaviske halvøy. Landet grenser till Norge i vest, Finland i nordøst, samt Danmark i sydvest via Øresundsforbindelsen. Landet har også maritime grenser till Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tyskland og Russland (Kaliningrad). De omkringliggende havområdene er Bottenvika, Bottenhavet og Østersjøen i øst og sør, samt Skagerrak, Kattegat og Öresund i sydvest. Sverige utgjør en del av det geografiske området Norden. Terrenget i Götaland i sør er for det meste flatt eller med lave åser. Lengre nord- og vestover, fra midten av Svealand og mot Norrland, blir høydeforskjellen i almenhet større og åsene høyere, med de skandinaviske fjellene langs grensen mot Norge. Riksgrensen har siden 1700-tallet fulgt vannskillet i disse fjellene ganske nøyaktig. Elvene i nord flyter dermed som regel østover, og de rekker i mange tilfeller å bli ganske brede. Øst for Sverige ligger Østersjøen og Bottenvika, noe som gir landet en lang kystlinje, som også påvirker klimaet. Sør-Sverige, er for det meste jordbruksmark, mens skog dekker større og større deler av resten av landet. I sentrale Götaland stiger riktignok det "Småländska höglandet" opp. Befolkningstettheten er også større i de sørlige delene, med sentrum i Mälardalen og Öresundsregionen. I sør renner mange elver opp i midten av det såkalte "sydsvenska höglandet" og renner både nordover og sørover, og østover og vestover. Elvene i Sverige blir derfor aldri like lange og store i sør som i nord. På grunn av at elvene er mindre i sør-Sverige forbedres jordbruksområdene til en viss grad. Sveriges høyeste fjell er Kebnekaise, på 2 111 meter. De to største øyene er Gotland og Öland, og de to største sjøena er Vänern og Vättern. Skog, vannkraft og jernmalm er viktige naturressurser. Inndeling. Sverige er inndelt i tre landsdeler: Götaland, Svealand og Norrland. Götaland utgjør den sørlige delen av Sverige, Svealand den midtre delen, og Norrland den nordligste delen. Fylker. "Utdypende artikkel: Sveriges fylker" Sverige er oppdelt i 21 fylker eller län. I hvert fylke finnes en fylkesadministrasjon eller länsstyrelse, utnevnt av regjeringen. I hvert fylke er det også et landsting som er den lokale befolknings representasjon. Denne velges av de valgte representanter for den lokale befolkningen. Hvert län er ytterligere oppdelt i en rekke kommuner, i alt 289 pr. 2002. Tidligere har det også vært andre historiske oppdelinger av Sverige i fylker og regioner (landskap). Byer. Hovedstaden i Sverige er Stockholm (1 897 880 innbyggere med storbyområdet; Stockholm by har 774 411 innbyggere). Klima. a>). Hele landet er dekket av snø. Selv om Sverige strekker seg langs de samme breddegrader som Norge, ligger landet på østsiden av de skandinaviske fjellene, og dette påvirker klimaet en god del. Dette hindrer i stor grad den milde Atlanterhavsluften i å strømme inn over landet, og gjør klimaet en god del kaldere enn i Norge. Dev sørvestlige områdene av Sverige har mye det samme klimaet som Danmark og Nederland, sælig Göteborg og andre steder langs kysten av Kattegat. Her er det fuktig og kjølig om vinteren med regn og snø om hverandre, mens sommeren har regnbyger, men ofte lyst og mildt vær. Nordlige deler av Sverige har derimot et mye mer kontinentalt klima, der somrene er omtrent like milde som i sør, mens vinteren er mye kaldere. Bottenvika fryser vanligvis til i løpet av vinteren, og dette gjør at iskald luft fra Russland eller Barentshavet kan strømme inn i Nord-Sverige uten å gå over åpent hav. I tillegg er vinteren ofte skyet med lett snøfall lange perioder i strekk. Når vinden blåser fra Atlanterhavet og over fjellene i Norge, tørker luften opp og blir litt varmere, slik at temperaturen i sentrale og sørlige deler av Sverige ofte ligger over 0ºC med forholdsvis tørre værforhold. Lavtrykk i Østersjøen kan derimot føre til kraftig snøfall også i de sørligere områdene av Sverige. Våren er den tørreste og minst skyede tiden på året i det meste av Sverige. I mai har som regel mesteparten av snøen smeltet, bortsett fra helt nord og i fjellene, og temperaturene øker. Om sommeren er temperaturen blitt såpass høy at man ganske ofte kan få tordenvær. Tordenbygene blir som regel dannet over fjellene om ettermiddagen, og går østover om kvelden. Derfor får kysten av Bottenvika ofte mer sol enn fjellområdene om ettermiddagen. Det sørsvenske høgland i Småland og den sørlige del av Västergötland har ett lidt kaldere klima enn øvrige Sør-Sverige. Men øst av høglandet, langs smålandskysten, er sammen med lavlandet i øst-Svealand, nær Stockholm og Uppsala, oftest det varmeste området om sommeren, men temperaturen minker bare sakte på vei nordover. Til og med i Lappland helt i nord har man gjennomsnittlige maksimumstemperaturer over 16ºC om sommeren. Man kan riktignok få frost over 1000 m selv på sommerstid, og dette området er som regel det kaldeste i hele Skandinavia om vinteren. Stockholm har en årlig nedbørsnormal på 554 mm, Göteborg har 670 mm, mens Piteå i nord har 517 mm. Lister. Sveriges 10 største sjøer i fallende størrelsesorden: Vänern, Vättern, Mälaren, Hjälmaren, Storsjön, Siljan, Torneträsk, Hornavan, Uddjaure og Bolmen. Sveriges 10 største øyer i fallende størrelsesorden: Gotland, Öland, Orust, Tjörn, Hisingen, Värmdön, Väddö och Björkö, Fårö, Selaön og Gräsö. Sveriges 10 lengste elver: Klarälven, Torne älv, Dalälven, Ume älv, Ångermanälven, Lule älv, Vindelälven, Kalix älv, Ljusnan og Indalsälven. Iceland Express. Boeing 737-700 fra Iceland Express Iceland Express er et lavpris-flyselskap med base på Keflavík internasjonale lufthavn utenfor Reykjavík på Island. Historie. Flyselskapet Iceland Express ble opprettet i 2002, og den første flyvningen fant sted den 27. februar 2003. Til å begynne med opererte selskapet flyvninger mellom London Stansted og København. Ruten var betjent med en Boeing 737-300. I 2010 satte selskapet i gang med flyvninger til New York i USA og Winnipeg i Canada. Xuanzang. Xuanzang (kinesisk: 玄奘, pinyin: "Xuánzàng", Wade-Giles: "Hsiuan-tsang", opprinnelig Chen Yi, født ca 602 nær Luoyang i Kina, død 664), var en kinesisk buddhistmunk. Han ble født i provinsen Henan i en konfuciansk familie. Han dro i 627 til India der han i 17 år studerte under buddhistiske læremestre, bl.a. ved det buddhistiske akademiet i Nalanda. Etter gjenkomsten oversatte han viktige buddhistiske sutraer fra sanskrit til kinesisk. Han kom til Tang-Kinas hovedstad Chang'an i 657, og med støtte fra keiser Taizong ble det etterhvert 1.330 hellige buddhistiske dokumenter på kinesisk. I det øvrige var Xuanzang særlig interessert i yoga, og han anses som grunnlegger av den buddhistisk-filosofiske retning som kalles Faxiang, hvis første patriark ble hans mest fremstående elev, Kuji. For de fleste er Xuanzang idag kanskje kjent fremst som hovedperson i Mingromanen "Reisen mot Vest". Selv skrev han på keiserlig befaling i 646 ned sine inntrykk fra reisen til India under tittelen «Reisen til de vestre regioner under det store Tangdynastiet» (大唐西域記, "Da Tang Xiyu Ji"). Boken er i dag en av de viktigste historiske kilder om India på 700-tallet. Hans skrifter ble oppbevart i Den store villgåspagode i Xi'an; den ble bygd for nettopp dette formål. Komplett. Komplett AS er et netthandelfirma med totalt 10 nettbutikker i Skandinavia. Det hadde en omsetning på 4,0 milliarder i 2011 og har aktive kunder (dvs. kunder som har handlet siste 12 måneder). Kompletts nettbutikker selger dataprodukter, elektronikk og andre elektriske produkter. Komplett har sitt hovedkontor i Sandefjord, der bedriften også ble stiftet. I tillegg til Norge, driver Komplett også nettbutikk i Sverige og Danmark, samt salg til dataforhandlere i Norge via distribusjons avdelingene Norek og Itegra. I Norge eier konsernet nettbutikkene Komplett.no, MPX.no, Jernia.no og Blush.no, og har i tillegg distributørene Itegra.no og Norek.no. I det svenske markedet har komplett.se og inWarehouse.se en samlet posisjon som den nest største netthandelsaktøren. Komplett.dk ble etablert i 2007, og har hatt en sterk vekst siden oppstart. Virksomhet. Komplett har over 21 000 kvadratmeter ved sitt hovedlager i Sandefjord. Herfra sendes varer til kunder i Norge, Sverige og Danmark. Kompletts nettbutikker selger til sluttkunder, bedrifter, offentlige virksomheter og forhandlere. Ved utgangen av 2011 var 700 000 aktive kunder registrert (kunder som har handlet siste 12 måneder). Komplett produserer stasjonære PC modeller under eget merke ved sitt logistikksenter i Sandefjord. Hvert år produserer Komplett over PC’er. Annet. Komplett ble tildelt Farmandprisen (utdeles av Farmand Activum) for beste nettsted i 2007 og de vant Gulltaggen samme år i kategorien "Årets Interaktive Annonsør 2007". Kom på 7. plass på Norsk Kundebarometer våren 2011, best av alle norsk elektronikkforhandlere. Mjøndalen stasjon. Mjøndalen stasjon er en jernbanestasjon i Nedre Eiker kommune i Buskerud fylke. Mjøndalen stasjon ble åpnet i 1866 da Randsfjordbanen sto ferdig. Stasjonen ligger 70,22 km fra Oslo mellom Drammen og Hokksund, denne strekningen er i dag del av Sørlandsbanen. Reisetiden til Drammen er ca. 9 min. Mjøndalen Stasjonen er betjent gjennom en avtale mellom Jernbaneverket og kommunen som følge av prosjektet «Levende stasjoner». Gulskogen stasjon. Gulskogen stasjon er en jernbanestasjon i Drammen kommune i Buskerud fylke. Gulskogen stasjon ble åpnet som stoppested i 1868, to år etter Randsfjordbanens åpning. Stasjon ligger 55,27 km fra Oslo mellom Drammen og Hokksund, denne strekningen er i dag del av Sørlandsbanen. Enkelte lokaltog har Gulskogen som endestasjon. Riber Hansson. Riber Hansson (født 3. oktober 1939 i Koppom i Värmland i Sverige) er en svensk illustratør, karikatur- og avistegner kjent under signaturen "Riber". Han tegnet fast for Svenska Dagbladet i Stockholm fra 1990 til 2000, og siden i avisa Sydsvenskan i Malmö. Han har også laget illustrasjoner til bøker. Riber Hansson har deltatt på flere utstillinger i Sverige og utlandet og motattt en rekke utmerkelser, blant annet "EWK-priset" i 2000, en avistegnerpris oppkalt etter den legendariske karikaturtegneren Ewert Karlsson ("EWK") (1918–2004). Jens Frølich Tandberg. Jens Frølich Tandberg (født 1852 i Haus, død 1922) var biskop i Oslo fra 1912 til 1922. Jens Frølich Tandberg var sønn av Jørgen Johan Tandberg, biskop i Kristiansand fra 1882 til 1884. Tandberg ble cand.theol. i 1875. Han hadde forskjellige, kirkelige stillinger, og var blant annet kateteket i Porsgrunn fra 1883 til 1886, sogneprest i Røyken fra 1898 til 1903, sogneprest i Petrus (nåværende Sofienberg kirke fra 1903 til 1911 og domprost i og senere biskop i Christiania. Tandberg ble betraktet som mildt konservativ. Under kirkestriden på begynnelsen av 1900-tallet prøvde han å spille en forsonenede rolle, men opplevde da å bli angrepet fra konservativt hold. Tandberg deltok i utarbeidelsen av "Landstads reviderte salmebok". Dolkha distrikt. Dolkha (transkriberes også "Doalkha", på nepali दोलखा जिल्ला) er et av Nepals 75 distrikter. Distriktet hører til "Janakpur sone" i "Sentralregionen", og ligger i Himalaya. I vest grenser Dolkha mot Sindhulpalchok, i nord mot Kinas autonome område Tibet, og i øst og sør mot Ramechhap. I Dolhka bor bl.a. nasjonaliteten tamang. Som alle grensedistrikter i Himalaya er distriktet prega av tibetansk språk, religion og kultur. Dolkha har et innslag av Sherpa-befolkning. Marco Rota. Marco Rota (født 18. september 1942 i Milano) er en italiensk tegneserieskaper best kjent for sine Disney-serier. Han var sjefredaktør i Disney Italia fra 1974 til 1988. Hans første tegneseriearbeid ble utgitt i 1958. På 1960-tallet tegnet han Supermann, Batman og erotiske tegneserier. Han begynte å lage Disney-tegneserier i 1971. Hans første arbeid var en Mikke Mus-historie, men senere laget han hovedsakelig serier med Donald Duck og Skrue McDuck. Hans mest kjente Disney-historier er om Donald Villand, Donalds skotske alter ego som forsvarte Skottlands kyst mot vikingene, samt historien «Mitt liv i et eggeskall» (1984), Rotas versjon av Donalds biografi. Utover å bruke allerede eksisterende figurer, lager Rota også originalserier. For tiden jobber han for Egmont. Rota er også kjent for sine mange detaljer og for sin kjærlighet til fly og middelalderen. Loïc Leferme. Loïc Leferme (født 28. august 1970, død 11. april 2007) var en fransk dykker som hadde verdensrekord i fridykking inntil 2. oktober 2005, da han ble tatt igjen av Herbert Nitsch. I 2002 satt han verdensrekord i fridykking uten noen pusteapparater på 162 meters dyp. Hans første verdensrekord var på 137 meter (1999). Den 30. oktober 2004, utvidet han hans egen rekord til 171 meter.. Han druknet under en treningsøkt i Villefranche-sur-Mer da utstyret hans feilet og han ikke klarte å komme opp til overflaten i tide. Han trente for et planlagt rekordforsøk i juli 2007. Bjerkøya. Bjerkøya naturminne på Bjerkøya ligger i Blakstadbukta i Asker og er på fem dekar med Oslofeltets fossilførende bergarter med verneverdig vegetasjon. Foldede mellomordoviciske bergartslag og kalkfuruskog med høy verneverdi. Charles Le Gobien. Charles Le Gobien (født 1653 i Saint-Malo i Frankrike, død 5. mars 1708 i Paris) var en fransk jesuitt og forfatter. Han startet den etter hvert berømte kompilasjon "Lettres édifiantes et curieuses", en av de viktigste kilder til kunnskap om de katolske misjoners historie. Han trådte inn i jesuittordenen den 25. november 1671. Det var mens han var professor i filosofi i Paris og særlig mens han var prokurator for de franske jesuitters kinamisjon at han begynte å sette sammen dokumenter og brev fra og om misjonene som han utgav for å anspore de franske utdannede klassers begeistring for misjonene i Det fjerne Østen. I 1697 utgav han i Paris samlingen "Lettres sur les progréz de la religion à la Chine". Han tok også del i den voldsomme feiden som raste mellom europeiske lærde i det som ble kalt Ritestriden i Kina, men som i det vesentligste ble utkjempet i Europa. Blant annet utgav han i den forbindelse "Histoire de l'édit de l'empereur de la Chine en faveur de la religion chrétienne avec un éclaircissement sur les honneurs que les Chinois rendent à Confucius et aux morts" (Paris, 1698) og "Lettre à un Docteur de la Faculté de Paris sur les propositions déférées en Sorbonne par M. Prioux" (1700). I 1700 utgav han også "Histoire des Isles Mariannes nouvellement converties à la religion chrétienne". I 1702 kom "Lettres de quelques missionnaires de la Compagnie de Jésus, écrites de la Chine et des Indes Orientales", og dette var den egentlige begynnelse på den kolleksjonen som ble kjent under tittelen "Lettres édifiantes et curieuses écrites des missions étrangéres par quelques missionnaires de la Compagnie de Jésus". De første åtte seriene var ved pater Le Gobien, og de senere ved patrene Du Halde, Patouillet, Geoffroy og Ambrose Maréchal. Kolleksjonen ble trykket i 36 bind "duodecimo" (Paris, 1703-76), og utgitt på nytt i 1780-81 av Fathers Yves, de Querbeux og Brotier i 26 bind "duodecimo", da dessverre uten de verdifulle innledningene. Le Gobien, Charles Le Gobien, Charles Le Gobien, Charles Le Gobien, Charles Le Gobien, Charles Gerd Schönfelder. Gerd Schönfelder (født 2. september 1970) er en tysk funksjonshemmet alpinist. Med paralympics 2006 har han 12 gull fra paralympiske vinterleker, noe som gjør ham til den mestvinnende paralymperen noensinne. Ekstern lenke. Schönfelder, Gerd Schönfelder, Gerd Jean-Baptiste Du Halde. Fra førsteutgaven av Du Haldes "Description géographique, historique, chronologique, politique et physique de l'empire de la Chine et de la Tartarie chinoise" Jean-Baptiste Du Halde (født 1. februar 1674 i Paris, død 18. august 1743) var en fransk historiker tilhørende jesuittordenen. Han spesialiserte seg på Kina. Selv om han ikke hadde besøkt Kina selv, bidro han stort til forståelsen av landet ved å samle sammen 17 jesuitters rapporter og utvikle en encyklopedisk gjennomgang av kinesisk historie, kultur og samfunnsliv. Han trådte inn i jesuittordenen i 1692, og ble etterhvert professor ved deres "Collège de Paris". Som en av pater Charles Le Gobiens etterfølgere ledet han fra 1711 til 1743 publikasjonen av "Lettres édifiantes et curieuses, écrites des Missions étrangères, par quelques missionnaires de la Compagnie de Jésus". Hans Kina-encykopedi het "Description géographique, historique, chronologique, politique et physique de l'empire de la Chine et de la Tartarie chinoise", og utkom i Paris i 1735 og i overarbeidet utgave i Nederland i 1736. Eksterne lenker. Du Halde, Jean-Baptiste Du Halde, Jean-Baptiste Du Halde, Jean-Baptiste Du Halde, Jean-Baptiste Du Halde, Jean-Baptiste Hallingporten (veitunnel). Hallingporten er en 65 meter lang veitunnel på riksvei 7 like nord for Gulsvik i Hallingdal. Tunnelen har en særegen form. Årsaken til dette er at den nåværende veitunnelen er lagt der det tidligere var en togtunnel. Hallingportens «øvre etasje» er dermed den gamle togtunnelen. På fotografiet skimtes togtunnelen i skyggen over inngangsportalen og i øvre høyre side i den mørke hvelvingen. Den gamle tunnelen var Østre Gulsvik tunnel på Bergensbanen. De tre korte tunnelene Østre, Midtre og Vestre Gulsvik tunnel, med lengde 130, 11 og 230 meter, ble erstattet av den 1002 meter lange Gulsvik tunnel i 1972. Det var trefninger her i aprildagene 1940, se Kampene i Hallingdal. Breviar. a>s breviar som hun tok med seg på skafottet. Et breviar (fra latinens "brevis": kort) er en katolsk bok som inneholder tekstene for tidebønn. I utvidet forstand kan ordet brukes (tilbakevirkende) om andre gamle kristne trossamfunns tilsvarende eller lignende bønnesamlinger. Det katolske breviar utviklet seg etter hvert som det ble flere munker og klerikere som ikke kunne delta i klostrenes fellesbønn fordi deres oppgaver var av en slik karakter at de måtte oppholde seg annetsteds på dagtid (eller enda lengre) enn i slike fellesskap. De måtte da få med seg noe som de kunne støtte seg til når de privat oppfylte denne forpliktelse. Østerrikes geografi. Østerrike er et lite fjelland i Sentral-Europa, omtrent midt mellom Tyskland, Italia og Ungarn. Det har et totalt areal på 83 859 km², omtrent dobbelt så stort som Sveits. Østerrike grenser til land på alle sider og deler landegrenser med Sveits og lilleputtstaten Liechtenstein i vest, Tyskland, Tsjekkia og Slovakia i nord, Ungarn i øst, og Slovenia og Italia i sør. Til sammen strekker landegrensene seg over 2 563 km. Den vestligste tredjedelen av det noe pære-formede landet består av en smal korridor mellom Tyskland og Italia, som er mellom 30 og 60 kilometer bred. Resten av Østerrike ligger i øst og har en maksimal bredde i nord-sør-retning på 280 km. Landet er nesten 600 km langt fra øst mot vest, og strekker seg fra Bodensjøen på grensen mot Sveits og Tyskland i vest til Neusiedlersjøen på grensen mot Ungarn i øst. Kontrasten mellom disse to innsjøene, den ene ligger i Alpene og den andre er en typisk steppeinnsjø i de vestligste områdene av Den ungarske slette, illustrerer hvor variert landskapet i Østerrike er. Sju av Østerrikes ni delstater har lange historiske tradisjoner som går mye lengre tilbake i tid enn da Republikken Østerrike ble opprettet i 1918: Oberösterreich, Niederösterreich, Steiermark, Kärnten, Salzburg, Tyrol og Vorarlberg. Delstatene Burgenland og Wien ble opprettet etter første verdenskrig. Det meste av Burgenland hadde vært en del av Kongeriket Ungarn, men hadde hovedsakelig tysktalende innbyggere, og ble derfor østerriksk. Administrative og ideologiske årsaker spilte en rolle da Wien ble opprettet som en egen delstat. Wien var tidligere hovedstaden i Nedre Østerrike og var et sosialistisk område, mens resten av Nedre Østerrike var konservativt, og både sosialistene og de konservative ville styrke sine syn i deres respektive delstater. Hver delstat har sin egen delstatshovedstad, bortsett fra Wien, som er en delstat i seg selv i tillegg til å være hovedstaden i hele landet. I Wien fungerer byrådet som et provinsparlament og ordføreren som en provinsguvernør. Geografi. Østerrike kan deles inn i tre ulike geografiske områder. Fjellkjeden Alpene utgjør størstedelen av landet (62 %), mens østlige områder er okkupert av Den pannoniske slette, og nord for Donau ligger Böhmerwald, en lavere fjellkjede. Elven Donau. Donau har sitt utspring nær Donaueschingen i de sørvestlige områder av Tyskland, og renner gjennom Østerrike og til slutt ut i Svartehavet. Dette er en av de største elvene i Europa, og er en viktig transportåre. I 1992 ble blant annet Rhinen-Main-Donau-kanalen åpnet i Bayern, og dermed ble det mulig å føre lektere og mindre båter fra Nordsjøen til Svartehavet via elvene Rhinen, Main og Donau. De største elvene nord for vannskillet i de østerrikske Alpene (elven Inn i Tyrol, Salzach i Salzburg, og Enns i Steiermark og Øvre Østerrike) er elver som renner nordover og direkte ut i Donau, mens elvene sør for vannskillet i sentrale og østlige områder av Østerrike (elvene Gail og Drau i Kärnten og Mürz og Mur i Steiermark) renner sørover og inn i nedslagsfeltet til Drava, som til slutt renner ut i Donau i Serbia. Sentrale og østlige deler av Østerrike er orientert bort fra vannskillet i Alpene, delstatene Øvre Østerrike og Nedre Østerrike mot Donau, og delstatene Kärnten og Steiermark mot Drava. Alpene. Tre store fjellkjeder Alpene — De nordlige kalksteinsalpene, De sentrale alpene, og De sørlige kalksteinsalpene — går fra vest mot øst gjennom Østerrike. De sentrale Alpene består hovedsakelig av granitt, og er de høyeste og største i Østerrike. De går fra Tyrol til omtrent grensen mellom Steiermark og Nedre Østerrike, og inneholder områder med permanente isbreer i Ötztaleralpene på grensen mellom Tyrol og Italia, og i Hohe Tauern i Øst-Tyrol og Kärnten. De nordlige kalksteinsalpene, går fra Vorarlberg, gjennom Tyrol og inn i Salzburg langs den tyske grensen, og gjennom Øvre og Nedre Østerrike mot Wien. De sørlige kalkesteinsalpene, på grensen mellom Kärnten og Slovenia, består hovedsakelig av kalkstein og dolomitt. Großglockner er det høyeste fjellet i Østerrike med 3 797 meter. Grovt kan man si at jo lenger øst i de nordlige og sentrale Alpene man kommer, jo lavere blir de. Høyden på fjellene blir også mindre når man går nordover eller sørover fra de sentrale områdene. Alpene dominerer landskapet i Østerrike, og bare 28 % av landet består av åser eller flate områder: Det nordlige alpine forlandet, som inneholder Donaudalen, lavlandet og det åslendte området nordøst og øst i Østerrike, og Det sørøstlige alpine forlandet. Områdene av Østerrike som er mest egnet for bosetning — det vil si med gode jordbruks- og klimaforhold— går nord for Alpene gjennom Donaudalen i delstatene Øvre og Nedre Østerrike, og så øst og sør for Alpene gjennom Nedre Østerrike, Wien, Burgenland og Steiermark. Det flateste området i Østerrike, Leithagebrige, ligger i sørøst og danner den sørlige delen av Wien-bekkenet, der steppene på Den ungarske slette begynner. Böhmerwald. Granittmassivet i Böhmerwald er en lav fjellkjede med bare og forblåste platå og et hardt klima. Det ligger nord for Donaudalen, og dekker omtrent 10 % av arealet i Østerrike. Bosetning og geografi. Satellitbilde med kommentarer over Østerrike Arealbruket i Østerrike endrer seg fra de alpine områdene i vest til de flatere områdene i øst. Rundt 10 % av arealet i Østerrike er bart og ikke dyrkbart, det vil si i de bratteste fjellsidene eller over tregrensen. Omtrent 40 % av Østerrike er dekket av skog, og mesteparten av skogsområdene ligger i alpeområdet. Mindre enn en femtedel av Østerrike er dyrkbart og passende for vanlig jordbruk. Denne prosentdelen øker i østlige deler av landet, der landet er mindre alpint. Mer enn en femtedel av Østerrike er beite og enger i forskjellige høyder. Rundt halvparten av dette er høytliggende alpine gressletter. I lange tider var disse høytliggende beitemarkene om sommeren brukt for beitende melkekyr, og dermed kunne man bruke områdene i lavere høyder for dyrking og høsting av fôr for vinteren. Mange av disse høytliggende beitemarkene ligger på over 1 000 meter. Selv om jordbruk i fjellområdene før i tiden var økonomisk levedyktig, har tradisjonen de siste årene bare overlevd ved hjelp av subsidier. Bønder i disse fjellområdene er urolige for at EU-medlemskapet til Østerrike kan medføre innskrenkning av disse subsidiene og til slutt slutten på det alpine jordbruket. Dersom dette skjer vil sannsynligvis mange områder gro igjen etter hundreår med jordbruk. Selv om Alpene er vakre, fører de til at det ikke er mulig med permanent bosetning i mange områder av Østerrike. Det vil si områder som er oppdyrket, med fast bosetning, og som brukes for transport, men som ikke inkluderer skoger, alpine beitemarker eller øde land. De permanent bosatte områdene i Østerrike utgjør bare omtrent 40 % (35 000 km²) av landet, og de fleste (rundt to tredjedeler) bor i Donaudalen og i de åslendte og lavereliggende områdene nord, øst og sør for Alpene. I alpedelstatene bor de fleste i elvedalene: Bregenz ved bredden av Bodensjøen i Vorarlberg, Innsbruck ved elven Inn i Tyrol, Salzburg ved elven Salzach i Salzburg, og Klagenfurt ved elven Gail i Kärnten. Alpene blir mindre og mindre folksomt jo høyere man kommer. Tyrol illustrerer mest tydelig forholdet mellom den alpine geografien og bosetning. Tyrol er den mest fjellkledde delstaten i landet (mindre enn 3 % av landarealet er dyrkbart), og delstaten med minst folketetthet, og bare 15 % av arealet er brukt til bosetning. På grunn av Alpene er hele landet et av de landene i Vest- og Sentral-Europa med minst folketetthet, omtrent 93 innbyggere per kvadratkilometer. Landegrensene til Østerrike følger sjelden geografiske trekk, og siden Romerrikets fall har hverken Alpene eller Donau fungert som politiske grenser. Delstatene i Østerrike følger heller ikke i særlig grad fjellkjeder og rygger. Selv om Alpene ikke markerte politiske grenser, separerte de ofte folkegrupper fra hverandre. Siden Alpene før i tiden ikke var farbare, så ble innbyggerne isolerte i dalene og utviklet sine egne distinkte og regionale subkulturer. Derfor hadde innbyggerne i en dal forskjellig dialekt, nasjonaldrakt, arkitektur og sagn enn innbyggere i andre daler. Forskjellene var store nok til at man lett kunne identifisere hvor folk kom fra. I dag har derimot massemedia, mobilitet, framgang og turisme visket ut disse forskjellene. Til tross for Alpene har Østerrike vært et gjennomfartsland gjennom historien. Donaudalen har i hundreår vært en vannveg mellom Sentral-Europa, Balkan og «Orienten». Etter andre verdenskrig ble derimot Østerrike mindre viktig som transportåre, da Europa ble delt inn i to motsatte økonomiske og militære blokker. Etter åpningen av Øst-Europa i 1989 har derimot Østerrike gradvis vunnet tilbake sin historiske rolle, og allerede tidlig på 1990-tallet hadde tallet på folk og kjøretøy som passerte de østlige grensene økt kraftig. I alpeområdet er det fire fjelloverganger som er særlig viktig for transport mellom nord og sør. Semmeringpasset ved grensen mellom Nedre Østerrike og Steiermark knytter sammen Wienbekkenet med Mürz- og Muradalene, og gir dermed en nordøst-sørvest vei mellom Steiermark og Slovenia, og via Kärnten, til Italia. Pyrhnpasset mellom delstatene Øvre Østerrike og Steiermark, og Tauernpasset mellom fjellkjedene Hohe Tauern og Niedere Tauern i Salzburg, fører til adkomst mellom Muradalen i Steiermark og Dravadalen i Kärnten. Hovedveiene som går gjennom disse passene er viktige transportårer mellom nordvest og sørøst i Alpene. Pyrhnvegen har også fått navnet "Fremdarbeiterweg" («framandarbeidervegen») fordi millioner av "Gastarbeiter" («gjestearbeidere») i Tyskland brukte veien for å reise hjem på ferie fra Balkan og Tyrkia. Mange tyskere og nordeuropeere bruker fremdeles veien i sommermånedene for å nå Adriaterhavskysten. Etter at Jugoslavia brøt sammen i 1991 har derimot mye av denne trafikken blitt omdirigert gjennom Donaudalen til Ungarn. Den viktigste fjellovergangen i Østerrike er Brennerpasset, som ligger på grensen mellom Italia og Tyrol. Med en høyde på 1 370 meter er passet det laveste i Alpene. Ruten fra Inndalen og over Brennerpasset har historisk sett vært en viktig og bekvem rute mellom Tyskland og Italia, og er den mest direkte ruten mellom Europas to mest industrialiserte regioner: Tyskland og Nord-Italia. Klima. a>. Nord for Alpene skydekke over Frankrike, Sveits, Liechtenstein, Østerrike og Slovenia. Sør for Alpene klar himmel de fleste steder på bildet. Klimaet i Østerrike kan i hovedsak deles i to sammen med topografien. Man har Alpene i vest med fjellklima, og et sentraleuropeisk lavlandsklima i øst. Tyrolområdet i vestlige deler av Østerrike har mange dype og smale daler som går på kryss og tvers mellom Alpefjellene, og klimaet nede i dalene kan være ganske forskjellig fra klimaet i høyden. Dalene og fjellsidene som vender mot nord er ofte kalde med mye skyet vær om vinteren. Av og til kan derimot kraftig fønvind presse temperaturene opp i 10ºC og høyere. Sørlige deler av Tyrol og sørsiden av Hohe Tauern har ofte mye sol om vinteren. Donaudalen ligger ofte dekket av et tynt stratusskydekke som gir kjølige forhold i dalen. Dette skydekket varer gjerne fra desember til februar. Det er ofte enda kaldere og mer tåkete i lavlandet i sørøst, og den gjennomsnittlige minimumstemperaturen om vinteren i Graz er lavere enn i Warszawa og Stockholm. Nettene holder seg kalde i Østerrike til ut i mai, men fra da av kan ettermiddagene ofte by på svært behagelige temperaturer med unntak av enkelte regnbyger nå og da. Varmen fra sommersola fører ofte til tordenvær om sommeren, men som regel får de nordøstlige områdene litt mindre nedbør enn resten av landet. Dalene får som regel mest sol om sommeren, siden tordenbygene holder seg rundt de høye fjellområdene. September og tidlig oktober er den tørreste og mest tempererte tiden på året. Innsbruck er representativ for dalstrøkene i vest, og har som regel forholdsvis behagelige temperaturer om sommeren, men det kan innimellom bli nattefrost. Det har for eksempel vært nattetemperaturer under -20ºC i juli. Den gjennomsnittlige maksimumstemperaturen holder seg over 20ºC fra mai til september. Juli er den våteste måneden der det regner 2 av 3 dager. Høsten er noe tørrere, mens vinteren ofte fører til lavt skydekke og lave temperaturer. Fønvinden fører riktignok av og til med seg milde vinterdager. Wien ligger beskyttet mellom fjellene og har forholdsvis få dager med nedbør hver måned. Sommerdagene er varme, men ikke særlig fuktige, og på solrike ettermiddager kan det være fine temperaturer fra april til oktober. Vintrene er mer skyet og kjølige med litt spredt snø nå og da. Tornadoer forekommer vesentlig lengst øst i landet. En av Europas dødeligste tornadoer i moderne tid rammet da også Wiener Neustadt i 1916; 32 omkom og 328 ble skadet. Tre F3-tornadoer er kjent siden 1900. Årlig har Østerrike anslagsvis 2,7 tornadoer i gjennomsnitt. Dette anslaget er svært usikket. Juli er måneden med flest tornadoer, men de er registrert i alle måneder unntatt januar. Økologiske problemer. Østerrike har flere økologiske problemer å stri med. Et av de mest påtrengende er forurensning fra biltrafikken. Trafikken langs motorveien gjennom Brennerpasset har for eksempel økt fra 600 000 kjøretøy per år tidlig på 1970-tallet til over 10 millioner per år tidlig på 1990-tallet. En fjerdedel av trafikken som går gjennom Østerrike er semitrailere. I 2007 ble 121,4 mill. tonn gods fraktet over de østerrikske alper. Etter at Øst-Europa åpnet opp grensene, har trafikkproblemet økt. EUs indre marked har bidratt til det samme. Østerrike har forsøkt å innføre et delvis forbud mot tunge lastebiler på motorveien gjennom Inntal, noe EU har mislikt. De alpine dalene som mye av denne trafikken går gjennom er svært sårbare for økologiske ødeleggelser. Smale daler medvirker ikke til oppløsning av forurensning og støy fra kjøretøyene. Temperaturinversjoner — kalde luftlag i bunnen av dalene som er fanget inne av varmere luftlag over— forsterker også forurensningsproblemet, særlig om vinteren. Østerrike har forhandlet med EU om å sette grenser på hvor mye kommersiell trafikk som kan gå gjennom landet, og særlig gjennom Tyrol. Det arbeides også med et «vognbjørn»-system der man laster semitrailere på jernbanevogner i Sør-Tyskland og Nord-Italia, og så transporteres disse gjennom Tyrol via jernbanen. Miljøvernsaktivister har presset på for mer langsiktige løsninger, og de har for eksempel foreslått en tunnel fra Garmisch-Partenkirchen sør i Tyskland til Bolzano i Nord-Italia. Forurensning blir også påvirket av været i Europa. Værsystemer fra Atlanterhavet fører med seg forurensning fra Nordvest-Europa til Østerrike, og nærheten til de industrialiserte områdene i Øst-Europa, som har mindre grad av rensing, kombinert med kontinentale værsystemer, er til tider svært skadelig. Værsystemer i Middelhavet fører med seg forurensning fra Nord-Italia. Som følge av både innenlands og utenlands forurensning har 37 % av skogene i Østerrike blitt ødelagt av sur nedbør og/eller forurensende utslipp. Ødeleggelsene av skogene har igjen hatt store konsekvenser, inkludert uttynning av skoger som i hundreår har vernet alpine bosetninger fra snøras, erosjon, jordras eller flom som følge av overflatevann. De økologiske problemene i landet kom på dagsordenen på 1970-tallet fra miljøverngrupper. Egne politiske parti ble opprettet, og representanter ble valgt inn i parlamentet. En folkeavstemning i 1978 gjorde at et nyåpnet atomkraftverk ble lagt ned, og landet sluttet å benytte atomkraft som energikilde. Offentlig motstand stoppet i 1984 en planlagt utbygging av et vannkraftverk i et våtmarksområde. Landet har i lang tid benyttet Alpene til forskjellige fritidsformål. Omfattende turisme fører til et press på det sensitive økosystemet i Alpene. Utforløyper ødelegger skoger, og det samme gjør turgåing og fjellsykling utenom turstiene. Mange alpelandsbyer har også vokst kraftig som følge av turistindustrien. I de mest ekstreme tilfellene finnes det tjue hotellsenger for hver innbygger, et forhold som gir en uforholdsmessig høy belastning på infrastrukturen og omgivelsene i høysesongene. På bakgrunn av dette har man prøvd å innføre «grønne» eller «myke» former for turisme, som er mer kompatible med omgivelsene i Alpene. En del av løsningen på Østerrikes økologiske problemer har vært strengere innenriks miljølovgivning. Men til sjuende og sist må det til et europeisk og globalt samarbeid for å få bukt med forurensningen og utslippene for å verne miljøet i landet. Miljøproblemer. Forvitring av skoger på grunn av luft- og jordforurensning. Forurensning av jordsmonnet kommer av bruk av jordbrukskjemikalier. Luftforurensningen kommer av utslipp av kull- og oljefyrte kraftverk, fabrikkanlegg og fra tungtransport gjennom Østerrike mellom Nord- og Sør-Europa. Internasjonale miljøavtaler. Landet er delaktige i avtaler mot: Luftforurensning, utslipp av nitrogenoksid, utslipp av svovel 85 og svovel 94, utslipp av flyktige organiske stoff, klimaendringer, ørkenspredning, miljøomforming, miljøfarlig avfall, skipsforurensning, tropisk tømmer 83, tropisk tømmer 94, hvalfangst Landet er delaktige i avtaler for: Antarktis-traktaten, biologiske mangfold, utrydningstruede dyrearter, Havretten, forbud mot atomprøvesprengninger, vern av ozonlaget, våtmarksområder. Signert, men ikke stadfestet: utslipp av persistent organisk forurensning, Antarktisk-miljøavtale, Kyoto-avtalen Geografiske ytterpunkter. Kart over de geografiske ytterpunktene i Østerrike Fagverk. Fagverk, er et bæresystem som består av et rammeverk med staver som tar Typer fagverk. Et tårn oppbygd som et fagverk Typiske fagverk finner vi som broer (ikke minst jernbanebroer), takstoler, tårn og heisekraner. I fagverksbroene er som oftest rammene bundet sammen med tverrbjelker eller et eget fagverk på toppen. Fagverk, et statisk system. Fagverket består av staver og knutepunkter. Stavene kan enten ta trykk eller strekk. Summen av kreftene i hvert knutepunkt må være lik null, ellers ville ikke dette vært et statisk system (i ro) men et dynamisk system (bevegelig). Et fagverk er basert på trekanter. Et fagverk består av et bærende rammeverk med skråstaver. På bildet øverst til høyre vil de to ytterste stavene ta trykk, den neste strekk og den tredje trykk. Slik vil stavene veksle annenhver gang på å ta strekk og trykk. Noen fagverk har vertikale staver mellom strekk og trykkstaver. Disse stavene vil bli såkalte null-staver. Det vil si at ingen krefter går igjennom disse. Historie. Fagverk ble allerede benyttet av romerene. Kjente konstruksjoner var keiser Trajanus trebro over Donau og keiser Konstantins over Rhinen. Den mest kjente fagverkskonstruksjonen kan en si er Eiffeltårnet (1889), med stenger av smijern. Økonomisk idehistorie. Økonomisk idehistorie omhandler utviklingen av økonomifaget – eller forståelsen av hvordan knappe ressurser fordeles og hvordan mennesker bytter varer og tjenester. Forskningsdisiplinen økonomisk idéhistorie har vært drevet framover av både økonomer, historikere og idéhistorikere. Retninger og økonomiske «skoler». I praksis har mange historikere og sosiologer hatt en tendens til å kategorisere økonomifaget i teoretiske «skoler», gjerne med presentasjon av historisk parallelle og dualistiske fagmiljøer. Tradisjonelt framsettes ofte såkalt «klassisk» og «neoklassisk» økonomi representert ved Adam Smith, David Ricardo, Alfred Marshall, John Maynard Keynes, Kenneth Arrow og Milton Friedman, som et (seirende) alternativ til en mer broket linje av «heterodoks» eller ikke-klassisk økonomi representert ved Thorstein Veblen, Gunnar Myrdal og fornyet med John Kenneth Galbraith. En annen måte å gruppere «skoler» av økonomisk tenking er å skille mellom den «klassiske» og den «historiske skole», sistnevnte representert ved Antonio Serra, Alexander Hamilton, Friedrich List, og Joseph Schumpeter. Blant representanter for den «østerrikske skolen» var i tillegg til Schumpeter, Ludwig von Mises og Friedrich von Hayek. Dette fagmiljøet vokste fram av den tyske kameralismen, mens det franske fysiokratiet av mange ses på som en forløper for «klassisk» økonomi. I etterkrigstiden har såkalt institusjonell økonomi vært inspirert av både den historiske skole og formalisering av statsvitenskap. Vitenskapsteoretisk går viktige skiller mellom fokus på hhv induksjon og hypotesebygging, samt på empirisk og teoretisk fokus. Det er langt fra uproblematisk å kategorisere økonomifaget i teoretiske «skoler». Ofte gis det inntrykk av kategorier og skiller som ikke eksisterer. Det underkjenner også den grunnleggende innsikten at forskning innebærer usikkerhet og foreløpige konklusjoner, og at tenkere kan være enige i visse spørsmål men uenige i andre. Noen «skoler» har teoretiske avgrensninger, mest kjent er kanskje Den historiske skolen. Andre «skoler» betegner et rådende teoretisk paradigme som vokste fram i et geografisk område eller ved et bestemt lærested, slik som Den østerrikske skolen, Stockholmskolen, og Osloskolen innenfor samfunnsøkonomien. Antikkens debatt om det naturlige. Antikkens Hellas framviser en rik litteratur med betydelig fokus på økonomiske forhold, både praktisk husholdnings- og landbruksøkonomi, og forsøk på å forklare hva som gir vekst. De greske filosofene berørte både arbeidsfordeling, økonomisk spesialisering, penger, handel, verdi, egennytte, formuesforvaltning og offentlig forvaltning. Platon beskriver i "Staten" hvordan samfunnet vokser fram med tydelig arbeidsdeling, og spesialisering gir større effektivitet. Både Platon og Xenofon forsto godt betydningen av indivdenes komparative fortrinn i økonomien, som Ricardo to tusen år senere forfektet for mellomnasjonal handel. Den fremste økonomiske tenkeren vi kjenner fra antikken er Aristoteles, som i motsetning til Platon var skeptisk til statlig eie, og i likhet med de senere skolastikerne mente at privat eiendomsrett skapte overlegen økonomisk effektivitet. Av denne grunn la Aristoteles stor vekt på handel og bytte som noe naturlig, slik også Adam Smith og den klassiske skolen har gjort i nyere tid. Smith var godt kjent med Aristoteles' økonomiske tenking. Aristoteles forsto også meget godt at alle økonomiske goder har avtakende grensenytte. Det mest skjelsettende og innflytelsesrike i Aristoteles' tenking var kanskje synet på pengeøkonomi som unaturlig – det kunne forsvares å bytte varer mot penger for senere å tilegne seg varer, men ren pengejakt, pengeutlåning og rente var både unaturlig og forkastelig. Han berørte også temaet «rettferdig pris», men her var han relativt vag fra et analytisk ståsted. Den katolske kirke beholdt motstanden mot rente og annen «åger» gjennom hele middelalderen og inn i moderne tid. Aristoteles var også tvetydig i sitt sterke forsvar av privat eiendomsrett kombinert med en sterk aversjon mot profittmotiv, og denne tvetydigheten plaget økonomiske tenkere fram 1500-tallet. Ordet økonomi beholdt betydningen husholdering fra Antikken og fram til slutten av 1700-tallet. En lærebok i "økonomi" hadde gjerne egne kapitler om giftemålsstrategier for godsets døtre og sønner, samt hvordan behandle tjenere. Den rådende filosofiske skolen i middelalderen var skolastikken – som baserte seg på Aristoteles tanker, Bibelen, og Romerretten. Skolastikkens dominans hadde sin bakgrunn i føydalismen, som sikret jordeiernes politiske makt og landbrukets forrang i den økonomiske politikken. Adelens oppgave var å forsyne kongen med naturalia og krigstjenester, og økonomien var redistributiv hvor privat multiplisering av formue eller inntekt utenom kongemaktens redistribusjon hadde ingen plass. Overgangen til kongedømme av "Guds nåde" ga ytterligere moralsk tyngde til status quo og gjorde det til en kristen plikt å utholde livegenskap og føydalisme. Middelalderens skolastiske morallære. "«Du skal ikke ta rente av din bror, verken på penger eller på levnetsmidler eller på noe annet hvorpå rente kan tas»." Fram til tidlig nytid (1500-1600-tallet) ble det ikke utviklet noen økonomisk vitenskap fordi det ikke ble gjort forsøk på å skille moralske fra økonomiske spørsmål. Etiske og teologiske debatter om økonomiske spørsmål ble dominert av drøftelser av når, og i hvilken grad, økonomisk aktivitet var i stid med Guds vilje. Først med oppdagelsene og renessansen fra 1500-tallet begynte den økonomiske utviklingen å bli så sterk og framtre så åpenbart i strid med kirkeretten at den gamle læren ikke lot seg forsvare. De nye, sterke nasjonalstatene og deres støttespillere innen håndverk, industri og handel tok et oppgjør med skolastikken og utviklet et helhetssyn kalt merkantilisme. Analyser av avkastning og ulike former for maksimering av utbytte ble holdt utenfor akademia og forbeholdt handelsmenn og statstjenestemenn, uten at økonomiens virkemåte ble gjort gjenstand for avansert analyse. Innen bedriftsøkonomi var det utvilsomt største gjenombruddet innføringen av bankvesen og dobbelt bokholderi. Dette spredte seg fra de italienske bystatene på 1300-1400-tallet til resten av Europa. Det gjenspeiles ved at flere økonomiske faguttrykk er av italiensk opphav ("debit, credit, saldo, conto, banco" og typisk nok også "banco rotto") Denne utviklingen var muliggjort av innføringen av arabiske tall i samme tidsepoke. Merkantilismen. Maleri av en fransk havn, fra 1638, under merkantilismens glanstid Merkantilisme er navnet på det økonomisk-politiske system "(système mercantile)" og tenkning som ekspansive stater forsøkte å følge i tidlig nytid, fra slutten av 1500-tallet til 1800-tallet. Med renessansen og Opplysningstiden dreide fokuset seg bort fra de kirkelig moralske aspektene ved økonomisk atferd, mens Oppdagelsestiden og industrialiseringen satte fokus på nasjonal økonomisk vekst og politikk. Merkantilismens program la grunnlaget for den industrielle revolusjon. Begrepet merkantilisme ble gitt i ettertid av denne politikkens kritikere, særlig fysiokraten Mirabeau, og var en slags syntese av teoretisk tenking og praktisk politikk. Merkantilismen fokuserte på produksjon, industrialisering, handelsbalanse og økonomisk nasjonsbygging, og tilhengerne mente at nasjoner måtte industrialiseres før de kunne ta del i likeverdig og fruktbar inernasjonal handel. Den merkantilistiske politikk kom forut for merkantilistiske teorier, men tenkerne var særlig i starten ofte handelsmenn som gjennom skriftene fremmet et spesielt politisk syn. Den merkantilistiske politikken oppsto i Venezia på 1300-tallet og i England fra 1485. Under Henrik VII ble Englands tilbakeliggende økonomi med stor eksport av ull bevisst lagt om til satsing på egen produksjon av tekstiler og andre industrivarer gjennom industrialisering. Import av ferdigvarer fra Kontinentet ble bevisst motarbeidet. Henrik innførte toll på eksport av rå ull til Kontinentet, og skattefrihet og tidsbegrensede monopoler til entreprenører som startet spinnerier og veverier i England. Håndverkere ble tiltrukket fra Italia og Holland. Eksporttollen økte råvarekostnadene for spinneriene i utlandet, og hjalp dermed industrialiseringen i England. Denne såkalte "Tudorplanen" ble videreført av etterfølgerne og skapte rask og sterk økonomisk vekst. Spania førte ennå ikke en slik politikk, der fikk jordeierne gjennomslag for en fortsatt favorisering av den store ulleksporten fra fjelltraktene i Castilla, som forsynte europeisk tekstilindustri i strid med Englands interesser. Da spanjolene oppdaget Amerika slo de inn på en økonomisk politikk som ensidig favoriserte handelsoverskudd og nettooverskudd av edelmetaller, en avart av merkantilistisk politikk som ikke ga industrialisering. Andre land tok derimot etter den engelske, planmessige favoriseringen av håndverk og industri til erstatning for råvareøkonomi – ikke minst Frankrike under Jean-Baptiste Colbert i andre halvdel av 1600-tallet. En beslektet og litt senere politikk utgjorde kameralismen i det politisk splittede Tyskland, hvor ønsket om statssamling og sentralisering skapte bevissthet om å integrere markeder og mobilisere ressurser. Kameralismen hadde sterkt fokus på statens finanser og ble først utviklet i Preussen, hvor Veit Ludwig von Seckendorff var en tidlig kameralistisk tenker og embedsmann. Den tyske merkantilismen la sterkere vekt på en sterk stat enn man så i andre land, og det var denne tyske, statsorienterte merkantilismen som slo rot i Danmark-Norge. Lønningene derimot, måtte ikke få stige for mye fordi det ville ramme eksporten. I England utviklet William Petty og Charles Davenant allerede i andre halvel av 1600-tallet forståelsen av at pengemengden bare utgjorde en brøkdel av nasjonalformuen, og inkluderte også realkapital i målebegrepene for nasjonens velstand. Dette pekte fram mot fysiokratiets fokus på realøkonomiske størrelser, og påvirket nordisk økonomisk tenking gjennom Nordens første økonomiprofessor – Anders Berch ved Uppsalas universitet. Også innen pengeteorien fremsto overgangsfigurer mellom merkantilismen og klassikerne. John Locke oppdaget at prisnivået på en vare avhang av antall tilbydere og etterspørrere, kvantitetsteorien for pengemengden fikk sitt motstykke i en analyse av tilbud og etterspørsel etter varer. Også David Hume pekte framover da han fastslo at positiv handelsbalanse ville gi innenlandsk inflasjon, som ville dempe eksporten og svekke handelsbalansen. Hans pris-valuta-teorem fastslo at ingen land kunne ha varig handelsoverskudd, på samme måte som det ikke kunne være ulik vannstand i verdenshavene. Pengeverdiene ville alltid skape handelsbalanse mellom land på lang sikt. Hume hevdet at økt pengemengde kunne stimulere investeringene og produksjonen gjennom økt etterspørsel, en tanke som 200 år senere ble tatt opp av John Maynard Keynes. Den svenske overgangstenkeren Pehr Niclas Christiernin raffinerte Hume's teorem da han introduserte bevegelige valutakurser i analysen. Såkalt «klassisk» og «neoklassisk» økonomisk teori siden Adam Smith har stått i sterk opposisjon til merkantilismen. Smith brukte hele 200 sider av sitt hovedverk til å kritisere merkantilismen, men som vi har sett nådde Locke, Hume og andre forgjengere fram til avanserte innsikter som Smith siden inkluderte i sin økonomiske teori. Inspirert av Isaac Newton utviklet sene merkantilister i både England og Italia den erkjennelsen at økonomien kunne analyseres matematisk og vitenskapelig. Mange tenkere mente at økonomien kunne "forstås" og dermed "kontrolleres", og enkelte forsto at regulering av prisene kunne ødelegge markedet og forstyrre etterspørselen. Enkelte tok av slike grunner til orde for å redusere statens inngripen i økonomien, ofte i erkjennelsen av at private og nasjonale interesser sjelden sammenfalt. Adam Smith baserte seg derimot også på en annen tenking som oppstod i opposisjon til merkantilismen, nemlig den kortvarige fysiokratiske skolen. Merkantilismen stod særlig sterkt i land som opplevde industrialisering og handelsoverskudd, og i tidsrekkefølge slo den igjennom i: England (1485), Spania, Nederland, Frankrike (med et kortvarig avbrekk med fysiokratenes dominans i noen tiår av 1700-tallet), Sverige fra og med Gustav Vasa, Danmark-Norge, Østerrike, Tyskland og USA. Merkantilismen fikk klare tilbakeslag i perioder med liberalistisk økonomisk politikk på 1840-tallet og 1870-tallet, men vendte ofte tilbake som dominant politisk veiledning spesielt i tider med krise eller økonomisk gjenoppbygging, helt fram til våre dager. Både proteksjonismen i USA, i Europa i mellomkrigstiden, og den statlige intervensjonspolitikken i etterkrigstiden kan trolig ses på som utslag av merkantilistisk tenking. Mye motstand mot globalisering har trekk av merkantilistisk tenkning om handelskonkurranse, og enkelte biologisk orienterte økonomer baserer sin analyse av natur- og ressursøkonomi på forestillingen om at verdens ressurser er gitt og ikke kan økes utover en meget klar og endelig grense. Fysiokratisk mellomspill. Den såkalte fysiokratiske tenking oppsto omtrent samtidig i akademiske miljøer i to merkantilistiske landbruksstater - Frankrike og Danmark-Norge. Tidens «agromani» og svermeri for det naturlige rettet mye fokus på naturens unike verdi, og fysiokratiet tok tidstypisk sitt navn fra gresk ("physis" = natur, 'kratos" = styre), selv om tilhengerne i Frankrike kalte seg selv "les Economistes". Denne økonomiske tenkingen bygde på opplysningstidens ideer om at samfunnet var styrt av naturlover og lot seg forstå vitenskapelig, og brakte dermed økonomifaget framover selv om fysiokratenes økonomiske kolklusjoner anses som lite valide i dag. Fysiokratene introduserte for første gang økonomiske modeller i økonomisk tenking og analyse, og kan på mange måter anses som et mellomstadium mellom merkantilismen og liberalismen med en kortvarig blomstringstid fra 1750 til 1780. De sentrale skikkelsene var François Quesnay og Mirabeau i Frankrike, og Ludvig Holberg og Otto Didrik Lütken i Danmark-Norge. Fysiokratene tok sterkt til orde mot økonomisk regulering, toll, handelsforbud og andre inngrep, og da Adam Smith oppholdt seg i Paris 1764-66 ble han personlig venn med Quesnay. Under opplysningstiden hersket en viss ytrings- og trykkefrihet som intensiverte debatten om økonomi. En tysk professor ved Lunds universitet – Samuel von Pufendorf – forfattet i 1762 et viktig moralfilosofisk verk, "De jure naturae et gentium", som postulerte at mennesket var drevet av profittmotiv og egeninteresse, og at dets sosiale omkvem var styrt av naturlige krefter. Disse lovene kunne «genom förnuftets ljus utletas», og styrte også slikt økonomisk samkvem som produksjon, kjøp og salg. De naturrettslige tankene til Pufendorf og Hugo Grotius inspirerte Ludvig Holberg, som også var godt kjent med Locke's tanker. Holberg var opptatt av rikdommens og fattigdommens vesen, og hadde et pengesyn som minnet om det merkantilistiske. Hans sterke moralske og kritiske orientering førte ham derimot på kollisjonskurs med tidens merkantilistiske makthavere, adel og autoriteter, først og fremst utfra en moralsk fordømmelse av deres laster. Holbergs fokus var landbruket og de moralske dilemamer og dårskaper som oppstod i spenningsfeltet mellom de arbeidende bøndene og den jordeiende adelen. Han delte derimot ikke fysiokratenes politiske liberalisme, men forble en forsvarer av det kongelige enevelde som forsvar mot egeninteressens moralske tvilsomheter. Nordisk økonomisk tenking ble tidlig formet av tiddskriftet "Danmarks og Norges Oeconomiske Magazin", utgitt 1757-64 av Erik Pontoppidan, med bidrag fra mange prester – som fysiokraten Otto Didrik Lütken. Tenkerne ved Sorø Akademi og Uppsalas universitet ble mer preget av den tyske kameralismen enn av fysiokratiet, men mottok ganske snart impulser direkte fra tyske liberalister og hadde forlatt merkantilismen ved inngangen til 1800-tallet. To vanlige misforståelser er at fysiokratene utelukkende virket i Frankrike, og at de kun anså landbruket som verdiskapende. Retningen oppsto som en reaksjon på tidens sterke økonomiske regulering av landbruket i Frankrike, og fysiokratene fokuserte mer på de virkelige og "reelle" vekstfaktorene i opposisjon mot merkantilistenes fokus på handelsoverskudd og monetære forhold. Det praktiske fokuset de utviklet sentrert rundt jordbruket skyldtes teoretisk analyse snarere enn noe bevisst politisk program eller aversjon mot håndverks- og industrinæringene. Quesnay selv utviklet et mer rendyrket syn på landbruket som den "eneste" verdiskapende næringen i økonomien, men andre fysiokratiske tenkere var mer nyanserte og raffinerte i sine analyser. Eksempelvis så tenkere i land med betydelig gruvedrift eller fiske at også slike næringer var verdiskapende, basert på grunnrente. François Quesnays utgangspunkt var at det ble produsert større verdier enn hva som trengtes til å betale produksjonskostnadene, og dette overskuddet kaltes "nettoproduktet". Fysiokratenes analyse var at arbeid og kapital bare kunne produsere nok til sin egen avlønning, mens land fra naturens side kunne gi det nettoproduktet som ga overskudd og økonomisk vekst. Næringer som ikke bygde på naturressurser kunne derfor ikke skape verdier utover avlønningen til produksjonsfaktorene, og kaltes "sterile". De franske fysiokratene studerte først og fremst Nord-Frankrike, som var økonomisk tilbakeliggende og svært lite industrialisert sammenliknet med for eksempel England, og dette kan bidra til å forklare nedvurderingen av industri og handel. Dessuten fokuserte fysiokratene på reelt, fysisk produksjonsutbytte snarere enn produksjonsverdi. Fordi bare jord i praksis skapte nettoprodukt i deres analyse, summerte samfunnets verdiskaping seg til verdien av jordrenten. Quesnay delte økonomien inn i de tre sektorene bønder, jordeiere, og ikke-landbrukssektoren. I sitt «Tableau Economique» viste han sirkulasjonen av penger og nettoprodukt mellom sektorene i en tabelloversikt som minnet om kryssløpsanalyse, hvor hver av de tre sektorene ble postert i en matrise som både produsenter og konsumenter. Total produksjon tilsvarte total konsum og fordelingen av goder "mellom" de tre sektorene var preget av at bøndene underkonsummerte og adelen overkonsummerte, mens de 'sterile' klassene per definisjon konsumerte akkurat like mye som de produserte. Fysiokratene forsto i likhet med senere økonomer at prisene var bindeleddet som avgjorde fordelingen mellom sektorene, og de forsøkte også å kvanifisere de økonomiske sektorenes størrelse. Dette kom til å bli første steg i retning mot senere tiders økonometri og nasjonalregnskapsanalyse. Det har vært spekulert i om kretsløptenkingen var inspirert av Quesnays kjennskap til blodomløpet gjennom sin udanning og virke som lege. Fysiokratenes politiske program hadde brodd mot adel og presteskap, underbygget ved at disse gruppene, i likhet med soldater og handelsmen ikke skapte egne verdier, men kun flyttet eller forbrukte verdiene som var skapt i landbruket. Siden bøndenes arbeid i landbruket var verdiskapende, ble fysiokratene etterhvert svært skeptiske til den hardhendte reguleringen av landbruksmarkedene – og til adelens privilegier. Siden jordeierne eide samfunnets eneste kilde til verdiskaping, ville de øke beskatnignen av adelen gjennom å utelukkende beskatte land. Siden markedet fulgte naturlover mente de at økonomien var naturlig selv-regulerende, og tok klar avstand fra merkantilismens regulerte favorisering av industri og eksport foran landbruk og konsum. I Sverige førte den finlandsk-svenske presten Anders Chydenius nådeløse angrep på merkantilismens regulering allerede i 1765. Mange opplevde på denne tiden en slags omvendelse til liberalismen gjennom kontakt med fysiokratiske eller naturrettslige tanker – blant dem var tidens ledende nordiske økonomer, svenskene Johan Risingh og Anders Nordenkrantz, og dansken Josias Ludwig Gosch. Fysiokratene tok til orde for en politikk preget av «laissez faire» – politisk avholdenhet fra å styre og regulere. Spesielt angrep de tidens kornlover med toll på, eller forbud mot, eksport av korn. De mente det franske eksportforbudet holdt kornprisene kunstig nede og hemmet utviklingen og profesjonaliseringen av det franske landbruket. Quesnay oppdaget et interessant forhold mellom egen- og fellesinteressen: Enhver arbeider egentlig for andre, men tror han arbeider for seg selv, et sammenfall som vennen Adam Smith beskrev som «den usynlige hånd». Han levde akkurat lenge nok til å se sin student Anne Robert Jacques Turgot bli utnevnt til finansminister i Frankrike i 1774. Selv om fysiokratene overså betydningen av industri, mente de at fri handel kunne effektivisere landbruket og dermed øke velstanden. På denne måten kom de til å få stor politisk og faglig innflytelse på den senere liberalismen. I Sverige mottok Carl Fredrik Scheffer sterk fysiokratisk inspirasjon som ambassadør i Paris, og ble Gustav IIIs økonomiske rådgiver, og var utvilsomt sentral da kornhandelen ble fristilt i 1775 og 1780. Fysiokratisk økonomi ga i tillegg en vitenskapelig begrunnelse for at adel og presteskap ble ansett som en snylterklasse, og beredte slik grunnen for Den franske revolusjon. Derimot delte fysiokratene den merkantilistiske pessimismen med hensyn til økonomisk vekst – den kunne bare drives til et vist punkt gjennom frigjøring av skaperkraften i landbruket, og ville stoppe opp straks dette potensialet ble fullt utnyttet. Klassisk økonomi. Den klassiske økonomen Jean Baptiste Say Merkantilistene og fysiokratene beskrev stadig mer komplekse sammenhenger i økonomien, men maktet aldri å beskrive hele økonomiens virkemåte på en helhetlig, innbyrdes logisk og konsistent måte. Det lyktes først da den skotske filosofen Adam Smith utga boken "Nasjonenes rikdom" i 1776, og etter manges mening grunnla moderne økonomisk teori. Han dannet skole for det som snart fikk navnet «politisk økonomi», og etterhvert «klassisk politisk økonomi» – et sett av helhetlige økonomiske forklaringsmodeller som tok utgangspunkt i Smiths hovedteser. Hovedbidragene kom fra Smith med "Nasjonenes rikdom" (1776), Jean-Baptiste Say, David Ricardo med "Principles" (1817), Nassau William Senior, James Mill, sønnen John Stuart Mill med "Principles of Political Economy" (1848), og tilsist iren John Elliot Cairnes. Disse tenkerne dannet skole for flere generasjoner av økonomiske forfattere og utøvere i hele Europa, ikke minst i Storbritannia og Norden. Det klassiske paradigmet ble etter hundre år avløst av et «neoklassisk» paradigme som videreutviklet den klassiske teorien, og hvor den såkalte marginalismerevolusjonen sto sentralt. Klassikernes store innflytelse skyldtes utvilsomt at de brakte vitenskap inn i studiet av økonomien, inspirert av tidens store framskritt innen fysikk og andre naturvitenskaper. De viktigste kritikerne innenfor klassisk teori i samtiden var i første rekke Thomas Malthus og Karl Marx, og som begge kom til at økonomiens frie utvikling var grunnleggende uharmonisk og konfliktskapende. Adam Smith. Adam Smith (1723-1790) søkte å besvare spørsmålet om hvorfor noen land var rike mens andre var fattige, og hva som ga økonomisk vekst. Smith studerte et britisk samfunn som var mer industrialisert enn fysiokratenes Frankrike, hvor spesialiseringen og arbeidsdelingen var kommet lengre, og hvor reformasjonen hadde også vunnet større kirkelig aksept for kapitalismen. I motsetning til mange merkantilistiske skribenter var han ikke forretningsmann, men moralfilosof. Et reiseopphold i Frankrike fra 1764 brakte Smith i direkte kontakt med fysiokratene og han møtte Quesnay. Inspirert av sine lærere Francis Hutcheson og David Hume tok hans økonomiske teori utgangspunkt i hva han mente var "naturlige tilbøyeligheter" i mennesket, blant annet tilbøyeligheten til handel, til å holde avtaler, og tilbøyeligheten til å ville forbedre sin stilling (avansere materielt). Mennesket var rasjonelle, styrt av "egeninteresse", og "maksimerte" nytte - en konklusjon basert på både direkte observasjon og nitide, historiske studier. Når individet maksimerte sin egen nytte utfra profittmotiv, ville summen av individer øke samfunnets nytte. Det var ikke utfra bakerens godhet at England fikk nok brød, men utfra bakerens ønske om maksimal økonomisk vinning gjennom å selge brød. I sum førte industri- og handelsborgernes egeninteresse og investeringsmotiv til en optimal fordeling av kapital - som gjennom sin bruk av produktive arbeidere var den virkelige kilden til rikdom. I motsetning til arbeidere og jordeiere var kapitalistene alene motivert til å akkumulere kapital utover hva som dekket eget konsum, og økonomisk vekst avhang av at inntektsfordelingen favoriserte kapitalistene. Når Smith kom til at markedet allokerte godene best, skyldtes det hans observasjon av at de fleste virksomhetsområdene i samtiden var preget av en konkurranse som drev produsentene til å produsere mest mulig effektivt. Siden konkurransen hele tiden presset ned prisene og dermed profitten, hvor kortsiktige «markedspriser» på lang sikt ville falle til de tilsvarte produksjonskostnadene og fjernet all profitt – «naturlige priser». Prisreguleringen fulgte av tilbud og etterspørsel. Reell konkurranse ville drive kapitalistene til å søke den mest effektive bruk av arbeidskraft for å produsere med den tilgjengelige kapitalen. Kapitalens evne til å skape økonomisk vekst avhang altså av arbeidskraftens produktivitet, og denne igjen avhang av arbeidskraftens spesialisering. På sin side var spesialiseringen et resultat av markedets demografiske størrelse, og avhengig av mengden akkumulert kapital som kunne betale arbeiderne og de øvrige innsatsfaktorene. Et av hans mest kjente eksempler er knappenålsfabrikken, hvor han viser at produksjonen kan bli svært effektiv når den deles inn i 18 forskjellige, spesialiserte operasjoner. Hver arbeider er ekspert på en liten del av produksjonen, og klarer dermed å utføre denne operasjonen svært effektivt. Selv om Smith konkluderer at denne spesialiseringen bringer samfunnet framover, var han ikke fremmed for at den også i sin ytterste konsekvens omgjorde arbeiderne til «menneskelige maskiner» fratatt både verdighet og individuell utvikling, og Smith hadde et motsetningsfylt forhold til spesialiseringen. Smiths markedssyn var sammensatt. Begrepet Den usynlige hånd i Nasjonenes velstand nevnes kun én gang om sammenfallet mellom privat og individuell nytte av investeringer i utlandet. Men han beskriver liknende tanker i sin fascinasjon over hvordan bønder, fiskere og håndverkere hver natt brakte den nødvendige mengde matvarer inn til millionbyen London, helt uten at noen myndighet eller makt befalte dem å gjøre det. Han mente markedet var overlegent til å allokere innsatsfaktorer der de kaster mest av seg, noe som fører til høyest mulig produksjon, motvirker knapphet og skaper velstand. Samtidig var moralfilosofen Smith ikke blind for kapitalistenes umoral, misbruk av markedsmakt og regelrette samarbeid for å manipulere prisene. Han observerte at kapitalister naturlig ville søke muligheter for monopol og prissamarbeid. Når han likevel anbefalte disse kreftenes frie spill, var det i vissheten om at markedets resultat i det minste var "bedre" enn det resultatet som fulgte av merkantilistisk inngrep og styring - ikke minst i samtidens England. I motsetning til Ricardo og dagens neoklassikere, var Smiths maksime om markedets overlegne ressursallokering preget av historiske snarere enn teoretiske betraktninger, og klart avhengig av tid og sted. Smiths konklusjon at kapital var kilden til nasjonenes vekst og velstand, hadde store politiske implikasjoner. Økonomisk politikk og beskatning skulle skape størst mulig frihet for kapitalistenes kapitalakkumulasjon, forutsatt at den skjedde i markedets reelle konkurranse. Han anså merkantilismens regulering og monopoler som mektige kapitalisters verk, og konkluderte at slike inngrep i markedsmekanismen tjente kapitalisten snarere enn nasjonen. Smiths advarsel mot regulering og styring gjaldt først og fremst hjemmemarkedene, mens han derimot støttet offentlig tilveieskaffelse av varer og tjenester som det ikke var noe markedet for, samt toll i utenrikshandelen for eksempel for å støtte en ny industri i utvikling. Smith selv tok i 1778 arbeid i tollvesenet, hvor han med stor flid bidro til å firedoble tollinntektene etter noen år. Han støttet også den proteksjonistiske Navigasjonsakten. Smith brukte betegnelsen politisk økonomi på faget, og øvde stor innflytelse i Storbritannia og i Danmark-Norge, og da spesielt i Norge. I motsetning til mange danske godseiere, omfavnet norske handelsmenn Adam Smiths lære svært tidlig. Norske handelshus så tydelig interessen av handelsliberalisering og finansierte en oversettelse av "Wealth of Nations" allerede i 1779 – hvorpå boken solgte i flere eksemplarer i Norge enn i Danmark. Universitetet i Oslo fikk sitt første profrssorat i «statsoeconomie» allerede i 1814, ett år før en liknende stilling ble opprettet i København. Sistnevnte post ble besatt av Oluf Christian Olufsen, som betgnet Adam Smith som "«statsoeconomiens ypperste lærer, paa hvis skuldre alle hans Efterfølgere staae»". Nyklassisk økonomi. Økonomisk teori som er utviklet etter ca 1870 kalles nyklassisk. Sentrale, tidlige bidragsytere fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var Leon Walras, Stanley Jevons, Carl Menger, Alfred Marshall og Knut Wicksell. De sentrale elementene i nyklassisk økonomi er marginalbetraktninger, fokusering på aktøradferd, og bruk av matematiske verktøy for å gjøre analysen kvantitativ og øke presisjonen og etterretteligheten. Blant det store overveiende flertallet av akademikere blir nyklassisk teori ansett for å være overlegent alle alternativer, og det er derfor dominerende i dagens økonomiundervisning. Likevektsbegrepet er sentralt for disiplin og identifikasjon i nyklassisk økonomi. Likvekt er ikke et statisk begrep, men omfatter også dynamiske situasjoner med usikkerhet, imperfekt konkurranse, begrenset rasjonalitet, heterogene beslutningstakere, osv. Keynes. Den britiske økonomen John Maynard Keynes er en av de viktigste bidragsyterne til økonomifaget i det 20. århundre. Han virket i Storbritannia i mellomkrigstiden, og var en forkjemper for en aktiv økonomisk politikken, særlig for å dempe utslagene av lavkonjunkturer, og dermed redusere arbeidsledigheten. Keynes mente at lavkonjunktur ofte skyldtes sviktende etterspørsel, særlig fra privat sektor. Hensiktsmessige politiske tiltak må da ta sikte på å øke etterspørselen, enten ved å redusere skattene eller ved å øke offentlige kjøp av varer og tjenester. Begge deler vil stimulere økonomien. Ifølge et skille innført av Ragnar Frisch deles det inn i makroøkonomi (hvordan hele økonomien fungerer) og mikroøkonomi (studiet av hvor individer, bedrifter og mindre grupper fatter beslutninger). Bedriftsøkonomi regnes gjerne som en egen disiplin, men kan i likhet med andre underdisipliner som for eksempel arbeidsmarkedsøkonomi, næringsøkonomi, finansiell økonomi, og utviklingsøkonomi sees på som anvendt økonomisk teori (mikroøkonomi). Undervisning og studier. I de anglosaksiske land er det en betydelig forsknings- og studietradisjon for historisk økonomisk tenkning, og faget står sterkt ved enkelte framstående økonomiske læresteder i USA, Tyskland og Storbritannia. Det systematiske studiet av økonomisk tenkning i historisk kontekst ble tidlig utviklet ve Cambridge, og vant innpass i undervisningen i både historie og samfunnsøkonomi, som et empirisk alternativ til rene teeoristudier. Ofte studerer business-studenter – som f.eks ved LSE – mye originaltekster av de sentrale klassikere, eller driver case-studier knyttet til økonomisk historie. I Norge har blant annet Tore Jørgen Hanisch og Karl Ove Moene undervist i økonomisk idéhistorie ved Universitetet i Oslo, mens det har vært sterkt vektlagt ved Norges Handelshøyskole hvor Agnar Sandmo har stått sentralt. Ofte har Universitetet i Agder hatt et solid fagmiljø, anført av professor Arild Sæther. Undervisningen ved Handelshøyskolen BI har derimot vært mer orientert mot bedriftshistorie, anført av professor Even Lange. Fagverksbro. Fagverksbro er en bro hvor selve fagverket bærer brobanen. Historie. Etter at fagverksstatikken ble utviklet kunne en konstruere større trebroer og stålbroer. Metoden var blant annet kjent i Russland i 1840. Culman, en tysk konstruktør, var den første som benyttet grafiske metoder for blant annet beregning av fagverk (1866). Som fagverk var det mulig å bygge broer med lange spenn. I 1889–1890 ble broen Forth jernbanebro over elven Firth of Forth i Skottland bygget. Denne hadde lengste spenn på 521 m. I Norge er det bygget en rekke stålfagverksbroer i forbindelse av utbyggingen av vei og jernbane-nettet. I de senere årene er det bygget mest fagverksbroer i tre. Statisk system. Bilde til venstre viser en typisk fagverksbro. De ytterste stavene tar trykk, de ytterste vertikale på hver side tar strekk, de skrå veksler annenhver gang på å ta strekk og trykk. Vertikale som ligger midt mellom to skrå hvor en tar strekk og en tar trykk er såkalte "nullstaver". Overgurt tar trykk og undergurt tar strekk. I de aller fleste broer av denne typen er de to fagverksrammene bundet sammen med tverrbjelker eller egne fagverk. Hvilke staver som tar trykk og hvilke som tar strekk er avhengig av hvordan stavene står i forhold til hverandre og hvordan de dynamiske kreftene virker. I tillegg er den geometriske utformingen av over- og undergurt avgjørende for påkjenningen i stavene. Noen overgurter er formet som en bue. Typer fagverksbro. Det er tre hovedmåter fagverksbruer kan bygges. Den nederlandske språkunion. Den nederlandske språkunionen ble opprettet da språkunionsoverenskomsten ble underskrevet av myndighetene i Nederland og Flandern (Belgia) i 1980 for å fremme en felles politikk med hensyn til standardnederlandsk, nederlandskundervisning og kulturelle aspekter tilknyttet det nederlandske språk. 12. januar 2005 ble Surinam unionens tredje medlem. Språkunionen. Den nederlandske språkunionen er et spesielt internasjonalt samarbeidsorgan i forhold til det nederlandske språket. Medlemslandene samarbeider med hensyn til språk, språkundervisning og humaniora. Språkunionen gir videre støtte til undervisning i nederlandsk blant annet i Vest-Tyskland, i belgiske områder der nederlandsk ikke er morsmål og i Nord-Frankrike. Den nederlandske språkunionen ønsker også å styrke båndene med Sør-Afrika. Landet er ikke medlem av unionen selv om det har et stort antall afrikaansspråklige innbyggere, akkurat som Namibia der afrikaans er det største språket. Et annet land unionen har et spesielt forhold til er Indonesia, der mange fremdeles behersker nederlandsk. Unionen har ingen observerende medlemmer, slik som en del andre språkorganisasjoner har. Språkunionsoverenskomsten. «Språkunionens mål er å integrere Nederland og det nederlandske samfunnet i Belgia med hensyn til det nederlandske språket og humaniora i begrepenes videste mening.» En av den nederlandske språkunionens oppgaver er språkets staving, for å ivareta denne oppgaven utgis det som heter «het Groene Boekje» (den lille grønne boken). Dens offisielle navn er «Woordenlijst Nederlandse taal» (Ordliste for det nederlandske språk) er ingen ordbok som forklarer ordene, men et register. Dette betyr at den ikke angir ordenes betydninger bortsett fra i parentes i en meget kortfattet form, dersom en annen betydning har en annen grammatikalsk effekt på ordet. Siste gjennomarbeidede utgave av ordlisten kom i 1995, mens en oppdatert versjon av denne ble utgitt i oktober 2005. Van Dale-ordboken er akseptert som den offisielle for det nederlandske språk. "De dikke van Dale" (den store van Dale) er delt i tre bind, A-I, J-R og S-Z, og oppdateres normalt sett en gang hvert 7. eller 8. år. Språkunionen har ingen direkte overenskomstige institusjoner i Europa, posisjonen den har mellom landene er unik. Surinam. 12. desember 2003 ble en tilslutningsoverenskomst underskrevet av Nederlands daværende statssekretær for kultur, Medy van der Laan, og Surinams minister for undervisning, Walter Sandriman, i Brussel. I desember 2004 ble overenskomsten ratifisert av Surinams parlament, og 12. januar 2005 ble landet offisielt språkunionens tredje medlem. «Prijs der Nederlandse Letteren». Denne prisen ble opprettet i 1956, og deles hvert tredje år ut til forfattere og poeter som har nederlandsk som morsmål. Siden 1986 er det Språkunionens oppgave. Språkunionens ministerkomite oppnevner en uavhengig jury som tilkjenner prisen. Litteraturhistorie. 23. februar 2006 ble det første (middelalderen) og siste bindet (1945–2005) av en ny ni-binds litteraturhistorie for Nederlandsk litteratur utrakt til kronprinsessene Máxima av Nederland og Mathilde av Belgia. Verket er skrevet under tilsyn av språkunionen. Hverdagslige detonasjoner. "Hverdagslige detonasjoner" er en EP fra Subgud, utgitt i 1996. Kees van Dongen. Cornelis Theodorus Maria van Dongen (født 26. januar 1877, død 28. mai 1968) var en nederlandsk maler født i Delfshaven, del av Rotterdam, best kjent som Kees van Dongen eller bare "van Dongen". Han var en av «les Fauves» og ble kjent for sine sanselige og fargerike portretter. Han begynte kunststudiene da han var 16 og kom inn på det kongelige kunstakademiet i Rotterdam. Han brukte en god del kvelder i havnekvarterene, hvor han laget skisser av sjømenn og prostituerte til han gikk ut i 1897 og dro til Paris, hvor han ble noen måneder. I desember 1899 flyttet han igjen til Paris og bodde sammen med "Augusta Preitinger" som han var blitt kjent med på akademiet. Ekteskapet varte fra 1901 til 1921. Han begynte å stille ut i Paris, og fikk plassering for ett av sine bilder i samme sal som Henri Matisse og andre kunstnere på Salon d'Automne i 1905, da navnet fauvisme oppsto. (Han var også en kort tid involvert med den tyske gruppen Die Brücke.) Paret flyttet til boligkomplekset Bateau Lavoir, som huset mange kunstnere, i 1906, og ble omgangsvenner med Pablo Picasso og hans venninne "Fernande Olivier". I tillegg til salg av malerier, leverte van Dongen satiriske tegninger til aviser og arrangerte kostymeball i Montparnasse for å spe på inntekten. Under mellom andre Jasmy Jacobs veiledning utviklet han en fargerik fauviststil som slo godt an blant parisborgerne, og ga en tilsvarende god inntekt. Han ble medlem av den franske æreslegion i 1926 og en kongelig belgisk orden året etter. Kjennere mener at de senere bildene, som også omfatter et portrett av Brigitte Bardot i 1958, ikke har fulgt opp den løfterike bohemske erotisismen som viste i hans ungdomsverker. Kees van Dongen døde i hjemmet i Monte Carlo i 1968. Xpander. "Xpander" er det tredje albumet av Subgud, utgitt i 2001. Jason Dolley. Jason Scott Dolley (født 5. juli 1991 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller. Fra 2004 til 2005 spilte han T. J. Savage i serien "Complete Savages". Nå er Jason med i serien Cory in the House (Cory I Det Hvite Hus på norsk) sammen med Kyle Massey og Maiara Walsh hvor Jason spiller Newton, med kallenavn Newt. Han er nå aktuell med Disney Channel Original Movie Minute Men, som premierte 29. februar 2008 på Disney Channel Norge, og spiller med Luke Benward, Nicholas Braun og Chelsea Staub. Jason Dolley spiller også i originalfilmen "Gult er Kult" på Disney Channel, der han spiller Pete Ivey sammen med Mitchel Musso i hovedrollene. Jason er nå tilgjengelig i serien ^Good Luck Charlie^ som vises på Disney Channel. Der spiller han PJ. Arkebuse. Dansk-norske hakebøsser fra sent 1500-tall. Forsvarsmuseet. Arkebuse (fra fransk "Arquebuse", opprinnelig fra tysk "hakenbühse" eller «hakebørse») er et håndholdt skytevåpen med langt løp. Under løpet hadde den ofte en hake (mothake) som ble lagt an mot fast underlag og holdt det kraftige rekylvåpnet stille under skyting. Historie. Våpenet ble utviklet fra armbrøsten, og ble brukt fra 1200-tallet i den enkleste form som en håndholdt kanon. Fra midten av 1400-tallet ble disse utformet til arkebusen, og nå slik at vi kan kalle disse de første geværer; med tennlås, kolbe og løp. Utover 1500-tallet utviklet de seg til regelrette «håndkanoner» med uvanlig kraftig rekyl, som gjorde at de måtte utstyres med en mothake som ga dem navnet «hakebørse». De var i bruk fram til tidlig på 1600-tallet, da de ble erstattet for fullt av musketten, som hadde mer moderne tennlåser. Utforming. Arkebusen var et grovkalibret våpen der diameteren på løpet kunne være opp til to centimeter og med en vekt som kunne være over 10 kilo. Den ungarske slette. Den store ungarske slette, eller bare Den ungarske slette, Store Alföld eller Alföld (ungarsk "Alföld" eller "Nagyalföld", slovakisk "Veľká dunajská kotlina", rumensk: "Câmpia Tisei", serbisk og kroatisk: "Panonski basen" eller "Панонски басен" – Den pannoniske sletta) er en slette eller et bekken som ligger i sørlige og østlige deler av Ungarn. Den strekker seg også inn i østlige deler av Slovakia ("Východoslovenská nížina" – Det østslovakiske lavlandet), sørvestlige deler av Ukraina ("Zakarpats'ka nyzovyna" – Det transkarpatiske lavlandet), vestlige deler av Romania (med forskjellige navn), nordlige områder av Serbia, og østlige deler av Kroatia (med forskjellige navn). Sletten utgjør den største delen av Den pannoniske slette. Grenser. Den grenser til Karpatene i nord og øst, de transdonauske og kroatiske fjellene i sørvest, og omkring elven Sava i sør. Store Alföld i Ungarn. En gård i Alföld, 1800-tallet av Géza Mészöly Sletten dekker 52 000 km² av Ungarn, eller rundt 56 % av landet. Det totale arealet er rundt 100 000 km². De største ungarske forfatterne som er inspirert eller assosiert med Alföld er Ferenc Móra og Zsigmond Móricz i tillegg til poetene Sándor Petőfi og Gyula Juhász. Av ungarske vitenskapsfolk som er født på Alföld er fysikeren Zoltán Bay, kjemikeren János Irinyi, oppfinneren av lydløse fyrstikker, farmakologen János Kabay, fysikeren og farmasøyten Gábor Kátai, og fysikeren og pulmonologen Frigyes Korányi. Den viktigste elven på Alföld er Tisza. De største byene og landsbyene med medisinske bad er Berekfürdő, Cserkeszőlő, Gyula, Hajdúszoboszló, Szentes og Szolnok. Brussel lufthavn. Brussel lufthavn (IATA: BRU, ICAO: EBBR) (på nederlandsk: Luchthaven Zaventem eller på fransk: Aéroport de Zaventem), også Zaventem Airport eller Brussels (Zaventem) International Airport, var tidligere kjent som "«Brussel Nationaal/Bruxelles-National»" (Brussels National) er en internasjonal flyplass i Zaventem i Flandern, ved Brussel i Belgia. Flyplassen er hub for både Brussels Airlines og European Air Transport. Oliver Anthofer. Oliver Anthofer (født 7. mai 1967) er en østerriksk funksjonshemmet langrennsløper og skiskyter. Han konkurrerer i klassen LW11. Johannes Itten. Johannes Itten (født 11. november 1888 i Zürich, død 27. mai 1967) var en sveitsisk maler, designer og kunstpedagog. Han fikk stor betydning for flere yngre kunstnere gjennom sin undervisning, blant annet ved oppbygginga av Bauhaus-skolen fra 1919 til 1922, og siden gjennom flere bøker, særlig "Kunst der Farbe" fra 1961, der han presenterer sine egne fargeteorier. Ittens fargelære brukes fremdeles på de fleste kunstfagskoler over hele verden. Johannes Ittens malerier, som ofte er eksperimenter med geometriske former, farger og komposisjon, ble stemplet som entartete Kunst, det vil si «utartet» og uønsket, i Hitler-Tyskland. Itten bekjente seg for øvrig til Mazdaznan, en amerikansk kultretning innen Zoroastrianismen. Flintlås. Flintlås er en mekanisme som ble brukt til å avfyre et skytevåpen. Flintlåsen er en utvikling av snapplåsen og ble konstruert av den franske våpensmeden Marin de Bourgeoys i begynnelsen av 1600-tallet. Flintlåsen var den vanligste formen for avfyringsmekanisme for kruttvåpen fram til utviklingen av perkusjonslåsen på 1830-tallet. Bjørn Solberg. Bjørn Solberg (bilde fra LS 2007) Bjørn Solberg (født 12. september 1945 i Tønsberg, død 6. oktober 2010) var en norsk skytter som ble tredobbelt skytterkonge. Bjørn Solberg skjøt for Farnes skytterlag da han ble skytterkonge første gang under Landsskytterstevnet i Trondheim i 1978. Senere gikk han over til Nordre Land skytterlag, som han representerte da han vant sine to andre titler i Fræna i 1983 og i Sandnes i 1984. Solberg skjøt for for Isfjorden og Åndalsnes Skytterlag. Ragnhild Ohma. Ragnhild Ohma i forbindelse med utstillingsåpning Galleri Kronstad Hovedgård Ragnhild Ohma (født 1980 i Bergen) er en norsk maler. Hun er utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen og Statens Kunstakademi i Oslo der hun er i ferd med å avslutte en mastergrad. Kunstneren har deltatt på en rekke utstillinger blant andre Galleri Brandstrup i Oslo og «Norske Bilder» i Rådhusgalleriet i Oslo. Hun er også blitt presentert i en pausevignett i TV 2. Pointillisme. a> "La Parade" (1889), viser hvordan fargeprikkene sammen utgjør et bilde i pointillismen. Pointillisme er en malestil som bruker mange små prikker i primærfargene til å skape inntrykk av et stort spektrum av sekundære farger. Teknikken bygger på tilskuerens synssans som ikke oppfatter prikkene en og en, men setter dem sammen til en meningsfyllt helhet. (Samme prinsipp har vært brukt til trykking av fargereproduksjoner, ligger fortsatt i bunn for fargeutskrifter og er prinsippet for billedrør og flatskjermers fargetegning.) Som malestil har det vært få utøvere, men av de mere kjente kan nevnes Georges Seurat, Paul Signac og Henri-Edmond Cross. Navnet på stilen ble først brukt av kunstkritikere i 1880-årene som syntes resultatene var smakløse, men begrepet har siden blitt mere nøytralt. Malemåten er forskjellig fra den vanlige med å blande farger på paletten. Med bare prikker, blir linjetegning av konturer uaktuelt, og kunstneren må bygge opp maleriene på andre måter. Pointillisme er også en musikalsk teknikk, som bl.a. brukes av komponister som Anton Webern. Kurt Arne Berglund. Kurt Arne Berglund er født 24. september 1943 i Bjerkvik i Ofoten. Berglund ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Kristiansand i 1979, han var da riksinstruktør i Det frivillige Skyttervesen og har senere blitt generalsekretær i DFS. Han representerte Bærums skytterlag da han ble skytterkonge, men har senere representert Frogn & Drøbak skytterlag. Arne Strendo. Arne Strendo født 24. mars 1948 i Hallingdal er skytterkonge fra Landsskytterstevnet på Ulven i 1982. Strendo er snekker. Han skyter for Hadding skytterlag. Han ble den tredje i historien som fikk Kongepokalen og Stangmedaljen samme år. Amerikansk cocker spaniel. Amerikansk cocker spaniel er en hunderase som kommer fra USA og nedstammer fra engelsk cocker spaniel. Engelsk og amerikansk cocker ble regnet som samme rase fram til 1930-årene. I de følgende årene ble den amerikanske variantens særtrekk forsterket gjennom selektiv utvelgelse, og i 1946 fikk den status som egen hundrase og fikk sin egen rasestandard av AKC. I dag skiller den amerikanske seg eksteriørmessig fra den engelske på flere måter, blant annet gjennom å være mindre. Amerikansk cocker spaniel er populær i hjemlandet og mange andre steder i verden. Den har fortsatt en del jaktinstinkt, men er først og fremst populær som selskapshund. Generell omtale. Amerikansk cocker er opprinnelig en jakthund som tilhører gruppen med apporterende fuglehunder, i gruppen med spaniels, som også regnes som støtende hunder. Den er litt mindre og har en mer kompakt kropp enn engelske cocker. Den regnes som en snill og kjærlig hund med glimrende egenskaper som familiehund. Rasen er utholdende og har en hendig størrelse. Som andre spaniels har den en glimrende luktesans og regnes som en god all-round brukshund. Som spaniels flest trives den med mye mosjon og lange turer, sommer som vinter, til tross for den moderate størrelsen. Pelsen krever ganske mye stell, på løpende basis. Rasestandard. Den amerikanske cockeren er den minste i gruppen, med solid, kompakt kropp. Den skal ha et jevnt temperament uten noen tegn til vekhet. Uttrykket er intelligent, våkent, mykt og hengivent under tydelig markerte øyenbrynsbuer. Snuten er bred og neseborene er velutviklede som det høver seg en jakthund. Øynene er runde og store. Fargen er mørk brun (jo mørkere jo bedre). Ørene er dråpeformede og lange. Hunden har kraftig beinstamme og muskuløse lemmer. Kneleddet er moderat vinklet. Potene er tette, store, runde og faste. Overlinjen skråner lett med en sterk rygg. Brystet skal være dypt. Halen er båret i linje med ryggens forlengelse eller litt høyere. Under bevegelse er halens bevegelser livlige. Selv om amerikansk cocker spaniel er den minste av fuglehundene, skal den ha typiske bevegelser for denne gruppen. Bevegelsene skal være koordinerte, flytende og uten anstrengelse. Pelsen er kort og fin på hodet, men på resten av kroppen er pelsen av middels lengde. Ører, bryst, buk og ben har godt beheng men ikke så mye at det påvirker utseende og funksjon. Pelsen skal være silkemyk, flat eller lett bølget og av struktur slik at den er lettstelt. Tillatte farger er ensfarget sort (inkl. sort med tan), ensfarget fra mørkeste rød til lyseste krem samt brun og brun med tan og flerfarget med to eller flere godt avgrensede farger (en farge må være hvit). Mankehøyde: hannhunder 38 cm. +/- 1,5 cm. (idealhøyde 39 cm.), tisper 36 cm +/- 1,5 cm (idealhøyde 36 cm). Torkil Berg. Torkil Berg (født 12. januar 1946) er skytterkonge fra Landsskytterstevnet på Lesja i 1985. Berg representerte Trondhjems skytterlag da han ganske sensasjonelt tok kongetittelen på det første Landsskytterstevnet på den nye stevnearenaen på Lesja. Han hadde mesterskapsmedalje fra før, og hadde blitt nr. 3 på NM i felt, og nr. 6 på finalen i Nationens Landsskyting i 1983, og var derfor en overraskelsesmann som fikk en sjanse og tok godt vare på den. I 1985 ble han tildelt Olavstatuetten. Steklovata. Steklovata (russisk: Стекловата - "Glassull") er et russisk boyband med vokalistene Denis Belkin og Artur Eremeev. Bandets produsent er Sergej Kuznechov, som i 1999 fant den da 13 år gamle Denis Belkin til sitt nye prosjekt. Kort etter sluttet Eremeev seg til bandet. Bandet utga to album og deltok på musikkfestivaler i Russland, uten å oppnå veldig stor suksess, dels på grunn av mangel på sponsorer. I 2002 kom bandet på topp av hitlisten på russisk radio i Estland. I senere tid har musikkvideoer av bandet blitt spredt på YouTube også i vestlige land som humor. Torbjørn Røe Isaksen postet f.eks. en lenke i bloggen sin til musikkvidoen med kommentaren «Hvordan blir kulturlivet hvis det kommunistiske partiet Rødt får bestemme? Sannsynligvis noe i nærheten av dette.» Norges Svømmeforbund. Norges Svømmeforbund (NSF'") ble stiftet 27. august 1910, og administrerer vannidrettene svømming, synkronsvømming, vannpolo og stuping. NSF består av 1 sentralledd, 19 kretser og 240 medlemsklubber, og i 2003 hadde NSF et aktivitetstall på 41.620. NSF er medlem av Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité, Det internasjonale svømmeforbundet, Det europeiske svømmeforbundet ("Lique Europeenne de Natation") og Det nordiske svømmeforbundet. Eksterne lenker. Svømmeforbund, Norges Herad kirke (Buskerud). Herad kirke er en kirke fra 1934 i Gol kommune, Buskerud fylke. Kroatias geografi. Kroatia er et land i Sørøst-Europa, mellom Adriaterhavet, Bosnia-Hercegovina og Slovenia. Formet som en hestesko grenser landet også til Serbia, Ungarn og Montenegro. Fastlandet er delt inn i to landområder, en smal kystlinje langs Bosnia-Hercegovina, og et større område som strekker seg østover på Balkanhalvøya. Terrenget er variert og inneholder blant annet sletter, innsjørr, bølgende åser på fastlandet i nord og nordøst (Det sentrale Kroatia og Slavonia, i tillegg deler av Den pannoniske slette). I Lika og Gorski Kotar, samt De dinariske alper finner man tett skogkledte fjellområder. Kysten langs Adriaterhavet er kupert fra halvøya Istria i nord, langs den nordlige kysten og sørover langs Dalmatia. Landet er kjent for de mange nasjonalparkene det har. Klima. De vestlige områdene av Balkan er et eksempel på at klimaet kan være svært skiftende innenfor samme området, og værforholdene kan endre seg mye på et kort stykke fra kysten til nærmeste fjelltopp, eller fra dal til dal. De dinariske alper går langs kysten av Adriaterhavet og nordover langs grensen mellom Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Lavtrykk i Middelhavet pøser mild og fuktig luft inn mot denne fjellkjeden om vinteren, og vestsiden er et av de våteste områdene i Europa. Enkelte steder langs vestsiden av De dinariske alper kan få 4 000 mm nedbør i løpet av et år. Dubrovnik på kysten av Kroatia har en nedbørsnormal på 1 298 mm i året, mens de indre områdene har i underkant av 1 000 mm. Området har riktignok flere periodr med finvær innimellom enn det for eksempel Vestlandet i Norge har. Den kalde boravinden kan derimot gi en god del vind i området. Det begynner å bli varmere på kysten om våren, men det blir ikke særlig tørrere før i juni. Midtsommers er det stort sett bare sol, og de indre områdene kan få svært høye temperaturer. En lett nordlig bris (kalt maestro) kjøler ned kystområdene. Det er tordenvær omtrent en gang i uka fram til oktober, da regnet begynner å ta seg kraftig opp igjen. De lavereliggende områdene i nord har et klima som er mer likt Sentral-Europa. Nedbørsmengdene minker mot øst, og vinteren er skyet, selv i de tørreste områdene. Vind fra sør kan strømme nordover, og fønvind kan gi temperaturer over 10ºC, eller kald luft (kalt kosavavind) fra Karpatene kan strømme sørover. Fjellene i vest beskytter disse områdene fra den kjøligere havluften, så temperaturene om sommeren kan bli svært høye. Øyer. Det er tilsammen 1 246 øyer, holmer og skjær i Kroatia. 47 av øyene er bebodde (med til sammen 121 606 innbyggere etter folketellingen i 2001). Det er 651 ikke-bebodde øyer og 467 holmer og skjær. De største øyene i Kroatia er Krk (410 km²), Cres (404 km²), Brač (396 km²), Hvar (298 km²), Pag (287 km²) og Korčula (273 km²) Elver. De lengste elvene i landet er Sava, som renner 562 km gjennom Kroatia (total lengde er 947 km), Drava 505 km (total lengde 707 km), Mura 438 km, Kupa 296 km og Donau (kroatisk "Dunav") som renner 188 km gjennom Kroatia (elvens totale lengde er 2 857 km). Una er en grenseelv mellom Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Den ble kalt «den første» av romerne som kom til dette området. Innsjøer. De to største innsjøene er Vransko jezero (30,7 km²) og Dubravsko jezero (17,1 km²) Statistikk. "totalt inkludert havområder": 89 742 km² "Nordligste punkt": Žabnik, Općina Sveti Martin na Muri (som ligger i Međimurska županija) - "Sørligste punkt": Otok Galijula (som er en liten øy i Palagruški otoci), Grad Komiža (i Splitsko-dalmatinska županija) -. På fastlandet: Rt Oštra (i Općina Cavtat) - "Østligste punkt": Rađevac (som er en del av Ilok), Grad Ilok (som ligger i Vukovarsko-srijemska županija) - "Vestligste punkt": Rt Lako, Bašanija, Grad Umag (som ligg i Istarska županija) -. På kart i liten målestokk er informasjonen konsolidert, slik at det vestligste punktet ofte oppgis å være Savudrija Point ved bosetningen Savudrija. "Laveste punkt": Adriaterhavet 0 m "Høyeste punkt": Dinara 1 830 m Luftforurensning (fra metallurgiske fabrikker) og den sure nebbøren dette fører med seg ødelegger skoger. Kystforurensning av industri og husholdningsavfall. Under striden 1992-1995 ble det lagt ut landminer i Kroatia. Mange har blitt fjernet, og de siste årene har bare få folk blitt skadet eller drept. biologisk mangfold, utrydningstruede dyrearter, miljøfarlig avfall, Erin Brockovich. Erin Brockovich-Ellis (født Erin L. E. Pattee 22. juni 1960) er en amerikansk advokatsekretær som, til tross for manglende formell juridisk utdannelse, var sentral i anleggelsen av en rettssak mot storkonsernet Pacific Gas & Electric Company (PG&E) i 1993. Hennes historie er tema i spillefilmen "Erin Brockovich" med Julia Roberts i tittelrollen. Ellingsøy kyrkje. Ellingsøy kyrkje er en arbeidskirke fra 1998 på Ellingsøy i Ålesund kommune i Møre og Romsdal fylke. Kapell (1. etg.) bygd i 1990. Innviet til kirke 30. august 1998. Erin Brockovich (film). "Erin Brockovich" er en amerikansk biografisk dramafilm fra 2000 regissert av Steven Soderbergh. Filmen handler om advokatsekretæren Erin Brockovichs kamp mot energikonsernet Pacific Gas and Electric Company. Hovedrollen som Erin spilles av Julia Roberts, mens andre sentrale roller spilles av Albert Finney og Aaron Eckhart. Filmen ble godt mottatt av kritikerne og ble en forholdsvis stor publikumssuksess. Julia Roberts ble tildelt både en Oscar, en Golden Globe en BAFTA og en MTV Movie Award for rollen som Erin. Handling. Erin Brockovich er en arbeidsløs trebarns-alenemor som får jobb i arkivet hos et advokatkontor. Der støter hun på en sak om en suspekt eiendomshandel. Snart finner hun at det dreier seg om en hel by som er blitt syke, forgiftet av forurenset grunnvann. Først vil ikke innbyggerne gå til sak, men Erins ukuelighet overbeviser dem. Hun går fra dør til dør og får med seg 600 saksøkere. Hun ender med å vinne den største private erstatning i USA's historie Om filmen. Filmen ble godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 83% på Rotten Tomatoes og 73% på Metacritic. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 2 av 4 stjerner. Både Aftenposten, Dagbladet og Dagsavisen gav den terningkast fem, mens VG gav den terning fire. Anmelderen i Dagbladet skrev følgende: «Julia Roberts er filmstjerne med en kolossal F, en av få som stjeler oppmerksomhet ved sitt blotte nærvær, uansett hva man måtte mene om talentet for øvrig. Nå gjør hun sin kanskje beste rolle hittil. Hennes småvulgære, såre, strie Erin har kraft og sjarm, kjemien med velspillende Finney er god, filmens innhold kan ikke unnlate å røre». VGs anmelder skrev at: «...en film som blir langt mer Julia enn Erin, og som - etter en frisk og lovende opptakt, ikke minst av Julia Roberts - ender som merkelig tradisjonelt heltinne-drama». Den innbrakte $256 millioner på verdensbasis, hvorav $126 millioner i USA. Den ble den 13de mest innbringende filmen i 2000 (både i USA og på verdensbasis). Produksjonskostnadene var på ca $52 millioner. Ytterligere $27,5 millioner ble brukt på annonsering. Fédération Internationale de Natation. Fédération Internationale de Natation (FINA), norsk: Det internasjonale svømmeforbundet, er et forbund organisert gjennom Den internasjonale olympiske komité (IOK). Forbundet administrerer internasjonale konkurranser innen vannsport og har ansvar for følgende idretter: svømming, stuping, synkronsvømming, vannpolo og havsvømming. Hovedkontoret ligger i Lausanne i Sveits. President for forbundet er Mustapha Larfaoui fra Algerie, som har sittet siden 1988. Historie. FINA ble stiftet på Manchester Hotel i London den 19. juli 1908, mot slutten av Sommer-OL 1908. Initiativtakere var de nasjonale svømmeforbundene i Belgia, Storbritannia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Ungarn og Sverige. Knut Bjørnar Mellem. Knut Bjørnar Mellem (født 13. desember 1960) fra Bjerkvik i Ofoten er skytterkonge fra Landsskytterstevnet i Øverbygd i 1986. Mellem er børsemaker og representerer Bjerkvik skytterlag. Dette var første gang Ofoten skyttersamlag fikk en skytterkonge, og det var 71 år siden sist det var en skytterkonge fra Nord-Norge. Arvid Libak. Arvid Libak (født 12. september 1957 i Hamar) er en norsk politiker (Ap). Han har vært politisk rådgiver og statssekretær for fire ulike statsråder. Han var statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet fra 2006-2008. Senere statssekretær i Nårings- og handelsdepartementet. Han er nå avdelingssjef for Samfunnspolitisk avdeling i Norsk Sykepleierforbund. Richard Mulcaster. Richard Mulcaster (født ca. 1531, død 15. april 1611) var en engelsk pedagog og rektor, kjent for sitt visjonære syn på utdanningsprosessen. Han ble født i en overklassefamilie i Carlisle, og begynte sin utdannelse ved Eton College. Deretter studerte han ved King's College i Cambridge, og senere ved Universitetet i Oxford. I studietiden møtte han flere forskere som hadde innflytelse på hans senere tankesett, som John Cheke og John Caius. I 1561 ble han den første rektoren ved Merchant Taylor's School i London. Han skrev der to traktater om utdanning, "Postition" i 1581 og "Elementarie" i 1582. Skolen var dengang den største i landet, og Mulcaster jobber hardt for å innføre et pensum som satte standarden for utdanning innen latin, gresk og hebraisk. I 1596 ble han rektor på St Paul's School. Hans skrifter er viktige for studiet av utdanning og pedagogikk i det 16. århundre. Fotball. Muilcaster hadde en stor betydning for utvikling av fotball. Han var den første som tok i bruk navner "footeball", for å skille det fra andre spill som han kalte "the hand ball" og "armeball". Han skrev i "Positions Wherein Those Primitive Circumstances Be Examined, Which Are Necessarie for the Training up of Children" fra 1581 om football som et spill med positiv pedagogisk virkning som fremmet helse og styrke. Hans publikasjon er den første hvor det refereres til lag («parties»), posisjoner («standings») og fordelene med en dommer («judge over the parties») og trener («trayning maister»). Fotball ble på hans tid spilt som et mobbspill, hvor store grupper med uklart definerte lag kjempet mot hverandre, og var fortsatt forbudt i London. Mulcasters bidrag la grunnlaget for den moderne fotballsporten. Verdensrekorder i svømming. De fleste av rekordene under ble satt av svømmere i heldekkende svømmedrakter lagd av polyuretan eller andre ikke-tekstil baserte materialer. Disse var tillatt brukt i perioden fra februar 2008 til desember 2009. Fra 1. januar 2010 må alle svømmere benytte drakter av tekstil, og det ble også innført begrensninger i størrelsen på draktene. Damer. "FINA registrerer ikke offisielle verdensrekorder på 4 x 50 m stafetter." British Sky Broadcasting. British Sky Broadcasting (BSkyB) er et britisk kringkastingsselskap, etablert i 1990, som driver tjenesten Sky Digital, den mest populære fjernsynsabonnementet i Storbritannia og Irland. Det produserer også fjernsynsinnhold og eier flere fjernsynskanaler. Drøyt 30 prosent av selskapet eies av News Corporation. Dinara. Dinara er et av de mer framstående fjellene på grensen mellom Kroatia og Bosnia-Hercegovina. Fjellet er mest kjent for å ha gitt navn til De dinariske alper, en fjellkjede av karst (kalkstein). Dinara strekker seg fra fjellovergangen Derala (965 m) i nordvest til Privijapasset (1 230 m), som ligger 20 km mot sørøst, der Kamešnica-fjellet begynner. Dinara er opp til 10 km bredt, og de høyeste toppene er Troglav (1 913 m) og Dinara (1 831 m). Toppen kalt Dinara er formet som et menneskehode av stein, og er den høyeste fjelltoppen i Kroatia. Selv om Dinara ikke ligger langt fra Adriaterhavet minner klimaet lite om Middelhavet. Dinara markerer grensen til et område med et mye kaldere, alpint klima. Selve fjellet er ikke bebodd, men det står små skur her og der som hovedsakelig blir brukt av gjetere fra de nærliggende dalene, som for eksempel Cetina renner gjennom. De mest fascinerende fjellformasjonene ligger på sørvestsiden. Her ligger det et seks kilometer langt massiv, som er opp til 1 700 meter høyt, og er lett synlig i landskapet for reisende på veiene i dalen nedenfor. Fjellklatrere foretrekker derimot toppen Ošljak (1 706 m). Dinara har en endemisk gnagerart, en markmus kalt «Dinarski miš» («Dinarisk mus»), "Dolomys bogdanovi longipedis" fra slekten Dinaromys, som er en utrydningstruet dyreart. Det latinske navnet på fjellet er "Adrian oros", mens det nåværende navnet kommer fra en eldgammel illyrisk stamme som bodde på østsiden av fjellet. Interiør. Interiør av latin: "inter"(inne, inne i) brukes i dag om det indre i hus og bygninger, spesielt når det gjelder utforming og detaljer. Når det gjelder forhold mennesker i mellom snakker vi om "interne" forhold. "Interiørbilder" skildrer rom, med møbler og utstyr på en måte som gjør også eventuelle levende vesener som er med, til en del av helheten. Bildene kan også vise detaljer av utformingen. Som sjangre er den forholdsvis ny, og kom først og fremst i og med den utvidelsen av muligheter for grei og lettvint billedproduksjon som lå i de nye teknikkene innen fotografi. I dag finnes en mengde blad og magasiner som bare handler om innredning og det som følger med. Noen interiørbilder ble også laget før. Det dreide seg da ofte om helt spesielle steder (søyleganger med clair-obscurvirkning f. eks.) som fascinerte kunstneren slik at det å lage bildet ble umotståelig. Interiører vises ofte på bilder av annet innhold. Disse gir historikere og andre, verdifull informasjon om hvordan ting var. I filmproduksjon snakkes om "interiørscener" og "- opptak". Tor Harald Lund. Tor Harald Lund (født 2. august 1968) fra Søgne ble den til da yngste skytterkonge gjennom tidene da han vant på Landsskytterstevnet i Steinkjer i 1987. Lund er bilmekaniker av yrke, og er gift med skytterdronningen fra 2006 Mette Elisabeth Finnestad. Lund var den første skytterkongen fra Agder skyttersamlag. Kamešnica. Kamešnica er et fjell sørvest i Bosnia-Hercegovina, på grensen til Kroatia (Dalmatia). Fjellet er en forlengelse av fjellet Dinara, som strekker seg fra fjellovergangen Vaganj (1 173 m) i nordøst til den kunstige innsjøen Buško Blato. Det meste av Kamešnica ligger i Bosnia, inkludert den høyeste toppen kalt Konj på 1 852 m, med en praktfull utsikt over Bosnia og Kroatia. I klart vær kan man til og med se øyene i Adriaterhavet. Kamešnica har et rikt dyre- og planteliv, og har mange turstier og dype grotter. Økosystemet i de nordlige delene av fjellet har vært helt bevart siden det ligger helt isolert fra omverdenen med tett skog i området rundt. Toppen av Kamešnica er dekket av snø seks til sju måneder av året. Biskupin. Biskupin er en landsby av arkeologisk interesse som består av en rekonstruksjon i full størrelse av en befestet bosetning fra jernalderen i det kujaviskpommerske voivodskap i Polen. Det hører til Biskupinundergruppen av Lausitzkulturen. Utgravningen og rekonstruksjonen av den prehistoriske bosetningen har spilt en viktig rolle i polsk, historisk bevissthet. Rekonstruksjonen er i dag et museum, og befinner seg på en myrlendt halvøy på Biskupin-innsjøen, cirka 90 km nordøst for Poznań og åtte km sør for den lille byen Żnin. Den er del av Det statlige arkeologiske museum i Warszawa. Forskningen har vist at bosetningen sannsynligvis ble etablert vinteren 738 f. Kr, på en øy på Biskupin-innsjøen (i dag en halvøy). Øyen hadde en tilnærmet oval form og et areal på 2 ha, og reiste seg 0,8 – 1,2 m over vannet i innsjøen. Bosetningen bestod av om lag 106 hus, med størrelse 8 x 10 m, plassert i rekke langs 11 gater, som hadde en bredde på ca 2,5 m. Det anslåes at om lag 600 – 1 200 mennesker bodde der. Bosetningen var omgitt av en trefortifikasjon av eik med bredde 3-4 m og høyde 6 m. Skansekledningen var mer enn 450 m lang og ble fulgt av en tremolo på innsjøen. 6 000-8 000 m³ tre ble brukt til å bygge skansekledningen. Bosetningen ble bygget på påler i innsjøen og det var tilgang med båter og via én bro. Aldri si aldri. "Aldri si aldri" (originaltittel: "Never Say Never Again") er en uoffisiell James Bond-film fra 1983 regissert av Irvin Kershner. Sean Connery spiller sin siste rolle som den britiske agenten James Bond (etter et 12 år langt opphold). Andre sentrale roller spilles av Kim Basinger, Klaus Maria Brandauer, Barbara Carrera og Max von Sydow. Filmen har hentet flere elementer fra Bond-filmen "Operasjon Tordensky" (1965). Handling. Etter en treningsøvelse innser M at James Bond er ute av form og sender ham derfor på en helseklinikk. På samme helseklinikk blir han oppmerksom på den amerikanske piloten Jack Petachi og hans mystiske og brutale pleierske. Det viser seg at piloten er hektet på heroin og nå har havnet i fangarmene til den mektige forbryterorganisasjonen SPECTRE. Organisasjonen har til hensikt å innoperere en falsk iris i øyeeplet hans, slik at han kan få de nødvendige innpass og stjele to atomstridshoder fra en NATO-base i England. Oppdraget blir utført og dermed er SPECTERE i en posisjon til å presse NATO og medlemslandene for betydelige summer. Dets leder, Ernst Stavro Blofeld (Max von Sydow), forlanger en løsesum på 25 prosent av NATO-medlemmenes årlige oljeinnkjøp mot å la være å sprenge atombombene. Pengene skal han ha «innen uken». James Bond får i oppdrag å oppspore stridshodene. Jakten leder ham først til Bahamas hvor mangemilliardæren Maxilliam Largo (Klaus Maria Brandauer) holder til. Largo viser seg å være SPECTRE-agenten som står bak hele operasjonen. Der treffer også Bond på den dødelige Fatima Blush (Barbara Carrera) som er Largos leiemorder og den pleiersken han observerte på helseklinikken. Largos kjæreste, Domino Petachi (Kim Basinger) viser seg å være søsteren til piloten Jack Petachi, som ble drept av SPECTRE etter at oppdraget ble fullført. Domino faller for Bond, og hjelper ham også med å lokalisere bombene. Ferden bringer dem til Nord-Afrikas kyst der Maximilliam har en hemmelig base hvor stridshodene er gjemt. Om filmen. Filmen kom til som et resultat av at tidligere Thunderball-produsent Kevin McClory gjennom rettens vei ble tildelt rettigheter til bruken av ingredienser fra filmen "Thunderball (Operasjon Tordensky)" (1965). Ingredienser som 007-begrepet, SPECTRE, Blofeld samt filmens handlingsgang sto McClory nå fritt til å bruke, og i så måte er "Never Say Never Again" (Aldri si aldri) en slags remake av "Thunderball". Mye i handlingen avviker imidlertid fra den. "Never Say Never Again" var den første – og i mange år den eneste – Bond-filmen hvor Felix Leiter er spilt av en afro-amerikaner (Bernie Casey). Men i 2006, i filmen Casino Royale, ble rollen igjen spilt av en afro-amerikaner (Jeffrey Wright). Wright gjentok rollen også i neste film, Quantum of Solace. En ung Steven Seagal var rådgiver for bruk av asiastiske kampsporter i filmen. Bond-filmen regnes som «uoffisiell» fordi den ikke er en del av Bond-serien til Eon Productions. Kevin McGlory eier rettighetene, og selv om han i 1965 slo seg sammen med Eon Productions, sa kontrakten at etter ti år kunne han igjen lage filmen. Eon Productions forsøkte lenge å stanse McGlory, som på 70-tallet annonserte planene om en ny Bond-film. Titlene da var da (blant flere) James Bond of The Secret Service og Warhead. Tittelen Never Say Never Again er visstnok basert på en samtale mellom Sean Connery og hans kone. Etter Diamonds Are Forever (1971) sa Connery visstnok «aldri mer Bond», men her var han igjen klar til å ta på seg smokingen. «Jeg skal aldri si aldri igjen», sa Connery til sin kone. Filmen fikk forholdsvis god mottakelse av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 65% på Rotten Tomatoes (2012). Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3,5 av 4 stjerner. Never Say Never Again ble lansert fire måneder etter Eon-filmen Octopussy. Mye av presseomtalen dreide seg om Bond vs Bond. Mange spådde at Connery-filmen ville vinne i kampen om billettsalget. Slik gikk det ikke. I USA tjente Octopussy inn 67,9 millioner dollar og Never Say Never Again 55,4 millioner dollar. På verdensbasis «vant» også Octopussy med 187,5 millioner dollar mot 160 millioner dollar for Never Say Never Again. Alfonso Vagnone. Alfonso Vagnone, også Vagnoni (高一志 pinyin: "Gao Yizhi", født sannsynligvis i 1568 i Trofarello nær Torino i Italia, død 9. april 1640 i Jiangzhou i Kina), var en Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste ut fra Lisboa den 9. april 1603 på skuta "Sâo João" og ankom Macao i juli 1604. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo. Så virket han i Nanjing fra februar/mars 1605 der han ble superior for den stedlige jesuittmisjonen i 1609. Under forfølgelsene det neste tiåret ble han forvist til Kanton den 30. april 1617 og måtte så til Macao. Etter returen til Kina i mars 1624 virket han i provinsen Shanxi. Han er kjent blant annet for katekismen "Jiaoyao jielüe" 教要解略 fra 1615. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Vagnone, Alfredo Vagnone, Alfredo Vagnone, Alfredo Vagnone, Alfredo Vagnone, Alfredo Mornington Crescent (spill). thumb Mornington Crescent er et spill, skapt av Geoffrey Perkins og kjent fra BBCs radioprogram "I'm Sorry I Haven't a Clue". Spillet er oppkalt etter stasjonen Mornington Crescent på Londons undergrunnsbane, og består i at man etter tur melder (sier navnene på) stasjoner på Londons undergrunnsbane. Vinneren er den første som sier «Mornington Crescent». Reglene er tilsynelatende svært kompliserte. Spillet er en parodi på kompliserte strategispill, og særlig på kompleksiteten i regler og terminologi i spill som kontraktbridge og sjakk. En del av humoren (og det viktigste poenget) ved spillet er å late som om det finnes regler. Det hentydes til ei regelbok, antakelig skrevet av "the International Mornington Crescent Society (IMCS)". Blant Mornington Crescent-fans er det nærmest tabu å innrømme at reglene er fri fantasi. Una (elv). Una er en elv i de vestlige deler av Bosnia-Hercegovina som utgjør en del av grensen mot Kroatia. Una er en av sideelvene til Sava fra høyre. Nedslagsfeltet til elven er 10 400 km² og rundt en million mennesker bor innenfor dette området. Una har sitt utspring i den nordøstlige fjellsiden av Stražbenica og renner gjennom Martinbrod, Kulen Vakuf, Ripac, Bihać, Bosanska Krupa, Bosanska Otoka, Novi Grad (Bosanski Novi), Kostajnica (Srpska (Bosanska) og Hrvatska), Kozarska Dubica (Bosanska Dubica). Den munner ut i elven Sava nær Jasenovac i Kroatia. De største sideelvene til Una er Unac, Sana, Klokot og Krušnica. Over 170 forskjellige medisinske urter vokser ved Una, blant annet en sjelden plante kalt "Campanula unensis", Una blåklokke, som er oppkalt etter den lyseblå fargen til elven Una. Det finnes 28 forskjellige fiskeslag i elven, og den største av disse er huchen (Donau laks). Pinewood Studios. Pinewood Studios er et stort britisk filmstudio. Det ligger på eiendommen Heatherden Hall i Iver Heath i Buckinghamshire, omkring fem mil vest for London. Studioet ble grunnlagt av Charles Boot, og bygget på mindre enn et år av Henry Boot Company. Grunnleggeren var inspirert av studioene i Hollywood. Pinewood ble senere tatt over av J. Arthur Rank, som også eide Denham Film Studios. I 2001 ble Pinewood Studios slått sammen med Shepperton Studios; begge er knyttet til medianettverket Sohonet. Det gikk på børs i 2004, og året etter ble Teddington Studios kjøpt opp. Tilsammen har studioene 41 scener, inkludert seks studioer for digital-TV, lydbehandlingsutstyr, kinoer for forhåndsvisninger, utendørssett inkludert hager og skog, en av Europas største utendørs vanntanker og et undervannssett. Pinewood har blitt brukt i innspillingen av to av de lengste seriene av britiske filmer, "James Bond" og "Carry On". Áed Finliath. Áed Finliath mac Neíll (død 879) var konge av Ailech fra 855 og overkonge av Irland fra 862 til 879. Han tilhørte klanen Cenél nEógain av den nordlige Uí Néill, og var sønn av den tidligere overkongen Niall Caille. Áeds sønn Niall Glúndub ble senere også overkonge av Irland. Tilnavnet "Finliath" betyr «hvitt» eller «lyst hår». Konge av Ailech. Etter Niall Cailles død i 846 overtok farens bror "Máel Dúin mac Áeda" som konge i Ailech, og Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid ble overkonge. Det er usikkert når Áed så ble konge av Ailech, men sannsynligvis var det i 855. Det året omtales han for første gang i de irske annalene. I Ulsterannalenes opptegnelser for 855 står det at han "gjorde et utfall mot Ulaid, og etterlot seg døde Coinnecán sønn av Colmán og Flaithbertach sønn av Niall, og et stort antall i tillegg" Denne Flaithbertach var formodentlig Áeds egen bror, og det er rimelig å anta at dette var et tokt Áed gjorde for å sikre sin egen posisjon som konge av Ailech. Áed kom til makten i en kritisk tid i Irlands historie. Øya hadde levd med plyndringstokt fra norrøne vikinger i over et halvt århundre, og det norrøne nærværet begynte å få form av permanente bosetninger og ikke bare baser for plyndringstokt og overvintringer. De norrøne hadde også fått et kompentent og effektivt lederskap i Olav Kvite og Ivar i Dublin. Fra denne tiden begynner både de (mer eller mindre) samtidige annalistene og moderne historikere å omtale de norrøne ikke bare som hedninger, fremmede eller vikinger, men også som norrøn-gælere eller norrøn-irske. Áed Finliath har fått et ettermæle som en av de irske overkongene som mest effektivt bekjempet norrøn(-gælisk) ekspansjon. Han vant flere slag mot norrøne motstandere, men han hadde også tidvis norrøn-gælere som allierte. Hans første seier over norrøn-gælerne kom i 856 ved "Glenn Foichle". Den daværende overkongen Máel Sechnaill later til å være mer opptatt med krigføring i Mumu (Munster), selv om han i 856 også kriger mot «hedningene», med «støtte av de norrøn-irske». Máel Sechnaill fikk i 858 kontroll over Mumu, og i 859 kom han også til en fredsavtale med Cerball mac Dúnlainge av Osraige (framtvunget av Cerball etter at han hadde alliert seg med Olav og Ivar og herjet Míde). Máel Sechnaill vendte nå oppmerksomheten nordover, hvor Áed Finliaths voksende makt var blitt en trussel. I 860 førte han en hær satt sammen av styrker fra hele den sørlige delen av Irland til Armagh. Áed Finliath angrep dem der, og det later til at slaget endte uten noen tydelig avgjørelse. Så var det Áed Finliath som allierte seg med de norrøne fra Dublin. Både i 861 og 862 plyndet han Míde i allianse med norrøne, i 862 hadde han også Flann mac Conaing av Brega med seg som alliert. Overkonge. Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid døde 20. november 862, og omtales i den anledning i Ulsterannalene som "ri h-Erenn uile", konge over hele Irland. Det er en benevnelse som aldri skulle bli brukt om Áed Finliath i denne annalen, selv om han samme år etterfulgte Máel Sechnaill som konge av Tara og i senere historiske verk inngår som en av Irlands overkonger. Han var omstridt i hele sin 17 år lange regjerningstid, og hadde ikke en gang støtte fra den sørlige delen av Uí Neíll. Annalene forteller at Tailtiu festivalen, en årlig samling for Uí Neíll klanene ved seks anledninger ikke ble avholdt i hans regjeringstid, et tegn på dyp splittelse. Det norrøne Dublin var nå blitt en viktig, om enn upålitelig, alliansepartner i maktkampen i Míde. Máel Sechnaills etterfølger som konge i Mide, "Lorcán mac Cathal", fikk Olav Kvite, Ivar og Øysle med seg mot Flann av Brega, som tidligere hadde vært alliert med Dublin og fortsatt var alliert med og viktig støttespiller for Áed. Lorcán og de norrøne plyndret Brega i 863, og i 864 ble "Conchobar mac Donnchado", konge av Lagore og formodentlig i allianse med Flann, druknet nær Clonard på Olavs ordre. Áed på sin side tok Lorcán til fange og lot ham blinde. Noe av Áeds senere seire mot de norrøne kan forklares med at Olav og Øysle forlot Irland i 866 med størsteparten av styrkene fra Dublin, og sammen med norrøn-gælere fra Skottland angrep og plyndet de piktiske områdene. Áed grep denne anledningen, og plyndret og brente alle de norrøne basene i den nordlige delen av Irland. I 868 møtte Áed igjen en koalisjon av sine rivaler og norrøn-gælere. I følge Ulsterannalene beseiret han «Uí Neíll fra Brega», Leinstermenn og «en stor styrke av norrøne, over tre hundre» i slaget ved "Cell Ua nDaigri" dette året. Flann av Brega døde i slaget. Dette har senere vært framstilt som en avgjørende seier over de norrøne. Olav og Ivar var imidlertid svært aktive i de følgende årene og lot ikke på noen måte til å være svekket. Det er nok mer riktig å se dette først og fremst som en seier over sørlige Uí Neíll og Leinster. I 870 fulgte Áed opp denne seieren med å invadere Leinster sammen med sin nye allierte Cerball av Osraige. Han var tilbake i Leinster i 874. Áed Finliath døde 20. november 879, ved Druim Inasclainn i territoriet Conaille. Han omtales i den anledning som «konge av Tara», selv om han i et dikt som er gjengitt også kalles overkonge. Familie. Áed Finliath giftet seg, som skikken var, men sin forgjengers enke, "Flann ingen Dúngal mac Carbaill". Han var også gift med Maolmuire, datter av den skotske kongen Cinaed mac Alpin. Hans sønn "Domnall" ble konge av Ailech, men ble drept av hans andre sønn "Niall" i 911. Niall ble senere også overkonge av Irland, fra 915 til sin død i 919. Hans datter "Eitne" var gift med Flann Sinna, og også med Flannacán av Brega (sannsynligvis etter Flann Sinna). Hun døde som nonne i 917. Svømming under Sommer-OL 1912. Svømming under Sommer-OL 1912. Svømming var med for femte gang på det olympiske programmet i Stockholm 1912 og for første gang fikk kvinner lov til å delta. Det ble konkurrert i ni svømmeøvelser, sju for menn og to for damer. Medaljer. __TOC__ Shepperton Studios. Shepperton Studios er et britisk filmstudio som ligger i Shepperton i Surrey. Studioet ble grunnlagt av Norman Loudon i 1931. Han kjøpte Littleton Park med en eiendom på 240 000 m², inkludert en strekning av elven Ash. Han hadde ingen filmerfaring, men hadde hatt suksess med selskapet Flicker Productions. Dette selskapet lagde "flicker books", små bøker der man ved å bla fort gjennom med tommelen gav en illusjon av bevegelige bilder. Filmproduksjonen i Shepperton startet allerede i 1932. Innen 1934 var det behov for kraftig utvidelse. I 1936 ble studioet gjenåpnet med syv lydscener, tolv klipperom, tre kinoer, verksteder og et hotell. Ved utbruddet av andre verdenskrig regnet War Office Shepperton Studios som et sikkert sted, ettersom det ligger omkring 25 km fra London sentrum. Det de ikke hadde tatt med i betraktningen var produksjonen av Spitfire- og Wellington-fly på fabrikken Vickers-Armstrong noen kilometer unna. Filmingen måtte stadig avbrytes, og i noen tilfeller falt bomber ned på studioets eiendom. Etter at fabrikken ble skadet av bombing ble studioet rekvirert. Håndverkerne, som hadde god erfaring med å bygge kulisser, ble satt igang med å lage falske fly og våpen som ble brukt til avledningsmanøvre i Midtøsten. I 2001 ble Shepperton Studios kjøpt av selskapet som eide Pinewood Studios, og i 2005 kom og Teddington Studios inn i gruppen. Tilsammen har studioene 41 scener, inkludert seks studioer for digital-TV, lydbehandlingsutstyr, kinoer for forhåndsvisninger, utendørssett inkludert hager og skog, en av Europas største utendørs vanntanker og et undervannssett. Ove Vik. Ove Vik (født 11. mai 1958, død 1. august 2010) fra Fana ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Førde i 1988. Ove Vik var den første skytterkongen fra Hordaland skyttersamlag på 90 år. Bergmester. Bergmester er tittelen på den personen som har det faglige ansvaret for driften av gruvene ved et bergverk. Personen har gjerne studert bergverksvitenskaper. Bergmesteren inngår vanligvis i direksjonen ved en gruvebedrift, og er gjerne underlagt en administrerende direktør, som er sjef for hele bedriften. Ved siden av bergmesteren er det normalt at gruvebedrifter har en sjef for hyttevesenet (foredlingsvirksomheten), tradisjonelt betegnet som hytteinspektør, som også er medlem av direksjonen. Olaf Schou. Olaf Fredrik Schou (født 26. oktober 1861, død 18. juli 1925) var en norsk industrileder, kunstsamler og mesén. Schou ville bli kunstner og studerte med Hans Gude 1883-84. Han var medeier i Hjula Væverier og Schous Bryggeri. I 1888 donerte han for første gang bilder til Nasjonalgalleriet. Schou kjøpte i 1894 "Jomfruland-serien" fra Kittelsen og donerte den til galleriet. Senere (i 1909) ga han 116 bilder av Munch og andre kunstnere til Nasjonalgalleriet. I 1918 opprettet han et legat til fordel for forfattere, musikere og innkjøp til Nasjonalgalleriet "Skrik", "Madonna", "Det syke barn", "Pikene på bryggen", "Døden i sykeværelset" og "Livets dans" var blant de 11 Munch-maleriene han sikret for Nasjonalgalleriet. På Sinsen i Oslo er to gater oppkalt etter ham, Olaf Schous vei og Schouterrassen. Dailekh distrikt. Dailekh er et av Nepals 75 distrikter. Det ligger i "Midtvestlige region", "Bheri sone", og reknes til "ås-distriktene". Dailekh grenser i vest og sørvest mot Achham distrikt, i nordvest mot Kalikot, i øst mot Jajarkot og i sør mot Surkhet. Største by er Narayan, som i 2005 hadde en anslått befolkning på 20 910. Antall distriktsutviklingskomiteer 50. Bykommuner 1. Bybefolkning (2001) var 10,9%. Forventa levealder 62,7 år, barnedødelighet pr. 1 000 fødte 60,0, befolkning uten reint drikkevann 46,4%, leger 11 (alle tall 2001). Parbatiya-befolkning 23.32%, dalit 9,86%, buddhister 7,5% (tall fra 2001). Landsbyen "Dullu", som var vinterhovedstad i Khasa-riket, ligger i Dailekh. Her er det viktigste skriftlige dokumentet som er kjent etter dette middelalderkongedømmet: En minnesøyle, der kongerekka fra riket står. Dullu var et område der opprørerne fra NKP(Maobadi sto sterkt under Nepals borgerkrig 1996 - 2006, og det var harde sammenstøt mellom dem og regjeringshæren. British National Front. National Front er et politisk parti i Storbritannia grunnlagt i 1967, og først og fremst aktivt fra slutten av 70-tallet til midten av 80-tallet. Partiet sier det står for "hvite familieverdier" og "the Fourteen Words", et hvitt nasjonalistslagord som sier "Vi må sikre eksistensen av vårt folk og en framtid for hvite barn". Tapperiet. Tapperiet er et utested og konsertlokale i Notodden kommune i Telemark. Tapperiet ligger i Storgata 26, og har plass til ca. 1 200 tilskuere. Metal Heart Festival skal arrangeres der for første gang i august 2007. Ellers brukes Tapperiet også som et av lokalene for Nord-Europas største blues-festival Notodden Blues Festival. Troglav. Troglav er den høyeste toppen i fjellkjeden Dinara, og symboliserer De dinariske alper, den lengste fjellkjeded på Balkan. Troglav ligger i Bosnia-Hercegovina, og er oppkalt etter Triglav, en slavisk gud. Navnet betyr bokstavlig «med tre hoder». Troglavgruppen er rundt 30 km lang og 15 km bred, og den største i kjeden. På nordvestsiden er fjellet skilt fra Dinaragruppen av Privijapasset (1 230 m), og i sørøst fra Kamešnicagruppen av Vaganjpasset (1 173 m), som knytter Sinj i Kroatia sammen med Livno i Bosnia. På nordøstsiden ligger den store karstsletten Livno ("Livanjsko Polje"; 700 m), som er 65 km lang. På sørvestsiden, i Kroatia, ligger elvedalen Cetina med den 15 km lange innsjøen Peruča ("Peručko jezero"). Den sørvestlige siden (kroatiske side) stiger oppover i få steg. De første stegene stiger opp til rundt 1 500-1 600 m. Opp til rundt 1 100 meter er fjellsiden skogkledd, stort sett av eik og agnbøk, mens området over er gresskledd. Bak ligger et søkk, som er en labyrint av topper opp til 1 700 m, rygger og platå, sammen med traktformede søkk innimellom. På en del av platået kalt Vještičja Gora (rundt 1 400 m), sør for Troglav, er det en større bøkeskog, som er godt synlig mot gress og stein i bakgrunnen. Bak dette området stiger hovedryggen oppover. Den nordøstlige siden (bosnisk side) er mye brattere og stort sett skokledd med bøk og gran. Troglav (rød trekant) og innsjøen Peruča sett fra Svilaja Parasitoider. Parasitoider er insekter som har et levevis som er en mellomting mellom rovdyr og ekte parasitter. Larvene til disse insektene utvikler seg på eller inne i et vertsindivid, men dreper verten før de fullfører utviklingen. På denne måten skiller de seg fra rovdyr, som i løpet av livet dreper mange byttedyr, og fra ekte parasitter, som lever på eller inne i verten, men (vanligvis) ikke dreper den. Verten er vanligvis et annet insekt, men kan være et annet virvelløst dyr. De voksne insektene legger egg eller nyklekte larver, enten på eller inne i verten, eller i miljøet verten ferdes i. I det siste tilfellet er det nyklekte larvene gjerne aktivt krypende, og de finner selv fram til en passende vert. De fleste parasitoider angriper larvestadiet til verten, men det er også mange som angriper egg, pupper og voksne insekter. Viktige bestandsregulatorer. De aller fleste insekter ser ut til å være utsatt for parasitoider. Også parasitoidene selv blir ofte angrepet av andre parasitoider – i så fall snakker man om hyperparasitisme. Disse er meget viktige regulatorer for bestandsnivået til de ulike insektene – det er ikke uvanlig at 80-90 % av alle avkom blir parasitert. Parasitoider er dermed også svært viktige ved at de begrenser bestanden av potensielle skadeinsekter. I mange tilfeller har utsetting av parasitoider vist seg å være effektiv biologisk bekjemping av skadedyr. Enormt artsmangfold. Som nevnt er de fleste insekter utsatt for parasitoider. Selv om en parasitoid-art kan angripe mange ulike vertsarter, betyr dette at det finnes et svært stort artsmangfold av parasitoider. Særlig artsrike er gruppen snylteveps (Hymenoptera, Parasitica) med blant annet familiene Ichneumonidae og Braconidae, og familien snyltefluer (Tachinidae). Parasitoider finnes også mellom en del andre familier av fluer, og i den unike billefamilien snyltebiller (Ripiphoridae), dessuten hos nettvinge-familien knelernettvinger (Mantispidae). Ingjald Reichborn-Kjennerud. (født 27. juni 1865 på Hamar, død 7. august 1949 i Oslo) var en norsk lege og medisinalhistoriker. Biografi. Han voks opp i Halden med skolemann som far og arkitekten Johan Joachim Reichborn som tippoldefar. Etter examen artium i 1883 studerte han etter farens anmodning sløyd i Sverige, samtidig med at han oversatte Edda til nynorsk og skrev artikler. Tross stor interesse for norrøn og latin ble det medisinstudier under Carl Lumholtz fra 1885. Han tjenestegjorde som distriktslege og militærlege (sekondløytnant) i Kristiania, Kristiansand og Men, i 1919 bodde han i Halden og med språkforskerne professor Hjalmar Falk og dosent Nils Lid studerte han folketro og skikker omkring tradisjonell medisin i Norge. Arbeidet resulterte i 1923 med en doktoravhandling "Legerådene i den eldre Edda" og "Våre folkemedisinske lægeurter". Hans hovedverk er "Vår gamle trolldomsmedisin" I-V (1927–47), som ikke ble ferdig. Sveriges advokatsamfund. Sveriges advokatsamfund er en svensk privatrettslig sammenslutning som har tildelt fått visse myndighetsoppgaver av staten. Advokatsamfundet ble grunnlagt i 1887 og fikk offisiell status da den nye rettergangslovgivningen trådte i kraft i 1948. Organisasjonen har i dag (2007) mer enn 4400 medlemmer. Antallet medlemmer har økt kraftig de siste 20 årene; i 1980 hadde organisasjonen 2000 medlemmer. Advokatsamfundet har til oppgave å etterforske slik at advokater følger organisasjonens etiske rammer og kan foreta ulika disiplinærtiltak mot advokater som ikke gjør dette, eksempelvis frata dem advokattittelen eller gi dem en skriftlig irettesettelse. Norges Juristforbund. Norges Juristforbund (NJ) er en interesse- og arbeidstakerorganisasjon for norske jurister og juridiske studenter. Organisasjonen hadde 16 995 medlemmer per 1. januar 2008. Medlemmene er organisert i seks seksjoner, som alle er representert i Hovedstyret. Ved siden av seksjoner for statsansatte jurister (NJ-S), kommunalansatte jurister (NJ-K), privatansatte jurister (NJ-P) og juridiske studenter (NJ-Stud) utgjør Den Norske Advokatforening (NJ-A) og Den norske Dommerforening (NJ-D) egne seksjoner. I tillegg er det dannet åtte medlemsforeninger som er organisert under medlemsseksjonene: Dommerfullmektiggruppen (NJ-S), Fylkesmannsembetenes Juristforening (NJ-S), Helseforetakenes Juristforening (NJ-P), Juristenes Rettshjelperforening (NJ-P), Juristforeningen i Arbeids- og velferdsetaten (NJ-S), Oslo kommunes Juristforening (NJ-K), Skatteetatens Juristforening (NJ-S) og Universitets- og høgskolegruppen (NJ-S). Norges Juristforbunds øverste organ er Representantskapet. Mellom representantskapsmøtene ledes forbundet av Hovedstyrets ni medlemmer. Norges Juristforbund er tilsluttet Akademikerne. Den Almindelige Danske Lægeforening. Lægeforeningens formål er å ivareta legestandens interesser med hensyn til arbeidsvilkår, lønn, muligheter for profesjonalisering, etterutdannelse m.m. gjennom påvirkning av de politiske beslutningsprosesser og holdningene i samfunnet. Nesten alle leger i Danmark er medlem av Lægeforeningen, som i januar 2005 hadde 22 545 medlemmer. Foreningen ledes av et hovedstyre med syv medlemmer. Lægeforeningen har siden 1839 utgitt "Ugeskrift for Læger", det viktigste medisinske fagblad i Danmark. Eksterne lenker. Almindelige Danske Lægeforening Olga Konkova. Olga Konkova (født 25. august 1969 i Moskva) er en russisk-norsk jazzmusiker (piano), kjent fra flere innspillinger og samarbeid. Hun er utdannet i hjembyen, samt ved Berklee i Boston, og medvirket etter flytting til Oslo (1994) i Inge Stangvik kvartett samt storbandet Storeslem (storband). I hennes egen Olga Konkova trio finner man Per Mathisen bass (og ektemann), samt Adam Nussbaum/Stein Inge Brækhus/Gary Husband varierende på trommer. Ellers har hun medvirket i Sernet Å Fyre og Store Norske Orkester. Konkova har også bidratt på utgivelser og fremføringer med artistene Finn Hauge, Magni Wentzel ("Porty & Bess"), Roy Nikolaisen ("Roy's choice"), Øystein Sunde ("Og vel saa det") og Hans Mathisen ("Quiet songs"). For tiden spiller hun med Helge Sundes Ensemble Denada. Ekstremsport. Ekstremsport er aktivitet der utøverene utsetter seg for en reell risiko for å bli alvorlig skadet eller drept. Profesjonell ekstremsport utøves av over 500 000 personer i verden. Ekstremsportutøvere fra hele verden samles årlig på Voss for å delta på Ekstremsportveko, men det fins mange andre ekstremsportkonkurranser som f.eks X-Games i USA og Dew Tour. MelhusBanken. Melhus Sparebank (markedsføringsnavn MelhusBanken) er en selvstendig sparebank i Melhus i Sør-Trøndelag. Banken ble etablert 3. oktober 1840. Banken har hovedkontor i Melhus sentrum, to mil sør for Trondheim. Banken har i tillegg fire avdelinger, to i Melhus kommune (Ler og Korsvegen) og to i Trondheim kommune. Melhus Sparebank har utstedt egenkapitalbevis som er notert på Oslo Børs. Banken er, sammen med 77 andre sparebanker i Norge, medeier i Terra. Johan Theodor Storaker. Johan Theodor Storaker (født 20. februar 1837, død 6. desember 1872) var en norsk, omreisende allmueskolelærer og folkeminnesamler fra Lunde i Søgne. Han underviste blant annet på Lister og Mandals amts høiere almueskole som ble drevet på Lunde fra 1860 til 1868 og på Søgne lærerskole, "dannelsesanstalt for omgangsskolelærere", som ble drevet på Lunde fra 1866 til 1879. Storaker begynte tidlig å samle opplysninger om folketro og folketradisjoner. Som lærer på et seminar for skoleholdere hadde han god tilgang på slik informasjon, og han fikk etterhvert opparbeidet seg et stort kontaktnett fra hele landet. Noe av materialet sendte han til Eilert Sundt, som også sørget for å trykke Storakers artikkel om «Overtro og Sagn i Lister og Mandals Amt» i "Folkevennen" for 1862. Sundt oppfordret ham samtidig til å fortsette samlingen og gjorde også selv flittig bruk av det tilsendte tradisjonsstoffet i sine egne skrifter "Om Husfliden i Norge" (1867–68), "Om Renlighedsstellet i Norge" (1869) og "Om Huslivet i Norge" (1873). Storaker døde allerede i 1872, bare 35 år. Peter Chr. Asbjørnsen skrev da en artikkel «Om Overtroens Væsen og Betydning» i "Morgenbladet" No. 74A-1874, hvor han samtidig viste til verdien av Storakers innsamlingsvirksomhet og oppfordret det offentlige av nasjonale og forskningsmessige grunner til å gå til innkjøp av materialet. Daværende bibliotekar ved Universitetsbiblioteket, Ludvig Daae, fulgte opp og fremsatte et konkret forslag om kjøp av samlingen, slik at også enke Storakers enke, Else Storaker, kunne få litt å leve av. Det akademiske Kollegium og Regjeringen godtok forslaget og kjøpte inn hele materialet, som nå befinner seg ved Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, for 300 spd. Deler av samlingen ble senere redigert og utgitt av professor Nils Lid gjennom 8 emnemessig ordnede bind som kom i Norsk Folkeminnelags skriftserie over en 20 års periode fra 1921 til 1941. Storakers samlinger består for det meste av kontekstløse utsagn om folketro. Dette var en materialtype som forskere som Wilhelm Mannhardt, James Frazer og Nils Lid med iver brukte for å rekonstruere førkristne og primitive trossystemer, mens en senere generasjon av funksjonalistiske folklorister har vært svært kritiske til denne plukk og rekonstruer-metoden. Et godt eksempel på denne kritikken er Albert Eskeröds avhandling "Årets äring: etnologiska studier i skørdens och julens tro och sed". Stockholm, 1947 Chomo Lonzo. Chomo Lönzo (eller "Chomo Lonzo", "Chomolonzo", "Chomolönzo", "Jomolönzo" eller "Lhamalangcho") er et fjell i Tibet. Det ligger i fjellkjeden Mahalangur Himal i Himalaya, og danner den nordre flanken av Makalu-massivet. Toppen er 7804 moh., noe som gjør Chomo Lönzo til verdens 24. høyeste fjell. Fjellet ligger i Tibet i Kina, tett ved grensen til Nepal. Fjellet ble første gang besteget 30. oktober 1954, av de franske fjellklatrerne Jean Couzy og Lionel Terray i forbindelse med en undersøkelsesekspedisjon til Makalu. De nådde toppen fra Sakietang-La, som skiller Chomo Lönzo fra Makalu. Health Level 7. Health Level 7 (HL7) refererer til selskapet Health Level Seven, Inc som er en ideell organisasjon som driver med standardiseringsarbeide for systemintegrasjon og meldingsutveksling innen helsesektoren. HL7 brukes også for å referere til de standarder som organisasjonen har utarbeidet, f.eks. Det finnes nasjonale HL7-organisasjoner, bl.a. en i Sverige, "HL7 Sweden". Det finnes enda ikke noen norsk HL7-organisasjon. HL7-standardene brukes først og fremst for utveksling av kliniske data slik som f.eks. avtaleinformasjon og laboratorieresultater. HL7 er mye brukt i USA, Australia og Finland. I Norge brukes HL7 2.X i en viss utstrekning, først og fremst som applikasjonsgrensesnitt. Nasjonal IKT som er spesialisthelsetjenesten sitt samarbeidsorgan for IKT har i sitt fagforum for arkitektur utarbeidet et styringsdokument "Tjenesteorientert arkitektur i spesialisthelsetjenesten". Her sies det: "HL7 versjon 3 etableres som standard i spesialisthelsetjenesten". Felles EPJ prosjektet (tidsrom 2008-2011) i Helse Vest bruker HL7 versjon 3 som standard for integrasjoner mellom applikasjonene. Prosjektet har utviklet en implementasjonsguide for tilpasning av HL7 versjon 3 til norske forhold. Ole Mathisen. Ole Mathisen (født 13. februar 1965 i Sandefjord) er en norsk musiker (saksofon og klarinett) og komponist, bror av musikerne Hans Mathisen, Nils Mathisen og Per Mathisen, og kjent fra nær hundre innspillinger og komposisjoner for film og TV. Han er utdannet ved Berklee i Boston (1988) og Manhattan School of music (1995), og virker som lærer ved Columbia University i New York City. Mathisen har vært fast i Chris Washburne og hans latinjazz-band «SYOTOS Band» (fire plater). Selv ledet han orkesteret «Anomaly». Med brødrene Per og Hans medvirker Ole i Chris Washburne's sekstett «NYNDK» (2003–) som har utgitt "Jazzheads" (2006). Han har også arbeidet med Petter Wettre og Adam Nussbaum/Francois Moutin i oppsetningen «Conspiracy». Ellers har han her til lands medvirket på utgivelser med Hans Mathisen og Olga Konkova. Han spilte også klarinett på Dream Theaters konsert-DVD i 2006. Ringeriksstil. Ringeriksstil er en kunst- og kunsthåndverksstil som oppsto i Norden i løpet av yngre vikingtid, eller i tiden rundt 1000–1050. Stilen er oppkalt etter dyre- og planteornamentikk på runesteiner på Ringerike i Norge. Ringeriksstilen er en videreutvikling av vikingtidens foregående stilfase, Jellingstilen. Værhane i metall fra Söderala. Karakteristisk for stilen er at motivet, ofte kretsende rundt et stort dyr, kranset av uttrukne vimpler med innrullet spiss eller bladflik og med spiraler med sammenføyde elementer. De vanligste motiver er løver,fugler, snorformede dyr og spiraler. Noen elementer synes å opptre for første gang i nordisk kunst som ulike former for kors, palmetter og stangformede løkker som binder sammen to motiver til ett. De fleste motiver har sine motstykker i angelsaksiske kunst og germansk kunst under Otto den store. Dyreornamentikken i norrøn tid, eller vikingtiden, blir kategorisert som osebergstil, borrestil, jellingstil, mammenstil, ringeriksstil og urnesstil. Ringerikestilen ble først oppdaget på runesteiner brutt på Ringerike, blant annet Alstadsteinen (en runestein som ble funnet på gården Nedre Alstad i Østre Toten, men både Ulvøya i Steinsfjorden og Ringerike nevnes i teksten) og trolig også Dynnasteinen (en runestein som ble funnet på Nordre Dynna i Gran kommune på Hadeland og er av samme type rød sandstein, som er typisk for Ringerike). Et kjent eksempel er fra Söderala i Hälsingland i Sverige. Bibelsk visebok. "Aandelig Tids-Fordriv, eller Bibelske Viise-Bog" er ei samling viser med bibelsk motiv, skrevet av Petter Dass. Boka kom på trykk posthumt i 1711. Den inneholder 17 læredikt med anbefalt melodi med motiv fra Bibelen, de fleste fra Det gamle testamentes bøker. Sammen med Peder Syvs Kjempeviseboka var den blant 1700- og 1800-tallets mest populære bøker i Norge. Jeftas vise, «Om Jepthæh Løfte», er sannsynligvis den teksten som er registrert med flest melodier i norske folkemusikkarkiver. Melodien til salmen «No koma Guds englar» er lånt fra Jeftas vise. Aleksandra Ekster. Alexandra Ekster eller Alexandra Exter (Александра Александровна Экстер) (6. januar 1882 – 17. mars 1949) var en russisk-ukrainsk maler (cubo-futurist, suprematist, konstruktivist), designer, og en av grunnleggerne av Art Deco. Biografi. Hun ble født som "Aleksandra Grigorovich" i Belostok, Russland (nå Polen) i en velstående hviterussisk familie. Ekster begynte å studere kunst, først i Kiev, deretter ved Académie de la Grande Chaumière i Montparnasse, Paris. Fra 1908 til 1924 flyttet hun mellom byene Kiev, Sankt Petersburg, Odessa, Paris, Roma og Moskva. Hun deltok på "Salon des Indépendants-utstillingen" i 1914 sammen med blant andre Kasimir Malevitsj, Alexander Archipenko, Vadym Meller og Sonia Delaunay-Terk. I samme år var hun med på den "Internationale futuristutstillingen" i Milano. Året etter, i 1915, ble hun med i en gruppe avant-gardekunstnere som kalte seg "Supremus". Hjemme i Russland var hun med på å drive forskjellige kooperative tiltak til fremme av landsens kunsttradisjoner, foruten å bidra til utsmykning av byrom i Kiev og Odessa. Hun ble i 1921 tilsatt som leder av «grunnkurs farger» ved det høyere kunsttekniske instituttet i Moskva, hvor hun ble til hun fikk stilling i Paris som kunstlærer, blant annet ved Fernand Legers "Academie d'Art Contemporain". Etter utstillinger i New York, Praha og Paris, begynte hun som bokillustratør for forlaget "Flammarion" i Paris, noe hun fortsatte med til sin død i Parisforstaden Fontenay-aux-Roses. Studentmediene i Bergen. Studentmediene i Bergen (SMiB) består av Studvest, Studentradioen i Bergen og Bergen Student-TV. Nettsiden skal fungere som en samlingsside for alt studentmediene produserer av nyheter og aktualiteter. Arne Jørgen Heddejord. Arne Jørgen Heddejord (født 13. desember 1954) er en norsk bedriftsleder, investor og gründer av flere suksessrike bedrifter. Heddejord er også en kjent foredragsholder og forfatter av boken "Vinn eller forsvinn", som er blant Norges mest solgte fagbøker innen salg og markedsføring. (ref. Hegnar Media). Magnusmesse. Magnusmesse er ei kristen høymesse til ære for Magnus Orknøyjarl (også kjent som "Magnus Erlendsson") som døde 16. april i 1115 og ble gjort til helgen av Leo XIII den 11. juli 1898. Datoen er merket av på den norske primstaven som ei pil, øks eller et halvt kors, men den markeres også i Den katolske kirke og i Aberdeen bispedømme i Skottland. I Norge er denne datoen også kjent som tredjedag sommer. Konglomerat (økonomi). Et konglomerat er en gruppe av foretak med seg i mellom ulike virksomheter. Denne foretaksideen spredte seg til Europa fra USA etter andre verdenskrig. Fordelene ble ansett å ligge i at foretakets langsiktige lønnsomhet skulle øke gjennom risikospredning til ulike forretningsområder. Imidlertid førte ofte konglomereringen til at de administrative kostnadene økte. Siden 1970-tallet er derfor mange konglomerater delt opp. Et konglomerat kan også være når et antall stater eller lignende arbeider sammen for å for eksempel oppnå et handelsmonopol eller danne en handelskonføderasjon. Verdensrekordhistorikk på 50 m fri. Den første verdensrekorden på 50 meter fri for menn på langbane (50 meter) svømming ble registrert av Federation Internationale de Natation Amateur (FINA) i 1976. På kortbane (25 meter) øvelsene har verdensrekordene blitt registrert siden 3. mars, 1991. Petter Wettre. Petter Wettre (født 11. august 1967 i Sandefjord) er en norsk jazzmusiker (saksofon) og komponist, kjent fra en rekke innspillinger og samarbeid og vinner av to Spellemannpriser. Karriere. Etter oppveksten i Sandefjord studerte han ved Toneheim folkehøgskole (1987) og Berklee College of Music i Boston (1992) under veiledning av blant annet Dave Liebman og George Garzone. Etter hvert har han etablerte seg i Oslos jazzmiljø med egen trio og kvartett, samt spilte i Storeslem (storband), Sandefjord Storband, Oslo Groove Company og Norske Store Orkester. Wettre representerte Norge ved EBU-konserten i Praha i 1995. Han har også medvirket på utgivelser med blant annet Torbjørn Sunde ("Meridians", 1998), Frode Alnæs ("Frode", 1996), Element (band) ("Shaman", 1999). På debutplaten "Petter Wettre Quartet – Pig Virus" hadde han med Håvard Wiik (piano), Terje Gewelt (bass) og Per Oddvar Johansen (trommer). Gjennom "The Trio" (1995–2001) har han samarbeidet med Jarle Vespestad (trommer), Per Oddvar Johansen (trommer), Jon Christensen (trommer) og Ingebrigt Håker Flaten (bass), Arild Andersen (bass) og Per Zanussi (bass). Den senere tid har han hatt et omfattende musikalsk samarbeid med de danske musikerne Jonas Westergaard (bass) og Anders Mogensen (trommer) i henholdsvis trio- og kvartettformat. Dagens utgave av "Petter Wettre Quartet" består av Westergaard og Mogensen på henholdsvis bass og trommer, samt Erlend Slettevoll (piano). I enkelte tilfeller erstattes Slettevoll av gitaristen Kim Johannesen. Jonas Westergaard hadde et opphold i New York der han spilte med blant annet George Garzone, Oliver Lake og Kresten Osgood. Wettre driver plateselskapet Household Records (2002–), har undervist ved Oslo musikkonservatorium og Agder musikkonservatorium, og ga ut Elvin Jones-transkripsjoner i boken "Live at the Lighthouse" (2005). Han ble i 2011 nominert til Spellemannprisen for 6. gang, en pris han fikk for albumet "The only way to travel" (2000) og for albumet "Fountain Of Youth" (2007). Denne gangen var det ikke et album han ble nominert for, men for duetter med trommeslager Audun Kleive, som bare finnes som lyd- og videofiler, ikke utgitt på noe album. Selv om han er mest kjent for prosjektene "Wettre Quartet" og "Petter Wettre Trio" med bidrag til Jazzscenen, er han også kjent for å ha spilt med Dave Liebman, Joey De Fransesco, Kenny Wheller, Adam Nussbaum og Manu Katche i "Manu Katché Quintet". Høsten 2012 spilte han på en serie konserter på Viktoria Nasjonale Jazzscene, blant annet med Jason Rebello. Trondheim Økonomiske Høgskole. Trondheim Økonomiske Høgskole (TØH) er en høgskole for økonomiutdanning, etablert i Trondheim i 1964 under navnet "Trondheim økonomiske faghøgskole". Skolen ble i 1994 fusjonert inn i Høgskolen i Sør-Trøndelag. Historie. Skolen hadde først lokaler i Adolf Øiens skole, flyttet i 1966 til Kalvskinnet skole, i 1968 til Nidarøhallen og i 1987 til Jonsvannsveien på Moholt, hvor den fortsatt ligger. TØH er den eldste av de gamle regionale høgskolene med studietilbud innen økonomi og administrasjon. Etter innlemmelsen i Høgskolen i Sør-Trøndelag het avdelingen først "Avdeling for økonomisk-administrativ utdanning", men den tok tilbake navnet "Trondheim Økonomiske Høgskole" i 2004. Spesialisering. Etter bachelorstudiet på TØH, kan man bygge på med to-årig masterstudium som gir tittelen siviløkonom. Bibliotek. TØH har eget bibliotek hvor det tilbys en rekke bøker, aviser og tidsskrifter, årsregnskap og bedriftsinformasjon, master- og bacheloroppgaver, samt forskningspublisering ved TØH. Studentliv. Studentlivet på skolen er drevet av studentforeningen Studentforeningen Trondheim Økonomiske Høgskole (STØH). Aimpoint. Aimpoint er en svensk produsent av rødpunktsikter for sivil og militær bruk. De leverer for eksempel til både den amerikanske og norske hæren. Tore Reppe. Tore Reppe (født 26. april 1963 i Haltdalen) er en norsk musiker med munnspill som hovedinstrument. Han har studert med Sigmund Groven, og tok sin hovedfagseksamen på NTNU i 1988 som den første på dette instrumentet, med høyeste karakter. Reppe er bosatt i Alvdal, og arbeider som lærer på Nord-Østerdal videregående skole på Tynset. I 1987 ble Reppe historiens første verdensmester på kromatisk munnspill for amatører, ved World Harmonica Festival, arrangert på Jersey i Den engelske kanal. Pliktstykket var komponert av James Moody, som var munnspillvirtuosen Tommy Reillys akkompagnatør gjennom en mannsalder, og renommert programskaper i BBC. I 1989 vant han, som medlem i Norsk Munnspillforums Harmonika Ensemble, første premie ved World Harmonica Festival, som dette året ble avholdt i Trossingen. Han er nå årlig lærer på munnspillseminar i regi av Norsk Munnspillforum (NMf). Som elev ved disse, i yngre år, fikk han instruksjon av Tommy Reilly, i tillegg til Sigmund Groven. Kordirigent. Reppe har videreutdanning i kordireksjon og arrangerer sanger for korene han dirigerer. Han var dirigent for Melhus songlag fra 1993 til 1996, men er nå dirigent for Haltdalen mannskor. Laura Lippman. Laura Lippman (født 1959 i Atlanta, Georgia) er en amerikansk forfatter og journalist. Lippman er datter av journalisten Theo Lippman Jr. og bibliotekaren Madaline Lippman. Hun er født i Atlanta, men vokste opp i Baltimore i Maryland, hvor hun fortsatt bor. Hun studerte journalistikk ved Northwestern University Både Lippman selv, hennes far og hennes ektemann David Simon har arbeidet som journalister i avisen "The Baltimore Sun". Hun er siden 2001 forfatter på heltid. Lippmann debuterte i 1997 med kriminalromanen "Baltimore Blues" med journalisten, senere privatdetektiven Tess Monaghan i hovedrollen. Monaghan er senere blitt Lippmanns faste etterforsker, men hun har også skrevet frittstående kriminalromaner. Alle bøkene har handlingen lagt til Baltimore. Lippman kaller dem selv «Valentines to Baltimore», men avholder seg ikke fra å skildre hjembyens dårlige sider så vel som de positive. Lippmans romaner har vunnet en rekke priser. I 1998 vant hun Mystery Writers of Americas Edgar Award for "Charm City". I 2005 ble hun nominert til samme pris for "By a Spider's Thread". Smørbukk. Smørbukk er en eventyrskikkelse som blir omtalt blant annet i Asbjørnsen og Moes "Norske folkeventyr", utgitt første gang i flere hefter i perioden 1841–1844. Eventyret er om den velfødde gutten som av den grunn kalles «Smørbukk», og eventyret har det vanlige elementet av tre gjentakelser. Smørbukk vinner over trollet (ondskapen?) ved hjelp av sin listighet og blir til slutt belønnet rikelig for det. Liste over skoler i Ski. Dette er en liste over skoler i Ski kommune. Kommunen har 11 ordinære grunnskoler, herav 6 barneskoler, 1 fådelt grendeskole for småskoletrinnet, 2 kombinerte barne- og ungdomsskoler og 2 ungdomsskoler. I tillegg kommer alternativt skoletilbud (Verkstedvegen) og Follo barne- og ungdomsskole som er en skole for spesialundervisning. Andre skoletilbud. Ski Kanon (kultur). Kanon kommer fra gresk språk og betyr «rettesnor», «forbilde», «regel». I moderne betydning er det en samling av verk innen litteratur, billedkunst eller film. Verkene som er samlet i kanon, regnes for å være best og viktigst utfra nærmere angitte kriterier. Kanon kan omfatte kunstnere eller enkeltverk, og dannes av enkeltpersoner, redaksjoner eller gjennom kåringer. Intensjonen er ofte å gi en veiledning for publikum om hvilke verk som "bør oppleves". Kriteriene for innlemmelse i kanon kan være betydning for utviklingen av en kunstretning, hvor banebrytende et verk er, eller dets "indre, kunstneriske" kvaliteter. Det finnes internasjonale kanoner, nasjonale, kanon for grupper/delsjangre og subjektive kanon. Tradisjonelt vil de fleste forsøk på å definere kanon inneholde et historisk lengdesnitt, med representanter fra flere stiler og perioder. Det svært kvalitetsbevisste utvalget som danner en kanon, trenger ikke nødvendigvis å speile et stort mangfold. I Harold Blooms bok "The Western Canon" (1994) er det stort sett mannlige forfattere fra den vestlige verden som presenteres. I Trond Berg Eriksens "Nordmenns nistepakke" (1995) presenteres en kanon med både skjønnlitteratur og sakprosa. Bloom og Berg Eriksen lager personlige kanoner som de ønsker skal bli anerkjente som allmenne. Det er opp til det enkelte menneske å ta stilling til det som har etablert seg som kanon og det som noen sier at bør være kanon. Kanon opprettes som oftest indirekte gjennom omtale i litteratur- og kunsthistorieverk, eller gjennom skolens pensum. Likevel er det de offentlige kåringene og publiserte listene som i størst grad vekker offentlig interesse. Visse bokserier tar mål av seg å utgi alle kanoniserte forfattere i et land, for eksempel Pléiade-serien i Frankrike. I noen tilfeller er det forlagene og disse bokseriene som gjør at et forfatterskap aksepteres som genialt og hevet over tiden. Syver Normann. Syver Normann (født 23. mai 1979) er gitarist og låtskriver i bandet Inglow. Han spilte på 90-tallet i metallbandet Anasthesia. Trebukker. Trebukker (Cerambycidae) er en artsrik familie av biller der de aller fleste kan kjennes på at det har uvanlig lange, kraftige antenner. De fleste av artene har larver som lever i levende eller død ved, noen minerer også i urtestengler. En del arter regnes som skadedyr på skogstrær, og noen kan også ødelegge bygningstømmer eller møbler. Mange av artene er store og spektakulære, og er ettertraktede blant samlere. Det er beskrevet omtrent 30 000 arter, 92 er funnet i Norge (i tillegg til en del arter som er tilfeldig innført med treverk). Utseende. Små til meget store (3 – 150 mm), som oftest slanke biller. Oversiden er som oftest fint, neppe synlig hårete. De har ofte påfallende fargemønstre, eller er metallisk farget, mange har også grå og brune kamuflasjefarger. Det mest påfallende trekket er de lange og kraftige antennene, som vanligvis er mer enn halvparten så lange som resten av kroppen, ofte betydelig lengre enn kroppslengden. Det er ofte markert forskjell på kjønnene, hannene er generelt mindre, slankere, med lengre antenner og ofte lengre bein enn hunnene. Det kan også være forskjell i fargen. Hodet er mer eller mindre firkantet, fasettøynene er nyreformede med en innskjæring i fremkanten der antennene sitter festet. Kjevene (mandiblene) er kraftige, hos noen arter sterkt forstørrede. De kan peke fremover eller nedover. Antennene er 11-leddete, de enkelte leddene er oftest noe klubbeformede (tykkest ytterst). Brystskjoldet (pronotum) er vanligvis bredere enn langt og sterkt hvelvet. Sidekantene er ofte sagtakkede eller med en eller flere kraftige pigger. Dekkvingene er vanligvis avlange, men hos noen grupper der de forkortede slik at de ikke helt dekker flygevingene og hele bakkroppen er synlig ovenfra. Beina er lange og temmelig kraftige. Lårene er ofte kølleformede eller fortykkede. Føttene er fire-leddete, i alle fall det tredje leddet er tolappet og hjerteformet, ofte også det andre. Larvene er tykke, hvite og tynnhudete, med kraftige kjever men sterkt reduserte bein. Levevis. De fleste artene har larver som utvikler seg i død ved, enten fersk eller ganske tørr. Siden ved er ganske næringsfattig vokser de sent og utviklingen kan ta mange år. Noen arter, for eksempel stor ospebukk ("Saperda carcharias"), angriper levende trær, og kan i verste fall drepe vertstreet. Noen arter lever i storvokste urter, for eksempel den smale arten tistelbukk ("Agapanthia villosoviridens") som lever i tørre stengler av tistler. Voksne trebukker kan ofte finnes på blomster der de drikker nektar, særlig gjelder dette artenbe i gruppen blomsterbukker (Lepturinae). Mange av disse artene er farget i gult og svart og etterligner veps, noe som gir dem en viss beskyttelse mot fugler – dette kalles mimikry. Skadedyr. Mange arter kan gjøre skade på skogs- og frukttrær ved at de med sine tunneler skader eller dreper treet – særlig dersom disse blir infisert av sopp. Kjente skadegjørere er stor ospebukk ("Saperda carcharias") på osp og artene i slekten "Monochamus" på bartrær. Ofte gjør de mest skade i områder der de ikke hører hjemme, men er blitt innført for eksempel ved import av tømmer. I Norge spiller trebukkene en ubetydelig rolle som skadedgjørere i skog, de fleste artene er helt harmløse i så måte. En annen problematisk gruppe er de artene som lever i tørr, død ved og kan angripe bygningstømmer og møbler. I Norge er det først og fremst husbukken ("Hylotrupes bajulus") som er fryktet for dette. Den er ikke vanlig i dag og finnes stort sett bare på Sør-Østlandet og enkelte steder i indre fjordstrøk på Vestlandet, men den kan gjøre svært stor skade med å gjennomhulle tømmeret med sine ganger. I verste fall kan stokkene være helt oppgnagd inni, mens overflaten ser tilsynelatende uskadet ut. På den andre siden er trebukkenes store og fete larver viktige matkilder for blant annet hakkespetter. De har også blitt spist av jeger- og samlerfolk. Truede arter. I likhet med andre insekter som er avhengige av død ved er mange arter av trebukker i dag utryddingstruet på grunn av moderne skogbruk. Særlig store arter med lang utviklingstid er utsatte. Garveren ("Prionus coriarius") er en stor og kraftig art som lever i gammel skog og utvikler seg på underjordisk død ved (røtter, stubber etc.). Den har gått sterkt tilbake over hele Europa og er svært sjelden i Norge. Europas største trebukk, stor eikebukk ("Cerambyx cerdo"), som kan bli mer enn 5 cm lang, utvikler seg i gamle eiketrær. Denne billen er i dag meget sjelden og finnes i Norden først og fremst på den berømte insektlokaliteten Halltorps Hage på Öland. En annen, sterkt truet art er den oppsiktsvekkende alpebukken ("Rosalia alpina"). Denne store arten er gråblå med mørke flekker, finnes over mye av Europa men er utdødd i Skandinavia. En tillegsstrussel mot noen av de sjeldneste artene er at de er svært ettertraktet mellom samlere, og kan omsettes for temmelig høye priser. En del arter er derfor i dag fredet i mange land. Tropiske kjemper. Noen av de største billene er trebukker. Størst av alle er den sjeldne arten "Titanus giganteus" fra Brasil, som blir over 15 cm lang. En annen kjempe er harlekinbukken ("Acrocinus longimanus") som er relativt vanlig i regnskogsområder i Mellom- og Sør-Amerika. Denne svært broket fargede billen er 7-8 cm lang, og hannene er særlig oppsiktsvekkende siden frambeina og antennene er svært forlenget. Noen norske arter. Garveren ("Prionus coriarius") er en stor (opptil 45 mm) og kraftig, svart art som er lett å kjenne på at antennene er meget kraftige og på at brystskjoldet har pigger på siden. Denne gammelskogsarten er funnet på Østlandet og Sørlandet, men den er meget sjelden og muligens alt utdødd i Norge. Trebiter ("Spondylis buprestoides") er svart, middelsstor (12-24 mm) og kraftig bygd med uvanlig korte antenner for en trebukk. Den ligner kanskje mest på enkelte arter i familien gnagbiller (Trogossitidae). Kjevene er kraftige og fremoverrettede. Finnes i Sør-Norge, helst i furuskog. Larvene utvikler seg i underjordiske deler av furu, av og til andre bartrær, og larveutviklingen tar 2-3 år. Barkløpere (slekten "Rhagium") har også forholdsvis korte antenner. De kan ellers kjenner på det framstrakte hodet som er minst så langt som bredt (hos de fleste andre trebukker er det mye bredere enn langt). På farge er de vanligvis mer eller mindre gråspraglete, ofte med skrå, lyse tverrbånd på dekkvingene. De voksne billene kryper som navnet sier rundt på trestammer og tømmerstokker. Larvene lever under barken på nylig døde trestammer, og puppen kan finnes i et karakteristisk "reir" under barken. Bartreløperen ("Rhagium inquisitor") er svært vanlig i barskog, og løvtreløperen ("Rhagium mordax") i løvskog. Begge kan ofte finnes tallrikt der nyfelt tømmer blir lagret. Den større, mer fargerike "Rhagium bifasciatum" lever i morken ved av ulike slags trær, men er temmelig sjelden i Norge. Blomsterbukker (Lepturinae) er en artsrik gruppe av små til middels store, slanke arter som man gjerne finner på åpne blomster, særlig i skjermplantefamilien og rosefamilien. Som hos andre trebukker lever larvene i død ved. Blomsterbukkene er ofte ganske fargerike. Vanlige arter er i Norge er den metallisk blå eller grønne "Gaurotes virginea", de røde eller gule artene "Anoplodera rubra", "Anoplodera sanguinolenta" og "Leptura melanura", og "Rutpela maculata" og "Leptura quadrifasciata". De to sistnevnte er gul- og svartstripete og er grove etterligninger av veps, noe som nok gir dem en viss beskyttelse mot fugler. En meget spesiell art er den store (opptil 30 mm) kortvingebukken "Necydalis major". Dekkvingene er sterkt forkortet og flygevingene er frie, noe som er ganske uvanlig hos biller. Ved første øyekast kan billen minne om en stor planteveps (Symphyta). Larvene borer dypt i veden på syke, skadedede eller døde trær av ulike slag. Arten er funnet overe store deler av Norge men er ingen steder vanlig. Kortvinget granbukk ("Molorchus minor") ligner den førnevnte i og med at den har sterkt forkortede dekkvinger, men de er ikke nært beslektet. Kortvinget granbukk er snaut centimeterlang og ganske slank, med antenner som er omtrent så lange som kroppen. Et annet påfallende trekk er at lårene er sterkt oppsvulmet ytterst, kølleformet. Larvene lever i stubber av bartrær, de voksne finner man ofte på blomster. Vanlig på Østlandet. "Molorchus umbellatarum" ligner sterkt, men den er bare funnet i Vestfold i Norge. Larvene lever i frukttrær. Vepsebukk ("Clytus arietis") er gul- og svartstripete og en ganske god vepseetterligning (mye bedre enn de vepselignende blomsterbukkene). Antennene er forholdsvis korte. Finnes ofte på blomster, larvene i død ved av løvtrær. Flere andre arter, blant andre eikebarkbukk ("Plagionotus arcuatus"), ligner. Moskusbukk ("Aromia moschata") er en stor, slank, metallgrønn art som også gjerne besøker blomster. Den har en karakteristisk, moskus-aktig lukt. Larvene i løvtrær, særlig selje. Tømmermann ("Acanthocinus aedilis") er meget karakteristisk med at antennene er sterkt forlenget, særlig hos hannene der spennet mellom antennespissene gjerne er fem ganger kroppslengden. Den er dermed trolig den letteste arten å kjenne igjen av alle. Den er middelsstor (12 – 20 mm), gråbrunt spraglete på farge. Hunnene har et langt eggleggingsrør som stikker ut bak dekkvingene. De voksne billene er aktive om våren og kan særlig treffes på nyfelt tømmer av furu, der hunnene legger egg under barken. Hannen vokter på hunnen og bruker de lange antennene til å holde andre hanner borte. Husbukken ("Hylotrupes bajulus") er den eneste arten i Norge som i dag er et alvorlig skadedyr, selv om den er blitt ganske sjelden. Denne middelsstore arten lever i tørt tømmer og er så varmekjær at den neppe kan overleve utendørs i Norge, men den kan gjøre stor skade i hus. I hus gjør den særlig skade på taktømmer og loft. Furubukk ("Monochamus sutor") er en ganske stor, slank art med lange antenner. Den legger egg på levende furutrær og kan av og til gjøre en del skade, men er ikke regnet som noe alvorlig problem i dag. Andre arter av slekten "Monochamus" kan gjøre stor skade ellers i verden. Stor ospebukk ("Saperda carcharias"), også kalt ospedreper, er en stor, gulgrå art med små mørke punktgroper. Den angriper unge ospetrær og kan ta livet av dem. Den er vidt utbredt i Norge men ikke tallrik. Den noe mindre, nærtbeslektede arten bjørkebukk ("Saperda scalaris") angriper bjørk. Kilder. Danilevsky, M.L. 2006. Systematic List of Longicorn Beetles (Coleoptera, Cerambycoidea) of Europe. Ehnström, B. og Holmer, M. 2007. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. Skalbaggar: Långhorningar. Coleoptera: Cerambycidae. ArtDatabanken SLU, Uppsala. 298 sider. ISBN 978-91-88506-62-7 Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. "Teknologisk forlags store bok om insekter". Om trebukker, side 326-357. N.W. Damm. Vevelstad ungdomsskole. Vevelstad ungdomsskole var en ungdomsskole på Langhus i Ski kommune. Skolen ble tatt i bruk høsten 1973. I august 2004 tok Haugjordet ungdomsskole over som ungdomsskole på Langhus, og Vevelstad ungdomsskole ble nedlagt. Historie. Vevelstad ungdomsskole ble bygget som en 6-parallellers skole beregnet for 18 klasser i 1973. Skolen var opprinnelig en åpen skole, men har i årenes løp blitt "lukket". Ombyggingen førte til at de indre klasserommene bare har overlys via takluker. For å få plass til et økende elevtall, ble skolen fra høsten 2000 utvidet med to paviljonger med 4 klasserom og grupperom. Fra høsten 2004 overtok skolen lokalene til folkebiblioteket, Langhus filial og det ble plass til ytterligere to klasser. Kommunestyret i Ski vedtok 24. april 2001 å bygge en ny stor sentral ungdomsskole på Langhus som skulle erstatte Vevelstad ungdomsskole, og høsten 2004 ble Haugjordet ungdomsskole tatt i bruk. Det siste skoleåret på Vevelstad ungdomsskole, 2003/2004, var det ca. 520 elever og 65 personale ved skolen. Skolebygget inneholdt både kantine, auditorium med scene og klatrevegge, svømmehall og tannklinikk. Det er kun svømmehallen som er i bruk i dag. MF «Smørbukk». «Smørbukk», en av Nesoddbåtene, er en passasjerferge som opprinnelig gikk som bilferje under navnet «M/S Fenring» i Bergen-Askøyområdet, før den ble solgt til Nesodden-Bundefjord Dampskipsselskap og ombygget til passasjerferje i rutetrafikk mellom Nesodden og Oslo (Aker Brygge). Etter at Tide Sjø overtok konsesjonene fra NBDS, ble «MF Smørbukk» overdratt til dette selskapet, og er nå en av reservebåtene til Norled. Fartøyet ble opprinnelig bygget i 1965 og senere ombygget i 1992. Ole N. Rydningen. Ole N. Rydningen (født 17. mars 1948) ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Kristiansand i 1989. Rydningen representerte Rise & Løddesøl skytterlag, som fikk sin første skytterkonge gjennom tidene, mens Aust-Agder skyttersamlag fikk sin første konge siden 1936. Rydningen hørte ikke til favorittene på forhånd og må betegnes som en av de som har fått full klaff på et Landsskytterstevne, og klarte å gjennomføre hele konkurransen på en perfekt måte. Han måtte gjennom omskyting med den tredoble skytterkonge Magne Landrø for å vinne sin kongepokal. Toppidrettsgymnas. Toppidrettsgymnas er videregående skoler i Norge som gir elevene gode treningsmuligheter ved siden av studiespesialisering. Tilbudet innen de valgfrie programfagene vil variere fra skole til skole, men de aller fleste vil ha toppidrett, breddeidrett og studiespesialiserende valgfag. Fylkesvei 67 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 67 i Nord-Trøndelag går mellom Mostad og Tautra i Frosta kommune. Veiens lengde er 4,3 km. Eksterne lenker. 067 Jørgen Alexander Knudtzon. Jørgen Alexander Knudtzon (født i Trondheim 9. september 1854, død i Oslo 7. januar 1917) var en norsk teolog, assyriolog, professor i semittisk språk, orientalist og statsstipendiat. Han var født i et borgerhjem, tok artium i 1872, ble cand.theol. 1880, dr.philos. 1889, hadde statsstipend fra 1894 og ble fra 1907 ekstraordinær professor i semittiske språk ved Universitetet i Oslo. I perioden fra 1880 til 1894 hadde han ulike lærerstillinger, også som hjelpelærer ved universitetet og reisestipendier. I 1885 fikk han stipend for å studere gammeltestamentlig teologi og assyriologi i Tyskland. Etter doktorgraden i 1889 om "Om det saakaldte perfektum og imperfektum i hebraisk" hadde han flere studieopphold ved europeiske universiteter for å fordype seg i assyriologi. Hans viktigste faglige innsats er utgivelsen av to bind med "Die El-Amarna-Tafeln: mit Einleitung und Erlæuterungen" (1915, ny utgave 1964); tekster fra den diplomatiske korrespondansen til farao Amenhotep IV (1351 – 1334 f.Kr.). Under arbeidet med disse kileskrifttavlene fra Tell el-Amarna og Gizeh kom han over to dokumenter i et annet ikke-semittisk språk. I boken "Die zwei Arzawa-Briefe: die æltesten Urkunden in indogermanischer Sprache" som han skrev sammen med Alf Torp og Sophus Bugge, lanserte han en nå etablert teori om tolkning av hettittisk språk. Fylkesvei 63 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 63 i Nord-Trøndelag går mellom Logtun og Presthus i Frosta kommune. Veiens lengde er 4,1 km. Eksterne lenker. 063 Fylkesvei 64 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 64 i Nord-Trøndelag går mellom Alstad og Staur i Frosta kommune. Veiens lengde er 9,1 km. Eksterne lenker. 064 Elstree Studios. Elstree Studios er en betegnelse på flere britiske filmstudioer i byene Borehamwood og Elstree i Hertfordshire. Kun et av dem lå i Elstree, men man brukte dette navnet fordi Elstree var den største av de to byene da studioene ble grunnlagt. Borehamwood har nå vokst seg større enn Elstree. Clarenden Road Studios. Clarenden Road Studios ble åpnet i Borehamwood i 1914. Produksjonen stanset i 1917, men nye eiere tok over. I 1928 ble studioet koblet til elektrisitetsnettet. Det ble solgt en rekke ganger, sist til BBC som tok det over i 1984. "Eastenders og flere andre serier blir produsert der. Elstree Studios. Elstree Studios ble grunnlagt i Borehamwood i 1925. Den første filmen som ble produsert var "Madama Pompadour" fra 1927. Studioet har skiftet eier en rekke ganger, sist til Pacifica Ventures i 2007. Station Road Studios. Station Road Studioes ble åpnet i Borehamwood i 1928. Selskapet gikk konkurs allerede i 1930, og studioet ble stående tomt til 1935 da eieren av Twickenham Studios kjøpte det. I 1957, etter ytterligere eierskifter, ble det nedlagt. Eiendommen ble kjøpt av en produsent av kinolerreter. I 2004 flyttet de annensteds, og bygningene ble revet. British and Dominion Studios. British and Dominion Studios ble åpnet i Borehamwood i 1930. Store deler av anlegget ble ødelagt av brann i 1936. Selskapet flyttet til Pinewood Studios i Buckinghamshire, og de gjenværende bygningene ble solgt til et selskap som drev filmarkivering. Elstree Way Studios. Elstree Way Studios ble bygget i Borehamwood i 1935ndash;1937. MGM tok over i 1944, og brukte studioet til 1970. Bygningene ble revet, og området ble brukt til et industri- og boligområde. Danziger Studios. Danziger Studios var det eneste som faktisk lå i Elstree. Det ble åpnet i 1956, og ble for det meste brukt til fjernsynsproduksjoner. Det var ikke lønnsomt, og ble nedlagt i 1962. Millennium Studios. Millenium Studios ble grunnlagt i 1993 i Borehamwood. Fylkesvei 102 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 102 i Nord-Trøndelag går mellom Hellem og Tinnbru i Levanger kommune. Veiens lengde er 4,7 km. Eksterne lenker. 102 Fylkesvei 103 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 103 i Nord-Trøndelag går mellom Finnmarka og Nes i Levanger kommune. Veiens lengde er 3,9 km. Eksterne lenker. 103 Leavesden Film Studios. Leavesden Film Studios er et britisk filmstudio i Hertfordshire. Det holder til i Rolls Royce' gamle fabrikk på Leavesden Aerodrome, rett utenfor Watford. Studioet er et av de så i landet som kan håndtere store produksjoner. Den første filmen som ble spilt inn der var James Bond-filmen "GoldenEye". Seriens vanlige innspillingssted, Pinewood Studios, hadde blitt booket til andre prosjekter, og fabrikken ble tømt om bygget om til et filmstudio. Prosessen er vist i ekstramaterialet på 2006-utgaven av DVD-versjon av "GoldenEye". Filmene om Harry Potter har også blitt spilt inn der. Fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet defineres som «all kroppslig bevegelse produsert av skjelettmuskulatur som resulterer i en vesentlig økning av energiforbruket utover hvilenivå». I dette inngår mange termer knyttet til fysisk utfoldelse, for eksempel idrett, mosjon, friluftsliv, lek, trening, trim, kroppsøvning og fysisk fostring, men viktigst av alt: hverdagslig fysisk aktivitet. Bouchard et al. velger å skille mellom idrett og (hverdagslig) fysisk aktivitet. Begrepene fysisk aktivitet og trening brukes mye om hverandre, men det er et viktig skille. Trening er en måte å være i fysisk aktivitet på, men den må være planlagt og målrettet. Trening er et begrep som skiller seg fra hverdagslig fysisk aktivitet, da den har som mål å forbedre en fysisk ferdighet som styrke, utholdenhet, bevegelighet o.l. Hverdagslig fysisk aktivitet har ikke som mål å forbedre fysiske egenskaper, dersom bedring skjer må det sees som en positiv bieffekt. Hverdagslig fysisk aktivitet defineres som skjelettmuskulær bevegelse som fører til et energiforbruk som er 3-6(MET) ganger større enn energiforbruket i sittende hvile. MET står for Metabolic Equivalent og er forholdet mellom stoffskiftet under fysisk aktivitet og hvilestoffskiftet, Resting Metabolic Rate(RMR). Gjennomsnittlig RMR hos voksne er 3,5 ml/O2/kg/min, og dette utgjør 1 MET Å gå trappene opp to etasjer tilsvarer ca 5 MET, og rask gange, ca 6 km/t, tilsvarer ca 4 MET. Derimot vil en joggehastighet på ca 8 km/t tilsvarer 7 MET. Jogging er ikke synonymt med trening, da det er intensjonen og hensiktet bak jogginga som avgjør dette. Å jogge til bussen er fysisk aktivitet, mens å jogge 3 ganger i uken vil anses som trening. Anbefalinger for fysisk aktivitet. Fra Helsedirektoratet anbefales det for voksne, 30 minutter fysisk aktivitet daglig. Disse 30 minuttene kan deles opp i bolker, men ikke under 10 minutter. For barn anbefales det 60 minutter, dette er også viktig for motorisk utvikling. Fysisk aktivitet har flere gunstige effekter på kroppen. Det kan nevnes: bedre blodsirkulasjon, gunstigere blodfettprofil, styrker immunforsvaret, reduserer risikoen for enkelte typer kreft, god effekt på hormonsystemet og mental helse. Fysisk aktivitet er nøkkelen til forebygging av livsstilssykdommer. Dette er sykdommer som skyldes en ugunstig livsstil. Diabetes type II og hjerte- og karsykdom har vist å ha veldig gunstig effekt av fysisk aktivitet. Mange går med en antagelse om at man må trene for å forebygge visse livsstilssykdommer, men dette er en feilaktig sannhet. Trening vil være med å forebygge, men ikke på bakgrunn av å løfte vekter eller løpe på tredemølle. Derimot har det vist seg å være ens totale energiforbruk som har innvirkning på forebygging av diabetes og hjerte- og karsykdom. Det viste seg at så lenge det totale energiforbruket var det likt, hadde intensiteten kun noe å si for ytterligere forebygging. Dette betyr at det er ikke trening som er den avgjørende faktoren for forebygging. Effekter på psykisk helse. Fysisk aktivitet har positiv effekt på flere psykologiske tilstander, for eksempel humør, nervøsitet, depresjon. Regelmessig hverdagslig fysisk aktivitet bedrer humøret og selvfølelse over tid. Derimot vil trening av maksimal styrke kunne ha god effekt på søvn. Det har også blitt vist at fysisk aktivitet kan gi en positiv forbedring av ens generelle sinnstilstand etter en lengre periode med hverdagslig fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet stimulerer tilveksten av nye hjerneceller, samt produksjon og frisetting av nervevekstfaktoren BNDF og neuropeptiden NPY (som man mener er forbundet med depresjon). De er viktige for hjernens plastisitet og påvirker både humøret, hukommelsen og innlæringsevnen. Fysisk aktivitet har dokumentert positiv effekt på blant annet depresjon. Stress. Den som er regelmessig i fysisk aktivitet har større kapasitet til å håndtere mentalt stress, gjennom lavere utskillelse av stresshormoner (kortisol). Cadogan Hall. Cadogan Hall er en konsertsal med 900 seter i Chelsea i London. Den er hovedsalen til Royal Philharmonic Orchestra. Bygningene ble reist av Christian Science, og stod ferdig i 1907. Innen 1996 hadde antallet medlemmer gått kraftig ned, og bygningen var ikke lenger i bruk. Den ble kjøpt av Cadogan Estates Ltd., og ominnredet som konsertsal. Royal Festival Hall. Royal Festival Hall er en konsertsal, dansesal og foredragssenter i Southbank Centre i London. Det ligger på South Bank ved Themsen, ikke langt fra Hungerford Bridge. Bygningen er vernet (Grade I); den ble i april 1988 den første etterkrigsbygning som fikk slik status. Grunnsteinen ble lagt ned av daværende premierminister Clement Attlee i 1949, på stedet hvor Lion Brewery hadde stått siden 1837. Den ble bygget av Londonds grevskapsråd i forbindelse med Festival of Britain, og ble offisielt åpnet 3. mai 1951. Designen er modernistisk, og hovedarkitekten Hugh Casson valgte å kun bruke unge arkitekter på prosjektet. Leslie Martin, Peter Moro og Robert Matthew fra LCC utførte tegningene. I 1964 ble bygningen kraftig endret ved at innganghaller og terrasser ble lagt til mot elven, og flere omkledningsrom ble lagt til på baksiden. Dette endret stilen fra skandinavisk modernisme til en renere stil med hardere linjer. Det opprinnelige inngangspartiet ble svært forandret. Siden 1980-årene har inngangssalen vært åpen for publikum også når det ikke er konserter. Den har blitt et av de mest populære offentlige rom i London, med god beskyttelse mot det britiske regnværet. Det er 2900 seter i selve salen, og i tillegg 917 i Queen Elizabeth Hall og 370 i Purcell Room. Alice Connor. Alice Connor (født 2. august 1990 i Buckinghamshire) er en engelsk skuespillerinne. Hun startet med skuespill i ganske ung alder da hun opptrådte i mange episoder av "Fun Song Factory". Alice har også spilt den unge Posh Spice i pop-videoen til Spice Girls "Mama" etter å ha blitt plukket ut blant mange barn av Victoria «Posh Spice» selv. Hun har tidligere spilt med blant annet Art Malik, Kenneth Branagh, Courtney Cox og Heather Graham i "Alien Love Triangle" og med den unge Keira Knightley i "Coming Home". I 2001 spilte hun med Heath Ledger i "A Knight's Tale", og etter det, rollen som Polya i "Crime and Punishment", og etter det spilte hun Mia i barneprogrammet "UgetMe". I 2003 spilte hun rollen som Dolphin på kanalen Channel 4. Serien var fra Jacqueline Wilsons bok "The Illustrated Mum", og Alice spilte med blant annet Michelle Collins i serien. Fra da av har hun hatt stemmen til Mucas i CCBCs program "Fungus the Bogeyman". Hun spilte også i serien "The New Worst Witch" («Den dårligste heksa i klassen»). Alices nye film er "The Thief Lord", som er basert på boka til Cornelia Funke. Alice spilte Hornet i filmen. Filmen kom i mai 2006. Alice har en eldre bror med navn Tom, som nå studerer skuespill i Film Academy i England, og en eldre søster, Hayley, som studerer på universitetet. Alice selv er akkurat ferdig med Ungdomsskoleeksamen (GSEC) og studerer videre på videregående skole. Seiersten ungdomsskole. Seiersten ungdomsskole er Norges eldste ungdomsskole. Den ble bygget i 1959 og kostet da om lag 4,5 millioner kroner. Høsten 2002 stod skolen ferdig ombygd og rehabilitert for om lag 80 millioner kroner. Skoleåret 2005 / 2006 var det om lag 395 elever på Seiersten. Det er klasserom nok for fire klasser på hvert trinn. Det er nærmere 50 pedagogisk ansatte i personalet. Tore Mortensen var den første undervisningsleder og rektor ved Seiersten linjedelte ungdomsskole fra 1. august 1959 til 1. februar 1972. Han kom fra en bestyrerjobb på en realskole på Helgeland. Livsstil. Livsstil refererer til måten et menneske ut fra egne valg forholder seg til eget levesett, gjennom sosialt levesett, kosthold, fysisk aktivitet, inaktivitet og forhold til stimulerende midler, som nikotin, alkohol og andre rusmidler. Livsstilen er også avhengig av døgnrytme, tilstrekkelig søvn og stresskontroll. Livsstil blir ofte knyttet til helse og livskvalitet, som begge kan sies å bli forringet dersom personen ikke har et balansert forhold til disse variablene. Inger Lise Hansen. Inger Lise Hansen (født 1. september 1981) er en norsk politiker (KrF). Hun har siden 2007 vært partiets 2. nestleder. Hansen tilhører den liberale fløyen i partiet. Hun var leder av Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) 2005-07, og ble valgt til 2. nestleder i KrF på partiets landsmøte i april 2007. Hun ble gjenvalgt i 2009. Hansen var KrFs 1. kandidat for Vestfold ved Stortingsvalget i 2009. I januar 2010 tok Inger-Lise Hansen til orde for en markant liberalisering av Krf's politikk. Hun foreslo blant annet at partiets «ensidige støtte» til Israel bør endres, noe som innbefattet at forslaget om å flytte den norske ambassaden til det «okkuperte Jerusalem» måtte fjernes og at partiet skal innta en negativ holdning til Israels illegale separasjonsbarriere mot vestbredden. Hun tok også til orde for å fjerne den kristne bekjennelsesparagrafen, akseptere borgerlig vielse av homofile og at partiet burde innta en mer liberal holdning til etablering av vinmonopol. Utspillet vakte til dels sterke reaksjoner fra konservativt hold i partiet. Krfs valgkomité valgte våren 2011 Bjørg Tysdal Moe som ny 2. nestleder i partiet. Hansen er gift med tidligere leder i KrFU, David Hansen. Inger Lise Hansen er opprinnelig fra Åsgårdstrand i Vestfold. Hun har en bachelorgrad i internasjonale studier fra Universitetet i Oslo. Livsstilssykdommer. Livsstilssykdommer er en samlebetegnelse på sykdommer eller lidelser et menneske kan få som resultat av egen, selvvalgt livsstil. Livsstilssykdommer blir ofte omtalt som vår tids store helseutfordring. Både folkehelseinstituttet og WHO bruker begrepet epidemi for å beskrive uroen over utviklingen. Livsstil er en betegnelse for måten et menneske ut fra egne valg forholder seg til eget levesett, gjennom kosthold, fysisk aktivitet, inaktivitet og forhold til nikotin, alkohol og narkotiske rusmidler. Livsstilen er også avhengig av selvvalgt døgnrytme, søvnmengde og stressnivå. I den forbindelse blir livsstil knyttet mot livskvalitet, som kan bli forringet dersom et individ ikke har et såkalt balansert forhold til disse variablene. Sykdommer som statistisk sett kan være arvelige, og dermed genetisk betinget, blir sjelden kategorisert som livsstilssykdommer. Fenomenet illustreres også av at kvinner i Japan og Kina i stadig økende grad rammes av brystkreft. Frem mot 2021 advarer forskere mot at omfanget kan bli epidemisk som følge av at elementer fra såkalt ”vestlig livsstil” får stadig større utbredelse. Samme trend sees i en rekke andre land, også i Afrika og Sør-Amerika. Den markante endringen er etter forskernes mening i stor grad en konsekvens av ”vestlig livsstil”. Det innebærer blant annet endringer for graviditet, fødsler og amming, endringer i kosthold og spisevaner og endringer i bruk av østrogenholdige legemidler. Kosthold. Vanligvis er det kostholdsrelaterte lidelser som knyttes til livsstilssykdommer, oftest fedme, diabetes type II og hjerte- og karsykdommer. De fleste vestlige land har et felles problem i det at innbyggerne velger mye sukkerholdig mat. I vesten velges en livsstil med stadig økende tempo og mindre tid til tradisjonelle gjøremål som felles, hjemmelagede familiemiddager. Gatekjøkkenmat og fastfood har et større innpass i kostholdet nå enn for få år siden. Imidlertid viser en avhandling fra 2005 at 90% av respondentene oppgir å ha spist middag siste forutgående hverdag. Norske foreldre er etter helsemyndighetenes vurderinger ikke gode nok forbilder for sine barn i kostholdssammenheng, siden brus, saft og godteri er blitt store kilder til sukker for barn. En gjennomsnittlig norsk 13-åring får i seg 40 kilo sukker i året, og av dette kommer nesten halvparten fra brus, som de i gjennomsnitt drikker nesten en halv liter av hver dag. Røyk. Bruk av tobakk og røyking kan føre til livsstilssykdommer, som for eksempel kronisk bronkitt, KOLS, kreft, hjertesykdommer og redusert blodsirkulasjon i bena. Sykdommer som statistisk sett kan være arvelige, og dermed genetisk betinget, blir sjelden kategorisert som livsstilssykdommer. Astma er regnet som en arvelig betinget sykdom, men likevel kan astma legges til livsstilssykdommer siden statistikk viser at barn av røykere er mer utsatt enn andre. Siden barna ikke selv velger å leve i røyk kan det påstås at dette faller utenfor definisjonen livsstilssykdom, og at dette er et resultat av andres livsstil. Snus. Snus har fått større utbredelse som nytelsesmiddel de seneste årene. Produksjonsselskapene kjenner markedet og lager tilpassede produkter til ulike brukergrupper. Hvilke sykdommer snusbruk kan medføre er noe usikkert, men kreft i munnhule og svelg er nevnt, sammen med diabetes og hjerte-/karsykdom. Bruk av snus ved graviditet kan gi økt risiko for tidlig fødsel, eller lav fødselsvekt på barnet. Snus er også knyttet til svekket potens og påvirkning av stoffskiftet og dermed overvekt. Soling. Solforbrenning og overdreven soling kan føre til hudkreft. Ved å unngå overdreven soling og bruk av solarium, kan man redusere risikoen for hudkreft. UV-stråling kan skade huden og øynene. Akutte skader er brannskader i huden og snøblindhet i øynene. Over tid kan UV-strålingen øke risikoen for å få hudkreft (føflekk-kreft og annen type hudkreft). UV-stråling kan også hemme immunforsvaret. Jo sterkere stråling, jo større risiko for skade. Selv om UV-indeks-verdier på 3 og 4 betegnes som "lave", kan ubeskyttet hud lett bli solbrent ved denne intensiteten. UV-strålingen er mer intens nærmere ekvator. Sommerstid i Sør-Norge kan UV-indeks komme opp mot 6-7 ved klarvær og sol. Samme nivå er det i Marbella i Spania i begynnelsen av april. På sommeren er UV-indeksen ved Middelhavet rundt 10-11 Solvettreglene gir råd om hvordan de fleste tilfeller av hudkreft kan unngås. Reglene sier at man bør ta pauser fra solen, bruke solhatt, solbriller og klær for å beskytte seg, bruke solkrem med faktor 15 eller mer og unngå solarium, spesielt hvis man er under 18 år. Alkohol og rusmidler. Alkoholrelaterte livsstilssykdommer er blant annet leversykdom og alkoholisme. I tillegg medfører alkoholmisbruk store sosiale, økonomiske og helsemessige problemer, som ikke bare rammer misbrukeren selv, men også pårørende. Det antydes at så mange som 200 000 nordmenn har et forhold til alkohol som skaper betydelige belastninger for egen og andres helse. I Norge dør rundt 400 personer årlig av sykdommer knyttet til alkohol, men alkohol forårsaker langt flere dødsfall gjennom trafikkulykker, andre ulykker, selvmord og drap i alkoholrus. Bruk av narkotika kan føre til fysisk og psykisk avhengighet. Sosialt miljø og livsstil er ofte avgjørende for valget om å teste ut narkotika. Nysgjerrighet og virkelighetsflukt oppgis som motivasjon for å begynne. Livsstil er minst like avgjørende for personer under avvenning, der en større livsstilsendring er påkrevet. Noen mener denne livsstilsendringen og frykten for den er verre enn å slutte med stoffet. Bruk av vanedannende medisiner har mye til felles med narkotika, og erfaringer i forhold til inntak av medisiner vil gjerne avgjøre terskel for bruk. Stress. Stressrelaterte lidelser er sjelden nevnt i forbindelse med livsstilssykdommer, men mange velger å ha en livsstil med høyt tempo og knappe frister. Ofte vil et slikt ambisjonsnivå med press og krav gi uttelling i lønn. En livsstil i høyt tempo vil ofte gi ujevn døgnrytme og redusert søvnmengde, noe som vil kunne forsterke de stressrelaterte lidelsene. Slike lidelser kan være muskelspenninger (som stiv nakke og rygg), redusert immunforsvar og økt fare for utbrenthet og psykiske lidelser. Kreft. Kreft er systematisert blant sykdommer som statistisk sett kan være arvelige, eller som oppstår som følge av ytre forhold utenom individuell, direkte, egenvalgte kontroll. Det er likefullt mulig å ta forholdsregler i forhold til røyking. Lang eksponeringstid i sol er antydet som årsak til økt risiko for hudkreft. Bruk av solkrem, lette plagg og pauser fra solen er nevnt som forebyggende tiltak som alle kan knyttes til livsstil og evne til å ta vare på seg selv. Studier viser også at en livsstil som prioriterer brunfarge ved hjelp av solarium har økt fare for hud- og føflekkreft. Kjønnssykdommer. Kjønnssykdommer nevnes ikke ofte i sammenheng med livsstil, men kan sies å ha sammenheng med livsstil siden blant annet bruk av kondom og antall partnere er sentralt for forbygging. Yu-Gi-Oh! GX. Yu-Gi-Oh! GX er en japanske animert film, "anime", som er en avlegger og en fortsettelse av den japanske tegneserien, "manga", "Yu-Gi-Oh!". Den innledes med at figuren Jaden Yuki ("Judai Yuki" på japansk) får et Winged Kuriboh-kort fra Yugi Muto, den gamle "Duel Monsters"-kungen, mens han er på veg til opptagelsesprøve ved Kaibas Duellakademi. Serien følger de ulike hendelsene til Jaden og vennene hans. "Yu-Gi-Oh! GX" ble første gang vist i Japan den 6. oktober 2004. Handling. Unge Jaden Yuki har en drøm om å bli en duellmester i et kortspill som heter «duel monsters». Han søkte på å bli med i Duellakademiet der han skulle trenes opp til å bli akkurat det. Men for å bli en mester måtte han gjennom en prøve: beseire en av de andre nybegynnerne med duellskolens egen tilpassende kortstokk, som var mulig å slå for en nybegynner. Derimot likte ikke en av lærerne, Dr. Crowler, ham av den grunn og sa at han selv kunne utfordre Jaden istedenfor en av elevene. Han bruker ikke skolens kortstokk, men sin egen. Jaden greide likevel å slå Dr. Crowler i duell, består således prøven og får komme inn på akademiet. De tre akademiene. På duellakademiet finnes det tre internater: "Slyfer rød", "Obelisk blå" og "Ra gul". Obelisker er konge på haugen, Ra nest best, og deretter er det Slyfers, de røde miraklene. De er bunnskrapte og idiotiske. Californium. Californium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med atomnummer 98 og kjemisk symbol Cf. Historie. Californium var det sjette transurane grunnstoffet som ble påvist, og forskergruppen kunngjorde sin oppdagelse 19. juni 1950. Grunnstoffet ble oppkalt etter staten California i USA. Egenskaper. Californium er et radioaktivt tungmetall som tilhører aktinoidene. Det har ikke lykkes å isolere stoffet i ren form, men det er antatt å være sølvgrått av utseende. Videre er det forventet at det oksiderer raskt i luft og damp, og angripes av syrer, men ikke av basiske løsninger. Isotoper. 20 isotoper er kjent, og alle er ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile er 251Cf med halveringstid 898 år, 249Cf med halveringstid 351 år, 250Cf med halveringstid 13,08 år, 252Cf med halveringstid 2,645 år, og 248Cf med halveringstid 333,5 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 61 døgn, og de fleste kortere enn 4 timer. Isotopene 237Cf, 238Cf, 240Cf, 242Cf, 246Cf, 248Cf, 249Cf, 250Cf, 252Cf, 254Cf og 256Cf kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon). Isotopen 252Cf er en sterk nøytronkilde, og er derfor meget skadelig for mennesker (ett mikrogram av 252Cf sender ut 170 millioner nøytroner i minuttet). CAS-nummer: 7440-71-3 Forekomst. Californium forekommer ikke naturlig på Jorden, men fremstilles kunstig i laboratorier. I 1956 fremsatte en forskergruppe fra USA en hypotese om at kjernespalting av californiumisotopen 254Cf var årsaken til variasjoner i lysstyrken i type 1 supernovaer. Moderne gammastråledetektorer har funnet spor fra kjernespalting av kobolt og aluminium i supernovaer, men ikke californium. Anvendelse. Californium brukes som nøytron-kilde i geologiske analyse-instrumenter. I oktober 2006 ble grunnstoffet ununoctium fremstilt ved å bombardere 249Cf med 48Ca (kalsium). 252Cf brukes som nøytronkilde i kreftbehandling. Europium. Europium er et grunnstoff med kjemisk symbol Eu og atomnummer 63. Historie. I 1890 fant den franske kjemikeren Paul Émile Lecoq de Boisbaudran noen uforklarlige spektrallinjer i en prøve med samarium-gadolinium konsentrat. Oppdagelsen av europium er imidlertid kreditert hans landsmann Eugène-Anatole Demarçay som i 1896 hadde mistanke om at det nylig oppdagede grunnstoffet samarium var forurenset med et ukjent grunnstoff. I 1901 isolerte Demarçay europium for første gang. Europium var det syvende og siste grunnstoffet som ble funnet i mineralet ceritt. Europium er oppkalt etter kontinentet Europa. Egenskaper. Europium er det mest reaktive av de sjeldne jordmetallene. Det oksideres raskt i luft, og minner om kalsium i måten det reagerer med vann. Leveranser av europium har derfor sjelden metallisk glans når det kommer fram, selv ikke med et beskyttende oljelag. Europium antenner i luft ved 150-180 °C (tenntemperatur). Det er omtrent like hardt som bly, og ganske lett å bearbeide. Det vites ikke om europium er giftig. Isotoper. Naturlig forekommende europium består utelukkende av 2 isotoper hvorav bare den ene er stabil: 153Eu (52.2%). Den andre, 151Eu (47,8%), har en halveringstid på 5 · 1018 år. I tillegg til disse finnes 35 kjente kunstig fremstilte ustabile isotoper. De mest stabile av disse er 150Eu med halveringstid på 36,9 år, 152Eu med halveringstid 13,516 år, og 154Eu med halveringstid 8,593 år. De resterende isotopene har halveringstider under 5 år, og de fleste av dem mindre enn 1 minutt. CAS-nummer: 7440-53-1 Forekomst. Europium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i flere mineraler. De kommersielt viktigste europium-mineralene er monazitt og bastnäsitt. Europiums spektrallinjer er også identifisert i solens og noen stjerners emisjonsspektrum. Anvendelse. I bilderørskjermer brukes europium i de røde fargecellene. Det brukes også i forbindelse med høytrykks damplamper. Europium brukes som nøytron-fanger i kontrollstaver i kjernereaktorer. Fylkesvei 121 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 121 i Nord-Trøndelag går mellom Markabygd og Hjelmstadbakken i Levanger kommune. Veiens lengde er 5,2 km. Eksterne lenker. 121 Fylkesvei 118 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 118 i Nord-Trøndelag går mellom Svartås og Småland i Levanger kommune. Veiens lengde er 5,4 km. Eksterne lenker. 118 Fylkesvei 116 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 116 i Nord-Trøndelag går mellom Gryte og Svengård i Levanger kommune. Veiens lengde er 6,9 km. Eksterne lenker. 116 Earls Court Exhibition Centre. Earls Court Exhibition Centre, også kjent som Earl Court Arena, er et utstillingslokale og en konsertarena i Earls Court i London. Bygningen ligger i Earls Court i Kensington and Chelsea. Idéen om å bygge et utstillingslokale på stedet kom etter at det ble åpnet to undergrunnsstasjoner der, Earl's Court og West Bromton. Området hadde en periode blitt brukt til utendørsarrangementer, men dette var ikke lønnsomt for eieren. I 1935 ble eiendommen solgt, og de nye eierne planla å reise Europas største bygning etter volum. C. Howard Crane ble valgt som arkitekt. Prosjektet gikk ikke etter planen, og ble både forsinket og for dyrt. Lokalet ble åpnet 1. september 1937 med en sjokolade- og godterimesse. Det oppstod etterhvert behov for en større bygning, og den opprinnelige ble revet. Den nåværende bygningen er stor nok til å få plass til fire jumbojeter, med en søylefri sal på 17 000 m². Den ble åpnet av Diana, prinsesse av Wales den 17. oktober 1991. Selv om akustikken i bygningen ofte har blitt kritisert er Earls Court en av de mest populære konsertarenaene i Storbritannia. Det er plass til omkring 19 000 tilskuere på konserter. Olga av Russland. Storhertuginne Olga Konstantinovna av Russland, senere Dronning Olga av Hellas (på russisk Великая Княжна Ольга Константиновна, på gresk Βασίλισσα Όλγα της Ελλάδος) (født, døde 18. juni 1926), var gift med Kong Georg I av Hellas og en kort periode i 1920 regent i Hellas. Olga var datter til Storhertug Konstantin Nikolajev av Russland som var bror til Alexander II av Russland. Wembley Arena. Wembley Arena er en konsert- og idrettsarena i Wembley i London. Den ligger rett overfor Wembley Stadium, og ble reist i 1934 for British Empire Games. Det var opprinnelig en svømmehall der, som sist ble brukt under Sommer-OL 1948. Arenaen er Londons travleste konsertarena, og den nest travleste i landet, etter MEN Arena i Manchester, i forhold til antall solgte billetter. Med 12 300 seter er den mindre enn Earls Court Exhibition Centre, men akustikken regnes for å være langt bedre på Wembley. Det arrangeres også innendørs sportsarrangementer, som bokse- og ishockeykamper. Ishockeylagene Wembley Lions og Wembley Monarchs brukte arenaen i 1940-, 1950- og 1960-årene, mens London Lions brukte den i 1970-årene. British Hockey League brukte arenaen til sine finalekamper inntil ligaen ble oppløst i 1996. Arenaen brukes også til andre arrangementer, som komedieshow, Disney on Ice, WWE-show og annet. Wembley Arena ble sammen med Wembley Stadium renovert i forbindelse med fornyelse av området. Arenaen åpnet for publikum igjen 2. april 2006 med en Depeche Mode-konsert. Renoveringen kostet 35 millioner pund. Wigmore Hall. Wigmore Hall er en konsertsal i City of Westminster i London. Bygningen het opprinnelig Bechstein Hall, og ble tegnet av Thomas Edward Collcutt for den tyske klaverfabrikanten Bechstein. Selskapet bygde også lignende saler i St. Petersburg og Paris. Den er reist i renessansestil, med vegger i alabaster og marmor. Selve salen er rektangulær med en liten, hevet scene og en kuppel. Under første verdenskrig ble salen beslaglagt ettersom eieren var et tysk selskap. Den ble gjenåpnet som Wigmore Hall i 1917. Det fremføres for det meste kammermusikk og solofremføringer av klassisk musikk, med omkring 400 konserter i året. Colt Canada. Colt Canada er en kanadisk våpenprodusent tidligere kjent som Diemaco. Diemaco ble kjøpt opp av Colt Defense LLC 20. mai 2005 og byttet da navn til Colt Canada Corporation. Diemaco har produsert AR-15-klonene C7, C8 og SFW som er i bruk av HJK/MJK/FSK. Fylkesvei 236 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 236 i Nord-Trøndelag går mellom Gjørv og Brakstad i Inderøy kommune. Veiens lengde er 3,7 km Eksterne lenker. 236 Grandma Moses. Anna Mary Moses, Bestemor Moses – bedre kjent i resten av verden som Grandma Moses -- (7. september 1860 – 31. desember 1961) var en kjent amerikansk folkelig og naivistisk kunstner (maler). Hennes karriere blir ofte brukt som eksempel på at det er mulig å starte en kunstnerkarriere i høy alder. Hun begynte å male som 70-åring, da fingrene ikke lenger kunne brukes for brodering på grunn av forkalkninger i leddene (artritt). Det sies at hun begynte med noen veggplater og gamle malingrester, og at naboene ønsket noe lignende. Etter hvert fikk hun den lokale drugstoren til å ha bilder til salgs, og hun ble oppdaget av en kunstsamler, "Louis J. Caldor", som var på gjennomreise. I 1939 ble noen av bildene hennes vist i New York. Selv om diskusjonen var intens på om dette egentlig var kunst, ble bildene etterspurt - etterhvert verden over. Så lenge hun levde, var der ingen mangel på kunder, og hun gjorde sitt beste for å dekke behovet. De fleste bildene hennes handlet om livet i landsbyen hun bodde i, og områdene omkring, med en stil som kunne minne om den hollandske maleren Pieter Brueghel d.e.. Mange av bildene er også blitt motiver på kunstneriske postkort. Hun ble hedret av den amerikanske president Harry S. Truman og deltok i TV-show. Selvbiografien "Grandma Moses: My Life's History" kom ut i 1952. Til hundreårsdagen lot "Life" magazine den kjente fotografen Cornell Capa ta en billedserie av henne, inklusive forsiden. Dagen ble også proklamert som "Bestemor Moses-dag" til ære for henne. Eksterne lenker. Moses, Grandma Moses, Grandma Moses, Grandma Fylkesvei 325 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 325 i Nord-Trøndelag går mellom Snåsa og Almo i Snåsa kommune. Veiens lengde er 11,6 km. Eksterne lenker. 325 Fylkesvei 323 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 323 i Nord-Trøndelag går mellom Lønset og Nagelhus i Snåsa kommune. Veiens lengde er 7,1 km. Eksterne lenker. 323 Virginia Polytechnic Institute and State University. Virginia Polytechnic Institute and State University, bedre kjent som Virginia Tech, er et vitenskapelig universitet i Blacksburg i den amerikanske delstaten Virginia. Universitetet ble grunnlagt 1872 og er et Land-grant-universitet, som resultat av Morrill Land-Grant Colleges Act. Fra starten var lærestedet også et av de etter hvert seks såkalte Senior Military Colleges, og idag tar kadetter militært reserveoffiserskurs ved Texas A&M, kombinert med sivil høyskoleutdanning. Den militære kombinasjonen var obligatorisk ved lærestedet fram til 1924, og fra 1964 ble den helt frivillig. Universitetet har (pr. 2007) 28 470 studenter og 1 304 vitenskapelig ansatte. Campusen er på 10,52 km². I høstsemesteret 2006 var skolepengene på årsbasis US$ 6 973 for studenter folkeregistrert i delstaten Virginia. Campus. Universitetets hovedcampus er på 10,52 km² og ligger i Blacksburg. I tillegg er det campuser i i Hampton Roads (Virginia Beach), National Capital Region (Falls Church – Alexandria, Virginia), Richmond, Roanoke, samt Southwest Virginia Higher Education Center i Abingdon. På Blacksburg-campusen er de fleste bygningene bygget med såkalt "Hokie Stone", en blanding av kalkstein, gjerne med dolomitt. Virginia Tech har også et av de høyest rangerte bespisningstilbudene i landet; det er for tiden rangert som nr. 2 av "Princeton Review". Skyteepisode 16. april 2007. Den 16. april 2007 ble skolen åsted for en skyteepisode hvor studenten Cho Seung-hui skjøt og drepte minst 32 mennesker før han tok sitt eget liv. I tillegg ble mange skadd, enkelte livstruende. Skytetragedien startet i syvtiden lokal tid på et internat, hvor to elever ble skutt og drept. To timer senere gikk våpenmannen inn i Norris Hall på motsatt side av campus hvor ytterligere 30 personer ble drept før gjerningsmannen tok sitt eget liv. Ragna Thiis. Ragna Marina Thiis (født 12. februar 1940 i Trondheim) er en norsk billedkunstner og kunstpedagog. Utdanning. Ragna Thiis er utdannet ved SHKS 1959–61, ved malerlinjen, med glassmaleri og grafikk; og ved Statens kunstakademis maleravdeling hos Aage Storstein og Alf-Jørgen Aas 1964–67. Hun tok senere utdanning ved Statens lærerhøgskole i forming, Oslo 1980–82, og har fra 1983 lektorkompetanse i forming. Arbeid. Hun har vært formingslærer ved Trondheim off. døveskole, 1968–69, Brundalen yrkesskole og Elen Ofstads skole, 1983–86, og Gerhard Schønings skole, 1993–94, og i grafisk design ved Merkantilt institutt, 1989–99. Hun var kunstkritiker i Adresseavisen 1970–74, Arbeider-Avisa 1974–76 og i tidsskriftet «Arena» 1978–81. Hun har også arbeidet med rekvisitter og stilhistorie ved Trøndelag teater. Utsmykninger hun har utført er i første rekke glassmalerier i Vadsø kirke i 1972. Ragna Thiis er innkjøpt bl.a. av Norsk kulturråd, Sør- og Nord-Trøndelag fylker, Statoil og en rekke kunstforeninger. Hennes foreløpig siste utstilling i Trondhjems kunstforening (2005) ble av Adresseavisen beskrevet som «hjemlige betraktninger av Munkholmen, akvareller og kollasjer». Hun er datter av domkirkearkitekt Helge Thiis og kunstneren Greta Thiis, og søster av Aina Thiis Leirdal og Tone Thiis Schjetne. Vatlandsvåg. Vatlandsvåg er et tettsted på Ropeidhalvøya. Den ene av halvøyas to butikker ligger i Vatlandsvåg (den andre i Marvik). Vatlandsvåg har også gjestehavn og næringsbed med blant annet Norsk Plan. Vatlandsvåg Handel ble etablert i 2005, etter at Vatlandsvåg Handelslag ble lagt ned i 2004. Handelslaget hadde drevet i 90 år, siden 1914. Det var den gangen et av de første stedene i Ryfylke som etablerte handelslag. Fylkesvei 363 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 363 i Nord-Trøndelag går mellom Skorovatn i Namsskogan og Gjersvik i Røyrvik kommune. Veiens lengde er 34,8 km. Eksterne lenker. 363 Goa skole. Goa skole er en barne- og ungdomsskole som ligger i Randaberg kommune ikke langt fra Stavanger og hovedsakelig har elever fra Endrestø og Viste Hageby. Skolen har egen SFO-ordning og fri skolekyss for elever med funksjonshemninger og |. klasseelever med mer enn 2 km. skolevei. Elever på 10. trinn med mer enn 4 km. skolevei får også fri skoleskyss. Elever med annet morsmål enn norsk og samisk har som alternativ til opplæring etter læreplanen i faget norsk, rett til opplæring i samsvar med Læreplan i norsk som andrespråk. Retten til alternativ opplæring er der til de har ervervet tilstrekkelige kunnskaper i norsk til å følge den vanlige opplæringen i skolen. Kiefts krig. Kiefts krig er også kjent som Wappinger-krigen, og var en konflikt mellom nederlandske nybyggere og indianere i kolonien Ny Nederland fra 1643 til 1645. navnet på krigen stammer fra Willem Kieft som var kommandør for kolonien under krigen. Bakgrunn. Willem Kieft kom til Ny Nederland i 1639, og ble utnevnt til kommandør over kolonien av det Det nederlandske Vestindiske kompani. Hans oppgave var å øke profitten fra havnen i Pavonia (dagens Jersey City i New Jersey). Det første han gjorde var å skattlegge Lenape-indianerne som bodde i området under set påskudd at pengene skulle kjøpe dem beskyttelse fra rivaliserende stammer. Dette utviklet seg bare en vei, og det ble gnisninger mellom nederlenderne og og indainerne og tilslutt ble det voldeligheter. Krigen. Kieft hadde noen rådgivere som overbeviste ham om å angripe indianerne ved Pavonia, som han også gjorde den 23. februar 1643. Angrepet ble en massakre hvor 129 soldater drepte 120 indianere, hovedskalig kvinner og barn. Angrepet virket mot sin hensikt for det forente de forskjellige indianerstammen som bodde i området og de samlet en stor styrke for å hevne seg. Høsten 1643 invaderte 1500 indianere Ny Nederland hvor de blant annent drepte Anne Hutchinson. Nederlenderne hevnet seg samme vinter da soldater drepte 500 Wecquaesgeeks-indianere. Indianerne fortsatte å slåss i to år de de angrep nybyggere over hele Ny nederland og drepte mange. Den lille nederlandske styrken som var der kunn ikke gjøre mye, men tilslutt ble det undertegnet en fredsavtale mellom kolonistene og de 11 indianerstammene august 1645. Resultat. Resultatet av indianerangrepene, var at mange nybyggere returnerte til Europa, noe som skapte tvil om at Det nederlandske Vestindiske kompani kunne klare å kontrollere territoriet deres i den nye verden. Kieft ble hjemkalt til Nederland for å stå til ansvar for sine handlinger, men døde i et forlis nært Swansea før hans versjon av hendelsene ble fortalt. Han ble etterfulgt av Peter Stuyvesant som styrte Ny Nederland til britene tok over. Krigen hadde vært blodig når man tenker på hvor få som bodde der. 1600 indianere hadde blitt drept under krigen, mens det bare bodde 250 europeere der. Freden holdt seg noenlunde stabil helt til Esopus-krigene begynte i 1650-årene. Edward Hicks. "The Peaceable Kingdom" (c. 1834) av Edward Hicks Edward Hicks (4. april 1780–23. august 1849) var en amerikansk naivistisk maler og kveker (Medlem av "Vennenes samfunn"). Liv og arbeide. Hicks var født i Langhorne, Bucks County, Pennsylvania. Hans best kjente verker er trolig de 62 versjonene av "Fredens kongedømme" som bygger på bibelversene fra Profeten Esaias, kap. 11 som begynner med: – "og da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde seg sammen, og en liten gutt skal drive dem." I bakgrunnen på mange av bildene finnes også traktaten mellom William Penn og indianerne som var starten på delstaten Pennsylvania Moren døde da han var liten og han ble oppfostret i en kvekerfamilie. Han ble etterhvert reisende predikant for dem. (Kvekerne har ikke lønnede prester, men godtar at noen har fått nådegave eller kall.) Han ble lærling hos en vognbygger, og lærte seg dekorasjonsmaling ved å male ornamenter. Senere fikk han seg eget firma som drev med dekorasjoner på møbler og annet. Troen og kunsten gikk ikke alltid like lett sammen for ham. Han ble kritisert for å drive med for «verdslige» aktiviteter, og la faktisk ned malingen en periode. Han fant en løsning i å male stort sett motiver med betydning for kvekernes liv og historie, foruten bibelske bilder. Kvekernes fredsbudskap går igjen i minst 62 versjoner, med forskjeller som viser til 1820-årenes dramatiske utvikling for kvekersamfunnet. Hans hjem i Newtown, Bucks County, Pennsylvania er i dag nasjonalt minnesmerke. Referanser (til den engelske utgaven). Hollander, Stacy C. "American Radiance: The Ralph Esmerian Gift to the American Folk Art Museum." New York: American Folk Art Museum in association with Harry N. Abrams, Inc., 2001. Eksterne lenker. Hicks, Edward Hicks, Edward Hicks, Edward Royal Opera House. Royal Opera House er et operahus i London. Det kalles også «Covent Garden» etter området det ligger i, eller bare «The Garden». Bygningen brukes av Royal Opera, Royal Ballet og Orchestra of the Royal Opera House. Den nåværende bygningen er det tredje operahuset på stedet. Fasaden, foajeen og auditoriet er fra 1858, mens praktisk talt alt annet skriver seg fra en omfattende renovering i 1990-årene. Det er 2268 seter fordelt på fire losjerader, balkonger og et amfiteatergalleri. Forscenen er 12,2 meter bred og 14,8 meter høy. Hovedauditoriet er vernet (Grade I). Fylkesvei 492 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 492 (Fv492) i Nord-Trøndelag går mellom Hårstad og Drageid i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag. Veiens lengde er 16,6 km. Eksterne lenker. 492 Brussels Airlines. Brussels Airlines er Belgias flaggbærende flyselskap, og har base på Brussel lufthavn. Selskapet er medlem av IATA og Association of European Airlines. (AEA) Brussels Airlines opererer også flygninger i Norge, med ruter fra Oslo lufthavn, Gardermoen til Brussel lufthavn. Historie. Brussels Airlines ble til av fusjonen mellom SN Brussels Airlines (SNBA) og Virgin Express. Den 12. april 2005, SN Airholding, selskapet bak SNBA signerte en avtale med Richard Branson, som ga selskapet kontroll over Virgin Express. 31. mars 2006 SNBA og Virgin Express annonserte at de fusjonerer og blir til selskap. 7. november 2006, annonserte de det nye navnet, Brussels Airlines, som bla annonsert på en pressekonferanse på Brussel lufthavn. Brussels Airlines startet sine flyvninger 25. mars 2007. Destinasjoner. "Se full liste: Brussels Airlines destinasjoner Brussels Airlines har et rutenett som dekker de fleste større byer i Europa. Selskapet har også et utstrakt rutenett til mange destinasjoner i Afrika. Blacksburg (Virginia). Blacksburg er et tettsted i Montgomery County i den amerikanske delstaten Virginia. Ved folketellingen i 2000 hadde stedet 39 573 innbyggere. Økonomisk og demografisk domineres Blacksburg av at Virginia Polytechnic Institute and State University ligger på stedet. VA-111 Shkval. VA-111 Skhval (fra Russisk: шквал – "«vindstøt»") er en russisk type superkavitasjonstorpedoer, som kjennetegnes av en ekstrem hastighet. De kan komme opp i minst 200 knop, enkelte kilder hevder 250, men sannheten er i alle fall at de er meget hurtige. Torpedoene er utviklet av den russiske marinen, og ble påbegynt rundt 1960. Design og egenskaper. Tuppen på en «Shkval» torpedo (eksportvariant). Rakettmotoren på en «Shkval» torpedo (eksportvariant). Merk styrefinnene, som ligger inntrukket i kroppen. (Kan sees som en sølvgrå tupp stikkende litt ut.) Utviklingen av våpenet begynte i 1960-årene, da det russiske NII-24 forskningsinstituttet fikk i oppdrag å produsere en torpedo som kunne nedkjempe atomubåter. I 1969 ble et annet institutt, GSKB-47, slått sammen med NII-24, og dannet et institutt for hydrodynamikk i Kiev. «Institutt for anvendt hydrodynamikk» utviklet så torpedoen Shkval ut fra felles kunnskaper og resultater. Torpedoen ble tatt i bruk i 1990-årene, selv om den hadde vært funksjonell og til dels ferdig en tid før det. "Skhval" er designet som et våpen som skal uskadeliggjøre fiendtlige torpedoer sendt mot egen ubåt, men kan også sendes mot andre ubåter, slik at disse blir nødt til å avbryte et eventuelt angrep. Torpedoens ekstreme hastighet er et resultat av superkavitasjon: Torpedoen flyter praktisk talt i en gassboble skapt av deflektert vann, som er et resultat av torpedoens spesielle spisse tupp. Ved å hindre vann direkte kontakt med torpedoens kropp, minker motstanden fra vannet betraktelig, og hastigheten øker tilsvarende. En kan kalle "Skhval" for et undervannsmissil. Fremdriften til torpedoen er en rakettmotor, som antennes like etter at torpedoen er skutt ut fra torpedorøret med en hastighet på 50 knop. Rakettmotoren bringer torpedoen opp til hastigheter på 200 knop (noen steder sies det 250 knop), og selv om torpedoene opprinnelig ikke hadde noen form for styring bortsett fra det elementære som gyroskop, holder man på å utvikle en selvsøkende versjon. Spesifikasjoner. Stridshodene er antagelig kun konvensjonelt sprengstoff, selv om det har vært spekulert i om det er muligheter for atomstridshoder. Barry Eisler. Barry Eisler (født 1964 i New Jersey, USA) er en amerikansk forfatter. Eisler er utdannet ved Cornell Law School. Etter utdannelsen arbeidet han fra 1989 i tre år for den amerikanske statsadministrasjonen. På forskjellige tidspunkter har han opplyst henholdsvis at han «var lønnet av» USAs utenriksdepartement eller at han arbeidet for CIA. Deretter arbeidet han i omkring 10 år som jurist med internasjonal lov. I denne perioden arbeidet han blant annet ett år i Tokyo for det japanske advokatfirmaet Hamada and Matsumoto, og tre år i Osaka som rådgiver for Matsushita Electric and Industrial. Under oppholdet i Japan tok Eisler svart belte i judo ved The Kodokan Institute i Tokyo. Han har også trent karate, brasiliansk jujutsu, boksing og bryting. Eisler debuterte i 2002 med "Rain Fall", den første romanen i en prisbelønnet, bestselgende serie thrillere om den halvt amerikanske, halvt japanske leiemorderen John Rain. Bøkene er oversatt til 15 språk. Eisler er nå forfatter på heltid. Etter at salget av thrillerserien tok av, har Eisler i noen grad dyrket et image som vennligsinnet, men hemmelighetsfull, teoretiserende voldsnerd. Han sier nå at han i årene 1989–93 skal ha arbeidet for CIAs daværende Directorate of Operations (avdelingen for hemmelige operasjoner), hvor han blant annet skal ha fått opplæring i paramilitære operasjoner. Han forteller også gjerne om en livslang interesse for «forbudt kunnskap» og om sitt bibliotek esoteriske bøker om draps- og spionkunst. Tor Saglie. Tor Johan Saglie (født 13. september 1949) er departementsråd i Justis- og beredskapsdepartementet. Saglie er utdannet cand.polit. (statsvitenskap) fra Universitetet i Oslo fra 1976. Han ble Norges første arbeids- og velferdsdirektør da Arbeids- og velferdsetaten og Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) ble opprettet 1. juli 2006. Han har tidligere vært bl.a. departementsråd i Kommunal- og regionaldepartementet fra 2003 og universitetsdirektør ved UiO. 4. mai 2010 kunngjorde Saglie at han ikke ønsket å fortsette som Nav-direktør etter at åremålsperioden hans gikk ut sommeren 2011. Fra 27. april 2012 er han fungerende departementsråd i Justis- og politidepartementet. Han ble i statsråd 7. september 2012 utnevnt til fast departementsråd. Han er gift med tidligere statsråd Tove Strand. Bygningsvern i Storbritannia. Bygningsvern i Storbritannia baserer seg hovedsakelig på at byggverk av spesiell arkitektonisk, historisk eller kulturell interesse tildeles vernestatus, som "listed building". Ordningen har vært i bruk siden den ble innført i "Town and Country Planning Act 1947", og er pr. 2007 brukt på omkring en halv million byggverk eller deler av byggverk. En vernet bygning kan ikke rives, utvides eller endres uten tillatelse fra lokale planmydigheter. Under behandling av slik søknad vil normalt et relevant regjeringsorgan bli rådspurt. Eierne av vernede bygninger er i en del tilfeller pliktige til å holde dem vedlike. Brudd på reglene kan føre til strafferettslig forfølgelse. Av denne grunn kan eier av en bygning som er foreslått vernet protestere mot verning. De fleste byggverk som er med er vernet er vanlige hus av forskjellige slag, både private, offentlig og næringsbygninger. Men man finner også vernede broer, monumenter, skulpturer, krigsminnesmerker, milestolper, porter og annet. Fornminner, militære bygninger og ubebodde bygninger kan vernes under annen lovgivning, som "scheduled ancient monuments". Naturområder, inkludert hager, kan også vernes under andre lover. England og Wales. I England og Wales er gjeldende lov for bygningsvern "Planning (Listed Buildings and Conservation Areas) Act 1990". Ordningen administreres i England av English Heritage, som er underlagt Department for Culture, Media and Sport, og i Wales av Cadw. Det føres et eget register over vernede bygninger som står i fare for å forfalle, "Buildings at Risk Register". Tidligere fantes også Grade III, men denne ble avskaffet i 1970. Frem til 1977 ble betegnelsene Grade A, B og C brukt om anglikanske kirker som var i bruk; disse er nå overført til betegnelsene Grade I, II* og II. Det er pr. 2007 foreslått å fjerne Grade II*, og å nedgradere de fleste byggverkene i denne kategorien til Grade II. 91% av de som har levert høringsuttalelser var negative til dette, men English Heritage antar at lovendringen vil bli vedtatt. Pr. mai 2003 var omkring 442 000 registrert vernevedtak, av hvilke 418 000 (94,5%) var Grade II, 18 000 (4,1%) var Grade II* og 6000 (1,4%) Grade I. 45% av Grade I-byggverkene var anglikanske sognekirker. Totalt er omkring 500 000 byggverk vernet, ettersom mange vedtak omfatter mer enn en bygning. Der verningsvedtaket kun spesifiserer en del av bygningen gjelder restriksjonene på endringer uansett hele bygningen. Enkelte bygninger er i seg selv ikke regnet som verneverdige, men er vernet fordi de utgjør en del av en gruppe, for eksempel bygningene rundt torget i en by. Slik verning kan også gis på lavere nivå, med å gjøre området til et "conservation area". Regelverket er da langt mildere, men det er restriksjoner på muligheten til å utføre endringer på bygningene. Den generelle politikken er at alle bygninger reist før 1700 «som er bevart i noenlunde original stand» og de fleste bygninger reist mellom 1700 og 1840 skal vernes. Blant bygninger fra viktoriansk tid og senere utøves skjønn i hvert enkelt tilfelle. Svært få bygninger som er nyere enn tretti år er vernet, og bygninger som er under ti år blir aldri vernet. Fjerning av vernestatus er teoretisk mulig, men forekommer svært sjelden. Nord-Irland. I Nord-Irland forvaltes bygningsvern av Environment and Heritage Service i henhold til artikkel 42 i "Planning (Northern Ireland) Act 1991". Skottland. I Skottland er verning regulert gjennom "Town and Planning (Listed Buildings and Conservation Areas) (Scotland) Act 1997". Historic Scotland, som er underlagt Scottish Executive og Skottlands parlament, forvalter verneordningen. Pr. 2005 var omkring 8% av de vernede byggverkene i kategori A, 60% i kategori B og 32% i kategori C. Referanser. * SLM Corporation. SLM Corporation, i dagligtale gjerne kalt Sallie Mae, er USAs største studielånselskap og forvalter over 126,9 milliarder dollar i gjeld for mer enn 10 millioner låntakere. Selskapet ble etablert i 1972 og har 12 000 ansatte. SLM Corp. gir hovedsakelig føderalt kausjonerte studielån. Alfred Næss (revyartist). Alfred Næss (født 30. november 1927 i Vardø, død 30. november 1997) var en norsk revyforfatter. Han døde samme dag som han ble født, 30. november, han ble akkurat 70 år. To av Alfred Næss' tekster, «Til Snåpen» og «Hjelp, jeg blir far» ble spilt inn av Rolf Just Nilsen og Arve Opsahl på singlen Nor-Disc NOR 108 i 1965 Alfred var tidligere gift med Lisbeth, og fikk to barn Anniken og Aage. Senere giftet han seg med Eivor Hilde Midthus. Han skrev sangtekster under psevdonymet "Pirre P." Ten-sing Tromøy. Ten-Sing Tromøy er et kristent kor fra Tromøy, ved Arendal. Koret ble startet av Kjell Johnsen i 1977. Ten-Sing Tromøy er et av de eldste Ten-Sing- korene på sørlandet. Ten-Sing Tromøy har 35 medlemmer (2006). Koret har vært på flere turer, blant annet til Tyskland, Danmark, Sverige, Færøyene og Polen. Største konsert var i Polen i 1993, med publikum på ca. 500. Diskografi. Ten-Sing Tromøy har i løpet av de 30 år koret har eksistert utgitt flere kassetter og noen cd-plater. Fylkesvei 362 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 362 i Nord-Trøndelag går mellom Røyrvik og Vallervatn i Røyrvik kommune. Veiens lengde er 23,8 km. Eksterne lenker. 362 Fylkesvei 134 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 134 i Nord-Trøndelag går mellom Røstadlia og Salthammer i Levanger kommune. Veiens lengde er 5,6 km. Eksterne lenker. 134 Beis. Beis er en blanding av fargestoff og løsemiddel, ofte vann, men også forskjellige maleroljer. Blandingen er så svakt fargetilsatt at den gir en transparent virkning når den smøres på treverk. Beising som metode er gammel. Den brukes til å imitere edlere tresorter, til å fremheve trestruktur eller til å fargesette interiør. Løsemiddelet trenger godt inn i porene i treet og trekker med seg fargen, slik at virkningen blir varig. Treverket trekker ikke like mye til seg overalt, slik at strukturen i treet fortsatt er synlig og gir det fargespill som er ønsket. Malingindustrien i dag selger beis på oljebasis. En kan dermed impregnere og fargesette huset eller rommet i en arbeidsoperasjon. Dersom en skal skifte farge, er beis vanskelig å få vekk – den må males over eller pusses bort. Alexander VIII. Alexander VIII (22. april 1610 – 1. februar 1691), født Pietro Vito Ottoboni, var pave fra 1689 til sin død i 1691. Han ble 80 år. Tidlig liv. Pietro Ottoboni ble født i en rik velstående veneziansk familie og var sønn av Marco Ottoboni, kansleren av Republikken Venezia. Hans tidlige studier ble gjennomført med utmerkede karakterer på Universitetet i Padua, hvor han fikk en doktorgrad i kanonisk rett og borgerrett i 1627. Guvernør av Terni, Rieti og Spoleto. Han reiste til Roma under pave Urban VIIIs pontifikat og ble der gjort til guvernør av Terni, Rieti og Spoleto. Han var også revisor for Rota i 14 år. Etter en forespørsel fra Den Venezianske republikk ble han gjort til kardinal av pave Innocent X i 1652 og ble senere gitt bispedømmet Brescia, i veneziansk territorium, hvor han bodde i mangfoldige år i midten av sitt liv. Fylkesvei 135 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 135 i Nord-Trøndelag går mellom Hokstad og Øverlandet på Ytterøy i Levanger kommune. Veiens lengde er 15,7 km. Eksterne lenker. 135 Absolute Music 9. "Absolute Music 9" er det niende samlealbumet i den norske Absolute Music-serien. Albumet kom ut i 1993 og har blitt solgt i over 240 000 eksemplarer. Referanser. 09 Alexander Seippel. Heinrich Julius Manfred Alexander Seippel (født 22. januar 1851 i Kristiansand, død 22. april 1938 i Oslo) var en norsk filolog, orientalist og bibeloversetter. Alexander Seippel er i dag best kjent for å ha stått for om lag halvparten av den første nynorske bibeloversettelsen, «fyrebilsbibelen» fra 1921. Han vokste opp i Kristiansand og Frøysnes som sønn av en tyskfødt forretningsmann. Han tok artium i 1868, og ble cand.mag. i 1873 etter studier i gresk og latin. Deretter fulgte om lag 12 år med studier og studiereiser før han i 1886 ble utnevnt til professor i semittiske språk ved Universitetet i Oslo. Som språkforsker er Seippels viktigste innsats at han samlet omtale av Norden og nordiske forhold i arabiske skrifter. Arbeidet ble utgitt i 2 bind "Rerum Normannicarum fontes Arabici", i 1896 og 1928. Seippel skrev selv lyrikk, samlet inn store mengder stev i Setesdal, og gjendiktet lyrikere som Hafiz og Omar Khayyam. Da "Fyrebilsbibelen" ble utgitt av Studentmållaget i 1921, sto Seippel bak 60 % av oversettelsen. Hans første offentlige forsøk var "Fyrste Mose-bok eller Upphavs-boki. Umsett fraa grunn-teksti", utgitt i 1905 som vedlegg til "Syn og Segn". Han ble Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1896, og forfremmet til "Kommandør" i 1938. Han var medlem av Det Norske Vitenskaps-Akademi fra 1897, og ble utnevnt til statsstipendiat da han ble pensjonert i 1922. Rullestolcurling under de paralympiske vinterlekene 2006. Under Paralympiske vinterleker 2006 ble konkurransene i rullestolcurling arrangert i Pinerolo Palaghiaccio. Medaljevinnere. Storbritannia ble representert av et skotsk lag. Liste over Stargate Atlantis-episoder. Denne artikkelen inneholder en liste over episoder for TV-serien "Stargate Atlantis". Sesong 1 og 2 er kommet ut på DVD, slik at de er mulig å kjøpe. I august 2006 ble det kunngjort at det kommer en sesong 4 av TV-serien. Denne startet på Sci Fi Channel i 2007. Den 5. februar 2007 ble den 60. episoden av Stargate Atlantis vist på TV. Sesong 4. Stargate Atlantis-episoder Akkarer. Akkarer er en gruppe blekkspruter. Den vanligste arten langs norskekysten er vanlig akkar. Vokalharmoni. Vokalharmoni er en morfofonologisk prosess innenfor lingvistikk som gjør at alle vokalene i et ord stemmer overens med hverandre i karakteristikken av uttalen. Vokalharmoni er en form for assimilasjon, som påvirker vokaler som ikke står i umiddelbar juxtaposisjon. Et vokalharmonisk språk grupperer vokalfonemene sine i ulike klasser, basert på ulike typer fonetiske trekk hos dem. Det kan dreie seg om for eksempel fremre kontra bakre vokaler, eller runda kontra urunda vokaler. Vokaler som tilhører samme gruppe harmonerer med hverandre. Det er en produktiv prosess i de berørte språka. Vanligvis merkes vokalharmoni tydeligst i den allomorfiske variasjonen som fins hos for eksempel endelser i det gjeldende språket. Jamning, som særlig er å finne i en del dialekter på Østlandet og i Trøndelag, er det eneste eksempelet på vokalharmoni fra hjemlige traketer. Omlyd, som fins i de fleste nålevende germanske språka, er et lignende fenomen. Vokalharmoni er spesielt vanlig blant såkalte agglutinerende språk, og fins blant flere av de uralske språka, deriblant finsk-ugriske språk, som finsk og ungarsk. Også mange altaiske språk, som tyrkisk, har vokalharmoni. Vokalharmoni forekommer også blant flere språkfamilier i Afrika, som bantuspråk, Niger-Kongospråk, nilosahariske språk med flere. Andre språk har også konsonantharmoni, men det er mye mindre vanlig på verdensbasis. Intervall (sport). Intervall er et fellesbegrep for en treningsform i forbindelse med utvikling av fysisk utholdenhet. Intervall viser til at treningsarbeidet veksler mellom arbeid og pauser, noe som står i motsetning til kontinuerlig arbeid, og den vanligste formen for utholdenhetstrening, treningsmetoden langkjøring. Det finnes flere ulike metoder for intervalltrening. Metoder for aerob utholdenhet er «naturlig intervall», «fartslek», «langintervalltrening», «pyramideintervall» og «kortintervallarbeid». Metoder for anaerob utholdenhet er «maksimale korte tempointervaller», «maksimale lange tempointervaller», «submaksimale tempointervaller» og testløp (relativt lange maksimale løp). Treningens mål. Målet med aerob intervalltrening er å øke kroppens aerobe kapasitet, det vil si evnen til å være i aktivitet over lengre tid med relativt høy intensitet. Denne typen trening vil over tid øke kroppens maksimale oksygenopptak, heve den anaerobe terskel, øke hjertets slagvolum, styrke hjertets slagkraft, redusere hvilepuls og effektivisere lungeventilasjon. Antall kapillarårer rundt muskelfibrene vil øke, kroppens muskelfibrer blir mer utholdende og mitokondriene øker i antall og størrelse. Kroppens evne til å forbrenne fett og karbohydrater blir også bedre. I tillegg blir personens motivasjon til ytterligere trening bedre, og viljen til å presse seg blir sterkere. Utføres bevegelsene riktig i treningen vil også bevegelsesteknikken bli bedre og mer effektiv. Målet med anaerob intervalltrening er å øke kroppens anaerobe kapasitet, det vil si evnen til å være i aktivitet med svært høy intensitet, og etter hvert med mye melkesyre i musklene over en periode på 20 sekunder til 2 minutter. Denne typen trening vil over tid øke evnen til å bryte ned karbohydrater og frigi energi gjennom anaerobe prosesser. Videre vil kroppens evne til å eliminere melkesyre blir bedre. I tillegg blir personens motivasjon til ytterligere trening bedre, og ikke minst viljen og evnen til å presse seg til tross for stivheten og smertene i forbindelse med et surt miljø i musklene blir sterkere. Kilder. Asbjørn Gjerset et.all. «Treningslære», 2006, Gyldendal Norsk Forlag AS Entourage. Entourage er en amerikansk TV-serie om en ung skuespiller på vei opp i Hollywood og hans barndomsvenner fra Queens i New York: Eric (E), Salvatore (Turtle), hans bror Johnny (Drama) (oversatt: hans «Entourage») i tillegg til den like så fremadstormende agenten og businessmannen Ari Gold. Serien er laget av Doug Ellin. Den baserer seg løst på Mark Wahlbergs opplevelser som kommende filmstjerne. I Norge er serien vist på Canal+ og TV3. Anerkjennelse. Entourage kan bli sett på som mennenes svar på "Sex og Singelliv", og særlig sesong 3 er blitt framhevet. Serien eller skuespillerne fra den har blant annet blitt nominert til 25 Emmypriser og 14 Golden Globe-priser. Spesielt Jeremy Piven som spiller agenten Ari har utmerket seg med sin tolkning av den utagerende, bannende, kyniske, men like fullt trofaste agenten. Sitater. Bladet "MANN" har i hvert blad en spalte de kaller månedens Ari, der blir et sitat fra hans vanvittige dialoger eller uttalelser trykt. Det mest kjente sitatet fra Ari er «let's hug it out bitch», et sitat Piven selv fant på. Et annet kjent sitat er: «If so much as eyefuck an agent in this building i will deport you naked to the taliban.» Hva er seriens fascinasjon. Selv om serien nå (2011) går mot slutten og den begynner å miste seertall (det har blitt erklært at sesong 8 blir den siste) vil nok de fleste fans lenge huske denne serien som et godt innblikk i en filmstjernes verden og businessverden (Ari Gold). Det hadde nok allikevel vært vanskeligere å forholde seg til, eller føle med karakterene hvis det ikke hadde vært for kameratfaktoren, skaperen av serien Doug Ellin selv påpekte: «Entourage virker ettersom det er om mannlig vennskap. Settingen i Hollywood er underholdende, men det egentlig om vennskapet til disse fyrene». Jeremy Piven uttalte også med klassisk Ari Gold retorikk: «Om det var bare et show om ønsker som ble oppfylt og noen fyrer som driter seg ut ettersom deres beste venn er berømt, ville det ikke ha vært særlig interessant.» Film fra serien. Det er også blitt foreslått å lage en film fra serien etter sesong 8 tilsvarende som ble gjort med "Sex og Singelliv", men dette er ennå ikke bestemt. Gjesteskuespillere. I de fleste episoder av Entourage, opptrer en eller flere kjente personer, deriblant skuespillere, musikere og idrettsutøvere som seg selv. Selv om i det fleste tilfeller det meste av deres liv er fiksjon. Her følger en liste over slike opptredener. Carsten Niebuhr. __NOTOC__ Carsten Niebuhr (født 17. mars 1733, død 26. april 1815) var en tysk matematiker og kartograf i dansk tjeneste. Han var far til Barthold Georg Niebuhr. Fra 1761 til 1767 dro han på det som omtales som «Den arabiske reise». Resultatet ble oppsiktsvekkende nøyaktige lengdebestemmelser ved hjelp av astronomi. Han bidro også innen andre vitenskapelige grener, blant annet innen botanikken og lingvistikken. «Den arabiske reise». a> 4. oktober 1762. Fra Statens Arkiver Et av Niebuhrs mange forarbeider til kart over Jemen. I reiseberetningen sin forteller Niebuhr om store variasjoner når det gjaldt såvel klima som språk og levevis. Fra Statens Arkiver Niebuhr ble ansatt av den danske regjeringen i 1758 med sikte på å lede en planlagt vitenskapelig ekspedisjon til Arabia. Den danske utenriksministeren J.H.E. Bernstorff hadde fått ideen fra den tyske teologen Johann David Michaëlis og overbeviste Frederik V om at en vitenskapelig ekspedisjon kunne få stor betydning for Danmark. Den danske stat skulle dekke alle utgifter i forbindelse med reisen og det ble ikke stilt krav om politiske, religiøse eller andre målsetninger. Man skulle i hovedsak lære seg noe nytt. Deltakerne i ekspedisjonen fikk en lang rekke oppgaver, blant annet skulle de kartlegge geografien, avtegne og beskrive planter, dyr og språk samt prøve å besvare spørsmål relatert til bibelhistorien. 7. januar 1761 reiste ekspedisjonen fra København med orlogsskipet «Grønland». I tillegg til Niebuhr selv, besto den av naturforskeren Peter Forsskål, språkforsker Frederik Christian von Haven, Christian Carl Kramer som var utdannet lege, kobberstikkeren Georg Wilhelm Baurenfeind og tjeneren Lars Berggren. Skipet førte ekspedisjonen til stredet ved Dardanellene, herfra bega de seg til Konstantinopel og kom til Alexandria på et handelsskip. I Egypt og på Sinai-halvøya foretok de betydelige arkeologiske og fysiske undersøkelser inntil september 1762, da de entret et skip i Suez for å reise til den sydlige delen av Arabia. Ekspedisjonen ankom Loheia 29. desember og reiste over land til Mokka. 25. mai 1763 døde von Haven her, sannsynligvis av malaria. Kort tid etter, 11. juli, døde også Peter Forsskål. Den gjenværende ekspedisjonen besøkte deretter Sana, hovedstaden i Jemen, men hadde problemer med å tilpasse seg klimaet og returnerte til Mokka. Det kan synes som om Niebuhr klarte å beholde helsen ved å holde seg til lokale mattradisjoner og iføre seg klær som de lokale innbyggerne. Fra Mokka fortsatte ekspedisjonen til Bombay, men underveis døde Baurenfeind og kort tid etter også Kramer. Niebuhr var nå det eneste gjenlevende vitenskapelige medlemmet. Også tjeneren Lars Berggren døde i 1763, dato ukjent. Niebuhr bodde i Bombay i fjorten måneder og vendte deretter hjem via Muscat, Shiraz og Persepolis. Han besøkte også ruinene av Babylon, Bagdad, Mosul og Aleppo. Etter et besøk på Kypros foretok han en reise gjennom Palestina, krysset Taurusfjellene til Brussa, kom til Konstantinopel i februar 1767 og returnerte til København i november samme år. Mange av funnene som ble gjort underveis av blant annet planter og dyr, var blitt sendt hjem til København underveis fra havnebyer i de arabiske landene og India. Noe av dette gikk tapt, men flere museer har store samlinger fra «Den arabiske reise». I 1772 ga Niebuhr ut en bok som inneholdt en systematisk redegjørelse for Arabias geografi og etnografi. To år senere ble første del av reisedagboken utgitt, de to siste bindene kom ut i henholdsvis 1778 og 1837. College. "College" (eller) er den engelske formen av kollegium, og brukes særlig om institusjoner innen høyere utdannelse i engelskspråklige land. I USA er college en utdanningsinstitusjon som er forberedende for universitetsstudier, mens i øvrige engelsktalende land er det en underavdeling av et universitet. Et college er et samfunn bestående av studenter og lavere akademiske lærere, som lever og virker innenfor de store bygningskompleksene. Collegene baserer seg delvis på allmennutdanning, og delvis på studieforberedende utdanning, slik at elever innenfor den sistnevnte gruppen har kompetanse nok til å følge undervisningen, og avlegge eksamen, ved universiteter. På collegene er det også stort engasjement innenfor idrett og øvrig samfunnsliv. Et college består av en rektor ("head master", "principal", "warden" e.l.), et antall "fellows" (lønnede dosenter, som deltar i både forvaltning og undervisning) og studenter av ulike kategorier; først og fremst "scholars" (opprinnelig ubemidlede stipendiater). "Pensioners" eller "commoners" utgjør flertallet av ugraderte studenter ("undergraduates"). Forskjellene mellom for overnevnte studentkategorier blir med årene av en mer historisk art; i praksis legger man i dag større vekt på studentenes resultater for hvert enkelt år. Noen velger å fortsette sine studier ved collegene (som "postgraduates"). Levnedsordningen i collegene har fra begynnelsen hatt et temmelig klosterlikt preg, som i senere tid har blitt mindre utpreget. Eksempelvis kan "fellows" nå gifte seg. De fleste college har arkitektonisk interessante profanbygninger og kapell, bibliotek, museer og parker. Oxford eide på begynnelsen av 1900-tallet 21 college (derav 3 fra 1200-tallet), mens Cambridge eide 17. Rettferdig krig. Teorien om rettferdig krig (latin: "bellum iustum") er i kristen teologi betegnelsen på en krig som lar seg begrunne og forsvare naturrettslig. Begrepet går helt tilbake til Augustin (død 430), men ble videre utviklet under skolastikken, da teologen St. Thomas Aquinas (død 1274) bidrag i hans "Summa Theologiae" ble det avgjørende. Hans tanker går også igjen i moderne folkerettstenkning. Sammenfatning av hovedpunktene. Den første dreier seg om når det å gå til krig er berettiget ("ius ad bellum" [Rett til krig]: Hvem har rett til å føre krig, og under hvilfe omstendigheter?). Den andre bolken handler om den legitime måte å krige på ("ius in bello": Hvilken form for krigføring er legitim?) "Ius in bello". Disse hovedkriterienes utlegning, rangorden, forbindtlighet, rekkevidde, anvendbarhet og oppfyllelse hart vært gjenstand for diskusjon helt siden de ble formulert. Det diskuteres også om hvorvidt alle kriterier må være innfridd (restriktiv utlegning), eller om det holder at bare enkelte av de viktigste (permissiv utlegning) må være oppfylt for at en krig skal kunne betraktes som rettferdig. Senere supplementer. Etter skolastikken og inn i moderne tid er de ovennevnte punkter blitt stående, men samtidig er det tilkommet en tredje bolk, om den rettferdige måten å avslutte en krig på og gå videre ("Jus post bellum"). "Den katolske kirkes katekisme (1995)". Tenkningen om rettferdig krig er også behandlet i Den katolske kirkes katekisme (1995), om enn bare som et lite element under et langt hovedavsnitt ved navn "Bevare freden". Eblaittisk. Eblaittisk er et utdødd østsemittisk språk i nær slekt med akkadisk, som ble snakket i oldtidsbyen Ebla, i dagens Syria. Det regnes som det første skrevne semittiske språket. I ruinene av byen fant man mellom 1974 og 1976 rundt 17 000 godt bevarte kileskrifttavler som er skrevet på både sumerisk og eblaittisk. Leirtavle fra Ebla med kileskrift Lingvistisk ligger eblaittisk et sted mellom det samtidige østsemittiske språket akkadisk og de nordvestsemittiske språkene, representert av ugarittisk, arameisk og kanaanittiske språk (fønikisk, hebraisk, m.fl.). Kileskriften kan også overdrive de østlige særpregene ved eblaittisk, på grunn av dens iboende uegnethet til å transkripere semittiske språk. Nepals ås-distrikter. Åsene (nepali pahar, engelsk "the Hills") er et navn som i Nepal brukes på den landskapsforma som ligger mellom det flate, tropiske og subtropiske grensedistriktet mot India, Tarai, og Himalaya, høyfjellet på grensa til den kinesiske autonome regionen Tibet. I utvida forstand brukes også åsene som beskrivelse på en klimasone (med stort sett temperert klima, men svært forskjellige former for mikroklima innimellom). Det er også en betegnelse på en kulturell sone i Nepal: Hjemlandet til folk som snakker nepali, til parbatiya] (nepali-talende hinduer av høy kaste). Innafor den nepalske staten som oppsto på 1700-tallet, er nepalitalende folk fra åsene det som blir regna som de mest «ekte» nepalere og åsene Nepals «hjerteland». Men kulturen i åsene er også skapt av det som før i tida blei kalt "hill tribes" (egentlig "stammer i åsene", nasjonale minoriteter som magar, gurung, tamang og kirat). Betegnelsen er påvirka av engelsk språkbruk i India. Der blei også de høyere distriktene opp mot Himalaya, både øst og vest for Nepal, kalt "the Hills". Beteknelsen "hill tribes" blir i India fortsatt brukt om nasjonale minoriteter som ofte ikke er hinduer. Avgrensing, definisjon. En grov definisjon av åsene er områder som ligger mellom 500 moh og 3 000 moh. Under 500 moh ligger Tarai (som er flatt og tropisk, forma som elvedelta) eller Indre Tarai (som kan være mer bakkete eller være forma som gammal sjøbunn i indre daler, men også tropisk eller subtropisk). Over 3 000 moh går landskapet over i det egentlige høyfjellet. Det ulike klimaet – tropisk eller subtropisk i Tarai, (stort sett) temperert i åsene, og nær-arktisk eller arktisk i de høyere delene av Himalaya, er en litt annen definisjon. F.eks. går tregrensa ofte nærmere 4 000 moh. Sett fra synsvinkelen til Nepals herskere etter 1768 – staten som kong Prithvi Narayan Shah skapte ved erobringstokter fra Gorkha – var både Tarai og Himalaya grenseland som beskytta den geografiske kjerna i landet mot inntrengere. I Tarai var det tette jungler, der det var ville dyr og svært smittsom malaria som hindra både gjennomreise og utenlandsk bosetning. Dette holdt både større riker i India og de engelske kolonialistene på avstand. I nord lå Himalaya som en mektig mur mot Kina. Stripa av land mellom disse to grenseområdene – "åsene" – blei i de siste 250 åra til Nepal. Fysisk geogriafi. To motsatte geologiske prosesser har skapt åsdistriktenes geografi: Sammenstøtet mellom kontinentalplater som driver landskapet i været og erosjon fra elver som skaper dype daler. Det Indiske Subkontinent kom drivende sørfra og støtte sammen med Asia. Sammenstøtet skapte fjellkjedene langs sørgrensa til Tibet. Nye bevegelser for mellom 20 og 16 millioner år sida skapte den sørlige delen av Himalaya-fjellene, og sør for dem et lavere, kaotisk område med åser og dalfører: Det som i Nepal kalles "åsene". For mellom 800 000 og 300 000 år sida løfta de høyeste toppene i Himalaya seg høyt over resten av landskapet. Samtidig danna de to lave fjellkjedene seg, som ligger nederst i eller nedafor åsene i sør, fra øst til vest, på nordsida av Tarai: Mahbarat-kjeden, og parallelt med den litt lengre sør, på nordsida av det flate deltalandet langs Ganges, Siwalik- eller Chure-kjeden. Den voldsomme høydeforskjellen førte til at de bratte områdene blei delt opp av dype elvedaler med ville elver som rant fra nord til sør. Dette gjør fortsatt kommunikasjonen ekstremt vanskelig i retning øst-vest. Det danna seg også noen store sjøer, som seinere blei fruktbare daler med rikt sediment egna for jordbruk. Dette gjelder bl.a. i Khatmandudalen, som først blei tørt land for om lag 100 000 år sida. Bratte daler og skarpe åskammer gjorde også at det utvikla seg ulike mikroklimaer. Noen områder lå svært lunt til, og kunne i beste fall ha et subtropisk klima. Mer utsatte områder fikk svært kalde vintre. Det blei også stor forskjell på områder med mye regn og områder som kanskje lå like ved, men i regnskyggen- I de lavere åsene vokste rik løvskog. I de høyere områdene, opp mot tregrensa på nærmere 4 000 moh, var det store barskoger. Areal. Ut fra reint geografiske kriterier kan et høyt anslag bli at 65% av Nepals territorium hører til åsene, ut fra et lavt anslag 45%. Samla areal som er brukt i Nepals folketelling fra 2001 er regna ut ved å legge sammen alle distrikter som regnes til åsene. (Geografisk og klimatisk vil dette også omfatte en del områder som blir regna til Tarai eller indre Tarai, og til høyfjell/Himalaya. Dette området er 61 345 km² (av totalt 147 181 km²), 41,7%. At dette tallet er lavere enn laveste anslag ovafor, skyldes at både mange Tarai-distrikter og mange Himalaya-distrikter har store områder som geografisk og kulturelt høres til åsene. Befolkning. Totalbefolkninga i åsene var i følge folketellinga i 2001 10 251 111. Dette var den samla befolkninga i de administrative distriktene i åsene, se neste avsnitt. Det betydde også at for første gang var nå befolkninga i Tarai større enn befolkninga i åsene. Opp til 2001 hadde åsene alltid vært den delen av Nepal som hadde høyest folketall. Åsdistriktene i de to mest utvikla østligste regionene hadde tilsammen 5 185 978 innbyggere, mot 7 223 723 i de samme regionene i Tarai. De tre vestligste regionene hadde 5 065 133 innbyggere, mot 3 978 730 i de samme regionene i Tarai. Rundt 1950 fantes det nesten ikke byer av betydning i det østlige Tarai. Siden den gangen har kraftig vekst og innflytting, både fra åsene og India, ført til at ei rekke store byer har vokst fram i Tarai. I åsene har både Kathmandu ogPhokara vokst, men utenom disse to områdene fins det ikke storbyutvikling i åsene. I den mindre utvikla vestlige delen av Nepal, er mer av det gamle forholdet mellom befolkninga i åsene og Tarai bevart. Administrative åsdistrikter. Som nevnt ovafor fins det også områder som geografisk kan defineres inn under åsene, som ligger i andre distrikter enn disse (f.eks. sørlige deler av høyfjellsdistriktet Dolkha), og de nordlige delene av Taraidistriktet Morang. Det fins også områder i disse åsdistriktene som kan regnes til høyfjellet (f.eks. nordlige deler av Gorkha). Rugekasse for små folk. Det ville landskapet og de vanskelige kommunikasjonene i åsene, både øst-vest og fra Tibet og India, bidro, som i andre tilsvarende deler av verden som Kaukasus, til at det utvikla seg et etnisk lappeteppe av folkeslag. Her kunne folk som var jaga ut fra rikere og mer fruktbare områder finne beskyttelse bak strie elver, høye fjell og store skoger. Landskapet hindra også kontakt, sjøl over ganske korte avstander. Det kunne føre til at landsbyer som lå like ved hverandre hadde forskjellige språk, og at folk i isolerte dalfører utvikla kulturelle og språklige særtrekk. I middelalderen bidro også geografien og kulturforskjellene til at store stater sjelden fikk makta over større deler av dette området i lang tid. Før staten Gorkhas felttog skapte den moderne staten Nepal på 1700-tallet, var dens nåværende område delt opp i noe sånt som 60 småstater og bystater, som ofte også var administrert på forskjellige lokale språk. Av Nepals (i følge noen forskere) over 100 grupper med ulike språk, noen av dem svært små, lever et stort antall i åsene. Mellom 5 og 10 er store nok til at de teller hundretusener eller millioner. Et fellesord som bl.a. brukes i Tarai om alle innflyttere fra åsene, uansett kaste eller nasjonalitet, er pahade. Khas-folket i vest. De vestligste delene av åsene var det historiske hjemlandet til khas-folket, som danna flere større riker i middelalderen. Deres språk, også kjent som khas kura, danna grunnlaget for det moderne språket nepali (et navn språket fikk etter at staten Gorkha skifta navn til Nepal i 1930). Khas-aristokratiet gikk etterhvert over til hinduismen og la grunnaget for de store gruppene av nepalitalende høykastefolk (av bahun og chhetri-kastene, som er åsdistriktenes særlige varianter av de hinduiske bhramin-og kshatriya-kastene) som dominerer de svært fattige åsdistriktene i de to vestligste regionene. Khastalende aristokrater fra dette området kom også på tronen i mindre stater i det sentrale Nepal, bl.a. Gorkha, der et flertall tilhørte gurung- og magar-folkene. De tok med seg religionen sin og språket sitt, og bidro til at Gorkha-varianten av hinduisme og nepali nå har vandra helt til det østligste Nepal og over grensa til Vest-Bengal, Sikkim og Bhutan. Også i folkegrupper som bodde i disse områdene før de kom har mange med tida skifta språk og religion. Høykastefolk som snakker nepali og dyrker Gorkha-varianten av hinduismen har fra 1768 dominert den nepalske staten. Fellesnavnet parbatiya (som strengt tatt betyr folk fra åsene eller fjellet, men som i praksis definerer ei mye mer begrensa folkegruppe) brukes om dem. I vest fins også lavkastefolk som snakker nepali, bl.a. den store kasten av landsbysmeder, som med et moderne politisk ord nå kalles dalit. De regnes ikke til parbatiya. Sino-tibetanske janjati-folk i øst. I de sentrale og østlige delene av åsene snakka befolkninga fra gammalt av sino-tibetanske språk. De dyrka stort sett ikke hinduisme, men lamaistisk buddhisme, bön eller lokale religioner som kiranti. De største av disse folkeslaga er fra vest og østover magar og gurung, rundt Kathmandudalen tamang og i det østligste nepal kirat. Disse gruppene blei tradisjonelt, etter engelsk mønster i India, ofte sammen kalt "hill tribes" (et utrrykk som også kunne bli brukt om tradisjonelle khas-folk i det vestligste Nepal.) I dag kalles de, med et moderne politisk uttrykk, sammen for janjati, som i moderne politisk forstand defineres som minoritetsfolk som lever utafor den hinduiske kastestrukturen. Newar fra Kathamandudalen. Khatmandudalen ligger i åsene noe øst for det geografiske midtpunktet i Nepal. Men både kulturelt og geografisk er den noe for seg sjøl. Den ligger beskytta innafor en ring av fjell som gir den et mye mildere klima enn disktriktene rundt. Og den er det eneste området i de høyere delene av Nepal som har flere tusen år med høy bykultur bak seg. Newar-folket, som regnes som urbefolkninga i dalen, er språklig i slekt med de andre tibeto-burmesiske folkeslaga i denne delen av Nepal. (I følge historia skal de ha felles opphav med kirat-folket lengst øst i landet.) Men ulikt de andre folkeslaga i det østligste Nepal, har de vært sentrale i flere større stater med sentrum i dalen. De er også kjent for sin fine kunst, sin arkitektur som danna skole over hele Asia, sitt håndverk og sin dyktighet som handelsfolk. Newar-folk har utvandra til andre deler av Nepal (og i en viss grad også til utlandet) og danna landsbyer eller bysamfunn/boligkvarterer der. I motsetning til andre folkeslag i Nepal, som i tidligere tider dro til nye distrikter for å bli jordbrukere, har newar-befolkning vandra som håndverkere og handelsfolk, altså bybefolkning. De er også den eneste større gruppa som har gått mot den vanlige flyttestrømmen, som i Nepal har gått østover, og utvandra også vestover i Nepal. Åsenes kultur fra vest til øst, sør og nord. Kulturelt og religiøst er ås-distriktene blandingssamfunn mellom påvirkninger som har gått fra vest og østover, og som har kommet fra sør og nord. Historisk sett ser det ut til at tibetansk buddhisme og lokale religioner dominerte i store deler av åsene for 1 000 år sida. Hinduismen trengte i stor målestokk først inn fra vest, gjennom khas-aristokratiet, og vandra vestover med det. I de sørligste delene av åsdistriktene var og er den hinduiske og indiske kulturelle innflytelsen sterk. På liknende måte har de nordligste grenseområdene alltid vært påvirka av tibetansk kultur og religion. Khatmandudalen er noe for seg sjøl. Her har både hinduismen og buddhismen kommet inn fra India svært tidlig. Seinere var Kathmandudalen et utgangspunkt for at buddhismen blei innført i Tibet. Som et viktig handelssenter på ruta mellom Kina/Tibet og India, blei dalen etter det også et gammalt sentrum for tibetansk buddhisme som kom med handelskaravanene. Dalens særegne blandingskultur, særlig arkitekturen, blei til gjengjeld Nepals viktigste kulturelle eksportprodukt både sørover og nordover i Asia. Kollegieuniversitet. Et kollegieuniversitet eller nettverksuniversitet er et universitet som er delt in i kollegier. Kollegiene spiller en vesentlig rolle i den akademiske virksomheten, i tillegg til universitetet selv, og dets fakulteter. Oxford og Cambridge er de to beste eksemplene på kollegieuniversiteter, da disse fortsatt har kollegier som i det vesentlige er autonome og spiller en vesentlig rolle i institusjonenes akademiske virke. De er her blant annet alene ansvarlig for opptak av studenter til lavere grad, og undervisning i såkalte "supervisions". Dette i tillegg til at de fungerer som residens for flesteparten av studentene, og tilbyr kantine og bibliotek og andre ressurser for sine medlemmer. Mange studenter og alumni føler seg ofte tettere knyttet til sitt kollegium enn til universitetet. Det at universitetet er delt inn i kollegier i tillegg til fakulteter skaper et mye tettere samarbeid på tvers av den faglige inndelingen mellom fakultetene, da det ofte er vanlig at dagens måltider, både av akademisk ansatte og studenter, inntas i kollegiet. I Storbritannia er Durham det eneste universitetet ved siden av Oxford og Cambridge som fortsatt opererer som et kollegieuniversitet, men kollegiene spiller her en langt mindre rolle i universitetets akademiske virksomhet. Få amerikanske universiteter er kollegiale, men blant annet Yale og Rice University har en variant av kollegiesystemet, men disse universitetenes kollegier har liten akademisk funksjon, og det er av vesentlig mindre betydning hvilket "college" man har gått på. Metatese. Metatese (fra gresk μετάθησις "metáthesis", «omstilling») viser til at to deler bytter plass innenfor et hele. Begrepet blir brukt i språkvitenskap, der det viser til at fonemer bytter plass i et ord, og i kjemi, der deler av stoff i en reaksjon bytter plass i sluttproduktet. Metatese i språk. Metatese er i lingvistikken en forflytning av en lyd i et ord, det vil si når to fonemer ved siden av hverandre bytter plass i ulike varianter av det opprinnelig samme ordet. Et kjent eksempel på at nærliggende språklyder bytter plass forekommer i bokmålsordet "kors" og det nynorske "kross" (engelsk "cross" og latin "crux"). Andre eksempler på språklig metatese er det engelske "dirt" og norske "dritt", sykdommen "kopper" som har blitt banneordet "pokker", det norske "krokodille" (latin "crocodilus") og spanske "cocodrilo". Lydforflytning forekommer også blant annet i akkadiske ordenstall. Brownies. Brownie er en amerikansk sjokoladekake, men faller også inn under kategorien «cookie» og er ofte formet som små, kvadratiske stykker. Brownie er karakterisert av sin sprø utside og saftige, karamellaktige innside. Brownie kan i tillegg til et mykt, sjokolademettet indre, også glaseres med sjokolade, både for å gi ekstra smak og for å sikre konsistensen. Den første brownie. Den første dokumenterte nevnelsen av brownie var i 1897 i Sears-katalogen. Brownie var opprinnelig en amerikansk bakverk som ble populær også i utlandet. Den ble introdusert i USA på slutten av 1800-tallet og popularisert i både USA og Canada i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Desserten lages i en lav, kvadratisk bakeform som gjør det enkelt å dele opp den ferdige retten i stykker med riktig størrelse og form. Brownie er også å finne som dessert på restauranter og som tilbehør til drikkene på kaffebarer. I dag har de aller fleste matvarebutikker «ferdigbrownies» i pose, hvor ferdigblandet pulver bare tilsettes vann (eventuelt egg og smør). Günther Oettinger. Günther Hermann Oettinger (født 15. oktober 1953 i Stuttgart) er en tysk politiker (CDU). Han ble i 2010 utnevnt til kommissær for energi i Europakommisjonen. Fra 2005 var han statsminister i Baden-Württemberg og leder for CDU i Baden-Württemberg. Han studerte jus ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen, hvor han i 1978 tok den første og i 1982 den andre juridiske statseksamen. Fra 1984 har han arbeidet som advokat. Han grunnla et lokallag av Junge Union i hjembyen Ditzingen i 1977, og var leder for Junge Union i Baden-Württemberg fra 1983 til 1989. Teknikk (sport). Teknikk innen sport refererer til de handlingene en idrettsutøver foretar, og hvordan utøveren løser en gitt bevegelse eller en sammensetning av bevegelser. I spesielt lagidretter står handling tett sammen med taktikk, eller valg av riktig handling til riktig tid. En utøvers teknikk er basert på evnen til nytte koordinative, fysiske og psykiske egenskaper til å få til effektive bevegelsesløsninger. Meget sentralt er de koordinative egenskapene balanse, rytmefølelse, reaksjonsevne, romorientering, øye-hånd-koordinasjon og øye-fot-koordinasjon, og evnen til spenningsregulering og tilpassing av kraftinnsats til oppgaven. Læring av teknikk. Innlæring av teknikk deles gjerne i ulike stadier. Utprøvingsstadiet. "Utprøvingsstadiet" er det første stadiet der utøveren (oftest et barn) leker med ulike bevegelsesløsninger. Målet med fasen er å utvikle bevegelseserfaringer og utvikle de koordinative egenskapene. Aktiviteten trenger ikke å foregå i samme miljø som den endelige teknikken hører hjemme. Såkalte åpne oppgaver, der det legges lite føringer kan være gunstig. En annen metode er såkalt skjult læring, der aktivitetens formål skjules i eksempelvis lekaktiviteter. Leker i hinderløyper og fri lek med ball er gode aktiviteter. Tilvenningsstadiet. I "tilvenningsstadiet" vil utøveren få presentert en bevegelsesløsning og forsøker å kopiere denne. Utøveren danner seg et bilde av teknikken og leter etter bestemte rytmer og kjennetegn. Er det en sammensatt teknikk eller en komplisert bevegelse vil deløvelser være nyttige. I en deløvelse er teknikken brutt ned og delt opp i mindre bevegelsesdeler. Det bør være tenkt en utviklingstrapp fra deløvelse til hel bevegelse (progresjon). Grovkoordineringsstadiet. I "grovkoordineringsstadiet" forsøker utøveren å løse bevegelsen. Konsentrasjon og bevissthet i arbeidet er en forutsetning. Det er nyttig med refleksjoner rundt de ulike forsøkene, «hvorfor gikk det bedre nå?». Like viktig er det å lære seg å gjenkjenne de vanligste feilene. Samarbeid med en trener vil lette dette arbeidet. Fasen krever mange repetisjoner. Finkoordineringsstadiet. I "finkoordineringsstadiet" er utøveren klar for å arbeide med tekniske detaljer og finpusse rytmen i bevegelsen. I dette stadiet blir utøveren bevisst de fysiske kravene som stilles av teknikken, og utøveren kan planlegge supplerende trening for å styrke, og tilpasse kroppen til å bli enda bedre i utførelsen. Automatiseringsstadiet. I "Automatiseringsstadiet" skal teknikkens rytme og bevegelsesmønsteret være effektivt, og utøveren kan utføre bevegelsen nesten uten å tenke. Vi sier at bevegelsen «sitter i ryggmargen». Tilpasning og variasjon. Etter at en teknikk er automatisert er det viktig å kunne sette den i praktisk bruk. En teknikk i turn vil ofte måtte settes i tett sammenheng med andre teknikker. I lagidretter skal utøveren utføre teknikken på en effektiv og egnet måte i forhold til med- og motspillere. Ytre forhold som skiftende underlag, samt vær- og vindforhold vil også påvirke teknikken. Gjennom varierende arbeid med en teknikk vil utøveren kunne finne egne varianter og nye kombinasjoner av teknikker. En utøver som lærer å søke etter de gode bevegelsesløsningene, reflektere over de, utvikle de og bruke de i nye sammenhenger vil være godt rustet til gode prestasjoner. Teknikk vs. taktikk. Teknikk kan defineres som de handlinger du gjør, og måten de utføres på. Taktikk kan defineres som de handlingsvalg du tar. Taktisk-tekniske ferdigheter kan da sies å være evnen til å ta riktig handlingsvalg og utføre de på en effektiv og egnet måte til riktig tid. Tekniske ferdigheter danner dermed grunnlaget for de taktiske ferdigheter. Det tekniske utvalget skaper begrensninger eller økte valgmuligheter for de taktiske disposisjoner. I lagspill er det svært avgjørende å ha et utvalg av tekniske ferdigheter. Dette kalles "åpne tekniske ferdigheter". Er forholdene like, og kjent fra gang til gang som i svømming kreves det som kan kalles "lukkede tekniske ferdigheter" Christopher Lloyd. Christopher Allen Lloyd (født 22. oktober 1938 i Stamford i Connecticut) er en amerikansk skuespiller som har vunnet Emmy Award tre ganger. Han er mest kjent fra filmen "Tilbake til fremtiden" hvor han spilte rollen som Dr. Emmett Brown. Leddsetning. En leddsetning er i lingvistikken en setning som ikke kan stå alene. Den er alltid en del av en hovedsetning, en annen leddsetning eller en frase. En leddsetning er altså en del av en annen språklig enhet. En leddsetning innledes ofte på norsk med enten en underordnende konjunksjon (for eksempel "at", "når", "ettersom"), et relativt pronomen (for eksempel "som") eller et spørrepronomen (for eksempel "hva", "hvem"). Ventiv. Ventiv er en grammatisk kategori for verbene i enkelte språk. Det indikerer at handlingen utføres i retning av den som snakker ("ventiv" fra latinsk "venire" "å komme"). Ventiv er spesielt vanlig i bestemte språk i oldtidas Midtøsten, slik som akkadisk og sumerisk, og også i noen språk i Kaukasus, Nord-Afrika og Oseania. Ventiv er ikke begrensa til verb som uttrykker bevegelse. London filmfestival. Times BFI London Film Festival er den største filmfestivalen i Storbritannia. Den har siden 1956 blitt arrangert årlig i London, og omfatter 300 filmer fra 60 land. I tillegg til filmvisningene er det også industri- og offentlige fora, utdanningsarrangementer, forelesninger og intervjuer med filmpersonligheter. Hovedarenaene er kinoene ved Leicester Square og BFI Southbank, men i 2006 ble hele femten kinoer brukt. Det er også en turné med et utvalg av festivalfilmene; i 2006 ble syv steder i England og Wales besøkt. Taktikk (sport). Taktikk refererer til de handlingsvalgene en idrettsutøver foretar, eller hvilket handlingsmønster et lag følger i den hensikt å overvinne en gitt motstander. I spesielt lagidretter står handlingsvalg tett sammen med teknikk, eller hvor effektivt de ulike handlingene utføres. Individuelle idretter. Taktikk for individuelle idretter kan dreie seg om å vise selvtilit overfor konkurrenter, kle seg på en bestemt måte eller måten utøveren presenterer seg. I idretter med dommere som bedømmer subjektivt (dans, skihopp eller turn) vil det være taktisk å kjenne godt til premissene for dømmingen, og eventuelt en spesiell dommers preferanser. I øvelser med en viss varighet (fra 800 meter til langrenn og sykling) vil en utøver ta en rekke taktiske valg underveis. Selv om det er lagt en plan for løpet bør utøveren være klar for å endre taktikk underveis ved behov. Det kan også være nyttig å kjenne til konkurrenters taktiske mønster i tilfelle egne taktiske disposisjoner må tilpasses disse. Taktikk for individuelle idretter der utøvere møtes en mot en, vil en utøvers taktikk forsøke å forsterke egne styrker og utnytte motstanderens eventuelle svakheter. Lagidretter. Taktikk for lagidretter er noe mer komplisert, siden den skjer på ulike nivåer. Individuell taktikk er den enkelte spillers taktiske disposisjoner under en kamp. En del av et lag vil måtte forholde seg til gruppetaktikk, som for eksempel en forsvarsrekkes taktiske samhandlinger. Et lags kollektive taktikk dreier seg om overordnede taktiske planer og struktur for spillet. Taktikk for lagidretter må også ta hensyn til lagets nivå, tabellsituasjon, baneforhold, hjemme-/ bortebane og tidspunkt for kampen. Kilder. Asbjørn Gjerset et.all. «Treningslære», 2006, Gyldendal Norsk Forlag AS Coliseum Theatre. Coliseum Theatre, også kjent som London Coliseum som er det opprinnelige navnet, er et av Londons største og best utstyrte teater og operahus. Teateret ligger i St Martin's Lane, i hjertet av Londons teaterdistrikt Covent Garden. Bygningen ble tegnet av Frank Matcham, som også stod bak London Palladium. Den første teatersjefen var en av datidens sterkeste personligheter innen britisk teater, Oswald Stoll. Første forestilling ble vist 24. desember 1904. Navnet skiftet til det nåværende i 1931. Frem til 1968 ble det vist 651 forestillinger av musikalkomedien "White Horse Inn", som hadde premiere 8. april 1931. I 1968 ble teatret kjøpt av Sadler's Wells Opera Company, som hadde flyttet fra Sadler's Wells Theatre. Selskapet skiftet navn til English National Opera i 1974. Fra 2000 til 2004 foregikk det omfattende renovering. Det oppussende teateret har den bredeste forscenen i London. Den var forøvrig også en av de første som fikk elektrisk lys, og den ble bygget med en roterende scene som riktignok sjelden ble brukt. I 2004 og 2006 ble Royal Variety Performance holdt på Coliseum Theatre, med prins Charles tilstede. Christa von Thurn und Taxis. Christa von Thurn und Taxis (født 14. desember 1941 i Heidenheim an der Brenz) har fra juni 2003 vært president i Bayersk Røde Kors. Hun var visepresident fra november 1999. Fra 1997 til 2000 var hun senator i Fristaten Bayern. Hun er gift med prins Max Emanuel von Thurn und Taxis og har to sønner. Thurn und Taxis, Christa von Thurn und Taxis, Christa von Bayersk Røde Kors. Bayersk Røde Kors (tysk "Bayerisches Rotes Kreuz", BRK) er den nasjonale Røde Kors-foreningen i Bayern og en del av Tysk Røde Kors. I motsetning til Røde Kors-foreningene i andre tyske delstater er Bayersk Røde Kors en offentligrettslig stiftelse underlagt det bayerske innenriksministeriet. Fra 2003 har prinsesse Christa von Thurn und Taxis vært president for Bayersk Røde Kors. BRK har ca. 1,1 millioner medlemmer (2003) og er den største foreningen innenfor Tysk Røde Kors. Verge. Verge (også kalt formynder) er en person som blir oppnevnt til å styre med sakene (særlig formuen) til en umyndig person (myndling). En person som er umyndig kan som hovedregel ikke selv råde over sine midler eller pådra seg forpliktelser ved avtale. Dette gjelder mindreårige (personer under 18 år) og personer som er umyndiggjort. Et unntak gjelder for mindreårige som selv kan disponere midler som han eller hun har tjent ved egen virksomhet etter fylte 15 år. For mindreårige er vergen i utgangspunktet den eller de som har foreldreansvaret, men dersom disse er døde eller ikke kan påta seg oppgaven oppnevnes en verge for den mindreårige. Det er overformannen som har tilsynet. I dagligtale brukes som oftes ordet verge, mens formynder forekommer i sammensetninger som overformynder, overformynderi, formynderskap osv. Drive in kino. Drive-in kino er en plass der det vises film på en stor duk framfor en parkeringsplass, slik at besøkende kan se visningen uten å forlate bilen. Drive-in kinoer finnes for det meste i USA. Sankhuwasabha distrikt. Sankhuwasabha er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Morang distrikt ligger i "Østregionen", "Kosi Sone". I vest grenser det mot Solukhumbu, i nord mot Kinas autonome område Tibet, i øst mot Taplejung, i sørdøst Teathrum, i sør Dhankuta, og i sørvest mot Bhojpur. Distriktet reknes til høyfjelldistriktene. Det har størst høyderforskjeller av alle distrikter i Nepal. Hovedstad i distriktet er Khandbari, som i 2005 var anslått til å ha 22 904 innbyggere. Distriktet har 33 distriktsutviklingskomiteer og 1 bykommune. Fra folketellinga i 1991 til 2001 gikk gruppa "andre religioner" opp fra 13,5% til 28,3%, mens "hinduisme" sank fra 57,5% til 47,0% og "buddhisme" også gikk tilbake med 4,2%. Dette er et uttrykk for den nasjonale og politiske oppvåkninga blant kirat-folket limbu i distriktet, som dyrker sin egen gamle religion kiranti. Blant befolkning med tibetansk kultur i distriktet fins ei stor gruppe sherpa-folk. Den vestligste delen av Malaku Barun naturpark ligger i distriktet. Her ligger fjelltoppen Malaku på grensa til Tibet. Med sine 8 463 moh er det verdens 5.høyeste fjell. Det er kjent for å være svært vanskelig å klatre i. Kjærligheten er kaldere enn døden. Kjærligheten er kaldere enn døden (orig. "Liebe ist kälter als der Tod") er en film av Rainer Werner Fassbinder fra 1969. Filmen er i sort-hvitt og ble spilt inn på tre uker. Peer Raben. Peer Raben (født 3. juli 1940 i Viechtafell, død 21. januar 2007 i Mitterfels; egentlig "Wilhelm Rabenbauer") var en tysk komponist. Han skrev musikk til omkring 90 kino- og fjernsynsfilmer. Han var også virksom som skuespiller, produsent, regissør og forfatter, og er kjent for sitt samarbeid med Rainer Werner Fassbinder. SEB Enskilda. SEB Enskilda er en del av SEB og et av Norges største meglerhus. Huset tilbyr et bredt spekter av finanstjenester innen aksjemegling og corporate finance. SEB Enskilda ble etablert som Enskilda Securities i 1982, og er et av Nordens ledende meglerhus med kontorer i Oslo, Stockholm, København, Helsingfors, London, Frankfurt og New York. Ensemble Denada. Ensemble Denada (etablert 2000 som Norske Store Orkester'") er et norsk mini-storband drevet av Østnorsk jazzsenter. Det består av rundt femten musikere, og har en nordisk profil gjennom valg av musikk og besetningen. Det har vært ledet av Frank Brodahl og Helge Sunde (2005–). Til Storbandfestivalen 2002 fremførte de verk av Frode Fjellheim og Daniel Bingert. . I 2003 framførte ensemblet et bestillingsverk av Olga Konkova under [Oslo jazzfestival]. Til «Vinterjazz» 2005 fremførte de verker av deres egen Helge Sunde. Arne Espelund. Arne Wang Espelund (født 11. oktober 1929) er sivilingeniør og pensjonert professor i prosessmetallurgi ved NTNU. Han er kjent for sitt arbeid med å bevare minner om før-industriell jernproduksjon. Espelund har gjennom 30 år arbeidet for å dokumentere og utbre kjennskap om jernvinneanlegg og tidlig jernproduksjon i Norge. Dette arbeidet begynte som et skoleprosjekt ved "Huseby skole" i 1977. Han var med på etableringen av "Mostadmark jernverks venner" og var sentral i arbeidet med den internasjonale konferansen "Jernframstilling i 2000 år" i Budalen i 1991. Espelund har også vært engasjert i arbeidet med å dokumentere kvernsteinbryting i Selbu, brunostens kulturhistorie og gjenutgivelse av skrifter av storelvdølen Ole Evenstad (1739–1806). Han mottok Trondheim kommunes kulturpris i 1989; Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 1994; "NTHs pris for populærvitenskapelig arbeid" i 1995 og Rikard Berges pris for 2005. Espelund driver Arketype forlag hvor han utgir egne bøker. Han er engasjert i folkedans, som utøver, instruktør og skribent. Han er far til Karen Espelund. H-motor. a> motor i sin siste utgave med 64 ventiler En H-motor er en forbrenningsmotor hvor sylinderne er stilt slik at motoren ser ut som en horisontal «H» når den sees forfra. En H-motor kan sees som to boksermotorer, én over den andre. De «to motorene» har hver sin veivaksel, som så kobles sammen i den ene enden. Dette leder til et dårligere effekt/vekt-forhold enn enklere konfigurasjoner med kun én veivaksel. Den eneste klare fordelen med en H-motor er at denne konfigurasjonen gjør det mulig å bygge relativt korte motorer med mer enn tolv sylindre, og derfor gjør motorens kompakte størrelse at den er nyttig i fly, hvor størrelsen bidrar til bedre aerodynamikk. U-motoren er et liknende konsept, basert på to rekkemotorer. Flymotorer. I motseting til BRM, Lycoming og Eagle ble Sabre-motoren videreutviklet til et design som fungerte. Annet bruk av H-uttrykket. Subaru produserer vannkjølte boksermotorer med fire og seks sylindre, som markedsføres som H-4 og H-6, til tross for at disse motorene ikke har noe å gjøre med en ekte H-motor. Advokatforening. En advokatforening er en profesjonell organisasjon for sakførere, ofte av den karakter at medlemskap er obligatorisk for den som vil anvende seg av tittelen "advokat" eller tilsvarende. Norge. Den Norske Advokatforening er navnet på medlemsorganisasjonen til norske advokater. Medlemskap i foreningen er ikke obligatorisk, men de aller fleste advokater er likevel medlemmer, da dette medfører en del medlemsfordeler samtidig som det viser omverdenen at man følger bransjens spilleregler. Foreningen har utarbeidet et eget etisk regelverk, som med hjemmel i Domstolloven har fått status som forskrift ("Advokatforskriften"), bindende for alle advokater i Norge. Sverige. Organisasjonens navn i Sverige er Sveriges advokatsamfund, og dets virksomhet er delvis styrt av den såkalte rättegångsbalken. Danmark. I Danmark må alle advokater være medlem av Det danske Advokatsamfund. Dette er hjemlet i landets rettspleielov. England og Wales. I England og Wales finnes to typer av advokater, "barristers", som får tale i domstol, og "solicitors" som representerer sine klienter. Tyskland. I Tyskland finnes for hver overrett sin rettskrets et advokatkammer som alle advokater innen rettskretsen må tilhøre. Advokatkammeret er en offentligrettslig sammenslutning med obligatorisk medlemskap, som utøver disiplinær myndighet over sine medlemmer. Forbundsrepublikkens advokatkammere tilhører forbundsadvokatkammeret («Bundesrechtsanwaltskammer»). Will Graham. Will Graham er en litterær person som er hovedpersonen fra romanen "Den røde drage". Han er en FBI psykologisk profiler som har evnen til å føle empati med seriemordere og psykopater. I boken og i begge filmatiseringene av den, "Manhunter" og "Den røde drage", føler han en viss avsky for denne evnen og sluttet på et tidspunkt i jobben sin i FBI på grunn av dette. Han er mannen som til slutt fanget Hannibal Lecter og er en av veldig få personer som Lecter anser som like intellektuell som han selv. I filmene ble han fremstilt av William Petersen ("Manhunter") og Edward Norton ("Den røde drage") Herman Boerhaave. Herman(us) Boerhaave (født 31. desember 1668 i Voorhout, død 23. september 1738 i Leiden) var en nederlandsk lege, anatom, botaniker, kjemiker, humanist og forsker. Han var en professor som i en periode var overhode for tre av det medisinske fakultetets fem institutter, var rector magnificus ved Universitetet i Leiden og direktør for Hortus Botanicus. Videre var han en meget god dosent og en av datidens best kjente europeere, hans navn var kjent selv i keiserens Kina. Et av bevisene for hans berømmelse var at et brev fra Kina, kun adressert til «Boerhaave, Europa» kom frem til ham. Hans motto var "Simplex sigillum veri" – «enkelhet er sannhetens kjennetegn». Biografi. Boerhaave ble født i Voorhout ved Leiden. Han var sønn av Hagar Daelder, en kjøpmannsdatter fra Amsterdam og presten Jacobus Boerhaave. I 1673 døde moren, og da Herman var seks år gammel giftet faren hans seg på nytt. I fem år, fra han var 12 til han var 17, var han plaget av en ulcus på det venstre benet. Mange leger ble konsultert, og mange smertefulle behandlinger ble gjennomført. Det antas at disse erfaringene lå til grunn for hans interesse for medisinstudiet, og dessuten økte hans innlevelsesevne i forhold til hvordan hans pasienter erfarte smerte og behandlingene. I begynnelsen ble han undervist hjemme, hans far ville gjerne at han skulle bli prest som ham selv. Dette hadde som resultat at han ble plassert direkte i fjerde klasse da han begynte på latinskolen. Skoleresultatene var meget gode, han var gjentatte ganger klassens beste. Da Herman var fjorten år gammel døde hans far uventet og etterlot den nye konen og hennes ni barn med meget lite midler. Boerhaave studerte filosofi, teologi og matematikk ved Universitetet i Leiden, delvis finansiert gjennom gaver fra meséner. I 1689 tok han doktorgraden med avhandlingen "De distinctione mentis a corpore", i denne angrep han Epikurs, Thomas Hobbes' og Spinozas teser. Deretter begynte han å studere medisin. Han tok nok en doktorgrad i 1693, denne gang i medisin ved Universitetet i Harderwijk. Det antas at han valgte dette universitetet da det var rimeligere økonomisk sett enn Univerisitetet i Leiden; disse årene var finansielt sett meget magre for ham. Etter dette slo han seg ned i Leiden, og begynte å arbeide som lege der. Boerhaave var meget hjemmekjær – hans reise til Harderwijk var den lengste han kom til å foreta i løpet av livet. I 1701 ble han utnevnt til lektor i medisin ved universitetet i Leiden. I sin inaugurasjonsforelesning, "De commendando Hippocratis studio", anbefalte han sine studenter å ha denne store læreren som forbilde. Åtte år senere, i 1709 ble han ansatt som professor i botanikk og medisin ved universitetet i Leiden. I denne posisjonen utrettet han mye, ikke bare for universitetet, men også for den botaniske haven i Leiden. Med hensyn til den botaniske hagen gjennomførte han flere forbedringer og innførte og beskrev han mange nye sorter. 14. september 1710 giftet han seg med den sytten år yngre Maria Drolenv(e)aux, datter av en rik kjøpmann og advokat som også var en av byens bestyrere. Sammen fikk de fire barn, men kun et av dem vokste opp og levde lengre enn ham selv, datteren Johanna Maria som ble født 19. mars 1712. I 1714 ble Herman Boerhaave utnevnt til rector magnificus ved universitetet. Han etterfulgte også Govert Bidloo som professor i praktisk medisin. Ved dette fakultetet grunnla han et nytt institutt, klinisk undervisning. Fra 1718 var han også professor i kjemi, men i 1722 ble han syk og bestemte seg for å trappe ned. To år senere, i 1724, kjøpte han landstedet Oud-Poelgeest, og dit brakte han plantene som ikke fikk plass i Leidens botaniske have. I 1729 ble han professor emeriteus i kjemi og botanikk. Han døde etter et langt og smertefullt sykeleie i Leiden i 1738. Boerhave mottok også internasjonale æresbevisninger, han ble valgt inn i Académie Française i 1728 og i Londons Royal Society i 1730. Ettermæle og innflytelse. Boerhaave gjeninnførte den hippokratiske undervisningsmetoden ved sykesengen, og mente at obduksjon var verdifullt for å påvise sammenhengen mellom sykdom og symptomer. Boerhaaves syndrom, at spiserøret kan revne ved heftig oppkast, ble oppkalt etter ham. Han beskrev syndromet slik han hadde sett det i sykehistorien til en nederlandsk admiral som han hadde behandlet. Han kombinerte de beste elementene fra ulike vitenskapelige tradisjoner. Metodene hans ble spredt over hele Europa av internasjonale studenter som hadde kommet til Leiden for å studere under ham. To av bøkene hans, "Institutiones Medicinae" (1708) og "Elementa Chemiae" (1724) var lenge standardverk innen disse fagfeltene. Ikke lenge før han døde møtte han den unge Carl von Linné som nettopp hadde tatt doktorgraden ved Universitetet i Harderwijk. Boerhaave så at Linné kunne nå langt innen vitenskapen og presenterte ham for George Clifford, en rik bankier fra Amsterdams som eide et landsted i Heemstede, Hartekamp. George Clifford var en av Boerhaaves pasienter, og led blant annet av hypokondri. Boerhaave rådte ham til å ansette en livlege som kunne passe hans diett, og slik kom Linné til å arbeide for Clifford. Takket være den store plante- og dyresamlingen Clifford hadde skaffet seg via kontaktene med VOC kunne Linné skrive sin kjente "Hortus Cliffortianus". Clarice Starling. Clarice Starling er en litterær person som spiller en viktig rolle i romanene "Nattsvermeren" og "Hannibal" av Thomas Harris. Hun er kvinnen som Hannibal Lecter anser som sin motpart og han forsøker å sublimere henne til fordel for sin avdøde søster, Mischa Lecter. Isteden blir han forført av henne og de to ender opp med å flykte sammen til Buenos Aires. U-motor. En U-motor er en stempelmotor bygget opp av to separate rekkemotorer (fortsatt med hver sin veivaksel), som slås sammen med tannhjul og kjeder. Denne konfigurasjonen er ikke ulik H-motoren, som er to boksermotorer koblet sammen. Designet beskrives av og til som «twin bank» eller «double bank»-motorer, selv om disse uttrykkene også brukes for å beskrive V-motorer. U-motorer er uvanlige, fordi de er langt tyngre enn V-motorer. Motorene er interessante fordi de deler komponenter med rekkemotorer, men V-motorer kan også gjøre det samme, og derfor er V-motoren en langt mer vanlig type i dag. Motoren i Bugatti Type 45 var en U-motor med 16 sylindre, og kun to eksemplarer ble produsert. Senere lisensierte Bugatti konseptet til Duesenberg i USA, som produserte omkring 40 motorer, og Breguet i Frankrike, som begge hadde planer om å produsere motorer for bruk i fly. Matra utviklet en prototype av Bagheera som var utstyrt med en 2.6 liters U8-motor, bygget av to Simca 1000 Rallye 2 rekkemotorer med fire sylindre koblet sammen, rundt 1974. På grunn av oljekrisen ble denne bilen aldri satt i produksjon. En rekke dieselmotorer med U-design har blitt produsert, av selskaper som Lister Blackstone og Sulzer Brothers Ltd.. I tillegg beskrives en slik motor for marint bruk i US Patent 4167857, men ingen ytterligere dokumentasjon er kjent for skips- eller marint bruk av en slik motor. Sulzer Brothers utviklet en dieselmotor for togbruk av denne typen, LD Series, på 1930-tallet, som var i produksjon i over femti år. Flere ulike sylinderstørrelser var i produksjon, blant annet 19 (190 mm boring), 22 (220 mm boring), 25 (250 mm boring), 28 (280 mm boring) og 31 (310 mm boring). Motorene i LD-serien og den senere LDA-serien ble produsert som seks og åttesylinders rekkemotorer og tolvsylindret U-motor. U-motorene ble brukt i lokomotiver i flere land, blant annet England, Bulgaria, Kina, Frankrike, Polen og Romania. The Barry Awards. a>, pris for beste krimroman i 2009 a>, pris for beste britiske krimroman i 2006 a>, pris for beste krimdebut i 2005 a>, pris for beste krimroman i 2004 og 2008 a>, pris for beste britiske krimroman i 2000 og 2004, samt beste paperback 2011 a>, pris for beste krimroman utgitt som paperback i 1998 The Barry Award er en kriminallitterær pris som utdeles årlig siden 1997 av redaksjonen i Deadly Pleasures, en amerikansk kvartalsvis publikasjon for krimlesere. Fra 2007 utdeles prisen i samarbeide med publikasjonen Mystery News. Prisen har fått navn etter Barry Gardner, en amerikansk kritiker. Merk at «beste britiske krimroman» i denne sammenhengen gjelder beste krimroman først utgitt på engelsk i Storbritannia og ikke viser tilbake på forfatterens nasjonalitet. __NOTOC__ eksterne lenker. Barry Awards Harry Judd. Harry Judd (født Harold Mark Christopher Judd 23. desember 1985) er kjent som trommeslageren i McFly. Foruten å spille i bandet engasjerer han seg også i «Rupert's Fund» som jobber for barn med leukemi. Han var med på å starte opp fondet. Han er opprinnelig fra Chelmsford, Essex i England, men bor nå i London med resten av McFly gutta. Absolute Music 14. "Absolute Music 14" er det 14. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1995. Loci-metoden. Loci-metoden eller "Ars memoriae" (hukommelsens kunst på latinsk) er en teknikk for å huske som har blitt brukt siden den klassiske tidsalderen. Det er en mnemoteknikk som benytter lenking basert på lokasjoner eller steder. Diderich Maria Aall. Diderich Maria Aall (født 12. mai 1842 på Ulefoss, død 23. oktober 1889 i Oslo) var norsk jurist, skipsreder, kunsthistoriker og mesén. Diderich Maria Aall var cand.jur. fra 1866, og bosatte seg etter en tid i Arendal hvor han var skipsreder, og deltok i etableringen av byens kunstforening. I 1880 flyttet han til Christiania for å overta stilling som inspektør ved Kunstforeningen der. I 1888 ble han ansatt som direktør ved "Skulpturmuseet". Aall hadde selv en stor kunstsamling, og understøttet flere kunstnere og kunstformål. Han døde forholdsvis ung, etter en tids sykeleie. Han var sønnesønn av godseier og statsråd Niels Aall, og far til museumsdirektør Hans Aall. Jim Corr. James Steven Ignatius 'Jim' Corr (født 31. juli 1964 i Dundalk, Irland) er eldste medlem og eneste mann i pop-rock gruppa The Corrs. Han spiller akustisk gitar, el-gitar, piano og keyboard, i tillegg til at han synger bakgrunnsvokal. Han har også vært aktiv i produksjonen av samtlige album de har gitt ut. Privat har Jim vært forlovet med Gayle Williamson, som tidligere er blitt kåret til Miss Northern Ireland. Jim og Gayle fikk en sønn sammen den 10. mai 2006, og skulle giftet seg senere. Men paret har nå gått hver sin vei. Anthony Burgess. Anthony Burgess, egentlig "John Anthony Burgess Wilson", født 25. februar 1917 i Manchester, død 25. november 1993 i London, var en britisk forfatter, journalist, dramatiker, poet, oversetter, lærer, kritiker og komponist. Burgess er i dag mest kjent for å ha skrevet "A Clockwork Orange" som ble filmatisert av Stanley Kubrick i 1971. Navnet "Burgess" var morens pikenavn; navnet "Anthony" tok Burgess da han konfirmerte seg. Votivgave. Votivgaver fra Selinunte på Sicilia Votivgave ("votiv" av "latin" "votivus", et høytidelig avgitt løfte), er en gave til Gud eller til det guddommelige, gitt etter et foregående løfte. Når en person lider av en sykdom, er i livsfare, eller har noen ønsker, kan vedkommende prøve å oppnå helbredelse, frelse eller innfrielse av sitt ønske ved å love Gud en gave. Skikken finnes i kulturer over hele kloden, den var utbredt i den europeiske antikken og ble overført til kristendommen. Det var for eksempel vanlig å gi en gave til Asklepios etter at en var blitt helbredet i en helligdom viet guden, og det er funnet og bevart en mengde legemsdeler i terrakotta. Gavene. Gavene var ofte en modell av guden, av den legemsdelen som er blitt helbredet, eller mer symbolsk. I noen tilfeller gir en også staven eller krykkene som gave. I katolske kirker ser en ofte slike gaver, ofte ved et spesielt alter eller en statue av en helgen. Det kan være ulike legemsdeler preget i sølv, personlige brev eller penger. Ved berømte valfartssteder som for eksempel Lourdes, henger det et stort antall krykker på fjellveggen rundt den hellige kilden. Kirkeinventar. Votivskip fra Strandby Kirke i Farsø Kommune i Danmark Votivgaven kunne være en ny altertavle eller annet kirkeinteriør og i noen tilfeller en hel kirke som da ble kalt votivkirke. Et votivskip er også en en slik offergave, her som en skipsmodell, ofte som en takk til det hellige for en lykkelig utgang av en hendelse, eller som et ønske om at «intet ille må vederfares våre (sjømenn).» Ofte brukes, noe feilaktig, betegnelsen kirkeskip om et votivskip. Lars Østli. Lars Corleone Østli (født 7. februar 1977 i Sarpsborg) er en norsk programleder og radio-DJ. Østli har to barn. Karriere. Østli startet sin karriere i Radio 3 Sarpsborg i 1991 og har senere vært innom flere andre stasjoner, som Radio 1, Radio Øst, Radio City, Energy, NRK Oslofjord, NRK Østlandssendingen og Radio Norge. Under Radiodagers prisutdeling "Prix Radio" har han vært nominert i kategorien Årets DJ tre ganger, 2006, 2007 og 2009. Han vant en plass i samme kategori i Radioassistant.com's "Hall Of Fame 06". Han har også hatt en plate inne på VG-lista, «Er Det Mulig», våren 2006, som ble spilt inn sammen med P4-programlederen Anders Van Dahl. Husky. Husky har flere betydninger, men opprinnelsen til uttrykket er et inuittisk urfolk som i vesten er kjent som eskimoer. I dag er imidlertid uttrykket mest kjent som en type polarhunder. Fjordland. Fjordland as er en norsk næringsmiddelvirksomhet som driver produksjon av ferdigmat under merkenavnene Fjordland, Kos og Yoplait oa., i hovedsak basert på råvarer fra eierselskapene. Fjordland ble startet i august 1994 som et selskap 100% eid av TINE BA og med ansvaret for Brelett, Bremykt og TINE Grøt. I januar 1996 kom Norsk Kjøttsamvirke, HOFF, Norske Potetindustrier og Prior Norge inn på eiersiden. I september 1997 ble blant annet 6 komplette middagsretter lansert i Stavanger og Oslo-området. I 1998 ble hele Fjordland-sortimentet rikslansert. I 2005 hadde Fjordland en omsetning på 755 mill. kroner. I dag eies Fjordland av TINE (51 %), Nortura (39 %) og Hoff (10 %). Sjømannsvise. En sjømannsvise er en vise om sjømenn og livet om bord, eller en vise som er populær blant sjømenn. Sjømannsviser kan deles i to grupper: sjantier som var arbeidssangen ombord på seilskutene, og frivaktsviser som var populære sanger blant sjømenn. Litterære sjømannsviser. Sjømannsvise er også brukt som tittel på flere litterære dikt og viser. Immateriell. Immateriell er et latinsk ord som betyr det samme som ikke-materiell. I bruk sammen med andre ord slik som verdier, kultur, rettigheter, mål, etc. blir det et eget uttrykk som gir meningen en egen identitet i språket. Immaterielle verdier er f.eks. oftest brukt om ideer og erfaringer til mennesker i form av tanker. Immaterielle verdier er et mer moderne uttrykk enn det konstruerte sammensatte ordet hjerne-kapital. Strømsbrynet. Strømsbrynet (eller Straumsbrynet) er et bryne av sandstein der det står en runeinnskrift. Det ble funnet på gården Straum, nærmere bestemt Øvre Sageide, på Hitra i 1908. Brynet er 14,5 cm langt. Trolig er brynet fra ei grav, men det var ingen oldsaker der. Innskrifta er fra annen halvdel av 500-tallet. Runene er klare og tydelige. Likevel har tolkningene vært ganske forskjellige. Magnus Olsen 1917. A-linja uttrykker ønsket at brynesteinen skal vætes av hornet der brynet bæres. B-linja omhandler holmgang: Hjørnene på holmgangsvollen er markert med plugger, og innskrifta prøver å få motstanderen til å skade en av pluggene, noe som skal gjøre at han blir felt. Magnus Olsen var nokså sikker på tolkningen av A-linja, men usikker på B-linja. Han syntes også det var rart at det ikke var noen indre sammenheng mellom linjene, og antok at det var to separate innskrifter. Wolfgang Krause 1937. Håen er graset som vokser opp etter slåtten. At det skades betyr at det blir slått. Slik får Krause sammenheng mellom de to linjene. Wilhelm Kiil 1953. Innskrifta skal prøve å binde den døde til grava og være et vern mot at han går igjen som gjenganger. Hvis han prøver å komme seg vekk, skal hælen hans skades. Han skal bli liggende ved å trykkes ned. Kiil viser til funnforholdene. Dette var ikke en vanlig gravlegging, men begravelse i utmarka uten noen æresbevisning, noe som ble brukt for skoggangsmenn, tjuver og trollmenn. Wilhelm Kiils tolkning ble ikke allment godtatt. Innvendingene gikk særlig på "h"-en som han satte til, og at "hali" ikke kunne bety «dødning». Den vanlige tolkningen i oversiktsverker har vært Magnus Olsens tolkning av A-linja og Wilhelm Krauses tolkning av B-linja. Ottar Grønvik 1996. Liksom Kiil mener Grønvik at dette er grava til en illgjerningsmann, men innskrifta er en beskrivelse av hans forbrytelse og ikke et forsøk på å binde den døde til grava. Illgjerningsmannen har prøvd å vekke opp en død høvding og slik forstyrre gravfreden. Hensikten med dette er å få del av den dødes viten, særlig om framtida. Dette var forbudt etter lovene, både i hedensk og kristen tid. (Det er det samme en prøver å avverge på Eggjasteinen.) «De hine» er de tidligere avdøde. De hilser den døde høvdingen velkommen i et drikkelag. En viktig del av Grønviks syn er kravet om at runeinnskriftene skal vise språket på et bestemt tidspunkt. De skal ikke inneholde noen blanding av gamle og nye språkformer. I dette tilfellet kan ikke "horna" være vårt substantiv "horn", for "a"-en er falt bort på 500-tallet. Vi har etter hans syn heller et svakt substantiv som på urgermansk heter "ga-hurnan-" og betegner en som en deler et (drikke)horn med, altså en drikkebror. Grønviks tolkning er utvilsomt et stort skritt framover for å forstå denne innskrifta, men siste ord er neppe ennå sagt. Nilmar Honorato da Silva. Nilmar Honorato da Silva ble født 14 juli 1984 i Bandeirantes, Paraná i Brasil. Nilmar spiller som spiss i den spanske fotballklubben Villarreal. Nilmar debuterte for det brasilianske landslaget i en vennskapskamp mot Haiti. Brasil vant kampen 6-0 og Nilmar scorte det siste målet. Emigrantvise. Emigrantviser er viser som handler om emigrasjonen til Amerika. Det er viser om den tunge avskjeden fra de kjære hjemme, om reisen over havet og om møtet med det nye landet. En av de mest populære emigrantvisene var "Farvel du moder Norge" som lenge ble brukt side om side med nasjonalsangen i imigrasjonsmiljøene. Vorstehhund langhåret. Vorstehhund langhåret (FCI #117) eller langhåret vorsteh er en av fire tyske vorstehhunder. Disse skiller seg imidlertid såvidt mye fra hverandre at de ikke regnes som varieteter, men egne hunderaser. Vorsteher er en fuglehund som primært avles som jakthund på fugl, men den har også kvaliteter for annen type jakt og som brukshund og familiehund. Den er en god familiehund og regnes som flink med barn og enkel å jobbe med. Den er også en sterk og arbeidsom brukshund, som blant annet er velegnet som trekkhund og kløvhund. Det er også eksempler på at vorstehere har blitt godkjente redningshunder, blant annet for Norske Redningshunder. Utseende, anatomi og fysikk. En vorsteh er en edel og harmonisk hund med verdig holdning. Den er stødig, rolig og avbalansert. Svakt markert nakkeknøl og moderat stopp. Øynene er middels store og mørk brun farge er ønskelig. Ørene er høyt og bredt ansatte, og de er flate og hengende tett inntil hodet. Forlemmene er rette, parallelle og muskuløse. Baklemmene er også rette og parallelle. Skal være kraftige og muskuløse. og knærne er godt vinklet. Potene skal være runde til ovale, men godt sluttet og med kraftige klør. Hunden skal ha en sterk og muskuløs rygg med et kort, bredt og muskuløst lendeparti. Underlinjen er lett opptrukket med en elegant tørr bue. Halen skal være kraftig ved roten og høyt ansatt. Den smalner av mot spissen og er av middels lengde. Bevegelsene til en vorsteh er rette og parallelle. De er jordvinnende og med godt fraspark. Pelsen er lang og tett, og skal føles god og glatt å ta på. På hodet og ørene er pelsen kortere, mykere og tynnere. Såkalt skimlet (spettet) pels i sorte, brune, grå og hvite kombinasjoner er mest vanlig, mens også ensfarget brun er normalt. Skulderhøyden skal iflg. FCI ligge på ca. 62-66 cm hos hannhunder og ca. 58-63 cm hos tisper. New York Yankees. New York Yankees er baseballlag fra USA, og spiller i Major League Baseball. Hjemmebanen er i New York på Yankee Stadium. Laget har vunnet 27 World Series, senest i 2009. Vinner av World Series. 27 ganger: 2009, 2000, 1999, 1998, 1996, 1978, 1977, 1962, 1961, 1958, 1956, 1953, 1952, 1951, 1950, 1949, 1947, 1943, 1941, 1939, 1938, 1937, 1936, 1932, 1928, 1927, 1923 Vietnamesere i Norge. Norsk-vietnamesere er nordmenn av vietnamesisk etnisitet, med etniske røtter fra Vietnam og som bor i Norge og/eller har norsk statsborgerskap. Norge har mottatt vietnamesiske flyktninger siden 1975. Når denne artikkelen omtaler vietnamesere i Norge, menes det først og fremst personer med to foreldre født i Vietnam. Statistikk oppgitt i denne artikkelen omtaler dermed ikke vietnamesisk-ættede personer med ingen foreldre- eller bare én forelder født i Vietnam. Norge hadde, i følge Statistisk sentralbyrå, per 1. januar 2012 20 871 vietnamesere permanent bosatt, hvorav 13 222 var førstegenerasjonsinnvandrere uten norsk bakgrunn. Vietnamesere er blant de fra land i den tredje verden som innvandret først til Norge. Åtte av ti har bodd her i mer enn ti år, og ni av ti har norsk statsborgerskap. Vietnamesere i Norge utgjør den sjette største innvandrerbefolkningen etter polske, pakistanske, svenske, irakere og somaliske innvandrere. Flukt fra Vietnam. De første bølgene av vietnamesiske flyktninger kom etter Vietnamkrigen i 1975, i form av båtflyktninger. Den første flyktningbølgen fra Vietnam kom rett etter Saigons fall, 30. april 1975. Norge var dog ikke direkte mottaker av mange av disse flyktningene, men tok i mot de største mengdene i tidsperioden 1978-1982. Etter at Sør-Vietnam ble beseiret av kommunistene under vietnamkrigen, ble mange av de som hadde støttet den tidligere sør-vietnamesiske regjeringen forfulgt. Spesielt nevneverdig var at om lag 1 million mennesker, flesteparten tidligere militær- og politioffiserer, ble fengslet i såkalte «omskoleringsleirer» uten siktelse, eller å ha blitt stilt for retten. Omtrent 165 000 av disse døde i leirene, og flere tusen ble mishandlet og torturert. Disse faktorene, i tillegg til mangel på andre demokratiske rettigheter og fattigdom, bidro til at hundretusener tok til sjøen i håp om å flykte fra landet i båt. Tallene er usikre, men det er anslått at over en million mennesker skal ha forsøkt å flykte fra landet. Båtene var ofte små, overbefolket og usikre. På havet døde mellom 50 000 og 200 000 vietnamesere, som følge av drukning, dehydrering og sult. I tillegg ble flere av skipene angrepet av thailandske pirater, som plyndret, drepte, voldtok og kidnappet jenter og kvinner til tvangsprostitusjon. Selv når båtene kom fram til destinasjonene, betydde det ikke at flyktningene var trygge. FNs høykommissær for flyktninger hadde opprinnelig fått satt opp flyktningleirer i Øst-Asia og Sørøst-Asia, men etterhvert som antallet på vietnamesiske flyktninger i nabolandene økte, ble vertsnasjonene mer misfornøyde med de store opphopende flyktningleirene. Ingen av disse landene aksepterte vietnameserne på permanent basis, og de gav uttrykk for at de ikke ønsket å ta inn flere flyktninger. Enkelte land lot etterhvert ikke lenger båtflyktningene få midlertidig opphold. Singapore nektet å avlaste båter med flyktninger som ikke hadde garanti for et annet sted å bo innen 90 dager, og Thailand og Malaysia hadde som rutine å taue båtene som kom mot deres kyst, ut på havet igjen, der mange døde som en konsekvens. De fleste flyktningene dro til USA, Canada, Australia og Frankrike. Noen av båtflyktningene ble plukket opp av norske skip utenfor Vietnams kyst, og valgte å komme til Norge etter å ha tilbrakt noen måneder i flyktningleir. De fleste kom til Norge som overføringsflyktninger fra FNs høykommissær for flyktninger. Senere tid. Tallet på registrerte innvandringer av vietnamesiske statsborgere sank dramatisk fra over 1000 personer i 1989-1990, ned til et bunnnivå på 120 personer i året i 1996. Etter årtusenskiftet steg tallet på innvandringer noe til rundt 300 i året. De siste årene har det vært langt flere vietnamesiske kvinner enn menn som har kommet til Norge. Kvinnene ligger i aldersgruppen 20-29 år og denne økningen henger nøye sammen med det forholdsvis store antallet vietnamesiske menn som gifter seg med kvinner bosatt i Vietnam. Bosetting. Vietnameserne som kom som flyktninger i perioden 1978-82 ble bosatt rundt i landet, og har i mindre grad enn andre innvandrergrupper trukket inn til Oslo. Det bor innvandrere fra Vietnam i 157 norske kommuner. Rundt 5200 norsk-vietnamesere – tilsvarende omtrent 27% – bor i Oslo, noe som er en nokså lav "sentraliseringsgrad" blant innvandrere. Det er også store grupper i Bergen, Kristiansand og Trondheim. Vietnamesere er den største innvandrergruppen i Kristiansand, og den tredje største i Bergen og Trondheim. Vietnameserne utgjør relativt størst andel av befolkningen i Moss, Rælingen og Askim. Utdanning. Vietnamesisk kultur vektlegger utdanning, noe som kan bidra til å gi dem et forsprang sammenliknet med enkelte andre innvandrergrupper. De er også blant de innvandrergruppene som har en forholdsvis lang botid i Norge. En NOVA-rapport fra 2012 viste at vietnamesere hadde samme karaktersnitt ved utgangen av grunnskolen som majoritetselever. Omtrent 8 av 10 av elevene med vietnamesisk bakgrunn var født i Norge. Selv om det blant førstegenerasjonsinnnvandrerne i alderen 30-44 år er relativt lav utdannelse, tar førstegenerasjonsinnvandrere i alderen 19-24 år, og etterkommerne, i mye større grad høyere utdannelse. En 2006 rapport viste at 88 prosent av vietnamesere fullfører videregående skole, den samme andelen som etniske nordmenn. En karakterundersøkelse utført i 2006 viste også at når de ti største ikke-vestlige innvandrergruppene ble rangert etter karakterer fra videregående skole, kom vietnameserne best ut med sammenliknbare karakterer som majoritetsbefolkningen. En undersøkelse fra 2006 viste at vietnamesere i Norge var den etniske gruppen med fjerde størst andel som fullfører en bachelorgrad (etter indere, kinesere og nordmenn), og den etniske gruppen med tredje størst andel som fullfører en mastergrad (etter iranere og kinesere). Det er særlig ved høyere utdanning at vietnameserne gjør det bra, da det er 10 prosent større sannsynlighet for at personer med bakgrunn fra Vietnam fullfører høyere utdanning enn personer med bakgrunn fra Norge. Økonomi. Gjennomsnittlig yrkesinntekt var i 2004 på kr 425 400 i gjennomsnitt for par (ektepar med og uten barn og samboere med felles barn) fra Vietnam. Par med vietnamesisk bakgrunn ligger en god del over gjennomsnittet som mottakere av arbeidsledighetstrygd, men langt under gjennomsnittet av alle innvandrere som mottakere av sosialhjelp. Gjennomsnittlig antall barn i alderen 0-17 år for disse parene var 1,6, noe lavere enn gjennomsnittet for alle innvandrere på 1,7. 60 prosent av vietnameserne var sysselsatt per 4 kvartal 2005. Dette er over en dobling fra 15 år tidligere, da vietnamesere kun hadde en sysselsetting på under 30 prosent. Det er ventet at tallene for inntekt og sysselsetting vil bli forbedret ytterligere i framtiden da mange etterkommere tar en høyere utdannelse enn sine foreldre. For gruppen har det vært en stadig økende sysselsetting og lavere ledighet gjennom hele 1990-tallet og på 2000-tallet. Politikk. Vietnamesere i Norge er stort sett ikke aktive i landets politikk. I desember 2006 var det bare én vietnameser i et kommunestyre i Norge. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2003, var det bare 30 prosent valgdeltakelse blant nordmenn med innvandrerbakgrunn fra Vietnam. Det er en mye mindre andel enn ellers i befolkningen, og enn blant andre innvandrergrupper. Tall fra en rapport fra SSB utgitt i 2007, rapporterte at vietnameserne var den eneste landgruppen med synkende valgdeltagelse ved alle stortingsvalgene SSB hadde tall for. Den samme trenden fantes også for kommunevalget. Disse tallene er i sterk kontrast til midt på 1990-tallet da vietnameserne var en av de gruppene med høyest valgdeltakelse. Dette skiftet på slutten av 1990-tallet og vietnameserne har siden vært en av gruppene med lavest valgdeltakelse. Det har blitt pekt ut at det er viktig å skille mellom aldersgruppene. Mens eldre norsk-vietnamesere i aldersgruppen 40-59 år hadde en relativt høy valgdeltagelse på 51 prosent – sammenlignet med 44 prosent for ikke-vestlige innvandrergrupper i samme alder – er valgdeltagelsen blant yngre norsk-vietnamesere mye lavere, på 17 prosent (18-25 år) og 22 prosent (19-39 år). Professor i statsvitenskap, Tor Bjørklund, antydet en forklaring på fenomenet med at mange av norsk-vietnameserne har bakgrunn som politisk flyktning. Han mente at det å være politisk flyktning kan bidra til at man oppfatter politikk som noe konfliktfylt og vanskelig, som man derfor vil holde seg vekk fra. Men det kan også føre til økt politisk deltakelse. Han mente dessuten at utdannelse er høyt prioritert i det norsk-vietnamesiske miljøet, og at det bidrar til at man velger vekk politikken Forhold til hjemlandet. Som et resultat av at de fleste vietnamesere kom til Norge som politiske flyktninger eller som krigsflyktninger på rømmen fra det kommunistiske Vietnam, er de vanligvis kritiske til den sittende vietnamesiske regjeringen. Å flykte fra landet ble sett på som landsforræderi av den vietnamesiske regjeringen på 1970- og 1980-tallet. I det siste derimot, har trenden snudd, og regjeringen ser på vietnameserne i utlandet som viktige brikker i landets raskt voksende økonomi. De ønsker at vietnamesere bosatt i utlandet bringer kapital og kunnskap lært i Vesten til Vietnam. Regjeringen satte i gang tiltak for å gjøre det lettere for vietnamesere bosatt i Vesten å drive forretningsvirksomhet i Vietnam. Til tross for dette, er det fortsatt noen som klager på diskriminering fra offentlige tjenestemenn. Vietnameserne i Norge er en av innvandrergruppene som oftest sender penger hjem til sine familier og slektninger i hjemlandet. Over 60 prosent av de som kom til Norge som voksne meldte at de regelmessig sender penger hjem til familier. Av vietnamesere født og/eller oppvokst i Norge, meldte 40 prosent at de regelmessig sendte penger til familier i Vietnam. Vietnamesere som kom til Norge som voksne sender mer og mer penger til hjemlandet jo lengre de har vært i sitt nye land. Ekteskapsmønster. Vietnamesere i Norge finner seg som oftest en ektepartner med samme landsbakgrunn. Menn har en større tendens enn kvinner til å gifte seg med personer bosatt i Vietnam. 55 prosent av norsk-vietnamesiske kvinner giftet seg med en person av utenlandsk – hovedsakelig vietnamesisk – bakgrunn, allerede bosatt i Norge, mens 35 prosent av mennene gjorde det samme. Hele 64 prosent av de vietnamesiske mennene giftet seg med en kvinne bosatt i utlandet, der det store flertallet av hustruene kom fra Vietnam. Det er forholdsvis mange flere kvinner enn menn som finner seg en ektefelle uten innvandrerbakgrunn (11 prosent mot 1 prosent). Ved inngangen til 2006 var det 1056 barn av en norskfødt og en vietnamesiskfødt forelder. Antallet og andelen av norsk-vietnamesere som henter ektefelle i utlandet er trolig synkende, da det hovedsakelig er førstegenerasjonsinnvandrere som henter ektefelle i hjemlandet. Utfordringer. Selv om de blir sett på som en av de bedre integrerte ikke-vestlige innvandrergruppene i landet, gjenstår det fortsatt klare utfordringer for det vietnamesiske miljøet i Norge. En rapport fra 2002, fortalte at 3,2 prosent av vietnamesere i Norge har blitt dømt for kriminalitet, sammenliknet med 1,35 prosent av etniske nordmenn. En sosialantropolog som studerte det vietnamesiske miljøet i Norge mente å kunne se et «enten-eller»-fenomen blant vietnameserne og sa at de som ikke lykkes i skolen faller ut og blir utsatt for kriminelle miljøer. En bedre forståelse mellom foreldrene og ungdommene som faller fra har blitt etterlyst. Relativt svake norskkunnskaper og dårlig ordforråd har også blitt analysert som viktige gjenværende utfordringer for det vietnamesiske miljøet. Psykiske plager. Mange av vietnameserne, hovedsakelig førstegenerasjonsinnvandrerne, har opplevd traumer under og etter vietnamkrigen. En undersøkelse utgitt i 1999, utført på 148 uselekterte vietnamesiske flyktninger inntil tre år etter ankomst til Norge, fant ut at de i stor grad hadde vært utsatt for krigsopplevelser. 62 prosent av de spurte hadde vært vitne til bombing, branner, skyting, mens 48 prosent hadde sett mennesker blitt såret eller drept. Én av fire hadde opplevd livstruende situasjoner eller var selv blitt skadet i krigen. Én av ti spurte hadde sittet i «omskoleringsleirer» etter krigen. Disse omskoleringsleirene har av senere fanger blitt beskrevet som rene konsentrasjonsleirer. Fangene i leirene rapporterte om umenneskelige forhold i disse leirene hvor de satt på ubestemt tid og var offer for ekstreme straffemetoder. Traumene påvirket flyktningenes psykiske helse negativt selv 7 år etter at krigen var avsluttet. Etter tre år i Norge, var det ingen endring på symptombelastningen. Én av fire hadde en psykisk lidelse. Depresjon var den største diagnosegruppen, og 18 prosent hadde klinisk depresjon. Psykisk lidelse i Norge var knyttet opp mot tidligere traumer i Vietnam, i tillegg til fortsatt atskillelse fra nær familie og fravær av betroelsespartner under flukten fra landet. Hver tredje person rapporterte posttraumatiske plager, og én av ti fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Når de samme båtflyktningene ble undersøkt 22 år etter den første undersøkelsen oppgav de fortsatt et høyere nivå av psykologisk stress enn norske voksne. Men selv med mer stress klarer de seg godt og de har høyere arbeidsdeltakelse enn nordmenn i samme alder. Den selvrapporterte psykiske helsen hos deres barn født i Norge er signifikant bedre enn hos deres norske jevnaldrende, i følge doktoravhandlingen fra Aina Basilier Vaage i 2010. Bearded collie. Bearded collie er en hunderase som vanligvis er svært snill mot både barn og voksne, noe som gjør den til en utmerket familiehund. Den skal også være en god gjeterhund og gårdshund. Gjeteregenskapene gjør den til en aktiv og energisk hunderase som krever å bli aktivisert, og bli gitt utfordringer. Den er sjelden aggressiv og røyter ikke (men mister pelsdotter om man ikke børster den ukentlig). Dette er dermed ikke sagt at den er allergivennlig, men noen reagerer mindre på pelsen. Hunden krever mye pelsstell. Hunderasen kommer opprinnelig fra Polen. På slutten av 1700-tallet kom noen polske sjømenn til Skottland, og ombord hadde de rasen bearded collie. De byttet bort en hund mot skotske sauer. På den måten fikk Skottland en ny rase ved siden av den kjente rasen de har fra før, som er meget kjent for sin eleganse og som gjeterhund, ikke minst kjent fra filmene om Lassie som har gått verden over. Arbeidssang. Arbeidsssang er en sangaktivitet knyttet til et bestemt form for arbeid, sunget mens en bestemt oppgave ble utført for å koordinere tid eller rytme. I folkloristisk forskning drar man et klart skille mellom arbeidssangen og arbeidersanger. I arbeidssang er tempo og rytme det viktigste mens arbeidersangene har hovedvekt på tekst og innhold. Arbeidssangen kan være knyttet til arbeidet på flere måter, men det vanligste er at den knytter seg til arbeidet gjennom rytmen. Sangen kan regulere arbeidsrytmen (dette kalles "taktsang" eller "arbeidstaktsang") eller sangen kan gi signal til arbeidstaket (som kalles "ropsang"). Både på seilskutene og i rallarmiljø finnes eksempler på begge sangtyper. På seilskutene sang man sjantier til arbeidet. Pumpesjantier, varpesjantier og gangspillsjantier er taktsanger, mens rykkesjanti og halesjanti er ropsjantier som gir signal til at alle skal ta i. Rallarvisene ble brukt rytmeregulerende ved mineboring. Dette er taktsanger, mens de sangene som ble brukt ved baksing og påling var ropsanger. I arbeidsgjenger som er stabile over lengre tid, kan også arbeidssangen utvikle meningsfulle tekster. Dette ser vi særlig i rallarvisene og sjantier. I sjantibøker finner vi gjerne lange tekster og rallarvisene ble ofte utgitt i skillingstrykk. Det er likevel tvilsomt om disse sangene virkelig har vært brukt som arbeidssang. Det lar seg gjøre å synge til tungt arbeid, men å huske lange tekster mens man sliter tungt er ikke lett. Sjantisamleren Diderik Brochmann forteller at sjantimannen ofte bare sang noe ubegripelig eller repeterte samme strofe så lenge arbeidet varte. Helt opp til 1970-tallet hadde Televerket ansatt en oppsanger som sang en ropsang når det skulle strekkes kabel. Kabelen ble langet fram av et stort arbeidslag som hadde plassert seg nede i grøfta der kabelen skulle ligge. For å få kabelen fram, måtte alle ta «samse tak» og det var disse rykketakene sangen gav signal til. Forskning og innsamling. Utgangspunktet for forskningen på arbeidssangen var Karl Büchers avhandling Arbeit und Rhytmus fra 1899. Han viser at sang har vært brukt til rytmisk arbeid så langt tilbake som vi har historiske kilder. Nyere forskning har bekreftet dette. Innspillinger av arbeidssanger og arbeidersanger er bortimot like gammel som historiske innspillinger, men innsamlerne har vært mer interessert i arbeidersangen enn i den mer primitive arbeidssangen. Amerikanske forskere har ofte vært mer interessert i sangens musikalske sider og inkluderer både sanger sunget under arbeidet og sanger om arbeidet i sine avhandlinger. Norm Cohen delte innsamlet arbeidersanger i innenlandsk, jordbruks- eller pastorale, sjømannssjantier, afro-amerikanske arbeidersanger, sanger og sjantier for dyrkning og gjetersanger, og «gateskrik» (engelsk «street cries», utrop og sanger på markeder). Ted Gioia har i ytterligere grad skilt jordbrukssanger og pastorale sanger inn i jakt, dyrking og gjetersanger, og framhevet industrielle sanger eller førindustrielle sanger til vevere, fabrikkarbeidere, sjømenn, tømmerhoggere, cowboyer og gruvearbeidere. Han la også til fengselssanger og moderne arbeidersanger. Saarloos wolfhond. Saarloos wolfhond (FCI# 311) er en etablert hunderase med utspring fra Nederland. Rasen ble skapt av nederlenderen Leendert Saarloos (1884-1969) og startet som en krysning mellom schäferhund og ulv. Opprinnelse og alder. Nederlenderen Leendert Saarloos begynte grunnlaget for saarloos wolfhond-rasen i 1921 med å krysse en schäferhund-hann med en Mackenzie Valley ulvetispe. Avkommet ble paret tilbake med faren, slik at han fikk en populasjon med 25 prosent ulv som utgangspunkt for videre avl. Saarloos mente schäferen var blitt for domestisert, og han ville skape en hund som var mer naturlig, immun mot valpesyke og var den perfekte politihunden og en god arbeidshund. Han lyktes på den måten at resultatet ble en stor og sterk hund, men den beholdt samtidig enkelte ulveaktige trekk som at den er forsiktig og reservert, samt at den jevnt over mangler angrepsvilje, noe som ikke var blant egenskapene Saarloos siktet etter. Forsøket på å skape immunitet mot valpesyke feilet også, og nesten alle førstegenerasjonshybridene omkom av nettopp valpesyke. Frem til Leendert Saarloos døde i 1969 hadde han den fulle kontroll på avlsprogrammet av det han kalte sin «europeiske ulvehund», og fra 1942 og frem til sin død prøvde han stadig å få den anerkjent av Den nederlandske kennelklubben Raad van Beheer, men de avslo dette med begrunnelse i at de anså den som for innavlet og sky. Avslagene hadde også årsak i at Saarloos insisterte på at hundene han solgte fortsatt skulle være i hans eget eierskap og at bare han selv skulle få bruke de til avl, noe som stred med reglene. Etter hans død tok andre over avlsprogrammet og fikk den anerkjent av Raad van Beheer i 1975, med en endring av navnet til «saarloos wolfhond» for å gjøre ære på rasens skaper. Fédération Cynologique Internationale (FCI) anerkjente rasen i 1981, og United Kennel Club (UKC) anerkjente den i 2006. Utseende, anatomi og fysikk. Saarlos wolfond er en atletisk hund med medium kraftig benbygning og en stor og sterk kropp, og likner en ulv i utseende. Pelsen er grov og halvlang, og har fargenyanser av grå og brun viltfarge, ispedd hvitt og svart. Underullen er tykk, spesielt på vinteren, noe som gjør den egnet for lave temperaturer. Dens oppadstående ører er middels store, kjøttfulle, trekantede og med avrundet spiss. Øynene er mandelforme og som regel gule, men brune forekommer og aksepteres. Skallen er flat og bred, likt en ulv, og leppene er tettsluttende og stramme. Uttrykkene og gangen er ulveliknende. Benene er lange, uten at den ser spesielt langbent ut, og potene er muskuløse med kraftig utviklede tredeputer, mens mankehøyden ligger normalt på 65-75 cm hos hannhunder og 60-70 cm hos tisper. Vekten varierer normalt fra 36 til 41 kg. Bruksområde. I begynnelsen av rasens levetid ble en del individer trent opp som førerhunder og redningshunder, men senere avl medførte en del endringer som gjorde at rasen ikke lenger er særlig egnet til dette. I dag regnes den som en ren selskapshund, selv om den er kategorisert som gjeterhund av både FCI og UKC. Lynne og væremåte. Saarloos wolfhond har en tendens til å være noe reservert, forsiktig og sky, og bør derfor sosialiseres mye og riktig fra tidlig alder. Den er ofte lederfokusert og flokkorientert, og er som regel meget følsom ovenfor andre hunders og menneskers kroppsspråk og signaler, samt tydelig i sine egne. Fluktinstinktet står sterkt, og å rømme fra ukjente situasjoner er rasetypisk. Har den ingen mulighet til å komme seg vekk fra en slik situasjon kan den gi inntrykk av å være nervøs. Rasen beskrives også som livlig, meget energisk og uavhengig, samtidig som den er lojal og trofast overfor eier, og noe mistenksom og reservert overfor fremmede. Annet. Saarloos wolfhond anbefales kun for erfarne hundeeiere med god kunnskap om rasen på grunn av dens størrelse, styrke, følsomhet for signaler og sosialiseringsbehov. Mario Strikers Charged Football. "Mario Strikers Charged Football" er et fotballspill til Nintendo Wii. Spillet ble gitt ut 25. mai 2007 og er det første online-spillet til Wii utenfor Japan, og ble sluppet i Europa før resten av verden. Europa fikk derfor sitt første online-spill til Wii før Amerika. Opptil fire spillere kan spille samtidig og via Internett kan man delta i bl.a. cuper og turneringer. På samme måte som andre sportsspill med Mario i hovedrollen, skiller spillet seg mye fra en vanlig fotballsimulator. Det finnes få regler for hvordan man skal spille det, men masse skitne triks og spesialvåpen. "Av tekniske grunner er det kun mulig å spille online med andre i Europa. Det er ikke mulig å spille online med andre fra Amerika eller Japan." World Organization of the Scout Movement. World Organization of the Scout Movement (WOSM) er en NGO-organisasjon som består av flertallet av nasjonale speiderforbund. WOSM har 28 millioner medlemmer og ble stiftet i 1920 som verdensorganisasjon for speiderguttbevegelsen. I dag WOSM sitt sete i Genève, Sveits, og tillater medlemmer av begge kjønn. Organisasjonen er et motstykke til World Association of Girl Guides and Girl Scouts (WAGGGS), den opprinnelige verdensorganisasjonen for jentespeidere. WOSMs erklærte mål er å bidra til unge menneskers utdanning gjennom et verdibasert system bygget på Speiderløftet og Speiderloven. På denne måten ønsker WOSM å bidra til en bedre verden der mennesker, som individer, kan spille en konstruktiv rolle i samfunnet. WOSM er delt inn i ulike regioner styres av en verdenskonferanse, en verdenskomité og et verdenskontor. Verdensspeiderkonferansen. World Scout Conference er WOSMs høyeste organ. Konferansen arrangeres hvert tredje år og følger etter Ungdomsforumet (World Scout Youth Forum). Verdensspeiderkonferansen er en generalforsamling for speiderbevegelsen og består av seks representanter fra hvert medlem. Hvis et land har mer enn et speiderforbund danner disse forbundene en føderasjon for koordinering og representasjon på verdensnivået. De grunnleggende krav for anerkjennelse og medlemskap i WOSM er at organisasjonen forplikter seg på WOSMs målsettinger og prinsipper, og at de er politisk uavhengige. Under Verdenskonferansen blir de nasjonale forbundene enige om felles satsninger og om grunnleggende samordning mellom medlemsforbundene. Den siste konferansen ble avholdt 2008 i Sør-Korea og den neste konferansen vil bli holdt i 2011 i Brasil. Verdensspeiderkomiteen. World Scout Committee er Verdenspeiderkonferansens utøvende organ og består av valgte frivillige. Verdensspeiderkomiteen representerer Verdenspeiderkonferansen mellom møtene som avholdes hvert tredje år. Medlemmene i Verdensspeiderkomiteen velges av Verdenspeiderkonferansen for tre år med mulighet for gjenvalg én gang. Medlemmene velges uten hensyn til deres nasjonalitet. Bronseulven. Bronseulven er det eneste hederstegn som utdeles av WOSM, den utdeles av Verdensspeiderkomiteen for særlig innsats for verdensspeidingen. Den ble første gang tildelt Robert Baden-Powell i Stockholm i 1935. Verdensspeiderkontoret. World Scout Office er sekretariatet som utfører Verdensspedierkonferansen og Verdensspeiderkomiteens direktiver. Verdensspeiderkontoret styres av en generalsekretær med en liten stab. Staben hjelper medlemsforbundene med å forbedre og utvide speidingen gjennom å trene profesjonelle og frivillige, hjelpe til med finansiering, forbedring av strukturer og prosedyrer, og bistå med å skaffe speidingen nødvendige ressurser nasjonalt. De ansatte bidrar også til å arrangere globale hendelser som Verdensjamboreen, støtter regionale arrangementer, og fungere som et bindeledd mellom speiderbevegelsen og andre internasjonale organisasjoner. WOSM samarbeider med Kandersteg International Scout Center i Kandersteg, Sveits, som drives som et eget non-profitt selskap. Verdensjamboreer avholdes omtrent hvert fjerde år med støtte fra WOSM, men også medlemmer av WAGGGS inviteres. WOSM organiserer også World Scout Moot, en jamboree for speidere mellom 17-26 år, samt World Scout Indaba, en samling for speiderledere. World Scout Foundation er et fond som drives av et eget styre og finansieres gjennom donasjoner for utviklingen av speiderprogram i verden. WOSM er en uavhengig organisasjon som representerer speiderbevegelsen i FN. Både WOSM og WAGGGS har generell rådgivende status i FNs økonomiske og sosiale råd. Kilder. Denne artikkelen er basert på materiale fra den svensk-språklige Wikipedia Allan Davis. Allan Davis (født 27. juli 1980) er en australsk profesjonell landeveissyklist. Han er en typisk sprinter I Tour de France 2005 kom han på femte plass i kampen om den grønne poengtrøyen. I 2006 var han en av fem ryttere på Astana-Würth som var ble satt i forbindelse med Operación Puerto, men ble frikjent av spanske myndigheter. I 2007 syklet han for Discovery og kom på andreplass i Milano–Sanremo. Da Discovery-laget ble lagt ned, fikk han problem med å skaffe seg nytt lag, men fikk til slutt kontrakt med "Mitsubishi-Jartazi" i mars 2008. I september 2008 ble han frigitt for å gå til Quick Step. I 2009 tok han sammenlagtseieren og tre etapper i Tour Down Under. Hans eldre bror, Scott, har også vært profesjonell syklist. Norsk-Tysk Handelskammer. Norsk-Tysk Handelskammer er en del av et verdensomfattende nettverk av tyske utenlandshandelskammere (Auslandshandelskammern – AHK) og består av rundt 120 avdelinger i 80 forskjellige land. AHK verden over. AHKene er bilaterale privatrettslige foretak som forenes av tre felles funksjoner: medlemsorganisasjon, arbeid for å fremme tysk utenlandshandel, samt tjenesteytelser. De enkelte avdelingene finansieres ved hjelp av salg av tjenester og fra bidrag fra i alt 40 000 medlemmer verden over. For ivaretakelse av forskjellige oppgaver som har offentlig interesse mottar AHKene statlige midler fra det tyske Næringslivsdepartementet ("Bundeswirtschaftsministerium"). AHK i Oslo/ Norsk-Tysk Handelskammer. Norsk-Tysk Handelskammer i Oslo ble etablert 4. juni 1986. I dag har kammeret 38 medarbeidere og over 600 medlemmer fra Norge og Tyskland. Tjenester. AHK i Norge gir norske foretak som vil etablere seg i Tyskland og tyske foretak som vil inn på markedet i Norge råd og hjelp om rådende markedsbetingelser i det respektive landet. Handelskammeret hjelper et foretak å komme inn på markedet, og står til disposisjon for foretaket videre fremover hvis det skulle være nødvendig. Spekteret av tjenester som tilbys er blant annet markedsstudier, forretningspartnerformidling, messerepresentasjon og organisering av fellesstander, mva-representasjon og personalforvaltning. Norsk-Tysk Handelskammer tilbyr sine medlemmer fagseminarer og tilgang til større arrangementer som medlemmene kan benytte som kontaktforum. I tillegg tilbys medlemmene næringslivsmagasinet «connect» som kommer ut fire ganger i året. 6,8 mm Remington SPC. 6,8 mm Remington SPC er en kaliber for geværammunisjon. Den er utviklet i tett samarbeid med individer fra amerikanske spesialstyrker, og markedsføres som et alternativ til 5,56 mm Nato og 7,62 × 39 mm. Amerikanske Barrett Firearms Company har produsert et konverteringssett for M16-familien som heter M468. Nordås. Nordås er et område i Ytrebygda bydel i Bergen, i tidligere Fana kommune, som omfattes av grunnkretsene Nordås og Rotvollen med til sammen 3 499 innbyggere 1. januar 2012 og et samlet areal på 1,47 km². Nordås ligger ved sørenden av Nordåsvannet som er et brakkvann. Det er mange som har mulighet for å ha båt her. Nordås hadde til 1960-tallet mange gårder i drift, men området er nå for det meste preget av eneboliger og rekkehus. Nordås er omgitt av Skjold i øst, Rådal i sør og Steinsvik i vest. Kilden senter og Søråshøgda skole ligger i området. Historie. Nordås var opprinnelig en del av godset til Vincens Lunge. Fra 1680 tilhørte Nordås landkommisær Hans Christophersen Hjort (1630–1691). I tiden mellom 1680-1696-1700 tilhørte eiendommen Daniel Volpmann. I 1733 kjøpte overvraker (kontrollør) Jørgen Reimers i Bergen Nordås. Han hadde stor interesse for gården og la grunnlaget for at Nordås, frem til 1836, fremsto som en slags herregård med hage og parkanlegg. Hovedhuset lå syd for Skansen med utsikt utover Nordåsvannet. Bygningen er nå revet, men det var opprinnelig trolig et enetasjes hus med halvvam, rund 7 meter bredt og 25 meter langt. Reimers fikk på sin tid skogen fredet, slik at den ikke skulle forsvinne til bl.a brensel. Ole Steen Rasch overtok lystgården i 1757. Sønn av Jørgen Reimers, Bastian Reimers, kjøpte eiendommen i 1765. Syv år senere overtok brødrene Wollert og Danckert Danckertsen Krohn gården. De brukte den som overnattingsted på ferden mot Stend hovedgård. Siste eier før bøndene overtok eiendommen i 1836 var konsul Michael Krohn (1793-1878). Den ene delen av hovedhuset ble revet på slutten av 1880-tallet og den andre delen i 1930-årene. ` På Nordås har det vært solgt parseller til bolighus siden 1920-30-årene. Folketallet i området har økt sterkt de siste tretti årene, og strøket har fått egen barneskole, barnehager, handelssentre og senter for handikappede. Ved det gamle veikrysset Nordåsveien-Fanaveien-Steinsviksveien er det kommet en moderne rundkjøring og motorvei sør/nord til Bergen lufthavn, Flesland og Bergen sentrum. Gårdsdrift. Fra gammelt av var dette jordbruksland med tradisjonell gårdsdrift. Nordås og Sørås var opprinnelig én gård, Ås, og sammen med Skjold regnes disse som de eldste etablerte bosettingsplassene. Det er forhold som tyder på at de kan være fra folkevandringstiden (ca 400-570 e.Kr.). Badestrender. Her er det masse trær og fine badestrender, men på badestrendene er det tidvis mye glasskår og søppel. En kjent badestrand er Breiviken, som ligger nedenfor Nordåstræet og Rotvollen. Like bortenfor holder Bergens Roklub til. Dyreliv. Det observeres fortsatt fra tid til annen ville dyr i skogene på Nordås, blant andre rødrev, ekorn og mink. I Nordåsvannet lever det både ørret, laks og andre fisker. Handel. Kjøpesenteret på Nordås heter Kilden Senter. Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering Post 2, Nordås, tidligere Nordåstunet, ligger sentralt i området. I utkanten ligger et merkantilt område (Nordåsdalen) med en del servicevirksomheter og kjedebutikker. På tomten til Nordås Industrier, tidligere Nordås Bruk, ved Apeltunvannet stod første byggetrinn av kjøpesenteret Lagunen Storsenter ferdig i 1985. Nordås Bruk startet virksomheten i en løe på Nordås og var på 1970-tallet blant landets største platemøbelprodusenter. Gang Starr. Gang Starr var en amerikansk hiphopduo som besto av den rapperen Guru og produsenten DJ Premier. Duoen anses som en av de mest innflytelsesrike DJ/MC-duoene på 1990-tallet og ga ut flere kritikerroste album i begynnelsen av 90-tallet. Gang Starrs musikkstil var ofte inspirert av jazz og deres album "Step in the Arena" og "Daily Operation" er ansett som klassikere innen østkysthiphopen. I 1993 begynte Guru og DJ Premier å arbeide hver for seg og senere samme år ga Guru ut sitt første soloalbum "Guru's Jazzmatazz, Vol. 1". Albumet var et av de første som kombinerte et liveband med hiphop-produksjon. Den 19 april 2010 døde Guru etter en tids kamp mot kreft. Kongeslottet i Warszawa. Kongeslottet i Warszawa (polsk "Zamek Królewski") er et barokkslott og et av Warszawas mest berømte landemerker. Det ligger ved Slottsplassen ved inngangen til Gamlebyen, og har over 500 000 besøkende hvert år. Slotter er sammen med hele Gamlebyen i Warszawa skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Slottet var den offisielle residensen til de polske monarkene fra 1596 og frem til landets tredje deling i 1795. Det var også sete for Sejmen og Senatet. Det var her Europas første (og verdens andre) grunnlov ble vedtatt den 3. mai 1791. Mellom 1926 og andre verdenskrig var slottet sete til den polske presidenten. I sin flerhundreårige historie er slottet mange ganger blitt skadet og plyndret av svenske, brandenburgske, tyske og russiske hærer. Slottet ble delvis ødelagt av tyske bomber under invasjonen av Polen, og ble sterkt skadet av tyskerne under Warszawaoppstanden. Det som var igjen ble sprengt i luften av tyske ingeniører september 1944. En storstilt rekonstruksjon begynte tidlig på 1970-tallet, og det gjenoppbygde slottet er i dag en gren av Nasjonalmuseet og brukes i seremonielle sammenhenger. Under beleiringen av Warszawa i 1939 ble mange kunstverker som befant seg på slottet skjult i en rekke kjellere rundt omkring i byen og overlevde slik krigen. Tregården Curia Minor. Historien til Kongeslottet i Warszawa begynner med tregården "Curia Minor" («Den mindre herregård»), som ble reist mot slutten av det 13. århundre under den masoviske hertug Konrad IIs styrer. Den neste hertugen, Kasimir I av Warszawa, bestemte seg i 1350 for å oppføre den første murbygningen ("Turris Magna" – «Det store tårn») på gårdens områder. Mellom 1407 og 1410 bygde Janusz I den eldre det to etasjer høye gotiske murslottet "Curia Maior" («Den større herregård»). Fra 1414 fungerte dette som hertugherregård, og fra 1526 som kongelig residens, etter at de siste masoviske hertugene Stanisław og Janusz III døde. I årene 1548–1556 var slottet setet til dronningen Bona Sforza, Sigismund I den gamles kone. Den neste polske monarken, Sigismund II August, foretok i årene 1568–1572 en ombygning av slottet. Blant annet fikk Curia Maior renessansetilbygget «Kongehuset» etter tegninger av Giovanni Baptista di Quadro og delvis Jakub Paar fra Schlesien. Ombygninger og ødeleggelse. I 1595 bestemte kong Sigismund III Vasa seg for en omfattende ombygning av slottet. Ombygningen ble utført i årene 1600–1619, og slottet fikk blant annet fem tidligbarokke fløyer etter tegninger av arkitektene Giovanni Trevano og Matteo Castelli fra Ticino. I 1619 ble det 60 meter høye "Nova Turris Regia" («Det nye kongetårn», også kalt «Sigismund-tårnet») fullført, og fikk blant annet et spir på 13 meter. Tårnet ble plassert i midten av den nybygde, 90 meter lange vestfløyen. Under Sveriges invasjon av Polen i årene 1655–1656 ble Kongeslottet plyndret. Svenskene tok med seg verdifulle malerier, møbler, gobeliner, det kongelige bibliotek og kronearkiv samt flere skulpturer, hele gulv og kongeflagg. Under beleiringen av Warszawa i 1656 traff dessuten en kanonkule Sigismund-tårnet, og den øvre tårndelen falt ned på slottsgårdsplassen. Svenskene organiserte et militærlasarett på slottet, noe som bidrog til ytterligere ødeleggelse av bygningen. Noen måneder senere ble slottet herjet av den brandenburgske hæren, som tok med seg de fleste marmorelementene og slottets gjenværende gulvkledning. I 1657 begynte gjenoppbygningen av slottet under ledelse av den italienske arkitekten Isidoro Affaita. På grunn av økonomiske årsaker gjennomførte den neste polske kongen Michał Korybut Wiśniowiecki kun en restaurering istedenfor en omfattende ombygning av slottet. Som følge av residensens dårlige tilstand måtte kongen i 1669 flytte til Ujazd-slottet. Frem til 1696, da den neste polske kongen Jan III Sobieski døde, ble ingen større arbeider utført på slottet. Etter eleksjonen av kong August II den sterke i 1697 begynte slottet å forfalle på ny, siden den nye konflikten med Karl XII av Sverige tynget betydelig på det kongelige budsjettet. Til tross for de økonomiske problemene beordret August II i 1698 allikevel å utføre et ombygningsprosjekt som ble gjennomført i 1700 av Johann Friedrich Karcher. Den 25. mai 1702 ble slottet igjen inntatt av svenskene, og huset i den tid et sykehus. I 1704 ble slottet overtatt av den polske hær etter en beleiring, men tilfalt snart svenskene igjen. I 1707 ble slottet inntatt av den russiske hær etter fredstraktaten mellom August II og Karl XII, og fungerte som residensen til tsar Peter I den store. Etter to måneder trakk de russiske styrkene seg tilbake og plyndret slottet for kunstverker, blant annet malerier av Tommaso Dolabella, to av dem særlig viktige for russerne: «Smolensks fall» og «Sjujskij-tsarenes hyllest til Sigismund III av Polen». Gullalderen. Grunnloven av 3. mai 1791 ble vedtatt som verdens nest eldste. I årene 1713–1715 startet slottsombygningen etter Karchers tegninger. I 1717 ble Sala Poselska («Den ministerielle sal») grundig ombygd, og tjente fra den tid av som kroningssalen for de saksiske eleksjonskongene. I årene 1722 og 1723 ble andre slottssaler ombygd. Blant annet fikk slottet den nye Sala Senatorska («Senatsalen») under ledelse av Joachim Daniel Jauch. Den 31. mai 1732 ødela en brann vestelevasjonen og en del av Sigismund-tårnet. Det neste ombygningsprosjektet ble utformet etter at August III Sakseren ble konge i 1733. Ifølge de nye tegningene fra 1734, som ble utvidet i 1737 av arkitekten Gaetano Chiaveri, skulle slottets fasade fra Wisła-siden ombygges i rokokko og danne den såkalte "Sachsen-elevasjonen", mens den nordøstlige delen av slottet med tårnet "Altana" skulle påbygges med tre to etasjer høye risalitter. Ombygningsarbeidene ble utført i årene 1740–1752. En av datidens fremste skulptører som arbeidet på slottet, Jan Jerzy Plersch, utførte de kongelige kartusjene, stukkaturen og statuene. De siste arbeidene på denne tiden ble utført mot slutten av 1763, etter August IIIs død. Under den kunstelskende kongen Stanisław August Poniatowski, Polens siste monark som styrte frem til landets tredje deling i 1795, gikk slottet inn i sin gullalder. Det kongelige budsjettet gav muligheten til å gjennomføre et av de mest interessante ombygningsprosjektene. Et titalls tegninger ble utført av blant annet Victor Louis, Johann Christian Kamsetzer og Ephraim Schröger, mens det klassisistiskbarokke indre ble utformet etter tegninger av Giacomo Fontana og Domenico Merlini. Mellom 19. og 20. desember 1806 samt 1. og 30. januar 1807 oppholdte Napoléon Bonaparte seg på slottet. Her bestemte han i 1807 at Storhertugdømmet Warszawa skulle opprettes. På 1800-tallet ble en ny ombygning utført etter tegninger av de polske arkitektene Adam Idźkowski og Jakub Kubicki. Restaurasjonsarbeidene på slottet ble gjenopptatt i årene 1915–1939, påskynd etter slutten av første verdenskrig og Polens selvstendighet i 1918 etter 123 år med oppdeling. Andre verdenskrig og den senere gjenoppbygningen. I juli 1939 brente Kongeslottet ned etter tyske bombeangrep, og etter at de tyske styrkene inntok Warszawa begynte en planlagt plyndring av slottet for kunstverk. Den 10. oktober 1939 begynte spesialiserte tyske grupper under ledelse av historikere og eksperter (blant annet doktor Dagobert Frey fra Universität Breslau, doktor Joseph Mühlmann fra Wien og Gustaw Barth, direktør i museene i Breslau) å demontere gulv, marmorer, skulpturer og steinelementer som kaminer og gesimser, som så ble sendt til Tyskland, magasiner i Kraków eller setene til tyske dignitarer i Warszawa. Slottet ble fullstendig berøvet, og kun noen få inventarelementer ble overgitt til en polsk gruppe fra Nasjonalmuseet under ledelse av kunsthistorikeren Stanisław Lorentz, som i skjul beskrev tapene og laget en fotografidokumentasjon av slottet. Den 4. oktober 1939 beordret Adolf Hitler at Kongeslottet skulle sprenges i luften, men denne ordren ble først utført etter Warszawaoppstanden den 27. oktober 1944. Ødeleggelsen av slottet var del av nazistenes plan om å legge hele Warszawa i grus, og ifølge Pabst-planen skulle den monumentale Folkehallen ("Volkshalle") eller NSDAP Kongresshall ("Parteivolkshalle") bygges i slottets plass, mens Sigismundsøylen skulle erstattes med Germania-monumentet. Etter totalødeleggelsen av 1944 stod kun kjellerne, den nederste delen av Grodzka-tårnet, elementer av det kongelige bibliotek og Kubickis arkader igjen. I 1971 ble det bestemt at slottet skulle gjenoppbygges. Byggingsarbeidene ble finansiert i sin helhet av offentlige innsamlinger både i Polen og blant polakker i utlandet. Til sammen ble nesten to milliarder złoty samlet inn. Under gjenoppbyggingen, som ble fullført i 1988, ble det lagt stor vekt på å innkomponere bevarte originalfragmenter i den nye bygningen. Mariakirken i Kraków. Mariakirken i Kraków (polsk "Kościół Mariacki") er en romersk-katolsk mursteinskirke i gotikk fra det 14. århundre ved den nordøstlige kant av markedsplassen i Kraków. Den regnes for å være en av Europas vakreste kirker innvendig, og er særlig kjent for sitt trealter hogd ut av Veit Stoß. Mariakirken hører til Kraków og Polens mest kjente severdigheter. Kirkens nåværende form er resultatet av en ombygning fra hallkirke til basilika i årene 1392–1397. Et karakteristisk element er det sengotiske spiret til det nordlige tårnet (kjent som "Hejnalica"), som med sine 82 m er kirkens høyeste tårn. Spiret til det sørlige tårnet er derimot yngre og kommer fra renessansen. Fra det nordlige tårnet spilles hver time en trompetmelodi (Hejnał) som er svært kjent for de fleste polakker. Melodien er kort og brytes av plutselig, til minne om en kjent trompetblåser fra det 13. århundre som ble truffet av en pil i halsen mens han spilte melodien for å advare byens borgere mot et mongolsk angrep. Hejnał kan høres over hele landet klokken 12:00 da den sendes live på den polske statsradioen "Polskie Radio Program I". Soroptimist. Soroptimist International (SI) er en frivillig internasjonal organisasjon for yrkesaktive kvinner. Fra kvinne til kvinne. Organisasjonen ble grunnlagt i 1921 i USA og arbeider for å bedre livsvilkårene for kvinner og barn, både lokalt og over hele verden. Organisasjonen er den største serviceorganisasjonen for yrkeskvinner i verden og beskrives seg som en verdensomspennende stemme fra kvinner til kvinner (A Globel voice for Women). SI har såkalt "General Consultative Status" som frivillig organisasjon i de Forente Nasjoner og arbeider gjennom ECOSOC for å fremme likhet, fred og internasjonalt samarbeid. Hovedmålsetningen for organisasjonen er å bidra til å bedre betingelsene for kvinner og barn, og å arbeide for meneskerettighetene, spesielt kvinners og barns rettigheter. Navnet «soroptimist» kan oversettes med "det beste for kvinner" (bokstavelig oversatt: den beste søster). Soroptimister er kvinner som allerede befinner seg i en gunstig karrieremessig situasjon, og som arbeider for at andre kvinner også skal lykkes. Medlemmene bidrar med egeninnsats til lokale og internasjonale prosjekter. Organisering. Soroptimist International er representert i 123 land rundt omkring i verden og har tilsammen 93000 medlemmer i over 3000 klubber. Delegater fra de fire føderasjonene danner den internasjonale overbyggningen Soroptimist Internasjonal. Europaføderasjonen. Belgia, Bulgaria, Danmark, Tyskland, Elfenbenskysten, Finland, Frankrike 1), Hellas, Island, Israel, Italia, Kenya, Litauen, Luxemburg, Madagaskar, Nederland 2), Norge, Østerrike, Polen, Portugal, Romania, Sverige, Sveits, Senegal, Tyrkia, Ungarn 1) med: Fransk-Guyana, Guadeloupe, Martinique, Nykaledonia, Réunion, Tahiti I tillegg finnes enkeltklubber i: Egypt, Albania, Benin, Bosnia-Hercegovina, Burkina Faso, Estland, Georgia, Ghana, Guinea, Haiti, Kroatia, Latvia, Liechtenstein, Mali, Marokko, Moldava, Monaco, Nigeria, Rwanda, Russland, San Marino, Slovakia, Slovenia, Spania, Togo, Ukraina og Kypros. Verdensrekordhistorikk på 100 m fri. Den første verdensrokorden på 100 meter fri for menn på langbane (50 meter) svømming ble registrert av Federation Internationale de Natation Amateur (FINA) i 1905. På kortbane (25 meter) øvelsene har verdensrekordene blitt registrert siden 3. mars, 1991. Bravo-utblåsningen. Bravo-utblåsningen er navnet på en ukontrollert utblåsning av olje fra et borehull på norsk sektor i Nordsjøen. Utblåsningen skjedde på oljeplattformen Ekofisk B (bravo) på Ekofiskfeltet. Den 22. april 1977 skjedde den første ukontrollerte utblåsingen på norsk sokkel i Nordsjøen. De profesjonelle brønndrepere «Red» Adair og «Boots» Hansen ble fløyet inn fra USA for å temme brønnen, og alle nordmenns oppmerksomhet var rettet mot dette arbeidet. Etter syv og et halvt døgn, den 30. april klokken 11 om formidagen, klarte de å sette på plass en ventil som stoppet utblåsningen. Konsekvenser av ulykken. Få timer etter at nyheten ble kjent, begynte pressefolk fra hele verden å strømme til Stavanger. Pressekorpset konstaterte at det sto dårlig til med oljevernberedskapen. Man har ikke kunnet påvise alvorlige følger av ulykken, verken for sjøfugl, fiskebestand eller strender. En av grunnene er trolig at oljen fra Ekofisk er lett. Den fordamper hurtig og brytes raskt ned av vind og bølger. Forskning og erfaringer etter slike utslipp har dessuten vist at den bakterielle nedbrytningen av olje kan være svært effektiv. Parvati. Parvati (sanskrit, 'fjelldatter') eller Uma ('venn, hjelper') er en hinduistisk gudinne som står for den kvinnelige gudskraften, "sjakti" og er konen til Shiva. Gudinnen blir dyrket i mange former, som den mektige Durga, og inkarnasjoner, som Sati. Hun er kjent under en rekke navn, som "Ambika" ('mor'), "Bhairavi" ('fryktelig'), "Gauri" ('gylden'), "Kali" ('svart'), "Lalita" ('vakker') og "Sjyama" ('mørk'). Mytologi. Innen hinduistisk mytologi er Parvati først og fremst den som fikk asketguden Shiva til å vende seg mot den sanselige verden og ikke bare den åndelige. Hun har mange av hans egenskaper, for eksempel evnen til å gjennomføre askese og å Historien om Parvati forteller at hun var datter av Himavat, reinkarnasjonen av Sati, som også hadde vært gift med Navnet Parvati. Parvati er brukt som jentenavn blant hinduer, men andre navn på gudinnen, som Uma, Gauri og Lalita, er mer Ullandhaugtårnet. Ullandhaugtårnet rager høyt over byen Ullandhaugtårnet er et telekommunikasjonstårn og landemerke på Ullandhaug i Stavanger. Tårnet ble bygget i 1964 av det daværende Televerket og er 64 meter høyt. Selve toppen av Ullandhaug er en stein som ligger 138,95 m.o.h ved siden av selve tårnet. Steinen er vel en meter høy slik at toppen av tårnet rager 202 meter over havet, hvilket gjør masten til Stavangers høyeste punkt medregnet byggverk.Tårnet drives nå av Telenor. Det går trapp et par etasjer opp fra bakkeplan til et utsiktsplatå som er åpent for almenheten. Det er en liten kafe på utsiktsplatået som er åpen noen timer hver helg. Historie. I 1896 ble Haraldstårnet bygget til minne om Slaget i Hafrsfjord på plassen der Ullandhaugtårnet ligger i dag. En del av tårnet ble ødelagt under 2. verdenskrig, og resten ble revet i 1963. I 1964 bygde Televerket Ullandhaugtårnet ved restene. I november 2001 fikk daværende ordfører i Stavanger et brev fra (Anja Ariel Tørnes Brekka) en fem år gammel jente. Ordføreren tok kontakt med Telenor, som likte ideen og satte den ut i livet. Den 7. desember samme år ble julelysene tent for første gang. Lysene tennes 1.desember hvert år og varer hele julen. Wilanów-palasset. St. Anna-kirken og Stanisław Kostka Potockis grav, en del av Wilanów-komplekset Wilanów-palasset (polsk "Pałac w Wilanowie") er et barokkpalass i bydelen Wilanów i Warszawa. Det ble oppført i årene 1677–1696 til Polens konge Jan III Sobieski etter tegninger av Augustin Locci, og utbygget av Wilanóws senere eiere. Palasset er sammen med sin park og andre omkringliggende bygninger et av den polske nasjonalkulturens mest verdifulle monumenter. Det har overlevd kriger, delinger og okkupasjon uten å miste sin autentiske historiske kvalitet. Palassets arkitektur er veldig originalt – det er en blanding av europeisk kunst med gammelpolsk byggetradisjon, der bruken av antikke symboler i palassinteriøret og elevasjonen glorifiserer Sobieski-familien, særlig kongens militære triumfer. Etter Jan III Sobieskis død i 1696 gikk palasset over til hans sønner, og senere, fra 1720, var palasset sete til de kjente polske magnatfamiliene Sieniawski, Czartoryski, Lubomirski, Potocki og Branicki. I årene 1730–1733 var palasset residens til kongen August II den sterke. I 1805 ble et av Polens første offentlige museer åpnet i palasset, etter initiativ av dets datidige eier Stanisław Kostka Potocki. Ved siden av en rik samling europeisk og orientalsk kunst hadde museet utstillinger til minne om Jan III Sobieski og den nasjonale storhetstiden. Etter andre verdenskrig gikk palasset over til staten, og etter grundig renovering og repatriering av kunstverk plyndret av Tyskland under krigen ble det åpnet for offentligheten igjen i 1962. Heian-Shodan. Heian Shodan er den første kataen i kampkunsten karate. Heian betyr «Fredfullt Sinn» og Shodan betyr «Første grad». Norsk folkemusikk. Folkemusikk er tradisjonsbundet musikk, gjerne uten kjent opphavsmann. Folkemusikken utvikler seg gjennom overlevering fra en utøver til en annen, og ble ikke skrevet ned og dokumentert før i det 19./20.-århundre. Den norske folkemusikken oppsto i og var en del av det gamle bondesamfunnet. Innenfor denne kulturelle rammen var det bruk for de ulike sjangrene i tilknytning til arbeid og fest. En del instrumenter var sesongavhengige, slik som seljefløyta. Mange slåtter kom til å være knyttet til fortellinger og sagn, og det har vært hevdet at noen av dem hadde rituelle betydninger og kunne være riktig gamle. Slåtten "Meglaren" fra Telemark skulle derfor ha vært brukt når det brygget opp til ufred i et lag, og det var behov for en fredelig løsning. Noen har dermed hevdet at Fanitullen ble spilt når det ikke lenger var håp om en fredelig utgang på krangelen, og det hele måtte løses med slagsmål. Fanitullen er en av mange fredlausslåtter, mange med samme navn. I Norge er det pardansene og fela som dominerer den eldre folkelige norske musikk- og dansetradisjonen. Det er bare den vokale folkemusikken som dominerer noe særlig ved siden av den veldige fele- og partradisjonen, og den er i hovedsak ikke dansemusikk. Vi har lite folkelig instrumentalmusikk som ikke er eller har vært dansemusikk. Det er bare bygdemusikk som slåtter og omformede danseslåtter som ikke er dansemusikk. Fela og hardingfela er et viktig musikalsk skille. I områdene hvor fela brukes har slåttene en enklere oppbygging ofte med vekt på 8 takter, mens mange hardingfeleslåtter er bygd opp av korte motiv, ofte totaktsmotiv som blir repetert, variert og bundet sammen svært fritt. Hovedtyngden av vokal folkemusikk er uten dans. Vi har ballader og mange slags viser, religiøse folketoner og stev (omkved i skaldedikt el. folkevise). Sistnevnte er best kjent fra Telemark og Setesdal. I Setesdal blir det fremdeles diktet og brukt stev i mange sammenhenger. Vi har også mange lokke- og varselrop fra setertradisjonen, og vi har mange rim som er diktet til primært instrumentale danseslåtter. Vi har også mange slags små stubber og vers som de voksne sang for barna, til underholdning eller ved sengetid. Joik er også en type vokalmusikk, og er den samenes eldste musikktradisjon. Den finnes i flere ulike dialekter. Joiken skiller seg klart fra all annen musikktradisjon i Norge, både når det gjelder funksjon, innhold og musikalsk utforming (kjedeform og åpen melodistruktur med penatonikk, treklangsrørsler og store sprang). Det er først nå, i senere tid, at man har modernisert joiken gjennom instrumenalt akkompagnement. Til begge retninger tilhører salmer og religiøse toner. Sammen med runddansene kom også toraderen og trekkspillet til bygdene. Noen spelemenn adopterte eldre feleslåtter over til toraderen. Dette skjedde blant annet i Hallingdal. De eldste danseformene ble etterhvert tvunget til siden, ikke minst etter 1950, da swing kom på moten. Et bevisst lagsarbeid og sterke interesseforeninger tar i dag vare på de eldste tradisjonene. Institusjonaliseringen av folkemusikken er også kommet et godt stykke i og med en opprettet linje på Norges Musikkhøgskole, Høgskolen i Telemark, og Ole Bull-akademiet på Voss. Carling Academy Brixton. Carling Academy Brixton, også kjent ved sitt tidligere navn Brixton Academy, er et stort konsertlokale i Brixton i London. Det er kapasitet til 4921 tilskuere. Bygningen ble reist i 1929 og formelt åpnet 19. august det året, som et av fire Astoria-teatre. Mange av de opprinnelige elementene er bevart, som art deco-interiøret. Astoria stengte 29. juli 1972. I september samme år åpnet lokalet igjen under navnet Sundown Centre, men det holdt bare i omkring fire måneder. I mai 1974 ble det søkt om å rive den vernede bygningen (Grade II), og i stedet oppføre et visningsrom for biler og en bensinstasjon. Dette ble det ikke noe av, og bygningen ble holdt ved like. I 1981 ble den igjen åpnet som konsertlokale, etter å ha blitt brukt som lager i flere år. Det første arrangementet ved en konsert med UB40. Igjen gikk det dårlig økonomisk, og på grunn av gjeldsproblemer ble lokalet stengt i 1982. Året etter ble det kjøpt av Simon Parkes og gjenåpnet som Brixton Academy. Gjennom 1980-årene gikk det stadig bedre. Stjerner som Eric Clapton, Dire Straits, The Police brukte det til øvingslokale, og det ble filmet musikkvideoer med blant annet Wham og Culture Club. I 1995 ble lokalet kjøpt av Break for the Border, som pusset det opp for en halv million pund. Navnet har siden blitt endret for å få med navnet til sponsoren Carling. Lokalet brukes blant annet til utdeling av NMW Awards; denne prisen er også sponset av Carling. Nærmeste undergrunns- og jernbanestasjon er Brixton stasjon. Ed Gein. Edward Theodore Gein (født 27. august 1906, død 26. juli 1984), er kjent som en av de mest beryktete seriemorderne i USA. Kun to personer ble bekreftet drept, men det er mistanke om at han drepte totalt seks. I tillegg til drap, stjal han lik fra graver og brukte delene til å lage masker, klær eller møbler. Han lagde også belter av brystvorter, og brukte hodeskaller som suppetallerkener. Påstanden om nekrofili ble benektet av Gein selv, hvor han påpekte at "de luktet for vondt". Ed Gein ble utsatt for omfattende psykologiske undersøkelser, og en rekke eksperter fant ut at han led av schizofreni. Han kunne derfor ikke dømmes til fengsel og ble isolert på et mentalsykehus i Wisconsin. Den amerikanske skrekkfilmen "Motorsagmassakren" (1974) og skrekkfilmene "Psycho" og "Nattsvermeren" fra 1988 har hentet sin hovedinspirasjon fra saken om Ed Gein. 16. november 1957 forsvant Butikkeieren Bernice Worden, sønnen hennes fortalte at Gein hadde vært i butikken samme kveld. Da politiet ransakte tomten hans fant de kroppen hennes hengende i et skjul uten hode. Disse tingene ble fotografert og deretter ødelagt. Ed Gein døde 26. juli 1984. Han døde av hjertesvikt som følge av kreft. Graven hans i Plainfield Cemetery har jevnlig blitt vandalisert. Mange har slått løs biter av gravsteinen hans og tatt dem med hjem som souvernirer. I 2000 ble gravsteinen stjålet, den ble funnet igjen i juni 2001 og befinner seg nå i et museum i Waushara County. ICAO-flyselskapskode. ICAO-flyselskapskode er en kode utsendt av International Civil Aviation Organization (ICAO) til flyselskaper. Kodene er unike for hvert selskap, noe IATAs koder ikke er. Hvert selskap som driver med kommersiell passasjerflyvning får tildelt både en kode bestående av tre bokstaver og et "Callsign". Enkelte bokstavkombinasjoner er det ikke mulig å få tildelt grunnet forveksling med andre ting (for eksempel SOS). Andre koder hovedsakelig de som starter med Y og Z er reservert for offentlge instanser. Koden YYY brukes av fly som ikke har noen kode. Serhij Hontsjar. Serhij Hontsjar (ukrainsk: Сергій Гончаp, russisk Сергей Гончар – Sergej Gontsjar) født 3. juli 1970 i Rivne) er en ukrainsk tidligere profesjonell landeveissyklist. Han er tidligere verdensmester på tempo, og i 2006 bar han den gule trøya i Tour de France etter en temposeier på den 7. etappen. Navnet hans blir ofte feiluttalt som «Hontsjr», men navet hans uttales «Gontsjar». Den ukrainske bokstaven Г blir uttalt som «h», mens den russiske bokstaven Г blir uttalt som «g». Selv om han er ukrainsk, velger Gontsjar selv å uttale navnet sitt som en russer ville ha gjort, «Sergej Gontsjar». Tempo-egenskapene hans har blitt kritisert, men er likevel meget effektiv. Hontsjar beveger overkroppen frem og tilbake for å få mest mulig ut av de tunge girene. Han er en av verdens beste temposyklister, noe han har bevist både i VM, Tour de France og Giro d'Italia. I 2004 kom han på andreplass i sammendraget i Giro d'Italia. Den 7. juni 2007 kunngjorde T-Mobile at Hontsjar ikke ville få fornyet sin kontrakt som gikk ut etter 2007-sesongen, etter at han ble tatt med «unormale blodverdier» i en intern test i laget tidligere på sesongen. Han fikk derfor ikke delta i Giro d'Italia 2007. T-Mobile påla Hontsjar å ta flere blodprøver, og basert på disse og annen informasjon, ble han 17. juni 2007 sparket fra laget. Guillermo Stábile. Guillermo Stábile (født 17. januar 1905, død 27. desember 1966) var en argentinsk fotballspiller og trener. Han ble toppscorer i fotball-VM 1930. Han spilte bare fire landskamper for og scora åtte mål, alle i det samme VM-sluttspillet hvor Argentina kom til finalen, men tapte for. Stábile spilte blant annet for SSC Napoli i Italia og trente Argentinas landslag fra 1939 til 1960. Offentlig fridag. Offentlig fridag er en betegnelse på dager da arbeidstakere har en betalt fridag. Betegnelsen er hyppig i bruk, men er ikke definert i lovverket, som benytter andre termer. Offentlige fridager i Norge. I Norge er søndag en offentlig fridag. Det samme er de følgende 10 dagene. Helligdager. Unntatt 1. og 17. mai er disse dagene helligdager, i likhet med alle søndager. Helligdager har sitt grunnlag i den evangelisk-lutherske religionen, og markerer ulike høytidsdager i denne. De reguleres av Lov om helligdager og helligdagsfred. I følge denne loven er det innskrenkninger på hvilke offentlige arrangementer som får finne sted.. Det er også store begrensninger på varehandel og tjenesteytelser på helligdager. Helligdager på en søndag. Lov om helligdager og helligdagsfred regulerer også 1. påskedag og 1. pinsedag. Disse dagene kalles imidlertid ikke vanligvis for offentlige fridager, da de faller på en søndag, da arbeidstakerne likevel har fri. Loven foreskriver også ro på julaften, påskeaften og pinseaften etter klokka 16. Fast og bevegelig. Helligdagene kan deles i to, nemlig faste helligdager, som faller på samme dato og ulik ukedag, og bevegelige helligdager, som faller på ulik dato og samme ukedag. 1. påskedag er første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Kristi Himmelfartsdag feires 39 dager etter 1. påskedag, mens pinsen feires 49 dager etter 1. påskedag. Ikke-religiøse dager. 17. mai er landets nasjonaldag, mens 1. mai er Arbeidernes internasjonale kampdag. Dette er de to eneste dagene som har en ikke-religiøs bakgrunn. Diskusjoner rundt offentlige fridager. - Sekulært innstilte borgere påpeker det store antallet religiøst begrunnede fridager. På dager som 2. pinsedag, Kristi Himmelfartsdag og flere er kirkebesøket lavere enn på alminnelige søndager, og man forstår det slik at et stort flertall av nordmennene benytter dagen til alt annet enn det dagen var ment som. - Noen prester i Den norske kirke er langt på vei enige i dette, og påpeker at den bibelske begrunnelsen for å holde på 2. påskedag, 2. pinsedag og 2. juledag er heller tynn. - I lys av at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, ønsker noen å utvide antall fridager til også å omfatte viktige festdager i andre religioner. Dette gjelder spesielt den muslimske høytiden eid. - 1. mai-feiringen har en sterk tilknytning til partiene på venstresida i norsk politikk. Borgere med tilknytning til det politiske sentrum og høyre føler ofte ikke at de har noen del i dette. Dette kan gi seg utslag i bråtebrann i hagen mens 1. maitoget går forbi, eller forslag om å stryke 1. mai som offentlig fridag. - Når noen foreslår å stryke fridager, ledsages det gjerne av et forslag om å gi dagene som feriedager i stedet. En del forskjeller fra andre land. Dersom offentlige fridager faller på en lørdag eller søndag, får arbeidstakerne i Norge en fridag mindre. I land som USA, Canada og Storbritannia gjør man det annerledes. Her får arbeidstakerne fri påfølgende mandag i disse tilfellene. I Norge har hele landet akkurat de samme fridagene. I land som Tyskland og Spania blir offentlige fridager fastsatt av regionene, og derfor varierer de. Verdensrekordhistorikk på 100 m medley. Verdensrekorden på 100 meter individuell medley kan bare bli satt i kortbanebasseng (25 meter). Deutschland im Herbst. "Deutschland im Herbst" («Tyskland om høsten») er en tysk film fra 1978 som tar for seg det tyske samfunnet umiddelbart etter den tyske høsten i 1977. Filmen er en collage som delvis består av dokumentariske deler og delvis av scenisk fortellende kortfilmer. Den er et fellesprosjekt laget av 11 regissører som regnes til tradisjonen kjent som ny tysk film, bl.a. Rainer Werner Fassbinder, Volker Schlöndorff og Alexander Kluge. Arbeidet med filmen begynte før jul i 1977. Sarah Wayne Callies. Sarah Wayne Callies (født Sarah Anne Callies 1. juni 1977 i Honolulu i Hawaii) er en amerikansk skuespiller. Sara Wane Callies spiller doktoren Sara Tancredi i FOX serien Prison Break. I 1996 var Sara nominert for «Best young supporting actress» på «Young artist awards». Callies har hatt mange både små og store roller før, mest gjesteroller, f.eks i Law and order, Queens supreme og Whisper. Sarah Wayne Callies fikk sitt første barn, en jente, med ektemannen Josh Winterhalt i juli 2007. Callies, Sarah Wayne Vilhelm Andreas Wexelsen. Vilhelm Andreas Wexelsen, ca. 1890–1900 Vilhelm Andreas Wexelsen (født 1849 i Klæbu, død 1909) var en norsk teolog og politiker for Venstre. Han var biskop i Trondheim, og kirkestatsråd i to regjeringer. Han var sønn av presten Frederik Wexelsen og far til revykunstneren Per Kvist. Wexelsen ble fikk graden cand.theol. ved Universitetet i Oslo i 1872. Han var sokneprest i Kolvereid fra 1877 til 1884, og i Overhalla fra 1884 til 1891. Han var ordfører i Kolvereid fra 1878 til 1884, og i overhalla ny fra 1889 til 1891. Han var stortingsrepresentant i fem perioder; dels for Nord-Trøndelag ("Nordre Trondhjems amt"), og dels for "byene Trondhjem og Levanger". Wexelsen ble regnet som grundtvigianer. I 1884 framsatte han sammen med Lars Oftedal og fire andre stortingsmenn et forslag som blant annet gikk ut på at lekfolk skulle få tale i kirkene. Forlaget ble vedtatt av stortinget, men ikke sanksjonert av departementet. Han var kirkeminister fra 1891 til 1893, og fra 1898 til 1903. I 1905 ble han biskop i Trondheim, som biskop foresto han kroningen av kong Haakon og dronning Maud i 1906. Wexelsen var også skoledirektør i Trondhjems stift fra 1896 til 1898, og og formann for fattiglovkommisjonen av 1896. Farafra. Den hvite ørken i Farafra. Farafra (arabisk: لفرافرة) er den minste oasen i Matruh-regionen i den nordvestlige delen av Egypt. Den ligger i Den libyske ørken, omtrent midtveis mellom oasene Dakhla og Bahariya. I Farafra ligger én landsby, med anslagsvis 5 000 innbyggere (2002), og den er for det meste bebodd av lokale beduiner. Deler av landsbyen har komplette kvarterer med tradisjonell arkitektur; enkel, glatt og jordfarget. I nærheten av Farafra finnes også de varme kildene ved "Bir Setta og "El-Mufid"-sjøen. Farafras hovedattraksjon er den "Hvite ørken" (kjent som "Sahara el Beyda", hvor ordet "sahara" betyr «ørken»). Egypts hvite ørken ligger 45 km nord for Farafra. Ørkenen har en hvit, fløteaktig farge og massive klippeformasjoner av kritt, dannet av sandstormene i området. Farafraørkenen er et populært sted for campingturer for mange skoler i Egypt. Carl Fredrik Seim. Carl Fredrik Seim (født 22. november 1973) er en norsk forretningsmann fra Bergen. Han ble kjent da han kjøpte det tradisjonsrike skipsverftet Mjellem & Karlsen Verft som 28-åring i juni 2002. Verftet ble få uker senere slått konkurs og over 300 ansatte mistet jobben. 5. juli 2003 blir Carl Fredrik Seim arrestert på Bergen lufthavn Flesland, og senere tiltalt for grovt økonomisk utroskap og bedrageri. Rettssaken mot ham i Bergen tingrett startet 28. februar 2007. 1. juni 2007 la aktor ned påstand om 7 år og seks måneders fengsel. Seim ble i tingretten dømt til fem og et halvt års ubetinget fengsel, og ble fradømt retten til å drive næringsvirksomhet på livstid. I 2009 ble han dømt til fire års fengsel i Gulating lagmannsrett, og fradømt retten til å drive næringsvirksomhet i 10 år. Anke til Høyesterett førte ikke frem og dommen ble rettskraftig januar 2010. Medtiltalte i saken var Tor Arne Uppstrøm og advokat Bertrand Vedeler. Ernst Bojesen. Ernst Bojesen (1849–1925) var en dansk redaktør og forlegger. Bojesen var direktør i "Nyt Nordisk forlag" inntil dette i 1903 ble slått sammen med Gyldendal. Fra 1903 til 1914 var han en av to direktører i Gyldendal. Som forlegger og redaktør utga han blant annet juleheftene "Børnenes juleroser" (1884–1930) og dets enklere halvsøster "Juletid" (1894–1944), og vittighetsbladet "Blæksprutten". Hammersmith Apollo. Hammersmith Apollo er et konsert- og teaterlokale i Hammersmith i London. Det ble åpnet i 1932, og var opprinnelig kjent som Gaumont Palace Hammersmith. I 1962 fikk det navnet Hammersmith Odeon, et navn mange fortsatt bruker enten fullt ut eller i form av kortversjonen "Hammy-O". Det het så en kort periode Labatt's Apollo etter at en sponsoravtale ble inngått med Labatt, og fikk til så navnet Hammersmith Apollo. I 2002 fikk det nok en gang nytt navn, Carling Apollo, på grunn av en sponsoravtale med Carling. I 2006 gikk man tilbake til navnet Hammersmith Apollo. Lokalet har 5039 seter og 3632 ståplasser. Det brukes både til konserter og andre forestillinger. Norske rekorder i svømming. Norske rekorder i svømming godkjennes offisielt fra Norges Svømmeforbund. Akademie der Bildenden Künste München. Akademie der Bildenden Künste München Akademie der Bildenden Künste München Akademie der Bildenden Künste München (Münchens akademi for bildende kunst) er et av de eldste og mest betydelige kunstakademier i Tyskland. Det går tilbake den såkalte «tegneskolen», som allerede ble kalt akademi ("Zeichnungs Schule respective Maler und Bildhauer academie"), og som ble grunnlagt av kurfyrst Maximilian III i 1770. I 1808 ble akademiet grunnlagt i dagens form av kong Maximilian I under navnet "Königliche Akademie der Bildenden Künste". Akademiets første direktør var Johann Peter von Langer, som tidligere hadde vært leder for Kunstakademie Düsseldorf. I 1824 ble han etterfulgt av Peter von Cornelius. I 1886 flyttet akademiet inn i dagens bygning, et palassaktig nybygg i tre fløyer oppført av Gottfried von Neureuther mellom 1876 og 1885 ved Seiersporten. Akademiet var både en utdannelsesinstitusjon og et kunstnersamfunn. Fra midten av 1800-tallet var akademiet et av de mest ansette i verden. Windows NT 4.0. Windows NT 4.0 er et operativsystem som ble lansert juli 1996 av Microsoft som en del av Windows NT-familien til Microsoft. Det var forøvrig ett av de første operativsystemene som benyttet seg av startlinjen. Informasjon. Windows NT 4.0 ble gitt ut i 1996 Windows NT 4.0 var en slags videreutvilking av Windows 95, og NT 4.0 kom også med kjente Start-linja, men disse versjonene ble laget mer for bedrifter. På Windows NT 4.0 Workstation var det muligheter for spill o.l. Men var egentlig laget for å bli brukt innen jobbsammeneheng. Serversystemene til Windows NT 4.0 skulle også gjøre alt sammen lettere for bedrifter. Dette systemet var utrolig mye lettere å sette opp enn de gamle serversystemene som Windows 3 versjonen hadde, slik at det også ble lettere å feilsøke systemene. Det finnes fortsatt flere bedrifter hvor man finner man gamle servere som er i fullt bruk og som fortsatt kjører Windows NT 4.0 serversystemene. Siden Windows NT 4.0 hadde den kjente startlinja ble det ganske kjent rundt omkring. Oppdateringspakker. Det ble gitt ut 4 oppdateringspakker (eller Service Pack) Windows NT 4.0 Disse pakkene var mulig å laste ned og få på CD. Her har du en tabell hvor det står når Microsoft slapp ut sine Service Pack oppdateringspakker til Windows NT 4.0 Nytrømoen. Nytrømoen er et idrettsanlegg på Tynset. Det inneholder klubbhus, fotballbane med naturgras, friidrettsanlegg, kunstgrasbane og skøytebane (vinter). Kunstgrasbane ble bygget i 2006 og hadde offisiell åpning 20. mai 2007. Anlegget eies av Tynset Idrettsforening. Wilhelm Bøckman. Peter Wilhelm Kreydahl Bøckman (født 6. august 1851 i Håland, død 23. mai 1926 i Oslo) var biskop i Hålogaland (1893–1909) og Nidaros (1909-1921). Bøckmann ble cand.theol. ved det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1873. Han hadde stillingen som bestyrer av "Volda lærarhøgskule" fra 1873 til 1877. Deretter gjorde han tjeneste som stiftskapellan i Bergens stift (1877), sokneprest i Skånevik (1879) og domprost i Tromsø (1890). I 1893 ble han biskop i Hålogaland, og fra 1909 til 1923 var han biskop i Nidaros – de to siste årene på overtid på Kirkedepartementets oppfordring. Han var yngre bror av stadsfysikus Marius Friman Bøckman. Paul Delvaux. Paul Delvaux (født 23. september 1897 i Anheit, i provinsen Liège, død 20. juli 1994 i Veurne) var en belgisk maler som var løst tilknyttet surrealismen. Biografisk. Delvaux ble født i den delen av Belgia som kalles Flandern som sønn av en sakfører. Han fikk en klassisk dannelse med musikktimer, gresk og latin. Han leste mye, fra Homer til Jules Verne. Dette satte spor allerede i hans tidligste tegninger, som hadde mytologiske motiver. Hans foreldre mislikte at han ville bli kunstner, så han gikk på kunstakademi i Brussel, men på linje for arkitekter. Like fullt holdt han seg med å male og holdt utstilling i 1925 med klassiske landskapsmalerier. I 1926 så han for første gang bilder av Giorgio de Chirico. Disse gjorde nok inntrykk, men satte foreløpig ikke spor i det han selv gjorde. Tidlig i 1930-årene fant han mere interesse i en samling kuriositeter i "Spitzner Museum". Der var blant annet noen skjeletter og Venus mot rød fløyelsbakgrunn og andre motiver som etterhvert dukket opp i bildene. Etterhvert i 1930-årene begynte han også å ta opp elementer fra René Magritte, både med valg av motiver og med å plassere hverdagslige figurer i uventede situasjoner eller uventede figurer i hverdagssituasjoner. Hans mest kjente bilder: «Hendene» (1941) og «Den sovende Venus» viser begge avkledde kvinner i absurde miljøer, og kan sies å være metafysiske malerier i de Chirico-stil. Han betraktet likevel ikke seg selv som surrealist i "den skolastiske betydning av ordet". Rombaut skriver også at «Delvaux alltid opprettholdt en særskilt kontakt med sin egen barndom, som er den underliggende motivasjonen for arbeidene og alltid dukker opp i dem. Denne «indre barndom» var det som førte ham til den poetiske dimensjonen i kunsten.» Andre av hans senere verker inneholder avkledde kvinner på vandring eller henslengt og i ferd med å gjøre underlige gester fulgt av skjeletter eller forstyrrede vitenskapsmenn. Ut over disse motivene, som han gjerne gjentok, finnes perspektivforvrengte landskaper og en serie med skjeletter som korsfester eller henretter hverandre på andre måter (1950-årene). Sent på 1950-tallet laget han en serie bilder der en liten pike står i natten og ser på jernbanetog. Tog var noe som fascinerte ham fra barndommen av. I 1959 laget han et sort veggmaleri i "Palais du Congrès" i Brussel, et av flere store utsmykningsarbeider han gjennomførte i sine senere år. Han ble direktør for det kongelige kunstakademiet i 1965, og fikk et museum (Paul Delvaux museet) åpnet før han døde i 1994. Ebenezer Cobb Morley. Ebenezer Cobb Morley (født 16. august 1831, død 20. november 1924) var en engelsk idrettsmann. Han regnes som mannen bak Football Association (FA) og fotballens moderne regelverk og organisering. Han ble født i Hull, men flyttet til Barnes i London i 1858. Han grunnla i 1862 Barnes Club, som ble en av grunnleggerklubbene i FA. Som fotballspiller debuterte han i 1863 i en kamp mot Richmond. I 1863 var han kaptein for en klubb i Mortlake. Han skrev det året til avisen "Bell's Life", og foreslo opprettelsen av et regulerende organ for fotballen. Dette førte til møtet på Freemason's Tavern hvor FA ble grunnlagt. Morley var FAs første sekretær fra 1863 til 1866, og dens andre president fra 1867 til 1874. Han skrev det første moderne regelsettet, "Laws of the Game", i sitt hjem i Barnes. Morley skåret selv i den første kampen spilt etter reglene, mellom et sammensatt London-lag og Sheffield FC den 31. mars 1866. Av profesjon var han advokat. Han var også en ivrig roer, og grunnla Barnes and Mortlake Regatta, som han var sekretær for 1862–1880. Han satt i Surreys grevskapsråd for Barnes fra 1903 til 1919, og var fredsdommer. Wilhelm von Lindenschmit den yngre. Wilhelm von Lindenschmit den yngre Wilhelm von Lindenschmit den yngre (født 20. juni 1829 i München, død 8. juni 1895 samme sted) var en tysk maler. Han var sønn av Wilhelm Lindenschmit den eldre og fikk sin første kunstundervisning av onkelen Ludwig Lindenschmit den eldre i Mainz. Fra 1844 studerte han ved kunstakademiet i München og øvet seg ved siden av i xylografi og litografi. Etter farens død studerte han ved Städelsches Institut i Frankfurt am Main og ved akademiet i Antwerpen. Senere flyttet han til Paris, der han malte flere kjente malerier, bl.a. "Die Gräfin von Rudolstadt und Alba" og "Ernte" (begge i Hamburger Kunsthalle). I 1853 kom han tilbake til Tyskland og bodde noen år i Frankfurt, hvor han bl.a. malte bildene "Gefangennahme Franz I. in der Schlacht bei Pavia", "Eine Episode aus der Geschichte des Lützowschen Freikorps" (1861), "Der Tod Franz von Sickingens" (1861) og "Reformatorenversammlung in Marburg" (1862). Alle finnes idag i Germanisches Nationalmuseum. Lindenschmit flyttet i 1863 til München, og malte der bl.a. bildene "Der Fischer und die Nixe" (Schackgalerie), "Jahreszeitenfriese" og "Currendschüler Martin Luther an der Thüre der Frau Ursula Cotta um Brod singend". I 1875 ble han professor ved akademiet i München. I 1883 og 1884 dekorerte han rådhussalen i Kaufbeuren med historiske og allegoriske veggmalerier. Han fullførte i 1886 et stort, figurrikt historiebilde, "Einzug Alarichs in Rom". Som kolorist utmerket Lindenschmit seg gjennom sin bruk av halvmørke. I flere av bildene er imidlertid bruken av bruntoner noe i overkant. I senere bilder er farvebruken rikere. Lindenschmit, Wilhelm von der Jüngere Lindenschmit, Wilhelm von der Jüngere Lindenschmit, Wilhelm von der Jüngere Ludwig von Löfftz. Ludwig von Löfftz (født 21. juni 1845 i Darmstadt, død 3. desember 1910 i München) var en tysk maler. Liv. Löfftz lærte seg først tapetseringshåndverket og arbeidet seks år i dette yrket. Han gikk så på kunstskolen i fødebyen, og deretter fra 1870 på kunstakademiet i Nürnberg og fra 1871 på kunstakademiet i München. En av hans viktigste lærere her var Wilhelm Diez. Allerede i 1873 deltok han på verdensutstillingen i Wien med genrebildet "Der Spaziergang". I 1874 ble han ansatt som hjelpelærer ved akademiet og ble senere utnevnt til professor. Da Diez gikk av som leder for malerklassen overtok Löfftz denne. Til hans elever hørte Georgios Jakobides og Theodor Kittelsen. Verk. Hans kunst var preget av renhet og korrekt tegning, og av mesterlig behandling av mørket. Lofftz, Ludwig von Lofftz, Ludwig von Lofftz, Ludwig von An (gud). An (sumerisk An, akkadisk Anu og Anum) var gudenes far i sumerisk mytologi, han var en tilbaketrukket guddom, uten noen aktiv kult. An var guden til byene Uruk og Der. An forbindes med flere gudinner/hustruer. Blant dem er jordgudinna Ki, og modergudinna Nammu som fødte himmelguden Enlil og visdomsguden Enki. Eyam. Eyam (uttales som «Eem») er en liten landsby i Derbyshire i England. Stedet er best kjent som «pestlandsbyen» som i august 1665 isolerte seg etter at pest hadde spredd seg fra London. Kirkegården har et saksisk kors fra 7. eller 8. århundre. Det stod tidligere ved en kjerrevei utenfor landsbyen, men etter pesten ble det flyttet til sitt nåværende plass. Det er vernet (Grade I), og registrert som et Scheduled Ancient Monument. Pesten. Pesten i London 1665 var en omfattende epidemi, som drepte opp mot en femtedel av Londons befolkning. Den spredde seg også utenfor byen, blant annet ved at smitten fulgte med en del av de som flyktet. Til Eyam kom pesten på annen måte, gjennom en infisert bunt med tekstiler som ble levert til skredderen George Vicars. Han døde før det hadde gått en uke. Flere dødsfall fulgte, og landsbyboerne henvendte seg til sin sogneprest William Mompesson og den puritanske forstanderen Thomas Stanley. De innførte flere tiltak for å begrense spredning av sykdommen, blant annet at familier skulle gravlegge sine egne døde, og at gudstjenester skulle flyttes fra sognekirken St. Laurence til Cucklett Delph slik at man kunne dele folk i flere grupper. Det mest drastiske tiltaket var å sette hele landsbyen i karantene for å hindre ytterligere spredning mot områder lenger nord. Pesten herjet i landsbyen i seksten måneder og drepte minst 260. Til slutt var bare 83 av de opprinnelig omkring 350 innbyggerne i live. Det ble etterpå observert at det så ut til å være tilfeldig hvem som overlevde. Mange av de som klarte seg hadde vært i kontakt med smittede, uten å selv få sykdommen. Elisabeth Hancock var en av dem; hun ble selv ikke syk selv om hun gravla sine seks barn og sin ektemann i løpet av en periode på åtte dager. Den uoffisielle graveren i Eyam overlevde også, selv om han hadde håndtert mange pestofres lik. Genetisk forskning. Forskning indikerer at innbyggere i Eyam kan ha en viss genetisk beskyttelse mot byllepest. En mutasjon i CCR5, kjent som «delta 32», ble funnet hos hele 14% av de direkte etterkommerne av overlevende fra pesten. Slike mutasjoner er ellers svært sjeldne. De andre stedene man har funnet et slikt nivå er i regioner i Europa som ble rammet hardt av pest, og hos amerikanere av europeisk opphav. Senere forskning ved Scripps Research Institute har ført til en hypotese om at delta 32-mutasjon ikke gav beskyttelse mot pesten, og at det er mer sannsynlig at den har oppstått i et slikt omfang som en reaksjon på en annen vanlig sykdom, som kopper. Fredrik Grønningsæter. Fredrik Grønningsæter (født 26. mai 1923 i Stranda på Sunnmøre) var biskop for Den norske kirkes bispedømme Sør-Hålogaland fra 1982 til 1992. Hans foreldre var "Fredrik" og "Katharina" (født "Ottesen") "Grønningsæter". En av hans oldefedre på morsiden var C.P.P.Essendrop, biskop i Hålogaland og Oslo. Grønningsæter ble cand.theol. ved Det teologiske menighetsfakultet, Oslo. i 1951. 21. oktober samme år ble han ordinert av biskop Johannes Smemo til tjeneste i Norges KFUM. Han har siden blant annet tjenestegjort som hjelpeprest ved Nidarosdomen (fra 1957), sokneprest i Gimsøy i Lofoten (fra 1962) og Oslo domkirke (fra 1972). Grønningsæter var formann i Den norske kirkes presteforening fra 1972 til 1976. Han ble utnevnt som biskop i Sør-Hålogaland i 1982, og gikk av som biskop i 1992. I 1983 ble han den første mottaker av Brobyggerprisen, en pris som deles ut av Norske kirkeakademier. Familie. Fredrik Grønningsæter er far til Arne Grønningsæter, leder i Oslo bispedømmeråd og i 2006 kandidat til vervet som leder av Kirkerådet i Den norske kirke. Georg Friedrich Grotefend. Georg Friedrich Grotefend (født 9. juni 1775, død 15. desember 1853) var en tysk epigrafist. Han ble født i Hann. Münden i Hannover. Hans viktigste arbeid gjorde han da han ble den første til å begynne å tyde gammelpersisk kileskrift i begynnelsen av 1800-tallet. Gammelpersisk. Gammelpersisk er et utdødd språk som ble snakket i Iran fra ca. 600 f.Kr. til ca. 300 f.Kr. Aryan var navnet som ble gitt til språket av Achaemenid-kongene. Gammelpersisk er ved siden av Avestisk det eldste iranske språket. Det er klassifisert i gruppa vestiranske språk, som er en undergruppe av indoiranske språk (som igjen er en undergruppe av indoeuropeiske språk. Martin Vráblík. Martin Vráblík (født 4. juli 1982) er en tsjekkisk alpinist. Han regnes som et av landets største alpintalenter, sammen med Ondřej Bank, Filip Trejbal og Kryštof Krýzl. Han er blitt tsjekkisk mester i storslalåm tre ganger. Hans fremste mesterskapsplassering er en 12. plass i kombinasjonsøvelsen under OL 2006 i Torino. Scheduled Monument. Et Scheduled Monument er i Storbritannia et vernet arkeologisk område, en historisk bygning eller et monument av nasjonal betydning. Ordningen er definert i "Ancient Monuments and Archaeological Areas Act 1979" og i England også av "National Heritage Act 1983". I England, Wales og Skottland kalles de gjerne Scheduled Ancient Monuments, mens de i Nord-Irland kalles Scheduled Historic Monuments. Ordningen administreres av English Heritage i England, Cadw i Wales og Historic Scotland i Skottland. Alle tre er regjeringsorganer, underlagt henholdsvis Department for Culture, Media and Sports, Welsh Assembly Government og Scottish Executive. I Nord-Irland er fornminnevern underlagt en annen lov og en annen ordning, og administreres av Environment and Heritage Service. Det benyttes en lang liste med kriterier for å avgjøre om et monument skal komme inn under verneordningen. Ordningen gir et svært sterkt vern, utover det man finner i det vanlige bygningsvernet. Kriteriene er felles for England og Wales, mens de i Skottland pr. 2007 er under revidering. Det er ikke mulig å anke et vernevedtak, og prosessen er derfor omstendelig. Dersom det finnes en direkte trussel mot et monument kan den allikevel påskyndes. Hovedtrekkene i prosessen er at den relevante organisasjonen samler inn informasjon og gir en innstilling til sin overordnede statsråd, som så fatter et vedtak. Vernede monumenter kan entes tas over av staten, eller eieren kan beholde det mot å ta på seg vedlikeholdsplikt. Det er egne vakter, Field Monument Wardens, som overvåker monumentene for å sikre mot at de blir skadet. Det er under loven også mulig å gi et større område et lavere grad av vern, som "Areas of Archaeological Importance" (AAI). Pr. 2004 hadde sentrum i fem byer (Canterbury, Chester, Exeter, Hereford og York) fått status som AAI. Den delen av loven gjelder kun i England og Wales, ikke i Skottland. Å skade et vernet monument er en forbrytelse som blir straffeforfulgt. Arbeider som skal utføres på eller ved monumentene må godkjennes med "Scheduled Monument Consent" på forhånd. Det gis sjelden tillatelser dersom det ikke er helt nødvendige arbeider. Det kan også være vanskelig å få innvilget byggetillatelser helt inntil grensen for det vernede området. Tidligere var det vanskelig å registrere en del funnsteder, som rituelle landskap, knakkeplasser og funnsteder under vann. Dette har det blitt arbeidet med, og tre maritime steder har blitt vernet. Enkelte monumenter som er vernet under denne ordningen er også vernet som "listed buildings", eller de ligger i en "Conservation Area". Det er også noen som er del av verdensarven. Gamle Fredrikstad stadion. Fredrikstad stadion var Fredrikstad Fotballklubbs hjemmebane. Anlegget ble innviet i 1914, og het opprinnelig "Fredrikstad Idræts- og Fotbaldplads". 15. mars 1973 ble Fredrikstad Idrettsforening FIF løst ut av Fredrikstad stadion med 550 000 kroner. Stadion bestod av en hovedtribune i sør-enden med kun sitteplasser, Klokkesvingen(ståtribune) i øst, Gressviktribunen(ståtribune) og klubbhuset vest for banen og en sitte- og ståtribune i nord. Den 5. november 2006 spilte FFK og Rosenborg 1-1 i den siste offisielle eliteseriekampen på gamle Fredrikstad Stadion. Øyvind Hoås fikk æren av å score det siste målet. 10 500 tilskuere var tilstede når FFK avsluttet 92års fotballhistorie på Holmen. På Gamle Fredrikstad Stadion ble det spilt inn totalt 20 pokaler. Elleve cup- og ni seriemesterskap. Den siste kampen noen sinne spilt på den erverdige banen ble spilt den 29. april 2011 i 6. divisjon mellom Bror av Fredrikstad og Borgar. Hjemmelaget vant kampen 2-1 og det aller, aller siste målet ble satt inn av Peter Stenstrøm. Rivingen av de gamle tribunene startet 12. juli 2011 og i oktober samme år var det ingen spor igjen av det som en gang var FFKs hjemmebane i 92 år. Se også. Fredrikstad stadion Fylkestingsvalg i Nordland. 2003. Nordland fylkeskommune innførte i 1999 parlamentarisk styringsmodell. Fylkesrådet som ble dannet etter valget i 2003 er en koalisjon mellom Ap og SV, opprinnelig med støtte fra Sp, senere med støtte fra Kystpartiet. Fylkesrådets leder er Odd Eriksen (Ap). Langkjøring. Langkjøring er en aerob treningsmetode i forbindelse med utvikling av fysisk utholdenhet. Det er vanlig å skille mellom vanlig langkjøring og hurtig langkjøring, en metode med kortere arbeidstid og høyere tempo. Treningsmetoden langkjøring kommer under «kontinuerlig arbeid», i motsetning til intervall «arbeid». Om metoden langkjøring. Langkjøring er som navnet tilsier en treningsmetode som krever en viss varighet, det kan være fra ca. 30 minutter til flere timer. Intensiteten på trening av langkjøring skal være forholdsvis lett, og pratetempo er anbefalt, det vil si et tempo hvor man fortsatt kan holde en samtale. Et slikt tempo tilsier en arbeidspuls på 55 % til 85 % av utøverens maksimale hjertefrekvens. Langkjøring kan utføres på sykkel, langrenn og som svømming, men forbindes oftest med løping. Underlaget bør være forholdsvis flatt og jevnt, og dersom terrenget blir for kupert bør gjerne farten reduseres i motbakker, siden det er gunstig å holde hjertefrekvensen forholdsvis stabil gjennom økten. Om metoden hurtig langkjøring. Hurtig langkjøring gjennomføres med markert høyere intensitet enn vanlig langkjøring, her vil arbeidsvarigheten kunne være fra 10 minutter til i overkant av en time. Intensiteten skal være høy, med en arbeidspuls på 85 % til 95 % av utøverens maksimale hjertefrekvens. Hurtig langkjøring kan utføres på sykkel, langrenn og som svømming, men forbindes oftest med løping. Underlaget bør være forholdsvis flatt og jevnt, og kupert terreng er lite egnet for hurtig langkjøring. Treningens mål. Målet med langkjøring er å øke kroppens aerobe kapasitet, det vil si evnen til å være i aktivitet over lengre tid med relativ høy intensitet. Denne typen trening vil over tid øke kroppens maksimale oksygenopptak, heve den anaerobe terskel, øke hjertets slagvolum, styrke hjertets slagkraft, redusere hvilepuls og effektivisere lungeventilasjon. Antall kapillarårer rundt muskelfibrene vil øke, kroppens muskelfibrer blir mer utholdende og mitokondriene øker i antall og størrelse. Kroppens evne til å forbrenne fett og karbohydrater blir også bedre. I tillegg blir personens motivasjon til ytterligere trening bedre, og viljen til å presse seg blir sterkere. Utføres bevegelsene riktig i treningen vil også bevegelsesteknikken blir bedre og mer effektiv. Den rolige formen for langkjøring er godt egnet til fettforbrenning, da lav intensitet over lengre tid vil stimulere kroppen til forbrenning av fett. Er målet for treningen fettforbrenning kan det være gunstig å gå, eller jogge i de tyngre delene av treningsøkten, for å holde intensiteten nede og dermed kunne holde på lenger. Varighet ved denne typen trening bør være minst 40 minutter og kan vare opptil flere timer. Kilder. Asbjørn Gjerset et.all. «Treningslære», 2006, Gyldendal Norsk Forlag AS Dhankuta distrikt. Dhankuta er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Dhankuta distrikt ligger i "Østregionen", "Kosi Sone". I vest og sør grenser det mot Udayapur, i vest mot nord mot Bhojpur, i nord mot Sankhuwasabha, i nordøst mot Terathum, i sørøst mot Panchthar, den østligste delen av sørgrensa går mot Morang, og den vestligste delen av sørgrensa går mot Sunsari. Dhankuta reknes til ås-distriktene. Hovedstad i distriktet er Dhankuta, som i 2005 var anslått til å ha 22 085 innbyggere. Distriktet har 35 distriktsutviklingskomiteer og 1 bykommune. Fra folketellinga i 1991 til 2001 gikk gruppa "andre religioner" opp fra 22,3% til 36,7%, "buddhisme" vokste med 7,7%, mens "hinduisme" sank fra 71,7% til 47,5%. Dette er et uttrykk for den nasjonale og politiske oppvåkninga blant kirat-folket limbu i distriktet, som dyrker sin egen gamle religion kiranti. Hans Leip. Hans Leip (pseudonym: Li-Shan Pe, født 22. september 1893 i Hamburg, død 6. juni 1983 i Fruthwilen, Thurgau, Sveits) var en tysk forfatter og dikter. Leip skrev i 1915 teksten til den senere svært populære sangen Lili Marleen. Komponisten Norbert Schultze satte melodi til diktet i 1938. Eksterne lenker. Leip, Hans Leip, Hans Leip, Hans Hexen. Hexen: Beyond Heretic, med logoen stavet HeXen, er et førstepersons action/eventyrspill utviklet av Raven Software, publisert av id Software, utviklerne av DOOM, og utgitt av GT Interactive den 30. oktober 1995. Det er en uoffisiell oppfølger til spillet Heretic, utviklet, publisert og utgitt av de samme som de i Hexen. Spillet kjører i Doom-grafikkmotoren Doom engine, en kraftig modifisert versjon, som tillot hopping og å kontrollere spilleren med musen, samt å se seg rundt i forskjellige dimensjoner (opp og ned), som før ikke var mulig i vanlig Doom, kun til sidene. Gameplay. Spillet handler om fortsettelsen på historien om de tre "Serpent Riders", tre monstre, kalt "D'Sparil", "Korax" og "Eidolon", som har invadert hver sin planet, Parthoris, Cronos og Thyrion. Heretic tok for seg hva som skjedde på Parthoris, under invasjonen av D'Sparil og hans hær, og Hexen følger opp på planeten Cronos med invasjonen av Korax og hans styrker. Spilleren kan kontrollere en av tre forskjellige klasser, en trollmann (Mage), en prest (Cleric) eller en kriger (Fighter). Hver klasse har sine forskjellige våpen, til forskjell fra forgjengere Heretic og Doom, hvor man kun styrte èn hovedperson som hadde sitt bestemte våpenarsenal. Krigeren baseres mest på nærkamp med slåsshansker, håndøkser, klubber og sverd, mens trollmannen benytter seg av avstandskjemping med forskjellige trylleformularer, og presten benytter seg av en lett blanding. Spillet mottok svært gode kritikker når det ble lansert, og det fikk i 1997 sin egen oppfølger, Hexen II, hvor den siste Serpent Rider, Eidolon, herjer på planeten Thyrion, i ordentlig 3D-grafikk, kjørt i Quake-motoren. Det er uvisst om det skal lanseres enda en oppfølger til Hexen-universet. Bundesverfassungsgericht. Bundesverfassungsgericht (BVerfG) er den føderale forfatningsdomstolen i Tyskland, opprettet 28. september 1951. Domstolen er ett av fem faste organer opprettet med hjemmel i den tyske forfatningen, kalt Grundgesetz. De øvrige faste forfatningsorganer er Tysklands president, Forbundsdagen, forbundsregjeringen og Forbundsrådet. Domstolen må ikke forveksles med Tysklands fem føderale høyesteretter for ikke-konstitusjonelle spørsmål. Disse er Bundesgerichtshof (også i Karlsruhe), Bundesverwaltungsgericht (Berlin), Bundessozialgericht (Kassel), Bundesfinanzhof (München) og Bundesarbeitsgericht (Kassel). Domstolens oppgaver. Forfatningsdomstolen har som oppgave å verne om Grundgesetz. Den behandler forfatningstvister og prøver lovers grunnlovsmessighet. Samtlige tyske statsorganer er forpliktet etter Grundgesetz. Kommer det til tvist om forfatningsrettslige spørsmål kan tvisten fremlegges for forfatningsdomstolen. Domstolens avgjørelse kan ikke ankes. Alle statsorganer er bundet av domstolens avgjørelse. Domstolens arbeid har også politisk virkning. Dette blir særlig tydelig når retten erklærer at en lov er i strid med forfatningen. Domstolen er imidlertid ikke et politisk organ. Dens målestokk er alene Grundgesetz. Politiske hensiktsmessighetsbetraktninger skal ikke få betydning for domstolens avgjørelse. Selv om domstolen også kontrollerer avgjørelser fra andre domstoler skjer det ikke som ledd i en instansordning, men som utøvelse av statsmakt. Ved forfatningsdomstolens behandling av andre domstolers avgjørelser finner det heller ikke sted en fullstendig prøving. Behandlingen skjer kun innenfor rammen av den aktuelle forfatningsbestemmelse. Forsåvidt er det ikke naturlig å kalle forfatningsdomstolen for Tysklands øverste domstol, da den har sin særlige oppgave. Presidentens plassering i rangordningen. Presidenten i forfatningsdomstolen er i rangordning nummer fem blant Tysklands ledere, etter Tysklands president, presidenten i Forbundsdagen, forbundskansleren og presidenten i Forbundsrådet. Organisering av domstolen. Forfatningsdomstolen består av seksten dommere. Halvparten av dommerne velges av et særlig utvalg i Forbundsdagen og den andre halvparten av Forbundsrådet, hver med to tredjedels flertall. Dommerne velges for 12 år av gangen og kan ikke gjenvelges. Domstolen fatter avgjørelser i avdeling kalt "Senat", eller et mindre utvalg, et såkalt "Kammer". Muntlige forhandlinger finner bare sted i senatene, ikke i kamrene. Domstolen blir satt med to senater, hver med åtte medlemmer. Visepresidenten er leder av Første Senat og presidenten av Andre Senat. Ansvaret for forfatningstvister og normkontroll er fordelt på begge senater. I alle andre spørsmål avgjør utelukkende Andresenatet. I begge senater (avdelinger) finnes det flere kamre med tre medlemmer. Kamrene avgjør fremfor alt om en sak skal tas opp til realitetsprøving. Ved et avslag er saken ferdig. Et kammer kan fatte avgjørelse i forfatningstvister i klare saker. I saker av grunnleggende karakter behandles saken av senatet. Domstolen avgjør saker i plenum når et senat vil avvike fra det andre senatets rettsoppfatning. Forfatningsdomstolen kan ikke instrueres av andre forfatnings- eller forvaltningsorganer som for eksempel et ministerium. Lokalisering. Domstolen har sete i Karlsruhe og dermed i trygg avstand til de øvrige forfatningsorganer i Berlin (og tidligere Bonn før Tysklands samling i 1990). Domstolen er som andre forfatningsorganer i Tyskland omgitt av et «fredet» område, der for eksempel demonstrasjoner kun kan forekomme i begrenset utstrekning. Den er beskyttet av Bundespolizei som er det føderale politiet. Periodikum. Periodika er publikasjoner som utgis med jevne eller uregelmessige mellomrom med samme tittel fra hefte/samling til hefte/samling. De enkelte hefter er påført nummer, utgivelsesdato eller begge deler. Utgivelsen tar ikke sikte på en avslutning. Periodika omfatter blant annet tidsskrifter, nyhetsbrev, aviser, ukeblader, årbøker og notat-/rapportserier og nettsider. Oslo Groove Company. Oslo Groove Company (etablert 1985) var et norsk storband startet av Jens Wendelboe, ledet av Wendelboe (i perioden 1985–1987), Lars Erik Gudim og administrert av Harald Devold. De ga ut tre plater, de to siste på eget selskap, Groove Records. Det første ble tildelt en Spellemannpris i 1990. Torkell Mauland. Torkell Mauland (født 3. januar 1848 i Time, død 31. mars 1923 i Asker) var lærer, lokalhistoriker, folkeminnesamler og statsstipendiat. Mauland var bondesønn og odelsgutt. Han valgte likevel lærerutdannelse som livsvei. Han gikk som 14-åring, nylig komfirmert, på lærerskole hos Velle Vellesen, og var deretter lærer i hjembygda i tre år. I denne tiden hadde han Arne Garborg som elev. Han gikk på Holt seminar 1867-69, og arbeidet siden som lærer i Høyland, i Stavanger og fra 1875–1891 som rektor ved den "flyttende amtsskolen i Ryfylke". Han var lærer ved Klæbu seminar et år, deretter lærer i Aure 1892-97 og deretter i Oslo. Han bosatte seg i 1912 i Asker, og sluttet som lærer for å arbeide med lokalhistorie. Han hadde fra 1914 statsstipend til dette arbeidet. Han arbeidet mye i Riksarkivet med materiale fra Rogaland, og utga i 1911 boka "Trolldom" om hekseprosesser i fylket. Han skrev også slektshistorie, blant annet om Garborgs slekt i "Syn og Segn" 1911. Etter hans død ble tre bind folkeminne fra Ryfylke utgitt av Norsk Folkeminnelag: "Folkeminne fraa Rogaland I-III" (1928–35). Mauland var vararepresentant til Stortinget for Venstre 1886-88. Han satt i styret for Det Norske Samlaget 1906-1916 og deltok aktivt som kirkesanger ved de nynorske gudstjenestene i Oslo 1903-1921. Adam Larsen Kwarasey. Adambathia (Adam) Larsen Kwarasey (født 12. desember 1987 i Oslo) er en norsk-ghanesisk fotballspiller som er målvakt for Strømsgodset. Han har tidligere spilt for Vålerenga. Larsen Kwarasay debuterte for Strømsgodset mot Lyn 6. mai 2007 fordi daværende førstemålvakt Espen Johnsen var skadet. Kampen endte 1-1. Larsen Kwarasey var reserve de første tre sesongene sine i Strømsgodset, men erobret fast plass i 2010-sesongen, en sesong han var med på å bli norgesmester for klubben. 12. juni 2008 debuterte han på Norges U21-landslag da han kom inn som innbytter i 4-1 seieren mot Island. 9. august 2011 var han i stallen for sin fars hjemland. Kampen var mot. Virginia Tech-massakren. Norris Hall. I dette bygget foregikk det meste av skytingen. Bildet er ikke tatt i sammenheng med Virginia Tech-massakren. Virginia Tech-massakren var en skyteepisode på skolen Virginia Polytechnic Institute and State University i Blacksburg i Virginia, USA mandag 16. april 2007. I alt 33 mennesker ble drept (inkludert gjerningsmannen) og totalt 61 mennesker ble såret, i det som til nå er den blodigste skyteepisoden i amerikansk sivil historie. Massakren. Chos første drap skjedde i studentboligene. Cho skal ha kranglet på gangen med Emily Hilscher (19), en kvinne Cho var besatt av, men ikke hadde noe forhold til. Krangelen skal ha resultert med at Cho drepte Hilscher. Naboen Ryan Clark hørte krangelen og kom ut, men ble selv skutt av Cho. Clark døde senere av skadene. Bilde fra Holden Hall tatt av en av studentene under massakren. Etter dette dro Cho tilbake til hybelen sin. Han postet så en pakke til NBC som inneholdt video, bilder og brev før han hentet mer ammunisjon og dro til Norris Hall. På Norris Hall gikk Cho fra rom til rom og drepte 25 elever og 5 lærere, før han tok sitt eget liv med et skudd mot hodet. Ifølge vitner så Cho helt normal og uberørt ut, verken sint eller lei seg. Han skal ha vært helt taus, og avfyrt skudd uten forvarsel. En elev hørte Cho si «Hallo, hvordan går det?» før han begynte å skyte. Våpnene. Under massakren var Cho utstyrt med en halvautomatisk 9mm Glock 19 i tillegg til en Walther P22 .22 kaliber med en stor mengde ammunisjon. Han var også utstyrt med kjettinger og hengelåser som han brukte til å sperre dører. Våpnene Cho brukte under massakren var innkjøpt et og et halvt år tidligere. USAs lover forbyr mentalt ustabile personer å gå til innkjøp av våpen. Ettersom det ble klart i en rettssal at Cho var mentalt ustabil og kunne være er fare for seg selv eller andre, skulle han teoretisk sett ikke fått lov å kjøpe våpnene, likevel kunne han få kjøpt et våpen i hvilken som helst våpenbutikk uten at selgeren brøt loven. Årsaken til at Cho kunne kjøpe våpen var at han ikke utrettet en «umiddelbar fare» og kunne ikke tvangsinnlegges. I slike tilfeller blir ikke myndighetene varslet, og våpenselgeren John Markell hadde dermed ingen mulighet til å vite at Cho ikke hadde tillatelse til å kjøpe våpen. Massakren har ført til debatter om Amerikas våpenlover. Debattene spriket over et bredt spektrum, fra dem som mente at Virginias lover var for strenge (dersom det var tillatt og mer vanlig å bære skjulte våpen, kunne kanskje angriperen vært stanset) til dem som mente at de trengte noen restriktive justeringer (grunnlovstillegget som gir amerikanere rett til å bevæpne seg dekker ikke utenlandske statsborgere, det må innføres obligatoriske varslingsmekanismer slik at sinnsforvirrede folk som rettsvesenet har kjent som farlige ikke kan skaffe seg våpen) til mer omfattende forbud mot våpenkjøp og -innehav. Motiv. Chos motiv er ukjent. Han skrev en lapp hvor han skrev at «rike ungdommer», «utsvevelser» og «bedragerske sjarlataner» var «årsaken til at han gjorde det». Cho sier også på filmklippene som ble sendt til NBC at han gjorde det fordi han måtte og at hans eneste alternativ ville vært å flykte fra problemene. Pakken han sendte til NBC mellom drapene inneholdt en DVD med 23 Quicktime videofiler, 43 stillbilder og et 1800 ord lang elektronisk tekstdokument. Innholdet og oppbygningen av videofilene tyder på at Cho har planlagt og filmet klippene over lengre tid, og at det derfor ikke var en spontan eller psykotisk handling. På videoklippene prater han direkte inn i kamera, nevner ingen spesifikke personer, men snakker generelt om religion og hat mot de rike og snobbete. Han sier også at det som skjedde «ikke trengte skje». Bildene viser Cho posere med håndvåpen, hammer og kniv, men ingen bilder som har tilknytning til de to første drapene (som ble utført før pakken ble sendt). Han fortalte også at han så på seg selv som en martyr som ofret seg for å inspirere generasjoner av mennesker, og sammenligner seg selv med Jesus Kristus. Til tross for disse utsagnene er det mye som ikke stemmer. Skolen var ingen skole for rike eller snobbete mennesker, men en offentlig skole betalt av staten hvor det gikk helt normale og gjennomsnittlige mennesker. Flere medelever fra det siste året hans har fortalt at de aldri har lagt merke til at Cho ble direkte mobbet, verken fysisk eller psykisk, men at han stort sett gikk for seg selv. Det finnes derimot vitner som hevder at han ble plaget på skolen tidligere. I en skoletime da læreren tvang han til å lese høyt, skal medelever ha ledd av han og bedt han «reise tilbake til Kina». Det er heller ingenting som tyder på at Cho hadde en dårlig oppvekst. Han kommer fra en familie med over gjennomsnittlig god økonomi, men familien har holdt en lav profil i media og det er derfor usikkert hvordan han levde. Potensielle «copycats». Professor Sandra Robinson er en av flere som trodde at det var en stor sjanse for at copycats kan dukke opp. Sandra Robinson tror heller ikke det er tilfeldig at drapene skjedde så nær datoen Columbine-massakren ble gjennomført (20. april). I dagene etter massakren truet/spøkte flere «copycats» med å starte en ny skolemassakre. Nesten alle skolene i Yuba City i California ble stengt etter at Jeffery Thomas Carney (28) sendte et trusselbrev til politiet, hvor han skrev at «Virginia Tech-massakren kommer til å se mild ut». Han meldte seg selv for politiet dagen etter. Flere har kritisert NBC for å offentliggjøre litt av videoen Cho hadde spilt inn, som fremstiller han som en martyr. Mange er redd for at filmen kan motivere og inspirere andre til å begå lignende kriminelle handlinger. 7. november 2007 drepte en finsk skoleelev 9 mennesker og skadet 12 ved en skolemassakre i Jokela i Finland, sterkt inspirert av Virginia Tech-episoden. Tirsdag 17. april. Sørgende pårørende møtes og tenner lys for de omkomne. Fylkesvei 562 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 562 i Nord-Trøndelag er en ringvei som går mellom Skei via Husby tilbake til Husby i Leka kommune. Veiens lengde er 26,9 km. Eksterne lenker. 562 Skarverennet. Skarverennet er et av verdens største skirenn (kalt «verdens største skifest») som arrangeres av Geilo Idrettslag. Rennet går i slutten av april og markerer slutten på skisesongen for mange av deltagerne. Løypa går langs Hallingskarvet fra Finse til Ustaoset (38 km) og ble arrangert første gang 1974. Det er tre drikkestasjoner underveis: Lengjedalsvatnet (kun fra Finse), Bjødnabu og Raggemyran. Alle deltagerne som starter fra Finse må ta toget for å delta, da det ikke går vei dit. For å kunne ta imot flere deltagere er det i senere år (siden 1996) blitt en alternativ rute fra Haugastøl til Ustaoset (24 km). Etter denne utvidelsen er kapasiteten på ca 12 000 deltagere. Deltagelsen deles i tre klasser: Tur, trim og konkurranse. Fylkesvei 482 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 482 i Nord-Trøndelag går mellom Seierstad og Fosnesvågen i Fosnes kommune. Veiens lengde er 12,6 km. Eksterne lenker. 482 Fylkesvei 483 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 483 i Nord-Trøndelag går mellom Faksdal og Dun i Fosnes kommune. Veiens lengde er 9,9 km. Eksterne lenker. 483 Sjøpattedyr. Sjøpattedyr er pattedyr som er tilpasset et liv i havet og som tilbringer store deler av tiden i dette elementet. Sjøpattedyrene er ikke en ensartet gruppe, men en gruppe som består av flere grupper med dyr, i prinsippet hvaler, seler og sjøkyr. Disse dyrene har imidlertid til felles at de er tidligere landpattedyr, som puster luft og har lunger og gjennom evolusjon og morfologi har blitt tilpasset et liv i havet. Nå finnes det også en rekke andre pattedyr som tilbringer storparten av livet i vann og derfor kan kalles marine pattedyr, men dyr som bever, nebbdyr og flodhest regnes altså ikke med blant sjøpattedyrene. Oksygentilførsel. Det som gjør sjøpattedyrene i stand til å være lenge under vann er deres store oksygenlager. Oksygengassen fraktes rundt i blodet bundet til hemoglobin (som finnes i de røde blodcellene). Sjøpattedyrene har stort blodvolum i forhold til pattedyr på land. Dessuten inneholder hver volumenhet blod mange røde blodceller. I tillegg til dette inneholder musklene mye myoglobin, som kan lagre oksygen. Sigbjørn Mostue. Sigbjørn Mostue (født 8. oktober 1969) er en norsk forfatter. Han er oppvokst på Kløfta, men holder nå til på Jessheim med samboer og to barn. Mostue er cand.philol med hovedfag idéhistorie. Han var tidligere ansatt som redaktør i De norske Bokklubbene, men er nå forfatter på heltid. I 2005 debuterte han med barneboka "Gravbøygen våkner". Boken er den første i en fantasy-trilogi for barn, med fellestittel "Alvetegnet". Filmrettighetene til hele trilogien ble i 2006 kjøpt opp av SF Norge, allerede før hele trilogien var ferdigskrevet. Senere fulgte "Nissedreperen" og "Krakens gap", som begge baseres på den første boka hvor leseren følger Eva og Espen sine oppdagelser på "Den andre siden". I 2009 kom den fjerde boka, "Mørkeboka", som også baseres på norsk folketro. Denne gangen er ikke personene fra de tre første bøkene noe særlig involvert. I 2005 vant Sigbjørn Mostue Arks barnebokpris for den første boka, "Gravbøygen våkner". I 2010 satte forfatteren i gang en ny fantasy-trilogi med boka" Den siste magiker". Handlingen foregår på barndomsstedet Kløfta og er preget av gamle personer og steder der. Hans Jacob Wille. Hans Jacob Wille (født 1756 i Telemark, død 1808), var sønn av sogneprest og prost Anders Amundsen Wille og Anne Marie Bloch. Han tok teologisk embedseksamen i 1779 og ble samme år personellkapellan hos faren. I 1786 ble Wille kapellan hos Hans Strøm. Der begynte han på en beskrivelse topografisk beskrivelse av hele Telemark, men det ble bare til "Beskrivelse over Sillejords Præstegjeld". Innledningen ble trykt i 1799. Beskrivelsen har spesielt gode opplysninger om den særpregede telemarkskulturen, både folketro og levevis. Han beskriver også bryllup, julefeiring, primstav, værmerker og overnaturlige vesener. Opprinnelig hadde han visstnok mere stoff om lokalhistorie, sagn og folketro, men dette ble tatt ut av manuskriptet av økonomiske grunner. I giftet Wille seg med Anne Dorothea Walther, og i 1788 ble han utnevnt til sogneprest i Grytten i Romsdal. Han hadde da vunnet ry som vitenskapsmann og var medlem av flere vitenskapelige selskaper. I 1791 ble han innvalgt i Det Kongelige Videnskabers Selskab i Trondheim, og året etter ble han sogneprest til Vår Frue kirke i Trondheim. I 1794 overtok Wille vervet som sekretær og bibliotekar i selskapet. Han var svært allsidig og befattet seg med de forskjelligste grener av vitenskap. Noen av hans utgivelser. "Udtog af den nordiske Mythologie eller Othins Gude-lære" "Samling af Minde-Taler i Det Kongelige Selskab over adskilige af dets afdøde Medlemmer" "3000 i Telemarken brugelige norske Ord og Talemaader" "Den chinesiske Nations Hærkomst, Ælde og Tiidsreigning" Kilder. "Det kongelige Norske Videnskabers Selskab. Skrifter 1993, nr. 1: Til opplysning, Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768 – 1993." Amstel Gold Race 2007. 2007-utgaven av Amstel Gold Race foregikk 22. april 2007. Dette er Nederlands eneste individuelle ProTour-ritt, Stefan Schumacher angrep før den siste klatringen, og ingen klarte å henge seg på. Davide Rebellin spurtet inn til dobbelt Gerolsteiner. Med andreplassen i rittet tok Rebellin over ledelsen i ProTouren. Slaget ved Alvøen. Slaget ved Alvøen var et sjøslag som ble utkjempet mellom en engelsk fregatt og en norsk styrke bestående av fire kanonjoller og en kanonsjalupp, 16. mai 1808. Slaget fant sted i Vatlestraumen ved Alvøen like sørvest for Bergen, og var en del av den såkalte Kanonbåtkrigen fra 1807 til 1814 under Napoleonskrigene. Den britiske fregatten HMS «Tartar» var på vei inn til Bergen for å uskadeliggjøre eller ta som prise et hollandsk kaperfartøy som hadde søkt inn til Bergen for reparasjon. Om kvelden den 15. mai løp det inn melding til Bergenhus om at en engelsk fregatt var i leden. Om natten/morgenen den 16. mai ble fem norske kanonfartøyer sendt ut for å møte fienden. Slaget varte i vel en time og endte med at fregatten flyktet nordover ut Hjeltefjorden. Engelskmennene mistet totalt tolv mann, og skipet fikk store materielle skader. Blant de falne var skipssjefen selv. De norske tapene skrev seg til fem mann, i tillegg til flere sårede. Trefningen fikk betydning da en så at små kanonbåter kunne bekjempe større fartøy innenskjærs langs norskekysten. Bakgrunn. Krigsårene 1807-1814 var harde tider for Norge. Dette var under Napoleonskrigene – Norge var i union med Danmark, og Danmark-Norge var havnet på «feil» side i konflikten, etter flåteranet i 1807). Engelskmennene blokkerte kysten, og prøvde å hindre fremmede skips tilgang til norske havner – og med det også de livsviktige tilførslene av korn. Diktet Terje Vigen, hvor handlingen er lagt til disse årene, beskriver godt forholdene for befolkningen. Uten tilgang på statlige midler og et ordentlig sjøforsvar, måtte lokale skipsbyggerier langs norskekysten snekre sammen de krigsfartøyene det var mulig å bygge ved hjelp av pengemidler samlet inn fra lokalbefolkningen. Disse krigsfartøyene var små, og var bygget på grunnlag av tegninger som opprinnelig var svenske. I hovedsak ble det bygget et stort antall kanonjoller. Ved kruttmøllene måtte man produsere hva man maktet med de råvarene som var tilgjengelige, og ved kanonstøperiene var det hektisk aktivitet med å lage kanoner til den vesle flåten av rofartøyer som sakte tok form på beddingene. I Bergen var det flere båtbyggerier. Ett av verftene som bygget kanonfartøyer i 1807 eksisterer den dag i dag, i ytre Sandviken, som Stiftelsen Sandviken Slipp. Her ble det bygget kanonjoller, kanonskonnerter og kanonsjalupper med midler som var samlet inn blant og av byens borgere. På grunn av at Norge hadde få skip, og helt manglet store fartøyer, ble en tvunget til å legge seg på en defensiv linje i krigen. De sjømilitære styrker søkte å hindre fiendtlige (engelske) skip i å ta for seg av norske handelsfartøyer. Kysthandelen var ekstremt viktig for at befolkningen ikke skulle sulte ihjel. Fisk kom nordfra, og ble ført sørover langs kysten på mindre båter – i tillegg kom korntilførslene fra Danmark, som var livsviktige for Norge. Den norske kystdefensjonen plasserte sine fartøyer på strategiske punkter langs kystlinjen hvor transporten foregikk. Fartøyene gikk ut med en gang det ble rapportert om fiendtlig aktivitet i distriktet de var ansvarlige for. Kaperfarten var legalisert av de dansk-norske myndighetene (som under unionen også styrte Norge). Kaperbrev gjorde det mulig for sivile å utstyre et skip med kanoner og lovlig angripe alle fiendtlige fartøyer langs kysten. 99 % av verdien av byttet de tok, tilfalt dem selv, mens 1 % gikk til staten. Norske kapere hadde begynt å vise seg utenfor kysten av Skottland, og handelsskip som passerte her krevde bedre beskyttelse fra den britiske marinen. Som et mottiltak sendte britene flere krigsskip mot norskekysten for å uskadeliggjøre kapere allerede før de krysset Nordsjøen. Opptakten til slaget den 16. mai. I april 1808 løp et hollandsk kaperfartøy ved navn «Gelderland», som var en fregatt, inn til Bergen havn for reparasjon. I tillegg lå flere andre kapere på havnen. Engelskmennene fikk nyss om at denne hollenderen hadde ankommet, og fregattene «Tartar», «Adriane» og korvetten «Cygnet» ble den 10. mai sendt til Norge fra basen Leith i Skottland. «Tartar» seilte ut med ordre om å vokte bevegelsene til «Gelderland». «Gelderland» gikk ut allerede den 7. mai for å eskortere en konvoi, det er i alle fall de opplysningene lokale fiskere gav til skipssjef George Edmund Byron Bettesworth på «Tartar» da denne ankom området vest for Stolmen den 15. mai 1808. I følge kilder førte fregatten «Tartar» hollandsk flagg i det den dukket opp utenfor kysten 15. mai, og gav derfor ikke grunn til særlig mistanke. Holland var ikke en fiendtlig nasjon i den pågående konflikten med England. Norske fiskere og loser seilte ut for å møte fregatten da den kom inn – det hollandske flagget kan ha lurt dem til å tro at det var «Gelderland» som returnerte. Det var viktig for losene å komme først til skipet: Den som først nådde fram, fikk losjobben. I det de satte foten på dekk, ble de tatt til fange og tvunget til å vise vei inn mot Bergen. «Tartar seilte» inn ved det som i dag er Marstein fyr (holmen Marsteinen). Sør på Sotra, ved Kleppe (Kleppholmen), stod det en klaffetelegraf, som var en del av telegraflinjen langs kysten. Da fregatten ble observert i leden, rodde signalstasjonens leder og assistent ut til fregatten: Stasjonssjefen hadde også med seg signalboken. Straks de kom om bord på fregatten ble de tatt til fange, og dermed var en viktig del av Bergens forsvar uskadeliggjort, nemlig den optiske telegrafstasjonen ved Kleppe. Ved at signalstasjonen ikke lenger var operativ, ble kjeden av signalstasjoner inn til Bergen brutt. Da fregatten i tillegg førte hollandsk flagg, er det grunn til å tro at en ikke mistenkte at fregatten utgjorde en trussel. De norske ombordkomne ble etter hvert satt som fanger under dekk på «Tartar», og kun en eller to loser var på dekk for å lede fregatten innover mot Bergen. Ved Bjorøyhamn la fregatten seg for anker om kvelden den 15. mai. Her ble den observert fra land av befolkningen på Alvøen. Fra fregatten ble det sendt ut fire lettbåter, barkasser, for å rekognosere i leden innover mot Bergen, finne ut hvilke fartøyer som eventuelt lå på havnen, og sist, men ikke minst: «Bring out the shipping», håpet var at skip fra Bergen havn skulle seile ut og dermed støte på «Tartar» på sin vei. Slaget. «Tartar» og de fem kanonbåtene ved innseilingen til Alvøen. Lyderhorn i bakgrunnen til høyre. Merk kulene som slår ned i vannet bak de norske fartøyene (som forøvrig fører dansk flagg, da Norge fremdeles var i union). Hele 15. og morgenen 16. mai 1808 var det tåke og vindstille. Dette førte til at «Tartar» ikke ble observert fra land flere steder, men førte også til at man ombord i fregatten ikke kunne se stort – navigering i ukjent farvann kan være vanskelig, og skipssjefen Bettesworth bestemte derfor å sende ut armerte lettbåter for rekognosering. Bielke skriver at én av disse båtene tok til fange fire menn som var ute på patrulje ved Kvarven. Disse ble tatt med tilbake til fregatten, og kan ha blitt utnyttet som kjentfolk og los av besetningen. Siden det var nesten vindstille, var «Tartar» avhengig av å bli slept av egne båter for å i det hele tatt komme frem (buksering). Etter rekognoseringen vendte Bettesworth og to av de andre lettbåtene tilbake til «Tartar». Den siste lettbåten, med 2. løytnanten ombord, ble liggende ved Kvarven for å holde vakt. Kaptein Bettesworth satte så i gang sitt fremstøt mot Bergen. Strømforholdene, den labre vinden og det ukjente farvannet må ha gjort dette vanskelig. Om kvelden den 15. mai ble «Tartar» praiet og stoppet litt sønnenfor Alvøen, der fregatten lå til ankers ved Bjorøyhamn, av utsendinger fra den hollandske generalkonsul Hendrich J. Fasmer, som også bestyrte Alvøen kruttmølle. Han var naturlig nok interessert da han fikk øye på et tilsynelatende hollandsk skip i leden. Noen hevder han praiet fregatten og ble tatt til fange ombord, og senere løslatt – andre kilder nevner ikke dette i det hele tatt, og hans egen rapport fra 18. mai nevner ikke dette med ett ord. Da den første utsendte delegasjon ikke kom tilbake, sendte en fra Alvøen en større styrke. Da heller ikke disse kom tilbake, slo Fasmer alarm: Fra Alvøen fikk man etter litt sendt bud til Bergenhus om at en engelsk fregatt var på vei mot Bergen. Hundre mann fra festningen ble sendt for å forsvare kruttverket ved Alvøen, og etter hvert ble de fem fartøyene i roflotiljen som var stasjonert i Bergen og som var kampklare, sendt mot fregatten sent på natten den 16. mai – klokken var da 0230. Ved Kvarven, like vest av Bergen, støtte flotiljen på barkassen som holdt vakt. Denne barkassen var, som nevnt, under kommando av «Tartar»s 2. løytnant, således skipets nestkommanderende. Bielke beordret ild, og to skudd ble avfyrt mot barkassen. Bielke forsøkte deretter å innhente barkassen, men fienden rodde bedre, og stakk av nordover, mot Hjeltefjorden. Den Bergenske roflotilje rodde derimot sørover, mot Alvøen og fregatten. Kanonbåtflotiljen observerte «Tartar» mens den ennå lå mellom Brattholmen og Bjorøy, like sørvest for Alvøen: «Tartar» ble forsøkt seilt og buksert oppover mot Bergen. Tidevannsberegninger viser at det på denne tiden, rundt klokken seks om morgenen, var flo. Strømmen har altså gått innover mot Bergen, og «Tartar» har hatt strømmen med seg. De fem fartøyene i flotiljen var fire kanonjoller og en kanonsjalupp, under ledelse av premierløytnant Christian August Bielke. En tegning av en kanonsjalupp. Det skal dog bemerkes at de bergenske kanonsjaluppene ikke var helt lik denne, men bygget etter egne tegninger som kun fantes i Bergen. Bildet sier likevel noe om størrelsen og trengselen på båtene. En hadde kanskje ikke trodd at de små norske fartøyene kunne utrette stort mot en britisk fregatt, men de små båtene hadde store kanoner for sin størrelse. Samtidig var de små kanonbåtene vanskelige å treffe. Presisjonsskyting var ikke vanlig. Kamp til sjøs bestod fortrinnsvis i å skyte så mange salver som mulig i håp om å treffe i alle fall én av gangene. I tillegg var farvannet trangt, og engelskmennene ukjente. Dette gav de norske fartøyene en stor fordel. Som om ikke dette var nok, hadde de norske fartøyene enda en stor fordel i og med at de var så små. Kanonmunningene kom lavt over vannflaten, og hvis kulebanen var flat nok, ville kulen rikosjettere bortover vannflaten, omtrent som når man kaster steinsmutt. Dette førte til at kulen opprettholdt mye av sin kraft og kunne gi treff i området ved fiendens vannlinje, med store og ofte alvorlige lekkasjer som følge. I det kapteinen falt, overtok tredjeløytnanten, Herbert Caiger, kommandoen på «Tartar». Han forsøkte å få vendt bredsiden mot de norske fartøyene, i det fregatten i begynnelsen av slaget lå med baugen mot fartøyene. Siden en fregatt har kanonene langs bredsiden, var dette en svært uheldig posisjon. Etter hvert fikk han vendt skipet, men den kraftige ilden fra de små fartøyene og skadene skipet fikk, må ha gjort det vanskelig og uoversiktlig for løytnanten. Det er spekulert i og hevdet at fregatten strøk flagget – et tegn på overgivelse – men faktum er at det på denne tiden begynte å blåse, fregatten med det fikk vind i seilene og kunne stikke av. Tartar seilte ut mot Hjeltefjorden på østsiden av Litle-Sotra. Bielke seilte altså etter fregatten, og la seg til ved utløpet mot Hjeltefjorden, muligens omtrent der hvor Sotrabroen er i dag. Han skjøt mot «Tartar» en siste gang, og ilden ble besvart. Bielke rodde deretter tilbake mot Bergen, i det han ikke kunne nå igjen fregatten enda en gang. Etter slaget - konsekvenser og reaksjoner. Bielke fortøyde sin flotilje klokken 1330 på Vågen, 11 timer etter at han la ut. Generalløytnant Hesselberg, øverstkommanderende for forsvaret i Bergen og omegn, uttalte at han var svært tilfreds med Bielkes lederskap og resultater. En av de flere sårede etter trefningen døde dagen etter på sykehus, så antallet drepte på norsk side ble totalt fem. Et minnesmerke står i dag ved Korskirken i Bergen. På britisk side mistet en 12 mann. Dette inkluderte skipssjefen Post Captain Bettesworth, flere midshipmen og matroser. En midshipman i den britiske marinen, i alle fall på skip på størrelse med en fregatt, ledet ofte en kanon eller kanonavdeling. Tap av én mann ville derfor forvanske kommandoen over kanonene og dermed ildgivningen. Kanonkulene fra slaget, plukket opp der de lå langs sjøkanten like utenfor Alvøen. Tilbake i Alvøen lå flere kanonkuler på strendene og bergene som vitnet om slaget – og kan den dag i dag kan beskues på Alvøen hovedgård. Etter å ha blitt beskutt siste gang ved Hjeltefjorden, la «Tartar» bi et sted like ved Vindenes på Sotra. Her slapp man fri en del av de fangede nordmenn. De kom seg senere til Bergen, og gav opplysninger som Bielke tok med i en rapport den 24. mai. Et eller annet sted må de også ha truffet på barkassen med skipets andreløytnant ombord, den barkassen som stakk nordover da Bielke rodde ut fra Bergen. «Tartar» selv gikk ut Ulvsundet - dette er et svært smalt sund like mellom Rongøyna og Blomøyna i Øygarden. Grunnen til at «Tartar» gikk ut her, var at en av de fangede fiskerne ombord på Tartar var lokalkjent, og måtte overta for de norske losene, da de kun hadde lospapirer fra Stolmen (hvor de kom fra) til Bergen. Ulvsundet er trangt, men forholdsvis dypt (12-16 meter)Dokumentene fra den fra før nevnte rettssaken og avhørene av de involverte bekrefter at «Tartar» valgte denne ruten. Etter å ha loset fregatten utenfor de ytterste skjærene, fikk de norske fangene lov til å gå fra borde, og rodde inn til Sotra. De fangede nordmenn ble alle stilt for retten for landsforræderi. De hadde loset et fiendtlig fartøy, og således hjulpet fienden. Tilbake i havn, Leith i Skottland, skrev tredjekommanderende, 2nd Lieutenant Herbert Caiger, som overtok kommandoen da kapteinen falt, en rapport om slaget. Craiger skrev blant annet fra slagets begynnelse: «(...)a heavy and well directed cannonading on us, which cut our rigging, hulled us in several places, and killed the Captain who was in the act of firing a gun.» Hvorvidt Bielke hadde lest dette, vites ikke. Etterspill. a> Bergen er utformet som en bauta med fem kanoner med kuler rundt. En visste det ikke like etter slaget, men «Tartar» hadde vært i en så vanskelig situasjon at skipets nestkommanderende, som tok kommandoen da sjefen falt, vurderte å overgi seg. Enkelte kilder hevder også at flagget ble strøket (et tegn på overgivelse), men at fregatten flyktet like etter uten å la nordmennene borde skipet, da en gunstig vind blåste opp og gav fregatten mulighet til å flykte. Det siste er i alle fall riktig, og Bielke hadde nok dekning for sin påstand: «Hvis ikke den for oss usalige vinden hadde kommet, tør jeg nesten påstå, at fregatten nu hadde vært våres.» Moralen steg betraktelig etter at de norske mannskapene på de tilsynelatende underlegne fartøyene hadde klart å drive vekk den store, engelske fregatten. Dette førte til økt giverglede og moral på norsk side. Så selv om man ikke fikk en fregatt servert på sølvfat, fikk man flere sølvpenger til bygging av nye fartøyer. Dessuten ble HMS «Tartar» det siste britiske krigsskipet som prøvde å ta seg helt inn til Bergen. Således var det en svært viktig seier, siden den demonstrerte at forsvaret rundt Bergen holdt stand også mot større skip. I tillegg viste dette britene at de norske rofartøyer var overlegne på hjemmebane, i den indre led, hvor manøvreringsegenskaper var viktig, og større skip var lite annet enn store, langsomme skyteskiver. Kampen varte totalt 57 minutter, og i følge Bielke skjøt hvert fartøy rundt 16-17 skudd. Dette betyr at det ble avfyrt ett skudd hvert tredje minutt fra hvert av fartøyene. Dette må sies å være en bra skuddtakt, de små fartøyene tatt i betraktning. På kanonjollene måtte kanonmannskapet stå på et dekk utenfor ripen når de skulle lade og viske ut kanonløpet. Ladetiden er i tillegg imponerende tatt i betraktning at Bielke kun hadde hatt 2-3 uker til å trene hele flotiljen. Pengene som ble samlet inn fra private, var tilstrekkelig til å bygge tre nye kanonjoller. Med dette fikk man nok til å opprettholde en styrke i Bergen og samtidig la en del fartøyer gå i konvoitjeneste langs kysten for å beskytte handelen. Hva «Tartar» angår, seilte skipet tilbake til England og ble der reparert. Skipet deltok i flere aksjoner langs norskekysten etter dette, da med ny skipssjef: Joseph Baker. «Tartar» grunnstøtte og sank i Østersjøen 18. august 1811. Slaget ved Alvøen var ikke noe stort slag, men hadde dog stor betydning for britenes operasjoner langs norskekysten under krigen videre fra 1808-1814. I stedet for å trenge inn i indre led, holdt de seg stort sett litt på avstand. Det kom likefullt til flere større trefninger senere i krigen, så som for eksempel Slaget ved Lyngør. Dette var langt mer dramatiske hendelser enn den ved Alvøen, men ikke noen hendelse som fikk så stor operativ og strategisk betydning for krigføringstaktikken for både briter og nordmenn. Minner og markeringer. Et minnesmerke ble satt opp ved Korskirken i Bergen, og de døde ble begravet fra samme kirke. De senere år har det vært tradisjon for Sjøforsvaret i Bergen å arrangere en kransenedleggelse på minnestøtten hvert år på 17. mai. Løytnant Bielke fikk en gate oppkalt etter seg i Bergen, og det samme fikk «Tartar» – henholdsvis Løitnant Bjelkes Gate og Tartargaten. 200-årsjubileum. a> for mer informasjon om båttypen. 200-årsjubileet for slaget ble markert i Alvøen i mai 2008. En utstilling om kanonbåtkrigen 1807-1814 generelt og slaget ved Alvøen spesielt ble åpnet, og var åpen hver søndag i mai, samt for skoleklasser i ukedagene. Øster Riisøer 3 avfyrer et skudd. Den 16. mai 2008 ble selve slaget markert spesielt, med rundt 500 personer tilstede som tilskuere. Et skuespill skrevet spesielt for anledningen var satt opp, hvor rundt 40 skuespillere, amatører så vel som profesjonelle, deltok. Skuespillet, om enn med en del kunstneriske friheter, tok for seg hendelsene i Alvøen den aktuelle dagen for 200 år siden, og gav samtidig et innblikk i dagliglivet i Alvøen slik det kan ha fortonet seg. Vestlandske Teatersenter stod for regien og manuset til skuespillet. HMS «Tartar» («Loyal») og «Den gode Hensigt» («Øster Riisøer 3») i heftig kamp utenfor Alvøen, 200 år og 12 timer etter at slaget stod i 1808. I skuespillet inngikk også en rekonstruksjon av slaget – «Øster Riisøer 3», en replika av en kanonjolle, var blant de mest autentiske deltagerne. Galeasen «Loyal» gikk inn i rollen som «Tartar», mens en del mindre båter, blant annet «Enigheten», var med i rollen som de andre fartøyene i den Bergenske Roflotilje. Det ble skutt med løskrutt, med saluttkanoner, men også med «Øster Riisøer 3»s 3,5-tonn tunge 24-punds kanon. Deltager var også Forsvarets Musikkorps Vestlandet, som stod for blant annet marsjer, men også urfremførelsen av musikken til «Hvad tenker du britiske røver», et dikt skrevet i 1808. Marine pattedyr. Marine pattedyr er pattedyr som er tilpasset et liv i vann og som tilbringer store deler av tiden i dette elementet, men som regel ikke hele tiden. Dette er ikke en ensartet gruppe, men en uensartet gruppe dyr som består av flere grupper, i prinsippet hvaler, seler og sjøkyr (såkalte sjøpattedyr) og dyr som bever, nebbdyr og flodhest med flere. Disse dyrene har imidlertid til felles at de gjennom evolusjon og morfologi har blitt tilpasset et liv i vann. Landpattedyr. Landpattedyr er pattedyr som er tilpasset et terrestrisk liv og derfor tilbringer størsteparten av tiden utenfor vann, i motsetning til marine pattedyr som enten tilbringer store deler eller hele livet (hvaler) i vann. Landpattedyrene er den største gruppen med pattedyr, men en uensartet gruppe. Atle Hellesø. Atle Hellesø (født 20. juni 1948) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte fra 1968 til 1979. Han spilte syv sesonger for Brann og tre for Ham-Kam. Hellesø blir av mange sett på som en av de beste Brann–spillerne noensinne. Han var den desidert viktigste spilleren for Brann i 1970-årene. Med Brann bidro «Geiten» som han ble kalt, til cupgull i 1976 og hjalp Brann til gode tabell plasseringer utover 70-tallet. Han spilte totalt 149 kamper og scoret 12 mål for Brann og 44 kamper og 4 mål for Ham-Kam. Han trente også Laksevåg en periode på begynnelsen av 90 tallet. EM i fotball 2012. EM i fotball 2012 var det 14. EM i fotball for nasjonale fotballag avholdt i regi av UEFA. Turneringen ble arrangert av Polen og Ukraina fra 8. juni til 1. juli. Det var første gang at noen av disse nasjonene arrangerte turneringen, som for siste gang hadde bare 16 lag med. Den regjerende mesteren ble mester, etter å ha slått 4–0 i finalen. Kvalifiseringen ble gjennomført av 51 nasjoner fra august 2010 til november 2011. Vinneren av turneringen, Spania, får automatisk deltakelse til Confederations Cup 2013, som blir arrangert i Brasil. Europamesterskapet ble spilt på åtte arenaer, fire i hvert vertsland, hvorav fem av disse ble bygd i forkant av turneringen. I tillegg til arenaer, investerte vertslandene tungt i bedre infrastruktur, som jernbane og veier, etter anmodninger fra UEFA. Verken Polen eller Ukraina, de to vertslandene, gikk videre fra gruppespillet. Dermed ble EM 2012 det andre EM så langt (etter EM i fotball 2008 arrangert i Østerrike og Sveits) hvor ingen av vertslandene kom videre fra den første runden, så vel som den tredje store fotballturneringen på rad hvor dette skjedde (etter EM 2008 og VM i fotball 2010 arrangert i Sør-Afrika). På samme måte ble Spania historiske ved å vinne de tre nevnte turneringene: Ingen lag før dem hadde vunnet tre store turneringer på rad, eller to EM på rad. Bud. Polen og Ukraina ble tildelt mesterskapet 18. april 2007 i konkurranse med Kroatia/Ungarn og Italia etter at de øvrige kandidatene Hellas og Tyrkia ble eliminert som kandidater 8. november 2005. Imidlertid hadde Polen og Ukraina problemer med progresjonen på prosjektet, med svært forsinket bygging. UEFA ble derfor bekymret og la frem en rekke krav, og overstyringer i september 2008. Kvalifisering. Vertsland i lilla, regjerende mester i lyseblått, øvrige kvalifiserte land i blått Kvalifiseringen til EM i fotball 2012 begynte 3. og 4. september 2010. Vertslandene Polen og Ukraina var automatisk kvalifisert. For de resterende 14 plassene ble det delt opp ni kvalifiseringsgrupper: Det var seks grupper à seks lag, tre grupper à fem lag. Seedingen ble klar 19. november 2009, og gruppene ble trukket 7. februar 2010. De ni gruppevinnerne og de beste toeren gikk rett til sluttspill, mens de åtte siste toerne gikk til omspill om de fire siste plassene. Seeding. Dagen etter de siste play-off-kampene var ferdigspilt, ble seedingen klar. På samme måte som for 2004- og 2008-mesterskapene skulle de 16 lagene deles inn i fire seedingsgrupper fordelt etter UEFA-koeffisienten, hvor alle de fire gruppene i turneringen bestod av et lag fra hver seedingsgruppe. UEFA-koeffisienten var bestemt etter følgende kriterier: 40 % hvordan man gjorde det i denne kvalifiseringen, 40 % av hvordan man gjorde det i kvalifiseringen til forrige VM og selve mesterskapet, og 20 % hvordan man gjorde det i kvalifiseringen til forrige EM og selve mesterskapet. Som vertsland ble Polen og Ukraina automatisk plassert i seedingsgruppe 1, det samme ble regjerende mester Spania (som forøvrig hadde den høyeste koeffisienten etter to kvalifiseringer på rad uten poengtap, samt vinner av forrige VM). Nederland (sølv i VM 2010) og Tyskland (bronse i VM 2010) fulgte på de neste plassene. Fotball-stormakten Frankrike havnet i den siste seedingsgruppen ettersom de havnet på sisteplass i sin gruppe både i forrige VM og forrige EM noe som påvirket koeffisienten i sterk negativ retning. Gruppene ble trukket 2. desember 2011. Det var forhåndsbestemt at Polen skulle spille i gruppe A og Ukraina i gruppe D. Arenaer. Note: Tallene for tilskuerkapasitet er de som gjelder for kampene under Fotball-EM 2012 og er ikke nødvendigvis samme som den totale kapasitet som stadionene kan klare å ta. Dommere. Det ble også utnevnt fire assistentdommere som kun skulle fungere som fjerdedommere. Gruppespill. Ingen av kampene i gruppespillet endte målløse, og kun fem endte uavgjort. Irland og Sverige var utslått allerede etter kun to spilte kamper, men svenskene slo tilbake i sin siste kamp mot Frankrike og sikret seg en seier og null i målforskjell. Også begge arrangørlandene forsvant ut i gruppespillet, det samme gjorde Nederland (med sølv i VM to år tidligere) etter tre strake tap. Det ble også sett på som overraskende at Russland ikke kom videre fra sin gruppe etter deres imponerende første kamp mot Tsjekkia. Bortsett fra dette gikk forhåndsfavorittene eller de høyest rangerte lagene oppskriftsmessig videre. Gruppe A. Polen begynte mesterskapet friskt mot Hellas, men mesterskapet totalt sett ble en skuffelse for polakkene ettersom de ikke vant noen kamper, og kom sist i gruppa. Ettersom Polen kun var førsterangert grunnet sin rolle som vertsland var Russland på forhånd den store favoritten i Gruppe A. Etter en imponerende første kamp mot Tsjekkia, gikk det imidlertid nedover for russerne: I den siste kampen tapte de mot Hellas, som dermed kom videre på bekostning av Russland - på tross av russernes bedre målforskjell - pga regelen om innbyrdes oppgjør. For Tsjekkia derimot gikk utviklingen motsatt vei av russerne, de vant sine to påfølgende kamper, og endte på topp i gruppa. På forhånd var gruppa ansett som litt «kjedelig» siden det ikke var noen internasjonale topplag med i gruppa, men da kampene først kom i gang utviklet det seg til kamper med både spenning, tempo og innsatsvilje. Likevel hadde mangelen på topplag en klar effekt - i ettertid pekte mange på at samtlige av lagene som var med var veldig ustabile: Polen dominerte førsteomgang mot Hellas, for så å kunne nesten tape den samme kampen i andre omgang. Hellas spilte tre dårlige omganger i løpet av de to første kampene - hvor de kun fikk med seg ett poeng, men kom seg likevel videre med en heldig seier mot Russland i siste kamp. Russerne startet forrykelig, men kvaliteten sank i løpet av mesterskapet, mens Tsjekkia startet forferdelig mot russerne, men vant sine siste to kamper. Gruppe B. På forhånd ble gruppe B regnet som «dødens gruppe». Her fant man Nederland og Tyskland med sølv og bronse fra forrige VM, samt med fokus på forrige EM; Sølvvinner Tyskland, og gruppevinnerne Nederland og Portugal. Dette var tredje EM på rad Nederland kom i gruppen med dette kallenavnet, men denne gangen gikk det heller dårlig for dem: Tre strake tap kom etter noe ineffektivt angrepsspill og rufsete forsvarsspill, dog i alle kampene kun med ettmålstap. Sluttspill. a> setter den avgjørende straffen i kvartfinalekampen mellom og Etter gruppespillet ble spesielt gruppe A, men også gruppe D ansett som de svakeste, mens gruppe B og C ble sett på som sterkere. Dette viste seg i kvartfinalene i praksis ved at alle lagene fra gruppe A og D ble slått ut av lag fra gruppe B og C, etter dominerende (mål og målsjanser) og/eller kontrollerende (ballinnhav) spill av vinnerlagene. Det måtte dog til straffespark for å avgjøre en vinner mellom Italia og England, mesterskapets første målløse kamp. Semifinalene ble mer jevne: Spania slo ut Portugal på straffespark etter en kamp med mye tempo, mens Italia slo Tyskland 2-1 i en kamp hvor tyskerne hadde ballen mer enn Italia, men hvor begge lag hadde mye sjanser. Finalen ble dermed mellom Spania og Italia som også hadde møtt hverandre i gruppespillet. I denne kampen dominerte Spania fra start til slutt og vant til slutt 4-0, etter å ha ledet 2-0 til pause. I annen omgang gjorde Italia tre kjappe bytter og kom på offensiven i en periode, men deretter kontrollerte spanjolene spillet resten av kampen ettersom Italia måtte spille med 10 mann etter en skade på Thiago Motta, og scoret ytterligere to mål på slutten av kampen. Spania ble dermed historiske som første lag som vant EM to ganger på rad, og medregnet VM2010, tre store mesterskap på rad. Rollespill.net. Rollespill.net er en dedikert norsk nettside og diskusjonsforum for rollespill. Nettsiden ble lansert i desember 2003 og styres av en egen prosjektgruppe i samråd med brukerne. Historie. Nettsiden vokste ut fra miljøet på diskusjonsgruppen no.fritid.spill.rollespill (NFSR). Flere brukere der ønsket å opprette en ny nettside for rollespill etter at informasjonssiden rollespill.org ble tatt ned. Det var et ønske om en mindre statisk side som samlet rollespillmiljøet, samt tok i bruk den mer moderne forum-teknologien fremfor det aldrende brukergrensesnittet til diskusjonsgruppene på Usenet. Jørgen Kjøge Næss formet våren 2003 en prosjektgruppe som skulle utvikle den nye siden. Denne fikk ordnet lån av serverplass fra Hyperion. Prosjektgruppen brukte tid på å finne riktig løsning, og sent høsten 2003 tok Ørjan Langbakk initiativ til å opprette en nettside basert på en html-løsning. Ikke lenge etterpå ble et forum basert på phpbb opprettet og koblet til nettsiden. I løpet av kort tid vokste rollespill.net med forumet til et viktig møtested for norske rollespillere. Til forumet kom de fleste brukerne av NFSR, men et stort antall nye brukere tok også forumet i bruk. Våren 2004 ble det diskutert enn sammenslåing med Hyperion sitt webforum. Etter en lang diskusjon ble det bestemt å integrere webforaene. Tidlig oppstod det et ønske om å i større grad integrere nettsiden med forumet, og skape mer aktivitet på nettsidedelen. Blant annet forsøkte Ole Peder Giæver å utgi Rollespill Tidende en periode. Prosjektgruppen har lenge ønsket å oppdatere siden til en databaseløsning, slik at brukerne får større muligheter med nettsiden. Prosjektgruppen har vært innom flere løsninger, men fortsatt er det nettsidene fra 2003 som er i bruk. Fra 2006 har deler av nettsiden også vært utilgjengelig. Effekt. Rollespill.net og særlig forumet har, sammen med stiftelsen av Hyperion, bidratt til en rekke positive effekter for norsk rollespillmiljø. Diskusjoner på forumet førte til RISK-konkurransen med nærmere 40 nye norske rollespill. Kontakten over forumet og det yrende miljøet førte direkte til stiftelse av Spillskaperlaget og avleggelse av Spill NÅ!-løftet for flere spillskapere. Nettstedet har også bidratt til oppstart av spillfestivalen HolmCon og Imagonems gjenoppstandelse som nettfanzine. Deltagelse. Flere publiserte norske spillforfattere har vært aktive på rollespill.net og bidratt til at nettsiden har utviklet seg. Profilerte personligheter i miljøet som Tomas H.V. Mørkrid (Fabula, Cappelen 1999), Matthijs Holter (Draug, Spartacus 2004) og Bjørn T. Bøe (en rekke White Wolf-utgivelser), Johannes H. Berg (oversatte Dungeons & Dragons til norsk i 1989) og Norges, ifølge NRK, største realitykjendis Martin Bull Gudmundsen (Heia Tufte!) har alle vært aktive på rollespill.net. Paul Klee. Paul Klee, født 18. desember 1879 i Münchenbuchsee, Bern, Sveits, død 29. juni 1940 i Muralto, Ticino, Sveits, var en tysk-sveitsisk kunstner og kunstteoretiker. Liv og virke. Paul Klee ble födt inn i en musikalsk familie i Münchenbuchsee ved Bern. Hans mor var fra Sveits, men i henhold til sveitsisk lov, fikk hans farens tyske borgerskap. Han fikk fiolintimer som barn, og forble en dyktig fiolinist hele livet. Musiker ville han etterhvert ikke bli, siden han anså at det meste av skikkelig musikk allerede var skrevet, og mye av det nye som ble laget på den tid ikke falt ham i smak. Han brukte tid på å bestemme seg før han valgte å bli malekunstner. Han kom til München i 1898/99 og studerte fram til 1902, blant annet ved å gjøre en studiereise til Italia, hvor han studerte verkene av Leonardo, Michelangelo, Pinturicchio (freskene i Vatikanet) og Boticelli. Han noterte seg også Hans von Marées fresker på akvariet i Napoli og sjøvesenene som var å se der. Selv om han befant seg på steder der andre samtidige kunstnergrupper var aktive, var han ikke i kontakt med dem. Han visste om dem og hva de holdt på med, men holdt seg til å la seg påvirke av de verker han så, (inklusive Blake, Goya, og Corot iflg. kunsthistorikeren "Will Grohmann"). Han dro tilbake til Bern, og utformet sin kunstneriske plattform i ord. Han ville stille seg som en nyfødt til verden og "utforme noe ganske beskjedent som ikke skulle by blyanten på noen tekniske problemer". Det regnet han med at ville oppta resten av hans liv. Det er ingen tilfeldighet at hans arbeider ligner på ting barn nesten kunne ha gjort. I 1906 slo han seg ned i München. Han ble nå kjent med flere andre kunstnere i miljøet rundt tidsskriftet og utstillingssamarbeidet Blaue Reiter. Han så spesielt på Vasily Kandinsky og Franz Marc, som de som var inne på samme kunstneriske spor som ham selv, og bidro med litt artikkelstoff. Hans oversettelse av Robert Delaunays avhandling «Om lys» kom i et annet blad: "Der Sturm" i 1913. Fra og med 1911 begynte han å lage nummererte lister over alle kunstverker, inklusive skisser. Da han døde, var der over 9000 påtegninger. Dagbøker førte han det meste av livet – men han reviderte dem ofte, slik at notatene skulle stemme bedre med hans nyere viten. Dette har også laget problemer for biografer som har måttet velge mellom flere versjoner av bl.a. barndom og oppvekst. Han reiste til Tunis sammen med August Macke og Louis Moilliet i 1914. Hans opplevelse av lyset der fikk ham til å skrive: "«Fargen har fått taket på meg. Jeg behøver ikke lengre å jage etter den. – - Fargen og jeg er ett. Jeg er maler.»" Den første verdenskrig brakte med seg dårlige nyheter. Han måtte selv tjenestegjøre som maler ved flyvåpenet, mens både August Macke og Franz Marc ble drept. Det at han ikke ble sendt til noen front, skyldtes at keiseren ikke ønsket at alle kunstnerne ble krigsofre. Den rekonstruerte Bauhaus-bygningen i Dessau-Roßlau Bedre var det at han ble invitert av Walter Gropius til en lærerstilling ved det statlige Bauhaus i 1920. Samtidig med at han tiltrådte i januar 1921, ble sønnen, Felix, som da knapt var 15 år, skolens yngste elev. Kandinsky kom også i 1922. Oppnevningen hadde politiske overtoner, som hang sammen med at Klee hadde vist sympatier med venstresiden etter den såkalte novemberrevolusjonen i München. Klees verker var kjent fra utstillinger i galleri «Der Sturm». Han ble i Weimar til 1931. I den tiden ble han nødt til å formulere klarere det han sto for. Hans tre verker fra denne tiden regnes blant de viktigste fra denne perioden når det gjelder å forstå kunstens natur, og hvordan en kunstner fungerer. De ble først formulert som forelesninger, og for de to sistes vedkommende, utgitt posthumt. Etterhvert ble det imidlertid vanskelig for ham å være både kunstner og i en såvidt krevende lærerstilling som Bauhaus forutsatte. Han tok lange pauser og fulgte opp forskjellige kunstneriske prosjekter, mens studentene og skolen ikke så noe til ham. Han var klar over det, men mente at kunsten var det viktigste for ham. Til sist sa han opp stillingen for Bauhaus, tross tilbud om mindre undervisning og større frihet. Dette begrunnet han med at det kanskje var bedre for ham, men ville være feil i forhold til Bauhaus-tanken. Andre lærerkrefter var bl.a: László Moholy-Nagy (Metallverkstedet), Walter Gropius (Arkitektur og trearbeider), Josef Albers, Johannes Itten (Glassmaleri), Lyonel Feininger (trykkeri), Oskar Schlemmer (vegg- og scenemaleri), Mies van der Rohe (Arkitektur) og Georg Muche (veveri). Han ble lærer på Düsseldorf kunstakademi fra 1931 og til nazistene rensket ut «Entartete Kunst» etter maktovertakelsen i 1933. Han ble i tillegg forfulgt personlig til han dro til Sveits, hvor han døde få måneder før han ble innvilget statsborgerskap i 1940. Arbeidsmåter og temaer. Klee arbeidet med de fleste media, som oljefarger, akvarell, blyant, tusj, forskjellige trykkmetoder – og kombinasjoner av disse. Han skapte sin egen stil, som var så klart hans, at en med litt kjennskap til hans utvikling, vil kunne si at dette ser ut som et Klee-arbeide, men som ekspertene fortsatt finner vanskelig å kategorisere. Han er blitt kalt ekspresjonist, kubist, surrealist men like gjerne naivist. Skolebøkene hans var fulle av karikaturtegninger. Hans første studieperiode (1898 – 1902) var preget av ikke-deltakelse i Franz von Stucks malerklasse, men han laget i alt 11 etsinger som han kalte Invensjoner. Disse fremstilte dyre- og menneskelignende kropper. Parallelt begynte han med å dekke en glassplate med tempera til å begynne med i svart, men senere også hvitt og lage streker i den. Når man så la under en farget bakgrunn, ble det et ferdig bilde. Det hele kan beskrives som et forsøk på å kombinere radering med akvarell. Temaene var gjerne portrettaktige, også rene portretter. Tusjtegninger med og uten fargelegging hørte også med til repertoaret, etterhvert sammen med rene akvareller, der fargene ble lagt lagvis, slik at de fikk en særegen intensitet. Han ble etterhvert mere og mere opptatt av farger, selv om hans første «periode» som kunstner besto i å bli tegner og grafiker. Audun Blegen. Audun Blegen (født 12. juni 1973 i Vestre Toten) er en norsk direktør, gårdbruker og politiker (H). Han er cand.mag. med statsvitenskap, historie, Øst-Europa-studier og tysk fra Universitetet i Oslo fra 2000 og MBA-kandidat fra Norges Handelshøyskole fra 2008. Blegen var rådgiver i Trygge Barnehager AS 2002–2004, politisk rådgiver i Byggenæringens Landsforening 2004–2008 og direktør for næringspolitikk og samfunnskontakt i Veidekke ASA 2008–2012. Han har vært direktør for forretningsutvikling i Veidekke Eiendom AS siden 2012, og har siden 1991 drevet med korn- og eggproduksjon på Sandbakke på Bøverbru. Blegen var leder i Oppland Europeisk Ungdom under EU-avstemningen i 1994, og samme år meldte han seg også inn i Unge Høyre. Han var leder i Oppland Unge Høyre 1995–1997 og politisk sekretær i Unge Høyre 1997–1998, leder i Vestre Toten Høyre 1998–1999, medlem av Oppland fylkesting 1999–2003, nestleder i Kornbøndenes Interesseorganisasjon 1999–2001, leder i Oppland Høyre 2001–2006, 1. vararepresentant til Stortinget fra Oppland 2001–2009 samt medlem av Vestre Toten kommunestyre og formannskap 2003–2011. I 2009 ble Blegen rangert som en av Norges 100 største ledertalenter av nettavisen E24.no. Audun Blegen er nevø av overlege Aud Blegen Svindland, tidligere leder i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. RISK-konkurransen. R. I. S. K. (Rollespill.nets Intensive Spillskaper-Konkurranse) er en årlig konkurranse på rollespill.net for skapere av rollespill. Konkurransen har vært av stor verdi for det norske spillmiljøet, og har inspirert både kjente og begynnende spillskapere til å produsere mange originale spill. Pådriver for konkurransen var Michael Stensen Sollien, han har også vært arrangør av konkurransen siden første runde i 2004. Reglene har blitt endret noe fra år til år, men en gjengående regel er at deltagerne skal skrive et helt nytt spill på kun en uke. Deltagerne skal ikke ha planlagt eller skrevet noe på spillet før konkurranseuken starter. Første runde. Den første R.I.S.K.-konkurransen ble avholdt i november 2004 og 10 bidrag ble innlevert før fristen. "Mystikk og mørke gjerninger" av Håken Lid ble 24. november kåret til vinner. Andre runde. Andre runde ble avholdt i februar 2006 og fikk inn 12 bidrag. Runde 2 ble i motsetning til den første konkurransen avholdt med anonyme deltagere. 6. februar 2007 ble "Inntil vi synker" av Magnus Jakobsson kåret til vinner. I etterkant av runde 2 ble det 31. mars arrangert en finalefest i Hyperion sine lokaler i Oslo. Det ble også trykt opp et R.I.S.K.-hefte som inneholdt bidragene som kom på første-, andre- og tredjeplass. "Inntil vi Synker" ble som første norske spill nominert til "The Indie RPG Awards 2006", og ble der omtalt som «Allerede en klassiker innen nordisk spilldesign». Tredje runde. Tredje runde ble avholdt i februar 2007 og fikk inn 16 bidrag. Ved runde 3 ble reglene reversert til som i 2004, og deltagerne var ikke lengre anonyme. 6. februar ble vinnerne kåret. "Scener fra en arbeidsplass" av Martin Bull Gudmundsen og "Arkana, Bortenfor, Bakenfor" av Skjalg Kreutzer fikk en delt førsteplass. Fjerde runde. Fjerde runde ble avholdt i februar 2008 med 12 konkurrerende spill fra 10 ulike skribenter da hver deltagere kunne levere flere spill denne runden. I fjerde runde var skribentene igjen anonyme slik som i andre runde. 19. februar ble "Mårramøte" av Håken Lid kåret til vinner. Femte runde. Den femte konkurransen i rekken ble avholdt i januar 2009 og fikk inn 11 bidrag. Også denne gang var skribentene anonyme. 2. februar ble "Harde menn" av Kaare Berg kåret til vinner. Sjette runde. Den sjette konkurransen i rekken ble avholdt i februar 2010 og fikk inn 14 bidrag. Skribentene var anonyme slik som de foregående årene. 26. februar ble "Sjelefanger" av Christopher Engers kåret til vinner. Via Music. Via Music er et norsk plateselskap, etablert i 1998 av Sigbjørn Tveite. Selskapet er engasjert i ulike typer musikk, som bl.a. rock, viser, pop, jazz, etnisk og folkemusikk, og har utgitt en rekke kritikerroste plater med både etablerte og nye norske artister. Via Music har jobbet nært med lydtekniker Audun Strype. Mange av selskapets utgivelser er produsert av Sigbjørn Tveite. Han har tidligere jobbet mange år i plateselskapet Kirkelig Kulturverksted, samt vært engasjert av NRK som artistformidler ved ulike TV-produksjoner. Via Music er medlem av bransjeforeningen for uavhengige norske plateselskap, Fono. Artister. Erik Bye Elias Akselsen Hopalong Knut Haddy N'jie Åsne Valland Nordli Agnes Buen Garnås Lars Martin Myhre Eldbjørg Raknes Jørn Simen Øverli Veronica Akselsen Kristin Skaare BOL Håkon Paulsberg Sidsel Strømnes Hulder Bulder Karianne Arntzen Martine Biong Randi Tytingvåg Hans Fredrik Jacobsen Krissy Matthews Terje Isungset Turid Pedersen Frank de Boer. Frank de Boer (født i Hoorn, Noord-Holland 15. mai 1970) er en tidligere nederlandsk fotballspiller og nåværende hovedtrener for Ajax. De Boer spilte i løpet av sin aktive karriere som forsvarsspiller for Ajax Amsterdam, FC Barcelona, Galatasaray S.K., Rangers FC og Al-Rayyan. Han spilte også på det nederlandske landslaget fra 1990 til 2004, og fikk tilsammen 112 landskamper og scorte 13 mål. NASCAR Corona Series. NASCAR Corona Series (tidl. "NASCAR Mexico Corona Series") er en NASCAR-serie som kjøres i Mexico. Serien het opprinnelig Desafio Corona Series, og er den største stock car-serien i Mexico. NASCAR startet serien i 2004 i samarbeid med OCESA, et underholdningsselskap, og dette partnerskapet heter nå NASCAR Mexico. 2007-program. 2007-sesongen startet på Autodromo Hermanos Rodriguez i Mexico by, med et løp uten poeng den 4. mars. Sesongen vil bestå av totalt 14 poenggivende løp etter dette. Bohumil Hrabal. Bohumil Hrabal, 1994Bohumil Hrabal (født 28. mars 1914 i Brno, død 3. februar 1997 i Praha) var en av de betydeligste tsjekkiske forfattere i det tyvende århundre. Hans romaner er ofte preget av en surrealistisk og ofte burlesk humor. Hrabal, som var utdannet jurist, arbeidet store deler av sitt liv "på gulvet", hvor han hentet inspirasjon til sine udødelige historier. Mange av romanene hans er blitt filmatisert, i de fleste tilfellene av regissøren Jiří Menzel. "En liten jernbanestasjon i krig" (tsjekkisk: "Ostře sledované vlaky", engelsk: "Closely Watched Trains"), basert på Hrabals roman, ble Oscar-belønnet i 1966 (beste fremmedsråklige film). Scheen Curling Klubb. Scheen Curling Klubb er en norsk curlingklubb som ble stiftet i 2005 i Skien. Klubben arrangerte curling-NM i Skien Ishall i februar 2007. Sigbjørn Tveite. Sigbjørn Tveite (født 16. april 1959, Tveide i Birkenes kommune i Aust-Agder fylke) er en norsk plateprodusent, og stifter og av plateselskapet Via Music. Tveite arrangerte på 1980-tallet en rekke jazzkonserter på Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden i Bærum. I 13 år jobbet han i plateselskapet Kirkelig Kulturverksted og har også jobbet som musikkansvarlig for NRK 1, vært medlem av Spellemannkomiteen og har sittet i styret i Fono (Foreningen for uavhengige norske plateselskaper). Sigbjørn Tveite har produsert plater med bl.a: Erik Bye, Elias Akselsen, Randi Tytingvåg, Åsne Valland Nordli, Haddy N'jie, Agnes Buen Garnås, Jørn Simen Øverli, Håkon Paulsberg, Martine Biong, Hans Fredrik Jacobsen og Veronica Akselsen. Tveite hadde regien på TV-dokumentaren "En tater på vandring" om Elias Akselsen (NRK 2012), laget sammen med den norsk-canadiske filmfotografen Benjamin Loeb. Han har tidligere også sammen med Arild Tveide produsert filmen "Mi glømmer det aldri", der tre tidligere tysklandsfanger forteller sin historie fra andre verdenskrig. Norgesrekordhistorikk på 100 m medley. Norgesrekorder på 100 meter individell medley kan bare bli satt i kortbanebasseng (25 meter). Cetina. Cetina er en elv sentralt i Dalmatia i Kroatia. Den har en total lengde på 105 km med et nedbørsfelt på 3 700 km². Den faller 385 meter fra kilden til utløpet i Adriaterhavet. Geografi og geologi. Cetina har sitt utspring på nordvestsiden av Dinara ved Milasevo nær en liten landsby kalt Cetina, 7 km nord for Vrlika. Den renner 105 km før den munner ut i Adriaterhavet. En stor, kunstig innsjø begynner nær Vrlika, Peručasjøen, som ble dannet av en demning 25 km lenger nede. Cetina renner over de nedre delene av karstsletten Sinj, rundt fjellet Mosor før den munner ut i Adriaterhavet ved byen Omiš. Den siste delen av Cetina har relativt stort fall, og her er det bygget flere omfattende vannkraftverk. Vannet tappes også på flasker som "Cetina". Elven har en årlig middelvannføring på omtrent 105 m²/s, som følge av den årlige nedbørsnormalen på 1 380 mm. Elven grenser opp mot De dinariske alper i øst, som stiger til en høyde på 2 000 meter, og i nordvest av fjellet Svilaja. Det meste av nedbørsfeltet har kalkholdig stein fra krittiden, hovedsakelig kalkstein. Steiner fra trias og juratiden er også en del av området og inkluderer dolomitt og flysj. Historie og arkeologi. Cetinadalen og den smale dalen ved Klis har alltid fungert som den viktigste handelsveien mellom den kroatiske kysten og Bosnia. Strategisk var den svært viktig for utviklingen av både Balkan og store deler av Europa. De tidligste tegnene på jordbruksaktivitet er fra den tidlige neolittiske tiden i den øvre delen av dalen. I tidlig bronsealder ble Cetinakulturen dominerende med kontakter rundt hele Adriaterhavet. Som i andre deler av Europa, ser man ut til å ha kastet mange kulturlegemer i elven gjennom forhistorisk tid. Dette gjelder særlig der Cetina og elven Ruda renner sammen ved Trilj. Området ligger midt i Delmatae og spor av at området har vært strategisk viktig kan man se ved legionsfestningen ved Tilurium (Gardun), som vokter over inngangen til dalen fra sør og innfartsveien til byen Salona. Fra tidlig i middelalderen har man funnet spor som tyder på at Cetinadalen, og kanskje selve elven, ble en grense mellom slaviske og sen-romerske folk. Området rundt Sinj ble etter hvert et sentrum for den slaviske makten, og til slutt sentrum i den tidlige kroatiske staten. I senere perioder kom området stadig inn under nye regionale og lokale styresmakter før det ble erobret av Det osmanske riket tidlig på 1500-tallet. Etter dette var elven en grense før området igjen ble erobret av osmanerne 150 år senere. Kornbøndenes Interesseorganisasjon. Kornbøndenes Interesseorganisasjon (KiO) er en interesseorganisasjon for norske kornbønder, stiftet i 1997. Organisasjonens initiativtager var Erik Ringnes fra Stange i Hedmark. Ringnes var organisasjonsens første leder fra 1997 til 2003. Organisasjonens formål er å fremme norske kornbønders økonomiske, faglige og sosiale interesser. KiO hadde 600 medlemmer i 2006. Drops of Jupiter (Tell Me). "Drops of Jupiter (Tell Me)" er en alternativ rockesang av det californske rockebandet Train på deres andre album "Drops of Jupiter (2001)". Det var albumets første singel, og havnet på topp 5-lista til Billboard Hot 100-lista. I Europa fulgte låtene "It's Love", "This Is Not Your Life", og "Sharks" med singelen. Låta har tilbrakt over 100 uker på voksen populærmusikklister, og holdt seg også lenge på lister over gjengangere. Selv om låta ble sluppet før digital nedlasting ble normen, har sangen blitt lastet ned over 100,000 ganger (lovlig nedlasting), (for dette har den fått et Gull-bevis av RIAA), og den har figurert på topp 50-lista for Digitale Nedlastinger selv fem år etter at den opprinnelig ble sluppet. Priser. Sangen har vunnet to Grammy Award'er for "Best Rock Song", og "Grammy Award for Best Instrumental Arrangement Accompanying Vocalist(s) (Grammy Award for Beste Instrumentale Arrangement For Vokalister). Teksten. Takket være sin unike og enigmatiske tekst, har sangens mening vært et tema for spekulasjon siden utgivelsen. Hovedvokalist Pat Monahan har sagt at sangen var inspirert av hans mammas død, og at åpningslinjene kom til ham i en drøm. Sangen, som opprinnelig var om hans mor, har utviklet seg til å bli en kjærlighetssang, i følge Monahan (2006). Byggenæringens Landsforening. Byggenæringens Landsforening (BNL) er en norsk arbeidsgiverorganisasjon tilknyttet NHO. Organisasjonen ble etablert i 1997 og omfatter industri, entreprenørvirksomhet og håndverkere innen bygg og anlegg. Byggenæringens Landsforening har 13 bransjeforeninger med neste 4200 medlemsbedrifter som tilsammen har ca 70000 ansatte. Arne Skjelle er konstituert administrerende direktør. Jan Halstensen er styreleder. Styret består forøvrig av Eskil Ørdal, nestleder, Dag Andresen, Dag Halvorsen, Peter Gjørup, Anders Stenberg, Leif Ove Ulfsbøl og Torill Wollebekk. PSTricks. PSTricks er et sett med utvidelser til LaTeX som gjør en i stand til å skrive grafikkode inni et TeX/LaTeX-miljø. Det ble opprinnelig utviklet av Timothy Van Zandt og har i de senere år blitt vedlikeholdt av Denis Girou, Sebastian Rahtz and Herbert Voss. Det finnes en rekke ulike kommandoer som man bruker for å lage et bilde. a>("x") tegnet ved hjelp av "pst-plot" PSTricks er svært allsidig og kan lage alt fra grafer til diagrammer Theravada. Theravada er den eldste retningen innenfor buddhismen som fortsatt praktiseres i dag. Denne retningen oppstod i Anuradhapura på Sri Lanka på 300-tallet f.kr. av arahanten Mahinda, sønn av kong Asoka. Theravada benytter palikanoen (Tipitaka), som ble nedskrevet på Sri Lanka ca. 100 år f.kr., som den mest autentiske, skriftlige kilden til Buddhas lære. Minst like viktig er den ubrutte linjen av munker og lekfolk som praktiserer Buddhas lære slik han underviste for ca. 2500 år siden. Nonneordenen (bhikkhuni) i theravada døde dessverre ut, selv om det i dag finnes andre ordinasjonsmuligheter for kvinner. Selv om Buddha lagde visse forskjeller i regelverket for munke- og nonneordnene er kvinner og menn likestilte innen buddhismen. Det er mulig både for lekfolk og for munker og nonner å oppnå oppvåkning innenfor buddhismen. Utbredelse. Theravada spredte seg fra Sri Lanka til hovedsakelig Thailand, Burma, Laos og Kambodsja. Siden begynnelsen av 1980-tallet har også Theravada fått fotfeste i Vesten med flere klostre og vestlige munker og nonner. Praksis og lære - dharma. Buddhas lære kan oppsummeres i de fire edle sannheter. Forstår man disse forstår man hele Buddhas lære. Målet med den buddhistiske praksisen er den høyeste lykke – nibbana (sanskrit: nirvana). Dette kan kun nås ved å følge den åttedelte veien. Den åttedelte veien kan deles inn i tre: Etikk (rett tale, rett handling og rett levevis), samadhi (meditasjon) (rett anstrengelse, rett oppmerksomhet og rett samadhi) og visdom (rett syn og rett tanke). Skrifter. Buddhas lære ble skrevet ned ca. 100 år f. kr på Sri Lanka. Fram til dette ble Buddhas lære memorert og overført muntlig, samtidig som det også har vært en ubrutt linje av munker og lekfolk som har praktisert hans lære og dermed også bevart veien til oppvåkning praktisk og ikke bare som en teoretisk filosofi. Denne linjen går også helt fram til i dag. Denne samlingen av tekster kalles Tipitaka og er skrevet på språket pali som er et utdødd språk som likner på sanskrit. Disse tekstene spredte seg videre til andre land og ble oversatt til bl. a. tibetansk og kinesisk. Selv om tekstene spredte seg langt har likevel tekstene blitt bevart mer eller mindre som den gang de ble nedskrevet, da tekstene i store trekk ikke fraviker fra hverandre. Store deler av Tipitaka er oversatt til engelsk og tysk og det finnes også noe på norsk. Klosterliv. Munker og nonner er ment å leve adskildt fra lekfolk, men avhengig av lekfolks generøsitet. Munkene gjør seg fortjent til dette ved å praktisere dhamma og også veilede lekfolk i dhamma. En fullt ordinert munk har i tillegg regler for hvordan ha på seg kappa si, hvordan ta i mot matgaver og innta føde, regler mot dårlig oppførsel. Blant annet kan Munker ikke lage eller lagre mat selv og er derfor helt avhengige av lekfolks daglige matgaver. Theravadagrupper i Norge. Buddhadhamma-foreningen, Den burmesiske buddhistforening, Den thailandske buddhistforening, Tisarana (Sri Lanka), Khmer buddhistforening Landeveissykling. Landeveissykling er en populær sykkelsport som blir arrangert på eksisterende (lande)veier, og det brukes landeveissykler. Sporten er populær over store deler av verden, men spesielt i Europa. De mest dominerende og konkurrerende nasjonene er vanligvis Belgia, Frankrike, Tyskland, Italia, Luxembourg, Nederland, Spania og Sveits, selv om Australia, Russland og USA også kan vise til store internasjonale resultater, og mange andre land har profilerte profesjonelle syklister. Konkurranseform. I landeveissykling konkurrere man i ulike typer ritt. De fleste ritt arrangeres som fellesstart, der førstemann i mål vinner. En del ritt arrangeres med individuell start (tempo) der man sykler mot klokka. Denne formen kan også brukes i lagkonkurranser (lagtempo) der laget sykler samlet. Noen ritt er endagsritt, mens andre arrangeres med flere etapper, der man kårer vinnere både på de enkelte etappene og sammenlagt. Mange etapperitt har ytterligere konkurranser som poengkonkurranse, klatrekonkurranse og lagkonkurranse. De som leder konkurransene sykler med spesielle trøyer, som f.eks den gule trøya i Tour de France. Rittene kategoriseres av UCI etter betydning. Klassikere. De tolv mest prestisjefylte og historiske endagsrittene kalles klassikere. Det mest kjente, Paris–Roubaix, ble første gang arrangert i 1896. I tillegg til disse er det mange såkalte semi-klassikere, ofte ritt som arrangeres på vårparten i Belgia med mange brosteinspartier. De fem største klassikerene kalles for Monumentene. Det er Milano–Sanremo, Flandern rundt, Paris–Roubaix, Liège–Bastogne–Liège og Lombardia rundt. Grand Tours. Det mest kjente sykkelrittet er Tour de France, et tre-ukers etapperitt som går igjennom Frankrike og avsluttes i Paris. Lignende etapperitt holdes i Italia (Giro d’Italia) og Spania (Vuelta a España). Disse tre rittene gjør opp betegnelsen ”Grand Tours”. UCI WorldTour. Profesjonell syklings øverste organ er Union Cycliste Internationale. Fra 1989 til 2004 arrangerte de Verdenscupen. Verdenscupen inneholdt kun endagsritt, blant dem alle klassikerne. I 2005 ble den erstattet av UCI ProTour som også inkluderte Grand Tourene og mindre etapperitt som Sveits rundt, Paris-Nice og Dauphiné Libéré. Fra 2008 var ikke lenger Grand Tourene med i ProTour, og heller ikke noen av de andre rittene til Grand Tour-arrangørene. Før 2009-sesongen gikk de 14 gjenværende ProTour-rittene inn som en del av UCI Verdenskalender. I 2011 ble serien og rankingen omtalt som UCI World Tour. Lagene som er ProTeams er garantert og forpliktet å sykle alle WorldTour-rittene. I tillegg arrangerer UCI kontinentale tourer som UCI Africa Tour, UCI Europe Tour, UCI America Tour og UCI Asia Tour. Mesterskap. Det arrangeres VM i landeveissykling hvert høst med et landeveisløp og et individuelt tempoløp. I Norge arrangeres vanligvis NM i landeveissykling i juni. Hvert fjerde år er landeveissykling også med på OL-programmet. Den regjerende mester fra disse mesterskapene får sykler i mestertrøya i alle ritt fram til neste mesterskap. Taktikk. Selv om målet er så trivielt som å krysse målstreken først, kan flere ulike taktikker benyttes. Vanligvis vil en rytter eller en gruppe ryttere prøve å gå i brudd fra hovedfeltet (peloton) ved å angripe og rykke fra for å redusere antall konkurrenter om seieren. Hvis bruddet ikke lykkes og flesteparten av rytterne samles i en gruppe igjen, er sjansen størst for at en rytter med eksplosiv spurting som styrke klarer å dra i fra på de siste meterne og vinne. Samarbeid mellom rytterne (både forhåndsbestemt og improvisert) er viktig i mange aspekter; som å hindre brudd fra å gå, hjelpe en rytter i brudd å skape et forsprang, kjøre inn brudd og trekke opp spurten hvis en gruppe kommer samlet til mål. Rittene byr ofte på ulike vanskelige løypeprofiler som tøffe klatringer, raske nedstigninger og noen ganger tekniske underlag (som brosteinspavéene i Paris-Roubaix). Dette gjør løypene mer selekterende; sterke ryttere kan kvitte seg med svakere ryttere i slike seksjoner for å redusere antall konkurrenter om seieren. De mer organiserte rittene har biler som følger rytterne og plukker opp de som ikke klarer å komme innenfor tidsfristen, eller bestemmer seg for å bryte. Som i alle typer løp er dragsug et veldig viktig moment der en rytter kan spare masse krefter på å ligge tett bak en annen rytter for å minske luftmotstanden. Det kan være så mye som 80 % lettere å sykle på bakhjulet til en annen rytter enn å ligge fremme og dra på flatere partier. Dette har fått sykkellag til å signere kjøresterke ryttere som har som oppgave å minske luftmotstanden for kapteinen fram mot mål. Dette kan være en fordel eller svakhet mellom konkurrenter. Ryttere kan samarbeide og skape dragsug for hverandre slik at en høy fart kan opperettholdes, men én rytter kan også bli tvunget til å ta mesteparten av føringene og dermed bli fortere sliten. Denne metoden er ikke tillat på tempoetapper, med mindre det er en lagtempo. Landeveissykling i Norge. Det finnes to norske ritt med UCI-status: Tour of Norway og Rogaland Grand Prix. Det finnes flere andre landeveisritt som for eksempel Vestfold Rundt, Ringerike Grand Prix og Festningsrittet. I Norge finnes det flere lag med UCI-status i landeveissykling. Lagene Argon 18 - Unaas Cycling, Frøy-Trek, Joker Merida, OneCo-Mesterhus, Plussbank BMC, Ringeriks-Kraft Look og Team Øster Hus-Ridley er registrert som kontinentallag og kan delta i ritt på den såkalte Kontinentaltouren for europeiske sykkellag. Det norske tur-rittet med flest deltakere er Styrkeprøven 540 km Trondheim-Oslo. Norges lengste ritt er Lofoten Insomnia med inntil 600 kilometer i midnattsol. Norske syklister. Norge har de siste årene fått frem flere gode landeveisryttere som hevder seg på internasjonalt nivå. Klæbu seminar. Klæbu seminar var et lærerseminar i Klæbu i Sør-Trøndelag, etablert i 1839. Sognepresten i Klæbu, Hans Jørgen Darre, var bestyrer for skolen. Skolen uteksaminerte i sine aktive år 1 151 lærere, såkalte seminarister. To av disse var Ole Vig fra Stjørdal, og Engebret Hougen fra Sel. I 1892 flyttet seminaret til Levanger, hvor det ble videreført som Levanger lærerskole. Oralt stadium. Oralt stadium (innen psykologi) er et begrep introdusert av Sigmund Freud som beskriver barns utvikling de første 18 levemåneder, hvor barnets viktigste stimulasjonsområde er i og rundt munnen, ifølge Freuds teori. MobyGames. MobyGames er et nettsted med en database som inneholder informasjon om videospill. Målet med nettstedet er å katalogisere all relevant informasjon om elektroniske spill (for data, konsoller og arkade) og å tilby denne informasjonen med en fleksibel søketjeneste. Per mars 2007 inneholder denne databasen mer enn 18 000 spill på over 78 plattformer. Oversikt. Mobygames har informasjonen lagret i en relasjonsdatabase, noe som betyr at man kan søke etter informasjon på flere måter. Databasen inneholder informasjon om spill, spillutviklere og utgivere kategorisert etter år, utgiver og plattform. Programvaren utvikler også lister over relaterte spill. For eksempel er alle spillene i "Ultima"-serien i en liste. Indirekte relaterte spill grupperes også, slik som varianter av "Tetris" og spill basert på "Simpsons". Alle versjoner av et spill som er utgitt for flere plattformer grupperes også i en liste. Spill blir separert etter oppbygning og likheter. Dette betyr at hvis to spill deler samme navn eller er basert på samme ting, deler de samme liste bare hvis oppbygningen er lik i begge spillene. Dette betyr at for eksempel "Tom Clancy's Splinter Cell" utgitt på Xbox, PlayStation 2, GameCube og Windows blir separert fra "Tom Clancy's Splinter Cell" utgitt på Game Boy Advance og N-Gage. Informasjon blir lagt til MobyGames på en frivillig basis. Ideen er lik en wiki, men ikke identisk. Anonyme bidrag er ikke tillatt og hvert bidrag blir bundet til en brukerkonto for verifisering av bidraget. All informasjon som er sendt inn blir derfor sjekket av brukere som har lov til å legge til informasjon før den blir lagt til i databasen. Å opprette brukerkonto er gratis og krever bare en e-post-adresse. Flere spillutviklere bidrar til databasen, slik som John Romero, Damon Slye og Harvey Smith MobyGames' lister over utviklere, programmere, designere av spill blir hentet fra spillene i databasen. Sidene for noen utviklere har biografisk informasjon. Dette er ikke ulikt hvordan Internet Movie Database lister opp filmer, skuespillere og produksjonsstab. Nesten all informasjon om et spill er inkludert i MobyGames. Hvert spill kan ha informasjon om handlingen, hvem som laget spillet, utgivelser i forskjellige land (mange billigutgivelser er dokumentert), bilder av spillets cover, skjermbilder, omtaler, tekniske spesifikasjoner, trivia, tips og juksekoder, reklame brukt i forbindelse med utgivelsen av spillet og lenker for å kjøpe eller å bytte til seg spillet. MobyGames tilbyr ikke nedlastbare spill, demoer eller oppgraderinger. De har heller ikke spillnyheter. En av MobyGames' kjente egenskaper er at brukere kan vurdere spillene og gi dem poenger. Spillene med flest poeng blir satt inn i en rekke liste sortert etter sjanger, plattform, år og så videre. Det er også en liste for de 25 beste spillene. Historie. MobyGames ble grunnlagt 1. mars 1999 av vennene Jim Leonard, Brian Hirt og David Berk (som ble med 18 måneder senere, men er kreditert som en av grunnleggerne). Leonard hadde et ønske om å dele informasjon om elektroniske spill med et større publikum og ut fra dette ønsket ble MobyGames født. MobyGames hadde den første tiden bare informasjon om spill for DOS og Windows siden disse plattformene var de eneste som grunnleggerne var kjente med. Da siden ble to år gammel, ble det lagt til støtte for flere plattformer. Først kom støtten for daværende konsoller, slik som PlayStation, og deretter ble eldre systemer lagt til. Det ble laget en underskriftskampanje for å legge til ZX Spectrum. Plattformen ble lagt til i slutten av 2004 og det er per april 2007 lagt til informasjon om over 1300 spill for denne plattformen. I 2005 ble MSX, Amstrad CPC, TRS-80, Palm OS, Windows Mobile, Java ME, Xbox 360 og Gizmondo lagt til. I følge David Berk blir nye plattformer lagt til etter at nok informasjon om plattformen til at de kan lage det nødvendige rammeverket blir klargjort og etter at nok brukere er villige til å verifisere informasjon for spill laget for denne plattformen. I 2006 ble Ataris 8-bitplattformer, Commodore PET, Apple Macintosh, Channel F, Magnavox Odyssey, CD-i, 64, Magnavox Odyssey², iPod, PlayStation 3 og Wii lagt til. Systemer som BBC Micro og Sam Coupé er fremdeles fraværende. Priser. MobyGames ble nominert for Webby Award for beste spillrelatere nettside av International Academy of Digital Arts and Sciences 11. april 2006. Asker seminar. Asker seminar, Asker i Akershus, ble etablert i 1834 som det tredje lærerseminaret i Norge. Styrer første året var Knud Gislesen. Seminaret flyttet 1899 til Holmestrand og het da Holmestrand seminar. Seminaret var en meget kjent lærerskole og «Asker-seminarist» ble et begrep på siste halvdel av 1800-tallet. Mange Asker-seminarister ble senere kjent ut over det å være lærere, som aktive samfunnsborgere og som deltok i landets styre Brent (elv). Brent er en elv i det sørøstlige England. Den er en mindre bielv til Themsen, og befinner seg innenfor Stor-London. Elven er omkring 29 km lang, og renner stort sett fra nordøst mot sørvest i grusavsetninger fra siste isalder som hviler på leirholdig jord. Elven har sitt utspring i de lave åsene i Barnet i form av flere mindre elver. Den viktigste er den tre km lange Dollis Brook, som starter ved Barnet Common i Arkley. Ved Henley's Corner møter den Mutton Brook, og selve Brent begynner. Ved Brent Bridge kommer også Decoy Brook inn i Brent. Elven følger A406 North Circular Road til Brent Cross. Den fortsetter så langs North Circular Road forbi Stonebridge Park sør for Wembley, og renner under en akvedukt som fører frem Grand Union-kanalen. Fra Hanger Lane renner den vestover omkring tre km før den igjen svinger sørover ved Hanwell. Grand Union-kanalens hovedkanal renner inn i Brent etter en serie sluser, og den videre strekningen forbi Osterley og frem til Themsen ovenfor Kew Bridge er gjort til en kanal med tre sluser. Roger Hammond. Roger Hammond (født 30. januar 1974) er en engelsk sykkelcross- og landeveissyklist. Han ble britisk mester i landeveissykling i 2003 og 2004. Han er syv ganger britisk mester i sykkelcross. I 2007 kom han på andreplass i Gent-Wevelgem, noe som nok er hans beste resultat som landeveissyklist. Han har også en 3. plass fra Paris-Roubaix fra 2003. Holmestrand seminar. Holmestrand seminar var et lærerseminar som drev fra 1899 til 1931 i Holmestrand i Vestfold. Skolen var en direkte fortsettelse av Asker seminar. Ved lov av 18. januar 1902 ble navnet endret til "Holmestrand offentlige lærerskole". Stortinget vedtok å legge ned skolen 15. juni 1931. Klinisk ernæringsfysiolog. En klinisk ernæringsfysiolog er en person som har utdanning innen faget ernæringsfysiologi på master-/hovedfagsnivå fra ernæringslinjen, Universitetet i Oslo eller tilsvarende utdanning, med spesialisering innen klinisk arbeid. En klinisk ernæringsfysiolog har god kunnskap om sammenhengen mellom kosthold og helse. Å arbeide som klinisk ernæringsfysiolog ved et sykehus krever autorisasjon fra Statens autorisasjonskontor for helsepersonell. Arbeidsoppgaver omfatter kostbehandling til pasienter som har spesielle ernæringsbehov på grunn av ulike sykdomstilstander som for eksempel overvekt, underernæring, spiseforstyrrelser, allergier/intoleranser, cøliaki, nyresykdom, hjertesykdom, diabetes, mage-tarmsykdom, sjeldne stoffskiftesykdommer, eller etter kirurgiske inngrep. Kliniske ernæringsfysiologer kan også gi kostholdsveiledning til personer som av forebyggende årsaker har behov for særskilt kostveiledning, f.eks. idrettsutøvere, og til friske personer uten særskilte behov. New Sodmy. New Sodmy var et japansk rockeband, aktivt fra mars, 2001 til 2002. Bandet ble startet av Kamijo og Mayu fra LAREINE, under LAREINEs pauseperiode. Torskefisker. Torskefisker (Gadiformes) er en gruppe strålefinnede fisker. De fleste artene er saltvannsfisker og lever i kalde hav, unntaket er lake som lever i ferskvann. Vanlige fellestrekk er at bukfinnene (hvis tilstede) er under eller foran brystfinnene. Finnene har myke stråler og ryggfinnen er meget lang, ofte delt inn i to eller tre deler. Mange økonomisk viktige arter tilhører denne gruppa som torsk, sei, lyr, hyse (kolje), lange, lysing og alaskatheragra. Systematikk. Det er enighet om at torskefiskene er en monofyletisk gruppe, men inndelingen og slektskapet mellom delgruppene er under stadig revisjon etterhvert som fylogenetikken blir bedre undersøkt. Aya (New Sodmy). Ken Kawamoto, aka Aya (født 24. mars 1981), er en japansk gitarist. Han har vært med i gruppene Blue-B og New Sodmy. Torino internasjonale lufthavn. Torino Caselle lufthavn (IATA: TRN, ICAO: LIMF) også kjent som Torino Internasjonale lufthavn, er i flyplass i Torino, Italia. Flyplassen er en av hovedbasene til Air One. Brussels Airlines' destinasjoner. __FORCETOC__ Skravering. a>. Ved hjelp av en stikkel graverer gravøren tynne linjer av ulike tykkelse i kobberplata. Linjene gir et avtrykk av fine streker. Ved å gi strekene ulik tykkelse og skravere, det vil si sette dem tett sammen i forskjellige mønstre. dannes mørke og lyse partier. Detaljen viser hvordan skraveringa, det vil si mønsteret av tynne linjer, danner mørke og lyse partier. Skravering er en tegneteknikk der en skyggelegger eller toner et parti av en tegning ved hjelp av parallelle linjer. Skravering kan også bety et felt som er skravert, det vil markert med streker. Teknikken brukes særlig i pennetegninger og kobberstikk. Ordet "skravering" kunne tidligere også skrives "skraffering" og kommer fra det tyske "schraffur" som er dannet av det italienske "sgraffiare" som betyr «risse». Teknikk. Ved å sette streker i et jevnt mønster av parallelle linjer og mer eller mindre tett kan en lage mørke og lyse nyanser i en tegning og dermed gi en illusjon av skygger og flater med ulike valører. Strekene kan også variere i tykkelse. Ved "krysskravering" krysses strekfeltene slik at de danner tilsynelatende jevne flater med varierende tetthet og mørke. Skravering kan utføres med blyanter, penner og andre tegneredskaper som gir presise linjer uten særlige valørforskjeller. Dette gjelder både tegninger og gravyrer, det vil si grafiske teknikker som tresnitt og xylografi,er kobberstikk og raderinger (etsning og koldnålsraderinger), gamle trykkteknikker der streken er tynn og mellomtoner nettopp kan lages gjennom skravering. Historie og bruk. Skraveringsteknikken ble utviklet under middelalderen. Den ble forfinet av blant andre den tyske kobberstikkgravøren Meister E. S. (1420–1468) og tegneren og tresnittkunstneren Albrecht Dürer (1471–1528). Fordi tegninger med tydelig, ensfarget strek er lett å gjengi på trykk, egner slike tegninger seg til detaljerte framstillinger og nøyaktig kopiering. Skravering brukes derfor fremdeles på frimerker der streken og detaljene må være presise og for å markere felter på kart og andre nøyaktige strektegninger. Også mange illustratører og avistegnere som lager tegninger som skal trykkes i svart-hvitt, bruker skravering. I nyere tid er skravering blitt et kjennetegn for blant annet den amerikanske karikaturtegneren David Levine og den norske illustratøren Rune Johan Andersson. Andre teknikker for å lage et inntrykk av lys og mørke i en jevn farge kan være bruk av prikking eller rasterpunkter. Denne teknikken kalles i kunsten for mezzotint.Rastrering av halvtonebilder, for eksempel av laveringer eller fotografier, for gjengivelse på trykk skjer i dag automatisk gjennom forskjellige fotografiske teknikker. Slike bilder ble tidligere kopiert for hånd av gravører, håndverkere som tegnet av motivet og graverte det på trykkplater. Rasterffekter kan også oppnås i frihåndstegning med en tørr blyant eller fargestift på et strukturert papir der fargen setter seg av i mer eller mindre tett plasserte punkter av forskjellig størrelse. Skravering i heraldikk. På 1600-tallet ble det i Frankrike og Tyskland utviklet et bestemt system av skravering med streker og prikker som angir tinkturene i heraldikken, det vil si fargebruken i våpenskjold, når avbildningene er ensfarget, for eksempel i trykte bøker, stempler og segl. Bruken av skravering i våpenavbildninger er blitt kritisert fordi strekene og prikkene kan virke forstyrrende på synsinntrykket. Skraveringer kan lett komme til å dominere for mye, og dermed redusere opplevelsen av de stiliserte og omhyggelig utformede våpenfigurene, f.eks. en løve eller en lilje. Thorbjørn Frølich. Thorbjørn Justus Steger Frølich (født 7. oktober 1848, død 12. november 1938 i Oslo) var en norsk teolog, ordfører, skribent og statsstipendiat. Han var født i Oslo som sønn av fabrikkeier og banksjef Fritz Heinrich Frølich. Han tok artium som privatist i 1868, ble cand.theol. i 1873 med practicum 1874. Fra 1875 var han bestyrer for "Lillehammer private pigeskole" (senere "Lillehammer middelskole for piker"), etterhvert også eier av skolen. Fra 1881 til 1892 var han sogneprest i Masfjorden, og ordfører der 1884-89. Fra 1892-1901 sogneprest i Ådal, Buskerud. Han søkte permisjon fra 1901 for å ofre seg for litterære sysler. Fra 1904 fikk han avskjed med vartpenger. Fra 1908 var han statsstipendiat. Frølichs forfatterskap var dels lokalhistorisk, men i hovedsak av «nasjonaløkonomisk» (dvs "samfunnsøkonomisk") karakter. Kjennemerke for motorkjøretøy i Norge. Kjennemerke for motorkjøretøy i Norge er kjennemerke for motorkjøretøy utstedt av Statens vegvesen, som har ansvaret for registrering av kjøretøy i Norge. Kjennemerkene er et offentlig dokument som både identifiserer kjøretøyet og tillater bruk av kjøretøyet. Som i de fleste land brukes bare skiltplater som kan identifiseres visuelt. A - Hvit bakgrunn, sort skrift. For biler, lastebiler, busser og lignende som betaler avgift for å kjøre på offentlige veier. Kjennemerker for biler, lastebiler, busser og så videre har to bokstaver etterfulgt av fem sifre. Mellom bokstavene og sifrene var det i perioden 1993 til 2012 et kontrollmerke (også kalt oblat), som viste at alle forhold knyttet til kjøretøyet var i orden da merket ble utstedt: Årsavgiften er betalt, forsikringen er i orden, EU-kontroll er godkjent og kjøretøyet er ikke begjært avskiltet. Motorsykler, mopeder, mopedbiler, tilhengere, campingvogner og lignende har skilt med to bokstaver og fire sifre. Disse var det ikke oblat på. B - Sort bakgrunn, gul skrift. Anleggsskilt. Disse skiltene er for kjøretøy som er godkjente, men som aldri kjører på offentlige veier. Dette omfatter traktorer, snøscootere, ulike typer kjøretøy på flyplasser og havner, og så videre. Slike kjøretøy betaler ikke veiavgift, og hadde derfor ikke noe avgiftsmerke i perioden 1993 til 2012. Kjøretøy på Svalbard bruker også slike skilt, da alle veiene der er privateide. Skilt av type B følger samme bokstavkode og tallnummerering som type A. C - Sort bakgrunn, hvit skrift. Rallyskilt. Disse skiltene er for kjøretøy som skal brukes til bilsport. Man kan kjøre lovlig på veien til og fra trening eller konkurranse. Det må betales årsavgift og ansvarsforsikring, men man slipper avgiften ved registrering, og betaler bare merverdiavgift på kjøpet. Det er også krav om at man har personlig lisens fra en NMF-klubb. Under kjøring må man ha med vognkort, lisens og bekreftelse fra klubben på treningstider. D - Oransje bakgrunn, sort skrift. Militære kjøretøy. Disse betaler ikke veiavgift og har ikke kontrollmerke. Registreringsnummeret har kun fem sifre, uten bokstaver foran. Tilhengere kan ha fire sifre. E - Oransje bakgrunn, rød skrift. Militære prøveskilt. Brukes i dag kun av to avdelinger, og består av tre tegn (FMU eller T-U) og tre siffer. F - Grønn bakgrunn, sort skrift. For varebiler klasse 2 som betaler veiavgift, men som ikke er for passasjertransport. De kan bare ha to eller tre sitteplasser, og er primært innrettet på transport av gods, pakker, verktøy, utstyr og lignende. Slike biler betaler en lavere avgift enn de som har skilttype A. De hadde også kontrollmerke på skiltene, og har aldri bakseter. I likhet med type A, har disse skiltene to bokstaver etterfulgt av fem sifre. Hvem som helst kan eie en bil med grønne skilt. G - Blå bakgrunn, gul skrift. Disse skiltene er for Corps Diplomatique. De brukes på offisielle biler fra utenlandske ambassader og konsulater. De har alltid bokstavkombinasjonen CD etterfulgt av fem sifre. De to første sifrene angir hvilket lands ambassade bilen er fra. Storbritannias, Israels og USAs ambassade sluttet å bruke disse skiltene i henholdsvis 2002 og 2001, og bruker nå vanlige Oslo-skilt. H - Rød bakgrunn, sort skrift. Midlertidige skilt. Denne typen skilt brukes ofte av forhandlere på kjøretøy som brukes til prøvekjøring. De kan også brukes i tiden mellom grensekontrollen og godkjenningen av biler som importeres fra utlandet. Hvis man trenger et midlertidig bilskilt av andre grunner, kan man søke om dette. De midlertidige skiltene har to bokstaver etterfulgt av tre sifre, samt datoen de er gyldige. Tidligere var skiltene vanlige skilt. Nå har man gått over til å bruke klistremerker i stedet. Når man kjører med midlertidige skilt skal man ha med en godkjent kjøreseddel med navnet på sjåfør påskrevet. I tillegg har man vanligvis ikke lov å ha med andre personer eller transportere gods. Eneste unntak er dersom transport av personer og gods er nødvendig for å kunne utføre testen, eller dersom vegvesenet krever det i forbindelse med registrering. I - Rød bakgrunn, hvit skrift. Prøveskilt. Dette er skilt som brukes når man skal prøvekjøre et kjøretøy hos en forhandler. Skiltene består av to bokstaver etterfulgt av to siffer. Prøveskilt er en variant av midlertidige skilt, og går under samme regelverk. Prøveskilt for tilhengere har også to bokstaver etterfulgt av to siffer etterfulgt av bokstaven "T". Kontrollmerke (oblat). Norskregistrerte motorkjøretøy skulle fra 1993 ha kontrollmerker som bevis på at det på utstedelsestidspunktet ikke foreligger vedtak om bruksforbud og inndragning av kjennemerker med hjemmel i vegtrafikkloven § 36. Betalt årsavgift for motorkjøretøy, betalt lovpliktig trafikkforsikring og gjennomført godkjent, periodisk kjøretøykontroll (EU-kontroll) var vilkårene som måtte være oppfylt, for at det skulle skrives ut kontrollmerker fra veimyndighetene. Merkene ble sendt ut i posten til alle bileiere som hadde oppfylt vilkårene. Merket fikk etterhvert en strekkode som ble brukt til avlesning. Merket skiftet farge hvert år; det ble rullert mellom rødt, gult og blått. Et kjøretøy med feil farge på avgiftsmerket kunne bli avskiltet av politi eller tollvesen. Hvis en bileier fikk skilt på bilen etter utsendelsen av årets oblater fikk man den «gamle typen» uten strekkode og med skiltnummeret påskrevet for hånd med vanlig penn. Systemet med oblater blir avviklet fra og med 2012 og erstattet med kamerakontroll. Kjennemerket blir scannet mens bilen er i fart og kontrolleres opp mot blant annet kjøretøysregisteret. Bileiere som ønsker det, kan fjerne oblatene fra 1. mai 2012. Nasjonalitetsstripe. 1. november 2006 kom en ny type kjennemerker som har en blå nasjonalitetsstripe på venstre side. Stripen har et norsk flagg og bokstaven «N» i samme stil som flere mellomeuropeiske land før de ble medlemmer av EU. Dette skiltet koster noen kroner mer enn skilt uten nasjonalitetsstripe, og derfor er det fremdeles mulig å velge vanlige skilt uten nasjonalitetsstripen. Produksjon av bilskilt. Produksjonen av kjennemerker er strengt kontrollert av myndighetene. Et kjennemerke kan utstedes først etter at søknaden og registreringen er godkjent. Hvis et skilt blir stjålet, blir det ikke utstedt et nytt før det er gjennomført en politietterforskning. Alle skilt, med unntak av type H, ble produsert i aluminium frem til 1. januar 2009. Vegvesenet byttet da til en svensk produsent av plastskilt til en femtedel av prisen. Fra og med 2012 gjeninnføres aluminiumsskiltene siden plastskiltene kan sprekke under kalde forhold eller hvis de treffer noe. Dimensjonene og skriften forblir uforandret. Bokstavkoder. Kjennemerkene, bortsett fra type D og E, starter med en bokstavkombinasjon med to tegn. Bokstavkombinasjonen på vanlige kjennemerker forteller vanligvis hvor i landet kjøretøyet ble registrert første gang, og kan senere ikke endres (ved tap/tyveri kan en ny bokstav og talkombinasjon tildeles). Nytt fra 2007 er at man kan velge hvilket sted man ønsker bokstavkombinasjon fra ved førstegangsregistrering, uten noen form for begrunnelse. Man får da den bokstavkombinasjonen som for øyeblikket er i bruk på det valgte stedet. Geografiske assosiasjoner gjør at det er knyttet til en viss prestisje til en del bokstavkombinasjoner. Dette gjelder spesielt kodene for Bærum (BL-BS), og flere luksusbiler solgt til personer i Oslo og Drammen har blitt registrert med bærumskodene. NS blir heller ikke tatt i bruk, da disse bokstavene forbindes med det norske, nasjonalsosialistiske partiet Nasjonal Samling. Bokstavene G, I, M, O, Q, W, Æ, Ø og Å brukes ikke på grunn av likheten med andre bokstaver eller sifre. Unntakene er i kombinasjonene GA, AW, UG, ZW, RW. Corps Diplomatique. Oversikt over hvilke land ulike ambasadeskilt tilhører. De to første sifrene etter CD angir landet. De første kjennemerker uten bokstaver (1. april 1900 - 31. mars 1913). De første bestemmelser om bruk av motorvogner og kjennemerker i Norge kom ved kongelig resolusjoner 24. juli og 2. september 1899 og trådte i kraft fra 1. april 1900. Resolusjonene innførte et enkelt nummersystem. For Kristiania og Trondhjem ble bestemmelsene tatt inn i politivedtektene. Kun ett skilt bak var påkrevd. Skiltene hadde 20 cm høye sifre i hvit farve på sort bunn. For amtene var kravet bare et skilt på venstre side av automobilen som viste eiers navn og adresse. Dette var ikke lesbart i fart, men problemet var ikke stort i 1899; landets eneste bil i bruk var i Stavanger. I 1904-1906 kom nye regler for amtene. Automobiler skulle nå ha et skilt bak med sifre på 12 cm og eiers hjemsted med bokstaver på 6 cm. Hvert amt førte sine egne registre med hver sine nummerserier. Eieren kunne selv lage skiltet eller få det laget av skiltmaler. Ved registrering ble skiltet påsatt en blyplombe av politikammeret. Schous Bryggeri ble 23. mai 1900 tildelt kjennetegnet «1» i Kristiania amt på sin «ølvogn», en tosylindret Daimler som veide 2 152 kg og kunne transportere 1 445 kg bryggeriprodukter. Den ble den første bil i Norge med kjennemerke, men den var ikke den første bil i Norge. Den var allerede ute av bruk og ble derfor ikke registrert. Flere av de første bilene i amtene ankom før registre ble opprettet og fikk aldri kjennemerker. Motorsykler var ikke registreringspliktige på samme måte som automobiler. Derimot var det registreringsplikt for sykler i flere amter, og endel motorsykler er ført i disse registre. Praksis var svært forskjellig mellom amtene. De aller fleste bilene som kom til landet ble solgt nye i Kristiania og registrert her, selv om eier bodde annet sted i landet. Ved eiers flytting beholdt de også ofte sitt kjennetegn. Ved eierskifte eller opphugging ble numrene meldt ledige og brukt om igjen. Kjennemerker med enkel bokstav (1. april 1913 - 31. mars 1971). En ny lov om veitrafikk og et nytt registeringssystem ble innført fra 1. april 1913 (kgl res av 18. mars 1912). Registrering ble overført fra amtmannen til politiet. Det ble opprettet et sentralt, landsomfattende understellsregister. Kjennetegnene fikk én bokstav for amtet (senere fylket) hvor kjøretøyet var registrert, etterfulgt av inntil 3 sifre. Amtmannen hadde ansvaret for å fordele nummerseriene (0-999) mellom politimestrene i amtet. Biler skulle ha to skilt; ett foran og ett bak. Skiltene hadde sorte tegn på hvit bunn, og bindestrek mellom bokstav og sifre på frontskiltet. Skiltet foran skulle være 11,5 cm høyt med 7,5 cm høye tegn, og skiltet bak skulle ha en minstehøyde på 30 cm med 12 cm høye tegn. På bakskiltet skulle amtsbokstaven stå over tallene. Utover bestemmelsene om dimensjoner, var det fritt frem for bileiere, bilselgere og skiltmakere å lage det til best mulig. For å verifisere alle de forskjellige skiltene, ble blyplomber påsatt av politimyndigheten. Motorsykler ble nå registreringspliktige. De skulle ha kun ett skilt, plassert på tvers foran. Skiltet skulle være 13 cm høyt, og tegnene skulle være 6,0 cm høye og 1,0 cm brede. Fordeling av nummerserier. I alle amter/fylker ble nummerserier fordelt mellom politidistriktene av amtsmannen, og mellom grupper av kjøretøy av politimestrene. Kongehuset fikk allerede på dette tidspunkt tildelt nummerserien A-1 til A-9. Endringer 1913 - 1940. Nummerfordelingen, både i hovedstaden og øvrige distrikter, ble endret flere ganger mellom 1913 og 1940. En sterk økning i antall biler etter 1. verdenskrig førte til at nummerseriene måtte utvides til 5 sifre. Biler som tilhørte brannvesenene ble ikke tatt inn i det ordinære registeret, men ført i egne protokoller med egne nummerserier. Eksempler på skilter er K-BV-1 i Kristiansand, I-AB-1 i Arendal og D-B-1 i Drammen. Biler tilhørende diplomatiet ble registrert på ordinære skilter i egen nummerserie. Bilene hadde i tillegg et ovalt skilt med teksten CD eller CC i sort på hvit bakgrunn. Ny lov om motorvogner ble vedtatt 20. februar 1926. Loven med nye forskrifter trådte i kraft fra 1. januar 1927. Motorsykler skulle nå ha to skiltplater. Den fremre skulle plasseres på langs av skjermen, den bakre på tvers. Enkelte biler brukt i næring fikk undertekst på skiltet. Blant undertekstene kan «rutevogn», «turvogn», «leievogn» og «drosche/drosje» nevnes, alle betegnelsene skrevet med versaler. I 1929 ble det innført støpte skilt. Det var flere produsenter, så standardiseringen ble ikke gjennomført helt og fullt. Man så både skilt med tegn støpt i ett med bakplaten og andre skilt med tegn naglet til standard bakplater. Bakplatene varierte fra helt glatt til kuplet og smårutete. Vestfold fylke tok i bruk bokstaven Z fra 20. april 1929. Frem til nyttårsskiftet 1930/1931 ble alle skilt byttet ut slik at bokstaven G var ugyldig fra 1. januar 1931. Det hadde vist seg at bokstavene C og G var lette å forveksle i trafikken. Bokstaven Q ble innført før 1935 og benyttet ved midlertidig registrering av ufortollede biler. Okkupasjonsårene 1940 - 1945. Den tyske okkupasjonsmakten brukte ordinære tyske kjennemerker på sine kjøretøy, også på rekvirerte norske kjøretøy. I tillegg var egne bokstavserier avsatt til bruk i okkuperte og kontrollerte områder. I Norge brukte den tyske militære overkommandoen (Militärbefehlshaber von Norwegen) bokstavserien MN-0000. Rikskommisariatet (Reichskommisare der besetzen norwegischen und niederlandischen Gebiete) brukte bokstavserien RK-0000. Noe overlapping forekom. Både reichkommisär Terboven i Norge og reichkommisär Seyss-Inquhart i Nederland brukte kjennetegnet RK-1. Endringer 1945 - 1971. Militære kjøretøy fikk fra juni 1945 egne kjennemerker med sorte tegn på gul bunn. De første norske styrkene som kom over grensen fra Sverige hadde kjøretøy registrert på svenske militære kjennemerker med sort skrift på gul bunn. Disse ble forbilde for de norske militære kjennemerkene. Bak sifrene hadde kjennemerkene et bokstav som anga hvilken våpengren som disponerte kjøretøyet; Bruk av bokstaver opphørte før 1960. I 1947 ble systemet modernisert noe og skiltplatene standardisert. Bilsakkyndige kjøpte nå selv inn skiltene og utleverte dem ved registrering. Bruk av kontroll-plombe opphørte. Skiltplatene ble nå laget i aluminiumsplater med pregede tegn, men innføringen av disse over hele landet tok tid, sannsynligvis varte overgangsperioden til langt ut i 1950-årene. I 1958 hadde Oslo kommet opp i så mange registrerte biler at det ble vurdert å innføre sekssifrede kjennemerker. Man fant at dette var lite lesbart og valgte i stedet et system med nummer uten bokstav. Tallene ble gruppert to og to, såkalte «telefonnumre», 00-00-00. Systemet sprakk noen få år senere da man fikk samme problem i Akershus. Nå var muligheten med «telefonnumre» oppbrukt, og de vanskelig lesbare, seks-sifrede nummerne var i bruk i noen fylker frem til nytt system kom i 1971(C-000000). I 1962 fikk Svalbard bokstaven P. Ordinær bruk av fylkesbokstaver opphørte 31. mars 1971. Fylkesbokstavene ble igjen tatt i bruk i begrenset grad fra juni 1991. Biler som tidligere har vært registrert på kjennemerker med fylkesbokstaver eller importerte biler av årsmodell 1970 eller eldre kan etter eiers ønske registreres på kjennemerker med fylkesbokstav. Alle tidligere brukte bokstaver, unntatt P og Q, kan benyttes sammen med 3-6 sifre i alle mulige kombinasjoner. Også "telefonnummerskilter" (00-00-00) kan velges. Skiltene følger bilen ved eierskifte. Kjennemerker med doble bokstaver (fra 1. april 1971). Kjennemerke med doble bokstaver fra perioden etter 1971 Kjennemerke med ny skrifttype tilpasset elektronisk avlesning, såkalte «digitalskilt». Utstedt i perioden 2002 til 2006. Dagens skiltsystem ble innført fra 1. april 1971. Tildelt nummer følger nå kjøretøyet ut dets levetid, og resirkuleres ikke. Numrene fordeles fortløpende ved registreringen. Unntak er gjort for kongehuset, som fortsatt kan benytte serien A-1 til A-9 ved nyregistrering. Siden innføringen er det gjort noen endringer i fordelingen av bokstavkombinasjoner mellom politidistriktene. I 1993 ble det innført kontrollmerke (oblat), en ordning som ble avskaffet igjen fra og med 2012, se eget avsnitt ovenfor. - Fra den 1. januar 2002 ble nye skrifttyper innført, de såkalte «digitalskiltene» med sort kant («sørgerand»). Avstanden mellom bokstaver og sifre var øket noe for å gi plass til kontrolloblat. Alle tegn var like brede og tilpasset elektronisk avlesning. Skrifttypenes lesevennlighet var ikke helt vellykket, bl.a.var A og R for like og kunne forveksles. Fra den 1. november 2006 ble skrifttypene endret igjen, og nasjonalitetsmerke (frivillig) ble innført på skiltet. - Fra 1. januar 2009 ble skiltene laget i plast med litt endrede skrifttyper. - Fra 1. januar 2012 lages skiltene igjen av aluminium. Jon-Arild Johannessen. Jon-Arild Johannessen (født 8. desember 1949) er næringslivsforsker. Han har særlig forsket på kunnskapsledelse, innovasjon og endringsprosesser. Johannesen er professor Handelshøyskolen BI og ved Institutt for økonomi og samfunnsfag, Høgskolen i Harstad. Johannessen har doktorgrad fra Stockholms universitet i 1990. Johannessen har vunnet flere internasjonale priser og vært rektor ved Markedshøyskolen og Norsk reiselivshøgskole. Johannessen har vært professor i innovasjon ved Syd-danske Universitet avdeling Esbjerg. Johannessen har skrevet ca. 100 internasjonale artikler, og vært medforfatter på ca. 15 bøker. Johannesen bor i dag i Holstebro i Danmark. Han har en stilling i ledelse og innovasjon ved Høgskolen i Harstad, fra august 2009. Johan Olaisen. Johan Leif Olaisen (født 1952) er professor i informasjonsledelse ved Handelshøyskolen BI. Han er f.t. Statoilprofessor. Olaisen har innehatt flere ledende stillinger ved Handelshøgskolen BI. Terje Svabø. Terje Svabø (født 4. oktober 1952) er en norsk journalist. Svabø har jobbet i "Aftenposten", "VG" og i NRKs "Dagsrevyen", hvor han var programleder for debattprogrammene «Debatt 21» og «Til debatt». I 2000 sluttet han i NRK og begynte som seniorrådgiver i reklamebyrået Dinamo. Han har også vært daglig leder for Civita 2003–2006, nyhetsanker i TV 2 Nyhetskanalen 2006–2009 og frilansjournalist i Wien 2009–2012. Han driver Svabø & Aanonsen AS sammen med Dagfinn Aanonsen. Svabø har også vært politiker for Høyre, og var viseformann i Unge Høyre 1977–1979. Han er gift med Astrid Versto, som blant annet har arbeidet i NRK i mange år, og senere som informasjonssjef på Det kongelige slott. Hun jobber nå som minsterråd ved den norske ambassaden i Wien i Østerrike. Svabø er dessuten fetter av journalist Synnøve Svabø. Brondesbury. Brondesbury er et område i bydelene Brent og Camden i London. Det regnes ofte som en del av Kilburn. Norgesrekordhistorikk på 50 m rygg. Norgesdensrekorder på 50 meter rygg Hans Kristian Amundsen. Hans Kristian Amundsen (født 2. desember 1959) er en norsk pressemann og politiker (Ap). Han har siden 2011 vært statssekretær ved Statsministerens kontor. Amundsen er opprinnelig fra Skoganvarre i Finnmark. Han har tidligere vært nyhetsredaktør i "Dagbladet", "Finnmark Dagblad" og "Arbeiderbladet". Han var også sjefredaktør i fjernsynsstasjonen Nyhetskanalen, konsernredaktør i A-pressen og utviklingsredaktør i A-pressens Oslo-redaksjon, seinere Avisenes nyhetsbyrå (ANB). Han var sjefredaktør og administrerende direktør i "Nordlys" i ni år frem til han gikk over i politikken i 2011. Amundsen ble i statsråd 14. januar 2011 utnevnt som statssekretær i Fiskeri- og kystdepartementet. Fra 9. mai samme år gikk han over til Statsministerens kontor, der han har ansvaret for pressesaker. New Energy. New Energy er en sjokolade som ble lansert av Nidar i 1991. Sjokoladen er utviklet i samarbeid med Norges Idrettshøyskole, og inneholder mindre fett og mer energi enn vanlig sjokolade. New Energy gir rask energitilførsel, og egner seg derfor godt når man trenger ekstra energi.Sjokoladen består av et lag med karamell og et lag med crisptrøffel overtrukket med melkesjokolade. I 2005 ble det solgt over seks millioner New Energy. Sportssjokolade. De første årene var New Energy med på å sponse flere idrettsarrangementer. New Energy var den offisielle sjokoladen under OL på Lillehammer i 1994 og under Norges deltakelse i Fotball-VM samme år. Fra 2006 til 2008 samarbeidet New Energy med Tryvann Skipark i Oslo, hvor merket sponset "New Energy Skicross Arena". Næringsinnhold. Per 100 gram: Energi 1911kJ / 456 kcal Allergikere bør vite at sjokoladen kan inneholde spor mandel og andre nøtter. Innpakning. Det har vært fire forskjellige design på emballasjen. Det opprinnelige designet ble brukt frem til 1995, før det ble endret høsten 1999 og i 2005. Historie. 1991: New Energy lanseres i samarbeid med Norges Idrettshøyskole 2003: New Energy Müslibar lanseres (ikke lenger i omløp) 2009: New Energy SjokoFrukt lanseres (ikke lenger i omløp) Anders Opdahl. Anders Opdahl, (født 1979), er sjefredaktør i Nordlys. Opdahl er opprinnelig fra bygda Skoganvarre i Porsanger kommune i Finnmark. Han har tidligere jobbet som nyhetsredaktør i i Nordlys, og som journalist i Finnmark Dagblad, Avisenes nyhetsbyrå (ANB) og Dagbladet. Opdahl Opdahl Asbjørn Jaklin. Asbjørn Jaklin (født 18. februar 1956) er redaktør i Nordlys og forfatter. Jaklin har gitt ut flere bøker, blant annet "Historien om Nord-Norge" og "Nordfronten". Boka "Isfront" omhandler Den kalde krigen i nordområdene. De nevnte bøker er utgitt eller utgis på forlaget Gyldendal. Nordlendinger til tusen. En artikkelserie i Nordlys redigert av Jaklin har kommet ut i bokform i to bind og inneholder korte biografier om kjente personer fra Nord-Norge siste 1000 år. Bind 1 omtaler Tore Hund, Petter Dass (1647–1707), Rasmus Schielderup (1739–1805), Jens Holmboe (1752–1804), Elias Blix (1836–1902), Ludvig Mack (1842–1915), Elling Carlsen (1819–1900), Christian Figenschou (1846–1939), Svarta Bjørn (1878-1900?), Alfred Eriksen (1864–1934), Richard With (1846–1930), Leonhard Seppala (1877–1967), Hans A. Meyer (1865–1926), Gitta Jønsson (1869–1950), Helmer Hanssen (1870–1956), Knut Hamsun (1859–1952), Ellisif Wessel (1866–1949), Ole Olsen (1850–1927), Regine Normann (1867–1939), Aldor Ingebrigtsen (1888–1952), Adelsten Normann (1848–1918), Just Qvigstad (1853–1957), Henry Rudi (1889–1970), Christian Frederiksen (1865–1929), Karl Pettersen (1826–1890), Ragnhild Kaarbø (1889–1949), Adrian Jacobsen (1853–1947), John Andreas Savio (1902–1938), Kirsten Svineng (også kalt «Mamma Karasjok») (1892–1980), Egil Lindberg (1906–1952), Halvdan Koht (1873–1965), Peter Wessel Zappfe (1899–1990) Bind to inneholder biografier over Arvid Hanssen (1932–98), Reidar Carlsen (1908–87), Stein Rokkan (1921–79), Bjørn Wirkola (1943–), Aase Nordmo Løvberg (1923–), Vebjørn Tandberg (1904–78), Kaare Espolin Johnson (1907–94), Cora Sandel (1880–1974), Adolf Henrik Lindstrøm (1866–1939), Harald "Dutte" Berg (1941–), Erling Falk (1887–1940), Kåre Kivijärvi (1938–1991), Lars Berg (1901–69), Ottar Brox (1932–), Hanna Kvanmo (1926–), Simon Slåttvik (1926–), Erling Norvik (1928–98), Arne Hestenes (1920–95), Herbjørg Wassmo (1942–), Ole Henrik Magga (1947–) og Arthur Arntzen (1937–) Oslos historie. a>. Deler av de gamle strukturene er fortsatt synlige Oslos historie kan deles inn i ulike faser. Byen var i mange år i skyggen av handelsbyen Bergen og erkebispesetet i Nidaros, selv etter at kong Håkon V Magnusson gjorde den til hovedstad i 1314. Byen ble ikke landets største før ved den kraftige ekspansjonen på 1800-tallet. Opprinnelsen. Funn, herunder helleristninger og diabasbrudd for steinalderredskaper, tyder på at det har vært bosetninger innerst i Oslofjorden siden eldre steinalder, med livsgrunnlag i jakt og fiske. De eldste og fleste fortidsminnene befinner seg på Ekeberg, og peker i retning av det tidligere eikekledte høydedraget øst for Bjørvika som hovedstadens eldste bosetningsfelt. Fra bronse- og jernalder finnes kulturminner fra hele Oslo-området inklusive dagens nabokommuner. Området ser ut til å ha vært attraktivt. Senere funn tyder på tettere bosetning i Osloherad lenge før det vi nå regner som byens opprinnelse. Blant annet ble det på Teisen funnet en rekke verdisaker i 1844 som kan ha blitt gravd ned under urolige tider på 900-tallet. Snorre Sturlason hevder i sine sagaberetninger at byen ble grunnlagt av Harald Hårdråde rundt 1050 fordi det var godt med forsyninger der, og befolkningen var stor, slik at landet lett kunne forsvares derfra mot angrep fra Danmark, eller tjene som base for egne angrep mot Danmark – men utgravninger i Gamlebyen har påvist eldre kristne graver i et system som tilsier at det eksisterte en bystruktur før 1050. På denne bakgrunn feiret man byens tusenårs-jubileum i 2000. Den første kongen som slo seg til her i noen særlig grad var Sigurd Jorsalfare, som også døde her 26. mars 1130. Han ble begravet i Sankt Hallvardskirken, som han selv hadde sørget for å reise. Kirken var oppkalt etter byens skytshelgen St. Hallvard. Etter kong Sigurds død og fram til borgerkrigene sluttet i 1240, ble byen stadig herjet av brann og plyndringer. Blant disse var kampene mellom kong Inge Krokrygg og Håkon Herdebrei i 1161, og kong Sverre Sigurdssons seier over baglerne i 1197. Særlig hardt var slaget, først på isen utenfor byen vinteren 1199, og senere inne i byen. Etter sammenstøt med grupperingene slittungene og ribbungene, klarte til slutt kong Håkon Håkonsson å etablere fred etter det avgjørende oppgjøret med hertug Skule i 1240. Middelalderbyen. Det økonomiske grunnlaget for Oslo var byens rolle som havn og markedsplass. Det førte til at kirker ble anlagt tidlig, og at kongene tidvis hadde tilhold i byen og etter hvert utvidet og befestet Kongsgården som lokalt maktsentrum. Da den norske kirken ble organisert, ble Oslo det naturlige setet for biskopen på Østlandet. Det førte til oppførelsen av bispekirken, den romanske Sankt Hallvardskirken. I tilknytning til katedralen anla og befestet biskopene en residens som kunne måle seg med Kongsgården i størrelse og militær betydning. Her i dette kirkelige sentrum ble også dominikanernes kloster Olavsklosteret anlagt. I tillegg til disse monumentale murbygningene ble det reist ytterligere fem kirker og to klostre i eller ved byen, og i tillegg et kloster på Hovedøya. Etter Magnus Lagabøtes død i 1280 ble styret delt mellom de to sønnene Eirik og Håkon. Eirik var formelt konge over hele landet, men broren Håkon ble hertug og fikk i realiteten selvstendig styring over sitt hertugdømme. Da Eirik døde uten sønner i 1299, ble Håkon konge for hele landet. Han fortsatte å ha fast tilhold i Oslo, og i 1314 gjorde han byen til landets hovedstad, da han bestemte at rikets segl skulle oppbevares av kansleren (landets administrative leder). Kanslerembetet ble fast knyttet til embetet som prost ved det kongelige kapell, Mariakirken, rett ved siden av kongsgården ved Alnaelvas utløp. Både kongens egen byggevirksomhet på Kongsgården og Mariakirken, og det faktum at byen nå ble et viktigere maktsentrum, bidro til byens vekst. I denne perioden var byen fortsatt preget av tett tømmerhusbebyggelse i én etasje. Etterhvert kom enkelte hus med to eller tre etasjer, og noen få private steinhus. Men kongens og biskopens monumentale anlegg, og de mange steinkirkene, var dominerende innslag i bybildet. Utover høymiddelalderen økte byens befolkning fra rundt 2 000 til 3 500. Den var likevel langt mindre enn det viktige handelssenteret Bergen, som var minst to eller tre ganger så stor. Men Håkon Magnusson var i sin samtid en betydelig europeisk fyrste, internasjonalt orientert og med betydelig politisk kraft, noe som også gjorde at byen som kongssete ble stadig viktigere. Hans sterke religiøse forankring fikk ikke bare uttrykk i utvidelsen av Mariakirken, men også i det at han oppmuntret og støttet fransiskanernes klosteretablering i byen, der hvor Gamlebyen kirke og Oslo Hospital ligger i dag. Både Svartedauden og andre pestangrep, bybrannene og den minskende politiske betydning Oslo som hovedstad fikk etter at landet gikk inn i unioner med Sverige og Danmark, gjorde at byen utover mot reformasjonen var i forfall. Folketallet sank, og til slutt var Hallvardskatedralen den eneste kirken i bruk. Festningsbyen. I første del av dansketiden ble byens betydning stadig mindre, og særlig etter reformasjonen i 1537, som knekket den norske kirkens selvstendighet og dens stilling som økonomisk maktfaktor. Politisk ble byen degradert fra hovedstad til provinsby etter at kongemakt og sentraladministrasjon flyttet til København. Men byen beholdt lenge noen hovedstadsfunksjoner. Den var sete for kanslerembetet og møtested for riksråd og kongehyllinger, så lenge disse institusjonene besto. Den fikk rikets myntverksted ved Akershus, og var fortsatt viktig som lokalt militært og kirkelig sentrum. Lensherren på Akershus innehadde landets viktigste embete og var tidvis kongens stattholder. Festningen erstattet kirkens institusjoner som byens økonomiske tyngdepunkt og største arbeidsplass. Det bidro til å holde folketallet nede at byen med jevne mellomrom ble rammet av nye pestangrep, bybranner og militære angrep. Byen skal ha brent anslagsvis 14 ganger. I 1567 ble Oslo invadert av svenske tropper under Den nordiske syvårskrig. Da ble byen jevnet med jorden, dels av svenskene, dels av byens egen befolkning under ledelse av lensherre og stattholder Christen Munk, for å hindre at svenskene fikk et tilholdssted under beleiringen av Akershus festning. Byens befolkning bygget den hver gang opp igjen på sine gamle tomter, siste gang etter en brann i 1611. Men etter storbrannen i 1624 gikk den driftige kong Christian IV hardt til verks og forbød borgerne å gjenreise hus på branntomtene. Bygrunnen ble utlagt til jordbruksarealer (Oslo Ladegård) for å forsyne Akershus festning med mat og dyrefor. Byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika på forterrenget til festningen, som skulle beskytte den og inngå i planen om å skape en moderne befestet by omgitt av voller med bastioner. Byplanen fulgte renessansens idealer om geometrisk orden, med rette og brede gater (24 alen eller 15 meter) i et rettvinklet system med store kvartaler. De største kvartalene med store tomter for rike kjøpmenn ble stukket ut ytterst mot havnen, langs den nåværende Dronningens gate. De mindre kvartalene øverst mot vest ble stykket ut i mindre tomter forbeholdt håndverkere og andre jevne borgere. Ved et av de høyest liggende gatekryssene ble torget anlagt, og her ble byens nye Hellig Trefoldigheds kirke og rådhus oppført. Der hovedgaten Kongens gate krysset byvollen, ble den viktiste av de tre byportene, Stadsporten, oppført. Kongen bestemte allernådigst at byen skulle kalles Christiania etter ham selv. For å forhindre fremtidige branner ble det i prinsippet innført murtvang, men i praksis ble murhus bare påbudt for adel og formuende borgere. Mindre bemidlede innbyggere fikk lov til å bygge i utmurt bindingsverk. Begge byggemåter var imidlertid kostbare og fremmede for norsk byggeskikk. Det gikk derfor sent med gjenreisningen; mange trosset murtvangen og bygget ulovlige tømmerhus. Først etter en ny storbrann i 1708 ble murtvangen konsekvent gjennomført. Bindingsverk ble den mest utbredte byggemåten. Utenfor den egentlige byen («Kvartalerne») vokste det snart fram forsteder befolket av fattige som ikke hadde borgerskap og derfor ikke lovlig kunne drive egen næring, men som på forskjellige måter var økonomisk avhengige av byen. Forstedene, blant andre Vaterland i øst, Grensen og Sagene i nord, og Pipervika i vest, lå på byens territorium (Bymarken), men hørte i kirkelig henseende til Akerbygda, og var ikke omfattet av murtvangen og en del andre bymessige bestemmelser. Vollene rundt byen ble oppgitt etter en brann i 1686, og byen fikk vokse nokså planløst utover forbi de gamle vollene. Etter brannen ble også Hellig Trefoldigheds kirke revet etter ønske fra de militære, som heller ville utvide festningen på byens bekostning. Den nye Vår Frelsers kirke ble oppført utenfor vollene og sto ferdig i 1699. Siste militære angrep mot byen kom i 1716, da Karl XII besatte selve byen, men ikke lyktes i å innta Akershus festning. Bebyggelsen fikk betydelig skade av festningens kononild mot de svenske okkupantene. Først i 1794 ble byen formelt utvidet ved at de nærmeste forstedene utenfor vollene ble innlemmet. Flyttingen medførte en viss vekst og framgang for byen, men den bevarte fortsatt preget av småby. Næringsgrunnlaget var handel, trelasteksport og byens rolle som garnisonsby. Da Christiania var ferdig bebygget omkring 1650, vokste innbyggertallet bare langsomt i de neste hundre år. Byggeaktiviteten var derfor beskjeden i samme periode, og behovet for nye byggetomter ble dekket innenfor byvollene ved utfylling på strandgrunnen mot Bjørvika. Her ble etterhvert tre nye rekker med kvartaler anlagt. Mot slutten av 1700-årene fikk byen et kraftig økonomisk oppsving takket være økende skipsfart og trelasteksport, og dette ga seg utslag i en viss vekst i folketallet. Men ved folketellingen i 1801 hadde Christiania fortsatt bare 8 931 innbyggere innenfor selve byen og 7 884 i forstedene, altså til sammen 16 815 innbyggere bosatt i bymessig bebyggelse og direkte eller indirekte økonomisk avhengige av byen. Hovedstad i vekst. Det kgl. slott mot Karl Johans gate I 1814 ble byen igjen hovedstad i den selvstendige staten Norge. Oppbyggingen av en ny statsadministrasjon skapte mange nye arbeidsplasser og et økende behov for tjenester. Hovedstadsfunksjonen ble derfor en økonomisk vekstfaktor og ga støtet til en folkevekst som kunne kompensere for de dårlige konjunkturene i næringslivet etter Napoleonskrigene, og for den unge statens trange kår. Byen trengte bygninger for alle de nye statsinstitusjonene. Allerede i 1811 var Det Kongelige Frederiks Universitet blitt opprettet, men både dette og det nye Stortinget måtte i mange år leve en omflakkende tilværelse i byen. Først i 1852 stod de nye Universitetsbygningene endelig klare ved Karl Johans gate etter tegninger av Christian H. Grosch. Festsalen i "Domus Academica" ble brukt til Stortingssal inntil Stortinget fikk sin egen bygning. Universitetsbygningene er regnet som hovedverket til arkitekt Grosch. De var inspirert av den berømte prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkels klassisistiske bygninger i Berlin. Grosch besøkte selv Schinkel i Berlin og fikk sine tegninger gjennomgått og korrigert av ham. Kong Carl Johan ønsket en mer verdig kongeresidens i sin norske hovedstad enn den gamle patrisiergården Paléet ved Bjørvika, og Slottet stod ferdig i 1849 etter en lang planperiode som startet i 1821. Slottsarkitekt Linstow sørget også for å knytte den noe fjerntliggende kongeresidensen til byen ved å anlegge den nåværende Karl Johans gate i 1830-årene. Med slottet som fondmotiv i den ene enden skapte Linstow en fornem paradegate. Midtveis planla han en monumental plass som skulle omkranses av bygninger for Universitetet, Stortinget og andre statsinstitusjoner. Planen ble bare delvis realisert gjennom Universitetsbygningene, utformet av Grosch og Schinkel, men innenfor de byplanmessige rammene som Linstow skal ha æren for. Linstow tenkte seg sammenhengende bebyggelse av store bygårder på begge sider av gaten videre inn mot byen, men byggherrene som først reiste gårdene på nordsiden sørget for å få tomtene på sørsiden utlagt til park, Eidsvolls plass og Studenterlunden. Sitt arkitektonisk motstykke fikk Universitetet først i 1899, da Nationaltheatret sto ferdig i Studenterlunden etter tegninger av arkitekt Henrik Bull. Parkanlegget langs paradegaten fikk sitt fondmotiv i form av Stortingsbygningen, fullført i 1866 etter tegninger av den svenske arkitekt Langlet. Flere offentlige bygninger ble reist på tomter som ble avgitt fra festningens forterreng. Ved Bankplassen tegnet Grosch Christiania Theater og lokalavdelingen av Norges Bank. I tillegg ga festningsområdet tomter til mange nye militære monumentalbygg og til Den gamle Logen, som også tjente som byens rådhus og konsertlokale. Ved Karl Johans gate tegnet Grosch også Basarene og Brannvakten som omgir Domkirken, noen av de tidligste norske byggverk i middelalderinspirert stil med rød, upusset tegl som fasademateriale. Byveksten skjøt ytterligere fart da industrialiseringen satte inn for alvor omkring 1840. En rekke nye industribedrifter etablerte seg, særlig langs Akerselva og Alnaelva, for å utnytte fossekraften. Behovet for arbeidskraft førte til en betydelig innvandring, både fra hele Østlandsområdet, men også fra svenske områder som Dalsland og Värmland. I tillegg til den mer organiserte boligbyggingen innenfor byens grenser og underlagt byens bygningslov og brannforskrifter, vokste det opp nye forsteder mer eller mindre uregulert rett utenfor bygrensene, hvor murtvangen ikke gjaldt. Perioden frembrakte to viktige nye bygningstyper: "leiegården" og "villaen". Leiegårdene i mur, med tre og senere fire og fem etasjer, innrettet for utleie til mange leietakere, ble bygningstypen som kom til å absorbere den store tilveksten i innbyggertallet og dominere bybildet i de nye bydelene. Villaen som boligform oppsto omkring Slottsparken og i Homansbyen, bebodd av akademikere og andre selvstendige borgere som ikke lenger var bundet til å kombinere bolig og arbeidssted. Med Slottet vest for byen og de fleste industriarbeidsplassene på østsiden oppsto den permanente sosiale delingen av byen i en vestkant og en østkant, idet de velstående gjerne bosatte seg i villaer og fine leiegårder nær Slottet, mens industriarbeidere var nødt til å bo så nær fabrikkene som mulig, i trangere leiegårder og i trehusforstedene. Befolkningen økte fra 8 931 i 1801 til 31 715 i 1855, men i de neste 35 årene økte den til hele 151 239. Den amerikanske, og pro-svenske, journalisten Bayard Taylor seilte sommeren 1857 inn Oslofjorden, og ankom en hovedstad som "«er et strålende eksempel på den fremgangen Norge har opplevd siden unionen med Sverige og innføringen av en fri grunnlov. Med alle sine tegn på vekst og forbedringer minner den om en amerikansk by. Befolkningen har økt til 40.000, og selv om Christiania er mindre viktig enn Göteborg med hensyn til handel, blir byen bare overgått av Stockholm når det gjelder størrelse. De gamle tømmerhusene som byen en gang bestod av, er nesten borte alle sammen; gatene er brede og brukbart brolagte, og har – noe Stockholm ennå ikke kan skryte av – anstendige fortau. Fra den lille kjernen av den gamle byen, nær sjøen, går det fine, nye gater, der du ofte kommer til staselige, treetasjers bygninger.»" Byutvidelse og offentlig utbygging. Både de sosiale forholdene og brannfaren gjorde at myndighetene ønsket å regulere denne frie byggevirksomheten, blant annet ved å utvide murtvangsonen. Fattigkommisjonen for Aker hadde vanskeligheter med å håndtere den sterke økningen i behovet for sosialhjelp til de store gruppene av fattigfolk som bodde i nærheten til byen. Aker kommune ivret for å få Christiania til å overta ansvaret for forstedene, mens byen stilte seg motvillig til tanken om byutvidelse av frykt for de store utgiftene som ville påløpe. 14. april 1858 var det en større bybrann hvor et området med 40 gårder og 1000 beboere mellom Prinsens gate, Karl Johans gate, Skippergata og Kongens gate brant ned. Denne brannen satte fortgang i å få etablert en bedre branntjeneste. Etter at byens vannforsyning var utbygget og trykkvannet kom senere samme året, flyttet det nye brannkorpset på 35 mann og en overbrannmester inn i Brannvakten ved Oslo domkirke på 1860-tallet. Fram til 1902 hadde brannkorpset utkikkspunkt på døgnbasis fra domkirkens tårn. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i byen i den første store byutvidelsen, etter at handelsområdet (som før 1859 var en av flere måter å avgrense byen på) var utvidet fem ganger mellom 1784 og 1839. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker med 18 970 innbyggere overført til byen. Dette omfattet blant annet områder som Frogner, Majorstua, Fagerborg, Sagene, Bjølsen, Torshov, Kampen, Vålerenga og nedre deler av Ekebergåsen. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etter hvert stadig mer hektisk byggeaktivitet, som førte til at det meste av dagens «murby» ble reist. Til å planlegge og gjennomføre denne byggevirksomheten ble det benyttet mange tyskutdannede arkitekter og innvandrede tyske byggmestre og håndverkere. Det blir hevdet at strøk som Grünerløkka o.a. etter ødeleggelsene i Tyskland under andre verdenskrig nå framstår som studieobjekter for tyske byer slik de var før krigen. Byggevirksomheten utgjorde nærmest en sammenhengende byggeplass fra Bygdø allé til Vålerenga, i en ytre sirkel omkring datidens Christiania. Det toppet seg i 1898, da hele 85.000 kvadratmeter bolig på fire og fem etasjer ble bygd. Forventningene til byens fortsatte vekst var skyhøye; ingeniør Gustav Sinding anslo på et møte i Christiania bystyre at hovedstaden i 1908 ville ha 312.800 og i 1928 hele 597.000 innbyggere. I virkeligheten var det i 1908 bare rundt 235.300 innbyggere og i 1928 nesten 253.000 innbyggere, altså mindre enn halvparten. I de to tiårene 1880-1890 økte byens befolkning likevel med over 100 000, en årlig vekst på over 3 %. Etter «Kristianiakrakket» i 1899 falt byggeaktiviteten kraftig, og folketallet sank noe gjennom de følgende årene. Utbyggingen av stadig nye områder utløste et nytt transportbehov, og Kristiania fikk sine første sporveier i 1875, med hestetrukne vogner. Før dette var både arbeidere og funksjonærer hovedsakelig henvist til å bo nær bedriftene, mens de nye transportmidlene gjorde det mulig å bosette seg lengre borte fra arbeidsplassene. Slik ble sporveier og jernbaner både en forutsetning for og en følge av bybebyggelsens enorme ekspansjon. I 1894 kom den første elektriske sporveislinjen, og trikken fikk snart et byomspennende linjenett. Allerede i 1854 hadde byen fått sin første jernbanestasjon ved åpningen av Hovedbanen, og etterhvert toglinjer også sørover og østover. Senere fulgte Drammenbanen mot vest. Jernbanenes bynære stasjoner ga også mulighet for bosetting og industrietablering lenger vekk fra den tettbygde byen. Storbyen Oslo. Ved inngangen til 1900-tallet hadde byen nesten 250 000 innbyggere og var svært tilfreds med sitt nye selvbilde som en moderne europeisk "storstad". Den hadde en mengde imponerende store forretningsgårder med elevator. Den hadde elektriske sporveier, elektrisk gatebelysning, et utbygget telefonnett og omsider også et brukbart kloakknett. I 1905 fikk byen endelig fullverdig status som suveren hovedstad med egen fastboende konge, eget utenriksdepartement og utenlandske diplomater. Men krakket i 1899 ble et kraftig tilbakeslag for finansvesenet, næringslivet og boligbyggingen. Byggevirksomheten ble rammet av stillstand, og folketallet sank merkbart i de første årene etter krakket. Mellom 1900 og første verdenskrig ble det bygget svært få boliger, og bolignøden og trangboddheten ble et viktig politisk spørsmål. Etter forslag fra en bolignødkomite i 1911 ble det bred politisk oppslutning om at kommunen måtte være en drivende kraft for oppføring av boliger. Fra 1912 til 1930 ble så en rekke større boliganlegg realisert i beltet utenfor murbyen fra slutten av 1800-tallet, der kommunen vekslet mellom å være byggherre og å støtte kooperative selskaper: først Tøyen 1912, senere Lille Tøyen hageby, Ullevål hageby, Lindern, Torshov, Nordre Åsen, Rosenhoff, Vøyenvolden, Jessenløkken og Ila. Fra 1915 til 1931 ble det bygget om lag 11 000 boliger i byen, av disse cirka 80% med kommunal finansiering. I 1931 ferdigstilte det nye kooperative OBOS sitt første større anlegg («Etterstadslottet») i det daværende Aker, og fra midt i 1930-årene overtok OBOS som redskap for kommunal boligpolitikk. Samtidig ble det i 1930-årene igjen bygget mye i ren privat regi, blant annet Sinsenbyen, som på dette tidspunktet lå i Aker. Oslo har mange godt bevarte bygninger i funksjonalistisk stil fra 1930-årene. Sogn haveby er et godt eksempel i så måte. Debatten om nye byutvidelser pågikk gjennom 1930-årene, særlig fordi det etterhvert ble mangel på byggegrunn innfor grensene fra 1878. Spørsmålet om sammenslåing av Oslo og Aker var en gjenganger på denne tiden, men det ble i første omgang bare foretatt en mindre justering ved at Etterstad ble overført i 1946 i forbindelse med at denne bydelen ble storstilt utbygget etter en reguleringsplan fra før krigen. Men 1. januar 1948 ble Aker kommune i sin helhet innlemmet i Oslo. Byens areal økte over natten med mange hundre prosent. De 130 976 innbyggerne fra Aker gjorde at folketallet i hovedstaden samtidig økte med 46 prosent. Byens nye rådhus sto ferdig i Pipervika i 1950 etter en langdryg byggeprosess som ble avbrutt av krigen, og en nesten like lang planleggingstid siden byggingen ble besluttet. Mellom 1877 og 1925 ble navnet vanligvis skrevet Kristiania. Navnet "Oslo" ble gjeninnført i 1925. Etterkrigsbyen. Allerede før andre verdenskrig kom til Norge, var det store planer om byutvidelser og sanering av de gamle bydelene. Okkupasjonen satte en stopper for disse og de første årene etter krigen var viet til gjenreisningen. Men med sammenslåingen av Aker og Oslo var det mer mulig å ta større, helhetlige grep. Utover 1950- og 1960-tallet ble enkelte av de gamle bydelene og trangboddheten som hadde eksistert i disse løst ved ny boligbygging utfra datidens tenkning om sosial boligbygg i drabantbyer. Den første av de mange nye drabantbyene ble tegnet av arkitekt Frode Rinnan for OBOS og realisert på Lambertseter med byggestart i 1951. Etter hvert forsvant det meste av den dyrkbare gårdsmarken innenfor byens grenser til boligreising og næringsvirksomhet. Særlig tett ble denne utbyggingen i Groruddalen og Østre Aker, noe som har bidratt til å opprettholde opplevelsen av forskjellen mellom østkant og vestkant i Oslo, hvor vestkanten gjennomgående har lav småhus og villabebyggelse, mens høyhuspreget og konsentrasjonen er sterkere øst i byen. I de senere årene har det vært et politisk mål å gjøre denne bebyggelsen mer variert over hele byen. Denne perioden kjennetegnes også av at industrien ble lagt ned eller flyttet ut og byen har fått en sterkt preg av å være en administrasjonsby, både for den offentlige forvaltning og for næringslivet. Også næringslivet har fått en større preg av tjenesteytende næringer, på bekostning av den tidligere vareproduserende industrien. Som tilfellet var også i 1880- og i 1890-årene, har byen i hele etterkrigsperioden hatt befolkningsvekst og en stor innflytting, både fra hele Norge og etter 1970 fra andre deler av verden, noe som har gitt byen et mer internasjonalt preg. Cho Seung-hui. Cho Seung-hui (født 18. januar 1984 i Seoul i Sør-Korea, død 16. april 2007 i Blacksburg, Virginia, USA) var en student som den 17. april 2007 ble identifisert av politiet som gjerningsmannen bak skolemassakren på Virginia Tech i USA, den 16. april 2007. Han drepte 32 personer før han tok sitt eget liv. Cho ble født i Sør-Korea hvor han bodde til han var 8 år. På skolen fikk han gode karakterer, men foreldrene hans, spesielt faren, jobbet mye. Sør-Korea er et av de landene i verden hvor folk jobber mest, og denne vanen tok de med seg da de flyttet til Virginia i USA. Foreldrene jobbet på renseri, og ofte 7 dager i uka. Professor i barnepsykologi, dr. Bela Sood, fikk intervjue familien hans, og hennes oppfatning var at familien hans var omsorgsfulle. Dr. Roger Depue, tidligere leder for FBIs gjerningsmannprofil-avdeling fikk også intervjue familien hans. En av tingene han ser på som en utløsende faktor er foreldrenes lille tilstedeværelse under oppveksten, til tross for hans behov for ekstra oppfølging. Som barn fryktet nemlig foreldrene hans at Cho kunne være stum siden han aldri sa et ord, men ble som 13-åring diagnostisert med selektiv mutisme. Ifølge dr. Elisa Shipon-Blum som er ekspert på emnet, kan ikke dette være hele årsaken til hans oppførsel, og det er ingen direkte link mellom selektiv mutisme og voldelige handlinger. Psykiateren til Cho hadde ikke ressurser til å behandle selektiv mutisme, men ga han antidepressive medikamenter og fortsatte psykiatrien. Som 15-åring, like etter massakren på Columbine High School, skrev han en stil hvor han skrev om sin fascinasjon for hendelsen, uten at han kom med noen trusler. Denne fascinasjonen gjentok han i brevet han sendte til NBC like før massakren, hvor han også skrev at han beundret det de hadde gjort. Chos depresjoner forsvant etter hvert, og til slutt ønsket han å slutte med medikamentene, noe han fikk lov til. Året etter han sluttet med medikamentene, i 2004, samme året som han fylte 20 år, begynte han på Virginia Tech. Da Cho begynte på Virginia Tech hadde han planer om å studere Business Information Technology, og skrev søknaden sin selv. Chos ambisjoner og interesse for å starte på studiene overrasket familien som ble glade for hans nye selvsikkerhet, men han led fremdeles av selektiv mutisme. Den tidligere skolen Cho gikk på visste om hans interesse for Columbine High School-massakren, hans depresjoner og lidelse, men p.g.a. taushetsplikt kunne de ikke videreinformere ledelsen ved Virginia Tech om dette. Virginia Tech er et meget stort universitet, med rundt 35 000 studenter og ansatte, som gjorde Chos situasjon vanskeligere. Det første året gikk bra for han, og han fikk gode karakterer. I løpet av ferien skrev han en romantisk novelle, og familien oppmuntret han til å følge sine ambisjoner. Han viste novellen til sin tidligere lærer i et poesikurs han hadde tatt. Hun frarådet han å kaste seg på noe brått, uten å ta en utdanning. Cho valgte derfor å skifte studie og byttet hovedfag til engelsk. Cho var ingen spesielt god forfatter, og hadde liten kjennskap til ting og dårlige språkferdigheter. Dette resulterte i dårlige karakterer, og et novelleutkast han sendte til et forlag ble forkastet. Søstra hans forklarte for han at å bli avslått ikke nødvendigvis betydde slutten og at det skjedde stadig vekk, men Chos framtidsplaner var ikke lenger de samme. I løpet av det kommende året endret oppførselen hans drastisk. Da klassen ble bedt om å introdusere seg, presenterte Cho seg bare som et spørsmålstegn. Etter det ble han kjent som «spørsmålstegn-gutten» blant de andre elevene. I timene satt han stort sett bare helt stille og så ned i pulten uten å si noen ting, og nektet å svare når noen pratet til han. Engelsklæreren hans tok kontakt med lederen for engelskstudiene, Lucinda Roy, og fortalte om Cho og at hun ikke ønsket å ha han som elev, var engstelig for han og at han leverte rare oppgaver. Lucinda Roy tok derfor kontakt med Cho. Mange trodde Cho ikke ønsket oppmerksomhet og ville være alene, men Roy tolket oppførselen hans som at det var nettopp oppmerksomhet han egentlig ville ha. Hun tok derfor på seg ansvaret for å lære Cho alene. Etter hvert som den private undervisningen fortsatte begynte Cho å kommunisere. Når han svarte på spørsmålene hennes tok det ofte over 10 sekunder før han ga noe svar med en lav hviskende stemme. Hun foreslo at han burde gå til rådgivning. Hun spurte han om han var deprimert og om han var ensom, og han svarte ja til begge deler og fortalte at han ikke hadde noen venner og at det plaget han. Etter flere samtaler med Cho, tolket hun han som en veldig hemmelighetsfull person som prøvde å skjule sin ekte identitet, at han var veldig arrogant og usikker. På en av nabohyblene til Cho bodde Andy Cook. Han hadde ofte prøvd å få kontakt og prate med Cho, men som vanlig overså han bare personen. En fredagskveld hadde han derimot sagt ja til å bli med på en fest. Etter hvert som Cho ble mer og mer beruset den kvelden ble han mer og mer åpen og fortalte bl.a. at han hadde en fantasikjæreste som han kalte for Jelly, mens hun kalte han for Spanky. Andy Cook ble Chos nye og eneste venn. Cho begynte å ringe Cook og presenterte seg enten som Seung eller «Spørsmålstegnet». Når han sa han var Spørsmålstegnet, latet han som han var broren til Seung, sannsynligvis for å skape seg en ny identitet hvor han kunne være en ny person, slik han ønsket å leve. Ved å være sammen med Cook og hans venner bygde Chos selvtillit seg opp, og han begynte å ta bilder av både dem og tilfeldige kvinner. Han hadde også en dag tatt på seg hatt og solbriller og gått bort til en jente han ikke kjente og maste om hun visste hvem han var. Jenta ble skremt og tok kontakt med skolepolitiet. Politiet ga han en advarsel, og episoden førte til at Cho følte hat mot henne og refererte til henne som en «hore». En lignende episode skjedde med en annen kvinne som også meldte fra til politiet, som nok en gang ga han en advarsel og ba han holde seg unna kvinnene. Etter dette ringte han Andy Cook igjen, som valgte å ta kontakt med politiet og forklarte dem at Cho virket selvmorderisk. Cho ble hentet og fraktet til Carilion St. Albans Psychiatric Hospital hvor han ble over natta. Cho benektet at han hadde selvmordstanker. Ettersom man ikke trodde saken var alvorlig nok og at han ikke hadde truet noen av kvinnene, fantes det ingen mulighet til å tvinge Cho til å bli på sykehuset. Cho lovet også å forbedre seg og slutte å kontakte kvinnene. Etter at Andy Cook meldte fra til politiet avsluttet Cho kontakten, og begynner å skrive destruktive dikt og skuespill. Massakren. Cho finner så på enda et psevdonym, Ax Ishmael, personligheten best kjent fra massakren. Cho tar så bilder mens han poserer «macho» foran kamera med håndvåpen og kniver. Han spiller også inn en rekke klipp hvor han forteller hvordan «alle andre» (ingen navngitte) har ødelagt livet hans og at han skal ta hevn for seg selv og alle andre som lider. Han sammenligner seg selv med Jesus Kristus og sier at han er en martyr som håper han vil inspirere andre og kaller det en revolusjon. Han sendte pakken til NBC med avsender Ax Ishmael, skrev Ax Ishmael på armen sin og drepte 32 og såret enda fler elever og lærere ved Virginia Tech universitetet 17. april 2007. Bordeaux dogge. Bordeaux dogge (FCI #116) er en gammel fransk hunderase av typen dogge, en hundetype som opprinnelig ble brukt til jakt på storvilt og som vokterhund på hest og kveg. Rasen er imidlertid også kjent som kamphund og har vært brukt til både oksekamper ("bull-baiting") og bjørnekamper ("bear-baiting"). Den er dessuten kjent under flere navn, som fransk mastiff, Bordeaux mastiff og Dogue de Bordaeux. Bakgrunn. Bordeaux doggen stammer bra distriktet Bordeaux i Frankrike, fra hvor typen har referanser tilbake til 1300-tallet. Hunderasen kan imidlertid ikke kalles uniform før omkring 1920, men opprinnelsen sto trolig før både engelsk bulldog og bullmastiff. Denne hundetypen blir også kalt "gresk-romersk kamphund", noe som refererer til kamphunder brukt i krigshandlinger under den gresk-romerske perioden. Typen ble første gang vist på en hundeutstilling i Paris i 1863, og fikk da offisielt navnet "dogue de Bordeaux". På Parisutstillingen i 1883 vant en hannhund med navnet "Bataille" førsteprisen. Denne hannen var hele 67 cm i skulderhøyde, noe som førte til at mange oppdrettere ble redde for at dere hunder ville være for små til å vinne priser sammenlignet med denne. Dette førte til at de paret tispene sine med hanner av engelsk mastiff, noe som bidro til brun- og sortmasket avkom. På 1880-tallet var det avlet fram tre regionale varianter av denne doggen; såkalt "Pariser dogge", "Toulouse dogge" og "Bordeaux dogge". Disse hadde varierende utfarging og kunne godt være brindlet og ha hvite markeringer, spesielt oppover leggene. Rød og sort maske var heller ikke uvanlig. Noen steder hadde hundene saksebitt, andre steder var typen underbitt. Også hodestørrelsen og kroppsstørrelsen kunne variere, men typen var relativt ensartet. Dette førte til mange diskusjoner i årene som fulgte. Mellom 1883 og 1910 var det nærmest ingen endringer å spore på denne hunden. I 1910 ble den første raseklubben dannet, og det ble nye diskusjoner omkring rasestandarden. Raseklubben eksisterte kun i tre år, men to nye raseklubber ble etablert i 1913; en i Bordeaux og en i Paris. I Parisklubben ble det jobbet for at saksebitt skulle aksepteres i standarden, mens Bordeauxklubben sto for at rasen skulle ha underbitt. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 stoppet imidlertid arbeidene med å etablere en ny rasestandard opp. Arbeidene med rasestandarden ble tatt opp igjen i 1926. Da ble det akseptert to distinkte varianter av rasen; kalt "dogue" og "doguini". Doguini hadde en noe smalere og mindre kropp og et litt smalere snuteparti enn dogue. Begge typene skulle ha 1 cm underbitt. Vekten skulle være 40-50 kg for en doguinihann og 40-45 kg for en doguinitispe. Doguehannen skulle veie minst 50 kg og tispen minst 45 kg. Hunder av typen doguini regnes imidlertid nå som utdødd. Den første rasestandarden ble publisert i 1896, Store revideringer kom i 1910, 1971 og 1993. Nye presisjoner ble lagt til standarden av Raymond Triquet i 2007 og publisert året etter. Triquet var også sentral i revideringene for årene 1971 og 1993. Rasen holdt på å dø ut etter andre verdenskrig, men kan sies å ha fått en ny «vår» på 1960-tallet. Beskrivelse. Bordeaux dogge er en gigantstor molosser med et enormt hode. Kroppen er svakt rektangulær, kompakt og meget muskuløs med en harmonisk silhuett. Brystdybden er noe mer en halve manke­­høyden. Det store hodet, som har kraftig stopp, har et kort snuteparti. Hodeskallens omkrets skal omtrent tilsvare mankehøyden hos hannhunder. Pelsen er kort, fin og myk. Ensfarget i alle avskygninger av fawn, fra mahogni til gult. Noen små hvite flekker tillatt på brystet og bena. Sort og brun maske er tillatt. Hannene skal ha en skulderhøyde på 60-68 cm, tispene 58-66 cm. Hannene skal veie minst 50 kg, tispene minst 45 kg. Det er ingen øvre vektgrense, så lenge kroppen er harmonisk. Søtt. Søtt er en av de fem grunnsmakene, og ansees av nesten alle som en god smak. På mange språk brukes også ordet «søt» (for eksempel engelsk «sweet») til å beskrive gode ting eller en god følelse. Eksempler på søte substanser. Sukker er et eksempel på en søt substans En lang rekke kjemiske forbindelser er søte. Blant vanlige biologiske substanser er alle de enkle karbohydratene søte til en viss grad. Sukrose (bordsukker) er det klassiske eksemplet på en søt substanse, mens flere typer fruktsukker, er enda søtere. Noen av aminosyrene er søte; alanin, glykin og serin er søtest, mens andre aminosyrer ansees som både søte og bitre. En rekke plantesorter produserer glykosider som er mange ganger søtere enn sukker. Det mest kjente er kanskje glycyrrhizin, den søte delen av lakrisrot, som er rundt 30 ganger søtere enn sukrose. Et annet eksempel som er viktig i industrien er steviosid, fra den Sør-Amerikanske planten "Stevia rebaudiana". Den er omkring 250 ganger søtere enn sukrose. Fylkesvei 252 (Nordland). Fylkesvei 252 (Fv252) i Nordland går mellom Baåga og Forsmoen i Vefsn kommune. Veien er 9,4 km lang. Eksterne lenker. 252 Laksefamilien. Laksefamilien (Salmonidae) eller laksefisker (Salmoniformes) er en gruppe strålefinnede fisker. Artene i gruppen er utbredt i kalde ormåder på den nordlige halvkule. Noen arter er rene ferskvannsfisker, mens andre vandrer mellom ferskvann og saltvann i løpet av livet. Enkelte arter, som Atlanterhavslaks, kan returnere til havet etter gyting. Andre arter, som stillehavslaksene, har kun en gytevandring og dør etter denne. Artene kjennetegnes ved en langstrakt kropp som er litt sammentrykt fra sidene. De har en sentralt plassert ryggfinne og en stråleløs fettfinne. Fylkesvei 39 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 39 i Nord-Trøndelag går mellom Vollsdalen og Skatval sentrum i Stjørdal kommune. Veiens lengde er 5,4 km. Eksterne lenker. 039 Austvatn. Austvatn er en valgkrets og en gard i Nord-Odal i Hedmark. Tidligere var det også en skolekrets. Garden ligger ved ei vik på østsida av Storsjøen. Det er denne beliggenheten som har gitt stedet sitt navn. I 1306 var navnet "Austan vatn", referert i ei avskrift fra 1397. I 1514 ble det skrevet "Austanvattnz" og i dansketida dukka det opp i former som "Østuattnn", "Østuand" og "Østwatten". På slutten av 1800-tallet ble skrivemåten "Austvatn" tatt i bruk. Navnet uttales "ǝusst`vatten" (øusstvatten/eusstvatten). Robert Sætervik. Robert Sætervik (født 18. januar 1961) er en norsk musikkprodusent, musikkjournalist og programleder i NRK. Han presenterer konserter i programmet P1-scenen, og er sentral i NRKs sendinger fra en rekke festivaler som Bergenfest, Norwegian Wood og Notodden Blues Festival. Han var prosjektleder for "En Hildringstime"- en plate hvor 16 norske artister hyllet Erik Bye i ord og toner. Fylkesvei 40 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 40 i Nord-Trøndelag er en ringvei på Skatval i Stjørdal kommune, fra Tiller via Alstad, og tilbake til Tiller. Veiens lengde er 6,7 km. Eksterne lenker. 040 Prosentsystemet i handikappidrett. Prosentsystemet innenfor handikappidrett er et system som gjør at utøvere med ulik type og grad av funksjonshemming kan konkurrere mot hverandre på en sammenlignbar måte. Systemet er ikke ulikt handikappsystemet i golf. I golf får man tildelt ekstra tillatte slag ut ifra hvilket nivå man ligger på, mens i handikappidrett får man et prosentvis fradrag i den faktiske tiden man bruker ut ifra hvilken grad av funksjonshemming man har. Internasjonalt grupperes utøverne i 3 grupper, mens i Norge er to av disse klassene slått sammen til én, slik at det konkurreres i to klasser. Hovedgruppering av skadegruppe. B står for Blind, dvs personer med nedsatt syn. LW står for Locomotor Winter, dvs. bevegelseshemmede vinter Konkurranseklasser. Innen hver skadegruppe deles utøverne inn i undergrupper etter hvilken grad av funksjonshemming de innehar. I langrenn konkurrerer klassene LW 10 – LW 12 sittende, resten konkurrerer stående. I klassene B1 og B2 konkurreres det med ledsager, i B3 er dette også tillatt, men er valgfritt. Internasjonalt konkurreres det i 3 klasser; B1-3, LW2-LW9 og LW10-LW12. I nasjonale konkurranser er de to første slått sammen, slik at skillet kun er mellom de som utfører langrenn sittende (langrennspigging) og de som utfører langrenn stående. Prosentsatser. Hvor stort fradrag den enkelte konkurranseklasse får revideres årlig, slik at satsene skal gi en mest mulig rettferdig konkurransesituasjon. Dette gjøres av Den internasjonale paralympiske komité på bakgrunn av resultater fra årets og tidligere års resultater. Prosentsatsene oppgis som en prosent av den reelle tiden, slik at utøvere som skal ha 3% fradrag i tid får en prosentsats på 97. For alle sittende klasser gjelder regelen om at det ikke er lov å bruke beina utenfor kjelken for å styre eller bremse. Cato Zahl Pedersen er i klasse LW 5/7. Se også. Paralympiske leker Tekno (computermagasin). Tekno var et Norsk computermagasin først publisert i 1993. Det ble gitt med en CD-plate med hvert blad, som inneholdt nyttige oppdateringer og patcher til populære spill og programmer. Senere inneholdt også CD-ene demoversjoner av spill og programmer. Selve bladet inneholdt anbefalinger, sammendrag, tester og andre PC-relaterte saker. Etterhvert kom det flere på markedet, blant annet Komputer for alle og PC-Gamer. Tekno måtte se seg slått, og siste blad kom ut i 1999. Fylkesvei 112 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 112 i Nord-Trøndelag går mellom Ronglan og Ekne i Levanger kommune. Veiens lengde er 6,5 km. Eksterne lenker. 112 Norsk Audiopedagogisk Forening. Norsk Audiopedagogisk Forening er en selvstendig fagpedagogisk organisasjon stiftet den 26. mai 1896. Navnet var da "Norges døvstummelærerforening", og gjennomgikk flere endringer. Det nåværende navn er fra 1973. Formålet er å fremme utviklingen på det faglige området, arbeide for utvidet kontakt med andre organisasjoner og grupper, samt å utbre kjennskap til de hørselshemmedes problemer. Eksterne lenker. Audiopedagogisk Sjønstå. Sjønstå er ei bygd beliggende ved Øvrevatnet i Fauske kommune. Sjønstå ble først nevnt i skriftlige kilder i 1666, i 1776 ble bruket delt i Øvergården og Nergården. Bruket har ikke blitt modernisert noe nevneverdig og ble i 2005 vernet av Riksantikvaren som et tidstypisk klyngetun og historisk dokument på gruvedriften i Sulitjelma. Jernbanen. I 1892 ble Sulitjelmabanen fullført mellom Sjønstå og Fossen. Malmen ble da transportert over Langvatnet i båt til Fossen, videre med jernbane mellom Fossen og Sjønstå for å så bli fraktet med båt over Øvrevatnet og Nedrevatnet, før det ble skipet ut i verden på Finneid. Banen ble like etter bestemt utvidet til Hellarmo. I 1956 ble jernbanen utvidet til Finneid og aktiviteten knyttet til omlastingen avsluttet. Korg. Korg Corporation er et japansk multinasjonalt firma som produserer elektroniske musikkinstrumenter. Det ble grunnlagt i 1962 av Tsutomu Kato og Tadashi Osanai, under navnet "Keio Electronic Laboratories" (京王技術研究所) fordi kontorene lå i nærheten av Keio-toglinjen i Tokyo, og Keio kan settes sammen av de første bokstavene i navnene Kato og Osanai. Før han startet firmaet, drev Kato en nattklubb. Osanai hadde utdannelse fra Tokio University, og ble regnet som en dyktig trekkspiller. Han opptrådte jevnlig på Katos klubb, akkompagnert av en Wurlitzer Sideman rytmeboks. Han var ikke fornøyd med rytmeboksen, og overtalte derfor Kato til å finansiere forsøkene hans på å lage en bedre boks. Korgs første produkt, sluppet i 1963, var en elektromekanisk rytmeenhet kalt "Disc Rotary Electric Auto Rhythm machine Donca matic DA-20". På grunn av suksessen med DA-20, lanserte de en ny versjon av rytmemboksen uten bevegelige deler, DE-20, i 1966. I 1967 tok ingeniøren Fumio Mieda kontakt med Kato. Mieda ville bygge elektriske tangentinstrumenter. Kato ble imponert av Miedas entusiasme, og ba ham bygge en prototype. 18 måneder senere hadde Mieda et programmerbart orgel klart. Keio solgte orgelet under navnet "Korg", en kombinasjon av «Keio» og «organ» (orgel). Keios orgelprodukter var populære gjennom 1960-årene og tidlig på 70-tallet, men da de begynte å merke konkurransen fra andre store orgelprodusenter, bestemte Kato seg for å bruke orgelteknologien til å bygge et keyboard for synthesizer-markedet, som på den tiden var en nisje. Keios første synthesizer, MiniKorg, ble dermed sluppet i 1973. Etter suksessen med MiniKorg, bestemte Keio seg for å produsere flere rimelige synthesizer-modeller gjennom 70- og 80-tallet under navnet Korg. Korg har også forgrenet seg til utstyr for musikkopptak og effekter for elektriske gitarer, med en viss suksess. Yamaha Corporation har alltid vært en partner med Korg, og supplert dem med elektroniske og mekaniske deler. I 1987, rett før lanseringen av M1 Music Workstation, fikk Yamaha aksjemajoritet hos Korg. Kato hadde skissert opp vilkårene før dette skjedde, og firmaene fortsatte å utvikle produktlinjene sine uavhengig og konkurrere på markedet. Etter de følgende fem veldig fruktbare årene, hadde Kato nok penger til å kjøpe mesteparten av Yamahas aksjer tilbake i 1993. Wollert Krohn-Hansen. Interiør fra Domkirken i Bodø, vigslet av Krohn-Hansen i 1956 Wollert Krohn-Hansen (født 28. desember 1889 i Kristiansund, død 1973) var en norsk biskop. Han er særlig kjent som biskop fra okkupasjonstiden, og som pådriver for oppdelingen av Hålogaland bispedømme. Krohn-Hansen ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo i 1914. Han gjorde tjeneste som sokneprest i Værøy og Røst fra 1915, Ofoten fra 1922 og Narvik fra 1929. I 1936 ble han domprost i Tromsø. I 1940, 14 dager før invasjonen av Norge, ble han biskop i Hålogaland. Sammen med de andre av Den norske kirkes biskoper nedla han sitt statlige embete i 1942 i protest mot Quisling-regimet. Han fortsatte imidlertid den rent kirkelige tjenesten til han i 1943 ble internert på Helgøya i Mjøsa. Under tiden på Helgøya forrettet han en ordinasjonsgudstjeneste i Helgøya kirke der han presteviet 18 teologiske kandidater som også var internert. Etter krigen reiste han svært mye innenfor bispedømmet i forbindelse med gjenreisningsarbeidet. Krohn-Hansen var en pådriver for at Hålogaland bispedømme skulle deles inn i to mindre bispedømmer. Hans arbeide for dette førte fram, og i 1952 ble bispedømmet delt i Nord-Hålogaland (tilsvarende Finnmark og Troms fylker) og Sør-Hålogaland bispedømme (tilsvarende Nordland). Han valgte selv å flytte fra Tromsø til Bodø og fortsette som biskop i Sør-Hålogaland, mens Alf Wiig ble den første biskop i Nord-Hålogaland. Krohn-Hansen vigslet den nye Domkirken i Bodø i 1956. I 1959 gikk han av for aldersgrensen. Etter at han ble pensjonist fortsatte han som prestevikar, og var også i en interimperiode rektor ved det Praktisk-Teologiske Seminar ved Universitetet i Oslo. Fylkesvei 129 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 129 i Nord-Trøndelag går mellom Heir og Munkrøstad i Levanger kommune. Veien er 5,3 km lang. Eksterne lenker. 129 Jernvinne i Norge. Jernframstillingssted fra yngre jernalder i Telemark. Jernvinne er betegnelse på en prosess og en tidlig form for industri fr til framstilling av jern. Teknikken har vært nyttet i Norge fra førromersk jernalder og helt fram til sent på 1700-tallet. Flere ulike framstillingsteknikker har vært brukt, men prinsippet har likevel vært det samme helt fram til den moderne masovnen tok over for ca 200 år siden. Bakgrunn. Jernvinna tar utgangspunkt i myrmalm, det vil si jernforbindelser (FeOOH) som etter hvert vaskes ut fra berggrunn og løsmasser, og som avsettes i vann og myr. Myrmalmen samles rundt røtter og andre fastere substander i klumper. Klumpene ble lokalisert med lange, spisse kjepper og gravd opp. Malmen ble samlet og glødet på åpen ild i grunne groper; "røsting". Her ble råmalmen redusert til Fe2O3. Røstegropene er en av kulturminnene som finnes fra jernvinna, og de finnes gjerne på tørre morenedannelser i nær kontakt med myrene. Selve jernframstillingen foregikk i egne ovner, og var basert utelukkende på bruk av trekull. Det krevdes forholdsmessig mye mer kull enn malm, så framstillingsplassene finnes gjerne i områder under daværende tregrense. Her vil man ofte finne spor etter trekullbrenning i form av mindre "kullgroper"; en forløper til de senere kullmilene «kølabonnene». I motsetning til den etterfølgende teknologien med smelting i masovn så var oppvarmingen ikke så stor at jernet ble flytende, i stedet var det slagget som ble flytende og derved skilt ut. Beliggenheten gjør at mange jernvinneanlegg har ligget urørt gjennom tidene, siden områdene har vært lite interessante med tanke på jordbruk. Mange områder er derfor velegnet til arkeologiske undersøkelser. Kullgroper og andre spor etter jernvinna er dertil funksjonelle fornminne (i motsetning til f.eks. gravhauger og helleristninger som tolkes som "intensjonelle fornminner"), og områder med intensiv jernframstilling kan gi et bilde av økonomiske og sosiale forhold i jernalder og middelalder. Jernframstilling i Norge. Grovt kan man si at det i Norge har foregått jernframstilling i tre faser. Fase I, den eldste, tok til i begynnelsen av jernalderen og varer fram til om lag 600 e.Kr. Fra Midt-Norge er de eldste dateringene til om lag 300 f.Kr. Ovnene i denne perioden har enkelte fellestrekk i hele Norge. Det har vært en underliggende grop for oppsamling av slagg, over gropa har det stått en sjakt av leire, hvor selve framstillingsprosessen skjedde. I Trøndelag er det fra denne perioden kjent en type anlegg med standardisert måte å konstruere ovnene på, som ikke er kjent utenfor Trøndelag og til dels Jämtland og Härjedalen i Sverige. Slaggropa i de midtnorske ovnene kunne tømmes mellom hver gang man brukte ovnen. På Øst- og Sørlandet måtte leiresjakten over gropen rives mellom hver brenning. Fase II – Ved overgangen til yngre jernalder (600-1000 e.Kr.) endres teknologien, og man får en ny ovnstype. Ovnene fra denne fasen er en"sjaktovn", bestående av en leiresjakt, som regel støttet av stående og liggende steiner. Til forskjell fra Fase I blir slaggen nå tappet ut av ovnen. Denne teknologien finnes lik over store deler av Østlandet, Sørlandet og Trøndelag. Det er antatt at denne måten å framstille jern på forsvant rundt år 1300, kanskje i forbindelse med Svartedauden. Fase III – Fra 1400-tallet og fram til rundt midten av 1800-tallet er det kjent en tredje type jernvinne. Ovnene var en sjaktovn nedgravd i bakken og drevet av to belger. Metoden å lage jern i denne ovnstypen er godt kjent og er blant annet beskrevet i detalj av Ole Evenstad (1790). Metodikken er utprøvd i moderne forsøk, og man har lyktes å framstille smibart jern. Jernet fra jernvinneovnene inneholdt slagg som måtte fjernes i ei smie, og jernet kunne deretter formes til barrer eller til våpen, redskaper eller andre gjenstander. Det er mye som tyder på at jernframstilling i hovedsak foregikk i utmark og marginale områder, og var et bierverv (eller hovederverv) på gårder i disse utkantområdene, der åkerbruket ikke ga tilstrekkelig livberging. Jern var derfor trolig en tidlig handelsvare. Råstoffet som trengs til produksjonen er myrmalm og tre, men prosessen fram til ferdig jern er likevel komplisert. Selv med dagens kunnskaper om metallurgi er det ingen som i vår tid har lyktes med å framstille godt, smibart jern etter samme teknikker som ble brukt i middelalderen (Espelund 2005). Det meste av det som er kjent om produksjonen kommer fra arkeologiske undersøkelser av jernvinnefelt. Dertil kommer noen skriftlige kilder: lovtekster og sagatekster fra middelalderen. Den skriftlige kilden som gir den grundigste innføringen i jernvinnedrift er ei bok fra 1790, skrevet av storelvdølen Ole Evenstad (Evenstad 1790). Her beskriver Evenstad jernframstillingsmåten som ble brukt i Østerdalen på 1700-tallet. Ovnstypen han beskriver har senere blitt kalt "evenstadovnen". Denne ovnstypen var den siste i rekka av «småskala»-ovner før de moderne masovnene tok over for rundt 200 år siden (Espelund 2005). Fylkesvei 296 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 296 i Nord-Trøndelag går mellom Haug og Hatlinghus i Steinkjer kommune. Veiens lengde er 12,9 km. Eksterne lenker. 296 Rana Kommunestyre. Rana kommunestyre er kommunestyreorganet i Rana kommune. Kommunestyrets møtelokale befinner seg i Rana Rådhus. Rana kommune har tradisjonelt vært en bastion for Det norske Arbeiderparti. Dette skyldes ikke minst industribedriftene Norsk Jernverk og Norsk Koksverk. I perioden 1964−1987 hadde Det norske Arbeiderparti rent flertall i Rana kommunestyre. I 1988 ble Norsk Koksverk nedlagt, og Norsk Jernverk privatisert. I perioden 1988−2003 var Det norske Arbeiderparti uten flertall i kommunestyret, men beholdt ordføreren og varaordføreren gjennom et valgteknisk samarbeid med Sosialistisk Venstreparti. I perioden 2003−2007 var Sosialistisk Venstreparti det største partiet i kommunestyret, og fikk både ordføreren og varaordføreren. Dette skyldtes blant annet støtte fra borgerlige partier, som fant det nødvendig å bevise at et regjerende alternativ var mulig. Etter valget i 2007 bestod flertallet i kommunestyret av et samarbeid mellom Det norske Arbeiderparti, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Stadion Miejski (Poznań). Stadion Miejski er et flerbruksstadion i Poznań i Polen. Det blir mest brukt til fotballkamper og er hjemmebanen til Lech Poznań. Stadionet ble bygget i 1980. Det hadde opprinnelig en kapasitet på 27 500 tilskuere, men etter en ombyging har det nå plass til 43 269 tilskuere. Stadionet er en av arenaene under EM i fotball 2012. Storslett. Storslett (kvensk: "Hansinkenttä") er et tettsted og administrasjonssenteret i Nordreisa kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Reisafjorden omtrent fem kilometer sørøst for Sørkjosen. Europavei 6 går gjennom Storslett. Her ligger Nordreisa kirke og Nordreisa videregående skole. Baglung distrikt. Baglung er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Baglung distrikt ligger "Dhaualagiri sone" i "Vestregionen", og reknes til ås-distriktene. Hovedstad er Baglung, som i 2004 hadde et folketall anslått til 23 297. Baglung grenser i nordvest mot Rukum, i nordøst mot Myagdi, i vest mot Parbat, og i sør fra øst og vestover mot Gulmi, Pyutan og Rolpa. Distriktet inneholder 59 landsbyutviklingssoner og 1 bykommune. Andelen av buddister i distriktet skyldes særlig innlsaget av nasjonalitetene magar og gurung. I det norvestligste hjørnet av distriktet ligger "Dhorpatan jaktreservat". Oppredning. Oppredning er betegnelsen på prosessen som skiller ut de verdifulle metallene og gråberget fra malmer til videre behandling. Prosessen ble gjerne gjort i nærheten av gruveinnganngen og har gjennom tidene blitt gjennomført ved hjelp av flere forskjellige metoder. "Skeiding" er ett eksempel, og fremdeles vanlig i dag: det er manuell sortering av malmer for videre behandling. Den reneste malmen blir sendt direkte til smelteverket, blandet malm kan bli sendt til renseanlegg. Andre metoder er flotasjon og magnetbaserte metoder. Bjarne Odd Weider. Bjarne Odd Weider (født 17. juni 1913 i Trondheim, død 17. august 1985) var biskop i Den norske kirkes bispedømme Sør-Hålogaland fra 1969 til 1982. Weider ble cand.theol. ved Det teologiske menighetsfakultet, Oslo i 1936. Han arbeidet i flere år som ungdoms- og hjemmesekretær i Det norske misjonsselskap. I 1955 ble han sokneprest i Hurdal, og i 1961 rektor ved menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar. I 1969 ble han oppnevnt til biskop i Sør-Hålogaland. Bjarne Odd Weider var far til Bjarne Olaf Weider, prost og i 2006 kandidat til vervet som biskop i Sør-Hålogaland etter Øystein Ingar Larsen. Prins Moulay Rachid. "Hans Kongelige Høyhet" Prins Moulay Rachid av Marokko (Arabisk:الأمير مولاي رشيد), født 20. juni 1970 i Rabat er Marokkos yngste prins. Han er sønn av kong Hassan II og Latifa Hammou. Isak Undås. Isak Undås (født 20. november 1890 på Hitra, død 26. juni 1974) var en norsk geolog og lektor. Isak Undås var småbrukersønn, født og oppvokst på Hitra i Sør-Trøndelag. Fra 1906 til 1908 drev han Lofotfiske og arbeidet ved Meland Gruver på Hitra. Det var der han fattet interesse for geologi. I 1910 gikk han ut av den flyttbare Amtsskole på Hitra, sammen med blant andre den senere barnebokforfatteren Emil Herje. Han tok Middelskoleeksamen som privatist i 1921. I 1922 fikk han svennebrev som skredder, som inntil da hadde vært hans yrke. Tok eksamen artium i 1924, og begynte studier ved Universitetet i Oslo i 1925. Under studietiden sto han æresvakt ved Fridtjof Nansens båre i Universitetets Aula den 17. mai 1930. Undås tok matematisk naturvitenskapelig embedseksamen i 1931 – 41 år gammel. Fra 1932 var Undås bosatt i Steinkjer, i Bergen fra 1938. I 1936 tildelt H.M. Kongens gullmedalje for akademisk innsats for avhandlingen som var utgangspunktet for boken "Istiden i Trøndelag" og sine kvartærgeologiske undersøkelser i Finnmark og Troms. Her satte han vitenskapelige standarder. Undås sitt navn er særlig knyttet til det såkalte Blomvågfunnet i Øygarden nord for Bergen i 1941. Han var den første som ble sendt dit av Bergen Museum. Under andre verdenskrig var Undås tillitsmann i Norsk Lektorlag men sluttet i 1944 for å unngå å tvangsinnrulleres i Nazi-systemet. Undås var også sensor i kvartærgeologi, først ved Bergen Museum, senere Universitetet i Bergen. Sitt geoligiske virke hadde han for universitetene både i Oslo og Bergen. Undås ble i 1951 tildelt Tellusordenen fra Geografisk Associations ved Universitetet i Oslo. Han er også opphav til det som i geologien heter Undåslinjen. Etter hans død ble det såkalte Undåsfondet opprettet. Avkastningen fra Undåsfondet skal gå til "Kvartærgeologisk forskning i Norge" og administreres av Fridtjof Nansens fond til vitenskapens fremme. Strandmaurløve. Strandmaurløve ("Myrmeleon bore") er en maurløve (Myrmeleontidae) og er blant de største nettvingene i Norge. Utbredelse. Strandmaurløve finnes i Nord-Europa bare på havstrender. I Norge er den sjelden. Den finnes bare noen få steder på Østlandet og mangler i dag mange steder der den tidligere er funnet. Utseende. Vingene er klare uten flekker. Forvingene er under 35 mm lange, ofte mellom 25 og 35 mm. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Hannen kan skilles fra den nærstående andre norske arten, "M. formicarius" på en klubbeformet utvekst (axillarpelott) med korte bøyde hår, finnes ved roten (basis) av bakvingen. Dette mangler hos hannene av "M. formicarius." Arten kan minne om en øyenstikker, men kan skilles fra disse på den lange trådformede antennen med en klubbaktig utvidelse ytterst. Øyenstikkere har kun noe korte nesten ikke synlige antenner. Maurløver holder vingene bakover kroppen i hvile, libeller har vingene rett ut fra kroppen. Derimot legger vannymfer vingene bakover kroppen i hvile. Levevis. Maurløver finnes generelt på varme og tørre steder. Larvene bygger groper i løs sand for å fange andre dyr den kan spise. De største gropene er 6-7 cm brede. Maurløvelarven sitter i bunnen av gropen, hvor den har gravd seg ned slik at bare hodet med de kraftige kjevene er synlig. Den venter på at et insekt, ofte en maur, skal komme krypende og falle ned i gropen. Larvene har fangstgroper i løs sand på havstrender. Ofte er dette steder som blir brukt som badestender eller annen friluftsaktivitet. Derfor er det lett at gropen blir ødelagt og larven sulter. Dette er et alvorlig problem hos strandmaurløve, og en av grunnene til at den er på tilbakegang i Nord-Europa. Hos "M. formicarius" er ikke dette noen trussel, da den har fangstgroper under overheng som røtter, trestammer eller store steiner. Dette er med å beskytte maurløvelarven på den måten at larvegropen ikke utsettes så lett for ødeleggelse. Rødlisteart. Strandmaurløve har status EN, "sterk truet" på den norske rødlisten (2006). Egtvedpiken. Egtvedpiken i eikekisten på Nationalmuseet. Egtvedpiken (ca 1360 f. Kr.) var en ung pike som ble gravlagt i dagens Egtved i Danmark, og er et av de best bevarte arkeologiske funn fra bronsealderen. Graven ble oppdaget i 1921 etter å ha ligget urørt i rundt 3.300 år. Egtvedpikens grav. Tegning av drakten på antatt modell.Den rekonstruerete gravhaugen.Egtvedpiken var mellom 16 og 18 år da hun ble lagt i en gravhaug som var ca 22 meter vid og 4 meter høy. Gravhaugen ble av en eller annen grunn dynket med vann, noe som var fordelaktig for bevaringen. Den jernholdige jorden innkapslet graven. Etterlatenskapene, blant annet pikens klesdrakt, var meget godt bevart. Hun var slank, 160 cm høy, hadde kort, blondt hår og velpleide negler. Hun var svøpet inn i et kuskinn, dekket av et ullteppe og lagt i en trekiste. Kisten var en to meter lang eiketre som var blitt delt og uthult. I en skål av bjørkenever hadde hun fått med seg en gjæret fruktdrikk som besto av hvete, tyttebær eller tranebær, frømel av lind og kjertelhår av pors. Drikken ble forsøkt kopiert i 1938, og ble hevdet å smake «ganske storartet». Hun var gravlagt i sin klesdrakt som besto av en kortarmet bluse av vevd ulltråd. Midjen var bar, og hun bar et kort skjørt bestående av løse snorer og vevd belte. Hun hadde en bred bronseplate med et spiralmønster og pigg i sentrum foran i beltet. En kam av horn var også festet i beltet. På begge armene hadde hun ringer, og en enkelt liten ring i det ene øret. Føttene var viklet inn i tøyremser. Ved hennes føtter lå de kremerte etterlatenskapene av et barn på 5 eller 6 år og inntullet i en tøybylt. Ved pikens hode lå det i tillegg en liten eske av bjørkebark med mindre knokkeldeler fra det samme barnet. I ytterligere en liten eske laget av bark fra en lind, hadde hun en syl med treskaft og et hårnett. Fortolkninger. Egtvedpigens museum.Pikens drakt ble en sensasjon da graven ble åpnet i 1921 fordi den virket så forbausende moderne. Drakten og skjørtelengden ga grunnlag for store diskusjoner og mange teorier, ettersom den skilte seg fra andre funn fra samme tidsepoke. Den normale kvinnedrakten fra bronsealderen var praktisk, tekkelig og innrettet for praktisk arbeid. Enkelte mente at kjolens korte lengde betydde at hun måtte være en gledespike eller slave. Dette synet som var farget av 1920-tallets moral, ble senere avvist ved at en prostituert neppe ville ha fått en storslått grav. Graven sannsynliggjør isteden at hun var av høy byrd eller på annen måte betydningsfull. Barnet, som undersøkelser har vist ikke var hennes eget, har blitt tolket som et brennoffer, mens andre har ment at barnet kan ha vært en slektning, eller rett og slett på praktisk vis delte grav med henne. Forfatteren Anni Brøgger har kommet med en interessant om enn spekulativ tolkning, basert etter sigende på en drøm som hun hadde, at Egtvedpiken var en rituell sol- og fruktbarhetsdanser. Forfatteren opptrer selv med en danseforstilling i rollen som «Egtvedpiken». Antagelig indikerte den korte kjolen og det utslåtte håret pikens unge alder. En voksen kvinne ville ha hatt håret bundet opp og i hårnett og ofte kledd i en lang kjole. Sannsynligvis var pikens kjole representativ for unge piker for bronsealderen ikke bare i Danmark, men også rundt Oslofjorden, på Jæren og andre steder i Norge, noe historikeren Arnvid Lillehammer sannsynliggjør i "Aschehougs Norges historie". En annen tolkning er at ugifte kvinner gikk med lang kjole og oppsatt hår, mens de som gifte fikk kort skjørt og utslått hår, slik Egtvedtpiken har. Utgravning og datering. Graven ble gjenoppdaget i 1921 da husmannen Peter Platz ville fjerne de siste restene av gravhaugen «Storhøj» ved Egtved som lå på hans jorde. Han støtte da på en to meter lang kiste laget av eik. I denne lå Egtvedpiken. Storhøj hadde tidligere vært en betydelig haug, men i løpet av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde den blitt gravet nesten bort, og den siste delen var blitt brukt som vinterlagring av poteter. Peter Platz reiste selv senere en minnestein som i dag fortsatt kan ses ved den rekonstruerte gravhaugen. Egtvedpiken hviler i dag i Det danske Nationalmuseet, og omtales som Danmarkshistoriens best bevarte bronsealderfunn. Helt siden graven ble oppdaget, har Egtvedpiken vært gjenstand for en rekke vitenskapelige undersøkelser. I 1990 ble det foretatt en årringsdatering av kisten som viste at eiketreet ble felt sommeren 1370 f.Kr., og en dendrokronologisk aldersbestemmelse av kisten har vist at hun ble gravlagt i år 1357 f.Kr. En ryllikblomst som lå fastklemt mellom kistens lokk, har avslørt at gravleggelsen fant sted om sommeren. Utstilling. Klesdrakten har blitt rekonstruert av Lejre Forsøgscenter og er utstilt på Nationalmuséet. En kopi av klærne foruten detaljer fra utgravningen er utstilt lokalt i Egtvedpigens museum ved funnstedet. Füssen. Utsyn over Forggensee med Füssen i bakgrunnen Füssen er en tysk by i Landkreis Ostallgäu i regionen Allgäu. Byen ligger sørvest i Bayern ved den "romantiske veien", en av de mest kjente ferierutene i Tyskland. Geografi. Füssen ligger på 808 moh., og er den høyest beliggende byen i Bayern. Gjennom byen flyter Donaus bielv Lech som renner ut i Forggensee rett nordøst for byen. Historie. Füssens røtter strekker seg tilbake til romertiden. Stedet utviklet seg med romerveien Via Claudia Augusta som bandt sammen Augsburg og Nord-Italia. Fra 1486 til 1505 bygde biskopene i Augsburg "Hohe Schloss" over middelalderbyen og gjorde det til sin sommereresidens. Idag er regionen rundt Füssen et viktig turistområde, kjent for kongeslottene Neuschwanstein og Hohenschwangau som ligger i byens umiddelbare nærhet. Hans Edvard Wisløff. Hans Edvard Wisløff i 1963 Hans Edvard Wisløff (født 10. mai 1902 i Moss, død 14. september 1969 i Bodø) var en norsk teolog og forfatter som i 1959 ble biskop i Sør-Hålogaland bispedømme. Han var sønn av Johan Martin Wisløff og fetter til Carl Fredrik Wisløff. Wisløff ble cand.theol. ved Det teologiske menighetsfakultet, Oslo i 1926. Han tjenestegjorde i forskjelllige menigheter i Osloområdet, blant annet som hjelpeprest i Oppegård (1926 til 1932), småkirkeprest i Tøyenkirken, res. kap i Trefoldighet og som sokneprest i Markus menighet. Han var også generalsekretær i Indremisjonsselskapet, og redaktør av deres blad "For fattig og rik" fra 1945 til 1954. Han var biskop i Den norske kirkes bispedømme Sør-Hålogaland fra 1959 til 1969. Hjelpeprest i Oppegård. Kolbotn kirke, bygget i Wisløffs prestetid der Hans Edvard Wisløff fikk i desember 1926 sin første prestestilling som hjelpeprest i Oppegård, som da var anneks under Nesodden. Han bosatte seg på Kolbotn våren 1927. I tiden her er han kjent som den som startet det første menighetsbladet i Follo, som kom ut med første nummer 15. desember 1928 og ble distribuert av frivillige 10 ganger i året. Han ble i Oppegård til 14. oktober 1932. I denne tiden var det ikke egen kirke på Kolbotn, så man brukte bedehuset "Heimen" som interimskirke. Dette bedehuset var opprinnelig en møbelfabrikk som Indremisjonen kjøpte i 1921, og som Hans Edvard Wisløffs far, generalsekretær Johan M. Wisløff sammen med prost Nils Alstrup Dahl hadde innviet til bedehus og interimskirke samme år. Prest i Tøyenkirken. Hans Edvard Wisløff etterfulgte Ragnar Forbech som prest i Tøienkirken fra oktober 1932. Den ble kalt småkirke og hadde hatt legendariske Michael Hertzberg som sin første prest, denne kirken som er blitt kalt Norges første arbeidskirke. Hertzberg hadde satt i gang et omfattende sosialt arbeid, Wisløff var mer en evangelist i sin arbeidsform. I hans tid var det store vekkelser i flere menigheter i Oslo, også i Tøyenkirken. Mange av de som la ned mye arbeid her, bodde på andre steder i byen, men begynte å gå i menigheten på grunn av prestens forkynnelse. Dette kunne føre til at andre trakk seg unna når troskollektivet ble for dominerende, sier professor Knut Lundeby i boka "Troskollektivet. En studie i folkekirkens oppløsning i Norge". (Universitetsforlaget 1987). Han forteller også at Wisløff engasjerte folk til å dele ut menighetsbladet i bydelen. Men menigheten var så liten og det var så mange som ville være med på denne aktiviteten, at til slutt hadde de nesten bare en oppgang hver. Residerende kapellan i Trefoldighet. Trefoldighetskirken i Oslo, hovedstadens største kirke I 1940 ble H. E. Wisløff utnevnt til res. kap. i Trefoldighets menighet i Oslo sentrum. Dette var den menigheten som Indremisjonsselskapets hovedkontor i Staffeldts gate hørte inn under. Hans kontakt med organisasjonen ble sterk, ikke bare fordi han var sønn til den aldrende generalsekretæren, men også fordi han skrev en rekke artikler i For Fattig og Rik. I de årene han hadde tjeneste her, pågikk andre verdenskrig, og fra 1942 la prestene ned sine embeter. H. E. Wisløff, som var landsstyreformann i Den norske Santalmisjon og via det vervet var blitt valgt til leder i Organisasjonenes Fellesråd, ble medlem av Kristent Samråd, som var en gruppe på sju menn som organiserte og ledet kirkekampen. Han var også medlem av Den midlertidige kirkeledelse, som etter 1942 hadde ledet Den norske kirke etter at denne hadde nektet å gå inn under nazistisk styre. Trefoldighetskirken er Oslos største kirke. Wisløff var en predikant som samlet fulle hus i det store kirkerommet, akkuart som han hadde gjort i Tøyenkirken. Da han ble nektet å bruke kirken, flyttet han gudstjenestene til Indremisjonsselskapets bibelskole og fortsatte der til han ble forvist fra Oslo og måtte bo i Moss, noe som gjorde det vanskelig for ham å gjennomføre prestetjenesten i Trefoldighet. Generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Fra 1945 til 31. august 1954 var H. E. Wisløff generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Han overtok stillingen etter sin far, Johan M. Wisløff, på bakgrunn av et enstemmig kall fra selskapets hovedstyre under forutsetning av at det bare skulle være for en kort periode. Men det ble nesten 10 år i Indremisjonsselskapets Hus i Staffeldts gate 4 i Oslo sentrum. I den samme tiden var han også redaktør for organisasjonens blad For Fattig og Rik. Han var mye ute og reiste, men skjøttet også administrasjonen ved hovedkontoret med det som i ettertid er blitt kalt «mønstergyldig orden». Sokneprest i Markus menighet. H. E. Wisløff ble utnevnt til sokneprest i Markus menighet i Oslo i 1954, og tjenestegjorde der fram til han ble biskop i Sør-Hålogaland bispedømme i 1959. Biskop i Bodø. "«Komiteen vil imidlertid henlede oppmerksomheten på at H.E. Wisløff nå har vært på tale hele 7 ganger ved bispevalg, 2 ganger har han stått som nr. 5 i stemmetall, 1 gang som nr. 4, 2 ganger som nr. 3, 1 gang som nr. 2 og en gang som nr. 1.»" Men mot slutten av 1959 ble det en realitet, han ble ordinert til biskop av biskop Johannes Smemo i Oslo domkirke 13. desember 1959 og overtok embetet 25. januar 1969. Bibliografi. Wisløff var en populær forfatter av andakts- og bønnebøker. Han har skrevet flere bøker; noen av dem er bare små hefter, men svært mange av hans bøker er kommet i en rekke opplag. Mest utbredt er "Stille stunder på veien hjem", som hadde solgt i 130.000 eksemplarer til 2004, men som kom i nytt opplag i 2006. Fredrikstad Mekaniske Verksted. Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV) var et verksted og skipsverft som lå på Kråkerøy ved Vesterelva i Fredrikstad. Verkstedet ble etablert i 1870 av brødrene Jens Jacob og Andreas Jensen og svogeren Knud Dahl. Paul Holmsen som var bestyrer bygde verkstedet opp til en betydelig bedrift. Hovedproduktet var maskiner til trelastindustrien. I 1915 ble bedriften omdannet til aksjeselskap og ingeniør K. G. Meldahl ble ansatt som bestyrer. Dette var starten på en stor fremgang for bedriften, den ble en av de ledende innen nordisk skipsbyggingsindustri. I 1981 ble FMV en del av Kværner-konsernet og fikk da navnet A/S Nye Fredrikstad mek. Verksted. På 1970-tallet tok Øst-Asia over mye av skipsbyggingen da verftene der hadde tilgang til arbeidskraft med lav lønn. Dette førte til at FMV omstilte seg fra skipsbygging til offshoreindustri. I 1988 førte omstillinger innen konsernet til at arbeidsstokken ble kraftig redusert og i 1993 solgte Kværner-konsernet FMV til lokale eiere som fortsatt har en liten bedrift på området. Den største delen av området forvaltes nå av Kværner Eiendom. I sin tid produserte Fredrikstad mekaniske verksteden en av verdens mest effektive dampmaskiner. Over en tid på 118 år er det bygget 443 skip ved FMV der det største var på 132 250 dwt. På det meste hadde verkstedet 2500 mann i arbeid og var landets største skipsverft. Fartøyer fra FMV. Excavatoren (mudringsapparatet) FMF 1883 (# 19) MS «Ringfred» Levert Ringdals rederi AS 7. februar 1956, Videresolgt til Wilh. Wilhelmsen 11. mai og omdøpt til «Tana». Myrmeleon formicarius. "Myrmeleon formicarius" er en maurløve (Myrmeleontidae) og er blant de største nettvingene i Norge. Utbredelse. "Myrmeleon formicarius" finnes på lune varme havstrender, men også andre varme steder med løs sandgrunn. I Norge er den sjelden, selv om den er den vanligst maurløvearten. Den finnes bare noen steder på Østlandet, ved Kvam i Gudbrandsdalen og er funnet i Tafjord og Sunndal i Møre og Romsdal. Utseende. Vingene er klare uten flekker. Forvingene er over 35 mm lange, ofte nærmere 40 mm. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Hannen kan skilles fra den nærstående andre norske arten, strandmaurløve, ved at han mangler en klubbeformet utvekst (axillarpelott) med korte bøyde hår, ved roten (basis) av bakvingen. Dette finnes hos hannene av "M. bore." Arten kan minne om en øyenstikker, men kan skilles fra disse på den lange trådformede antennen med en klubbaktig utvidelse ytterst. Øyenstikkere har kun noe korte nesten ikke synlige antenner. Maurløver holder vingene bakover kroppen i hvile, libeller har vingene rett ut fra kroppen. Derimot legger vannymfer vingene bakover kroppen i hvile. Levevis. Maurløver finnes generelt på varme og tørre steder. "Myrmeleon formicarius" flyr sjeldent, ofte sitter den på en gren eller noe lignende. Larvene bygger groper i løs sand for å fange andre dyr den kan spise. De største gropene er 6-7 cm brede og i bunnen sitter larven. Den venter på at et insekt, ofte en maur, skal komme krypende og falle ned i gropen. Maurløvelarven sitter i bunnen av gropen, hvor den har gravd seg ned slik at bare hodet med de kraftige kjevene er synlig. Larvene har fangstgroper under overheng som røtter, trestammer eller store steiner. Dette er med å beskytte maurløvelarven på den måten at larvegropen ikke utsettes så lett for ødeleggelse. Om larvegropen lå mer åpent kunnen det være lettere at gropen ble ødelagt og larven sulte. Dette er et alvorlig problem hos den andre norske arten, strandmaurløve, som har fangstgroper i løs sand på havstrender. Ofte er dette steder som blir brukt som badestender. Den finnes bare noen steder på Østlandet og mangler mange steder den tidligere er funnet. Arvid Nergård. Arvid Halgeir Nergård (født 11. april 1923 i Lenvik i Troms, død 23. november 2006 i Larvik) var en norsk teolog. Mellom 1979 og 1990 var han biskop i Nord-Hålogaland bispedømme. Gift i 1947 med Sofie Lisete Alvilde Nergård F.1921- Nergård hadde teologisk utdannelse fra det teologiske menighetsfakultet, og ble cand.theol. i 1953. Han ble ordinert til prestetjeneste av biskop Alf Wiig i Tromsø Domkirke samme år. Nergård arbeidet som sekretær i Den Norske Israelsmisjon, og tjenestegjorde blant annet som residerende kapellan i Sør-Varanger, sokneprest i Tana (1961), Vadsø (1966) og Molde (1970). Fra 1974 var han konstituert prost i Ytre Romsdal prosti. I prestetiden i Finnmark lærte han seg samisk og finsk, gjennom kontakt med brukere av språkene og ved to studieopphold. Han studerte også læstadianisme. Nergård var i to perioder geistlig representant i Nord-Hålogaland bispedømmeråd. Arvid Halgeir Nergård utga prekensamlingen "Kallet og tjenesten" (Didakta norsk forlag, Oslo 2000 ISBN 82-7056-049-9) Jörg Schönbohm. Jörg Schönbohm (født 2. september 1937 i Neu Golm, Mark Brandenburg) er en tysk generalløytnant og politiker (CDU). Fra 1998 har han vært innenriksminister i delstaten Brandenburg. Han er også visepresident for Studienzentrum Weikersheim. Han vokste opp i Vest-Tyskland og innledet sin militære karrière i 1957. I 1989 ble han befordret til generalløytnant. I forbindelse med Tysklands gjenforening ble han utnevnt til øverstkommanderende for Bundeswehr i det tidligere DDR, og fikk i oppdrag å koordinere oppløsningen av den tidligere statens hær, Nationale Volksarmee. I september 1991 ble han utnevnt til generalinspektør for hæren. Allerede på nyåret i 1992 ble han imidlertid utnevnt til statssekretær i det føderale forsvarsdepartementet under forsvarsminister Gerhard Stoltenberg. Schönbohm ble medlem av CDU i 1994. Han ble først innvalgt i Berlins parlament i 1995, og fra 1996 til 1998 var han innenrikssenator i Berlin i Eberhard Diepgens senat. Han gikk av som senator i 1998, og ble samme år valgt til leder for CDU Brandenburg. I 1998 dannet CDU regjering sammen med SPD i delstaten, og Schönbohm ble utnevnt til innenriksminister og visestatsminister i Brandenburg. Han beholdt disse vervene også etter landdagsvalget i 2004. Fra 2000 til 2006 var han også medlem av presidiet i CDU. Han gikk av som leder for CDU Brandenburg i 2007, og trakk seg senere også som visestatsminister. Han er tildelt Brandenburgs fortjenstorden. Chrysopa perla. "Crysopa perla" [syn. "Crysopa chrysops"] er en av gulløyene (Chrysopidae), en av de middelstore nettvingene i Norge. Utbredelse. "Crysopa perla" er en av de vanligste gulløyene i Norge, og er funnet nord til Troms. Utseende. "Crysopa perla" ligner mye på "Crysoperla carnea", og er en middels stor nettvinge, ca. 3 cm lang. Den er lys grønn. Hodet er lyst grønt, nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Øynene er metallisk farget, ofte røde. Det er en mørkere tegning mellom, eller litt bak antennene. Dette er vanligvis en lukket sirkel. Det kan være noen flekker på siden av hodet. Kroppen er grønn, ofte litt svakt blågrønn, og har mange mørke svarte flekker. Vingene er uten flekker eller mønster, og har for det meste grønne lengderibber (ribbenett), tverribbene er svarte. Langs framkanten av framvingene, på den første åren (costa), finnes noen fine hår som ligger ned langs åren (costa). Vingespennet er mellom 26 og 33 mm. Levevis. "Crysopa perla" finnes helst i skog- eller skogkledde myrområder, hvor den lever som rovdyr. Khasa-riket. Khasa-riket (også kalt "Khas-riket" og "de vestlige Malla-riket") var et middelaldersk kongedømme som lå i det vestlige Nepal, den indiske delstaten Uttarakhand og andre deler av India, og det nordvestlige Tibet. Riket vokste fram like før eller på 1100-tallet og blei splitta i 3 mindre stater i 1404. Det er nå enighet om at Khasa-riket fikk stor historisk betydning, fordi det blei utgangspunktet for at språket khas khura (som blei utgangspunktet til nepali) spredde seg østover i det som seinere skulle bli det moderne Nepal. Forhistorie: Khasa-folket. Lenge før Khasa-riket blei til, hadde khasa-folket ("eller khas-folket") vandra inn i ås-distriktene i det som i dag er det vestligste Nepal, og i enda mer vestlige områder av samme slag i Uttarakhand. Khasa-folket var et indoeuropeisk folkeslag, nær beslekta med indo-iranerne som befolka den nordlige delen av det Indiske subkontinentet. Forskerne mener nå at de kom dit på begynnelsen av 1000-tallet før vår tidsrekning. Statsdannelser blant dem før Khasa-riket blei til etter år 1000 er ikke kjent. Rikets begynnelse, Challa-kongene. I løpet av 1000-tallet eller tidlig på 1100-tallet skaffa khasa-herskere seg kontroll over et stadig større rike. Etterhvert kom det til å omfatte mesteparten av Nepal vest for Gorkha opp til høyfjelssteppene i Mustang og "Guge" og "Purang" i det sørvestlige Tibet, Ned til Lumbini i Tarai og i vest områdene "Garhwal" og "Kumaon" i India. Noen forskere mener det omfatta Ladakh og Kailahs-fjellene også. Senteret for riket deres blei i og rundt det nåværende Jumla distrikt i Nepal. Utgangspunktet ser ut til å ha vært Karnali-elvas dalføre, der de dyrka ris i dalsidene. Riket kontrollerte en viktig handelsvei mellom India og Tibet, der Jumla-området blei liggende i en nøkkelposisjon som likna på den som gjorde Kathmandudalen så rik og mektig. De var buddhister, men tillot også¨hinduiske brahminer å være aktive i riket. Khasa-riket etterlot seg inskripsjoner på sanskrit, tibetansk og de første skriftlige eksemplene på khas kura (også kalt "sinjali"), som er forgjengeren til det moderne språket nepali. "Semja", i dag landsbyen "Sija" (i Humla distrikt), var rikets sommerhovedstad. "Khasadesha", i dag landsbyen "Dullu" (i Dailekh distrikt) var vinterhovedstaden Den viktigste inskripsjonen fra Khasa-riket er ei liste over konger på en minnesøyle i Dullu.I følge den skal den første kongen ha vært "Nāgarāja" en gang på 1100-tallet. Han fins også på lister over konger fra det vestlige Tibet som "Nāgadeva" eller "Nāgāld". Han skal ha lagt rikets hovedtad til Semja. De første sju kongene kalles på denne søylen "challa" (eller calla). Lite er kjent om de 5 første av dem. Det er først om de to siste, "Kra Challa" og "Ashok Challa", at forskerne begynner å få sikrere samtidig informasjon. «Vestlige Malla». Etter de sju første kongene følger 12 konger som kaller seg "Malla". Tittelen (som opprinnelig blei brukt av konger i India) ser de ut til å ha tatt etter inspirasjon fra det mer kjente Malla-dynastiet i Kathmandudalen. Ut fra dette er både den seine kongerekka og riket blitt kalt for "vestlige Malla". Men det er ingen historisk forbindelse mellom de to Malla-dynastiene. Malla-dynastiet i Kathmandudalen varte mye engre enn det vestlige Malla-dynastiet. På den andre sida herska Khas-Mallaene over et rike som på toppen var mye større enn noe de østlige Mallaene klarte å skape. På sitt største regner historikerne med at Khasa-riket dekka et område på minst 140 000 km². Det var i hvert fall på størrelse med dagens Nepal, som er like under 150 000 km². Kongedømmet skapte et nettverk av veier for å fremme handelen mellom Tibet og India. Noen av de viktigste minnene som har overlevd, er søyler med inskripsjoner langs disse gamle veiene. De fleste inskripsipsjonene begynner med et stupa-motiv og den buddhistiske bønnen "Om Mani Padme Hum". Viktige informasjoner om arvefølgen i riket er kommet fram ved studier av disse søylene. 1300-tallet: høydepunkt og sammenbrudd. Riket var en føydalstat som bygde på vasallstater med betydelig sjølstyre. Det var likevel sterkt nok til at det kunne angripe Kathmandudalen seks ganger mellom 1275 og 1335 og i perioder okkupere dalen i måneder eller tilmed år, som fra om lag 1290 til om lag 1300. I 1312 besølte Khasa kongen "Ripu Malla" Buddhas fødested "Lumbini" (i dag i Rupandehi distrikt) i Tarai, og fikk sin egen inskripsjon hogd inn på keiser Ashokas minnesøyle der. Etter det dro han til Kathmandudalen for å besøke templene Matsyendranath, Pashupatinath og Svayambhunath. Riket skal ha nådd sitt høydepunkt under Prithivi Malla (1338–58). Han oppmuntra intellektuelt og kunstnerisk arbeid ved å gi skattefrihet til brahminer og håndverkere. På andre halvdel av 1300-tallet ser det ut til at riket gikk kraftig tilbake. De tibetanske provinsene gikk tapt, og vasall-staten "Doti" var sjølstendig i 1387. Varma-familien, etterkommere av Prithvi Mallas statsminister "Yasho Varma", tok over. Historikerne regner slutten av riket til 1404, da det blei delt i tre. Oppsplitting: "Baisi Raya" og "Chaubisi Raya". Oppsplittinga av det gamle Khas-riket fortsatte i flere hundre år. Sluttstreken for denne utviklinga blei satt av kong Prithvi Narayan Shah av Gorkha, da han under sine store felttog på midten av 1700-tallet la grunnlaget for at alle disse statene blei erobra og innlemma i staten som blei til det moderne Nepal. Historisk sett fikk det betydning at disse statene var så små og oppsplitta. Hvis de ikke hadde vært det, er det vanskelig å se hvordan Gorkha, som sjøl var en liten stat, kunne ha klart å erobre dem. Kongedømmet blir glemt. Khasa-riket var helt glemt da det moderne Nepal oppsto. Noe som bidro til det, var kanskje at hinduisme blei statsreligion i de 22 og 24 rikene som fulgte og i Gorkha. Det fantes derfor ingen elite som ville kalle seg khasa. Eliten i samfunnet blei høykaste hindu, bahun eller chhetri. Den søkte å føre stamtreet sitt tilbake til hinduiske fyrstehus i India, ofte ved hjelp av omfattende historieforfalskning. Buddhistiske Khasa-aristokrater var ikke noe å skryte av på stamtreet. Khasa-folk i det vestlige Nepal som ikke ville omfavne hinduismen, og som bl.a. spiste kjøtt, drakk alkohol og holdt fast på rester av tradisjonell religion, blei oppfatta som ureine eller ihvert fall underlegne. Dette har ført til at Khasa-beteknelsen i moderne tid er blitt oppfatta som et uttrykk for å være sosialt mindreverdig. Minner om Khasa-riket hadde under sånne forhold ikke gode vilkår. Moderne forskere gjennfinner Khasa-riket. Det er derfor kanskje ingen tilfeldighet at en vestlig forsker var med på å gjenfinne Khasa-riket på 1950-tallet. Italieneren "Giuseppe Tucci", en ledende ekspert på tibetansk buddhisme, og nepaleren "Yogi Naraharinath" fant Kasha-riket igjen ved å samle og tolke inskripsjoner i Vest-Nepal. Dermed blei et riktignok ufullstendig bilde av kongedømmet tatt inn i moderne historieskriving. På denne tida hadde også det moderne Nepal et behov for ei sekulær, nasjonalistisk historie som ga det kulturelle røtter som kunne konkurrere med India. Khasa-riket i vest, som tilmed snakka ei tidlig utgave av Nepali, kunne derfor komme inn i varmen igjen. Svært mye av rikets historie er fortsatt ukjent. Det finnes f.eks. ikke historiske minner som kan knyttes direkte til noen konge før en inskripsjon på ei bronseplate fra den nest siste Challa-kongen, Kra Challa, i 1223. Etterhvert har det vært mulig å slå fast at en del kunsthåndverk, bl. a. religiøse skulpturer av bronse, sølv og forgylt kopper, er skapt i Khasa-riket. Håndverket ser ut til å være newar-påvirka, sannsynligvis fordi kongene har ansatt kunstnere fra Kathmandudalen. Det har bidratt til å øke respekten for kulturen og kunsten i Khasa-riket. I dag er det enighet om at Khasa-riket fikk stor betydning for utviklinga av det moderne Nepal, i hvert fall fordi det la grunnlaget for at språket khas kura spredde seg østover. Uten Khasa-kongenes bruk av språket som stats- og skriftspråk, er det tvilsomt om det hadde blitt statsspråk i Gorkha og dermed i Kathmandudalen etter 1768. Emil Nolde. Emil Nolde i portrettfoto av Minya Diez-Dührkoop Emil Nolde eller Hans Emil Hansen (7. august 1867 – 13. april 1956) var en dansk-tysk kunstner fra Nordfrisland. Han ble født i 1867 i en landsby nær Tønder. Hans far var friser og snakket nordfrisisk. Hans mor snakket dansk. Nolde ble utdannet som treskjærer i Flensburg. Efter læretiden i Flensburg reiste han mye og kom blant annet til Kina og Japan. Hans danske kone het Ada. Emil Nolde er i dag kjent for sine fargestrålende malerier og akvareller. Han ansees som en av de største tyske ekspresjonistiske malere. Under den tyske nasjonalsosialismen hadde Nolde arbeidsforbud. Verkene hans ble betraktet som «entartet». Han laget en mengde akvareller som ble omtalt som «de umalte bildene» hans - og brukte disse som oppslag for oljemalerier som han laget mange av etter krigen. Forfatteren Siegfried Lenz bok "Tysktime" handler om Nolde og maleforbudet. Nolde ble i 1952 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Noldestiftelsen ("Emil Nolde Stiftung") driver både Emil Noldemuseet i Seebüll og har eget hus i Berlin, med skiftende utstillinger. Våren 2008 ble en stor samling bilder fra Noldes reise til Asia vist i Berlin-lokalene. Eksterne lenker. Nolde, Emil Nolde, Emil Nolde, Emil Nolde, Emil Edmonton (London). Edmonton er et område i den østlige delen av Enfield i London, omkring fjorten km nord-nordøst for Charing Cross. Området er avgrenset av North Circular Road i sør, Edmonton Green i nord, Great Cambridge Road i vest og elven Lea i øst. Det er delt inn i Upper Edmonton i sør og Lower Edmonton i nord. Den romerske veien Ermine Street går gjennom dagens Edmonton. Stedet er nevnt i "Domesday Book" (1086) som "Adelmentone". Pymmes Park i Upper Edmonton var opprinnelig en privat eiendom, som på slutten av det 16. århundre tilhørte den mektige Cecilslekten. I 1589 tilbrakte Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury sin bryllupsnatt der. Eiendommen ble kjøpt av distriktsforvaltningen og åpnet som en offentlig park i 1906. Pymmes House ble totalskadet av brann under andre verdenskrig, og ruinene er fjernet. I Church Street finner man sognekirken All Saints' Church og Lamb's Cottage, hjemmet til forfatterne Charles og Mary Lamb. Edmonton var hjemstedet til sir James Winter Lake, direktøren for Hudson's Bay Company. Dette var årsaken til at en utpost i Canada ble oppkalt etter stedet. Den vokste og er nå provinshovedstad i Alberta. Vanlig gulløye. Vanlig gulløye ("Crysoperla carnea") er en av gulløyene (Chrysopidae), en av de middelstore nettvingene i Norge. Utbredelse. Vanlig gulløye er nok den vanligste arten av gulløyer i Norge, og finnes over hele landet. Den finnes vidt utbredt i hele verden (unntatt på polene). Utseende. Vanlig gulløye er en middels stor nettvinge, ca. 3 cm lang. Den er lys grønn om høsten og etter overvintringen mer brunlig, nesten rødbrun. Utover forsommeren lysner igjen fargen til en lyser fin grønn farge. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Øynene er metallisk farget, ofte røde. Vingene er uten flekker eller mønster, og har grønne årer (ribbenett). Langs framkanten av framvingene, på den første åren (costa), finnes noen fine hår som ligger langs åren. Hodet er lyst grønt eller brunorange uten noen mørkere tegninger eller flekker mellom antennene. Det kan være noen flekker på siden av hodet. Vingespennet er mellom 24 og 32 mm. Levevis. Vanlig gulløye er helt ufarlig for mennesker, men lever som rovdyr. Derfor er arten mange steder, blitt brukt i kampen mot skadedyr. Disse gullyene tiltrekkes lett til lys, og kan ofte søke til utlamper i stort antall. Mange kommer også inn i hus, særlig om høsten da de leter etter et egnet sted for overvintring. Larvene utvikles i løpet av sommeren. De voksne klekkes på sen-sommeren eller om høsten, og overvintrer. Learning to Fly (Tom Petty-sang). «Learning to Fly» er en sang av den amerikanske musikeren Tom Petty & The Heartbreakers. Sangen er første spor på musikkalbumet Into the Great Wide Open, fra 1991. Sangen, og resten av albumet, er produsert av Jeff Lynne. Dwight Yoakam spiller i musikkvideoen, som er innspilt i Tucson i USA. Nineta vittata. Hode og første antenneledd hos "Nineta" (gulløyer) "Nineta vittata" er en av gulløyene (Chrysopidae), en av de store nettvingene i Norge. Utbredelse. "Nineta vittata" er den vanligste av de store grønne gulløyene i Norge. Enkelte år er den mer tallrik enn andre år. Den finnes i sør- og midt-Norge, i det meste av Europa, men ikke lengst sør. Utseende. "Nineta vittata" er lys grønn uten noen markerte mørke tegninger eller mønster på kroppen eller vingene. De store fasettøynene er metallisk farget, ofte røde. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Vingene er ufarget med grønne årer (ribbenett). Vingespennet er opptil 40 mm. Arten kan minne om en øyenstikker, men kan skilles fra disse på de lange tråformede antennene. Øyenstikkere har kun noen korte, nesten ikke synlige antenner. Gulløyer holder vingene taklagt bakover kroppen i hvile, øyenstikker som libeller har vingene vinkelrett ut fra kroppen. Derimot legger vannymfer vingene bakover kroppen i hvile. De to andre store grønne artene gulløyer i Norge, som kan forveksles med "N. vittata", er sjeldne. "Nineta flava" og "Nineta inpunctata" har begge et tykt og kort første antenneledd (ved pannen). Hos "Nineta vittata" er dette dobbelt så langt som bredt (se bilde). Botany Bay (London). Botany Bay er en landsby i Enfield, helt i utkanten av London. Det bor omkring 200 mennesker der (2007). Navnet er spesielt, ettersom det ikke er noen bukt ("bay") i nærheten; stedet er langt fra sjøen. Det var tidligere en kongelig jaktstue der, men reisen fra London sentrum var så lang og vanskelig at et medlem av hoffet skal ha sagt at «man kan like godt reise til Botany Bay»; dette tilnavnet på stedet ble dermed tatt i bruk. Kristen Kyrre Bremer. Kristen Kyrre Bremer (født 12. juli 1925) er en norsk teolog og biskop. Bremer ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, i 1953. Han ble ordinert til prest i 1953. Han var feltprest ved Brigaden i Nord-Norge fra 1953 til 1956, hjelpeprest i Nord-Fron fra 1956 til 1960, feltprest i Gaza fra 1960 og sokneprest i Bardu fra 1965. Han var prost i Senja fra 1970 til 1972. Mellom 1972 og 1979 var han biskop i Nord-Hålogaland bispedømme, mellom 1979 og 1991 var han biskop i Nidaros bispedømme. Det knyttet seg en viss spenning rundt utnevnelsen av Bremer til biskop i Nidaros. Per Lønning hadde fått størst oppslutning ved den kirkelige avstemming, men det var ikke aktuelt for Arbeiderparti-regjeringen å igjenoppnevne Lønning som tre år tidligere hadde trukket seg som biskop i Borg i protest mot abortloven. Selv om Bremer hadde fått flere førstestemmer, var det ventet at regjeringen ville utnevne Jacob Jervell som hadde kommet på tredjeplass i avstemmingen. Jervell ble da også forespurt, men takket nei til stillingen kvelden før han skulle bli utnevnt. 2. juni 1989 tok biskop Bremer imot pave Johannes Paul II til felles gudstjeneste i Nidarosdomen. Dette var det første pavebesøk noen gang til en luthersk domkirke i Norden, og fant sted under Johannes Pauls besøk til Norge, Island, Finland, Danmark og Sverige 1.-10. juni 1989. Cockfosters. Cockfosters er et område i det nordlige London, dels i Enfield og dels i Barnet. Navnet er nevnt i et dokument fra 1524, og antas å være enten et familienavn eller navnet på et hus som stod på Enfield Chase. Trent Park i Cockfosters er en naturpark. Middlesex University har en campus i parken, og en på Cat Hill. På sistnevnte campus ligger også Museum of Domestic Design and Architecture. Rugbyklubben Saracens FC spilte tidligere på Chase Side Stadium i Cockfosters, men har flyttet til Watford. Stadionet har blitt overtatt av Enfield FC og av Saracens' B-lag. Cockfosters er også tilholdssted for fotballklubben Cockfosters F.C. som holder til i Spartan South Midlands Division One som er nivå 10 i den engelske pyramiden. Cockfosters undergrunnsstasjon på Piccadilly-linjen ble åpnet i 1933. New Barnet stasjon ligger omkring tre km unna. Freezywater. Freezywater er et område i Enfield i det nordlige London. Det defineres gjerne som området på begge sider av Hertford Road mellom Ordnance Road og Mollison Avenue/Bullsmoor Lane. Stedet har navn etter gården Freeze Water Farm som stod der på 1700-tallet. Under andre verdenskrig ble Chesterfield School truffet av en V1-rakett. Royal Small Arms Factory lå bare et par kilometer øst for skolen, og kan ha vært det egentlige målet, men rakettene var lite treffsikre. Eksplosjonen krevde bare ett offer, en lærer som så etter om alle barna var i sikkerhet. De nærmeste jernbanestasjonene er Enfield Lock, Waltham Cross og Turkey Street. Bajazz. BaJazz (etablert 2005 i Nedre Eiker) er et norsk funk-jazz-rockband fra, kjent fra plateutgivelse og internasjonale festivaler. Deres musikk er enkel og riffbasert. Bandet startet med at medlemmene forlot et tidligere jazzband; Nødblues. Alle medlemmene skriver er med på å skrive låter. Bajazz blir gjenkjent for deres uvanlige besetning, med særlig tuba og to trommeslagere. Orkesteret deltok på Kongsberg Jazzfestival i 2006, 2007 og 2008. De gav i 2008 ut platen "BaJazz live in Filadelfia". Marquard Bohm. Marquard Bohm (født 27. juni 1941 i Hamburg, død 3. februar 2006 i Wetter an der Ruhr) var en tysk skuespiller. Han var yngre bror av skuespilleren og regissøren Hark Bohm, og var en av ny tysk films fremtredende skuespillere. Bl.a. samarbeidet han med Rainer Werner Fassbinder, Rudolf Thome, Wim Wenders, Helmut Herbst og broren Hark Bohm. Ny tysk film. Ny tysk film var en filmstil i Vest-Tyskland på 1960- og 1970-tallet. Den er knyttet til regissører som Alexander Kluge, Wim Wenders, Volker Schlöndorff, Werner Herzog og Rainer Werner Fassbinder. Ny tysk film ville ikke først og fremst underholde, men mane publikum til ettertanke. Idéen om «ny tysk film» ble offentliggjort med Oberhausen-manifestet i 1962, og filmstilen var påvirket av den franske kinostilen Nouvelle Vague og av 68-bevegelsen. MS «Skagen». MS «Skagen», opprinnelig MS «Borgen», ble i 1974 satt inn på overfarten Kristiansand-Hirtshals for rederiet Fred. Olsen & Co. etter en skipsdåp gjennomført av den norske artisten Wenche Myhre. I 1990 ble skipet overtatt av Color Line og omdøpt til MS «Skagen». Skipet har i Color Lines tjeneste både trafikkert overfarten Moss-Hirtshals, Kristiansand-Hirtshals og Larvik-Hirtshals/Frederikshavn. Fra 2001 ble skipet omklassifisert som lasteskip og samtidig markedsført under navnet "Color Line Transporter". MS «Skagen» ble i 2004 solgt til Bouda Marine Co SA (El Salam Shipping, Egypt) med hjemmehavn i Panama. John Olav Ågotnes. John Olav Ågotnes (født 5. januar 1969) fra Egersund representerte Fana skytterlag da han ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Elverum i 1990. Dalgards kritikarpris. Dalgards kritikarpris ble opprettet i 1981, etter en testamentarisk gave fra Olav Dalgard til "Norsk litteraturkritikerlag", i dag Norsk kritikerlag. Prisen deles vekselvis ut til kritikere innen litteratur, teater og film. Jury for prisen oppnevnes vekselvis av Kritikerlaget og Norsk Filmkritikerlag. Norsk kritikerlag deler også ut Kritikerprisen. For å bygge opp fondskapitalen er prisen ikke delt ut hvert år. Prisen består av 10 000 kroner og en bronseskulptur av Sivert Donali. Knud Gislesen. Knud Gislesen (født 29. desember 1801, død 20. mai 1860) var en norsk lærer, teolog og biskop. Knud Gislesen ble født på gården Løxlie i Hjerdal i øvre Telemark. Mars 1825 kom han til Christiania, og var ferdig cand.theol. fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i desember 1830. Straks etter ble han tilsatt som adjunkt ved Skiens Lærde Skole, men han ble der bare noen måneder. Den 2. september 1833 ble han utnevnt til resid. kapellan i Asker. I 1834 ble han styrer for Asker seminar. I 1836 fikk han et offentlig reisestipend for ei studiereise til Danmark og Slesvig-Holstein. Gislesens bibelhistorie kom i førsteutgave 1853, og i 1858 ga han ut ei litt omarbeidet og utvida utgave. Sokneprest i Gjerpen, 1855. Mai 1856 innviet til biskop i Tromsø Stift. Åsne Valland Nordli. Åsne Valland Nordli (født 10. oktober 1975) er en norsk sanger, oppvokst i bygda Norheimsund i Hardanger. Åsne startet å synge religiøse folketoner da hun var en liten jente, og lærte kveding av Steffen Eide, Margrete Opheim og Sondre Bratland. Bare 15 år gammel begynte hun selv å undervise ved Ole Bull-akademiet på Voss. Valland Nordli har hatt en rekke konserter på ulike festivaler, blant annet på Bergen Nattjazz, Førde Internasjonale Folkemusikkfestival, Vossajazz, Telemarkfestivalen, Maijazz og under Filmfestivalen i Haugesund. Allerede som 16-åring turnerte hun med Bergen Filharmoniske Orkester. Og i 1998 skrev samtidskomponisten, Magnar Åm, verket "Vandrande Himmel" spesielt for Åsnes stemme. Åsne har spilt inn tre soloplater: "Den ljose dagen" (Kirkelig Kulturverksted, 1994), "Julekvad" (Kirkelig Kulturverksted 1996) og "Himmelske Balsam og sødeste Drue" med tekster av Daniel A. Buli (Via Music 2001), alle i samarbeid med produsent Sigbjørn Tveite. Åsne var i 2000 med på platen "Christmas", utgitt på det internasjonale selskapet Putumayo. Hun har også medvirket på felemusikeren Nils Øklands utgivelse "Straum" (Rune Grammofon 2000). I 2005 utga hun sammen med pianisten Kristin Skaare juleplaten "Lille Messias". Åsne Valland Nordli er i dag bosatt på Stange i Hedmark, hvor ektemannen Andreas Nordli er leder for Ungdom i Oppdrag. Hun bodde i fem år i havnebyen Constanta i Romania der hun sammen med sin mann og lokale aktører drev kristne humanitære prosjekter blant gatebarn. Nordlig blåhval. Nordlig blåhval ("Balaenoptera musculus musculus"), også kalt bare blåhval eller vanlig blåhval i Norge, er en underart av blåhval som holder til på den nordlige halvkule, både i Atlanterhavet og i Stillehavet. Denne bestanden har aldri vært særlig tallrik, slik bestanden på den sørlige halvkule en gang var. Størstedelen av bestanden holder til i Stillehavet. Beskrivelse. Nordlig blåhval er den nest største av blåhvalene. Det er estimert at denne hvalen normalt blir omkring 24-28 meter lang. Kuene blir vanligvis størst og kan trolig veie opp mot 170-180 metriske tonn på det meste. Det vil allikevel være mer typisk at ei fullvoksen ku veier omkring 100-120 tonn, spesielt siden blåhval i dag ser ut til å være generelt mindre enn de var før den store nedslaktingen på slutten av 1800-tallet og i første halvdel av 1900-tallet. Det er usikkert om man kan kalle nordlig blåhval en egen underart eller om den må betraktes som en variant av samme underart som sørlig blåhval. Uansett vil det vitenskapelige navnet være som nå. Utbredelse. I Stillehavet er denne blåhvalen først og fremst utbredt utenfor vestkysten av det nordlige Mexico og California (Baja California) i USA, samt vest- og nordkysten av Canada og Alaska. Førstnevnte er faktisk den største konsentrasjonen av blåhval i hele verden. Bestanden i Stillehavet er i følge IUCN ikke sårbar, men avhengig av å være beskyttet. I Atlanterhavet er den utbredt fra Asorene og nordover, i nordvest til Baffinbukta og i nordøst til Spitsbergen. Mest tallrik er den i områdene rundt Island, der den nordvestlige og den nordøstlige poplulasjonenes utbredelsesområder møtes. I perioden 1967–1989 ble det kun gjort 11 observasjoner av blåhval i kystnære norske farvann. Bestanden i Nord-Atlanteren er i følge IUCN sårbar. Bestand. Norsk Polarinstitutt estimerer totalbestanden til ca. 6 000 dyr, hvorav ca. 600-1 500 i det nordlige Atlanterhavet (helst rundt Asorene og Island). Størsteparten av bestaden holder til i det nordlige Stillehavet. Mest tallrik er populasjonen utenfor Mexico/California. Både den islandske og den meksikansk/californske populasjonen har vist en stigede tendens, men ellers er det små tegn til økning i bestanden. Den internasjonale hvalfangstkommisjonen totalfredet den nordatlantiske bestanden i 1955, mens stillehavsbestanden først ble fredet mot slutten av 1966. Thomas Georg Münster. Thomas Georg Münster (født 1. mars 1855 i Christiania, død 10. mars 1938 i Oslo) var bergmester. Han var en flittig entomolog med særlig interesse for biller, og var en av grunnleggerne og trolig den som tok intiviativ da Norsk entomologisk forening ble stiftet. Berg- og myntmester. T.G. Münster var sønn av professor i metallurgi Emil Bertrand Münster, og tok selv "bergeksamen" i 1878. Han avla "praktisk prøve" i 1879, og var knyttet til Den Kongelige Mynt på Kongsberg, og Bergverket, det meste av sitt yrkesaktive liv. Han arbeidet som assistent ved Norges Geologiske Undersøkelse 1882-1897, for det meste på Oslofeltet. Han var myntmester 1899-1906, bergmester i Finnmark 1906-1911 og bergmestre i "Østlandske distrikt" 1911-1918. Entomologen. Han var en av stifterne og sannsynligvis den som kom med idéen da Norsk entomologisk forening ble stiftet i 1904. Han var formann i foreningen i 29 år. I 1937 ble han utnevnt til æresmedlem. Da han gikk av med pensjon som bergmester i 1918 ble han utnevnt til statsstipendiat for å videreføre sitt vitenskapelige arbeide med entomologien. Hans arbeidsplass var ved Zoologisk museum i Oslo. Han overlot samtidig en velorganisert insektsamling på over 80 000 biller, fordelt på 12 000 ulike arter, til Zoologisk Museum i Oslo og Bergen Museum. Han beskrev i alt 65 billearter som nye for vitenskapen. Han ga også en omfattende privat entomologisk boksamling til Universitetsbiblioteket i Oslo. Han utarbeidet dessuten et manuskript på 12 store bind, hvor han oppsummerte samtlige, av de til da kjente funn av norske billearter. Han hadde idéen og var også den første redaktør av Norsk Entomologisk Tidsskrift, en ansvar han hadde fra etableringen i 1921 til 1932. Han skrev mer enn 70 entomologiske artikler. Zoogeografi. Münster arbeidet også med zoogeografi. Sammen med Knut Dahl og Johannes Lid skrev han i 1924, verket "A division of Norway into bio-geographical sectional areas agreed upon by botanists and zoologists";;. Stortingsrepresentant. Han var stortingsrepresentant for Venstre fra Kongsberg 1892-97. Ved siden av sine entomologiske virksomhet var Münster også filatelist, dertil hadde han i sitt hjem på Bygdøy en rik samling av kaktus. Skoger og Konnerud historielag. Skoger og Konnerud Historielag er en lokalhistorisk interesseorganisasjon for bydelene Skoger og Konnerud i Drammen kommune. I lagets formålsparagraf heter det: "Skoger og Konnerud Historielag har som formål å verne om kulturminner, samle muntlige og skriftlige tradisjoner om liv og arbeid i eldre tider, og spre kunnskaper om fortiden i sitt virkeområde. Dette søkes oppnådd bl.a. ved å samle, registrere og restaurere minner av historisk interesse som knytter seg til nærings- og kulturliv, til slekter, gårder og boplasser." Skoger og Konnerud Historielag hadde 561 medlemmer i 2010. Laget opprettet i 2007 egne med informasjon om lagets virksomhet. Bakgrunn. Skoger og Konnerud Historielag ble stiftet i 1975. Den første oppgaven var å registrere gamle jordbruksredskaper. Disse ble samlet på gården Mellom – Borge i Skoger under betegnelsen ”bygdesamlingen”. Etter fem års drift utga laget et tilbakeblikk i form av heftet ”Vi ser tilbake", med mye historisk stoff fra tidligere Skoger kommune som var lagets nedslagsfelt fra starten. Senere ble Åskollen og Tangen skilt ut som eget lag. I 2004 konsentrerte man arbeidsområdet til bydelene Skoger og Konnerud – og byttet navn til Skoger og Konnerud Historielag. Laget arrangerer historiske vandringer og høstmøte med kulturhistorisk innhold. Medlemmer av lagets styre deltar også i møter med kommune, bydelsmøter, foreninger og andre organisasjoner der det er naturlig å være representert. Det dramatiske selskap. Historielaget etablerte allerede i 1979 teatergruppa "Det Dramatiske Selskab". Så godt som hvert eneste år siden har teatergruppa fremført skuespill. De første 20 årene i stor grad historiske spill med Goro Halden som forfatter mens Kai-Roger Olsen har forfattet de siste årenes spill som også har hatt samfunnssatiriske karakter. En glad gjeng med mer enn 20 amatørskuespillere har gledet mange. Ved framføringer under Rønnehuedagen har det vært mellom 200 og 600 tilskuere på forestillingene. Fotogruppa. Fotogruppa samler og registrerer bilder fra Skoger og Konnerud, og det historiske bildearkivet inneholder mer enn 2500 bilder. Fotogruppa tar i mot bilder fra alle situasjoner, hendelser og miljøer. De blir digitalisert og arkivert. Gruppa stiller seg til disposisjon for foreninger o.a. med hensyn til visning av bilder, og det er også mulig å få kopier av bilder. Historielagsnytt. Laget har fra 1982 utgitt eget medlemsblad – Historielagsnytt. Bladet kommer ut to ganger i året. I tillegg til å formidle aktiviteter i laget, har bladet også reportasjer fra nærmiljøet. Bygdesamlingen. På Mellom-Borge i Skoger har laget etablert utstillinger under navnet "Bygdesamlingen". Laget har i sitt eie nærmere 500 gjenstander fra dagliglivet på landsbygda, blant annet jordbruksredskaper fra Skoger. Samlingen er åpen for skoler og publikum forøvrig etter nærmere avtale. Bøker og hefter. Historielaget har i egen regi gitt ut heftet "Folk og fàr", som omhandler boplasser, stier og veier i gamle Skoger kommune. Laget har også gitt ut boka " Vandring langs et vassdrag" som omhandler området rundt Verkenselva fra Konnerudkollen til golfbanen i Skoger. I tillegg selger laget Erik Bjørløw-Larsen og Jo Sellægs praktbok om Konnerudverket. Rønnehue og Skjeldrumsaga. Boplassen Rønnehue inne på Vestskauen disponeres av Skoger og Konnerud Historielag etter avtale med eieren Selvik Bruk.. Plassen er restaurert av laget. På Rønnehue arrangeres også Rønnehuedagen samme helg som Vestkogjegernes minnedag finner sted ved bautaen på Vestskogen. Laget har også ansvaret for å bevare saga på Skjeldrum gård i Skoger. Målet er å etablere et informasjonssenter for skog- og sagdrift. Konnerudverket. Arbeidet med å bevare Konnerudgruvene startet i regi av historielagets gruveutvalg. Senere etablerte man Stiftelsen Konnerudverket med historielaget som stifter. Sti og boplasskomiteen. Historielaget har en egen sti-og boplasskomite som driver merking av kjente steder i lagets nedslagsfelt. Komiteen holder skilting til historiske steder i området i stand, og sørger dessuten for å holde stiene ryddet eller oppretter nye. Åttring. Åttring er en robåt med 6 eller flere årer (minst 3 på hver side). På Sørvestlandet (sør for Bergen) og enkelte andre steder betyr "åttring" rett og slett en åtteåret båt; lengden er gjerne 7-7,5 m. Men på Sunnmøre og i Nord-Norge betyr "åttring" en båt som er ganske mye lengre enn dette, og som oftest har 10 (5 par) årer. Mange steder i landet snakker man heller om firkeiping, firroing, slagkeiping eller firing/fyreng. Strupe (Halden). Strupe er en bydel i Halden og navnet på den ene av de tre ungdomsskolene i byen. Halden Tennisklubb og Kvik Halden Fotballklubb har begge klubbhusene sine og flere baner der. Strupe/Frydenlund er en grunnkrets i delområdet Halden øst. Nicole Krauss. Nicole Krauss (født 1974) er en amerikansk forfatter. Krauss bor i Brooklyn, New York City sammen med sin mann, forfatteren Jonathan Safran Foer og deres to barn. Krauss første roman, "Mann går inn i et rom", ble kåret til årets roman av Los Angeles Times. "Kjærlighetens historie" ble utgitt i 2005, "Det store huset" i 2010 (norsk 2011). Eksterne lenker. Krauss, Nicole Krauss, Nicole Daniel A. Buli. Daniel A. Buli (født 26. mars 1820 på en liten øy i innsjøen Begervannet i Herefoss i Aust-Agder, død 31. august 1900 på Engesland i Birkenes) var en norsk salmedikter. Daniel Aanundson Buli skrev trolig over 470 salmetekster, et antall som overgår de kjente nordiske salmedikterne Kingo, Brorson, Dass og Landstad. Biografi. Han var oppvokst på distriktets minste husmannsplass, og sønn av rydningsmann og tømmerfløter Aanund Danielsen Øya og hustru Malli Osmundsdatter Rodalen fra Landvik. Han startet som gjeter for bøndene i området bare 12 år gammel. På skolen viste han tidlig stort talent, og bare 17 år gammel ble han omgangsskolelærer, etterhvert også vaksinatør og herredregnskapsholder. Sommeren 1843 giftet han seg med «pige» Jensine Kleppekjær fra Fjære. Sammen fikk de sju barn. I 1846 flyttet familien til Vestøl i Vegusdal, og i 1856 til avsidesliggende Buli på østsiden av den vakre innsjøen Ogge i nåværende Birkenes kommune. Han jobbet som sagbruksbestyrer på Landekil og tømmermerker langs hele Tovdalvassdraget. Aandeligt Sangkor. Bare i underkant av 70 av Bulis salmetekster er kjent i dag, de fleste gjennom boken "Aandeligt Sangkor" som han i 1895 fikk trykket i et begrenset opplag på Christiansand Aktiebogtrykkeri. Sin første kjente salme "Ledsag oss Herre" skrev han 25 år gammel. Den har et sterkt sosialt engasjement, trolig påvirket av at hans morfar Osmund Rodalen satt i fangenskap på Akershus Festning, etter å ha vært en av frihetskjemperen og bondehøvdingen Kristian Lofthus' nærmeste støttespillere i kampen mot embetsmennenenes utbytting av fattigfolk. Bulis salmetekster er blitt omtalt som "rett fra sultens alter". Daniel A. Buli døde 31. august 1900, og ligger gravlagt på det gamle gravstedet Haugvadbakken på Engesland i Birkenes. Plate. I 2001 ble 10 av Bulis tekster for første gang utgitt på den kritikerroste platen "Himmelske Balsam og sødeste Drue", (Via Music) med vokalisten Åsne Valland Nordli, med musikerene Nils Økland, Sigbjørn Apeland og Torbjørn Økland, lydmann Audun Strype og produsent Sigbjørn Tveite. Utgivelsen inngår i Norsk Kulturråds "Klassiker-serie". Buli Buli Buli Norsk Ideutvikling. Norsk Ideutvikling AS var et nettbasert mediehus og frem til 2006 hovedeieren av det største norske nettsamfunnet for ungdommer: Biip.no. Aksjeselskapet var basert i Oslo. "Norsk Ideutvikling AS" ble stiftet i 2002. "Norsk Ideutvikling AS" skiftet etter mai 2005 navn til "Biip.no AS". Aksjemajoriteten i dette aksjeselskapet ble i 2006 solgt til Egmont Serieforlaget og Mediehuset Nettavisen (eies pr. 2010 av "Egmont"). Aksjonærene Erling Løken Andersen, Bo Myrås og Ozan Øzerk forble sittende med en mindre eierandel hver, og Erling Andersen er også daglig leder i "Biip.no AS" (pr. oktober 2010). Erling Løken Andersen, Bo Myrås og Ozan Øzerk stiftet i 2008 "Norsk Idé AS", som viderefører medieutviklingsvirksomheten. "Norsk Ideutvikling AS" omsatte i 2005 for rundt 0,7 millioner kroner. Omsetningen økte i 2006 til rundt 2,5 millioner. Norsk Ideutvikling-medier. Totalt har Norsk Ideutviklings digitale medier rundt 380 000 månedlige besøkende (pr. april 2007). Sørlig blåhval. Sørlig blåhval ("Balaenoptera musculus intermedia"), også kalt antarktisk blåhval i Norge, er en underart av blåhval som holder til på den sørlige halvkule, helst i Sørishavet. Denne bestanden var den mest tallrike før den store nedslaktingen tok til mot slutten av 1800-tallet og på første halvdel av 1900-tallet. Beskrivelse. Sørlig blåhval er den største av blåhvalene, men det hersker en viss uenighet i om denne hvalen kan kalles en egen underart eller om den må betraktes som en variant av "B. m. musculus". Den kan bli over 30 meter lang og veier mer enn 200 metriske tonn på det meste. Den lengste blåhvalen som noen gang er målt var ei 33,58 meter lang ku som ble fanget ved Grytviken i Sør-Georgia i 1909 (Encyclopaedia Britannica hevder det var i 1922, men dette er trolig feil). Den lengste hvalen som er målt av forskere ("American National Marine Mammal Laboratory") var imidlertid 29,9 meter lang. Den tyngste blåhvalen som noe gang er fanget og veid var ei 27,6 meter lang ku som ble fanget i Sørishavet den 20. mars i 1947. Kua veide 190,17 metriske tonn (418 877 pund) (Guinness World Records. 2002). Den tyngste som er målt av forskere (American "National Marine Mammal Laboratory") veide 177 tonn. Utbredelse. Sørlig blåhval finner man først og fremst i Sørishavet, men den krysser også over i det sørlige Atlanterhavet og Stillehavet, spesielt sør i Indiahavet, men også ganske langt nordover i dette havområdet. Den er således å finne langs både øst- og vestkysten av både det sørlige Afrika og Sør-Amerika. Likeledes rundt Australia og New Zealand. Bestand. Fra 1904 til 1967 ble mer en 350 000 blåhval drept i Sørishavet alene. Fangsten toppet seg i 1931, da 29 000 dyr ble drept. Titusner flere ble drept (noen hevder opp mot 100 000 dyr eller mer), men ikke rapportert, av Sovjetunionen på 1960-tallet og 1970-tallet (Cetacean Specialist Group, 1996). I 1965 klassifserte "P. Scott" blåhvalen som «meget sjelden», noe som bidro til at den Den internasjonale hvalfangstkommisjonen totalfredet den mot slutten av 1966, men stammen av blåhval i Sørishavet har bare vist en svak stigende tendens fra til nå. Dette skyldes trolig blant annet svært lav reproduksjonstakt, i det kuene bare føder en kalv hvert 2.-3. år. Totalbestanden i dag ligger trolig på omkring 3 000-5 000 dyr. Det er imidlertid vanskelig å skille mellom ikke fullt utvokst sørlig blåhval og pygméblåhval i disse strøkene, slik at det hersker en god del usikkeret om bestanden. Olav Eriksen. Olav Eriksen (født 10. februar 1927 i Fredrikstad) var en norsk opera – og konsert-sanger, baryton. Han virket også som sangpedagog. Olav Eriksen døde 23. mai i 1992 av komplikasjoner etter en hjerteoperasjon, 65 år gammel. Utdannelse. Olav Eriksen begynte å studere musikk i København. Komponisten og sangeren Arne Dørumsgaard fattet interesse for ham, og introduserte ham for bl.a. Kirsten Flagstad som han prøvesang for. Hun oppmuntret ham til å gå videre med sangen. En velstående person bisto med midler så han kunne fortsette studiene i København i to nye sesonger. I Stockholm studerte han med Andrejeva von Skilondz som bl.a. var lærer for Eva Prytz og Elisabeth Söderström. I 1954 studerte han i Roma ved Conservatorio di Sancta Cecilia, verdens eldste musikkonservatorium. Der var han elev av Madame Maraliano Mori. Karriere. Olav Eriksen debuterte i Roma i 1955 – som Nardo i operaen La finta Giardiniera av Wolfgang Amadeus Mozart. Mot slutten av femtitallet ble han engasjert til operaene i Regensburg, Mainz, og Wiesbaden. Dirigenten Herbert von Karajan tok ham til Wiener Staatsoper i 1961. Her sang han Sprecher i Die Zauberflöte og Valentin i Faust av Charles Gounod. I Tyskland sang han, foruten de nevnte roller, Amfortas i Parsifal av Wagner, Marcelllo i La Boheme av Giacomo Puccini, Rigoletto av Verdi og ikke minst Creon i Oedipus Rex av Igor Stravinsky. Etter hvert spesialiserte han seg på romanser og kirkemusikk. Han medvirket ved en rekke festspill, bl.a, i Amsterdam, Aten, Antiqua festivalen i Guatemala (1971) og Seattle i USA. Olav Eriksen medvirket ved konserter med Seattle Symfoniorkester og gjestet byens opera i rollen som Grev Almaviva i Le nozze di Figaro, (Figaros hochzeit) av Mozart. Sin Norgesdebut hadde Olav Eriksen som Escamillo i Carmen av Georges Bizet på Den Norske Opera i 1961. Senere sang han rollene som Valentin i Faust, Guglielmo og Don Alfonso i Cosi fan tutte av Mozart. Han framstilte etter hvert også Wolfram i Tannhäuser av Richard Wagner, Figaro i Il Barbiere di Seviglia av Gioachino Rossini, og Germont i La Traviata av Giuseppe Verdi. I lang tid var han den mest benyttede sangeren ved Festspillene i Bergen. I 1977, da han fylte 50 år, kunne han se tilbake på 20 år med konserter i regi av Festspillene, både på Troldhaugen, i Troldsalen og i Konsertpaleet, forløperen for Grieghallen. I regi av Rikskonsertene turnerte han land og strand i Norge. Han hadde og opptredener i NRK, radio og TV, og sang inn flere LP-plater. Pedagog. Olav Eriksen var en ettertraktet pedagog. I 1973, da han flyttet hjem til Norge etter å ha vært bosatt i utlandet i 25 år, fikk han et lektorat på Veitvet Musikkonservatorium (senere Østlandets Musikkonservatorium) og, fra samme år, en amanuensis- stilling ved Norges Musikkhøgskole. Priser og utmerkelser. I 1962 fikk Olav Eriksen en førstepris ved sangkonkurransen i Brussel der han var bosatt fra 1963 til 1971. I 1974 mottok han Griegprisen for sin innsats for Griegs musikk. I september 1982, ved åpningen av en Edvard Grieg – konsert i regi av "Scandinavia Today", ble Olav Eriksen, sammen med pianisten Audun Kayser, utnevnt til æresborger av staten Washington. Han var og Ridder 1.klasse av St. Olavs Orden Blaue Reiter. Der Blaue Reiter "(Den blå rytter)" var en kunstnergruppe som ble startet i München i 1911 som protest mot Neue Künstlervereinigung München. Gruppen ble, sammen med Die Brücke (Dresden 1905) sentrale faktorer i utviklingen av den tyske ekspresjonismen. Bakgrunn. Wassily Kandinsky, som var medstifter til den nye kunstnerforeningen, fikk refusert ett av sine bilder ("Den ytterste dom") til en utstilling. Foreningen var da dominert av en fraksjon som ikke likte det han laget. Han brøt ut, og fikk følge av Franz Marc, August Macke, Alexej von Jawlensky, Marianne von Werefkin, Lyonel Feininger, og støtte fra andre hold, som komponisten Arnold Schönberg. Selv om gruppen var skriftlig aktive, og blant annet ga ut en kalender i 1912, hadde den intet sentralt manifest. Til de skriftlige bidragsyterne var også Paul Klee. Navnet. "Der Blaue Reiter" kom dels av Marcs forkjærlighet for hester og dels fordi Kandinskij holdt blå for den mest åndelige fargen. "Jo dypere blå, desto sterkere lengsel får sjelen mot evigheten" skrev han i 1911. Ideene. Gruppen som sådan var ikke enhetlig. De ville alle formidle åndelige sannheter gjennom sin kunst, og trodde på forbindelser mellom alle «de skjønne kunster» og på en spontan og intuitiv tilnærming til kunsten. Interessene spente fra middelalderkunst til samtidig nonfigurativ kunst. Det lå i tiden at de dreide mot det abstrakte. Hva de fikk til. Utstillingene som ble arrangert i 1911 og 1912 ble vist flere steder i Tyskland. Kalenderen inneholdt både primitiv, samtids- og barnekunst foruten essays og dikt. Ett av bidragene var av komponisten Arnold Schönberg. I 1913 arrangerte de der første tyske «høstsalon». Oppløsning og slutt. Første verdenskrig brøt ut i 1914, og Wassily Kandinsky, Marianne von Werefkin and Alexej von Jawlensky måtte dra hjem til Russland, der de en tid ble opptatt med å organisere russisk kunstliv etter revolusjonen. Både Franz Marc og August Macke ble drept i kamp på den tyske vestfronten. Gruppen var da i praksis løst opp. I 1923 formet Kandinsky,Feininger,Klee og Alexej von Jawlensky Die Blaue Vier "(De fire blå)" som turnerte i USA med foredrag og utstillinger. Städtische Galerie im Lenbachhaus i München, har en stor samling bilder av medlemmene av Der Blaue Reiter. Referanser. Blaue Reiter Blaue Reiter Pygméblåhval. Pygméblåhval ("Balaenoptera musculus brevicauda") er en underart av blåhval som for det meste holder til på den sørlige halvkule, mellom 0º og 80ºE. Denne underarten ble først beskrevet i 1963. Beskrivelse. Pygméblåhval er den minste av blåhvalene. Den blir normalt ikke over ca. 22 meter lang (maksimalt 24 meter) og veier sjelden over 100 metriske tonn (typisk ca. 75-90 tonn). Hannene blir gjerne 1-2 meter kortere og er tilsvarende lettere. Dr. "Hidehiro Kato" (Japan Fisheries Research Agency) sier pygméblåhvalen er mer lik et rumpetroll i formen, mens de to andre underartene er mer torpedoformet. Han sier dessuten at man er rimelig sikre på at pygméblåhval ikke kan klassifiseres som en egen art, selv om det er klare biologiske og morfologiske forskjeller mellom denne og de to andre underartene av blåhval. Blant annet er det forskjell på hvordan blåsehullet er utformet. Utbredelse. Pygméblåhval finner man først og fremst i det sørlige Indiahavet og Stillehavet og den nrodlige Sørishavet, men den krysser også over i det sørlige Atlanterhavet (der det finnes indikasjoner på at denne hvalen kan trekke nordover mot tropiske farvann rundt ekvator. Mest vanlig er pygméblåhvalen rundt den sørafrikanske øygruppa Prince Edward Islands og de to franske øygruppene Crozetøyene og Kerguelenøyene sør i Indiahavet, men det finnes også pygméblåhval lenger nord, som rundt Madagaskar, Maldivene og Sri Lanka, og trolig også langs kysten av Oman. Dr. Hidehiro Kato hevder at all blåhval i tropiske farvann trolig kan være pygméblåhval. Bestand. Clapham m.fl. (1999) hevder at Sovjetunionen på 1960-tallet og 1970-tallet slaktet ned mer enn 8 000 pygméblåhvaler som ikke ble rapportert. Det har blitt estimert at det fines ca. 3 000-5 000 pygméblåhvaler, men det er vanskelig å skille mellom ikke fullt utvokst sørlig blåhval og denne hvalen. Flere forskere mener at det kan være flere pygméblåhvaler (opp mot 10 000 har blitt antydet) enn både sørlig- og nordlig blåhval tilsammen, men det hersker stor usikkeret om alle bestandene. I dette ligger det imidlertid at det kanskje er langt færre nordlige- og sørlige blåhvaler enn antatt fram til nå, sidene de samme forskerne oppgir de samme estimatene for totalbestanden av blåhval. Dette er også årsaken til at IUCN ikke kan si noe sikkert om trusselbildet for pygméblåhval. Man har ikke tilstrekkelig med informasjon om bestanden til å si noe sikkert om hvor sårbar den er. Trivium (band). Trivium er et amerikansk band fra Orlando i Florida dannet i 1999. De er kjent for å ha en type musikk som er en blanding av Metalcore og melodiøs alternativ musikk. Bandet har kontrakt med Roadrunner Records, og her har bandet gitt ut fire studioalbum, elleve singler og tolv musikkvideoer. Deres siste album "In Waves" ble sluppet ut i 2011. De har solgt over 5 millioner album noe som gjør dem til et av de største moderne metall bandene fra USA. Formasjon og debutalbum 1999-2004. På et talentshow spilte unge Matt Heafy coverversjoner av Metallica og The Offspring-sanger. Vokalist Brad Lewter la da merke til han og spurte han om han ville prøve seg ut til bandet sitt. Disse to gikk da over til trommeslager Travis Smith sitt hus og spilte Metallica-sangen «For Whom the Bell Tolls». Etter en overraskende opptreden fikk Heafy sin plass i bandet. Etter flere suksessfulle opptredener på puber og klubber, gikk Lewter fra bandet, og Matt Heafy tok også rollen som vokalist. De fikk en platekontrakt og lagde albumet "Ember to Inferno" da de bare var en tromme og gitar duo. I undergrunnen til lokale metall band ble de sett på som et unikt band som blandet Heavy Metal inspirasjoner med Progressivt og Alternativt. Etter en kort periode før live konserter ble Corey Beaulieu med i bandet og det samme ble bassisten Brent Young. Musikkvideoen til «Like Light to Flies» fra deres første EP, ble spilt inn og florerte på nettet, og grunnet dette gikk de til noen små live konserter. Mest kjente var da deres opptreden på Ozzfest, ved en liten scene. Dette var Triviums første store konsert, og Matt Heafy Beskrev det som et mareritt. «Vi var ikke foreberedt på noe, og hadde aldri spilt for et stort publikum». I 2004 sluttet Brent Young og Paolo Gregoletto med som bassist, før de fikk varmet opp for Machine Head. Albumet "Ember to Inferno" fanget plateselskapet Roadrunner Recordss interesse, og de skrev kontrakt med Trivium. "Ascendancy" (2004—2006). I 2004 spilte Trivium inn sitt andre studioalbum, produsert av Matt Heafy og Jason Suecof. Dette albumet debuterte på 151. plass på Billboard 200 Musikkvideoene til singlene «Pull Harder on the Strings of Your Martyr», «A Gunshot to the Head of Trepidation», og «Dying in Your Arms» ble spilt mye på MTV-programmet Headbangers Ball, og «Dying in Your Arms» ble fra tid til annen spilt på amerikansk radio. Dette albumet inkluderte også nye versjoner av "Ember To Inferno"-sangen «The Decieved» og «Like Light to Flies». "The Crusade" (2006—2008). Etter en turne med Mendeed og God Forbid gikk Heafy og Jason Suecof i studio for å jobbe med sitt tredje album. Albumet ble sett på som mye mer Masseprodusert, og Heafy hadde byttet sin skriking/Screaming med mere typiske James Hetfield-vokaler. Og mange mente også at de hermet etter Metallica på stilen. Albumet var allikevel en suksess, og debuterte på 25. plass på Billboard 200. "Shogun" (2008—2009). Trivium begynte arbeidet med sitt fjerde album sammen med produsent Nick Raskulinecz, som tidligere har jobbet med blant andre Bruce Springsteen, Foo Fighters, Stone Sour og Marilyn Manson. På dette albumet gikk Trivium mer tilbake til sine røtter som et metal-band. De jobbet hardt med albumet og etter som dette var en slags blanding av The Crusade og Ascendancy, ble det et melodisk og vakkert album som samtidig brutalt, noe som har blitt et slags varemerke for Trivium. Det er fortsatt screaming i bruk her men på grunn av mye mer melodisk synging og dype tekster, ble albumet sterkere. Det fikk derfor veldig bra anmeldelser i USA. Dette var også fordi som Heafy sa «For første gang kunne de høre på et riff, og høre at det ikke var inspirert av noen, men heller lage noe egenartet og spesielt». Albumet debuterte på en 23. plass på Billboard 200 i U.S.A, men det kom høyt opp på listene i flere andre land, og ble veldig godt mottatt i europeiske land. Dette er mest sannsynlig fordi Europa tar imot eksperimentelle band bedre. Plassene var Blant annet 1. plass på albumlistene i Storbritannia, 1. plass på listene i Australia, og 27. plass på listene i Tyskland. I Norge kom den på en 34. plass på VG-lista. Albumet solgte til gull i Storbritannia. Dette regnes av mange som det beste albumet til Trivium. Det er inspirert av både gresk mytologi og japansk historie. "God of War III" og et nytt album (2010). I 2010 slapp de singelen «Shattering the Skies Above» til det populære spillet " God of War III ". De slapp også ut et cover av bandet Sepultura. Trivium har siste året vært sterke forkjempere for piratkopiering eller digital musikk. Sammen med bandet Snow Patrol har de bedt fansen om å lage cder med deres beste sanger, å frivillig gi dem til folk på gaten, i følge siden Torrentfreak. Dette har gjort at bandet har fått en stor tilhengerskare over internet. Ved slutten av 2010 begynte arbeid på deres nye album. "In Waves" (2011 - nå). Neste album ble bestemt at skulle hete "In Waves". Og det ble sluppet ut den 3. August i Europa. Albumet fikk sterke anmeldelser og debuterte på en 13. plass i USA samt førsteplass i følgende land: Sverige, Storbritannia, Australia, Tyskland, Frankrike og Japan. To singler ble sluppet, "In Waves" som har blitt en populær konsertsang for bandet og "Built To Fall", som kanskje er den mest radiovennlige sangen Trivium har gitt ut. Sistnevnte ble gyldig for radio i de fleste land og bandet spilte også denne sangen på den britiske kanalen BBC. 5. August spilte Trivium for sitt største publikum noensinne, foran over 100 000 publikumere på Wacken Open Air sin hovedscene. In Waves har i dag solgt over 500 000 kopier. Trivium er akkurat nå på en turnen Reckless and Relentless Der de headliner sammen med Asking Alexandria. Første konsert var 11. Mars 2012. Andre sjangere. Trivium er et band som alltid har vært vanskelig å definere. De fleste ville kanskje kalt dem et Thrash Metal band etter å ha hørt albumet "Ascendancy", men de er samtidig for melodiske til å bli definert som Thrash. Bandet har selv frastått fra å putte seg selv i en sjanger, der Matt Heafy sier følgende: Vi er et rockeband, å putte oss i noen spesiell delsjanger vil være som å finne navn på nye planter. Kritikere liker å definere bandet som både Thrash Metal og Alternativ metal. Bandet har definert seg selv som en blanding av Muse og Metallica og har selv disse bandene som sine største inspirasjoner. Alexander Johnson. Alexander eller Alex Lange Johnson (født 26. oktober 1910 i Antsirabe i Madagaskar, død 20. april 1989) var en norsk teolog og biskop. Han var sønn av misjonærene Dagny og Johannes Johnson. Hans bror var den kjente presten Jon Johnson. Alex Johnson ble "cand.theol." i 1933. Fra 1935 arbeidet han som landssekretær i Norges Kristelige Studenterbevegelse. Han var leder for samme organisasjon fra 1939 til 1946. Under okkupasjonstiden var Johnson aktiv i motstandskampen og medlem av hjemmefrontens koordinasjonskomité. Han gjorde tjeneste som residerende kapellan i Elverum fra 1946, prest i Frogner i Oslo fra 1953 og studentprest i Oslo fra 1960. Fra 1954 til 1964 var han også formann i Oslo Indremisjon. I 1961 ble Johnson rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. I 1964 etterfulgte Johnson Kristian Schjelderup som luthersk biskop i Hamar. Han gikk av som biskop på grunn av sykdom i 1974. Alex Johnson har skrevet bøkene "Mann og kvinne skapte han dem" (1939) og "Eivind Berggrav. Et liv i spenning." (1959). Biskop Johnson hadde ry for å være en fremragende predikant og storartet taler. Hans interesse for liturgi og kirkemusikk ga seg utslag i flere gode initiativ i Hamar bispedømme i samarbeid med domorganist Ragnar Røgeberg. Etter endt bispetid ble han frimurer og en skattet taler i Den Norske Frimurerorden. Krupp (konsern). a>er i en av Krupp-konsernets ("Firma Friedr. Krupp") fabrikkhaller i Essen 1960. Krupp-familien er et prominent 400 år gammel tysk dynasti fra Essen. De har blitt kjente gjennom stålproduksjon og produksjon av ammunisjon og våpensystemer. Familienbedriften, som i moderne tid er kjent som Friedrich Krupp AG Hoesch-Krupp, fusjonerte med Thyssen AG i 1999 til ThyssenKrupp AG som er et stort industrikonglomerat. Krupp har blitt et språklig begrep som viser til den fremstående stålkvaliteten, når man sier "Hart wie Kruppstahl" («hardt som Kruppstål»). Selskapet ble grunnlagt i 1811 i Essen. Kjente ledere av selskapet var Gustav Krupp von Bohlen und Halbach (1870–1950) og sønnen Alfried Krupp von Bohlen und Halbach (1907–1967). De første nedtegnelsene om Krupp familien er fra 1587, da Arndt Krupp ble medlem av handelslauget i Essen. Han var en handelsmann som hadde kommet til byen rett før et pestangrep og ble en av byens rikeste menn ved å kjøpe opp eiendommer fra folk som flyktet fra pesten. Etter hans død i 1624, tok hans sønn Anton over familiebedriften, og særlig den utvidede børsemaker-virksomheten som følge av Tredveårskrigen (1618 – 1648), og dette var begynnelsen på familiens lange tradisjon som våpenprodusenter. Gjennom århundrene fortsatte familiens virksomhet, noe som førte til at familien etter hvert ble en av de mest innflytelsesrike i Essen, og de samlet stadig større eiendommer. på midten av 1700-tallet anskaffet familien en større kvern, andel i fire kullgruver og i 1800 en større smie ved elven i Essen. Da Kruppkonsernets grunnlegger Friedrich Krupp overtok driften av smien og gruvevirksomheten, dannet dette firmaet grunnlaget for konsernet. Konsernet er kjent for gruvevirksomheten i Ruhrområdet og den tilhørende våpenproduksjonen, både for Tyskland, men også til andre land, herunder Storbritannia. Blant annet leverte Krupp hovedkanonene på Oscarsborg festning. Under første verdenskrig leverte Krupp til begge de to stridende partene. Krupp var den viktigste våpenfabrikken i Tyskland mellom 1860 og 1945. De kom tidlig inn i samarbeid med Adolf Hitler og nazistene og ble en forutsetning for den tyske opprustningen i mellomkrigstiden. Under første verdenskrig kalte de tyske soldatene noe respektløst den store kanonen med 42 cm kaliber for Tjukke Bertha (tysk: "Dicke Bertha"), etter eieren Bertha Krupp von Bohlen und Halbach og Gustav Krupps hustru, mens under andre verdenskrig ble jernbanekanonene kalt "Gustav" etter Gustav Krupp selv. Etter andre verdenskrig ble det reist krigsforbrytersak i Nürnbergprosessene mot konsernet med anklager om forbrytelser mot menneskeheten, blant annet på grunn av bruken av slavearbeidere. Gustav Krupp ble først anklaget ved hovedprosessen, men ble ansett for å være for senil til å kunne dømmes. Det ble da gjort forsøk på å føre anklagen over til sønnen Alfried, men dette lot seg ikke gjøre av formelle grunner. Det ble derfor i etterkant av hovedprosessen reist en egen sak mot Kruppkonsernet, den såkalte Krupp-prosessen, hvor Alfried Krupp ble dømt til 12 års fengsel som ble sonet i Landsberg fengsel. Han ble løslatt etter tre år i 1951. Før han døde i 1967, etablerte han Alfried Krupp von Bohlen und Halbach-Stiftung. Bymarken. a>, som viser de utbygde områdene på den tiden Bymarken var det landområdet som omkranset Christiania fram til byutvidelsen i 1859. Også i middelalderen hadde Oslo en bymark eller «takmark», en allmenning hvor borgerne kunne drive landbruk til egen husholdning, og skaffe vinterfôr og sommerbeite til husdyrene. I 1582 ble også gårdene Ulven, Teisen, Bryn og Ekeberg lagt ut som en del av Bymarken etter press fra befolkningen. Sistnevnte ble imidlertid inndratt igjen. Etter at hovedstaden brant i 1624 og ble flyttet og nyanlagt på vestsiden av Bjørvika under navnet Christiania, ble den gamle takmarken liggende for langt unna byen. Kong Christian IV gjorde derfor i 1629 et makeskifte med byen. Han inndro den gamle takmarken under kronen og la istedet ut flere gårder på vestsiden av Akerselva til ny bymark. Fram til reformasjonen var det meste av dette området under Nonneseter kloster i Oslo, men ble deretter lagt inn under kronen. Bymarken omfattet gårdene Aker, Valle, Stein, Vøyen og deler av Lindern med et samlet areal på nær 4 500 mål. "Skillebekken" dannet grensen mot gården Frogner i vest. Det meste av Bymarken besto av utmark som fritt kunne brukes av borgerne til beite og vedforsyning. Men det ble også utparsellert byløkker som kunne gjerdes inn og disponeres av de enkelte gårdeierne. Magistraten utdelte løkker av rimelig størrelse til hver bygård etter behovsprøving. Løkkene skulle i utgangspunktet følge bygården, men forbli kommunal eiendom uten å kunne omsettes. Datidens byhusholdninger var for en stor del basert på selvforsyning, og de fleste borgere holdt husdyr og drev hagebruk. Vognmenn og velstående borgere holdt også hester. Til dette trengtes beitemark, slåtteland og hagejord. Om sommeren ble dyrene drevet ut på beite i Bymarken om morgenen og tilbake om kvelden. Byens styre var dominert av de mest velstående borgerne, og mange av dem sørget for å tildele seg selv de beste og største løkkene. I 1638 ble arealet oppmålt, og det ble innført en årlig løkkeskatt for å få en viss kontroll med forvaltningen av Bymarken. For å hindre privatisering var det lenge forbudt å bebygge løkkene. Likevel fortsatte rådmenn og borgermestere og andre mektige borgere å ta seg til rette, til dels med støtte fra kongen. Borgermester Laurits Ruus fikk i 1640-årene kongelig samtykke til å legge under seg Ruseløkken på 100 mål, med hovedbygning der Nationaltheatret ligger nå. Andre store løkker som tidlig ble privatisert var Marselienborg ved Pipervika og Munkedammen og Filipstad lenger vest. Etterhvert ble det fritt fram for kjøp og salg av løkkene, og flere borgere skaffet seg store jordeiendommer på Bymarken og ansatte folk til å drive løkkene som rene gårdsbruk. Byggeforbudet ble tidlig omgått ved å oppføre lave stuer for tjenestefolkene som drev løkken, og ovenpå høyloftede rom som eierfamilien og vennene deres kunne bruke til landlige utflukter om sommeren. En annen kjent hustype var "arklåvene" med soverom i en stor takark på loftet over låven. Etter midten av 1700-årene ble byggeforbudet ikke lenger håndhevet, og tidens sans for naturromantikk og landlig idyll gjorde det populært å bygge vakre sommerhus på løkkene. Ved videre utparsellering ble det anlagt mange nye landsteder med idylliske navn som «Bellevue», «Sommerro», «Sorgenfri» og «Frydenlund», eller med navn etter eierne, som «Petersborg» og «Karenslyst». Allerede på 1600-tallet vokste det fram forsteder på Bymarken, med Pipervika, Vaterland og Sagene som de eldste. På 1700-tallet fulgte utbygging av forstedene Grensen som en byutvidelse nordover, og av Hammersborg, Bergfjerdingen og Fjerdingen. På begynnelsen av 1800-tallet ble alle de tidligste forstedene fortettet, og flere nye oppsto, som Telthusbakken, Akersbakken og Kongshavn. Disse ble i motsetning til de velpleide løkkene betraktet som skjemmende og uverdige innslag i byens omgivelser, og det ble klaget over dårlige sosiale forhold og brannfarlig bebyggelse. Lenge før Bymarken ble en del av selve byen ble forstedene underlagt en viss bygningskontroll. Rene tømmerhus ble ikke tillatt med mer enn én etasje, og høyere hus måtte oppføres i mur eller utmurt bindingsverk. Ved midten av 1800-tallet var det bare ubetydelige rester tilbake av byens gamle fellearealer på Bymarken. Den første større byutvidelsen kom 1.1. 1859, da ble flere av de gamle forstedene, bl.a. Gamlebyen og Grønland, samt områdene nordover på begge sider av Akerselva som Grünerløkka, de østlige og nordlige delene av Sagene m.fl. til da beliggende i Aker innlemmet i Oslo. Ved byutvidelsen gjort gjeldende fra 1.1. 1878 ble de siste deler av Bymarken innlemmet i byen og fikk etterhvert bymessig bebyggelse. Nå ble bl.a. Frogner, Majorstuen, Bjølsen, Sandaker, Torshov, Rodeløkka, Kampen og Vålerengen en del av byen. Oslo fikk da stort sett de grensene som den hadde frem til sammenslutningen med Aker i 1948. Bygrensen mot vest ble Frognerelva, mot øst Kongshavn. Industriområdene i Nydalen ble fortsatt liggende i Aker, men for øvrig utgjorde Aker inntil 1900 praktisk talt en ren jordbruksbygd. I dag eksisterer en del av bebyggelsen fra de gamle løkkene, særlig er eiendommen Vøienvolden gård bygningsmessig intakt. Ellers er parkene St. Hanshaugen og Stensparken de siste restene av Bymarken. 2. klasse kanonbåt. Kanonbåter av 2. klasse, eller «Vale»-klassen og «Gor»-klassen var en fartøyklasse konstruert for den norske marinen og var i bruk fra rundt 1877 til de ble ombygget til mineleggere i 1910. Som mineleggere var de i bruk frem til etter andre verdenskrig. Båtene hadde et deplasement på 250-300 tonn, og det ble fra 1877 til 1887 bygget 7 stykker. De var fra 27-33 meter lange, og hadde to dampmaskiner som gav dem en fart på rundt 10 knop. De var bestykket med 1 x 26 cm bakladekanon, 1 x 37 mm hurtigskytende kanon og 2 x 37 mm rekylfrie kanoner. Kanonbåtene var bygget på bakgrunn av erfaringer gjort med 3. klasse kanonbåter, som fort ble alt for gammeldagse og trege. En senere utvikling av kanonbåtene var 1. klasse kanonbåt. Som mineleggere gjorde kanonbåtene tjeneste fra 1910 og ut til og med andre verdenskrig. De var da håpløst foreldet, og utrettet ikke stort. Båtene hadde plass til femti miner, men var også bestykket med en 47 mm kanon som erstatning for den mindre 37 mm. Den to resterende kanonene ble beholdt. Under den tyske invasjonen av Norge ble fartøyene stort sett benyttet som kanonfartøyer, selv om de fleste overgav seg uten kamp i møte med den totalt overlegne og moderne tyske marinen. Crispo. Crispo er en sjokolade som ble lansert av Nidar i 1958. Sjokoladen består av lys melkesjokolade og riscrisp. I starten ble Crispo laget på Bergenes godterifabrikk på Rodeløkka i Oslo, men etter at Nidar og Bergene slo seg sammen i 1980, ble produksjonen av sjokoladen flyttet til Nidar i Trondheim. Framstilling. Crispo lages ved å blande lys melkesjokolade og sprø riscrisp til en sjokolademasse. Denne massen helles deretter i former før de går gjennom flere såkalte ristebord som spres sjokoladen jevnt utover hele forma. Sjokoladen går til slutt gjennom flere lange kjølekanaler før den blir pakket i emballasje. Varianter. Det fantes i mange år bare én variant av Crispo, men i 1995 ble Crispo storplate ble lansert. I januar 2007 kom Crispo som barsjokolade. Brondesbury Park. Brondesbury Park er et område i Brent i London. Det er et velstående og grønt område, med Brondesbury Park stasjon i sentrum. Vågsfjord videregående skole. Vågsfjord videregående skole var en sammenslåing av Heggen videregående skole og Skånland videregående skole i forbindelse med innføring av ny regionmodell for de videregående skolene i Troms fylke. Skolen hadde studiemuligheter i bydelen Heggen i Harstad og på tettstedet Evenskjer i Skånland. Skolen hadde ca. 550 elever fordelt på studieretningene allmenne, økonomiske og administrative fag og musikk, dans og drama, hvorav ca. 100 holdt til på Skånland. I 2010 ble skolested Skånland nedlagt og samlokalisert med Heggen, og skolen gikk tilbake til navnet Heggen videregående skole. August Macke. August Macke – ”Indianer” (1911) August Macke, født 3. januar 1887, død 26. september 1914, var en tysk maler. Han fikk sin kunstutdanning ved Kunstakademie Düsseldorf i 1904-1906 og hos Lovis Corinth i Berlin 1907-1908. Han reiste til Paris og beundret Seurat och Matisse for deres håndtering av farger. Sammen med Kandinsky och Marc var han med på å stifte gruppen Blaue Reiter i München i 1911. I 1912 besøkte han og Franz Marc Robert Delaunay i Paris og våren 1914 dro han sammen med bl. a. Paul Klee til Tunis. Hans siste verker ble preget av det samme lyset som Klee snakket om. Han ble innkalt som soldat i første verdenskrig og falt ganske tidlig. Han ble 27 år gammel. Fibermangel. Fibermangel er betegnelsen på for lavt inntak av fiber. Forstoppelse og hemoroider er de vanligste konsekvensene av fibermangel. Maten bruker lengre tid gjennom fordøyelsessystemet, ekstra mye væske suges tilbake i kroppen og avføringen blir hard og treg. Grünings løkke. a> er avmerket med det tidligere navnet "Drammensveien" Grünings løkke var en byløkke i Bymarken som lå i området som i dag kan avgrenses fra sjøen i Pipervika opp til Stortinget, Karl Johans gate, og ned Universitetsgata tilbake til sjøen, store deler av det området som senere ble kalt «Vika» og hvor Oslo rådhus i dag står. Den nordlige delen av løkkeeiendommen er dagens Eidsvolls plass. I vest grenset den til Ruseløkken. Løkken ble opprinnelig eiet av nederlenderen Selius Marselis på 1600-tallet og den hadde et stort lysthus med en omfattende hage. Det skal ha vært tulipanbed og flere fiskedammer på eiendommen. Senere var det flere eiere av eiendommen, blant dem Lorentz Reichwein, og i 1818 ble den kjøpt av generalkonsul Andreas Grüning. Da han døde i 1842 ble dagens Stortingsgata opparbeidet som en forlengelse av Drammensveien og denne delte eiendommen i to. Den nye veien fikk navnet Drammensveien. Som følge av at eiendommen ble delt, solgte Grünings enke i 1846 den nordlige delen, altså delen mellom den nye veien og Karl Johans gate, til gårdeierne på nordsiden av Karl Johans gate. Slik ønsket disse å unngå at dette området ble utparsellert til byggetomter. Dette førte at dette området ble liggende bebygget og kunne senere bli opparbeidet til dagens Eidsvolls plass. Samtidig med salget av den nordlige delen av tomten, utparsellerte Grünings enke den øvrige løkkeeiendommen, altså området fra Stortingsgata og til sjøen, til byggetomter. Hovedhuset lå der hvor hjørnet av Rosenkrantz' gate og Stortingsgata er i dag. Hovedhuset og eiendommen hadde opprinnelig adkomst fra den daværende sentrumsbebyggelsen over dagens Wessels plass og losjebygningen for frimurerne. Hovedhuset ble revet i 1868 i forbindelse med bygging av bygårdene. Studenterlunden. Studenterlunden, plassen foran nedgangen til stasjonene Studenterlunden er et parkanlegg i Oslo avgrenset av Karl Johans gate, Universitetsgata, Stortingsgata og Frederiks gate. I Studenterlunden ligger Nationaltheatret, en uteservering («Moltemyra») og nedgang til Nationalthatret T-banestasjon og jernbanestasjon. Plassen foran stasjonsnedgangene heter Johanne Dybwads plass. Historie. Området tilhørte opprinnelig byløkken "Ruseløkken" og ble solgt til staten i 1837. Området ble først kalt "Ruseløkkens park" og ble særlig tatt i bruk etter at universitetsbygningene ble tatt i bruk i 1852, og navnet "Studenterlunden" ble etter hvert tatt i bruk. Kommunen overtok parken i 1888, og Nationaltheatret ble bygget i denne i 1899. Området mellom teaterbygningen og Universitetsgata er opparbeidet til en hellelagt plass med statuer av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Videre ble nedgangen til Holmenkollbanen bygget her i 1928, og det tok også en stor del av parken. Videre ble de siste rester av den opprinnelige parken fjernet i forbindelse med gravearbeider for ny tunnel for T-bane og jernbane første halvdel av 1970-tallet. I forbindelse med istandsettingen etter disse arbeidene er store deler av den opprinnelige parken hellelagt som fotgjengerareal og plassen mellom dagens T-bane og Nationaltheatret er oppkalt etter Johanne Dybwad. I 1990 ble parken kåret til Årets grønne park av Norske anleggsgartnere. Svein Møller. Svein Møller (født 1958, død 1999) var norsk kirkemusiker, komponist og dirigent. Han ble født og vokste opp på Herøy, og fikk sin organistutdannelse ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. Deretter var han kantor i Nordstrand menighet i Oslo gjennom 15 år, avbrutt av en kortere periode som lærer ved Viken Folkehøyskole. Tiden som kantor i Nordstrand menighet innebar et høyt aktivitetsnivå både som korleder, organist og ikke minst som komponist av kirkelig bruksmusikk. Han fikk raskt en sentral rolle i det lokale – og etter hvert det nasjonale – musikkliv innenfor Den norske kirke. Som dirigent for bl.a. Nordstrand kirkekor medvirket han på et høyt antall konserter og flere CD-innspillinger. Den siste av disse, «Rop av fryd» (1998), er i sin helhet viet Møllers egne komposisjoner, med tekstlige bidrag fra en rekke forfattere. Møllers mange verker for kor og ulike mindre ensembler har oppnådd stor utbredelse blant kor og i kirker over hele landet, og flere av hans sang- og salmemelodier er tatt inn i det offisielle salmeboktillegget Salmer 1997. Møllers verk «Eg er glad» ble fremført av Nidarosdomens Guttekor som inngangsmusikk under prinsesse Märtha Louise og Ari Behns vielse i Nidarosdomen 2002. Møller skrev også scenemusikk, blant annet til Herøyspelet (med manus av Rolf Losnegård), som settes opp på Herøy Amfi hver sommer. Svein Møller døde i 1999, etter en tids alvorlig sykdom, bare 41 år gammel. Helga Eng. Helga Kristine Eng (født i 1875 i Rakkestad, død i 1966) var en norsk psykolog og pedagog, og er omtalt som en pioner innen barnepsykologi. Liv og virke. Eng tok eksamen ved Asker seminar i 1895, og arbeidet deretter som lærer i folkeskolen, og var lærerinne i Kristiania fra høsten 1900. I 1903 tok hun artium som privatist og begynte deretter på studier innen barnepsykologi. Eng var blitt «fengslet av barnesjelen», som hun selv sa det. Det fantes ikke noe miljø for barnepsykologi i Norge, men Eng ble lagt merke til og mottok stipend. Hun fikk mulighet til studieopphold i Tyskland, og hadde opphold ved kjente læresteder som Leipzig, München og Hamburg. Samme året som norske kvinner fikk stemmerett (1913), disputerte Helga Eng til doktorgrad på avhandlingen «Abstrakte begreper i barnets tanke og tale». Eng ble den tredje norske kvinne med doktorgrad, og samtidig norges første barnepsykolog. Som doktor gav Eng ut mange sentrale arbeider innen barnepsykologi. «Kunstpædagogik. Nutidspædagogik», fra 1918 var basert på hennes første forelesningsserie ved universitetet. Med publikasjonen av "Barnetegning", i 1926 ble Eng internasjonalt kjent. I dette arbeidet satte hun utviklingen av barns framstillingsevne i sammenheng med deres generelle begrepsutvikling, og viser hvordan abstrakte språklige ferdigheter og tegneferdighet henger sammen. Boken var en studie av Engs nieses tegninger fra hun var 10 måneder gammel til hun var 8 år. En ny, revidert utgave kom ut i 1959. Den ble oversatt til flere språk. «Margrethes tegning, fra det 9. til det 24.», var en oppfølgingsstudie som ble publisert i 1944. Originaltegningene til «Margrethe» ble gitt i gave til Universitetet i Oslo fra Helga Engs familie. Helga Eng ble i 1938 utnevnt til professor i pedagogikk. Hun ble da første kvinnelige professor ved Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo. Hun var med å starte, og ble bestyrer for «Pedagogisk forskningsinstitutt» ved universitetet. Instituttet ble et allsidig miljø omkring faget pedagogikk under Engs ledelse. Til sin 70-årsdag fikk Helga Engs festskriftet «Fra pedagogikkens arbeidsfelt», hvor hennes pionerånd blir framhevet. Eng ble oppfordret til å fortsette som vikarierende professor etter «pensjonsalder» i 1945, og fortsatte til 1948. Helga Engs hus. Institutt og fakultet ved Universitetet i Oslo støttet et forslaget fra Det akademiske kollegium om at lavblokken ved Eilert Sundts hus på Blindern, som i sin tid ble bygd for psykologi og pedagogikk skulle få navn etter Helga Eng. Det var en verdig hedring for kvinnen som bygde opp Pedagogisk forskningsinstitutt. Eva Nordland holdt talen ved navnesettingenav Helga Engs hus den 8. mars 1983: «Hun bygde opp et nytt studium, skapte nye forskningsområder og førte inn metoder og strømninger utenfra. Men først og fremst gjorde hun sin gjerning ved å være et mønster for dem som skulle følge etter». Helga Eng døde i 1966. I dag er det en annen og større bygning som bærer hennes navn – huset til Det utdanningsvitenskapelige fakultet, på nedsiden av Blindernveien. Biografier. Elisabeth Lønnå: "Helga Eng. Psykolog og pedagog i barnets århundre", 2002. Dollis Hill. Dolllis Hill er et område i Brent i det nordvestlige London. Det omfatter gatene rundt Gladstone Park, som tidligere var eiendommen til Dollis Hill House. Området ble utviklet i begynnelsen av det 19. århundre, da Finch-slekten kjøpte opp flere gårder og slo sammen eiendommene. Dollis Hill House ble bygget i 1820-årene. Under andre verdenskrig ble datamaskinen Colossus, som ble brukt av kodeknekkerne på Bletchley Park, utviklet på Post Office Research Station. Mot slutten av 1970-årene ble forskningsstasjonen flyttet til Martlesham Heath, og bygningen er innredet til leilighetskomplekset Chartwell Court. Bunkeren «Paddock», som under andre verdenskrig ble brukt av blant annet Winston Churchill, ligger i Dollis Hill. Premierminister William Ewart Gladstone besøkte ofte Dollis Hill House på slutten av det 19. århundre. Året etter hans død kjøpte distriktsforvaltningen i Willesden opp deler av eiendommen og gav parken de utviklet hans navn. Mark Twain bodde i Dollis Hill House sommeren 1900. Han skrev at «Dollis Hill er nærmere å være et paradis enn noe annet hjem jeg har bodd i». Nemesis. Nemesis (på gresk, Νέμεσις), også kalt Rhamnousia eller Rhamnusia («gudinnen av Rhamnous»), ved helligdommen i Rhamnous, nord for Marathon, var i gresk mytologi ånden for guddommelig gjengjeldelse mot de overmodige, en hevngjerrig skikkelse personifisert som en ubarmhjertig gudinne. Navnet "Nemesis" er beslektet med det greske ordet "νείμειν", som betyr «å gi det som er passende». For romerne er ordet Nemesis i slekt med "Invidia", som noen ganger av litterære grunner er personifisert som gudinne. Nemesis er nå brukt som et uttrykk for å beskrive ens verste fiende, normalt om noen eller noe som er den rake motsetningen til en selv, men også på noen måte er lignende. For eksempel er Professor Moriarty ofte beskrevet som Sherlock Holmes' nemesis. A Real Dead One. "A Real Dead One" er et konsertalbum fra det britiske heavy metal-bandet Iron Maiden. Albumet ble spilt inn i 1992/93 på konserter rundt omkring i Europa, og ble sluppet 25. oktober 1993. Albumet inneholder sanger fra starten av karrièren (1975), og inn i "Powerslave"-perioden. Men i motsetning til "A Real Live One" inneholdt dette albumet bare sanger fra "Powerslave" og tidligere. Da Iron Maiden gav ut alle albumene sine på nytt i 1998, ble dette albumet kombinert med "A Real Live One" i en 2-disc utgave, "A Real Live Dead One". Albumets cover ble laget av Iron Maidens personlige coverdesigner Derek Riggs, og forestiller Eddie som en DJ i Helvete som spiller gamle Maiden-låter. Ved siden av dette album ble «Hallowed Be Thy Name» utgitt som en konsert-singel. Skuibakken. a> til høyre og Skuibakken i bakgrunnen Skuibakken ligger på Skui i Bærum, og var i sin tid verdens største hoppbakke og stod sentralt i norsk hoppsport i etterkrigstiden. Bakken ble bygd og eies av Bærums Skiklub. Den ble tatt i bruk med innvielseshopprenn 18. mars 1928 og var den gangen unik både i sin størrelse og form. Bakkerekorden dengang var 67,5 meter. Dagens bakke ble bygget i 1962, med et K-punkt på 110 meter. Bakkerekorden er på 122 meter, satt i siste renn i 1996 av Pål Hansen. I samme renn hoppet den da 14 år gamle Bjørn Einar Romøren 124,5 meter, men falt. I Skuibakken ble det arrangert NM i 1965, 1968, 1971, 1975, 1979, 1985 og 1991. I 1981 ble det installert flomlys, og dette gjorde at bakken arrangerte verdenscuprenn i 1981 og 1983. Totalt har det vært avviklet rundt 60 renn i bakken, med et samlet tilskuerantall på rundt 450 000 tilskuere. Publikumsrekorden er på 30 000 tilskuere, den ble satt under NM søndag 26. februar 1950. Det siste offisielle hopprennet fant sted i 1996, og bakken ble senere vedtatt revet da den har en gammeldags profil. Skuibakkens Venner ble etablert i 2007 med formål å bevare bakken. Venneforeningen får økonomisk støtte av Bærum kommune, samt ti Akershus Fylkeskommune, Norges Kulturminnefond, Riksantikvaren samt lokale velforeninger. 2. desember 2008 ble det meldt at Riksantikvaren ønsket å frede anlegget på grunn av bakkens rolle i norsk hoppsport. I februar 2009 ble det besluttet fredning, og dette ble markert med et arrangement 24. februar der både riksantikvar og ordfører var til stede. 2. desember 2009, på dagen ett år etter fredningsforslaget, overtok Skuibakkens Venner eierskap til bakken fra Bærums Skiklub og samtidig ble det inngått bruksrettsavtale med grunneier Bærum kommune. P.G.T. Beauregard. Pierre Gustave Toutant de Beauregard (født 28. mai 1818 i St. Bernard Parish i Louisiana, død 20. februar 1893 i New Orleans) var general for Amerikas konfødererte stater under Den amerikanske borgerkrigen. Han ble etter krigen forfatter og politiker. Tidlig liv. Beauregard ble født i St. Bernard Parish utenfor New Orleans i Louisiana, hvor familien hadde en sukkerplantasje. Beauregards familie var av fransk/spansk-kreolsk bakgrunn og han var det tredje barnet til Jacques Toutant-Beauregard og Hélène Judith de Reggio Toutant-Beauregard. Han fikk tre brødre og tre søstre. Han fikk skolegang ved privatskoler i New Orleans og på en fransk skole i New York City fra han var tolv år. Det var først da han begynte å snakke engelsk, da fransk var hans morsmål. Tidlig militær og politisk karriere. Han utdannet seg til ingeniør og offiser ved West Point militærakademi og gikk ut i 1838. Under Den meksikansk-amerikanske krigen tjenestegjorde Beauregard under Winfield Scott som ingeniørsoldat, og ble i løpet av denne krigen i 1847 utnevnt til midlertidig kaptein, og midlertidig major under slaget ved Chapultepec 20. august 1847, da han ble såret i skulderen og låret, men var en av de første offiserene som rykket inn i Mexico by etter slaget. Han vendte tilbake etter Den mexicansk-amerikanske krigen i 1848, og i de neste tolv årene arbeidet han med å vedlikeholde, og bygge nye forsvarsverker i det sørlige USA. I 1858 stilte han til valg til borgermester i New Orleans som representant for både Whig Party og Det demokratiske parti, men tapte knepent for Gerald Stith som var kandidat fra Know-Nothingpartiet. Han hadde giftet seg i 1841 med Marie Laure Villeré som var fra en av de mest prominente familiene i Louisiana, og fikk tre barn, men han ble enkemann allerede i 1850. Ved hjelp av sin svoger John Slidell som var senator for Louisiana til USAs senat, lyktes det Beauregard å bli utnevnt til sjef for West Point 23. januar 1861, men bare fem dager senere trakk Louisiana seg ut av Unionen. Borgerkrigen. Beauregard ble med i den konfødererte hæren da den ble dannet. Han var den første som fikk generalgrad, da han 1. mars 1861 ble utnevnt til brigadegeneral. "Bombardment of Fort Sumter" (1861) av George Edward Perine (1837-1885) Hans første oppdrag under borgerkrigen var å kommandere de konfødererte styrkene i Charleston hvor han utløste de første skuddene i krigen da han beordret ild mot unionsfortet Fort Sumter 12. april 1881. Fortets kommandant, Robert Anderson, som kapitulerte overfor Beauregard, hadde vært hans artilleriinstruktør ved West Point. Beauregard ble den 21. juli samme år utnevnt til general, som en av tilsammen syv i den konfødererte hæren med full generalsgrad. Tre måneder senere ledet Beauregard sammen med general Joseph E. Johnston konfødererte tropper til seier i det første slaget ved Bull Run, hvor de slo unionsgeneralen Irvin McDowell som hadde vært en av Beauregard tidligere klassekamerater ved West Point. Han hadde kommandoen på den vestlige krigsskueplassen, og deltok blant annet i slaget ved Shiloh sammen med Albert Sidney Johnston. Etter dette fikk han igjen oppgaven med å forsvare Charleston, som han var ansvarlig for i perioden 1862 til 1864. I denne perioden slo han tilbake en rekke angrep fra både sjø- og landsiden i 1863. Han største bedrift kom da han forsvarte den viktige industribyen Petersburg i Virginia. Deretter assisterte han Robert E. Lee med å forsvare den konfødererte hovedstaden Richmond i juni 1864. Da han senere var ansvarlig for forsvaret Petersburg, klarte han dette med mann mot Unionens. Dette slaget er kjent som det andre slaget ved Petersburg. Han innflytelse på de konføderertes strategi ble imidlertid hemmet av hans dårlige relasjoner til president Jefferson Davis og andre høyere offiserer og tjenestemenn. Han overgav seg til generalmajor William Tecumseh Sherman i april 1865, samtidig med hoveddelen av den konfødererte hæren. Senere liv. Beauregard mot slutten av livet Beauregard var etter borgerkrigen tilbakeholden med om å søke amnesti som tidligere sørstatsoffiser ved å offentlig sverge lojalitet til Unionen, men både Robert E. Lee og Johnston rådet ham til å gjøre det. Dette gjorde han for New Orleans' borgermester 16. september 1865, og han ble inkludert i det store amnestiet som ble utstedt av president Andrew Johnson 4. juli 1868. Hans siste rettighet som amerikanske statsborger, nemlig retten til å inneha politiske verv, ble gitt ham av president Ulysses S. Grant 24. juli 1876. Etter krigen jobbet han lang tid med å gi frigitte slaver stemmerett. Han var også en demokrat som arbeidet for å få fjernet republikanernes styre under rekonstruksjonen av USA, spesielt i de sørlige statene. Han fikk etter krigen også tilbud fra både Egypt og Romania om å bli sjef for hæren, men avslo og realiserte sine planer innenfor jernbanen og var president i "New Orleans, Jackson & Mississippi Railroad" fra 1865 til 1870, og "New Orleans and Carrollton Railroad" i årene 1866 til 1876. I sitt virke i det siste selskapet fant han opp et ny teknisk system for bytrikker. Hans arbeid var meget vellykket, også økonomisk, men han ble etter hvert avsatt av aksjeeierne som ønsket en mer direkte kontroll over selskapet. Han døde i 1893 i New Orleans. Minne. Beauregard Parish i det vestlige Louisiana er oppkalt etter general Beauregard, noe også militærleiren Camp Beauregard ved Pineville i det sentrale Louisiana er. Beauregards bolig i New Orleans heter nå Beauregard-Keyes House og er et historisk museum. Nuzi. Nuzi (eller "Nuzu"; akkadisk: "Gasur") var en oldtidsby i Mesopotamia som lå sørvest for Kirkuk i dagens provins Al Ta'amim (eller Kirkuk-provinsen), den nåværende kurdiske delen av Irak, lokalisert i nærheten av elven Tigris. Dagens navn for stedet er Yorghan Tepe. Det består av en jordhaug av middels størrelse i flere arkeologiske lag og to mindre jordhauger bestående av enkeltperioder. Historie. Byen Gasur ble tilsynelatende grunnlagt under det akkadiske rike på slutten av 2000-tallet f.Kr. På midten av 1000-tallet f.Kr. overtok hurritterne byen og omdøpte den til Nuzi. Stedets historie i den mellomliggende perioden er uklar, skjønt tilstedeværelsen av noen få leirtavler med kileskrift fra Gammelassyria indikerer at det var handel med nabobyen Assur. Etter at det hurrittiske kongedømmet til Mitanni ble erobret av hettittene, havnet Nuzi i hendene på assyrerne og byen gikk i nedgang. Merk at den hurrittiske perioden er godt kjent ettersom disse arkeologiske lagene er godt utgravd og undersøkt, mens den tidligere historien er mindre bestemt grunnet at det kun har vært gjort mindre undersøkelser av denne spesifikke perioden. Historien til Nuzi er nært beslektet med de nærliggende byene Eshnunna og Khafajah. Arkeologi. Mens det begynte å dukke opp leirtavler fra Yorghan Tepe allerede i 1896, ble de første seriøse arkeologiske undersøkelsene først i 1925 etter at Gertrude Bell merket seg at leirtavler ble solgt til turister på markedene i Bagdad. Utgravningene ble hovedsakelig gjort av Edward Chiera, Robert Pfeiffer, og Richard Starr under beskyttelse av Iraks nasjonalmuseum og Bagdadskolen til American Schools of Oriental Research og senere av Harvard University og Fogg Art Museum. Utgravningene fortsatte ut 1931. Stedet har 15 bosetningslag. Hundrevis av leirtavler og andre funn som ble avdekket har blitt publisert i en rekke av utgivelser. Flere av funnene fortsettes å bli dokumentert og publisert den dag i dag. Til dags dato er rundt 5000 leirtavler kjente, hovedsakelig bevart ved Oriental Institute, Harvard Semitic Museum og Iraks nasjonalmuseum i Bagdad. Mange av tekstene er rutinemessige lov- og forretningsdokumenter og rundt en fjerdedel angår forretningstransaksjoner for en enkelt familie. Det store flertallet av funnene er fra den huttittiske perioden under det andre millennium f.Kr. og med det gjenværende som er datert tilbake til byens grunnleggelse under det akkadiske rike. Kanskje det mest berømte gjenstanden som er funnet er et kart av lokalregionen som er datert til akkadiske perioden. Et arkiv samtidig med det hurrittiske arkivet ved Nuzi har blitt utgravd fra «det grønne palasset» ved stedet Tell al-Fakhar, rundt 35 km sørvest for Nuzi. Provinsby på 1300-tallet f.Kr.. Den beste kjente perioden for stedets historie er på 1400- og 1300-tallet f.Kr. Leirtavlene fra denne perioden indikerer at Nuzi var en mindre provinsby i nordlige Mesopotamia på den tiden da området var hovedsakelig befolket av hurrittere, et folk som er godt kjent, men svakt dokumentert, og det ville ha vært enda mindre kunnskap om dem om det ikke var for informasjonen avdekket ved dette stedet. Nuzi var en provinsby i kongedømmet Arrapha. Den ble administrert av en guvernør, "šaknu", fra palasset. Dette palasset som lå i sentrum av jordhaugen, hadde mange rom arrangert rundt en sentral gårdsplass. Funksjonene til en del av rommene har blitt identifisert: mottakelsesrom, boliger, kontorer, kjøkken, og lagerrom. Arkivene som har blitt gravd opp forteller om den kongelige familie, foruten også organiseringen av palassets interne administrasjon og dets besittelser, og betalinger i rasjoner som arbeiderne fikk fra arbeid på markene. Junioroffiserer ved den kongelige administrasjonen er "sukkallu", tidvis oversatt som «vesirer», "halṣuhlu" var «distriktslederen», og "hazannu", «borgermester», var hver for seg ansvarlige for et administrativt nivå. Loven ble utført av disse, men også av "dayānu", «dommere», utplassert i distriktene. Frie undersåtter av staten var forpliktet til et gebyr, "Ilku", som synes å bestå av oppgaver som militærtjeneste, arbeid for ulike myndighetstjenester, inkludert på dets land. Isin. Isin var en oldtidsby i nedre Mesopotamia, rundt 32 km sør før Nippur på stedet for dagens Ishan al-Bahriyat i Iraks provins Al-Qadisiyya. Historie. Byen Isin lå ved kanalen Isinnitum, en del av en rekke vannveger som knyttet byene i Mesopotamia sammen. Byens skytsguddom var legegudinnen Nintinugga, og et tempel for henne ble bygget der. Isins konge Enlil-bani rapporterte byggingen av et tempel for gudinnen kalt "E-ni-dub-bi", et tempel for Sud kalt "E-dim-gal-an-na", et tempel kalt "E-ur-gi-ra" for Ninisina, og dessuten et tempel for guden Ninbgal. Stedet Isin ble bosatt minst så tidlig som i tidlig dynastisk periode i midten av 2000-tallet f.Kr. og muligens så langt tilbake som i perioden med Ubaid. Mens leirtavlene med kileskrift fra den tiden er blitt funnet, er de første epigrafiske referanser til Isin ikke funnet før i Ur III-perioden. Mens forverringen av det tredje dynasti i Ur (Ur-III) til sist falt sammen ved angrepene fra elamittene mot slutten av 2000-tallet f.Kr., ble det etterlatt et maktvakuum som andre bystater forsøkte å fylle. Den siste kongen av dynastiet i Ur, Ibbi-Sin, hadde ikke ressurser og heller ikke den organiserte styringen som trengtes for å slå tilbake invasjonen fra elamittene. En av regjeringsautoritetene, Ishbi-Erra, flyttet fra Ur til Isin, og etablerte seg som hersker her. En av Ishbi-Erras årsnavn rapporterte at han forsvarte Ibbi-Sin i slag. Selv om han ikke er betraktet som en del av det tredje dynasti i Ur, gjorde Ishbi-Erra en del forsøk på å fortsette dette dynastiets prakt, antagelig for å rettferdiggjøre sitt eget styre. Ishbi-Erra hadde liten lykke med å utvide sitt kongedømme da andre bystater i Mesopotamia også økte sin makt på samme tid. Eshnunna og Assur utviklet seg til mektige sentre. I midlertidig greide han å forvise elamittene fre region Ur og det ga dynastiet i Isin kontroll over kulturelt betydningsfulle byer i Ur, Uruk og det åndelige senteret i Nippur. I over hundre år blomstret Isin. levninger av store byggeprosjekter som tempelbygg har blitt avdekket. Mange kongelige forordninger og lover fra denne perioden har også blitt oppdaget. Den sentraliserte politiske strukturen i Ur-III ble i stor grad fortsatt hvor Isins herskere utpekte guvernører og andre lokale myndighetspersoner som utførte deres vilje i provinsene. De lukrative handelsrutene til Persiabukten forble den viktigste kilden til inntekter for Isin. De nøyaktige hendelser som angår Isins oppløsning som et kongedømme er hovedsakelig ukjente, men en del bevis kan bli satt sammen. Dokumenter indikerer at tilgang til vannkilder representerte et stor problem for byen. Isin opplevde også en form for internt statskupp da Gungunum, den kongelig utpekte guvernøren for provinsene Larsa og Lagasj erobret byen Ur. Denne byen hadde vært hovedsenteret for handelen med Persiabukten, og dette betydde at Isin ble økonomisk forkrøplet. I tillegg forsøkte begge etterkommerne til Gungunum, Abisare og Sumuel (ca. 1905 f.Kr. og 1894 f.Kr.), å kutte Isin fra sin kanaler ved å lede disse om til Larsa. Ved et tidspunkt gikk også Nippur tapt. Og Isin kom seg aldri ovenpå igjen. En gang rundt 1860 f.Kr. erobret en utfordrer ved navn Enlil-bani tronen i Isin, noe som avsluttet det gamle arvelige dynastiet som ble etablert av Ishbi-Erra rundt 150 år tidligere. Om enn politisk og økonomisk svak greide Isin å beholde sin uavhengighet fra Larsa for minst ytterligere førti år, men til sist underkastet til Larsas hersker Rim-Sin I. Etter at det første dynastiet i Babylon steg til makt tidlig på 1000-tallet f.Kr. og erobret Larsa, skjedde det betydelige konstruksjoner i Isin. Dette ble avsluttet med en ødeleggelse datert til rundt det 27. året av styret til Samsu-iluna, sønn av Hammurabi, basert på leirtavler som er funnet der. Kassittene, som overtok i Babylon etter herjingen der i 1531 f.Kr., fortsatte byggeprosjektene i Isin. Den siste betydelige stadium av aktivitet skjedde under det andre dynasti i isin ved slutten av 1000-tallet f.Kr., mest kjent er kong Adad-apla-iddina. Kultur og litteratur. Ishbi-Erra videreførte mange av kultpraksisene som hadde blomstret i den forgående Ur III-perioden. Han fortsatte å utføre ritualet med det hellige bryllup hvert år. I løpet av dette ritualet spilte eller representerte kongen rollen til den dødelige Dumuzi, og hadde sex med en prestinne som representerte gudinnen for kjærlighet og krig, Inanna (også kjent som Ishtar). Det er antatt at ritualet styrket kongens forhold til gudene som således ville bringe stabilitet og framgang til landet. Kongene i Isin fortsatte også praksisen med å utpeke sin døtre til de offisielle prestinnene for Sin, måneguden i Ur. Litteraturen i perioden var også en fortsettelse tradisjonene fra Ur-III. Eksempel ble tradisjonen med den kongelige hymne, sjangre som hadde begynt i forgående tusenår, fortsatt. Mange kongelige hymner som ble skrevet for herskerne i Isin speilet temaer, strukturen, og språket til de i Ur. Tidvis ble hymnene skrevet i førsteperson i kongens stemme, andre ganger var de vanlige menneskers bønn ment for en konges ører (tidvis også en død konge). Det var i løpet av denne perioden at den sumeriske kongelisten fikk sin endelige form, skjønt den ble benyttet i mange tidligere kilder. Selve fullførelsen av listen synes å lede opp til selve kongeslekten i Isin som fikk mye av sin legitimitet i folks sinn ettersom dynastiet således kunne bli knyttet til tidligere, om enn også legendariske konger. Arkeologi. Stedet for Isin er en lav, men på betydelig jordvoll som strekker seg rund 1,5 km på tvers og med maksimal høyde på 8 meter. Ishan al-Bahriyat ble besøkt av den amerikanskfødte britiske assyrologen Stephen Langdon for en dags besøk med undersøkelser mens han drev utgravninger ved Kisj i 1924. Det meste av det betydelige arkeologiske arbeidet ved Isin ble utført i 11 sesonger mellom 1973 og 1989 av en gruppe tyske arkeologer ledet av Barthel Hrouda. Men som det er tilfelle med mange steder i Irak, forskningen ble forstyrret av Gulfkrigen (1990-1991) og av Irak-krigen (fra 2003 og fortløpende). Siden slutten på utgravningene har det blitt rapportert om omfattende plyndring av stedet. Selv da de tyske arkeologene hadde begynt deres arbeid var det allerede blitt tungt plyndret. Church Road (Brent). Church Road er en hovedgate mellom Harlesden og Willesden i Brent i London. Det er også navnet på området langs gaten, som inkluderer Church End. Det meste av bebyggelsen er boliger, men det er også noen butikker, et postkontor og en politistasjon. Boligområdet Church End kalles ofte "The White Flats" på grunn av de hvite småhusene som lå der tidligere. De ble bygget som moderne boliger av bydelsforvaltningen, med bedre kvalitet enn det som var vanlig for offentlige boliger. I 1997 ble det bestemt at de skulle rives. Fra 1999 ble de erstattet av mursteinshus av god kvalitet. Hele området skal være ferdig utbygget i løpet av 2007. Church Road var tidligere kjent for problemer med gjengkriminalitet, og har vært regnet som et av de mest utrygge områder i Harlesden-området. Det har blant annet vært omfattende rivalisering mellom ungdommer fra boligområdene Church End Estate og St. Raphael's Estate, og med ungdom fra Kensal Rise. Nybyggingen i Church End var et av tiltakene som ble satt inn mot dette, og kriminalitetsnivået har gått betydelig ned i 2000-årene. Kommunikasjon. Bussrutene 260 og 266 går langs Church Road. Det er omkring syv minutters gange til Neasden undergrunnsstasjon, og elleve minutter til Harlesden undergrunnsstasjon. Buss 266 gir forbindelse til Willesden Junction stasjon. Harlesden. Harlesden er et område i Brent i London. Den største befolkningsgruppen er av afro-karibisk opphav, mens det også er betydelige innslag av irer, brasilianere og guyanere. Frem til midten av det 19. århundre var Harlesden en landsby, men med jernbanen fulgte urbanisering. Stasjonene Willesden Junction, Kensal Green og Harlesden fikk stor betydning for utviklingen av området. Det ble bygget småhus for jernbanearbeiderne, og større hus for middelklassen som ble trukket til stedet. Det gamle sognet Willesden ble oppslukt av London, og det landlige preget forsvant fra Harlesden. Under første verdenskrig ble det reist lavkostboliger i områdene mellom de gamle landsbyene, slik at man fikk et sammenhengende urbant område. En av Storbritannias største industriområder ble opprettet i Park Royal rett utenfor Harlesden. I etterkrigstiden tok dagens Harlesden form gjennom innvandring fra Karibien, det indiske subkontinentet og Afrika. Mens dette i områder som Notting Hill og Brixton førte til problemer og i noen tilfeller raseopptøyer, har det vært langt færre gnisninger i Harlesden. Innocens XI. Pave Innocens XI (1611 – 1689), født Benedetto Odescalchi, var pave fra 1676 – 1689. Kenton. Kenton er et område i Harrow og Brent i London. Stedet er nevnt som landsbyen "Keninton" i 1232. Navnet kommer fra det saksiske navnet "Coena" og gammelengelsk "tun" («gård»), det vil si «Coenas gård». Frem til det 20. århundre var Kenton fortsatt en liten landsby rundt dagens Woodgrange Avenue. Puben Plough er den første som ble åpnet på stedet, i begynnelsen av det 18. århundre. Bygningen den ligger i nå er ikke den opprinnelige. Kenton stasjon ble åpnet på linjen London and North Western Railway den 15. juni 1912, mens Northwick Park stasjon, som opprinnelig het Northwick Park and Kenton, ble åpnet 28. juni 1923. Med jernbanen fulgte urbanisering, spesielt i mellomkrigstiden. Hayden Panettiere. Hayden Leslie Panettiere (født 21. august 1989 i Palisades i New York) er en amerikansk skuespiller. Hun er best kjent for NBC-serien "Heroes" som Claire Bennet. Den 1,55 m høye skuespilleren bor fortsatt (pr. 2007) med sine foreldre og planlegger å debutere som sanger med en plate. Tidlig liv og familie. Hayden ble født i Palisades i New York, og er datter av Lesley R. Vogel, en tidligere såpeopera skuespillerinne, og Alan L. «Skip» Panettiere, en brannmann. Hun har en yngre bror, skuespilleren Jansen Panettiere. Utdannelse. Panettiere gikk på «South Orangetown Middle School» i New York men etter 7. klasse, avsluttet high-school med hjemmeundervisning og har utsatt videre høyere utdannelse på grunn av hennes skuespiller-karriere, selv om hun har uttrykt en interesse i å «fortsette å lære». Såpeopera og filmer i ung alder. Hayden fikk en rolle som «Sarah Roberts» på ABC-såpeoperaen "One Life to Live" (1994- 1997) og senere som barnet «Lizzie Spaulding» på CBS-serien "Guiding Light" når hun var bare 7 år gammel (mellom 1996–2000). Serien "Guiding Light" fikk på grunn av Haydens figur Lizzies kamp med leukemi, en spesiell ærespris fra Leukemia and Lymphoma Society for å bringe sykdommen fram i lyset for det amerikanske publikum. Hayden har vært med i flere filmer og TV-filmer. Hun var stemmen til figuren Dot i Pixars animasjonsfilm "A Bug's Life" for Disney. I tillegg har hun hatt rolle som stemmen til «Kairi» i det veldig suksessrike "Kingdom Hearts", en serie av spill for PlayStation 2. Hun hadde en rolle i FOX-serien "Ally McBeal" der hun spilte Ally McBeal's datter, og en gjesterolle i "Malcolm in the Middle". Hun hadde også gjesteroller i "Law & Order: SVU". Hayden spilte «Sheryl Yoast» i filmen "Remember the Titans". Hun spilte i ' som cheerleader. Hun hadde en birolle som «Adelaide Bourbon» i den nylig slupne filmen "Shanghai Kiss". Heroes. Panettiere spiller nå som «Claire Bennet» i NBC-serien "Heroes" som en cheerleader på high school med superkrefter (regernative helende krefter). På grunn av hennes rolle i "Heroes", har hun blitt en gjenganger på mange science fiction-konvensjoner, og har blitt invitert på mange populære konvensjoner rundt om i verden, inkludert New York Comic-Con og Fan Expo Canada i 2007. I forhold til de rollene som Hayden har spilt, innrømmer hun at hennes muligheter er begrensede da «folk ser på (henne) enten som den 'populære cheerleader' typen eller bare 'blondinen'». Forbes estimerte at hun tjente 2 millioner dollar i 2007. Fremtidige filmer. Hun vil senere være med i drama-filmen "Fireflies in the Garden" som en yngre versjon av Emily Watsons figur «Jane Lawrence». Ved en tilfeldighet vil George Newbern, som også var med i videospillet "Kingdom Hearts II" (sammen med Panettiere) være med i filmen. I juni 2007, signerte hun en avtale med William Morris Agency om å representere henne fremover. Hennes tidligere agenter var United Talent Agency. Sanger. Panettiere ble nominert til en Grammy i 1999 for «Best Spoken Word Album for Children» for "A Bug's Life Read-Along". Hun arbeider pr januar 2008 på sitt debut-album, som opprinnelig var planlagt til 8. mai 2007, men som har blitt utsatt flere ganger. "Entertainment Weekly" bekreftet senere at albumet ville bli sluppet i 2008. Hayden er også å finne på platen med musikken fra filmen ' sammen med skuespilleren Solange Knowles. Det er fremdeles ukjent om en video vil bli filmet for "Your New Girlfriend". Hun spilte også inn en sang med tittelen «Try» for filmen "Bridge to Terabithia". Hun har nylig spilt inn en sang for Cinderella III: A Twist in Time med tittelen «I Still Believe». Reklame og modell. Hun startet allerede å spille reklamefilm da hun var 11 måneder gammel. Neutrogena gjorde Panettiere henne til cover girl i 2006 for Neutrogena for deres nye verdensdekkende reklamekampanje, der hun følger i fotsporene til skuespillere som Kristin Kreuk, Josie Bissett, Jennifer Love Hewitt, Mandy Moore, Mischa Barton, Gabrielle Union og Jennifer Freeman. Panettiere gjorde i 2007 en "Got Milk?" annonse, akkurat som andre annonser gjort av skuespillerene fra "Heroes". Aktivisme. Panettiere er dyrevenn. 31. oktober 2007 var hun involvert i en konfrontasjone med japanske fiskere når hun prøvde å hindre deres årlige jakt på delfiner i Taiji, Wakayama. Panettiere paddlet ut på et surfebrett sammen med fem andre aktivister fra Australia og USA (inkludert tidligere Home and Away-stjerne Isabel Lucas) i et forsøk på å nå en flokk med delfiner og løslate de. Konfrontasjonen varte i mere enn 10 minutter, før surferene ble tvunget til å returnere til stranden. De involverte surferene kjørte deretter rett til Osaka airport og forlot landet for å unngå å bli arrestert av japansk politi. Mange japanere ser på en slik handling som et angrep på deres kultur. Den kooperative fiskerorganisasjonen i Taiji argumenterte med at disse protestene «fortsetter med vilje å forvrenge fakta om fiskeriene» og at aktivistenes agenda var «ikke basert på internasjonal lov eller vitenskap, men på følelser i egen økonomisk vinnings hensikt». Hayden hevder at en arrestasjonsordre har blitt sendt ut på henne i Japan for hendelsen. I november 2007 fikk Hayden prisen fra dyre-aktivistgruppen PETA for hennes forsøk på å stoppe delfin-jakten i Japan. 28. januar 2008 besøkte Panettiere Norges, Japans og Islands ambassader i Washington for å protestere mot landenes hvalfangst, hun leverte også et protestbrev stilet til Jens Stoltenberg. Andre priser. "Listene under er ikke komplett, se " Saturn Award (Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films, USA) Feature Film Award (Newport Beach Film Festival) SCAM. SCAM er en italiensk produsent av terrengkjøretøyer som holder til i Induno Olona i Varese. Den ble stiftet i 1995 av en gruppe ingeniører med erfaring fra produksjon av terrenggående lastebiler. De leverte først deler til Bremach, men de første egne modellene var SM og SMT, og i april 2000 begynte serieproduksjon på 15 kjøretøyer i måneden. I 2005 innledet de et samarbeid med Iveco om leveranse av kabiner og motorer og drivverk. Leveranser og vedlikehold foretas også gjennom Iveco-systemet. Motoren for alle SCAM-modeller er Ivecos 3-liters turbodiesel F1C på 175 hk. Akslene er fra Carraro, og den 6-trinns girkassen er fra ZF. En egenutviklet ekstra girkasse sørger for lavgir og firehjulstrekk. Modellene fåes med totalvekt på 3,5 eller 5,5 tonn. Fjæringen står parabolske bladfjærer for framme og bak. Finnhval. Finnhval ("Balaenoptera physalus") er en bardehval i finnhvalfamilien (Balaenopteridae). Finnhvalen er den nest største av alle hvalene målt i lengde, bare slått av blåhvalen. Den er utbredt i alle verdenshavene. Beskrivelse. Finnhvalen blir normalt ca. 19-22,5 meter lang og veier gjerne omkring 45-75 metriske tonn. I sørlige farvann kan den bli opp mot 26,8 meter lang, mens den i nordlige farvann kan bli omkring 24 meter lang. Hunnene blir størst. Kroppen er strømlinjeformet, nærmest torpedolignende som blåhvalens. Fargen variere fra lyse grå til brunsort, men den er lysere farget på undersiden. Langs høyere flanke går den lyse fargen lenger opp langs siden, helt fram til kjeven. Noen har antydet at dette fenomenet kanskje kan forklares med at denne hvalen som regel svømmer på venstre side når den spiser, og derfor ikke er like lett synlig for rovdyr, eksempelvis spekkhogger. Finnhvalen har 55-100 strupefurer og 520-950 barder som kan bli inntil 90 cm lange. Systematikk og underarter. Finnhvalens nærmeste slektninger hører hjemme i finnhvalslekten, men ikke nødvendigvis i den rekkefølge de listes opp nedenfor (alfabetisk). Det hersker også usikkerhet med hensynet til hvor nært slektskapet er mellom disse hvalene. Noen forskere har nemlig antydet at eksempelvis blåhval kan være nærmere beslektet med gråhval og knølhval enn hvalene i finnhvalslekten. Det er beskrevet to underarter av finnhval, men det ser ut som om et flertall av forskere mener det skulle vært tre. Alle ser ut til å være enige om at sørlig finnhval ("B. p. quoyi") er en egen underart, men nå mener flertallet at finnhval ("B. p. physalus") bør deles i en "nordlig stillehavsfinnhval" og en "nordlig atlanterhavsfinnhval". I dag er det imidlertid ikke slik. Utbredelse. Finnhvalen er en kosmopolitisk hvalart som finnes i alle verdenshavene, både på åpent hav og langs kysten. Det er de eneste arten blant finnhvalene som også habiterer i Middelhavet, men ikke i de østlige områdene av det. Likeledes finnes den fra Antarktis i sør til Arktis i nord, men den oppholder seg ikke nær iskanten eller drivisen. Den finnes heller ikke i Bottenviken og Svartehavet. Det er kjent at den kan holde til i havområder med en dybde på kun 30 meter. Bestand. Finnhvalen er relativt tallrik, men det finnes ingen sikre estimater for totalbestanden, selv om det finnes relativt sikre opplysninger om bestanden i Nord-Atlanteren. Man vet imidlertid svært lite om bestandene i Stillehavet og på den sørlige halvkule. Finnhval er svært like seihval ("Balaenoptera borealis") og brydehval ("Balaenoptera edeni"), noe som ofte har ført til forvirring omkring hvilken art som har blitt observert. I Sørishavet har det vist seg at mange finnhvaler egentlig var brydehvaler. Det er dessuten kjent, både fra Nord-Atlanteren og Stillehavet, at finnhval og blåhval parer seg og får levedyktig avkom. Bestandsestimatene for Nord-Atlanteren er variable. I 1995 estimerte den islandske forskeren "J. Sigurjónsson" at det trolig fantes 50 000-100 000 finnhvaler i Nord-Atlanteren alene, men han oppga ingen forskningsdata som kunne støtte et slikt antall. Andre forskere har derfor forkastet det. Et tidligere estimat ("D. E. Sergeant", 1977) anslo bestanden til å være på omkring 30 000-50 000 dyr. Nordmannen "Eugen Gravningen Sørmo" antydet i 2003 at den såkalte «"Vest-Norge bestanden"» kun består av et par hundre dyr, mens «"Nord-Norge bestanden"» trolig teller omkring 2 000 dyr. Sørmo sier også at «"Grønland/Island bestanden"» teller omkring 10 000 dyr. «"Middelhavsbestanden"» ble av "G. Notarbartolo-di-Sciara" m.fl. i 2003 anslått til ca. 3 500 dyr, mens «"Storbritannia/Spania/Portugal bestanden"» har variert fra 7 500 til over 17 000 dyr. Bestandsestimatene for det nordlige Stillehavet er svært usikre. Før hvalfangsten tok til for alvor ble bestanden estimert til ca. 42 000-45 000 dyr, hvorav 25 000-27 000 ble antatt å tilhøre den såkalte «"amerikanske bestanden"». Senere (1975) har det blitt antydet at bestanden var redusert til omkring 38 prosent i amerikanske farvann og 36 prosent i asiatiske farvann, men estimatene er svært usikre. Bestandsestimatene for den sørlige halvkule er svært varierende og trolig også derfor unøyaktige. IWC antydet i 1979 at bestanden kunne omfatte så mange som 400 000 dyr, men dette estimatet var basert på tellinger gjort i spesielle områder, blant annet gjort av japanske rekognoseringfartøy sør for 30°S. Estimatet støttes ikke av forskning og forkastes av de fleste, nå også av IWC selv. Atferd. Finnhvalen er relativt sosial og ferdes ofte i små flokker på 6-10 dyr. Flokker på opp mot 100 dyr har blitt observert. Finnhvalen regnes også som en vandrer, men den har ikke et typisk migreringsmønster mellom sommer- og vinterbeite, slik store bardehvaler gjerne har. Dette kan ha sammenheng med at føden for en stor del består av småfisk. Hvalen er derfor ikke like avhengig av syklusen til zooplankton og krill, siden det finnes godt med fisk i både Nord-Atlanteren, Stillehavet og Sørishavet året rundt. For bestanden utenfor vestkysten av Norge er trolig sild viktig føde på ettervinteren og våren (februar-mai), mens krill synes å være hovednæringen om sommeren. Forøvrig er både lodde, brisling og ansjos viktig matfisk for finnhvalen. Reproduksjon. Man kjenner ikke til alle detaljer omkring finnhvalens reproduksjonsmønster. Paringen foregår for det meste om vinteren og kuene går drektige i underkant av et år (omkring 11 måneder). Hun føder normalt en kalv hvert annet eller tredje år. Paringer utenfor vintersesongen er også kjent, men trolig ikke typisk. Kalven er omkring 6-6,5 meter lang og veier noe under 2 tonn ved fødselen (ca. 1,8 tonn er blitt antydet). Den dier mora til den blir omkring 6-7 måneder gammel, hvoretter den er selvstendig. Ungdyrene blir kjønnsmodne til ulike tider. Det er dessuten forskjeller mellom de ulike havområdene. I populasjoner som er tette i Nord-Atlanteren kan dette betyr at hvalene først når kjønnsmoden alder når de er omkring 10 år gamle, mens de i mindre tette populasjoner i dette havområdet kan bli kjønnsmodne når de er 6-7 år gamle. Mønsteret Nord-Atlanteren stemmer også overens med mønsteret på den sørlige halvkule. I det nordlige Stillehavet, der populasjonene ikke er like tette, har det imidlertid blitt påvist at finnhvalen når kjønnsmoden alder mye tidligere, selv om dette tidligere hadde omtrent samme mønster som i Nord-Atlanteren. Nå viser imidlertid en analyse fra 1986 (S. Ohsumi) at hunnene blir kjønnsmodne omkring 6 år gamle (mot tidligere 12 år), mens hannene blir det i 4 årsalderen (mot tidligere 11 år). Fangst. Fangst av finnhval har pågått parallelt med annen kommersiell hvalfangst. Etter at granatharpunen ble tatt i bruk på siste halvdel av 1800-tallet eksploderte fangsten framover mot århundreskiftet og utover på 1900-tallet. Mellom 1904 og 1979 ble det rapportert trekvart million finnhval fanget i Sørisavet alene (IWC 1995), noe som gjør denne arten til den mest jaktede hvalarten. Norsk hvalfangst på finnhval har pågått langs norskekysten siden kommersiell hvalfangst tok til i 1868. Mellom 1868 og 1904 ble det tatt omkring 10 500 finnhvaler langs kysten av Finnmark alene, og jakten pågikk der til 1971. Mellom 1913 og 1969 ble det tatt mer enn 8 700 finnhvaler utenfor Vest-Norge, noe som ikke inkluderte de nærmere 6 000 som også ble tatt av norske hvalfangere mellom 1910 og 1969 rundt Færøyene. I det nordlige Stillehavet ble finnhvalen den fredet i 1976, og på den sørlige halvkule fra årsskiftet 1976/1977. I Nord-Atlanteren først fra 1987, selv om IWC innførte kvoter fra 1977. Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) har imidlertid gitt inuittene på Grønland tillatelse til å fortsette sin tradisjonelle fangst av finnhval, etter visse kriterier. Eksport er imidlertid ikke tillatt. Også Island driver fangst, etter sigende forskningsfangst, av finnhval. I Juli 2011 la USA fram krav om stopp av dette og framsatte trusler om sanksjoner mot landet om hvafangsten fikk fortsette. Porsche 356. Porsche 356 var en sportsbil produsert av den tyske bilprodusenten Porsche fra 1948 til 1965. Modellen var Porsches første produksjonsmodell, og navnet 356 angir at dette var Porsches 356. prosjekt. Historie. 356 var den første produksjonsmodellen under Porsche-navnet, selv om Ferdinand Porsche før 2. verdenskrig hadde bygget Type 64, samt den midtmotoriserte prototypen kalt «Nummer 1». Disse to prosjektene har ført til debatt om 356 virkelig er den første Porsche-modellen. 356 ble utviklet av Ferdinand «Ferry» Porsche (sønn av Dr. Ing. Ferdinand Porsche, stifteren av selskapet). Modellen er bygget på Volkswagen Type 1 (som Ferdinand Porsche senior hadde designet), og som Bobla var 356 en firesylindret, luftkjølt, bakhjulsdrevet bil med motoren bak. Karosseriet var av egen design, av Porsche-ansatte Erwin Komenda, mens mekanikken (inkludert motor, understell og chassis) var hentet fra Volkswagen. Tidlige 356-prototyper hadde karosseri av aluminium, men dette viste seg å være lite praktisk for produksjon, og alle påfølgende eksemplarer hadde karosseri av stål. Den første 356, som debuterte den 8. juni 1948, var utstyrt med en rekke Volkswagen-deler for å få ned kostnadene forbundet med produksjonen. Porsche fant raskt ut at dette var lite hensiktsmessig, og redesignet store deler av bilen for å få et større fokus på ytelser. Innen sent på 1950-tallet var få av delene felles mellom de to merkene. Bilen fikk en kjølig mottakelse ved introduksjonen i 1948, men utover 1950-tallet hadde 356 oppnådd noe anerkjennelse blant bilentusiaster på begge sider av Atlanterhavet takket være sin eksepsjonelt gode aerodynamikk og kjøreegenskaper, samt utmerket byggekvalitet. Det var svært vanlig at eierne brukte sin 356 i løp såvel som på veien. Varianter. Grunntanken bak 356 besto den samme gjennom hele modellens levetid, og 356 fikk evolusjonære, funksjonelle forbedringer fremfor årlige overfladiske utseendeendringer. Allikevel var en lang rekke forskjellige varianter tilgjengelige, både i coupé og cabriolet-varianter, gjennom årene 1948-1965 da bilen var i produksjon. Cabrioletutgaver var tilgjengelig fra introduksjonen, og tidlig på 1950-tallet besto noe over 50% av totalproduksjonen av cabrioletmodeller. Den mest kjente cabrioletvarianten er 356 «Speedster», introdusert sent i 1954 etter at Max Hoffman, eneimportør av Porsche i USA, tipset fabrikken om at en billigere, åpen versjon ville selge bra på det amerikanske markedet. Med sin lave frontrute (som kunne fjernes), bøtteseter og minimale foldetak ble Speedster en umiddelbar suksess, spesielt i Sør-California. Produksjonen av Speedster var på det høyeste 1 171 biler på ett år (1957), før modellen startet å selge dårligere og ble erstattet av «Convertible D» i 1958. Den nye modellen hadde en høyere, mer praktisk frontrute, sideruter av glass og mer komfortable seter. Det påfølgende året ble D-modellen erstattet av 356B Roadster, men salgstallene nådde aldri opp til tidligere høyder, og salget av 356 i cabrioletutgave sank kraftig tidlig på 1960-tallet. For å skille mellom store modellforandringer blir 356 vanligvis delt inn i noen få hovedgrupper. 356 coupé- og cabrioletmodeller bygget frem til 1954 er enkelt gjenkjennelige ved deres delte (1948–1952) eller bøyde (1953–1954) frontrute. I 1955, da modellen fikk en rekke mindre men viktige endringer, ble 356A introdusert. Den interne fabrikkskoden, «Type 1», sørget for at den fikk navnet «T1» blant entusiaster. Tidlig i 1957 ble en andre oppdatering av 356A produsert, kjent som «Type 2» (eller T2). Sent i 1959 fikk modellen en større oppdatering, og 356B var født. 1963-utgaven av 3356B ble ytterligere oppdatert med ny grill, ekstern bensinpåfylling i høyre forskjerm og større vinduer. Siste utgave av 356 var 356C, som ble introdusert for modellåret 1964. Den var blant annet utstyrt med skivebremser, og kunne leveres med den kraftigste motoren Porsche noensinne hadde produsert, «SC» med 95 hestekrefter. Produksjonen av 356 var på sitt høyeste i 1964, med 14.151 eksemplarer, samme år som etterfølgeren 911 ble introdusert på det amerikanske markedet (den ble introdusert noe tidligere i Europa). Selskapet fortsatte salget av 356C i USA frem til 1965, fordi etterspørselen fortsatt var relativt stor også de første årene 911 var i salg. De siste 356-modellene ble bygget tidlig i 1966, som 1965-modeller. 356s firesylindrede motor ble senere reintrodusert i Porsches billige 912-modell, som ble solgt mellom 1965 og 1969 etter klager fra kunder på at den nye 911 (som var nesten dobbelt så dyr som 356) var for dyr. Til tross for at 912 på endel områder tilsvarte 356s spesifikasjoner blir det allikevel ikke korrekt å kalle 912 for 356' etterfølger: da beslutningen om å stoppe produksjonen av 356 ble gjort var 911 den eneste bilen man hadde planlagt å selge under Porsche-navnet. 912 var simpelthen et resultat av ettertanker for å tilfredsstille det noe billigere segmentet, som den større, raskere og tyngre 911 ikke kunne. 356 var alltid populær hos pressen. I 2004 rangerte magasinet "Sports Car International" 356C som nummer ti på deres liste over "Beste sportsbiler fra 1960-tallet". I dag er Porsche 356 et høyt etterspurt samlerobjekt, og Porsche 356 Carrera (med sin spesielle racingmotor med fire kamaksler), Super 90 og Speedster-modellene er blant de mest ettertraktede 356-modellene. Det ble produsert få 356 Carrera, og disse selges ofte for mer enn 100.000 dollar (ca 650.000 NOK) på auksjoner. En fullt restaurert 356 Carrera Speedster (av kun 140 produserte) vil selges for omkring 175.000 dollar (ca 1 100 000 NOK). Kingsbury. Kingsbury er et område i Brent i London. Navnet betyr «Kongens herregård». De nærmeste undergrunnsstasjonene er Kingsbury, Wembley og Queensbury. John Logie Baird, som konstruerte det første fungerende fjernsynet, utførte sine eksperimentelle sendinger fra England til Berlin fra stallbygningen på Kingsbury Manor. Bygningen tilhører nå Veterans Club, og ligger i Roe Green Park. Neasden. Neasden er et område i Brent i London. Stedet er nevnt som "Neasdun" i 939. Navnet kommer fra gammelengelsk "neos" («nese») og "dun" («ås/høyde»), en referanse til et kjent landemerke i området. I 1750 ble skrivemåten Needsden brukt, og den nåværende skrivemåten er av senere dato. I begynnelsen av 1850-årene var Neasden en liten landsby med omkring 110 innbyggere. I 1875 ble Dudding Hill stasjon åpnet, og kort tid etter ble Metropolitan Railway ført gjennom Neasden. Det ble bygget hus til jernbanearbeiderne, og i 1911 hadde befolkningstallet nådd 2074. I 1909 åpnet en annen stasjon like ved, Dollis Hill. North Circular Road ble anlagt i 1930-årene, og dette førte med seg en ny runde med utvikling av området. Den siste gården i Neasden ble erstattet av boliger i 1935. I 1936 åpnet det første kjøpesenteret, som var et av de mest moderne i omegnen. Sør for Neasden ble det etablert industri, og i 1949 var det mer enn 13 000 innbyggere. I etterkrigstiden fulgte nedgangstider. På grunn av trafikkproblemer ble North Circular Road lagt om, og den nye traséen kuttet i praksis Neasden i to. Dette hadde en katastrofal effekt på kjøpesenteret. Industrien led også, med mange nedleggelser. Utover i 1960- og 1970-årene flyttet mange afro-karibiere, søramerikanere, irer og senere østeuropeere til området. I 2004 gjennomførte bydelsforvaltningen en delvis ombygging av kjøpesenteret for å gjøre det mer attraktivt. Neasden regnes som et av Londons mest kriminelt belastede områder, i likhet med naboområdene Stonebridge og Harlesden. Neasden Temple er det største hindutempelet utenfor India. På grunn av det britiske satiremagasinet "Private Eye" har Neasden fått et spesielt ry. Bladet begynte tidlig i sin historie å bruke Neasden som et eksempel på forstadsmiljø, og har for eksempel funnet opp University of Neasden og taperlaget Neasden FC. Friedrich Naumann. Friedrich Naumann (født 25. mars 1860 i Störmthal i Sachsen, død 24. august 1919 i Travemünde) var en tysk protestantisk teolog og liberal politiker. Naumann gikk på Fürstenschule i Meissen og studerte teologi i Leipzig og Erlangen. I 1896 grunnla han det nasjonalliberale partiet Nationalsozialer Verein. Han utgav også tidsskriftet "Die Hilfe", som senere ble utgitt av Theodor Heuss, og som gikk inn for en sosial liberalisme. Friedrich Naumann var medlem av Riksdagen fra 1907 til 1918 for forskjellige liberale partier. Før og under første verdenskrig var Naumann en glødende støttespiller for den ungtyrkiske revolusjon. Under første verdenskrig planla den unge Theodor Heuss et tysk-tyrkisk vennskapshus i Konstantinopel, som Naumann høytidelig åpnet i september 1917. Etter første verdenskrig ble Naumann den første lederen for Deutsche Demokratische Partei og ble innvalgt i Weimar-nasjonalforsamlingen. Han satt i komitéen som forberedte en forfatning for Tyskland. Den FDP-nære Friedrich-Naumann-Stiftung er oppkalt etter ham. Eksterne lenker. Naumann, Friedrich Naumann, Friedrich Naumann, Friedrich Park Royal. Park Royal er et industriområde i det nordvestlige London. Størsteparten av området ligger i Brent mens en mindre del tilhører Ealing. Navnet kommer fra en park som ble opprettet der i 1903 av Royal Horticultural Society som en permanent utstillingspark for RHS' årlige show. Stedet viste seg å ikke være egnet, og allerede i 1905 solgte organisasjonen stedet. På grunn av gode kommunikasjonsmuligheter begynte man raskt å bygge ut industri i Park Royal. Mot nord grenser området mot Network Rails depot i Stonebridge Park; mot øst mot Acton Lane og Park Royal Road; mot sør mot Western Avenue (A40 og mot vest North Circular Road. Park Royal undergrunnsstasjon ligger rett ved Western Avenue, og Harlesden stasjon er like ved Park Royal. Grand Union-kanalen renner gjennom midten av området. Guinness' bryggeri under rivingen i 2005. Blant de største selskapene som har bygninger i Park Royal er McVities og Heinz. Guinness hadde tidligere et bryggeri der, men det har blitt revet. Det er til enhver tid flere bygninger som står tomme, og flere av disse har blitt brukt til illegale fester ettersom området stort sett er tomt for mennesker etter arbeidstid. 35. serierunde i Premier League 2006/07. 35. serierunde i Premier League 2006/07 begynte 21. april klokka 13:45 med London-oppgjøret mellom Tottenham Hotspur og Arsenal. Runden ble avsluttet 22. april med Aston Villa – Portsmouth FC. Foldebro. Foldebro er en type bevegelig bro. Et eksempel på en foldebro er Hörnbrücke (Hoernbridge) i byen Kiel i Tyskland. En kan beskrive broen som en tre-delt klaffebro som folder seg i form av bokstaven N. Porsche 912. Porsche 912 var en sportsbil produsert av tyske Porsche mellom 1965 og 1969. 912 var innstegsmodellen til Porsche, og var en kompakt fireseters sportsbil med god drivstofføkonomi. Denne kombinasjonen ble gjort mulig med kombinasjonen av en svært effektiv motor, lav vekt og god aerodynamikk. 912 var opprinnelig en variant av Type 911, og da den først ble introdusert solgte den langt mer enn storebroren 911, noe som sørget for fabrikkens inntjening frem til 911 var etablert i markedet. Historie. Etter at Porsche 356 gikk ut av produksjon i 1965 sto Porsche igjen med den nye og dyre 911 som eneste modell. Etter å ha konkludert med at den store prisøkningen på 911 i forhold til 356 ville koste selskapet salg og omdømme ble en beslutning om å introdusere en ny innstegsmodell gjort. Modellen ble bygget på 911s chassis, og delte samme karosseri. Porsche kunne selge 912 betraktelig billigere enn en 911 ved å bruke den firesylindrede motoren fra 356 fremfor 911s sekssylindrede boksermotor, og redusere mengden standardutstyr. Den gode driftssikkerheten til motoren fra 356 sammen med 911s karosseri og lav pris, gjorde 912 til et svært attraktivt kjøp for både gamle og nye Porsche-kunder, og modellen solgte langt mer enn 911 de første årene i produksjon. I løpet av de fem årene den var i produksjon ble omkring 30 000 eksemplarer produsert. Etter å ha oppdatert 911s modellprogram slik at det inkluderte både den kraftigere 911S og en billigere 911T, fant Porsches ledelse at 912 hadde blitt overflødig, at 911-plattformen var tilstrekkelig variert og at prisen nå lå på nivået som var forventet i markedet. På grunn av dette, og ønsket om å lansere nok en ny modell, ble 912 tatt ut av produksjon og erstattet av en ny innstegsmodell, 914 i 1970, en modell Porsche trodde ville bli billigere å bygge og selge enn 912. Etter seks års fravær ble modellen reintrodusert i USA i 1976 under navnet 912E for å fylle plassen som innstegsmodell etter at 914 ble tatt ut av produksjon, mens fabrikken fullførte arbeidet med 914s etterfølger, 924. Den nye 912E var utstyrt med 911s «G Series» karosseri, og hadde en 2.0-liters utgave av Volkswagens luftkjølte motor, som tidligere hadde blitt solgt i de siste modellene av 914. 2.099 eksemplarer av 912E ble produsert, og modellen ble aldri offisielt solgt utenfor USA. 912 som løpsbil. 912 ble solgt til publikum som en gatebil, men ble også brukt i løpssammenheng. Originale Rally-kits ble solgt fra fabrikken, som blant annet inneholdt veltebøyler, racing-bremseklosser og pedalstøtte. I 1967 spilte 912 en rolle i Porsches rallyhistorie da føreren Sobieslaw Zasada fra Polen vant European Rally Championship i en 912. Rorom. Rorom er plassen mellom to tverrstivere (spant eller band) i tradisjonelle robåter eller roskip, når tverrstiverne står 75-90 cm fra hverandre, noe som gir noenlunde passe avstand for en (voksen) person til å sitte med beina mot tverrstiveren bakenfor (i virkeligheten avhenger det at lengden på rorommet passer, av hvor lange bein personen har. Er dessuten avstanden mellom tverrstiverne ned mot 80 cm eller enda kortere, vil ofte roeren på toften foran dunke nevene i ryggen på den bak). Rommenes lengde var gjerne til en viss grad avhengig av bredden (og størrelsen) på båten/skipet, slik at større båter gjerne fikk litt lengre rom enn de mindre. I mange robåter er det dessuten enkelte halvrom i tillegg til rorommene. 1. klasse kanonbåt. Kanonbåt av 1. klasse, Sleipner, i Kiel i 1895. Kanonbåter av 1. klasse var en fartøyklasse som gjorde tjeneste i den norske marinen fra det første, «Sleipner», ble bygget i Horten i 1878, til de ble utrangert en gang i mellomkrigstiden. Fra før var det bygget 2. klasse kanonbåter og 3. klasse kanonbåter. Etter at treskipene hadde fått sin dødsdom etter den amerikanske borgerkrig og Slaget på Hamton Roads i 1864, måtte man finne en måte å erstatte de tidligere fregatter og korvetter på. Man prøvde først med monitorer, men denne fartøyklassen kunne ikke erstatte de sjøgående skipene. Løsningen ble kanonbåter – sjøgående skip med kraftige kanoner som kunne ta opp kampen med større skip. Det viste seg etterhvert at selv ikke disse skipene var gode nok, og panserskip måtte til. Norges første panserskip, Tordenskjold-klassen, ble bestilt i 1895. Kanonbåtene av 1. klasse var også armert med torpedoer, som var en temmelig ny oppfinnelse. Besetningen varierte fra 90-130 mann, men fartøyene var ganske ulike. Grunnen til dette var at de ble bygget med såpass store mellomrom, og at teknologien og kravene til et moderne krigsskip endret seg ganske radikalt mellom hver gang man bestilte et nytt skip. De ble drevet fremover av dampmaskiner, og for eksempel «Sleipner» hadde en fart på 12,7 knop. Litteratur. Kanonbåt, 1. klasse Jens Gran Gleditsch. Jens Gran Gleditsch (født 6. desember 1860 i Voss, død 27. oktober 1931) var en norsk teolog og biskop i Nidaros (1923–1928). Utnevnelsen av Gleditsch til biskop var omstridt, grunnet hans liberalteologiske standpunkter. Gleditsch ble "cand.theol." ved det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1883. Etter noen år som lærer i Trondheim begynte han sin prestetjeneste som kapellan på Lista i 1887. Han tjenestegjorde siden bl.a. ved Sjømannskirken i Antwerpen (1891) og som sokneprest i Arendal (1912). Han hadde også forskjellige prestestillinger i Oslo, senest som domprost fram til 1923. Gleditsch foreleste mellom 1903 og 1905 i systematisk teologi ved det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Professoratet i dogmatikk var ubesatt ettersom det var splittelse på fakultet og i regjeringen om hvem som skulle etterfølge Fredrik Petersen. Denne såkalte professorstriden var det tydeligste oppgjør mellom liberal og konservativ teologi i Norge, og den hendelse som mer enn noen annen var årsak til opprettelsen av Menighetsfakultetet. I 1918 ble han kreert som æresdoktor i teologi ("dr.theol. honoris causa") ved Universitetet i Uppsala. Gleditsch var venn av Nathan Söderblom, Svenska kyrkans erkebiskop 1914-1931 og initiativtager til Allkristna konferencen för liv och arbete i 1925 – der Gleditsch deltok på Söderbloms invitasjon. Dette Stockholmsmøtet var en av spirene til Kirkenes Verdensråd, opprettet i 1947. Det vakte sterke motforestillinger blant det konservative lekfolk da Gleditsch i 1923 ble utnevnt til biskop i Nidaros. Regjeringen Otto B. Halvorsen begrunnet utnevnelsen med at også de liberale krefter burde være representert i bispekollegiet. Gleditsch ble 2. september 1923 vigslet til embetet av Agder biskop Bernt Støylen, fordi Oslo biskop Johan P. Lunde – Bispemøtets formann – av teologiske grunner ikke ønsket å gi sin domprost bispevigselen. Bispevigslingen foregikk på Gleditsch' ønske i Nidarosdomen, og var den andre bispevigsling der siden reformasjonen i 1537. Det var ro rundt Gleditsch' tjeneste som biskop. Selv om han var markert liberal i sin teologi, ble hans forkynnelse og hans virke som biskop ikke kilde til konflikter. Han var sentral i arbeidet med å forberede kirkejubileet i 1930 – til minne om kong Olav Haraldssons martyrdød på Stiklestad 29. juli 1030. Dette arbeidet var nært forbundet med Gleditsch' folkekirkelige bakgrunn fra barndom og oppvekst, særlig via folkehøyskolelæreren og presten Christopher Bruuns bok "Folkelige Grundtanker" fra 1878. Selv skrev Gleditsch allerede i 1915 den «Olsoksalme» som i 1920/1924 kom med i "Landstads reviderte salmebok" som «Da Olav konge bøide hodet til dåpens bad i kristent land». Gleditsch måtte gå av som biskop etter bare fem år grunnet helseproblemer. Bibliografi i utvalg. Gleditsch, Jens Gran Gleditsch, Jens Gran Gleditsch, Jens Gran Preston Manor. Preston Manor eller Preston er områder rundt Preston Road undergrunnsstasjon i Brent i London. John Lyon, grunnleggeren av Harrow School, var fra Preston. Queensbury (London). Queensbury er et område i Harrow i London. Stedet betjenes av Queensbury undergrunnsstasjon. Stonebridge Park. Stonebridge Park er et område i Brent i London. Det regnes ofte som en del av Harlesden. Navnet kommer fra en steinbru i området. Boligområdet Stonebridge Estate er beryktet for mye kriminalitet. I 2000-årene begynte en større fornyelse av området, ledet av Housing Action Trust. Stonebridge Park stasjon ligger der, og det er også fire bussruter som går gjennom området. Sudbury (London). Sudbury er et område i Brent i London. Store deler av området utgjorde inntil 1930-årene allmenningen Sudbury Common. Det har siden blitt utviklet til et av de grønnere forstadsområdene i London. Sudbury undergrunnsstasjon betjener Piccadilly-linjen. Charles Barkley. Charles Barkley (født 20. februar 1963) er en tidligere amerikansk basketballspiller. Han går bl.a. under kallenavnet «Sir Charles», og var en dominerende spiller i NBA på 1980- og 90-tallet. Han ble kåret til NBAs "Mest verdifulle spiller" i 1993, og har OL-gull fra 1992 og 1996. Han ga seg i år 2000, og har etter dette jobbet som kommentator på TV. Manité. Manité var et bildebyrå dannet av de norske freelancefotografene Arild Kristo, Robert A. Robinson og Dan Young i 1962. Som et svar på den utrygge situasjonen med ujevn inntekt som mange fotografer befant seg i, ble billedbyrået Manité dannet. Det var lettere å bygge seg opp en posisjon som fotograf når man ikke stod alene. Manité ble dannet etter modell av bildebyrået Magnum, grunnlagt av bla Henri Cartier-Bresson og Robert Capa. Bildene til Manité preges av en interesse for det menneskelige og sosiale, noe som tydelig kommer fram på Manité gruppens mange kjente bildeserier og prosjekter. Manité ble lagt ned i 1967. I 1998 presenterte Museet for Samtidskunst en omfattende utstilling, "Manité 1962-1967", med fotografi og film fra gruppen. FK Torpedo Moskva. Torpedo Moskva er en russisk fotballklubb som ble stiftet i 1924. Sitt nåværende navn fikk klubben i 1936. Torpedo Moskva har spilte i den øverste divisjonen f.o.m 1938 t.o.m 2006. De har også deltatt markant i UEFA-cupen. I 2006 rykket laget ned fra russisk eliteserie, og i mars 2009 mistet det profflisensen sin. I 2011-sesongen skal laget spille i russisk 1. divisjon (nest høyeste nivået). Laromsbåt. Laromsbåt er en type robåt. Begrepet er særlig brukt på Sør-Vestlandet og Midt-Vestlandet (se Sør-Vestlandsbåt og Midt-Vestlandsbåt). Laromsbåt betyr egentlig «lasteromsbåt», og området midt i båten hadde da også tettere med band (tverrstivere) enn det som ellers var vanlig(se Band (båt)). Her var heller ikke beter (tverrbjelker), som ellers var vanlig i de fleste banda, og ikke årefester. Laromsbåtene faller utenfor de vanlige størrelsesinndelingene av robåter (se ro-rom). Se ellers Ordliste til robåter. Robert Whitehead. Robert Whitehead med en av sine testtorpedoer i Fiume i 1875. Robert Whitehead (født 3. januar 1823, død 14. november 1905) var en engelsk ingeniør, kanskje aller mest kjent for oppfinnelsen av den selvbevegelige og selvstyrende torpedo i 1866. Oppfinnelsen av den selvbevegelige torpedoen revolusjonerte krigen til sjøs – den britiske admiral H.J. May sa i 1906: «Hadde det ikke vært for Whitehead, ville ikke ubåten vært noe annet enn et interessant leketøy». Utdanning. Robert Whitehead utdannet seg til ingeniør ved «Manchester's Mechanics Institute», og jobbet etter det ved et skipsverft i Toulon i Frankrike. Siden fikk han jobb som konsulentingeniør i Italia, før han flyttet til Trieste, ved Adriaterhavet. Whiteheads arbeid i Trieste ble lagt merke til av grunnleggerne av et metallverksted, "Fonderia Metalli", i Fiume i det som i dag er Kroatia. I 1856 tiltrådte Whitehead som daglig leder for metallverket, døpte det om til "Stabilimento Tecnico di Fiume" og begynte å produsere skipsdampmaskiner. Luppis - møte med en oppfinner. Giovanni Biagio Luppis var en lokal ingeniør, som Whitehead kontaktet på grunn av Luppis arbeid med å konstruere en selvgående torpedo. Torpedoen ble drevet fremover av komprimert luft, men manglet styresystemer for å få den til å gå i rett bane og rett dybde. Den første torpedo. Den første fungerende torpedoen Whitehead konstruerte ble kalt "Minenschiff": Mineskip. Den ble presentert for den østerrikske marinen 21. desember 1866. Den østerrikske kanonbåten «Gemse» ble modifisert for å føre et torpedorør, og var således det første skipet som førte torpedoer som våpen – om enn kun for testing. Få år senere, i 1870, klarte Whitehead å konstruere en torpedo som gikk med 7 knops fart og med en rekkevidde på litt over 600 meter. De viktigste funksjonene Whitehead gav torpedoene sine, var evnen til å holde en rett, stø kurs, og å holde en forhåndsinnstilt dybde. Dybden ble styrt av en hydrostatisk pendel, en slags balansevekt styrt av trykk utenfor torpedoen. Kursen ble holdt rett ved et gyroskop, oppfunnet kun få år før. Fabrikken Whitehead styrte gikk derimot konkurs, og Whitehead opprettet i stedet "Torpedo- Fabrik von Robert Whitehead" i 1875. Whiteheadtorpedoene var lenge de eneste på markedet, og hemmelighetene bak dem ble holdt skjult for allmennheten. Norge bestilte sine første torpedoer, i samarbeid med den svenske marinen, i 1875. Verdens første torpedobåt, altså den første båt konstruert med det mål for øye å føre torpedoer, var den norske torpedobåten «Rap». «Blücher» ble senket av gamle whiteheadtorpedoer fra Oscarsborg den 9. april 1940. Den gang var de selvsagt håpløst utdatert – men fungerte fremdeles. Willesden. Willesden er et område i Brent i London. Det ligger omkring åtte km nordvest for Charing Cross. Den eldste kjente navneformen er "Willesdune", som betyr «Kildeåsen». Dette navnet er kjent fra 939. Fra det 14. århundre frem til reformasjonen i det 16. århundre var Willesden et pilegrimsmål på grunn av to svært gamle statuer av Jomfru Maria i sognekirken. En av dem antas å ha vært en svart madonna; den ble ødelagt av lollardene i 1538. Sognet bestod for det meste av landsbygd inntil 1870-årene. I 1875 nådde befolkningstallet 18 500. Den 24. november 1879 åpnet Willesden Green undergrunnsstasjon på Metropolitan Railway, og innen 1906 hadde befolkningen vokst til 140 000. Metropolitan-linjen sluttet å betjene stasjonen i 1940, men Bakerloo-linjen fortsatte og Jubilee-linjen kom til senere. Willesden har en av de mest sammensatte befolkninger i Storbritannia. Ifølge City of London Corporation var den første svarte personen i Brent Sarah Eco, som ble døpt i St. Mary's kirke i Willesden 15. september 1723. Ved folketellingen i 1901 var 42% av befolkningen født i London. Rundt den tiden ble Willesden til et arbeiderstrøk, og det store irske miljøet der begynte å vokse kraftig og ble svært stort under andre verdenskrig. Under krigen oppstod også et jødisk samfunn der; 3,5% av befolkningen var født i Tyskland, Polen, Russland eller Østerrike. Fra 1960-årene kom afro-karibiere og mennesker fra det indiske subkontinent. Området var et eget distrikt frem til 1965, da det ble innlemmet i Brent og dermed i regionen Stor-London. Bremach. Bremach er en italiensk bilprodusent som lager terrengkjøretøyer. Den ble stiftet i 1956 i Varese i Italia. Deres lette terrenggående lastebiler brukes i kommuner og på byggeplasser, og også til kjøretøybaserte ekspedisjoner. Kjøretøyene leveres i totalvekter fra 3,5 til 5 tonn. De er bygget opp på rørrammer og bruker dieselmotorene F1A og F1C fra Iveco. Christina Stresemann. Christina Stresemann (født 1957) er en tysk jurist og dommer i Bundesgerichtshof, Tysklands føderale høyesterett. Hun arbeidet ved landretten i Berlin frem til 2003, og senere i byens justisforvaltning og ved kammerretten i Köln. Mellom 1989 og 1992 var hun personlig sekretær for Jutta Limbach (SPD), da justissenator i Berlin. Fra 1995 til 1998 var hun vitenskapelig medarbeider for presidenten for Bundesverfassungsgericht, også Jutta Limbach. Hun er selv partiløs. Christina Stresemann er datter av Wolfgang Stresemann og barnebarn av den tyske rikskansleren, utenriksministeren og fredsprisvinneren Gustav Stresemann og hans jødiske kone Käte Stresemann. Hun er gift med Ingo Müller, professor i forvaltningsvitenskap i Hamburg. Johan Støren. Johan Nicolai Støren (født 22. juli 1871 i Trysil, død november 1956) var en norsk teolog og biskop. Han var biskop i Hålogaland (1918–1928) og Nidaros (1928-1942). Støren ble cand.theol. ved det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1895. Han studerte videre i Tyskland i årene 1898–99. Støren tjenestegjorde som kapellan i Meldal (1896), sjømannsprest i Leith i Skottland (1901), residerende kapellan i Biri (1908) og sokneprest i Tynset (1913). Fra 1915 var han også prost i Nord-Østerdal. I 1918 ble Støren den første "biskop i Hålogaland bispedømme", bispedømmet hadde tidligere hatt navnet "Tromsø Stift". I 1928 overtok han som biskop i Nidaros etter at Jens Gran Gleditsch hadde måttet tre tilbake på grunn av sykdom. Sammen med de andre biskopene la han ned den statlige delen av sitt embete 24. februar 1942. Han ble suspendert og senere samme år formelt avsatt som biskop av Quisling-regjeringen. Disse avsettelsene og innsettelsene av biskoper lojale til Nasjonal Samling anerkjennes ikke som gyldige av Den norske kirke. Riktignok kom det en kongelig resolusjon av 12. juni 1945 som sa at Støren var "meddelt avskjed" tilbakevirkende, fra og med 12. mars 1942, datoen da Støren fikk sparken av nazi-regimet. Dette var fordi Støren egentlig skulle vært pensjonist fra 22. juli 1941. Johan Støren vokste opp i Trysil, hvor hans far var prest. Slekta kom opprinnelig fra Støren i Sør-Trøndelag. Värmlands museum. Värmlands Museum er fylkesmuseum for Värmlands län med hovedmuseum i Karlstad og filialer i Säffle, Filipstad, Torsby, Forshaga og Grums. Museets historie kan føres tilbake til en donasjon til et framtidig stiftsmuseum i 1839. Kontinuerlig museumsvirksomhet tok til med oppførelsen av länsmuseet på Sandgrund i Karlstad i 1929. I 1998 ble et nytt, stort museumsbygg reist inntil det gamle. Museet har til oppgave å dokumantere og spre kunnskap om Värmlands kunst, historie og kulturarv. Samlingene omfatter i dag ca. 40 000 gjenstander, 9 000 kunstverk og 1 million fotografier, samt et eget musikkarkiv. Museet utgir årboka "Värmland förr och nu". Hovedmuseet. Dagens kunstmuseum fungerte som museets hovedbygg fram til 1998. Anlegget er tegna av den svenske arkitekten Cyrillus Johansson, og ble oppført i åra 1926 til 1929. Bygningen er i pussa tegl og med tak tekka med kopperplater. Det svungne taket er tydelig ispirert av kinesisk tempelarkitektur. Taket løftes av fire ørner. Johansson tenkte seg at publikum skulle ankomme museet fra den sida som vender mot Klaraälven. Byggets fire fløyer omslutter et åpent gårdsrom, slik at en kan se tvers igjennom anlegget. Midt imot den inngangen som vender bort fra elva er det anlagt et 110 m langt vannspeil – inspirert av det indiske tempelet Taj Mahal. Massene fra dammen ble brukt til å heve byggegrunnen, som ligger lavt i forhold til elva, og dermed sikre anlegget mot flom. Det nye museumsbygget er tegna av Carl Nyrén og ble åpna i 1998. Det kontrasterer Johanssons strenge, klassisistiske bygg med sine sju buede, panelte fasader i falurødt og sine store og varierte vindusfelt. En spesiell detalj er de opp-ned-vendte rundbuede vinduene. Filialene. Borgviks Byggnadsvård utenfor Grums består av bevarte deler av det gamle Borgviks jernverk med herregård og Borgviks hembygdsgård. Gruvedrifta i Bergslagen er domumentert i det gamle anlegget i Långban utafor Filipstad. Ved Forshaga nord for Karlstad ligger Dyvelstens flottningsmuseum. Her dokumenteres tømmerfløtninga i Klaraälven, som opphørte i 1991. Den finske bosettinga i grensetraktene mot Norge har fått sitt museum og informasjonssenter i Torsby Finnkulturcentrum. Von Eckstedtska gården i Västra Smedbyn utafor Säffle er et godt bevart gardsanlegg med hovedbygning i rokokko fra 1760-tallet. Her er det også en urtehage og en eplehage med gamle värmlandske eplesorter. Hovedbygningen er en enfløyet, panelt tømmerbygning i en etasje med skiferkledd valmtak. Huset har symmetrisk plasserte, storrutede vinduer, og over hvert vindu er plassert et lite, kvadratisk, smårutet vindu. Interiøret er godt bevart rokokko, såvel i møbler som tekstiler og veggdekorasjoner. På hver side av hovedbygningen står to kubiske, blokkhusliknende fløybygninger. Det ene har vært brukt som lysthus, mens det andre rommer gårdens dass. Von Eckstedska gården har vært i museets eie siden 1939. Bommestad. Bommestad 2. april 2007Kokegroper funnet ved BommestadBommestad er et trafikknutepunkt nederst i Lågendalen i Larvik kommune i Vestfold fylke. Ved Bommestad møtes de to naturformasjonene elva Numedalslågen og israndavsetningen Raet. Raet har gjennom tusener av år vært en naturlig kommunikasjonsåre øst-vest gjennom Vestfold, den gamle Ra-veien har utviklet seg til Vestlandske hovedvei, seinere Sørlandske hovedvei og til dagens E18. En lang bakke førte fra toppen av Raet, fra stedet Verningen, ned til Lågen. Denne bakken kalles "Bommestadbakkene", og var lenge et velkjent landemerke langs veien. Om lag 1960 ble E18 rettet ut og lagt utenom bebyggelsen. I dag er E18 firefelts motorvei på strekningen Bommestad – Langåker. Fergestedet lå litt lenger sør enn dagens Bommestad bru. Hermod Bjørkestøl. Hermod Albrigt Bjørkestøl (født 26. april 1944) er en norsk idrettsleder og tidligere offiser. Han er leder av langrennskomiteen og styremedlem i Norges Skiforbund. Han er også løypekonstruktør. Blant hans mange verker rager konstruksjonen av OL-løypene i Torino-OL 2006 blant de fremste. Bjørkestøl har også konstruert løyper for NM og verdenscuprenn. Han er opprinnelig fra Uløybukt i Skjervøy kommune. Moskvakanalen. Moskvakanalen med hovedløp og reservoardammer Moskvakanalen (inntil 1947 kalt Moskva-Volga kanalen) er en kanal som knytter sammen Moskvaelven med hovedtransportåren i den europeiske delen av Russland, elven Volga. Kanalen ligger i Moskva og Tver oblast nord for Moskva. Kanalen ble bygget av politiske fanger under stalintidens sovjet, arbeidet startet i 1932 og var fullført i 1937. Kanalen er 128 kilometer lang. Takket være kanalen har Moskva tilgang til fem hav; Kvitsjøen, Østersjøen, Kaspiske hav, Azovhavet og Svartehavet, det er derfor Moskva noen ganger kalles for «havnebyen til de fem hav». I tillegg til transport forsyner kanalen også Moskva med om lag halvparten av nødvendig ferskvann og breddene av kanalens ulike reservoarer benyttes for rekreasjon. Kanalen er imidlertid dårlig vedlikeholdt og nødvendig opprustning er anslått å komme på mellom 1,5 – 3 milliarder rubler (ca 350 – 700 millioner NOK). Andreas Hustveit. Andreas Hustveit (født 3. januar 1979) er en norsk funksjonshemmet langrennsutøver og skiskyter. Han er fra Ølen, og representerer Vindafjord IL. Han konkurrerer i klassen LW 8, og konkurrerer derfor i stående langrenn. Eksterne lenker. Hustveit, Andreas Uløybukt. Uløybukt er et sted på Uløya i Skjervøy kommune i Troms. Det er rundt 25 hus der. Det er i dag 14 fastboende på strekningen Uløybukt – Klauvnes. I helgene og om sommeren kommer derimot mange med røtter fra Uløybukt til stedet for wikend og sommerpphold. På 50 tallet var det ennå ca 200 mennesker på Nord-Uløya. Olav Kløvnes startet fiskebruket i Uløybukt på 1930-tallet. Fiskebruket var en stor og veldrevet bedrift i Uløybukt helt fram til 1980-tallet. Etter at Olav Kløvnes døde, ble fiskebruket drevet en kort tid av hans datter Elsa og «gammelformannen» Ragnar, kort tid før det ble en styrt avvikling. I sommersesongene under seifisket på fjordene i Nord-Troms og Vest-Finnmark var det over 50 personer som hadde arbeid på bruket i løpet av sesongen. Kløvnesfamilien har fortsatt tilhold på stedet i feriene. Etter Kløvnesfamiliens avvikling har det vært flere eiere av bruket, men lite drift. «Nye» Uløybukt skole sto ferdig til bruk i 1975, men skolen er i dag ikke lenger i bruk, fordi det ikke lenger er barn i skolepliktig alder igjen på Nord-Uløya. Skolen er i dag under ombygging til overnattings-, kurs- og konferansested. Høsten 2011 startet Troms fylkeskommune utbyggingen av nytt fergeleie inne i Uløybukt ved Mettengelva. Dette medfører flytting av fergeleiet fra Klauvnes, som ligger ca. 7 kilometer lenger nord på øya. Klauvnes frgeleie ble bygget på tidlig 1970-tall, av entreprenørselskapet Selmer. Kjente mennesker fra Uløybukt: Olav Kløvnes, Nils Jakobsen og Hermod Bjørkestøl. Stedet er godt egnet for sportsfiskere og jaktfolk. Skjervøy MCK. Skjervøy MC-klubb ble startet i 1976. På 80-tallet var klubben en av Nord Norges største klubber med over 60 medlemmer. Klubben har skiftet ryggmerke og navn noen ganger og på 90-tallet ble klubben splittet opp i to klubber. Interessen for Harley Davidson gjorde at noen medlemmer startet en harleyklubb uavhengig av Skjervøy mck. Nåværende leder i klubben er Håvard Mathiassen. Patrycia Ziołkowska. Patrycia Ziołkowska (født 1979 i Sokołów Podlaski i Polen) er en tysk skuespillerinne. Hun er utdannet ved Westfälische Schauspielschule Bochum, og har bl.a. spilt i filmer av Fatih Akin og i flere tyske TV-serier. Vågadalen. Vågadalen er den sydlige bebyggelsen av tettstedet Skjervøy. Geografisk ligger Vågadalen mitt mellom Skattørfjellet og Stussnes, og har nær tilknytning til Vågavannet. De siste 20 årene (2007) har Vågadalen hatt en stor bebyggningsvekst, noe som førte til det nye boligfeltet Hollendervika. Skattørfjellet. Skattørfjellet er det høyeste fjellet på Skjervøya i Troms. Fjellet, som rager 347 meter over havet, ligger nær Skattørsundet bru, og er et populært turområde. Paris (Texas). Paris er en småby med ca. 50 000 innbyggere i den amerikanske delstaten Texas. Den ligger øst i delstaten, ca. 158 km. nordøst for Dallas, og er administrasjonssete for Lamar County. Byen er mest kjent for å gitt navn til filmen "Paris, Texas", selv om ingenting av filmens handling foregår der. Paris har en miniatyr av Eiffeltårnet. Vågavannet. Vågavannet ligger i Vågadalen. Tidligere har vannet vært et brukt fiskevann, men har de seneste år bare blitt brukt under isfiskekonkurransen i regi av feskivalen på Skjervøy. Vannet er rundt 10 meter dypt på dets dypeste punkt. Gustav Dietrichson. Gustav Johan Fredrik Dietrichson (født 1855 i Wisconsin i USA, død 19. mars 1922 på Hamar) var en norsk teolog og biskop. Dietrichson ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo i 1878. Han gjorde tjeneste som sokneprest i Stor-Elvdal (1887) og Bodø (1897). I 1910 ble han biskop i "Tromsø Stift", tilsvarende Nordland, Troms og Finnmark fylker. Ved slutten av hans tid som biskop der ble navnet endret til Hålogaland bispedømme. I 1918 ble han biskop i Hamar, og gjorde tjeneste som biskop der til sin død i 1922. 50 State Quarters. 50 State Quarters-programmet er lanseringen av en serie med minnemynter produsert av United States Mint. Mellom 1999 og 2008 er det meningen at samtlige 50 av USAs delstater skal ha fått en egen mynt med unik bakside. I 2009, kommer man til å lansere minnemynter for Washington, DC og fem territoriale områder: Guam, Puerto Rico, Nord-Marianene, Amerikansk Samoa og De amerikanske jomfruøyene. Myntene er gangbar mynt, med en verdi på 0,25 dollar og blir kalt for "Quarters" (kvart-dollar). Detaljer. "Bildene kommer fra United States Mint." Steinar Pedersen (politiker). Steinar Pedersen. Folkets Hus i Oslo 2007 Steinar Pedersen (født 2. mars 1947 i Tana) er en norsk politiker og tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet av samisk opprinnelse. Han er utdanna lærer fra Tromsø lærerskole. I 2006 ble han dr. philos. i historie, med en avhandling om Grensetraktaten av 1751 mellom Danmark-Norge og Sverige. Han har vært leder av Sámi Ealáhus- ja Guorahallanguovddáš (Samisk nærings- og utredningssenter) i Deatnu/Tana. Fra 2007 er han tilsatt ved Samisk høgskole i Kautokeino, der han 2007–2011 var rektor. Pedersen var medlem av Sametinget fra oppstarten i 1989 og fram til 2005. Steinar Pedersen er onkel til Helga Pedersen. Drepanopteryx phalaenoides. "Drepanopteryx phalaenoides" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Drepanopteryx phalaenoides" er funnet helt sør i Norge, men er sjelden. Utseende. "Drepanopteryx phalaenoides" har spisse sigd formede vinger, som holdes taklagt over bakkroppen i hvile. Fargen er lyst brunlig og utseendet minner mye om et vissent blad. Arten kalles også for «det visne blad». Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Vingeribbenettet i framvingene er tett av små årer. Levevis. "Drepanopteryx phalaenoides" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Seton Hall University. Seton Hall University er et katolsk universitet omtrent 20 km vest for Manhattan, i byen South Orange i den amerikanske delstaten New Jersey. Det ble grunnlagt i 1856 av erkebiskop James Roosevelt Bayley, og er det eldste univesitet i USA som eies av et katolsk bisapedømme. Det er også det eldste og største katolske universitetet i New Jersey. Universitetet har fakulteter for økonomi, jus, pedagogikk, sykepleie og diplomati. Det har ca 5.200 studenter på "undergraduate"nivå og ca. 4.500 på "graduate"nivå. Biskopen som grunnla universitetet oppkalte det etter sin tante, nonnen og ordensstifteren Elizabeth Ann Seton, som senere er blitt erklært helgen av den katolske kirke. Fylkesvei 115 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 115 i Nord-Trøndelag går mellom Tuv og Stavlo i Levanger kommune. Veien er 4,2 km lang. Eksterne lenker. 115 Sigurd Johan Normann. Sigurd Johan Normann (født 22. august 1879 i Hamarøy, død 4. desember 1939 i Tromsø) var en norsk teolog og biskop. Han var biskop i Hålogaland (1937–1939). Normann ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1909. Han disputerte til den teologiske doktorgrad med avhandlingen "Viljefrihet og forutbestemmelse i den lutherske reformasjon inntil 1525" i 1935. Han stiftet og ledet Norsk Lutherlag til sin død. Han gjorde prestetjeneste ved Johanneskirken (1911) og i Grønland menighet (1918) i Oslo, før han i 1937 ble biskop i Hålogaland. Han døde i embetet etter bare to år. Høsten 1945 ble det på Hamarøy avduket en bautastein over ham. Arghakhanchi distrikt. Arghakhanchi er et av Nepals 75 distrikter. Distriktet ligger i "Vestregionen", "Lumbini sone". Det hører til ås-distriktene. I sør og vest grenser det mot Dang, i vest mot Pyuthan, i nord mot Gulmi, i øst mot Palpa, i sørøst har det ei kort grense mot Rupandehi, og i sør grenser det mot Kapilvastu. Paul Carell. Paul Carell (født 2. november 1911 i Kelbra (Kyffhäuser) i Tyskland, død juni 1997 i Rottach-Egern) var pressetalsmann for utenriksminister Joachim von Ribbentrop fra 1940 til 1945 og etter krigen suksessrik forfatter og Spiegel-journalist, samt innflytelsesrik rådgiver i Axel Springer AG og taleskriver for Axel Springer. Han skrev en rekke militærhistoriske bøker som fikk gode kritikker og solgte i store opplag. Som pressetalsmann var en av hans viktigste oppgaver å lede utenriksministeriets daglige pressekonferanser. Maryknoll. Maryknoll, egentlig Catholic Foreign Mission Society of America, er et amerikansk katolsk samfunn for apostolisk liv som har som siktemål å drive kristen misjon utenlands (utenfor USA). Ordenen har en mannlig (prestelig) og en kvinnelig gren. Den har virket/virker i Østasia (særlig i Kina, Japan og Korea), Latin-Amerika og Afrika. Maryknollsøstrene er organisert som søsterkongregasjon med det offisielle navn Maryknoll Sisters of St. Dominic. Det finnes også en gren for lekfolk. Hovedkvarter for alle tre grener av misjonsfellesskapet ligger ved småbyen Ossining i New York, ved Hudson-elva. Mohikanere. Mohikanere (egentlig Mahican) er en nord-amerikansk, algonkin-språklig indianerstamme som inngikk i en stammekonføderasjon. Mohikanerne er blitt kjent gjennom James Fenimore Coopers bok "Den siste mohikaner". Mohikanerne var bosatte i Hudsondalen i delstaten New York. Da europeerne kom til Nordamerika ble mohikanerne presset nordover mot Lake Champlain og østover inn i Massachusetts og Connecticut. Der fikk de heller ikke være i fred på grunn av konflikter med mohawkene, og drev så videre til landområder vest for Mississippielven. Der forente de seg senere med lenape- og delawareindianerne. Det førte til at de mistet sin etniske identitet og gikk opp i dette nye fellesskapet. En liten gren (kalt "Stockbridge") av mohikanerstammen ble senere flyttet til et indianerreservat i Wisconsin ved Lake Winnebago og deres etterkommere bor der fremdeles. Malcolm Rifkind. Sir Malcolm Leslie Rifkind, (født 21. juni 1946) er en skotsk konservativ politiker og representant i det britiske underhus. Han var kandidat ved valget av ny partileder for de konservative i 2005, men trakk seg før avstemningen. Han har hatt flere viktige ministerposter, blant annet som forsvarsminister fra 1992 til 1995 og utenriksminister fra 1995 til 1997. 5. serierunde i Tippeligaen 2007. 5. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 5. mai klokken 19:00 med Brann mot Start. Runden fortsatte med fem kamper søndag 6. mai, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 7. mai klokken 19:00 med Aalesund mot Lillestrøm. David Owen. David Anthony Llewellyn Owen, Baron Owen (født 2. juli 1938) er en britisk politiker og en av grunnleggerne av det britiske sosialdemokratiske parti, et parti som ble dannet etter at deler av høyrefløyen i det britiske arbeiderpartiet forlot moderpartiet i 1981, som protest mot radikaliseringen som fant sted i sistnevnte parti i perioden. Etter at flertallet i det sosialdemokratiske partiet i 1988 gikk inn for sammenslåing med de liberale og dannelsen av Liberaldemokratene, nektet Owen og enkelte andre å bli med i denne sammenslåingen og Owen ledet fram til 1990 en partidannelse som gjorde krav på å være fortsettelsen av det sosialdemokratiske partiet. Owen var britisk utenriksminister fra 1977 til 1979 og sto, sammen med Thorvald Stoltenberg sentralt i forsøkene på å skape fred under krigene på Balkan på 90-tallet. Owen er en sterk tilhenger av Den europeiske union. Han mottok Order of the Companions of Honour for sitt arbeid for fred på Balkan i 1994. Trebladbiller. Trebladbiller (Megalopodidae) er en liten familie av biller som inntil nylig ble regnet som en underfamilie av bladbiller (Chrysomelidae). De fleste kjente artene lever i tropene, men tre små arter er funnet i Norge. Et karakteristisk trekk er at hannene ofte har sterkt forstørrede bakbein, med tykke lår og krumme legger. Det latinske navnet betyr "storføtter". Utseende. Stort sett middelsstore (7 – 12 mm) biller, de norske artene er noe mindre. De er mørke og ofte metalliske på farge, bein, hode og brystskjold er ofte rødgule. Oversiden er kraftig punktert og dekket med fine, oppstående hår. Hodet er fremoverstrakt og noe innsnevret bak fasettøynene, slik at de har en tydelig "hals". Antennene er 11-leddete, trådformede eller sagtakkede, gjerne litt lengre enn hodet og brystskjoldet til sammen. Fasettøynene er middels store og dypt innskåret i fremkanten. Brystskjoldet (pronotum) er hvelvet, vanligvis omtrent så bredt som langt, og sterkt punktert. Sidekanten har ofte en tann i midten. Dekkvingene er mye bredere enn brystskjoldet, med tydelige "skuldre", paralellsidige. De har ikke markerte punktrekker, men er jevnt, kraftig punkterte. Beina er middels lange, bakbeina er kraftige med fortykkede lår og krumme legger. Føttene er fem-leddete, men det fjerde leddet er svært lite slik at det tilsynelatende bare er fire ledd (pseudotetramere føtter). I alle fall det tredje leddet er tolappet. Utbredelse. Av underfamiliene lever Megalopodinae bare i tropene, Palophaginae finnes bare på den sørlige halvkulen mens Zeugophorinae finnes i alle verdensdeler. Levevis. Trebladbillene er planteetere. Larvene i underfamilien Zeugophorinae minerer i blad, mens de i familien Palophaginae lever av pollen i hann-kongler av kransgraner (Araucariaceae). Otto Valstad. Otto Valstad (født 1862 i Asker, død 1952) var en norsk maler og illustratør. Otto Valstad ble født på Hvalstad, i området som kalles kunstnerdalen. Han utdannet seg til møbelsnekker og lærer, men begynte etterhvert å male. Som billedkunstner lagde han blant annet landskapsmalerier og flere portretter. Han dekorerte også Asker kirke og illustrerte bøker, deriblant naboen Arne Garborgs "Kolbotn-Brev", utgitt i 1911, og konas gjendiktning av "Æsops fabler", utgitt i 1919. Han ga dessuten ut fem barnebøker med egne illustrasjoner. I 1902 flyttet Otto Valstad tilbake til barndomshjemmet på Hvalstad. Der bygde han opp et hjem sammen med kona si, forfatteren og læreren Tilla Valstad (1871–1957). I 1949 testamenterte de eiendommen og en omfattende samling av kunst og kulturhistoriske gjenstander til Asker kommune. Bygningene og samlingene er en seksjon av Asker museum, kalt Valstads samlinger. Tilla og Otto Valstad tilhørte den såkalte Askerkretsen, et tildels radikalt kunstner- og norskdomsmiljø med forfattere som Arne og Hulda Garborg, Rasmus Løland, Kristoffer Uppdal, Oskar Braaten og Johan Bojer. De hadde også kontakt med Lysakerkretsen. Grupo Áurea. Grupo Áurea er et brasiliansk selskap som eies av familien Constantino. Selskapet ble startet av Constantino «Nene» de Oliveira. Grupo Áurea opererer i underkant av 40 buss-selskaper i Brasil, men er kanskje mest kjent for å ha startet flyselskapet Gol Transportes Aéreos, som drives etter en lavprismodell. Fylkesvei 3 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 3 i Nord-Trøndelag går mellom Steinmokorsen og Rotvoll i Meråker kommune. Veiens lengde er 4,9 km. Eksterne lenker. 003 Fylkesvei 260 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 260 i Nord-Trøndelag går mellom Sørlia og Tuv i Steinkjer kommune. Veiens lengde er 7,9 km. Eksterne lenker. 260 Tilla Valstad. Mathilde Georgine Valstad, kalt Tilla, (født 31. juli 1871 i Tønsberg, død 5. august 1957 i Asker) var en norsk forfatter og lærer. Tilla Valstad ble født og vokste opp på Løkken ved Slottsfjellet i Tønsberg, med etternavnet Christiansen. Advokat J. H. Christiansen eier eiendommen i dag. Den ligger like ved og var tidligere også omfattet av Fylkesmuseet i Vestfold. I 1889 tok Tilla Valstad eksamen ved Nissen Lærerinneskole i Oslo. Hun arbeidet som lærer fra 1898 til 1920, først og fremst ved Vaterland skole på Vaterland i Oslo. Hun ble for øvrig byens første kvinnelige lærer som var gift. I 1893 giftet Tilla Valstad seg med Asker-kunstneren Otto Valstad (1862–1952). I 1902 bosatte de seg i Otto Valstads barndomshjem på Hvalstad i Asker i Akershus, der de bygde opp et hjem. I 1949 testamenterte de eiendommen og en omfattende samling av kunst og kulturhistoriske gjenstander til Asker kommune. Bygningene og samlingene er en seksjon av Asker museum, kalt Valstads samlinger. Tilla og Otto Valstad tilhørte den såkalte Asker-kretsen, et radikalt kunstner- og norskdomsmiljø med forfattere som Arne og Hulda Garborg, Rasmus Løland, Kristoffer Uppdal, Oskar Braaten og Johan Bojer. Fylkesvei 265 (Nord-Trøndelag). Fylkesvei 265 i Nord-Trøndelag går mellom Stor-Augla og Bruem i Steinkjer kommune. Veiens lengde er 6,1 km. Eksterne lenker. 265 Gladys Raknerud. Gladys Raknerud (født White Nilssen 26. juni 1912, død 28. januar 1997) var en norsk billedkunstner som også jobbet med andre former for kunst. Hun var gift med pianist Amund Raknerud. Gladys Raknerud var elev av Axel Revold på Det Illegale Akademi «Fabrikken» 1940 – 42. Raknerud hadde i sin levetid 3 separatutstillinger i Kunstnernes Hus, samt i kunstforeninger i hele landet. Hun var representert 22 ganger ved Høstutstillingen, 6 ganger innkjøpt av Nasjonalgalleriet, og representerer derigjennom Norge i Beijing og Addis Abeba. Hun ble innkjøpt en rekke ganger av Norges Bank, Utenriksdepartementet og et ukjent antall private. Raknerud utførte på bestilling glassmosaikkutsmykningen av Radiumhospitalets vestibyle i 1967, og utsmykning av Alta gymnas m.m. Hun deltok dessuten med arbeider i kollektivutstillinger i hele Norden, Rostock, Vancouver og New York. Heemstede. Heemstede er administrasjonssenteret og den eneste kjernen i kommunen ved samme navn. Heemstede ligger vest i provinsen Noord-Holland i Nederland. Stedet blir sett på som en soveby, og dets beboere arbeider stort sett utenfor kommunen, som er sentral plassert i trekanten Amsterdam – Haarlem – Leiden. I New York finnes en noe endret form av navnet Heemstede, "Hempstead". Her, i nærheten av Nieuw Amsterdam hadde utvandrede nederlendere slått seg ned. Historie. Rundt 1286 lot et medlem av den adelige familien Holy fra Vlaardingen i grevskapet Holland Slott Heemstede, også kalt «Huis te Heemstede», bygge ved elven Spaarne. "Slott" betyr i denne sammenhengen «bosted» (Groenedijk, 2000). En gang mellom 1286 og 1296 ga grev Floris V Heemstede i len til Reinier av Holy. Tidfestningen av dette kan ikke avgrenses nærmere, da originalcharteret er tapt. I løpet av det 14. århundre vokste en landsby opp i nærheten av «Huis te Heemstede». Rundt 1400 ble bygningen ramponert, ødelagt og gjenoppbygget flere ganger blant annet i Adriaan Pauws tid (fra 1620). Til slutt, i 1810, ble det revet. Fremdeles finnes «Pons Pacis» (fredsbroen) som ble bygget i anledning av freden i Münster i 1648, «Duivenpoort» (dueporten), «Tecklenburgse Poortje» (den lille Tecklenburgske port) og stenporten med heraldiske våpen. I landstedet som senere ble bygget på samme sted kan man i dag gifte seg, og dessuten leies det ut til private og offentlige møter. Oftest brukes «het Nederhuys», som tidligere var rentemesterens bolig og vognhus, til dette. Frem til 1653 var Bennebroek en del av "ambachtsheerlijkheid Heemstede". På norsk vil dette si at området Heemstede var gitt i len (ned.: "heerlijkheid"). Befolkningsveksten var lav og i 1787 var det kun 196 familier i Heemstede. I 1857 ble Berkenrode som hadde vært et selvstendig ambacht (område) siden 1466 lagt til Heemstede, og i 1927 ble den nordlige delen av Heemstede (og en stor del av Haarlemmerhout) skilt ut og lagt under Haarlem kommune. Landsteder. Mange herrer fra Amsterdams bystyre (ned.: "vroedschap") kjøpte sommersteder i Heemstede i løpet av det 17. århundre. Raadspensionaris Adriaen Pauw kjøpte både lenet Heemstede og «Huis te Heemstede» for ƒ 36 000,- av Hendrik van Hovijnes arvinger og tilbragte somrene der. Heemstede hadde mange landsteder i det 17. og 18. århundre. Av ni av disse finnes fremdeles hovedhus, hager og/eller andre bygninger: Oud-Berkenroede, Berkenrode, Ipenrode, Huis Te Manpad, Hartekamp, Bosbeek, Meer en Bosch, Meer en Berg og Gliphoeve. Floriaden. Sør i kommunen ligger den 80 ha store løvskogen Groenendaal. Groenendaal var også et landsted, anlagt som park av den rike bankieren John Hope, nevøen til Henry Hope som lot landstedet Welgelegen bygge i Haarlem. Da John Hope i 1784 kjøpte Bosbeek av en borgermesterfamilie fra Amsterdam overtok han parkområdene og rev hovedbygningen på landstedet Groenendaal. Alleén fra Herenweg finnes fremdeles. Tre ganger, i 1925, 1935 og 1953, har Groenendaal vært midpunktet for den internasjonale Florautstillingen, Floriadens forløper. Linné. Mellom 1735 og 1738 arbeidet den senere berømte svenske naturforskeren Carl von Linné som hortulanus og livlege for George Clifford III på landstedet Hartekamp. I 1738 ble Linnés inventarisering av hagen, herbariet og det naturvitenskapelige biblioteket utgitt i bokform, verket fikk navnet Hortus Cliffortianus. Politikeren og forfatteren Jacob van Lennep er en annen kjent nederlender som tilbrakte somrene på familiens landsteder i Heemstede. Asker museum. Asker Museum, Valstads samlinger, ligger i Hvalstaddalen, Kunstnerdalen i Asker. Hjertet i museet er kunstnerhjemmet til Tilla og Otto Valstad, som ble donert til kommunen i 1949. Museet har en frodig, barokkinspirert hage med dyreskulpturer av Anne Grimdalen og en rik hus- og gjenstandssamling. Asker Museum er en avdeling av Akershusmuseet. Norsk Helse- og Sosialforbund. Norsk Helse og sosialforbund (NHS) ble etablert i 1965. I 2003 slo fagforbundet seg sammen med Norsk Kommuneforbund og etablerte den nye organisasjonen Fagforbundet. Norsk Helse og Sosialforbundet var et profesjonsforbund for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Forbundet ble dannet etter at hjelpepleierne fikk offentlig godkjenning i 1964. Forbundet hadde først navnet "Hjelpepleiernes landsforening" og var tilsluttet YS. Forbundets første leder var Elsa Bratlie. NHS sin siste leder var Tove Stangnes som ble valgt som nestleder i Fagforbundet på stiftelsemøtet i 2003. Det var Tove Stangnes og Norsk Kommuneforbunds leder Jan Davidsen som tok opp tanken om et sammenslåing av de to arbeidstakerorganisasjonene. Anton Fredrik Klaveness. Anton Fredrik Klaveness (født 1874 i Sandefjord, død 1958) var en norsk skipsreder. Han gikk inn i familierederiet A. F. Klaveness i 1898, der han etterfulgte sin far Anton Fredrik Klaveness (1839–1904) som direktør. Navnet ble da skiftet til "A. F. Klaveness & Co. AS". Familierederiet var grunnlagt i Sandefjord allerede i 1799 under navnet "Klaveness & Co. AS", basert på seilskuter. Den nye rederen begynte overgangen fra seil til damp. Etterhvert disponerte rederiet en rekke dampskip som DS «Storstad», DS «Seierstad» og DS «Stiklestad». Rederiet ble etter hvert et betydelig dampskipsrederi etter norsk målestokk. I 1907 ble hovedkontoret flyttet til Lysaker i Bærum. Selskapet ble omdannet til aksjeselskap i 1916. I 1918 tok han initiativ til stiftelsen av Filharmonisk Selskap og ga betydelige gavebeløp for driften. Ordfører i Filharmonisk Selskaps Orkesters representantskap 1919–1929. Han innstiftet flere legater for kunstnere. Klaveness bygget også landstedet Lysebu på Voksenkollen som senere ble Norges nasjonalgave til Danmark som takk for matvarehjelpen under andre verdenskrig. Lee Child. Lee Child (født i 1954 i Coventry, England) er en engelsk forfatter. Child studerte juss i Sheffield. Etter eksamen begynte han imidlertid å arbeide i fjernsyns-produksjon. Han var i nesten tyve år ansatt i Granada Television, og jobbet blant annet med tv-serier som "Brideshead Revisited", "Jewel in the Crown", "Prime Suspect" og "Cracker". Da han mistet jobben på grunn av en omorganisering bestemte han seg for å forsøke seg som forfatter. I 1997 debuterte Child med thrilleren "Killing Floor", den første i en serie med den tidligere militærpoliti-mannen Jack Reacher i hovedrollen. Childs senere bøker følger Reacher på hans vandringer i USA. Rekyl. En gammel forladekanon, hvor kanonen vil rulle bakover med stor kraft når skuddet avfyres. Kanonen stoppes av tauene festet til skipssiden.Rekyl er i dagligtale oppfattet som den tilbakevirkende kraften fra et våpen som avfyres. I mer presise fysiske lover, er den tilbakevirkende kraften lik den kraften som prosjektilet blir skutt ut med. Hvor mye rekyl du får er avhenging av hvor tung kula er og hvor mye krutt du har i. Labråten. Labråten, en del av Asker Museum Ekteparet Garborg hjemme på Labråten, ca 1910 Labråten er en tidligere boligeiendom i «Kunstnerdalen» i Hvalstad, Asker, og er nå en del av Asker museum. Den er kjent som et kunstnerhjem ettersom forfatterparet Hulda (1862–1934) og Arne Garborg (1851–1924) bodde her i årene 1897–1934. Våningshuset er bygt ca. 1850 i sveitserstil. Eiendommen var opprinnelig en del av gården Bruset, men ble skilt ut som eget bruk i 1844. Garborg kjøpte eiendommen av Rasmus Steinsvik, som bygde seg nytt hus i nærheten. I tillegg bodde forfatteren Rasmus Løland og kunstnerparet Tilla og Otto Valstad i området. Flere andre forfattere, kunstnere og kulturarbeidere tilhørte «Askerkretsen». Ekteparet bodde her i den siste, etablerte delen av livet. Det var Hulda som styrte huset og satte sitt preg på det. Huset er skildret i en rekke biografier og memoarverk fra Garborgs generasjon. Gustav Wentzels maleri «Tuften på ski» henger i huset. Arne Garborgs eget skjønnlitterære forfatterskap var langt på vei avsluttet da paret flyttet hit, og hans livslyst var varierende. Han arbeidet med gjendiktninger, og hans omfattende "Dagbok 1905–1923", som ble utgitt 1925–27 av Hulda, er skrevet her. Hennes forfatterskap og øvrige kulturarbeid utfoldet seg særlig i perioden på Labråten. Hun skrev sju skuespill på ni år, skrev om folkeviser og bunader, og utga, anonymt, romanen "Kvinden skabt af Manden". Hulda og Arnes svigerdatter Dagny Garborg, som giftet seg med Arne Olaus Garborg i 1946, bodde på Labråten helt frem til sin død i 1994. I 1995 ble eiendommen en del av Asker Museum, og i 1996 ble det åpnet for publikum. Huset og hagen var godt ivaretatt, men delvis modernisert i løpet av Dagny Garborgs eierskap. Museet ønsket at huset skulle fremstå slik det gjorde da ekteparet levde, og bestemte at eksteriør og interiør skulle tilbakeføres til slik det fremstod rundt 1915 Tord Godal. Tord Godal (født 27. juni 1909 i Stavanger, død 27. februar 2002) var en norsk teolog og biskop. Godal ble cand. theol. i 1932 og dr. theol. i 1947 med avhandlingen "Meditasjonen og dens betydning for erkjennelsen". Han gjorde tjeneste som prest i forskjellige stillinger i Oslo bispedømme mellom 1934 og 1940. Han var stiftskapellan i Nidaros fra 1940 til 1948, residerende kapellan i Bakklandet i Trondheim fra 1948 til 1956 og domprost i Oslo fra 1956 til 1960. I 1960 ble han utnevnt til biskop i Nidaros bispedømme. Han hadde dette embete til oppnådd aldersgrense i 1979. Med sine 19 år var han den biskop på 1900-tallet som satt lengst som Nidaros' biskop. Etter å ha deltatt i kong Haakons begravelse mottok Godal Kong Haakon VIIs minnemedalje i gull. Hortus Cliffortianus. Oversikt over Hartekamp fra Herenweg, veien fra Haarlem til Leiden som går forbi de gamle sommerhusene Eiendommen Hartekamp sett fra «Leidse trekvaart» Leiden-Haarlem kanalen Boka "Hortus Cliffortianus" (latin for «Cliffords hage») var et mesterverk innen tidlig botanisk litteratur og ble utgitt i 1738. Utgivelsen var et samarbeid mellom Carl von Linné og Georg Dionysius Ehret, finansiert av George Clifford i 1735/1736. Clifford var en velstående bankier fra Amsterdam og var en ivrig botaniker med en stor plantesamling, han var også direktør for Det nederlandske Ostindiske kompani. Med sin formue hadde Clifford anledning til å engasjere naturvitenskapsmenn som Linné og kunstnere som Ehret. På Cliffords sommersted Hartekamp ved Heemstede laget de den første vitenskapelige klassifiseringen av en engelsk hage. Hagen i Hartekamp var ganske berømt allerede før George Clifford kjøpte stedet i 1709 og under hans eierskap vokste antallet planter kraftig. Han hadde fire oppvarmede veksthus for å ha de mange tropiske plantene som han fikk fra sine forretningsforbindelser over hele verden. Clifford var også en nær venn av botanikeren Herman Boerhaave, som han forsynte med frø; Boerhaaves sommerhus og hage lå ved Oud Poelgeest, ganske nær Hartekamp. I 1736 ble George Clifford kjent for å ha dyrket det første innendørs banantreet og det var en av grunnene til at Carl von Linné var ivrig etter å arbeide for han. George Clifford døde i 1760 og overlot forretningene og eiendommen til sine sønner. Bankvirksomheten som ble ledet av George Clifford jr. innstilte virksomheten i 1772 og eiendommen Hartekamp ble solgt ut av familien i 1788. Siden det har hagen forfalt og er idag i bruk for en skole. George Cliffords herbarium ble kjøpt av Joseph Banks i 1791 og han ga det videre til British Museum of Natural History, hvor det nå presenteres på nett. Ute til lunch. Ute Til Lunch var et musikalsk prosjekt av Lars Kilevold og Torstein Bieler. Målet var å teste NRKs reklamegrenser og skape blest rundt reklamebyrået Ted Bates. Debutsinglen «Ute til lunsj» ble spesialskrevet for Ted Bates, og inneholdt reklame for alt fra Peppes Pizza og Manpower til banken DnC og Tiedemanns tobakk. Den gikk rett til topps på Ti i skuddet, solgte 15 000 eksemplarer og lå 14 uker på VG-lista. Det var dessuten den første norskspråklige rap-låten som ble gitt ut på plate; fem år før Ståle Stiil og sju år før Gatas Parlament. Prosjektet ble videreført med albumet «Dette er en kjempehit» (1988), som lå sju uker på VG-lista, fulgt opp av singlene «Gummi­sangen» (1988) og «Hagen ræpp» (1989) – med rap av Fremskrittspartiets Carl I. Hagen. Under navnet Betrand N sto Kilevold i 1998 bak nok et reklame-stunt, singlen «Varm & myk & rund», en reklame for Peppes Pizza, som fikk mye radiospilling. Stormblåst. "Stormblåst" er det andre studioalbumet med det norske black metal-bandet Dimmu Borgir. Det ble utgitt i 1996 av Cacophonous Records, og gjenutgitt i 2001 av Century Media. Det er det siste albumet hvor alle sangene er på norsk, og ikke engelsk. I november 2005 ble en helt gjeninnspilt versjon utgitt. Det fjerde sporet, «Sorgens kammer», var plagiert nesten helt fra en sang av Tim Wright, originalt skrevet som tittelsangen til Amiga-spillet "Agony". Mange fans og kritikere mener at dette var Dimmu Borgirs beste og mest originale album, som viste at bandet hadde potensial til å bli noe mer en bare enda en norsk black metal-klone. I dette albumet spilte keyboard en dominerende rolle, noe som også viser seg på bandets fremtidige album. Albumet ble spilt inn på nytt og gitt ut i 2005 med bonussporet «Avmaktslave». Georg Schnéevoigt. "For den danske regissøren og fotografen: se George Schnéevoigt." Georg Schnéevoigt (født 8. november 1872 i Viborg, Finland (nå en del av Russland), død 28. november 1947 Malmö, Sverige) var en finsk dirigent og cellist. Han spilte cello i flere orkester rundt i Europa, og ble etterhvert også dirigent i orkestre som Münchner Philharmoniker, Stockholms Filharmoniska orkester og Helsingfors Filharmoniska orkester. I 1919 ble han den første dirigenten i det nystartede Filharmonisk Selskaps Orkester, senere kjent som Oslo-Filharmonien. Dirigentrollen delte han med Ignaz Neumark og Johan Halvorsen fram til 1921. Ignaz Neumark. Ignaz Neumark var en polsk dirigent av jødisk herkomst. I 1919 ble han den første dirigenten i det nystartede Filharmonisk Selskaps Orkester, senere kjent som Oslo-Filharmonien. Dirigentrollen delte han med Georg Schnéevoigt og Johan Halvorsen fram til 1921. José Eibenschütz. José Eibenschütz (født 8. januar 1872 i Frankfurt, Tyskland, død 27. januar 1952 i Sylzhayn, Harz i daværende DDR) var en tysk dirigent. Han var dirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester (Oslo-Filharmonien) fra 1921 til 1927. Deretter dirigerte han orkesteret til Nordische Rundfunk AG i Tyskland frem til han emigrerte til USA i 1934 på grunn av sin jødiske bakgrunn. Etter krigen returnerte han først til Norge og deretter til Tyskland. Issay Dobrowen. Issay Aleksandrovitsj Dobrowen (russisk: Исай Александрович Добровейн; født i Nizjnij Novgorod, Russland; død 9. desember 1953 i Oslo) var en norsk/russisk dirigent og komponist av jødisk herkomst. Liv og karriere. Han ble født som "Itschok Zorachovitsj Barabeitsjik" (Ицхок Зорахович Барабейчик). Faren, Zorach, spilte i et lokalt orkester og klarte så vidt å brødfø sin lille familie. Da Itschok ble født som det fjerde barnet, ble han adoptert bort til familien til morens stefar, og gutten fikk navnet "Dobrowel". Dette endret han til "Dobrowejn" i studietida, og etter at han emigrerte i 1922, ble han kjent under navnet "Issay Dobrowen". Allerede som fireåring opptrådte Dobrowen offentlig på piano i Nizjnij Novgorod. Han studerte ved konservatoriet i Moskva:piano med Konstantin Igumnov og komposisjon med Sergej Tanejev og ble snart regnet som en av de beste pianostudentene. Han fikk gullmedalje i pianospill da han ble uteksaminert i 1911. Dobrowen fortsatte deretter sine studier med Leopold Godowsky i Wien, men på grunn av vantrivsel flyttet han etter knapt et år til Paris der han ble tatt vel i mot av det eksilrussiske miljøet og barndomsvennen Maksim Gorkij. Dobrown spilte som solist under dirigentene Sergej Kusevitskij og Nikolai Malko, og opptrådte som kammermusiker og akkompagnatør, men etter et halvår i Paris drev hjemlengselen ham tilbake til Moskva. I Moskva var Dobrowen aktiv som pianist og komponist av scenemusikk for Konstantin Stanislavskijs Kunstnerteater, som noen år tidligere var blitt berømt for sine oppsetninger av Anton Tsjekhovs dramaer. I 1918 startet han på sin egen dirigentkarriere og ble etter forholdsvis kort tid ansatt som dirigent ved Bolsjojteateret. I 1920 skjedde en episode som er velkjent i russernes bevissthet: under et besøk hos sin hjemvendte venn Gorkij spilte Dobrowen Beethovens "Klaversonate nr. 23 i f-moll op. 57" «Appassionata» for en begeistret Lenin. Sovjetregimet utnyttet møtet i propagandaøyemed, og langt senere, i 1963, ble det laget en spillefilm hvor denne hendelsen sto sentralt. Av ukjente grunner fornyet ikke Bolsjojteateret engasjementet til Dobrowen i 1922, og på grunn av usikkerhet rundt framtida – han selv var jøde og kona av tysk herkomst – flyttet familien med to små barn til Dresden. På byens Semperoper var Fritz Busch i gang med å forberede den tyske uroppførelsen av Musorgskijs opera "Boris Godunov", og Dobrowen, som nettopp hadde deltatt i en oppføring av verket i Russland, tilbød ham sin hjelp. Fritz Busch ble så imponert over Dobrowen at han gav ham ansvar for å iscenesette operaen. Oppsetningen ble en av de største triumfene i operaens historie, og med ett kunne Dobrowen velge og vrake i tilbud fra europeiske orkestre. Fra 1924 dirigerte han i Berlin, den bulgarske opera i Sofia (1927–28), Oslo-Filharmonien (1927–1931), Frankfurt og San Francisco (fra 1930), og operaen i Budapest (1936–39). Tidlig på 1930-tallet forsto familien at heller ikke Tyskland kunne tilby dem en blivende framtid, så de besluttet seg for å emigrere igjen. Dobrowen brukte Nansenpasset for å komme seg rundt i Europa, men dette var upraktisk, og da han ble ansatt i Oslo sørget Fridtjof Nansen for at hele familien fikk norsk statsborgerskap. Det var derfor nærliggende å slå seg ned i Norge, noe de gjorde i 1934. Etter den tyske invasjonen i 1940 måtte familien emigrere for tredje gang, denne gangen flyktet de til Sverige og Stockholm hvor Dobrowen ble ansatt ved Kungliga Teatern. Under krigen arbeidet han utelukkende med svenske orkestre og satte opp en rekke operaer. Ingmar Bergmann fortalte at Dobrowens iscenesettelser gjorde dypt inntrykk på ham. Dobrowen fortsatte å bo i Stockholm etter krigen, men kunne gjenoppta sin internasjonale karriere. Blant annet gjorde han en rekke innspillinger med Walter Legges nyopprettede Philharmonia Orchestra allerede i 1945. I årene 1946 til 1952 spilte han inn 20 timer musikk for HMV. Han dirigerte symfonikonserter og fortsatte å iscenesette operaer, og ble spesielt kjent som ekspert på russisk musikk. I 1949 tok han initiativet til oppføringen av en serie russiske operaer ved La Scala, hvor han var både regissør og dirigent. I sine siste år delte han stillingen som musikksjef med Wilhelm Furtwängler, Victor de Sabata og Herbert von Karajan. Issay Dobrown er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Musikk. Dobrowens opusliste omfatter 20 numre; blant annet romanser, en klaverkonsert, en fiolinsonate og andre klaver- og fiolinverk av forskjellig omfang. I tillegg foreligger mannskorsanger, film- og scenemusikk i manuskriptform. Odd Grüner-Hegge. Odd Grüner-Hegge (født 23. september 1899 i Kristiania, død 11. mai 1973 i Oslo) var en norsk dirigent og komponist. Bror til fiolinisten Finn Grüner-Hegge som spilte i Oslo Filharmoniske Orkester. Som sjuåring prøvespilte Odd Grüner-Hegge for Edvard Grieg som i brev til moren Olga Gruner-Hegge uttrykte tro på guttens musikalske talent, men mante til forsiktighet og minte om at lille Odd måtte få tid til lek med kameratene ved siden av klaverspillet. Grüner-Hegge studerte piano med Fridtjof Backer-Grøndahl, komposisjon med Otto Winter-Hjelm og Gustav Fr. Lange, og direksjon med Felix Weingartner. Grüner-Hegges debut som komponist fant sted i Oslo i 1917, som pianist i 1918, og som dirigent i 1928. I en årrekke var han knyttet til Dagbladet som musikkritiker. Grüner-Hegge var frimurer og innehadde VI grad i Den norske Frimurerorden. "Odd Grüner-Hegge var gått til sin oppgave med en energi som til slutt tok livet av taktstokken, og det var kanskje heldig at han fikk utlade endel av den Coriolan-ouverturen, som konserten blev innledet med." Fra 1931 delte Grüner-Hegge stillingen som sjefsdirigent for Oslo-Filharmonien med Olav Kielland, men allerede i 1933 besluttet orkesterets styre å oppheve ordningen med to sjefsdirigenter. Kielland ble foretrukket, og administrativt rot førte til at Grüner-Hegge ikke ble informert. Dette resulterte i opphetede debatter i pressen høsten 1933. Da Kielland etter andre verdenskrig takket nei til å komme tilbake til Oslo-Filharmonien, tok Grüner-Hegge over som sjefsdirigent, en stilling han beholdt fram til 1962. Deretter var han sjef for Den Norske Opera (1961—69). Grüner-Hegge hadde også en rekke oppdrag som gjestedirigent, blant annet i Berlin, Budapest, Paris, Haag, Hilversum, København, Stockholm og Göteborg.Han var en nær venn av komponistene Christian Sinding og Ludvig Irgens Jensen. I en mannsalder var han formann for Norsk Komponistforenings sakkyndige råd. Grüner-Hegge viste stor interesse for norsk tonekunst, og han fikk et nært og fortrolig forhold til mange komponister som betrodde ham uroppførelsen av sine verker. Som dirigent prioriterte Grüner-Hegge den store symfoniske linje i sine tolkninger, og særlig hans oppførelser av romantiske symfonier vakte berettiget oppsikt for sitt musikalske driv. Han var utpreget inspirerende i konsertsituasjon, og hans utstråling kompenserte for en heller mangelfull teknikk og Filharmoniens vekslende grad av prøvedisiplin. Grüner-Hegge har komponert orkesterverker, kammermusikk og klaververker. Han er far til ballettdanseren Karen Grüner-Hegge Jessica. Jessica er et kvinnenavn som kan være avledet fra det hebraiske navnet "Iscah" (יִסְכָה) som betyr «Gud ser». Jessica kan også være en feminin form av Jesse som har opprinnelse i det hebraiske ordet "yishai" (יִשַׁי) og betyr «gave». Utbredelse. Jessica er et nokså vanlig navn i Chile, Sverige og i USA. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Jessica og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Rødalger. Rødalgene utgjør en plantegruppe som kalles "Rhodophyta". Algene i denne gruppa har røde fargepigmenter, og lever nesten utelukkende i havet. De finnes særlig på steiner under tidevannslinja, men kan overleve til helt ned på 250 meters dyp, dypere enn noen annen plante kan overleve på. Rødalgene får farge fra pigmenter som kalles fykobiliner, som maskerer grønnfargen klorofyllet ellers ville gitt. Det finnes om lag 4000 arter rødalger i verden. En del rødalger en encellede, men mange arter er koloniorganismer og kan danne individer som kan komme opp mot en halv meter. De fleste er filamentøse og svært buskete. Vaterland skole. Vaterland skole var fra 1806 en almueskole i Christiania. Skolen ble slått sammen med Ankerløkken skole og Hammersborg skole i 1860 da Nordre skole, nå Møllergata skole, sto ferdig. Nye Vaterland skole ble åpnet i 1873 ved hjørnet av Stenersgata og Sukkerhusgata. Denne var tegnet av arkitekt Henrik Thrap-Meyer. Fra 1876 delte skolen lokalene med den tekniske aftenskolen. Tilla Valstad var lærer ved skolen i 20 år. Skolen ble nedlagt i 1932 og Fortsettelseskolen for gutter overtok lokalene. Øivin Fjeldstad. Øivin Fjeldstad (født 2. mai 1903 i Oslo, død 16. oktober 1983 i Oslo), var en norsk dirigent og fiolinist. Fjeldstad debuterte som fiolinist i Oslo i 1921, etter studier ved konservatoriet i Oslo og senere i Leipzig. I en årrekke var han førstefiolinist og senere 3. konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester og konsertmester i Radioorkestret som bestod av Filharmoniens musikere delt i to hold som skiftet annenhver måned om å gjøre tjeneste som radioorkester. Han hadde sin dirigentdebut i Oslo i 1931, og etter videre studier med Clemens Krauss i Berlin ble Fjeldstad i 1946 ansatt som kapellmester i NRK. I årene 1950 – 1955 ledet han en rekke operaoppførelser på Det Nye Teater i Oslo og med bl.a. Anne Brown på scenen var dette de første oppførelser av operaer av den amerikanske komponist Gian-Carlo Menotti i Europa. I 1953 hadde man kjempesuksess med Purcells "Dido og Aeneas" med Kirsten Flagstad og Bjarne Buntz i tittelrollene. I årene 1959-61 var Fjeldstad Den Norske Operas 1. kapellmester. 1962-69 sjefsdirigent og kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien med Herbert Blomstedt som kapellmesterkollega. I perioden 1961 – 1974 var Fjeldstad også fast dirigent for det britiske ungdomsorkester, The National Youth Orchestra of Great Britain. Foruten en rekke konserter i Storbritannia ledet han dette orkester også på turneer bl.a. til Tyskland, Sovjetunionen og i Norden. Fjeldstad gjestet også en rekke utenlandske orkestre og har gjort innspillinger med både London Symphony Orchestra, Wiener Symphonikerne, The National Youth Orchestra of Great Britain og Oslo-Filharmonien. Fjeldstad gjorde hovedsakelig innspillinger med norsk musikk, men også den første fullstendige innspillingen av Richard Wagners "Götterdämmerung", med blant annet Kirsten Flagstad, som ble utgitt i 1956. Han var dirigent for Cæciliaforeningen i Oslo fra 1957 til 1977 og for Vestfold Symfoniorkester fra 1969 til 1982. I 1978 ble han tildelt Vestfold fylkeskommunes Kunstnerpris og i 1982 ble han æresmedlem av Norsk Tonekunstnersamfund. Fjeldstad var kjent som en fremragende akkompagnatør og dirigerte de wienerklassiske komponister med forkjærlighet. Mozart, Beethoven og særlig Brahms sto ofte på hans konsertprogrammer. I tillegg var Fjeldstad i hele sin karriere en forkjemper for ny musikk. Først gjennom sitt arbeid i The International Society for Contemperary Music og «Ny Musikk», og deretter som en forkjemper for samtidige norske komponister. Spesielt bør hans samarbeid med Fartein Valen nevnes. I 1950 gjorde Norsk Film en innspilling av Valens fiolinkonsert med Camilla Wicks som solist og Fjeldstad som dirigent. Fjeldstad ble forøvrig formann i «Valenselskapet» i 1958. Av andre komponister han arbeidet tett med, bør Sparre Olsen, Geirr Tveitt, Klaus Egge, David Monrad Johansen, Ludvig Irgens Jensen, Arne Nordheim og Antonio Bibalo nevnes. Øivin Fjeldstad var kommandør av St. Olavs orden, hadde Kongens fortjenstmedalje i gull og var også blitt tildelt æresutmerkelser i Belgia, Finland, Østerrike og Nederland. Han var også frimurer. Han er far til skuespilleren Lise Fjeldstad og siviløkonomen og politikeren Øivin Skappel Fjeldstad. Miltiades Caridis. Miltiades Caridis, (gresk: Μιλτιάδης Καρύδης; født 9. mai 1923 i Gdansk, død 1998 i Athen) var en gresk dirigent. Han vokste opp i Dresden, men flyttet i 1938 til Hellas. Han studerte musikk ved Kaolmiris-konservatoriet i Athen, før han etter andre verdenskrig dro for å studere direksjon med professor Hans Swarowsky i Wien. Caridis startet sin karriere i operahusene i Köln og Graz, deretter dirigerte han Wien Staatsoper i 7 år. Fra 1960 til 1967 var han sjefsdirigent for Philharmonia Hungarica. Caridis tilbragte også mange år som gjestedirigent – han dirigerte totalt 129 ulike orkestre og 80 ulike kor verden rundt. Han var i mer enn 20 år fast tilbakevendende gjestedirigent for Danmarks Radios Symfoniorkester. I årene 1969-75 var Caridis sjefsdirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester (nåværende Oslo-Filharmonien), 1975-81 Duisburg, 1979-85 Tonkünstler, og deretter for gresk radios symfoniorkester fram til sin død i 1997. Caridis døde av et hjerteinfarkt pådratt under øvelse. Caridis satt i juryen i mange internasjonale konkurranser, og ble i 1981 tildelt Béla Bartók-medaljen for sine bidrag til musikklivet, og da spesielt til fremmelsen og interpretasjonen av Béla Bartóks musikk. Sammen med Filharmonisk Selskaps Orkester vant han Spellemannprisen 1972 i klassen årets seriøse plate for verker av Fartein Valen. Okko Kamu. Okko (Tapani) Kamu (født 7. mars 1946 i Helsingfors) er en finsk dirigent og fiolinist. Allerede 6 år gammel begynte Kamu sine fiolinstudier ved Sibelius-akademiet. Da han var 19 år gammel ble han ansatt som alternerende gruppeleder andrefiolin i Finlands nasjonaloperas orkester, og senere konsertmester (1966–68). Selv om Kamu var autodidakt dirigent, vant han i 1969 den første Herbert von Karajan International Competition i Berlin, hvilket førte til engasjementer med alle de store orkestrene i Europa, USA, Israel og Japan. Kamu var sjefsdirigent for Finsk Radio symfoniorkester fra 1971 til 1977, dirigent og kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien fra 1975 til 1979, kunstnerisk leder for Helsingfors stadsorkester 1981-88, og sjefsdirigent for Nederlandsk Radio symfoniorkester 1983-86. Kamu har dirigert en rekke uroppførelser, blant annet verker av Aulis Sallinen. Brunalger. Brunalgene (Phaeophyceae) er en klasse planteliknende protister (alge) som omfatter tang, tare og andre alger som vokser i havet, langs steinstrender. Enkelte av artene har spesielle gassfylte luftblærer, som hjelper til å holde skuddene oppe i sollyset. Brunalgene inneholder klorofyll a og c, men pigmentet fukoxanthin skjuler grønnfargen klorofyllet gir og skaper i stede en brunlig farge. De fleste av verdens 1500 arter brunalger lever i kalde havområder. Av tang og tare kan en produsere alginat. Brunalgene er flercella organismer og finnes i alle størrelser fra mikroskopiske til kjempetarer som kan bli mange meter lang. Brunalger finnes i alle former fra filamenter til skorper, puter og hule eller massive grenete flak (tang). Yngve Lorentsen. Yngve Lorentsen (født 22. september 1968) fra Falken skytterlag på Finnsnes i Troms ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Bodø i 1991. Lorentsen var en relativt ukjent skytter før han tok steget opp og ble den første skytterkonge fra Troms. I samme stevne ble han nummer to på samlagsskytingen sammen med Troms skyttersamlag. Lorentsen har vært innom andre lag, deriblant Målselv skytterlag, men er nå tilbake i Falken. Dansens dag. Den internasjonale Dansens dag finner sted den 29. april hvert år, på fødselsdagen til den franske danseren Jean-Georges Noverre (1727-1810), som regnes som grunneleggeren av den moderne ballett. Markeringen ble etablert i 1982 av International Dance Committee (CID; "Conseil International de la Danse" på fransk) under UNESCO. Dagen er en verdensomspennende markering av alle danseformer, og har til hensikt å feire mangfoldet innen dans og kjærlighet til dans på tvers av kultur, alder, hudfarge, ferdighetsnivå og danseform. Blant målene for Dansens dag er å øke oppmerksomheten rundt viktigheten av dans som kunstform i den generelle befolkningen, samt å påvirke myndigheter verden over til å inkludere dans i alle utdanningssystemer, fra grunnskole til høyere utdanning. Mens dans har vært en integrert form av menneskenes kultur opp gjennom historien, blir det fortsatt nedprioritert av myndighetene i store deler av verden. Blant annet uttalte ICD-president Alkis Raftis følgende ved markeringen av Dansens dag i 2003: «I mer enn halvparten av landene i verden forekommer ikke dans i offentlige lovtekster, på godt og vondt. Det er ingen midler som allokeres til statsbudsjettet for å støtte denne kunstformen, og det er ikke noe som heter danseutdannelse, verken privat eller offentlig.» I Norge har Dansens Dag blitt markert siden 1999, og i denne perioden har det utvklet seg en økt bevissthet rundt og synliggjøring av dans i skoler, på gater, på scener, i film og TV – og også skriftlig i media, tekster og i akademia. Det har blitt opprettet flere mastergradsutdanninger innen dans ved høgskoler og universiteter de siste årene. Dansens Hus er under bygging og skal etter planen åpnes skuddårsaften 2008, hvor Senter for dansekunst, en pådriver for dans i Norge, skal flytte inn. I 2005 fokuserte Dansens dag på grunnleggende utdannelse. CID manet utdanningsdepartementer og -institusjoner til å markere dagen ved alle skoler ved blant annet å skrive essays om dans, tegne bilder av dans, og å danse i gatene. I 2006 uttrykte CID en advarsel mot danseres motvilje mot å delta i felles organisasjoner, og presidenten uttalte at dette er en viktig årsak til mangelen på anerkjennelse av dans innen lovgivning, finansiering og generell synlighet i samfunnet. Budskapet var: «Verdens dansere, forén dere!» Dansens dag 2007 tilegnes barna. Kjempetare. Kjempetare ("Macrocystis pyrifera") en en tare som vokser langs kysten på kysten av Nord-Amerika (California til Alaska), Sør-Amerika, Sør-Afrika og sørlige deler av Australia. kysten. Taren kan vokse bli 60 meter lang, og er derfor verdens lengste alge. Den er også en av de raskest voksende plantene i verden. Kjempetaren danner undersjøiske skoger rike på marint liv på grunt vann, og de lange bladplatene flyter som oftest på overflaten takket være luftblærer som holder dem oppe. Per Erik Oldertrøen. Per Erik Oldertrøen (født 30. september 1958) fra Tynset i Hedmark ble skytterkonge på Landsskytterstevnet på Ulven ved Bergen i 1992. Han ble dermed Nord-Østerdal skyttersamlags første skytterkonge. Roar Lillebo fra Tynset ble skytterprins i samme stevne, og dette var første gang siden 1950 at to skyttere fra samme lag tok de to første plassene. Oldertrøen er gårdbruker og produksjonsrådgiver i TINE. Aaron Burckhard. Aaron Burckhard er en amerikansk trommeslager som var medlem Nirvana i 1987. Burckhard spilte trommer på Nirvanas første konsert i 1987 og fortsatte ut året. Dale Crover fra Melvins tok seg av trommingen på Nirvanas første studiodemo i Januar 1988, mens Burckhard returnerte for en kort periode i 1988 før han ble erstattet av Chad Channing. Burckhards alkoholproblem og mangel på disiplin bidro til at han ble sparket ut av bandet. På samlealbumet With The Lights Out kan trommingen hans høres på de første fem sporene. I 2005 slapp han ut album med bandet Attica. Porsche Boxster. Porsche Boxster er en roadster fra bilprodusenten Porsche. Boxster har blitt produsert siden sent 1996, og er en cabriolet. Det ble senere i tillegg produsert en versjon med tak, som heter Cayman, og begge selges side ved side. Boxster er Porsches minst kostbare modell, og den konkurrerer med BMW Z4, Audi TT, Chrysler Crossfire og Mercedes-Benz SLK. Boxster har motoren montert i midten, rett bak setene, og har bagasjerom både foran og bak. Bilen produseres i Nystad, Finland. Navnet «Boxster» er en blanding av ordet «boxer», som er en type motor med horisontalt motstående sylindre, og ordet «roadster», som er en cabriolet med kun to seter. Motoren var opprinnelig på 2,5 liter, men er nå på 2.7 liter som før kun var å finne i Boxster S modellen. Cabriolet-taket kan også tas ned og erstattes med en "hardtop", et avtagbart tak i aluminium som egner seg på vinteren og som reduserer vindstøy og øker isolasjonsevnen. Linjene i designet gir assosiasjoner til Porsche Speedster som kom i 1948 og Porsche Spyder, to modeller som har vært viktige inspirasjoner for Boxsteren. Boxster finnes i to forskjellige modeller. 986 og 987. 986 var den første modellen, og ble produsert fra starten av, helt til 2005, da Porsche introduserte en ny modell, 987. I den perioden 986 var i produksjon, var selve bilen helt lik, bortsett fra at det kom hvite blinklys og andre små endringer. Det var i tillegg en "Limited Edition", med grønt skinninteriør, og en annen form på støtfangrene. Boxsteren blir produsert i to versjoner, Boxster og Boxster S. Denne var produsert i fabrikken i Stuttgart, Tyskland. The Waterboys. The Waterboys ble dannet i 1983 av Mike Scott, tidligere medlem av gruppen Another Pretty Face. Mike Scott har hele tiden vært kjernen i bandet og The Waterboys sin historie er egentlig Mike Scott sin musikalske reise gjennom ulike landskap, både musikalsk og geografisk, hvor ulike musikere har bidratt i korte og lengre intervaller. Reisen gikk både via Skottland, Irland, England, USA og musikalsk som Big Music, Rock and Roll, Keltisk Folk Music, Folkrock. Bandet startet innen, og definerte, Big Music med fullt trykk og blåsere og allerede i førstesporet «December» fra debut-lp-en "The Waterboys" så slår Mike Scott an tonen for noe helt unikt i et allerede musikalsk stjernespekket tiår. Bandets største hit var «The Whole of the Moon» i 1985 og etter sitt tredje album "This is the Sea" seilte The Waterboys opp som bandet som kunne vippe U2 av tronen. Talentmessig kunne de også det, men ulikt alle andre artister som griper sjansen til kommersiell suksess, gikk Mike Scott i helt andre retninger. Alltid tro mot sin egen musikalske reise først, så snudde Mike Scott ryggen til den engelske musikkbransjen/MTV. Dette førte til ytterst få musikkvideoer og lite promotering via ulike musikk-kanaler, men selv med den uro dette medførte så hadde enkelte plateselskaper fortsatt tro på bandet. Med mange nye musikere i idylliske omgivelser i Irland kom albumet "Fisherman's Blues" i 1988 og en ny periode med irsk-inspirert folk rock begynte. I perioden rundt "Room to Roam" improviserte og øvde bandet stort sett dag og natt, kun avløst av gigs/konserter, som Mike spøkefullt har uttalt i et intervju. Etter denne perioden ville Mike og Thistlethwaite ha mer rock, el-gitar og tyngre trommer tilbake i bandet. Det passet ikke Wickham som foretrakk det mer akustsiske og han forlot bandet. Mike, som senere har uttalt han flyttet til Irland for å spille med Wickham, så seg nå om etter nye retninger å gå og turen gikk til USA. Mike lette etter nye horisonter. Musikkstilen dreier nå mer over mot spritistisk ladet musikk med albumet "Dream Harder", men etableringen i New York blir ikke veldig langvarig. Mike Scott oppdager det lille alternative samfunnet Findhorn i Skottland. Flytting og to nakne og selvransakende album ble resultatet av det. Igjen eksperimenterte Scott med andre genrer og med ny tung fuzz og elektrisk lydbilde kom "A rock in a Weary Land". Senere også albumet "Universal Hall", som igjen markerte et stilskifte i musikken og fortsatt med "Book of Lightning". Under de siste albumene kommer Steve Wickham «the worlds greatest fiddler» tilbake til bandet. I tillegg har pianisten Richard Naiff, som er omtalt som «the find of the century», fått fast plass. Sammen med Mike Scott utgjør de en av musikkhistoriens sterkeste trioer. Richard Naiff forlot dessverre bandet i februar 2009 for å vie tid til nyfødt barn og familie, og kjernen i bandet består nå av Mike Scott og Steve Wickham. Øvrige bandmedlemmer de siste årene har vært trommeslager Damon Wilson og bassist Mark Smith (død nov. 2009). Ny pianist etter Richard Naiff er James Hallawell. The Waterboys har alltid vært et utmerket live-band, og Mike Scott sitt mål har vært at de aldri skal være repetitive. Derfor har spillelister og sanger vært i konstant endring, akkurat som The Waterboys selv. (Navnet Waterboys henspiller på noe dynamisk i evig endring; selv om en Waterboy var de guttene som pleide å løpe med vann til lenkegjenger.) Dette har ført til at det alltid har vært en bra Bootleg-kultur rundt bandet med halv-offisielle utgivelser som fan-albumene "Lion of Love", "Sunflowers" og en rekke konsertopptak av varierende kvaliteter og enkelte DVD-er med sjeldne TV-opptak eller promoteringsvideoer. An appointment with Mr. Yeats. Den irske poeten og nobelprisvinneren W.B.Yeats (William Butler Yeats) har i alle år vært en inspirasjonskilde for Mike Scott, og på flere av albumene finnes det Yeats-dikt som det er satt musikk til. Mest kjent er The Stolen Child fra Fisherman's Blues. På albumet er den fremført sammen med den irske tradisjonssangeren Tomás Mac Eoin. Etter å ha grunnet på prosjektet i flere år så gjorde Scott endelig alvor av planene og satte musikk til de fleste Yeats diktene. Resultatet ble forestillingen "An appointment with Mr. Yeats" som solgte fulle hus vinter og vår 2010. Yeats er den irske folkepoeten, og det å røre i den irske folkessjela ved å sette musikk til diktene hans er et svært vågalt prosjekt. Scott har likevel fått strålende kritikker for sin tolkning, og det meste av 2010 ble viet Yeats-forestillingene. Selv om de fleste stort sett gjenkjenner Scott/Waterboys-sounden så er dette likevel ganske annerledes de andre studioalbumene, og ikke alltid like tilgjengelig for de som ikke er kjent med Yeats sin diktning. Det finnes bootleg fra åpningsshowene, men mye av materialet er samlet på platen "An appointment with Mr. Yeats" som kom høsten 2011. 2011 - (An appointment with The Waterboys). I tiden etter An appointment with Mr. Yeats, så har bandet turnert ulike festivaler og etterhvert hybrid-prosjektet "An appointment with The Waterboys" som blander både gammelt Waterboys-materiale og de nye Yeats-låtene. Ulike musikere har bidratt på dette, men sist oppdaterte besetning pr. mars 2012 er forruten Scott, Wickham og Hallawell: Katie Kim (vokal), Marc Arciero (bass), Ralph Salmins (trommer), Melvin Duffy (gitar, div. strenger) Album. (R) = Senere nyutgitt "remastered versjon" inklusive flere nye ikke utgitte sanger og alternative versjoner fra innspillingsperioden. Singler. Med gruppen Another Pretty Face utga Scott fire singler i 1979-81. Eksterne lenker. Waterboys Louis Leakey. Louis Leakey mens han studerer hodeskaller fra Olduvai Gorge Louis Seymour Bazett Leakey (født 7. august 1903, død 1. oktober 1972) var en britisk paleoantropolog. Gjennom 1920- og 1930-årene oppdaget Leakey en rekke hominidfossiler og redskaper i det østlige Afrika. Han kone, Mary Leakey, var også paleoantropolog og sammen gjorde de en rekke viktige funn, inkludert fossilene til flere Homo-arter og såkalte australopitheciner. Fem år etter sin manns død gjorde hun det sensasjonelle funn av et sett fire millioner år gamle fossile fotspor. Deres sønn, kenyanske Richard Leakey, har også gjort viktige funn av fossiler. Zoot Sims. John Haley «Zoot» Sims (født 29. oktober 1925 i Inglewood, California, død 23. mars 1985 i New York City) var en amerikansk jazzmusiker (saksofon), kjent som en av verdens ledende. Etter oppvekst med den vaudeville-turnerende musikalsk «Sims Family», der broren Ray Sims (trombone) senere ble kjent, ble han på 40-tallet med i orkestre ledet av Benny Goodman (1943, 46-47, 50), Artie Shaw og Stan Kenton før han gikk inn i US Army (1944-46). Derpå spilte han var han en av «Four Brothers» i Woody Herman's band (1948-49) før han skapte sin egen Zoot Sims Quintet og forøvrig spilte mye med Gerry Mulligan og Al Cohn, med sistnevnte i «Cohn/Zims Quintet» (1957-) som ga ut meget og var fast på klubben Half Note i New York City. Sims var å se på Bislett Stadion (1950) med Benny Goodman's orkester, såvel som ved Moldejazz med Red Rodney (1976). Han spilte også med de svenske Monica Zetterlund, Rune Gustafsson og Lars Gullin ved flere anledninger og på utgivelser. Mike Scott. Michael 'Mike' Scott er født 14. desember 1958 i Edinburgh, Skottland. Han er musiker, grunnlegger og drivkraften bak bandet The Waterboys. Laminaria. "Laminaria" er en gruppe tarer som på norsk gjerne bare kalles tare. Taren vokser i havet, og kan utnyttes som gjødsel og råstoff for industri ved produksjon av alginater. Langs kysten fra Vestlandet og nordover ble tare mye brukt som tilleggsfôr til husdyr, spesielt på seinvinteren og våren. Taren ble høstet fra båt, og man brukte ljå for å skjære den. Dave Foster. Dave Foster var den tredje trommeslageren til grungebandet Nirvana. Han fikk sparken etter et fåtall konserter med bandet, mye på grunn av hans manglende evne til å møte opp på konserter. Foster bodde dessuten timer bort fra Kurt Cobain og bassist Krist Novoselic i Aberdeen, noe som betydde at bandmedlemmene måte hente Foster og kjøre han til bandets øvningslokaler i Tacoma. Han fikk sparken i bandet etter å ha angrepet sønnen til borgermesteren i Cosmopolis, Washington. Ann Possible. Ann Possible er mor til tittelrolleinnehaveren i Disney Channel-serien "Kim Possible". Hun debuterte i sesong en og har gjort regelmessige opptredener gjennom hele serien. Pussig nok har fornavnet hennes aldri blitt avslørt, og hun har derfor blitt kalt for fru Possible, fru Dr.P/Possible eller variasjoner av mamma. I originalutgaven spilles fru Possible av Jean Smart. Den norske versjonen bærer preg av at fru Possible er en relativt liten rolle, og hun spilles av tre forskjellige skuespillere: Marte Stolp, Marianne Mørk Larsen og Katrine Blomstrand. Historie. Fru Possible er hjernekirurg av yrke, mor til Kim, Jim og Tim og gift med James Possible, men stort mer vet man ikke om henne. Selv om fru Possible har vært med fra de aller første episodene, har hennes bakgrunn, familie og personlig historie aldri blitt tatt opp i serien, og hun har aldri vært et objekt for flashbacks eller liknende, så bakgrunnen hennes forblir et mysterium. Det eneste man vet om henne fra tiden før serien er at hun var høygravid med Jim og Tim da Kim begynte på førskolen, og at hun ikke var overbegeistret over tanken på at det kunne være tvillinger. Da hun ble introdusert i sesong en ble fru Possible framstilt som en stereotypisk tenåringsdrama-/komediemor. En intelligent husmor med stor oppofrelse for familien, hvis yrke kun ble nevnt i forbifarten. Etterhvert som serien skred fram ble hun gradvis sterkere involvert i handlingen, selv om hun hele tida hadde en langt mindre rolle enn sin mann. Han var oftere på skjermen, hadde flere replikker og ble oftere involvert i oppdrag i større eller mindre grad. Fru Possible tilbrakte mesteparten av sesong en som en sporadisk rollefigur med få replikker, i hovedsak i forbindelse med måltider der hun var organisator eller fredsmekler, eller tilfeller der Kim har behøvd råd. En av hennes mest markante opptredener i sesong en var i episoden «Downhill» (hennes nest største opptreden, «Mother's Day» er den episoden der hun har mest sendetid og flest replikker), der hun var anstand på skoleutflukten i skibakken. Uten å vite det, utsetter hun Kim for flere flaue situasjoner ved å avsløre hemmeligheter fra barndommen hennes, og blir ille til mote når hun oppdager at Kim ikke setter pris på hennes nærvær. Derimot gjør hun det godt igjen ved å sørge for at Bonnie (som i utgangspunktet inviterte Possible-paret med for å plage Kim) lider samme skjebne. I løpet av sesong to ble rollen til fru Possible noe utvidet, og hun dukket opp i flere ulike situasjoner, inklusive to tilfeller der hun var med Kim på oppdrag, og et tilfelle der et oppdrag kom til henne. Det tilfellet som er mest verdt å merke seg er «Mother's Day», der fru Possible hadde hovedrollen sammen med Kim, og bisto på oppdrag i Rons fravær. Deltakelsen i denne episoden er spesiell, ikke bare fordi hun tok Rons plass som assistent, men også som komisk motstykke. I dette tilfellet ble riktignok generasjonkløften mellom Kim og moren (misforståelser og ulikt perspektiv som da vil dukke opp) brukt som bakgrunn for komikken, istedet for Rons slapstickhumor. På oppdrag bruker fru Possible samme antrekk som datteren, men toppen hennes dekker midjen, i motsetning til Kim. Fru Possible spilte en liten rolle i sesong tre, og gikk mer eller mindre tilbake til sin opprinnelige posisjon som husmor og mamma, der mesteparten av hennes tid på skjermen gikk med til å gi Kim ulike råd, som primært dreier seg om tenåringsproblemer og gutter (spesifikt Ron). Når saken ble bragt på bane tok hun tanken på Kim og Ron som et par mye bedre enn sin mann, som lovte Ron en enveistur til «Det ytre rom» hvis han såret Kim. Personlighet. Fru Possible er den stødigste i Possible-familien. Hun er vennlig og forblir munter, selv når Kim har en emosjonell krise eller tvillingene sprenger ting i lufta rundt henne. Hun opptrer ofte som stabilisatoren i hjemmet, og tilbyr ofte konfliktløsning eller råd om personlige problemer. Hun er også en tålmodig kvinne, som er i stand til å takle tvillingenes vanvittige påfunn, så vel som de merkelige vanene til sin mann. På tross av generasjonskløften er fru Possible emosjonelt på linje med datteren (for det meste), og fungerer som Kims forankringspunkt i hennes stadige utbrudd av tenåringsangst, der hun hjelper Kim med å sette følelsene i perspektiv og minner henne på at ting ikke er så ille som de kan virke. Når hun skal diskutere med datteren kan fru Possible med vilje være vanskelig å forstå. Målbevisst overser eller misforstår hun problemer relatert til personlig perspektiv så hun enten kan pakke logikk inn i framgangsmåten eller ordlegge seg slik at Kim selv må sette inn logikken. Dette er spesielt tydelig når problemet dreier seg om image eller utseende, eller hvordan andre ser på Ron. I situasjoner der fru Possible ikke har vært på nett med datteren, har hun en tendens til å være en «stereotypisk ydmykende forelder», og behandler Kim som om hun var mye yngre, og avslører flaue hemmeligheter for alle og enhver. Selv om fru Possible for det meste av tida er omgitt av en aura av rolig beherskelse, har hun vist tegn på frustrasjon eller uro når hun skal takle Jim og Tims utagerende oppførsel. Noe som viser at selv om hun er glad i dem, driver de henne til vanvidd. Derfor har hun, ved ytterst få tilfeller, forsøkt å bestikke eller gi Kim dårlig samvittighet slik at hun vil hjelpe til, som å kjøre dem til eller fra et sted. Favorittmetodene hennes inkluderer «Dådyrblikket/Valpeblikket» og den obligatoriske pengebestikkelsen. Hun har også vist tegn på sårethet når Kim heller ville være med venner enn med henne, eller når generasjonkløften lager problemer. Likevel sier hun sjelden noe. Navn. 25. mars 2007, kort etter lanseringen av sesong fire i USA, møtte produsent/skaper Mark McCorkle fans i et lunsjmøte der han bekreftet av fru Possible ikke ville bli tildelt noe fornavn. Ifølge McCorkle hadde staben sluppet opp for kreative navneforslag (ordspill på «Impossible»). Medskaper Bob Schooley erklærte at navnet Ann, som fansen hadde kommet fram til (etter Kims mellomnavn) «hørtes fornuftig ut» for ham. Nils Jøran Riedl. Nils Jøran Riedl (født 16. desember 1965 i Bodø) er en norsk teolog. Han er kjent gjennom media for sitt engasjement for homofiles rettigheter i Den norske kirke. Han er idag studentprest ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Riedl er "cand.philol." fra Universitetet i Trondheim (1992) med ekvivalering til "cand.theol" fra Universitetet i Oslo (1993). Han ble ordinert til prest i Den norske kirke av biskop Gunnar Stålsett 20. desember 2001, til «Tjeneste ved Det praktisk- teologisk seminar», Universitetet i Oslo. Ordinasjonen av Riedl var kontroversiell, siden han lever i registrert partnerskap, og Stålsett ble kritisert av sine kolleger. I 2005 ble Riedl ansatt av Oslo bispedømmeråd som studentprest ved Universitetet i Oslo. Biskop Ole Christian Kvarme, som i pakt med et vedtak fra Den norske kirkes øverste organ kirkemøtet fra 1997 (som går imot ordinasjon og ansettelse av prester i homofilt partnerskap) stemte i mot ansettelsen, nektet senere å sende offisielt kollasbrev ved Riedls innsettelse. Riedl var en av fire søkere til stillingen som domprost i Bodø. Biskop Tor Berger Jørgensen uttalte i den anledning til Avisa Nordland at han anså «Riedl som en habil og kvalifisert søker på lik linje med de øvrige søkerne.» Riedl er registrert partner med Petter Møller, tidligere nestleder i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring. Riedl var en av de første åpent homofile som tok teologisk utdannelse og søkte prestestillinger, i den forbindelse har han flere ganger blitt portrettert i media og deltatt i debatter om homofili og kirke. Fra 1996 til 1998 var Riedl leder for Åpen kirkegruppe for lesbiske og homofile i Oslo. Riedl har utgitt boken " Roma, historiske vandringer", (Verbum forlag, Oslo 2001) sammen med Petter Møller. Richard Laymon. Richard Carl Laymon (født 14. januar 1947, Chicago, Illinois, død 14. februar 2001) regnes av mange som Amerikas (og verdens) fremste skrekk/horror-forfatter. Laymon hadde en BA i engelsk litteratur fra Willamette University, Oregon og en MA i engelsk litteratur fra Loyola University, Los Angeles. Familien flyttet tidlig til California hvor Laymon tilbrakte resten av sitt liv. Laymon døde av et massivt hjerteinnfark og etterlot seg kone (Ann) og datter (Kelly). Laymon var tidlig uheldig med valg av agent/forleggere, noe som førte til at han ikke er spesielt anerkjent på hjemmebane, men på grunn av en dyktige engelske forlegger og en rekke small-press utgivere i statene så har han oppnådd svært godt ry verden over. Likevel har han aldri vært oversatt til norsk. Flere av bøkene hans har oppnådd kult-status og er svært vanskelig tilgjengelig. Laymon skrev over 60 noveller og over 30 bøker og flere bøker har vunnet priser, f.eks.; Richard Laymon skrev noen få bøker under pseudonymene Richard Kelly, Carl Laymon, Carla Laymon Inntil sin død så var han president i foreningen HWA – Horror Writers of America. Jørundgard Middelaldersenter. Jørundgard Middelaldersenter er bygget opp som en middelaldergård. Den ble oppført til innspillingen av filmen Kransen i 1994, bygget på Sigrid Undsets roman om Kristin Lavransdatter. Gården ligger med sine 16 hus og stavkirkekopi ved E6 i Sel, ca 15 km nord for Otta i Gudbrandsdalen. I samme området ligger Nord-Sel kirke, der statuen av Kristin Lavransdatter er plassert. Pilegrimsleden som ble åpnet i 1997 går forbi gården. Gården har faste dager med lafting, smiing, veving og håndverk, baking m.m. I husene er det utstilt rekvisitter fra filminnspillingen. Det er også en del husdyr på uttunet, f.eks skotsk høylandsfe, norsk ursau, villsvin og høner. Informasjonen/formidlingen foregår som personlig guiding på flere språk, eller ved selvguiding. Gården har aktiviteter både for barn og voksne, styltegåing, kilekasting, hopping i høyet på låven m.m. For de som ønsker et måltid med smak og miljø av middelalder tilbys flere retter. Gården tar i mot bestilling til forskjellige anledninger, turer, skoleklasser, konfirmasjon, bryllup, fødselsdagsfeiring m.m. For de som ønsker enkel overnatting, eks. i Kristins seng, er dette mulig. I månedskiftet juni/juli foregår Kristindagene, med teateroppsetning av Kristin Lavransdatter, Kransen og konserten Balladenatt på gården. Senere på sommeren arrangeres dansefestivalen og flere konserter. Chronic Town. "Chronic Town" er en EP av R.E.M., utgitt i 1982 på plateselskapet I.R.S. Records. "Chronic Town" er det første eksempelet på R.E.M.s særegne musikalske stil med skranglete gitarlyd, akkorder spilt i arpeggio, mumlende vokal, og tekster som fullstendig unngår de tradisjonelle temaene i popmusikken. Selv om bandet selv var misfornøyd med platen da den ble utgitt, ble den hyllet av kritikerne, og I.R.S. ga R.E.M. dermed grønt lys til å spille inn sitt debutalbum, "Murmur", som ble utgitt i 1983. Forsidebildet på albumcoveret viser en vannkaster i blåtoner. På baksidecoveret er bandmedlemmene avbildet, også i blåtoner. "Chronic Town" ble inkludert i CD-versjonen av samlingen "Dead Letter Office" som ble utgitt i 1987. Dette er dens nåværende eneste tilgjengelighet i CD-form. Sporliste. Alle tekster og melodier ved Bill Berry, Peter Buck, Mike Mills og Michael Stipe. Hartekamp. Hartekamp sett fra Herenweg, veien mellom Haarlem og Leiden Hartekamp, eller "Hartecamp" er et landsted som hovedsakelig ligger i Heemstede (en liten del av tomten ligger i Bennebroek) ved Haarlem i den nederlandske provinsen Noord-Holland. Dagens hovedbygning ble oppført i 1730. Eiendommen faller i dag under «Hartekamp-Groep» som er et institutt som støtter psykisk handikappede i og rundt Kennemerlandregionen. Tidligere lå det åtte landsteder langs Herenweg, den gamle veien mellom Haarlem og Leiden. Det er bare fire igjen, Berkenrode, Ilpenrode, Huis te Manpad og Hartekamp som er den sydligste av dem alle. Historikk. I det 16. århundre finnes de første sporene av det som senere ble landstedet Hartekamp. Frem til 1662 het den "Thorenvliet", og var en storgård eid av familien Van Berkenrode fra Haarlem. Den som ga stedet sitt nåværende navn var kjøpmannen Hendrik Zeegersz. van de Camp fra Amsterdam som køpte stedet for en sum litt mindre enn €4000, han eide landstedet fra 1662 til 1666. Ved å kombinere sitt eget etternavn, Camp, med hjortene som fantes der, ga han Thorenvliet navnet "Hartecamp". Flatbunnet skute trukket av hester I 1680 ble stedet solgt til dikteren, og senere rektor for Amsterdams Latinskole, Jacobus Heibloq (1623–1690). Han eide Hartekamp frem til 1687. Det opprinnelige huset ble bygget av Johan Hinlopen ikke lenge etter 1692. Han hadde tjent en formue som postmester for «het Antwerps Postcomptoir», Antwerpens postkontor, som drev postruten mellom Amsterdam og Antwerpen. Denne postruten transporterte også passasjerer, og etter at Leidse trekvaart ble åpnet i 1657 foregikk stadig mer av transporten med flatbunnede skuter trukket av hester (ned.: trekschuit) enn hva som gikk med postvogn. Dette gjorde at hagen «bak» huset stadig oftere ble sett som hagen «foran» huset. På denne tiden ble hagen som senere ble kjent som "Hortus" grunnlagt mellom Herenweg og Leidsevaart. Den vises som en geometrisk hage på et kart som landmåleren M. Walraven tegnet over landstedet i 1708. Bankierfamilien Clifford og Carl von Linné. Hartekamp sett fra «Leidse trekvaart», Leiden-Haarlemkanalen. I det 18. århundre blomstret Hartekamp, som da hadde vært i den engelsk-amsterdamske kjøpmannsfamilien Cliffords eie i tre generasjoner. I årene fra 1709 til 1788 var Hartekamps eiere George Sr. (1657–1727), hans eneste sønn George jr. (1685–1760) og dennes yngste sønn Pieter (1712–1788). I Georg Clifford jrs. tid var landstedets have en av Europas mest kjente. George Clifford jr. var ikke bare bankier, men også direktør for det amsterdamske kammeret av VOC, noe som gjorde det noe enklere for ham å øke samlingen av eksotiske planter og dyr. En annen som også hadde ansvar for at hagen ble kjent var den svenske studenten og botanikeren Carl von Linné. Han bodde på stedet fra 1736 til 1738 mens han arbeidet som George jr.s livlege og «hortulanus». En hortulanus skulle katalogisere plantene i hagen, de fire tropiske drivhusene og orangeriet, ta vare på biblioteket og herbariet, og dessuten sørge for at nye planter ble skaffet til veie. Videre falt menasjeriet, volièren samt de øvrige naturvitenskapelige samlingene (museet) under hans ansvar. Linné arbeidet i denne tiden også med forskjellige publikasjoner som for eksempel verket Hortus Cliffortianus (Amsterdam, 1738). På 200-årsdagen for Linnés fødsel ble en bronsebyste plassert i Hartekamps hage. Hagen, som opprinnelig var strengt geometrisk anlagt, ble i løpet av det 18. århundre forandret til en landskapshage under ledelse av J.D. Zocher sr. (1760–1817) og hans sønn J.D. Zocher jr. (1791–1870). Bortsett fra ovennevnte elementer, hadde hagen også en labyrint en paviljong, en grotte og en fontene. I desember 1772 gikk bankierfirmaet Clifford sammen med en del andre kjøpmannsbedrifter fallitt under en finansiell krise i Amsterdam. Krisen var en følge av det britisk-ostindiske kompanis forholdsvis dårlige resultater og sukkerrørhøsten i Surinam. Nyere tid. I løpet av det 19. århundre skiftet landstedet eiere. Blant disse var medlemmer av familiene Brants og Van Verschuer. Rundt 1902 fikk bygningen fløyer under prof. dr. J.A.G. van der Steurs arkitektoniske ledelse og kort etter 1921 sidefløyer på forsiden. Disse ble bygget etter arkitekten H.C. Berchtenbreiters tegninger, og kunne sees fra veien. Fra 1921 og frem til den andre verdenskrig fikk landstedet en ny blomstringsperiode, takket være den berlinske Catalina von Pannwitz-Roth. Hun eide en stor samling av gammel kunst, og den tyske, landflyktige, keiseren Vilhelm II besøkte Hartekamp flere ganger mens han bodde på Huis Doorn i Doorn i Utrecht. En mindre velsett gjest var den tyske kunstsamler og riksmarskalk Hermann Göring. Takket være at hun solgte noen verdifulle kunstverk til ham fikk hun fritt leide til Sveits og dessuten løfte på at tyskerne aldri ville innta Hartekamp. Etter at Nederland ble befridd, ble en del av kunstverkene plassert i Rijksmuseum. Resten av kunstverkene ble dels solgt på auksjon i New York etter krigen, og dels flyttet til Salesbury i England. I England befant von Pannwitz-Roths eneste datter Ursula som hadde blitt gift med greve John Chichester. I 1953 ble landstedet lagt ut til salg, og ble det kjøpt av en nederlandsk gren av tredjeordensfransiskanerbrødrenes botskongregasjon (ned: "Broeders Penitenten") fra Boekel. Disse gjorde landstedet om til en institusjon for psykisk handikappede gutter. Først i hovedbygningen, og senere i nybygde paviljonger. Hagen er åpen for besøk. Natriumbenzoat. Natriumbenzoat (NaC6H5CO2) er natriumsaltet til benzosyre og benyttes som konserveringsmiddel og har E-nummer E211. Det tilsettes i drikkevarer for å hindre vekst av mikroorganismer som sopp og bakterier. Det er ufarlig i de mengdene som er vanlig å bruke, men kan være farlig i større mengder. Natriumbenzoat kan i enkelte situasjoner virke svakt irriterende på hud, øyne og slimhinner. I naturen finnes natriumbenzoat i store mengder i tyttebær. Forskning kobler økt inntak av natriumbenzoat til bl.a. hemmet vekst hos barn under 3 år. Det er også forskning som kobler inntak av natriumbenzoat til hyperaktivitet og reduksjon i IQ. Tornedalen. Tornedalen, (finsk: "Tornionlaakso") er navnet på det geografiske området der Torne älv har sitt utløp. De fleste oppfatter dog den svenske termen Tornedalen som en videre kulturterm på den svenske siden av grenseelven. En kulturdefinisjon av Tornedalen inkluderer de svenske, finske og samisktalende kommunene Gällivare, Kiruna, Pajala, Övertorneå og Haparanda. Siden 2000 er dette området også et territorium for områdets offisielle minoritetsspråk finsk, meänkieli og delvis samisk. Samisk er offisielt språk i Kiruna og Gällivare kommuner, samt i Jokkmokk og Arjeplog. I kulturområdet Tornedalen tales, i tillegg til svensk, således også finsk, meänkieli og samisk. Hvert individ har rett til å kreve offentlig service på ett av disse språkene. Innenfor eldreomsorg og barneomsorg kan man kreve service og samtalespråk på et av disse tre minoritetsspråkene. Meänkieli og svensk brukes som språk i den svenske delen av Tornedalen. I den finske delen av Tornedalen brukes også meänkieli, men der anses det være en dialekt av finsk. Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap. Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) er det største kraftselskapet på Vestlandet og det femte største kraftselskapet i Norge. Kraftselskapet driver produksjon, overføring og salg av elektrisk energi. I tillegg har selskapet de siste årene satset på nye tjenester som fjernvarme, alarm og Altibox. BKK hadde i 2008 en omsetning på 4,1 milliarder kroner, og ga et utbytte til eierne på 927 millioner kroner. Administrerende direktør er Atle Neteland. Selskapet har i overkant av 1100 ansatte Selskapet er eid av Statkraft og 17 kommuner i området mellom Hardanger- og Sognefjorden. BKK eier 31 vannkraftverk og har en midlere årsproduksjon på 6,7 TWh. BKK har hovedkontor i Bergen. Selskapet ble stiftet 2. juni 1920, av Bergen og 11 omliggende kommuner. Lysakerkretsen. Lysakerkretsen var et norsk kunstnermiljø rundt 1900 knyttet til personer som holdt til på Lysaker i Bærum kommune vest for Oslo. Miljøet hadde sitt utspring fra Fleskumsommeren 1886 da kunstnere møttes på Fleskum gård ved Dælivannet. Dit flyttet blant andre malerne Gerhard Munthe og Erik Werenskiold, som ble miljøets lederskikkelse, samt Fridtjof Nansen og Eva Nansen. Kjernen i Lysakerkretsen bestod delvis av de samme kunstnerne som tidligere hadde vært sentrale Fleskummalere. Mange av de som regnes til denne gruppa, var malere. Foruten Werenskiold og Munthe var Eilif Petersen, Harriet Backer og Kitty Kielland en del av miljøet, og begrepet Lysakerkretsen brukes særlig innen norsk kunsthistorie. Kretsen omfattet dessuten flere tonengivende forfattere og vitenskapsfolk, deriblant språkmannen Moltke Moe, forfatteren Nordahl Rolfsen, kunsthistorikeren Andreas Aubert, professorene Ernst og Ossian Sars, sangeren Thorvald Lammers (hans kone Mally Lammers) og redaktør Ola Thommessen. Også kunstnerekteparene Tilla og Otto Valstad og Arne og Hulda Garborg, samt forfatterne Rasmus Løland, Kristoffer Uppdal, Oskar Braaten og Johan Bojer fra den såkalte Kunstnerdalen (Asker) tilhørte Lysakerkretsen. Lysakerkretsen var særlig opptatt av å styrke Norge som nasjon, bygge samfunnet og fremme tradisjonell norsk kultur. Malerne var modernister, og bildene hadde nasjonale elementer. Lysakerkretsen og deres nasjonale og pedagogiske prosjekt møtte kritikk blant annet fra maleren Christian Krohg, lederen for den eldre Kristiania-bohemen. Også Edvard Munch representerte en motsetning med sine ekspressive malerier med psykologiske motiver. Tarer. Tarer er en gruppe brunalger som utviklet seg senere enn grønnalger og rødalger. Når man snakker om tare, mener man ofte spesielt slekten "Laminaria" som er en undergruppe av tarer. Noen av de største algeartene hører til denne gruppen, blant annet fingertare, stortare, sukkertare, draugtare og butare som alle er vanlige i Norge, og kjempetare som ikke fins i Norge. De danner såkalte tareskoger i grunt, klart vann dit sollyset når, og trenger næringsrikt vann på under 20°C. I varme somre kan større områder med tare dø ut, som da sukkertaren ble borte fra kysten av Skagerrak på tidlig 2000-tall. Tarene er blant de mest voksevillige planter man kjenner og gjenveksten er ofte rask. Av og til nedbeites tareskog av kråkeboller, her til lands de de fra Drøbak som har spist stortare. Tarene ble før høstet og (ofte som tangmel) brukt som dyrefor eller gjødsel for jordforbedring. Taren har også blitt brent og brukt i produksjon av glass. Taren tar opp jod og har fra 1800-tallet vært brukt for å utvinne joden. Enkelte (som stortaren) inneholder mye alginsyre (stivelse) og høstes for å utvinne alginat. Den brukes også som levende rensere av næringssalter fra fiske- og skalldyroppdrett, og alginatet i levende tare binder tungmetaller (bly, kobber og kadmium). Formering av tare. Sporeplanten (til venstre) slipper ut sporer, som blir til kjønnsplanter (til høyre). To slike befruktes (XX) og danner tarebaby. Taren formerer seg oftest ved at den vinterstid sprer ut sporer fra sporeplanten (sporofytt), som er den man ser i vannet. Sporene fester seg til bunnen, der det utvikles som små uanselige kjønnsplanter (gametofytt), hann eller hunn. De befruktes etter et par uker og babytaren kommer etter noen uker deretter. Den er gjerne festet med flere kroker ("heptar") og har en stilk ("stipes") der bladet ("lamina") er festet. Nytt blad vokser gjerne ut hvert år, og vokser raskt (opptil 3-4 meter) på ettervinter og vår. Tarens kjønnsplanter kan kultiveres i laboratorium og festes til tauverk i vannet. Tare fra Kina (kombu, wakame og nori) utgjør det meste av verdens årlige produksjon på 14 millioner tonn av makroalger. Her til lands høstes den ville stortaren for å lage alginat, men er uegnet til dyrking da den ikke fester seg til tau og rep, slik fingertaren gjør. Abildsø Skoles Musikkorps. Abildsø Skoles Musikkorps et er skolekorps som ble stiftet i 1945 og holder til på Abildsø i Oslo. Abildsø er en del av bydel Østensjø. Om korpset. Abildsø Skoles Musikkorps har mellom 40 og 50 musikanter fordelt på aspirantkorps, juniorkorps og hovedkorps. Musikalsk leder er Magnus Andresen. Korpsets medlemmer går på Abildsø skole, som både er en barne- og ungdomsskole. Siste jubileum var i 2010. Da ble det gjennomført alt fra jubileumskonsert, jubileumsstevne og tur til Spania. Korpset gjennomfører to store loppemarkeder hvert år. Et om våren og et om høsten. Stor-Arnøya. Stor-Arnøya er en øy med broforbindelse som ligger i Nærøy kommune. Øya har ca 50 innbyggere og egen havn hvor fiskere og fritidsbåter ligger. Gardsbruk og fiske er det som preger kulturlandskapet her. Tennis under Sommer-OL 1996. Under sommer OL i 1996 i Atlanta vant vertsnasjonen USA 3 av 4 gullmedaljer i tennis. Andre Agassi USA vant singelfinalen for menn og Lindsay Davenport USA vant singelfinalen for kvinner. Gigi Fernández og Mary Joe Fernández klarte å forsvare sin doubletittel fra OL i Barcelona. For første gang i OL-tennisen sin historie ble det kun delt ut en bronsemedalje i hver øvelse. Det ble konkurrert i 4 øvelser. Charles James Fox. Charles James Fox (født 24. januar 1749, død 13. september 1806) var en fremtredende britisk politiker og medlem av whigpartiet. Han gjorde seg bemerket ved sin motstand mot slaveriet, og sin støtte til amerikansk uavhengighet. Han hadde flere viktige ministerstillinger i den britiske regjering, inklusive å være Storbritannias første utenriksminister. Fox, Charles James Charles Dolzé. Charles Dolzé (kinesisk: 翟敬臣, født 25. mars 1663 i Metz i Frankrike, død 24. juli? 1701 i "Tartaria"? i Kina) var en kinamisjonær tilknyttet jesuittordenen. Han ble presteviet den 22. desember 1693 i «Bruntruti» ved Porrentruy i de sveitsiske Jurafjellene. Dolzé var blant de franske jesuitter som ble sendt til Kina i 1690-årene og ankom Kanton den 4. november 1698 og dro i februar neste år innover i landet. Han døde i ung alder, og kildene oppgir noe forskjellig tid og sted i 1701 – 24. juli i "Tartaria" eller 31. juli i Beijing. I alle fall er han en av de ni franske jesuitter hvis gravstøtter er bevart på jesuittenes gravsted Zhalan i Beijing. Se også. Dolze, Charles Dolze, Charles Dolze, Charles Dolze, Charles Dolze, Charles Kollas. Kollas (fra latin: "Collatio", men med en betydning som har beveget seg langt bort fra den opprinnelige) er en betegnelse for utnevnelse av en prest som kirkelig medarbeider, tradisjonelt brukt om et ansettelsesbrev eller erklæring fra en biskop. I middelalderen var "kollasretten", i betydningen hvem som skulle ha rett til å utnevne prester og biskoper, ofte et stridspørsmål mellom konge og kirke. Uttrykket kollas eller "collatio" er ikke lenger relevant innen Den katolske kirke, der det oppstod. I Den norske kirke er det i dag bispedømmerådene som ansetter prester, og ansettelsesforhold er fastsatt gjennom ansettelsesbrev og arbeidsavtaler som ved andre stilllinger. Kollas eller kollasbrev brukes i Den norske kirke om anbefalingsbrev fra biskopen. Ved innsettelse av proster og prester leses kollasbrevet fra biskopen av en representant for menigheten hvor presten skal gjøre tjeneste. I sammenhenger hvor den stedlige biskop har vært uenig med bispedømmerådet i ansettelsessaker, kan biskopen velge å «ikke gi kollas», altså ikke gi sin anbefaling av den nye medarbeider. Dette har i hovedsak skjedd ved ansettelser av kvinnelige prester i bispedømmer hvor biskopen har vært motstander av kvinners prestetjeneste. Det fikk forholdsvis bred omtale i mediene da Ole Christian Kvarme, biskop i Oslo ikke ga sin anbefaling (kollas) da bispedømmerådet i Oslo bispedømme i 2005 ansatte Nils Jøran Riedl, som levde i homofilt partnerskap, som studentprest ved Universitetet i Oslo. Audi RS4. Audi RS4 er en kraftig modifisert utgave av Audi A4; en kompakt, eksklusiv bil, produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen-Audi-Gruppe. Første generasjon (B5) ble produsert i 2001–2002. Den hadde en V6 Biturbo motor, og kom kun som 5-dørs stasjonsvogn. Denne bilen var etterfølgeren til Audi RS2. Annen generasjons Audi RS4 (B7) har blitt produsert siden 2006, og produseres fremdeles. Den har fått en betydelig større motor: V8 FSI. Denne hadde også fått flere valgmuligheter når det gjelder karosserier; ikke bare kommer den i 5-dørs stasjonsvogn, men også som 3-dørs cabriolet og 5-dørs sedan. Hovedkonkurrenter er BMW M3, Mercedes-Benz C63 AMG, Jaguar X-Type R, Lotus Omega og Cadillac CTS-V. William Wyndham Grenville. William Wyndham Grenville, lord Grenville, (født 25. oktober 1759, død 12. januar 1834 var en britisk politiker og statsminister. Hans største bragd var avskaffelsen av den britiske øversjøiske slavehandelen, som ble vedtatt ved lov samme dag som han gikk av som statsminister. Den norske marine (1807–1890). Slaget ved Lyngør, 1812. «Najaden» sees i forgrunnen. Den Norske Marinen på 1800-tallet ble planlagt og bygd opp etter det engelske «flåteranet» under napoleonskrigene. Fra 2. til 5. september 1807 bombarderte engelskmennene København med kanoner og raketter fra en større flåtestyrke i det som senere er blitt kjent som «det 2. slaget om København». Bombardementet endte i engelskmennenes erobring og overtagelse av alle skip i den danske flåten som på det tidspunktet lå i København. Flåten var ansvarlig for vernet av Danmark og Danmarks skattland, deriblant Norge. Dette «flåteranet», satte en stopper for den danske marineflåten og førte til at Norge måtte søke å bygge opp sin egen flåte for beskyttelse helt fra bunnen av. Det fantes nær sagt ingen norske offiserer i den danske flåten, men besetningen ombord ble for alt overveiende hentet fra Norge. I årene som fulgte var Danmark-Norge i krig med England, vår hovedhandelsforbindelse, under Napoleonskrigene. Under dansk kappe havnet Norge på den tapende side i verdensoppgjøret, som endte med dansk statsbankerott. I et forsøk på å bygge opp et fungerende kystforsvar mot de større engelske krigsfartøyer som blokkerte kysten, bygget man mindre rofartøyer. Det var små, men i forhold til sin størrelse godt armerte, og kunne ta seg frem innenskjærs, enten med årer eller seil. Med disse små fartøyene ble Norges sjøforsvar defensivt, selv om noen få norske brigger seilte utenskjærs og ved enkelte tilfeller tok opp kampen, og ved et enkelt tilfelle angrep en fiendtlig konvoi og tok en prise. I hovedsak forholdt de danske sjøoffiserer på orlogsbriggene seg passive og holdt seg mest i havn. Bruddet med Danmark i 1814 førte Norge inn i en union med Sverige, som skulle vise seg gunstig på alle måter, bortsett fra misnøye med enkelte flagg- og symbolsaker, særlig frem til 1844, og med fraværet av egen utenriksrepresentasjon. Høsten 1814 ble storparten av fartøyene i marinen nedbemannet, og snart lagt i opplag eller solgt. Ambisjonsnivået var lagt altfor høyt i forhold til de pengemidler som stod til rådighet. De store linjeskipene man hadde hatt i den danske marinen, fikk den norske marinen aldri. Derimot fikk man enkelte fregatter, og endel korvetter. Dette var effektive fartøyer i forhold til størrelsen, og førte til at Norge fikk et troverdig ansikt utad. Viktigheten av å vise tilstedeværelse for å beskytte Norges handelsforbindelser og utenriksstasjoner var stor, men igjen var bevilgningene ofte for små i forhold til hva man ønsket seg. Den amerikanske borgerkrigen kan bli sett på som et vendepunkt teknologisk sett. Utviklingen av monitoren som skipstype, panserplatene som beskyttet skip mot de konvensjonelle kanonkulene, oppfinnelsen av stangtorpedoen og slepetorpedoen – alt dette betød først og fremst treskipenes død. Tre var definitivt det mest utbredte byggematerialet på denne tiden, og således betød en utskifting av alle treskip i alle lands mariner en økonomisk umulighet over få år. I Norge bygget man i første omgang noen få monitorer, men satset også videre på treskip. Også artilleriet utviklet seg meget hurtig. Fra de gammeldagse kanonene med ammunisjon bestående av en massiv jernkule, fikk man plutselig kanoner som kunne skyte en kule mer enn ti ganger så langt som før – med en ukjent presisjon – men det med en eksploderende granat som kunne trenge gjennom stål. Samtidig utviklet torpedoen seg fra å være en slept kruttladning innkapslet i en metallboks, til å bli en selvgående «ubåt», som selv sendte den dødbringende lasten av sprengstoff frem mot et fiendtlig skip, ofte usett og umerkelig. Dette førte til at mindre lands mariner, slik som Norges, kunne bygge små, hurtige skip med mulighet til å senke langt større skip. Tre- og seilskipenes æra var forbi, og en måtte i stedet satse på panser og damp. Denne artikkelen tar for seg en tid hvor den teknologiske og tekniske utviklingen skjøt fart, med utviklingen av dampmaskinen, pansrede skip, torpedoen og samtidig Norges kamp for å bygge opp igjen en nasjon som hadde vært den underlegne part i en union som varte i 400 år. Flåteran. København står i brann etter engelskmennenes bombardement. Etter maleri av C.W. Eckersberg.Bakgrunnen for engelskmennenes overtagelse av den danske flåten i september 1807, var frykt for at flåten skulle ende opp i Napoleons hender, og med det bli brukt mot England. 9. juli samme år hadde keiser Alexander av Russland inngått en allianse med sin tidligere fiende Napoleon. Allianseavtalen inneholdt blant annet en hemmelig avtale om å tvinge Sverige og Danmark-Norge til å lukke sine havner for engelske skip, og tvinge landene inn i det fransk-russiske forbund. Denne avtalen fikk engelskmennene nyss om, og de var livredd for at den, på den tiden, forholdsmessig tallrike, men dog fra 1790-1807 aldri utrustede danske Orlogsflåden skulle bli satt inn mot den engelske marinen. Den engelske marinen hadde alt nedkjempet den spanske og franske flåten, og så nå sjansen til å bli kvitt også den danske. England hadde i det lengste vært svært tålmodig med danskene, som gjennom årrekker forsynte Napoleon med våpen og ulovlig kontrabande til hans krigføring, under dekke av «nøytralitet». Britene sendte derfor en sterk flåte mot København, for å forsøke å overtale den danske administrasjon og statsledelse til å inngå et forbund med England, og å sette hele flåten i pant som forsikring om at avtalen skulle overholdes. I tillit til den dansk-norske nøytralitet i krigen, nektet den danske regjeringen å godta en slik avtale, og resultatet var at engelskmennene 2. september innledet et bombardement av København by. Til slutt, den 7. september, da byen var utbrent, ødelagt og mange sivile liv gått tapt, besluttet den danske general Heinrich Ernst Peymann å overgi både København by og flåten til den engelske admiral James Gambier. Engelskmennene kunne da seile bort med 16 linjeskip, 10 fregatter, 5 korvetter og en rekke andre skip – ikke som pant, men som eiendom. Den engelske flåten landsatte tropper som angrep områder rundt København den 16. august, og seilte så videre inn til København, hvor de fremsa sitt krav om at den dansk Orlogsflåden måtte overgis engelskmennene. Den danske kommandant Ernst Peymann nektet dette, og følgelig ble København bombet med skipskanoner, howitzere og raketter (Congreveraketter, et ganske nytt våpen oppfunnet i 1804), som forårsaket branner, ødeleggelse og mange drepte sivile. Tapstallene varierer sterkt, enkelte kilder oppgir inntil et par tusen dødsofre. 5. september overgav Peymann den felles flåten og København til engelskmennene. Slaget ved Sjælland. Den 3. september seilte kaptein Stopford med tre engelske krigsskip mot Norge for å ta de få gjenværende norske og dansk-norske skipene som ikke lå i København, blant annet «Prinds Christian Frederik» (som hadde 66 kanoner) og briggen «Lougen». Disse hadde ankommet Kristiansand 10. august etter endt tokt. «Lougen» hadde noen dager senere seilt til Fredriksvern, mens «Prinds Christian Frederik» lå i Vestre havn. Her hadde skipet beskyttelse fra batterier både på Lagmannsholmen og i Sandviken. I tillegg var det noen flåtebatterier i havneområdet. Omkring 20. september ankom seks kanonbåter fra Stavern som forsterkning. Samme dag trykte Bellona (en lokalavis i Kristiansand) nyheten om flåteranet i København. 27. september krevde Stopford at generalmajor Peter Tobiesen overgav «Prinds Christian Fredrik». Dette ble blankt avvist, og de engelske skipene seilte bort. Da man fryktet at «Prinds Christian Fredrik» skulle tiltrekke seg en enda større styrke i neste omgang, ble skipet derfor seilt til flåtebasen i Fredriksvern. a>, hvor «Prins Christian Fredrik» ble senket.I slutten av mars 1808 ble «Prinds Christian Fredrik» oppbragt av engelske krigsskip utenfor danskekysten. De av mannskapet som overlevde kampen, ble tatt til fange og ført til «prisonen» i England (engelsk krigsfangenskap). Slaget i Lyngør. En annen viktig historie i denne perioden, er historien om fregatten «Najaden». I 1807, da britene herjet på Holmen, Københavns marineverft, ødela de et linjeskip som stod på beddingen. Det var påbegynt før slaget om København, men engelskmennene hugget over støttene som holdt skroget i oppreist stilling, og fartøyet falt over på siden og ble knust. Tømmeret på styrbord side var dog fremdeles intakt, og ble tatt vare på. Dette tømmeret ble siden brukt til å bygge fregatten «Najaden», som ble sjøsatt 26. oktober 1811. Hun ble sendt til Norge i februar 1812 for å sikre proviantforsyningene mellom Danmark og Norge under engelskmennenes blokade. «Najaden», som var planlagt med 36 kanoner, fikk økt bestykningen til 42, men ble utsatt for en rekke uhell og måtte ligge til reparasjoner i lang tid. Som følge av dette fikk besetningen liten tid til trening og opplæring ombord, noe som kanskje var en av grunnene til at det gikk som det gikk i Slaget ved Lyngør, 6. juli 1812. Najaden ble overrumplet av en større britisk marinestyrke, forsøkte å flykte, men ble sammen med flere andre mindre skip til slutt overmannet, og «Najaden» sank som brennende vrak inne i Lyngør. Arendal kystforsvarsdivisjon var involvert i forspillet til slaget ved Lyngør, i det som kalles trefningen ved Buskjærsteinen. Risør kystforsvarsdivisjon kom fram til Lyngør da slaget nærmet seg slutten og reddet trolig to orlogsbrigger for det dansk-norske forsvaret. Den felles flåtetiden med Danmark var definitivt forbi, og Norge måtte søke å bygge opp sitt eget sjøforsvar. Gjenoppbygging frem mot 1814, «Kanonbåtkrigen». Etter utbruddet av krigen mellom England og Danmark-Norge i 1807 som følge av «flåteranet» i 1807 bestod «Den Norske Kystdefensjon» av linjeskipet «Prinds Christian Fredrik» (som senere gikk tapt), orlogsbriggen «Lougen», og et fåtall rokanonsjalupper, rokanonjoller og noen mindre, armerte båter. Denne flåten var i hovedsak stasjonert langs Skagerrakkysten for å sikre transportene mellom Danmark og Norge. Britisk blokade av norskekysten førte til enkelte konfrontasjoner med denne lille marinestyrken, i hovedsak rettet mot konvoier med livsviktige varer langs kysten. Handlingen i det velkjente diktet Terje Vigen er lagt til denne tiden. Fartøyene på norsk/dansk side var små kanonfartøyer, og krigen 1807-1814 er i dag ofte omtalt som «Kanonbåtkrigen», på grunn av de mange og små fartøyene som utgjorde Norge og Danmarks sjøforsvar. Med en så begrenset marinestyrke kunne Norge lite gjøre mot de større krigsskipene som seilte langs kysten og opprettholdt blokaden. En måtte heller konsentrere seg om kystforsvar, og hindre at de fiendtlige skipene trengte inn til norske havner. Dette førte til en stor oppblomstring i kaperfarten. Ved å legalisere sjørøveri mot fiendtlige skip langs norskekysten, kunne den norske staten både tjene penger (1 % av det kaperne tok av priser skulle gå til staten), samt vite at noe ble gjort mot blokadestyrken. Kaperne konsentrerte sine angrep mot handelsfartøyer som førte varer fra eller til de fiendtlige landene, men mange av kaperne hadde håpløse odds mot de større fartøyene, og mange havnet i fengsel i England. Utover i krigsårene fra 1807 til 1814 ble kystdefensjonen forsterket med i alt 8 orlogsbrigger og et stort antall rokanonfartøyer og andre armerte småbåter. På et par år ble det bygd over 40 kanonsjalupper og 50 kanonjoller. Disse ble fordelt langs kysten i grupper. Norge var svært fattig, og hadde ikke råd til de store utskeielsene til flåtevesen, så en baserte sjøforsvaret på små, men effektive, kanonbåter. Den 16. mai 1808 drev fire kanonjoller og en kanonsjalupp den britiske fregatten Tartar på flukt, under Slaget ved Alvøen. Fregatten var egentlig på vei inn til Bergen for å forsøke å ta noen kaperfartøyer der, men ble stanset på veien av de norske kanonbåtene. Sterkt skadet klarte Tartar å unnslippe ved å seile ut igjen samme vei som hun var kommet. Skjærgårdsflåten. Fra høsten 1807 ble det bygget kanonbåter ved fem private verft og på det nyanlagte Kongens verft på Tangen i Kristiansand. Opptil 600 mann var engasjert i dette arbeidet. 5. november 1807 var det stabelavløpning for de to første kanonjollene. Disse var en gave fra stiftamtmann Nicolai Emanuel de Thygeson. I løpet av vinteren ble det sjøsatt totalt 12 kanonjoller og 11 kanonsjalupper fra verftene i Kristiansand. Seks var gaver fra private, blant annet innsamlede penger og sølv fra byens borgere. Norge trengte desperat en flåtestyrke for å hindre fiendtlige skip å drive kaperfart langs kysten, samt for å kunne hevde suverenitet over eget havområde. Noen større fartøyer var det ikke snakk om, og det som senere er blitt kjent som roflotiljen så dagens lys. Skipene var for det meste designet og tegnet av den svenske skipskonstruktøren Fredric Henric af Chapman (1721–1808). Flåtestyrken ble plassert ut på strategiske punkter langs kysten, for på den måten å verne om den livsviktige handelen langs kysten. Engelske skip gikk stadig inn for å søke å ta norske handelsfartøyer, og lyktes i enkelte tilfeller. Andre ganger ble de slått tilbake av de norske kanonfartøyene. Selv om det var krig, ble de minste fartøyene lagt opp om vinteren. De ble regnet som ubeboelige, og uten uthvilt og frisk besetning kunne et fartøy utrette lite. Da krigen sluttet i 1814, la man opp svært mange fartøyer – utgiftene til konstant utrustning av fartøyene, samt mange nyanskaffelser, over flere år var mer enn marinedepartementet hadde råd til. Skip. 19. juni 1808 kom «Lougen» og fire kanonbåter fra Kristiansand i kamp med den engelske orlogsbriggen «Seagull» vest av Flekkerøy. Det lyktes de norske skipene å nedkjempe den engelske briggen og ta henne under slep. Imidlertid var «Seagull» skadd og måtte settes på grunn i Fossevik, vest av Møvik. «Seagull» ble innlemmet i den norske flåten etter reparasjon, men beholdt sitt engelske navn. «Seagull» gjorde god nytte for seg i den norske flåten. Samme år som hun ble kapret, erobret hun under norsk flagg den svenske kutteren «Gripen». I 1810 erobret hun, utenfor Kristiansand, sammen med briggene «Alsen», «Allart», «Samsøe» og «Kiel», en fiendtlig konvoi på 47 skip, til en total verdi av 5,5 millioner danske riksdaler. De norske briggene deltok i mange slag langs kysten og kapret flere fiendtlige skip. Briggene. Briggene var så å si de eneste skipene Norge hadde som var utstyrt og egnet til å krysse utenfor grunnlinjen. Briggene ble sett på som en grei nok skipstype til kystforsvar, i forhold til de langt dyrere fregattene. Også kanonskonnertene ble regnet til den sjøgående flåten, men var på langt nær så anvendelige til havs som briggene. Briggene hadde fra 16 til 18 stk. 18 punds kanoner, og hadde en besetning på 96-120 mann. Briggene var i størrelsesorden 28-30 meter lange. I 1815, året etter at Norge hadde fått sin egen grunnlov og gått over i union med Sverige, ble briggen «Fredriksværn» sjøsatt. «Fredriksværn» var bestykket med 18 stk. 18 punds kanoner, og 2 stk. 6 punds kanoner. Briggen ble først hugget opp i 1854 etter nesten 40 år i tjeneste. Kanonskonnertene. I 1808 satte man i gang bygging av to kanonskonnerter, nemlig «Axel Thorsen» og «Skjøn Valborg». Kanonskonnertene hadde 2 større kanoner, én forut og én akter, og hadde 45 manns besetning. Skonnertene bygget før 1814 hadde mulighet for bruk av årer, og hørte derfor mer til den innaskjærsflåten Norge hadde etter 1807. Senere, i 1839, bygget man tre nye skonnerter, uten åregafler og beregnet kun på seilføring. Disse hadde høyere fribord, og var mer egnet til seilas på åpent hav. Kanonsjaluppene. Kanonsjaluppene var en «forstørret» utgave av kanonjollene, og var bestykket med to større kanoner. De var ca 21 meter lange, og hadde et mannskap på 63 mann. Kanonkuttere. Kanonkutterne var vesentlig lik kanonskonnertene, men hadde kun én mast, en såkalt papegøyemast – en liten mast plassert langt akterut, men en besetning og bestykning lik kanonskonnertene. De var dårligere seilere enn kanonskonnertene, men billigere og raskere å bygge. Kanonjollene. a> som ble bygget opp etter 1807. En replika av en kanonjolle, «Øster Riisøer 3», i Alvøen 16. mai 2008, under markeringen for 200-årsjubileet for Slaget ved Alvøen. Kanonjollene var de minste fartøyene i den norske flåten. De ble stort sett kun brukt i de lyse månedene av året, og ble sett på som totalt ubeboelige om vinteren – forholdene for mannskapet var ikke særlig gode. De var bestykket med en større kanon akterut, og ble under kamp rodd av sin besetning. De kunne også føre seil dersom de skulle langt av gårde. De hadde, i tillegg til hovedarmamentet, fra 2 til 4 haubitser, og var fra 14 til 20 meter lange. Mannskapet skrev seg til 23 mann. Kanonjollene var små, men effektive fartøyer som gang på gang viste seg verdig til tjeneste i marinen. De kunne holde større fartøyer på avstand, og en kan kanskje si at de var forløperne til motortorpedobåtene, og de dannet i alle fall grunnlaget for de senere kanonbåtene. Manøvrerbare, små og med stor slagkraft i forhold til sin størrelse kunne de utgjøre en vesentlig forskjell i kamp. På grunn av sin lave profil kunne de være svært vanskelige å treffe med kanonskudd. Dog var de åpne, små og hadde lavt fribord. Det ble ikke bygget fartøyer av denne typen etter 1833, selv om de figurerte i flåteplanene lenge etter det. Man anså dem som for små og uhamselige i de barske forhold langs norskekysten. Bombesjalupper. Bombesjalupper (også kalt "mortérsjalupper") var ganske like kanonsjaluppene, men var bestykket med én stor morter i stedet for to kanoner. De var omtrent 16 meter lange, og hadde et mannskap på 50 mann. Flåtebaser. Noen baser hadde status som opplagshavner, dette gjaldt for eksempel Bergen Opplagshavn (senere «Marineholmen»), mens andre var større stasjoner, utstyrt med slipp, verft, forlegninger eller verksteder. «Freja», den første fregatt. Modell av «Freja» på marinemuseet i Horten. Det felles dansk-norske sjøvern var kraftig desimert etter det britiske flåteranet i 1807. Etter bruddet med Danmark i 1814 var det lite av den gjenværende flåten som falt på Norge. 7 brigger var det hele. 8 kanonskonnerter, 41 kanonsjalupper, 2 kanonkuttere og 51 kanonjoller, som hadde vært norske og en del av den norske Kystdefensjonen hele tiden, kunne også telles med. Dette var ikke mye å basere et eget sjøforsvar på, og en trengte snarest en større flåte. Etter 1815 og fredsslutningen i Kiel, ble all bygging av nye skip til sjøforsvaret stanset. Det gikk 13 år før det igjen kom på tale å bygge nye skip, selv om planene var mange og til dels svært ambisiøse. Under den korte Krigen med Sverige 1814 deltok ikke marinen særlig aktivt i direkte kamp mot de svenske flåtestyrkene. Den svenske flåten var mye større, og de få norske marinefartøyene kunne ikke utrette stort mot en slik overmakt. Bortsett fra noen få, mindre trefninger mellom fartøyer fra de to krigførende parter, foregikk denne krigen først og fremst på landjorden. Svenskene forsøkte det de kunne å hindre tilførsler av forsyninger sjøveien – ved flere tilfeller eskorterte de norske briggene og sjaluppene flere kornkonvoier trygt fra Jylland til havn i Fredriksvern. Året 1814 endte til slutt med at Norge gikk inn i personalunion med Sverige, en union som skulle vare til 1905. Etter Eidsvoldsforsamlingen, og i unionen med Sverige fra 4. november 1814, måtte fornuften vike for en storslått flåteplan lagt frem i 1816. Den omfattet i første omgang 8 linjeskip og 12 fregatter foruten mindre fartøyer i skjærgårdsflotiljen. Eidsvold- og Stortingsmannen Jacob Aall skrev i 1816, etter en behandling i Stortinget angående landforsvarets størrelse: «(...) Endelig fortjener det at lægges merke til at kraften til at reise vores "aldeles tilintetgjorte" sjømagt svækkes jo mere vi anstrenges os for landmagten. Betragter vi landets beliggenhet, viktigheten av dets handel og skibsfart, saa har vi vel aarsak med vore fædre at anse vort søværn som en hovedsag, og hvorfra skulde vi hente midlene til disse omkostningers bestridelse, naar vi ødsler kræfterne paa mindre nødvendige forsvarsmidler (...) Mig forekommer det som man henvender sin oppmerksomhet paa det mindre viktige og forsømmer det mere vigtige forsvar». Galeiskurene i flåtebasen FredriksvernI tillegg ble det i kommisjonens rapport i 1816 foreslått flytting av hovedbasen for sjøforsvaret fra Fredriksvern, til ett av tre mulige steder. Ett av disse var Horten. I 1818 foreslo en ny flåtekommisjon intet mindre enn 20 linjeskip, 16 fregatter, 32 brigger og 46 kanon- og bombesjalupper. Dette ble det ingenting av. Ambisjonsnivået var lagt altfor høyt i forhold til de ressursene og pengemidlene som stod til rådighet, og det gikk 10 år før et nytt skip ble satt på stabelen. De norske myndigheter satset i stedet stort på forsterkning av de landmilitære grensestasjoner. En konsekvens av denne flåteplanen og kommisjonens rapport var at marinens orlogshavn ble vedtatt flyttet fra Fredriksvern til Karljohansvern i Horten. Det ble stort rabalder etter dette vedtaket. Kritikken var ikke bare prestisje og misunnelse – skeptikere hevdet også at området manglet muligheter for befestning, og at planene som var utredet var altfor dårlige. En kritiserte kommisjonen for hastverksarbeid, og saken ble kjent som «Hortenspørsmålet», og debatten pågikk til langt ut på 1900-tallet. Norge hadde på denne tiden fått en forholdsvis stor handelsflåte. Etter at den engelske blokaden av de norske farvann var over, hadde handelsflåten økt i omfang, og oppfatningen blant de sjømilitære var den at «Eftersom handelen økes, må ogsaa midlene til at beskytte den økes» (Admiral Fabricius, tale ved åpningen av Søkadetinstitutet i 1817). Kommisjonene av 1816 og 1818 hadde derfor mye å slå i bordet med da de foreslo det store antallet skip og nødvendigheten av en opprustning av sjøforsvaret – men de bevilgede midler stod ikke i forhold til verken behov eller planer. Hovedverftet og hovedstasjonen for marinen ble flyttet til Horten, men her manglet man det meste, ikke minst en bedding med kapasitet til å bygge så store skip som det var planlagt. Manglende bevilgninger fra Stortinget betød forsinkelser i bygging av mekaniske verksteder, slipp og så videre. 31. mai 1822 leverte skipsbyggmesteren, Christian Carl Lous, en komplett liste over hver minste bolt og planke som skulle til for å bygge en fregatt. 19. juni startet arbeidet med en kostnadskalkyle for skipet. Regnearbeidet tok mindre enn en måned. Beregningene gav en totalsum på 251 529 spesiedaler, 43 og en halv skilling (rundt en million kroner). Først fem år senere, i 1827 var beddingen såpass ferdig at den første kjølen kunne strekkes. Den første norske fregatten etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 var påbegynt, den skulle få navnet «Freja». Året etter, 25. august 1828, løp hun av stabelen; 15 fregatter og 20 linjeskip gjenstod. Nye planer. 23. oktober 1828, to måneder etter «Freja» var ferdig, la Marinedepartementet frem en ny og svært beskjeden flåteplan. Den inneholdt langt færre skip, og de største var nå tatt ut. Dette hadde først og fremst økonomiske årsaker, men også den teknologiske utviklingen hadde betydning. I 1833 ble det nedsatt en ny marinekommisjon, som hadde en svært vanskelig oppgave å løse. Bare fra 1814 og frem til 1833 var det to store, revolusjonerende og viktige oppfinnelser som brått endret måten å tenke sjømakt på. Før gjaldt antallet kanoner, og antallet kvadratmeter seil som kunne føres. Nå var det derimot kommet til to ting: Dampmaskinen, og bombekanonen. Dampmaskinen gjorde etter hvert seil og årer overflødig, og bombekanonen førte til at en kunne skyte et linjeskip i brann med én velskutt kule, selv fra et langt mindre fartøy. Dampmaskinen hadde derimot sine begrensninger på et marinefartøy: propellen var ennå et sjeldent fenomen, og skovlhjul egnet seg dårlig på marinefartøyer. De dekket over mye av skipssiden, hvor kanonene oftest var plassert, og førte til sterke vibrasjoner i skroget, som kunne føre til at treskip rett og slett ble ristet i stykker. Kommisjonen av 1833 synes å ha tatt hensyn til dette, og strøket de store linjeskipene fra planene, og heller konsentrert seg om mindre skip: 4 fregatter, 4 korvetter, 2 brigger og 20 skonnerter. Dette skulle utgjøre Norges sjøgående flåte. Da «Freja» gikk på vannet i Horten den 25. august 1828 markerte dette et skritt på veien mot gjennomføring av flåteplanene som var under utredning på den tiden «Freja» ble bygget. Fregatten «Freja», byggenummer 1 ved Marinens Hovedverft i Horten, var 44,5 meter lang, 11,5 meter bred og hadde et dypgående på vel 5 meter. Den førte to 60 punds, tjuefire 24 punds og atten 18 punds kanoner. Besetningen var på 344 mann. Skipet gjennomførte kun seks tokt frem til hun ble omdannet til losjiskip i 1863. Hun ble hugget opp i 1870. Det var fred gjennom hele den tiden «Freja» var i tjeneste, og selv om en nok hadde mindre øvelser, vitner seks tokt på 35 år om svært laber aktivitet. Toktene var stort sett kadettokter med kadetter fra "Sjøkadetinsitutet", som startet høsten 1817. Instituttet tilsvarer det vi i dag kjenner som Sjøkrigsskolen. «Freja» og korvetten «Nordstjernen» på middelhavstokt i 1844, ikke bare for kadettenes del, men også for å vise tilstedeværelse og beskytte norske interesser for en stadig voksende norsk handelsflåte. «Freja» var det første norske skip som i 1844 førte det norske flagg sønnenfor Kapp Finisterre. Tidligere var norske skip pålagt å måtte føre svensk flagg sønnenfor dette punktet. Ved Gibraltar strøk «Freja» og «Nordstjernen» det tidligere felles, svensk-norske handelsflagget, og heiste Norges eget handelsflagg, slik vi i dag kjenner det. Korvetter. I 1829 ble det bygd en korvett, nemlig «Ørnen», som ble sjøsatt den 14. september 1829 Ørnen var bestykket med 20 18-punds kanoner. Selv om den norske flåten var liten, var dette, sammen med bygging av den første fregatten, et skritt på veien mot en brukbar flåte. Fra små skjærgårdsfartøyer på 40-50 tonn, hadde marinen fått en fregatt på 1147 og en korvett på 540 tonn, med kraftigere kanoner. Disse fartøyene var havgående, og med sine 3 master som skip å regne, og de kunne holde ut lengre perioder til sjøs enn roflotiljen, som ble lagt i opplag om vinteren. Dermed hadde Norges skaffet seg to av de skipstyper som hadde gjort seg mest gjeldende under Napoleonskrigene, men ikke det største, linjeskipet. I 1827 fikk Norge sine første hjuldampskip: «Constitutionen» og «Prins Carl». De var bygd som marinefartøy men ble brukt som postdampskip langs kysten, og ble ført av marineoffiserer, med Fredriksværn Verft som servicebase og fast anløpssted. De var bygd etter engelsk forbilde, og var temmelig små, men viste tydelig at dampskip hadde mye for seg langs kysten. Dette måtte man ta hensyn til i nye flåteplaner for marinen. Den før nevnte flåteplan av 1833 var planlagt gjennomført til 1851, altså på 15 år, men i 1851 manglet mange av de skip som skulle vært bygd. Den siste fregatten etter «Freia», var «Desideira», som ble sjøsatt 6. oktober 1851, nesten 25 år etter. Da hadde man bygget fire korvetter, «Nordstjernen», «Ørnen», «Nidaros» og «Ellida», alle sjøsatt mellom 1841–51. De var fra 31 til 54 meter lange, og med et deplasement på 400-900 tonn, og bestykket med 60, 24 og 18 punds kanoner i forskjellig antall. Korvettene var designet for hurtig seilas, for å kunne ta igjen og nedkjempe raske skip. Fregattene var bygget som mer slagkraftige skip, beregnet både på eskorte og krysstokt. Det kom imidlertid til en viktig nyskapning under byggingen av korvettene, da den ene, «Nidaros» ble utstyrt som den første "dampkorvetten". Dampmaskinen var stort sett benyttet ved stille vær og under manøvre. Maskinen hadde en ytelse på 500 indikerte hestekrefter ved 40 omdreininger per minutt, kraft som ble omsatt til bevegelse ved hjelp av en 6-bladet propell. Et annet skip, bygget og sjøsatt få år før disse fire korvettene, var derimot bygget for kontinuerlig dampdrift: Hjuldampskipet «Nordcap». Dampdrift. Dampmaskinen var kommet for å bli, akkurat slik flåtekommisjonen av 1833 hadde antatt. Totalt ble det bygget tre dampskip fra 1833-1851, men disse var ikke av den typen flåtekommisjonen hadde forestilt seg. Det ble bygget ett større og to mindre dampskip, hvor det aller første fikk navnet «Nordcap». Hjuldampskipet Nordcap. 25. april 1840 ble hjuldampskipet «Nordcap» sjøsatt. Hun var 40,5 meter lang, 7,5 meter bred og stakk 3,1 meter dypt. Hun hadde et deplasement på 500 tonn, og ble drevet fremover ved hjelp av skovlhjul. Med en bestykning på 2 stk 60 punds bombekanoner, kunne hun bite fra seg. Hun var også utstyrt med seil, for å kunne spare kull i vindfulle perioder. I 1831 begynte Norge eksperimenter med bombegranater avfyrt fra fartøyer, eller det som ble benevnt «stykgranater». Dette var harde jernkuler, men hule inni og fylt med 1,25 kilo krutt. Kruttet ble antent av et brannrør som var iskrudd granaten, og fylt med en jevnt brennende sats som ble antent av eksplosjonen i det granaten ble avfyrt. Kanonene var fremdeles de kjente forladekanonene, så granaten lå rett inn mot kruttet som skjøt den ut. Denne oppfinnelsen førte til at det ikke lenger var om å gjøre å ha flest mulig kanoner: Et lite skip kunne med dette senke et linjeskip med, i teorien, ett velrettet skudd. Frankrike var først ute med disse grantene, som før kun hadde vært benyttet på landjorden, i 1824. «Nordcap» hadde en besetning på 75 mann. Når en sammenligner dette med de tidligere briggene, som var opptil 30 meter lange og hadde besetninger på opptil 120 mann, viser dette også den mannskapsbesparende siden ved dampskip. Lønnsutgifter kunne med andre ord reduseres, samtidig som man kunne opprettholde, endog forbedre, den sjømilitære verdien av flåten. «Nordcap»s maskin var på 300 hestekrefter, veide 150 tonn, hadde to sylindre og gikk med 20 til 25 omdreininger per minutt – maksimalt damptrykk var 0,7 kg/cm². Kjelen ble fyrt med kull, og forbruket var ca 1 tonn i timen ved full fart, som var 9,2 knop. Motorkraften ble omsatt til bevegelse ved bruk av skovlhjul, som var upraktisk for et krigsskip. Ikke bare skapte skovlhjulene problemer fordi de opptok det meste av bredsiden til et krigsskip, men ristingen og resonansen laget av maskinen og skovlhjulene kunne riste skipet i stykker, og da særlig treskip. Like fullt var «Nordcap» Norges første krigsskip bygget for kontinuerlig dampdrift, og ikke bare dampmaskin til stille vær og havnemanøvre. Da skip senere ble utstyrt med propeller og byggematerialet gikk fra treverk til jern, viste dampdrift virkelig sin verdi. «Nordcap» ble benyttet ikke bare av sjøforsvaret, men ble, blant annet på grunn av de upraktiske skovlhjulene, utleid til Posten og gikk som postskip langs kysten av Vestlandet nesten hele sin levetid. Hun ble til slutt solgt til handelsflåten i 1872 og gikk i rutefart mellom Trondheim, Bergen og Kristiansand – siden gikk det også i utenriksfart mellom Kiel og Trondheim. «Nordcap» sank i 1877. Nye og forbedrede våpen. Da København ble bombardert i 1807, skjedde det dels med et nytt våpen: raketter. Dette var bare ett av mange nye våpen og forbedringer på den våpentekniske fronten som kom til å gjøre det vanskelig for små nasjoner som Norge å følge med i den teknologiske utviklingen. Men samtidig ble det også lettere å skaffe seg våpen som kunne gjøre stor skade på selv overlegne flåtestyrker og som gjorde de store treskipene overflødige. Således talte den våpentekniske utvikling Norges sak; små, lette fartøyer kunne gjøre stor skade på større styrker, selv om utviklingen gikk så fort at helt «nye» skip plutselig var foreldet og uten militær verdi. Torpedobåten ble oppfunnet som våpen, små og hurtige skip armert med en mindre, hurtigskytende kanon, og armert med torpedoer. Kraftigere kanoner med granater til ammunisjon gjorde de svære treskipene med 100, 150 kanoner sårbare for selv en liten kanonbåt med kun én kanon. Sjøminer gjorde kystnære farvann utrygge for større skip, og var et glimrende defensjons- og psykologisk våpen: Vanskelige å oppdage, og svært effektive om de ble utløst. Kanonen. Noen av hovedproblemene med de glattløpede kanonene en kjente fra tidlige tider var unøyaktigheten og den relativt korte rekkevidden. Kanonkulene måtte nødvendigvis være mindre enn kanonløpet for å komme inn i kanonløpet, men ofte var kanonkulene altfor små i forhold til kanonløpet. Dette førte til en glipe mellom kulen og løpet hvor avgassene fra kruttdetonasjonen bak kulen kunne slippe gjennom. All energien fra eksplosjonen ble dermed ikke overført til kulen – mye gikk tapt, og kulen fløy derfor ikke så langt som den kunne ha gjort. Kanonene ble betegnet som 12-pundere, 24-pundere og så videre, og dette var målt etter vekten på den massive jernkulen som passet i løpet. Løpets diameter, kaliberet, ble bestemt av kulens diameter, med et lite tillegg slik at kulen kunne passere uhindret. Nettopp dette tillegget var det som ofte ble litt for stort. Med 3° elevasjon kunne en lang 24-punds kanon rekke rundt 1300 meter. En skipskanon montert på en rappert. Dette tillot kanonen å rulle litt bakover av sin egen rekyl, før den ble stoppet av tauet som er festet i skipssiden. På grunn av de tunge kulene, trengte kanonene store mengder krutt for å skape det trykket som skulle til. Den store kruttmengden førte igjen til en voldsom rekyl, som ble stoppet av kraftige tau festet til skipssiden og bak på kanonen. Kanonens rekyl var også praktisk, siden det førte til at kanonmunningen kom innenfor skipssiden, og kanonen dermed kunne lades om igjen. Kanonene var forladekanoner, hvor krutt og kuler måtte dyttes ned i løpet gjennom munningen. Karonader var korte kanoner med tynt løp, og kunne derfor bare bruke små kruttladninger. De hadde kort rekkevidde, men var til gjengjeld svært effektive på kort hold, og kunne smadre treverk med dødbringende effekt. Det er en kjensgjerning at de fleste døde ombord på krigsskip (som døde under kamp) døde av tresplinter fra smadrede skipssider og lignende. Falkonetter var små 1-3-punds kanoner, svært korte og med tynt løp. De ble, sammen med haubitser, brukt på korte avstander mot personell og mindre båter. Haubitsene var fra 3-12-pundere. En stor, landmotert morter, med kuler plassert i stabel ved siden av. Kulene inneholdt (i dette tilfellet) 217 kg krutt. Mortere var kortløpede, og hadde ofte bare såvidt plass til en kule og kruttladningen i det korte løpet. De avfyrte bomber, som ble kastet i en høy og krum bane mot målet. Kanonene var støpt i jern som massive stykker og løpet ble boret ut etter støping. Det var disse kanontypene som var i bruk på begynnelsen av 1800-tallet. Kanonene og kulene her til lands ble støpt ved jernverkene i Moss, Fritsø og Froland. Krutt ble produsert ved Alvøen og Kongsberg kruttmøller. Spesielt for Norges kanonjoller og kanonsjalupper var det at kanonen (en 24-punds kanon) var plassert mindre enn 1 meter over vannlinjen. Når kulen ble skutt ut, var kulebanen såpass horisontal, at om den traff sjøen etter en stund, ville den rikosjettere bortover vannet, og således få en mye større rekkevidde. Kulen ville også etter all sannsynlighet treffe et fiendtlig skip ved vannlinjen, som var det ideelt for å skade og senke et skip. Slik kunne de små rofartøyene oppnå stor skade, selv med bare én kanon. Ammunisjon. Franskmennene begynte å eksperimentere med kruttfylte kuler til vanlige skipskanoner i 1824. Forsøkene vakte oppsikt: Den ødeleggende virkningen av granatene var stor, mye større enn ved bruk av tradisjonelle jernkuler. Kruttet i kulen ble brakt til å sprenge av en jevnt brennende sats som var slått ned i kruttet, og granaten eksploderte derfor ikke av seg selv. Satsen måtte tilpasses avstand, slik at granaten sprengte i det den traff målet. Dette førte til at behovet for en ordentlig avstandsmåler nok en gang meldte seg. Nøyaktig avstandsmåling hadde vært et uløst problem siden kanonen ble oppfunnet. Sprang granaten før den traff målet, var effekten borte. Sprang den etter at den hadde truffet, gjorde den ofte ikke like stor skade. I stedet for en ordentlig avstandsmåler, fant den norske tøymester og kaptein Michael Fredrichsen opp et brannrør som automatisk antente granaten når den traff målet. Det var montert fire slike brannrør på granaten, og om granaten traff et fast objekt, knuste ett eller flere brannrør, knallsatsen i dem ble tent og granaten eksploderte. Med innførelsen av disse granatene, eller bomber som de også ble kalt, var effekten av en 24-punds kanon ganske liten. Som nevnt ble kaliberet angitt etter vekten på den "massive" jernkulen som fylte løpet, men jernkulen var ikke lenger massiv - en 24-punds kule kunne ikke inneholde nok krutt til at brannrøret til kaptein Fredrichsen var effektivt. En måtte dermed gå opp i kaliber, og det ble derfor i 1835 støpt 60-punds kanoner, som hadde plass til en granat på 41,75 pund (=20,7 kg), hvor sprengladningen utgjorde 1,25 kg krutt. Kanonløpets diameter var her 16,9 cm. Disse ble først og fremst montert på kanonsjaluppene. Korvettene og de andre, større fartøyene beholdt sine konvensjonelle kanoner, men fikk ofte montert et par bombekanoner i tillegg til den vanlige bestykningen. I disse nye, 60-punds kanonene ble det ikke anvendt mer enn 4 kilo krutt til lading og dette gav kanonen en maksimal rekkevidde på rundt 1300 meter. Riflet skyts. Riflet løp i en fransk kanon fra 1897. Den virkelige revolusjonen innen skipsartilleri, og artilleri generelt, kom ved innføringen av riflet skyts. Ved å bore rifler i kanonløpene, og innføre granater med riflede spor, kunne en bringe granatene til å rotere hurtig rundt sin egen akse, og dermed gå i en stabil bane, på grunn av den gyroskopiske effekten. Sammen med baklademekanismen, som tillot lading av kanonen bakfra og strømlinjeformede granater som minsket luftmotstanden, skapte dette kanoner med en inntil da ukjent rekkevidde og presisjon. Det ble ikke lenger en kamp om å treffe fienden med flest mulig kanonkuler for å få slått hull på skroget: Én velskutt granat kunne gjøre det av med et helt skip. Man forsøkte i Norge å rifle opp gamle kanoner, men uten særlig gode resultater. Det ble også laget også helt nye kanoner, fremdeles i støpejern, men heller ikke dette gav noe adekvat økning av rekkevidden i forhold til det man hadde ventet. I forbindelse med byggingen av de norske fregattene «St. Olaf» og «Kong Sverre» ble det derfor i 1865 anskaffet kanoner fra "Armstrong" i England, tre stykk 20 cm, riflede kanoner. Dette var også forladekanoner, og de siste av dette slaget ble anskaffet til kanonbåten «Vidar» i 1882. Samtidig med innføringen av riflet skyts, var ikke lenger den tidligere måten å angi kanonens størrelse etter prosjektilets vekt brukbar. I stedet ble kanonløpets indre diameter oppgitt som kaliber, og slik er det fremdeles. Torpedoen. Den første torpedoen som var i bruk i Norge, var daværende kapteinløytnant Kohts egenkonstruerte slepetorpedo, etter modell av Harveytorpedoene. Det ble gjort diverse forsøk med denne torpedoen utover i 1871, men med så dårlige resultater at det ble besluttet å bestille et sett originale Harveytorpedoer fra England. Disse båtformede slepetorpedoene bestod av en ladning på 35 kg «skytebomull», et kraftig sprengstoff med navn trinitrocellulose som er fremstilt av salpetersyre og cellulose. Slepetorpedoer ble etter endt utprøving installert fast på kanonbåtene «Lougen» og «Rukjan». Torpedobåten «Rap» ble også bygget med det mål for øye å føre slepetorpedoer, men etter utprøving fant en ut at slepetorpedoer rett og slett var et meget upraktisk våpen. Det medførte til dels større fare for det angripende fartøyet som måtte seile på en kurs rett mot og parallell med det fartøyet som skulle angripes. Dette satte det angripende fartøyet i stor fare for selv å bli angrepet. Selv den nybygde torpedobåten «Rap»s (på den tiden) imponeredende hastighet på 15 knop holdt ikke her. Et annet våpen, som torpedobåten «Ulven» var bygget for og utstyrt med, var "stangtorpedoen". Stangtorpedoen var et forholdsvis primitivt våpen, som dog hadde blitt brukt med suksess av den amerikanske ubåten CSS «Hunley» i 1864 under den amerikanske borgerkrig; våpenet var likevel foreldet og utdatert da «Ulven» fikk det montert i 1878. Stangtorpedoen bestod vesentlig av en lang stang, hvor det på enden var montert en kasseformet ladning innkapslet i metall. Den inneholdt 10-15 kilo skytebomull, som kunne detoneres elektrisk – enten ved kortslutning av en kontakt ombord, eller kortslutning dersom torpedoen traff metall. En skal ikke være blind for de ulempene dette våpenet hadde: en måtte komme helt kloss inntil et fiendtlig skip, og sprengladningen kunne være like farlig for angriperen som for det fiendtlige skipet. Den selvgående torpedo. Robert Whitehead med en av sine testtorpedoer i Fiume i 1875. I 1867 konstruerte den engelske mekanikeren Robert Whitehead den første brukbare, selvbevegelige torpedoen. Det var dette våpenet som virkelig skulle revolusjonere krigen til sjøs. Selv om de første torpedoene Norge anskaffet hadde en hastighet på 8 knop og en rekkevidde på 400 meter, utviklet våpenet seg med rasende fart, og ble snart et av hovedvåpnene i den Norske Marinen. Denne torpedoen bestod av et krigshode fylt med sprengstoff, en trykklufttank, gyroskop, dybdemekanisme, motor og propell. Dermed kunne den selv bringe sprengstoffet mot fiendens vannlinje, mens fartøyet som avfyrte våpenet kunne holde seg på avstand, og eventuelt flykte. De aller første selvbevegelige torpedoene var overflatetorpedoer, som fløt i vannflaten og seilte som små skip rett mot fienden. En fungerende dybdemekanisme ble oppfunnet av Whitehead, og sammen med et gyroskop kunne torpedoen med det holde en bestemt dybde og kurs. Dette betød også at torpedoen kunne skytes ut i en annen kursretning enn den «programmerte» kursen, som igjen betød at en eventuell angriper ikke trengte å være synlig for målet. En kunne for eksempel gjemme en liten torpedobåt bak en holme, og skyte torpedoen rundt kanten på holmen og likevel treffe målet som gikk på en annen kurs, ute av syne. Dette førte til at torpedoen ble et fryktet våpen. Utløsermekanismen var fremdeles avhengig av anslag, det vil si at torpedoen måtte treffe målet med fronten slik at brannrøret knakk og detonerte hovedladingen. «Lyn», en torpedobåt bygget i 1892. De første Whiteheadtorpedoene ble bestilt til Norge i 1875. De var kun utrustet med 8 kg dynamitt, og selv om dette kunne gjøre skade på skip, var torpedoen fremdeles svak. Allerede i 1876 fikk Norge nye torpedoer: 5,8 meter lange, diameter 38 cm og en vekt på 360 kg, hvor ladningen av skytebomull utgjorde 23 kg. Farten var nå kommet opp i 20 knop, men da med en rekkevidde på 183 meter. Det eneste problemet var å få torpedoen innen rekkevidde, avfyre våpenet og komme seg unna før man ble oppdaget eller skutt i senk. Man satset derfor på lett armerte båter med høy hastighet og ett eller to torpedorør (eller annen utskytningsrampe), som kunne komme seg raskt inn mot et mål, og like raskt vekk fra et mål. Torpedoene ble drevet fremover ved hjelp av komprimert luft – luften drev igjen en stempelmotor som var koblet til en 6-bladet propell. På grunn av den termodynamiske likevekten blir luft som utvides raskt, svært kald. Når trykket i luftbeholderen oversteg en viss verdi, og så ble sluppet løs for å drive stemplene, frøs motoren rett og slett fast. Robert Whitehead løste dette ved å la den komprimerte luften forbrenne petroleum, altså en slags dieselmotor. Avgassen herfra ble så sendt inn i stempelmaskinen, som nå jobbet med en temperatur på flere hundre grader. Dette ble kjent som «varmluftstorpedoer». Denne oppfinnelsen førte til at trykket i beholderen atter kunne økes – enkelte torpedoer hadde så mye som 150 atmosfærers trykk. Denne økningen i trykk gav seg utslag i økt hastighet og økt rekkevidde, og økte også torpedoens potensial som våpen betraktelig. Torpedoene fikk en fart på 34 knop over 400 meter, men kunne også gå 2000 meter med 25 knops fart (Whiteheadtorpedo fra 1905). For eksempel kunne torpedobåter gjennomføre et angrep med en mer betryggende avstand til målet, selv om sjansen for å treffe fremdeles var størst på kortere avstand. I dag er torpedoen hovedvåpenet for de fleste ubåter, og motortorpedobåter er fremdeles i bruk i mange lands mariner. I dag finnes det superkavitasjonstorpedoer med hastigheter opp mot 200 knop (russiske VA-111 Shkval). Hastighet ikke er alt; dagens torpedoer kan også selv søke seg frem til og ødelegge et mål – en fjern drøm for Mine- og torpedovesenet på slutten av 1800-tallet. Sjøminer. Østerriksk flytemine fra midten av 1800-tallet. Sjøminer er i prinsippet en beholder fylt med sprengstoff og utstyrt med en eller flere typer utløsere. I dag brukes fortrinnsvis trinitrotoluen, TNT, som sprengstoff. Minen har en trigger, som utløses enten ved direkte kontakt med et annet fartøy, magnetisk eller akustisk, eller en kombinasjon. Dette gjelder moderne miner. Minene Norge først anskaffet seg i 1873, ble utløst ved direkte kontakt. De ble bestilt etter at den amerikanske borgerkrigen hadde vist at sjøminen var et effektivt våpen. Ikke mindre enn 26 skip gikk tapt som følge av minesprengninger under konflikten mellom nord- og sørstatene i USA. Prinsippet bak sjøminen var det samme som det er i dag, men teknikken var mindre avansert. Dertil hadde man ikke de samme mulighetene for å detektere og desaremere miner som man har i dag. Minene den gang inneholdt rundt 250 kilo brisant sprengstoff, og sjelden over 1000 kilo svartkrutt. Dette varierte fra minetype til minetype. De første norske minene var russiske "kaliumsminer", første gang brukt under den dansk-tyske krigen i 1864. Denne minen inneholdt 20 kilo sprengstoff, enten vanlig krutt, dynamitt eller skytebomull – mengden sprengstoff var ganske liten, men for å holde minen flytende av egen oppdrift kunne man ikke stappe den mer. Minen var av jern, og ble holdt på plass av et anker, og fløt selv et par meter under havflaten. Selve utløsermekanismen var basert på anslag, det vil si at et fartøy måtte støte på den øverste delen av minen, slik at den falt av, og lot saltvannet strømme fritt ned til et messingrør hvor det ble oppbevart en liten mengde kalium. Kalium reagerer kraftig med vann, og utviklet så mye varme at en knuskpropp som lukket messingrørets ende ned mot sprengstoffet begynte å brenne, og dermed brakte minen til eksplosjon. Det sier seg selv at kaliumsminene var farlige å behandle. Lokket oppå minen måtte for all del holdes tett, ellers ville minen eksplodere. Etter at den svenske marinen, som Norge på denne tiden hadde et godt samarbeid med, opplevde en tragisk ulykke med slike miner, ble kaliumsminene forkastet. Minetypen hadde dessuten en stor ulempe til, i likhet med alle andre mekaniske miner: Den var like farlig for fiendtlige skip som for egne, og var derfor tenkt som et «offensivt» våpen, kun utlagt i krigstilfeller. I Norge henledet man, etter forsøkene med kaliumsminen, sin oppmerksomhet på de nyutviklede strømslutterminene. Disse minene kunne en «skru av og på» ved hjelp av elektrisk strøm, og en kunne således aktivere eller deaktivere hele minefelt, slik at de var ufarlige for egne fartøyer når disse passerte, men kunne utgjøre en alvorlig trussel mot fiendtlige skip. Samtidig som de elektriske strømslutterminene kom, ble det også utviklet miner som var tiltenkt et liv på havbunnen, permanent utplassert. Disse minene var i hovedsak "sikteminer", som måtte detoneres manuelt fra land når en så at et skip var i posisjon direkte over minens. Disse minene gjorde det også nødvendig for den norske marinen å gå til anskaffelse av optiske siktemidler fra den etter hvert kjente produsent Siemens. Minen forble et viktig våpen i den norske marinen, og flere norske skip ble bygget spesifikt for mineleggingstjeneste. Se Mineleggere i den norske marinen for en oversikt. Menneskene. Fra rundt år 1000 hadde Norge en form for verneplikt gjennom leidangen, først organisert under Haakon Adelsteinsfostre (Haakon den Gode). Landet var delt inn i skipreider, hvor bøndene i et skipreide måtte bygge, vedlikeholde og utruste et seilskip av en viss størrelse, målt etter antall årer. Skipene skulle ved ufred seile til avtalte møtesteder, og få nærmere ordre der. Denne formen for vern av kysten forfalt imidlertid utover på 1300-tallet, og i det 16. og 17. århundrets kriger (med blant annet Hundreårskrigen) ble mannskap til det norske sjøforsvaret skrevet ut og hyret inn fra både Norge og andre nasjoner, og da særlig hollendere. Dette var verken økonomisk innbringende eller særlig tiltalende – det var lite igjen av nordmenn i den norske flåten til å forsvare Norge. Utover i det 17. århundret vokste den norske flåten, og det gjorde det enda vanskeligere å skaffe folk til å bemanne alle fartøyene. Det ble forsøkt å med å gjennopplive en slags form for sjøutskriving slik man kjente den fra vikingenes tid, men med dårlig resultat. På begynnelsen av 1700-tallet, 1704-1705, ble det opprettet et innrulleringsvesen. Dette innrulleringsvesenet var ansvarlig for å skrive ut mannskaper til flåten, det være seg galeier, fregatter, linjeskip og så videre. Folk som bodde nord for Trondheims amt skulle ikke skrives ut annet enn i krigstid, og de skulle i et slikt tilfelle gjøre tjeneste i galeiflotiljen i Fredriksvern. Ved utgangen av 1777 var Norges samlede styrke av rulleførte, sjøvernepliktige mannskap på 12 452 mann. Det er viktig å merke seg at ikke alle disse var innkalt på samme tid: Innrullert betyr ikke nødvendigvis at en var i tjeneste, men at en kunne kalles inn til øvelser, tokt til utlandet eller i krigstid. Disse vernepliktige mannskapene hadde flere rettigheter. De var fritatt fra all annen militærtjeneste og hadde frihet fra skyss- og pliktarbeid. De var fritatt for folke- og familieskatt, de kunne fiske hvor og når de ville og de mannskapene som oppholdt seg hjemme i mangel på tjenestested, kunne fritt livnære seg og arbeide i hvilket som helst yrke uten at kjøpstadenes laug eller foreninger kunne legge seg opp i det. Dette gjaldt dog ikke for gullsmedyrket. En annen bestemmelse sikret at mannskap innrullert i sjøvernet hadde fortrinnsrett til hyre på handelsskip i fredstid. En skipper kunne bli bøtelagt og fengslet dersom han hyrte andre enn dem som stod innrullert i sjørullene. De innrullerte hadde også fortrinnsrett til bygsel av ledige gårder, kunne drive losing og annen lovlig virksomhet de «best vet og kan». Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, ble den allmenne verneplikt nedfelt i grunnlovens paragraf 109: «Enhver Staten Borger er i Almindelighet lige forpligtet, i en viss Tid at verne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue. Denne Grundsætnings anvendelse, og de Indskrænkninger den bør undergaa, bestemmes ved Lov.» Offisersutdannelse. Urban Jacob Rasmus Børresen, øverstkommanderende for den norske flåten 1899-1910. Hans oppfinnelser vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Høsten 1817 startet Sjøkadetinstitutet sin virksomhet. Før splittelsen fra Danmark i 1814 hadde man hatt felles offisersutdannelse. I 1814 søkte alle de norske sjøkadettene ved Sjøkadettakademiet i København avskjed; kun én norsk kadett forble i dansk tjeneste. Noen danske offiserer foretrakk å bli Norge. Den siste norske kadetten som ble uteksaminert fra Sjøkadettakademiet i Danmark var T. Konow, han var da 17 år gammel. Han satt som 18-åring som representant for den norske flåten på riksforsamlingen i 1814. Han døde i 1881, og var da kontreadmiral av rang. Av andre, viktige offiserer for den norske marinen, kan nevnes Urban Jacob Rasmus Børresen, som blant annet var involvert i den såkalte admiralstriden på begynnelsen av 1900-tallet, og Christian Sparre øverstkommanderende admiral under unionsoppløsningen i 1905. Det norske offiserskorpset i 1814 talte ikke mer enn 39 mann, øverstkommanderende var kommandør Fabricius. Det var klart at en trengte flere offiserer, men det var ikke før 23. desember i 1816 at Karl III beordret opprettelsen av Sjøkadettinstituttet, med det formål for øye å utdanne flere norske sjøoffiserer. Etter en tids forberedelser og planer ble «Søkadetinstitutet» åpnet på Fredriksvern den 27. oktober 1817. «(...)Mine værdige venner! Jeg burde sige meget mere, men mit Hjærte er fuldt, fuldt av Taknemlighed til det gode Forsyn, som lod mig opleve denne høitidelige dag, – fuldt av oprigtige Ønsker, at Gud den Almægtige vil tage dette Læreinstitut under sin Varetægt og Beskyttelse, at engang vore Efterkommere maatte velsigne denne Dag, paa hvilken Grunvolden blev lagt til den vordrende Norske Marine.» "Sagt av den da aldrende viseadmiral Fabricius, under åpningen av Søkadetinstitutet." «Det Kongelige Norske Søcadetkorps», Søkadetinstitutet, er i dag det vi kjenner som Sjøkrigsskolen. Der fantes ingen begrensninger eller minstemål for hvor lang tid en brukte på utdannelse til offiser, og dagens sjøkrigsskoleordning med klasser og undervisning var nok langt fra virkeligheten den gang. Ingen måtte derimot bruke mer enn åtte år ved institusjonen før man avla sin endelige offiserseksamen. Skoletokter, som i dag er noe alle tredjeklasser ved Sjøkrigsskolen gjennomfører, var ikke bestemt eller fastsatt. Økonomien var trang, og en fikk ta det som det kom. Noen kadetter ble frivillig med svenske skip ut på tokt, for å få litt praktisk erfaring, mens en noen ganger fikk i stand tokt med egne fartøyer. Mindre tokt fant dog sted hver sommer med en varighet på 3-5 måneder, delt i fire klasser. Hvert tokt ble avsluttet med eksamen i sjøvitenskapene. Dersom en kadett bestod alle fire prøver, var kadetten ferdig med sin offiserseksamen til sjøs. Etter bestått landeksamen, kunne vedkommende innstilles som offiser. En kunne bli kastet ut fra skolen dersom en ikke hadde bestått 1. eksamen etter 3 år, 2. eksamen senest etter 6 år og offiserseksamen som nevnt etter åtte år. Elever ble tatt opp fra fylte 15 år, og helst i alderen 15-18 år for navigasjonselever. a>.Vanlig tid brukt på denne utdannelsen var 4-7 år. Vår egen sjøkrigsskole i dag er 3-årig, dog må man gjennomføre befalsskole før en kan søke sjøkrigsskole. Antallet kadetter var nok også betydelig mindre enn i dag – det var fastsatt et årlig opptak av 30 kadetter, men dette ble i 1833 redusert til 20, og samtidig ble lønnen tatt fra kadettene. 300 spesidaler ble derimot innsatt som hjelp til spesielt trengende kadetter. Kadettallet ble ytterligere redusert til 15 i 1848, og en tid holdt hele skolen på å bli nedlagt. I 1852 ble en ganske omfattende reform av skolens vesen og oppbygning besluttet. Skoletiden ble fastsatt til 6 timer daglig, kadettene inndelt i 3 klasser, og kadettallet ble i 1856 atter økt til 30. I 1864 ble skolen flyttet til Karljohansvern, og her ble den liggende resten av det tidsrom denne artikkelen spenner over. Da søkningen til skolen etter hvert sank drastisk, fant man ut at det var på tide med endringer. I 1872 gikk de siste kadettene ut fra Sjøkadetinstitutet. I 1876 ble "Sjøkrigsskolen" opprettet, fremdeles med linje bak til 1817, men samtidig med en mer moderne og bedre oppfølging av kadettene. Kadettene som søkte måtte ikke være over 20 år, de måtte ha hatt minst 21 måneders utenriksfart bak seg på handelsfartøy, ha bestått middelskolens eksamen og være ved god helse. Opptakseksamen omfattet prøver i norsk, engelsk, tysk, fransk, matematikk og fysikk. Søkningen økte betraktelig, og i 1914 hadde totalt 724 kadetter blitt ansatt i Marinen etter gjennomført Sjøkrigsskole. Skipskonstruktører. Skjærgårdsbåtene som ble bygget i Norge på 1700-tallet var i stor grad tegnet i København, men den politiske utviklingen gjorde det nødvendig å bygge opp kompetanse i Norge. Den danske skipskonstruktøren Commandeur Capitain Henrich Gerner (1742–1787), som var mannen bak store deler av den flåten engelskmennene tok i 1807, døde i 1787. Etter bruddet med Danmark ble derfor «Constructions Contoriet» opprettet ved Fredriksværn verft. I 1800 hadde kontoret ansvaret for konstruksjonen av en loskutter. Tegningene av fartøyene i roflotiljen var i høy grad basert på (stjålne) tegninger fra den svenske konstruktør Chapman, men ble forbedret ved dette kontoret og bygget etter anvisninger herfra. I 1828 fremstod fregatten «Freja» som et eksempel på hvilken utvikling det hadde vært i det norske konstruksjonsmiljøet på få år. Orlogsbriggen «Fredriksværn» var ferdig i 1815 etter seks års byggetid, mens «Freja» ble bygget på bare ett år. Carl Christian Lous, som var født i Danmark, og Peder Norden Sølling, født i Norge av danske foreldre, er to personer som var viktige i marine- og skipsmiljøet i Stavern/Larvik og Horten. Seil til damp. Etter midten på 1800-tallet, ble det klart at seilskipenes tid var forbi. Dampdrevne skip kunne både utmanøvrere og senke langt større treskip, og treskipene var altfor lette å sette i brann ved hjelp av de nye bombekanonene. Like fremt ble det i Norge konstruert to nye, store fregatter helt på tampen: «St. Olaf» og «Kong Sverre». Disse skipene kom i tillegg til fregatten «Desideira», samt en rekke mindre korvetter, for eksempel «Nidaros». De fleste av dem ble utstyrt med hjelpedampmaskiner, men skipene var fremdeles bygget i tre, og de stolte fremdeles på en kraftig bredside. Noe av skytset var oppgradert til riflet skyts, men fremdeles dominerte de glattløpede forladekanonene. HMS «Warrior», et skip som virkelig førte til at andre nasjoner måtte tenke nytt. Hun ble bygget i 1860, var utstyrt med både dampmaskin og seil, bygget i en kombinasjon av treverk og metall og hadde både bakladekanoner, forladekanoner og riflet skyts. HMS «Warrior» er regnet som ett av de mest revolusjonerende skipene for sin tid. Det ble raskt klart at de gamle seilskipene var ubrukelige når det kom til å forsvare seg og utrette noe i kamp med moderne skyts. Stadig tykkere panser måtte til for å stå i mot de moderne granatene, og store treskipene var hjelpeløse mot slike utfordringer. Det ble gjort forsøk, spesielt i England, som hadde en meget stor flåte av treskip, med å legge panser utenpå trekledningen, men dette var ikke særlig vellykket. Deplasementet økte betydelig, og skipets hastighet under seil falt tilsvarende. Det ble nødvendig å utvikle helt nye fartøyklasser. Til å begynne med fikk man hybrider: skip som var bygget med kraftig nok motor til å kunne kunne gå for egen maskin over lengre tid, men samtidig med rigg for å kunne føre seil. Det tok en tid før man innlot seg på å kun benytte dampmaskin. Dette hadde både en økonomisk så vel som en driftssikkerhetsmessig side: vindkraft var gratis, kull var dyrt. Dessuten kunne en ikke alltid stole fullt og fast på maskinene. Monitorer. Tegning av monitoren «Thor», gjennomskåret forfra og bakfra. Monitorer var en skipstype som vokste frem etter den amerikanske borgerkrigen, hvor monitoren USS «Monitor» (som altså gav navn til skipstypen) viste sitt potensial under slaget på Hampton Roads. Monitorer var eiendommelige fartøyer, med svært lavt fribord (mindre enn en halv meter), kraftig panser og bestykket med få kanoner, gjerne plassert i et pansret tårn. Monitorene var små mål for andre fartøyer, og måtte ha et kraftig skyts for å kunne gjøre nytte for seg. Fartøyklassen ble dog snart forbigått av andre fartøytyper, og ble fort foreldet. Likevel var det en tid da man anså monitorene for å være «redningen» for de små mariner, i tiden da treskipene måtte fases ut. I Norge ble den første monitoren, «Skorpionen», sjøsatt 30. oktober 1866. Siden fikk vi «Mjølner» og «Trudvang» etter samme tegninger som «Skorpionen», mens monitoren «Thor» ble sjøsatt i 1872. Tegning av monitoren «Thor», sett fra siden og ovenfra. Tegning av monitoren «Skorpionen», før ombyggingen i 1897. Tegningen ble første gang publisert i den danske avisen «Illustrert Tidene» 14. juli 1867. Monitorer var små og utgjorde et lite mål for fiendtlige fartøyer. Fartøyets rom befant seg stort sett under «dekk», men det lave fribordet gjorde at det ikke skulle særlig høye bølger til før sjøen vasket over dekk, med det resultat at alle luker måtte skalkes. Ventilasjon var det dårlig med, så fartøyet ble på den måten nærmest hermetisk lukket. I maskinrommet på en av de første norske monitorene ble det en gang målt en temperatur på 62° C. De norske monitorene hadde et skrog av tre, pansret med jernplater i flere lag, med en total tykkelse på 124 mm, støttet av et 993 mm tykt trelag under dette. Panserdekket var 26 mm tykt, mens tårnet hvor kanonen var plassert hadde 303 mm tykt panser. «Thor», som ble bygget senere, hadde 176 mm panser, 941 mm treverk, og 363 mm panser i kanontårnet. Kanontårnet måtte dreies for hånd, og oppå kanontårnet stod kommandotårnet. Kanonene var to 26,7 mm forladekanoner, som veide 18,5 tonn hver. «Thor»s kanoner veide 20 tonn. Prosjektilet som ble ladet inn i kanonene veide rundt 159 kg, og ble ladet ved hjelp av en vinsj. Båtene ble svært tunge for de forholdsvis små maskinene de hadde, henholdsvis 330 hestekrefter for «Skorpionen», 450 for «Mjølner» og «Trudvang» og 500 hestekrefter for «Thor». Monitorene ble oppgradert i 1897, med kraftigere bestykning og annerledes kanontårn, men dette faller utenfor denne artikkelens tidsrom. Monitorene ble benyttet helt opp til 1905, under mobiliseringen, da de var håpløst foreldet. «Trudvang» og «Thor» var i bruk også under 1. verdenskrig, og ble utrangert først i 1918. Kanonbåter. Tegning av kanonbåt av 3. klasse. I årene 1840-45 ble det bygget ikke mindre enn 47 nye kanonsjalupper, og en hel del eldre ble reparert. De var temmelig like de man kjente fra Napoleonskrigene, og hadde røtter langt tilbake i tid. Da man skjønte at de hadde så å si null militær verdi ettersom utviklingen skred fram, bygget man 18 av disse om til «kanonbåt av 3. klasse». Båtene fikk satt inn 2 dampmaskiner på til sammen 70 indikerte hestekrefter, som gav dem en fart på 6-8 knop. De fikk, i stedet for to kanoner, én 17 cm riflet forladekanon, som økte deres militære verdi ganske drastisk. Hastigheten var ennå beskjeden, men i de dager var nok dette omtrent den samme hastigheten som sjaluppene hadde gjort under seil. Samtidig økte manøvreringsevnen betraktelig og behovet for besetning falt til 19 mann. Båtene fikk en stor vekt forut for den svære kanonen, som for et skip normalt sett er et stort minus. Båtene viste seg likevel å ha gode sjøegenskaper, de var bygget i eik og tålte forbausende mye. De ble benyttet som øvelsesmateriell for yngre offiserer, som om bord på disse båtene fikk sin første kommando. Ombyggingen fra kanonsjalupp til kanonbåt kostet den gang ca 40 000 kroner. Sleipner i Kiel, 1895Kanonbåtene viste seg som effektive fartøyer, men det var klart at 3. klasse ikke var noen adekvat løsning på lang sikt. Det ble derfor konstruert kanonbåter av 2. klasse. Disse båtene hadde et deplasement på 250-300 tonn, og det ble fra 1877 til 1887 bygget 7 stykker. De var fra 27-33 meter lange, og hadde to dampmaskiner som gav dem en fart på rundt 10 knop. De var bestykket med 1 x 26 cm bakladekanon, 1 x 37 mm hurtigskytende kanon og 2 x 37 mm rekylfrie kanoner. Disse ble ombygget til mineleggere fra 1910 og utover. Kanonbåter av 1. klasse bestod av kun ett skip i 1890, nemlig «Sleipner». Hun hadde kraftigere skyts og sterkere motor, og var en slags erstatter for de tidligere korvettene. «Sleipner» hadde i tillegg utskytningsrør for Whiteheads torpedoer, og var det første norske fartøyet med torpedorør. Hun var rask, ganske slagkraftig i forhold til størrelsen og ikke minst sjødyktig. Besetningen var på 90 mann, noe mindre enn de tidligere korvettene. Det ble senere bygget to andre kanonbåter av 1. klasse, men disse var ikke helt like, siden det var såpass mange år mellom skipene. 1. klasse var derimot et skritt på veien mot en sjøgående flåte, en egenskap marinen hadde mistet etter at treskipenes militære verdi forsvant over natten. Torpedobåter. Torpedobåter av 1. klasse i Kiel, 1900. Disse ble bygget noe senere enn det tidsrommet artikkelen spenner over. Da torpedoen begynte å gjøre seg gjeldende som våpen utover 1860-70-tallet, skjønte man i Norge at dette var et våpen med stort potensial, stor slagkraft og som kunne transporteres frem til sitt mål av små, forholdsvis billige fartøyer. Norge bestilte sin første torpedobåt, «Rap» i 1873, og den ble levert samme år fra Thorneycroft i England. «Rap» var bygget for slepetorpedoer (Harveytorpedoer), men ble i 1879 bygget om til å føre to selvbevegelige torpedoer i to rammer som kunne senkes ned i vannet på utsiden av skroget. Når torpedoen så lå i vannet, kunne man utløse tennsatsen, og torpedoen gikk avgårde mot målet. «Rap» er anerkjent som verdens første torpedobåt. Britene bygget sin første torpedobåt, «Lightning», i 1876, og denne ble også utstyrt med to utskytningsramper for selvgående torpedoer samme år som «Rap», men er likevel yngre enn sistnevnte. «Rap» hadde en toppfart på 15 knop, som var uhørt for et så lite fartøy på den tiden. «Rap»s originale Whiteheadtorpedoer hadde en rekkevidde på 400 meter og en fart på 8 knop. Norge bygget flere torpedobåter senere. Den andre var stangtorpedobåten «Ulven», som ble bygget i 1878. Senere ble det dannet egne klasser av torpedobåter, og frem til 1890 ble det bygget 9 torbedobåter av 2. klasse. Hovedtyngden av torpedobåter ble produsert etter 1890. Torpedobåtene av 2. klasse var små fartøyer, med deplasement på 42-55 tonn, og armert med 1 x 37 mm hurtigskytende kanon og to (for «Od»s vedkommende, ett) faste torpedorør i baugen. De fikk dampmaskiner på rundt 500 hestekrefter, og hadde en toppfart på rundt 19 knop. De var beregnet på tjeneste i smult, kystnært farvann. Bygging av torpedobåter ble intensivert i årene frem mot 1905, og i ettertid har Norge tradisjonelt sett hatt et sjøforsvar basert på blant annet MTBer, som små, slagkraftige skip til kyst- og invasjonsforsvar. Storhet og forfall. På tross av satsingen på mindre, slagkraftige fartøyer, så som kanonbåter og torpedobåter, fant man ingen adekvat erstatter for de større fregattene, som over natten ble håpløst foreldet. Kanonbåter av 1. klasse var rett nok store og godt bestykket, men i kamp mot de moderne "panserskipene" som nå ble bygget ved verft rundt om i Europa, hadde de lite å stille opp. De foreldede fartøyenes krigsverdi var sunket drastisk bare i løpet av de siste, få årene, og i en krigssituasjon hadde de antagelig ikke kunnet utrette stort. I 1895 gikk Stortinget, etter at moderniseringen av det norske sjøforsvaret nærmest hadde blitt et folkekrav, med på å bevilge 8 millioner kroner til anskaffelsen av to pansrede kystforsvarsskip, nemlig panserskipene «Harald Haarfagre» og «Tordenskiold», kjent som Tordenskjold-klassen. Det viste seg imidlertid at også disse fartøyene etter hvert ble for svake og små – likevel holdt de stand helt til 2. verdenskrig – men det er et annet kapittel i den norske marinens historie. Eksterne lenker. Marinen, 1807-1890 Marinen, 1807-1890 Studienzentrum Weikersheim. Studienzentrum Weikersheim (SZW) er en tenketank for kristelig orientert kristendemokratisk konservatisme. Den ble grunnlagt i 1979 på Schloss Weikersheim. Senteret ble grunnlagt med det eksplisitte oppdrag å bryte det venstre-liberale kulturelle hegemoniet, og innlede et «åndelig-moralsk vendepunkt». Medgrunnlegger og første president var Baden-Württembergs statsminister Hans Filbinger, samt Helmut Metzner, Günter Rohrmoser, Heinz Karst og Erich Baumann. Filbinger var president til 1997, da han ble etterfulgt av den heller liberal-konservative Wolfgang von Stetten. Senteret arrangerer jevnlig kongresser, seminarer og møter om europeisk og tysk politikk. Det blir finansiert av gaver fra det private næringslivet og offentlige midler, bl.a. fra Bundeszentrale für politische Bildung. I 2004 grunnla organisasjonen "Jung-Weikersheim" for yngre medlemmer. Senterets nåværende president er Bernhard Friedmann, som var medlem av Forbundsdagen for CDU fra 1976 til 1990 og president for Den europeiske revisjonsretten. Visepresidenter er Jörg Schönbohm, Brandenburgs innenriksminister, og Norbert Nothelfer, tidligere regjeringspresident (tilsvarende fylkesmann). Styret i senteret består ellers av Philipp Jenninger, tidligere forbundsdagspresident, Manfred Rommel, tidligere overborgermester i Stuttgart, Klaus Hornung, Renate Heinisch, tidligere medlem av Europaparlamentet for CDU, Dieter Farwick, pensjonert general, Ulrich Kolberg, Arnold Vaatz, tidligere miljøvernminister i Sachsen, Andreas Graudin, Stefan Winckler, publisist, samt Lienhard Schmidt. Hans Filbinger var ærespresident frem til sin død i 2007. America Ferrera. America Georgine Ferrera (født 18. april 1984 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er mest kjent i fra hovedrollen i Ugly Betty som Betty Suarez. Hun har også vært med i filmen The Sisterhood of the Traveling Pants i 2004. Oppfølgeren ble spilt inn i 2008. Hepta. Hepta, fra gresk, er et numerisk prefiks for tallet sju. Tour de France 2008. Tour de France 2008 var den 95. utgaven av Tour de France, og ble arrangert fra 5. juli til 27. juli 2008. Én etappe hadde målgang i Italia, og én startet i Italia. For første gang på over 40 år startet Tour de France med en fellesstart, ikke en tempoetappe (prolog). Dermed var det flere enn bare tempospesialister som kunne være med i kampen om å få kjøre i gul trøye etter første etappe. I motsetning til de foregående utgavene ble det ikke delt ut bonussekunder til de tre første i mål. Rittet besto av ti flate etapper, fem fjelletapper, fire kuperte etapper og to individuelle tempoetapper. Syv forskjellige ryttere kjørte i den gule trøya, men det var til slutt Carlos Sastre som vant den, et snaut minutt foran Cadel Evans, mye takket være et sterkt lag. Team CSC Saxo Bank vant også ungdomstrøya ved Andy Schleck og lagkonkurransen. Mark Cavendish tok hele fire etappeseire før han gav seg etter den 14. etappen. Bernhard Kohl vant klatretrøya og tok en noe overraskende tredjeplass i sammendraget, mens Óscar Freire tok en klar seier i poengkonkurransen. Norges to deltakere fikk hver sin etappeseier; Thor Hushovd vant den 2. etappen, men måtte nøye seg med andreplass i kampen om den grønne trøya, mens Kurt Asle Arvesen vant den 11. etappen. Etapper. 1) Riccardo Riccò ble fratatt seieren pga. doping Deltakere. Alle ProTour-lagene med unntak av Astana ble invitert til rittet, i tillegg til de profesjonelle kontinentallagene Agritubel, Barloworld og Garmin-Chipotle. De 180 deltakerne kom fra 28 nasjoner. Forhåndsfavoritter. Da laget til fjorårsvinner Alberto Contador og fjorårstreer Levi Leipheimer ikke ble invitert til rittet, ble fjorårstoer Cadel Evans regnet som en av de største favorittene, sammen med blant andre Alejandro Valverde, Denis Mensjov, Damiano Cunego, Carlos Sastre og Andy Schleck. Andy Schleck, Riccardo Riccò og Roman Kreuziger var blant favorittene til ungdomstrøya. Fordi Alessandro Petacchi var utestengt, Tom Boonen uønsket i rittet og Daniele Bennati skadet, lå konkurransen om den grønne trøya an til å bli en kamp mellom blant andre Thor Hushovd, Mark Cavendish, Robert Hunter og Óscar Freire. Trøyene dag for dag. 1) Ble fratatt seieren pga. doping Mest offensive rytter. Sylvain Chavanel fra Cofidis ble kåret til årets mest angrepsvillige rytter. Charles Grey, 2. jarl Grey. Tegning av Charles Grey, 2. jarl Grey Charles Grey, 2. jarl Grey (født 13. mars 1764, død 17. juli 1845), kjent som vicomte Howick mellom 1806 og 1807, var en fremtredende britisk politiker og medlem av whigpartiet. Som statsminister gjennomførte Grey en omfattende utvidelse av stemmeretten i 1832 og året etter ble slaveriet avskaffet. Den første av disse reformene bidro, paradoksalt nok, til at whigpartiet gradvis gikk i oppløsning og ble erstattet det Det liberale partiet, der mange whiger, men også en frihandelsvennlige toryer, samlet seg. Teen Earl Grey er oppkalt etter ham. En anekdote forteller at den spesielle teen ble gitt som gave av en takknemlig kineser hvis sønn ble reddet fra drukning av en av Greys menn. Stille stunder på veien hjem. "Stille stunder på veien hjem" er en andaktsbok av H. E. Wisløff, utgitt første gang i 1952 på Lutherstiftelsen forlag. Den har små andakter for hver dag i året, er i et lite format og har 349 sider. Boka er en av de mest solgte andaktsbøker i Norge. Den var kommet i et opplag på 130.000 i 2004, og nytt opplag ble trykket i 2006. Da Wisløff gav ut boka, var han generalsekretær i Indremisjonsselskapet, og Lutherstiftelsen var organisasjonens forlag. Boka ble raskt svært populær og det har stadig blitt trykket opp nye opplag. Det kan nok tenkes at han kjente til boka "I stille Stunder paa Veien hjem: Betragtninger til hver Dag i Aaret" som Johannes Brandtzæg, N. Nissen og Ludvig Hope hadde gitt ut i 1903 og at deres tittel hadde inspirert ham til tittelen han valgte på boka. Eksempeltekst. "Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig. Es. 41,6" Det er mennesker som sprer motløshet omkring seg. For motløshet smitter. (Deretter følger eksempel fra Det gamle testamente.) Vi vil ikke gå mismotets ærend, men Guds! Vi vil gå ut for å gjøre våre brødre frimodige. Vi løfter selv blikket mot himmelen og ber andre gjøre det samme. Fra Herren kommer hjelpen. Med slike små tekster til ettertanke og andakt bringer boka daglig stoff til næring for kristen tro og liv. Utenfor Norge. Wisløff var en kjent predikant også utenfor Norges grenser. Allerede i 1955 var boka oversatt til dansk. Boka kom ut på svensk i Finland i 1962 og kom siden i flere opplag også der. Per H. Aalvik. Per H. Aalvik (født 12. juli 1944) fra Ålvik i Hardanger ble skytterkonge under Landsskytterstevnet på Ulven ved Bergen i 1977. Han hadde tidligere gjort seg bemerket som finalist i Nationens Landsskyting året før, men var ellers et forholdsvis ubeskrevet blad da han gikk helt til topps på Landsskytterstevnet. Han lå på skive en i kongelaget og med 240 poeng ledet han med to poeng på neste skytter. Denne ledelsen tok han vare på og økte faktisk forspranget slik at han til slutt vant med 3 poengs margin. Otard. Otard er et konjakkhus. Huset har ikke egne vinmarker og virksomheten drives som negociant. Historie. Otard promoterer selv tydelig sine røtter tilbake til den norske vikinghøvdingen Ottar, også kalt Ottar Jarl. Ottar skal ha blitt landsforvist fra Tromsø av Harald Hårfagre i 849 på grunn av sitt hissige temperament, flyktet til Skottland, og etablerte seg der. Der tjente han Alfred den Store, Englands konge. Hans etterkommere ble en adelig slekt, som tjente flere engelske konger. Da Kong Jakob II av England ble avsatt i 1688 og rømte fra England til Frankrike der han ble godt tatt imot av Ludvig XIV. James Otard de la Grange, en av Ottars etterkommere, fulgte kongen til Frankrike, og gikk også inn i franskekongens tjeneste. James' etterkommere ble landeiere, og Jean Baptiste Antoine Otard (f. 1763) grunnla i 1795 handelsselskapet Otard Cognac, og i 1796 kjøpte han slottet Château de Cognac på auksjon, et slott med nesten 1 000 års historie. Slottet kjøpte han sammen sine partnere, brødrene Léon og Jean Dupuy. Otard var også ordfører i byen Cognac i 20 år, fra 1804 til 1824. George Canning. George Canning (født 11. april 1770, død 8. august 1827) var en britisk politiker, kjent for sin liberale politikk som utenriksminister (1807–1809, 1822–1827) og som statsminister i fire måneder i 1827. Konstantinbuen. Konstantinbuen sett fra "Via Triumphalis" Konstantinbuen er en triumfbue i Roma, og ligger mellom Colosseum og Palatinerhøyden. Buen ble bygget til minne om Konstantin den stores seier over Maxentius ved Den milviske bro utenfor Roma 28. oktober 312 e.Kr. Peder Myrset. Peder H. Myrset (født 13. september 1948) gårdbruker fra Averøy på Nordmøre ble skytterkonge under Landsskytterstevnet i Kongsvinger i 1975. Han vant etter omskyting med Rolf Mannigel fra Laksevåg. Egil Melvær. Egil Melvær (født 3. november 1943) fra Florø ble skytterkonge under Landsskytterstevnet på Vatne i 1974. Han vant med den til da høyeste poengsummen på Landsskytterstevnet, 340 poeng etter 35 skudd. Rekorden holdt i 10 år, det var Bjørn Solberg som til slutt slo den med sine 342 i Sandnes i 1984. Melvær hadde en kongepokal fra før, han ble småkonge i Fjordane samlagskrets i 1973. George Hamilton-Gordon, 4. jarl av Aberdeen. George Hamilton-Gordon, 4. jarl av Aberdeen (28. januar 1784 – 14. desember 1860), titulert "Lord Haddo" fra 1791 til 1801, siden som "Lord Aberdeen", var en skotsk politiker, og ble suksessivt en tory, konservativ og peelittene (en utbrytergruppe fra de konservative). Han var britisk utenriksminister og statsminister fra 1852 og fram til 1855. Under hans regjering ble Storbritannia involvert i Krimkrigen mot Russland (1853–1856). Tidlig liv. Han var født i Edinburgh den 28. januar 1784 og var den eldste sønnen til George Gordon, lord Haddo, sønn av George Gordon, 3. jarl av Aberdeen. Hans mor var Charlotte, yngste datter av William Baird. Han mistet sin far i 1791 og sin mor i 1795, og ble fostret opp av Henry Dundas, 1. vicomte Melville. Han fikk sin utdannelse ved Harrow School, og deretter ved St John's College ved University of Cambridge hvor han tok eksamen i 1804 ("Master of Arts"). Perioden 1801–1812. Før dette hadde han imidlertid blitt jarl av Aberdeen ved sin bestefars død i 1801, og reiste da over hele Europa. Etter at han kom tilbake til England grunnla han det athenske samfunn, "Athenian Society". I 1805 giftet han seg med lady Catherine Elizabeth, datter av lord Abercorn. I desember tok han sitt sete som tory og skotsk representant i Overhuset. I 1808 ble han gjort til ridder Tistelordenen. Offisiell og politisk karriere. Etter at hans hustru døde i 1812 gikk han inn i diplomatiet. Han ble utpekt til ekstraordinær ambassadør og ministerfullmektig i Wien hvor han signerte Töplitz-traktaten mellom Storbritannia og Østerrike i oktober 1813. Han var en i den britiske delegasjonen ved Chatillon-kongressen i februar 1814, og ved forhandlingene som førte fram til Paris-traktaten i mai samme år. Da han kom tilbake til England ble han opphevet til den britiske adelsstanden som vicomte Gordon av Aberdeen i grevskapet Aberdeen, også i 1814, og ble gjort til medlem av Det kongelige råd. I juli 1815 giftet han seg for annen gang, nå med Harriet, datter av John Douglas, og enke etter James, vicomte Hamilton I løpet av de neste 13 årene hadde Aberdeen en mindre framtredende plass i politikken. Han tjente som kansler for hertugdømmet Lancaster mellom januar og juni 1828 og deretter som utenriksminister fram til 1830 under hertugen av Wellington.. Han trakk seg sammen med Wellington over Reformlovforslaget av 1832. Han var minister for krig og koloniene (1834-1835) og utenriksminister på nytt (1841-1846) under Robert Peel. Det var i løpet av hans andre omgang som utenriksminister at han bisatte to uenigheter med USA, den nordøstlige grensetvisten med Webster-Ashburton-avtalen av 1842 og Oregon-striden med Oregon-avtalen av 1846. Han arbeidet også med hell med å forbedre det politiske forholdet til Frankrike hvor François Guizot hadde blitt personlig venn. Han fulgte igjen sin leder og gikk av sammen med Peel over saken med Kornlovene. Etter Peels død i 1850 ble han en anerkjent leder for peelittene. Hans avsmak for Lovforslaget om geistlige titler, avslaget som han feilet å sikre i 1851, forhindret ham fra å bli medlem av regjeringen til lord John Russell. I desember 1852 ble han midlertidig statsminister og ledet en koalisjonsregjering bestående av både whiger og peelitter. Selv om de var enige i spørsmålet om frihandel og i spørsmålene om reformer innenlands, var hans kabinett, som inneholdt både lord Palmerston og lord John Russell, nødt til å bli uenige i utenrikspolitikken. Aberdeen førte Storbritannia inn i Krimkrigen mot Russland og på samme side som Det osmanske rike etter å ha gitt seg fra press fra deler av sitt kabinett. Palmerston, støttet av Russell, favoriserte en mer aggressiv politikk, og Aberdeen var ikke i stand til å kontrollere Palmerston, og ga etter. Imidlertid ble krigen hans egen politiske nedtur. Da rapportene som ga detaljer om den dårlige politiske og militære ledelsen av krigen måtte Russell gå av. Den 29. januar 1855 fikk et forslag om å utpeke en komite for undersøke hvordan krigen var blitt utført stort flertall. Aberdeen så på flertallet som klar mistillit og gikk av som statsminister. Død. Lord Aberdeen døde ved Argyll House, St. James's, London den 14. desember 1860, og ble gravlagt i familiens hvelv ved Stanmore. Etterfølgere. Med sin første hustru fikk Aberdeen en sønn og tre døtre, og de døde alle før sin far. Med sin andre hustru, som døde i august 1833, fikk han fire sønner og en datter. Hans eldste sønn, George, etterfulgte ham som den femte jarl; hans andre sønn John ble gjort til marki av Aberdeen og Temair i 1916. En tredje sønn var general Alexander Hamilton-Gordon, "K.C.B.". Ytterligere en sønn var prosten Douglas Hamilton-Gordon; og hans yngste sønn Arthur Gordon ble gjort til baron Stanmore i 1893. Personlige liv. Utover sin politiske karriere var Aberdeen en anerkjent lærd. Han ble utpekt til kansler av Universitet av Aberdeen i 1827 og var president i samfunnet for fortidsminner i London. Hans private liv er beskrevet som eksemplarisk i henhold til datidens standard. Han opptreden var opphøyd og reservert, og som taler var han vektig framfor veltalende. Det er sagt at han manglet styrke og at hans utenlandspolitikk var i sitt vesen preget av fred og ikke-innblanding. Utmerkelser. Aberdeen var ridder av Hosebåndsordenen og av Tistelordenen. Han var medlem av Det kongelige råd. Han var også "Fellow" av Royal Society. Oddgard Flatin. Oddgard Flatin (født 14. november 1933) fra Kongsberg ble skytterkonge under Landsskytterstevnet i Steinkjer i 1973. Flatin hadde allerede i 1962 hatt skive en på kongelaget, men lyktes ikke med å vinne kongetittelen før 11 år etterpå. Flatin arbeidet på Kongsberg Våpenfabrikk. Ansikt. Ansiktet, fjeset eller andletet er framsiden av hodet, eller den delen av hodet som gir individet størst identitet. Et ansikt kan uttrykke følelser gjennom muskulaturen som finnes i denne delen av hodet. Primater, spesielt mennesket, kan eksempelvis vise glede, sorg, forskrekkelse og redsel gjennom ansiktsmimikk. Dyr kan også i en viss utstrekning vise lignende følelser, ofte forsterket av ørebevegelser. Olav Medås. Olav Medås (født 18. september 1926) fra Granvin i Hardanger er tredobbel skytterkonge. Han tok sin første tittel under Landsskytterstevnet på Ulven i 1952. Sin neste kongetittel tok han i Steinkjer i 1963, og den siste i Øverbygd i 1971. Totalt har Medås 8 kongepokaler, to mens Haakon VII var konge og de resterende under Olav Vs tid. Medås er også militær verdensmester. Han mottok Kongens fortjenstmedalje i gull fra fylkesmann i Hordaland Svein Alsaker i 2004. Kingdom. "Kingdom" er en britisk fjersynsserie produsert for ITV som handler om Peter Kingdom (Stephen Fry) og hans liv og virke som advokat i den oppdiktede landsbyen Market Shipborough i Norfolk på Englands østkyst. Første sesong består av seks 46 minutter lange episoder. I Norge er serien vist på Hallmark Channel, fra 6. april 2007 og på NRK1 fra 19. mai 2007. Serien ble innspilt i Swaffham juli 2006. Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston. Henry John Temple, lord Palmerston Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston (født 29. oktober 1784, død 18. oktober 1865), ofte referert til som lord Palmerston, var britisk utenriksminister (1830–34, 1835–41, 1846–51) og statsminister (1855–58, 1859–65). Lord Palmerston var kjent for sin litt uvørne arbeidsform, og for sine gode replikker. «Dø, herr doktor? Det er da det siste jeg har tenkt å gjøre», skal han ha sagt da legen fortalte ham at han bare hadde kort tid igjen å leve. Han var ridder av Hosebåndsordenen og storkorsridder (GCB) av Order of the Bath, samt medlem av Det kongelige råd. Mustang distrikt. Mustang er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Navnet kommer fra tibetansk "Mun Tan", som betyr "fruktbar slette". Administrasjon og grenser. Mustang distrikt ligger "Dhaualagiri sone" i "Vestregionen", og ligger i høyfjellet i Himalaya. Mustang er det distriktet i Nepal som har nest minst folketall. Hovedstad er Jomosom, som i 1998 hadde ei befolkning på 5 363. Distriktet inneholder 16 landsbyutviklingssoner og ingen bykommune. Mustang grenser i vest mot Dolpa, i nordt mot det kinesiske autonome området Tibet, i øst mot Manang, og i sør mot Myagdi. Passet "Thorung La" i 5 415 ms høyde forbinder Mustang med distriktet Manang, på ruta mellom byene Muktinath og Manang. Fysisk geografi. Tross navnet er mye av distriktet ei tørr, ørkenaktig høyslette, som ligger i regnskyggen. Distriktet har i århundrer vært nødt til å importere mat, og mye av befolkninga har pleid å flytte ned i lavlandet i deler av året. Mustang deles av Gandaki-elva, som har sine kilder i Mustang. Den går mellom fjellene Dhaulagiri (8167 moh, verdens 7. høyeste fjell og Nepals 6. høyeste) i vest og Annapurna (8091 moh, verdens 10. høyeste fjell og Nepals 8. høyeste) i øst, og danner en dyp elvedal. Målt fra de høyeste toppene og ned til bunnen av dalen, er dette den dypeste elvedalen i verden. Mesteparten av befolkninga bor langs elva eller dens tilløp. I Nepal er Mustang kjent bl.a. for sine gode epler og for det lokale brennevinet "Marpha". Forbindelser med Tibet. Historisk har Mustang ligget på en viktig handelsvei mellom Tibet og India. Salteksporten fra Tibet til lavlandet gikk gjennom Mustang. Mustang er blant de få distriktene i Nepal som har buddhistisk (ikke hinduisk) flertall. Det store antallet buddister skyldes grupper med tibetansk religion og språk. Antallet som dyrker den gamle tibetanske religionen bön er ikke registrert i statistikken. Kulturelt er distriktet nært knytta til Tibet, og politisk har tilknytninga også vært sterk i perioder. Etter opprøret i Tibet på 1950-tallet var Mustang for ei tid base for Khampaopprørere som støtta Dalai Lama, inntil regjeringen i Nepal sendte inn hæren for å sikre seg full kontroll over distriktet igjen. Kongedømmet Lo. I Mustang distrikt ligger det verdenskjente lille buddhistiske kongedømmet Lho Mang Thang, også kjent som kongedømmet "Lo" eller kongedømmet "Mustang". Det er berømt fordi det har bevart mye tradisjonell tibetansk kultur, bl.a. rike religiøst inspirerte kunstskatter. Samtidig er området svært fattig, og trua bl.a. av fraflytting og aggressive kunsttjuer. Etter 1990 er det blitt åpna for begrensa turisme, som ikke skal omfatte mer enn 1 000 turister i året som må reise i grupper. Pilegrimsmålet Muktinath, som er hellig både for hinduer og buddhister, ligger i en høyde på 3 710 moh, ved foten av fjellpasset Thorong La. Mye av Mustang ligger i Annapurna naturvernområde. Anne Brit Skjæveland Sandberg. 24. juli 1962 100 m hekk IF Minerva Anne Brit Skjæveland Sandberg (født 24. juli 1962 i Stavanger) er en norsk tidligere friidrettsutøver og mangekamputøver. Hun har fortsatt de andre beste norsk resultater i både norsk rekordholder i femkamp og i sjukamp bare slått av Ida Marcussen i henholdsvis 2008 og 2007. Sandberg representerte klubbene Sandnes IL, GSK Sandnes og IF Minerva i sin aktive karriere. Karriere. Anne Brit Skjæveland Sandberg vokste opp i Sandnes og var en allsidig friidrettsutøver. Hun spesialiserte seg tidlig i mangekamp, og etter hvert spesialiserte hun seg på hekkeløp, høyde og lengde. Hun har i dag følgende plasseringer på NFIFs lister Norges beste gjennom alle tider: 100 meter hekk på 13,43 sek. er i dag tidenes 7. beste løp. 6,30 meter i lengde er i dag tidenes 10. beste hopp, samt 1,85 i høyde. Skjæveland Sandbergs resultater i mangekamp er fortsatt gjeldende norske rekorder, 6085 i sjukamp og 4194 i femkamp innendørs. Hennes 6085 poeng i sjukamp var i 14 år norges eneste resultat over 6000 poeng, helt til stortalentet Ida Marcussen skåret 6020 poeng i junior-VM i 2006. Skjæveland Sandbergs har 11 norgesmesterskap, med 5 fra sjukamp, 3 fra 100 meter hekk og 3 ganger i lengde. Hun deltok under sommer-OL for Norge i 1992 i Barcelona med 22. plass i sjukamp. Skjæveland Sandberg er i dag studiesjef ved Handelshøyskolen BI i Stavanger. Hun har styreverv i Viking Fotballklubb, der hun ble valgt inn i 2006. Zhalan. Zhalan er et gravfelt i Beijing, i dag mest kjent for at ble gitt av mingkeiseren Wanli som gravplass for jesuittmisjonæren Matteo Ricci i 1610. Det lå rett ved den vestlige bymur. Siden da er den katolske delen av gravfeltet blitt utvidet, og hundrevis av ledende jesuitter og ledende og alminnelige katolikker er blitt gravlagt der. Den katolske delen av gravfeltet er bevart, og ligger på området til Beijings kommunistpartis skole for sentrale partikadre, nå kalt Beijings administrative kollegium. Zhalan ligger nær Fuchengmen i det som i dag er bydistriktet Xicheng i Beijing. Pater Riccis død og begravelse. Da Pater Ricci døde i Beijing, hadde han en meget høy stjerne hos Wanli-keiseren. Wanli-keiseren og pater Ricci hadde aldri møtt hverandre, men keiseren hadde likevel slikt et godt inntrykk av ham at han lot ham begraves i hovedstaden. Dette var et like godt tegn som noe at keiserdømmet skattet jesuittmisjonærene så høyt at de anså dem som hjemmehørende der. Ricci hadde selv overfor sine medbrødre gitt uttrykk for at det kunne være til stor nytte om han ble gravlagt på en slik måte at hans minne kunne holdes vedlike: dette var ikke uttrykk for personlig selvhevdelse men fordi det slik kunne ihukommelsen om den keiserlige gunst overfor ham som den første misjonær kunne holdes vedlike, og at dette kunne bety meget for katolisismens stilling innen det kinesiske samfunn i kommende generasjoner. Etter en fire dager lang bisettelsesseremoni (15.-18. mai) oppsatte den spanske jesuitt Diego de Pantoja med assistanse fra Li Zhizao et memoriale som ble fremlagt for Wanli-keiseren. Den 18. juni, 38 dager etter Riccis død, gav keiseren ordre om at det skulle "«[skjenkes] land for begravelsen av embetsmannen Ricci»". Det var Pantoja som deretter fant det stedet som gikk under navnet "Teng Gong Zhalan". Dette var et område som keiseren rett før hadde konfiskert fra den dødsdømte evnukken Yang. Etter forberedelser som varte nær på ett år ble den høytidelige begravelsesseremoni gjennomført den 22. april 1611. I tillegg til byens jesuitter og deres konvertitter deltok mange embedsmenn og lærde i den høytidelige prosesjon fra jesuittresidensen ved Sørkirken til gravstedet. Ricci ble den første av hundretalls misjonærer og kinesiske katolikker som ble begravet på Zhalan. Gravfeltet utvidet under Qing-dynastiet. I 1654 innvilget Shunzhi-keiseren etter søknad fra pater Adam Schall en utvidelse av gravfeltet mot vest. I denne seksjonen skulle pater Schall senere bli begravet selv. Etter at jesuittordenen ble opphevet ble gravfeltet overtatt av lasaristene, deretter til den russiske arkimandritt av den ortodokse misjon i Beijing, og deretter atter til Den katolske kirke. Ødelagt under bokseropprøret, så restaurert. Gravfeltet er blitt ødelagt to ganger. Først ble den ødelagt under bokseropprøret (1900). Da gravfeltet ble restaurert ble seks av gravstøttene (til minne om jesuittene Matteo Ricci, Adam Schall, Ferdinand Verbiest, Niccolò Longobardo, Thomas Pereyra og Policarpo de Sousa) satt tilbake på to rekker. Mursteinsrammer ble oppsatt for at de skulle rage høyere. Det ble også bygget en ny kirke, "Allehelgenskirken", sør for gravfeltet. De 77 andre gravstøtter som var blitt veltet av bokserne ble satt opp langs denne kirkens yttermurer. Da Zhalan i 1954 ble det kinesiske kommunistpartis skole for sentrale partikadre ble 837 av gravfeltets gravsteiner flyttet til byens utkant, til et område kalt "Xibeiwang". Men de seks først nevnte gravstøttene fikk stå i fred, og likeså 87 av gravsteinene ved kirkens yttermurer. Kulturrevolusjonen. I 1966 trengte rødegardistene inn på skolen og knuste alle kulturgjenstander de fant. Imidlertid klarte en snarrådig ved skolens ledelse å få dem til ikke å knuse de seks store gravstøttene, men istedet grave dem ned i et stor grop slik at de "«forsvant for alltid»". Dette syntes rødegardistene var en god idé. Dermed ble gravstøttene skånet fra ødeleggelse. Kort tid etter ble kommunistskolen stengt og omgjordt til regjeringens gjestehus. I 1973 skulle gjestehuset få en ekstra spisesal, og da ble den forlatte "Allehelgenskirken" revet og alle gravstøttene som stod langs muren ble spredt omkring. Etter kulturrevolusjonen. Etter at en italiensk minister kom med en forespørsel om Matteo Riccis grav besluttet sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti i 1979 at den skulle renoveres. Resolusjonen var undertegnet Deng Xiaoping, som da var i ferd med å skaffe seg kontroll over både parti- og statsapparatet, og av noen andre sentrale kommunistledere. Beijings bymyndigheter restaurerte Riccis, Schalls og Verbiests gravstøtter og gjenreiste dem i et avsondret område på gravfeltet (men med tomme graver), på det sted man mente var pater Riccis opprinnelige gravsted. i 1984 ble et nytt lite område innlemmet, og der ble gravsteinene til 64 misjonærer fra forskjellige land oppsatt: 15 fra Kina, 13 portugisere, elleve italienere, ni tyskere eller østerrikere, ni franskmenn, fire tsjekkere, to belgiere og én sveitser. Gravfeltene er åpent for besøkende, og det er ikke uvanlig at høye utenlandske dignitærer tas med til dette sted som kineserne betrakter som et minnesmerke over kinesisk og vestlig vennskap, samarbeids og kulturutveksling. Blant de som har besøkt stedet er den italienske president Oscar Luigi Scalfaro, den belgiske statsminister Jean-Luc Dehaene, den portugisiske president Jorge Sampaio og den tidligere franske president Valerie Giscard d'Estaing. Arkley. Arkley er et område i Barnet i London. Det ligger helt i utkanten av Stor-London, omkring 17 km nord-nordvest for Charing Cross, og regnes fortsatt som en landsby selv om folketallet har steget voldsomt. Stedet strekker seg mellom Barnet og Stirling Corner, med det nærmeste man kan komme et sentrum ved puben Gate. Arkley har en av det sørlige Englands eldste vindmøller. Noen mener at veien Hendon Wood Lane i Arkley opprinnelig var en mindre romersk vei. Man finner også navnet "Grendel's Gate", nå Barnet Gate, like utenfor Arkley; dette er knyttet til det episke diktet "Beowulf". Ut fra dette og andre faktorer er det antatt at Arkley var et sted av en viss betydning så tidlig som rundt år 1000. I dokumenter fra middelalderen kalles området "Southaw", og det er mulig at bosetningen er eldre enn den i Chipping Barnet. I det 13. århundre ble herregårdsretten for Barnet holdt på steder. Navnet Arkley dukket opp omkring 1330. Betydningen av "ark-" er uklar, men "-ley" betyr «lysning». Innen det 16. århundre var skogen som denne lysningen lå i borte. Fra begynnelsen av det 19. århundre, eller noe tidligere, ble Arkley kalt "Barnet Common" eller "West Barnet". I 1894 ble det opprettet et verdslig sogn, som ble kalt "Barnet Town" til tross for at det var et landlig område og ikke noen by. Det inkluderte også steder et godt stykke unna, som Duck Island og Underhill. I det 20. århundre begynte en voldsom befolkningsøkning, fra 483 innbyggere i 1901 til 16 832 i 1971. Racerbilføreren Graham Hill, som bodde mellom Borehamwood og Shenley, omkom da flyet hans krasjet på Arkley Golf Course i november 1975. De nærmeste undergrunnsstasjonene er High Barnet og Totteridge & Whetstone. Brunswick Park. Brunswick Park er et lite forstadsområde i Barnet i London, litt nord for New Southgate og Oakleigh Park. Stedet har en golfbane, et industriområde og parken Bethune Park. Burnt Oak. Burnt Oak er et forstadsområde i Barnet i London, sør for Edgware. Navnet ble først brukt i 1754, og frem til 1850-årene refererte det bare til et jorde på østsiden av Edgware Road. Det er uklart hvor navnet kommer fra, da det ikke finnes noen referanser til noe eiketre der, verken brent eller i noen annen tilstand. I mai 1844 ble jordet solgt til en herr Essex, og innen 1860-årene var planene klare for utbygging av tre gater med boliger, North, East og South Street. Dermed ble navnet utvidet til å gjelde hele området og ikke bare jordet. Det ble åpnet flere butikker og et postkontor, og i 1905 kom det en trikkelinje. Befolkningstallet vokste sakte, slik at i 1921 var det bare omkring tusen innbyggere. Burnt Oak undergrunnsstasjon åpnet 27. oktober 1924. Den var i de første årene bare åpen på ukedager, siden Burnt Oak var et landlig område. Men samme år ble det kjent at Londons grevskapsforvaltning planla et nytt boligområde, Watling Estate, på stedet. I april 1927 var de første husene klare for innflytting, og i 1928 ble det åpnet en større stasjon. I 1931 hadde befolkningstallet vokst til hele 21 545, det vil si mer enn 20 000 nye innbyggere i løpet av et tiår. I 1929 åpnet Jack Cohen en butikk i Burnt Oak, som han kalte Tescos. Dette var den første butikken i det som har blitt en av Storbritannias største kjeder. Innendørsmarkedet Watling Market åpnet i 1936, med et hundretall butikker. Mot slutten av det 20. århundre kom nye folkegrupper til, og befolkningen er svært blandet, med store innslag av asiater, afrikanere og østeuropeere sammen med britiskfødte. Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington. Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington Arthur Wellesley, første hertug av Wellington (født 1. mai 1769, død 14. september 1852) britisk militær, politiker og diplomat; oberst 1796, feltmarskalk 1813, ambassadør i Paris 1814, statsminister 1828-30, utenriksminister 1834-35. Han ledet den allierte arméen i slaget ved Waterloo i 1815, der Napoleon led sitt endelige nederlag. Wellington 01 Andaktsbok. Andaktsbok er en bok som inneholder andakter, korte tekster som oftest basert på avsnitt fra Bibelen. Tekstene er beregnet til personlig oppbyggelse. Som regel vil en andaktsbok ha andakter for et helt år, men den kan også være for spesielle perioder av et år, for eksempel andakter for advent eller fastetiden. Målgruppen kan variere. Noen andaktsbøker kan være for eldre, andre for unge, noen kan være tilpasset spesielle situasjoner i livet. Andaktsbøker kan komme i store opplag. Hammerfest Fotballklubb. Hammerfest Fotballklubb er et fotballag fra Hammerfest kommune i Finnmark. De spiller (per 2012) i norsk 3. divisjon. Laget spiller sine hjemmekamper på Breidablikk stadion. Klubben har sitt utspring i en samarbeidsavtale mellom STEIN og Indrefjord IL. Bakgrunnen for stiftelsen var målet om å utvikle et fotballag i Hammerfest som kunne sette byen på det nordnorske fotballkartet. Nye Hammerfest Stadion. Den 2. november 2006 vedtok kommunestyret i Hammerfest at Nye Hammerfest Stadion skulle bygges. Den gamle og ubrukelige grusbanen i byen skulle gjøres om til et topp moderne fotballanlegg med sitteplasser. Dette vedtaket er nå forkastet, og det er i stedet planlagt å bygge en storhall med rundt sitteplasser. Breidablikk stadion. Breidablikk stadion er et fotballstadion som ligger i bydelen Rypefjord i Hammerfest i Finnmark. Christian Mørk. Christian Mørk (født 1966) er dansk, og var journalist i avisen New York Times i New York, USA. Christian Mørk er sønn av skuespillerne Susse Wold og Erik Mørk. Han er født og oppvokst på Frederiksberg, men flyttet som 22-åring til USA, hvor han studerte ved Marlboro College i Vermont og siden tok en mastergrad i journalistikk på Columbia University i New York. Etter en årrekke som filmprodusent i Hollywood vendte han tilbake til New York, hvor han var han redaktør i filmmagasinet Variety og senere skribent i avisen New York Times. Allergruppen. Allergruppen er et internasjonalt mediekonsern som eies av Carl Allers Etablissement AS (CAE) i København, Danmark. Bedriften ble startet i 1873 av "Carl og Laura Aller", som «Carl Allers Etablissement». I tillegg til selskapene «Aller Press» og «Aller International» i Danmark eier CAE selskaper i de andre nordiske landene: «Norsk Aller A/S» i Norge, «Aller Förlag» i Sverige og «Aller Julkaisut Oy» i Finland. Allergruppen har en samlet årlig omsetning på ca. 4 mrd. DKK. Historie i Norge. I 1897 ble «A/S Norsk Familie-Journal» etablert av den danske familien "Aller", med en aksjekapital på kr. 30 000,-. Bedriften startet sin virksomhet i Th. Meyersgt. 72 på Grünerløkka i Oslo. Den startet med å utgi en norsk utgave ev det danske bladet «Illustreret Familie-Journal», Omtrent samtidig startet det helnorske bladet "Norsk Familie-Journal". De to bladene konkurrerte om lesere i 15 år, inntil «A/S Norsk Familie-Journal» kjøpte opp den norske konkurrenten. I 1984 ble «Se og Hør» skilt ut som et eget selskap, og i 1991 skilte forlags-og trykkerivirksomheten lag og «S» ble etablert. Virksomhet i Norge. Allerkonsernet er et av Nordens ledende forlagshus med en samlet omsetning på kr 4,1 mrd. I Norge har Allergruppen en omsetning på kr 1,1 mrd., og de har ca 400 ansatte. Kjernevirksomheten er utgivelse av blader og magasiner, nettpublikasjoner og bøker. Hver uke selges det 700.000 blader som leses av over 3 mill. mennesker, og konsernets nettsteder har over 1 million unike brukere ukentlig. I Allergruppen inngår Aller Media AS som morselskap. Datterselskaper er Aller Internett AS, Grieg Media AS,HS Media AS og Epla AS. Joint venture med Eniro vedr. Scandinavia Online (50%). Konsernet har to eierandeler i Bladcentralen, Norges ledende distribusjonsselskap. Konsernet utgir Se og Hør, KK, Allers, Isabellas,HENNE,Topp,Cosmopolitan, mag, Vakre Hjem & Interiør, Det Gode Liv, Vi med hund, PÅTV, D!, Vi over 60, Autofil, Gatebil, Båtmagasinet, Jeger, hund & våpen, ALFA,Samler & Antikkbørsen, kryssord- og oppgaveblader samt bøker. Andre virksomheter. Andre heleide selskaper er «Aller Trykk AS» og «Nordic Web Radio».I tillegg har gruppen aksjeposter i flere norske medieselskaper. John Russell, 1. jarl Russell. John Russell, 1. jarl Russell John Russell, 1. jarl Russell (født 18. august 1792, død 28. mai 1878) var en britisk politiker og var medlem av whigpartiet og senere det liberale partiet. Han var statsminister to ganger på midten av 1800-tallet. Russell 01 Childs Hill. Childs Hill er et område i Barnet i London. Det ligger omkring åtte km nordvest for Charing Cross, og deles i to av A41. Kretsen har den høyeste befolkningstettheten i bydelen Barnet. Cricklewood. Cricklewood er et område i det nordlige London. Den nordøstlige delen ligger i Barnet, den vestlige i Brent og den sørøstlige i Camden. I 1294 er det dokumentert en liten bosetning på stedet hvor Cricklewood Lane krysser Edgware Road, og innen 1321 hadde landsbyen fått navnet Cricklewood. Puben The Crown hadde i 1750-årene blitt en skysstasjon; den er fortsatt åpen, men den nåværende bygnignen er fra 1889. I løpet av det 19. århundre ble det reist flere store villaer langs Edgware Road, blant annet Rockhall Lodge, samt terrassehuset Rockhall Terrace. Cricklewood stasjon åpnet i 1868 under navnet Childs Hill stasjon; området Childs Hill er like ved. Først i 1930-årene ble Cricklewood anerkjent som et eget forstadsområde, og stasjonen skiftet navn da. I 1881 flyttet Midland Railway sin lokomotivstall fra Kentish Town til Brent, og det ble i oktober samme år annonsert at de ville bygge arbeiderboliger i Cricklewood. Disse ble kjent som Cricklewood Railway Cottages. Det ble lagt ut flere nye veier, og stasjonen ble i 1884 endestasjon for Midland Railways forstadslinje. Ved folketellingen i 1881 hadde befolkningstallet økt så mye at man besluttet å bygge en ny kirke i Cricklewood, og i 1891 stod St. Peters kirke klar; den ble ombygget i 1970-årene og stengt i 1983. I 1883 åpnet London General Omnibus Company en rute fra det sentrale London til Cricklewood, med siste stopp ved The Crown. I 1899 ble det åpnet et bussdepot der. Innen 1890-årene hadde det blitt bygget bolighus og åpnet butikker langs deler av Cricklewood Lane. Langs Cricklewood Broadway ble det viktorianske villaene erstattet av butikker. I 1907 åpnet Golders Green undergrunnsstasjon ikke langt fra Cricklewood, og trikkelinjen som åpnet i 1904 og motoriserte busser fra 1911 betød at området ble attraktivt for flere selskaper. Flere industriområder ble grunnlagt i årene som fulgte. Liste over Storbritannias utenriksministre. Storbritannias utenriksminister, på engelsk "Secretary of State for Foreign and Commonwealth Affairs" eller oftest bare "Foreign Secretary", er et medlem av britiske regjeringen med ansvar for forholdet til andre land. Den nåværende utenriksminister er Margaret Beckett som ble utpekt den 5 mai 2006 og som da ble den første kvinnen som innehadde posten. Secretary of State for Foreign and Commonwealth Affairs (1968 -). * Utenriksministre Negerhollandsk. Negerhollandsk er et gammelt kreolspråk som ble brukt på de amerikanske jomfruøyene, tidligere dansk Vestindia, fra rundt år 1700. På øyene Saint Thomas og Saint John var språket i bruk blant plantasjeslavenes etterkommere frem til slutten av forrige århundre, men da måtte det etterhvert vike plassen for engelsk. Etter sigende var språket utdødd så tidlig som i begynnelsen av 1900-tallet. Dette er ikke helt korrekt, da den siste som hadde dette som morsmål, Alice Stevens, døde i 1987. Den nederlandske dialekten zeeuws lå til grunn for negerhollandsk, med innflytelse fra dansk, engelsk, fransk, spansk og forskjellige afrikanske språk. Historikk. Språket fikk sitt navn av L. Ph. C. van den Berg i artikkelen "Iets over het Neger-Hollandsch" som ble publisert i "Taalkundig Magazijn of gemengde bijdragen tot de kennis der Nederduitsche taal" [bijeenverzameld door A. de Jager]. Av andre hadde det blitt kalt "creole, cariolisch, criolisch" og "creolisch". Herrnhutiske og danske misjonærer introduserte en akrolektisk versjon av språket som de kalte høykreolsk. I 1770 utga de en lesebok og en liten luthersk katekisme, og i 1781 kom en oversettelse av det nye testamentet til høykreolsk. Tidlig i det 19. århundre begynte engelsk å overta den posisjonen negerhollandsk hadde hatt. Frem til 1830 ble gudstjenestene i øyenes lutherske kirker holdt på høykreolsk, etterhvert ble dette også det eneste stedet som språket ble brukt. Langsomt ble språket forlatt. Da Josselin de Jong undersøkte språket i 1926, og Nelson ti år senere, viste det seg at det fremdeles fantes noen titalls mennesker som brukte negerhollandsk. Disse bodde hovedsakelig på St. John, men brukte språket lite av frykt for å bli ansett som raringer. På slutten av 1970-årene undersøkte Anne Graves det muntlige språket, blant annet med Alice Stevens som behersket negerhollandsk takket være at hun ble oppdratt av sine besteforeldre. Slik ble språkets status som utdødd «forsinket» en generasjon. Dette gjaldt spesielt for Jomfruøyene, for på naboøyen Puerto Rico skal visstnok noen få brukere av språket fremdeles være i live. I kreolspråket som brukes på øyene i dag, «Virgin Islands english creole», er flere ord som stammer fra negerhollandsk gjenkjennelige. Etter at jernteppet falt i 1989 ble det enklere for forskere fra vestlige land å undersøke den evangeliske brødremenighetens arkiver i Herrnhut. I arkivene fant man et stort antall manuskripter skrevet på negerhollandsk. Blant disse var ikke bare bibeltekster men også for eksempel rundt 150 brev skrevet av slaver i det 18. århundre. Andre kreolspråk i Karibien som er basert på nederlandsk språk eller en dialekt av dette er skepi og berbice-nederlandsk. Litteratur og forskning. Det muntlige språket undersøkes blant annet av Robin Sabino (Auburn University) og Gilbert Sprauve (University of the US Virgin Islands), mens det skriftlige språket undersøkes av blant annet Hans den Besten (Universiteit van Amsterdam), Peter Stein (Universität Regensburg), Thomas Stolz (Duitsland) og Cefas van Rossem, Hein van der Voort (Radboud Universiteit Nijmegen). Javindo. Javindo, også kjent under det mer nedsettende navnet krontjong, var et kreolspråk som ble brukt på øyen Java i Indonesia. Språkets navn er et teleskopord, sammensatt av "Java" og det nederlandske ordet "indo" som angir en person med både indonesiske og nederlandske forfedre. Javindo var relatert til Petjo, men javindos grammatikk var basert på javansk. Petjo. Petjo, også kjent som Petjoh, Petjok og Pecok er et kreolspråk som fremdeles brukes noe av indos i Indonesia og Nederland. Petjo er ikke det samme som det utdødde Javindo. Språket er basert på nederlandsk, javansk og betawi, med en grammatikk bygget på malayisk. Språket forventes å være utdødd ved slutten av det 21. århundre. Skepi. Skepi var et kreolspråk basert på zeeuws som ble brukt i området rundt Essequibo, Guyana. Skepi-språklige og berbice-nederlandskspråklige kunne ikke forstå hverandre. Språket regnes som utdødd, den siste som snakket språket døde i 1998. Guyana er en tidligere nederlandsk koloni der VOC drev handel med plantasjeeiere fra Zeeland. Språket ble brukt av slaver fra disse plantasjene og deres etterkommere. Berbice-nederlandsk. Berbice-nederlandsk er et utrydningstruet kreolspråk som brukes i Guyanas kystområde. Som negerhollandsk og skepi er berbice-nederlandsk ikke basert på den nederlandske dialekten hollandsk, men zeeuws. Språkets ordforråd er dels basert på det vest-afrikanske språket ijaw. Berbice-nederlandskspråklige og skepi-språklige kunne ikke forstå hverandre. Etter at engelsk Guyana ble erobret av de forente Nederlandene i 1664 og området offisielt ble overdratt til nederlenderne av engelskmennene i bytte for Nieuw-Amsterdam, kom Berbiceregionen under nederlandsk innflytelse. Plantasjer kom i eie av mennesker fra Zeeland, og deres slavers språk ble merket av dette. Dette språket forble i bruk etter at området ble overdatt til britene i 1815. Så sent som i 1993 var det fremdeles rundt fem mennesker som snakket berbice-nederlandsk selv om andre kilder rapporterer titalls brukere. Hvorvidt disse fremdeles lever er ikke bekreftet. Berbice-nederlandsk er i mange henseende unikt, og gir dyp kunnskap om kreolspråkenes tilblivelse. Disse språkene oppstod blant annet som følge av den atlantiske slavehandelen. Berbice-nederlandsk er det eneste kreolspråket som har beholdt så mange ord fra et enkelt afrikansk språk ("ijaw", fra Niger-deltaet) at det var mulig å fastslå hvor slavene ble hentet, og dermed gi deres etterkommere noe av deres historie, identitet og herkomst tilbake. Dokumentasjon av språket. Språket ble mellom 1986 og 1990 dokumentert av Silvia Kouwenberg, hun fant hun med mye møye elleve personer i de mest fjerne delene av regnskogen som fremdeles kunne huske og snakke det. De eldste berbice-nederlandsktalende var da Hennie Hartman (født 1895 ?, død 1990) og Alberta Klokke (født 1903), mens den yngste var Hilda Adolph (født 1923), som rett nok ikke behersket språket flytende lengre. I løpet av hennes forskning lærte også Silvia Kouwenberg språket, fordi dette var den eneste måten hun kunne få de siste menneskene som behersket språket til å bruke det. Dessverre døde viktige personer som kjente mange gamle eventyr og historier mens hun forsket på språket. Eksempler på berbice-nederlandsk. I setningene over er enkelte ord gjenkjennelige som opprinnelig nederlandske (zeeuwske). Eksempler er "glof" – "geloof" – tror, "kán" – "kan" – kan, "ju" – "je" – du, "eke" – "ik" – jeg, "ore" – "oren" – ører. Vokaler. Vokalene har en stor grad av fri variasjon, hvor flere fonemer kan ha sammenfallende allofoner. og har nesten komplementær distribusjon, og var trolig allofoner i et tidligere stadium. Konsonanter. har vanligvis komplementær distribusjon med og inntreffer kun før, men noen unntak finnes. og inntreffer kun i ord lånt fra guyansk kreolsk. Xavier-Ehrenbert Fridelli. Xavier Ehrenbert Fridelli, eller egentlig Friedel (født 11. mars 1673 i Linz i Østerrike, død 4. juni 1743 i Beijing i Kina), var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen i Qing-dynastiets tid. Han trådte inn i jesuittordenen i 1688 og ankom Kina i 1705. Han kom først til Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse til sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo. Han var en viktig bidragsyter til den kartografiske utforskning av det kinesiske riket, et prosjekt som ble påbegynt i 1708 og ble avsluttet i 1718 (eller kanskje allerede i 1715). Sammen med jesuittene Régis, Jartoux og andre utformet han kart over Zhili, Amurdistriktet, Kahlkas (Mongolia), Sichuan, Yunnan, Guizhou og Huguang, og hadde med det for øye reist gjennom Kina på kryss og tvers. Da han døde hadde han i en årrekke vært rektor for Nantang-kirken i Beijing. Han ble begravet i jesuittenes gravfelt Zhalan i Beijing. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Fridelli, Xavier Fridelli, Xavier Fridelli, Xavier Fridelli, Xavier Fridelli, Xavier Fernando Bonaventura Moggi. Fernando (eller Ferdinando) Bonaventura Moggi (født 14. juli 1684 i Firenze i Italia, død 27. august 1761 i Beijing i Kina) var en kinamisjonær, maler, skulptør og byggmester tilknyttet jesuittordenen. Han trådte inn i jesuittordenen den 13. desember 1711 i Roma og ble i 1720 sendt med skipet "Ne. Sra. do Cabo" til Kina, dit han ankom den 6. september 1721. Han virket som kunstner ved det keiserlige hoff i Beijing og konstruerte sammen med pater Xavier-Ehrenbert Fridelli Dongtang-kirken i Beijing. Han var en av malerne som sammen med pater Giuseppe Castiglione skulle få stor betydning for kinesisk malekunst. Han ble begravet i jesuittenes gravfelt Zhalan i Beijing. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Stormfulle høyder. "Stormfulle høyder" (engelsk "Wuthering Heights") er en roman fra 1847 av den engelske forfatteren Emily Brontë (1818–1848). Romanen ble utgitt i 1847 under pseudonymet «Ellis Bell». Samme år romandebuterte også søstrene Charlotte Brontë og Anne Brontë. Boken er Brontës eneste roman, og regnes som en klassiker i engelsk litteratur. Boken er beskrevet som «en av viktoriatidens merkeligste romaner, en kjærlighetsroman uten en eneste helt». Bakgrunn. Emily Brontë debuterte som forfatter i 1846, med en diktsamling skrevet av henne og de to søstrene, og utgitt under mannlige psevdonym. a> skal ha være en inspirasjonskilde i skildringen av herregården Wuthering Heights; ikke selve bygningen, men beliggenheten. «De ödsligt skrämmande Yorkshirehederna är mer än en effektfull bakgrund till det erotiska dramat; de spelar rentav huvudrollen» Romanens handling er lagt til en avsidesliggende herregård, i et «mørkt, dystert og isolert landskap» i tråd med sjangerforventningene i gotisk litteratur. Dette i motsetning til søstrenes romaner, som foregår i «borgerlige salonginteriører». Handling. Romanen har to fortellere; Mr Lockwood er fortelleren i rammefortellingen som foregår 30 år etter hovedhandlingen. Fra fjerde kapittel fortelles imidlertid historien av hushjelpen Nelly Dean, om enn fremdeles gjennom mr Lockwoods referat. Mr Lockwood reiser fra byen og ut på landet som den nye leietakeren på gården Thrushcross Grange, et anneks til herregården Wuthering Heights. Boken åpner med at han avlegger et besøk hos jordeieren, Mr Heathcliff, som bor på gården Wuthering Heights. Lockwood oppfatter Heathcliff som svært uhøflig og spør derfor senere hushjelpen Nelly Dean om historien bak Heathcliff og Wuthering Heights. Handlingen hopper nå 30 år tilbake i tid, da gatebarnet Heathcliff fra Liverpool ble adoptert av godseieren Mr Earnshaw. Heathcliff og stesøsteren Catherine blir forelsket i hverandre. Når Earnshaw dør arver sønnen Hindley godset, noe som slår uheldig ut for Heathcliff. Hindley behandler ham svært dårlig. Heathcliff faller i sosial status og samtidig begynner Edgar Lintron å gjøre kur til Cathrine. Catherine bestemmer seg til slutt for å gifte seg med Edgar, ettersom et ekteskap nedover i klassene vil være uakseptabelt. Heathcliff overhører dette, og forsvinner fra godset. Etter fem år kommer Heathcliff tilbake med en betydelig formue. Heathcliff er fast bestemt på hevn mot de som «stjal» Catherine fra ham, og overtar etterhvert godset og begynner å sabotere for Edgar. Samtidig gifter han seg med Edgars søster Isabella, noe som gjør at han vil være i posisjon til å arve godset hans. Slik blir han og Catherine gift med to søsken. Catherine død i barselseng, noe som bare gjør Heathcliff mer bitter. Like etterpå flykter Isabella, hun føder senere Heathcliffs barn Linton. Samtidig vokser Catherine (dy) opp sammen med faren Edgar. Oversikt over personene i boken.Boken berømmes for sin innviklede og gåtefulle intrige, «där symmetrier och sykliska namnskiften spelar en viktig roll. Så gifter sig exempelvis Catherine Earnshaw och blir Catherine Linton, och hennes dotter Catherine Linton gifter sig och blir Catherine Heathcliff för att senare gifta om sig och bli Catherine Earnshaw!» Når Isabella dør vender sønnen Linton tilbake til Heathcliff. Senere tvinger Heathcliff Linton til å gifte seg med Catherine (dy). Deretter dør både Linton og Edgar, noe som gjør at Heathcliff får full kontroll over Catherine (dy). På grunn av arvelovene i England på den tiden, faller eiendomsretten til Thrushcross Grange over i Heathcliffs hender. «Heathcliff fortsetter sine hevnaksjoner på neste generasjon, men hjemsøkes av Catherines ånd, sulter seg ihjel og forenes med henne i døden», ved å begraves ved siden av henne. Lockwood blir sjokkert når han får høre denne historien, og drar tilbake til London. Boken slutter med at Lockwood oppsøker de to gravene, uten helt å bestemme seg for hva han synes. Tema. Romanen ble ikke godt mottatt blant kritikere i sin viktorianske samtid, som mente at boken hadde en utydelig og ambivalent moral. «I dess skildring av en mörk, vild, av otämjda naturkrafter styrd erotik bortom allt förnuft, med latenta och ibland tämligen manifesta inslag av sadism, fanns uppenbarligen någonting som tangerade gränsen för victoriansk tabuering.» a> spilte Heathcliff i en film fra 1992. Heathcliff er den mest interessante av karakterene i romanen, han er «en usedvanlig mutt og tverr antihelt, tidvis beskrevet som demonisk». Han er et hittebarn i familien Earnshaw på Wutherings Heights, angivelig av sigøyneravstamning; og hans ubesvarte kjærlighet til fostersøsteren Catherine er romanens drivkraft. «Han vier sitt liv til å hevne seg på familien Earnshaw» Forholdet mellom hovedpersonene Catherine og Heathcliff fremstilles som en komplisert og ulykkelig kjærlighetshistorie. «Selv om deres kjærlighet først og fremst ytrer seg ved at de plager hverandre med å gifte seg ulykkelig på hver sin kant, bevarer de et bånd fra barndommen av og til Catherine dør - like etter klimakset i den endelige kjærlighetserklæringen». Romanens komplekse fortellerstruktur, med lag på lag av upålitelige fortellere, gjør at personenes motiver og relasjoner bare gradvis trer fram, noe som «understreker romanens perspektiv på menneskelige erfaringer og følelser som noe dulgt og privat, som bare glimtvis kan forstås av andre.» Adapsjoner. Som en av de store romanene i engelsk litteratur blir det ofte referert til romanen i annen litteratur og i populærkultur. Kate Bush utga i 1978 sangen «Wuthering Heights» som sin debutsingle. I "Formørkelsen", den tredje av Stephenie Meyers romaner i Twilight-bøker, siterer hovedpersonen Belle hyppig fra Stormfulle høyder for å tolke sin egen forelskelse. Både Bernard Herrmann (i 1943-51) og Carlisle Floyd (i 1958) har skrevet operaer over romanen. Bernard J. Taylor har skrevet en musikal i 1992 og Cliff Richard produserte og spilte i musikalen "Heathcliff" i 1996. Den første filmatiseringen ble laget i 1920, den er sannsynligvis tapt. En film fra 1939 hadde Merle Oberon, Laurence Olivier og David Niven i hovedrollene. Timothy Dalton spilte i en film fra 1970; mens Ralph Fiennes og Juliette Binoche spilte i "Emily Brontë's Wuthering Heights" (1992), og MTV-versjonen "Wuthering Heights" (2003) hadde Erika Christensen, Mike Vogel og Christopher Masterson i de største rollene. Draugen (plattform). Draugen plattformen er en oljeplattform som står på en betongfot, på et havdyp som er 251 meter. Draugenfeltet har AS Norske Shell som operatør. Feltet ble oppdaget i 1984 og produksjonen ble startet da plattformen kom på plass i 1993. Draugen var det første oljefeltet i drift nordt for 62'breddegrad. Når en oljeplattform står på ett bein, slik Draugen gjør, kalles den monosokkel. Gassen som produseres på plattformen, skipes gjennom rørledning til Kårstø. Oljen fra Draugen går gjennom to rørledninger til en lastebøye (Draugen FLP) og bøyelastes til tankskip. Til plattformen er det også knyttet sju subseabrønner. Micromus angulatus. "Micromus angulatus" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Micromus angulatus" finnes over hele Norge, men er sjelden. Utseende. "Micromus angulatus" er en liten rødbrun bladlusløve. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Artene i slektene "Psectra" og "Micromus" mangler buen, den tilbakeløpende tverribben i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Levevis. "Micromus angulatus" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Micromus paganus. "Micromus paganus" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Micromus paganus" finnes over hele Norge, og er ganske vanlig. Utseende. "Micromus paganus" er en stor lysegul bladlusløve, omtrent 15 mm. lang. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Artene i slektene "Psectra" og "Micromus" mangler buen, den tilbakeløpende tverribben i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Vingeribbene har grå strek eller flekker. Levevis. "Micromus paganus" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Sympherobius fuscescens. "Sympherobius fuscescens" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Sympherobius fuscescens" finnes over hele Norge, men er ikke helt vanlig. Utseende. "Sympherobius fuscescens" er en liten svartbrun bladlusløve. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Antennene er mørkebrune. Vingespennet er mellom 7 og 12 mm. "Sympherobius fuscescens" har en bue, en tilbakeløpende tverrribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Slekten "Sympherobius" har bakvinger uten rekker av skråstilte tverribber. Det finnes høyst to eller tre tverribber i bakvingene. Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Levevis. "Sympherobius fuscescens" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Psectra diptera. "Psectra diptera" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en blant de minste nettvingene i Europa. Utbredelse. "Psectra diptera" finnes ikke i Norge, men er kjent fra Sverige. Utseende. "Psectra diptera" har to former. Den ene har delvis reduserte bakvinger, den andre med normale bakvinger. "Psectra diptera" er en liten bladlusløve, vingespennet er mellom 5 og 9 [millimeter|mm.] langt. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Artene i slektene "Psectra" og "Micromus" mangler buen, den tilbakeløpende tverrribben i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Vingeribbene har grå strek eller flekker. Levevis. "Psectra diptera" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Wesmaelius concinnus. "Wesmaelius concinnus" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Wesmaelius concinnus" finnes i hele Norge, men er ikke vanlig. Utseende. "Wesmaelius concinnus" er en lys til litt mørkere bladlusløve. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Wesmaelius concinnus" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Wesmaelius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Levevis. "Wesmaelius concinnus" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Wesmaelius nervosus. "Wesmaelius nervosus" [syn. "Wesmaelius betulinus" Strøm, 1788] er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Wesmaelius nervosus" finnes i hele Norge, men er ikke vanlig. Utseende. "Wesmaelius nervosus" er en brunlig bladlusløve. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Ryggsiden på brystpartiet (thorax) har et lysere midtfelt og mørkere sider. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Wesmaelius nervosus" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Wesmaelius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hannen hos "W. nervosus" har genitalier, er lett gjenkjennelige, sett fra siden, de kan minne om en fiskekrok, med en mothake. Også arten "W. subnebulosus" har en slik fiskekrok, men mothaken er enda mer markert. En form med mørke brunsvarte individer med mørkt årenett på vingene finnes. Levevis. "Wesmaelius nervosus" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Wesmaelius subnebulosus. "Wesmaelius subnebulosus" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Wesmaelius subnebulosus" finnes ganske vanlig i sør-, men er ikke så vanlig i midt-Norge. Den mangler i nordligste fylkene. Utseende. "Wesmaelius subnebulosus" er en brunlig bladlusløve. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Ryggsiden på brystpartiet har et lysere midtfelt og mørkere sider. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Wesmaelius subnebulosus" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Wesmaelius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hannen hos "W. subnebulosus " har genitalier, er lett gjenkjennelige, sett fra siden, de kan minne om en fiskekrok, med en svært tydelig mothake. Også arten "W. nervosus" har en slik fiskekrok, men mothaken er ikke så markert. En form med mørke brunsvarte individer finnes. Levevis. "Wesmaelius subnebulosus" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Arten kan finnes i hager og parker. Wesmaelius malladai. "Wesmaelius malladai" [syn. "W. mortoni" (McLachlan, 1899), "W. killingtoni" Morten i Fraser, 1959] er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Wesmaelius malladai" finnes i hele Norge, men er ikke vanlig. Utseende. "Wesmaelius malladai" er en brunlig bladlusløve. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Ryggsiden på brystpartiet har et lysere midtfelt og mørkere sider. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Wesmaelius malladai" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Wesmaelius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Levevis. "Wesmaelius malladai" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Jens Fredbo. Jens Fredbo (født 28. desember 1911, død sommeren 1984) var smed fra Grue i Hedmark og ble dobbelt skytterkonge på Landsskytterstevnet i Trondheim i 1948 og på Kongsvinger i 1949. Han var sønn av den kjente skytteren Jul Fredbo. Jens Fredbo var en kjent skytter både før og etter 2. verdenskrig, og tok bl.a. seieren i Stangskytingen i 1937. Norgesmestere i 50 km langrenn menn. 50 km langrenn menn eller femmila er den lengste distansen i Norgesmesterskapet i langrenn for menn. Den har vært arrangert siden 1946. Kristen Skjeldal, som representerer Bulken IL, har vunnet distansen 6 ganger. Hemerobius micans. "Hemerobius micans" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Hemerobius micans" finnes bare i det sørlige Norge, og er ikke vanlig, men kan opptre i ganske store mengder enkelte år. Utseende. "Hemerobius micans" er en blekgul bladlusløve. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). Vingemembranen er uten flekker og er iridiserende, den reflekterer lyset i regnbuens farger. Ribbenettet på vingene har korte lyst grå strek. "Hemerobius micans" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Hemerobius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hunner kan vanskelig artsbestemmes når de er nyklekte, eldre hunner kan artsbestemmes ut fra genitaliene, men dette medfører disseksjon. Levevis. "Hemerobius micans" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Arten er tilknyttet edelløvskog, særlig bøkeskog. Den kan i slike skoger være ganske tallrik. Hemerobius nitidulus. "Hemerobius nitidulus" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Hemerobius nitidulus" finnes i hele Norge, og er ganske vanlig. Utseende. "Hemerobius nitidulus" er en ensfarget brunlig bladlusløve. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Hemerobius nitidulus" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Vingemembranen er uten flekker eller mønster. Ribbenettet er brunt med små mørke punkter som hver har ett hår. Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Hemerobius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hunner kan vanskelig artsbestemmes når de er nyklekte, eldre hunner kan artsbestemmes ut fra genitaliene, men dette medfører disseksjon. Levevis. "Hemerobius nitidulus" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Arten er tilknyttet barskog. Tore Olsen. Tore Olsen (født25. august 1970) er en tidligere norsk langrennsløper som representerte Kirkenes og Omegn SK. I 2000 ble han norgesmester på 50 km langrenn. I løpet av karrieren deltok han i fjorten renn i verdenscupen. Det beste resultatet var en 17. plass fra femmila i Holmenkollen i mars 2003, der han kom i mål ca. fem minutter etter vinneren, Harri Kirvesniemi fra Finland. Gammelstaden. Gammelstaden (finsk: "Vanhakaupunki") er en bydel i Helsingfors. Gammelstaden er også navnet på et av Helsingfors administrative distrikter. Gustav Vasa grunnla Helsingfors ved utløpet av Helsingeån (nå Vanda å) i 1550. Tanken var at den nye byen skulle bli en konkurrent til Reval (Tallinn) om handelen i Finskebukta. Den grunne vika viste seg snart å være lite egna for skipsfarten, og i 1640 ble byen flytta noen kilometer sørover, ut mot havet. Samtidig ble gamlebyen ødelagt, og det finnes ikke bevarte bygninger fra 1500- eller 1600-tallet i området. Gammelstaden har i dag lite boligbebyggelse; innbyggertallet ligger på noe over 200. Vannfallene i Vanda å la på 1800-tallet grunnlaget for en del industri. Noe av den gamle industriarkitekturen er bevart; ved fossen Gammelstadsforsen ligger blant annet et kraftverk som fortsatt produserer strøm og drives som museum. Gammelstadens distrikt. Gammelstadens distrikt omfatter foruten selve Gammelstaden bydelene Majstad, Gumtäkt, Kottby og Forsby. Distriktet har 17 417 innbyggere (2004). Hemerobius stigma. "Hemerobius stigma" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Hemerobius stigma" finnes i hele Norge, og er ganske vanlig. Utseende. "Hemerobius stigma" er en ensfarget brunlig bladlusløve. Kroppen varierer, men er vanligvis omtrent 10 mm. lang. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Hemerobius stigma" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Vingene varierer mye med flekker, mønster. Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Hemerobius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hunner kan vanskelig artsbestemmes når de er nyklekte, eldre hunner kan artsbestemmes ut fra genitaliene, men dette medfører disseksjon. Levevis. "Hemerobius stigma" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Arten er tilknyttet barskog. Hemerobius marginatus. "Hemerobius marginatus" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Hemerobius marginatus" finnes i hele Norge, og er ganske vanlig. Utseende. "Hemerobius marginatus" er en stor, lys gulfarget bladlusløve. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Ryggsiden på brystpartiet har et lysere midtfelt og mørkere sider. Dette kan være vanskelig å se fordi kroppen er så lyst farget. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Hemerobius marginatus" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Vingemenbranen kan ha tydelige flekker, ribbenettet har mørkere striper eller felt. Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. En egen form, "f. lapponica", som er mørkere, brunlig, finnes i nordlige skandinavia. Artene i slekten "Hemerobius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hunner kan vanskelig artsbestemmes når de er nyklekte, eldre hunner kan artsbestemmes ut fra genitaliene, men dette medfører disseksjon. Levevis. "Hemerobius marginatus" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Arten er tilknyttet skog eller krattskog. Den finnes både i løv- og barskog. Andakt. En andakt er en enkel form for gudstjeneste som kristne, enkeltvis eller i gruppe, oppfordres til å holde daglig. Innhold. En typisk andakt inneholder bønn, bibellesning og meditasjon. Ordet kommer fra tysk "andenken" (tenke på) via dansk til norsk. Andakt er en kilde til ro og en mulighet til å ta en pause. Andakt i media. «Andakten» er et radioprogram i NRK som har en svært stabil lytterskare. I 2001 hadde programmet daglig 430.000 lyttere. Norea radio sender andaktsserien Over en åpen Bibel til en rekke lokalradioer, som sender daglige andakter fem dager i uka. Litteratur. For enkel andakt finnes en særskilt litterær genre av såkalte andaktsbøker. Norge. Noen kjente norske forfattere av andaktsbøker er Fredrik Wisløff, H.E.Wisløff, Ludvig Hope, Ole Hallesby og O. Dahl Goli Sverige. Noen kjente svenske forfattere av andaktslitteratur er Torgny Wirén, Carl Olof Rosenius, Magnus Malm og Wilfrid Stinissen og Aurore Tisell. Hemerobius atrifrons. "Hemerobius atrifrons" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Hemerobius atrifrons" finnes i hele Norge, men er ikke vanlig. Utseende. "Hemerobius atrifrons" er en mørkt brunlig bladlusløve. Ryggsiden på brystpartiet har et lyst midtfelt som er lett synlig mot de mørkere brystsidene. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Hodet er skinnende svart og er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Hemerobius atrifrons" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Vingene har markerte flekker. Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Hemerobius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hunner kan vanskelig artsbestemmes når de er nyklekte, eldre hunner kan artsbestemmes ut fra genitaliene, men dette medfører disseksjon. Levevis. "Hemerobius atrifrons" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Sisyra nigra. "Sisyra nigra" [syn. "S. fuscata" (Fabricius, 1739)] er en av svampefluene (Sisyridae), en av de minste nettvingene i Norge. Utbredelse. "Sisyra nigra" er den vanligste svampefluen i Norge, og finnes over hele landet. Den andre norske arten av svampefluer, "Sisyra dalii", finnes bare lengst sør i Norge og er sjelden. Noen flere arter finnes i Finland og Sverige. Utseende. "Sisyra nigra" er mørke og små nettvinger. Nyklekte individer er lyse, eller ufarget. Fargen kommer etterhvert som hudskjelettet herder. Antennene er svarte. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Sisyra nigra" kan skilles fra andre nettvinger på årenettet i vingene. De to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta) når ikke fram til vingespissen og på de små mellomliggende tverrårene, er det ikke gaffelgrener. Vingene mangler tverribber i ytre halvdel og langs vingekanten, fra vingespissen og bakover ender alle årene (radius, median og anal) i gaffelgrener. Hele årenettet (alle ribber) er mørke og vingene mangler flekker eller annet mønster. Vingespennet er ikke mer enn omtrent 10 mm. Levevis. "Sisyra nigra" finnes langs elver og vassdrag. Larvene lever i vann på ferskvannssvamper. Majstad. thumb Majstad (finsk: "Toukola") er en bydel i Helsingfors, ca. 4 km nord for bysentrum ved vika Gammelstadsviken. Majstad er en del av den administrative bydelen Gammelstaden. Mot vest avgrenses området av Gustav Vasas väg. Den eldre bebyggelsen består for det meste av villaer og småhusbebyggelse i tre. Mot sjøen har i seinere år den nye bydelen Arabiastranden med moderne boligblokker reist seg. Folketallet i Majstad vil dermed øke fra 2 500 til over 10 000. I Majstad lå Arabias porselensfabrikk. Produksjonen er nå flytta, mens fabrikklokalene er omgjort til design- og kunstindustrisenter. Hemerobius simulans. "Hemerobius simulans" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Hemerobius simulans" finnes i hele Norge, og er ganske vanlig. Utseende. "Hemerobius simulans" er en brunlig bladlusløve. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Ryggsiden på brystpartiet har et lysere midtfelt og mørkere sider. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Hemerobius simulans" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Vingene er noe lengre og smalere enn de andre artene i slekten. Langs hele vingens framkant er det mørkere og lysere flekker. Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Hemerobius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hunner kan vanskelig artsbestemmes når de er nyklekte, eldre hunner kan artsbestemmes ut fra genitaliene, men dette medfører disseksjon. Levevis. "Hemerobius simulans" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Arten er tilknyttet barskog. Arabiastranden. Arabiastranden (finsk:"Arabianranta") er en ny bydel i Helsingfors, inntil videre en del av den eldre bydelen Majstad og den administrative bydelen Gammelstaden. Arabianstranden strekker seg fra utløpet av elva Vanda og sørover langs Gammelstadsviken. Området er et gammelt industriområde, tidligere dominert av Arabias porselensfabrikk, som har gitt navn til stedet. Porselensfabrikken ble grunnlagt i 1874, og var på 1930-tallet Europas største med over 1500 ansatte. I dag er Arabia en del av Iittala Group, og produksjonen er flytta. Fabrikklokalene fungerer nå som design- og kunstindustrisenter. Den nye bydelen, som ligger mellom Tavastvägen og sjøen, ble påbegynt i 2000. En regner med at bydelen vil ha 8 000 arbeidsplasser og 7 000 fastboende innbyggere når den er ferdig utbygd i 2010. I tillegg bygges det ca. 6 000 studentboliger for Kunstindustrihøgskolen og det nærliggende Helsingfors universitet. Hemerobius lutescens. "Hemerobius lutescens" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Hemerobius lutescens" finnes i det sørlige Norge, og er ganske vanlig lengst sør, men sjeldnere i midt-Norge. Utseende. "Hemerobius lutescens" er en lyst gul bladlusløve. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Ryggsiden på brystpartiet har et lysere midtfelt og noe mørkere sider, dette kan være vanskelig å se, fordi brystets sider også er ganske lyse. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Hemerobius lutescens" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Langs hele vingens framkant er det mørkere og lysere flekker. Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Hemerobius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hunner kan vanskelig artsbestemmes når de er nyklekte, eldre hunner kan artsbestemmes ut fra genitaliene, men dette medfører disseksjon. Levevis. "Hemerobius lutescens" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Arten er tilknyttet skog, både løv- og barskog. Hemerobius perelegans. "Hemerobius perelegans" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Hemerobius perelegans" finnes i hele Norge, og er ganske vanlig særlig nord i Norge. Den er noe sjeldnere i sør. Utseende. "Hemerobius perelegans" er en mørk grålig, nesten svart bladlusløve. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Ryggsiden på brystpartiet har et lysere midtfelt og mørkere sider. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Hemerobius perelegans" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Langs hele vingens framkant er det mørkere og lysere flekker. Resten av vingene har markerte flekker. Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Hemerobius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hunner kan vanskelig artsbestemmes når de er nyklekte, eldre hunner kan artsbestemmes ut fra genitaliene, men dette medfører disseksjon. Levevis. "Hemerobius perelegans" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Hemerobius humulinus. "Hemerobius humulinus" er en av bladlusløvene (Hemerobiidae), en av de mindre nettvingene i Norge. Utbredelse. "Hemerobius humulinus" finnes i nesten hele Norge, og er ganske vanlig lengst sør i landet. Den blir sjeldnere i midt-Norge, og finnes ikke helt nord. Utseende. "Hemerobius humulinus" er en blek gråfarget bladlusløve. Men fargen hos arten kan variere fra ganske lyst grågult til mer mørk gråbrun. Kroppen er omtrent 10 mm. lang. Ryggsiden på brystpartiet har et lysere midtfelt og mørkere sider. Hodet er nedoverbøyd, med munndelene på undersiden (ortognath). "Hemerobius humulinus" har en bue, en tilbakeløpende tverribbe i framvingen. Den tilbakeløpende tverribben er den første, nærmest kroppen, mellom de to første årene langs vingeframkanten (costa og subcosta). Langs hele vingens framkant er det mørkere og lysere flekker. Slektene "Megalomus", "Hemerobius" og "Wesmaelius" har alle to rekker av skråstilte tverribber i bakvingene. Artene i slekten "Hemerobius" kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Hunner kan vanskelig artsbestemmes når de er nyklekte, eldre hunner kan artsbestemmes ut fra genitaliene, men dette medfører disseksjon. Levevis. "Hemerobius humulinus" er rovdyr og lever vanligvis av bladlus. Arten lever i blandet skog, både i løv- og barskog. Anders Eide. Anders Eide (født 7. mars 1971 i Snåsa) er en tidligere norsk langrennsløper som representerer Snåsa IL. I 1998 ble han Norgesmester på 50 km langrenn. Eide representerte Norge samme år i Vinter-OL 1998 i Nagano med en 11. plass som beste resultat. Conwentzia pineticola. "Conwentzia pineticola" er en av middløvene (Coniopterygidae), en av de minste nettvingene i Norge. Utbredelse. "Conwentzia pineticola" finnes i hele Norge, og er ganske vanlig lengst sør, men er sjeldnere helt nord i Norge. Utseende. "Conwentzia pineticola" har normale forvinger, men bakvingene er reduserte. Hodet er nedoverbøyd, med de bitende munndelene på undersiden (ortognath). Antennene har mellom 30 og 36 ledd. "Conwentzia pineticola" har vokskjertler på kroppen, slik at denne blir dekket av et vokslignende substans. Bare litt av beina er udekket. Voksen er helt hvit og derfor er det lett å se en middløve, selv om den er liten. De ulike artene av middløver kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er det bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. I enkelte slekter kan ikke hunnen bestemmes til art med sikkerhet. Levevis. "Conwentzia pineticola" er rovdyr og lever vanligvis av midder. Arten er tilknyttet skog. Den finnes helst i barskog, men også i barskog med innslag av løvtrær. Gumtäkt. Eldre trehusbebyggelse i Limingovägen (fi. "Limingantie") thumb Gumtäkt (finsk: "Kumpula") er en bydel i Helsingfors, i den administrative bydelen Gammelstaden, ca. 4 km nord for bysentrum. Gumtäkt ble innlemma i Helsingfors i 1906. Den eldre trehusbebyggelsen i Gumtäkt består av villaer og toetasjes trehus, bygd på 1920- og 1930-tallet. På 1980-tallet ble området videre utbygd med høyhus. Innbyggertallet ligger i dag på ca. 3 500. I Gumtäktsdalen ligger også Gumtäkts friluftsbad, som ble bygd som svømmearena til sommer-OL i 1952. Gumtäkt domineres i dag av Helsingfors universitets nye kampus, som er bygd ut gradvis siden 1990-tallet omkring Gumtäkt gård. Det er først og fremst det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet som har tilhold i Gumtäkt. Her ligger også det finske havforskningsinstituttet og det finske meteorologiske instituttet. Conwentzia psociformis. "Conwentzia psociformis" er en av middløvene (Coniopterygidae), en av de minste nettvingene i Norge. Utbredelse. "Conwentzia psociformis" finnes bare helt sør i Norge, og kan på egnede plasser være ganske vanlig. Utseende. "Conwentzia psociformis" har normale forvinger, men bakvingene er reduserte. Hodet er nedoverbøyd, med de bitende munndelene på undersiden (ortognath). Antennene har mer enn 36 ledd, ofte nærmere 40 ledd. "Conwentzia psociformis" har vokskjertler på kroppen, slik at denne blir dekket av et vokslignende substans. Bare litt av beina er udekket. Voksen er helt hvit og derfor er det lett å se en middløve, selv om den er liten. De ulike artene av middløver kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er det bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. I enkelte slekter kan ikke hunnen bestemmes til art med sikkerhet. Levevis. "Conwentzia psociformis" er rovdyr og lever vanligvis av midder. Arten er tilknyttet skog. Den finnes helst i løvskog, men også i løvskog med innslag av bartrær. Helicoconis lutea. "Helicoconis lutea" er en av middløvene (Coniopterygidae), en av de minste nettvingene i Norge. Utbredelse. "Helicoconis lutea" finnes ganske vanlig i sør-, men er ikke så vanlig i midt-Norge. Den mangler i nordligste fylkene. Utseende. "Helicoconis lutea" har vokskjertler på kroppen, slik at denne blir dekket av et vokslignende substans. Bare litt av beina er udekket. Voksen er helt hvit og derfor er det lett å se en middløve, selv om den er liten. Hodet er nedoverbøyd, med de bitende munndelene på undersiden (ortognath). Både fram og bakvingen har normal form. De ulike artene av middløver kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er det bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. I enkelte slekter kan ikke hunnen bestemmes til art med sikkerhet. Levevis. "Helicoconis lutea" er rovdyr og lever vanligvis av midder. Rosenborg (Oslo). Rosenborg omkring 1900, Rosenborggata midt på kartet Rosenborg er et område i Oslo, navnet var mer i bruk tidligere, og i dag er området ofte regnet som en del av strøket Hegdehaugen. Navnet stammer fra løkkeeiendommen Rosenborg, som opprinnelig var en del av en større løkkeeiendom Froms løkke, senere Frydenlund. Navnet eksisterer fortsatt i Rosenborggata som går fra Bogstadveien til Pilestredet og Rosenborgbakken og fikk sitt navn i 1879, oppkalt etter løkkeeiendommen. Tidligere eksisterte også kinoen Rosenborg teater som var byens første kommunale kino, lå i Bogstadveien 12 og ble nedlagt etter andre verdenskrig. I Bogstadveien 9, inngang Sporveisgata åpnet "Rosenborg kino" i 1937, nedlagt i 1980. Coniopteryx pygmaea. "Coniopteryx pygmaea" [syn. "Coniopteryx parthenia" (Navas & Marcet, 1910)] er en av middløvene (Coniopterygidae), en av de minste nettvingene i Norge. Utbredelse. "Coniopteryx pygmaea" er funnet i hele Norge. Den synes å være vanligere i nord og sør, og sjeldnere i midt-Norge. Utseende. "Coniopteryx pygmaea" har vokskjertler på kroppen, slik at denne blir dekket av et vokslignende substans. Bare litt av beina er udekket. Voksen er helt hvit og derfor er det lett å se en middløve, selv om den er liten. Hodet er nedoverbøyd, med de bitende munndelene på undersiden (ortognath). Både fram og bakvingen har normal form. De ulike artene av middløver kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er det bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. I enkelte slekter kan ikke hunnen bestemmes til art med sikkerhet. Levevis. "Coniopteryx pygmaea" er rovdyr og lever vanligvis av midder. Arten er tilknyttet barskog. Hans Andersen Bernhoft. Hans Andersen Bernhoft (født ca 1550, død 17. april 1619 i Trondhjem) var en norsk luthersk prest. Den 17. mars 1591 underskrev Hans Andersen Bernhoft kapiteleden. Han er nevnt som kapellan i Vår Frue kirke (Trondheim) i dokumenter fra 1593 og 1594. Den 18. september 1596 fikk han kongebrev på Inderøy prestegjeld. I noen notater om Trondheim fra 1600-tallet heter det at kapellan Hans Andersen i 1606 holdt den første messen i Vår Frue kirke etter at den ble gjenoppbygd etter brannen i 1598. Hans Andersen Bernhoft ble gift ca. 1589 med Anna Pedersdatter (f. ca. 1558 – d. 16.05.1627 Trondheim). De hadde fire sønner, som alle ble prester. Det var Christen Hansen Bernhoft, Hans Hanssen Bernhoft, Peder Hansen Bernhoft og Anders Hansen Bernhoft. De hadde fem døtre; Anne, Birgitte, Margareta, Benedikte og Elisabeth. De tre første døtrene ble gift henholdsvis med prestene Anders Eriksen Kvernes, Laurits Holgersen Arctander og Christopher von Aphelen. Bernhoft ble sogneprest i Vår Frue kirke i Trondheim i 1616 og stod der til sin død i 1619. I en kilde omtales han som "Johannes Andræ" død den 17. april 1619. Dette blir bekreftet av at domkapitelet den 23. mai 1619 sender beskjed til kongen om at Dn Johannes Andræ i Vår Frue kirke er død og domkapitelet har valgt hans etterfølger. I følge svigersønnen Laurits Holgersen sine opptegnelser døde Hans Andersen Bernhoft den 17. april 1619 klokken 7 om aftenen. Se også liste over prester i Vår Frue kirke (Trondheim). Berntoft, Hans Andersen Berntoft, Hans Andersen Berntoft, Hans Andersen Rottefella. Rottefella er en skibinding og et norsk selskap. Det hele startet i Oslo i 1927 da skiløperen, seileren og oppfinneren Bror With skulle delta i et stort skirenn, og ikke var helt fonøyd med bindingene sine. Skibindingen Bror With oppfant, fikk sitt gjennombrudd under OL i St. Moritz i 1928 da den norske militærpatruljen brukte bindingene og tok OL-gull. Priser. I 2007 mottok Rottefella hedersprisen for God Design for telemarksbindingen NTN (New Telemark Norm). Coniopteryx tineiformis. "Coniopteryx tineiformis" er en av middløvene (Coniopterygidae), en av de minste nettvingene i Norge. Utbredelse. "Coniopteryx tineiformis" er ganske vanlig og finnes i hele Norge. Utseende. "Coniopteryx tineiformis" har vokskjertler på kroppen, slik at denne blir dekket av et vokslignende substans. Bare litt av beina er udekket. Voksen er helt hvit og derfor er det lett å se en middløve, selv om den er liten. Hodet er nedoverbøyd, med de bitende munndelene på undersiden (ortognath). Både fram og bakvingen har normal form. De ulike artene av middløver kan være vanskelige å skille fra hverandre, særlig slekten "Coniopteryx". Hunner av "Coniopteryx tineiformis" kan ikke artsbestemmes, det er bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. Levevis. "Coniopteryx tineiformis" er rovdyr og lever vanligvis av midder. Arten er tilknyttet skog. Parasemidalis fuscipennis. "Parasemidalis fuscipennis" er en av middløvene (Coniopterygidae), en av de minste nettvingene i Norge. Utbredelse. "Parasemidalis fuscipennis" er ganske sjelden og er funnet i det sørlige Norge, nord til Nordland. Utseende. "Parasemidalis fuscipennis" har vokskjertler på kroppen, slik at denne blir dekket av et vokslignende substans. Bare litt av beina er udekket. Voksen er helt hvit og derfor er det lett å se en middløve, selv om den er liten. Hodet er nedoverbøyd, med de bitende munndelene på undersiden (ortognath). Både fram og bakvingen har normal form. De ulike artene av middløver kan være vanskelige å skille fra hverandre. For enkelte arter er det bare hannens genitalia som er et sikkert artskjennetegn. I enkelte slekter kan ikke hunnen bestemmes til art med sikkerhet. Levevis. "Parasemidalis fuscipennis" er rovdyr og lever vanligvis av midder. Kottby. thumb Kottby (finsk: "Käpylä") er en bydel i Helsingfors, ca. 5 km nord for bysentrum, i den administrative bydelen Gammelstaden. Kottby er mest kjent for sin trehusbebyggelse – Trä-Kottby. Den ble bygd på 1920-tallet som en arbeiderforstad, og regnes som Helsingfors' best planlagte trehusområde. Ol-landsbyen til de olympiske sommerlekene – som skulle avholdes i 1940 – ble bygd rett sør for Trä-Kottby. Byen ble noe utvida etter krigen foran lekene i 1952. Kottby har i dag ca. 8 000 innbyggere. One Call. One Call er et norsk mobilselskap som ble startet i 2004. Selskapet ble grunnlagt av Øistein Eriksen og Odd Meling, og fikk senere Hafslund Venture som hovedaksjonær. I februar 2008 ble One Call fusjonert inn som en del av konsernet Network Norway, som igjen er eid av Tele 2, som bygger Norges tredje GSM nett og har Norges siste 3G lisens. OneCall har ca. 300 000 kunder i Norge pr. oktober 2012. One Call har vunnet en rekke priser for tjenestetilbud, service og kundetilfredshet; Norges Mest Fornøyde Mobilkunder (EPSI; 2009, 2010 og 2011); Kundeserviceprisen (2010); RepTrak omdømme Topp 50 (nr 32, 2010); Årets Mobiloperatør (2010) og Norsk Kundebarometer – Norges mest fornøyde kunder på tvers av alle bransjer (2011). One Call har kontorer i Innspurten 15 på Helsfyr i Oslo. Grünerhagen. Grünerhagen sett fra Nordre gate Grünerhagen er en park på Grünerløkka i Oslo. Parken. Grünerhagen avgrenses av Nordre gate i syd, Fossveien i øst og Grüners gate i nord. I vest grenser parken til den tidligere kornsiloen som er studentbolig og av Nedre Foss gård. Parken er en del av Akerselva miljøpark. Grünerhagen dekker om lag 12 mål. I den nordlige delen ligger en ballbane, som sannsynligvis er det mest populære møtestedet for basketballspillere i byen. I tillegg til basketball er det også et miljø for skating og bordtennis der. Den sydlige delen av parken skråner ned mot Akerselva og brukes til aking om vinteren. I 2008 arbeides det med å etablere en park på tomten Nedre Foss mellom Grünerhagen og Akerselva. Historie. Grünerfamilien anla hagen på begynnelsen av 1700-tallet som en storslått hage. Familien eide Nedre Foss mølle 1672-1758 og 1803-1911 og har gitt hagen og strøket navn. Parken hadde terrasser, alléer, dam med lysthus på pæler og dyrehage med påfugl, gjess og kalkuner. Det finnes ikke bilder av den gamle hagen. Parken ble helt lagt om midt på 1800-tallet. Da Edvard Munch bodde i Fossveien og laget bilder av parken i 1880-årene var der fremdeles dam, og parken var regnet som attraktiv. Tidlig på 1900-tallet var parken forfalt. Kommunen opparbeidet den fra 1938 og dette arbeidet var ferdig cirka 1950. Under annen verdenskrig ble arealet, i regi av Parkvesenet, brukt til dyrking av mat. I 1986 fremmet Nora eiendom et forslag om å bygge kontorer, hotell og boliger på området mellom elven og Fossveien. Ballbanen ville ha forsvunnet og deler av den øvrige parken blitt berørt. Etter store protester fra beboerne på Grünerløkka ble planene, gjennom en statlig reguleringsplan for Nedre Foss, endret slik at hele parken ble bevart. Grünerhagen er fra 1990 en del av Akerselva miljøpark. Det innebærer blant annet at siktlinjene mot vestsiden av Akerselva med Telthusbakken og Gamle Aker kirke er sikret. Magnus Malm. Magnus Malm (født 26. desember 1951) er en svensk sjelesørger og forfatter. Han er gift med Elisabeth På 70-tallet og 80-tallet var han redaktør for det radikale kristne tidsskriftet Nytt Liv. I Norge har han også deltatt mye i Korsvei-bevegelsen, og vært sentral i oppstarten. Malm ble tildelt C S Lewis-prisen i 2006,og Emmausprisen i 2002 Audi A5. Audi A5 er en luksuriøs coupé som er produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen AG. Modellen ble satt i produksjon i 2007, og er etterkommeren til Audi Coupé. Hovedkonkurrenter er BMW 3-serie og Mercedes-Benz CLK-Klasse. Aurore Tisell. Aurore Tisell var en svensk forfatter som i 1911 gav ut boka "Till ljus och kraft på livets väg". Andaktsboka er en samling av ord og tanker av om lag 200 forfattere og spenner over et tidsrom fra det første århundre til boka ble utgitt. Den ble meget populær i Sverige og kom ut i over 200 000 eksemplarer der. Boka ble også oversatt til finsk, dansk og norsk. Den norske utgaven ble tilrettelagt for norske forhold. Den norske oversetteren Aslaug Elvenes byttet ut sitater fra svensk med sitater fra norske forfattere og diktere. Boka kom i en rekke opplag også i Norge. Torgny Wirén. Torgny Wirén er en forfatter og skoleprest fra Jönköping. Wirén mistet sin tro på Gud da han studerte teologi ved Lunds universitet. Anledningen var at han gang på gang ikke hadde fått svar på bønn når han ba for syke og etter det ble konfrontert med velformulert bibelkritikk. I hans selvbiografiske bok "Vägen igenom" (1987) skildres siden hans reise tilbake til troen samt hans endelige oppgjør med liberalteologi. Torgny Wirén sier selv at bare hans fiender kaller ham Torgny, andre kaller ham Tojje. Phaeostigma notata. "Phaeostigma notata" [syn. "Raphidia notata"] er en av kamelhalsfluene (Raphidioptera), de kjennes lett på den lange «halsen». Det er bare tre arter i Norge. Utbredelse. "Phaeostigma notata" er utbredt i hele Norge, men er sjelden. Utseende. "Phaeostigma notata" er en ganske stor kamelhalsflue. Hodet er fremoverrettet, med de bitende munndelene fremover på snuten (prognath). På hodet er det tre punktøyne, i en trekant. Bryststykkets første ledd (prothorax) har en eiendommelig langstrakt form og minner om en hals, herav navnet kamelhalsflue. Både fram og bakvingen har normal form og er like å se til. Under vingemerket på framvingen,finnes fire celler som er plassert side ved side, på skrå, under hverandre. Vingemerket (pterostigma) er mørkt og har vanligvis to skråribber. I Norge er det tre arter kamelhalsfluer, som kan bestemmes ut fra ytre karakterer. Lengre sør i Europa og andre steder i verden, hvor artsantallet er høyere må kamelhalsfluer artsbestemmes ut fra genitaliene. Levevis. "Phaeostigma notata" er rovdyr og lever av andre mindre dyr, som insekter og midder. Bulken Idrottslag. Bulken IL (Bulken Idrottslag) (stiftet 1925) er et idrettslag som ligger på Voss. Laget har egne grupper for fotball, hopp og langrenn. Den mest kjente utøveren fra Bulken er Kristen Skjeldal som blant annet har blitt olympisk mester. Raphidia ophiopsis. "Raphidia ophiopsis" er en av kamelhalsfluene (Raphidioptera), de kjennes lett på den lange «halsen». Det er bare tre arter i Norge. Utbredelse. "Raphidia ophiopsis" er utbredt i hele Norge, men er sjelden. Utseende. "Raphidia ophiopsis" er litt mindre enn "R. notata". Hodet er fremoverrettet, med de bitende munndelene fremover på snuten (prognath). På hodet er det tre punktøyne, i en trekant. Bryststykkets første ledd (prothorax) har en eiendommelig langstrakt form og minner om en hals, herav navnet kamelhalsflue. Både fram og bakvingen har normal form og er like å se til. Under vingemerket på framvingen,finnes tre celler som er plassert side ved side, på skrå, under hverandre. Vingemerket (pterostigma) er kort og mørkt, like langt som høyt, og har vanligvis en skråribbe. I Norge er det tre arter kamelhalsfluer, som kan bestemmes ut fra ytre karakterer. Lengre sør i Europa og andre steder i verden, hvor artsantallet er høyere må kamelhalsfluer artsbestemmes ut fra genitaliene. Levevis. "Raphidia ophiopsis" er rovdyr og lever av andre mindre dyr, som insekter og midder. Forsby. thumb Forsby (finsk: "Koskela") er en bydel i Helsingfors, ca. 5 km nord for bysentrum, i den administrative bydelen Gammelstaden. Den nordlige delen av Forsby har overveiende småhusbebyggelse, mens den sørlige delen er bebygd med nyere boligblokker. I Forsby ligger bl.a. det store Forsby sjukehus. Bydelen har ca. 3 500 innbyggere. Xanthostigma xanthostigma. "Xanthostigma xanthostigma" [syn. "Raphidia xanthostigma"] er en av kamelhalsfluene (Raphidioptera), de kjennes lett på den lange «halsen». Det er bare tre arter i Norge. Utbredelse. "Xanthostigma xanthostigma" er utbredt i hele Norge, men er sjelden. Lengst sør i Norge er dette trolig den vanligste av kamelhalsfluene. Utseende. Hodet er fremoverrettet, med de bitende munndelene fremover på snuten (prognath). På hodet er det tre punktøyne, i en trekant. Bryststykkets første ledd (prothorax) har en eiendommelig langstrakt form og minner om en hals, herav navnet kamelhalsflue. Både fram og bakvingen har normal form og er like å se til. Under vingemerket på framvingen,finnes tre celler som er plassert side ved side, på skrå, under hverandre. Vingemerket (pterostigma) er lyst brunt eller mer gult og er omtrent tre ganger så langt som høyt. I Norge er det tre arter kamelhalsfluer, som kan bestemmes ut fra ytre karakterer. Lengre sør i Europa og andre steder i verden, hvor artsantallet er høyere må kamelhalsfluer artsbestemmes ut fra genitaliene. Levevis. "Xanthostigma xanthostigma" er rovdyr og lever av andre mindre dyr, som insekter og midder. La Défense. La Défense er Paris' finanssentrum, plassert vest for indre by i departementet Hauts-de-Seine. Distriktet markerer avslutningen av den historiske akse, som starter ved Louvre og krysser Champs-Élysées og Triumfbuen. Distriktet er spredt over tre kommuner, Nanterre, Courbevoie og Puteaux. La Défense består hovedsakelig av kontorbygninger bygget langs en sentral esplanade ("le Parvis"). Med sine 3,5 millioner m² er det et av verdens største forretningsdistrikter. Nguyen Minh Triet. Nguyen Minh Triet (Nguyễn Minh Triết) (født 8. oktober 1942 i Ben Cat-distriktet, i Binh Duong-provinsen i Vietnam) var presidenten til Vietnam fra 2006 til 2011. Etter å ha vært matematikklærer i Saigon, ble Triet medlem av kommunistpartiet i 1963. I 1992 ble han valgt til partileder for Song Be-provinsen. Under hans ledelse ble økonomien til provinsen forandret fra jordbruksavhengig til et attraktivt sted for utenlandske investorer. Triet ble medlem av det vietnamesiske Politbyrået i 1997, og leder for Partiet i Ho Chi Minh-byen. Som leder for Ho Chi Minh by, fikk han et rykte for å være en bitter kjemper mot organisert kriminalitet og korrupsjon. Han ble valgt til Vietnams president av Vietnams nasjonalforsamling med 464 stemmer (94.12%) den 27 juni 2006. Jan Zahl. Jan Zahl (født 5. april 1969) er en norsk forfatter og journalist. Han er opprinnelig fra Bryne på Jæren. I 2006 ga han ut en bok om musikkgruppen Kaizers Orchestra, "Kontroll på kontinentet". Broren hans, Geir Zahl, spiller i musikkgruppa. Zahl er gift med Britt Synnøve Johansen. Kim Deal. Kimberley Ann Deal (født 10. juni, 1965) er en amerikansk vokalist, bassist og låtskriver fra Dayton, Ohio. Hun er mest kjent for sin rolle som bassist i inderockbandet Pixies, men har vært involvert i flere andre band, som The Amps og The Breeders. Hun gikk under navnet Mrs. John Murphy i en periode på 1980-tallet, men blir først og fremst referert til som Kim Deal av fans og media. Oppvekst. Kim Deal ble født i Dayton, Ohio i 1961, og ble sammen med sin tvillingsøster Kelley tidlig introdusert for musikk. De to hørte på hardrockband som Led Zeppelin og DC og startet også et folkrock-band kalt The Breeders. Kim Deal var cheerleader på highschool og var i følge søsteren en populær jente som drev med sport og hadde gode karakterer. Deal-søstrene kjøpte både miksebord, mikrofoner, høytalere og forsterkere allerede i tenårene, og Kimberly begynte å skrive sanger. Hun har senere forklart at hun syntes det var enklere å skrive egne sanger enn å gjøre coverversjoner. Etter highschool gikk Kim på college på syv forskjellige steder, men hun fullførte ikke noen av dem. Hun fikk etter hvert jobb i et laboratorium på et sykehus, før hun giftet seg med John Murphy i 1985. Pixies. Kim Deal ble backingvokalist og bassist i Pixies i januar 1986, etter å ha svart på en annonse i en Boston-avis. Hun var den eneste personen som svarte på annonsen, og møtte på audition uten å en gang ha spilt bassgitar før. Hun fikk låne 50 dollar av bandets frontmann, rytmegitarist og vokalist, Charles Thompson, slik at hun kunne dra og hente Kelleys bassgitar hjemme i Dayton. Hun fikk plassen i bandet og sammen med David Lovering på trommer og Joey Santiago på gitar, i tillegg til Charles Thompson, stiftet hun indierockbandet Pixies. Kim Deal tok scenenavnet 'Mrs. John Murphy' som en spøk, etter at Charles Thompson valgte å kalle seg 'Black Francis'. Etter en treg start, ble Pixies etter hvert et undergrunnsfenomen på klubber i Boston-området. De ga ut sitt første ordentlige album i 1988, som hadde tittelen Surfer Rosa. Kim Deal bidro med låta 'Gigantic', men sang også backingvokal på flere andre sanger. Det relativt kjente albumet Doolittle ble gitt ut året etter, men på denne tiden hadde det begynt å oppstå spenninger mellom Kim Deal og Charles Thompson. Black Francis nektet Kim Deal å skrive flere låter for bandet, angivelig på grunn av Deals økende popularitet blant publikum. Krangelen toppet seg da Thompson kastet en gitar på Kim Deal. Gitaristen i Pixies, Joey Santiago, har senere fortalt hvordan Kim Deal egentlig skulle bli kastet ut av bandet etter at hun nektet å spille på en konsert i Tyskland. Hun bøyde av for presset, men Deal og Thompson sluttet å snakke sammen etter den turneen. Pixies ga ut albumene Bossanova i 1990 og Trompe le Monde i 1991, men uten låter skrevet av Kim Deal. Bandet ble senere oppløst av Charles Thompson, som annonserte dette uten å varsle de andre bandmedlemmene. The Breeders. Kim Deal følte seg satt på sidelinjen i Pixies allerede i 1988, og startet opp The Breeders som et sideprosjekt sammen med Tanya Donelly fra Throwing Muses og Carrie Bradley. Navnet tok de fra folkrock-bandet Kim og Kelley dannet i tenårene. Kimberly Deal spilte inn en demo med The Breeders og sendte innholdet til plateselskapet 4AD. De fikk umiddelbart platekontrakt og ga ut albumet Pod i 1990, samme året som Bossanova fra Pixies ble lagt ut for salg. 'Pod' fikk en god mottakelse og ble lovprist av Kurt Cobain fra Nirvana, som også sa at han skulle ønske Kim Deal fikk skrive flere låter for Pixies. Kims tvillingsøster, Kelley, ble senere med i The Breeders som gitarist. De ga sammen ut albumet Last Splash, som ble en langt større salgssuksess en forgjengeren. Hele bandet ble lagt på is da Kelley Deal begynte på rehabilitering på grunn av sitt heroinmisbruk, men de kom tilbake med Title TK i 2002 og Mountain Battles i 2008. The Breeders ble en større kommersiell suksess enn Pixies, og fikk blant annet en MTV-hit i låta 'Cannonball'. The Amps. I tiden mellom 'Last Splash' og 'Title TK' startet Kim Deal opp bandet The Amps. Bandet spilte noen få konserter før de ga ut albumet Pacer i oktober 1995. Albumet ble svært godt mottatt av kritikerne, men ble en aldri en kommersiell suksess. Noen av de mest kjente låtene fra bandet er 'Pacer' og 'Tipp City'. Siden 'The Amps' egentlig skulle være Kim Deals soloprosjekt, så lærte hun å spille trommer i denne perioden. Pixies blir samlet igjen. Til alles gledelige overraskelse ble Pixies samlet igjen i 2004, etter å ha vært oppløst siden starten av 90-tallet. Alle de fire originale medlemmene ble samlet igjen, selv om flere av dem slet privat. Kim Deal misbrukte lenge alkohol og krevde derfor at det ikke skulle være alkohol i nærheten av scenen og garderoben, og trommisen, David Lovering, slet med pillemisbruk. Pixies turnerte i Nord-Amerika og dro også over Atlanterhavet til blant annet Frankrike og England. De besøkte også Kristiansand i Norge i 2004. Bandet spilte inn en ny låt kalt 'Bam Thwok' som ble skrevet av Kim Deal alene. Dette har i ettertid blitt oppfattet som en forsonende gest fra Charles Thompsons side. Pixies fortsatte å turnere i årene som fulgte og nøt større suksess enn i deres glansdager. Tributtsanger. Dandy Warhols' spilte inn en sang kalt 'Cool As Kim Deal', som de hadde med på albumet …The Dandy Warhols Come Down fra 1997. Rockebandet The Pillows fra Japan har spilt inn en sang kalt 'Kim Deal', som er med på albumet HAPPY BIVOUAC fra 1999. Boston-bandet Francine spilte inn en sang kalt 'Pop Warner' som de publiserte på plata Forty on a Fall Day fra 2000. Låta inneholder referanser fra Deals arbeid med 'The Amps'. Bandet The Flaming Lips har spilt inn en sang kalt 'Kim's Watermelon Gun'. Bevin Prince. Bevin Anne Prince (født 23. september 1982 i Cary i North Carolina) er en amerikansk skuespiller. Bevin begynte å ta roller i ung alder. Hun er mest kjent for sin rolle som «Bevin Mirskey» i ungdomsserien One Tree Hill. Mika. Michael Holbrook Penniman, kjent som "Mika" (født 18. august 1983 i Beirut i Libanon) er en sanger og pianist, som er bosatt i London. Han hadde sin første suksess med låten «Grace Kelly» våren 2007 og har blitt et internasjonalt fenomen i musikkverdenen. Biografi. Michael Holbrook Penniman', ble født i Beirut, Libanon i 1983 – midterste sønn i en søskenflokk på fem – med libanesisk mor og amerikansk far. Navnet har vært kilde til mye spekulasjon, det diskuteres om Mika er kort for Michael, men dette stemmer ikke. Mika har selv uttalt: "My real name is Mica, spelled with a C. My dad is called Michael. He wanted me to be called Michael, but my mother said over her dead body. She wasn't into the whole junior thing." Han byttet ut C'en med en K da han startet sin karriere, siden han hele tiden ble kalt Maika hvilket er feil uttale. Han mener også det er litt urettferdig at han fikk nettopp navnet Mica; søskenene hans heter Fortuné (lykke); Paloma (due); Allegra; (sjelfull; livlig); og Yasmine (etter blomsten Jasmin); mens han endte opp med navnet Mica- som betyr 'plastpose' i Marokko. Da Mika var ett år gammel ble familien evakuert og flyttet til Frankrike pga krigen og bosatte seg i Paris. Da Mika var åtte år ble faren tatt som gissel i den amerikanske ambassaden i Kuwait, og da han kom tilbake til familien etter syv måneder, flyttet de til London hvor Mika har bodd siden. Mika hadde store problemer med å tilpasse seg tilværelsen i London og ble på grunn av langvarig mobbing tatt ut av skolen og gitt musikkundervisning isteden. Han sier ofte at hans russiske sanglærer, Alla, pisket han i form, men om dette er bokstavelig eller billedlig ment vites ikke. Han begynte i ung alder å lage jingler til flyselskaper og tyggegummireklamer, vel vitende om at dette ikke var det han ønsket å gjøre. Han gikk én dag på London School of Economics for å bli geograf, men sluttet samme kveld og begynte isteden på Royal Court Of Music hvor han studerte klassisk musikk og opera. Hele tiden mens han gikk på skolen jobbet han med popmusikken sin ved siden av, og integrerte det han lærte på skolen i musikken han selv lagde. Han sendte etterhvert ut materiale til forskjellige plateselskaper, men fikk alltid svar tilbake at han var for slik eller så, men om han forandret seg ville de gjerne signere han, så i protest skrev han «Grace Kelly», et opprør mot platebransjen generelt. Ironisk nok ble dette en internasjonal megahit som har solgt i millioner – på et annet plateselskap. Mye har blitt sagt om stilen til Mika, som best kan forklares som ukonvensjonell, men som også har blitt beskrevet som "camp". Han har selv sagt at han kledte seg spesielt allerede som barn (gjerne tversoversløyfer og rosa shorts). Han dukker gjerne opp på scena og intervjuer med knallgrønne bukser, fem fargerike klokker på armen (til tross for at han er så dyslektisk at han ikke klarer å tyde en eneste av dem), og tamagochier rundt halsen. På grunn av hans noe spesielle stil har det blitt reist spørsmål om hans seksualitet, noe som ikke akkurat har roet seg ved at han nekter å kommentere det selv. Han er veldig beskyttende når det kommer til privatlivet sitt, og heller derfor bensin på flammene til nysgjerrige journalister og media. Mika har en unik måte å blande mørke tekster med lyse og muntre melodier, og dermed kan han belyse temaer som fordommer, sneversynthet, menneskeskjebner, og krig i musikken sin. Et eksempel er sangen «Lollipop» som har en typisk sommerhit-sound, men som i realitet er en advarsel til hans lillesøster om å holde seg unna menn så lenge som overhodet mulig fordi de kommer til å såre henne. Karriere. I 2007 ble Mikas «Grace Kelly» den mestselgende singelen i Norge, mens både "Life In Cartoon Motion" og «Relax, Take It Easy» havnet på topp 10 over de mest solgte album og singler i Norge. Singlene «Love Today», «Big Girl (You Are Beautiful)», «Lollipop» og «Happy Ending» ble også utgitt på verdesbasis, med varierende suksess. Etter en stor Europa-turné i 2007 hvor de siste to konsertene i England ble avlyst på grunn av hals-problemer, har Mika hatt en lang pause, bare ispedd noen prisutdelinger og festivalopptredener i 2008. En DVD med materiale fra turnéen («Live In Cartoon Motion») ble gitt ut, samt en konsert-DVD fra 2008, «Live – Parc Des Princes, Paris». Han har tatt seg god tid til å skrive nytt album, som nå er ferdig, og er ventet utgitt iløpet av høsten 2009. I mellomtiden er det utgitt 4 nye låter på en EP ("Songs of sorrow") i mai 2009 sammen med en illustrert bok. Mellom EP'en og albumet legger han også ut på en akustisk turné, men Norge er ikke med på turnélisten. Listeplasseringer. "Life in Cartoon Motion" (Album) "Grace Kelly" (single) "Love Today" (single) (ikke utgitt i Norge) "Relax, take it easy" (single) "Big girl, you are beautiful" (single) "Lollipop" (downloads) "Stuck In The Middle" (downloads) Birkelunden. Birkelunden, sett mot Grünerløkka skole Birkelunden (lokal uttale ’Birkelund’) er en park på Grünerløkka i Oslo. Den regnes som et svært vellykket byrom og av parkene utenfor Oslo sentrum er Birkelunden av de mest brukte. Parken, Grünerløkka skole, Paulus kirke og 15 omkringliggende kvartaler (135 bygårder) ble fredet i 2006. Beliggenhet, parken, skulpturer. Birkelunden er avgrenset av Seilduksgata i syd, Toftes gate med Grünerløkka skole i øst og Schleppegrells gate i nord. I vest ligger Thorvald Meyers gate og den tilstøtende Paulus' plass med Paulus kirke. Parken er rektangulær og ligger som den nordligste av de tre plassene med parkanlegg på Grünerløkka (Schous plass, Olaf Ryes plass og Birkelunden). Birkelunden dekker 16,3 dekar. Rundt parken ligger kvartaler med leiegårder på 1890-tallet. Parken og kvartalene rundt er fredet. Gjennom den nordlige kanten av parken går trikkelinjene mellom sentrum og Kjelsås, med holdeplass i parken. Birkelunden har ukentlig søndagsmarked og brukes mye til konserter, møter, festivaler og lignende. Sommeren 2008 ble det satt opp en minnebenk for musikeren Robert Burås (1975–2007), som hadde vært en flittig bruker av parken. Historie. Birkelunden ligger på det området som Thorvald Meyer kjøpte i 1861, og som de neste fire tiårene ble bygget ut med leiegårder. Birkelunden er ett av de kvartalene som ble holdt av til park i den regulerings- og tomteplanen stadskonduktør Georg Andreas Bull i 1861-1866 laget for løkka. I 1882 mottok kommunen Birkelunden og Theodor Kittelsens plass som gave fra Thorvald Meyer, på den betingelse at de ikke skulle bebygges. Birkelunden var da opparbeidet med en meter høyt jernstakitt og innenfor dette bjerketrær langs ytterkantene. I midten var det åpen plass med paviljong. Tidligere, før parken var opparbeidet, hadde kommunen avslått et tilsvarende tilbud fra Meyer. Fra 1882 drev kommunen lenge bare vanlig vedlikehold. Kristiania beplantningsvesen som ble etablert i 1916 tok som sin første større oppgave å ruste opp Birkelunden som rekreasjonsområde og lekeplass. Bjerketrærne utenfor Paulus kirke ble tatt ned for å gjøre Birkelunden og Paulus plass til et hele. Jernstakittet rundt parken ble avløst av mindre plengjerder. Det ble gjort omfattende grunnarbeider etter faglige prinsipper. At gangveiene holdt seg tørre i regnvær og støvfrie under tørke, og at planter og trær ble så godt stelt, vakte stor oppmerksomhet. Fortauet mot Thorvald Meyers gate ble gjort bredt og det ble satt ut benker i hele lengden mot Thorvald Meyers gate, ”som i Studenterlunden” (bygartner Marius Røhne). Belysning ble montert i parken. Vandalisme var det siden mindre av enn det man var vant til fra tidligere og fra andre parker. Sammen med Theodor Kittelsens plass fikk Birkelunden i 1918 de første kommunale lekeplassene etter det program for lekeplasser som Oslo kommune etablerte. Fra tidlig på 1900-tallet arrangerte kommunen parkkonserter i Birkelunden. I 1921 vet man at de ble holdt hver uke om sommeren. Ny musikkpaviljong kom i 1926, bassenget i 1928. I de første årtiene av 1900-tallet var Birkelunden mye brukt til arbeiderbevegelsens store møter. Hestesporvogn kom i Thorvald Meyers gate i 1878, elektrisk sporvogn i 1899. I 1946 ble trikketraseen lagt om slik at den gikk i selve parken, begrunnet med de mange farlige situasjoner den tidligere traseen skapte. I årene 1984-1986 ble parken rustet opp og noen nye trær plantet. I februar 2006 ble parken og kvartalene rundt fredet med navnet Birkelunden kulturmiljø. Dette var Norges første fredede murgårdsmiljø. Kulturminne. Birkelunden er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Eric Harris og Dylan Klebold. Eric David Harris (født 9. april 1981, død 20. april 1999) og Dylan Bennet Klebold (født 11. september 1981, død 20. april 1999) var begge high school-seniorer som stod bak Columbine High School-masakren. Skolen er lokalisert i Jefferson County i Colorado (nær Denver og Littleton) i USA. Tirsdag 20. april 1999 drepte de to 12 klassekamerater og en lærer, mens ytterligere 24 personer ble skadet. Både Harris, som da var 18 år og Klebold, da 17 år begikk selvmord etter massemordet. Estnäs. Estnäs med de tre bydelene (fra vest mot øst) Gloet, Kronohagen og Skatudden Estnäs (finsk: "Vironniemi") er en av Helsingfors administrative bydeler. Den består av de tre sentrale bydelene Gloet, Kronohagen og Skatudden. Estnäs har 11 213 innbyggere (2004), mens nesten 40 000 mennesker har sitt arbeid der. 10% av befolkninga er svenskspråklige. Estnäs er Helsingfors finansielle og administrative sentrum. Det var her byen ble anlagt etter at den i 1640 ble flytta fra Gammelstaden lengre nord. Kimveer Gill. Kimveer Gill (født 9. juli 1981, død 13. september 2006) var en canadisk pistolmann involvert i en skyteepisode på en skole referert til som skudddramaet på Dawson College på Dawson College i Montreal, Quebec, Canada 13. september 2006. Han skadet minst 20 mennesker, drepte en, og så begikk selvmord ved å skyte seg selv i hodet, etter å ha blitt skutt av politiet i armen. Timothy McVeigh. Timothy James McVeigh (født 23. april 1968, død 11. juni 2001) var en dekorert veteran i den amerikanske hæren og sikkerhetsvakt, som ble dømt for elleve føderale lovbrudd og til slutt dømt til døden og henrettet i forbindelse med sin rolle i Oklahoma City-bombingen den 19. april 1995. Han er ofte omtalt som "Oklahoma City bomber" på engelsk. Bombingen tok livet av 168 mennesker og var den dødeligste terrorhandlingen i USAs historie inntil terrorangrepet på World Trade Center i New York. Gloet. thumb Gloet (finsk: "Kluuvi") er en av Helsingfors sentrale bydeler. Gloet avgrenses av Esplanaden i sør, Mannerheimvägen i vest, Unionsgatan i øst og av havbuktene Tölöviken og Djurgårdsviken i nord. Navnet kommer fra Gloviken, som ble igjenfylt på 1800-tallet. Gloet er Helsingfors kommersielle sentrum. Her ligger handelsgata Alexandersgatan, de store varehusene Stockmann og Sokos og kjøpesenteret Forum. Finlands nasjonalteater og kunstmuseet Ateneum ligger også her. Mye av den nordlige delen av Gloet opptas av Helsingfors hovedjernbanestasjon. Øst for denne – mot Djurgårdsviken – ligger Helsingsfors botaniske hage. Mot Senatstorget ligger Helsingfors universitet. Bare 400 mennesker er bosatt i Gloet, mens 25 000 har sitt arbeid her. Luftsmitte. Luftsmitte er en betegnelse for spredning av sykdommer ved hosting og nysing. Man kan og bli luftsmittet ved å inhalere luft som inneholder den aktuelle sykdommen. Pornostjerne? "Pornostjerne?" er en dokumentarfilm som følger en ung kvinne, Vanessa, i hennes søken etter kjærlighet. Filmen begynner med at hun oppsøker og innleder et forhold til den norske pornostjernen Thomas Rocco Hansen. Filmen er laget av John Sullivan. La Flèche Wallonne. La Flèche Wallonne er et klassisk sykkelritt som blir arrangert i april i Belgia. Rittet er det første av de to belgiske Ardennes-klassikerne, og blir normalt arrangert midt mellom Amstel Gold Race og Liège-Bastogne-Liège. På ett tidspunkt ble La Flèche Wallonne og Liège-Bastogne avholdt den samme helgen (begge rittene blir organisert av Amaury Sport Organisation). Kun sju ryttere har vunnet Ardennes-dobbelen, seire i begge rittene i en og samme sesong: Ferdi Kubler (1951 og 1952), Stan Ockers (1955), Eddy Merckx (1972), Moreno Argentin (1991), Davide Rebellin (2004), Alejandro Valverde (2006)og Philippe Gilbert (2011) Historie. La Flèche Wallonne ble skapt for å skape blest rundt salget av avisen "Les Sports" i 1930 årene. Rittet regnes ikke som en av Monumentene, men er en av klassikerne, og var en del av ProTouren fra 2005 til 2007. Som i mange andre sykkelritt har løypa endret seg drastisk etter hvert som årene har gått. Rittet gikk opprinnelig fra Tournai til Liège og varierte fra 236 til rekordlange 300 km i lengde i 1938, før starten ble flyttet til Mons. I 1948 startet rittet i Charleroi, og fra 1960 gikk rittet i motsatt retning, start i Liège og målgang i Charleroi. Noen ganger har start og målgang vært på samme sted; Verviers (1974–1978) og Huy (1983–1985). Fra 1986 startet rittet i Spa og hadde målgang i Huy. Siden 1990 har ikke løpet overskredet 210 km i lengde. I dag starter det 199.5 km lange rittet i Charleroi og inkluderer en tøff klatring opp Mur de Huy (Huys vegg) der flere av partiene er brattere enn 15%. Målgangen er på toppen av Mur de Huy. Fire ryttere har vunnet rittet tre ganger, belgierne Marcel Kint og Eddy Merckx, og italienerne Moreno Argentin og Davide Rebellin. 37 ganger har belgiske syklister vunnet rittet, mens italienske syklister har 17 seire. Bjarne Sjulsen. Bjarne Sjulsen (født 18. desember 1908 – død 25. februar 1997) fra Kongsberg ble skytterkonge på det første Landsskytterstevnet arrangert etter 2. verdenskrig. Stevnet foregikk i Harstad i 1946, og siden det var like etter krigen var det ikke alle som hadde fått tak i våpen, og det var så som så med treningen. Likevel møtte 1332 deltakere opp, noe som må sies å være bra for et stevne så langt nord i landet på den tiden. Sjulsen vant etter omskyting med Johan Jøraas fra Skogn. Sjulsen var i toppen også før krigen, og ble skytterprins Landsskytterstevnet i 1935, og ble nr. 3 i 1938. Han arbeidet på Kongsberg Våpenfabrikk. Regionavisa. Regionavisa er en gratisavis som utgis hver onsdag i kommunene Hareid, Herøy, Sande, Ulstein, Vanylven, Volda og Ørsta. Avisen satser mest på featurestoff og underholdende artikler. Opplagstallet pr april 2007 er 20 000. Daglig leder og redaktør er Hugo Antonsen. Kronohagen. thumb Kronohagen (fi. "Kruununhaka") er en av Helsingfors' sentrale bydeler. Kronohagen er neset som avgrenses av Unionsgatan (Unioninkatu) i vest, Brobergsundet (Siltavuorensalmi) i nord og Esplanaden med Salutorget (Kauppatori) i sør. Halvøya Skatudden (Katajanokka) regnes som en egen bydel. Navnet kommer av en hamnehage der kongens hester gikk. Kronohagen er Helsingfors' administrative sentrum. Det var hit byen ble relokalisert i 1640, etter at den først var blitt anlagt av Gustav Vasa ved utløpet av "Vanda å" noe lenger nord. I Kronohagen ligger presidentpalasset, rådhuset, Finlands Bank, stenderhuset og ridderhuset. Ved Senatstorget (Senaatintori) ligger byens domkirke og Helsingfors universitet. Retthvaler. Retthvalfamilien (Balaenidae) eller retthvaler er en familiegruppe med bardehvaler som består av fire arter i en slekt. Inntil til ganske nylig var imidlertid disse sjøpattedyrene delt inn i to slekter. Beskrivelse. Retthvaler er store bardehvaler som normalt blir omkring 13-20 meter lange og kan veie mer en 100 metriske tonn. Kroppen er relativt kort og kompakt, nærmest rumpetroll-lignende, i forhold til andre bardehvaler. Det enorme hodet kan utgjøre nærmere en tredjedel av kroppslengden og mangler strupefurer på undersiden, slik finnhvalene har. Retthvalene mangler dessuten ryggfinne og sveivene er korte og runde i formen. De har alle et spekklag som er så tykt at de flyter når de dør, noe som gjorde disse hvalene attraktive for hvalfangere. Denne egenskapen ga også opphav til fellesbetegnelsen "retthval", siden de på grunn av flyteegenskapene ble regnet som «"de rette hvalene å fange"». Utbredelse og habitat. Retthvalene finner man først og fremst i tempererte- og arktiske farvann på nordlige- og sørlige halvkule, både i Atlanteren, Stillehavet, Indiahavet og Sørishavet. Disse hvalene er kjent for å gå nærmere isen enn finnhvalene, herunder også inn under lettere is og drivis. Den enorme størrelsen gjør at noen av disse hvalene kan bryte igjennom is på opp mot 23 cm. Atferd. Retthvaler lever enten alene eller i små grupper på 3-4 individer. De tilbringer vintersesongen i varmere farvann, men migrerer til polområdene i sommerhalvåret, der de også parer seg og føder. Disse hvalene er ikke særlig hurtige. Mesteparten av føden inntas i sommerhalvåret. De spiser for det meste zooplankton, som loppekreps, som de fanger mens de svømmer nær overflaten med munnen åpen. Mens de beiter er farten gjerne omkring 2-8 t. Planktonet filtreres over bardene under fart og sveipes ned i svelget med tungen. Slektskap og arter. Det ser ut til å være generell enighet om at nordkaper og sørkaper tilhører hver sin art, men det hersker en viss uenighet om hvorvidt bestanden av kapere i det nordlige Stillehavet, såkalt stillehavskaper ("Balaena japonica"), er en egen art eller en underart av nordkaper. Tidligere ble grønlandshval gjerne regnet som eneste art i slekten "Balaena", mens kaperne ble regnet til slekten "Eubalaena". Ny forskning har imidlertid avslørt at dette trolig er feil, og at alle retthvalene må regnes til førstnevnte slekt. Hjerneflukt. Hjerneflukt (engelsk "brain drain") er en betegnelse på migrasjonsstrømmen av høyt utdannede personer fra utviklingsland til i-land. Hjerneflukt tapper ofte fattige land for kompetanse landet selv har behov for. De sektorene som er hardest rammet helse og IKT, men fenomenet omfatter alle fag, og forsterker problemene med å bygge opp forvaltning, utdanning og tjenesteproduksjon i u-landene. Motivasjonen for hjerneflukt kan være sammensatt. Vanlige faktorer er lønn, karriereutvikling og trygghet. Innenfor helsesektoren mister de fattige landene i gjennomsnitt 1,17 millioner kroner for hver av de 3 millioner helsearbeiderne som reiser til vesten. Det tilsvarer 3 350 milliarder kroner, omtrent det samme som u-landenes samlede gjeld. det er heller ikke bare pengene det står på. I Ghana er det omtrent 6 leger på 100 000 mennesker, mens det i USA, Australia, Storbritannia og Canada er 220. Zhalpyulttyk Sotsial-Demokratiyalyk Partiya. Zhalpyulttyk Sotsial-Demokratiyalyk Partiya (norsk: "Nasjonalt Sosialdemokratisk Parti", kasakhisk: "Жалпыұлттық Социал-Демократиялық Партия", russisk: "Общенациональная Социал-Демократическая Партия") er et politisk parti i Kasakhstan. I parlamentsvalget i 2007 fikk partiet nest flest stemmer, men ingen mandater i parlamentet. Norsk medisinstudentforening. Norsk medisinstudentforening (Nmf) er en partipolitisk uavhengig organisasjon, og organiserer medisinstudentene i Norge og norske medisinstudenter i utlandet. Foreningens hovedformål er å arbeide for medisinstudentenes faglige, økonomiske og sosiale interesser. Norsk medisinstudentforening er en avdeling av Den norske lægeforening og representerer Norge i IFMSA. Nmf har ett lokallag for utlandsstudenter og ett lokallag ved hvert av de fire medisinske fakultet i Norge. Foreningen styres av et hovedstyre med en leder. Per januar 2012 består Nmfs nasjonale styre av: Bjørg Bakke (leder), Johanne Helene Iversen (Internasjonalt Ansvarlig), Christoffer Smith (Nestleder), Kristian Hamandsen (Turnusansvarlig), Julie Stenehjem (Økonomiansvarlig), Esten Vansemb (Medlemsfordeler og Lønn) og Cecilie Hartvig (Grunnutdanningsansvarlig). Nmfs øverste myndighet er landsmøtet, som arrangeres hvert år. På landsmøtet vedtas et politisk måldokument og arbeidsprogram. Disse skal definere retningslinjer for Nmfs arbeid det kommende året. Historie. Nmf ble opprettet i 1987. På ekstraordinært landsmøte i november 2008 ble organiasajonen slått sammen med IFMSA-Norway. Navnet på den nye organisasjonen ble Nmf (Norsk medisinstudentforening), internasjonalt navn Norwegian Medical Student Association (NMSA.) Eksterne lenker. Mer informasjon om foreningen finnes på Malcolm Moffatt. Malcolm Moffatt (født 1. januar 1937) er en tidligere nord-irsk fotballdommer. Han har dømt i ett fotball-VM; i 1982 i Spania. Knut Grønvik. Knut Grønvik (født 1953) er oversetter, forfatter og prest i Stiftelsen korsvei, tilhører Lommedalen menighet i Bærum. Han har i en årrekke skrevet tekster til forberedelse av søndagens tekst i avisa Vårt Land. Han er også andaktsholder i NRK. I tillegg til engasjement i Korsveibevegelsen og i Lommedalen menighet er Grønvik aktiv i den økumeniske retreat-bevegelsen. Dvergretthval. Dvergretthval ("Caperea marginata") er den minste bardehvalen man kjenner til. Den er klassifisert i en egen familie, dvergretthvalfamilien (Neobalaenidae), der den også er eneste art i slekten "Caperea". Dvergretthvalen kan mine om en blanding mellom retthvaler og finnhvaler, bortsett fra størrelsen. Den blir normalt kun omkring 5,5-6,5 meter lang og veier trolig ca. 4-5 metriske tonn. Hunnene blir litt større en hannene. Hodet utgjør omkring en fjerdepart av kroppslengden. Munnen ligner den hos retthvalene, men kroppen ligner mest på finnhvalene. Den har mellom 420 og 460 gulhvite barder i overkjeven, som kan bli opp mot 69 cm lange. Denne hvalen holder utelukkede til på den sørlige halvkule, der den først og fremst finnes i en sirkulær ring nord i Sørishavet og helt sør i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet. Det har blitt antydet at dvergretthvalen ikke beveger seg inn i farvann som er varmere enn 20° Celsius. Utbrdelsesområdet inkluderer blant annet farvann rundt sørspissen av Sør-Amerika og Sør-Afrika, samt det sørlige Oseania med de sørlige kystområdene av Australia og rundt New Zealand. Donglinakademiet. Donglin-akademiet (kinesisk: 東林書院, pinyin: "Dōnglín Shūyuàn"), også kjent som "Guishan-akademiet" (龜山書院 "Guīshān Shūyuàn"), var opprunnelg anlagt i 1111 under Det nordlige Song-dynasti (北宋) i det som i dag er Wuxi i Kina. Det var opprinnelig en sole der den neokonfucianske lærde Yang Shi underviste. Det forfalt over tid. I 1604, under Wanli-keiserens tid, gjenopprettet imidlertid Ming-storsekretær Gu Xiancheng (顧憲成 Gù Xiànchéng, (1550–1612)) og Gao Panlong (高攀龍 Gāo Pānlóng, 1562-1626) akademiet på samme sted. Grunnen til gjenopprettelsen var deres bekymring over forfallet innen det statlige byråkrati, som de forgjeves hadde forsøkt å gjøre noe med. Akademiet representerte en tilbakevenden til tradisjonell konfucianske samfunnsmoral. Det utviklet seg til et kraftsenter for kritikken av Ming- og det tidlige Qing-dynastis byråkrati, og ble svært involvert i fraksjonspolitikk. Under Tianqi-keiseren førte akademiets opposisjon mot evnukken Wei Zhongxian til at det ble stengt i 1622 at dets leder Yang Lian og fem andre av dets ledere ble torturert og henrettet i 1624. Men da Chongzhen-keiseren kom til makten ble akademiet gjenopprettet og gjenvant sin tisligere heder og verdighet. Senere under Chongzhenstyret utviklet det seg en konflikt mellom akademiet og storsekretæren Wen Tiren, noe som til slutt endte med at han ble avsatt i 1637. Charles Carl Roberts. Charles Carl Roberts IV (født 7. desember 1973, død 2. oktober 2006) var en amerikansk melkebilsjåfør som drepte fem Amish-jenter og seg selv i en Amishskole i Nickel Mines, i Bart Township i Lancaster County den 2. oktober 2006. Roberts, Charles Carl Roberts, Charles Carl Liste over britiske militære kjøretøy etter FV-nummer. FV-numre (FV for Fighting Vehicle) representerer de offisielle betegnelsene for britiske kampkjøretøyer. Liste over britiske militære kjøretøy etter FV-nummer. Britiske militære kjøretøy Militære kjøretøy Britiske militære kjøretøy Dvergulke. Dvergulke ("Taurulus bubalis"), er en saltvannsfisk i ulkefamilien. Beskrivelse. Dvergulka kan ligne på piggulke men er større. Den blir 17 cm lang. Fargen varier etter habitat, men er ofte brun eller grønnlig. På gjellelokket har dvergulka fire pigger, en er betydelig lenger enn de andre. I munnviken har den en karakteristisk hudflik. Adferd. Dvergulka liker seg best på hardbunn. Den er en mester i kamuflasje og ligger ofte mellom alger på bunnen. Den lever vanligvis ned til omtrent 30 m. Føden består av små krepsdyr, muslinger og småfisk. Utbredelse. Dvergulka er utbredt øst i Atlanteren, fra Portugal og nordover til Island og Kolahalvøya. I den sørlige delen av Østersjøen og noen områder nord i Middelhavet. I Norge finnes den langs hele kysten. Øyvind Skaanes. Øyvind Skaanes (født 29. mai 1968) er en tidligere norsk langrennsløper fra Trondheim som representerte Strindheim IL. I VM 1991 i Val di Fiemme gikk han første etappe på 4 x 10 km stafett. Han gikk tidlig alene i tet og vekslet først, hvoretter han sammen med Terje Langli, Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie vant gull. Han ble norgesmester på 50 km langrenn i 1990. I tillegg har han en sølv- og en bronsemedalje fra NM. I verdenscupen har Skaanes to sjetteplasser som beste individuelle resultater – på 30 km klassisk i Oberstdorf i desember 1996 (der det var sju norske løpere blant de åtte fremste på resultatlista), og på 15 km klassisk i Trondheim i mars 1990. Church End Finchley. Church End Finchley, også kjent som Finchley Central, er et område i Barnet i London. Det ligger omkring elleve km nord-nordvest for Charing Cross. Hovedveien går gjennom området fra nord til sør, og heter Regents Park Road fra North Circular Road til Finchley Central stasjon, og deretter Ballards Lane. Sentrum er området rundt St. Mary's Church og Pardes House School. Man finner også et offentlig bibliotek, en politistasjon og et handleområde. I den sørøstlige delen av Church End Finchley ligger Avenue House og det jødiske kultursenteret Sternberg Centre. Avenue House har et lite museum med blekkproduksjon som tema, ettersom det var i det huset Henry Charles Stephens oppfant moderne blekk. Mot sør finner man College Farm, som er den siste gården som er bevart i Finchley. I Victoria Park har det siden 1905 blitt arrangert en festival hvert år i juli. Amanda Bynes. Amanda Laura Bynes (født 3. april 1986 i Thousand Oaks i California) er en amerikansk skuespillerinne og show-vertinne på Nickelodeon. Faren hennes, Rick Bynes var tannlege og drev også med stand-up komedie, mens moren, Lynn (født Organ) jobbet som tannlegeassistent. Hun har to eldre søsken, Tommy (født 1974) som er kiropraktor og Jillian (født 1983). Amanda har startet en filmkarriere, og har spilt i atskillige filmer. I 2006 spilte hun i "She's the Man", hvor hun hadde rollen som Viola Hastings. Hun har også spilt i tv-serien "What I Like About You", "Hairspray" og What a girl wants. Bynes har vunnet 6 priser for forskjellige filmer og serier (Blimp Award), hun har også vært nominert til 10 priser (Teen Choice Award)! Andrew Symonds. Andrew Symonds (født 9. juni 1975 i Birmingham, England) er en australsk cricketspiller. Han hadde foreldrebakgrunn fra Karibia men ble adioptert av engelske foreldre. De flyttet senere til Australia da han var ett år gammel, og der begynte Symonds å spille cricket. Han er en av de mest profilerte spillerne på Australias landslag. Skatudden. thumb Skatudden (fi. "Katajanokka") er en bydel sentralt i Helsingfors. Den danner ei halvøy som er atskilt fra bysentrum med en smal kanal. Skatudden har gjennom store deler av byens historie vært et viktig havneområde. Store lagerbygninger dominerer; mange av dem er i seinere år tatt i bruk til andre formål. Skatuddens boligområder er bygd i jugendstil på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Disse populære kvartalene har i det siste opplevd sterkt økende priser. Skatudden har i dag (2004) et folketall på 4 129. På Skatudden ligger den fine Uspenskijkatedralen, bygd i 1868. Hovedkontoret til selskapene Stora Enso og Kesko og fergeterminalen for Viking Line er også lokalisert til Skatudden. Det finske utenriksdepartementet har siden 1980-tallet hatt tilhold i ombygde kaserner i området. Kasernene var i sin tid brukt av den russiske marinen. Steve Martin. Stephen «Steve» Glenn Martin (født 14. august 1945) er en amerikansk komiker, skribent, produsent, skuespiller, musiker og komponist. Han er kanskje best kjent for sin rolle i "Brudens far" og "Brudens far 2", som han vant en Golden Globe for i 1996 og for Svindlere med stil fra 1988. Einar Haarberg. Kommandørkaptein Einar Haarberg (født 24. mars 1951) er sjef for Sjøforsvarets rekruttskole KNM Harald Haarfagre, en stilling han fikk etterTerje Landmark 7. august 2006. Han har tidligere vært sjef for Kystjegerkommandoen, og har også vært FN-observatør. Anna Kathrine av Danmark og Norge. Anna Kathrine av Danmark og Norge, (Anna Kathrine av Brandenburg) (født 26. juni 1575 i Wolmirstedt, død 29. mars 1612 i København) var dronning av Danmark og Norge gjennom sitt ekteskap med Christian IV. Hun var datter av Joakim Frederik av Brandenburg, og Katarina av Küstrin. Anna Kathrine ble gift med Christian IV 27. november 1597. Kongen hadde før bryllupet vært på reise, blant annet til Magdeburg, og kunne der ha truffet landgrevens datter. Ettertiden kjenner ikke stort til Anna Kathrine. Hun har neppe gjort forsøk på å få politisk innflytelse. Hun må ha kjent til sin ektemanns sidesprang, for eksempel fikk hennes kammerpike Kirsten Madsdatter sønnen Christian Ulrik Gyldenløve samme år som hun fødte sønnen Ulrik. Anna Kathrine ble begravet i Roskilde domkirke. Porsche 986. Porsche 986 er førstegenerasjonsmodellen av Porsche Boxster, og ble produsert fra sent 1996 til 2005. Bilens utseende var inspirert av modellene 356 og 550. Boxster ble lansert før sin storebror, 996-modellen av 911. Med hjelp fra Toyota, fikk Porsche redusert kostnadene vesentlig. Innsparingene ble blant annet gjennomført ved at Porsche brukte mange av de samme delene på flere modeller. Boxster har f.eks. samme panser, sideskjermer og frontlys som 996, i tillegg til flere andre, felles komponenter. Dens originale 2,5l M96-motoren har det samme grunnleggende designet som 3,2l M96-motoren brukt i 996; dette var de første vannavkjølte motorene montert bak i en Porsche. Det er visst at kombinasjonen av Boxster og 911s likheter og de reduserte produksjonskostnadene har reddet Porsche fra å bli overtatt av et annet bilselskap. M96-motoren er brukt i alle versjonene av 986/987 Boxter. Den er også benyttet i de fleste i serien 996/997. GT1-motoren i konkurranseversjon ble benyttet i GT3/GT2 og turbomodellene. M96 motoren er en flat, seks sylindret boksermotor. Dette er en av fire sylinderkonfigurasjoner som gir perfekt og naturlig balanse i hele turtallsspekteret. De andre er en 12-sylindret boksermotor, en 6-sylindret rekkemotor, som er benyttet i flere BMW-modeller samt V12-motoren. Boksermotorer kan med sin flate form monteres like foran bakakselen. Dette gir lavt tyngdepunkt og svært god balanse og vektfordeling med anerkjente, nøytrale kjøreegenskaper. M96-motoren har hatt problemer med motorhavari blant de tidligste produserte motorene på grunn av ødelagte stempelringer. Disse problemene ble løst etter mindre endringer av konstruksjonen i 2003. Modellen fikk en mindre ansiktsløftning i 2003. Bakvinduet i plast ble erstattet med glass. Luftinntaket og eksosrør ble forandret. De gule "speilegglignende" blinklysene foran ble erstattet med blinklys med klart glass. Rødt glass i baklysene ble også erstattet med klart glass. I 2004 kom 50-års jubileumsutgaven av 550 Spyder. Bilene i jubileumsserien er lakkert i GT-sølv metallic, som er den samme lakken som ble brukt på utstillingsmodellene av Carrera GT. Disse bilene fikk også spesielle farger på lær og lakk i interiøret samt tilpasset felgfarge. De fikk også 5 mm utforing for større sporvidde, sportsversjonen av eksosrør fra Boxter S, sportschassis og en nummerert plate nederst på midtkonsollen, også kalt «flaggermusvingen». Nome (Alaska). Luftfoto av havnen i Nome Nome er en by i Alaska. Den har i dag ca 3 500 innbyggere. Byen ble grunnlagt i 1898 som Anvil City, men skiftet navn like etter. Navnet Nome stammer trolig fra James Cook som kartla Beringstredeti 1780-årene. Neset litt nord for den senere byen hadde ikke noe navn, og Cook skrev «"Name?"» i margen på kartet. Senere leste man dette som «Nome», og trodde det var navnet på stedet. Grunnlaget for byen var gullgraving. Nordmannen Jafet Lindeberg sammen med svenskene Erik Lindblom og John Brynteson fant gull i Anvil Creek. Ett år seinere bodde det 10 000 mennesker i Nome. Hus var mangelvare, og teltbyen strakte seg 48 km langs kysten fra Cape Rodney til Cape Nome. Spanskesyken. Under første verdenskrig dro en strøm av unge menn fra Alaska til skyttergravene i Europa, med påfølgende svikt i gullgravingen. Mellom 1916 og 1918 falt produksjonen med to tredjedeler. Innbyggertallet i Nome falt fra rundt 5.000 til 850 i 1920. Samme år ble byen rammet av spanskesyken. Smitten kom dit med dampskipet "Victoria" i oktober 1920. Flere passasjer ble syke på veien nordover, og ved ankomsten til Nome ble de nektet å komme i land. Men smitten nådde byen likevel, og de neste dagene ble mer enn 90% av innbyggerne syke. Verst gikk det ut over inuittene, som ikke hadde like godt immunforsvar som hvite. Av de 250 inuittene i Nome, døde 200 i løpet av høsten og vinteren. De døde ble hentet i kjerrer og lempet stivfrosne i hauger, siden tundraen var bunnfrossen. Panikkslagne kjempet folk for å få plass i det siste skipet som forlot Nome for vinteren. Men før det rakk ut i rom sjø, var de første blitt syke. Innen det kom til Seattle, var fire døde og over 150 smittet. Difteri. I 1925 ble Nome rammet av difteri. Motgiften befant seg i Nenana. 20 hundesledespann fraktet serumet 1000 km gjennom Alaskas villmark på 5 dager mellom 27. januar og 1. februar. Nordmennene Leonhard Seppala med lederhunden Togo og Gunnar Kaasen med lederhunden Balto gjorde en formidabel innsats. Sledehundløpet Iditarod kjøres hvert år for å minnes denne bragden. Ariane av Nederland. "Ariane" Wilhelmina Máxima Ines (født 10. april 2007 i Den Haag, Nederland) er prinsesse av Nederland og av Oranien-Nassau. Hun er det nederlandske kronprinsparets tredje datter, hennes foreldre er kronprins Willem-Alexander og prinsesse Máxima. Hun er nummer fire i arverekken til den nederlandske tronen, etter sin far og storesøstrene Catharina-Amalia og Alexia. Prinsessens offisielle tittel er "Hare Koninklijke Hoogheid Prinses Ariane der Nederlanden", på norsk "Hennes Kongelige Høyhet Prinsesse Ariane av Nederlandene". Fødselen. Prinsesse Máxima ble lagt inn på Bronovo-sykehuset i Den Haag 10. april 2007 rundt klokken 15.45, og fødte prinsesse Ariane klokken 21.56. Den nye prinsessen var 52 centimeter lang og veide 4135 gram. Kronprins Willem-Alexander viste selv datteren til pressen i sykehuskapellet 11. april. 13. april meldte Kronprins Willem-Alexander sin datters fødsel i Den Haags gamle rådhus, i bygningens eldste sal ("de Vierschaar"). Minister-president Balkenende og Raad van States vise-president, Tjeenk Willink, var hans vitner. Fra kommunen fikk prinsessen en figur av en stork, en statuett av Haags Jantje og en bok i gave. Eksterne lenker. Ariane av Nederland Ariane av Nederland Ariane av Nederland Siri Hatlen. Siri Beate Hatlen (født 5. mai 1957) er en norsk leder. Hun er utdannet sivilingeniør fra Norges Tekniske Høyskole frem til 1980. Hun hadde ulike lederstillinger i Statoil fra 1984 til 1996, og jobbet etter det som konsulent og styremedlem ved en rekke virksomheter, særlig i offentlig sektor. Hun var styreleder i det statlige helseforetaket Helse Øst, og var ønsket som styreleder i Helse Sør-Øst, men takket nei da helseminister Sylvia Brustad ansatte toppsjefen på egen hånd. Fra 16. august 2012 er hun leder for Teknologirådet Fra 2007 til 2009 var hun konserndirektør i Statkraft, og 6. mars 2009 ble hun ansatt som administrerende direktør ved Oslo universitetssykehus. Hun sa fra seg denne stillingen 6. juni 2011, da hun ikke fant det forsvarlig å legge frem en økonomisk langtidsplan i tråd med eier, Helse Sør-Øst, sine ønsker. Styreverv. Hatlen er i dag styreleder i det statlige eiendomsselskapet Entra Eiendom, Sevan Marine samt styremedlem i Unibuss. Hun har tidligere vært styreleder i det statlige Selskapet for industrivekst, Undervisningsbygg, Statens lånekasse for utdanning, Vinmonopolet og Samlaget. Hatlen har også vært styremedlem i Oslo Lufthavn AS, NTNU, Kongsberggruppen, Smedvig ASA og PGS ASA. Hun er gift med Birger Magnus, tidligere konserndirektør i mediebedriften Schibsted, som hun også har fire barn med. Hatlen har, som sin mann, også en MBA fra INSEAD i Frankrike. Henriette Bruusgaard. Henriette Bruusgaard (født 10. januar 1982 i Oslo) er en norsk programleder og skuespiller. Bruusgaard vokste opp på Smestad i Oslo. Hun startet karrieren som barn med å spille Pepper i "Annie" på Bryggeteatret i 1991 med Daniel Bohr som regissør. Siden medvirket hun flere lignende oppsetninger, blant annet som Marte i "Mormor & de åtte ungene" på Oslo Nye Teater, i "Bugsy Malone" på Bryggeteateret, i "Gummi-Tarzan" på Bryggeteateret, og hun spilte Dorothy i "Trollmannen fra Oz" på Det norske teatret i 1995 og 1996. I 2002 ble hun programleder i ZTV Norge. Hun jobbet siden som musikkansvarlig i samme kanal. I perioden 2004–2006 jobbet hun både som journalist, reporter og programleder i TV 2s "Absolutt Underholdning". Fra 2006 til 2009 var hun programleder for TVNorges Oslo-TV. Hun har medvirket som sanger i Beat for Beat på NRK1, og sunget diverse reklame og filmmusikk. Hun har dubbet en rekke tegnefilmer og er en godt brukt stemme i reklamefilm og radio. Hun spilte i humorserien Unkarsnissen på TVNorge i 2004. Hun har medvirket i programmer som 9 av 10 nordmenn, De ukjente, Krem Nasjonal, Torsdag kveld fra nydalen, Åpen Post, PopStokk, Beat for Beat, Grosvold, Nytt på Nytt m.fl. I 2009 var hun deltager i NRK1-serien "Elixir" der hun lærte å bokse av Cecilia Brækhus og gikk en kamp under NM i boksing 2009. Hun spilte hovedrollen som Camilla i den norske skrekkfilmen "Rovdyr" i 2008. Hun har vært programleder for Bli ny: mor og datter på FEM. I 2010 var hun programleder for "Hvem kan slå Aamodt og Kjus" på TVNorge og hun har vært programleder i to sesonger av "Alt for Norge" på TVNorge. Billy Joel. William Martin Joel (født 9. mai 1949 i Bronx, New York, USA) er en amerikansk vokalist, pianist og låtskriver. Han fikk sitt store gjennombrudd med låten «Piano Man» som ble utgitt for første gang i 1973. I følge tall fra RIAA ligger han på en sjetteplass over mestselgende artister i USA. Joel hadde mange topp 10 hits på 1970, 1980 og 1990-tallet, har vunnet seks Grammy Awards og har solgt i overkant av 100 millioner album. Joel gav seg opprinnelig som artist i 1993, men fortsatte å reise på turné, noen ganger med Elton John og gav også ut et album i 2001, "Fantasies & Delusions", som var et samlealbum av klassisk musikk for piano. I 2007 returnert han også til studio for å spille inn en singel «All My Life». I 2002 ble han tildelt MusiCares Person of the Year. Kirsten Madsdatter. Kirsten Madsdatter (død 1613) var Christian IV av Danmarks elskerinne og mor til Christian Ulrik Gyldenløve. Det er mulig hun var datter til Mattias Hansen, borgermester i København. Hun var kammerpike til dronning Anna Kathrine og var med kongeparet på deres reise til landstingene i 1610. Etter dronningens død i 1612 tok Christian IV Kirsten Madsdatter til seg. Hun døde imidlertid allerede året etter. Christian Ulrik Gyldenløve. Christian Ulrik Gyldenløve (født 3. februar 1611, død 1640) var en dansk diplomat og offiser. Han var sønn til Christian IV av Danmark og hans elskerinne Kirsten Madsdatter, og var en av tre anerkjente sønner fra hans utenomekteskapelige forhold, som alle fikk navnet Gyldenløve. Gyldenløve ble sendt til de spanske Nederlandene for å avslutte en handelsforretning og ble der tilbudt å gå i spansk tjeneste. Han ledet et kavaleriregiment, men møtte en overlegen styrke fra republikken de forente Nederlandene i traktene rundt Köln. Hans regiment ble drevet inn på en kirkegård, hvor han ble skutt. Kirsten Munk. Kirsten Munk (født 6. juli 1598, død 19. april 1658). Christian IVs hustru «til venstre hånd» (1615–1628). Datter av stattholder i Norge Ludvig Munk til Nørlund og Ellen Marsvin. Hun ble forstøtt av Christian IV som følge av en affære med rhingreve Otto Ludvig av Salm og – antakelig med Ellen Marsvins medvirkning – erstattet av sin kammerpike, Vibeke Kruse. Men Kirsten Munk brøt forliket med Christian IV og ble deretter forvist til sine jyske gods Boller slott og Rosenvold i 1630. I 1635 og 1647 var hun fengslet på Stjernholm. Kirsten Munk oppmuntret Corfitz Ulfeldts anslag mot Danmark og ble – blant annet av den grunn – fratatt grevinnetittelen i 1657 av Frederik III. Hun døde på Holckenhavn og ble begravet i Odense. Graven kjennes ikke. Kilder. Munk, Kirsten Munk, Kirsten Grease (musikal). Grease er en amerikansk musikal som hadde premiere på Broadway 14. februar 1972. Den ble vist på et teater i New York hele 3388 ganger fra 1972 til 1980. Handlingen foregår i et high school-miljø på 1950-tallet og forteller om ungdommene Danny Zuko og Sandy Dee som forelsker seg og møtes etter sommerferien på samme skole. Musikalen ble filmatisert i 1977 med John Travolta og Olivia Newton-John i hovedrollene som Danny og Sandy. Grease er skrevet av Jim Jacobs og Warren Casey. Audi A6 allroad quattro. Førstegenerasjons Audi A6 allroad quattro Audi A6 allroad quattro (ofte forkortet Audi allroad eller Audi allroad quattro) er en bil i medium-stor klassen/Crossover SUV og er produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen AG. Modellen A6 allroad quattro er en videreutviklet versjon av Audi A6. Modellen er en stasjonsvogn med utgangspunkt i Audi A6, med høyere bakkeklaring og firehjulstrekk – quattro. Førstegenerasjon ble produsert fra 1999 til 2005. Den hadde tre motoralternativer: 2,5 tdi V6, 2,7 l V6 Twinturbo og 4,2 l V8. Andregenerasjon har blitt produsert fra 2006, og produseres fremdeles. Den har fire motoralternativer: 3,2 l V6 og 4,2 l V8 bensin samt 2,7 og 3,0 l diesel. Hovedkonkurrenter til modellen er Subaru Outback og Volvo XC70. Se også. Andregenerasjons Audi A6 allroad quattro Giskespelet. Giskespelet er en lokal teaterforestilling med historisk innhold som oppføres i friluft en helg annen hver sommer på øya Giske på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Handlinga i spelet foregår i vikingtida og forteller om møtet mellom den mektige Giske-ætta Arnungane og Olav Haraldson. Spelet begynte opprinnelig som en teaterforestilling ved Giske barne- og ungdomsskule, men har utviklet seg til et prosjekt for hele øya. Manuskriptet til skuespillet er skrevet av Johannes Heggland og musikken er av Terje Skytterholm. Selskapet Stiftinga Giskespelet ble opprettet i 1995. Giskespelet har blitt fremført 8 ganger siden 1995, og det skal neste gang fremføres i 2011. De Mysteriis Dom Sathanas. "De Mysteriis Dom Sathanas" er et black metal-album med Mayhem, bandets andre studioalbum. Albumet ble utgitt 24. mai 1994. Under innspillingen av albumet var det mye bråk mellom bandlederen Øystein «Euronymous» Aarseth og gjestebassisten Varg «Count Grishnackh» Vikernes. Det hele resulterte i at Aarseth ble drept av Vikernes, men albumet ble allikevel utgitt som en hyllest til Aarseth. Før albumet ble gitt ut, ville familien til Aarseth ha basspillingen fjernet fra albumet. Jan Axel «Hellhammer» Blomberg (trommer) lovde at bassen skulle spilles inn på ny. Det skjedde ikke, men bassen ble skrudd ned. Albumet består av flere av tekstene til deres tidligere vokalist Per Yngve «Dead» Ohlin, som i april 1991 begikk selvmord. Den ene sangen, «Freezing Moon», handler om selvmord. Ohlin sitt budskap i teksten var at de som hørte den, skulle ta sitt eget liv. Den latinske tittelen «De Mysteriis Dom Sathanas» er antagelig ment å bety "Om Herre Satans mysterier" på norsk, men er grammatisk ukorrekt og betyr dermed noe sånt som "Herre Satan om mysterier". Patrick Roy. Patrick Roy spilte for Colorado Avalanche i 1999 Patrick Roy (født 5. oktober 1965 i Québec, Canada) er en tidligere målvakt som spilte i den nordamerikanske ishockeyligaen NHL, hvor han er regnet som en av de beste gjennom tidene. Han la opp i 2003 og ble 13. november 2006 tatt opp i NHLs Hall of Fame. Patrick Roy har vunnet Stanley Cup fire ganger, de to første med Montreal Canadiens og de neste med Colorado Avalanche. Han har også fire NHL-rekorder for målvakter, han er den målvakt som både har spilt og vunnet flest kamper i sluttspillet og i grunnserien. Roy er også kjent for sin overtroiskhet, da han alltid skriver sine barns navn på spaken før hver kamp og unngår å trå på linjene på banen før kampen, snakker med målstolpene under kampen og tar vare på puchene fra de kampene hvor han har holdt nullen i sitt garderobeskap resten av sesongen. Spillestil. Han har vært den målvakten som best har utnyttet den såkalte "butterfly-stilen", hvor målvakten sitter på isen med knærne mot hverandre og slik stenger praktisk talt hele målet langs isen. Han har en sterk reaksjonsevne og spilleoppfatning og mentalt sterk, men ikke så god i spillet med spaken. Tölö. Tölö (finsk:"Töölö") er en bydel i Helsingfors, sentralt beliggende nordvestover fra bysentrum. Tölö er tangen som forbinder halvøya som Helsingfors sentrum ligger på, med fastlandet. Administrativt er Tölö delt i to; Främre Tölö (Etu-Töölö) er en del av bydelen Kampmalmen, mens Bortre Tölö (Taka-Töölö) danner en egen bydel. Tölö vokste fram på 1800-tallet som et villastrøk utafor sentrum. I 1898 ble det utlyst en arkitektkonkurranse om reguleringa av Tölö – den første i sitt slag i Finland. Vinnerne Gustaf Nyström og Lars Sonck leverte den ferdige planen i 1906. Arkitektonisk domineres Tölö av 1920-tallets klassisisme og 1930-tallets funksjonalisme. Främre Tölö. Främre Tölö er området mellom Järnvägsgatan (Rautatiekatu) og Hesperiagatan (Hesperiankatu). Her ligger Riksdagshuset, Tempelplasskirken, Nasjonalmuseet, Finlandiahuset og Sandudds kirkegård. Främre Tölö har ca. 13 000 innbyggere. Bortre Tölö. Bortre Tölö er området videre nordover til Nordenskiöldsgatan/Stenbäcksgatan. Bortre Tölö har store grøntområder; hele den østre delen mellom jernbanen og Mannerheimvägen er et sammenhengende park- og idrettsområde. Her ligger hovedanleggene for sommer-OL 1952 – med olympiastadion og utendørs svømmeanlegg. Av nyere dato er fotballstadionet Sonera Stadium og ishallen. Mot Edesviken (Taivallahti) ligger Sibeliusparken med Sibeliusmonumentet. Ved Tölöviken ligger operahuset, som huser den finske nasjonaloperaen. Bortre Tölö har ca. 15 000 innbyggere. Teater Ibsen. a> sentrum er hovedkvarteret til Teater Ibsen, regionteateret for Telemark og Vestfold. Teater Ibsen er et offentlig finansiert regionteater for fylkene Telemark og Vestfold. Det ble opprettet i 1975 som Telemark Teater. I 1990 skiftet teateret navn og utvidet turnéområdet til også å omfatte Vestfold fylke, og fikk dermed et publikumsgrunnlag på ialt 380 000 innbyggere. Teater Ibsen blir finansiert av staten og av teaterets eiere, som er Skien kommune, Telemark fylkeskommune, Vestfold fylkeskommune og Tønsberg kommune. Teater Ibsen har hovedkvarter i Skien. Frem til 2010 holdt teateret til i teaterbygningen Festiviteten i Skien sentrum. I begynnelsen av 2010 flyttet teateret til midlertidige lokaler på Klosterøya rett utenfor sentrum. Teater Ibsen viser forestillinger for voksne og barn og reiser på turné i fylkene. Teatret støtter også amatørteatrene i regionen, og har samarbeidet blant annet med Riksteatret. Det er 24 personer ansatt ved teateret. I tillegg blir det engasjert omkring 50 personer for perioder gjennom året. Gry Wie er administrerende direktør og Anders T. Andersen er kunstnerisk leder. Styreleder er Olaf Brastad. Musikalsk leder er Guttorm Guttormsen. Teater Ibsen ble nominert til Heddaprisen for Henrik-Ibsen – En dannelsesreise i Telemark i 2006 og for Tilfellet Torgersen i 2007. Anne Cathrine Christiansdatter. Anne Cathrine Christiansdatter (født 10. august 1618 på Frederiksborg slott, døde 20. august 1633) var datter av Christian IV av Danmark og hans hustru til «venstre hånd» Kirsten Munk. Hun ble sammen med sine søsken oppfostret og oppdratt på Dalum kloster hos mormoren Ellen Marsvin. 9 år gammel fulgte hun på grunn av krigen, med mormoren til København. Hun ble forlovet med Frands Rantzau til Rantzausholm, som ble både riksråd, stattholder og senere rikshovmester. Ekteskapet ble dog aldri til noe, da Frants i 1632 etter en fuktig kveld i lag med kongen, druknet i vollgraven på Rosenborg slott. Året etter døde Anne Cathrine selv. Anne Cathrine er gravlagt i krypten i Birgittes kapell i Roskilde domkirke sammen med to av sine yngre søsken som døde som små. Frands Rantzau. Frands Rantzau (født 1605, døde 5. november 1632) var dansk riksråd og rikshovmester. Han var sønn av riksråd Breide Rantzau. Frands Rantzau ble gift med Christian IVs eldste datter med Kirsten Munk, Anne Cathrine Christiansdatter. Han ble i 1627, kun 22 år gammel, riksråd og stattholder i København og fikk dermed ansvaret for bl.a. orlogsverftet på Bremerholm, Tøjhuset og Provianthuset. Allerede i 1632 ble han utnevnt til rikshovmester, men samme år døde han, han druknet i Rosenborgs vollgrav etter en fest hos kongen. Brittany Snow. Brittany Anne Snow (født 9. mars 1986 i Tampa, Florida) er en amerikansk skuespiller. Brittany hadde en populær rolle da hun var 12 år gammel som "Susan LeMay" i såpeopraen "Guiding Light" fra 1998 til 2001. Hun er kanskje mest kjent for sin rolle som "Meg Pryor" i NBCs "American Dreams". Hun har også spilt Ariel i den tredje sesongen av "Tuck". Brittany har spilt i filmer som "Operasjon Barnevakt" med Vin Diesel og Lauren Graham. Hun har også spilt "Kate Spencer" i "John Tucker Must Die" og den slemme "Amber Von Tussle" i musikalen "Hairspray". Hun har også gjestespilt i serien "Gossip Girl" som den yngre versjonen av Lily Bass. Akkalasamisk. Akkalasamisk er et kolasamisk språk som ble talt i de samiske byene A´kkel og Ču´kksuâl i innlandet på Kolahalvøya i Russland. Språket ble tidligere ansett som en dialekt av kildinsamisk, men har i senere tid blitt ansett som et selvstendig språk som er nærmest beslektet med skoltesamisk, dets vestlige nabo. I dag finnes det flere personer som har passive kunnskaper i akkalasamisk på ulike nivåer og minst én taler bruker akkalasamisk aktivt i samtale med talere av andre beslektede samiske språk. Akkalasamisk er det dårligst dokumenterte samiske språket. Det finnes en akkalasamisk grammatikk, en samling av akkalasamiske tekster og lydopptak på akkalasamisk som ble gjort av Det russiske vitenskapsakademiet på 1950-, 1960- og 1970-tallet og som bør kunne brukes i språkrevitaliseringsarbeid. N (postområde). N ("Northern") er et av Londons postområder. Det dekker store deler av det nordlige London: Deler av Hackney, Islington, Camden, Barnet, Haringey og Enfield. Andre postområder i det nordlige London er EN og NW, samt HA i Barnet. Området ble opprettet i 1857, og delt inn i distrikter i 1917. Distriktsnavnene er ofte upresise i forhold til geografiske grenser, ettersom de er definert etter Post Office' behov. Siden 2004 har ikke distriktsnavnet vært en del av offisielle adresser, men det brukes fortsatt ofte. Hans Lindenov. Hans Hansen Lindenov til Gavnø (født 25. mars 1616 på Gavnø, døde 29. mai 1659 i København) var dansk riksråd. Han var sønn av Hans Johansen Lindenov (død 1642) og Lisbeth Sophie Rantzau. I 1635 ble han hoffjunker og året efter kammerjunker. Like før var han blitt forlovet med Elisabeth Augusta Christiansdatter, datter av Christian IV og Kirsten Munk. De ble gift 27. oktober 1639 på Københavns slott, og samtidig forlot han hoftjenesten og fikk Kalundborg Len. I mai 1640 ble han medlem av riksrådet. Her sluttet han seg hverken til den ene eller andre av de rivaliserende fløyende rundt Corfitz Ulfeldt eller Hannibal Sehested, men i alle fall fra den tiden da Christian IV fengslet Kirstine Munk på Boller slott 1646 brakte de fleste av hans svigersønner i opposisjon, var det også slutt med vennskapet med kongen. Likevel fikk han ved hjelp av Hannibal Sehested tildelt en årlig pensjon av de norske inntekter i 1647. Under mellomregjeringen etter Christian IVs død arbeidet han ivrig for anerkjennelsen av kongens ekteskap med hans svigermor. Han ble slått til ridder ved Frederik IIIs kroning i november 1648. Da svogerpartiet falt, mistet han i 1650 sin pensjon; men da Hannibal Sehested og Corfits Ulfeldt ble styrtet året etter, bøyde han seg for makten. Hans anseelse var imidlertid over, han hadde den kun på grunn av sitt ekteskap, dette betydde nå ikke noe. Hans huslærer, Carl von Køhlen, klaget han inn for kongen. En annen av hans tjenere, som sto i forbindelse med læreren, og som ble pågrepet i København, ble han nektet å få utlevert. Han var i konstant krangel med Kirstine Munk. Hun hatet ham på grunn av pengekravene han stilte henne og fordi han arbeidet for sønnen Valdemar Christians forsoning med kongen. En av hennes døtre, Hannibal Sehesteds hustru Christiane, ga ham skylden for å ha ergret moren til døde. I 1658 byttet han Kalundborg Len med St. Knuds Kloster i Odense, men oppholdt seg under beleiringen av København i 1659 i hovedstaden, hvor han døde. Han var far til Sophie Amalie Lindenov. Richard Sorge. Richard Sorge på et frimerke fra Sovjetunionen Richard Sorge (født i Baku, død 7. november 1944 i Tokyo) tysk kommunist, statsviter og journalist som var spion for Sovjet i Japan under andre verdenskrig. Sorge har blitt kreditert for å varsle Sovjet om Tysklands angrep den 22. juni 1941 og at Japan ikke ville angripe Sovjet. Sorge ble avslørt, arrestert og til sist henrettet av de japanske myndighetene. Sorge, Richard Sorge, Richard Vezina Trophy. Vezina Trophy er den prisen i NHL som tildeles den den beste målvakten. Vinneren velges av manageren i NHL-klubbene. Fram til og med sesongen 1981/1982 hva det den, eller de målvakten/målvaktene i det laget som hadde sluppet inn færrest mål i grunnserien som vant prisen. Men dette førte til at prisen da gjerne gikk til målvakten i et av de beste lagene, heller enn til den målvakten som individuelt sett hadde vært best. Derfor innførte NHL William M. Jennings Trophy i stedet som går til målvakten/målvaktene i det lag som har sluppet inn færrest mål. Prisen er gitt av Montreal Canadiens som en honnør til sin målvakt Georges Vezina, som falt sammen under en kamp i 1925 med tuberkulose og siden døde. Vezinas trofé ble første gang delt ut etter sesongen 1926/1927. Liste over steder i London. Listen over steder i London er en oversikt over områder i Stor-London, med angivelse av hvilken bydel stedet ligger i. Alle distrikter i Stor-London er inkludert, også City of London. * London steder Nguyễn Tấn Dũng. Nguyễn Tấn Dũng (født 17. november 1949 i Ca Mau i Vietnam) er Vietnams statsminister. Dung ble født i Ca Mau-provinsen i Sør-Vietnam, og tok en utdanning innen jus. Han ble medlem av det vietnamesiske kommunistpartiet 10. juni, 1967, og vervet seg senere inn som soldat i FNL. Han har blitt valgt til Partiets Politbyrå ved den åttende, niende og tiende nasjonale Partikongress møtene. Han er den yngste vietnamesiske statsministeren som er blitt valgt. Han ble valgt til Vietnams statsminister av Vietnams nasjonalforsamling den 27 juni, 2006. Utenriksforbindelser. I januar 2007 hadde Nguyễn Tấn Dũng møte med pave Benedikt XVI i Vatikanet. Det var første gang en vietnamesisk leder på et så høyt nivå møtte paven. Møtet ble sett som et viktig steg for å normalisere forbindelsene mellom de to statene. Etter Nguyễn Tấn Dũng hadde møte med den russiske presidenten Dmitrij Medvedev i Moskva i desember 2009 ble det offentliggjort at Vietnam hadde inngått avtale om store våpenkjøp fra Russland, primært undervannsbåter og jagerfly. I april 2010 var Nguyễn Tấn Dũng tilstede på presidents Barack Obamas konferanse om atomkraftsikkerhet i Washington DC.. Han møtte der også andre amerikanske ledere og man diskuterte blant annet et nærmere økonomisk og strategisk samarbeid mellom de to landene. Under et møte med Japans statsminister Naoto Kan i Hanoi oktober 2010 ble det inngått en avtale om et nærmere samarbeid mellom Japan og Vietnam, hvor Japan skal bygge to kjernefysiske reaktorer for Vietnam, samtidig som Japan skal bidra med utvinningen av sjeldne mineraler i Vietnam. I forbindelse med nye samtaler mellom de to statsministrene i april 2012 ble det rapportert om framgang i samarbeidet, samtidig som det ble offentliggjort at en ny avtale som åpner for at vietnamesere kan arbeide som helsearbeidere i Japan. Mast. Mast er en vertikal stang eller stolpe som bærer utstyr som krever høy plassering. Master er kanskje mest kjent fra båter og skip, men på land er master i utstrakt bruk som bærere av strømførende linjer (høyspentmast), radioutstyr (radiomast/antennemast) og til belysning (lysmast). Til forskjell fra stolper, søyler eller tårn, som gjerne er frittstående, har en mast gjerne avstivninger i form av barduner eller stag og vant. Denne artikkelen handler om master på skip og båter. Master på moderne skip og båter. På moderne skip kan en mast brukes til støtte for laste- og losseutstyr (bommer) og som bærer av signaler. Moderne passasjerskip har alltid én og ofte to lave master, formasten og aktermasten. Disse fungerer som fundament for radar og øvrige antenner, for navigasjonslys, lanterner og for føring av signalflagg. Dagens seilbåter for konkurranse- og fritidsbruk har som oftest master i aluminium. En del ekstreme konkurransebåter, joller og seilbrett har master i forskjellige fibermaterialer. Master på seilskip. Masten er det viktigste enkeltelementet på et seilskip. En mast skal være sterk og samtidig elastisk. Den skal i tillegg ha liten diameter og lavest mulig vekt. På seilskip var masten bærer av rær, bommer og seil. De var laget av tre (senere av jern). På 1800-tallet begynte man å lage master i stål. For å oppnå den nødvendige styrke, kunne masten (stormasten) være satt sammen av deler fra flere enkelttrær som ble holdt sammen med masteringer av jern. Etter at man fikk vannfast lim, kunne master settes sammen av flere deler og forsterkes ved laminering. Høye master kunne være satt sammen av flere seksjoner. Undermasten hadde et mers (plattform) på toppen som også tjente som feste for neste seksjon. Klippere hadde opptil fire masteseksjoner. Forut var seilene på mange skipstyper festet til et baugspryd eller en klyverbom som gjerne er konstruert på samme måte som en mast og har felles funksjoner med en mast, men som ikke regnes som en mast fordi de ikke er vertikale. Forreste mast på seilskip med to eller flere master er som oftest fokkemast, altså en mindre mast foran den største masten, som kalles stormast. Unntak fra dette er galeas, ketch og yawl. På disse tomastede båtene er det forreste mast som er stormast. På andre tomastede seilskip er stormasten som hovedregel aktre mast. Aktre mast kalles ellers gjerne mesanmast etter gaffelseilet som står på denne, og kalles mesan(-seil). På en fullrigger har mesanmasten også råseil, og kan også betegnes jiggermast eller kryssmast. På andre skip har den akterste masten bare gaffelseil. Enkelte skipstyper som f.eks kutter og yawl har en liten mesanmast aktenfor rorstammen. Denne kalles da gjerne papegøyemast. Enkelte brigger, brigantinere og barker ble utstyrt med en ekstra mesanmast aktenom den egentlig mesanmasten. Denne masten (som konstruksjonsmessig kunne være en papegøyemast) ble kalt snaumast og båtene ble gjerne også kalt snau. Den nest akterste masten på skip med fire- eller flere master (i praksis fullriggere og barker) kalles gjerne kryssmast. På skip med tre eller flere master er den aktre masten som regel den miste fordi den får mindre støtte både sideveis av stag og vant (fordi skroget smalner mot hekken) og i lengderetningen akterover (begrenset vinkel for barduner – ingen andre master i den retningen). Den høyeste masten på skip med tre eller flere master er som regel plassert noe aktenfor midtskips fordi skoget på disse skipene har størst stabilitet i dette området. Dette skyldes skogets linjer. Hensikten med å ha flere enn én mast er at hvert enkelt seil kan lages mindre. Det blir lettere å sette og, ikke minst, lettere å berge eller reve i kuling eller storm. I sjøslag med seilskip var det også en fordel med to master fremfor én fordi skipet kunne vendes hurtigere ved hjelp av seilene. Et enkelt stort seil er likevel enda raskere, dersom det er tilpasset vindstyrken. På de største skipene i sagatiden sies det at seilet, som det bare var ett eneste av, kunne være opptil 1000 m² (ca ett mål!), og masten må da ha vært 30-40 m høy! Likevel var den laget av ett eneste tre! Olaf Kölzig. Olaf Kölzig, født 6. april 1970 i Johannesburg, Sør-Afrika er en tysk (far)/canadisk (mor) målvakt som spiller i den nordamerikanske ishockeyligaen NHL hvor han spiller for Washington Capitals. Han spilte i finalen i Stanley Cup i 1997/98 med Washington. 2000 vant han Vezina Trophy. Kuusamo. Kuusamo er en by og kommune i landskapet Norra Österbotten i Finland. Kommunen grenser til nabokommunene Taivalkoski i Norra Österbotten, Posio og Salla i Lappland og Suomussalmi i Kajanaland. I øst har kommunen grense mot Russland. Kommunen ble grunnlagt i 1868 og stedet fikk bystatus i 2000. Byen har snaut 17 000 innbyggere. Byen er et kjent vintersportsted, blant annet kjent for Finlands største hoppbakke – Rukatunturi-bakken. Herrnhut. Herrnhut er en by i Landkreis Görlitz i den sørøstlige delen av Fristaten Sachsen. Byen ligger omtrent midt mellom Löbau i vest og Zittau i øst. Den grenser mot kommunene Rosenbach i nord, Berthelsdorf og Zittau i øst, Eibau og Oderwitz i sør, og Niedercunnersdorf og Obercunnersdorf i vest. Byen er sete for forvaltningsfellesskapet Herrnhut og har 3 523 innbyggere (2008). Byen er hovedsete for «herrnhutere». Den har en kirke og to museer, et lokalt og et for bevegelsens verdensvide aktiviteter. Byens økonomi er basert på turisme, kirkeadministrasjon, undervisning og en 150 år gammel tradisjon med produksjon av en stjerne med 26 tagger som henges i vinduer i adventstiden. Herrnhuts byvåpen er en vakthytte. Den symboliserer at man skal være på vakt og vente på Jesu gjenkomst, men også at man lever under Herrens øye som vokter sin hjord. En slik hytte er bygget på Hutberg, åsen nær byen, og i den vestlige skråningen fra åsen ligger Guds åker, menighetens kirkegård. Klima. Den gjennomsnittlige lufttemperaturen i Herrnhut er 7,7 °C. Den årlige nedbøren er 688 millimeter. Historie. Grunnleggelsen av byen Herrnhut skyldes i store trekk det personlige engasjementet til den lutherske og pietistiske teologen Nikolaus Ludwig von Zinzendorff. I 1722 ga han asyl til religiøse flyktninger fra Mähren som tilhørte de bøhmiske brødre og ga dem opphold på hans eiendom Berthelsdorf. Dette godset utviklet seg til å bli administrativt senter for nabokommunen Berthelsdorf. I 1457 ble en av de første evangeliske menighetene i Bøhmen opprettet under navnene "Unitas Fratrum" og "Brüder-Unität". Disse «bøhmiske brødre» eller husittene baserte seg på trosartiklene til reformatoren Jan Hus, som i 1415 ble brent i Konstanz som kjetter. De plasserte sitt fellesskap under «Guds omsorg» ("Obhut des Herrn") og slik fikk deres koloni navnet Herrnhut. Den lokale menigheten ble kjent som «herrnhutere». Dette arbeids- og bofellesskapet tiltrakk seg raskt personer fra andre kirkesamfunn, og ved greve Zinzendorfs bortgang i 1760 arvet brødrene både slottet og boet. Tilstrømningen av flere innbyggere førte til at Herrnhut på 1700-tallet fikk status som kommune. Den ble selvstendig i 1895 og fikk byrettigheter i 1929. I 1865 ble Herrnhut en del av Gerichtsamt Herrnhut. Fra 1875 til 1939 var Herrnhut innlemmet i Amtshauptmannschaft Löbau i Kongeriket Sachsen. Fra 1939 til 1952 hadde denne navnet "Verwaltungsbezirk Landkreis Löbau". Fra 1952 til 1990 var Herrnhut en del av Kreis Löbau innenfor Bezirk Dresden i den tyske demokratiske republikk. Fra 1990 til 1994 var den en del av Landkreis Löbau i det gjenforente Tyskland. Fra 1994 til 2008 var byen innlemmet i Landkreis Löbau-Zittau, og siden 2008 har den tilhørt Landkreis Görlitz. I 1994 ble nabokommunen Ruppersdorf, sammen med stedsnavnene Schwan og Ninive, innlemmet i Herrnhut. Den 1. januar 2010 ble den gjeldstyngede kommunen Strahwalde, med stedsnavnene Friedensthal og Strahwalde, innlemmet i Herrnhut. Den 1. januar 2011 ble Großhennersdorf med de fem distriktene Großhennersdorf, Heuscheune, Neundorf auf dem Eigen, Schönbrunn og Euldorf innlemmet i Herrnhut. Befolkningsutvikling. Kart over Herrnhut i 1759 Otto Ludvig av Salm. Otto Ludwig Graf von Salm, Wild- und Rheingraf zu Kyrburg und Mörchingen (født 13. oktober 1597, døde 6. oktober 1634 i Speyer) var en tysk general i svensk tjeneste i trettiårskrigen. Han hadde også et forhold til Kirsten Munk, Christian IV av Danmarks hustru til venstre hånd. Forholdet til Kirsten Munk startet i 1627 da han var innkvartert på Dalum kloster, og fortsatte utover 1628 i København og på Kronborg slot, på en skamløs måte. Dette forholdet var grunnen til at Kirsten falt i unåde hos kongen og ble forvist, senere fengslet. Graf von Salm ble anklaget for å være far til Dorothea Elisabeth Christiansdatter men senere forskning har avvist dette. Otto Ludvig giftet seg i 1633 med Anna Magdalena von Hanau-Lichtenberg. Sønnen Johann XI, Wild- und Rheingraf in Kyrburg ble født i 1635, etter farens død. Lars Undli. Lars Inge «PayTwo» Undli (født 11. november 1970 i Oslo) er en norsk breakdancer og graffitikunstner. Han er mest kjent under artistnavnet «PayTwo», eller «Pay 2» fra breakdancegruppa Atomic B-Boys. Liv og virke. Undli startet med breaking i 1984, og er både norsk og skandinavisk mester i breaking. Han var initiativtakeren til gruppen Atomic B-Boys, som han startet sammen med hip-hop-tvillingene Andre «Tech Rock» Eriksen og Kevin «Karma» Eriksen. Han har arbeidet med Riksteateret og som koreograf for TV-showet «Danse-feber» på TV-Norge. Undli har også arbeidet med musikeren og produsenten Tommy Tee i Tee Productions. Lars Undli er også graffitimaler (se bilder på Pay-twos myspace), og freestyleskater. Lars Undli har tidligere jobbet i skobutikken «Sole Service», men jobber nå i datterselskapet Hall Of Fame som også har utsalgssted i Oslo sentrum. Jobben i skobutikken passet godt til hans hobby, som består ev en stor skosamling av Adidas, Puma og Nike. Spesielt modellene "Adidas Superstar", "Campus", "Nike Air Jordan" I-VII', "Clyde" og "Dunk". Meritter. NM 1997: Seier i «B Boy One on One», delt tittel med André «Tech Rock» Eriksen Annet. Russebussen «Psycho», med graffiti av «Tech Rock» & «PayTwo» I 2006 sprayet Lars «PayTwo» Undli og André «Tech Rock» Eriksen russebussen «Psycho». Referanser. Undli, Lars Undli, Lars Atomic B-Boys. Atomic B-Boys er en norsk breakegruppe. B-boy er ett uttrykk for en som breaker («break-boy»). Gruppen består av Lars «PayTwo» Undli, tvillingene Andre «Tech Rock» Eriksen og Kevin «Karma» Eriksen og Bjørn «Sean» Hagen. Sean trakk seg ut av gruppen i 2000 og satser nå på Boogalooing. Bakgrunn. Guttene ble tidlig dratt mot hip-hop-miljøet og har vært aktive innen både rap og graffiti i tillegg til breaking. Lars Undli var initiativtakeren til gruppen Atomic B-Boys i 1991 sammen med. Atomic B-Boys har vunnet norgesmesterskapet i breaking flere ganger. Gruppen ble svært populær, turnerte i mange år både i Norge og internasjonalt og kan sies å ha vært en foregangsgruppe innen norsk hip-hop. I 1995 stilte de opp i noe som kan kalles for VM i breaking (Battle Of The Year) som første Norske breakegruppe noensinne. Filmen fra denne konkurransen, «Battle Of The Year 1995», er en film som har inspirert mange breakere til å begynne med breaking. «Nemokid» fra det norske dansecrewet «Stumbling Moves» mener denne filmen inspirerte han til å begynne med breaking. I 1999 samarbeidet Atomic B-Boys sammen med streetdancegruppen Incredible Red og turnerte med showet «Access to par 1000» under navnet «Atomic Red». I Scandinavian BOTY 2000, slo Atomic B-Boys seg sammen med svenske «Moves Per Minute», under navnet «Nasty 9», og vant mesterskapet. Atomic B-Boys koreograferte og fremførte norges første breaketeaterforestilling; «Evolution of Style» første gang i 1999, og showet turnerte med Riksteatret i 2003. Video. Atomic B Boys: Battle Of The Year 1995 Referanser. Atomic B-Boys Solukhumbu distrikt. Solukhumbu (transkriberes også "Solukhumbhu", på nepali सोलुखुम्बु जिल्लाा) er et av Nepals 75 distrikter. Navnet er danna av navn på to tradisjonelt sherpa-dominerte områder, "Solu" og Khumbu. Distriktet hører til "Janakpur sone" i "Sentralregionen", og ligger i Himalaya. I sørvest grenser Solukhumbu mot Ramechhap, i nordvest har det en kort grense mot Dolkha, i nord mot Kinas autonome område Tibet, i øst grenser det mot Sankhuwasabha, sør for det i øst har det ei kort grense mot Bhojpur i sør og øst mot Khotang, og sør og vest mot Okhaldhunga. Distriktet har 34 distriktsutviklingskomitéer, ingen bykommuner. Fra folketellinga i 1994 gikk antallet hinduer ned fra 57,5% til 42,9. Andre religioner økte fra 13,5% til 28,8. (Tallet på buddhister var uforandra.) Dette avspeiler økt nasjonal og religiøs bevissthet i kirat-nasjonaliteten, som i dette distriktet særlig er representert av raj-folk. Som alle grensedistrikter i Himalaya er distriktet prega av tibetansk språk, religion og kultur. Solukhumbu har et stort innslag av sherpa-befolkning og regnes nærmest som hjemlandet til sherpaene i Nepal. Området Khumbu, som regnes som en av tre viktige tradisjonelle konsentrasjonene av sherpaer, med landsbyen Pangboche, som man tror er den eldste sherpa-landsbyen i Nepal, ligger i den nordlige delen av distriktet. Pharak, et annet av de tre viktige sherpaområdene, ligges sør for Khumbu. Det grenser mot et tredje viktig område, Solu, i den sørlige delen av distriktet. Sagarmatha nasjonalpark dekker den nordlige og østlige delen av distriktet, som omfatter de viktigste områdene der sherpaer bor. Verdens høyeste fjell Sagramatha, bedre kjent under det engelske navnet Mount Everest, ligger i den østlige delen av Solukhumbu distrikt, på grensa til Tibet. Tenjou Tenge. Tenjho Tenge (japansk 天上天下 Tenjō Tenge, bokstavelig på norsk "Himmel og jord") er en japansk tegneserie og tegnefilm, "manga" og "anime", som er skapt av Ōgure Ito. Tittelen refererer til et sitat av Buddha da han ble født: «Jeg alene er æret på himmel og jord». Serien handler om Souichiro Nagi og hans venn Bob. De kommer til en kampsportskole og bestemmer seg for å bli medlem. Av medlemmene er Maya Natsume og hennes søster Aya Natsume og Masataka Takayanagy. Sammen trener de for å bli med i kampsportturneringen og slå et annet lag som blir ledet av Mitsuomi, som drepte storebroren til Maya Natsume. Tegneserien blir utgitt av Shueishas Ultra Jump i Japan og blir i USA utgitt av DC Comics under merket CMX. Carlos de Rezende. Carlos de Rezende eller Resende, Gao Shangde (født 4. november 1664 i Lisboa i Portugal, død 5. februar 5. februar 1746) var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han trådte inn i ordenen i 1680 i Lisboa og ble sendt ut den i 1695, med ankomst 13. november 1696. Han virket først i 28 år i Zhengding i Hebei, og deretter i 22 år i Beijing. Kong João VI av Portugal foreslo i 1711 at han skulle bli utnevnt til biskop av Xi'an, men paven nektet å opprette enda et bispedømme i Kina. Han ble begravet på jesuittenes gravfelt Zhalan i Beijing. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Alexander III (pave). Alexander 3. (ca. 1105 – 30. august 1181) var pave 1159-1181. Hans opprinnelige navn var Rolando Bandinelli, han ble født i Siena i Italia. Han ble i 1150 utnevnt til kardinal og like etter kansler. Han var den bitreste fiende til Huset Hohenstaufen, keiser Frederik Barbarossa. Da han i anledning av erkebiskop Eskils fengsling møtte på riksdagen i Besançon 1157, medbrakte han et pavebrev som antydet at keiserdømmet var et len av pavestolen, og muntlig skjerpet han denne påstanden. En av Frederiks stormenn fór da mot ham med dradd sverd. Keiseren reddet ham, men bad ham omgående om å reise hjem. Ved pavevalget 1159 fikk Roland flest stemmer og kalte seg Alexander 3., men keiservennlige kardinaler valgte kardinal Octavianus, og fikk ham iført paveskrud. Alexander bannlyste Viktor IV, som motparten kalte seg. Frederik stevnet dem begge til et møte i Pavia (1160). Alexander uteble og ble bannlyst, og Viktors valg ble stadfestet. Alexanders svar var å bannlyse keiseren, men hans stilling i Italia ble stadig dårligere, og våren 1162 dro han til Frankrike. Selv her begynte prestestanden å falle fra; men den tyske keisers maktutfoldelser bevirket et omslag, og Frankrike sammen med England, Sicilia og Spania stod nå på Alexanders side. Mest oppholdt han seg i Sens, hvor hans tilhengere flokket seg om ham, blant dem biskopen i Århus, Eskil, og tross hans landflyktighet vokste hans makt sterkt; således gikk Valdemar I av Danmark og de danske bisper over på hans parti. Viktor døde 1164, og det ble valgt en ny motpave, Paschalis III 1165. Alexander vendte allikevel tilbake til Roma, men ble året etter igjen fordrevet av keiseren. Den tyske hær ble imidlertid ødelagt av pest, og de lombardiske byene reiste seg og sluttet forbund med Alexander. Paschalis døde i (1168), og den tredje motpaven, Calixtus III, fikk aldri mye makt. Da keiseren deretter led det skjebnesvangre nederlaget overfor lombarderne ved Legnano i 1176, måtte han ved et høytidelig møte med paven i Venezia 1177 ydmyke seg og trekke sin støtte til Calixtus. Alexander frafalt på sin side kravene om lenshøyhet over keiserriket og lovet å gi tilbake fratatt land, men seieren var umiskjennelig hans. Imidlertid hadde han i England vunnet en enda større seier; han hadde ivrig støttet erkebiskop Thomas Becket i kampen for de kirkelige idéer, og da erkebispen til sist falt som offer for kongens oppfarende sinne, helgenkronet Alexander ham straks, bannlyste kong Henrik II av England (1170) og tvang ham til ydmykende bot ved den myrdede erkebiskops grav i 1174. I september 1171 sendte Alexander også en bulle til folk og herskere i Norden med oppfordring om å utvide korstogene helt til Finland. Kristendommen stod fremdeles svakt der, men etter 1190 var korstog til Finland blitt vanlige. Nidkjær for kirkens frihet bannlyste han også kong Vilhelm I av Skottland, fordi han ville påtvinge St. Andrews en biskop av eget valg (1180). Kjetteriet ble strengt fordømt på det tredje alminnelige lateranmøtet 1179, som ble overvært av 300 bisper og regnes som høydepunktet av Alexanders makt. Her fikk han også vedtatt at det paveemne som hadde fått 2/3 av kardinalenes stemmer, var lovlig valgt – en bestemmelse som skulle hindre de ødeleggende paveskismer. På grunn av romernes opprør ble han atter fordrevet fra den hellige stad i sin siste levetid. Han døde i Cività Castellana 30. august 1181. Ekteskapet som sakrament. Diskusjonen hadde gått høyt i kirken om hva som definerer et ekteskap: Blir det til ved samleiet eller ved partenes samtykke? Det var Alexander som sørget for at den siste løsningen ble kirkens offisielle lære. Ifølge Paulus i Efeserbrevet 5,23-24 er nemlig ekteskapet et bilde på forholdet mellom Kristus og kirken - og derved et sakrament og altså uoppløselig, med mindre det var inngått på feil premisser. I og med at ekteskapet gikk over fra å være en bindende avtale mellom to parter til å bli et kirkelig sakrament, var det mer passende å definere det gjennom en åndelig handling (samtykke) enn en fysisk handling (samleie). Alexanders valg resulterte dermed i at kirkens lovgivning tillot to som ønsket å gifte seg, å love hverandre dette med bare Gud som vitne - ute på et jorde, om så var. Dette førte til en rekke saker der menn lovet kvinnen ekteskap lørdagskvelden, for i etterkant å benekte det hele. Særlig fra Bergen kjennes slike saker, fordi rettsdokumentene er bevart. Carl Menger. Carl Menger Edler von Wolfesgrün (født 23. februar 1840, død 27. februar 1921) var en østerriksk økonom. Han var en sentral bidragsyter til den marginalistiske revolusjon som fant sted i økonomifaget omkring 1870, og regnes som grunnleggeren av den fagretningen som er kjent under betegnelsen «den østerrikske skole». Mengers viktigste bidrag var at grensenytten eller marginalnytten av en vare er den samme i en hver anvendelse av varen. Derimot har hvert individ subjektive og individuelle nytteskalaer, og disse danner utgangspunkt for dannelsen av relative markedspriser. Eksterne lenker. Menger, Carl Menger, Carl Menger, Carl Erlend Eide. Erlend Eide (født 18. august 1971 på Brekstad, Ørland) er en norsk klassisk, folke- og jazzmusiker og korpsdirigent. Hovedinstrumentet er klarinett, men i bandsammenheng spiller han også saksofon, keyboards, perkusjon og synger. Han er bosatt i Trondheim. Erlend Eide er sønn av trommeslageren Torbjørn Pluggen Johansen. Karriere. Han er utdannet klassisk klarinettist fra Heimdal videregående skole, Griegakademiet og Institutt for musikk (NTNU). Han var en av grunnleggerne av folkemusikkgruppa Yggdrasil i 1993. I årenes løp har han vært innom mange bandkonstellasjoner og jobbet sammen med bl.a. Petar Ralchev, Jovan Pavlovic, Rolf Hoff Baltzersen, Espen Aalberg, Emilia Amper, Henning Rø, Tor Haugerud, Ove Bjørken, Daniel Herskedal, Erik Bergene, Odd Johan Overøye, Carl Haakon Waadeland, Randi Lundemo, Frode Fjellheim, Kåre Kolve, Erlend Jentoft, Truls Rønning, Sara Lade, Andreas Aase, Truls Waagø, Torgeir Andresen, Vienoula Røe og Erlend Skomsvoll. Som frilans musiker har han jobbet mye for bl.a. Forsvarets musikk og Trøndelag teater. Han har dirigert korps siden 1991 og dirigerer nå Strindheim Janitsjar i Trondheim. Han grunnla "Brekstad musikkfestival", senere Brekstad kulturfestival i 2002. Han har også vært aktiv som lokalpolitiker i Ørland. Eide (andre betydninger). Eide er bestemt form av eid og et vanlig norsk stedsnavn og etternavn. Per 2010 er det i følge SSB 8343 personer i Norge med Eide som etternavn. Jajarkot distrikt. Jajarkot er et av Nepals 75 distrikter. Surkhet ligger i "Midtvestlige regionen", "Bheri sone", og reknes til ås-distriktene. I vest grenser Jajarkot, fra sør og nordover, mot Dailekh, Kalikot og Jumla, i nord mot Dolpa har det ei kort grense mot Doti distrikt I vest grenser det mot Kailali distrikt, i øst fra nord og sørover mot Rukum og Saylan, i sør mot Surkhet. Hovedstad er Jajarkot. Distriktet har 30 landsbyutviklingskomiteer og ingen bykommuner. Jajarkot er et fattig og lite utvikla vestlig distrikt med store kaste- og kjønnsskiller, dominert av khas-befolkning som snakker nepali. Det er anslått at i Jajarkot hører 40% av befolkninga til den nasjonale minoriteten magar. Opprørerne i NKP(Maobadi) starta maoistopprøret, også kjent som Nepals borgerkrig 1996 - 2006, den 13. februar 1996 i nabodistriktene Rukum, Rolpa og Jajarkot. Alle har stor magar-befolkning, og et flertall av opprørssoldatene var fra starten av magarer. Da opprørerne begynte å sette ut i livet sitt program for å gjøre om det sterkt sentraliserte Nepal i en føderal republikk med sjølstyre for nasjonale minoriteter og regioner, var den første regionen de proklamerte den 9. januar 2004 et nasjonalhjem for magarene, "Den Autonome Magarant-regionen". Regionens "folkeregjering" blei utropt på et massemøte i "Tawang" i distriktet Rolpa. Trinity Washington University. Trinity (Washington) University, grunnlagt i 1897 av Søstrene av Notre Dame de Namur, er et katolsk universitet i Washington, D.C. i USA. Universitetsstatusen er fra 10. september 2004. Universitetet har tre fakulteter, og ett av dem, "College of Arts & Sciences", er forbeholdt kvinner. Menn kan immatrikuleres på de to andre, "School of Education" og "School of Professional Studies". I 2006 var det ialt 1.672 studenter og 158 vitenskaplig ansatte ved "Trinity", og det ble undervist opp til Mastergradsnivå. Skolepengene det samme året var US$ 17.360 årlig. Bhojpur distrikt. Bhojpur er navnet på et av Nepals 75 administrative distrikter. Dhankuta distrikt ligger i "Østregionen", "Kosi Sone". I vest grenser det mot Khotang, i nordvest har det ei kort grense mot Solukhumbu, i nord mot Sankhuwasabha, i sørøst mot Dhankuta, i sør mot Udayapur. Bhojpur reknes til ås-distriktene. Hovedstad i distriktet er Bhojpur. Distriktet har 63 distriktsutviklingskomiteer og ingen bykommune. Fra folketellinga i 1991 til 2001 gikk gruppa "andre religioner" opp fra 19,2% til 32,1%, "buddhisme" vokste med 5,2%, mens "hinduisme" sank fra 71,8% til 53,8%. Dette er et uttrykk for den nasjonale og politiske oppvåkninga blant kirat-folket raj i distriktet, som dyrker sin egen gamle religion kiranti. Bojpur er kjent for tradisjonell produksjon med høy kvalitet av den viktige nepalske kniven kukri. Sialis lutaria. "Sialis lutaria" er en av mudderfluene (Megaloptera). Den er den vanligste av fem arter i Norge og blir ofte bare omtalt som «mudderflue». Den er ikke uvanlig og kan finnes ved innsjøer. De voksne flyr ikke langt fra vannet. Utbredelse. "Sialis lutaria" er den eneste norske arten mudderflue som kan kalles vanlig. Den finnes i hele Norge. Det finnes ytterligere fire norske arter som alle er sjeldne, to av artene har en nordlig utbredelse og er bare funnet helt nord i Norge. For sikker artsbestemmelse av de fem norske artene mudderfluer må genitalia undersøkes. Utseende. "Sialis lutaria" er et mørkt brunsvart insekt. De er forholdsvis kraftige dyr. Vingene er svakt sotfarget med tydelig og markert vingeribbenett. Vingespennet er mellom 20 og 35 mm. og kroppen er ca 10-16 mm. lang. Larvene er opptil 20 millimeter lange. De har utvendige gjeller, parvise og utstående på hvert av leddene på bakkroppen. Bakkroppen ender i en hale (telson). Larvene har omtrent ti hudskift. Levevis. "Sialis lutaria" finnes i ferskvann, ved stranden av større og mindre innsjøer. Larvene lever i vannet (akvatisk), som rovdyr og lever av andre mindre dyr, som insekter. De voksne (imago) flyr i juli og august. De lever ganske kort og tar nesten ikke til seg næring. Mudderfluer er ganske trege og store insekter og er dårlige flygere og finnes derfor alltid i nærheten av vann. De flyr med en ganske sterk summende lyd. De voksne kan påtreffes mellom mai og juni. Eggene plasseres i stillestående ferskvann, i grupper på vannplanter i mindre og større innsjøer. Larvene finnes ofte på ganske store dyp, nedgravd i bunnslammet. De lever som predator (rovdyr) på andre mindre dyr. De bruker normalt to år på utviklingen. Når de er klar for å gå inn i puppeperioden forlater de vannet og graver seg ned i jorden like ved stranden. Odd Sannes. Odd Sannes (født 3. august 1922 i Oslo, død 24. mars 1999 samme sted) var en norsk sportsskytter. Han ble verdensmester i miniatyrskyting i 1947. I 1950 ble han skytterkonge på hjemmebane da Oslo Østre skytterlag arrangerte Landsskytterstevnet på sin bane på Årvoll. Det var ikke før enn i 1978 i Trondheim at deltakerrekorden på 4 900 skyttere ble overgått. Johan Hunæs fra Oslo Østre ble skytterprins og Willy Røgeberg ble nr. 3, hjemmelaget tok dermed de tre første plassene. Familie. Odd Sannes var sønn av Ole Sannes og Gunda Sannes. Han var gift med Kari Eriksen Sannes, sammen fikk de to barn, Kirsten (født 1952) og Ola Aleksander (født 1957). Stanley Kvamme. Stanley Kvamme (født 31. mars 1922 i Førde) ble dobbelt skytterkonge, først på Landsskytterstevnet i Steinkjer i 1953, og deretter i Bergen i 1957. Kvamme representerte Bergen Nordre skytterlag da han tok sine kongetitler, men senere flyttet han til Grue i Hedmark og ble medlem av Grue skytterlag. Kvamme giftet seg med den tredobbelte skytterprinsesse (1957, 1959 og 1960) Eva Kjelgren fra Grue. Da Kvamme vant sin andre tittel i 1957 var det første gang mesterskapsprogrammet bestod av 35 skudd, slik det fortsatt gjør 50 år etter. Det ble først skutt såkalt «klasseskyting», 5 skudd i hver stilling, som nå offisielt kalles «15-skudden», deretter «grunnlag», 3 stå, 3 kne og 4 liggende, nå kalt «10-skudden», og til slutt den avsluttende mesterskapsomgangen med 10 skudd liggende. Skapelse (teologi). Skapelse er den oppfatningen innen mange religioner og filosofiske lærer og systemer som anser at en enkelt gud eller flere guddommer er ansvarlig for universets tilblivelse. De fleste religioner har fortellinger som prøver å forklare hvordan verden ble til. Slike opprinnelses- eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare opprinnelse til alt. Gud(ene) har ofte menneskelige trekk i slike fortellinger, og skapelseshandlingen kan framstilles som en fødsel, en kamp mellom orden og kaoskrefter, eller som en byggeprosess. Den kristne skapelsesberetningen står først i Bibelen, én versjon i Første moseboks kapittel 1, og en annen versjon i kapittel 2. Det er også en tredje versjon av skapelsesberetningen i Salmenes bok kapittel 33 som ble skrevet før Mosebøkene. Det er omstridt blant kristne i hvor stor grad skapelsesfortellingen skal oppfattes bokstavelig, og om den egentlig står i motsetning til evolusjonsteorien. En bokstavtro forståelse eller tolkning av Bibelens skapelsesfortelling kalles kreasjonisme. Skapelsen tidfestet. Biskop James Ussher (1580–1656) regnet ut at jorden skulle være skapt søndag 23. oktober 4004 f.Kr. Siden utregningen ble trykket i 1701-utgaven av "King James' Bible", ble den nærmest enerådende. Ussher tok utgangspunkt i Bibelens kronologi og slektstavler. Høstjevndøgn ble tillagt særlig betydning, siden Edens hage da ville bugne av mat for Adam og Eva. Jorden måtte være skapt på en søndag, mente Ussher, for syvende dag ble da hviledagen, og hos jødene er det jo lørdag, sabbaten, som skal minne om skapelsen. Utregnet etter juliansk kalender, hadde året Kristus ble født, samme almanakk som året 4004 f.Kr. Tallet 4004 er nemlig delelig på 28, og det er 28 år mellom hver gang ukedagene faller på samme dato (solsyklusen). Christian prins av Danmark. Christian (født 10. april 1603 på Københavns slott, København, død 2. juni 1647 i Gorbitz nær Dresden) var eldste sønn til Christian IV og Anna Kathrine og kronprins til Danmark og Norge. Han ble kalt "Den utvalgte prinsen". Christian ble hyllet til tronfølger allerede i 1610, som barn. Presten og dikteren Claus Christoffersen Lyschander skrev et hyllingsdikt til anledningen og dette er den eneste bevarte øyenvitneskildringen man kjenner til. Hyllingen i Oslo foregikk på Hovedtangen 17. juni 1610. Arveprinsen var kommet til byen i følge med begge sine foreldre. Danmark var et valgkongedømme, hvor riksrådet valgte konge, men det ble praksis at sittende konge i sin egen levetid sørget for at en sønn ble hyllet som tronfølger. Dette var en måte å utmanøvrere riksrådet på. Han giftet seg i 1634 med Magdalena Sibylla av Sachsen (1617–1668), datter til kurfyrste Johann Georg av Sachsen. Deres bryllup, på dansk kalt «Det store bilager», var svært praktfullt og framfor alt dyrt – under bryllupsfesten framførte den aller første oppsetningen av den kongelige ballett i Danmark. Ekteskapet var barnløst. I hans fars fravær under trettiårskrigen styrte han landet med tre riksråd. Han ble imidlertid upopulær på grunn av sitt utsvevende liv og ble fratatt styret. Christian, som var fet, slapp og førte et utsvevende liv, døde på Körbitz slott under et kuropphold i Tyskland; han drakk seg til døde. Dermed ble kongevalget etter Christian IVs død mer åpent enn det ellers ville vært. Prins Christians bror Frederik ble valgt, uten de helt reelle motkandidater, men usikkerheten var stor nok til at den nye kongens håndfestning bandt kongen sterkt til valgkongedømmet (og ikke arvekongedømmet) Kongemakten var på et «historisk lavmål», skriver Ståle Dyrvik, men bygde seg fort opp igjen fram mot eneveldet i 1660. Sophie av Mecklenburg. Sophie av Mecklenburg (født 4. september 1557, døde 4. oktober 1631) var datter av hertug Ulrik av Mecklenburg-Schwerin og Elisabeth av Danmark. Hun ble 15 år gammel viet til Frederik II. Vielsen fant sted 20. juli 1572. I sine dagboksnotater omtaler Frederik II ektefellen som «min Soffye». Hun fulgte ham på reiser rundt i landet, men blandet seg aldri inn i regjeringssaker. Hun samlet på folkeviser, og oppmuntret Anders Sørensen Vedel til å utgi "Danske Viser". Som 31-årig ble dronning Sophie enke. Sønnen Christian var kun 11 år gammel, og for ung til å over tronen. Det ble derfor innsatt et formynderstyre. Forholdet mellom enkedronningen og riksrådet var dårlig. Etter Frederik IIs død blandet hun seg inn i politikken. Hun prøvde energisk å skaffe sine yngre sønner andel i hertugdømmene. I 1594 ble hun tvunget til å trekke seg tilbake til sitt livgeding på Nykøbing slott på Falster. Enkedronningens økonomiske evner som godseier gjorde at hun etterlot seg en stor arv. Etter sin død i 1631 ble hun begravet i Roskilde domkirke. Kjell Skøien. Kjell Skøien (født 7. januar 1917 – død 10. april 2003) fra Løten representerte Oslo Østre skytterlag da han ble dobbelt skytterkonge, først på Landsskytterstevnet i Bodø i 1956 og deretter i Kristiansand i 1962. Skøien var ansatt i NSB, og bodde i den forbindelse også i Elverum og på Tynset. Yggdrasil (band). Yggdrasil er en folkemusikkgruppe som ble startet i Bergen høsten 1993 av Elisabeth Vannebo og Erlend Eide som et verdensmusikk-ensemble med hovedvekt på Balkan. Yggdrasil hadde opprinnelig seks medlemmer hentet fra miljøet rundt Musikkonservatoriet i Bergen og Bergen Internasjonale Folkedansklubb. I januar 1996 fikk Yggdrasil ny perkusjonist; svensken Anders Waernelius (ex Jonsson). Anders' inntreden i Yggdrasil var med på å påvirke en musikalsk dreining hvor hovedvekten ble flyttet til Norge/Sverige. Dette resulterte i Yggdrasils debutalbum "Herrelaus" som ble utgitt av Grappa i 1998. I denne perioden turnerte Yggdrasil i store deler av Norge og Danmark. Yggdrasil hadde bl.a. et eget TV-program på NRK1. Yggdrasil jobbet litt som kvintett og kvartett i 2002 og trio i 2003 før det lagt på is. Bandet gjenforenes i 2012. Carl Olof Rosenius. Carl Olof Rosenius (født 3. februar 1816, død 24. februar 1868) var en svensk vekkelsespredikant i Stockholm og redaktør for bladet "Pietisten" fra 1842 til 1868. Biografi. Rosenius ble født i Nysätra i Västerbotten som presten Anders Rosenius (1780–1841) og hans hustru Sara Margareta Norenius' tredje barn. Hans mor var presten Olof Norenius' datter. Hans far medvirket i vekkelsesbevegelsen Nyläsarna. Fra hans 13. år bodde familien i Sävar og han gikk på skole i Piteå, siden i Umeå og Härnösand, hvor han fullførte gymnaset. I 1838 begynte han på teologistudier ved universitetet i Uppsala men ble tvunget av økonomiske og helsemessige årsaker til å avbryte studiene og ta tjeneste som informator nær Stockholm. Han er en av Sveriges mest leste religiøse forfattere og en av den svenske 1800-tallsvekkelsens fremste lederskikkelser og spilte en viktig rolle ved dannelsen av Evangeliska fosterlandsstiftelsen (EFS). Han var gift med Agatha Rosenius og farbror til Paul Rosenius. Fra Nordisk familjebok. "Følgende biografi er noe omarbeidet fra Nordisk familjebok (1916)" Carl Olof Rosenius var en innflytelserik lekmannspredikant i Sverige. Han vokste opp i omgivelser sterkt preget av leserbevegelsen i Norrland, hvor en tidligere loviskhet hadde blitt trengt til side av en mer evangelisk anskuelse, dog ikke drevet til de radikale «nyläsarnas» ytterlighet. Sitt religiøse gjennombrudd daterte han til 15-årsalderen. Alt som skoleungdom ledet han under feriene konventikkelandakter. En preken som han holdt under sin gymnastid i Härnösand (fra 1833), later til å ha imponert biskop Franzén på grunn av den sterke betoningen av den lutherske sentrallære om rettferdiggjørelse av tro. Han kom til Uppsala som student i 1838 for å lese teologi, men avbrøt studiene allerede i 1839 på grunn av usikker helse og økonomiske vanskeligheter og tok en stilling som informator på en gård i nærheten av Stockholm. Her kom han opp i alvorlig religiøs tvil. Han fikk hjelp til å komme ut av disse anfektelsene av metodistpredikanten George Scott i Stockholm. Han oppga da planene om å bli prest og flyttede i 1840 til Stockholm som Scotts assistent i evangeliseringsarbeidet, som samme år fikk et eget lokale nær Hötorget i den såkalte "Engelska kyrkan". Da Scott ble tvunget til å forlate Sverige og "Engelska kyrkan" ble stengt (1842), overtok Rosenius helt virksomheten og ble en av de fremste kreftene i den voksende religiøse vekkelse av «nyevangelisk» art som i de følgende årtier gikk fram over store deler av Sverige. I denne tjeneste virket han, både i enkeltstående møter (konventikler) og i leide lokaler i Stockholm. Da Evangeliska fosterlandsstiftelsen (EFS) ble dannet i 1856, var Rosenius en av grunnleggerne og allerede året etter dannet EFS en stiftelse som kjøpte den "Engelska kyrkan"s lokaler og åpnet en ny kirke under navnet Betlehemskyrkan. Både der og på tallrike prekenreiser i hele landet kunne Rosenius virke. Han arbeidet også med tidsskriftet "Pietisten", som ble startet av ham og Scott i 1842, og som han siden gav ut til sin død (med tiden i et opplag på 10 000 eksemplarer). Han gav også ut og redigerte "Missionstidningen" og flere andre skrifter. I sine siste år arbeidet han på en utførlig ’’Utläggning af Romarbrefvet’’, som ble publisert i "Pietisten". På pinsedag 1867 da han stod på talerstolen i Johanneskyrkan i Göteborg ble han rammet av slag og året etter døde d han. Hans religiøse standpunkt, pietismen, fikk i de avgjørende trekk en stor innflytelse fra leserbevegelsen i Norrland sin lutherdom med "objektiv forsoning" og "rettferdiggjørelse bare av nåde" som dominerende kjerne. I den schartauanske betoning av nådens ordning mistenkte han loviskhet; "kom som du er!" var hans preken. Med herrnhutismen var han mer beslektet og han stod ganske nært Fredrik Gabriel Hedberg. Dog anså han at denne gikk for langt mot det antinomistiske ståsted. Metodismens innflytelse på ham gjennom Scott handlet trolig snarere om de ytre virksomhetsformene enn om den teologiske læren. Svakhetene i hans forkynnelse lå særlig på det etiske området. Den fremadskridende utvikling i helligjørelsen til en kristelig karakterutvikling kom ikke mye frem, og en viss engstelse for verden gjorde at han lukket øynene for samfunnslivets oppgaver. Den svenska kyrkan elsket han ikke. Hans livselement var konventikkelen, kretsen av fromme «trossøsken». I liten grad brukte han den svenske kirkens salmebok. I stedet for den brukte han sangbøker av mer intim karakter, særlig Ahnfelts sånger. Hele sitt liv stod han likevel som medlem i Svenska kyrkan, lot døpe sine barn der, tok nattverden der og var mot all separasjon og fri nattverdsutdeling. Rosenius hadde stor innflytelse på Sveriges religiøse utvikling på 1800-tallet. Hans vern av personlig engasjement i religionsutøvelsen og visse lutherske tanker påvirket ikke bare den frikyikelige virksomheten, som han i stor grad var med om å skape, men også den kirkelige forkynnelsen, særlig i nordre og midtre Sverige. Kort efter hans død brøt en stor del av hans tilhengere under ledelse av hans etterfølger som utgiver av "Pietisten", Peter Paul Waldenström, med hans kirkelige læresyn og ble separatister, og da på andre siden nye livsbevegelser har kommet til syne innen kirken, har Fosterlandsstiftelsen, som i egentlig mening er videreføringen av hans verk, i svært stor grad mistet den betydning for landets religiøse liv som den Også i Danmark ("bornholmerne") og Norge fikk den rosenianske bevegelse mange tilhengere. Bibliografi. Et nittital titler er kjent, mange oversatt til flere språk Salmer. Rosenius diktet noen sanger selv og oversatte et stort antall. Han finnes blant annet representert i 1986 års psalmbok och Verbums psalmbokstillägg 2003 med originaltekstene til fire verk (nr 59, 251, 572 och 720). Tekstene finnes også publisert i Sionstoner. Kilder. Rosenius, Carl Olof Rosenius, Carl Olof Rosenius, Carl Olof Pausesignalet og kjenningssignalet. Pausesignalet og kjenningssignalet var signaler NRK brukte i forbindelse med sendingene i radio i en årrekke. Bakgrunnen var at NRK i 1937 utlyste en konkurranse om pausesignal og kjenningssignal. Pausesignalet skulle sendes kontinuerlig daglig en stund før de faste sendingene tok til og deretter avløses av Kjenningssignalet, som skulle signalisere at "sending begynner". Pausesignalet skulle også brukes ved utilsiktede pauser. Tidligere hadde ikke radioen sending hele dagen slik som nå, til tross for at det bare var en kanal. Det var god bruk for signalene. Eivind Groven - mannen bak NRKs Pause- og Kjennings-signal. Til konkurransen kom det inn en mengde forslag fra mange komponister. Da konvoluttene ble åpnet, kom det for en dag at Eivind Groven hadde vunnet første premien i begge kategorier, og dertil et par andrepremier og en tredjepremie. Grovens signaler ble brukt i en årrekke fra 1939, og det forekommer at de fremdeles blir brukt, f.eks. når det er streik i NRK. Etter at den ordinære radioen hadde sluttet å bruke signalene fast, var fremdeles Kjenningssignalet jevnlig i bruk hele døgnet så lenge man hadde utenlandssendingen, Radio Norway Overseas Service, som gikk inn i 2002. Kjenningssignalet, som Groven hadde laget allerede i 1933, ble siden hovedtema i hans Symfoni nr. 1, "Innover viddene". Pausesignalet er en stilisert huving (huv/å huve) han hadde hørt en eneste gang som barn heime i Vest-Telemark. En huv(ing) (jf. huing, huging,hujing) er en liten melodistubb uten ord som en person kan gi seg til kjenne med ute i skog og mark. Når man hørte huven kunne man også vite hvem som var ute dersom det var kjentfolk. Den hadde altså en viss signalfunksjon. Jf.Hjaling. Mange har i ettertid spekulert på hvem som kan ha huvet den gangen en liten gutt fanget opp huven og gjemte den i minnet – for så å hente den fram igjen omkring 30 år senere slik den hadde godgjort seg i hans skapende sinn; det var i alle fall ei jente. I mye mer enn et halvt århundre var Eivind Grovens pregnante signaler jevnlig å høre i norsk radio – og i resten av verden. Men hvor mange kjente til opphavsmannen? Andre pausesignaler. I 1969 lyste NRK igjen ut en konkurranse om pausesignal.Arne Nordheim vant med et elektronisk signal som var i bruk en periode. Jf. Hjaling Palazzo Vecchio. Palazzo Vecchio (it for "gammelt palass") er rådhuset i Firenze. Dette massive fortet er blant de mest imponerende rådhus i Toscana. Det ligger ved Piazza della Signoria som er en av de viktigste offentlige plasser i Italia. Palasset rommer idag et museum hvor blant annet verker av Agnolo Bronzino, Michelangelo Buonarroti og Giorgio Vasari befinner seg. Foran inngangen er en kopi av Michelangelos David til erstatning for originalen som tidligere befant seg her. Palasset ble opprinnelig kalt "Palazzo della Signoria", etter Signoria som var navnet på det styrende rådet i Firenze i likhet med flere andre italienske stater i middelalderen. Det har også hatt flere andre navn som "Palazzo del Popolo", "Palazzo dei Priori" og "Palazzo Ducale" alt etter hva det ble brukt til i løpet av sin lange historie. Einar Nesmoen. Einar Nesmoen (født 1. mars 1913, død 9. juni 2008) ble skytterkonge for Kongsvinger og omegn skytterlag i 1958 da Landsskytterstevnet ble arrangert i Trondheim. Nesmoen var den første skytter som fikk kongepokalen fra Kong Olav. Han fikk først mesterskapsmedaljen sammen med kongepokalen i 1958, men senere ble det 6 stjerner. Nesmoen arbeidet i NSB. Snadd. Snadd er en smal, lett, liten rosjekte, spiss i begge ender, bygd i Agder, og har Agderbåtenes særtrekk med lavt spring, bygd av mange smale bord på hver side, og nesten ikke stevntopper. Man snakker også om "elvesnadd", og mener da en lett, smal robåt bygd for å brukes i elvene. Klaus Hansen. Klaus Gustav Hansen (født 14. april 1895, død 15. mars 1971) i Oslo, var en norsk lege og farmakolog. Han var professor i farmakologi ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet med farmakologiske virkninger av narkosegasser og alkoholer på hjernefunksjonen, og var den første som undersøkte blodprøver for å anslå alkoholpåvirkning. Han tok også opp alkoholpåvirkningens rolle i trafikksikkerhet. Hansens banebrytende forskningsarbeid førte til at Norge som første land i verden vedtok en promillegrense. Hansen var også aktiv som universitetspolitiker og var formann i Norsk-Tysk Selskap fra 1936 til november 1944. Han var dessuten varaordfører i Oslo fra 1941 til 1943. Hansen hadde tidligere vært Høyre-politiker og medlem av Oslo bystyre for Høyre fra 1928, men meldte seg inn i Nasjonal Samling i 1940. Han var kritisk til Quislings regjering og deltok i intrigespill mot Quisling høsten 1944. Han ble derfor ekskludert fra partiet 17. november 1944. Hansen var før krigen 8. grads frimurer. Gudmund Håbesland. Gudmund Håbesland (født 1. juli 1920 – død 30. januar 2002) fra Nordstrand i Oslo ble skytterkonge under Landsskytterstevnet i Sandnes i 1960. Med 232 poeng inntok han skive 1 på kongelaget, og klarte å holde unna for de rutinerte konkurrentene som lå like bak, selv om han var forholdsvis ukjent fram til da. Knute. En enkel knute på en papirstrimmel. En knute er en del av et tau som er ført på en slik måte at tauet får en bestemt egenskap der knuten er laget. En knute kan lages på alle mer (garn, tråd, papir) eller mindre (smijern) fleksible gjenstander med en lengde som er vesentlig større enn tykkelsen. En knute kan brukes som et hjelpemiddel for å holde noe på plass, som knuten på en skolisse eller anorakksnor. Knuter kan brukes til å holde noe sammen som spleis på et rep eller en vevknute på renninga i en vev. De kan brukes som avslutning av et håndarbeide som frynser på en vevd gulvmatte eller et strikket skjerf. De kan brukes til å lage nett som til fiskegarn, eller de kan brukes til finere dekor som arbeider i makramé eller nupereller. Sjøfarten har utviklet en tauverkskunst med en rekke knop og stikk. Her kan en knute bli en intrikat matte eller en glassbrikke. Solveig Pedersen. Solveig Pedersen, tidligere Pettersen, (født 6. september 1965 i Oslo. Bosatt i Kristiansand siden 1973) er en norsk, tidligere langrennsløper som konkurrerte på 1980- og 1990-tallet. Hun representerte kristiansandsklubben Oddersjaa SSK. Under Vinter-OL i 1992 vant hun sølv på 4 x 5 km stafett og ble nummer 8 på 5 km langrenn. Under VM i 1991 vant hun bronse på 4 x 5 km stafett. Hun oppnådde sin beste individuelle plassering da hun fikk en 3. plass i et verdenscup-renn i Tyskland i 1991. Magdalena Sibylla av Sachsen. Magdalena Sibylla av Sachsen (født 1617, døde 1668) var datter av kurfyrste Johan Georg I av Sachsen av huset Wettin og hans andre hustru Magdalena Sibylle av Preussen. Hun ble gift to ganger, første gang i 1634 med Christian prins av Danmark. Bryllupet er kjent som Det store bilager. Magdalena Sibylla er gravlagt i slottskirken i Altenburg. Playa del Carmen. Stranda i Playa del Carmen Playa del Carmen er en by på østkysten av Yucatánhalvøya øst i Mexico. Byen befinner seg i delstaten Quintana Roo og hadde 149 923 innbyggere i 2010. Innbyggertallet er raskt voksende. Playa del Carmen er kommunesenter for kommunen Solidaridad, og er den tredje største byen i Quintana Roo, etter Cancún og Chetumal. Playa del Carmen er en populær turistdestinasjon og den er kjent for gode dykkeforhold. Byen var opprinnelig en liten fiskerlandsby. Turismen begynte da den fikk båtforbindelse til Cozumel. I dag er Playa del Carmen sentrum i konseptet Riviera Maya, som strekker seg langs den karibiske kysten fra Cancún i nord til Tulum og biosfærereservatet Sian Ka'an i sør. Den er også stoppested for flere cruiseskip, som ankrer opp ved Calica, like sør for byen. De «økologiske temaparkene» Xcaret og Xel-Ha ligger nær Playa del Carmen, og er populære destinasjoner for endagsutflukter. Léopold Gourmel. Léopold Gourmel er et konjakkhus. De har ikke egne vinmarker men kjøper inn fra andre vinbønder, primært fra én gård i Hiersac, like i nærheten. Gourmel har sikret seg en opsjon på å kjøpe denne gården dersom den kommer for salg. Gourmel legger vekt på at de vinbøndene de kjøper eau-de-vie fra skal drive økologisk; bl.a. tilstrebes det bruk av kun naturgjødsel. Gourmel er et meget anerkjent konjakkhus, med fokus på høy kvalitet og ikke bruk av tilsetningsstoffer. De bruker ikke eiketønner av Troncais- eller Limoisin-eik, men henter trevirke fra Loire-skogen, som tilsvarer Troncais. Trestrukturen er tett, noe som gir lang modningstid. De brenner ikke innsiden av tønnene («toasting»), som mange andre produsenter gjør. De har også valgt å ikke blande årganger og konjakkområder, men foretrekker å rendyrke de ulike områdenes og vinmarkenes særegenheter. Uttynning av konjakk under produksjonen, for å oppnå riktig alkoholprosen, er vanlig. Dette gjøres ofte med destillert vann, men Gourmel er av dem som tynner ut med en blanding av konjakk og vann, som holder 18 % alkohol. Denne blandingen (kalt «marriage»), foregår over lang tid, slik at blandingen får tid til å modnes sammen. De legger stor vekt på at den vinen som destilleres til konjakk skal være smaksrik og aromatisk, dette bidrar til at konjakken også blir kraftig, selv om Gourmels konjakker ser lyse ut på grunn av deres produksjonsmetoder. Denne vektleggingen av smaksrike viner som grunnlag for destillasjon er ganske uvanlig i konjakk, noe som bidrar til at Gourmel er en ganske omdiskutert produsent. Deres navngiving av konjakkene, som bryter med den tradisjonelle aldersbaserte merkingen bidrar også til dette. De bruker primært druetypen Ugni Blanc, men blander også i små deler Colombard og Folle Blanche. Historie. Huset ble stiftet i 1979 av Pierre Voisin og Olivier Blanc, og er oppkalt etter Voisins bestefar, Léopold Gourmel. De hadde drevet med konjakk i mange år før dette, men da mer på hobbybasis. Pierre Voisin hadde produsert konjakk siden slutten av 1950-tallet, senere sammen datteren Caroline, og Olivier Blanc hadde samlet mye konjakk på fat innen de etablerte selskapet sammen. På slutten av 1980-tallet fikk forretningen økonomiske problenmer. Da Voisin i 1990 ønsket å selge familiens aksjer i selskapet kjøpte Oliver Blanc opp aksjene fram til 1993, og overtok selskapet. Pierre jobbet likevel i Oliviers selskap fram til sin død, og bidro til å utvikle selskapet og produktene. Oliver Blanc eier og driver fortsatt dette konjakkhuset. Produkter. I stedet for å merke sine konjakker med VS, VSOP, XO o.l. har Gourmel valgt en annen navnestandard. Yngre konjakk har andre smaks- og luktekjennetegn enn en som har ligget lenger på fat. Yngre konjakker kjennetegnes gjerne ved fruktighet, senere kommer innslagene av blomster (florale innslag) mens de eldre konjakkene endrer karakter, og får innslag av krydder, eik m.m. Gourmel har valgt å navngi sine konjakker etter de karakteristikkene de har; I tillegg har de en julekonjakk; Samarbeidet med Jon Bertelsen. Jon Bertelsen produserer sine konjakker i samarbeid med Gourmel, og på Gourmels vingård. Jon Arne Bertelsen og Oliver Blanc har mye felles meninger om konjakk, og da Bertelsen dro til denne regionen for å etablere sitt eget konjakkmerke var det Blanc han kom til å starte samarbeidet sitt med. Et av deres nyeste eksprerimenter er å lagre konjakk på fat nede ved fjæra, for å se hvordan et slikt klima påvirker konjakkens utvikling, smak og lukt. Tønnene skal plasseres i et bygg i fjæra ved Senja, der Bertelsen kommer fra. Cognac Voisin. Oliver Blanc lanserte i 1993 en konjakk til ære for sin svigerfar og samarbeidspartner. Denne konjakken het "Cognac Voisin". Denne var i to kvaliteter; Voisin VSOP (6 års fatlagring) og Voisin Premiéres Saveurs (4 års fatlagring). Disse er imidlertid ikke i salg lenger. Pietisten. Titel fra gjenutgivelsen av de første femten årgangene. "Pietisten" var et svensk kristent månedstidsskrift «för religiös väckelse och uppbyggelse», grunnlagt i januar 1842 av den til Sverige innvandrede skotske metodistpastoren George Scott og redigert av Carl Olof Rosenius fram til dennes død i 1868. Deretter ble redaksjonen overtatt av Paul Peter Waldenström. De siste årene inngikk også Janne Nyrén (1914–1915), Johan Peter Norberg (fra 1916), Theodor Andersson (fra 1917) og Jakob Emanuel Lundahl (1918) i redaksjonen. Tidsskriftet kom ut i cirka eksemplarer i årene 1853-65. Rosenius og Waldenström medvirket til å grunnlegge Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS, 1856) respektive Svenska Missionsförbundet (SMF, 1878), der den førstnevnte er en vekkelsesbevegelse "inenfor" Svenska kyrkan mens den sistnevnte er en frikirke. Denne motsetning ledet blant annet til at EFS, som en reaksjon på grunnleggelsen av SMF, gjenutgav de femten første årgangene under tittelen "Pietisten. Nytt och gammalt från nådens rike", som Rosenius hadde redigert, mens Pietisten under Waldenström i 1909 ble offisielt organ for SMF og i 1919 ble slått sammen med bladet "Missionsförbundet". 3D ultralyd. 3D ultralyd (også kjent som 4D ultralyd) er en medisinsk ultralyd-teknologi som benyttes til fosterundersøkelser og gynekologiske undersøkelser. Denne teknologien er bygget inn i såkalte 3D ultralyd-apparat. Utviklingen/utbredelse av 3D-ultralyd. 3D-ultralyd ble først utviklet ved Duke University i 1987. (2D ultralyd har vært anvendt siden 60-tallet.) I 1989 kom det første kommersielle 3D ultralydapparat, Combison 330. Dette apparatet var laget i Zipf, Østerrike, av firmaet Kretztechnik. Allerede i 1993 hadde Kretztechnik introdusert sin 2. generasjons 3D scanner, Voluson 530D. Probeteknikken som ble brukt av Kretztechnik for å ta opp 3D bilder ble beskrevet i European Journal of Ultrasound i 1994, "3D ultrasound- the Kretztechnik Voluson approach". I årene 1996-2001 var Kretztechnik underlagt Medison, men ble oppkjøpt av General Electric i 2001. Siden da har fabrikken i Zipf fortsatt å produsere nye generasjoner av 3D ultralydapparater, samt videreutviklet probeteknologien sin. Idag er maskinene fra Kretztechnik: Voluson 730 og E8 velkjendt på de fleste privatklinikker og sykehus i Norge, og GE Voluson produktene reknes som ledende innenfor 3D avbildning. Senere har Norge gjort seg bemerket internasjonalt i forbindelse med 3D ultralydforskning ved St. Olavs Hospital, Trondheim. Majorstuaklinikken var den første private klinikken i Norge som brukte 3D ultralyd til undersøkelse av gravide. Teknisk beskrivelse av 3D-ultralyd. 2D ultralyd fungerer ved at man retter høyfrekvente lydbølger mot området som skal undersøkes. (Disse lydbølgene kan ikke høres av mennesker, fordi lydfrekvensen er for høy.) Lydbølgene reflekteres, og et ”flatt” svart/hvitt, todimensjonalt bilde av fosteret, kommer til syne på skjermen på ultralyd-apparatet. 3D ultralyd virker på en lignende måte, bortsett fra at ultralydbølgene rettes fra flere vinkler. Når signalene reflekteres og fanges opp, skapes et bilde i 3D, der man kan se hudoverflaten og ansiktstrekk hos barnet, med gode detaljer. 3D ultralyd relateres også til 4D ultralydteknologi. 4D teknikken muliggjør sammensetning av 3D bilder slik at man kan observere bevegelser over tid. Blant annet kan man observere næring som flyter gjennom navlestreng, i form av en visualisering. 3D ultralyd-apparat. Disse apparat, har en skjerm der operatør kan observere et bilde, av det som proben/sensoren er blitt fokusert på. Utskrift av disse bildene, kan gjøres fra en skriver som er bygget inn i ultralyd-apparatet. Øvrig informasjon. Oppfinnelsen av 3D-ultralyd krediteres Olaf Von Ramm og Stephen Smith. Sunday roast. Sunday roast bestående av oksestek, stekte poteter, grønnsaker og yorkshirepudding. Sunday roast er et tradisjonelt britisk måltid som serveres på søndager, ofte tidlig på ettermiddagen. Retten består av stekt kjøtt med tilbehør og er populær i Storbritannia og Irland. Andre navn på måltidet er "Sunday dinner", "Sunday lunch", "Roast dinner" og "Sunday joint". Den tradisjonelle utgaven av måltidet har blitt sporet tilbake til Yorkshire i England under Den industrielle revolusjon. Det antas at tradisjonen oppstod fordi man kunne etterlate kjøttet i ovnen for å steke under gudstjenesten på søndags morgen, og det ville være klart når familien kom tilbake ved lunchtider. Fylkesvei 861 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 861 i Sør-Trøndelag går mellom Moholt i Trondheim og Bakken i Malvik. Veien er 22,5 km lang. Eksterne lenker. 861 The Automobile Association. En av AAs motorsykler med sidevogn The Automobile Association er en tidligere britisk trafikantorganisasjon som ble et privat aksjeselskap i 1999, og eies nå av to store "private equity"-selskaper, CVC Capital Partners og Permira. AA ble stiftet som organisasjon 29. juni 1905 av en gruppe bilentusiaster. Seegård kirke (1997). Seegård kirke (1997) er en kirke fra 1997 i Gjøvik kommune, Oppland fylke. Kirken er bygget på samme tomt som den gamle Seegård kirke fra 1781 som brant 27. mars 1994. Bekkasinsniper. Bekkasinsniper ("Limnodromus") er ei gruppe snipefugler. Alle artene er middels store vannfugler med lange nebb og ligner artene i "Limosa" i kroppsbygning, nebbform og den rødlige sommerdrakten. De skiller seg fra ved å ha kortere bein. Alle artene er trekkfugler. De livnærer seg av snegler, insekter og andre virvelløse dyr. Det er vanskelig å se forskjell på kortnebbekkasinsnipe og langnebbekkasinsnipe, og de ble i en lang tid betraktet som én art. HEAT. HEAT (High Explosive Anti-Tank) er et panserbrytende prosjektil som benytter hulladningsprinsippet. Audi R8 (gatebil). Audi R8 er en sportsbil med midtstilt motor som er produsert av det tyske selskapet Audi, og har blitt solgt siden 2006. Bilen leveres som 2-dørs coupé og 2-dørs kabriolet med en 4,2l V8 og en 5,2l V10-motor. Motorene har henholdsvis 420 og 525 hk. Denne siste motoren er da nettopp den samme som sitter i Lamborghini Gallardo, men er justert ned noen hester. Stereoanlegget i bilen er levert av Bang & Olufsen, som også leverer stereoanlegg til blant annet Audi A8. Hovedkonkurrenter i denne klassen består av Lamborghini Gallardo, Porsche 911 og Ferrari F430. Stuping under Sommer-OL 1912. Stuping under Sommer-OL 1912. Stuping var med på OL-programmet for tredje gang i 1912 i Stockholm. Det ble konkurrert i fire øvelser og for første gang fikk kvinner lov til å delta. Konkurransene ble gjennomført i perioden 6. til 15. juli 1912. Sviktstup 1 og 3 m. Det var 18 utøvere fra sju nasjoner som deltok i sviktstup for menn Tårnstup. Det var 23 utøvere fra sju nasjoner som deltok i tårnstup for menn. Tårnstup (5 og 10 m). Det var 31 utøvere fra ni nasjoner som deltok i tårnstup 5- og 10 meter for menn. Tårnstup. Det var fjorten utøvere fra tre nasjoner som deltok i tårnstup for damer. Audi R8 (racerbil). Audi R8 på banen under Grand Prix of Atlanta 2005 Audi R8 er en Le Mans Prototyp racerbil som ble brukt fra 1999 til 2006, produsert av Audi. Bilen er en videreutvikling av Audi R8R og Audi R8C. Bilen anses som en av de mest suksessfulle racerbiler noensinne, ved siden av for eksempel Porsche 962. Den har vunnet det prestisjefylte 24-timersløpet på Le Mans i 2000, 2001, 2002, 2004 og 2005 (fem av de syv årene bilen har deltatt), en seksårs seiersrekke som kun ble brutt i 2003 da en Bentley Speed 8 vant løpet og Audi R8 kom på tredjeplass. Den bensindrevede Audi R8 ble i 2006 erstattet av Audi R10 som går på diesel. Men Audi R8 har blitt brukt til testing for å videreutvikle Audi R10. Vilankulo. Vilankulo, (tidligere Vilanculos, selv om mange fortsatt bruker dette navnet fra kolonitiden) er både en by og et distrikt i provinsen Inhambane ved Mosambikkanalen i det Indiske Hav på kysten av Mosambik. Populært turistmål med vakre strender, samt utgangspunkt for turistreiser til øygruppen og nasjonalparken Bazaruto. Flyplass og havn. Nær 22 000 innbyggere i byen (anslag 2005). Vilankulo ble hardt rammet av syklonen "Favio" i februar 2007. Hodet over vannet. "Hodet over vannet" er en norsk krimkomedie fra 1993, regissert av Nils Gaup. Den ble spilt inn på sydspissen av halvøyen Østerøya i Sandefjord kommune. Handling. Nygifte Einar og Lene er på en isolert ferieøy sammen med Lenes barndomsvenn Bjørn. Mens guttene er på fisketur kommer Gaute – Lenes tidligere psykolog og elsker – roende. Han drikker seg full og sovner naken i senga. Når guttene kommer tilbake, får Lene panikk. Hun ønsker å vekke Gaute, men han våkner ikke, fordi han er død. Hun gjemmer han i potetkjelleren. Andre versjoner av filmen. Det ble laget en amerikansk remake av filmen i 1996 med tittelen «Head Above Water», regissert av Jim Wilson, med Harvey Keitel, Cameron Diaz, Craig Sheffer og Billy Zane. Sinnemestringsprosjektet. Sinnemestringsprosjektet er en del av Norges handlingsplan mot vold. Christiane Rohde. Christiane Rohde (født 26. september 1944) er en dansk skuespiller. Hun er utdannet fra Privatteatrenes Elevskole og Det ny Teater i 1966. Utover diverse roller på sidstnevnte teater, har hun også været tilknyttet Det Danske Teater, Aarhus Teater, Gladsaxe Teater, Comediehuset, ABC Teatret og Folketeatret. Fra tv husker vi henne fra Matador, hvor en bare kan si "Av, min arm!", og de fleste kan si hvilken rolle en tenker på. Christiane Rohde er datter av tidligere sjef på Det kongelige Teater, Henning Rohde og har i mange år vært gift med maleren Per Arnoldi. Hun er mor til dramatikeren Jokum Rohde. Det ny Teater. Det Ny Teater i København slo dørene opp for publikum for første gang 19. september 1908. Teatret er tegnet av arkitekten Lorenz Gudme. Den første forestilling som ble oppført var Pierre Bertons Napoleon-komedie "Den skønne Marseillanerinde," hvor blant andre Asta Nielsen og Poul Reumert medvirket. Teatret var i 1990 så nedslitt at det ble lukket på ubestemt tid. I 1991 gikk den nåværende direktør Niels-Bo Valbro og hans meddirektør Bent Mejding sammen med teatrets eier Ida Løfbergs Fond for å redde teatret. I 1994 kunne teatret etter en omfattende renovering igjen åpne for publikum. Sørkaper. Sørkaper ("Balaena australia", "[Eubalaena australis]"), også kalt sørlig retthval og antarktisk retthval, er en hval i retthvalfamilien, en familiegruppe blant bardehvalene. Den finnes utelukkende på den sørlige halvkule, vanligvis i et sirkulært belte mellom 20 og 55°S. Dette inkluderer Sørishavet og de sørlige farvannene i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet. Beskrivelse. Sørkaper er svært lik nordkaper i utseende. I forhold til finnhvaler er disse hvalene korte og kompakte i formen, nærmest rumpetroll-lignende. Hodet, som er enormt, utgjør typisk nær en tredel av den totale kroppslengden, og sveivene er korte og runde i formen. De har to rader med omkring 225-270 barder i hver. Bardene er mørke i fargen og henger ned fra overkjeven, og kan bli opp mot 240-300 cm lange. Sørkaperen blir gjennomsnittlig noe større enn nordkaperen (også kalt nordatlantisk retthval). En lengde på ca. 14-17,5 meter er typisk, men kuene kan bli over 18 meter lange. Kuene blir også gjerne litt større enn oksene. Vekten varierer typisk mellom 36 og 73 metriske tonn (i snitt ca. 63,5 tonn), men noen forskere har antyder at gravide kuer kan bli nærmere 100 tonn tunge på det meste. Utbredelse og reproduksjon. Sørkaper finnes utelukende på den sørlige halvkule, vanligvis i et sirkulært belte mellom 20 og 55°S, der den har blitt registrert så langt sør som til 63°S. Dette inkluderer store deler av Sørishavet og havområder sør i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet, herunder kyststrøk rundt sørspissen av Sør-Amerika (i Atlanteren opp mot sørkysten av Brasil), Afrika (i Indiahavet opp mot Madagaskar), sam rundt sørkysten av Australia og rundt New Zealand. Totalbestanden av sørkaper har blitt estimert til mellom 3 000-4 000 og opp mot 7 500 dyr. Paring og kalving foregår helst i beskyttede bukter i området 20-30°S under perioden juni-november. Ei ku blir gjerne oppvartet av flere (opp mot sju er registrert) hanner under paringen. Hunnene går drektige i omkring 11 måneder og føder typisk en kalv, som gjerne veier 1-1,5 tonn og er omkring 4,5-6 meter lang ved fødselen. Hunnene når kjønnsmoden alder omkring 8-10 år gamle. Atferd. Sørkapere spiser helst zooplankton, som den enten fanger gjennom å svømme sakte (3-6 t) med munnen åpen nær overflaten, eller gjennom å angripe større ansamlinger (stimer) på noe dypere vann. Mona Lisa Smile. Mona Lisa Smile er en film som forteller om studieåret 1953-54 på et Liberal Arts College kun for kvinner. Handlingsfokus er på en kvinnelig lærer (spilt av Julia Roberts) som kom fra vestkysten som nettopp har begynt å undervise i «Kunsthistorie 101». Filmen tar opp problemer som kvinner møtte på den tiden i skjæringspunktet mellom det tradisjonelle (ektefelle, husmor, forbruker) og det moderne (uavhengig, yrkesutøvende, egen lykke fremfor konformisme). Dramaet sparkes av konservative krefter som ser faremomenter i alt fra prevensjon, utradisjonelle holdninger til kunst, og oppmuntring av jentene til videre studier, og til karriere fremfor ekteskap. Andre foruten Julia Roberts som spiller i filmen, er Kirsten Dunst, Julia Stiles, Maggie Gyllenhaal, Ginnifer Goodwin, Dominic West, Marcia Gay Harden og Topher Grace. Sætre (bedrift). Sætre Kjeks ble etablert av Hans Otto Røhr (1836–1912) den 15. september 1883 på gården Sætre i Heggedal i Asker. På grunn av brann ble produksjonen flyttet til Oslo i 1907. I 1967 ble produksjonen flyttet til Kolbotn i Oppegård. Sætre Kjeks var Norges største og eldste produsent av kjeks. På 1990-tallet ble kjeksprodusenten overtatt av det norske industrikonsernet Orkla, som i 1999 la ned all produksjon ved fabrikken i Kolbotn. Produktene som i dag går under Sætre-varemerket blir produsert i Sverige av søsterbedriften Göteborgs Kex. Sætre er i dag kun et et rent markedsførings- og distribusjonsselskap for kjeks og KiMs snacks. En del kjekstyper. Gjende er type kjeks fra Sætre, den ble lansert i 1954. Ballerina er en kjekstype fra Sætre. Den har hovedsakelig sjokoladekjeks som bunn og kremkjeks oppå med nugatti-krem i midten. Bixit er en kjeksserie fra Sætre. Bixit-kjeksene er lagd av havre hovedsakelig, men har senere kommet i flere varianter med andre smaker. Maj Sønstevold. Maj Sønstevold (født 9. september 1917 i Sollefteå, død 14. mars 1996) var en svensk-norsk komponist. Hun giftet seg i 1945 med Gunnar Sønstevold og ble norsk statsborger. Hennes komposisjoner består av orkesterverk, kammermusikk, sanger og musikkstykker for piano og harpe. Hun skrev også musikk til teater, film radio og fjernsyn, og har mer enn 50 forskjellige produksjoner hvor hennes stil tilpasset seg stykket. 11 av disse produksjonene utførte hun sammen med sin mann. Hennes kanskje best kjente komposisjon idag er «Eventyrvisa» fra filmen "Toya" (1956), som Sønstevold skrev musikken til. Hun skrev også tittelmelodien til filmen "Lån meg din kone" (1958) og musikk til filmen "Skøytekongen" (1953). For sangen «Balladen om Selma Brøter» fikk hun NOPA-prisen Årets verk i 1981. I tillegg til et allsidig og omfattende virke som komponist, drev Sønstevold også noe undervisning. Hun skrev boken "Veien min vise vil vandre", en innføringsbok i arrangement og komposisjonsteknikk for piano som hun skrev flere små komposisjoner og arrangementer til. Hun hadde også privatundervisning med enkeltelever fra sitt hjem på Etterstadsletta i Oslo helt til det siste. I 1996 falt Sønstevold på vei til telefonen, og brakk lårhalsen. Hun døde på sykehuset bare noen uker senere, som følge av komplikasjoner etter dette. Tony Hawk's American Wasteland. Tony Hawk's American Wasteland er et videospill som har blitt utgitt for PS2, Xbox, Xbox 360, Nintendo GameCube og PC. Spillet er basert på alle andre Tony Hawk-spillene. Meningen er at du flykter hjemmefra for å skate i L.A. Der møter du jenta Mindy. Hun tar deg med til skate ranchen hvor du møter Iggy Van Zan. Når du vinner AMJAM blir han satt i fengsel å du må finne proff skateren Tony Alva. Etter å ha imponert ham må du på en oljeplattform for å finne Mega. Du må også gjøre mange oppdrag og finne deler til skate ranchen. Helt i slutten må du finne Alle proff skaterne og få dem med i en film. Denne filmen blir en suksess og du klarer spillet. Fylkesvei 672. Fylkesvei 672 i Sør-Trøndelag går mellom Moum og Forset i Melhus kommune. Veien er 14,2 km lang. Eksterne lenker. 672 Firda (andre betydninger). Firda er en dialektisk versjon av fjord, og er et vanlig navn på aviser og bedrifter, spesielt brukt i Sogn og Fjordane. Per Bakken. Per Bakken (født 26. oktober 1882 i Vestby i Trysil, død august 1958) var en norsk langrennsløper og kombinertløper. Han deltok i flere Holmenkollrenn fra 1904 til 1907. Han vant 50 km og kombinert i 1904, samt tre andreplasser i kombinert fra 1905 til 1907. Han gikk for Trysil Idrætsforening (nå Trysilgutten). I 1907 ble han tildelt Holmenkollmedaljen. Stillehavskaper. Stillehavskaper ("Balaena japonica", "[Eubalaena japonica]"), også kalt stillehavsnordkaper og stillehavsretthval, er en bardehval i retthvalfamilien som holder til i det nordlige Stillehavet. Stillehavskaper ligner nordkaper og sørkaper. Den holder utelukkede til nord i Stillehavet, i et belte som strekker seg fra vestkysten av Nord-Amerika, fra Mexico til Alaska, til østkysten av Asia, fra Sibir til Korea. Den kan trolig bli opp mot 17-18 meter lang og veier typiskt omkring 36-73 metriske tonn. I 1973 estimerte Wada bestanden til omkring 100-200 dyr. Året etter hevdet en forsker at arten trolig ville dø ut, fordi man ikke hadde gjort observasjoner av kuer med kalver siden 1900. Nylige observasjoner gjort i Beringstredet bekrefter imidlertid at det fortsatt finnes kuer med kalver (Wade m.fl., 2006). I dag teller bestanden trolig maksimalt 300 dyr totalt (hvorav trolig færre enn 100 dyr befnner seg i den vestre delen av Stillehavet), men i realiteten finnes den ingen sikre beregninger av bestanden i øyeblikket. Man kan heller ikke si noe sikkert om bestandsutviklingen, selv om det har vært antydet en svakt stigende trend fra noen forskere. Grunnlangsmaterialet er imidlertid for svakt til å kunne trekke noen sikre konklusjoner. Ivar Gafseth. Ivar Gafseth (født 7. februar 1950 i Melhus i Sør-Trøndelag) er en norsk musiker, komponist og skuespiller. Han er oppvokst på en gård på Øysand, der han fortsatt bor. Han viste tidlig musikalsk talent, og vakte forskrekkelse da han på 1960-tallet som den første i bygda, begynte å gå med langt hår. Ivar Gafseth var et viktig medlem i rockegruppa Difference fra 1967 til 1980 der han spilte orgel. Han opptrer fortsatt sammen med to andre medlemmer i denne gruppa, Tore Johansen og Erling Mylius, under navnet Travellin' Strawberries. Trioen ble landskjent da de spilte i TV-serien "The Julekalender" i 1994. Gafseth har vært ansatt som musikalsk leder ved Trøndelag Teater siden 1980, og blir ofte også brukt som skuespiller. Sarpsborg Sharks. Sarpsborg Sharks er en innebandyklubb fra Sarpsborg som ble stiftet så tidlig som i 1991. «Sharks» er egentlig bare et markedsnavn, og klubben heter formelt Sarpsborg Innebandyklubb. Av meritter kan klubben skilte med et seriemesterskap(2005) og et norgesmesterskap(2005). Sarpsborg Sharks spiller hjemmekampene sine i Skjeberghallen som ligger utenfor Sarpsborgs opprinnelige kommunegrense, men som etter kommunesammenslåingen i 1992 er en del av storkommunen. Klubben har også en sterk junioravdeling som forsyner elitesatsningen med talenter. Klubben har kvalifisert seg flere ganger for norgesmesterskapet for junior herrer, junior damer og gutter-16. Klubbens historie. Klubben ble stiftet av en kameratgjeng i bydelen Opstad i 1991 under navnet Opstad IBK. Men midt på 90-tallet forandret klubben navn til Sarpsborg IBK av sponsormessige hensyn. Det var lettere å tiltrekke seg sponsorer som et «bylag» var begrunnelsen. Parallelt med dette var det stiftet en ny klubb i Sarpsborg under navnet Borg Ultimate Sportsklubb. Denne klubben vokste seg også stor, men ettersom denne spilte en divisjon under Sarpsborg IBK var det aldri noe konkurranse om sponsorer eller spillere på seniornivå. Konkurransen foregikk om rekrutteringen. Sommeren 2001 innså begge klubber dette problemet og det ble stemt på de respektive klubbers årsmøte om en eventuell sammenslåing. Sarpsborgs medlemmer stemte enstemmig for, mens i Borg USK var stemningen noe mer splittet. Resultatet ble likevel en sammenslåing. Den nye klubben ble kalt Sarpsborg Sportsklubb som en mellomting mellom de to klubbenes tidligere navn. Klubben valgte derimot å gå tilbake på navnet av administrative hensyn da klubben ikke var et fleridrettslag, men et spesialidrettslag. Utad spilte navnebyttet liten rolle ettersom den markedsfører seg som Sarpsborg Sharks. Sportslig historie. 7.plass eliteserien, kvartfinaletap for Greåker IBK 6.plass eliteserien, kvartfinaletap for Slevik IBK 5.plass eliteserien, kvartfinaletap mot Slevik IBK 5.plass eliteserien, kvartfinaletap for Holum IBK 3.plass eliteserien, kvartfinaletap for Sveiva IBK 2.plass eliteserien, kvartfinletap for Holum IBK 4.plass eliteserien, semifinaletap for Gjelleråsen IF 2.plass eliteserien, kvartfinaletap for Tunet IBK 9.plass eliteserien, ikke kvalifisert til NM 1.plass eliteserien, semifinaletap for Fjerdingby Spillerstall 2011-12. 1 Tomas Näsholm 25 Max Andersson 91 Markus Jelsnes 6 Jon Anders Kristiansen 16 Johan Larsson 20 Daniel Eriksson 21 Mats Gjermundsen 33 Lars Olafsen 37 Morten Olsen (Kaptein) 48 Henrik Johansson 74 Jon Esben Skaug (Assisterende Kaptein) 29 Pasi Virtanen 80 Jonas Klefbeck 87 Ole Bøhaugen 71 Jonas Pettersen 5 Fredrik Backstrøm 8 Tim Lauritzen 23 Ryan Hallden 24 Christer Martinsen 26 Benny Vestin 41 Sindre Rønquist 44 Ruben Johansen 49 Even Skistad 50 Ola Olaussen 70 Christer Søtorp 75 Lasse Schie 90 Mikael Helgesen Tyrkere i Norge. Norsk-tyrkere er personer som bor i Norge og enten er født i Tyrkia eller er barn av to foreldre som er født i Tyrkia. Per 1. januar 2012 bodde det 16 742 norsk-tyrkere permanent i Norge, hvorav 10 696 er førstegenerasjon og 6 046 er norskfødte etterkommer. Dette tallet inkluderer også kurdere med bakgrunn fra Tyrkia. De første tyrkerne som innvandret til Norge kom som arbeidsinnvandrere på 1960- og 1970-tallet. De kom fra en relativ middelklasse, og var verken spesielt rike eller fattige. De aller fleste tyrkere som migrerte, migrerte for å oppnå et bedre liv for seg og sin familie. Norsk-tyrkere utgjør den tiende største gruppen av innvandrere i Norge. Drøyt 5 500 norsk-tyrkere er bosatt i Oslo, og er dermed den femte største innvandrergruppen i kommunen. Det finnes også store grupper i Stavanger, Drammen og Trondheim. Norsk-tyrkere er den største innvandrergruppen i Drammen og Trondheim, og den nest største i Stavanger. Relativt få tyrkere i Norge tar høyere utdanning. Difference. Difference var et norsk rockeband som ble startet i 1966. Bandet spilte psykedelisk rock med mye bruk av orgel inspirert av Procol Harum. Gruppa ble oppløst i 1969, men spilte sammen igjen fra 1974 til 1980. De tre kjernemedlemmene Ivar Gafseth, Tore Johansen og Erling Mylius opptrer fortsatt sammen under navnet Travellin' Strawberries. Skoltesamisk. Skoltesamisk er nr. 6 på dette kartet. Skoltesamisk er et samisk språk innenfor den uralske språkfamilien, som blir talt av skoltesamer. Språket har to dialekter: Notozero (Njuõ´ttjäu´rr) og Yokan. Skoltesamisk er skrevet med det latinske alfabet, med en offisielt anerkjent ortografi fra 1973. Historie. Før 1940 ble skoltesamisk snakket i 4 samelandsbyer i Finland. To av dem, Suonikylä og Petsamo i Petsamo fylke, ble annekterte av Russland under andre verdenskrig. Derifra ble mange skoltesamer evakuerte til Enare, Sevettijärvi og Nellim i Enare fylke i Finland. Tidligere ble skoltesamisk også snakka i Neiden og lengre tilbake i Pasvik, begge i Sør-Varanger i Finnmark, Norge. Status. Skoltesamisk er utdødd i Norge. I 1995 var det rundt 400 etniske skoltesamer igjen i Russland. Av disse var det bare mellom 20 og 30 skoltesamisktalende igjen (dialekten Notozero) omkring innsjøen Lovozero; resten snakket russisk. I Finland er skoltesamisk hovedsakelig talt i Sevettijärvi. I 1995 var det omkring 500 etniske skoltesamer i Finland, hvorav ca 300 snakket skoltesamisk. I et forsøk på å bevare og revitalisere språket ble skoltesamisk et offisielt anerkjent språk i Enare kommune i Finland. Undervisning i språket er også innført som valgfag i den finske grunnskolen. Imidlertid er det bare et lite antall av barn og ungdom som lærer og bruker språket aktivt, og skoltesamisk er derfor et truet språk. I 1993 ble det innledet et program, i regi av den finske regjeringen, hvor barn under 7 år skulle lære seg skoltesamisk som et andrespråk. Mangel på penger har imidlertid fått programmet til å stanse. Både skoltesamisk og enaresamisk har i nyere tid vært brukt i rockesanger, sunget av Tiina Sanila. I 2005 utga hun "Sää´mjânnam rocks!" («Sameland rocker!»), den første rocke-CD der tekstene i alle sangene er på skoltesamisk. I 2005 ble det for første gang mulig å avgi en eksamen på skoltesamisk. Fonologi. Skoltesamisk har et komplekst vokal-system og suprasegmentale morfologiske forskjeller mellom palatiserte og ikke-palatiserte aksenter. Palatiserte aksenter angis med markøren ´. Vokaler. Vokaler kan være både lange og korte, og fonetisk skiller de seg fra hverandre, jmf. "le'tt" (farkost) og "lee'tt" (farkoster). 12 Diftonger. Korte diftonger har trykket i andre vokal. Lange diftonger har trykket i første vokal. Konsonanter. 3 innledes med allofonen [h]. Lange og korte dobbel-konsonanter har ulik mening, jmf. "kuõskkâd" «å berøre» og "kuõskâm" «jeg berører». Suprasegmentale morfologiske prosesser. Suprasegmental palatalisering er avhengig av segmentell palatalisering: Palatale konsonanter liksom /j/ og den palataliserte nasalen /ń'/ (uttalt ) forekommer både i ikke-palataliserte og suprasegmentale palataliserte stavelser. Denne vokalen er "e"-farget ved suprasegmentell palatalisering, Trykk. Første stavelse er alltid den primære trykksterke stavelse på skoltesamisk. I ord med to eller flere stavelser, har siste stavelse et svært lett trykk (tertiært trykk) og den resterende stavelsen har et sterkere trykk enn den siste, men mindre enn den første (sekundært trykk). Ved abessiv og komitativ entall brytes dette systemet, ved at både siste og midterste stavelse har tertiært trykk. Intet trykk forekommer ved konjunsjoner, postposisjoner, i en partikkel og enstavelses pronomen. Grammatikk. De fleste uralske språk er agglutinerende språk. Skoltesamisk er imidlertid et flekterende språk (liksom estisk) pga påvirkninger fra germansk. Kasus og teleskopord i endinger av ord viser germansk påvirkning. Kasus. Språket har 9 kasus i entall, selv om genitiv og akkusativ ofte er det samme. Nominativ. Liksom andre uralske språk er nominativ entall ikke markert og indikerer subjekt eller predikat. Nominativ flertall er også umarkert og ligner genitiv entall. Genitiv. Genitiv entall er umarkert og ligner nominativ flertall. Genitive flertall er markert med en "-i". Gentitiv brukes Genitiv har over tid erstattet partitiv og genitiv benyttes idag ofte istedenfor paritiv. Akkusativ. Akkusativ er det direkte objekt kasus, og er umarkert i entall. I flertall er endelsen "-d", med flertallsmarkøren "-i" foran, noe som får det til å ligne illativ flertall. Akkusativ brukes også til å spesifisere komplementeringer, f.eks. "obb tää´lv" (hele vinteren). Abessiv. Abessiv er markert med "-tää" i både entall og flertall, og har alltid Essiv. Totallsformen av essiv er fortsatt brukt sammen med pronomen, men ikke med substantiver og forekommer ikke i flertall. Partitiv. Partitiv brukes bare i entall og kan allltid erstattes av genitiv. Paritiv-markøren er "-d". Dette kan erstattes med "kuä'đ vuâstta". Dette blir idag ofte erstattet med genitiv "pue´rab ko kå´ll" Pronomen. Personlige pronomen forekommer i entall, flertall og totall. Negative verb. Liksom finsk, estisk og andre samiske språk, har skoltesamisk negative verb. På skoltesamisk bøyes det negative verbet i henhold til modus (indikativ, imperativ og optativ), person (første, andre, tredje og fjerde) og numerus (entall, totall og flertall). Merk at "ij" + "leat" vanligvis skrives "i´lla", "i´lleäkku", "i´llää" eller "i´llä" og og "ij" + "leat" er vanligvis skrevet "jeä´la" eller "jeä´lä". Ulik de andre samiske språkene, skiller ikke skoltesamisk lenger mellom totall og flertall av negative verb og bruker istedet flertallsformen for begge. Skriftspråk. Bokstavene Q/q, W/w, X/x, Y/y og Ö/ö brukes også i låneord fra andre språk. Incesticide. "Incesticide" er et samlealbum med demoer, uutgitte sanger, b-sider og coverversjoner fra grungebandet Nirvana, utgitt 14. desember 1992 i Europa og 15. desember 1992 i USA. Albumet ble utgitt på Geffen Records og nådde 39. plass på Billboard 200-listen. Coveret var et maleri laget av bandets frontmann Kurt Cobain. Tidlige opplag av CD-en inneholdt en tekst skrevet av Kurt Cobain. Teksten ble senere fjernet rundt tiden da Cobain døde. Noen tidlige opplag av albumet i USA og Canada hadde også et klistremerke med «Parental Advisory: Explicit Lyrics». Singelplasseringer. Sliver var blitt sluppet ut allerede i 1990 klarte å komme inn på listene i Storbritannia. Singelen klarte også å komme inn på listene i Irland to år senere etter at Nevermind var gitt ut. En musikkvideo av Sliver ble senere sluppet ut for å promotere albumet. Innspillingsdatoer. Seattle, WA: Reciprocal Recording Studios (23. januar, 1988) Nirvanas første studiodemo. Sang(er): "Beeswax", "Downer", "Mexican Seafood", "Hairspray Queen" and "Aero Zeppelin" Seattle, WA: Reciprocal Recording Studios (Desember 1988-Januar 1989) "Bleach" albumet ble innspilt. Seattle, WA: Music Source Studios (September 1989) "Blew EP" en ble innspilt. Madison, WI: Smart Studios (April 1990) Innspillingdatoer for det "planlagte" Sub Pop albumet. Seattle, WA: Reciprocal Recording Studios (11. juli, 1990) London, England: Maida Vale Studio 3 (21. oktober, 1990) Innspillingsdatoen med John Peel. Sang(er): "Turnaround", "Molly's Lips" and "Son of a Gun" London, England: Maida Vale Studio 4 (9. november, 1991) Sang(er): "Been a Son", "(New Wave) Polly" and "Aneurysm" Nyutgivelser. I 2004 ble en boks med Incesticide og In Utero gitt ut i noen europeiske land. Vassgaffelmose. Vassgaffelmose er en art flyteplanter i gruppen gaffelmoser. Den er populær innen akvaristikken, særlig i akvarier med levendefødende arter, da den danner gode gjemmesteder for yngelen. Den finnes i dammer, og danner ofte tykke matter på og under vannflaten. Den vokser vanligvis fort ved overflaten. Hvis den plasseres 5-10 cm under et vanlig lysstoffrør, vil den danne tykke, tette, lysegrønne tepper. Hver enkel forgrening eller skudd kan reprodusere seg til en stor koloni hvis den holdes under riktige forhold. Den flyter vanligvis, men kan også festes til objekter under vann, som røtter og steiner. Gaffelmose er ikke kompatibel med andemat, da andematen dekker overflaten fortere og overtar plassen fra gaffelmosen. Den blir også lett overmannet av alger. Gjenge. Gjenger kan oppfattes som en lang kile som er viklet rundt en sylindrisk stang (skrue). Gjengene kan vikles begge veier og ha ulik form og stigning. Skruenes mål og utforming og størrelse er forskjellig etter måleenheten som brukes. For eksempel i Europa bruker man normalt metriske mål (mm), mens i Nord-Amerika og Storbritannia brukes tommer i stedet. Metriske – og tomme-gjenger er ikke like, og kan derfor ikke brukes om hverandre. I de seinere år har det blitt mer vanlig å bruke metriske mål både i og utenfor Europa. Standarder. Metriske gjenger måles alltid i millimeter. Gjengemåla starter med en stor M etterfulgt av et tall. M betyr at gjengene er metriske, tallet viser til stordiameteren. F.eks. M20 sier at en skrue er 20mm i diameter (ikke hodet). Noen ganger kan det kanskje stå "M20x1,7". Det betyr fortsatt at gjengediameteren er 20mm, men den viser også at stigninga(avstanden mellom hver gjenge) er 1,7mm. Hvis ikke stigning er oppgitt så gjelder ISO standarden på stigning som man finner i gjengetabellen. Standard vinkel på gjengene er 60°, mens rørgjenger har en vinkel på 55°. Unified gjenger (tommer) bruker ikke M foran måla. Der brukes UNC eller UNF. UNC betyr grovgjenger, UNF betyr fingjenger. Links-gjenger. Normalt vil gjengene vikles slik at skruen vil bli skrudd innover ved å vri den med klokken. Av og til brukes imidlertid skruer med «omvendte» gjenger. Disse skrus mot klokken for å skrus innover, og med klokken for utover. Denne typer gjenger blir ofte kalt links-gjenger. Bruken av links-gjenger er begrenset, men de brukes til tider i industrimaskiner/motorer, i situasjoner hvor normal drift med tiden ville skru skruen ut. Links-gjenger brukes f.eks. til å feste spindelen i boremaskiner og for å feste venstre pedal til kranken på tråsykler. En del av disse er beskrevet i gjengetabeller Gjengetabeller. En gjengetabell beskriver skruens gjenger slik at man kan gjenkjenne og produsere tilsvarende. Gjenger beskrives primært på antall gjenger pr. måleenhet i lengderetningen, samt skruens ytre diameter og hvilken retning det må skrues i. Det finnes skruer med både høyre- og venstregjenger. Disse kalles også rechts (høyre) og links (venstre) gjenge. Miami internasjonale lufthavn. Miami internasjonale lufthavn (engelsk: Miami International Airport) (IATA: MIA, ICAO: KMIA), er en flyplass som ligger i Miami-Dade County, Florida, USA, mellom byene Miami, Hialeah, Doral, Miami Springs. Flyplassen er en "HUB" for selskapene American Airlines, American Eagle, og Executive Air; i tillegg til godsselskapene Arrow Air, Fine Air, UPS og Federal Express; og charterselskapet Miami Air. Miami International Airport har flyvninger til byer i Nord og Sør-Amerika og Europa, og er Floridas hovedflyplass for langdistansetrafikk, mens de fleste innenriks og lavprisselskapene Fort Lauderdale-Hollywood International Airport og Palm Beach International Airport. I 2006 reiste passasjerer gjennom flyplassen, det høyeste antallet siden 11. september 2001. Terminaler, selskaper og destinasjoner. Hovedterminalen på MIA er oval og har sju underterminaler, nummeret fra A til H (B ble revet i 2005) mot klokka. Avgangshallen ligger i andre etasje, mens pass/visum kontrollen og baggasjebåndene ligger i 1. etasje. Alle utgangene er lagt slik at ankommne passasjer kan gå rett til ankomsthallen eller til pass/visumkontrollen. Terminal E her en tredje etasje med en enskinnebane om frakter passasjerer mellom terminalene. Det ligger et parkeringshus rett ved terminalen og som er koblet sammen med terminalen med en gangbro. Det er en helikopterlandingsplass på taket på parkeringshuset. Terminal A. Terminal A er akkurat bygd på flyplassen og vil etterhvert bli en del av American Airlines' Nordlige terminal. Terminalen huser mange American innenriks og internasjonale flyvninger, enda alle selskapets innsjekkingsfasiliteter er i terminal C og D. Både American og British Airways har lounge fasiliteter i terminal A. 17. mai, 2006, åpnet American Airlines sin andre Admirals Club lounge på Miami International i Terminal A. Terminal C. Destinasjoner med direktefly til Miami Terminal C inneholder fire utganger tilpasset små-til-medium jetfly slik som Boeing 737 eller Boeing 757. American bruker disse utgangene til innenriksflyvningerog noen flyvninger til Sentral-Amerika og Karibien. Terminal C inneholder også innsjekkingsfesilitetene for Americans internasjonale flyvninger. I American Airlines/North Terminal projektet, vil Terminal C bli revet for å bygge nye utganger der terminalen ligger. Terminal D. Terminal D var en av de opprinnelige terminalene og er beregnet å bli oppbygd til den den nye Terminal Nord. American bruker terminalen til innenriks og internasjonale flyvninger. Innsjekkingsskrankene i terminal D er for innenriks og karaibiske destinasjoner. American har også en av sine Admirals Club i terminalen. Terminal E. Modell av en Pan Am "flying boat" i Terminal E Terminal E er delt opp i to deler: En med broer, kalt "low E," og den andre en "satellite terminal", kalt "high E," koblet til flyplassens enskinnebane. Low E blir mest brukt av American Airlines; high E blir mest brukt av de andre selskapene. Terminal H. A Panoramic View of Concourses G and H, as well as the new concourse J, from the South Charterselskaper. De fleste charterselskapene har innsjekking på terminal E, og bruker "high E" fjern terminal til utganger. Spanskrør. Spanskrør er de lange, tynne stenglene til forskjellige palmer, for eksempel rotangpalmen ("Calamus rotang"). Stenglene brukes til stokker og strafferedskaper. Oppstrimlede stengler kalles rotting, og brukes til møbler og kurver. Spanskrør ble i mange år brukt som pekestokker i skolen. Spanskrøret forsvant ut av den norske skolen i 1936, da fysisk avstraffelse ble forbudt. Spanskrør vokser ikke naturlig i Norge, og på norsk er ordet synonymt med straffen og med redskapet som ble brukt til utførelsen, selv om de såkalte spanskrørene kunne være av andre materialer, for eksempel bambus eller kjemperør. Personer som interesserer seg for sadomasochisme, bruker ofte spanskrør for å oppnå seksuell nytelse. Smash (sjokolade). Smash! er et varenavn for et godteriprodukt fra Nidars sjokoladefabrikk i Trondheim. Produktet består av av salte, friterte maiskjerner dekket med melkesjokolade og ble lansert i 1988. Thormod Næs. Thormod Næs (født 12. april 1930 i Skjold, død 20. oktober 1997 i Fjell) ble skytterkonge to ganger. Sin første tittel tok han på Landsskytterstevnet i Oslo i 1964, den andre i 1967 på Ulven ved Bergen. Næs representerte Laksevåg skytterlag. Readme. readme er linjeforeningsavisen for data- og kommunikasjonsteknologistudenter ved NTNU, og er driftet av en underkomite av Abakus Linjeforening. Avisen dekker på en humoristisk måte hendelser ved NTNU, og andre temaer som interesserer foreningens medlemmer. readme er gratis for studenter, og kan hentes på faste plasser rundt på Gløshaugen. Tidligere studenter kan også abonnere på avisen, eller lese den på nettet som PDF. Avisa kommer ut med seks utgaver i året og har et opplag på 512 eksemplarer. Redaksjonen består til en hver tid av 10-15 studenter som arbeider på frivillig basis, og har også en ansvarlig redaktør som sitter for ett år av gangen. Denne redaktøren er også en del av Abakus' hovedstyre. Finn Amundsen (skytterkonge). Finn Amundsen (født 9. juni 1936) fra Oslo Østre skytterlag ble skytterkonge under Landsskytterstevnet på Kongsvinger i 1965. Amundsen var først og fremst kjent som en fremragende hurtigskytter, og vant Stangskytingen hele 9 ganger og ble premiert med Stangbeger totalt 36 ganger. Han vant juniormesterskapet på Landsskytterstevnet i 1954. Lorents I. Sklet. Lorents I. Sklet (født 23. november 1934) gårdbruker fra Grong ble skytterkonge under Landsskytterstevnet i Bodø i 1966. Gunnar Lybeck. Gunnar Lybeck (født 3. juli 1944) fra Lena ble skytterkonge to ganger. Han tok sin første tittel på Landsskytterstevnet i Trondheim i 1968 og den andre i Oslo i 1970. Han representerte Østre Toten første gang, og Mysen skytterlag andre gang han ble konge. Jon Klyve. Jon Klyve (født 3. februar 1948) fra Fyksesund i Hardanger ble skytterkonge under Landsskytterstevnet i Kristiansand i 1969. Han representerte Oslo Østre skytterlag da han ble skytterkonge, men gikk senere over til Ålvik i Hardanger. Võ Nguyên Giáp. Võ Nguyên Giáp (født 25. august 1911 i Quang Binh-provinsen i Vietnam) var general i Vietnams folkehær og øvde stor politisk innflytelse, blant annet som medlem av Ho Chi Minhs politiske ledelse hvor han blant annet var innenriksminister i Ho Chi Minhs Viet Minh-regjering i 1945. Senere var han forsvarsminister i den forente Vietnam og medlem av politbyrå i Det vietnamesiske kommunistparti. Til tross for at han manglet formell militær utdannelse, var han en sentral kommandant i to kriger, både i Første indokinesiske krig i årene 1946 til 1954 mot den franske kolonimakten og Vietnamkrigen i perioden 1960 til 1975. Han mestret både geriljakrigføring og konvensjonell krigføring. Han utviklet Vietnams folkehær fra å være en relativt liten selvforsvarsstyrke til å bli en stor, konvensjonell hær som var verdens tredje største. Han var ved siden av Ho Chi Minh den mest sentrale nordvietnamesiske militære kommandant under Vietnamkrigen. Han spilte en sentral rolle i følgende viktige slag: Lang Son (1950); Hoa Binh (1951–1952); Dien Bien Phu (1954); Tết-offensiven (1968); påskeoffensiven (1972) og den avsluttende Ho Chi Minh-kampanjen med Saigons fall (1975). Han har overlevd alle de øvrige sentrale aktørene på begge sider fra Vietnamkrigen. Bakgrunn. Foreldrene Vo Quang Nghiem og Nguyen Thi Kien var selveiende bønder og hadde såpass store eiendommer at de også kunne leie ut til naboene. Giáp vokste derfor opp i relativt gode kår. i ung alder sluttet han seg til den noe ungdomsgruppen "Tân Việt Cách Mạng Đảng", en noe romantisk, revolusjonær gruppe. 16 år gammel begynte han ved "Quốc Học", en franskdrevet videregående skole (lycée) i Huế, hvor han i følge seg selv ble utvist to år senere for å ha organisert en elevstreik. Det hevdes, men benektes av ham selv, at han også gikk noen år ved den prestisjetunge lycée "Albert Sarraut" i Hanoi, hvor den lokale eliten ble utdannet for å tjenestegjøre for den franske kolonimakten. Han skal ha gått i samme klasse som Phạm Văn Đồng, den senere statsministeren og Bảo Đại, den siste keiseren av Nguyen-dynastiet i Vietnam. I 1933, i en alder av 22 år, begynte ved Hanoi universitet hvor han tok en bachelor i politisk økonomi og en grad i juss. Etter studiene arbeidet han ett år som historielærer ved "Thăng Long"-skolen i Hanoi. Utover 1930-tallet arbeidet han som lærer og journalist og deltok i ulike revolusjonære aktiviteter, blant annet i demonstrasjoner mot den franske kolonimakten. han ble arrestert i 1930 og dømt til to års fengsel for revolusjonær aktivitet, og slapp ut fra "Lao Bao"-fengselet etter 13 måneder. Han ble medlem av kommunistpartiet i 1931 og var en dedikert beundrer av Napoleon og Sunzi mens han fortsatte studier i militær filosofi og historie på egenhånd og beskrev seg selv som en selvlært general. Andre verdenskrig. I 1939 flyktet han sammen med Phạm Văn Đồng til Kina da Frankrike forbød kommunistpartiet og sluttet seg til Ho Chi Minh. I mai 1941 var han med på å stifte Viet Minh, en geriljaorganisasjon som kjempet for Vietnams frigjøring fra Frankrike. Under andre verdenskrig støttet Viet Minh de allierte mot okkupasjonsmakten Japan ved å drive etterretningsvirksomhet. Giap vendte tilbake til Vietnam i 1944 og blant hans oppgaver var å kartlegge kollaboratører. Uavhengighet i 1945. Da Japan kapitulerte i august 1945, tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. I denne situasjonen overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering hvor Giap ble innenriksminister. I kraft av denne funksjonen var han leder for politi og sikkerhetsstyrker, og var ansvarlig for henrettelser av ikke-kommunister, pressesensur hvor alle nasjonale medier ble pålagt å følge kommunistpartiets direktiver. Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen av sin tidligere koloni Fransk Indokina. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina. I september 1945 opprettet Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam. Første indokinesiske krig. Giap hadde innledningsvis vanskeligheter med å slå til mot de franske kolonistyrkene, men situasjonen forbedret seg etter at Mao Zedong beseiret Chiang Kai-shek i Den kinesiske borgerkrig i 1949, noe som ga Viet Minh trygge baser innen Kina. I 1953 kontrollerte Viet Minh store deler av det nordlige Vietnam, mens Frankrike hadde kontroll i sør. Da det ble klart at krigen ville kunne bli langvarig og de franske tapene etterhvert steg. I perioden 1946 og 1952 hadde 90 000 franske soldater blitt drept., tilbød Frankrike å gi Vietnam uavhengighet, men Viet Minh stolte ikke på de franske løftene og krigen fortsatte. Den franske militære strategien var å slå Viet Minh i et større slag, og anla i desember 1953 en militær base ved Dien Bien Phu som ville blokkere Viet Minhs forsyningslinjer gjennom Laos. Viet Minh under ledelse av Giap iverksatte en 57-dagers beleiring av basen, og samlet Viet Minh-styrker fra hele Vietnam, til en samlet styrke på 70 000 mann. Beleiringen, og et omfattende artilleriangrep varte fram til det avgjørende slaget ved Dien Bien Phu startet 13. mars 1954 med det franske nederlaget 7. mai 1954. Dette nederlaget førte til at franskmennene trakk seg ut av Indokina. Viet Minhs seier over den franske kolonimakten var en viktig drivkraft i den kommende avkoloniseringen, da det var den første store militære seieren av en asiatisk motstandsgruppe mot en kolonihær i en konvensjonell krig, og ødela slik myten om at de vestlige kolonimaktene var uovervinnelige. Politisk kamp. I perioden etter krigen mot franskmennene, fra midten av 1950-tallet og fram mot slutten av 1960-tallet var Giap en sentral militær person med politisk innflytelse. Han ble involvert i den intense debatten for hvilken strategi son skulle velges for å sikre en gjenforening av landet. Han kom ikke så godt ut av denne maktkampen og hans posisjon innen kommunistpartiet ble svekket, og han ble til en viss grad latterliggjort. Vietnamkrigen. Giap fortsatte som øverstkommanderende for de nordvietnamesiske styrkene under hele Vietnamkrigen og sørget for at Vietnams folkehær ble utviklet fra å være en relativt liten selvforsvarsstyrke til å bli en stor, konvensjonell hær som var verdens tredje største, utstyrt med forsyninger fra Nord-Vietnams kommunistiske allierte med et avansert våpenarsenal. Sammen med Ho Chi Minh var han den viktigste militære kommandant på Nord-Vietnam og FNLs side under krigen. Han var særlig viktig som leder for planleggingen av Tết-offensiven, men var selv til medisinsk behandling i Ungarn med offensiven sto på. Selv om denne offensiven ikke nåde sine militære mål, ble den ansett for å være en politisk seier, da den viste den vestlige opinionen at en militær seier for USA og Sør-Vietnam ikke var innen rekkevidde. Imidlertid første den mislykkede Påskeoffensiven i 1972 til at Giap mistet mye av sin militære og politiske innflytelse, og han ble noe mindre sentral i resten av krigen. Hans stabssjef gjennom tyve år, Văn Tiến Dũng overtok som øverstkommanderende i 1974. Etter Vietnamkrigen. Võ Nguyên Giáp i 2008 Etter Vietnamkrigen fortsatte Giap som øverstkommanderende og forsvarsminister i det forente Vietnam. I juli 1976 ble av i tillegg visestatsminister. Han ble fjernet fra vervet som forsvarsminister i 1980 og fra politbyrået i 1982. Han fortsatte som medlem av kommunistpartiets sentralkomité og som visestatsminister fram til 1991, da han ble pensjonert, i en alder av 80 år. 7. mai 2004 var han med i 50-års jubileet for slaget ved Dien Bien Phu både i Vietnam og i Frankrike. Giap er fortsatt politisk aktiv, og framsto i 2010 som en markert og prominent kritiker av planene om å åpne det sentrale høylandet i Vietnam for utvinning av bauksitt. Han har skrevet en rekke bøker innen militær teori og strategi. Mest kjent er "Folkets krig, folkets hær" fra 1961, en håndbok i geriljakrigføring, basert på hans egne erfaringer. Tennis under Sommer-OL 1992. Jennifer Capriati vant overraskende over Steffi Graf i finalen Tennis under Sommer-OL 1992 som ble avholdt i Barcelona i Spania ble spilt utendørs. Den amerikanske tenåringen Jennifer Capriati slo regjerende mester Steffi Graf i kvinnenes singlefinale. Marc Rosset ble den første fra Sveits som vant olympisk gull i tennis. Knut Tjønneland. Knut Tjønneland (født 1907 i Sogn, død 2002) var sønn av Søren K. Tjønneland (1868–1949) fra Gaular. Han var ordfører i Bergen 1953–1960 og varaordfører i periodene 1950–1953, og 1960–1961 (Ap). Han er også forfatter av boken "Tale for Bergen" (1975) og flere andre bøker. Tjønneland er ellers kjent for å ha kjøpt bydelen Fyllingsdalen i Bergen fra Fana kommune i 1955 og for å ha vært en av aktørene som gjorde byggingen av Puddefjordsbroen til en realitet. Opprinnelig var han fra Sogn, men altså senere en markant skikkelse i det politiske liv i Bergen, samt medvirkning til den Folketrygdloven som danner basis for vårt trygdevesen i dag. Godless Savage Garden. "Godless Savage Garden" er et samlealbum med det norske black metal bandet Dimmu Borgir. Albumet ble utgitt i 1998 av Nuclear Blast Records, og gjenutgitt den 3. oktober 2006 med to bonusspor. De første fire sporene ble spilt inn under innspillingen av "Enthrone Darkness Triumphant", hvor «Raabjørn speiler draugheimens skodde» også forekom på. Diklin plante. En diklin plante er en plante som bare har enkjønnede blomster. Hannlige og hunnlige blomster kan forekomme på de samme plantene (sambu) eller på ulike planter (særbu). Det motsatte av dikline planter er tokjønnede planter. I motsetning til dyr, der enkjønnethet er regelen, er dikline frøplanter heller som unntak å regne. Sambu. a>er av begge kjønn på samme plante. Her sees hannblomster. Sambu, enbo eller monøci (adjektiv: "monøcisk" eller "monoik") betegner fenomenet at frøplanter har adskilte hannlige og hunnlige blomster (enkjønnede eller "dikline" planter), men at disse blomstene vokser på de samme plantene. Alternativene er tvekjønnede blomster og særbu. Eksempler på monøciske planter er bjørk, bøk, eik, furu, hornblad og (de fleste) starr. Kampen (Helsingfors). Kampen uthevet med mørkere grønn Kampen (finsk: "Kamppi") er en bydel i sentrale Helsingfors. Kampen er strøket som strekker seg sørvestover fra jernbanestasjonen. Kampen er en del av den administrative bydelen Kampmalmen. Kampen avgrenses av gatene Järnvägsgatan → Mannerheimvägen → Skillnadsgatan → Nylandsgatan → Sinebrychoffgatan → Bulevarden → Sandvikskajen → Mechelingatan. Navnet kommer trolig av det franske "campement", «ekserserplass». På 1700-tallet var det svenske militære anlegg i området; disse ble overtatt av den russiske armeen da Finland kom under Russland på 1800-tallet. De fleste kasernene ble ødelagt under den finske borgerkrigen i 1918, men én av de gamle kasernene – tegna av den store arkitekten Carl Ludvig Engel – er bevart. Utover på 1800-tallet utvikla Kampen og Rödbergen (fi. "Punavuori") seg til fattige forsteder i byens utkant. Fra 1870-tallet ble mye av området regulert og bebygd med leiegårder. Kampen har i dag 10 000 innbyggere, mens 30 000 mennesker har sitt arbeid i bydelen. Bygninger i Kampen. Glaspalatset (fi. "Lasipalatsi") ved Mannerheimvägen ble bygd i 1936, og var tenkt som en midlertidig bygning for de olympiske lekene i 1940. Det står fortsatt, og er blitt et verneverdig bygg fra den klassiske funksjonalismen. Tennispalasset fra 1938 er også et OL-anlegg. Hallen ble under OL i 1952 brukt bl.a. til basketball. I 1970 skulle hallen rives, men ble spart og fungerer i dag som kino. Det modernistiske Bilhuset (fi. "Autotalo") er bygd i 1959. Transport. Den nye, underjordiske bussterminalen åpna i 2005 på samme sted som den gamle hadde ligget. Dermed ble store tomtearealer frigjort, bl.a. til bygging av kjøpesenteret Kamppi center. Bussterminalen er et av Finlands største byggeprosjekter noensinne. Kampen fikk sin undergrunnsstasjon i 1983. Gaissene. Gaissene (fra nordsamisk: "gáissá" – «høy og spiss fjelltopp») er et fjellområde i Finnmark som skiller Finnmarksvidda fra Laksefjorden og Porsangen og strekker seg fra Stabbursdalen i vest til Laksefjordvidda i øst. De høyeste toppene i Gaissene er Čohkarášša (1 139 moh), Bieggavákgáisá (1 120 moh), Ruitogáisá (1 070 moh) og Rásttigáisá (1 066 moh) Gaissene utgjør sørfronten av et gammelt skyvedekke, rester av enorme havbunnsplater som ble skjøvet inn over land for 4 – 600 millioner år siden, og går opp i høyder på over 1000 meter. Fjellene hører geologisk til de yngre bergarter som ikke har latt seg slipe ned av ismassenes og klimaets herjinger. Gaissene forvitrer seint og skaper ikke særlig næringsrik jord. Dette er karrige områder med svært beskjeden vegetasjon. Planteveksten er svært sparsom og store arealer gir et grått og nakent inntrykk. Særbu. a>er av det ene kjønnet, her hunnblomster. Særbu, tvebo eller diøci (adjektiv: "diøcisk" eller "dioik") betegner fenomenet at frøplanter har atskilte hannlige og hunnlige planter og følgelig er blomstene enkjønnete. De vanligste alternativene er tvekjønnede blomster og sambu, men ulike andre fordelinger av kjønnsfunksjoner finnes også, f.eks. gynodiøci og androdiøci. Eksempler på diøciske planter er einer, hamp, rød jonsokblom, misteltein, vier, molte og poppel. Ekhrajiha. "Ekhrajiha" (persisk: "اخراجی ها", engelsk:The Outcasts) er en iransk film fra 2007, skrevet og regissert av Masoud Dehnamaki, satt under Iran-Irak-krigen. Piggulke. Piggulke (latin "Micrenophrys liljeborgii", engelsk "Norway bullhead") er en saltvannsfisk i ulkefamilien. Beskrivelse. Piggulke kan lett forveksles med dvergulke, men er mindre. Den blir bare 7,5 cm lang og er den minste fisken i ulkefamilien langs kysten av Norge. Den mangler også hudfliken i munnviken som dvergulka har. Adferd. Piggulka er en bunnfisk som liker seg best på hardbunn fra fjæra og ned mot 80 m, og den ligger ofte skjult mellom alger eller steiner på bunnen. Føden består av små krepsdyr og småfisk. Gytingen forgår tidlig på våren, og eggene legges i klumper på bunn. Larvene er pelagiske og trekker mot bunn når de er omtrent 10 mm store. Utbredelse. Piggulke er utbredt i Nordøst-Atlanteren rundt De britiske øyer til nordvestkysten av Sverige og nordover langs kysten av Norge til Nordland. Anders Eriksen Kvernes. Anders Eriksen Kvernes (født ca 1575, død 1662) var en norsk prest. Han skal ha sitt opphav i Jämtland i Sverige. Han ble prost for Nordmøre prosti i 1621, men ble avsatt fra prosteembetet i 1623. Han er mest kjent for at han reparerte Kvernes kirke i 1633. Anders Eriksen Kvernes sin første kone var Anne Bernhoft, datter av soknepresten Hans Andersen Bernhoft. Hans andre kone var Lisbeth Eriksdatter fra Kvalvåg i Tingvoll. Deres datter giftet seg med ettermannen i sokneprestembetet på Kvernes, Jacob Olsen Kvernes. Anders Eriksen døde i 1662, 85 år gammel. Kvernes Kvernes Kvernes Tov Oddson. Tov Oddson (født 1828, død 1892) var en norsk tradisjonsbærer og haugianer fra Rauland i Vest-Telemark. Den 23. juli 1851 var L. M. Lindeman hos Tov Oddson på Raulandstråndi og skrev opp religiøse folketoner til et knippe tekster fra Brorsons "Svanesang" (1765): "Deiligste blandt Qvinder", "Jesus mig Alting er", "Hvad est du dog skiøn", "Her vil ties" og "Som Kiøbte og Døbte". Edvard Grieg brukte "Hvad est du dog skiøn" etter Tov Oddson som åpningssalme i sitt opus 74 "Fire salmer for blandet kor a capella og baryton solo" (1906). Fylkesvei 973 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 973 i Sør-Trøndelag går mellom Vikaløkken og Rollset bru i Selbu. Veien er 12,8 km lang. Eksterne lenker. 973 Separasjon. Separasjon (fra latin "separare", «adskille») er opphevelse av det ekteskapelige samliv enten ved faktisk separasjon/samlivsbrudd eller ved formell separasjon. Ordet brukes først og fremst om den juridiske tilstand (betenkningstid), som ofte går foran for en skilsmisse. I nyere tid har ordet fått en ny bruk idet det også brukes om utskillelse av forskjellige stoffer i teknisk bearbeiding av blandinger. Et eksempel på dette er den separasjonen av slammet som ofte følger en avgassing i et biogassanlegg. Ordene separatisme, separatistisk og separatist, som ofte brukes i folkerettslig forstand, er avledet av separasjon. Slaget ved Khe Sanh. a> på høyde 875 under kampene i 1967, før slaget Slaget ved Khe Sanh også kalt beleiringen av Khe Sanh fant sted i 1968 under Vietnamkrigen og ansees ofte for å være en del av Tết-offensiven. Slaget. Bilde tatt under slaget av den amerikanske kapteinen Moyars Shore III En avgjørende faktor for den amerikanske seieren i slaget ved Khe Sanh var at de greide å holde forsyningslinjene åpne Amerikanerne undervurderte sommeren 1967 det som viste seg å være en nord-vietnamesisk opptrapping, men etterretningsrapportene utover høsten og vinteren tilsa en større styrkeoppbygging. Amerikanerne svarte da med å tilføre området flere soldater fra United States Marine Corps. Slaget artet seg som et forsøk på en beleiring tilsvarende som ved Dien Bien Phu, men denne ble aldri helt vellykket siden amerikanerne lyktes å bringe forsyninger inn i basen under hele slaget. Slaget ble innledet rett etter midnatt 21. januar 1968, da høyde 861 rett nord for basen ble beskutt med bombekastere. Basen ble i løpet av de 77 dagene slaget varte konstant angrepet av nord-vietnamesiske bakkestyrker og beskutt av tungt artilleri. Under beleiringen ble det også umulig for amerikanerne å opprettholde aksjonene mot den militære infiltreringen av området fra nord. Som en støtte for de amerikanske bakkestyrkene, startet US Air Force "Operasjon Niagara", en massiv bombing av de nord-vietnamesiske stillingene. Dette gjorde både forsyningssituasjonen og den generelle situasjonen for bakkestyrkene noe enklere. Den 1. april startet amerikanerne "Operasjon Pegasus" med sikte på nå fram til Khe Sanh langs bakken. De framrykkende amerikanske styrkene møtte liten motstand da de utkjørte nord-vietnamesiske bakkestyrkene trakk seg tilbake. Basen fikk gjenopprettet kontakten med omverdenen da amerikanske styrker ankom basen 8. april kl 08:00 og veien inn til basen ble erklært åpen 11. april og "Operasjon Pegasus" ble offisielt avsluttet 15. april. Resultat. Den nord-vietnamesiske strategien under Võ Nguyên Giáps ledelse tok sikte på å gjenta suksessen fra slaget ved Dien Bien Phu mot Frankrike i 1954, men forholdene var ikke sammenlignbare. Blant annet hadde de amerikanske styrkene langt bedre forsyningslinjer, amerikanerne holdt høydene omkring og det amerikanske artilleriet var effektivt. General Westmoreland forlot Vietnam 6. juli samme år, og hans etterfølger, general Creighton Abrams besluttet å legge ned basen. Den offisielle begrunnelsen for dette var at dette området nå ikke lenger var så viktig, etter at Nord-Vietnam hadde endret sin militære taktikk og etablert andre infiltrasjonsruter. Videre hadde det amerikanske marineinfanteriet tilstrekkelige ressurser til å være så mobile at de ikke lenger trengte slike faste installasjoner. Politisk betydning av slaget. a> av sandsekker i Khe Sanh-basen, og med brennende drivstoff i bakgrunnen Slaget fikk i sin samtid en meget stor medieoppmerksomhet, blant annet på grunn av den etterfølgende Tết-offensiven, som for alvor brakte Vietnamkrigen inn i den amerikanske hverdagen og var med på å forme både den amerikanske, men også europeiske oppfatningen av krigen i Vietnam. Slaget ved Khe Sanh har derfor blitt et referansepunkt i amerikansk kultur, og ble eksempelvis nevnt av Barack Obama i hans innsettelsestale som president 20. januar. 2009. Selv om det militære resultatet, i hvert fall på kort sikt ble annerledes, har allikevel slaget blitt sammenlignet med Slaget ved Dien Bien Phu med hensyn til de langsiktige skadevirkningene det fikk for støtten til det amerikanske militære engasjementet i Vietnam. Khe Sanh i populærkulturen. Bruce Springsteen har en referanse til slaget i sangen «Born in the U.S.A.», hvor jeg-skikkelsen i teksten skal ha hatt en bror som falt i slaget. I den amerikanske animerte situasjonskomedien "Simpsons" skal skolens rektor Seymour Skinner ha deltatt i slaget da han var sersjant i den amerikanske hæren og skal ha blitt tatt som krigsfange. Karakteren Walter Sobchak, spilt av John Goodman i filmen Den store Lebowski, hvor slaget nevnes som et av flere slag under Vietnamkrigen som tok så mange unge liv. I filmen Black Lagoon nevner karakteren Dutch slaget da han kommenterer en skyteepisode på en bar ved å si at «den fikk slaget ved Khe Sanh til å stå fram som en piknik» («...makes the Battle of Khe Sanh look like a picnic»). Slaget er også et av mange kart i dataspillet "Battlefield Vietnam". Se også. Khe Sanh Fylkesvei 773 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 773 i Sør-Trøndelag går mellom Rossvoll og Viggja i Skaun kommune. Veien er 6,0 km lang. Eksterne lenker. 773 Fylkesvei 756 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 756 i Sør-Trøndelag går mellom Laugen og Sætran i Skaun kommune. Veien er 3,5 km lang. Eksterne lenker. 756 Carlos Barredo. Carlos Barredo Llamazales (5. juni 1981 i Oviedo) er en spansk syklist som startet sin proffkarriere i det tidligere Pro-Tour-laget Liberty Seguros i 2004 som han syklet for i tre sesonger. I denne perioden sikret han seg to seiere, derav den ene i 2004 og den andre i 2006. Han sykler nå for det nederlandske laget Rabobank. Mor Sæther. Anna Johannesdotter Wiger (født 1793, død 1851) fra Solør. Hun ble i sin samtid viden berømt som klok kone. Hun flyttet til Smedstad i Vestre Aker der hun giftet seg i 1816 med pedell ved Anatomikammeret i Christiania Peder Pedersen Sæther, derav navnet Mor Sæther på folkemunne. Hun skilte seg fra Sæther men kunne dog ikke inngå nytt ekteskap før etter hans død. I 1829 giftet hun seg med Oppasser Lars Bastian Nielsen, som hun allerede hadde et barn med, sønnen Halfdan Nielsen-Sæther (1826–1908). Familien bodde i Vinkelgaten 17 på Vika, hvor hun drev sin virksomhet. Herfra var hun også melkeleverandør til Slottet, og her var det Henrik Ibsen losjerte i 1850, da han kom som apotekmedhjelper i Grimstad for å ta examen artium. Mor Sæther var flere ganger anklaget etter kvakksalverloven. Like før siste rettssaken mot henne startet i 1842, hadde hun fått inn en søknad om offentlig godkjennelse for sin virksomhet. Søknaden gikk etter mange runder i gjennom. Slik ble hun de siste årene av sitt liv en offentlig godkjent klok kone. Blant hennes mest kjente bedrifter var forsøket på å helbrede Henrik Wergeland på dødsleiet. Hun snek seg to ganger inn på Rikshospitalet med urtemedisiner til dikteren, som kvitterte med å skrive hyldningsdiktet "Mulig Forvexling" til henne. George Scott. George Scott (født 1804, død 1874) var en engelsk metodistpredikant som i 1830 kom til Stockholm som misjonær. Han fikk ganske fort i gang et arbeid som førte til at mange kom for å høre ham tale, og utover på 1830-tallet kom det opp et ønske om å bygge en engelsk kirke i Stockholm. Det ble samlet inn penger til prosjektet både i England og USA, og i 1840 stod den engelske kirken ferdig. I 1839 hadde Carl Olof Rosenius tatt kontakt med Scott for å få åndelig veiledning. Dette hadde ført til et vennskap som igjen utvirket at Scott gjorde Rosenius til sin assistent. Da Scott i 1841 reiste til USA for å samle inn penger til å betale resten av gjelden på kirken, ble det Rosenius som overtok hans prekestol. Da Scott kom tilbake fra USA, startet han månedsbladet Pietisten, hvor han selv var redaktør og Rosenius medarbeider. 20. mars 1842 talte Scott i kirken da det kom inn en stor folkemengde og forstyrret møtet. Scott måtte flykte og etter hvert forlate Sverige. Rosenius overtok da som redaktør av Pietisten og var bladets redaktør til sin død. Scott kom ikke tilbake til Sverige, men holdt kontakten med Rosenius ved brev. De møttes en gang senere, den eneste gangen Rosenius reiste utenlands. Det skjedde i Oslo. Eksterne lenker. Scott Scott Betlehemskyrkan (Stockholm). Betlehemskyrkan i Stockholm ble startet som en egen stiftelse av Evangeliska Fosterlandsstiftelsen (EFS). I 1840 ble "Engelska kyrkan"s kirkebygg nær Hötorget innviet, der andre og tredje hötorgsskyskraperne nå står. Kirken hadde plass for minst 1 100 personer. På grunn av den på den tid gjeldende konventikkelplakaten kunne det i perioden 1842-51 ikke drives noen åndelig virksomhet der. I 1856 byttet man navn til "Betlehemskyrkan". Carl Olof Rosenius var virksom i EFS og denne kirken til sin død i 1868. Bygningen ble revet på 1950-tallet da torget ble ombygget. Den 2. desember 1956 ble den nye kirken innviet i krysset mellom Luntmakargatan og Rehnsgatan, bygd etter tegninger av arkitekt R. Hagstrand. Den nye kirken rommer cirka 400 personer og har et orgel med 35 stemmer i tre manualer og ryggpositiv, bygd av Starup & Søn, København. Altergobelinet "Den heliga staden" er komponert av Sofia Widén. Prekestolen fra den gamle kirken brukes også i dag. Virksomheten i kirken drives i samarbeid mellom EFS Missionsförening i Betlehemskyrkan og EFS Mittsverige og reguleres i en felles opprettet avtale. Monetarisme. Monetarisme er en økonomisk teori som ble fremsatt av Milton Friedman. Han anbefalte myndigheter og stater å ikke sette i verk etterspørselsregulerende tiltak, men heller bare justere pengemengden (publikums likviditet) i forhold til endringer i produksjonen. Det monetaristiske argumentet for at etterspørselen etter penger er en stabil funksjon, har fått betydelig støtte i løpet av slutten av 1960 og 1970 fra arbeidet til David Laidler. Den tidligere sjefen for USAs Federal Reserve, Alan Greenspan, er generelt ansett som monetaristisk i sin politiske orientering. Hva er monetarisme? Monetarisme er en økonomisk teori som fokuserer på de makroøkonomiske virkningene av tilgangen på penger og sentrale banktjenester. Milton Friedman hevder at overdreven utvidelse av pengemengden er iboende inflasjonspress, og at pengepolitiske myndigheter bør fokusere utelukkende på å opprettholde prisstabilitet. Denne teorien trekker sine røtter fra to nesten motsatte ideer: den harde pengepolitikken som dominerte økonomisk tenkning i slutten av det 19. århundre, og den monetære teorien til John Maynard Keynes. Resultatet ble oppsummert i en historisk analyse av pengepolitikken, Monetary History of the United States 1867–1960, som Friedman medforfattet med Anna Schwartz. Boken tilskrives inflasjonen til overmål pengemengden generert av en sentralbank. Friedman foreslo opprinnelig en fast monetær regel kalt "Friedman K-prosent regelen", der pengemengden vil bli beregnet ved kjente makroøkonomiske og finansielle faktorer, målretting av et bestemt nivå eller utvalg av inflasjon. Under denne regelen, ville det ikke være rom for den sentrale reserve banken som pengemengden øker kunne fastsettes "av en datamaskin", og virksomheten kunne forutse alle de pengepolitiske beslutningene. Seihval. Seihval ("Balaenoptera borealis") er en bardehval som hører til finnhvalfamilien, der den klassifiseres blant de ekte finnhvalene. Den finnes i alle verdenshavene og ferdes stort sett på åpent hav. Beskrivelse. Seihvalen har en gråfarget lang og slank, nærmest torpedolignende kropp med distinkte lysere grå flekker. Buksiden er lys grå. Den er svært lik brydehval og (delvis også) finnhval, og kan være vanskelig å skille fra disse. Seihvalen løfter imidlertid aldri halefinnen ut av vannet når den dykker. Når hvalen ruller for å dykke viser den ofte både blåsehullet og ryggfinen over vannskorpen samtidig, fordi den ikke ruller like bratt og derfor ikke trenger å heve kroppen særlig høyt ut av vannet. Seihvalen kan bli opp mot 18 meter (noen hevder opp mot 20 meter) lang og veie nærmere 30 metriske tonn. Seihval på den sørlige halvkule ("Balaenoptera borealis schlegellii") blir generelt noe større en de på den nordlige halvkule ("Balaenoptera borealis borealis"). Vanligvis måler denne hvalen omkring 12-15 meter. Den største seihvalen som er fanget i Nord-Atlanteren ble tatt utenfor Island. Den ble målt til i overkant av 16 meter. Hunnene blir ganske mye større en hannene. Seihvalen har 636-760 gråsorte barder som henger ned i to rader fra overkjeven. Bardene kan måle opp mot 78 cm i lengde og er fine (tette og tynne). Den sigdformede ryggfinnen sitter omtrent to tredjedeler ned på ryggen og måler 25-60 cm i høyde. På undersiden av hodet og på halsen har den 38-56 strupefurer, som ikke strekker seg like langt nedover brystet som på andre finnhvaler. Utbredelse og habitat. Seihvalen er utbredt på alle verdenshavene og holder gjerne til på åpent hav. Den går ikke nær drivisen og iskanten i polområdene, men ser heller ut til å trives i noe varmere farvann. Totalbestanden av seihval er trolig omkring 55 000-60 000 dyr, hvorav minst halvparten (trolig mer) befinner seg på den sørlige halvkule. Omkring 14 000 befinner seg i Stillehavet, mens resten finnes i Atlaterhavet. Atferd. Seihval ferdes ofte i små grupper på 3-5 dyr. De er hurtigsvømmende, men spiser gjerne nær overflaten mens de svømmer relativt sakte med åpen munn (skimming) slik retthvalene gjør, men de angriper også stimer av byttedyr i høy fart fra undersiden. Det er også kjent at seihvalen kan dykke til 300 meter eller mer, men slike dykk er trolig ikke typiske. Seihvalen regnes som den hurtigste av alle finnhvalene og kan trolig nå en toppfart på 50 t eller mer. Det gjør den også til en av de hurtigste av alle hvaler. Føden består av zooplankton som krill og loppekreps, men også fisk og blekksprut opp mot 30 cm i størrelse står på menyen. Den kan spise opp mot 900 kg i døgnet. Observasjoner. I Nord-Norge ble det i perioden 1868 til 1904 tatt omkring 5000 seihval. På 1900-tallet har en veldig få observasjoner av seihval i Nord-Norge, og perioden 1948-1971 ble kun 3 dyr tatt i fangst. På Vestlandet var seihvalen relativt vanlig frem til noen år etter andre verdenskrig, etter 1960 har en derimot ytterst få Brede Nord. Brede Arnesen Nord (født 14. januar 1787 i Grue, Hedmark, død 28. august 1817 i Moss), norsk postrøver. Bakgrunn. Brede Arnesen Nord ble født på husmannsplassen Pinn i Grue i Hedmark. Mellom 1806 og 1814 var han soldat ved det nordenfjeldske regiment. Fra 1815 av fikk han borgerbrev som høker i Fredrikstad. Den 5. februar 1815 giftet han seg med Anne Aarum. De fikk ingen barn. Forbrytelse. Den 1. desember 1815 plyndret Brede Nord posttransporten mellom Christiania og Fredrikstad. Ingen menneskeliv gikk tapt, men postføreren ble sterkt mishandlet. Utbyttet var på mellom to og tre tusen riksdaler. Til tross for en belønning på 1000 riksdaler, forble ranet uoppklart. Den 29. oktober 1816 plyndret Brede Nord nok en gang posttransporten mellom Christiania og Fredrikstad. Heller ikke denne gangen gikk menneskeliv tapt, og utbyttet var omtrent to tusen speciedaler, som skulle brukes til lønnsutbetlinger til garnisonen i Fredrikstad. Nord selv hevdet at motivet for forbrytelsen var at han hadde store utgifter til advokathjelp i forbindelse med en sak som gikk mot ham for tyveri av utstyr fra brannvesenet. Etterforskning. Sorenskriveren i Eiker, Modum og Sigdal, Jacob Wulfsberg og byfogden i Fredrikstad Thomas Sommer Nordmann sto for etterforskningen. Brede Nord var blitt observert under det siste ranet og ble arrestert i sitt hjem 30. oktober 1816. Pengene ble funnet dels i hans hus og dels hos naboen, men flere tusen riksdaler ble aldri funnet og Nord hevdet hele tiden at han hadde etterlatt dem i Mosseskogen. Han tilsto begge ranene under en åstedsbefaring. Etterspill. Enken, Anne Nord f. Aarum flyttet tilbake til Borge og giftet seg igjen 2. april 1819. Arve Skjeflo. Arve Skjeflo (født 6. juli 1940, død 8. august 1985) fra Steinkjer ble skytterkonge under Landsskytterstevnet på Ulven ved Bergen i 1972. Han var fra Ogndal og startet sin skytterkarriere i Ogndal skytterlag i 1956, men gikk over til Steinkjer skytterlag i 1960. Skjeflo fikk mesterskapsmedaljen i 1962 og senere fikk han hele 14 stjerner. I tillegg til den store kongepokalen fra Landsskytterstevnet hadde han 4 kongepokaler til fra landsdelskretsstevnene i Trønderkretsen. Han var således i mange år en av landets fremste skyttere. Skjeflo døde like før han skulle inn på standplass under Landsskytterstevnet på Lesja i 1985. I 2004 fikk Skjeflo en vei oppkalt etter seg. Arve Skjeflos vei ligger på Sannan og er atkomstveien til skytterbanene i Steinkjer. Premiesamlingen hans er utstilt i tredje etasje i Steinkjer rådhus. Nattsvermeren (film). "Nattsvermeren" (originaltittel: "The Silence of the Lambs") er en amerikansk thrillerfilm fra 1991 basert på romanen med samme navn av Thomas Harris. Den omhandler FBI lærlingen Clarince Starling blir sendt til Hannibal Lecter for å få råd i jakten på seriemorderen som kalles Buffalo Bill av pressen og politiet. Buffalo Bill bortfører unge kvinner og flår dem for å sy en kvinnedrakt til seg selv. Filmen vant totalt fem Academy Awards, inkludert «Beste film». Anthony Hopkins vant også for beste hovedrolle, som er den korteste i historien. Hopkins er bare med i mindre enn 17 minutter av filmen. Filmen spilte inn totalt $ 272 700 000 på verdensbasis. Vannsalat. Vannsalat eller muslingblom er en plante i myrkonglefamilien. Den er eneste medlem av slekten "Pistia". Det er usikkert hvor den opprinnelig kommer fra, men den er trolig pantropisk. Den ble først beskrevet ved Nilen, nær Lake Victoria i Afrika. Den er nå tilstedeværende i nesten alle tropiske og subtropiske ferskvannssystemer, enten naturlig eller gjennom menneskelig spredning. Den flyter på vannflaten med røttene under flytebladene. Den er en staude med tykke, myke blader som former en rosett. Bladene kan bli opp til 14 cm lange og uten stengel. De er lysegrønne med parallelle vener, bølgete ender og dekket med korte hår som danner kurvaktige strukturer som holder på luftbobler, noe som øker oppdriften. Blomstene ligger skjult midt i planten mellom bladene. Små grønne bær dannes etter bestøvningen. Planten kan også formere seg aseksuelt. Veksten kan gjøre planten til et ugress. Planten har potensial til å skade artsmangfoldet i et vassdrag. Tepper av vannsalat kan blokkere gassutvekslingen mellom vannet og luften, noe som reduserer oksygeninnholdet i vannet og kan ta livet av fisk. De skygger også for lyset, og utkonkurrerer dermed undervannsplanter. Vannsalat brukes ofte i tropiske akvarier for å gi ly til yngel og småfisk. Den hjelper også med å utkonkurrere alger. Tor-Arne Solbakken. Tor-Arne Solbakken (født 29. september 1953) fra Rygge ble skytterkonge under Landsskytterstevnet på Oppdal i 1993. Han ble også Norgesmester i feltskyting på samme stevne, og tok dermed begge de store titlene på Oppdal dette året. Han hadde også beste 10-skudd og tok et napp i Officerspokalen. Solbakken er valgt til nestleder i LO. Han er medlem av Rikslønnsnemnda, oppnevnt til 28. februar 2013 som representant for arbeiderinteresser for tvister etter arbeidstvistloven. George Stults. George Sheehey Stults (født 16. august 1975) er en amerikansk skuespiller og modell. Stults vokste opp i Colorado. Han er nå bosatt i Los Angeles. Tor-Erik Fossli. Tor-Erik Fossli (født 24. april 1968) fra Målselv er trippel skytterkonge. Han tok sin første tittel på hjemmebane i Øvre Målselv under Landsskytterstevnet i 1996. Deretter fulgte en ny kongetittel i Steinkjer i 1998, mens den tredje kom på Elverum i 2000. Seieren i 1998 ble stående som det høyeste resultatet som noensinne er oppnådd på Landsskytterstevnet fram til 2010, da det ble tangert. I tillegg til flere nordiske mesterskap, har Fossli vunnet nord-norsk mesterskap i både bane og felt flere ganger. Han har også deltatt i Barents- og Kalottkamper i sportsskyting. Michael Fu Tieshan. Michael Fu Tieshan (født i desember 1931 i Qingyuan-distriktet (nå fylke i Hebei i Kina, død 20. april 2007) var katolsk biskop av Beijing i Folkerepublikken Kina. Hans status som biskop av Beijing var ikke anerkjent av Vatikanet blant annet ettersom hans bispevielse var foretatt uten pavelig mandat og uten senere pavelig legitimering. Biskopen var også president for Den kinesiske patriotiske katolske forening fra 1998 og til sin død, og de to siste årene av sitt liv var han også midlertidig leder for det kinesiske bispekolleg som var registrert og godkjent av den kinesiske stat. Unge år. Michael Fu Tieshan begynte på juniorseminaret "Xishiku" ved Nordkirken i Beijing, og fortsatte med filosofiske og teologiske studier ved erkebispedømmets presteseminar Wen Sheng (som senere ble partiskole for Beijing-kommunistenes sentrale kadre, og rett ved der Zhalangravfeltet med gravene til store jesuittmisjonærer som Matteo Ricci, Adam Schall og Ferdinand Verbiest). Han ble presteviet i Beijing i juli 1956, av biskop Alfonso Zong Huaimu O.F.M. av Yantai, som hadde bosatt seg i Beijing. Kulturrevolusjonen. Under kulturrevolusjonen (1966–1976) ble nesten hver eneste katolske biskop og prest kastet i fengsel eller sendt til tvangsarbeidsleirer, ikke bare de som hadde nektet å samarbeide med Den patriotiske forening (de var som regel forlengst fengslet i 1966), men også de regimetro. Det har imidlertid aldri fremkommet informasjoner om at noe slik tilstøtte Michael Fu Tieshan. Hans offisielle biografi forteller at under hans presteliv under Mao Zedong fra juli 1956 til juli 1979, med «sine opp- og nedturer», virket han som prest ved Nordkirken og ved Sørkirken i Beijing. Fra 1963 til 1966 studerte han ved Den røde fanes universitet "(Hongqiuniversitetet)", og livnærte seg med yrkesarbeid. Biskop. Etter kulturrevolusjonen ble han ordinert til biskop den 29. desember 1979 i en alder av 48 år. De ordinerende biskoper var den markant antipavelige biskop Yang Gaojian av Changde i Hunan, assistert av Zhang Jiashu av Shanghai og Wang Xueming av Hohhot i Indre Mongolia. Han var den første som ble bispeviet som "selvvalgt og selvordinert" av den kinesiske kirke etter at dens kirkefolk begynte å komme ut av fengsler og fangeleirer fra 1978. Han fikk i tillegg til sine kirkelige verv etterhvert også medlemskap i rådgivende organer for regjeringsapparatet. Hans stadig viktigere verv korresponderte med en beredvillighet til å støtte opp under myndighetene. I juni 1989, få dager etter at det var blitt brukt stridsvogner mot de demonstrerende studentene på Tiananmenplassen, var han den eneste religiøse skikkelse som fremstod på statsfjernsynet med et forsvar av Deng Xiaopings inngripen. I 1999 solidariserte han seg med Jiang Zemins kampanje mot Falun Gong-bevegelsen, og fordømte dens medlemmer (som da ble utsatt for arrest, tortur og drap, uten at det vites om biskopen var klar over det) som tilhørede "«en ond kult»." I 2000 deltok kan i New York på "The Millennium Summit with world religious leaders", og fordømte da skarpt Dalai Lama og gikk ut mot de land som "«under påskudd av et menneskerettighetsengasjement»" krenket andre lands suverenitet. Samme år fordømte han også pave Johannes Paul IIs helligkåring av 120 kinesiske og utenlandske martyrer i Kina, som han betegnet som "«kolonialismens håndtlangere»". Da paven i 2001 skrev et etter manges mening rørende brev til Kinas folk og myndigheter i anledning pater Matteo Riccis ankomst til Beijing, et brev som understreket at han ikke bad om noen «privilegier» men bare om «frihet» for kirken for å kunne bidra til «å fremme det store kinesiske folks gode», og bad om unnskyldning for alle tidligere misforståelser og negative signaler, avfeide han det hele offentlig som "«utilstrekkelig»". Selv hadde han i 2000 opplevd et personlig tilbakeslag som sa meget om hans svake stilling blant mange katolske troende. Etter at regjeringen i 1999 i det stille hadde signalisert en vilje til å normalisere forholdet til Pavestolen, bestemte Den patriotiske forening seg å stikke kjepper i hjulene. Derfor var foreningen sammen med biskop Fu i spissen i gang med å planlegge en markering. Den 6. januar hvert år pleier paven å bispevie et antall nye biskoper i Peterskirken, og biskop Fu belaget seg på også å ordinere noen – 12, samme antallet som i Roma – men uten at det først var innhentet pavelig mandat. I flere år var det blitt vanlig at kinesiske bispekandidater for den «registrerte» kirke i stillhet erklærte sin pavetroskap og avventet pavelig vigselsgodkjenning før de gikk med på ordinasjon. Men det gikk ikke slik biskop Fu hadde tenkt seg: Syv av dem nektet å la seg ordinere, og de øvrige ble enten ført bak lyset om den manglende pavelige godkjenning eller utsatt for betydelig press. Bispedømmets egne prestekandidater boikottet bispevielsesseremonien i Nantang-katedralen, og oppmøtet i det øvrige var glissent. Selv om bispevielsene virket etter planen ved at de avsporte de sino-vatikanske tilnærmelser, synliggjorde de også biskop Fu Tieshans isolasjon. Død. Biskop Fu var syk med lungekreft i flere år, og ble lenge behandlet på det samme medisinske senter i Beijing der landets politiske elite får sin behandling. Der døde han også den 21. april 2007. Kort før sin død ble han besøkt av president Hu Jintao. Blant de troende gikk det en historie om at hans lange liv etter at sykdommen var diagnostisert skyldtes den mest kostbare og moderne behandling som landet kunne stille til rådighet, og at unge soldater fra Folkets Frigjøringshær ble engasjert som hans personlige blodgivere. Sann eller ikke gjenspeilte historien en syrlig innstilling blant de troende om biskopen som helt og holdent en myndighetenes mann. Andemat. Andemat er en plante i gruppen Alismatales. Arten ble tidligere regnet til andematfamilien, men denne er en kunstig gruppe. Røttene blir opp til 15 cm lange. Blader og stengel er sammenvokste til en struktur som ofte kalles thallus, selv om det ikke er snakk om en thallus i ordets rette forstand. De sprer seg raskt i rolige, næringsrike vann, og foretrekker høye nivåer av nitrogen og fosfat. Jern begrenser ofte veksten. Den kan tolerere et bredt område av surhetsgrader, men foretrekker vann med pH mellom 4,5 og 7,5. Andemat skygger for vannet under og demper algeveksten. Andemat brukes derfor ofte i akvarier eller dammer, fordi de er relativt enkle å fjerne, og ofte beites på av planteetende fisk. De regnes likevel av mange som ugress fordi de sprer seg så fort. Den kan vokse i temperaturer ned til 7 ºC. Hvis det blir kaldere, blir den liggende inaktiv til temperaturen stiger igjen. Rödbergen. thumb Rödbergen (finsk: "Punavuori") er en bydel rett vest for bysentrum i Helsingfors, i den administrative bydelen Ulrikasborg (Ullanlinna). Bydelen har ca. 8000 innbyggere. Den østre delen av Rödbergen er bebygd med boligblokker – de fleste fra 1800-tallet. Den vestre delen var tidligere en arbeiderforstad med trehusbebyggelse, men i dag er bare et fåtall trehus bevart. Ved Sandvikens torg (Hietalahdentori) er bygningene som tilhørte bryggeriet Sinebrychoff («Koff») i dag ombygd til boliger. Bryggerieieren Sinebrychoffs villa fungerer i dag som kunstmuseum. Parken bak museet (Sinebrychoffparken) er en grønn lunge i det ellers tett bebygde Rödbergen. Planat. Planat er et konjakkhus. De har egne vinmarker i Grande Champagne og Borderies. De ble etablert i 1928, av en meget prominent familie, som var sentrale i utviklingen av byen Cognac i sin tid. Grunnleggerens sønn, Oscar Planat, ble i 1878 valgt til ordfører i byen Cognac, og har i tillegg fått en av hovedgatene i byen oppkalt etter seg. Huset ble på begynnelsen av 1960-tallet kjøpt opp av Camus, men lever fortsatt som eget merke. Camus står derfor for distribusjon og markedsføring av dette merket. Produkter. I tillegg har de årgangskonjakker, dette vil variere over tid. I 1996 tappet de; Mette Elisabeth Finnestad. Mette Elisabeth Finnestad (født 23. mai 1970) opprinnelig fra Skjeberg, men nå bosatt i Søgne ble historisk da hun som første kvinne tok steget helt opp til toppen av listene på Landsskytterstevnet i Målselv i 2006 og ble skytterdronning. Dette året var det faktisk to kvinner på toppen av listene. Finnestad er gift med skytterkongen fra 1987, Tor Harald Lund fra Søgne. Finnestad er skytterprinsesse to ganger tidligere, da representerte hun Torsnes skytterlag. Skytesport. Skytesport har historisk sett meget gamle røtter, i både sivil og militær sammenheng. Skytesport omfatter skyting med rifle, pistol, leirdueskyting og skyting på løpende vilt. Skytesport var med som øvelse under de første moderne olympiske lekene i 1896 i Athen. Sporten har siden vært med i alle sommer-OL unntatt 1904 og i 1924. Under Vinter-OL har skiskyting stått på OL-programmet siden 1960. Sporten er oppdelt i en rekke disipliner etter våpentype og avstand. Ragnaud Sabourin. Ragnaud Sabourin er en fransk produsent av konjakk. Konjakkhuset omfatter en familieeiendom på cirka 500 dekar vinmarker i Grande Champagne, som anses å være cognac-regionens beste distrikt. De kjøper også inn eau-de-vie fra andre vinbønder i samme distrikt, slik at de er både vindyrker og negociant. Ragnaud Sabourin er et lite, men vel ansett konjakkhus. Historie. Huset ble etablert omkring 1850. En av husets sterke personligheter har vært Gaston Briand (1880–1957). Han var en meget sentral figur i Cognac, og kjempet for at vinbøndene selv skulle få tappe sin egen konjakk, og dermed styrke deres stilling i forhold til negociantene, som sto svært sterkt den gang. Briand ledet vindyrkerne i regionen, og var også delaktig i at vinbøndenes interesser fikk en egen organisasjon, ved dannelsen av Bureau National Interprofessionnel du Cognac (BNIC). Sitt nåværende navn fikk huset først senere, da Briands svigersønn, Marcel Ragnaud fikk med seg sin svigersønn, Paul Sabourin. Etter dette har huset vært kvinnestyrt, først ved Denise Briand, Gaston Briands datter. Senere overtok Denises datter og barnebarn; Annie og Patricia Sabourin. Erik S. Reinert. Erik S. Reinert mars 2011 Erik S. Reinert (født 1949) er en norsk økonom med spesialfelter i utviklingsøkonomi og økonomisk historie. Reinert har utdannelse fra Harvard Business School (MBA) og Cornell University (Ph.D.), og er tidligere bedriftsleder. Siden 2005 er han professor ved Universitetet i Tallinn, Estland. Reinert er også seniorrådgiver i tankesmien Res Publica. Han har tidligere vært tilknyttet Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo og Norsk Investorforum. Reinert grunnla i 2000 "The Other Canon", et nettverk som definerer seg selv som et alternativ til det tradisjonelle økonommiljøet. Reinert er den eneste nordmann nevnt i avslutningskapittelet "A Guide to Further Reading" i siste utgave av Robert Heilbroners bok "The Worldly Philosophers". Reinerts siste bok "How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Countries Stay Poor" (Constable 2007) kom på Financial Times sin bestselgerliste, og har fått oppmerksomhet både fra ledende økonomer som Dani Rodrik og Jeffrey Sachs. Reinert er kjent for kritikk av enkelte samfunnøkonomiske teorier, blant annet i boken "Global økonomi" (2004). Reinert hevder blant annet at tradisjonell økonomisk teori legger for stor vekt på handel og for liten vekt på industriell innovasjon og produksjon. Reinert har stort sett beskjeftiget seg med vekst- og utviklingsemner innen økonomien, men har de siste årene også blitt synlig i den norske politiske debatten. I 2008 mottok han Myrdal-prisen i «evolusjonær økonomi», og Selvaag-prisen «for sin ustoppelige innsats for ny økonomisk tenkning i samfunnet». Han ble i 2009 utnevnt som medlem av Regjeringens finanskriseutvalg, men valgte senere å trekke seg fra utvalget. Den første indokinesiske krig. Den første indokinesiske krig var i perioden 1945–1954 og ble utkjempet mellom den vietnamesiske motstandsbevegelsen Viet Minh, ledet av Ho Chi Minh, og Frankrike. Krigen sluttet med at Frankrike forlot Fransk Indokina, de franske koloniområdene i dagens Vietnam, Laos og Kambodsja. Krigen førte til en deling av Vietnam og fortsatte noen år senere i Vietnamkrigen. Bakgrunn. I 1945 bestemte Frankrike seg for å omdanne sine kolonier i Indokina til en føderasjon som skulle være selvstendig innenfor en fransk union, men dette ble av mange oppfattet som en forlengelse av koloniveldet som hadde vart siden 1880-tallet. Da Japan kapitulerte etter den andre verdenskrig i august 1945, tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. I denne situasjonen overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering hvor Giap ble innenriksminister. Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen av sin tidligere koloni Fransk Indokina. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina. Da japanerne trakk seg ut oppsto det et maktvakuum som det krigsherjede Frankrike ikke hadde mulighet til å fylle umiddelbart. Dette utnyttet Ho Chi Minh og erklærte landet selvstendig fra Frankrike 2. september 1945. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam. Kampene. Da Frankrike noe senere fikk sendt tropper til Fransk Indokina, organisert i Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen, klarte de bare å ta kontroll over deler av området, særlig det nordlige Vietnam. Franskmennene tok vesentlig kontroll over de store byene, og Viet Minh trakk sine soldater ut til høylandet for å innlede en geriljakrig. I 1950 gikk Trumanadministrasjonen ut med støtte til Frankrike, hvilket ble det første steget mot et amerikansk engasjement i området. I september 1945 opprettet Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam. Giap hadde innledningsvis vanskeligheter med å slå til mot de franske kolonistyrkene, men situasjonen forbedret seg etter at Mao Zedong beseiret Chiang Kai-shek i Den kinesiske borgerkrig i 1949, noe som ga Viet Minh trygge baser innen Kina. I 1953 kontrollerte Viet Minh store deler av det nordlige Vietnam, mens Frankrike hadde kontroll i sør. Da det ble klart at krigen ville kunne bli langvarig og de franske tapene etterhvert steg. I perioden 1946 og 1952 hadde 90 000 franske soldater blitt drept., tilbød Frankrike å gi Vietnam uavhengighet, men Viet Minh stolte ikke på de franske løftene og krigen fortsatte. Dien Bien Phu. Den franske militære strategien ble som følge av denne politiske utviklingen hjemme, å slå Viet Minh i et større slag for slik å kunne avslutte krigen med fransk seier. Frankrike anla derfor i desember 1953 en militær base ved Dien Bien Phu som ville blokkere Viet Minhs forsyningslinjer gjennom Laos. Viet Minh under ledelse av Giap iverksatte en 57-dagers beleiring av basen, og samlet Viet Minh-styrker fra hele Vietnam, til en samlet styrke på 70 000 mann. Beleiringen, og et omfattende artilleriangrep varte fram til det avgjørende slaget ved Dien Bien Phu startet 13. mars 1954 med det franske nederlaget 7. mai 1954 da Christian de Castries måtte kapitulere på vegne av de franske styrkene etter åtte ukers beleiring i slaget ved Dien Bien Phu. Virkninger. Vietnam ble midlertidig delt i to etter fredskonferansen i Genève, og Frankrike trakk seg ut. Viet Minhs seier over den franske kolonimakten var en viktig drivkraft i den kommende avkoloniseringen, da det var den første store militære seieren av en asiatisk motstandsgruppe mot en kolonihær i en konvensjonell krig, og ødela slik myten om at de vestlige kolonimaktene var uovervinnelige. Se også. a> hvor han ber om amerikansk støtte Norsk Investorforum. Norsk Investorforum er en lobbyorganisasjon som ble opprettet mot slutten av 1990-tallet. Organisasjonen samler flere av Norges største private investorer. Den jobber for en «aktiv næringspolitikk», og tar til orde for at staten skal plukke ut noen næringsgrener som skal få store offentlige overføringer i form av blant annet forskningsmidler. En av gruppens seire var da Stortinget regulerte store deler av Fornebu til en IT-by etter at flyplassen ble lagt ned. Sekretariatsleder er Per Morten Vigtel, og Anne Birgitte Fossum er styreleder. Ekstern lenke. Investorforum Enköpings SK Fotboll. Enköpings SK Fotboll er en svensk fotballklubb grunnlagt i 1914b i Enköping. Laget spiller i Sveriges nest øverste liga, Superettan. Klubben har spilt en sesong i Allsvenskan, i 2003. Den endte på siste plass. I 2004 rykket klubben ned fra Superettan, og måtte spille i andre divisjon i 2005. Året etter rykket laget opp igjen, og endte i 2008 på en 13. plass. En kjent spiller som har spilt i denne klubben er Tromsø IL sin canadiske målmann Kenny Stamatopoulos. Erik Hamrén trente klubben i 1987 og 1988. Pagondas. Pagondas (gresk: Παγώνδας), sønn av Aiolidas, var en thebansk strategos og statsmann som er mest kjent for å ha ledet de boeotiske styrkene i slaget ved Delion under Peloponneskrigen. Hans modifikasjon av den vanlige hoplittformasjonen falanksen og hans bruk av reservestyrker bestående av kavaleri i slaget utgjorde det som de fleste historikere kaller den første nedtegnede bruken av formell militær taktikk i menneskehetens historie. Lite er kjent om Pagondas' liv. Pindar sier at han var av adelsslekt i Theben, og han var litt over 60 år i slaget ved Delion. Han var en intens og overtalende taler. Han klarte gjennom retorikk å samle de boeotiske kontingentene og angripe sin athenske fiende. Han nevnes såvidt av Thukydid, men heller ikke han nevner mye om hans bakgrunn. Det virker som han dukket opp til og forsvant etter Delion. I slaget stod boeotierne ovenfor en gruppe athenere ledet av Hippokrates. Boeotierne angrep ned fra en høyde mot den athenske hæren, mens athenerne som ble overrasket over at de plutselig dukket opp, samlet seg og angrep opp høyden. Boeotiernes venstre flanke bestod av menn fra Thespiai. På høyre flanke hadde Pagondas plassert sine egne thebanere. Det var spesielt at han valgte å stille opp sine thebanere i 25 rekker, fremfor den vanlige dybden på åtte rekker, for å gi dem mer kraft. Dette var første gang at en gresk general endret den vanlige dybden i falanksen. Denne teknikken gav resultater siden thebanerne raskt klarte å bryte seg gjennom den athenske venstreflanken og beveget seg for å omringe resten av den athenske hæren. Men thespianerne på den boeotiske venstre flanken stod ovenfor athenernes beste styrker, og de ble raskt overveldet, omringet og ble nesten drept alle mann. Pagondas merket at hans seirende thebanere ikke kunne rundt fienden før den athenske høyreflanken kom ham i ryggen, og han valgte derfor å gjøre noe som ikke tidligere hadde blitt gjort i gresk krigføring. Han kalte inn en reservestyrke (det var første gang en reservestyrke var opprettet) på flere hundre kavalerister for å støtte de nå desimerte thespianerne. Athenerne på høyre flanke var lamslått av dette, i den grad at de ble forvirret og snudde. Dette var muligens til fordel for Pagondas' kavaleri, siden de lett bevæpnede aristokratene uten sadler eller stigbøyle ikke var motstand for et kompani hoplitter. Bruken av kavaleri brøt likevel den athenske høyre flanke, og siden thebanerne på dette tidspunktet hadde beveget seg i ryggen på athenerne, oppstod en generell athensk flukt. Pagondas' seier ved Delion garanterte boeotisk sikkerhet og forhindret videre athenske ekspedisjoner inn i deres territorium ut Peloponneskrigen. Pagondas nyvinning satte bakgrunnen for en annen thebaner, Epaminondas, som i slaget ved Leuktra ledet hæren til en av de mest oppsiktsvekkende taktiske seire i militærhistorien. En vet ikke hvor mye Epaminondas lært direkte av Pagondas, men forbindelsen virker klar. Filip II av Makedonia som vokste opp i Boeotia som gissel og studerte Peloponneskrigen, skulle føre de taktiske idéene til Pagondas ytterligere fremover. Hans arv igjen ble fulgt opp av og utvidet av hans sønn, Aleksander den store. Historikeren Victor Davis Hanson, blant andre, hevder derfor at Pagondas enkle bruk av kavalerireserver og endrede troppeformasjoner satte scenen for hele militærhistorien til den vestlige verden. Bacopa. Bacopa er en gruppe vannplanter. De er ettårige eller stauder. Bladene står motsatt av hverandre. Stammen er hårete eller glatt. Blomstene er enkle eller i par, og har fem kronblader. De er vanligvis hvite, blå eller fiolette på farge. "Bacopa monnieri" er viktig i Ayurveda, og har blitt brukt i flere tusen år, særlig i India. Noen av de aktive bestanddelene er alkaloider, saponiner og flavonoider. Den inneholder også betulinsyre, stigmastarol, beta-sitosterol og bacopasaponiner. Noen arter regnes som ugress. Noen arter er utbredte i ferskvannsakvaristikken, og brukes også i dammer i varmere strøk. De fleste er enkle å dyrke, er saktevoksende, og krever middels til sterkt lys. De kan trives i de fleste vannkvaliteter. "Bacopa caroliniana" kan tolerere brakkvann. Cabomba. "Cabomba" er en gruppe blomsterplanter i familien Cabombaceae. Den har arter som bærer delte blader i vifteform. De er populære blant akvarister på grunn av sitt utseende og fordi de er gode produsenter av oksygen. På grunn av dette har den blitt introdusert en del plasser hvor den ikke hører hjemme, blant annet Australia hvor den har blitt et skadelig ugress. Den vokser fort, opp til 2,5 cm i døgnet. Grønn "Cabomba" ("Cabomba caroliniana") er den mest vanlige i akvaristikken, og den enkleste å dyrke. Rød "Cabomba" ("Cabomba furcata") regnes derimot som en av de vanskeligste plantene å holde i akvarium. De krever godt lys og varmt vann (mellom 18 og 32 °C). De vokser bedre med CO2-tilsetning og et godt substrat rik på makro- og mikronæringsstoffer. Planten kan spres ved å kuttes i to. Den krever godt lys for å slå rot. Ola Tore Dokken. Ola Tore Dokken født 28. mai 1966 fra Hallingdal ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Sandnes i 2004 etter å ha vært i Norgeseliten i mange år. Dokken jobber i Norma med salg av utstyr og ammunisjon til norske skyttere. Enhjørning (sang). «Enhjørning» er rockegruppa DumDum Boys sin første single fra albumet "Gravitasjon". Sangen hadde stor suksess, og kom på førsteplass på singlelista. «Enhjørning» fikk gode kritikker, og fikk blant annet terningkast seks av VG. Ernst Gombrich. Ernst Gombrich (født 30. mars 1909, død 3. november 2001), mest kjent under initialene E.H., ble døpt Ernst Hans Josef Gombrich, og var en betydelig engelsk kunsthistoriker og kunstskribent. Til tross for at han levde hele livet i England og arbeidet innenfor engelsk tradisjon ble han født i Wien i Østerrike. Hans familie var velstående av jødisk opprinnelse. Han fikk sin første utdannelse i Wien og kom deretter inn på Universitet i Wien før han flyttet til England i 1936 hvor han tok en posisjon som forskningsassistent ved Warburg-instituttet ved University of London. I løpet av Den andre verdenskrig arbeidet han for BBC hvor han overvåket tyske radiosendinger. I november 1945 kom han tilbake til Warburg-instituttet hvor han ble forfremmet til seniorforsker året etter, ble foreleser i 1948, "reader" i 1954 før han ble professor i klassisk historie og instituttets direktør i 1959, en posisjon han beholdt til 1972. Han ble innvalgt til Det britiske akademiet, fikk sin første adelstittel i 1966 og gjort til ridder i 1972. Gombrich ble i 1977 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Han mottok også en rekke andre priser. Ernst Gombrich hadde en omfattende skribentkarriere og var en eminent skribent som nådde langt utover de akademiske sirkler og ble blant annet også utgitt på norsk. Hans første bok var "Eine kurze Weltgeschichte für junge Leser", utgitt i Tyskland i 1936, som også ble den eneste boken han ikke hadde skrevet på engelsk. Den ble meget populær og ble oversatt til flere språk, men underlig nok ikke til engelsk før i 2005 med en revidert utgivelse under tittelen "A Little History of the World". Hans "Verdenskunsten" ("Story of Art") ble første gang utgitt i 1950, og på norsk i 1979, er i dag kommet ut i sin sekstende utgave, utgitt gjentatte ganger også på norsk, er bredt sett på som en av de aller beste kritiske introduksjonene til billedkunsten. Boken var opprinnelig ment for lesere i tenårene, men har etter flere utvidelser blitt en populær lesning for alle aldersgrupper. Boken har solgt flere millioner utgaver og blitt oversatt til mer en 30 forskjellige språk og har vært en bestselger på verdensbasis i nær femti år. Grunnen er ikke bare forfatterens kunnskaper og pedagogiske evner, men også hans smittende begeistring. Andre verker er preget av hans evne til å lese billedkunst, spesielt tolket i lys av persepsjonspsykologi. Hans "Art and Illusion" (1960) står sentralt og er anerkjent som hans mest innflytelsesrike og langtrekkende verk. Hans samlet en rekke essay om kunst og kultur i bøkene "Meditations on a Hobby Horse" (1963)og "The Image and the Eye" (1981). Andre betydelige verker er "Aby Warburg: An Intellectual Biography" (1970), "The Sense of Order" (1979) og "The Preference for the Primitive" (utgitt posthumt i 2002). En komplett liste over hans utgivelser ble utgitt av J.B. Trapp, "E.H. Gombrich: A Bibliography" i 2000. Familie. Gombrich giftet seg med Ilse Heller, en anerkjent konsertpianist i 1936. Deres eneste barn, Richard Gombrich ble en anerkjent forsker på India, lærer i buddhistiske studier og var professor i sanskrit ved Universitet i Oxford fra 1976 til 2004. Angélique Kidjo. Angélique Kidjo (født 14. juli 1960 i Ouidah i Benin) er en vestafrikansk sangerinne og komponist. Hun har vært nominert til Grammy-prisen fire ganger. Musikken hennes blir ofte karakterisert som afropop. Hun synger på flere språk, bl.a. engelsk, fransk, joruba og fon. I noen sanger bruker hun også egenkonstruerte ord uten noen kjent betydning. Kidjo har opptrådt i Norge ved flere anledninger, blant annet ved Nobels fredspriskonserter i både 2002 og 2011 samt på Studenthuset driv i 2003. Kidjo er ambassadør for UNICEF. Diskografi. Kidjo har også spilt inn sanger til forskjellige filmer. Brydehval. Brydehval eller sardinhval ("Balaenoptera brydei") er en bardehval i finnhvalfamilien og tilhører de ekte finnhvalene. Brydehvalen holder typisk til i varmere farvann og viser ikke samme migreringsmønster som sine nærmeste slektninger. Brydehvalen tilhører de hvalartene forskere vet minst om. Beskrivelse. Brydehvalen er en typisk finnhval med en lang og slank, nærmest torpedolignende kropp. Den blir normalt omkring 9–18 meter lang og veier vanligvis 12–20 metriske tonn (opptil 25 tonn maksimalt). Hunnene blir bare marginalt større enn hannene. Brydehvalen er oppkalt etter den norske hvalfangstpioneren Johan Bryde (1858–1925) fra Sandefjord og ble første gang beskrevet av den norske zoologen Ørjan Olsen (1885–1972) i 1913. Olsen var med Bryde på hvalfangst utenfor Sør-Afrika i sesongen 1912–1913, da de oppdaget en ny hvalart, brydehval, som Olsen beskrev vitenskaplig. Utbredelse. Brydehvalen finnes både i Atlanterhavet, Indiahavet og Stillehavet og totalbestanden har blitt anslått til cirka 90 000–100 000 dyr, men anslagene mangler skikkelig dokumentasjon. Man vet lite om hvor disse hvalene kalver, siden arten er svært lite sosial i forhold til sine slektninger. Brydehvalen svømmer som oftest alene eller i små grupper. Habitat. Brydehvalen holder som regel til i kystnære strøk, der temperaturen i vannet sjelden er lavere enn 20 grader Celsius. Den migrerer ikke som de andre finnhvalene, men beveger seg snarere ut og inn fra kysten alt etter hvordan tilgangen er på føde. Brydehvalene er ikke planktonetere som andre bardehvaler, men jakter i stedet på pelagiske fisker som makrell og sild. Slektskap. Tidligere ble brydehval og dvergbrydehval ("Balaenoptera edeni") regnet som samme art, men nye studier viser at de trolig er separate arter (selv om ikke alle forskere er enige i denne konklusjonen). Molekylære studier fra 2000-tallet viser at brydehvalen er en nærmere slektning av seihval enn dvergbrydehval. Terhathum distrikt. Terhathum er et av Nepals 75 administrative distrikter. Distriktet har navnet fra hovedstaden Terhathum. Det er satt samme av tretten (tehra) og thum (borg eller fort). Byen sjal ha hørt til en serie befestninger som vokta grensene til limbu-folkets tradisjonelle hjemland Limbuwan. Therathum er også lokalt kjent som Myanglung, eller Myanglung Basar. Myanglung skal komme fra lyden av ei katte som kjauer, og blir knytta til tradisjonen om at et gammalt hindu-tempel i byen en gang hadde ei katte. Tempelet fins fortsatt. Terathum distrikt ligger i "Østregionen", "Kosi Sone". I vest og sør og litt i sørøst grenser det mot Dhankuta, langs den nordligste delen av vestgrensa mot Sankhuwasabha, i nord mot Tapeljung, i øst og sørover mot Panchthar. Terhathum reknes til ås-distriktene. Distriktet har 32 distriktsutviklingskomiteer og ingen bykommune. Fra folketellinga i 1991 til 2001 gikk gruppa "andre religioner" opp fra 23,4% til 37,3%, "buddhisme" vokste med 3,7%, mens "hinduisme" sank fra 68,9% til 51,3%. Dette er et uttrykk for den nasjonale og politiske oppvåkninga blant kirat-folket limbu i distriktet, som dyrker sin egen gamle religion kiranti. Mohawk-nederlandsk. Mohawk-nederlandsk (/ Mohawk Dutch) var et kontaktspråk som oppstod mellom immigranter fra Nederland og de lokale indianerne av mohawkstammen i vestlige deler av Albany i delstaten New York, USA. De nederlandske immigrantene som flyttet dit blandet seg med områdets opprinnelige beboere, og slik oppstod det nederlandske kreolspråket mohawk-nederlandsk. Pella-nederlandsk. Pella-nederlandsk (Pella Nederlands, Pella Dutch) er en nederlandsk dialekt som snakkes i Pella Iowa, USA. Dialekten brukes av nederlandske immigranter og deres etterkommere. Pella-nederlandsk stammer fra en form av sør-geldersk som snakkes i grenseområdet med Tyskland, mer spesifikt i regionen rundt Nijmegen, Kleve og Wuppertal. Jersey-nederlandsk. Jersey-nederlandsk (/ Jersey Dutch) var en nederlandsk dialekt som var i bruk fra det 17. og frem til begynnelsen av det 20. århundre i den nordlige delen av den amerikanske staten New Jersey. Området omfattet Bergen og Passaic County Det var et nederlandsk kreolspråk som oppstod da dialekter fra Zeeland i Nederland (zeeuws), Flandern (flamsk) og amerikansk engelsk ble blandet, muligens også med ord fra lenape (et indiansk språk). Et poeng er at det fantes to adskilte varianter av Jersey-nederlandsk. Den regionale nederlandske dialekten som ble brukt av dem som var av nederlandsk avstamning, og den varianten som ble snakket av negerslaver og de som var av blandingsrase ("Negroe dutch"), et folk kalt «Ramapought Mountain Indians» eller «Jackson Whites». Den sistnevnte varianten har en generell nedgang i bruk av bøyning som tilsynelatende også omfatter et tap av verbets fortid. Dette skyldes isolasjonen fra andre nederlandsktalende og kontakten med engelsktalende. Den første variasjonen opplevde ett tilsvarende forfall, men i mye mindre grad. Den første er derfor ikke et kreolspråk hvilket den andre er. Eksempel. Teksten er hentet fra A text in Jersey Dutch Dr J. Dyneley Prince, 1910 Mari Grydeland. Mari Grydeland (født 7. mars 1976) er en norsk forfatter, programleder og journalist. Hun har blant annet jobbet i "Dagbladet", "Elle" og NRK; der hun medvirket i flere TV-program (deriblant "Torsdag kveld med Steinar Sagen", "Reser" og "Etter skoletid"). Gulmi distrikt. Gulmi er et av Nepals 75 distrikter. Gulmi ligger i "Lumbini sone", "Vestregionen". Gulmi grenser i vest mot Pyuthan, langs mesteparten av nordgrensa mot Baglung, det har ei kort grense i nordøstlig retning mot Parbat, i øst og sørover mot grenser mot Syangja, i sørøst mot Palpa, og langs mesteparten av sørgrensa vestover mot Arghakhanchi.. Ceylon-nederlandsk. Ceylon-nederlandsk var et nederlandsk kreolspråk som ble brukt på øyen Ceylon, nå bedre kjent som Sri Lanka. Ceylon var en nederlandsk koloni mellom 1658 og 1796. Da nederlenderne erobret Ceylon fra portugiserne var portugisisk et utbredt språk på øyen. Samtidig hadde portugisisk slik det ble snakket der allerede blitt et kreolspråk, det blandet seg med lokale språk. Da nederlandsk ble introdusert ble denne prosessen gjentatt, språket kom under innflytelse fra portugisisk, lokale språk og senere også engelsk. Språket er ikke lengre i bruk, men nederlandske spor kan finnes både i tamil og singalesisk. En del av øyens befolkning er av nederlandsk avstamning og har nederlandske etternavn. Felles for dem og etterkommere etter portugisiske og engelske kolonister er at de alle kalles "burghers", et nederlandsk ord for borgere. Khotang distrikt. Khotang er et av Nepals 75 distrikter. Distriktet hører til "Janakpur sone" i "Sentralregionen", og ligger i åsene. I vest grenser Solukhumbu mot Okhaldunga, i nord mot Solukhumbu, i øst mot Bhojpur og i sør mot Udayapur. Distriktet har 76 distriktsutviklingskomiteer, ingen bykommuner. Fra folketellinga i 1994 gikk antallet hinduer ned fra 90,1% til 60,5%. Andre religioner økte fra 5,7% til 33,78. (Buddhister økte 1,4%.) Dette avspeiler økt nasjonal og religiøs bevissthet i kirat-nasjonaliteten, som i dette distriktet særlig er representert av raj-folk. French Open 1976. French Open er en Grand Slam-turnering i tennis på grus som blir spilt på Roland Garros-stadion i Paris. French Open i 1976 ble arrangert i perioden 31. mai til 13. juni. Adriano Panatta vant finalen over Harold Solomon og i damefinalen vant britiske Sue Barker over tsjekkiske Renáta Tomanová. Kunstnernes Informasjonskontor. Kunstnernes Informasjonskontor – KIK, var en stiftelse etablert i 1986, av Norske Billedkunstnere (NBK), Norske Kunsthåndverkere (NK) og Forbundet Frie Fotografer (FFF). KIKs hovedoppgave var å samle og formidle informasjon om norsk samtidskunst, samt å bistå offentlige instanser, organisasjoner og private som søker etter kunst eller kunstnere til ulike oppdrag. KIK-arkivet. KIK bygget opp et stort arkiv over norsk samtidskunst. Arkivet omfattet dias (lysbilder) og CV fra kunstnerne. Opplysningene i arkivet ble gitt av kunstnerne. Arkivet ble distribuert til de regionale kunstnersentrene på microfilm og senere på CD-plate. I 2005 ble KIK-arkivet, i samarbeid med kulturnett, lagt ut på internett. Arkivet inneholdt informasjon om og kunstverk av nålevende, profesjonelle norske kunstnere som bor i Norge, eller er bosatt i utlandet i perioder. Arkivet har bilde og informasjon av mer enn 10 000 kunstverk av omtrent 3 000 norske kunstnere. Alle uttrykksformer innen bildekunst og kunsthåndverk, performance, video, lyd, lys og elektronisk kunst er representert i arkivet. KIK ble avviklet i 2010, etter flere år med vanskelige økonomiske rammebetingelser. Norsk Kunstårbok. KIK har fra 1992, utgitt Norwegian Art Yearbook, en årlig norsk og engelsk språklig dokumentasjon over norsk bildekunst og kunsthåndverk. Regionalt samarbeidsutvalg. Regionalt Samarbeidsutvalg (RSU) oppnevner kunstneriske konsulenter for Kunst i offentlige rom (KORO) til private, kommunale og statlige utsmykningsprosjekter. RSU finnes i hver region. KIK er sekretariat for RSU i Oslo. Bok & Media. Bok & Media (fullt navn: Bok & Media Gruppen AS) er en kjede av 24 (i 2009) norske bokhandlere, geografisk spredt fra Finnsnes i nord til Mandal i sør. Historisk har butikken røtter tilbake til 1860-årene og opprettelsen av Lutherstiftelsen. Navnet var lenge "Lutherstiftelsens Bokhandel". Foruten skjønnlitteratur, papirartikler, hobbyartikler og «vanlige» bokhandelartikler, er det utvalget av kristen litteratur, musikk og teologiske fagbøker som er Bok & Medias kjennetegn og forretningskonsept. Bok & Media Gruppen AS er tilsluttet Fri Bokhandel BA, en sammenslutning av 107 (i 2006) frittstående, mindre bokhandlere i Norge. Fri Bokhandel ble stiftet i 1998 og omsetter totalt for ca. 560 millioner kroner i året – hvilket utgjør omkring 12% av omsetningen for alle landets bokhandlere. Eksterne lenker. Bok & Media (bokhandel) Laszlo Ladany. Laszlo Ladany, egentlig Lászlo Ládányi (劳达义 / 劳达一, født 14. januar 1914 i Diósgyőr i Ungarn, død 1990 i Hongkong), var en ungarsk jesuitt og sinolog som er mest kjent for å ha stiftet og redigert "China News Analysis" (CNA) i Hongkong, et ukentlig blad som analyserte den politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle utvikling i Folkerepublikken Kina. Publikasjonen betraktes som en gullgruve, særlig for historikere som gransker Mao Zedongs maktperiode i Folkerepublikken Kina. LIv og virke. Han studerte ved musikkonservatoriet i Budapest og tok doktorgrad i borgerlig rett og kirkerett ved Pázmány Péter-universitetet samme sted. Den 30. juli 1936 trådte han inn i jesuittordenen. Han ble sendt til Kina, og reiste dit via Bulgaria og Moskva og den transsibirske jernbane i 1940. Den 8. juni 1946 ble han presteviet i Shanghai, og virket blant annet i Beijing, Shanghai, Tianjin og Hongkong. Fra 1949 og i noen år var han tilknyttet "China Missionary Bulletin", som begynte sin publikasjon i Shanghai og fortsatte i Hongkong. Etter den kommunistiske seier i den kinesiske borgerkrig i 1949 måtte Ladany og andre utenlandske katolske misjonærer forlate landet. Han ble tilknyttet University of Hong Kong, og begynte i 1953 å utgi CNA. Ladany ville ikke ta imot pengestøtte; alt måtte bære seg ved abonnementer. Slik mente han at man best sikret at analysene ikke ble influert av donorkrefters særlige interesseområder. Analysene var basert på sendinger i kinesisk radio og nyheter i den kinesiske kommunistiske presse som man kunne få tak i. Det var særlig viktig for ham å få tak i lokal- og regionalaviser; hovedavisene som "Renmin Ribao" var tilgjengelige for de fleste, men der ble det ikke foretatt sammenlignende analyser fra område til område. Ladany dannet så å si skole for det miljø av "Chinawatchers" som senere begynte å oppstå for alvor i første halvdel av 1960-årene. Ladany har heller ikke opptatt av å videreformidle utenlandske aktørers og akademikeres vurderinger; hans CNA skulle bygge ene og alene på kinesiske kilder. Nyhetsanalysene ble raskt meget ettertraktede i diplomatiske kretser og i forskermiljøer, og var kjent for sin dype innsikt og objektivitet. Han er kanskje særlig kjent for å ha forutsett den ellers meget overraskende omveltningen som er blitt kjent som kulturrevolusjonen. Kinesiske ambassader utenlands skaffet seg også abonnenter, og leste CNA ikke bare som del av diplomatiet vanlige overvåkningsoppdrag, men vel så meget for at diplomatene selv skulle få en dypere og mindre ideologisk fargelagt oppfatning av utviklingstrender i hjemlandet. Det amerikanske forsvarsdepartement var også blant interessentene, og da CNA i 1979 bragte en analyse av det kinesiske forsvar i forbindelse med uroligheter ved den sino-vietnamesiske krig og spenningene mellom Kina og Sovjetunionen. I 1982 gikk han av som redaktør av CNA, for å kunne vie det han hadde igjen av krefter til eget forfatterskap. CNA ble videreført av andre jesuitter, først i Hongkong og deretter i Taipei. Southeastern University. Southeastern University er et privat, kristent og uavhengig kvalitetsuniversitet i Lakeland i delstaten Florida, USA. Det ble opprettet i 1935. Ved universitetet var det 2 901 studenter og 138 vitenskapelig ansatte i 2006, og samme året var skolepengene US$ 13 480 for studenter folkeregistrert i USA. Studiene gis opp til bachelorsnivå. Knut Rasmussen Nordgaarden. Knut Rasmussen Nordgaarden (1792–1876) fra Svatsum i Gausdal kommune var kjent for å ha synske og helbredende evner, og ble derfor kalt Vis-Knut. Ulkefisker. Ulkefisker (Scorpaeniformes) er en gruppe strålefinnede fisker. De fleste har stort hode og er typiske bunnfisker. Svømmeferdigheten er dårlige, men de kan gjøre raske fremstøt for å fange bytte. Systematikk. Systematikken for denne gruppen er ikke fullt ut forstått og inndelingen av delgrupper kan variere og vil bli forandret etterhvert som flere undersøkelser blir gjennomført. Gruppen flygeknurrer (Dactylopteridae) blir ofte inkludert som en delgruppe av ulkefisker, men nyere undersøkelser tyder på at denne gruppen er søstergruppe til ulkefisker. Norsk Form. Norsk Form er er en nasjonal formidlings- og prosjektinstitusjon som skal øke forståelsen for fagfeltene design, arkitektur, sted- og byutvikling og arbeide for kvalitet og nytenkning i utviklinga av norske omgivelser og produkter. Drift. Norsk Form er etablert som en stiftelse etter initiativ fra Kulturdepartementet. Stiftelsen åpnet som et senter i 1993 og har lokaler i DogA Norsk Design- og Arkitektursenter i Hausmanns gate 16 Oslo. Norsk Form finansieres gjennom bevilgninger over statsbudsjettet, men får også prosjektpenger fra andre. Peter Butenschøn var direktør fra starten og fram til 2003. Arkitekt Andreas Vaa Bermann er direktør per 2010. Norsk Form har 22 ansatte. Aktiviteter. Norsk Form mener at kvaliteten på våre omgivelser har betydning for folks hverdag og liv. Innen fagfeltene design, arkitektur, by- og stedsutvikling arbeider Norsk Form for økt bruk av deltagende prosesser og for at ulike stemmer skal bli hørt. Eksempler på dette er prosjektet Barnetråkk, som tar sikte på å la barns bruk av byen få innflytelse på byutviklingsbeslutninger, og Future City Game, et verktøy utviklet av British Council og tatt i bruk av Norsk Form i Groruddalen for å sikre medvirkning. Norsk Form arbeider også for at designløsningene i det offentlige rom som vi alle må bruke, er utformet slik at ingen blir ekskludert. Et eksempel på dette er Statens designkonkurranse 2008, Design og demokrati, som har ført til et nytt og tilgjengelig konsept for utformingen av valglokaler, der løsningen ble testet ut i pilotkommuner ved Stortingsvalget i 2009. Ved valget i 2011 tilbys det alle landets 430 kommuner. Norsk Form har også i flere år hatt fokus på nye byboligprosjekter med dårlige lysforhold og lite funksjonelle uterom, og som en av initiativtagerne til Byboligaksjonen har Norsk Form bidratt til å skape bred debatt om tematikken. Norsk Form arbeider aktivt med å bidra til nyskapende løsninger innen skoler og eldreomsorg. De siste årene har Norsk Form arbeidet stadig mer med formidling av norsk design og arkitektur til utlandet og til internasjonal presse. Utstillingen Detour, som viser prosjekter fra nasjonale turistveger, er hittil sett av nærmere 80 000 i Europa. Norsk Form administrerer også Utenriksdepartementets tilskuddsordning for presentasjon av norsk design og arkitektur i utlandet og gir fortløpende råd til departementet og utestasjonene i forbindelse med profileringsarrangementer og ekspert- og pressereiser til Norge. Brasiliansk vasspest. Brasiliansk vasspest er en staude i gruppen "Egeria". Den vokser i ferskvann, og blir gjerne kun kalt vasspest innen akvaristikk. Den danner tette ensartede stender som hemmer vannbevegelse, fanger sedimenter og forårsaker svingninger i vannkvaliteten. Den har også påvirket statusen til enkelte truede arter. Den har blitt introdusert over hele verden gjennom akvariehandelen, og kan også være en plage i sitt naturlige utbredelsesområde. Kjemisk begrensning har vært mest effektivt for å kontrollere spredning av vasspest. Mekanisk fjerning er ikke anbefalt fordi fragmenter av planten som blir etterlatt fort danner en ny koloni litt lenger ned i strømmen. Gresskarpe har vært satt inn for biologisk bekjempelse av vasspest, men man må da ta hensyn til at karpen kan ha sine egne negative effekter på miljøet. Bladene og stammen på vasspest er vanligvis lysegrønn. Avstanden mellom bladene er kort. Bladene er 1-3 cm lange og opp til 5 mm brede. Stammen vokser til planten når vannfaten hvor den danner tykke tepper. Blomstene er 18-25 mm store, hvite, og med tre kronblader. Røttene er hvite eller bleke, og slanke. De forgrener seg ikke. Vasspest har blitt introdusert over hele verden gjennom akvariehandelen. Fram til 1996 ble den ofte solgt i akvariebutikker i USA under navnet anacharis. Den kom først på markedet i USA i 1915, og ble anbefalt som en god oksygenprodusent. Blant de høyerestående akvatiske plantene, har vasspest vært den foretrukne arten for flere forskjellige studier i plantefysiologi. En av hovedgrunnene til dette er at bladene bare er to celler tykke, noe som tillater forskere å studere hele organet uskadet i sitt naturlige miljø. I denne planten er heterogenitet redusert til et minimum; alle bladcellene er i direkte kontakt med det eksterne mediet og på samme utviklingsstadium, og dermed i lignende fysiologiske forfatning. Dette er noen av grunnene til at planten har blitt en av modellorganismene for eksperimenter innenfor planteriket. Dvergbrydehval. Dvergbrydehval ("Balaenoptera edeni") eller Edens hval er en liten bardehval i finnhvalfamilien og tilhører de ekte finnhvalene. Dvergbrydehvalen ble tidligere regnet som en dvergart av brydehval ("Balaenoptera brydei"), men i 1993 ble disse skilt i hver sin art. Det hersker imidlertid fortsatt uenighet omkring delingen, slik at noen fortsatt regner dem som underarter av samme art. Beskrivelse. Dvergbrydehvalen er en typisk finnhval med en lang og slank, nærmest torpedolignende kropp, men den er fysisk mindre enn brydehvalen og blir derfor kalt dvergbrydehval. Den blir normalt omkring 7-10 meter (maksimalt 12 meter) lang og veier tilsvarende mindre. Hunnene blir marginalt større enn hannene. DNA-studier viser at dvergbrydehval og brydehval er individuelt nærmere beslektet med seihval enn de er med hverandre. Den samme studien viser også at "Balaenoptera omurai", en nyoppdaget og ennå ikke navngitt dvergform av brydehval, må klassifiseres som en egen art. Også den skiller seg på vesentlige punkter, både gjennom DNA og morfologi, fra de to andre brydene. Utbredelse. Dvergbrydehvalen finnes øst i Indiahavet og vest i Stillehavet, men totalbestanden er usikker. Denne hvalen holder seg i større grad enn brydehvalen til kystnære strøk, i farvann der temperaturen i vannet sjelden blir under 20 grader Celsius. Den migrerer ikke som de andre finnhvalene, men beveger seg i mindre grad ut og inn fra kysten, alt etter hvordan tilgangen er på føde er i øyeblikket. Gresskarpe. Gresskarpe er en planteetende fisk fra elven Amur som ligger i Sibir og nordlige Kina. Den blir drettet for mat i Kina. Fisken har blitt introdusert i Amerika, hvor den brukes til ugresskontroll. Kroppsformen er avlang og torpedoformet. Munnen mangler skjeggtråder. Ryggfinnen har 8-10 myke stråler, og gattfinnen ligger nærmere halefinnen enn hos de fleste karpefisker. Kroppsfargen er mørk oliven, som går over til brungult på sidene og hvitt under buken. Arten ble med vilje introdusert til USA i 1963 for å bekjempe akvatisk ugress. Den ble introdusert i New Zealand sammen med gullfisk, men bestanden blir nøye kontrollert for å hindre den i å bli en mer utbredt plage. Voksne individer eter kun vannplanter. Gresskarpen vokser svært raskt, og unge fisk satt ut om våren vokser fra 20 til over 45 cm lengde innen høsten. Fullvoksne individer blir ofte opp mot 120 cm lange og over 18 kg tunge. Når de brukes i ugresskontroll, blir fiskene ofte sterilisert før de introduseres til dammen eller elven. Dette skjer ved at de blir sjokket med varme eller elektrisitet mens de enda er egg. Som ungfisk blir de så testet før de selges. I naturen leker gresskarpen kun i hurtigstrømmende elver. Omuras dvergbrydehval. Omuras dvergbrydehval ("Balaenoptera omurai") er en liten nyoppdaget bardehval i finnhvalfamilien. Den tilhører de ekte finnhvalene og er svært lik dvergbrydehval og brydehval, men skiller seg fra disse på vesentlige punkter. Navnet "Omuras dvergbrydehval" er ikke offentlig akseptert, men et resultat av det vitenskapelige navnet som er foreslåttt. Beskrivelse. Omuras dvergbrydehval er en typisk finnhval med en lang og slank, nærmest torpedolignende kropp, men den skiller seg fra dvergbrydehvalen og brydehvalen på flere punkter og har derfor blitt annonsert som en egen art. Den blir trolig omkring 8-14 meter lang (et av eksemplerene som ble studert var 12 meter). Hunnene blir marginalt større enn hannene. Annet. DNA-studier viser at Omuras dvergbrydehval, dvergbrydehval og brydehval er individuelt nærmere beslektet med seihval enn de er med hverandre.Studien viser også at Omuras dvergbrydehval var den av de tre artene som først ble separert fra en felles stamfar med blåhvalen. Omuras dvergbrydehval skiller seg på vesentlige punkter fra de to andre brydene, blant annet gjennom distinkte forskjeller i både DNA-profilen og morfologi. Den har blant annet forskjeller i kraniets struktur og (kanskje spesielt) den har færre bardeplater. Den samme studien viser også at dvergbrydehval og brydehval er nært beslekta søsterarter som bare fjernt er beslektet med Omuras dvergbrydehval. Omuras dvergbrydehval er oppkalt etter den japanske cetologen Hideo Omura. Den ble først beskrevet av de tre japanske forskerne "Shiro Wada", "Masayuki Oishi" og "Tadasu K. Yamada" i en artikkel i det vitenskapelige magasinet Nature (426, 278-281) den 20. november 2003. Wada, Oishi og Yamada fastslo arten eksistens gjennom analyser av morfologi og mtDNA for ni individer. Åtte av disse ble opprinnelig fanget av et japansk forskningsfartøy på slutten av 1970-tallet og befant seg på et museum, mens det niende eksemplaret ble fanget i 1998 utenfor ei av de japanske øyene. Hvorvidt Omuras dvergbrydehval blir akseptert som en egen art gjenstår å se. Flere forskere har i senere tid advart sterkt mot å inndele dyr i flere arter enn strengt talt nødvendig, slik tendensen har vært de siste årene. Mange mener at både Omuras dvergbrydehval, dvergbrydehval og brydehval trenger ytterligere studier før de evetuelt kan klassfiseres som separate arter. Dette ar bakgrunn i at moderne teknologi i større grad finner forskjeller som gjør det mulig å dele dyr inn i flere arter enn tidligere, men det hersker stor uenighet omkring hvor grensene for artsdannelse skal trekkes. Jakt (båt). Jakt er en bred, liten og hurtigseilende plattgattet frakteskute med én mast, trolig av nederlandsk opprinnelse. Jaktene hadde klyverbom og gaffelrigg med gaffelstorseil, toppseil og to eller tre forseil (fokk/klyver og eventuelt jager). Den hadde også som oftest en såkalt "breifokk", et råseil med råa om lag ved gaffelkloa. Etymologi. Betegnelsen "jakt" har sin opprinnelse i det hollandske uttrykket "jacht" eller "jachtschip", som henviser til en hurtig seiler. Ordet er også opprinnelsen til det engelske uttrykket "yacht", selv om denne betegnelsen beskriver en helt annen fartøytype – et større lystfartøy. Om fartøyet. Jakten ble først og fremst bygget som ei hurtigseilende frakteskute for fjorder og nære kyststrøk, men større, nybygde jakter kunne også settes i fart over Atlanterhavet. Båttypen ble bygget på grunnlag av de forskjellige båtbyggernes erfaringer og forestillinger om hvilke konstruksjonsdetaljer som gav de mest tjenlige egenskapene. Jakt og jekt er to nære båttyper i størrelse (og ikke minst i betegnelse), som skilles både ved skrogform, konstruksjon og rigging. Jaktene var kravellbygde, mens jektene først var klinkbygde på nordisk manér. Betegnelsene jakt og jekt er så like at de ofte feilaktig blir brukt om hverandre. Enkelte steder har betydningen jekt festet seg slik at den – fortsatt feilaktig – brukes om begge båttyper, som f.eks. i Ryfylke. Jaktens nærmeste slektning er galeasen som er et noe større fartøy med samme type skrog og utstyr, men med to master. Aktermasta på en galeas er alltid lavere enn stormasta. I nyere tid er ble større jakter ofte rigget som til galeaser. En av grunnene til dette var at en da kunne greie seg med mindre mannskap for å håndtere riggen. Hardangerjektene var mindre, åpne eller halvdekkede båter, jaktene større med dekk. Når de større Hardangerjaktene dro med ved og frukt fra Hardanger til byene ved kysten, hadde de ofte en mindre jekt for salg med i lasten. I Rogaland fikk disse båtene kallenavnet Hardangergeit eller bare geit. Annet. «Anna af Sand» er Europas eldste flytende skip, sjøsatt i 1848, er bevart som et typisk eksempel på en Hardangerjakt. Skuta eies av Stavanger Sjøfartsmuseum. Pollenbladbiller. Pollenbladbiller (Orsodacnidae) er en artsfattig familie av biller som inntil nylig ble regnet til den store familien bladbiller (Chrysomelidae). De ligner på familien trebladbiller (Megalopodidae), men kan skilles fra disse på at oversiden er helt snau, og at bakbeina ikke er påfallende store. Èn art, "Orsodacne cerasi", finnes i Norge. Utseende. Middelsstore (4 – 10 mm), avlange biller, ofte rød- eller gulaktige, somme tider metalliske. Oversiden er snau, glinsende og ganske kraftig punktert. Hodet er fremoverstrakt og tydelig innsnevret bak (med "hals"). Antennene er omtrent så lange som hodet og brystskjoldet til sammen, mer eller mindre perlekjedeformede, og består av 11 ledd. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, med avrundede sider. Dekkvingene er mye bredere enn brystskjoldet, med tydelige "skuldre", parallellsidige, sterkt og jevnt punktert. Beina er middels lange og slanke, føttene er fem-leddete men det fjerde leddet er svært lite (pseudotetramere føtter). Bakbeina er ikke påfallende store og grove. Den norske arten, "Orsodacne cerasi", er ganske variabel i fargen. Fargen på dekkvingene kan variere mellom halmgul og svart, også brystskjold og bein varierer en god del i farge. Levevis. Slekten "Aulacoscelis" er knyttet til konglepalmer (Cycadales) der de spiser pollen. "Orsodacne cerasi", som er den eneste arten i Norge, kan finnes på blomstene av en rekke forskjellige planter med åpne blomster, særlig i rosefamilien og skjermplantefamilien. Eugen d’Albert. thumb Eugène Francis Charles d'Albert, kort "Eugen d'Albert" (født 10. april 1864 i Glasgow, død 3. mars 1932 i Riga) var en tysk komponist og pianist. Han var sønn av ballettkomponisten Charles d'Albert (1809–1886), som var født i Tyskland, men var av fransk herkomst, og en engelsk mor. Han nedstammet fra de italienske komponistene Giuseppe Matteo Alberti (1685–1751) og Domenico Alberti (ca. 1710–1740). Sin første musikkundervisning fikk han av faren, og ti år gammel kom han til New Music School i London, hvor han var elev av Ernst Pauer. I 1881 ble han kjent med Franz Liszt, og studerte under ham i Weimar. Senere fulgte en rekke konsertreiser. Eugen d'Albert er særlig kjent som tolker av Bach og Beethoven. Hans delvis ganske vilkårlige spill var forankret i 1800-tallets virtuose tradisjon, og oppfattes i dag som heller antikvert. Samtidig begynte Eugen d'Albert å skrive sine egne verk, bl.a. en klaversuite i d-moll, en klaverkonsert, en symfoni i d-dur og en strykekvartett. I 1893 skrev d'Albert korverket "Der Mensch und das Leben", etter forfatteren Otto Ludwig, og samme år ble hans første opera, etter Friedrich Hebbel, uroppført. Etterhvert fulgte operaene "Gismonda" (1895) og "Gernot" (1897). De var alle påvirket av Wagner. I enakteren "Die Abreise" viste d'Albert imidlertid et eget musikalsk språk, men sitt gjennombrudd som operakomponist fikk han først med "Tiefland" i 1903. Med dette verket skapte d'Albert en tysk variant av den italienske verismostilen, som også preget hans senere arbeid. Eugen d'Albert skrev til sammen 21 operaer. Blant hans senere arbeider kan nevnes "Die toten Augen" (1916) og "Der Golem" (1926). D'Albert var gift seks ganger, bl.a. med sangerinnen Hermine Fink og pianisten og komponisten Teresa Carreño, som han fra 1891 til 1895 bodde sammen med i «Villa Teresa» i Coswig ved Dresden. I forbindelse med skilsmissen fra sin sjette kone reiste d'Albert av juridiske grunner til Riga, hvor han døde i 1932. Han er begravet i Morcote i Sveits. Palearktis. Palearktis (eller palearktisk faunaregion) er den økosonen som omfatter Europa, Afrika nord for Sahara, den arabiske halvøy og Asia nord og vest for Himalaya/Karakoram-fjellkjeden. Den holdes sammen ved en del karakteristiske dyregrupper, men har også store likhetstrekk med Nearktis, som omfatter Nord-Amerika. Disse to blir derfor ofte slått sammen til regionen Holarktis. Den palearktiske region grenser mot den afrotropiske region (Afrika sør for Sahara) og den orientalske region (Sørøst-Asia). Sørlig vågehval. Sørlig vågehval ("Balaenoptera bonaerensis") er en art i finnhvalslekten, en slekt som inkluderer åtte arter og tilhører finnhvalfamilien, som totalt inkluderer tre slekter og ni eller ti (det hersker en viss uenighet) bardehvaler. Sørlig vågehval ble tidligere regnet som en underart av vågehval, men etter en avgjørelse i IWC i juni 2000 regnes disse nå som separate arter. Sørlig vågehval blir noe større enn den nordlige, og hunnene kan trolig bli nærmere 11 meter lange og veie opp mot 14 metriske tonn på det meste. Hunnene er generelt noe større enn hannene, som trolig ikke blir over 10 meter lange. Gjennomsnittsstørrelsen er imidlertid langt mindre for begge kjønn, trolig omkring 6-9 meter i lengde og 4-6 tonn i vekt. I sør finnes det også en dvergform at denne arten. Sørlig vågehval er utbredt i en sirkulær omkrets på den sørlige halvkule, fra ekvator og sør mot Antarktis. Dvergformen har en mindre sirkulær utbredelse lenger mot sør. Det finnes ingen sikre estimater for totalbestanden av sørlig vågehval. IWC antydet tidlig på 1990-tallet at den kunne være på omkring 760 000 dyr, men dette har kommisjonen senere trukket tilbake. Det finnes derfor ingen sikre anslag for populasjonen av sørlig vågehval på den sørlige halvkule. Discovery Channel anslo i 2009 en bestand på 650 000. Skinn. Skinn er et materiale laget av huden til en rekke ulike dyr, med eller uten hår. For å kunne brukes må skinnet gjennom en garvingsprosess. Skinn der håret fortsatt sitter på blir brukt som pels, mens garva skinn uten hår blir kalt lær. Jack Endino. Jack Endino er en musikkprodusent basert i Seattle, USA. Var lenge assosiert med plateselskapet Sub Pop og grungebevegelsen. Endino har jobbet med band som Mudhoney og Soundgarden, men er sannsynligvis best kjent for å ha produsert det første Nirvana-albumet, "Bleach" fra 1989. Han har nylig produsert album med band som such Hot Hot Heat, Therapy? The Black Halos, og Zeke. Han har også spilt i et band kalt Skin Yard og i oktober 2005 gav han ut sitt tredje soloalbum, "Permanent Fatal Error". Hans andre to soloalbum er "Angle of Attack" og "Endino's Earthworm". Blåsehull. Blåsehull er i biologisk sammenheng hvalens nese og nesebor som er lokalisert på toppen av hodet. Respirasjonen hos hval foregår utelukkende gjennom blåsehullet, ettersom tilpasningen til et liv i vann har gjort det anatomisk umulig for dem å puste gjennom munnen. Via evolusjonen har neseborene vandret fra snuten av dyret og bakover til toppen av hodet, slik at hvalene ikke lenger trenger å heve hodet over vannflaten for å puste. Fremdeles er hvalenes nesebor plassert fremme på snuten som hos andre pattedyr tidlig i fosterlivet, og det er mulig å observere hvordan de gradvis beveger seg bakover gjennom fosterets utvikling. Spermhvalen er imidlertid et unntak. Her befinner det venstre neseboret seg nesten helt framme på venstre side av snutens overside, mens det høyre ikke har noen ytre åpning i det hele tatt. Tannhvaler har blåsehull med en enkelt åpning, mens bardehvaler har to åpninger. Hos førstnevnte er blåsehullet formet som en nymåneformet spalte med spissene pekende bakover. At de tilsynelatende kun har en enkelt åpning skyldes ingen sammensmeltning av de to opprinnelige åpningene, men at området rundt septum (neseskilleveggen) og neseborene er blitt omgitt av et tykt lag mykvev og er derfor ikke synlig ved første øyekast. Bardehvalenes blåsehull er formet som to parallelle spalter plassert i en baugformet forhøyning på toppen av hodet. Forhøyningen fungerer som en bølgebryter og beskytter åpningene når hvalene oppholder seg ved overflaten. Hos begge grupper forhindres vann i å trenge inn i blåsehullet ved at det holdes permanent lukket av en kraftig lukkemuskel referert til som en nasal plugg, bestående av muskel-, fett- og bindevev, som kun kan åpnes av muskelkraft, hvilket bare skjer i forbindelse med inn- og utånding. Denne pluggen inneholder noe mer fettvev hos tannhvalene enn hos bardehvalene, men er ellers generelt lik i bygningen. Når hvalen kommer til overflaten etter et dykk blåser den ut gammel luft. I slike tilfeller kan blåsten stige opptil tolv meter eller mer. Blåsten består av gammel luft iblandet vannmolekyler som kondenseres når de kommer ut i friluft hvor temperatur og trykk er lavere. Dette ser ut som damp som stiger til værs. Hver enkelt hvalart har en distinkt blåst, men ikke alle er like tydelige. De største hvalene har gjerne også den kraftigste blåsten. I tidligere tider, da hvalfangst fortsatt ble drevet etter gamle metoder, var blåsten gjerne det først utkikken (personen som sto vakt for å se etter hval) fikk øye på. Andre betydninger. Blåsehull kan som begrep også ha andre betydninger, eksempelvis blåsehull som dannes naturlige i naturen og blåsehull på ulike musikkinstrumenter. Blåsehull i naturen kan for eksempel oppstå i klippeformasjoner langs kysten. Havets påvirkning på klippen kan føre til at det dannes naturlige grotter. Dersom grotten har en åpning i grottetaket vil denne (kunne) fungere som et naturlig blåsehull, om brenningene ruller inn i grotten på en slik måte at selve grotteåpningen tettes. I slike tilfeller vil vann og luft stige til værs, som en vann- og luftsøyle, under stort trykk gjennom blåsehullet i grottetaket. Lignende blåsehull kan også dannes i korallrev, spesielt på grundt vann. Chloe. Chloe eller Kloe er et kvinnenavn som betyr «ungt grønt skudd» på gresk, χλόη ("khlóē"), og var et av de mange tilnavnene til gudinnen Demeter i gresk mytologi. Navnet er også brukt i Bibelen (Paulus' første brev til korinterne). Utbredelse. Chloe er et vanlig navn i Frankrike, og har vært et populært navn på jentebarn i mange fransk- og engelsktalende land på 2000-tallet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Chloe, og varianter av dette, i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Roger Helland. Roger Helland (født 26. september 1973) er en tidligere norsk fotballspiller. Han ble avlet av Brann og var i Branns A-stall 20 år gammel. Han spilte i Brann fra 1993 til 99, før han forsvant til LSK, og til slutt til FFK. Han kommer opprinnelig fra Austrheim som ligger rett utenfor Bergen. Han hadde to landskamper i 1997 under Drillo. Roger Helland er utdannet og jobber som lærer. Han er også assistenttrener for Branns juniorlag, en stilling han ble ansatt i foran 2010-sesongen. Jan Baalsrud. Jan Baalsrud (født 13. desember 1917 i Oslo, død 30. desember 1988) var under andre verdenskrig fenrik i Kompani Linge. Biografi. Baalsrud tok svennebrev som geodetisk instrumentmaker i 1939. Under den tyske invasjonen av Norge i april 1940 deltok han som sersjant i kampene i Østfold. Han var med de norske styrkene som trakk seg tilbake over grensen til Sverige, og ble internert i Filipstad. Baalsrud ble i Sverige som norsk flyktning etter at de internerte nordmennene fikk vende tilbake til det okkuperte Norge sommeren 1940. Han ble kurer mellom Norge og Sverige for den britiske legasjonen i Stockholm. Høsten 1940 ble han arrestert av svensk politi og dømt til fengsel for spionasje. I 1941 ble han utvist fra Sverige, og tok seg via Sovjetunionen, Afrika og USA til England, der han ble medlem av kompani Linge. Baalsrud er mest kjent for sin dramatiske flukt fra Rebbenesøya i Karlsøy kommune til Sverige våren 1943, etter et mislykket landingsforsøk med fiskeskøyta «Brattholm» som hadde kommet fra Shetland (Operasjon Martin). Rebbenesøya ligger ved Ringvassøy nord for Tromsø. Oppdraget var å organisere sabotasjegrupper langs kysten. I tillegg hadde de med sabotasjeutstyr som skulle brukes til å ødelegge tyskernes forlegning på Bardufoss. Mens båten 29. mars 1943 lå i Toftefjord på nordøstsiden av Rebbenesøya ble gruppen ombord angitt av en handelsmann og deretter overrasket av en tysk patruljebåt som ble sendt til stedet. Linge-karene gikk i lettbåten og sprengte Brattholm. Under sprengningen sank lettbåten, og de som var ombord måtte svømme til lands. En mann ble skutt på stedet og en ble såret og døde på vei til Tromsø. En annen døde senere på St. Elisabeth hospital i Tromsø etter skader han var blitt påført ved tortur. De åtte andre ble tatt med til Tromsø der de ble forhørt og torturert av tyskerne før de ble skutt på Grønnåsen skytebane 2. april 1943. Baalsrud var den eneste som unnslapp, barbent og såret. Baalsrud overlevde takket være utallige hjelpere underveis som pleiet ham og fraktet ham videre stykke for stykke mot friheten. Han pådro seg alvorlige frostskader i føttene underveis, og måtte blant annet dras i pulk gjennom bratt fjellterreng i Manndalen i Kåfjord. Etter over to måneder på flukt og i skjul for okkupasjonsmakten kom han seg inn i Sverige 1. juni 1943. På grunn av skadene han pådro seg, ble han delvis invalidisert og kom aldri igjen i aktiv tjeneste. Flukten er skildret i boken Ni liv av "David Armine Howarth" og i en filmatisering av Arne Skouen. Etter krigen arbeidet Baalsrud som instrumentmaker. Han ble formann i Krigsinvalideforbundet, og ble for sin innsats utnevnt til æresmedlem av forbundet i 1964. Han døde 30. desember 1988 på Bæreia Krigsinvalidehjem, Kongsvinger. Han er gravlagt i Manndalen. Teater. 30. mars 2008 satte Ferske Scener opp premiereforestillingen av "Over grensen", myten om Jan Baalsruds flukt, av dramatikeren Bjarne Hobberstad Johnsen på Rådstua Teaterhus i Tromsø. Peter Hofnagel. Peter Hofnagel (også Hoffnagel)(1721–1781), er mest kjent for Herrebøe Fajancefabrik som han stiftet i 1758, nær Halden. Han drev fabrikken frem til 1771, da den gikk konkurs etter bare 12 år. En av grunnene til at det gikk som det gikk, var Herrebøes unndragelse av skatt, store lån og unnasluntring fra kreditorer – dette, i tillegg til bybrannen i Fredrikshald i 1761, førte til at hans økonomiske grunnlag sviktet. Med pengehjelp fra først og fremst Peter Elieson og Christian Friedrich Gluckstadt, fortsatte driften på Fajansefabrikken noen år til, men i 1771 var det altså slutt. I 1773 fikk Hofnagel, på bakgrunn av sin erfaring med fajanse og farger, i oppdrag å «udi det allerhøist-kongelige Laboratorio på Kongsberg at undersøge de nye oppdagede Kongelige norske Cobold-Ertzers Gehalt og Forhold af Riighed på inneholdende blaat Farve-Væsen, og af samme Ertzer udlaboreret og fabriqueret første Safra, Safflor af blaae Farver, og med oljeblaat, der af den nye opdagede norske Cobolt-Ertz her i Riiget er fabriqueret og til Prøver paa Fayancer og Porcellæn andbragt til fornøielsee for Collegierne of til Oplysning og Efterretning for det derefter anlæggede norske kgl.Cobold—Farve-Værk paa Modum i Norge». – nemlig fargeprøver på det koboltfunnet som var gjort i Modum, og var dermed med på å legge grunnlaget for Blaafarveværket. Peter Hofnagel døde i 1781. Sigurd Osberg. Sigurd Fredrik Osberg (født 31. desember 1933 i Bergen) er en norsk teolog og biskop emeritus i Den norske kirke. Han var biskop i Tunsberg bispedømme (Buskerud og Vestfold) fra 1990 til 2002. Osberg studerte med solohornisten i Bergen Filharmoniske 1951-53, Befalskolen for Hærens Transportkorps 1954,ble "cand.theol." ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1960. Han oppnådde den teologiske lisensiatgrad (lic.theol.) samme sted i 1983 med avhandlingen "Synden og døden: en undersøkelse av tanken om døden som straff med utgangspunkt i Rom 5,12". Han ble ordinert i 1961. Han arbeidet som sekretær i Norges Kristelige Studenterbevegelse fra 1961. Fra 1965 gjorde han tjeneste som hjelpeprest i Asker og Holmen, fra 1969 som residerende kapellan i Ringsaker. Han ble sokneprest i Åssiden i Drammen i 1976, og var sokneprest i Høvik og prost i det daværende Asker og Bærum prosti fra 1987 til han ble biskop i Tunsberg i 1990. Osberg har hatt en rekke tillitsverv, blant annet: Redaksjonssekr. tidsskriftet "Kirke og kultur", Redaksjonen for "Kirkebladet" forl. Land og Kirke, Ringsaker barnevernsnemnd (formann),Ringsaker edruskapsnemnd,Sosialstyret Ringsaker kommune,Sentralstyret i Den norske kirkes Presteforening (nestleder),Styret for Forskningsinstituttet Modum Bad,Leder for Den norske kirkes gruppe i de bilaterale læresamtaler med Det norske baptistsamfunn (1984–89),Kirkens Diakoni- og Samfunnsråd,Bioteknologinemndas utvalg for "Bioteknologi og mennesker" (leder),Styret for Anders Jahres Humanitære Stiftelse (leder),Fondet for Dansk-Norsk samarbeid (leder norsk avd.),Styret for Kronprinsesse Märthas Minnefond,Redaksjonen av Aschehougs "Hvem er Hvem" 2008,Sosial-og helsdedept. utvalg for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige (2009). Da Osberg ble utnevnt til prost i Asker og Bærum prosti, var dette landets største prosti mht. innbyggertall. Det kombinerte embete som sokneprest og prost var i overkant krevende. Da statsråd Mary Kvidal, på Presteforeningens generalforsamling i 1989, inviterte til forsøk for bedre arbeidsformer med prestetjenesten i Den norske kirke, søkte Osberg om å få prøve ut en modell der ansvaret som sokneprest i Høvik menighet ble delegert til res.kap. for å frigjøre tid til styrket prostetjeneste. Forsøket, som ble innvilget for en treårs periode, viste at prostetjenesten ble vesentlig styrket og at den nye rollefordelingen blant prestene i Høvik var uproblematisk. Prosten kunne prioritere sin lederrolle og fikk mer tid til regelmessige personalsamtaler med prestene og samlinger med de kirkelige ansatte. Som biskop ble Osberg innvilget studiepermisjon i 1995 fra Kirke- og undervisningsdepartementet for å arbeide videre med utviklingen av prostetjenesten. Det førte til et studieprosjekt i de nordiske søsterkirker i Sverige og Danmark og i Church of England (CoE), basert på det økumeniske samarbeid som Porvooavtalen la til rette for. Dette førte til at han i ble invitert som foredragsholder på CoE s nasjonale konferanse i Grantham ”Deanery alive” (1996). I foredraget ”Reflections on a study of deans and deaneries in Scandinavia and England” la han frem sine resultater fra undersøkelsen. I sin rapport konkluderer han at ”rural deans … stilling i den engelske kirke er betydelig svakere enn prostenes i kirkene i Skandinavia. Deres lederoppgaver er svakt profilerte… og jevnt over virket det som om episkopatet i liten grad ser de muligheter for kontakt med regionene som ligger i en godt utbygget prostefunksjon.” Foredraget førte til, iflg. Church House Deanery Group, at enkelte biskoper sammenkalte prostene i sine bispedømmer til drøfting for å bedre relasjonene. Engasjementet for en styrket prostefunksjon i Tunsberg bispedømme førte til, i samarbeid med prostene, ”Lederutvikling for proster i Tunsberg (LUPT)”(1994–96) og utvikling av en egen håndbok for proster ”Prostepermen” (David Gjerp og Magne Storli 1995). Engasjementet for å styrke prostenes stilling i Dnk bidro også til den første nasjonale prostekonferanse i Trondheim i 1998. I siste halvdel av 1960-årene ble Osberg ble invitert av Karen-Christine Friele til å delta på møter i ”Det norske Forbundet av 1948” med tanke på å få opphevet Strl. § 213 og i 1970 som bidragsyter i boken ”§ 213 Onde eller nødvendighet?” Senere kom han som biskop til å stille spørsmål ved Den norske kirkes avvisning av homofiles rett til seksuelt samliv. I et portrettintervju i Aftenposten (22.12.90) uttalte han at tiden var inne for Den norske kirke å drøfte de homofiles situasjon på nytt. Ved en spørretime for 9-klassene under en visitas i Hof i Vestfold 22.oktober 1992 stilte han spørsmål ved det berettigede i å skjelne mellom homofil legning og homofil praksis slik det kommer til uttrykk i Bispemøtets sak 23/1977. Uttalelsen gikk direkte over NRK og skapte en skarp debatt. Avisen Vårt Land slo fast at ”For første gang reiser en biskop alvorlig tvil ved holdbarheten i kirkens nei til homofil praksis.” (24.10.92) Dette førte til at han i brev av 27.10.92 anmodet Bispemøtet om å drøfte spørsmålet om homofil legning – homofil praksis. På Bispemøtet våren 1993 (BM 5/93) ble det oppnevnt en arbeidsgruppe som i 1995 (BM 2/95) la frem utredningen ”Homofile i kirken”. Utredningen konkluderte bl.a. med at den ”innsikt som er vunnet i spørsmålet om homoseksualitetens kjennetegn, gjør det ikke lenger rimelig å opprettholde skjelningen mellom legning og praksis, slik Bispemøtet i 1977 brukte den.” Ved behandlingen delte Bispemøtet seg i et flertall og et mindretall. Flertallet konkluderte bl.a med at ”kirken ikke kan åpne opp for en prinsipiell etisk pluralisme. Kirken må fastholde ett syn på homofilt samliv, samtidig som den er villig til å gi sjelesørgerisk veiledning i den enkeltes nød.” Mindretallet (Køhn, Osberg, Steinholt) konkluderte med at kirken må ”…legge vinn på å synliggjøre respekten for de mennesker som ut fra en alvorlig kristen overbevisning finner å velge homofilt samliv. De bør få oppleve den samme omsorg og forståelse i det kristne fellesskap som andre kirkemedlemmer, og integreres fullt ut i kirke og menighetsliv. Til denne integrering må også høre tilsetting i kirkelige stillinger og tjeneste som frivillige og lønnede medarbeidere…(og) at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for homofilt samboende også i stillinger som krever vigsling….” Som reaksjon på Osbergs initiativ sendte prosten i Larvik, Asle Dingstad, 7.april 1995 ut en pressemelding der han frasier seg Osbergs tilsyn og ”fra nå av avstår fra gudstjenestefellesskapet og heller ikke vil kunne følge biskopen på visitas.” Dette førte til at Osberg i brev til Den norske kirkes lærenemnd av 20.05.98 og 07.09.98 anmodet om at det ble reist læresak mot prosten i Larvik. Lærenemnda besluttet å behandle saken og avga sin uttalelse i “Tunsberg-saken” 14.mars 2000 (trykt som egen redegjørelse fra Lærenemnda). Dingstad hadde begrunnet sin tilsynsfrasigelse med å henvise til det lutherske bekjennelsesskrift Augustana artikkel 28 (CA 28). Lærenemnda konkluderte med at selv om “CA 28 gir hjemmel for at menighetene har rett og plikt til å kritisere det biskopen gjør gjeldende i en sak, dersom en mener at det han står for er i strid med Skriftens lære… finnes det ikke “grunnlag i CA 28 for å hevde at en slik kritikk må føre til et tilsynsbrudd med biskopen i alt som gjelder forvaltningen av Ord og sakrament. … CA 28 handler også saklig sett om en annen problemstilling enn det denne saken reiser… Lærenemnda kan derfor ikke se at kommunionsbrudd lar seg læremessig begrunne som en adekvat form for protest mot biskopen.” (s.71). “Tunsberg-saken” var den første sak som ble behandlet i Den norske kirkes lærenemnd etter at nemnda ble opprettet ved kgl. resolusjon 19.febr. 1988. Dingstad sa fra seg embedet som prost og konverterte til den nordisk-katolske kirke som konsekvens av Lærenemndas beslutning. Osberg har skrevet flere bøker,"Prest i Prøysenland" Oslo 1991, "Prost i fritt fall", Oslo 1992, "Å vinne tilbake kjærlighetens språk", hyrdebrev Tønsberg 1998,Artikkel "Fredrik Petersen og møtet med darwinismen" Forum for universitetshistorie Skriftserie I/ UiO 2001 "Står om enn tårene faller: Kirke i en brytningstid" Oslo, 2006 (ISBN 978-82-92496-43-5)"Skapelse og Evolusjon. Forholdet mellom skapertro og naturvitenskap hos Fredrik Petersen" Oslo 2009 285s. Forum for universitetshistorie Skriftserie 1/2009(ISSN: 0808-0135. ISBN 978-82-92272-14-5) Etter at han gikk av med pensjon, gjenopptok han sitt tidligere forskningsarbeid om møtet mellom darwinismen og norsk luthersk teologi på slutten av 1800-tallet, først og fremst knyttet til Fredrik Petersen, som var lærer ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Adolph von Menzel. "Die Tafelrunde"("Rundt bordet") av A. von Menzel Adolph Friedrich Erdmann von Menzel (før 1898: Adolph Friedrich Erdmann Menzel, født 8. desember 1815 i Breslau, død 9. februar 1905 i Berlin) var en tysk kunstner kjent for tegninger, raderinger og malerier Faren var rektor på en pikeskole, og ville utdanne sin sønn til å bli professor, men uten å ødelegge guttens kunstneriske tilbøyeligheter. Han ble foreldreløs som 17-åring, og fikk da ansvaret for å forsørge sine småsøsken. Året etter (1833) fikk han illustrere Goethes lille dikt "Künstlers Erdenwallen" med pennetegninger som ble omsatt til litografier. Samme teknikk ble brukt på flere andre verker, som: "Denkwürdigkeiten aus der Brandenburgisch-Preußischen Geschichte" og "Die fünf Sinne" foruten diplomer og andre stasdokumenter for selskaper og foreninger. Fra 1839 til 1842 laget han 400 tegninger til illustrasjoner for Franz Kuglers verk "Geschichte Friedrichs des Grossen"(Fredrik den stores historie). Han fulgte opp med "Friedrichs der Grossen Armee in ihrer Uniformierung"(Armeuniformene under Fredrik den store), "Soldaten Friedrichs der Grossen" (Fredrik den stores soldater) og endelig, på bestilling av kong Friedrich Wilhelm IV: "Illustrationen zu den Werken Friedrichs des Grossen" (1843–1849) (illustrasjoner til Fredrik den stores egne verker). Disse verkene etablerte Menzel blant de største illustratørene på den tid. Samtidig hadde han sett seg som oppgave å lære malerkunst uten lærerhjelp. Etterhvert ble det en variert samling bilder som dels dreide seg om Fredrik den stores tid, og dels var scener fra hverdag og fest i hans samtid. Det var titler som: "Tuileriene", "Festmiddag", "Til skrifte," "Smia", "Markedsplassen i Verona." Da han fikk bestilling på et maleri fra kroningen av Wilhelm I av Tyskland i Königsberg, malte han nøyaktig det han så uten hensyn til de tradisjoner som slike offisielle malerier skulle ta hensyn til. Han ble etter hvert tildelt priser og andre æresbevisninger, blant annet «Den svarte ørns orden» i 1898, som var en adelig sak med rett til å kalle seg von Menzel. Ebers-papyrusen. Ebers-papyrusen fra en gang rundt 1550 f.Kr. er blant de viktigste av oldtidens egyptiske papyrus-manuskripter som omhandler medisinske emner. Det er et av de to eldste bevarte medisinske dokumenter som er bevart, det andre er Edwin Smith-papyrusen (ca 1600 f.Kr.). Et annet viktig medisinsk papyrus er Brugsch-papyrusen (ca 1300 f.Kr.). Ebers-papyrus ble funnet i Luxor (Theben, Egypt) vinteren 1873–1874 av den tyske egyptologen og forfatteren Georg Ebers og blir i dag oppbevart i Universitet i Leipzig i Tyskland. Det er uklart hvor papyrusen kom fra, men det sies at de er funnet mellom beina på en mumie i Assassif-distriktet. Papyrus ble i Edwin Smiths samlinger i alle fall til 1869 da den dukket opp i en antikvitetskatalog. I 1875, publiserte Ebers en faksimile med en engelsk-latinsk vokabular og innledning av denne papyrusen. Ebers-papyrusen omfatter 110 sider, og er den lengste av de bevarte medisinske papyrus-manuskripter. Den daterer seg helt tilbake til 1534 f.Kr. med referanser tilbake som det første dynasti i Egypt 3000 f.Kr. Lierbanen. Lierbanen er en nedlagt privat sidebane til Drammenbanen som gikk fra Lier til Svangstrand ved Tyrifjorden. Den ble åpnet 12. juli 1904. Person- og godstrafikken ble innstilt 23. oktober 1932, men strekningen Lier-Tronstad Bruk ble fra 1934 til ut 1936 leiet ut som bruksbane til Tronstad Bruk. Banen ble endelig nedlagt 1. januar 1937. Banen hadde en sporvidde på 1,067 meter og hadde åtte stasjoner. To av stasjonsbygningene står fortsatt (Utengen og Svangstrand). Fra Svangstrand ved Holsfjorden var det mulig å reise videre med dampskip til Sundvollen. Det meste av den gamle traséen er nå vei og har mellom Renskaug og Landfallenga navnet «Linjeveien» og mellom Egge og Tronstad navnet «Baneveien». Okhaldhunga distrikt. Okhaldhunga (nepali ओखलढुंगा जिल्ला) er et av Nepals 75 distrikter. Det hører til "Sagarmatha sone" i "Østregionen" og reknes til "ås-distriktene". Hovedstaden heter "Gaighat". I vest grenser Okhaldhunga mot Ramechhap, i nord mot Solukhumbu, og i øst mot Khotang. I sør, lengst i øst, har distriktet ei kort grense mot Udayapur, og vest for det i sør mot Sindhuli. Mellom folketellingene i 1991 og 2001 gikk antallet hinduer tilbake fra 85,6% til 73,9%. Andre religioner gikk opp fra 1,4% til 11,2%. Tallet på buddhister økte med 2,1%. Andre betyr her den gamle kiranti-religionen til kirat-folket, som i dette distriktet først og fremst representeres av raj. Det fins også spredte bosetninger av gurung. Trond Arvid Ramski. Trond Arvid Ramski (født 1957 i Tønsberg) er en norsk finansmann. I 1993 grunnla han spilleautomatselskapet Nøtterøy Automater. Gjennom dette bygde han seg opp kapital, som han mot slutten av 1990-tallet begynte å investere i eiendom. Han er sammen med AC NOR av de største eiendomsaktørene i Tønsberg, og eier gjennom selskapet Micasa AS bl.a. lokalene til Vestfold Politidistrikt og Mediehuset Tønsbergs Blad. Ramski hadde i 2005 en skattbar formue på 97 millioner kroner. Geir Knutsen. Geir Knutsen (født 30. juni 1959 i Båtsfjord) er en norsk lokalpolitiker for Arbeiderpartiet og sittende ordfører i Båtsfjord kommune i sin andre periode. Hans første periode var fra 2003 til 2007. Han er utdannet lærer, og gikk fra rektorstilling ved Nordskogen Skole til ordførervervet etter lokalvalget i 2003 og igjen i 2011. Han var også aktiv på Båtsfjords volleyball-lag som utøver og trener, et lag som gjorde det godt i eliteserien på slutten av åtti tallet og store deler av nitti tallet. Abbey Wood. Abbey Wood er et område øst i Greenwich i London, mellom Plumstead og Erith. Navnet kommer fra Lesnes Abbey og Bostall Woods, som begge ligger i nærheten. Stedet ble utviklet først i det 19. århundre, og var da kjent som «The Village» («Landsbyen»). Området som regnes med ligger rett sør for Abbey Wood stasjon. Mellom 1900 og 1930 ble boligområdet Bostall Estate utviklet av Royal Arsenal Co-operative Society, som kjøpte opp to gårder som lå der. Mellom 1955 og 1959 kom så Abbey Estate, som ble utviklet av Londons grevskapsforvaltning. Til slutt kom det tredje boliområdet i Abbey Wood, Thamesmead, som ble utviklet fra begynnelsen av 1970-årene av Stor-Londons myndigheter. Spiritual Black Dimensions. "Spiritual Black Dimensions" er det fjerde studioalbumet av det norske black metal bandet Dimmu Borgir. Det ble utgitt i 1999 av Nuclear Blast Records. Det ble også utgitt en Spesialutgave i 2004 med bonusmateriale. Dette var Dimmu Borgirs første steg inn i den delen av Black Metal som var påvirket av hurtighet, og siden flere av deres tidligere utgivelser var saktere, og hadde mer preg av Doom Metal, så fikk dette albumet blandet respons. Mange likte den nye retningen Dimmu Borgir gikk mot, mens andre syns det ble for lite originalt, og mislikte det. Dette var det første albumet som bar preg av talentet til den nye keyboardisten Mustis og den rene vokalen til ICS Vortex. Hvalolje. Hvalolje er en animalsk olje som utvinnes fra spekk fra hval, men siden hvalfangsten opphørte er produksjonen stoppet. Opprinnelig kom hvaloljen fra spermhval og ble brukt som lampeolje til belysningsformål, men etter hvert laget man også hvalolje av andre hvalarter og for andre formål, ikke minst til bruk i såper. Hvaloljen ble også brukt som komponent i malefarger og ved skinnbearbeiding. Ny forskning i Norge på hvalolje indikerer at denne oljen kan være overlegen både fiskeolje og tran når det gjelder å forebygge hjerte- og karsykdommer. Zak Tell. Zak Nikolas Tell (født 16. november 1970) er en svensk vokalist i rapcore-bandet Clawfinger. Tell var med fra starten av og startet Clawfinger i 1989 sammen med svenske Jocke Skog og norske Bård Torstensen og Erlend Ottem. Oksidasjonstall. Oksidasjonstall eller oksidasjonstilstand brukes som et mål på hvor mange flere eller færre elektroner et atom i en forbindelse enn det har som et rent grunnstoff. Oksidasjonstallet kan derfor sees på som den ladningen et atom har i en forbindelse, selv om den effektive ladningen er avhengig av koordinasjonen og bindingslengden. Det samme grunnstoffet kan ha mange forskjellige oksidasjonstall, men ofte er det ett eller to som er det vanligste, se eksempler nedenfor. Oksidasjonstallet til et enkelt atom i en forbindelse er alltid et helt tall, men i mange forbindelser kan det samme grunnstoffet ha flere forskjellige oksidasjonstall for eksempel som i magnetitt. Det finnes et sett regler som styrer hvordan en setter oksidasjonstall atomene i en forbindelse. Oksidasjonstallsregler. Regler rangert etter prioritering. Om to regler motstrider hverandre er det alltid den øverste av de to som gjelder Oksidasjonstalleksempler. I magnetitt, Fe3O4, finnes det to forskjellige jernatomer i strukturen, Fe(II) og Fe(III), det gjennomsnittlige oksidasjonstallet til jern er da 8/3. Viktige bruksområder. Oksidasjonstall er ekstremt nyttige i å forutsi funksjonelle egenskaper til materialer (og ikke bare en tvilsom inrettning som er funnet opp av kjemilærere for å pine elevene sine...). Spesielt magnetiske, elektriske og ioneledende egenskaper vil avhenge sterkt av oksidasjonstallet til materialet. Et eksempel er superlederen YBa2Cu3O6.8 som bare blir superledende ved temperaturer rundt 77 K dersom oksygeninnholdet er ca 6.8. Dette oksidasjonstallet er bare mulig dersom noe kobber eksisterer i oksidasjonstrinn +2 og noe i +3. Et annet eksempel er BiFeO3 som er ferroelektrisk og antiferromagnetisk. En Fe(III)-O-Fe(III) binding er vanligvis antiferromagnetisk, og det finnes ingen frie elektroner i denne strukturen. I tillegg har Bi(III) elektronkonfigurasjon 6s2 og 6s elektronene danner et "lone pair". Vi kan derfor fra formelen og litt kjennskap til oksidasjonstall forutsi egenskaper til materialer. Gertrude Stein. Gertrude Stein (født 3. februar 1874 i Allegheny, Pennsylvania, død 27. juli 1946 i Paris) var en amerikansk forfatter og katalysator for utviklingen av moderne kunst og litteratur. Hun tilbragte det meste av sitt liv i Frankrike. Tidlig liv. Gertrude Stein ble født inn i en velutdannet tysk-jødisk immigrantfamilie. Hennes far, Daniel Stein, var toppsjef for sporveisdrift i San Francisco. På grunn av forretninger flyttet familien Stein da hun var tre år gammel til Wien, senere til Paris. I 1878 returnerte de til USA og slo seg ned i Oakland i California. De dro periodisk på ferieturer til Europa. Gertrude Stein og to av hennes søsken bodde hos morens familie i Baltimore etter foreldrenes død. Stein gikk på Radcliffe College, et kvinnecollege tett knyttet til Harvard University, og studerte under psykologen William James. Etter eksamen i 1897 brukte hun sommeren på Woods Hole i Massachusetts, hvor hun studerte embryologi på det marine biologiske laboratoriet. Etter dette fulgte to år på Johns Hopkins Medical School. I 1901 forlot hun Johns Hopkins uten eksamen. Et av hennes mest berømte sitater ble til da hun ble spurt om hvorfor hun her ikke hadde tatt eksamen. Hun svarte på sin nøkterne måte: «Eksamener kjeder meg». I 1902 flyttet hun til Frankrike. Fram til 1912 bodde hun i Paris med sin bror Leo, som var en beundret kunstkritiker. Gertrude møtte her i 1907 sin livsledsager Alice B. Toklas. Alice flyttet inn hos Leo og Gertrude i 1909. Gjennom det meste av sitt liv, levde Gertrude likesom alle hennes søsken av avkastningene fra farens eiendommer. Broren Michael sparte penger omhyggelig for å investere. Etter suksessen med sin selvbiografi "The Autobiography of Alice B. Toklas" i midten av 1930-årene, ble Gertrude Stein rik ved egen hjelp. Gertrude Stein og broren samlet en av de første samlinger av kubistisk og moderne kunst. Hun eide tidlige verker av Pablo Picasso (som ble en venn og malte et portrett av henne), Henri Matisse, André Derain, Georges Braque, Juan Gris og andre unge kunstmalere. Picasso malte også hennes nevø Allan Stein. Da Storbritannia erklærte krig mot Tyskland under første verdenskrig, var Gertude Stein og Alice B. Tokas på besøk i North Whitehead i England. De vendte tilbake til Frankrike etter at Gertrude Stein hadde lært å kjøre bil av sin venn William Edwards Cook. De ble frivillige som transporterte forsyninger til franske hospitaler, noe de ble honorert for av den franske regjering. Stein og Tokas ble gode venner med forfatteren Natalie Barney, og Gertrude Stein ble også venn med den velhavende forfatteren og tidsskriftsutgiveren Bryher. I 1920-årene tiltrakk hennes salong på Rue de Fleurus nr. 27, hvor veggene var dekket av avantgardekunst, mange store kunstnere og forfattere, deriblant Ernest Hemingway, Ezra Pound, Henri Matisse, Thorton Wilder, Sherwood Anderson og Guillaume Apollinaire. Hun kalte dem for «Lost Generation» på grunn av de forviste amerikanske forfatterne. I dette tidsrommet ble hun venn med forfatteren Mina Loy, og de to fikk et livslangt vennskap. Hennes ekstreme sjarme, veltalenhet og vennlighet gjorde at hun hadde en stor omgangskrets. Hennes dømmekraft innenfor litteratur og kunst gjorde henne innflytelsesrik. Hun var Ernest Hemingways mentor, og ved hans sønns fødsel ba han henne være gudmor til barnet. Sommeren 1931 anbefalte Gertrude Stein den unge komponisten og forfatteren Paul Bowles å dra til Tanger, hvor hun og Alice hadde feriert. Gertrude Stein var politisk ambivalent, idet hun var en åpenlys homoseksuell feminist, men er også beskrevet som en konservativ. Hun anså de arbeidsløse som opponerte mot Franklin D. Roosevelt og hans New Deal som late. Hun talte nasjonalistenes sak under den spanske borgerkrig. Andre verdenskrig og tiden etter. Ved utbruddet av andre verdenskrig flyttet Stein og Tokas til en landeiendom som de hadde leid mange år tidligere i Bilignin, Ain i Rhône-Alpene. Naboene omtalte dem kun som amerikanerne. Det jødiske paret unnslapp forfølgelse på grunn av sitt vennskap med Bernard Faÿ, en kollaboratør, fra Vichyregimet, med forbindelse til Gestapo. Da Bernard Fay ble idømt livsvarig straffarbeid etter krigen, prøvde Gertrude og Alice å få ham løslatt. Etter krigen vokste Steins status i Paris, da hun ble besøkt av mange amerikanske soldater. Hun døde 72 år gammel av magekreft i Neuilly-sur-Seine. Den 27. juli 1946 ble hun begravet på Père Lachaise i Paris. Gertrude Stein utnevnte forfatteren og fotografen Carl Van Vechten til sin litterære bobestyrer, og han hjalp til med å få utgitt hennes ikke utgitte verker. Et minnesmerke over Gertrude Stein står på den øverste terrassen i Bryant Park i New York. Handelens historie. Handelens historien refererer begynnelsen av varebytte, og framveksten av handelsnettverk, utviklingen av teknologier for å utnytte råvarer, og oppfinnelsen av pengesystemer som abstrakte verdier, og fremmet de store oppdagelser i tidlig moderne tid på jakt etter råvarer, opprettelser av kolonisystemet, slavehandel, og dagens moderne økonomi med banker og børs i en global økonomi. Handel har eksistert siden sivilisasjonenes begynnelse. Lenge før det var direktekontakt mellom kulturer har varer blitt fraktet over utstrakte handelsveger og gjennom adskillige bytter. Handel var en forutsetning for spesialisering av håndverksyrker og bidro industri som kunne framstille større produksjonsenheter, noe som allerede skjedde i steinalderen. Handel bidro til utvikle store skip som kunne tilbakelegge store strekninger og frakte gods. Forhistorisk tid. Handel har sin opprinnelse ved begynnelsen av kommunikasjon i forhistorisk tid. Handel var en vesentlig ferdighet hos forhistoriske folk. De byttet varer og tjenester fra hverandre før penger ble oppfunnet. Enkelte handelsvarer vandret over store strekninger, ikke nødvendigvis i ett bytte, men gjentatte bytter inntil varene dekket store områder over hele Europa. Forskeren Peter Watson har datert langdistansehandel til rundt 150 000 år siden. Hva som var av verdi å bytte var de varer som det var knapphet på. Østersjøen produserte rav som var sjeldne andre steder i Europa, og i England var det tilgang på tinn, men også forseggjorte redskaper som bestemte steinøkser kan man se i de arkeologiske sporene at de ble spredt over store områder. Båtøks fra Tutaryd sogn i Småland. Samme båtøks sett fra ovenfra. En av de mest informative sporene er den polerte steinøks som det er funnet flere tusener av langs den europeiske kysten mot Atlanterhavet. For arkeologer er stein hendige ved at de ikke forvitrer over tid, men også at steinen i seg selv ved at hver øks kan bli identifisert og ofte også det steinbruddet hvor den opprinnelig kom fra. Det er også betydelig antropologisk dokumentasjon av bruken av økser som mønster for gavebytte over hele verden. Studier i Ny-Guinea og Salomonøyene har vist at forseggjorte polerte steinøkser ble gitt som brudepris, betaling for begravelser og andre seremonielle hendelser. Disse byttene av steinøkser av bestemte steinsorter hadde stor verdi og var delaktig i dype sosiale systemer slik som man kan se hvordan de neolittiske øksene langs Atlanterhavet bevegde seg fra dens kilde og til dens siste hvilested. Klokkebegerkulturen betegner en steinalderkultur i tiden 2400– 800 f.Kr. i vestlige Europa som utmerket seg med særskilte keramiske drikkekar som besto av store, buete og klokkeformede begre eller vaser, dekorert med geometriske mønstre i horisontale felter. Denne keramikken er funnet spredt fra Spania i sør og Danmark i nord, Skottland i vest og Böhmen og enkelte tilfeller i Russland i øst. De arkeologiske sporene viser graver med gjenstander som den karakteristiske keramikken uten håndtak og dekorert i intrikate mønstre, samt polerte steinøkser. Spredningen har blitt forklart i flere teorier, en av dem er folkevandring, og en annen at det var kulturell pakke av enkeltgraver og gravutstyr som ble spredt ved emulering (etterligning). Ser man på 3000-tallet f.Kr. var det betydelige handelsnettverk hvor steinøkser ble produsert i Bretagne og derfra spredt, slik de arkeologiske sporene viser, i store kvanta langs de store elvene i Frankrike, som Loire, Oise, Marne, Yonne og Aube. Vest-Europa er i tillegg til harde steinsorter også rik på metaller, fra Portugal og Spania, Bretagne, Cornwall i sørlige England, Wales og sørlige Irland. Straks det ble behov for disse metallene ble de også utnyttet. Handel fremmet rikdom, og rikdom fremmet ulike samfunnslag. Den første halvdelen av 2000-tallet f.Kr. viser at høvdinggraver i Wessex og Armorica besto av meget rike gravgods, og med et økende grad av eksotiske prestisjegjenstander. Hvordan eliten i det som kalles for Wessex-kulturen hadde i sin besittelse slike rike graver kan forklares i geografisk beliggenhet. Kulturen lå strategisk langs den viktigste handelsruten over sørlige delen av de britiske øyer. Bortsett fra innlandsrutene, hovedsakelig langs elvene, ble sjøvegen langs Atlanterhavskysten en viktig transportetappe. Middelhavsfolk som fønikere og oldtidens grekere reiste lange strekninger på jakt etter kostbare råvarer som var av verdi for dem. Bronsealderen. En mykensk begravelsesmaske kjent som «Agamemnons maske» av gull. Perioden fra rundt 2800 f.Kr. til 1300 f.Kr. var en tid med store endringer i Europa. Ved slutten av perioden hadde de første sivilisasjoner i Europa oppstått, den minoisk kultur på Kreta og mykenske på det greske fastlandet. Over hele Europa begynte en større regionale forskjeller samtidig som Europa trakk tettere sammen på samme tid. Hva som lå bak var en stabil økonomi basert på matproduksjon med innføringen av jordbruket: produksjon av ull og melk, men også blod, en kilde for salt, som ble tappet fra levende dyr. Det var antagelig i denne perioden som den europeiske befolkningen, særlig i nord, utviklet laktosetoleranse. I henhold til de arkeologiske sporene var det også større tid til sosiale aktiviteter, seremonier og seremonielle bygningsaktiviteter i reisverk som antagelig også fungerte som tidsmarkører og utviklet egenbevissthet. I sivilisasjonene utviklet hierarkiske samfunnssystemer, og et trekk ved slike samfunn er at eliten skiller seg fra de lengre nede på rangstigen ved deres kontroll av attraktive varer, kontroll av kunnskap, og fysiske makt i krig. Det førte til større tilstrømning av attraktive gjenstander, særlig edle metaller. Våpen, smykker og ornamenter fra bronsealderen. Bronsealderen hadde flere handelssoner. "Den østlige Middelhavssone" dekket Egypt, Midtøsten, Kreta, Hellas, Egeerhavet, sørlige Italia, Sicilia, og Libya. Innenfor denne var "den minoriske-mykenske sone" som utgjorde Kreta, det greske fastland med Mykene, øyene i Egeerhavet, og det joniske området langs kysten av Anatolia. Tyrrenhavet mellom og med Korsika, Sardinia, Sicilia og vestsiden av Italia var en egen sone som overlappet delvis Den østlige Middelhavssone. I vestlige Middelhavet var en egen sone bestående av den nordafrikanske kysten, og Iberia, sør-øst-siden. I midtre Europa var en egen handelssone i særlig Frankrike med området ved dagens Paris et midtpunkt som lå sentralt i forhold til de franske elvene. I nord var "den nordiske sone" bestående av den nordtyske kystregionen mot Østersjøen, Danmark, sørlige delen av Norge, den sørlige delen av Sverige, og de baltiske områdene inklusiv dagens Polen for produksjon av rav, som var et viktig for produksjon av smykker, og kalt for «Nordens gull». Rav ble fraktet sørover, gjennom Tyskland og over Alpene og ned i Italia, og over Polen og over Den pannoniske slette som i seg selv utgjorde en handelssone. Handelsnettverkene var blitt etablert allerede i steinalderen, hva som endret seg i bronsealderen var at mengden handelsvarer økte voldsomt. Viktigst var bronse som var en blanding av tinn og kobber, noe som ga et attraktivt metall som skinte som gull før det irret grønt. Den tidligste bronseøkonomi i vestlige Europa er funnet på de britiske øyer. Hele vestsiden av Iberia (Spania og Portugal) var en del av det metallrike Vesten hvor også Bretagne, sørenden av England (Cornwall), Wales og sørenden av Irland var en del av. Ettersom bronse er vanskelig å finne i naturlig form, og tinn er sjeldent, ble bronse et av de varer med størst verdi. Også andre metaller ble fraktet langs handelsrutene og solgt: gull, sølv, rav, pelsverk, hester, tekstiler, olje og eksotiske steiner som lasurstein (blåaktig) og ametyst (purpuraktig), noe som er bevist av arkeologien. Bevegelsen av materialer i større mengder krevde bedre effektivitet. Over korte avstander ble kjerrer med solide hjul, pakkhester og esler var i vanlig bruk, men transport med båter langs de store elvene var mest vanlig. Transport til havs på skip var det som var mest effektivt. Sjøgående skip er dokumentert på bilder i form av relieffer i Egypt og Mesopotamia, på gresk keramikk og minoriske freskoer, og helleristninger i Norden. Seil ble introdusert en gang rundt 2000 f.Kr., først i oldtidens Egypt, deretter tatt opp av kulturene i Midtøsten som spredte den videre, blant annet til grekerne. Homers Odyssevs vendte hjem etter en lang sjøreise, antagelig også med handelsvarer, men også med kunnskap tillært i utlandet. Mobilitet brøt ned tidligere regional isolasjon, noe som bevitnes i spredningen av bestemte kulturgjenstander, som eksempelvis særegne keramikkgjenstander, som Klokkebegerkulturen vitner om i form av gravgods. En utveksling av varer og kultur karakteriserte Europa på denne tiden. Antikken. Det er antatt at handel har skjedd i det meste av menneskelig historie. Det er bevis på bytte av obsidian (naturlig glass i form av stein) og flint (meget hard steinsort, og derfor egnet som verktøy) i steinalderen. Materialer benyttet for å skape smykker var handelsvare i oldtidens Egypt siden 3000 f.Kr. Det er i denne tiden at man finner spor av at gull ble benyttet i Midtøsten, og den samme tiden hvor de store sivilisasjoner i oldtiden oppstår. Langtransporterte handelsruter oppsto på 3000-tallet f.Kr. da sumere i Mesopotamia handlet med den harappansk kulturen i Indusdalen i India. Nedtegnelser fra 1800-tallet f.Kr. har dokumentert eksistensen av assyriske handelskolonier ved Kanesj (dagens Kaneš) i Kappadokia og den østlige delen av Anatolia. Temming avkameler gjorde det mulig for arabiske nomader å kontrollere langdistansehandelen fra Østen til Middelhavet. Handelsvegen for krydder og røkelse i antikken besto av et nettverk av handelsveger som knyttet verden i det østlige Middelhavet med østlige, asiatiske kilder. Den strakte seg fra havnene i Middelhavet, over Midtøsten og Egypt, gjennom Arabia og til India. Handelen med røkelse blomstret fra Sør-Arabia til Middelhavet mellom fra 300-tallet f.Kr. og til 200-tallet e.Kr. Denne handelsruten tjente som en kanal for handel av varer som arabisk virak (velluktende harpiks) og myrra. Sistnevnte nevnes ofte i "Bibelen", eksempelvis i Første Mosebok 37:25. Dette viser at den var en betydelig handelsvare allerede for 3500 år siden. Den ble brukt i israelittenes hellige smurning, til parfyme og røkelse. Indisk krydder, ibenholt, silke og kostbare tekstiler og østafrikanske sjeldne tømmersorter, fjær, dyreskinn og gull. Oldtiden. Oldtidens Egypt drev handel i Rødehavet og importerte krydder fra «landet Punt» og fra Arabia. «Punt» var en handelspartner som neves flere ganger i egyptiske inskripsjoner, kjent for å ha produsert og eksportert gull, aromatiske harpiks, tømmer fra grenadillatreet, elfenbein, ibenholt, slaver og ville dyr. Hvor dette Punt lå er mer uklart, det kan ha vært på den arabiske halvøya, Etiopia, eller så langt unna som India. Varer fra India ble fraktet i arabiske fartøyer til Aden i Jemen. Fra Aden ble det spredt videre, også mot handelsstasjoner ved Middelhavet. "Bibelen" nevner Tarsis flere ganger, og «skip fra Tarsis» var i oldtiden betegnelsen på et område vest i Middelhavet som folk i Midtøsten hadde kontakt med og omtaler som et viktig sted for sjøfart og handel. Det er ikke helt kjent nøyaktig hvilke(t) område(r) det omfattet, men antagelig var fønikere involvert, et folk med hovedbase i Tyr og som var knyttet til handel i Middelhavet. Fra de eldste tidene var Midtøsten sentralt da all handel mellom øst og vest gikk gjennom dette området. Den assyriske konge Tiglat-Pileser III Gaza for å få kontroll med den innbringende handelen med røkelse i Midtøsten. 1776 - 1841. Siden arbeidskraften var begrenset av markedet, mente han de landene som hadde tilgang til de største markedene ville være i stand til å fordele arbeidet mer effektivt og dermed bli mer produktive. Smith sa senere at han anså alle import- and export-restriksjoner "dupery", som skadet handelsnasjonen på bekostning av de enkelte industrigrener. 1946 - 1995. For Verdens handelsorganisasjon kronologi for frihandel se: WTO 1986 – 2005. Eksterne lenker. (kinesisk silkehandel med Hellas til sjøs) fram til 1700 Polarkoordinatsystem. Et polarkoordinatsystem er et koordinatsystem hvor hvert punkt i et plan er bestemt ut ifra avstanden fra et gitt punkt (vanligvis origo) og vinkel i forhold til X-aksen. I et vanlig kartesisk koordinatsystem blir punktene bestemt ut ifra avstanden til hver koordinatakse. Konvertering mellom polare og kartesiske koordinater. Et diagram som viser forholdet mellom polare og karteiske koordinater. Alle disse formlene forutsetter at referansepunktet for polarkoordinatsystemet er origo. Arcsinfunksjonen er den inverse funksjonen til sinusfunksjonen og gir en løsning i intervallet [−π/2,+π/2], så formelen for θ vil gi en løsning i intervallet [−π/2,+π/2]. Anvendelse av polarkoordinater. En ligning uttrykt i polarkoordinater er kjent som en polar ligning. Normalt er disse ligningene gitt ved å definere "r" som en funksjon av θ. Denne definisjonen gir visse fordeler i anvendelsen av polarkoordinater i forhold til hva man kan oppnå med rektangulære. Særlig fordelagtig er det å bruke polarkoordinater hvor det inngår noe sirkulært. Det enklest tenkelige eksempel er å fremstille en sirkel. Her er definisjonen av en sirkel med radius 1. formula_6 Lengden til det bevegelige punktet, settes altså konstant til å være lik én, som altså er avstanden fra origo til periferien. Deretter settes vinkelen til å variere mellem 0 og 2π eksklusiv (eller 0 og 360° i vinkler), hvor hele sirklen er med. Arkimedisk spiral. En arm av en arkimedisk spiral ligningen "r"(θ) = θ for 0  En arkimedisk spiral er en spiral som ble oppdaget av Arkimedes, som kan forklares med polarkoordinater. Spiralen har formelen Ved å forandre "a" vil spiralen skifte form, mens "b" er distanseen mellom kurvene, som for en gitt spiral alltid er konstant. Den Arkimediske spiralen har to kurver, en for θ > 0 og en for θ origo. Sett bort fra kjeglesnittene var denne kurven blandt de første til å bli beskrevet. Kurven er også et godt eksempel på kurver som blir best beskrevet med polarkoordinater. Polar rose. En polar rose er en matematisk kurve som ser ut som en blomst med kronblader, denne kan defineres som en enkel polar ligning. For enhver konstant formula_9 (Inkludert 0). Dersom "k" er et heltall vil disse ligningene gi kurver hvor «blomsten» har "k" kronblader når "k" er et oddetall og 2"k" kronblader når "k" er et partall. Dersom "k" er et rasjonalt tall, men ikke et heltall vil man også få frem en blomst hvor kronbladene overlapper hverandre. Her må imidlertid definisjonsintervallet for kurven være større enn [0, 2π) for at «blomsten» skal bli komplett. Merk at det er umulig å definere en kurve hvor man får formula_10, hvor n er et heltall, kronblader. Variabelen "a" angir lengden på kronbladene. Kjeglesnitt. Hvor "e" er eksentrisiteten. og formula_12 er semi latus rectum Derson, vil ligningen gi en hyperbel; gir en parabel mens gir oss en ellipse. Spesialtilfellet vil gi en sirkel mad radius formula_12. Anvendelse i tre dimensjoner. Polarkoordinater kan også anvendes til bruk i tre dimensjoner. Kulekoordinater og sylinderkoordinater inneholder begge polarkoordinatplanet, utvidet med en ekstra akse. Sylinderkoordinater. Punktet P plottet med sylinderkoordinater Sylinderkoordinater systemet er en utvidelse av polarkoordinater med en ekstra z-akse, på samme måte som det kartesiske koordinatsytemet i tre dimensjoner. Den tredje koordinaten er vanligvis uttrykt med en "h" eller en "z", som beskriver høyden til det øvre planet i sylinderen. Alle tre koordinatene blir da skrevet ("r", θ, "h"). Sammenhengen mellom de tre sylinderkoordinatene og de respektive kartesiske koordinatene blir Kulekoordinater. Punktet P plottet med s kulekoordinat systemet Kulekoordinatsystemet er et koordinatsystem basert på polarkoordinater. Kulekoordinater skiller seg fra polarkoordinater ved at høyden fra xy-planet blir beskrevet av en vinkel φ fra z-aksen, og at radien på xy-planet "r" er bekrevet med "ρ" som er radien fra origo til flaten til et legeme på et vilkårlig punkt. Vinkelen til φ varierer med en størrelsene 0°-180° eller 0-π radianer. Alle de tre koordinatene blir da skrevet (ρ, θ, φ). Sammenhengen mellom de tre kulekoordinatene og de respektive kartesiske koordinatene blir; Cetologi. Cetologi (av latin "cetus"=hval og gresk "logos"=lære) er den delen av marin vitenskap som omhandler studiet av hvalartene. Folk som studerer og spesialiserer seg i kunnskap om hvaler blir derfor gjerne kalt cetologer. Cetologien omfatter hvalens evolusjon, distribusjon, morfologi, anatomi og atferd med mer. Kallikratidas. Kallikratidas var en spartansk marinekommandant under Peloponneskrigen. Han ble i 406 f.Kr. sendt til Egeerhavet for å overta kommandoen over den spartanske flåten fra navarken Lysander. Kallikratidas tid som navark ble kort, og han støtte på flere vanskeligheter. De viktigste blant disse var intrigene til hans forgjenger som tydeligvis hadde returnert pengene som skulle betale flåten, tilbake til den persiske prinsen Kyros. Kallikratidas trengte penger fra Kyros til å betale sine menn, men som tradisjonell spartaner avskydde han å be om pengene fra en perser. Hans halvhjertede forsøk på å sikre finansiering fra Kyros mislyktes, og han ble tvunget til å finne alternative kilder for finansiering, noe som byen Milet til slutt gav. Han vant mot den athenske admiralen Konon, men stod snart ovenfor en betydelig athensk styrke som ble sendt for å unnsette Konon. Han møtte denne styrken i slaget ved Arginusai i 406. Han styrke ble alvorlig beseiret, og Kallikratidas selv ble drept. Etter hans død, vendte Lysander tilbake fra Sparta for igjen å overta stillingen som navark. Kallikratidas huskes som en spartaner av den gamle skolen. Han avskydde politikken som innebar en allianse med Persia som Lysander dro fordel av, og han hevdet at dersom valget var hans, ville han søke fred med Athen. Pengers økende rolle i spartansk politikk og diplomati fornærmet hans tradisjonelle, antimaterielle holdninger. Selv om han ikke lyktes i sin kommando, vant han respekten til mange spartanere og allierte og fikk et godt ettermæle etter sin død. 36. serierunde i Premier League 2006/07. 36. serierunde i Premier League 2006/07 begynte 28. april med Everton – Manchester United og Chelsea FC – Bolton Wanderers klokka 13:45. Så spilles det en kamp 29. april; Arsenal – Fulham FC klokka 17:00. Runden avsluttes 30. april med Reading FC – Newcastle United klokka 21:00. Cambridge (Massachusetts). Cambridge er en by i Stor-Boston i den amerikanske delstaten Massachusetts. Den ligger umiddelbart nord for sentrale Boston, bare adskilt av grenseelven Charles River. Ved folketellingen i 2010 var det 105.162 innbyggere. Byen kan anses som en forstad til Boston, for eksempel går Bostons T-banesystem gjennom den. Men Cambridge er mest kjent som universitetsby, på grunn av Harvard University og Massachusetts Institute of Technology, to av USAs og verdens aller fremste universiteter. Byens grunnleggere kalte den i 1638 opp etter universitetsbyen Cambridge i England. USA Come Clarity. "Come Clarity" er et studioalbum av det svenske melodiske death metal bandet In Flames. Det ble utgitt 3. februar 2006, i Europa gjennom Nuclear Blast Records og i USA gjennom Ferret Records. I "Come Clarity" får vi et gjenblikk fra gitarharmoniene og soloene fra bandet, og selv beskriver de albumet som en mix fra den tidligere og den fremtidige lyden som In Flames har kommet med. Den åpnet på første plass i Sverige, og som nr. 58 på «Billboard 200». I Amerika solgte det nesten 25 000 kopier første uken, og 50 000 den første måneden. Siden utgivelsen har albumet solgt mer en 110 000 kopier i USA. De to første sangene, «Take This Life» og «Leeches» kan høres på hjemmesiden deres. Spesialutgaven av albumet hadde en spesiell bonus-DVD, hvor bandet spiller hele albumet, utenom det siste sporet. DVD-en har også et fotoalbum med bilder fra innspillingen av "Come Clarity". Sangen «Dead End» er den fjerde sangen av In Flames med kvinnelig vokalist (de andre er «Everlost pt.2» fra "Lunar Strain", «Whoracle» fra "Whoracle" og «Metaphor» fra "Reroute To Remain"), denne gangen er kvinnen Lisa Miskovsky. Albumet hadde opprinnelig tittelen "Crawl Through Knives", og var planlagt utgitt sommeren eller tidlig på høsten 2005. Coveret er laget av Derek Hess, som er populær blant metal-band, og har laget cover for blant andre Converge og Sepultura. Albumet vant prisen for beste hardrock-album i 2007 i de svenske grammy prisene. De andre nominerte var blant andre The Haunteds "The Dead Eye", og HammerFalls "Threshold". Videobloggeren Rubenmann. Videobloggeren Rubenmann er en serie laget for mobil-TV om den fiktive videobloggeren Rubenmann (Hans Ruben Velsand) fra Bodø, spilt av Harald Eia. Serien er et pilotprosjekt av NRK for å se det norske markedet for mobil-TV. I tillegg til serien som består av 10 episoder, har Rubenmann sin egen blogg på NRKs nettsider og egen brukerside på nettsamfunnet Facebook. Onsdag 25. april 2007 ble Facebook-siden til Rubenmann slettet av Facebook-administratorene. Årsaken er at Rubenmannprofilen bryter med Facebooks retningslinjer som sier at profilen skal være personlig og ikke-kommersiell. Mater semper certa est. Mater semper certa est («[Hvem som er] Mor er alltid sikkert») er et romersk rettsprinsipp, som ble regnet for et helt grunnleggende prinsipp man ikke kunne føre bevis imot. Prinsippet stadfester at et barns mor alltid er kjent, eller mer nøyaktig at det er kjent ved det at den fødende alltid betraktes som mor til barnet som fødes. At morskap "alltid" er sikkert, betinget altså sikker kunnskap om hvilken kvinne som hadde født barnet; også i oldtiden kjente man disputter om rett moderskap, jf. Bibelens fortelling i Første Kongebok 3,16-28. I den beretningen dreier det om to kvinner som føder omtrent samtidig. En natt dør det ene barnet. Den av kvinnene som om morgenen har det døde barnet ved sin side, hevder at den andre kvinnen i løpet av natten har forbyttet barna. Men selv i dette eksempelet dreier det seg ikke om rettsusikkerhet, kun om usikkerhet om faktum. Prinsippet "Mater semper certa est" står fast. Men siden det første barnet ble født som følge av in vitro-fertilisering i 1978 er prinsippet i sin enkelhet blitt problematisk, da barnet kan ha både en genetisk og en bærende mor. Begge kan i hver sin forstand oppfattes som biologisk mor, dersom man ikke setter likhetstegn mellom biologi og genetikk. Lovgivningen er derfor i endel land blitt presisert. De land som har presisert rettsprinsippet har alle holdt fast at mor i rettslig forstand er den fødende mor. I Tyskland ble den borgerlige rettsbok endret ved at det i 1997 ble innføyd en ny § 1591: "«Mutter eines Kindes ist die Frau, die es geboren hat.»" (Moren til et barn er den kvinne som har født det). Dette er også slik regulert i norsk lov. En ny § 2 ble tilføyd i 1997 i Lov om barn og foreldre (barneloven): "«Som mor til barnet skal reknast den kvinna som har fødd barnet....»" H.M. Kongens gullmedalje. H. M. Kongens gullmedalje er en norsk medalje innstiftet av kong Haakon VII i 1907. Medaljen erstattet den tidligere H.K.H. Kronprinsens gullmedalje innstiftet av kronprins Carl av Norge og Sverige i 1849. Kronprinsens medalje ble ikke utdelt etter 1905. Medaljen blir årlig utdelt til «en fremragende, yngre forsker for et vitenskapelig arbeid bedømt ved Universitetet i Oslo». I følge reglementet må «arbeidet må være anerkjent som et virksomt bidrag til fagfeltets forskningslitteratur». Fram til og med 1995 ble Hans Majestet Kongens gullmedalje utlyst som en prisoppgave med gitt tittel. Etter en reglementsendring i 1995 utdeles medaljen for allerede bedømte arbeider. Medaljen har Kong Haakons portrett prydet på advers, mens revers har den latinske innskriften «JUVENI OPTIMAE SPEI» («ung mann/kvinne av høyeste håp») inne i en laurbærkrans. Medaljen har en diameter på 40 millimeter. Medaljen er utformet av Ivar Throndsen, som var myntgravør ved Den Kongelige Mynt. Statuttene for medaljen ble skrevet av det Akademiske kollegium, og ble godkjent 26. juni 1908 av Kongen. De første tildelingene skjedde 2. september samme år. John Georg Ljosdal. John Georg Ljosdal, født 5. juli 1903 på Flå i Birkenes (Aust-Agder), var visedikter, novelleforfatter, musiker og sjømann. Han er mest kjent for å ha skrevet vestlandsgruppa Salhuskvintettens ønskekonsertslager Gryta hennar mor, innspilt på plate i 1968. Allerede i 1933 fikk han på trykk sin første novelle i Arbeidermagasinet i Oslo. For leserne ble han av av prøysenvenn og redaktør Nils Johan Rud presentert for leserne som «fullblods romani – en skribent utenom den vanlige sort». Samme år fikk han også på trykk novellen Reisen til Lykkeland i Omstreifermisjonens blad På Hjemveien. John Ljosdal, (ofte skrevet Jon Ljosdal) var tater og tilhørte slektene Gripenfeldt, Allting og Lindbom. Hans mor Gunhild Marie, var datter av Rasmus Lindbom. John Georg Ljosdals far Jakob, skal i følge Eilert Sundts Fantefortegnelse fra 1862, vært Ole Christian Jakobsen fra Skien, «Aarelader, kaldt Ole Blodtapp». Ljosdal ble seks år gammel plassert av norske myndigheter i åtte års isolasjon på Lindøen Opdragelsesanstalt utenfor Stavanger, et sted opprettet av vekkelsespredikant Lars Oftedal, stortingsmann og grunnlegger av Stavanger Aftenblad. 16 år gammel dro han til sjøs, og var fyrbøter på skip som gikk i fart på England, USA og Canada. I 1929 vendte han tilbake til Norge, og vandret i mange år langs veiene mellom Arendal og Stavanger med sitt følge og sin ledsagerske Lisa Fredriksen. Hun var av Flintian-slekt, datter av hans stefar, og også født på gården Flå. Som forfatter brukte Ljosdal stabbestein som skrivebord. Han leverte dikt til Alfred Maurstad og hadde utstrakt brevkontakt med andre norske kunstnere, bl.a. Sigrid Undset og Alf Prøysen. Ljosdal spilte flatfele, trekkspill og munnspill. I 1971 utga Rune forlag boken "Gryta hennar mor" med en rekke av hans tekster. Enkelte, som bl.a. «De lappede seil» og «Det nye bedehuset» er også representert i andre visebøker. Sangen Juledrømmen, med melodi av Valborg Tveite, er innspilt av Stor Johan-folkets sangere Elias Akselsen (Her kommer dine arme små, Via Music 2003) og Veronica Akselsen (Fattige var de som først fikk se, Via Music 2004). Han døde av hjerneslag i Marnardal (Vest Agder), mens han leste sitt eget vinnerdikt under er prisutdeling. La Flèche Wallonne 2007. Den 71. utgaven av La Flèche Wallonne ble holdt den 25. april 2007. 24 lag deltok, mens Unibet.com ble nok en gang utenlatt. Davide Rebellin vant for andre gang i karrieren foran den regjerende mesteren Alejandro Valverde. Rab. Rab (italiensk: "Arbe") er en øy og en by med samme navn i Adriaterhavet ved kysten av Kroatia. Øya var tidligere grense mellom Liburnia og Dalmatia. Øya er 22 km lang med et areal på 93,6 km² og 9 480 innbyggere (2001), altså 101 mennesker per km². Øya ligger i fylket Primorje-Goski. Det historiske bysentrum i Rab Landsbyen Rab, sett fra havet. En gate fra det historiske bysentrum i Rab Geografi. Den høyeste toppen på øya er Kamenjak med 408 meter. Nordøstsiden av øya er stort sett øde med kartbergarter, mens sørvestsiden er dekket av grønne furuskoger. Øya er i dag et populært feriested med vakre strender. Landsbyen Rab. Den største landsbyen på øya heter også Rab, og har 554 innbyggere (2001) og ligger på en liten halvøy på sørvestsiden av øya. Det går ferjer fra øya til fastlandet ved Jablanac og til naboøya Krk. Landsbyen Rab har en lang historie som går tilbake til 3609 f.Kr. da den ble grunnlagt av illyrerne. Fra 200-tallet fvt. til 500-tallet evt. var Rab en del av Romerriket. Den romerske keiseren Augustus erklærte øya et Municipium i år 10. Den ble den første landsbyen i det romerske Dalmatia som fikk ærestittelen felix. St. Marinus, den kristne grunnleggeren av San Marino, kom opprinnelig fra Rab, men skal ha flyktet fra øya i 301 da Diocletian forfulgte han. I middelalderen var Rab en del av Østromerriket, og en kort periode en del av Kongedømmet Kroatia. I 1358 kom øya under styret til Kong Louis den store, Angevin-herskeren av Ungarn. Fra renessansen var øya styrt av Venezia, og fra 1800-talet ble den en del av Østerrike-Ungarn, fram til det ble oppløst. Øya var så italiensk før den ble en del av Jugoslavia etter 1945. Under den andre verdskrigen opprettet det fasicistiske Italia Rab konsentrasjonsleir på øya, der over tusen mennesker ble drept mellom 1942 og 1943. I 1953 ble det opprettet et minnesmerke for de falne ved landsbyen Kampor. De fire kirketårnene ble et symbol på byen og øya. Det eldste av disse går helt tilbake til 1000-tallet. Den verste katastrofen på øya var utbruddet av en byllepest i 1456 som kraftig reduserte folketallet. Klimaet er behagelig og snø har ikke innbyggerne sett på de siste hundre år. Rab er et vakkert og flott sted som allerede i 1889 ble erklært som ferie- og rekreasjonssenter. Det ble deretter utviklet veier, hoteller og strender for alle tilreisende som skulle pleie helsen. Dette er en av de mest fruktbare og skogkledde øyene med 300 varmekilder og et botanisk fyrverkeri. Komrcar-parken har både laurbærtrær, poppel, sypresse og fikentrær som en av Rab´s stoltheter. Fra landsbyen går det populære båtturer til naboøyene, som fengselsøyen Goli otok, Krk, samt badeturer i "Krystallklart vann" fra båten. Søråsen. Søråsen er et fjellområde i sør-østre del av Gol kommune, grensende mot Sør-Aurdal og Nes. Grense mot Nystølsfjellet i nord, med Nystølsvarden som høyeste punkt (1296 moh), og mot Vardefjellet i sør (1182 moh). Nystølsvarden er høyeste punkt i Gol med utsikt til Norefjell i sør, Hallingskarvet og Reineskarvet i vest og Jotunheimen i nord. Andre fjellområder på Søråsen er Holtelifjellet (1152 moh) og Raudalsfjellet (1205 moh). Andre fjelltopper er Endefjell med Søthaugberget (1169 moh), Meitebekkfjellet (1241 moh), Bergaleinnatten (1138 moh), Kyrkja (1063 moh), Nøsen (1086 moh) og Røggenatten (1130 moh). Av fiskevann er Myklesjøen (968 moh), Grøsetvatnet (904 moh), Kroktjern (962 moh), Røggjin (970 moh), Andsjøen (882 moh), Raudalsvatnet (921 moh), Store Grevsjøen (1053 moh) og Høvren (820 moh) av de største fiskevann med sik og ørret. Nordåsen er den lokale betegnelsen på det som ofte forbindes med Golsfjellet, og kjente hoteller som,,, og. Søråsen er den høyestliggende del av Gol og mer tilbaketrukket med hytter og tradisjonsrike stølslag. På Søråsen finnes gamle stølslag som Eivindli, Holt, Vestreli, Frøysoksstølan, Vassvollstølan, Nystølen, Raudalen, Høvresli, Andsjøstølan og Røggjin. Oslo's byrådsleder Erling Lae er lommekjent på Søråsen og har sagt følgende: "Å gå på kryss og tvers i fjellet er det gode liv. – Ro, stillhet, stor himmel. Frihetsfølelsen du får når du ser vidt. Ensomheten. Søråsen er det gode sted å være. Nystølsfjellet er det flotteste området i Gol. Det er hit han søker seg om livet går han imot. Noen ganger går han inn til Bjørnsanli, langt inn på Søråsen og utenfor mobilrekkevidde. – Helt fenomenalt. Det er en ulempe i vår tid at du kan ta med deg jobben overalt. Det kan være praktisk, men har også sin pris. Erling Lae liker at det fremdeles finnes steder der ingen kan nå deg. Der du ikke ser ett eneste elektrisk lys eller hører en eneste bil." Kjente personer som har har/har hatt hytte i området er bl.a. jazzmusikeren Tore Jensen, skilandslagstreneren, polfareren Fridtjof Nansen "Nansenhytta", og lyrikeren, botanikeren og ornitologen Harald Sverdrup. Han påviste bl.a. viltvoksende kanelroser (Rosa Majalis) ved Nøsen. Valdresen Mikkjel Fønhus har bl.a. skrevet om Raudalsdansen. Søråsen grenser til Vassfaret mot sørøst. Det har vært streifdyr av brunbjørn og jerv og i tidligere tider var det helårsbosetninger med fangstfolk på Søråsen. Musdal. Musdal er ei grend på vestsiden av Gudbrandsdalslågen på Tretten i Øyer kommune. I Musdal ligger ei lysløype som også er skiskytterløype. Tretten Skiskytterlag bruker denne løypa, og laget arrangerer årlig et nasjonalt skiskytterrenn. Navnet Musdal kommer fra elva Musa som renner gjennom Musdal. Musa får tilløp fra Mustjernene som ligger på Musdalseter, og Musa renner ut i Gudbrandsdalslågen. Karg. KARG er forkortelse for Kontaktutvalget for Alpine Redningsgrupper. KARG sitt styre har en representant fra hver av de 8 gruppene som er operative i Norge i dag. Redningsgruppene er frivillige grupper som bistår Politiet og Hovedredningssentralene under redningsaksjoner i bratte fjell, på bre og andre områder som krever spesielt utstyr og kompetanse. Medlemmene består av ca 200 aktive klatrere fra hele landet. Stefan III av Moldavia. Stefan III av Moldavia eller "Ștefan cel Mare" (Stefan den store) (f. 1437, d. 2. juli 1504) var fyrste av Moldavia fra 1457 til 1504. Det historiske fyrstedømmet Moldavia omfattet både den nåværende region Moldova i det nåværende Romania, og territoriet som etter andre verdenskrig ble avstått til Sovjetunionen og nå utgjør republikken Moldova. Til tross for at han var omgitt av fiender på alle kanter. representert ved Ungarn, Polen og Det osmanske riket, klarte Ștefan cel Mare lenge å forsvare landets uavhengighet mot overmektige fiender, før han til slutt i 1503 ble tvunget til å slutte fred med sultanBeyazid II og anerkjenne tyrkisk overhøyhet. Landet beholdt indre selvstyre, men måtte betale en årlig tributt til sultanen. Bakgrunn. Stefan den store tilhørte dynastiet Mușat. Hans far Bogdan II hadde hersket i Moldavia i to år (1449 – 1451) da han ble drept i et slag mot Stefans onkel Petru Aron. Mellom 1451 og 1457 ble Moldavia kastet inn i en borgerkrig mellom Petru Aron og Alexăndrel – en nevø av Alexandru cel Bun. Meritter. Ștefan cel Mare ledet sitt folk i mer enn 40 kriger og tapte bare fire av dem – områder som han senere vant tilbake. En av hans mest berømte seire var i krigen mot sultan Mehmet II i 1457. Slaget fant sted nær Podul Inalt, der Stefan nedkjempet en armé på 120 000 mann med sine 40 000 soldater. Anerkjennelse. Etter at pave Sixtus IV hadde hørt om hans seire over tyrkerne, gav han Stefan den store tilnavnet «Kristendommens bekytter». Etter sin død ble Stefan av mange betraktet som hellig. Den rumensk-ortodokse kirke kanoniserte ham under navnet: «Den rettroende voivod Stefan den store og hellige». I dag feires Ștefan cel Mare som Moldavias store helt og forbilde. I Sovjet-tiden ble de fleste hovedgatene i Moldavias byer oppkalt etter Lenin eller andre kommunistiske koryfeer. Etter revolusjonen i 1989 ble ble gatene omdøpt til «Ștefan cel Mare- gaten». Mistreat. Mistreat er et rock band fra Finland. De ble stiftet i 1988. Tekstene synges på engelsk og finsk. Louise av Hessen-Kassel. Louise Vilhelmine av Hessen-Kassel (født 7. september 1817, døde 29. september 1898 på Bernstorff slott) var dansk dronning 1863–1898. Hun var datter av Wilhelm av Hessen-Kassel og Louise Charlotte av Danmark. Hun ble gift i 1842 med sin slektning prins Christian av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, senere konge av Danmark som Christian IX. Franz von Stuck. Franz Stuck (født 24. februar 1863, død 30. august 1928) var en tysk maler, skulptør, gravør og arkitekt. Han regnes som symbolist og arbeidet i jugendstil. Enkelte regner ham for en av de åndelige kildene for den nazistiske kunstforståelse og verdenssyn. Liv og karriere. Stuck var født i Tettenweis i Bayern. Han viste tidlig evner som tegner og karikør. Han dro til München i 1878 for å utdanne seg ved Akademiet i München der han kom inn og ble fra 1881 til 1885. Han ble boende i byen resten av livet. Han ble først kjent som vitsetegner for "Fliegende Blätter", og vignett-tegner til programmer og bokomslag. Hans første maleriutstilling var i "Münchener Glaspalast" der han fikk en gullmedalje for "«Paradisets Voktere»". Året etter hadde han suksess både hos publikum og kritikere med "Synden". Samtidig fikk han gullmedalje på verdensutstillingen i Chicago, og fikk et kongelig professorat. Fra 1895 var han lærer i malekunst ved Akademiet. Han giftet seg med en amerikansk enke, Mary Lindpainter, og tegnet hus, interiør og møbler til dem. Møblene skaffet ham en gullmedalje på verdensutstillingen i Paris i 1900. Han ble adlet i desember 1905, og fortsatte med å motta hedersbevisninger gjennom livet. Selv om hans stil ble akterutseilt etter som tiden gikk, beholdt han respekten fra sine unge elever. Blant de mere kjente var: Paul Klee, Hans Purrmann, Wassily Kandinsky og Josef Albers. Han døde i 1928. I et minneord ble han kalt «den siste kunstnerprins i Münchens glansdager». Han er gravlagt ved siden av sin Mary på "Waldfriedhof". Stil. Temaene var stort sett fra mytologien, inspirert av Arnold Böcklin. Store tunge figurer dominerer i de fleste maleriene, kanskje på grunn av en forkjærlighet for det skulpturelle. Hans kvinneakter er forførende representanter for femme fatale, og skoleeksempler på populær symbolistisk tematikk. Han var nøye med innrammingen, og tegnet ofte rammene selv. De går derfor inn som en del av kunstverket med forgyllinger, tekster og mystiske symboler. Ettermæle. Det at han hadde flere kjente malere blant elevene bidro til å øke hans ry. Likevel var han i ferd med å gå i glemmeboken allerede mens han levde. Kunsten hans virket gammeldags og irrelevant som hadde opplevd en verdenskrig. Adolf Hitler var blant de som beundret de gamle München-malerne, så Stuck ble holdt fram av nazistene som eksempel på rene og ariske verdier i motsetning til tidens kunstforfall. For det store publikum forble han glemt til sent i 1960-årene, da den fornyede interessen for jugendstil bragte kunsten fram igjen. Villa Stuck ble åpnet for publikum i 1968 og er i dag museum. Eksterne lenker. Stuck, Franz von Stuck, Franz von Stuck, Franz von Mindaros. Mindaros var en spartansk admiral som ledet den peloponnesiske flåten i 411 og 410 f.Kr. under Peloponneskrigen. Han lyktes i å flytte fronten til Hellespont, men opplevde så en rekke nederlag. I det tredje og siste av disse ble han selv drept, mens hele den peloponnesiske flåten ble erobret eller ødelagt. Mindaros fikk først kommandoen ved Milet, hvor satrapen Tissafernes hadde lovet spartanerne at de skulle få selskap fra den betydelige fønikiske flåten som skulle stilles under hans kommando. Mindaros innså etter flere måneders ventetid at en slik flåte ikke var på vei, og han tok den strategiske avgjørelsen med å flytte sin flåte til Hellespont, hvor satrapen Farnabazos hadde lovet ham større støtte enn han fikk fra Tissafernes. Mindaros dro ut fra Milet med 73 skip. En storm tvang ham i land ved Khios, men han ble bare værende der noen få dager. Han seilte raskt for å unngå en athensk flåte som ble ført opp fra Samos for å møte ham, og han lyktes i å føre flåten sin mellom Lesbos og fastlandet og inn i Hellespont. Der feide han til side en liten athensk flåte og sluttet seg til de få allierte skipene i regionen i den spartanske basen ved Abydos. Mindaros hadde dermed plassert flåten sin i en slik stilling at han kunne avskjære de athenske kornforsyningene, og han hadde tvunget den athenske flåten til å utfordre ham på et sted han selv hadde valgt. Men fra dette tidspunktet av, vendte Mindaros lykke seg. Fem dager etter at han ankom Abydos, seilte athenerne inn i de trange farvannene ved Hellespont for å møte hans tallrikt overlegne styrke. I det resulterende slaget ved Kynossema, virket det som en peloponnesisk seier var innen rekkevidde, siden athenernes venstre flanke ble avskåret og sentrum ble drevet på land ved Kynossema. Men det overlegne sjømannskapet til de athenske kapteinene og sjømennene vendte slagets gang, og Mindaros' flåte flyktet tilbake til Abydos med tap. Mindaros tilkalte forsterkninger til Abydos, men led et nytt nederlag i slaget ved Abydos da en liten gruppe av skip som seilte for å slutte seg til ham ble fanget av den athenske flåten. Mindaros seilte ut for å redde dem, men etter et slag med harde kamper, vendte ankomsten til Alkibiades med athenske forsterkninger slaget til peloponnesisk flukt. Peloponneserne led igjen tap på vei tilbake til Abydos. I løpet av de neste månedene bygget Mindaros opp igjen sin flåte med finansiell støtte fra Farnabazos. Flåten bestod av 80 triremer innen våren 410. Han seilte østover til Kyzikos hvor han beleiret byen med hjelp fra Farnabazos' hær og stormet den. Athenerne forfulgte ham, og i farvannet utenfor Kyzikos trakk de ham inn i en dødelig felle i slaget ved Kyzikos. Mens Thrasybulos og Theramenes ventet utenfor synsvidden med et antall triremer, tok Alkibiades førti skip og viste seg utenfor Kyzikos. Mindaros tok agnet og satte etter med hele sin flåte i forfølgelse. Da han var langt nok fra kysten, dukket de skjulte athenske styrkene opp for å avskjære ham fra å kunne trekke seg tilbake. Mindaros var omringet og ledet sine skip i en desperat flukt mot en strand sørvest for byen, den eneste retningen som var åpen for ham. Mindaros' menn gikk i land med Alkibiades' styrker i hælene, og Farnabazos' styrker som hadde kommet for å støtte dem, kjempet for å forhindre athenerne fra å trekke skipene deres til sjøs. Til å begynne med ble athenerne drevet tilbake, men Thrasybulos og Theramenes som førte sin styrker med seg, samt de athenske landstyrkene bakfra, klarte til slutt å drive perserne bort. Mindaros delte opp sin styrke for å møte trusselen som han nå stod ovenfor fra begge sider, men han falt i kampene og den peloponnesiske motstanden oppløste seg. Alle skipene til flåten ble enten ødelagt eller erobret I etterkant av dette knusende nederlaget ble Mindaros' navn udødeliggjort i et av de mest berømte eksemplene på lakonisk kortfattethet. Et brev sendt til Sparta ble tatt av athenerne. Det lød: «Skipene er tapt. Mindaros er død. Mennene sulter. Vi vet ikke hva vi skal gjøre.» Rottefangeren fra Hameln. Det eldste kjente maleriet av Rottefangeren. Rottefangeren fra Hameln er et tysk middelaldersk folkeeventyr som blant annet er bevart og spredt i brødrene Grimms tolkning fra 1816. Handling. Historien utspiller seg i 1284 i byen Hameln som har pådratt seg en oppblomstring av rotter. En mann som påstår å være rottefanger tilbyr befolkningen sine tjenester. Rottefangeren tar fram fløyten sin og lurer rottene ned i elven Weser med fløytespillingen sin. Rottene drukner, men han får ikke betalt og forlater byen i sinne. Flere dager senere, den 26. juni, vender han tilbake. Mens folket er i kirken spiller han igjen på fløyten sin og lurer med seg byens barn inn i en grotte utenfor byen, der de forsvinner. I brødrene Grimms versjon etterlates to barn – det ene blindt, det andre lamt – som kan rapportere hva som har skjedd. Historien. Historien er kjent siden 1300-tallet. Rottene ble imidlertid ikke introdusert i historien før slutten av 1500-tallet. Det er ikke kjent hva som kan ha gitt opphav til sagnet, men det finnes flere teorier. Barna kan ha kommet ut for en ulykke, kanskje druknet i Weser eller blitt begravet i et jordskred. De kan også ha blitt rammet av en epidemisk sykdom og forvist fra byen i et forsøk på å stoppe smitten; det kan dreie seg om pest (en tidlig variant av svartedauden) eller chorea. I så fall ville rottefangeren stå som et symbol for Mannen med ljåen. Det finnes også teorier om at barna har gjort en pilegrimsferd eller reist østover i barnekorstog tidlig på 1200-tallet for å kolonisere. I disse tilfellene ville rottefangeren vært en voksen leder, kanskje en geistlig som tok barna med seg. Koloniseringsteorien holdes i dag som den mest sannsynlige, fordi det gikk barnekorstog fra Sentral-Europa mot Palestina i året 1212, som antakelig endte i dyp tragedie ved at barna omkom under kryssingen av Balkan og Anatolia til lands. Ingen av barna kom noen gang frem til Jerusalem men ble tatt til fange i Anatolia og solgt som slaver, bl.a. til Sultanen av Egypt. Koralldyr. Koralldyr er en stor delgruppe av nesledyrene. Koralldyr har en livssyklus som bare består av larve (planula) og polypp, det fins altså ingen maneter. Koralldyrenes polypp er ofte stor og kraftig bygd og kalles korall. Korallene lever enkeltvis eller i kolonier, og varierer i størrelse mellom få millimeter til tre meter. Korallenes "gastrovaskulærrom" (dvs. «magehulen») er delt i flere kamre ved hjelp av "septer" (skillevegger). Denne egenskapen og svelget ("stomodaeum") er unike blant nesledyr og viser at koralldyr er en naturlig gruppe. De to delgruppene av koralldyr er fjær- og stjernekoraller. Fjærkorallene har åtte septer i gastrovaskulærrommet, og fjærete tentakler. Kjente representanter er lærkoraller, sjøfjær og sjøtrær. Stjernekorallene har seks septer i gastrovaskulærrommet (eller det mangedobbelte av seks), og en spesiell type nesleceller (såkalte "spirocyster" med to tråder). Hit hører sjøanemoner og de revdannende steinkorallene. Geologi. Fossile koraller finnes helt tilbake til ordoviciumtiden, der de blant annet finnes i Oslofeltet. Mosdyr. Det karakteristiske «overtrekket» en mosdyrkoloni lager på f.eks. alger. Denne kolonien av arten "Membranipora membranacea" er imidlertid død, bare «eskene» står igjen. Mosdyr er en rekke av små vannlevende, fastsittende dyr. Enkeltdyrene er vanligvis under 1 mm store, men lever i kolonier som kan bli mange centimeter store (opptil 1 m). Dyrenes bakkropp danner et eskeformet skall (kalt "zooecium"), som hele dyret kan trekke seg tilbake i. Koloniene består av mange slike zooecier som sitter tett i tett, og kan danne et hvit- eller gråaktig «belegg» på steiner, muslingskall, krepsdyr eller alger. De fleste artene er marine, men delgruppen Phylactolaemata lever i ferskvann. Mosdyrene har et coelom, men mangler et sirkulasjonssystem og ekskresjonsorganer. Forkroppen danner en tentakelkrans som dyrene filtrerer vannet med, for å livnære seg på organiske partikler og plankton. Tarmkanalen er U-formet, slik at endetarmsåpningen også ligger på forkroppen. Til forskjell fra kamptozoene, som ligner litt i sin kroppsbygning, munner endetarmen ikke i tentakkelkransen. Dette er bakgrunnen for det vitenskapelige navnet Ectoprocta (gresk "ektos" = «utenfor», "proktos" = endetarmsåpning). Kamptozoer ble til tider betegnet som «Bryozoa Entoprocta» ("entos" = «innenfor»). I dag har man gått bort ifra å sammenfatte disse to gruppene. Tidligere antok man at mosdyr var nærmest beslektet med armføttinger og foronider, og at de stod nærmere deuterostomiene enn protostomiene. Nyere fylogenetisk forskning har vist at de hører til protostomiene, men de nøyaktige slektskapsforholdene er ikke klarlagt ennå. Mosdyr har en karakteristisk, lueformet larve (cyphonautes). Belteormer. Belteormer er jord- og ferskvannslevende leddormer. Gruppen omfatter bl.a. meitemakk, igler og enchytraeider. Belteormer er kjennetegnet av det navngivende «beltet», clitellum, som er en fortykkelse av noen segmenters lengde. Bare kroppssegmentene i denne fortykkelsen inneholder kjønnsorganer. Videre har stamarten til belteormene mistet en del egenskaper som er bevart hos havbørsteormene: Tentakler og nuchalorganet mangler, larvestadiet er tapt. Også antall børster er kraftig redusert i forhold til det som antas for leddormenes stamart. Belteormene som ikke er igler, har tradisjonelt blitt sammenfattet som fåbørstemakker. En slik gruppering er imidlertid kunstig, siden f.eks. Branchiobdellida og Lumbriculata er nærmere beslektet med igler enn med meitemakker. Fåbørstemakker. Fåbørstemakker, fåbørsteormer eller jord- og ferskvannsleddormer er samlebegreper for flere grupper av leddormer. De norske navnene (og det vitenskapelige navnet Oligochaeta som betyr «fåbørstede») fremhever forskjellene fra de marine mangebørstemakkene: Fåbørstemakker har færre børster enn disse og lever i ferskvann eller på land. Grupperingen er imidlertid kunstig, siden flere av representantene er nærmere beslektet med igler enn med hverandre. Sammen med iglene utgjør fåbørstemakker en naturlig gruppe, belteormene. Havbørsteormer. Hav- eller mange- eller flerbørsteormer er en delgruppe av leddormene. Som navnene antyder, er samtlige artene havlevende, og de fleste er kjennetegnet ved at de bærer mange «børster», dvs. spesielle hår. Kjente delgrupper eller arter av havbørsteormene er fjæremakker, nereider og poseorm. Havbørsteormene er segmentert, som betyr at kroppen består av mange ledd, som stort sett inneholder det samme settet med organer (metameri). Det fremste leddet ("protostomium" eller «hodet», som egentlig ikke regnes som ledd, men ligger foran disse) har flere særtrekk: ett par nuchalorganer (som er smaks- eller lukteorganer) og flere vedheng, som omtales som antenner, palper eller tentakler. Selv om disse egenskapene er nokså karakteristiske, kan de allerede ha vært tilstede i stamarten til samtlige leddyr. Man har ikke funnet noen egenskaper som med sikkerhet må ha oppstått i en eventuell stamart av havbørsteormene. Derfor er det svært usikkert om havbørsteormene egentlig utgjør en naturlig gruppe. Det kan altså hende at enkelte delgruppe er nærmere beslektet med belteormene, selv om det ikke er klart hvilke dette skulle ha vært. Delgrupper. Tradisjonelt har man inndelt havbørsteormene i urleddormer («Archiannelida»), fritt bevegelige ormer («Errantia») og ormer som graver i sedimentet («Sedentaria»). Denne inndelingen kan være økologisk meningsfull, men gjenspeiler på ingen måte slektskapsforholdene. Disse er fremdeles uavklarte. Også myzostomidene har lenge blitt regnet til havbørsteormene, men det kan hende at de er nærmere beslektet med hjuldyr. Leddormer. Leddormer er en stor dyregruppe av frittsvømmende eller gravende makk. Den mest kjente landlevende representanten er meitemakken, men også enchytraeider er en minst like viktig del av jordfaunaen. De havlevende mangebørstemakkene hører til de mest tallrike artene i mykbunnssedimenter og utgjør et viktig ledd i bentiske næringskjeder. Leddormer har en segmentert kropp med coelom. I stamarten var alle segmentene nesten likedan i oppbygningen, i at de inneholdt ett par protonefridier (ekskresjonsorganer), ett par gonader (kjønnskjertler), ett par ganglier (nerveknuter), ett par blodårer fra rygg- til bukåren, og ett par parapodier («kvasiføtter» med børster). Disse egenskapene er bevart hos mange mangebørstemakkene, men noen mangler hos belteormene. I det havlevende artene skjer utviklingen via en trochophora-larve. Systematikk. Inndelingen av leddormene er fremdeles beheftet med en del usikkerheter. Morfologisk er det tre distinkte grupper som tradisjonelt regnes som klasser, men slektskapet mellom og innenfor disse gruppen er omstridt og fortsatt under kartlegging. Formell systematikk. Den tradisjonelle systematikken skiller mellom de marine mangebørstemakkene (eller havbørsteormer), de terrestriske eller limniske fåbørstemakkene og de limniske iglene. Archiannelida, meget små leddormer med ofte redusert eller manglende segmentering har vert regnes som egen klasse i noen arbeider. I dag ansees de som en ikke-systematisk (polyfyletisk) gruppe ettersom de ulike formene innenfor denne tydeligvis har oppstått flere ganger uavhengig av hverandre fra ulike forfedre innenfor flerbørstemakkene, og er splittet opp og fordelt i de familiene der de hører hjemme. Kladistisk systematikk. Av de tre klassene er imidlertid fåbørstemakkene med sikkerhet og mangebørstemakkene med stor sannsynlighet parafyletiske, det vil si at flerbøstemarkene har gitt opphav til fåbørstemarkene som igjen har gitt opphav til iglene. Igler og fåbørstemakk kan sammenfattes til belteormer, som er en naturlig gruppe, men det faktiske slektskapsforholdet innenfor flerbørstemarkene vil kreve bedre kartlegging. Tidligere ble to grupper av såkalte pølseormer, Sipuncula og Echiura, regnet som egne rekker. Nyere genetiske analyser viser at de er børsteormer som har mistet segmenteringen. Også skjeggormene (Siboglinidae) er nå inkludert i leddormene, sistnevnte som flerbørstemark. Det finnes ingen bestemte enkelttrekk som bare leddormer og ingen andre dyregrupper har, men leddormene har en spesiell kombinasjon av trekk som likevel gjør den lett kjennlige. Kroppen er lang og tynn («ormeaktige») som er delt opp fra utsiden av grunne tverrgående innsnurpinger kalt «annuli», på innsiden av av skillevegger kalt «septa» som som sitte rpå samme sted som annulliene. Hos noen arter er septene ufullstendige og mangler helt i noen tilfeller. De fleste segmentene inneholder like sett av organer. De er bundet sammen av en enkelt gjennomgående tarm, et sett blodårer og nervesystem. Kroppen er dekket av en seig kutikula som skilles ut fra huden under og ikke inneholder celler. Kutikulaen er dannet av seig med tøyelig kollagen. Leddormer skifter ikke ham slik leddyr og fløyelsdyr. Det deutronomistiske historieverk. Det deuteronomistiske historieverk (ofte forkortet enten "DtrH" eller "DtrG") er et bibelvitenskapelig begrep for en stor del av "Det gamle testamentes" kjernefortelling som består av "Josvas bok", "Dommernes bok", "Samuelsbøkene", og "Kongebøkene". I tillegg er det vanlig å regne med Deutronomium. Resten av kjernefortelling består av den såkalte "Tetratauken" (Genesis, "Exodus", "Leviticus" og "Numeri"). Det deutronomistiske historieverk utgjør da ca 1/4 av hele Det gamle testamente. Begrepet og forskningen. Den tyske forskeren Julius Wellhausen, som som tydeligst formulerte den såkalte Firekildehypotesen sent på 1800-tallet, hevdet at de gammeltestamentlige bøkene Josva til "Andre Kongebok" var blitt redigert av den samme person eller miljø som stod bak 5. Mosebok ("Deutronomium"). Wellhausen daterte denne redaksjonen til før-eksilsk tid, noe etter kong Josjias reform (ca. 622 f.Kr., jf. 2. Kong. 22-23). På 1900-tallet hevdet en annen tysk forsker, Martin Noth, i en viktig bok, "Überlieferungsgeschichtlichen Studien" («En historie om tradisjonene i Pentateuk» 1943), at det ikke var tale om en redaksjon, men en bevisst konstruksjon. I følge Noth var det en person som benyttet føreksilske kilder, men som bearbeidet de inn i tiden under landflyktigheten, ned mot midten av 500-tallet f.Kr. Etter Noth har flere forskere bidratt til å utdype og videreutvikle hans hypotese. Enkelte arbeider ut i fra tanken om at det har vært flere redaksjoner, mens andre peker på at det er snarere et teologiske miljø som har preget bøkene og ikke én person. Bakgrunn og tidsrom. Miljøet bak Det deutronomistiske historieverk har mest sannsynlig redigeret sammen en rekke separate kilder, som for eksempel stammefortellinger, dommerfortellinger, fortellinger om profeter og verker om konger (jf. Første Kongebok 11:41). Et konkret eksempel kan være fortellingen om paktkisten (Første Samuelsbok 4-6), som enkelte forskere mener har hatt en lengre selvstendig historie før det havnet i Det deutronomistiske historieverk. Tidsrommet "DtrH" spenner over er svært langt, fra ca. 1200 før landnåmet til ca 560 f.Kr i eksilet.(2 Kong 25,27). De fleste daterer dermed nedskrivningen av historieverket til eksilet i Babylonia eller rett etter. Det finnes grunner til å plassere verket i sin helhet i eksiltiden (587-539 f.Kr.), men det virker mer sannsynlig at det er skrevet i ettertid som en refleksjon over hvorfor Gud oppgav folket og lot det sende i eksil. Da vil det være naturlig å plassere det i tidlig etter-eksilsk tid. Tidligere har nedskrivingen av Deutronomium vært forbundet med Kong Josjias (639-609 f.Kr.) reform, da man fant lovboken i tempelet (f.eks. 2 Krøn 34), men det er i så fall en tradisjon som går tilbake til denne boken. Med eksilet som bakgrunn, enten det er før eller etter tilbakevendelsen i 538 f.Kr., gis det en sannsynlig bakgrunnsforståelse for verket som en etiologisk forklaring. Verket gir en samtidsfortolkning gjennom å forklare hva som er folkets opphav og hvordan det er kommet dit der er i samtiden. Forskere omtaler gjerne genren på verket som «forkynt teologi». Oppbygging. Selv om verket muligens stammer fra samme teologiske miljø og dermed er en enhet både ideologisk og språklig, så er det likevel strukturert i mindre deler. Det som spesielt skiller seg ut i fortellingsgangen i "DtrH" er en rekke taler/teologiske refleksjoner. Disse er veldig preget av deutronomistisk ideologi og språk. Femte Mosebok / Deutronomium. Deutronomium (heb. "Debarim") er bygd opp som en tale holdt av Moses Jordan-siden av Dødehavet. Den inneholder svært mye lovstoff, foruten den jødiske trosbekjennelse, Shema, og et tilbakeblikk på hva som har skjedd med jødene under ørkenvandringen. Det er verdt å merke seg kultsentreringen (5 Mos 12) som får sin endelige oppfyllelse i Salomos tempel (1 Kong 7-8). Josvas bok. I Josvas bok (hebraisk "Jehoshua") står Guds løfter til folket sentralt, og erobringen av Kanaan er oppfyllelsen av løftet. Josva spiller en sentral rolle, han overholder loven Gud har gitt ham, og velsignelser følger han og folket. Dommernes bok. Dommernes bok (hebraisk "Shoftim") omhander dommertiden, en turbulent tid. Dommerne var en slags ledere, men uten noe form for sentral styring. Boken synes å være svært sammensatt av forskjellige kilder. Det er seks store dommere (de karismatiske) og 6 mindre dommere, og disse er bundet sammen med historiske betraktninger (refleksjoner). Samuelsbøkene. Første og Andre Samuelsbok (hebraisk "Sefer Sh'muel") var opprinnelig en bok, som senere ble splittet i to deler. Den innledes og forteller om Samuel, den siste dommeren. Saul, den første kongen, er en viktig aktør. Han faller i unåde hos Gud. Så fortelles det som David, den store kongen. Natanløftet er sentralt (Andre Samuelsbok 7) i boken. Kongebøkene. I likhet med 1. og 2. Samuelsbok var 1. og 2. Kongebok (heb. "Sefer Melachim") også opprinnelig en enhet. Disse bøkene handler om rike og mektige Salomo og de mange kongene som kom etter ham. Verket plukker opp handlingen i Andre Samuelsbok 20, og overlapper den noe. I boken skjer det en del viktige hendelser som delingen av riket (Første Kongebok 12) i 926 f.Kr. Også Jerusalems fall i andre enden (Andre Kongebok 24-25) i 587 f.Kr. er omtalt, og boken ender med kong Jojakins oppreisning i eksilet ca. 560 f.Kr. Svært mange av kongene vurderes dårlig etter Davids standard, noe som sier litt om verkets siktemål. Én Gud. Et svært viktig teologisk tema er forkynnelsen av én Gud, det vil si herren ("Jahwe") som førte folket ut fra slaveriet i Egypt ("Exodus"). Dette grunntemaet legges allerede i første del av Femte Mosebok, og blir brukt som grunnlag for refleksjonen senere. Gud er trofast, men hans folk er det ikke. Shema, som er folkets trosbekjennelse, sier «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én!» (Femte Mosebok 6:4). Dette blir grunnlaget senere i DrtH som folket dømmes på grunnlag av. Det hele handler om kampen mot synkretisme (religionsblanding). Et eksempel er deres frafall i dommertiden. Folket dyrker da Baal (Dommernes bok 2:11ff), og et annet er kong Jereboams gullkalver (Første Kongebok 12:25ff). Dette understreker et viktig moment, nemlig at spesielt kongen må være trofast Gud. Det er naturlig i et sterkt teokrati. Én helligdom. Tilknyttet forestillingen om én Gud er forestillingen om én helligdom, og plasseringen av den. Dette kriteriet gis i Femte Mosebok 12:5 «... søk til det stedet Herren deres Gud velger ut blant alle deres stammer, hvor han vil la sitt navn bo....». Jerusalem blir stedet for kulten, noe som når sitt høydepunkt med Salomos tempel. Et klart brudd på dette er i forbindelse med Jereboams gullkalver, han setter dem opp til helligdommer i Betel og Dan. Domsordet dermed mot alteret i Betel i Første Kongebok 13:3. Ett folk og én konge. Folket er Guds utvalgte folk, og dette gjenspeiles i at "DtrH" ser på Gud som historiens herre. Gud er med folket så lenge de holder hans bud og lover. Han har gitt de løftet om land, vil føre de til det lovede land. I Josvaboken inntar de landet og deler det seg i mellom. Det etableres ett stammeforbund, som danner en løs statsstruktur. Og ved inngangen til kongetiden, salves Saul til konge over «mitt folk Israel» (Første Samuelsbok 9:16). Man kan også peke på profetens rolle som viktig i "DtrH". Moses var benevnes også som profet, og det er gjennom profetene Gud kaller sitt folk tilbake. Dommeren og profeten Samuel salver Saul og David og profeten Elia bekjemper synkretismen i nordriket (1 Kong 18). Én pakt. Dermed blir loven, som inneholder mange viktige temaer, målestokken som Israels folket dømmes etter. «Så sant du holder mine forskrifter og bud, så skal jeg...». Under Dommerne opplever folket forbannelse, og under Josva velsignelse. David og Salomo opplever velsignelse, og de dårlige kongene etter dem forbannelse (unntatt Hisikia og Josjia). Med denne tolkningsnøkkelen får vi forklaringen på hvorfor trengslene oppstår etter Salomo på 800-tallet (kamp mot Baal-profeter og kriger) og ned mot Jerusalems fall og Israels eksil i Babylon. Det er en kamp mot Israels utroskap mot Gud som er nedtegnet i Det deutronomistiske historieverk (jf. Hosea). Vindpark. En vindpark er en samling av vindturbiner. Det finnes noen få vindparker i Norge, mens det i andre land finnes store vindparker hvor en eller flere eiere har vindmøller i en felles vindpark. Ofte er slike områder lokalisert sammen med eksisterende vindmøller. Horns Rev Havmøllepark i Danmark er en av verdens største vindmølleparker med en kapasitet på 160 MW. I Norge finnes det vindparker blant annet i Kjøllefjord, på Hitra og på Smøla. Disse drives av Statkraft. Anleggene i Norge har en samlet installert ytelse på 435 MW (2010). S Pearl of Scandinavia på vei til København. Liste over vindkraftverk i Norge. Listen inneholder alle vindkraftverk i Norge per 20. april 2012 med minst 0,4 MW ytelse. Firroing. Firroing er en robåt med fire par årer. På Midt-Vestlandet kunne den bli kalt "firkeiping" eller "slagkeiping", på Sørvestlandet for åttring. Begrepet "åttring" har ellers flytende bruk, og betyr ulike robåtstørrelser forskjellige steder på kysten. I Trøndelag kaltes den gjerne firing eller fyreng, men kunne ha et ekstra par årefester "på slaget", dvs i framskuten, og slik ha fem par årer. I Nord-Norge kaltes den ofte for firing eller firæring. Gnistgap. Et gnistgap er en elektrisk innretning som leder strøm ved en fastsatt overspenning. Gapet består av to ledere plassert nær hverandre. Strømledningen skjer ved at gassen som gnistgapet står i blir ionisert av spenningen; ioner er ladningsbærerne. I luft er ioniseringsspenningen ca. 1000 V per mm gap. Spenningen synker noe mens ledningen foregår. Den indre motstanden er svært lav; beskyttelsen er ganske udiskutabel. Overspenninger oppstår oftest på grunn av lynnedslag. Overspenninger kan også oppstå som transienter i kraftdistribusjonslinjer ved forstyrrelser som plutselige utfall (kortslutninger og brudd). Elektromagnetiske forstyrrelser fra sola kan også forårsake overspenninger i nettet. Overspenningsbeskyttelsen leder energien fra lynet eller transienten ned til jord. Fagbetegnelsen på et gnistgap er «disneuter». Et gnistgap i husholdningsdimensjoner kalles overspenningsvern som kan kobles mellom stikkontakten i veggen og et elektrisk apparat man vil beskytte mot overspenninger, som for eksempel en datamaskin, TV eller stereoanlegg. Det finnes to forskjellige typer overspenning som trenger beskyttelse på forskjellige vis. Den ene er overspenning i forsyningsspenningen "mellom" fasene. For eksempel en 1000 V puls i 220 V kabelen. Slike transienter kommer gjerne fra forstyrrelser i distribusjonsnettet og setter apparater i fare. Den andre typen er at begge fasene opplever en kraftig transient samtidig. Dette er typisk for lynnedslag og setter liv i nærheten av apparatet i fare hvis det ikke er tilstrekkelig jordet. TVer er oftest ikke jordet. Gnistgap er for en stor del blitt erstattet av komponenter laget av halvledermateriale som leder strøm først ved høye spenninger, likt virkemåten til zenerdioder. De kalles på engelsk transient absorbers (transorbs) eller TVS diode for Transient Voltage Supression diode. Slike beskyttere er gjerne ikke polariserte og er robuste. De finnes i alle størrelser og spenninger, og de er svært nøye spesifiserte. De er laget for å danne en kortslutning hvis energiopptaket blir destruktivt stort. Tiæring. En tiæring er en robåt med fem par årer. Rene femromsbåter med fem par årer og velegnet for roing finnes først og fremst sør for Stad. Også lengre nord er det båter med fem par årer, men bortsett fra Nordmørsbåtene, er dette ofte nokså svære båter, ofte med flere enn fem rom. På Midt-Vestlandet kalles slike båter gjerne for femkeipinger. Tolværing. Tolværing er en robåt med seks par årer, også kalt "sekskeiping". Slike båter fantes først og fremst på Nordvestlandet, men forekom også på Sørvestlandet. Båtene kunne også utrustes med seil. Båter med seks par årer fantes også lenger nord, der begrepet tolværing var vanligere. Dette var til dels ganske store båter gjerne med flere enn seks rom. Disse større båtene var mer beregnet for seildrift, og mindre egnet for roing. Addington (Croydon). Addington er et område i Croydon i London. I praksis er stedet en landsby, som har beholdt mye av sitt historiske særpreg i stedet for å bli et typisk forstadsområde. Navnet kommer antagelig fra det saksiske mannsnavnet Edda. I "Domesday Book" (1086) nevnes to herregårder, med Godric og Osward som eiere. Kirken St. Mary the Blessed Virgin er fra 1080, og var opprinnelig sognekirke for et større område som inkluderte Shirley. Skipet og vinduene er fra det 11. århundre, mens tårnet først fikk sin nåværende form i 1876. Krypten er stengt; blant gravene i den finner man en Lord Mayor of London, den lokale Leigh-slekten og fem erkebiskoper av Canterbury; seks av erkebiskopene hadde en residens like ved, Addington Palace. Det er et minnesmerke for dem på kirkegården. Addington Palace dominerer landsbyen. Herregården til Leigh-slekten lå tidligere bak kirken. Pamela, grevinne Mountbatten er en etterkommer av denne slekten. En lokal historie forteller at Henrik VIII beilet til Anne Boleyn på en kongelig jaktstue i nærheten. Jaktstuen skal ha tilhørt familien som eide Wickham Court. Denne historien er ikke sann, men fortelles ofte. Et palladiansk gods ble reist i Addington rundt midten av det 18. århundre av Barlow Trecothick fra Boston. Etter å ha vendt tilbake fra Amerika ble han parlamentsmedlem og Lord Mayor of London. Etter hans død fortsatte nevøen James Ivers, senere Trecothick, arbeide. Hageanlegget ble anlagt av Capability Brown. Da Croydon Palace etter hvert kom i for dårlig stand kjøpte erkebispedømmet Canterbury det som en landlig residens for erkebiskopen. Den siste av dem som brukte det var Edward White Benson. Banksy. Banksy (Ukjent navn født 1974) er en kjent engelsk "writer" (maler) av graffiti som opererer under pseudonym. Det er antatt at Banksy bor i Yate (nær Bristol). Hans pieces (malerier) er ofte satiriske kunstverk som omhandler emner fra politikk, kultur, og etikk. Hans gatekunst street art, som kombinerer graffiti med distinkt stensilteknikk, har dukket opp i London og andre byer verden rundt. Karriere. a>. Etter en avstemming besluttet byrådet at verket skulle beholdes. () Banksy begynte som en graffitikunstner som malte for frihånd på slutten av 1990-årene. Han var da en del av DryBreadZ Crew (DBZ) i Bristol, og var ofte med writerene Kato og Tes. I 1998 arrangerte han den enorme tilstelningen «Walls On Fire» på stedet som senere ble kjent som byutviklingsprosjektet. «@t Bristol». Gjennom hele helgen kom kunstnere fra England og Europa til stedet. På grunn av dette prosjektet etablerte han et navn blant aktører innen graffiti over hele Europa. Han skiftet teknikk, og begynte å bruke sjablonger før 2000 da han innså hvor mye raskere dette var og hvor kort tid han trengte for å gjøre ferdig en "piece". Selv påstår han at han skiftet til denne teknikken etter å ha lagt merke til de sjablonerte registreringsnumrene mens han gjemte seg for politiet under en jernbanevogn. I løpet av kort tid ble hans kunstform kjent i og rundt Bristol og London. Banksys verk har humoritiske trekk og er noen ganger kombinert med tekst. Ofte er budskapet rettet mot krig, mot kapitalisme, mot det etablerte samfunn eller for frihet. Bruk av billedelementer inkluderer dyr som aper og rotter, politi, soldater, barn og eldre. Han har også lagd klistremerker (the Neighbourhood Watch subvert) og skulpturer (the murdered phonebox), og var ansvarlig for omslaget til Blurs album fra 2003 "Think Tank". I anledning en utstilling i 2003 kalt «Turf War», som ble avholdt i et lagerhus, malte han "på" dyr. Selv om RSPCA,mente at forholdene for dyrene var helt akseptable så lenket en dyrerettsforkjemper seg fast i protest. Senere begynte han å lage omarbeidede politiske versjoner av kjente malerier. Ett eksempel er Monets "Water Lily Pond", som er endret slik at det inkluderer søppel og en handlevogn. Ett annet eksempel er Edward Hoppers "Nighthawks" som er endret slik at patruljen ser på engelske fotballpøbler som kun er iført undertøy med Engelsk flagg, og som nettopp har knust vinduet i en café. Disse oljebildene ble vist under en 12 dager lang utstilling i Westbourne Grove, London i 2005. I september 2006 hadde Banksy utstillingen "Barely Legal" ("Såvidt lovlig"), som ble forhåndsomtalt som en "«three day vandalised warehouse extravaganza»" ("tredagers, vandalisert kjøpesenterekstravaganse") i Los Angeles. Utstillingen inneholdt en levende elefant i et rom malt i rosa og gyldent blomstertapetmønster. Etter at Christina Aguilera 19. oktober samme år kjøpte et originalbilde som forestiller Dronning Victoria som lesbisk, i tillegg til to trykk for 25000 pund, satte et sett bilder av Kate Moss solgt av Sotheby's i London prisrekort for Banksyverk. Bildene ble solgt for 50400 pund. De seks silketrykkene viser modellen malt som Andy Warhols Marilyn Monroe-bilder ble solgt for seks ganger den anslåtte verdien. En stensilering av en grønn Mona Lisa med maling dryppende fra øynene ble solgt for 57600 pund på den samme auksjonen. 7. februar 2007 ble tre Banksy-verker auksjonert bort av auksjonshuset Sotheby's i London til den høyeste prisen noen sinne for et verk av denne kunstneren. "Bombing Middle England" gikk for over 102 000 britiske pund. To av hans andre grafittiverk, "Balloon Girl" og "Bomb Hugger" gikk henholdsvis for 37 000 og 31 000 pund. Vel over de forventede prisene. På auksjonen dagen etter nådde ytterligere tre Banksy verk høye priser. Verket "Baller With Action Man Parts" gikk for 96 000 pund, mens "Glory" ble solgt for 71 000 pund. "Untitled (2004)" ble solgt for 33 000 pund - og alle de tre auksjonene solgte langt over forventning. I forbindelse med den andre auksjonsdagen oppdaterte Banksy nettstedet sitt med et nytt bilde av et auksjonshus med folk som ga bud. På bildet stod det: "I Can't Believe You Morons Actually Buy This Shit." I Bristol, februar 2007 bestemte eierne av et hus med et Banksy-maleri på sideveggen å selge huset igjennom et kunstgalleri ettersom de potensielle kjøperne ønsket å fjerne veggmaleriet. Kunstverket er oppført som et veggmaleri med et påfølgende hus. Et lite antall av hans verker kan sees i filmen Children of Men, inkludert et stensilert bilde av to politimenn som kysser og en annen stensil av et barn som kikker ned en butikk. I april, 2007 malte transportselskapet «Transport for London» over Banksys ikoniske bilde av en scene fra filmen Pulp Fiction. Bildet viste Samuel L. Jackson og John Travolta med grep om bananer istedet for pistoler. Selv om bildet var veldig populært hevdet transportselskapet at «gratittien» skapte en atmosfære av likegyldighet og sosialt forfall, noe som oppfordrer til kriminalitet. Banksy har utgitt ett «manifest» på nettsiden sin som påstår å være dagboken til oberst løytnant Mervin Willett Gonin. Den ekte dagboken utstilles på det Imperiske Krigsmuseet i London, England. Teksten beskriver hvordan en last med leppestift til konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen hjalp de internerte personene å få tilbake deres menneskelighet ved frigjørelsen etter andre verdenskrig. Teknikk. Under et intervju om hans teknikker svarte Banksy; "«Jeg bruker hva enn det krever. Noen ganger betyr det å bare tegne en bart på en jentes ansikt på en eller annen oppslagstavle, andre ganger betyr det å svette i dagevis over en intrikat tegning. Effektivitet er nøkkelen»". Sjablongene blir tradisjonelt tegnet for hånd eller trykt på acetatplater eller papp før de klippes ut. På grunn av den hemmelige naturen til Banksys arbeid og identitet er det uvisst om hvilke teknikker han bruker for å skape bildene i sjablongene. Det antas at han bruker datamaskiner da mange av verkene er fotorealistiske. Virkelig identitet. Banksys virkelige navn har ofte blitt oppgitt å være Robert, Robden, Robin Banks eller Gunningham. Han har blitt hevdet å være født i 1974. Simon Hattenstone fra Guardian Unlimited er en av veldig få mennesker som har interjuvet han under fire øyne. Han beskriver ham som «en blanding av Jimmy Nail og den britiske rapperen Mike Skinner» og «en 28 år gammel mann som møtte opp i dongeri og en t-skjorte. Han hadde en sølvtann, sølvkjede og en ørering i sølv.» Banksys hjemmeside er registrert på fotografen Steve Lazarides. Han er Banksys agent og har et galleri i Greek Street i Soho i London, hvor Banksys originaler kan bli kjøpt. Nettstedet har eksklusive salgsretter for alle Banksys trykk som kommer i svært begrensede opplag. Et nettsted av Brian Sewell hevder å vise et fotografi av Banksy. Et annet nettsted hevder å ha et fotografi som viser Banksy sammen med Damon Albarn. Banksys foreldre tror sønnen er maler og dekoratør. Kritikk. Peter Gibson, en talsmann for Keep Britain Tidy, har uttalt at Banksys arbeider er vandalisme. Det bakenforliggende motivet bak hans «vandalisme» er en arvtager fra Ad Jammers og subvertising bevegelsene, som drev med systematisk endring av reklameplakater for å endre deres innhold og budskap. Banksy blir betalt for veldedig arbeid (e.g., Greenpeace) og kan forlange opp til £25 000 for originaler. Det har også blitt hevdet at Banksy har gjort betalt arbeid for firmaer slik som Puma selv om dette senere er benektet. Dette har medført at han er beskyldt for å la seg kjøpe av andre kunstnere og aktivister. Bibliografi. Banksy har selv publisert flere bøker som inneholder fotografier av verkene hans i ulike land i tillegg til noen av verkene hans på lerrett og i utstillinger, ledsaget av hans egne kommentarer. Hans første bok, publisert i svart-hvitt, er «Banging Your Head Against A Brick Wall» (Å slå hodet ditt mot en murvegg), som ble etterfulgt av «Existencilism» (Uoversettelig ordspill som spiller på ordene for "tegning" og "eksistensialisme".) i farger. I 2004 kom den tredje boken hans «Cut it Out» (Klipp det ut) ut. I 2005 gav Random House ut «Wall and Piece» (Vegg og piece [Grafittikunstverk]). Boken inneholdt en kombinasjon av bilder fra de tre tidligere bøkene i tillegg til noe nytt stoff. Før 2007 planla han å utgi «Wall's It All About». (Uoversettelig ordspill som spiller på ordene for "hva" og "vegg"). Liste over byjubileer på norske frimerker. Liste over byjubileer på norske frimerker Av ting som gjerne markeres med frimerkeutgivelser er større byjubileer. Som utgangspunkt er enten byens grunnleggelse eller det tidspunkt da stedet fikk kjøpstadsrettigheter. At det kan diskuteres når de eldste byene blei til, ser vi av at Oslo feira jubileum for 900 år og 1000 år med bare femti års mellomrom – og fikk frimerker utgitt ved begge begivenheter. Myagdi distrikt. Myagdi er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Myagdi distrikt ligger "Dhaualagiri sone" i "Vestregionen", og regnes til ås-distriktene. Myagdi grenser i vest mot Rukum, i nord og vest mot Dolpa, i nord mot Mustang og i nordøst har distriktet ei kort grense mot Manang, i øst mot Kaski og i øst sør for det mot Parbat, og helt i sør mot Baglung. Distriktet har 40 landsbyutviklingskomiteer og ingen bykommune. Fra folketellinga i 1991 til folketellinga i 2001 gikk andelen hinduer ned fra 99,7% til 74,9%. Buddhister gikk opp fra 0,2% til 24,6%, og andre religioner fra 0,1% til 0,4%. Distriktet er kjent for å ha mange magarer, som tradisjonelt har hatt et sterkt innslag av buddhister. Heller enn noen vekkelse skyldtes nok økninga at buddhister etter at det kongelige diktaturet falt under Jana Andolan 1990, gradvis blei sikrere på at de turte å avvise at de blei registrert som hinduer. Det økende innslaget av "andre" kan på samme måte skyldes folk som insisterer på det fordi de hører til den gamle tibetanske religionen bön, som ikke blei særskilt registrert under noen av folketellingene, eller andre tradisjonelle lokale religioner. Dhaulagiri, som er 8 167 m høyt, verdens 7. høyeste fjell og Nepals 6. høyeste, ligger i den nordlige delen av distriktet. Annapurna I, 8 091 moh, verdens 10. høyeste fjell og Nepals 8. høyeste, ligger langt øst i distriktet, på grensa mot Kaski. Parbat distrikt. Parbat er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Parbat distrikt ligger "Dhaualagiri sone" i "Vestregionen", og reknes til ås-distriktene. Hovedstad er Baglung, som i 2004 hadde et folketall anslått til 23 297. Parbat grenser i sørvest mot Gulmi, rett vest mot Baglung, i nord og vest mot Myagdi, i nord og øst mot Kaski og rett østover mot Syangja. Distriktet inneholder 55 landsbyutviklingssoner og ingen bykommune. Andelen buddhister i distriktet skyldes særlig innslaget av nasjonalitetene magar og gurung. Fra folketellinga i 1991 til folketellinga i 2001 gikk andelen hinduer ned med 6,6 %. Buddhister økte med 6,4 % og muslimer og andre med 0,1 % hver. A. Asbjørnsens Tobaksfabrik. A. Asbjørnsens Tobaksfabrik AS var en produsent av tobakk i Kristiansand. Selskapet startet sin virksomhet i 1853 og la ned sin produksjon i Norge 1. mars 2005. Merkevaren "Asbjørnsens Eventyrblanding" hadde en tegning av ansiktet til en rødrev som logo. Selskapets merkevarer "Eventyrblanding", "Bristol" og "Original" ble solgt til Gunnar Stenberg AS (som eies av Imperial International Overseas Group) i desember 2007, og selskapet var med dette helt ute av tobakksbransjen. Cape Flats. Cape Flats er et område i Cape Town hvor det bor både fargede og svarte. Mange av disse bodde opprinnelig i District Six, en bydel inne i Cape Town som ble jevnet med jorden i 1964. De som bodde i Distict Six ble forvist til å bo i områder utenfor sentrum, områder som fremdeles fremstår som slumområder – uten organiserte kloakksystemer, vannledninger eller elektrisitet. District Six hadde man planer om å bebygge på 1960-tallet, da det er nær bykjernen, men fram til begynnelsen av 2000 hadde man ikke satt i gang noen byggeaktiviteter. Det er strid om hvorfor man ikke gjorde noe med området. Man har de seinere årene begynt å bygge boliger der igjen, boliger som de gjenlevende opprinnelige beboerne nå kan forlange å få flytte inn i. Det er imidlertid ikke mange gjenlevende fra det opprinnelige District Six. På det geografiske området Cape Flats antar man at det bor om lag 1,5 millioner mennesker i skur laget av blikk. Også ulovlige innvandrere fra grenselandene bosetter seg her, så innbyggertallet er langt fra pålitelig. Inne i bydelen finner man skoler, butikker og en form for infrastruktur. Mange av de som bor der drar ut av området for å jobbe eller gå på skole. Mange ulike hjelpeorganisasjoner driver sitt arbeid inne i området, og det er satt i gang mange ulike former for virksomhet hvor de som bor der får hjelp til å hjelpe seg selv. Khayelitsha. Khayelitsha er en av de mange townships i Cape Town, plassert på Cape Flats. Andre townships er Guguletu, Langa og Heideveld. Leif Hoste. Leif Hoste (født 17. juli 1977) er en belgisk landeveissyklist. Han er mest kjent for å ha kommet på andreplass i Flandern rundt tre ganger: i 2004, 2006 og 2007. Skyting under Sommer-OL 1912. Skyting under Sommer-OL 1912. Skyting var med på det olympiske programmet for fjerde gang 1912 i Stockholm, det ble konkurrert i 18 skyteøvelser alle for menn. 600 meter frigevær. Det var 85 menn fra 12 forskjellige nasjoner som deltok i denne øvelsen, som fant sted 1. juli. Øvelsen bestod av 20 tellende skudd. Armégevær, lagskyting. Lagene bestod av 6 mann fra hver nasjon, og hver skytter skjøt 15 skudd på hver av distansene 200 m, 400 m, 500 m og 600 m. Det var påmeldt lag fra Danmark, Storbritannia, Ungarn, Russland, Sverige, Frankrike, Hellas, Norge, Sør-Afrika og USA. Konkurransen fant sted 29. juni. Bernhard Færøyvik. Bernhard Færøyvik (født 17. januar 1886 i Solund, død 26. oktober 1950 i Bergen) var en norsk lærer, båtgransker, kysthistoriker og statsstipendiat. Hans far var fiskerbonde, og Bernhard var selv i båt fra barnsben av. Han tok artium i Bergen 1909, krigsskolen i 1910 og eksamen ved Volda lærarhøgskule 1912. Han var deretter lærer i Volda til 1917, ved "Baldersheim middelskole", Bergen 1917-19 og overlærer ved Tanks skole, Bergen 1919-1947. Ved siden av arbeidet i skolen var Færøyvik tidlig opptatt av sitt livsverk, registrering av gamle båttyper og gammel fartøybyggingskunst. Han fikk sitt første stipend i 1925 fra Universitetet i Oslo, og senere fra kirkedepartementet, fra Nansenfondet og fra andre forskningsfond. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1938, og fra 1947 var han ansatt som "konservator i sjøbruk" ved en særlig opprettet stilling. På 1920-tallet studerte han båter fra Nordfjord, Sunnfjord og Sogn. Senere studerte han i de østlandske elvedalførene, og langs hele kysten opp til Finnmark. Hans første avhandling fra 1928 ble av Sjøfartsmuseets direktør Kristian Kielland karakterisert som «de første virkelig helt førsteklasses oppmålingstegninger av norske åpne båttyper som er offentliggjort i norsk vitenskapelig litteratur». Hans enke "Aletta Færøyvik" (1890–1955) og sønn "Øystein Færøyvik" (født 1917) forvaltet hans arbeid med entusiasme og offentlige stipend, og det meste av Bernhard Færøyviks Samlinger er nå tilgjengelig ved Norsk Maritimt Museum (tidligere Norsk Sjøfartsmuseum). Eksterne lenker. Færøyvik Færøyvik Færøyvik, Bernhard Færøyvik Færøyvik Rukum distrikt. Rukum er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. RukumRolpa distrikt ligger "Rapti sone" i "Midtvestregionen", og reknes til Nepals ås-distrikter. Rukum grenser mot Jajarkot i vest, mot Dolpa i nord, langs den nordligste delen av østgrensa mot Myagdi, og langs den sørligste delen av østgrensa mot Baglung. Langs den østligste delen av sørgrensa grenser distriktet mot Rolpa, og langs sørgrensa lengst i vest mot Saylan. Rukum inneholder 43 landsbyutviklingssoner og ingen bykommuner. Det er anslått at i Rukum hører 65% av befolkninga til den nasjonale minoriteten magar. I de nordlige åsene er det et sterkt innslag av kham magar. De er ei egen undergruppe av magar-folket med språklige og religiøse særegenheter, bl.a. sterke innslag av shamanisme. Opprørerne i NKP(Maobadi) starta maoistopprøret, også kjent som Nepals borgerkrig 1996 - 2006, den 13. februar 1996 i nabodistriktene Rukum, Rolpa og Jajarkot. Alle har stor magar-befolkning, og et flertall av opprørssoldatene var fra starten av magarer. Fram til i hvert fall 1998 var Rukum og Rolpa de to områdene der opprøret sto aller sterkest. Da opprørerne begynte å sette ut i livet sitt program for å gjøre om det sterkt sentraliserte Nepal i en føderal republikk med sjølstyre for nasjonale minoriteter og regioner, var den første regionen de proklamerte den 9. januar 2004 et nasjonalhjem for magarene, "Den Autonome Magarant-regionen". Regionens "folkeregjering" blei utropt på et massemøte i "Tawang" i Rukums nabodistrikt Rolpa. Roing under Sommer-OL 1912. Roing var med på det olympiske programmet for fjerde gang under 1912 i Stockholm. Det ble konkurrert i fire roøvelser, alle for menn. Giacomo Antonini. Giacomo Antonini (Ren Chongdao, Ren Zhiyuan, født 29. mai 1701 i Udine i Italia, død 7. november 1739 i Beijing i Kina) var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao i 1737 og dro videre til Beijing i 1738. Han ble gravlagt på Zhalan i Beijing. John Andreas Andersen. John Andreas Andersen (født 23. oktober 1971 i Flekkefjord) er en norsk filmfotograf. I tillegg til å være fotograf hadde Andersen også co-regi på suksessfilmen "Uno". Salyan distrikt. Salyan er et av de 75 administrative distriktene i Nepal. Salyan distrikt ligger "Rapti sone" i "Midtvestregionen", og reknes til Nepals ås-distrikter. I vest og lengst i sør har Salyan ei kort grense mot Bardia. Nord for det går vestgrensa mot Surkhet. Nordgrensa begynner i vest mot Jajarkot, og fortsetter lengre øst mot Rukum. I nordøst grenser distriktet mot Rolpa, i sørøst mot Dang, og rett i sør mot Banke. Det er anslått at i Saylan hører 40% av befolkninga til den nasjonale minoriteten magar. Opprørerne i NKP(Maobadi) starta maoistopprøret, også kjent som Nepals borgerkrig 1996 - 2006, den 13. februar 1996 i nabodistriktene Rukum, Rolpa og Jajarkot. Alle har stor magar-befolkning, og et flertall av opprørssoldatene var fra starten av magarer. Saylan blei også blant de tidligste distriktene der opprøret spredte seg. Da opprørerne begynte å sette ut i livet sitt program for å gjøre om det sterkt sentraliserte Nepal i en føderal republikk med sjølstyre for nasjonale minoriteter og regioner, var den første regionen de proklamerte den 9. januar 2004 et nasjonalhjem for magarene, "Den Autonome Magarant-regionen". Regionens "folkeregjering" blei utropt på et massemøte i "Tawang" i Saylans nabodistrikt Rolpa. Flann Sinna. Flann Sinna (født 847 eller 848, død 25. mai 916) var konge av Míde fra 877 og overkonge av Irland fra 879 til 916. Niall tilhørte klanen Clann Cholmáin av den sørlige Uí Néill, og var sønn av den tidligere overkongen Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid. Hans sønn Donnchad Donn ble senere også overkonge av Irland. Flann ble utvalgt som overkonge av Irland, og så kjent som "konge av Tara", etter at hans tremenning og stefar Áed Finliath døde 20. november 879. Flanns herredømme fulgte den vanlige møsnteret til irske overkonger, med at han først fikk (den symbolske) tittelen og så måtte slåss for reellt herredømme. Han begynte med å kreve gisler og avgifter fra Laigin (Leinster), og kriget så mot Mumu (Munster), Ulaid (Ulster) og Connachta (Connacht). Flann var mer suksessfull enn de fleste, men blir husket ikke først og fremst for sine militære og politiske triumfer så mye for det store antallet keltiske høykors han lot oppføre. Disse monumentale symbolene lot han reise i propagandaøyemed, og det unike med disse korsene er at de navngir ham og hans far som konger av Irland. Det er mulig at Flann hadde planer om å gå bort fra den tradisjonelle arvefølgen, hvor den nordlige og sørlige greinen av Uí Néill vekslet på å ha tittelen konge av Tara. Om han hadde slike planer ble de forstyrret da hans sønn Angus ble drept av Flanns svigersønn og senere etterfølger Niall Glúndub, sønn av Áed Finnliath, den 7. februar 915. Flanns andre sønner gjorde opprør mot ham etter dette, og han mistet kontrollen over kongeriket. Flann av Irland. a>, bestillt av Flann Sinna og oppført i perioden 909–916. Første gang Flann Sinna nevnes i de irske annaler er i Ulsterannalene i 877. Der står det «Donnchad sønn av Aedacán sønn av Conchobor, ble svikefullt drept av Flann sønn av Máel Sechnaill». Donnchad var den regjerende kongen av Míde og overhode for det sørlige Uí Néill, og ved dette drapet overtok Flann herredømmet her. Da Áed Finliath så døde i 879 og tittelen konge av Tara gikk tilbake fra det nordlige til det sørlige Uí Néill, var det Flann Sinna som ble konge av Tara og overkonge av Irland. Hans første initiativ for å få reell anerkjennelse av sitt herredømme var at han krevde gisler, det tradisjonelle tegnet på underkastelse, fra Laigin. I 881 ledet han en hær bestående av både irer og norrøn-gælere nordover, og angrep Armagh, Irlands kirkelige (og kanskje også verdslige) maktsentrum i nord. Armagh sto tradisjonelt under beskyttelse av den nordlige greinen av Uí Néill. Det at han allierte seg med norrøn-gælere var ikke uvanlig for irske herskere. De senere tiders framstillinger har tegnet et ensidig bilde av de norrøne som vikinger, fremmede som kom for å plyndre. I siste halvdel av 800-tallet var flere norrøne bosetninger etablert på den irske øya, de norrøne var assimilert i en slik grad at også de fleste kilder kaller dem norrøn-gælere, og de spilte en aktiv rolle i irsk politikk som deltakere i skiftende allianser. At alliansene skiftet fikk også Flann smertelig erfare, i 887 møtte han de norrøne på slagmarken som motstandere, og led et knusende nederlag. Blant de drepte på Flanns side var "Áed mac Conchobair", Konge av Connachta og en viktig alliert, og flere geistlige, blant andre både Biskopen og abbeden av Kildare. At geistlige opptrer i tapslistene etter slag i tidlig middelalder i Irland er ikke uvanlig. Det tyder på at skillet mellom det åndelige og verdslige regiment ikke var særlig skarpt, og at de irske munker som i populære fortellinger skildres som forsvarsløse ofre for vikingenes herjinger kanskje ikke var så forsvarsløse likevel. De norrønes seier fikk ikke store følger, det var splittelse og rivalisering både innad de norrøne og de irske ættene. Samme året forteller annalene at Sigfrith Ivarson, konge av Dublin, blir drept av en slektning. Året etter angrep styrker fra den nordlige Uí Néill under ledelse av Áed Finliaths sønn Domnall Flanns områder rundt Míde. I begynnelsen av 890-årene var det hendelser i England som sannsynligvis også påvirket situasjonen i Irland. Alfred den store beseiret danene, og satte med den en foreløpig stopper for videre norrøn ekspansjon i Sør-England. I hvor stor grad den norrøne virksomheten i England, Skottland og Irland var koordinert er omdiskutert. Det er likevel påfallende at de irske annalene i 892 først rapporterer om de norrønes nederlag for sakserne (i.e. Alfred), og i neste innførsel beskriver splittelse mellom de norrøne i Dublin. I følge annalene blir de spilttet i to fraksjoner, en som følger «Ivarsønnen» og en som følger Sigfrith Jarl. (Om denne Ivarsønnen er Øystein eller Harald er ikke sikkert.) Harald Ivarsson ble drept i 897, og i 901 falt et åpenbart svekket Dublin for et koordinert angrep fra Brega og Laigin, og "hedningene ble drevet fra Dublin". Det skulle ikke bli noe norrønt nærvær av betydning i Dublin før etter Flann Sinnas regjeringstid, da de under Sigtrygg Caech igjen tok kontroll over Dublin i 917). Flann Sinnas navn blir ikke nevnt i sammenheng med erobringen av Dublin. Det tyder på at dette skjedde mer som følge av en lokal allianse mellom Laigin og Brega, og ikke at «et samlet Irland som frigjorde seg fra de fremmedes undertrykkelse» slik noen senere historikere framstiller det. I 901 ble Flanns sønn "Máel Ruanaid" drept, sannsynligvis ble han brent inne sammen med flere andre av "Luigni"-klanen fra Connachta. Máel Ruanaid blir i forbindelse med dette omtalt i annalene som «Irlands kongelige arving» ("rigdomna n-Erenn"). Flanns sønn Donnchad gjør tydeligvis opprør mot faren i 904. Annalene forteller at Flann vanhelliger oratoriet i abbediet Kells for å få tak i ham, og at mange rundt ham blir halshugd.Det kan se ut som om Donnchad etter et feilslått opprør hadde søkt tilflukt i dette klosteret. I 905 gjorde Flann Sinna en eksepdisjon mot den nye kongen i Osraige, "Cellach mac Cerbaill", som hadde etterfulgt sin bror Diarmait. Året etter herjet Flann i Mumu. "Cormac mac Cuilennáin", fra Eóganachta i Caisil, slo imidlertid tilbake og plyndret selv Laigin og Connachta, og Flann måtte trekke seg tilbake. Et avgjørende slag mellom Flann og hans sørlige rivaler sto 13. september 908 ved Ballymena (i dagens grevskap Carlow. I allianse med Cathal mac Conchobair, kongen av Connachta, beseiret Flann styrkene fra de sørlgie kongedømmene, og både Cormac av Mumu og Cerball av Osraige ble drept. I 910 vant han seier over Breifne. Flann Sinna hadde et tilsynelatende godt grep om landet nå, og det har vært spekulert om Irland noen gang var så nær å bli samlet under én konge, med arvelig suksesjon, som på slutten av Flann Sinnas regjeringstid. Det kan se ut som om Flanns sønn Óengus var utsett som hans etterfølger, både som konge i Mide og overkonge. Det ville i så fall ha brutt alterneringem mellom det nordlige og sørlige Uí Néill som hadde vært skikken i over hundre år. I desember 914 sto et slag mellom Niall Glúndub, Flanns svigersønn og leder for Cenél nEogain, og Flanns sønn Óengus. Foranledningen er ikke kjent. Óengus ble hardt såret i slaget, og døde 7. februar 915. Resultatet av dette var at Flanns øvrige sønner gjorde opprør mot ham, og Flann måtte få hjelp fra Niall for å beholde makten. Niall tvang også fram en våpenhvile mellom Flann og Brega. Niall ble nå akseptert som Flanns etterfølger, og de facto hadde han nok overherredømmet allerede fra 915. Formelt ble han konge av Tara og overkonge i 916, etter Flanns død. Flann Sinna døde 25. mai 916, ved Mullingar i grevskapet Westmeath. Han ble sannsynligvis grvalagt ved Clonmacnoise. Han var overkonge i Irland i 36 år, seks måneder og fem dager. Scottie Pippen. Scottie Maurice Pippen (født 25. september 1965 i Hamburg, Arkansas) er en tidligere amerikansk basketballspiller som spilte i NBA. Han spilte også for de europeiske klubbene Torpan Pojat i Finland, og Sundsvall Dragons i Sverige. Han er allikevel mest kjent for å lede Chicago Bulls sammen med Michael Jordan til seks mesterskap. Han blir også ofte omtalt som en av de beste spillerne gjennom tidene, og har blitt kåret til en av NBAs 50 beste spillere. Etter å ha spilt 11 seonger i Chicago Bulls spilte han en sesong for Houston Rockets og fire sesonger for Portland Trail Blazers før han avsluttet med en sesong tilbake i Chicago Bulls. Senere gjorde han et comeback som 42-åring for Torpan Pojat og Sundsvall Dragons. Pippen var også med på det amerikanske OL-laget («Dream Team») i 1992, da han ble olympisk mester. Boksing under Sommer-OL 1920. Boksing var med for tredje gang på det olympiske programmet 1920 i Antwerpen. Det ble bokset i åtte ulike vektklasser alle for menn. Nordmannen Sverre Sørsdal tok sølv i lett tungvekt. Mike Shinoda. Michael «Mike» Kenji Shinoda (født 11. februar 1977 i Agoura Hills i California) er en japansk-amerikansk rapper i rapcore/nu metal-bandet Linkin Park. Han har også startet sideprosjektet "Fort Minor", et prosjekt han startet for å finne tilbake til sine hiphop-røtter. To av Fort Minors mest kjente sanger er «Where'd You Go» og «Remember the Name». Shinoda er Linkin Parks rapper og han pleier å synge med Chester Bennington. Da tar Shinoda seg av rappevokalene mens Bennington framfører rockevokalene eller de rolige vokalene. I mai 2003 giftet Shinoda seg med barnebokforfatteren Anna Hillinger Shinoda, paret bor i Agoura Hills, California. Sangen «Where'd You Go» har han dedikert til sin kone. Tidlig liv. Hans første interesse for musikk begynte da han så Public Enemy og Anthrax, etter dette ble han mer og mer interessert i musikk og begynte å spille piano og studere klassiske pianogrep. Deretter fikk han interesse for hip hop og jazz. Deretter begynte han å spille gitar og rappe. Når han begynte på Agoura High School møte han Brad Delson, Mark Wakefield og Rob Bourdon. Sammen startet de bandet «Super Xero», og de begynte å øve etter skoletid. Dette førte til at de bestemte seg for å bli profesjonelle musikere. Shinoda har også studert kunst på Art Center College of Design og senere grafisk design og illustrasjoner. Etter studiene arbeidet han som grafisk designer. Under studiene møtte han Joe Hahn og de ble etter hvert gode venner. Sammen med Hahn designer Shinoda omslagene til Linkin Park og Fort Minors album. Xero. Xero ble senere til Linkin Park. Forskjellen mellom bandene var blant annet Mark Wakefield, som sluttet da bandet ikke slo igjennom og de ikke fikk platekontrakt. Etter at Wakefield sluttet søkte bandet etter en ny vokalist og fant etterhvert Chester Bennington. Med Bennington som vokalist skiftet bandet navn til "Hybrid Theory", før de i 2000 igjen skiftet navn til Linkin Park, og kort tid senere slapp debutalbumet Hybrid Theory. Linkin Park. Shinoda er et av de opprinnelige medlemmen som fortsatte da bandet skiftet navn til Linkin Park. I bandet står Shinoda for all rapping, og står bak mye av backupvokaler i sangene, i tillegg til dette har han hatt tre solosanger («No Roads Left», «Hands Held High» og «In Between»). I sangen "In Between" Synger han sammen med Chester Bennington etter første vers. På albumet "Minutes to Midnight" synger/raper han bare på fire sanger, en av grunnene til dette skal etter hva Shinoda sier være at bandet og produsenten deres ville gå over til en roligere stil. Fort Minor. I 2005 startet Mike Shinoda et soloprosjekt, et band kalt Fort Minor. Han har uttalt at han stiftet bandet slik at han kunne komme tilbake til sine hip hop-røtter. I mange av sangene synger han med andre musikere. I Fort Minor synger han blant annet med Styles of Beyond, Holly Brook, Jay-Z og John Legend. Mike på MTV Thailand i Bangkok Produsentkarriere. Mike Shinoda er lite kjent som produsent, men han har faktisk produsert mange album, blant annet to av Fort Minors album og fem av Linkin Park. Han produserte «Collision Course» med litt hjelp fra Jay-Z Worksop Town FC. Worksop Town F.C er en engelsk fotballklubb opprettet i 1861 som hevder den er verdens eldste. De spiller for tiden i Conference North i det engelske ligasystemet. Nicolai Kiær. Nicolai Kiær (Xia Yike 夏義可, født 2. april 1888 i Christiania, død 29. mai 1934 i Yiyang i Hunan i Kina) var norsk luthersk kinamisjonær og sportsutøver. Han var tilknyttet Young Men's Christian Association of China og Det norske misjonsselskap. Nicolai var sønn av Anders Nicolai Kiær og Edle Johanne Bordø. Han ble etter endt teknisk utdannelse i 1911 sendt til Kina i 1912 av Norges Kristelige Ungdomsforbunds Ungdomsmisjon, og begynte å arbeide for "Young Men's Christian Association of China" i Changsha i provinsen Hunan. I 1930 sluttet han seg til Det norske misjonsselskap og underviste ved misjonens middelskole i Taohuashan (Taohualun? 桃花倫) i Yiyang. Hans norske YMCA-arbeid ble overtatt av Anders Tangeraas i 1935. Kiær var også en aktiv turner og mangekjemper, og deltok i de olympiske leker 1908 i London. Han vant en olympisk sølvmedalje i turn, og var med på det norske laget som kom på andre plass i lagkonkurransen i mangekamp bak Sverige. Det var åtte lag med 16 til 40 turnere på hvert lag. Konkurransen ble arrangert 14. til 16. juli 1908. Nicolai Kiær giftet seg i 1916 med Mabel Ruth Hoy, datter av misjonæren William Edwin Hou (American Reformed Church in the United States). EVA Records. EVA Records er et plateselskap som eies og drives som et samarbeid mellom plateselskapene EMI, Warner Music, Universal Music og Sony BMG. Plateselskapet gir hovedsakelig ut samleplater med artister fra sine eiere. Blant de mest kjente utgivelsene er Absolute Music og andre Absolute-serier som er blitt gitt ut i Norge, Sverige og Danmark. Bokstavene EVA står for plateselskapene som opprinnelig eide EVA Records: EMI, Virgin og Ariola. Hydrodynamikk. Hydrodynamikk (bokstavlig «vannbevegelse») er fluiddynamikk tatt i bruk på væsker, som vann, alkohol, olje og blod. Denne distinksjonen fra fluiddynamikk som helhet blir ikke alltid tatt hensyn til. Blaise Pascal bidro på 1600-tallet med noe av den opprinnelige teorien. Termen kommer fra Daniel Bernoullis arbeide, basert på tittelen av hans "Hydrodynamica" (1738). Han og Leonhard Euler etablerte hydrodynamikkens generelle ligninger. Praksisen ble fortsatt av Joseph Louis Lagrange (1736–1813) med Euler-Lagrange-systemet, Jean le Rond d'Alembert (1717–1783) oppdaget Cauchy-Riemann-ligningene, Pierre Simon Laplace (1749–1827) bidro med ligningen oppkalt etter ham selv, Hermann Ludwig Ferdinand von Helmholtz (1821–1894) og William Thomson, Lord Kelvin (1824–1907). Studiet av dynamikken i elektrisk ledende væsker i magnetfelter kalles magnetohydrodynamikk. Matías Fernández. Matías Ariel Fernández Fernández (født 15. mai 1986) er en chilensk fotballspiller som tidligere spilte i den spanske fotballklubben Villareal C.F., men som signerte en overgang til den portugisiske storklubben Sporting Clube de Portugal i 2009. Han er født i den argentiske byen Buenos Aires, men som fireåring flyttet Matías til Chile. Hans karriere som fotballspiller startet i den chilenske klubben Colo-Colo. I 2006 ble han kåret til Sør-Amerikas beste spiller. Han er en spiller med en utrolig teknikk. Han har også hurtighet, så han er en vanskelig spiller å hanskes med. Anna Sofie Jakobsen. Anna Sofie Jakobsen, senere Anna Cheng (født 8. november 1860 i Christianssand, død 1913 i Kina), var en norsk luthersk kinamisjonær tilhørende den evangelisk-lutherske frikirke. Levned. Hun var hushjelp hos en forretningsmann ved navn Rasmussen i Christianssand, og han hadde i 1879 etablert kontakt med den engelske "China Inland Mission" (CIM). Fire år etter kom den svensk-amerikanske evangelisten og misjonsvennen Fredrik Franson til byen og holdt møter i Rasmussens hjem. Anna Jakobsen var en av dem som svarte på kallet, og i 1884 deltok hun på Fransons første evangelistkurs i Christiania. Senere samme år dro hun til England og ble der akseptert av "China Inland Mission". Hun seilte sammen med Sofie Reuter til Kina den 18. november 1885 som en av de første norske kinamisjonærer overhodet. Hun ble plassert i provinsen Shanxi, der hun blant annet arbeidet i fylket Huozhou. Etter en voldsom kampanje mot henne i "North-China Herald" ble Anna Jakobsen utstøtt fra CIM i 1898, på grunn av hennes ekteskap med den kinesiske evangelist Cheng Xiuqi. Paret startet deretter en uavhengig misjon kalt «Anna Chengs misjon» i Zezhou 澤州 (nå Jincheng) i Shanxi. Hun ble svært skuffet over den velkomsten ektemannen hennes fikk i Christianssand da de var på ferie der i 1900. Misjonen fikk finansiell støtte fra Norge, noe som vedvarte også etter hennes død. Minneplakett. Høsten 2010 ble det avduket en plakett på veggen til huset i Kristiansand der både hun og Sofie Reuter arbeidet før de reiste ut. I dag holder restaurantkjeden McDonalds til i dette huset. Eksterne lenker. Jakobsen, Anna Sofie Jakobsen, Anna Sofie Jakobsen, Anna Sofie Jakobsen, Anna Sofie Fluidmekanikk. Fluidmekanikk eller væskemekanikk er en fysisk vitenskap som studerer bevegelsene i fluider (gasser og væsker), og hvordan fluidene påvirker andre fluider eller solider. Den kan deles inn i hydrostatikk og væskedynamikk Navier-Stokes-ligningene beskriver bevegelse av væsker og gasser. Coderock. Coderock (Christian Bloom) er en norsk "writer" (kunstner) som har malt graffiti siden 1987. Han arbeider som illustratør og designer. Sanderstead. Sanderstead () er en landsby i Croydon i London. Det var tidligere et verdslig sogn i Surrey, men har siden 1965 tilhørt Stor-London. Tradisjonelt har området vært dominert av landbruk, men det er nå et forstadsområde. Stedet ligger på høy mark i utkanten av det urbane området. Sognekirken All Saints er fra det 13. århundre, men har blitt endret en rekke ganger. Det har vært bosetning der minst siden romersk tid. Arkeologiske levninger etter en romano-britisk gård ble funnet under byggearbeidet på en av de to skolene, Atwood. Disse ble ytterligere gravet ut i 1980-årene da skolen ble bygget ut, og man fant spor etter flere hytter, gruer, smykker og keramikk. Noe av keramikken var importert fra Nord-Afrika. Sanderstead skiller seg ut i mengden av britiske landsbyer ved at den ikke har noen pub; Warlingham som ligger like i nærheten har seks puber. Årsaken til dette er at både Atwood-slekten, som eide den ene herregården, og sognepresten var motstandere av alkoholholdig drikke. Et brev fra sognepresten til de to sognene Sanderstead og Warlingham hvor han kalte de som drakk «syndere» er bevart i British Library. Den ene herregården ble gjort om til et hotell på begynnelsen av det 20. århundre. Rett før andre verdenskrig tok RAF over. I 1938 ble bygningen skadet av brann, og i 1950-årene ble den revet. Bare en liten del er bevart; det står nå en lavblokk på stedet. Sanderstead stasjon betjener tog til East Croydon, London, East Grinstead og Uckfield. Parley Gulbrandsen. Parley Birger Eugen Gulbrandsen, (kinesisk: 金寶立, pinyin: "Jin Baoli", født 30. oktober 1889 i Kristiania, død 1959 i Norge) var en norsk kinamisjonær tilhørende pinsebevegelsen. Han var storebror til Henry Gulbrandsen, som også ble kinamisjonær. Etter å ha kommet i kontakt med pinsebevegelsen i Filadelfiaforsamlingen i Christiania studerte Gulbrandsen ved misjonshjemmet på Stabekk i 1909. Etterpå studerte han ved "Bible Training Institute" i Glasgow i Skottland. I september 1910 dro han til Kina, og arbeidet i "Tsjilimissionen" ("The North Chihli Mission") til 1914. Han var da aktiv i Longmen-distriktet 龍門縣. I 1916 sluttet han seg til Norges Frie Evangeliske Missionsforbund (NFEH) som Pinsebevegelsen i Norge hadde lansert året før. Da dette misjonsselskapet ble oppløst i 1934 ble de norske tidligere NFEH-misjonærer direktestøttet av lokalmenigheter i Norge. Parley Gulbrandsen hadde ansvaret for arbeidet i Xinbaoan 新保安 i Zhili (senere del av Chahar). Dette arbeidet, som var begynt i 1916, ble nå kjent som den norske misjon i Sinpaoan. I Norge ble arbeidet støttet av Filadelfia i St. Olavsgt. 24, i Oslo. Senere virket Gulbrandsen i Xuanhua, Longguan og Beijing. Han vendte tilbake til Norge i 1948 og døde i 1959. Parley Gulbrandsen hadde i 1911 giftet seg med Christina («Chrissie») Beruldsen i Kina. Litteratur. Gulbrandsen, Parley Gulbrandsen, Parley Gulbrandsen, Parley Gulbrandsen, Parley Gulbrandsen, Parley Selsdon. Selsdon er et område i Croydon i London. Stedet ble utviklet i mellomkrigstiden, og er kjent for sine mange art deco-hus. Det er også kjent for Selsdon Park Hotel, som var møtested for den konservative pressgruppen Selsdon Group i 1970-årene. Hele området tilhørte tidligere Selsdon Park Estate, som var et jaktområde. Mot slutten av 1920-årene ble eiendommen delt opp i mindre biter, og man begynte å utvikle området. Etter en rask utvikling oppstod frykt for fortetting, og det ble opprettet en komité for å sikre at et område ble omkring 800 dekar satt av som et natur- og fuglereservat, Selsdon Wood. Dette ble åpnet for allmennheten i 1936, og senere gitt til National Trust. Reservatet har fem store enger, skog og gamle hekker, med et godt bevart historisk landskap. Fluiddynamikk. Fluiddynamikk er en gren av fluidmekanikken som omhandler fluider i bevegelse. Fluiddynamikk kan igjen deles i flere grener som aerodynamikk, væskedynamikk og hydrodynamikk. Fluiddynamikk har mange bruksområder som varierer fra utregning av krefter og bevegelser som virker på et luftfartøy, avgjøre massestrømningsmengden gjennom rørledninger og varsling av været. Fluiddynamikk skildrer disse praktiske problemene med matematiske metoder som benytter både empiriske og halvempiriske lover, som igjen er utledet av strømmålinger. For å løse et problem innen fluiddynamikk må en vanligvis gjøre utregninger som involverer forskjellige egenskaper ved væsken, som tetthet, trykk og temperatur, alle som funksjon av tid og rom. André Eriksen. André «Tech Rock» Eriksen (født 22. oktober 1975 på Vestli i Oslo) er en norsk rapper og breakdancer. Han er mest kjent under artistnavnet «Tech Rock» i rappegruppa Warlocks, og som medlem i breakdancegruppa Atomic B-Boys. Liv og virke. André Eriksen er oppvokst i Groruddalen i Oslo. Han var tidlig interessert i både rap, breakdance og graffiti, og kan kategoriseres som en ekte «B-boy». André Eriksen startet rapgruppa «Warlocks», sammen med sin tvillingbror, Kevin «Karma» Eriksen, kameratene Håkon «Hawk» Lund, Jan Erik «Small MC» Nøkleby og Kenneth «Kennybong» Engen i 1992. (Nøkleby og Engen sluttet kort tid etter og startet sin egen gruppe Valuable Scamps.) Warlocks har hovedsakelig rappet på engelsk, men har også levert et album med norsk lyrikk. André Eriksen og Warlocks vant Alarmprisen i 2002 i klassen hip hop/rap for albumet «Afterlife». André Eriksen og tvillingbroren startet også breakdancecrewet Atomic B-Boys, sammen med Lars «PayTwo» Undli og Bjørn «Sean» Hagen. Atomic B-Boys er flere ganger norsk mester i «B-boy Crew», breakdancing for grupper. Atomic B-Boys gikk sammen med svenske «Moves Per Minute», skapte «Nasty 9» og ble Skandinaviske mestere i breakdance i 2000. André Eriksen vant NM i «B Boy One on One» i 1997. Guttene kan sies å ha vært foregangsfigurer i det norske hip-hop miljøet. André Eriksen studerte idrettsfag ved Linderud videregående skole fra 1991 til 1994. Han spilte også rollen som Thomas Thendrup i Nokas-filmen. Individuelle seire. NM 1997, B Boy One on One (delt tittel med Lars «PayTwo» Undli). Norwegian HipHop Awards: Årets bboys 2005 (sammen med tvillingbror «Karma») Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole Wolfhart Pannenberg. Wolfhart Pannenberg (født 2. oktober 1928 i Stettin (Szczecin, Polen)) er en tysk filosof og protestantisk teolog. Han regnes som en av de viktigste teologer i det 20. århundre, og var i en årrekke professor i fundamentalteologi og systematisk teologi ved Universitetet i München. Oppvekst. Wolfhart Pannenberg ble født i Stettin i 1928. Han vokste opp i Nazi-Tyskland, familien flyttet til Berlin i 1942. I mars 1944 ble hjemmet ødelagt av britisk teppebombing av Berlin. På skolen var Pannenberg en ivrig student av Nietzsches verker. 6. januar 1945 var han på vei hjem fra skolen og hadde det som kan beskrives som en mystisk erfaring. Han opplevde seg ett med lyset fra solen som gikk ned og for et kort øyeblikk følte han seg oppløst i lyset. Opplevelsen preget ham i flere år etter hendelsen. Ved slutten av 2. verdenskrig, da han var 16 år, ble han innrullert som soldat, men ble ikke sendt til fronten fordi han hadde fått skabb. Etter å ha bli sendt på sykehus i Nord-Tyskland, ble han tatt til fange av britene. Etter en kort tid i krigsfangenskap, i likhet med Jürgen Moltmann ble han gjenforent med sin familie. Han gikk to år til på skole i den russiske sonen og studerte Immanuel Kant. I 1947 bestemte han seg for å studere filosofi og teologi, til tross for at han ikke var oppvokst i et kristent hjem eller miljø. En avgjørende impuls for hans studievalg var en lærer som han opplevde hvis holdninger og liv gjorde Friedrich Nietsches bilde av kristendommen til skamme. Studier. Pannenberg begynte sine studier ved Humboltuniversitetet i Berlin. Senere studerte han i Göttingen, Basel og Heidelberg. Blant hans lærere i filosofi var Nicolai Hartmann, Karl Jaspers (Basel) og Karl Löwith. Hans viktigste teologiske lærere var Karl Barth (Basel), Hans von Campenhausen, Gerhard von Rad og Edmund Schlink. Sistnevnte gav ham interessen i kristendommens økumeniske problemer og viste ham nødvendigheten av en interdisiplinær dialog – spesielt med naturvitenskapene. Pannenberg avla den teologiske doktorgrad ("promosjon") i 1953, i Heidelberg med Schlink som veileder. Hans doktoravhandling omhandlet predestinasjonslæren til middelalderfilosofien og -teologen Johannes Duns Scotus. I 1954 ble han Schlinks assistent i Heidelberg og giftet seg med Hilke Schütte som studert engelsk og fransk språk og litteratur. I 1955 leverte han sin andre doktorgrad ("habilitasjon"), om forholdet mellom analogi og åpenbaring (først publisert i 2007). Undervisning og forskning. I 1955 ble han ordinert til prest og ble dosent i systematisk teologi. I årene som fulgte, underviste han hovedsakelig over middelalderteologien og dens vekslende forhold til filosofien. Fra 1958 til 1961 underviste han som professor i systematisk teologi ved Wuppertal kirkelige høyskole (sammen med Jürgen Moltmann), men tok i 1961 i mot kallet til å bli professor i samme fag ved Universitetet i Mainz. Mens Pannenberg var knyttet til Mainz var han også gjesteprofessor ved Universitetet i Chicago (1963), Harvard universitetet (1966) og Claremont teologiske skole (Los Angeles, 1967 og 1975). Mens Pannenberg var i Los Angeles mottok han kallet til et professorat ved det nyopprettede Evangeliske-teologiske fakultet ved Universitetet i München. Der underviste han til han ble emeritert i 1994. Ved siden av å være professor i systematisk teologi var han med på å grunnlegge Institutt for Fundamentalteologi og Økumenikk ved Universitetet i München. Åpenbaringssyn og historiesyn. Historiesynet er teologisk viktig for Pannenberg, fordi Gud åpenbarer seg gjennom historiens store hendelser. Dette uttrykker han sammen med andre teologer fra Heidelberg i antologien "«Offenbarung als Geschichte»" (Åpenbaring som historie, 1961). Sentralt i boken er Pannenbergs essay «Dogmatiske teser til åpenbaringslæren», hvor han utfolder syv teser som forlater den barthianske ordteologi. Han samstemmer med Barth at Guds åpenbaring nødvendigvis er Guds selvåpenbaring, men mener at historien – og ikke ordet (som dialektisk nærvær), er Guds selvåpenbaring. Historien forstår Pannenberg som universalhistorie og det er hans overordnede åpenbaringsbegrep. «Til forskjell fra spesielle guddommelige tilsynekomster er den historiske åpenbaringen åpen for enhver som har øyne å se med. Den har universell karakter». Gud kan bare erkjennes indirekte gjennom historiens handlinger. Pannenberg forstår historien som en universalhistorie, historien er som helhet, som totalitet Guds selvåpenbaring. Flere kritikere ser her et slektskap mellom Pannenberg og Hegel – og enkelte har kategorisert ham som høyrehegelianer. Pannenberg blir kritisert for å begå den samme hybris som Hegel utviste, dvs. som skuer hele historien og forutsier dens gang (jf. "Åndens fenomenologi"). I denne universalhistorien, som da følgelig ikke bare er kristendommens historie, men alle religioner, må det erkjennes en berettiget uvitenhet. Alle religioner søker sannheten, men bare ved historiens slutt vil vi kjenne den helt. Kristologi. Sentralt i universalhistorien står fortellingen om Jesus Kristus. Den er en prolaps – en eskatologisk foregripelse av historiens slutt/ende ("telos") som gir en foreløpig mulighet til å se historien som totalitet. Slik blir Jesu død og oppstandelse historiens målestokk (historiens slutt). Det historiske og faktiske ved hendelsen blir da viktig, han sier blant annet: «Ved Jesu oppstandelse har vi altså med den kristne tros bærende fundament å gjøre. Faller denne, så faller alt det som den kristne tro bekjenner seg til etter». I motsetning til for eksempel Bultmann, som utraderer Jesusfortellingens historisitet, er det mulig og ønskelig, i følge Pannenberg, å etterprøve Bibelens fortellinger historisk. Gudsbegrep. Læren om Gud, hhv. hans selvåpenbaring i Jesus Kristus (1 Kor 3,11), er selv teologiens gjenstand (objekt). Oppstandelsen og Jesus-historien gir gudstanken et bibelsk innhold og en historisk konkretisering som overstiger enhver abstrakt filosofisk gudslære: Verdens skaper blir i Jesus Kristus nærværende og åpenbar for menneskene. Pannenberg bestemmer Gud nominalt til «die eine, alles umfassende und alles bestimmende Macht» (den ene, altomfattende og altbestemmende makt). Forskjellen mellom Pannenberg og Hegel er tydelig. Hos Hegel er åndens selvutfoldelse en ren nødvendighet (forsynet er egentlig sekularisert), mens hos Pannenberg understrekes den bibelske frihet og historiens kontingens. Pannenberg understreker kontinuiteten mellom Abrahams, Isaks og Jakobs Gud (Det gamle testamentes Gud) og Jesu Gud. Jesu forhold til sin far er utgangspunktet for Pannenbergs forståelse av Gud som treenig ("trinitet"). Denne relasjonen er grunnleggende for å forstå treenigheten som tre personer og samtidig som én. Gjensidighet i relasjonen definerer både mangfoldet (personene) og enheten (vesen): Uten Faderen er ikke Sønnen sønn og uten Sønnen er ikke Faderen far. Den hellige ånd er gjensidighetens vesen, samtidig som han er en person. Gud er den ene Gud som handler og er den levende Gud i Faderens, Sønnens og Åndens fellesskap. Eskatologi. Pannenberg forstår Guds rike som det som kommer fra fremtiden, fra "telos". Guds rike kommer oss i møte fra fremtiden og avdekkes gradvis som et rettferdig styre av kjærlighet og rettferdighet. I denne konteksten må menneskets frihet og åpenhet til verden forstås. Unikt for Pannenberg er at han klarer å understreke skapningens frihet og Guds trancendens til noe temporalt (ikke romlig), samtidig som han klarer å understreke Guds enhet som trintitet i møte med historiens enhet i skapningens mangfoldighet. Dermed åpnes det samtidig en mulighet for at skapningenes erfaring og tolkning kan «smelte sammen» med den bibelske historie. Liste over ordførere i Gildeskål. Liste over ordførere i Gildeskål kommune i Nordland. Eksterne lenker. Gildekål Becontree Heath. Becontree Heath er et sted i Barking and Dagenham i London. Det er egentlig navnet på et åpent område, men brukes på større deler av postdistriktet RM8. Barking and Dagenham Civic Centre, en stor vernet bygning (Grade II) designet i art deco-stil av Ernest Berry Webber i 1930-årene ligger i området. Det gjør også det tidligere rådhuset til distriktet Dagenham. Fra busstasjonen går det ruter til Canning Town, Romford, Beckton, Dagenham, Rainham, Chadwell Heath og Gallows Corner. Corona (band). Corona er navnet på en italiensk musikkgruppe som ble startet tidlig på 1990-tallet og hadde sitt fremstøt i 1993 med sangen «The Rhythm of the Night» Historie. Det hele begynte med den brasilianske sangerinnen og koreografen Olga Souza som kom flyttende til Italia i 1992 hvor hun møtte en musikkprodusent. Sammen startet de gruppen Corona og slapp singelen «Rhythm of the Night» i 1993. Det varte en liten stund, men den havnet på nummer én på Italias musikklister. Etter ytterligere to år var singelen utbredt over hele verden, inkludert i USA. I 1995 ble singelen «Baby Baby» sluppet, og denne singelen klarte seg forøvrig på VG-lista her i Norge i hele seks uker, med niendeplass som beste plassering. I dag. Corona lever fremdeles, men hadde en pause uten utgivelser fra 2000 til 2006, da Corona hadde vært aktiv med utgivelsene sine omtrent gjennom hele 1990-tallet. Siste album som ble sluppet kom ut i 2000, men siste singel ute er fra 2006. Den originale musikkprodusenten jobber ikke lenger med å utgi sangene, men Souza bruker fremdeles "Corona" når hun slipper en ny singel. Maria Callas. Maria Callas (gresk Μαρία Κάλλας) (født 2. desember 1923 i New York, død 16. september 1977 i Paris) var en amerikanskfødt gresk dramatisk koloratursopran ("soprano drammatico d'agilità"). Selv om hennes egentlige store karriere varte relativt kort (kun 15 år), regnes hun for å være en av de mest fremstående og usedvanlige personlighter i operaens historie. Callas kombinerte en imponerende bel canto-teknikk med en glimrende skuespillerkunst. Hennes store register og stemme utmerket seg med en karakteristisk, fascinerende klang, og hun benyttet seg av den med en enorm teknisk virtuositet som alltid var underlagt det dramatiske uttrykk. Hun var en svært allsidig sanger, med et repertoar som spant seg fra klassisk opera seria til bel canto-operaene av Donizetti, Bellini og Rossini, til Verdi, Puccini, og tidlig i karrieren også til musikkdramaene av Wagner. Hennes bemerkelsesverdige musikalske og dramatiske talenter gav henne kallenavnene "La Divina" («Den guddommelige») og «Århundrets primadonna». Hennes bidrag ble i størst grad gjenoppførelsen av flere glemte posisjoner av det eldre operarepertoaret. Maria Callas ble født i New York av greske foreldre, men fikk sin musikalske utdanning i Hellas og etablerte sin karriere i Italia. Hun ble tvunget til å lide krigens elendigheter og en myopi som etterlot henne nesten blind på scenen, og ble i løpet av sin karriere ombrust av en rekke skandaler og konflikter. Hun gikk fra å være overvektig til å bli en glamorøs kvinne, skjønt vekttapet kunne senere ha bidratt til hennes stemmeforfall og relativt tidlige ende på karrieren. Pressen var særlig opptatt av Callas’ angivelige divaoppførsel, hennes antatte rivalisering med Renata Tebaldi og kjærlighetsaffæren med Aristoteles Onassis. Hennes dramatiske liv og personlige tragedie har ofte satt artisten Callas i skyggen i populærpressen. Callas’ artistiske prestasjoner har imidlertid vært så store at Leonard Bernstein beskrev henne som «Operaens bibel», og hennes innflytelse så varig at "Opera News" i 2006 skrev at «nesten tretti år etter hennes død er hun fremdeles definisjonen på divaen som artist – og fremdeles en av den klassiske musikks best selgende vokalister». Liv. Maria Callas ble født som Sophia Cecelia Kalos i New York (senere døpt til Maria Anna Sofia Kekilia Kalojeropoulou, gresk Μαρία Άννα Σοφία Καικιλία Καλογεροπούλου), og flyttet til Hellas sammen med sin mor og søster da hun var 13 år gammel og vokste opp der. Hun debuterte i "Cavalleria rusticana" i Athen som 15-åring, og slo igjennom på alvor i 1947 ved Arena di Verona i Amilcare Ponchiellis "La Gioconda". Hun var en stor stjerne ved La Scala i Milano og ved Metropolitan i New York. Hun ble særlig berømt for sine kreasjoner i Verdis "La traviata" (Violetta), "Maskeballet" (Amelia), "Trubaduren" (Leonora), "Macbeth" (Lady Macbeth), Cherubinis "Medea", Bellinis "Norma", "La sonnambula" (Amina), "I puritani" (Elvira), "Il pirata" (Imogene), Donizettis "Lucia di Lammermoor", "Anna Bolena", "Poliuto" (Paolina), Spontinis "La Vestale" (Giulia), Rossinis "Il barbiere di Siviglia" (Rosina), "Il turco in Italia" (Fiorilla), "Armida" og også Puccinis "Tosca" og Glucks "Ifigenia in Tauride" og "Alceste". Flere av forestillingene har gått over til teaterhistorien som legendarisk. Callas gjorde flere plateinnspillinger, både av operaer og solokonserter. De mest interessante opptakene har en tendens til å være sceneopptak. EMI har gitt ut flere, bla. Norma (1952),Medea(1953, 1958, 1959 og 1961) Macbeth, Anna Bolena, La Sonnambula (1955 og 1957), Un Ballo in Maschera. Det er også oppdaget nye opptak med Callas i Puritani, Don Carlo, Tristan und Isolde, Il Turco in Italia. Det faktum at hun ofret seg enormt for kunstens skyld, problemer i privatlivet og muligens også vekttapet, førte til at hun fikk problemer med stemmen i begynnelsen av 1960-tallet, som med tiden ble verre, og førte til at karrieren hennes varte relativt kort (18 år) til en operasangerinne å være. I 1965 forlot hun operascenen for alltid. Hun spilte tittelrollen i filmen "Medea" av Pier Paolo Pasolini i 1969, og har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Alex Katz. Alex Katz (født 24. juli 1927) er en amerikansk figurativ maler som ofte knyttes til pop art. Han er spesielt kjent for sine malerier, skulpturerer, og grafikk. Katz ble født i Brooklyn, New York. I 1928 flyttet familien til St. Albans, Queens. Fra 1946 til 1949 studerte han ved The Cooper Union i New York, og fra 1949 til 1950 studerte han ved Skowhegan School of Painting and Sculpture i Skowhegan, Maine. Hans første separatutstilling var i 1954, med en utstilling av malerier ved Roko Gallery i New York. I 1974 viste Whitney Museum of American Art en serie trykk under tittelen "Alex Katz Prints", etterfulgt av en mobil utstilling av hans tidligere kunst i 1986; "Alex Katz". Hans første utstilling utenlands var i 1995 med "Alex Katz: American Landscape" som ble vist ved Staatliche Kunsthalle i Baden-Baden, Tyskland. I 2007 hadde Katz en større separatutstilling ved New York State Museum Mens han var sommergjest i Lincolnville på slutten av 50-tallet utviklet han et nært forhold til det lokale Colby College. Colby College gav Katz en honorær doktorgrad i 1984. I oktober 1996 åpnet Colby College Museum of Art en egen fløy dedikert til ham. Denne fløyen har mer enn 400 oljemalerier, collage og grafiske trykk fra hans hånd. Engelsk 1. divisjon 1901–02. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1902–03. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1903–04. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1904–05. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1905–06. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1906–07. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1907–08. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1908–09. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1909–10. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1910–11. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1911–12. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1912–13. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Hodeskallegrotten. Hodeskallegrotten er ei fiktiv fjellgrotte i tegneserien "Fantomet". Den skal ligge i «"De dype skogene"», i det fiktive landet Bengal på Afrikas østkyst. Da det første Fantomet (Christopher Walker den andre) i 1536 ble skylt på land på ei øde strand, ble han funnet av pygméfolket bandarene. De førte han til ei grotte dypt inne i jungelen som lignet en hodeskalle – Hodeskallegrotten. Christopher bearbeidet formene på grotten og formet en hodeskalle, der «munnen» er inngang. Grotten har siden vært Fantomets hjem i 21 generasjoner. Grottens rom. Hodeskallegrotten har mange rom som Fantomet har hogget til og utbedre gjennom generasjonene. Tronsalen. Det første rommet man kommer til. Her finnes hodeskalletronen, som det første fantomet hogg ut. Radiorommet. Fantomer har rigget til et rom med stadig mer moderne kommunikasjonssystemer. Et stort radioanlegg (UHF-sender) gjør at han avlytte politiet og Jungelpatruljens frekvenser. Fantomet kan også fra dette romemt komme i direkte kontakt med Jungelpatruljens Oberst Worubu. Rommet inneholder også alarmsystemer som er koblet til Walkers klippe eller «borgruinen i Carpatia». Det lille skattekammeret. Rommet kalt «Det lille skattekammeret» er det største av grottens to skattekamrene. Fantomet kaller rommet for «Det lille», fordi det inneholder gull og edelstener uten særlig historisk verdi. Det meste av verdiene i dette rommet er skatter det tolvte Fantomet hentet fra Singh-piratenes skattkamre. Det store skattekammeret. Bak det lille skattekammeret ligger «Det store skattekammeret». Her oppbevarer Fantomet gjenstander av uvurderlig historisk verdi, blant annet slangen som bet Kleopatra, Homers lyre, Rolands sverd, «Durendal», Aleksanders diamantbeger, Kong Arthurs sverd, Excalibur, Shakespeares originalmanus av "Hamlet", en kikkert konstruert av Galileo Galilei, Julies parykk som det 3. Fantomet brukte da han var skuespiller i Shakespeares teater (Globe Theatre), Krystallskallen – Aztekermagikerens fryktede dødssymbol, diamanten «Kalids øye» som han har fått av Rahajen av Toombar og mange andre ting som har tilknytning til tidligere fantomer. Gravkammeret. Gravkammeret er de ulike Fantometenes siste hvilested. Rommet består av 3 grotter. Forkammeret. Forkammeret er utstilling for kraniet til den piraten som drepte det første Fantomets far. Det ligger på en pidestall. Samtlige Fantomer sverger hodeskalleeden med hånden på denne hodeskallen. Draktrommet. Draktrommet inneholder montre med de tidligere fantomers drakter, og Fantomet har en ny drakt parat, til seg selv om han må skifte raskt, eller om hans eldste sønn brått må overta. Krypten. Krypten er der alle avdøde fantomer ligger begravet. Fødselsår og dødsår er hugget inn i steinplaten foran hver grav. Julie, det syttende Fantomets tvillingsøster, ligger også her. René Montmorency, en uekte sønn av det første Fantomet ble anbrakt hit av sin halvbror, det 2. Fantomet. Gravkammeret for savnede. Her ligger flere berømte mennesker. Historiene har kun fortalt om noen; piraten Jean Lafitte, det 13. Fantomets svoger, Mungo Parks, den store komponisten Wolfgang Amadeus Mozart og Ludvig XVII (1785 – utkjent dødsår), som ble utropt til konge i 1793 under navnet Ludvig, sønn av Ludvig XVI. Trolig ligger flere spennende berømtheter begravd i «Gravkammeret for savnede». Krønikerommet. Krønikerommet består av to deler, en del med hyller hugget ut i veggene, der fantometkrønikernes (bøker med Fantomets mange opplevelser og eventyr) står, og en del, hvor mange sjeldne, verdifulle eller bare gamle bøker står. Rommet er godt opplyst av mange store lys, og i rommet står en stor skrivepult. Her står Fantomet når han leser eller skriver. Hvilerommet. Fantomet har et lite rom ved radiorommet som han nytter som soveværelse. Referanse. Hodeskallegrotten Engelsk 1. divisjon 1913–14. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1914–15. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1919–20. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1920–21. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1921–22. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1922–23. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1923–24. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1924–25. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Åge Magnussen. Åge Magnussen (født 4. juni 1950) er opphavsmannen til Pelle Politibil. Pelle Politibil hadde sin første opptreden i «Barnetimen for de minste» på NRK radio i 1986. Etter tre sesonger på radio og to bokutgivelser, debuterte Pelle Politibil i 1993 med egen serie på fjernsyn og ble en av Norges mest populære barne-TV-figurer. Åge Magnussen, som til daglig jobber som politi, spilte selv rollen som onkel Rikard i tv-serien. Edin Cornelius Alfsen. Edin Cornelius Alfsen (kinesisk navn: 安理生, "An Lisheng", født 15. april 1896 i Skogn, døde i august 1966 i Minnesota i USA) var en luthersk misjonær tilknyttet Den Norske Misjonsallianse og senere Den norske Tibetmisjon, som han selv stiftet. Han var sønn av Christoffer Alfsen og Brita Alfsen. Han arbeidet på Det norske diakonhjem, og studerte senere på "Moody Bible Institute" i USA. Deretter dro han i 1922 til Kina. Han arbeidet for Den norske misjonsallianse 協力公會 i det nordlige Kina i Kalgan 張家口, Longmen 龍門, Zhili og Zhicheng mellom 1922 og 1936. I 1938 grunnla han Den norske Tibetmisjon og dro til Dajianlu 打箭爐 der han virket fra 1938 til 1944. Deretter arbeidet han ved Mayo Clinic i USA mellom 1945 og 1958. Så dro han til Taiwan og senere samme år via Singapore, der han etablerte "South East Asia Bible Fellowship", til Batu Gajak i Malaysia der han grunnla en uavhengig misjon. Han døde i Dodge County i Minnesota i august 1966. Edin Cornelius Alfsen giftet seg med Zoe Ethel Oakes i Kina i 1925. Peter Normann Waage. Peter Normann Waage (født 26. juni 1953) er en norsk forfatter som har utgitt en rekke bøker om kulturhistoriske og politiske emner. Han er cand. mag. med fagene russisk, idehistorie, kunsthistorie og filosofi. Fra 1979 til 1988 redigerte han tidsskriftet "Arken" sammen med forfatteren Kaj Skagen. Han ble i 2010 tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris, for "Leve friheten! Traute Lafrenz og Den hvite rose". Fra 1986 til 1988 arbeidet Waage som redaktør i Dreyers Forlag. Han var fast ansatt som kommentator og lederskribent i Dagbladet fra 1992 til 2005, og livnærer seg nå som skribent, oversetter, foredragsholder og frilansjournalist. Fra 2005 til 2011 skrev han jevnlig kommentarer i Aftenposten. Fra 2008 mottar han Statens garantiinntekt for kunstnere. Flere av hans bøker og artikler er oversatt til andre språk, i første rekke tysk og russisk. For den russiske utgaven av sin monografi om Dostojevskij ble Waage hedret med Petropol-prisen i St. Petersburg i 2003. I 2012 kom Waages bok om Traute Lafrenz ut på tysk og "Jeg. Individets kulturhistorie" i russisk oversettelse. Tidligere er både Waages bok om Vladimir Solovjov og hans to bøker om islam utkommet på tysk. I statsbudsjettet for 2013 ble Waage utnevnt til statsstipendiat. Han har beskjeftiget seg med Rudolf Steiners filosofi og sosiale ideer blant annet tregrening, og gjennom deler av sitt forfatterskap og sin publisistiske virksomhet har Waage forsøkt å gjøre Rudolf Steiner stueren innen kulturhistorien. Waage gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo fra 1960 til 1967 og på Forsøksgymnaset i Oslo fra 1969 til 1973. Med avbrudd studerte han ved Universitetet i Oslo fra 1974 til 1983 og har flere lengre studieopphold i Russland og Italia bak seg. Han er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Oversetterforening og Norsk Journalistlag. Bladbiller. Bladbiller (Chrysomelidae) er en artsrik familie av planteetende biller, som omfatter mange problematiske skadedyr i jord- og hagebruk. De fleste spiser på levende planter både som larver og voksne. Bladbiller er små, gjerne 4-8 mm lange, og ofte med en metallisk skinnende farge. Noen er fryktede skadedyr, mens andre regnes som nyttige. I mellom disse er det en rekke arter som ikke har noen økonomisk betydning. Gruppen frøbiller (Bruchinae) ble tidligere sett på som en egen familie men blir i dag regnet til bladbillene. På den andre siden har gruppene trebladbiller (Megalopodidae) og pollenbladbiller (Orsodacnidae) nylig blitt skilt ut som egne familier. Det er registrert 205 arter av bladbiller i Norge. Føttene er fem-leddet, men det fjerde leddet er svært lite, slik at det synes som om det er fire ledd. Utseende. Små til ganske store (1-30 mm) biller, utseendemessig er sterkt varierende. Alle føttene ser tilsynelatende ut til å være fire-leddete (hver med fire tarser), i kombinasjonene 4-4-4. Men de er alle fem-leddete, der de tre innerste leddene er mer eller mindre tolappede, det fjerde nær usynlig og svært lite og det femte (kloleddet) langt, tynt og krumbøyd. Kroppsformen kan være sylindrisk, oval eller flat. På farge er de ofte metalliske, gjerne sterkt glinsende, men det er også en stor gruppe som er farget i gult og rødt. Oversiden er gjerne blank og sjelden tydelig hårete, men noen arter i underfamilien Hispinae er dekket av kraftige pigger. Hodet kan være fremstrakt, nedoverbøyd eller helt skjult under brystskjoldet, stort og bredt eller forholdsvis lite. Øynene er runde og ikke nyreformede, med en innbuktning på framsiden som hos trebukker. Antennene har 10-11-ledd og er mer eller mindre trådformede. Bakbeina kan være sterkt forstørrede med tykke lår og krumme legger (endel tropiske arter) eller de kan være utviklet til hoppebein, med tykke lår og slanke, rette legger som hos underfamilien jordlopper (Alticinae). En karakteristisk gruppe er skjoldbillene (Cassidinae), der bryskjoldet og dekkvingene er kraftig utvidet til sidene slik at hode, antenner og bein er helt dekket og usynlige ovenfra. Frøbiller (Bruchinae) er høyt hvelvede, brunspraglete biller. Det lille hodet er trukket ut til en kort snute, dekkvingene dekker ikke de bakerste bakkroppsleddene, og baklårene er sterkt fortykket med en pigg på undersiden. Larvene er vanligvis grønne til mørkfarget tynnhudete, tykke og flate, litt krumme, med vorteaktige flekker. Hodekapselen er ganske stor og rund og kjevene rettet nedover. De har 3 par velutviklede brystføtter. Levevis. De aller fleste artene utvikler seg på levende planter, unntak her er frøbiller (Bruchinae) som lever på ulike slags frø, og maurbladbiller (Clytrinae), der larvene lever som snyltere i maurtuer. De fleste gnager på utsiden av vertsplanten, men det er også noen som minerer inne i den. Bladbillene er som oftest temmelig verts-spesifikke og lever bare på én eller noen få beslektede plantearter. Larvene til artene i slekten "Donacia" lever under vann. Mange arter har skarpe farger som sannsynligvis indikerer at de er usmakelige for fugler, men det er også en del arter som er kamuflasjefarget. Noen kan skille ut «blod», en mørk veske, gjennom munnen eller mellom bein-leddene om de blir forstyrret. Dette er illeluktende og giftig og kan hindre at billen blir spist. De fleste artene flyr bra og kan spre seg over lange avstander, men det er også noen som har reduserte flygevinger. Skadedyr og nyttedyr. Bladbillene er planteetere og en del arter lever også på kulturplanter. Disse billene kan formere seg raskt og bygge opp meget store bestander, og de kan derfor gjøre betydelig skade. På den andre siden kan noen bladbiller være å regne som nyttedyr fordi de angriper brysomme ugress, for eksempel den metallgrønne syrebladbillen ("Gastrophysa viridula") som kan forekomme i store mengder på høymoler ("Rumex" spp.). Den kanskje mest fryktede arten er coloradobillen ("Leptinotarsa decemlineata") som angriper poteter. Den stammer opprinnelig fra Nord-Amerika og levde der på ville søtvier-arter. Billen er ca. 10 mm lang og karakteristisk stripete i gult og svart, larven er rødoransje med svarte flekker. Den kan gjøre meget stor skade på poteter lenger sør i Europa. Den har aldri klart å etablere seg i Norge, men det dukker opp enkeltindivider fra tid til annen. Skulle klimaet bli varmere, er det fare for at den kan bli et alvorlig skadedyr også her. Den som finner en coloradobille i Norge plikter å melde fra om dette til plantevernmyndighetene. Jordlopper (Alticinae) av slekten "Phyllotreta" kan gjøre stor skade på nysådde avlinger av korsblomstfamilien (kål, neper, raps e.l.). Disse hoppende billene er små (2-3 mm), de fleste artene er mørke med to gule lengdestriper bakover dekkvingene. Aspargesbillen ("Crioceris asparagi") er et brysomt skadedyr på asparges. De oppsiktsvekkende, lakkrøde liljebillene ("Lilioceris lilii" og "L. merdigera") kan gjøre stor skade i prydhager ved å ødelegge ulike slags liljer. Frøbiller (Bruchinae) er brysomme skadedyr særlig på erter og bønner. Larvene utvikler seg inne i de voksende belgene, noen arter kan også angripe tørre, lagrede frø. Noen norske bladbiller. Sivbukker (Donaciinae) er avlange, metalliske biller med fremstrakt hode som kan minne om små trebukker (Cerambycidae). De kan skilles fra disse på den vanligvis kortere kroppslengden og at antennene er kortere (høyst halve kroppslengden). Beina er nokså lange og kraftige. I Norge finnes det to slekter, "Donacia" og "Plateumaris", en tredje slekt "Macroplea", kan dukke opp i Norge. Alle ligner de hverandre sterkt og kan være vanskelige å skille fra hverandre. De er vanlige på ulike slags vann- og sumpplanter. Vanlig kornbladbille ("Oulema melanopa") er metallblå eller -grønn med rødt brystkjold og røde bein. Hodet er fremstrakt og brystskjoldet mye smalere enn dekkvingene. Den lever på ulike slags gress, også på kornsortene, men er vanligvis ikke så tallrik at den gjør betydelig skade. Vanlig i Sør-Norge. Liljebiller ("Lilioceris lilii" og "L. merdigera") er umiskjennelige i og med at hele kroppen er lakkrød. Hos "L. lilii" er hode og bein svarte, mens de er røde hos "L. merdigera". Billene spiser ulike slags liljer. De synes å ha blitt vanligere i Norge de siste årene, kanskje på grunn av milde vintre. Maurbladbiller (slekten "Clytra") skiller seg fra de fleste bladbiller ved at larvene ikke er planteetere, men derimot lever i maurtuer, der de spiser matrester men trolig også kan forgripe seg på maurlarvene. De voksne billene er bladetere som bladbiller flest, og spiser gjerne på løvtrær. Disse billene er sylindriske, dekkvingene er røde med svarte flekker, resten av kroppen svart. Hunnen legger eggene sine nær en maurtue, den kan også sitte i en busk over turen og slippe eggene ned på den. Eggene er beskyttet av en hard skorpe, og blir båret inn i tua av maurene. Når larven klekkes, beholder den denne skorpen som beskyttelse, og bygger på den med sandkorn og sekreter etter som den vokser, den unngår slik maurenes angrep. Larveutviklingen tar to år eller mer. Den vanligste arten i Norge er "Clytra quadripunctata", som finnes i skog over nesten hele landet. En rekke arter av bladbiller lever på løvtrær, som osp, selje og vier-artene. Vanlige arter er stor ospebladbille (Chrysomela populi) som er metallgrønn med rødbrune dekkvinger, den metalliske "Phratora vitellinae", og den gulrøde, sylindriske artene i slekten "Gonioctena". Nøkkrosebladbillen ("Galerucella nymphaea") er en middelsstor, brunlig art som er vanlig på nøkkeroser. En nærtbeslektet art er stripet orebladbille ("Galerucella lineola") som angriper or og enkelte år kan forekomme i så store mengder at de gnager gråor-skogen snau. Bestandssvingingene er trolig sykliske, dvs. toppene kommer med regelmessige mellomrom. Også på or går den vanlige metalliske arten blå orebladbille ("Agelastica alni"). Reinfannbillen ("Galeruca tanaceti") er middelsstor (6-11 mm), blankt svart, nærmest pæreformet,og oversiden med kraftig punktur. Tross navnet er den nærmest altetende, ikke bare på reinfann. I likhet med mange andre bladbiller produserer hunnene svært mange egg, og bakkroppen svulmer kraftig opp før eggleggingen. Lyngbladbille ("Lochmaea suturalis") lever på røsslyng, men den kan også spise bjørk. Denne billen er middelsstor og rødbrun. De voksne billene overvintrer og svermer i solskinn tidlig på våren, ofte i store mengder over lynghei. Larvene kan noen ganger beite lyngen kraftig ned. Den nye generasjonen klekkes i august og overvintrer. Skjoldbiller er biller i underfamilien Cassidinae, men i daglig tale tenker en først og fremst på billene i slekten "Cassida"). De er umiskjennelige da brystskjoldet og dekkvingene er sterkt utvidet mot sidene slik at hele dyret er skjult fra oversiden. Sett ovenfra ser billen ganske flat ut, og under skjoldet sitter en overraskende slank bille. De er kamuflasjefarget grønne, mange med brunlige flekker. De spiser på ulike slags leppeblomster eller kurvplanter. Det finnes en rekke ganske like arter, vanlige er "Cassida viridis" på skogsvinerot og "C. rubiginosa" på tistler. Systematisk inndeling. Bladbiller består av omtrent 35 000 arter fordelt i omtrent 2 500 slekter. De fleste artene finnes i varmere strøk, i Norge er det omtrent 200 arter. Denne oversikten har med de største gruppene (underfamilier) og noen få slekter og arter, med særlig fokus på norske arter. Godsmack. Godsmack er et alternativ metal band som kommer fra byen Salem i staten Massachusetts i USA. Historie. I februar 1995 ville Sully Erna starte et nytt band som han ledet, etter at han har spilt trommer i 23 år. Han dannet Godsmack. Første CD-en de gav ut het "All Wound Up" og kom i 1997. De som var med da var Sully Erna, Robbbie Merrill og Tony Rambola. De begynte å spille live og Joe Draco var med på trommer. Da fikk de rykte på seg om at de var et bra liveband og CD’n begynte å selge. De ble nummer 1 på lista til WAAF, en radiostasjon i Boston. Og når den neste singlen kom ut gikk den også til topps. Albumet "All Wound Up" ble spilt inn på nytt, og bare 6 uker etterpå kom de ut med albumet 'Godsmack' i 1998. Godsmack ble mer og mer populære og de reiste på turnè, og tallet på fans og solgte CD'er vokste. I 2000 gav Godsmack ut albumet "Awake". Det var utsolgt på alle konserter. I 2002 ble Sully Erna spurt om han kunne lage en sang til filmen "The Scorpion King". Sangen Godsmack skrev heter «I Stand Alone», og kom på 1. plass av single på Rock Radio og den mest spilte sangen i 2002 i 14 uker på rad. Etter å ha vært på turnè i fire år bestemte de seg for å ta en pause. I pausen tok Shannon Larkin, en venn av Sully Erna over for Tommy Stewart. Godsmack reiste til Miami, der de skrev albumet "Faceless", som kom ut i april 2003. "Faceless" ble nr. 1 mest solgte album den uka. Mars 2004 gav Godsmack ut albumet "The Other Side" med sanger som de har hatt før, men nå akustiske. I 2006 ga Godsmack ut "IV". Godsmacks siste album kom i 2008 og heter "Good Times, Bad Times" og er en samling av de beste sangene til bandet samt deres nye singel: «Good Times, Vad Times». Jane's Addiction. Jane's Addiction var et amerikansk alternativ-rock-band med Perry Farrell (vokalist), Dave Navarro (gitarist), Eric Avery (bassist) og Stephen Perkins (trommeslager). Bandet startet i Los Angeles på 80-tallet, og splittet opp i 1991. De ble gjenforent i 1997. De splittet opp igjen, men ble gjenforent på nytt i 2001. De splittet igjen opp i 2004. Den mest kjente sangen deres er «Been Caught Stealing». 1985-1991. Jane's Addiction ble formet i 1985. Perry Farrell lette etter en bassist til sitt tidligere band «Psi Com» da han ble introdusert for bassist Eric Avery. Gjennom Erics søster ble de to også kjent med Stephen Perkins, som Erics søster datet på den tiden. De tre begynte å øve sammen, og etter hvert introduserte Stephen dem for gitarist Dave Naverro. De startet et band sammen, og bandet ble oppkalt etter Perrys romkamerat, den heroinavhengige Jane Bainter (bandet skrev senere en sangen «Jane says» om henne). Bandet ble en sensasjon på Los Angeles sine klubbscener, og ble godt likt av diverse plateselskap. I 1987 ga bandet ut live-albumet «Jane's Addiction», og i 1988 ga bandet ut debutalbumet deres «Nothing's shocking». I 1990 ga bandet ut plata «Ritual de lo habitual». Både «Nothing's Shocking» og «Ritual de lo habitual» er med i boka «1001 plater du må høre før du dør», men «Ritual de lo habitual» regnes likevel som bandets beste plate. Den inneholder bandets to mest kjente sanger, «Been caught stealing» og «Stop». Samme år som plata ble gitt ut, startet Perry Farrell den berømte Lollapalooza-festivalen. Mange berømte band, som for eksempel Red Hot Chili Peppers og Stone Temple Pilots har spilt på Lollapalooza-festivalen. Selv om dette året hadde vært Jane's Addictions mest vellykkede år, valgte bandet å splitte opp i 1991. 1997. Fra 1991 til 1997 hadde bandet vært splittet, men de hadde fått til mye i egne band. Stephen Perkins og Perry Farrells Porno for Pyros hadde gjort stor suksess med platene «Porno for Pyros» og «Good God's urge». Mens Dave Naverro og Red Hot Chili Pepers hadde gitt ut plata «One Hot Minute». Jane's Addiction dro på turné dette året, og det var Perrys "egen" festival, Lollapalooza, som sto for tur. Bandet splittet opp igjen samme år. 2001-2004. Bandet ble for tredje gang gjenforent. De reiste rundt på turné mye, og i 2003 ga de ut plata "Strays". Etter dette reiste de rundt og spilte for å reklamere for plata. Dessverre splittet de opp igjen i 2004. Relaterte band. Vokalist Perry Farrell formet Porno for Pyros sammen med trommis Stephen Perkins. Bandet er mest kjent for sangen «Tahitian Moon». Gitarist Dave Navarro spilte i en periode fra 1993 til 1998 i Red Hot Chili Peppers. Det eneste albumet han var med på å gi ut sammen med Red Hot Chili Peppers var «One Hot Minute». Andre relaterte band er: The Panic Channel, Psi Com, Deconstruction, Banyan, Camp Freddy, Polar Bear og Satellite Party. STØY Festival. STØY Festival er en musikkfestival som fokuserer på metal, rock og punk. Festivalen arrangeres en gang i året på Meieriet, Sogndal. og har sitt opphav fra 2005. Den er en av underavdelingene til STØY Inc. Program: 2007. STØY Festival, 19. og 20. januar 2007 med 20 band, blant annet The Cumshots, Audiopain, Excessive Sound, Warship, Dead Trooper, Grotesque Hysterectomy, Beinkjør og Genianalus. Julia. Julia er en feminin form av navnet Julius som var et latinsk slektsnavn. Navnet kan ha opprinnelse i det greske ordet "ioulos" som betyr «dunskjeggete». Det kan også være avledet av gudenavnet Jupiter som betyr «himmelfar». Utbredelse. Julia er et nokså vanlig navn i Finland, Sverige og Spania. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Liste over Russlands statsministre. Liste over Russlands statsministre er en liste over statsministre (russisk: Председатель Правительства, Formann av regjeringen) og andre ledere av regjeringen i Russland. I Russland er den utøvende makten delt mellom statsministeren som er regjeringssjef og presidenten som er statssjef. Presidenten utnevner statsministeren som må godkjennes av Statsdumaen. Statsministeren skal ta over presidentrollen i tilfelle presidenten dør eller går av. I tsartiden utnevnte tsaren regjeringssjefen mens i sovjettiden var det formann av "Folkekommissærenes Råd av USSR" fram til 1946, og senere formann av "Ministerrådet av USSR" som var regjeringssjef. Statsministre av den Russiske føderasjon 1991–. Russisk: Премьер-министры России (Prem'er-ministry Rossii) Se også. Russlands statsministre Russland Library of Congress. a> og Pennsylvania Avenue i bakgrunnen Library of Congress, Jefferson Building Library of Congress er USAs faktiske nasjonalbibliotek og fagbibliotek for USAs lovgivende forsamling, Kongressen. Biblioteket er plassert i Washington, DC, umiddelbart sør for høyesterettsbygningen og rett sørøst for kongressbygningen. Samlingene omfatter mer enn 30 millioner katalogiserte bøker og annet trykt materiale på over 470 språk, mer enn 58 millioner manuskripter og en mengde aviser, filmer, kart og lydopptak. Biblioteket favner vidt: Alt utgitt i USA skal i prinsipp være der, men man finner også f.eks. nyere norsk kriminallitteratur. Library of Congress er et av de største bibliotekene i verden. I tillegg til det store hovedbygget, oppkalt etter president Thomas Jefferson, er det bygget to omtrent like store sidebygninger (Adams- og Madisonbygningene), og det finnes også et stort fjernmagasin i Fort Meade nord for Washington. Biblioteket har utviklet sitt eget katalogsystem som er ble organisert etter hvordan hvordan bokreolene i magasinene ble anlagt. Systemet er i bruk ved universiteter og lignende over hele landet, men på offentlige biblioteker er det Deweysystemet som regjerer. Historikk. Biblioteket ble grunnlagt som en forskningsbibliotek for den amerikanske kongressen den 24. april 1800, etter at president John Adams flyttet landets regjeringssete fra Philadelphia til Washington. Siden 1802 har forvaltningen av det vært ivaretatt av "United States Congress Joint Committee on the Library". Det ble stilt til rådighet 5 000 $ for anskaffelse av bøker til kongressens bruk og for innretning av passende romligheter i Capitolbygningen. Bibliotekets samlinger var vokst til rundt 3 000 bind da de i 1814 ble til flammenes rov da britene inntok Washington. Deretter tilbød Thomas Jefferson kongressen å kjøpe hans eget privatbibliotek som en erstatning. Hans samling var over femti år kommet opp i nesten 6 500 bøker om filosofi, litteratur og vitenskap på forskjellige språk. Dette mangfoldet sprengte rammene for det som opprinnelig var tanken med kongressbiblioteket. Likevel vedtok kongressen å kjøpe samlingen, for 24 000 $. Og Jeffersons overbevisning om at alle emner kunne vise seg av interesse for den amerikanske lovgivende forsamling fikk fotfeste. Den 24. desember 1851 ødela en brann 35 000 bøker og andre gjenstander, blant annet et originalportrett av Christofer Columbus. Senere fikk biblioteket rolle som pliktavleveringsbibliotek; den som ville ha sine verker opphavsrettslig beskyttet måtte avlevere to gratiseksemplarer til Library of Congress. Men da det amerikanske patentkontor overtok denne rollen i 1859 og en ny brann ødela to tredjedeler av den daværende bestand kom biblioteket inn i en alvorlig pengeknipe. Ainsworth Rand Spofford vant i 1864 "Copyright Deposit"-rollen tilbake for biblioteket, og sikret en jevn finansiering fra landets begge politiske partier. Nå skjøt veksten ny fart. Etterhvert oppstod spesialsamlinger. Den russiske samling har som ryggrad et privatbibliotek på ca. 100.000 bind opprinnelig bygget opp av G.V. Jidin i Krasnojarsk som kom til USA i 1906. Brukerne. Biblioteket er åpent for publikum for forskningsøyemed såfremt de har fått utstedt er blitt utstyrt med "The Reader Identification Card". Ankomsten er gjennom en liten og uanselig dør på Jeffersonbygningens bakside; hovedinngangen brukes fortrinnsvis til utstillingsrom og kontorer. Man har da adgang til å bestille bøker som kan leses i den storslagne sentrale lesesalen i Jeffersonbygningen eller i spesialiserte leserom som "African and Middle Eastern Reading Room", "Asian Reading Room", "European Reading Room", "Hispanic Reading Room" og "Rare Books and Special Collections Reading Room" – den siste for det som er Nordamerikas største samling av sjeldne bøker. I noen tilfeller tildeles det egne alkover eller personlige reservasjonshyller. Bare kongressmedlemmer, høyesterettsdommere og visse andre regjeringstjenestemenn kan få bøker med til hjemlån. Utstillinger, forelesninger. Biblioteket har en rekke faste og vekslende utstillinger av høy kvalitet, og forestår også åpne forelesninger som ofte tilbys gratis i sin helhet som web-TV på deres internettsider. Et klenodium som er permanent utstilt i Jeffersonbygningen er et prakteksemplar av Gutenbergbibelen. De tre hovedbygninger. Thomas Jefferson Building ble vedtatt bygd i 1886, og ble tatt i bruk 1. november 1897. Den hadde ikk noe annet navn enn "Kongressbibliotekbygningen" før den i juni 1980 ble oppkalt etter president Thomas Jefferson. Bygningen ble reist i italiensk renessansestil. Den praktfulle inngangshallen er av marmor. Hovedlesesalen har en imponerende kuppel som kan minne om Pantheon i Roma men som er rikt utsmykket og bemalt. Bygningens spesielle lesesaler er også overdådig utsmykket, ikke minst det asiatiske leserom, og Jefferson Building har dessuten en konserthall. John Adams Building ble ferdig i 1938 og har i dag bokmagasinet og en annen stor lesesal. Arkitekturen har elementer fra jugendstil. James Madison Memorial Building (1980) er et stort men nøkternt seksetasjes bygg med tidsskriftsavdelingen, forvaltningen, dataavdelinger og forskjellige spesialavdelinger. Bygningene er knyttet sammen med underjordiske tunneler der det også er kafeteria og kaffebar. Bygningene er fast arbeidssted for mer enn 4 000 medarbeidere, deriblant profesjonelle bibliotekarer og vitenskapsfolk innenfor mange spesialfelter. Store bokmagasiner ligger nord for Washington D.C. Sjefsbibliotekarer. En fontene foran hovedinngangen til Jeffersonbygningen Snute. Snute eller snuteparti er i biologisk sammenheng en forlengning av kjevene og (som regel) pusteåpningen/nesen som vokser ut foran i ansiktet på mange dyr, for eksempel landpattedyr som mårdyr, svinedyr, hundedyr og kattedyr, og sjøpattedyr som hvaler, seler og sjøkyr. Pusteorganet inngår i åndedrettssystemet. Også om andre dyr, som insekter og fisk snakkes det om snuter. Snutebiller er et kjent eksempel fra insektverdenen, mens pansermaller er fisk som gjerne beskrives som lang- eller kortsnutede. I tilfeller hvor pusteåpningen/nesen ikke er en del av snuten, hender det at man kaller snuteforlengelsen et nebb (hvalnebb) og selve nesen et blåsehull. Mange hvalarter, eksempevis nebbhvaler og delfiner, er eksempler på dette, men betegnelsen er kun en beskrivelse av den evolusjonære utformingen snuten har fått. Andre betydninger. Snute kan som begrep også brukes i andre sammenhenger, for eksempel til å beskrive framparten av et objekt. Snuten på en bil refererer i så måte til den fremre delen av kjøretøyet og inkluderer gjerne alt fra frontruten og torpedoveggen (veggen mellom kupéen og motorrommet) og framover (se snutebil). Snuten på en båt omfatter gjerne baugen. Jesper Ganslandt. Jesper Ganslandt (født 31. oktober 1978 i Falkenberg, Sverige) er en svensk regissør. Han har bakgrunn som regissør av musikkvideoer og kortfilmer, og som klipper og regissør for TV. I 2007 hadde hans debutfilm, Farvel Falkenberg, premiere i Norge. Eksterne lenker. Ganslandt, Jesper Ganslandt, Jesper Francis Clifford. Francis Clifford var et pseudonym for Arthur Leonard Bell Thompson (født 1. desember 1917 i Bristol, England, død 24. august 1975 i London), en engelsk forfatter av kriminalromaner og thrillere. Thompson, som selv ble tildelt Distinguished Service Order for sin innsats under andre verdenskrig, skrev også noen krigsromaner. Flere av hans bøker ble filmatisert. I 1967 spilte Frank Sinatra hovedrollen i "The Naked Runner", basert på boken av samme navn. To av Cliffords krimromaner ble belønnet med The Silver Dagger av britiske Crime Writers' Association. Bibliothèque nationale de France. Fra en av bibliotekets lesesaler, Richelieubygningen Bibliothèque nationale de France i Paris er et av verdens største bibliotek, og Frankrikes nasjonalbibliotek. Grunnlaget for biblioteket ble lagt i 1537, da kong Frans I vedtok en pliktavleveringslov, som bestemte at alle bøker trykt i Frankrike skulle leveres i ett eksemplar til hans bibliotek. Biblioteket fikk sitt nåværende navn i 1795. Biblioteket er spredt på flere steder med ulike oppgaver i Paris og Frankrike. En ny avdeling ble oppført i François Mitterrands presidentperiode med adresse Quai François-Mauriac i 13. arrondissement i Paris. Den består av en lav og nedsenket del omgitt av fire bokformede høyblokker og er oppkalt etter den tidligere presidenten "(Site François Mitterrand)". Runebrakteaten Ågedal 1. Runebrakteaten Ågedal 1 er en brakteat fra et rikt gravfunn i 1879 i en kvinnegrav i Audnedal i Vest-Agder. Den er av gull med tverrmål 29,4 mm. Bildet på brakteaten viser et menneskehode over en hest. Langs kanten er det en runeinnskrift. Brakteaten er datert stilhistorisk til ca. 500-525 av Egil Bakka, men ut fra språket til noe etter 550 av Ottar Grønvik. Runeinnskriften er ikke nyere enn brakteaten. Innskriften handler om en gammel mann og en trellkvinne, som er mannens følge. Hun har frisk ansiktsfarge og har drukket øl («i juletidsstyrke»), og føler seg opprømt og sterk, dvs. er beruset. Hun skal føre hesten på beite. Dette kan vi sammenholde med beskrivelsen som araberen Ahmad ibn Fadlān gav i 922 av begravelsen av en væringhøvding. Han ble brent på bålet, sammen med våpen, to hester og en trellkvinne som hadde meldt seg frivillig til å følge sin herre i døden. Under begravelsen ble hun skjenket med øl og ble sterkt beruset. Det kan være det samme som beskrives her, ca. 350 år tidligere. Trellkvinnen, hestene og gravgodset skal være med mannen på veien til dødsriket. Det er åpenbart viktig at trellkvinnen er en av hans egne trellkvinner, og at hun blir med frivillig. Innskriften er ikke laget i samband med begravelsen. Teksten kan være fra et mytisk dikt som var velkjent i samtida. Diktet har hatt som funksjon å forklare den religiøse tanken ved bålbrenningen, nemlig at den døde kom raskt av gårde og kom fram til dødsriket. Den skulle også motivere trellkvinner til frivillig å bli med på ei slik reise. Diktet beskriver derfor et kjernepunktet i den hedenske troen: mennestets nye liv i en hinsidig verden. Skeiene ungdomsskole. Skeiene ungdomsskole er en skole på Skeiene i Sandved bydel i Sandnes i Rogaland. Den ble bygget som realskole i 1963 og het da Høyland kommunale realskole. Bygget ble renovert i 1996/97 og i 2009/2010. Skolen har fra skoleåret 2010-2011 ca 430 elever og 55 ansatte. Skolen har kort avstand til Sandnes sentrum. Fordisme. Fordisme er et begrep som brukes for å beskrive arbeidsorganisasjoner med høy grad av spesialisering og sentralisering. Dette er en videreutvikling av taylorismen, som stammer fra ingeniøren og næringslivsteoretikeren Frederick Winslow Taylors teorier. Termen «fordisme» stammer fra den amerikanske industrilederen Henry Fords samlebåndsproduksjon av biler på begynnelsen av 1900-tallet; et prinsipp utviklet for å forsyne et massemarked med generelle produkter. Fordismen hadde lenge også en sosial side. Dvs. av forretningshensyn satte Ford prisen på sine biler så lav at også arbeidere gjennom avbetalingsavtaler skulle ha råd til å kjøpe bilene de selv produserte. Derfor betalte også Ford lønninger som lå over industriens gjennomsnitt. Han var også foregangsmann for sosial boligbygging, fokus på arbeiderhelse, og førte kampanjer for å bekjempe drukkenskap i arbeiderklassen. Under depresjonen på 1920- og 30-tallet ble imidlertid også Ford tvunget til å etterfølge alminnelige markedsmekanismer som lønnsnedlag og oppsigelser. Fordisme betegner dermed i dag hovedsakelig en standardisert produksjonsmåte. Ford er ellers kjent som uforsonlig anti-semitt og forbilde for Adolf Hitler. USS «Monitor». USS «Monitor» var det første pansrede krigsskip som ble tatt i bruk av den amerikanske marinen. Skipet er best kjent for deltakelsen i det første sjøslag i historien mellom to panserskip – Slaget ved Hampton Roads – som fant sted 9. mars 1862 under den amerikanske borgerkrigen. Under dette slaget kjempet USS «Monitor» mot det pansrede sørstatsskipet CSS «Virginia». Elvedelfiner. Elvedelfiner (Platanistidae, Inoidea, Lipotidae) består av tre grupper med tannhvaler som finnes i noen av verdens største elvesystemer, men hvis slektskap seg i mellom er svært uklart. En av artene finnes både i elver og i havet. Gruppen består av fem arter fordelt tre familier og tre slekter. Beskrivelse. Elvedelfinene tilhører ordenen av tannhvaler. Et fellestrekk er at disse sjøpattedyrene lever deler av eller hele livet i ferskvann. De er dessuten enten helt blinde eller nesten blinde, en evolusjonær utvikling som trolig er et resultat av at disse dyrene ikke trenger særlig syn fordi elvene de lever i gjerne er så brune av mudderslam og silt at de allikevel ikke kan se noe. Til gjengjeld har de et meget høyt utviklet ekkolokaliseringsorgan til å manøvrere og finne føde med. De har også forholdsvis store sveiver som ytterligere øker manøvreringsevnen. Frank Arnesen. Frank Arnesen (født 30. september 1956) er en dansk tidligere fotballspiller som i dag jobber som Manager i Hamburg SV. Han er mest kjent som spiller i Ajax Amsterdam og PSV Eindhoven. I 1988 var han med å vinne Serievinnercupen med PSV. Arnesen spilte totalt 52 A-landskamper for og scoret 14 mål. Klubbkarriere. Som guttespiller dro han fra moderklubben Fremad Anger til Amsterdam for å være med på Ajax's talentutviklingsprogram. Deretter var veien kort til flere storklubber i Europa. Landslagskarriere. Arnesen var en de store profilene på Sepp Pionteks landslag på 80-tallet. Der spilte han bra, og var med og bidrog sterkt i Fotball-EM i 1984 og Fotball-VM i 1986. Han ble blant annet Danmarks toppscorer med 3 mål under EM i 1984. Han fikk også rødt kort under den siste puljekampen til Danmark mot Vesttysklands landslag under VM i 1986. Managerkarriere. Etter karrieren som spiller ble Frank Arnesen assistenttrener for Bobby Robson i PSV Eindhoven. Han fortsatte som sportsdirektør i PSV og var med på å både oppdage og utvikle talenter som Ronaldo, Romario og Ruud van Nistelrooy. Senere ble han sportsdirektør i den engelske klubben Tottenham. Derfra gikk han videre som talentutviklingssjef i Chelsea FC. Han er nå sportsdirektør i Hannover 96. CyclEurope. CyclEurope AB er en svensk sykkelprodusent med hovedkontor i Stockholm. Selskapet har produksjon i Danmark, Frankrike, Italia og Sverige. Det er datterselskap av Grimaldi Industri, et familiekonsern etablert av den svenske gründeren Salvatore Grimaldi, og heleid av Grimaldifamilien. Administrerende direktør av CyclEurope er Salvatore Grimaldis sønn, Tony Grimaldi. CyclEuropes historie begynner i 1996 ved overtakelsen av den svenske sykkelprodusenten Monark. Det utviklet seg raskt til å bli en betydelig europeisk produsent og distributør. CyclEurope har kontorer i alle verdensdeler og distribuerer sykler av flere kjente merkenavn til over 50 land, men har sitt største marked i Europa. I 1996 overtok CyclEurope gjennom Monark også produksjonen av det norske sykkelmerket DBS. Selskapet er representert i Norge av Cycleurope Norge i Sandnes. St Peter Port. St Peter Port er ett av ti prestegjeld på den britiske kanaløya Guernsey. Prestegjeldet er også Guernseys hovedstad. Paolo Montero. Ronald Paolo Montero Iglesias (født 3. september 1971) er en fotballspiller fra Uruguay. Kungliga biblioteket. Kungliga biblioteket i Stockholm er Sveriges nasjonalbibliotek. Biblioteket forvalter den svenske pliktavleveringsloven, og tar hånd om alt og gjør tilgjengelig alt trykket materiale i Sverige, som angitt allerede i svensk lov av 1661. Kungliga biblioteket har siden 1878 holdt til i sin nåværende bygning i Humlegården park på Östermalm i Stockholm. Blant de kjente personer som har tilbrakt tid i biblioteket er den russiske revolusjonslederen Vladimir Lenin som bodde flere kortere perioder i Stockholm under sin eksiltid. Justus DaLee. Justus DaLee var en amerikansk folkelig kunstner, født 1. oktober 1793 i Pittstown, Washington County, New York. Han var militærmusiker omkring 1812, men ble senere professor i skrivekunst (skjønnskrift/kalligrafi) med base i staten New York. Som billedkunstner er han kjent for sine miniatyrbilder i olje, akvarell, tusj eller blandingsteknikker. Han døde den 5. januar 1878 i Eden, Wisconsin. Referanser. DaLee, Justus DaLee, Justus DaLee, Justus Tore Torgersen. Tore Torgersen (født 10. september 1968 i Stavanger) er en norsk bowler. Han bor nå i Kungsbäcka i Sverige. Han debuterte på det norske landslaget i 1984 og konkurrerer for Pergamon bowlingteam (Sverige) og Cross Bowlingklubb. Torgersen har bowlet i prestisjefylte Weber cup ved tre tilfeller og vunnet to av disse. Han ble verdensmester i «all event» i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater i 1999. Øvrige meritter. Torgersen er medlem av PBA (Professional Bowlers Association). Engelsk 1. divisjon 1938–39. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1937–38. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1936–37. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1935–36. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1934–35. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1933–34. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1932–33. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1931–32. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1930–31. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1929–30. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1928–29. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1927–28. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Sunna. Sunna (ar.: سنة, som betyr "oppgått sti") er en benevnelse som finnes i flere retninger av islam (ikke bare sunniislam). Ordet blir ofte oversatt som "tradisjon". I sunniislam betyr Sunna de religiøse handlingene som ble innført av Muhammed i løpet av hans 23 år som leder, og som muslimene først mottok gjennom konsensus mellom Muhammed og hans disipler (Sahaba), og videre ble overført fra generasjon til generasjon. Noen mener at Sunna egentlig består av de religiøse handlingene som ble innført av Abraham og bare ble gjenopplivet av Muhammed. Engelsk 1. divisjon 1926–27. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1925–26. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 1. divisjon 1939–40. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligaen ble avbrutt etter 3 serierunder på grunn av den 2. verdenskrig. Ingen ligamester ble kåret denne sesongen. Gothic metal. Gothic metal er en sjanger av heavy metal som kom på 1990-tallet i Europa som en gren av doom metal, en sammensmelting av sjangrene gothic rock, doom metal og death metal. Gothic metal er vanligvis karakterisert ved enten en eller to distinkte punkter: dobbel vokal (growling og kvinnelige vokalister) eller enkel vokal med en lav, operaaktig tone. Instrumentene er som oftest basert på bruken av moderne keyboard og vrengte gitarer med varierende tempo og komplekse komposisjoner. Tekstene i gothic metal er sentrert rundt romanse og fantasy-eventyr som ofte ender i tragedie for en eller flere parter involvert. Kjente gothic metal-band er band som Moonspell, Within Temptation, Type O Negative, Cradle of Filth, Paradise Lost, Tristania, The Gathering, Penumbra, Epica, Lacuna Coil, Trail of Tears, Anathema og My Dying Bride. Av oppadstormende norske gothic metal-band kan nevnes Where angels fall og Gothminister. Ferdinand Cheval. Chevals «Palais Idéal» Ferdinand Cheval (født 1836, død 19. august 1924) var en fransk postmann som brukte 33 år av sitt liv på å bygge et «idealpalass» (fransk: "Palais idéal") som i dag regnes som et ekstraordinært eksempel på naivistisk arkitektur. Ferdinand Cheval levde i Châteauneuf-de-Galaure, i départementet Drôme. Han forlot skolen i en alder av 13 år for å bli bakerlærling, men endte opp som postbud. Byggingen startet i april 1879. Han sa han hadde sparket bort i en stein som var så rar at han tok den med hjem. Dagene etter tok han med flere, og gikk snart postrunden med trillebår. Han tok med seg stein de neste 33 årene, og bygde på huset, ofte til lyset av en oljelampe. «Hobbyen» førte til at han ble betraktet som en blanding av original og landsbyidiot. De ytre veggene tok ca 20 år. Utsmykningen er en blanding av bibelske, hinduistiske og andre kulturinnflytelser. Steinene ble murt sammen med kalk, sement og ståltråd. Han ønsket også å bli gravlagt i bygget, noe myndighetene satte seg i mot. Han brukte så åtte år på å bygge seg et mausoleum på kirkegården i Hauterives. Ett års tid senere døde han. Like før det, begynte storheter som André Breton og Pablo Picasso å anerkjenne verket som verdig kunst. Den franske kulturministeren André Malraux, erklærte palasset som kulturelt landemerke og verneverdig i 1969. Det er nå åpent for publikum. Eksterne lenker. Cheval, Ferdinand Cheval, Ferdinand Cheval, Ferdinand Gulltopp. I norrøn mytologi er Gulltopp (eller Gulltoppr) Heimdalls hest. Gulltopp er nevnt i en liste over hester i "Grímnismál" og i "Nafnaþulur". Ifølge Snorre Sturlasons Den yngre Edda er han hesten til Heimdall. Det har blitt foreslått at Snorre viet en hest til Heimdall i et forsøk på å systematisere mytologien. Billy Cobham. William C. Cobham, kjent som Billy Cobham (født16. mai 1944 i Panama) regnes som en av verdens beste og mest innflytelsesrike trommeslagere, mest kjent for hans jazz fusion på 1970 tallet med John McLaughlins Mahavishnu Orchestra, hvor han var en pioner med en kraftig trommestil med elementer fra jazz, rock og funk. Billy Cobham har blitt omtalt som «verdens raskeste trommis». Antonio de Magalhães. Antonio de Magalhães, Zhang Jingxiu (født i 1677 i Cortiços nær Viseu i Portugal, død 24. mars 1735 i Beijing i Kina) var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han trådte inn i jesuittordenen i 1692 i Coimbra, og før han ble presteviet ble han sendt først til Afghanistan (1700) og så til Beijing. Han ble presteviet i Macao i 1705. Etter virke forskjellige steder i landet kom han i 1716 til Beijing igjen. Fra 1721 til 1725 var han Kinas ambassadør i Portugal. Han returnerte til Beijing i 1726, der han døde ni år etter og ble begravet på Zhalan-gravfeltet. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Magalhaes, Antonio Magalhaes, Antonio Magalhaes, Antonio Magalhaes, Antonio Magalhaes, Antonio Magalhaes, Antonio Magalhaes, Antonio Viktor Khristenko. Viktor Borisovitsj Khristenko (russisk Виктор Борисович Христенко; født 28. august 1957 i Tsjeljabinsk, Russland) er en russisk politiker og økonom. I perioden 24. februar til 5. mars 2004 var han fungerende statsminister i Russland etter at forgjengeren Mikhail Kasjanov ble avsatt av president Vladimir Putin. Han er gift og har tre barn. Han har doktorgrad i økonomi og jobbet etter endt utdanning ved universitetet i Tsjeljabinsk. Fra 1991 til 1997 hadde han høye posisjoner i administrasjonen i Tsjeljabinsk oblast. I 1997 kom han til Kreml som visefinansminister og fra 1999 var han visestatsminister. Etter sin korte statsminsterperiode har han vært industri- og energiminister. Aleksandr Vasilevskij. Aleksandr Mikhajlovitsj Vasilevskij (russisk; født, død 5. desember 1977) var en russisk general (marskalk fra 1943), mest kjent for å være sjef for den sovjetiske generalstaben Stavka under andre verdenskrig. Som stabssjef var Vasilevskij ansvarlig for planlegging og koordinering av nesten alle avgjørende sovjetiske offensiver, fra slaget om Moskva i 1941 til angrepet på Østpreussen og Königsberg i 1945. Aleksandr Vasilevskij startet sin militære karriere i Den keiserlige russiske hær under første verdenskrig, i 1917 hadde han nådd graden kaptein. I begynnelsen av Oktoberrevolusjonen ble han med i den røde armé og deltok i borgerkrigen og den polsk-sovjetiske krig. Etter borgerkrigen steg han raskt i gradene og fikk kommando over et regiment i 1930. I denne stillingen viste han store kunnskaper i organiseringen og treningen av sine tropper. Vasiljevskijs evner ble lagt merke til og i 1931 ble han medlem av direktoratet for militær trening. I 1937 ble han forfremmet til generalstaben. Ved Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 arbeidet Vasiljevskij med koordineringen av Moskvas forsvar og med motangrepet i desember 1941. Videre under krigen på Østfronten var han aktiv i koordinering og utføring av en rekke av de større sovjetiske felttogene. I juli 1945 ble han utnevnt til øverstkommanderende for de sovjetiske styrkene i det fjerne østen, og var med og mottok Japans kapitulasjon. Etter krigen ble han forsvarsminister, en stilling han holdt til Stalins død i 1953. Ved Nikita Khrusjtsjovs overtakelse av lederskapet ble Vasilevskij tilsidesatt og pensjonert. Vasilevskij mottok to ganger Seiersordenen for sin innsats under verdenskrigen. Ved sin død ble han begravet ved Kreml som en anerkjennelse av hans innsats for landet. Vasilevskij, Aleksandr Vasilevskij, Aleksandr Vasilevskij, Aleksandr Domingos de Magalhães. Domingos de Magalhães, Ma Anneng (født i 25. januar 1670 i Unhao nær Braga i Portugal, død 22. oktober 1722 i Songjiang i Jiangnan i Kina) var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han trådte inn i jesuittordenen i 1686 i Lisboa, og ble sendt til Kina dit han ankom i 1699. Han virket i Shanghai og i Songjiang, der han drev en katolsk skole. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Magalhaes, Domingos Magalhaes, Domingos Magalhaes, Domingos Magalhaes, Domingos Magalhaes, Domingos Toyota Hilux. Toyota Hilux er en pickup produsert av den japanske bilprodusenten Toyota. Første generasjon ble lansert i 1968 og tolvte generasjon ble lansert i 2005. I USA er tilsvarende pickup Toyota Tacoma, men fra 2005 fram til idag deler ikke Hilux og Tacoma samme plattformen. Becontree. Becontree (er et område i Barking and Dagenham i London, omkring atten km nordøst for Charing Cross. Navnet Becontree kommer fra et "hundred" som dekket området. Stedet ble utviklet som et stort offentlig boliområde med 27 000 mellom 1921 og 1932 av Londons grevskapsmyndigheter. Det var tenkt som et «hjem for helter» etter første verdenskrig. Med over 100 000 innbyggere er det fortsatt det største enkeltstående boligområde i verden. Da området først ble utviklet var det delt mellom distriktene Ilford, Dagenham og Barking, som senere ble samlet i Barking and Dagenham. Det første huset som stod ferdig i området ligger i Chittys Lane, og er merket med en blå plakett. Parallelt med Chitty Lane går Valence Avenue, som er bredere enn de andre gatene. Årsakene til dette er at det gikk en midlertidig jernbane i midten av gaten under byggeprosessen. Da husene begynte å bli ferdige beundret mange det som da ble sett som høy standard for offentlige boliger. Det var blant annet innendørs vannklosetter og små hager. De fleste som flyttet dit kom fra Londons østkant, hvor mange hadde bodd under slumforhold. Det var allikevel en rekke svakheter. Isolasjonen var dårlig, hvilket var spesielt uheldig fordi mange av beboerne ikke hadde råd til nok kull til å holde husene varme. Rørsystemet var også basert på reservoarer på taket, som alltid frøs om vinteren slik at toalettet ikke fungerte. Etterhvert som husene ble fylt opp vokste antallet skolebarn til 25 000 i et område hvor det bare var fire grunnskoler, tre i Chadwell Heath og en i Becontree Heath. Dette førte til at mange barn ikke fikk skolegang de første årene. Den første lokale skolen, "Green Lane", ble åpnet i 1923. I 1953 fikk den navnet "Henry Green Primary School" etter den første rektoren. Det ble lagt inn enkelte sosiale tiltak i området under utviklingen. Et av de viktigste var å sørge for at det ble noe få, store puber i stedet for mange små, slik at de fleste fikk lenger vei å gå når de skulle ut og drikke. Det er heller ikke noe sentrum slik man finner i de fleste områder i Storbritannia. Langs fortauene ble det plantet hekker, som på våren og sommeren ble stelt av gartnere slik at de holdt riktig høyde. Ifølge kontraktene skulle hagene holdes i orden, men mange ble raskt de reneste jungler. For å oppmuntre beboerne til å stelle hagene ble det innført en premie for flotteste hage. Den høyeste prisen var i 1950-årene på tyve pund, hvilket tilsvarte mer enn ti ukers husleie. I dag er de fleste hager asfaltert og fungerer som parkeringsplasser. Husene hadde gassbelysning inntil slutten av andre verdenskrig, og mange fortsatte å bruke gass også etter elektrifiseringen av området. I den første tiden var myndigheten skeptiske til å installere telefoner i området, fordi det ble sett på som en luksus som ikke var i tråd med beboernes status. Etter store problemer med smog i 1957 ble området erklært som en «røykfri sone». De gamle peisene ble omgjort slik at man kunne bruke røyksvakt brensel, derunder gassovner. Chadwell Heath. Chadwell Heath er et område i Barking and Dagenham i London, omkring 19,5 km øst-nordøst for Charing Cross. Det ligger helt i utkanten av distriktet, med Redbridge mot nord og vest, og Havering mot øst. Navnet knyttes ofte, høyst sannsynlig feilaktig, til St. Chad, som skal ha besøkt en kilde der. Det er langt mer sannsynlig at det kommer fra ordet "cauld" («kald»), som også viser til kilden. Heiområdet var tidligere beryktet på grunn av landeveisrøvere. Fotballklubben West Ham United FC utfører det meste av sin trening i Chadwell Heath. Doktor. Doktor (forkortelse dr.) er en akademisk "tittel" som vanligvis brukes av personer som har tatt en akademisk grad betegnet som doktorgrad ved et universitet eller en høyskole (eksempelvis graden "doctor medicinae"). "Doktor" i seg selv er ikke en akademisk "grad". I mange land brukes «doktor» i dagligtale ofte om en lege, selv om legen ikke innehar noen doktorgrad, det samme gjelder om advokater i enkelte land. Historisk var doktor den øverste akademiske graden ved de teologiske, juridiske og medisinske fakulteter ved europeiske universiteter, og tilsvarte magister ved filosofiske fakulteter. Derfor ser man ofte i historiske tekster at jurister og teologer også omtales som doktorer. I noen land har tittelen doktor tradisjonelt hatt en spesielt høy status; i Storbritannia fantes det tidligere bare høyere doktorgrader (D.Sc., D.Litt.), og det var ikke noen forutsetning å ha doktorgrad for å bli ansatt som f.eks. professor. Det ble regnet for mer prestisjefullt å bli tildelt en høyere doktorgrad enn å bli professor, slik at personer med slike grader, som også var professorer, ble tiltalt med «doktor» i stedet for «professor». I Danmark er tittelen doktor (og forkortelsen dr.) reservert personer som har tradisjonelle doktorgrader (dr. phil., dr. jur., dr. med., dr. theol. osv.), mens personer med ph.d.-grad ikke har rett til å kalle seg doktor. Fordi nivået på grader betegnet som doktorgrad varierer sterkt mellom ulike land, og i tid, har det også vært vanlig å bruke tittelen «dr.» om personer med grader som i deres hjemland ikke er betegnet som doktorgrader. F.eks. har personer med danske, norske og svenske lisensiatgrader og personer med danske og norske magistergrader ofte blitt omtalt med tittelen «dr.» i engelskspråklige sammenhenger, ettersom disse gradene er lite kjente utenfor Skandinavia og bedre tilsvarer grader betegnet som doktorgrader i engelskspråklige land. Magneto. Magneto, eller Erik Magnus Lensherr, er en tegneseriefigur skapt av Jack Kirby og Stan Lee. Magneto er en skurk i superheltserien Marvel Comics' X-Men der han er leder for "Brotherhood of Evil Mutants". Hans første opptreden var i X-Men nr. 1 (1963). Han ble spilt av Ian McKellen i de tre X-Men filmene. Porno for Pyros. Porno for Pyros var et amerikansk alternativ rock-band, formet av Perry Farrel og Stephen Perkins. Begge hadde tidligere spilt i det amerikanske bandet «Jane's Addiction». Bandets medlemmer var: Perry Farrel, Stephen Perkins, Martyn LeNoble, Peter DiStefano og Mike Watt. Bandet varte fra 1992 til 1998 og ga ut to album. Melanochromis auratus. "Melanochromis auratus" finnes i steinete områder fra Jalorevet og sørover langs vestkysten til Crocodile Rocks. De er små, avlange fisk, opp til 11 cm lange. Ungfisk og hunner er gule med svarte og hvite striper på den øverste delen av kroppen. Voksne hanner har helt andre fargetegninger, med mørk kropp og grå striper på øvre halvdel av kroppen. Som mange andre Malawiciklider, er "auratus"-ciklider munnrugere. Hunnene holder de befruktede eggene i munnen, og yngelen i noen uker etter klekkingen. Akvaristikk. "Melanochromis auratus" er en av de mest populære mbuna-cichlidene i akvariehandelen. Ungfisk har oppsiktsvekkende farger, og er ofte tilgjengelig i dyrebutikker. De foretrekker en pH på 7,0 – 8,5 og en temperatur på mellom 22 og 26 grader. Disse fiskene er territorielle, og spesielt hannene er svært aggressive, også i forhold til andre mbuna-ciklider. I de fleste tilfellene er det best å holde en voksen hannfisk sammen med flere hunner. Akvariet bør settes opp med mye stein med huler og gjemmesteder. Den naturlige dietten er alger, men fisk i akvarier vil vanligvis ete det meste de blir tilbudt. Tailtiu. Tailtiu eller Tailltiu er navnet på en skikkelse i irsk mytologi, noen ganger omtalt som en gudinne og andre ganger framstilt som en historisk dronning. Stedet "Telltown" mellom Kells og Navan i grevskapet Meath i Republikken Irland var oppkalt etter henne. I følge Lebor Gabála Érenn, et samling av irske myter og historier fra 1000-tallet, skal Tailtiu ha vært en spansk prinsesse som ble gift med Eochaid mac Eirc, den siste av de mytologiske Fir Bolg overkongene av Irland. Hun ble fostermor for den mytologiske gudeskikkelsen "Lug". Tailtiu festivalen. Lug skal ha innstiftet en årlig festival til hennes ære. Denne festivalen ble kalt "Áenach Tailteann" eller "Taillten Fair", og feiret på "Lammaskvelden" (1. august). I middelalderen var det vanlig at par kunne inngå såkalte prøveekteskap på Tailtufestivalen, de skulle da være gyldige et år og en dag. I tidlig kristen tid og i tidlig middelalder fungerte festivalen også som en samling for de fremste mennene innenfor klan-dynastiet Uí Néill. Festivalen nevnes i de irske annalene i forbindelse med år hvor den ikke ble avholdt, eller når den ble gjenopptatt etter lengre tids avbrekk. Dette er historisk interessant, fordi en avlysning av festivalen blir regnet som et sikkert tegn på at det var ufred innad i Uí Néill, og at herredømmet til den som hadde tittelen konge av Tara var omstridt. Tailtu festivalen ble feiret så sent som på 1700-tallet. Festivalen ble forsøkt gjeninnført en periode på 1900-tallet under navnet "Telltown games". Georges Bizet. Georges Bizet (født 25. oktober 1838 i Paris, Frankrike, død 3. juni 1875 i Bougival, Frankrike) var en fransk komponist og pianist fra romantikken. Han er antageligvis mest kjent for operaene Carmen og Perlefiskerne. Biografi. Bizet ble født i Paris i Frankrike i 26 rue de la Tour d'Auvergne. Han ble registrert under navnet Alexandre-César-Léopold Bizet, men ble døpt Georges Bizet og ble kjent under sistnevnte navn. Han ble innskrevet i musikkonservatoriet i Paris fjorten dager før hans tiende bursdag. Hans første symfoni, "Symfoni i C-dur", ble skrevet da han var sytten, som et studentoppdrag. Det ser ut til at Bizet fullstendig glemte symfonien, og den ble ikke oppdaget igjen før i 1935, i arkivene til biblioteket i konservatoriet. Opp til den første fremførelsen av symfonien, ble den umiddelbart hyllet som et mesterverk av en junior og et velkomment tillegg til repertoaret fra den tidlige romantiske perioden. Det er et interessant verk, og dessuten fenomenalt til å være skrevet av en sytten år gammel gutt, og symfonien er verd å legges merke til på grunn av at den er forbløffende stilistisk lik musikken til Franz Schubert, hvis verker praktisk talt var ukjent i Paris på den tiden, muligens med unntak av noen få av hans sanger. Hans andre symfoni, "Roma", ble ikke fullført. I 1857 førte iscenesettingen av enakteroperetten "Le docteur Miracle" til at han vant en andel av en premie gitt av Jacques Offenbach. Han vant også musikkomposisjonstipendiumet til Prix de Rome, en forutsetning som skulle føre til at han studerte i Roma i tre år. Her ble hans talent utviklet mens han skrev verker så som operaen "Don Procopio". Ser man bort ifra perioden i Roma, levde Bizet i Parisområdet hele livet. Hans mor døde kort etter at han vendte tilbake til Paris. Her komponerte han operaen "Les pêcheurs de perles" ("Perlefiskerne") for Theatre-Lyrique i 1863 og skrev også på denne tiden operaen "La jolie fille de Perth", samt de populære "L'Arlésienne-suitene" som opprinnelig ble laget som scenemusikk for et skuespill, og "Jeux d'enfants" ("Barneleker") for piano. Han komponerte også den romantiske operaen "Djamileh" som ofte er sett på som en forløper til "Carmen" fra 1875. Den sistnevnte operaen er Bizets mest kjente verk og er basert på romanen med samme tittel som er skrevet i 1846 av Prosper Mérimée. Bizet komponerte tittelrollen for en mezzosopran. "Carmen" ble ikke godt mottatt i begynnelsen, men fikk etterhvert ros fra velkjente samtidige komponister som Claude Debussy, Camille Saint-Saëns og Pjotr Tsjaikovskij. Fylkesvei 68 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 68 i Møre og Romsdal er en ringvei i Ørsta med utgangspunkt i Nordre Vartdal. Veiens lengde er 3,3 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 63. Eksterne lenker. 068 Fylkesvei 67 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 67 i Møre og Romsdal er en ringvei i Ørsta med utgangspunkt ved Sætre. Veiens lengde er 7,4 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 61. Eksterne lenker. 067 Gliese 581 b. Gliese 581 b er en eksoplanet som går i bane rundt stjernen Gliese 581. Den er den første av seks planeter som er oppdaget i systemet så langt, og den andre planeten innenfra stjernen. Gliese 581 c. Gliese 581 c er en eksoplanet i bane rundt den røde dvergstjernen Gliese 581. Planeten antas å ligge innenfor den beboelige sonen hvor overflatetemperaturen tilsier at flytende vann kann finnes. Planeten befinner seg 20,5 lysår fra jorden i stjernebildet Vekten. NSB type 18. Type 18 var en damplokomotivtype hos NSB produsert i perioden 1900 til 1919 hos Hartmann og Hamar Jernstøberi. Typen var opprinnelig ment for Nordbanen, men de ble tatt i bruk på de fleste linjer rundt omkring i Norge. Det ble bygget 35 stk av denne typen i modellene 18a, 18b og 18c, hvorav den seneste modellen c var noe tyngre og hadde et større sylinderdiameter og slagvolum. De tidlige modellene, 18a og 18b, ble senere oppgradert til c-standard. Type 18 har rundt 825 hestekrefter og en tjenestevekt på 81 tonn inkludert tenderen samt en topphastighet på 65 km/t. Etterhvert som jernbanetrafikken tok seg opp ble disse maskinene erstattet av kraftigere lokomotiver. Det siste lokomotivet av NSB Type 18c nummer 255 bygget i 1913 av Hamar Jernstøberi ble utrangert den 25. august 1969 og ble siden bevart av Bergen Teknisk Museum. Dette lokomotivet ble også restaurert i perioden 1980 til 1992 av Norsk Jernbaneklubb og blir i dag disponert ved Gamle Vossebanen hvor den er i drift hver sommer. 18 255 var opprinnelig stasjonert ved Eidsvold – Ottabanen, men ble senere brukt ved Drammen, Oslo og Trondheim distrikt, hvor det etter sistnevnte trafikkerte linjen mellom Grong og Namsos. Type 18a. lokomotivene av typen 18a var egentlig ment for Nordbanen Distrikt (Grefsen-Røykenvik, Grefsen-Gjøvik og Reinsvoll-Skreia). lokomotiv 134 var i tiden fra 1964 til det ble utrangert i 1968 det eldste lokomotivet i drift hos NSB. lokomotivene 131-134 ble bygget på Hartmann Chemnitz i 1900, lokomotivene 135-138 ble bygget av samme fabrikant til samme bruk i 1901, og lokomotivene 157 og 158 hos Hamar Jernstøberi i 1903. Alle lokomotivene av typen 18a bortsett fra lokomotiv 135 og 157 ble ombygget til 18c. Type 18b. Type 18b ble bygget av Hamar jernstøberi i 1907 for bruk på Gjøvik og Bergensbanen. lokomotivene fikk nr 184-189. De Ble stasjonert både i Bergen, Hamar, Trondheim, Kristiansand, Arendal, Eidsvoll-Otta banen og Otta-Dombåsbanen. De to siste lokomotivene av typen 18b Var lokomotiv 184 og 186 som ble utrangert i 1962. lokomotiv 184 ble i 1938 bygget om til 18c og 186 ble ombygget til 18c i 1948. Audunbakkenfestivalen. Audunbakkenfestivalen, eller også bare Audunbakken som den ofte omtales som, er en liten festival med en "hjemmesnekret" profil som holder til på Disenå i Sør-Odal kommune, 3 mil fra Kongsvinger og 7 mil fra Oslo. Festivalområdet befinner seg i skogen ovenfor Disenå Idrettsplass, på et nedlagt grustak. Festivalen ble første gang arrangert i 2003 i hagen til festivalsjef og gründer Audun Hansen, før den året etter flyttet opp til grustaket hvor den siden den gang har funnet sted. Audunbakkenfestivalen strekker seg over to dager, og arrangeres som oftest i begynnelsen av august. Festivalen blir av de fleste betegnet som en rockefestival og kan blant annet skilte med opptredener fra band som Superfamily, Silver, Surferosa, Sahara Hotnights, Raga Rockers, Slagsmålsklubben og Backstreet Girls. I 2005 ble festivalen kåret til Norges tredje beste festival av Norsk Rockforbund. I 2008 fikk festivalen skjenkebevilling og det ble for første gang satt 18-årsaldersgrense for å komme inn. Dette resulterte i en sterk nedgang i antall besøkende, mens det samtidig betydde at man fikk et mer «musikkinterresert» publikum. Audunbakkenfestivalen er en festival utført utelukkende av en dugnadsgjeng. Alt fra mat, doer, backstageområder og scene er laget i ren dugnadsånd. Festivalen er også en av få reklamefrie festivaler. Dette er et bevisst trekk for å holde festivalen så "ren" og sjarmerende som mulig. Andre tilbud på festivalen. I tillegg til rene konserter på scena holdes det også kunstutstillinger/installasjoner på området. Her har unge personer muligheten til å vise frem sin kunst, noe som har vært svært vellykket og derfor blitt repetert hvert år. Fra 2009 ble også konseptet "i bakken" lansert. Bakgrunnen for dette var å gi publikummere en musikkopplevelse på den lange og bratte veien opp til selve festivalområdet. Hvert år finner man derfor en egen programoversikt over band som spiller i bakken. Historien bak navnet. Da festivalgründer og sjef Audun Hansen bodde hjemme hos foreldrene sine var huset det øverste og eneste huset i bakken der de bodde. Denne bakken ble ofte brukt av andre barn som bodde på byggefeltet, til å kjøre akebrett på vinteren. Disse barna kalte derfor denne bakken for Audunbakken. Første året Audunbakkenfestivalen ble avholdt var det hjemme hos Audun, i denne bakken. Derav navnet. Besøkstall. Fra festivalens første år (2003) steg antall besøkende for hvert år inntil man i 2008 valgte å innføre alkoholsalg og dermed sette 18-årsgrense. Man regner med at det er plass til rundt 1400 mennesker på festivalområdet. Dagenham. Dagenham er en by i Barking and Dagenham i London, omkring nitten km øst for Charing Cross. På hjørnet av Whalebone Lane og Eastern Avenue lå engang en saksisk møtehall. Frem til begynnelsen av 1920-årene var Dagenham en landsby i Romford landdistrikt. Da byggingen av Becontree Estate begynte vokste stedet enormt. I 1926 ble stedet et eget urbant distrikt, Dagenham, og i 1938 fikk byen status som "municipal borough". I 1965 ble Dagenham innlemmet i Barking and Dagenham og i Stor-London. Under andre verdenskrig ble jordene utenfor Dagenham brukt av Royal Artillery, som installerte et stort antiluftskytsbatteri der. Senere i krigen ble dette erstattet av en krigsfangeleir. Fotballklubben Dagenham & Redbridge FC holder til i Dagenham. Det er tre undergrunnsstasjoner i eller rett ved Dagenham: Becontree, Dagenham East og Dagenham Heathway. Det er også to jernbanestasjoner, Dagenham Dock og Chadwell Heath. Creekmouth. Creekmouth er et forstadsområde i Barking and Dagenham. Det er for det meste industri der, men også noen mindre boligområder. Det er i 2000-årene planlagt nyutvikling av Creekmouth, noe som ikke minst skyldes at Docklands Light Railway skal forlenges til Dagenham slik at stedet får bedre kommunikasjonsmuligheter for pendlere. Marks Gate. Marks Gate er et område helt nord i Barking and Dagenham i London. Det ligger rett nord for Chadwell Heath, og vest for Collier Row. Nærmeste undergrunnsstasjoner er Newbury Park og Chadwell Heath. Rush Green. Rush Green er et område i Barking and Dagenham og Havering i London. Sentrum ligger ved krysset mellom Rush Green Road og Dagenham Road, i bydelen Havering, en knapp kilometer fra sentrum i Romford. Barking College ligger i Rush Green. Axel Otto Normann. Axel Otto Normann (født 23. januar 1884 i Halden, død 8. mai 1962 i Oslo) var journalist, redaktør, teaterkritiker og teatersjef. Han var to ganger sjef ved Nationaltheatret. Han kom fra en borgerlig familie, tok artium i 1901, og begynte å studere uten å fullføre noen høyere utdannelse. Han studerte ved Sorbonne i 1904, arbeidet i dagbladet Posten 1905-1907, i Aftenposten 1907-1915 og som redaktør i Verdens Gang 1915-22. I perioden 1922-29 bodde han i Paris, hvor han livnærte seg som korrespondent og oversetter. Han oversatte blant annet Alexandra Rachmanovas dagbøker fra den russiske revolusjon. Han ble i 1929 ansatt som teaterkritiker i Arbeiderbladet, og målbar der sine krav om en mer ambisiøst program for Nationaltheatret så tydelig at han i 1935 ble ansatt som sjef ved teatret. Han tok avskjed under krigen, i 1941, men ble gjeninnsatt i stillingen 1945-46. Fra 1947 til sin død i 1962 var han sjef for "Det Nye Teater", som i hans tid skiftet navn til Oslo Nye Teater. Normann var medstifter av Norsk Teater- og Kunstkritikerforbund i 1927, var formann i "Norsk Teaterlederforening" 1936-41 og hadde flere andre lignende verv. Han ble utnevnt til Ridder1 av St. Olavs Orden i 1951, og var også ridder av Dannebrogordenen, Vasaordenen, Finlands Lejons orden, den belgiske Leopoldsordenen og offiser av Æreslegionen. Han ble utnevnt til statsstipendiat i 1955. Torleiv Ole Rognum. Torleiv Ole Rognum (født 9. april 1948) er en norsk rettsmedisiner. Han er professor ved Rettsmedisinsk institutt på Rikshospitalet. Rognum tok doktorgraden i 1982 på tykktarmkreft. Sammen med Ola Didrik Saugstad forsket han på 1980-tallet på krybbedød, og deres funn vakte stor internasjonal oppsikt i 1988. Rognum har også engasjert seg i livsvernspørsmål, bl.a. i forhold til abort og bruk av bioteknologi. I 2007 ble han sammen med Ola Didrik Saugstad, tildelt Livsvernprisen av organisasjonen Menneskeverd. 7. november 2007 ble han Ridder 1. klasse St. Olavs Orden for sin innsats innen krybbedødsforskning og rettsmedisinsk arbeid. Liste over jubileer på norske frimerker. Liste over jubileer på norske frimerker omfatter "særfrimerker" utgitt til ei spesiell anledning, og da ofte til et jubileum for en person, en organisasjon eller liknende. Å skape en viss blest om anledninga er derfor et viktig tilleggsformål ved utgivelsen. Det er vanlig å dele frimerker inn i to hovedgrupper, bruksfrimerker og særfrimerker. "Bruksfrimerkene" er standardutgaver som har frankering av postsendinger som viktigste formål. Motivet var i begynnelsen gjerne et riksvåpen, statsoverhodets portrett eller et postsymbol. Etter hvert kom det til andre motiver som dyr og blomster. Nedenfor er ei liste over jubileer som er markert med norsk frimerkeutgivelse. Denne lista omfatter imidlertid ikke personjubileer eller byjubileer, som det finnes egne lister over. Referanser. Jubileer på norske frimerker Frimerker Profdoc. Profdoc Norge AS (tidligere Profdoc ASA) er et dataselskap som tilbyr informasjonsteknologi for allmennlegekontorer, sykehus og laboratorier. Selskapet ble grunnlagt i 1985 og var notert på Oslo Børs inntil august 2008 da selskapet ble kjøpt opp av CompuGROUP Holding AG, et selskap som er notert på børsen i Frankfurt. Alfred Wallis. Alfred Wallis (18. august 1855 – 29. august 1942) var en Engelsk fisker og maler. Wallis ble født i Devonport, Devon. Få detaljer om livet hans er kjent før han slo seg ned i St. Ives, Cornwall, i 1890. Han sluttet som fisker i 1912, og begynte å male etter at kona døde i 1922 «For å holde meg selv med selskap», som han senere fortalte kunstsamleren Jim Ede. Arbeidene hans er glimrende eksempler på naivistisk kunst. Perspektivet blir brukt til å trekke landskapet ut til det nærmest utgjør et slags kart. Figurene gis størrelse etter deres relative betydning i bildet. Sjøbildene er alle gjort etter hukommelsen. Hans ungdoms seilbåter var avløst av dampdrevne fartøyer. Siden han hadde dårlig råd, ble mange bilder til på papp-plater han hadde skåret av fra pakk-kasser. Han var på mange måter heldig med timingen. I 1928 kom Ben Nicholson og Christopher Wood til St. Ives og etablerte en kunstnerkoloni. De var begeistret over å finne Wallis, og likte hans tilnærmelse til maleriet. Han ble dermed trukket inn i kretsen til noen av de mest progressive kunstnerne som virket i Storbritannia på 1930-tallet. Innflytelse var her en enveisaffære: Wallis malte som han stadig hadde gjort. Ved Nicholson og Woods medvirkning, ble han introdusert for Jim Ede, som gjorde sitt for å introdusere ham i London. Det gikk ikke bedre enn at han forble fattig resten av livet. Han er gravlagt slik at der er utsikt fra graven og utover sjøen og Tate St Ivesgalleriet. På gravsteinen er et keramisk arbeid av Bernard Leach som forestiller en liten sjømann under et stort fyrtårn - et motiv han selv hadde malt inn i mange bilder. Eksempler på Wallis-malerier henger i dag i Kettle's Yard (Jim Edes hjem) og i Tate St Ives. Kemisamisk. Kemisamisk var et samisk språk i de sørligste delene av Finsk Lappland, deriblant i samelandsbyene omkring Kuusamo. Språket døde ut omkring 1850. De vestlige dialektene av kemisamisk var påvirket av skoltesamisk, mens de østlige kemiske dialktene var påvirket av enaresamisk. Noen få skrevne eksempler på Kemisamisk har overlevd. I Laponia (1673) nedtegnet Johannes Schefferus to Kemisamiske yoik av Olaus (Mattsson) Sirma: «Guldnasas» og «Moarsi favrrot». Et kort vokabular ble nedtegnet av Jacob Fellmann i 1829 etter å ha besøkt de kemisamiske bygdene Kuolajärvi og Sompio. Virtual private network. Virtual private network (VPN'"), på norsk; virtuelt privat datanettverk, er betegnelsen på en datateknikk som anvendes for å skape «punkt-til-punkt»-forbindelser, såkalte «tunneler», gjennom et annet datanett (som f.eks. internett). En VPN-tunnel kan være kryptert, noe som er viktig når man ikke kjenner, eller er usikker på sikkerheten gjennom et eventuelt offentlig datanett, som f.eks. internett. Formål. Med en kryptert VPN kan man skape en sikker privat forbindelse over f.eks. et offentlig datanett, som f.eks. kan være en del av et ukryptert eller svakt kryptert datanett. Flere organisasjoner har et internt oppbygd VPN, og flere ulike organisasjoner kan oppbygge et felles virtuelt datanett mellom seg for et spesielt formål. Eksempel på anvendelse av VPN-forbindelser er hvis noen vil koble seg opp mot virksomhetens ikke offentlig tilgjengelige servere og arbeide som om klienten var tilsluttet i LANet, eller for å koble to separate fysisk adskilte kontordatanett til et stort. Virkemåte. Å starte en VPN-tunnel betyr at en datamaskin fungerer som om den sitter direkte på det datanettet som den kobler seg til. I tunnelen anvender datamaskinen faktisk en ip-adresse fra nettopp det datanettet den kobler seg til, og det kan f.eks. være en privat ip-adresse. Datamaskinen har adgang til alle de tjenester som finnes på det datanettet den er koblet til. Nettopp dette gjør at mange VPN-servere settes på en firewall DMZ, så mengden av tjenester man har tilgang til kan modereres. VPN påvirker som oftest rutingen av nettverket, både for maskinen som kobler seg til og for nettet som står for tilkoblingen. VPN fungerer derfor på nettverkslaget, lag 3 i OSI-modellen. Enkelte har imidlertid utviklet protokoller som fungerer på lag 2, datalink-laget. På internett, og på Unix / Linux / BSD -nettverk som stort sett bare bruker IP-protokollen på lag 3 er ikke dette så viktig. Det finnes mye bra standardutstyr for IP-nettverk. Men hvis en skal overføre andre lag 3 -protokoller som IPX og NetBEUI over større avstander, blir det noe annet. Man får et heterogent nettverk, og man trenger utstyr for å takle det. Olavsklosteret i Oslo. a> med rester av Olavsklosteret som kjeller Olavsklosteret i Oslo ble grunnlagt i 1239, da kong Håkon Håkonsson ga dominikanerne en tomt like nord for Halvardskirken. Her sto allerede Olavskirken, som var blitt bygd noen tiår tidligere. Dette skulle bli klosterkirken i det nye anlegget, og den ble bygd om for å passe til dominikanernes spesifikasjoner. Antakelig ble de første bygningene bygget i tre, og ble etter hvert erstattet med murbygninger. På begynnelsen av 1300-tallet har antakelig hele muranlegget stått ferdig. Dominikanerordenen hadde strenge krav til utformingen av klostrene sine. Grunnplan og rominndeling lå fast, og skulle være den samme i alle ordenens klostre. Blant annet skulle klosterkirken utgjøre nordfløyen i anlegget. Problemet var at det ikke var plass på sørsiden av Olavskirken; her er det bare noen få meter over til Halvardskirken, byens domkirke. Klosteret måtte derfor bygges nord for kirken, og dermed måtte den ligge i sørfløyen. Dette ble omgått ved at dominikanernes plankonsept ble speilvendt. Ved reformasjonen ble klosteret avviklet, og steinbygningene i det gamle Oslo ble i stor grad nyttet som steinbrudd ved utbedringer av Akershus slott og festning. Bispeborgen forfalt, men deler av Olavsklosteret har tydeligvis vært bedre bygd enn vanlig, og sto nærmest intakt. På midten av 1500-tallet flyttet derfor biskopen over til østfløyen av Olavsklosteret. Her ble han boende helt opp til vår egen tid, og bispegården ble etter hvert om-og påbygd. Men tre av rommene i første etasje er bevart, og er de eneste stående bygningselementer som er igjen fra det gamle Oslo. I 1836 hadde Abraham Spenning hørt at det skulle finnes en underjordisk gang mellom bispegården og Halvardskirken. Han forsøkte å grave for å finne den, men fant bare svære murfundamenter. Riksarkivar Christian Lange koplet Spennings opplysninger med det man visste om Olavsklosteret, og antok ganske riktig at disse murene hadde en tilknytning til dette. Spennings graving ble fulgt opp av Nicolay Nicolaysen. Han fikk lov til å åpne en del mindre felt i bispegårdens hage, og kunne ut fra dem skissere en grunnplan for klosteret. På begynnelsen av 1920-tallet begynte NSB arbeider med to tunneler gjennom Gamlebyen. I forkant av dette ble det organisert arkeologiske undersøkelser ledet av Gerhard Fischer. Deler av klosteret ble gravd ut og senere rekonstruert. I 1928 bekostet Oslo kommune en utgravning i klosteret, senere ble det flere mindre utgravninger fram til 1967. Først da var hele klosteret fullstendig undersøkt. Ruinene av Olavsklosteret ble fullrestaurert i 2011, og inngår som del av Ruinparken i Gamlebyen. Kulturminne. Olavsklosteret er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Birger Magnus. Birger Magnus (født 1955) er en norsk næringslivsleder. Han er styreleder i Storebrand ASA, Hafslund ASA og Statoil Fuel & Retail ASA. Magnus var i årene 1996-2009 konserndirektør i Schibsted ASA. Han var bl.a. styreleder i Aftonbladet, Svenska Dagbladet, 20 min Holding, Aftenposten, VG og Media Norge. Magnus var før det partner i konsulentselskapet McKinsey. Magnus er utdannet sivilingeniør fra NTH, og har en MBA fra den franske skolen Insead, og gift med Siri Hatlen. Oslo Bispeborg. Oslo Bispeborg var den opprinnelige bispegården i Oslo. Borgen ble grunnlagt på begynnelsen av 1200-tallet av Bisp Nikolas Arnesson, og utvidet utover 1300-tallet. Borgen ble bygget i sten rundt en bispegård i tre etablert i begynnelsen av 1100-tallet. Et ferdig, lukket forsvarsanlegg ble bispeborgen antakeligvis ikke før ut på 1300-tallet. Borgen befant seg i Gamlebyen på nordsiden av Oslo torg/Bispegata. Den bestod av steinhus, omringet av høye murer og et tårn. Fra tårnet (kastellet) gikk en takoverbygget bro (drombegang) over til Halvardskatedralen. Sammen med Hallvardskatedralen var bispeborgen det daværende Oslos viktigste geistlige anlegg. Borgen var i tillegg et politisk tyngdepunkt: Den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige ble undertegnet i bispeborgen, rett etter Håkon Vs død i 1319. Borgen ble skadet i 1523 ved svenskenes angrep. Etter reformasjonen i 1537 ble store deler av borgen revet, og i 1554 flyttet biskopen over til østfløyen i det nedlagte Olavsklosteret, som senere ble Oslo bispegård. I 1579 lot borgermester Christen Mule oppføre en renessansebygning på stedet. Her ble kong James (Jakob) VI av Skottland og prinsesse Anna av Danmark viet 23. november i 1589. Etter en brann i 1722 ble den nåværende Oslo Ladegård bygget over kjellermuren av Mules gård i 1725. Det fins rester av middelalderbyens bispeborg i kjelleren til Ladegården, bl.a. "Bisp Nikolas vinterhall". "Bisp Nikolaus' kapell" er et rom fra bispeborgen som er rekonstruert i tilknytning til Ladegården. Oslo bispegård. Oslo bispegård med rester av Olavsklosteret som kjeller Oslo bispegård sett fra Egedes gate a>, den avbildete bispegården ble reist i 1883–84. Oslo bispegård ble oppført i 1623 på stedet som tidligere var Olavsklosteret i Oslo. Den nåværende bygningen ble oppført i nygotikk på 1880-tallet, etter tegninger av arkitekt Henrik Thrap-Meyer. Historikk. Oslo (Gamlebyen) har vært bispesete fra ca. 1070. Den eldste bispegården lå langs nordsida av Oslo torg, og like vest for Hallvardskatedralen. Fra omkring 1300 ble den utvidet med blant annet tårn og festningsmur, derav navnet Oslo bispeborg. (Oslo Ladegård ble reist på ruinene av den gamle bispeborgen i 1725.) Fra 1554 har biskopen for Oslo bispedømme holdt hus i tilknytning til østfløyen av høymiddelalderens dominikanerkloster: Olavsklosteret. I 1623 ble Olavsklosterets østfløy ombygd til en mer moderne bispegård. Grunnet forfall ble bispegården lagt ut for salg i 1874. Da ingen kjøper meldte seg ble den revet i 1882 etter Stortingsvedtak. Middelalderdelen ble imidlertid bevart, og i 1883–84 ble den over avbildede bispegården oppført med østfløyen av klosteret som kjeller. I perioden 1999-2000 ble bispegården pusset opp innvendig, og veggene er nå malt i de opprinnelige fargene. I tillegg til å huse administrasjonen tilknyttet Oslo bispedømme, var bispegården biskopens pivatbolig til midt på 1980-tallet. Fra 1986 har Oslo bispegård i helhet vært lokalitet for den kirkelige administrasjon for Oslos biskop og bispedømmeråd. Hallen. Rett innenfor hovedinngangen, opp mot taket, henger en forgylt Mariaskikkelse fra biskop Anton Christian Bangs samlinger i 1897. De to store skinnstolene er en avskjedsgave til biskop Eivind Berggrav da han i 1937 sluttet som biskop i Hålogaland. I stolryggen er Trondenes kirke og Tromsø med midnattssol og måker som motiv utskåret i tre. Trappen. I trappeoppgangen henger Ellen Lenviks moderne gjengivelse av Akantus fra Søgne gamle kirke, anskaffet i forbindelse med oppussingen. Spisesalen. I spisesalen står en kopi av Johannes-hodet fra Nidarosdomen i en nisje (1957). På den ene veggen en kopi av Christian Krohgs maleri "Sovende barn". I taket henger en lysekrone fra Vækerø hovedgård. Kulturminne. Oslo bispegård er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Evangeliska fosterlandsstiftelsen. Evangeliska Fosterlands-Stiftelsen (EFS) er en lavkirkelig og nyevangelisk vekkelsesbevegelse innenfor Svenska kyrkan med røtter i 1800-tallets folkevekkelse. Organisasjon. EFS er en innenkirkelig bevegelse og er altså ikke et eget kirkesamfunn, noe som er en vanlig misforståelse. At den er innenkirkelig innebær at EFS ser seg som en del av Svenska kyrkan og at Svenska kyrkan ser EFS som en del av Svenska kyrkan. Dette skjer ut ifra felles bekjennelse. EFS har cirka 17 000 medlemmer. Den er en demokratisk organisasjon i folkebevegelsetradisjonen og har sin basis i cirka 500 tilsluttede lokalforeninger (misjonsforeninger og EFS-grupper) organisert i sju distrikter og med en felles riksorganisasjon med sete i Uppsala. De fleste lokalforeningene fungerer som autonome enheter, ikke helt uliktmenigheter, men det finnes også et flertal samarbeids- og samvirkeskirker hvor en misjonsforening eller EFS-gruppe driver en lokal kirke i samarbeid med en menighet innenfor Svenska kyrkan. EFS er involvert i misjonsarbeid i sju land: Etiopia, Eritrea, Sudan, Somalia, Tanzania, Malawi og India. EFS sin misjonsforstander siden 2001 er Anders Sjöberg. Ideologi og teologi. EFS deler Svenska kyrkans evangelisk-lutherske bekjennelse, men poengterer ut fra denne særlig behovet for en individuell stillingstaking til troen, samt at dette bør få konsekvenser for det daglige livet. Det individualistiske draget går igjen i bevegelsen fra pietismens nedarvede vekt på det alminnelige prestedømme; tanken at hvert kristent menneske lever i en direkte relasjon til Gud, uten behov av mellommenn i form av vigslede prester. Denne betoning merkes i lekmennenes sterke rolle i all virksomhet, inklusive gudstjenesten. Betoningen av det personlige forhold til Jesus Kristus har også vært teologisk grunn for bevegelsens omfattende misjonsarbeid. Historie. EFS ble stiftet den 7. mai 1856 på initiativ av presten Hans Jacob Lundborg og med støtte av den store vekkelsespredikanten og skribenten Carl Olof Rosenius. Innen bevegelsen fikk sitt nåværende navn, het den i to dager ”Fosterländska Stiftelsen för Evangelii befrämjande”. En av de viktigste oppgavene kom til å bli litteratur- og traktatspredning, noe som i høy grad ble gjort av såkalte kolportører, omkringvandrende selgere av kristen litteratur. Mye av litteraturen ble produsert av det egne forlaget, EFS-förlaget, som ble stiftet samme år som bevegelsen og siden 1992 inngår i Verbum Förlag. I 1861 besluttet EFS sitt styre å drive misjon i utlandet og grunnla året etter for dette formålet Johannelunds Missionsinstitut, nå Johannelunds teologiska högskola. I 1865 ble så EFS sine første misjonærer, C. J. Carlsson, L. J. Lange och P. E. Kjellberg, sendt til Øst-Afrika, dagens Eritrea. Dette var det første utlandsmisjonsprosjekt som ble utført av Svenska kyrkan eller svenskkirkelige organisasjoner. EFS har ved to tilfeller blitt splittet i lærespørsmål. I 1878 dannet man under ledelse av Paul Petter Waldenström, etter uenighet om blant annet konsekvensen av Jesu forsoning, Svenska Missionsförbundet, nå Svenska Missionskyrkan. I 1911 dannet man under ledelse av Axel B. Svensson Missionssällskapet Bibeltrogna Vänner etter en lærestrid om prinsipper for bibeltolkning. Gjennom beslutning i 1989 og 1990 ble båndene til Svenska kyrkan styrket, og siden da blir EFS sine predikanter/pastorer presteviet etter kirkens ordning. Disse får vanligvis sin utdanning på Johannelunds teologiska högskola, grunnlagt i Stockholm i 1862 som EFS Missionsinstitut, siden 1970 lokalisert til Uppsala like ved Heidenstams torg i bydelen Löten. Siden tidlig åttitall har også prester for tjeneste i Svenska kyrkan blitt utdannet her. I 2005 startet barne- og ungdomsforbundet Salt sin virksomhet. Redaksjon. En redaksjon er den person eller gruppe av personer som bearbeider og ordner (redigerer) stoffet i et massemedium. Ordet brukes også til å betegne det kontor hvorfra et massemedium redigeres. Aktiviteter og yrkesgrupper. I mange massemedier oppdeler man innholdet i redaksjonelt stoff, som redaksjonen står inne for, og annonser, som først og fremst annonsører, formidlingsbyråer og reklamebyråer står inne for. Men i Norge har den ansvarshavende redaktør personlig, juridisk og presseetisk, det fulle ansvar for alt innhold, både redaksjonelt stoff og reklame. I massemedier ønsker redaksjonen som regel å verne om sin troverdighet og objektivitet og legger derfor stor vekt på at annonsørene ikke kan påvirke det redaksjonelle stoff og at reklame tydelig er identifisert som reklame. Prinsippene for dette er blant annet nedfelt i Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten. Yrkesgrupper. Mediearbeidsplasser er forskjellig oppbygget. Der er dog tradisjon for at de fleste redaksjonelle medarbeidere også er journalister eller tidligere journalister, selv om de nå besitter en annen post. Det typiske hierarki i en redaksjon har i spissen en ansvarshavende redaktør (i skriftlige medier kalt sjefredaktør), som har det juridiske ansvar og i visse tilfelle også det økonomiske ansvar. I større skriftlige medier har sjefredaktøren ofte flere andre sjefredaktører til å hjelpe seg. Herunder befinner seg en rekke andre redaktører eller redaksjonssjefer, som har ansvaret for de enkelte avdelinger og stoffområder. Til deres rådighet er journalistene og redaksjonssekretærene, hvor journalistenes oppgave er å få de enkelte historier hjem, mens redaksjonssekretærens ansvar er prioritering og utarbeidning av det samlede produkt, eventuelt i samarbeid med grafiske designere. Langt de fleste aviser og tidsskrifter bruker også pressefotografer og bladtegnere. På mange mindre medier er der dog ingen fastansatte fotografer eller tegnere. I stedet kjøpes deres illustrasjoner fra billedbyråer eller som freelanceoppgaver. Testrup Højskole. Testrup Højskole er en dansk grundtvigsk folkehøyskole grunnlagt i 1866 av høyskolemannen Jens Nørregård (1838–1913). Sammen med en rekke engasjerte medarbeidere (Christoffer Bågø m.fl.) gjorde han Testrup Højskole til en suksessfull skole. Testrup Højskole ligger i Mårslet ca. 13 km syd for Aarhus. I 1913 overtok forstander Kristian Taarup ledelsen av skolen, og i 1927 ble skolen kjøpt av Dansk Sygeplejeråd og drevet som sykepleiehøyskole i de neste 40 år – i de første 20 år under ledelse av forstanderinne Maren Grosen og de siste 20 med Ingrid Kaae som leder. Skolen var den første og også den meste kjente av en rekke sykepleiehøyskoler rundt omkring i landet. Da sykepleierskeutdannelsen ble omlagt, vendte skolen tilbake til sin opprinnelige skikkelse som en almen folkehøyskole i den grundtvigske tradisjon. Skolen er i dag en av de toneangivende grundtvigske høyskoler. Siden 1986 har Jørgen Carlsen vært forstander. Testrup Højskoles Elevforening siden 2011 har vært ledet av Benjamin Ask Popp-Madsen, elev fra 2006. Silkeborg Højskole. Silkeborg Højskole er en grundtvigiansk folkehøyskole, opprettet i 1969 av FDF og FPF. Beliggende ved Silkeborg Langsø, og med moderne bygningsmessige fasiliteter, er det en velbesøkt høyskole som tiltrekker unge fra alle deler av Danmark. Hovedfag på høyskolen er Politikk, Musikk, Friluftsliv, U-land og Euroclass (sistnevnte med engelsk som undervisningssprog). Høyskolen har en lang tradisjon for å knytte reiser sammen med kurstilbudet. De senere år er reisene i stadig høyere grad knyttet til den faglige undervisning. Således har Politikk- og Musikkfaget reiser til bl.a. New York, Memphis og Beijing med i semesterplanene, Friluftsliv tilbyr en rekke "Explorerreiser" til bl.a. Canada og New Zealand, mens U-land har skiftende reisemål i den tredje verden. På Silkeborg Højskole har man valgt å videreutvikle den tradisjonelle, brede folkehøyskole med mange fag innenfor både det boklige, det musikalske/kreative og det fysisk utfordrende. Målgruppen er de 18-25-årige. Langt de fleste elever på høyskolen er således unge på vei mellom ungdoms- og videregående utdannelse. Høyskoleoppholdet brukes blant annet til å avklare seg med hensyn til videre studievalg. På efterårssemetrene har Ten Sing Norway lagt sin utdannelse på høyskolen. Der er derfor ofte 15 – 25 norske elever på skolen. Gjennom årene er flere landskjente sanger utsprunget av det kreative miljø på skolen. Den mest kjente er "Livstræet" ("Lad os lege i livstræets krone") med tekst og musikk av Erik Lindebjerg og Hans Holm, tidligere henholdsvis kunstlærer og musikklærer. Forstander er Helga og Carsten Kolby Kristiansen. Hannibal (film). "Hannibal" er en amerikansk film fra 2001. Filmen er regissert av Ridley Scott og er basert på romanen av Thomas Harris med samme navn. Handlingen foregår syv år etter Nattsvermeren og følger et av Hannibal Lecters tidligere ofre Mason Vergers jakt på Lecter for å få sin hevn. Handlingen foregår i Italia og USA. Harappa. Harappa (urdu/panjabi: ہڑپہ, uttale [ɦəɽəppaː]) er et arkeologisk sted i Punjab i nordøstlige Pakistan, rundt 35 km vest for Sahiwal. Stedet har sitt navn fra en moderne landsby som lokalisert i nærheten av det tidligere løpet for elven Ravi. Den nåværende landsbyen Harappa ligger 6 km fra oldtidens bosetning. Selv om dagens Harappa har en jernbanestasjon etterlatt fra britisk tid, er den i dag kun en liten landsby ved et veikryss med rundt 15 000 innbyggere. Stedet for oldtidens by inneholder ruinene av befestet by fra bronsealderen som var en del av det som kalles for Grav H-kulturen og Induskulturen, sentret i provinsen Sind og Punjab. Byen er antatt å hatt så mange som 23 500 innbyggere — hvilket er betraktet som mange for sin tid. Oldtidens by Harappa ble i stor grad ødelagt under den britiske raj da det ble tatt murstein fra ruinene for å bygge jernbanen Lahore-Multan. I 2005 ble et kontroversielt opplegg for en fornøyelsespark på stedet oppgitt da byggearbeiderne avdekket mange arkeologiske gjenstander i løpet av innledende byggeperioden. En bønn fra den framstående pakistanske arkeologen Ahmed Hasan Dani til kulturdepartementet førte til at stedet ble restaurert. Historie. Induskulturen, også omtalt som Harappakulturen, har sine tidligste røtter i kulturer som den i Mehrgarh, omtrentlig 6000 f.Kr. De to største byene, Mohenjo-daro og Harappa, oppsto en gang rundt 2600 f.Kr. langs elven Indus i Indusdalen i Punjab og Sind. Sivilisasjonen, med et skriftsystem, urbane sentre, og mangfoldig sosial og økonomisk system, ble gjenoppdaget på 1920-tallet etter utgravningene av Mohenjo-daro (som betyr «de dødes jordhauger») i Sind i nærheten av Sukkur og Harappa i vestlige Punjab, sør for Lahore. Et antall steder som strekker seg fra foten av fjellkjeden Himalaya i østlige indiske Punjab i nord, til Gujarat i sør og øst, og til Balutsjistan i vest, har også blitt oppdaget og undersøkt. Selv om det arkeologiske stedet ved Harappa ble i stor grad ødelagt og vandalisert i 1857 da jernbanen Lahore-Multan tok murstein fra ruinene ved Harappa, har det uansett blitt funnet en stor mengde oldtidsgjenstander ved stedet. Mursteinene ved stedet hadde blitt gjort av rød sand, leire og stein og ble bakt i en ovn under meget høy temperatur. Kultur og økonomi. Vognkuskr 2000 f.Kr. fra Harappa. Induskulturen var hovedsakelig en urban kultur opprettholdt ved overskudd fra jordbruksproduksjon og handel, det siste omfattet også handel med Sumer i sørlige Mesopotamia. Både Mohenjo-daro og Harappa er generelt karakterisert som å ha «differensierte bokvartaler med mursteinhus med flate tak, og befestede administrative eller religiøse sentre». Selv om likheter har gitt opphav til argumentasjon for eksistensen av et standardisert system for en urban formgivning og planlegging, er likhetene hovedsakelig grunnet tilstedeværelsen av en delvis rettvinklet type av kommunal bydesign, og en sammenligning av formgivningen av Mohenjo-daro og Harappa viser at de faktisk er arrangert på en ganske ulik måte. Vekt og måleenheter i Induskulturen var på den andre siden meget standardisert og tilpasset til et sett av trinndeling av skala. Særskilte segler i leire ble benyttet, kanskje for identifisering av eiendom og frakt av varer. Selv om båe kobber og bronse var i bruk, var jern ennå ikke tatt i bruk. «Bomull ble vevd og farget for tekstiler; hvete, ris og et mangfold av frukt og grønnsaker ble kultiverte; og et antall dyr, inkludert pukkelkveg, ble domestisert.» Dreid keramikk — en del av det dekorert med geometriske og dyremotiver — har blitt funnet i rikelighet i alle de betydelige byene i Induskulturen. En sentralisert administrasjon for hver by, skjønt ikke for hele kulturen, har blitt dedusert fra den avdekkede kulturelle ensartethet; skjønt det er usikkert om autoriteten lå innenfor en kommersiell fåmannsvelde. Det synes å ha vært en fullstendig mangel på luksuriøs prakt og framtoning hos prestene som ofte var typiske for andre tilsvarende kulturer. Arkeologi. Fragment av en stor, dekorert beholder fra Harappa, ca 2500 f.Kr.. Rød keramikk med dekorasjon i rødt og svart, (12.5 x 15.5 cm). Brooklyn Museum. Charles Masson (1800–1853), et pseudonym for James Lewis, en soldat og utforsker fra Det britiske Ostindiske kompani, var den første europeer som oppdaget ruinene av Harappa, noe han beskrev og illustrerte i sin bok "Narrative of Various Journeys in Balochistan, Afghanistan and The Panjab" (1844). Den tidligste karbondateringen som er nevnt på Internett er 2725+-185 f.Kr. (ikke kalibrert) eller 3338, 3213, 3203 f.Kr. (kalibrert), noe som gir et midtpunkt på 3251 f.Kr. Periodene 4 og 5 er ikke datert ved Harappa. Avslutningen av tradisjonen ved Harappa synes falle en gang mellom 1900 og 1500 f.Kr. Hva som er de mest utsøkt og sjeldne gjenstander som til nå er blitt avdekket, er små, kvadratiske segler av kleberstein med inngraverte motiver av dyr eller mennesker. Et stort antall segler har blitt funnet ved steder som Mohenjo-daro og Harappa. Mange har inskripsjoner med piktogrammer som generelt er antatt å være en form for skriftsystem. Til tross for filologenes anstrengelser fra hele verden og med hjelp av moderne kryptografiske analyser, har disse tegnene ennå ikke latt seg tolke. Det er også ukjent om de reflekterer et urdravidisk eller et annet ikkevedisk språk. Tilskrivningen av Induskulturens ikonografi og epigrafikk til historisk kjente kulturer er meget problematisk, delvis grunnet spinkle arkeologisk bevis for slike påstander, foruten også projeksjon av moderne sørasiatiske politiske interesser på de arkeologiske levningene i området. Dette er særlig åpenbart i de radikalt mangfoldige fortolkningene av den materielle kulturen i Harappa fra både pakistanske og indiske forskere. Elizabeth Butler-Sloss. Anne Elizabeth Oldfield Butler-Sloss, baronesse Butler-Sloss, (født 10. august 1933) er en pensjonert britisk dommer og senere stedfortredende "coroner" til det britiske kongehuset. Hun ble født Anne Elizabeth Oldfield Havers og var datter av dommer Cecil Havers. Hun var søster til den avdøde rikskansleren Lord Havers, og er tante til hans sønn, skuespilleren Nigel Havers. Hun fikk sin utdannelse ved Wycombe Abbey School. Hun ble medlem av advokatsamfunnet Inner Temple i 1955. Hun giftet seg med Joseph Butler-Sloss i 1958. I 1979 ble hun den fjerde kvinnen til å bli utnevnt til dommer ved High Court of Justice. Som alle andre kvinnelige dommere på den tiden ble hun tilknyttet domstolens familierettsavdeling. I 1988 ble hun som første kvinne utnevnt til dommer ved Court of Appeal, den nest høyeste domstolen i det engelske rettssystemet. Hun ble forfremmet til "Dame Grand Cross" av Order of the British Empire ("GBE") i 2004, og 13. juni 2006 tildelt tittelen "baronesse Butler-Sloss av Marsh Green i Devon. Liberté, égalité, fraternité. Liberté, égalité, fraternité (fransk for «Frihet, likhet, brorskap»,) er Frankrikes motto. Det er en kortere og mildere variant av den franske revolusjonens slagord "Liberté, égalité, fraternité, ou la mort!", «Frihet, likhet, brorskap eller døden!». Ordene er blant annet gjengitt på de franske euro-myntene. Iblant assosieres de tre ordene i mottoet med de tre fargene i Frankrikes flagg trikoloren, men det finnes ikke noen egentlig sammenheng mellom dem. Mesopotamisk mytologi. Mesopotamisk mytologi omfatter gudene og mytene til folkene i oldtidens Mesopotamia, i begynnelsen sumererne og akkaderne, og senere assyrerne og babylonerne. Folk i Mesopotamia fulgte en polyteistisk religion med menneskelignende guder og gudinner. Kulten ble praktisert i ulike slags templer av et presterskap. Kongene var ofte med på å utføre ritualene og ble ofte selv sett på som prester. Astrologi og spådomskunst spilte en stor rolle. Det kan synes som om forestillinger om livet etter døden spilte en mindre rolle enn i Egyptisk mytologi. Mange gudenavn er kjent, men det er vanskelig å avgjøre hvilke som er navn på forskjellige guder og hvilke som er ulike navn på samme gud. Skillet mellom epiteter og egennavn er noen ganger også vanskelig å trekke. Sumererne hadde sine fortellinger og forestillinger. Noen av deres guddommer var ANU, EN.LIL, EN.KI og INANNA. Akkaderne hadde sine semittiske myter og fortellinger, samtidig som de tok opp flere av sumerernes forestillinger så vel som andre impulser utenfra. Noen av de viktigste guddommene deres var Ea, Ishtar, Nebo og Marduk. Noen berømte mytiske verk fra Mesopotamia er Enuma Elish, Atrahasis og Gilgamesj. Mange slags ritualer ble holdt til ære for gudene, og en stor stab av prester og arbeidere holdt på i templene. Av de mange fester som ble holdt i Mesopotamia var den viktigste "akitu-festen", der gudenes statuer ble båret gjennom gatene i prosesjon. I noen av ritualene spilte de kongelige rollen som gudene. Forskjellige guder ble sett på som viktigst forskjellige steder og til forskjellige tider. Marduk, som var byguden i Babylon, ble med tiden anerkjent som høyeste gud i panteon og innordnet i den guddommelige familie som sønn av Ea. Hovedguden til assyrerne var Assur. Leif Segerstam. Leif Segerstam, født 2. mars 1944 i Vasa, Finland, er en finlandssvensk dirigent, komponist, pianist og fiolinist. Han snakker sju språk, inkludert japansk. Segerstam er utdannet ved Sibelius-akademiet i Helsingfors og Juilliard i New York. Virksomhet. Han har blant annet vært sjefsdirigent ved Østerrikes Radio Symfoniorkester, Finlands Radio Symfoniorkester og Danmarks Radios Symfoniorkester og virker som gjestedirigent på de store scenene over hele verden. Siden 1995 er han sjefsdirigent ved Helsingfors Filharmoniske Orkester. Leif Segerstam har ofte blitt hørt og sett i Sverige. Han har vært engasjert ved Kungliga Operan i flere omganger siden 1968, i årene 1995-2000 som sjefsdirigent og musikksjef. Han har også dirigert andre svenske orkestre og samarbeidet med Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Da han i april 2007 dirigerte en konsert i Kristiansand, hadde han skrevet en egen komposisjon til orkesteret: "Admiring the Nordic Nature", som han skrev da han fikk oppdraget å dirigere konserten. Det var hans 128. symfoni. I en samtale med avisa Fædrelandsvennen foran konserten i Kristiansand, sa han dette om musikk. «Musikk er ikke det som klinger. Musikk er hvorfor det som klinger, klinger som det klinger når det klinger.» Komposisjoner. Leif Segerstam er en produktiv komponist, med 239 symfonier på opuslisten (i august 2010) og i tillegg en mengde solokonserter og andre stykker. Mange av hans verk er planlagt å framføres av et orkester uten dirigent. I stedet settes en klokke foran orkesteret og så må musikerne følge med den. Alle hans symfonier har fått en tidsramme, de er mellom 18 og 24 minutter, og alle er i en sats. Innspillinger. I Segerstams omfattande diskografi inngår, foruten mange egne verk, blant annet alle Jean Sibelius, Carl Nielsens og Gustav Mahlers symfonier, liksom verk av senere komponister som Einojuhani Rautavaara, John Corigliano og Christopher Rouse. En plate av ham ble av BBC Music Magazine kåret til Disc of the Year 2006. Priser. Nordisk råds musikkpris 1999 Blondie (band). Deborah Harry (Blondie) i 2007Blondie er en rockegruppe fra New York i USA. Gruppen regnes normalt til punk/new wave-scenen, og startet som et undergrundsband i 1975, men med det tredje album, "Parallel Lines" fra 1978 brøt de igjennom med en rekke melodiske popmelodier og sangeren Deborah Harry som det naturlige midtpunkt. Hennes popularitet ble med tiden et problem, og da den annen av gruppens grunnleggere, Chris Stein, i 1982 fikk helseproblemer, ble gruppen lagt ned. I 1998 gjenoppsto gruppen med både nytt og gammelt materiale og har siden vært aktive, selv om populariteten ikke er så stor som tidligere. 2. august 2008 spilte de i Oslo. Einojuhani Rautavaara. Einojuhani Rautavaara (født 9. oktober 1928) er en finsk komponist. Han er kanskje den mest mangesidige av nåtidige komponister i Finland. Han har gjennomgått flere stilistiske faser, men han har ofte kombinert forskjellige stilarter i individuelle verker. Hans tidlige verker er neoklassiske. I slutten av 1950-årene gikk han over til seriell teknikk som i hans 4. symfoni fra 1962. Hans omfattende produksjon dekker praktisk talt alle tradisjonelle genrer. Særlig bemerkelsesverdig er hans operaer, syv symfonier, andre orkesterverker og konserter. Deborah Harry. Deborah Ann «Debbie» Harry (født 1. juli 1945 i Miami i Florida) er en amerikansk rockesangerinne og skuespiller, som har vunnet Grammy Award og ble nominert til Golden Globe. Hun er mest kjent som vokalist i New Wave-bandet Blondie, men har også en solokarriere. Bakgrunn. Harry ble rett etter fødselen adoptert av Richard og Catherine Harry og vokste opp i den lille byen Hawthorne i Passaic County i New Jersey. Før sangkarrieren flyttet hun på slutten av 1960-tallet til New York hvor hun arbeidet som sekretær på BBC Radios New York kontor i et år. Senere arbeidet hun som servitør, danser i Union City i New Jersey som som servitør på en Playboy-klubb («Playboy Bunny»). Karriere. Harrys musikkarrière begynte i folkrock-gruppen "Wind in the Willows" som ga ut et album i 1968, deretter ble hun med i jentegruppen "The Stilettos" tidlig på 1970-tallet. Blant denne gruppens støttemusikere var hennes kommende kjæreste og gitarist i Blondie, Chris Stein. De dannet Blondie på midten av 1970-tallet og ga gruppen navn etter de seksuelt betonte tilropene Harry kunne oppleve å få fra passerende lastebiler. Blondie fikk etter hvert faste opptredener på anerkjente klubber og musikksteder i New York. Etter det første albumet kom i 1976 hadde de stor kommersiell suksess særlig fram til de første årene på 1980-tallet, først i Australia og i Europa, noe senere i USA. Opptreden og stil. Hele hennes framtoning, både hår, klær, pene ansikt og sikre diva-holdning og karismatiske opptreden gjorde henne raskt til et lett gjenkjennelig ikon for punk- og New Wave. Hun hadde en sterk, sikker og livlig sceneopptreden kombinert med kjølig eleganse og distansert seksuell utstråling uten aldri å være vulgær. Som en av pionerene i musikkvideo- revolusjonen ble hun ytterligere eksponert og videoen til sangen «Rapture» ble vist i løpet av MTVs 24-timers lansering. Hun er blitt sett på som en viktig trendsetter for kvinnelige vokalister og inspirasjonskilde som samtidige og senere vokalister som for eksempel Madonna og andre. I 1981 ga Harry ut det første soloalbumet "Koo Koo" mens hun fortsatt arbeidet i Blondie. Skuespiller. Noen av Debbies viktigste roller som skuespiller har vært i "Videodrome" fra 1983; "Union City" fra 1980; New York Beat (også kjent som "Downtown '81"; "Rock & Rule" fra 1983 en tegnefilm hvor hun la på stemme sammen med Robin Zander fra Cheap Trick; John Waters' "Hairspray" fra 1988; og ' fra 1990. Hun har også hatt viktige roller i filmer som "Spun", "Cop Land", "Heavy and My Life Without Me" Hennes seneste prestasjon er i David Munros film "Full Grown Men". Harry har hatt gjesteopptredener i en rekke TV-programmer, som, MADtv, Sabrina, the Teenage Witch, Will & Grace, Absolutely Fabulous, Saturday Night Live (både som gjest og vert) og Wiseguy. Harry lar lagt stemmer på en rekke videospill, som og sang «Ghost Riders in the Sky» ved rulleteksten i Alex Cox' film "Three Businessmen". Priser. I 1999 ga et gjenforent Blondie ut albumet "No Exit". Singelen fra dette albumet, «Maria» gikk til topps på de britiske hitlistene 7. februar 1999, noe som gjorde Harry til den eldste kvinnelige vokalisten (53 år og 227 dager) som har hatt nr. 1 plassering på de internasjonale hit-listene. I 2006 ble Deborah Harry tatt opp i Rockens æresgalleri og motedesigneren Marc Jacobs holdt introduksjonstalen for henne. Engelsk 2. divisjon 1892–93. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1893–94. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1894–95. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Konferansen av europeiske kirker. Konferansen av europeiske kirker (KEK) ("eng.: Conference of European Churches") er en sammenslutning av 126 ortodokse, protestantiske, anglikanske og gammelkatolske kirker samt 43 assosierte organisasjoner fra alle land i Europa. Formål. KEK ble grunnlagt i 1959 og har hovedkontorer i Genève, Brussel og Strasbourg. Gjennom samarbeidet forplikter medlemskirkene seg til å arbeide for forsoning og enhet i den europeiske kirkefamilie, ved å overvinne historiske splittelser og språklige, geografiske og økonomiske barrierer. Den katolske kirke er ikke med i KEK, men det er opprettet et godt og formalisert samarbeid dem imellom. Historie & arbeid. Tidlig på 1950-tallet, altså like etter annen verdenskrig og med den kalde krigen som bakteppe, begynte de uformelle samtaler og møter mellom ulike europeiske kirker som senere skulle bli formalisert i KEK. Sammenslutningen oppstod i erkjennelsen av at man bodde på et splittet og herjet kontinent, og hovedtanken var å arbeide for internasjonal forståelse og å bygge bro mellom kirkene i Øst-Europa og Vest-Europa, som ble skilt gjennom Jernteppet. Dette gav seg blant annet utslag som at KEKs generalforsamling i 1964 ble avholdt ombord på et skip utenfor Bornholm – for å forbigå alle visumproblemer og besørge at representanter fra alle medlemsland skulle kunne delta. De senere tiår, og særlig etter Jernteppets fall, har KEK i stadig økende grad rettet fokus mot andre former for brobygging: Mellom minoritets- og majoritetskirker, mellom kvinner og menn og mellom kristne og mennesker med en annen tro. I samarbeid med Den katolske kirke i Europa er det også arrangert en rekke økumeniske møter – som i 2001 munnet ut i fellesdokumentet "Charta Oecumenica". Både KEKs medlemskirker og Den katolske kirke har oppfordret alle sine menigheter i Europa til å benytte seg av dette økumeniske skriftet på lokalt plan. KEK og Norge. Blant norske kirker og organisasjoner er det bare Den norske kirke som er medlem i KEK. I 2003 ble KEKs generalforsamling for første gang avholdt i Norge, nærmere bestemt Trondheim. På KEKs generalforsamling i Lyon i juli 2009 ble to nordmenn valgt inn som representanter til KEKs sentralkomité; Elise Sandnes og Erlend Rogne. Engelsk 2. divisjon 1895–96. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1896–97. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1897–98. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1898–99. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1899–1900. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1900–01. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1901–02. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1902–03. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1903–04. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1904–05. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Mysteriereligion. Attis med en frihetshette, terrakottastatue fra Tarsus, 1. eller 2. århundre f.Kr., nå i Louvre.Mysteriereligion er en samlebetegnelse for de religioner som har sentrale ritualer som er hemmelige og som kun må kjennes av de innvidde. Myter, trosforestillinger og teologi er derimot i de fleste tilfeller fritt tilgjengelige også for utenforstående. Begrepet mysterie stammer fra det greske ordet μυστήριον mystêrion (flertall mystêria) som betyr «innvielse» eller overført «hemmelighet». Mysteriereligioner tenderer historisk sett til å være geografisk begrenset i utstrekning, skjønt det har endret seg noe i moderne tid med raskere transport og kommunikasjon. Mysteriereligion er en religion med et "arcanum" eller en hemmelig kunnskap. I en mysteriereligion praktiseres en indre kjerne av tro som er religionens sanne vesen og som kun blir avslørt til de som har blitt innviet for å få vite om disse hemmeligheter. Oldtidens mysteriereligioner i det østlige Middelhavsområdet var generelt fokusert på mytiske figurer som har vært i Hades og kommet tilbake eller på andre måter eksemplifisert død og gjenfødelse, slik som Bacchus, Orpheus, Osiris, og Tammuz. Mysteriereligion betegner i de fleste tilfeller mysteriekulter i det antikke Hellas og om en rekke orientalske religioner som fikk en viss popularitet i den hellenistisk-romerske verden. Mysteriereligioner er ikke en ensartet gruppe, men dekker over mange forskjellige religioner som alle i større eller mindre grad legger vekt på hemmeligheter. Et annet fellestrekk var at de alle var individsorienterte religioner som lovt den enkelte frelse gjennom innvielse og deltagelse i kultens ritualer, og som man deretter aldri avslørete for andre og uinnvidde. Mysteriekulter. Dionysus-skulptur, bestilt for å feire hundreårsjubuleumet for ølmerket Qingdao Beer. Qingdao Beer Museum, Qingdao, Shandong provinsen, Kina.En av de mest berømte antikke mysteriereligioner var de eleusinske mysterier som spesielt bygget på myten om Kore som var blitt bortført av Hades til underverden, men som ble reddet av sin mor, fruktbarhetsgudinnen Demeter. Myten forteller at Demeter deretter innstiftet kulten i Eleusis hvor hun hadde fått sin datter tilbake til. Av andre mysteriereligioner fikk spesielt Isis-kulten, som opprinnelig hadde oppstått i Egypt, stor utbredelse. Andre populære kulter var Attis- og Kybele- og Mithras-kultene. Mysteriereligioner hadde sin opprinnelse i ulike tradisjonelle religioner, men i motsetningen til disse interesserte mysteriekultene seg primært for frelse i det hinsidige. De hadde sin største tiltrekningskraft på borgere i byer og soldater i Romerriket. En forklaring kan være at disse ikke lenger kunne finne trygghet i de tradisjonelle slektssamfunn med religionen som et samfunnsanliggende og måtte derfor ty til andre religionsformer. I mysteriereligionene fant de derimot et fellesskap og en religiøs trygghet. Religiøs praksis. Kjernen i mysteriereligionen var selve hemmeligheten som kun ble røpet til de personer som lot seg innvie. Denne innvielsen innebar også et løfte om aldri å avsløre hemmeligheten, den såkalte arkandisiplinen. Mange elementer i mysteriereligionene er derfor ukjente i dag. I den berømte romanen til Apulejus fra Madaura, "Det gylne esel (Asinus aureus)" eller "Forvandlinger (Metamophorsis)", ble deler av innvielsesritualene til Isis-kulten likevel beskrevet. Romanen er derfor en av de viktigste kildene til denne typen religion. Ikke alle delene av mysteriereligionene var likevel hemmelige, ofte fantes det et såkalt sytema som var en sammenfatning av temaer som inngikk i innvielsen. Sentrale myter og forestillinger var likeledes fritt tilgjengelige. De fleste mysteriereligioner var misjonerende og det var derfor nødvendig at nye og potensielle initierende kjente bakgrunnen for den religion de skulle tre inn i. Karakteristisk for mysteriekultene var et overgangsritual, ofte en dåp og et fellesmåltid hvor et eldre medlem ble symbolsk begravet og en et nytt innviet menneske oppsto. Således adskilte denne typen seg fra oldtidens tradisjonelle religioner ved å være meget individualistisk orientert mens de tradisjonelle religioner vektla kollektivet. Mysteriene eller hemmelighetene var likevel ikke kun begrenset til de religioner som normalt betegnes som mysteriereligioner, i disse var hemmeligheden bare det helt sentrale. I mange andre av de religioner som blomstret i den hellenistisk-romerske perioden inngikk hemmeligheter som et element i den rituelle praksis. Tidlige kristne. Faravahar, billedgjøringen av den menneskelige sjel før fødsel og etter død.I språket til noen av de tidlige kristne, tilhengerne av gnostisisme, var det en mystisk karakter, og disse mysteriene i de religiøse tekstene ble omhyggelig voktet fra innsyn til de profane. Et eksempel på dette er Det hemmelige Markusevangeliet som ble oppbevart utilgjengelig for andre i Alexandria og disse tekstene er nå kjent kun via referanser i et brev fra Klemens av Alexandria. Tomasevangeliet hadde som hensikt å uttrykke mysterier som ble betrodd av Jesus til Tomas alene, og tradisjonen til noen tidlige gnostiske kristne var basert på esoterisk informasjon som var kun tilgjengelig for de innvidde. Det har blitt foreslått at kristendommen i sin opprinnelse var en ren mysteriekult. I henhold til dette synet begynte kristendommen som en jødisk tilpasning av en gresk mysteriereligion, og at Paulus senere utviklet kristendommen i en annen retning, en mer offentlig og hellenistisk retning som var akseptabel for den generelle romerske kulturen. En innsigelse mot denne teorien er at det ikke forklarer hvordan eller hvorfor monoteistiske jøder ville kunne adoptere hedensk-religiøse praksis, skjønt, likheten mellom fortellingen om Jesus og mysteriekulter kan forklare kristendommens hurtige vekst og spredning. Gnostisk undervisning ble fordømt som kjettersk av den kristendom som Paulus’ tilhengere sto for og som tok det autoritative apostlenes personlige vitnemål på den gjenoppståtte Jesus. De såkalte gnostiske evangelier presenterer et svært annerledes syn på Jesus enn det som blir presentert i de kanoniske (kirkerettslige) evangelier. Andre mysteriereligioner. Mysteriereligioner i oldtidens middelhavsområde var vanligvis hengitt til guder knyttet til død og gjenfødsel. Disse mytene minner så mye om Jesus’ lidenskap og oppstandelse at eksempelvis J.R.R. Tolkien mente at de reflekterte en guddommelig virkelighet, dog ufullkommen. Engelsk 2. divisjon 1905–06. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1906–07. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1938–39. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1939–40. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ligaen ble avbrutt etter bare 3 serierunder p.g.a. 2. verdenskrig. Ingen vinner ble kåret. Engelsk 2. divisjon 1946–47. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Lov Herren. "«Lov Herren inneholder et rikt utvalg av Kirkens salmer, gamle og nye, til bruk under hele kirkeåret. Med sitt utvalg slår den også en bro til Den norske kirke med dens rike salmetradisjon og andre kirkesamfunn som verdsetter salmesang. (...) Kirkemusikkens formål er at Gud må bli forherliget og de troende bli helliget (jf. Liturgikonstitusjonen av det 2. Vatikankonsil).» Blant et meget bredt utvalg komponister er norske Thoralf Norheim (død 1984) den som er representert med flest numre (med unntak av gregorianske melodier). Blant nålevende komponister har Wolfgang Plagge bidratt med et særlig høyt antall melodier. Saiyaner. Saiyanere er en fiktiv, menneskelignende livsform i Akira Toriyamas kjente manga-serie "Dragon Ball". Inntil kort tid før seriens begynnelse holdt Saiyanerne til på planeten Vegeta, før den ble sprengt i biter av Freeza, som utryddet nesten hele rasen. Navnet «Saiyaner» er et ordspill på det japanske ordet for grønnsak, "yasai", og samtlige navngitte fullblods-Saiyanere som har dukket opp i serien har et ordspill på en grønnsak som navn. Historie. Saiyanerne er en rase superkrigere som kommer fra planeten vegita som freezer sprengte. En meget kjent legende fra vegeta var legenden om super saiyanene, legenden sa at hvert millennium ville det bli født en saiyan med utrolige krefter dette var legenden om den legendariske krigeren eller super saiyan. den første super saiyanen i serien var son goku og på grunn av dette tok han tittelen som den legendariske krigeren, og han var ironisk nok den eneste som mestret alle super saiyan forvandlingene. Spesielle kjennetegn. En fullblods Sayiayin har kjennetegn som følgende: 1. De liker å sloss. 2. De har masser av mot som betyr at de ikke klarer å innrømme et tap føre de har en helt ødelagt kropp og til og med da vill de ikke gi opp med det første. 3. Hårfargen er nesten alltid svart enkelte har brunt, og håret vokser ikke på samme måte som hos vanlige mennesker(det vil på et punkt slutte å vokse med mindre det blir klippet og selv da vil det ikke gå forbi den satte grensen). 4. Fra en sayiayin er født har de en hale som også er et veldig bra kjennetegn. Spesielle evner. - Hvis en saiyan fortsatt har en hale og ser på fullmånen transformeres vedkommende til en vargorilla (oozaru) og da blir styrken tidoblet. Mange saiyaner klarer ikke styre seg i denne formen, med mindre de har trent seg opp til å kunne gjøre det. - sayianene hadde den unike egenskapen å bli sterkere for hver kamp (alle skader de tar så sant de ikke tar livet av dem øker styrken deres). - uvanlig utholdenhet og hardhet(Son Goku falt som baby ned en diger klippe og landet på hodet og overlevde), harde nok til å bli truffet av kraftige kuler uten å ta skade av det. - raske helbredende evner kan komme seg fra nærdøden skader av seg selv på en dag. - evnen til å kunne bruke enorm energi (ved å slippe all sin sinne på en gang) Joy Gruttmann. Joy Gruttmann (født 6. desember 1995 i Gelsenkirchen) er en tysk barnesangerinne. Joy Gruttmann er niese av komponisten Iris Gruttmann, og har fra 1999 sunget barnesanger for ARDs barnesending "Die Sendung mit der Maus". I februar 2001, da hun var fem år, sang hun sin femte sang, "Schnappi, das kleine Krokodil", som i 2004 og 2005 havnet på toppen av hitlistene i en rekke land, etter først å ha blitt populær gjennom internett. Kreftforeningen. Kreftforeningen er en norsk landsdekkende ideell organisasjon for frivillig kreftarbeid i Norge. Kreftforeningens arbeid er basert på innsamlede midler, testamentariske gaver og tippemidler. Organisasjonen har rundt 110 000 medlemmer. Kreftforeningens historie begynte i 1938 da Norsk Forening til Kreftens Bekjempelse ble etablert. Ti år senere ble det stiftet en ny kreftforening, Landsforeningen mot Kreft. De to foreningene arbeidet for en felles sak, men hadde i utgangspunktet forskjellig ideologi. I 1980-årene begynte en brobyggingsperiode mellom dem, som resulterte i sammenslåing og etablering av Den Norske Kreftforening i 1988. I 2004 tok foreningen formelt navnet Kreftforeningen som den på folkemunne var best kjent under. Foreningen jobber for å bidra til at flere unngår å få kreft, bidra til at flere overlever kreft, sikre best mulig livskvalitet for kreftpasienter og pårørende og å være et talerør til det beste for kreftsaken. Kreftforskning er et prioritert område for Kreftforeningen. Om lag halvparten av foreningens midler som disponeres til formål går til kreftforskning. Forskning er nødvendig for å øke forståelsen av kreftceller og forbedre diagnostisering og behandling av kreftpasienter, kreftomsorg og kreftforebyggende tiltak. Norsk kreftforskning kunne ikke hatt et høyt nasjonalt og internasjonalt nivå uten den støtten som den norske befolkning gir gjennom Kreftforeningen. I 2009 bevilget Kreftforeningen 113 millioner kroner til kreftforskning. Hvert år deler foreningen ut Kong Olav Vs Kreftforskningspris til en kreftforsker som særskilt har utmerket seg gjennom sitt vitenskapelige engasjement. Prisen er den høyeste utmerkelsen Kreftforeningen gir. Kreftforeningen jobber også mye med forebyggende arbeid. Omtrent hvert tredje tilfelle av kreft skyldes livsstil, og spesielt er tobakksbruk og usunt kosthold viktige årsaker. Det betyr at hvert tredje tilfelle av kreft kan forebygges. Innenfor områdene tobakk, sol, kosthold og fysisk aktivitet jobbes det mye med opplysningsvirksomhet og kampanjer for å nå ut til folket med informasjon. Solvettreglene er kanskje kjent for de fleste. Disse er det Kreftforeningen som står bak. Kreftforeningen gjennomfører to landsomfattende aksjoner årlig: Krafttak mot Kreft i uke 10 og Rosa sløyfe i oktober. Kreftforeningen er medlem i ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering. Kreftforeningen har en telefontjeneste, Kreftlinjen, for folk som har spørsmål om kreft. Hos Kreftlinjen får man kontakt med noen som kan lytte, forstå og gi svar. Avhengig av hva man lurer på, kan man få snakke med spesialsykepleiere, jurister og sosionomer både på telefon (800 KREFT), nettprat, sende sms eller e-post. Pasientforeningene. Kreftforeningen samarbeider med tolv pasientforeninger. På frivillig basis driver disse landsomfattende likemannsarbeid med besøkstjeneste til nye kreftpasienter, medlemsmøter, informasjon, kurs og rekreasjonstilbud. Pasientforeningene er selvstendige organisasjoner med egne vedtekter. Overfor helsepersonell, politikere og myndigheter er de pådrivere, og har gjennom årene oppnådd viktige avtaler som ivaretar de ulike pasientgruppenes interesser. Pasientforeningene får økonomisk støtte av Kreftforeningen, og har vel 29.000 medlemmer. Siamesisk algeeter. Siamesisk algeeter (ofte forkortet SAE'") er en karpefisk som holder til i elver og bekker, samt oversvømte skoger i regntiden. Den har en lysebrun, langstrakt kropp med en litt flat buk. Den har en tydelig, svart, vannrett stripe fra snute til hale. Denne fisken kan bli opp til 16 cm lang. Akvaristikk. Denne hardføre arten er ofte å finne i akvariehandelen, og er en av de mest populære og effektive rengjørerne av akvarier. Den går for å være en av de få artene som eter penselalger. Når man skal kjøpe siamesisk algeeter, bør man imidlertid passe på at man får riktig art. Disse fiskene er ofte feilmerket i butikken, flying fox ("Epalzeorhynchos kalopterus"), falsk flying fox ("Garra cambodgiensis"), kinesisk algeeter ("Gyrinocheilus aymonieri") og siamesisk algeeter ("Crossocheilus siamensis") blir ofte forvekslet med hverandre selv om de utseendemessig ikke er så like. De er aktive og raske svømmere som stimer hvis de holdes i en gruppe, men noen enslige individer viser aggresjon mot sine egne og beslektede fisker. Generelt kan SAE holdes i de fleste selskapskar, det rapporteres sjelden at de er aggressive slik som kinesisk algeeter eller ildhale. Siden SAE er effektive for å holde algeveksten nede i akvariet, holder mange dem i tett beplantede kar med sterk belysning som øker algeveksten. I motsetning til andre algeetende akvariefisk, verdsettes SAE for sin evne til å ete rødalger. Dette er imidlertid opportunistiske fisker som tar både bunntabletter og annet fôr, en tendens som blir mer tydelig med alderen. De foretrekker temperaturer fra 24 til 26°C, en pH mellom 6,5 og 8,0 og en hardhet på 5-20 dH. De er dyktige hoppere, og akvariet bør derfor ha et tettsluttende lokk slik at den siamesiske algeeteren ikke ender opp på gulvet. Kinesisk algeeter. Kinesisk algeeter (noen ganger forkortet CAE) er en karpefisk som er populær i akvaristikken. Kroppen er lang og sylindrisk. Munnen vender nedover og har brede lepper med mange folder som former en sugeplate som fisken bruker til å skrape løs alger med. Ryggfinnen er velutviklet, med ni myke stråler. Gatt- bryst- og bukfinnene er alle avrundet. Halefinnen har en dyp forgrening. Det er relativt stor variasjon i fargetegningene innen denne arten. Den har gule sider med en brun stripe langs kroppen. Stripen er vanligvis brutt opp i flekker. Øynene er også gule. Halen og ryggfinnen har små prikker langs roten, og er gjennomsiktige. Ryggen er brun. Albino-varianter er også vanlige i handelen, da gjerne med navn som «gul kinesisk algeeter» eller «albino». Albinismen kan være hel eller delvis/flekket, med felter av gult og mørkt brunt. Akvaristikk. Akvariet bør være tett beplantet og ha rimelig sterk strøm, som en tilnærming til fiskens naturlige habitat. Dette er en enkel fisk å ta vare på. Den er planteeter i naturen, men vil ta flakôr supplert med algetabletter. Noen sier at den er en utmerket algeeter og tar alle algene i akvariet på kort tid, andre akvarister mener den er mindre effektiv, og at siamesisk algeeter er et mye bedre valg hvis man vil ha en fisk som tar alger. Unge individer kan passe i et selskapsakvarium. Etter hvert som de blir eldre, blir de mer aggressive mot artsfrender og også mot andre akvarieinnvånere. De fleste ser ut til å enes om at fisken som ung er dyktig til å spise alger. For endel eldre individ ser det dessverre ut til at menyen dreier seg mer i animalsk retning. Eiere med store, flate fisk, som f.eks. discus og scalare, har opplevd at den kinesiske algeeteren suger seg fast på kroppen til den andre fisken, sannsynligvis er det slimlaget som utgjør et fristende måltid. En interessant tilpasning ved denne fisken, er måten den puster på. Når den har sugd seg fast på en stein eller lignende, trekker den inn vann gjennom et lite hull i øvre hjørne av gjelleåpningen. På denne måten kan fisken forbli fasthengende i sterk strøm. Flying fox. Flying fox (ofte forkortet FF) er populærnavnet på en asiatisk karpefisk. Den blir ca 15 cm lang, og lever i omtrent fem år. Den trives best i stim, og er temmelig aktiv. Den foretrekker et tett beplantet akvarium. Flying fox kontra siamesisk algeeter. Utseendemessig ligner flying fox litt på siamesisk algeeter og derfor ofte selges som siamesisk algeeter til akvarister som ønsker å bli kvitt alger i akvariet sitt. Dessverre er denne fisken ikke like nyttig som siamesisk algeeter når det gjelder å fjerne alger fra akvariet. Som liten eter den en del alger, men etter hvert som den vokser til, foretrekker den fôr fra butikken og blir lite tolerant overfor artsfrender. Man kan se forskjell på artene ved at FF har ugjennomsiktige finner med hvite finnetipper, mens SAE har gjennomsiktige. FF har to par skjeggtråder ved munnen, SAE har ett par. I tillegg har FF en lys linje i overkant av den mørke linjen som går langs kroppen, noe SAE mangler. Cenél Conaill. Cenél Conaill var en irsk ætt eller klan som nedstammet fra Conall Gulban, sønn av Niall Noígiallach, som grunnla kongedømmet Tír Conaill (anglisert form "Tyrconnel") på 400-tallet. «Cenél» og «Tír» Conaill brukes om hverandre, og begge kan forekomme både som henvisning til ætten og til det geografiske området. Cenél Conaill tilhørte den sørlige greinen av dynastiet Uí Néill, kjent som sørlige Uí Néill. Fram til slutten av 700-tallet rivaliserte Cenél Conaill med den beslektede klanen Cenél nEógain om dominansen i den nord-vestlige delen av Irland, men fra 789 var Cenél nEógain etablert som den mektigste. Det har vært flere konger av Tara eller overkonger av Irland fra Cenél Conaill, den mest kjente er nok Domhall mac Áedo (død 642 og den siste var Flaithbertach mac Loingsig (abdiserte i 734, død 765 i Armagh). Columba av Iona tilhørte også denne klanen. Det historiske kongedømmet Tír Conaill dekket mesteparten av dagens grevskap Donegal, og på sitt største også deler av de tilgrendende grevskapene. Chrysomeloidea. Chrysomeloidea er en artsrik overfamilie av biller som tilsvarer den gruppen som før ble kalt Phytophaga (=planteetere). De aller fleste artene lever på eller i planter. Det er beskrevet omtrent 65 000 arter, de fleste i de to store familiene trebukker (Cerambycidae) og bladbiller (Chrysomelidae). I Norge er det funnet omtrent 300 arter. Noen nyere inndelinger opererer med to underfamilier, Cerambycoidea med familiene Cerambycidae og Vesperidae (den sistnevnte blir ofte regnet som en undergruppe av Cerambycidae) og Chrysomeloidea i snever forstand med familiene Megalopodidae, Orsodacnidae og Chrysomelidae. Utseende. Små til meget store (1 – 180 mm) biller av sterkt varierende form og farge. Oversiden er sjelden tydelig hårete og ofte metallisk farget. Antennene er middels lange til meget lange, 11-leddete (bortsett fra hos noen jordlopper som har 10 ledd) og uten en markert kølle. Beina er forholdsvis lange og kraftige, føttene er fem-leddete men det fjerde leddet er ganske lite og knapt synlig (pseudotetramere føtter), i alle fall det tredje leddet er tolappet (ofte alle de tre innerste), og den ytterste leddet er tynt og krumt. Levevis. Så godt som alle artene er knyttet til planter. De fleste trebukkene har larver som borer i død eller levende ved. De andre tre familiene lever stort sett av grønne plantedeler, enten de gnager på utsiden eller minerer innenfra. De fleste artene flyr godt og kan spre seg over betydelige avstander. Voksne biller kan ofte finnes på blomster. Skadedyr. Som en kunne vente i en så artsrik gruppe av planteetende insekter, er det en del arter som kan leve på kulturvekster og gjøre betydelig skade. Et av de mest kjente eksemplene er coloradobillen ("Leptinotarsa decemlineata") som angriper poteter. Bladbiller (Chrysomelidae) gjør skade ved å gnage på bladene til ulike slags planter, mens trebukker (Cerambycidae) kan gjøre skade på tømmer ved å bore i veden, noen ganger drar de med seg parasittiske sopper slik at treet blir drept. Noen arter av trebukker lever i tørr, død ved og kan skade bygningstømmer og møbler, særlig kjent er husbukken ("Hylotrupes bajulus"). 4. serierunde i Adeccoligaen 2007. 4. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet den 28. april klokken 16:00 med kampen mellom Glimt og Skeid. Runden ble avsluttet med syv kamper den 29. april 2007 som alle startet klokken 18:00. Two star 36. Two Star 36 er en 36 fot kjølbåt konstruert av den svenske båtkonstruktør Håkan Södergren i 1984. Som mange andre båter av Södergrens hånd er den relativ smal og har et stort seilareal. Historie. Södergren konstruerte båten slik den kunne delta i en tomannsregatta over atlanten, og derav kommer navnet Two Star. Mannen bak bedriften TwoStar AB Bo Svantesson og Håkan Södergren ønskede å produsere en 36 fots båt til samme pris som 32 fot-klassen. For å oppnå dette ble skroget selvbærende, slik at bare en aluminiumsramme som opptar kræftene fra vant og mast var nødvendig avstivning. Resten av innredningen ble montert med aluminiumsbeslag på langsgående skinner. Pga. denne spesielle løsning ble båten kallt «Ikea-båten». I Norge ble båten forhandlet av Torbjørn Omland, Two Star Norge AS Det ble bygget mellom 30 og 40 båter frem til 1990. De første ble bygd av Olsson & Söner på Smögen, men senere flyttede produksjonen til Lysekil. Konstruksjon. For at båten skulle bli stiv nok til å være selvbærende, dvs. at innredningen ikke er en bærende del av konstruksjonen, ble den bygget med 25 mm H80 Divinycell sandwich konstruksjon med rowing glasfiberlaminat i skroget. Dekket ble også laget med H80 Divinycell i varierende tykkelse. Den tykke sandwich gir en relativt god isolasjon mot kulde og støy, og gir således godt komfort under dekk. Området omkring kjølen er enkeltlaminat og forsterket med hule langsgående og tvergående bunnstokker, slik at bunnvann ledes ned i kjølsvinet. Kjølsvinet er en støpt ned i jernkjølen og er ca. 40 cm dypt. Kjølen er støpt i jern med bulb. Anlegget mot skroget er en lang og bred flens som fordeler kreftene fra kjølen. Kjølen er montert med syrefaste bolter. Roret er støpt i GAP av Speedwave i Tyskland og har en massiv rorstamme av aluminium. Roret er et balansert spaderor med 90° utslag til hver side. Standard var rorkult, men ratt kunne leveres. Riggen er en Bermuda brøkdel med doble sett rette salingshorn og lensetakler, levert av Seldén. Masten er gjennomgående og har kalltop. Det er montert skinne til selvslående fokk. Spinnakerfallet er plassert rett over forstaget og alle fall og trimliner er ført tilbake til cockpiten. Vant og stag er i 1×19 trådet syrefast vaier med syrefaste strekkfisk. Motoren var standard en Volvo Penta 2002, men en 2003 kunne også leveres. Den tosylindrede 2002 på 13 kW giver en toppfart på 7,3 knop og en marsjfart på 6,0 knop. Det er fast aksel og tobladet foldepropell. Motoren er plassert rett under leideren og da brodekket er svert høyt giver det uvanlig god tilgang til service på motoren. Det er 50 l plast dieseltank plassert under akterkøyen. Plastarbeidet er bra og Olsson & Söner har bl.a. også bygd de mer kjente Contrast båter. Bo Svantsson sier tyve år etter introduksjonen av båten: «Det är en mycket välbyggd båt» Seilegenskaper. Båten er rask og har bra balanse. Men det er ikke noen båt for nybegynnere med det store seilareal og lensetakler. Og pga. at den er langsmal krenger den relativ lett over til 20°, hvoretter kjølvekten gjør sitt til at sluttstivheten er god. Den flate bunn gjør den til en rask medvindsseiler, og det smale skrog og store spaderor gjør risken for broacher liten. Båten er rask i lett vær og trygg i hard vær, men må reves tidlig. Det smale forskip og relativ brede akterskip gjør imidlertid at forskipet kan grave seg ned i krapp og voldsom sjø. Ved havnemanøvre er båten lettstyrt og kan snu om sin egen akse. Men foldepropellen kan gjøre det vanskelig å få fart i bak. Noen båter har vært plaget av trange rorlagre, og dermed tungt ror i mye vind. Cockpit. Cockpiten er stor med to 2 m lange langsgående benker og i tillegg et forhøyet brodekk. Løygangen sitter i akterkant av brodekket slik at storseilskjøtet er innen rormannes rekkevidde. Dekksutstyret har variert noe, men et alternativ var to Andersen 46 Genuavinsjer innen rormannens rekkevidde. Helt akter håndteres lensetaklene over to Andersen 28ST vinsjer. To Andersen 40ST vinsjer og to gange syv SpinlockXT avlastere på hyttetaket håndterer alle fall og trimliner. Cockpitten dreneres av to 2" selvlensende avløp. Akter om løygangen er det montert et lite klapbord. Innredning. Båten har to lugarer, en mindre køye i forpiggen og en meget stor køye i akterskipet. Til styrbord for leideren er badet. Frem for badet er det en kjøleboks og i motsatte side, på babord, ligger den L-formete byssen med gassovn, doble vasker og relativ god plass. Vanntanken i plast på 120 l er plassert i byssen ut mot skroget. Frem for bysse og kjøleboks ligger salongen med 2,12 m lange sofaer og et bord der opp til åtte kan spise. Masten kommer ned mellom salong og forpigg. Forpiggen har to skap og lang, men smal dobbelkøye. Under køyen er det plass til å stuve seil. Med denne innredning var båten moderne, og løsningen er fremdeles den mest vanlige to årtier senere. Alt treverk i båten er i bøk for å gjøre det lyst. For å spare både vekt og penger er det langs skrogsidene montert stoffposer istedet for skap og hyller. Og mange plasser er det spart på listverket, slik at båten fremstår noe uferdig. Imidlertid er komforten god dersom høyden under dekk på 1,80 cm aksepteres. Dørken er i 18 mm kryssfinér hvor det øverste finérlag er natet teak. Niko Pirosmani. Niko Pirosmanasjvili også kjent som Niko Pirosmani (ნიკო ფიროსმანაშვილი på georgisk); 5. mai(?), 1862- 9. april 1918) var en naivistisk/ primitivistisk maler fra Georgia i det tidligere Tsar-Russland. Bildene hans handler om folkeliv i Georgia i arbeide, på jakt, i selskap og sammen med barn. Han prøvde seg på portretter av historiske personer, prostituerte, stilleben og landskaper. Malemateriellet varierte med hva han hadde penger til: olje på lerret, kartong eller blikkplater. Hans i ettertid mest kjente portrett er av den franske sangerinnen Margot de Sèvres, som han forelsket seg i. I følge historien kjøpte han opp alt som var mulig å få av blomster og la ut på plassen foran hotellrommet hennes (og gikk konkurs etterpå). Hendelsen er udødeliggjort gjennom et dikt av Andrej Voznesenskij, senere en sang av Alla Pugatsjeva. Biografisk. "«Skuespillerinnen Margarita»", Maleri av Niko Pirosmani, 1909 Pirosmani var født inn i en vinbondefamilie i landsbyen "Mirzaani" i Kakhetiprovinsen. Den nøyaktige fødselsdagen er usikker. Han ble foreldreløs, og to eldre søstre tok seg av ham. De flyttet sammen til Tbilisi i 1870. I 1872 var han tjener hos rike familier, og lærte seg å lese og skrive russisk og georgisk. I 1876 dro han tilbake til Mirzaani og jobbet som gjeter, mens han trolig også lærte seg selv om maling. I 1882 startet han et lite verksted i Tbilisi. Det kastet ikke nok av seg, og ble avviklet. Han var konduktør på den georgiske jernbanen omkring 1890, men var med å starte en gård med melkeproduksjon i 1893 (som han mistet i 1901,) samtidig med at han malte plakater på bestilling. Etterhvert ble inntektene mindre, og han laget bilder som ble byttet mot kost og losji. I 1918 døde han av underernæring og leversvikt etter å ha lagt syk i en kjeller i tre døgn. Han ble gravlagt på den lokale kirkegården i en uregistrert grav. Regissøren Sergej Parajanov har laget en kortfilm om Pirosmani med tittelen (på engelsk)"Arabesques on the Pirosmani Theme". Sauda Idrettslag. Sauda Idrettslag (stiftet 22. februar 1919) er et norsk idrettslag fra Sauda. Idrettslaget er tilknyttet bydelene Fløgstad og Åbø, men har medlemmer fra hele kommunen. SIL har avdelinger for fotball, håndball, skisport, samt Sauda AK. Fotballaget benytter Sauda stadion til kampene. A-laget lå i 4. divisjon i 2005, men fikk ikke stilt lag i 2006. I 2007-sesongen måtte laget dermed starte i 7. divisjon. I 2008 stilte Sauda IL med 17 lag, og A-laget rykket opp til 5. divisjon. Nye Sauda stadion stod klar våren 2009. Denne stadion har nytt kunstgress og har også muligheter for friidrett. Høsten 2009 rykket Sauda sitt A lag opp til 4 divisjon, etter å ha slått Ølen hjemme 5:2. Newtontoppen. Newtontoppen er det høyeste fjellet på Svalbard. Toppen er 1713 meter over havet og ligger sør i landskapet Ny-Friesland, på grensen mot Olav V Land. Fjellet ligger nordøst på øya Spitsbergen, 22 km sørøst for Perriertoppen. Hannibal Rising (film). "Hannibal Rising" er den femte filmen som er laget om Hannibal Lecter. Handlingen foregår før "Den røde drage", "Nattsvermeren" og "Hannibal". I motsetning til de tidligere filmene har Thomas Harris også skrevet manuset til filmen som er basert på boken med samme navn. Filmen ble spilt inn i Praha og forteller om barndommen og ungdomstiden til Lecter. Det ble lenge spekulert i om Anthony Hopkins ville spille en rolle i filmen, men dette viste seg å ikke være sant. Aaron Thomas spiller Lecter som barn, mens Gaspard Ulliel fremstiller Lecter i ungdomsårene. Piplup. Piplup (Pochama på japansk) er en Pokémon i den nye regionen Sinnoh. Piplup er starterpokémon i de nye spillene Pokémon Diamond og Pearl som kommer til Europa i juni/juli 2007. Piplup har nr. 393. Den har to utviklinger som heter Prinplup og Empoleon. Lassi. Lassi er en tradisjonell indisk jogurtdrikk. Den opprinnelige drikken ble laget ved å blande jogurt, vann, salt og krydder som for eksempel ingefær, kanel, muskat, chili, spisskummen eller koriander til en skummende drikk. Varianter. I nyere tid blir det også laget søt lassi, som er tilsett sukker, rosevann og/eller mango, jordbær eller andre fruktjuser. Safran-lassi er en spesialitet fra Sindh og Jodhpur i Rajasthan i India. Makhaniya-lassi er en lassi tilsatt smør (makhan betyr smør på Hindi og Urdu). Juan. Juan er en opprinnelig spansk variant av mannsnavnet Johannes, som har opprinnelse i det greske "Ioannes" og betyr «Gud er nådig». Juan kan også være et kvinnenavn. Utbredelse. Juan er et svært vanlig navn i Chile, Mexico, Spania og Argentina. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Multekrem. Multekrem er en dessert bestående av pisket fløte(krem) og multer. Desserten kan enten serveres i en stor bolle, eller fylt i krumkaker. Genoafokk. En genoa er et forseil. Den brukes bl.a på Bermudariggede seilbåter. En genoa er en fokk som overlapper masten. Det er masteoverlappets lengde som bestemmer størrelsen til genuaen. Enten betegnes Genoaer med et tall – Genoa I, II, III eller IV der Genoa I er størst, men ofte oppgis størrelsen imidlertid som masteoverlappets andel, der en 140% genoa ofte tilsvarer en Genoa I. Rullefokk. Et rullesystem over dekk med seilet innrullet En rullefokk eller rullegenoa er et system på en seilbåt der det rundt fokkestaget er en aluminiums- eller karbonprofil som kan roteres, slik at seilet rulles inn på profilen. Profilen roteres manuelt med tauverk eller ved hjelp et elektrisk- eller hydraulisk spill, som betjenes med brytere fra cockpiten. Dette gir en enkel mulighet for å redusere seilarealet og for å rulle seilet helt inn. En vanlig fokk tar en del tid å få på plass, festet til fokkestag, skjøter og fall og få det heist. Det går langt raskere å rulle en rullefokk ut og inn når seilet ikke skal brukes. Rullemekanismen kan også brukes til å reve seilet med, men dette gir seilet en dårligere aerodynamisk form, og benyttes derfor ikke i regatta. For turseilere byr systemet på svært praktisk seilhåndtering, men dersom profilen skades kan det være umulig å få seilet ned igjen, hvilket kan være farlig. Systemet er derfor omdiskutert. Dersom systemet betjenes med tauverk vil profilen forrest på fokka gå ned til en rull som har en opprullet reveline når fokka er i bruk. Lina går tilbake til cockpiten i seilbåten. Når skjøtene er slakke kan lina strammes inn og fokka rulles opp på profilen. En rullegenoa består av det samme system, men seilet er istedet for en fokk en genoa. Laktoseintoleranse. Laktoseintoleranse er redusert egenskap til å fordøye laktose, som er det dominerende sukkeret i melk. De fleste med laktoseintoleranse kan drikke ca 1/4 liter melk per dag uten å få problemer, men ved et høyere inntak kan det danne seg luft i magen med påfølgende vondt og eventuelt diare. Andre melkeprodukter som yoghurt har mindre laktose i seg enn melk, mens harde oster kan være helt fri for laktose. Det er viktig å være klar over at laktoseintoleranse ikke er det samme som melkeallergi. Fra fødselen produseres enzymet laktase i tynntarmen hos mennesker og andre dyr. Dette enzymet er en forutsetning for å fordøye morsmelk. Det produseres mindre laktase etter avvenning og overgang til et mer voksent kosthold. I store deler av verden synker laktaseverdiene hos barn fra to til åtte års alder. Hos tenåringer og unge voksne er produksjonen redusert til 1/10 av spebarnsnivået. Verdien holder seg så stabil resten av livet. I mange områder i verden er det derfor normalt at voksne ikke drikker særlig melk. I USA regner man med at melk gir fordøyelsesproblemer hos 50 % av alle av spansk herkomst og minst 75 % av alle av afrikansk, asiatisk og innfødt amerikansk herkomst. Laktasenivået holder seg typisk høyt for befolkningsgrupper som tidligere har hatt begrenset mulighet for å dyrke jord på grunn av klima eller andre årsaker og dermed vært avhengig av melk fra dyr for å overleve. I Skandinavia ligger andelen med laktoseintoleranse på ca 5 %, i sentral-Europa øker den til ca 15 % og er på over 50 % i sør-Europa. Den er på 70–90 % i Afrika (med unntak for mange nomadegrupper), 80 % i sentral-Asia, 90 % i øst-Asia, 30 % i nord-India, 70 % i sør-India og 65 % i sør-Amerika. Et par studier har også vist at ved å drikke en mindre mengde melk flere ganger i løpet av dagen over flere uker kan man trene opp bakteriene til å fordøye melken mer effektivt. Johns Quijote. Johns Quijote er en musikkgruppe fra Oslo. Den er frontet av sanger, gitarist, komponist og tekstforfatter John Ivar Bye. Poetiske viser med tett og velspilt rockekomp, kabaret- og Tom Waits-aktig til tider, voksent og kultivert – stilfull, beleven melankoli og svart humor. Komposisjonenes soliditet trollbinder fra første tone i livesammenheng, der de ikke går av veien for å sette sitt preg på en Vreeswijk-slager, eller to, og anmelderne overgår hverandre i panegyriske omtaler hver gang ensemblet slipper plater. Johns Quijote har opparbeidet seg et entusiastisk publikum i St. Petersburg etter å ha holdt konserter der og andre steder i Russland jevnlig siden starten. Andersen vinsjer. Andersen er en dansk vinsjprodusent. Vinsjene er alle laget i syrefast stål og leveres fra størrelse 10 til 12000. De lages i klassisk, selvhalende, elektriske og hydrauliske utgaver. Andersen ligger i Vejle. Armin Sistek. Armin Sistek (født 3. januar 1983) er en norsk fotballspiller som nå spiller i Strømmen. Han spilte i flere år i Odd Grenland, men levde ikke opp til forventningene. Han spilte to sesonger i FK Tønsberg og én sesong i FK Arendal før han før sesongen 2008 gikk til Asker. Vinsj. Vinsj en mekanisk innretning med stor utveksling som brukes til å stramme, og slakke tau, vaier eller kjetting samt til å flytte tunge lass. I sin enkleste form består vinsjen av en trommel og et handtak/sveiv. Mer avanserte vinsjer har gir, selvhaling (selvskjøtende), elektrisk eller hydraulisk motor og/eller brems. Med en vinsj kan man hale inn last med stor kraft. Ut over industrielle formål brukes vinsjer på biler, traktorer, glidefly / Seilfly og skip. Til sjøs. På seilbåter finnes det gjerne flere vinsjer for å håndtere fall, skjøter og ankertau. Slepebåter har store vinsjer for å kunne buksere lektere og andre skip, trålere har vinsjer for å styre redskapen og lasteskip har vinsjer som løfter bommer og heiser last. Generelt brukes vinsjer på skip og oljeplattformer også i forbindelse med fortøyning og til ankerhåndtering. Skogbruk. I skogbruket er vinsj vanlig i bruk til å håndtere tømmer. Oftest er da vinsjen bakmontert på en landbrukstraktor, drevet av kraftuttaket. En vanlig skogbruksvinsj har én eller to wiretromler og er utstyrt med 8 til 10 mm stålvaier. Det er også oftest montert på et lunneskjær. Tømmeret samles inn til traktoren, oftest med toppenden mot traktoren, så kjøres traktoren til lunneplassen med tømmeret på slep i full lengde. Dette utstyret kan være farlig i bruk og har en rekke ganger ført til dødsfall. Det er særlig tre momenter som er gjengangere; 1. Wiren kan ryke ved overbelastning, og slå tilbake med stor kraft. 2. Ved tunge laster bak og lite motvekt fremme på traktoren kan den steile, og i verste fall tippe over. 3. Noen kan fristes til å bruke vinsjen til å dra ned trær som ikke vil falle. Dette har mange ganger ført til ulykker der trær har tatt uventede retninger. Bil. Noen biler er utstyrt med vinsj foran for å kunne trekke seg selv eller andre ut av vanskelige situasjoner. Det finnes også løse vinsjer, som kan flyttes rundt på flere steder på et kjøretøy. Ved bruk av vinsj på bil er det som regel veigrepet som er begrensende, og da bør bilen være utstyrt med Piggføtter for å få bedre veigrep. Når piggføtter er i bruk kan man lett vinsje med flere tonns kraft selv stående på såpeglatt vei. Redningsbiler har faste piggfot-anordninger de presser ned i isen hydraulisk. Håndholdt vinsj. Det finnes også noen typer håndholdte vinsjer. Disse er enten bensindrevne, batteridrevne eller hånd-opererte med sveiv. Felles for denne gruppen vinsjer er at man må ha et ekstra feste bakover i noe fast dersom man skal vinsje med større kraft enn man kan holde imot for hånd. Seilfly. Vinsj for seilfly montert på biltilhenger. Enkelte seilflyklubber bruker en vinsj som trekker inn en lang lett kunststoffline for å trekke opp seilfly. Vinsjene er ofte selvbygget med en kraftig diesel eller bensinmotor. Seilflyene setter nesa relativt høyt opp når de trekkes opp. Seilflyene har en egen innfesting for slepeline under flykroppen. Det er vanligvis en tilsvarende innfesting for line i nesa på seilflyet, til bruk ved motorflyslep. Det er vanlig å slepe opp til 600 m. Horace Pippin. Horace Pippin (født 22. februar 1888 i West Chester, Pennsylvania, USA, død 6. juli 1946 samme sted) var en farget naivistisk maler. Stilen hans ble beskrevet som naivistisk snarere enn primitiv. Temaer han arbeidet med var landskaper og religiøse emner, men også slaveri og den raseskillepolitikken som USA ikke på langt nær var kvitt på den tid. Liv. Horace Pippin Han var født i en fattig familie og vokste opp i brytningstiden etter avskaffelsen av slaveriet, der fargede ble betraktet med skepsis når det gjaldt evner. Familien flyttet til Goshen i delstaten New York i 1891. Han forlot skolegangen i 1903 for å forsørge moren som da var blitt enke. Han fikk arbeide som bærer. Han var allerede som tiåring så smått i gang med å male bilder med bibelske temaer. Moren døde i 1911, og han flyttet til Paterson, New Jersey. Der arbeidet han dels som støperiarbeider og des i pakkeri. Han meldte seg frivillig til militæret i 1917 og ble sendt som infanterist til Frankrike. Et tysk skudd ødela den høyre skulderen, slik at den ble ubevegelig for resten av livet. Han sa selv om krigen:«I did not care what or where I went at. I asked God to help me, and he did so. And that is the way I came through that terrible and Hellish place. For the whole entire battlfield was hell, so it was no place for any human being to be» "(Jeg brydde meg ikke om hvor og hva jeg skulle. Jeg ba Gud om hjelp, og den fikk jeg. Og det var slik jeg kom meg gjennom det helvetesstedet. For hele slagmarken var et helvete og ikke noe sted for noe menneskelig vesen å være.)" Fra krigen kom han hjem med en skissebok som regnes som hans tidligste verker som fortsatt finnes. Han giftet seg i 1920 med enken Jenny Wade, som hadde en sønn. Hun åpnet vaskeri, og de klarte å leve av det hun tjente sammen med hans krigspensjon. Han tok opp malingen for alvor i 1928 og ble en av de mere kjente naivistene. Han blir ofte sammenlignet med Henri Rousseau (1844 – 1910). Han utviklet en egen maleteknikk, der den venstre hånden førte den kraftløse høyre som holdt penselen. Horace Pippin døde 6. juli 1946 i West Chester, Pennsylvania av et slaganfall mens han sov. Eksterne lenker. Pippin, Horace Pippin, Horace Pippin, Horace Ailech. Ailech var et historisk kongedømme i Irland, kontrollert av klanen Cenél nEógain. Denne artikkelen omhandler både kongedømmet og klanen. Klanen Cenél nEógain tilhørte dynastiet Uí Néill, og regnet seg som etterkommere av Niall Noigíallach gjennom dennes sønn Eogan. Cenél nEógain rivaliserte med den beslektede klanen Cenél Conaill om herredømmet i den nord-vestlige delen av Irland, et område ofte omtalt som det nordlige Uí Néill. I utgangspunktet var Cenél Conaill den mektigste, noe som varte ved til midten av 600-tallet. Etter en lengre kamp overtok Cenél nEógain som den dominerende klanen etter 789. Kongeriket Ailech, som var kjerneområdet for Cenél nEógain, tilsvarte i utstrekning dagens grevskap Tyrone, og mindre deler av grevskapene Londonderry, Donegal, Fermanagh, Monaghan og Armagh. Det var også kjent under navnet "Tír Eógain", som er opphav til navnet "Tyrone". Fra 800-tallet hadde Cenél nEógain i realiteten også kontroll over kongedømmet Oriel, og dermed også klosteret Armagh som var et kirkelig maktsentrum. Fra siste halvdel av 700-tallet og fram til Brian Boru i 1002 vekslet tittelen konge av Tara eller overkonge av Irland mellom Cenél nEógain i det nordlige Uí Néill og Clann Cholmain i det sørlige Uí Néill (Míde). Reving. I sterk vind eller ved behov for mindre seilareal kan seilene reves. Den første metoden var tynne tau festet på begge sider av storseilet noe ovenfor bommen. Storseilet ble firt så langt at revelissene kunne knyttes rundt bommen. En nyere metode er å montere maljer i storseilet som det var mulig å tre et tynt tau igjennom slik at tauet gikk rundt bommen og trakk del av storseilet ned på bommen. En nyere måte å reve storseilet på, er å bruke en rullebom som med en sveiv roterer bommen så så mye av storseilet skipperen ønsker trekkes ned og rundt bommen. Enda nyere er rullerev integrert i masten. Da rulles storseilet opp på en profil inne i masten. Fordelen er at seilet ikke lenger er eksponert for sollys når det er rullet inn. Ulempen er at masten blir tykkere og fanger mer vind. Rullemast blir derfor ikke brukt på konkurransebåter. Det er blitt vanlig med rullefokk. Da er fokkestaget, som er en vaier fra masten ned til baugen der fokka festes, skiftes ut med en metallprofil som kan rotere. Ved å rotere profilen kan en valgfri del av fokka rulles inn. Arvid Torgeir Lie. Arvid Torgeir Lie (født 18. august 1938) er en norsk lyriker. Lie vokste opp i Skafså i Tokke, hvor faren arbeidet som gruvearbeider på Åmdalsverk. Han studerte ved Universitetet i Oslo uten å ta eksamen, og arbeidet senere som skogsarbeider. Avkastningsverdi. Avkastningsverdien er verdien i bruk. Den defineres i Norge gjerne som "nåverdien av alle framtidige nettoinntekter fra eiendommen". Avkastningsverdien er på en måte motsatsen til markedsverdien: Eier du en eiendom, kan du enten selge denne (og motta markedsverdien) eller fortsette å bruke denne (og motta avkastningsverdien). Det er imidlertid et par viktige forskjeller mellom markedsverdi og avkastningsverdi. Anne-Mari Gulbrandsen. Anne-Mari Gulbrandsen (født 2. januar 1984) er en norsk svømmer. Hun representerer klubben Bærumsvømmerne. Se også. Norske rekorder i svømming Gulbarndsen, Anne-Mari Gulbarndsen, Anne-Mari Tuomas Haapala. Tuomas Haapala (født 20. mars 1979) er en finsk fotballspiller som spiller for HJK Helsinki. Der ankom han i august i 2007. I Norge er Tuomas mest kjent for å ha spilt et drøyt år i tippeligalaget Sandefjord Fotball. Han har også spilt for det. This Is Football. This Is Football, ofte forkortet bare TIF, er et fotballspill til PlayStation 2. Første spill i serien ble utgitt i 2001 og siste i 2005. I motsetning til konkurrenten FIFA hadde ikke TIF nok ressurser til å lage en database med utseendet på spillerne like realistisk. Mange hadde mer eller mindre tilfeldige ansikt, mens store spillere som Beckham, Ronaldinho og Zidane har hadde realistisk utseende. På grunn av lisensregler, hadde flere av spillerne fiktive navn. Ofte med en liten vri på navnet slik at de ble gjenkjennelig. Et eksempel på dette er Jaap Stam som på spillet bare kalles for "Stum". Liège–Bastogne–Liège. Liège–Bastogne–Liège er ett av de fem "Monumentene" innenfor profesjonell landeveissykling. Den første utgaven ble arrangert i 1892, men da var rittet kun for amatører. Det første profesjonell rittet ble vunnet av Leon Housa i 1894, den samme mannen som vant det første rittet i 1892 som amatør. Rittet går igjennom Ardennene i Belgia, fra byen Liège til Bastogne og tilbake igjen til Liège. Sammen med La Flèche Wallonne utgjør det de to belgiske Ardenne-klassikerne. Vilnius internasjonale lufthavn. Vilnius Internasjonale lufthavm (IATA: VNO, ICAO: EYVI) (litauisk: "Tarptautinis Vilniaus Oro Uostas") er den største sivile flyplassen i Litauen. Den ligger 7 km sør Vilnius, hovedstaden i Litauen. Den første flyvningen fant sted i 1944 og den gamle terminalen ble bygd i 1954. Vilnius International Airport er et statlig selskap, etablert av transportdepartementet i Litauen i 1991. airBaltic var det største selskapet på flyplassen i 2006, tett fulgt av flyLal, nasjonalselskapet Litauen. Lars Fuhre. Lars Fuhre (født 29. september 1989) er en norsk fotballspiller. Han spiller for Aalesunds FK etter en overgang fra Nybergsund sommeren 2010, og har tidligere spilt for Hokksund og Strømsgodset. Han er forøverig halvbroren til Strømsgodset spiller Gustav Mendonca Wikheim Reven rasker over isen. "Reven rasker over isen" er en gammel sanglek som også finnes i Sverige og Danmark. Den eldste omtalen av sangen sangen finnes i Rudbecks "Atlantica" fra 1677. Sangen har vært brukt som julelek og da juletreet ble en del av julefeiringen på 1800-tallet, ble den tatt i bruk rundt juletreet. Dominic Purcell. Dominic Haakon Myrtvedt Purcell (17. februar 1970) er en norsk-australsk skuespiller. Han er mest kjent for sin rolle som Lincoln Burrows i TV-serien Prison Break. Han har en norsk far og irsk mor. Han er født i England, men oppvokst i Australia. På slutten av 90-tallet hadde han en rolle i den australske ungdomsserien Heartbreak high. Purcell har medvirket i filmen "Grave dancer" Han var også med i filmen Blade Trinity som den første varmpyren også kjent som dracula. I tillegg spilte han hovedrollen i TV-serien John Doe. Purcell, Dominic Purcell, Dominic Kronespill. Kronespill (også kalt knipsekasse og kroneautomat) er et pengespill som kom til Norge i 1937. Spillet går ut på å "knipse" en mynt fra en innvendig utskytningsrampe ned i en av vinnerlukene i kronespillet. Når man treffer en luke, vinner man noen mynter. Hvis man ikke treffer, taper man mynten man knipset med. Pajatso. Pajatso (også kalt jasso og payazzo) ble introdusert i Finland på 1920-tallet. Finland har i 2007 slike maskiner oppstilt i utvalgte spillehaller, men også i puber, restauranter og supermarkeder. De bruker nå 20-eurocent-mynter. Kronespill i Norge. Kronespill ble for første gang utplassert i 1937. De ble hovedsakelig introdusert av Røde Kors, og maskinene var dominerende på markedet. Disse maskinene ble importert fra Finland, og antallet (ca. 1800) ble stående til etter krigen. Maskinene ble oppstillt i automathaller, hoteller, restauranter, bensinstasjoner og lignende. Røde Kors og Redningsselskapet hadde i 1990 totalt 10301 kronespill utstilt. Dette ga en samlet bruttoinntekt på 194 millioner kroner. Norsk Automatbransjeforening hadde i 1991 totalt 4500 kronespill utstilt. På de klassiske knipsekassene fra 70- og 80-tallet var toppgevinsten sju kroner, men da nye og mer avanserte knipseautomater ble innført på 1990-tallet økte også toppgevinsten i samband med lovendringer for lotteridrift. I tillegg ble det innført jackpot og innsatsøkning med disse automatene. Med innføringen av den nye enkroningen i 1997 som ikke ble støttet av de gamle automatene – og etter ytterligere lovendringer for lotteridrift – har knipsekassene så godt som forsvunnet etter tusenårsskiftet. Istedenfor er knipsekassene erstattet av mer avanserte, digitale, og ikke minst lønnsomme spillemaskiner slik som enarmede banditter og lignende. Det fantes også knipsekasser med plastkuler og egne knipsekasser for 5-, 10- og 50-øringer. Kronespill på nett. Etter at kroneautomaten ble fjernet, var den kun å se privat. Noen år senere lanserte sol.no en gratisversjon av en visualisert knipsekasse. Dette ble et populært spill på nett etter svært kort tid, men det tok likevel en god stund før gamblingselskapene skulle gjøre det samme. Høsten 2010 lanserte Unibet "Kronesautomaten", nok en visualisert knipsekasse – nå også med enda et navn. Etter noen massive tv-kampanjer lanserte de også turneringen "Norgesmesterskap i kronesautomaten". Håkan Södergren (båtkonstruktør). Håkan Södergren (født 1943) er en svensk båtkonstruktør og etablerte i 1972 Håkan Södergren Yacht Design i Stockholm. Han har tegnet både motor- og seilbåter og begge deler som serie og one-off, hovedsakelig for det skandinaviske marked. Håkan Södergren har tegnet mer enn 200 båtmodeller. Han er kjent for å lage langsmale, velseilende og raske seilbåter. Han har i flere år konstruert motorbåter i USA, men har vendt tilbake til Sverige og har konstruert de svenske seilbåter Swede Star 370 i 2006 og Swede Star 410 i 2007 samt Tarac og den lille 2.4mR. Og motorbåtene J-Craft 40 samt Ecoboat. Ronnie Coleman. Ronnie Coleman (født 13. mai 1964 i Louisiana) er en amerikansk bodybuilder som har vunnet Mr. Olympia åtte ganger. (1998–2005). Coleman har også rekorden for flest seire i IFBB med 25. Ronnie Coleman gikk på Grambling State University hvor han studerte regnskapsføring. Han spilte også amerikansk fotball for GSU Tigers hvor han ble trent av den kjente treneren Eddie Robinson. Etter college ble han politibetjent. Lothar von Richthofen. Lothar-Siegfried Freiherr von Richthofen (født 27. september 1894 i Breslau, død 4. juli 1922 i Hamburg) var en tysk flyger som hadde 40 seire i den første verdenskrig. Et tilfelle var på kvelden 7. mai 1917 da elleve engelske fly ute på oppdrag støtte på en gruppe tyske fly. På grunn av skumringen var sikten dårlig. Lothar von Richthofen havarerte med sitt fly bak de tyske linjene etter en luftkamp med engelskmannen Albert Ball. Ball omkom i styrten mens Richthofen overlevde og ble kreditert for nedskytningen av Ball. Lothar von Richthofen var en yngre bror av «Den røde baron», Manfred von Richthofen, som også var flyver i den tyske armé. Han var også fetter av Wolfram von Richthofen som senere ble generalfeltmarskalk i Luftwaffe. Se også. Richthofen, Lothar von Richthofen, Lothar von Wu Yaozong. Wu Yaozong (kinesisk: 吴耀宗; pinyin: "Wú Yaòzōng"), Wu Yao Tsong eller Y. T. Wu (født 1893 i Guangzhou i Kina, død 1979) var en kinesisk protestantisk YMCA-leder som ble den første leder for Tre-selv-kirken da den ble organisert på initiativ av og i samråd med det kinesiske kommunistparti tidlig i 1950-årene. Det er også blitt hevdet at han var hemmelig medlem av det kinesiske kommunistparti med det oppdrag å infiltrere og kontrollere kinesisk protestantisme. Bakgrunn. Wu Yaozong tilhørte et liberalprotesantisk miljø som vokste frem blant annet i Shanghai i 1930-årene, og orienterte seg etterhvert i retning av kommunismen. Han var så måte en blant mange, men i motsetning til flertallet av dem oppgav han ikke sin kristne bekjennelse. I sin stilling i YMCA begynte han å tilpasse sin kristendomsoppfatning for å kunne samarbeide med kommunistene. Selv mens nasjonalistene behersket Shanghai ble han åpent og krasst kritisk til den kristendom som ble forkynt for eksempel av China Inter-Varsity og Den lille hjord, en blomstrende kinesiskbasert kirke. Wu Yaozong og Tre-selv-kirken. Kommunistlederne gav Wu Zaozong, da sekretær for kinesiske YMCA i Shanghai, i oppdrag å forme en ny kirke som skulle være helt fri for «imperialistisk» innflytelse. I mai 1950 ledet han en gruppe på rundt tyve protestantiske kirkeledere som tre ganger møtte statsminister Zhou Enlai i Beijing. Ettersom en av de lutherske pastorer som var tilstede bad amerikaneren David Adeney om å oversette en kinesisk møterapport til engelsk, er forløpet av møtet kjent. Zhou Enlai, som tilforsikret religionsfrihet, sa at hvis kirken senere skulle visne hen og døde av seg selv, så kunne de ikke legge skylden på kommunistregjeringen. Møtet munnet ut i et «manifest» godkjent av statsministeren. Det var ført i pennen av Wu Yaozong Manifestet proklamerte forskjellige kristne gruppers antiimperialistiske patriotisme og fremholdt at de protestantiske kirker måtte være fri fra bånd fra utenlandske imperialister hva gjaldt administrasjon, finanser og forkynnelse. Manifestet ble senere offentliggjort på forsiden av kommunistpartiets offisielle organ "Renmin Ribao" (Folkets Dagblad) den 23. september 1950 med en underskriftsliste med 1.525 navn. Etter Beijingmøtet ble Wu gjort til regjeringskommissar for kirken og til en visepresident for folkets konsultative råd. Han stiftet så den bevegelse som skulle bli alment kjent som Tre-selv-kirken, ved hjelp av ovennevnte manifest som (det ble hevdet) etterhvert ble undertegnet av 400.000 protestanter. Etter utbruddet av Koreakrigen foresto Wu organiseringen av "Den kirkelige Motstå Amerika Hjelp Korea Tre-Selv-reformbevegelse i Kina". Wu Yaozong var en ledende skikkelse i denne organiserte strukturen som dette senere på året førte til "Den kinesiske kristne Tre-Selv patriotiske bevegelses komite" («Tre-Selv-kirken») med sete i Shanghai. Alle de forskjellige protestantiske trossamfunn skulle legges inn under denne. Tre-selv-programmet var noe som på overflaten så tilforlatelig ut for mange protestanter; faktisk var begrepet lånt fra protestantiske tanker formet i Kina flere tiår tidligere. Men under kommunismen var ordene gitt et nytt innhold, noe som mange bare forstod etterhvert. I de konferanser som ble organisert av Tre-selv-bevegelsen og i det som fremkom i bevegelsens tidsskrift "Tianfeng" ble bibelundervisning, forkynnelse og styrking av de kristnes åndelige liv nesten fullstendig neglisjert, til fordel for en konstant tematisering om hvordan den kristne skulle tilpasse seg det kommunistiske samfunnsbilde. Wu insisterte på at alle aspekter ved det kirkelige liv, til og med dets teologi og salmeskatt, var blitt besmittet av imperialismen. Slik som alle andre institusjoner i det kommunistiske samfunn måtte kirken bli en kamporganisasjon og en kamparena. "«Modernisme må erstatte fundamentalisme»" fremholdt han. Progressive krefter blant de kristne måtte utdrive de konservative krefter, og den imperialistiske læres gift måtte vekk. De få kristne som etter revolusjonen fortsatte med å vitne om sin tro ble brennemerket som «ikke-progressive». Over årene lyktes Tre-selv-bevegelsen og Wu Yaozong i ensrettingen og temmingen av den delen av protestantisk kristendom som var organisert i klassiske protestantiske trossamfunn, mens de protestantiske kinesiske «frimenigheter» i større grad unndro seg slik innordning men til gjengjeld ble hardt forfulgt. Samtidig ble også hans egen rolle gradvis mindre. Under kulturrevolusjonen som brøt ut i 1966 ble alle kristenledere, også de som hadde samarbeidet tett med kommunistpartiet, rammet. Wu Yaozong døde som en meget gammel mann i 1979. Ettermæle. Wu Yaozongs stilling i Tre-selv-kirkens historiografi holdt seg også i lang tid etter hans død og inn i det nye årtusen. Dette kan formodentlig skyldes at hans arvtaker som leder av Tre-selv-kirken, biskop, på 1950-tallet spilte en lignende rolle som Wu og at et oppgjør med Wus virksomhet også i en viss grad ville ramme ham. Verker. Wu Yao Tsong [Wu Yaozong] (1893–1979): "My Conception of the Universe and of Life since I Knew Jesus" Wizz Air. Wizz Air er et ungarsk lavprisflyselskap med hovedkontor i Airport Business Park C2 i Vecsés i nærheten av Budapest Ferihegy internasjonale lufthavn. Wizz Air opererer også flyvninger mellom europeiske destinasjoner, og betjener i all hovedsak mindre og billige flyplasser, hvilket henger sammen med selskapets forretningsmodell. Historie. Selskapet ble oppretter i 2003. Hovedinvestoren er Indigo Partners, et amerikansk selskap med mange investeringer i transportsektoren. Den første flyvningen fant sted 2004 fra Katowice i Polen. Siden har Wizz Air vokst seg større, og etter hvert ble Wizz Air Ukraine og Wizz Air Bulgaria etablert. I Norge har selskapet ruter fra Sandefjord lufthavn, Torp til Warszawa, Gdansk, Poznan, Katowice, Wroclaw, Kiev, Riga og Vilnius, Vilnius åpner 27. mai 2012. Selskapet flyr også fra Stavanger til Gdansk og Warszawa og fra Bergen til Vilnius og Gdansk. Selskapet opererer en relativt ung flåte bestående av Airbus A320-fly. Andre norske flyplasser Wizzair trafikkerer er Trondheim og Haugesund. ARD. ARD (forkortelse for "Arbeitsgemeinschaft der öffentlich-rechtlichen Rundfunkanstalten der Bundesrepublik Deutschland") er en sammenslutning av tyske offentlige allmennkringkastingsselskaper. ARD utgjøres av WDR, BR, SWR, MDR, NDR, RBB, HR, SR og Radio Bremen, i tillegg til den internasjonale kringkasteren Deutsche Welle. ARD opererer et stort radio- og fjernsynsnettverk i Tyskland, bl.a. den nasjonale fjernsynskanalen "Das Erste". Medlemmene i ARD opererer i tillegg ca. 50 egne radiokanaler, 7 regionale fjernsynskanaler og 2 nasjonale radiokanaler. Biko. Biko er en sang av den britiske musikeren og sangeren Peter Gabriel om den sørafrikanske apartheid-motstanderen Steve Biko som ble drept mens han var i politiets forvaring i 1977. Sangen var med på Gabriels tredje soloalbum fra 1980. «Biko» ble først gitt ut som singel og den solgte til 38. plass i Storbritannia. Simple Minds har en innspilling av sangen på albumet "Street Fighting Years" fra 1989. Den er også spilt inn av Joan Baez på albumet "Recently" fra 1987 og av Manu Dibango på albumet "Wakafrika" fra 1994. Steve Van Zandt har hevdet at han ble inspirert av denne sangen da han i 1985 skrev sin anti-apartheid sang «Sun City», framført av Artists United Against Apartheid. Peter Gabriel avsluttet verdensturneen "Conspiracy of Hope" for Amnesty International i 1986 men en stemningsfull framføring av «Biko», med avslutningen «"The rest is up to you!"». Linjen «Yihla Moja» er fra Xhosa og betyr «Kom ånd». Klaus von Bismarck. Klaus Hans Herbert von Bismarck (født 6. mars 1912 på Gut Jarchlin, Landkreis Naugard, Hinterpommern, død 22. mai 1997 i Hamburg) var en tysk journalist. Han var sjef for Westdeutscher Rundfunk (1961–1976) og president for ARD, tysk rikskringkasting (1963–1964). Fra 1977 til 1989 var han president for Goethe-Institut. Han var også president for den tyske evangeliske kirkedagen fra 1977 til 1979. Bakgrunn. Klaus von Bismarck var sønn av godseieren Gottfried von Bismarck (1881–1928), herre til Jarchlin og Kniephof. 15. juli 1939 ble han gift på Gut Pätzig med Ruth-Alice von Wedemeyer, datter av oberstløytnant og herre til Pätzig og Klein-Reetz, Hans von Wedemeyer og Ruth von Kleist-Retzow. Ekteparet hadde syv sønner og en datter. Bismarck var rettmessig arveherre til familiegodsene Jarchlin og Kniephof i Pommern, i familieeie fra 1725. Hans far var grandnevø av statsmannen Otto von Bismarck. Liv. I sin tidlige ungdom var Bismarck medlem av Bündische Jugend og Stahlhelm, det tysknasjonale folkepartiets paramilitære kamporganisasjon. Etter farens tidlige død var det meningen at han skulle studere landsbruksvitenskap og overta familiegodset. Kort etter at han hadde avtjent verneplikten begynte imidlertid annen verdenskrig, hvor han som reserveoffiser tjenestegjorde som bataljonskommandør med rang som oberstløytnant. Etter krigen ble han byråd for ungdom i Herford i Nordrhein-Westfalen og grunnla bl.a. et ungdomshus i Vlotho. Senere engasjerte Bismarck seg i den protestantiske kirke, organiserte kirkedager og fremmet dialog mellom arbeidere og arbeidsgivere. I 1960 ble den partipolitisk nøytrale Bismarck valgt som protestantisk kandidat til stillingen som kringkastingssjef i Westdeutscher Rundfunk. I sin tid som kringkastingssjef forsøkte Bismarck å holde seg utenfor striden om partienes innflytelse over almenkringkastingen, og konsentrerte seg om programmenes kvalitet. 15. april 1977 ble han president for Goethe-Institut. Han styrket i sin presidentperiode Goethe-Instituts arbeid i Øst-Europa og åpnet avdelinger i bl.a. Warszawa og Kraków. Klaus von Bismarck skrev erindringsboken "Aufbruch aus Pommern" (oppbrudd fra Pommern). Engelsk 2. divisjon 1991–92. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1990–91. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1989–90. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1988–89. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1987–88. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1986–87. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Krokkjørvel. Krokkjørvel er en ettårig plante som blir 15-80 cm høy. Den blomstrer i mai og juni med hvite blomster på 2 mm. Engelsk 2. divisjon 1985–86. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1984–85. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1983–84. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Ejektiver. En ejektiv konsonant er en konsonant som produseres ved dobbel lukning. Glottis lukkes delvis, og det samme gjør en annen del av talerøret. Ved å heve strupehodet skapes det et overtrykk, og når det framre lukninga slippes opp, dannes det er hørbar ejektiv lyd. En annen benevnelse på ejektiver er glottal-ejektive konsonanter, der "glottal" refererer til lukninga i glottis, og "egressiv" forteller at luftstrømmen er utadgående. Hvis luftstrømmen isteden er "ingressiv", dannes det implosiver. Ejektiver er vanlige i for eksempel indianerspråk og kaukasiske språk. I IPA markeres ejektiver med et tillegg av til den klusilen, affrikaten eller frikativen som har tilsvarende lukning av talerøret som den gjeldende ejektiven; for eksempel skrives en bilabial ejektiv [p]. Engelsk 2. divisjon 1982–83. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Fylkesvei 41 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 41 i Møre og Romsdal går mellom Fyrde i Volda og Viddal i Ørsta. Veien fra Fyrde til Eidsvatnet har blitt ombygd til stamvegsstandard og deler trasé med siden 22. september 2012. Eksterne lenker. 041 Kjørvler. Kjørvler er en gruppe planter. Noen arter regnes som ugress. De trives i litt fuktig, porøs jord. Kjørvler er matkilde for larvene til noen sommerfugler. Den hule stammen er opprett og forgrenet. Blomstene er små, hvite eller grønnaktige. "Anthriscus cerefolium" brukes som krydder. Engelsk 2. divisjon 1981–82. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Vibranter. Vibranter er samlingsbetegnelsen på foner som produseres ved at artikulasjonsområdet vibrerer. Engelsk 2. divisjon 1980–81. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Tremulant. Tremulant er en innretning som fremkaller vibrerende, eller "tremulerende", toner på orgler. Tremulanten er en liten belg som er koblet til luftkanalen, og som frembringer hurtige, periodiske luftstøt. Dette gjør igjen at luften som når orgelpipene kommer i små pulser, og lyden oppfattes som vibrerende. Tremulant var særlig vanlig i bruk på kinoorgler. Engelsk 2. divisjon 1979–80. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1978–79. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Engelsk 2. divisjon 1977–78. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Fylkesvei 55 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 55 i Møre og Romsdal er en ringvei i Ørsta med utgangspunkt ved Høgebrua. Veiens lengde er 15,7 km. Veien går langs begge sidene av Follestaddalselva, med en tverrforbindelse over elva ved Follestaddalen skule. Eksterne lenker. 055 Prisonen. Prison er det engelske navn på fengsel. Under Napoleonskrigene fikk begrepet i formen "prisonen" en spesiell betydning på dansk og norsk, nemlig som samlebetegnelse på de fangeleirene engelskmennene opprettet. I perioden 1807-14 satt om lag 7 000 dansk-norske borgere «i prisonen», de fleste av dem var norske, skikkelsen Terje Vigen i det kjente diktet av Henrik Ibsen var blant dem. Antall fanger. Det har vært anslått at engelskmennene til sammen førte hjem til England rundt 200 000 fanger, de aller fleste franske. Ikke alle satt samtidig, da fanger hele tiden ble løslatt, samtidig som nye kom til. Det var på grunn av det høye antallet fanger at det ble nødvendig å opprette fangeskip i tillegg til landfengsler. Antallet dansker og nordmenn i fangenskap har vært anslått til omtrent 7 000 til sammen i perioden fra 1809 til 1814. Ikke alle satt samtidig, og fangetallet var synkende i løpet av perioden. Ved krigens avslutning skal det ha vært omtrent 2 000 danske og norske fanger. Flertallet av fangene var norske. Bakgrunnen for fangenskapet. Praktisk talt alle de norske fangene var oppbragt fra skip, som enten kunne være militære, handelsskip uten nødvendig seilingstilltalse under den handelsblokaden som var iverksatt under Napoleonskrigene og små skuter som seilte til Danmark etter korn eller kaperskip. Slaget om Smolensk (1941). Slaget om Smolensk (10. juli – 10. september 1941) viser til kampene mellom Armégruppe Senter og styrker fra den den røde armé ved Smolensk. Etter to måneder med harde kamper måtte sovjetstyrkene kapitulere og de tyske styrkene kunne avansere videre mot Moskva. Se også. Smolensk, Slaget om (1941) Smolensk, Slaget om (1941) Pollenbærer. En pollenbærer (også kalt støvbærer, støvdrager eller pollenblad) er del av det hannlige kjønnsorganet hos blomsterplanter. Som navnet antyder, er det herfra pollenet slippes. Hver pollenbærer har vanligvis en stilk kalt "filamentet" (fra latin "filum", som betyr «tråd») med en pollenknapp (anthera) øverst. Denne består vanligvis av fire pollensekker, "microsporangia". Sacré-Cœur. Sacré-Coeur på Montmartre i Paris. Sacré-Coeur er en stor basilika som ligger på Montmartre i Paris tegnet av arkitekten Paul Abadie og er i romersk-bysantinsk stil. Basilikaen er forholdsvis ny, den stod ferdig i 1914, men ble ikke innviet før i 1919, da første verdenskrig var slutt. "Sacré Coeur" betyr «(Jesu) hellige hjerte». Fra plassen foran Sacré Coeur er det utsikt over hele Paris. Fylkesvei 128 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 128 (Fv128) i Møre og Romsdal er en ringvei på øya Giske i Giske kommune. Veiens lengde er 4,2 km. Eksterne lenker. 128 Fylkesvei 107 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 107 i Møre og Romsdal går mellom Kverve i Ålesund og Stette i Skodje. Veiens lengde er 24,8 km. Veien er hovedveien på Ellingsøya. Eksterne lenker. 107 Ljan Idrettsforening. Ljan Idrettsforening (stiftet 1. september 1917) er en idrettsklubb som driver med fotball, alpint og volleyball. Klubben ligger på Ljan i Oslo, og har egen kunstgressbane og slalåmbakke. Fotballaget spiller i 4. divisjon. Historie. Styrets første oppgave var å organiseringen av en innsamling for «om mulig å skaffe midler til at drive foreningen». De innsamlede midlene ble brukt til innkjøp av 2 diskos, 2 spyd og 1 kule. Et år etter oppstart hadde klubben 70 medlemmer, det ble besluttet at medlemmene skulle bruke en hvit trøye med foreningsmerke på brystet. Klubbens første aktiviteter var friidrett og fotball. Klubben ble i 2009 innlemmet i Nordstrand Idrettsforening. Fotball. Før 2010-sesongen meldte Ljans A-lag overgang til Nordstrand Idrettsforening, og spilte sesongen som "Nordstrand 2". I 2011 vil laget igjen bytte klubb og spiler i 2011 for Bækkelagets Sportsklub. Fylkesvei 150 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 150 i Møre og Romsdal går mellom Haram på Haramsøya og Nogva på Flemsøya i Haram kommune. Veiens lengde er 24,7 km. Eksterne lenker. 150 Fylkesvei 148 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 148 i Møre og Romsdal går mellom Hellevika og Rønstad på Lepsøya i Haram kommune. Veiens lengde er 8,6 km. Eksterne lenker. 148 Fylkesvei 152 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 152 i Møre og Romsdal er en ringvei på Fjørtofta i Haram kommune. Veiens lengde er 9,9 km. Fergestrekningene mellom Kongsneset og Myklebusthamna og mellom Kongsneset og Brattvåg er del av fylkesveien. Eksterne lenker. 152 Fylkesvei 106 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 106 i Møre og Romsdal går mellom Eidsvik i Haram og sentrum i Skodje. Veiens lengde er 14,3 km. Eksterne lenker. 106 Fruktemne. Fruktemnet er den ytre, ofte synlige delen av de hunnlige reproduktive organene hos en blomst. Fylkesvei 207 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 207 (Fv207) i Møre og Romsdal går mellom Finnøy fergekai og Myklebust i Sandøy kommune. Veien er 11,2 km lang utenom fergestrekningen. Eksterne lenker. 207 Anders Kristiansen (fotballspiller). Anders Kristiansen (født 17. mars 1990 på Roaldsøy i Stavanger) er en norsk fotballspiller som spiller for Bryne. I april 2008 gikk han til Bryne Fotballklubb i 1. divisjon, på utlån fra Viking Fotballklubb, og ble senere kjøpt. Han har spilt flere kamper for aldersbestemte landslag. Camille Bombois. Camille Bombois (født 3. februar 1883, død 6. juni 1970) var en fransk naivistisk maler som er spesielt kjent for sine bilder fra sirkusmiljøet. Bombois ble født i Venarey-les-Laumes i Cote-d'Or i fattigslige kår. Barndommen ble tilbragt på en husbåt, og han forlot skolen i 12-årsalderen for å arbeide på gård. På fritiden tegnet han og var deltaker på brytekamper i nabolaget. Han ble nabolagsfavoritten i bryting før han dro med et sirkus som sterk mann og bryter. I 1907 gjorde han alvor av en drøm om å flytte til Paris, hvor han giftet seg og fikk jobb ved jernbanen inntil han fikk seg en nattejobb ved et avistrykkeri, med å flytte rundt på store ruller med avispapir. Selv om jobben var slitsom brukte han dagene til å male, og i liten grad til søvn. Han viste bildene på fortausutstillinger i Montmartre, men solgte lite av klassiskinspirerte bilder med dempede farger. Fra 1914 og framover var han soldat i frontlinjen i første verdenskrig. Han kom hjem med tre tapperhetsmedaljer. I løpet av krigen var flere av bildene blitt solgt, noe som gjorde at han fortsatte med nattarbeide og maling på dagtid. Fra 1922 av ble han oppmuntret av flere kunstsamlere som kjøpte, og kunsthandleren Wilhelm Uhde, som «oppdaget» ham. Arbeidene hans ble nå sammenlignet med Henri Rousseau sine. Likheten fantes i de klare konturene og nøye utpenslede detaljene, alt i en naiv og direkte malemåte. Forskjellen lå i at Bombois malte mindre fantasifullt. Hans modne verker er klare i fargene, med sterke kontraster mellom svart, klart rødt, blått og lyserødt. Han malte ofte sirkusscener og landskaper med fiskere. Hans kvinner er sanselige og landskapene har nøye uttenkt romlighet og omhu med lysreflekser i vann. Han deltok i 1955 i den første Documenta i Kassel, Tyskland. Arbeidene finnes i dag i flere offentlige samlinger, kanskje flest i Musée Maillol i Paris. Eksterne lenker. Bombois, Camille Bombois, Camille Bombois, Camille Fylkesvei 211 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 211 (Fv211) i Møre og Romsdal går på Sandøya i Sandøy kommune. Veiens lengde er 2,4 km. Eksterne lenker. 211 Fylkesvei 212 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 212 (Fv212) i Møre og Romsdal går mellom Ona og Storsanden på Husøya i Sandøy kommune. Veiens lengde er 1,2 km. Eksterne lenker. 212 Fylkesvei 216 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 216 i Møre og Romsdal går mellom Aukra fergekai og Rindarøya i Aukra. Veien er 12,6 km lang. Eksterne lenker. 216 Euromynter. Euro (EUR eller €) er valutaen i 16 av EUs 27 medlemsland, samt land i valutaunion med disse. Euromynter og eurosedler ble først utstedt 1. januar 2002, men myntene begynte å bli "preget" allerede i 1999, da valutaen offisielt ble innført. Fylkesvei 220 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 220 i Møre og Romsdal går mellom Falkhytta og Setervika i Aukra kommune. Veien er 6,1 km lang. Eksterne lenker. 220 L. S. Lowry. Laurence Stephen Lowry (født 1. november 1887 i Manchester, død 23. februar 1976), også kjent som L. S. Lowry, var en engelsk kunstner født i Old Trafford i Manchester. Hovedmengden av hans bilder skildrer liv og landskaper fra byen og distriktet hvor han bodde i 30 år av sitt liv. Lowry er berømt for sine scener fra det industrialiserte miljøet som fantes i Nord-England på begynnelsen av 1900-tallet. Han hadde en karakteristisk malemåte med gråaktige bylandskaper befolket med en mengde menneskefigurer, malt nærmest som «fyrstikkmenn». Han malte også mystiske avfolkede landskaper og portretter av mennesker hensunket i egne tanker. Lowry laget over 1 000 malerier og 800 tegninger, deriblant en samling som kalles «marionett-arbeider» "(Marionette Works)" som først ble funnet etter hans død. "The Lowry Centre" i Salford har de fleste av hans etterlatte bilder, mens Tate Gallery i London har 23. L. S. Lowry ble tildelt mange æresbevisninger, og har blant annet rekorden når det gjelder å ha avslått å motta kongelige sådanne, som Order of the British Empire og å bli adlet. I 1999 var et av Lowrys bilder: "Going To The Match" til salgs. Det kjente auksjonsfirmaet Sotheby's i London sto for budrunden som endte på, som var rekord for et moderne kunstverk til da. Liège–Bastogne–Liège 2007. Liège–Bastogne–Liège 2007 tok plass 29. april. Rittet kjøres i den belgiske regionen Vallonien. Klatrekonkurransen. I tillegg til hovedkonkurransen, er det 12 stigninger i rittet som tilsammen utgjør en klatrekonkurranse. Første, andre og tredjemann over hver stigning blir premiert med 4, 2, og 1 poeng. Rytterne må fullføre rittet for å regnes med i konkurransen. Hvis det to eller flere ryttere har samme poeng, blir rytteren med best resultat i hovedkonkurransen rangert foran de andre rytterne. Universitetsbiblioteket i Oslo. a> i Oslo huser HumSam-biblioteket, og Universitetsbibliotekets administrasjon. Universitetsbiblioteket i Oslo ble opprettet i 1811, samtidig med Universitetet i Oslo, og er et "fag- og forskningsbibliotek" for ansatte, studenter og andre personer tilknyttet Universitetet. Fram til 1989 var biblioteket også norsk nasjonalbibliotek. Biblioteket er en del av det totale faglige og pedagogiske tilbudet ved Universitetet i Oslo, og er en læringsarena. I tråd med kvalitetsreformen, som ble innført ved Universitetet i Oslo høsten 2003, bidrar biblioteket i dag bl.a. til studentenes informasjonskompetanse. Den første universitetsbibliotekar var Georg Sverdrup. Bibliotekbygget i Henrik Ibsens gate ble reist i 1913, i Axel Drolsums tid. Det norske Nasjonalbiblioteket ble opprettet i 1988, kom i drift i 1989, og overtok fra 1998 UBOs "Norske avdeling", hvorved Universitetsbiblioteket kunne rendyrke sine oppgaver rettet mot universitetets behov. Fra samme år flyttet Universitetsbiblioteket (avdeling for humaniora og samfunnsvitenskap) inn i det nybygde "Georg Sverdrups hus" på Blindern som var tegnet av arkitektene Telje-Torp-Aasen. "Bente Rachel Andreassen" er bibliotekdirektør ved UBO. HumSam-biblioteket. HumSam-biblioteket, (tidligere Bibliotek for humaniora og samfunnsvitenskap), er en avdeling av Universitetsbiblioteket i Oslo. Biblioteket har bøker, tidsskrifter og databaser innen humaniora, samfunnsvitenskap, teologi, pedagogikk og psykologi. Biblioteket er en naturlig møteplass og senter for informasjonsformidling på Blindern. Hovedavdelingen ligger i Georg Sverdrups hus på Blindern. Bibliotekets primære brukere er forskere og studenter ved Det humanistiske fakultet, Det samfunnsvitenskaplige fakultet, Det teologiske fakultet og Det utdanningsvitenskaplige fakultet ved Universitetet i Oslo. Biblioteket er Norges største fag- og forskningsbibliotek. Biblioteket har i 2008 godt over 2 millioner bøker, 4 200 trykte tidsskrifter og 2 500 elektroniske tidsskrifter og ekspederer 2 500 utlån hver dag. Biblioteket ble opprettet i 1999, da det daværende Universitetsbiblioteket i Oslo ble delt i to: Nasjonalbiblioteket, som beholdt lokalene ved Solli plass, og Universitetsbiblioteket i Oslo, som flyttet til Blindern. Biblioteket etablerte seg da i det nybygde Georg Sverdrups hus. Overbibliotekar "Halvor Kongshavn" er leder for biblioteket. Medisinsk bibliotek. Medisinsk bibliotek er en avdeling av Universitetsbiblioteket i Oslo. Det er en sammenslåing av Det medisinske fakultetsbibliotek (opprettet 1850) og Rikshospitalets medisinske bibliotek og informasjonssenter med instituttbibliotek. Det nye biblioteket flyttet inn i Det nye Rikshospitalet påsken 2000. Det odontologiske fakultetsbibliotek i Geitmyrsveien er underlagt samme leder. Primærbrukerne er studenter og ansatte ved Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus- Rikshospitalet. Problembasert læring ble innført i 1996, og siden den tid har bibliotekets undervisning vært en integrert del av medisinstudiet, og bidrar til informasjonskompetanse. Biblioteket er Norges største medisinske bibliotek. Samlingene omfatter trykte og elektroniske publikasjoner som omhandler medisin og alle tilstøtende fagområder. Overbibliotekar "Anne-Gry Skonnord" er leder for biblioteket. Juridisk bibliotek. Juridisk bibliotek er Norges største juridiske fag- og forskningsbibliotek. Bibliotekets samlinger og tjenester er tilgjengelige for forskere, studenter og andre med behov for tilgang til juridiske kilder. Biblioteket het tidligere Juridisk Fakultetsbibliotek. Juridisk bibliotek består av flere enheter, Juridisk bibliotek i Domus Bibliotheca, og instittbibliotek for Kriminologi og rettssosiologi, Menneskerettigheter, Offentlig rett, Petroleumsrett og europarett, Privatrett, Rettshistorie, Rettsinformatikk og Sjørett, samt Læringssenteret i Domus Nova. Overbibliotekar "Randi Halveg Iversby" er leder for biblioteket. Realfagsbiblioteket. Realfagsbiblioteket ligger i Vilhelm Bjerknes' hus Realfagsbiblioteket (tidligere Matematisk-naturvitenskapelig fakultetsbibliotek) har sin hovedavdeling i Vilhelm Bjerknes' hus. Biblioteket er et universitetsbibliotek for studenter og ansatte ved MN-fakultetet på Universitetet i Oslo. Biblioteket er også åpent for brukere utenfor universitetet. Realfagsbiblioteket støtter forskning, undervisning og læringsmiljø, samt formidling ved fakultetet. Biblioteket har offisiell åpning 14. mars 2012, på Vilhelm Bjerknes 150-årsdag. I tillegg til bibliotekets store samling av faglitteratur finnes grupperom, arbeidsplasser for PC, kaffebar og studentpub. Det tilbys veiledning og undervisning i bruk av bibliotekets tjenester. Realfagsbiblioteket har faglitteratur innenfor alle realfagene. Biblioteket har også en omfattende samling vitenskapshistorie, biografier, universitetspolitikk, samt de fleste phd- og masteravhandlinger tatt ved fakultetet. Overbibliotekar "Live Rasmussen" er leder for biblioteket. Siri Broch Johansen. Siri Broch Johansen (født 1967) er en samisk forfatter, dramatiker, sanger og språkarbeider fra Tana kommune i Finnmark. Hun jobber selvstendig som forfatter, oversetter/språkvasker og sanger/skuespiller/produsent. Hun tar også undervisningsoppdrag. Hun har pedagogisk og samiskfaglig utdannelse og har lang erfaring fra arbeide med nordsamisk. Hun har blant annet arbeidet på de samiske språksentrene i Kåfjord i Troms og i Tana i Finnmark, hvor hun bor nå. Hun debuterte som dramatiker i 2009 med stykket "Eatnanspáppastallan", som blant annet ble vist på nordisk barneteaterfestival på Færøyene juli 2009. Hun har også oversatt/gjendiktet en rekke av Leonard Cohens sanger til nordsamisk, som hun framfører i samarbeid med fiolinist Inkeri Laitinen og forskjellige andre samarbeidspartnere, blant annet Scene Finnmark. I 2011 produserte hun cabareten "Samenes aften / odne lea du vuorru". Denne har hun skrevet selv, og hun fremfører også tekstene selv i sang og stand up-lignende sketsjer. Stamen Stantchev er musiker, og Sara Margrethe Oskal har regissert forestillingen. Johansen jobber for øyeblikket med en ny ungdomsroman og et nytt sceneprosjekt. PBS. PBS (Public Broadcasting Service) er en amerikansk kringkastingsorganisasjon med 354 lokale medlemsstasjoner over hele USA. Organisasjonen ble grunnlagt i 1969 etter at loven om offentlig kringkasting (Public Broadcasting Act of 1967) ble vedtatt i 1967. Loven ble undertegnet av president Lyndon B. Johnson, noe som førte til grunnleggelsen av Corporation for Public Broadcasting og som videre førte til opprettelsen av Public Broadcasting Service. PBS eies i fellesskap av de lokale stasjonene, som betaler PBS for de sendingene som distribueres av PBS sentralt. Disse sendingene består blant annet av nyheter, politisk analyse, historie, undervisning m.m., produsert av eksterne selskaper, eller lokale stasjoner. PBS distribuerer også BBC World News-bulletiner (sendingene som i Norge sendes på TV-kanalen BBC World). PBS er kjent som en motvekt til de øvrige amerikanske TV-nettverkene, da inntektene delvis er basert på offentlige og frivillige donasjoner kontra reklameinntekter, selv om lokalstasjonene ofte supplerer donasjonene med reklame. PBS er også kjent for å sende mange britisk produserte programmer og serier, da særlig fra BBC slik som blant annet "Monty Python's Flying Circus", "Hotell i særklasse", "'Allo 'Allo!", "Doctor Who", "Høy på pæra" samt "Mr. Bean", "Father Ted" og "The Benny Hill Show". Radiomarkedet i USA har tilsvarende, brukerfinansierte organisasjoner, bl.a. National Public Radio. Skjetten jente- og guttekorps. Skjetten jente- og guttekorps er et korps på Skjetten i Skedsmo kommune (Akershus) og for tiden samarbeider korpset med Strømmen skolekorps. Historie. Skjetten jente- og guttekorps ble stiftet av lærer Hjørdis Omholt den 17.mars 1960. Korpset fikk da ikke lov å kalle seg et skolekorps, men i 1964 etter å ha søkt utallige ganger, ble saken ordnet. Ved oppstart hadde korpset 12 medlemmer, derav 5 jenter. Korpset har hatt flere offentlige opptredener, den første hadde korpset i fjernsynsprogrammet "Før julen ringes inn", på julaften i 1961 med "Snehvit og de syv dverger". Den 24. november 1963 deltok korpset i "Spill selv uken" i Skedsmo, og i 1979 deltok korpset i kretskonkurransen for første gang. I 70-årene ble Skjetten bygd ut og Skjetten fikk tre nye skoler: Melby, Valstad og Gjellerås. Gjellerås ble fort den største skolen, og da våknet tanken om et eget Gjellerås skolekorps. I november 1979 ble det stiftet. Det hadde sin debut 17. mai 1980. Det første stevne GSK deltok i var et kretsstevne i regi av SJG den 1. juni i anledning SJGs 20-årsjubileum. I 1986 ble begge korpsene slått sammen til ett, og korpset fikk 170 spillende medlemmer fordelt over fire delkorps. På 90-tallet har korpset spilt på OL på Lillehammer, spilt for Kongen ved flere anledninger. Skjetten jente- og guttekorps er tidenes mestvinnende skolekorps med en seier i Nordisk Mesterskap, ca. 15 seire i Akershusmesterskapet, og en 7-8 NM-titler. På grunn av lav rekruttering har korpset fra år 2000 til 2003 samarbeidet med lokalkorpsene Lillestrøm skolekorps og Strømmen skolekorps. Samarbeidet har blitt kalt LSS2000. Korpset har fått gode resultater i både NM og Akershusmesterskap, med én seier i NM og to seire i AM. Dette samarbeidet ble videreført til sommeren 2003. Høsten 2005 ble et nytt samarbeid startet med Strømmen skolekorps, noe som fortsatt foregår. Se også. Liste over norske musikkorps Fylkesvei 288 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 288 i Møre og Romsdal går mellom Øre kyrkje og Myklebostad i Gjemnes kommune. Veien går opp Skeisdalens vestside til Skei, og ned igjen på østsiden. Veien er 4,9 km lang. Eksterne lenker. 288 Jødisk Museum i Oslo. Jødisk Museum i Oslo er et museum i Oslo som skal formidle jødenes historie i Norge. Det ble dannet som en stiftelse i 2003, i samarbeid mellom Det mosaiske trossamfunn og Oslo Bymuseum. Museet i lokalene i Calmeyers gate 15B i Oslo ble åpnet av kronprins Haakon 8. september 2008. 16. september 2008 ble hele museet åpnet for publikum. I Calmeyers gate 8 lå det en synagoge fra 1921 til 1942, og mange av de jødene som innvandret til Norge fra midten av 1800-tallet bodde i Hausmannskvartalene, strøket der Calmeyers gate ligger, og nedre Grünerløkka. Museets formål er å samle, bevare, forske på og formidle pålitelig kunnskap om og skape økt forståelse om jødenes historie i Norge, kunnskap om jødisk kultur, dagligliv, religiøs praksis og integrering i det norske samfunnet, og å være en generator og inspirator for kulturell aktivitet, kunnskapsformidling og debatt. Museet ønsker å være en brobygger mellom de jødiske miljøer og storsamfunnet. Jødisk Museum i Oslo skal avholde foredrag, konserter, skiftende utstillinger samt annen utadrettet kulturvirksomhet. Temaer som museet skal behandle, er jødisk kultur, tradisjon og historie samt jødedom i sin alminnelighet. Museet blir finansiert via midler fra Oslo kommune, Staten, prosjektmidler fra ulike stiftelser, museets venneforening samt privat kapital. Gard Kvale. Gard Kvale (født 6. mai 1984 i Bergen) er en norsk svømmer. Kvale, som representerer Bergens Svømme Club, har sin styrke i medleyøvelsene og de lengre friøvelsene. Kvale representerte Norge under Sommer-OL 2008 og satte da norsk og personlig rekord på 200 meter fri, men han gikk likevel ikke videre til semifinale. Kvale vant sitt heat da han svømte inn til 1.48,73 i kvalifiseringen. Skistua. Skistua er ei skihytte rett ved Gråkallen i Bymarka ved Trondheim. Den ble første gang påbegynt i 1895 og åpnet med plass til 100 gjester i 1896. Arkitekt for bygningen var Solberg & Christensen. Etter påbygg i 1904 hadde hytta fått 72 sengeplasser i tillegg til bevertningsstedet. Skistua brant ned til grunnen nyttårsaften 1947. I en mellomperiode fungerte en tyskerbrakke som tilholdssted for turgåere. I 1950 sto den nye Skistua ferdig. Arkitekt var denne gangen Roar Tønseth. Hytta hadde sin storhetstid gjennom 50- og 60-tallet. I 1997 ble Skistua stengt for bruk etter år med forfall og manglende vedlikehold. I 2002 ble hytta igjen åpnet for gjester i helgene, men etter hvert stengt for rehabilitering. Skistua ble åpnet etter rehabilitering høsten 2007. I juni 2009 stengte hytta igjen på grunn av dårlig økonomi, fra januar 2010 er den åpen for servering daglig fra 10–16. Svein Skibnes Arkitektkontor AS sto for den omfattende rehabiliteringen. Prima AS, som eies 60% av Trondheim kommune og 40% av Røde Kors, står for serveringen. "Stiftelsen Skistua" som er et samarbeid mellom Trondhjems Skiklub og Trondheim kommune eier Skistua. Mosseveien (Oslo). Mosseveien er en vei som starter i Gamlebyen i Oslo og følger E18 fra Sørenga til Vinterbro i Ås. Dette er en av hovedveiene fra Oslo til Østfold og Sverige. Den er den lengste veien i Norge som har nummerskilt med bebyggelse, i bydel Gamle Oslo 1-69, 2-72 og i Nordstrand 71-273, 130-286. Veien fikk dagens navn i 1929/1941. I Gamlebyen har veien kun ett felt i hver retning. For øvrig er den 3 felts vei med et kollektivfelt med variabel retning, frem til avkjørselen mot Holmlia der den går over til 4 felts motorvei. Ved avkjøringen til Kolbotn får E18 igjen 3 felt, men klassifisert som motortrafikkvei. I Ås er Mosseveien en kommunal vei som går parallelt med E6 langs Årungen. Den 7. oktober 1953 raste om lag 100 meter av Mosseveien ut ved Bekkelaget, i Bekkelagsraset. I leirskredet forsvant også grunnen under jernbanelinja. Lokaltoget fra Kolbotn fikk stoppet i tide, men Drøbakbussen ble tatt av skredet. I alt 5 mennesker mistet livet, hvorav 4 i bussen. Egil Sjaastad. Egil Sjaastad (født 4. juli 1949 i Skogn) er forfatter og lærer på Fjellhaug utdanningssenter fra 1983, hvor han også var rektor i perioden 1986 til 1999. Han er cand. theol. fra Menighetsfakultetet og har vært misjonssekretær i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. Han har også vært landsungdomssekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband. Sjaastad er også redaktør av tidsskriftet Fast Grunn. Hans andaktsbok Lyskasteren har kommet i en rekke opplag og er en av de mest solgte andaktsbøker for ungdom med et opplag på 40 000 pr. 2004. Fastkjevede fisker. Fastkjevede fisker er en kunstig gruppe fisk, beskrevet av Carl von Linné i 1758. Det vitenskapelige navnet Branchiostegi betyr «gjellehus». Navnet kommer av at de har finnestråler av bein, men gjellelokkene er uten beinstråler. Sanntidsinformasjon. Sanntidsinformasjon er innen kollektivtrafikken et system som beregner et transportmiddels ankomsttid til en stasjon, basert på informasjon om hvor kjøretøyet befinner seg på det aktuelle tidspunktet. I Norge finnes slike systemer utviklet av de lokale kollektivtrafikkselskapene i Oslo og Akershus (Trafikanten/Oslo T-banedrift), Kristiansand, Østfold (Østfold kollektivtrafikk, sanntid tilgjengelig i Moss og langs Glommaringen), Trondheim (Gråkallbanen og AtB), på Bybanen i Bergen og i Møre og Romsdal (på på 8 hurtigbåter og på Kystekspressen Kristiansund-Trondheim) samt at Jernbaneverket tilbyr sanntidsinformasjon for tog i hele Norge. Det er i tillegg planlagt sanntidsinformasjonssystemer i Hedmark (Hedmark Trafikk), Oppland/Lillehammer (Opplandstrafikk) og Rogaland (Kolumbus, systemet er planlagt i full drift høsten 2012). Systemene bruker som oftest GPS til å finne ut hvor kjøretøyet befinner seg. Ved hjelp av beregninger med hensyn til blant annet forventet gjennomsnittsfart og stoppesteder, blir ankomsttiden til det aktuelle stoppestedet regnet ut. På denne måten kan de reisende informeres om eventuelle forsinkelser i forhold til rutetabellen. Det finnes også systemer som bruker annen teknologi enn GPS for å vise sanntidsinformasjon, f.eks. bruker Jernbaneverkets sanntidsinformasjonssytem informasjon fra togstyringssystemet for å regne ut sanntidsinformasjon. Informasjonen vises vanligvis på skjermer på de mest trafikkerte stoppestedene. I Oslo er denne informasjonen i tillegg tilgjengelig på SMS, WAP, via en mobilapplikasjoner til iPhone og Android samt via Trafikantens nettsider. De Musikalske Dvergene. De Musikalske Dvergene er en rockegruppe fra Bergen som ble startet 1980 av Bo Grønningsæter og Helge Grønhaug. De Musikalske Dvergene har opp gjennom årene hatt en fast kjerne, men bestetningen har variert noe. Fra starten Bo Grønningsæther (slagverk), Allert Bøkenes (gitar), Erling Hjertnes (bass), Helge Grønhaug (vokal og gitar), Arne Grønhaug (gitar). Perkusjonisten Bo Grønningsæter ble erstattet av Per Helge Hansen. Det var denne besetningen, forsterket av Karsten Olsen (slagverk) som spilte inn gruppens første LP "En klase bananer & en enkel seng". Platen ble spilt inn Sigma Lydstudio i 1988. Karsten Olsen overtar på slagverk for Per Helge Hansen og denne besetningen forblir uforandret inntil Allert Bøkenes slutter etter utgivelsen av bok/singel "Ned Abels Allé" i 1991. Etter enkelte midlertidige løsninger blir han erstattet av pianist Yngve «Fluebinder» Jacobsen. Denne besetningen var uforandreet frem til 2008. Da overtok Thor Inge Stokke for Karsten Olsen på slagverk. I 2010 kom ny endring; Willy Korneliussen inn¨på trommer og Tom Harry Halvorsen på tangenter. Grymyr. Grymyr er et lite tettsted i Vestre Gran ved Randsfjorden i Gran kommune. Fra gammelt av når den viktigste traffikkåren var med dampskip langs Randsfjorden, var Grymyr et viktig handelssentrum. Det inneholdt da en rekke butikker, smeder, bakeri, poståpneri med mer. Men, da veien mellom Brandbu og Jevnaker kom, ble tilbudet ved bygda mindre, og på midten av 90-tallet forsvant både postkontoret, bensinstasjonen og butikkene. Det eneste servicetilbudet som er igjen er den lokale kroen Rojan Krysset, som er en kombinert Kiosk, Gatekjøkken og Pub. Bygda er en typisk Hadelandsbygd med mange gårdsbruk og en flott natur. Grymyr har egen kirke, den gamle fra 1899, brant ned i 1999, en ny kirke fra 2003 er nå gjenreist. Kemer. Kemer er et konstruert turiststed ca. 43 kilometer fra Antalya. Byen ble bygget i 1910 og ligger ved utkanten av Taurusfjellene ved Middelhavet. Kemer har 53 kilometer kystlinje og lange sand- og rullesteinstrender. Kemer er blitt et populært turiststed og har per 1990; 9,940 innbyggere. En klase bananer & en enkel seng. "En klase bananer & en enkel seng" er et debutalbumet til De Musikalske Dvergene som ble utgitt i 1988. Kypros’ geografi. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, etter de italienske øyene Sicilia og Sardinia. Kypros ligger i den østlige delen av Middelhavet, sør for halvøya Anatolia (Lilleasia) eller den asiatiske delen av det moderne Tyrkia. Derfor regner man geografisk øya som en del av Vest-Asia eller Midtøsten. Kypros er 240 km lang og 100 km bred, og ligger rundt 75 km fra Tyrkia i nord. Andre naboområder er Syria (105 km) og Libanon (108 km) i øst, Israel 200 km mot sørøst, Egypt 380 km mot sør og Hellas i vest-nordvest (280 km til de små Dodekanisosøyene i Kastelorizo, 400 km til Rhodos, og 800 km til det greske fastlandet. Tre fysiske trekk dominerer øya. Troodosfjellene dekker det meste av de sørlige og vestlige områdene, og omtrent halvparten av øya. Den smale fjellkjeden Kyrenia strekker seg langs den nordlige kystlinjen, og dekker et mye mindre område. Mellom disse to fjellkjedene ligger sletten Mesaoria. Geopolitisk er øya videre delt inn i fire hovedområder. Republikken Kypros, den internasjonalt anerkjente styresmakten, dekker den sørlige to-tredjedelen av øya. Nord-Kypros okkuperer den nordlige delen av øya og er bare anerkjent av Tyrkia. Den FN-kontrollerte grønne linjen er en buffersone som deler de to. I tillegg ligger det to britiskstyrte baser på øya: Akrotiri og Dhekelia. Terreng. a>, synlig som en gråaktig flekk nær midten av bildet. De kuperte Troodosfjellene, som hovedsakelig strekker seg fra Pomosneset i nordvest og nesten til Larnakabukta i øst er det mest framtredende landskapet på øya. I sørvest heller fjellet gradvis nedover mot kystsletten. Mens Troodos er et massiv formet av vulkansk stein, er fjellkjeden Kyrenia en smal fjellkjede av kalkstein, som brått stiger opp fra slettene. Den østligste delen blir en rekke småfjell på halvøya Karpass. Denne halvøya peker i retning Lilleasia, som Kypros geologisk hører til. Selv den høyeste toppen i Kyrenia er ikke mer enn halvparten av det store Troodosmassivet, der Olympos strekker seg til 1 952 meter, det høyeste på Kypros. De utilgjengelige og taggete fjellene i Kyrenia ser derimot mye mer praktfulle ut. Den britiske forfatteren Lawrence Durrell skrev en gang i "Bitter Lemons" om Troodos at de var «et lite vakkert virvar av knauser og tunge steiner», og om Kyrenia at de hørte til «det gotiske Europa, med høyreiste klipper oversådd med korsfarerslott». I antikken ble det oppdaget store forekomster av kobber i fjellsidene på Troodos. Drenering. Avskoging i flere hundreår har ødelagt mye av det naturlige dreningssystemet på øya, slik at flere områder ikke lenger har vann året rundt. Et nettverk av elver oppstår om vinteren i Troodos og renner ut fra dem i alle retninger. Elvene Yialias og Pedhieos renner østover over Mesaoria og ut i Famagustabukten. Serraghis renner nordvestover gjennom Morfousletten. Alle elvene på øya tørker så inn om sommeren, og et omfattende system av demninger og vannveier har blitt konstruert for å føre vann til jordbruksområdene. Mesaoria er det største jordbruksområdet på øya, men hvor mye hvete og bygg som produseres er svært avhengig av hvor mye nedbør det kommer om vinteren. Andre avlinger vokser ved hjelp av kunstig vanning. Det er i dag få spor som tyder på at denne brede og sentrale sletten, som er åpen til sjø i begge ender, en gang var dekket av skog. Tømmeret fra denne skogen ble brukt til seilskip av erobrere i antikken. Den nå delte hovedstaden på øya, Nikosia, ligger midt på denne sentrale sletten. Naturlig vegetasjon. Selv om Kypros er et lite område er den naturlige vegetasjonen variert. Her finnes skoger av løvtre, eviggrønne og bredbladede trær, som "Pinus latepensis", seder, sypress og eik. I følge Eratosthenes (200-tallet f.Kr.), en gresk botanist, var det meste av Kypros dekket av skog i antikken, og store deler av disse skogene finnes fremdeles i fjellene Troodos og Kyrenia i dag, og lokalt i lavere høyder. Omtrent 17 % av hele øya er fremdeles skogområde. Der skogen har blitt hugget ned kan høye krattskoger av jordbærtre, "Pistacia terebinthus", oliventre, kermeseik og "Styrax officinalis" overleve, men slike områder er uvanlige. Det meste av øya, som ikke er oppdyrket, er dekket av gress og lave busker som cistus, "Genista sphacelata", "Calycotoime villosa", "Lithospermum hispidulum", "Phaganalon rupestre" og lokalt "Pistacia lentiscus". Klima. Sandstormer fra Midtøsten blåser over Kypros, 19. oktober 2002. Kypros har middelhavsklima med varmt og forholdsvis tørt vær, og med regn hovedsakelig mellom november og mars. Øya har stort sett milde og våte vintre med tørre og varme somre. Variasjon i temperatur og nedbør er stort sett styrt av høyden, og til en viss grad av avstanden til sjøen. Om vinteren ligger Kypros i banen til de mange små lavtrykkene som krysser Middelhavet fra vest til øst. Disse lavtrykkene gir det meste av nedbøren på øya, og fra desember til februar får øya rundt 60 % av den årlige nedbøren, som normalt er rundt 500 mm. De høyere fjellområdene er kjøligere og fuktigere enn resten av øya, og enkelte steder her kan få opp til 1 000 mm. Her kan det også bli frost, og snø er ikke uvanlig på fjelltoppene. Sommertemperaturene er høye i lavlandet, selv nær sjøen. Det varmeste området er Mesaoria. Den gjennomsnittlige døgntemperaturen i juli og august er mellom 29 ºC på den sentrale sletten til 22 ºC i Trodosfjellene, mens den gjennomsnittlige maksimumstemperaturen i disse månedene er mellom 36 ºC på sletten og 27 ºC i fjellene. På grunn av den stekende varmen i lavlandet har enkelte landsbyer i Troodos utviklet seg til feriesteder. Den årlige middeltemperaturen for hele øya er rundt 20 ºC. Vintrene er milde med en temperatur rundt 10 ºC i januar på den sentrale sletten og 3 ºC i Troodos. Om vinteren kan temperaturen i Troodos kome ned mot -7 ºC. Miljø. Vannressursproblem (ingen naturlige tilsig til reservoarene, sesongsbasert regnfall, saltvannsintrusjon i det største vannførende sjiktet på øya, økt tilsetning av salt i jordsmonnet i nord). Vannforurensning fra kloakk og industri. Forvitring av kysten. Urbaniserng fører til mindre dyreliv. Luftforurensning, biologisk mangfold, klimaendringer, Kyoto-avtalen, utryddingstruede dyrearter, miljømodifisering, miljøfarlig avfall, havrett, marin dumping, forbud mot atomprøvesprengninger, vern av ozonlaget, skipsforurensning. Dvergenes andre. "Dvergenes andre" er et musikkalbum av De Musikalske Dvergene som ble utgitt i 1990. Kaduna (delstat). Kaduna er en delstat i det indre nordvestlige Nigeria. Det er et ustabilt område, og i forbindelse med valget i 2007 ble det innført forbud mot demonstrasjoner i gatene. Delstaten ble i 1987 en egen delstat etter at den i lengre tid hadde vært sammenslått med en anen delstat. Næringslivet består av produksjon av bomull, løk og ingefær. Det er mye av husdyr som storfe, fjærfe og sau. Troodos. Troodos er den største fjellkjeden på Kypros, og ligger midt på øya. Den høyeste toppen i Troodos er Olympos på 1 952 meter. Troodos strekker seg langs det meste av vestesiden av Kypros, og er et område for turgåing mellom furuskog om sommeren og skigåing om vinteren. Det finnes flere feriesteder i fjellene, bysantinske kloster og kirker på fjelltoppene, og naturskjønne fjellandsbyer i dalene. Det ligger ni kirker i Troodos som er på UNESCOs verdensarvliste. Det mest kjente klosteret er Kykkos kloster. Området har vært kjent siden antikken for gruvene sine, og i den bysantinske perioden ble det et stort senter for bysantinsk kunst, da kirkene og klostrene ble bygget i fjellene, bort fra den truede kysten. Betel Trondheim. Betel Trondheim er en pinsemenighet i Trondheim og blant de største i Norge. Menigheten har omtrent 1 390 medlemmer (tall fra 2008). Historie. Menigheten ble stiftet 18. januar 1920 og Olaf Rogde blir valgt til menighetens første pastor. Visjon. Misjonsbefalingen er sentral menighetens visjon vil vi utvikle oss til …" handlinger som er preget av følgende verdier::" Utdanning. Pinsemenigheten Betel eier og driver en grunnskole og en bibelskole. Menigheten har også kurs om kristen tro, familie og samliv. For ungdom i konfirmasjonsalder arrangeres Tentro, en frikirkelig konfirmasjonsundervisning. Tomasskolen. Tomasskolen Trondheim Kristne Grunnskole har omtrent 90 elever fra 1. til 10. klasse (tall fra 2006). Tomasskolen drives i samsvar med læreplanene i Kunnskapsløftet, er godkjent av departementet og mottar statsstøtte. Skolen ble grunnlagt i 2000. Sørum Gård rehabiliteringssenter. Sørum Gård rehabiliteringssenter er et bo- og arbeidskollektiv for rusmisbrukere i alderen 18 – 40 år, hvor storfamilie- og fellesskapstanken står sentralt. Betel Trondheim leier gårdsbruket Sørum gård av Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon. Stedet har 3 avdelinger og 19 ansatte. Behandlingssenteret drives i nært samarbeid med det offentlige. Olympos (Kypros). Olympos er det høyeste fjellet i fjellkjeden Troodos på Kypros med sine 1 952 moh. En rekke langdistanseradarer ligger på fjellet. Det ligger også et lite skisenter med fire heiser på fjellet, som bare er åpent om vinteren. Stuart Davis. Stuart Davis (født 7. desember 1894 i Philadelphia, død 24. juni 1964) var en amerikansk maler. Foreldrene var Edward Wyatt Davies, kulturredaktør i Philadelphia Press og Helen Stuart Davies, som var skulptør. Davis studerte maling og kunst under Robert Henri, som var ledende i den tidlige modernistbevegelsen i USA gjennom gruppen «De åtte». Davis ble en av de yngste som stilte ut i Armory Show i 1913. Denne utstillingen viste verker av navn som Vincent van Gogh og Pablo Picasso, og han ble modernist og etter hvert eksponent for kubismen i USA. Han er kanskje mest kjent for sine abstrakte stilleben og landskaper. Bruken av samtidige elementer som sigarettpakker, tennpluggannonser og annet, gjør ham til en forløper for pop-kunsten. Davis døde av slag i New York den 24. juni 1964. Eksterne lenker. Davis, Stuart Davis, Stuart Davis, Stuart Samsvarsbøyning. Samsvarsbøyning eller kongruens er et begrep innen grammatikk som betegner det at et ord bøyes i samsvar med et annet. Ordet som styrer bøyningsformen, hovedordet, er gjerne et substantiv eller et pronomen, eller et ord fra en annen ordklasse som brukes substantivisk. Bøyningen gjøres, avhengig av hvilke elementer språket har, etter kjønn, tall og kasus. Det varierer fra et språk til et annet hvor omfattende bruken av samsvarbøyning er. Japansk har ingen samsvarsbøyning, engelsk har svært lite, latin har moderat bruk og ungarsk har omfattende bruk av samsvarbøyning. På norsk, som har lite samsvarsbøyning, brukes det på adjektiver, som bøyes i forhold til substantivet eller frasen de står til. Brega. Brega var et historisk kongedømme i Irland, styrt av klanen Síl nÁedo Sláine. Denne artikkelen omhandler både klanen og kongedømmet. Klanen Síl nÁedo Sláine tok sitt navn som etterkommere av Áed Sláine, sønn av Diarmait mac Cerbaill. De tilhørte dynastiet Uí Néill, og regnet seg som etterkommere av Niall Noigíallach gjennom dennes sønn Conall Cremthainne. Den grenen av Uí Néill som tok kontroll over den sentrale delen av Irland (Míde) på 500-tallet ble senere kallt det sørlige Uí Néill. Det var Áed Sláine og hans etterkommere i Brega som gjorde Uí Néill til den dominerende makten i denne regionen. Brega hadde navn fra "Mag Breg", slettelandet i dagens grevskap Meath og grevskapet Dublin. Innenfor dette landskapet lå Tara, som i følge tradisjonen var høysetet for Irlands mytologiske konger. Tittelen konge av Tara ble brukt videre i middelalderen om overherredømmet for Uí Néill klanene, og etter annalene og dømme ogsåoverkonge av Irland. Åtte av Bregas Síl nÁedo Sláine var konger av Tara, selv om kontrollen av Taraåsen ikke hadde direkte betydning for kongeverdigheten. Síl nÁedo Sláine ble svekket av indre splittelse, samtidig som den beslektede klanen Clann Cholmain som var deres naboer i vest vokste i makt. I 743 var det for første gang en konge fra Clann Cholmainn som fikk tittelen konge av Tara, og siden var det ingen konger fra Síl nÁedo Sláine før Congalach Cnogba i 944 (han stammet også fra Clann Cholmainn på morsiden). Fra midten av 700-tallet ble Brega delt i to rivaliserende kongedømmer, Lagore i sør og Cnogba ("Knowth") i nord. Den indre splittelsen vedvarte, og dette ble utnyttet av de norrøne som etablerte et selvstendig kongedømme i Dublin og ekspanderte på Bregas bekostning. Konger av Brega. Navn i uthevet skrft er også regnet som overkonger av Irland. Listen er ikke komplett. Rundfunk Berlin-Brandenburg. Rundfunk Berlin-Brandenburg (RBB) er det offentlige kringkastingsselskapet i de tyske delstatene Berlin og Brandenburg. Det har sete i Berlin og Potsdam. Selskapet ble dannet i 2003 ved sammenslåing av Sender Freies Berlin og Ostdeutscher Rundfunk Brandenburg. RBB er medlem av ARD. Umesamer. Sameland1) Sydsamer2) Umesamer3) Pitesamer4) Lulesamer5) Nordsamer6) Skoltsamer7) Enaresamer8) Kildinsamer9) Tersamer Umesamer er en etnisk gruppe blant samene, som geografisk befinner seg mellom pitesamer i nord og sørsamer i sør. I Norge er denne folkegruppen blitt assimilert, og har opphørt å eksistere som etnisk gruppe. I 1995 fantes det, ifølge M. Krauss, 1,000 etniske umesamer igjen i Sverige, fordelt i Lycksele, Malå, området omkring Tärnaby, og Sorsele. Ifølge språkforskeren Trond Trosterud, er det idag bare 10 personer igjen som snakker umesamisk, og de er alle over 65 år gamle. Umesamisk språk. Som etnisk gruppe skiller umesamene seg fra andre samiske grupper med et eget samisk språk. Südwestrundfunk. Südwestrundfunk (SWR) er det offentlige kringkastingsselskapet i de tyske delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz. Det har hovedkontorer i Stuttgart, Baden-Baden og Mainz. Selskapet ble dannet i 1998 ved fusjon av Süddeutscher Rundfunk (SDR) i Stuttgart og Südwestfunk i Baden-Baden. Det er medlem av ARD. Südwestrundfunk er etter Westdeutscher Rundfunk det nest største kringkastingsselskapet i ARD, og betjener et område med ca. 14,7 millioner mennesker. Ciro Ferrara. Ciro Ferrara (født 11. februar 1967 i Napoli) er en italiensk tidligere fotballspiller og nåværende fotballtrener. Han spilte midtstopper i 49 A-landskamper for det og 496 Serie A-kamper for Napoli og Juventus. Han la opp i 2005 i en alder av 38 år og er også tidligere manager i Juventus. Radio Bremen. Radio Bremen er det offentlige kringkastingsselskapet i den nordtyske bystaten Bremen. Det er det minste kringkastingsselskapet som er medlem i ARD. Selskapet mottar og sender på to nettverk, disse kalles for "«Bremen Eins»" (Bremen en) og "«Bremen Vier»" (Bremen fire). Bremen en er en kanal som satser på et voksent publikum, mens Bremen fire har et yngre publikum som satsingsområde. Das Erste. Das Erste er en riksdekkende tysk fjernsynskanal som drives av ARD og sender døgnet rundt. Kanalen er et samarbeidsprosjekt mellom kringkastingsselskapene som er medlemmer av ARD, og har sete i Bayerischer Rundfunks fjernsynshus i München. Kanalen ledes av en programdirektør. Das Erste ble grunnlagt i 1952 under navnet "Deutsches Fernsehen". I 1984 ble kanalen gitt navnet "Erstes Deutsches Fernsehen", og i 1996 fikk den navnet "Das Erste". Kanalen finansieres hovedsakelig av kringkastingsavgift, men har også inntekter av reklame, denne er begrenset til tidsrommet mellom klokken 14 og 20. Programmet på søndager og på helligdager som gjelder hele sendeområdet er helt uten reklame. Sandnes Havn. Sandnes Indre Havn i Elvegata Sandnes Havn KF er et kommunalt foretak eid av Sandnes kommune med bystyret i Sandnes som øverste myndighet. Selskapet driver havnevirksomhet, forvalter bestemmelsene i havne- og farvannsloven og har oppsyn med hele Sandnes havnedistrikt. Havneterminalene er lokalisert på vestsiden av Gandsfjorden i Sandnes kommune. Sandnes Havn omsatte i 2006 for 13,7 millioner kroner hvorav over halvparten var ikke-havnerelaterte leieinntekter. Havna hadde likevel større godsmengde enn noen gang, totalt 206 000 tonn. Historie. Den tidligste kjente havna i Sandnes er tegnet på kart fra 1818, og viser fem brygger mellom det tidligere neset i nord, som antas å være opphavet til byens navn, og det som nå er Olav Vs plass i sør. Havnen beskrives i ettertid slik: «Sandnæshavnen var oprindelig som andre Fjordbunde med større eller mindre Fjærestrender omkring, hvorpaa der lagdes kortere eller længere Stenrader udover, saa at der blev brugelige Baadlændinger.» Den offisielle havnas historie startet i 1875, da byen fikk sin første havnekommisjon. Samtidig ble havnedistriktet fastlagt med grense mot Stavanger og havneavgifter ble innført for å finansiere utbygging av kaier. Da Jærbanen ble bygget i 1878 ble traséen lagt på fylling langs sjøkanten tvers over eksisterende brygger, og en rekke eiendommer og private brygger mistet sin tilgang til sjøen. Samme år åpnet en etterlengtet offentlig sjøalmenning som ble utvidet til den første fullstendige kommunale kai i 1890. I 1894 ble havnekommisjonen omgjort til havnestyre og før århundreskiftet startet ruteselskaper passasjertrafikk og det ble bygget ny kai i Indre Vågen. I 1918 ble det vedtatt å ekspropriere alle eiendommer mellom kaiene innerst i Vågen og på vestsiden av fjorden. I 1927 stod tre større kaier, to solide og en av tre, ferdige. Utover 30-årene ble disse etter hvert som økende industrialisering ga byen en rekke fabrikker, oppgradert og opparbeidet med jernbanespor til Jærbanen og enkle svingkraner. Utfylling ga bedre tilgang til fjorden. Siden ble havna kraftig utvidet over 50- og 60-årene, med 350 meter ny kai. Arbeidet som startet i 1960 er den siste store utfylling av havna, og hele kaifronten fikk betongelementer. I 1974 ble den utvidet med nye 100 meter samt to kraftige, skinnegående kraner som fortsatt er i drift. I 1980-årene ble eiendommer på Lura innløst og det ble utfylt og bygget kai nord på Norestraen og ved Somaneset. Det ble også bygget gjestehavn innerst i Vågen og i 1986 nytt administrasjonsbygg i Indre Havn. Terminaler. Sandnes Havn disponerer to terminaler som driftes av datterselskapet Sandnes Havneterminal AS. Datterselskapet omsatte i 2006 for 11,1 millioner kroner. Sandnes Indre Havn. Indre Havn ligger langs Elvegata i sentrum. Kaien strekker seg fra jernbanekaien i nord til gjestehavna i Vågen i sør. Samlet kailengde er 633 meter, maksimum dybde er 8 meter. Havnearealet er på 47 000 m² og havna har jernbanespor til Jærbanen. Foretakets hovedkontor ligger her. Somaneset havneterminal. Terminalen på Somaneset ligger på Norestraen, nord for Indre Havn. Somaneset har to små og to større kaier, med dybde på omtrent 10 meter. Havnearealet er 40 000 m², i tillegg er 12 000 m² regulert til utfylling mens enda 21 000 er antydet i kommuneplanen. Somaneset har også fire områder til forankring av oppjekkbare- og flytende rigger. Framtiden. Sandnes Havn konkurrerer med den mye større interkommunale aktøren Stavangerregionen Havn IKS, og en stadig diskusjon om flytting ut av byen og sammenslåing med konkurrenten pågår. Utbygging på og flytting til Somaneset ble vedtatt ettersom en framtidig bro over Gandsfjorden ville begrense seilingshøyden inn til Indre Havn. Regulering og flytting ble igangsatt samtidig med planlegging og regulering av byutvikling i det gamle havneområdet. Etter flere konsekvensutredninger og trafikkanalyser lar broen vente på seg, mens bystyret i 2007 vedtok å bygge bystrand og friområde i Luravika, nord for Somaneset. Dette begrenser utfylling av havna til dagens regulerte 12 000 m², og havna står overfor en kinkig situasjon uten mulighet for å utvide kapasiteten i egen by. Høymesse. Høymesse (av lat. "missa" utsendelse) er begrepet som brukes om søndagens hovedgudstjeneste med nattverd i Den norske kirke, og danner utgangspunkt også for andre av kirkens gudstjenester. Høymessen i Den norske kirke har sine liturgiske røtter i den katolske messen (bl.a. med videreføring av messeleddene Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus og Agnus Dei) via Martin Luthers tyske messe. Høymessens gang, og valg av ledd, vil kunne variere en god del fra menighet til menighet – samt ut fra kirkeårstid, høytidsdager, om det skal være dåp m.m. Liturgisk teologi. «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matteus 18,20). En gudstjeneste er tid og rom der Gud møter de som tilber ham og de som tilber ham møter Gud – eller at Gud tjener de tilbedende ("sacramentum") og de tilbedende tjener ham ("sacrificium"). De troende samles inn til gudstjenesten og etter gudstjenesten spres de ut i verden ("missa"). Gudstjenesten forbereder de troende til å leve et liv i verden. Den er hellig tid og sentrum for i ukentlig rytmen. Høymessens ledd (ordo). Den norske kirkes høymesse i følge liturgi for høymessen (1977) er delt inn ulike hoveddeler. De to eldste delene gudstjenestens struktur er "ordet" (forkynnelsen) og "bordet" (nattverden). De andre tre delene legges rundt disse to. Gudstjenesten begynner med at Gud tiltaler de tilbedende, som så ber til ham og lovsynger ham. I syndsbekjennelsen etableres menneskenes problem: Ved å svikte vår neste svikter menneskene Gud. Kollektbønnen samler inn dagens tema. Gud tiltaler de troende gjennom skriftlesning og forkynnelse (preken). Problemet som er etablert i del utdypes gjennom disse to, en foreløpig løsning i prekenen. De tilbedende svarer tilbake til Gud at de tror på ham Guds folk henvender seg til Gud i bønn (forbønn for kirken og verden) og gir de gir sitt offer til ham. Gud kommer til de tilbedende i nattverden og de deltar i måltidsfellskapet med ham. De som deltar i måltidet får tilgivelse for sine synder: Problemet løses. De tilbedende takker Gud gjennom bønn for at han har løst problemet. Gud velsigner de troende med sin fred og kraft, og sender de ut i verden for å tjene ham. Hans løfte om at han er med sine disipler «inntil verdens ende» fornyes. Du Pappa. "Du pappa" er en norsk spillefilm fra 1994 om en ung gutt og hans forhold til faren og til kjærlighet. Passer for 10 år. Handling. 15 år gamle LP stikker en vakker sommerdag av med en seilbåt og treffer tyveåringen Line, som han blir forelsket i. Men friheten sammen med Line varer ikke lenge. LP er i ferd med å bli voksen og ønsker å være uavhengig av foreldrene sine, men blir snart innhentet av en viss pappa som vil ha et ord med i laget. Filmen handler om det vanskelige forholdet mellom far og sønn, og om sterke følelser mellom mennesker. Den utspiller seg hovedsakelig i en liten seilbåt, med Oslofjorden som en tilsynelatende uskyldig og fredelig ramme. Akershus barne- og ungdomsråd. Akershus barne- og ungdomsråd (ABUR) er en paraplyorganisasjon for ca. 50 frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner i Akershus med tilsammen ca. 17 000 medlemmer. ABUR forvalter fylkeskommunal offentlig støtte til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner i fylket. Organisasjonen fungerer også som kontaktledd mellom organisasjonene, fylkespolitikerne og fylkesadministrasjonen. Gudstjenestebok for Den norske kirke. Gudstjenestebok for Den norske kirke inneholder forskrifter og ordninger for gudstjenester og kirkelige handlinger i Den norske kirke. Den gjeldende gudstjenesteboken ble godkjent til bruk i Den norske kirke ved «kongelige resolusjoner 1977-1990 og etter vedtak i Kirkemøtet 1986-1991» og ble tatt i bruk i 1992. Gudstjenesteboken kalles gjerne i dagligtalen for alterboken – som tidligere var det offisielle navnet på den (dansk-)norske offisielle kirkes nedskrevne liturgiske forskrifter og ordninger. I forbindelse med en ny gudstjenestereform i Den norske kirke, skal en ny bok erstatte den gamle, med ny liturgi, som omfatter både liturgiens innhold og tonesetting. Den nye gudstjenesteboken skal bli hetende Den norske kirkes gudstjenestebok 2011. Referanser. Gudstjenestebok for Den norske kirke Gudstjenestebok for Den norske kirke Pavelig kammerherre. Pavelig kammerherre (italiensk "Cameriere di spada e cappa") var før 2. Vatikankonsil den høyeste ærestittel som kunne tildeles en katolsk legmann. Tittelen ble vanligvis gitt til adelige. Pavelige kammerherrer hadde anledning til å tjenestegjøre som pavens personlige assistenter under offisielle seremonier som medlemmer av det pavelige hoff. De deltok i prosesjoner etter pavens bærestol ("sedia gestoria"). Wilhelm Wedel-Jarlsberg. Wilhelm Christian Wedel-Jarlsberg (født 20. februar 1852 på Vækerø, død 6. september 1909 i Einsiedeln) var fra 1882 pavelig kammerherre. Han var sønn av Herman Wedel-Jarlsberg til Bogstad og ble gift i 1879 med Edle Frederikke Rosenørn-Lehn. Kyreniafjellene. Kyrenia er en lang og smal fjellkjede som går omtrent 150 km langs nordkysten av Kypros. Fjellene består hovedsakelig av kalkstein med noe marmor. Det høyeste fjellet er Kyparissovouno med en høyde på 1 024 m. Den vestlige delen av fjellkjeden kalles Pentadaktylosfjellene. Det tyrkiske navnet på disse fjellene er Beşparmak ("fem fingre", som er den samme betydningen som på gresk) Historie. Fjellene er en rekke av sedimentære formasjoner fra perm til midten av miocen da de afrikanske og eurasiatiske kontinentalplatene kolliderte. Selv om fjellene bare er halvparten så høye som Troodosfjellene er Kyrenia svært kupert og stiger brått fra Mesaoriasletten, noe som gir dem et spektatkulært utseende. Siden fjellene ligger nær sjøen har de lenge vært et yndet sted for vakttårn og borger, som vernet nordkysten av Kypros. Disse borgene oppstod som regel på 900- til 1400-tallet, hovedsakelig laget av Østromerriket og familien Lusignan. Borgene St. Hilarion, Buffavento og Kantara ligger på fjelltopper i fjellkjeden og var strategisk viktige gjennom middelalderen. Bloomberg LP. Bloomberg LP er et amerikansk nyhets- og markedsdatabyrå, spesialisert i å betjene finanssektoren. Børsmeglere utstyres normalt med en såkalt "Bloomberg Terminal" forbundet direkte til Bloombergs systemer og de har da adgang til nyheter, informasjon og kommunikasjon. Bloomberg LP ble stiftet i 1981 av Michael Bloomberg. Eidesvik Offshore. Eidesvik Offshore er et offshorerederi med hovedkontor i Langevåg, sør på Bømlo i Hordaland. Rederiet er børsnotert på Oslo Børs under koden EIOF. Markedsverdi er 1,87 milliarder kroner (pr 29. april 2007). Eksterne lenker. Eidesvik Offshores skip «Viking Avant». Edvard Langset. Edvard Langset (født 9. mars 1867 i Straumsnes i Tingvoll, død 12. mai 1924) var lærer, forfatter, folkeminnesamler og statsstipendiat. Langset var en aktiv forfatter og skribent og gav ut i alt 13 bøker i si levetid. I 1948, 24 år etter hans død, kom bok nummer 14, basert på delar av det omfattende innsamlingsarbeidet han gjorde. Som forfatter skrev han også under pseudonymet "«Ola Vonheim»". Han tok lærerutdanning på Klæbu seminar 1889-91, arbeidet deretter som lærer i Bjugn 1 eller 2 år, i Hemne 1893-1906, i Frei 1906-1916 og i heimbygda fra 1916. Han var elev på Askov folkehøjskole 1899-1900 og fulgte forelesninger i folkeminnevitenskap i årene etter. Han var leder av Nordmøre ungdomslag, styremedlem i Nordmøre mållag og startet bygdemuseum i heimbygda. Han ble statsstipendiat i 1917. Pål A. Pedersen. Pål A. Pedersen (født 18. juni 1961) er rektor ved Universitetet i Nordland. Han tiltro som rektor 31. august 2007, på daværende Høgskolen i Bodø. Professor Pål A. Pedersen var tidligere dekan ved Handelshøgskolen i Bodø, som er en del av Universitetet. Odd Harald Hauge. Odd Harald Hauge (født 1956) er en norsk pressemann. Han grunnla Nettavisen i 1996 sammen med Knut Ivar Skeid og Stig Eide Sivertsen. Her var han ansvarlig redaktør. Tidligere har han vært journalist og redaktør i Kapital, og økonomiredaktør i Aftenposten. Hauge er kjent for sin store friluftsinteresse. Han gikk til Sydpolen sammen med Cato Zahl Pedersen og Lars Ebbesen i 1994. I 2009 figurerte Odd Harald Hauge som grunnlegger og opphavsmann av den omstridte tjenesten www.iam.no, som samler og offentliggjør detaljerte personopplysninger på Internett. Tjenesten ble klaget inn for Datatilsynet for brudd på personvernet, men samme instans godkjente virksomheten med mindre endringer etter lengre saksbehandling. Grønlandssaken. Kart som viser Myggbuktas plassering. Grønlandssaken er betegnelsen på spørsmålet om Grønland eller Eirik Raudes Land rettslig hører til Norge eller Danmark. Saken var mest aktuell i tiden mellom første og andre verdenskrig, i mellomkrigstiden. Saken hadde bakgrunn i at Danmark etter Kieltraktaten av 1814 skulle avstå Norge til Sverige. De gamle norske skattlandene Island, Færøyene og Grønland fulgte ikke med, men ble igjen under den danske kronen. Etter at Norge ble en selvstendig nasjon etter unionsoppløsningen i 1905, ble det en økende diskusjon om Grønland egentlig hørte til Norge. Samtidig ble det arbeidet for at Svalbard skulle høre til Norge. I samtaler med den danske ambassadøren i Norge sommeren 1919 uttalte utenriksminister Nils Claus Ihlen seg om Grønlandssaken. I samtale den 22. juli 1919 kom den såkalte Ihlen-deklarasjonen, som gikk ut på at Danmark skulle støtte Norges krav på Svalbard under fredskonferansen i Paris. Til gjengjeld skulle ikke Norge kreve Grønland eller deler av Grønland. I 1921 erklærte Danmark at hele Grønland og farvannene rundt skulle være under dansk styring, en avgjørelse den norske regjeringen mente krenket norske rettigheter, fordi norske sel- og hvalfangere holdt til på Øst-Grønland. Saken vakte sterke følelser i Norge. Et område ved den norske radiostasjonen i Myggbukta ble okkupert av en ekspedisjon under ledelse av den sunnmørske fangstmannen Hallvard Devold og fire andre kamerater den 27. juni 1931. Området mellom 71° 30' og 75° 40' N kalte de Eirik Raudes Land, og trakk med det linjer tilbake til Eirik Raude og norsk styre i norrøn tid. Devold sendte et telegram for å opplyse om okkupasjonen. «"I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land"». Området var nærmest ubebodd. I utgangspunktet var okkupasjonen privat, men den norske regjeringen støttet opp om okkupasjonen. Helge Ingstad ble norsk sysselmann på Eirik Raudes Land fra 1932 til 1933. Forsvarsministeren i Norge, Vidkun Quisling, ga ordre om at den norske Marinen om nødvendig skulle støtte okkupasjonen. Okkupasjonen ble stadfestet av den norske Bondepartiet-regjeringen den 10. juli 1931. Saken var så tyngende for de involverte parter at justisminister Asbjørn Lindboe oppsøkte et medium, Ingeborg Køber som senere ble kjent fra Køber-saken, i håp om at hun kunne mane frem ånden til den nylig avdøde statsminister Peder Kolstad – Lindboe trengte avdødes råd. Norge og Danmark sa seg villige til å la Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag dømme i den vanskelige saken. Domstolen kom fram til at det norske suverenitetskravet på Øst-Grønland var ugyldig etter internasjonal rett. Kielfreden fra 1814 hadde uttrykkelig lagt tidligere norske besittelser inn under Danmark. Norge aksepterte avgjørelsen, og avbrøt okkupasjonen den 5. april 1933. I dommen ble det blant annet lagt vekt på Ihlen-deklarasjonen. I etterkant, etter regjeringsskiftet, beklaget Stortinget sin håndtering av Grønlandssaken. Saola. Saola eller "Vu Quang-oksen" (latin: "Pseudoryx nghetinhensis") er ett av verdens mest sjeldne pattedyr. Saolaerne lever i skogområder, og finnes antagelig kun i Vietnam (i naturreservatet Vu Quang) samt i Laos nær grensen mellom de to landene. Dyret, som måler rundt 85 cm ved skuldrene og veier omkring 90 kg, har mørkebrun pels og hvite områder over føttene. Den lever i de tette monsunskogsområder av blader fra forskjellige tresorter, og den er konstatert i områder som strekker seg fra 300-1800 meters høyde. Det eksisterer kun svært få eksemplarer, og per 2010 kjennes det kun til en bestand på 11 eksemplarer. Saolaen har vært kjent av lokalbefolkningen i de områder hvor den befinner seg, men den er ikke beskrevet i en biologisk eller vitenskapelig sammenheng før i 1992 da en forskergruppe som oppholdt seg i Vu Quang-området, tilfeldigvis kom over noen markante horn som minnet om hjortehorn. Den lokale befolkningsgruppe Hmong kaller dyret "saht-supahp" («det vennlige og kultiverte dyr»), noe som referer til dyrets relativt anonyme og stille bevegelser gjennom skogsområdene. Vu Quang-oksen som den først ble kalt (etter funnstedet i naturreservatet Vu Quang) vakte ikke uventet enorm interesse da det hittil seneste funn av en ny dyreart går helt tilbake til 1936. Der er senere blitt gjort genetiske analyser av genetisk materiale fra Saolaen, men analysene har hittil kun avdekket at det er snakk om en ny dyreart som på en aller anden måte ligger «mellom» ku, antilope og geit. Rocksource. Rocksource () er et uavhengig norsk oljeselskap som ble etablert i 2005. Selskapet er spesielt kjent for sin bruk av elektromagnetisk (EM) teknologi i sin analyse av geologiske data. Hovedkontoret ligger i Bergen og administrerende direktør er Christopher Spencer. Historie. En av forløperne til Rocksource var det norske selskapet Ecuanor. Selskapet ble stiftet i september 1986. Selskapet var ment å drive med leting og utvinning av gull i Ecuador. Hovedkontoret lå i Kristiansand og var ledet av Øivind Midtbø. Største aksjonærer var Jørn Eriksen, Bjarne Skeie og Aksel Gresvig. Den 30. oktober 1996 ble selskapet registrert på Oslo Børs. En annen forløper til Rocksource var Amergy AS, et oljeselskap grunnlag i mars 2004 av Arve Johnsen, Jonny Hesthammer, John Howell, Helge Ringdal og Dag Dvergsten jr.. Amergy kjøpte i 2004 det Texas-baserte oljeselskapet Rocksource Energy Corporation, grunnlagt i 1994, som hadde reserver på 5,9 millioner fat olje og 5,8 milliarder kubikkfot gass. I september 2004 ble det besluttet å fusjonere de to selskapene Ecuanor ASA og Amergy AS. Det konsoliderte selskapet ble værende under navnet Ecuanor ASA. Arve Johnsen ble det nye styrets leder, og ny administrerende direktør ble Jan Sjølie. Hovedkontoret ble lagt til Oslo. Fusjonen medførte en strategisk kursendring for Ecuanor. Gullrelatert virksomhet ble nå en sekundær aktivitet for selskapet, og hovedfokus ble i stedet rettet mot olje og gass, fortrinnsvis gjennom bruk av ny teknologi. Selskapet Rocksource ASA ble etalbert i 2005 gjennom en fusjonen av Ecuanor ASA og Rocksource Geotech AS, et teknologiselskap med kontor i Bergen med spesiell kompetanse innen EM-teknologien. Samtidig begynte planene med å splitte ut gull- og mineralvirksomheten i et eget selskap, Nordic Mining AS. Dette ble sluttført i februar 2006, og fra da av var Rocksource ASA et rent oljeselskap med kontorer i Oslo, Stavanger, Bergen og Houston. I 2006 kjøpte Rocksource oljeselskapet Sandhawk Energ LLC i Texas og opprettet et britisk datterselskap, Rocksource UK Ltd med hovedkontor i London. Rocksource skaffet i 2006 flere lisenser på norsk og britisk sokkel, og fikk blant annet 2 lisenser i TFO 2006. I tillegg til ny egenkapital tok Rocksource i 2007 opp et obligasjonslån på 200 millioner kroner. I 2008 kom Rocksource inn på indisk sokkel gjennom en avtale med det indiske oljeselskapet ONGC. Året etter ble datterselskapet Rocksource Gulf of Mexico Corporation tildelt flere lisenser i Mexicogolfen. I 2009 ble hovedkontoret flyttet fra Oslo til Bergen. Sommeren 2011 solgte Rocksource sine andeler i onshore-feltene i USA, men ble sittende med eierandelene i Mexicogolfen. Sommeren 2011 ble det gjort et funn på Norvarg-prospektet PL 535 i Barentshavet der Rocksource hadde 20% eierandel. Imidlertid var selskapets øvrige 4 letebrønner i 2011 på norsk sokkel tørre. I oktober ba Rocksource obligasjonseierne om å utsette en innbetaling med 1 år. Dette gikk obligasjonseierne i mot. I 3. kvartalsrapporten for 2011 ble det annonsert kraftige kostnadskutt både i stab og i antallet kontorer. Det ble også annonsert en kursendring i selskapets strategi: fra nå av skulle man også benytte andre beslutningskriterier for sin letevirksomhet enn basert på EM-teknologien. Den 2. desember 2011 kom nyheten om at Trygve Pedersen trakk seg som administrerende direktør for selskapet. Axel Drolsum. a>, som Drolsum karakteriserte som «Verdens mest praktiske i sit slag» Axel Charlot Drolsum (født 20. august 1846 i Christiania, død 16. september 1927 i Oslo) var bibliotekar, og leder for Universitetsbiblioteket i Oslo. Han var også kjent som folketaler og forsvarsvenn. Slekt, oppvekst og utdannelse. Faren var fra Modum og av bondeslekt, men hadde gått inn i Norske jægerkorps, før han senere ble bryggeriformann og restauratør. Drolsum ønsket å gå i farens fotspor som offiser, men ble hindret av nærsynthet. Han tok "examen artium" i 1864, tok anneneksamen, men arbeidet deretter fire år for Kildeskriftfondet i stedet for videre studier. Han ble hentet til Universitetsbiblioteket av Ludvig Daae, og avanserte raskt. I 1870 ble han amanuensis, og i 1876 ble han ansatt som "universitetsbibliotekar", altså bibliotekets leder, bare 29 år gammel. Universitetsbibliotekar. Drolsum var den første universitetsbibliotekar siden Georg Sverdrup med visjoner for universitetsbibliotekets utvikling. Hans tid som leder av biblioteket medførte derfor flere endringer. Pliktavleveringsloven "Lov om Afgivelse af Tryksager til Bibliotheket" fra 1882 var hans initiativ, han fikk raskt økt bemanningen fra 5 ansatte i 1880 til 13 i 1891. Han opprettet universitetsbibliotekets «norske avdeling», og startet bibliotekets årbok. I 1880- og 1890-årene lot han det gamle salsbiblioteket ominnrede til et slags magasinsystem, og klarte dermed å fordoble plassen. Endelig sto han bak byggingen av det nye biblioteket på Solli plass i 1913. Han fortsatte som universitetsbibliotekar helt til 1922, og døde av kreft i en alder av 81 år i 1927. Forfatter. Som forfatter redigerte Drolsum sammen med historikeren Ludvig Daae en norsk utgave av Ernst Wallis' verdenshistorie, som fikk stor utbredelse i Norge. Ved universitetsbibliotekets hundreårsjubileum i 1911 skrev han dets historie, og han utga to bind mindre arbeider og artikler, "For Norges sak". På sine eldre dager utga han skriftene «Norge-Danmark – Danmark-Norge» (1924) og «Den norske hær og flåtes bedrifter» (1926). Verv. Drolsum var også opptatt av politikk, selv om han sto utenfor partiene. Desto mer virket han for forsvarssaken i Norge. I 1885 var han med på å stifte Norges Forsvarsforening, og var en av dens mest ivrige medlemmer i en årrekke. 1889–1915 var han kretsleder i Kristiania krets av foreningen. Han var en flink taler, og ble ofte benyttet på foredragsreiser for å tale forsvarets sak. Forøvrig var han medlem i «Selskapet til Eidsvollsbygningens utstyr», som sørget for at Eidsvollsbygningen ble overtatt av staten og gjort til nasjonalmuseum. Han var frimurer fra 1889. Etter første verdenskrig var Drolsum president i en privat norsk-svensk-nederlandsk-sveitsisk komité som ville utforske årsakene til verdenskrigen. Komitéen ble ansett som tyskvennlig, og kom aldri til å utrette noe. Drolsum var imidlertid motstander av Versaillesfreden til sin død. Utmerkelser. Drolsum ble ridder av St. Olavs Orden i 1887, og forfremmet til "Kommandør" i 1897. Han var også kommandør av Nordstjerneordenen og mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1911. Han ble utnevnt til statsstipendiat ved sin fratreden i 1922. In Sorte Diaboli. "In Sorte Diaboli" (latin for «"I direkte kontakt med Satan"») er det åttende studioalbumet til det norske symfoniske black metal-bandet Dimmu Borgir, og deres første konseptalbum. Konsept. "In Sorte Diaboli" er bandets første konseptalbum, og har en historie som foregår i middelalderen i Europa. Det handler om en prest som begynner å tvile på sin tro, og ender opp med å ta plassen til Antikrist. «Det er denne typen som jobber som prestens assistent, og etter en stund finner han ut at han har ingenting å gjøre med kristendommen.» sier Silenoz. «Han får en slags oppvåkning og innser at han har anderledes krefter og lener mer mot den mørke siden.» Konklusjonen i historien fra heftet i coveret sier at "In Sorte Diaboli" enda ikke er ferdig, og kan hinte til at Dimmu Borgirs neste studioalbum vil fortsette dette konseptet. Salg og topplister. I USA debuterte albumet som nummer 43 på Billboard 200, og solgte nesten 14 000 kopier den første uken. I Norge debuterte de på førsteplass, og lagde historie ved å være det første black metal bandet noensinne til å debutere på førsteplass i sitt hjemland. Det er også første gang et norsk band har vært på Billboard 200 siden a-ha. Honda CR-V. Honda CR-V er en kompakt SUV laget av den japanske bilprodusenten Honda fra 1996. Betegnelsen CR-V har forskjellig betydning i forskjellige markeder. Offisiell Hondalitteratur henviser både til "Compact Recreational Vehicle" og "Comfortable Runabout Vehicle". I Norge leveres den kun med Hondas spesielle Real Time™ 4WD som innebærer at bilen er forhjulsdrevet ved normal kjøring, men firehjulsdrift (all-wheel drive) kobles inn om det oppstår hjulspinn foran. Honda produserer sine CR-Ver for verdensmarkedet hovedsakelig i Storbritannia og Japan, men utvidelser er planlagt på grunn av høy etterspørsel. Oversikt. Ved introduksjonen i 1996 var CR-V Hondas første egendesignede SUV. Det viste seg raskt at modellen hadde et stort salgspotensiale, og sammen med Toyota RAV4 som var lansert 2 år tidligere, dannet disse kompakte bilene et nytt segment. Real Time 4 WD. Real Time 4 WD er i utgangspunkt et konvensjonelt system for forhjulsdrift som er supplert med to oljepumper kombinert med en hydraulisk aktivert flerplateclutch for drivakselen til bakhjulene, bakhjulsdifferensialen og drivakslene bak. Den ene av disse pumpene drives av drivakslene foran, den andre av bakhjulene via bakhjulsdifferensialen. Så lenge for- og bakhjulene roterer med samme hastighet er oljetrykket konstant og hydraulikkoljen sirkulerer fritt mellom pumpene. Om forhjulene får spinn og roterer raskere enn bakhjulene, oppstår det et oljetrykk i den fremre pumpen som er proporsjonalt med hastighetsforskjellen. Overtrykket åpner da en ventil som mater olje til flerplateclutchen slik at bakakselen aktiveres. Jo større hastighetsforskjell mellom hjulparene, desto større moment overføres til bakhjulene. Real Time 4WD er brukt som varemerkebetegnelse (Real Time 4WD™) av Honda. Første generasjon (1997-2001). Den første versjonen var i produksjon fra 1997 til 2001. Bilen var å få med forhjulstrekk eller Hondas Real Time™ 4WD hvor bilen normalt trekker på forhjulene, men hvor kraftoverføring til bakhjulene startes når forhjulene begynner å spinne. I Norge ble kun 4WD markedsført. Kjøperne kunne velge mellom manuell- og automatgir. Andre generasjon (2002-2006). Andre generasjon var et fullstendig nydesign, med nytt chassis og støtdempingssystemer. Bilen fikk gode kritikker. Fra 2002 til oppgraderingen i 2005 var en 2-liters motor med 150 hk det eneste alternativet i Norge. I USA fantes også en 2,4-liters motor. CR-V med diesel med lansert i 2005 med modellen 2,2 CDTi. Denne hadde 140 hk. Kun bensinmotoren kunne kobles til en automatgirkasse. Fra 2005 fikk CR-V nye utstyrsversjoner hvor Executive var den velutstyrte. Den største synlige forskjellen på en 2004 og en 2005-modell CR-V er de hvite baklysene på den oppgraderte modellen. Forgjengeren hadde oransje blinklys. Andregenerasjons CR-V med amerikanske spesifikasjoner og face-lift Tredje generasjon (2007 →). Tredje generasjon CR-V ble introdusert i Norge ved årsskiftet 2006/2007. Bilen hadde sin debut på Paris Auto Show i 2006. Bilen leveres med enten 150 hk bensinmotor eller 140 hk dieselmotor. Modellen er den første med topphengslet bakdør, og reservehjul plassert under gulvet i bagasjerommet. Den finnes i flere utstyrsvarianter og på toppmodellen er utstyr som et antikollisjonssystem og adaptiv fartsholder standard. Modellen har lavere tyngdepunkt (redusert med 35 mm), økt sporvidde (30 mm) og forandringer i styre- og opphengsgeometri sammenliknet med foregående modell. CR-V har samme motoreffekt som Subaru Forester. Begge har et maksimalt dreiemoment på 340 newtonmeter (Nm). Til vanlig har bilen forhjulsdrift, men om forhjulene spinner, vil opptil 35% av kraften overføres til bakhjulene. Dette bidro til at CR-V ved introduksjonen i januar 2007 hadde lavest CO2-utslipp blant de kompakte SUVene sammen med Toyota RAV4, oppgitt til 173 g/km ved blandet kjøring. I Norge leveres dieselutgaven med partikkelfilter som standard. Oaxen Skärgårdskrog. Oaxen Skärgårdskrog er en restaurant i Oaxen i Sverige. Sjefskokk er Magnus Ek. Restauranten ble kåret til den 39. beste restaurant i verden av Restaurant (magazine) Top 50 i 2007. Luxembourgsk franc. Luxembourg franc var myntenheten i Luxembourg mellom 1854 og 2002 (med unntak av perioden 1941–1944). 1 Luxembourg franc var inndelt i 100 cent. Myntenheten ble erstattet av euro den 1. januar 2002. Belgisk franc. Belgiske franc var myntenheten i Belgia mellom 1832 og 2002. I det flerspråklige Belgia, var en belgisk franc inndelt i 100 centiem (Nederlandsk), centimes (fransk) eller Centime (Tysk). Belgiske franc ble erstattet av euro den 1. januar 2002 Miguel García Vivancos. Miguel García Vivancos (født 19. april 1895 i Mazarrón, Murcia, død 23. januar 1972 i Córdoba) var en spansk naivistisk maler og anarkist. Anarkisten. Han, brødrene og moren som var enke flyttet til Barcelona, der han ble politisk aktiv i det radikale miljøet. Fagforbundene var på den tid ganske hardhent behandlet av både myndigheter og arbeidsgivere, og han ble med på å stifte gruppen "Los Solidarios", som var både anarkistisk og utførte terrorhandlinger. I den spanske borgerkrigen ledet han "Aguiluchos"- regimentet på Huesca-fronten, foruten andre større enheter ved slaget ved Belchite og slaget om Teruel. Etter at krigen var over, flyktet han til Frankrike og ble internert i Vernet-les-Bains. Der var han fortsatt da Vichy-regjeringen tok styringen i det (delvis) tyskokkuperte Frankrike. Maquis-bevegelsen hjalp ham å rømme, og han deltok i den franske undergrunnsmotstanden resten av den andre verdenskrigen Ved slutten av krigen, var han i Paris, og livnærte seg ved strøjobber. Han begynte å lage bilder med motiver fra byen, og solgte til amerikanske soldater. Han fant ut at han hadde anlegg for dette, og lærte seg oljemalingsteknikk. I 1947 møtte han Pablo Picasso. Picasso syntes godt om det han så, og skaffet ham kontakter i kunsthandlermiljøet. Han hadde sin første separatutstilling i 1948. Arbeidene hans er nå stilt ut over det meste av verden, og utgjør deler av samlingene til blant andre: François Mitterrand, David Rothschild, Helena Rubinstein og Greta Garbo. Irsk pund. Irsk pund (irsk: "Punt Éireannach") var myntenheten i Irland fra 1928 til 2002. I årene 1928–1938 var den offisielle benevnelsen "Saorstát pound" («Fristatens pund»). Et irsk pund var inndelt i 100 penny (irsk: "pingin"). Irsk pund ble erstattet av euro den 1. januar 2002. Portugisisk escudo. Portugisisk escudo var myntenheten i Portugal fra 1911 til 2002. Escudo er portugisisk og betyr «skjold». En escudo var inndelt i 100 centavos. Portugisisk escudo ble erstattet av euro den 1. januar 2002. Escudo Birdy (film). "Birdy" er en amerikansk drama-film fra 1984 regissert av Alan Parker og med musikk av Peter Gabriel. Handling. Filmen bygger på en roman av William Wharton og handler om Birdy (spilt av Matthew Modine) etter at han kommer hjem til USA etter å ha tjenestegjort som soldat i Vietnam. Birdy har dype traumer etter krigsopplevelsene g er innlagt på et mentalsykehus. Han fantaserer om fugler, en fantasi som har fulgt ham siden han var barn. Slik stenger han ute opplevelsene fra Vietnam. Denne muren blir imidlertid så kraftig at den ikke bare stenger ute krigsopplevelsene, men også det øvrige av hans liv. Etter at all behandler er mislykket, beslutter legene å be Birdys barndomsvenn Al (spilt av Nicolas Cage), som da han var soldat i Vietnam, forsøkte å rykke Birdy ut av hans hallusinasjoner. Historien om Birdy beskrives med tilbakeblikk og sett ut fra hans eget perspektiv og blir slik en gripende beskrivelse av de psykologiske virkningene av både krig og de helbredende kreftene som ligger i både vennskap og fantasi. Om filmen. Alan Parker viser i filmen eksempler på innovativ regi, kanskje mest i filmens overraskende og kontroversielle slutt. Filmen vant i 1985 "Grand Prix Spécial du Jury" ved Filmfestivalen i Cannes. Den ble i tillegg nominert til Gullpalmen. "Birdy" fikk gode omtaler av kritikerne og har fått hele 90% på Rotten Tomatoes. Maltesisk lire. Maltesisk lire var myntenheten på Malta fra 1972 til 31. desember 2007. En maltesisk lire var inndelt i 1000 mils eller 100 cents. Maltesisk lire ble erstattet av euro den 1. januar 2008, i forholdet 0,429300 maltesiske lire = €1. Latvisk lats. Latviske lats var myntenheten i Latvia i perioden 1922–1940. Myntenheten ble gjeninnført i 1993, etter at Latvia var blitt selvstendig fra Sovjetunionen i 1991. En latvisk lats er inndelt i 100 santīms. Anders Høegh. Anders Høegh (født 2. august 1920, død 1989) var en norsk krigsflyger utdannet i Little Norway. Han var utplassert ved flybasen North Weald i England. Etter krigen var han tilknyttet Luftforsvaret og har flere militære utmerkelser. I 20 år var han generalsekretær i Norsk Aero Klubb, ble æresmedlem og tildelt NAKs gullmedalje i 1987 og NAKs sølvmedalje i 1971. Han var aktiv i Oslo Flyklubb og hadde privatflygersertifikat nr.376. Høegh drev familiens gartneri «Høeghs Gartneri» på Økern i Oslo med flere blomsterbutikker. Han var far til stortingsrepresentant Annelise Høegh. William Wharton. William Wharton (født 7. november 1925 i Philadelphia i Pennsylvania i USA, død 29. oktober 2008 i Encinitas i California) er pseudonymet for Albert Du Aime, en tidligere amerikansk forfatter som er mest kjent for romanen "Birdy" som også er filmet. Romanen "Birdy" var hans debut og ble gitt ut i 1978, da han var mer enn 50 år gammel. "Birdy" var en stor suksess og Alan Parker regisserte fimen med Nicholas Cage og Matthew Modine på rollelisten. Etter utgivelsen av "Birdy" ut utover på 1990-tallet ga Du Aime ut en rekke romaner, herunder "Dad" og "A Midnight Clear" som begge ble filmet. Den første hadde Jack Lemmon og Ted Danson i hovedrollene. Mange av skikkelsene i Whartons romaner har til tross for en del ulikheter, mye til felles, blant annet erfaringer og holdninger som gjør at det kan virke fristende å anta at de har selvbiografiske trekk fra forfatteren. Det er lite kjent om forfatteren, annet enn at han tjenestegjorde i kampene om Tyskland under andre verdenskrig, at han har praktisert som maler, at han har bodd på en husbåt som kunster i Frankrike, at han har fått en del barn og at han har arbeidet som håndverker. Og at han ikke kan fordra Bob Dylan. Keiserens nye klær. a>s illustrasjon til Keiserens nye klær "Keiserens nye klær" er et kunsteventyr skrevet av den kjente danske forfatteren H.C. Andersen. I eventyret hører vi om en keiser som blir forledet til å tro at han går rundt i klær av de vakreste stoffer, mens han i virkeligheten bare går rundt i undertøyet. Bernhard Herre. thumb Bernhard Herre (født 28. november 1812 i København, død 15. juli 1849 i Christiania) var en norsk forfatter, kjent for den posthumt utgitte "En Jægers Erindringer". Han var sønn av den danskfødte kjøpmannen Christian Friedrich Gottlieb Herre som holdt til i Kirkegata 16 i Kristiania inntil han gikk konkurs i 1834. Da flyttet familien over til Alunverket innunder Ekebergskråningen ved Grønlia. Bernhard hadde en tid Johan Sebastian Welhaven som privatlærer. Welhaven ble siden fast gjest i huset. Bernhard Herre ble som voksen Welhavens venn og beundrer. Han var dessuten dypt betatt av den unge Camilla Wergeland som gjestet familien Herre når hun var på Kristianiabesøk. Bernhard Herre var fortrolig både med Welhaven og Camilla, ville selv tre til side, og forsøkte seg som «Kirsten giftekniv» for å hjelpe de to vennene sammen. Bernhard Herre døde i Maridalen i 1849 av et skudd under en av sine mange jaktturer. Omstendighetene er noe uklare, men mye tyder på at det kan ha vært et vådeskudd. Han etterlot seg ved sin tragiske død novellistiske skisser og noen melankolske, men friske, naturskildringer fra Nordmarka, der han gjerne gikk på jakt. Disse skriftstykkene ble funnet såpass interessante at de ble utgitt posthumt av Welhaven og Asbjørnsen under tittelen "En Jægers Erindringer" i 1849. Boka utkom i en språklig lett modernisert utgave i 1966 illustrert av Chrix Dahl og med innledning ved professor Francis Bull. Han skriver at Herres skildinger fra skogtraktene rundt hovedstaden, som ble trykt anonymt i Den Constitutionelle alt i 1841, er «de første levende naturskildringer» på 1800-tallet fra disse områdene, og videre: «Etter mer enn hundre år lyder dens [dvs. bokas] toner fremdeles til oss som et stemningsbevegende stykke klassisk musikk.» "Bernhard Herres vei" på Smestad i Oslo er oppkalt etter Bernhard Herre. Niels Fredrik Dahl skrev i 2009 en roman om Bernhard Herre, Camilla Wergeland og Johan Sebastian Welhaven som heter "Herre". Bernt Støylen. Bernt Andreas Støylen, født (17. februar 1858 i Sande, Møre og Romsdal, død 18. november 1937) var en norsk teolog, salmedikter, skribent og nynorskforkjemper. Han ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo i 1885. I 1887 tiltrådte han som hjelpeprest i Bergen og bemerket seg som den første prest i Den norske kirke som aktivt samarbeidet med Frelsesarmeen. Han ble sjømannsprest i Cardiff i 1890, styrer av Notodden seminar i 1885 og lærer ved det praktiske teologiske seminar 1902. Støylen opplevde flere store endringer i sitt bispedømme i den tiden han var biskop. Han tiltrådte i 1914 som biskop i "Christianssand stift". Fra 1918 ble navnet endret til Agder bispedømme, og i 1925 ble den delen av bispedømmet som tilsvarte Rogaland fylke skilt ut som et nytt Stavanger bispedømme. J.C.Petersen ble den første biskop i Stavanger siden bispesetet for det gamle Stavanger stift hadde blitt flyttet til Kristiansand i 1682, Støylen fortsatte som biskop i Agder til 1930. Støylen var i utgangspunktet regnet som en konservativ teolog, men han sa seg villig til å vigsle den liberale Jens Gran Gleditsch til biskop i Nidaros i 1923. Dette førte til at deler av det konservative kristennorge siden boikottet ham. Han skrev en nynorsk ABC i fire bind og samarbeidet med Nordahl Rolfsen om hans store lesebokverk. Sammen med Peter Hognestad og Anders Hovden gav han ut Nynorsk salmebok i 1927. Hans «Norske barnerim og leikar» fra 1899 er fremdeles Norges største publiserte samling av barnerim. Han var far til biskop Kaare Støylen. Stagediving. Stagediving er når en aktør under en konsert slipper seg ned på publikum og blir tatt i mot av deres armer. Dette fører da ofte til "crowd surfing", hvor vedkommende blir fraktet av gårde av publikum. Første gangen stagediving forekom var i 1964 under en konsert med Rolling Stones i Nederland. Men både Jim Morrison, Iggy Pop og Peter Gabriel var blant de første musikerne som foretok stagediving. Opprinnelig ble dette oppfattet som både ekstremt og konfronterende, men har nå blitt vanlig på rockekonserter og mange har dette som en fast del av repertoaret. Stagediving kan medføre store skader for publikum, men også for den som utfører stagediving dersom publikum lar være/eller ikke greier å ta imot vedkommende slik at denne går i gulvet i stor fart. I Norge ble Mira Craig skadet da hun skulle utføre en stagedive under en konsert høsten 2005 da publikum ikke tok imot henne. Dette skjedde også med Slipknots Sid Wilson som klatret opp fem-seks meter og hoppet utfor. Wilson slo seg bevisstløs og pådro seg flere skader. Eocen. Rekonstruksjon av jordklodens kontinenter i eocen, for 50 millioner år siden. Eocen (56-34 millioner år siden) følger paleocen (66-56 millioner år siden) og er den nest eldste tidsepoken i tertiærperioden. Sammen med paleocen og oligocen (34-23 millioner år siden) utgjør eocen paleogen (66-23 millioner år siden), en periode som sammen med det påfølgende neogen utgjør jordens nytid. Klima i eocen var uvanlig varmt. Perioden ble innledet med en av de raskeste og voldsomste oppvarmingsperiodene i Jordas historie, og en ganske brå avkjøling ved periodens slutt. På sitt varmeste var det tropisk og subtropisk klima så langt nord som til Grønland og Svalbard. Jorda har aldri seinere vært så varm. Dyrelivet i Europa fra denne perioden er relativt godt kjent, takket være funnene fra Messelgruven i Tyskland, der den primitive primaten «Ida» ("Darwinius massilae") er et kjent eksempel. En liten, knapt meter høy forløper til dagens hest – "Eohippus" – utviklet seg i denne perioden. Et annet kjent sett med fossiler fra denne perioden kommer fra baltisk rav, som finnes rundt Østersjøen. Dette har gitt en svært artsrik fauna av insekter og andre leddyr som vitner om et varmt klima på denne tiden. I motsetning til de samtidige pattedyrene er disse insektene ofte svært like moderne former. I eocen var det vulkansk virksomhet på Vøring- og Møreplatåene i Norskehavet. En gruppe norske forskere hevdet i 2004 at den brå temperaturstigningen for omtrent 55 millioner år siden skyldtes utslipp av metan i forbindelse med disse vulkanene. Oligocen. Oligocen (34–23 millioner år siden) følger eocen (56–34 millioner år siden) og er den tredje eldste tidsepoken i tertiærperioden. Sammen med paleocen (66–56 millioner år siden) og eocen utgjør oligocen paleogen (66–23 millioner år siden), en periode som sammen med det påfølgende neogen utgjør jordens nytid. Det var på denne tiden at blant annet kattefamilien oppstod. Oligocen-tiden kjennetegnes av en relativt fattig fauna av større dyr, derimot er det funnet tallrike fossiler av insekter fra denne perioden. Perioden hadde gjennomgående et forholdsvis varmt og tørt klima, og de svære regnskogene fra den forutgående eocen-perioden forsvant. Perioden er kjent for å ha noen svært store pattedyr, størst av landpattedyrene var de langstrakte, neshornlignende indricotherene. "Paraceratherium", en indricother, et av de største landpattedyrene som har levd, fra denne perioden Østre Aker. Østre Aker var opprinnelig navnet på ett av de fire sognene i Aker kommune: Vestre Aker, Ullern og Nordstrand var de øvrige. Østre Aker omfattet området nordøst, øst og sør for Kristiania. Prestegjeldet ble opprettet i 1861 etter at Østre Aker kirke ble innviet året før. Rodeløkka, Kampen, og deler av Gamlebyen ble skilt ut i forbindelse med at disse områdene ble en del av byen ved byutvidelsen i 1878. Nordstrand ble skilt ut som eget sogn i 1906. Etter sammenslåingen med Oslo i 1948 har sognet senere blitt delt opp i 18 prestegjeld. Østre Aker var også eget lensmannsdistrikt fram til sammenslåingen med Oslo. Miocen. Miocen (23–5 millioner år siden) følger oligocen (34–23 millioner år siden) og er den fjerde eldste tidsepoken i tertiærperioden. Sammen med pliocen (5 330 000–1 810 000 år siden), pleistocen (1 810 000–11 500 år siden) og holocen (fra 11.500 før Kristus til i dag) utgjør miocen neogen (23 millioner år siden til vår tid), en periode som sammen med det forutgående paleogen utgjør jordens nytid. Miocen er samtidig tidsperioden hvor aper og menneskeaper (hominidae) utviklet seg så langt at de nådde førstadiet hvor mennesker og menneskaper skilte lag, med arten "Sahelanthropus tchadensis" (om lag 7-5 mill år siden). Pliocen. Pliocen (5 330 000–1 810 000 år siden) følger miocen (23–5 millioner år siden) og er den femte eldste tidsepoken i tertiærperioden. Sammen med miocen, pleistocen (1 810 000–11 500 år siden) og holocen (fra 9500 f.Kr. til i dag) utgjør pliocen neogen (23 millioner år siden til vår tid), en periode som sammen med det forutgående paleogen utgjør jordens nytid. The Fugees. The Fugees (også kjent som "Refugee Camp") er en amerikansk hip hop-gruppe, som var populære på midten av 90-tallet. Gruppa ble dannet i 1987 og spiller hip-hop med innslag fra soul og reggae. Medlemmene av gruppen er Lauryn Hill, Wyclef Jean og Pras Michel. Jean og Michel er av Haitisk opphav, mens Hill er fra South Orange, New Jersey. Navnet "The Fugees" er inspirert av det engelske ordet "refugee", som betyr flyktning. Gruppens største suksess er albumet The Score, som har solgt over 18 millioner eksemplarer siden det ble sluppet i 1996. I 1997 splittet bandet opp, og både Hill og Jean satset på solokarrierer. Michel gikk over til skuespill og innspilling av soundtracks. Gruppen gjorde deretter et etterlengtet comeback i 2004, og slapp singelen "Take it easy" i 2005. Se også. Fugees Fugees Fagerborg. Fagerborg er et sogn og boligstrøk i Oslo, og omfatter området mellom Stensparken og Majorstuen. Navnet kommer fra en løkkeeiendom som lå i Fagerborggata 52. Denne ble i 1837 skilt ut fra Nedre Blindern gård, men hadde tidligere vært en del av Bymarken. Løkkeeiendommens hovedbygning fra 1870-tallet ble senere brukt som barnehjem og under andre verdenskrig som skole, før den ble revet i 1957. Bebyggelsen er variert, ogbestår av en blanding av villaer og småhus fra perioden 1880-1920, rekkehus fra 1920-årene, en del leiegårder fra 1880-1890-årene og nyere boligblokker. Den vestlige delen av området domineres av Jessenløkken, boligkompleks fra årene 1919-1922 i området Suhms gate – Kirkeveien (ring 2) – Gørbitz’ gate – Jacob Aalls gate, og består av tilsammen 37 leiegårder, bygget i nordisk nybarokk. Fagerborg har en videregående skole og kirke. Fagerborg kirke ble bygget i 1903 i det ene hjørnet av Stensparken. Pleistocen. Pleistocen (1 810 000–11 500 år siden) følger pliocen (5 330 000–1 810 000 år siden) og er den sjette eldste tidsepoken i tertiærperioden. Sammen med miocen (23–5 millioner år siden), pliocen og holocen (fra 9500 før Kristus til i dag) utgjør pleistocen neogen (23 millioner år siden til vår tid), en periode som sammen med det forutgående paleogen utgjør jordens nytid. I moderne arkeologisk forskning hvor fokuset på klimatiske variasjoner er mer framtredende enn det tidligere fokuset på kulturelle «typer» og «perioder», går et viktig skilleleinje i den aktuelle perioden mellom istiden pleistocen og varmeperioden holocen, hvor jordbruket er den kulturelle hovedskillelinjen og Yngre Dryas er den ytre klimatiske. Begreper som "mesolitikum" om overgangsperioden mellom steinalderen "(paleolitikum)" og jordbruksalderen "(neolitikum)", samt annen «fininndeling» av tidsepokene "(PPNA, PPNB)", er omstridt i moderne arkeologi og fokuset på kulturelle «perioder» er i økende grad i ferd med å utgå fra faglitteraturen. Navnet pleistocen ble gitt av den skotske geologen Charles Lyell. No Doubt. No Doubt er et amerikansk rockeband som ble dannet i 1986. Gjennombruddet kom i 1996 med albumet "Tragic Kingdom" og sangene «Just a girl» og «Don't speak». Yang Tingyun. Yang Tingyun (kinesisk: 杨廷筠, født 1562 i Renhe ved Hangzhou i Zhejiang i Kina, død 1627 i Hangzhou), dåpsnavn Michael, var en kinesisk stormandarin som ble katolikk. Han regnes av kinesiske katolikker som en av deres "tre søyler" under Ming-dynastiets siste fase, sammen med mandarinene Xu Guangqi og Li Zhizao. Yang Tingyun var gjennom sin utdannelse rotfestet i neokonfucianismen og var også før sin konversjon en aktiv buddhist; etter han ble kristen arbeidet han for å forklare kristendommen ved hjelp av konfucianistisk tankegods, og kritiserte buddhismen som utilstrekkelig. Levned. I 1579 tok han som ung mann den høye embedsmannseksamen som gav ham graden "juren", og i 1592 tok han den aller høyeste graden, "jinshi", og ble stormandarin. Fra 1592 til 1599 var han distriktsmagistrat "(zhixian)" i Anfu i Jiangxi, og fra 1602 til 1609 «sensor» (dvs. regionalinspektør) for Keiserkanalen og senere i Sichuan, Huguang og så Jiangxi. Høyst sannsynlig kom han som ivrig lek buddhist inn i den bevegelse som var oppstått rundt munken Zhuhong (1535–1615), og var nokså sterkt rotfestet der religiøst. Han traff den kjente jesuittmisjonæren Matteo Ricci i Beijing i 1602, men ble først døpt i eller rundt 1611, etter å ha funnet veien til kristendommen gjennom sin venn Li Zhizao og jesuittmisjonæren Lazzaro Cattaneo. Antagelig var det pater Cattaneo som døpte ham i Hangzhou, men det kan også ha vært pater Nicolas Trigault. Mange detaljer om hans dyptpløyende konversjonsprosess er kjent gjennom vestlige kilder. Som så mange andre mandariner måtte han i forbindelse med dåpen finne en løsning for sin konkubine – han sendte henne fra seg men sørget for hennes rikelige underhold. Yang Tingyun hjalp pater Giulio Aleni og fire-fem andre jesuittmisjonærer i sikkerhet ved å skjule dem i sin residens i Hangzhou under den forfølgelsen som brøt ut etter Nanjingepisoden og var på sitt mest intense fra 1616 til 1617. Yang Tingyun engasjerte seg samtidig skriftlig og muntlig i debatt med og kritikk av viseministeren Shen Que i Nanjing hvis stadige memorialer med angrep på misjonærene hadde utløst forfølgelsene og beslagleggelsen av jesuittenes residens i Nanjing og deres eiendeler der. Likesom de to andre av "de tre søyler" hadde han et omfattende forfatterskap innen det som ble kalt «Himmelske Studier» "(tianxue)". Han søkte solid eller praktisk kunnskap "(shixue)", og en dypere forståelse av de klassiske tekster "(jingxue)". Likesom de andre strebet han etter en objektiv moral i motsetning til den intuitivt orienterte Wang Yangming-skolen (han var som de andre mer tilknyttet Donglinbevegelsen), hadde en kritisk holdning til Cheng-Zhu-skolen og var mer inspirert av Han-visdom. Deres konversjon til kristendommen ble ledsaget av en kritikk av buddhismen, og ledende buddhister rettet også kritikk mot katolisismen. Yang var aktiv i oppbyggingen og undervisningen av de kristne der han kom. Det var etablert mange katolske sodaliteter i Kina, og Yang gav undervisning for disse, som i Hangzhou for "Vievannssodaliteten", og sikkert også for det karitative selskap "(renhui)" som han selv hadde vært med på å opprette sammen med Wang Zheng. Han var også med på å finansiere trykking og spredning av jesuittmisjonærers omfattende religiøse og humanistiske forfatterskap og oversettelsesarbeid, og skrev forord til flere av deres verker. Mange av disse vitner om en dyp forståelse også av deler av kristen lære som var særlig fremmed for vanlige kineseres tankegang, og viste hvordan disse elementer også hadde en resonansbunn i den tidlige konfucianisme. Særlig illustrerende i så måte er hans forord til Alenis "Dizui zhenggui" der han går inn på syndsbekjennelse og skriftemål. Yang Tingyun hadde også høye embedsstillinger etter at han ble katolikk. Blant annet var han viseminister ved hoffet for de keiserlige underhold "(guanglu shaoqing)" i 1623 og deretter viseguvernør for metropolitanprefekturet "(shuntian fucheng)". Sannsynligvis var han også engasjert i oppbyggingen av de keiserlige styrker i lys av den voksende trussel fra tungusiske stammer i nord. Han trakk seg tilbake i 1625, og døde to år etter i Hangzhou. Hans datter "Agnes Yang" ble en av de fremtredende katolske kvinner som i sin tid betød meget for kirkens vekst; hun ledet en gruppe konsekrete jomfruer som utførte karitativt arbeid i Hangzhou. Shikamaru Nara. Japansk:Showtaro MorikuboEngelsk:Tom Gibis Shikaku Nara (far)Yoshino Nara (mor) Team 10: (Choji Akimichi og Ino Yamanaka) Team Shikamaru: (Choji Akimichi,Naruto Uzumaki, Kiba Inuzuka og Neji Hyuga)Team 10: (Asuma Sarutobi, Choji Akimichi og Ino Yamanaka) Shikamaru Nara (奈良シカマル "Nara Shikamaru") er en fiktiv figur fra anime- og manga-serien "Naruto". Shikamaru er en rolig person, men kan til tider også virke relativt lat noe som er synonymt med faren hans Nara Shikaku. «Shika» betyr hjort, og «-maru» betyr «perfekt» eller «sirkel». Til tider virker det som om han ikke bryr seg om noe som helst, men etter hvert viser han sine velutviklete strategiske evner. Shikamaru, Ino og Choji. Shikamaru sitt første team er Team 10 som består av lederen Sarutobi Asuma, Akimichi Choji og Yamanaka Ino. Siden foreldrene deres var på samme team da de gikk på ninjaskolen fungerer Team 10 utmerket. Team navnet Ino-Shika-Cho er den beste hånden man kan ha i kort spillet Hanafuda, eller Blomsterkort på norsk. Shikamaru sin nærmeste venn er Choji. Det skyldes fordi at da de var yngre var Shikamaru den eneste lojale vennen Choji hadde. Shikamaru sine mest brukte fraser er: "Live each day quietly", "life is serene" and "this is such a drag". Shikamaru er et eksempel på en person som prøver å gå gjennom livet ved å gjøre minst mulig arbeid. I fritiden sin pleier han enten å sove, ligge å se på skyene eller spille et tenkespill som Shogi og Go. Historie. Første gang vi møter Shikamaru er i Naruto Episode 1. Kort tid senere får de vite hvilke team alle geninene (genin er den laveste ninja ranken)skal plasseres i, Ino er ikke veldig glad for å komme på teamet med Shikamaru og Choji, men dette forandres etterhvert. Sarutobi Asuma blir lederen over Shikamaru, Ino og Choji, som blir til Team 10. Den teoretiske delen av Chunin Eksamen klarer Team 10 å gjennomføre uten store problemer. Etter den teoretiske prøven skal alle geninene gjennom en overlevelse test. Team 10 ender opp i en konflikt med Haruno Sakura, Naruto, Uchiha Sasuke og Rock Lee på deres side mot Kinuta Dosu, Tsuchi Kin og Abumi Zaku som er fra Lyd Landsbyen. Etterhvert klarer de å beseire lyd ninjaene. Shikamaru versus. Under tredje del av "Chunin Eksamen" kjemper Shikamaru mot Tsuchi Kin. Kin Tsuchi bruker genjutsu ved hjelp av nåler hun kaster. Hun har festet bjeller til en tynn gjennomsiktig tråd. På noen av trådene er det festet bjeller og noen er det ikke. Dette skaper forvirring fordi du hører lyden av bjellene fra noen av nålene klarer du å komme deg unna dem, men ikke ifra de hun ikke har bjeller på. Kin kaster to nåler med bjeller på som treffer Shikamaru. Uheldigvis for henne er skygger Shikamarus spesialitet, og ved hjelp av Shadow Imitation Technique følger han skyggen til tråden på nålene å fanger Kin. Han tar så opp en shuriken (kastestjerne)noe som Kin også gjør siden hun er fanget i Shadow Imitation teknikken til Shikamaru. Begge to kaster samtidig å dukker samtidig, men Shikamaru har lurt henne mot en vegg så hun slår hodet hardt i veggen. Shikamaru vinner kampen på strategi alene. Shikamaru er den eneste fra Team 10 som vinner i den tredje delen av "Chunin Eksamen". Slutten av Chunin Eksamen. I siste del av Chunin Eksamen skal Shikamaru kjempe mot Temari. Temari kommer fra Sandbyen og bruker vindelementet når hun kjemper, så hennes angrep har lenger rekkevidde Shikamarus. I starten av kampen trekker Shikamaru seg tilbake fra Temari for å analysere arenaens terreng. Han jager henne gjentatte ganger med skyggeteknikken sin. Etter mye planlegging klarer Shikamaru å fange henne ved hjelp av et hull i bakken. Skyggen til Shikamaru gikk ned i et hull og kom opp bak Temari og fanget Temari i Shadow Imitation teknikken sin, men han går tom for chakra (chakra = energi) så han trekker seg fra kampen. Invasjon av Konoha. Invasjonen av Konoha starter under kampen mellom Uchiha Sasuke og Gaara. Shikamaru gjør sitt beste for å holde lav profil, men blir allikevel påtvunget å bli med på teamet som skal følge etter Sasuke som følger etter den ustabile Gaara. Mens de følger etter Sasuke oppdager de at det er ni ninjaer fra Sound Village som er etter dem. Shikamaru konstaterer at disse ni var spesielt trent til dette. De ni ninjaene var antageligvis mye bedre enn dem selv og derfor bestemmer de seg for at en av dem skal prøve å oppholde dem. Shikamaru påtar seg ansvaret å oppholde dem lenge nok til at resten av teamet ta igjen Sasuke. Shikamaru vet at Shadow Imitation er perfekt til å oppholde ninjaene, og legger en plan. Han planter fotspor og fører ninjaene rett inn i en felle. Shikamaru klarer å fange åtte av ninjane i Shadow Imitation teknikken sin, men den niende ninjaen fulgte etter gruppen i tilfelle bakholdsangrep. Shikamaru klarer ikke å produsere nok chakra til å fange den siste, men Asuma kommer til unsettning og redder Shikamaru. Team Leder. Shikamaru er den perfekte team leder. Han har en oppgave til alle unansett Hvor sent eller tiligt de kommer til oppdrage. Sound Four. I sin søken etter makt bestemmer Sasuke seg for å trene med den onde Orochimaru for å bli sterk nok til å drepe broren sin Itachi. Shikamaru får i oppdrag å lede teamet som skal hente Sasuke tilbake. Han plukker ut Choji Akimichi, Naruto Uzumaki, Neji Hyuuga,Kiba Inuzuka og Akamaru til å få Sasuke tilbake. Team Shikamaru følger etter Sasuke, som har blitt med Orochimaru sine medhjelpere Sound Four. Sound Four har en spesiell teknikk som heter "Cursed Seal". Denne teknikken øker styrken deres enormt. Først møter Choji en av de Sound Four Jirobo. Choji sitt hemmelige våpen er matpiller. Disse gir han enorme krefter, men til en stor pris. Pillene fører til mye smerte og den siste pillen fører til døden. Shikamaru får Choji til å love han at han ikke skal ta den siste pillen. Choji ser det på som sin plikt å beskytte Shikamaru siden han var hans eneste sanne venn. Shadow Neck Bind. Etterhvert blir alle i teamet dratt inn i hver sin kamp med Sasukes eskorte Sound Four. Shikamaru må kjempe imot Tayuya, som kontrollerer tre demoner ved hjelp av en fløyte.(Demonene ser ut som tre store, stygge troll) Tayuya er en genjutsubruker som angriper hørselen. Shikamaru starter med en strategisk tilbaketrekning, men tilslutt klarer han å fange de tre demonene og tvinger Tayuya til å fjerne de tre demonene fra slagmarken. Det er nå Shikamaru bruker sin nye teknikk Shadow Neck Bind Technique. Han klarer å fange henne i denne teknikken, men Tayuya aktiverer "Cursed Seal" nivå to. Styrken fra denne teknikken er for kraftig for Shikamaru. Akkurat når det ser ut som Shikamaru har tapt kommer Temari til unnsetning. Innen kort tid har Temari beseiret Tayuya. Sasuke klarer å slippe unna og oppdraget mislykkes. Alle i teamet ble alvorlig skadet under oppdraget, og to ble nesten K.I.A (Killed In Action). Shikamaru var leder for dette oppdraget så han følte at han har feilet ovenfor laget som en leder. Shikamaru er så deprimert at han vurderer å aldri lede et team igjen, men det er da faren forteller han at; så lenge du leder vennene dine, kan du redde dem fra å dø. Dette gir han nytt håp, men han lover ovenfor seg selv å aldri sette vennene sine i fare. Hovedrolle. I filmen The phantom ruins in the depths of the earth har Shikamaru overtatt hovedrollen som vanligvis tilhører Sasuke. Han er sammen med Naruto Uzumaki og Sakura Haruno. Handlingen går ut på at den onde Haido gir seg ut for å ønske å lage en fredelig verden, men i virkeligheten ødelegger han alt han kommer over. Filmen starter med at Gaara sammen med Kankuro og resten av Sand Landsbyen møter noen mystiske soldater som vil ødelegge dem. Når vi møter Shimamaru, Sakura og Naruto blir også de angrepet av soldater i rustning. De møter også kort tid etterpå Temujin som også kjemper mot de mystiske soldatene. Naruto blir skilt fra resten av laget sammen med Temujin samt at de blir slått i svime. Naruto vokner i en karavane som ledes av Kahiko. I filmen er Shikamaru den første som oppdager at det brukes menneskesjeler som ga sine liv i den beste tro om fred i verden, men sjelene deres ble istedet brukt til de mystiske soldatene. Med hjelp av Kankuro klarer tilslutt Shikamaru, Naruto og Sakura å ødelegge slottet til Haido. Shippuuden. Når shippuuden episodene starter har det gått 2.5 år. Utseendet til Shikamaru har forandret seg veldig lite bortsett fra at han har blitt generelt større. Shikamaru har fått i oppgave å være guide for Temari. Kort tid etter at episodene har startet returnerer Temari til Sand Landsbyen. Orochimaru er ikke den eneste trusselen lenger, men Akatsuki er vil prøve å ødelegge alt. Etterhvert drar Shikamaru, Ino, Choji og Asuma for å møte Akatsuki. Asuma kjemper, men blir drept av Akatsuki. Shikamaru er med han og han røyker med Asuma en siste gang før han dør. Shikamaru hevner Asuma ved å drepe morderen hans. Det viser seg også at Asuma får barn med Kurenai. Shikamaru lover Asuma at han vil ta vare på barnet hans. Shippuuden episodene er fremdeles under produksjon. Personlig. Foreldrene til Shikamaru heter Shikaku Nara og Yoshino Nara. Shikamaru er en generlt vanlig og lat ninja, men hvis han først sier at han skal noe gjør han det. Dette ser ut til å stamme fra faren hans Shikaku Nara, fordi at under Chunin Eksamen virker faren like lat som Shikamaru, men også han gir alt når han først må. Shikamaru sitt kjærlighets liv er foreløpig et stort mysterium, men en del tyder på at det er Temari er nærmest. Grunnen til dette er at tilfeldighetene mellom ting som har skjedd er for mange til å bli oversett. De møttes under Team Shikamaru oppdraget og Operation Return The Favour. Shikamaru og Asuma. I serien ser man ofte at Shikamaru og Asuma er veldig gode venner. Man ser at de spiller tenkespill sammen som Shogi eller Go. Asuma er en av de få som tidlig inså at Shikamaru hadde evner utenfor det man kunne oppfatte ut ifra en skriftlig prøve. Asuma vet at Shikamaru synes at det er forferdelig å skrive noe i det hele tatt. Asuma får han til å ta en IQ test. Asuma får Shikamaru til å tro at det bare var et spill, men resultatet viste at Shikamaru hadde en IQ på over 200. Shikamaru ble tvunget til å se sin leder og venn Asuma bli slaktet av Hidan. Etter dette tok Shikamaru opp knivene til Asuma å prøver å hevne han i sinne. Shikamaru slår Hidan og Asuma inviterer Shikamaru til å røyke med han en siste gang. Asuma sin siste beskjed til Shikamaru er: "en ninjas oppgave er å beskytte kongen, og kongen er ikke lederen, men den neste generasjonen". Mesaoria. Mesaoria er en bred slette i de sentrale delene av øya Kypros Geografi. Mesaoriasletten er avgrenset i øst og vest av Middelhavet, i sør av fjellkjeden Troodos og i nord av fjellkjeden Kyrenia. Den har et areal på rundt 1 000 km², og stiger til en høyde på omtrent 325 meter. Det er flere elver som renner over sletten, men alle disse tørker inn om sommeren. Ordet «Mesaoria» betyr «mellom fjellene» på gresk. Mesaoria er stort sett en bred og bar slette med få trær bortsett fra de som er plantet for å gi ly for vinden. Området er det viktigste jordbruksområdet på Kypros, men er svært avhengig av regnet om vinteren og kunstig vanning om sommeren, noe som gir begrenset produksjon. Det er også det mest bosatte området på øya, og inneholder flere landsbyer og flere av de største byene, som hovedstaden Nikosia. På grunn av avskoging er mye av Mesaoria dekket av «kafkalla», det lokale ordet for kalsiumkarbonat, som har blitt presset sammen til aurhelle. De eneste plantene som trives på denne overflaten spises raskt av beitende dyr, noe som har ført til omfattende jorderosjon. Det kan bli svært varmt her om sommeren, og temperaturer rundt 40 ºC er ikke uvanlig. Sletten får mye mindre nedbør enn fjellområdene rundt, men de siste årene er det bygd demninger og vanningssystemer, for å samle vannet som renner ned fra fjellene. Historie. Det er funnet spor etter neolittiske kulturer. I antikken var hele det sentrale området på øya dekket av tette skoger. Mesteparten ble hugget ned i 1. århundre f.Kr. for å skaffe tømmer til Ptolemeerdynastiets marine. I tillegg ble mye tømmer brukt for å gi nok energi for utvinning av kobber. Så sent som på 1500-tallet var det riktignok fremdeles store mengder skog igjen på sletten. I dag er det bare skogsområder i de omkringliggende fjellene, særlig i Troodos. Self-Monitoring, Analysis, and Reporting Technology. Self-Monitoring, Analysis, and Reporting Technology, eller S.M.A.R.T. er en teknologi som kan analysere en harddisk og forutse 70% av alle feil. Alle nyere harddisker har denne teknologien innebygd, men man må ha et program for å kunne utnytte denne teknologien. TV-adressa. TV-adressa var en digital lokal-tvkanal som eksisterte fra 1997 til 31. desember 2009. Fra 2. juni 2009 var de med i kanalpakkene hos en rekke digitalsignaltilbydere i Trøndelag og i Oslo-området. 1. januar 2010 la de ned de ordinære TV-sendingene og er nå kun å finne på internett. TV-adressa er en del av mediehuset Adresseavisen. TV-adressa startet opp i 1997 under navnet "TV Trøndelag", men byttet i januar 2006 navn til TV-adressa. Kanalens studio ligger i Adresseavisens hovedkontor på Heimdal i Trondheim. Det primære dekningsområdet var hele Sør-Trøndelag pluss Stjørdal og Meråker. Nå distribueres levende bilder gjennom Adresseavisens nettsider. Sendenett. TV-adressa sendte analogt gjennom TVNorges nett frem til høsten 2009. Ut året sendte TV-adressa som loop-TV med saker som også ble lagt ut på internett; adressa.no. I tillegg hadde de plasseringer hos de aller fleste digitale TV-signaltilbydere i sitt nedslagsfelt, med unntak av paraboldistribusjon. Strange Fruit (sang). a>. Et tilsvarende fotografi fra 1930 sies å ha vært den direkte inspirasjonen til sangteksten. «Strange Fruit» er en amerikansk, antirasistisk sang fra 1930-tallet. I sangteksten blir likene av lynsjede som henger fra trærne i sørstatene i USA, beskrevet som «merkelig frukt». Sangen ble lansert på grammofonplate av jazzsangeren Billie Holiday i 1939, og har siden kommet i en mengde innspillinger. Sangforfatter. "Strange Fruit" var i utgangspunktet et dikt om lynsjing av svarte menn som ble skrevet av Abel Meeropol, en jødisk lærer fra Bronx, som brukte pseudonymet Lewis Allan (navnet på hans to sønner som døde som barn). Meeropol og hans kone var også adoptivforeldre for barna til de henrettede spionene Ethel og Julius Rosenberg på 1950-tallet. "Strange Fruit" ble skrevet som et dikt som uttrykte hans sinne over lynsjingene, og ble først publisert i 1937 i "The New York Teacher", et fagforeningsblad. Selv om Meeropol/Allan ofte ba andre (spesielt Earl Robinson) om å lage melodi til diktene sine, satte han melodi til "Strange Fruit" selv og sangen oppnådde en viss suksess som en protestsang i og rundt New York. Før Holiday ble introdusert til sangen, hadde den vært fremført av Meeropol, hans kone og av en svart vokalist som het Laura Duncan, som fremførte den i Madison Square Garden. Meeropol sa senere at han hadde blitt inspirert av å se Lawrence Beitlers bilde av lynsjing av Thomas Shipp og Abram Smith. "Strange Fruit" ble tilfeldigvis hørt av Barney Josefson, grunnleggeren av Cafe Society, New Yorks første, integrerte nattklubb, som introduserte den for Billie Holiday. Holiday fremførte sangen på Cafe Society i 1939, noe som etter eget utsagn gjorde henne redd for hevn fra hvite. Holiday sa senere at handlingen i "Strange Fruit" minnet henne om hennes fars død, og at dette spilte en rolle for hennes ønske om å fremføre den. Sangen ble fast innslag ved Holidays opptredener. Holiday kontaktet plateselskapet sitt, Columbia, for å lage plateinnspilling av sangen, men produsenten hennes John Hammond – mannen som er kreditert for å ha oppdaget henne opprinnelig – støttet ikke valget hennes, og Columbia avslo å gjøre opptak av sangen. Holiday avtalte å gjøre opptak med Commodore, Milt Gablers alternative jazzmerke i 1939. Hun kom til å gjøre opptak av to omganger med Commodore, en i 1939 og en i 1944. "Strange Fruit" var høyt respektert og ble etter en tid Holidays bestselger. Selv om sangen ble et varemerke for konsertene hennes på den tiden, kommenterte senere akkompatøren hennes, Bobby Tucker, at Holiday brøt sammen etter hver fremføring. I sin selvbiografi, Lady Sings the Blues, sier Billie Holiday at hun satte melodi til diktet sammen med Lewis Allan, akkompantøren sin Sonny White og arrangør Danny Mendelsohn, men påstanden er imøtegått av David Martolick og Hilton Als i "Strange Fruit: The Biography of a Song" som «en konto som kan sette rekord for mest feilinformasjon per spaltemillimeter». Konfrontert med dette erklærte Holiday «jeg har aldri lest den boken». Selvbiografien var ført i pennen av William Dufty. Sangteksten. Sangteksten består av tre vers, hver på fire korte linjer. Der omtaler forfatteren kropper som er lynsjet ved henging og brent, som en «merkelig frukt» i trærne i sørstatene i USA. Teksten er krass og direkte og viser kontrasten mellom de idylliske forestillingene om de fruktbare, sørlige delene av USA og den groteske, rasistiske volden der. Sangteksten var så gripende at Holiday senere sa «den første gangen jeg sang det, tenkte jeg det var en feiltakelse. Det var ikke engang et klapp av applaus da jeg avsluttet. Så begynte en enkelt person å klappe nervøst. Så plutselig klappet alle og heiet.» Inspirasjon. "For oak and elm have pleasant leaves That in the spring-time shoot: But grim to see is the gallows-tree, With its adder-bitten root, And, green or dry, a man must die Before it bears its fruit!" Anerley. Anerley er et forstadsområde i Bromley i London. Det ligger omkring 13,5 kilometer sør for Charing Cross. Krystallpalasset stod opprinnelig i kretsen, men rett utenfor det som i dag kalles Anerley. Før "Enclosure", den store omleggingen av landbruket i tudortiden var området stort sett uten bebyggelse, og frem til Krystallpalasset ble flyttet til Sydenham Hill var Anerley fortsatt uten fastboende, og tilhørte Penge Common. Penge var en del av Croydon i Surrey frem til 1899, da området ble et eget distrikt. I 1965 ble dette distriktet, inkludert Anerley, innlemmet i Bromley og dermed i Stor-London. Ettersom Anerley ikke lenger er en formelt definert krets er grensene bare løst fastsatt, og man regner normalt med området rundt Anerley stasjon. Den nordlige delen av den gamle kretsen regnes gjerne med til Crystal Palace. Navnet kommer fra det første huset som ble reist på stedet. Det sies at bakgrunnen for det er at eieren, den skotske silkehandleren William Sanderson, sa på sin dialekt at det var «the annerley ("only") house there», og derfor kalte det Annerley House. Flere skrivemåter har blitt brukt, både Annerley, Anerley og Anerly; Sanderson ser ut til å ha brukt alle de tre formene om hverandre. Crystal Palace (London). Crystal Palace er et forstadsområde i Bromley i London. Det har navn etter Krystallpalasset ("The Crystal Palace"), som stod der fra 1854 til 1936. Stedet er et av de høyest beliggende i London, med høyeste punkt på 109 moh. To store fjernsynsmaster gjør også stedet synlig på lang avstand. Historie. Crystal Palace ligger på et sted hvor det historisk har gått grenser mellom sogn og distrikter. Det ligger nå kun i Bromley, men støter mot grensene til Croydon, Lambeth, Southwark og Lewisham, samt at det er delt på tre postkoder, SE19, SE 20 og SE26. Den gamle grensen mellom Surrey og Kent gikk gjennom området, og mellom 1889 og 1965 lå Crystal Palace på grensen til grevskapet London. Det tilhørte Kent og Surrey frem til 1889, og deretter både Kent, London og Surrey frem til 1965. I flere århundrer stod Great North Wood der, en omfattende eikeskog ved Londons sørlige grense. Lokale legender forteller at tømmeret til Francis Drakes skip «Golden Hind» kom fra denne skogen. Den ble et populært friluftsområde for Londonborgere frem til det 19. århundre, da avskogingen begynte. Det var også mange sigøynere som holdt til der, noe som gjenspeiles i flere gate- og pubnavn. Det er fortsatt betydelige mengder skog der i forhold til hva som er vanlig i forstadsområder. Verdensutstillingen og verdens eldste temapark. Mot slutten av det 19. århundre kom Krystallpalasset og jernbanen. Krystallpalasset hadde vært hovedattraksjon på verdensutstillingen i 1851, og den vidstrakte parken ble ansett som et velegnet sted å gjenreise det. På nyttårsaften 1853 ble et middagsselskap holdt for 21 naturvitenskapelige forskere inne i en halvferdig modell av en iguanodon. Gideon Mantell, legen som hadde satt navn på iguanodonen etter at hans kone hadde funnet en fossil iguanodon-tann blant bruddstein i Sussex, var ikke blant dem. Det var derimot Richard Owen, en medisiner som var så flink i dyreanatomi at han fikk sendt hjem til seg for undersøkelse hvert dyr som døde i London Zoological Gardens - en gang fant hans kone inngangsdøren sperret av et dødt neshorn. Owen skrev ialt seks hundre artikler om anatomi, deriblant en nekrolog over dronten og den første beskrivelsen av en archaeopteryx, og det var han som fant på det misvisende navnet «dinosaur» på urtidens øgler. Videre stjal han Mankells forskning, og etter Mankells selvmord også hans deformerte ryggrad, som lå på utstilling i Hunterian Museum i nesten hundre år før en tysk bombe tilintetgjorde den under Blitz-bombingen av London. Men verdens første dinosaurmodeller i naturlig størrelse står fremdeles i Crystal Palace Park, og utgjorde en gang en av Londons mest populære severdigheter. Faktisk er dette verdens eldste temapark. Vi vet nå at mye er feil fremstilt; iguanodonens tommel er feilaktig plassert på dens snute, som hos et neshorn, og den står på alle fire, skjønt den i virkeligheten var tobeint, som et menneske. Abstrakt kunst. Abstrakt kunst blir i dag primært brukt om nonfigurativ kunst, altså malerkunst som ikke forestiller eller etterligner gjenstander. Den abstrakte kunsten bruker altså ikke formene og fargene til å representere noe bestemt ved å ligne dette, men snarere til å gi en opplevelse av noe som ikke helt hører hjemme i vår sansbare verden. Tilskueren står dermed fritt til selv å legge inn sin egen betydning og tolkning. I begynnelsen av 1900-tallet var begrepet mere brukt også om kunstretninger som bare forvrengte det som var sanset, og man snakket etter hvert om grader av abstraksjon. Kubismen er eksempel på dette, der ofte tittelen på bildet viser hva kunstneren arbeidet ut fra. Også hos, for eksempel, Piet Mondrian kan en se en utvikling fra figurative via kubistiske til helt abstrakte motiver. Abstraksjoner er ikke ukjente i tidligere tider. En kan si at linje- og bølgedekor på gjenstander er abstrakte. Både Bibelen og Koranen har bestemmelser om at man ikke skal etterligne levende vesener. I begge religioner ga dette støt til stor kreativitet når det gjelder akseptable utsmykninger, der Alhambrapalasset i Spania er et godt eksempel. Kunstretningene som oppsto omkring 1900-tallet skilte seg imidlertid ut ved at det var frihet til å uttrykke seg figurativt, men man valgte å gå andre veier. Håkon E. Andersen. Håkon Edvard Andersen (født 14. april 1925 i Stavanger) er en norsk teolog og Biskop emeritus i Den norske kirke. Han var biskop i Tunsberg bispedømme (Buskerud og Vestfold) fra 1978 til 1990. Andersen ble "cand.theol." ved Menighetsfakultetet i 1949. Han arbeidet som lærer ved Indremisjonsselskapets Bibelskole (1950–57). Han tjenestegjorde som prest ved Sankt Petri kirke (1957–62 og Bekkefaret kirke (1962–66 i Stavanger. Mellom 1966 og 1975 var han generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Fra 1975 til 1978 var han sokneprest i Sandnes og prost på Jæren, før han ble biskop i Tunsberg. MS «Fæmund II». MS «Fæmund ll» i 2004 MS «Fæmund II» er den kulturhistoriske båten som om sommeren trafikkerer en daglig rute mellom Sørvika (Synnervika sør for Røros) og Elgå/Buvika (i Engerdal) på Norges tredje største innsjø, Femunden. Siden 1905 har MS «Fæmund II» fraktet turister, post, varer, tømmer, trekull og malm. Det finnes ennå veiløs bosetting ved Femunden som får post og varer med båten. Mange benytter båten når de skal til utgangspunktet for fotturer i Femundsmarka nasjonalpark. Dampskipselskapet Fæmund ble stiftet i 1886, og året etter gikk de til anskaffelse av et treskip. Båten ble døpt «Fæmund». Siden da har det vært kontinuerlig rutetrafikk på sjøen. I 1904 besluttet selskapet å kjøpe ytterligere et skip, et dampdrevet jernskip, 82 fot langt og 6 fot dypgående. Skipet ble fraktet i deler fra Trondheim med jernbane til Røros. Derfra med hest ut til Synnervika hvor skipet ble klinket sammen. Båten sto ferdig våren 1905, og har siden den gang trafikkert Femunden hver eneste sesong. Båten ble døpt «Fæmund II». Armégruppe Nord. Armégruppe Nord (Heeresgruppe Nord på tysk) var en tysk armégruppe under annen verdenskrig. Armégruppen koordinerte operasjonene for underlagte Arméer, reserver og direkte underlagte enheter. Den første innsatsen for Armégruppe Nord var felttoget i Polen i 1939 under ledelse av Fedor von Bock. Bulgarsk lev. Bulgarsk lev (лев), flertall: "leva" (лева) og "levove" (левове), har vært myntenheten i Bulgaria siden 1881. En bulgarsk lev er inndelt i 100 "stotinki" (стотинки), entall: "stotinka" (стотинка). «Lev» betydde «løve» på arkaisk bulgarsk, og navnet er beslektet med rumensk leu og moldovsk leu. Sissel Benneche Osvold. Sissel Benneche Osvold (født 4. april 1945 i Stavanger) var journalist i Dagbladet fra 1973 til 2007. Før hun ble ansatt i Dagbladet jobbet hun i NRK. I 1989 ble hun rekruttert av ansvarlig redaktør i Dagbladet Arve Solstad til å skrive kommentarer i avisens lederavdeling. Benneche Osvold ble etterhvert mest kjent for sin faste spalte, "Sidesprang", som hun skrev fra 1990 til 2007. Der viste hun et stort engasjement for samfunnets svakerestilte grupper. Benneche Osvold var datter av Gerd Benneche. Er gift med NRK-radiomannen Totto Osvold og har sammen datteren Katja og hadde sønnen Eirik. Førstnevnte gjorde seg bemerket i Blitz-miljøet på slutten av 1980-tallet som vokalist i punkbandet Life... But How To Live It?. Fylkesvei 385 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 385 i Møre og Romsdal går mellom Edøy gamle kirke og Varden i Smøla. Veiens lengde er 6,5 km. Eksterne lenker. 385 Rumensk leu. Rumensk leu (leŭ, flertall: lei) har vært myntenheten i Romania siden 1867. En rumensk leu er inndelt i 100 "bani" (entall: "ban"). I juli 2005 ble rumensk, ny leu (ron, romanian new) innført, ved en revaluering av den gamle valutaen (rol, romanian leu). I denne prosessen ble fire nuller fjernet fra ROL, slik at ROL 10 000 tilsvarer RON 1. Etter 1,5 år med parallell sirkulasjon, ble ROL tatt ut av vanlig, kommersiell handel 1. januar 2007. De mange nullene i den gamle valutaen gjorde at de siste tre nullene ofte ble utelatt når priser ble angitt; noe som kostet 100 000 lei ble angitt som 100 lei. Dyrere varer, som for eksempel bilder, fikk som regel prisen angitt i euro. Praksisen med at dyre varer prissettes i euro har fortsatt også etter innføringen av den nye leuen. Leu betyr «løve» på rumensk, og flertall («lei») betyr ganske enkel «løver». Den rumenske økonomien vokste med 6,4 % i 2006, som er den sterkeste veksten de siste ti årene. Romania ble EU-medlem 1. januar 2007, og det internasjonale pengefondet (IMF) har lovprist landets nylige reforminnsats i forbindelse med forberedelsene til inntreden i EU. Fylkesvei 384 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 384 i Møre og Romsdal går mellom Fuglvågen og Nordvika i Smøla. Veiens lengde er 12,2 km. Eksterne lenker. 384 Fylkesvei 383 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 383 i Møre og Romsdal går mellom Sætran og Nerdvika i Smøla. Veiens lengde er 14,2 km. Eksterne lenker. 383 Beckenham. Beckenham er en by ("town") i Bromley i London, omkring 13,5 kilometer sørøst for Charing Cross. Stedet er nevnt i "Domesday Book" (1086) som "Bacheham". Dette kommer antagelig fra mannsnavnet Beohhan og gammelengelsk "ham", «Beohhans hjem». Elven Beck har navn etter byen. Frem til slutten av det 18. århundre var stedet en landsby. Tømmerhandleren og landeieren John Cator regnes som den mest sentrale personen for stedets vekst, en prosess som ytterligere skjøt fart etter hans død da jernbanen kom i 1830-årene. Sognekirken St. George's Church har en "lychgate" fra det 13. århundre, som regnes for å være den eldste bevarte i England. Kholargos. Kholargos (gresk Χολαργός) er en forstad i Athen i Hellas. Den ligger nordøst for sentrum, omkring seks km fra Syntagmaplassen. Kommunen har 32 166 innbyggere (2001). Den regnes som en del av Athens velstående nordlige forsteder. Navnet kommer fra demen Kholargos, som tilhørte stammen (fylen) Akamantis (Ακαμαντίδα φυλή). Demen lå ikke på samme sted som forstaden, men nærmere Kamatero, eller ifølge noen forskere Peristeri eller Sepolia. Den mest kjente borgeren fra demen var Perikles, og dagens Kholargos kommune har også en byste av Perikles i sitt byvåpen. Geografisk hørte imidlertid området hvor dagens Kholargos ligger, til demen Flya, som tilhørte fylen Kekropis (Κεκροπίδα φυλή). Befolkningsutvikling. Kholargos fikk status som landkommune eller «samfunn» (κοινότητα) i 1933 og ble gitt status som bykommune eller «deme» (δήμος) i 1963. Placeboeffekt. Placeboeffekt er et begrep som brukes om personlig eller kulturelt skapte forventninger som forårsaker eller medvirker til psykisk og fysisk forbedring i en tilstand. Placeboeffekt kan observeres uten at det er gitt et aktivt virkende middel eller som en konsekvens av «skinnbehandling». Begrepet har vært i bruk fra 1780-tallet. Placeboeffekt defineres som forskjellen mellom behandlingsresultatet i gruppe behandlet med "placebo" (se under) og i en ubehandlet kontrollgruppe i et forsøk uten bias. Dersom et menneske tror at en behandling vil virke på en bestemt måte, kan en få en slik effekt. Placeboeffekt kan observeres i forbindelse med en rekke forskjellige former for behandling og er i utgangspunkt positiv, ettersom det skjer en forbedring – noe som ikke skjer uten behandling. Placebo. Et placebo (Fra latin: «Jeg vil behage») betegner ofte en «sukkerpille», «narrepille» eller en «skinnbehandling» som ikke har målbar medisinsk effekt, men som kun har til formål å studere placeboeffektens innflytelse – gjerne i forbindelse med forskning, f.eks på legemidler eller naturmidler. Bruk av placebo. I test gir en ofte placebo, som bør være en pille, kapsel, krem eller kur som visuelt, i smak, konsistens og/eller tekstur er identisk med det midlet som egentlig skal utprøves, dog uten de(t) aktive virkestoff. En gruppe får det middelet som skal testes, mens en kontrollgruppe får placebo for å registrere effektene i de to gruppene og forskjellene mellom dem. Normalt vil man kunne registrere grader av placeboeffekt i begge grupper, men ofte vil resultatene av det aktive midlet klart (signifikant) skille seg fra det man kan finne i placebogruppen. Nocebo. Det motsatte av placeboeffekt er kalt noceboeffekt (Fra latin «Jeg vil skade»), som altså innebærer en forverring av en tilstand ved behandling og hvis årsak kan isoleres til personlige eller kulturelle forventninger. Et klart eksempel på nocebo er et menneske som dør etter å ha blitt bitt av en slange som ikke er giftig. Linneafamilien. Linneafamilien er en familie i ordenen Dipsacales, som inngår i underkladen Euasteridae II i den meget store kurvplante-kladen Asteridae. Den ble tidligere regnet som en del av kaprifolfamilien. Abelia. "Abelia" er en gruppe planter. De er busker med motsatte blader og endestilte, klokkeformede blomster. De blir 1-6 m høye. Artene fra varme strøk er eviggrønne, arter fra kaldere strøk feller bladene. Plantene lever i fjellsider og i åpne skogområder fra Himalaya til Øst-Asia og i Mexico. Arten "Abelia chinensis" er den eneste planten blant denne gruppen som blir sett på som en husplante. Frankrikes geografi. Frankrike ligger i Vest-Europa ved Atlanterhavskysten (Biscayabukta og Den engelske kanal) sørøst for Storbritannia, mellom Belgia, Luxembourg, Tyskland, Sveits og Italia i nord og øst og Spania i sør, og med kystlinje mot Middelhavet i sørvest. Den sekskantede formen på fastlandet i Frankrike har gitt landet det franske kallenavnet "l'hexagone". Frankrike dekker, dersom man inkluderer den franske øya Korsika, et område på 551 695 km². Dette området kalles gjerne «la Métropole», eller «France métropolitaine». Utover dette inkluderer Republikken Frankrike også territorier i Nord-Amerika, Karibien, Sør-Amerika, det vestre og søndre Indiske Hav, Stillehavet og Antarktis (mange land anerkjenner ikke de franske territorialkrav i Antarktis). Med området i Antarktis fratrukket dekkes da et område på 674 843 km². Geografiske trekk. Frankrike består av en rekke forskjellige landskapstyper, fra klippene ved Normandie som går over i kystsletter i nord og vest, til store skogsområder i Ardenne på grensen til Belgia og Luxembourg. Landet har mange lave åser og berg, men også store fjellkjeder. I sør ligger Pyreneene og i sør-øst Alpene. I de franske alpene finner man også Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc (4807 moh). Inne i landet finnes andre fjellkjeder som Sentralmassivet og Vogesene. Frankrike deles mellom fire store elvesystemer hvorav tre renner ut i Atlanterhavet. De renner over det svakt lutende slettlandet i nord- og vest-Frankrike og de fruktbare områdene rundt elvene har medvirket til at landets økonomiske og politiske sentrum havnet i landets nordre deler, hvilket kan ses som en sterkt medvirkende årsak til at Paris ble landets hovedstad. Klima. Frankrike grenser til sjø både i nord, vest og sør. Atlanterhavet i vest og Middelhavet i sør hindrer de store døgnlige temperaturvariasjonene. Normandie og Bretagne på nordvestkysten har et klima som ikke er ulikt Storbritannia, men er litt mildere og våtere enn London. De sentrale områdene av Frankrike fra Paris, gjennom Loiredalen til Strasbourg har litt mer variasjon. Området er gjerne kjent for å være lummert, men det sentrale Frankrike har ofte behagelige forhold om sommeren med temperaturer rundt 25–27°C i snitt på dagtid. Vintrene her er derimot mer skyet og fuktige, med en god del tåke fra høsten av. Innimellom kan kaldluft fra Sibir holde temperaturen godt under 0°C i flere dager på rad. Paris har en årlig nedbørsnormal på 619 mm, og nedbøren er jevnt fordelt gjennom året, selv om det er mye færre skyer om sommeren enn om vinteren. Varmest er det i juli med en normal maksimumstemperatur på 25°C. Det har riktignok vært over 40°C her. Lyon som ligger lenger sør får mer nedbør, normalen her er 813 mm i året. Her i Rhonedalen er det også oftere tordenvær enn lenger nord, og om vinteren kan kaldluften legge seg til i dalen og danne vedvarende tåke. Siden høyden øker sørover i landet mot Alpene og Sentralmassivet er vintrene her like kalde som lenger nord, men avstanden fra havet gir gjerne flere klare sommerdager. I de østligste områdene kan det riktignok komme kraftige tordenbyger på sommerstid. Byene som ligger litt opp i høyden, som Le Puy i Sentralmassivet og Grenoble i Alpene kan være småkalde på sommerkvelder, og i januar er det ofte iskaldt her. På solrike sommerdager blir det likevel som oftest varmt, særlig mot Provence. Selv på vinteren kan varme vinder strømme ned fra Pyreneene og gi over 20°C i Gascogne-området, for eksempel i Toulouse. Behagelige sommertemperaturer om kvelden ved Rivieraen Somrene langs Middelhavskysten er nesten helt tørre, med en regnbyge kanskje en gang i uka. Rivieraen, også kalt Côte d'Azur, (inkludert Monaco) har normaltemperaturer over 10°C selv i januar, og det regner bare omtrent hver tredje eller fjerde dag om vinteren. Mest regn her er det om høsten, og oktober er den våteste måneden, gjerne i forbindelse med tordenvær. Marseille har en årlig nedbørsnormal på 546 mm, mens den normale maksimumstemperaturene i juli er så høy som 29°C. Mistralvinden, en kald nordlig vind fra Alpene, kan likevel gi ganske så sure forhold, og av og til kan vindstyrken nå full storm (25–27 m/s). Den er vanligst fra november til april langs kysten fra Toulon til Marseille. Mistralen oppstår ofte brått og varer en dag og to, før det gjerne blir mer sol, varmere og roligere vær. Mot Pyreneene og vestkysten er klimaet en blanding av Middelhavsklima og Atlanterhavsklima. Det er ofte regnbyger her, som innimellom kan bli kraftige. I sør er Pyreneene både høye nok og nære nok sjøen til at det kan komme snø på de høyeste toppene, men de unngår tåken som ofte forekommer på Atlanterhavskysten. Omkring La Rochelle blir det en overgang fra de solrike forholdene i Aquitaine til de mer tempererte forholdene i Bretagne. Bordeaux har like milde vintre som Middelhavskysten, men mindre sol og mer regn. Nedbørsnormalen her er 900 mm i året. Somrene er i snitt litt varmere enn i Paris, men østlig vind fra Sentralmassivet kan bringe temperaturene godt over 30°C. Cherbourg i Normandie har enda våtere klima enn lenger sør, 931 mm i året, og om vinteren regner det gjerne 2 av 3 dager. Denne delen av den franske kysten kan også få en god dose med vind, særlig når lavtrykkene kommer inn i Biscayabukten vinterstid. 21 av Frankrikes 22 regioner, Korsika er ikke med på dette kartet Regioner. «France métropolitaine» er delt inn i 22 regioner, som igjen er delt inn i 96 "départements". Disse er så delt inn i 329 "arrondissements", som er delt inn i 3879 kantoner, som igjen er delt inn i 36 568 kommuner (pr. 1. januar 2004). I tillegg kommer fire oversjøiske regioner, Guadeloupe, Fransk Guyana, Martinique, and Réunion som har samme status som regionene i fastlands-Frankrike. Frankrike har også flere andre territorier rundt om i verden, blant andre Saint-Pierre og Miquelon, Ny-Caledonia og Fransk Polynesia. Magnús Scheving. Magnús Scheving (født 10. november 1964) er en forfatter, produsent, entreprenør og berømt islandsk sportsutøver. Han er best kjent som skaperen til barneprogrammet "LazyTown" hvor han spiller superhelten Sportacus. Magnús ble født i Reykjavík, men vokste opp i den lille byen Borgarnes. Han begynte å praktisere turn i 1985, og i 1992 vant han mennenes individuelle konkurranse i turn. I 1993 ble han skandinavisk mester, og ble europeisk mester to ganger; i 1994 og 1995. Han ble utnevnt til årets idrettsutøver på Island i 1994. Magnús er direktør og skaper av "LazyTown Entertainment". Firmaet produserer bøker, videoer, spill og sportsutstyr, som de hevder at de gjør for å promotere fysisk fostring og en sunn livsstil for barn. Magnús er også skaper av barneprogrammet "LazyTown" ("Latibær" på Island), hvor han spiller Sportacus ("Íþróttaálfurinn"). "LazyTown" sendes på Sjónvarpið (Island), BBC1, CBeebies, TMF, Nick Jr og Nick Jr 2 (UK), Nick Jr. & Noggin (US), YTV (Canada), TVE (Spania), Super RTL (Tyskland) og på TV 2 (lørdag formiddag) i Norge blant annet. Eksterne lenker. Magnus Scheving Armégruppe Senter. Armégruppe Senter (Heeresgruppe Mitte på tysk) var en tysk armégruppe under annen verdenskrig. Armégruppe Senter ble dannet den 22. juni 1941 daArmégruppe B ble omdøpt. Armégruppe Senter var en av de tre tyske armégruppene som angrep Sovjetunionen i 1941 under kodenavnet Operasjon Barbarossa. Det var Armégruppe Senter som fikk oppgaven med å angripe Moskva og som fra tysk side kjempet i slaget om Moskva høsten og vinteren 1941-42. I 1945, under retretten på Østfronten ble Armégruppe Senter stengt inne ved omringingen av Königsberg og Armégruppe A overtok da betegnelsen og hadde den inntil Tyskland kapitulerte. Bjarne Skard. Bjarne Skard (født 23. desember 1896 i Levanger, død 16. juli 1961) var en norsk teolog, forfatter og biskop. Han var sønn av Matias Skard og bror til blant andre Sigmund Skard. Bjarne Skard ble cand.theol. i 1922. Han var overlærer ved Stord lærarskule fra 1923, sokneprest i Sigdal fra 1933, prest ved Sankt Jakob kirke i Bergen fra 1938 og residerende kapellan i Uranienborg kirke i Oslo fra 1946. I 1948 ble fylkene Buskerud og Vestfold utskilt fra Oslo bispedømme, og Tunsberg bispedømme ble opprettet. Bjarne Skard ble den første biskop i den nye bispedømmet, han ble vigslet til biskop 20. juni i Tønsberg Domkirke. Skard skrev både lærebøker, populærhistoriske verk og teologiske bøker. Han er oversatt til blant annet engelsk, tysk og kinesisk. Bickley. Bickley er et forstadsområde i Bromley i London, omkring 16,7 km sørøst for Charing Cross. Bickley stasjon tilhører kollektivsone 5, og betjener tog til London Victoria, London Blackfriars, Orpington og Sevenoaks. Fylkesvei 357 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 357 (Fv357) i Møre og Romsdal går mellom Torset og Seterneset i Aure kommune. Veiens lengde er 15,2 km. Eksterne lenker. 357 Biggin Hill. Biggin Hill er et sted i Bromleydistriktet i London i England. Stedet ligger knapt 13 kilometer sør for Bromley langs veien (A233) til Westerham. Stedet er først nevnt ved tiden for normannernes invasjon i 1066, da området ble gitt av Vilhelm Erobreren til hans halvbror Odo av Bayeux som takk for at han hadde bestilt Bayeuxteppet. Navnet Biggin Hill er av nyere dato. Området var inntil 1835 kjent som Aperfield Manor, et område med gårder og spredte småhus. I 1835 kjørte Frederick Dougal fra Wandsworth herregården. Han delte opp eiendommen, og solgte ut tomter. Utviklingen sakket ned etter hans død, men Biggin Hill fortsatte å vokse sakte, men sikkert. I 1960-årene kom en ny bølge med flytting til forstedene, og dermed ny vekst. Royal Air Force anla i 1918 en flystripe i Biggin Hill. RAF Biggin Hill var hjemmebase for de første flyene som eksperimenterte med radiokommunikasjon mellom fly og bakke, og for det første britiske flyet som skjøt ned et tysk fly under andre verdenskrig. Under slaget om Storbritannia var basen kritisk for sektoren, og operasjonsrommet for Operasjon Crossbow, forsvaret mot V1-bombene, lå der. Basen ble en sivil flyplass i 1959, og opererer nå under navnet London Biggin Hill Airport. Panservern. Tysk panservernkanon fra andre verdenskrig, 75 millimeter kaliber Panservern er metoder, våpen og annet utstyr som brukes mot fiendtlige pansrede kampkjøretøy, særlig stridsvogner. Den vanligste tradisjonelle formen for panservern er frontalbekjemping med artilleri som har høy utgangshastighet, ustyrte raketter, styrte missiler og passive trykkfølsomme stridsvognminer. Spesialiserte våpen for å bekjempe panser blir gjerne omtalt som panservernvåpen, men også kun som «panservern». Mac mini. Mac mini er Apples minste og billigste Mac. Den kom ut for første gang 22. januar 2005. Macen er 3,06 cm høy, 19,07 cm bred, 19,07 cm dyp og veier 1,22 kg. Den leveres uten skjerm, mus eller tastatur. Spansk rytter. Klassisk spansk rytter i under den amerikanske borgerkrigen, for å hindre kavaleri Spansk rytter, eller spanskerytter, er flyttbare hindre som består av to eller flere kryss av spisse stokker eller jern, beregnet for å hindre panser og infanteri. En spansk rytter er vanligvis 1-2 meter høy og 2-3 meter lang. Spanske ryttere ble anvendt i middelalderen og frem til 1800-tallet som hinder mot kavaleri, og ble igjen populært som våpen mot infanteri og stridsvogner under første og andre verdenskrig. Vogesene. Typisk landskap i Vogesene (Chajouxdalen i La Bresse i Frankrike) Fosser i de østlige Vogesene Innsjø i Vogesene (Lac de Schiessrothried) Vogesene er en fjellkjede i sentral-vestlige deler av Europa. Den strekker seg langs vestsiden av Rhindalen mot nord-nordøst, fra Basel i Sveits til Mainz i Tyskland. Geografisk ligger hele fjellkjeden i Frankrike der Pfälzer Wald ligger på andre siden av "Col de Saverne". Geologisk blir derimot deler av Pfälzer Wald regnet som en del av Vogesene, særlig den franske delen av Pfälzer Wald. Fra 1871 til 1918 dannet den sørlige delen av fjellkjeden, fra Ballon d'Alsace til Mont Donon grensen mellom Frankrike og Tyskland. Det er mange likheter mellom Vogesene og Schwarzwald på andre siden av Rhinen. Begge ligger på samme breddegrad, og har samme geologiske formasjon. Begge er dekket av skoger i de lavereliggende områdene med åpne beitemarker og runde topper i høyere områder. I tillegg daler begge bratt ned mot Rhinen på hver sin side. Vogesene består stort sett av granitt i de sørlige delene, med enkelte masser av porfyritt og en slags rød sandstein, som på den vestlige fjellsiden har det franske navnet "grès Vosgien". Orografisk er kjeden delt i fire deler fra sør til nord: "Grandes Vosges", som strekker seg fra Belfort til Bruchedalen; Sentral-Vogesene, mellom Bruche og Col de Saverne; Nedre-Vogesene, mellom Col de Saverne og kilden til Lauter; og Hardt. De runde toppene i Grandes Vosges kalles "ballons". Departementene Vosges og Haute Saône er delt fra Alsace og Territoire de Belfort av Ballon d'Alsace eller St. Maurice. Nordover fra her er gjennomsnitshøyden omtrent 1 000 meter. Det høyeste punktet, Ballon de Guebwiller (Gebweiler), eller Soultz, stiger opp øst for hovedkjeden til 1 424 m. Col de Saales, mellom Grandes Vosges og de sentrale områdene er nesten 650 m høy. I de sentrale områdene er Mont Donon (1 008 m) den høyeste toppen. Jernbanen fra Paris til Strasbourg og Marne-Rhin-kanalen krysser Col de Saverne. Ingen jernbanelinjer krysser Vogesene mellom Saverne og Belfort, men det går bilveier over overgangene Bussang fra Remiremont til Thann, Schlucht fra Gérardmer til Munster, Bonhomine fra Saint-Dié-des-Vosges til Colmar og Ste Marie-aux-Mines. De nedre Vogesene er et sandsteinsplatå med en høyde på 300-600 meter. Det er en markert værmessig forskjell mellom østlige og vestlige deler av kjeden, og de vestlige områdene får mye mer regn og har lavere middeltemperatur enn den østlige sida. På østsiden dyrkes vindruer opp til 400-500 meter, men bare elven Ill og andre korte elver renner her. På vestsiden har elvene Mosel, Meurthe og Saar har alle sin kilde i Lorraine. Morener, rullesteiner og polerte steiner vitner om at Vogesene var dekket av isbreer. Innsjøer omringet av furu, bøk og lønn, og grønne enger og beitemarker for store flokker av kyr er en del av dette naturskjønne området, der man har utsikt over Rhindalen, Schwarzwald og de snødekte sveitsiske fjellene. Geigerteller. Geigerteller, også kalt Geiger-Müller-teller, er en partikkeldetektor som blir brukt til å måle ioniserende stråling, vanligvis alfa- og betastråling. Noen varianter kan også detektere gammastråling (fotoner) og nøytroner. Virkemåte. Selve sensoren er et Geiger-Müller-rør som er fylt av gass (helium, neon, argon og halogener). Når en partikkel eller et foton ioniserer gassen, vil den bli elektrisk ledende i et kort øyeblikk. Den genererte strømpulsen forsterkes og kan overføres til et viserinstrument elles en skjerm som viser ioniseringsintensiteten, eller som en lydpuls for hver ionisering. Tettheten i gassen kan være så lav at de fleste høyenergetiske fotoner passerer gjennom uten å detekteres. Historie. Hans Geiger utviklet sammen med Ernest Rutherford geigertelleren i 1908. Denne første versjonen kunne bare detektere alfapartikler. Sammen med en av sine studenter, Walther Müller, forbedret Geiger i 1928 apparatet til å kunne detektere flere typer ioniserende stråling. Den nåværende versjonen av geigertelleren kalles en halogenteller. Den ble oppfunnet av Sidney Liebson i 1947. Bruk. Geigertelleren brukes blant annet innen kjernefysikk, geofysikk og medisin hvor radioaktive substanser er involvert. Den er et enkelt, bærbart og robust hjelpemiddel for å måle radioaktiv forurensing. Slaget om Smolensk (1943). Slaget om Smolensk i 1943, også kjent som det andre slaget om Smolensk var en avgjørende offensiv operasjon av den røde armé under andre verdenskrig. Slaget om Smolensk ble utkjempet nesten samtidig med slaget om Dnepr og hadde en avlastende funksjon i forhold til det. Pauline Sharpe. Pauline Sharpe (født 1. september 1925 i Brooklyn i New York, død 8. november 2005 i Knoxville, Tennessee) var en kristen mystiker og esoteriker, og en av de to grunnleggerne av Mark-Age i 1960. I New York arbeidet hun i mindre teater-forestillinger, blant annet for USO "(United Service Organizations)", og i en liten TV-kanal som jorunalist. Den 13. mai 1953 flyttet hun fra New York til Miami, Florida. Den 5. juli 1953 opprettet hun "Temporary Office Service," det første private vikarbyrå i Sør-Floridas historie. Der formidlet hun arbeid i form av både faste ansettelser og vikarjobber. Tidlige åndelige erfaringer. Den 1. januar 1956 hadde hun en åndelig oppvåkning og en sterk åndelig erfaring. I et forsøk på å komme til en bedre forståelse av sine mystiske erfaringer, ble hun den 25. juni 1957 medlem av en kristen, esoterisk gruppe. Der begynte hun etterhvert å motta kanaliseringer. Det hun betegnet som oppstandne mestere begynte å kanalisere budskap om hennes rolle og misjon, og om den store betydningen av den tidsalderen hun levde i, betegnet som en overgangsfase for hele menneskeheten inn i den 4. dimensjon. Den 1. november 1957 begynte hun å motta kanaliseringer fra en oppstanden mester som representerte seg som Jesus Kristus. Under en mediumistisk seanse i den esoteriske gruppen hun hadde forbindelser med, inntraff det en materialisering av en mannsskikkelse som presenterte seg som Sokrates. Denne episoden inntraff den 22. april 1958, og Pauline Sharpe opplevde denne personen som den samme som hadde presentert seg selv som Jesus i hennes kanaliseringer. Den 6. mars 1958 hadde hun sin første erfaring med automatskrift. Det sistnevnte dreide seg, ifølge Pauline Sharpe, om meddelelser fra hennes søster Leonora Lee Sharpe (* 30. april 1929, † 4. mai 1950) som hadde gjennomgått sin transisjon 24 år gammel. Pauline Sharpe begynte også å praktisere psykometri, og mottok inntrykk om personer og hendelser ved å berøre ting som hadde vært i deres hender eller besittelse. Hun begynte også i stadig sterkere grad å motta inntrykk fra det hun betegnet som andre menneskers tidligere inkarnasjoner, og også inntrykk fra forgagne hendelser i forskjellige områder. Men på tross av dette var Pauline fortsatt tvilende og skeptisk til troverdigheten til de budskapene som var blitt kanalisert. Mark-Age publiserte senere deler av hennes automatskrift i et hefte med tittelen "Spiritual Awakening". Medisinens historie. Mennesket har opp gjennom tiden forsøket å forhindre, forebygge og helbrede sykdommer ved hjelp av medisin. Denne artikkelen omhandler behandling av somatiske lidelser. Urtemedisin og heksedoktorer. Vi vet ikke når mennesket først oppdaget at visse planter i naturen hadde helbredende krefter, men bruken av medisinske urter regnes ofte som medisinens begynnelse. Man regner med at kunnskapen om medisinplanter ble nedarvet over tid fra generasjon til generasjon gjennom en utprøvelsesmetode. Den første dokumenterte bruken av medisinske urter kan spores tilbake til hulemalerier malt i steinalderen for omtrent 20 000 år siden. I tidligere stammesamfunn ble kunnskapen om disse plantene ofte overlatt til en heksedoktor eller sjaman. Foruten de legende evnene til plantene, hadde mange også narkotiske virkninger som førte til at sjamanene ble nært knyttet til religion, og fikk dermed en sterk stilling i stammesamfunnene som en person som stod nær gudene. Medisinen i de første sivilisasjonene. Etterhvert som sivilisasjoner oppstod langs store elver der det var mulig å drive jordbruk over lengre tid, ble også medisinkunsten videreutviklet. I Mesopotamia ble medisinen knyttet nærmere religion og astrologi. I oldtidens Egypt utviklet de en avansert medisinkunst for deres tid, med kirurgi og anatomi, slik det står beskrevet i Papyrus Ebers. Det samme kan vi finne igjen i Induskulturen gjennom Ayurveda, som fremdeles praktiseres som alternativ medisin i dag. Medisin i antikken. a> regnes ofte for å være den moderne medisinens far. Antikkens Hellas regnes ofte som den moderne medisinkunstens krybbe. Gjennom den greske legen Hippokrates ble man kvitt mye av overtroen som hadde påvirket folkemedisinen i mangfoldige århundrer tidligere. Hippokrates mente at medisinen skulle være grunnlagt på vitenskapelige metoder i stedet for tro og religion. Han gikk for eksempel kraftig ut mot det som på den tiden ble kalt den hellige sykdom, og mente at den – som alle andre sykdommer – hadde en naturlig forklaring, og ikke var et resultat av at man var besatt av demoner. Hippokrates og hans studenter etterlot seg mange tekster som går under samlebetegnelsen "det Hippokratiske Corpus". I stedet for å tro at sykdommer var en straff fra gudene, gikk man nå altså over til å utvikle andre teorier for hva som forårsaket dem. Den ledende nye teorien var humoralpatologien, som sa at sykdom oppstod når kroppens fire væsker (gul galle, sort galle, slim og blod) kom ut av balanse ("dyskrasi"). Man knyttet visse egenskaper som element og humør til hver væske, og dette ble brukt i diagnoseringen av nye sykdommer. Var en person melankolsk (gresk "melas", 'svart', og "kholos", 'galle'), hadde han eller hun for mye svart galle i kroppen. Selv om denne teorien var grunnleggende feil, markerte den et viktig steg videre i medisinens utvikling: religion var nå (midlertidig) ute av sykdomsbildet, og overgangen fra en religiøs til en humorøs sykdomsoppfattelse er antakeligvis en av de viktigste hendelsene i den medisinske historie. Dessuten innførte den diett og riktig kosthold, som grekerne mente ville helbrede mange sykdommer. Dette er viktig fra et helseforebyggende perspektiv, ettersom et godt kosthold styrker immunforsvaret og fører til en bedre helse. En annen gresk lege, Galen, videreførte og videreutviklet Hippokrates' ideer, 400 år etter Hippokrates' død. Gjennom sine studier på døde griser og gladiatorer, gjorde han store fremskritt i anatomien. Galen ble også den romerske keiseren Marcus Aurelius' livlege. Romerriket videreførte den hippokratiske medisinteorien, men satte fokus mer på hygiene; romerne mente at et rent legeme var et sunt legeme, og de var jo fremfor alt kjent for deres flotte termer. Medisin i middelalderen og renessansen. I perioden fra romerrikets fall til renessansen, skjer det få medisinske fremskritt. Legene bygger hovedsakelig på de gamle ideene fra antikken som ble spredd ut med Romerriket. Kristendommen hadde satt en stopper for nye vitenskapelige oppdagelser, og religion var på vei inn igjen i sykdomsbildet. En rekke med pester, mest alvorlig kanskje Svartedauden, rammer Europa og resten av verden, og Gud får skylden. Etter svartedauden er religion igjen knyttet sterkt opp mot sykdom. Eksorsisme og årelating ble svært utbredt, og middelalderen var en mørk tid for medisinkunsten. Hekseprosessene rammet frittenkende leger, jordmødre og andre medisinske utøvere som de samiske sjamanene. Renessansen brakte med seg en velkommen oppblomstring av antikkens idealer, og medisinkunsten skjøt fart igjen. Store tenkere som Leonardo da Vinci og nye leger som Vesalius utfordret den foreldede anatomilæren, som hadde vært praktisk talt uforandret siden Galen, over et millennium tidligere. Kirurgi var også et felt som utviklet seg kraftig gjennom renessansen, men annet enn det kan man ikke påstå at den allmenne helsetilstanden forbedret seg kraftig. Kjennskapen til og forståelsen for menneskekroppen økte, men man hadde fremdeles få, effektige medisiner, og at mikroorganismer forårsaket sykdom var fremdeles ukjent. Moderne medisin. a> som tidligere ville vært umulig. Med moderne medisin mener vi medisin som er basert på mikrobiologi, det vil si kjennskap til bakterier, virus og andre mikroorganismer. Medisinen har fått mange nye hjelpemidler takket være den teknologiske utviklingen. Moderne billeddannende hjelpemidler som røntgen, ultralyd, CT og MRI har ført til en mer nøyaktig diagnostikk og en bedre forståelse for hvordan kroppen fungerer. Antibiotika førte til at sykdommer som tidligere var svært dødelige (blant annet bakteriell hjernehinnebetennelse, tuberkulose og bakteriell lungebetennelse) kunne kontrolleres og helbredes langt mer effektivt enn tidligere. Dette førte til at den forventede levealderen skjøt til værs, og bidro til den moderne befolkningseksplosjonen. Vår tunge bruk av antibiotika har også ført med seg frykt om at vi avler opp «superbakterier» som blir antibiotikaresistente. Selv om tilgangen på nye medisiner har ført at sykdommer som tidligere var svært dødelige nå nesten har utdødd, har det stadig oppstått nye sykdommer. Mennesker lever lengre, og det er flere som får kreft, en sykdom som medisinen fremdeles har vansker med å takle. HIV har blitt svært utbredt, og medisinen har fremdeles ikke noe svar på det. I samfunnet er det en stor frykt for globale pandemier, som sett under SARS-utbruddet i 2003, og nå nylig fugleinfluensaen som man frykter skal mutere og smitte fra menneske til menneske. Syvsovere. Syvsovere er en gruppe gnagere. De fleste artene lever i Europa. Syvsoverne er små til middels store arter som eter frukt, nøtter, frø og andre plantedeler. Noen tar også insekter, egg og fugleunger. De lever i trær eller hi som de selv graver ut, og er stort sett nattaktive. De løper fort og er gode klatrere. De har godt syn og hørsel. Øynene er skjulte i pelsen. De har oftest fire kinntenner (noen har tre) i hver kjevehalvdel. Halen er mer eller mindre langhåret. De skiller seg fra andre gnagere ved at de mangler blindtarm. I utseende ligner de litt på ekorn og sitter i likhet med disse på bakføttene når de eter. De fører maten til munnen med framføttene. I temperert klima går syvsoveren i vinterdvale. En del våkner opp nå og da og eter fra sitt innsamlede vinterforråd. Andre lever på fettet de har bygget opp gjennom høsten. De får ett til to kull avkom i året. Prince Hubert de Polignac. Prince Hubert de Polignac er et konjakkhus. Det er det mest kjente huset i samvirket Unicoop. Andre hus og merker er H. Mounier, De Bonnefont og Lafayette. Historie. Navnet Polignac har gamle røtter i fransk adelshistorie. Slekten kommer fra Auverge, og linjene kan trekkes tilbake til 800-tallet. Den første som brukte dette navnet var Armand I av Polignac, ca. år 860. I 1929 gikk en del vinbønder sammen og dannet et kooperativ. Bakgrunnen for dette var stadig synkende priser på konjakk, særlig grunnet mellomkrigstidens lavkonjunktur. Dette kooperative fikk navnet "Unicoop" i 1931. Unicoop selger den dag i dag konjakk både på flaske, under samvirkets egne merker, og på fat, til restauranter og andre aktører. Den franske stjernekokken Paul Bocuse er kjent for å kjøpe sin konjakk fra Unicoop. I 1947 lanserte dette kooperativet merket Prince Hubert de Polignac. Navnet fikk de lov til å bruke fra en fransk handelsråd av samme navn, som kom fra denne adelsslekten. Han jobbet også med å markedsføre merket, siden han jobbet mye i utlandet og besøkte andre statsoverhoder. I 1959 ble Prince Hubert de Polignac offisiell leverandør av konjakk til det danske slottet. I dag markedsføres merket som Unicoops prestisjemerke innen konjakk. Borevæske. Borevæsker benyttes for å stabilisere borehullet under boring etter olje samt å frakte utboret masse, borekaks, til overflaten. Væsken kan bestå av vann, eller olje og vann, og kjemikalier for å gjøre væsken viskøs. I tillegg brukes vektmaterialer for å øke egenvekten til væsken. Dette for å motvirke trykket fra formasjonen en borer gjennom. Det har vært forbud mot å slippe ut slik borevæske siden 1992. Det gis utslippstillatelse for vannbasert borevæske. Georg Dertinger. Georg Dertinger (født 25. desember 1902 i Berlin, død 21. januar 1968 i Leipzig) var en tysk journalist og kristeligdemokratisk politiker i DDR. Dertinger studerte jus og sosialøkonomi, og arbeidet som journalist i "Magdeburger Volkszeitung" og avisen til Stahlhelm. Han var medlem av Deutschnationale Volkspartei og hadde tette kontakter til kretsen rundt Franz von Papen. Han ledsaget Papen under reisen til Roma i forbindelse med undertegnelsen av rikskonkordatet. Fra 1934 arbeidet han som journalist i "Dienst aus Deutschland" og flere regionalaviser. Etter krigen havnet han i DDR og deltok i det kristeligdemokratiske politiske arbeidet der. Han var innvalgt i Folkekammeret, og var samtidig DDRs utenriksminister, fra 1949 til 1953. 6. juli 1950 undertegnet han DDRs grensetraktat med Polen. 15. januar 1953 ble Dertinger arrestert og av DDRs høyesterett dømt i en skueprosess for «spionasje og konspirasjon» til 15 års tukthus. Allerede i 1952 var hans personlige sekretær, Gerold Rummler, blitt beordret av Stasi til å samle belastende informasjon om utenriksministeren og gi dette videre til Stasi. Rummler flyktet derfor til Vest-Berlin. Etter skueprosessen ble Dertinger holdt fengslet i Bautzen i 11 år frem til 1964. Kommunistregimet nøyde seg imidlertid ikke med å straffe Dertinger, men tok også i bruk Sippenhaft, dvs. at de hevnet seg på hans slektninger. Hele familien ble ofre for Sippenhaft. Hans kone ble dømt til åtte års tukthus som hun måtte sone i sin helhet. Hans eldste sønn Rudolf, 15 år, ble dømt til tre års tukthus og flyktet etterpå til Vesten. Datteren Oktavia, 13 år, ble også dømt til tukthus og etterpå overgitt til bestemoren som også var blitt arrestert og senere forvist til Erzgebirge. Den yngste sønnen, Christian (9) ble gitt en ny identitet og tvangssendt til regimetro kommunistiske pleieforeldre. Åtte år senere ble han gjenforent med moren. Jordal. a>, men også ut mot Jordal idrettsanlegg Jordal, egentlig "Jordalen", er et dalsøkk mellom Kampen og Vålerenga i Oslo, bydel Gamle Oslo. Området ble innlemmet i Oslo ved byutvidelsen i 1878 og var tidligere en del av Nedre Valle gård. I dette dalsøkket rant tidligere Hovinbekken, men denne ble lagt i rør i 1879, umiddelbart etter byutvidelsen, og går nå under området. Bekken hadde gravd ut og avsatt store mengder leire og jordslam langs den tidligere elvebredden, noe som skapte grunnlaget for navnet og teglverket. "Jordal Teglværk" ble anlagt her fra 1847 og fram til første verdenskrig var teglverket områdets viktigste industribedrift og leverte byggematerialer til den store byggevirksomheten i hele byen. Rundt teglverket vokste det opp en uregulert småhusbebyggelse for arbeiderne. Denne trehusbebyggelsen, sammen med tilsvarende bebyggelse i nabostrøkene representerte en stor brannfare og var en vesentlig årsak til at disse ble lagt inn under byen og dens murtvang i 1878. Etter at teglverket ble lagt ned, ble teglverkets tomter i 1930-årene utbygget som nødsarbeid til "Jordal idrettsanlegg" og resterende bygningsmasse sanert og hovedsakelig parkmessig opparbeidet. I 1951 ble Jordal Amfi anlagt inn i den store grøften og amfiet som var skapt etter utgravingen av leire til teglverket. Senere har hele idrettsanlegget blitt opprustet, blant annet med kunstgressbane, ytterligere en ishall («Ungdomshallen» fra 1989) og en hall til annen innendørs idrett, i første rekke håndball og kampsport. Området heter nå Jordal idrettspark. Tidligere verkstedtomter langs Hedmarksgata ble på 1970- og 1980-tallet utbygget til boligstrøk og området fikk i 1999 ungdomsskolen Jordal skole som også har Etterstad, Vålerenga, Gamlebyen og Kampen innenfor skolekretsen. Hamborgveien (Oslo). Hamborgveien (1A-27, 2-28) er en vei på Nordberg i Bydel Nordre Aker i Oslo. Hamborgveien går opp fra Nordbergveien, passerer over Damefallet og forbi Krokusveien, og ender til slutt ut i Kongleveien ved gangveien opp til Holstein stasjon. Hamborgveien ble i 1937 gitt sitt navn etter husmannsplassen Hamborg, som i dag huser Hamborgplassen barnehage i Langmyrveien 16. Før dette var det midlertidige navnet på Hamborgveien vei nr. 2508. Ved krysset Nordbergveien og Hamborgveien er det et mindre friareale som på folkemunne bare er kalt for "parken". Friarealet har et lite høydedrag helt ut mot krysset og rommer en liten gravhaug som kanskje stammer fra bronsealderen. Tidligere befant det seg en dam i "parken", men denne ble fylt igjen av sikkerhetsmessige årsaker, sannsynligvis på slutten av 1950-tallet. Bebyggelsen i Hamborgveien består av ene- og tomannsboliger. De fleste husene er bygget på midten av 1930-tallet, og bærer preg av en funksjonalistisk stil. Veien kjennetegnes for øvrig av en gressrabatt som følger hele dens nordlige side. Området der Hamborgveien befinner seg hørte tidligere inn under Østre Sogn gård, og til dels også Nordberg gård, men ble rett før 1920 kjøpt opp i forbindelse med planleggingen av Sogn haveby. Litt senere utparsellerte og solgte Aksjeselskapet Akersbanerne tomtene til finansiering av Sognsvannsbanen. Unicoop. Unicoop (Union Coopérative des Viticulteurs Charentais) er et fransk kooperativ for vinbønder, hovedsakelig innenfor konjakk. De representerer ca. 3 500 vinbønder. Historie. I 1929 gikk en del vinbønder sammen og dannet et kooperativ. Bakgrunnen for dette var stadig synkende priser på konjakk, særlig grunnet mellomkrigstidens lavkonjunktur. Dette kooperative fikk navnet "Unicoop" i 1931. Unicoop selger den dag i dag konjakk både på flaske, under samvirkets egne merker, og på fat, til restauranter og andre aktører. Den franske stjernekokken Paul Bocuse er kjent for å kjøpe sin konjakk fra Unicoop. Produkter. Unicoops hovedprodukt er konjakk. Gjennom sine merkevarer distribuerer de imidlertid også armagnac, Pineau des Charentes, brandy, vodka, m.m. Unicoops første merkevare var Prince Hubert de Polignac. I 1969 kjøpte de konjakkhuset H. Mounier. Andre konjakkmerker er Paul Bocuse, Grande Monarque, De Chabrac, De Bonnefont, Lafayette, Paysans Charentais og Vigier Latour. Nikifor. Nikifor (født 1895, død 10. oktober 1968) var kunstnernavnet til Nikifor Krynicki eller Epifaniusz Drowniak1) var en polsk folkelig og naivistisk maler av Lemko-herkomst. I løpet av sitt liv malte han anslagsvis 40 000 bilder - på papirark, notisbokark, sigarettkartonger og til og med sammenlimte papirrester. Han malte selvportretter og prospekter fra Krynica med både russisk-ortodokse og romersk-katolske kirker, bad og butikker. Hans private liv er lite kjent. Det meste av livet levde han fra hånd til munn og ble betraktet som mentalt tilbakesatt. Moren var døvstum og far ikke kjent. Han hadde problemer med å snakke rent og var nesten analfabet. Det var først mot slutten av livet det ble oppdaget at tungen var grodd delvis sammen med ganen. Etter å ha virket nærmest anonymt det meste av sitt liv, rakk han å oppleve suksess de siste årene og hører nå til de mere kjente primitivistiske /naivistiske malerne. I 1930 ble han første gang oppdaget av Roman Turyn, som tok en del bilder med seg til Paris, hvor de polske malerne utgjorde en gruppe, kalt "Kapistene". I Polen var der få, om noen som merket det. I 1938 var en skribent ute med en entusiastisk artikkel i månedsskriftet "Arkady", som ganske snart kom i skyggen av den andre verdenskrig. I 1960 ble Nikifor kjent for maleren Marian Włosiński, som også bodde i Krynica. Han bestemte seg for å bedre Nikofors kår, og satte i gang med å presentere verker for polske gallerister. Dette ledet til stor utstilling i Zachęta- galleriet i Warszawa. Utstillingen var en suksess. Etter Nikifors død i 1968, konserverte Włosiński bildene og donerte mange til nasjonale og regionale museer. De mest komplette samlingene finnes i regionmuseet i Nowy Sącz og i Nikifor-museet i hjembyen. I 2004 spilte regissøren Krzysztof Krauze inn en film kalt "Mój Nikifor" ("Min Nikifor") med skuespillerinnen Krystyna Feldman i hovedrollen. Navneforvirring. For- og etternavnet til kunstneren har vert gjenstand for disputt i mer enn et halvt hundreår. Han signerte arbeidene sine med "Nikifor", "Netyfor", "Jan Matjeko" eller "Matejko". I 1962 valgte de daværende myndighetene navnet "Nikifor Krynicki" (Nikifor fra Krynica) så de kunne utstede pass for ham. Denne beslutningen ble i 2003 kjent ugyldig av en domstol. Lemko-organisasjonen hevdet i den sammenheng at han var døpt Epifaniy Drovnyak (som skrives "Epifaniusz Drowniak" på polsk), og at moren var døvstum, og het Eudokia Drowniak, far ukjent. Gravsteinen lyder derfor på både Nikifor Krynicki med latinske bokstaver og Epifaniy Drovnyak skrevet med kyrillisk skrift. Eksterne lenker. Nikifor Nikifor Nikifor Ballon d'Alsace. Ballon d'Alsace er et fjell på grensen mellom Alsace, Lorraine og Franche-Comté. Fra toppen kan man se Vogesene, Rhindalen og Schwarzwald. Fjellet er 1 247 moh, og har en primærfaktor på 211 meter. En vei passerer nær toppen i en høyde på 1 171 moh. Ballon d'Alsace er kjent for å ha hatt den første offisielle klatreetappen i Tour de France. Det skjedde 10. juli 1905, og ble vunnet av René Pottier. Etappe 9 i 2005-utgaven av Tour de France krysset dette passet på hundreårsdagen etter den første etappen her. Simon Kuznets. Simon Smith Kuznets (født i Pinsk, død 8. juli 1985 i Cambridge, Massachusetts) var en hviterussiskfødt økonom, som levde store deler av sitt liv i USA. Kuznets var født i byen Pinsk, som i dag ligger i Hviterussland, og emigrerte til USA i 1922 for å møte sin far, som hadde emigrert før første verdenskrig. I løpet av sin akademiske karriere var han professor ved Wharton School ved University of Pennsylvania, Harvard University og ved Johns Hopkins University. Han vant Sveriges Riksbanks økonomipris i 1971 for sin empiriske forskning på økonomisk vekst. Han har gitt navn til Kuznetskurven, som beskriver økonomisk ulikhet som en funksjon av det generelle velstandsnivået. Teorien som ligger bak kurven sier at økonomisk liket er høy ved lavt velstandsnivå, lav ved middels velstandsnivå, og høy ved høyt velstandsnivå. Grunnen til denne utviklingen, er at velstanden er likt fordelt i jordbrukssamfunn. Når et land utvikles er det særlig industrisektoren som vokser. I denne sektoren er det langt større forskjeller. Jo mer utviklet et land blir, jo større politisk makt for den fattigste delen av befolkningen. Dermed reduseres ulikheten igjen. Han har også gitt navn til de såkalte Kuznets-syklusene, som er 15-20-årige konjunkturbevegelser. Hans viktigste arbeid var ved utvikling av et nasjonalregnskap. Han publiserte et regnskap for USA i 1934, 1941 og 1946. Orografi. I en datamodell er orografi den gjennomsnittlige høyden i et visst område målt i geopotensielle meter. I vær- og klimamodeller definerer orografi den nedre grenseflaten, i tillegg til havoverflaten. Orografi er en middelhøyde innenfor et visst område, og derfor vil høyden til fjell i en datamodell være avhengig av den horitsontale oppløsningen til modellen. Jo høyere oppløsning, jo bedre vil orografien følge det virkelige terrenget. Når bielvene til en elv eller bosetninger langs en elv er listet opp i "orografisk rekkefølge" så er rekkefølgen fra den høyeste (nær utspringet til elven) til den laveste (nær munningen). Orografisk nedbør. Orografisk nedbør er nedbør som dannes av at luft som strømmer mot et fjell løftes oppover av fjellet. Denne bevegelsen oppover fører til at luften avkjøles, noe som igjen fører til at luftfuktigheten kondenserer og danner skyer og nedbør. I deler av verden der man har lange perioder med vind fra en spesiell retning (som vestavinden på Vestlandet) har man et våtere klima på losiden (oppstrøms) av fjellet enn på lesiden (nedstrøms) (som på Østlandet). Tørrere luft synker ned på andre siden av fjellet og er hovedsakelig varmere, og fører til en regnskygge på lesiden. I tillegg til Vestlandet og vestkysten av Canada og Alaska, har ofte havøyene som ligger i området der passatvindene regjerer store nedbørsmengder på vindsiden, og ofte tørt og nesten ørkenlignende klima på lesiden. Øyene på Hawaii er et godt eksempel der vindsiden kan få rundt 2 500 mm (noen fjellsider kan faktisk få opp til 12 000 mm), mens lesiden kanskje bare har 500 mm. Sykling under Sommer-OL 2004. Paolo Bettini tok gull i landeveisritt Sykling under Sommer-OL 2004 i Athen ble arrangert i perioden 14. august til 28. august. Det ble konkurrert i 18 øvelser i 3 grener, landeveisykling, banesykling og terrengsykling. Australia ble beste nasjon med 6 gull. Russland og Storbritannia fikk to gull hver. Paolo Bettini fra Italia vant landeveisrittet for menn. Gunn-Rita Dahle Flesjå fra Norge vant gull i terrengsykling. Landevei, fellesstart menn. 9. Kurt Asle Arvesen Pan European Game Information. Pan European Game Information (PEGI) er et europeisk system for aldersgrensesensur av videospill. PEGI er utviklet av Interactive Software Federation of Europe (ISFE) og ble for første gang tatt i bruk i april 2003. PEGI-systemet brukes i 30 land. Aldersgrenser. PEGI bruker fem forskjellige aldersgrenser i alle regioner. I Portugal var det enkelte problemer med standardmodellen, noe som førte til at aldersgrensene ble endret med hensyn til lokale lover. Finland endret sin lovgivning til å benytte standardmodellen fra 1. januar 2007. pegi blir ofte beskrevet som et system som har satt for høy aldersgrense, eks. et spill som har online spilling får over 7 til aldersgrense Klassifisering av innhold. PEGI bruker opp til sju symboler for å beskrive innhold i et spill. Fylkesvei 179 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 179 i Møre og Romsdal (Fv176) går mellom Grøtta og Dalehaug i Rauma kommune. Veiens lengde er 7,7 km. Eksterne lenker. 179 Fylkesvei 178 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 178 i Møre og Romsdal (Fv176) går mellom Hen kyrkje og Grøvdal i Rauma kommune. Veiens lengde er 8,6 km. Eksterne lenker. 178 Gary Becker. Gary Stanley Becker (født 2. desember 1930) er en amerikansk økonom. Becker er mest berømt for å ha anvendt økonomisk teori for å analysere områder som tidligere var ansett å høre til sosiologi eller psykologi, som narkotikamisbruk, familiens organisering og rasediskrimering. Mesteparten av sin akademiske karriere har Becker tilbrakt ved University of Chicago, hvor han også avla doktorgraden i 1955. Becker vant nobelprisen i økonomi i 1992. Han startet bloggen The Becker-Posner Blog sammen med juristen Richard Posner i 2004. Mighty Morphing Power Rangers. Mighty Morphing Power Rangers, forkortet MMPR, var en amerikansk serie for barn sendt fra 1993 til 1996, og ble her i Norge sendt på kanalen TV3. Serien er i action-stil, og det er brukt plenty av spesialeffekter, men ikke under altfor høyt budsjett. Plot. Serien omhandlet fem tenåringer som bor i den fiktive byen Angel Grove i California. En dag får de gitt mystiske krefter gjennom en morph-device som forvandler dem til anonyme slåsskjemper inni draktene sine. Hver av de fem har sin forskjellige farge – Rød, Blå, Gul, Svart og Rosa. Senere møter de en sjette, som har grønn drakt, men han blir med på teamet. Serien har en fast fiende som aldri blir helt utslettet og kommer med nye påfunn i hver episode. Serien skiftet navn i 1997 til "Power Rangers: Zeo". Etter det hadde hver sesong forskjellige navn. Power Rangers Mystic Force er den fjortende sesongen. Bromley. Bromley er en by ("town") og kjerneområdet i bydelen Bromley i London. Sentrum ligger omkring femten kilometer sørøst for Charing Cross. Frem til 1965 var Bromley en by i Kent, og den har beholdt sin bystatus selv om den er innlemmet i Stor-London. Navnet kommer fra gammelengelsk "brōme-hlǣwe", «koste-åsen», og er først stavet "Bramelewe" i 1272. Ordet "brōme" ble gjerne brukt i forbindelse med rydninger, der skogen var «feiet bort». Bromley regnes med blant ti større bysentra i Londonplanen. Stedet har en gågate og et stort kjøpesenter i sentrum, samt Bromley Civic Centre. To jernbanestasjoner, Bromley South og Bromley North, har forbindelser til London Victoria, London Blackfriars og Grove Park. Fotballklubben Bromley FC spiller pr. 2007 i Isthmian League Premier Division. Kjente innbyggere. Et av de mest kjente bysbarna er forfatteren H.G. Wells, som ble født i Bromley i 1866. En æresvegg til hans minne står på Market Square, og ble renovert i 2005. På veggen minnes også Charles Darwin, som bodde i Downe like utenfor Bromley. Blant andre kjente personer som har bodd eller bor i Bromley finner man Thomas James Harper, David Bowie, Peter Frampton, Aleister Crowley, Jill Cruwys, Pjotr Kropotkin, Topper Headon, Gary Paffett, Mike Conway og Enid Blyton. Pamir. Pamir er et fellesnavn på et område med fjellkjeder og høysletter i Sentral-Asia, beliggende fra 36°30'N til 36°30'N og fra 71°30'Ø til 75°30'Ø. Pamir omfatter et område på 120 000 km², hvorav 1200 km² er isbreer. Geografi. Pamir ligger i området hvor de store sentralasiatiske fjellkjedene Tian Shan, Karakoram, Kunlun og Hindu Kush møtes, og består av flere steppepregede sletter beliggende på 4-5000 meters høyde, adskilt av fjellkjeder på rundt 5-6000 meter, med enkelte topper på over 7000 m. Den sentrale og største delen av Pamir ligger i regionen Kuhistoni Badakhshon i Tadsjikistan, men fjellkjeden strekker seg også inn i landene Kirgisistan, Afghanistan, Kina og Pakistan. Utstrekningen mot øst er omdiskutert, da fjellene øst for Tashkurghan (Taxkorgan)-elva i Xinjiang i Kina blir av noen regnet til Pamir, mens andre anser dette som en del av Kunlun, og at Pamir dermed ender ved Sarykolfjellene, som utgjør grensen mellom Tadsjikistan og Kina. Den afghanske Wakhan-korridoren går gjennom Pamirområdet sør for Gorno-Badakhshan. Den høyeste toppen i Pamir er Kongur (Kungur Tagh) i Xinjiang, som er 7.719 meter høyt. 40 km mot sørvest, også i Xinjiang, ligger Muztagata som er 7546 moh. Hvis de kinesiske fjellene derimot skal regnes til Kunlun, så blir Ismail Samani-toppen (fra 1932–1962 "Pik Stalina", og fra 1962–1998 "Pik Kommunizma") den høyeste toppen i Pamir, med sine 7 495 meter. Det er mange isbreer i Pamir, herunder den 72 km lange Fedtsjenkobreen, som er den lengste breen i verden utenfor polarområdene. Den største innsjøen i Pamir er Karakul, som ligger nordøst i Tadsjikistan, på 3914 moh. De fleste elvene i Pamir drenerer vestover til Pjandzj-elva, som munner ut i Amu-Darja, og de største av disse er Wakhan og Pamir-elva i sør, Gunt og Murgab i de sentrale deler. Kyzylsu, som kommer fra området nord for Trans-Alai i Kirgisistan, renner også etter hvert ut i Amu-Darja, via elvene Surkhab og Vakhsj. Områdene rundt grensen til Kina renner imidlertid via Tashkurgan-elva mot Yarkandelva og Tarimbekkenet i Xinjiang i Kina. Deler av området drenerer til endorheiske sjøer innen området, som Karakul og den betydelig mindre Rangkul. Flere fjellpass fører fra Pamir over til Afghanistan, Kashmir og Xinjiang i en høyde på 4-5000 meter. I oldtiden gikk handelsveien mellom Kina og Romerriket over Pamir, og Marco Polo passerte sannsynligvis også over Pamir på sin vei mot Kina. Etymologi. Det finnes flere teorier om opprinnelsen til navnet Pamir. Noen mener navnet har sin opprinnelse i det persiske "Pai-mir", og betyr «foten av fjellene». Andre hevder at navnet kommer av kirgisisk "Bam-i-Dunjah" dvs. «verdens tak». En tredje tolkning er at det kommer av "Pomir" – «solens føtter». Pamir er også kjent under det kinesiske navnet "Congling" (葱嶺) eller «løkfjellene». Klima. Klimaet er meget kaldt. Området har lange og kalde vintere og korte kjølige somre. Fjellene er snedekket gjennom hele året. Årsnedbøren er på rundt 130 mm. Klimaet medfører at planteveksten oppe på høyslettene er sparsom, hovedsakelig gress med kun få trær, og noen steder er det helt bart. I de lavereliggende dalførene mot vest er klimaet derimot varmere og gir grobunn for noe rikere vegetasjon. Befolkning. Det bor noen hundre tusen mennesker i Pamirområdet, hovedsakelig i dalene mot vest. Befolkningen består i vest av tadsjiker og på høyslettene i øst av nomadiske kirgisere. De viktigste byene i området er Khorog i Pandzhdalen, Tashkurgan (Taxkorgan) i Xinjiang og Murghab i Gorno-Badakhsjan. Økonomi. I Tadsjikistan drives utvinning av kull, gull og salt. I dalførene mot vest er klimaet varmere, og her drives korndyrking og annet jordbruk. På de de høytliggende fjellengene og beitemarkene i øst livnærer de kirgisiske nomadene seg av å holde geiter og sauer, som også er den primære inntektskilden i regionen. Tidlig på 1980-tallet ble det oppdaget avsetninger av klinohumitt av edelstenskvalitet i Pamir. Den var den eneste kjente avsetning av denne typen, inntil oppdagelsen av lignende stener på Tajmyrhalvøya i Sibir i år 2000. Transport. I Kina, i den sørøstre utkanten av Pamirregionen, ligger den høyest beliggende internasjonale veien i verden: Karakoram Highway, som forbinder Pakistan og Kina. Pamir Highway, som er den nest høyeste, går fra Dusjanbe i Tadsjikistan til Osj i Kirgisistan gjennom Gorno-Badakhsjan og er den viktigste forsyningslinjen for denne isolerte regionen. Fra de vestlige delene fører veier fra de fleste sidedalene og via Pjandzjdalen til Tadsjikistans hovedstad Dusjanbe. Rahel Varnhagen von Ense. Rahel Varnhagen von Ense, også kalt Rahel Varnhagen (født 19. mai 1771 i Berlin, død 7. mars 1833 samme sted) var en tysk forfatterinne fra den romantiske epoken. Hun var preget av opplysningstiden og gikk inn for kvinners og jøders emansipasjon. Liv. Hun ble født i en jødisk familie som "Rahel Levin" som eldste datter av den velstående juveléren Markus Levin og Chaie Levin. Familien tok senere etternavnet Robert og senere Robert-Tornow. Fra 1790 til 1806 førte hun en berømt litterær salong, hvor diktere, naturforskere, politikere og aristokrater møttes på like fot. Til kjente gjester hørte Jean Paul, Ludwig Tieck, Friedrich Schlegel, Wilhelm og Alexander von Humboldt, Friedrich de la Motte Fouqué, prins Louis Ferdinand og hans kjæreste Pauline Wiesel. Under Napoleonskrigene organiserte hun forpleiningen av de sårede fra alle sider av krigen i Prag og samlet inn midler til de etterlatte etter de falne. I 1814 ble hun gift med diplomaten, historikeren og forfatteren Karl August Varnhagen von Ense, og konverterte samtidig til kristendommen og fikk døpenavnet "Friedericke Antonie". Hun ledsaget ektemannen på flere reiser, bl.a. til Wien. I 1819 slo de seg ned i Berlin, og førte den såkalte «andre salongen», med gjester som familien Mendelssohn, Heinrich Heine, Eduard Gans, Ludwig Börne og fyrst Hermann von Pückler-Muskau. Ekteparet besøkte også flere ganger Goethe i Weimar. Rahel Varnhagen er fremfor alt kjent for sine dagbøker og brev, og er dermed typisk for den tidlige kvinnelitteraturen i det 19. århundre. Hennes verk er ikke bare interessant for sin historiske og kulturelle dokumentariske verdi, men også for hennes briljante stil og politiske innsikt. I 1812 offentliggjorde hun deler av sin brevveksling med sin senere ektemann, som omhandlet Goethe. Senere offentliggjorde hun tekster i tidsskrifter og almanakker. Hun skrev anonymt, men ble navngitt i samtidige leksika. Størstedelen av hennes skrifter utkom imidlertid først etter hennes død, og ble redigert av hennes mann og etter dennes sønn av hans niese Ludmilla Assing. Ekteparet Varnhagens bibliotek og etterlatenskaper ble i 1880 overtatt av det kongelige bibliotek i Berlin. Hannah Arendt skrev en svært berømt biografi over Rahel Varnhagen mellom 1929 og 1933 i Berlin. Biografien ble likevel først utgitt i 1958 på engelsk og på tysk året etter. Arendt beskrev Varnhagen som hennes «nærmeste venn, selv om hun har vært død noen hundre år». Asteroiden 100029 Varnhagen er oppkalt etter henne. The Lovestreets. The Lovestreets er en norsk musikkgruppe. De er kjent for å lage fengende og melodiøse poplåter inspirert av alt fra Mozart til Led Zeppelin. Medlemmene i bandet er Peder Nissan, Henry Leneve, Truls Jensen og Jackson. Bakgrunn. Tidlig på 1980-tallet søkte gruppa Weezusers fra Stavanger etter en vokalist. Jackson prøvde seg, selv om de egentlig lette etter en kvinne. Det tok ikke lang tid før han ble fast medlem i gruppa. Gruppa skiftet navn til til Kjørkegutane, og ble etterhvert kjent i noen subkulturer i Stavanger. De hadde mange populære sanger, de mest kjente er nok «Vålandspibå brenne!», «Adle di galne bor på Storhaug», «Revolusjonsdrikk», «Bjarne sin borsdag» og «Dra deg t Hundvåg», som alle er på debutplata «Sangår fra et kjerkekor» fra 1981. Året etter kom oppfølgeren «Me e kje kristne lengår». Bandets to gitarister fra første album var da sluttet og gitarist Henry Leneve var med som nytt medlem. Bandets tredje album «We need more Lovin'» kom i 1984, og da var besetningen endret ytterligere. Bare Jackson og Leneve var med videre, og nå spilte de sammen med Truls Jensen og Peder Nissan. Senere samme år skiftet de navn til The Lovestreets. De ble erklært døde etter det mislykkede surferock-inspirerte albumet "Surfin´Malibu", som kom ut i 1991. I dag er bandet mest kjent for sangen «The World of Music», som er blitt brukt i en episode av TV-serien MacGyver. The Lovestreets spilte våren 2008 en reunionkosert på Checkpoint Charlie i Stavanger. Dette var en stor suksess mye takket være at de bare spilte en sag fra "Surfin Malibu", og resten fra de gode åra. Eksterne lenker. Lovestreets Volkswagen Scirocco. Scirocco er navnet på en bil produsert av tyske Volkswagen fra 1974 til 1992, da arvtageren Corrado overtok. Historie. Volkswagen hadde begynt å etablere seg solid på begynnelsen 1970-tallet med en kompaktbil som Volkswagen Type 1, en familiebil som Volkswagen Passat og en varebil, som Volkswagen Transporter. Men de følte de trengte noe nytt og sporty, når de så hvordan flere av de japanske produsentene som Toyota og Datsun produserte sine sporty modeller som Toyota Celica og Datsun Skyline. Dermed var idèen om en hatchback-kompakt sporty modell født, og i 1974 kom Scirocco på banen. Bilen med to dører var liten og lett, og hadde motorer helt ned til 1.3 liters sylindervolum, men etterhvert som bilen utviklet seg gjennom 1980-tallet ble motorstyrken gradvis økt, og siste modeller solgt av Scirocco kunne faktisk tilby 2.0 liters GTI-motorer. Etter Scirocco. I 1987, etter 13 års produksjon tenkte Volkswagen nyskapende, og kom opp med den mer kraftige, moderne og sporty bilen Volkswagen Corrado, bygd på en blanding av en eksisterende og en ny plattform. Corrado kom på banen sent i 1988, men Scirocco fortsette frem til 1992. Corrado, med sin nye G60-lade-teknologi, skulle være det råeste Volkswagen hadde å tilby, men dessverre opptrådte det en del feil med G60-laderen, som gjorde at den brant seg ut og ble ødelagt jevnlig, en teknisk svakhet. Dette slo ikke helt an, og miksen mellom de to plattformene skulle vise seg å bli vanskeligere enn antatt. Corrado ble med dette avsluttet i 1995, og Volkswagen fokuserte mer på sporty utgaver av Passat og Golf GTI som erstatning. Men Volkswagen Scirocco er planlagt tilbake på banen igjen, og det blir kanskje lansert en 3. generasjon i 2008. Formel E. «Formel E»-teknologi, eller bare Formel E var en betegnelse som ble tatt i bruk for en økonomi-/miljøteknologi tyske Volkswagen lanserte på enkelte av sine modeller i 1982. Bruken av teknologien opphørte allerede i 1984. Bakgrunn. Etter 1970-tallets oljekrise var det unntakstilstand i bilindustrien, og det ble lagt frem stadig nye idéer om hvordan man kunne spare drivstoff og kjøre så miljøbevisst som mulig. I Tyskland, i 1981, ble det fremlagt planer om et bensinbesparende system kalt "Formel E", som var en enkel stopp-start-teknikk som ble betjent hovedsakelig med clutchen. Volkswagen besluttet å implementere dette på Passat, Golf, og Polo fra og med modellåret 1982. Prinsipp. Prinsippet for Formel E (E for Economy – Økonomi) var at bilens motor skulle slås av dersom den skulle stå rolig i trafikken over en viss tid. Systemet aktivertes med en knapp ved siden av lysbryteren, og fungerte slik at bilens motor stoppet etter at bilen hadde stått stille, med clutchen trådd inn, i over tre sekunder (for eksempel ved rødt lys, veikryss, køkjøring, og lignende). Når motoren var avslått kunne man trå inn clutchen og flytte girspaken til fri/nøytral, og dermed aktivertes et koblingspunkt som sendte signal til starteren, og motoren ble startet igjen. Prinsippet var bra og tanken var i god – men det fikk en nedtur etter bare et år på markedet. I daglig drift. Med bilens kontinuerlige start-stopp-sekvenser oppstod stor slitasje på bilenes startmotorer, og dette resulterte i at flere av Formel E-bilene jevnlig måtte inn til service ved et merkeverksted for å få byttet startmotoren – en ikke altfor billig operasjon. Dessuten var det noen små tekniske bugs i systemet som gjorde at signaler ikke alltid ble sendt avgårde til enten starter eller automatchoke, og dette resulterte i kvelninger eller at motoren måtte startes med nøkkel, siden den ikke alltid startet når clutchen ble sluppet ut. Volkswagen fant ut at de tapte penger på sikt med feilsøking og varige reparasjoner, og allerede i slutten av 1983, da 1984-modellene ble lansert på markedet, var bilene uten Formel E-teknologien, og de kunne ikke lenger leveres med dette. Anshar. Anshar var en himmelgud i Mesopotamisk mytologi. Han var ifølge myten en av de første gudene. Han var gift med sin søster Kishar og sammen var de foreldre til flere andre guder. Pogromen i Kielce. Pogromen i Kielce var en antisemittisk pogrom i Polen som fant sted 4. juli 1946 i byen Kielce. Ca. 200 overlevende jøder kom tilbake til Kielce etter krigen og ble innkvartert samlet i et hus. En antisemittisk mobb og enkelte medlemmer av byens politi- og hærstyrker angrep huset og drepte 37 jøder. Snart begynte mobben å lete etter jøder andre steder, og minst to jøder ble kastet av forbipasserende tog og drept. I tillegg til de drepte ble rundt åtti jøder skadet. Pogromen førte til at titusener av jøder flyktet fra Polen. I hele perioden fra juli 1945 til juni 1946 hadde ca. 50 000 jøder forlatt Polen illegalt. I juli 1946 forlot 20 000 jøder Polen, i august nådde tallet 30 000 månedlig. Tolv av de angivelig skyldige sivile ble stilt foran retten. Ni ble dømt til døden og de resterende tre til 7-10 års fengselsstraff. Soldatene som var med i pogromen ble idømt 10 års fengselsstraff. George Macartney. George Macartney, 1. Earl Macartney (født 14. mai 1737 i Lissanoure i Antrim i Irland, død 31. mai 1806 i Chiswick i Middlesex i England) var en engelsk statsmann, kolonialembedsmann og diplomat. Liv og virke. George Macartney hadde skotsk familiebakgrunn, og fikk sin høyere utdannelse ved Trinity College i Dublin og Temple School i London. Hans profesjonelle løpebane begynte med hans utnevnelse som spesialsendemann til Russland i 1764, der han og Katarina II forhandlet seg frem til et forbund mellom sine to stater. Etter at han ble utnevnt til "peer" og fikk plass i det britiske Overhuset ble han i 1775 guvernør for Grenada og i 1780 for Madras. Han avslo utnevnelsen til generalguvernør i India, og vendte i stedet tilbake til England i 1786. I 1792 ble han leder for det som er blitt kjent som Macartney-sendeferden med det oppdrag å forberede offisielle og likeverdige handelsforbindelser med Kina. Men i Beijing førte dels hoffintriger og dels Macauleys uvilje til å gi keiseren de vanlige æresbevisninger (særlig kowtowbukket) at han ble kontant avvist av Qianlong-keiseren. Etter et hemmelig diplomatisk oppdrag i Italia ble han elevert til baron og samme år utnevnt til guvernør for det nyervervede området Kappkolonien. I 1798 måtte han tre tilbake av helbredgrunner. Han døde i 1806. Litteratur. Macartney, George Macartney, George Macartney, George Macartney, George Macartney, George Kishar. Kishar er en gudinne i Mesopotamisk mytologi. Hun ble sett på som en av de første gudene og var gift med sin bror Anshar. Hun ble fremstilt som en slags jord-gudinne. I akkadiske epos "Enuma Elish" er hun datteren av Lahmu og Lahamu, som var de første barna til Tiamat og Apsu. Hun er det kvinnelige prinsipp, søster og hustru av Anshar, det mannlige prinsipp, og mor til Anu. Kishar representerer jorden som en motpart til Anshar, himmelen. Hun opptrer kun i åpningslinjene av "Enuma Elish", og forsvinner deretter for resten av handlingen. Hasselmus. Hasselmus ("Muscardinus avellanarius") er en gnager i familien syvsovere og altså ikke musefamilien. Den ses i deler av Danmark og Sverige, men forekommer ikke i Norge. Hasselmusa har en gylden til brunlig farge. Halen er behåret. Kroppen er 65-88 mm lang, halen 55-80 mm, vekten 15-25 (32) g. Jordalen. Jordalen er ei bygd i Voss kommune i Hordaland. Den ligger i en sidedal til Nærøydalen, like ved fylkesgrensa mot Sogn og Fjordane. Bygda har veiforbindelse mot sør, via en bratt og rasutsatt kommunal vei fra E16 like øst for Stalheimskleivi. Nødsarbeid. Nødsarbeid er arbeid som er igangsatt av offentlige myndigheter i perioder med økonomisk nedgang og høy arbeidsløshet. Nødsarbeidet tar i først rekke sikte på å redusere arbeidsledigheten og å opprettholde kjøpekraft, slik at etterspørselen kan til en viss grad opprettholdes, og slik unngå å true nye arbeidsplasser. Slik kom utgiftene til nødsarbeid i stedet for arbeidsledighetstrygd og dette blir ansett for å være med samfunnsøkonomisk og bedre for de arbeidsløse å bli sysselsatt enn å passivt motta trygd. I Norge ble dette mye brukt under de økonomiske nedgangstidene på 1920- og 1930-tallet. I mange tilfeller var det noe uklart hva som var nødsarbeid og hva som var ordinære oppgaver, og dette førte ofte til strid om hvilke tariffsatser som skulle anvendes. Eksempler på nødsarbeider i Norge i 1930-årene er en rekke veianlegg, planering av Sjursøya i Oslo, hvor det på det meste av sysselsatt 1 500 mann i to skift, og anleggelsen av Jordal Idrettsanlegg. Men nødsarbeidere ble også satt til vedlikeholdsoppgaver som steinplukking, snørydding og lignende. Et eksempel fra USA er de offentlige arbeidene som ble igangsatt under New Deal-programmet. Ill. Ill (ILL) er en elv i Alsace nordøst i Frankrike. Det er en av sideelvene til Rhinen fra venstre. Elven har sitt utspring nær landsbyen Winkel i Jurafjellene, og renner så nordover i Alsace, parallelt til Rhinen. Den mottar flere sideelver fra Vogesene, inkludert Doller og Thur. Ill renner gjennom Mulhouse, Colmar og Sélestat før den munner ut i Rhinen ved Strasbourg. I Strasbourg danner elven en del av festningsverket fra 1600-tallet, og passerer gjennom en rekke sluser og kanaler i den vakre gamlebyen, blant annet distriktet Petite-France, der vannet en gang ble benyttet som vannkraft for møller og garveri. Wilhelm Gliese. Wilhelm Gliese (født 21. juni 1915, død 12. juni 1993) var en tysk astronom. Gliese studerte fra 1933 astronomi, matematikk og fysikk ved universitetene i Breslau og Berlin. Han arbeidet ved Astronomisches Rechen-Institut i Berlin og senere Heidelberg. Gliese er kjent for en stjernekatalog, "Katalog over nære stjerner", som utkom i 1969. Flere av stjernene er kjent under hans katalognumre, f.eks Gliese 581 og Gliese 710. En planet oppdaget av sveitsiske astronomer i 2007 kalles Gliese 581 c. Asteroiden (1823) Gliese er oppkalt etter ham. Bundet rotasjon. Bundet rotasjon betegner innen astronomien det spesielle tilfelle at et himmellegeme under sitt omløp om et annet himmellegeme dreier seg nøyaktig en gang om sin egen akse. Månen er i en bundet rotasjon rundt jorden og viser oss derfor alltid samme side. Også de fleste andre måner i vårt solsystem er i bundet rotasjon. Bundet rotasjon oppstår som følge av tidevannskraft, som bremser mindre himmellegemers egenrotasjon. Jurafjellene. Cirque de Baumes i Jurafjellene i Frankrike, 1987 Jurafjellene ligger nord for Alpene og «det sveitsiske mellomlandet», langs grensen mellom Frankrike og Sveits, og mellom dalene til elvene Rhinen og Rhône. Fjellene blir kontinuerlig deformert på grunn av Alpene som presser seg nordover. Fjellene har gitt navn til tidsperioden Jura, som er tiden da fjellene ble dannet. Den høyeste toppen i Jurafjellene er Crêt de la Neige på 1 718 m. Sju menn omkom da de prøvde å klatre disse fjellene i 1940. Jermaine Jackson. Jermaine Jackson (født 11. desember 1954) er en amerikansk sanger og låtskriver. Han slo gjennom sammen med brødrene sine i Jackson 5 i 1969 med låta "I Want You Back". Han og broren Michael Jackson var gruppas mest profilerte medlemmer, men Michael tok etterhvert mye av oppmerksomheten bort fra resten av gruppa. Da brødrene i 1975 forlot Motown til fordel for Epic, ble Jermaine værende i Motown, mye på grunn av hans ekteskap med datteren til selskapets sjef; Hazel Gordy. Brødrene ble imidlertid gjenforent i 1984, og ga da ut "Victory"-albumet og gjennomførte en amerikansk turné. Etter at Michael forlot gruppa samme år, ga de senere ut sitt foreløpig siste album i 1989. Det het "2300 Jackson Street", oppkalt etter adressen der brødrene hadde bodd før de slo gjennom. Jermaine Jackson har også forsøkt seg som soloartist. Blant de største hitene hans er "Let's Get Serious", "Dynamite" og "When The Rain Begins To Fall" som var en duett med Pia Zadora. Selv om solokarrieren hans aldri har nådd de samme høydene som broren Michael og søsteren Janet, har Jermaine likevel samarbeidet med storheter som Whitney Houston og Stevie Wonder. I sangen "Word To The Badd" fra 1991 går han til angrep på broren Michael og beskylder ham for å ikke bry seg om brødrene sine. De to hadde imidlertid et godt forhold til Michael døde av hjertestans 25. juni 2009. I 2007 var han med i Celebrety Big Brother i England. Der ble han nummer to, etter vinneren Shilpa Shetty. Crêt de la Neige. Crêt de la Neige er den høyeste toppen i Jurafjellene og departementet Ain (nummer 01) i Frankrike. Det har en høyde på 1 720 meter over havet, og en primærfaktor på 1 230 meter. Fjellet er offisielt det høyeste fjellet i Jurafjellene, en meter høyere enn Reculet, som ligger lenger sør. Glassfiber-armert plast. Glassfiber-armert plast er et plastprodukt, typisk polyester eller vinylester, som er forsterket med glassfiber. Industrien bruker det i stor utstrekning til bil, fly og båtdeler Olav Albert Christophersen. Olav Albert Christophersen (født 19. desember 1940) er en norsk statsstipendiat, knyttet til UMB, Ås, tidligere til UiO. Han er utdannet cand.mag., og arbeider med fagområdene geologi, biologi/medisin, evolusjonshistorie og kjemi. Han har publisert artikler og kronikker om fugleinfluensa, pandemier, økologi, ernæring, plantebiologi, medisinske og evolusjonshistoriske emner mm. Irske euromynter. Euro er felles valuta for mange europeiske land, inklusive Irland. Euromyntene har en felles side som viser myntens verdi og et kart over Europa. Den andre siden er ulik for hvert land. På de irske euromyntene er det avbildet en keltisk harpe, som er Irlands riksvåpen og tradisjonelle symbol. Teksten «Éire» («Irland» på irsk) er også preget på. Fylkesvei 395 (Møre og Romsdal). Fylkesvei 395 i Møre og Romsdal går mellom Nørvegata og Rådstugata i Ålesund. Veiens lengde er 2,3 km. Eksterne lenker. 395 Gunnar Andersen (artist). Gunnar Andersen Solli (født 3. juni 1950 i Oslo, oppvokst i Haugesund) er en norsk sanger, revyartist, komponist og programleder. På begynnelsen av 70-tallet var han aktiv i visemiljøet i Haugesund og i 1976 ga han ut debutplaten "Andersens beste Vol. 1". I 1977 ble han med i vise- og revygruppen 3 Busserulls hvor han var medlem fram til 1990. Gjennom 90-tallet var han programleder for en rekke TV-show på TV 2, TV3 og TV Norge. I 2000 ga han ut sitt andre soloalbum, "Meg og deg og Ola Flytt". Året etter gjenopplivet han sammen med to nye medlemmer 3 Busserulls som hadde vært inaktivt siden 1997. Nystølsvarden. Nystølsvarden er høyeste punkt i Gol kommune på 1296 moh. Nystølsfjellet er en fjellrygg som danner skillet mellom Nordåsen og Søråsen i Gol. Nordåsen er den lokale betegnelsen på det som ofte forbindes med Golsfjellet, og kjente hoteller som,,, og. Søråsen er mer høyereliggende og tilbaketrukket med hytter og tradisjonsrike stølslag. Fra Nystølsvarden ser man bl.a. Norefjell i syd, Hallingskarvet og Reineskarvet i vest og selveste Jotunheimen i nord. Med enkel kikkert kan man også få øye på Rondane og Gaustatoppen herfra. Hald. Hald er en bygning beliggende i Halseveien 37, Mandal i Vest-Agder. Bygningen er bestående av et midtre bygg og to fløyer. Midtre bygg er opprinnelig et hus fra ca 1795 oppført i Eikvåg utenfor Farsund (Krohns hus). Det ble rundt 1897 flyttet til Mandal av Jens Bugge. De to fløyene er også flyttet til den nåværende plassering fra andre steder. Den vestre fløy var opprinnelig et eldre hus i bydelen Malmö i Mandal. Den østre fløy var et eldre hus i Kleven i Mandal, bygget omkring 1750. Hald er rikt utsmykket. Hovedinngangen i midtre bygg har en dør i senrokokkostil. I venstre fløy finnes et vakkert utskåret og dekorert tak i renesansestil med 42 utskårne hoder. Hodene er alle forskjellige og symboliserer bla. sorg, glede, mismot og fortvilelse. Også østre fløy har en vakker inngangsdør i rokokkostil, en flott utsmykket forhall og den severdige «blåsalen». I 1939 kjøpte Halse og Harkmark kommune stedet. Fra 1946 og til 1986 var Hald eid av Den norske Santalmisjon for deretter å gå over i privat eie. I 1988 kjøpte Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag stedet. Idag holder skolen Hald Internasjonale Senter lokale her. Om sommeren brukes stedet til pensjonat i regi av Hald pensjonat og konferansesenter. Mandala. Mandala med Buddha Shakyamuni i sentrum, fem Adibuddhaer på top og de fiere store beskytter-guddomer ved siden av Buddha nederst i bilde Mandala (sanskrit: मण्डल), betyr krets, sirkel eller ring. Symbolet er symmetrisk omkring et sentrum, ofte bestående av en firkant med sirkler, av og til mangedelt eller med spiralform eller hjulform. I buddhistisk kult er Mandala et symbolsk diagram. Mandala er et symbolsk bilde på kosmos og en manifestasjon av gudene. Den benyttes som støtte i meditasjon, særlig i Tibet og Japan. Mandalaen er altså mest vanlig i tantrisk buddhisme. Det finnes mange ulike mandalaer for ulike buddhistiske guddommer og for forskjellige former for meditasjon. Men de deler en del grunnleggende trekk. Guruen til den som mediterer viser hvordan mandalaen skal brukes og påkaller nødvendige guddommer. Mandalaen gjør da gudene tilgjengelig for den som mediterer. Gudene er plassert i sentrum av mandalaen, og den skal ha fire utganger eller porter. Disse portene vender mot de fire himmelretningene som alle har hver sin farge (grønn for nord, gul for sør, hvit for øst og rød for vest). Den som mediterer går så inn i mandalaen og blir på den måten innviet i den guddommelige virkelighet. Den som mediterer ser seg selv som den sentrale buddhaen i mandalaen. Denne buddhaen er en visualiseringsguddom. Mange mandalaer er laget på papir, men de skal også være midlertidige. Derfor er det vanlig å lage mandalaer i farget sand. Når ritualene tilknyttet mandalaen er over blir sanden feiet opp og kastet i en elv eller sjø, for å understreke at bruken av den er visuell og kun midlertidig. Den varige og virkelige effekten skal kun finnes i den mediterendes bevissthet. Carl Gustav Jung har tatt frem Mandalasymbolet som et symbol på Selvet. Han brukte Mandalategning som et hjelpemiddel i selvutviklingen. I Norge er Mandala blitt brukt som betegnelse på et selvutviklingssenter: Mandala Senter. Dette senteret ble startet i 1978 i Trondheim. Nasjonalbibliotek. Et nasjonalbibliotek er et nasjonalt sentralbibliotek. Nasjonalbibliotek har ulike nasjonale oppgaver, variende fra land til land. Vanlige oppgaver er pliktavlevering og samlinger med ambisjoner om fullstendig dekning, nasjonalbibliografi og andre samordnende databasefunksjoner, samling av itineraria, og oppbevaring og formidling av skriftkulturhistorie. Oppgavene til et nasjonalbibliotek kan variere i forhold til hvilke andre bibliotek og bibliotekinstitusjoner som finnes i landet. I Norge er Depotbiblioteket en del av Nasjonalbiblioteket, i Danmark er depotbiblioteket er egen etat. I land hvor det ikke finnes en separat statsetat for bibliotekutvikling og bibliotekfaglig koordinering, kan denne oppgaven tilligge nasjonalbiblioteket. Rollen som nasjonalbibliotek kan kombineres med rollen som universitetsbibliotek, slik det var i Norge til 1989. Garrincha. Manoel Francisco dos Santos (født 28. oktober 1933 i Pau Grande, død 20. januar 1983 i Rio de Janeiro) var brasiliansk fotballspiller på 1960-tallet, mest kjent under tilnavnet «Garrincha» (Lille Fugl). Han var med å vinne VM i fotball i 1958 og 1962 med. Karrieren hans startet i den lokale klubben Pau Grande som 15-åring. Han spilte der fra 1948 til 1952. Etter å ha spilt for Vasco da Gama og Fluminense gikk han til storklubben Botafogo og gjorde suksess der. Garrincha er ansett for å være den beste dribleren i fotballhistorien. På Estádio do Maracanã er hjemmelagets garderobe opptalt etter "Garrincha," mens bortelagets garderobe er oppkalt etter "Pelé." Garrincha døde 49 år gammel, etter en alkoholforgiftning. Han var kronisk alkoholiker i de senere år og var flere ganger innlagt på psykiatrisk sykehus. Han etterlot seg minst 14 barn fra tre forskjellige ekteskap. Orrestranda. Orrestranda på Orre i Klepp på Jæren er den nestlengste sandstranden i Norge, og er en av Jærstrendene. Området strekker seg fra Vik i sør til Jærens rev (Reve) i nord. Strandsonen er bygd opp av selve sandstranden ved sjøen, sanddynene og bakdynelandskapet med et mer variert planteliv. I sanddynene består vegetasjonen hovedsakelig av marehalm, som ble plantet for å få kontroll med sandflukten. Strandområdet på Orrestranda er brutt av Skårtangen og Åtangen med stor stein ute i havet. Friluftshuset nær Orrestranda er et populært utgangspunkt for en strandtur sommer som vinter. Knallskudd. Et knallskudd eller kanonslag er en liten sprengladning som brukes militært for å simulere større eksplosjoner under trening. Knallskuddet er ikke beregnet på å gjøre skade, så det er en begrenset ladning sprengstoff i det, og hylsen rundt er laget av et materiale som ikke skaper farlige splinter. På tross av dette vil et knallskudd som detonerer svært nære, for eksempel i hånden, kunne gi skader både på hørsel, syn og kroppsdeler. Knallskudd kan også brukes sivilt, for eksempel til å skremme bort farlige dyr eller som varslingsmiddel for å få opp dykkere i en krise. Svenn Kristiansen. Svenn Erik Kristiansen (født 30. mai 1940) er en norsk politiker (Frp). Han sitter i Oslo bystyre, og er tidligere varaordfører og ordfører i Oslo. Kristiansen er utdannet pølsemaker og ble senere lærer ved Sogn videregående skole. Politisk karriere. Svenn Erik Kristiansen begynte sin politiske karriere som lokalpolitiker på Furuset, og var leder for Furuset bydelsutvalg i perioden 1986–91. Han kom inn i bystyret i 1988 på varaplass, og ble fast medlem fra 1989, da som medlem i kultur- og utdanningskomiteen. Fra 1991 sto Kristiansen utenfor bystyret, men i 1995 kom han tilbake som varaordfører og leder for samferdsels- og miljøkomiteen. Fra 2003 var Kristiansen leder for helse- og sosialkomiteen. Etter Per Ditlev-Simonsens avgang, ble Kristiansen av Oslo bystyre 29. august 2007 valgt til ordfører, en posisjon han hadde frem til 17. oktober 2007, da Fabian Stang overtok posisjonen. Han har markert seg som en mangeårig støttespiller av idretten, og har jobbet for utbygging av nye anlegg for breddeidretten i Oslo og som en aktiv pådriver for nye Bislett stadion. Kristiansen har også gjort seg bemerket som pådriver for en konkurranseutsatt eldreomsorg. Kristiansen er i bystyreperioden 2007 – 2011 medlem av Oslo bystyres kontrollutvalg. Komorisk. Komorisk er et bantuspråk som snakkes på Komorene. Det er i nær slekt med swahili, og er sterkt påvirka av arabisk. Det er ett av tre offisielle språk på Komorene, sammen med arabisk og fransk. Komorenes nasjonalsang, «Udzima wa ya Masiwa», er skrevet på komorisk. Jærstrand. Jærstrand kan en kalle en hvilken som helst av flere strender som strekker seg fra Ogna / Brusand- området og nesten så langt nord som Jæren går. Jæren er ofte kjent for å ha noen av Vestlandets og Norges vakreste strender. Jæren består i hovedsak av en eneste stor morenerygg, der grunnfjellet bare bryter gjennom på få steder langs kysten. Strendene, med unntak for granittrabbene i sørøst, og noen skiferfjell i nord, består av enten finmalt sand, eller morenestein som istiden har lagt igjen, og der sanden etterhvert blir vasket vekk. Noen steder der havet står rett på, finnes store ansamlinger av runde steiner som dønningene har laget til rullestein. Strendene er mellomlandingsområde for trekkfugler, foruten å være populære rekreasjonsområder. Som biotoper er de utsatte, og der er litt konflikter mellom forskjellige interessegrupper, selv om fuglereservatene synes å være skjermet av alle parter. Flere norske kunstnere har vært inspirert av det spesielle lyset, ofte kalt det «jærske lys» som finnes der, og har gitt bildene tittel «Jærstrand». Rullestein. En rullestein er en kule- eller eggformet stein som er skapt av havets bevegelser. Den er oftest av en hard steinsort som gneis eller granitt, som er finkornet nok til at ingen større innslag av hardere krystaller stikker ut. Rullestein dannes vanligvis der havet står rett på en større samling av istidsmorene med stein i passende størrelse til at de blir liggende og rugle/rugge og gnisse mot naboen og samtidig bli snudd litt etter litt til alle sider er berørt mange ganger. Prosessen tar sannsynligvis noen hundre år, selv om de som kjenner strendene ofte er forbauset over hva bare et par høststormer kan få til. Rullestein dannes flere steder i Norge, blant annet på Jæren, Herdla og i Åna-Sira. Dagfinn Eckhoff. Dagfinn Eckhoff (født 17. april 1947) er en norsk arkitekt og sanger. Han studerte til siv.ark. ved NTH 1972, jobbet i Bærum kommune (1972–88), Kleiven Arkitekter (1988–89) med stedsutvikling for Sandvika Vest og Lysaker Sentrum, og Fornebyen. Derpå drev han eget "Idé- og arealutvikling" (1990–98) med mye offentlige oppdrag, etterfulgt av en periode som leder i Selberg Arkitektkontor (Jernbanetorget og Nationaltheatret kollektivknutepunkt). Mest kjent er han kanskje som æresmedlem og mangeårig leder for Det norske Hedningsamfunn (1974–), der han i tidlige år stod bak mange av dets mange publisitetsstunt. Hans far, pianisten Erik Eckhoff var informasjonssekretær (1974–2000). Ellers er Dagfinn E. i ledelsen for Religionskritisk Forlag. Som sanger var han i Sølvguttene (1956–59) og sanggruppen «DO-RE-MI» (1963–67). Med søsteren Ranveig Eckhoff (f. 1950) ledet han ungdomsforestillinger av Tryllefløyten (faren Erik piano). Ved senere anledninger har han hatt konserter i Munchmuseet med dirigent Arnulv Hegstad, som han nå er i sangkvintetten «Jazzådu» med (ledet av pianisten Kjell Eriksen). Fylkesvei 241 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 241 i Sogn og Fjordane går mellom Gudvangen og Bakka i Aurland kommune. Veien går langs Nærøyfjordens vestside. Veiens lengde er 4,7 km. Veien mellom Gudvangen og Bakka ble først bygd som kjerrevei i perioden 1854–1856. I 1928 fikk kjerreveien til Bakka og en ridevei mellom Bleiklindi og Styvi på østsiden av Nærøyfjorden status som fylkesvei, faktisk den første i Sogn og Fjordane. Først i 1978 ble det bygd bilvei til Bakka. Veien var imidlertid svært utsatt for ras, og var ofte stengt. Bakkatunnelen ble åpnet 28. september 2001 etter 16 måneders byggetid, og gjorde veien tryggere. Eksterne lenker. 241 Gudbrand Grøt. Gudbrand Jostein Grøt (født 1943 i Haltdalen i Holtålen kommune) er forfatter, journalist og auksjonarius. Grøt har blant annet jobbet som redaktør i Svalbardposten i årene 1972–1973, og ble ansatt som fullmektig ved formannskapskontoret i Holtålen kommune i 1973, hvor han jobbet til han ble valgt inn i kommunestyret i 1987. I 1974 fikk han bevilling for å begynne som auksjonarius, og har i forlengelsen av dette drevet handel med antikviteter som spesialfelt. Han har vært engasjert i et stort antall lag og foreninger, og var blant annet Sør-Trøndelag Historielags første leder, og ble i 1998 tildelt Holtålen kommunes kulturpris. Grøt var i 2006 med i dokumentarfilmen "Hvor er det blitt av bygdeoriginalene". I 2008 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje. Aldborough Hatch. Aldborough Hatch er et område i Redbridge i London. Stedet er først nevnt omkring 1490, da med skrivemåten "Aldborough Hacce". Glomnes. Glomnes er en gård i Stryn kommune, Sogn og Fjordane. Glomnes ligger ved Strynevatnet ca 1,5 km fra Hjelle ved enden av Glomsdalen. Glomnes består av 2 bruk og har siden 2002 hatt eget kraftverk som forsyner store deler av Hjelledalen og Oppstryn. I tillegg til dyrehold er turisme ei tilleggsnæring. Skalldyrfestivalen. Skalldyrfestivalen er en mat- og kulturfestival som arrangeres i Mandal andre helgen i august. I 2012 ble den arrangert 10.-12. august. Den ble første gang arrangert i 1988. I tillegg til arrangering av diverse konserter og familieaktiviteter, har fokuset vært på servering av skalldyr og fisk. Blant annet er det arrangert servering av verdens lengste skalldyrbord og verdensmesterskap i rekepilling. Skalldyrfestivalen har også være kontroversiell som følge av bråk, vold og narkotika fra enkelte deltakere på arrangementet. I 2006 var det rundt 35 000 besøkende. De siste årene har det vært gjort forsøk med å ta billetter for å komme inn i byens sentrum under festivalen. Dette har vært gjort for å begrense fyll og bråk. Dette medfører også at lokale innbyggere, med legitime gjøremål på andre siden av festivalområdet, må gå lange omveier rundt bykjernen for å komme dit de skal. Dette er alltid gjenstand for hissig debatt i lokalavisene i festivaltiden. Ifølge professor Erik M. Boe ved Institutt for offentlig rett har festivalvaktene ikke noen juridisk rett til å nekte folk å komme inn i byen. Skalldyrfestival arrangeres også på Hidra. Denne er av noe nyere dato. Hjelle. Hjelle var tidligere et senter i Hjelledalen i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Stedet ligger mellom Strynevatnet og Strynefjellet. NZB. NZB er et XML-basert filformat for å hente informasjon fra Usenet-servere. Filformatet inneholder informasjon som epost-klienten trenger for å kartlegge hvor på Usenet den skal hente binærefilene som er tilknyttet hverandre. Et eksempel er programvare som er delt inn i mange epost-vedlegg som binære arkiver. Filene ligger som oftest i et alt hierarki (eks: alt.bin.warez) Eksempel på filformatet. Følgende er et eksempel på en NZB 1.0 fil. elektrisk lokomotiv fra Tågkompaniet, tidligere benyttet i Norge av NSB. Svenska Tågkompaniet, eller bare Tågkompaniet, er et svensk foretak som kjører tog i Stockholm, samt i Nord-Sverige. Foretaket ble stiftet i 1999 av tre tidligere ansatte i Statens Järnvägar og et investorfirma. I 2005 kjøpte Norges Statsbaner 34 % av aksjene i Tågkompaniet, og ved slutten av 2006 eide NSB 85 % av aksjene. Investeringsselskapet Fylkinvest eier de resterende 15 % av selskapet. Bybanen på Nord-Jæren. Bybanen på Nord-Jæren er en regional plan om å bygge en ansvarlig infrastruktur for fremtiden som en del av byutviklingen. Nord-Jæren er landets mest voksende region, SSBs prognoser tilsier en befolkningsøkning på mennesker i 2040. Bybanekonseptet ble i 2010 vedtatt i Rogaland Fylkesting. I Rogaland fylke og i regionen er det politisk flertall og enighet om at prosjektet skal gjennomføres. Hvor holdeplasser skal ligge og traséen mellom disse skal gå avklares i kommunedelplaner som er under utarbeidelse. Finansiering av bybanen er ikke avklart, men bompenger og statlige midler må legges til grunn. Grunnstrukturen har en kostnadsramme på ca. 6,2 milliarder kroner. Mange politikere vil kun bygge en bussvei. Planer. Trinn 1 Stavanger til Sandnes sentrum Trinn 2 Fra Stavanger og Sandnes sentrum innom Forus til Sola flyplass Pr. definisjon har en bybane egen trasé, mens en trikk deler traseen med annet trafikk (som f.eks. biler), men man bruker samme infrastruktur på begge deler. Bybanen Stavanger-Sandnes-Sola skal gå i egen trasé. Stane Street. Stane Street, noen ganger kalt Stone Street ("stane" er en eldre stavemåte for "stone", og ordet viser til broleggingen), er en romersk vei i England, mellom London og Regnum, senere Chichester. Veien viser tydelig hvor stor grad av planlegging som lå bak romerske veier. Den følger i hovedsak en rett linje mellom London Bridge og Chichester. Det er bare mindre avvik fra denne linjen der terregnet krever det, blant annet i skråningene i South Downs og på steder hvor det er mye leire slik at veien kunne rast ut dersom man ikke hadde lagt den over på kalkgrunn. Traseen går sørvestover fra London Bridge, og følger så nesten nøyaktig traseen til Northern-linjen gjennom Clapham og Tooting til Colliers Wood og Merton. Den krysser så Wandle der Merton priori senere ble grunnlagt, og deretter A24 fra Morden til Ewell. Ved Ewell svinger den lett østover vekk fra den rette linjen og krysser North Downs nær Langley Vale før den når Dorking. Sør for Dorking følger den A29 gjennom Billingshurst og frem til Pulborough. Den går der tilbake til den rette linjen, og passerer en romersk villa ved Bignor før den går inn i South Downs. I det området kan den følges til fots, og er ikke ødelagt av moderne veier. Fatimid. Fatimidene, Fatimid-kalifatet eller al-Fātimiyyūn (arabisk الفاطميون) var et Sjia-muslimsk dynasti som hersket over forskjellige områder av Nord-Afrika, hovedsakelig i Egypt og i Levanten fra 5. januar 910 til 1171. Begrepet Fatimid er noen ganger brukt til å definere borgere av kalifatet. Den styrende eliten av staten tilhørte den ismaeliske linjen av Sjia-islam. Lederne av dynastiet var også Sjia-ismaliske imamer, samtidig hadde de påvirkning på ismaeliske muslimer. De var også en del av den av rådgivere sambandet til Kalifen, som de stor sett ble sett på av de fleste muslimer, den eneste perioden hvor Sjia imanene og Kalifatet var forent, siden Kalifatet av Ali. Hviterusslands geografi. Hviterussland er hovedsakelig et flatt land i Øst-Europa uten naturlige grenser som dekker et areal på 207 600 kvadratkilometer. Nabolandene er Russland i øst og nordøst, Latvia i nord, Litauen i nordvest, Polen i vest og Ukraina i sør. Topografi og drenasje. Hviterussland er bortimot helt flatt (gjennomsnittshøyden er 162 meter over havnivå), men diagonalt gjennom landet går Den hviterussiske fjellkjede (Belaruskaja Hrada), et noe høyereliggende område som består av individuelle åser fra sørvest til nordøst. Det høyeste punktet er Dziarzjynskaja (Dzerzjinskaja på russisk) på 346 meter, oppkalt etter Felix Dzerzjinskij, leder for Russlands sikkerhetsapparat under Stalin. Nordlige deler av Hviterussland har et naturskjønt åslandskap med mange innsjøer og slake åser dannet av massene fra isbreer. I sør består omtrent en tredjedel av området rundt elven Pripjat av den lavtliggende og myrlendte sletten Polesie. Hviterussland har rundt 3 000 elver og 4 000 innsjøer, som utgjør en stor del av landskapet. Disse brukes til tømmerfløting, skipsfart og strømproduksjon. Store elver som bør nevnes er Daugava og Nemunas, som begge renner vestover, og Dnepr, som renner sørover, med sideelvene Berezina, Sozj og Pripjat. Pripjat og tilhørende kanal har knyttet sammen elvene Dnepr og Wisła i Polen siden Kievriket. Narots er den største innsjøen i landet med et areal på 80 kvadratkilometer. Omtrent 20 000 elver og bekker, med en total lengde på 91 000 km, og rundt 11 000 innsjøer og vann, inkludert 470 innsjøer med areal på minst 0,5 km² hver. Narots er den største innsjøen (79,2 km², 25 meter dyp på det dypeste). Rundt en tredjedel av landet er dekket med såkalt "pusjtsji", store folketomme skogsområder. I nord er det bartrær som dominerer, men det finnes også bjørk og or her. Lenger sør vokser det også andre løvtrær. Skogen Belavezjskaja (Belovezjskaja på russisk) Pusjtsja lengst vest er den eldste og flotteste av skogene. Et reservat her verner om dyr og fugler, som i omkringliggende områder forlengst er utryddet. Reservatet strekker seg også inn i Polen, og begge land forvalter det. Klima. Satellittbilde av Hviterussland i desember 2002. Hviterussland har et fuktig kontinentalklima, som er mye det samme som klimaet i Litauen og nordlige deler av Ukraina. Vinteren er kald over hele landet, av og til iskald når kaldluft strømmer sørvestover fra Sibir, og snødekket ligger store deler av vinteren som varer mellom 105 og 145 dager. Middeltemperaturen i januar er -6 ºC. Somrene er derimot milde, og av og til kan man få varme dager i juli og august. Middeltemperaturen i juli er rundt 18 ºC. Sommeren og våren er som regel den våteste tiden på året, selv om det ikke kommer de store mengdene. Den årlige nedbørsnormalen varierer mellom 550 og 700 mm. Miljøproblemer. Det mest kjente forurensningsproblemet i Hviterussland er ettervirkningene av Tsjernobylulykken 26. april 1986, da en av reaktorene i et atomkraftverk i Tsjernobyl i Ukraina eksploderte. Rundt 70 % av strålingen som ble kastet ut ble ført med vinden til Hviterussland. Her påvirket den minst 25 % av landet, særlig i Homjel (Gomel på russisk) og Mahiljow (Mogiljov på russisk) i sør og sørøst, og 22 % av befolkningen. Selv om mer enn to millioner mennesker (inkludert 600 000 barn) bodde i områder som ble påvirket av det radioaktive nedfallet etter ulykken, prøvde den sovjetiske regjeringen å dekke over ulykken før svenske forskere presset på for å få en forklaring på uvanlig høye strålingsnivå fra atmosfæren i Sverige. Den hviterussiske regjeringen krevde minst 17 milliarder rubler av den sovjetiske regjeringen for å takle konsekvensene, men fikk bare 3 milliarder. Ifølge en funksjonær i 1993 ble det brukt en kopek per innbygger i Russland, tre kopek i Ukraina, og en rubel (100 kopek) i Hviterussland. Til tross for at regjeringen etablerte et Tsjernobyl-utvalg, opprettet lover om hvem som kunne holde seg i de radioaktivt forurensede områdene, og en institusjon som skulle forske på effektene, ble det gjort lite for å håndtere konsekvensene av ulykken på grunn av lite penger og regjeringens trege holdning. I 1994 var flyttingen av 170 000 innbyggere langt bak tidsskjemaet på grunn av dårlig økonomi. For å hjelpe offer etter Tsjernobyl hjalp en vestlig organisasjon, The Know-How Fund, mange hviterussiske leger med opplæring av de siste teknikkene innen beinmargstransplantasjon. Langtidseffektene etter ulykken inkluderer en økning av forskjellige former for kreft og skader på nyfødte barn. Infisert vann, buskap, landsbruksvarer og landområder er omfattende, og de utbredte våtmarksområdene inneholder fremdeles store mengder stråling. Opprenskning etter ulykken stod for 14 % av statsbudsjettet i 1995. Andre miljøproblemer er blant annet omfattende kjemisk forurensning av jordsmonnet, og industriell forurensning i så godt som alle større byer. Dziarzjynskaja. Hara Dziarzjynskaja (hviterussisk Гара Дзяржынская) er det høyeste punktet i Hviterussland. Åsen er 345 meter over havet og ligger vest for Minsk, nær Dziarzjynsk i landsbyen Skirmuntava. Åsen er oppkalt opp etter Felix Dzerzjinsky, grunnleggeren av NKVD/KGB, som fremdeless hylles som en nasjonalhelt i Hviterussland. Kristin Jensen. Kristin Jensen (født 25. august 1982) er en norsk musiker og vokalist i skarock-bandet Hopalong Knut og Samvirkelaget. Jensen er opprinnelig fra Frosta i Nord-Trøndelag, men bor for tiden i Trondheim. Hun er også medlem av Kringkastingsrådet, samt daglig daglig leder for Akks Trondheim. Referanser. Jensen, Kristin Jensen, Kristin Elling Borgersrud. Elling Borgersrud under Øgrimseminaret 8. desember 2007 Elling «Batman Zedong» Øgrim Borgersrud (født 15. mars 1975 i Oslo) er mest kjent fra den venstreradikale rap-gruppa Gatas Parlament, hvor han sammen med broren Aslak og DJen Don Martin lager samfunnskritisk hiphop og rap. Han har også deltatt i gruppen Samvirkelaget. Han er sønn av Leikny Øgrim og Lars Borgersrud, og han er barnebarn av Otto Øgrim. Gatas Parlament ble startet i 1993 og utga året etter den første norskspråklige raputgivelsen noensinne, "Autobahn til Union". Gruppa gjorde mange konserter i åra som fulgte, men debutalbumet "Holdning over Underholdning" kom ikke ut før i 2001. Borgersrud var i flere år aktiv i Rød Ungdom, blant annet har han vært redaktør for bladet Rebell og sittet i sentralstyret. I 2009 sto han på 21. plass på Rødts stortingsvalgsliste i Oslo. Borgersrud har holdt flere rap-kurs, blant annet kurs for jenter, arrangert av Aktivt Kvinnekultursenter (AKKS). Belgiske euromynter. Euro er felles valuta for de fleste medlemslandene i EU, inkludert Belgia. Euromyntene har en felles side som viser myntens verdi og et kart over Europa. Den andre siden er ulik for hvert land. De belgiske euromyntenes bakside avbilder Belgias nåværende monark Albert II i profil og hans monogram. Tåtøy. Tåtøy eller Tåtei er en øy i skjærgården rett sør for Kragerø sentrum i Telemark. Øya ligger i overgangen mellom Kragerøfjorden som kommer inn fra sørøst, og Kilsfjorden fra vest. Tåtøy er et par kvadratkilometer stor og består av delvis skogkledte, delvis bebygde knauser. Høyeste punkt er "Høgda" på 96 meter. Tåtøy har egen grendeskole, Tåtøy skole, med rundt 30 elever. Kragerø Fjordbåtselskap kjører rutebåt mellom Tåtøy og Stabbestad, Skåtøy og sørlandsbyen Kragerø. Historikk. Tåtøy var lenge delt mellom to gårddsbruk, Østre og Vestre Tåtøy. Bebyggelsen på Tåtøy startet for alvor på 1860-tallet. På 1950-tallet var det omkring 300 fastboende og på 1970-tallet omkring 250. Øya hadde tidligere to skipsbyggerier. Dagens skolebygning er fra 1894. Navnet Tåtøy. Tåtøy ble i året 1400 skrevet Thotkøy. I 1577 ble navnet endret til Thottøen, men allerede i 1585 ble det endret igjen til Tottønn. 80 år etter ble det gjort nok en endring i dette navnet, nå var det Taadøen. Navnet Tåtøy har trolig sin opprinnelse fra innsjøen Toke i Drangedal. Elven derifra skal ha hett Totka. Straks den renner i sjøen støter den mot øya Tåtøy, derfor navnet Thotkøy. Kjente personer om Tåtøy. Edvard Munch skal en gang ha kalt Kragerø, og øyene i nærheten, for «Perlen blandt kystbyene». Erik Werenskiold skal ofte ha oppholdt seg på Tåtøy om somrene. Og han malte ofte motiver fra denne øyen, blant annet det kjente oljemaleriet «Gjetere» fra 1882. Han var blant de tidlige trolltegnerne i Norge, og skal ha ment at det bodde troll ute på øyene i nærheten av Tåtøy. Bradley McGee. Bradley «Brad» McGee (født 24. februar 1976 i Sydney), er en tidligere landeveissyklist. Han startet å konkurrere da han var 10 år gammel. I 1998 ble han profesjonell syklist på laget Française des Jeux. Han syklet for laget helt frem til 2008 da han gikk over til Team CSC. Hans karriere startet innen banesykling der han fremdeles konkurrerer i store mesterskap. Under Sommer-OL i Athen 2004 vant han sammen med Graeme Brown, Brett Lancaster og Luke Roberts gull i 4000 meter forfølgelsesritt for lag. Under samme OL fikk han sølv i 4000 meter forfølgelsesritt individuelt. Under Sommer-OL 2000 i Sydney vant han bronse på samme distanse. Under Sommer-OL 1996 i Atlanta vant han to bronsemedaljer. Han la opp etter 2008-sesongen og ble ansatt som sportsdirektør i CSC-Saxo Bank. Orjol. Orjol (også Orel) (Орёл) er en by i Russland, administrativt senter for Orjol oblast. Byen ligger om lag 360 km sørvest for Moskva. Innbyggertall: 333 310 (folketelling 2002). Byen ble formelt grunnlagt i 1566, som en festning ved Oka for å forsvare Moskvas sørlige grenser. Under andre verdenskrig ble byen angrepet av tyske styrker under slaget om Moskva og erobret 3. oktober 1941. Byen ble først befridd den 8. mai 1943. Frederick Chilton. Frederick Chilton Ph.D. er en litterær person fra romanene "Den røde drage" og "Nattsvermeren" skrevet av Thomas Harris og filmatiseringen av romanene. Han er direktør av «"Chesapeake State Hospital for the Criminally Insane"» og senere «"Baltimore Hospital for the Criminally Insane"» der han behandlet sin mest berømte pasient Hannibal Lecter. I "Manhunter" fremstilles han av Benjamin Hendrickson og i "Nattsvermeren" og "Den røde drage" fremstilles han av Anthony Heald. Biografi. "Biografien baserer seg på bøkene av Thomas Harris og ikke filmatiseringen av dem." Hans rolle i "Den røde drage" er en liten en. Hans personale finner en melding fra Francis Dolarhyde i Lecters toalettpapir, og Chilton tilkaller da Will Graham og FBI. I filmatiseringen av boken er hans rolle utvidet. I "Nattsvermeren" blir han igjen kontaktet av FBI for å få intervjue Lecter i forbindelse med «Buffalo Bill»-mordene, denne gangen av Clarice Starling. Chilton blir etterhvert sjalu på forholdet mellom Lecter og Starling og plasserer opptaksutstyr i cellen til Lecter for å kunne lytte på deres samtaler. Han får sin sjanse da han hører at Starling, under ordre fra Jack Crawford tilbyr Lecter mye bedre soningsforhold hvis han gir opplysninger som ledere til arrestasjonen av «Buffalo Bill». Han undersøker dette og finner ut at det hele er en bløff, men arrangerer et møte med senator Martin for å ta all æren selv. Lecter aksepterer, men gir falsk informasjon ti Senator Martin og Paul Krendler fra Justisdepartementet, han gir dem et falskt navn på Buffalo Bill, «William Rubin» eller «Billy Rubin». (Bilirubin er et fargestoff som finnes i avføring, som har samme farge som Chiltons hår. I filmversjonen er navnet byttet til «Louis Friend», et anagram for «"iron sulfide"», også kjent som «narregull».) Da Lecter senere rømmer fra politiet involverer Chilton seg i jakten. Chilton mottar senere et brev fra Lecter der han forteller at han vil få sin hevn over Chilton, og når han er ferdig vil Chilton få sin mat gjennom en slange. Lecter anbefaler ham også til å tatovere instruksjonene på pannen hans. I filmatiseringen forteller Lecter Starling over telefonen at han skal ha «en gammel venn til middag». Chiltons endelige skjebne er uvisst, men det er sannsynlig at Lecter fikk sin hevn. Chilton opptrer ikke i boken "Hannibal", men det nevnes at han forsvant for ca. syv år siden mens han var på ferie. Anthony Heald. Anthony Heald (født 25. august 1944) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for sine roller i "Nattsvermeren" og "Den røde drage" som Frederick Chiltong og i "Boston Public" som rektor Scott Guber. Han har også en tilbakevendende rolle i "Boston Legal" som dommer Harvey Cooper. Han har også gjort en innsats på Broadway og har ved to anledninger blitt nominert til Tony Award. Stønnesbotn/Øyfjordområdet. Stønnesbotn/Øyfjordområdet er et av de seks delområdene i Lenvik kommune, Troms. Området omfatter bygdene rundt Stønnesbotn, Baltsfjorden og Øyfjorden lengst nord på Senja. Delområdet er det nordligste i kommunen og grenser i sør og øst til Gibostadområdet, i vest til Berg og over fjorden i nord til Delområde Malangskjeften i Tromsø kommune. Areal: 164,8 km². Konsumentverket. Sverige. Konsumentverket er en statlig myndighet opprettet i 1973. Myndigheten overvåker forbrukerspørsmål og har også til oppgave å utferdige forskrifter om hvordan forbrukerrettslige regler om for eksempel angrerett og prismerking skal tillämpas. Generaldirektøren er konsumentombudsmannen. I 2005 ble det besluttet at Konsumentverket skal flyttes fra Stockholm til Karlstad. Finland. Konsumentverket er et embetsverk som har til oppgave å trygge forbrukernes rettslige, økonomiske og helserelaterte stilling samt å påvirke samfunnets beslutsfattande i forbrukerspørsmål. Overdirektøren for verket fungerer også som konsumentombudsmann. The Ills of Modern Man. "The Ills of Modern Man" er det tredje studioalbummet fra det canadiske deathcore-bandet Despised Icon. Bulma. Bulma (ブルマ "Buruma") er en fiktiv figur i anime- og manga-serien "Dragon Ball", og er basert på 玄奘 (Xuánzàng), en av de mest sentrale rollefigurene i det kjente kinesiske verket "Reisen mot Vest" (西遊記 "Xīyóu-jì"), som "Dragon Ball" opprinnelig var basert på. Hun er første person Son Gokū møter utenom bestefaren sin, Son Gohan. Bulma er en skikkelig byjente med sans for komfort og luksus. Hun er også interessert i pene menn, og setter ut på jakten etter dragekulene for å ønske seg en kjæreste. Hun er en sikkelig kjeftesmelle, men hun kan til tider være snill. Hun får en sønn med Vegeta kalt Trunks. Navnet er et ordspill på ordet ブルマー (burumā), en type shorts for jenter som ofte brukes som treningstøy i Japan. Yezidismen. Påfuglengelen Melek Tawus omgitt av symbolske illustrasjoner Yezidismen, også skrevet yesidismen, (kurdisk: Êzîdîtî) er en religion fra Midtøsten, hovedsakelig utbredt blant kurdere. Den regnes gjerne som ei grein av yazdanismen. Det finnes ingen offisielle tall på yezidier, ulike kilder opererer med tall mellom 200 000 og 800 000. De fleste yezidiene lever i to områder i det nordlige Irak, et område rundt Lalishdalen nord for Mosul, og et område rundt høyfjellsplatået Jebel Sinjar sørvest for Mosul. Det bor også yezidier i Syria, Tyrkia, Iran, Georgia, Armenia og ellers i diasporasamfunn. Yezidiene har blitt studert med interesse av orientalister, i stor grad på grunn av at muslimer og kristne har skildret dem som djeveldyrkere. Denne forståelsen finner man også i bøker innen vestlig populærkultur. Bakgrunnen er at yezidiene tilber påfuglengelen Melek Tawus som identifiseres med den falne engelen Lucifer. Opprinnelse. Historisk har yezidismen utviklet seg fra adawi-ordenen, et (muslimsk) sufibrorskap som som ble grunnlagt av Sjeik Adi b. Musafir al-Hakkari rundt år 1150 evt. Sjeik Adi døde i år 1162 og ble grunnlagt i Lalish-dalen nær Mosul i det nåværende Irak. Etter sjeik Adis død later det til at adawiene tok opp ulike folkelige tradisjoner med røtter i blant annet zoroastrisk, gnostisk og kristen tro. Over tid ble forskjellen mellom adawienes religiøse praksis og praksis blant andre muslimer større, og i løpet av det fjortende århundre har begge parter sluttet å anse yezidiene som muslimer. Muslimske kurdere og arabere har siden da gjennomført en lang rekke massakrer på yezidier, noe som har økt motsetningene ytterligere. Akademikere knytter yezidismen til mithraisme, zoroastrisme og andre gamle religioner i Iran og Levanten. Det er åpenbare likhetstrekk mellom yezidismen og andre esoteriske grupper som er utbredt blant kurdere, herunder kakkai-sekten og alawittene, dessuten med drusertroen i Syria og Libanon. På bakgrunn av navnlikhet har yezidismen blitt knyttet til kalif Yazid I (Yazid bin Muawiyah), men noe religiøst slektskap har imidlertid ikke blitt påvist. Andre mulige tolkinger av yezidismen sitt navn er at det kommer fra "yazata", "yezdan" eller "ezid", som betyr "gud" eller "guddommelig skapning". Yezidiene ærer sufimystikeren sjeik Adi ibn Mustafa, som blir regnet som grunnlegger av religionen i sin moderne form. Yezidiene hevder samtidig at deres tro er verdens eldste religion og at for eksempel zoroastrianismen er avledet av yezidismen. Yezidismen er synkretistisk, et resultat bl. a. av at tilhengere av sufiordenen adawiya har tatt til seg elementer fra lokal tro. I tillegg til islam blir yezidismen regnet for å ha tatt til seg elementer fra blant annet zoroastrisk tro, manikeisme, jødedom og kristendom. Det er åpenbare likhetstrekk mellom yezidienes skapelseberetning og gnostisisme. Yezidisk tro. Yezdismen er en esoterisk religion. De innerste hemmelighetene i troen er derfor bare kjent av et lite antall prester. Presteverdigheten er arvelig, og både menn og kvinner kan bli prestevidd. I yezidisk tro var erkeengelen Melek Tawus (kurdisk: "Tawûsê Melek"), påfuglengelen, den første skapningen til Gud, som fikk ordre om ikke å bøye seg for noen andre. Siden skapte Gud de andre erkeenglene og pustet så liv i Adam, som alle erkeenglene fikk ordre om å bøye seg for. Det gjorde de også alle, unntatt Melek Tawus, som dermed bestod Guds prøve og ble gjort til leder for englene og til Guds stedfortreder på jord. Skapelsen av de sju erkeenglene, kjent som heft sirr (de sju mysteriene) blir sagt å ha skjedd i en periode da jorda fortsatt bare var en perle. Yezidiene tror at både godt og vondt eksisterer i sinnet og i sjelen til mennesket. Det er opp til mennesket selv hvilken side det velger. Religiøs renhet er viktig for yezidiene, det gir seg utslag i matregler og andre tabu og i spesielle varianter av det kurdiske klan- og kastesystemet. Yezidiene tror på reinkarnasjon og mener at de sju erkeenglene jevnlig blir født i menneskelig form. Sjeik Adi blir tilskrevet å ha sammenlignet seg selv med Melek Tawus: "Jeg var tilstede da Adam levde i paradis, og også da Nimrod kastet Abraham i ilden. Jeg var tilstede da Gud sa til meg: Du er herskeren og herren på jorda. Gud, den miskunnsame, gav meg syv jorder og tronen i himmelen". Det var lenge ansett som i strid med religionen å lære seg å les og skrive. Første de siste årtiene har det blitt vanlig med utdanning blant yezidiene. Yezidismen har ingen egentlige hellige skrifter, og har derfor ikke hatt det vernet mot muslimsk forfølgelse som gis til «bokfolk». Det finnes likevel skriftlige tradisjoner og håndbøker, hvorav noen er oversatt og utgitt på vestlige språk, heriblant Kitêba Cilwe ("Åpenbaringen") og Mishefa Reş ("Den svarte boka"). Religiøs praksis. Sheik Adis gravmæle i Lalish Yezidier har fem daglige bønner og ber i retning sola. Mens onsdagen er den ukentlige helligdagen, er lørdagen hviledag. Melek Tawus representeres av messingstatuetter som fraktes rundt mellom landsbyer der yezidiene bor. De troende tilber statuetten og ofrer mat og penger foran den. Det viktigste religiøse ritualet er en årlig pilegrimsferd til sjeik Adis grav i Lalish i samband med en seksdagers høstfest, "Cejna Cemaiya". Under feiringen bader yezidier i elva, vasker figurer som forestiller Malak Tawus og tenner lamper i gravmælene til sjeik Adi og andre hellige personer. Aktuelle konflikter. De fleste yezidier i Irak bor idag i områder som er kontrollert av kurdisk milits. Områdene nord for Mosul inngår formelt i det kurdiske selvstyreområdet, mens Jebel Sinjar, sørvest for Mosul formelt er under kontroll av regjeringa i Bagdad. Den kurdiske regjering har bevilget midler til restaurere bygningene i Lalish og det er etablert et yezidi-kultursenter i Dahuk. Mange yezidier føler seg som annenrangs borgere i forhold til flertallet av sunnimuslimer blant kurderne, men det foregår idag ingen forfølgelse av yezidier under kurdisk styre. Derimot er yezidier. som vantro, et mål for terroraksjoner fra arabiske sunni-ekstremisters side. I april 2007 ble den 17 år gamle yezidi-jenta Du'a Khalil Aswad slått ihjel av en folkemengde i landsbyen Bashika, nær Sheikhan, mens irakisk politi passivt så på. Mordet var et æresdrap, fordi hun hadde brutt yezidienes strenge renhetsregler ved å forelske seg i en muslimsk gutt. Medlemmer av hennes egne familie skal ha vært aktive deltakere. Lederne for yezidisamfunnet har tatt skarp avstand fra mordet. Få dager seinere ble 23 yezidier kidnappet fra en buss og kjørt til Mosul, der de ble skutt i vegkanten, sannsynligvis av sunnittisk milits. 14. august 2007 ble det hittil alvorligste angrepet på yezidier gjennomført i Sinjarområdet sørvest for Mosul (se Terrorangrepet mot Yazidiene i Irak 2007). En serie bilbomber eksploderte med kort mellomrom i yezidi-landsbyene Gir Uzeir og Siba Sheikh Khidir (arabisk: "Qataniya" og "Adnaniya"). En av bombene var plassert i en bensintanker. Bombene drepte over 500 mennesker og såret enda flere. Ordføreren i Sinjar, et viktig senter for yezidier, hevdet straks at angrepet var organisert av al-Qaeda, blant annet fordi «Iraks islamske stat» som er nært knyttet til al-Qaeda, hadde delt ut løpesedler som advarte om et forestående angrep i dagene før. Den kurdiske regionale regjeringen hevdet at et slikt angrep ikke kunne ha blitt gjennomført dersom kurdiske sikkerhetsstyrker hadde hatt kontrollen i området. Mere enn 600 kurdiske" peshmergas" er siden blitt utplassert i Sinjarområdet. Beboerne i Sinjardistriktet skulle ifølge Iraks grunnlov ha gått til urnene, sammen med bl.a innbyggerne i Kirkuk for å avgjøre om de vil slutte seg til den kurdiske selvstyrte regionen. Arabiske og turkmenske partier motstterseg en slik folkeavstemning, og forsøker å opppmuntre yezidiene til ikke å støtte de kurdiske nasjonalistene. En mindre massakre rammet en yazidifamilie i Sinjar i desember 2008. Beckton. Becton er et område i Newham i London, omkring tretten kilometer øst for Charing Cross. Det er avgrenset av A13 mot nord, Barking Creek mot øst, Royal Docks mot sør og Prince Regent Lane mot vest. Området langs Prince Regent Lane er også kjent som Custom House. Området er delt inn i East Beckton, Mid Beckton, North Beckton, West Beckton og Cyprus. Det sistnevnte har fått sitt navn til minne om den britiske erobringen av Kypros i 1878, samtidig med at det første boligområdet der ble utviklet. På grunn av beliggenheten rett ved Royal Docks var området tidligere sterkt industrialisert. Det hadde blant annet Europas største gassverk, som forsynte London. Området har navn etter Simon Adams Beck, som var direktør for Gas Light and Coke Company da byggingen startet i 1868. Becton Gasworks var også involvert i annen industri, som produksjon av blekk, møllkuler, gjødsel og andre biprodukter av prosessen som omgjør kull til koks under produksjonen av gass. Da Storbritannia gikk over til naturgass fra Nordsjøen i 1969 ble gassverket stengt. Bygningene er bevart, og ble blant annet brukt under innspillingen av "Full Metal Jacket", da malt som en vietnamesisk fabrikk. Flere andre filmer har senere blitt spilt inn der. Det er nå butikker på det meste av gassverkets eiendom. En 25 meter høy haug med giftig avfall ble i 1980-årene kapslet inn. Det ble anlagt en kunstig skibakke på den, som ble åpnet av Diana, fyrstinne av Wales under navnet "Beckton Alps". Bakken er ikke lenger i bruk. Den andre store bedriften i Beckton, kloakkrenseverket, er fortsatt i drift. Det ble grunnlagt i 1864 som en del av Joseph Bazalgettes plan for å fjerne kloakk fra Londons elver, og dermed minske antall sykdomstilfeller. Det drives nå av Thames Water, og er det største kloakkrenseverket i Storbritannia. Mye av den andre industrien som har vært i Beckton har forsvunnet. Dette etterlot store eiendommer som stod brakk, og mange av disse har blitt utviklet som en del av Docklandsprosjektet. Det er anlagt flere boligområder og kjøpesentre i området, de fleste fra tiden etter 1982. Noen små områder med viktorianske hus har overlevd i Winsor Terrace og ved Prince Regent Lane. Disse ble opprinnelig bygget som boliger for ansatte ved gassverket. Etter andre verdenskrig ble en rekke prefabrikkerte hus satt opp, for å huse de mange som var blitt hjemløse på grunn av bombingen av London. Med unntak av husene langs Eisenhower Drive har disse husene blitt fjernet i nyere tid. På grunn av overgangen til containerhavner i 1960-årene og utviklingen av en havn ved Tilbury ble eiendommene fra Themsen til A13 frigjort. Disse skal brukes til det nye prosjektet North Albert Dock. Det var også planer om et stort boligområde, men dette falt bort som en følge av Docklandsprosjektets planer. Beckton DLR-stasjon er endestasjon for en av linjens grener. Det går også flere busslinjer gjennom området. Friends Fair Trade. Friends Fair Trade er en norsk butikk innen segmentet rettferdig handel. Den første butikken i Storgata i Oslo åpnet i 2006. I 2011 åpnet butikk nummer to i Østbanehallen i Oslo. Butikkene drives av den humanitære næringsdrivende stiftelsen Friends Foundation og overskuddet går til utviklingsprosjekter i Sør- og Sørøst-Asia. Butikken har Norges (og sannsynligvis Skandinavias) største utvalg av sertifiserte Fairtrade produkter og de fleste produktene er i tillegg også økologiske eller resirkulerte. I tillegg til økologiske Fairtrade-klær og dagligvarer finner man her bl.a. gave- og interiørprodukter, leker, musikkinstrumenter, smykker, sko, hygiene- og velværeprodukter, vesker, papirprodukter, bøker, fotballer og andre sportsballer, musikk, m.m. Friends Fair Trade distribuerer en rekke produkter til andre butikker, kiosker, kafeer, puber, restauranter, festivaler, etc. Blant produktene i distribusjonssortimentet er Ubuntu Fairtrade Cola, Divine sjokolade, og produkter fra Tropical Wholefoods, Traidcraft, Sekem, Natural Beverages, Planet Pure, Gossypium, Hug, Pants to Poverty, Epona Clothing og SoleRebels. I tillegg tilbyr Friends Fair Trade rettferdige kaffeavtaleordninger, gavepakker og profileringsprodukter til arbeidsplasser. Beddington. Beddington og Beddington Corner er et område i Sutton i London. Et stort prøveprosjekt for miljøvennlige boliger, BedZED, har tilhold i Beddington. Herregården Carew Manor i Beddington Park var opprinnelig et befestet hus fra middelalderen. Det har siden blitt bygget om, og brukes nå til kontorer for lokalforvaltningen og til skole. Belmont (Sutton). Belmont er et forstadsområde i Sutton i London. Stedet var inntil 1965 en landsby i Surrey, men ble det året innlemmet i Sutton og dermed i Stor-London. Det ligger omkring 17,5 km fra Charing Cross. Belmont stasjon betjener tog til Sutton, Epsom Downs og London Victoria. Benhilton. Benhilton er et område i Sutton i London, øst for Sutton High Street. Det består for det meste av boligområder. Bell Green. Bell Green er et område i Lewisham i London. Området er kjent for Bell Green Gas Works, også kjent som South Suburban Gaw Works. Dette var et av de store gassverkene som fra midten av det 19. århundre forsynte London med gass. Det ble nedlagt etter overgangen til naturgass fra Nordsjøen i 1969. Det er nå flere butikker på eiendommen; noen av gassverkets bygninger er bevart. Torleiv Anda. Torleiv Anda (født 22. april 1921) er en tidligere norsk diplomat. Han var redaktør og pressesekretær i Utenriksdepartementet på 1950-tallet. Siden arbeidet han flere steder på norske ambassader i utlandet. Hans siste oppdrag var som ambassadør i Israel fra 1984 til 1989. Han skapte under denne perioden medieoppmerksomhet da han i 1988 sammenlignet den israelske fremtreden i de okkuperte områder med den tyske okkupasjon av Norge. Uttalelsen førte til at han ble kalt inn på teppet hos utenriksråden i det israelske utenriksdepartement. Han var i denne perioden med på å opprette kontakt mellom den norske ambassaden og den politiske ledelsen for palestinerne. Anda tok cand. mag. eksamen i 1948 og tilbragte sine tre første yrkesår i Sosialdepartementet, før han kom til UDs presseavdeling. I 1959 ble Anda presseattache ved den norske Washingtonambassade og derefter i Bonn. Efter ambassaderådtiden i London, kom han hjem til UD hvor han ble byråsjefs og derefter underdirektørjobb i presseavdelingen, i Tim Greves sjefstid. Han var deretter ambassadør i Peking, Australia og sist Israel. Han hadde under tiden i Israel nære og gode kontakter med den politiske ledelsen for palestinerne i de israelskokkuperte områdene Vestbredden og Gazastripen. Han hevdet selv at den som kanskje fremfor alt hadde hjulpet ham å opprette dette kontaktnettet, var den palestinsk pressemann, redaktør Hanna Siniora i Jerusalem-avisen Al-Fajr. Anda hadde opprinnelig et ukritisk syn på Israel, men i løpet at tiden som ambassadør i landet snudde det til sterk skepsis - og tilsvarende sympati for palestinernes sak. Som pensjonist har han bosatt seg i Mandal, hvor han også har engasjert seg i lokalpolitikken som representant for Arbeiderpartiet og i Lions. Han satt i tysk konsentrasjonsleir under andre verdenskrigen. I 1980 ble han av kongen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden. Hav gav i 1989 ut boka "Intifada: opprør mot Israel". Boka er svært kritisk til Israels metoder overfor palestinerne under Den første intifada. Det sovjetiske Bronsesoldat-monumentet i Tallinn. Bronsesoldaten (estisk: "Pronkssõdur"), eller Tõnismäemonumentet, er et stalinistisk monument bestående av en statue som forestiller en soldat i sovjet-stalinistisk militæruniform. Statuen ble reist i det sentrale Tallinn i Estland som et minnesmerke over den røde armés erobring av de baltiske landene i 1944, og anses av esterne som et symbol på den sovjetiske okkupasjonen som varte frem til 1991. Den 27. april 2007 meddelte de estiske myndighetene at de hadde flyttet statuen fra sin plass; den 30. april ble monumentet satt opp igjen på en militær kirkegård. Beslutningen ble mislikt av Estlands store russiske minoritet, og voldsomme protester utbrøt som en følge av det, senere kjent som Bronsenatten. Russland truet med sanksjoner mot Estland og anklaget estlenderne for å være «fascister». Vikeså. Vikeså er et tettsted og administrasjonssenteret i Bjerkreim kommune, sør i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Europavei 39 et par mil sør for Ålgård. Fra Vikeså går Riksvei 503 til Byrkjedal i Gjesdal kommune. Stedet har også en Coop Marked butikk. FN-parken. Like sør for sentrum ligger en FN-park med en bauta til minne om den første norske soldaten som omkom i en FN-operasjon. Det skjedde da Annbjørn Gjedrem fra Bjerkreim ble stukket ned under vakttjeneste mens han var soldat i DanNor IV. Tidligere FN-ambassadør Ole Ålgård stod for avdukingen av minnebautaen, som var reist av Rogaland FN-Veteranforening, på FN-dagen i 1994. I 2005 ble det reist åtte miniatyrbautaer over de andre fra Rogaland som har mistet livet i FN-tjeneste. Fylkesvei 543 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 543 i Sogn og Fjordane (Fv542) går mellom Lending og Sandvik i Flora kommune. Veiens lengde er 13,2 km. Eksterne lenker. 543 Bjørn Kruse. Bjørn Howard Kruse (født 14. august1946 i London) er en norsk maler, komponist og professor ved Norges musikkhøgskole. Han er sønn av oberst Erling O. Kruse (f. 1922) og Eunice Cooklin (f. 1925), oppvokst i England og USA, med bred bakgrunn som musiker (klarinett og saxofon), produsent og arrangør. Han er bror til orkesterlederen og musikeren Philip Kruse, far til Jannike, Anine og Benedikte Kruse, og fetter til trubaduren Inge Aarhaug. Akademisk kariere. Bjørn Kruse har helt siden studietiden undervist ved Musikkhøgskolen, først i jazzfag, men mest innen komposisjon og musikk- og kunstestetikk. Han er meget aktiv som foredragsholder og gjesteforeleser innen samme fagområde, da særlig med utgangspunkt i boken "Den Tenkende Kunstner" (Universitetsforlaget 1995). Det sentrale tema som boken tar opp og illustrerer, dreier seg om de felles begreper, tenkemåter og forestillingsmodeller som finnes innen alle kunstfag, enten det er musikk, billedkunst, scenekunst eller annet, og som kan gi økt innsikt ikke bare hos den enkelte kunstneren, men også styrke den «estetiske kompetansen» hos mottageren. Kunstnerisk kariere. Som komponist har han en verkliste som teller over 140 titler, fra kammermusikk og korverk til større orkesterverk og fire operaer. Han har fått NOPA-prisen årets verk tre ganger: for «Jubilate» i 1984, for «Adam» i 1987 og for «Saxophone Concerto for tenor saxophone and orchestra» i 1992. I danseprosjektet "Memento Mori" sammenføres unge og gamle. I en scenisk vev av dans bevegelse, tekst, stemme, musikk og lyd møtes stjernelaget Edith Roger, Ellen Kjellberg, Monna Tandberg og Loan Tp Hoang med et aldersspenn på 55 år. Kruse og koreografen Sølvi Edvardsen vil i dette stykket å fokusere på livet i alle stadier. Kruses siste store verk var operaen "The Green Knight" med libretto av Paal-Helge Haugen, som ble urfremført i Kristiansand, 10. mars 2004. Innen populærkunst gjorde han og broren Philip Kruse seg seterkt bemerket og sammen med Anne-Karine Strøm og Ellen Nikolaysen utgjord de vokalgruppen Bendik Singers som vant norske Melodi Grand Prix to ganger, og som arrangør på plata Match med Wenche Hallan og Jan Høiland vant han Spellemannprisen 1976. Han ga også ut "Claws" (7') for jazzorkester 1977. Aleksij II. Patriark Aleksij i februar 2008Aleksij II (russisk: Алексий II) (født 23. februar 1929 i Tallinn i Estland, død 5. desember 2008 i Peredelkino i Moskva-oblastet i Russland) var den russisk-ortodokse patriark av Moskva og hele Russland, og dermed overhode for den russisk-ortodokse kirke. Patriark Aleksij II var den 15. patriarken av Moskva, fra 1990 til 2008. Den russiske skrivemåten av hans navn er Алексей (Aleksej, det sekulære navn) og Алексий (Aleksij, klerikal navneform). Aleksej Mikhajlovitsj Ridiger (Алексей Михайлович Ридигер) ble født som sønn av den tysk baltiske Mikhail Aleksandrovitsj Ridiger (Михаил Александрович Ридигер) og Jelena Iosifovna Pisareva (Елена Иосифовна Писарева). Familien var dypt troende og dro flere ganger årlig på pilegrimsreise til klostre i regionen. Faren ble viet til diakon i 1940 og senere til prest. Judas' brev. Judas' brev er ett av de såkalte katolske brev og er i den kanoniske rekkefølgen den 26. boken i Det nye testamente. Ifølge teksten selv er brevet skrevet av «Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror», som tradisjonelt har vært tolket som Jesu bror Judas. Det er i så fall skrevet mellom år 68 og 80. I moderne bibelforskning er det regnet for sannsynlig at brevet er yngre, og at forfatteren ikke kan være noen fra Jesu egen generasjon. Det store flertallet forskere daterer brevet til rundt år 100. Apoptygma Berzerk. Apoptygma Berzerk er en norsk synthpopgruppe fra Sarpsborg, startet i 1989 av Stephan Groth og Jon Erik Martinsen. Apoptygma er et gammelt, gresk ord for et stykke tøy. Gruppen slapp sin første singel "Ashes To Ashes" i 1991, og debutalbumet "Soli Deo Gloria" kom ut i 1994. Bandet ses som opphavet til sjangeren sammen med gruppen VNV Nation. Sangen «In This Together» er med i filmen "Lange Flate Ballær", når gutta kommer ut på indre bane for å fremføre dansen sin. Fotografen Espen Ixtlan ga i 2010 ut boken "Evolution has left the building... thank God!!" som er en uoffisiell samling bilder av bandet fra "Rocket Science" turneen i 2009. Wang Zheng (mandarin). Wang Zheng (født 1571 i Jingyang i Shaanxi i Kina, død 1644) var en kinesisk stormandarin som konverterte til katolisismen (dåpsnavn: Philippus) og ble en av de mest fremtredende og innflytelsesrike kristne i Kina mot slutten av Ming-dynastiet. Liv og virke. I 1594 tok han den høye embedsmannseksamen som gav ham graden "juren", og (etter ni mislykkede forsøk) i 1622 tok han den aller høyeste graden, "jinshi", og ble stormandarin. Han ble døpt av pater Diego de Pantoja S.J. i Beijing ca 1616. Etiske overveielser synes å ha spilt en stor rolle for hans beslutning om å bli kristen. Wang Zheng samarbeidet med de utenlandske jesuittmisjonærene blant annet for at de skulle få utformet og utgitt sine verker på høyverdig språk, og forberedte og organiserte deres ankomst og misjonsarbeid i hans hjemprovins Shaanxi. Han var også aktivt engasjert i karitative organisasjoner "(fangshenghui)"; blant annet grunnla han i Xi'an "Den karitative forening" ca 1634 som han i skriftet "Renhui yue" gav grundige og detaljerte anvisninger ut fra kristen lære og dyd. Hans personlige religiøse forfatterskap er betydningsfullt. Han var også en oppfinner som utviklet eller tilpasset maskineri særlig til nytte for landbruket. Nevnes kan en møllemaskin "(zixingmo)" og en selvdrevet vogn "(zixingche)". Som han fremholdt om den selvdrevne møllemaskinen: Selv kvinner og barn kunne håndtere dem.. Hans nyttige tekniske oppfinnelser ble faktisk med på å øke interessen for kristendommen. I 1623 ble han prefekturaldommer "(tuiguan)" i Guangping i provinsen Nanzhili. Han måtte frasi seg embedet etter kort tid fordi hans stemor døde og han måtte reise hjem. Så ble han i 1627 prefekturaldommer i Yangzhou i Nanzhili, men så døde hans far året etter og han sluttet igjen. I 1631 ble han assisterende oppsynskommisjonær "(ancha qianshi)" i provinsen Shandong med ansvar for Liaohaihærenes krets, men trakk seg tilbake et år etter fordi han ikke hadde maktet å forhindre oppstand. Wang Zheng er også kjent som en av de kristne mandariner som ikke helt klarte monogamiet. Først hadde han vært svært standhaftig. Selv om han ikke hadde noen sønn nektet han å ta seg noen konkubine. Men senere ombestemte han seg, og ble da prompte ekskommunisert fra den katolske kirke. Men flere år etter, i 1637, angret han seg og lovde å anbringe sin konkubine i et separat kammer, i håp om å kunne bli tilgitt av Gud og Himmelen, som han skrev. Det førte til at han ble gjenopptatt i det kirkelige fellesskap. Da Li Zichengs styrker nærmet seg nektet han å ta til seg mat, og etter syv dager døde han. Verker. Dessuten viktige forord eller etterord, som f.eks. Fylkesvei 511 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 511 i Sogn og Fjordane går mellom Hove bru og Øydebust i Naustdal. Veiens lengde er 4,5 km. Eksterne lenker. 511 Fylkesvei 513 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 513 i Sogn og Fjordane går mellom Nyheim og Byrkjeflot i Naustdal. Veiens lengde er 5,3 km. Eksterne lenker. 513 Diego de Pantoja. Diego de Pantoja eller Diego Pantoja, kinesisk: 龐迪我, eller Pang Diwo 龐迪我, (født 1571 i Valdemoro nær Toledo i Spania, død i januar 1618 i Macao i Kina) var en spansk jesuitt og Kinamisjonær som er mest kjent for å ha ledsaget den store Kinamisjonæren pater Matteo Ricci i Beijing. Han ankom den 20. juli 1597 til Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo. Så ble han sendt videre til Ming-dynastiets sørlige hovedstad, Nanjing, dit han ankom i mars 1600. Der samarbeidet han med pater Matteo Ricci. Sammen forlot de allerede den 19. mai 1600 Nanjing og ankom Ming-dynastiets nordlige og egentlige hovedstad, Beijing, den 24. januar 1601. Han virket i Beijing i mange år, blant annet som musiker, astronom (med kalenderkorrekturer) og geograf (arbeidet med lengdegradene). Den 18. mars 1617 ble han etter en hoffintrige av fiendtlig innstilte kinesiske astronomer utvist sammen med sin overordnede, pater Sabbatino de Ursis, og slo seg ned i Macao, der han kort tid etter døde. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Pantoja, Diego Pantoja, Diego Pantoja, Diego Pantoja, Diego Pantoja, Diego Pantoja, Diego Moe Szyslak. Morris «Moe» Lester Szyslak (uttalt //) er en fiktiv figur i den animerte TV-serien "Simpsons". Figuren får stemme av Hank Azaria og Christopher Collins. Moe eier og driver en bar i Springfield under navnet Moe's Tavern. Han har vært semiprofesjonell bokser, og heter egentlig Morris til fornavn. Hans store kjærlighet er kona til Homer, Marge. Men han har også vært sammen med Edna Krabappel. Moe hadde en kort karriere som filmskuespiller etter en plastisk operasjon. Karrieren endte da en av kulissene falt over ansiktet hans, og gjorde ham stygg igjen. Da han var liten var han skuespiller, men han ble sparket ut da han drepte en medskuespiller. Dette får vi vite i episoden «Radioactive Man». Bart tulleringer ofte til han. Elling Reitan. Elling Reitan (født 1949 i Trondheim) utdannet innen litteraturhistorie og filosofi ved Universitetet i Oslo, er lektor og maler. Slaget ved Old Byland. Slaget ved Old Byland (eller kun Byland) var et betydelig sammenstøtt mellom skotske og engelske tropper i Yorkshire i oktober 1322 som skjedde innenfor Den skotske utavhengighetskrigen. Det var den viktigste seieren for Skottland siden slaget ved Bannockburn, men dog ikke av samme skala. Hærtokt og hevn. I begynnelsen av den skotske utavhengighetskrigen da England invaderte i 1296 var Skottland dårlig forberedt og dårlig stelt til å stå imot den dominerende engelske krigsmaskinen. Helt siden Robert Bruces overveldende seier i slaget ved Bannockburn i 1314 hadde skottene tatt initiativet i krigen mot England, drev hærtokt dypt inn i de nordlige områdene av England gjentatte ganger og med tilsvarende letthet. Etter flere tiår med krig var skottene blitt våpenvante, mobile, effektive og nådeløse. Robert Bruce hadde med årene framstått som en eminent skotsk hærfører, kanskje den største i Skottland noensinne. Den engelske kongen Edvard II synes å være ut av stand til å hanske opp med det skotske problemet, distrahert som han ofte var av en politisk kamp med sine egne baroner. Tidlig i 1322 var situasjonen blitt kritisk da noen eldre adelsmenn, ledet av Thomas av Lancaster, var forberedt på å gå inn i en allianse med skottene. Det synes usannsynlig at Bruce hadde større tillit til Thomas av Lancaster som refererte til seg selv som «kong Arthur» i sine forhandlinger med skottene. Navnet var en kode i tilfelle korrespondansen skulle falle i fiendens hender. Bruce var derimot rask til å dra fordeler av ufreden og tendensen til borgerkrig i England. Ikke før hadde våpenhvilen av 1319 gått ut i januar 1322 dro Svarte Douglas, Thomas Randolph, jarl av Moray og Walter Stewart over grensen i et større angrep på det nordøstlige England. De tre kommandantene spredte seg over regionen: Douglas angrep Hartlepool, Randolph angrep Darlington og Stewart angrep Richmond. Thomas av Lancaster hadde sin hær i Pontefract og gjorde ingenting for å stoppe dem. Kong Edvard ignorerte det skotske angrepet og instruerte sin løytnant i nord, Andrew Harclay, sheriff av Cumberland, til å konsentrere sin innsats mot de opprørske engelske baronene i stedet og som han endelig beseiret i slaget ved Boroughbridge. I etterdønningene av de innbyrdes engelske krigene dro de skotske hærmennene med enkelhet tilbake over grensen uten motstand. Andrew Harclay var for øvrig den eneste mann som noen gang greide å beseire Robert Bruce i en form for militært sammenstøt etter 1308 da han i 1315, som guvernøren av Carlisle, slo tilbake alle angrep som Bruce gjorde mot byen. Edvards invasjon. Borougbridge var en ny begynnelse for kong Edvard. Baronenes opprør var blitt knust og stemplet som forræderi. Kongen hadde til sist fått hevn for mordet på Piers Gaveston. Det var et høydepunkt i hans regime og oppløftet av denne sjeldne triumfen besluttet han også å sette skottene på plass i det som skulle bli hans siste invasjon av Skottland. Det ble isteden en katastrofe. Kongen synes ikke å ha lært noe av Boroughbridge, han utelot å benytte Harclays nyskapende bruk av bueskyttere med langbue, en taktikk med å spre en storm av piler over motstanderen som senere skulle bli benyttet med atskillig hell i krigene mot Frankrike. Isteden støttet kongen seg til en tradisjonell kombinasjon av kavaleri og fotsoldater. Den hæren som ble samlet var ved alle standarder svær, mer enn 20 000 mann ble samlet ved Newcastle, større enn hva som ble benyttet ved Bannockburn. På den samme tiden som kong Edvard var klar til å angripe tidlig i august var Bruce klar til å ta imot ham. Han ledet sine tropper over til West March og herjet jordbruksområdene mellom Carlisle og Lanchester før han trakk seg tilbake til Lothian for å møte engelskmennene. Han benyttet seg av den samme taktikken som William Wallace hadde benyttet i 1298: all avling ble ødelagt og brent og all buskapen ble fjernet. Bruces instruksjoner til befolkningen var å evakuere og etterlate seg ingenting. Edvards hær jagde en hær som nektet å slåss. I hele Lothian ble det sagt at engelskmennene fant kun en eneste ku i dårlig forfatning, noe som fikk jarlen av Surrey til å bemerke: «Dette er den kjæreste steiken jeg noensinne har sett. Den har iallfall kostet mer en tusen pund!» Den enorme engelske hæren møtte ytterligere vanskeligheter da forsyningsskipene, en nødvendighet for alle engelske invasjoner av Skottland, ble angrepet, erobret eller senket av skotske skip. I motsetningen til i 1298 trakk den skotske hæren seg tilbake bak elven Forth og utenfor rekkevidde for engelskmennene som marsjerte utsultet opp til Musselburgh i nærheten av Edinburgh hvor frammarsjen stoppet opp. Utover å ødelegge klosteret Holyrood Abbey utenfor Edinburgh oppnådde den engelske invasjonen ingenting. I henhold til Lanercost-krøniken led hæren av både sult og dysenteri. Mer alvorlig var effekten på den nasjonale moralen på grunn av den vanærende tilbaketrekningen av en utsultet hær. Det var bortimot like ille som nederlaget ved Bannockburn, men enda verre skulle det bli. Engelsk tilbaketrekning hadde alltid betydd angrep fra skottene. For Robert Bruce var det en mulighet han hadde ventet på i årevis; å angripe England med all kraft. Etter hvert som kong Edvard ledet hæren sørover til Carlisle i en sørgelig forfatning hadde han uten å vite det Robert Bruce og skottene i hælene. Robert Bruces invasjon. Robert Bruce krysset Solway Firth, innløpet mellom nordvestlige England og sørlig Skottland, med mange krigere som var rekruttert på Argyll og de ytre øyene og dro mot Yorkshire i sørøst. Den 26. september slo engelskmennene leir i Durham mens Bruce ledet sine styrker over West March til Carlisle den 30. september. Her ble han i fem dager og herjet omgivelsene mens han hele tiden var godt informert om kong Edvard og den engelsk hærens befatning. Freidigheten og hastigheten over det skotske angrep utsatte Edvard for fare, selv på egen jord. Han oppholdt seg på Rievaulx Abbey sammen med dronning Isabella hvor freden hans ble forstyrret av skottenes herjinger. Det eneste som sto mellom dem og en kongelig premie var en større engelsk hær under ledelse av John de Bretagne, 1. jarl av Richmond. Rundt den 5. oktober sammenkalte Bruce hæren og fortsatt marsjen sørøst gjennom dalføret Eden og gjennom Aire. Den 13. oktober var skottene i Northallerton. Skottene hadde marsjert 160 km på kun 8 dager og den engelske kongen som var 15 km øst for Thirsk ved Rievaulx fikk øyensynlig et sjokk da han oppdaget at "nå" var det ham som ble angrepet. Skottenes raske framferd hadde alltid forferdet engelskmennene grunnet at Robert Bruce og hans tilhengere lenge var vant til å slåss spartansk som geriljasoldater. John le Bel, som deltok i en katastrofal invasjon i 1328, skrev at «Disse skottene er ytterst hardføre. De rir på robuste hester og tar ikke vogner med seg. De trenger verken gryte eller panne for når de invaderer finner de alltid nok kyr som de bruker skinnet av til å koke flesket. Hver mann frakter med seg en jernplate og en liten bag med havremel. Når de har spist sitt kokt kjøtt legger de jernplaten på ilden og sprer på den en liten pasta av havre og vann og lager seg en kake i form av en flat kjeks som de spiser for behage sine mager.» I motsetningen til den engelske adelen som ikke hadde noen romantiske idealer om å dele soldatenes levevis var det en absolutt nødvendighet for de skotske, et hardt levevis de hadde vendt seg til gjennom år av krig. Slaget ved Byland. Edvards nevø John de Bretagne, hadde tatt posisjon ved Scawton Moor, mellom Rievaulx og Byland Abbey. Tallene er noe uklare på hvor stor den engelske hæren var, men neppe mer enn 1000 mann. Ettersom kong Edvard var i Rievaulx og hans hær i Byland har det blitt antydet at det var et bevis på hans feighet, men forklaringen kan være skottenes uventende raske frammarsj. John de Bretagne ble rett og slett sendt av gårde for å gi Englands konge en sjanse til å slippe unna. Robert Bruce synes å ha vært velinformert av sine speidere og marsjerte opp den store nordlige vegen fra Northallerton fredag 14. oktober. Antallet av den skotske hæren er ikke kjent, men var kanskje for en gangs skyld i flertall, kanskje opptil 4000 mann.Ved siden av Bruce var den fryktede Svarte Douglas, den arrogante Thomas Randolph, Bruces svigersønn Walter Stewart og Bruce fanebærer Gilbert de la Hay. Den eneste som var savnet var Bruces bror Edward Bruce som var blitt drept og partert i Irland i 1318. For å lure John de Bretagne fra hans sterke posisjon på høydedraget benyttet Bruce samme taktikk som hadde gitt ham seier i det tidligere slaget ved Brander Pass i 1308. Douglas fikk ansvaret med å lede framstormingen og Thomas Randolph hengte seg på angrepet oppover bakken mot engelskmennene. Samtidig krøp en gruppe høylendere opp klippene på den engelske flanken og angrep ovenifra. Hensikten var at Stewart skulle storme mot Rievaulx med kavaleriet og angrip og kanskje ta engelskmennenes konge til fange. Engelskmennene kastet steiner og skjøt med piler mot de fremadstormende skottene. To riddere ledet engelskmennene, Thomas Ughtred og Ralph Cobham, og slaget gikk inn i en hard nærkamp på åskammen. Cobham, som etter sigende var den beste ridderen i England, tok flukten og Ughtred ble tatt til fange. Kampen ebbet ut da høylenderne angrep bakfra, kanskje ledet av Robert Bruce selv. Lanercost-krøniken forteller bittert om de engelske som flyktet. Også John de Bretagne ble tatt til fange og mange andre ble drept i flukt. Stewarts menn nådde Rievaulx, men kong Edvard hadde allerede dratt fra stedet i all hast og til og med etterlatt seg en formue, og ikke minst skjoldet og sitt personlige segl som ble erobret for andre gang av Robert Bruce. Første gangen var etter Bannockburn, og også denne gangen sendte skottenes konge det tilbake til den engelske kongen for understreke den andres underlegenhet. En gruppe franske riddere ledet av Henry de Sulley ble tatt til fange. Ettermæle. Antallet som ble drept var ikke i nærheten av slaktingene ved Bannockburn, men ydmykelsen var desto større ved at slaget i Byland ble utkjempet i midten av kong Edvards kongedømme. Englands konge ble beskrevet i Lanercost-krøniken ved at han hadde «hjertet til en kylling og en taper i krig» ('ever chicken hearted and luckless in war'). Etter Byland, forteller Thomas Grey i "Scalicronica" var skottene så innbitte og voldsomme og deres ledere så dristige og engelskmennene så feige at forholdet var likedan som en hare løpende foran en jagende hund. «Hvilken større skam for engelskmennene at deres konge blir jaget fra sted til sted av skottene», skrev "Bridlington-krøniken". Til tross for at slaget ved Byland ble stilt i skyggen av slaget ved Bannockburn, også i krønikene, var slaget et vitnemål på Robert Bruces dyktighet som general i så vel strategi og taktikk. Nederlaget tvang kong Edvard til forhandlingsbordet og en våpenhvile ble signert for tretten år. Hendelsene i England tvang likevel Bruce til å bryte avtalen i 1327 og nye hærtokt ble foretatt i England uten at engelskmennene klarte å demme opp. Det samme året ble kong Edvard avsatt og senere drept på en nedverdig måte. Litteratur. Old Byland Tsjekkias geografi. Tsjekkia ligger plassert midt i Sentral-Europa, og grenser til Østerrike i sør, Tyskland i øst og nordøst, Polen i nord og nordvest og Slovakia i sørøst. Landet har et variert landskap, og er hovedsakelig delt inn i de to områdene Böhmen og Mähren. Böhmen i vest er et område som blir drenert av elvene Labe (Elbe på tysk) og Vltava (Moldau på tysk), og er omringet av stort sett lave fjell som Sudetene. Krkonoše er en del av Sudetene, og her finnes det høyeste punktet i landet, Sněžka på 1 602 meter. Mähren, den østlige delen, er også forholdsvis åslendt og blir hovedsakelig drenert av elven Morava, men elven Odra (Oder på tysk) har også sitt utspring her. Vannet fra Tsjekkia renner ut i tre forskjellige hav: Nordsjøen (Elbe), Østersjøen (Oder) og Svartehavet (Morava via Donau). Tsjekkia har også en 30 000 m² eksklave midt i havnen til Hamburg i Tyskland. Denne ble gitt til Tsjekkoslovakia ved Artikkel 364 i Versailles-traktaten for å gi landet, som er omitt av land, et sted å transportere varer ned elvene og videre ut på havgående skip. Dette området vil bli gitt tilbake til Tyskland i 2018. Klima. Fjellområdene som omgir det meste av Tsjekkia, skjermer landet en god del fra vinterkulden fra Russland i øst. Likevel er landet forholdsvis kaldt på vinterstid, særlig i de høyereliggende områdene. Nedbøren faller stort sett som snø fra desember til mars, og av og til både tidligere på høsten og senere på våren. Snødekket gjennom vinteren vil riktignok komme og gå litt oftere enn for eksempel i sentrale områder av Polen. Om våren blir det raskt varmere, og i mai begynner det å bli gode temperaturer på ettermiddagen. Været om sommeren er ofte avhengig av hvor man er i forhold til fjellene. Det utvikler seg ganske ofte tordenvær nær fjellene som så flytter seg østover og gir kraftige regnbyger enkelte steder, mens andre steder får tørt og fint vær. I det store og hele er det likevel mye sol om sommeren de fleste steder. Ofte strømmer luften ned fjellsiden mot Brno, og det gir temperaturer som i snitt er 4 ºC høyere enn Praha om sommeren. Innimellom kan hetebølger drive temperaturene over 30 ºC, og de fleste steder har temperaturmaksimum over 35 ºC. Når luften stabiliserer seg på høsten, kan man ofte få lengre perioder med klart og roleg vær i flere dager på rad. Praha i vest har en årlig nedbørsnormal på 411 mm, mens Brno har en normal på 546 mm. Geografiske ytterpunkter. "Nord:" Severní, del av Lobendava i Ústí nad Labem () "Sør:" Studánky, del av Vyšší Brod i Sør-Böhmen () "Vest:" Krásná nær Aš i Karlovy Vary () "Øst:" Bukovec i Mähren-Schlesien () Miljø. Luftforurensning, Antarktis-avtalen, biologisk mangfold, klimaendringer, Kyoto-avtalen, utryddingstruede dyrearter, miljømodifisering, miljøfarlig avfall, havrett, forbud mot atomprøvesprengninger, vern av ozonlaget, skipsforurensning, våtmarksområder Luftforurensning (persistent organisk stoff), Miljøvernsprotokoll for Antartktis. Namdal prosti. Namdal prosti er et prosti i Nidaros bispedømme i Den norske kirke. Prosten har sete i Namsos. Prostiet er inndelt i sokn. Paulus' brev til filipperne. Paulus’ brev til filipperne, også kalt filipperbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den ellevte boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Fil». Det er alminnelig akseptert at det virkelig er Paulus som har skrevet dette brevet. Brevet er sannsynligvis skrevet mellom år 60 og 62 i Roma, og er rettet til menigheten i Filippi, nord-øst i den romerske provinsen Makedonia om lag ti mil fra Thessaloniki. Kardinaltetra. Kardinaltetra er en fisk som lever i Sør-Amerika. Den er populær som akvariefisk. Den kan lett forveksles med neontetra men er litt større, og rødfargen på sidene går helt frem til hodet. De fleste fiskene i akvariehandelen er viltfangede. De ville bestandene er livskraftige. Dessverre er det ikke en lett art og oppdrette, men gyteatferd kan komme i stand ved bruk av svartvannsekstrakt i akvarievannet. Kardinaltetra trenger et spesielt leksakvarium for gytingen. Eggene klekkes etter om lag ett døgn, og etter fem dager er yngelen frittsvømmende. Navnet kardinaltetra kommer av fargen som minner om den røde kappen til kardinaler. Epitetet er en hyllest til ichthyologen Herbert Axelrod. Johannes' første brev. Johannes' første brev er tradisjonelt ett av de såkalte katolske brev og er i den kanoniske rekkefølgen den 23. boken i Det nye testamente. Brevet regnes videre med blant «de johanneiske skrifter» – blant hvilke man regner Evangeliet etter Johannes, de tre Johannesbrevene og i mange kretser også Johannes' åpenbaring. I brevet advarer forfatteren mot «den doketiske vranglære». Men hverken brevets forfatter eller adressat er kjent. Manglende stilistiske brevkjennetegn kan tyde på at dette slett ikke ble skrevet som et "brev" med en bestemt mottaker – men som et "skrift" til advarsel mot vranglære. En svært utbredt oppfatning blant forskere er det at brevet er forfattet av samme person – eller krets – som de andre johanneiske skrifter (se Evangeliet etter Johannes for mer om forfatterspørsmålet). Unntaket er kanskje Johannes' åpenbaring, der det er vanskeligere å få øye på de språklige og tematiske likheter man ellers finner mellom evangeliet og brevene. Det er vanlig å anta at Johannes' første brev ble skrevet mot slutten av det første århundre, men dateringen er usikker. Bellingham (London). Bellingham er et område i Lewisham i London. Bebyggelsen er for det meste offentlige boliger som ble reist i 1920-årene på det som inntil da var landbrukseiendommer. Mange av boligene har blitt kjøpt av beboerne under Right to Buy Scheme, mens andre fortsatt leies ut av bydelsforvaltningen. Området avgrenses mot øst og vest av jernbanelinjer fra Catford, og i sør av Southend Lane. Elven Ravensbourne går i rør og kanaler gjennom Bellingham. Les Rita Mitsouko. Les Rita Mitsouko var en fransk duo som besto av det fargerike kjæresteparet Catherine Ringer og Frédéric Chichin. Bandet var kjent for sine livlige livekonserter og artige sceneantrekk. Duoen ble kjent med singlen "Marcia Baila", en sang som handlet om den argentinske koreograf og danser Marcia Moretto som døde av kreft i 1981. Videoen til "Marcia Baila" ble instruert av Philippe Gautier. Les Rita Mitsouko hadde et suksessfylt samarbeide med den amerikanske duoen Sparks med sangene "Singing In The Shower" og "Hip Kit", produsert av amerikaneren Tony Visconti. De fleste av Mitsoukos musikkvideoer på 80-tallet, ble regissert av Jean-Baptiste Mondino, mens Jean-Paul Gaultier tegnet kostymer. Bandet har også samarbeidet med Iggy Pop på sangen "Easy Lover" og Serj Tankian på "Terminal Beauty". Musikken er en blanding av punk, rock, synthpop, jazz og fransk chanson. Fred Chichin døde av kreft i november 2007. Catherine Ringer fortsatte å turnere med musikere fra det siste albumet. Catherine Ringer har også innspillet erotiske filmer som "La fessée ou Les mémoires de monsieur Léon maître-fesseur" (1976) og "Body Love" (1978). Paulus' brev til kolosserne. Paulus’ brev til kolosserne, også kalt kolosserbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den tolvte boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Kol». Det er omdiskutert i moderne bibelforskning om det virkelig er Paulus som har skrevet dette brevet. Det er usikkert hvor og når brevet er skrevet, enten i Efesus, Caesarea eller Roma en gang mellom år 53 og år 62, det tradisjonelle oppfatningen er at det er skrevet i Roma mellom år 60 og 62. Brevet er rettet til menigheten i Kolossus i den sørvestlige delen av Lilleasia. Forfatterskap. I det første kapittelets første vers nevnes Paulus og Timoteus som forfattere av brevet, med hilsninger til menigheten i Kolossus. Man regner med at Timoteus må ha fungert som Paulus sin sekretær, ettersom det personlige pronomenet «jeg» brukes gjennom hele brevet (eksempel:). Helt i slutten av brevet står det «Hilsen med min, Paulus' hånd». Noen forskere har antydet at mye av brevets innhold skiller det fra de andre av Paulus sine brev, og stiller dermed spørsmål rundt forfatterskapet. Det ene er at språkføringa er forskjellig fra de brevene som ubestridelig tilskrives Paulus. 48 ord forekommer som man ikke finner i noen av hans andre, og 33 av disse finnes ingen andre steder i Det nye testamentet. Også det teologiske innholdet, som omtaler læresetninger knytta opp mot Kristus, endetidslære og menigheten, synes å ha få paralleller i de andre paulinske breva. I tillegg synes de teologiske påstandene framlagt i brevet å være mer avanserte og utvikla enn i hans andre brev. Tematikken rundt Kristus, eskatologi og menigheten har få paralleller i andre paulinske brev. Menigheten. Menigheten i Kolossus, som brevet er retta til, blei grunnlagt av Epafras. Paulus skriver i brevet at de ikke har sett hans ansikt (kapittel 2, vers 2) og man kan derfor regne med at Epafras hadde blitt en troende som følge av Paulus' virke i Efesos, og bragt troa videre til sin hjemby Kolossus. Også menighetene i Laodikea og Hierapolis nevnes i sammenheng med Epafras. Paulus skriver til menigheten at troende ikke behøver å føye seg etter menneskers bud og lærdommer omkring kosthold. I den tidlige kristne menighet fantes det krefter som ville fortsette å overholde de strenge jødiske foreskriftene om høytider, kosthold og omskjærelse. Paulus sier at dette er «en skygge av det som skulle komme». Det går fram at menighetens medlemmer hovedsakelig var hedninger, altså få etniske jøder, men også i denne menigheten fantes det mest sannsynlig jøder som hadde tatt til seg den nye troen men som ville videreføre den jødiske arven. Noen lærere har holdt fram en teori om at menigheten høsta fordømmelse fra synagogemedlemmer i byen, og at disse ikke ville godta at disse såkalte hedningekristne holdt seg til den gammeltestamentelige jødiske lov. Likevel omtales ikke de troendes forhold til jødisk lov slik det gjerne gjør i andre av Paulus sine brev. I brevet advares menigheten mot overdreven asketisk praksis og lovprisning av engler. Klasseformasjon. Klasseformasjon er en betegnelse som brukes av enkelte marxistiske klasseteoretikere på en sammenslutning av individer, delvis på bakgrunn av deltakernes klassebakgrunn, delvis på bakgrunn av de klasseinteressene sammenslutningen fremmer. Begrepet er fremfor alt utviklet gjennom Erik Olin Wrights klasseteorier. Paulus' første brev til tessalonikerne. Paulus' første brev til tessalonikerne, også kalt første tessalonikerbrev, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den trettende boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «1 Tess». Brevet regnes til de brev som med sikkerhet kan sies å være skrevet av Paulus. Struktur og innhold. Brevet kan deles inn på flere måter. Det vanlige er å ta utgangspunkt i brevets form (formal inndeling), en såkalt epistolarisk inndeling, som her synes åpenbar. Forfatter. Forfatteren av brevet er Paulus (jf. 1,1), og det er ingen grunn til å tro at brevet ikke er et ekte Paulus-brev (sammen med 1 Korinterbrev, 2 Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, 1 Tessalonikerbrev og Filemonbrevet). Brevet nevner i preskriptet Paulus' medhjelpere Timoteus og Silvanus, men det er ingen tvil om at det er Paulus som er forfatteren. Datering og avfattelsessted. Brevet er sannsynligvis skrevet i Korint i år 50 eller 51, i løpet av Paulus' andre misjonsreise. Mest sannsynlig noen måneder etter Paulus' første besøk i Makedonia. Brevet regnes som det eldste skrift av Paulus, og dermed det eldste kristne skrift vi har bevart. Adressater og foranledning. Det er rettet til menigheten i Tessalonika, hovedstaden i den romerske provinsen Makedonia. Brevet er skrevet på bakgrunn av Paulus' første besøk i Tessalonika og grunnleggelsen av menigheten. Paulus hadde tilbrakt en del tid i byen (Apg 17,2 nevner minst tre sabbater) og brevet er skrevet for å oppmuntre de nyomvendte jøder og hedninger (jf. 1. Tess 1,9) i deres tro. Lidelsen, motstanden og problemene de opplever at Paulus har forlatt de, er hovedgrunnen til det første brevet fra Paulus' hånd. Det forklarer vekten, både på eskatologien og et rent liv i helliggjørelse (kap. 4). Teologi. Paulus vektlegger i brevet sin forståelse av Jesu død og oppstandelse som en virksom kraft. Dette viser seg gjennom hedningenes omvendelse: fra avgudene, til Israels Gud og så til Jesus Kristus (jf. 1,9f). Blackheath (London). Blackheath er et forstadsområde i London. Det ligger omkring en åpen, gresskledd slette (en "heath") på grensen mellom Greenwich og Lewisham, i ytterkanten av indre London. Området på sørsiden av sletten kalles Blackheath Village, på nordsiden finner man Blackheath Standard og på østsiden en liten del av Blackheath Village med Blackheath Halls. Navnet er en forvanskning av "bleak heath" («dyster slette»). I folkeetymologien har det feilaktig blitt hevnet at det kommer fra fargen på jordsmonnet, eller fra massegraver som ble anlagt der under svartedauen. Romerne anla et lite samfunn på stedet, som ligger langs Watling Street. I middelalderen opplevde Blackheath å bli et samlingssted for både bondeopprøret i 1381 og Jack Cades opprør i Kent i 1450. Senere kom også flere opprørere dit; den 17. juni 1497 ble korniske opprørere slått i slaget ved Deptford Bridge, som også har blitt kalt slaget ved Blackheath. I det 17. århundre var området plaget av landeveisrøvere som stoppet trafikk på Watling Street. På slutten av det 18. århundre begynte byggingen av Blackheath Park på eiendommen kjent som Cator Estate. Det eksklusive boligområdet ble grunnlagt av John Cator, og ligger øst for Blackheath Village. Det er mange gode eksempler på georgiansk og viktoriansk arkitektur, samt noen senere bygninger. Eiendommen tilhørte tidligere sir John Morden, som også eide Morden College sørøst for sletten. Grong bygdemuseum. Grong Bygdamuseum ligger 6 km fra Grong sentrum og består av en lokal samling bygninger. "Bergsmolåna" fra 1833 viser hvordan hovedbygningen på en gård i Grong var innredet og utstyrt på 1800-tallet. Johannes' andre brev. Johannes' andre brev er tradisjonelt ett av de såkalte katolske brev og er i den kanoniske rekkefølgen den 24. boken i Det nye testamente. Brevet regnes videre med blant «de johanneiske skrifter» – blant hvilke man regner Evangeliet etter Johannes, de tre Johannesbrevene og i mange kretser også Johannes' åpenbaring. Johannes' andre brev er både stilmessig og innholdsmessig svært likt Johannes' første brev. Det er imidlertid kortere, og brevformen tydeligere. Brevets forfatter advarer mottageren mot «den doketiske vranglære». Brevets forfatter er ikke navngitt. Det er en utbredt oppfatning blant forskere at brevet er forfattet av samme person – eller krets – som de andre johanneiske skrifter (se Evangeliet etter Johannes for mer om forfatterspørsmålet). Unntaket er kanskje Johannes' åpenbaring, der det er vanskeligere å få øye på de språklige og tematiske likheter man ellers finner mellom evangeliet og brevene. Det er vanlig å anta at Johannes' første brev ble skrevet mot slutten av det første århundre, men dateringen er usikker. Johannes' tredje brev. Johannes' tredje brev er tradisjonelt ett av de såkalte katolske brev og er i den kanoniske rekkefølgen den 25. boken i Det nye testamente. Brevet regnes videre med blant «de johanneiske skrifter» – blant hvilke man regner Evangeliet etter Johannes, de tre Johannesbrevene og i mange kretser også Johannes' åpenbaring. Av de tre Johannesbrevene er dette det som med størst tydelighet presenterer seg som et virkelig brev, stilet til en enkelt person – Gaius, og med et bestemt siktemål: Å anbefale to omreisende kristne forkynnere for en bestemt menighet. Johannes' tredje brev gir et innblikk i den historiske situasjon for de kristne på denne tiden, og særlig i forholdet mellom de omreisende kristne forkynnere og menighetenes fastboende ledere. Det er vanlig blant forskere å mene at brevet er forfattet av samme person – eller krets – som de andre johanneiske skrifter (se Evangeliet etter Johannes for mer om forfatterspørsmålet). Unntaket er kanskje Johannes' åpenbaring, der det er vanskeligere å få øye på de språklige og tematiske likheter man ellers finner mellom evangeliet og brevene. Dateringen av Johannes' tredje brev er usikker, men det er vanlig å anta at det er skrevet omkring år 100. Skivetetra. Skivetetra er en fisk fra Sør-Amerika som er beslektet med pirayaer. Den lever i Tapajós, en sideelv til Amazonas i Brasil. Den holdes ofte i akvarier. Den blir opptil 15 cm lang. Dette er en fredelig stimfisk som stort sett holder seg i de midtre og øvre vannlagene. Skivetetra lever i mer enn 10 år. En voksen fisk sprer ca. 2000 egg av gangen. Den leker i bløtt, varmt vann i dempet lys. Skivetetra foretrekker en pH på 5-7, en hardhet opp til 15 dGH og en temperatur mellom 24 og 28 °C. De eter nesten bare planter, og i fangenskap vil de ofte sette til livs alle plantene i akvariet. De tar også små insekter og andre smådyr. 8. etappe i Tour de France 2004. Lamballe – Quimper. Etappen på 168 km inneholdt en tredje- og tre fjerdekategori-stigninger. På slutten av etappen skjedde det en massevelt bakerst i feltet fordi en hund løp over veien. Det ble en massespurt hvor Thor Hushovd vant etappen foran Kim Kirchen Luxembourg med Erik Zabel på 3. plass. 1. klatring (Côte de Mur-de-Bretagne). 3. kategori stigning etter 51 km. 2. klatring (Côte de Saint-Mayeux). 4. kategori stigning etter 54,5 km. 3. klatring (Côte de Ménez-Kuz). 4. kategori stigning etter 127,5 km. 4. klatring (Côte de L'Enseigne Verte). 4. kategori stigning etter 142,5 km. Stønnesbotn. Stønnesbotn (nordsamisk: "Stohpovuotna") er en ca. 9 km lang fjord nord på Senja i Troms. Hele fjorden tilhører Lenvik kommune. Fjorden løper ut i Malangen i nord, mellom Gavlen og Botnhamn. Bebyggelse rundt fjorden. Innerst i fjorden ligger Fjordbotn i øst og Kjosen i vest. På østsiden av fjorden bor det kun mennesker lengst inne i Fjordbotn, som innbefatter grendene Indergård og Yttergård. I Fjordbotn er det campingplass. Ytterst på østsiden ligger boplassen Gavlen som er fraflyttet. Langs vestsiden derimot er det bebyggelse nesten hele veien. Innerst i fjorden kalles bygda gjerne Stønnesbotn. Her ligger grendene Elveland, Hundbergnes, Galnslått og Huselv. Lenger ut ligger den langstrakte bygda Botnhamn, hvor det er både skole, barnehage, butikk og aldershjem. Veier og kommunikasjon. Fra veikrysset i Kjosen går fylkesvei 861 østover langs fjordbotnen og videre mot Gibostad og Silsand. På østsiden av Stønnesbotn er det kun en kort veistrekning på en knapp kilometer fra fylkesveien i Indergården og utover til Yttergården. På sommerhalvåret går det ferger fra Botnhamn over Malangen til Brensholmen på Kvaløya. Fra fergekaia i Botnhamn går fylkesvei 862 sørover langs vestsiden av fjorden via veikrysset i Kjosen og videre vestover mot Senjahopen. Fra Botnhamn sentrum går dessuten Fv 274 (Tr.) utover langs Malangen mot Sand og Laukvik. Og fra veikrysset i Huselv går Fv 277 (Tr.) over fjellet til Husøya. Det går også en 6 km lang kommunal vei fra Heimdal, like sør for Botnhamn, vestover til Baltsfjord. Stønnesbotn grunnkrets. Stønnesbotn er også navnet på en grunnkrets i Øyfjordområdet. Grunnkretsen består av området rundt den indre (sørlige) delen av fjorden. Grensa mot Botnhamn grunnkrets går på vestsiden av fjorden langs veien mot Husøya og på østsiden ved Lanes. I nord grenser grunnkretsen, foruten til Botnhamn, også til Baltsfjord, i vest til Husøy og til Senjahopen i Berg kommune, i sør til Svartfjell og i øst til Lysbotn. Grunnkretsen dekker et areal på 55,93 km². Navnets opprinnelse. Fjordnavnet Stønnesbotn er trolig sammensatt av et opprinnelig stedsnavn "Stufunes", av stufa f ’stue’ og nes n ’spisst og smalt stykke land som stikker ut i sjøen’ (altså ’et nes der det har stått ei stue’), og botn m ’bunn’. O.Rygh nevner i forbindelse med gårdsnummer 34 Fjordbotn at ”Ligesom i Stønnesbotn findes -botn brugt i Navne paa flere Fjorde paa Senjenøen, der ligesom denne skjærer sig dybt ind og er noget smalere i den ydre end i den indre Del, saaledes Tranøbotn i Tranø og Lysebotn i Lenviken.” (Norske Gaardnavne bind 17, s. 86). Stufunes i tidligere Hillesøy herred er kjent som ’Stunesbotn, Stauffnisbott’ fra 1567, men er nå forsvunnet som gårdsnavn. Imidlertid er det ”aabenbart bevaret i Fjordnavnet Stønnesbotn”, se Norske Gaardnavne bind 17, s. 88-89. For å skille denne –botn fra andre fjorder med samme grunnord kan vi tenke oss at navngiver har festa seg ved noe som kjennetegner akkurat denne fjordarmen, nemlig at det stod ei stue på et nes som var synlig for de som kom sjøveien. Muligens er/var to bruk beliggende på Litjeneset overfor Gavlen ytterst i Stønnesbotn levninger av den forsvunne gården (i Norske Gaardnavne oppført under gårdsnummer 37, bruksnummer 8 og 10 ”Lillenes ytre og indre”), se Norske Gaardnavne bind 17, s. 87. En annen mulig forklaring Rygh nevner, er "Det maa dog merkes, at der er et Elvenavn Stuva, "den korte", (Norske Elvenavne S. 250), som ogsaa kunde indeholdes i dette Gaardnavn." Norske Gaardnavne bind 17, s. 88-89. Sitrontetra. Sitrontetra, også kalt champagnetetra, er en art tropiske ferskvannsfisk som blir opp til 5 cm lang. Den ble tilgjengelig i akvariehandelen i 1932. Kjønnet til voksne fisk kan avgjøres ved å se på den svarte ytterkanten på gattfinnen. Hos hunner er dette en tynn svart strek. Hos hanner, spesielt hos alfahanner, er kanten mye tykkere. Hos lekende alfahanner kan den dekke opptil en tredjedel av gattfinnen. I naturen lever denne fisken i klart vann med moderat strøm. Den holder seg på grunt vann, i nærheten av vannplantebed. Vannet er litt surt og hardheten er lav. Stimene omfatter flere tusen individer, hvor de svarte og gule fargetegningene gjør det vanskelig å følge ett enkelt individ med øynene. Den holder seg stort sett i midtre og lavre midtre vannlag. De trives best i et beplantet akvarium, hvor de bør holdes i stim på minimum seks individer. Hvis man har plass til det, er enda flere fisk å foretrekke, da arten viser en klar tendens til å stime sammen ved enhver anledning. I et beplantet akvarium viser sitrontetraen klarere farger – unge eksemplarer i ubeplantede akvarier i zoo-butikken virker ofte «utvasket» i fargene. Vannet i akvariet bør ha en hardhet på under 8° dH og være litt surt (pH 6,0 – 7,4, ideelt 6,6). Temperaturen bør ligge mellom 21°C og 28°C, men de tåler temperaturer opp til 32°C i lange perioder hvis vannet er oksygenrikt. En pH på 8 eller høyere, eller for hardt vann, kan være livsfarlig for denne fisken. Den tar det meste av fôr den blir tilbudt. Den kan leve opp til åtte år i akvarium, men seks år er mer vanlig. Svart neontetra. Svart neontetra er en fisk fra Brasil. Den har en typisk avlang tetra-form på kroppen, og har to langsgående striper, en hvit over en svart. Øynene har to tynne men tydelige fargebånd over toppen, rødt over gult. Den blir ca 4 cm lang. På tross av navnet er den ikke spesielt lik neontetraen, som tilhører en annen slekt. Den livnærer seg på små virvelløse dyr og planter. Den er ofte holdt i hobbyakvarier. Den kalles noen ganger for svart tetra, men dette navnet hører til en annen art, "Gymnocorymbus ternetzi". De bør holdes i bløtt surt vann. Karet bør inneholde levende planter, mørkt bunnlag og åpne svømmeområder. De bør holdes i grupper på minst seks individer. De svømmer i de øvre vannlagene i akvariet, og tar ikke fôr fra bunnen. Derfor anbefales det at de holdes sammen med bunnlevende fisk (som pansermaller) slik at fôr som blir til overs blir ett opp og ikke ligger og råtner. Lamballe. Lamballe er en by og kommune som ligger Nord-vest i Frankrike i departementetet Côtes-d'Armor. Byen har cirka 4.500 innbyggere. Byen var i 2004 vertskapsby for Tour de France. Svart tetra. Svart tetra er en tetra som er utbredt i akvaristikken. Den blir opp til seks cm lang. Kroppsformen er flattrykt fra sidene, og den har tre mørke, loddrette striper. Den første går gjennom tetraens store øye. Vinkeltetra. Vinkeltetra er en art med fisk fra Sør-Amerika. Arten er populær i akvaristikken. Den ble tidligere feilidentifisert som "Thayeria sanctaemariae" og "Thayeria obliqua". "Thayeria obliqua" ser lik ut, men er en annen art. "Thayeria sanctaemariae" er et synonym for "Thayeria obliqua". I fangenskap danner den par som sprer sine mange egg mellom planter. Den kan spre opp til 1000 egg av gangen. De klekkes etter ca. 20 timer og er frittsvømmende etter fire dager. I akvariet holdes fisken best i grupper, slik at de kan stime. Den er tolerant ovenfor pH, men foretrekker surt vann for lek. Berrylands. Berrylands er et forstadsområde i Kingston upon Thames i London. Det ligger omkring seksten kilometer sørvest for Charing Cross. Området bestod av jordbruksland inntil 1930-årene, da flere boligområder ble utviklet der. Maurice Guigue. Maurice Guigue (født 4. august 1912 - død 27. februar 2011) var en fransk fotballdommer. Han dømte fire kamper i fotball-VM 1958, blant annet finalen mellom vertsnasjonen og. Han var den andre franskmannen, etter Georges Capdeville, som dømte en VM-finale. Han døde 27. februar 2011, 98 år gammel. A. de Fussigny. A. de Fussigny er et konjakkhus. Huset ligger i Jarnac. Historie. A. de Fussigny er ganske nytt hus. Alain Royer var arving i et annet konjakkhus, "Louis Royer", et familieeid hus med røtter tilbake til 1700-tallet, selv om det fikk sitt navn i 1853. Royer produserte i 4 generasjoner konjakk av enkel kvalitet, særlig rettet mot grossistmarkedet. Alain Royer hadde et annet syn på hvordan han ville drive huset, og begynte på slutten av 1970-tallet å produsere konjakk med høyere alder og kvalitet, selv om resten av familien ønsket å fortsette som storprodusent av enkel konjakk. Som følge av dette var det en større familiekrangel. I 1986-87 valgte Alain Royer derfor å bryte ut av familiebedriften, sammen sin kone Anne-Marie, og etablere sitt eget konjakkhus. Anne-Marie het tidligere Fussigny; hun er etterkommer etter den franske vinbonden, agronomen og globetrotteren Antoine de Fussigny. For å markere bruddet med Royer valgte de derfor å bruke hennes jentenavn som navn på det nye konjakkhuset. Alain og Anne-Marie startet så jobben med å kjøpe inn konjakk fra vinbønder, de hadde mange kontakter rundt i Charente etter mange år i bransjen. De tilstrebet å bygge opp en samling med konjakk av høy kvalitet, særlig fra den delen av produksjonen som vinbøndene beholder selv, etter at de største volumene er solgt til større aktører; de store konjakkmerkene og negociantene. 1. april 2005 kjøpte konjakkhuset L&L aksjemajoriteten i Fussigny. Fussigny er i dag ansett å levere konjakk av god kvalitet. BNIC setter svært strenge krav til at produsenter kan selge rene årgangskonjakker – dette har Fussigny ikke fått tillatelse til enda. Han skiller seg likevel ut fra mange andre konjakkhus ved å utnytte og framheve nettopp forskjellene fra årgang til årgang, og tillater seg derfor at én og samme konjakk kan variere fra år til år. De gjør også utskiftninger i utvalget sitt på grunn av dette. Produkter. I tillegg har de en likør; NLUV. Rana kommunestyre 1980−1987. Rana kommunestyre 1980-1987 er en oversikt over representanter og vararepresentanter i Rana Kommunestyre mellom 1980 og 1987, fordelt på partier. I denne perioden hadde kommunestyret 61 representanter og 15 medlemmer av formannskapet. Antall representanter ble i 1988 redusert til 49 og formannskapet ble redusert til 13 medlemmer. Gottfried Dienst. Gottfried Dienst (født 9. september 1919, død 1. juni 1998) var en sveitsisk fotballdommer. Han er mest kjent for å ha dømt VM-finalen i 1966 mellom og. Han godkjente «målet» til Geoff Hurst etter en liten samtale med den aserbajdsjanske linjemannen Tofik Bakhramov. Denne ballen var antageligvis aldri inne. Han dømte også EM-finalen to år senere. The Early November. The Early November er et amerikansk band som spiller Indie Rock, og er fra Hammonton i New Jersey. Bandet ble satt sammen i 2001 og signerte en kontrakt med Drive-Thru Records i 2002. Helt til 2006 har de gitt ut EPer. De utgav også ut to album som het "The Room’s Too Cold" og "The Mother, the Mechanic, and the Path". Bandet ble grunnlagt av gitaristene Arthur «Ace» Enders og Jim Sacco, bassisten Sergio Anello og trommeslageren Jeff Kummer. Historie. I et forsøk på å få en platekontrakt spilte de en 5-spors demo og i tillegg en mindre bra video, som de kun sendte det til ett plateselskap, Drive-Thru Records, men som de fikk kontrakt med. Etter kun noen måneder ble det endringer i besetningen da Steve Nakovich tok over på gitar, og Mike Klemash på bass. Da kom de i kontakt med Drive-Thru Records' Richard Reines som ble positivt overrasket over hva han hørte og ga dem kontrakt. Noen uker senere byttet bandet mannskap enda en gang, denne gangen gikk Nakovich til fordel for Joe Marro. Til tross for at de hadde lite erfaring på scenen, spilte de på 2002s «Skate and Surf»-fest. Klemash og Marro forlot bandet før debut-EPen, "For All of This". Anello kom deretter tilbake igjen på bass mens de fant en ny gitarist i Jhon Dubitsky. CDen kom ut tidlig november 2002. Enders spilte inn en soloplate med kun akustiske versjoner av sangene fra deres første plate som ikke ble utgitt før to måneder senere. Marro var atter tilbake til bandet igjen, og overtok plassen til Debutsky. De fortsatte å forberede innspillingen av det første fulle album "The room’s Too Cold" og som kom ut høsten samme år. Enders lagde deretter en soloinnspilling som fikk tittelen I Can Make a Mess Like Nobody’s Business". CDen ble nesten ødelagt ettersom Enders ville begynne å fokusere mer på The Early November. De fikk en tredje gitarist mens de spilte inn trippelalbumet "The Mother, the Mechanic, and the Path". Dette albumet kom på 31. plass på hitlistene. Kongotetra. Kongotetra er en stimfisk som er populær i akvaristikken. De blir opp til 10 cm lange, og passer til selskapsakvarier. De bør ikke holdes i grupper på mindre enn fire individer. Et tynt beplantet akvarium er best, da de liker å ha godt med svømmeplass. De er sky, og kan være følsomme ovenfor vannkvaliteten, så hyppige vannbytter er nødvendig. Hanner har lengre hale- og ryggfinner, og mye sterkere farger enn hunnene. Noe akvarium mindre enn 75 liter er ikke å anbefale for denne fisken. Den samoiske krig. Den samoiske krig (440 – 439 f.Kr.) var en konflikt mellom Athen og Samos i antikkens Hellas. Krigen var forårsaket av Athens innblanding i en disputt mellom Semos og Miletus. Da samierne nektet å avslutte sine angrep på Miletus, inntok Athen Samos, kastet ut den oligarkiske regjeringen, og satte opp en garnison. Oligarkene kom, imidlertid, tilbake med persisk støtte Samoiske krig Ådne. Ådne er et mannsnavn som er avledet av Arne. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Ådne i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Det megariske dekret. Det megariske dekret var et sett med økonomiske sanksjoner som ble gitt Megara, i 433 f.Kr., av Athen kort tid før utbruddet av Peloponneskrigen. Den sannsynlige årsaken til dekretet var megarernes antatte overtredelse av land som var hellig for Demeter. Sanksjonene forbød megarerne fra havner og markedsplasser rundt om i det athenske riket, noe som gikk hardt utover den megarske økonomien. Dekretet svekket også den sårbare freden mellom Athen og Sparta, for spartanerne var allierte av Megara. Jeppe Aakjær. Jeppe Aakjær (født Jeppe Jensen 10. september 1866, død 22. april 1930) var en dansk forfatter av romaner, noveller, dikt, og skuespill. I tillegg har Jeppe Aakjær skrevet en del lokalhistoriske bøker, alle basert på studier av arkivalier på Landsarkivet i Viborg. Sønnen Svend Aakjær (1894–1963) var landsarkivar på arkivet i Viborg fra 1929 og endte sin karrière som riksarkivar. Aakjær var flere ganger i konflikt med samfunnet, som han opponerte mot. I 1887 ble han satt i fengsel for sine kampskrifter om den franske revolusjon og sine angrep på Indremisjonen. Jeppe Aakjær var først gift med forfatterinnen Marie Bregendahl, som kom fra samme sted. Siden bodde han på gården "Jenle" på Salling nord for Skive med sin andre ektefelle Nanna Aakjær, som var billedskjærer. De flyttet inn på den nybyggede gården i 1907, umiddelbart etter bryllupet. Aakjær samarbeidet med forskjellige komponister. Carl Nielsen skrev musikk til flere av Jeppe Aakjærs dikt, bl.a. "Jens Vejmand" som ble en stort hit på begynnelsen av 1900-tallet. En annen kjent sang av Aakjær er "Jeg er havren", som er blitt kjent over hele Norden. Kulturkanonen. Aakjærs «Aften» er tatt opp i Danmarks kulturkanon under lyrikkantolgier. Eksterne lenker. Åkjær, Jeppe Åkjær, Jeppe Åkjær, Jeppe Peters andre brev. Peters andre brev er tradisjonelt regnet blant de såkalte katolske brev og er i den kanoniske rekkefølgen den 22. boken i Det nye testamente. Brevet er skrevet i det 2. århundre, altså en langt senere datering enn Peters første brev. En såpass sen datering støttes av at brevet forutsetter Peters første brev, benytter seg av Judas' brev og viser kjennskap til ett eller flere av Paulus' brev (kap. 3,15-16). I brevet kan man også lese at kristendommen har eksistert lenge nok til at de kristne latterliggjøres for sin forventning om at Jesu gjenkomst er nært forestående (kap. 3,15-16). Teksten vitner videre om en kristendomsforståelse som i svært utstrakt grad har tilegnet seg gresk språkbruk og uttrykksmåte (se særlig kap. 1,3-), noe som er med på å underbygge en relativt sen datering. Enkelte vil hevde at brevet er skrevet like før apostelen Peters død, og av Peter selv, slik teksten selv gir uttrykk for (kap. 1,14). Men trolig vil de fleste forskere i dag hevde at brevets forfatter neppe er identisk med Peter, og at brevet må være nedtegnet etter hans død – av personer som riktignok kan ha tilhørt apostelens krets. Også blant oldkirkens kristne var det strid om hvorvidt dette brevet var «ekte» (i betydningen «forfattet av apostelen Peter»), og Peters første brev var blant de seneste skrifter som ble anerkjent som del av den nytestamentlige kanon. Borgestad ASA. Aktieselskabet Borgestad ASA er et børsnotert norsk almenaksjeselskap som driver shipping, industrivirksomhet og eiendomsutvikling i Norge og utlandet. Hovedkontoret er på Borgestad, Skien. Selskapet ble stiftet i 1904 av statsminister Gunnar Knudsen som eide, bodde og hadde kontor på Borgestad gård. Han var en aktiv gründer og en fremstående figur i norsk politikk. Han var partileder i Venstre og var statsminister 1908-1910 og 1913-1920. Etter hans død i 1928 har tre generasjoner etterfølgere stått ved roret i selskapet. Gunnar Knudsen hadde sterk tro på handel og utvikling, og han grunnla Borgestad Fabrikker i 1887. Aktieselskabet Borgestad ble startet i 1904 da han slo sammen sine interesser i flere kystgående dampskip til ett selskap. Han grunnla deretter et lokalt elektrisitetsverk som skulle forsyne kommunene Porsgrunn og Skien. I 1916 ble Aktieselskabet Borgestad notert på Oslo Børs. Pr 16. april 2007 har Borgestad ASA 2 068 888 aksjer fordelt på ca 745 aksjonærer. Selskapets shippingaktivitet er konsentrert om teknisk drift av spesialskip for transport av treforedlingsprodukter. Borgestad har teknisk management på 11 open-hatch bulkskip for andre eiere. Den tekniske driften av skipene skjer fra hovedkontoret på Borgestad. Industrivirksomheten omfatter utvikling, produksjon og salg av ildfaste materialer. Selskapet har betydelige markedsandeler i Norden og mot sementindustrien globalt. Virksomheten er også blant de ti største produsentene i Europa og selger produkter til mer enn 60 land på verdensbasis. Selskapets eiendomsaktivitet omfatter drift av Borgestad Næringspark, utvikling av et stort kjøpesenter i Gliwice i Polen, samt et større boligprosjekt på Borgestadholmen. E. A. Smith. E.A. Smith AS er et norsk handelsselskap som eier de øvrige selskaper i konsernet "Smith-gruppen". Det har hovedkontor i Trondheim. Firmaet ble grunnlagt i 1869 av grosserer Elias Anton Smith ((1842–1912), som via sin far Peter Høeg Smith (1813–1881) ble syvende generasjons handelsmenn i familien Smith. Via sin mor Marie Severine Cappelen (1814–1900) var han av Cappelen-slekten. Fra begynnelsen var forretningsdriften konsentrert om handel med jern og jernvare, olje- og farvevarer samt sement og smikull. Disse varene skulle bli firmaets hovedinteresse gjennom årene. Elias Anton Smiths forretning blomstret og ble kjent både blant byens publikum og i en større kundekrets i distriktene i Trøndelag og i Nord-Norge. Det er i dag et av landets eldste handelsforetak. Firmaet eies og drives fortsatt av hans etterkommere, idag av Trond Reinertsen som konsernsjef. Det er etablert i store deler av landet, og er Norges eneste komplette leverandør av stål, metaller, byggevarer, trelast, armering og verktøy med kundetilpassede service- og logistikkonsepter. Hovedbasen er fortsatt i Trondheim med fellesfunksjonene finans, regnskap, inkasso, lønn og IT-tjenester for hele Smith-gruppen. Andrew Harclay, 1. jarl av Carlisle. Andrew Harclay eller "Hartley" (anglifisert fra "Andreas de Harcla"), jarl av Carlisle (født ca 1276 – død 1323) var en viktig engelsk militærleder i grenseområdene mot Skottland i løpet av regimet til kong Edvard II av England. Født en gang rundt 1276, som sønn av Michael de Harcla på det området som skulle komme til å bli Hartley Castle, ble en av kommandantene av de engelske styrkene for kong Edvard II i slaget ved Bannockburn i 1314 og ble derfor også forfremmet til ridder. I 1315 var Andrew Harclay sheriff av Cumberland og fordrev Skottlands konge Robert Bruce fra en beleiring av Carlisle, for øvrig den eneste mann som noen gang greide å beseire Robert Bruce i en form for militært sammenstøt etter 1308. Mer bemerkelsesverdig var hans seier i 1322 da han beseiret de opprørske styrkene til Thomas, jarl av Lancaster i slaget ved Boroughbridge hvor han benyttet bueskyttere med langbue på en innovativ måte. Året etter ble det opprettet et jarldømme for ham, jarldømmet av Carlisle, og ble utnevnt til vokter av de nordlige områdene. Den 13. oktober 1322 var han også tilstede i slaget ved Old Byland hvor skottene beseiret engelskmennene og jagde kong Edvard på flukt. I tiden etter slet engelskmennene med å forsvare de nordlige områdene mot skotske hærtokt og herjinger over grensen. Øyensynlig besluttet Andrew Harclay å ta saken i egne hender og fikk i stand et møte med Robert Bruce eller dennes utsending for å foreslå en våpenhvile. Han hadde sannsynligvis ærefulle hensikter, og resultatet ble heller ikke urimelig, men kong Edvard kunne ikke dømme det som noe annet enn forræderi. Andrew Harclay ble arrestert, og dømt til Hengning, trekking og kvartering, noe som ble utført den 3. mars 1323. Også hans bror John ble henrettet, men hans sønn, også kalt for John, overlevde. Hans søster Sarah ba kongen om å få hans oppdelte kropp samlet sammen fra de ulike delene av landet som de var blitt sendt til: Carlisle Castle, Newcastle-upon-Tyne, York, Shrewsbury og hodet fra London Bridge slik at hun kunne få ham bisatt i kirkelig regi. Hans jarldømmet ble nedlagt, men ble gjenreist for en annen familie i 1622. Aplocheilidae. Aplocheilidae er en gruppe fisk. De blir vanligvis opp til 5 cm lange. De lever i ferskvann, men er noe tolerante overfor salt. Medlemmer av gruppen "Nothobranchius" finnes i mudderdammene på Afrikas sletter, et habitat den ikke deler med noen andre fisk enn lungefisker. Livssyklusen er ett år, og de dør når dammene tørker ut. Noen arter blir holdt i akvarium. Killifisk eller killifish blir også solgt og markedsført som "instant fish". Siden fisken klekker nesten med det samme eggene kommer i kontakt med vann. De katolske brev. De katolske brev betegner de nytestamentlige brevene av Jakob, Peter, Johannes og Judas. «Katolsk» her i ordets opprinnelige betydning, «allmenn, alminnelig», altså at disse brevene var stilet til flere menigheter samtidig. De var derfor, på en særlig måte, gjeldende for hele kristenheten – mens Paulus' brev var skrevet til enkeltmenigheter. Men denne oldkirkelige teorien har etter hvert blitt utfordret, og særlig Johannes' andre og tredje brev ser ut til å passe dårlig inn i slike rammer. Likevel brukes også i dag «de katolske brev» som betegnelse på Jakob, Peter, Johannes og Judas' tilsammen syv brev. Austad gård. Austad gård er en herregård i Drammen og er i dag en del av Drammens Museum. Austad gård og hage er et fredet kulturminne. Hovedbygningen har en fasade med store søyler og ligger lett synlig når en kommer kjørende over Drammensbroen fra Lier og Oslo. Gården er omtalt allerede på 1300-tallet, og den har vært en betydelig gård fra gammelt av. Navnet kommer av mannsnavnet "Audi" – altså "Audis gård". På 1640-tallet ble den mektige Hannibal Sehested eier av Austad. Senere var gården eid av Kronen, men i 1675 ble Austad gitt til Peder Schumacher Griffenfeldt sammen med 20 andre Drammensgårder. Da han mistet makten og ble fengslet året etter, gikk gårdene tilbake til Kronen. Kongssønnen, stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve eide gården sist på 1600-tallet. Deretter hadde gården skiftende eiere. Austad gård ble utlagt i 1697 som skattefri hovedgård for amtmannen i Buskerud, Poul Glud. Han oppførte her et herskapelig anlegg som brant i 1807. Den nåværende hovedbygningen ble bygd i årene 1808-1813 på de bevarte kjellerfundamentene. Byggherre og eier var da grosserer og jernverkseier Peder Juel von Cappelen i Drammen. Han ervervet eiendommen gjennom familien til ektefellen, "Christine Marie født Klein", og de brukte den som sommerbolig. Austad ble kjøpt i 1842 av kjøpmann og skipsreder "Hans Andersen Kiær", og gården ble i hans familie til 1928. Fra 1931 var gården eid av Skoger kommune og ble brukt til kommunestyrelokaler og kontorer. I 1963 ble gården gitt til Drammens Museum i forbindelse med kommunesammenslåingen med Drammen. Drammens Museum har foretatt en oppussing og montering av innbo fra museets samlinger for å vise Austad som herskapshus i 1800-årene. Visstnok skal svenske krigsfanger ha deltatt i byggingen, og en svensk artillerikaptein var muligens arkitekten bak bygget. Huset er bygd i en typisk senempire stil – såkalt «palladiansk klassisisme», som også er kjent fra andre steder. Foran fasaden er det fire, store joniske søyler som bærer en tempelaktig gavl. Inngangspartiet er på Austads bakside og er påbygd senere. Arkitekt Lorentz Harboe Ree tegnet dette i 1918 i en nordisk nybarokk stil. Bexleyheath. Bexleyheath, tidligere kalt Bexley New Town eller Bexley Heath, er et forstadsområde i Bexley i London. Det ligger omkring nitten kilometer øst-sørøst for Charing Cross. Frem til det 18. århundre var Bexley Heath et nærmest ubebodd område langs Watling Street. I 1766 bygde sir John Boyd Danson House i parkområdet som heter Danson Park. I 1814 ble området nord for Bexley omfattet av en "Enclosure Act", og var dermed ikke lenger en allmenning. I 1859 tegnet Philip Webb Red House for kunstneren William Morris. Huset har siden 2003 vært i National Trusts eie. På slutten av det 19. århundre kom jernbanen etter at ingeniøren Alfred Bean, som eide Danson House, hadde drevet en kampanje for Bexleyheath-linjen. Dette førte til kraftig vekst i området. Sigrid Merethe Hanssen. Sigrid Merethe Hanssen (født 8. februar 1966) er norsk forfatter. Hun debuterte i 2007 med novellesamlingen "Sprang". Novellesamlingen "Ingen heime" ble gitt ut i 2009. Debutboken ble belønnet med Blixprisen 2007. Hun har også blitt tildelt Sigmund Skard-stipendet for 2009. I 2011 debuterte hun som barnebokforfatter med "Detektiv Smartbart og sabotasjen på badet." Sigrid Merethe Hanssen er datter av forfatteren Arvid Hanssen. Leonard Peikoff. Leonard Peikoff (født 1933) er en amerikansk filosof og forfatter i den objektivistiske tradisjon. Han ble kjent med Ayn Rand i 1951, og grunnla Ayn Rand Institute i 1985. Skavlan. "Skavlan" er et norsk-svensk talk show som har gått på SVT og NRK siden vinteren 2009 med Fredrik Skavlan som programleder. Innholdet er beskrevet som Skavlans møte med gjestene, og gjestenes møte med hverandre. Samtalene vil handle om kultur, politikk, samfunnsdebatt, vitenskap og underholdning. Den første sesongen var en helsvensk produksjon, men fra høsten 2009 ble det en svensk-norsk samproduksjon. Programmet hadde premiere fredag den 16. januar 2009 på SVT1 klokken 21 og ble sendt på NRK1 påfølgende lørdag klokken 23.15. Premieren fikk god respons både i norske og svenske medier, og hadde 1 025 000 seere i Sverige. Det var 8 programmer i den første sesongen. Fra 18. september 2009 sendes programmet på fredagskveldene både i Sverige og Norge. Programmet blir sendt på SVT1 klokken 21.00 og på NRK1 klokken 21.25. De tolv første programmene, som ble sendt høsten 2009, ble produsert av SVT i Stockholm, mens de tolv neste programmene, som sendes våren 2010, blir produsert av NRK i Oslo. Første samsending hadde 1 046 000 seere i Norge. I første program i første sesong var hovedgjestene tidligere statsminister Göran Persson og hans ektefelle administrerende direktør i Systembolaget Anitra Steen. Andre gjester var Ari Behn, lege og programleder Åsa Vilbäck, fremtidsforsker Anders Sandberg, dramatiker, forfatter og medlem i Svenska Akademien Kristina Lugn, samt artistene Timbuktu og Pernilla Andersson. Dette programmet hadde 1 025 000 seere i Sverige og 60 000 i Norge. 335 000 så programmet på NRK1 lørdag kveld. Programmet ble sendt på BBC Entertainment sommeren 2011. Programmene produseres av selskapet Monkberry, der Fredrik Skavlan er deleier. Selskapet underskrev 10. februar 2012 en avtale med NRK om leveranse av 52 nye programmer, til sending fra høsten 2012 til våren 2014, den største kontrakten for en ikke-dramaserie i NRKs historie. Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster. Våpenskjoldet til Edmund Krokrygg, jarl av Lancaster, og hans etterkommere.Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster (ca 1278 – 22. mars 1322) var en av lederne i baronenes opprør mot kong Edvard II av England. Slekt. Thomas var den eldste sønnen til Edmund Krokrygg (Crouchback), 1. jarl av Lancaster og Blanche av Artois. Hans besteforeldre på farssiden var Henrik III av England og Eleanora av Provence. Besteforeldre på morssiden var Robert I av Artois og Matilda av Brabant, datter av Henrik II, hertug av Brabant. Fra sin far arvet Thomas jarldømmet Lancaster, Leicester, og Derby. Fra sitt ekteskap med Alice de Lacy, hertuginne av Lincoln, datter av Henry de Lacy, 3. jarl av Lincoln, ble han også jarl av Lincoln, jarl av Salisbury og 11. baron av Halton da hans svigerfar døde i 1311. Som herre over fem jarledømmer var en av de rikeste og mektigste menn i England. Fra støttespiller til opposisjon. Han tjenestegjorde ved kroningen av sin fetter, kong Edvard II av England, den 25. februar 1308 ved å bære Curtana, sverdet til Den hellige Edvard Bekjenneren. I løpet av begynnelsen av kong Edvards regime var Thomas åpent en støttespiller, men etter hvert som konflikten mellom kongen og adelen utviklet seg skiftet han allianse. Han avskydde kongens favoritt, Piers Gaveston, som hadde hånt ham som «felespiller» (overført betydning som ‘småkjeltring’) og sverget hevn da Gaveston forlangte at kongen avskjediget en av hans tjener. Thomas av Lancaster var en av baronenes ledelse, det såkalte styret til "komitéen av 21 ordeinen" (gammel-engelsk for ‘de som styrer’), og som forlangte at Gaveston skulle bli forvist og at et styre av baroner, et oligarki, skulle etableres. Hans private hær klarte å skille kongen og Gaveston, og Thomas var en av «dommerne» som dømte Gaveston og fikk ham henrettet. Hans ekteskap med Alice de Lacy var ikke en suksess og de fikk ingen barn, men han hadde to barn utenfor ekteskap. I 1317 ble hun bortført fra hennes herskapshus i Canford i Dorset av Richard de St Martin, en ridder som tjenestegjorde for John de Warenne, 8. jarl av Surrey. Denne hendelsen skapte en strid mellom Thomas og de Warenne, og Thomas skilte seg senere fra sin hustru og beslagla to av de Warennes festninger som gjengjeldelse. Kong Edvard grep deretter inn og de to jarlene ble tvunget til en uvillig og skjør våpenhvile. Selv om han var skilt fra sin hustru beholdt han hennes mektige jarledømmer i Lincoln og Salisbury. Det var i henhold til ekteskapskontrakten som de to familiene hadde blitt enig om og som var effektiv fra og med dødsfallet av hans svigerfar, og han holdt således jarledømmene i eget navn og ikke i sin hustrus. Thomas tar makten. Etter det katastrofale nederlaget i slaget ved Bannockburn i 1314 hvor hæren var spredt ble kong Edvard tvunget til overlate makten til Thomas som i realiteten ble Englands hersker. Jarlen av Lancaster hadde holdt tilbake sine egne styrker i påvendte av at kongen kom tilbake. Thomas erstattet kongens støttespillere i nøkkelposisjoner med sine. Han forsøkte deretter å styre landet i de neste fire årene, men han var ute av stand til å forhindre skottene å invadere og herje de nordlige områdene av England. I 1318 kom en ny fraksjon av baroner sammen og Thomas av Lancaster ble avsatt fra sin posisjon. Pontefract Castle var Thomas av Lancasters favorittbosted, og det ble også det sted han ble henrettet.Fra et maleri 1620.Det nye lederskapet som etter hvert ble ledet av Hugh le Despenser, 1. jarl av Winchester, og dennes sønn, Hugh den yngre Despenser, viste seg å bli mer populære blant adelskapet, og i 1321 ble Thomas av Lancaster igjen leder av et opprør. Slaget ved Boroughbridge. Kongen sendte sine styrker nordover for å slå ned opprøret, og Thomas ble tvunget stadig nordover og søkte øyensynlig støtte fra Robert Bruces skotske hær. Rett nord for York ved broen over elven Ure ble han derimot beseiret i slaget ved Boroughbridge, og tatt til fange. Han ble stilt for retten av tribunal (domstol) bestående av blant annet far og sønn le Despenser, Edmund FitzAlan, 9. jarl av Arundel, og kong Edvard. Thomas av Lancaster fikk ikke tillatelse til å tale til sitt eget forsvar, og han fikk heller ikke tillatelse til å la noen andre tale for seg. Han ble dømt til Hengning, trekking og kvartering, men på grunn av sitt kongelige blod ble dommen redusert til henging. Han ble dømt for forræderi og henrettet i nærheten av Pontefract Castle. Religiøs kult. Ved hans død ble hans titler og eiendommer inndratt, men i 1323 søkte hans bror Henry med hell om å få overta jarldømmet av Leicester, og ble således den 3. jarl av Lancaster. I 1326 eller året etter omgjorde parlamentet posthumt dommen, og Hanry fikk da tillatelse til å overta jarldømmene av Lancaster, Derby, Salisbury og Lincoln. I kjølvannet av forakten og hatet som førte til kong Edvards nedverdige død ble Thomas av Lancasters ry og motiver gjenreist. I det politiske spillet ble han fremstilt og hedret som en martyr og som en helgen i løpet av kun et par måneder etter sin død. Hagiografier ble skrevet om ham og kong Edvard III av England skrev tre ganger til paven med forespørsel om hans helgengjøring. Han ble dog aldri kirkerettslig gjort til helgen, men ryktene om at det skulle skje i løpet av 1390-tallet ga hans religiøse kult en visst oppsving før den døde ut. Litteratur. Lancaster, Thomas, 2. jarl av Lancaster, Thomas, 2. jarl av Lancaster, Thomas, 2. jarl av Ambra. Ambra er et sekret som utskilles i spermasetthvalens tarm. Det ble tidligere benyttet til parfyme, men sekretet framstilles i dag kunstig. Det er et solid, voksaktig, brennbar substans med grå eller svartaktig farge. Den har en spesiell søtlig jordaktig lukt. Den er i dag stort sett erstattet med syntetiske stoffer, men brukes fortsatt til en viss grad i produksjon av parfyme som fiksering av duften. Ambra ble også formet, tørket, dekorert og båret som smykker, spesielt i renessansen. Den ble ofte formet til kuler. Ambra oppstår som en galleaktig sekresjon i fordøyelsessystemet hos spermasetthvalen og finnes flytende på havet, eller i sand nær kysten. Ambra kan finnes i Atlanterhavet, ved kysten av Brasil og Madagaskar, også ved Afrikas kyst, ved Ostindia, fastlands-Kina, Japan, India, Australia, New Zealand og Molukkene. Det meste av kommersielt produsert ambra kommer imidlertid fra Bahamas, New Providenceog videre. Siden nebbene til kjempeblekkspruter har blitt funnet i ambraklumper, har forskere teoretisert at hvalen produserer stoffet for å beskytte innvollene mot harde, skarpe objekter den har fått i seg. Noen gang finner man det også i magen til hvaler. Da svartedauden herjet i Europa, var det en forestilling hos folk at det hjalp mot smitten å bære med seg en klump ambra. Grunnen var at lukten fra ambraen maskerte lukten. Man trodde feilaktig at lukt var en smittebærer av pesten. Fysiske egenskaper. Ambra finnes i klumper med forskjellig form og størrelse, fra 14 gram til 45 kg eller mer. Når den først støtes ut eller fjernes fra hvalen, er stoffet blekt hvitt på farge (noen ganger med svarte årer), mykt og med en sterk lukt av avføring. Etter måneder eller år med fotodegradering og oksidering i havet, blir substansen gradvis hardere, og får en mørkegrå eller svart farge, og en lukt som kan beskrives som søt, jord, hav og dyr. Lukten har blitt beskrevet som en mye rikere og fyldigere versjon av isopropanol, uten dens stikkende stramhet. I denne tilstanden har amber en egenvekt på mellom 0,780 og 0.926. Det smelter ved ca. 62 °C til en fet, gul tjæreaktig væske, og ved 100 °C blir den til en hvit damp. Den er oppløselig i eter og oljer. Den reagerer relativt lite på syrer. Hvite krystaller av en substans kalt amberin, som ligner på kolesterol, kan separeres fra ambraen ved at man varmer opp rå ambra i alkohol, og deretter lar løsningen avkjøles. Parfyme. Parfyme (fransk "parfum", «godlukt») er en blanding av velluktende eteriske oljer og/eller aromatiske dufter, løsningsmidler som benyttes for å gi menneskekroppen, dyr, objekter og oppholdsrom en «en behagelig duft». De velluktende kjemiske sammensetningene eller forbindelsene som utgjør parfyme kan bli framstilt syntetisk eller ekstraktet fra dyre- og plantekilder. Det er kjent at parfyme har eksistert i en del av de tidligste menneskelige sivilisasjoner, enten fra oldtidens tekster eller fra arkeologiske spor. Eksempelvis ble det i graven til den kvinnelige egyptiske farao Hatshepsut funnet en flaske med parfyme. Moderne parfyme og kosmetikkindustri begynte på slutten av 1800-tallet med kommersiell syntese av aromatiske sammensetninger som vanillin og kumarin som gjorde det mulig for sammensetninger av parfyme med lukter som tidligere var uoppnåelig utelukkende kom fra naturlige aromatiske dufter. Parfymer i dag kan finnes i ulike parfymeekstrakter som "eau de parfum", "eau de toilette" og "eau de Cologne". Samme parfyme kan også anvendes i andre produkter som såpe, deodorant, spray, og lignende. Parfymerte produkter er vanlige i husholdskjemikaler som rengjøringsmiddel og oppvaskmiddel, men også i hygieneartikler som sjampo, hudkremer og lignende. Duftemnene brytes ned, blir dårligere eller på annet vis endres i kontakt med varme, lys og luft. Nyere forskning, blant annet ved NILU ledet av seniorforsker Torkjel Sandanger, har vist at kremer, parfyme, deodoranter og sminke i verste fall også kan bestå av miljøgifter som kan føre til helseskader. Det som er felles for disse kjemiske stoffene er den strukturen de har ved at de ligner på de hormoner som mennesker har naturlig i kroppen. Det er derfor en fare for at de skal kunne utøve samme effekt som hormonene. Eksempelvis benytter kosmetikkindustrien siloksaner for å skape en bløt og glatt effekt på kremer. Triklosaner dreper bakterier, men kan også føre til resistens mot antibiotika. Parabener er i årevis brukt for å hindre sopp og bakterier i krukker og i tuber. Historie. a> parfymevase formet som et kvinnehode. Ordet parfyme er avledet fra latin "per fumus", «gjennom røyk». Parfymeri, eller kunsten å gjøre parfyme, begynte i oldtidens Mesopotamia og Egypt og ble ytterligere foredlet av romere og persere. Selv om parfyme og parfymeri også eksisterte i India, er mye av dens dufter basert på røkelse. Den tidligste destilleringen av "attar" (rosenolje), arabisk for duft, ble nevnt i den hinduistiske Ayurveda-teksten "Charaka Samhita". "Harshacharita", en keiserbiografi som ble skrevet på 600-tallet i nordlige India, nevner bruken av velluktende olje fra agartreet ("Aquilaria malaccensis"). Verdens første nedtegnede kjemiker er betraktet å være en kvinne ved navn Tapputi, en parfymemaker som er nevnt på en kileskrifttavle fra 2000-tallet f.Kr. i Mesopotamia. Hun destillerte blomster, olje, og kalmus med andre aromatiske forbindelser og deretter filtrerte og plasserte dem tilbake brenneriet flere ganger. I 2005 av dekket arkeologer hva som er antatt å være verdens eldste parfymer i Pyrgos på Kypros. Parfymene er datert tilbake mer enn 4000 år. Parfymene ble oppdaget i et oldtidsparfymeri. Minst 60 brennerier, miksboller, trakter og parfymeflasker ble funnet i fabrikk på 4000 m2. I oldtiden benyttet folk seg av urter og krydder, som mandel, koriander, myrte, nåletrekvae, bergamott foruten også blomster. Den arabiske kjemikeren Al-Kindi (Alkindus) skrev en bok om parfymer på 800-tallet som han kalte "Boken om parfymenes kjemi destillering". Den inneholdt mer enn et hundre oppskrifter på velduftende oljer, salver, velduftende vann og erstatninger eller etterligninger av kostbare medikamenter. Boken beskrev også 107 metoder og oppskrifter for å framstille parfyme og utstyr for parfymeriet som destillerkolbe (som på engelsk "alembic" har beholdt sitt arabiske navn). Den persiske kjemikeren Ibn Sina (også kjent som Avicenna) introduserte prosessen med å ekstrahere oljer fra blomster ved hjelp av destillering, den prosedyren som er oftest brukt i dag. Han eksperimenterte først med en rose. Før hans oppdagelse var flytende parfymer en blanding av oljer og knuste urter eller blomsterblader, noe som skapte en sterk blanding. Rosevann er langt mer delikat, og ble øyeblikkelig populært. Både råingrediensene og destilleringsteknologien påvirket i betydelig grad parfymerier i Vesten og vitenskapelig utvikling, særlig kjemi. Parfymerikunsten har vært kjent i Vest-Europa siden 1221, om vi betrakter italienske munkenes oppskrifter i Santa Maria delle Vigne eller Santa Maria Novella i Firenze. I sentrale Europa produserte ungarere i 1370 en parfyme gjort av duftende olje blandet i en alkoholoppløsning på ordre av dronning Elisabeth, også kjent som Ungarsk vann. Parfymerikunsten blomstret irenessansens Italia og på 1500-tallet ble italienske raffinering tatt med til Frankrike av Katharina de' Medicis personlige parfymeprodusent Rene fra Firenze (Renato il fiorentino). Han kjemiske laboratorium var knyttet til hennes rom via en skjult dør slik at ingen av hans oppskrifter skulle bli stjålet. Takket være Rene ble Frankrike raskt et av de europeiske sentrene for framstilling av parfyme og kosmetikk. Kultivering av blomster for parfymeessens, som hadde begynt på 1300-tallet, vokste til en betydelig industri i sørlige Frankrike. Mellom 1500- og 1600-tallet ble parfymer hovedsakelig benyttet av de rike for skjule kroppslukt grunnet at de sjelden vasket kroppen. Delvis grunnet denne aristokratiske etterspørselen oppsto parfymeindustrien. I Tyskland skapte den italienske frisøren Giovanni Paolo Feminis en parfyme som ble kalt for "Aqua Admirabilis", i dag best kjent som "eau de cologne". Cologne er det franske navnet for den tyske industribyen Köln. Hans nevø Johann Maria Farina (egentlig Giovanni Maria Farina) tok over forretningen i 1732. På 1700-tallet ble det kultivert aromatiske planter i regionen Grasse i sørlige Frankrike, på Sicilia, og i Calabria i sørenden av Italia for å skaffe råmaterialer for den voksende parfymeindustrien. Selv i dag har Italia og Frankrike behold sin dominans på framstillingen, markedsføringen og handel av parfyme og kosmetikk i Europa. Parfum. "Parfum", også kalt "parfum extrait", er den mest dyre og luksuriøse parfymesorten. Den består av 20-40 % (~25 %) duftoljer, og resten løsningsmidler og vann. Parfum er parfymetypen som sitter lengst, og gir en autentisk opplevelse av parfymen. Eau de perfume. "Eau de perfume" EdP er en annen parfymesort som inneholder omtrent 12-20 % (~15 %) duftoljer. Resten er løsningsmidler og vann. Eau de perfume sitter ganske lenge, og er ikke fullt så dyr. Dette er nok grunnen til at den er blitt nokså populær. Eau de toilette. "Eau de toilette" EdT inneholder kun 8-12 % (~10 %) duftoljer, og er på grunn av dette billigere å produsere. Selv om denne kvaliteten ikke sitter lenge, er den blitt mest populær og mest solgt rundt i verden. En flaske med Eau de toilette kan koste fra og med 20 kr til flere tusen. Eau de toilette var opprinnelig vann tilført en mild duft brukt til å sprute utover kroppen om morgenen for å våkne skikkelig. Eau de cologne. "Eau de cologne" EdC er en annen parfymesort som inneholder omtrent 3-7 % (~5 %) duftoljer. Sorten var opprinnelig vann lettkrydret med sitronaromaer og lette dufter. Registrert varemerke: 'Original Eau de Cologne'. Blandingen har fått navn etter den tyske byen Köln, som på fransk blir Cologne. Det mest kjente tyske «kölnervannet» er kalt "«4711»" og dufter konvall. Eau de solide. "Eau de solide" EdS er en annen parfymesort som inneholder omtrent ~1 % duftoljer. Registrert varemerke: 'EdS' Brevet til hebreerne. Brevet til hebreerne eller Hebreerbrevet er en bok i Det nye testamente, nummer 19 ifølge testamentets kanoniske rekkefølge. Tertullian omtalte brevet som «Barnabae titulus ad Hebraeos» («Barnabas' brev til hebreerne»). Barnabas er bare én av mange personer (blant Paulus' samtidige eller hans etterfølgere) som opp igjennom historien har vært foreslått som forfatter av skriftet (Martin Luthers forslag var Apollos). Selv om Barnabas-teorien ble forlatt, ble hebreer-tittelen stående. Forfatter. Den gresk- og syrisktalende del av kristenheten mente tidlig at Paulus var forfatteren bak Hebreerbrevet. Den (vestlig-)katolske kirke mente derimot, helt opp i det 4. århundre, at det ikke kunne forholde seg slik. Skriftets høye gresknivå ble, ifølge Eusebius (Historia Eccl., VI, xiv), kommentert av Clement av Alexandria, og Origenes mente at en hver kompetent dommer måtte se de store forskjellene mellom Paulus' andre brev og dette (også ifølge Eusebius: VI, xxv). Etter hvert som tiden gikk, ble imidlertid Hebreerbrevet likevel medregnet blant Paulus-brevene også av Den katolske kirke (i nyere tid står det imidlertid katolske teologer fritt å mene at Paulus ikke er forfatteren). Datering. En tidlig datering kan støttes av de mange henspillingene på tempelet, som jo ble ødelagt i år 70. Imidlertid kan det argumenteres for at skriftet ikke henspiller på det fysiske tempel i Jerusalem, men bruker tempelet som symbol på Det gamle testamentes forskrifter for jødenes gudsdyrkelse. Hebreerbrevet siteres i Første Klemensbrev, som man med stor sikkerhet vet ble forfattet mellom år 93 og 97 (se Klemens I), og må derfor i alle tilfelle være eldre enn det. Form. Skriftet har ikke den tradisjonelle hellenistiske brevform; blant annet mangler både åpningshilsen og adressat. Disse kan selvsagt være gått tapt. Men det er en utbredt oppfatning blant fagfolk at skriftet som helhet er komponert ut fra den greske og romerske talekunsts regler for et foredrag eller en tale. En del vil derfor hevde at skriftet opprinnelig var en preken (homile), en kristen tale eller et foredrag av oppbyggelig karakter. Kanskje ble det dernest, i nedskrevet form, benyttet som et brev? Et slikt syn kan i alle fall støttes av skriftets avsluttende formaning og hilsener (kap. 13,18-25). Men disse spørsmålene har man altså ingen fullgode svar på. Innhold. Hebreerbrevet inneholder mange referanser til Det gamle testamente (nærmere bestemt Septuaginta- oversettelsen). Sentralt står sammenligningen mellom "den gamle" og "den nye pakt". Der Moses var "Guds tjener", er Kristus "Guds Sønn" og den rette "yppersteprest" som Salme 110 forteller om, han som skal ligne prestekongen Melkisedek (1. Mos 14). Poenget er at Jesu verdighet som yppersteprest er langt større enn de foregående, jordiske yppersteprester. Og den himmelske helligdom, som Jesus har tredt inn i og åpnet for de troende, er langt høyere enn det jordiske tempel: «Den nye pakt» overgår «den gamle pakt» i alt. I de siste kapitlene er det derimot formaningene som står i fokus. I tillegg til GT-henvisningene inneholder Hebreerbrevet også referanser til de langt fleste av Paulus' kanoniske brev. Og, i likhet med disse, slutter også Hebreerbrevet med enkelte personlige kommentarer, bønn for tilhørerne, doksologi, formaning og hilsen. Glødebåndstetra. Glødebåndstetra er en liten tropisk fisk fra Sør-Amerika som er endemisk i elva Essequibo i Guyana. Den er sølvfarget og har en lys orangerød stripe fra snuten til haleroten. Fremre del av ryggfinnen har samme farge som stripen. De andre finnene er sølvfargede og transparente. Glødebåndsrasbora ("Rasbora pauciperforata") i Sørøst-Asia er en annen art med lignende farger. Glødebåndstetra er fredelige stimfisk. De er litt større enn neontetra, og lynnet gjør den til en ideell, og populær, fisk i selskapsakvarier. De blir opp til 5 cm lange. De har et livsløp på 2-4 år når de holdes under gode forhold. De er altetende, og bør få en del plantefôr. Glødebåndstetra er utbredt i akvariehandelen, og vanligvis rimelige i pris. En gylden og en albino oppdrettsform finnes også. Ryggfinne. a>" er revirhevdende og kan slå opp ryggfinnen for å virke større. En ryggfinne er en finne som sitter på ryggen hos fisker, hvaler, delfiner, niser, samt de utryddete fiskeøglene. Hovedfunksjonen er å stabilisere dyret mot rulling, og hjelpe til i krappe svinger. Noen dyr har utviklet ryggfinner med forsvarsmekanismer, som pigger eller gift. Mange maller kan låse den første strålen i ryggfinnen i oppreist stilling for å bli mindre fristende å ete, eller for å låse seg fast inni en sprekk. Lammelse. Lammelse eller paralyse er en betegnelse på at en normal funksjon ikke fungerer hos et levende vesen. Fysisk. Mest vanlig er betegnelsen brukt ved brudd på nervetråder, som innebærer at enkelte kroppsdeler ikke reagerer på signaler fra hjernen, eller at signaler fra de enkelte kroppsdeler ikke når fram til hjernen. Fysiske lammelser kan enten være medfødt, utvikles som sykdom (parese), eller kan oppstå ved akutte fysiske påkjenninger (for eksempel en trafikkulykke). Lammelser kan også oppstå som en følge av skader på blodtilførselen til hjernen (hjerneslag). Overført betydning. Betegnelsen handlingslammelse blir brukt der en person, eller organisasjon ikke er i stand til å fatte en logisk avgjørelse. Sewellia lineolata. "Sewellia lineolata" er en ferskvannsfisk som lever i hurtigstrømmende vann. Den finnes i Mekong-vassdraget i Kina, Vietnam og Kambodsja. Den er ca. 6 cm lang. Under buken har den en sugeplate som den bruker til å feste seg til steiner og andre harde overflater. Skal man holde den i akvarium, bør man utstyre karet med mye steiner og røtter som fisken kan gjemme seg blant. Den er dagaktiv, og foretrekker oksygenrikt vann i bevegelse. Den bør ikke holdes sammen med større, aggressive fisker. Rødøyetetra. Rødøyetetra er en fisk som blir opptil 6 cm lang. Den foretrekker en pH mellom 5,5 og 8,5 og en hardhet på 5-30 °dH. Temperaturen bør ligge mellom 22°C og 26°C. Rødmunntetra. Rødmunntetra er en stimfisk som blir opptil 5 cm lang. Den er rød på hodet, og har sølv- og gråfarget kropp. Halefinnen er hvit og svart. Den finnes i Rio Negro i Brasil, og ble først oppdaget av Heiko Bleher i 1964. Akvaristikk. Den stimer godt i akvarium, og trenger en del svømmeplass, men helst også planter. Den bør holdes sammen med fredelige arter. Den foretrekker en pH på mellom 5 og 7. Den kan lett forveksles med falsk rødmunntetra ("Petitella georgiae"), men det røde feltet over hodet går ikke så langt bak på den falske. Den falske er også litt mørkere i kroppen. Handlingslammelse. Handlingslammelse er et uttrykk for at en person eller organisasjon ikke er i stand til å fatte en logisk beslutning. Hos en person kan handlingslammelse oppstå som en følge av en akutt, uventet opplevelse, der en logisk avgjørelse blir helt uvesentlig i forhold til den akutte opplevelsen. Personlig handlingslammelse kan også oppstå som et resultat av sykdom. Handlingslammelse i en organisasjon kan også oppstå som en følge av en uventet og tragisk situasjon, men også være en følge av at vesentlige elementer i organisasjonen ikke blir tillagt tilstrekkelige fullmakter, eller at personene som innehar fullmakter til å treffe avgjørelser ikke har tilstrekkelig kompetanse eller beslutningsdyktighet. Seilfinnemolly. Seilfinnemolly er en art av tannkarper. De holder til i ferskvann, brakkvann og kystfarvann. De foretrekker grunt vann i myrområder, elver i lavlandet og i sumper. Den er innført i New Zealand, vest i USA og Hawaii. Seilfinnemollyer introdusert i California har forårsaket en reduksjon i bestanden av den truede arten "Cyprinodon macularius". De liker seg under flyteplanter og lignende som gir dem beskyttelse mot jegere ovenfra. Seilfinnemollyen er en tolerant art. Den utnytter den tynne filmen av oksygenrikt overflatevann med sine oppadvendte munner, og slik overlever den i oksygenfattige habitater. Den kan tolerere saliniteter opp til 87 ppt, og leker i brakkvann. Voksne individer trives best i isolerte dammer eller næringsrike vassdrag der det finnes få andre fisk. Denne fisken har et kort livsforløp, spesielt hannene som ofte lever i mindre enn ett år etter at de har blitt kjønnsmodne. Avhengig av miljømessige faktorer, kan seilfinnemollyer bli kjønnsmodne før de er et år gamle. I ettårsalderen er hannene vanligvis 15-51 mm lange, mens voksne hunner ligger mellom 19 og 53 mm. Størrelsen på voksne hanner står i direkte sammenheng med populasjonsstetthet. Jo større tetthet av seilfinnemollyer, desto mindre blir gjennomsnittsstørrelsen på hannene. Den største registrerte seilfinnemollyen var 150 mm lang. De lever stort sett av alger og andre plantematerialer, men de vil også ta akvatiske virvelløse dyr, f.eks. mygglarver. Det finnes mange oppdrettsvarianter i akvariehandelen. Disse har andre fargetegninger og/eller finneform enn viltformene. Poecilia. "Poecilia" er en gruppe fisk som lever i fersk- og brakkvann i Amerika Gruppen er også kjent som «mollyer'"», med unntak av endlers guppy ("Poecilia wingei") og den berømte guppyen ("Poecilia reticulata"). Lengden variere fra 2 cm til 20 cm imellom de forskjellige artene. Endlers guppy er minst, og "Poecilia kykesis" er størst med sine maksimale 20 cm. Dette varierer fra biotop til biotop. Ikke alle har genetisk like muligheter til å bli like store som andre stammer. Utbredelse. Med unntak av seilfinnemolly ("Poecilia latipinna") som også finnes i USA, og "Poecilia picta" og "Poecilia formosa" er alle artene fra Mellom-Amerika. Det store flertallet er fra Mexico. "Poecilia sulphuraria" og "Poecilia latipunctata" er truet i naturen, men finnes fortsatt flere steder i store grupper. Systematikk. Denne gruppen er beslektet med slekten "Xiphophorus" som også er å finne i Mexico. Slekten er kompleks og flere av artene er så å si identiske av utseende, men har individuelle skiller som kun eksperter kan skille imellom. En forsker, Fred Poeser har "Poecilia" slekten som sin jobb, og det har resultert at slekten er blir ytterligere utvidet med flere arter. Det finnes enorme farge, lengde og utseende-forskjeller innenfor de enkelte artene. Spesielt "Poecilia mexicana" og "Poecilia sphenops" er så å si identiske av utseende, med store individuelle forskjeller fra biotop til biotop gjør at de ofte blir ansett som samme art. Molly. Molly er en populær akvariefisk. Villformen er en liten blekgrønn fisk som lever i brakkvann og kan bli opp til 6 cm lang. Akvaristikk. Villformen har blitt ganske sjelden i handelen. Tross sitt rykte som en bra nybegynnerfisk, er mollyen ganske krevende. Black molly som man kjøper i butikkene kommer ofte fra Singapore og er drettet i brakkvann, så de vil gjerne ha salttilskudd i vannet. De foretrekker et lyst og varmt akvarium, temperaturen bør ligge mellom 23 og 30 grader, og akvariet bør ha en varmekolbe. Mollyen er i hovedsak en algeeter, men tar også bl.a. flakfôr. Mye planter er å foretrekke. Av black molly har begge kjønn samme svarte farge, og de ser nesten like ut. Hunnen er litt større og rundere enn hannen, og hannen har vanligvis en større ryggfinne. Det er best å holde en hann sammen med tre-fire hunner. Den formerer seg lett hvis den får gode livsvilkår. Den føder levende yngel; omtrent en gang i måneden kan en hunn få opptil 100 yngel. Det eksisterer en mengde farger, former og hybrider av mollyen, og på grunn av innavl kan den være følsom for sykdommer som hvitprikk. Harald Hals' park. Harald Hals' park, sett fra det nørdøstlige hjørnet Harald Hals' park, skråningen sett fra det nørdvestlige hjørnet Harald Hals' park er en park nordøst for Damplassen i Ullevål Hageby i bydel Nordre Aker i Oslo. Parken avgrenses av Nils Lauritssøns vei, Langlia og Bergsalleen. I parken, som er 10,8 mål stor, ligger tennisbaner, skateboardrampe og Damplassen barnehage. Terrenget skråner fra en liten høyderygg ned mot Nils Lauritssøns vei. Parken ble i 1959 oppkalt etter Harald Hals (1876–1959), reguleringssjef i Oslo 1926-1947 og en ledende kraft innen byplanlegging og sosial boligbygging fra cirka 1915. Harald Hals deltok i regulering og utforming av Ullevål Hageby. Arkitekt Oscar Hoff hadde Harald Hals' park med på sin reguleringsplan for Ullevål hageby fra 1915. Hans utforming ble ikke realisert. Parken slik den ble, med sportsplass og lekeplass, er utformet av Boligdirektørens kontor ved Harald Hals. Deler av lekeplassen ble omgjort til tennisbaner i 1923, i 1928 kom ytterligere to baner. De opprinnelige lysthusene og gangveiene i skråningen er borte. Kjempeviseslåtten. Kjempeviseslåtten er Harald Sæveruds mest kjente komposisjon skrevet i perioden 1942–44. Verket finnes i to versjoner, én for soloklaver og én for symfoniorkester. Selve tittelen refererer både til motstandskampen og til folkeviseballadenes såkalte kjempeviser. Det anslående og medrivende hovedtemaet kan sies å skape assosiasjoner til enkelte norske ballademelodier. Det gjentas i stadig nye belysninger gjennom hele komposisjonen og med stigende intensitet. På overskriften til stykket skrev Sæverud: "Til heimefrontens store og små kjempere!" og litt under står det "Ballad of revolt" (opprørsballade). Sæverud fikk inspirasjonen til verket under en reise i Lærdal. Han har selv fortalt: ”Det var på bryggen i Lærdalsøren, på hjemreise fra et sjeldent besøk i Oslo, at det sterkt slo ned i meg en harmdirrende protest ved synet av fiendens soldatbrakker som skjemte fjellsiden oppover dalen. Spontant som en forbitret ed brast tonene ut av meg.” I Lærdal er det satt opp en steinplate ved bryggen der Sæverud stod, hvor noen av notene i Kjempeviseslåtten er risset inn. Kjempeviseslåtten er blitt stående som et musikalsk symbol på den norske patriotismen. Verket ble fremført av Kringkastingsorkesteret under Minnemarkeringen i Oslo 22. juli 2012. Sergio Gonella. Sergio Gonella (født 23. mai 1933) er en tidligere italiensk fotballdommer som dømte både VM-finalen i 1978 mellom og og EM-finalen i 1976 mellom og. InterRail. InterRail-billett er en togbillett som gir ubegrenset togreiser i visse land i Europa for en bestemt periode. Billetten gjelder kun for innbyggere i Europa og ikke på spesielle tog som enkelte høyhastighetstog og noen nattog. Innbyggere fra land utenfor Europa kan kjøpe Eurail-billett. InterRail for ungdom gjelder inntil fylte 26 år. Aldersgrensen for barn er 12 år, som betaler 50% på voksen pris. For seniorer over 60 år gis en redusert pris. InterRail Global Pass. InterRail Global Pass gjelder for alle deltakende land i Europa (se liste under InterRail OneCountry Pass), samt i Bosnia-Herzegovina og Montenegro. I tillegg kan billetten benyttes på tog som går gjennom små land hvor banen er del av togbanen i nabolandet, som med Liechtenstein. Tog i Monaco blir betjent av SNCF, og InterRail-billetten er derfor også gyldig i Monaco. Billetten gjelder ikke for reise i bostedslandet, men gir rett til 50% rabatt på tilslutningsreise til grensen (Sverige). InterRail OneCountry Pass. Belgia, Nederland og Luxembourg har ikke egne enkelt-land billetter, men er slått sammen i en felles billett for Benelux-landene. Historie. Den Internasjonale jernbaneunionen (UIC) etablerte Interrail i 1972 for å markere sitt 50-års jubileum. 21 europeiske jernbaneselskap ble med på prosjektet som har blitt utvidet siden. Fra starten gjaldt billettene bare personer under 21 år. I 1976 ble denne aldersgrensen endret til 23 år, og i 1979 ble den endret til 26 år. Først i 1998 fikk alle lov å kjøpe billetten. I 1985 ble en rekke fergeselskaper med på samarbeidet, og det ble mulig å ta sjøveien med en InterRailbillett. I 1994 var 29 av 30 land i Europa inkludert (alle unntatt Bosnia-Hercegovina som først ble med i 2005), og Europa ble delt inn i soner. 1. april 2007 ble interrail-systemet forandret med nye priser, ingen soner, kortere reiseperioder og billetter for 1. og 2. klasse. Soner før 1. april 2007. Billettprisen er basert på antall soner og den reisendes alder. 16-dagersbillett gjelder for en sone, 22-dagersbillett for 2 valgfrie soner og månedsbillett gjelder for alle sonene. Venskapen (Asker). Venskaben ligger i Asker sentrum. Huset er bygd i 1904 og består av 3 utleielokaler; "Storsalen", "Formannskapssalen" og "Salongen". Huset som opprinnelig het «Asker Festivitets- og Kommunelokale» ble oppført av Asker Venskabelige Forening, en kvinneforening hvis eneste oppgave var å skaffe bygda et forsamlingslokale. Lokalet ligger i Asker sentrum rett nedenfor Asker rådhus. Bygget, som ble innviet 7. desember 1904 er oppført i nyklassisitisk stil og er tegnet av arkitekt Ivar Næss. I 1905 flyttet Asker herredstyre og Asker sparebank inn i bygget. Kommunen sine kontorer her inntil rådhuset sto ferdig i 1964, Asker Sparebank fram til 1919. I 1921 ble bygget gjeldfritt overdratt til kommunen. Bygget har vært benyttet som tingsted, lokale for kunstutstillinger, teater og kinosal. Rødvenfjorden. Rødvenfjorden er en fjord i Rauma kommune. Den er en arm av Langfjorden. Bygdene Eidsbygda og Saltkjelneset ligger lengst inn og sør i Rødvenfjorden. Bygda Rødven ligger lengre ut på vestsiden. Bygda Holmenstranda ligger på østsiden. Bygda Åfarnes ligger lengst ut ved Langfjorden. Fra Åfarnes fergeleie, hvor det går ferge over til Sølsnes i Molde kommune. Galleri Trafo. Galleri Trafo ligger rett ved siden av Asker stasjon, fotografert september 2011 Galleri Trafo i Asker sentrum er et galleri for kunst. Galleriet ble etablert i 2006 i den gamle transformatorstasjoen som opprinnelig ble bygget for å sikre strømforsyningen på Drammenbanen. Galleriet huser nå utstillingsrom i første etasje, galleri i annen etasje og Asker kommunes kunstsamlinger i tredje etasje. Ideen om å opprette et kunstgalleri her oppsto i 1995. Kunstnerne Bjørn Carlsen og Bjørn Krogstad og kommunepolitikeren Erik Røed var sentrale i arbeidet med å utvikle ideen og sette planene ut i livet. Asker kommune har en kunstsamling som omfatter rundt 1100 katalognummer; vesentlig maleri av kunstnere med tilknytning til Asker. Galleri Trafo ble tildelt Asker kommunes byggeskikkpris for 2008 Langfjorden (Møre og Romsdal). Langfjorden i Møre og Romsdal er en cirka 3,5 mil lange armen av Romsdalsfjorden. Fjorden begynner ved en linje mellom Sekkens østligste punkt i Molde kommune og Okseneset i Rauma kommune og går inn til Eidsvåg i Nesset kommune. Langfjorden har i tillegg to armer, Eresfjorden og Rødvenfjorden. Fjorden krysses nesten helt ytterst av fergeforbindelsen mellom Sølsnes på Skålahalvøya i Molde og Åfarnes i Rauma på riksvei 64. Det er planlagt at fergestrekningen skal erstattes av Langfjordtunnelen, som kan stå ferdig i 2013. Walter Jurmann. Walter Jurmann (født 12. oktober 1903 i Wien, død 17. juni 1971 i Budapest) var en østerriksk-født komponist av populær- og filmmusikk. Walter jurmann studerte først medisin, men hadde en sterk musikkinteresse. Han avbrøt studiene og begynte som yrkesmusiker, først som barpianist. Hans talent gjorde inntrykk på tekstforfatteren Fritz Rotter som tilbød et samarbeid i Berlin. Allerede deres første slager, som ble framført av Richard Tauber ble en stor suksess. Jurmann ble spådd en lysende framtid av Richard Strauss og Emmerich Kálmán. Jurmanns sanger ble etter hvert sunget av blant annet Jan Kiepura, Jussi Björling, Hans Albers, Willy Fritsch, Theo Mackeben og Comedian Harmonists. Den mest kjente sangen hans fra 1920-årene er trolig «Veronika, der Lenz ist da». På grunn av stort arbeidspress begynte Jurmann et samarbeide med den polske komponisten Bronislav Kaper som arrangerte melodiene hans. Etter at nazistene kom til makten i 1933 emigrerte Walter Jurmann til Paris. I 1934 fikk han tilbud om en stilling i Hollywood. Der skrev han musikk til flere filmer, fortsatt i samarbeid med Bronislav Kaper. Noen av Walter Jurmanns mest kjente arbeider fra Hollywood er musikken til filmen «Mytteriet på Bounty» og sangen «San Francisco» fra filmen av samme navn som Judy Garland senere pleide å avslutte sine konserter med. I 1943 trakk Jurmann seg tilbake fra yrkeslivet. Sommeren 1971 døde Walter Jurmann uventet av hjerteinfarkt på en feriereise i Europa. St. Sunniva menighet (Molde). St. Sunniva kirke i Molde Sta. Sunniva menighet er Den katolske kirkes menighet i Molde. Den er underlagt Trondheim katolske stift. Sta. Sunniva menighet ble etablert i 1923 Mytteriet på Bounty. Mytteriet på Bounty var et mytteri ombord på skipet HMAV «Bounty», om lag 30 nautiske mil av øya Tofua i Stillehavet, den 28. april 1789. Mytteriet ble ledet av Fletcher Christian mot skipets kaptein, William Bligh. Etter at mytteristene hadde overtatt skipet lot de kapteinen og de 18 som var lojale mot han drive avgårde i en 23 fots (ca 7 meter) lettbåt. Bligh og mesteparten av mannskapet overlevde en svært lang seilas fra mytteristedet til Australia (en strekning på 3 600 nautiske mil) i den lille båten, og fikk en heltemottagelse i Storbritannia. Mytteristene seilte avgårde med «Bounty», og endte tilsist på Pitcairnøyene hvor de bosatte seg og brente skipet. Etterkommere etter mytteristene lever fremdeles på øya. Mytteriet på Bounty var spesielt for sin tid, det vanlige var at mytteri mer bar preg av en arbeidskonflikt, som Spithead og Nore-mytteriene. At mytteristene på «Bounty» ved makt tok kommando over fartøyet og tvang skipets kaptein og de lojale mot han i lettbåten var svært uvanlig. Mytteriet har fått stor oppmerksomhet og i ettertid har det blitt skrevet mange bøker og laget en rekke mer eller mindre historisk korrekte filmer om det. Bakgrunn for mytteriet. HMAV «Bounty» var et sivilt lasteskip, bygget i 1784 som «Bethia» og kjøpt av Royal Navy i 1787, for å brukes i en ekspedisjon til Stillehavet. Planen var å hente brødfruktplanter som så skulle fraktes til Karibia, hvor de skulle plantes og bli rimelig mat for slaver. Under løytnant William Blighs kommando seilte HMVA «Bounty» for Tahiti for å hente brødfruktplanter. Dette kunne blitt en innbringende reise; utover det lasten var verdt var det også utlovet en premie fra Royal Society of Arts til den som utførte reisen. Bligh hadde deltatt på James Cooks ekspedisjon til stillehavet, og ble således valgt fordi han alt hadde erfaring med lange ekspedisjoner til Stillehavet. Reisen var svært vanskelig. Etter å ha forsøkt i en måned å runde Kapp Horn måtte «Bounty» snu på grunn av stormer, og i stedet ta den lange veien rundt Kapp det gode håp. Etter ti måneder nådde de Tahiti og forsinkelsen førte til at de måtte vente fem måneder slik at neste avling av brødfruktplanter var modne nok til å tranporteres. I april 1789 kunne «Bounty» endelig forlate Tahiti. Skipet var rangert som kutter, og hadde derfor ikke andre offiserer enn Bligh, som hadde løytnants rang. Mannskapet var lite, og det var ingen marinesoldater med til å beskytte mot fiendtligsinnede innfødte eller til å sikre disiplinen om bort. Bligh valgte å dele sitt mannskap i tre skift i stedet for to, slik at de kunne sove lenger uten å bli purret. Han satte sin protesje Fletcher Christian, som var førstestyrmann ("Master's Mate") som leder for et av skiftene. Denne hendelsen har også blitt filmatisert flere ganger. Sist gang var i 1984, da Sir Anthony Hopkins spilte Bligh og Mel Gibson spilte Christian. Bligh har ofte blitt fremstilt som en tyrann av filmer og i bøker, men hvorvidt dette er historisk korrekt er tvilsomt. Dog var han kjent for sine voldsomme raseriutbrudd, og nettopp et slikt utbrudd kan ha vært den utløsende faktor til mytteriet. På den annen side hadde Bligh blant annet tatt med en felespiller på ekspedisjonen, for å oppmuntre mannskapet til fysisk aktivitet i form av dans på fritiden. Mytteriet. Den 28. april 1789, under hjemreisen, ledet Christian et mytteri. Han hadde med seg omkring en tredjedel av mannskapet, som hadde sikret seg skytevåpen under Christians nattevakt. De overrasket Bligh, som ble bundet i sin lugar. Til tross for at mytteristene var i mindretall ser det ikke ut til at de som var lojale mot kapteinen gjorde noen nevneverdig motstand så snart de så at Bligh var bundet, og skipet ble tatt uten blodsutgydelse. Mytteristene satte Bligh og atten mannskapsmedlemmer som var lojale mot ham i en 23 fot (7 m) stor lettbåt, som var så tungt lastet at ripen lå bare noen tommer over vannflaten. De fikk med seg fire sverd, mat og vann for noen dager slik at de kunne nå nærmeste øy, samt en sekstant og et lommeur for navigasjon. De hadde ikke noe kart eller kompass. Fire lojale mannskapsmedlemmer måtte bli igjen på skipet, både fordi de ikke fikk plass i lettbåten og fordi de hadde kunnskaper som var viktige for å kunne føre skipet. Disse fire ble senere sluppet fri på Tahiti. Bountys seilas, med Blighs ferd i lettbåten avmerket (grønn stiplet linje mellom punkt 16 og 17). Blighs seilas til Timor. Timor var den nærmeste europeiske utposten, og derfor det tryggeste stedet for Bligh å sette kursen mot. De reiste først innom Tofua for å få forsyninger. De seilte så forbi Fiji, hvor de ikke turde å gå i land fordi de nesten ikke hadde våpen å forsvare seg med. Blighs evner som navigatør var svært gode, blant annet på grunn av opplæringen fra kaptein Cook. Hans første oppgave var å overleve og å få sendt melding til britiske myndigheter om mytteriet, slik at eventuelle andre britiske skip i området kunne følge etter. I løpet av 47 dager klarte han, gjennom enestående sjømannskap, å nå Timor etter en reise på 3 618 nautiske mil (6 701 km), blant annet seilte de gjennom det vanskelige Torresstredet. De mistet bare en mann, som ble drept av innfødte på Tofua. Ironisk nok skulle flere av de som overlevde den hasardiøse reisen kort tid etter ankomsten til Timor bukke under for sykdom, antagelig malaria, i den sykdomsbefengte havnebyen Batavia i Nederlandsk Østindia mens de ventet på transport til England. Tegning av lettbåten som løytnant Bligh og de lojale mot han brukte for å nå Timor Bligh nådde London i mars 1790, og ble mottatt som en helt. I oktober samme år ble han frikjent i en krigsrettssak; slike saker var rutine når en kaptein hadde mistet sitt skip, det være seg på grunn av uvær, feilnavigering, fiendtlige handlinger, mytteri eller lignende. Kort tid etter saken ble "A Narrative of the Mutiny on board His Majesty's Ship «Bounty»" publisert. Mytteristenes skjebne. Mytteristene var klar over at de risikerte dødsstraff dersom de ble funnet: for å overleve måtte de forsøke å holde seg skjult for Royal Navy. De seilte først til øya Tubuai og forsøkte å bosette seg der. Etter å ha terrorisert de innfødte i tre måneder ga de opp og seilte for Tahiti, hvor de satte iland 16 av besetningen. Fletcher Christian, 8 andre besetningsmedlemmer, 6 menn fra Tahiti og 11 kvinner satte så seil for å unnslippe den ventede straffen. I følge dagboken til en av besetningsmedlemmene ble de tahitiske innfødte kidnappet, og Christian satte seil uten å varsle dem, hensikten var å få tilgang til kvinnene. Mytteristene seilte innom Fiji og Cookøyene, men fryktet at de ville bli funnet der og fortsatte flukten. Ved hjelp av sjøkart og beretninger som Bligh hadde med seg i kapteinslugaren sin, fikk mytteristene greie på at en avsidesliggende øy hadde blitt oppdaget mange år før i det sørlige Stillehavet. Øya ble kalt Pitcarian, og de bestemte seg for å forsøke å finne den. De oppdaget Pitcairan etter lang tids søk; øya hadde blitt plassert feil på admiralitetets kart, og lå rundt hundre nautiske mil fra den oppgitte posisjonen. Mytteristene og de innfødte gikk iland på den ubebodde øya, og den 23. januar 1790 ble HMAV «Bounty» brent i det som idag kalles Bounty Bay. Rester etter skipet, som ballaststein og nagler, er fremdeles synlig på stedet, mens roret er utstilt på Suva museum på Fiji. Den 7. november 1790 seilte HMS «Pandora» under kommando av kaptein Edward Edwards fra Storbritannia for å lete etter «Bounty» og mytteristene. «Pandora» hadde dobbelt besetning, da det var planlagt at den ekstra besetningen skulle bemanne «Bounty» når den var gjenvunnet fra mytteristene. «Pandora» nådde Tahiti den 23. mars 1791. To av mytteristene hadde i mellomtiden blitt drept på Tahiti, Matthew Thompson skjøt Charles Churchill og ble derfor steinet til døde av Churchills innfødte familie. Fire av mennene fra «Bounty» kom ombord på «Pandora» kort etter ankomsten til øya og ytterligere ti ble arrestert i løpet av noen uker. Disse fjorten, en blanding av mytterister og lojale besetningsmedlemmer, ble plassert i et provisorisk fengsel på skipets dekk. Dette har senere blitt kritisert som unødvendig hard behandling, men en skal huske på at Edwards ikke kunne vite hvem av mennene som var mytterister, og ei heller hvorvidt disse ville gjøre opprør. Den 8. mai 1791 forlot «Pandora» Tahiti og fortsatte jakten på mytteristene vest for Tahiti, etter tre måneders resultatløs søk gikk seilasen videre vestover, gjennom Torresstredet der skipet grunnstøtte og sank den 30. august 1791. 31 av besetningen og 4 av besetningsmedlemmene fra «Bounty» omkom, da «buret» de satt fanget i på dekk ikke ble åpnet før i siste øyeblikk. De gjenværende 89 besetningsmedlemmer og 10 fra «Bounty» seilte så videre i 4 små lettbåter og nådde Timor 16. september 1791. Etter å ha nådd England ble de 10 besetningsmedlemmene fra «Bounty» stilt for krigsrett. Under rettssaken ble det lagt stor vekt på hvem av mannskapet som var sett med våpen under mytteriet, da å ha våpen uten å bruke de for å forsøke å stoppe et mytteri ble likestilt med å delta i mytteriet. I dommen som ble avsagt den 18. september 1792 ble fire av mannskapet som Bligh hadde utpekt som uskyldige frikjent. Mytteriets årsak. Årsakene til mytteriet har aldri blitt helt avklart. Noen mener at Bligh var en tyrann som drev mannskapet for hardt, slik at de til slutt ikke hadde noe annet valg enn mytteri. Andre mener at mannskapet, som var uvant med lange reiser og hadde blitt eksponert for frihet og seksuelle utskeielser under den lange ventetiden på Tahiti, ikke klarte å vende tilbake til den harde disiplinen som var nødvendig ombord på et seilskip. Loggen viser at Bligh var restriktiv med avstraffelser. Han gav muntlig refs når de fleste andre kapteiner ville tydd til pisking, og pisket når andre ville ha hengt misdederen. Han hadde en god utdannelse og var interessert i vitenskap, og var overbevist om at en god diett og hygiene var avgjørende for mannskapets ve og vel. De fikk derfor god mat, og skipet var alltid skinnende rent. Bligh var også opptatt av at mannskapet skulle trimme for å holde seg i god form. Han var også opptatt av de innfødtes velferd, og forsøkte uten hell å gjøre noe med den epidemiske spredningen av kjønnssykdommer på Tahiti. Han store svakhet i forhold til mannskapet var nok hans skarpe tunge. Når han hadde tatt en avgjørelse fornærmet han andre, og hadde lett for å fremstille andre som idioter. Selv om mannskapet nok hadde det bedre enn på de fleste skip i Royal Navy kunne dette føre til sterk misnøye. Dette trekket ved ham var mest fremtredende i venteperioder; når han måtte bruke alle sine evner til å føre skipet, og ikke minst da han førte lettbåten, var dette et langt mindre problem. I populærlitteratur blir Bligh ofte blandet sammen med Edward Edwards, kapteinen på HMS «Pandora» som ble sendt for å finne mytteristene. Edwards var virkelig den ondskapsfulle mannen som Bligh har blitt beskyldt for å være. Han tok fjorten mytterister, som ble holdt under forferdelige forhold. Da Pandora gikk på grunn på Great Barrier Reef omkom fire av fangene og 31 av mannskapet. Hadde det ikke vært for at en ukjent sjømann åpnet burene fangene satt i, uten å ha fått ordre om det fra kapteinen, ville alle de fjorten ha omkommet. Av de ti som overlevde ble fire frikjent fordi Bligh vitnet om at de hadde vært lojale, men at de hadde måttet bli igjen på skipet. To ble dømt for å ha vært passive, men begge fikk kongelig benåding. En ble dømt, men ble allikevel sluppet fri av tekniske årsaker. De siste tre ble dømt og hengt. Hva brødfrukten angår, som var årsaken til hele ekspedisjonen, ble det senere gjennomført enda en ekspedisjon for å hente brødfrukt til de karibiske øyer. Denne ekspedisjonen klarte å hente nok brødfruktskudd til karibien, men slavene nektet å spise denne for dem ukjente maten. Kontaktannonser. Kontaktannonser er annonser hvor mennesker søker kontakt med hverandre. Tidligere var slike annonser gjerne trykket i aviser, men nå er det mest vanlig å finne kontaktannonser på Internett. Slike annonser legger ofte grunnlaget for dating og er i dag en av de mest brukte måtene for å skaffe seg en partner. Ettersom mange tusen norske kvinner, menn og par daglig søker etter partner, kan det være lønnsomt å drive tjenester for å publisere kontaktannonser. Kontaktannonser på Internett. Mange av sidene er bygd opp som et community der det finnes tjenester som videochat og mailtjeneste. De fleste av disse tjenester koster penger, men noen få er også gratis. De som er gratis er som regel ikke så store som de tjenestene som VG og Dagbladet driver. Vitamin K. Vitamin K er et fettløselig vitamin. Bokstaven K står for koagulasjon (blodstørkning). Vitaminet ble oppdaget av den danske biokjemikeren Henrik Dam, som fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1943 for sin oppdagelse. Egenskaper. Er delaktig i koagulering av blod. Vitamin K2 er delaktig i opptak av vitamin D. Tegn på mangel. Mangel på vitamin K fører til økt blødningstendens. Stort inntak av vitamin A og vitamin E kan føre til vitamin K-mangel. Spedbarn kan ha vitamin K-mangel fordi tarmbakteriene ikke produserer nok vitamin K ennå. De får derfor ofte tilført vitamin K på sykehuset. Tegn på for mye K-vitamin. Man kjenner ikke til noen symptomer eller andre plager relatert til for stort inntak av Vitamin K. Ved bruk hos nyfødte og spedbarn er det rapportert om symptomer som gulsott, magesmerter, forstoppelse og utilpashet. Det er ikke funnet noen klar årsak til disse plagene, men de fleste av disse ble heller ikke regnet som alvorlige, og de gikk over uten behandling. Gode kilder. Grønne planter som salat, brokkoli og spinat inneholder mye vitamin K. Andre kilder er meieriprodukter, kornprodukter, kjøtt, frukt og sjokolade. Vitamin K2 finnes i fermentert ost og natto, en japansk rett laget av fermenterte soyabønner. Anbefalt dose. Det finnes ikke offisielle, norske anbefalinger om inntak av vitamin K. Høyeste lovlige døgndose i kosttilskudd er 200 mikrogram, laveste er 25. Aasiaat. Aasiaat (Egedesminde) er den eneste byen i Aasiaat kommune, som ligger på vestkysten av Grønland. Det grønlandske navnet Aasiaat betyr «edderkoppene», dette gjenspeiles i kommunevåpenet. Kommunen har i tillegg to bygder; Akunnaaq og Kitsissuarsuit. Aasiaat ligger ganske midt i kommunen. Byen ligger på øya Aasiaat i det sydvestlige hjørnet av Diskobukta, og har ca. 3 147 innbyggere. Den er Grønlands fjerde største by. Den største arbeidsplassen i byen er fiskefabrikken, hvor det produseres krabber og reker. Byen har også et skipsverft. Mange jobber også med fiske og fangst. Kolonien Egedesminde ble første gang grunnlagt i 1759, ved Eqalussuit, men ble flyttet til sin nåværende plassering 125 km lenger nord, i 1763. Byen ble grunnlagt av Niels Rasch Egede, som ga den navnet Egedesmind til minne om sin far Hans Egede. Flyttingen skyldtes at den nye plasseringen hadde gode fangst- og fiskemuligheter, samt gode havneforhold og tilgang til drikkevann. Hans Egede var Grønlands apostel, dvs den første kristne misjonæren her. På 1900-tallet begynte kolonien å få mer preg av å være en by. Sykehuset ble bygd i 1916, og efterskolen i 1928. Gjennom 1930-tallet utviklet torskeindustrien seg veldig her. Inntektene økte, og byggingen av trehus økte. Fram til dette bodde mange fortsatt i torvhus. Omkring 1950 kom så mange serviceinstitusjoner, elverk og telestasjon, og de første industriene ble etablert; båtbyggeri og frysehus. Veiene i byen ble også bedre, og mer tilpasset bilkjøring. I 1951 bodde det 1 016 innbyggere her. På 1960-tallet kom de første boligblokkene, samtidig som innbyggerne fikk telefon og heliport. Under andre verdenskrig het stedet Bluie West Five. Byen har aldershjem, barnehage, folkeskole (1. – 11. klasse), gymnas, lokal yrkesskole, voksen- og barnebibliotek, idrettshall, mv. Aasiaat museum ligger her i Aasiaat, dette er et lokalhistorisk museum med fokus på byens historie, og da særlig inuittkulturen. Kabylsk. Kabylsk (kabylsk "Taqbaylit", IPA) er et berbisk språk som snakkes av kabyler hovedsakelig i Kabylia, men også i de største byene i Algerie, i Frankrike, Tyskland, Canada, Belgia, Spania. Ifølge Inalco er det mer enn 8 000 000 brukere av språket på verdensbasis, hvorav minst 4 000 000 i Kabylia og 3 000 000 i resten av Algerie. Kabylsk ble (med noen unntak) sjelden skrevet før det tjuende århundre, men spesielt i de siste årene har det kommet en liten, men stadig økende mengde av litteratur på kabylsk. Geografisk utbredelse. Kabylia ble administrativt delt av den uavhengig Algerie, derfor befinner det kabylsk språket seg i 7 fylker. Folket fra fylkene Tizi Ouzou (Tizi Wezzu), Béjaïa (Bgayet) og Bouira (Tubiret) er helt kabylske talende. Det kabylske språket finnes også i en stor del av Bordj Bou Arréridj fylke, Sétif fylke og i områder av Boumerdès og Jijel. I fylkene Boumerdes, Jijel, Sétif, Bordj Bou Arreridj og Bouira, lever det kabylske språket ved siden av dialekt-arabisk. Det finnes også i den store kabylske diaspora som bor i fylkene med arabiske tallende majoritet, og i utlandet. Historie. Det kabylsk språket er et av de mest kjente og studerte blant de berberspråkene, særlig siden 1844. Kabylias nærhet med Algier var en fordel for linguistene og franske forskere fra den XIX århundre. De fleste av ordbokene ble skrevet i de første arene av den franske colonitiden. Vokaler. Kabylsk språket har 4 vokaler (bokstaven "e" er ikke betraktet som en ekte vokal, den er der kun for å gjore det enklere for en som leser). Skriftsystem. Den eldste Berber skrift ble skrevet i den lybico-berberske skift (Tifinagh). Det samme skrift ble funnet i Kabylia og er fortsatt oppdaet av arkeologer. I middelalderen, religiøse literature i kabylia ble skevet på arabisk, allsåDuring the Middle Ages, religious literature in Kabylie was written in the Arabic language, som notater, fullstendig tekster ble ikke skevet på den tida. Under det osmanske riket, det første Franske-Kabylske ordboket ble skrevet av en Franske etnolog på den 18 århundre. Det var skrevet på det latinske skript. Fra året 1900 skreves Kabylske med det Latinske skrift od "tamacahutt n wuccen" av Brahim Zellal var et eksempel for den trenden. Mouloud Mammeri kodifiert en ny ortograf for å slipe å bruke de franske accentene. Det ny skiftet ble godkjente av alle berberske lingvistene, INALCO(Marokko) og HCA(Algerie). Berbersk latinsk alfabet. NB: Før brukte man "ṛ", "ț", "ʐ", men ikke nå lenger (Kamal naït zerrad, tajerrumt tatrart n teqbaylit). Åndalsnes gravlund. Åndalsnes gravlund ligger på Åndalsnes i Rauma kommune. Bøleråsen skole. Bøleråsen skole er en barneskole på Langhus i Ski kommune som ble åpnet i 1993. Hallvardskatedralen. a>, og ble dermed landets nest største kirke.) Hallvardskatedralen, også omtalt som Hallvardskirken, Sankt Hallvardskatedralen, Sankt Hallvardskirken, Oslo domkirke og Oslo katedralkirke, er Oslos tidligste domkirke. Domkirken ble oppført på høyden ved Gamlebyens markedsplass Oslo torg (krysset Bispegata – Oslo gate) under begynnelsen av 1100-tallet, og var i bruk som kirke til omkring 1655. Foruten å være bispesete og Østlandets religiøse sentrum i vel 500 år, var katedralen kroningskirke, kongelig vielseskirke, kongelig gravkapell, og et av Skandinavias best besøkte pilegrimsmål. Hallvardskirkegården ligger i hovedsak sør for katedralen. Den var æreskirkegård for Oslo og Østlandet fra omkring 1130 til 1639. Her ble biskoper, lendmenn og andre framstående menn og kvinner gravlagt. De aller fremste ble bisatt inne i kirken sammen med kongene. I dag ligger katedralen i ruiner: hoveddelen innenfor ruinparkanlegget Minneparken, den søndre delen innunder et betonglokk – og over betonglokket Bispegata. Mot slutten av 1800-tallet ble Bispegata forlenget i østlig retning, over domkirkeanlegget. Det er blitt lagt til rette for å fjerne Bispegatas østre del, som følge av ferdigstillingen av Ekebergtunnelen og det endrede veianlegget i nedre Lodalen. I så fall kan hele Hallvardsruinen med kirkegård frilegges, og Middelalderbyens trekantede markedsplass, Oslo torg, reetableres vest for Hallvardskirkegården. 1000-tallet. I Norges tidligste kristne tid var biskopene reisende misjonsbisper som sto under kongen. Da Olav Kyrre ble konge i 1066 delte han landet inn i tre bispedømmer: Nidaros, Selja (senere Bjørgvin), og Oslo. For hvert av bispedømmene skulle det bygges en kirke der biskopen skulle ha sete, en såkalt katedralkirke. "Katedral" skriver seg fra latin "cathedra" og betyr bispestol. 1100-tallet. Oslos katedralkirke ble bygd på begynnelsen av 1100-tallet, antakelig med korsfarerkongen Sigurd Magnusson som byggherre. Sigurds møte med kong Baldwin I av Jerusalem i 1110 kan godt ha vært den direkte bakgrunnen. Tomten for Oslos katedralkirke ble stukket ut på høyden øst for Oslo torg. Katedralen ble reist nord på tomta og var landets første kirke bygget som en romansk (normannisk) basilika med sentralt tårn og tverrskip. Den ble viet Hallvard Vebjørnsson av Husaby i Lier, og et praktfullt sølvbeslått skrin med levningene av hellig Hallvard ble plassert på høyalteret. Skrinets lokk var prydet med et bronserelieff som i tråd med Hallvardslegenden framstilte piler og kvernstein. Hallvardsskrinet hadde i følge tradisjonen legende makt og var hovedårsaken til katedralens høye status som pilegrimskirke. Den usymmetriske planen med kirke i nord og kirkegård i sør hang etter alt og dømme sammen med at Hallvardskatedralens kirkegård var planlagt som gravsted for de fornemme. Det var som kjent langt mer høyverdig å ligge på sørsiden av et kirkebygg enn på nordsiden. Hallvardskatedralen sto sannsynligvis ferdig senest våren 1130 da Sigurd Jorsalfare døde og som første konge ble gravlagt i kirken – i korets sørvegg. Sju år etter Sigurds død brant kirken, den ble imidlertid snart istandsatt. Kong Magnus Blinde, sønn av Sigurd, ble gravlagt ved siden av faren i 1139. Det må ha vært under bisp Peter eller bisp Vilhelm. Grunnet mangelfulle opplysninger er det uklart hvilken av Oslos biskoper som først satt i Hallvardskatedralen. Sannsynligvis var det Koll Torkellson eller etterfølgeren, bisp Peter. a>, diplomer fra middelalderen, omtales Hallvardskatedralen som «Oslo domkirke» eller «domkirken i Oslo». a> til Skandinavia på midten av 1100-tallet, for å ordne med forhold tilknyttet blant annet Hallvardkatedralen. Oslo domkapitel. I 1152-54 var den pavelige utsendingen kardinal Nicolas Breakespeare i Skandinavia i forbindelse med at Hallvardskatedralen og øvrige Skandinaviske domkirker skulle underlegges paven i Rom. Breakespeare framførte i sakens anledning at det skulle være kapitel og skole ved bispesetene Oslo, Nidaros, Bergen og Hamar. Allerede i 1157 var det geistlige sentrum med biskop og domkapitel i full orden i Oslo. Kapitelet besto av en utskilt gruppe prester som tok seg av arbeidet med liturgien, blant annet gjennom tjeneste ved domkirkens mange altre – Hallvardskatedralen skal ha hatt rundt 20. Som medlem i kapitelet ble man kalt kor(s)bror eller domherre (latin kannik). Å være korsbror ga status og egne rettigheter. Domkapitelet ved Hallvardskatedralen var Oslos og Østlandets mektiske og mest ansette institusjon gjennom middelalderen. Breakespeare (ca. 1100-1159) framførte at det skulle være kapitel og skole ved bispesetet i Oslo. Oslo katedralskole. En av domkapitelets viktigste oppgaver var å føre tilsyn med Oslo skole (latin Schola Osloensis), også kjent som Oslo katedralskole. Normalt regnes Breakespeare som skolens grunnlegger og 1153 som etableringåret. Historiskeren Oskar Garstein fører argumenter for at Breakespeare stadfestet en ordning som ble grunnlagt allerede ved kanoniseringen av Sankt Hallvard. Det er ikke kjent hvor undervisningen holdt hus i den tidligste tiden, men det er rimelig at Hallvardskatedralen gjorde tjeneste som skolestue. Katedralskolen var opprinnelig en skole for utdanning av prester, og undervisningen foregikk på latin. 1200-tallet. Vest for domkirken lå "Nordre strete" (tilsvarer Oslo gate nord for Oslo torg), på vestsiden av stretet biskopens gård. Under den makthungrige bisp Nikolas Arnesson ble bispegården utvidet med blant annet et tårn (kastell) mot sørøst. Bisp Nikolas påbegynte også en festningsmur som rundt år 1300 omsluttet hele bispegården, derav benevnelsen Oslo bispeborg. Nikolas sørget dessuten for å få bygd en takoverbygd trebro mellom kastellet og katedralen slik at han kunne gå uforstyrret til og fra kirke. Kong Inge Krokrygg ble gravlagt i Hallvardskatedralen i 1261. Mellom 1261 og 1268 ble katedralen utvidet østover med et stort gotisk kor. Den ble dermed landets største kirke etter Nidarosdomen. Kong Håkon Håkonsson Unge ble gravlagt i Hallvardskatedralen i år 1270 og Orm kongsbror i 1284. Dette var de siste kongelige som ble bisatt i domkirken da Marikirken ved Oslo kongsgård etter den tid overtok som kongelig gravkapell. Imidlertid ble biskoper og andre prominente personer fremdeles stett til hvile i Hallvardskatedralen eller på den ærverdige Hallvardskirkegården. Året 1299 var begivenhetsrikt: Om våren ble Håkon Magnusson – daværende hertug av Viken, Opplandene, Ryfylke, trolig Agder, Færøyene og Hjaltland – viet til sin firmenning Eufemia av Arnstein. Det var et påkostet giftemål som visstnok tok østenske proporsjoner. Kort tid etter bryllupet døde kong Eirik Magnusson. Da Eirik ikke hadde sønner var hertug Håkon den første i arverekkefølgen. Det nygifte hertugparet ble kronet til konge og dronning over Norgesveldet første november 1299. Seremonien ble visstnok gjennomført i Hallvardskatedralen. 1300-tallet. At kong Håkon V og dronning Eufemia lot seg krone i Hallvardskatedralen, var del av Håkon Magnussons bevisste strategi for å gjøre Oslo til landets styringsby – et arbeid som ble fullbyrdet 15 år senere. Den 31. august 1314 skjenket kong Håkon riksseglet til prosten i Marikirken, og gjorde han dermed til rikets kansler «til evig tid». Hallvardskatedralen la til seg stadig mer jordegods. I følge Raudeboka fra omkring 1390, var Oslo domkirke i besittelse av 731 gårder hvorav 235 lå på Romerike. I 1392 ble Erik av Pommern salvet og kronet til Norges konge. Seremonien ble etter alt å dømme gjennomført i Hallvardskatedralen. 1500-tallet. Etter reformasjonen (1537) beholdt Oslo statusen som bispesete. Hallvardskatedralen ble dermed domkirke for lutherske superintendenter (biskoper). Forøvrig ble domkapitelet og katedralskolen opprettholdt. Hallvardskirken brant i 1567, men ble gjenoppbygget. Den eldste kjente billedlige framstilling av Gamlebyen er fra 1594, det er et relieff av Gert van Egens på Fredrik IIs sarkofag. Hallvardskatedralen ruver sentralt i bildet med resten av byen liggende tett omkring. Relieffet er neppe en korrekt gjengivelse av Gamlebyen, ikke desto mindre visualiserer den Hallvardskatedralens sentrale posisjon. Oslohumanistene. Humanismen er en filosofisk retning som sprang ut av den italienske rennessansen. Den spredte seg snart nordover, og fikk et sterkt fotfeste i Rotterdam. Retningen slo også rot i Oslo. Oslohumanistene, også kalt Østlandshumanistene, var en lærd krets av korsbrødre tilknyttet domkapitelet og katedralskolen mellom 1580 og 1610. Gjennom sitt litterære virke gjorde de Oslo til Norges kultursentrum. Sentrale i kretsen var Jens Nilssøn, Hallvard Gunnarssøn og Claus Berg – den første biskop, den andre kantor og dekanus, og den tredje magister og lektor. 1600-tallet. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 befalte kong Christian IV at det gamle Oslo ikke skulle bygges opp igjen. Byen skulle derimot gjenreises på vestsiden av Bjørvika under navnet Christiania. Hallvardskatedralen var i relativt god stand etter brannen. Den ble reparert og beholdt som Øst-Norges domkirke fram til Hellig Trefoldigheds kirke ved Christiania torv sto ferdig i 1639. Den gamle domkirken ved Oslo torg ble nå nedgradert til sognekirke for Aker sogn. Det prektige kirkebygget i Gamlebyen ble levnet liten ære og forfallt. Siste kjente messe i Hallvardskirken ble holdt i 1654. I 1656 dro en historieinteressert student skallen til Sigurd Jorsalfare ut av det forfalne kirkebygget og tok den med seg til Danmark. Nedbrytningen akselererte og i 1696 ble den gamle katedralen vedtatt revet. Den ble nå steinbrudd for Akershus festning, og trolig også for Oslos tredje domkirke reist ved Stortorvet og innviet allehelgensdag 1697 av biskop Hans Rosing. 1700-tallet. På 1770-tallet ble gravsteinene på Hallvardskirkegården – som skrev seg fra rundt 1130 til nærmere 1660 – fjernet og brukt til fyllmasse og veidekke på Grønlandsleiret. Omkring 1780 ble siste rester av Hallvardsruinen over bakkenivå tatt ned. 1800-tallet. Fundamentet for Oslos opprinnelige domkirke og kirkegården omkring ble overbygget i løpet av 1800-tallet. Rundt 1880 ble Bispegata forlenget østover kirkegården. Hallvardskatedralen i dag. a>. Bispegata sør for ruinen ble anlagt rundt 1880 og ligger over Hallvardskirkegården, Oslos æreskirkegård i over 500 år. Hallvardsruinen. Første arkeologiske utgravning ved Hallvardsruinen ble gjennomført i 1835. Avdekkingen tok til midt på 1800-tallet da det skulle graves ut for jernbanen. På begynnelsen av 1920-tallet var hele ruinen kommet fram i dagen. Det var arkitekt og arkeolog Gerhard Fischer som ledet siste etappe i utgravingen. Katedralen var hovedattraksjon da Minneparken i Gamlebyen åpnet i 1932. Minneparken var den gangen et luftig, åpent og velholdt anlegg. Det tok ikke lang tid før katedralen igjen ble satt under press: På 1960-tallet ble Minneparken innskrenket og et betonglokk lagt over søndre delen av Hallvardskatedralen og over Hallvardskirkegården. Over lokket ble Bispegata utvidet til firefelts motorvei. I dag er Bispegata redusert til tofelts vei, men søndre del av ruinen og den gamle æreskirkegården er fremdeles underlagt betong og asfalt – og i følge gjeldende bestemmelser regulert til firefeltsvei. Bevarte rester forøvrig. I Oslo domkirke ved Stortorvet, på høyre side av hovedinngangen, finns et relieff som er festet på hjørnet av tårnfoten. Relieffet viser et menneske som attakkeres av en drage og en løve. Billedsteinen, som skal være fra omkring 1100, ble funnet under utgravinger i Gamlebyen og stammer sannsynligvis fra Hallvardskatedralen. Alterkalk, disk, brødeske, og fire eller fem av portrettene i Oslo domkirkes sakristi er også fra byens opprinnelige domkirke. Dessuten skriver de to største av Oslo domkirkes fire kirkeklokker seg fra Hallvardskatedralen. Begge klokkene er blitt omstøpt flere ganger grunnet brann og andre typer skader. I Ladegården (Bispeborgens “kapell”), ligger originale gravsteiner som opprinnelig befant seg inne i katedralen. Gravsteinene fra Hallvardskirkegården ligger under asfalt og brostein på Grønlandsleiret. Kulturminne. Hallvardskatedralen er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Gjengroing. a>. Tidligere holdt beiting og slått skogen borte. Nå er skogen i ferd med å gjøre den tidligere åpne setervollen usynlig. Seterhuset ble brukt av budeia. og brukes nå som fritidsbolig. Gjengroing er når åpent jordbrukslandskap gror igjen med busker, kratt og skog. Slik gjengroing skjer overalt hvor trær og busker kan vokse, og ikke kunstig blir hindret ved jordbearbeiding, slått eller ved dyr som beiter i tilstrekkelig grad. Gjengroingen er en helt naturlig biologisk prosess – når mennesket trekker seg vekk tar naturen sakte men sikkert tilbake det som er skapt av kulturlandskap. Gjengroingen rammer arealer som tidligere var innmark med åker og eng, så vel som tidligere beiteområder i utmarka, i skogen og på fjellet. Langs kysten dekkes store åpne utmarksområder som var lynghei til med skog. Der det tidligere var beiting i åpen barskog vokser denne nå til med lauskogkratt. Også beiteområder omkring setrene på fjellet vokser det nå skog. Når beiting eller slått opphører tar det bare noen få år før små trær etablerer seg, ved frøspreing fra de frøtrær som er i nærheten. Gjengroingen i det norske kulturlandskapet startet allerede på begynnelsen av 1900-tallet og var lenge en ønsket prosess, som ble hjulpet ved en utstrakt skogplanting. På 1800-tallet var Norge nedbeitet – stor fattig befolkning på landsbygda, og alle ønsket å ha husdyr i den grad de kunne skaffe beitemark og vinterfor. Tiden etter andre verdenskrig, med økende urbanisering og flukt fra jordbruket, skapte et vendepunkt. Siden 1970-tallet har gjengroing blitt regnet som et problem, og i dag er dette et stadig økende problem i Norge. På slutten av 1900-tallet har gjengroingen rammet stadig større områder. Årsakene ligger i dype strukturendringer i norsk landbruk. Landbruket konsentreres mer og mer om de mest produktive arealene. Husdyra beiter langt mindre på utmarksarealer enn for 100 år siden, setring drives nesten ikke lenger, og småbruk er ikke lenger drivverdige. Mange mener at norsk landbruk i økende grad må baseres på kulturlandskapspleie. Dette vil bety at et større areal, innmark og utmark, må beites av husdyr for å hindre gjengroing. Aakirkeby. Aakirkeby er en by i Aaker sogn på det sydlige Bornholm mellom Rønne og Nexø. Byens navn kommer av Aa kirke, som ligger i byen. Aa kirke er Bornholms største og antakelig også eldste kirke, i romansk stil fra omkring år 1100. På denne tiden var dette den viktigste byen på Bornholm. Inntil den danske kommunalreformen i 2007 var byen sentrum i Aakirkeby kommune, en bykommune med 6.600 innbyggere, men i dag er de bornholmske kommuner slått sammen under Bornholms Regionskommune. I byen setter man pris på kjælenavnet «Blomsterbyen», og mange borgere, forretninger og foreninger i byen gjør en innsats for å leve mer opp til dette navnet enn andre bornholmske byer. I og ved byen ligger blant annet bornholm, NaturBornholm, øyas siste «riktige» slakter og en del ferieboliger. Med i Aakirkeby-området er dessuten Ekkodalen, Bornholms travbane i Almindingen og den ene av Bornholms tre golfbaner. I Ekkodalen kan man rope slike spørsmål som «Hva drikker Møller?» (og ekkoet svarer: «Øller!») eller «Hva gir prinsessen smerter?» (og ekkoet svarer: «Erter!») 1. januar 1894 ble Danmark med i det internasjonale tidssonesystemet. Da lengdegraden 15 grader øst for Greenwich går gjennom nettopp Aakirkeby, var ikke lenger København Danmarks tidssentrum. Siden har Aakirkeby ligget nærmest på den normale soltiden som var i bruk før man innførte de nye, kunstige standardtidene. Nexø. Nexø er en by i Nexø Sogn på Bornholms østkyst. Byen er Bornholms nest største. Nexø er kjent for sin store havn og har 3885 innbyggere (1. januar 2007). Forfatteren Martin Andersen Nexø, som flyttet til Nexø med sin familie i 1877, tok sitt navn etter byen. I Nexø ligger Bornholms Glass og Keramikkskole og Nexø gamle røgeri. Brekke sluser. Brekke sluser er et sluseanlegg i Haldenkanalen. Med sine 26,6 m total løftehøyde i fire kamre er Brekke Nord-Europas høyeste sluseanlegg. Sluseanlegget ble bygget under ledelse av Engebret Soot og stod ferdig i 1852, men i 1861 ble anlegget ødelagt av flom. Først i 1877 ble det gjenoppbygget. Det nåværende anlegget stod ferdig i 1924 da vannfallene i Stenselva ble samlet i Brekke sluser og Krappeto som lå lenger opp ble neddemt. Samtidig ble Brekke kraftstasjon ferdigstilt. Slusene ble benyttet til tømmertransport helt til 1982, da tømmerbilene overtok all transport. Slusene kan ta båter inntil 26 m lange, 6 m brede og 1,6 m dype, og er idag ett av flere høydepunkter for reisende med turistbåtene i Haldenkanalen. Svein Aaser. Svein Aaser (født 7. oktober 1946 i Fredrikstad) er en næringslivs- og organisasjonsleder. Han er styreleder i Telenor og for Nasjonalmuseet. Aaser ble utdannet siviløkonom ved Norges Handelshøyskole i Bergen i 1970 og har tatt lederutdannelse i Lausanne.. Mellom 1992 og 1994 var han president i NHO. Han har vært konsernsjef i Nycomed, Storebrand skade, NORA matprodukter og Stabburet/Norge. Deretter var han konsernsjef i Den norske Bank og DnB NOR fra 1998 til 2006 da han gikk av for aldersgrensen. Han har hatt styreverv i selskaper dominert av den norske investoren John Fredriksen, blant annet var han styreleder i Marine Harvest og i Aktiv Kapital. Aaser var styreleder for Ski-VM 2011. Akvariefilter. Akvariefilter er en kritisk bestanddel i akvarier, både ferskvanns- og saltvannsakvarier. Et akvariefilter fjerner partikler i vannet og bryter ned biologiske avfallsprodukter fra akvariet. Filteret dimensjoneres etter akvariets størrelse og hvilke organismer det inneholder. Man skiller mellom mekanisk, biologisk og kjemisk filtrering. Desinfeksjon med ultrafiolett stråling regnes også som filtrering. I akvarier hvor plantene dominerer, er det i hvert fall i teorien mulig å oppnå en biologisk likevekt og unngå behovet for filtrering. Dette forutsetter imidlertid at akvariet er godt beplantet og har god plantevekst, rommer flere hundre liter, og inneholder ytterst få og små fisk. Mekanisk filtrering. Mekanisk filtrering fjerner partikler fra vannet. Dette kan være rester av fôr, avføring eller plantemateriale. Ved å bruke et porøst eller finmasket materiale som vannet passerer igjennom får man fjernet partikler som ligger i vannet. Det er mulig å fange ulike partikkelstørrelser ved å ha ulike mekaniske filter, og det er mulig å sette dette opp i lag, f.eks. fange store partikler før et finmasket filter tar små partikler. Dette øker kapasiteten og gjør at det tar lengre tid før filteret går tett. Mekaniske filtermaterialer deles inn i størrelsen på porene, som forteller hvor store partikler som får lov til å å passere. Ofte brukes PPI (antall porer per tomme), hvor 20 PPI beskriver et relativt finmasket materiale, mens 10 PPI tilsvarer større porer. Når et mekanisk filter har blitt «kjørt inn», har filtermaterialet blitt befestet av nyttige bakterier som bryter ned partikler og kjemikalier i en biologisk prosess. Dermed får mekaniske filter også en biologisk filtereffekt etter en tid. Biologisk filtrering. I motsetning til mekanisk filtrering, baserer biologisk filtrering seg primært på bakteriell nedbrytning av hovedsakelig nitrogenforbindelser, som ammonium og nitritt. Sluttproduktet er oppløst nitrat som normalt bare kan fjernes ved jevnlige vannbytter. Nitrat er et mindre skadelig produkt enn ammonium og nitritt, så det er positivt å ha en så stor biomasse (mengde bakterier) som mulig. Den biologiske filtreringen er svært viktig for at organismene i akvariet skal trives. Kjemisk forurensning er normalt ikke et problem i akvarier, og de aller fleste organismer tolererer uklart vann. Biologiske avfallsstoffer har derimot en tendens til å hope seg opp i det lukkede systemet, noe de færreste arter er tilpasset fra naturens side. Siden biologiske filtere er laget av en mengde levende vesen, så er de avhengig av å få tilført nok næring. Næringsgrunnlaget er dermed med på å bestemme hvor mye bakterier som har livsgrunnlag i filtermaterialet. Andre ting å passe på er riktig temperatur og tilgang til oksygen, ellers er det fare for at bakteriekolonien blir svekket. Aerobe og anaerobe bakterier. Man kan dele bakteriene som finnes i et biologisk filter i to grupper: aerobe og anaerobe bakterier. I de fleste akvariefiltre dominerer de aerobe bakteriene så lenge pumpen fører vann med oksygenrikt vann igjennom. Hvis denne prosessen stopper opp, f.eks. ved lengre strømbrudd, kan disse bakteriene dø ut i hopetall, og man vil få en rask opphopning av avfallsstoffer og en oppblomstring av anaerobe bakterier. Hvis strømmen deretter kommer tilbake uten at noen har tatt seg av filteret, pumpes denne uheldige blandingen inn i akvariet, noe som i sin tur kan ta livet av fisk og annet. Det finnes imidlertid filtre som er laget for at anaerobe bakterier skal etablere en stabil koloni og slik rense vannet. Valget av filtermedia bestemmer til stor del hvilken type bakterie som vil lage kolonier i filtermassen. F.eks. i noen rør som er laget for å hindre rask gjennomstrømming av vann, vil oksygen være en mangelvare og de anaerobe bakteriene vil trives godt. Syklus. De fleste akvariefiltre baserer seg på aerobe bakterier. Først bryter bakterier fra gruppen "Nitrosomonas" ammoniakk/ammonium ned til nitritt. Nitritten blir brutt videre ned til nitrat av bakterier fra "Nitrospira"-slekten. Man trodde tidligere at bakterier fra gruppen "Nitrobacter" sto for dette, og mange kommersielle produkter for hurtig oppstart av akvarier inneholder fortsatt "Nitrobacter". Disse bakteriene bryter også ned nitritt til nitrat, men i etablerte akvarier finnes de i veldig små mengder. En ofte anbefalt metode for oppstart av akvariefiltre er derfor å unngå kommersielle produkter og heller overføre detritus fra et filter hvor stabile og livskraftige bakteriekulturer allerede er etablert, og bruke dette som startkultur i det nye filteret. Kjemisk filtrering. Med kjemisk filter mener man stort sett aktivt kull som fjerner skadelige kjemiske substanser som tungmetaller og rester etter medisinering. Det er også mulig å filtrere med torvsubstanser for å endre egenskapene til vannet. Med torv kan pH-verdien senkes til et sted rundt 6, ofte med den bivirkningen at vannet får en mørkerød jordfarge som mange akvarister setter pris på. Filtrering med torv gjøres for å etterligne spesielle biotoper med surt vann. Andre mer spesielle kjemiske filtermaterialer kan være antifosfat og nitratmedier. Ultrafiolett desinfeksjon. Man kan desinfisere vannet ved å la det renne gjennom et såkalt UV-filter. Her bestråles vannet med ultrafiolett stråling, vanligvis fra et spesielt lysrør. Dette tar livet av de aller fleste mikroorganismene som svever i vannet. Filtermaterialer. Svamper, «bioballer» av plast, keramikkrør og grus kan brukes til filtermateriale. Flere materialer passer som filtermateriale for akvarium. Syntetisk vatt, kjent som filtervatt, samt porøse plastsvamper («blåsvamp») brukes ofte til mekanisk filtrering. Blåsvampen gir også noe biologisk filtrering, da den har en relativt stor overflate som bakterier kan feste seg til. Materialer med stort overflateareal passer best til biologisk filtrering. Innvendige og utvendige filtre. I akvaristikken skiller man mellom utvendige og innvendige filtre. Som navnene antyder, sitter et innvendig filter inni akvariet, mens et utvendig filter står utenfor og er forbundet med akvariet med slanger, oftest av plast eller silikon. Innvendige filtre er små og vanligvis enkle å sette opp, men har sjelden like stor kapasitet som utvendige filtre, og kan være noe mer grisete å rense. Siden utvendige filtre ikke stjeler plass inne i akvariet, er disse ofte mye større. Hvis man ikke fester pakningene ordentlig, kan det utvendige filteret begynne å lekke ved strømstans, da pumpen ikke lenger danner undertrykk i filteret. Til tross for denne ulempen, er det utvendige filteret et klart førstevalg på grunn av sin overlegne kapasitet. Sumpfilter. Til akvarier med ekstra stort behov for filtrering av vannet, benyttes ofte en type utvendige filter som kalles sumpfilter, eller bare «sump» (se pumpesump). Dette består gjerne av et ekstra akvarium som har 10-100 % av volumet til hovedakvariet, og som kan plasseres skjult. Sumpfilteret kan fylles med de filtertypene man ønsker, f.eks. en blanding av biologiske, kjemiske og mekaniske filtermaterialer. Hvis sumpen er plassert slik at vannivået er ulikt nivået i hovedakvariet, er det nødvendig med et overrenningssystem i en eller annen form for å hindre oversvømmelse. Sumpfilter plasseres ofte skjult under hovedakvariet, og overrenning er da uunnværlig. Fordelen med sumpfiltrering er høy filterkapasitet og at vanngjennomstrømmingen ikke blir dårligere over lang tid. Det er mulig for sumpfilter å stå i et år eller mer uten vedlikehold. Skal man sammenligne med innvendige og utvendige filter, må et innvendig filter vedlikeholdes ofte, mens et utvendig filter kan stå i noen måneder uten vedlikehold. Sumpfilter er dermed ønskelig for de som ønsker et stabilt og effektivt filter, og samtidig ha lengre perioder uten nødvendig vedlikehold. En annen fordel med sumpfilter er at den totale vannmengden øker. Det er dermed lettere å unngå svingninger i vannverdiene (f.eks. temperatur eller pH). Ofte er det vanskeligere å holde små akvarier enn større, fordi den kjemiske balansen kan endre seg raskere i et mindre vannvolum. En sump som øker det totale vannvolumet betraktelig, vil redusere eller eliminere dette problemet. Kristianiakrakket. Kristianiakrakket er vanlig betegnelse på det krakk i aksje- og eiendomsmarkedet som skjedde i Kristiania (i dag Oslo) 11. juni 1899. På slutten av 1800-tallet var det en meget sterk økonomisk vekst i Kristiania. Lønningene og folketallet steg kraftig og det var en meget aktiv byggevirksomhet. En sterk etterspørsel etter trelast internasjonalt var en medvirkende faktor, særlig fordi mye av den norske eksporten ble håndtert av firmaer med hovedkontor i Kristiania. Tilbudet av finansielle tjenester økte, og flere nye banker ble etablert: Den norske Diskontobank, Den norske Aktiebank, Den norske Industri- og Vexelbank, Christiania Privatbank, Norsk Vexel- og Landmandsbank og Kristiania Delkrederbank. Mange aksjeselskaper ble etablert, og omsetning av aksjer som forretning (spekulasjon) begynte å bli vanlig. De første ukentlige kursnoteringer kom i 1897. De nye bankene hadde typisk en liberal utlånspolitikk, og ga gjerne lån mot sikkerhet i aksjer ("lombardering"). Det stadig stigende aksjemarkedet og enkel tilgang til kreditt ga muligheter for raske gevinster, og etter hvert også tvilsomme forhold. Flere av banksjefene i de nye bankene deltok selv i aksjespekulasjonen. Firmaets totale gjeld var da på 14 millioner kroner, tilsvarende 20 % av statens årlige utgifter. Krakket medførte et kurstap i de nystiftede bankene på til sammen 17 millioner og etter få år måtte alle de nystiftede bankene innstille. Den omfattende boligbyggingen hadde medført at 10 % av bygningsmassen stod ledig, og husleiene i noen nye leiegårder ble satt til null, for at folk skulle bli boende og derved forhindre forfall. Folketallet i Kristiania sank i perioden 1900 til 1905, selv om fødselsoverskuddet skulle tilsi at befolkningen burde økt. Antall byggemeldinger gikk ned fra 1756 i 1898 til 764 i 1900, og produksjon av byggematerialer som murstein ble mer enn halvert. Niels Onstad. Niels Onstad (født 1909 i Oslo, død 17 juni 1978 i Oslo var en norsk skipsreder og kunstsamler. Nils Onstad hadde mange kontakter til det norske kunstnermiljøet, blant annet til Edvard Munch. Moren var maler. Fra sist i 1920-årene og frem til 1950, arbeidet han sammen med broren, og i 1935 startet de skipsaksjeselskapet Niels Onstads Tankrederi A/S. I 1940 slo Niels Onstad seg ned i USA og arbeidet for Nortraship. Han fortsatte rederivirksomheten derfra fram til 1955, da han fortsatte i Oslo. I 1955 møtte han også skøytekjendisen Sonja Henie. De giftet seg året etter og etablerte på 1960-tallet Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum sørvest for Oslo. Lombardering. Lombardering er et (arkaisk) uttrykk for det tilfelle at en bank yter lån med sikkerhet i verdipapier, slik som aksjer. Forutsetningen er at aksjene er omsettelige. Lombardering har gjerne vært en driver for aksjespekulasjon, som i flere tilfeller har ført til økonomiske sammenbrudd, fordi verdiene av aksjene drives opp til en kunstig høy verdi, samtidig som sikkerheten for de lån som er tatt opp for aksjekjøp er fundert i de samme aksjene. Litchi. "Litchi" ("Litchi chinensis", også stavet lychee eller laichi), er det eneste medlemmet av gruppen "Litchi" i såpebærfamilien Sapindaceae. Det er et tropisk frukttre, som fins i Sør-Kina, India, nord i Vietnam, Indonesia og på Filippinene. I Kina er planten kjent som 荔枝, kantonesisk jyutping: "lai6 zi1", pinyin: "lìzhī"; andre lokale navn er chi eller "alupag" (Filippinene), "lin jee" (Thailand), "raichi" (Japan) og "leechee" (India). Litchi er et mellomstort eviggrønt tre som blir opp til 15-20 meter høyt, med skruestilte finnete blad. Hvert blad er ca 15-25 cm lang med 2-8 sidestilte småblad som er 5-10 cm lange, endesmåbladet mangler. Nye blad har en lys kobberrød farge til å begynne med, og blir så grønne etter hvert som de vokser til full størrelse. Blomstene er små, grønn-hvite eller gul-hvite, og kommer i rakler på opp til 30 cm. Frukten er en steinfrukt, 3-4 cm lang og 3 cm i diameter. Utsiden er dekket av en rosa-rød, ru hinne som er spiselig men også lett lar seg fjerne. Innsiden består av et lag søtt, halvgjennomsiktig hvitt fruktkjøtt rikt på vitamin C, med en tekstur som ligner litt på druer. Det spiselige fruktkjøttet omgir frøet. Kjernen består av et enkelt blankt nøttelignende frø som er brunt og ca 2 cm langt med en diameter på 1-1,5 cm. Det hevdes at frøet er svakt giftig og ikke bør spises, men kjernen brukes i kinesisk medisin blant annet mot hudplager. Frukten modnes i perioden juli til oktober, ca. 100 dager etter blomstring. Finansboble. Kunstnerisk fremstilling av Tulipankrakket, oljemaleri av Hendrik Gerritsz Pot, omtrent 1640. Flora, blomstergudinnen, blir fraktet av vinden og kjører med en hobbydranker, vekslere og en kvinne med tosidig ansikt. De blir fulgt av tøylesløse vevere fra Haarlem, på sin vei mot sjøen hvor deres undergang venter. En finansboble er en fase hvor verdier (som regel verdipapirer, slik som aksjer) omsettes til en stadig stigende kurs, uten at den stadig stigende prisen reflekterer den egentlige verdi. Mens boblen pågår, kan det være vanskelig for aktørene å innse at det virkelig er tale om en boble, fordi prisen på verdiene kan være fundert på tilsynelatende rasjonelle argumenter om plutselig endringer i teknologi mv. Men er det en boble, vil den eskalere til et punkt hvor den sprekker, og det kommer et børskrakk. Botnhamn. Botnhamn (Postnr. 9373), etter lokal uttale Botnhamna, er et bygdesamfunn på Nord-Senja i Troms. Bygda tilhører Lenvik kommune og ligger langs vestsiden av fjorden Stønnesbotn. Botnhamn ligger henholdsvis 18 og 30 km nordvest for Gibostad og Finnsnes. Botnhamn skole (1.-10. trinn) betjener grunnkretsene Botnhamn, Stønnesbotn og Baltsfjord. I tillegg er det barnehage, Joker-butikk og aldershjem i bygda. Historie. Botnhamn er som gård nevnt i historiske kilder ca. 1370, under navnet Stufunes. Gården har en rekke arkeologiske funn fra stein-, jern- og middelalder, og den mest kjente av disse er den såkalte fra rundt år 1000. Plassen har trolig vært en del av et høvdingerike lokalisert på begge sider av ytre Malangen. På 1600-tallet var Botn lensmannsgård i Balstad tingsted. Gjennom etablering av handelsvirksomhet på slutten av 1800-tallet, vokste Botnhamn fram til å bli et sentrum i Hillesøy. Kommunikasjon. Fra Botnhamn går fylkesvei 862 til bygdene og fiskeværene i Berg og fra Kjosen i Stønnesbotn går fylkesvei 861 til Gibostad og Silsand. I tillegg har to mindre fylkesveier utgangspunkt i Botnhamn. Fv 274 (Tr.) går nordover langs Malangen til bygdene Sand og Laukvik, mens Fv 277 (Tr.) går over fjellet vestover mot Husøya. Det går også kommunal vei til den lille bygda Baltsfjord. Med bil er det 28 km til tettstedet Gibostad og 52 km til byen Finnsnes. 15 km mot sørøst, langs fylkesvei 861, ligger Lysnes, hvor det er hurtigbåtforbindelse med Tromsø. Sommerstid er det dessuten fergeforbindelse, kalt Malangsforbindelsen, mellom Botnhamn og Brensholmen på Kvaløya. Malangsforbindelsen er vanligvis i drift fra slutten av april til begynnelsen av september med en ferge som tar ca. 26 biler. Overfarten tar om lag 40 minutter, og fra Brensholmen er det ca. en times kjøring til Tromsø. Botnhamn grunnkrets. Botnhamn grunnkrets tilhører Øyfjordområdet og omfatter begge sider av den nordlige del av Stønnesbotn, samt bygdene utover mot havgapet. På østsiden av Stønnesbotn ligger det fraflyttede stedet Gavlen. På vestsiden strekker grunnkretsen seg fra Huselv, gjennom hele Botnhamn og videre nordover langs Malangen, bygdene Sand og Laukvik inkludert. I vest grenser grunnkretsen mot Baltsfjord, i sør mot Stønnesbotn og i øst mot Lysbotn. Over Malangsfjorden i nordøst ligger grunnkretsene Buvika og Brensholmen i Tromsø kommune. Grunnkretsen dekker et areal på 32,97 km². FC Groningen. FC Groningen er en nederlandsk fotballklubb fra Groningen. Groningen ligger for øyeblikket i Eredivisie. Den norske landslagsspilleren Erik Nevland har spilt for klubben. Klubben ble grunnlagt 16. juni 1971 av "Groninger Voetbal en Atletiek Vereniging". Groningen Groningen Krakk (møbel). Krakk med tre bein laget i 1884 av Liberty & Co Ltd. i London. En krakk eller fotskammel er et møbel som enklest kan beskrives som en stol uten rygglene. Uttrykket brukes også for tilsvarende konstruksjoner som ikke nødvendigvis er til å sitte på, slik som sagkrakk. Gerd Grabher. Gerd Grabher (født 2. november 1953 i Østerrike) er en tidligere fotballdommer fra Østerrike. Han dømte en kamp i fotball-EM 1996. Kampen var mellom og og han ga seks gule kort og dømte ett straffespark til England. Alice (album). "Alice" er et musikkalbum av Tom Waits, utgitt i 2002 på Epitaph Records. Sporliste. Sangene er skrevet av Tom Waits og Kathleen Brennan. Helmut Kohl (fotballdommer). Helmut Kohl (født 8. februar 1943, død 26. september 1991) var en østerriksk fotballdommer. Han dømte tre kamper i fotball-VM 1990 i Italia, blant annet en kvartfinale. Kohl døde av kreft drøyt ett år etter VM. Vollen kystkultursenter. Vollen Kystkultursenter er et museum som ligger i Vollen i Asker langs Kystkulturstien. Senteret er en filial av Asker museum. Museet består av hovedbygning og sidebygning til den såkalte Selvik-villaen fra 1881, som ble restaurert i 1994. Villaen ble bygget i sveitserstil som landsted for familien Øhlckers. Kyststien i Asker går bl.a. fra Vollen Kystkultursenter til Strandsitter-huset, som er det eldste huset på Konglungen. Georges Capdeville. Pierre Georges Louis Capdeville (født 30. oktober 1899, død 24. februar 1991) var en fransk fotballdommer som dømte finalen i fotball-VM 1938 mellom og. Han er den eneste som har dømt en VM-finale i sitt hjemland. Han dømte også kvartfinalen mellom og. Capdeville dømte også den franske cupfinalen i 1936. Ildål. Ildål er en svært avlang fisk med en distinktiv spiss snute. Kroppen er sammentrykt fra sidene, spesielt den bakerste tredjedelen hvor den flates ut idet den går over til halefinne. Fargene er mørkebrun og grå. Buken har generelt en lysere sjattering av samme farge. Mønsteret varierer fra fisk til fisk. Vanligvis er det flere klare røde striper og flekker på kroppen. Disse varierer i intensitet avhengig av individets alder og tilstand. Vanligvis er markeringene gulaktige hos ungfisk, og blir dyprød hos de voksne. Ofte har gattfinnen, ryggfinnen og halefinnen en rød kant. Den kalles «ål» på grunn av kroppsformen, men den tilhører egentlig ikke ålefamilien. De kan ofte bli ganske store i vill tilstand, og de blir gjerne mer enn 120 cm lange. I akvarium blir de imidlertid sjelden større enn ca. 55 cm, selv ikke i store kar. Lysikles. Lysikles (d. 428 f.Kr. Gresk: Λυσικλῆς) var en athensk general og leder av det demokratiske partiet i byen. Han levde i det femte århundre f.Kr. og var trolig en venn av Perikles. Saotomesisk. Saotomesisk er et portugisiskbasert kreolspråk som tales på São Tomé i landet São Tomé og Príncipe. Det var ifølge Ethnologue i 1999 69 899 mennesker som snakka språket. Substratum for språket var for det meste kwa-språk og vestlige bantuspråk. De fleste saotomesisktalere forstår også portugisisk, som er det enste offisielle språket på São Tomé og Príncipe. Mykale. Deler av fjellet Mykale, sett fra fra ruinene av Priene Kart over Mykale med kystlinjeforskyvninger siden antikken. Mykale (gresk: Μυκάλη, latin: "Mycale", tyrkisk: "Samsun Daği") er et fjell (1 237 moh) på vestkysten av Anatolia i Tyrkia, nord for munningen av elven Menderes (antikkens "Maiandros") og skilt fra den greske øya Samos av den 1300 meter vide Samosstredet. Fjellet danner en bergrygg som ender i en odde som i antikken var kjent som Trogylion (gresk: Τρωγίλιον eller Τρωγύλιον, latin: "Trogiliom"). Det er flere strender langs nordkysten som består av sand til grus. Den sørlige flanken er hovedsakelig bratte skråninger. I klassisk gresk tid var hele fjellryggen en odde som var omgitt av Egeerhavet. Geopolitisk var den en del av Jonia med den greske byen Priene plassert ved kysten av fjellets sørflanke og Miletos ved kysten på motsatt side i sør tvers over den dype bukten som elven Menderes hadde skapt. Ytterligere nord lå byen Efesos. Ruinene av de første to joniske byene nevnt med deres havneanlegg finnes fortsatt, men er i dag flere km lengre inn i landet med utsikt over en rik jordbruksflate og gressland som oppsto grunnet avsetninger fra elven, og som fortsetter å danne det geografiske trekket med vide elvesvinger som denne elven har gitt navn til, "meander". Enden av den tidligere bukten er i dag en innsjø, Çamiçi Gölü (innsjøen Bafa). Hele fjellryggen ble gjort om til en nasjonalpark på 109.85 km, "Dilek Yarimadisi Milli Parki" («Dilekhalvøyas nasjonalpark») i 1966, og som er delvis tilgjengelig for offentligheten. Resten er reservert av det tyrkiske militæret. Parkens isolasjon har oppmuntret til å gå tilbake til den innfødte økologien, som er 60 prosent kratt og underskog. Dette området er et verneområde for arter som tidligere var mer utbredt i regionen. Slaget ved Mykale. I det rundt 13 km brede sundet mellom Samos og utløpet av Mykales fjellrygg, odden Trogylion, beseiret grekerne under Leotykides (konge av Sparta) og Xanthippos (statsmann fra Athen) den persiske flåten i et stort sjøslag i år 479 f.Kr. Haymarketopptøyene. Haymarketopptøyene skjedde i Chicago den 4. mai 1886, da streikende arbeidere demonstrerte for 8 timers arbeidsdag på Haymarket-torget. To hundre politimenn gikk til angrep på dem for å oppløse demonstrasjonen, da noen med ett kastet en bombe fra en sidegate. I kaoset som fulgte begynte politiet og noen av arbeiderne å skyte på hverandre. Da røyken lettet, hadde syv politimenn og tre ganger så mange arbeidere blitt dødelig såret. Åtte anarkister og streikeledere ble arrestert, tiltalt og dømt for å ha medvirket til at en bombe ble kastet mot politiet. Fire av de dømte ble hengt. En femte begikk selvmord i fengselet. Da saken ble tatt opp noen år senere, ble det klart at det hadde skjedd justismord – bokstavelig talt – for det var ikke klare bevis for at de hadde gjort lovbruddet de ble dømt og hengt for. Tre overlevende dømte, ble sluppet fri fra fengselet i 1893. De som allerede var hengt ble martyrer for arbeiderbevegelsen. Til minne om Haymarket-anarkistene ble Første mai valgt som internasjonal demonstrasjonsdag for arbeiderbevegelsen. I populærkulturen inspirerte denne hendelsen til den stereotype oppfatningen av «bombekastende anarkist», og hendelsen er fortsatt kontroversiell i USA og bidro til å skape avstand mellom de sosiale klassene. Stedet for hendelsene ble 25. mars 1992 et minnesmerke for Chigaco og minnesmerket i Forest Park rett ved ble oppført i National Register of Historic Places og anerkjent som et nasjonalt minnemerke 18. februar 1997. Uniform sannsynlighetsmodell. En uniform sannsynlighetsmodell innebærer i matematikken at sannsynligheten er jevnt fordelt over utfallsrommet, det vil si at intet mulig utfall er mer eller mindre sannsynlig enn noe annet. Den antar enten diskret eller kontinuerlig form. Diskret fordeling. Dersom man har "N" ulike utfall med lik sannsannsynlighet, "x"1, "x"2...,"x'N", så er sannsynligheten for at hvert enkelt av disse utfallene inntreffer lik Ved en Lottotrekning (en prosess som må anses å være rektangulært fordelt) er for eksempel sannsynligheten for at man først trekker nummeret 6 nøyaktig 1/35. ("N" = 35 for Lotto ettersom det finnes 35 ulike numre å velge blant.) Kontinuerlig rektangulær fordeling. Den kontinuerlige rektangulære sannsynlighetsfordelingen har fått sitt navn ved at tetthetsfunksjonen får utseendet av et rektangel. Den har to parametre, nedenfor kalt for "a" og "b", som betegner den respektive nedre og øvre grensen for hvilke verdier den rektangulærfordelte stokastiske variabelen kan anta. Tetthetsfunksjonen for rektangulære fordelinger er og den kumulative fordelingsfunksjonen er Evpolis. Evpolis (c. 446 – 411 f.Kr.) var en athensk komediepoet som hadde sin storhetstid i tiden rundt Peloponneskrigen. Kratinos. Kratinos (gresk: Κράτινος, c. 520 f.Kr. – etter 423 f.Kr.) var en athensk komediepoet. Pesten i Athen. Pesten i Athen (430 f.Kr.) var en voldsom og ødeleggende epidemi som rammet bystaten Athen i antikkens Hellas under Peloponneskrigen da en athensk seier fortsatt var innenfor rekkevidde. Det er antatt at pesten kom til Athen via Pireus, byens havn og eneste import av mat og andre varer. Bystaten Sparta, og store deler av det østlige middelhavsområdet, ble rammet av sykdommen. Pesten kom tilbake to ganger senere, i 429 f.Kr. og vinteren 427/426 f.Kr. Sparta og bystatens allierte, med unntak av Korint, var bortimot utelukkende landbaserte og uten flåte, men i stand til å mobilisere store hærer som var nesten uslåelige. Under ledelse av Perikles trakk athenerne seg bak Athens bymurer. De håpet å holde spartanerne på avstand mens den overlegne athenske flåten herjet de spartanske troppetransportene og kappet av forsyningslinjene. Beklageligvis førte denne strategien også til at mange mennesker fra landet også måtte oppholde seg i den allerede overbefolkede byen. I tillegg flyttet folk fra deler av Athen utenfor bymurene også innenfor de beskyttede områdene bak bymurene. Resultatet ble at Athen ble et ynglested for sykdommer. Den samtidige historikeren Thukydid beskrev i sitt verk "Peloponneserkrigen" ankomsten av en epidemisk sykdom som begynte i Etiopia, passerte Egypt og Libya, og deretter kom til den greske verden. Epidemien brøt ut i den overbefolkede og trangbodd byen. Athen tapte kanskje bortimot en tredjedel av de menneskene som søkte beskyttelse bak murene. Synet av de brennende gravbålene til athenerne fikk den spartanske hæren til å trekke seg tilbake i frykt for å bli rammet av sykdommen. Pesten drepte mange i Athens infanteri, flere profesjonelle sjøfolk og deres leder Perikles, som døde i løpet av det andre utbruddet i 429 f.Kr. Etter Perikles’ død ble Athen ledet av en rekke inkompetente eller svake ledere. I henhold til Thukydid var det ikke før i 415 f.Kr. at Athens befolkning igjen hadde kommet seg tilstrekkelig til å igangsette den katastrofale militærekspedisjonen mot Sicilia. Moderne historikere diskuterer i hvilken grad pesten var en kritisk faktor i tapet av Peloponneskrigen. Det er dog enighet om at tapet av krigen kan ha åpnet for den kommende suksessen til makedonerne. Utefra de samtidige beskrivelsene er det vanskelig for dagens historikere å fastslå hvilken type pest det var. Tradisjonelt har det blitt betraktet som et utbrudd av byllepest i en av dens mange former, men alternative forklaringer peker på blant annet tyfus, kopper, meslinger, og toksisk sjokksyndrom. Samtidige redegjørelser. Thukydid ble selv smittet av sykdommen, men overlevde. Han var derfor i stand til å beskrive symptomene i sitt historieverk om Peloponneskrigen. Thukydid har også redegjort for de sosiale konsekvensene og oppløsningen av de sosiale skikkene under pestens herjinger. Tilsvarende effekter på de sosiale og religiøse skikkene ble også dokumenter under middelalderens Svartedauden. "Frykt for loven:" Thukydid hevdet at folk sluttet å frykte lovene da de følte at de allerede levde under en dødsdom. Likeledes begynte folk å bruke penger uhemmet. Mange følte at de ikke ville leve lenge nok til å nyte fruktene av sine investeringer mens en del fattige ble plutselig rik ved at de arvet rikdom fra velstående slektninger. Det er også nedtegnet at en del ikke oppførte seg ærerikt ettersom de fleste ikke forventet å leve lenge nok til å nyte et godt omdømme. "Kvinners rolle:" Pesten endret også kvinners rolle i det athenske samfunnet. Kvinnene ble midlertidig frigjort fra de strenge båndene som ellers levde under. Pesten tvang athenerne til å utnevne en øvrighetsperson kalt for "gynaikonomos" som var ment å kontrollere kvinners oppførsel. "Omsorg for syke og døde:" Andre grunner for mangelen på ærefull oppførsel var sykdommens smittsomhet. De som stelte de syke var de som var mest utsatt for å bli smittet av sykdommen. Mange døde derfor alene, særlig gripende er beskrivelser av hvordan folk ikke sørget for de døde grunnet det overveldende antallet av syke og dødende. Folk ble etterlatt for å dø i sine hus eller på gatene. De døde ble lagt i hauger på hverandre, etterlatt for å råtne eller bli skuffet ned i massegraver. Det var tilfeller hvor de som fraktet de døde kom forbi et likbål. De kastet de nye døde på bålet og gikk videre. Andre var opptatt med å forberede likbål slik at de hadde nok brensel for å kremere deres egen død. De heldige nok til å overleve pesten utviklet immunitet og ble således de som måtte ta seg av de som ble syke senere. En massegrav og bortimot 1000 graver, datert til mellom 430 og 426 f.Kr., har blitt funnet akkurat utenfor Athens oldtidsgravlund Kerameikos. Massegraven var inngjerdet av en lav mur som synes å ha beskyttet gravlunden fra et våtområde. Arkeologiske utgravninger ble utført i tiden 1994-1995, den sjaktlignende graven kan ha inneholdt totalt 240 individer, minst ti av dem var barn. Skjelettene i gravene lå tilfeldig og uten jordlag mellom dem. Det har blitt videre rapportert av de greske myndighetene for oldtidsemner at massegraven hadde ikke en monumental karakter. De ofringer som ble funnet besto av vanlige, billige gravurner; svartfigurer, en del med rødfigurer, foruten også hvite lekythoi (oljeflasker) fra andre halvdel av 5. århundre f.Kr. Likene var blitt plassert i gropen innenfor en dag eller to. Disse faktorene peker til en massegravleggelse i en tilstand av panikk, svært mulig grunnet en pest. "Religiøs strid:" Pesten førte også til religiøs strid og ufred. Ettersom pesten smittet uten hensyn til en persons fromhet overfor gudene følte folk seg forlatt av gudene, og det synes som om det ikke noen fordeler å dyrke dem. Templene ble steder for stor elendighet da flyktninger fra landet ble tvunget til å sove og bo der. Snart ble de hellige bygningene fylt opp med døde og døende. Athenerne pekte på pesten som bevis på at gudene favoriserte Sparta og at dette ble støttet av et orakel som sa at Apollon selv, guden for sykdom og medisin, ville kjempe for Sparta om de kjempet med all deres makt. Et tidligere orakel hadde sagt at «krig med dorerne [spartanerne] kommer og på samme tid døden». Thukydid var skeptisk til disse konklusjonene og mente at folk var bare overtroiske. Han støttet seg på den rådende medisinske teorien i samtiden, Hippokrates' teori, og strebet etter å samle bevis gjennom direkte observasjon. Han merket seg at fugler og dyr som spiste pestbefengte lik døde selv som et resultat, noe som fikk ham til å konkludere at sykdommen hadde en naturlig og ikke guddommelig årsak. Pestens effekter og årsaker. Historikere har lenge forsøkt å identifisere sykdommen bak pesten i Athen. Sykdommen har lenge blitt ansett å ha vært et utbrudd av byllepest i en av dens mange former, men nye betraktninger av de rapporterte symptomene og epidemiologi har fått forskere til å helle mot alternative forklaringer. Disse består av tyfus, kopper, meslinger, og toksisk sjokksyndrom. Andre har foreslått miltbrann, trampet opp av jorda av tusener av opprørte flyktninger eller sammentrengt buskap som ble holdt innenfor murene. Basert på påfallende likheter i beskrivelsene med moderne utbrudd i Afrika, har også ebola eller en beslektet viral hemorragisk feber blitt betraktet. Gitt mulighetene at symptomene til en kjent sykdom kan ha mutert over tid, eller at pesten ble utløst av en sykdom som ikke lenger eksisterer er det mulig at den nøyaktige årsaken til pesten i Athen aldri vil bli kjent. I tillegg førte opphopingen av flyktninger i byen til mangelfull mat og drikke, og en økning i insekter, rotter og søppel. Disse forholdene i seg selv har ført til mer enn en epidemisk sykdom. Imidlertid er det mulig at avanserte vitenskapelige teknologier kan avsløre nye spor. I januar 1999 viet Universitet i Maryland, USA, deres femte årlige medisinske konferanse til pesten i Athen. De konkluderte at sykdommen som drepte grekerne, deres militære og deres politiske leder Perikles, må ha vært tyfus. «Epidemisk tyfus er den beste forklaringen", uttalte dr. David Durack, konsulterende professor i medisin ved Duke University. «Den rammer hardest i tider med krig og fravær, den har omtrent 20 prosent dødelighet, den dreper offeret etter rundt syv dager, og det har tidvis påfallende komplikasjoner: koldbrann i fingertuppene og tærne. Pesten i Athen hadde alle disse trekkene.» I tyfustilfeller fører progressiv dehydrering, svekkelse og kardiovaskulær sammenbrudd til sist til pasientens død. Denne medisinske oppfatningen er delt av A. W. Gomme, forsker og tolker av Thukydids historie, som også mener at tyfus var årsaken til epidemien. Dette blir uttrykt i hans monumentale verk "Historic Comments on Thucydides", som ble fullført etter forfatterens død. Angelos Vlachos (Άγγελος Βλάχος), diplomat og medlem av Akademiet i Athen, har i sin bok om Thukydid anerkjent og støttet Gommes oppfatning: «I dag, i henhold til Gomme, er det generelt akseptert at det var tyfus». Andre forskere har dog kommet til en annen oppfatning og har pekt på andre uoverensstemmelser, blant annet fraværet av tyfus i dramatiske gastrointestinal symptomer slik som det er beskrevet av Thukydid. Et annet svar ble funnet i en nyere DNA-studie av tenner fra en antikk gresk grav, ledet av Manolis Papagrigorakis fra Universitet i Athen. Det ble avdekket DNA-sekvenser tilsvarende til de organismer som fører til tyfusfeber. Symptomene er generelt assosiert med tyfus som minner om Thukydids beskrivelse, blant annet høy feber 39 °C til 40 °C som stiger langsomt; kuldegysning; bradycardia (minsket hjerterytme); svekkelse; hodepine; myalgia (muskelsmerte); tap av matlyst; forstoppelse; mavesmerter; og i en del tilfeller utbrudd av flate, lyserøde flekker kalt for «roseflekker»; foruten ekstreme symptomer som innvollsperforering eller blødning, og vrangforestillinger og forvirring er også mulig. Andre forskere har bestridt funnene, og sitert alvorlig metodologisk utflod i DNA-undersøkelsen fra tennene. I tillegg, ettersom sykdommen er mest vanlig overført via dårlige hygienevaner og forholdene i offentlig renhold er det meget usannsynlig årsak til omfattende spredt pest som har oppstått i Afrika og kommet til greske bystater slik Thukydid har rapportert. Identifikasjon basert på DNA-sekvenser er også begrenset av at det er meget lett å etterlate «fotspor» som forurenser DNA-undersøkelsen. Mangelen på bestandige signaturer av RNA-virusene betyr en del etiologier, særlig ved virus av typen viral hemorragisk feber («bløderfeber»), som ikke er testbare hypoteser ved å benytte dagens tilgjengelige teknikker. Erik Tunstad, tidligere fagredaktør av vitenskapsnettstedet Forskning.no kommenterte at «Vi kan kanskje se det som en slags historisk rettferdig symmetri at det greske samfunn, i hvert fall til en viss grad, kunne takke nettopp en epidemi for sin eksistens. Noen år tidligere, under en av perserkrigene, ble persernes elitestyrker rammet av sykdom, noen mener kopper.» Aydın. Aydın (Gresk: Αϊδίνιο) er en by i vest-Tyrkia og sete for den tyrkiske provinsen med samme navn. Byen hadde i 2000 et innbyggertall på og et areal på 248 kvadratkilometer. Aydın ligger ved nedre del av Meanderelva, hvor den renner ut i Egeerhavet. Regionen har vært kjent for sin fruktbarhet siden oldtiden. I dag er det mest kjente produktet fiken, men det dyrkes også andre produkter. Ellers har byen noe lett industri og provinsen har noen historiske steder som besøkes av turister. Det er varmt her året rundt. Rob Beckley. Rob Beckley er sangeren i det kristne bandet Pillar. Han startet i bandet i 1998 i Kansas. Beckley er gift med Linda Beckley. Eksterne lenker. Beckley Thargelia. Thargelia (Gresk: Θαργηλία) var en berømt hetære fra Ionia i antikkens Hellas. Aiskhines Sokratikos. Aiskhines Sokratikos eller Aiskhines fra Sphettus (ca. 425 – 350 f.Kr.) (gresk: Αἰσχίνης) var en filosof i antikkens Hellas. Historikerne kaller ham Sokratikos som å skille ham fra den mer historisk berømte attiske oratoren med samme navn, siden han i sin ungdom var kjent som en tilhenger av Sokrates. Aiskhines var sønn av Lysanius fra deme Sphettus i Athen. I følge Platons Apologia var Aiskhines tilstede under rettergangen mot Sokrates. Etter Sokrates død begynte Aiskhines, i likhet med Platon, å skrive filosofiske dialoger hvor Sokrates figurerte som hovedperson. Aiskhines forfatterskap har bare ovelevd som fragmenter, eller i form av sitater i andre verk. Weizsäcker. Weizsäcker er en kjent protestantisk slekt fra Württemberg, ofte beskrevet som et fremtredende eksempel på det tyske dannelsesborgerskapet. Slekten stammer fra presten Christian Ludwig Weizsäcker (1785–1831), som var far til historikeren Julius Weizsäcker (1828–1889) og til den kjente protestantiske teologen og kansleren ved universitetet i Tübingen, Karl Heinrich Weizsäcker (1822–1899). Karl Heinrich Weizsäckers sønn Karl Hugo von Weizsäcker (1853–1926) ble statsminister i Kongeriket Württemberg og opphøyet i den personlige adelstanden og senere i den arvelige friherrestanden. Hans sønn var diplomaten baron Ernst von Weizsäcker (1882–1951), som var far til Tysklands president baron Richard von Weizsäcker (1920–) og til den kjente fysikeren og filosofen baron Carl Friedrich von Weizsäcker (1912–2007), som bl.a. gav navn til Bethe-Weizsäcker-formelen. En annen av Karl Hugo Weizsäckers sønner var medisineren baron Viktor von Weizsäcker, som grunnla den psykosomatiske medisin og den medisinske antropologi. Carl Friedrichs sønner er baron Carl Christian von Weizsäcker (1938–), professor i politisk økonomi, og baron Ernst Ulrich von Weizsäcker (1939–), vitenskapsmann og politiker. Richard von Weizsäckers sønner er baron Robert Karl von Weizsäcker (1954), professor i politisk økonomi, baron Andreas von Weizsäcker (1956–), kunstprofessor, baronesse Beatrice von Weizsäcker (1958), jurist, og baron Fritz von Weizsäcker (1960–), professor i medisin. Emilie Autumn. Emilie Autumn (født 22. september 1979 i Malibu) er en amerikansk musiker. For øyeblikket bor hun i Chicago. Mange kjenner Emilie igjen for sin teatralske og noe spesielle klesstil, hovedsakelig inspirert av viktoriatiden. Emilie selv hevder at hun er en stor «historienerd». I 2003 ble Autumn oppdaget av tidligere "Hole" frontfigur Courtney Love, som fikk henne med seg til Frankrike for å jobbe med sitt debut soloalbum, "America's Sweetheart". Etter dette ble Emilie med i Loves turnéband "The Chelsea" og opptrådte da sammen med Love på blant annet The Late Show with David Letterman. Emilie slapp sitt første vokale soloalbum i 2003, kalt "Enchant". Dette slapp hun med sitt eget plateselskap Traitor Records. Med dette albumet var det en oppgave eller gåte som skulle løses («The Enchant Puzzle»). Tidligere hadde hun allerede gitt ut et rent klassisk album kalt "On a Day...". Dette inneholdt tre selvkomponerte stykker, i tillegg til Autumns egne innspillinger av utvalgte klassiske verker. I 2005 startet Autumn innspillingen av plata "Opheliac", som skulle bli noe «hardere» enn hennes tidligere arbeid. Cd-en ble sluppet i 2006, tett etterfulgt av en dobbel-EP kalt "Liar/Dead is the New Alive EP". Denne inneholdt remixer av sangen «Liar» og av sangen «Dead is the New Alive». Remixene ble gjort av blant annet "Dope Stars Inc." og Brendon Small. I tillegg inneholdt EP-en fire til da ikke utgitte sanger – «Mad Girl», «In the Lake» og «Let it Die» – i tillegg til en sang bestående utelukkende av klipp fra William Shakespeares Hamlet – «Best Safety Lies in Fear». På "Liar/Dead is the New Alive EP" var det også en forsmak av neste album – "Laced/Unlaced". "Laced/Unlaced" var et rent instrumentalt album. en re-release av Autumns tidligere utgitte instrumentale album "On a Day...". Disk 1, "Laced", var re-releasen, med finpuss og hele fem ekstra bonussanger. Disk 2, "Unlaced", er et album i sjangeren "Violindustrial", og inneholder åtte sanger med elektrisk fiolin. "Limited Edition"-utgaven av "Laced/Unlaced" inneholdt også notene til sangen "Unlaced", på disk 2 med samme navn. Selv kategoriserer Autumn sin musikk under sjangrene «violindustrial» og «victoriandustrial». Andre Prosjekter. Emilie Autumn har i tillegg til sin solokarriere skrevet og spilt inn et album kalt "The Jane Brooks Project, Volume 1", som hittil ikke er gitt ut. To sanger i høy kvalitet var lagt ut for gratis nedlasting på Emilie Autumns eget plateselskap Traitor Records' hjemmeside. Autumn hevder at dette prosjektet er fullført, men står på pause fordi sangene må mikses først. Emilie Autumn hadde Sangen «Organ Grinder» på Saw III-soundtracket, som er en hel sang med bare elektrisk fiolin.Dette soundtracket kom ut i 2007, og andre artister som blant annet Slayer hadde også sanger på CD1. CD2 inneholdt musikken fra selve filmen, skrevet av Charlie Clouser. Emilie Autumn har spilt inn fiolin for dette -programmet to ganger. Deianeira. Deianira og Nessos, skulptur ved Vlahos Vaggelis Deianeira eller Deianira (gresk: Δηϊάνειρα eller Δῃάνειρα; "Deïaneira", «manndreper» eller «ektemanndreper/ødelegger») er en kvinnefigur i gresk mytologi, best kjent for å være den tredje hustruen til Herakles, og i en fortelling fra senantikken, den som uforvarende drepte ham med «Nessos' skjorte». I Sofokles' drama "Kvinnene fra Thrakis" er hun den fremste figuren. Deianira er også navnet på en sekundær figur i gresk mytologi, en amasonekvinne som ble drept av Herakles i løpet av hans niende storverk, søken etter å skaffe amasondronningen Hippolytas jomfrubelte fra Svartehavsområdet og gi det til Eurysthevs' datter. Ekteskap. Deianeira er datteren til Althaia og Oineus (Οἰνεύς, «vinmann» og således sivilisert), konge av Kalydon, og søster av helten Meleagros. Det ble sagt at hun også ble mor til Makaria, som reddet athenerne fra nederlag ved Eurysthevs. En versjon fra senantikken forteller at Deianeira var av en slik påfallende skjønnhet at både Herakles og Acheloos ønsket å gifte seg med henne. Det ble derfor en tevling om å vinne hennes hånd. Hennes far hadde dog allerede trolovet henne til den fryktsomme elveguden Acheloos, både med horn og okselik. Deianeira var imidlertid ikke passiv. «Denne Deianeira red en hestevogn og praktisert krigskunsten», forteller "Bibliotheca", men hun ønsket ikke å ha noe med frieren å gjøre som var i stand til å forvandle seg til en spettet slange, et menneske med oksehode, eller som en fullstendig okse. Robert Graves har tolket denne tilknytningen til krig som et forhold til den førolympisk krigsgudinnen Athene som var en orgiastisk (vill) brud i mange lokale hellige brylluper ("hieros gamos") for konger som kan ha blitt ofret. Herakles, den største helten i den påbegynnende klassiske olympiske verden av guddommer og mennesker, måtte beseire elveguden for å vinne henne som sin brud. I en annen versjon av fortellingen er Deianeira isteden datteren til Dexamenos, konge av Olenos i Akhaia. Her forgriper Herakles seg på henne, men lover å komme tilbake og gifte seg med henne. Mens han er borte dukker kentauren Eurytion opp og krever at hun gifter seg med ham. Hennes fryktsomme far går med på det, men Herakles kommer tilbake i siste liten, dreper kentauren og krevde sin brud. Herakles' død. Den meste sentrale fortellingen om Deianeira er imidlertid den med «Nessos' skjorte». En vill kentaur ved navn Nessos forsøkte å bortføre Deianeira ved å frakte henne over elven Evinos i vestlige Hellas, men hun ble reddet av Herakles som skjøt kentauren med en forgiftet pil. Mens han lå døende klarte han å lure Deianeira ved å fortelle henne at en blanding av olivenolje med den sæd som hadde dryppet på bakken sammen med hans hjerteblod vil sikre at Herakles aldri mer ville være henne utro. Deianeira klarte ikke å motstå dette tilbudet og beholdt noe av denne blandingen. Herakles hadde gjort kvinner gravide over hele Hellas og ble til sist forelsket i den vakre prinsessen Iole. Da Deianeira fryktet at hennes ektefelle ville forlate henne for godt for denne kvinnen, smurte hun en del av kentaurens blanding på Herakles' kjente skjorte gjort av løveskinn. Herakles tjener Likhas brakte ham skjorten, men etter at han hadde tatt den på seg begynte kentaurens giftige blod å brenne ham forferdelig, og til sist kastet han seg inn i et gravbål. I sorg og fortvilelse begikk Deianeira selvmord ved å henge seg, eventuelt at hun kastet seg på et sverd. Noahs ark. Noahs ark (eller Noahs «teba») er i Det gamle testamente farkosten som Gud befaler Noah å bygge sammen med sin familie og fylle med dyr for å overleve Syndfloden. Arken omtales i Første Mosebok kapittel 6-8. Mange religioner og kulturer har en eller annen form for sagn eller historie der man kan se likhetstrekk med vannflommen i Bibelen. Felles for dem er at det kom en stor oversvømmelse, og at noen få mennesker ble reddet i en farkost. Farkostens form og beskaffenhet varierer fra sagn til sagn, og det samme gjør antallet overlevende, og hvem som var om bord. I Gilgamesjeposet fra Mesopotamia beskrives en lignende farkost: Utnapishtim fikk lignende instrukser fra guden Ea da halvbroren Enlil ønsket å utrydde Adamu, jordskapningene, som han selv hadde vært med på å skape. Arken var 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy. Det kan se ut fra beretningen til at den skulle være formet som en kasse uten baug eller seil eller noe annet som kunne drive den fremover. Den var beregnet på å romme mennesker og dyr inntil de overlevende kunne forlate den igjen når vannstanden var tilbake til det normale. Det eksisterer mange forskjellige kunstneriske fremstillinger av arken. Ofte har den blitt tegnet mer eller mindre som en stor båt, men man har gjerne også gitt den et utseende som i større eller mindre grad passer til beskrivelsen av den som en stor «kasse». Mange bilder fra renessansen viser den utelukkende som et stort, firkantet fartøy med vinduer og tak. Ifølge Bibelen grunnstøter arken i området ved Ararat ved vannflommens slutt (Første Mosebok kapittel 8 vers 4). I det gamle Armenia, som strakte seg ned til Anatolia (dagens østlige Tyrkia), finnes fjellet Ararat. I dette fjellområdet har det blitt arrangert flere ekspedisjoner for å finne rester av arken. «Teba» er uttrykket brukt om Noahs ark i den hebraiske bibelen. Teba betyr en gjenstand som er lukket på alle sider, en båt bygget som en boks, og ikke som en ark som har blitt det vanlige uttrykket på Noahs fartøy. Dette fartøyet er også beskrevet i akkadiske og assyriske skrifter som en "Tzulili", et uttrykk fremdeles brukt i moderne hebraisk for å beskrive en undervannsbåt. Noahs ark i Sunnfjord. Hans Strøm gjengav på 1760-tallet i en diskusjon om stedsnavnet Skibsdalen en lokal tradisjon om at Noahs ark skulle ha strandet i Sunnfjord. Dalen ligger langt fra kysten, men ifølge lokale bønder skrev navnet seg fra en skipskjøl som ble funnet på en fjelltopp der. Det ligger et lite vann i nærheten, men også Strøm undret på hva som kunne få folk til å «bygge saa stort et Fartøi til saa lidet og oven paa Field-Ryggen beliggende Vand». Animal Alpha. Animal Alpha er et norsk rockeband som ble til i 2002. I 2005 var Animal Alpha blant finalistene i NRK Urørts kåring av «Årets Urørt». Debutalbumet "Pheromones" kom i 2005, og bandets siste album "You Pay for the Whole Seat, But You'll Only Need the Edge" ble utgitt sent i januar 2008. Bandet ble oppløst 12. mars 2009, og vokalist Agnete Kjølsrud startet opp bandet Djerv med Erlend Gjerde, som før dette spilte i Stonegard. Paulus' andre brev til tessalonikerne. Paulus' andre brev til tessalonikerne, også kalt andre tessalonikerbrev, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den fjortende boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «2 Tess». Forfatterskap. Det er delte meninger om brevet kan sies å være skrevet av Paulus. De som mener det ikke er autentisk mener dette fordi i 1 Tess skal Kristus komme brått mens i 2 Tess skal flere ting skje før den tid. Det mangler også personlige detaljer om Paulus og tessalonikerne i 2 Tess. Tonen i 2 Tess er dessuten kaldere enn i 1 Tess. Brevet anses for å være en imitasjon av det første brevet. Likhetene i brevene kommer av at det andre brevet bygger på det første for å styrke sin autoritet. Datering. Det gis forskjellige dateringer. Brevet dateres til år 70 fordi det imøtegår gnostikerne med deres påstand om at Kristus hadde kommet. Andre daterer det til år 100. De som mener brevet er autentisk mener det er skrevet like etter at Paulus skrev det første tessalonikerbrevet, altså i Korint i år 50 eller 51. Det er rettet til menigheten i Thessaloniki, hovedstaden i den romerske provinsen Makedonia. Agnete Kjølsrud. Agnete Maria Forfang Kjølsrud (født 1. desember 1976) er en norsk vokalist og låtskriver. Kjølsrud er vokalist i hardrock-bandet Djerv, og tidligere kjent fra hardrockbandet Animal Alpha, som ble oppløst mars 2009. Hun har i tillegg vært gjesteartist på en rekke musikkalbum. Erik Amdrup. Erik Amdrup (født 21. februar 1923 i Visby ved Tønder i Danmark, død 22. februar 1998) var en dansk professor i kirurgi, overlege og forfatter. Amdrup var fra 1965 assisterende overlege ved Københavns Kommunehospital, fra 1971 til 1988 overlege ved kirurgisk gastroenterologisk avdeling i Århus kommunehospital og professor i kirurgi ved Århus Universitet. Hans forskning på magesår og kirurgisk behandling av disse vant internasjonal anseelse. Han var aktiv i opprettelsen av Institutt for Eksperimentell Klinisk Forskning ved Århus Universitet, og var i en periode instituttets leder. 56 år gammel debuterte Amdrup i 1979 som skjønnlitterær forfatter, med krimromanen "Hilsen fra Hans". Flere av hans romaner ble premiert som årets beste danske kriminalroman. Romanen "Renters rente" ble i 1996 filmatisert som dansk TV-serie. Trouble (Akon-album). "Trouble" (utgitt 29. juni 2004) er Akons første album. Albumets singler er «Locked Up (Remix)» (featuring Styles P), «Lonely», «Bananza (Belly Dancer)», «Pot Of Gold», «Ghetto» og «Locked Up». «Lonely» ble en stor hit og lå blant annet mange uker på VG-lista i Norge, var på topp-10 i USA og på top-5 i Storbritannia. Paulus' første brev til Timoteus. Paulus' første brev til Timoteus, også kalt første Timoteusbrev, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den femtende boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «1 Tim». Brevet er et av de såkalte pastoralbrevene. De andre brevene i denne gruppen er Paulus' andre brev til Timoteus og Paulus' brev til Titus. Betegnelsen pastoralbrev (av latin "pastor" «hyrde») kom i bruk på 1700-tallet, og henspiller på at brevene er rettet til individuelle personer med lederansvar i menigheten. Den Timoteus som brevet er adressert til omtales både i Apostlenes gjerninger og andre brev som en følgesvenn av Paulus. Enkelte bibelkritikere mener at pastoralbrevene ikke kan være skrevet av Paulus selv, men arkeologiske funn i Grotte 7 i Qumran har bragt fram en rekke NT-fragmenter som er mer enn et halvt århundre eldre. Disse fragmentene, deriblant Timoteusfragmentene, støtter pastoralbrevenes paulinske opprinnelse ved sin tidlige datering. Brevet inneholder formaninger til Timoteus om at han må bevare den overleverte troen ved å bekjempe vranglærere. Videre er det instrukser om hvordan rett gudstjeneste skal holdes, hvordan menigheten skal organiseres og anvisninger om hvordan Timoteus skal utøve sin egen tjeneste som leder. Paulus' andre brev til Timoteus. Paulus' andre brev til Timoteus, også kalt andre Timoteusbrev, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den sekstende boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «2 Tim». Brevet er et av de såkalte pastoralbrevene. De andre brevene i denne gruppen er Paulus' første brev til Timoteus og Paulus' brev til Titus. Betegnelsen pastoralbrev (av latin "pastor" «hyrde»)kom i bruk på 1700-tallet, og henspiller på at brevene er rettet til individuelle personer med lederansvar i menigheten. Den Timoteus som brevet er adressert til omtales både i Apostlenes gjerninger og andre brev som en følgesvenn av Paulus. Enkelte bibelkritikere mener at pastoralbrevene ikke kan være skrevet av Paulus selv, men arkeologiske funn i Grotte 7 i Qumran har bragt fram en rekke NT-fragmenter som er mer enn et halvt århundre eldre. Disse fragmentene, deriblant Timoteusfragmentene, støtter pastoralbrevenes paulinske opprinnelse ved sin tidlige datering. I brevet blir Timoteus oppfordret til å være utholdende i tjenesten, og være tro mot det som er overlevert han. Dette må han gjøre selv om han blir utsatt for prøvelser, og her blir Paulus holdt fram som et forbilde. Som i første timoteusbrev legges det vekt på at Timoteus må avvise vranglærere, og lede de som er kommet på villspor tilbake. AirBaltics destinasjoner. Kart over hvilke land AirBaltic flyr til Denne listen viser en oversikt over alle AirBaltics destinasjoner som blir trafikkert på regulær rutebasis. Listen inneholder ikke codeshare og franchise-destinasjoner. AirBaltics rutenett dekker de fleste større lufthavner i Europa. Selskapet har også et lite antall ruter til destinasjoner i Asia og Nord-Afrika. Tidligere destinasjoner. Fra Riga: Amsterdam, Budapest, Köln, Dnepropetrovsk, Dubai, Frankfurt, Geneve, Praha, Stuttgart, Warszawa. Fra Vilnius: Budapest, Köln, Wien, Warszawa Rajan Chelliah. Rajan Chelliah (født 22. januar 1962) er en journalist som jobber for NRK. Han er blant annet programleder i Migrapolis, og har en tamilsk bakgrunn. Chelliah og Migrapolis vant i 2007 Gullruten for beste magasin- og livsstilsprogram, etter å ha holdt på i 10 år og blitt nominert seks ganger. I desember 2007 ble Rajan Chelliah kåret til Top 10 innvandrer 2007. Denne hedersprisen fikk Chelliah bla. for sin fremragende innsats som journalist. Denne kåringen er ment til å rette søkelyset på inspirerende og positive rollemodeller i det norske arbeids- og samfunnsliv. Prisen ble utdelt av Leadership Women, IMDI og ManPower. Paulus' brev til Titus. Paulus' brev til Titus, også kalt Titusbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den syttende boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Tit». Brevet er et av de såkalte pastoralbrevene. De andre brevene i denne gruppen er Paulus' første og andre brev til Timoteus. Betegnelsen pastoralbrev (av latin "pastor" «hyrde»)kom i bruk på 1700-tallet, og henspiller på at brevene er rettet til individuelle personer med lederansvar i menigheten. Den Titus som brevet er adressert til er ikke omtalt i Apostlenes gjerninger, men han omtales i brev. I følge Paulus' andre brev til korinterne har Titus hatt oppgaver i menigheten i Korint, som han har løst på en bra måte (2 Kor 8). De fleste bibelforskere mener at pastoralbrevene ikke kan være skrevet av Paulus selv, og er skrevet på et senere tidspunkt. Dersom brevet virkelig er et Paulusbrev stammer det fra rundt år 60, etter den mest utbredte oppfatning er det skrevet rundt år 100. Av Titusbrevet går det fram at Titus er blitt innsatt som kirkeleder på Kreta. Brevet instruerer om hvordan menigheten skal organiseres, med "eldste" som ledere, og bekjempelse av vranglærere. I brevet andre kapittel regnes pliktene til gamle, unge og slaver opp. Tit 2.9 har vært sett på som en bibelsk (paulinsk) godkjennelse av slaveriet, men har nok først og fremst vært trukket fram i moderne debatter om kvinners prestetjeneste eller homofili, som et argument for at Paulus' utsagn må tolkes ut i fra sin samtid. Skienstunnelen. Skienstunnelen er en 1 174 m lang enkeltsporet jernbanetunnel mellom Follestad og Nylende i Skien kommune. Den hører til Bratsbergbanen og stod ferdig i 1917. Den ligger direkte under deler av Bratsberggata, Brekkeparken, deler av Hans Houens gate og Lagmannsveien. Skienstunnelen har to nødutganger som leder ut i henholdsvis Snipetorp og Kamperhauggata. Det er installert LED nødlys i tunnelen for mulighet til selvevakuering med selvlysende informasjonstavle pr/100m som viser lengde i begge retninger til nærmeste nødutgang/tunnelutgang. Nødlyset blir selvtestet hver 6. time og aktiveres ved at toget bryter en signalstrøm mellom skinnene når det passerer signalpunktet i tunnelens inngangsparti. Skienstunnelen er også en del av den underjordiske delen av Telenorbygget i Skien sitt ventilasjonssystem. Store Obukhovskij-bro. 210px Store Obukhovskij-bro er den nyeste broen over elven Neva i Sankt Petersburg i Russland. Broen er en skråkabelbro, hvor stålwirekablene bærer hovedspennet. Første del av broen ble åpnet 15. desember 2004. Det er meningen at den andre delen, «tvillingbroen» skal være ferdig bygget i løpet av 2007. Store Obukhovskij-bro er en viktig del av Sankt Petersburgs ringvei som forbinder Obukhovskaja Oborona med Oktjabrskaja. Romandie rundt. Romandiet rundt er et etapperitt som er del av UCI ProTour. Rittet kjøres i den gamle Romandie-regionen i den fransk-talende delen av Sveits. Den første utgaven ble arrangert i 1947 for å markere 50-års jubileet til UCI. Rittet startet i en periode fram til og med 2009 med en tempo-prolog i Genève og ble avsluttet med enda en tempoetapppe i det kuperte terrenget i Lausanne. Den siste tempoen startet vanligvis på et stadion nord for Lausanne og gikk sørover mot Genfersjøen i nedoverbakke, for så å stige opp mot stadionet igjen. Volodarskij-broen. Volodarskij-broen er en bro over elven Neva i Sankt Petersburg, Russland. Broen forbinder gatene Narodnaja og Ivanovskaja. Broens lengde er 332 m, bredden er 24-27 m. Den er oppkalt etter V. Volodarskij, en marxistisk revolusjonær, som ble drept på stedet i 1918. Broen ble bygget i 1932–1936. Hereditært angioødem. Hereditært angioødem (HAE) er en arvelig sykdom hvor pasientene får hevelser (ødemer) i hud og slimhinner (se Quinckes ødem). Sykdommen skyldes nedsatt konsentrasjon av proteinet C1 inhibitor (C1-INH). Dette proteinet holder vanligvis flere reaksjoner i blodet i sjakk, dersom det blir for lite løper noen av disse løpsk og blodårene slipper væske ut i vevet. Dette gir hevelser. Sykdommen er arvelig og arvegangen er autosomal dominant, det vil si at både gutter og jenter kan få sykdommen og at gjennomsnitt halvparten av barn fra en forelder med tilstanden også får sykdommen. De som er friske i slekten, bedømt ut fra blodprøve, bærer ikke sykdommen videre til sine barn. Magesmerter. Anfallene angriper ofte mage og tarm, noe som kan gi betydelige magesmerter, diaré og oppkast. Hevelser i svelg og hals kan være svært farlig, og bør behandles umiddelbart. Svært normalt er det også å få ødemer i armer, ben og kjønnsorganer. I ytterst sjeldne tilfeller kan anfallene føre til hevelser i hjernen, noe som kan føre til hodepine, talebesvær, lammelser eller kramper. Anfallene opphører etter ett til fem døgn. Diagnosen stilles ved at man tar en blodprøve. Sykdommen arter seg svært forskjellig fra person til person. Noen er hardt rammet med flere anfall i måneden. Andre kan ha nedsatt C1-INH, men får aldri noen anfall. Heinrich Quincke var en av de første som beskrev tilstanden og kalte den angioneurotisk ødem. Anfall ble påfallende ofte uløst av mentalt stress og derav betegnelsen «neurotisk». Denne betegnelsen er nå forlatt siden den genetiske årsak er kjent. Symptomene begynner ofte i barneårene og forverres rundt puberteten. Anfallene kan opptre med uker og måneders mellomrom, og mellom disse er pasienten frisk. Det virker som alvorlighetsgraden og hyppigheten av anfallene avtar hos eldre personer. Sykdomsforløp. Mange pasienter kan fornemme at et anfall er på vei. De føler seg kanskje trøtte, utmattede, engstelige, deprimerte, er vare for kulde eller har en fornemmelse av prikking og stikking i huden. Noen får ringformede utslett på huden. Noen pasienter kan være følsomhet for lyd, blir kvalme, er mer aggressive eller irriterte, føler sult og/eller har appetitt på uvanlig mat. Hva utløser et anfall? Faktorer som kan provosere et anfall med hevelser og/eller magesmerter er kraftig fysisk aktivitet, mekanisk belastning, insektstikk, høy varme eller kulde, infeksjoner, operasjoner eller psykisk stress. Trykk fra sko, klær eller gjentatte små slag eller vibrasjoner kan av og til være nok til å gi hevelser av huden på de aktuelle områder. I de fleste tilfellene kan man ikke identifisere hva som er den utløsende faktoren. Feilaktig operert. Man har per 2007 registrert rundt 100 personer med HAE i Norge, men trolig er det store mørketall. Mange leger har ikke erfaring med denne diagnosen og flere har fått feil diagnose. Noen pasienter får kun voldsomme magesmerter, og blir feilaktig operert på grunn av mistanke om blindtarmbetennelse eller får utført andre kirurgiske inngrep. Likeledes hender det at pasienter med HAE virkelig trenger en operasjon, men at magesmertene oppfattes som angioødem. Behandling. HAE behandles som regel med tabletter, men disse kan ha store bivirkninger. Noen pasienter benytter disse legemidlene kun når de har anfall, mens noen må ha dem som fast, forebyggende behandling. Medisinene kan nedsette hyppigheten og alvorlighetsgraden av anfall, og i beste fall holde pasienten anfallsfri. Pasienter som er svært hardt rammet kan få tilbud om å benytte C1 inhibitorkonsentrat som forebyggende behandling. Denne medisinen settes intravenøst, og pasienten må læres opp til å kunne utføre dette selv. Om pasienten får akutte anfall, særlig i svelget, må han behandles med C1 inhibitorkonsentrat, laget av donorplasma. I mangel på dette konsentratet kan frisk frossen plasma benyttes, men en del rapporter den siste tiden viser at dette ikke alltid har så god effekt. En HAE-pasient med ødemer har ingen effekt av for eksempel antihistaminer og adrenalin. I svært akutte tilfeller kan det være nødvendig å utføre en traketomi eller intubere for å sikre at pasienten har frie luftveier. Arturo Pérez-Reverte. Arturo Pérez-Reverte (født 25. november 1951 i Cartagena i Spania) er en spansk forfatter og journalist. Pérez-Reverte arbeidet fra 1973 til 1994 som journalist for presse, radio og fjernsyn. Han arbeidet som Afrika-korrespondent for avisen Pueblo. Fra 1991 var han fast spaltist i El Semanal, et ukentlig bilag til 25 spanske aviser. Som journalist for fjernsynsselskapet Televisión Española (TVE) rapporterte han fra konflikt-områder over hele verden, blant annet fra revolusjonen i Romania vinteren 1989–90, krigen i Kroatia 1991 og krigen i Bosnia 1992–94. I 1986 debuterte Pérez-Reverte som forfatter med den historiske romanen "El húsar", med handling fra Napoleonskrigene. Han er en av de mest oversatte spanske forfattere, og i hjemlandet en av de mestselgende. Siden 2003 er han medlem av Real Academia Española. De fleste av Pérez-Revertes bøker faller i kategoriene historisk roman eller kriminalroman (eventuelt begge på en gang). Flere av bøkene har fantastiske elementer. I hjemlandet har hans serie fra 1600-tallet om den forhenværende infanteristen – senere eventyrer, leiesoldat, leiemorder og detektiv – capitán Alatriste oppnådd stor popularitet. Hittil har seks av Pérez-Revertes bøker og ett originalmanuskript fra hans hånd blitt filmatisert. De mest kjente er sannsynligvis Roman Polanskis "The Ninth Gate" (1999), løst basert på "El Club Dumas" med Johnny Depp i hovedrollen, Jim McBrides "Uncovered" (1994) basert på "La tabla de Flandes" med Kate Beckinsale i hovedrollen og Agustín Díaz Yanes' "Alatriste" (2006), med Viggo Mortensen i rollen som capitán Alatriste. "Alatriste" vant 2006/2007 fire spanske filmpriser for beste regi, beste design, beste kostyme-design og beste produksjon. Henrik Klingenberg. Henrik Klingenberg (født 21. oktober 1978) er en finsk musiker som ble med i Sonata Arctica i 2002 og over tok for Mikko Härkin som spilte keyboard. Han har også vært med i et band med Jani Liimatainen, som de kalte "Greyardshift" Robert Fogel. Robert Fogel (født 1. juli 1926 i New York) er en amerikansk økonom, som blant annet er kjent for å ha utviklet disiplinen kliometri (cliometrics). Fogels foreldre innvandret til USA fra Russland i 1922. I sin ungdom var han et ledende medlem av det amerikanske kommunistpartiet. Han ble først kjent for sine beregninger av hvor viktig jernbanen hadde vært for amerikansk økonomi. I boken "Railroads and American Economic Growth: Essays in Econometric History" fra 1864 viste Fogel at amerikansk bruttonasjonalprodukt ville vært 25 prosent lavere uten jernbanen i 1890. Han mente derfor at jernbanens rolle generelt var overdrevet. Virkelig berømt ble Fogel da han i 1975, sammen med Stanley Engermann, påstod at slavene i de amerikanske sørstatene hadde hatt en høyere materiell levestandard enn industriarbeiderne hadde hatt i nordstatene. De hadde jobbet mindre, spist bedre og ble bare unntaksvis slått. Fogel understreket at disse beregningene ikke var en unnskyldning for slaveriet, men var et innlegg i debatten om økonomien i slavehold. Han tok avstand fra slaveri av "moralske grunner". Mesteparten av sin karriere virket Fogel ved Johns Hopkins University, University of Chicago og Harvard. Fogel vant Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel i 1993 sammen med Douglass North. Sølvhai. Sølvhai er eneste art i slekten "Balantiocheilos". Denne fisken er ikke en hai, men har navnet etter sin torpedoformede kropp og sine store finner. Den holder til i elver og bekker blant annet i Sumatra, Thailand, Borneo og Malaysia. Sølvhai står på IUCNs rødliste over truede arter. Populasjonen er halvert de siste ti år. En av årsakene til dette kan være overfiske for salg i akvariehandelen. Plassbehov. Mange kjøper sølvhai uten å vite at den kan bli 35-40 cm lang (35 cm SL). Siden fisken blir såpass stor, og siden den er en aktiv svømmer, anbefales 720 liter og 200 cm lengde som minimumstørrelse på akvariet. Veldig unge sølvhaier er tilgjengelig i de fleste dyrebutikker, og selges som regel til privatkunder uten at dyrets plassbehov blir diskutert. Dermed holdes arten ofte i akvarier som er for små. Etter hvert som fisken vokser og trenger mer plass enn det som er tilgjengelig, går ut over fiskens helse. Mange mener at fisken rett og slett er for stor og for aktiv til å holdes i vanlige akvarier, men at kun enorme, spesialbygde akvarier er holdbart, hvis noe. Adferd. Sølvhai er en stimfisk som foretrekker å være i grupper på minst 5 individer. Dette er en fredelig fisk som går bra sammen med mange andre tropiske arter. Den er imidlertid altetende, og vil sette til livs alt som får plass i kjeften (også mindre fisk og reker). Vannverdier. Den er en hardfør fisk med stor toleranse for endringer i temperatur, pH og andre faktorer som andre fisk kan være følsomme ovenfor. Vannets pH bør være mellom 5,8 og 7,8. Hardheten bør ligge mellom 5 og 15 dGH. Temperaturen bør holdes mellom 22 og 29 grader. Ångermanälven. Ångermanälven er en 490 km lang elv, som flyter gjennom nordre Sverige. Det er Sveriges tredje mest vannrike elv (485 m³/s) og har et nedslagsfelt på 31.864 km² Kildene til Ångermanälven ligger ved Børgefjell på grensa til Norge. To forskjellige elver løper sammen nordvest for Sollefteå. Ved den nordre elven ligger stedene Åsele og Vilhelmina som to av de større steder nær elven. Strömsund er et av de større stedene som ligger ved elvens søndre løp. Den flyter gjennom Lappland, nordre Jämtland og Ångermanland og har mange store kraftverk. De viktigste fossene er Forsmoforsen, Nässundforsen och Granvågsforsen. Den munner i Bottenhavet nord for Härnösand. De viktigste sideelvene er Vojmån, Fjällsjöälven och Faxälven. Nedstrøms Junsele (ned til Bottenhavet) kalles Ångermanälvens dalføre ofte for Ådalen. Nedenfor Nyland i Kramfors kommun danner Ångermanälven en lang, bred munningsvik med to kjente broer: Sandöbron og Högakustenbron. Högakustenbron over Ångermanälven i Kramfors kommune Romandie rundt 2007. Romandiet rundt 2007 var den 61. utgaven av rittet som var en del av UCI ProTour 2007. Rittet ble avholdt mellom 1. og 6. mai i det fransktalende området i Sveits, kjent som Romandie. I motsetning til tidligere år, startet rittet i Fribourg i stedet for Genève. Rittet ble vunnet av nederlandske Thomas Dekker fra Rabobank. Darkness on the Edge of Town. "Darkness on the Edge of Town" er det fjerde albumet fra Bruce Springsteen, utgitt i 1978. Den kom tre år etter Springsteens gjennombrudd med "Born to Run". Mens "Born to Run" hadde et optimistisk innhold, dominert av ungdommelig overmot og drømmer, var "Darkness on the Edge of Town", slik tittelen tyder på mer preget av desperasjon og nostalgi, kanskje som en reaksjon på at voksenlivet har innhentet drømmene og overmotet fra ungdomstiden. "Darkness on the Edge of Town" er preget av tyngre rock, kanskje den av Springsteens album som er mest innenfor sjangeren hardrock. Krass gitarlyd, tunge trommer, fyldig og kraftig lydbilde, samt en mektig og desperat sang preger låtene. Mange av låtene er også tydelig preget av blues. "Darkness on the Edge of Town" er ofte nevnt som en av de beste rockeplater noensinne, og Springsteens vokal- og gitarprestasjoner er kanskje på sitt ypperste på dette albumet. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Bruce Springsteen. Moe's Tavern. Moe's Tavern (Moes pub) er en fiktiv pub i den amerikanske tegnede TV-serien "Simpsons". Puben er oppkalt etter eieren Moe Szyslak. Moe driver den alene, men flere har tidligere jobbet der, som Montgomery Burns. Puben serverer Duff Beer og Red Tick Lager, en øl med smak av hund. Moe har også uttalt at ølet severt i baren er tysk. I tillegg har Moe i et avsnitt av episoden The Mansion Family servert Tuborg "– the beer of Danish kings" til Homer Simpson. Interiør. Baren er forholdsvis falleferdig, men har flere ganger blitt pusset opp til en moderne klubb. Den består ellers av flere båser, en bardisk og en japansk TV. Pastoralbrevene. Pastoralbrevene er en fellesbetegnelse på tre bøker eller brev i Det nye testamente: Paulus' første og andre brev til Timoteus og Paulus' brev til Titus. Navnet kommer av det latinske ordet "pastor" som betyr «hyrde», her i den overførte betydningen «en som har lederansvar». Disse tre brevene er adressert til enkeltpersoner med leveransvar i de tidlige kristne menigheter, og inneholder formaninger om hvordan menigheten bør organiseres og ellers hvordan lederansvaret skal utøves. Det er omdiskutert om disse brevene virkelig er skrevet av Paulus til de personer som er oppgitt som adressater. Flere trekk kan tyde på at brevene er av senere opprinnelse, og forfattet av senere etterfølgere av Paulus. Pastoralbrevene er ikke nevnt i andre kilder før i kanon Muratori (fra ca år 180), de er heller ikke med i det eldste kjente Paulus-manuskriptet (P46 fra begynnelsen av 200-tallet). Språket er vesentlig forskjellig fra det vi finner i andre Paulusbrev, og brevene forutsetter en annen Paulusbiografi (altså hvor han skal ha vært til hvilke tidspunkt) enn de andre brevene og Apostlenes gjerninger. DS «Savannah». DS «Savannah» var det første seil-dampskipet som seilte over Atlanterhavet. Skipet var 100 fot og 320 tonn. Reisen fra Savannah til Liverpool tok 29 dager i 1819 med kaptein Moses Rogers. I Europa besøkte Savannah også Stockholm, St.Petersburg, København og Arendal før reisen tilbake. Selv om reisen var en teknisk suksess, var ikke dampdrift lønnsomt. Skipet ble solgt uten dampmaskinen og forliste på Long Island i 1822. Rosentetra. Rosentetra er art i gruppen tetraer. Den er en stimfisk som blir opptil 5 cm lang. Denne fredelige tetraen holder seg i de midterste og nederste vannlagene. Den bør holdes i grupper på minst seks individer. Den finnes i Essequibo i Guyana, og i Corantijn og Surinam-elva i Surinam. Your Funeral, My Trial. "Your Funeral... My Trial" er det fjerde albumet av Nick Cave and the Bad Seeds, utgitt i 1986. Albumet ble opprinnelig utgitt som to 12" EP-er. Tittelen på albumet kan være en referanse til en sang av Sonny Boy Williamson: «Your Funeral and My Trial». Gul fantomtetra. Gul fantomtetra er en art i gruppen tetraer. Den er en vanlig akvariefisk. Den finnes i Maroni og Oyapock-elvene i Sør-Amerika. Den tolererer en pH på 6,5 – 7,5, en hardhet på 6 – 15°dGH og en temperatur på 22 – 26°C. Den blir ca. 3,5 cm lang. Slaget ved Boroughbridge. Slaget ved Boroughbridge var et lite, men betydelig slag i konflikten mellom kong Edvard II av England og en fraksjon opprørske adelsmenn. Det ble utkjempet den 16. mars 1322 i nærheten av en viktig bro kalt Boroughbridge over elven Ure, nordvest for York. Resultatet av slaget var et totalt nederlag for opprørne, ledet av Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster, kongens fetter. Slaget var lite i omfang, men dramatisk i henhold til samtidige kilder. Kongens seier ble oppnådd under ledelse av Andrew Harclay, 1. jarl av Carlisle ("Andreas de Harcla"). Opptakten til slaget. Tidlig i 1322 tok kong Edvard sine styrker nordover i England for å beseire sin slektning Thomas av Lancaster. Lancaster ble tvunget til å forlate sine posisjoner ved Pontract og marsjere mot nord hvor han antagelig håpet på å få støtte av styrker fra Skottland som England var i krig med. På marsjen nordover ble vegen sperret av styrkene til Edvards dyktige kommandant i nord, Andrew Harclay. Natten før den 15. mars 1322 hadde de kongelige styrkene under ledelse av Andrew Harclay nådd Ripon. Harclay var langt bedre informert om motstanderens bevegelser enn de var om hans. I Ripton fikk han beskjed av sine speidere at jarlen av Lancasters hær var på marsj langs den store nordlige vegen, Great North Road, og ville nå Boroughbridge den neste dag. I løpet av natten marsjerte Harclays styrker de 10 km til Boroughbridge hvor vegen krysset elven Ure. Hensikten var å ta broen for å sikre seg en strategisk posisjon før opprørerne. Harclays styrke kom hovedsakelig fra Cumberland og Westmorland, og i henhold til en kilde var den på opptil 4000 mann, en blanding av riddere, fotsoldater, soldater med lange spyd og bueskyttere. Av de 214 ridderne som er blitt listet som deltagere i slaget, synes kun 76 å ha vært på kongens side. Selv om Harclays hær langt oversteg Lancasters i antall hadde sistnevntes bedre armering og tyngre rustninger. I åpent terreng kunne kraftig utrustning utjevne fordelen av flere menn. Opprørerne kan ha samlet opptil 3000 mann mens de var ved Burton on Trent, men flere kan ha desertert før hæren nådde Boroughbridge. Thomas av Lancaster skal ha uttrykt bekymring over Harclays antall. Øyensynlig helt uforberedt for trusselen fra nord nådde Lancaster Boroughbridge den 16. mars. Så dårlig var jarlens etterretning at styrken hans hadde slått leir før man oppdaget at broen var besatt. Selv i våre dager er de få veger som krysser elven og på 1300-tallet var det ingen andre alternativer. Med hæren til jarlene av Surrey og Kent bak seg var tilbaketrekning heller ikke mulig. Først forsøkte Lancaster å forhandle med Harclay, men selv om Harclay kunne takke nettopp Lancaster for sin status som ridder, ville han ikke skifte side. Posisjoner. Motstandernes antagelige posisjon ved slaget.I dag er slagstedet stort sett dekket av det som er landsbyen Boroughbridge, men i 1322 hadde sannsynligvis ikke landsbyens omfang nådd så langt som til broen. Landområdene på begge sider av elven var vasstrukne enger. Broen var sannsynligvis der hvor dagens bro står. Det er noe uklart hva som var vadestedets nøyaktig posisjon. Andrew Harclay hadde sendt hestene bakerst og plasserte ridderne og spydmennene fremst for å holde den nordlige delen av broen. Andre spydmenn ble plassert ved et vadested lenger oppstrøms, men kildene er uklare på dette punktet. En kilde sier at Harclay også hadde fått broen ødelagt, men det er neppe riktig. Den var kanskje heller sperret av en provisorisk barrikade. Spydmenne ble plassert i "schiltron"-formasjon etter skotsk sedvane ved at soldatene trekker tett sammen som et piggsvin. Soldatene fra Cumbria var vante med denne taktikken etter sine kamper med nettopp skottene og hadde vist seg effektiv som infanteritaktikk mot kavaleri. I henhold til "Lanercost-krøniken" ble taktikken benyttet både ved vadestedet og ved broen. Det innovative og effektive i Harclays forsvarsposisjon var bruken av bueskyttere med langbue. I løpet av noen få år skulle det bli det mest effektive våpen mot tungt kavaleri i krigene mot Frankrike. Opprørerne forlot landsbyen i to grupper. Den ene gruppen bestående av riddere og fotsoldater som ble kommandert av Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford, dro til fots for å angripe broen. Den andre gruppen, ledet av Thomas av Lancaster, dro på et kavaleriangrep mot vadestedet. Slaget. Slaget begynte ut på dagen den 16. mars. Harclay hadde ingen grunn til å ta initiativet ettersom han hadde en forsvarsposisjon og kunne vente på kongens hær sørfra. Lancaster var derimot i en vanskelig posisjon som krevde øyeblikkelig angrep. Jarlen av Hereford med sin fanebærer og noen få andre riddere angrep broen foran resten av sin styrke og ble drept momentant i den første trefningen. Også fanebæreren og to av ridderne ble drept. Resten ble drevet bakover, mange såret, blant annet Roger de Clifford som var blitt alvorlig såret av spyd og piler. En kilde hevder at en spydsoldat hadde krøpet under broen og støtt spydet oppover mellom plankene og inn under jarlens rustning og således spiddet ham i baken, men dette kan være en overlevering som er tatt fra slaget ved Stamford Bridge i 1066. Angrep mot vadestedet gikk ikke bedre. Elven er rundt 40 meter bred i dag og var kanskje enda noe bredere på 1300-tallet. Under tung beskytning fra piler og med ild nådde sannsynligvis Lancaster og hans menn ikke en gang bredden på motsatt side før de måtte trekke seg tilbake. En kilde hevder at bueskytternes pilstorm var så effektiv at det aldri ble gjort noe forsøk på et nytt angrep og at de måtte trekke seg tilbake i stor uorden. Etter hva som synes som et svært kortvarig slag forhandlet Lancaster en våpenhvile med Harclay slik at hans tropper kunne trekke seg tilbake til landsbyen for natten, enten for å overgi seg eller for å gå i kamp på nytt neste dag. Harclays tropper holdt sine posisjoner gjennom natten i tilfelle et overraskelsesangrep. Overgivelse. Grunnen til at Harclay gikk med på våpenhvile var at tiden var på hans side, og i løpet av natten nådde den øverste sheriffen av Yorkshire, Simon de Ward, fra Givendale (ca. 7 km lengre opp fra Boroughbridge), fram med forsterkninger. Tidlig om morgenen den 17. mars gikk Harclay og de Ward inn i landsbyen med sine tropper og krevde at Thomas av Lancaster skulle overgi seg. Det ble ingen organisert motstand og mange av opprørernes soldater hadde desertert i løpet av natten. Lancaster ville ikke innse det uunngåelige og flyktet inn i landsbyens kapell, men ble fulgt av Harclays menn som trakk ham ut og la ham i jern. De andre opprørerne ble også tatt til fange rundt om i landsbyen selv om noen forsøkte å flykte forkledd i klærne til fattige bønder, og det ble hevdet at ingen slapp unna. Thomas av Lancaster ble sendt med båt til York samme dag, de andre fangene landevegen. Kong Edvard hadde tatt oppstilling ved Pontefract Castle da fangen ble ført fram for ham, dømt til døden for forræderi uten mulighet til å tale til sitt forsvar eller av andre. 22. mars ble han hengt på en bakketopp utenfor byen. Han ble gravlagt i sognekirken i Pontefract hvor en kiste som ble gjenfunnet i 1838 er blitt antatt å være hans. Rundt 30 av Thomas av Lancasters tilhengere ble også henrettet. Referanse. Boroughbridge, Slaget ved Boroughbridge, Slaget ved Kjell Roar Kaasa. Kjell Roar Kaasa (født 15. mars, 1966) er en norsk fotballspiller. Han er nå styreformann i Manglerud Star. Kaasa har spilt for mange klubber, laget mange mål, og lagt opp flere ganger. Han ble toppscorer i Tippeligaen i 1992 for Kongsvinger med 17 mål. Han scoret tidenes raskeste mål i eliteserien etter 13 sekunder, 27. april 1998 for Vålerenga på Åråsen. En kamp som endte med 3-2-seier til Lillestrøm. Denne rekorden er senere forbedret av henholdsvis Tommy Øren og Erik Mjelde. Kaasa la opp etter å ha bidratt til at Oslo Øst rykket opp fra 2. divisjon til 1. divisjon i 2005. Oslo Øst, som da hadde skiftet navn til Manglerud Star Toppfotball, rykket rett ned igjen, uten Kaasa på laget. Han gjorde derimot comeback for Manglerud Star i 2007, og la igjen skoene på hylla etter endt sesong. Som styreformann i Manglerud Star gjorde han nok et comeback i 2008 da han kom inn som innbytter i en seriekamp mot Mjøndalen som endte med et 2-5-tap. For tiden jobber han som kommentator i TV 2. Restaurant Schrøder. Restaurant Schrøder ligger i Waldemar Thranes gate 8 på St. Hanshaugen i Oslo. Den regnes for å høre til kategorien «brune kaféer». Stedet nevnes i skjønnlitteraturen, blant annet i Jo Nesbøs bøker om Harry Hole (Harry er stamgjest) og i «Elsi Lund» av Bjørg Vik. Inne henger malerier av Sigurd Fosnes fra 1920-tallet på veggene, med motiver fra Gamle Aker, Enerhaugen, og Torggata. Det største bildet skildrer Youngstorvet, og Restaurant Schrøders første lokale i Torggata 14 sees på bildet. Hans Schrøder tok i 1925 over Elise Pettersens café som siden 1912 var drevet i hjørnegården Torggata / Hammersborggata (et kvartal nord for Youngstorget). Bygningen ble revet i 1954 i forbindelse med bygging av det nye Folkets hus. I 1956 flyttet Schrøder inn i nybygg i Waldemar Thranes 8. I den tidligere bygningen her var det drevet restaurant siden 1900, da Frk. Glansins Restaurasjon ble etablert. Fra 1923 til 1953 drev Hilmar Hansen Terrasse-Restauranten. Restauranten har forbud mot bruk av PC, musikkutstyr, kortspill og lignende da dette kan være forstyrrende for andre gjester. Litteratur. Per-Erling Johnsen: "Brune kafeer. Oslos uforandelige møtesteder". Oslo, Schibsted, 2005. Ørje sluser. Ørje sluser. Stikk fra 1885. Ørje sluser er et sluseanlegg i Haldenkanalen mellom Øymarksjøen og Rødenessjøen. Slusene ligger i Ørje i Marker kommune i Østfold fylke og har en løftehøyde på 10 meter. Slusene ble bygget i årene 1857-1860 samtidig med Strømsfoss sluser. Slusene er hånddrevet, akkurat som de var ved åpningen i 1860. Det ble bygget boliger både til slusemesteren og sluseassisten i sveitserstil, begge ligger på vestsiden av slusene. Minnesteinen over Engebret Soot står ved øverste sluse. Den ble reist i 1936, 150 år etter hans fødsel. Haldenvassdragets Kanalmuseum ligger på tidligere Ørje Brugs område ved slusene. Pakistanbotia. Pakistanbotia er en art som tilhører gruppen smerlinger. Den lever i saktestrømmende og stillestående vann. Den kan ofte sees i akvarier, men er ikke så utbredt som praktbotiaen. De kan bli opp til 13 cm lange. Pakistanbotiaen er mer aktiv enn praktbotiaen, men fortsatt relativt rolig. Det er best å ha dem i grupper på fem eller flere, for å etablere en stabil rangstige. Denne fisken er relativt hardfør, men foretrekker bløtt, surt vann, med en pH på mellom 6 og 7,4. Hvis de får god nok tid på seg, kan de venne seg til vann med pH opp til 8. De foretrekker temperaturer på mellom 23 og 28 grader. De kan bli stresset av å gå i et akvarium uten andre arter. De bør ikke holdes sammen med aggressive fisk. De passer fint sammen med "Otocinclus"-maller, andre smerlinger, samt andre små, rolige fisk. Haldenvassdragets Kanalmuseum. Haldenvassdragets Kanalmuseum er et museum som forteller om kultur- og naturhistorien tilknyttet Haldenvassdraget. Museet ligger i Ørje i Marker kommune i Østfold fylke. Museet ble åpnet i 1986, 200 år etter at kanalbyggeren Engebret Soot ble født. Museet holder til på området til det nedlagte tresliperiet Ørje Brug ved Ørje sluser. Fra starten eide museet tre bygninger på området. Det var bestyrerboligen, kalt Wang-huset, som huset den første utstillingen som stod klar ved åpningen i 1986, uthusbygningen og Lundinstua. Museet overtok etterhvert et bolighus kalt Brakka på området, hvor en ny og mer omfattende utstilling om Haldenvassdraget ble presentert. Lundinstua er innredet som en bolig ved århundreskiftet (1900). Etter ti års drift i 1996 ble industribygningen på Ørje Brug kjøpt sammen med bolighuset Færjeriet. Fokuset for utstillingene har helt siden starten vært skogsdrift, tømmerfløting og treforedling; bygging av kanalen, som skulle lette på fløtinga, og ikke minst dampbåtene som ble brukt som slepebåter og frakt av turister i kanalen. Da det nye museet åpnet i 2001 i sine nye lokaler etter Ørje Brug, ble museet et kombinert kultur- og naturhistorisk museum. Dette for også å kunne fortelle om det rike biologiske mangfoldet i og ved vassdraget. Området er rikt både på flora og fauna, og det finnes arter som enten ikke finnes andre steder i landet, eller få andre steder. Arter å trekke frem er hvitfinnet steinulke, edelkreps og istidskreps. Haldenvassdragets Kanalmuseum ble en del av Øsfoldmuseet i 2006, som i dag går under navnet Østfoldmuseene. Museet er kun sommeråpent, men tar i mot skoleklasser og grupper ellers i året. Elever i alle aldre kan da få være med på biologiekskursjon. Hvert år i slutten av juni arrangeres Slusefestivalen på museets område, og i begynnelsen av august arrangeres Kanallekene. Ørje Brug har også et kunstgalleri som har utstillinger om sommeren, men også sporadisk ellers i året. Galleriet stiller ut verker av både kjente og mindre kjente kunstnere. Ørje Brug. Ørje Brug er et tidligere tresliperi i Ørje i Marker kommune i Østfold fylke. Ørje Brug ligger ved Ørje sluser og huser i dag Haldenvassdragets Kanalmuseum. Tresliperiet ble bygget som en følge av kanaliseringen som skjedde i Haldenvassdraget da Haldenkanalen ble bygd. Kanalen ble brukt til å frakte tømmer til tresliperiet og ferdige tremasseballer videre nedover vassdraget hvor de ble lastet over på jernbane i Tistedalen. På vinterstid ble tremassen fraktet med hest til Mysen, og på jernbane videre derfra. Tresliperiet var i drift fra 1886 til 1942. Den opprinnelige trebygningen brant ned nyttårsaften 1896, og en ny i tegl ble reist i 1897. Den brukes i dag av kanalmuseet. Det var i tillegg bolighus både for ledelsen og arbeiderne på området. Disse er også restaurert og brukes av kanalmuseet. Idrettslaget Jardar. Idrettslaget Jardar er et idrettslag fra Bærum. Klubben bedriver fotball, håndball, hopp, sykling og langrenn. Klubbhuset ligger på Slependen helt vest i Bærum, rett ved Bjørnegård skole. Hovedleder er Jens Eskerud. Kvinnefotball. Jardar stilte fotballag for kvinner i 1980- og 1990-årene, og var på det beste blant Norges ti beste lag. Jardar er pr. 2009 på 17. plass på maratontabellen for Toppserien for kvinner. I 1986, da det fortsatt ikke fantes nasjonal serie, nådde Jardar semifinalen i NM, men tapte 1–6 for Jeløy. Jardar ble nummer seks i serien på Østlandet, og manglet med det ett poeng på å bli kvalifisert for den landsdekkende serien, som begynte i 1987. Jardar vant imidlertid sin avdeling året etter, gikk gjennom kvalifiseringen med to seire på to kamper, og sikret opprykk til 1. divisjon. I 1988 fikk laget sin beste plassering gjennom tidene i 1. divisjon, med 7. plass. Klubben overlevde også i 1989, og slo cupmester Sprint/Jeløy ut av cupen på vei til en semifinale, men rykket ned i 1990, tross at de da nådde kvartfinalen i NM. Jardar rykket rett opp igjen, men holdt seg bare i 1. divisjon to år, og falt helt ned til 9. plass av 11 i 2. divisjon avdeling A i 1994. Etter tre magre år vant Jardar sin (omdøpte) 1. divisjonsavdeling i 1997, men tapte 1–5 for Byåsen i kvalifisering om opprykk. Laget ble oppløst etter 1999-sesongen. Georgias geografi. Georgia ligger sørvest i Asia langs Svartehavskysten, mellom Tyrkia og Russland. Landet i Kaukasus er et lite land med sine 69 875 km², litt under en fjerdedel av Norges areal. I nord og nordøst grenser landet til tre republikker i den russiske føderasjonen, Tsjetsjenia, Ingusjetia og Nord-Ossetia. I sør grenser Georgia til Armenia, Aserbajdsjan og Tyrkia. Svartehavet utgjør hele landets grense mot vest. Topografi. Til tross for det lille området landet dekker så har det en av de mest varierte topografiene av de tidligere Sovjetrepublikkene. Det meste av Georgia ligger i Kaukasusfjellene, og landets nordlige grense er i stor grad definert av fjellkjeden Store Kaukasus. Sammen med andre fjell og fjellkjeder i landet utgjør de naturlige barrierer som har skapt stor variasjon mellom regionene, både språklig og kulturelt. På grunn av høyden, og den dårlig utbygde infrastrukturen, er mange landsbyer i praksis isolert fra omverdenen vinterstid. Jordskjelv og ras utgjør dessuten en stor fare for liv og eiendom i fjellområder. Georgia har rundt 25 000 elver, og i mange av dem er det utplassert små vannkraftverk. Elvene som renner mot vest renner ut i Svartehavet, mot øst renner de via Aserbajdsjan ut i Det kaspiske hav. Den største elven er Mtkvari, som renner 1 364 km fra Tyrkia, over slettene øst i Georgia og gjennom hovedstaden Tblisi, gjennom Aserbajdsjan og ut i Kaspihavet. I vest er Rioni den største elven. Under Sovjettiden gjorde sovjetiske ingeniører landskapet rundt denne elven om til førsteklasses subtropisk jordbruksland. Mange strekninger av elven ble rettet ut og et omfattende system av kanaler ble gravd ut. Klima. Georgias klima påvirkes av subtropiske systemer i vest og Middelhavsklimaet i øst. Store Kaukasus hindrer mye av kulden fra Russland fra å komme inn i Landet. Varm, fuktig luft fra Svartehavet kommer lett inn i lavlandet fra vest, og klimasonene i Georgia defineres av avstanden fra Svartehavet og av høydeforholdene. Langs Svartehavskysten, fra Abkhasia til den tyrkiske grensen og innlandet innenfor, domineres av et subtropisk klima med høy luftfuktighet og mye nedbør. Mellom 1000 og 2000 mm nedbør er normalt i dette området, hvor gjennomsnittlig vintertemperatur er 5° C og midtsommers 22° C. Flere former for palmer vokser i dette området. Slettene øst i Georgia ligger i ly for Svartehavet bak flere fjell og får et mer kontinentalt klima. Sommertemperaturene ligger i snitt mellom 20° C og 24° C, vintertemperaturene mellom 2° C og 4° C. Fuktigheten er lavere, og nedbørsnormalen ligger mellom 500 og 800 mm i året. Alpine områder og høylandsområder både i øst og vest har egne mikroklimaer. På større høyder er det gjerne dobbelt så kraftig nedbør som slettene i øst. I vest fortsetter det subtropiske klimaet opp til rundt 650 meters høyde, over dette ligger et nivå med fuktig og moderat varmt vær, så et nivå med kjølige og våte forhold. Den alpine værtypen begynner på rundt 2 100 meter, og over 3 600 meter ligger det is og snø året rundt. Fettjestadån. Fettjestadån ved Skiestad Fettjestadån er en å i den vestre delen av Linköping kommune i Östergötland i Sverige. Åen flyter nordover fra innsjøen Bjärsen gjennom jordbrukslandskapet i Nykils og Gammalkils bygder til den forenes med Humpån ved Gälstad-Lundby. Derfra er navnet Kapellån, og dens vann flyter til Østersjøen via Svartån og Motala ström. Noen av Fettjestadåns strekninger har meanderløp. Rex King. Rex King (født 1981), er en tegneseriefigur fra bladet Fantomet. Han er sønn av "Prinsesse Lisandra" av "Baronkhan". Hans far var en barndomskjæreste fra Prinsessens skole som ble drept rett etter at Rex ble født. Det tjueførste Fantomet tok til seg Rex som fostersønn. Rex' mor døde under fødselen. Biografi. Etter fødselen ville ikke den onde fyrsten, Prinsesse Lisandras far, se barnebarnet, hvis fødsel hadde kostet hans datter livet. Minister Badur så barnet som en trussel mot arverekkefølgen til fyrstedømmet "Baronkhan". Da barnets far ble drept, ble barnepiken til Rex ble redd for barnets liv og flytet med Rex inn i jungelen. Rex ble funnet av Mori-fiskere, drivende i en kurv på en flåte. Moriene la det hvite barnet på trappen til misjonærene Maria og Jeremiah, et eldre ektepar som bodde i utkanten av jungelen. Ekteparet dør kort tid etter, trolig av malaria, og det tjueførste Fantomet finner barnet i huset deres. Fantomet forsøker å spore opp foreldrene, og setter til og med Jungelpatruljen på saken, men finner ingen. Fantomet gir gutten navnet Rex King, og tar han med til Hodeskallegrotten. Der vokser Rex opp som Fantomets forstersønn. Llongos høvdingsønn Tom-Tom (Toomytomgano) ble hans beste venn og studiekamerat. Fantomet ansatte Miss Tara Tagama som lærerinne for guttene, hun underviste guttene ved Hodeskallegrotten. I 1993 er Rex rundt 12 år gammel, finner Fantomet den gamle barnepiken til Rex på dr. Axel’s Jungelsykehus. Mori-folket hadde funnet henne for 12 år siden. Nå kunne hun fortelle om barnet hun hadde tatt med seg, om Baronkhan og den onde fyrsten og "minister Badur". Fantomet over en karavane med slaver. De er på vei til fyrstedømmet "Baronkhan" og Fantomet reiser dit og avskaffer slaveriet. "Minister Badur" er fyrstens fetter og står i arverekken til tronen, han forsøker å drepe Rex, Fantomet rydder opp, og sørger for at "Badur" ble satt i livsvarig fengsel. Rex og fyrsten, som er hans morfar finner tonen. Fyrsten blir rørt til tårer når han treffer sitt barnebarn og blir kjent med ren godhet. Den onde fyrsten tar et oppgjør med egen lederstil. Han gjør også Rex til arving av tronen. Senere samme år prøvde også fyrstens tremenning, "grev Semon" å drepe Rex for å få tilgang på tronen. Rex drar litt til og fra mellom fyrsteriket og Hodeskallegrotten i de dype skoger, helt til de får beskjed om at den gamle fyrsten ligger for døden. I 1995 Rex drar tilbake til ’’Baronkhan’’, og tar over som fyrste, men ikke før han bekjempet sin egen fetter grev Veronk, som også forsøkte å ta Rex av dage. Rex har funnet sin livs kjærlighet i "prinsesse Alicia" fra nabolandet "Shambad". De hadde problemer med å få folk og regjeringer i de to landene til å akseptere dette, men de ble til slutt enige. Kilder og referanser. Rex King Nykil. Nykil er et tettsted i Linköping kommune i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. Nykil ligger cirka 20 kilometer sydvest for Linköping. Det hadde 313 innbyggere i 2005. Stedet har skole, barnehage, kirke (svenska kyrkan) og en matbutikk. Skudeneshavn-Mekjarvik. Skudeneshavn-Mekjarvik var et ferjesamband på riksvei 47 og før 1992 riksvei 14 over Skudenesfjorden og Kvitsøyfjorden mellom Karmøy og Randaberg kommuner. Overfarten fra Skudeneshavn til Mekjarvik tok 70 minutter. Den siste tiden hadde sambandet avgang hver tredje time. I 2001 ble sambandet slått sammen med sambandet Kvitsøy-Mekjarvik til det nye sambandet Skudeneshavn-Kvitsøy-Mekjarvik. Sambandet var tidligere det ene av to hovedsamband på hovedveien mellom Stavanger og Bergen Historie. Sambandet ble åpnet i juli 1970 mellom Skudeneshavn og Stavanger med ferja MF «Skudenes». Det tok straks mye trafikk fra sambandet mellom Stavanger og Kopervik. Rederiet som sto for driften var Det Stavangerske Dampskibsselskab. Allerede i 1973 var trafikken blitt så stor at det ble satt inn en ferje til, MF «Ulsnes». Sambandet fikk mer og mer trafikk på kort tid. I 1975 kom ferje nr. 3, MF «Tungenes», og i 1977 kom ferje nr. 4, MF «Vardenes». Sambandet ble et av de største i landet. På begynnelsen av 80-tallet var alle de fire ferjene på verksted og ble forlenget. I 1978 var den nye ferjekaien på Mekjarvik ferdig og ferjene begynte å bruke den, noe som gjorde at reisetiden ble redusert fra 80 minutter til 70 minutter. Sambandet slet alltid med kapasitetsproblmer om somrene; køene var kilometerlange på begge sider. I 1987 ble storferja, MF «Manx» satt inn, Denne ferja hadde så mange problemer og feil at Det Stavangerske Dampskibsselskab mistet sambandet fra juli 1988 til Rogaland Kystferjer som var et datterselskap av Rutelaget Askøy-Bergen. De satte inn to storferjer, MF «Stamveien» og MF «Fjordveien». I desember 1992 sto europavei 39 Rennfast ferdig, og det nye hovedsambandet Arsvågen-Mortavika ble åpnet og overtok trafikken på hovedveien mellom vestlandsbyene. Sambandet Skudeneshavn-Mekjarvik ble «lagt ned» og et nytt ble åpnet mellom Skudeneshavn og Mortavika. Boknafjorden Ferjeselskap drev dette sambandet med den innleide ferja MF «Skutvik», som var den tidligere MF «Tungenes». Dette utløste en proteststorm, og etter kort tid ble samabndet mellom Skudeneshavn og Mekjarvik gjenopprettet, nå med Rogaland Trafikkselskap som operatør, med ferja MF «Skutvik», som var kjøpt og gitt navnet MF «Skudenes». Sambandet hadde mistet sin viktige status til Arsvågen-Mortavika, og ble nå kun trafikkert med én ferje, og det forekom bare litt kø om sommeren. Etter en stund på overtid fordi den nye ferja til det nye sambandet Skudeneshavn-Kvitsøy-Mekjarvik hadde så mange feil, ble sambandet slått sammen med sambandet Kvitsøy-Mekjarvik til det nye «trakantsambandet». Hermippos. Hermippos var en athensk komedieforfatter, som hadde sin storhetstid under Peloponneskrigen. Det er sagt at han skrev over 40 stykker, derav fragmenter av ni er bevart den dag i dag. Han var en sterk motstander av Perikles, som han anklaget å være en ramp og en feiging. Tussan (Eide). Tussan er et fjellmassiv på Nordmøre. Det ligger sør for kommunesenteret i Eide kommune, på kommunegrensen til Gjemnes kommune. De består av to fjell, men flere topper. Tussvatnet (452 moh) ligger i mellom. De høyeste toppene er Snøtinden (1027 moh) og Stortussen (1026 moh), som ligger 600 meter fra hverandre med ei smal egg i mellom. På motsatt side av Stortussen fortsetter egga nordover til Nordtussen (871 moh), og fra Snøtinden fortsetter egga mot sør til Litltusten (810 moh). Fra Gjemnes siden er det sti opp til toppen fra Ulleland i Åndalen. Stien følger Kvernsteinelva til Ullalandsvatnet, videre mot vest til toppen. Fra Eide siden starter stien i Herskedalen eller fra Ugelstadmyra. Begge stiene møtes og går over Tverrliknausen, Gongøra (835 moh), og Kaka. På vestsida av Tussvatnet ligger Sørtussen (902 moh). Sti til toppen går fra Gjemnes siden, fra parkeringsplassen ved enden av bomveien til Åndalssetra (262 moh). Den går først opp til Trolldalsvatnet (354 moh), videre til Fagerdalsvatnet (482 moh) og til toppen. Orochimaru. Orochimaru (大蛇丸) er en fiktiv figur og hovedantagonist i anime- og manga-serien "Naruto". Orochimaru er mye inspirert av japansk mytologi. Navnet hans, sammen med navnene til Jiraiya og Tsunade kommer fra "Jiraiya Goketsu Monogatari" (児雷也豪傑物語), «historien om den tapre Jiraiya». I den historien var Orochimaru Jiraiyas elev, inntil han ble fordervet av slangemagi. Han snakker med en meget formell, kvinnelig japansk tone, til tross for å være av det motsatte kjønn. Siden dette ikke kan oversettes til engelsk, blir han i den engelske versjonen gitt en maskulin, stille, skingrende stemme. Bakgrunn. Orochimaru er en tidligere elev av den «tredje Hokage». Orochimaru og hans tidligere lagkamerater, Jiraiya og Tsunade er kjent som «de tre legendariske ninjaer» (伝説の三忍, "Densetsu no Sannin"). Hans foreldre døde da han var ung og etterlot ham til å ta vare på seg selv i livet. Under den tredje Hokage ble Orochimaru anerkjent som et naturtalent og Jiraiya ble ofte oppfordret til å være mer som ham. «Den tredje» var klar over ondskapen og maktbegjæret som fantes i Orochimaru, men valgte å overse det i håp om å kunne klare å kvele denne siden av personligheten hans. Over tid oppstod det et vennskap mellom Orochimaru og Jiraiya mens hans ønske etter styrke vokste. Etter mange års undervisning fra den tredje begynte Orochimaru å handle etter sine indre ønsker. Han ønsket å oppnå udødelighet for på den måten å lære hver eneste "jutsu"-teknikk som fantes. For å nå dette målet, begynte han å bortføre landsbyboere og eksperimentere på dem slik at han bedre kunne forstå hvordan kroppen fungerer og hvilke forandringer den kunne tåle. Under et av disse eksperimentene brennmerket han ti barn med sitt eget unike forbannede segl, i et forsøk på å se hvor godt seglet fungerte. En av de ti var hans egen elev, Anko Mitashi, og hun var den eneste som overlevde eksperimentet. Ved et annet tilfelle injiserte han den første Hokages gener i seksti spedbarn i håp om å kopiere den førstes evne til "Mokuton"-teknikker. Han fikk aldri se slutten på eksperimentet, men et av testsubjektene, Tenzo overlevde og mottok de evnene som Orochimaru begjærte. Mens han utførte disse eksperimentene, forsøkte Orochimaru også å erverve status som Hokage i håp om at dette ville gjøre det lettere å tilegne seg "jutsu". Da den tredje Hokage begynte å bli gammel forsøkte han å lære Orochimaru at en kun er sterk når en beskytter andre. Orochimaru fnyste av disse tankene, og en skuffet tredje Hokage overleverte tittelen Hokage til en av Jiraiyas elever, som dermed ble den «fjerde Hokage». Etter dermed å ha blitt frarøvet sin eneste grunn til å holde maska i Konoha, ble Orochimaru mindre diskret med bortførelser og eksperimenter, noe som førte til at den tredje oppdaget hva han drev med. Orochimaru ga ham da muligheten til å drepe ham, noe den tredje ikke fikk seg til å gjøre. Orochimaru flyktet, men Jiraiya, som betraktet ham som en kjær venn, forsøkte å overtale ham til å bli i Konoha. Orochimaru avslo og vendte ryggen til Konoha for alltid, bærende på et dypt hat ovenfor sitt tidligere hjem. Etter å ha forlatt Konoha sluttet han seg til forbrytersyndikatet "Akatsuki". Hva han drev med her er ukjent, men det vites at han forsøkte å overta kroppen til Itachi Uchiha for slik å få "Sharingan", en mystisk tilstand ved en persons øyepupiller som er knyttet til Uchiha-klanen. Han mislyktes med sitt forsett og Itachi hogde av ham den ene hånden hans, den han bar sin «Akatsuki-ring» på. Etter dette forlot Orochimaru organisasjonen, men ringen tok han seg med, og det er muligens derfor Akatsuki stadig har forsøkt å fange ham siden da. Orochimaru grunnla senere sin egen ninjalandsby, "Otogakure", som er fylt med ninjaer lojale til ham. Orochimaru har også bygd flere hemmelige baser i "Naruto"-verdenen som han veksler mellom hver uke. Han bærer alltid med seg den avhogde hånden sin, og Akatsuki-ringen sitter fremdeles på den ene fingeren. Evner. I kraft av å være en av «de tre legendariske ninjaer» og tidligere medlem av Akatsuki, er Orochimaru kjent som en meget begavet ninja. Selv om han kun har vist å kunne et begrenset antall "jutsu"-teknikker har hans ferd for å tilegne seg alle ekisterende teknikker gitt ham et bredt spekter av ferdigheter. Siden han forlot Konoha har han gjort mange forandringer på kroppen sin. Som resultat av dette er hans naturlige form en gigantisk hvit slange, bestående av mange mindre slanger. Denne formen gir ham evnen til å strekke en hvilken som helst kroppsdel ut til ekstreme lengder, regenere alle sår han blir påført og ellers bruke slangene han består av som angrepsvåpen. Hans søken etter udødelighet har også funnet sin kulminasjon i denne formen; Orochimaru kan overføre seg selv til en ny kropp hvert tredje år og kan dermed unnslippe aldringsprosessen. Orochimaru fryder seg over uenighet og rastløshet og kjeder seg når ingen av elementene er til stede. Noen (blant andre Ibiki Morino) har hevdet å ha blitt forferdet ved synet av Orochimaru allerede da han var barn, idet han skal ha vært som et uhyre i menneskeham. Til tross for dette har Orochimaru en egen evne til å vinne ellers fortvilte personer over på sin side. Noen av sine mektigste undersåtter brennmerker han med et forbannet segl som bryter ned kroppene deres og deres frie vilje i bytte mot makt. Mens mange av hans undersåtter respekterer og beundrer ham gjelder ikke det samme tilbake. Orochimaru behandler dem som regel som bønder i et sjakkspill, hvor det eneste som betyr noe er deres evne til å fremme hans interesser. Fred Åkerström. Fred Åkerström (egentlig "Bo Gunnar Åkerström"), (født 27. januar 1937 i Stockholm, død 9. august 1985 i Stockholm) var en svensk visesanger, trubadur og skuespiller. Bakgrunn. Han vokste opp i den daværende arbeiderbydelen Södermalm i Stockholm. Oppveksten skjedde under svært enkle kår, den var også preget av et kjølig forhold til faren. Foreldrene skilte seg, og etter dette startet moren en systue, noe som bedret de økonomiske forholdene. Fred Åkerstrøm snakket ikke gjerne om dette som voksen. Fred Åkerstrøm forsørget seg først med strøjobber av forskjellig karakter, han fattet imidlertid tidlig interesse for visesang etter at han som barn hadde hørt Ruben Nilson. I begynnelsen av 1960-årene hadde Åkerström suksess på «viseprammen» Storken med sine Ruben Nilson-tolkninger. Han ble oppdaget av Anders Burman i plateselskapet Metronome og kom i 1963 med debutplaten "Fred Åkerström sjunger Ruben Nilson". Populær visesanger. Fred Åkerström ble en av en av de ledende visesangerne og trubadurene i Sverige på 60-tallet. Han hadde en inderlig og lett skurrende bassrøst. Fred Åkerström spilte også en stor rolle i forbindelse med Cornelis Vreeswijks gjennombrudd. Relasjonen mellom dem var i perioder svært varm og intensiv, i andre perioder kunne den være kald og distansert. Mange har fortalt om den rivaliseringen som rådet mellom dem, og som til og med kunne lede til håndgemeng. Tross dette hadde de likevel alltid en gjensidig respekt for hverandre. Cornelis Vreeswijk tilegnet senere en vise til Fred Åkerström etter dennes bortgang. I 1964 gjennomførte Åkerström en viseturné sammen med Ann-Louise Hanson og Cornelis Vreeswijk. Samarbeidet resulterte senere i en LP (Visor och oförskämdheter). Politisk engasjement. I andre halvdel av 1960-tallet ble Åkerström mer politisk, og han spilte inn mange politiske og samfunnskritiske viser. Blant disse var "Sådan är kapitalismen" og den berømte balladen om Joe Hill. Han var blant stifterne av YrkesTrubadurernas Förening – YTF sammen med blant andre Cornelis Vreeswijk og Finn Zetterholm, og i en periode var han også medlem av KFML(r) (det senere Kommunistiska Partiet). I 1972 slapp Fred Åkerström albumet "Två tungor" med balladen "Jag ger dig min morgon", der han skrev en svensk tekst til Tom Paxtons "I Give You the Morning". "Jag ger dig min morgon" har blitt Åkerströms mest kjente sang. Albumet ble skapt i samarbeid med hans norske kolleger Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik. Deres gitarer, banjo og seljefløyte høres. Han tok også med sine egne gjendiktninger av deres sanger. Tittelen er hentet fra Inger Hagerups dikt, "To Tunger". De siste årene. Fred Åkerströms død innebar en «rungande tystnad» ifølge kulturjournalisten Oscar Hedlund. Fred Åkerström har blitt ansett som en av de absolutt fremste visesangerne i Sverige. Hans intensivt følelsesmessige innlevelse og kraftfulle, men også vare røst berørte de fleste som så ham opptre. Fred Åkerström er far til CajsaStina Åkerström, oppkalt etter en jente i en av Fredmans epistler. Lawrence Durrell. Lawrence Durrell (født 27. februar 1912 i India, død 7. november 1990 i Sommières i sørlige Frankrike) var en engelsk forfattere av irsk opprinnelse. Durrell er kanskje mest kjent for sitt verk "Alexandriakvartetten". Durrell vokste opp i nordlige India hvor hans far arbeidet som ingeniør og bodde således kun korte perioder av sitt liv i England. Da han var 11 år ble han sendt til England for å gå på skole. Han trivdes dårlig i England og som han forlot som hurtig som han kunne. Hans formelle utdannelse var ikke var spesielt suksessfull og han strøk på opptaket til universitet. Han hadde skrevet poesi siden han var femten år gammel. Hans første samling, "Quaint Fragment", ble utgitt i 1931. Den 22. januar 1935 giftet Durrell seg med Nancy Isobel Myers, det første av hans fire ekteskap. I mars det samme året flyttet han sammen med Nancy, sin mor og sine slektninger, inkludert broren Gerald Durrell, som senere skulle bli en betydelig britisk naturkonservator og en populær skribent, til den greske øya Korfu. Durrell utga i 1935 debutromanen "Pied Piper of Lovers" og i 1939 "The Black Book", en langt mer kompromissløs roman som han selv så på som sin egentlige debut. Ved denne tiden hadde han fått kontakt med Henry Miller og Anaïs Nin som hjalp ham med å få romanen utgitt. Samtidig hadde han innledet en profesjonell karriere som diplomat og pressattaché som skulle vare fram til midten av 1950-tallet og førte ham til mange land rundt Middelhavet. Da den andre verdenskrigen brøt ut reiste hans mor og de andre slektningene tilbake til England, men Durrell ble igjen på Korfu. Da Tyskland invaderte Hellas flyktet Durrell i 1941 via Kreta til Alexandria i Egypt hvor han skrev om Korfu og deres liv på «denne briljante lille støvfnugget av en øy» i sin poetiske bok "Prospero's Cell". I Egypt kom han til å gjøre pressearbeid i Alexandria og i Kairo, og fra denne tiden stammer viktige element i de miljøer som han kom til å beskrive i "Alexandriakvartetten" femten år senere. Han skilte seg fra Nancy i 1942 og i 1947 giftet han seg med Yvette Cohen. I 1951 fikk de en datter som ble døpt Sappho Jane etter den berømte antikke greske poeten Sapfo. Durrell fikk sitt store gjennombrudd som forfatter med "Bitter Lemons" som behandlet krisen på Kypros i 1954–1955 hvor han selv var tett tilstede som pressemann ved det britiske embetsverket der og framfor alt med "Alexandriakvartetten" som besto av fire romaner: "Justine", "Mountolive", "Balthazar", og "Clea"; utgitt i årene 1957–1960. Gjennom sitt sensuelle og lyriske språk, en spennende handling på flere plan, et djervt tegnet persongalleri og en eksperimentering med tidsplan og minne kom bøkene hans til å bli meget lest og fikk en stor innflytelse på 1960-tallets roman. Durrell var også virksom som poet, dramatiker og essayist. Han ble også engasjert for å hjelpe til med manuskriptet til storfilmen "Cleopatra" (1963), men for de fleste overskygger "Alexandriakvartetten" hans øvrige forfatterskap. Fra 1958 var Durrell bosatt i byen Sommieres i Languedoc, Frankrike, et område han kjente seg betydelig mer hjemme i enn i England. Det ble oppdaget etter hans død at han aldri hadde engelsk statsborgerskap. Paulus' brev til Filemon. Paulus' brev til Filemon, også kalt Filemonbrevet, er et av brevene som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den attende boken i Det nye testamente. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Filem». Forfatter og datering. Det ser ut til å være bred faglig enighet om at Paulus er det korte Filemonbrevets rette forfatter. I åpningshilsenen hilser Paulus ikke bare fra seg selv, men også fra Timoteus, selv om det går klart frem at det er Paulus som fører pennen. I brevet omtaler Paulus seg selv som «den aldrende Paulus» (v. 9) og forteller at han skriver brevet fra fangenskap (v. 10 og 13). Dette antyder en datering fra perioden 61-63, da Paulus satt i husarrest i Roma – men trolig var såpass fristilt at han nok hadde full anledning (og tid) til å skrive brev til menigheter og kontakter fra sine misjonsreiser. Innhold. Filemon (eller Arkippos), Onesimos' herre, har blitt kristen gjennom Paulus' misjonsreise til Efesos noen år tidligere. Nå har slaven Onesimos rømt(?) og oppsøkt Paulus i hans fangenskap, med håp om at Paulus vil støtte ham i ønsket om å bli en fri mann – og at Paulus kan overtale Filemon om å sette ham fri. Men Paulus vil ikke det. Han skriver i stedet et vennlig og ærbødig brev til Filemon, der han roser Onesimos og ber Filemon om å betrakte ham som en kristen bror, ikke bare som en slave, og å «ta imot ham som meg selv» (v. 17). Ifølge den kirkelige tradisjon er Onesimos den samme mann som Ignatius av Antiokia (i det 1. århundre) omtaler som biskop i Efesos. Riktigheten i dette er det umulig å verifisere, men det er på ingen måte usannsynlig. Nesna prestegjeld. Nesna prestegjeld var et prestegjeld i Nord-Helgeland prosti i Nordland. Mellom 1589 og 1738 var Nesna et sokn underlagt Alstahaug prestegjeld. Ved reskript 12. desember 1738 ble det et selvstendig prestegjeld, kalt henholdsvis Nesna og Ytre Ranen prestegjeld. Prestegjeldet var inndelt i Nesna sogn og Dønnes sogn, og omfattet også Sjona og deler av Leirfjord. Ved kongelig resolusjon den 19. november 1824 ble gårdene Våg, Skei, Åker, Bø, Stavseng, Åkerøya og Stavsengvika (tidligere underlagt tinglagene i Alstahaug og Herøy og Dønna sokn) tilhørende Nesna tinglag. En kongelig resolusjon den 13. mars 1882 ga tillatelse til å bygge en en hjelpekirkegård for Dønna sokn på gården Dønnes. Ved kongelig resolusjon den 10. juni 1887 ble det gitt tillatelse til å bygge et kapell på Bardal der det skulle holdes 4 gudstjenester årlig. Dette ble utvidet til 6 gudstjenester årlig ved kongelig resolusjon av 2. mai 1903. Det ble tillatt å vigsle et bedehus oppført på Husby i Dønna sokn til kirkelige forretninger ved kongelig resolusjon 16. januar 1905. Husby kapell skulle ha minst 4 gudstjenester årlig, og kapellet fikk eget kirketilsyn. Ved kongelig resolusjon av 18. oktober 1918 ble borgerleiet Bardal overført fra Hemnes sokn og prestegjeld til Nesna sokn. Ved kongelig resolusjon av 18. mai 1962 ble Dønna sokn utskilt fra Nesna prestegjeld og Nordvik sokn fra Herøy prestegjeld for sammen å utgjøre det nye Dønna prestegjeld. Bardal kapelldistrikt ble overført til Alstahaug prestegjeld i 1979. Prostiet ble faset ut i forbindelse med omstruktureringene i Den norske kirke på 2000-tallet. Kirker i Nesna sogn og prestegjeld. Aslak Bolts jordebok fra 1432 omtaler «Nesna fjordung» (Nesna fjerding). Dette kan bety at det stod en trekirke på gården Nesna. Den eldste kilde som nevner Nesna kirke, er Trondhjems Reformats fra 1589. Kirken var da bygd for 106 bønder og 20 husmenn, samt kvinner, barn og eldre. I 1723 ble kirketårnet ødelagt av et lynnedslag. Kirken var generelt i en dårlig forfatning, og beskrives av biskop Nannestad i en visitas-protokoll fra 1750 som «den sletteste og mest fordærvede kirkebygning i Trondhjems Stift». Det var en korskirke, bestående av tjærebredd tømmer. Taket var dekt av blåteglstein, men flere av steinene var falt ned. I 1767 ble det bygd en ny og større trekirke i Nesna, innviet av biskop Ernst Gunnerus den 6. september 1767. En svensk kirkebygger ved navn Marstrøm ledet byggearbeidet. En av kirkebyggerne, Anders Pedersen fra Buvika i Sjona, skar i denne forbindelse ut to løver av tre. I 1996 ble en av løvene sendt til Bodø for reparasjon. Kirken hadde lukkede stoler med reserverte plasser for folk fra de rikeste gårdene. Interiøret var malt av Paul Kolseth fra Nord-Møre. Et maleri av kirken fra 1870-årene, malt av Johan Anton Sandnes, viser at kirken var rødmalt. Det var en korskirke med løk-kuppel, omgitt av et steingjerde. Den nåværende Nesna kirke ble bygd i 1880. Apologia. En apologia er (vanligvis) et skrift fra antikken som utlegger og forsvarer et standpunkt, gjerne innenfor filosofi eller religion. Det trenger strengt tatt ikke å dreie seg om noe skriftlig. I urkirkelig sammenheng var de fleste skrifter med navnet "apologia" trosutlegninger, gjerne skildringer som avgrenset troen mot andre oppfatninger eller forsvarte den mot innvendinger eller kritikk. Det kunne også dreie seg om personlige forsvar mot angrep, eller forsvar av standpunkter fra andre områder enn teoloLenkegi eller filosofi. Det greske ordet "apologia" kan på norsk også skrives apologi, og betyr da forsvar for en bestemt sak i form av en forsvarstale eller et forsvarsskrift. Forsvarerne av kristendommen kalles gjerne "apologeter", og den teologiske faggrenen der en begrunner og forsvarer kristendommen som den sanne religionen, kalles "apologetikk". Hemnes prestegjeld. Hemnes prestegjeld var et prestegjeld i Nordland. Det ble opprettet i «Indre Ranen» 17. april 1843, og var et sokn i Alstahaug prestegjeld 1589–1843. Kongelig resolusjon av 30. mars 1731, stadfestet 12. desember 1738, besluttet at prestegjeldet skulle ha en sokneprest og en residerende kapellan. Omkring 1820 ble det opprettet en gravplass på Storforshei, som var i bruk frem til 1892, da det kom kapell på Nordre Nevernes. Ved kongelig resolusjon 19. april 1843 ble to sokn i Ranen prestegjeld delt i Hemnes prestegjeld og Mo prestegjeld. Samtidig ble det residerende kapellaniet nedlagt. Ved kongelig resolusjon 19. april 1849, ble gårdene Rundsvoll og Skogsmo overført fra Vefsn til Hemnes prestegjeld. Ved kongelig resolusjon 25. februar 1863 ble prestegjeldet delt i to sokn, hovedsoknet Hemnes og annekset Korgen. Til Korgen hørte gårdene fra og med Røssåauren (matr.nr. 41) til og med Lillebjerka (matr. nr. 90). Samtidig ble det tillatt å bygge kirke for Korgen ved hjelpekirkegården på gården Korgen. Høyeste resolusjon 19. juni 1886 tillot å legge en ny gravplass på et jordstykke av Hemnes prestegård. Ved høyeste resolusjon 22. november 1887 ble det tillatt å opprette en ny kirkegård for Korgen anneks på et jordstykke av Benoni S Korgens gård. Ved kongelig resolusjon 18. oktober 1918 ble borgerleiet Bardal overført fra Hemnes sokn til Nesna sokn og prestegjeld. Ved kongelig resolusjon 5. april 1929 ble Hemnes sokn delt i Elsfjord sokn, i Elsfjord herred, og Hemnes sokn, som omfattet herredene Hemnes og Sør-Rana. Ved kongelig resolusjon 5. februar 1965 ble Elsfjord sokn overført til Vefsn prestegjeld. Prestegjeldet ble faset ut i forbindelse med omstruktureringene i Den norske kirke på 2000-tallet. Rana kommunestyre 2003−2007. Rana kommunestyre 2003−2007 er en oversikt over representanter og vararepresentanter i Rana Kommunestyre etter valget i 2003. Kommunestyrevalget 2003. 31,8% av stemmene var den laveste oppslutning det norske Arbeiderparti hadde hatt siden opprettelsen av Rana kommune i 1964. For første gang siden kommunereformen var det Norske Arbeiderparti ikke en gang det største politiske partiet. Ny ordfører ble Inge Myrvoll, mens Liv Hauknes ble varaordfører. Begge tilhørte Sosialistisk Venstreparti. Sosialistisk Venstreparti inngikk et valgsamarbeid med Høyre, Senterpartiet og Venstre. Det nye kommunestyret var således også et resultat av at de borgerlige partiene fant det nødvendig å bevise at et regjerende alternativ var mulig. Erik Vullum. Erik Vullum (født 29. desember 1850 i Lund, død 14. mars 1916 på Lillehammer) var en norsk skribent, redaktør, posør og folketaler, kjent for sin kamp for det kommende Venstres standpunkt i årene før 1884. Liv. Han var prestesønn og vokste (etter farens død i 1852) opp hos sin mors familie i Trondheim. Han tok artium i 1869. Han begynte på anneneksamen, men rakk ikke å fullføre denne før han som skribent og debattant engasjerte seg i Sverdrups og Bjørnsons venstreagitasjon. Han skrev i "Dagbladet," som han også var redaktør for i 9 måneder i 1880. Han gikk på Skovgaard folkehøjskole i Ordrup nord for København ca 1875, og innledet et forhold til rektors hustru, datter av den danske politikeren Orla Lehmann, Margrethe Rode, som han giftet seg med i 1879. Bryllupet stod på Aulestad. Margrethe Rode hadde i sitt første ekteskap med Bjørnstjerne Bjørnsons danske ungdomsvenn fått to sønner, politikeren Ove Rode og dikteren Helge Rode, kjent for sangen «Der er ingenting i verden så stille som sne». Erik Vullum bodde i utlandet i flere perioder i 1870-årene, også som korrespondent i Paris. Han var formann i Det Norske Studentersamfund i 1879. Han skrev i 1881 tre bøker, om Falsen, Wergeland og franskmannen Leon Gambetta, og Harald Noreng bemerker at «Det virket som om Vullum ville mobilisere disse tre også til kampen på venstresiden i samtidens Norge». I 1908 oppsøkte Francis Bull på vegne av Studentersamfunnet Vullum i hans ørlille kontor i redaksjonen hos "Verdens Gang". Vullum satt på kontorets eneste stol. Stemmen hans var til Bulls overraskelse snøvlende, men det glemte han snart, for som Nils Kjær sa om Vullum: «Når han først talte! – Og når talte han ikke først?» Ekteparet Vullum levde et ustabilt liv, basert på hennes formue (som etterhvert tok slutt), hans ustadige forhold til alkohol, og få faste inntekter. De bodde i Valdres, på Askøy utenfor Bergen, og flere steder på Østlandet. 1898–1905 bodde de i utlandet, blant annet Italia. I 1912 slo de seg ned på Lillehammer, hvor de ble en del av byens kulturelle elite. Vullum ble statsstipendiat i 1914, og fikk ved det en sikret inntekt i sine siste år. Han døde i 1916, hvoretter hun dro tilbake til hjemlandet. De ligger begravet side ved side på Lillehammer kirkegård. Vullum ble (av Nils Collett Vogt) kalt «Norges vakreste mann». Gang of Four. Gang of Four er en engelsk post-punk-gruppe fra Leeds. De var aktive fra 1977 til 1984, og deretter dukket de opp to ganger i 1990-årene. I 2004 ble den opprinnelige besetningen gjenforent. De spiller en renspikket miks av punkrock, med sterke elementer av funk, minimalisme og dub, og har et fokus på samfunnets sosiale og politiske problemer. Heinz Aldinger. Heinz Aldinger (født 7. januar 1933 i Waiblingen) er en tidligere vest-tysk fotballdommer. Han dømte en kamp i fotball-EM 1980 (–). Han har i tillegg dømt 136 kamper i Bundesligaen og finalen i Cupvinnercupen i 1978. Monkey Fist. Lord Montgomery «Monty» Fiske (også kalt Lord Monkey Fist) er en fiktiv figur og stadig tilbakevendende skurk Disneyserien "Kim Possible". Originalstemmen blir gitt av Tom Kane. Lord Monty Fiske er en rik, eksentrisk engelsk aristokrat og berømt arkeolog. Han er også verdens fremste autoritet når det gjelder aper, som gjorde at han ville bli mer lik dem. Dette førte til at han fikk utført radikale genetiske endringer på seg selv for å få apelignende hender og føtter, ble mester i Ape-Kung Fu, og er nå på jakt etter Mystiske Apekrefter som skal gjøre ham allmektig. Han ledsages ofte av sin personlige hær av Apeninjaer, selv om han har samarbeidet med Duff Killigan og Doktor Drakken i et forsøk på å ta over verden gjennom tidsreising, som vist i første halvdel av "Kim Possible – I tide og utide". I sin første episode, ble Monkey Fist verken assistert av apeninjaer eller andre skurker, men av sin tjener, Bates. Bates opptrer imidlertid kun i denne ene episoden. Episoder som dreier seg om Monkey Fist har som oftest en «mystisk» bakgrunn, i motsetning til de høyteknologiske plottene til de andre vanlige skurkene i serien. (Monkey Fist er en av de få Kim Possible-skurkene som ikke behytter dommedagsmaskiner eller annen avansert teknologi for å ta over verden.) Monkey Fists plott om å ta over verden involverer som oftest å skaffe seg og bruke kunstfigurer med mystiske apekrefter. Ved noen få anledninger har Monkey Fist blitt omtalt som Rons erkefiende, som en følge av Rons apeskrekk, varierende grad av Tai Shing Pek Kwar (Ape-Kung Fu), og det faktum at det er Ron (ofte med Rufus' hjelp) for det meste må slåss med Monkey Fist. I minst en episode har Monkey Fist uttrykt ergrelse over at hans erkefiende er hjelper og ikke helt. Ifølge Ron er Monkey Fist den eneste skurken som alltid husker navnet hans (noe Ron respekterer ham for). Krefter og evner. Monkey Fist sløste bort familieformuen på en operasjon som ga han apeaktige gripeføtter og -hender (en prosdyre som ble gjennomført av den gale forskeren DNAmy). Dette resulterer i at armene og beina hans er dekket med pels. Dessuten er armene hans betydelig lengre enn armene til et normalt menneske, som gir ham muligheten til å gå på knoklene så vel som å la ham nå ting lengre unna. Monkey Fists gripeføtter har også den samme fingerferdigheten som et par menneskehender, som gjør ham i stand til å hold tre ting samtidig eller å holde seg fast med alle fire lemmer. Han later ogsp til å være sterkere enn et vanlig menneske, siden han kan slå seg gjennom betongvegger eller skoleskap med slag som bommer på sitt egentlige mål, eller til og med knuse en romhjelm mellom hendene. Monkey Fist er mester i Tai Shing Pek Kwar (Ape-Kung Fu), og besatt av å skaffe seg Mystiske Apekrefter (av en eller annen grunn tror Monkey Fist at å bli en magisk ape vil hjelpe ham med ta over verden). Kung Fu-evnene hans er ganske imponerende; Monkey Fist er en av de skurkene utenom Shego som kan matche Kim slag for slag i en fysisk kamp. Ofte blir Monkey Fist beseiret som en konsekvens av innblanding fra Ron og Rufus, snarere enn av Kim. Monkey Fist Monkey Fist Barblomstsnutebiller. Barblomstsnutebiller (Nemonychidae) er i dag en artsfattig familie av biller, men har tidligere vært mye større. Blant fossiler fra Jura-tiden (ca. 200 millioner år siden) er de de tallrikeste planteetende billene. De er regnet som de mest primitive i snutebille-gruppen (Curculionoidea). Både larver og voksne lever av pollen, de aller fleste artene på hannkongler av bartrær. Det finnes to arter i Norge. Utseende. Små (2 – 5 mm), avlange biller, mørke på farge. Oversiden er kledt med fine, utstående hår. Hodet er trukket frem til en mer eller mindre lang snute som ofte er noe utvidet mot spissen. Antennene er 11-leddete, perlekjedeformede, litt tykkere mot spissen, ikke knebøyde. De sitter festet på snuten, i den ytterste halvdelen. Fasettøynene er temmelig store, runde og utstående. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, markert smalere enn dekkvingene, sett ovenfra avrundet firkantet. Dekkvingene er parallellsidige, med markerte «skuldre», kraftig punkterte men uten tydelige punktrekker. Beina er middels lange, slanke, føttene er fire-leddete med det tredje leddet dypt delt i to fliker. Levevis. Av de 22 slektene de nålevende nemonychidene deles inn i, lever alle bortsett fra to på hannkongler (hannblomster) av ulike slags nakenfrøete planter (hovedsakelig bartrær), der de spiser pollen. De to unntakene er en slekt i Palearktis som lever på pollen av urter i soleiefamilien, og en sør-amerikansk slekt som lever på sørbøk "(Nothofagus)." De øvrige artene på den nordlige halvkulen lever på furu-slekten ("Pinus"). På den sørlige halvkulen lever de fleste artene på slekten kransgraner "(Araucaria"), men det lever også noen arter på familien Podocarpaceae og på slekten "Agathis". Alle de nakenfrøete plantene er såkalt primitive plantegrupper som har eksistert lenge og det er sannsynlig at de mange fossile artene hadde et lignende levevis. De utvokste larvene kryper ut av hannkonglen, faller til bakken, graver seg ned og forvandler seg til en puppe. Puppestadiet kan vare opptil 2 år. Kilde. Kusche, G. 1983." Past and present of the relict family Nemonychidae" (Coleoptera, Curculionoidea). "Geo Journal" 7: 499-504. Juksekoder. Juksekoder er ord- og tallkoder som er lagt inn i et dataspill av spillprodusentene for å kunne teste ut spillet effektivt i løpet av produksjonsprosessen (gjør det f.eks. mulig å hoppe raskt mellom de ulike nivåene). Disse kodene kan deretter brukes av andre enn produsentene for å få en udødelig avatar, gå direkte til det mest avanserte nivået osv. En usynlig eller udødelig avatar gjør spillopplevelsen svært annerledes enn det som var produsentenes intensjon. En juksekode kan f.eks. bestå i å skrive w23QsQ7 på tastaturet, og dermed få opp alle bilbanene i et bilspill. Uten juksekoden ville spilleren måtte oppnå en bestemt mengde poeng for å få tilgang til bilbanene. I dataspillet "Screamer" ga juksekoden CARBO tilgang til alle bilene og LEALL alle banene. I Nintendos blad "Nintendo Power" (første nummer utgitt i 1988) var det mulighet for spillfans til å utveksle juksekoder for Nintendo-spill. Bruk av juksekoder er altså ikke bannlyst av produsentene, men er snarere en hjelp for spillere med liten tålmodighet og manglende evne til å oppnå resultater på "ekte" vis. Bruk av juksekoder kan likevel få en spiller til å oppleve seg som en "hacker", en som tar innersvingen på dataspillprodusentene. Det vanligste stedet å utveksle juksekoder i dag er på webben. Det skal talent og innsikt til å oppdage hva som er juksekoden, men deretter er det enkelt å spre den. Gunnar Andersen. Det er flere personer som heter Gunnar Andersen Midtlinjeprinsippet. Midtlinjeprinsippet trer i kraft dersom det er en avstand på mindre enn 400 nautiske mil mellom et lands kyst, og et annet. Da skal havområdet mellom landene deles i to. Dersom det er mer enn 400 nautiske mil mellom to kyster, får hvert land 200 nautiske mils havområde ifra kysten og utover. Terje Tvedt. Terje Tvedt (født 24. august 1951) er en norsk professor, forfatter og filmskaper. Tvedt er utdannet historiker og er professor i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og professor ved Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Tvedt har bakgrunn fra ml-bevegelsen, og var medlem av SUF og AKP(m-l) i årene 1968–1981. Han arbeidet da som organisasjonssekretær og reisesekretær i Rød Ungdom i tre år. Midt på 1970-tallet arbeidet han også som trikkekonduktør, lagerarbeider og sosialarbeider. Han har skrevet flere bøker om norsk samtidshistorie, særlig om norsk idé- og ideologihistorie. Blant annet bøker som "(ml)", om norsk ”tredje verden-ideologi og ungdomsopprørets verdensbilder og selvbilder, "Bilder av ”de andre”. Om utviklingslandene i bistandsepoken" om norske dominerende oppfatninger av ”den andre” i hva som kalles bistandsepoken i norsk historie og "Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie" om norsk intellektuell historie i den perioden da deler av den politiske eliten søkte å gjøre Norge til en humanitær stormakt. Hans andre forskningsfelt har vært å beskrive og analysere fremveksten av bistandsindustrien i Norge og i verden. Han har arbeidet med og utviklet begreper som ”the international aid system”, det nasjonale godhetsregimet, elitesirkulasjon, nasjonalkorporativisme m.fl. Sentrale bøker her er "Angels of Mercy or Development Diplomats. NGOs & Foreign Aid" og "Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen". Det tredje og mest sentrale området er forskning omkring forholdet mellom samfunn og vann. Tvedt er serieredaktør for 6-bindsverket "A History of Water". Han står også bak en rekke bøker om Nildalens moderne historie, hvorav den mest sentrale er "The River Nile in the Age of the British. Political Ecology and the Quest for Economic Power". Tvedt står bak fjernsynsseriene «En reise i vannets historie» (1997) og «En reise i vannets fremtid» (2007), og har også vært med å lage flere dokumentarfilmer om norske møter med den ikke-europeske verden. Tvedt har mottatt flere priser for sine filmer og bøker, og fikk Norges forskningsråds formidlingspris i 2006, Fritt Ord-prisen i 2007 og Gullruten i 2008 Roar Matheson Bye. Roar Matheson Bye (født 26. april 1895 i Trondheim, død 1. april 1987 samme sted) var en norsk maler, ansett som neoklassisist og en av de ledende trøndermalerne i mellomkrigstiden. Etter debut i hjembyen (1913) studerte han ved SHKS (1914–15) og under Christian Krohg og Halfdan Strøm ved Kunstakademiet (1915–17). Bye debuterte på «De unges utstilling» (1917). Derpå studerte han i København (1918), ved Académie Colarossi i Paris der han oppholdt seg i flere år (1919–26). Han var derpå i Berlin (1926–27). Tilbake (1928) ledet han Trondheim Kunstforening til landsutstilling (1930) og drev egen skole (1928–85) der han blant annet instruerte Petter Eide og Håkon Gullvåg. Videre bidro han til Adresseavisen og var fast lærer hos Heimdal Kunstforening (1953–60). Malerklubben «Atelier St. Olav» har sine røtter i Byes skole. Soppsnutebiller. Soppsnutebiller (Anthribidae) er en artsrik familie av biller som lever av sopp som vokser på død ved. De fleste av artene lever i tropene, bare ni arter er med sikkerhet funnet i Norge. De kan variere mye i utseende, men ett karakteristisk trekk er at mange arter har ganske lange antenner, noe som er uvanlig i snutebille-gruppen (Curculionoidea). Utseende. Knøttsmå til store (0,5 – 38 mm) biller, de fleste middelsstore, kroppsformen vanligvis forholdsvis kort og bred. Det er ofte stor forskjell på kjønnene (kjønnsdimorfisme), hannene er slankere enn hunnene med lengre bein og antenner. Kroppen er gjerne brunlig, spraglete i mørke og lyse nyanser, noe som gir god kamuflasje. Hodet er som oftest trukket ut til en snute, som vanligvis er kort og bred (rektangulær sett ovenfra) men kan være så lang som resten av hodet og brystskjoldet til sammen. Hos noen arter mangler den forlengede snuten helt. Fasettøynene er små til middelsstore, ovale, utstående eller flate. Antennene er 9-11- leddete, ofte ganske lange, ikke knebøyde. Vanlig lengde er rundt halve kroppslengden, men det finnes noen arter der antennene er mye lengre enn resten av kroppen. De ytterste 2-3 leddene danner ofte en løs klubbe. Tinningene (hodet bak fasettøynene) er ganske lange og parallellsidige. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, vanligvis bredest ved roten der det gjerne er så bredt som dekkvingene. Oversiden er matt og det finnes ofte knøler. Noen arter har en kraftig pigg på pronotums sidekant, eller fremskutte fremhjørner. Dekkvingene er brede, ofte med korte hår, parallellsidige eller ovale. Spissen er ofte lysfarget. Beina er middels lange til lange, særlig hannenes frambein er ofte forlenget. Føttene er fem-leddete, men det fjerde leddet er svært lite og knapt synlig (pseudotetramere føtter). Det tredje leddet er tolappet. Larvene er lyse, tykke og krumme, hodekapselen og beina er sterkt redusert. Levevis. Både larvene og de voksne billene ernærer seg for det meste av sopp, særlig sopp som vokser på død ved. De kan finnes både i svært hard og ganske morken ved, også under barken på døde trær, gjerne på kvister og smågreiner. Noen få arter lever på levende planter. De aller fleste av familiens 3000 kjente arter lever i tropene, men de finnes i alle verdensdeler. I Norge er det kjent ni arter. Artene i gruppen Urodontinae lever på fruktene til levende planter, "Bruchela rufipes" på reseda ("Reseda lutea"). Noen få arter er rovdyr, og noen lever på lav og frø. Springsoppsnutebillen "Araecerus coffeae" lever på lagrede produkter som kaffe, kakao, nøtter o.l., og kan gjøre betydelig skade. Systematisk inndeling / norske arter. Underfamilien Urodontinae ble tidligere gjerne regnet som en egen familie, Urodontidae. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Eksterne lenker - Bilder. Fra Schott, C.: Anthribidae d' Alsace: "Allandrus undulatus":. Bergen Kalvskinn. Bergen Kalvskinn er en jordebok for kirkens eiendommer i Bergen bispedømme fra midten av 1300-tallet. Den kaster lys over økonomiske, eiendomsmessige, juridiske og sosiale forhold i senmiddelalderen. Det antas at arbeidet med jordeboken ble startet mellom 1310 og 1320 av biskop Audfinn. Jordeboken består i dag av 40 håndskrevne blad, men ut fra paginering og innholdsfortegnelse mangler litt mer enn 10 blad. Fredrik Drevon. Fredrik Drevon (født 27. oktober 1973) er en norsk litteraturviter, sakprosaforfatter, og journalist i Teknisk Ukeblad. Han skrev sin hovedoppgave i litteraturvitenskap i 1999. Den kalte han "The babe in the bottle – an approach to self-identity through language and narrative in Brave New World". I 2006 skrev han Norges første bok om tango, "En dans på roser - argentinsk tango før og nå." Drevon har solgt reportasjer, intervjuer og kronikker til bl. a. Aftenposten, Dagbladet, Morgenbladet, VG, Nordlys, Teknisk Ukeblad, PlanB, Bokvennen, Klassisk musikkmagasin, Kunst, Kunst for alle, Kunstmagasinet og Shape Up. Forøvrig har han solgt bilder til Bergens Tidende og Billedkunst. I tillegg til å ha anmeldt skjønnlitteratur og sakprosa for Klassekampen, har Drevon også flere tekster i tidsskriftet "Vinduet", og er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk Journalistlag. Drevon er republikaner, og på kronikkplass i Verdens Gang 16. mai 2008, oppfordret han Norges konge, Harald V, til å abdisere så snart som mulig. Som journalist har Fredrik Drevon intervjuet blant andre beatpoet Lawrence Ferlinghetti, spillefilmregissør Roger Michell, dokumententarfilmskaper Eric M. Nilsson, skuespiller Kristoffer Joner, jazz- og popartist Silje Nergaard, riksantikvar Jørn Holme, billedkunster Sverre Malling, billedkunstner Sverre Koren Bjertnæs, ambassadør Ingrid Hjelt af Trolle, forfatter Jim Haynes og bokhandler George Whitman. Fredrik Drevon er fotomodell på s. 123 og s. 130 i boken "Skikk og bruk" av Erik Lundesgaard, og er representert med en tekst i boken "Hva nå?" av kunstneren Guttorm Guttormsgaard. Stein Austrud. Stein Austrud (født i 1969 i Kristiansand) en norsk musiker (piano, tangenter, keyboard, synth), kjent fra band som Oslo Groove Company (1995), D'Sound (1993–96) og Lava (2005–). Produsent. Austrud har også medvirket som produsent, på utgivelser med Julie Dahle Aagård (2001), Oslo Gospel Choir ("Joy", 2004), Geir Hegerstrøm ("Lever her nå", 2005), Solveig Leithaug Henderson ("Fagert er landet", 2006), Wiggo Johansen, Ingor Ánte Áilo Gaup (2006), Anita Skorgan ("Gull"), Jan Groth ("Bridges or walls", 2006) og Han spiller også i Eidsvoll storband og har turnert med Hanne Krogh (juleturne, 2005). Han er sønn av Mandals-fotograf Peder Austrud (1945–). Kinnskjeggugle. Kinnskjeggugle ("Xenoglaux loweryi") er en art ugler som ble oppdaget i 1976, og eneste art i slekten Den er endemisk til et lite område i Andesfjellene i Amazonas og San Martin nord i Peru. Den holder seg i tåkeskog med tett underskog og epifytter på Denne uglen er stort sett brun, men den har en hvitaktig mage og øyenbryn. De store øynene er rød-oransje. Selv om den ikke har dusker på ørene, strekker ansiktsfjærene seg ut slik at det ser ut som den har lange dusker. Den blir 13-14 cm lang, og er dermed en av verdens minste ugler. Veldig lite er kjent om denne arten. Den har blitt fanget i nett ved tre ulike anledninger, men har aldri blitt observert under normale omstendigheter før tidlig i 2007, da den ble observert tre ganger på høylys dag. Uglesangen ble tatt opp om natten. Den lever trolig av insekter. Arten regnes som utrydningstruet. Man regner med at den totale populasjonen er på mellom 250 og 1000 individer. Valerij Serdjukov. Valerij Serdjukov (født 9. november 1945 i landsbyen Horosjevka i Gomel oblast i Hviterussland) er guvernør i Leningrad oblast. Serdjukov har bergverksutdanning fra Leningrad Plekhanov gruveinstitutt, med spesialisering innen økonomi og organisasjon i gruveindustrien. Han begynte i 1962 som arbeider ved fabrikken Gomseljmasj og fra 1967 i kullgruver i Vorkuta. Fra 1970 var han aktiv politiker i SUKP (Sovjetunionens Kommunistiske parti) og Komsomol (det kommunistiske ungdomsforbundet). I en periode var han førstesekretær i Vorkuta SUKP og folkevalgt i Vorkuta Sovjet av folkets deputerte, og i Statsrådet i republikken Komi. I 1990 ble han utnevnt som visegeneraldirektør i gruveselskapet Vorkutaugolj. I 1996 ble Valerij Serdjukov viseguvernør i Leningrad oblast (Leningrad fylke), med ansvar for industri, energi, skog og naturressurser. I desember 1997 ble han utnevnt til første viseguvernør i Leningrad oblast. I ett år, fra 1998 til 1999, var han fungerende guvernør i Leningrad oblast pga at daværende guvernør Vadim Gustov ble medlem i regjeringen Primakov. 19. september 1999 ble Valerij Serdjukov valgt som guvernør i Leningrad oblast. I september 2003 ble han gjenvalgt. Senere er han «utnevnt» til guvernør av president Vladimir Putin. Valerij Serdjukov er gift, har to voksne sønner og tre barnebarn, to gutter og en jente. Der Ewige Jude. "Der Ewige Jude", tysk for «Den evige jøde», er en tysk propagandafilm fra 1940 med et nazistisk og antisemittisk budskap. Filmen er regissert av Fritz Hippler (1909–2002) etter en idé av juristen og propagandamakeren Eberhard Taubert (1907–1976). "Der ewige Jude" er en fordomsfull dokumentarfilm om "das Weltjudentum", «verdensjødedommen», og skildrer jødene som onde parasitter blant ariske overmennesker. Innhold. Filmen utgir seg for å være dokumentarisk og objektiv, men gjenspeiler de rasebiologiske teoriene og fordommene som lå i samtida. Filmen hevder blant annet at jødene hadde dominerende makt i USA og den tyske Weimarrepublikken. Den viser også en rituell kosherslakt for å illustrere jødenes grusomhet og samtidig påpeke at det nasjonalsosialistiske regimet hadde forbudt slik dyremishandling. Mot slutten av den vel timeslange filmen blir det vist en tale av Hitler der han sier "«Hvis den internasjonale finansjødedommen, i og utenfor Europa, nok en gang skulle lykkes i å styrte folkene inn i en verdenskrig, da blir resultatet ikke... jødedommens "seier", men "tilintetgjørelsen" av den jødiske rase i Europa!»" Der det står "..." hadde en fra originaltalen klippet bort teksten "«bolsjeviseringen av jorden, og dermed“", antakelig på grunn av Molotov–Ribbentrop-pakten, ikkeangrepsavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen som ble undertegnet i august samme år. Interkontinentale ballistiske missiler. Interkontinentale ballistiske missiler eller ICBM er en type missil med begrenset styresystem. Når et ballistisk missil har forbrent drivstoffet sitt, følger den en gitt kurve, til forskjell fra et kryssermissil som kan styres, til målet som den er låst mot. En ICBM er kort sagt en rakett som kan armeres med eksplosive eller atomstridshoder og brukes mot strategiske mål over store avstander (20 000 km eller mer). Dagens avanserte utgaver er i stand til å endre til en gitt kurs etter utskytningen. Den første militært effektive ballistiske rakettmissilen var den tyske V-2 som ble utviklet under andre verdenskrig. 2A. 2A var under andre verdenskrig navnet på et nettverk av norske motstandsceller med utgangspunkt i et miljø på vestkanten i Oslo. Organisasjonen var også aktiv i Østfold, Vestfold, Aust-Agder, Vest-Agder og Trondheim. 2A knyttet allerede i 1940 kontakt med Den britiske legasjonen i Stockholm, senere med SOE og Osvald-gruppen under Asbjørn Sunde. I en periode fra høsten 1941 fungerte Osvald-gruppen som en aksjonsgruppe for 2A. Kontakten med Den norske legasjonen i Stockholm gikk gjennom det såkalte Idrettskontoret som var dekke for arbeidet med den norske hjemmefronten. Organisasjonen var også innblandet i trykking og distribusjon av illegale aviser samt aksjoner for å befri arresterte motstandsfolk. Det var medlemmer av 2A som blant annet befridde Max Manus etter at han ble tatt av tyskerne i 1941. Mange i 2As ledelse var kritiske til London-regjeringen og ønsket en mer aktiv motstandslinje. Fra 1943 førte dette til konflikter med Milorg og det norske militærapparatet i Sverige. Idrettskontoret ble nedlagt i 1943 og erstattet av Sambandskontoret, som stod under tettere kontroll fra London-regjeringen. I 1944 toppet konflikten seg ved at 2As representanter ved Sambandskontoret måtte fratre sine stillinger. Zadar. Zadar (Italiensk: Zara) er en kroatisk by som ligger i Dalmatia ved Adriaterhavet. Zadar har vært bebodd i 3000 år. Den første notering om bebyggelsen er fra det 4. århundre f.Kr. mens de materielle spor er fra det 9. århundre f.Kr.. De første innbyggere var stammen Libur. Bosettingen fikk bykarakter først da den ble erobret av romerne. I starten av det 7. århundre ble Zadar hovedstad i Dalmatia og forble det til året 1918. Gjennom krigstidene har det vært mange herskere i byen: i det 7. århundre hersket kroater og ungarere. I tiden fra 1102 til 1409 hersket kroater-ungarere og fra 1409 kom byen under Venezias styre, som holdt byen til 1797. Etter det kom området først under Østerrike frem til 1814, deretter hersker franskmenn over området til 1818, og til slutt Italia helt til slutten av den første verdenskrig. Med avtalen fra 1920 i Rapallo tilfaller byen Italia, men etter kraftig bombardement i den andre verdenskrig, blir byen en del av Republikken Kroatia i Jugoslavia. Etter sammenbruddet av eks-Jugoslavia, opplevde byen enda en gang beleiring fra 1991 til 1995, da den ble overtatt av den kroatiske armé. 37. serierunde i Premier League 2006/07. 37. serierunde i Premier League 2006/07 begynte lørdag 5. mai med lokaloppgjøret mellom Manchester City og Manchester United. Arsenal og Chelsea FC spiller søndag 6. mai og Charlton Athletic og Tottenham Hotspur spiller 7. mai. Itras By. Itras By er et norskspråklig rollespill skrevet av Ole Peder Giæver og Martin Bull Gudmundsen. Spillet er gitt ut som egenutgivelse på Kolofon forlag i 2008, og er illustrert av Thore Hansen. Før spillet ble utgitt ble tidlige versjoner spilt og diskutert i det norske rollespillmiljøet, og det har hatt innflytelse på nyere norsk spilldesign i dette miljøet. Miljø. Spillet finner sted i en surrealistisk verden: En by befolket blant annet av guder, drømmer, edderkoppmennesker, leiemordere og tertebakere. Stemningen er 1920-talls elegant, 1930-talls desperat og 2000-talls uhøytidelig postmoderne. Regler. Spillet benytter seg, i motsetning til de fleste andre utgitte rollespill, ikke av terninger. I stedet lar man et sett med spillkort, kalt «handlingskort» avgjøre utfallet av konflikter; kortene inneholder blant annet resultatene «Ja, men..», «Ja, og..», «Nei, Men..» og «Konflikten Eskalerer». Kortene trekkes av en annen spiller enn den som utfører handlingen, og denne spilleren er også ansvarlig for å tolke utfallet av handlingen. Det som gjør spillsystemet egenartet er bruken av «sjansekort». Spillere kan når som helst trekke et sjansekort, som kan påvirke historiens flyt, fordelingen av autoritet rundt bordet, rollegalleriet og lignende. Sjansekortene underbygger spillets surrealistiske stemning. Spillets innflytelse. Lenge før spillet ble utgitt, ble det spilt aktivt både på spillfestivalen Arcon og av flere private grupper. Spillet har vist seg å være velegnet til eksperimentering med rollespillformen, og regnes av flere spillskapere (så som Matthijs Holter og Tomas H.V. Mørkrid) for å være en del av en ny bevegelse innen norske rollespill. Rollespillpolitisk betydning. Spillet har blitt vurdert utgitt av større forlag, men har av kommersielle ikke blitt antatt, da rollespill har liten eller ingen mulighet til å bli kjøpt opp gjennom Kulturrådets innkjøpsordning. Dette, kombinert med spillets innflytelse, brukes av Spillskaperlaget som et argument for bedre støtteordninger for rollespillutgivelser. Spillet har mottatt 10 000 kroner i støtte fra Solofondet og 6000 fra Kulturrådets TRAFO-ordning. Industrial and Financial Systems. IFS (Industrial and Financial Systems) ble startet i 1983 av en gruppe studenter på "Linköpings tekniska högskola" i Sverige. Det første oppdraget var å utvikle et vedlikeholdssystem for et svensk kjernekraftverk. I dag er IFS et verdensomfattende selskap med sitt IFS Applications. Hovedkontoret ligger i Linköping i Sverige. IFS er i dag representert i rundt 50 land og er notert på Stockholmsbørsen. De er også representert i Norge som IFS Norge AS. I Norge har selskapet blant annet levert integrerte økonomi- og logistikksystem til Luftforsvaret. Franz Grothe. Franz Grothe (egentlig "Franz Johannes August Grothe") (født 17. september 1908 i Berlin, død 12. september 1982 i Köln) var en tysk dirigent og komponist. Han skrev særlig filmmusikk og slagere og var svært populær i sin tid. Franz Grothe kom fra en musikerfamile. Faren var pianist og moren konsertsanger. Han lærte tidlig å spille flere instrumenter og komponerte allerede som tiåring. Senere studerte han musikk og ble i 1926 ansatt som pianist og arrangør i et danseorkester (Dajos Béla). I 1920-årene fikk han et gjennombrud med flere sanger han skrev for Richard Tauber. I 1931 startet han sitt eget musikkforlag, Edition Franz Grothe. Dette måtte han oppgi i 1933 da han emigrerte etter nazistenes maktovertakelse. Franz Grothe drog først til Wien, senere til Hollywood. Han returnerte imidlertid til Østerrike og måtte finne en løsning med nazistene etter anschluss for å få flere oppdrag. Fra 1940 til 1945 var han leder for Deutsche Rundfunk-Tanz- und Unterhaltungsorchester i Berlin. Etter krigen kviet han seg for avnazifiseringen og spilte i amerikanske klubber i Bayern. I 1950- og 60-årene fortsatte han som slager- film- og tv-komponist og skrev en stor mengde musikk. I 1972 ble Grothe styreformann i det tyske rettighetsselskapet GEMA. Gift med den norske skuespilleren Kirsten Heiberg fra 1938 til hennes død i 1976. Christophorus Clavius. Christophorus Clavius (født 1537/38 i Bamberg i Tyskland, død 6. februar 1612 i Roma) var matematiker, astronom og jesuittpater på 1500-tallet. I samtiden ble han kalt «matematikernes konge», og ble fremfor alt berømt ved sitt arbeid ved det vatikanske stjerneobservatorium som førte til utviklingen av det nye kalendersystemet som ble oppkalt etter pave Gregor XIII, Den gregorianske kalender. Clavius trådte inn i jesuittordenen i 1555 og fikk sin utdannelse innen ordenen. Ved jesuittenes "Collegio Romano" i Roma studerte han teologi og underviste deretter matematikk der i en betydelig periode. Clavius forfattet flere matematikkbøker og bidro slik til matematikkens utvikling og fremme. En vidt utbredt kommentar til den euklidske geometri stammer fra ham. Månekrateret Clavius (månekrater) er oppkalt etter ham. Rur. Rur (familien "Balanidae") er små krepsdyr som lever i små, kjegleformede, hvite kalkskall. Åpningen i skallet kan lukkes med to små kalkplater, slik at ruren kan holde vannet inne i skallet og unngå å tørke ut dersom den skulle bli tørrlagt. Rur lever av plankton, som den fanger ved hjelp av føtter (bøyelige tråder). Føttene brukes også for å tilføre friskt, oksygenrikt vann. Rur tilhører underklassen rankeføttinger (rankefotinger) ("Cirripedia"). Blant flere arter av rur er fjærerur ("Semibalanus balanoides", syn: "Balanus balanoides"), steinrur ("Balanus balanus") og skipsrur ("Balanus crenatus"). Fjærerur lever på steiner i fjæra, mens steinrur lever på noe dypere vann. Skipsrur lever på skipsskrog, brygger og murer, men også på steiner. Alle disse artene er vanlige langs hele norskekysten. Som alle andre rankeføttinger er rur hermafroditt. Dyret parer seg ved å stikke ut penis gjennom åpningen i skallet og befrukter andre individer. Rurens larver er frittsvømmende. Larvene begynner som nauplius og dyreplankton, og gjennomgår flere stadier før de slår seg ned på et fast levested og utvikler seg til voksne individer. Larvene tiltrekkes av stoffer som de voksne individene utskiller, og dette gjør at larvene havner på passende levesteder. Den voksne ruren lever på steiner, skipsskrog, skjell, krabber, brygger og lignende. Når den først har satt seg fast, kan den ikke røre på seg mer enn noen få millimeter. Rur kan forårsake korrosjon når den sitter på skipsskrog. Zakynthos. Zakynthos (gresk: Ζάκυνθος, "Zákinthos"; italiensk: "Zante") er en gresk øy i det Joniske hav, en av de joniske øyer utenfor vestkysten av Hellas med omkring 32 000 innbyggere. Den er hovedøy for prefekturet med samme navn. Helgenen Dionysios fra Zakynthos er øyas store skytshelgen, født i 1546. Den greske nasjonalpoeten Dionysios Solomos og forfatteren Andreas Kalvos kommer begge kommer fra øya, og ligger begravet her. På øya døde også den belgiske anatomen Andreas Vesalius i 1564. Historie. Zakynthos har vært bosatt siden steinalderen. Den kjente antikke greske dikteren og forfatteren Homer var den første til å nevne øya i mesterverkene sine Iliaden og Odysseen, og fortalte at de første innbyggerne på øya var sønnen til kong Dardanos av Troja, som het Zakynthos, og mennene hans, og at de først kom til øya omkring år 1500-1600 f.kr. Øya ble så erobret av kong Arkeisios av Kefalonia. Den kjente Odyssevs fra Ithaka var den neste kongen til å erobre øya. Senere ble det signert en avtale som gjorde Zakynthos til et selvstendig demokrati, det første som ble opprettet i den hellnistiske perioden, og som varte i mer enn 650 år. Zakynthos var, sammen med resten av De joniske øyene i flere hundre år styrt av Venezia og andre italienske fyrstedømmer. Italienarne vernet øya mot osmansk okkupasjon, og opprettet i stedet et føydalt oligarki. Øya ble kraftig påvirket av italiensk kultur og språk. De rike innbyggerne på øya pleide å sende sønnene sine til Italia for å utdannes. Under napoleonskrigene ble øya okkupert i forskjellige perioder av Frankrike, Russland, Det osmanske riket og til slutt Storbritannia, som styrte øya fram til 1864 da den ble avstått til Hellas. Det store jordskjelvet i 1953. Zakynthos ble rammet av fire store jordskjelv i august 1953, som førte til store ødeleggelser. Det tredje og største skjelvet målte 7,3 på Richterskalaen og skjedde 12. august klokka 11:24 lokal tid. Episenteret lå like under sørenden av naboøya Kefalonia og førte til store ødeleggelser her også. Bare fire bygninger sto igjen på Zakynthos: kirka St. Dionysioskathedralen, nasjonalbanken, skolen og kirka St. Nicholas. Litteraturhistorie. Den greske nasjonalpoeten Dionysios Solomos("Διονύσιος Σολωμός"; født 1798, død i februar 1857) var en gresk lyriker fra Zakynthos. Han er best kjent for å ha skrevet diktet «Hymne til friheten» ("Ύμνος εις την Ελευθερίαν", "Imnos is tin Eleftherian") i 1823. Diktet er i dag den greske nasjonalsangen. Hele diktet har 158 vers, noe som gjør det til verdens lengste nasjonalsang, men normalt regnes bare de første versene som selve nasjonalsangen. Han ble født i 1798 i en velstående familie og i 1808 reiste han til Italia hvor han studerte juss. Etter ti år returnerte han til Zakynthos med en solid bakgrunn innen litteratur og er anerkjent som lyriker i litteraturkretser. På slutten av 1828 forlot han Zakynthos og bosatte seg i Kerkyra for å kunne hengi seg til lyrikken. Da han returnerte fra Italia bragte han med seg lyrikk med religiøst innhold. Siden skrev han noen sonetter og lyriske dikt. Hans første lange dikt var «Hymne til friheten». Solomos døde av apopleksi. Hans levninger ble flyttet til Zakhynthos i 1865. Det er verdt å nevne at Solomos ble berømt som dikter allerede i ungdommen og har forblitt populær siden. Skilpadder. Mange skilpadder kommer hvert år til Zakynthos og legger egg. Eggene klekkes i sanden, og på mange strender er det forbudt å grave i sanden utenfor vannkanten. Mange strender er lukket for almenheten etter klokken 19, for å se til at skilpaddene skal kunne få legge eggene i fred. Om man finner reir, blir reiret inngjerdet. Eggene ligger til klekking i 50 dager. I løpet av denne tiden, er det forbudt å sette opp solparasoller eller på annen måte sjenere klekkingen. Likevel er det kanskje bare to av tusen egg som fører til voksne skilpadder, derfor er arten sterkt truet. Skipsvraket. Det berømte skipsvraket er fra en smuglerskute med tobakk og alkohol. Den ble satt i brann da den ble oppdaget av tollere, og deretter ble den strandet på et sted som bare er tilgjengelig fra sjøen. Men et sted i fjellet over vraket er det mulig å få et glimt av det mellom 200 meter høye klippevegger. Forskning. Zakynthos preges redusert grunnvannskvalitet på grunn av forsaltning, store kalksteininnslag og reduksjon av grunnvannsnivået. Kildene til forurensningen skyldes sjøvannsinntrengning pga overforbruk av vann i de kystnære områdene, gjødsel fra landbruket, deponering av ubehandlet avfall og en mangelfull håndtering av kloakk. Dessuten har man sett en kvalitetsreduksjon av overflatevannet som i hovedsak skyldes ukontrollerbare utslipp av ubehandlet avfall fra olivenpressene. I den forbindelse er det etablert et gresk-norsk samarbeid knyttet til vann og avfallsprobelmatikken. Samarbeidet kalles Science Park Zakynthos, og formålet er å legge tilrette for forskning, undervisning og formidling av kunnskap om vann og biologisk avfall på øya. Partnere i dette samarbeidet er Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), Technological Educational Institute of the Ionian Islands (TEI), greske myndigheter og næringsliv. Science Park Zakynthos er fysisk lokalisert på den økologiske gården Therianos Family Farm /Therianos Villas på Zakynthos, hvor det skal installeres et teknologisk demonstrasjonsfelt for Kildeseparering innen vann og avløp til bruk i undervisning, forskning og formidling innen bærekraftig infrastruktur og separasjonsteknikk. Boeing X-20. Boeing X-20 «Dyna-Soar» ("Dynamic Soarer") var et eksperimentelt romfly-prosjekt for USAs flyvåpen USAF. Det skulle skytes opp i rommet ved hjelp av en Titan-rakett. Første oppskytning var planlagt til begynnelsen av 1965, men prosjektet ble kansellert før det første flyet var ferdig. Historie. Kunstnerisk fremstilling av X-20 Dyna-Soar oppå en Titan 2 rakett under oppskytning Bakgrunn. X-20 var basert på «Silbervogel» ("norsk: sølvfugl"), et tysk rakettdrevet rom-bombefly foreslått av den østerrikske romfartspioneren Eugen Sänger under andre verdenskrig. «Silbervogel» (også kalt «Amerika Bomber») ble etter krigen videreutviklet i Bells BoMi og RoBo-konsepter ("Rocket-Bo'"mber") på 50-tallet. Dette konseptet gikk ut på at et fly i høy hastighet ville «sprette» ut igjen i rommet så lenge hastigheten var høy nok (omtrent som en flat stein som spretter på vannoverflaten). Rekkevidden kunne på denne måten økes betraktelig uten ekstra motorkraft. X-20. 9. november 1959 ble Boeing Company tildelt kontrakt om å bygge 10 eksemplarer, og 19. juni 1962 ble prosjektet døpt X-20. Trening av astronauter var igang, en fullskalamodell ble fullført, og bygging av det første flyet var startet da USAs regjering ved forsvarsminister Robert S. McNamara den 10. desember 1963 kansellerte prosjektet. Det hadde til da kostet 410 millioner USD. Flyvåpenet hadde ikke noe bruksområde for flyet, og det var for kostbart til å være et rent forskningsprosjekt. Midlene ble derfor istedet omdirigert til Gemini-programmet. Både fullskalamodellen og det halvferdige flyet ble skrapet etter kanselleringen. En modell av X-20 står utstilt på "National Museum of the USAF" i Dayton, Ohio. Formål. Kunstnerisk fremstilling av X-20 Dyna-Soar under tilbakevending til atmosfæren X-20 var ment som et utviklingstrinn til et bemannet, manøvrerbart og gjenbrukbart romfly. Det skulle utforske hypersonisk flyvning og tilbakevending til atmosfæren. Selv om prosjektet ble kansellert før noe fly var ferdigbygd, fungerte X-20 som en testbenk for utvikling av avanserte teknologier for senere fartøy, inkludert USAs romferge. Mesteparten av undersystemene som var utviklet til X-20 ble brukt i forskjellige tester på bakken, og noen av systemene ble brukt i senere X-15-flyvninger. På et stadium i prosjektet var også X-20 tenkt som et kvasi-operativt system. Design. X-20 var designet som et 11 meter langt bemannet gjenbrukbart romfartøy. Flyet ble bygd av Rene 41, en stållegering som tåler høye temperaturer. Det hadde sterkt bakovervinklede deltavinger (72,48°) med 6,2 meters vingespenn. Nesepartiet var bygd av komposittmateriale bestående av grafitt og zirkonium, og fremkantene og undersiden av vingene var av molybden kledd med varmeskjold. Landingsunderstellet var 3 utfellbare skinner, og var designet for å kunne lande på u-asfalterte landingsstriper med lengde helt ned til 2 400 meter. For å manøvrere flyet mens det var utenfor atmosfæren, skulle X-20 utstyres med små rakettdyser på vingene og på halen. Jesu brødre og søstre. Jesu brødre og søstre er en personkrets som nevnes i Det nye testamente. Bibelstedene. Noen av dem nevnes også annetsteds i Skriften, skjønt det ikke alltid er sikkert at det dreier seg samme person(er). De forskjellige er blitt søkte identifisert nærmere av teologer og kirkehistorikere uten at det alltid har lykkes å komme langt på vei. Noen navn på eller nærmere antall av de nevnte søstre synes ikke å ha blitt supplert av den tidlige kristne overlevering eller gjennom fromme fortellinger. Biologiske fullsøsken eller annen tilknytning til Jesus? Katolikker og ortodokse har fra så tidlig man har kildebelegg fra vært av den overbevisning at ordet bror og søster ikke betyr det man i norsk dagligtale primært ville anta: Biologiske barn av felles foreldre. Men derutover har oppfatningene spriket: Søskenbarn? Nevøer/nieser? Andre nære slektninger? Østkirkene, både de ortodokse og de orientalske (pre-khalkedonske), følger kirkehistorikeren Eusebius (230–340) og mener at de var Josefs barn med hans første og avdøde (unevnte) hustru. Den katolske kirke har ikke tatt stilling til det nøyaktige slektskapsforhold (annet enn at de ikke er barn av Jesu mor) og er åpen for andre konstellasjoner, tradisjonelt for at det kan være fettere og kusiner. Både katolikker og ortodokse er enige om Jomfru Marias vedvarende jomfruelighet, og følgelig at hun ikke fødte flere barn etter Jesus. Protestantiske reformatorer som Martin Luther, Huldrych Zwingli, Jean Calvin og senere John Wesley støttet også opp om Marias vedvarende jomfruelighet. Men i modernere protestantisme mener man i hovedsak at det må dreie seg om biologiske søsken, barn av Maria. Denne forståelsen har også vært den mest utbredte ved de lutherske teologiske læresteder i Norge. Detaljer om de enkelte. Teologier og historikere har grunnet meget over de enkeltes nærmere identitet. Alle de fire mannsnavnene går igjen andre steder i Det nye testamente, aldri mere de fire navn samlet, men noen steder to, og en rekke steder enkeltvis. Noen steder er det åpenbart at det dreier seg om forskjellige personer, andre steder er det ikke så åpenbart, og en studie av dette gir en rekke forskjellige tenkelige konstellasjoner. Ikke-kanoniske skrifter fra den tidlige kristne tid inneholder også anførsler, både kristne kilder og ikke-kristne kilder (Josefus, gnostiske kilder). Kirkefedrene, prekenforfattere og legendenedtegnere har utviklet eller utbrodert ytterligere, noen ganger svært spekulativt. Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet. Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet (PS) er en fagorganisasjon som representerer studenter som retter seg inn mot pedagogisk arbeid i utdanningssystemet. Foreningen hadde pr 1.6.2012 12 000 medlemmer, og er i stadig vekst. Medlemskap i organisasjonen er kostnadsfritt, og gir rett til et kostnadsfritt førsteår som medlem i Utdanningsforbundet ved endt utdanning. PS er underlagt Utdanningsforbundet, og har en representant i Utdanningsforbundets sentralstyre med tale- og forslagsrett. PS vedtar sin egen politikk, og har eget arbeids- og prinsipprogram, samt vedtekter som godkjennes av Utdanningsforbundet. Organisasjonen har to fullt frikjøpte tillitsvalgte som arbeider med spørsmål knyttet til de pedagogiske utdanningene. Landslaget for Norske Lærerstudenter (LNL) 1947–1999. Etter krigen oppsto et samarbeid mellom enkelte norske lærerstudenter og lærerstudentorganisasjonene i Sverige og Danmark. I 1946 var bl.a. Henrik Tuestad (Oslo lærerskole), Maisen Meyer (Volda lærerskole) og Eli Wiik Andersen (senere Mohn) (Volda lærerskole) til stede ved et nordisk elevstevne på Jonstrup Seminar i Danmark. De norske representantene ble enige om å opprette en norsk lærerstudentorganisasjon, og i 1947 ble Landslaget for Norske Lærerskoleelever opprettet. LNL innledet i løpet av 1950-tallet et samarbeid med Norges Lærerlag der man ikke inngikk formelle bånd, men søkte en arbeidsdeling hva angikk organiseringen av lærerstudentene. Organisasjonen skiftet navn til "Landslaget for Norsk Lærerutdanning" i 1966, og etter påtrykk fra departementet (KUD) "til Landslaget for Norske Lærerstudenter" i 1967. LNL fungerte som selvstendig organisasjon frem til 1999, da landsmøtet vedtok å oppløse organisasjonen, og heller gå inn i Studentenes Landsforbund (STL). Norsk Lærerlag ønsket imidlertid et samarbeid med lærerstudentene, og umiddelbart etter landsmøtet ble Norges Lærerstudenters Landslag (NLL) opprettet. Norsk Lærerstudentlag (NLL) 1999–2002. NLL var formelt underlagt Norsk Lærerlag, og opererte som fagforeningens studentorganisasjon fram til 2002, da Norsk Lærerlag slo seg sammen med Lærerforbundet og dannet Utdanningsforbundet. Den første lederen i den nye organisasjonen ble Henriette Randsborg, og Charlotte Antonsen var leder når organisasjonen i 2002 skiftet navn. Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet (PS) 2002-idag. På landsmøtet i 2002, etter moderforbundets sammenslåing, ble det vedtatt å endre navnet på organisasjonen til Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet. Den første valgte lederen i den nye organisasjonen ble Mari Sigland. PS fungerer fortsatt som Utdanningsforbundets studentorganisasjon, og markerte på landsmøtet i 2012 sitt 10-årsjubileum. Lokallag. PS er organisert gjennom lokallag. Et lokallag er definert som medlemmene ved hver utdanningsinstitusjon med minimum 20 medlemmer. Lokallagene velger ved sine årsmøter et lokallagsstyre, bestående av leder, landsstyrerepresentant og andre styremedlemmer. Størrelsen på lokallagsstyrene varierer sterkt. Lokallagsstyrene har ansvaret for å ivareta medlemmenes interesser på sin institusjon, samt å holde kontakten med andre lokallag og sentralleddet i PS. Landsstyret. Landsstyret består av en årsmøtevalgt representant fra hvert lokallag og arbeidsutvalget. Landsstyret er det øverste besluttende organ i organisasjonen mellom landsmøtene, og har ansvaret for den konkrete utformingen av organisasjonens politikk og gjennomføringen av denne. Det er også landsstyret som innstiller saker til landsmøtet. Arbeidsutvalget. Arbeidsutvalget består av tre landsmøtevalgte studenter samt leder og nestleder. Leder og nestleder velges av landsmøtet, og er fullt frikjøpt. Arbeidsutvalget har ansvaret for organisasjonen mellom landsstyremøtene, og leder og nestleder ivaretar den daglige driften av organisasjonen. Landsmøtet. Landsmøtet avholdes hvert år, og består av delegater fra alle lokallag. Landsmøtet er det øverste besluttende organ i organisasjonen. Landsmøtet skal velge ny ledelse og vedta de politiske linjene for organisasjonen for kommende periode. Arbeid. PS' arbeid retter seg i hovedsak mot ivaretakelse av medlemmenes rettigheter. Dette innebærer blant annet at foreningen behandler klagesaker fra medlemmene, ivaretar medlemmenes interesser på den enkelte utdanningsinstitusjon og søker å sikre en utdanning som i best mulig grad kvalifiserer for yrkesdeltakelse. I tillegg til det direkte medlemsrelaterte arbeidet har foreningen som målsetning å sikre at utdanningene på nasjonalt plan i best mulig grad er velfungerende og tilpasset profesjonenes behov. Dette arbeidet spenner mellom konkrete høringssvar og mer indirekte lobbyarbeid. Organisasjonens kobling til Utdanningsforbundet og nærheten til studentene i de berørte gruppene gir mulighet for et politisk arbeid med bred oppslutning blant de berørte partene i beslutningsprosesser som angår medlemmene. Publikasjoner. PS utgir medlemsbladet Under Utdanning. Bladet kommer ut om lag tre ganger i året til alle medlemmene i organisasjonen. Bladet søker å dekke faglige og politiske temaer som er av betydning for medlemmene, og distribueres for tiden sammen med bladet Utdanning. Rémy Di Gregorio. Rémy Di Gregorio (født 31. juli 1985 i Marseille) er en fransk landeveissyklist. Han ble fransk juniormester på tempo i 2003. Han ble proff i 2005 da han skrev under for Française des Jeux. I 2007 vant han klatrekonkurransen i Liège-Bastogne-Liège og Dauphiné Libéré. Xu Leshan. Xu Leshan (født 1546 i Huating ved Songjiang – nå i Shanghai i Kina, død 1626 eller 1627) var en kinesisk stormandarin som konverterte til katolisismen (dåpsnavn: Johannes) og ble en fremtredende og innflytelsesrik kristen i Kina mot slutten av Ming-dynastiet. Han var svigerfars far til Xu Guangqis barnebarn Candida Xu. I 1571 tok han den høye embedsmannseksamen "jinshi", og ble stormandarin. Han ble døpt i desember 1610 i Nanjing av pater Alfonso Vagnone. Veslefrikk kultur og teaterverksted. Veslefrikk kultur og teaterverksted er et kulturelt møtested for barn og ungdom i Halden. Veslefrikk Barneteater ble opprettet i januar 2003 og har siden det vært et kultursentrum for barn og ungdom i Halden. Veslefrikk jobber med 3-4 forskjellige teaterproduksjoner i året. Målgruppen er barn og ungdom i alderen 2-20 år, og undervisning tilrettelegges slik at alle får maksimalt utbytte av timene. Monia Berger er leder og instruktør i Veslefrikk. Forestillinger. 2004: Rottefangeren fra Hameln regi/produsent: Monia Berger 2004: Prinsessa som bare ville danse regi/produsent/manus: Monia Berger 2004: Piken med svovelstikkene regi/prod: Monia Berger 2004: Snekker Andersen og julenissen: regi/prod: Monia Berger 2005: Olivers reise: Regi/prod/manus: Monia Berger/ Lys/scenografi: Kjell Erik Lund/ Musikk: Dag Brandt/ Lyd: Bamse Mork Knutsen Terje Johansen / Produsent: Nils Otto Klevmo Kjell Erik Lund/ Lyd: Bamse Mork Knutsen 2006: Julestjerner: manus/regi/prod: Monia Berger/ Lys/Scenografi: Kjell Erik Lund/ Musikk: Dag Brandt/ Lyd: Bamse Mork Knutsen 2007: Teatersalens forbannelse: Regi/manus/produsent: Monia Berger / Lys/ scenografi: Kjell Erik Lund/ Musikk: Glen T Berger, Lyd: Bamse Mork 2007: Oliver og Gnomen på nye eventyr: Regi/manus/produsent: Monia Berger/ Lys/Scenografi: Kjell Erik Lund / Musikk: Dag Brandt / Lyd: Bamse Mork 2007: Et sensommernattseventyr: Regi/manus/produsent: Monia Berger/ 2007:Karl x11`s siste felttog: Regi: Terje Johansen/ Manus: Ivar 2007: Elever fra Veslefrikk deltar i TV2 sin promo reklamefilm for Allsang 2008: Annie: Regi/ Produsent: Monia Berger 2008: Peter Pan: Regi/ Produsent: Monia Berger 2010: Streeten + Alice i Eventyrland Kommende forestillinger. 2009: Grease: Regi/ Produsent. Monia Berger Ecliptica. "Ecliptica" er det første albumet til Sonata Arctica, utgitt i 1999. Francisco Furtado. Francisco Furtado, 傅汎濟 Fu Fanji (født ca 1589 på øya Fayal i Asorene i Portugal, død 21. november 1653 i Macao), var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Biografi. Han trådte inn i jesuittordenen i 1610 og seilte i april 1618 med skuten "São Carlos" til Kina, der han ankom Macao den 15. juli 1619. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes universitetskollegium São Paulo. Han ble først sendt til Jiading i Jiangnan og i 1625 til Hangzhou og 1630 til Shaanxi. Fra 1631 residerte han i Xi'an. Han var viseprovinsial for jesuittenes misjonsprovins Kina 1635-1641. I 1640 ble det ennå ikke evangeliserte Korea utskilt og overdratt til jesuittenes Japan-provins. I 1646-47 var han i Puzhou i Shanxi. Pater Furtado var filosof, og samarbeidet fruktbart med den ledende kinesiske konvertitt stormandarinen Li Zhizao. Pater Furtado hadde åpenbart en forkjæringhet for Coimbrakommentarene til den aristotelianske filosofi "(Commemntaria Collegii Conimbricensis S.J.", ca 1592-1606), og sammen oversatte de to til kinesisk en rekke verker fra denne samlingen. i tillegg til kosmonolgi og filosofi kom verkene blant annet inn på medisinske emner som blodets bevegelse og hjerteslagene, hjernens virksomhet og hukommelsen, og introduserte de fire "humores". Under Qing-dynastiet ble deler av hans arbeider oversatt videre fra kinesisk til mandsjuisk, særlig mens pater Adam Schall virket ved keiserhoffet. Verker. Sannsynligvis oversatte han også "De Demonstratione". Minutes to Midnight. "Minutes to Midnight" er Linkin Parks tredje studioalbum og ble lansert 14. mai 2007. Utgivelse. Den første singelen «What I've Done», ble utgitt 2. april 2007 og debuterte som nummer 1 på U.S Modern Rock-listen. «Given Up», «What I've Done» og «No More Sorrow» livedebuterte 28. april 2007 i Berlin, Tyskland. Van Morrison. George Ivan Morrison (født 31. august 1945), bedre kjent som Van Morrison, er en sanger og låtskriver fra Belfast, Nord-Irland. Han mestrer flere instrumenter, inkludert gitar, munnspill, keyboard, trommer og saksofon. Musikken kategoriseres som en blanding av folkrock, blues, Irish, scat og keltiske innflytelser — Morrison er viden kjent som en av de mest uvanlige og influerende vokalistene i historien til rock and roll. Kritikeren Greil Marcus har gått så langt som å si at «ingen hvit mann synger som Van Morrison». Morrison er offiser av Order of the British Empire. Han er kjent som «Van the Man» blant sine fans, og ble først kjent som vokalist i det Nord-Irske bandet «Them». Noen år senere forlot Morrison bandet for å satse på en solokarriere, som viste seg å være meget vellykket. Van Morrison er mest kjent for låtene Johan Cullberg. Johan Cullberg, (født i 1934), er en svensk professor i psykiatri, forsker, psykoanalytiker og forfatter av en rekke internasjonalt anerkjente lærebøker. Sønn av biskop John Cullberg og bror av maleren Erland Cullberg, bror av Staffan Cullberg, som har vært sjef for Statens konstråd. Cullberg forfattet i 2011 et debattinnlegg som beskrev den rettspsykiatriske rapporten om Anders Behring Breivik som uprofesjonell. Han fremholdt at Breivik ikke var psykotisk. Se Rettsmedisinske vurderinger av Anders Behring Breivik. Kenya Airways. Kenya Airways er det største flyselskapet i Kenya i Øst-Afrika, og det femte største i Afrika, etter (South African Airways, EgyptAir, Air Algerie og Royal Air Maroc). Kenya Airways flyr flere transcontinentale flyvninger enn noen andre i Afrika. Nåværende Kenya Airways ble stiftet i 1977, men kan føre sin historie tilbake til 1950, da som del av det felles øst-afrikansk flyselskapet East African Airways som opphørte i 1977 da den Østafrikanske Union gikk i oppløsning og enkelte land etablerte sine egne nasjonale selskaper. Selskaper har hovedbasen på Jomo Kenyatta International Airport i Nairobi og en mindre base i Moi International Airport i Mombasa. Destinasjoner. Kenya Airways codeshares med KLM, gir passasjerer tilgang til flere europeiske destinasjoner, som Glasgow, Athen, Roma, Zurich, Manchester, Madrid, København, Berlin, Frankfurt og Barcelona. Gjess. Gjess er ei gruppe andefugler. Gjessene er fra middels til større fugler, som alltid (med unntak av hawaiigås) er forbundet i en viss grad med vann. De fleste arter i Europa, Asia og Nord-Amerika er trekkfugler som hekker langt nord, men overvintrer lengre sør. Gjess ble domestisert for omkring 5000 år siden. I vest stammer tamgåsa i hovedsak fra grågås og kalles "Anser anser domesticus", mens den i Asia stammer fra svanegås og kalles "Anser cygnoides domesticus". Opp gjennom årene er det utviklet en rekke raser, som norsk hvit gås og italiensk hvit gås. Førstnevne var populær i Norge fra omkring 1927, men er nå svært fåtallig. Den hvite italienske rasen har i stor grad overtatt som produksjonsdyr. Alle gjess har en vegetarisk diett, og kan bli en pest og en plage når flokker beiter på dyrka mark. Gjess velger en partner som varer ut livet, men et lite antall av «skilsmisser» forekommer. De legger som oftest færre egg enn endene, men begge foreldre beskytter reiret og ungene. Slash's Snakepit. Slash's Snakepit var et rockeband og sideprosjekt startet av daværende Guns N' Roses-gitarist Slash i 1994. To andre Guns N' Roses-medlemmer; Matt Sorum (trommer) og Gilby Clarke (gitar) var også med. På bassgitar spilte Mike Inez fra Alice in Chains, og Eric Dover (som tidligere hadde spilt gitar for bandet "Jellyfish") var vokalist. GN'R-kollegaene Teddy Andreadis og Dizzy Reed var også med på plata, og spilte henholdsvis munnspill og keyboard. Bandet har gitt ut to album så langt; "It's Five O'Clock Somewhere" (1995) og "Ain't Life Grand" (2000). Slash erklærte nylig at han ikke ville gjenforme Slash's Snakepit hvis ikke hans nåværende gruppe, Velvet Revolver, oppløses. Tidligere Slash's Snakepit-medlem Matt Sorum spiller også i Velvet Revolver. Steampunk. Steampunk («damppunk», ordet er utviklet fra cyberpunk) er en type science fiction som baserer seg på dampmaskiner, luftballonger, mekaniske regnemaskiner og annen teknikk fra 1800-tallet. Genren kan også omhandle moderne gjenstander som bl.a. datamaskiner, basert på victoriatidens teknologi, f.eks. The Difference Engine av William Gibson og Bruce Sterling. Mikroelektronikk i moderne betydning finnes ikke og forbrenningsmotorer er sjeldne. Steampunk utspiller seg vanligvis i et viktoriansk miljø, men genren har forgrenet seg og inkluderer nå alle tenkelige tidsaldre og historiske miljøer, for eksempel middelalderen, bronsealderen og antikken. Historisk utvikling. Steampunk ble skapt som en samtidslitterær genre av forfattere som Jules Verne, H. G. Wells og Mark Twain. Genren som vi kjenner den i dag kom til i 1980-årene som en alternativhistorisk genre av forfattere som Tim Powers, K. W. Jeter, William Gibson og Ronald Clark. Termen ble myntet av Jeter da han lette etter et samlebegrep for den type romaner som han og hans kolleger skrev. Disse forfatterne skrev i samme ånd som Verne og Wells, og lagde en fiktiv fortid. Både Jeters "Morlock Night" og Stephen Baxters "The Time Ships" er f.eks. oppfølgere til H. G. Wells klassiker "Tidsmaskinen". Eksempler på steampunk i film er Den blå sandens hemmelighet, Wild Wild West og The League of Extraordinary Gentlemen. M (bokstav). right M, m er den 13. bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører gruppen vi kaller konsonanter. I romertallene symboliserer bokstavet tallet 1000. M i datamaskiner. Med Unicode blir stor M skrevet som U+004D og liten m U+006D. ASCII-koden for stor M er 77 og for liten m er den 109. Binært skrives den 01001101 og 01101101. Alternative representasjoner av M. semaforflagg representasjon av M Semaforflagg representasjon av M. Chure-Bhawar Ekta Samaj. Chure-Bhawar Ekta Samaj- forkortelse CBES (engelsk "Chure-Bhawar Unity Society" (CBUS) – Chure-Bhawars Enhetsorganisasjon) er en lokal nasjonal/regional bevegelse i Indre Tarai i Nepal. Navnet fins i nepalsk presse i mange forskjellige variasjoner. "Ekta" transkriberes også "Ekata" og "Yekata". "Bhawar" transkriberes bl.a. "Bhabar" og "Vavar". Alternative navn som er brukt er bl. a. "Chure Bhabar Pradesh Ekata Samaj-Nepal" (CBPES-N) og "Chure Vavar Yekata Pardesh Samaj". Pradesh er et ord som betyr stat og markerer at organisasjonen arbeider for en stat i Chure Bhabar. Organisasjonen er oppkalt etter Chure-fjellkjeden, som atskiller det såkalte Indre Tarai, der det er lave åser og daler, fra de flateste og mest tropiske delene av Tarai som ligger nærmest grensa, og Bhawar, som er et smalt skogsbelte (8 til 12 km bredt) som går gjennom hele Indre Tarai fra øst til vest. Organisasjonens erklærte politikk er å representere interessene til pahade, innflyttere fra ås-distriktene, og andre ikke-madhesi-innbyggere i dette grensedistriktet mot India. CBES har ingen åpenbar tilknytning til mer kjente og representative politiske partier i Nepal. Den har sin hovedstyrke i østre Tarai. Leder er "Keshav" (eller "Keshab) Prasad Mainali". "Babu Thapa" er visepresident og koordinator for forhandlinger. Tarai-opprøret våren 2007. Høsten 2006 og våren 2007 brøyt det ut en protestbevegelse mot regjeringa i Kathmandu blant folk med indisk språk og kultur, også kalt madhesi, i den sentrale og østlige delen av Tarai. Protestenes årsak var langvarig diskriminering av Tarai-beboere fra statsstyret i Kathmandu. Blant grupper som var sentrale i protestbevegelsen var bl.a. de to fløyene av JTMM, som sloss med våpen for full løsrivelse fra Nepal. Den breiere MJF, som leda de største demonstrasjonene, krevde opprettelsen av en sjølstyrt region av hele Tarai innafor Nepal. MJF avviste at urinnvånere fra den nasjonale minoriteten Tharu eller andre minoriteter skulle få egne sjølstyrte områder i deler av Tarai. Flere av organisasjonene som gikk i spissen for bevegelsen gikk til angrep på innvandrere fra de høyereliggende områdene i Nepal. JTMM og flere mindre terroristgrupper oppfordra til etnisk rensing, angrep pahade-innbyggere, trua dem på livet osv. Motreaksjon fra innflyttere. Chure-Bawar-organisasjonen blei til som en motreaksjon mot det. CBES var ukjent før andre del av februar 2007. Da gjennomførte gruppa streiker i det østlige Tarai med krav om at det skulle opprettes en egen, autonom region for Chure-Bawar. Den protesterte mot å bli innlemma i et enheltlig autonomt Tarai under ledelse av indo-madhesier. (Tilsvarende protester mot MJFs krav på å representere hele Tarai, og mot å bli inkludert i deres autonome område, kom fra representanter for tharu-organisasjoner.) Gruppa har først og fremst snakka om interessene til pahade, altså innflyttere fra "Pahad" eller "midt-Nepal", også kalt Nepals ås-distrikter, som ligger mellom Tarai og Himalaya. Men den har også nevnt folk fra "Siwalik-åsene", som er ås-distrikter i det Indre Tarai. Dette kan tyde på at den har støtte fra, eller søker å verve blant, janjati-grupper (mindre og ofte ikke-hinduiske nasjonale minoriteter) som er urinnvånere i denne delen av landet. Kravet fra CBES var en autonom region gjennom hele det indre Tarai fra grensa lengst i vest til grensa lengst i øst, altså ei landstripe på om lag 800 km. "Char Kose Jhadi-området" (som er et anna navn på Bhawar-skogssonen) skulle inkluderes i regionen. Denne stripa ville ikke bli mer enn fra noe over 10 km til kanskje 20 – 30 km fra nord til sør. I praksis så det ut til at CBES først og fremst var aktiv i det østlige Tarai, der også madhesi-bevegelsen og MJF var sterkest. Virkemidlene så også ut til å være kopiert fra madhesi-bevegelsen. Som MJF og de forskjellige JTMM-fraksjonene utlyste den bandh, streiker med forbud mot biltransport, og angrep og tente på bl.a. biler og busser som likevel forsøkte å komme fram. Aksjoner og forhandlinger med regjeringa. Mahendra Rajmarg, Nepals eneste riksvei hele veien fra øst til vest, går gjennom områder der CBES stoppa trafikken, og det bidro til at aksjonene deres fikk stor oppmerksomhet. Det kom til voldsomme sammenstøt med politiet, og menneskeliv gikk tapt. G. P. Koiralas samlingsregjering inviterte i mars 2007 CBES til samtaler. I samme periode blei også JMF, begge fløyer av JTMM og minoritetsorganisasjonen NEFIN invitert til samtaler. Bortsett fra mislykka drøftinger med NEFIN blei ingen forhandlinger gjennomført. Chure-Bhawar-organisasjonen starta i slutten av april en ny "bandh", som den sa skulle fortsette på ubestemt tid. Krava var i tillegg til autonom region bl.a. at dødsfallene til pahade-innbyggere under Tarai-opprøret skulle granskes, de skulle erklæres som martyrer, og 9 sympatisører med CBES som var fengsla for anklager om drap skulle settes fri. Ei undergruppe eller støttegruppe som kalte seg "Chure-Bhawar Federal Provincial Front" (Chure-Bhawars Føderale Provinsfront) gjennomførte aksjoner, offisielt «i solidaritet med CBES» mot Mahendra Rajmarg i Siraha distrikt. Streika førte til at markedsplasser blei stengt i distriktene Siraha, Sarlahi, Sunsari, Bara, Udayapur, Rautahat, Danusa og Mahottati. Etter uformelle samtaler med visestatsminister Ram Chandra Poudel i G.P. Koiralas nye overgansgsregjering (innsatt 1. april), som opplyste om at regjeringa så positivt på å frigi de arresterte, avlyste CBES streika. Organisasjonen trua med å starte den på ny hvis forhandlinger ikke førte fram. Eksterne lenker. (På engelsk. Politiet skøyt og såra CBES-aktivister, nestleder Babu Thapa jult opp av transportentrepenører og overlevert politiet. Nyhetsartikkel 28. april 2007 fra EKantipur.] Baltsfjord. Baltsfjord er ei bygd og en grunnkrets lengst nord på Senja i Troms. Baltsfjord ligger i Lenvik kommune, ved østsiden av Baltsfjorden. Fjorden løper rett ut i Norskehavet i nord. Stedet har veiforbindelse gjennom Astridalen 6 km østover til Botnhamn. Veien er ikke asfaltert. Det ligger også flere fraflyttede gårder og boplasser rundt fjorden. Med sine 11 bosatte er Baltsfjord den grunnkretsen i Lenvik som har færrest innbyggere. Alle innbyggerne bor ved veienden i Baltsfjord. I tillegg til Baltsfjorden hører også Giska, Lyngvær og Hekkingen til grunnkretsen. Areal: 28,62 km². Grunnkretsen tilhører Øyfjordområdet og grenser i øst til Botnhamn, i sør til Stønnesbotn og i vest til Husøy. Gustaf Crona. Gustaf Crona (født 6. november 1979) er en svensk fotballspiller som spilte for Sandefjord Fotball. Inntil årsskiftet 2006/2007 het han "Gustaf Andersson", men han endret etternavn, sammen med familien, til Crona. Han har spilt over 130 kamper i Allsvenskan. Etter ankomsten til Sandefjord før 2006-sesongen hadde Crona en god treningsperiode før seriestarten, og startet første kamp for Sandefjord. I denne kampen ble han skadet i første omgang, og ble satt ut av spill i nesten et halvt år. Etter dette tok Fredrik Kjølner og Birger Madsen over midtstopperplassene, og Crona klarte ikke å spille seg inn igjen på laget. Han fikk én kamp for Sandefjord. Etter 2007-sesongen forlot han Sandefjord og signerte ikke for noen ny klubb. Permafrost. Permafrost er definert som område der MAGT, "gjennomsnittlig årlig bakketemperatur (mean annual ground temperature)" ligger under trykksmeltepunktet i minst to år på rad. Dette tilsvarer som oftest områder der MAAT, "gjennomsnittlig årlig lufttemperatur (mean annual air temperature)", er −2°C eller kaldere. I Norge er det typisk permafrost i høyfjellet og på Svalbard. Utbredelse. På den nordlige halvkule består omkring 25 % – 23 000 000 km² av landområdene av permafrost. På den sørlige halvkule er det derimot kun 174 000 km². Vi finnes også permafrost på større fjell i hele verden som f.eks. Mount Kenya, Kilimanjaro, Ruwenzori og på høyslettene i Tibet. Videre er mesteparten av det nordlige Alaska, Sibir og Canada dekket av permafrost. Sporadisk permafrost. Sporadisk permafrost finnes i områder som egentlig er for varme for å ha permafrost. Men lokale forhold gjør at det likevel er isolerte flekker med permafrost. Typisk er dette i myrområder, som palsmyrer. Dette finner vi mange steder i Norge, f.eks. på Dovre eller i Jotunheimen, rundt 300 til 400 meter lavere enn der vi finner diskontinuerlig permafrost. Massene hvor vi finner den sporadiske permafrosten har en temperatur fra -2 til 0 grader celsius. Diskontinuerlig permafrost. Diskontinuerlig permafrost finner vi i Jotunheimen, på Dovre, i Sølen og andre steder i Sør- og Nord-Norge. Dette er områder med mye permafrost, men som ofte vil være avbrutt av områder uten. Områdene med diskontinuerlig permafrost har en typisk massetemperatur mellom -2 og -6 grader celsius. Kontinuerlig permafrost. Kontinuerlig permafrost finner vi bl.a. høyt i Jotunheimen og på Svalbard. Dette er steder der permafrosten er over alt bortsett fra enkelte steder. På Svalbard f.eks. er det bare under de store isbreene det ikke er permafrost. Her er permafrosten 100 meter tykk ved kysten mens den er 400 til 500 meter tykk i fjellområdene. De tykkeste lagene med permafrost finner vi i Sibir, hvor frosten går ned mot 1,5 km. Årsaken til at ikke permafrosten går dypere er den geotermiske oppvarmingen, kjent som geotermi. Varme fra jordas indre gjør at permafrosten tiner når den kommer dypt nok. Temperaturen i Norge stiger med omkring 1 til 3 grader celsius pr. hundre meter man går ned i bakken. Temperaturen for massen som har kontinuerlig permafrost er typisk lavere enn -6 grader celsius. Aktivt lag. Hver sommer smelter det øverste laget i permafrosten. Dette kalles "det aktive laget" og vil ha forskjellig tykkelse avhengig av hvordan det lokale klimaet er. Tykkelsen kan variere kraftig. Under det aktive laget går grensen hvor jorden ikke påvirkes av overflate temperaturen. Denne dybden kalles gjerne den kritiske dybden. Infrastruktur i permafrostområder. Bygging i permafrostområde kan være ei utfordring, f.eks. må alt av kabler og vannrør gå over bakkenivå for ikke å bli pressa opp av permafrosten og alle oppvarma bygg må plasseres på peler over bakkenivå så varmestråling ikke smelter permafrosten i løsmassene under. Og pelene må være lengre ned i grunnen enn det aktive laget er tykt. På Grønland løser de problemet på en annen måte, ved å sette opp bygg på berggrunn. Dvergbotia. Dvergbotia er en art i gruppen smerlinger, og er populær som akvariefisk. Den ble tidligere regnet som en del av "Botia"-slekten. Den kan bli opp til 13 cm lang. Den foretrekker temperaturer mellom 25 og 30 °C, pH mellom 6,5 og 6,9, og en hardhet på opptil 8 dGH. Den er altetende, og tar blant annet insekter, snegler osv. Arten er truet, og fredet i Thailand. Man trodde den ville bestanden var utryddet, inntil man nylig fant den igjen i Sangkhla Buri. Mens arten var forsvunnet i naturen, ble den vedlikeholdt i akvariehandelen gjennom oppdrett i over 30 år. Dvergbotiaen, spesielt voksne individer, ligner på "Yasuhikotakia nigrolineata", en annen thailandsk fredet art. Man kan lett se forskjell på fisk som fortsatt er unge. Unge dvergbotiaer har prikkete mønstre, mens "Yasuhikotakia nigrolineata" har horisontale linjer. Aker (selskap). Aker ASA () er et norsk industrikonsern med røtter tilbake til 1841. Aker forener industriell kompetanse og finansiell styrke. Som aktiv eier har Aker som mål å være en motor i utviklingen av industriselskaper. Per mai 2012 er Aker ASA den største eieren i syv børsnoterte selskaper med en samlet arbeidsstyrke på over 30 000 medarbeidere i mer enn 30 land. Akers eierengasjementer er konsentrert om sektorene olje og gass, fiskeri/marin bioteknologi og finans. Akers virksomhet består av Industrielle investeringer og Finansielle investeringer. Industrielle investeringer omfatter eierskapet i Aker Solutions, Kværner, Det norske oljeselskap, Aker BioMarine, Aker Seafoods og Ocean Yield. I hvert av de operative selskapene har Aker en eieragenda for å styrke virksomhetene. Finansielle investeringer omfatter kontanter og andre finansielle eiendeler i Aker (Aker ASA og holdingselskaper), samt investeringer i fondsandeler. Aker ASA ble notert på Oslo Børs 8. september 2004. Siden børsnoteringen har Aker-aksjen gitt en gjennomsnittlig årlig avkastning på 29 prosent, inkludert utbytte. I 2011 var avkastningen 17,9 prosent i verdi, inkludert utbyttet på 10 kroner per aksje. Akers hovedaksjonærer er Anne Grete Eidsvig og Kjell Inge Røkke som gjennom sitt selskap TRG eier 67,8 prosent av aksjene Datterselskaper og selskaper med betydelig eierandel. Oversikten er oppdatert per juli 2012 Historikk. Historien til Aker starter i 1841 da Akers mekaniske verksted ble etablert ved bredden av Akerselva i Oslo. Det begynte med maskinarbeidere som lagde mekaniske deler til maskiner og utstyr. De første kundene var jern- og metallindustrien, og skipsfarten. I dampmaskinens storhetstid fulgte leveranser til bedrifter som satset på tømmer, trelast og papir, kull, vannkraft, fiskeri og sjøtransport. Sent på 1960-tallet orienterte Akers virksomheter seg mot den gryende olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen. Aker var med fra den første oljen ble oppdaget og produsert på norsk kontinentalsokkel. I 1987 fusjonerte Aker med Norcem, et norskbasert internasjonalt sement- og byggevarekonsern som også hadde betydelige offshoreengasjementer. Sement- og byggevarevirksomheten ble senere skilt ut som egen virksomhet og solgt i 1999. Entreprenøren og industrimannen Kjell Inge Røkke har som hovedeier vært en førende kraft i utviklingen av Aker siden midten av 1990-tallet. Dette var starten på det som skulle bli en ledende global virksomhet innen fangst og sjøbasert videreforedling av hvitfisk. Suksessen gjorde det mulig å investere i andre forretningsområder, primært i USA og Norge. I 1994 samlet Røkke sine virksomheter i det norsk-amerikanske konsernet Resource Group International, Inc. Selskapet var organisert i fem forretningsområder: Fiskeri, industri, distribusjon, eiendom og prosjekt/finans. I 1996 kjøpte RGI aksjer i Aker og ble konsernets største aksjonær. De to selskapene ble senere fusjonert og kontrollert av Røkke. I 2000 kjøpte Aker gjennom datterselskapet Aker Maritime en stor aksjepost i industrikonsernet Kværner. Høsten 2001 opplevde Kværner en akutt likviditetskrise. Gjennom en omfattende redningsaksjon vinteren 2001/2002, der Aker og andre aksjeeiere, kunder, kreditorer og ansatte alle spilte viktige roller, ble Kværner reddet ut av krisen. Operasjonen gjorde Aker til den største eieren. Høsten 2004 ble Aker igjen introdusert på Oslo Børs. Aker Kværner ble etablert og skilt ut som et rendyrket og børsnotert selskap. Skipsverftene til Aker og Kværner ble slått sammen til Aker Yards, og ble børsnotert som Europas største verftkonsern. I tillegg ble fiskerivirksomheten reorganisert under Aker Seafoods. Etter de store og komplekse transaksjonene i 2004, fulgte en periode med etablering av flere nye selskaper i årene 2005-2007. Knoppskytingen bestod blant annet av oppstarten av Aker Drilling, Aker BioMarine, Aker Floating Production, Aker Exploration, Aker Oilfield Services og Aker Clean Carbon. I 2007 ble aksjene i Aker Yards solgt, og eierandelen i Aker Kværner, som fikk navnet Aker Solutions i 2008, ble overført til Aker Kværner Holding. Aker frigjorde kapital og bidro til en nasjonal forankring av eierskapet i Aker Solutions ved å selge 30 prosent av aksjene i Aker Kværner Holding til den norske stat. Kværner ble skilt ut fra Aker Solutions i 2011, og Kværner er nå et rendyrket selskap for de store og komplekse prosjektene for feltutbygginger i olje- og gassektoren. I 2011 styrket Aker eierskapet i Det norske oljeselskap. Elin Floberghagen. Elin Floberghagen (født 6. november 1969 i Frogn) er en norsk journalist. Hun har redaksjonell bakgrunn fra Østlandets Blad i Akershus. I 2003 ble hun valgt som nestleder i Norsk Journalistlag, og i 2007 ble hun valgt som organisasjonens leder. I perioden 2006–2007 var hun leder av Norsk Presseforbund. Floberghagen er cand. mag. fra Universitetet i Oslo. Amanda Seyfried. Amanda Seyfried (født 3. desember 1985 i Allentown i Pennsylvania) er en amerikansk skuespillerinne og tidligere barnemodell. Hun er kjent for sine roller i Mean Girls hvor hun spilte Karen Smith, Veronica Mars hvor hun spilte Lilly Kane og Alpha Dog hvor hun spilte Julie Beckley. Hennes store gjennombrudd var i 2008 da hun spilte rollen som Sophie i musikalen Mamma Mia!. Hun spilte også hovedrollen Valerie i "Red Riding Hood". Seyfried studerer for tiden på Fordham University i New York. Biografi. Seyfried staret sin skuespillerkarriere i forskjellige såpeoperaer. I 2000 var hun den første skuespilleren som spilte Lucy Montgomery i serien As The World Turns på den amerikanske kanalen CBS. Fra 2002 til 2003 spilte hun Joni Stafford i All My Children på kanalen ABC. I 2004 kom Seyfrieds gjennombrudd da hun fikk rollen som den dummeste av de tre jentene i "The Plastics", Karen Smith i filmen Mean Girls hvor hun spilte mot blant annet Lindsay Lohan, Lacey Chabert og Rachel McAdams. Filmen spilte inn over $86 millioner bare i USA. I Mean Girls, prøvespilte hun egentlig for rollen som Regina George, men den gikk altså til Rachel McAdams. Hun var andrevalget til både Cady og Regina (Lindsay Lohan og Rachel McAdams). I 2005 spilte hun hovedrollen i en av de ni delene i filmen Nine Lives. Syefried fortsatte å spille i serier, og fikk rollen som Lilly Kane i UPS' serie Veronica Mars, Veronicas døde bestevenninne. I serien var hun kun med da Veronica hadde flashbacks,drømmer og syn, da serien startet etter Lilly var blitt drept. Lilly er blitt sammenlignet med Laura Palmer fra Twin Peaks, som også var død men ble med i serien via flashbacks og drømmer. Amanda Seyfried var ofte med i Veronica Mars i første sesong av serien og noen få ganger i løpet av sesong 2. Seyfried prøvespilte for rollen som Veronica Mars, men tapte for Kristen Bell og endte opp som Lilly Kane. Seyfried har hatt mange gjesteroller i serier som for eksempel Justice, Law and Order og CSI: Crime Scene Investgation. Seyfried spiller også hovedrollen som Sarah Henrickson i serien Big Love som går på HBO. Hun spilte mot blant annet Justin Timberlake i Alpha Dog og spilte en birolle i filmen Solstice. Blackfen. Blackfen er et forstadsområde i Bexley i London. Det ligger rett ved Sidcup, og regnes enkelte ganger med til det området. Stedet ligger omkring 16,5 km øst-sørøst for Charing Cross. Bebyggelsen består for det meste av boliger, hvorav de fleste er selveide. Utviklingen av det moderne Blackfen startet med salget av Danson Estate i 1922, og de fleste av husene er fra 1930-årene. Yiewsley. Yiewsley er et område i Hillingdon i London. Navnet kommer fra gammelengelsk "Wifeleslēah", «Wifels rydning i skogen». Gosen skole. Gosen skole er en offentlig ungdomsskole på Gosen i Stavanger med egen ATO-avdeling. Rektor er Hilde Solberg. Skoleanlegget er fra 1974 (gymsalen stod klar i 1976), og en rehabilitering skal påbegynnes januar 2008. Skolen er spesielt kjent i Stavanger for Gosenrevyen. Gosenrevyen. Gosenrevyen er en revy som settes opp hvert år av elevene på 9.- og 10.trinn ved skolen. Revyen spilles for opptil 9.000 tilskuere hvert år. Gosenrevyen ble satt opp for første gang i 1989. Fra 1991 har den blitt arrangert hver vår. Tidligere var arenaen Tjensvoll og Madla bydelshus, men fra 2000 har revyen blitt satt opp i skolens gymsal. Jon Arne Sægrov har siden starten regissert revyen. 1992 – "Om alt og ingenting – mest for løye" 1997 – "c/o Monique og Jon " 1998 – "C og bli Z" 2000 – "X – Symboler & tegn" 2002 -" Kun Stig og Liv " 2003 – "4 mål og 1 dilemma" 2005 – "♂&♀ (Gutter & Jenter)" 2010 – "C og bli Z factor" 2011 – "XX – Symboler & tegn" Europavei 70. Europavei 70 går mellom La Coruña i Spania og Poti i Georgia. Veiens lengde er rundt 4550 km. Trasé fastlagt av UNECE: La Coruña – Oviedo – Bilbao – San Sebastián – Bordeaux – Clermont-Ferrand – Lyon – Chambéry – Susa – Torino – Alessandria – Tortona – Brescia – Verona – Mestre (Venezia) – Palmanova – Trieste – Ljubljana – Zagreb – Djakovo – Beograd – Vrsac – x15F;oara − Caransebes – Drobeta Turnu Severan – Craiova – Alexandria – București – Giurgiu – Ruse – Razgrad – Shoumen – Varna... Samsun – Ordu – Giresun – Trabzon – Batumi – Poti. Sakkeus. Sakkeus er en person i Bibelen. Historien om ham finnes i Lukas evangelium kapittel 19. Det fortelles at han var en toller i Jeriko, at han var en rik mann, men at han var liten av vekst. Da Jesus kom til Jeriko, klatret han opp i et morbærfikentre for å kunne se ham. Men da Jesus kom forbi treet hvor Sakkeus satt, stoppet han og ba ham komme ned. Dette førte til en samtale hvor Sakkeus erkjente sin egen situasjon, og hvor Jesus siden gjestet tolleren i hans hus, noe som var uhørt etter folkemeningen. I Jeriko er det et stort, vakkert utseende firkantet tårn. Tradisjonelt kalles det Huset til Sakkeus. I følge Clement av Alexandrias bok "Stromata" fikk Sakkeus navnet Matthias av apostlene og tok plassen etter Judas Iskariot etter Kristi himmelfart. Middelalderens legender identifiserte Sakkeus som St. Amadour og hevdet han var grunnleggeren av klosteret Rocamadour. Kilder. "Illustrert Norsk Bibelleksikon"s artikkel om Sakkeus Daniel Blomgren. Daniel Blomgren (født 23. august 1982) er en svensk fotballspiller som spiller i den svenske klubben IK Sirius Fotboll. I 2007 og 2008 spilte han for Glimt. Blomgren ble kjøpt fra den svenske Allsvenskanklubben GAIS før 2007-sesongen og underskrev en toårskontrakt i Bodø/Glimt i januar 2007. Før det hadde Blomgren spilt seks år i GAIS, hvor han spilte fast på førstelaget de to siste årene. Blomgren slet med skader i sesongoppgkjøringen og klarte ikke å etablere seg i førsteelveren. Han fikk sin Glimtdebut i en obligatorisk kamp 15. april 2007 da Bodø/Glimt slo Mandalskameratene 8-1 på Aspmyra stadion i Bodø. Audouinella. "Audouinella" er en gruppe rødalger. De vokser på alle faste overflater, i små tuster av røde, brune eller svarte håraktige filamenter. De vokser spesielt på kantene til saktevoksende blader. Mange av artene tåler mye forurensning og surt vann, og de lever av oppløste fosfater og nitrater. De formerer seg med sporer. Formen kjent som penselalger er spesielt en plage i akvarier, da det er få fisk som eter dem. Mogreina. Mogreina er ei grend som ligger i Ullensaker kommune i Akershus fylke, vel tre kilometer nord for Gardermoen, nær grensa til Eidsvoll kommune. Skolen her heter Mogreina skole. Den er en barneskole med vel hundre elever. Kirken heter Mogreina kirke og ble bygget i 1912. Mogreina har en av Norges mest innbringende fotobokser. I 2006 ble 6175 personer fotografert her. Bare Vålerengatunnelen hadde flere, den kom opp i 10456 bilder. Mogreina etablerte seg i 1985 med et selvkonstruert Kulturutvalg og fikk samlet all kulturell virksomhet innunder samme paraply. Dette utviklet seg videre til også å vurdere miljøet noe som ble svært aktuelt i forbindelse med den pågående destruksjonsvirksomhet av kadaver som var i drift i grenda. Denne virksomheten er nå opphørt og området planlegges lagt ut for utbygging. Tiltaket i Mogreina ble grunnlaget for etablering av Grendeutvalg i Ullensaker kommune. Et utvalg i de enkelte skolekretser og disse utvalgene forestår utdeling av kulturmidler til aktive kulturtilbud i grenda. Den såkalte grendepotten. Det skal visstnok være etablert Grendutvalg også i andre kommuner som en følge av initiativet i Mogreina. Mogreina grendeutvalg (MGU) forvalter grendehuset Norrøna. Dette er etterhvert blitt ett flott samlingspunkt for private fester, møtevirksomhet, ungdomsaktiviteter og private fester. Leie av lokalet kan avtales ved å kontakte utvalget på telefon 95208139. Statutter for utleie er under revisjon og vil bli presentert tidlig i mars 2011. Mogreina fremstår i dag som en grend under god utvikling mellom storsentrene på Jessheim, Oslo lufthavn og Råholt. Naturperlen Hersjøen ligger som et naturlig sentrum for grenda. Her var det i sin tid mulig å finne naturlige perler og sjøen er en av de få som har sitt utløp rennende nordover. Det er talt over 200 dyrearter tilknyttet Hersjøen som er vernet mot motorisert støy. Boligfeltet Østli ligger gunstig til ved Sessvoll militærleir. Feltet omfatter i dag over 100 boliger bosatt av familier med lav gjennomsnittsalder. Utviklingspotensiale her er ca 100 boliger. Feltene Lille-Østli og Fløttenjordet omfatter ca 60 boliger. Langs Aurveien mot Letohallen og industriområdet i Eidsvoll finner du ca 30 husstander. Risebru og området rundt Mogreina skole er nå relativt sett godt utbygget med nye boliger. Det største boligområdet finner du i Sætregrenda. Det er nå gang- og sykkelvei mellom denne ytterkanten og inn til Mogreina skole. Det vil nå komme en gang/sykkelvei fra Østli til Mogreina skole. Hele grenda har ennå ikke fått tilgang til VSDL bredbånd som nå kan tilbys området vest for Hersjøen og boliger ved Sætreveien, men det arbeides hardt med saken. Arve Moen Bergset. Arve Moen Bergset (født 13. mars 1972 i Sandnessjøen) er en norsk kveder, sanger, fiolinst og hardingfelespiller. Han er medlem av folkemusikkgruppen Bukkene Bruse, spiller førstefiolin i Oslo-filharmonien, har gitt ut flere soloalbum og deltatt som solist på flere innspillinger. Som femåring flyttet han til Vinje i Telemark og som åtteåring begynte han å ta timer i kveding hos Sondre Bratland. I 1986 ga han ut kassetten "Litle fuglen" og ble for alvor kjent og publikumsyndling da han som 15 åring kvedet under Spellemannprisen 1986. Han ga i 1987 ut albumet "Arvesølv", et album med tradisjonell folkemusikk. For dette vant han Spellemannprisen 1987 i klassen folkemusikk/gammaldans. I 1988 ble han med i Bukkene Bruse sammen med Steinar Ofsdal, Annbjørg Lien og etter hvert også Bjørn Ole Rasch. Sammen med Bukkene Bruse har han gitt ut 5 album og vært på turné og repesentasjonskonserter i en rekke land. Våren 1995 avla han hovedfagseksamen i kammermusikk/solo på fiolin ved Norges Musikkhøgskole. Progressiv Ungdomsfront. Progressiv Ungdomsfront (PUF) ble dannet i 1978. Medlemmene som dannet PUF, hadde sin bakgrunn i ml, anarkistbevegelsen og andre bevegelser. Det var også enkeltpersoner med tilknytning til venstresiden i Oslo. Bevegelsen ledes av et arbeidsutvalg (AU) som sitter på livstid etter et enstemmig vedtak på årsmøtet i desember 2006. PUF hadde 30 års-jubileum 2008. En jubileumskongress ble avholdt november samme år i København. Medlemsmassen er stabil. Korsvoll Idrettslag. Korsvoll Idrettslag holder til på Korsvoll i Bydel Nordre Aker i Oslo. Laget spiller i blå drakter med hvite shortser. Fotballgruppen er med sine over 1000 medlemmer dominerende i klubben, der lag i alle aldre spiller hjemmekampene sine på Korsvollbanen. Korsvoll er en av de eldre klubbene i landet, med stiftelsesdato helt tilbake til 5. mars 1899. Laget trenes av Stig Mathisen. Ved siden av at fotballherrene spilte fire år i 2. divisjon på 2000-tallet har Korsvoll IL i mange år utmerket seg med sterke resultater i de aldersbestemte klassene, ikke minst på jentesiden, og klubben har en sterk posisjon i lokalsamfunnet. Stor vekst og jubileum. Etter lang tid som lokal breddeklubb uten de helt store merittene på fotballbanen, kunne Korsvoll i 1999 feire sitt hundreårsjubileum med treningskamp mot Vålerenga Fotball. Kampen endte 2-2. I perioden rundt hundreårsjubileet opplevde Korsvoll en stor oppsving i medlemstallene. Ungdomsavdelingen vokste, og en bevisst satsing på lokale spillere førte til suksess også for de eldre lagene. Både 83- og 86-årgangen på herresiden kvalifiserte seg for interkretsserien, og flere av disse spillerne ble senere sentrale på klubbens A-lag. Omleggingen fra naturgress til kunstgress på Korsvollbanen i 2003 har også hatt mye å si for fotballen i Korsvoll-området. Ungdomsavdelingen vokste fra 15 til 60 lag i årene 1994 til 2006, og i 2006 ble lederen for yngres avdeling, Dag Ingvaldsen tildelt honorært lederstipend av NFF for sin innsats for Korsvoll. 2. divisjonsspill: 2006-2009. Etter å ha vært i toppen av 3. divisjon året før, rykket Korsvoll opp til 2. divisjon i 2005 etter å ha vunnet sin 3. divisjonsavdeling, samt de påfølgende kvalifiseringskampene mot Elverum. Våren etter kunne et spent hjemmepublikum ønske Ranheim velkommen til tidenes første 2. divisjonskamp på Korsvollbanen. Korsvolls første mål i toppfotballen ble lobbet inn av Stig Markus Hovdal like før slutt, og kampen endte 1-1. Etter en meget bra høstsesong i 2006, der bare Skeid kapret flere poeng, beholdt Korsvolls amatører plassen. De to neste sesongene etablerte laget seg i 2. divisjon med nye midt-på-tabellen-plasseringer. Cupeventyr. Korsvoll har også gode resultater å vise til i NM i fotball for herrer siden oppturen tidlig på 2000-tallet, der de tre ganger har skapt folkefest i lokalmiljøet i møtet med tippeligalag. I 2006 ble det et hederlig 0-2-tap mot tippeligalaget Odd Grenland i 2. runde, men det var året etter at det virkelig ble cupfest på Korsvollbanen. I 2. runde av cupen i 2007 ble Follo slått ut etter straffesparkkonkurranse, og for første gang avanserte Korsvoll til 3. runde. Et av de største øyeblikkene i klubbens historie kom på overtid i 3.runde-kampen mot Stabæk Fotball, da keeper Stian Straume scoret på corner og sikret 2-2 og ekstraomganger mot laget som samme år tok sølv i Eliteserien. Kampen endte til slutt med et hederlig 2-5-tap, men det kunne fort endt annerledes. Korsvoll hadde nemlig flere store muligheter til å avgjøre. I 2008 kom bydelsnaboene fra Fotballklubben Lyn på besøk i 2. runde. Lasse Brandal sendte Korsvoll i føringen i det 65. minutt, men et straffespark minuttet etter sørget for 1-1. De siste fem minuttene avgjorde Lyn med to raske scoringer, men Korsvoll hadde nok en gang vist at de kunne hevde seg i bedre selskap. I 2010 ledet Korsvoll 1-0 over adeccoligalaget Moss Fotballklubb til pause i 1. runde av cupen, men kampen endte til slutt med tap 1-4. Også i 2011 endte Korsvolls cupeventyr i 1. runde. Eliteserielaget Fredrikstad Fotballklubb kom på besøk, og østfoldingene vant til slutt 6-0. Trenerskifter og nedrykk. Per Kåre Hagen var mannen som trente Korsvoll opp fra 4. til 2. divisjon og til suksess i cupen. Foran 2009-sesongen takket han for seg, og Vidar Gundersen overtok treneransvaret. Etter en dramatisk sisterunde endte 2009-sesongen med at Korsvoll for første gang havnet under streken og dermed måtte ta den tunge turen ned til 3. divisjon. Gundersen trakk seg, og den tidligere A-lagsspilleren Petter Solland, med trenererfaring fra klubbens B- og juniorlag, fikk ansvaret for å lede Korsvoll tilbake til 2. divisjon. Veien tilbake. Petter Solland ledet Korsvoll gjennom seriespillet i 3. divisjon avdeling 4 på imponerende vis. Fasiten ble 51 poeng på 20 kamper, syv mer enn andreplasserte Bøler Idrettsforening, og 83-27 i målforskjell, men i kvalifiseringskampene mot Nesodden Idrettsforening sa det stopp. Borte ble det 1-2-tap, og hjemme greide ikke Korsvoll mer enn 1-1. Dermed skal Korsvolls A-lag spille i 3. divisjon avdeling 3 i 2011. Lokaloppgjørene mot Kjelsås. I løpet av årene i 2. divisjon fikk Korsvoll nok en gang gleden av å spille mot bydels- og erkerival Kjelsås Fotball. I yngres avdeling er det alltid hard kamp mellom de to naboene, og da A-lagene endelig møtte hverandre i seriesystemet igjen, ble publikum vitne til en rekke spennende kamper. Korsvoll hadde et godt grep om Kjelsås helt frem til det foreløpig siste møtet mellom de to lagene. Korsvoll – Kjelsås 2-1 (Lasse Brandal og Christoffer Andersen) Kjelsås – Korsvoll 0-3 (Stig Hovdal, Anders Ellingseter og Torbjørn Melhuus) Korsvoll – Kjelsås 2-2 (Christian Sparre og Sigve Tonstad) Kjelsås – Korsvoll 1-4 (Espen Schjerven, Kristoffer Moen, Stig Hovdal (Str) og Mats Marheim) Kjelsås – Korsvoll 0-3 (Stig Hovdal, Lasse Brandal og Christian Sparre) Korsvoll – Kjelsås 2-2 (Lasse Brandal og Mats Marheim) Kjelsås – Korsvoll 4-2 (Peter Stivang og Lasse Alexandersen) I 2010 og 2011 ble det bare miniderbyer på Korsvollbanen og Grefsen stadion, da Korsvoll ble trukket i 3. divisjonspulje Kjelsås 2. B-laget. Samtidig som A-laget rykket opp til 2. divisjon, begynte B-laget sin ferd oppover i divisjonssystemet. Etter flere år i toppen av 6. divisjon løsnet det endelig i 2004, da de anført av den spillende laglederen Christer Andresen gikk ubeseiret gjennom 6. divisjon og det påfølgende kretsmesterskapet. Med stadig mer hjelp fra talentfulle juniorspillere og A-lagsreserver kunne B-laget feire et opprykk til 5. divisjon og nok et kretsmesterskap i 2006. Oppholdet i 4. divisjon ble kortvarig, og allerede høsten 2007 jublet B-laget for enda et opprykk og kretsmesterskap. Til tross for at B-laget berget plassen i 3. divisjon både i 2008 og 2009, endte likevel sistnevnte sesong med degradering på grunn av A-lagets nedrykk. Foran 2010-sesongen ble det besluttet at B-laget skulle løsrive seg fra A-laget igjen, slik det var da de i sin tid begynte klatringen i divisjonssystemet. Laget ble ledet av Terje Pedersen, men på grunn av omleggingen av 3. divisjon var ikke 7. plass godt nok til å berge plassen. B-laget var dermed tilbake i 5. divisjon. Pål Schjerven tok over som trener, og under hans ledelse vil B-laget fortsatt få med seg et par A-lagsspillere til hver kamp i 5. divisjon, men stammen i laget vil i stor grad bestå av lokale spillere som ikke lenger vil satse på høyeste nivå. C-laget. Foran 2008-sesongen fikk Korsvoll sitt tredje seniorlag på herresiden. C-laget ble satt sammen av førsteårsseniorer og tidligere A- og B-lagsspillere, og debutsesongen endte med førsteplass og direkte opprykk til 7. divisjon. Jubelen fortsatte i 2009, da C-laget nok en gang vant sin avdeling, denne gangen i 7. divisjon. I forkant av den tredje sesongen mistet C-laget store deler av spillerstallen til det nye B-laget, og sesongen endte med 4. plass. Det betyr at at C-laget også som i 2011 skal spille i 6. divisjon. Laget ledes av Mathias Bohlin Falch. Damelagene. Korsvoll var tidlig ute med å satse på jentefotball, og årskullene født i årene mellom 1988 og 1992 spilte alle i interkrets. De samme lagene gjorde det dessuten svært bra også i Norway Cup og andre store turneringer. Det ble etablert et damelag i 4. divisjon kvinner, men til tross for samarbeid med blant annet Koll, lyktes aldri laget i å videreføre suksessen fra juniorlagene. Etter at Lyn for et par år siden begynte å satse på jentefotball, har Korsvoll mistet flere av sine beste spillere til naboklubben. I 2010 måtte til og med klubben trekke juniorlaget på kvinnesiden fra seriespillet grunnet for få spillere. Gladlaksene===. Korsvoll IL - Skeid 07.09.2008 Korsvolls supporterklubb heter "Gladlaksene" og ble stiftet 20. april 2005 under en av Korsvolls kvalifiseringskamper til cupen. Fanklubben har over 70 offisielle medlemmer, deriblant Lyns Mads Dahm, men har siden 2008 ikke vært aktive annet enn under cupkampene. Korsfarerne. C-lagets fanskare, Korsfarerne, er for tiden Korsvolls mest aktive fans. Supportergruppen har drøye ti medlemmer, som hver uke stiller opp og lager liv på tredjelagets hjemme- og bortekamper. De har i tillegg spilt inn en rekke låter som spilles før, under og etter kamp. De aller yngste C-lagssupporterne deltar i Minikorsfarerne. Overganger. Her følger en oversikt over overganger til og fra Korsvolls 3. divisjonslag. Profiler. Følgende spillere var i sin tid med på å sette sitt preg på A-laget. Andre idretter. Som Korsvolls logo viser, er Korsvoll mer enn et fotballag. Både ski- og orienteringsgruppen har ligget i dvale de siste årene, men samtidig har andre idretter som håndball og innebandy kommet til. Innebandy. Korsvoll har det siste tiåret etablert en ganske stor innebandygruppe, der det på det meste fantes tre seniorlag, ett juniorlag, ett guttelag og ett damelag. Initiativtagerne var lokale spillere som sluttet å spille fotball og flyttet inn på små flater da fotballaget begynte ferden sin oppover i divisjonssystemet. Innebandyherrene rykket raskt opp fra 5. til 2. divisjon, før de i 2008/2009 hadde en kort gjesteopptreden i Østlandsserien. Det endte med nedrykk, men gode resultater i kvalifiseringen den påfølgende sesongen gjør at Korsvolls innebandylag atter en gang blir å se i Østlandsserien i 2010/2011-sesongen. Blendon. Blendon er et område i Bexley i London. Frem til 1930-årene var det lite bebyggelse i området, men fra 1934 begynte en rask utvikling til et typisk forstadsområde. Bostall. Bostall er et område i Bexley i London. Utviklingen av området begynte i 1933, da et stort boligområde ble anlagt. Innen 1937 var det meste av Bostall dekket av boliger. Vesthimmerlands kommune. Vesthimmerlands Kommune er en kommune i Region Nordjylland etter Kommunalreformen i 2007.Den 15. november 2005 ble kommunestyret valgt med Venstremannen Jens Lauritzen som formann for sammenslåingsutvalget / kommende borgermester. Den nye kommunen har 37.841 innbyggere (2007), og byen Aars er administrasjonssted. I kommunen ligger Vitskøl Kloster middelalderen, og det jernalderfokusertee museumssenteret i Aars. Bridgen. Bridgen er et område i Bexley i London. Stedet var en liten landsby inntil mellomkrigstiden, da utviklingen til en typisk forstadsområde begynte. E. E, e er den femte bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller vokaler. E er den vokalen som forekommer oftest i hverdagsnorsk. Formen er hentet fra gresk epsilon (Ε, ε) både i utseende og funksjon. Willy Haugli. Willy Haugli (født 2. august 1927, død 12. februar 2009) var en norsk jurist og tidligere embetsmann og politimester i Oslo. Haugli var utdannet jurist. Han tok eksamen ved politiskolen i 1950. Haugli var den første direktøren ved Universitetet i Tromsø, hvor han arbeidet fra 1969 til 1978 da han ble byfogd i Tromsø og fortsatte som det fram til 1985. Han var på nytt universitetsdirektør i Tromsø 1983 og byrettsjustitiarius i Tromsø fra 1984 til 1985. Haugli deltok også i lokalpolitikken i Tromsø, og var en tid varaordfører for Høyre. Haugli var imidlertid mest kjent som politimester i Oslo i årene fra 1985 til 1994. I denne perioden fikk han tilnavnet «Jern-Willy» for sin opprydding internt i oslopolitiet og beredskapstroppen. Han hadde en tøff linje mot det radikale ungdomsmiljøet knyttet til Blitz-huset i hovedstaden. Haugli utga i 1995 selvbiografien "Tøffe år" om sin tid i Oslo. Haugli var også kjent for sin ramsalte nordnorske humor. I mai 1987 stormet politiet Stortorvets Gjæstgiveri og arresterte den kjente demonstranten Stein Lillevolden. Da Haugli ble spurt om hvorfor politiet stormet stedet med hunder, svarte han at det var fordi det var umulig å komme inn med hestene. Etter endt tjeneste som politimester tjenestegjorde Haugli i et par år som ekstraordinær lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett. I september 2002 lanserte Haugli og en rekke norske kjendiser Foreningen Seniorsaken, en folkebevegelse for de eldres rettigheter i samfunnet. Haugli ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden i 1995. Han var ved sin død medlem av Den norske Frimurerorden. Willy Haugli er far til professor dr. juris Trude Haugli ved Universitetet i Tromsø. Norges offentlige utredninger. Norges offentlige utredninger (NOU-er) er utredninger som publiseres av utvalg eller arbeidsgrupper nedsatt av regjeringen eller et departement. En utredning kan også komme i form av en rapport. NOU-er danner gjerne grunnlag for forslag som regjeringen sender over til Stortinget og er ofte sitert og gjengitt i stortingsmeldinger. Jurister tillegger drøftinger fra Norges offentlige utredninger vekt som rettskilder, og omtaler disse som lovforarbeider. Awilco Offshore. Awilco Offshore ASA () er et norsk oljeserviceselskap med virksomhet knyttet til bore- og boligrigger. Selskapet har to boligrigger i drift i Nordsjøen og syv borerigger under bygging ved Keppel- og PPL-verftene i Singapore, med levering i perioden fra 2007 til 2009. AWO har 50 % eierandel i boreentreprenørselskapet Premium Drilling som har ansvaret for prosjektstyringen for nybyggene. Awilco Offshore ble børsnotert på Oslo Børs 11. mai 2005 under koden "AWO". Sommeren/høsten 2008 ble Awilco Offshore kjøpt opp av det kinesiske selskapet China Oilfield Services Limited for 12,5 milliarder norske kroner. Selskapet ble deretter strøket fra notering på Oslo Børs. A. A, a er den første bokstaven i det latinske alfabetet. Den tilhører den gruppen bokstaver vi kaller vokaler. Alternative representasjoner av A. A 01 David Peel. David Peel opptrer på Washington Square Park, 1994 Pot Parade. David Peel er en amerikansk folkemusikk-musiker som først gang spilte inn plate på slutten av 1960-tallet sammen med Harold Black og Billy Jo White som gruppa "The Lower East Side Band". David Peel har spilt sammen med ulike musikere fra B. B. King til GG Allin. Som musiker fulgte David Peel i fotsporene til The Fugs politisk-agiterende musikk som var mer happenings enn fasttømrede komposisjoner. Man kan også se en rebelsk humor tilsvarende Frank Zappa i hans musikk og framføringer. David Peel kan identifiseres med det såkalte «filleproletariatet» og har drevet som politisk gatesanger. Han er således en av de mest militante, undergrunnsmusikere som oppsto på slutten av 1960-tallet. En nettside har karakterisert ham som «en overlevende fra en tid historien hvor politiske anarkister ble sett på som helter», og Peel kommer fra en tidsepoke hvor man var mer interessert i slåss mot «systemet» enn bli en del av det. Med sine rå, akustiske «gaterock» med tekster om marihuana og «pigs» (= politi) hadde han i utgangspunktet appell til hippiene i begynnelsen, men hans musikk og hans såkalte «DIY-etikk», det vil «Do It Yourself» ("Gjør det selv"), det vil si å realisere seg selv uten å hjelp fra profesjonelle musikere, gjorde ham til en viktig, om enn sjelden kreditert, tidlig musiker av punk rock. Som gatesanger er hans valg av instrumenter sparsommelige: gitar, munnspill og tamburin. Etter at White og Black forlot The Lower East Side Band i 1972 har gruppa bestått av Moses, Eddie Anderson og Andi Anderson. Gruppa var ett av de første som debatterte på kabel-TV i den offentlige og ikke-kommersielle TV-kanalen "Manhattan Cable Television", foruten å opptre på de første Smoke-in-konsertene som ble sponset av Yippiene i New York City. Det overstående albumet deler innholdsmessig og framføringsmessig mange av de samme verdier som David Peel står for. Slektskapet var således at John Lennon og Yoko Ono produserte David Peels tredje album, "The Pope Smokes Dope". En av hans mest kjente sanger "Have A Marijuana" (1969) kan bli sett på som en bevisst sabotasje av politisk korrekte protestsanger, og ikke minst en fornærmelse av god smak, hvilket har betydd at Peel ikke har vært populær på verken venstresiden eller på høyresiden. I opposisjon til plateselskapenes sensur og politiske styring av tekster og sanger opprettet Peel sitt eget plateselskap, "Orange Records", hvor andre musikere som blant annet GG Allin og John Draper også ble utgitt. Pr. 2006 spiller Peel fortsatt inn musikk og opptrer, og har hatt fått et nytt publikum gjennom musikktjenester på Internett som iTunes, men blir fortsatt stort sett ignorert av musikkleksikon. Peel har deltatt i flere filmer hvor han spiller seg selv, blant annet "Rude Awakening" (1989) og "High Times Potluck" (2004). Eksterne lenker. Peel, David NUMA. National Underwater & Marine Agency er en amerikansk non-profitorganisasjon som ble startet i 1979 av forfatteren Clive Cussler. Navnet er hentet fra Cusslers romaner om Dirk Pitt, der hovedpersonen arbeider for den fiktive, statlige organisasjonen NUMA. NUMA jobber blant annet for å kartlegge og bevare gamle skipsvrak. Mantissa Corporation. Mantissa Corporation er et amerikansk selskap som spesialiserer seg framfor alt i utviklingen av programvare spesielt skapt for datasenterstyring. Hovedkontoret finnes i Birmingham, Alabama, Forente Stater, med et datterselskap i Storbritannia og leverandører i Norge, Sør-Afrika, Singapore, Sør-Korea, og Japan. Sammendrag. Mantissa Corporation ble grunnlagt i juni 1980, og i februar påfølgende år lanserte selskapet sitt første produkt, et rapportsfordelingsystem som – ifølge Mantissa – var det forste sånn system tilgjengelig på markedet. Siden da, dette systemet har blitt oppdateret og utvidet til å omfatte beslektede produkter spesielt utformet til å fungere innenfor PC og Web omgivelser. Disse har historisk utgjort grunnlaget for selskapets produkt sortiment. Kemner. Kemner (av latin "camera", (skatt)kammer) er en eldre betegnelse for den kommunale tjenestemann i byene som hadde ansvaret for å innkreve skatter og foreta utbetalinger etter anvisning. I nyere tid brukes betegnelsen også om tilsvarende stilling i herreds- og fylkeskommunene, som kommunekasserer og fylkeskasserer. Seniorsaken. Seniorsaken er en bred, norsk interesseorganisasjon for mennesker over femti år. Den kjemper for de eldres rettigheter i samfunnet, økt oppmerksomhet om deres situasjon og en verdig behandling og pleie av gamle mennesker. Seniorsaken påvirker maktapparatet gjennom utspill i mediene og gir råd til enkeltpersoner, blant annet gjennom bladet "Senior". Organisasjonen ble stiftet 21. mai 2002 og lansert som en folkebevegelse av blant andre komikeren Rolv Wesenlund, tidligere politimester Willy Haugli, skuespillerne Anne Marie Ottersen og Ellen Horn, NRK-veteranene Vidar Lønn-Arnesen og Mette Janson, tidligere Trondheim-ordfører Marvin Wiseth og økonomijournalisten Christian Vennerød og TV- og radiomannen Kalle Lisberg. Seniorsaken og den konkurrerende organisasjonen Senior Norge slo seg sammen i februar 2003. Seniorsaken fikk det året tilslutning fra mennesker i alle samfunnslag og nesten 50 000 medlemmer. Mette Janson var generalsekretær og medlem av organisasjonens råd fram til hun døde i 2004. Siden overtok NRK-journalisten Steinar Mediaas som generalsekretær fram til september 2006. I dag (2008) ledes organisasjonen av Tore Henning Larsen, advokat Audhild Freberg Iversen og informasjonssjef Dag Bredal. Styreleder fra 2006 er Harry Martin Svabø. Trygve Skogrand. Trygve SkograndTrygve Skogrand (født 27. mai 1967) er en norsk barnebokforfatter, billedkunstner, designer og illustratør. Han er oppvokst i Sunndalen, Overhalla og i Trondheim, og bor og arbeider nå i Oslo. Trygve er opprinnelig utdannet sivilingeniør fra NTNU (1990) med spesialisering innen digital kartlegging. Fra 1998-2001 tok han utdannelse som billedkunstner, og har spesialisert seg på digitale kunstuttrykk. Trygve Skogrand har gitt ut barnebøker og tegneseriene "Rabalder" (Pondus, 2000) og" Bob&Bitten" (Diabetes, 2001). Som illustratør har han arbeidet for SSB, Diabetesforbundet, og Aschehoug Undervisning (Zeppelin 1-4). Han har også arbeidet som bokdesigner for Lunde Forlag, Genesis Forlag og Juritzen Forlag. Han har dessuten formgitt en lang rekke glassdekorer for Steninge slott og et porselensservise for Porsgrunds Porselænsfabrik i samarbeid med Ragnhild Wiik. Kasserer. En kasserer eller skattmester er ansvarlig for pengebeholdning og regnskapsførsel (økonomi) i en organisasjon. Både «kasserer» og «kassaforvalter» er gamle ord som begge anvendes i lange perioder på lavere nivåer (under riksforvaltningen) innen den svenske forvaltningen. Opprinnelig ble tittelen «skattmester» brukt om en person i en stats eller større institusjons forvaltning. I vår tid er tittelen i aktiv bruk innen foreninger, stiftelser og lignende organisasjoner. Den brukes i håndverkerforeninger som har videreført tittelen fra tidligere tiders laugsvesen. Tittelen brukes blant annet også i Odd Fellow, frimureriet og rådet for Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Tittelen skattmester er gammeldags og den vanligste betegnelsen i dag er "kasserer" eller iblant "kassaforvalter". Personen med denne funksjonen inngår ofte ved siden av formannen og sekretæren i organisasjonens styre. Kasserens/skattemesterens oppgaver. Kasserer i en organisasjon blir enten valgt på årsmøtet, eller vedkommende er valgt inn i styret, og oppgavene som sekretær og kasserer kan bli fordelt på første konstituerende styremøte etter årsmøtet. Det er viktig for kassereren at det i regnskapet finnes et bilag for alle utgifter og inntekter i organisasjonen og at alt blir ført i regnskapet. Før neste årsmøte går en valgt revisor igjennom årets regnskap. Vanligvis godkjenner revisor regnskapet som legges fram på årsmøtet.På årsmøtet vil godkjenning av regnskapet innebære at kassereren og styret får ansvarsfrihet for regnskapet. Sverddrager. Sverddrager er en art i gruppen levendefødende tannkarper. Den blir opp til 16 cm lang. Den foretrekker en temperatur på 24-28 grader, en pH på mellom 7 og 8. Navn. Det er utbredt misoppfatning at navnet «sverddrager» har noe med fabeldyret drage å gjøre. Navnet kommer av at fisken har et «sverd» som den «drar» («drager») etter seg. Det heter dermed «en sverddrager», ikke «en sverddrage», og «flere sverddragere», ikke «flere sverddrager». Akvaristikk. Sverddrager er en populær akvariefisk, men renrasede sverddragere er nesten umulig å få tak i. Det som finnes er fertile krysninger mellom sverddragere og platy. Sverddrageren forekommer i en mengde fremavlede oppdrettsvarianter som skiller seg mye fra den naturlige varianten i farge og form på finnene. De fleste har kombinasjoner av gult, rødt og svart, men det finnes avlsvarianter i nesten alle farger. Viltformen er oftest grønnaktig, men tegninger og farger varierer ganske mye fra sted til sted. Formering. Sverddrageren føder levende unger. Mer nøyaktig er den oviviparisk; eggene klekkes inne i hunnen rett før de kommer ut. Drektighetstiden er rundt fem uker, og kullene består vanligvis av 20-200 yngel. En av faktorene som forårsaker den store variasjonen i kullstørrelse er forekomst av predatorer. Der det er mange rovdyr blir kullene store, men yngelen fødes relativt små. Der det ikke finnes predatorer, blir kullene mindre, men yngelen er større og mer velutviklet. På denne måten overlever omtrent "like mange" yngel fra hvert kull til kjønnsmoden alder, uansett hvor store kullene er. Andre faktorer som vanntemperatur og hunnens alder kan også ha innvirkning på hvor store kullene blir. De blir kjønnsmodne mellom åtte og tolv måneders alder. Kjønnsforskjeller. Det er ganske enkelt å se forskjell på kjønnene. Hos kjønnsmodne hanner er finnestrålene i gattfinnen omdannet til et spisst forplantningsorgan, et såkalt gonopodium. Hunnens gattfinne har normal form. Hos de fleste hannene er også de nederste finnestrålene i halefinnen dratt ut til et avlangt «sverd», men på grunn av for ekstensiv innkrysning av platy, hvor hannene mangler sverd, hender det at denne attributten er uutviklet. Oppdrett. I likhet med sin slektning platyen, er den lett å drette. Den passer i de fleste selskapsakvarier. Et passende akvarium bør inneholde en god del planter, gjerne noen flyteplanter. Sverddrageren trenger mye vegetabilsk føde for å trives, og eter gjerne en del alger. Man kan med fordel fôre med biter av squash, kokte erter, kokt brokkoli, forvellet spinat eller spesielt vegetabilsk fôr som selges i dyrebutikken. Kuriosa. Den 17. april 1998 ble 229 sverddragere med på Spacelab i romfergen Columbia. Sammen med fire "Opsanus tau" tjente de som forskningsobjekter i oppdraget STS-90. Målet med undersøkelsen var å studere hvordan fiskenes hjerner og sentralnervesystemer ble påvirket av den lave tyngdekraften i bane rundt jorden. Robert M. Pirsig. Robert Maynard Pirsig (født 6. september, 1928, Minneapolis, Minnesota) er en Amerikansk forfatter kjent som forfatter av bøkene "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel" (1974), som ble solgt i millioner av eksemplarer, og ' (1991). Biografi. Pirsig var et meget begavet barn og hoppet over flere årstrinn på skolen, men var likevel hemmet av at han stammet. I 1943 begynte Pirsig på Universitetet i Minnesota for å studere biokjemi. I boka "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel", beskrev han seg selv som en uvanlig student. Han var en slags idealist, interessert i vitenskap som et mål i seg selv, mer enn som en karrierevei. Mens han drev med biokjemisk laboratoriearbeid ble Pirsig urolig fordi det alltid fantes mer enn en fungerende hypotese som kunne forklare et gitt fenomen. Antallet slike hypoteser så ut til å være nærmest ubegrenset. Han klarte ikke å forsone seg med dette, og for ham virket det som om hele den vitenskapelige innsatsen på et vis stoppet opp. Dette spørsmålet plaget ham i så stor grad at han til slutt ble utestengt på grunn av dårlige karakterer. Etter å ha tjenestegjort i det amerikanske militæret i Korea, returnerte han til Minnesota og fullførte sin Bacehlor of Arts i filosofi i 1950. Så gikk han på Banaras Hindu universitetet i India for å lære om østlig filosofi. Han drev også med masterstudier i filosofi ved Universitetet i Chicago, men oppnådde ingen grad. Hans problematiske erfaringer som student i et kurs holdt av Richard McKeon blir beskrevet, lett forkledd, i "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel". Før "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorskkel" ble publisert, levde Pirsig av freelance-arbeid og av å undervise nye studenter i engelsk. Et emosjonelt og mentalt sammenbrudd førte til at han tilbrakte deler av perioden 1960–1963 i psykiatriske institusjoner, hvor han gjennomgikk sjokkterapi. Pirsig giftet seg med Nancy Ann James i 1954. De fikk to barn, Chris (født 1956) og Theodore (1958). Pirsig og James skilte seg i 1978. Senere samme år giftet han seg med Wendy Kimball. I 1979 ble Pirsigs sønn Chris – som hadde spilte en viktig rolle i boken "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel" – knivdrept i et ran utenfor San Francisco Zen Center. Pirsig omtaler denne hendelsen i et etterord til senere utgaver av "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel". Der skriver han at han og hans andre kone Kimball bestemte seg for ikke å ta abort da hun ble gravid i 1980. Grunnen var at han hadde begynt å tro at dette ufødte barnet var en fortsettelse av livsmønsteret til Chris. Dette barnet er Pirsigs datter Nell. Pirsig unngår offentligheten. Han reiser rundt i Atlanterhavet med båt, og har bodd i Norge, Sverige, Belgia, England og på ulike steder i USA. Publisert materiale. Pirsigs arbeid består nesten utelukkende av to bøker. "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel" uttrykker Pirsigs tlkning og definisjon av «kvalitet» og «det gode». Det er for det meste en fortelling i første person om en motorsykkelhistorie gjennom Nord-Amerika som gjennomføres med noen venner og sønnen Chris. Pirsigs forleggers anbefaling på omslaget sluttet med ordene: «Denne boken er briljant hinsides det troende, det er sannsynligvis skrevet av et geni, og vil, vedder jeg på, få status som en klassiker». I en bokomtale sammenlignet George Steiner Pirsigs skrift med Dostojevskij, Broch, Proust og Bergson. Hans skrev at «påstand er i seg selv gyldig... analogiene med Moby Dick er åpenlyse». The Times Literary Supplement kalte det «Særdeles viktig, forstyrrende, meget rørende, svært innsiktsfull, en vidunderlig bok». I 1974 mottok Pirsig et Guggenheim Fellowship for a gjøre det mulig å skrive en oppfølger, boken ' (1991). I denne boken utdyper han og fokuserer på en verdibasert metafysikk, kalt kvalitetsmetafysikk, for å erstatte et subjekt–objekt-syn på virkeligheten. Kvalitetsmetafysikk. I 2005 organiserte Dr. Anthony McWatt ved Liverpool-universitetet i England den første konferansen om Robert Pirsigs kvalitetsmetafysikk. På det tidspunktet tildelte Liverpool universitetet McWatt det første doktorat om dette emnet. Kampanjen mot verneplikt. Kampanjen mot verneplikt (KMV) var en norsk organisasjon for motstandere av verneplikt. Den eksisterer pr. 2007 kun som et løst nettverk. KMV ble startet som en organisasjon med flat struktur på 1980-tallet. Bakgrunnen var at den viktigste pasifistiske organisasjonen i Norge, Folkereisning mot krig (FMK), først og fremst fokuserte på militærnektere som tok siviltjeneste. Totalnektere ble på det tidspunkt satt til å avtjene verneplikt i fengsel, det vil si et fengselsopphold på opp til atten måneder uten dom, og man følte behov for en organisasjon som fokuserte på deres sak, og dermed også stod for en mer radikal linje i kampen mot verneplikt. Organisasjonen var fra starten av preget av at flertallet av aktivistene bekjente seg til anarkopasifisme. Formen ble preget av dette; det var ikke noe styre, bare kontaktpersoner. Prinsipielle avgjørelser ble tatt på stormøter, allmøter der alle som ønsket kunne være med. Det ble ikke ført medlemsregister eller krevd kontingent. KMV gav ut tidsskriftet "Basta!" fra 1990 til 1996, totalt seks numre. På 1990-tallet endret FMK innstilling til totalnekting, og begynte å arbeide aktivt for å støtte totalnektere, som på dette tidspunkt hadde fått bedre vilkår i og med at man fikk en kortere fengselsdom i stedet for «avtjening av verneplikt i lukket anstalt». KMVs aktivister gikk derfor kollektivt inn i FMK; riktignok var de fleste allerede medlemmer der. Kontoret i Hjelmsgate 3 i Oslo ble nedlagt. Et nytt kontor ble åpnet i Bergen, men også dette ble senere nedlagt. Det finnes fortsatt kontaktpersoner for KMV flere steder i landet, som bistår totaltnektere med råd og moralsk støtte, og KMVs navn kan også brukes ved aksjoner, men det er ingen utadrettet aktivitet. KMV var medlem av War Resisters' International så lenge kampanjen var aktiv. Gustaf Andersson. Gustaf Henning Andersson, "Gustaf Andersson i Rasjön" (født 18. desember 1884, død 12. november 1961) var en svensk politiker (Folkpartiet liberalerna). Han var partileder for nevnte parti fra 1935 til 1944 medlem av riksdagen, kommunikasjonsminister (1939–1944) samt landshøvding (tilsvarer norsk fylkesmann) i Kopparbergs län (1944–1951). Gliese 581 d. Gliese 581 d er en eksoplanet i bane rundt den røde dvergstjernen Gliese 581. Gliese 581 d er 8 ganger tyngre enn jorden og overflatetemperaturen ligger mellom 0 og 100 grader. Rogaland Arboret. Rogaland Arboret er et parkanlegg med mer enn 1400 forskjellige trær og busker fra en rekke land som ligger utenfor Sviland i Sandnes kommune i Rogaland. I 1972 ble arboret etablert som stiftelse av Rogaland fylke og kommunene Gjesdal, Hå, Kleppe, Randaberg, Sandnes, Sola, Stavanger og Time. Dette skjedde etter et initiativ fra Bjørn A. Stangebye. Det var en brann i Melshei i 1970 som la 500 dekar skog i aske som gjorde etableringen av Rogaland Arboret mulig. Etter stiftelsen var etablert mottok arboretet gaver i form av penger, planter, utstyr og gratis arbeidskraft. Det er et rikt fugleliv i parken. En av grunnene til dette er at personalet i parken fôrer fuglene om vinteren. Ved utgangen av 2007 var det registrert 119 fuglearter i parken. Blant de sjeldne artene som er observert er blant annet svartspett, furukorsnebb, nøttekråke, vannrikse og gulbrynsanger.I 2005 mottok Rogaland Arboret Friluftsprisen "Årets gjerdeklyver 2005" som utdeles av Friluftsgruppa i Sandnes kommune. Parken. Rhododendrondalen i anlegget har en stor samling av rhododendron fra hele verden som er svært fargerik når den blomstrer i slutten av mai og begynnelsen av juni. I bøkefeltet finnes det mange kultivarer av skogstreet bøk ("Fagus sylvatica"). Det finnes også et eget felt for norske trær som inneholder over 30 forskjellige arter. Etter 15 års planlegging ble det i 2005 åpnet en egen magnoliahage. Magnolia er en plante som primært dyrkes på grunn av de vakre blomstene. I tilknytning til parken er det en kafeteria som er åpen om søndagene. I 2005 hadde parken over 50 000 besøkende. Eugene Ejike Obiora. Eugene Ejike Obiora (født 25. februar 1958, død 7. september 2006 i Trondheim) var en norsk statsborger, opprinnelig fra Nigeria. Han var eldst i en søskenflokk på 10, og bodde i Norge i over 20 år. Han er kjent fordi han omkom mens han ble pågrepet av polititjenestemenn på Østbyen Servicekontor, der han var for å klage på et avslag på søknad om sosialhjelp. Etter at han hadde rettet trusler mot og fotografert personalet der, ble politi tilkalt, og under uklare omstendigheter omkom han i et basketak etter han først nektet å forlate området, deretter motsatte seg arrest. Saken skapte betydelig medieoppmerksomhet nasjonalt og lokalt, med anklager om overdreven maktbruk og rasisme, og opprørte afrikanske foreninger i Norge. Saken fikk ytterligere oppmerksomhet da det kom frem at politimannen som tok halsgrep på Obiora var involvert i Baidoo-saken i 1999, hvor en ghaneser ble lagt i bakken. Saken ble etterforsket av Spesialenheten for politisaker, og spesialetterforskeren som gransket politimannen som tok livet av Obiora viste seg å selv være kollega med ham. Dette forholdet vakte betydelig offentlig debatt. Dødsårsak. Ifølge artikkelen "Mageleie kan være livsfarlig" i Aftenposten 6. juni 2007, side 18–19 sier obduksjonsrapporten (Nordrum og Haugen) følgende om dødsårsak: «Hendelsesforløpet taler for at avdøde, som trolig var i sterkt sinnemessig opprør, har kommet i en for åndedrettet meget kritisk situasjon ved at det først ble anlagt "halsgrep" og deretter ble lagt i mageleie iført håndjern». Artikkelen refererer videre til en tilleggsuttalelse fra rettsmedisinerne som sier at forsøk med friske personer viser at har man vært fastspent i mageleie i 3 minutter reduseres lungekapasiteten med 40 prosent. Obduksjonsrapporten viser også til engelsk litteratur der leiebetinget kvelning er beskrevet i forbindelse med politiarbeid, i psykiatrien og ved ambulansetransport. Rapporten sier også at Obiora fikk strupehodet (skjoldbruskkjertelen) knust noe som kan ha ført til kvelning Det kan synes som om uttalelser til alle involverte, inkludert Riksadvokaten, omtaler surstoffmangel og pusteproblemer. I dagligtale omtales dette vanligvis som «kvelning». Riksadvokatens vurdering tar utgangspunkt i om vilkårene for lovlig pågripelse var tilstede og om straffansvar finnes etter bestemmelsene i straffeloven §§ 228 første og annet ledd, annet straffalternativ (legemsfornærmelse med dødsfølge), 229 tredje straffalternativ (legemsbeskadigelse med dødsfølge) og 239 (uaktsomt drap), i tillegg til straffeloven § 325 om grov uforstand i tjenesten. Straffansvar for forsettlig drap (§ 233), og ”ordinær” legemsbeskadigelse og legemsfornærmelse uten ansvar for dødsfølgen, er også vurdert. Selv Riksadvokaten har konkludert med at det ikke forelå en pågripelsessituasjon hvor det kunne være lovlig å benytte virkemidler som kunne sette Obioras liv i fare. De mener derimot at det er tilstrekkelig tvil om politimennene kan ha hatt tilstrekkelig kunnskaper om farene ved metodene de valgte å bruke, og at at tjenestemennene benyttet en arrestasjonsteknikk som de var opplært til å bruke. Spesielt at de ikke hadde kunnskaper om risikoen ved å anbringe agiterte personer i mageleie. De aktuelle politimennene har vært anmeldt 14 ganger tidligere for vold, hvorav politimannen som tok halsgrep er anmeldt for dette tre ganger tidligere.De anmeldte politimennene er deretter ansett som uten straffeansvar av Riksadvokaten under henvisning til at han var ukjent med konsekvensene av maktbruken. Det er imidlertid kjent at de gjentatte ganger har vært involvert i lignende forhold. Fornyet aktualitet. Saken tok en ny dreining etter at bandet Samvirkelaget produserte en CD med sangen «Stopp volden» som navnga en av politimennene som deltok i aksjonen. Politiets Fellesforbund gikk til sak mot bandet i Trondheim tingrett for å få stoppet utgivelsen. Tingretten så ikke grunn til å stanse CD-en, men slo samtidig fast at det å offentliggjøre navnet på politimannen er ærekrenkende. Politiets Fellesforbund vurderer nå å saksøke Samvirkelaget for ærekrenkelse. Sør-Trøndelag politikammer anmeldte 2. mai 2007 en blogg for ærekrenkelser for å ha identifisert den tidligere nevnte politimannen med navn og bilde i forbindelse med saken. Dette til tross for at flere aviser i lang tid har identifisert personen som sammenfallende med vedkommende som ble anmeldt i saken med Sophia Baidoo og til tross for at vedkommende er identifisert i avisartikler om denne saken. Dødsfallet ble etterforsket av Spesialenheten for politisaker men ble henlagt den 4. mai 2007. Dette førte til demonstrasjoner i Trondheim 8. mai 2007, og samtidig i Trondheim og Oslo 19. mai, hvor bl.a. øyenvitnet Ghulam Ali talte. Ghulam Ali fortalte sin versjon av det som skjedde den dagen, da han så hendelsen på avstand og hørte skrik fra Obiora som var lagt i bakken av politiet. 28. juni 2007 ga Riksadvokaten Spesialenheten for politisaker ordre om å iverksette ny og grundigere etterforskning av saken. Den 21. desember 2007 ble saken henlagt av riksadvokat Tor-Aksel Busch. Etter henleggelsen ba sivilombudsmann Arne Fliflet om å få innsyn i alle dokumenter og gjorde en egen granskning. Sivilombudsmannen kom med en uttalelse den 16. februar 2010, hvor «Ombudsmannen kritiserer justis- og politimyndighetene på flere punkter. Unnlatelsen av tilfredsstillende regulering og opplæring innebærer etter ombudsmannens syn et brudd på de menneskerettighetsforpliktelser Norge har påtatt seg». Polititjenestemennenes versjon. Den 13. september 2007 fortalte de fire polititjenestemennene for første gang sin historie anonymt til Adresseavisen. De fortalte at de ikke kunne gjort mer for å unngå at situasjonen ble voldelig. Da de ankom sosialkontoret, prøvde de gjentatte ganger å roe Obiora ned. Ifølge polititjenestemennene kunne Obiora gått derfra som en fri mann dersom han bare hadde roet seg ned og fulgt politiets ordre. Det gikk minimum 20 minutter fra politiet kom til Østbyen Servicekontor og til de tok tak i Obioras armer for å geleide ham ut. - Vi var da kommet til et punkt der sinnsstemningen hans var svært opphisset, og han ga inntrykk av å være aggressiv. Da turte vi ikke forlate ham, vi måtte håndtere ham, uttalte den ene av politimennene til Adresseavisen. Da de tok tak i Obioras armer, gjorde han ifølge polititjenestemennene kraftig motstand. Det førte til et basketak. De to som startet pågripelsen av ham avviser at de kunne brukt batong eller pepperspray for å lettere nøytralisere Obiora. - Det er mange svar på hvorfor jeg ikke brukte batongen. Du har den i en hylse, og det tar tid å få den opp og slå den ut. For det andre sier instruksen at du skal slå kun mot store muskelgrupper. Obiora var i slagsmål med kollegaen min, og sjansen for å treffe noen av dem i hodet ville vært stor. - For det tredje er det så langt jeg kan se mye mer skånsomt og mindre farlig å kaste seg rundt nakken på en person for å få ham ned enn å slå ham. For det fjerde ville det sett svært voldsomt ut, sier A, som heller aldri brukt batong mot noen. Pepperspray var ikke patruljen oppsatt med. Isteden valgte en av politimennene å kaste seg på ryggen til Obiora og legge høyrearmen rundt halsen hans. Weld (musikkgruppe). Weld var et rockeband fra Moss stiftet i 1992. Bandets er mest kjent for vokalist Vibeke Saugestads mørke stemme og for «Crown Imperial Song», bandets første og største hit. Bandet ga ut to album, "Natural Tools" i 1994 som ga dem Spellemannprisen 1994 som årets nykommer, og "Hello Walls" i 1995. Bandet ble oppløst kort tid etter utgivelsen av det andre albumet. Foruten Saugestad bestod bandet av Stig Jøraholmen på bass, Rune B. Johnsen på trommer og Jørn Johansen på gitar. Skule Notø. Skule Notø (født 26. november 1976 i Halden) er en norsk fotballspiller og målvakt for Runar. Notø har 24 kamper for Sandefjord Fotball og har også spilt for blant annet Moss, Fredrikstad og Sarpsborg. Han gikk til Fram Larvik etter 2007-sesongen og hadde da ikke spilt seriekamper for Sandefjord på to år.an Han melte overgang til Runar før 2011 sesongen. Notø har utdannelse innen pedagogikk og IT. Ram Chandra Poudel. Ram Chandra Poudel er en politisk leder i Nepal. Han er generalsekretær i Nepals Kongressparti, og visestatsminister i Nepals overgangsregjering, som blei konstituert 1. april 2007. I regjeringa er han stedfortreder for statsminister G.P. Koirala. Han er også minister for fred og gjenoppbygging. Ut fra disse vervene må han betraktes som en av de mest sannsynlige kandidatene til å ta over den 84 år gamle og sykelige Koiralas rolle som leder av Kongresspartiet. (I følge spekulasjoner i nepalsk presse skal Koirala sjøl ønske å sette inn sin datter "Sujata Koirala" som sin etterfølger.) Fra april 2007 var Poudel ansvarlig for regjeringas forhandlinger med forskjellige opprørske grupper fra Tarai og nasjonale og andre minoriteter. Han blei valgt inn i parlamentet i 1994 og 1999 fra Tanahu distrikt. Poudels første store politiske triumf var da han blei valgt til parlamentsleder etter valget i 1994. Nepals Kongressparti hadde nettopp tapt valget, og var blitt nest største parti, med 83 mandater. UML var størst i parlamentet, med 88 mandater, og danna regjering. Tross det slo han UMLs kandidat C. P. Mainali. Han var visestatsminister og innenriksminister i G.P. Koiralas regjering som måtte gå av i juli 2001. Poudel bidro til det ved å trekke seg fra regjeringa. Poudel er kjent som en hard motstander av NKP (Maobadi), som han har beskyldt for å være styrt av kong Gyanendra. Kritikere hevda at han var et lite heldig valg til ei regjering der maoistpartiet for første gang var en del av koalisjonen. Under feiringa av "demokratidagen" 24. april 2007, da Poudel skulle tale i Kathmandu sammen med representanter for andre regjeringspartier, blei han jaga fra podiet av møtedeltakere som bl.a. kasta vannflasker på ham. Dette blei oppfatta som en følge av at han blei identifisert med den politiske linja til statsminister Koirala, som nekta å gå inn for å avsette kong Gyanendra og innføre republikk. Poudel, Ram Chandra Poudel, Ram Chandra Poudel, Ram Chandra Sørnesvågen. Sørnesvågen er en våg i Hafrsfjord, i Sola kommune. Sola kommune har anlagt fine park- og turområder rundt Søresvågen. Det er en populær sandstrand innerst i vågen, og den fargerike skulpturen «Ormen Lange» av kunstneren Roland Lengauer er satt opp på stranden og i vannkanten. Der er også en stor mark, med små fotballmål og en sandvolleyballbane like ved stranden. På den ene siden av Sørnesvågen ligger Indraberget og Ytraberget, på den andre siden ligger Sørnes. Både Saurnes og Sørnes brukes som navn. Harald Aksnes. Harald Hjelseth Aksnes (født 11. august 1983 i Bergen) er en norsk fotballspiller som spilte som målvakt, han er i dag trener for Norheimsund. Han ble i 2002 juniornorgesmester for Brann. Fra 2005 til 2008 var han under kontrakt med Sandefjord Fotball, men fikk ikke spilletid for førstelaget. En kort periode i 2007 var han utlånt til Sogndal og spilte én kamp der. Etter 2008-sesongen gikk han til Eidsvold Turn. I august 2010 signerte han for Løv-Ham som reservemålvakt ved siden av Erlend Johansen. Etter sesongen forlenget han kontrakten med klubben, samtidig som hans fetter Øystein Aksnes også signerte for Løv-Ham. Aksnes fortsatte ikke i klubben etter at Løv-Ham og Fyllingen slo seg sammen til FK Fyllingsdalen. Aksnes har påbegynt grunnutdannelse innen idrettsfag. Dafnier. Dafnier er en gruppe vannlopper med 4-6 beinpar. De svømmer med det andre av to par følehorn. De blir opp til 5 mm lange, og foretrekker næringsrike tjern og dammer, hvor de lever av planteplankton. Den holder seg helst i store flokker. Den får oksygen fra vannet med gjeller. Dafnienes foretrukne føde er nettopp de grønnalgene som gjør vannet uklart og forhindrer planter fra å utnytte sollyset. En ferskvannsbiotop hvor det er mange dafnier, får derfor klart vann og god plantevekst. Dette gir i sin tur en langsiktig omsetning av de næringsstoffene som ellers gir grunnlag for algevekst. Dafniene følger gjerne en bemerkelsesverdig årssyklus. Dafnier som klekkes om våren formerer seg ved hjelp av partenogenese. Dette fortsetter til sent på sommeren. Når den kaldere årstiden nærmer seg, danner hannindivider og paring finner sted. Det legges egg som overvintrer. Dafnier blir i akvaristikken brukt som fôr til fisk. Thomas Eftedal. Thomas Eftedal (født 5. april 1978) er en norsk fotballspiller som spiller for Leknes FK. I 2007 spilte han for Hønefoss BK, hvor han var på utlån fra Sandefjord Fotball. I 2011 meldt han overgang til Leknes FK. Hans posisjon på banen er forsvar, og spesielt høyre back. Jan Fredrik Bjørntvedt. Jan Fredrik "Jaffa" Bjørntvedt (født 25. februar 1977) er en norsk tidligere fotballspiller som spilte for Sandefjord Fotball, breddeklubben Volda, Fram Larvik og Runar. Hans posisjon på banen var midtstopper. Han studerte på medialinja ved Høgskulen i Volda, og jobber nå i NRK. Han startet med å ha innslag på noen av Sandefjords sendinger sammen med Thomas Eftedal mens han var i SF, og han har lenge vist sterk interesse for medie-virksomhet. Bjørntvedt var sammen med Kim Peder Rismyhr vært med å lage tv-serien «Min Idrett» på NRK, hvor de viser frem unge idrettsutøvere i kampen om å bli verdensmestre i idretter som ikke har den bredeste dekning i vanlige idrettssendinger på TV. Han er daglig leder og innehaver av Jaffa Entertainment. War Resisters' International. War Resisters' International (WRI) er en internasjonal pasifistisk organisasjon, med tilknyttede organisasjoner i mer enn tretti land. Hovedkvarteret er i London i Storbritannia. Historie. WRI ble grunnlagt i Bilthoven i Nederland i 1921. Organisasjonen valgte et brukket gevær som sitt symbol, og grunnleggerne vedtok en erklæring som har forblitt uendret: «Krig er en forbrytelse mot menneskeheten. Jeg er derfor fast bestemt på ikke å støtte noen slags krig, og å virke for å fjerne alle grunner til krig». Mange av grunnleggerne hadde vært involvert i motstanden mot første verdenskrig, blant annet hadde den første sekretæren, Herbert Runham Brown, sittet to år i britisk fengsel som militærnekter. Den sosialistiske internasjonale hadde vedtatt en internasjonal generalstreik mot krig, men denne kollapset raskt. Det ble derfor bestemt å stifte en organisasjon som skulle vie all sin innsats mot krig. I 1923 ble War Resisters League grunnlagt i USA av Tracey Mygatte, Frances Witherspoon, Jessie Wallace Hughan og John Haynes Holmes. WRIs arbeid har flere former. Det individuelle valget har alltid stått sterkt i organisasjonen, noe som ble understreket allerede i grunnleggelseserklæringens personlige form. Medlemmer i land som har verneplikt nekter å gjøre militærtjeneste, mens andre nekter å betale skatt som støtter militære formål eller å arbeide for selskaper som selger produkter til militæret. I tillegg arrangerer medlemsorganisasjonen kampanjer. Også i disse kan det individuelle engasjementet komme sterkt frem, som ved brenningen av innkallingskort i USA under Vietnamkrigen. 1. desember hvert år publiseres en æresliste over samvittighetsfanger som er fengslet på grunn av motstand for sivil motstand mot krig, hvorav mange er militærnektere. Medlemmene representerer et bredt spekter i samfunnet, både aldersmessig og sosialt, samt at begge kjønn er omtrent like sterkt representert. Mange av medlemsorganisasjonene har også engasjert seg i opplæring i ikkevoldelig motstand og konfliktløsning. Dette arbeidet har ofte hatt bånd til andre spørsmål, hvor WRI-organisasjoner har bidratt til å fremme ikkevoldelige kampmetoder fremfor fysisk kamp eller sabotasje som potensielt kan skade mennesker. I 1940-årene ble Mahatma Gandhis kamp for indisk uavhengighet en viktig inspirasjonskilde for dette arbeidet. WRI var svært aktiv i 1930-årene da det gikk mot en ny storkrig i Europa, i 1960-årene i forbindelse med de første kampanjene mot atomvåpen, borgerrettsbevegelsen i USA og den internasjonale bevegelsen mot Vietnamkrigen, og i 1980-årene da nye konflikter brøt ut og vernepliktssystemet kom under angrep i mange land. I 1930- og 1940-årene hjalp WRI opposisjonelle i Francos Spania og Hitlers Tyskland å flykte, og drev hjelpearbeid for ofrene for den spanske borgerkrigen, spesielt foreldreløse barn og enker. WRI-medlemmer i Nederland, Danmark og Norge deltok under andre verdenskrig i organiseringen av ikkevoldelig motstand. Sekretæren i den nederlandske avdelingen ble henrettet ved skyting i desember 1944 for trykking av illegale pamfletter. Under den kalde krigen arbeidet WRI for militærnektere i østblokken, først individuelt og etterhvert gjennom nettverk. Etter invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 organiserte WRI protester i hovedstedene i fire Warszawapaktland. I 1980-årene begynte WRI med personlige fredsavtaler, der fredsaktivister i øst og vest erklærte sin lojalitet til felles verdier og motstand mot stats- og militærmaskineriet. Det ble også drevet mye undergrunnsaktivitet, blant annet smugling av pasifistisk litteratur til østblokken og personlige vitnesbyrd til vesten. I land som har verneplikt har WRI ofte støttet den alternative pressen, og annonsert i media. I 1988 ble en utgave av "Weekly Mail" i Sør-Afrika inndratt av myndighetene på grunn av en annonse rettet mot verneplikt. Under flere store konflikter, som den spanske borgerkrigen, andre verdenskrig, Vietnamkrigen og Balkankrigene har WRI vært under stort indre press. En betydelig gruppe innen fredsbevegelsen har sett på konfliktene som forsvarskrig mot en brutal, aggressiv fiende, og mange medlemmer har satt spørsmålstegn ved sin personlige overbevisning om å ikke støtte noen form for krigføring. WRIs viktigste svar på dette har vært å arbeide med å utvikle ikkevoldelige kampmetoder som kan bryte voldsspiralen. I 1971 blokkerte pakistanske tropper det som dengang var Øst-Pakistan, og WRI satte igang «Operasjon Omega» i Bangladesh. Dette var en operasjon som benyttet ikkevoldelig direkte aksjon for å få inn nødhjelp til innbyggerne, og dermed bryte ned effekten av den militære blokaden. En av WRIs tilknyttede organisasjoner, International Deserters Network (IDN), har bistått personer som har nektet å gjøre tjeneste i krig og som dermed ofte har fått status som desertører. Organisasjonen var blant annet aktiv under Gulfkrigen i 1991 og under Balkankrigene; i sistnevnte konflikt var det et stort antall desertører. IDN bidro også med forsøk i internasjonal ikkevoldelig intervensjon under Balkankrigene, blant annet ved å bistå lokale grupper som arbeidet for menneskerettigheter og fred, og å forene slike grupper fra forskjellige deler av konfliktområdet. Organisasjon. WRI er et nettverk av medlemsorganisasjoner (se nedenfor). Det holdes en internasjonal konferanse minst hvert fjerde år; de kalles "triennaler" fordi de opprinnelig ble holdt hvert tredje år. Gliese. Gliese refererer i astronomien til en stjernekatalog, "Katalog over nære stjerner", utgitt i 1969, og har navn etter astronomen Wilhelm Gliese. En rekke stjerner og planeter refereres til ved deres Gliese-katalognumre. Milan Horáček. Milan Horáček (født 30. oktober 1946 i Velké Losiny, Tsjekkoslovakia) er en tysk politiker og en av grunnleggerne av partiet De grønne. Han er medlem av Europaparlamentet. Horáček vokste opp i det kommunistiske Tsjekkoslovakia, der han utdannet seg til elektromontør. Mellom 1965 og 1967 ble han klassifisert som «politisk upålitelig» av regimet, innkalt til en straffebataljon og flere ganger fengslet. Han emigrerte til Vest-Tyskland etter Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 og ble ti år senere fratatt sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap. I Tyskland arbeidet han i industrien og senere som journalist i en fagforeningsavis. Fra 1976 til 1981 studerte han statsvitenskap ved Goethe-universitetet i Frankfurt og deltok i 1979 i grunnleggelsen av De grønne. Han var på 1980-tallet politisk aktiv for De grønne i Hessen, bl.a. som bystyremedlem i Frankfurt fra 1981 til 1983, og ble i 1983 innvalgt i Forbundsdagen, der han særlig arbeidet med utenriks- og sikkerhetspolitikk, Øst-Europa og menneskerettigheter. Han satt i Forbundsdagen til 1985, og arbeidet deretter som rådgiver med ansvar for utenriks- og sikkerhetspolitikk for De grønnes fraksjon frem til 1990. Han engasjerte seg også i eksiltsjekkoslovakisk politikk og kulturarbeid, bl.a. som utgiver av det tsjekkiskspråklige eksiltidsskriftet "Listy". I 1990 gav Václav Havel Horáček statsborgerskapet tilbake og ansatte ham som rådgiver. Horáček var fra 1991 til 2004 leder for Heinrich-Böll-Stiftungs avdeling i Praha, og har siden vært engasjert i tysk-tsjekkisk dialog. I juni 2004 ble han innvalgt i Europaparlamentet som kandidat for De grønne i Sachsen, Sachsen-Anhalt og Thüringen. Han er medlem av underutvalget for menneskerettigheter og varamedlem av utenriksutvalget og landbruksutvalget. Han er videre medlem av delegasjonen for forhandlinger med Kroatia, og varamedlem av delegasjonene for forhandlinger med Ukraina og Bulgaria. Han er medlem av juryen for Franz-Werfel-Menschenrechtspreis. Zheng Yiwei. Zheng Yiwei 鄭以偉 (født i Shangrao i Jiangxi i Kina, død 1633) var en kinesisk stormandarin ("jinshi" i 1601) som konverterte til katolisismen og ble en av de mest fremtredende og innflytelsesrike kristne i Kina mot slutten av Ming-dynastiet. Han var blant de kinesiske konvertitter som støttet opp om pater Matteo Riccis og etterfølgende jesuitters forfatterskap, og skrev forord til en rekke av deres verker. Nicolas Raux. Nicolas-Joseph Raux (Luo Guangxiang 羅廣祥, født 14. april 1754 i Ohain nær Avesnes i bispedømmet Cambrai i Frankrike, død 16. november 1801 i Beijing i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende lasaristordenen. Han kom til Kina i 1784 i den første gruppen av fem lasarister som skulle prøve å videreføre jesuittenes mangeårige arbeid i landet, primært det det kinesiske keiserhoff. Jesuittordenen var blitt oppløst i 1773, og det var viktig for Den katolske kirke å gjøre hva den kunne for at fruktene av deres arbeid ikke skulle gå tapt. Nicolas Roux hadde trådt inn i Kongregasjonen for misjonen (lasaristene) i Paris den 18. juli 1771, og ble presteviet den 15. mars 1777. Han ble professor i teologi ved Saint-Lazare før han ble sendt til Kina, en gruppe på fem lasarister. De kom frem til Guangzhou den 1. september 1784. Tre av de fem kom til Beijing og fikk der overta Beitang-kirken, offisielt den 29. april 1785. Raux, som var lasaristmisjonens leder, som hadde vært en av det kinesiske hoffs tolker under Macaulay-sendeferden i 1793, ble i 1795 junior visedirektør ved det keiserlige astronomibyrå, en stilling han hadde til sin død. Litteratur. Raux, Nicolas Raux, Nicolas Raux, Nicolas Raux, Nicolas Raux, Nicolas Raux, Nicolas Store Zimbabwe. Store Zimbabwe (eller Great Zimbabwe) er det navn som er blitt gitt til steinruinene av en eldgammel by i det sydlige Afrika i det nåværende Zimbabwe. Stedet var sentrum for et stort rike, kjent som Munhumutapaimperiet. Dette imperiet hersket over et område som omtrent dekker det nåværende Zimbabwe (som tok sitt navn fra denne byen) og Mosambik. De handlet med omverdenen via havner som Sofala sør for Zambeziflodens delta fra 400-tallet til 1400-tallet. Store Zimbabwe er det moderne Zimbabwes fremste nasjonalsymbol, hvor Zimbabwefuglen (et annet nasjonalsymbol) ble oppdaget. Store Zimbabwe ble opptatt på UNESCOs verdensarvsliste i 1986. Lars Reinton. Lars Reinton (født 1896 i Hol i Hallingdal, død 1987) var en norsk landbrukshistoriker, lokalhistoriker og skolemann. Han ble cand. philol. i 1928 og var siden lektor i den høyere skolen med lange avbrudd fra 1928 til 1955. Han ble avsatt av nazistene i 1941. Han var tilknyttet Instituttet for sammenlignende kulturforskning fra 1942 til 1955, og ble statsstipendiat i 1957. Lars Reinton var aktiv i studentpolitikken i 1920-årene da han var tilknyttet den radikale bevegelsen Mot Dag og var formann i Studentmållaget. Lars Reinton skrev sammen med broren Sigurd S. Reinton bygdebokverket "Folk og fortid i Hol" som ble utgitt i åtte bind mellom 1937 og 1982 og ble et pionerverk i norsk bygdeboklitteratur og bygdehistorie. Doktoravhandlinga om "Villandane" kom i 1939. Han gav ut en grei og oversiktlig norrøn litteraturhistorie i 1946: "Den norrøne litteraturen". "Seterbruket i Noreg" ble utgitt fra 1955 til 1961, biografien "Olav Sletto" kom i 1966 og "Viehwirtschaft und Hirtenkultur" i 1969, som er et konsentrat av boka om seterbruket. Lars Reinton foreleste i landbrukshistorie ved Landbrukshøgskolen i en del år på 1960-tallet. Reinton var medlem i Vitenskapsakademiet fra 1956, formann i Landslaget for bygde- og byhistorie fra 1945 til 1970 og redaktør i "Heimen", et tidsskrift for bygde- og byhistorie. Han var gift med cand. philol. "Ingrid Evang Reinton", lektor og rektor ved videregående skoler i Oslo. De fikk tre barn. Datteren Ragnhild Reinton er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Lars Reinton ble Ridder av St. Olavs orden i 1970. Generalsekretær. Generalsekretær er tittelen på den «overordnede sekretæren», det vil si den daglige lederen, i en stor organisasjon eller institusjon, for eksempel en interesseorganisasjon eller et vitenskapsakademi. Generalsekretæren er som regel ansatt, til forskjell fra organisasjonens styreleder som ofte blir valgt på et landsmøte eller en generalforsamling. Generalsekretær brukes også om den øverste lederen i administrasjonen av internasjonale organisasjoner som for eksempel FN, NATO, OPEC, Interpol og Europarådet. Ordet tilsvarer da det engelske "secretary general". Generalsekretæren i politiske partier kan også kalles partisekretær. Lodejnoje Pole. Lodejnoje Pole (russisk: Лодейное Поле) er en by i Leningrad oblast i Russland. 22 500 innb (2007). Etter kommunereformen i Leningrad oblast i 2006 er byen egen kommune, men samtidig også det administrative sentrum i regionen med samme navn. Regionen har i tillegg til Lodejnoe Pole 5 mindre kommuner med til sammen 11 800 innbyggere. Byen ligger ved elva Svir, 239 km nord-øst for St. Petersburg. Byen ble grunnlagt i 1702 på befaling fra tsar Peter den store og fikk bystatus i 1785. Lodejnoe Pole er vennskapskommune med Gildeskål i Nordland. Samarbeidet ble formelt etablert i 1993. Leidulv Risan. Leidulv Risan (f 1948) er norsk manusforfatter og regissør. Han var tilknyttet Den norske filmskolen som professor II i regi fra 1998-2005. Fra august 2005 er han ansatt som professor og leder for manuslinjen ved filmskolen. Fra 2002 til 2005 mottok han Statens kunstnerstipend for filmkunstnere og dramatikere. Risan har sin utdannelse fra Stockholms universitet og Dramatiska institutet i Stockholm. Risan har skrevet manus og/eller regissert en rekke norske kort- og spillefilmer samt dramaserier for fjernsyn. Podporozje. Podporozje (russisk: Подпорожье) er en by i Leningrad oblast (fylke) i Russland. Byen ligger ved elva Svir, 285 km nord-øst for St. Petersburg og har 20 600 innbyggere (2007). Podporozje grenser til Onegasjøen og republikken Karelen, Vologda oblast og til de to regionene Tikhvin og Lodejnoje Pole i Leningrad oblast. Etter kommunereformen i Leningrad oblast i 2006 er Podporozje egen kommune, og er samtidig det administrative sentrum i regionen med samme navn. Regionen består av ytterligere fire mindre kommuner, med til sammen 14 000 innbyggere. Podporozje ble grunnlagt i 1936, og fikk bystatus i 1956. Podporozje er vennskapskommune med Steigen i Nordland. Liste over idrettslag i Oslo. Oslo Foss Bryggeri. Aktieselskapet Foss Bryggeri i Oslo ble navnet, da Ytteborgs Bryggeri i 1897 byttet navn i og med at det flyttet fra Hausmanns gate opp Akerselva til Øvre Foss øverst på Grünerløkka. Vannet i nedre delen av Akerselven var blitt for forurenset for brukt til brygging av øl og Ytteborgs Bryggeri trengte mer plass. Foss Bryggeri bygget en omfattende fabrikk på det som i dag er sletten og parkeringsplass mellom gamle Ringnes Bryggeri og Akerselven. Fabrikken ble revet på 1960-tallet. Ytteborg Bryggeri og Foss Bryggeri hadde ishaller for sakte kald gjæring av sitt Bayerske Øl i fjellet under Gamle Aker kirke der dørene inn til lagret fremdeles er synlige. Foss Bryggeri bygde deretter egne ishaller i den nye fabrikken. Foss Bryggeri ble ledet av Carl Inge Ytteborg som var sønn av grunnleggeren av Ytteborgs Bryggeri Nils Jensen Ytteborg. Foss Bryggeri brygget fremst Bayersk Øl og "Pilsener Øl" (moderne form: Pilsner) men også Lands Øl, Bok Øl, Kulmbacher Øl, Lager Øl og Salvator (frelseren) Øl (lansert 14. mars 1899). Bryggeriet var meget fremgangsrikt, bygget ut fabrikken og kjøpte i 1899 serveringssted i Oslogate (det som i dag er Oslo Spiseforretning) og bygde i 1900 Hotel Continental som Foss Bryggeri leiet ut til forskjellige restauratører. Foss Bryggeri vant gullmedalje for sitt øl ved den store Verdensutstillingen i Paris i 1900. Foss Bryggeri var det ledende bryggeri i Christiania da Haakon VII ble Norges konge i 1905. Haakon tok tradisjonen fra Danmark med å utnevne Hoffleverandører med Kongelig Enerett. Foss Bryggeri ble valgt til Hoffleverandør av øl og ble «eneberettiget» til dette. Foss Bryggeri fikk dermed den prestisjefulle rett til å trykke sine etiketter med den Norske Kongekrone og teksten «ENEBERETTIGET» på sitt Bayerske øl og Pilsener øl. Foss Bryggeri gikk meget bra til det fikk økonomiske problemer under første verdenskrig (1914–1918) da råvarene til bryggingen ble rasjonert og Foss Bryggeri ikke klarte å få faste leveranser. Foss Bryggeri ble derfor solgt til Schous Bryggeri i 1917. Schous Bryggeri hadde flere produktlinjer og klarte seg derfor bedre under krigens rasjonering. Schous Bryggeri sluttet å bruke varemerket Foss Bryggeri i 1922. Asan Bazajev. Asan Bazajev (kasakhisk Асан Базаев, født 22. februar 1981) er en kasakhstansk syklist. Han ble profesjonell i 2004, og har siden 2006 syklet for Team Astana i UCI ProTour. I 2004 vant han Hellas Tour, men han vant ingen av etappene. Han vant også første etappe i Tyskland rundt i august 2006. I 2008 og 2012 ble han kasakhstansk mester i landeveisritt. Camargue. Ved bredden av Étang de Vaccarès Camargue er et landområde i Frankrike. Camargue ligger sør for byen Arles mellom Middelhavet og de to hovedgrenene til elva Rhônes delta, på de omtrentlige koordinatene. Den østre grenen kalles "Grand Rhône", og den vestre "Petit Rhône". Administrativt ligger området innen "départementet" Bouches-du-Rhône, som meget passende betyr «Rhônes munninger». En videre strekning med sumpsletter, "Petite Camargue" («lille Camargue»), ligger i "départementet" Gard, like vest for "Petit Rhône". Geografi. Med en utstrekning på over 930 km² er Camargue vest-Europas største elvedelta (teknisk sett en øy, etter som det er helt omringet av vann). Det er en stor slette, bestående av store saltvannslaguner eller "étangs", som er adskilt fra havet med sandrev og omringet av sivdekte sumper, som igjen er omgitt av et stort oppdyrket område. Rundt en tredjedel av Camargue er enten innsjøer eller sumpland. Det sentrale området, rundt bredden av Étang de Vaccarès, har vært vernet som en naturreservat siden 1927, i erkjennelse av områdets store betydning som et tilfluktssted for ville fugler, og det ble innlemmet i «Parc naturel régional de Camargue» i 1972. Flora og fauna. Camargue er hjemsted for mer enn 400 fuglearter, og saltvannslagunene sørger for et av Europas få tilholdssteder for flamingo. Sumpene er også førsteklasses hjemsted for mange insektarter, i særdeleshet noen av de mest illsinte og beryktede myggene i hele Frankrike. Det er også berømt for sine okser, og for hesterasen Camargue. Vegetasjonen i Camargue er spesielt tilpasset de salte forholdene i sumpene. Marrisp (Limonium) og salturt (Salicornia) trives, sammen med tamarisker og siv. Nasjonalpark. «Parc naturel régional de Camargue» ble offisielt etablert som nasjonalpark og naturreservat i 1970. Parken dekker 820 km², og er blant de mest villmarkspregede og best beskyttede i hele Europa. Et museum, like ved hovedveien, gir bakgrunnsinformasjon om flora, fauna og historien til området. Parken er også vernet som et av Frankrikes Ramsarområder. Menneskelig påvirkning. Det har bodd mennesker i Camargue i tusenvis av år, og området er blitt betydelig påvirket av dette, med dreneringsarbeider, konstruksjon av diker, rismarker og saltpanner. En betydelig del av det ytre Camargue er blitt drenert for jordbruk. Camargue har sin egen hesterase med navn etter området, de berømte, hvite Camaguais, som rides av "gardians" som oppdretter Camargues kjente okser, så vel som sauer. Et tradisjonelt «Gardian»-hjem. Klatrepålen brukes til å få oversikt over dyrene. Det er få byer av noen størrelse i Camargue. Områdets «hovedstad» er Arles, som ligger helt nord i deltaet, hvor Rhône deler seg i de to hovedgrenene. De eneste andre nevneverdige byene er Saintes-Maries-de-la-Mer, rundt 45 km sørvest for Arles, som er åsted for den årlige pilegrimsferden til romafolket, til ære for Sankt Sarah, og den befestede middelalderbyen Aigues-Mortes helt i den vestligste utkanten, i "Petite Camargue". I middelalderen ble Camargue brukt av cistercienser- og benediktinermunker. På 16- og 1700-tallene ble store gods, kjent lokalt som "mas", grunnlagt av rike landeiere fra Arles. På slutten av 1800-tallet ble Rhône diket opp. I 1858 ble "digue à la mer" (diket mot havet) bygget for å beskytte deltaet mot erosjon fra havet. Den nordre delen av Camargue er hovedsakelig jordbruksområde. De viktigste avlingene er korn, druer og ris. Saltutvinning ved bredden til Middelhavet startet i antikken, og var en kilde til rikdom for de cistercianske «saltabbedene» i Ulmet, Franquevaux og Psalmody i middelalderen. Saltindustri startet opp på 1900-tallet, og store kjemiselskaper som Péchiney og Solvay grunnla byen Salin-de-Giraud helt øst i deltaet som senter for sin virksomhet. Camargues grenser blir hele tiden endret av Rhône, ettersom elva bringer med seg enorme mengder slam og silt; så mye som 20 millioner m³ årlig. Noen av "étangene" er faktisk rester av gamle grener av elva. Den generelle trenden er at kystlinjen flytter seg utover. Av den grunn ligger for eksempel Aigues-Mortes, som lå ved kysten da den ble grunnlagt, nå 5 km inne i landet. Farten på forandringene er blitt en god del endret i nyere tid på grunn av kunstige barrierer, som demninger ved Rhône og diker mot havet, men oversvømmelser er fremdeles et problem i regionen. Sofala. Sofala var hovedstaden i Munhumutapaimperiet som omfattet nåværende Zimbabwe og Mosambik. Det var en by som afrikanerne hadde bygget på en arkitektonisk god måte med store steinbygninger med søyler og gull. Sofalas historie skriver seg fra 700-tallet. Den ligger på sørsiden ved munningen av Sofalaelven på Afrikas østkyst og ble sagt å kunne ha plass til hundre store skip. Araberne drev handel her og fra 1100-tallet styrket de byens kapasitet som handelsby ved å bruke elvegående dhowbåter til å bringe gull fra gruver i Great Zimbabwe og ut til kysten. De svære palassene i byen ble ødelagt etter at portugisiske kjøpmenn oppdaget at imperiet hadde handelsforbindelser til Kina og andre østlige regioner. Portugiseren Pero de Covilhao besøkte Sofala i 1489 etter han hadde fått rapporter om gullgruver i innlandet. Thome Lopez som fulgte Vasco da Gama til India i 1502 mente at Sofala var Bibelens Ofir. Fra denne tid begynte Sofala å forfalle. Portugal bygget fortet Fort San Caetano i Sofala i 1505. Til dette brukte man stein importert fra Europa. Steinen ble resirkulert i det 20. århundre da den ble brukt til å bygge katedralen i Beira. Nå er det bare få ruiner igjen etter fortet i Sofala. Da Beira ble anlagt på nordsiden av elven i 1890, mistet Sofala sin betydning. Etter hvert som avskoging av elvebredden økte, ble elva full av mudder og vanskelig å seile på. Sofala Bank og Sofala (provins) er oppkalt etter byen. Haakon Dahlstrøm. Haakon Dahlstrøm (født 7. februar 1907, død 31. oktober 2006) var en norsk offiser i Frelsesarmeen som ledet organisasjonen i en rekke land. Han var gift med Eili Holme (1946). Haakon Dahlstrøm ble offiser i Frelsesarmeen i 1931, etter å ha vært soldat i Oslo 1. korps som senere fikk navnet Templet korps. Han tjenestegjorde i Storbritannia, Ghana, Nigeria, Finland, Norge, og Færøyene. Dahlstrøm studerte ved Musikkonservatoriet fra 1942 til 1945. Han gjorde en betydelig innsats som arrangør av hymner og religiøse melodier og var i mange år musikksekretær ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo. Gjennom hele livet samlet og katalogiserte han omkring 50 000 titler, forfattere og komponister. Noe av dette arbeidet er presentert i hans bøker. På tross av sin store interesse for musikk, var det forkynneren Haakon Dahlstrøm som nådde fram til folk flest både i overført og praktisk betydning. Hele livet var Dahlstrøm på reise med budskapet sitt. Han besøkte små og store steder over hele landet til langt over fylte 90 år. Biografi. Emil Skartveit gav i 2008 ut biografien "Jeg er ingen blomst" over Haakon Dahlstrøms liv. Viskadalens Folkhögskola. Viskadalens Folkhögskola er en folkehøgskole i Seglora ved Borås i Sverige og ble etablert i 1928 som "Västra Sveriges Arbetares Folkhögskola". I skolens kursprogram inngår allmenne fag, naturvitenskap og fritidslederutdanning. Skolens kurstilbud strekker seg fra ett til fire år. Arbetarrörelsens folkhögskola. Arbetarrörelsens folkhögskola (AFiG) ble etablert som en folkehøgskole i 1991 og ligger i Göteborg i Sverige. Skolen startet som en filial av Viskadalens Folkhögskola. AFiG har som mål å fremme et demokratisk og humanistisk grunnsyn. Hellas' geografi. Hellas ligger i Sørøst-Europa og består av den sørligste delen av Balkan, (også kalt det greske fastlandet) og halvøya Peloponnes. Hellas' to største byer, Athen og Thessaloniki, ligger her. I tillegg består Hellas av en 1425 av store og små øyer, hvorav 166 er bebodd. Øyene er delt inn i øygrupper slik som Kykladene, Dodekanesene, Sporadene, de Ioniske øyer, de nordøstlige Aegiske øyer og de Saroniske øyer. Øya Kreta ligger ikke i noen øygruppe. Det gjør heller ikke Kypros, som er nært knyttet til den greske interessesfæren, men som geografisk ligger nærmere Tyrkia. Hellas grenser i nord til Bulgaria, Makedonia og Albania, i vest mot Det Joniske hav, i sør mot Middelhavet og i øst mot Egeerhavet. Kystlinjen er 15 000 km lang. Landet strekker seg fra rundt 35°00′N til omtrent 42°00′N og fra 19°00′Ø til 28°30′Ø. Det får dermed store klimatiske variasjoner, selv om Middelhavet styrer det meste av klimaet. 80% av Hellas består av fjellandskap, og landet er et av de mest fjellrike i Europa. De vestlige delene av landet består av innsjøer og våtmarksområder. Pindos|Pindosfjellene ligger sentralt i de nordlige delene av landet, og har en gjennomsnitshøyde på 2 650 meter over havet. Disse fjellene henger geologisk sammen med øyene i Egeerhavet helt fram til Kreta og Rhodos. Sentral- og vest-Hellas har mange høye og bratte topper, delt opp av mange kløfter og andre karakteristiske landskapstrekk. Verdens nest dypeste kløft, Vikos, ligger her. Med et vertikalt fall på over 1 100 meter er den kun slått av Grand Canyon i USA. Olymposfjellet med sine 2 919 meter er Hellas' høyeste punkt. Kykladene. Kykladene består av Mykonos, Delos, Paros, Antiparos, Naxos, Koufonisia, Keros, Skhinoussas, Irakila, Donoussa, Amorgos, Ios, Folegandros, Santorini, Thirassia, Anafi, Milos, Sifnos, Serifos, Syros, Tinos, Kythnos, Kea og Andros. Dodekanesene. Dodokanesene består av Rhodos, Khalki, Kastelorizo, Kos, Pserimos, Kalimnos, Tilos, Telendos, Nissiros, Leros, Patmos, Lipsi, Simi, Karpathos og Kassos. Sporadene. Sporadene består av Skiathos, Skopelos, Alonisos og Skiros. Joniske øyer. De joniske øyer består av Korfu, Paxos, Antipaxos, Lefkada, Ithaka, Kefallonia, Zakynthos og Kythira. De nordøstlige øyene i Egeerhavet. De nordøstlige øyene i Egeerhavet består av Samos, Ikaria, Khios, Psara, Inousses, Lesbos, Limnos, Agios Efstratios, Thassos og Samothrake. De saroniske øyer. De saroniske øyer består av Egina, Poros, Hydra og Spetses. Klima. Det er ikke så enkelt å skildre klimaet i et land som har 2000 øyer, høye fjelltopper og luftmasser som kommer fra både subtropiske og polare strøk. Middelhavet styrer likevel det meste av klimaet, og den våteste tiden på året er vinteren. Somrene er så godt som helt tørre, og størst sjanse for regnbyger har man lengst nord, men selv Thessaloniki får bare noen få våte dager hver måned. Temperaturen i lavlandet blir ofte svært høy (30-35°C), og nattetemperaturen i Athen går normalt ikke under 22°C i juli og august. Hellas' varmeste områder er det indre lavlandet i Peloponnes og Thessalia. I kystområdene blir som regel varmen dempet av en lett sjøbris, og mange områder får en vedvarende nordlig vind kalt "etesian". Som de fleste andre steder i verden minker temperaturen med høyden, men i Hellas kanskje mer enn andre steder. På en varm ettermiddag kan temperaturen faktisk synke med så mye som 8°C per 1000 m. Nedbøren tar seg litt opp på høsten, og det kan da komme enkelte tordenbyger. Selv midtvinters er det likevel lengre perioder med sol, kalt "de lykkelege dagene". Mest nedbør får vestsiden av Pindos- og Peloponnesfjellene, ofte i form av snø. På grunn av alle fjellområdene og alle øyene har kaldluften fra nord problemer med å trenge langt sør. Det betyr at kystbyene i nord er mye kaldere enn Athen og de sørlige områdene om vinteren. Kraftig kulde er sjelden, men et par ganger om vinteren kan snøbygene gå så langt sør som til Peloponnes, og det er ofte frost i enkelte dalstrøk. Om våren minker nedbøren igjen, men i Thessaloniki begynner den tørre perioden først i juni. Athen har en årlig nedbørsnormal på 402 mm, mens Thessaloniki i nord har 470 mm. Athen har derimot bare normalt 27 mm fra juni og ut august. Fauna og flora. 50% av Hellas er dekket av skoger med stor variasjon i vegetasjonen. En reise gjennom landet vil by på alt fra alpin barskog til typiske Middelhavsplanter som for eksempel palmer. Seler, havskilpadder og andre sjeldne marine dyrearter lever i havene rundt Hellas, mens skogene er hjem for blant annet brunbjørn, gaupe og ulv. Også rådyr, villgeit, rødrev og villsvin lever her. Folkehøgskoler i Sverige. "Dette er en liste over folkehøgskoler i Sverige." Å. Folkehøgskoler i Sverige Folkehøgskoler Friluftsliv (magasin). Friluftsliv er et norsk magasin med seks årlige utgivelser. Bladet dekker det meste av aktiviteter i naturen, herunder fotturer, skiturer, kano, kajakk, ekspedisjoner og fjellsport. Hovdevekten legges på opplevelser i norsk natur. Bladet skriver også om tema som turutstyr, turmat og politiske og forvaltningsmessige sider ved temaet friluftsliv. Første utgave kom i 1997. Eberhard Fechner. Eberhard Fechner (født 21. oktober 1926 i Liegnitz i Schlesien, død 7. august 1992 i Hamburg) var en tysk skuespiller, teater- og filmregissør, særlig av dokumentarfilm, Fechner studerte ved skuespillerskolen til Deutsches Theater i Berlin fra 1946 til 1948. Han debuterte der ved «Kammerspiele» i 1947. Senere var han engasjert ved flere teatre i Berlin, Hamburg, Hannover og Celle. Fra 1961 arbeidet han som regiassistent ved Piccolo Teatro i Milano. Fra 1963 arbeidet han igjen i Tyskland som skuespiller og regissør. Fra 1953 hadde Fechner film- og fjernsynsroller. I 1965 ble han engasjert som regiassistent i NDR. Han fikk etterhvert muligheten til å lage egne filmer og fikk dokumentarfilm som hovedinteresse. Han var en begavet intervjuer. I 1975 intervjuet han de gjenlevende medlemmene av vokalgruppen Comedian Harmonists for en dokumentarfilm, og i 1979–1981 flere vitner og anklagede i Majdanek-rettssaken. Han greide gjennom tålmodig lytting og spørring å lokke fram svært personlige, kontroversielle og dypt gjemte minner hos sine intervjuobjekter. Bolsjojteateret. Bolsjojteateret (russisk: Большой театр), "Bol'sjoj Teatr, Store Teater") er et teater i Moskva, Russland, som hovedsakelig viser opera, operetter og ballet Teatret ble grunnlagt i 1776 av Prins Peter Urussov og Michael Maddox. I begynnelsen ga teatret forestillinger i private hjem, men i 1780 kjøpte det Petrovkateatret og begynte å produsere skuespill og operaer. Den nåværende bygningen ble bygget på Teatralnayaplassen i 1825 for å erstatte Petrovkateatret, som ble ødelagt i brann i 1805. Det nye teateret var designet av arkitekten Osip (Joseph) Bove, som også hadde bygget det nærliggende Malyteatret i 1824. På denne tid var alle russiske teatre tsarens eiendom. I Moskva og St. Petersburg var det to teatre, et til opera og ballet og et annet til tragedier og komedier. Opera og ballet ble sett på som finere enn drama, og operaen ble kalt for «det store teater» («bolsjoj» er det russiske ordet for «stor» eller «storslått»), mens dramateatret ble kalt «mindre teater» («maly» er det russiske ordet for «liten»). Teatret ble innviet 18. januar 1825. I begynnelsen presenterte det bare russiske stykker men i 1840 utvidet en også utenlandske verk. En brann i 1853 gav omfattende skader og gjenoppbyggingen skjedde under ledelse av Albert Kavos, Caterino Kavos sønn, selv en operakomponist. Teatret åpnet igjen i 1856. Under andre verdenskrig ble teatret skadet av bomber men ble raskt reparert. Teatret er i dag mest kjent for sitt ballettensemble, Bolsjojballetten. Gandhi. Personer. Gandhi er slektsnavnet til mange fremtredende 20. århundre indiske politikere og ledere. Vanligvis refererer det til Mohandas Karamchand Gandhi (1869–1948), velkjent som Mahatma Gandhi, en av lederne til Indias uavhengighetsbevegelse og kjent i India som Landsfader. Gandhi vokste opp i en liten by på indias vestkyst. Allerede da han var 13 år, giftet han seg. Familien hans var velstående og han studerte jus i England. Etter at han var ferdig, reiste han til sør-Afrika, der han kjempet med ikkevold for indiske emigranters rettigheter. Han satt i fengsel flere ganger, og mange indere ble drept, men han nådde målet sitt. Gandhi ga slipp på alt som var materielt. han reiste rundt med et lendeklede, et par sko, brillene sine, og Gitaen, den indiske "bibelen". I 1915 reiste han tilbake til India, som da var en Engelsk koloni. Sterke krefter ville frigjøre India, og mange hadde hørt om hans suksess i Sør-Afrika. Han ble raskt en av lederne i kampen mot kolonimakten, og ved hjelp av sivil ulydighet og ikkevold klarte han til slutt å frigjøre India i 1947. Da ble landet delt inn i 2 muslimske deler og 1 hinduistisk del; Pakistan, Bangladesh og India. Dette kom tungt på Gandhi, som hadde troen på at alle folkeslag kunne leve i fred, side om side. I 1948 ble han skutt og drept av en hinduistisk fundamentalist. En hel verden var i sorg. Litteratur. __NOTOC__ All India Muslim League. All India Muslim League var et politisk parti som ble grunnlagt i Dhaka i Britisk India i 1906. Partiet ble etter hvert den drivende kraft i dannelsen av Pakistan som en separat, muslimsk stat. Etter at Britisk India ble uavhengig fra Storbritannia og statene India og Pakistan var opprettet fortsatte partiet som et minoritetsparti i deler av India, spesielt i Kerala. I Pakistan dannet partiet landets første regjering, men falt fra hverandre i løpet av 1950-årene etter et kupp fra hæren. En eller flere fraksjoner av det forhenværende «All India Muslim League» har hatt makten i de fleste regjeringer i Pakistan siden 1947. I Bangladesh ble partiet gjenopplivet i 1976 og vant 14 parlamentsplasser i 1979, etter det har imidlertid partiet forvitret. Majin Buu-sagaen. Majin Buu-sagaen er siste del av "Dragon Ball"-historien, fra bok 36-42. Sagaen begynner etter seieren over Cell, bok 35. Son Gokū, seriens hovedperson, ofret livet i kampen mot Cell, og sønnen hans, Son Gohan, har begynt på «Orange Star High School» i Satan City (Satan city er oppkalt etter fribryteren Mr. Satan, som tok æren for det hele da Son Gohan reddet verden fra Cell). I Satan City har han hjulpet byen ved å vise sine overnaturlige krefter som super-saiyaner, og siden, når han begynner på skolen, forstår han at han kan få problemer hvis klassekameratene får se kreftene hans. Derfor ber han Bulma om å hjelpe ham. Hun lager en drakt til ham, som lar ham bekjempe kriminalitet under navnet «Great Saiyaman» uten å avsløre identiteten sin. Han blir likevel raskt avslørt av Videl, Mr. Satans datter, som lover å ikke si noe til noen, dersom han lærer henne å fly. Siden kommer hun på besøk hver dag i ti dager, til hun lærer å dytte Ki under seg, som gjør at hun kan sveve, senere kontrollere ki-en nok til å kunne fly. Så trener alle blant annet Son Gokū, til turneringen, selv om han er død, fordi trollkvinnen Uranai Baba lar ham få komme ned på jorden i en dag, og hun sørger for at det blir akkurat den dagen Tenkaichi Budōkai holdes. Under turneringen dukker to mystiske personer opp: Kaiōshin og Kibito. De ber om hjelp fra Gohan, Gokū, Vegeta, Piccolo og Kuririn til å stoppe trollmannen Babidi fra å vekke til live Majin Buu. De blir bedt om å la to skumle fyrer, Yamu og Supopovitsj, stjele energien til Gohan som super-saiyaner 2, og deretter følge etter. Videl blir også med, etter at Kibito har helbredet Gohan, men snur på halvveien fordi hun ikke flyr kjapt nok. På vei tilbake møter hun Vegetas sønn Trunks og Gokūs sønn Goten, og sier hvilken vei de andre dro. Imens har Gokū og de andre landet ved Babidis romskip. Kibito forklarer at de som har noe ondt i seg, kan bli utnyttet og kontrollert av Babidis trolldom. Så spionerer de på Babidi, som ser dem, og sender Dabra etter dem. Kibito blir drept, og Kuririn og Piccolo forvandlet til stein av Dabras spytt. Resten av gjengen drar ned til Babidis romskip, i håp om å finne Dabra og drepe ham, så Piccolo og Kuririn blir forvandlet tilbake. Vegeta dreper Puipui på første nivå, Gokū dreper Yakon på andre, og på tredje møter Gohan Dabra. Gohan vinner nesten, men så trekker Dabra seg tilbake og sier han har funnet en ny motstander. Bibidi bruker trolldommen sin til å gi Vegeta større krefter, og Vegeta utfordrer deretter Gokū til kamp. Energien som blir brukt i kampen mellom Gokū og Vegeta viser seg å være nok til å vekke Majin Buu til live. Buu angriper Kaiōshin og Gohan, og blåser Gohan langt avsted med en ki-ball, og slår ned Kaiōshin, før han blir angrepet av Dabra. Buu forvandler Dabra til en kjeks, og spiser ham, så Kuririn og Piccolo forvandles tilbake. Gokū føler Buus kraft og sier det til Vegeta. Vegeta slår da Gokū bevisstløs, og tar opp kampen mot Buu alene. Vegeta sprenger seg selv i lufta for å ta livet av Buu, men forgjeves. Buu regenererer, og angriper diverse byer sammen med Babidi. Gokū tar opp kampen mot Buu, blir super-saiyaner 3, og distraherer ham mens Trunks finner Dragon-radaren. Gokū lover en kamp mot en som er mye sterkere enn seg selv til Buu, og trekker seg tilbake. Etter at Gokū har trukket seg tilbake, tar Buu livet av Babidi. Så lærer Gokū Trunks og Goten å fusjonere, til han må dra tilbake til det hinsidige, og overlater treningen til Piccolo. Når Trunks og Goten endelig klarer å fusjonere, tar de opp kampen med Buu under navnet Gotenks. Etter et knusende nederlag, drar de tilbake til Himmelen, der Piccolo venter på dem. Etter å ha vunnet over Gotenks, drar Buu til en landsby et stykke unna, forvandler menneskene som bor der til en klissete seig masse han bruker til å bygge seg et hus med. Der prøver Gotenks seg igjen, men de refusjoneres like etter å ha kommet fram. Skamfulle stikker de nå separerte Trunks og Goten av. Mr. Satan prøver seg mot Buu, lurer ham med giftig godteri, og eksplosive videospill. Eksplosjoner og gift preller av på Buu, så Buu synes Mr. Satan er morsom, og gjør ham til en venn (rettere sakt tjener). Så, på en av destruksjonsturene sine, finner Buu en skadet hundevalp. Han tar den med til mr. Satan, som ber han om å heale den. Det gjør Buu, for han tar valpen til seg. Så ber Mr. Satan Buu om å la vær å drepe, og Buu går med på det. Buu og Mr. Satan leker med hunden, men så skjer noe forferdelig; Hunden blir skutt av en gal mann. Buu blir gal av sinne, men har lovet Mr. Satan å aldri drepe mer, så i en sky av grå røyk, skapes en grå form av Buu, som representerer Buus indre ondskap. Buu prøver å forvandle onde Buu til en kake, men den langt sterkere onde Buu blåser strålen tilbake. Så spiser han Buu-kaken, og omgis straks av rosa røyk. Ut av røyken kommer en mye sterkere form av Buu. Denne nye Buu deretter angriper Mr. Satan, men kommer på sitt vennskap til Mr. Satan, og snur. Etter dette flyr Buu direkte til Himmelen for å ta kampen Gokū hadde lovet ham. Gotenks trener i åndens og tidens rom, der et år der inne tilsvarer en dag her ute, mens Buu er utenfor. Piccolo klarer å lure Buu til å vente en time, før han guider ham til rommet (den laaaaange veien), og når de endelig er framme, er Gotenks klar. Gotenks kjemper mot Buu, og etter hvert finner han ut at hvis han later som han er Buu underlegen, blir det mer fantastisk når han vinner. Piccolo tar dette alvorlig og knuser døra, og stenger dermed Buu, Gotenks og seg selv inne i en annen dimensjon. Buu blir helt fra seg, og skriker så høyt at han lager en revne mellom dimensjonene, og stikker av gjennom den. Så forvandler Gotenks seg til Super-saiyaner 3, og gjør det samme. Men, det er for sent. Buu har forvandlet og spist alle vennene deres, bortsett fra Mr. Popo og Dende, som flyktet til jorda, Son Gohan, som de alle trodde var død, men som i virkeligheten ble tatt med til det hinsidige av Kaiōshin for å trene under en tidligere Kaiōshin som nylig ble befridd fra Z-sverdet, hvor han var holdt fanget i millioner av år, og Gokū, som 'er' død, og overvåker treningen av Gohan. Gotenks og Piccolo tar opp kampen med Buu, og klarer å oppholde ham til Gohans trening er fullført. Gohan, med sine nye krefter, drar til jorden, og er fullstendig overlegen Buu, men Buu jevner ut oddsene ved å absorbere Gotenks og Piccolo, som øker styrken hans til det ekstreme. Ettersom Gokū er ute av stand til å reise til jorden igjen, ser den gamle Kaiōshin ingen annen mulighet enn å overføre sitt liv til Gokū, etter å ha gitt ham et par «Potara-øreringer», som lar to krigere kombineres til en enkelperson. Imidlertid viser det seg at Gohan likevel har en sjanse mot Buu, da Gotenks' fusjonstid går ut, og han deles opp i de langt svakere Goten og Trunks igjen, hvilket reduserer Buus styrke nok til at Gohan kan overvinne ham. Buu får panikk da Gokū dukker opp, men rekker å absorbere Gohan før Gokū får gitt ham en Potara-ørering. Med Buu på sitt hittil sterkeste, ser Yama Mahārājah ingen annen mulighet enn å sende Vegeta tilbake til jorden. Vegeta og Gokū kombinerer hverandre ved hjelp av Potara-øreringene, og skaper superkrigeren Vegetto, som er fullstendig overlegen Buu. Vegetto lurer Buu til å absorbere seg, og hindrer prosessen ved hjelp av et beskyttelsesskjold for å havne inne i Buus mage, i et forsøk på å slippe fri de Buu har absorbert. Den magiske atmosfæren forvandler Vegetto tilbake til Gokū og Vegeta, og en rasende Vegeta knuser øreringen sin, da han nekter å kombineres med sin erkefiende igjen under noen omstendigheter. Etter å ha sluppet fri Piccolo, Goten, Trunks og Gohan, forvandles Buu tilbake til sin opprinnelige form, som skapt av Bibidi, men da denne Buu består av ren ondskap, bruker den ikke lang tid på å ødelegge hele jorden med ett enkelt angrep. Gokū, Vegeta, Dende og Mr. Satan rekker å flykte til Kaiōshins planet, men Buu sporer dem raskt opp, og den avgjørende kampen er i gang. Under kampens gang prøver Mr. Satan, som tror det hele er en drøm, å angripe Buu, og Buu finner seg fremdeles ute av stand til å skade den eneste mannen som har vært snill mot ham. Han gir slipp sin siste bit godhet ved å spytte ut den formen av Buu som ble igjen da han ga slipp på ondskapen sin etter at hunden ble skutt, og denne formen av Buu blir med i kampen mot den nå fullstendig onde Buu. Ute av stand til å bygge opp nok energi til å stoppe den onde Buu for godt, ber Vegeta Dende og de to Kaiōshin å dra til Nameck og bruke de Nameckianske Dragonballene til å gjenopprette jorden og alle de drepte menneskene, hvoretter folkehelten Mr. Satan ber alle jordens innbyggere donere energi til en siste Genki Dama, som fullstendig utsletter den onde Buu. Mens Buu forsvinner for godt, uttrykker Gokū et ønske om å møte ham igjen en dag, og ber Yama at han må reinkarneres som et godt menneske. Ti år senere, under en ny Tenkaichi Budōkai, får Gokū ønsket oppfylt da han møter den unge Uub, og lover ham at han skal trene gutten til en sann mester. Gokūs liv har endelig nådd en full sirkel, fra elev til mentor. Linje. En linje er en kontinuerlig rekke med punkter som kan være vannrett, loddrett, diagonal, eller kurvet. Per definisjon er en linje uendelig. Hvis en slik rekke av punkter er begrenset av to punkter i hver ende så kaller vi det ikke en linje men et linjestykke. Hvis rekken av punkter kun er begrenset av et punkt i den ene enden og går mot uendelig i den andre så kaller vi det en stråle. Jakob Aaland. Jakob Aaland (født 27. april 1865 i Randabygda i Stryn, død 18. oktober 1950 i Gloppen) var lærer, lokalhistoriker og statsstipendiat. Han var husmannssønn, gikk på Amtsskolen på Apalset i Gloppen vinteren 1881-1882, og tok siden eksamen ved Stord lærarskule i 1884. Han var deretter lærer i 48 år, først på Østlandet, deretter 1892-1932 i Bergen. Mens han var i Bergen hadde han flere pauser fra lærergjerningen for andre oppgaver. Han skrev en lang rekke bygdebøker, og 1917-1919 var han redaktør i "Fjordenes Blad" (frå 1921: Fjordabladet) på Nordfjordeid. Aaland var med på å stifte Nordfjord historielag i 1907. Statsstipendiat fra 1911. Jacob Aaland er gravlagt på Fredly kirkegard. En minnestøtte over ham ble reist i Randabygda i Stryn i 1977, en annen står på Nordfjord Folkemuseum på Sandane. Se også. Liste over kjente personer fra Gloppen kommune Baron de Sigognac. Baron de Sigognac er et armagnachus. De ligger i regionen Bas-Armagnac. I tillegg til sitt lager med gammel armagnac sitter de også på et lager med gammel konjakk. Noen av de gavepakningene de selger består av både armagnac og konjakk. Utvalg. Utvalget av årgangsarmagnacer vil naturlig nok variere over tid. Albanerfjellene. Albanerfjellene (italiensk: "Colli Albani") er et fjellområde 20 km sørøst for den italienske hovedstaden Roma og 24 km nord for Anzio. Høyeste punkt i fjellkjeden er Monte Cavo med 956 moh. Området har flere oldtidsminner. Nemisjøen og Albanosjøen ligger i to innstyrtede kratere. Dirk Cussler. Dirk Cussler (født 1961) er sønnen til den verdenskjente forfatteren Clive Cussler og medforfatter av Dirk Pitt-romanene Black wind og Treasure of Khan. Han er også president i den frivillige organisasjonen NUMA, som faren stiftet i 1979. An10 Boyband. An10 Boyband er et band fra Verdal og Snåsa som spiller sin helt spesielle form for musikk; black korpsmetal. Bandet ble grunnlagt så tidlig som i 2003, men startet aktivt først i 2005. I desember 2006 debuterte de med EPen "Soga om Bananstativet del I: Meininga Med Livet". Denne bestod av fire låter – "Pop Suger", "Meininga Med Livet", "Ein a Er Eigentleg Ein e Opp Ned" og "Bart". Bandet fikk i april et stipend på kr 50 000 fra Noregs Mållag, slik at de kunne realisere planene om en oppfølger til "Soga del I" og reise på turné sommeren 2007. De har også mottatt støtte fra Fond for utøvende kunstnere. I august 2007 ble bandet på udramatisk vis oppløst, men fortsatte arbeidet med oppfølgeren "Soga del I". I februar 2008 ble "Soga del II: Eit Bananstativ til Besvær" sluppet. Det er et konseptalbum med elleve låter. Maudheim. Maudheim var en overvintringsstasjon på Kronprinsesse Märtha Kyst i Dronning Maud Land, Antarktis. Stasjonen ble brukt av en norsk-britisk-svensk ekspedisjon i 1949-52, den første internasjonale forskningsekspedisjonen til Antarktis. Maudheimstasjonen bestod av to beboelseshus, lager, radioanlegg med antenne og diverse meteorologiske installasjoner og var beliggende på isbremmen Quarisen. Deltakerne i ekspedisjonen fikk Maudheimmedaljen, en spesialutgave av Kongens fortjenstmedalje i sølv. Maudheim ble besøkt av en norsk antarktisekspedisjon åtte år senere. Stasjonen var da helt dekket av is. Kun to meter av det ti meter høye meteorologiske tårnet stakk opp av isen. Arbeidsmiljøloven. Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern m.v. (arbeidsmiljøloven, forkortet aml.) er en lov som skal sikre et godt arbeidsmiljø, trygge og rettferdige ansettelsesforhold, et inkluderende arbeidsliv og samarbeid mellom arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Dagens lov trådte i kraft 1.1.2006, og den bygger på arbeidsmiljøloven fra 1977. Loven gjennomfører EUs rammedirektiv om arbeidsmiljø. Loven gjelder både for privat og offentlige virksomheter, men sjøfart, fangst, fiske og militær luftfart er unntatt fra lovens virkeområde. Disse har imidlertid andre særlover som sier mye av det samme som arbeidsmiljøloven. Loven regulerer mange sider av arbeidsmiljøet, blant annet noen grunnleggende krav til arbeidsmiljøet (kapittel 4), verneombud (kapittel 6), arbeidstid (kapittel 10), arbeid for barn og unge (kapittel 11), rett til permisjoner (kapittel 12), vern mot diskriminering (kapittel 13) og regler om ansettelse, oppsigelse og avskjed (kapittel 14 og 15). Arbeidsgiveren skal stå for opplæring i helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (HMS), og sørge for at arbeidet er forsvarlig, altså at arbeidet skal være åpent for tilpasninger til personers forutsetninger og livssituasjon, og ikke være helsefarlig. Dette gjelder spesielt for unge arbeidstakere. Arbeidsmiljøloven stiller krav om at arbeidsavtalen skal være skriftlig. Salme 48. Sionssalmene hevder at Gud har et særlig forhold til stedet "Sion" (Jerusalem) Salme 48 er en av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamente, og er med det en av tekstene både i jødenes Tanákh og den kristne Bibelen. Salmen er en lovsang eller hymne som sammen med Salme 46 og 87, og delvis 76, 84, 122, 126 og 132 regnes til de såkalte Sionsalmene fordi disse vektlegger stedet Sion, og hevder at Jahve / Gud har et særegent forhold til dette stedet. Teksten består av fire ulike deler. Den første delen (vers 1-4) er en henvendelse til Gud på Sion (dvs Jerusalem generelt og tempelberget spesielt). Den andre delen av salmen beretter om hvordan verdens konger som ønsker å angripe Sion – blir slått med skrekk av Guds makt (vers 5-8). Den tredje delen starter med påstanden om at man selv har erfart noe man før har hørt – og man trekker bestemte slutninger av denne erfaringen (vers 9-12). I den siste del av salmen skildres en vandring rundt festningsverket – der man iakttar Sions uinntagelige borgtårn (vers 13-15). Datering av Salme 48. Forskere har observert at Salme 42-83 langt oftere bruker gudsnavnet "Elohim" Gud () enn "Jahve" Herren (,) som Salme 1-41 foretrekker. Salme 14 / 53 og Salme 40:13-17 / 70 er samme tekst men med forskjellig gudsnavn. Dette har ført til at man har tenkt at en eldre og kortere versjon av Salme 3-41 og en tilsvarende versjon av 42-83 har eksistert uavhengig av hverandre før salmeboka ble redigert sammen. Salme 48 tilhører følgelig det elohistiske psalteret (42-83.) Det er vanlig å regne Salme 90-150 som hovedsakelig yngre enn Salme 2-89 og det begrunnes med at første delen av salmeboka generelt er mer sammenhengende i dødehavsrullene, og at det bare finnes "seinhebraiske uttrykk" i de siste delene av salmeboka. Det eldste kjente manuskriptet som kanskje er fra denne salmen er fra Qumran (ca. 200 f. Kr-70 e. Kr.) og benevnes med koden 4QPsj. Her står uttrykket «jordens konger» (), men dette finnes også i Salme 2:2 og 72:11. Et overveiende flertall av forskere mener likevel disse tekstene opprinnelig er langt eldre. Uttrykket «Det ytterste nord» "jarkte tsafon" () i Salme 48:3 tyder på at Jerusalem fremdeles sammenlignet seg med det kanaanittiske gudefjellet Safon (Mount Cassius) som er nevnt i de ugaritiske skriftene fra ca 1450-1200 f. Kr. Den tyske forskeren Konrad Schmid har vist hvordan Jeremia 6:22-26 bevisst henspiller på Salme 48:3, 7, 9a, 11-15. Hvis man går ut fra at Jeremiaboken er blitt til i etterkant av denne profetens virke, er en opprinnelig versjon av Salme 48 rimeligvis blitt til før det israelittiske eksilet til Babylon i 587 f. Kr. Sangerne. I introduksjonen kalles teksten en sang og en salme. Ut fra tekster som 2 Mosebok 15:12 og 21-22 der Moses og Mirjam skildres som sangledere, kan man slutte at en sang ("shir") er en poetisk tekst som blir fremsagt eller sunget til en tone. Melodien trenger ikke å ligne på melodier som er populære i vår tid, men de kan ligne på andre musikalske former som f.eks. stev. Forøvrig er det ofte tale om musikkinstrumenter i Salmene, og fra flere av de samtidige assyriske veggrelieffene har man bilder av musikere som spiller harper, trommer, horn og sitarer.a> i 701 f. Kr. Blant disse skattene var «...hans mannlige og kvinnelige musikere.» Det står i Salme 48:1 at teksten skal være «av» Korahs barn, men preposisjonen "le" () kan både angi forfatter, bruker og hvem sangen er tilegnet. Salmene 42-49 (utenom Salme 43) og 84-88 (utenom Salme 86) er alle "le" Korahs barn. Man kan følgelig tale om to korahittsamlinger på i alt 11 salmer. Navnet Korah nevnes et stort antall ganger i Det gamle testamente. Ett sted er Korah en etterkommer etter Esau – en edomittisk fyrste (1 Mosebok 36:5 og 14-16.) Det nevnes en sønn av Levi som het Korah (2 Mosebok 6:21 og 24) og i 4 Mosebok 16 skildres en levitt ved navn Korah som leder et opprør mot Moses og Aron – der han nekter for at Arons sønner skal få forrang fremfor de andre levittene. Gud straffer Korah og hele hans familie ved å la jorden åpne seg og svelge dem levende ned i dødsriket. 250 av Korahs tjenere blir fortært av ild og 14 700 av israelsfolket hjemsøkes av pest på grunn av dette opprøret, og teksten konstaterer at Arons etterkommere skal være dem som tjenestegjør ved det aller helligste i tempelet, men Korahs barn skal tjenestegjøre ved porten. I 1 Krønikebok 6 skildres også Samuel som Korahitt, og hans barnebarn Heman er en av Davids tempelsangere. Ut fra dette kan man slutte at Korahslekten var en betydelig levittslekt som enkelte ganger kunne stå i opposisjon til Aronslekten – offerprestene ved tempelgudstjenesten i Jerusalem. Man antar ut fra dette i hovedsak at korahittene var profesjonelle tempelsangere som virket i Jerusalem det meste av kongetiden (1020-587 f. Kr) – og som også var vel kjent i ettereksilsk tid (kronistens samtid ca 300 f. Kr.) Faktisk historie, bearbeidet til kultisk rituale. Sangteksten er en lovsang eller hymne som retter seg mot stedet Sion. Teksten angir stedet Sion som Herrens sted (Salme 48:2;3;4;9,10;12;13 og 14). Teksten har følgelig vært brukt enten ved dette stedet, i forbindelse med pilegrimsferder til dette stedet eller når man senere har omtalt dette stedet. I sangernes bevissthet har dette stedet hatt en spesiell kraft – og på en særegen måte vært et sted der Gud bor; – et sted han beskytter, og et sted der han lar sin kraft komme til syne fra. Når man i vers 9 legger vekt på at man på Sion har fått bekreftet det man før har hørt, så taler dette for at de tilreisende til Jerusalem her har fått erfare Guds kraft og Guds nærhet i denne byen. Teksten henviser til de opplevelsene israelittene har hatt i Jerusalem i forbindelse med festreisene. Sigmund Mowinckel mente at vers 9 var et bevis på at de kampscenene som skildres i vers 2-8 ble dramatisert i Jerusalem i forbindelse med festreisene i form av fektespill. Senere har enkelte forskere som har omtalt disse tekstene ment at slike fektespill ikke nødvendigvis har vært en del av festen. Det teksten beskriver er iallfall Jahves seier over både kosmiske og menneskelige fiender, men hvordan dette har vært dramatisert har vi ikke entydige kilder til. Skildringen i vers 5-8 av hvordan jordens konger forsøker å angripe Sion, kan sees i lys av historiske hendelser, som beretningen i 2 Kongebok 19 om en hendelse i 701 f. Kr. da assyrerkongen Sankeribs hær beleiret Jerusalem. Denne beleiringen ble avbrutt uten at Jerusalem ble inntatt, og ifølge den legendepregede gammeltestamentlige overleveringen slo Gud selv ihjel 185 000 av de assyriske soldatene. 2 Kongebok 18:13-16 gir sammen med Sankeribs prisme trolig et mer historisk riktig bilde. Her ble beleiringen avbrutt fordi assyrerkongen fikk beskjed om et opprør i Mesopotamia. Men overleveringen utviklet seg i stadig mer fantastisk retning, påvirket av tekster som Salme 48. Man kan gjerne si at den opprinnelige skapelse av verden gjenoppleves hvert år i kultfesten – så nyskapelse og skapelse feires sammen. Gud seirer over kaosmaktene ved «å gjøre verden fast» på havstrømmene (Salme 24:2; Salme 33:7.) Man ser dette uttrykket også her i Salme 48 vers 9 – at Gud gjør Jerusalem fast. Gud spenner en målesnor over urkaoset, og lager en vei gjennom verden når han skaper. I salmenes språk er det dette Gud gjør når han skaper – når han bringer orden og rettferdighet inn i verden. Sion verdens sentrum. Ifølge Samuelsbøkene hadde Jerusalem allerede i førisraelittisk tid status som kultsted for Den høyeste Gud "´el eljon" () (1 Mosebok 14:18-20.) Jerusalem tilhørte da jebusittene, og ble ikke inntatt av israelittene før Davids tid. David tok heller ikke Jerusalem før han hadde vært konge i Israel i 7 år (2 Samuelsbok 5:1-3.) og da David så kom for å innta byen, trodde også jebusittene at byen var uinntakelig – herav uttrykket «David kommer aldri inn her: Blinde og lamme skal drive deg bort...» (2 Sam 5:6). Dette tyder på at sionsteologien – forestillingen om Jerusalem som uinntakelig fordi Gud bodde i denne byen fantes allerede før israelittene inntok byen. Det vil si at en gudstjeneste som inneholder et kultisk drama der den høyeste Gud ("´el eljon") beskytter Jerusalem fra fiendene trolig er blitt spilt her allerede i førisraelittisk tid. Det ytterste Norden er en spesiell betegnelse. For det første ligger ikke sionfjellet nord for byen Jerusalem, men sør for byen. For det andre ligger heller ikke Jerusalem nord i Israel. Men begrepet «nord» ("safon") er et hellig fjell i kanaaneisk religion. Termen ("safon") betyr ikke himmelretningen nord, men «gudsfjellet». Når man så tar med det superlative adjektivet «ytterst», så må dette tyde noe sånt som – det viktigste, største eller sanneste av gudefjellene. Sions berg sammenlignes altså her med det kanaaneiske fjellet "Safon" (mt. Cassius) og Sion fremstår som det viktigste av de to.a> som et trekløver rundt I teksten hevdes det at Sion er en glede for «all jorden.» Elementer i Det gamle testamente tyder på at israelittene så på Jerusalem som verdens sentrum. Fra Sion strømmet det en vannkilde (Jf. også 2 Sam 5:8), og nettopp denne kilden ble symbolsk sett på som det stedet verdens liv og rettferdighet hadde sitt utspring. En av de fire elvene i paradiset hadde navnet Gihon. (1 Mosebok 2:13) Man kan si at man i den israelittiske kult tenkte seg at paradiset fremdeles eksisterte i det helligste av tempelet – og derfra strømmet Edens vannkilder ut. Orden og rett er i den hebraiske bevissthet en forutsetning for liv. Dette vannet fra Sion representerer orden og rett – og liv, og at dette vannet renner fra Sion er en forutsetning for liv og rettferdighet, ikke bare for Israel, men for alle folkeslag. Enkelte forskere har ment å tolke salmens tydelige firedeling (A.) som en teologisk geografi i forhold til de fire himmelretninger – nord (v3), øst (v8), sør (v11) og vest (v14). Sion er så verdens sentrum, og salmen uttrykker dette ved å henvende seg mot de fire himmelretningene. Siden det bare er nord og øst som uttrykkelig er nevnt i teksten, og siden det finnes en bestemt grunn til at nord nevnes (Se ovenfor – "Safon" som gudeberget), virker forestillingen om Salme 48 som en teologisk geografi som noe søkt. Men tanken om at Sion er verdens sentrum stemmer både med samtidens og med senere tiders syn på dette stedet. Jahve som seirer over fiender. I jødedommens kultiske drama skaper Gud kosmos i kaos. Gud skaper orden i ville vannmasser og i en verden hvor man lett kan komme i fiendtlige kongers og makters vold. Israelittene blir gjennom teksten oppfordret til å heller stole på Gud, enn på menneskelig kraft. Når det berettes om de mektige Tarsisskip, så hevder de fleste av kommentarene at dette var fønikiske skip som seilte helt til Tartessos i Spania, og at disse fremstod for samtiden som det ypperste av menneskelig overmot. Disse store skipene kan for den israelittiske sanger på mange måter sammenlignes med tårnet i Babel (1 Mosebok 11) - et forsøk av mennesker på å kontrollere elementene, og som et forsøk på å styre Gud. Vinden fra øst – den sterke ørkenvinden er Guds redskap når han knuser det menneskelige overmot – som får fønikerne til å bygge slike enorme farkoster, på samme måte som når Gud stiger ned på Babels tårn og skiller de menneskelige språk fra hverandre (1 Mos 11) eller når han slår de jordiske kongene med skrekk (v6-7). Det er Guds dommer (v10), Guds rettferdighet (v11) og Guds miskunn (v12) som er de tre trekk ved Gud som fremlegges i salmen. Korahittene og pilegrimene og andre samtidige mennesker frykter nettopp disse typer av kaoskrefter. – De frykter at naturkreftene skal ødelegge avlingen så de må sulte, at mennesker med makt tar fra dem liv og eiendom – eller at fiendtlige riker går til angrep på Israel. Nettopp mot slike ting er det Gud kjemper, og nettopp slike krefter er det han seirer over i det kultiske drama som pilegrimene har opplevd på Sion. De har opplevd at Gud har rammet kaoshavet med sine dommer, at han ved sin rettferdighet har dannet nye levevilkår for folket, og at han på den måten har vist sin miskunn. Judas døtre jubler over Guds rettferdighet fordi Gud ved den har gitt dem håp om en fremtid. Salmens mystiske avslutning – om at Gud leder «ut over døden» ("`al mot") kan i dette perspektivet tolkes som at når Gud seirer over kaoskreftene, så fører han mennesket over døden, eller redder pilegrimen fra døden. Det kan også bety at Gud fører israelitten mot døden eller til døden. Helmer Ringren hevder at dette "`al mot" ikke passer inn i resten av salmen, og at det derfor må ses på som en melodiangivelse som skal komme før starten av salme 49. Dette styrkes særlig av hvordan "`almot" finnes som melodiangivelser i andre salmer (Salme 9:1; 46:1 og 1 Krønikebok 15:20.) Et prosesjonstog? Fra vers 13 av oppfordres pilegrimene til å vandre rundt bymuren. Det kan tenkes ulike forståelsesmodeller for hva dette innebærer. Det finnes et stort antall eksempler på at det eksisterer eller har eksistert slike prosesjonstog i ulike kulturer og i ulike tider. En slik prosesjonsmarsj skildres også i Salme 68:25-26 og mer implisitt i 2 Samuelsbok 6:15; 4 Mosebok 10:33-36. Enkelte andre steder skildres også prosesjoner rundt byer (Nehemja 12:31ff; Josva 6:1-20). Mowinckel hevder at slike vandringer rundt bymurer opprinnelig var ment som seremonier som skulle gjøre bymurene sterkere – ved å overføre kultusens helliggjørende kraft til murene. Dette magiske aspektet synes likevel ikke å være det primære i Salme 48. Her legges vekten på at man skal "se" murenes styrke og uinntakelighet – slik at man kan fortelle kommende generasjoner om den (v14). Salmens virkningshistorie og aktuelle betydning. Også i tiden etter eksilet i Babylon anså jødene Jerusalem som verdens sentrum. Da Deutero-Jesaja kalte folket tilbake fra Babylon, var det fordi Sion er deres rette hjemsted – fordi dette er byen til deres Gud (Jesaja 40:1-11 og dette fremstilles akkurat som et festtog (Jesaja 35:8; 40:3-4.) I kongetiden ble Jerusalem sett på som verdens sentrum, og om man leser Josefus’ beretninger om Jerusalems fall i år 70 e. Kr, så ser man at forestillingen om Guds vern av byen fremdeles er sterk. I gammeltestamentlig tid var det en vanlig forestilling i Israel og dets omverden at når et land ble overvunnet og dets kultsted revet, så var den aktuelle guden var overvunnet. Israelittene derimot så Jerusalems fall i 587 f. Kr. i lys av profetenes budskap. Derfor tolket de fallet som Guds straffedom (Jesaja 40:2,) og de ventet at Gud også skulle være med dem i en oppreisingstid. På en slik måte har grupperinger innen jødedommen – "sionistbevegelsen" - ventet på en gjenreisningstid for Israel helt opp til vår tid. Opprettelsen av staten Israel i 1948 er blitt sett på som et ledd i denne gjenreisingstiden. For den kristne kirke har Jesus uttrykkelig avvist forestillingen om at et bestemt sted på jorden skal være Guds bolig; tilbedelse skal ikke skje i Jerusalem eller på Garisim, men «i Ånd og sannhet» (Johannes 4:23.) Samtidig synes sionstanken å ha betydning for den lukanske misjonsteologi, der evangeliet starter sin vandring fra tempelet i Jerusalem og brer seg utover verden (Apostelgjerningene 1:8.) Man kan også si at den romersk-katolske kirken har overført elementer fra denne stedsteologien til byen Roma – på samme måte som israelittene her i Salme 48 overførte sentrumsbetydningen fra Safonfjellet til Jerusalem. Litteratur. 048 Bjarne Aagaard. Bjarne Aagaard (født 18. januar 1873 i Sandefjord, død 29. september 1956) var shippingmegler, konsul, grunnlegger av Farristapperiet, forfatter av hvalfangsthistorie og oversetter av lyrikk. Han dro til sjøs som femtenåring, og besøkte både Nord- og Syd-Amerika før han fikk ansettelse ved et shippingkontor i Glasgow. I 1892 hadde han blitt leder for firmaets avdeling i Greenock; i 1893 flyttet han til Hamburg, hvor han i 1898 startet eget firma i bransjen. Etter ønsker fra norske rederier startet han i 1904 virksomhet i Hongkong, med avdelinger i Kobe og Yokohama. Han vendte hjem til Larvik i 1914 for å etablere Farristapperiet i byen. Han ledet virksomheten til 1920. Som pensjonist fra 1925 viet Aagaard seg til et omfattende forfatterskap om hvalfangst og Antarktis' historie. Han agiterte også internasjonalt for Norges interesser i Sydishavet. Hans bibliografi over Antarktislitteratur fra 1950 omfatter 8000 innførsler. Aagaards boksamling, bygget opp for fangsthistorien, ble kjernen i Hvalfangstmuseets bibliotek. Hans to samlinger med gjendiktninger av persisk poesi må sees som et interessant sidespor i Aagaards energiske og allsidige virksomhet. Han giftet seg i 1907 med svenske "Cecilia, født Bergdahl" (født 1876),og var svensk konsul fra 1920. Han var statsstipendiat fra 1941. Vesen. Vesen er et norsk black og thrash metal-band fra Oslo og Romerike. Bandet ble startet i slutten av 1998. På denne tiden var Stian Sandersen vokalist i bandet, men i mai 2001 tok Skrappar over, før han ble erstattet med Thomas Ljosåk i 2001 som også spiller gitar. Vesen har nå to vokalister som også er gitarister, samt en bassist og en trommeslager. Sandved skole. Sandved skole er en barneskole på Sandved i Sandnes. Det er 32 grupper med til sammen 519 elever på skolen. Det er 38 lærere, 12 assistenter foruten to inspektører, rektor og sekretær. Rektor er Siri Selvikvåg Wernø. Skolen ligger i et boligområde ca. 2 km. sørvest for Sandnes sentrum. Gand kirke og Sandved barnehage er nærmeste naboer. Det har de siste årene blitt bygget ut flere boligfelter i Sandved krets, så skolen har vokst fra 434 elever i 1998 til 508 elever i 2005. Skoleåret 2009/10 er det ca 485 elever. Grorud jernbanestasjon. Grorud jernbanestasjon ligger nær bunnen av Groruddalen, ved Østre Aker vei. Stasjonen ble åpnet så tidlig som i 1854, og trafikkeres av NSB Lokaltog mellom Lillestrøm og Asker på Hovedbanen. De engelske ingeniørene som bygde Hovedbanen i 1854 kalte stasjonen for Grorud, til tross for at den lå på Furuset-siden. SCART. SCART (forkortelse for Syndicat des Constructeurs d'Appareils Radiorécepteurs et Téléviseurs) er tilkoblingsplugger for audiovisuelt utstyr som TV-apparat, DVD-spillere, kabel- og parabolmottagere, videospillere og spillkonsoll. Den markedsføres også som EuroSCART. SCART-kontakten har 21 forskjellige pinner og det varierer hvilke tilkoblingspunkter som er i bruk. I SCART-kontakten overføres både lyd-, bilde- og kontrollsignaler. SCART-kontakten kan overføre tre forskjellige typer videosignal: Kompositt, RGB og S-Video, men ikke samtidig. Den offisielle SCART-stadarden er beskrevet i CENELEC dokument nummer EN 50049-1. SCART blir også av og til nevnt som IEC 933-1. I Amerika benyttes ofte navnet «EIA Multiport». Ah! ca ira. "For operaen, se Ça Ira" Ah! ca ira er en kjent fransk revolusjonssang som var særlig populær under den franske revolusjon. "Ah! ca ira" kan oversettes med «Ah! Det skal gå!» Sangens melodi var opprinnelig et fiolinstykke som var populært før revolusjonstiden. ... som betyr: Det skal gå, det skal gå! Aristokratene til lyktestolpen!" I senere versjoner av sangen sang man ofte "les bourgeois" (borgerne) istedenfor "les aristocrates". Hastati. "Hastati" (entall: "hastatus", fra hasta) var en tidlig form for romersk legionær. Det var de minst erfarne soldatene og ble satt i første linje i en legion. Opprinnelig kjempet de med spyd, senere fikk de sverd. Opprinnelig var de også de fattigste soldatene som ikke hadde råd til god utrustning. Hastani opphørte som gruppe av soldater ved Marius' militærreformer i år 107 før Kristus. Da hadde romerne for lite folk etter å ha kjempet mot Iugurtha i Afrika og germanske stammer i nord. Da ble det etablert et system med leiesoldater i stedet for at man hadde soldater som tjente sin hjemby. Alle ble utstyrt med samme utstyr, skaffet til veie av staten. Hastati ble ofte brukt som vaktsoldater for høytstående romere. Hasta. "Hasta" er det latinske ordet for spyd. "Hastae" ble båret av tidlig romerske legionærer, og gav opphavet til deres navn, hastati. Senere i republikken, ble hastatiene i stedet utstyrt med pilum og gladius, og "hasta" ble bare brukt av triarii. Boston-Maine Airways. Boston-Maine Airways (BMA) er er amerikansk flyselskap fra Portsmouth, New Hampshire i USA. Det flyr regionalruter under "Pan Am Clipper Connection" navnet. Selskapets hovedbase er Pease International Airport, Portsmouth Flåte. Boston-Maine Airways flåte inneholder følgende fly (mars 2007) Pilum. Rekonstrusjon av en tung pilum En pilum (latin, flertal "pila") er en type kastespyd som ble utviklet og brukt i Romerriket. I motsettning til andre kastespyd, hadde pilum en pyramideformet odd med en lang hals av jern som ugjorde opp mot en tredel av våpnets lengde. Våpnet ble brukt som lanse i nærstrid, men i hovedfuksjonen var som kastespyd. Romerske legionærer kastet en skur av pila mot feinden før de angrep med trukne sverd. Knut Børø. Knut Tore Børø (født 28. september 1948, Hitra) er en tidligere langdistanseløper og NM-mester som spesialiserte seg på 5000 meter og 10000 meter meter. Han representerte Strindheim IL. Børø er i dag bonde på Hitra. Under EM i friidrett i 1974 ble han nummer 11 på 5 000 m og nummer seks på 10 000 m. Han deltok under sommer-OL for Norge i 1972 og 1976, men nådde ikke finalene. Børø ble imidlertid norsk mester på både 5 000 m og 10 000 m i 1973 og i 5 000 m i 1975. For seieren i 1975 fikk han kongepokalen. Strindheim IL arrangerer årlig "Knut Børø-stevnet". Ikkevold (tidsskrift). Ikkevold er et månedlig norsk tidsskrift om ikke-vold, fredsarbeid og pasifisme. Det blir utgitt av Folkereisning mot krig (FMK) og kom første gang i 1968. I dag fins det også en internett-utgave av bladet. Folkereisning mot krig. Folkereisning mot krig (FMK) er en norsk pasifistisk organisasjon. Den ble stiftet i 1937 av Olaf Kullmann og Lilly Weber, som norsk seksjon av War Resisters' International. FMK gir ut tidsskriftet Ikkevold, som først kom ut i 1968. Cerwin-Vega. Cerwin-Vega (CV) er et amerikansk selskap som produserer høyttalersystemer. Foretaket ble grunnlagt i 1954 av luftfartsingeniøren Gene Czerwinski(1927–2010), og har siden produsert høyttalere, bilstereoer og PA-systemer. Cerwin Vega er kjent for store basselementer med en rød ring rundt membranen, og en CV logo på støvhetta. I 1974 fikk CV sitt gjennombrudd da de lanserte et lydsystem for kinosaler som ble brukt blant annet på filmen "Earthquake" (1974). De lavfrekvente vibrasjonene anlegget sendte ut for å simulere jordskjelvene var så kraftige at enkelte kinosaler fikk strukturelle skader etter noen visninger. I oktober 2002 overtok The Stanton Group Cerwin-Vega, noe som medførte at produksjonen flagget ut fra USA og ble satt til en fabrikk i Kina. Mange mener både lyd og byggekvalitet ble forringet etter dette. CV og Hi-Fi klubben hadde et tett samarbeid, og det ble lagd noen serier kun for det nordiske markedet, blant annet DC-serien. 1215 er også en høyttaler som regnes som en av de bedre Hifi høyttalerne fra CV noensinne. De hadde 2x5" mellomtone som er hentet fra blant annet AT serien, som igjen regnes som en klassiker. Diskanten er også fra AT / DC serien. Den hadde en 12" bass som var rettet framover som var plassert på toppen, og en gigantisk 15" bass som var rettet nedover. 1215 kom i en forbedret versjon, 1215 MK2, med ny mellomtone produsert av Peerless. Den samme mellomtonen er også å finne i høyttalene i DC-serien. Serier. ¤Cerwin vega a2,6kw, a1,5kw, a0,8kw Kom i salg hos hifiklubben i 2005/06. a2,6kw2 a1,5kw2 a0,8kw2 (mk2 av kw serien kom i november 2007) dette var en PA basert forsterkerserie som var gjort mer hifi og hjemmebrukvennlig. En 2,6kw(2) forsterker ga: 2x450w rms i 8ohm og kostet kr 7998,- da den kom. (kostet 8998,-(mk2 versjonen) i store deler av 2009, da den mot slutten av dette året ikke lengre var i salg på grunn av finanskrisen. Melkeallergi. Melkeallergi er kroppens immunologisk reaksjon på proteiner som fins i melk fra dyr. Dette kan resultere i plager som oppkast, diare og utsletter rundt munnen. Symptomene kan komme ganske raskt etter inntak av melk men kan også komme gradvis i løpet av flere dager. Det fins ingen direkte behandling av melkeallergi, bortsett fra å kutte ut melkeprodukter. Melkeallergi er den mest vanlige formen for allergi, og påvirker mellom 2% og 3% av alle spedbarn. Omtrent 13 % til 20 % av alle barn med melkeallergi er også allergisk til storfekjøtt på grunn av protein likheter. Det er viktig å være klar over at melkeallergi ikke er det samme som laktoseintoleranse noe som heller skyldes mangel av et enzym i tarmene og som oftest kun gir fordøyelseproblemer. Nardo skolekorps. Nardo skolekorps ble offisielt stiftet 18. november 1954 som Singsaker skolekorps. Overlærer Erik Øren var den drivende kraft i etableringen av skolekorpset og ble også naturlig valgt som korpsets første formann. Lærer Inge Ladegård var korpsets første dirigent. Etterhvert som antall barn ved Singsaker skole ble mindre besluttet Trondheim kommune å nedlegge barnetrinnet ved skolen. En ny skole eksisterte på Nardo og det ble besluttet å flytte korpset dit. Navnet ble endret til Nardo skolekorps 1. januar 1976. Korpsets uniform består av røde jakker med hvitt kryssbandolær, sorte bukser med hvite sidebånd, sort båtlue, hvit kortarmet skjorte med rød klaff på arm, sort slips, sorte strømper, sorte sko og hvite hansker. Høsten 2009 er det 46 medlemmer i Nardo skolekorps. Korpsleder er Georg Brustad, hovedkorpsets dirigent er Svein Tore Werstad og Trond Erik Krogstad er dirigent Grime. Grime er en undergrunnsjanger som stammer fra London og har sine røtter i Garage, Dancehall, Drum'n'Bass og Hip Hop. Til tross for aggressiv og rask rapping anerkjennes ikke grime som sub-sjanger av hip-hop. Produksjonene kjennetegnes av høyt tempo (rundt 140 BPM), dype basslinjer og ofte et sammensatt lydbilde. Musikken har historisk sett vært sterkt knyttet til dubstep, og vokste i stor grad fram sammen på de samme scenene og arenaene i London. Radioprogrammet Dub Dubhead med DJ SHOKK på Radio Nova har siden 2009 hatt grime-musikk i sitt faste repertoar. Schnauzer. Schnauzer (FCI #182) eller mellomschnauzer som den ble kalt tidligere, er en hunderase med tysk opprinnelse og engelsk rasestandard. Schnauzeren ble fram til 1800-tallet ansett å være en strihåret pinscher. Pelsen består av stri og hard dekkpels, og har en tett underull må trimmes for at den skal bevare sin flotte struktur og farge. Rasenavnet stammer fra det karakteristiske snutepartiet, som på tysk heter "schnauze". Schnauzerens opprinnelse er uklar, men typen kan nedstamme fra den såkalte "biberhunden" og andre rottehunder (kanskje blant annet pinscher) som tidligere fantes i Mellomeuropa. Schnauzer er den eldste av schnauzerene. De to andre er henholdsvis riesenschnauzer og dvergschnauzer. Schnauzeren finnes i to fargevarianter, det er sort og salt/pepper. Sistnevnte er den mest tallrike varianten. Størrelsen på en schnauzer er cirka 45-50 centimeter. Danish Audiophile Loudspeaker Industries. Danish Audiophile Loudspeaker Industries (DALI) er en dansk produsent av høyttalere. Firmaet ble grunnlagt i 1983 av Peter Lyngdorf. Høyttalere fra DALI har tradisjonelt blitt solgt primært i Skandinavia, men ble i 2004 solgt i over 40 land rundt i verden. Høyttalerene er beregnet for noe dyrere stereoanlegg med en lydgjengivelse som er naturtro uten kunstig økning eller demping av noen del av frekvensspekteret. I hvert kabinett benyttes det ofte flere høyttalerelementer for de forskjellige delene av frekvensspekteret i tillegg til bassrefleksrør. Mange av høttalerene er høye og smale kabinetter som er beregnet til å stå på gulvet. Lars Nilssen. Lars Erik Nilssen (født 1958) er en norsk TV-produsent. Han har blant annet produsert TV-serien "På fisketur med Bård og Lars" med Bård Tufte Johansen og Lars Lenth. Han har også produsert "Tørrfluelandet" og "Tørrfluelandet 2" med Lars Lenth og Andreas Fismen, samt "Sjøørretlandet" med Lars Lenth. Svarstadtjernet. Svarstadtjernet er et lite vann som befinner seg akkurat på kommunegrensen mellom Nes og Sørum kommuner i Akershus fylke. Det ligger ikke langt fra Aulifeltet, og benyttes som badeplass om sommeren. Det er svaberg på begge langsidene av tjernet med oppbygd bålplass på den ene siden. Tjernet er et populært turmål for beboere både på Aulifeltet, Rånåsfoss og Blaker. Det er satt ut ørret i vannet. Svarstadtjernet munner ut i en bekk som renner mot Blaker via en mindre kløft i skogen. Skogbunnen her er kalkholdig med vekst av blåveis enkelte steder. Tjernet ligger relativt høyt i terrenget og fra et utsiktspunkt i nærheten i retning nordøst fra tjernet kan man se til Tryvannstårnet i Oslo. Familien Svarstad bygget en hytte på en høyde ved tjernet på 1980-tallet. Hytten ble utsatt for skadeverk, og brant etter noen år ned. Rester av fundamentet kan fremdeles ses. Fritz Hippler. Fritz Hippler (født 17. august 1909 i Berlin, død 22. mai 2002 i Berchtesgaden) hadde en høy posisjon i det nasjonalsosialistiske Tysklands propagandaministerium. Hippler regisserte filmen "Der Ewige Jude" i 1940. HiBiscus. HiBiscus er studentmagasinet for "Høgskolen i Bergen". Magasinet er politisk uavhengig og finansieres av Velferdstinget i Bergen. HiBiscus kommer ut fire ganger i semesteret i fullfarge og med 28 sider. Opplaget er på 4000. Ansvarlig redaktør fra 7. februar 2007 er Marielle Hovlandsdal Akselsen. Lipase. Lipase er et enzym som hydrolyserer fett og frigir fettsyrene fra alkoholen glyserol. SE (postområde). SE ("South Eastern") er et av Londons postområder, og dekker store deler av det sørøstlige Stor-London. Koden ble innført i 1857. I 1868 ble området utvidet da postområde S ble avskaffet og fordelt på SE og SW. Området ble delt i distrikter i 1917. Noen beboere i West Heath ønsker å bli flyttet over fra SE2 til DA7, og driver pr. 2007 en kampanje for dette. Årsaken er at forsikringsselskaper bruker postkoder for å bestemme risiko og dermed premiestørrelse, og SE regnes som et område med høyere risiko enn DA. Royal Mail ønsker ikke å endre postkoder av slike årsaker, fordi det vil gjøre postombæringen mindre effektiv. Vivienne Westwood. Vivienne Westwood (født 8. april 1941) er en britisk designer designer som blant annet er kjent for design innenfor genrene "moderne punk" og "new wave". Hun var gift med musikkimpressarioen Malcolm McLaren og fikk med ham sønnen Joseph Ferdinand Corré. Hun har designet klær for bla. Sex Pistols og Dita von Teese. Gwen Stefani synger om Westwood i noen av sine sanger. Testament (band). Testament er et amerikansk thrash metal-band som ble stiftet i Berkeley i California i 1983 under navnet Legacy. Igjennom flere utskiftninger i bandet er det kun gitarist Eric Peterson som har vært konstant medlem. Alex Skolnick (gitar) og Greg Christian (bassgitar) er opprinnelige medlemmer som også er med i dagens oppsetning. Chuck Billy erstattet den opprinnelige vokalisten Steve Souza i 1986, før innspillingen av bandets debutalbum. Han har vært medlem siden, og deltar på alle musikkalbumene til bandet. I 1986 skiftet de navn til Testament. De har ofte blitt kreditert som en av de mest populære thrash metal-bandene på 1980-tallet. Foxhound. Foxhound, også kalt engelsk foxhound, er er støver med utmerkede egenskaper som jakthund, men siden denne hunderasen er en typisk hetsende flokkjeger, og hetsjakt er forbudt i Norden, har den aldri blir særlig populære i denne delen av Europa. I Storbritannia har den imidlertid vært populær blant aristokratiet, som i all vesentlighet har brukt den til såkalt parforsejakt på rødrev. Parforsejakt ble imidlertid forbudt ved lov den 18. november 2004 i England og Wales, med virkning fra 1. februar 2005. Rasen egner seg svært dårlig som selskapshund og trenger svært mye mosjon, men er vennlig. Stagg. Stagg er et belgisk gitarmerke som også produserer andre musikkinstrumenter, for eksempel bassgitarer, trommer, slagverk og messingblåseinstrumenter. Merket eies av EMD Music SA i Brussel, et familieselskap stiftet av Leonardo Baldocci og hans kone Elena Baldocci. Selskapet har flere avdelinger i Europa, og det har også en avdeling i USA med kontor i Nashville. Magesekk. Magesekken, eller ventrikkelen, er den delen av fordøyelsessystemet som ligger etter spiserøret. Det er den rommeligste delen av fordøyelseskanalen. Den er formet som en sterkt krummet, noe flatklemt pære og sitter i andre enden av spiserøret for munnhulen. Hos mennesket har magesekken et volumet ca. 50 ml når den er tom, men den utvider seg til ca. 1,5 liter når man har spist. I ekstreme tilfeller kan den utvide seg til å romme hele 4 liter. I cellevegene sitter det muskler (magemusklene) og små celler (kjertelceller) som skiller ut magesaft, ei sur (pH 1-3) væske som består av saltsyre (pH 0,9), enzymer (pepsin) og vann. Den sure magesaften nøytraliserer det basiske spyttet som ble tilført maten i munnhulen. Enzymene i magesaften bryter ned store molekyler til mindre enheter, samtidig som magemusklenes bevegelser (gjerne kalt "peristaltiske bevegelser") elter og fordeler maten, som sendes porsjonsvis ut gjennom magesekkens nederste muskelring, kalt "portneren". Enzymet pepsin begynner å spalte protein til aminosyrer. Dette pågår normalt i 3-4 timer, før den nå tyntflytende villingen (blandingen) gradvis blir tilført begynnelsen av tynntarmen (tolvfingertarmen). Vann, alkohol og en del legemidler (for eksempel barbiturater og salisylsyre), kan suges opp i blodet via slimhinnen i magesekken, men ellers må stoffene i maten ut i tynntarmen før kroppen kan nyttegjøre seg næringsstoffene. Beretta 1934. Beretta 1934 (også omtalt som Beretta M1934) er en pistol som ble konstruert av våpenprodusenten Beretta i Italia i 1934. Våpenet ble mye brukt av de italienske styrker under den andre verdenskrig. Selv om denne pistolen var laget for det militære ble den også solgt på det sivile marked og ble brukt av politiet. Politipistolene er gjerne merket PS for "Pubblica Sicurezza" Den er en kompakt halvautomatisk pistol som ble gitt ut som standard tjenestepistol til den italienske hæren. Den er i kaliber 9 mm Corto (9 x 17 mm), også kjent som.380 ACP og 9 x 17_mm_Browning. Fra året etter ble den også laget i.32 ACP. Den fikk modellnavnet Beretta 1935. Den ble brukt av marinen og flyvåpenet. Både kaliber.380 og kaliber.32 ACP er passende kaliber for en blow-back-mekanisme, en enkel mekanisme som er rimelig å fremstille i forhold til det kraftigere kaliber 9 x 19 mm Luger patronen som krever en mer komplisert og betraktelig dyrere locked-breech-mekanisme. Beretta 1934 har manuell sikring og 7 skudds magasinkapasitet. Magasinet har en fingerstøtte nederst som gir bedre grep. Den har den karakteristiske åpne sleiden som Berettapistolene ofte har, og den er laget med relativt få deler og er lett å vedlikeholde. Den er også kjent for å være mordvåpenet på Mahatma Gandhi. Drapet ble utført av Nathuram Godse. Beretta 1934 var i produksjon fra 1934 til 1980, og ble produsert i over en million eksemplar. Christopher Gillberg. Lars Christopher Gillberg, (født 19. april 1950) er en svensk professor i barne- og voksenpsykiatri. Han arbeider ved Göteborgs Universitet i Sverige og ved det medisinske St George's college ved University of London i Tooting sør i London. Han har også vært gjesteforeleser ved universitetene i Bergen, New York, Odense og San Francisco. Gillberg er kjent for sin forskning på autisme hos barn, Aspergers syndrom, ADHD og anorexia nervosa. Han er grunnlegger og redaktør av tidsskriftet "European Child & Adolescent Psychiatry" og forfatter og redaktør av en rekke fagbøker og vitenskapelige publikasjoner. Han har også mottatt flere vitenskapelige utmerkelser, blant annet "Philips Nordic Prize 2004 for neurological research", og han har mer enn 300 vitenskapelige artikler i Medline. Gillberg har blitt kjent internasjonalt for sine bidrag til en rekke prosjekter med pionerforskning innen utvikling av autisme. I 2003 gjorde et fransk og svensk forskerteam ved Pasteurinstituttets psykiatriske avdelinger, Universitetet i Paris, ledet av Thomas Bourgeron, Marion Leboyer og Gillberg, det første funn av eksakt identifiserte genetiske mutasjoner hos individer med autisme. Teamet identifiserte mutasjoner i to gener på X-kromosomet som synes å ha betydning i dannelsen av synapser (kommunikasjonsrom mellom nevroner) i to familier hvor flere medlemmer har tilstanden. Tidligere studier, som Paris Autism Research International Sib-Pair Study (PARIS), koordinert av Gillberg og Marion Leboyer, har mer generelt assosiert X-kromosomregioner med autisme. Gjennombruddet i 2003 indikerte at lokaliseringen av mutasjonen er på NLGN4 genet og NGLN3 genet. Mutasjonen hindrer dannelsen av et komplett protein. X-kromosomet hos gutter er nedarvet fra moren, mens jenter har ett X-kromosom fra faren og ett fra moren. I Sverige er Gillberg også kjent for sitt engasjement overfor konfidensielle medisinske arkiver og hans rolle i en kontrovers omkring dette. DAMP, MBD, og ADHD. Gillberg spilte en viktig rolle i utviklingen av konseptet DAMP "(Deficits in Attention, Motor control and Perception)" i 1980-årene. Konseptet var basert på tidligere forsøk på å definere rene diagnostiske kriterier for MBD "(Minimal Brain Dysfunction)" uavhengig av hypoteser om etiologi. Omkring 1990 hadde DAMP blitt et generelt akseptert konsept i Norden. Da DSM-IV kom i 1994, ble DAMP en noe sjeldnere term, siden DAMP i hovedsak er synonymt med ADHD i kombinasjon med DCD (dyspraksi) i henhold til DSM-IV. (I WHOs klassifiseringssystem for sykdommer ville det blitt klassifisert som en hyperaktiv forstyrrelse i kombinasjon med en utviklingsforstyrrelse av motoriske funksjoner.) Omtrent halvparten av barn med ADHD har også DCD. Gillberg begynte å studere DAMP på slutten av 1970-årene, da det fremdeles ble kalt MBD. Siden har han publisert omkring 80 artikler om DAMP, ADHD og relaterte forhold. Konfidensialitet vs. offentlig innsyn-kontrovers. Et av Gillbergs tidlige forskningsprosjekter, Göteborg-studiet, har blitt sentrum for en opphetet debatt i Sverige. Debatten går på spørsmålet om i hvilken grad offentlig innsyn, som i Sverige er en rettighet angående offentlige virksomheter, kan anvendes på sensitive data som er samlet inn i medisinske studier om menneskelige spørsmål. Bakgrunn. I 1996 begynte kritiske røster som pediatriker Leif Elinder å kritisere Gillbergs forskning og hentydet at Gillberg hadde fabrikkert tall. En høyere rett bestemte at verken deltagerne, forskerne eller deres institusjoner hadde formell rett til å anke avgjørelsen. Da alle lovlige veier var oppbrukt, destruerte to av Gillbergs kolleger og en administrativt ansatt ved universitetet det 12–27 år gamle forskningsmaterialet. I de rettslige etterspillene ble Gillberg og rektor ved Göteborgs Universitet funnet skyldige i "misuse of office" for ikke å føye seg etter rettsavgjørelsen. Reaksjon på bestemmelsen. Rettens avgjørelse å la de to kritikerne få tilgang til dataene var svært kontroversiell. Da deltagerne på undersøkelsen ble kontaktet av Gillberg og spurt om de var forberedt på frigi dataene, avslo alle unntatt en. På grunn av dette ved siden av løftet som var gitt på forhånd som en betingelse følte Gillberg og de andre forskerne seg forpliktet til ikke å overlevere personopplysningene. Etter dommen erklærte Johan Munch, leder av Central Ethical Review Board of Sweden at i svensk lov er prinsippet om offentlig innsyn uavhengig av løfter om konfidensialitet i medisinsk forskning, og at Central Ethical Review Board derfor ikke lenger godkjenner slike løfter. I henhold til Martin Ingvar ved Karolinska Institutet ville medisinske forskere i Sverige bli tvunget til å endre praksis på grunn av dommen. Ingvar fortalte til media at medisinske studier i Sverige nå må følge en strikt anonymiseringsnøkkel, selv i omfattende studier som Gillberg’s som inneholder store mengder av klinisk materiale samlet over lange perioder av tid, på tross av de økte kostnader og de større marginer av feil. 267 svenske doktorer signerte et brev i støtte til Gillbergs avgjørelse om å ikke utlevere dataene. Elisabeth Rynning, professor i Medisinsk Rett ved Universitetet i Uppsala, stilte spørsmål om hvorvidt retten hadde vært fullt ut oppmerksom på de relevante lovene. Tilgang til slike arkiver kan bare gis for forskning eller for innsamling av statistikk. Elinder hadde ikke nevnt noe slikt formål i sin søknad, og Kärfve hadde bare argumentert med at materialet ville være "nyttig" for hennes forskning, ikke at det faktisk ville "bli brukt" i et forskningsprosjekt. Hun hadde faktisk ikke tillatelse til å bruke materialet i forskningsprosjektet sitt, siden det ville vært betinget av en forhenværende godkjennelse fra en etisk komite. Det var også et problem at Elinder og Kärfve anmodet innsyn i materialet som private borgere, samtidig som de hevdet at de trengte det til profesjonelt bruk. Hvis de hadde anmodet innsyn i materialet på vegne av sine arbeidsgivere, ville ikke retten hatt rettskraft. Tilslutt stilte Rynning spørsmål ved hvordan retten kunne vurdere om hvorvidt ingen ville bli skadelidende, slik loven forutsetter, hvis Elinder og Kärfve fikk tilgang til dataene. Flere deltagere hadde vitnet til retten at de ville bli dypt fornærmet og såret hvis Elinder og Kärfve fikk lese deres medisinske journaler. Etterspill. I 2003 ble det reist lovendringsforslag i svenske parlamentet, Riksdagen, på grunn av sekretærsakene som ble reist under rettssaken som sikret de to privatpersonene tilgang til sensitive personlige data. I 2004 ble en ny lov om etisk sikkerhet ved forskning som involverte mennesker introdusert. Endringene skyldtes ønsket om beskyttelse for medisinske forskere og å utvide mandatet til de etiske rådene. Ytterligere endringer for å bringe svensk lovgivning nærmere europeiske direktiver er under utarbeidelse. Filene med personlige data fra Göteborg-studien eksisterer ikke lenger. To kolleger (den ene var Gillbergs kone) og en kontoransatt ved Universitetet slettet filene. I forsvar for sin handling refererte de to forskerne til garantier om konfidensialitet som var blitt gitt til deltagerne og protestbrevene som var mottatt fra familiene som ikke ønsket personopplysningene brukt eller delt med privatpersonene. De hevdet at å utlevere filene, ville utsatt universitetet og forskerne for rettslig forfølging for å ha brutt den skriftlige avtalen. De ble dømt og bøtelagt for ødeleggelse av offentlig eiendom. I juli 2005 fremsa tingretten i Göteborg en erklæring som ga Kärfve og Elinder rett til å se alle data fra Göteborg-studiet som fremdeles fantes ved Universitetet. Retten bøtela Gillberg for «misbruk av sin stilling». PISA. PISA eller Programme for International Student Assessment, er en internasjonal komparativ undersøkelse av skolesystemene i ulike land i regi av OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development). Målet med prosjektet er å kartlegge 15-årige skoleelevers kunnskaper i matematikk, naturfag og lesing. Studien blir gjennomført hvert tredje år med ulik vekting av de tre hovedområdene. Den første PISA-studien ble gjennomført i 2000, og da var det lesing som ble vektlagt. I 2003 var matematikk i fokus, og i 2006 var det naturfag som ble vektlagt i undersøkelsen. I PISA 2006 presterer norske elever for første gang under OECD-gjennomsnittet i både matematikk og lesing. I tillegg gjør norske elever det betydelig dårligere enn OECD-gjennomsnittet i naturfag. Den siste undersøkelsen ble gjennomført i 2009. Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo har ansvaret for gjennomføring av den norske delen av prosjektet, med støtte fra Utdanningsdirektoratet. Instituttet gir også ut en egen norsk rapport etter hver undersøkelse. Hellvik stasjon. Hellvik stasjon er en jernbanestasjon som ligger på Jærbanen i Hellvik i Eigersund kommune. Stasjonen ble åpnet da Sørlandsbanen ble åpnet i 1878. I dag er det kun lokaltog som stopper på stasjonen. Tidligere stoppet også andre tog som kjørte Sørlandsbanen. Stasjonen ligger 18,1 moh. og 66,79 kilometer fra Stavanger stasjon. Stasjonen har en mindre parkeringsplass samt parkeringsmuligher for sykkel og mopeder. Den er tilpasset funksjonhemmede med blant annet at plattformen har høyde som er tilpasset lokaltogene NSB type 72. Stasjonen har også et nedlagt stasjonsbygg. Tidligere gikk jernbanen mellom Egersund og Hellvik i en annen trasé enn nå. Banen ble ombygget og lagt om fra smalspor (1067 mm) til normalspor (1435 mm). Da den nye banen ble tatt i bruk i 1948, ble deler av den gamle traseen overflødig. I dag er den gamle traseen mellom Egersund stasjon og Hellvik stasjon blitt tatt i bruk som tursti, Hellvik folkesti. Folkestien går fra Hellvik bedehus via den nedlagte Maurholen stasjon til Egersund. Göteborgs universitet. Göteborgs universitet, spredt på flere steder i Göteborg, Sverige, har 24 000 studenter og mer enn 5 000 ansatte, og er dermed et av de største universitetene i Nord-Europa. Universitetet består av 60 institutter innenfor de fleste vitenskapsområder. Universitetsbygningen i Vasaparken, er Göteborg Universitets hovedbygning i Vasaparken, Göteborg. Bygningen ble innviet i 1907. Andre store studiestedene er Haga, Vasagatan 1 (Handelshögskolan), Näckrosdammen og Pedagogen. Ogna stasjon. Ogna stasjon er en jernbanestasjon som ligger på Jærbanen på Ogna i Hå kommune. Stasjonen ble åpnet da Sørlandsbanen ble åpnet i 1878. I dag er det kun lokaltog fra Egersund stasjon på vei til Stavanger som stopper på stasjonen. Tidligere stoppet også andre tog som kjørte Sørlandsbanen. Stasjonen ligger 4,4 moh og 58,41 kilometer fra Stavanger stasjon. George Bush interkontinentale lufthavn. George Bush Intercontinental Airport (IATA: IAH, ICAO: KIAH) er en internasjonal flyplass som betjener Greater Houston. Den ligger 37 km nord for Houston—mellom Interstate 45 og U.S. Highway 59. Continental Airlines har denne flyplassen som sin hoved hub. Busted. Busted var et britisk band, bestående av, James Bourne, Charlie Simpson og Matt Willis. De hadde sitt gjennombrudd i 2002 med låten "What I Go To school For". Mange av singlene deres lå på hitlistene, blant annet "Year 3000" og "Crashed the Wedding". Busted kom også i Guinness rekordbok for å ha solgt ut alle billettene til konserter 6 kvelder på rad. Bandet ble splittet i 2005, da Charlie Simpson bestemte seg for å fokusere fullt ut på bandet Fightstar. James Bourne gikk til Son of Dork og Matt Willis satset på en karriere som soloartist. Joseph Vilsmaier. Joseph Vilsmaier (født 24. januar 1939 i München) er en tysk filmregissør og filmfotograf. Joseph Vilsmaier arbeidet som kameraassistent og filmfotograf fra 1961 før han regidebuterte i 1988 med filmen «Herbstmilch». Filmen som var en såkalt "Heimatfilm" ble en stor kommersiell suksess. Bare hans film «Comedian Harmonists» fra 1997 har hatt større publikum. Gøteborgprotokollen. Gøteborgprotokollen er en internasjonal miljøavtale som omhandler langtransporterte luftforurensinger. Avtalen omhandler både utslipp av svoveldioksid, nitrogenoksider, ammoniakk og flyktige organiske forbindelser. Avtalen trådte i kraft 17. mai 2005 og er ratifisert av de fleste europeiske land, samt USA. Caleb Carr. Caleb Carr (født 2. august 1955 på Manhattan i New York, USA) er en amerikansk forfatter og militærhistoriker. Carr studerte historie ved New York University. Han er en mye brukt spaltist på områdene politikk og militære saker, redaktør for publikasjonen "MHQ: The Quarterly Journal of Military History" og forlagsredaktør for Random House sin sakprosaserie Modern Library of War. Carr debuterte i 1980 med romanen "Casing the Promised Land". Forfatterkarrieren tok av med bestselgeren "The Alienist" i 1994, en thriller og detektivroman lagt til Viktoria-tidens New York. Flere av hans senere bøker er lagt til samme periode, inkludert Sherlock Holmes-pastisjen "The Italian Secretary". Thrilleren "Killing Time" fra 2000 er en nær-framtid dystopi. Carr har også skrevet for film og fjernsyn. I den sammenheng er han mest kjent som medforfatter til oppfølgeren til skrekkfilmen The Exorcist, "Dominion: Prequel to the Exorcist" (2005). Caleb Carrs far var Lucien Carr, en sentral person i beat-generasjonen og den som skal ha introdusert Jack Kerouac, Allen Ginsberg og William S. Burroughs for hverandre. Trivia. I følge egne utsagn spesialiserte Caleb Carr seg allerede som gutt på militærhistorie nærmest for å irritere sine foreldre. Håkon Stenstadvold. Håkon Stenstadvold (født 2. august 1912 i Sarpsborg, død 7. oktober 1977) var en norsk maler og grafiker. Håkon Stenstadvold var elev av Axel Revold ved Kunstakademiet. I tillegg til å være maler, grafiker og tegner, ga han ut flere kunstbøker, var kunstanmelder og aktiv i kunstnerorganisasjoner. Han laget også flere utsmykninger. Håkon Stenstadvold illustrerte dessuten flere bøker, deriblant Knut Hamsuns "Victoria" og Sigrid Undsets "Kristin Lavransdatter". I 1964 ble han rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Håkon Stenstadvold var far til Halvor Stenstadvold. Château de Laubade. Château de Laubade er et armagnachus. De er den største av produsentene som kun produserer armagnac. De har 105 hektar vinmarker, og sitter på et lager med armagnac som går tilbake til 1886. Historie. Huset ble stiftet i 1870, av familien Gascogne. I 1974 ble eiendommen kjøpt opp av Maurice Lesgourgues, da hadde den 40 hektar vinmarker. Hennes sønn, Jean Jacques Lesgourgues, arvet eiendommen, og fokuserte produksjonen til kun armagnac. Han kjøpte også opp flere vinmarker, slik at eiendommen fikk sin nåværende størrelse. De er i dag bas-armagnacs største produsent. En av deres nyeste armagnacer har en historisk kobling til Norge, og Vemork-aksjonen i 1943. Armagnacen heter "Vemork 43", og inneholder en viss andel armagnac fra 1943. Ideen til armagnacen kom fra nordmannen Bjørn Næset, som fikk Tinn kommunes etablererpris 2006 for denne ideen, ideen med Gaustadtoppen XO (Bache-Gabrielsen) og "Service" fra Porsgrunds Porselænsfabrik. Armagnacen er en hyllest til tungtvannssabotørene i denne aksjonen. Utvalg. I tillegg har de en lang rekke årgangsarmagnacer – de har tappet hver eneste årgang fra 1900 er tappet på flaske og lagt ut for salg. Skudeneshavn-Kvitsøy-Mekjarvik. Ferjesambandet Skudeneshavn-Kvitsøy-Mekjarvik ble til ved en sammenslåing av ferjesambandene Skudeneshavn-Mekjarvik og Kvitsøy-Mekjarvik sommeren 2001. Sambandet har siden starten blitt trafikkert av Stavangerske med ferjen F «Fjordveien». Fra 3. oktober 2007 overtok Tide Sjø ferja og driften. Sambandet har fire turer mellom Skudeneshavn og Mekjarvik og mellom Skudeneshavn og Kvitsøy og åtte turer mellom Kvitsøy og Mekjarvik daglig. Overfartstiden er 85 minutter mellom Skudeneshavn og Mekjarvik, 45 minutter mellom Skudeneshavn og Kvitsøy og 30 minutter mellom Kvitsøy og Mekjarvik. Våren 2013 vil ferjesambandet bli nedlagt, pga T-forbindelsen. Chris Horner. Chris Horner (født 23. oktober 1971) er en amerikansk landeveissyklist som for tiden sykler for RadioShack-Nissan. Dressurridning. Fra et tysk hesteshow "Equitanian Stallion Masters", 2005 Moorlands Totilas, Historisk, nederlandsk dressurhest som i 2009 og 2010 slo flere verdensrekorder på dressurbanen sammen med sin rytter Edward Gal. Høsten 2010 ble Totilas solgt til Tyskland. Dressurridning, også kalt kun dressur (opprinnelig et fransk ord for å «utdanne»), er en konkurranseform innenfor hestesporten, hvor hestens lydighet, smidighet i bevegelsene, fysikk og evner bedømmes. I tillegg bedømmes samspillet mellom hest og rytter samt rytterens holdninger. Det fokuseres på det estetiske i rittet. Øvelsen er en del av den olympiske grenen feltritt. I dressur kreves full konsentrasjon både av hest og rytter. Hesten skal umiddelbart adlyde de signaler rytteren gir hesten. Signalene rytteren gir til hesten skal være veldig presise og nesten helt usynlige. Regler. På en dressurbane er det bokstaver, som hjelper rytteren å vite hvor hun/han skal gjør de ulike øvelsene. På banen er bokstavene A, B, C, E, F, H, K, M, P, R, S, og V, markeret på reilen\gjerdet, der er også bokstaver inne på selve banen: G, I, X, L og D. Markeringene hjelper til å lokalisere hvor de ulike øvelsene skal utføres. Klasser. I tillegg til klassene som er nevnt nedenfor, finnes det egne klasser for funksjonshemmede (såkalte FH, grad 1-4) og klasser for unghester fra 4 år. Det er også for små barn, der de blir leid. Enkelt galoppbytte (dvs. bytte via 3-5 steg skritt) Galoppbytter i serier på 3 for hver 3. og for hvert 4. galoppsprang Travers i både trav og galopp Galoppbytter i serier på 5 for hver 3. og 5 for hvert 4. galoppsprang Galoppbytter i serier på 5 for hvert 3. galoppsprang og 7 for hvert 2. galoppsprang Galoppbytter i serier fort hvert 2. og hvert galoppsprang. Galoppbytter i serier for hvert- og annenhvert galoppsprang. (hhv.15 og 9 stk) Det er arrangørene for stevnet som bestemmer hvilke klasser det skal være med på stevnet. Alders bestemmelser. Rytterene deles inn i nivåer etter alder. Rytter er ponnirytter ut det året han/hun fyller 16 år. Fra det året rytteren fyller 17, og ut det året den fyller 18, er rytteren Junior. Mesterskap arrangeres på MB-nivå, med egne klasser. Fra året rytteren fyller 19, ut året rytteren fyller 21 år. Mesterskapsklasser for Unge ryttere går i klasse Prix St. George og egne Program. Fra fylte 21 år er rytteren å regne som senior. Mesterskap går på Grand Prix Nivå. En rytter kan velge å ri klasser for høyere aldersnivåer, slik at en ponnirytter kan konkurrere i Juniorklasser, og en juior i Ung rytter eller Senior klasser. Men det er ikke mulig å konkurrere på lavere aldersnivå. Antrekk. Under konkurranse skal rytteren bære et bestemt antrekk. Sporer- ponnisporer skal ikke være lenger enn 1,5 cm. I øvrige klasser er de valgfri lengde Lyse ridebukser (hvite/kremfargede)- ofte foretrukket med helskinn, da det gir bedre grep i sadelen Ridejakke / Frakk. opp til klasse MA rir man med ridejakke. Fra Ma rir man med frakk. I alle klasser der man rir med bislingen Kandar, er det tillatt å ri med hatt. Dressursporten i Norge. Farbrot, Ellen Birgitte Og CC Royal Ishockey-VM 2007. Verdensmesterskapet i ishockey i 2007 ble arrangert i Moskva i Russland 27. april til 13. mai. Det var det 71. verdensmesterskapet og 16 lag deltok, fire grupper med fire lag, der de tre beste i hver gruppe gikk videre til en mellomrunde. Canada ble verdensmester, Finland tok sølv og Russland bronse. Gruppe E. De tre beste lagene fra gruppe A og D spiller mellomrunden i gruppe E. Lagene tar med seg resultatene innbyrdes mot de lag som spiller i gruppen. De fire beste lagene går videre til kvartfinale. Gruppe F. De tre beste lagene fra gruppe B og C spiller mellomrunden i gruppe F. Lagene tar med seg resultatene innbyrdes mot de lag som spiller i gruppen. De fire beste lagene går videre til kvartfinale. Gruppe G. Nedrykksgruppen, de to siste lagene, Østerrike og Ukraina rykker ned til B-VM 2008 og blir erstattet av Frankrike og Slovenia. De lagene som kom på de to første plassene, Latvia og Norge, får delta i A-VM i Canada neste år. Internationales Institut für Journalismus. Internationales Institut für Journalismus (IIJ) er en organisasjon i som gir journalister fra utviklingsland mulighet for profesjonell utdannelse og praksis. IIJ ble grunnlagt i 1964, og har som formål å styrke meningsfrihet og pressefrihet i den tredje verden, og dermed fremme demokratisering og sosial og økonomisk utvikling. IIJ er fra 2011 en del av Deutsche Gesellschaft für Internationale Zusammenarbeit en tysk, statlig utviklings- og samarbeidsorganisasjon som har hovedkontor i Frankfurt am Main. Hermann Hoth. Hermann Hoth (født 12. april 1885 i Neuruppin, død 26. januar 1971 i Goslar) var en tysk offiser, generaloberst under andre verdenskrig, særlig suksessrik under felttoget i Frankrike og på Østfronten. Etter andre verdenskrig ble han i Nürnbergprosessene dømt for krigsforbrytelser og sonet seks år i fengsel. Han ble løslatt fra Landsberg fengsel i 1954 og benyttet sine gjenværende år til å skrive om militærhistorie. Før andre verdenskrig. Hermann Hoth var født i Neuruppin i Øst-Tyskland som sønn av en sanitetsoffiser i den prøyssiske hæren. Han gikk inn i den kongelige prøyssiske armé i 1903 og deltok i første verdenskrig. I mellomkrigstiden tjenestegjorde han i Reichswehr, i Weimarrepublikkens 100 000 manns store forsvarsstyrke. I 1935 ble han forfremmet til generalmajor i Wehrmacht og fikk kommando over 18. Infanteridivisjon i Liegnitz. 10. november 1938 ble Hoth forfremmet til generalløytnant og fikk kommando over XV. motoriserte korps, som han ledet under angrepet på Polen 1. september 1939. Slaget ved Poitiers (1356). Slaget ved Poitiers den 19. september 1356 ble et katastrofalt nederlag for den franske kongen Johan II i hundreårskrigen mellom Frankrike og England. Engelske tropper under Edvard III sin eldste sønn Edward, den svarte prinsen, ble forfulgt av de trolig i svært overlegne franske styrkene. I nærheten av Poitiers inntok engelskmennene en sterk stilling i en vingård omgitt av hekker og buskas som ytterligere ble befestet med graver og palisader der de franske ridderne ble hindret og ble lette mål for de engelske bueskytternes piler. Den største delen av de angripende ridderne ble nedkjempet eller tatt til fange. Fra forsvar gikk engelskmennene over til et voldsomt angrep med ryttere mot det franske fotfolket på sletten. De gjorde bare svak motstand før de flyktet. Utenom den franske kongen og hans yngste sønn hadde 2 000 franske riddere og adelsmenn samt et enda større antall menige krigere kommet i fiendens vold. På grunn av at Den svarte prinsen her var for svak til å kunne dra noen videre fordel av sin lysende seier, trakk han seg tilbake til Bordeaux med rikt bytte. Johan II, som ble tatt til fange, måtte for å bli sluppet fri betale en stor løsesum samt inngå den for Frankrike ydmykende avtale i Brétigny i 1360. Dette var det andre store slaget under hundreårskrigen hvor langbuen triumferte over armbrøstskyttere og riddere i tunge rustninger. Det første slaget stod ved Crécy i 1346, det tredje ved Agincourt i 1415. Poitiers Poitiers Keiserfisker. Keiserfisker er en familie av fargerike fisker som lever på korallrev. De er nært beslektet med skjellfinnefiskene, og har tidligere vært regnet til den familien. Lovisenberg. Lovisenberg er et strøk i bydel St. Hanshaugen i Oslo, preget av store institusjoner, men også med noen boliger. I sydvestenden av strøket ligger byens eldste gjenværende hovedbygning fra en byløkke, Løkkeberg. Beliggenhet, topografi, befolkning. Lovisenberg er avgrenset av Geitmyrsveien i sydvest og vest, Griffenfeldts gate (ring 2) i nord, Uelands gate i øst og Colletts gate i sydøst. Nabostrøkene er Valleløkka og Lindern i vest og Ila i sydøst og øst. Geitmyra skole- og kolonihageområde mot nord har ingen klar strøkstilhørighet. Strøket er 4-500 meter mellom ytterpunktene og ligger litt over 2 km fra Karl Johans gate. Det meste av strøket er flatt på ca. 75 meter over havet, men mot Uelands gate og Colletts gate i øst skråner det bratt. Det bor mellom 600 og 800 mennesker på Lovisenberg. Institusjoner. Nasjonalt folkehelseinstitutt, som har ca. 540 ansatte i 2006, ligger i den nordvestlige delen av Lovisenberg. Lovisenberg diakonale sykehus og Lovisenberg diakonale høgskole dekker mye av den østlige delen av strøket. Odontologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, tidligere Norges Tannlegehøyskole, ligger i vest mot Geitmyrsveien. Sykehjemmet Cathinka Guldberg-senteret, som ble bygget i 1974 og drives av Diakonissehuset, ligger i Lovisenberggata 7B. Historie. Løkken Løkkeberg har historie som byløkke tilbake til 1694 og sannsynligvis noe lenger enn det. Løkkeberg lå rett nord for bymarken. På 1730-tallet eier general Hausmann løkken. Senere på 1700-tallet blir flere naboløkker kjøpt og lagt til, særlig mens politimester Mathias Stub er eier fra 1744 til 1764. Hovedbygningen (Geitmyrsveien 67), bygget i 1756, er byens eldste gjenværende hovedbygning fra en byløkke og eneste løkkebygning i byen fra rokokkoperioden. Bygningen, som er i to etasjer, bygget i tømmer med panel og halvvalmet tak, ble i 1969 flyttet noen meter og restaurert. Til løkken hørte frukt- og urtehave, fiskedam, stall, fjøs for ti kuer. Uthusene ble revet i 1930. Løkken Lovisenberg var på 1700-tallet to løkker, hvorav den ene var husmannsplass. Den eldste kjente eier er Iver Østbye, som inntil 1721 eide løkke nr. 358, som da var 35 mål stor. Navnet kommer av Louise, konen til farger Johan Gottfried Bautlen som kjøpte løkken (da kalt Tambourløkken) i 1795. Dagens løkkebygning (Lovisenberggata 15) er sannsynligvis bygget på 1820-tallet, og ble utvidet da bankdirektør Frölich kjøpte Lovisenberg i 1853. Han kjøper flere naboløkker, blant dem en på 11 mål fra Løkkeberg, og Koengen på 18 mål som i 1870 gir grunn til Frölichbyen i strøket som i dag heter Valleløkka. Lovisenberg ble i 1850- og 60-årene ble etter tidens mål et stort og flott anlegg med de tilbyggene Frölich bygger på hovedbygningen, nytt fjøs med dampvarmeapparat og plass til ti kuer, stall til fire hester, park med flaggstenger til ulike lands flagg, terrasser, lysthaver, andedammer, duer, ender, perlehøns og kalkuner, et tysk esel som brakte varene til torget for salg, dammer for fisk og kreps, og i fjellveggen mot øst en grotte han fikk utminert. Frölich bodde også mange vintre på Lovisenberg, som ble et betydningsfullt sted i byen frem til Frölich døde i 1877. Frölich testamenterte eiendommen til Lovisenberg interessentselskap, som i 1882 solgte til grosserer Oluf C. Kiær, som i sin tur ga den 69 mål store eiendommen til Diakonisseanstalten (Diakonissehuset). Anstalten flytter til Lovisenberg fra Ullevålsveien 1/5 i 1888. Blant virksomhetene var sykepleierutdanningen, som var Norges første da Cathinka Guldberg startet den i 1868. I 2009 fikk plassen ved Diakonissehusets bygning navnet Cathinka Guldbergs plass – plassen der det fra 1966 har stått en statue av henne. Diakonissehusets sykehus, i dag Lovisenberg Diakonale sykehus, flyttet i 1895 fra Grønland til ny bygning på Lovisenberg. Sykehuset har bygget ut i flere etapper. I dag er sykehuset et aksjeselskap der Diakonova og Diakonissehuset eier 50% hver. På sykehusområdet ligger også kapell og museum. Christiania Selvbyggerforening kjøpte grunn på Løkkeberg og oppførte fire treetasjers gårder med seks leiligheter i hver som sto ferdig i 1880 (Geitmyrsveien 51-57). Statens institutt for folkehelse, bygget 1930 I 1885 var Geitmyrsveien frem til nr. 65 og Løkkebergveien 2 og 4 (fra 1901 Lovisenberggata) bebygget. I 1892 kjøper Sebbelows stiftelse Lovisenberggata 6 og oppfører et hjem for ugifte mødre. Dette var den første av en rekke sosiale institusjoner på Lovisenberg. Hovedbygningen på Løkkeberg leies fra 1912 ut til Odd Fellowordenen som driver Veslehjemmet for barn med medfødt syfilis. Hjemmet reiser i 1930 sin egen bygning nord på tomten, som i dag er Markushjemmet (del av sykehuset). I 1912 står Lovisenberg kirke ferdig, oppført for Diakonissehuset. I 1927 reises den store bygningen for Norges Tannlegehøyskole (Geitmyrsveien 69). I 1930 tas nybygget til Statens institutt for folkehelse i Geitmyrsveien 75 i bruk (langs Griffenfeldts gate), finansiert av staten og Rockefeller Foundation. I 1956 kom virologibygget, og i 1995 vaksinebygget for institusjonen som fra 2002 heter Nasjonalt folkehelseinstitutt. Podestà. Podestà er navnet gitt til enkelte høyfunksjonærer i mange italienske byer, siden den tidlige middelalderen, og er hovedsakelig en øvrighetsperson av en bystat, som på annen måte er motstykker i andre byer, for eksempel "rettori", «bestyrer», men det er også en lokal administrator, en representativ for den hellige romerske keiseren. Betegnelsen stammer fra det latinske ordet "potestas", som betyr makt. Skjellfinnefisker. Skjellfinnefisker er en familie av fargerike fisker som lever på korallrev. Akvarister kaller dem sommerfuglfisker; dette er det vanlige navnet på mange språk: engelsk "butterflyfish", tysk "Falterfische", fransk "poissons-papillons". Salme 8. Salme 8 er en av salmene i Salmenes bok i Det gamle testamente. Den regnes å være en typisk lovsang. Den beskriver Gud som skaper og mennesket som «lite ringere enn Gud». Salmen har trekk som minner om visdomsteologi og utsagnene om mennesket kan man karakterisere som et innsettelsesformular. Salme 8 benyttes ofte når man skal redegjøre for et jødisk-kristent menneskesyn. Bakgrunn og tilblivelse. Sentrale deler av innholdet i Salmenes bok har etter de fleste forskeres oppfatning blitt til med bakgrunn i gudstjenestelivet ved tempelet i Jerusalem, og mange av dem stammer fra tradisjoner som også er knyttet til andre helligsteder i Israel og den øvrige nære orient. Man kjenner slike gudstjenestetekster både fra Egypt, Babylon og Syria. Det er ofte vanskelig å plassere salmene historisk ut fra innholdet i tekstene, fordi tekstene gjerne uttrykker seg i nokså generelt språk. I salmeoverskriften står det «En Davidssalme», eller «Av David», men det er bred enighet blant forskere om at disse overskriftene er noe av det siste som kom til i Salmenes bok, for å relatere tekstene til David-karakteren i fortellingsstoffet i Samuelsbøkene. Dette tenker man at ble gjort for å tilpasse salmene til den nye plass i livet de fikk i synagogen – der de ble lesetekster heller enn kulttekster, og trengte da en narrativ ramme for å stimulere lesernes fantasi. Flere forskere mener at Salme 8 er en relativt ung salme i sin nåværende form, og grunnene til å mene det ligger i at teksten synes å være avhengig av 1 Mos 1:26f og fordi enkelte av termene i salmen utelukkende finnes i tekster som med stor grad av sikkerhet dateres seint - f. eks. «vår Herre» () (Neh. 10:30; Sal 135:5; 147:5). Sigmund Mowinckel hevder også at den lange sammenhengende tanken som går fra 3-9 gir denne teksten preg av å være mer reflekterende enn de eldste tekstene. Han mener likevel at teksten går tilbake til kongetiden, og at den ble brukt i forbindelse med nyttårsfeiringen. Dette knytter han til den tekniske betegnelsen i overskriften: «På gittiten» () som ifølge ham kanskje handler om gatitten Obed-Edoms hus i 2 Sam 6:12 Teksten i 2 Sam 6:12 blir regnet som en av de viktigste av de forskere som forsøker å tegne et bilde av en nyttårsprosesjon Mowinckel nevner forøvrig på samme side at «gittiten» godt også kan være et instrument - en «gatittisk lyre». Bak Sigmund Mowinckels datering synes det å være lite substansiell argumentasjon, så man bør sannsynligvis tenke at salmen er blitt til i ettereksilsk tid selv om vesentlige momenter gjerne likevel kan være langt eldre. Form. Salme 8 regnes blant hymnene i Det gamle testamentet – dvs. tekster som er brukt og skrevet som lovsanger til Gud. Det typiske for slike salmer er at de uttrykker sin opplevelse av Guds storhet, hans skapermakt og tilliten til hans frelse. Den tyske forskeren Hermann Gunkel innførte den såkalte formkritisk eller sjangerkritiske metode, som især ble benyttet på 1 Mosebok og Salmene. Han plasserte Salme 8 blant hymnene. Særlig vers 2 og 4, men også vers 3 inneholder typiske lovsangsmomenter. Man kan si at påstanden om menneskets stilling som herre over skaperverket i vers 5-9 også er en form for lovprisning av Herrens underfulle gjerninger – nemlig at han lar menneskebarnet være Herre over alt det skapte, og at det skapte er så mangfoldig at det angår selv fiskene som går sine stier under havet til den andre siden. Dersom man innholdsmessig søker tekstens kjerne, er det naturlig å finne denne i påstanden om den stilling som mennesket er gitt over skaperverket i vers 6-7. Den innledende påstanden, og det retoriske spørsmål som kommer før danner oppløpet til dette senteret, og apposisjonene som følger danner en presisering av hva mennesket er blitt satt som herre over. Begge disse versene står som svar på spørsmålet i vers 5, i vers 6 blir menneskets karakter definert og i vers 7 blir menneskets oppdrag definert. Man kan her observere at vers 2-3 og 10 viser denne teksten som en klassisk hymne, og viser at teksten som helhet har en lovsangsramme som bør gjøre den mulig å fremføre som en lovsang selv om den midterste delen ikke er klassisk på samme måte for denne sjangeren. Formmessig kan det også være verdt å påpeke at salmen gjør seg utstrakt bruk av tankerimet – eller parallellismen som det gjerne kalles. Og i vers 8-9 der det gis apposisjoner til menneskebarnets herreembete kan man si at graden av disse intensiveres for hver linje. Først nevnes husdyrene, deretter de ville dyr, så fuglene og fiskene man ser – og til slutt dem som befinner seg på den andre siden av havet. Dette gir en følelse av romlighet. Den verden mennesket hersker over er større enn den daglige sfæren – den går like langt som fisken svømmer. Man kan derfor tale om en firedobbel klimaktisk parallellisme. Spørsmålet som stilles i vers 4-5 og svaret som gis i vers 6-7 har kateketiske trekk, som bærer visdomsteologiske trekk. Man finner f. eks. denne spørreformen i Ordspr 30:4 som også reflekterer over hva det er å være menneske. Tematikken i Jobs bok minner også mye om teksten i Salme 8, se særlig 7:17; 14:1. Man kan på den måte si at dette et stykke på vei minner om visdomsteologi. Men den vekten som ligger på å reflektere over sammenhenger og lovmessigheter i naturen og de menneskelige livsforhold mangler i Salme 8. Spørsmålet og svaret blir en ren katekese uten ytterligere å definere sammenhenger, teksten gir med sine apposisjoner i vers 8-9 kun illustrasjoner av poenget i vers 6-7, ikke noen beskrivelse av sammenhenger. Man kan da spørre seg om teksten ligger nærmere opp til Torateologien som man finner i Salme 1 og 119? I disse salmene defineres mennesket kategorisk enten som godt eller ondt. Man kan tale om en digital antropologi i torateologien i motsetning til en analog antropologi i visdomsteologien. I visdomsteologien kan man være mer eller mindre klok/dum eller god/ond, det finnes graderinger (F. eks. Ordspr 6:6; 11:27). I torateologien finnes det i større grad et enten og et eller (Salme 1:3 i motsetning til 1:5 og Salme 119:53f) – en skarpere motsetning mellom de gode og de onde, men i disse tekstene finnes det aldri en spørsmål/svar-form. Man kan si at både visdomsteologien og lovfromheten har sin plass i livet i en undervisningssammenheng, men den visdomsteologiske sammenheng er mer allmenn imens torafromheten er knyttet til et avgrenset religiøst fellesskap. Den typiske hendelse man kan si at salmen benytter som metafor for utsagnene i vers 6-9 synes å være en embetsinnsettelse. Ledere innsetter sine embetsmenn for å styre et område som f. eks. Farao innsatte Josef (1 Mos 41:40), Moses innsatte Josva (4 Mos 27:22f; Jos 14:9), Samuel innsatte David (1 Sam 16:12) og Elia innsatte Elisja (1 Kong 19:19ff). På samme måte innsetter Gud profeter og ledere i en posisjon (2 Mos 3; Jes 6; Salme 110) – og mennesket generelt settes inn i sitt embete på jorden (1 Mos 1:26f; 2:15; 9:3; Salme 8:6-9). Man kan se at i alle de menneskelige innsettelsene blir gjort i forbindelse med et ritual som inneholder en høytidelig tilsigelse. Det er derfor også sannsynlig at Salme 8 på en eller annen måte ledsager et ritual. Mowinckel hevder at det ritualet som her tenkes på er nyttårsfesten i Israel. I så fall innsettes hele folket i festen til å være Jahves vern mot fiender. Denne henvisningen til spedbarn i vers 3 tyder muligens i en annen retning. Det berettes om hvordan enkelte personer gir et utsagn som spesielt knytter seg til en barnefødsel som f. eks. Rakel (1 Mos 30:6.8.24; 35:18) eller, eller enda tydeligere Hanna (1 Sam 1:20-2:10). I Lukas 2:25-35 berettes det om hvordan Jesu foreldre tar barnet med seg i tempelet hvor de møter den rettferdige Simeon som velsigner Jesus. Det kan tenkes at Salme 8 kan ha fungert som et sånt utsagn i sammenheng med omskjærelsen (1 Mos 17:10ff) eller løseofferet (2 Mos 13:13). Noen forskere har også vektlagt at nevnelsen av månen og stjernene i vers 4 kan tyde på at salmen er blitt benyttet i en nattlig seremoni. Kraus 1978:205 støtter dette og viser til at slike nattlige fester er nevnt i Salme 134:1; Jes 30:29 og 1 Krøn 9:33. Mot dette kan man hevde at Jahve inntar solens rolle i Salme 8. I vers 2 står det: «…du som har utbredt din prakt på himmelen», men en oversettelse nærmere den hebraiske tekst vil være: «…du som gir din herlighet over himmelen». Det er forøvrig kontroversielt i de gammeltestamentlige tekster å sammenføre Jahve med solen. Den blir ifølge 1 Mos 1:14 først skapt den tredje dag, og sammenlignes i Salme 19:4f.8 med loven, men i første delen av Salme 19 er det solen som gleder seg som en helt idet den løper sin bane over himmelen. Det er derfor nærliggende å tenke seg at Jahve faktisk ses på som å være representert av solen i Salme 8 og 19a. Et alternativ er å tenke at denne prakten eller herligheten er nattehimmelen. Hvilken av disse tolkningene som bør holdes for å være den beste kan diskuteres. Uansett vil det være realistisk å tenke at Salmen ikke utelukkende har blitt brukt i måne og stjerneklart mørke. Det aktuelle barnet er utsett til å være herre over dyr, fugler og fisker. Det kan tenkes at sangen er diktet til omskjærelse eller navngivningsdag til en kongelig, og at disse dyrene representerer ulike adelshus i landet, som løven av Juda (1 Mos 49:9), villeselet Ismail (1 Mos 16:12), Israel som lammet (Jes 53:7) og Josefssønnene som okser (5 Mos 33:17). Men hvis dette var meningen ville nok neppe de ulike dyrene bli fremstilt i sin kontekst slik de er i Salme 8 – på marken, på himmelen og i havet, så det synes å være de virkelige dyrene som menneskebarnet utpekes som hersker over. Ritualet må derfor kunne passe for enhver fri israelitt. Innhold. 3.1 En styrke av spedbarn som vern mot fiender (vers 3) Hva betyr det at Jahve har reist seg en styrke av spedbarn som vern mot sine fiender i vers 3? Her er det flere mulige svar. Det kan tenkes at man har ment at fertiliteten i befolkningen sikrer rekruttering både til arbeid og forsvar. Fiendene må i så fall være de virkelige ytre fiender som består av andre folk, og som representeres av andre guder. I 2 Mos 1:7-21 får man en beskrivelse av hvordan Israel vokste i styrke selv under slavevilkår gjennom kvinnenes fertilitet, og deres jordmødre uttrykker det slik: «De hebraiske kvinnene er ikke slik som de egyptiske, de er sterkere; før jordmoren kommer til dem, har de født.» Et folks tallrikdom er dets styrke, og økning i tall gjøres ved barnefødsler. Denne mentaliteten kommer også til uttrykk i 1 Mos 29-30 hvor Rakel og Lea konkurrerer om å få de fleste og beste barna. Forholdet mellom styrke og barnefødsler kommer best frem i 30:8. I 1 Mos 1:28 gis en slik fertilitetsoppgave som en av de viktigste av menneskenes oppgaver – noe som styrker denne måten å forstå salmen på (Jf også 1 Mos 9:1). 3.1.2 De som er ydmyke seirer Men en annen måte å forstå dette er også mulig, sett i lys av den ydmykheten som viser seg å være et sterkt ideal i Israel, og især i Jerusalem. Gideon vinner ikke krigen fordi han har en stor hær, men tvert imot fordi han ydmykt stoler på Gud (Dom 7:2). Elia står også alene med Baalprofetene på Karmel (1 Kong 18) og den lille gjetergutten David seiret mot filisterkjempen som spottet Gud (1 Sam 17). Det finnes et motiv i Israel som foretrekker ydmykhet og gudsfrykt fremfor makt og politisk initiativ – det er særlig synlig i Sionstradisjonen representert ved Jesaja (f. eks. Jes 7:13f; 30:1-17; 31:1-3; 28:16; 7:9; 30:15) og tradisjonen fra jebusittene som sa til David: «Her kommer du aldri inn! Selv blinde og lamme kan drive deg bort.» (2 Sam 5:6). Dette ydmykhetsidealet formuleres i 5 Mos 7:7 med «Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene». Spedbarnet er sånn sett en representant for og et symbol på den ydmykheten som representerer Israels virkelige styrke etter denne tankegangen. Dette at styrken kommer «fra munnen» () til spedbarnene tyder også i denne retningen. Det er spedbarnas ytringer, bekjennelse eller mest sannsynlig deres lovsanger som er vernet mot fienden. Dette er også den måten å forstå dette på som er mest vanlig i kommentarer. En tredje mulig måte å forstå dette er mest aktuelt dersom Mowinckel skulle ha rett i at denne teksten hører til ved nyttårsfeiringen. Da er i så fall motstanderen (), fienden () og hevnerne () i Salme 8:3 representanter for kaoskreftene, og det er menneskene generelt som blir fremstilt som diebarn og spedbarn for å understreke Guds storhet, og hvor hjelpeløse menneskene egentlig er sammenlignet med Gud. Det er i så tilfelle interessant å se at Gud har gjort seg selv et vern av disse svake menneskene. Det synes da som om han ved hjelp av disse menneskene kan holde kaoskreftene ved lag, kanskje ved at de dyrker jorden, gjør seg nytte av husdyrene og beskytter seg mot villdyrene. På den måten hindrer mennesket at jorden forfaller til kaostilstander. Mennesket dyrker og vokter skaperverket (Jf. 1 Mos 2:15). Alle disse tre måtene å forstå spedbarnene synes plausible, og kanskje er det heller ikke noen nødvendig motsetning mellom dem. Aspekter fra dem alle kan spille inn og gi salmeutsagnet et rikt assosiasjonsfelt. 3.2 Mennesket som lite ringere enn Gud (vers 6) Det ville vært naturlig at sammenligningen med skaperverket i Salme 8:4 skulle ende i samme konklusjon som disse tekstene, men det gjør ikke Salme 8, den sier det motsatte. Majoriteten av andre tekster som tar opp menneskets stilling dveler ved hvor lite og svakt det er, men Salme 8 fokuserer heller på menneskets makt og herlighet, men paradoksalt nok «fra spedbarns lepper» (vers 3). I LXX oversettes ordet for «Gud» - "«´elohim»" () med «englene» (ἀγγέλους), men de fleste kommentarer mener at dette er en svekkelse av poenget, og at det bør oversettes på samme måte som andre steder der dette ordet står - nemlig som «Gud». Nå er forøvrig "«´elohim»" flertallsform av ordet "«´él»" som egentlig betyr gud, og slik sett kan det være meningsfullt å oversette ordet med «gudene». Vi kjenner til bildet av Guds råd i flere av tekstene i Det gamle testamente (Jes 6:2; 1 Kong 22:19-23; Job 1:6-12; 1 Mos 1:26) og kan derfor gjerne tenke oss at forestillingen her var at mennesket i Salme 8 ble innsatt blant englene. Uansett bryter salmen skillet mellom det menneskelige og det guddommelige. Den stiller seg i direkte motsetning til den desillusjonerte og skeptiske visdomsteologien man finner i Forkynnerens bok. Man kan gjerne si at visdomsteologien inntar en passiv, skeptisk og delvis ironisk innstilling overfor det som hender i verden (Jf Forkynneren ovenfor). Det viktige er å ikke la ulykken ramme, men å arbeide og gjøre sitt beste. Salme 8 representerer en annen innstilling. Mennesket er for sangeren herre over naturen og i Herrens eget råd, lite ringere enn Gud selv. Teksten står på den måte i direkte relasjon til skapelsestekstene i 1 Mosebok 1:27f og 2:15. Mennesket er skapt «i Guds bilde» og satt til «å dyrke og vokte». Mennesket er således kvalitativt forskjellig fra skaperverket forøvrig, og synes å ha en særlig verdi. Det er således treffende når denne teksten blir benyttet til forsvar for menneskeverd og menneskerettigheter, i hvert fall hvis det er riktig at spedbarnene som er knyttet til teksten ikke må være konger eller aristokrati (Jf. 2.3.3). Det er åpenbart at mennesket ikke bare er en del av den øvrige skapningen, men at det regnes som kvalitativt forskjellig bare ved det å være menneske. I dette ligger også vesentlige deler av den israelittiske etikken som særlig representeres ved loven og profetene, og som ivaretar de svake i samfunnet og tilskriver dem verdi (2 Mos 23:12; 5 Mos 10:17f; 14:29; Amos 2:6; 8:6; Jes 1:17-26; 5:7-23; 3:7-24). Ifølge en del forskere representerer Israel en særlig og uvanlig egalitær bevegelse som skiller seg fra andre grupperinger med sin vektlegging av en flat egalitær struktur, der selv de fattige blir tilkjent verdi og rettigheter. I nyere debatt har man satt spørsmålstegn ved om denne vurderingen av menneskets herredømme – at mennesket ikke bare skulle vokte verden, men at alt skulle legges «under hans føtter» (Salme 8:7) har medvirket til miljøkatastrofer. Kanskje kan den offensive holdningen i forhold til skaperverket som uttrykkes i Salme 8 få slike resultater, men denne holdningen kan også være et grunnlag for å utvikle miljøteknologi og ressursvurdering. Avskoging, vannforurensning og ørkenspredning var miljøproblemer som var aktuelle også i gammeltestamentlig tid og det er ikke sikkert at en mer passiv og tilbakelent holdning gav eller kan gi bedre resultater. 3.4 Dyr og fisker (vers 8-9) I gammelorientalsk visdomslitteratur finner man gjerne lister over kunnskap som de vise hadde. Disse listene er gjerne omfattende ordbøker som navngir alle kjente dyr og planter, alle kjente steder eller guder. I Det gamle testamente har man kun en tydelig rest etter en slik liste i 1 Kong 4:33, som relateres til Salomo i et avsnitt hvor Salomo fremstilles som et universalgeni, med talenter både innen for litteratur, statsrett og naturvitenskap. Salme 8:8-9 har også momenter fra en slik opplisting av kunnskap i seg. Man kan derfor gjerne si at salmen ikke bare propagerer for at mennesket skal herske, men mennesket skal ifølge denne salmen bygge sitt herredømme gjennom kunnskap. Ikke bare kunnskap om husdyrene og det nære, men kunnskap om den andre siden av havet hvor fiskens stier går. Det vil si at menneskets herredømme defineres som et herredømme som mennesket skal ta gjennom å styre det kjente, men også ved å tilegne seg kunnskap om det ukjente. Man kan gjerne si at fortellingen om Salomo i 1 Kong 11 står i motsetning til det positive kunnskapssynet man finner i Salme 8. Slutten av Salomos regjeringstid representerer ifølge teksten et forfall. Salomo ble grådig og hovmodig, og kunnskapen førte til ulykke for ham. I Salme 8 vektlegges mennesket både som ydmykt og svakt spedbarn, men samtidig som hersker over det jordiske. Virkningshistorie. Salme 8 er sitert flere ganger i Det nye testamente. Mest fremtredende er Matt 21:16 hvor overprestene og de skriftlærde ønsker å stoppe barna fra å rope «Hosianna» til Jesus, men Jesus svarer: «Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!» De skriftlærde blir satt i motsetning til småbarna hos Matteus. De representerer ydmykhet og sannhet, imens overprestene og de skriftlærde representerer hovmod og intriger. Salmen siteres også i forbindelse med spørsmål om Jesu oppstandelse (1 Kor 15:27; Ef 1:22; Heb 2:6-8). Her relateres dette herredømmet til Jesus primært, men den Kristusmystikken vi finner i 1 Kor 15 innebærer at dette herredømmet i Kristus også tilhører mennesket, og i Hebreerbrevsteksten understrekes det at, Kristi gir mennesket dette herredømmet i den nye verden. Sammen med skapelsestekster og visdomstekster er Salme 8 en av de tekstene i Det gamle testamente som definerer mennesket. Derfor har den gjennom hele kirkens historie vært fremme i etisk debatt i forbindelse med spørsmål om slavehold, barneutsettelse, fengselsforhold, provosert abort, miljøvern og mer. Også motivet at barns utsagn gir kunnskaper som de voksne ikke er mottagelige for har spilt en rolle i europeisk kultur. Konklusjon. Salme 8 er en hymne der hovedtemaet er at mennesket, tross sin tilsynelatende ubetydelighet, er skapt guddommelig som herre over skaperverket. Salmen proklamerer denne oppgaven som et embete, og synes derfor å være del av en innsettelsesseremoni. To forslag til slike seremonier er [1] en navngivningsseremoni/omskjærelse og [2] en nyttårsfest. Innholdet i salmen vil kunne oppleves som naturlig i begge disse situasjonene. Salmen har videre særlig hatt betydning i jødisk og kristen forståelse av forholdet mellom Gud, mennesket og skaperverket. Litteratur. 008 Vinterskugge. "Vinterskugge" (utgitt 1994) er et samlealbum med det norske folk metal-bandet Isengard. Samlealbumet inneholder bandets tre demoer Bootleg utgitt på 12" vinyl 2001, begrenset til 500 kopier. Grunge. Grunge, også kalt Grunge rock og Seattle rock, er en musikksjanger som først og fremst forbindes med en bevegelse fra Seattle på 1990-tallet. Stilen skulle i utgangspunktet være en videreføring av indie, alternativ rock, garasje rock, folk rock, punk og heavy metal (se AIC og Soundgarden), men etter hvert som musikkstilen til de forskjellige grungebandene (se nedenfor) utviklet seg så forskjellig, ble sjangeren bare en fellesbetegnelse på «musikk fra Seattle» (jfr. «Seattle rock»). Felles for denne musikken var tunge, dype, «grungy» («grumsete») toner med veldig mørk stil og ofte angstfylte tekster om sosial fremmedgjøring, apati og et ønske om frihet. Neil Young regnes av mange som gudfaren til grungebandene. Han inspirerte både Pearl Jam, Nirvana og Sonic Youth. Band som Pearl Jam, Nirvana, Alice in Chains, og Soundgarden anførte bevegelsen som ofte gav seg ut for å være venstreorienterte og samfunnskritiske. Musikken brakte også med seg «grungemoten», oftest løse klær, eksempelvis flanellskjorter og dongeribukser og liknende. Før popularitet. I 1985 ble de første grungealbumene gitt ut av Green River og Screaming Trees. I 1986 ble samlealbumet "Deep Six" gitt ut, der plateselskapet Z Records samlet forskjellige grungesanger. Albumet ble aldri veldig kjent men blir sett av mange som en klassiker i sin sjanger. I 1988 ga Green River ut sitt første studioalbum "Rehab Doll" som ikke solgte så bra utenfor Seattle. Samme år ga Soundgarden ut sitt debutalbum "Ultramega OK", som heller ikke fikk stor suksess utenfor Seattle. I 1988 gav Mudhoney ut sin debutsingel «Touch Me I'm Sick», som av mange grunge-fans er ansett som en klassiker. «Touch Me I'm Sick» er Mudhoneys mest kjente sang. Året etter gav Mudhoney ut sitt debutalbum "Mudhoney", men albumet ble ikke en stor hit. Soundgarden ga ut albumet "Louder than Love", som kom på 108. plass på Billboard 200 og de ga ut to singler «Loud Love» og «Hands All Over». "Louder than Love" fikk en middels suksess. Screaming Trees ga ut "Buzz Factory" i 1989. "Mother Love Bone" ga ut sitt eneste studioalbum i 1990, og ble oppløst fordi Andrew Wood døde senere av en narkotikaoverdose. Jeff og Stone fra Mother Love Bone begynte senere å jobbe sammen med Chris Cornell fra Soundgarden på sideprosjektet hans, Temple of the Dog, som var dedikert til Andrew Wood sitt minne. Chris Cornell og Matt Cameron var for opptatt med Soundgarden, så de gjenværende medlemmene startet grungebandet Pearl Jam. Pearl Jam ga ut sitt debutalbum "Ten" i 1991, et album som nå er det best solgte grungealbumet. Mainstream. På 1980-tallet hadde grunge blitt mer populært. Soundgarden var det første grungebandet som signerte for et stort plateselskap sammen med Alice in Chains, Nirvana og Screaming Trees. I 1991 ga Nirvana ut sitt mest kjente album "Nevermind". Albumet fikk mye oppmerksomhet takket være singlen «Smells Like Teen Spirit». Men samtidig ga Pearl Jam ut "Ten", Soundgarden ga ut "Badmotorfinger", Alice in Chains kom med albumet "Dirt" og senere kom albumet "Temple of the Dog", som var et samarbeidsprosjekt av Soundgarden og Pearl Jam-medlemmer. "Nevermind" og "Ten" var de best solgte albumene i 1992. I 1993 ga Pearl Jam ut albumet "Vs." som ble en stor suksess, og var det best solgte albumet i USA i 10 uker. Samme år ga Nirvana ut sitt siste studioalbum, "In Utero", som ikke var en like stor suksess som "Nevermind". Pearl Jam ga ut albumet "Vitalogy" i 1994, et album som var deres siste studioalbum før det som betegnes som "katastrofealbumet" "No Code". I 1994 gav Soundgarden ut sitt best selgende album "Superunknown", som ble en stor suksess. Albumet inneholder den kjente hiten «Black Hole Sun». Fall fra popularitet. Nirvana oppløstes i 1994, grunnet Kurt Cobains død. Cobains død regnes som en av de viktigste faktorene til at grunge ble mindre populært. En annen grunn kan være at Pearl Jams "No Code", ikke ble særlig godt mottatt. De to siste store grungealbumene som ble gitt ut var "Down on the Upside" av Soundgarden og "Dust" av Screaming Trees. I 1997 ble Soundgarden oppløst og senere kom samlealbumet "A-Sides". Det er mange grungeband som fremdeles er aktive. Et eksempel på dette er Pearl Jam som ikke har hatt en stor «mainstream-hit» siden "Vitalogy"-perioden. Etter at "No Code" ble gitt ut hadde bandet en lang periode der de hadde problemer med å toppe singel- og albumlistene, men i 2006 ga de ut albumet "Pearl Jam" som regnes som bandets comeback-album. Mudhoney er fremdeles aktive, men har ikke hatt noen stor hit siden singlen «Touch Me I’m Sick» i 1988. Selv om Nirvana er oppløst, har albumene deres stadig solgt godt etter Cobains død. Høstmørke. "Høstmørke" er debutalbumet til folk metal-bandet Isengard. Albumet kom ut i 1995. Bootleg utgitt av Black Witchery Records i 2000 på 12" Vinyl, begrenset til 500 kopier Uelen. Uelen (russisk: "Уэ́лен") er en landsby ("selo") som ligger like sør for polarsirkelen i Tsjukotka, like ved Kapp Dezjnjov (russisk:"Мыс Дежнёв"), stedet hvor Beringhavet og Tsjuktsjerhavet møtes, på det aller østligste punktet på det russiske fastland og dermed også det asiatiske kontinent. Uelen har en befolkning på rundt 5-800 (varierende anslag). Landsbyen er velkjent for sine utskjæringer i hvalrosstenner og -bein. Den tjener også som base for naturvitenskapelige og arkeologiske ekspedisjoner i området, som blant annet har avdekket en gravplass inneholdende mer enn 300 graver fra tidlige hvaljegerkulturer, fra et tidsområde mellom 500 f.kr. og 1000 e.kr. Uelens mest kjente sønn er forfatteren Jurij Sergejevitsj Rytkheu, som ble født der i 1930. I 1934 var byen et øyeblikk i det internasjonale rampelyset, da de overlevende etter forliset til skipet "Tsjeljuskin" ble fløyet ut derfra. Uelen er også betydningsfullt i og med at det er det befolkede stedet av noen betydning i Russland som ligger nærmest de Forente Stater, og under den kalde krigen ble militærbaser av denne grunn anlagt på stedet. John Comyn, jarl av Buchan. John Comyn, jarl av Buchan (død 1308) var en skotsk adelsmann og en betydelig motstander av kong Robert Bruce av Skottland i borgerkrigen som gikk parallelt med Den skotske uavhengighetskrigen. Han må ikke blandes sammen med den mer kjente John III Comyn, herre av Badenoch, også kalt for «den røde Comyn», som var hans fetter og som ble drept av Robert Bruce i Dumfries i 1306. Jarlen av Buchan var en representant for en familie som lenge hadde dominert skotsk politikk. Hans endelig nedlag for Robert Bruce markerte en betydelig og endelig skifte i maktbalansen i Skottland, spesielt i det nordlige Skottland som var Comyns kjerneområde. Comynene av Buchan. Comynene, en familie av normannisk opprinnelse gjorde seg først gjeldende i Skottland i løpet av regimet til kong David I av Skottland. I 1136 ble William Cumin, som tidligere hadde vært i tjeneste hos Henrik I av England, "Kansler av Skottland". William Cumin representerte en ny klasse av utlendinger viss makt og status var helt og holdent avhengig av den føydale tjeneste de kunne yte kongen, og ble benyttet av kongen og hans etterfølgere for å utøve kongelig makt i sine maktområder hvor de fungerte som føydale småkonger. Comynene fikk tildelt landområder i sørlige Skottland, men i 1212 steg de i posisjon da William Comyn, "justiciarius" (øverste politiske og juridiske myndighet) av "Scotia" (Skottland) giftet seg med Marjorie, det eneste barnet og arvingen til Fergus, den gælisk jarlen eller mormaer av Buchan. Jarldømmet Buchan besto av betydelig landområder i det nordøstlige Skottland. Da deres sønn Alexander Comyn etterfulgte ham var Comynene den første familie av normannisk opprinnelse som hadde oppnådd å overta en gælisk jarldømme og således fikk en fordel framfor en annen skotsk-normannisk familie som Bruce som ikke overtok jarldømmet Carrick før senere på 1200-tallet. For historikeren Alan Young var forbindelsen mellom Marjorie og William begynnelsen på «Comyns århundre» og dominans på skotsk historie. William økte også familiens makt ved å skaffe sin sønn Walter Comyn de sørlige områdene av det gamle jarldømmet Moray, og herredømmet Badenoch som også inkluderte de vestlige områdene av Lochaber. Ved midten av 1200-tallet hadde familien Comyns makt økt til å strekke seg fra breddene av Aberdeenshire vestover og hele vegen til Loch Linnhe. Familien var en maktfaktor av voksende betydning i de påfølgende regimene til Alexander II og Alexander III, men de nådde sannsynligvis høyden av sin makt og innflytelse under regimet til kong Johan Balliol, som de var inngiftet med. Konkurrenter og konger. I 1290 var Margrete, «jomfruen av Norge», datter av kong Eirik II Magnusson av Norge, og Margrete, datter av Alexander III av Skottland, den siste monark fra huset Dunkeld, og da hun døde var det ingen klar ettertreder til den skotske tronen. Til slutt var det tretten eller fjorten personer som kunne gjøre krav på tronen. De viktigste var Robert Bruce av Annandale, bestefar til den framtidige kong Robert Bruce, og Johan Balliol. Selv om John Comyn, herre av Badenoch, også referert til som «den Sorte Comyn» for å skille ham fra hans sønn John Comyn, også kalt for «den Røde Comyn», også hadde et visst krav på tronen, men mindre og stilte derfor sin makt bak Johan Balliol, sin svoger. Som en følge av en bestemmelse ved kong Edvard I av England ble Balliol konge i 1292 i henhold til vilkårene i føydal lov, skjønt Bruce-familien var misfornøyd med avgjørelsen. Helt siden Alexander III døde i 1286 hadde herren av Annandale vist seg forberedt og om nødvendig sette militær makt bak kravet for å overta den skotske tronen. Den eneste måten å opprettholdet kravet innebar samarbeid eller utryddelsen av huset Comyn. I 1292 var de to familiene Bruce og Comyn de to politiske posisjonene som skulle dominere Skottland i de neste femti årene. John av Buchan. John Comyn ble den tredje jarl av Buchan da hans far Alexander døde i 1289. I en alder av rundt tretti år gammel var han rask til å komme seg i politisk posisjon. Han ble prominent plassert i Johan Balliols administrasjon og steg til "Konstabel av Skottland" i 1293. Han var en av de som ble innkalt av Edvard I av England i dennes egenskap som føydal overkonge av Skottland for å tjenestegjøre i krigen mot Frankrike. For skottene var den ingen ønsket situasjon og da Johan Balliol underkastet seg den engelske kongens krav om skotsk deltagelse i den engelsk-franske krigen ble han plassert i forvaring av John av Buchan og andre stormenn. Den nye regjeringen gikk isteden inn i en politisk og militær allianse med Frankrike og således også i krig med England. I påvente av de første hendelsene av den kommende krigen besluttet Skottland å slå til først. John av Buchan, sammen med sin fetter John Comyn (den røde) og nevø av Johan Balliol, ledet et angrep mot Carlisle som faktisk var under kommando av Robert Bruce, jarl av Carrick, sønn av den Robert Bruce som hadde krevd den skotske tronen og tapt for Johan Balliol. Det kan sies at dette angrepet var begynnelsen på Den skotske uavhengighetskrig og at den startet i et militært sammenstøt mellom familien Comyn og familien Bruce. Angrepet på Carlisle ble en fiasko, tilsvarende ble også det skotske hærtoget i 1296. Kong Edvard I av Englands krigsvante hær knuste den skotske hæren ved slaget ved Dunbar, og deretter flyttet den engelske hæren seg raskt nordover i Skottland. John av Buchan og kong Johan Balliol overga seg ved Montrose i juli sammen med andre ledende skotske adelsmenn. Den tragiske kong Johan ble strippet for sine kongelige regalier og symboler på makt og deretter fraktet sørover og kastet i Tower of London. John av Buchans skjebne var ikke like ulykkelig, kun forvist for en tid og måtte oppholde seg i England sør for elven Trent. I juni 1297 lovte han å tjenestegjøre i krigen mot Frankrike, skjønt kong Edvard fant snart mer presserende oppgaver for hans tjenester. Det samme året havnet Skottland i et utstrakt opprør ledet av William Wallace i sør og Andrew Murray (Muray) i nord. Murrays opprør var av betydelig bekymring for John av Buchan ettersom det var i utkanten av hans egne eiendommer. Det var med det formål å bringe unge Andrew Murray under kontroll eller drept som gjorde at kong Edvard sendte John av Buchan tilbake til Skottland i juli. Krigen med familien Comyn. For John av Buchan krevde oppgaven som lå foran ham en stor grad av diplomati og som innebar både nasjonal politikk og familielojalitet. Andrew Murray var godt kjent med ham som sønn av hans nabo Andew Murray av Petty og Avoch som fortsatt satt i fengsel i England. De hadde lenge vært politiske allierte og det var også familiære forbindelser mellom familiene Morray og Comyn: Som sin andre hustru hadde Andrew Morray giftet seg med Euphemia Comyn, datter av den første herren av Badenoch. Å gjøre ingenting eller å slå seg sammen med de skotske opprørerne innebar også betydelig risiko. Til slutt møttes de to partene på bredden av Spey hvor Murray trakk seg tilbake til «en mektig festning av tømmer og torv» hvor han ikke kunne bli tatt, som John av Buchan senere ga som forklaring og unnskyldning til kong Edvard. Hugh de Cressingham, lederen for den engelske okkupasjonen av Skottland, var oppmerksom på at det var tynt forkledt dobbeltspill og skrev den 5. august at «freden på begge sider av det skotske vannet (Firth of Forth) er fortsatt i sin uklarhet, som det er sagt, det er også handlingene til jarlene som er der». "Guisborough-krønikien" hadde liten tvil om Comyns skyld som «først lot som man slo ned opprøret, men til slutt byttet side og ble en torn i vår side». Men så sent som i september, kort tid før slaget ved Stirling Bridge, var Buchan fortsatt sett på som lojal til det engelske styret. I virkeligheten mener en del skotske historikere at Wallace og Murray ikke kunne ha rekruttert nok soldater i nordlige Skottland uten det stilltiende samtykket til Buchan og hans assosierte. Adelen og Skottlands Voktere. Noen skotske historikere vil hevde at John av Buchan indirekte bidro til seieren ved Stirling selv om han personlig ikke var til stede. I tiden etter seieren går karrieren hans inn i en periode som svært uklar og hvor få detaljer har overlevd. Det synes sikkert at da Andrew Murray døde fra sine sår fra slaget ved Stirling Bridge og da William Wallace ble formelt utnevnt til "Vokter av Skottland" hadde den generell holdningen til opprøret endret seg i adelen. Det er viktig å minne om at de viktigste historiske skikkelsene på denne tiden ikke var uselviske patrioter. Mange var knapt nok skotske, men av normannisk slekt og snakket fransk som førstespråk. Personlige fordeler og interesse for egne områder spilte en betydelig rolle. For John av Buchan og mange av de andre adelige var William Wallace ikke så mye av en nasjonal helt, men en oppkobling fra lavadelen som i en annen tid ville ha spilt en ubetydelig rolle i den føydale orden. Det ville derfor ikke være i Buchans interesse å se det ledige bispedømmet i St. Andrews bli besatt av William Wallaces mann, William Lamberton, istedenfor den mann som han selv hadde sett ut, mester William Comyn, hans egen bror. Historien om at Comynene sviktet Wallace ved slaget ved Falkirk kan være en ren fabrikasjon i henhold til noen historikere, men den dukker først opp i kildene i skriftene til John Fordun og John Barbour i en tid hvor Comynene lenge hadde vært sett på som forrædere i skotsk historie. Tolkningen av hendelsene innebærer en del intellektuelle akrobatiske øvelser: Fordun fordømmer Comynene for å tape slaget for Wallace mens han rett etter berømmer Robert Bruce, den kommende konge, for å vinne det for de engelske. Selv om man setter denne antatte fabrikasjonen til side er det liten tvil om at familien Comyn hadde en betydelig fiendtlighet mot William Wallace, kanskje forstørret av Lamberton kjente forbindelse med familien Bruce. Lamberton ble valgt inn i panelet av Voktere med den hensikt å opprettholde freden, en merkelig avgjørelse med tanke på familien Comyns fiendskap til ham. Til slutt måtte også Lamberton trekke seg da John Comyn (røde) erklærte at han ikke lenger ønsket å tjenestegjøre sammen med biskopen. Robert Bruce trakk seg i 1300 på en tid da det så ut som en mulighet til at John Balliol kunne gjeninnsettes på den skotske tronen, noe som var det viktigste politiske målet for familien Comyn. Familien Comyn ved makten. Fra omtrent 1300 til 1304 var Skottlands krig, på en måte, også familien Comyns krig. Med sin fetter som Vokter holdt John av Buchan posisjonen som "justikiar av Skottland" nord for Forth med hoff i Aberdeen tidlig i 1300. Han var også aktiv i grenseområdene mot England og deltok i hærtokt både i England som i Galloway hvor han som sheriff av Wigtown forsøkte å vinne den lokale befolkningen over til den nasjonale saken. I 1301 slo han seg sammen med John de Soules for å slåss mot den engelske hæren i dalen hvor elven Clyde gikk. Det påfølgende året ble han valgt til å delta på diplomatisk reise til Paris for å forsøke inngå en fredsavtale mellom England og Frankrike. I hans fravær deltok hans fetter i å slå en engelsk hær i slaget ved Roslin, men denne oppmuntringen ble snart slukket. Kong Edvard I av England forberedte en mektig offensiv mot Skottland, og overtalte kong Filip IV av Frankrike til å ekskludere Skottland fra Paris-traktaten som ble signert i mai 1303. John av Buchan deltok sammen med de andre ambassadørene i et skriv hjem som en oppmuntring til sin fetter: «For Guds skyld, bli ikke fortvilet... det vil glede våre hjerter om du visste hvor mye din ære har økt i hver eneste del av verden som et resultat av ditt siste slag med de engelske. Om du har gjorde modige bedrifter, gjør en modigere nå. Den raskeste løperen som faller før målet er nådd har løpt forgjeves...» Kong Edvards invasjon i 1303, den mektigste siden 1296, viste seg å være for sterk for skottene å stå imot. Etter hvert som den engelske hæren presset seg nordover mot Forth, for første gang siden 1296, ble Comyns eiendommer i Buchan og Badenoch truet, og Vokteren tok pregmatiske grep og gikk inn i fredsforhandlinger med den engelske kongen, og som kom til sin konklusjon ved Strathord i nærheten av Perth i februar 1304. Paradoksalt satte det ikke familien Comyn tilbake i prestisje og de hadde fortsatt posisjoner i styringen av Skottland selv etter erobringen. Kong Edvard, til tross for hans beryktede omdømme og hans uforsonlige hat for menn som William Wallace, var samtidig også en politiker som inngikk kompress. Han kunne ikke bekoste de store utgiftene i menn, penger og materialer som ville ha vært nødvendig for sikre Skottland, akkurat som med sin tidligere erobring av Wales. Han var derfor tvunget gang på gang å inngå avtaler og allianser med sine tidligere fiender. John av Buchans land som ble konfiskert i den ene omgangen ble levert tilbake i den andre. Buchan ble gjort til et medlem av det regentskapet som styrte under den nye engelske guvernøren, John de Bretagne, jarl av Richmond, og i september 1305 var han en av kommisjonærene som deltok i unionsparlamentet i Westminster for å akseptere kong Edvards vedtekter for styringen av Skottland. Mord og blodfeide. I 1306 var det klart for alle at Johan Balliol, som nå hadde trukket seg tilbake til sine franske eiendommer, aldri ville komme tilbake til Skottland. Hans kongedømme var dødt, men familien Balliols krav på tronen var fortsatt levende. Kravet ble holdt i hevd av Edward Balliol, sønn av den tidligere kongen, men han satt fortsatt i engelsk fangenskap og ville fortsatt gjøre det for en god tid. Den nest beste kandidaten var John Comyn (røde), kong Johan Balliols nevø. Hans fremste motstander var selvsagt Robert Bruce som hadde underkastet seg engelskmennene siden 1302, men hadde aldri fullstendig gitt opp sine kongelige ambisjoner. Siden 1286 hadde en mulig borgerkrig truet mellom familiene Bruce og Balliol og satt sitt preg på skotsk politikk. Da Robert Bruce møtte John Comyn til et møte i en kirke i Dumfries og drepte ham den 10. februar 1306 ble trusselen en realitet. Grunnen bak mordet på John Comyn har aldri blitt tilfredsstillende gitt og svever fortsatt i historiens mørke. For de skotske kildene var det en rettferdig skjebne for en forræder og en spion, og for de engelske kildene var det en blodig og overlagt kriminelt mord. Det eneste som er sammenfallende er at familien Comyn generelt og John Comyn (røde) spesielt var en betydelig hindring for Bruces ambisjoner. Mordet i 1306 ble derfor en omskrivning av dommen fra 1292. Ved å gripe fordelen klarte Bruce å bli kronet som Skottlands konge ved Scone den 25. mars i en improvisert seremoni. Den såkalte «Skjebnesteinen», Scones stein, manglet, det var også jarlen av Fife som av tradisjon alltid plasserte skottenes nye konge på deres trone som den fremste av alle jarlene. I en overraskende vending dukket jarlen av Fifes søster opp, Isabella MacDuff, som også var hustru til John av Buchan, og krevde retten til å geleide kongen til hans trone. Således ble en ny seremoni holdt to dager etter den første. Det finnes ingen overlevende kilder som gir klarsyn til hennes grunner som var totalt motstridende til hennes ektemanns ønsker, men det kan ha vært personlige foruten politisk familiemotsetninger. John av Buchan gjorde ingen anstrengelser så vidt historikerne kjenner til å for å redde Isabella MacDuff fra den skjebne som hennes beslutning og handling ved Scone påførte henne da hun senere ble arrestert. Som kong Edvards tilhenger ville Buchans ord hadde veid tungt i å få henne løslatt, men tilsynelatende gjorde han ingenting. Da Robert Bruce satte seg opp mot Englands konge var det uunngåelig at Buchan og hans assosierte måtte gå den motsatte vegen. Den som hadde tidligere vist seg være langt mer patriotisk enn Robert Bruce sto nå fast og bestemt på engelsk side i kampen mot Robert Bruce, Skottlands nye konge. Om man ser til side for Bruces opplagte dyktighet som soldat og politisk strateg var dette vendepunktet som førte til familien Comyns utslettelse. Skotter som ikke hadde hatt noen deltagelse i mordet i Dumfries begynte nå å identifisere seg med den nye og suksessfulle kongen av Skottland mot et parti som sto i forbindelse med den forhatte fienden England. Krig og terror. De krefter som sto imot Robert Bruces kongedømme var formidable, men spredt og han var nødt til håndtere dem en etter en. Det var en oppgave som ble gjort enklere da kong Edvard I av England døde i juli 1307 og som ble etterfulgt av den betydelig mindre handlekraftige Edvard II. Med den engelske hovedstyrken ute av landet kunne han hanske med sine skotske fiender med hensynsløs besluttsomhet. Etter suksessfulle hærtokt i Galloway og Argyllshire konsentrerte han alle sine anstrengelser og ressurser mot jarlen av Buchan, sin hovedfiende i Skottland. Krigen mot Comyn skulle vare fra slutten av 1307 og helt til våren 1308, forlenget av at kongen ble satt tilbake av en alvorlig sykdom. Det var kanskje John Comyns beste anledning til å beseire sin fiende. Med Robert Bruce satt ut av virksomhet og den kongelige hæren kraftig redusert i antall besluttet han å angripe kongens leir ved Slioch i nærheten av Huntly, men angrepet ble gjennomført uten større besluttsomhet og han trakk seg tilbake etter å ha beskutt med ild for en tid. Beklageligvis er den eneste kilden som har overlevd fra krigen i nord ekstremt partisk mot Comyn slik at det er vanskelig å bedømme hendelsene klart. Det er to muligheter: enten var John Comyn av Buchans talenter og evner som soldat begrenset, eller han kunne ikke stole på de styrker som han rådde over. Bevisene tyder på en kombinasjon av begge deler. Krigen endte i mai 1308 da Buchans hær kollapset i slaget ved Inverurie. Jarlen av Buchan klarte med nød og neppe å flykte til England mens han jarldømme ble systematisk ødelagt. Herjingen eller voldtekten av jarldømmet Buchan ble utført med det mål og hensikt å ødelegge for alltid Comyns makt i nordøstlige Skottland. For en gangs skyld ble terroren ikke utført av engelske styrker, men av skotske hærmenn mot deres skotske landsmenn. Ødeleggelsen var så total at den ble husket selv femti år etter hendelsene. En tilsvarende terrorisme i Galloway klarte dog ikke å knuse befolkningens lojalitet til Balliol-familien som kom tilbake på 1330-tallet, men jarldømmet Buchan ville aldri mer gjenoppstå for familien Comyn. Comyn i England. I England ble den landsflyktige jarlen godt mottatt av kong Edvard II som utpekte ham som vokter ("warden") av de nordligste engelske områdene mot Skottland i juni 1308, men han kunne ikke nyte sin nye ansvar særlig lenge og døde en gang før desember. Alice Comyn, hans niese og arving giftet seg med Henry Beaumont, en fransk adelsmann i engelsk tjeneste. Beaumont kom til å kreve jarldømmet Buchan i retten av sin hustru, et krav som han forfulgte hvileløst inntil det var en betydelig faktor som utløste den andre skotske uavhengighetskrigen på 1330-tallet, og således gjenopptok den gamle personlige krigen mellom familiene Comyn og Bruce. John av Buchans nevø, John Comyn IV, deltok i den engelske invasjonen i 1314, bestemt på å hevne farens drap og familien Comyn, men ble drept i slaget ved Bannockburn. Med ham var det siste mannlige medlemmet av familien Comyn død. Jonas Solberg Andersen. Jonas Solberg Andersen (født 8. mars 1981) er en norsk ishockeyspiller som spiller i moderklubben, Sparta Warriors. Han ble toppscorer i GET-ligaen (den norske toppserien) i 2007, og er klubbens største norske profil. Er kjent for sitt knallharde, vellplaserte håndleddskudd, og dragninger av ypperste klasse. Han prøvde seg i Leksands IF i svensk elitserie i sesongen 2004/05, men det ble et mindre vellykket opphold. Han har kontrakt med Sparta til 2010. Francis Xavier Zhao Zhensheng. Francis Xavier Zhao Zhensheng S.J. (født i november 1894 i Qing i Hebei i Kina, død i fengsel i 1968) var katolsk biskop av Xianxian som sluttet seg til regimetro Den kinesiske patriotiske katolske forening i 1950-årene i tidlig Maotidens Folkerepublikken Kina. Zhao ble gitt adgang til et lite kloster i Xianxian i 1911. Men to år etter ble han medlem av jesuittordenen. Han ble sendt til høyere studier i Belgia, ble presteviet den 23. august 1923, og året etter tok han sin doktorgrad i filosofi. I 1936 bler han prest i Hejian, som var jesuittenes sjelesørgeriske hovedsete og hvorfra de betjente en rekke menigheter. Den 2. desember 1937 ble han utnevnt til apostolisk vikar av Sienhsien (Xianxian) og til titularbiskop, og ble bispeviet den 27. mars 1938. Den 11. april 1946 ble Xianxian fullt bispedømme, og var da det katolske kirkedistrikt med høyest prosentandel katolsk befolkning. Han ble forfulgt, arrestert fengslet under kulturrevolusjonen (1966–1976), og døde av sykdom under fangenskapet i 1968. En medfange kunne etter sin løslatelse fortelle at biskop Zhao hadde gitt uttrykk for anger over sin vurdering på 1950-tallet: Han hadde ønsket å berge det som berges kunne da han gikk inn i den prokommunistiske bevegelsen og foretok nye bispevielser uten pavelig mandat. I 1981 ble han rehabilitert, og et minnemøte som hyllet hans innsats ble holdt i Shijiazhuang av Hebeis patolske patriotiske forening. Litteratur. Zhao Zhensheng, Francis Xavier Zhao Zhensheng, Francis Xavier Zhao Zhensheng, Francis Xavier Zhao Zhensheng, Francis Xavier Pierre Batiffol. Pierre Batiffol (født 27. januar 1861 i Toulouse i Frankrike, død 13. januar 1929 i Paris) var en fremtredende fransk katolsk prest og kirkehistoriker, særlig kjent som dogmehistoriker. Batiffol studerte fra 1878 ved presteseminaret "Saint-Sulpice" i Paris, ble prsteviet i 1884 og fortsatte sine studier ved "Institut catholique" i Paris og ved "Ecole des Hautes Etudes". Han var student under kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne. Under Giovanni Battista de Rossi i Roma viet han seg fra 1887 til 1889 til arkeologiske studier, liturgisk forskning og antikk kristen litteratur. Fra 1889 til 1898 og fra 1907 til 1929 var han husprest ved "Ecole Sainte-Barbe" i Paris. Sammen med sin venn Albert Marie Henri Lagrange grunnla han i 1892 tidsskriftet «Revue biblique» for pleien av den historisk-kritiske metode innen eksegesen av det gamle og det nye testamente. I 1899 grunnla han «Bulletin de littérature ecclésiastique». I 1898 overtok han ledelsen for "Institut catholique de Toulouse", som han snudde om på og utviklet til en blomstrende skole for den historisk-kritiske teologi. Han benyttet strengt kritiske metoder innen kirke- og dogmehistorien så vel som innen sin hagiografiske forskning. På grunn av sin studie om eukaristien (1905), som ble satt på "Index librorum prohibitorum", og hans kritikk av et antall legender mistet han i kjølvannet av den pavelige encyklika «Pascendi dominici gregis» (8. september 1907) sin lærestol. Etter dette bodde han i Paris, der han fra 1915 var "chanoine titulaire" ved Notre-Dame de Paris. Eksterne lenker. Batiffol, Pierre Batiffol, Pierre Batiffol, Pierre Batiffol, Pierre Motorfeste i båt. Motorfeste i båt er den anordningen på en båt som brukes til å feste en påhengsmotor. Flere slags motorfester blir brukt – det vanligste er å sette motoren fast på et akterspeil hvis båten har et slikt. Motorfestespeil. Spiss-stevnede båter får stundom et lite motorfestespeil ved at bakstevnen og litt av båtbordene bakerst sages av, og man snekrer inn et lite speil her øverst. Men denne ordningen har det til felles med en festeplanke satt fast øverst på stevnen bak at motoren står uforholdsmessig høyt. Sammen med at bakstevnen på spiss-stevnede båter beveger seg mye opp og ned når båten stamper (får bølgene inn forfra eller bakfra), gjør at propellen stadig kommer opp av vann. Tre måter. En annen brukt metode er å sette motoren på båtens overkant nokså langt bak i båten, et stykke foran bakstevnen. Her har båten ofte en esing, og det er også vanlig å snekre inn en planke eller kloss under, evt også opp langs, esingen for å ta motortrykket. Enda en måte er å få en tykk planke til å stå ut på siden av båten, over eller i høyde med båtens overkant, også dette nokså langt bak i båten. Planken er ofte festet i en tofte (et tverrgående sete) her, eller den går tvers over hele båten. En tredje variant er å la «planken» være bakenden av en trekantet kasse med spissen fremover; en slik kasse har både bunn og sider, og er skrudd fast øverst på utsiden av båten. Alle de 3 sistnevnte variantene av motorfester fører til at båten etterhvert blir skjev, og når den ruller (får bølger inn fra siden) kommer propellen opp av vann. En planke ut fra båtsiden kan også være farlig ved at store bølger kan treffe den forfra og påvirke båtens kurs sterkt og plutselig. Derfor er en trekantet kasse tryggere. Motorbrønn. Den eneste trygge og effektive måten å feste en påhengsmotor i spiss-stevnede båter er å lage motorbrønn inni båten, gjerne rett bak baktoften (rorommene fri). Denne måten brukes på mange slags robåter langs hele norskekysten, blant annet av fiskere som driver hjemmefiske. Carol O'Connell. Carol O'Connell (født 1947) er en amerikansk forfatter og billedkunstner. O'Connell studerte ved California Institute or Arts og Arizona State University. Fram til siste halvdel av 1990-tallet arbeidet hun uten kommersiell suksess med sin billedkunst, samtidig som hun tok strøjobber som korrekturleser og språkvasker. Hun debuterte i 1994 47 år gammel med "Mallory's Oracle", den første i en serie beskrevet som lettere absurdistiske kriminalromanener med NYPD-detektiven Kathleen Mallory i hovedrollen. Bøkenes hovedperson er av enkelte kritikere beskrevet som the «toughest woman in crime fiction». Forfatteren beskriver Mallory som en 185 cm høy sosiopat med «perfekt» utseende og en oppvekst blant gateprostituerte og i overkant eksentriske politifolk. Manuskriptet til "Mallory's Oracle" ble av forfatteren sendt til det britiske forlaget Hutchinson, etter eget utsagn fordi hun følte at mulighetene for salg til et amerikansk forlag var små. Rettighetene til boken med oppfølger ble kjøpt opp, og deretter straks auksjonert til forlag i Nederland, Tyskland, Frankrike og USA, for summer som dengang vakte oppsikt i forlagsbransjen. Motorbrønn. Motorbrønn er en innretning i en robåt; en kasse med nærmest loddrette vegger som står fast i båten, og har bunn åpen ned i sjøen, slik at man kan sette en påhengs- (utenbords-)motor her. En motorbrønn står (nesten?) alltid på siden av kjølen i båten, som derfor er like hel. Den ligner på en fiskebrønn (fiskepark) der en av sjøåpningene er utvidet til å romme en påhengsmotor. Det har vært laget mange slags motorbrønner i Norge, fra ganske små, der man kan lure ned en motor med 2-bladet propell, til mer rommelige brønner på 40-50 x 40-50 cm. Noen motorbrønner er ekstra lange, slik at motoren kan vippes opp inni brønnen. Noen er utstyrt med bunnlokk, ofte den biten av bunnen som ble skåret ut da brønnen ble snekret; dette lokket er gjerne hengslet fast til veggen inn mot midten av båten, slik at brønnen raskt og lettvint kan lukkes når motoren fjernes. På de fleste motorbrønner settes motoren fast til forveggen i brønnen, som derfor er tykkere og mer solid festet i båten enn de andre veggene. Men det er også eksempler på at motoren er festet til en planke like over brønnens forkant, med planken festet til båten uavhengig av brønnen. Dette er i prinsippet best for båtbunnen, men er vanskelig å få tett. De fleste motorbrønner står nokså langt bak i båtene, i den såkalte bakskuten, men det finnes også båter med motorbrønn midt i båten eller langt fremme. Motorbrønn brukes på alle slags robåter langs hele norskekysten, også av hjemmefiskere. På Færøyene finnes nesten ikke en robåt uten motorbrønn; noen av robåtene der har sågar 2 motorbrønner og 2 motorer! Framskut. Framskut er den trekantformede plassen forrest i en tradisjonell robåt. Ofte er framskuten ganske lang, og den er nesten alltid høyere og bredere enn bakskuten. Når en lav, åpen båt skal møte svære bølger, er det viktig at framskuten er så lett og vid at den flyter opp over bølgetoppene. For fiskere på havet i gamle dager var det derfor viktig at framskuten var slik. Inni fjordene og blant øyene kan man derimot se robåter med både tofter og sesser i framskuten, og der man ofte legger last her. Se ellers bakskut. Agresso. Agresso holder til i Nydalen i Oslo Agresso er en norskutviklet ERP-programvare. Programmet har sine røtter fra 1983 – da som Inenco AS. Selskapet Agresso AS ble etablert i 1991. Hovedtyngden av Agressos kunder befinner seg i Norge, Storbritannia, Sverige, Tyskland, Belgia, Nederland, Luxembourg, Danmark og i USA. I Norge benyttes systemet spesielt av mange offentlige etater og kommuner, men det er også populært i anleggs- og byggebransjen. Tradisjonelt har Agresso hatt sin styrke i prosjektrelaterte virksomheter. I 2006 ble Agresso versjon 5.5 lansert. Denne versjonen støtter bruken av relasjonsdatabasene Microsoft SQL Server og Oracle. Agresso ble i 2000 fusjonert inn i det nederlandske selskapet Unit 4. Sammen dannet de selskapet Unit4 Agresso Group NV. Programvareutviklingen har siden starten skjedd i Nydalen i Oslo. Administrerende direktør i Agresso AS er p.t. Helge Strypet. Hakadal. Utsikt over Hakadal fra Rundkollen, Varingskollen til høyre i bildet Hakadal (tidl. "Hakedal", skal uttales "Hakadalen") er bygdenavnet på norddelen av Nittedal kommune i Akershus, fra Strøm bru til grensa mot Oppland, og er ett av to sokn i kommunen, med Hakadal kirke som soknekirke. Navnet Hakadal kommer ifølge Harald Hårfagres saga fra en som het Hake. Han var sønn til en norsk småkonge og skal ha falt i kamp mot Harald i dalen som senere skulle til å bære navnet hans. Om dette er riktig eller ikke er vanskelig å vite, men Oluf Rygh er enig i at dalen nok er oppkalt etter en som het Hake (Haki). Hakadal har (i følge) tettstedene: Åneby (1 354 innbyggere), Grønvoll (1 519 innbyggere) og Løstad (1 572 innbyggere). Åneby, Varingskollen og Hakadal er alle stoppesteder på Gjøvikbanen. Varingskollen har forøvrig også et av Oslo-områdets største alpinanlegg, med fem nedfarter og tre heiser. Største høydeforskjell er 315 meter. Nord i Hakadal ligger garden Ås med golfbane (Hakadal golfklubb). Dette er en 18-hulls bane åpnet i 2004. Ås er òg et populært utfartssted vinterstid, hvor man kan kjøre til Hakkim og gå skiturer i Romeriksåsene. Det er også mange som bruker Hakadal som startpunkt for løyper gjennom Nordmarka; fra Hakadal stasjon er det ca 18 km til Kikutstua. På vestsida av dalen, nord i Hakadal, finner vi Hakadal verk, med mange av husene etter Norges eldste jernverk. Driften der startet ca. 1550. Gjennom Hakadal renner også Hakadalselva, som blir til Nitelva etter Strøm bru. I Hakadal er det ungdomsskole (Hakadal ungdomsskole eller HUS) og to barneskoler (Kirkeby og Hagen). Videre er det en gullsmed som ligger på Åneby, to matvareforretninger (Kiwi og Meny) og et gatekjøkken (Åneby Pizza og Grill, før dette Lasse og Lenes). I Hakadal er det også mange hester og private staller. Dreyers Forlag. Dreyers Forlag A/S, ofte bare kalt Dreyer, var et tidligere norsk forlag. Forlaget startet opprinnelig som en trykkeribedrift i Stavanger i 1847, men forlagsdelen av virksomheten ble kjøpt opp av Barthold A. Butenschøn i 1942 og etablert som forlag da, med Butenschøn som direktør og dikteren Alf Larsen som hovedkonsulent. Senere overtok forfatteren Aasmund Brynildsen konsulentjobben. Butenschøn gikk av med pensjon i 1979 og etablerte noen år senere forlaget Andresen & Butenschøn sammen med Hans B. Butenschøn og Anton Fredrik Andresen. Halfdan Kielland overtok etter ham i Dreyer. Forlaget utga mye oversatt essayistikk (bl.a i serien Dreyers kulturbibliotek), men også norsk og oversatt skjønnlitteratur. Georges Simenon forfatterskap (Maigret-bøkene) var i mange år en viktig inntektskilde. Dreyer ble slått sammen med S i 1991 under navnet S. Det sammenslåtte forlaget ble eiet av Cappelen. I 1999 ble Grøndahl og Dreyers Forlag oppløst og det gikk inn i Cappelen. I 2010 byttet Andresen & Butenschøn navn til Dreyers forlag. Jejunum. Jejunum eller tomtarmen, er det midtre segmentet av tynntarmen, som er delt i tre. De to andre segmentene er henholdsvis duodenum (også kjent som tolvfingertarmen eller startsegmentet) og ileum (krumtarmen – sluttsegmentet, som tømmer seg til tykktarmen). Jejunum følger direkte etter den 25-30 cm lange tolvfingertarmen og er ca. 2-3 meter lang hos mennesker. I denne delen av tynntarmen skjer det alt vesentligste opptaket av næringsbestanddeler. De nedbrutte næringsstoffene tas opp av villuscellene, dels ved diffusjon, dels ved aktiv transport gjennom cellene. Karbohydratene tas fortrinnsvis opp som monosakkarider (glukose m.m.), og proteinene som aminosyrer. Disse stoffene avgis sammen med salter og vannvannløselige vitaminer til villuskapillærene (det fine nettverket av blodårer som finnes i tarmtottene) og føres deretter med blodet videre til leveren. Ileum. Ileum er sluttsegmentet av tynntarmen, som er delt i tre. De to andre segmentene er henholdsvis duodenum (startsegmentet), som helst er kjent som tolvfingertarmen, og jejunum (midtsegmentet). Ileum følger direkte etter det 2-3 meter lange midtsegmentet av tynntarmen. Den første halvdelen ligner mye på jejunum, men omtrent halvveis ned i dette segmentet endrer tarmen seg og får lagt mindre folder. Opptak av viktige produkter som vitamin-B12 og gallesyre tas først opp når næringsinholdet i tarmen når den nederste delen av ileum. Oxycorynidae. Oxycoryninae er en familie av biller som hører til gruppen snutebiller (Curculionoidea). Det er bare kjent noen få arter i varme områder, bortsett fra på Hawaii-gruppen der slekten "Proterhinus" har produsert minst 160 arter. Oxycoryninae forekommer ikke i Europa, men én art, "Aglycyderes setifer", finnes på Kanariøyene. Familien omfatter underfamilien Aglycyderinae, som av og til blir regnet som en egen familie. På den andre siden blir alle medlemmene i Oxycorynidae av og til regnet som en undergruppe i familien Belidae. Noen av artene er knyttet til konglepalmer (Cycadales), der de lever av pollen i hann-kongler. Utseende. Stort sett små (ofte 3 – 5 mm), avlange, noe flate biller, brune, rødlige eller svarte. Oversiden er snau eller med spredte, fine hår eller skjell, ofte noe glinsende, gjerne kraftig og tett punktert. Hodet er i midten trukket ut til en snute som er lengre enn resten av hodet. Antennene sitter festet ved roten av snuten, rett ved øyets framkant. Antennenes to-tre ytterste ledd danner en løs kølle. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, tilsmalnet framover, med markerte sidekanter. Det er ofte tett og sterkt punktert. Dekkvingene er avlange og parallellsidige. Beina er ganske korte og kraftige, baklårene gjerne sterkt fortykkede. På mellom- og bakbeina har leggene og lårene en rekke av kraftige knøler på oversiden. Framleggene (protibiae) har en kam av børster som brukes til å rense antennene. Føttene er fem-leddete, men det fjerde leddet er svært lite og knapt synlig. Det tredje og ofte også det andre leddet er tolappede. På framføttene er det ytterste leddet lengre enn de fire innerste til sammen. Levevis. De artene som lever i Mellom-Amerika er knyttet til konglepalmer av slekten "Zamia", der de spiser pollen i hann-kongler. Radiasjon på Hawaii. Slekten "Proterhinus" har dannet svært mange arter på Hawaii-øyene. Minst 160 arter er beskrevet fra øygruppen. Dette er et eksempel på radiasjon, et fenomen som man kan se innen mange dyregrupper på Hawaii og enkelte andre isolerte øyer. En art har opprinnelig kommet til øyene der mange økologiske nisjer som på kontinentene var fylt av en rekke forskjellige grupper, er ledige. Denne arten kan i løpet av forholdsvis kort tid gi opphav til en mengde nye arter som bruker forskjellige tilgjengelige ressurser. Andre kjente eksempler på slik radiasjon på Hawaii er innen fruktfluer av slekten "Drosophila" og draktfugler (Drepanididae), og landsnegle-slekten "Partula" i Polynesia. Systematisk inndeling. Underfamilien Aglycyderinae har av og til blitt regnet som en egen familie, Aglycyderidae. På den andre siden blir alle oxycorynidene av og til regnet til Belidae. Nidarvoll skolemusikkorps. Nidarvoll skolemusikkorps er et skolekorps fra bydelen Nidarvoll i Trondheim. Korpset ble stiftet i 1957. Dirigent er John Arve Viset. Historie. Nidarvoll Skolemusikkorps ble dannet 11.desember 1957 som et rent guttekorps med bare messinginstrumenter. Jentene kom inn 3 år senere, da kom det også treblåsinstrumenter og uniformer. Det første året var det 28 medlemmer i korpset. Kontingenten var på kr. 1,50 pr. uke og måtte betales hver øvingskveld. Korpset hadde sin musikalske debut 17.mai 1958! Korpsets hoveddirigenter. Medlemstallet har variert en del i disse årene, fra 28 til over 110 på det meste. Selv om korpset har vært igjennom jevnlige generasjonsskifter, har rekrutteringen vært god. Korpset teller i 2009 71 medlemmer, noe som gjør korpset til et av byens største. Hvert år arrangeres det sommertur innenlands. Hvert 5. år har korpset reist til utlandet. 1992: ”Kaptein Sabeltann” med alle korpsene i Nardo bydel 1998: Nytt samarbeidsprosjekt – Walt Disney 2000: ”I en annen tid” – en helt egenprodusert, historisk musikal Både i 2005 og 2006 har korpset deltatt på samarbeidsprosjekter med de andre korpsene i bydelen og med konserter i Frimurerlogen. Sist hadde prosjektet tema ”Filmmusikk”. Korpset har også deltatt på underholdningskonkurransen Rennebuspæll i 1998, 2005 og 2006 Nidarvoll skolemusikkorps, både juniorkorps og hovedkorps, har i mange år deltatt i Trøndersk Mesterskap og oppnådd fine resultater. Belidae. Belidae er en artsfattig familie av biller som hører til gruppen snutebiller (Curculionoidea) og lever bare på den sørlige halvkulen. De fleste av de kjente artene lever i Australia. Belidene er gjerne ganske store, avlange og slanke snutebiller. De fleste artene er knyttet til bartrær i familiene Podocarpaceae og Phyllocladaceae, men billene kan også finnes på akasier og på ulike slags blomster. I mange inndelinger inkluderes også familien Oxycorynidae i Belidae. Belidae i snever forstand er kjent fra Australia, New Zealand, Argentina, Brasil og Chile. Utseende. Gjerne middelsstore (ofte 15 – 20 mm), avlange, sylindriske biller. Noen arter etterligner giftige biller i familien rødvinger (Lycidae) og er farget i rødt og svart, ellers er det ofte mørkfargede med mønster dannet av lyse skjell. Hodet er trukket ut til en lang, sylindrisk snute som vanligvis er lengre enn resten av hodet. Antennene er festet omkring midten av snuten, de er 11-leddete, noe tykkere mot spissen men uten en markert kølle. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, med avrundede sidekanter. Dekkvingene er paralellsidige, ofte trukket ut til en spiss bakerst. Beina er kraftige, frambeina er ofte noe forlenget. Føttene er fem-leddete, men det fjerde leddet er svært lite. Det tredje leddet er tolappet. Coq au vin. Coq au vin er en klassisk fransk gryterett. Den består av en hanekylling kokt i rødvin sammen med løk, hvitløk og urtekrydder. Som de fleste gryteretter kan den varieres på mange måter. Dow Jones & Company. Dow Jones & Company er et amerikansk forlag grunnlagt i 1882 av tre journalister: Charles Dow, Edward Jones og Charles Bergstresser. Forlagets flaggskippublikasjon er "The Wall Street Journal", en dagsavis som hovedsakelig dekker amerikansk og internasjonalt næringsliv. Selskapet er også ansvarlig for flere viktige aksjeindekser, herunder Dow Jones Industrial Average, Dow Jones Transportation Average og Dow Jones Utility Average. Dow Jones ble 1. august 2007 kjøpt opp av News Corporation etter et bud på 60 U.S. Dollar for hver aksje, som ble til sammen 5 milliarder U.S. Dollar. Dow Jones Industrial Average. a> graf av DJIA fra 1896 til mars 2008. Dow Jones Industrial Average (DJIA) er en aksjeindeks skapt av grunnleggeren av Dow Jones & Company, Charles Dow, den 26. mai 1896. Dow laget indeksen for å kunne måle hvordan de store industrivirksomheter på det amerikanske aksjemarkedet klarte seg. Det er den eldste eksisterende indeksen over amerikanske aksjer. Av de originale 12 aksjene inkludert i indeksen finnes det en, General Electric (GE), fortsatt. I dag består DJIA av de 30 største aksjeselskaper i USA. Indeksen inneholder ikke lengre kun industrielle aksjer, men alle typer virksomheter. For å kompensere for markedseffekter er indeksen i dag et vektet gjennomsnitt av aksjeprisene, ikke et direkte gjennomsnitt. DJIA er den amerikanske aksjeindeksen som oftest siteres når man taler om amerikanske aksjer, på tross av at det finnes et utall av andre indekser, for eksempel S&P500, mange av hvilke mere korrekt avspeiler det amerikanske aksjemarked. Historie. DJIA ble først publisert i "Customer's Afternoon Letter". Den ble publisert den 26. mai 1896, og representerte gjennomsnittet av tolv aksjer fra viktige Amerikanske industriselskaper. Av disse tolv er bare General Electric i dag med i indeksen. Da den først ble publisert, sto indeksen i 40,94. Den ble beregnet som et direkte gjennomsnitt, ved først å summere aksjekurser av dens komponenter (selskapene i indeksen) dividert med antallet aksjer i indeksen. Dow steg i gjennomsnitt 5,3 % årlig i det 20. århundre, noe som Warren Buffett kalte "a wonderful century" — Da han beregnet hva som skulle til for å oppnå den avkastningen én gang til, måtte indeksen nå nesten 2,000,000 i 2100. Mange av de største prosentvise prisendringer i Dow hendte tidlig i dens historie, før den gryende industrielle økonomien modnet. Indeksen nådde sin "all-time low" på 28,48 sommeren 1896. 30. juli 1914, da New York Stock Exchange var stengt i fire måneder, sto indeksen i 71,42. Enkelte historikere tror børsen stengte på grunn av bekymring for at markeder ville falle på grunn av panikk over begynnelsen på første verdenskrig. En alternativ forklaring er at Secretary of the Treasury, William Gibbs McAdoo, stengte børsen fordi han ville hamstre USAs gullbeholdning for å etablere Federal Reserve System senere samme år med nok gull for å holde USA på gullstandard. Da markedene reåpnet den 12. desember 1914, stengte indeksen på 54, et fall på 24,39 prosent. I 1916 ble antallet aksjer i indeksen utvidet til tyve og den nye versjon av indeksen var 27 % mindre enn den gamle indeksen. Til slutt var den økt til tretti aksjer i 1928, nær toppen under bullmarkedet i "the roaring 20ies". Børskrakket 1929 og den påfølgende depresjonen fikk igjen gjennomsnittet til å nå sitt startnivå, nesten 90 % under sitt høyeste nivå, den 8. juli 1932, på en intradag lav på 40,56; stengte på 41,22. Toppen på 381,17 den 3. september 1929 skulle ikke bli overgått før 1954, målt i inflasjonsjusterte tall. Men bunnen i 1929 DJIA krakket kom bare 2 1/2 måned senere, den 13. november 1929, Da var intra-dagkursen 195,35, selv om den stengte noe høyere på 198,69. a>. To dager senere steg den 10,15 prosent. 1980-tallet og spesielt 1990-tallet viste en sterk økning i indeksen, skjønt det var stadig kraftige korreksjoner underveis. Usikkerheten for 2000-tallet medførte et betydelig bearmarked, etterfulgt av usikkerhet om hvorvidt det etterfølgende bullmarked bare representerte et langt syklisk rally eller starten på en ny hundreårstrend. a>. Børsene var stengte mellom 10. september og 17. september I februar og mars 2010 hadde Dow et rally på tross av lav global vekst og 2010 Europeisk gjeldskrise. Den 26. april nådde Dow en topp på 11,205.03. Den 6. mai 2010, like etter 2:30 pm EST, falt Dow 998.50 poeng, en intra-dag loss på 9.2%. Hendelsen kalles 2010 Flash Crash ellere "Flash Crash". Dow bunnet ut på 9,869, og hentet seg inn og endte dagen på 10,520.32. Selskaper i DJIA. Alle Data i følgende Tabell gjelder per den 30. september 2008. 1:1976 Opptatt som Minnesota Mining and Manufacturing 2:1959 Opptatt som Aluminum Company of America 5:1928 Opptatt som Standard Oil (N.J.) 6:1991 Opptatt som J.P. Morgan & Company Javeriana-universitetet. Javeriana-universitetet er et romersk-katolsk privat universitet i Bogotá i Colombia, som også har en campus i Cali. Det tilbyr utdanning i en rekke tradisjonelle universitetsfag. Studenttallet ligger rundt 12 000. Universitetet er Colombias eldste, og ble stiftet av og har hele tiden vært under ledelse av jesuittordenen. Grunnlaget ble lagt i 1604, og i 1623 fulgte den erkebiskoppelige anerkjennelse. I 1767 måtte universitetet stenge, i sammenheng med de spanske tiltakene mot jesuittordenen. I 1930 ble universitetet gjenåpnet av pave Pius XI. Både nå og tidligere har en rekke norske studenter oppholdt seg der. Kanelrose. Kanelrose ("Rosa majalis") er ei plante med små karmosinrosa blomster med fin duft av bjørnebær. Blomstrer tidlig (derav navnet "majalis") i ca 3-4 uker. Den blir ca 1 meter. Den kanelfargede barken har gitt rosen sitt norske navn. Arten forekommer i Skandinavia østover til Sibir og sør til Frankrike og Italia. Introdusert i USA. Waal. Waal er det største sideløpet til elven Rhinen. Elven flyter gjennom sentrale deler av Nederland (82 km). Ved Nijmegen er den tilknyttet Maas via kanalen Maas-Waalkanaal. Ved Woudrichem møter den Afgedamde Maas (som tidligere var en del av Maas inntil kanalen Bergsche Maas ble gravd ut i 1904 og omdirigerte mesteparten av vannet herfra) og danner derfra elven Boven-Merwede. Dette er hovedfartsåren mellom Rotterdam havn og Tyskland. Nijmegen, Tiel, Zaltbommel og Gorinchem er betydningsfulle byer med direkte tilgang til elven. Waal bærer 65 % av de totale vannmassene i Rhinen. Historie. Navnet Waal, i romertiden kalt Vacalis, Vahalis eller Valis, senere Vahal, er av germansk opphav og er kallet opp etter de mange meandersvingene i elven (gammalgermansk "wôh", «krum»). Dagens elv viser få tegn etter disse store svingene sidan elven har blitt rettet opp i løpet av mange prosjekt fra 1700- til 1900-tallet for å forbedre elvetrafikken på elven. Noen av svingene som ikke lenger henger sammen med elven er fremldeles synlig nær elva og i flomsituasjoner blir de innimellom igjen del av elven. Waalsvingen i Zuid-Holland. I middelalderen ble navnet Waal brukt om elven etter at den rant sammen med Maas. Denne delen heter i dag Boven-Merwede. Beneden-Merwede og den øvre delen av Noord ble også kalt Waal. Nær Hendrik-Ido-Ambacht gikk hovedløpet vestover inntil den rant sammen med elven Oude Maas nær Heerjansdam. Det siste strekket forbi Hendrik-Ido-Ambacht, mellom øyene IJsselmonde og Zwijndrechtse Waard blir fremdeles kalt Waal. Elven er demmet opp i begge ender. Broer. Jernbanebroer går over elven mellom Nijmegen og Nijmegen Lent, og mellom Zaltbommel og Geldermalsen Vannkvalitet. Waal har svært dårlig vannkvalitet på grunn av utslipp av rå kloakk i Frankrike, Tyskland og Belgia til Rhinen. Flere patogen har oppstått i elva på grunn av disse utslippene. Kinaputt. En kinaputt er en mindre fyrverkeri-effekt, som utelukkende lager et skarpt smell. En kinaputt er blant de enkleste pyroteknikk-effektene man kan lage. Den består bare av et rør av hardt sammenrullet papp, lukket i ene enden, fylt med svartkrutt og tettet igjen med et kittliknende materiale i andre enden, og med en lunte stikkende ut der. Kinaputter finnes i de fleste størrelser fra bittesmå «knatrere» til såkalte «bomber» med store mengder krutt, f.eks. Thunderking. Kinaputter var tidligere en svært populær fyrverkerieffekt, men er nå forbudt i Norge, pga mange personskader/branner ved uvettig bruk og uhell. Etymologi. Navnet er en referanse til Kina, hvor svartkrutt ble mest sannsynlig oppfunnet på 800-tallet. «Putt» er et lydord. Maximilian von Weichs. Maximilian Maria Joseph Karl Gabriel Lamoral Reichsfreiherr von Weichs zu Glon (født 12. november 1881, død 27. juni 1954) var en tysk offiser og generalfeltmarskalk under andre verdenskrig. Weichs gikk inn i det bayerske kavaleriet i 1901, og deltok med dette i første verdenskrig, fra 1915 var han i generalstaben til 3. bayerske armekorps. Etter fredsslutningen fortsatte han i det nyopprettede Reichswehr hvor han hadde ulike generalstabsposisjoner, fram til han i oktober 1937 ble sjef for 13. armekorps og deltok med dette i innmarsjen i Sudetenland. Etter suksess i felttogene i Polen og Frankrike deltok han i operasjon Barbarossa, invasjonen av Sovjet og ledet først en armé for så å få kommando over Armégruppe B som angrep mot Stalingrad. Under slaget om Stalingrad advarte han Adolf Hitler om sine utsatte flanker, men ble ikke hørt og mistet kommando da han foreslo retrett idet styrken var i ferd med å bli avskåret. Maximilian von Weichs fikk i august 1943 kommando over Armégruppe F på Balkan og ledet i 1944 den tyske retrett fra Hellas og mesteparten av Jugoslavia. Ved krigens slutt ble han arrestert av amerikanske tropper i mai 1945 og under Nürnbergprosessen ble han anklaget for krigsforbrytelser overfor partisaner, men hans sak ble fjernet fra den såkalte Gisselprosessen på grunn av sykdom uten at han ble dømt. Snutebladrullere. Snutebladrullere (Rhynchitidae) er en familie av biller i gruppen snutebiller (Curculionoidea). Deres mest slående trekk er at mange arter ruller sammen blader til en sigarlignende rull der larvene utvikler seg. De fleste artene lever i tropiske skoger, men noen arter finnes i de aller fleste områder. I Norge er det registrert 11 arter. Utseende. Små til middelsstore biller (ofte 2 – 6 mm), kroppen gjerne mer eller mindre pæreformet, oversiden glatt eller fint hårete, som oftest mørke på farge, ofte med metallglans. Hodet er i midten trukket ut til en snute som vanligvis er lengre, ofte mye lengre, enn resten av hodet. Fasettøynene er runde og utstående. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, framover tilsmalnet, med rundede sider. Hos noen arter har det en kraftig, framoverrettet pigg på siden. Dekkvingene er mye bredere enn brystskjoldet, med tydelige skuldre, parallellsidige eller bredest i den bakerste delen. Beina er kraftige og middels lange. Levevis. Snutebladrullerne er uvanlige i og med at billene legger forholdene spesielt til rette for avkommet sitt ved å bygge hus til dem. Ofte gjør de dette ved å rulle sammen blader. Bjørkebladrulleren ("Deporaus betulae"), som lever på bjørk, gnager et S-formet snitt fra ytterkanten til midtnerven på hver side av et blad, nær roten. De ytterste delen av bladet henger nå bare fast i midtnerven, og kan lett rulles sammen til en "sigar". Billen "syr" bladene sammen ved å punktere dem med snuten. Hun gnager så ut en eller flere lommer i "sigaren" og legger et egg i hver av dem. Larven lever av det sammenrullede bladet, etter ca. 3 måneder kryper den ut, slipper seg ned på bakken og forpupper seg i jorden. Sigarrulleren ("Byctiscus betulae") lager et lignende kammer ved å folde sammen et eller flere blader til en kapsel. Den kan finnes på ulike slags løvtrær. Arten "Lasiorhynchites sericeus" lever i bladruller laget av eikebladrulleren ("Attelabus nitens", familien Attelabidae) på eik. På grunn av sitt snyltende levesett blir den gjerne kalt "gjøksnutebille". Noen arter lager ikke bladruller, men de voksne billene gnager skader i frukter eller plantevev, og larvene ernærer seg på det skadede vevet. En del arter regnes som skadegjørere på trær og busker. De aller fleste artene lever på busker og trær, noen få på urter. Kilde. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Zahradník, J. og Chvála, M. 1991. "Teknologisk forlags store bok om insekter". N.W. Damm. Om snutebladrullere, s. 378-380. The Chemical Wedding. "The Chemical Wedding" er et heavy metal-album av den nåværende Iron Maiden-sangeren, Bruce Dickinson gitt ut i 1998. Albumet har en veldig lik «sound» som sin forgjenger, "Accident of Birth". Nåværende gitarist i Iron Maiden, Adrian Smith spilte også gitar på dette albumet. Albumet er utgitt på Bruce Dickinsons eget plateselskap, Air Raid Records. Bruce Dickinson hentet mye inspirasjon fra dikteren William Blake da han skrev tekstene til album. «Gates of Urizen» er en tydelig henvisning til Blakes diktning, hvor Urizen er en inkarnasjon av fornuften. På coveret er Blakes maleri "The Ghost of a Flea". Vaterpass. Vaterpass brukes til å kontrollere om noe er vannrett eller loddrett. På dette vateret er det også avlesningsboble for 45 graders vinkel. Boblen i libellen på vaterpasset skal være mellom strekene når vaterpasset står nøyaktig vannrett eller loddrett. Vaterpass, ofte bare kalt vater, er et måleinstrument eller verktøy som brukes til å kontrollere om flater, linjer eller gjenstander er nøyaktig vannrette eller loddrette. Vater blir særlig brukt av håndverkere, for eksempel tømrere og snekkere. Et vater består vanligvis av tre gjennomsiktige kamre, kalt libeller, som er fylt med væske og en gassboble. Disse er montert i en helt rett ramme eller linjal av plast, metall eller trevirke. Den ene libellen er montert midt på og parallelt med lengderetningen på vateret. Den andre libellen er montert 90° på lengderetningen og den tredje kan være montert 270° eller 45° på lengderetningen. Noen vaterpass har en dreibar libelle med gradskala. Libellen selv kan bestå av et buet rør, eller et rett rør som er tykkere i midten enn på endene, i begge tilfeller fylt med en væske og en gassboble. Avlesning foregår ved at man legger vaterpasset på eller inntil flaten som skal måles, og ser etter om gassboblen legger seg midt i libellen. På libellen er det gjerne avmerket to streker som gassboblen skal befinne seg mellom når flaten er «i vater», det vil si er helt horisontal eller vertikal. Vateret kan kontrolleres ved at det vris 180°, og man skal da få samme avlesning på libellen(e). Er det avvik, kan vaterpasset som regel justeres ved fjærbelastede stillskruer på libellene. Nepals kalender. Nepals offisielle kalender heter på nepali Bikram Samwat (forkortes B.S. बिक्रम संवत). Det er den nepalske statens offisielle kalender, som bl.a. brukes i lovverket. Den er også vanlig i pressa, inklusive den på engelsk, der både den og den gregorianske kalenderen brukes om hverandre. Årstall markert med B.S. er henta fra Nepals kalender. I Kathmandudalen erstatta den fra 1823 en tidligere kalender, Nepal Sambat, som var i bruk i de newar-dominerte kongedømmene der før dalen blei erobra av kongedømmet Gorkha. (Denne kalenderen er også i begrensa, uoffisiell bruk.) Bikram Samwat ligger 56 år, 8 måneder og 17 dager foran den gregorianske kalenderen. B.S. er en tradisjonell hinduisk kalender, som også er i bruk i Nord-India. Hinduer hevder at den blei skapt av den legendariske keiser Vikramaditya. Symbolsk er den en viktig del av Nepals kultur, både fordi den markerer at Nepal som en stat med hinduisk kultur og understreker at Nepal er forskjellig fra resten av verden. Nepal bruker også en tidssone som gjør at landet ligger 5 timer og 45 minutter foran UTC, mens de fleste andre land ligger enten hele timer eller i hvert fall timer og halvtimer foran eller etter UTC. Omrekning og datoer. + Fra den gregorianske kalenderen til den nepalske, legg til 56 år, 8 måneder og 17 dager. + Fra den nepalske kalenderen til den gregorianske, trekk fra 56 år, 8 måneder og 17 dager. 1. januar 2001: 2057 Pausch 17 (B.S.) (Begynnelsen på Vestens 3. årtusen.) 2. mai 2007: 2064 Baisakh 19 (B.S.) (Dagen denne artikkelen blei lagt ut.) 2007 Kartik 21 (B.S): 6. november 1950 (Starten på Nepals første demokratiske revolusjon) 2017 Pausch 1 (B.S.): 15. desember 1960 (Kong Mahendras statskupp som avskaffa demokratiet i de neste 30 år.) 2046 Chaitra 26 (B.S.): 8. april 1990 (Seieren i den demokratiske revolusjonen Jana Andolan 1990 Vasilij Tsjujkov. Vasilij Ivanovisj Tsjujkov (russisk: Васи́лий Ива́нович Чуйко́в) (født, død 18. mars 1982) var en sovjetisk offiser og general som under den andre verdenskrig var kommandant for 62. armé under slaget om Stalingrad. Under slaget om Berlin hadde han kommandoen over de sovjetiske styrkene i de sentrale deler av byen, og var den som i møte med general Hans Krebs 1. mai 1945 avviste Joseph Goebbels' tilbud om tysk overgivelse på visse betingelser. Etter andre verdenskrig ble han etterhvert marskalk av Sovjetunionen og leder for den røde armes landstyrker. Han var kjent for sin dyktighet i å bruke stridsvogner i overveldende og raske angrep mot de tyske styrkene under krigen. Hostel (film). Hostel er en amerikansk skrekkfilm fra 2005 regissert av Eli Roth. Filmen inneholder svært sterke scener, og har i Norge fått aldersgrense 20 år. Filadelfia Vennesla. Filadelfia Vennesla er en av Norges største pinsemenigheter med rundt 1000 medlemmer. Pastor i menigheten er Gunnar Jeppestøl som kom dit i 1989 og har ledet en stor ekspansjon. Menigheten driver barnehage, omsorgskole ogbibelskole. Den holder til på Vikeland i Vennesla i Vest-Agder hvor den disponerer flere bygninger. Satellittmenigheter. Filadelfia Vennesla har flere satellittmenigheter. Disse finnes i Satellittmenighetene har ikke egen pastor, men får besøk av folk fra Filadelfia Vennesla. Vennesla Religionshistorie. Religionshistorie er en akademisk disiplin som inngår i fagfeltene religionsvitenskap og teologi, og som undervises ved alle norske universiteter og flere høyskoler. Disiplinen religionshistorie henter sitt teorigrunnlag primært fra allmenn historieforskning og sekundært fra antropologi, filosofi og andre disipliner innen samfunnsvitenskap og humaniora. Akademisk historieskriving handler om å samle og å ordne et historisk kildemateriale i kategoriene tid, rom og kausalitet (årsak-virkning-sammenhenger.) Disiplinen religionshistorie samler kilder som er relevante for spørsmål angående utvikling av religiøse tradisjoner, og fremstiller dem på måter som også kan aksepteres utover forfatterens eget miljø og tradisjon. Innenfra-perspektiv og Utenfra-perspektiv. En religions historie kan på den ene side være en emisk fremstilling, det vil si religionens egen beretning om sin tilblivelse og utvikling i et innenfra-perspektiv. Denne type fremstilling krever ikke tilslutning fra personer som ikke selv tilhører tradisjonen. En emisk fremstilling av en religions historie kan fremstille analogiløse hendelser og udokumenterbare skildringer av en overnaturlig sfære som fakta. Historiefremstillinger har ofte en definerende og legitimerende funksjon på samfunnet, og en religions egne fremstillinger handler da gjerne om de særrettigheter representantene for den aktuelle religionen har. Emiske historiefremstillinger regnes derfor ikke innen den akademiske fagdisiplinen religionshistorie. Fagdisiplinen religionshistorie presenterer religionenes historie etter et utenfra-perspektiv, dvs. religionen fremstilles på en måte som også respekterer synspunkter som går på tvers av tradisjonens egen fremstilling. Dette perspektivet forutsetter en kritisk rasjonell vurdering av kilder. Kildene må presenteres med henvisninger til sine opphav, og hendelser som ikke kan sannsynliggjøres etter empiriske analogier og rasjonelle prinsipper kan ikke fremstilles som fakta. Disse kildene vurderes da som vitnesbyrd om trosforestillinger hos opphavspersonen eller vitnesbyrd om mentalitet i bestemte historiske miljøer. Cristian Chivu. Christian Eugen Chivu (født 26. oktober 1980 i Reșița) er en rumensk fotballspiller som nå spiller i Inter i italiensk Serie A. Chivu har tidligere spilt for Ajax og Roma, og er kaptein på. Chivu gikk til Inter fra Roma før 2007–2008-sesongen. Chivu snakker italiensk, nederlandsk, og engelsk i tillegg til hans morsmål, rumensk. Sjur Brækhus. Sjur Brækhus (født 19. juni 1918 i Bergen, død 19. mai 2009) var en norsk jurist. Han ble dr. juris i 1947 med avhandlingen "Meglerens rettslige stilling" og ble i 1948 professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Brækhus utgav en rekke bøker og artikler innenfor privatretten. Han ble gjerne ansett som Norges ledende ekspert på sjørett, men arbeidet også med formuerett. Brækhus var riksmålsmann og var medlem av Norsk språkråd fra 1976 til 1991. Brækhus utgav "Sprogstrid og lovsprog" i 1956. Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi siden 1950, ble innvalgt i Det Norske Akademi i 1976 og ble invalgt i Det kongelige svenske vitenskapsakademiet i 1981. I 1981 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Brækhus ble i 1990 utnevnt til kommandør av Finlands hvite roses orden for innsatsen han gjorde for nordisk og internasjonalt juridisk samarbeid, i særdeleshet med hensyn til sjørett. Han var dessuten ridder av Nordstjerneordenen. Sjur Brækhus er far til professor dr. juris Hege Brækhus som er ansatt ved Universitetet i Tromsø. SBS Radio Norge. SBS Radio Norge AS er et norsk selskap som driver Radio 1-stasjonene i landets fire største byer; Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I tillegg eier selskapet radiokanalen Radio Norge og tv-kanalen The Voice. SBS Radio Norge AS er et heleid datterselskap av mediekonsernet SBS Broadcasting. «Jupiter» (skip). Jupiter (andre betydninger) MS «Jupiter» (Color Line). MS «Jupiter», opprinnelig MS «Bolero» ble 1973 levert rederiet Fred. Olsen & Co.. I de påfølgende år ble skipet benyttet i trafikk på ulike linjer i flere verdensdeler. Fra 1986 til 1990 trafikkerte skipet Newcastle i Storbritannia fra ulike havner i Norge, blant annet Bergen, Ålesund og Molde. Skipet ble i 1990 overtatt av Color Line og omdøpt til MS «Jupiter», hvoretter det blant annet trafikkerte overfarten Oslo-Hirtshals og Kristiansand-Hirtshals. Etter ulike chartere, eierskifter og konkurser ble skipet i 2004 overtatt av rederiet "Isramco Inc" og samtidig omdøpt til "Mirage I" med hjemmehavn på Bahamas. Skipet har siden ligget i opplag. Rederiet gikk konkurs i 2011. Skipet ankom Aliaga i Tyrkia i Mars 2012 for opphugging. Studentmållag. Studentmållag er lokale foreninger eller lag som skal fremme nynorsk skriftspråk og bruk av dialekter blant studenter ved norske universiteter og høyskoler. Studentmållagene er tilknyttet Norsk Målungdom (NMU) i Oslo som igjen er en del av Noregs Mållag. For tida har NMU studentmållag i Oslo, Bergen, Trondheim, Volda, Kristiansand og Rauland. Studentmållaget i Oslo ble dannet som det første i 1900, Studentmållaget i Nidaros i 1916, og Studentmållaget i Bergen i 1946. MS «Jupiter» (Fjord Line). MS «Jupiter» er en havgående passasjer- og bilferge. Skipet ble bygget ved Dubegion-Normandie i Nantes, Frankrike i 1975 med verksnummer 142, og ble døpt «Wellamo». I 1988 ble skipet forlenget med 22,3 meter, og ble i 1995 ytterligere oppgradert. Skipet seilte i forskjellige ruter i Skandinavia fra 1975 til 2005. Fra 1994 til 2005 trafikkerte hun strekningen Bergen – Newcastle i England, den såkalte englandsruten. Skipet har kapasitet til 1200 passasjerer og 320 personbiler (2005). Historie. Skipet ble levert i 1975 til Finska Ångfartygs Ab og satt inn i ruten Stockholm-Helsingfors for Silja Line. I oktober 1979 kolliderte skipet i tykk tåke med det belgiske tankskipet «Belgulf Mercury» utenfor Lidingø, men fikk bare mindre skader i baugen. I april 1981 ble skipet solgt til det danske rederiet DFDS og gikk til Aalborg for ombygging. I slutten av mai ble skipet omdøpt til «Dana Gloria» og satt inn i trafikk på ruten Esbjerg–Newcastle, og i sommermånedene også Göteborg–Newcastle. I september 1983 ble den satt inn i ruten København – Oslo. I februar 1984 ble skipet leid ut til Johnsson Line Ab, Stockholm og omdøpt til «Svea Corona» i Åbo. Den ble deretter satt inn på Silja Lines rute Stockholm–Mariehamn–Åbo. I mai 1985 ble skipet omdøpt til «Dana Gloria» og begynte atter en gang å seile ruten København – Oslo for DFDS. I november 1988 ankom skipet Jos L Meyer Werft, Papenburg, Tyskland for å bli forlenget med 22.3 meter. Etter ombyggingen ble skipet i februar 1989 offisielt døpt «King of Scandinavia» i Oslo, og fortsatte med seilinger på ruten København – Oslo. I juni 1990 blir ruten endret til København – Helsingborg – Oslo, og i august samme år blir skipet overført til DIS (Dansk Internationalt Skibsregister). I dårlig vær i juli 1992 kolliderte skipet med bølgebrytere ved Helsingborg, men kunne fortsette til Oslo etter reparasjoner. Ble solgt til Color Line juli 1994, og etter ombygging i Sandefjord seilte skipet til Bergen der det ble omdøpt til «Color Viking» i september samme år. Dagen etter dåpen settes det inn i ruten Bergen – Stavanger – Newcastle. Ble i 1998 solgt til selskapet Fjordline i Bergen og omdøpt til «Jupiter», men fortsatte i ruten Bergen – (Haugesund) – Stavanger – Newcastle. I september 2005 gikk hun sin siste tur i englandsruten, og seilte deretter til Fredericia i Danmark for verkstedsopphold. Skipet ble i november 2005 overdratt til selskapet «MS Jupiter DA», og ble liggende i opplag i Danmark i påvente av salg. «MS Jupiter» ble fra 15. februar 2006 utleid til Statoil som hotellskip i forbindelse med utbyggingen av ilandføringsanlegget for Snøhvitfeltet på Melkøya utenfor Hammerfest. Denne kontrakten utløp 31. januar 2007. I desember 2006 ble det kjent at skipet var solgt til asiatiske interessenter for 7,3 millioner US dollar. Det ble senere klart at kjøperne var det Panama-registrerte rederiet «Royal Group Ltd» i Singapore. I april 2007 seilte skipet til Kina for ombygging. Se også. MS «Jupiter» (Color Line) Traktortrekking. Traktortrekking, oftest kalt traktorpulling etter betegnelsen "tractor pulling" på engelsk, er en motorsport der traktorførere konkurrerer i å trekke ei belastningsvogn lengst mulig med standard serieproduserte traktorer eller spesielt ombygde traktorer. Konkurransen. Belastningsvogna gir gradvis økende motstand langs en bane. Vinneren i konkurransen er den som trekker vogna lengst distanse. Når trekkmotstanden er økt inntil traktoren ikke er i stand til å flytte lasten videre blir distansen oppmålt. Banen er 100 meter lang, og om en traktor klarer å trekke belastningsvogna helt i mål har føreren oppnådd "full pull" og er i utgangspunktet en vinner. Men om flere oppnår "full pull" vil det arrangeres omkjøring med tyngre last, også kalt "pulloff". Klasser. Det finnes ulike konkurranseklasser i Norge, de fleste etter amerikanske spesifikasjoner. Klassene består av alt fra gressklipper til hjemmebygde traktorer med opp til 10 000 hk. Historie og utvikling i USA. Denne formen for konkurranse kan spores helt tilbake til 1900-tallet i USA, hvor det hele startet med å finne ut hvem som kunne dra mest med hester. De aller første motoriserte pullingkonkurransene fant sted i 1929. Traktortrekking ble ikke spesielt populært før ut på 1950- og 1960-tallet. En hadde ikke noen faste regler for hvordan konkurransen skulle gjennomføres, noe bidro til at det var vanskelig å få nye deltakere med i konkurransene. Det var ikke før i 1969 at representanter fra åtte stater samlet seg for å lage regler. Samtidig ble NTPA til (National Tractor Pullers Associaton). I tidligere år av NTPA var mottoet deres «Pull on Sunday», «Plow on Monday». Traktor trekking forble det samme ut på 1970-tallet. Traktorene en brukte var enten traktorer produsert på fabrikk, eller modifiserte traktorer med en ekstra traktormotor på. Ut på 1980-tallet ble det stadig flere modifiserte traktorer. Det ble etter hvert vanlig med fire motorer. Nærmere 1990-tallet begynte en å eksperimentere med flymotorer, båtmotorer og liknende. Utviklingen av flere klasser å konkurrere i foregikk i tidsrommet fra 1970 tallet til begynnelsen av 1990-tallet. Historie og utvikling i Norge og på Jæren. En regner med at det hele startet med en konkurranse mellom traktorer, med grusbelastete tilhengere. Dette gikk da ut på å konkurrere om hvem som kunne dra mest og oppnå lengst distanse. Denne motorsporten kom for alvor i gang i 1984 da trekkvognen og banen på Håland stod ferdig. De første traktorene hadde vanlige utbygde traktormotorer og lastebilmotorer. Men nærmere 1990-tallet ble det mer vanlig med modifiserte motorer. De gamle traktormotorene ble fort utkonkurrert etterhvert som modifiserte pullere kom på banen. Interessen for denne sporten har økt jevnt og trutt og i dag rekrutterer den stadig flere interesserte. På grunn av at pulling er blitt en ganske økonomisk krevende sport er det blitt mindre av den på Østlandet. Det finnes blant annet et stabilt miljø innen denne grenen på Jæren. Her har laget klart å holde populariteten oppe. I dag er det 70 medlemmer i Jæren traktorpullerforbund. For å rekruttere flere inn i miljøet igjen er det opprettet en ny klasse, «farmers stock». I denne klassen er det mulig å konkurrere med en vanlig traktor. Dette bidrar til at flere kan delta siden det ikke blir så økonomisk krevende. Det koster for eksempel ca. 90 000 kr. å bytte ut bakdekkene og felgen på modifiserte traktorer. Traktormotorer. De vanligste motorene som blir brukt i traktorene er bare vanlige traktormotorer med turboer og ekstra dieseltilførsel og liknende, men det blir også brukt en del bombe- og jagerflymotorer fra annen verdenskrig, gamle lastebilmotorer, motorer fra stridsvogner og torpedobåter. Ramma som holder pulleren sammen er laget av vanlige rør. "Museums Power". Motoren i museumspower har en Pacard 1939 modell, V12, 41,7L (Normal bil 2L). Motoren ble bygd under 2.verdenskrig for å brukes i fly. Da motoren likevel ikke kunne benyttes til dette ble den brukt i militære båter, MTB (motor torpedo båter). Det var først en bensinmotor som var for dyr til å brukes i båter. Den ble derfor bare flyttet rundt i løer til den havnet på museum. Den første Museums Power motoren ble innkjøpt til et museum på Østlandet. Den ble først kjørt på bensin og kompressor. For å få større effekt ble den kjørt på to turboer med metanol som drivstoff. Med en gang føreren trør på pedalen får pulleren et hjulspinn på 130 km/t, den råeste i Europa (Nederland) har et hjulspinn på 275 km/t. Da kan man tenke på det at et fly kjører i 200 km/h når det letter. Ptah. er en gud i egyptisk mytologi. Ptah, hans hustru Sekhmet og hans sønn Nefertum utgjorde den «Memfiske triaden». Ptah ble assosiert med Hefaistos av de gamle grekerene, og ettersom han var smedenes gud, kalte romerene ham for Vulcanos. Ptah var jordgud og var i forbindelse med underverdenen. Visuelt ble han presentert som en mann kledd i mumiebandasjer, og i de frie hendene holdt et septer, djeden og ankhen, som symboliserte dominasjon, stabilitet og liv. Av og til hadde han en krok (seremoniell hyrdestav) og en fleil, eller pisk, det samme som Osiris, fordi han delte mange attributter med ham. I Memfis ble han trodd å være den opprinnelige skaperen, før Nun og det primale kaoset. Ved et lengre forsøk på meditasjon og som helt ut av kjærlighet brakte han Nun til live, sammen med Nunet, hans kvinnelige motpart. Nun og Nunet ga igjen liv til Atum som fikk tittelen «Ptahs tanke», og som ble sett på som Ptahs hjerte. Toth ble skapt og kalt «Ptahs tunge», for det var gjennom Toths at alt fikk navn. Under det tyvende dynastiet sto Ptah bare under Ra og Amun, som den tredje guden. Det ble trodd at det var han som hadde oppfunnet metodene og teknikkene til håndverkere og ble murerenes gud. Sør for Ptahs tempel i Memfis ble det holdt en okse, kalt Hap, eller Apis, som grekerene kalte ham. Dette dyret ble regnet for å være den fysiske manifestasjonen av Ptah. Oksen fikk sitt eget harem av kyr, og ble tatt godt hånd om. Denne oksen ble ofte valgt ut ifra visse tegn, den hadde svart skinn med hvite flekker på ryggen og en trekantet flekk i pannen. Da oksen døde, ble det lett etter en ny kalv som skulle ta dens plass. Nun. Nun er en egyptisk gud. "Nun" eller "Nu" var navnet egypterene ga det kaoset som eksisterte før tingene fant sin form. Denne guden var personifiseringen av havet, den mørke væsken som inneholdt potensialet for alle ting. Tekstene forklarer Nun uten overflate, mens han strakk seg ut i hver retning lenger enn fantasien kunne fatte. Fra ham kom Ra, skaperen. Etter skapelsen av universet fortsatte Nun å eksistere, utenfor universets grenser, i jordens hav og vann og i de hellige innsjøene og i Nilen. I religiøse kunsten i Egypt ble han avbildet som en skjegget mann, opp til midjen i vann og støttet seg på den hellige solkulen. Trondheim Thereminorkester. Trondheim Thereminorkester (eller TTO) er et samtidsmusikalsk ensemble med base i Trondheim som ble dannet i 2006. Allerede i 2007 hadde de blitt et ettertraktet tilskudd til byens livescene, mye på grunn av en svært egenartet stil. Trondheim Thereminorkester er Norges eneste rene thereminorkester, hvor all lyd, om enn prosessert og omformet via effektbokser, stammer fra thereminer. Gruppen baserer mye av sin musikk på lange, drone-aktige partier med langsomme endringer, men har også raskere, rytmebaserte låter som fungerer som en form for «fri» elektronika. Verkene deres improviseres frem innenfor gitte, strukturelle rammer. Annet. Trondheim Thereminorkester er registrert i Foretaksregisteret med organisasjonsnummer 991 505 083 Neith. Neith (også kalt Neit eller Neeth av grekerne) er en egyptisk gud. Hun ble likestilt med deres Athene, krigs- og visdomsgudinne, og var beskytter av vestre Delta by av Sais. Neits navn kan ha sin opprinnelse fra et sverd, det betyr enten «det som er» eller kanskje mest sannsynlig «den skremmende». Det første viser til hennes rolle som skaper, og det siste til hennes posisjon som krigsgudinne. Hun representeres visuelt som en kvinne bærende på en krone fra nedre Egypt, som var kjent som «net», noe som foreslår at hun opprinnelig var en personifisering av kronen selv. Symbolet hennes var bien, som gjennom alle tidsaldre har blitt assosiert med kongelighet og har vært symbol på kongeskap. I tidligere tider var hun jaktgudinne (som Athene). Dette representeres i hennes personlige emblem, som var to kryssede piler over et skjold og et par buer i en enkelt buekasse. I tidligere begravelsesritualer ble våpen og kniver plassert rundt kisten, og dette kan ha hatt sammenheng med hennes kult. Solguden Ras tilhengere trodde at Neit var dennes mor. Ifølge tidligere myter var hun den første av alle guder og at etter hun hadde skapt hele verden alene, ble hun jomfrumoderen av solen. Hun var egypterenes store modergudinne. Myter beskriver hvordan hun sto opp fra de kaotiske havene og skapte den første jorden til å hvile på. Deretter hevet hun stemmen og skapte de første gudene. Til slutt fødte hun solen, som reiste seg som et barn på den vestre horisonten. Ettersom hun var den første på jorden som fødte liv var det hun som fant opp denne akten, og hun regjerte over fødsler av de dødelige. Som visdomsgudinne var det til henne gudene kom for å få råd. Som mange andre egyptiske guder var katten hennes hellige dyr. Neit var en av de fire gudinnene som voktet de dødes kropp og de kanopiske krukkene, som ble voktet av Horus’ fire sønner. Hun var kjent som veverenes beskytter, mumiebandasjer og bandasjer ble kalt Neits gave. Nefertum. Nefertum er en egyptisk gud. Nefertum var sønn av Ptah og Sekhmet, og det tredje medlemmet av Memphistriaden. Navnet hans betyr «Atum den yngre» og derfor forbindes han med Atum av Heliopolis. Han representerte den guddommelige lotusen og var dermed duftens gud. Grekerne kalte Nefertum for "Iphtimis", og identifiserte ham med Prometheus, kanskje fordi hans far Ptah ble sagt å ha funnet opp ilden. Han sees ofte i menneskelig form, bærende på en kepesh, eller et kurvet sverd. På hodet bærer han en åpen lotusblomst, og andre ganger følger han sin mors eksempel og har løvehode. Ved Buto i Delta ble han regnet som sønn av Uchet, kobragudinnen, som til tider også tok form av en løvinne. Min (gud). Min er en egyptisk gud. Min, som var et aspekt av guden Amun, var en av de eldste av de egyptiske guddommene. Hans symbol var en tordenkile og han ble alltid vist som en mann med en erigert fallos. Ved sjeldnere tilfeller med løvehode. Som fruktbarhets- og vegetasjonsgud assosierte grekerne Min med Pan. Mins kult var en av de som varte lengst, og var størst i omfang. Salaten var, på grunn av dens afrodisiske egenskaper, assosiert med Min, og ved begynnelsen av innhøstningssesongen ble bildet av ham brakt ut i åkeren. Dette formet en sentral del av Mins festivaler der avlinger ble velsignet, og det ble holdt gymnastiske leker til hans ære. Ettersom han var fruktbarhetsgud ble han også koblet til seksuell energi, og hans fester fikk en ekstatisk eller løssluppen karakter. Mins hellige dyr var tyren. Khnum. Khnum er en egyptisk gud. Khnum var en fruktbarhets- og skapelsesgud. Han var kjent som pottemakerguden, for han blir ofte fremstilt i ferd med å modellere menneskelige figurer oppå et pottemakerhjul. Ettersom han skapte menneskehene, lot han dem alle leve en periode på jorden, og ingen kunne overskride den tiden. Navnet hans betyr helt bokstavelig «støperen». I noen myter ble det fortalt at Khnum formet det kosmiske egget på hjulet sitt. Man trodde at han ga form til alt, både mennesker og guder. Men etter hvert ble han lei av å snurre hjulet sitt, og laget en ny måte å skape liv på jorden. Han delte hjulet sitt opp i biter som han plasserte inni alle kvinnelige vesener. Fra da av kunne alt levende reprodusere seg selv uten hjelp fra ham. Khnum fremstilles som en mann med sauehode. Han kan ligne på Amun, men Khnums horn var mer bølget. Hovedsetet for dyrking av Khnum var i Abu. Byen var bygget på en øy i Nilen, og mytene knytter Khnum til elven. Han giftet seg med Anukis som sies å ha sin opprinnelse i Sudan. Hans andre hustru var hans datter med Anukis, Satis. Navnet hennes betyr «hun som løper som en pil», og hun fremstilles ofte med en pil og bue i hånden. Av denne grunn blir hun ofte sammenlignet med grekerenes Artemis. Khepri. Navnet Khepri har to betydninger, først av alt skarabé, gamle Egypts hellige bille, og «han som blir til». Khepri ble representert av en skarabé i ikonifiseringen, og symboliserte den stigende solen, som ble «født» i øst. Egypterene visualiserte dette som at en bille dyttet solen over himmelen. Bilder av guden viser ham som et menneske med en skarabé til hode. Det ble trodd at skarabeen ble født fra en møkkhaug uten bruk av de vanlige formeringsmetodene. Som resultat ble Khepri likestilt med Atum, den selv-skapende solguden, og senere med Ra. Bilder av Khepri ble funnet i praktisk talt alle templer på grunn av hans assosiasjoner med de evig kraftfulle solgudene. Amuletter i form av skarabeer ble ganske populære. På undersiden, som var flat, kunne en risse inn formler for hell eller magiske symboler. Hathor. Hathor var den greske formen av navnet Athyr, som grekerne identifiserte med deres egen gudinne Afrodite. Hathors navn kan oversettes til «Horus’ bolig (eller hus)», fordi det ble tenkt at Horus, solguden, hvilte ved hennes bryst hver kveld før han ble gjenfødt ved morgengry. Andre kilder fremstiller Hathor som den himmelske ku som fødte universet og alle ting. Hun er ofte representert enten i form av en ku eller med attributter som kuhode, kuhorn på hodeplagget eller kuører. Gjennom den egyptiske perioden ble Hathor regnet for å være gudinne for mange ting, noen som til tider kunne være motsigende. Hun hersket over både himmel- og underverdenen, hun var månegudinne, himmelgudinne og til og med solgudinne. Som modergudinne kunne hun bli forvekslet med Nut og Isis, men hennes hovedattributter avslører at hun var en månegudinne, og hodeplagget hennes består ofte av et par horn (et gammelt måne-symbol) med en måneskive mellom dem. Hun avbildes ofte i en båt, ettersom vannet var hennes element. Mytene gjør det klart at hun var både en som ga og en som tok liv, og hun var forbundet med jordbrukets sykluser som gudinne av fuktighet og vegetasjon. I underverdenen hang de dødes sjeler fra bladene på palmer og sikoritrær, og hun gikk blant dem og ga dem tørstslukkende vann. Hennes omtanke for de døde ga henne tilnavnet dronningen av vesten, der det ble trodd at de døde holdt til. Ifølge "De dødes bok" ble de døde som kom til underverdenen møtt av Hathor i form av en ku. De som ba om hennes assistanse ved bruk av korrekte ritualfraser kunne vente seg å bli båret av henne på deres vei. Hun var gudinnen for glede og kjærlighet, musikk, dans og sang. Tempelet hennes i Dendera var huset for beruselse og nytelse. Hun er også forbundet med sistrumen, som ble brukt i hennes ritualer og som hun brukte til å tildele velsignelser. Hathor var gift med Horus av Edfu, og fikk en sønn, Ihy eller Ahy, sistrumspilleren. Hathor var forbundet med stjernen Sirius, som står opp rett før morgengryet på den første dagen av Toths måned. Denne dagen var av særskilt betydning for tilhengerne hennes, ettersom dette var dagen for festivalen som feiret hennes fødsel. Hapi. Hapi er en egyptisk gud. Nilguden HapiNilens elvegud het Hapi. Han ble avbildet som en overvektig mann, dette symboliserte overflod, med en kvinnes bryster som representerte elvens livgivende kvaliteter. Ofte holder han et brett med ofre, Nilens gaver. Han bærer en krone av elveleieplanter, lotus og papyrus. Hapi hadde hustruer i både den nordre og den søndre delen av landet – disse var personifikasjoner av elvebreddene. Han var også fiskene og vannfuglenes beskytter. Hjemmet hans ble påstått å ligge i en grotte på øyen Bigehin i Nilen. Selv om Hapi representerte Nilens vann, virker det ikke som om han ble holdt ansvarlig for oversvømmelsene, ettersom dette var de mer mektige gudenes avdeling. Han sees på som en fruktbarhetsgud. Anhur. I tidlig egyptisk mytologi var Anhur (også stavet "Onuris, Onouris, An-Her, Anhuret, Han-Her, Inhert") opprinnelig en utenlandsk krigsgud som begynte å bli dyrket i det egyptiske området Abydos, og spesielt i Thinis, i det 11. dynasti. Myter forteller at han hadde tatt med sin hustru, Menhit, sine kvinnelige motpart, fra Nubia, og hans navn reflekterer dette – det betyr "(den som) leder tilbake den fjerne". En av hans titler var «Fiendens slakter», og Anthr ble avbildet som en mann med skjegg ikledd en kappe og en hodebekledning av fire fjær, og som holdt et spyd eller en lanse, og stundom også vist som en gud med løvehode (representasjon av styrke og makt). I noen avbildninger var kappen mer som en slags kilt. Ettersom hans posisjon var en krigsgud var han beskytter av oldtidens egyptiske hær og en personifisering av de kongelige krigere. På festivaler for hans ære ble det spilt liksomkriger. I løpet av den romerske perioden ble keiser Tiberius avbildet på veggene av egyptiske templer med den karakteristiske fire-blomstrete kronen til Anhur. Anthurs navn også kunne bety «Himmelbæreren» ved at Anhur hadde en forbindelse med solen, men var mer han var mer populær som krigsgud. På grunn av den delte hodekledningen ble Anhur senere identifisert som Shu, og ble således Anhur-Shu. Ettersom Anhur var mer populær og betydelig gud, og ettersom Shu var mer et vesen og et konsept enn en gud ble Shu etter hvert absorbert fullstendig inn i Anhur. I Det nye kongedømmet økte Anhurs popularitet og han fikk også tittelen «Frelseren» og ble for folket den som lempet på menneskelige plager ved at krig var deres kilde til frihet og seier. Dette aspektet av krig og frelse, delt med Horus, bidro til at Anhur etter hvert ble identifisert med den langt større og mer betydningsfulle Horus. I løpet av den perioden hvor landet dominerte Nubia, døpte folket i kongedømmet Kusj (et oldtidsrike i nordlige Sudan) Horus-Anhur til "Arensnuphis" (også "Arsnuphis" eller "Harensnuphis"), tilsvarende "Ari-hes-nefer" på egyptisk, hvilket betydde noe tilsvarende som «Horus av det vakre hus». Følgelig da Osiris ble identifisert som et aspekt av Horus (og omvendt) ble Isis sett på som Arensnuphis’ hustru. Grekerene identifiserte ham med Ares. Amon. Til å begynne med var han en vindgud og en mindre fruktbarhetsgud, men innen 150 år hadde han erstattet guden Montu, en krigsgud, som Thebens hovedguddom. Etter hvert gikk han fra å være gud for fruktbarhet hos dyr til gud for jordbruk, og han var ansvarlig for gode avlinger. Ettersom populariteten hans vokste, valgte faraoene ham til sin egen personlige gud. Under deres innflytelse ble han solgud, og fikk tilnavnet Ra – Amon-Ra. Det ble også sagt at han var med på å skape universet, og hans andre aspekt er som krigsgud. Grekerne sammenlignet ham med Zevs – den øverste sjefsguden i gresk mytologi. Symbolene hans er væren og gåsen, som assosieres med fruktbarhet. I templene hans var det sfinxer med værhoder. Røkelse var også viktig i tilbedelsen av ham, og det ble sagt at dråper av reneste røkelse ble formet fra svetten hans. Amon er avbildet som en mann med en krone/hodeplagg prydet med to høye plater og en solskive. Tour de Georgia. Tour de Georgia er et amerikansk landeveisritt som arrangeres årlig i staten Georgia. Rittet er ranket som 2.HC hos UCI, noe som gjør rittet til det høyst rangerte etapperittet i USA sammen med Tour of California. Dette rittet strekker seg over 965 km og fordelt på seks dager. En av etappene har målgang på toppen av Brasstown Bald, det høyeste punktet i Georgia. Rittet ble avlyst i 2009 og 2010. Radio 1 Hits. Radio 1 Hits er en norsk radiokanal. Radio 1 Hits sender selvstendige sendinger i to norske byer: Oslo og Bergen, og drives av selskapet SBS Radio Norge. Disse to stasjonene Radio 1 Norge innbefatter går alle under en trendy profil, med en relativt ung målgruppe. Radio 1 Hits sitt eget slagord lyder: "«Din hitstasjon nummer 1 – dagens største hits og det beste fra de siste ti år»". Radio 1 Hits sendte tidligere også i Trondheim og Stavanger. Men 10. november 2010 ble frekvensene i disse to byene erstattet av The Voice Radio. Grunnen til denne omlegningen var at Radio 1 Hits ikke har vist godt nok utvikling. Radio 1 Bergen. Puddefjord Radio byttet navn til Radio 1 i 1989. Men da Radio 1 og den andre store lokalradioen i Bergen «P3» slo seg sammen i selskapet Bergensnettet AS i 1991, overtok P3 navnet Radio 1, siden NRK satt på navnerettighetene til «P3». Puddefjord Radio tok samtidig tilbake sitt gamle navn. Radio 1 Bergen ble etter hvert solgt, og byttet navn til Radio 1 Hits. Programleder Tommie Terkildsen er den eneste som fremdeles jobber i Radio 1 Hits og som har vært med siden P3-dagene. Erik Hanøy har vært med siden Radio 1 overtok sendetiden til Bergen Lokal i 1992. Andre profilerte navn på Radio 1 Bergen var Bjarte Trettenes (nå i TV 2), Marianne Moe (Radio Norge) og Leif Morten Synnevåg. Gyadalen. Gyadalen er et dalføre i Eigersund kommune i Rogaland. Dalen begynner på Helleland og går mot Sirdal. Riksvei 42 går gjennom Gyadalen fra Helleland til Tonstad og forbinder Egersund med Arendal på Sørlandet. Dalen er trang og dyp med elvene Gyadalsåna og Gyaåna i hver ende av det 3 km lange Gyavannet. Gyadalen brukes blant annet som utgangspunkt for klatreturer og skiturer. Øverst i Gyadalen ligger Mydland, som har vært et populært utfartsområde for vinterturister fra Egersund. Stedet har et 300 meter langt skitrekk og 50 km skiløyper for langrenn. Det er også mulig å gå fra Mydland opp til et utsiktspunkt hvor man kan se ned over Austrumdalsvatnet. Dersom Bjerkreimsvassdraget blir utbygget, er det foreslått å ta vann fra Gyvatnet på fjellet over dalen. Dette drenerer til Hellelandsvassdraget, og man vil flytte det over for å gi mer vann til kraftstasjonen i Austrumdal, noe som vil føre til lite vann og tørre elver i Gyadalen. MF «Fanafjord». MF «Fanafjord» ved kai i Sandvikvåg MF «Fanafjord» er en av tre gassdrevne ferger som går på strekningen Halhjem-Sandvikvåg. Er en av totalt fem gassdrevne ferjer som trafikkerer Europavei 39 mellom Stavanger og Bergen. Užupis. Užupis (polsk: Zarzecze) er et distrikt i Vilnius i Litauen. Užupis ligger i gamlebyen i Vilnius og som står på UNESCOs verdensarvliste. Navnet betyr "på den andre siden av elven"; og elven det refereres til, er Vilnia, som gav navnet til Vilnius. Distriktet er et populært sted for malere og sammenlignes ofte med Montmartre i Paris. Her er det derfor mange kunstgallerier, kunsterverkstedet og kafeer. Užupis erklærte seg som selvstendig republikk (Republikken Užupis) i 1997. Geografi. Užupis er ganske lite og isolert, og er bare 0,60 km². På den ene side ligger side gamlebyen, på den andre siden ligger det en fjellside, og på den siden ligger det et gammelt indusriområde fra Sovjet-tiden. Den første broen som ble bygget over elven sto ferdig på 1600-tallet, og på den tiden bodde det for det meste jøder. Historie. Skilt på grensen til Užupis I Užupis ligger Bernardine gravlund, en av de eldste gravlunder i Vilnius. De fleste av distriktets jødiske befolkning utvandret under Holocaust og senere ble den jødiske gravlunden ødelagt under Sovjet. De eneste husene som ble igjen etter Holocaust ble etterhvert bebodd av hjemløse og prostituerte. Inntil Litauen erklærte sin uavhengighet i 1990, var det en av de farligste områdene i byen. Regionen er i dag et populært tilholdssted for kunstnere og bohemer. Republikken Užupis. I 1997 erklærte innbyggerne i Užupis sin uavhengighet og erklærte området Republikken Užupis, med sitt eget flagg, valuta, president, grunnlov, og en hær (som teller 12 mann). De feirer sin uavhengighet med Užupis-dagen, den 1. april hvert år. Kreative yrker står for hovedsysselsettingen i republikken, og den nåværende presidenten, Romas Lileikis, er selv poet, musiker og filmregissør. Det første store initiativet som ble tatt av befolkningen, var byggingen av Frank Zappa-monumentet i Vilnius. Den tidligere borgemesteren i Vilnius, Artūras Zuokas, bor i Užupis og deltar ofte på republikkens arrangementer. Engelen i Užupis. Den 4. april 2001 ble en statue av en engel som blåser i en trompet avduket på torget. Den skal symbolisere den kunstneriske friheten til distriktet. På grunn av dette monumentet kalles ofte for Užupis "Englenes Republikk". Scrubs. "Scrubs" ("Helt sykt" på norsk)er en amerikansk situasjonskomedie. Serien er laget av Bill Lawrence for den amerikanske TV-kanalen NBC, og har i Norge blitt vist på Viasat-kanalene TV3 og ZTV i tillegg til TV 2. Serien har vanligvis ikke latterspor i bakgrunnen, slik som de fleste situasjonskomedier har. Sesong 8 blir vist på TV-kanalen ABC, ettersom NBC fjernet Scrubs fra deres sendeplan etter sesong 7. Scrubs er slang for arbeidsantrekket operasjonspersonale (kirurger, anestesileger, anestesisykepleiere og operasjonssykepleier) går med på sykehus. Det er som regel grønt, mens ordinært sykehuspersonale gjerne har hvitt eller lyseblått tøy. Handlingen foregår på sykehuset "Sacred Heart". Landslaget for Norges Lærerstudenter. Landslaget for Norges Lærerstudenter (LNL) var en studentorganisasjon for lærerstudenter i Norge som ble opprettet i 1947. I 1999 vedtok organisasjonen å gå inn i Studentenes Landsforbund. Etter andre verdenskrig oppsto et samarbeid mellom enkelte norske lærerstudenter og lærerstudentorganisasjonene i Sverige og Danmark. I 1946 var blant annet Henrik Tuestad (Oslo lærerskole), Maisen Meyer (Volda lærerskole) og Eli Wiik Andersen (senere Mohn) (Volda lærerskole) til stede ved et nordisk elevstevne på Jonstrup Seminar i Danmark. De norske representantene ble enige om å opprette en norsk lærerstudentorganisasjon, og i 1947 ble "Landslaget for Norske Lærerskoleelever" (LNL) opprettet. LNL innledet i løpet av 1950-tallet et samarbeid med Norges Lærerlag der man ikke inngikk formelle bånd, men søkte en arbeidsdeling hva angikk organiseringen av lærerstudentene. Organisasjonen skiftet navn til "Landslaget for Norsk Lærerutdanning" i 1966, og etter påtrykk fra departementet (KUD) til "Landslaget for Norske Lærerstudenter" i 1967. I 1999 vedtok landsmøtet i LNL at organisasjonen skulle gå inn i Studentenes Landsforbund (STL). Norsk Lærerlag ønsket imidlertid et samarbeid med lærerstudentene, og umiddelbart etter LNLs landsmøte ble Norges Lærerstudenters Landslag (NLL) opprettet, formelt underlagt Norsk Lærerlag. NLL opererte som fagforeningens studentorganisasjon fram til 2002, da Norsk Lærerlag slo seg sammen med Lærerforbundet og dannet Utdanningsforbundet. På landsmøtet i 2002 ble det vedtatt å endre navnet på organisasjonen til Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet. Petroleum Geo-Services. Petroleum Geo-Services er et fokusert marine geofysisk selskap som leverer seismikk- og reservoirtjenester over hele verden, inkludert innsamling, behandling og fortolkning av data og feltevaluering. Selskapet ble etablert i 1991 og notert på Oslo Børs i august 1992. Selskapet er ledende innen utvikling av seismisk innsamling med mange streamere. Selskapet tilbyr høyoppløselig 3D-seismikk (HD3D) innen streamer og havbunn (4C). I februar 2010 ble selskapets onshore-virksomhet solgt, og PGS er nå et fokusert marine geofysisk selskap. Selskapets CEO er Jon-Erik Reinhardsen og styret ledes av Francis Gugen. PGS har hovedkontor på Lysaker i Bærum samt kontorer i 22 land med større kontorer i London, Houston og Singapore. Markedsverdi. PGS hadde per 31.12.2009 en markedsverdi på 13 milliarder kroner. Beagle harrier. Beagle harrier (FCI #290) er en mellomstor støverrase som stammer fra Frankrike. Opprinnelse og alder. Beagle harrier ble avlet fram i Frankrike i det 19. århundre av "baron Gerard". Den kunne være en blanding av de to hunderasene beagle og harrier, eller midtpunktet i avlen mellom de to rasene. Den ble godkjent av FCI i 1974. Utseende, anatomi og fysikk. Beagle harrier ser ut til å være enten en større beagle eller en mindre harrier. Det er en hund av medium størrelse, mellom 45 og 50 centimeter høy, og den veier mellom 19 og 21 kg Pelsen er vanligvis trefarget med farger som beige, svart, brun eller hvit. Den finnes også som grå på grunn av at harrier kan være grå. Beagle Harriere har en kraftig kropp og pelsen er jevn og tykk. Bruksområde. Beagle harrier ble oppdrettet som en jakthund på hare og hjortedyr. Den jaktet i små flokker og var opprinnelig en såkalt "packhunter" (se hetsjakt og parforsejakt), men denne jaktformen har etter hvert blitt forbudt i mange land, blant annet i Norge. Lynne og væremåte. Hunden er generelt god med barn og andre kjæledyr. Den er lojal, bestemt og er rolig og avslappet hjemme, noe som gjør den til en god familiehund. Den er en jakthund, så den trenger mye trening og rom. Annet. Beagle harrier er generelt svært sunn og har en levetid på 12 til 13 år (Vanlig levealder). Hoftedysplasi kan skape problem. Litteraturuka i Vestfold. Litteraturuka i Vestfold er en litteraturfestival som holdes i Vestfold i løpet av en uke i november hvert år. Festivalen ble startet i 1997 i samarbeid mellom blant annet Tunsberg Litterære selskap, Vestfold fylkesbibliotek og Norli bokhandel i Tønsberg (tidligere Olafsen Bog- og Papirhandel). Fra og med 2009 har Fylkesbiblioteket i Vestfold arrangøransvar for litteraturuka og samarbeider med bibliotekene i fylket om innhold og program. Litteraturuka er blant Vestfolds største kulturarrangementer. 50-60 litterære programposter opplesninger, foredrag og forestillinger for barn og voksne med presenteres over hele Vestfold fylke, med folkebibliotekene som viktigste arena. Litteraturuka i Vestfold har siden starten delt ut Vestfolds litteraturpris til en skjønnlitterær forfatter med tilknytning til regionen. Prisen er på 25 000 kroner og overrekkes under åpningsarrangementet i Tønsberg og Nøtterøy bibliotek i Tønsberg. TGS-NOPEC Geophysical Company. TGS-NOPEC Geophysical Company () er et norsk industriselskap som driver innsamling av marine seismiske data. Selskapet har også innsamlet digitale borehullslogger. Seismikkbiblioteket dekker vesentlig Mexico-gulfen og Nordsjøen. Seismikken skytes på spec og selges multiclient. Innsamlingen foregår med leide båter. Selskapsverdi var i 2005 6,5 milliarder kroner (USD 3.4 bn). Seismikkselskapene TGS-Nopec og "Wavefield Inseis ASA" ønsker å fusjonere. Wavefield Inseis-aksjonærene mottar 0,505 TGS-aksjer for hver aksje i Wavefield, tilsvarende 38 prosent av det nye selskapet. Islands geografi. Island er den nest største øya i Europa, og den 18. største øya i verden. Den ligger øst for Grønland, rett sør for polarsirkelen. Øya oppsto som et resultat av vulkansk aktivitet på Den midtatlantiske ryggen. Island har mye vulkansk og geotermisk aktivitet. Kløften mellom de tektoniske platene til Eurasia og Nord-Amerika, som den midtatlantiske ryggen er knyttet til, går tvers gjennom Island fra sørvest til nordøst. Dette blir blant annet svært tydelig om man besøker Þingvellir nasjonalpark hvor landskapet utgjør et spektakulært naturlig amfiteater. Dette plassen betraktes som det stedet hvor islendingene holdt sitt første landsting, Alþinget, i 930. Tjue prosent av landet brukes til beite, og så lite som en prosent er oppdyrket. Et ambisiøst skogplantingsprogram er på trappene. Det er antatt at før mennesker slo seg ned på øya på 900-tallet var 30–40% av øya dekket av skog. I dag gjenstår bare de små skogområdene Hallormstaðarskógur og Vaglaskógur. De bebodde områdene av øya befinner seg langs kysten, spesielt i sørvest. Det sentrale høylandet er helt ubebodd. Klima. Klimaet på Island er maritimt, sterkt påvirket av den varme Golfstrømmen og lavtrykkene som nesten alltid passerer nær Island. Lavtrykkene gjør Island til et vindfullt og skyet sted, og Reykjavík har i snitt over 40 dager med sterk kuling eller mer. Snittemperaturen i Reykjavík er 11°C i juli og -1°C i januar, og er den hovedstaden med lavest middeltemperatur om sommeren (om man ser bort fra Nuuk på Grønland). Somrene er litt tørrere enn vintrene, med regn eller regnbyger et par ganger i uka. De vulkanske ørknene nordøst på Island ligger i regnskyggen av de store breene og får mindre enn halvparten av nedbørsmengden som Reykjavík får. Reykjavík har omtrent samme årsnedbør som Oslo, 779 mm, men like mange dager med regn som Bergen, hele 213 dager. Ingen steder på Island får særlig varmt vær, og bare i de nordøstlige områdene er det vanlig med temperaturer over 20°C om sommeren. Den nordlige kysten har ofte det mildeste været på grunn av sørlig vind som gir en fønvindeffekt over de sentrale fjellområdene. Det meste av Island er dekket av snø fra november til april, men perioder med mildvær og regn kan minke eller fjerne snødekket i sørlige og østlige områder i korte perioder. Kraftige vinterstormer kan føre til snøstorm, som gjør det vanskelig å ferdes utenfor Reykjavík. Subsea 7. Subsea 7 er et av verdens ledende undervannsentrepenørselskap som leverer tjenester til olje- og gassvirksomheten. Subsea 7 har over 5 000 ansatte verden over og selskapets hovedkontor ligger i Aberdeen. I Norge ligger hovedkontoret i Stavanger/Sola, med fartøyadministrasjon i Grimstad, spolebase på Vigra utenfor Ålesund og baser i Dusavika og Kristiansund. Selskapet opererer innenfor prosjektledelse, engineering og offshore undervannsoperasjoner og utfører installasjon, reparasjon og vedlikeholdsarbeid fra en rekke spesialfartøy. Arbeidet offshore inkluderer oppgaver som totale feltutbygginger under vann, til mer segmenterte oppdrag. Subsea 7 har aktiviteter i Asia, Brasil, Mexicogulfen, Norge, Storbritannia og Vest-Afrika. Selskapet eier mer enn 100 fjernstyrte fartøy, fem baser for bygging av rørledninger og en flåte med moderne fartøy for legging av rørledninger og undervannskonstruksjoner. Subsea 7 er resultatet av sammenslåinger mellom Det Søndenfjelds-Norske Dampskipselskap (DSND), Halliburton Subsea, Subsea Offshore og Rockwater. Selskapet har røtter tilbake til Det Søndenfjelds-Norske Dampskipselskap AS (DSND) som ble etablert i Norge 1854 og amerikanske Halliburton. På begynnelsen av 1990-tallet kjøpte DSND opp en rekke offshorefartøy med dynamisk posisjonering. Mellom 1995 og 2002 kjøpte selskapet seg videre opp og fikk en betydelig posisjon innen offshore vedlikehold og konstruksjon. I 2002 dannet DSND og Halliburton fellesforetaket Subsea 7. I januar 2005 ble Halliburton kjøpt ut. Hovedaksjonær er Siem Offshore og selskapet er notert på Oslo Børs med ticker SUBC. Prosafe. Prosafe) er verdens ledende eier/operatør av halvt-nedsenkbare boligrigger. Prosafe er notert på Oslo Børs. Selskapet eier 12 boligrigger som opererer verden over. Selskapet har hovedkontor på Kypros og kontorer i Stavanger (Norge), Aberdeen (Skottland), og Singapore. Historie. PRS ble etablert i 1997, da boring fra faste installasjoner Transocean ble skilt ut og samlet i selskapet Procon. Den 1. september samme år fusjonerte Procon med boligriggselskapet Safe, og selskapet skiftet navn til Prosafe. Selskapet har deretter systematisk konsolidert markedet for boligrigger. I 2001 kjøpte selskapet Nortrans Offshore som var et selskap innen flytende produksjon. I 2005 solgte Prosafe forretningsområdet Drilling Sercices til KCA Deutag. I 2006 kjøpte Prosafe selskapet Consafe som eide 4 boligrigger. I 2008 ble forretningsområdet Floating Production utfisjonert, og ble et selvstendig selskap, Prosafe Production, notert på Oslo Børs med tickerkode PROD. Prosafe opererer globalt, og har erfaring fra operasjoner i Norge, UK, Danmark, Vest-Afrika, Mexico, USA, Australia, Russland. Virksomhet. Selskapet eier og opererer 11 halvt-nedsenkbare boligrigger og én jack-up boligrigg. Gjemsø kloster. Gjemsø kloster var navnet på både herregårdsbygningene som lå på Klosterøya i Skien i Telemark, på de tilhørende godseiendommene rundt om i Telemark, og på den forretningsvirksomheten som ble drevet derfra fra slutten av 1600-tallet til 1897. Dagens skrivemåte er Gimsøy for bydelen som omfatter Klosterøya med mer, samt for klosteret i middelalderen. Den lokale uttalen er likevel "Gjemsø". Gjemsø kloster ca 1850 malt av Paul Linaae. Bebyggelsen på Klosterøya. Bebyggelsen var varierende i tiden mellom reformasjonen og unionskongens salg av godskomplekset i 1662. Bygningene på stedet brant i 1546 og da sto det igjen bare en stor låve med fjøs. Ved midten av 1600-tallet hadde lensherren "Sivert Urne" foreslått for kongen å bygge ny lensherreresidens på Klosterøya, men han fikk avslag. I stedet bygde Urne selv «it Smucht lidett Stuehus» der, foruten et stort ridehus i bindingsverk (opplysninger bl.a. i "Sørensen", side 297). På et kart fra 1600-tallet er hovedgården tegnet som et innelukket, borgliknende anlegg: fire fløyer med tårn og omgitt av befestninger. Bygging av et slik anlegg er imidlertid ikke kjent. Det var riktignok på den tid planer om å bygge en residens for lensherren der, men dette ble ikke gjort før lensordningen opphørte. Sogneprest Baar i Solum innberettet i 1744 at «en statelig ny Træe Bygning» ble oppført på Klosterøya (opplysninger bl.a. i "Sørensen", side 297). Denne herregården som var bygd i tre, ble ombygd på 1800-tallet, den brant i 1885 og ble senere ikke gjenoppført. Historikk. Gjemsø klosters virksomheter og eiendommer ble administrert fra hovedgården på Klosterøya. Eiendomskomplekset var krongods fra reformasjonen og inntil 1662. Da ble det overdratt til general og lensherre i Bratsberg, Jørgen Bjelke, som dekning av de store beløpene som kronen skyldte ham. Han solgte i 1666 eiendommene til visestattholder Frederik Gabel som samme år solgte dem til admiralen Cort Adeler som var født i Brevik og hadde familie i distriktet. Eiendommene ble deretter eid av hans etterkommere i flere generasjoner. Kammerherre Fredrik Georg Adeler solgte i år 1800 sine jord- og skogeiendommer i Øvre Telemark, sammen med diverse sagbruk, tomter med videre i Solum og Skien, til eidsvollsmannen Didrich von Cappelen (død 1828). Denne kjøpte i 1823 av Adelers enke også hovedgården Gjemsø kloster med Bratsberg, Follaug og en rekke eiendommer i Skien, Solum og Gjerpen. Da Didrichs sønn Hans Blom Cappelen døde i 1846, fortsatte enken Benedicte Cappelen virksomheten under firmanavnet «Hans Cappelens Enke». Hennes sønner Didrik Cappelen (1836-1914) og Hans Cappelen (1842-1924) overtok det hele da hun trådte ut i 1873, og de avsluttet virksomheten i 1897 etter at aktivaene var solgt. Skogsdrift, sagbruk og trelasthandel. Hovedvirksomheten var trelasthandelen og det som hørte sammen med denne, det vil si skogsdriften, tømmer med fløting, sagbruk og salg med eksport på skip fra Skien, særlig til England. Skogeiendommene ble drevet av bøndene på stedet og de bodde som brukere og festere på gårdene. Bøndene hogde og leverte tømmeret samt handlet med godsets eiere. I perioder kjøpte imidlertid eierne inn like mye trevirke fra andre bønder som det eierne fikk ut av godsets egne skoger. Firmaet hadde i 1880 rundt 100 arbeidere på sagbrukene og andre steder i Skien. Siste tiår. Brødrene Didrik og Hans Cappelen gjorde en betydelig investering i «Haukerås bruk», Oklungen i Eidanger, men den endte med å bli verdiløs i 1891. Brødrene ville utvide sin industrivirksomhet da de i 1893 begynte å få oppført fabrikkbygninger på Klosterøya. Meningen var å produsere kausdisk soda, «blekepulver og alkalier» ved elektrolyse. Brødrene arbeidet intenst med å danne et eget aksjeselskap med norske og utenlandske aksjonærer. Fabrikkbygningene viste seg imidlertid å være dårlig egnet, og ingen andre interessenter gikk inn med kapital. De store investeringene gikk dermed tapt. I mars 1897 søkte Didrik og Hans Cappelen firmaets kreditorer om en privat akkord. Dette gikk kreditorene med på. Brødrene antok at firmaets aktiva hadde en verdi som klart oversteg passiva, slik at det ikke var noen underbalanse. Et hovedproblem var imidlertid at aktivaene hovedsakelig var faste eiendommer som ikke kunne selges raskt uten tap. Markedssituasjonen var svært presset, salgene av aktivaene tok tid og de faste eiendommene ble solgt for cirka halvparten av de bokførte verdiene. Hele firmaets egenkapital viste seg å være tapt, akkorden ble gjennomført med 15 % dekning til de uprioriterte kreditorer og firmaet opphørte. Se også. Gjemsø kloster Gjemsø kloster Gjemsø kloster Etos. Etos er et menneskes moralske karakter eller en kulturs særpreg. Ordet kommer fra gresk "ethos" og brukes ofte filosofisk i betydningen sedvane eller moralsk holdning. Det greske ordet etikk (fra "ethikos") har samme opphav som etos og betyr «sedelig» eller «læren om det å vise moral». Individuell etos. En persons etos kan referere til en beskrivelse av karakter eller personlighet. «Å ha en sterk etos» kan brukes for en person av høy moralsk holdning, med et bevisst forhold til etikk. Det kan også brukes om en personlighet som har «utstråling» i form av trygghet og ro. En organisasjons etos. En organisasjons etos vil gjerne referere til en kultur eller et særpreg ved organisasjonen. En god skole vil for eksempel gjerne ha «en god etos for læring». Dette blir i organisasjonsteori ofte knyttet til det å være «en lærende organisasjon». Organisasjoner som er avhengig av kunder, eller et positivt publikum, kobler gjerne merkevarebyggingen til bygging av etos i betydningen rettskaffenhet, eller enkelt sagt «å ha et godt rykte». Samfunnsengasjement, strategisk valg av sponsorobjekt og andre reklamekampanjer er tiltak som kan bygge en positiv etos utad. I denne sammenheng dreier samfunnsutviklingen i at kulturelle og veldedige organisasjoner kan bidra Arnos Grove. Arnos Grove er et område i Enfield i London. Frem til 1930-årene ble stedet regnet som en del av Southgate, og var i svært liten grad utviklet. Det har siden blitt et typisk forstadsområde. Inntil oppløsningen av klostrene under Henrik VIII var det nonneklosteret i Clerkenwell som eide området. Etter at kronen overtok ble Arnos Grove Estate (eller Arnolds Grove) med en herregård opprettet. Herregården ble revet i 1719. New River rant gjennom området inntil det 19. århundre, da elvens løp ble endret. Fra 1777 eide slekten Walker eiendommen, men i 1918 ble den overdratt til andre eiere. I 1928 hadde lokalforvaltningen i Southgate tatt over. De åpnet Arnos Park, og la ut deler av eiendommen for salg til utviklere. 19. september 1932 åpnet Arnos Grove undergrunnsstasjon i forbindelse med at Piccadilly-linjen ble utvidet til Cockfosters. I årene som fulgte var det en voldsom byggeaktivitet i Arnos Grove, som gikk fra å være et landsens område til å bli en forstad med boliger, butikker og offentlige tilbud. Under andre verdenskrig ble deler av New Southgate hardt rammet av bombing, noe som førte til utvidelse av boligområdene i Arnos Grove. De to områdene er nært forbundet, med en nesten ubrutt linje av butikker over Bestyle Circus, og tre bussruter som forbinder de to stasjonene. Formørkelse. En formørkelse eller eklipse opptrer når et himmellegeme kommer inn i skyggen av et annet, enten ved at et ikke selvlysende himmellegeme trenger helt (total formørkelse) eller delvis (partiell formørkelse) inn i skyggen av et annet (for eksempel måneformørkelse) eller ved at et himmellegeme dekker helt eller delvis for et annet (for eksempel solformørkelse). Noble Drilling. Noble Drilling er et amerikansk industriselskap som driver borevirksomhet etter olje og gass. Det er verdens tredje største boreselskap med en flåte på 60 offshore boreenheter og market cap på 10 milliarder USD. Selskapet ble etablert i 1921 med fokus på oppkjøp, ombygging, oppgradering og modifisering av rigger og selskaper. Selskapet er registrert på Cayman Island og listet på NYSE. Riggflåten består av tre boreskip, 13 halvt nedsenkbare borerigger. Videre har selskapet 41 oppjekkbare borerigger og tre nedsenkbare rigger. Sonja Åkesson. Sonja Åkesson, født 19. april 1926 i Buttle på Gotland, død 5. mai 1977, var en svensk forfatter, poet og billedkunstner. Sonja Åkesson bruker å beskrives som en nyenkel poet med dikt som kritiserte samfunnet og skildret hverdagen med et avskallet språkbruk. Hun ble noen ganger kalt for «folkhemspoeten». Hennes store gjennombrudd kom i 1963 med diktsamlingen "Husfrid" hvor hun kritisk skrev om det samfunn som formet den samtidige kvinnen. Hun ble satt svært stor pris på av datidens nyvakte kvinnebevegelse og omfavnet av ulike feministiske profiler og bevegelser. Hennes kanskje mest kjente dikt er nok "Äktenskapsfrågan" fra gjennombruddsboken "Husfrid" som innledes med raden "«vara vit mans slav»". Andre populære dikt er "Åkej" og "Ja tack". Som bildekunstner illustrerte hun blant annet sin bok "Hjärtat hamrar, lungorna smälter" (1972) og hennes bilder ble vist første gang på Hallands museums høstsalong i 1975. Hun var gift med poeten og kunstneren Jarl Hammarberg. Sonja Åkesson døde i 1977 av leverkreft. Hennes «Slagdängor» ble i 1983 sunget inn på LP-plate av Ulla Sjöblom. Hun skrev også tekster til LP-platene "Sånger om kvinnor" og "Tjejclown". På den førstnevnte platen finnes de velkjente "Den ensamma mamman i traversen" med Ulla Sjöblom og "Ska bli sjuksyster jag, tralala" med Lottie Ejebrant. Sonja Åkesson Sällskapet ble stiftet på Gotland i 2000 Om Sonja Åkesson. Bengt Martin: "Sonja Åkesson". Rabén & Sjögren, 1984. Petrolia. Petrolia ASA (tidligere Petrolia Drilling) er et norsk industriselskap grunnlagt i 1997 som driver innenfor ulike forretningsområder tilknyttet olje- og gassvirksomhet, bl.a. oljeservice og letevirksomhet. Tidligere drev selskapet også med utleie av borerigger. Daglig leder er Kjetil Forland og styreleder er Berge Gerdt Larsen. Hovedkontoret ligger i Oslo. Historikk. Petrolia Drilling ble stiftet 17. mars 1997 og kjøpte like etter den halvt nedsenkbare boreriggen SS «Petrolia» samt 20% av «Deep Sea Bergen». Selskapet ble notert på Oslo Børs den 12. mai 1997. I september 1997 inngikk selskapet et 10-årig certeparti med det russiske selskapet Arktikmorneftegazrazvedka («Arktik») om leie av boreskipet DS «Valentin Shashin». I 2000 oppsto en tvist mellom partene, der Arktik krevde skipet tilbakelevert. Petrolia Drilling tapte saken i 2005, men dannet samme år et joint venture med selskapet Sinvest ASA: Venture Drilling AS, og inngikk en ny leieavtale med Arktik. Mellom 2005 til 2008 kjøpte Petrolia andeler i riggselskapene PetroMENA ASA (51,5%) og Petrojack ASA (39,9%), og i 2007 ble SS «Petrolia» solgt til PetroMENA ltd. I 2007 kjøpte Petrolia oljeserviceselskapet Independent Oil Tools AS (IOT) som bl.a. hadde virksomhet i Australia og Nederland. PetroMENA ASA gikk konkurs i 2009 og Petrojack ASA gikk konkurs i 2010. Selskapet skiftet i 2010 navn fra Petrolia Drilling til Petrolia. I 2011 ble Petrolia Norway AS etablert, som skulle drive med letevirksomhet. Virksomhet. I 2011 var Petrolia hovedsakelig virksom innen oljeservice, men var i tillegg i gang med å bygge opp et leteselskap. Oljeservice. Petrolia opererer innenfor oljeservice gjennom datterselskapet Independant Oil Tools. Selskapet har datterselskaper i Norge, Nederland, Romania, Aserbajdsjan, Dubai, Australia og New Zealand. Selskapet driver bl.a. med utleie av boreutstyr og borerelaterte tjenester. Letevirksomhet. Petrolias letevirksomhet drives gjennom datterselskapet Petrolia Norway AS grunnlagt i juni 2011 med Vidar Bergo Larsen som daglig leder. Selskapet har kontorer i Stavanger og Bergen. I august 2011 overtok selskapet en 10% andel i PL 356 fra Det norske som inneholdt Ulvetanna-prospektet, og i februar 2012 ble selskapet prekvalifisert som rettighetshaver på norsk kontinentalsokkel. Selskapet har foreløpig kun virksomhet på norsk sokkel. Trebåt. Trebåt er en båttype laget av (eller hovedsakelig av) treverk. Trebåter blir bygget av trebåtbyggere, eller i noen spesielle tilfeller hjemme som en hobby. I dag er trebåten en moderne båtkonstruksjon som ofte kombinere flere typer materialer. Det finnes en betydelig antall type trebåter. Snekke, skøyter, seilbåter og motorbåter. Selv om plastbåten er en stor aktør eksisterer det mange trebåter i dag, og noen kan en se på museer som har samlet gamle og spesielle modeller. Det arrangeres også trebåtfestivaler hvor trebåter stilles ut Kjente trebåter er for eksempel vikingskipene, «Fram» og Redningsskøyta. Kjente trebåtbyggere: Colin Archer, Johan Anker og Bjarne Aas. Sofienbergparken. Oversiktsfoto over Sofienbergparken med omgivelser, desember 2007. Sofienbergparken er en 74 mål stor park i bydel Grünerløkka i Oslo. Sofienberg kirke ligger i parken. Parken. Parken grenser mot Sofienberggata i syd, Toftes gate (og Grünerløkka) i vest, Helgesens gate og Rodeløkka i nord og Sofienberg tekniske fagskole i øst. Rathkes gate går gjennom parken nord-syd. Sofienberg kirke ligger på en høyde omtrent midt i parken. Mellom kirken og Helgesens gate finnes en jødisk kirkegård. I den østlige delen, som kalles Hundeparken, ligger Sofienbergparken barnehage. I parken har det vært skøytebane om vinteren (opplysning om 1990-tallet). Nord for kirken ligger en kommunal gjenbruksstasjon for spesialavfall, åpnet i 2001. Sofienbergparken er en av de mest brukte parkene i Oslo. Friluftsetaten har talt 3 000 besøkende på en sommerdag med pent vær. Det har sannsynligvis sammenheng med at den er så stor, og at den ligger i et svært tett befolket leiegårdsområde. 1800-tallet. Byløkken Sofienberg har sannsynligvis navn etter en av konene, som begge het Sophie, til Jacob Nielsen, som eide løkken 1799-1830, eller Niels Rosenberg, som var eier 1830-1857. Christiania kommune kjøpte i 1857 eiendommen Sofienberg i daværende Aker herred til bruk som kirkegård (ved byutvidelsen i 1859 liggende i Christiania). Kirkegården som ble tatt i bruk i 1858 var byens alminnelige gravplass og ble flere ganger utvidet inntil den dekket omtrent det område som parken utgjør i dag. I 1864 ble gatenettet rundt området etablert. Kirken ble tatt i bruk i 1877. Sofienberg skole sto ferdig i 1883. Jødisk gravplass. I 1869 ble det 672 kvadratmeter store området som skulle bli byens første jødiske gravplassen overdratt til Isak Glückstadt på vegne av den mosaiske menigheten, som da talte under 20 mennesker. Den første begravelse skjedde i 1885, den siste i 1940. Fra 1917 ble gravplassen avløst av en jødisk gravplass på Helsfyr. Et gravkapell som ble satt opp trolig i 1890-årene ble tatt ned i 1930-årene. Gravplassen har 150 graver. Smijernsgjerdet rundt gravplassen ble satt opp etter 1945. Jødisk lov er bakgrunnen for at denne kirkegården fortsatt er der, selv om den ble tatt ut av bruk i 1917. 1900-tallet. Rodeløkkbekken gikk gjennom parkens østre side, og rant ut i Tøyenbekken nedenfor nåværende Lakkegata skole. Denne ble lagt i rør rundt 1900. Torshovbekken, som rant gjennom parkens vestre del, ble også lagt i rør frem til 1901. Den gamle løkkebygningen som lå inntil skolen var bolig for kirkegårdsforstanderen inntil 1909, da den ble revet. I et leserinnlegg i 1915 kom det første kravet om at kirkegården måtte legges ut til park. Kirkegård i et så tett boligområde var uheldig av hygieniske grunner, dessuten var behovet for park størst her midt i den tette byen. Bystyret vedtok i 1918 at kirkegården vest for Rathkes gate skulle nedlegges og brukes som park etter fredningstiden på 40 år. Allerede i 1920 ble et tre mål stort område mot Toftes gate tatt i bruk som park. Kirkegården øst for Rathkes gate var full i 1929 og ble nedlagt i 1931. Da hadde til sammen cirka 60 000 Oslofolk blitt gravlagt her. I 1935/36 ble det opparbeidet lekeplass mot Sofienberggata. I 1961 ble området vest for kirken gjort om til park, og i 1972 var hele området unntatt den jødiske kirkegården tatt i bruk som park. I Byplankontorets «Transportanalyse for Oslo-området» fra 1965 var parken foreslått gjort om til et stort veikryss i det nye motorveisystemet som skulle forbinde øst og vest i byen. I 1991 kom skateboardrampe. Et forslag samme år om å ta i bruk 21 mål av parken til kirkegård igjen møtte lokal motstand og ble i 1993 lagt til side av byrådet. 2000-tallet. I 2006 ble lekeplassen rustet opp. På 2000-tallet har det vært livlig debatt om søppeltømming og kommunens ansvar i sommerhalvåret, da vår tids hurtigmat skaper voldsomme mengder søppel. Sofienbergparken har stått i sentrum av debatten sammen med andre svært mye brukte parker som St. Hanshaugen og Kuba. I 2007 ble Sofienbergparken mye omtalt i mediene etter den såkalte Ambulansesaken, hvor en mann ble slått ned i parken og ambulansepersonell fra Ullevål sykehus unnlot å ta ham med seg. Parkteatret. ParkteatretParkteatret, Olaf Ryes plass 11, Grünerløkka i Oslo, ble etablert i 1907 under navnet Kristiania Bryggeri Grünerløkkens Kinematograf. Kinematograflokalene ble tegnet av arkitekt Frithjof Aslesen i tilknytning til en leiegård fra 1872. I 1913 skiftet etablissementet navn til Grünerløkkens Verdenstheater. I 1918-22 ble det foretatt en større ombygging, der fasaden fikk ny utforming, og kinoen fikk navnet Parkteatret. Den nye fasaden ble utformet i nyklassisistisk stil av arkitekten Erik Waldemar Glosimodt. Den kunstneriske utsmykningen av 1932 ble utført av maleren Paul Ansteinsson, parallelt med arkitekt Jens Dunkers ominnredninger. En ny ominnredning ble foretatt i 1950-årene, mens lysreklamen ble satt opp på 1960-tallet. Parkteatret kino holdt det gående som kommunal kino fra 1926 før virksomheten ble avviklet i 1991. Fra 1992 til 2001 var stedet scene for Nordic Black Theatre. I 2002 overtok Parkteatret Scene leiekontrakten. Initiativtakere var Geir Johnson, direktør for ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival, og Pål Steigan. Parkteatret Scene eies av Grünerløkka kulturhus AS, som også driver Parkteatret Bar. Selskapet har sørget for en omfattende ombygging og rehabilitering av den gamle kinoen. Foajeen og salen ble restaurert og ombygd under ledelse av arkitekt Henrik E. Nielsen. Parkteatret ble 20. november 2007 tildelt kvalitetsmerket Olavsrosa av stiftelsen Norsk Kulturarv. Parkteatret har fått anerkjennelse som urbant kulturminne. Bodh Gaya. Bodh Gaya er buddhismens viktigste pilegrimssted. Byen ligger i India 10 km sør for Gaya i Bihar. Byen er spesiell for buddhistene fordi Buddha, ifølge tradisjonen, skal ha hatt sin oppvåkning under et fikentre der. Byen regnes av noen buddhister som verdens sentrum. I den buddhistiske tro blir denne byen regnet som verdens sentrum. Det er blitt bygd et tempel i der som mest sannsynlig stammer fra 600-tallet. Konstantin Rokossovskij. Konstantin Konstantinovitsj Rokossovskij (født 21. desember 1896 i Warszawa i Kongress-Polen eller Velikije Luki, død 3. august 1968 i Moskva) var en russisk offiser av polsk adelig avstamning (Szlachta). I 1914 sluttet han seg til Den keiserlige russiske hær og deltok i første verdenskrig. I mellomkrigstiden avanserte han i den røde hær, men i 1937 ble han arrestert og torturert under Josef Stalins utrenskninger. I 1940 ble han uten nærmere forklaringen gjeninnsatt som sjef for et armékorps i Kiev-regionen. Etter Operasjon Barbarossa og videre under andre verdenskrig hadde han en rekke sentrale kommandoer, både i forbindelse med slaget om Stalingrad hvor han ledet Don-styrkene som stod for innringingen av de tyske styrkene, slaget ved Kursk, fram til gjenerobringen av Kiev. Under Warszawaoppstanden var det Rokossovskijs styrker som ble beordret om å stoppe framrykkingen og ikke assistere opprøret mot de tyske okkupantene. Det er ikke kjent hva han tenke om å ikke kunne assistere opprøret i sin oppvekstby, men da han ble intervjuet av den polskfødte, britiske reporteren Alexander Werth da oppstanden raste på sitt verste, viste han liten sympati for oppstanden. På spørsmål om hvorfor ikke britiske fly fikk lande på østsiden av Warszawa, svarte han at det ikke var aktuelt med «alskens britiske fly svevende rundt her nå». I krigens avslutning ledet han en av de tre arméene under slaget om Berlin. Rokossovskij mottok Seiersordenen for sin innsats under verdenskrigen. Sandabborer. Sandabborer er en familie av abborfisker. De forekommer naturlig i det indopasifiske området, men arten "Sillago sihama" har nå også spredt seg til Middelhavet gjennom Suezkanalen. Det fiskes mye etter sandabborer, særlig i Japan og på Filippinene. Johan Austbø. Johan Austbø (født 23. oktober 1879 i Ikjefjord i Lavik, Sogn og Fjordane, død 22. desember, 1945 i Hokksund, Øvre Eiker) var lærer, danser, dikter, komponist, sanger og nynorskmann. Liv og virke. Johan Austbøs sans for poesi og nynorsk ble vekket da han var elev ved folkehøgskolen i Sogndal. Hans lærer Jens Kvåle utga nynorskbladet "Ungdom", hvor Austbø fikk publisert sine første dikt.Etter folkehøgskolen ble han utdannet ved lærerseminaret i Elverum, hvor han tok lærereksamen i 1901. Han ble straks etter ansatt som lærer, og hadde sine første år i Frønningen og Fresvik. I 1906 flyttet han til Lepsøy Os i Hordaland, før han i 1912 etablerte seg i Skotselv i Buskerud. Der var han lærer ved Hære skole og Skotselv skole i flere tiår. Austbø var en sentral skikkelse i etableringen av Den norske folkeviseringen tidlig i 1920-årene. I boken "Folkedansen i 20 år 1903-1923" beskriver han en reise til Færøyene i 1911, der en delegasjon på 70 nordmenn reiste for å hente impulser fra færøysk sagadans. Etter dette dannet han ungdomslag flere steder i landet, for å bidra til folkedansens spredning. Johan Austbø var mangeårig formann i Den Norske Folkeviseringen. Han bisto også Torstein Høverstad i arbeidet for å opprette Lærarhøgskulen på Bondi i Asker. Johan Austbø var en flittig skribent for Nynorsk Vekeblad fra starten i 1934 til sin død. Her skrev han en mengde fagartikler, og publiserte flere av sine egne dikt. Foruten dette la han bak seg et omfattende litterært forfatterskap, som omfattet fortellinger, diktsamlinger, barnebøker og biografier om Svend Foyn og Olav Bjaaland. Ifølge Anna Ellefsen på Kongsberg, en lærerkollega av Johan Austbø, var det han som skrev den kjente folkesangen «Bind deg ein blomekrans». Den svalande vind. Johan Austbø skrev en mengde sanger og melodier. Hans mest kjente vise er «Den svalande vind», som han også sang i "Folkemusikkhalvtimen" i 1939. Sangen er innspilt av en rekke artister, for eksempel Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik og Helene Bøksle. Sangen bygger på en gammel folketone, og Austbøs tekst skildrer en ulykkelig kjærlighetshistorie «Attom fjella her sør». Om tekstens tilblivelse skriver han: «Frå ei sjel i hugbrand og ørvæne strøymde det fram, og blyanten krafsa over papiret. Det tok til å forma seg til vers». Austbø forundret seg over at sangen noen tiår etter at han skrev teksten ble omtalt som en «Folkevise frå Telemark», ettersom melodien var fra Sogn, og teksten var hans egen. Han gledet seg over den musikalske form sangen hadde fått på sin vandring, og skrev dessuten: «Den einfelde, naive kjærleiksvisa [...] var blitt lyft fram til fremste konsertsalane i landet. – Skulde dette vera vederlaget som lagnaden etla han for gjenta han den gongen miste?» Siden ble sangen tonesatt igjen av Eivind Groven. Familie. Johan Austbø var sønn av bonde og bygningsmann Hans Einarson Østerbø og Sigrid Botolfsdatter Måren, og er farfar til pianisten Håkon Austbø og oldefar til fotografen Frode Fjerdingstad og til billedkunstner Bård Ask. Kandy. Kandy er en by i høylandsprovinsen Central Province på Sri Lanka. Kandy ligger 490 meter over havet i innlandet, og er den gamle hovedstaden på øya. Byen har en rekke historiske og religiøse minnesmerker. Kandy symboliserer singalesisk storhetstid og religion. Det Kandyanske kongerike var den delen av Sri Lanka som holdt sin uavhengighet fra kolonimaktene lengst, inntil de overga seg i 1815 til enkelskmennene. De er meget kjent for tempelet Dalada Maligava. Kandy har siden 1988 vært på UNESCO sin verdensarvliste. Midt i byen, ved tempelet, ligger en kunstig innsjø bygd av den siste kongen av Kandy, Vikramarājasimha (1797–1814)(skrives også Wickrama Rajashina og Sri Vikrama Rajasimha). Domaine d'Espérance. Domaine d'Espérance er et armagnachus, som ligger i Mauvezin d'Armagnac i regionen Bas-Armagnac. Virksomheten har 34 hektar vinmarker. Eiendommen har bygninger fra 1700-tallet. Eiendommen ble i 1990 kjøpt av Jean-Louis og Claire de Montesquiou. De første årene var fokus på produksjon av vin de pays-vin for å øke inntektene, mens det senere er satset mer på armagnac, og da på økologisk produksjon. Utvalg. Domaine d'Espérance tilbyr også en hvit armagnac, dvs. en armagnac som ikke er lagret på fat. Dette er et nytt produkt innen armagnac, og kalles "La Blanche". I tillegg produseres rød og hvit vin, samt en rød og en hvit Floc de Gascogne, som er en aperitif lagd av armagnac og juice (tilsvarende Pineau des Charentes). Sandnes kirke (Sandnes). Sandnes kirke er en langkirke fra 1882 i Sandnes kommune i Rogaland fylke. Byggverket er i tegl og har 500 plasser. Kirken utgjør sammen med Kirkeparken kvartalet Eidsvollsgata, Flintergata, Storgata og Kirkegata i Sandnes sentrum. Historie. Sandnes ble skilt ut som egen kommune fra Høyland i 1860, og var uten egen kirke de første 22 årene. Under denne perioden sognet byens innbyggere til Høyland kirke i nabokommunen, mens bystyret jobbet for å få byen godkjent som eget sogn og finansiering av kirkebygg og -tomt. I 1879 tok sogneprest i Høyland G.W. Iversen, hans medhjelper og andre borgere initiativ til å bidra til prosessen, og presten donerte selv 500 kroner til bygging av kirke. Bystyreprotokollen fra 19. mars året etter viser at byggingen ble fremskyndet vesentlig da kommunen uventet fikk en tomt i gave av skipsrederen G. A. Jonasens arvinger. En kirkebyggingskomité ble valgt 15. oktober 1880, og 9. februar 1881 vedtok bystyret enstemmig å oppføre en teglkirke i nygotisk stil, tegnet av Hartvig Sverdrup Eckhoff, på tomten på «Flintebakken». Byggetomten og adkomst via Tverrgate 23 (senere Kirkegata) ble opparbeidet av arbeidsløse fattige, på initiativ fra fattigkommisjonen. Omtrent halvannet år etter byggevedtaket, 6. juli 1882, ble Sandnes kirke innviet. Kirken ble av økonomiske hensyn noe kortere og lavere enn Eckhoffs opprinnelige tegninger. Av samme grunn ble det installert enkel innredning og dekorasjon, gamle ovner og et utrangert orgel fra Farsund. I 1899 fikk kirken nytt orgel, produsert av den lokale orgelfabrikken "Norge" i Strandgata, og i 1904 ny altertavle dekorert av Ståle Kyllingstad. Eget kirkesogn ble Sandnes først i 1913, og prestegjeld i 1914. I 1961 ble kirken restaurert og utvidet i lengde og høyde etter de opprinnelige tegningene. Tholf Fjeld. Tholf Fjeld (født 12. november 1915, død ca 1998) var med i norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig. Han var fra gården Fjeld i Kilebygda, Solum kommune før 1964, nå Skien. Han satt en periode vinteren 1942-43 på Grini for brudd på våpenforordninger. Skaugutt-leirsjef. Aktiv i hjemmefronten, var han en kort periode leirsjef for Norges største skaugutt-leir, organisert under Milorg, sommeren 1944, kalt «Hulka-leiren». Formålet var å tilby skjulested for unge menn født 1921-24, som ble beordret til arbeids- og krigsinnsats for tyskerne. Leiren talte mer enn 200 unge menn tidlig høst 1944, da den måtte evakueres under dramatiske omstendigheter. Alle kom velberget til Sverige etter en strabasiøs og langvarig flukt. Sobek. Sobek ble portrettert med et krokodillehode og levde i Nilen, elven som var grunnen til Egypts fruktbarhet. Han ble også forbundet med solen, og dermed også med Ra og Amon-Ra. I sin krokedilleform ble han således også forbundet med guden Set. Floc de Gascogne. Floc de Gascogne (også kalt bare floc) er en aperitif som er lagd av armagnac og fruktjuice. Dette tilsvarer Pineau des Charentes, som lages av konjakk og juice. Årefeste. Et årefeste er et sted på overkanten av en båt der man kan legge en åre for å ro, og som er innrettet for å forhindre at åren glir fremover eller bakover på båtkanten. Til dette kan man ha pinner stukket ned i hull, eller man kan ha en fast nev som står opp og er kombinert med en pinn eller et tau, ofte kalt hamleband, humleband eller hummelband, eller man kan ha en gaffel av metall eller plast, som åren ligger i. Årene kan enten være runde eller en blanding av avrundet/firkantet i tverrsnitt på skaftet(se trehvit åre på illustrasjonen), avhengig av om de skulle tolleroes eller keiperoes. Roteknikken tilsier at en fører årebladet tilbake over vannet med flaten parallell til vannflaten. Åren må da vrikkes og fasongen må ikke være til hinder. Tyngden av årene blir forsøkt lagt med balansepunkt om lag ved tolle/keip, slik at roeren slipper å løfte tungt. Mange årer er tilskåret slik at roeren får et skaft å holde i (ill.). Tolleklamper (tollklosser). med én eller to tollepinner. Pinnene er stukket ned i hull som er boret i tolleklampen. Tolleklamper er helst brukt på båter med esing langs øverste bordkant, eller med vaterbord, og er da naglet eller spikret fast til dette. Hvis tollepinnene er av tre (som er det vanligste) skal tollepinnehullene gå gjennom hele underlaget til tolleklampen, slik at endene på tollepinnene stikker ut under esing eller vaterbord. For det første sitter tollepinnene bedre slik, og for det annet går det an å slå på endene nedenfra, og slik få tollepinnene løs fra klampen. Særlig hvis en pinn er brukket, er det at det mangler hull tvers gjennom direkte farlig. De fleste tollepinner er runde, stundom med svakt kjegleform nederst, men en del båter nordpå har tollepinner som er firkantet, ovale elle har mer sofistikerte former. Enkelte nymotens tolleklamper er av plast med faste "tollepinner". Tollepinner av jern eller av andre metall blir også brukt litt; faren for at slike skal brekke er nærmest ikke-eksisterende. Hos oss trykker alltid åren mot forre tollepinn når man ror, men andre steder i verden har tolleklampene en enkel tollepinn, åren ligger foran tollepinnen, og trykket fra åren når man ror tas opp av et tau rundt åre og pinn. Tolleklamper kalles stundom for tollegang – se nedenfor. Tollegang. betegner på en del Nordlandsbåter et bord på ca 2-3 cm tykkelse, som står på høykant øverst på båten, og gir feste for én eller to tollepinner til hver åre man skal ro med, eventuelt også en tolleklamp til tollepinnene. Kalles også "slange". Tolleklamper (se ovenfor) kalles stundom for "tollegang"; det første er en bedre betegnelse. Keiper. (ofte feilaktig stavet "kjeiper") som har en vannrett "lunn" som åren ligger på, et loddrett "nev" (keipnev) som står fast i forkant av lunnen som åren kan trykke mot når man ror, og et tau (hamleband, humleband, hommelband), eller en tollepinn, som holder åren fra å gli bakover. Blant brukere av tradisjonelle robåter er det uenighet om hamlebandet skal ligge bare på innsiden av keipnevet, eller om det over åren skal ligge på utsiden. Tollepinn i stedet for hamleband er vanligst på Sør-Veslandsbåter. "Overkeiper" står oppå en esing eller et vaterbord (som en tolleklamp). Overkeiper kan være festet med trenagler, og er i så fall stundom til å ta av; trenaglene har ikke kile (årette)som spenner naglen fast, og kan dras ut av keipene og esingen de står på. Dette er meget praktisk når man skal trekke garn e. a. "Sidekeiper" står inntil innsiden av det øverste bordet på båten. De brukes på båter der kun ripbordet – eller ripbord forsynt med et tynt bord, en "ripeforing" – på innsiden, danner båtens overkant. Midt-Vestlandsbåter, Nord-Vestlandsbåter og svært gamle Nordlandsbåttyper har slike sidekeiper. "Sidekeiper" kan ha flere ulike utforminger: "Skjeggkeiper" har en grein (et "skjegg") på skrå fremover og nedover som gir ekstra støtte; "snellekeiper" har sneller – keipesneller – korte pinner, som står nesten loddrett mellom keiplunnen og en esing under keipen. Også en skjeggkeip kan ha en snelle i bakkant, i tillegg til skjegget i forkant. På de fleste keiper er nevet og lunnen skåret ut av et trestykke der en grein står ut, slik at lunn og nev er "sjølgrodd". Men særlig på nyere flatkeiper kan man se lunn og keipnev skåret ut av en planke, og nevet forsynt med en tykk, innlimt treplugg som går ned i nevet, rett og slett en kamuflert, fastlimt tollepinn, altså! Sørpå brukes helst eikekeiper, men nord for Bergen lages keipene gjerne av furu, bjørk eller andre treslag. Åregafler. også kalt "sefter", er laget av metall eller plast, og står i hull i båtens overkant; som oftest er disse hullene forsterket med beslag av samme materiale som gaflene. I gamle dager hadde man svære gafler av metall til bruk på fiskeskøyter; disse hadde gjerne en 20-30 cm høy stamme under gaffelen, slik at åren kom ganske høyt over båtkanten. Slik kunne man stå og ro. De fleste åregafler er formet slik at de to gaffeloverendene svinger litt ut; her kan man knyte et tau (en musing) som forhindrer åren fra å hoppe ut av gaffelen. Gafler er ikke så gode å ro med; plastgafler er ofte for bøyelige. Adam's Peak. Adam's Peak ("Sri Pada") er et fjell på Sri Lanka og er kjent for å være et hellig sted for både buddhister, hinduer og kristne. Fjellet ligger 2240 meter over havet. Først og fremst er fjellet hellig for singalesiske buddhister. En grop på toppen av fjellet ses på for å være Buddhas fotavtrykk. Noen muslimer hevder avtrukket er fra Adam etter at han ble utvist fra paradis, mens i noen kristne tradisjoner er fjellet knyttet til en av Jesu disipler: Thomas. Fjellet er også hellig for tamilske hinduer, som tror at fotavtrykk er fra Shiva og kaller fjellet for "Sivanolipada malai". Cepolider. Cepolider er en familie av abborfisker. De er antakelig ikke så nært beslektet andre abborfisker, og plasseres som regel alene i overfamilien Cepoloidea. Disse fiskene har en langstrakt kropp på opptil 70 cm, som er sammentrykt fra siden. De fleste artene lever i huler som de graver på bløt bunn. Familien forekommer, med to unntak, kun i det indopasifiske området inkludert New Zealand. Rød cepola er utbredt i det nordøstlige Atlanterhavet og Middelhavet, og "Cepola pauciradiata" finnes langs Afrikas atlanterhavskyst. Rød cepola. Rød cepola er en lang og slank piggfinnefisk. Den er den eneste representanten for sin familie i europeiske farvann. Den kan bli opptil 70 cm lang, men vanlig lengde er omtrent halvparten. Arten er vanligst på 70–200 m dyp. Den er en bunnfisk som lever i huler, som den selv graver på mudderbunn. Rød cepola lever i Atlanterhavet fra De britiske øyer til Senegal og i Middelhavet. Den er aldri funnet i Norge, selv om den lever utenfor kysten av Skottland. I den eldste kjente kokeboka, skrevet av sicilianeren Mithaikos i det 5. århundre f.Kr., står det hvordan rød cepola skal tilberedes. Episoder av Lost (sesong 2). Episoder av Lost sesong 2 er en liste over episodene i den andre sesongen av den amerikanske TV-serien "Lost". Live Together, Die Alone, del 2. Lost sesong 2 Amaunet. Amaunet var en egyptisk urgudinne og en personifikasjon av nordavinden. Det ble sagt at hun ikke trengte en mann, og hun at derfor ble kalt for «mor som var far». Navnet hennes ble også stavet som "Amonet, Amaunet, Amentet, Amentit, Imentet, Imentit", og "Ament" og hun var opprinnelig gudinne for elven i Aswanområdet. Takket være Nilens rolle med hensyn til avlingene ble hun fruktbarhetsgudinne, og assosieres i tillegg med lettsindighet. Sammen med sin ektemann Amon utgjorde de det fjerde gudepar i åttegudekretsen fra Hermopolis. Paret Amon og Amaunet sto for usynligheten. Amaunet ble avbildet som en slange eller med slangehode. Hun har dessuten den nedreegyptiske krone. Med tiden smeltet hun sammen med Neith til Neith-Amaunet. Grekerne identifiserte Amaunet med deres egen Athene. Bom (skipsterminologi). Bom er i skipsterminologi et langskips rundholt av tre eller metall – til forskjell fra rå som står tverrskips). Betegnelsen brukes i sammensetninger som klyverbom, mesanbom og stor(seil)bom på seilbåter og seilskip. På en bom som er festet til masten, føres seilets underlik parallelt med bommen. På seilbrett er bommen todelt og tilnærmet ellipseformet for å gi rom for seilets bus. Bommens ene ende er festet vertikalt til masten, den andre til seilets akterlik slik at seilet kan finne sin optimale form mellom bommens to deler uansett vindretning. Ved hjelp av bommen kontrolleres seilet og dermed også brettets fart og kurs. På lasteskip hadde man tidligere laste- og lossebommer som ble brukt til heising av last. Bom (samferdsel). Bom er en stang eller et stengsel i tre eller metall som sperrer en vei (bomvei), jernbaneovergang eller et ferjeleie. Satt i system brukes bommer i dag til bomringer for innkreving av bompenger til finansiering av veianlegg og utbygging av kollektive trafikktilbud. Bom (tømmerfløting). Bom er en sammenhengende kjede av tømmer som er plassert for å lede eller samle tømmer under fløting. Et enkelt lag av tømmer som slepes, seiles eller varpes over vann kalles også bom. Øyfjorden (Lenvik). Øyfjorden er en av de lengre fjordene på øya Senja i Troms. Hele fjorden tilhører idag Lenvik kommune og ligger lengst nordvest på øya. Tidligere tilhørte Øyfjorden, sammen med Stønnesbotn, Hillesøy kommune. Fra innerst i Ørnfjordbotn i sør til fjordens utløp i Norskehavet ved Kjølva er det ca. 15 km. Innerst deler Keipneset fjorden i to, Trælvika i øst og Ørnfjorden i vest. Ved Ørnfjordens utløp, på vestsiden, ligger fiskeværet Fjordgård (194 innb.), som har veiforbindelse via Fjordgårdtunnelen og Ørnfjordtunnelen på Fv275 til Mefjordbotneidet. Lenger utover langs Øyfjorden ligger de fraflyttede stedene Tofta, Øyfjordvær og Breivika. I Trælvika er det også en forlatt boplass. Omtrent midt på østsiden av fjorden ligger fiskeværet Husøy (252 innb.). Husøya er en egen liten øy som er knyttet til Senja med en 300 meter lang molo. Også Husøya har veiforbindelse. Fv277 går over fjellet via to tunneler til Huselv i Stønnesbotn. Begger de nevnte veiene er forbundet med fylkesvei 862. Folketallet i Fjordgård har gått noe tilbake i løpet av de siste årene, mens det på Husøya har holdt seg stabilt, og til og med økt enkelte år. Begge stedene har hvert sitt kapell og hver sin skole, barnehage og dagligvarebutikk med posttjenester. Bom (turn). thumb Bom er et apparat med en vannrett bjelke hevet over bakkenivå benyttet i turnøvelser for kvinner. Bommen er 125 centimeter høy, 5 meter lang og 10 centimeter bred. Bom er med som olympisk øvelse i turn for kvinner. Det er mange forskjellige øvelser på bom,og kan brukes av barn også. Atum. Atum var en gud i egyptisk mytologi. Opprinnelig var Atum en lokal solgud i områdene rundt Heliopolis. Med tiden kom han til bli slått sammen med guden Ra til guddommen Atum-Ra, den universale skapelsesguden som ble uttrykt med den egyptiske dobbelkronen. Det ble sagt at han befruktet seg selv for å skape de første gudene Shu og Tefnut. a>.I egyptisk kunst ble Atum alltid fremstilt som en mann, sittende på en trone eller stående, og avbildet både med kronen til Øvre Egypt og den for Nedre Egypt. Han ble også avbildet som skaperen og bærer da på en ankh, livets symbol. Flere dyr ble assosiert med ham, inkludert løven, oksen, øglen og slangen. I slangeform representerer Atum sammenhengen av universets ende, der bare han og Osiris vil overleve. I sin senere form som den dalende sol. I kontrast til Nefertum ble Atum avbildet på samme vis, men som en aldrende mann. Atum ble alternativt også stavet" Tem, Temu, Tum", og "Atem". Atums navn kommer fra et ord som betydde både «å være komplett» og «å skape en slutt av». Dette sees i hans posisjon som far til gudene. Han var den første guden av Heliopolis, og oversteg således Ra, men selv fra de tidligere tider ble de to sammenlignet. De er henger sammen fra legendene, og mange likheter eksisterer i historiene som assosieres med dem. Noen ganger representerte Atum kveldssolen, mens Ra var morgensolen. Bom (vev). Bom er en valse i en vevstol. På enkle vevstoler er det én bom som renningstrådene er rullet opp på (renningsbom). Noen vever har to bommer der det ferdige vevde stoffet blir rullet rundt den andre bommen. Rose Henderson. Rose er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost. Rolleinformasjon. Rose satt ved siden av Jack på flyet, og snakket med ham rett før styrten. Hun tror at ektemannen hennes (Bernard) fortsatt er i live, på tross av at han under styrten var i flyets bakdel som ble revet av. Men det viser seg at han hadde overlevd, og hadde havnet på den andre siden av øyen Rose tok seg av Charlie etter at han ble bortført og forsøkt drept av Ethan. Henderson, Rose Heavy metal (andre betydninger). Heavy metal har flere betydninger, blant annet Kongsberg Arbeiderparti. Kongsberg Arbeiderparti er Arbeiderpartiets lag i Kongsberg kommune. Kommunepartiet ble stiftet 18. juni 1904. Sentrale politikere i Kongsberg Arbeiderparti er blant annet kommunepartiets leder Laila Gustavsen, til dagligstatssekretær i Arbeids og inkluderingsdepartementet, Vidar Lande ordfører i Kongsberg kommune, Laila Irene Johansen gruppeleder for kommunestyregruppa til Kongsberg Arbeiderparti og varaordfører i Kongsberg kommune, Roar Flåthen leder i LO og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre og Bjørn Tore Ødegården leder i Buskerud Arbeiderparti, medlem av Arbeiderpartiets landsstyre og fylkestingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Buskerud fylkesting. Brigantin. Brigantinen «Irving Johnson» utenfor kysten av California Brigantin (formene brigantine/brigatin er også kjent) er et tomastet seilfartøy. Fokkemasten er fullrigget. Stormasten har gaffelseil og råtoppseil. Brigantinen førte dessuten stagseil mellom mastene. Brigantin kalles også skonnertbrigg. Navnet antas å stamme fra det franske ordet "brigand" som betyr "røver" eller "kjeltring", og ble først brukt om små hurtigseilende kaper- eller sjørøvertomastere. Seilføringen har variert noe med hensyn til hvilke seil som ble ført, fram til dagens ordning. Fokkemasten kunne ha både gaffelseil og råseil, og der kunne være øvre rær på stormasten. Brigantinrigg var vanlig i overgangstiden fra råseil til gaffelseil og ble benyttet på skip som gjennomførte transatlantiske reiser til etter 1900. En del brigantiner deltar fortsatt i Tall Ships' Race. Otto Gessler. Otto Gessler (født 6. februar 1875 i Ludwigsburg, død 24. mars 1955 i Lindenberg im Allgäu) var en tysk liberal politiker (DDP). Geßler studerte jus i Erlangen, Tübingen og Leipzig, og tok doktorgraden i 1900. Han arbeidet i justistjenesten og ble senere borgermester i Regensburg og overborgermester i Nürnberg. På grunn av sykdom deltok han ikke aktivt i første verdenskrig. I 1919 var han en av grunnleggerne av det liberale Deutsche Demokratische Partei (DDP). I 1920 etterfulgte han Gustav Noske som forsvarsminister i den føderale regjeringen, og beholdt denne ministerposten i en rekke regjeringer frem til 1928. Som forsvarsminister samarbeidet han nært med sjefen for hæren, Hans von Seeckt. Fra 1925 til 1926 var han også innenriksminister. Som følge av påstander om økonomiske uregelmessigheter i hans ministerium i forbindelse med den hemmelige opprustningen av forsvaret, den såkalte Lohmann-affæren, måtte han gå av som forsvarsminister i januar 1928. Fra 1928 til 1933 var han president for Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 trakk han seg tilbake fra politikken. Han hørte til kretsen som kjente til planene om å avsette Hitler. Etter det mislykkede 20. juli-attentatet ble han arrestert, og satt i konsentrasjonsleir frem til krigens slutt. Etter annen verdenskrig engasjerte han seg i Tysk Røde Kors, som han var president for fra 1950 til 1952. Fra 1950 til 1955 var Otto Geßler bayersk senator. Sykehuset i Lindenberg im Allgäu er oppkalt etter ham. Eksterne lenker. Gessler, Otto Gessler, Otto Gessler, Otto Jacob (figur). Jacob er en rollefigur i den amerikanske TV-serien Lost. Jacob (også kalt «Him» eller «Han» på norsk), er den mystiske lederen til The Others. Rolleinformasjon. I sesong 3 har Jacob sitt navn blitt nevnt en rekke ganger. Benjamin Linus er den eneste som taler til Jacob. I en episode tar Benjamin Linus med seg John Locke for å møte Jacob i en hytte et godt stykke inn i skogen. Locke blir bedt om skru av lommelykta, ettersom Jacob blir påstått å ha et anstrengt forhold til moderne teknologi. Hytta er tilsynelatende tom, men Linus insisterer på at Jacob sitter i gyngestolen i rommet, noe som får Locke til å tro at han enten er sinnssyk eller bedriver skuespill. Han bestemmer seg dermed for å forlate hytta, men idet han er på vei ut døra hører han en stemme si «hjelp meg». Han snur seg og spør Ben hva han sa, som sier at han ikke har ytret et eneste ord. Locke tenner da lommelykta og lyser ham i ansiktet, som får Ben til å rope en advarsel, og øyeblikkelig etter begynner hytta å riste som om den var angrepet av en kraftfull poltergeist, og Linus blir kastet bakover inn i veggen etter å ha nærmest seg gyngestolen, som det i noen korte sekunder viser seg at det sitter noen i; en silhuett av en mann i gammeldagse klær. Dette var derimot ikke den «ekte Jacob», men hans bror, "The man in Black", bedre kjent som «The Monster», som utga seg for å være Jack's døde far. Lykkebringer. a> og betraktes som lykkebringer. Noen mener tilsynelatende tilfeldig flaks nettopp handler om å se og gripe mulighetene. a> A. Finsk type. B. Svensk type. C. Islandsk type (påvirket av kristne kors) Lykkebringer er en gjenstand, et vesen eller en handling som skal bringe hell og lykke og beskytte eieren mot farer. Lykkebringere er særlig gjenstander med magisk kraft, amuletter og talismaner, men også dyr og personer (ofte i form av maskoter), tegn og symboler, trylleformler, bestemte ritualer og gjerninger med religiøs eller annen ladning. Lykkebringere og gode tegn har vært vanlige i religiøse forestillinger og folketro i alle kulturer. I overført betydning kan lykkebringere være alt som fører noe godt med seg. Bakgrunn. Mennesket har til alle tider hatt et grunnleggende behov for beskyttelse og trygghet og vært på stadig jakt etter lykke og et godt liv. Kombinert med et tilsvarende religiøst behov, en tro på overnaturlige krefter og en psykologisk trang etter å forklare og forstå verden, har det derfor vært naturlig å søke hjelp og prøve å oppnå et bedre liv gjennom magi. Også opplevelser og fenomener i naturen og tilværelsen har blitt tolket som gode eller onde tegn og varsler, såkalte jærtegn, med heldig eller uheldig betydning eller virkning. Kulturhistorien er således full av forskjellige uttrykk for lykkebringere. Gjenstander. Eksempler på lykkebringere i form av konkrete gjenstander kan være Harelabber, gjerne som anheng på halskjeder, er brukt som amuletter i nord-amerikansk folketro og er kjent gjennom populærkulturen. Skikken stammmer fra afrikanskinfluert hoodoo. Charms, små metallfigurer som henger til pynt i kjeder eller armbånd, har sin opprinnelse i tilsvarende maskoter og lykketegn for å beskytte mot uflaks og onde makter. Også gallionsfigurene foran på seilskuter ble av mange ansett å verne skipet og bringe lykke på seilasen. Lykkeskillinger er andre eksempler. Dyr og personer. Lykkebringende vesener omfatter alt fra religiøse frelserskikkelser, for eksempel ulike Messias-figurer, til sjeldne dyr, maskotbamser og små insekter som edderkopper og marihøner. Også griser, drager, fisker, traner og storker ansees av mange som lykkedyr. På 1600- og 1700-tallet ble det regnet som lykkebringende å se eller ta på en feier fordi feiing av skorsteiner forhindret pipebrann og dermed alvorlige branner i hus og byer. Andre forklarer feierens lykkebringende rolle med kosten av bjørkeris, et gammelt frukbarhetssymbol fra førkristen tid, og sot som symbol på livgivende ild og varme. Tegn og symboler. Av en mengde grafiske tegn og symboler med positiv påvirkningskraft kan særlig nevnes hakekorset. Det er et eldgammelt solsymbol kjent fra mange steder i verden og ble ansett som lykkebringer blant annet innen buddhismen og hinduismen. «Svastika», ordet for hakekors på sanskrit (gammelindisk), betyr nettopp «lykkebringer». På samme måte vil det kristne korstegnet ifølge mange troende beskytte og verne dem som bruker det. Navn og tall. Også navn og tall kan være lykkebringende. I flere kulturer, blant annet den jødisk-kristne, er tallene tre og sju, men også ni, det vil si tre ganger tre, hellige og lykkebringende. Lykkebringende ord og navn er i slekt med trylleformler og besvergelser. Handlinger. Små eller store lykkebringende handlinger eller ritualer har vært vanlig i alle kulturer og tider. De kan være helt enkle, men også religiøse, for eksempel bønnhandlinger og å påkalle høyere guddomsmakter, å gjøre korstegn eller å dra på pilegrimsreiser. Også gode, filantropiske gjerninger anses av mange å belønnes med seg hell, i tråd med forestillingen om å komme til himmelrike eller oppnå et bedre neste liv på grunnlag av en livsførsel i pakt med religionens påbud og regler. Mange lykkebringende handlinger har gått inn som ritualer i religiøse seremonier. Mer verdslige lykkebringende handlinger kan være å oppkalle noen eller noe etter et forbilde. Lykkebringere i dag. Også i den moderne verden er forestillingen om lykkebringere utbredt, selv om mange har en uhøytidelig tilnærming til fenomenet og forbinder det med overtro. Det kommer til uttrykk for eksempel i bruken av kjedebrev, lykketall, idrettsmaskoter eller halskjeder med «beskyttende» kors. Også firkløver, det vil si et kløverblad med fire, ikke tre, småblad, er et vanlig lykkesymbol i mange land. Tilsvarende vil en hestesko, gjerne montert med åpningen opp og over en dør, «holde» på lykken og verne mot ulykker. Også edderkopper skal bringe lykke til hus. Marihøner og svaler er ifølge folketroen også lykkebringende. Det samme gjelder lyden av gjøken, særlig hvis en står rett under treet der gjøken holder til. Slike tilfeldige naturopplevelser eller -fenomener, særlig hvis de er sjeldne, er ofte forbundet med ønsker som kan gå i oppfyllelse. Det gjelder for eksempel synet av stjerneskudd på nattehimmelen. Andreas Tjernshaugen. Andreas R. Tjernshaugen (født 13. desember 1972), fra Nesodden, er sosiolog. I flere år var han tilknyttet CICERO Senter for klimaforskning, og han er i dag ansatt som informasjonsansvarlig for Bioteknologinemnda. Han har først og fremst forsket teknologipolitikk knyttet til CO2-håndtering, og på aspekter ved miljø- og klimadebatten, Tjernshaugen er forfatter av boka "Gasskraft – tjue års klimakamp", som kom ut på Pax forlag i august 2007. Tjernshaugen var leder for SVs ungdomsorganisasjon Sosialistisk Ungdom i perioden 1994–1996. Eksterne lenker. Tjernshaugen Tjernshaugen Radio ØB. Radio ØB er en del av Mediehuset Østlandets Blad. Radioen holder til i Ski og har Follo og omland som dekningsområde. Radio ØB ble kåret til «Årets nettradio» i 2006, noe som ble en fjær i hatten for radioleder Marius Park Pedersen. Frekvenser. Kanalen er også tilgjengelig som nettradio. Trønderrock. Trønderrock er en betegnelse som blir brukt om band og grupper fra Trøndelag som spiller rock og enkelte tilstøtende musikkstiler. Begrepet ble først lansert av journalist Bertil Lien i 1972, og har av professor i musikkvitenskap Ole Kai Ledang blitt beskrevet som «rockemusikk med trøndersk tonefall». Begrepet inkluderer imidlertid også ofte band som synger på engelsk, da særlig Prudence. I boka «Trønderrock» fra 1982, legger forfatterne Gunnar Sand og Nils Toldnes også størst vekt på Prudence og solokarrierene til Prudence-medlemmene Terje Tysland og Åge Aleksandersen, men også Hans Rotmo og hans band Vømmøl Spellmannslag, Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken og Heimevernslaget, som i langt større grad er preget av norsk folkemusikk, tilegnes stor plass. I dag har begrepet fått en noe videre bruk, og brukes ofte som en generell betegnelse på artister og band med tilknytning til Trøndelag. Heiliger Sand. Heiliger Sand, den såkalte «rabbinerdalen» hvor mange kjente rabbinere er begravet Heiliger Sand («hellige sand») er den jødiske gravlunden i Worms, og den eldste jødiske gravlund i Europa. Den ble trolig anlagt samtidig med byggingen av byens første synagoge i 1034. Den eldste bevarte gravstenen, for Jakob ha Bachur, stammer fra 1076. Gravlunden omfatter ca. 2 000 graver. I 1911 ble en ny jødisk gravlund åpnet utenfor byen, og Heiliger Sand gikk ut av bruk. Den siste begravelsen der fant sted på 1930-tallet. I nærheten av inngangen står gravstenene til rabbineren Meir av Rothenburg (død 1293) og Alexander ben Salomon Wimpfen (død 1307). Andre viktige graver er gravene til Nathan ben Issak (død 1333), Jakob ben Moses halevi (død 1427), Meir ben Isaak (død 1511) og Elia Loanz (død 1636). Radio Luxembourg. Plasseringen av Radio Luxembourg-senderen dekket mesteparten av vest-Europa. Radio Luxembourg, i Norge ofte bare kalt "Radio Lux", var en internasjonal, engelsk- og franskspråklig radiokanal med sender i Luxembourg, som gjorde det norske folk og store deler av Europa kjent med mye populærmusikk. Initiativtakerne til stasjonen startet denne som en utfordring av det statlige monopolet som BBC hadde i Storbritannia. Radio Lux begynte sine sendinger i 1933 på 1304 meter / 230 kHz i langbølgebåndet med en kraftig 200 kW-sender og holdt det gående frem til andre verdenskrig, da de måtte stenge som så mange andre kringkastingssendere under krigen. Sendingene startet igjen i 1945 med mono, amplitudemodulert sending påmellombølgefrekvensen 1439 kHz, som tilsvarer 208 meter bølgelengde, senere 1440 kHz, og en spesielt kraftig 1200 kW-sender. På dagtid kunne det være litt dårlige mottakerforhold over Sør-Norge, men etter solnedgang var det gode mottakerforhold langt nordover i landet. I annonseringen ble både navnet «Radio Luxembourg» og bølgelengden «Radio two o eight» benyttet. Sendingene var både direkte sendt fra Luxembourg, og opptak som ble spilt inn i selskapets studio i London og sendt med lydbånd til Luxembourg. På slutten av 1960-tallet og utover 1970-tallet fikk Radio Luxembourg konkurranse fra piratradiosendere på skip i Den engelske kanal og Irskesjøen, som Radio Caroline og andre som sendte populærmusikk og reklame. For å møte konkurransen, særlig fra satellittsendte fjernsynskanaler rettet mot 208-tilhengerne i Skandinavia, begynte man også å benytte en satellittbasert kanal som gikk via satellitten Astra I. Sendingene fortsatte frem til siste sending ble avsluttet klokka 03.00 UTC 30. desember 1992, etter nesten 60 års sendinger med popmusikk. Noen av verdens beste disc jockeys møtte sitt publikum og «menighet» via sendingene på Radio Lux hver kveld klokka 20.00 norsk tid. Graham Williams. Graham Williams (født 24. mai 1945, død 17. august 1990 i Tiverton i Devon i England) var en produsent og manusredaktør, som er mest kjent for å ha jobbet på science fiction-serien "Doctor Who" hos BBC. Han var produsent for serien fra 1977 til 1980 mens Tom Baker spilte Doktoren. Han produserte noen av de mest populære historiene i serien og fikk i den siste episoden av "City of Death" over 16 millioner seere. Han skrev også en stor del av manuset for denne historien og "The Invasion of Time". Han jobbet med tre manusredaktører på serien: Robert Holmes, Anthony Read og Douglas Adams, som også skrev den populære "Haikerens guide til galaksen". I 1989 skrev Williams en bok basert på "The Nightmare Fair", som var en historie som egentlig skulle produseres for 1986-sesongen før denne ble satt på pause. Han var også manusmanusredaktør på "The View from Daniel Pike" (1971), "Sutherland's Law" (1973), "Z Cars" (1975–1976) og "Barlow at Large" (1975). Williams døde i en skyteulykke i 1990. Journey. Journey er et amerikansk rockeband, startet i 1973, i California i USA. Idag består de fremdeles av Ross Valory og Neal Schon, som har vært med siden starten, samt Deen Castronovo, Arnel Pineda og keyboardist Jonathan Cain. De er kanskje mest kjent for sine hits «Don't Stop Believin'», «Wheel in the Sky» og «Separate Ways». De har solgt over 80 millioner plater, hvor deres storhetstid var tidlig og midten av 1980-tallet. Opprinnelse. Bandet besto først av Neal Schon, George Tickner, Prarie Prince, Gregg Rolie og Ross Valory. De ble rekruttert av en gammel Santana-manager, som startet bandet gjennom bekjentskaper. De var alle tre ganske ukjente, og det hele gikk ganske sakte i begynnelsen, men de brøt til slutt gjennom og spilte etterhvert sammen med andre storband som Steve Miller Band. Journey var på den tiden sentrert rundt gitaristen Neal Schon, som ble sett på som en av de mest talentfulle gitaristene allerede i en alder av 17 år. 1980-tallet. I 1977 følte manager Herbie Herbert at bandet trengte en mer kommersiell retning, og selv om de hadde en gruppe hardbarkede fans, solgte de ikke mange plater. Herbie lette så etter en ny vokalist til bandet. Den daværende vokalisten het Robert Fleichman. Herbie hørte demoen «If you need me, Call me» av Steve Perry som på den tiden jobbet på stefarens kalkunranch. Steve Perry var godt kjent i Los Angeles musikkscene, men han klarte aldri å leve av musikken. Herbie Herbert skulle betale Steve Perry penger tilsvarende det han tjente på kalkunranchen for å bli med i Journeys studio. Det tok derfor ikke lang tid før Herbie deklarerte Steve Perry som Journeys nye vokalist. De originale medlemmene var dog skeptiske. Uansett så viste det seg tidlig at Neal Schon og Steve Perry kunne skape magi, hvor de skrev låten «Patiently» bare dager etter at han kom til bandet. Det første albumet Perry var med på het "Infinity" og ble utgitt i 1978. Journey ble kjent som et turneband, hvor de var på turne oppimot 250 dager i året. I 1980 sluttet keyboardisten, og originalmedlemmet Gregg Rolie fordi han var lei av å turnere. Inn kom Jonathan Cain fra The Babies, og det var hans sangskrivetalent som løftet Journey til uante høyder. Steve Perry og Jonathan Cain skrev og lagde alle låtene til albumet "Escape", som er deres mestselgende album den dag i dag. Det solgte til 9 x platinaplate. De turnerte på denne tiden over hele USA og i Japan. Blant folket var de uhyre populære, men blant anmelderne ble de sett på som kommersielle og pengesultne. I 1983 ga de ut albumet "Frontiers", som også ble en stor hit med låter som: «Chain Reaction» og «Faithfully». Etter ennå et langt år med turne gikk bandet fra hverandre. Journey kom derimot sammen igjen i 1985, hvor de gikk inn i studioet for å lage albumet "Freedom". Steve Perry derimot ville ha det annerledes, og sparket både trommeslageren Steve Smith og bassisten Ross Valory. Steve Perry sa i en dokumentarintervju med VH1 i 2003 at han senere angret at han sparket dem. Steve Perry endret så albumnavnet til "Raised on Radio", og erstattet de sparkede bandmedlemmene med studiomusikere istedet. Bassisten Ross Valory ble erstattet av Randy Jackson, senere kjent som American Idol dommer og plateprodusent, og Larrie Londin på trommer. I 1986 kom albumet som Steve Perry både hadde endret navn på, og nesten egenhendig produsert – "Raised on The Radio". Det sies å være tilnærmet et Steve Perrys soloalbum. Det var dog mer trøbbel i Journey-campen. Steve Perry var ekstremt knyttet til sin mor, som gikk bort under Raised on Radio-turneen og forholdet med langtidskjæresten Sherrie var blitt trøblete. Uten noe som helst avskjedskonsert sluttet Steve Perry og Raised on Radio-turneen ble kansellert. 1996. I 1996 valgte bandet å gå sammen igjen, da med den klassiske line-upen: Ross Valory, Neal Schon, Steve Smith, Jonathan Cain og Steve Perry. Steve Perry sparket dog Herbie Herbert, deres manager siden 1977 og erstattet han med Irving Azzof. De ga ut albumet "Trial by Fire", som fikk god mottakelse og låten «When you Love a Woman» ble Grammy-nominert for beste låt. I "Trial by Fire" møter vi et mye mer modent og melankolsk Journey. Steve Perry skulle gjøre seg klar for den påfølgende turneen med et par ukers treningsopphold på Hawaii. Under en fjelltur fikk han ekstreme smerter i benet, og det viste seg at han trengte hofteerstatning. Journey ventet over to år på at Steve Perry skulle ta hofteoperasjonen, men i 1998 kuttet de alle bånd til ham, og var dermed på leting etter en ny vokalist. Steve Smith mente at Journey ikke ville ha noen framtid uten Steve Perry, og han valgte å forlate bandet. 1998-2006. Neal Schon fant tilslutt en vokalist, Steve Augeri, kjent fra: Tyketto og Tall Stories. Steve Augeri jobbet på denne tiden i en GAP-butikk. I 1998 dro Journey, da med Steve Augeri, på turne. Fansen mente tidlig at man ikke kunne bytte ut originalen Steve Perry, og at Steve Augeri bare var en karaokesanger. De tre albumene "Red 13", "Arrival" og "Generations" Journey skrev med Steve Augeri har gått mer mot en progressiv rock-retning. I 2006 ble noe overraskende Steve Augeri byttet ut med Jeff Scott Soto, og grunnen var at stemmen til Steve Augeri var brutt ned etter mange år med konserter og arrangementer. Journey brukte også sin nye trommeslager, Deen Castranovo som vokalist en kort stund. 2008-. Journey var igjen på jakt etter en ny vokalist, etter at de lot Jeff Scott Soto gå i 2007. Neal Schon surfet gjennom YouTube, og kom ganske overraskende over den filippinske sangeren Arnel Pineda, som allerede var temmelig kjent i Asia. I januar 2008 annonserte de at han var den nye vokalisten. Albumet "Revelations" ble bundlet med en konsert-DVD og en re-make av de klassiske Journey-låtene. Frontiers. "Frontiers" er et studioalbum av det amerikanske bandet Journey, utgitt i 1983. «Frontiers» er også et spor på albumet. Albumet lå på VG-lista i Norge fra uke 8 til uke 12 i 1983, med 12. plass som beste plassering. Aura. __NOTOC__ Søren Anton Sørensen. Søren Anton Sørensen (født 20. november 1849 i Sandar, død 9. september 1910 i Oslo) var en norsk pedagog og skribent. Hans far var skipsreder, og Søren hadde privatundervisning. Han tok artium i Drammen 1868, og ble cand.theol. i 1873. Etter eksamen studerte han videre i utlandet. Han tok aldri jobb i kirken, men arbeidet i skoleverket. Han konverterte til katolisismen i 1899. Han var 1876-77 rektor for en amtsskole på Vestfossen, 1880-82 lærer ved flere skoler i Kristiania, 1882-84 ved en privat skole på Østre Toten, og 1884-85 medstyrer for "Kristiania private Middel- og Borgerskole". I 1885 overtok han som eier og rektor av "Wieses latin- og realskole", som han drev til 1894, under navnet "Sørensens Middelskole". Skolen ble nedlagt etter uoverensstemmelser med departementet. Like fra 1872 hadde Sørensen skrevet lokalhistorie fra Vestfold, og han hadde skrevet mye om kirkelige, politiske og moralske spørsmål. Etter at skolen ble nedlagt i 1894 fortsatte hans skribentvirksomhet, blant annet gjennom omfattende granskning av middelalderske membranfragment i Riksarkivet. Han publiserte sin første artikkel om emnet i det danske tidsskriftet "Varden" i 1904. Han fikk støtte fra Nansenfondet til arbeidet i 1906 og 1907, og etter at han i 1908 presenterte arbeidet i Vitenskapsakademiet (foredraget trykt i "Historisk tidsskrift" samme år) ble han utnevnt til statsstipendiat. Sørensen arbeid med membranfragmentene dokumenterte blant annet at forfattere som Augustin, Vergil, Isidor og Thomas av Aquino var kjent i Norge i middelalderen. Han fant også tidlige medisinske tekster. Litteratur. Sørensen Sørensen Sørensen, Søren An Sørensen Sørensen Sjøhus. Litt innebygd sjøhusmiljø med de gamle detaljene i behold Sjøhus beskriver en større bygning, som oftest med to eller flere etasjer, som ligger slik til at dørene på sjøsiden(e) fører direkte til sjøen. Dette for å lette inn- og utlasting fra båt. Sjøhuset står som oftest på en steinkai, på steinpillarer eller på et eller flere tømmerkar (en firkantet oppbygning av tømmer med stein inni). Det kan være en eller flere dører mot sjøen, og både sidene og gavlen (eller bare én av dem) kan ligge rett til sjøen. Sjøhuset hadde ofte med ett eller flere utbygg (vindehus) der det var heiseanordninger til bruk for last til og fra øvre etasjer. Sjøhusmiljøer har ofte vært truet av rivning og fornyelser. Bryggen i Bergen var foreslått revet så sent som på 1950- tallet. Utfyllinger av grunnen mot sjøen har og betydd en del. I Lærdalsøyri ligger sjøhusmiljøet flere hundre meter inne på nyvunnet land etter kraftige utfyllinger med steinmasse fra tunneller i nærheten. Gavl. Gavl er betegnelse på en mer eller mindre trekantet, loddrett eller nesten loddrett flate, som er avgrenset av andre flater vinkelrett på gavlen. Gavl brukes særlig om detaljer på enkelte hus og båter, men opptrer også som navn på enkelte fjellsider. På hus: Mange hus har to takflater som heller nedover til hver sin side fra et vannrett eller nesten vannrett møne på toppen av taket. Der de to takflatene ender (i den ene eller begge ender av takflatene) står det en vegg med trekantform og møter de to takflatene. Denne trekantformede veggdelen kalles "gavl" eller "husgavl". "Gavl" har etterhvert også kommet til å bety selve enden på de to takene. På båt: En del båter er bygd flate bak (har speil eller akterspeil). En slik flate bak på en båt har som oftest en tilnærmet trekantet form, med spissen ned, og kalles ofte for "gavl", herav betegnelsen gavlbåt. Se også Ordliste til robåter Rodion Malinovskij. Rodion Jakovlevitsj Malinovskij (Родион Яковлевич Малиновский, født, død 31. mars 1967) var en sovjetisk offiser under andre verdenskrig, kjent for sin innsats ved slaget om Stalingrad. Etter krigen var Malinovskij forsvarsminister i Sovjetunionen fra 1957 og til sin død. Malinovskij er ansett som en av de viktigste militære ledere i russisk historie. Han mottok Seiersordenen for sin innsats under verdenskrigen. Tannkrem. Tannkremspor fra en tube med tannkrem Tannkrem er et tregtflytende rengjøringsmiddel for tenner. Tannkremen har blant annet den funksjonen at det skummer og lar tannbørsten gli lettere. Dessuten er den ofte tilsatt smak slik at en får en god smak i munnen og en «frisk» pust. Tannkrem kan være tilsatt ulike kjemikalier som fjerner bakterier eller har andre funksjoner som hindrer skader på tenner og tannkjøtt. Tannkrem brukes som regel sammen med tannbørste. Det anbefales at man bruker tannkrem to ganger om dagen. Tannkrem er laget av blant annet sand og kvarts. Helse- og omsorgsdepartementet (USA). Helse- og sosialdepartementet ("U.S. Department of Health and Human Services", HHS) er et departement i den amerikanske regjeringen med ansvar for landets føderale helse- og sosialpolitikk, herunder programmene Medicaid og Medicare og forskningsinstituttene under National Institutes of Health. HHS ble opprettet gjennom en oppdeling av det tidligere Departementet for helse, utdannelse og velferd, og ble aktivert 4. mai 1980. Departementet ledes av helse- og omsorgsministeren. Maser. Maser er et akronym for det engelske uttrykket "Microwave Amplification by Stimulation Emission of Radiation", og er en anretning som sender ut elektromagnetisk stråling i mikrobølgespekteret. En laser er en optisk maser, som sender ut elektromagnetisk stråling i det synlige spekteret (les synlig lys). Historie. Det fundamentale prinsippet i en maser og laser er stimulert emisjon, som første gang ble beskrevet av Albert Einstein i 1917. Nicolay G. Basov og Aleksandr Prokhorov ved Lebedev Institute i Moskva arbeidet med prinsippene bak en maser, og publiserte sitt arbeid i en konferanse i det russiske forskermiljøet i 1952. De skrev om resultatene internasjonalt i 1954. Charles H Townes ved Columbia University i New York var den første som bygde en maser i 1953. Alle disse tre delte Nobelprisen i fysikk i 1964 for sitt arbeid i kvantefysikken. Charles H Townes arbeidet videre med prinsippet bak en optisk maser (senere kalt laser). Science fiction. I litteratur og filmer innen sjangeren "science fiction" opptrer ofte maser som våpen. Men inntil videre er det ingen indikasjon på at en maser noen gang kan bli så kraftfulle at de kan brukes som våpen. Bladrullere. Bladrullere (Attelabidae) er en familie av biller som tilhører gruppen snutebiller (Curculionoidea), selv om mange av artene ikke har påfallende lang snute. De fleste av artene lever i tropene og bare én finnes i Norge. Gruppen snutebladrullere (Rhynchitidae) blir ofte også regnet til denne familien. De lever på trær, busker og urter, og mange arter ruller sammen blader til en sekk- eller fingerbølformet kapsel der larvene utvikler seg. Utseende. Små til middelsstore (opptil 25 mm) biller, kroppen er kort, bred og høyt hvelvet, den bakre delen av hodet og den fremre delen av brystskjoldet er ofte kraftig forlenget (lang hals). Snuten er derimot ofte ganske kort. De er vanligvis glatte og blanke. På farge er mange arter røde og svarte, andre er brunlige eller metalliske. Det er ofte markert forskjell mellom kjønnene, med forlengingen av hode og brystskjold mer ekstrem hos hannene. Hodet er lengre enn bredt, fasettøynene runde og utstående. Antennene er 11-leddete, perlekjedeformede, ikke knebøyde og uten en markert kølle. Hos underfamilien Apoderinae er hodet svært forlenget bak fasettøynene. Brystskjoldet (pronotum) er rundet tilsmalnet framover. Hos Apoderinae er den fremre delen trukket ut til en mer eller mindre rørformet krage som kan være ganske lang. Dekkvingene er korte og brede, parallellsidige, med markerte punktrekker. Beina er kraftige og ganske lange, lårene noe fortykkede. Leggene (tibiae) har en rekke av pigger på undersiden og ender i en kraftig pigg. Føttene er fire-leddete, det tredje leddet er tolappet. Larvene er korte og tykke, C-formede, med spredte hår, uten bein men med en markert hodekapsel. Noen tropiske arter har halsen ekstremt forlenget, lengre enn resten av kroppen til sammen. Et kjent eksempel er sjiraffsnutebillen ("Trachelophorus giraffa") som lever i regnskog på Madagaskar. Hannen hos denne arten har 2 – 3 ganger så lang hals som hunnen. Et eksempel på en langhalset art. Levevis. Alle bladrullerne er planteetere, de fleste lever på busker og trær men noen også på urter. Mange arter ruller sammen blad til kapsler der larven utvikler seg, disse er som oftest eske- eller fingerbølformede, til forskjell fra snutebladrullere (Rhynchitidae) som vanligvis lager sigarformede bladruller. Det er vanlig at de to kjønnene samarbeider om å lage bladrullen, og hannenes forlengede hals hjelper dem til å gnage dype huller i bladene som virker som sting med sammenføyingen av bladene. Billene gnager gjennom bladet, bortsett fra midtnerven, helt eller delvis, slik at de blir lett å brette. Hunnen legger et eller flere egg i den ferdige beholderen. Dette er et eksempel på yngelpleie som er ganske uvanlig blant biller. Noen arter er utsatt for snyltere som legger egg i de ferdige kapslene. Gjøksnutebillen ("Lasiorhynchites sericeus", familien Rhynchitidae) legger egg i kapslene til eikebladrulleren ("Attelabus nitens"). Larvene er også utsatt for angrep fra flere arter snylteveps. Bladrullerne forekommer sjelden i store antall, og er ikke regnet som vesentlige skadedyr. I Nord-Europa lever to arter, eikebladrulleren ("Attelabus nitens") på eik og hasselbladrulleren ("Apoderus coryli") på hassel. Bare den sistnevnte finnes i Norge, der den er funnet nord til Nordland, men den ser ut til å mangle på Vestlandet. Kilde. Gønget, H. 2003. "The Nemonychidae, Anthribidae and Attelabidae (Coleoptera) of Northern Europe". "Fauna Entomologica Scandinavica" 38. E.J. Brill, Leiden/Boston. Episoder av Lost (sesong 3). Episoder av Lost sesong 3 er en liste over episodene i den tredje sesongen av den amerikanske TV-serien "Lost". Through the Looking Glass, del 2. Lost sesong 3 Real Academia Española. Førsteutgaven av Real Academia Españolas statutter (1715) Real Academia Española (spansk for «Det kongelige spanske akademi», RAE) er institusjonen ansvarlig for å regulere det spanske språket. Akademiet er basert i Madrid i Spania, men samarbeider med nasjonale akademier i 21 spansktalende nasjoner gjennom Asociación de Academias de la Lengua Española. Historie. RAE ble grunnlagt i 1713 av Juan Manuel Fernández Pacheco, marki av Villena og hertug av Escalona. En beskrivelse brukt om akademiets konserverende formål er «å se til at spansktalende alltid vil være i stand til å lese Cervantes», men det har også en progressiv innflytelse med hensyn til å tilpasse språket til tiden. Et eksempel på steg i denne retning er beslutningen i 1994 om at de spanske konsonantene ch og ll skal skrives med c og l, ikke med egne bokstaver som tidligere. RAE er en viktig utgiver av ordbøker og grammatikker. Akademiet har en formell prosedyre for å godkjenne nye ord. Dets mest kjente publikasjon er ordboken "Diccionario de la lengua española de la Real Academia Española". Medlemmer (académicos de número). Medlemmer av akademiet kalles "académicos de número", velges blant de høyest ansette spanskspråklige forfatterne. Medlemskap er på livstid. Hvert medlem får et sete merket med en bokstav fra det spanske alfabetet. Store og små bokstaver har forskjellige seter. Forvaltning. Forvaltning (av tysk "Verwaltung") betyr styring eller administrasjon. Ordet brukes gjerne om den virksomheten som utøves av offentlige myndigheter, bortsett fra lovgivning og rettspleie, eller den virksomheten innen en bedrift som går ut på å bevare eller forbedre produksjonsmidlene. Andre typeeksempler er formuesforvaltning og ressursforvaltning. Emisjon (fysikk). Emisjon beskriver hvordan et atom faller fra et høyt energinivå til det normale energinivået for et aktuelt atom. I fysikken/mekanikken omtaler man emisjon som to ulike fenomener, spontan og stimulert emisjon. For å beskrive de to ulike fenomenene må vi først kort beskrive energinivået til et atom. I følge Bohrs atommodell, har atomene kvantifiserte energinivåer. Et atom «liker ikke» å stå i et energinivå som er høyere enn energinivået i normalstillingen. Når et atom får tilført energi, kan noen atomer oppta denne energien, som vil resultere i at atomet går inn i et høyere energinivå. Tidligere antok man at et elektron flyttet seg til en bane lenger vekk fra kjernen. Nå vet vi at vi ikke kan si eksakt hvor elektronene befinner seg rundt atomkjernen. Når atomet befinner seg i et høyere energinivå, eller energitilstand, sier vi at atomet er "eksitert". Spontan emisjon. Når et atom er tilført energi, og plassert i et høyere energinivå vil følgende skje: Etter en kort stund (ca 10-8sekund), vil atomet falle tilbake til sin normalstilling, og atomet sender da ut energien den opptok i form av et foton. Dette kalles en "spontan emisjon", siden ingen ytre påvirkninger er med på å få atomet tilbake til sin normalstilling. Stimulert emisjon. Når et atom er tilført energi, og plassert i et høyere energinivå, og samtidig et foton passerer gjennom dette atomet, vil ofte følgende skje: Fotoner har et helt bestemt energinivå. Hvis det gjennomtrengende fotons energinivå stemmer overens med forskjellen i energinivåer mellom atomets nåværende energistilling og normalstillingen, vil dette fotonet stimulere atomet til å henfalle til sin normalstilling, og utsende et eget foton. Dette "nye" fotonet vil ha samme bølgelengde, fase og retning som det fotonet som stimulerte til emisjonen. Fenomenet resulterer i to eksakt like fotoner, og man får en forsterkning av det første fotonet. Siden emisjonen ble påvirket av et eksternt foton, kalles dette "stimulert emisjon", og den strålingen som forårsakes av dette kalles en koherent og monokromatisk stråling. Dette prinsippet brukes i laser og maser. Salmar. Salmar ASA er et norsk almenaksjeselskap etablert i Frøya i Sør-Trøndelag i 1991. Selskapet driver med oppdrett og videreforedling av laks og ørret. Selskapet ble etablert av Gustav Witzøe som startet med overtakelsen av et oppdrettsanlegg som var begjært konkurs. Siden har virksomheten vokst og i 2006 omsatte selskapet for 1,2 milliarder kroner og hadde vel 420 ansatte. Salmar kontrollerer 46 konsesjoner for oppdrett av laks i Norge, men eier i tillegg Storbritannias nest største oppdrettsanlegg Scottish Sea Farms Ltd, gjennom sin halvpart i Norskott Havbruk AS. Selskapet foredler mye av sin egen fiskeproduksjon på et eget produksjonsanlegg på Nordskag på Frøya. I 2011 er det planlagt full drift i de nye produksjonslokalene, "Innovamar", som selskapet har investert 420 millioner kroner i. Selskapet kontrolleres direkte og indirekte av Witzøe selv. I 2006 tok han inn nye eiere, deriblant Øystein Stray Spetalen, Odin-fondene, KLP og Sparebank1. Selskapet ble børsnotert 8. mai 2007. Spetalen solgte seg ut av selskapet høsten 2007. I 2009 kjøpte Folketrygdfondet seg inn i selskapet og er per mai 2011 nest største aksjonær. Bedriftsdemokratinemnda. Bedriftsdemokratinemnda er en norsk statlig nemnd som har myndighet til å gjøre unntak fra lov og forskrift om ansattes rett til representasjon i aksjeselskaper, ansvarlige selskaper, kommandittselskaper og statsforetaks styrende organer. Nemnda er også gitt myndighet til å etablere fellesordninger (konsernordninger) og avgjøre klager i forbindelse med valg til styringsorganene. Nemnda består av syv medlemmer. To medlemmer med varamedlemmer oppnevnes etter innstilling fra Landsorganisasjonen i Norge, og to medlemmer med varamedlemmer oppnevnes etter innstilling fra Næringslivets Hovedorganisasjon. Lederen og to medlemmer med varamedlemmer skal være nøytrale. Nemndas sekretariat utgår fra Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen i Arbeidsdepartementet. Charles Frazier. Charles Frazier (født 4. november 1950) er en prisvinnende amerikansk historisk forfatter. Kostfiber. Kostfiber er karbohydrater (med unntak av lignin som er kostfiber men ikke karbohydrat) som ikke kan brytes ned av tarmens enzymer og som derfor når tykktarmen uten å tilføre energi. Mesteparten av kostfiberet vi får i oss kommer fra plantecellevegger i matvarene. Fiber gir en metthetsfølelse og avhjelper tarmvirksomheten gjennom å binde væske. Dette er med på å redusere risiko for forstoppelse og divertikler (utposninger i tarmveggen). Kostfiber er også bra for peristaltikken. Kostfibrer finnes blant annet i hvetekli, hvetegroer, linfrø, psylliumfrø, korn og villris. Vannoppløselige fibre finnes i frukt, bær, grønnsaker, havre, rug, linser, bønner og erter. Et voksent menneskes daglige inntak av kostfiber bør ligge mellom 25 og 35 gram per dag eller 3 gram kostfiber for hver megajoule (MJ) energi (1 MJ = 238 kcal). I følge Nordic Nutrition Recommendations er maksimumsgrensen for kostfiberinntak 50g/dag. Høyere inntak kan hemme tarmens absorbsjon gjennom å binde næring og energi som følger med avføringen. Kostfiber gir ca 8kJ/g eller 2kcal/g Howard Finster. Pastor Howard Finster (født 2. desember 1916, død 22. oktober 2001) var en amerikansk naivistisk folkelig kunstner som hevdet at Gud hadde inspirert ham til å spre evangeliet gjennom kunsten (over 46 000 arbeider) og ved museet han kalte "Paradise Garden"("Edens hage"). Han ble født på en gård i Valley Head, Alabama, som ett barn av en flokk på 13. Han fortalte at han hadde visjoner (syner) allerede som treåring, og virket som baptistpastor fra 1940, etter å ha debutert med prekener som 16-åring. Det første museet ble påbegynt i slutten på 1950-tallet i Trion, Georgia. Det var tenkt å romme ett av alt som menneskene hadde funnet opp til da, med modeller av hus og kirker, samt ender og høns. Området ble for lite, og han flyttet til Pennville, hvor han skaffet seg et 4 acres (16 000 kvm) jordstykke for å bygge opp "Plant Farm Museum" «to show all the wonderful things o' God's Creation, kinda like the Garden of Eden» "(for å vise alle de vidunderlige tingene i skaperverket, likesom Edens hage)". Der er et Bibel-hus, et speilhus, hjulkapseltårn, sykkeltårn, maskingeværeir – og det største bygget: et femetasjes folkekunstkapell. Han hengte også opp bibelvers fordi «de hengte seg bedre inn i folks hoder på den måten». Fra 1965 av fokuserte han på å forbedre museet, inntil han fikk en visjon/ inspirasjon i 1976 om å male hellig kunst. Bildene spenner fra popkulturelle ikoner som Elvis Presley via historiske personer som George Washington til religiøse scener som «Døperen Johannes» og «Djevelens laster». Alle maleriene er nummerert, siden Gud ba ham om å lage 5 000. Litt før jul i 1985, var han ferdig med dette, men han fortsatte, og brukte 4 år på de neste 5 000. Da han døde, var verkene blitt til over 46 000, da inkludert bygninger og annet. Etter 1975 begynte prosjektet å bli kjent. Førs var det en TV-stasjon, og deretter magasinet Esquire, som ga det navnet "Paradise Garden". Han hadde debututstilling i 1976, og malte 4 bilder for Kongressbiblioteket i 1977. Han var også representert ved Biennalen i Venezia i 1984. Hans prosjekt ble brukt både til videoinnspilling og platecovere, bl. a. av bandene R.E.M. og Talking Heads, Memory Dean, Pierce Pettis, og Adam Again. Hans egen begrunnelse for dette, var å få spredt det gode budskap i tillegg til platene. Intervju. Intervju er en samtale mellom vanligvis en journalist, kalt intervjueren, og en annen person, ofte kalt intervjuobjektet, der reporteren spør personen om en sak, om personen selv eller om meningene hans eller hennes, altså saksintervju og portrettintervju. Intervju er også betegnelse på den ferdige teksten, avisartikkelen, radio- eller fjernsynsinnslaget fra en slik samtale. Intervju kan også bety forhør, spørreundersøkelse og jobbintervju. Bolus. Bolus er en liten rund klump som består av en blanding av mat og spytt som er formet av tungen og tennene. Den har form og konsistens som gjør den lett å svelge, noe som også er hele hensikten. Dommer (sport). En dommer er en sportfunksjonær som leder konkurranser, med hovedoppgave å håndheve spillereglene. Det kan finnes en eller flere dommere i en konkurranse. Kataragama. Kataragama er et hellig sted sør på Sri Lanka, 228 km sør for Colombo. Stedet er et pilegrimssted for både buddhister, hinduer og muslimer. Kataragama er også navnet på hinduguden Skanda/Murugan. Stedet er altså knyttet til denne guden. Kataragama regnes for å være en krigsgud, og han skal ha hatt to koner. Hvert år er det en stor festival i Kataragama der tusenvis av hengivne pilegrimer besøker stedet. Flere driver selvpining som en del av sin hengivelse. Sgraffito. Sgraffito er en fargesettingsteknikk som brukes både til keramikk, til murpussing av husfasader og av enkelte malere som en måte å trekke fram tidligere pålagte lag med maling. Navnet kommer av det italienske verbet "graffare", som betyr å "skrape". Teknikken består i å legge ett lag, som får tørke, mens det neste tas bort der en vil ha mønster, mens det er halvtørt. Teknikken har vært brukt i Tyskland siden det 13. århundre, var alminnelig i Italia i det 16de hundreåret og er i dag i bruk i afrikansk kunst. Sgraffitoen til bygningsdekor var vanlig i den italienske renessansen, og bredte seg til Tyskland av italienske byggmestere. Den ble tatt mot og videreført av lokale mestere, og vi finner i dag eksempler på lokal folkekunst rundt om på mange steder i det habsburgske keiserriket. Som male-/tegneteknikk er den vanligvis holdt i svart-hvitt. Den norske kunstneren Kaare Espolin Johnson er blant de mest kjente i vårt område, og har utført tildels store utsmykningsarbeider med den, blant annet på det tidligere hurtigruteskipet MS «Harald Jarl», nå overført til nye vegger i MS «Trollfjord». Dalada Maligava. Dalada Maligava (eller Dalada Maligawa) er et av Sri Lankas viktigste buddhistiske templer og pilegrimssteder. Direkte oversatt fra singalesisk betyr Dalada Maligava «Tannens palass», men vi kan oversette det til Tannens tempel (eller "The Temple of the Sacred Tooth Relic"). Tempelet sies å oppbevare en av Buddhas hjørnetenner, som er en høyt ansett relikvie for mange buddhister. Tempelet ligger i høylandsbyen Kandy. Tanna i Kandy skal angivelig ha blitt fraktet til Sri Lanka i det 4.århundret av prins Danta og prinsesse Hemamālā. En indisk konge hadde bedt dem om dette for å beskytte tannrelikvien fra krigerske herskere som truet riket hans. Prinsessen skal ha gjemt tannen i håret sitt. Denne legenden, i tillegg til andre viktige hendelser i relikviens historie, er beskrevet og illustrert på flere malerier i Daladā Māligāva. Selve legenden er med på å opprettholde nasjonal tro på at buddhismens framtid ligger i hendene på det singalesiske folket. På 1100-tallet ble tanna et palladium (beskyttelsesmiddel) for de singalesiske kongene. Gjennom historien har relikvien skiftet tilholdssted etter hvor kongene hadde sin hovedstad. På slutten av 1500-tallet ble tannrelikvien flyttet til Kandy der den fikk sin hedersplass i sitt eget palass bygd av kongen. Lekmannsadministratoren for tempelet kalles diyavadana nilame. En ny leder blir valgt hvert tiende år eller når lederen dør. Vikar. Vikar er en stedfortreder som overtar et arbeid eller stilling fra en annen for en kortere tid i den andres fravær. Begrepet brukes særlig om lærervikarer i skolen, men også om vikarprester og vikarleger som kan være underordnede tjenestepersoner som overtar midlertidig for den overordnede. Vikarer er ikke nødvendigvis fagutdannet. De er heller ikke fast ansatt og får gjerne vikarlønn. Vikariatet, det vil si vikarens avtalte arbeidsperiode eller midlertidige arbeidsforhold, kan være på enkelttimer eller vare et helt arbeidsår, for eksempel ved langvarig sjukdom eller permisjon. Etymologi. Ordet «vikar» kommer av det latinske "vicarius" som er en genitivform av "vicis" som betyr «veksling». Det samme ordet går igjen i ordet «vice» i sammensetninger som visepresident, viseadmiral, visekonge, visekonsul, visekorporal og så videre. Den maktglade paven Innocens 3 (1160–1216) kalte seg selv og pavestolen "vicarius Christi", det vil si «Kristi stedfortreder». "Vicar" på engelsk betyr vanligvis sogneprest, men kan også der bety «stedfortreder», særlig som begrep i den katolske kirken. Vikarbyråer. Enkelte private arbeidsformidlingsbyråer eller vikartjenester, såkalte vikarbyråer, formidler vikarer og driver arbeidsutleie til ulike bransjer i arbeids- og næringslivet. Vikarierende motiv. Et såkalt vikarierende motiv eller argument er grunner og argumenter som en bruker istedenfor de egentlige motivene fordi en må eller vil skjule dem. Begrepet ble skapt av den norske historikeren Jens Arup Seip i 1963. Joaquim Rodríguez. Joaquim Rodríguez Oliver (født 12. mai 1979 i Barcelona) er en spansk syklist, som sykler for det russiske World Tour-laget, Katjusja. Rodríguez ble proff i 2001 i det spanske storlaget ONCE – Deutsche Bank. 2000-2001. Joaquim Rodríguez ble etter en god juniorkarriere i det baskiske amatørlaget Club Hospitalet, tatt opp som stagaire på det spanske laget ONCE – Deutsche Bank høsten 2000. Her fikk han mulighet til å kjøre Tour de l'Avenir, og ble tilbudt en 3-årskontrakt med laget. Debutsesongen i proffenes verden ble en suksess, med deltagelse i Giro d'Italia, tredjeplass i det baskiske rittet Subida Urkiola og seier i Escalada a Montjuich der han vant foran Joseba Beloki og Oscar Sevilla. 2002. I 2002-sesongen ble fulgt opp med topp ti-plasseringer, bla. på etappe i Paris–Nice, på to etapper i Setmana Catalana de Ciclisme og en sjetteplass i endagsrittet Klasika Primavera. 2003. Under 2003-sesongen fikk han sitt definitive gjennombrudd som syklist. På vårparten tok han seieren på 6. etappe i det tradisjonsrike etappeløpet Paris–Nice og på høsten under Vuelta a España fikk han kjøre med ledertrøyen i to og poengtrøyen i tre dager. I tillegg fikk Rodríguez sin første etappeseier i en Grand Tour, da han gikk til topps på den 8. etappen. 2004. Etter Vueltaen ønsket Rodríguez seg til et lag, der han kunne få friheten til å kjøre sine egne sjanser. Valget falt på det noe mindre og nystartede laget, Saunier Duval-Prodir. Byttet viste seg å være en suksess med sammenlagtseier i etappeløpet Setmana Catalana de Ciclisme. 2005. Etter en noe beskjeden start på 2005-sesongen, kom Rodríguez sterkt tilbake i andre halvdel av sesongen. Det startet med andreplass sammenlagt og tre pallplasser i Vuelta a Burgos, og deretter andreplass i Clásica San Sebastián. Deretter kom både seier i Subida Urkiola og klatretrøyen i Vuelta a España. 2006. Suksessen i Saunier Duval-laget førte til at en rekke store lag fikk øynene opp for den lille spanjolen, og Rodríguez signerte før 2006-sesongen kontrakt med Caisse d'Epargne. I det nye laget fikk han rollen som hjelperytter, men han fikk også muligheten til å kjøre egne sjanser i enkelt løp. 2006-sesongen var foruten seieren på 5. etappe under Paris–Nice, en sesong preget av få resultater. 2007. I 2007 kjørte han igjen en god Paris-Nice med 10. plass sammenlagt og tredjeplass på 7. etappe. Siden fulgte han opp med andreplass i GP Miguel Indurain og seier i Klasika Primavera. Det kan også nevnes at han tok 9. plass sammenlagt i både Romandie rundt og Baskerland rundt. Likevel var sesongens høydepunkt seieren i det spanske mesterskapet på landevei. 2008. I 2008 utviklet han seg ytterligere, og i den spanske mestertrøyen vant han 3. etappe til Montelupone under Tirreno–Adriatico. I Ardennerne avsluttet han trippelen med tre åttendeplasser. I Giroen ble det to tredjeplasser og 17. plass sammenlagt. Under Vueltaen var han hjelperytter for Valverde, men fullførte likevel på en 6. plass i sammendraget. 2009. Som i 2008 vant han etappen til Montelupone Tirreno–Adriatico, og i Ardennerne avsluttet han som toer i Liège-Bastogne-Liège. På sensommeren gjorde han på nytt et godt resultat i Vuelta a Burgos, denne gang med etappeseier. I Vueltaen fulgte han nesten opp resultatet fra 2008, med en syvendeplass sammenlagt. Under VM i Mendrisio kjørte han inn til en sterk bronse. 2010. Etter sesongen bestemte Rodríguez seg for å bytte lag, etter mange år som hjelperytter for Alejandro Valverde i Caisse d'Epargne. Han fikk et meget lukrativt tilbud fra det russiske laget Katjusja, både økonomisk og sportslig. I Katjusja skulle han ikle seg en kapteinsrolle i Ardenne-klassikerne og etapperitt. Allerede i sin første sesong i Katjusja oppnådde Rodríguez svært gode resultater gjennom hele sesongen, og stod ved sesongslutt på toppen av UCI Verdensranking. Hele åtte seiere, og to av dem i Grand Tours gjorde sesongen som hans hittil beste. I Touren kjørte han inn til en 8. plass totalt, men i Vueltaen blr det fjerdeplass i totalen etter mange dager i ledertrøyen. 2011. Starten av 2011-sesongen ble noe amputert grunnet en cyste i leggen, noe som førte til at han ikke kunne kjøre maksimalt. Etter å ha fått fjernet cysten har Rodríguez kommet sterkt tilbake i gammel form med bla. etappeseier i Baskerland rundt. I Ardennerne kjørte han på ny sterkt med andreplass i både Amstel Gold Race og Flèche Wallone. I Giroen kjørte han også inn til en samlet 5. plass, tross sykdom og antibiotikakur hele den første uken av treukersrittet. Meritter. Vinner UCI Verdenskalender Vinner UCI WorldTour Privat. Joaquim Rodríguez er supporter av fotballaget FC Barcelona. Han har studert elektronikk og mekanikk i tilsammen fire år. Rodríguez har også en yngre bror som har vært profesjonell syklist; Alberto Rodríguez. Balsfjordost. Balsfjordost er en lagret, halvfast, modnet ost, som blir produsert ved Tines meieri på Storsteinnes i Balsfjord kommune i Troms. Osten er laget av geitmelk (75 %) og kumelk (25%) Osten er småpipet, syrlig og med mild geitsmak. Osten ble først introdusert tidlig på 80-tallet. Doctor Who (1996). "Doctor Who" er en TV-film basert på den britiske science fiction-serien "Doctor Who". Den ble opprinnelig kringkastet 14. mai 1996 på Fox Network. Produksjonsleder Philip Segal foreslo til fans av serien at de kunne kalle den "Enemy Within" for å unngå forvirring med tittelen på den britiske serien. Denne tittelen ble dog aldri brukt under produksjonen eller i TV-filmen. Priser. TV-filmen vant Saturn Award i kategorien" Best Television Presentation". Paul McGann ble også nominert i kategorien "Best Genre TV Actor". Mindre enn seks måneder etter at TV-filmen ble vist på britisk TV, vant "Doctor Who" en auntie for beste dramaserie under prisutdelingsseremonien "BBC's TV60", som feiret at BBC Television var 60 år gammel. Prisen ble tatt imot av Peter Davison og Sylvester McCoy som spilte henholdsvis den fjerde og sjuende Doktoren. Utgivelser. Gary Russell skrev boken basert på filmen og den ble utgitt av BBC Books i mai 1996. Det var den første boken basert på en historie fra TV-serien som ikke ble utgitt av Target Books siden "The Crusade" i 1965. Boken er også per dags dato den siste basert på en historie fra TV-serien. Det var opprinnelig ment at filmen skulle gis ut på VHS i Storbritannia flere uker før den ble vist på TV. British Board of Film Classification krevde at den skulle ha samme klipp som TV-versjonen og utgivelsen ble derfor utsatt til en uke før TV-premieren. Den usensurerte versjonen ble utgitt på DVD i Storbritannia 13. august 2001. Både den sensurerte og usensurerte versjonen hadde tidligere blitt utgitt på hjemmevideo i Australia og New Zealand. På grunn av rettighetsproblemer har den aldri blitt utgitt i USA. Herman (roman). "Herman" er en roman fra 1988 skrevet av Lars Saabye Christensen. Christensen mottok i 1988 Kritikerprisen (årets beste voksenbok) for boken, og i 1990 ble den filmatisert. Boken handler om Herman som mister håret sitt, og de dramatiske følger dette får for hans forhold til familien, skole og kamerater. Hugo Banzer. Hugo Banzer Suárez (født 10. mai 1926 i Concepción i Bolivia, død 5. mai 2002 i Santa Cruz de la Sierra) var en boliviansk politiker og diktator. Han var Bolivias president i to perioder, 1971 – 1978 (diktator) og 1997 – 2002 (folkevalgt). Han var i sin periode som diktator kjent for brutale overgrep på politiske motstandere. Banzer ble født i Departamento Santa Cruz. Han stammet fra en tysk familie; bestefaren Georg Banzer utvandret fra Osnabrück på slutten av 1800-tallet til Santa Cruz de la Sierra i Bolivia. Solsbury Hill. «Solsbury Hill» er en sang av den britiske musikeren Peter Gabriel som handler om den åndelige opplevelsen han hadde på høyden "Solsbury Hill" i Somerset i England, ikke langt fra der han vokste opp. Gabriel skrev denne sangen etter at han hadde forlatt den progressive rocke gruppen Genesis, hvor han hadde vært forgrunnsfigur siden starten. Sangen forteller hvorfor han forlot gruppen. Dette var hans debut som soloartist og den nådde 70. plass på topp 100 listen. Sangen har, som mye av Gabriels øvrige produksjon har blitt bruk i en rekke filmer, som i "Vanilla Sky" fra 2001 og "In Good Company" fra 2004. En rekke andre artister har også spilt inn sangen, som Erasure, Sarah McLachlan, Saga og flere. Sangen går i 7/4 takt, hvilket er ganske uvanlig for musikk i denne sjangeren, bare siste linje av refrenget går i den mer velkjente 4/4 takt. Sacred Heart University. Sacred Heart University (SHU) er et katolsk universitet i Connecticut i USA. Det er det nest største katolske universitet i New England, og har mer enn 50 "undergraduate", "graduate" og doktorgradsprogrammer. Hovedcampus er i Fairfield rett ved Bridgeport, men har «satellitter» annetsteds i delstaten Connecticut (Bridgeport, Stamford, Derby og Griswold) og dessuten i Luxembourg og Irland (i Dingle). Det har samarbeidsavtaler ved Trinity College i Dublin, The American University i Roma, University of Notre Dame i Fremantle i Australia, og og Universitetet i Granada i Spania. Universitetet ble grunnlagt i 1963 av biskop Walter W. Curtis av Bridgeport. Det var det første katolske universitet i USA der både ledelsen og undervisningsstaben var helt og holdent lekfolk. Studenttallet var 5 756 i høstsemesteret 2006, og samme år var skolepengene på årsbasis US$ 25 400. Lærestedet hadde samtidig 497 vitenskapelig ansatte, og det gis eksamen opp til doktorgradsnivå. Benzosyre. Benzosyre eller benzenkarboksylsyre er en organisk syre med kjemisk formel C6H5COOH. Den finnes naturlig i tyttebær. Benzosyre brukes en del som konserveringsmiddel og har E-nummer E210. Benzosyre fremstilles kommersielt ved partiell oksidasjon av toluen med oksygen. Prosessen er katalysert av kobolt eller mangan naftenater. Prosessen bruker billige råmaterialer, gir høyt utbytte og blir regnet som miljøvennelig. Vangelis. Evangelos Odysseas Papathanasiou (gresk Ευάγγελος Οδυσσέας Παπαθανασίου; født 29. mars 1943 i Volos i Hellas), kjent under artistnavnet Vangelis (gresk Βαγγέλης), er en gresk musiker og komponist. Vangelis er i hovedsak kjent som en forgrunnsfigur innen elektronisk musikk i likhet med Jean Michel Jarre og Mike Oldfield, og som en svært vellykket komponist innenfor sjangeren filmmusikk. Vangelis har hatt stor suksess med filmmusikk, og blant hans mest kjente verk er kjenningsmelodien fra Ildvognene, som er brukt utallige ganger, blant annet under alle de offisielle medaljeseremoniene under Sommer-OL 2012. I tillegg hadde han stor suksess med filmmusikken til, der tittelsporet «Conquest of Paradise» ble særlig kjent, og med filmmusikken til Blade Runner. Historie. Vangelis' karriere er preget av en enorm produktivitet, og for enkelhetens skyld er reklame- og teateroppsetningsmusikk ikke inkludert. Vekten ligger her på Vangelis' album. Tidlig karriere. Evangelos Papathanasiou begynte allerede som svært ung å spille og komponere, og som seksåring fikk han opplæring i en musikkskole. Han lærte seg aldri noter, og spilte etter hukommelse mens han latet som om han spilte notene lærerne ba ham spille. Som 14-åring fikk Papthanasiou et elektrisk orgel, og hans fascinasjon for elektronisk musikk startet der. Han ble med i den første store greske pop-bandet Forminx. Musikken var typisk for moderne musikk på sekstitallet. Det var under Forminx at Papathanasiou skaffet seg artistnavnet «Vangelis». Da Hellas' regjering ble styrtet i et militærkupp, forsvant Papathanasiou til Paris der han dannet bandet Aphrodite's Child med Demis Roussos og Loukas Sideras i 1968. Bandet var langt mer i retningen progressiv rock, og bandet fikk en stor hit med «Rain and tears», en omarbeidet versjon av Pachelbels Kanon i D-moll. Gruppen ga ut til sammen tre album, og opptrådte live i mesteparten av Europa, om enn uten Vangelis, som ble igjen for å skrive filmmusikk til flimen «Sex Power». Etter deres dobbelt-LP «666» ble bandet oppløst. Vangelis valgte å satse på en solo-karriere og å bli filmmusikk-komponist. Soloartist (1972–1979). Vangelis hadde med «Sex Power» allerede noen erfaring som soloartist, men han var ikke fremmed for å samarbeide med andre. I 1971 ble noen jam sessions med ham og franske jazzmusikere tatt opp, og disse ble gitt ut under navnene «Hypothesis» og «The Dragon» (i Tyskland slått sammen som «Portrait»), uten artistenes godkjennelse. Vangelis fikk stoppet platene. Året etter ga Vangelis ut "Fais Que Ton Reve Soit Plus Long Que La Nuit" («Sørg for at drømmene dine varer lenger enn natten»), inspirert av studentopptøyene i Paris i mai 1968. Albumet har to femten minutter lange spor, og ble bare gitt ut i Hellas og Frankrike. Det første kommersielle albumet Vangelis ga ut var Earth, i 1973. Albumet har en til Vangelis å være relativt kontemporær pop/rock-åpning med sangen «Come on», om enn tittelen er den eneste lyrikken i hele sangen. Albumet er sterkt progressivt, og har klare New Age-hentydninger. Samme år ble filmmusikken til en naturfilmserie Vangelis hadde komponert musikk til i 1970, gitt ut med navnet L'Acopalypse des animaux («Dyrenes apokalypse»), gitt ut. Dette albumet gjorde Jon Anderson oppmerksom på Vangelis, og Vangelis ble vurdert som ny keayboard-spiller etter at Rick Wakeman trakk seg. Vangelis ble med en stund, men takket høflig nei. I stedet begynte han å samarbeide med Anderson i et prosjekt som ble hetende Jon & Vangelis. I 1975 ga Vangelis ut albumet Heaven and Hell, et album som besto av to hoveddeler. Albumet gjorde stor suksess delvis fordi et av sporene ble brukt i TV-serien Cosmos. Albumet nådde en 31. plass på den engelske albumlisten i januar 1976. Albumet regnes blant de første og mest banebrytende albumene innen new age musikk og elektronisk musikk. Den inneholdt også sporet «So Long Ago, So Clear» med Jon Anderson på vokal, det første utgitte samarbeidet mellom de to. Vangelis ga ut flere album på 1970-tallet, både studioalbum og filmmusikk. Vangelis samarbeidet i 1979 for tredje gang med regissør Frédéric Rossif, regissøren som lagde dokumentarfilmene som L'Apocalypse des animaux er basert på. Albumet som ble resultatet av samarbeidet, Opera Sauvage, ble svært populært, og ga Vangelis oppmerksomhet både direkte og indirekte (et av sporene ble brukt til reklame, et annet dukket opp i Brennpunkt Djakarta). Kommersielt gjennombrudd som filmmusiker (1980–1992). I 1980 kom albumet Short Stories ut. Det var det første hele albumet med Jon & Vangelis. Albumet ble populært i Storbritannia, men hadde ingen suksess i USA. Samme år ga Vangelis ut albumet See You Later, et album som var et sterkt brudd med den melodiøse stilen Vangelis stort sett hadde holdt seg til tidligere (unntaket er den høyst eksperimentelle Beauborg). Vangelis ble imidlertid verdensberømt i 1981, da han var med på filmmusikken til Ildvognene, og sporet «Titles», som på folkemunne bare kalles «Chariots of Fire» etter originaltittelen, er blant de mest kjente spor innen filmmusikk. På tross av at musikken til Vangelis er sterkt forskjellig fra den mer klassiske musikken til resten av sporet, ble den en svært stor suksess, og kom på toppen av Billboard-listen i USA. Sporet er også brukt uendelige ganger, for det meste i komisk øyemed, og ofte for å symbolisere et kappløp i sakte film. Samme år ga Jon & Vangelis ut The Friends of Mr. Cairo, et album dedikert til eldre filmer fra 30- og 40-tallet. Tittelen spiller på Malteserfalken og Peter Lorres karakter i den, mens det også refereres til James Cagney og The Thief of Bagdad. Albumet fikk to hits, «I'll Find my Way Home» og «State of Independence», den sistnevnte ble en større hit med Donna Summer. Etter suksessen med Ildvognene fikk Vangelis et nytt oppdrag, filmmusikken til den dystopiske filmen Blade Runner. Filmmusikken spilte en stor rolle i å underbygge det dystre og håpløse i en by der det organiske liv var i mangelvare. Filmmusikken ble populær, men Vangelis nektet for at hans materiale skulle utgis. Albumet kom først ut i 1994. Vangelis fortsatte imidlertid med filmmusikk i 1982 (Missing - Savnet), 1983 (Nankyoku Monogatari, ellers kjent under den engelske tittelen «Antartica») og 1984 (Mytteriet på Bounty). Antartica ble utgitt som et eget album, mens musikken til de to andre kun er å finne på samlealbumet Themes (1989). Samtidig som dette utviklet også Vangelis seg som musiker, og han ga ut tre album som i utgangspunktet ikke er nært tilknyttet, men som ofte sees på som en trilogi; Soil Festivities (1984), Mask (1985) og Invisible Connections (1985). De tre albumene er svært forskjellige. Soil Festivities er et musikalsk album skrevet til naturen på insekts- og mikronivå. Musikken er forholdsvis minimalistisk arrangert, om enn klart synthbasert. Mask, på sin side, er tyngre, og bruker kor og orkester. De to regnes, sammen med Heaven and Hell, blant Vangelis store klassiske verk. Mask var Vangelis' siste album for Polydor Records. Invisible Connections ble gitt ut på hovedselskapet Deutsche Grammophon, og er blant svært få album som ikke regnes som klassiske som er gitt ut på det albumet. Musikken er elektronisk, avant-garde og vanskelig tilgjengelig, med uklare rytmer og uklar melodi. Etter de tre tyngre albumene, samarbeidet Vangelis med operasangerinnen Irene Papas med greske påskesanger på albumet Rhapsodies og Milva. Med sistnevnte var det bare en single, men med Papas var dette tredje gang de samarbeidet, etter at hun hadde sunget den vågale «Infinite» på Aphrodite's Child-albumet 666 (der hun simulerte enten hysteri eller orgasme mens hun sa «I was, I am, I am to come») i 1970 og Vangelis og Papas ga ut albumet Odes i 1979. Vangelis ble mer tilgjengelig i siste halvdel av 1980-tallet. Han ga ut Direct i 1988, et album som var både melodiøst og mer typisk synth. Albumet hadde også korte spor som var uavhengige av hverandre. Han fulgte opp med The City i 1990. Mens The City var mer et konseptalbum, hadde den også trekk som minte om Direct i det at det besto av korte spor og at musikken var langt mer tilgjengelig enn tidligere spor. I 1991 ga Jon & Vangelis deres (per februar 2012) siste samarbeidsalbum, Page of Life. Året etter hadde Vangelis sitt neste store filmmusikkprosjekt da han skulle skrive filmmusikken til Ridley Scotts. Scott og Vangelis hadde samarbeidet tidligere med Blade Runner, og de tok opp samarbeidet her også. Filmen ble aldri en større suksesss. Imidlertid brukte den populære tyske bokseren Henry Maske tittelsporet «Conquest of Paradise» mye, og det økte populariteten til filmmusikken. Det ble en hit i flere land, og ble ofte brukt som bakgunn til grandiose situasjoner. Sporet er det nærmeste Vangelis var populariteten til «Chariots of Fire». Senere tid (1993–). Vangelis har siden levert flere album, både studioalbum og filmmusikk. Muligens inspirert av suksessen med 1492, har Vangelis holdt seg til storartet musikk med kor og gjerne orkester i tillegg til synth. Det første albumet etter «1492» var en gjeninnspilling av «Blade Runner». Deretter fulgte Voices. At Voices kom kort tid etter «1492: Conquest of Paradise» var merkbart allerede på de første sporene, der det begynte markant og gikk ned til en mer forsiktig stil etter førstesporet. Voices hadde også gjesteopptredener av tre sangere, noe som var uvanlig for Vangelis. Vangelis hadde riktignok samarbeidet med sangere før, for eksempel Irene Papas og Jon Anderson, men her var artistene med kun på enkelte sanger. De tre artistene var Stina Nordenstam, Caroline Lavelle og Paul Young. Vangelis fulgte i 1996 opp med Oceanic, som var mindre pompøs og mer sammenhengende. Den mer lett tilgjengelige musikken var mindre populær blant tidligere fans, men slo an hos yngre. I 1998 kom El Greco, som var en tilgjengeliggjøring av «Foros Timis Ston Greco», et album fra 1995 i begrenset opplag. 1998-utgaven hadde samtlige spor fra 1995, og i tillegg tre til. Montserrat Caballé og den greske operatenoren Konstantinos Paliatsaras bidro på hvert sitt spor. Musikken ble gjerne sett på som bysantinsk i stil, med blanding av synth. Det neste, og per september 2012 siste, studioalbumet var Mythodea, som kom i 2001. Vangelis skrev dette albumet til ære for NASA, og den fullstendige tittelen var «Mythodea — Music for the NASA Mission: 2001 Mars Odyssey». Det var opprinnelig en konsert fra 1993, men opptaket ble gjort i 2001, med Kathleen Battle og Jessye Norman blant musikerne som stilte opp. Vangelis komponerte også hymnen til VM i fotball 2002, og filmmusikken til Alexander (2004). Diskografi. Albumene «Hypothesis» og «The Dragon» er ikke inkludert. Filmmusikk eller annen musikk Vangelis bidro med, men ikke ga ut, er heller ikke med. Ave Maria University. Ave Maria University er et katolsk universitet i den amerikanske delstaten Florida. Det ble grunnlagt i august 2003 av grunnleggeren av firmaet Domino's Pizza, millionæren Tom Monaghan. Universitetet har en midlertidig "campus" i Naples sørvest i Florida, men det er meningen at det skal etableres permanent i den planlagte byen Ave Maria, litt øst for Naples. Audi A7. Audi A7 er en coupé som er forventet å bli produsert av det tyske selskapet Audi, som idag eies av Volkswagen AG, fra 2010. Modellen forventes å komme som 3 og 5-dørs coupé inspirert av Mercedes-Benz CLS-Klasse, og i en cabriolet versjon. Bilens chassis vil være det samme som på Audi A6. Bilen vil ha følgene motoralternativer: 3,2 l V6, 4,2 l V8, 3,0 l TDI og 4,2 l TDI. Toppmodellen av Audi A7 vil sannsynligvis ha Lamborghinis V10 motor. Hovedkonkurrenter er Mercedes-Benz CLS-Klasse og Mercedes-Benz SL-Klasse. Membranfragment. Et membranfragment er et stykke pergament skåret ut av et større dokument eller håndskrift, vanligvis fra middelalderen. Fragmentene er vanligvis av pergament, men andre materialer kan forekomme. Fragmentene er normalt skåret ut fra eldre dokumenter, og brukte som heftemateriale for arkivsaker fra den tidligste etterreformatoriske tiden. Riksarkivet har en ordnet samling med norrøne og latinske membranfragmenter. Fragmentene er løsnet fra det nyere materialet de var bundet sammen med. Fragmentene inneholder bruddstykker av lovtekster, sagaer og liturgiske tekster. Kristian Brix. Kristian Brix (født 13. juni 1990) er en norsk fotballspiller. Han er Forsvar/midtbanespiller og spiller for Sandefjord Fotball. I 2008 sesongen var Brix på lån i Sogndal Fotball. Brix debuterte den 17. juni 2007 for Vålerenga mot Lillestrøm SK. Han har vært Vålerenga-spiller siden han var åtte år gammel, og har spilt på alderbestemte landslag fra han var 15 år. I desember i 2010 signerte han kontrakt med Sandefjord Fotball. Fritz Reuter. Fritz Reuter (født 7. november 1810 i Stavenhagen i Mecklenburg i Tyskland, død 12. juli 1874 i Eisenach) var en plattysk forfatter. Reuters far var borgermester i fødebyen. Reuter studerte jus, men ble dødsdømt i Preussen for sin deltagelse i studentenes frihetsbevegelse. Han slapp imidlertid med fengselssoning fra 1834 til 1840, da han ble benådet. En av medfangene i Silberberg var Wilhelm Wolff. I flere år egnet han seg til landbruk. Etterpå reiste han omkring som lærer og avismann. I 1863 slo han seg ned i Eisenach som forfatter. Reuter skrev realistiske og humoristiske folkelivsskildringer på plattysk. Hans roman "Ut mine Stromtid" fra 1862 er blitt filmatisert i 1924 og 1943. Verker. Reuter, Fritz Reuter, Fritz Reuter, Fritz Reuter, Fritz Fort Boyard. a>. Riggen utenfor er for bruk i forbindelse med TV-programmet Tårnet på fortet. Kystlinja sees i bakgrunnen. Fort Boyard er en festning på vestkysten av Frankrike som ble ferdigstilt i 1857 for å beskytte Pertuis d'Antioche-sundet mellom øyene Île d'Oléron og Île-d'Aix, nær byen La Rochelle. Fortet er idag mest kjent som studio for det franske TV-programmet med samme navn, som også har en norsk versjon, "Fangene på fortet". Planlegging og bygging. Innenfor det nåværende fortet ligger Rochefort, der en større marinebase var etablert. Kanoner hadde begrenset rekkevidde, og det betydde at fiendtlige krigsskip kunne seile gjennom Antioche-sundet uten å bli beskutt fra land. Da mulighetene for en festning på sandbankene i sundet først ble vurdert, kom militæringeniøren Sébastien Le Prestre de Vauban med et råd til Ludvig XIV av Frankrike om at noe slikt ikke burde bygges på grunn av de ingeniørmessige problemene, «det ville være lettere å gripe månen med sine tenner enn å begi seg ut på et slikt byggverk på et sånt sted». På begynnelsen av 1800-tallet beordret imidlertid Napoleon Bonaparte byggingen av festningen på Boyard tether-sandbankene. Krig, stormer og de ingeniørmessige vanskelighetene førte til at første etasje på festningen ikke ble ferdigstilt før 1854, ved denne tid var festningen allerede blitt unødvendig for beskyttelse av kystlinjen. Bruk. Fort Boyard ble utstyrt med et arsenal av 74 kanoner. Under den fransk-prøyssiske krig ble festningen brukt som fengsel for prøyssiske og østerrikske krigsfanger. Etter noen år ble fengselet forlatt, og plyndring samt mangel på vedlikehold medførte at Fort Boyard forfalt. I 1950 ble imidlertid fortet satt på en offentlig liste over historiske minner. Filmen "Les Aventuriers" ble filmet på Fort Boyard i 1967. For å forberede Fort Boyard til det nå kjente TV-programmet, fikk Fort Boyard en grundig overhaling og rehabilitering med strømtilkobling på slutten av 1980-tallet, og første episode gikk av stabelen i 1990. Festningen. Selve festningen er formet som en avlang ring, ifølge de opprinnelige planer skulle den være 80 meter lang og 40 meter bred, men det ble nedjustert henholdsvis 61 meter og 31 meter. Den strekker seg over tre etasjer. Hartsang Advokatfirma. Hartsang Advokatfirma DA er et mellomstort norsk advokatfirma med kontor i Oslo. Firmaets arbeidsområder er i hovedsak sivilrett med forretningsjuss, fast eiendom, plan-, bygg- og reguleringsrett, entrepriserett, private og offentlige anskaffelser, insolvens- og konkursbobehandling, dødsbobehandling og privatrett for øvrig. Hartsang Advokatfirma DA (tidligere firmanavn "Seim-Haugen, Steenstrup & Co. Advokatfirma DA") ble etablert i 1995 som en direkte fortsettelse av "Advokatfirma Engelschiøn & Co. DA" og kontorfellesskap bestående av advokatene "Bøhn, Seim-Haugen, Hartsang og Roshauw". Senere er firmaet utvidet gjennom tilslutning av advokater fra bl.a. "Lyng Giltun & Co" (2006), og "Advokatfirmaet Cappelen & Krefting DA" (2007), slik at firmaet i dag består av Firmaets internasjonale tilknytning er EURO-AMERICAN LAWYERS GROUP. Antestor. Antestor er et unblack metal-band fra Norge. Bandet ble stiftet i 1990. Før de tok navnet Antestor het de "Crush Evil". Jan Axel von Blomberg fra blant annet Mayhem var studiomusiker på trommer på albumene "Det Tapte Liv" og "The Forsaken". Susquehanna (elv). Susquehanna River er en stor elv i det nordøstlige USA. Den har to kildeelver: Den nordlige kommer fra Otsegosjøen i nærheten av Cooperstown i delstaten New York, den vestlige har sin kilde i Alleghanyfjellene i Pennsylvania. De to elvene flyter sammen ved Sunbury i Pennsylvania. Susquehanna har sin munning i Maryland i Chesapeake Bay. Den er 715 km lang og har stryk og grunner som umuliggjør ferdsel med båt. Susquehanna er Pennsylvanias største elv, og delstatshovedstaden Harrisburg ligger ved elven. Nedslagsfeltet er på 71 225 km². Øystein Rian. Øystein Rian (født 23. februar 1945 i Lillehammer) er en norsk historiker. Øystein Rian er professor ved Universitetet i Oslo. Hans spesialområde er dansketiden fra 1536 til 1814 med vekt på politisk, sosial og regional historie. Han har utgitt flere bøker og andre publikasjoner og er foredragsholder i NRKs populærvitenskaplige radioserie P2-akademiet. Han var redaktør av Historisk tidsskrift inntil 2009. Øystein Rian er medlem i Det norske vitenskapsakademi. Han er en yngre bror av den tidligere Høyre-politikeren og Tromsø-ordføreren Erlend Rian. Bibliografi. Øystein Rian er også bidragsyter og medforfatter i flere antologier og andre historieverk. Kjetil Rydje. Kjetil Rydje (født 13. april 1964 i Trysil), er en tidligere fotballspiller og nå fotballtrener. Rydje spilte i sin spillerkarriere bl.a. som spiss for Kongsvinger og Strømmen IF. Kjetil Rydje har den høyeste trenerutdanningen i Norge, D-trenerkurs (også kjent som Trener III-kurs). Rydje ledet Lillestrøm SK sitt juniorlag til sier i både JET-turneringen og Norway Cup i 2003. Tre år senere tok han over Strømmen IF, og ledet de til opprykk fra tredje- til andredivisjon. I 2008 trakk han seg som trener for Strømmen, og han trener nå Aurskog-Finstadbru SK. Ewald von Kleist. Ewald von Kleist (født 8. august 1881 i Braunfels an der Lahn i Tyskland, død 13. november 1954 i fangeleiren Vladimirovka i Sovjetunionen) var en tysk offiser og ledende general under andre verdenskrig. Ewald von Kleist tilhørte kretsen av tyske generaler skeptisk til Hitler og før andre verdenskrig kontaktet han det britiske MI6. Etter Tysklands tap ble von Kleist arrestert av amerikanske styrker, først utlevert til Jugoslavia og derpå til Sovjetunionen hvor han døde i fengsel i 1954. Cristiano Zanetti. Cristiano Zanetti (født 14. april 1977 i Carrara) er en italiensk fotballspiller som spiller for Brescia Calcio. Smootown. Smootown var et norsk nettsamfunn for kristen ungdom som ble nedlagt i 2010. Nettsamfunnet hadde som mål å «samle, inspirere og utruste» kristen ungdom i Norge. Samfunnet hadde 7000 innbyggere i 2007. Nettsamfunnet er den sentrale modulen i Smootown, og knytter brukerne sammen ved hjelp av forum, bilder, gjestebøker, venner og personlige meldinger. Smootown hadde også sin egen nettkafé som turnerte rundt på mange av de større, kristne sommerfestivalene. Denne nettkaféen gav gratis surfing på Smootown og på hjemmesiden til den aktuelle festivalen, og ellers tilbys svært rimelig internett-tilgang for de som måtte trenge dette. Smootown-medarbeiderne legger også ut artikler, bilder og stemningsrapporter i form av film på hovedsiden, fra festivalene. Grøndahl og Dreyers Forlag. Grøndahl og Dreyers Forlag ble dannet i 1991 da Dreyers Forlag ble slått sammen med Grøndahl & Søn Forlag. Det sammenslåtte forlaget var eid av Cappelen. I 1999 ble Grøndahl og Dreyers Forlag oppløst og det gikk inn i Cappelen. Ytteren. Ytteren er et forsted 4 km nord for Mo i Rana i Rana kommune i Nordland fylke. Riksvei 12 passerer gjennom stedet, og knytter det sammen med Mo i Rana gjennom en broforbindelse. På sørsiden av kystriksveien på Ytteren ligger begynnelsen av Ranfjorden. Stedet har også veiforbindelse til "Ytterlendingen" på sørsiden av Langvatnet. Ytteren har to kjøpesentre, bensinstasjon, apotek, legesenter, optiker, veikro, møbelforretning, barneskole og 3 barnehager. Ytteren kirke ble bygd i 1977 i funksjonalistisk stil. Ranas avdeling av Statens vegvesen (Mo i Rana trafikkstasjon) befant seg også på Ytteren, vegg i vegg med Helgeland Bilservice AS. Dette kontoret er nå flyttet til Svortdalen. Riksveien. Riksvei 12, forlengelsen av europavei 12, passerer gjennom Ytteren, over bruen fra Mjølan i Mo i Rana. Langvatn kraftverk. Langvatn kraftverk (bygd 1964) har sin kraftstasjon på Ytteren, i nærheten av broforbindelsen mellom Ytteren og Mjølan. Postens historie på Ytteren. Da «Frimerkets Dag» ble arrangert i Mo i Rana i 1995, utga Norsk Filatelistforbund en artikkel om Posthistorien til Rana, som var skrevet av lokale medlemmer. Ytteren poståpneri, i Mo prestegjeld, Nordre Helgeland fogderi, ble opprettet den 1. juli 1880, underlagt Namsos postkontor. Den 1. juli 1886 ble det underlagt Bodø postkontor. Den 1. april 1907 ble det underlagt Mo postkontor. Navneformen Ytteren ble endret til Ytteren i Helgeland den 12. oktober 1886. Poståpneriet fikk tilbake sitt opprinnelige navn Ytteren den 1. januar 1945. Posten utsendte intet sirkulære om nedleggelsen av Ytteren postkontor, men omdannet det til en underfilial av Mo postkontor. Etter nedleggelsen av postkontoret på Båsmoen den 5. mai 1997, ble postkontoret drevet av vikarer fra Mo postkontor, frem til nedleggelsen den 7. mai 1999. Gruben. Gruben [gru:`ben] er et forsted til Mo i Rana, 4 km øst for byens sentrum, på sørsiden av Ranelva i Rana kommune i Nordland. Mellomriksveien E12 (i Sverige kalt «Blå vegen») passerer gjennom stedet, og knytter således Rana sammen med Sverige og Finland. Informasjons-skilt om Blå vägen på Gruben Stedet har en barneskole, fire barnehager, et sykehjem, et aldershjem, to kollonialforretninger, en bensinstasjon, i tillegg til et gatekjøkken og 2 pizza restauranter. Gruben kirke er en langkirke som ble bygd i 1965. På Gruben finnes også et bilverksted, og Øijord & Aanes Entreprenørforretning AS. Gruben hadde 5 196 innbyggere den 1. januar 2008. Etymologi. Gruben («Grubbenn») var i 1567 et gårdsnavn. I lokal dialekt sa man tidligere "Grøbben" [grøb`ben], som er dativ-formen av "Grøbba", en fordypning i terrenget. Gruben gård var beliggende i en fordypning i terrenget, mellom høye heier og rygger i nord og øst. Offisielle navneformer i eldre tid var «Grubben» (1567), «Neder Grob» (1610, 1614), «Nergruben» (1630), «Nedergrubben» (1637, 1642, 1674), «Nere Gruben» (1661), «Neergruben» (1666), «Ner Grubben» (1678) og «Nedre Gruben» (1723). Også "Revelen" var opprinnelig et gårdsnavn (1660). Gården befant seg vest for Gruben gård, og hadde sin vestlige grense ved Revelelva. Navnet er avledet av norrønt "refill", og henviser til en revne i terrenget på sørsiden av Ranelva. Navnet ble skrevet «Riffeln» i 1666, deretter «Refuellen» og «Refvellen» senere på 1600-tallet, og endelig "Revelen" siden 1690-årene frem til idag. Grensen mellom Gruben og Revelen ble fastsatt 15. juli 1833, og var to geografisk adskilte områder. Idag er Gruben et generisk navn på en bydel, med "Revelen" som dens vestlige del. Hauknes. Hauknes er et tettsted i Rana kommune i Nordland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar og ligger like sør for Mo i Rana, med bybussforbindelse inn til byen. E6 passerer forbi stedet. På Hauknes ligger en populær badestrand. Stedet har en barnehage («tusenbein» barnehage), et aktivitetssenter og et krisesenter. Steve Perry. Steve Perry (født Stephen Ray Pereira 22. januar 1949 i Hanford California) er en amerikansk-portugisisk artist og sanger, best kjent som vokalisten i rockebandet Journey fra 1977 til bruddet i 1987, samt det ene året 1996, da de gjenforentes. Han er best kjent som «The Voice» – «stemmen». Vokalklassifikasjon. Steve Perry vokalklassifikasjon er både omstridt og vanskelig å bestemme. Det kommer av at stemmen hans forandret seg usedvanlig mye på få år. Fra 1975-1980 opererte Steve Perry med et tonesjikte fra C3 til C5 slik en tenor normaltsett har. I Escape-låten Dead or Alive treffer Steve Perry E5. Fra Evolution-låten Do You Recall treffer Perry F5. Både E5 og F5 er uvanlige blant tenorer. Perry var derfor ingen vanlige tenor, men den mer sjeldne tenor contraltino. Perry blir ofte feilaktig klassifisert som en countertenor. Hovedforskjellen på en tenor og en tenor contraltiono er tessituren i tenorens stemme – altså teksturen og klarheten på tenorens tonesjikte. Fra 1980-1983 var ennå Steve Perry en tenor coltraltino, men begynte allerede nå å miste noe klarhet mellom D5 og Eb5/E5- altså mistet han tilnærmet en oktav. Fra 1983-1987 hadde Perry mistet mye av klarheten i de høyere tonene og kunne klassifiseres som tenor. Fra 1987- mistet Perry mer og mer klarhet i de høyere tonene som han få år tidligere traff klokkerent. Trial by Fire, Perrys siste album med Journey viste Perry med hans mest forminskede tonale rekkevide til nå og man antar at i 1995 opererte han mellom F2 til G4 – som er en nedgang av en 1 hel oktav fra mezzo soprano, som tilsvarer en tenor contraltino. På samme tid som Steve Perry mistet store deler av sin tonale rekkevide, økte både teksturen og vibratokvaliteten i stemmen hans. Det som skiller Steve Perry fra de fleste andre tenorer og virkelig gjør at han stiller i en klasse for seg selv er bruken av modal stemme kontra falsett. Vanligvis ville en tenor gå over i falsett allerede i C3, men Perry ville sjeldent gå over i falsett før G5/G#5. Han beholdt derfor full kontroll på stemmen, selv i det som vanligvis er falsettregister for de fleste tenorer. Oppvekst. Født i Hanford California og er av portugisisk opphav. Hans familie kommer opprinnelig fra Ilha do Pico i Azorene. Faren hans, Ray, var en jazzvokalist og moren til Steve Perry var opprinnelig en korsanger. Ray forlot familien når Perry var 7-8 år. Perry var ekstremt knyttet til sin mor. Han fikk et notesmykke av gull til sin tolvårsdag – og smykket bærer han alltid på seg. Ønsket og inspirasjonen til å bli musiker fikk han allerede i en alder av tre år. Perry var sammen med sin bestemor i et auditorium i Hanford hvor både moren danset og faren sang i samme stykke. Følelsen han fikk av å se faren sin synge ga han inspirasjon til å bli musiker. Det sies også at Perrys inspirasjon kom fra å høre Sam Cookes Cupid på radio når han bare var 10 år. I tenårene flyttet Perry og familien til Leemore California hvor Perry fortsatte med sin interesse for musikk. Han tok opp trommer i skolekorpset og ble 1.tenor i skolekoret på College of the Sequoias i Visalia, California hvor han fullførte en musikkutdannelse. Etter fullført college-utdannelse flyttet Perry til Banta i California hvor han frontet bandet Alien Project. En bilulykke som førte til at trommeslageren i bandet døde, gjorde at Perry mistet interessen for musikk. Så i midten av tjueårene, etter å ha slitt og strevd for å slå igjennom i Los Angeles' musikkscene, valgte han å begynne å jobbe på stefarens kalkunranch. Journey var på denne tiden et psykedelisk jazzfusion-band med en liten, men god fangruppe. Manageren deres, Walter "Herbie" Herbert, søkte etter en ny vokalist som han mente kunne skape et mer kommersielt uttrykk for Journey. ALien Project-demoen If you need me, Call me, dukket ved en tilfeldighet opp hos Herbie. Etter oppmuntring fra moren, og sterk overtalelse fra Herbie, reiste Perry hjem til Herbie i Los Angeles. Journey-tiden. Robert Fleischman, som var Journeys vokalist på den tiden, var ikke underlagt Herbie Herbert, siden han beholdt sin manager fra et tidligere band. Perry ble derfor introdusert til Fleischman som en av roadienes Portugisiske fetter, for da å ikke vekke Fleischmans mistanker. Herbert holdt offentliggjøringen om Perrys inngang i bandet på en lydsjekk, mens Fleischman ikke var tilstede. Perry brakte med seg en fullstendig ny poplyd til Journey. Selv var Neal Schon og resten av bandet misførnøyd med bandets nye poplyd. Perrys offentlige debut med bandet var 28 oktober, 1977 i San Francisco med blandet suksess. Med Infinity vant dog Perry Journey-fansen og mange fler, med blant annet hiten Lights. Bandets lyd var sterkt endret, men med nyvunnet radioavspilling og mediadekning, ble Perrys inngang i bandet akseptert. Han skrev og sang på ni av Journeys albumer: "Infinity 1978", "Evolution 1979", "Departure 1980", "Dream After Dream" (1980, filmsoundtrack til en japansk film), "Captured"(1980, et live-album), "Escape 1981", "Frontiers 1983", "Raised on Radio 1986", "Trial by Fire 1996". Steve Perrys 15 år med Journey gjorde han til en av de mest igjenkjennelige vokalistene i rockens historie. Han ble kåret til den nest beste vokalisten noensinne, bare slått av Freddie Mercury I 1984, etter Frontiers-turneen, ga han ut sitt første soloalbum Street Talk. Platen var en multiplatinum suksess som solgte over 2 millioner kopier med hitene "Oh Sherrie" (en sang om hans daværende kjæreste Sherrie Swafford) og "Foolish Heart". Singelen "Oh Sherrie" ble etter kort tid, populær på MTV. "She's Mine" og "Strung Out", to andre singler, ble også populære, hvor blant annet Randy Jackson spilte bass. I 1985 deltok Perry i USA for Africa, som var en superstjernegruppe, med blant annet Tina Turner og Bruce Springsteen med låten We Are the World og singelen "If Only For the Moment, Girl". Han jobbet i tillegg sammen med Sammy Hagar på noen av hans solo-plater. Street Talk, Perrys soloalbum skapte sterke konflikter i Journey, spesielt følte Schon at albumet hørtes akkurtat ut som en Journey-plate Perry spurte hans mor om hva han skulle gjøre, enda en soloplate eller en ny plate med Journey, og hun sa Journey. I 1986 begynte derfor innspillingen av "Raised on Radio", men Perrys mor hadde blitt syk på kort tid, og hadde liten tid igjen. Derfor ble innspillingen av albumet "kjør, og stopp", siden Perry ofte dro hjem til sin døende mor, under innspillingen av platen. I tillegg tok Steve Perry ytterligere kontroll over bandets lyd og retning, ved å sparke både bassisten Ross Valory og trommeslageren Steve Smith, som hadde vært i Journey siden begynnelsen. Friksjonen ble derfor stor mellom Perry og resten av bandet. Turneen som fulgte Raised on Radio ble plutselig avlyst, etter Perrys ønske, og etter kort tid sluttet Perry i Journey. Etter oppløsningen av bandet, forsvant Perry fullstendig fra offentligheten. Arabisk mytologi. Arabisk mytologi omfatter gudene og religionen i Arabia fra oldtiden og helt frem til Islam ble utbredt. Man kjenner flere opplysninger om religiøse skikker rundt om i området, og informasjon gis i forskjellige kilder helt tilbake til oldtiden. Men det er mye som forblir dunkelt. Det var også variasjoner mellom de forskjellige folkene og til forskjellige tider. En fremtredende gud var Athtar, en fruktbarhetsgud hvis navn antagelig tilsvarer navnet til gudinnen Istar i Mesopotamia. Athtar var imidlertid en mannlig gud. Shams var en solguddom med et navn som tilsvarer Shamash i Mesopotamia. Men Shams var en gudinne, i motsetning til Shamash. Araberne hadde også en gud som ganske enkelt ble kalt Allah, som simpelthen betyr «guden» eller «gud». Denne guden tilsvarer kanskje den kanaanittiske guden El. Allah sies å ha hatt tre døtre. De het Allat (som betyr «gudinne), Uzza og Manat. Andre guddommer var Syn, en måneguddom, som antagelig tilsvarer Sin, og Al-Qaum, en krigsgud. Araberne hadde også forestillnger om ånder. De praktiserte dessuten handlinger som skulle beskytte dem mot farer. Troen på «det onde øye» var utbredt. Noe av denne folketroen har enkelte steder holdt seg helt frem til i dag. Operasjon Bagration. ’’’Operasjon Bagration’’’ (russisk '), den sovjetiske offensiven i Hviterussland sommeren 1944, var en av de mest omfattende operasjoner under andre verdenskrig – og i hele krigshistorien. Tyskerne ble påført et knusende nederlag; særlig mannskapstapene var uopprettelige. Men også seierherrene led store tap. Under offensiven ble tyskerne raskt drevet ut av Hviterussland, og sovjeterne tok også Polen øst for Wisla og San, og mesteparten av Litauen. Offensiven fikk navn etter den georgiske fyrst Pjotr Ivanovitsj Bagration som var russisk general under Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792), Finskekrigen 1808-1809 og Napoleonskrigene hvor han falt under slaget ved Borodino. Bakgrunn. Allerede høsten 1943 hadde sovjeterne rykket over den hviterussiske grensen og tatt Gomel, men deretter hadde tyskerne klart å stanse dem. Vinteren var mild, noe som skapte vanskeligheter for sovjeternes fremrykning, selv om de hadde hatt betydelig fremgang i Ukraina, hvorfra de også hadde rykket over grensen til Romania. Tyskerne forsøkte å dekke Hviterussland med en sterk forsvarslinje de kalte Vaterlandlinjen. Den bestod av en rekke befestninger og utnyttet de terrengmessige fordeler, særlig elvene, en forsvarer hadde. Særlig viktige støttepunkter var byer som Vitsebsk, Bobruisk, Mogilev og Orsja. Videre satte Tyskland inn erfarne styrker i forsvaret av dette området. Slik regnet tyskerne feilaktig med at Den røde armé ikke ville kunne slå seg igjennom, og at Stavka i stedet ville konsentrere seg om å rykke fram lenger sør, mot Balkan. Derfor hadde tyskerne flyttet en stor del av panserstyrkene og flyene til andre frontavsnitt. Forberedelser. Sovjeterne hadde helt siden april planlagt offensiven svært grundig. Planen var å først slå bresjer i forsvarslinjen ved hjelp av meget sterk artilleri- og flystøtte. Deretter skulle hurtige avdelinger omringe tyske forsvarsstillinger, som så skulle likvideres av store mengder infanteri mens de hurtige avdelingene skulle rykke videre uten stans, avskjære tropper på tilbaketog og hindre en planmessig retrett. Angrepsstyrkene omfattet fire av sovjeternes tolv fronter (armégrupper). Disse ble tilført store forsterkninger. Flere broer ble bygget over elvene Drut og Dnjepr. De siste dagene før offensiven hadde mineryddere fjernet 34 000 tyske miner i sektoren for hovedangrepet, og åpnet 193 passasjer for stridsvogner og infanteri. Til forberedelsene hørte også tallrike sabotasjeaksjoner fra partisaner, som bl.a. ødela jernbaneknutepunkter og andre kommunikasjoner bak den tyske fronten. Russisk maskirovka. Sovjeterne gjorde mesterlig bruk av alle slags triks, skinnmanøvrer, kamuflasje osv. (russisk: maskirovka) for å skjule oppsamlingen av de enorme styrkene, og i stedet skape et inntrykk av at de forberedte en offensiv mot Romania i sør. I de korte sommernettene ble mørklagte tog med stridsvogner og annet materiell kjørt nordover, i likhet med mørklagte lastebiler – mens de samme togene returnerte i fullt dagslys, lastet med falske stridsvogner. Bare en håndfull høyere offiserer ble informert om den virkelige hensikten med disse transportene. Tyskernes Armégruppe Senter hadde likevel, bl.a. ved rekognosering fra luften, spionasje, infiltrasjon og rekognoseringsangrep, identifisert en del av forsterkningene. De kjente til 140 av sovjeternes 168 divisjoner, men bare 1800 av 5200 stridsvogner og selvgående kanoner. Tyskernes overkommando ignorerte denne informasjonen. Dette bidrog til maskirovkaens suksess, som igjen hadde avgjørende betydning for resultatene av offensiven. Forløpet. Offensiven startet 22. juni 1944, på treårsdagen for det tyske overfallet på Sovjetunionen. gikk Den røde arme med stor kraft til angrep på fire fronter mot de tyske stillingene. Den sovjetiske offensiven virket også sammen med den nye fronten som var opprettet i vest ved invasjonen i Normandie to uker tidligere. Slik forhindret den sovjetiske offensiven at tyskerne overførte styrker mot vest. Natt til 23. juni brøt sovjeterne gjennom tyskernes forsvarslinje. Deretter rykket de hurtig vestover. Felttoget er sammenlignet med en film fra de samme strøkene tre år før – kjørt baklengs. I løpet av en uke tok sovjeterne Vitsebsk, Bobruisk og de andre nøkkelstillingene i Vaterlandlinjen, og de hadde krysset Berezina. Ved Vitsebsk hadde tyskerne 10 000 falne og 20 000 fanger; ved Bobruisk henholdsvis 18 000 og 16 000. Enda større tap hadde tyskerne i Minsk, hvor Den røde hær rykket inn 3. juli og knuste all motstand i løpet av den 4. 15. juli tok sovjeterne Hrodno og nærmet seg grensen mot Øst-Preussen. Tyskernes motstand var hard. Også sovjeterne ble påført store tap, og troppene ble etter hvert utmattet; en del av styrkene måtte trekkes tilbake for hvile og reorganisering. Samtidig ble forsyningslinjene lange, desto mer fordi jernbanene var ødelagt og broene sprengt der sovjeterne rykket frem. I tillegg hadde det polske jernbanenettet mindre sporvidde enn det russiske. Samtidig trakk tyskerne tropper fra andre frontavsnitt (bl.a. Italia) for å stanse offensiven. I annen del av juli ble fremrykningen betydelig langsommere, men sovjeterne klarte å nå frem til Wisla i Polen og erobre mesteparten av Litauen før offensiven kulminerte i begynnelsen av august. Tyskerne var dermed drevet ut fra Sovjetunionen. I tilknytning til ’’Bagration’’ hadde sovjeterne nå også gått til angrep sør for Pripjattmyrene (Lvov-Sandomierz-operasjonen) og i Baltikum. "Bagration"s strategiske betydning. Offensiven påførte tyskerne et knusende nederlag. Særlig mannskapstapene var uopprettelige. De er usikre, men mesteparten av mannskapene i Armégruppe Senter ble drept, tatt til fange eller såret. Siden tyskerne måtte trekke tropper og materiell fra andre frontavsnitt eller fronter for å stanse offensiven, ble disse svekket. Dette er en av årsakene til bl.a. sovjeternes hurtige fremgang på Balkan senere på året. Vitamin B. Vitamin B er en fellesbetegnelse på en gruppe vannløselige vitaminer med mange felles egenskaper. B-vitaminene er viktig i prosessen der mat omdannes til energi. Gode kilder. Gode kilder til vitamin B er animalske varer som fisk, egg, ost, nyrer, lever, melk og oksekjøtt, samt gjær, grove kornprodukter, nøtter, frukt oggrønnsaker. Anbefalt dose. Hvert av B vitaminene har forskjellige anbefalte inntak. Tiril. a> bruker navnet i et av sine dikt. Bildene har magi-fremkallende titler som «Det rusler og tusler, rasler og tasler» Tiril er et norsk jentenavn. Navnet er sannsynligvis et nylaget navn etter mønster av lignenede navn som Toril eller Siril. Det kan ha vært inspirert av navnets bruk som "tilnavn" i folkeminnestoff, synliggjort i Johan Sebastian Welhavens dikt «Lokkende toner» fra 1859. Navnet "Tiril" har ingen kjent betydning, men det har blitt foreslått å bruke «lokkende toner» som navneforklaring. "Tirill" og "Tirild" er varianter av navnet. "Tiril", "tyril", "tørril" og "turul" er ellers betegnelser på en kjernestav som ble brukt til å lage smør. Den norrøne varianten av dette ordet var "þirill", og det engelske verbet "to twirl" er også av samme opphav. Dette ordet antas å være opphavet til navnet på planten tiriltunge (islandsk "þyriltunga", færøysk "tyriltunga"), men planten kan også ha fått navn av norrøne "tírr", «glans». Utbredelse. Navnet "Tiril" er kjent i Norge siden 1937, men har først fra 1980-årene hatt økende popularitet. Navnet er svært uvanlig utenfor Norge. Kaja. Kaja eller Kaia er en kjæleform av ulike varianter av Katarina og kommer opprinnelig fra det greske navnet Aikaterine. Betydningen er noe usikker og kan bety «navneinnvielse», «begge to» eller «tortur». Romerne endret betydningen til at navnet stammet fra det greske ordet katharos som betyr ren. Navnet kan muligens også ha opprinnelse i den norrøne ordet "kaða" som betyr «høne». Kaja er også en polsk variant av kvinnenavnet Karolina, og et estisk navn som betyr «ekko». Kaia har navnedag 14. oktober i Norge og Kaija har navnedag 25. november i Finland. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Kaja og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kaja har vært et populært navn på norske jentebarn fra rundt år 2000. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Fossmark. Fossmark er en plass som ligger midt imellom Vaksdal og Stanghelle i Vaksdal kommune. Fossmark er mest kjent for kraftverket og treskofabrikken. Bård Ask. Bård Ask (født 30. juli 1976 i Kongsberg, Buskerud) er en norsk billed-, video- og fotokunstner som har bidratt med arbeider på utstillinger siden 2003. Han har sin utdannelse fra Oslo fotokunstskole, Nordland kunst- og filmskole og Kunsthøgskolen i Bergen, og har arbeidet som assistent hos Bjarne Melgaard og Børre Sæthre. Hans arbeider har preg av en stillferdig, drømmende minimalisme, formidlet gjennom ulike teknikker. Han fikk annet prisen for "årets nykommer" i Drammen i 2006, og hans avgangsarbeid "Notio Viri Placet" fra Bergen Kunstakademi i 2005 vant samme år "Intravision-prisen" for beste elektroniske kunstverk. Bård Ask er oldebarn av lærer og nynorskmann Johan Austbø. Torshovdalen. Torshovdalen (ikke å forveksle med "Torshovparken)" er et parkområde i Oslo. Parken ligger mellom Torshov i vest (Jolly Kramer Johansens gate), Sinsen i øst (Trondheimsveien), Rosenhoff og Rodeløkka i sørøst og sør (Mailundveien) og Gjøvikbanen i nord. Bakken sør for Arendalsgata refereres ofte til som Arendalsparken på folkemunne. I forbindelse med utbyggingen av Torshov, sørget bygartner Marius Røhne for at dette området ble skånet for utbygging i reguleringsplanen fra 1934. Torshovdalen gikk her inn i et sammenhengende parkmessig belte og turvei gjennom byen. Begrunnelsen var den tids begynnende tenkning om behovet for lys, frisk luft og tilgang til natur for byens befolkning med den positive virkningen dette har for folkehelsen. Kjøp og utforming av området tok imidlertid tid og ble forsinket av okkupasjonen under andre verdenskrig. Området forvaltes av Friluftsetaten i Oslo kommune, som også preparerer langrennsløype om vinteren. Skateboardramp i Torshovdalen. a>s profil omtrent midt i bildet. Torshovdalen-rampen ligger nederst i dalen mellom Mailundveien og Rosenhoffgata. Rampen er er bygget i treverk og er totalt 14,4 meter bred. Den består av to sammensatte ramper med ulik lengde og bueradius. Den eldste rampen er ca 2 meter høy, 6 meter bred og har en bueradius på ca 2,30 meter. Det nyeste påbygget er 1,2 meter og 1,50 meter høy, 8,4 meter bred med 2,10 meter bueradius. Forhøyelsen på 1,50 meter utgjør 2,2 meter av rampens bredde. Det nyeste påbygget ble bygget i juli og august 2010 av Grünerløkka Skateboardklubb. Rampen ligger på nivå med den gamle slik at de to fungerer som en ramp. Gélas. Maison Gélas er et armagnachus. Eiendommen heter Château de Martet, og ligger i Vic-Fézensac i regionen Bas-Armagnac. De bruker deuetypene ugni blanc, folle blanche og bacco, og har spesialisert seg på bl.a. årgangsarmagnacer, der de også angir hvilken drue armagnacen er produsert av, og fra hvilken eiendom den kommer fra. I tillegg til egne vinmarker kjøper de også inn fra andre produsenter. Historie. Huset ble grunnlagt i 1865 av Baptiste Gélas. De har en unik samling armagnac; hvert år siden 1887 har de tatt vare på armagnac fra årets produksjon, så de sitter på et lager med årgangsarmagnacer fra 1887 til i dag. De eldste årgangene selges for mellom 3000 og 5000 euro (2007). Fra 1952 har de kjøpt inn og lagret armagnacer fra hver årgang fra 25 andre produsenter. Disse selges med navnet på den eiendommen armagnacen kommer fra, f.eks. «Ch. de Martet 1976», «Domaine de Pantagnan 1965 Labeyrie» og «Domaine de Beoulaygues 1950». Huset drives i dag av 4. generasjons etterkommere av grunnleggeren. Fra grunnleggeren har huset gått i arv til han sønn Louis, deretter Pierre, og fra 2001 Philippe. Dette gjør Gélas til det siste av de store gjenlevende familieeide armagnachusene. Iona Brown. Iona Brown (født 7. januar 1941, død 5. juni 2004) var en britisk fiolinist og dirigent. Hun var kunstnerisk leder for Det Norske Kammerorkester i perioden 1981 til 2001 og vant to Spellemannpriser sammen med orkesteret. I tillegg ble orkesteret Årets spellemann under Spellemannprisen 1988 mens hun var leder. Hun startet karrieren som fiolinist i Philharmonia Orchestra fra 1963 til 1966. Fra 1964 var hun fiolinist i kammerorkesteret Academy of St Martin in the Fields hvor hun etterhvert ble solist og senere også dirigent og hvor hun var med fram til sin død. Hun har vært kunstnerisk leder for Los Angeles Chamber Orchestra fra 1987 til sin død, sjefsdirigent for Sønderjyllands Symfoniorkester fra 1997 til sin død og gjestedirigent for City of Birmingham Symphony Orchestra i perioden 1985 til 1989. Hun ble utnevnt til offiser av Order of the British Empire i 1986. Brown ble i 2001 utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Kharkov. Kharkov (ukrainsk Kharkiv – Харків) er den nest største byen i Ukraina. Kharkov er det administrative senter i Kharkiv oblast (provins) såvel som det omliggende distriktet. Byen ligger nordøst i Ukraina og hadde i 2006 en befolkning på 1 461 300 innbyggere. Kharkov er det viktigste industrielle, kulturelle og utdanningsmessige senter i Ukraina. Industri og forskning er spesialisert mot våpenproduksjon og maskintilvirkning og det er hundrevis av industriselskaper i byen. Blant de mest kjente er «Morozov Design Bureau» og «Malyshev Tank Factory». Byen har tunnelbane med 35 kilometer spor og 28 stasjoner. Under andre verdenskrig ble Kharkov sammen med resten av Ukraina okkupert av tyske styrker. Inglewood (England). Inglewood eller Inglewood Forest er et område mellom Carlisle og Penrith i Cumbria i England. Det består nå for det meste av dyrkbar mark og beitemarker. Bare noen mindre områder med skog er bevart. Navnet betyr «Anglernes skog». Dette er et noe uventet navn i Cumbria, som lenge holdt seg som et keltisk område; det kommer fra perioden hvor en del anglere slo seg ned dere før vikinginvasjonene og Strathclydes herredømme i regionen. Kort tid etter normannernes erobring av England i 1066 ble Inglewood en "Royal Forest". I denne betegnelsen betyr ikke "forest" nødvendigvis «skog»; det ble brukt om ethvert kongelig jaktområde. Deler av Inglewood hadde tett skog, men det var også betydelig områder som var åpne eller bare hadde småskog. Jaktbyttet var først og fremst rådyr og villsvin. Områdets grense ble endret mange ganger, men kjernen var hele tiden sognene Hesket-in-the-Forest, Skelton og Hutton-in-the-Forest. Den strenge "Forest Law" ble håndhevet i skogen av skogvoktere. Andrew de Wyntoun plasserer Robin Hood og hans følgesvenner i Inglewood og Barnsdale. Under Henrik VIII "Forest Law" avskaffet, og Inglewood opphørte å være en kongelig skog. Området er allikevel markert som kongelig skog på moderne kart. Gretne gamle gubber (TV-serie). "Gretne gamle gubber" er en TV-serie som gikk på TV Norge i 2006. Serien handler om sju eldre menn som skal sette seg inn i dagens ungdomskultur. Den er løst basert på den britiske serien Grumpy Old Men. Ishockey-VM 1977. Verdensmesterskapet i ishockey i 1977 ble arrangert i Wien i Østerrike 21. april til 8. mai. Åtte lag deltok, det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang, deretter møttes de fire beste lagene i en ny runde. Turneringen var også det 55. europamesterskapet i ishockey. Grøndahl & Søn Forlag. Grøndahl & Søn Forlag A/S var et norsk forlag. Det ble grunnlagt av Christopher Grøndahl i 1812. Fra starten av drev forlaget kun med trykkerivirksomhet, mens fra 1875 ble forlagsvirksomhet en del av forlaget. I 1990 ble forlaget overtatt av Cappelen forlag, men ble da fortsatt drevet som et selvstendig forlag. I 1991 ble Grøndahl & Søn slått sammen med S under navnet S. Det ble fullt ut eid av Cappelen. I 1999 ble Grøndahl og Dreyer oppløst og integrert i Cappelen, og merkenavnet er derfor ikke lenger i bruk. Ishockey-VM 1978. Verdensmesterskapet i ishockey i 1978 ble arrangert i Praha i Tsjekkoslovakia 26. april til 14. mai. Åtte lag deltok, det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang, deretter møttes de fire beste lagene i en ny runde. Det var det 45. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 56. europamesterskapet i ishockey. Idar Handagard. Idar Handagard (født 9. august 1874 i Kristiansund, død 11. desember 1959) var lege, botaniker, nynorskforkjemper, avholdsagitator og statsstipendiat. Idar Handagard ble født i Kristiansund og vokste opp der og i Bergen. Han ble cand.med. i 1905, og fikk i 1907 Kongens gullmedalje for en avhandling om norske plantenavn. Samme året fikk han også en pris for den første nynorske læreboka i helselære: "Mannalikamen og helsa". Denne boka kom etterhvert i mange opplag. Hans forfatterskap og engasjement omfattet målrørsla, avholdssaken og et venstreorientert standpunkt i flere samfunnsspørsmål. Ved Norsk Bokmannslags stiftelse i 1910 ble han valgt til lagets første formann. Han både beundret og skrev om Oscar Nissen, som var leder av både Det norske Totalavholdsselskap og Arbeiderpartiet. Han praktiserte aldri som lege, men var en aktiv og iherdig skribent, og skrev mer enn 50 bøker og hefter: "Doktorboki" (1913), "Vanlege sjukdomar" (1925), engasjerte seg i Grønlandssaken, og skrev flere korte dikterbiografier i serien "Småskrifter for bokvenner" (om Ivar Aasen, Kristofer Janson, Wessel og Wergeland): Han skrev også mange diktsamlinger, og flere dikt er tonesatt. Hans verselære fra 1932 Handagard var lenge og aktivt engasjert i avholdssaken, blant annet gjennom Studentavholdslaget i Oslo. Hans motivasjon var både kristenetisk, allmennetisk og medisinsk. Han skrev flere artikler om avholdsbevegelsens historie og pionerer. Spesielt kan nevnes det litteraturhistoriske verket "En samfunds-ide og dens digtere" fra 1915. Idar Handagard ble statsstipendiat i 1932. 6. serierunde i Tippeligaen 2007. 6. serierunde i Tippeligaen 2007 startet torsdag 10. mai klokken 19:00 med Start mot Vålerenga. Runden fortsatte lørdag 12. mai klokken 19:00 med Sandefjord mot Brann. Runden avsluttet med fem kamper søndag 13. mai, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Visvas. Visvas var en visegruppe fra Oslo som spilte musikk for barn. Gruppen ble stiftet på begynnelsen av 70-tallet og utmerket seg med å lage humoristiske og utradisjonelle barnesanger. Gruppen ga ut 9 album i perioden 1973 til 1987, blant annet to album med musikk til den svenske TV-serien Albert Åberg. De vant Spellemannprisen 1976 for "Maleri av Visvas" og Spellemannprisen 1984 for "Kompis med Albert Åberg", begge i klassen barneplate. Gruppen hadde gjennom karrieren en rekke endringer i besetningen, og Andris Snortheim var den eneste som var medlem hele tiden. Risikobasert inspeksjon. Risikobasert inspeksjon (RBI) er en metode for å planlegge inspeksjoner i et industrielt anlegg basert på risiko, der risiko er definert som sannsynlighet for feil (PoF) kombinert med konsekvensen av feil (CoF). Risiko = PoF x CoFPoF = Probability of failureCoF = Consequence of failure Med utgangspunkt i risikorangeringen, utarbeides et inspeksjonsprogram med formål å fokusere inspeksjonsressursene der risikoen er størst, maksimere levetiden på utstyret og kontrollere nedbrytningen av utstyret. Inspeksjonen utføres med ulike inspeksjonsteknikker, bl.a. visuell inspeksjon, ved hjelp av NDT (non destructive testing) og monitorering. Libelle. En libelle er en innretning som brukes til å kontrollere at en linje eller flate er vannrett (vinkelrett på geoiden). I prinsippet består en libelle av et væskefylt kammer med en liten gassboble. Øvre delen av kammeret er buet, slik at gassboblen alltid vil befinne seg på det høyeste punktet i kammeret. Radien (krumningen) på kammerets øvre del bestemmer følsomheten på libellen. Jo større radius (jo mindre krumning), dess høyere følsomhet. Mekaniske libeller kan gjerne justeres med fjærbelastede stillskruer. Elektroniske libeller er gjerne basert på avvik i forhold til en uavhengig loddrett pendel. Libeller brukes til flere typer arbeid, der det er krav til nøyaktighet i forhold til jordaksen. Det er to hovedtyper libeller: Rørlibeller og dåselibeller. Rørlibeller. En rørlibelle er et væskefylt rør med to tverrstreker som gassboblen skal befinne seg mellom når libellen er vannrett. Rørlibeller kan bare vise at en flate er vannrett i én retning (parallelt med røret). Klassisk anvendelse av rørlibeller er i vaterpass, brukt i bygningsbransjen. En rørlibelle kan enkelt kontrolleres ved at den vris 180°. Libellen kan kaliberes ved å trekke til eller løsne den fjærbelastede stillskruen i den ene enden av libellen. Dåselibeller. En dåselibelle består av et væskefylt segment av en kule. Øvre ende av segmentet er markert med et kryss og en sirkel som gassboblen skal befinne seg innenfor når libellen står vannrett. En dåselibelle viser om en flate er vannrett i begge retninger. En dåselibelle kan kontrolleres ved at den dreies på den samme flaten, eller om den loddrette aksen, og kan eventuelt kalibreres ved hjelp av tre fjærbelastede stillskruer. Historie. I 1666 konstruerte franskmannen Jean de Thévenot et lett buet glassrør med en luftboble i. Dermed var prinsippet for rørlibellen oppfunnet. Ishockey-VM 1979. Verdensmesterskapet i ishockey i 1979 ble arrangert i Moskva i Sovjetunionen 26. april til 14. mai. Åtte lag deltok, det ble først spilt gruppespill med fire lag i hver gruppe der de to beste gikk videre til finalegruppen. De fire beste lagene møttes deretter to ganger i finalerunden. Det var det 46. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 57. europamesterskapet i ishockey. Europavei 80. Europavei 80 går mellom Lisboa i Portugal og grensen til Iran i Tyrkia. Veiens lengde er rundt 5620 km. Trasé fastlagt av UNECE: Lisboa – San Sebastián – Toulouse – Nice – Genova – Roma – Pescara... Dubrovnik – 353;tina – Sofia – Istanbul – Izmit – Gerede – Amasya – Erzurum – Gürbulak – grensen til Iran NDT. NDT står for Non-Destructive Testing eller oversatt til norsk, ikke-destruktiv prøving. Uttrykket betegner en rekke prøvingsmetoder for å påvise materialfeil, uten derved å redusere prøvingsobjektets funksjonsevne eller fysiske egenskaper. Denne prøvingen kan utføres så vel i laboratorier som i verkstedmiljøer eller i friluft – i visse tilfeller også mens det aktuelle objektet er i bruk. Ikke destruktiv prøving benytter en rekke vitenskaper og teknologier, ofte i kombinasjoner, eksempelvis materialteknikk, fysikk, kjemi, elektronikk og mekanikk. Raymond Edward Brown. Pater Raymond Edward Brown (22. mai, 1928 – 8. august, 1998), var en amerikansk romersk-katolsk prest og bibelforsker. Brown er mest kjent for sitt arbeid med Johannesskriftene, Jesu fødsels- og barnefortellinger og Jesu lidelseshistorie. Liv. Brown ble født i New York, og var sønn av Robert H. Brown og Loretta Brown. Han studerte ved the Catholic University of America hvor han oppnådde graden Bachelor of Arts i 1948 og Master of Arts i 1949. I 1951 gikk han inn den ordensfellesskapet Saint-Sulpice etter en å ha mottatt en bachelor i hellig teologi fra St Marys seminar og universitet. I 1953 ble han ordinert som prest i bispedømmet St. Augustine, Florida. Han ble utnevnt i 1972 og i 1996 til medlem i den pavelige Bibelkommisjon, som gir råd til paven vedrørende spørsmål om knyttet til åpenbaringsvitnesbyrdet. Han var også professor emeritus ved det protestantiske Union Theological Seminary i New York, hvor han underviste i 23 år. Han innehadde det prestisjefylte Auburnprofessoratet ved Union. Raymond Brown var også president i Catholic Biblical Association, Society of Biblical Literature (1976-7) og Society of New Testament Studies (1986-7). Han var også prest i bispedømmet Baltimore, Maryland. Han ble ansett for å være en av USAs fremste bibelforskere, og mottok hele 24 utnevnelser til æresdoktorater av forskjellige universitet i USA og i Europa. Mange av utnevnelsene fra fra protestantiske læresteder. Brown døde på St. Patrick's Seminary i Menlo Park, California. Kardinal Roger Mahony, Los Angeles, omtalte ham som «den ypperste og velrenommerte katolske bibelforsker som USA noensinne har fostret», «hvis død er «et stort tap for kirken». Nytestamentlig kristologi. I en detaljert artikkel fra 1965 som het «Kaller Det nye testamentet Jesus for Gud?» i tidsskriftet "Theological Studies" (26, 1965 ss. 545-73) undersøkte Brown om Jesus blir omtalt som «Gud» i Det nye testamente. Brown konkluderte med at «Selv det fjerde evangeliums Jesus sier aldri at han er Gud» og «det er ingen grunn til å tro at Jesus ble kalt Gud i de tidligste deler av den nytestamentlige tradisjon». Han hevdet at «Etterhvert, i utviklingen av den kristne lære, ble Gud forstått som en bredt begrep. Det ble tydelig at Gud hadde åpenbart så mye av seg selv i Jesus at Gud måtte inkludere både far og sønn». Tredve år senere behandlet Brown saken påny i en innføringsbok i nytestamentlig kristologi, et standarverk innenfor fagfeltet, og skriver at «i tre tilfeller i Det nye testamente [Heb 1,8-9, Joh 1,1; 20,28] er det tydelig nok, og i fem tilfeller med sannsynlighet, at Jesus omtales som Gud». Brown ser på denne omtalen som en naturlig utvikling av de første kristnes omtale av Jesus som «Herren» (gr. "kyrios"). Stevn. Stevn er på båter og skip av tre to bord eller bjelker som danner forre og aktre avslutning på skroget og som hudbordene eller hudplankene er festet til. Stevnene er mer eller mindre buet, står mer eller mindre loddrett opp fra hver ende av kjølen, for- og bak-stemnet eller for- og bak-lotet, har de bredeste kantene til siden, og nesten alltid er spisset noe til ut fra båten. Man snakker om bakstevn og forstevn. Bakstevnen ligner ofte svært på forstevnen, er bare litt kortere. Den vanligste betegnelsen i Norge er "stamn"; stundom brukes også "stomn". På tradisjonelle robåter av tre er stevnene ofte mer eller mindre buet, og utgjør bare den øvre delen av båtens tilspissing foran og bak. Det er på disse det nesten alt er et lot under hver stevn, fra disse og ned til kjølen. I enkelte båter (f. eks. i Sogn) er det enda et stykke, et stemne, mellom lotet og hver stevn. Nordlandsbåter og Trøndelagsbåter er viktige unntak fra buet stevn bare høyt oppe; stevnene her er mer eller mindre rette, og lottene går ikke så høyt opp, så stevnene utgjør det meste av båtens tilspissing. På Trøndelagsbåter er det også nokså stor forskjell på bakstevn og forstevn, idét bakstevnen er mye kortere og mer buet enn forstevnen. Stevnene er øverst avsluttet med en stevntopp, som stikker mer eller mindre opp over båtkantene. Noen av stevntoppene har også lyrodder, større eller mindre spisser av bord opp langs stevnene, ofte av bordstykker som er att på over et av bordene båten. Feilaktig begrepsbruk. Stevn brukes stundom om den forreste eller bakerste delen av et skip eller en båt; man sier «stå i forstevnen, (resp bakstevnen)». Men båt- og skipsteknisk er dette feilaktig. På større skip er det riktigere å si "stå i baugen" om å stå forrest i skipet, på åpne robåter og på åpne vikingskip er det mer korrekt å snakke om å være i fram- eller bakskut. Skut (båt). Skut er den delen av en robåt som vender mot båtens ende. Man snakker nesten alltid om framskut og bakskut En tradisjonell trerobåt har en rekke tverrstivere, såkalte band (feilaktig kalt spant). De fleste av disse står med 70–90 cm avstand, og dette mellomrommet kalles da et ro-rom. Foran og bak ro-rommene, ut mot stevnene, er nærmest trekantformede rom, som kalles skuter. Mange robåter har årefester også i skutene, i tillegg til dem i ro-rommene. Overgangene til båtstørrelsene over og under kan derfor være ganske flytende (færinger utstyrt som seksæringer, seksæringer utstyrt som firroinger osv. Ofte er framskuten ganske lang, og den er nesten alltid høyere og bredere enn bakskuten. Når en lav, åpen båt skal møte svære bølger, er det viktig at framskuten er så lett og vid at den flyter opp over bølgetoppene. For fiskere på havet i gamle dager var det derfor viktig at framskuten var slik. Inni fjordene og blant øyene kan man derimot se robåter med både tofter og sesser i framskuten, og der man ofte legger last her. Skorovas. Skorovas, eller Skorovatn, er ei bygd i Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag. Stedet er et gammelt gruvesamfunn, der gruva ble nedlagt i mai 1984. Skorovas Gruber. Gruveinngangen har blitt murt igjen. Statsgeolog K.M. Hauan besøkte Skorovatn i 1873 og fant at det var «skutt» opp en skjerpegrop, men det vites ikke hvem som har gjort dette. I 1890-årene drev Andreas Larsen og en gruvearbeider ved navn Frykman en undersøkelsesdrift i flere somre uten å finne malm. Sverre B. Steen fra Namsos fant kobber i 1910, og i 1911 gikk han i kompaniskap med Kristian Trones og Elias Grøndal. I 1913 solgte de feltet til Det Norske Aktieselskapet for Elektrokemiske Industrier, som i 1915 stiftet A/S Skorovas Gruber. Drivverdig funn av svovelkis ble først funnet i 1915, men da brøt første verdenskrig ut. Vei frem til Skorovatn var ferdig i 1938. Forekomsten på 10 millioner tonn malm ble satt i drift i 1952, og gruva ble nedlagt i 1984. Skarabé. Skarabé er en egyptisk avbildning av pilletrillerbillen, som var den skapende solguden Khepris hellige dyr. Den egyptiske myten. Skarabéen er et symbol på liv og gjenfødelse og ble benyttet som amulett eller sigill i det gamle Egypt for guden Khepri. Det blant de helligste og mest velkjente av alle egyptiske symboler. Skarabéer ser ut til å ha kommet i bruk i Egypt rundt 2000 f.kr., og skikken har deretter blitt spredt til andre land rundt Middelhavet. I egyptisk kultur ble solguden symbolisert av et skarabéhode som skjøv solen foran seg over himmelhvelvingen. Skarabéen anses å åpne opp hjertet, gi mot, styrke livskraften og motvirke depresjoner. Gjennom å ta tid for seg selv og sette seg selv i første rekke kan man gi vilkårsløs kjærlighet til seg selv, og kan dermed gi vilkårsløs kjærlighet til andre. Billen. Skarabéen, eller pilletrillerbillen, er av arten "Scarabeus sacer" av familien skarabider. Den trives i varme og tørre områder med god tilgang på møkk. Den kan bli opp til 2 – 2,5 cm lang. Forplantning skjer ved at hunnen lokker til seg hannen med en duft, hvorpå de parrer seg. Hunnen legger egget i en pæreformet møkkhaug. Skarabéen blir født med instinktet å samle sammen kuler av møkk. Skarabéen kan klare seg selv etter den er klekket, og den fortsetter å spise møkk til den er stor nok til å forpuppe seg. Skarabéene får bare en unger en gang. Skarabéen har en bred kropp som er kraftig med slett overflate, og er svart av farge. Hodet er flatt og har 2 antenner, hver med en klubbe. Benene er brede, takkede og tilpasset til å grave med. LFS. Leder for sikkerhet(LFS) er en person som utnevnes ved arbeider ved eller på høyspenningsanlegg. Personen er stort sett en fagutdannet energimontør, men kan også fylles av andre personer ved enkelte arbeider, som f.eks linjerydding (rydde høyspenningstraseer o.l) Denne personen utnevnes av driftsentralen, eller bemyndiget person og har ansvaret for et arbeidslag (ved arbeid på eller ved høyspenningsanlegg skal det være minimum 2 personer for å ivareta sikkerheten). Denne personen står dermed ansvarlig for at arbeidet gjennomføres trygt og uten fare for skader o.l og kan bare delta i arbeidet når dette er forenlig med oppgaven som LFS. LFS kan avskjerme og avsperre arbeidsområder for å bedre sikkerheten som en av flere barrierer mot farlige situasjoner. Skuringsstripe. Skuringsstriper er slipte spor i et svaberg, skapt i istiden av stein som ble ført med på undersiden av breen. Skuringsstipene viser hvilken retning isbreen hadde da de ble avsatt. Det forekommer at et sted kan ha skuringsstriper av ulik alder og med ulik retning fordi isbebegelsene skiftet retning mot slutten av istiden. På tvers av de vanlige skuringsstripene kan man av og til finne varianten sigdbrudd. Mut. Mut var en egyptisk modergudinne. Mut sammen med Amun. Fra "Nordisk familjebok" Mut var Amuns hustru, og dermed var hun også himmelgudinne. Navnet hennes betydde bokstavlig «mor», og ettersom grekerne likestilte hennes ektemannen med Zevs ble hun selv sammenlignet med Hera (uten at de to nødvendigvis var overdekkende guddommer). I tidligere tider ble hun tilbedt i form av en gribb, fuglen som i hieroglyfene representerte hennes navn, og på bilder blir hun vist med et hodeplagg formet som en gribb. Forholdet mellom moderlighet og gribber er vanskelig for oss å forstå, men kan stamme fra gribbenes måte å bre ut vingene på for å beskytte barna sine mens de forer dem. Mut ble identifisert både med Bast og Sekhmet, og kunne ta form av enten en katt eller løve, hun er faktisk mer assosiert med katter enn gribber. Hun var mest sannsynligvis den originale gudinnen av Theben og var Amuns hustru da hans kult ble populær i området. Amun og Mut hadde ikke egne barn, men de adopterte først Montu, og seinere Khonsu, som de formet den Thebanske triaden med. Plaça de Catalunya. Plaça Catalunya (eller Plaça de Catalunya, begge er offisielle katalanske navn) er en stor plass i det sentrale Barcelona, som vanligvis regnes både som sentrum av byen og stedet hvor gamlebyen (Ciutat Vella) og 1800-tallsbyen Eixample møtes. Noen av byens viktigste veier og avenyer møtes i Plaça Catalunya: Passeig de Gràcia, Rambla de Catalunya, la Rambla og Portal de l'Àngel, i tillegg til Ronda de Sant Pere, Carrer de Vergara og Carrer de Pelai. Plassen er på omtrent 50 000 kvadratmeter. Den er spesielt kjent for sine fontener og statuer, og for å ligge nær noen av Barcelonas mest populære attraksjoner, men også for det imponerende antallet duer som samler seg der. Skulpturer. Plaça Catalunya har noen interessante skulpturer, som representerer noucentismen, neoklassisismen og forskjellige avant-garde-bevegelser. Dekorativ kunst. Mosaikken som dekorerer veggene under bakken ble designa av elever fra Escola Massana. Catalunya 36,9. Torbjørn Jagland er kjent for sitt ultimatum til velgerne som statsminister 36,9 var den prosentandelen Det norske Arbeiderparti oppnådde ved Stortingsvalget 1993. Under Stortingsvalget 1997 stilte sittende statsminister Thorbjørn Jagland kabinettspørsmål da han erklærte at han ville gå av dersom Arbeiderpartiet ikke fikk minst 36,9 %, uansett hvordan den parlamentariske situasjonen så ut. Jagland hadde overtatt som statsminister året før; ved valget i 1993 var Gro Harlem Brundtland statsminister. Kravet om 36,9 % ble bl.a. tolket som et forsøk på å stanse Fremskrittspartiets fremgang. Ved valget i 1997 oppnådde Arbeiderpartiet 35 prosent, og selv om Arbeiderpartiet var både største parti og regjeringsalternativ valgte Jagland å gå av. Etter valgnederlaget erklærte Jagland: «Vi satte foten ned og sto på den». Jaglands avgang etter valget banet veien for sentrumsregjeringen, bestående av Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet, og ledet av Kjell Magne Bondevik. Jaglands ultimatum til velgerne ble i ettertid sterkt kritisert av blant andre Gro Harlem Brundtland, hun uttalte at: «ikke hadde kunnet tenke meg at han kunne være så dum» Artsbeskrivelse. Artsbeskrivelse er en vitenskapelig beskrivelse av en plante- eller dyreart. Den skal være gjennomført etter fastsatte regler, og inneholde en beskrivelse av artens ytre utseende, funnsted, særtrekk og levevis med mer. Alle nye arter må beskrives i en trykt publikasjon og navnet må gjennomgå en vurdering av en nomenklatorisk kommisjon, for å være gyldig. Historie. Helt fra Platon) har det vært vanlig å tilordne planter og dyr til slekter og arter. På 1700-tallet hadde systematikken en oppblomstring, som skyldtes både opplysningstidens større vitenskapelige aktivitet, men og like mye kolonitidens oppdagelsesreiser i de nye kontinentene. Det ble beskrevet så mange nye arter at også antallet av kjente slekter ble svært uoversiktlig. Carl von Linné hadde stor betydning for den biologiske systematikken. Linné innførte i 1753 den "binomiale nomenklaturen" for arter, altså artsnavn som består av nøyaktig to ledd, og han rakk å publisere beskrivelser over samtlige organismer som da var kjente, 4 400 dyrearter og 7 700 plantearter. I tillegg til å beskrive artene, klassifiserte han dem og ga dem dermed en fast plass i det biologiske systemet. Synonymer. De fleste plante- og dyrearter har vært beskrevet flere ganger, av ulike botanikere eller zoologer. Og en art kan derfor finnes med flere ulike vitenskapelige navn, synonymer. Ved senere revisjon og gjennomgang er det navnet brukt i den eldste beskrivelsen som blir gyldig navn for arten. Erik Lie (økonom). Erik Lie (født 1. november 1968) er en norsk førsteamanuensis i finansiell økonomi ved University of Iowa. Han er oppvokst i Porsgrunn og tok sin utdannelse ved BI i Telemark og University of Oregon (USA). Han har en doktorgrad fra Purdue University. Lie publiserte en rapport om tilbakedatering av opsjoner som førte til at SEC innledet etterforskning om dette var illegal praksis. I 2007 fikk han plass på Time Magazines liste over de 100 mest innflytelsesrike menneskene i verden. Nefthys. Nefthys var en gudinne i egyptisk mytologi. Hun var datter av Geb og Nut, og søster og hustru til Set, og også søster til Osiris og Isis. Lojaliteten hennes var derimot rettet mot Osiris og Isis, sin bror og søster, fremfor ektemannen. Hun hjalp nemlig Isis med å samle de spredte delene av Osiris som hadde blitt kastet i Nilen av Set og sammen balsamerte de kroppen hans. Sammen med Isis sørget hun over Osiris’ død og ble seinere beskytter av de døde sammen med Isis, Neit og Selket. Ifølge en annen myte oppmuntret hun Osiris til å drikke en stor mengde vin, og forførte ham, hvorpå hun fødte guden Anubis. "Nefthys" er den greske formen for det egyptiske navnet "Nebethoot" eller "Nebthet". Gudinnen blir framstilt med hieroglyfen for navnet sitt på hodet. Som sin søster Isis blir hun av og til også vist med bevingede armer. Hun kan dessuten ta form av en drage. Berlin, Berlin. "Berlin, Berlin" er en prisbelønnet fjernsynsserie for unge voksne skapt av David Safier og produsert for ARD, som ble sendt på Das Erste fra 2002 til 2005. Regissører var Franziska Meyer Price, Christoph Schnee, Sven Unterwaldt Jr. og Titus Selge. Serien handler om «Lolle» (Felicitas Woll), som etter videregående flytter etter kjæresten «Tom» fra småbyen Malente til Berlin. Der finner hun ut at «Tom» har funnet en annen jente. «Lolle» beslutter seg for å bli i Berlin sammen med noen venner. Serien er kjapp og moderne i stilen og handler om storbylivet og kjærligheten. "Berlin, Berlin" mottok i 2004 den tyske fjernsynsprisen i kategorien «beste situasjonskomedie» og den amerikanske prisen Emmy i kategorien «beste komedie». Serien ble nominert til Emmy på nytt i 2005. Hovedrolleinnehaveren, Felicitas Woll, mottok den tyske fjernsynsprisen i 2002, Adolf Grimme-prisen i 2003 og Luzerns gyldne rose for beste kvinnelige sitkom-hovedrolle i 2004. Seriens forfatter David Safier ble nominert til den tyske fjernsynsprisen i 2002 og mottok Adolf Grimme-prisen i kategorien «fiksjon og underholdning» i 2003. Fjernsynsserien har blitt solgt til en rekke andre land: Østerrike, Sveits, Ungarn, Finland, Frankrike, Spania, Slovenia, Kroatia, Slovakia, Italia. NRK kjøpte inn serien i 2007, og har sendt serien på den nye underholdningskanalen for unge voksne, NRK3, fra begynnelsen av november. David Safier. David Safier (født 13. desember 1966 i Bremen) er en tysk manusforfatter og forfatter. Han er utdannet journalist, og arbeidet i radio og fjernsyn. Fra 1996 har han arbeidet som manusforfatter. Bl.a. har han skrevet manus til "Nikola" (1997–1999), "Himmel und Erde" (1998), "Die Camper" (1998–1999), "Die Schule am See" (1999) og "Mein Leben und ich" (2000/2001). Han er også hovedforfatter av "Zwei Engel für Amor" (2006) og "Berlin, Berlin" (2002–2005). Han har fått flere priser: I 2003 vant han Mitteldeutscher Rundfunks barnefilm- og fjernsynspris Goldener Spatz. I 2002 fikk han den tyske fjernsynsprisen og i 2003 fikk han Adolf Grimme-prisen for "Berlin, Berlin". I 2004 vant "Berlin, Berlin" også den amerikanske fjernsynsprisen Emmy. I mars 2007 debuterte han som forfatter med "Mieses Karma". United States Securities and Exchange Commission. United States Securities and Exchange Commission (vanligvis kjent som "the SEC") er et amerikansk føderalt tilsyn som har ansvar for handelen med verdipapirer. SEC har eksistert siden 1934 og setter reglene for handel med obligasjoner, aksjer, derivat, råvarer og andre instrumenter som omsettes på registrerte børser. Stenging av pyramidespill er blant tilsynets ansvarsområder. Tall Baydar. Tall Baydar er et lavt fjell i Syria, i den vestlige delen av provinsen Al Hasakah. Høyden er 404 moh. Fjellet har gitt navn til en nå utdødd dialekt av språket akkadisk. Tall Baydar (dialekt). Tall Baydar var en dialekt av akkadisk, som ble snakka i områdene rundt fjellet Tall Baydar i dagens Syria. Franziska Meyer Price. Franziska Meyer Price (født 1962 i München) er en tysk film- og fjernsynsregissør, bosatt i Köln. Etter videregående arbeidet hun som lyd-, kamera, klipp- og regiassistent. Hun studerte i La Sapienza og New York. Fra 1997 har hun arbeidet som regissør, og regissert fjernsynsserier og serieepisoder for RTL, Sat.1, ZDF, ProSieben og ARD. Hun har også regissert flere spillefilmer. Alternativ rock. Alternativ rock, Alt-rock, Alternativ eller Indie, er en undersjanger av rock. Ut fra denne sjangeren utviklet det seg flere undersjangere som grunge, britpop, gothic rock og indie rock. På 1980-tallet slo band som The Cure, R.E.M. og U2 gjennom og samlet seg et stort publikum, men de fleste bandene som opererte i sjangeren var relativt ukjente og jobbet for små og ukjente plateselskaper. Flere av disse bandene fikk sine gjennombrudd på 1990-tallet. Eksempler på slike band er Nirvana, Soundgarden, Pearl Jam og Sonic Youth. Etter 2000 har alternativ rock og undersjangrene fått større oppmerksomhet og blir ofte spilt på ulike radiostasjoner. Kjente alternative rockeband nå er for eksempel Coldplay, Muse og Radiohead. Begrepet "alternativ rock". Musikken nå kjent som alternativ rock ble kjent ved en rekke vilkår før "alternativ" kom i vanlig bruk. "College-rock" ble brukt i USA for å beskrive musikken i løpet av 1980-tallet på grunn av koblinger til høgskolen radiokrets og smak av studenter. I Storbritannia begrepet "indie" var (og fremdeles er) foretrukket; av 1985 begrepet indie hadde kommet til å bety at en bestemt sjanger, eller en gruppe av subsjangere, snarere enn en enkel status. Indie rock ble også i stor grad synonymt med sjangeren i USA fram til sjanger kommersielle gjennombrudd på begynnelsen av 1990-tallet, på grunn av at mesteparten av bandene hadde begynt å jobbe sammen med rikere plateselskap. Ved 1990 ble sjangeren kalt "alternativ rock". Begrepet "alternativ" hadde sin opprinnelse en gang rundt midten av 1980-tallet, var det en forlengelse av setningen "ny musikk" og "post moderne", både for friskhet av musikken. Personer som jobbet som DJ og arrangørene i løpet av 1980-tallet hevder uttrykket stammer fra den amerikanske FM-radio kanalen på 1970-tallet, som fungerte som en progressiv alternativ til toppen 40 rock radio formater av med lengre låter og gi DJ-ene større frihet i deres sang valg. Definere musikk som "alternativ" er ofte vanskelig på grunn av to ofte motstridende bruk av ordet. "Alternativ" kan beskrive musikken som utfordrer status quo og at det er "sterkt iconoclastic, antikommersiell, og antimainstream", men begrepet er også brukt i musikk industrien til å betegne «mulighetene tilgjengelig for forbrukerne via posten butikker, radio, kabel-TV Og Internett." Oversikt. På 1980-tallet var R.E.M., The Cure og U2 tre alternative band som klarte å nå ut til et større publikum. U2 hadde en storhetstid på 1980-tallet og gav noen av sine mest kjente album; "The Joshua Tree" og "War". Sistnevnte har solgt 10 millioner utgaver bare i USA. REM solgte bra på 80-tallet, men den virkelige storhetstiden kom på 1990-tallet, da de solgte cirka 13 millioner plater bare i USA. The Cure er mest kjent for låten «Boys Don't Cry» som har blitt sertifisert platina is Storbritannia og i Amerika er deres best-solgte album Disintegration som har solgt over 2 millioner kopier i USA og har blitt sertifisert dobbel platina REM - Et av de mest kjente alternativ rock-bandene fra 80-tallet. "Alternativ rock" er en form for undergrunns musikk som dukket opp i kjølvannet av punk bevegelse i midten av 1980-tallet. Gjennom mye av sin historie har i stor grad vært definert av sin avvisning av kommersialisme av sin mainstream kultur. Alternativ band i løpet av 1980-tallet vanligvis spilt på små klubber, innspilt for egen etikett, å sprede sin popularitet gjennom jungeltelegrafen. Selv om alternative musikere på 1980-tallet aldri generert spektakulære album salg, men de klarte å få betydelig innflytelse på senere alternative musikere og la grunnlaget for deres suksess, men det var band som R.E.M., The Cure og U2 var de eneste bandene som hadde slått til internasjonalt. Den populære og kommersiell suksessen for Nirvana sin Nevermind tok alternativ rock med til nye lengder og brakte den kommersielle og kulturelle levedyktigheten. Som et resultat ble alternativ rock den mest populære formen for rock musikk på 90-tallet og mange alternative band fikk kommersiell og kritisk suksess. I det første tiåret av det 21 århundre, hadde mainstream rock i stor grad gått utover alternativ rocks 1980-tallet røtter. Dagens mest populære rock musikk handlinger, typisk ved ungdomsorientert moderne rock grupper som Linkin Park eller Lostprophets som skylder en gjeld til både metall og Grunge, implementere komplekse elektroniske beats og sofistikerte produksjonen stil. Mange alternative rocke fans ser ikke disse bandene som alternativ rock men metal i stedet. I 2004 fikk alternativ rock fornyet sin mainstream oppmerksomhet med populariteten av indie rock og post punk musikere som Modest Mouse og Franz Ferdinand. Alternativ rock i USA. 1980-tallets alternativ rock i USA var hovedsakelig dominante på college radiostasjoner. De fleste kommersielle stasjoner ignorert sjangeren. På TV, ville MTV av og til vise alternative videoer sent på natten. I 1986 hadde kanalen begynt med og sende alternative rocke videoer sent på natten, alternativ musikk programmet 120 minutter, noe som ville tjene en viktig for sjangeren før dens kommersielle gjennombrudd i de følgende tiårene. Til slutt, på slutten av 1980-tallet hadde kommersielle stasjoner som Bostons WFNX og Los Angeles KROQ begynte de og spille alternative rocke sanger på radioen. Grunge. Grunge er en undersjanger av alternativ rock og ble startet av Mudhoney og andre band i Seattle, Washington. Grunge er basert på tunge gitarrytmer og henter mye inspirasjon fra punk. 90-tallet ble grungens store tiår takket være band som Alice in Chains, Pearl Jam, Nirvana og Soundgarden. Særlig Nirvana med hiten «Smells Like Teen Spirit» som ble utgitt i 1991, gjorde at grunge ble en populær musikksjanger for de store massene. I 1993 gav Nirvana ut "In Utero" og Pearl Jam gav ut "Vs.", noe som økte grungens popularitet. I 1994 slapp Pearl Jam albumet "Vitalogy", mens Soundgarden gav ut albumet "Superunknown" som ble en stor suksess verden over og har blitt sertifisert til fem ganger platina i USA, tre ganger platina i Canada og gull i Storbritannia, Sverige og Nederland. Albumet inneholdt hitsinglen «Black Hole Sun». I løpet av 90-tallet dabbet interessen for grunge ut, noe som kan skyldes rusproblemene i mange av de ledende bandene. Nirvana -vokalisten Kurt Cobain, som begikk selvmord i 1994, har fått en nærmest ikonisk status i mange ungdomsmiljøer, noe som bidrar til å holde grungeinteressen levende, om enn ikke på samme nivå som på 90-tallet. Med grungens popularitet, vokste det fram nye undersjangere som post-grunge, representert med band som Audioslave, Staind og Foo Fighters. Alternativ rock i Storbritannia. Britisk alternativ rock er forskjellig fra den i USA av en mer pop orientert fokus (preget av en lik vekt på album og singler, samt større åpenhet for å inkludere elementer av dans og klubbkultur) og en lyrisk vekt på spesielt britiske bekymringer. Som en følge av at få britiske alternative rocke band har oppnådd kommersiell suksess i USA. Siden 1980-tallet har alternativ rock blitt spilt mye på radio i Storbritannia, spesielt av på BBC Radio 1. Artister som hadde kult status i USA fikk større eksponering ved britiske nasjonale radio og den ukentlige trykk, og mange alternative band hadde suksess på listeplasseringene. Sjangre og trender på 1980-tallet. Gothic rock utviklet seg på slutten av 1970-tallets britisk post-punk. De fleste av de første Gothic rocke bandene blir regnet som post-punk i stedet for Gothic Rock. Eksempler på dette er med band som Bauhaus, Siouxsie & the Banshees, The Cure som alle blir regnet som post-punk. Med et rykte som den "mørkeste formen av undergrunns rock," gothic rock utnytter en synthesizer og gitar basert på lyden hentet fra post-punk til å lage "foreboding, sorgfull, ofte episke lyder". "Gothic rock begynte å utvikle seg til en selvstendig sjanger i begynnelsen av 1980-tallet med på grunn av band som The Batcave,The Sisters of Mercy, The Mission og Fields of the Nephilim. Britisk indie rock og indie pop trakk fra tradisjonen fra skotske post-punk band som Orange Juice og Aztec Camera, med bruk av jangly, shambling gitarer og smart ordspill. Den mest populære og innflytelsesrike bandet til å dukke opp fra denne linjen ble Manchesters The Smiths. Bandet greide å score en rekke topp utgivelser. Deres omfange av gitaren i en epoke av synthesizere ble sett som for mange slutten av New Wave sin dominans i Storbritannia. Etter The Smiths brøt opp i 1987, startet vokalisten Morrissey på en vellykket solo karriere. Indie rock band som The Housemartins og James dukket opp i deres kjølvann. Andre former av alternativ rock utviklet seg i Storbritannia i løpet av 1980-tallet. The Jesus and Mary Chain og Sick time hadde sine pop melodier i med mye gitar støy, mens New Order kom fram etter post punk sitt fall fra populariteten. bandet Joy Division som eksperimenterte med tekno og house musikk. The Mary Chain, sammen med Dinosaur Jr. og dream pop bandet Cocteau Twins, var påvirket av Shoegaze bevegelsen på slutten av 1980-tallet. Shoegaze band dominert britisk musikk trykk på slutten av tiåret sammen med narkotika drevet Madchester scenen. Basert rundt Haçienda, en nattklubb i Manchester eid av New Order og Factory Records, Madchester band som The Stone Roses og Happy Mondays blandet acid house dance rytmer med melodisk gitar pop. Britpop. Coldplay i Bonner Springs, Kansas Mens grunge var den dominerende amerikanske sjangeren på 90-tallet var det få britiske band som markerte seg i denne sjangeren. De mest kjente britiske alternative bandene var Radiohead og Bush, som ikke spilte grunge. De var begge representanter for en britisk beveglese i den alternative rocken som fikk navnet britpop. Band som Oasis, Pulp, Blur og Suede ble kjente og solgte godt. De to ledende britpop-bandene, Oasis og Blur, ble parter i det som ble kalt «Battle of Britpop» der Oasis og Blur gav ut singlene sine samme dag og deretter «kjempet» for å se hvilken singel som solgte best. Dette endte med at Blur «vant», men selv om Oasis «tapte» lagde de det tredje mestselgende albumet i Storbritannias historie. Sent i 90-tallet gav Radiohead deres sitt kjente album ut nemlig "OK Computer" som av mange blir sett på som en klassiker innen sin sjanger. Britpop bandet Coldplay slo igjennom med debutalbumet "Parachutes" som blant annet inneholder deres mest kjente sang, «Yellow». Alternativ rock i andre land. Australia har fått mange kjente alternative rockeband som Nick Cave and the Bad Seeds, The Go-Betweens, Dead Can Dance, Silverchair, The Vines og Eskimo Joe. Mainstream alternativ rock i Canada rangsjeres fra pop-bandet Barenaked Ladies og Crash Test Dummies til post-grunge bandet Our Lady Peace, Matthew Good Band og så klart I Mother Earth. In Montreal, ble det startet en indie-infrastrukstur som mange tror ble startet på grunn av byens dårlige økonomi. Byen er nå hjemme til kjente indie band som the Arcade Fire, Godspeed You! Black Emperor og The Dears. Det mest kjente alternative rockebandet fra Island er The Sugarcubes. Etter at bandet slo opp i 1992, startet vokalisten Björk på hennes solo karriere der hun begynte å eksperimentere med forskjellige alternative rocke sjangere. Felicitas Woll. Felicitas Woll (født 20. januar 1980 i Homberg (Efze)) er en tysk skuespillerinne. Hun er bl.a. kjent for hovedrollen i fjernsynsserien "Berlin, Berlin". Felicitas Woll er oppvokst i Harbshausen i Hessen, og begynte opprinnelig på en utdannelse til sykepleier. Gjennom et tilfelle kom hun i tale med agenten Frank Oliver Schulz, og etter en casting ble hun engasjert til fjernsynsserien "Die Camper". Fra 1998 tok hun skuespillerundervisning i Düsseldorfer Tanzhaus hos Wladimir Matuchin. Hun har også erfaring som sangerinne. Woll har siden spilt i fjersynsserier som "Für alle Fälle Stefanie", "Hamann-Spezial" og "Die Nesthocker". I 2001 fikk hun sitt gjennombrudd med "Mädchen, Mädchen" av Dennis Gansel. For hovedrollen i "Berlin, Berlin" mottok hun i 2002 den tyske fjernsynsprisen, i 2003 Adolf Grimme-prisen og i 2004 Luzerns gyldne rose. "Berlin, Berlin" fikk bl.a. en Emmy i 2004. I 2004 spilte hun «Mia» i kinofilmen "Abgefahren", og i 2005 spilte hun i fjernsynsfilmen "Dresden". Hun fødte en datter i 2006. Eksterne lenker. Woll, Felicitas Woll, Felicitas Manchester Uniteds treningskamper på 1980-tallet. Manchester Uniteds treningskamper, vennskapskamper og testimonialkamper på 1980-tallet 1980. 27. januar 1980 – Gradski Stadion, Tilskuere: 30000. Offisiell åpning av Gradski Stadion 01 Gary Bailey, 02 Jimmy Nicholl, 03 Stewart Houston, 04 Sammy McIlroy, 05 Gordon McQueen, 06 Martin Buchan, 07 Steve Coppell, 08 Ray Wilkins, 09 Joe Jordan, 10 Lou Macari, 11 Mickey Thomas, 12 Nikola Jovanovic (Stewart Houston), 13 Ashley Grimes (Mickey Thomas). 6. mai 1980 – Civic Stadion, Portland, Tilskuere: 7976. Portland Timbers (B) 1-0 (Lou Macari 9) 01 Gary Bailey, 02 Nikola Jovanovic, 03 Arthur Albiston, 04 Sammy McIlroy, 05 Gordon McQueen, 06 Kevin Moran, 07 Steve Coppell, 08 Ray Wilkins, 09 Joe Jordan, 10 Lou Macari, 11 Jimmy Greenhoff, 12 Andy Ritchie (Jimmy Greenhoff), 13 Ashley Grimes (Lou Macari), 14 Stewart Houston (Arthur Albiston), 15 Tom Sloan (Ray Wilkins). IFC Nuremburg (B) 1-1 (Andy Ritchie 67) 01 Gary Bailey, 02 Jimmy Nicholl, 03 Arthur Albiston, 04 Sammy McIlroy, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Ashley Grimes, 08 Jimmy Greenhoff, 09 Joe Jordan, 10 Lou Macari, 11 Mickey Thomas, 12 Tom Sloan (Lou Macari), 13 Andy Ritchie (Jimmy Greenhoff) 46, 14 Chris McGrath (Sammy McIlroy). 30. juli 1980 – Praterstadion, Tilskuere: 10000. FK Austria Memphis (B) 2-2 (Sammy McIlroy 13, Joe Jordan 87) 01 Gary Bailey, 02 Nikola Jovanovic, 03 Arthur Albiston, 04 Sammy McIlroy, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Steve Coppell, 08 Andy Ritchie, 09 Joe Jordan, 10 Mickey Thomas, 11 Ashley Grimes, 12 Jimmy Nicholl (Nikola Jovanovic), 13 Jimmy Greenhoff (Andy Ritchie), 14 Tom Sloan (Sammy McIlroy). 4. august 1980 – Parkhead, Tilskuere: 45000. Danny McGrain testimonial Glasgow Celtic (B) 0-0 (Sammy McIlroy 13, Joe Jordan 87) 01 Gary Bailey, 02 Nikola Jovanovic, 03 Arthur Albiston, 04 Sammy McIlroy, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Steve Coppell, 08 Andy Ritchie, 09 Joe Jordan, 10 Mickey Thomas, 11 Ashley Grimes, 12 Jimmy Nicholl (Nikola Jovanovic), 13 Jimmy Greenhoff (Andy Ritchie), 14 Tom Sloan (Sammy McIlroy). 6. august 1980 – Arosvallen Stadion, Tilskuere: 8042. IFK Vesteräs (B) 1-0 (Steve Coppell 36) 01 Paddy Roche, 02 Jimmy Nicholl, 03 Nikola Jovanovic, 04 Tom Sloan, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Steve Coppell, 08 Jimmy Greenhoff, 09 Andy Ritchie, 10 Lou Macari, 11 Mickey Thomas, 12 Ashley Grimes (Andy Ritchie), 13 Gary Bailey (Paddy Roche). 8. august 1980 – Strömvallen Stadion, Tilskuere: 2409. Gefle IF/Brynas (B) 2-1 (Joe Jordan 35, Steve Coppell 50) 01 Gary Bailey, 02 Jimmy Nicholl, 03 Arthur Albiston, 04 Sammy McIlroy, 05 Kevin Moran, 06 Nikola Jovanovic, 07 Tom Sloan, 08 Steve Coppell, 09 Joe Jordan, 10 Mickey Thomas, 11 Ashley Grimes, 12 Jimmy Greenhoff (Joe Jordan), 13 Lou Macari (Ashley Grimes), 14 Martin Buchan (Kevin Moran). 1. desember 1980 – Tolka Park, Dublin, Tilskuere: 12000. Home Farm (B) 3-0 (Steve Coppell, Jimmy Greenhoff, Chris McGrath) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Sammy McIlroy, 05 Nikola Jovanovic, 06 Martin Buchan, 07 Steve Coppell, 08 Jimmy Greenhoff, 09 Joe Jordan, 10 Lou Macari, 11 Ashley Grimes, 12 Chris McGrath (Joe Jordan), 13 Stephen Pears (Gary Bailey), 14 Tom Sloan (Lou Macari), 15 Anthony Gerard Whelan (Sammy McIlroy), 1981. 10. February 1981 – Windsor Park, Belfast, Tilskuere: 35000. Dommer: Fred McKnight (NIR). Linfield (B) 1-0 (Garry Birtles 21) 01 Gary Bailey, 02 Jimmy Nicholl, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Mike Duxbury, 06 Martin Buchan, 07 Steve Coppell, 08 Garry Birtles, 09 Joe Jordan, 10 Lou Macari, 11 Sammy McIlroy, 12 Mickey Thomas (Lou Macari). Israel Select XI (B) 1-0 (Lou Macari) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Kevin Moran, 05 Gordon McQueen, 06 Martin Buchan, 07 Steve Coppell, 08 Garry Birtles, 09 Joe Jordan, 10 Lou Macari, 11 Ray Wilkins, 12 Jimmy Nicholl (Martin Buchan), 13 Mickey Thomas (Garry Birtles). 7. juni 1981, Tilskuere: 25000. Sesongavslutning til Malaysia and Borneo.< 01 Paddy Roche, 02 Martin Lane, 03 Arthur Albiston, 04 Martin Buchan, 05 Kevin Moran, 06 Ashley Grimes, 07 Scott McGarvey, 08 Garry Birtles, 09 Joe Jordan, 10 Lou Macari, 11 Gary Worral, 10. juni 1981, Tilskuere: 10000. Sesongavslutning til Malaysia and Borneo. Sabah Selection (B) 1-0 (Ashley Grimes) 01 Paddy Roche, 02 Martin Lane, 03 Kevin Moran, 04 Martin Buchan, 05 Arthur Albiston, 06 Mike Duxbury, 07 Lou Macari, 08 Ashley Grimes, 09 Joe Jordan, 10 Steve Coppell, 11 Garry Birtles, 12 Scott McGarvey (Joe Jordan). 14. juni 1981, Tilskuere: 25000. Sesongavslutning til Malaysia and Borneo. Selangor Selection (B) 4-1 (Joe Jordan, Steve Coppell, Steve Coppell, Garry Birtles) 01 Gary Bailey, 02 Martin Lane, 03 Kevin Moran, 04 Martin Buchan, 05 Arthur Albiston, 06 Mike Duxbury, 07 Lou Macari, 08 Ashley Grimes, 09 Joe Jordan, 10 Steve Coppell, 11 Garry Birtles, 12 Scott McGarvey (Joe Jordan), 13 Gary Worrall (Garry Birtles). 1. august 1981 – Pittodrie Stadion, Tilskuere: 8800. Vennskapskamp – Aberdeen Tournament. Første kamp under ledelse av Ron Atkinson. Southampton (N) 1-3 (Steve Coppell 89) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Kevin Moran, 05 Gordon McQueen, 06 Martin Buchan, 07 Steve Coppell, 08 Ray Wilkins, 09 Garry Birtles, 10 Lou Macari, 11 Sammy McIlroy, 12 Mike Duxbury (Gordon McQueen), 13 Ashley Grimes (Sammy McIlroy). 2. august 1981 – Pittodrie Stadion, Tilskuere: 10000. Vennskapskamp – Aberdeen Tournament West Ham United (N) 0-1 (Steve Coppell 89) 01 Gary Bailey, 02 Jimmy Nicholl, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Ashley Grimes, 08 Ray Wilkins, 09 Garry Birtles, 10 Lou Macari, 11 Sammy McIlroy, 12 Scott McGarvey (Lou Macari). 8. august 1981 – Dalymount Park, Tilskuere: 10000. Bohemians (B) 3-1 (Arthur Albiston, Garry Birtles, Scott McGarvey) 01 Gary Bailey, 02 Jimmy Nicholl, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Sammy McIlroy, 08 Ray Wilkins, 09 Garry Birtles, 10 Lou Macari, 11 Scott McGarvey, 12 John Gidman (Jimmy Nicholl), 13 Gary Worrall (Lou Macari). 11. august 1981 – Vale Park, Tilskuere: 8000. Port Vale (B) 1-0 (Garry Birtles 38) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Sammy McIlroy, 08 Ray Wilkins, 09 Garry Birtles, 10 Lou Macari, 11 Scott McGarvey, 12 Jimmy Nicholl (Martin Buchan), 13 Paddy Roche (Gary Bailey), 14 Ashley Grimes (Arthur Albiston). 18. august 1981 – Tønsberg Gressbane, Norge. Tilskuere: 7000. EIK (B) 1-0 (Scott McGarvey 10) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Kevin Moran, 06 Jimmy Nicholl, 07 Scott McGarvey, 08 Ray Wilkins, 09 Garry Birtles, 10 Lou Macari, 11 Sammy McIlroy, 12 Ashley Grimes (Lou Macari), 13 Nikola Jovanovic (Jimmy Nicholl), 14 Steve Coppell (Mike Duxbury). V.N.D. (B) 4-0 (Lou Macari, Kevin Moran 34, Steve Coppell 46, Garry Birtles 47) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Kevin Moran, 06 Jimmy Nicholl, 07 Steve Coppell, 08 Ray Wilkins, 09 Garry Birtles, 10 Scott McGarvey, 11 Sammy McIlroy, 12 Lou Macari (Scott McGarvey), 13 Paddy Roche (Gary Bailey), 14 Ashley Grimes (Sammy McIlroy), 15 Nikola Jovanovic (Ray Wilkins). 24. august 1981 – Bloomfield Road, Tilskuere: 12442. Blackpool (B) 2-2 (Sammy McIlroy, Lou Macari 59) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Lou Macari, 05 Kevin Moran, 06 Nikola Jovanovic, 07 Steve Coppell, 08 Ray Wilkins, 09 Frank Stapleton, 10 Garry Birtles, 11 Sammy McIlroy, 12 Gordon McQueen (Kevin Moran), 13 Jimmy Nicholl (Gordon McQueen). 11. november 1981 – The Stadion, Poole, Tilskuere: 6200. Poole Town (B) 3-0 (Scott McGarvey, Scott McGarvey, Sammy McIlroy) 01 Paddy Roche, 02 Jimmy Nicholl, 03 Arthur Albiston, 04 Lou Macari, 05 Kevin Moran, 06 Nikola Jovanovic, 07 Bryan Robson, 08 Garry Birtles, 09 Scott McGarvey, 10 Remi Moses, 11 Sammy McIlroy, 12 Mike Duxbury (Bryan Robson), 13 Gary Worrall (Remi Moses). 23. november 1981 – Old Trafford, Tilskuere: 15947. Dommer: Pat Partridge, Middlesbrough.Vennskapskamp – Sammy McIlroy testimonial Manchester United 1977 FAC XI (H) 4-4 (Frank Stapleton, Bryan Robson, Ray Wilkins, Bryan Robson) 01 Paddy Roche, 02 Martin Lane, 03 Tom Connell, 04 Ray Wilkins, 05 Gordon McQueen, 06 Kevin Moran, 07 Bryan Robson, 08 Tom Sloan, 09 Frank Stapleton, 10 Scott McGarvey, 11 Bobby Charlton, 12 Stephen Pears (Paddy Roche), 13 David Wynn (Tom Sloan).United 77: Stepney, Nicholl, Albiston, McIlroy, Holton, B.Greenhoff, Macari, J.Greenhoff, Pearson, McCreery, Hill. Innbyttere: Daly(McCreery), Davies(Holton) 7. desember 1981 – Plainmoor Ground, Tilskuere: 7200. Vennskapskamp – Tony Brown testimonial Torquay United (B) 2-4 (Ray Wilkins 48, Lou Macari 55) 01 Paddy Roche, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Gordon McQueen, 06 Martin Buchan, 07 Bryan Robson, 08 Lou Macari, 09 Frank Stapleton, 10 Kevin Moran, 11 Sammy McIlroy, 12 Steve Coppell (Bryan Robson). 26. desember 1981 – Easter Road Park, Tilskuere: 12017. Hibernian (B) 1-1 (Frank Stapleton 68) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Gordon McQueen, 06 Martin Buchan, 07 Bryan Robson, 08 Garry Birtles, 09 Frank Stapleton, 10 Sammy McIlroy, 11 Steve Coppell, 12 Lou Macari (Bryan Robson), 13 Remi Moses (Sammy McIlroy), 14 Kevin Moran (Gordon McQueen). 30. desember 1981 – Fratton Park, Tilskuere: 13917. Portsmouth (B) 3-0 (Bryan Robson, Bryan Robson, Bryan Robson) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Bryan Robson, 08 Garry Birtles, 09 Frank Stapleton, 10 Remi Moses, 11 Steve Coppell, 12 Sammy McIlroy (Ray Wilkins), 13 Paddy Roche (Gary Bailey), 14 Lou Macari (Bryan Robson), 15 Scott McGarvey (Garry Birtles). 1982. 16. januar 1982 – Boundary Park, Tilskuere: 12762. Oldham Athletic (B) 3-1 (Garry Birtles 2, Scott McGarvey 70, Bryan Robson 89) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Bryan Robson, 07 Steve Coppell, 08 Garry Birtles, 09 Frank Stapleton, 10 Lou Macari, 11 Sammy McIlroy, 12 Gordon McQueen (Lou Macari), 13 Scott McGarvey (Garry Birtles) 70. 9. mars 1982 – Windsor Park, Belfast, Tilskuere: 8257. Linfield (B) 5-1 (Frank Stapleton, Steve Coppell, Steve Coppell, Steve Coppell, Scott McGarvey) 01 Gary Bailey, 02 Jimmy Nicholl, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Gordon McQueen, 06 Martin Buchan, 07 Remi Moses, 08 Garry Birtles, 09 Frank Stapleton, 10 Mike Duxbury, 11 Steve Coppell, 12 Scott McGarvey (Garry Birtles), 13 Paddy Roche (Gary Bailey), 14 John Gidman (Mike Duxbury), 15 Tom Sloan (Ray Wilkins) 59, 16 Tom Connell (Arthur Albiston). 29. mars 1982 – Underhill Stadion, Tilskuere: 2500. Barnet (B) 2-0 (Barry Kehoe 58, Frank Stapleton 65 (straffe)) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Anthony Gerard Whelan, 06 Martin Buchan, 07 Bryan Robson, 08 Garry Birtles, 09 Frank Stapleton, 10 Barry Kehoe, 11 Steve Coppell, 12 Paddy Roche (Gary Bailey), 13 Martin Lane (Arthur Albiston). 17. mai 1982 – Empire Stadion, Tilskuere: 12875. Vancouver Whitecaps (B) 1-3 (Frank Stapleton) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Tom Sloan, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Alan Davies, 08 Norman Whiteside, 09 Frank Stapleton, 10 Lou Macari, 11 Ashley Grimes, 12 Scott McGarvey (Tom Sloan). 20. mai 1982 – Kingdome, Tilskuere: 12639. 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Tom Sloan, 08 Norman Whiteside, 09 Frank Stapleton, 10 Ashley Grimes, 11 Garry Birtles, 22. mai 1982 – Kingdome, Tilskuere: 12488. Hajduk Split (N) 2-1 (Mike Duxbury, Gordon McQueen) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Tom Sloan, 08 Norman Whiteside, 09 Frank Stapleton, 10 Ashley Grimes, 11 Garry Birtles, 12 Lou Macari (Garry Birtles), 13 Alan Davies (Tom Sloan). 2. august 1982 – Recreation Ground, Tilskuere: 7152. Vennskapskamp – South Atlantic Fund (samlet inn £20 000) Aldershot (B) 3-1 (Mike Duxbury, Frank Stapleton, Arnold Muhren 10) 01 Stephen Pears, 02 Mike Duxbury, 03 Ashley Grimes, 04 Ray Wilkins, 05 Gordon McQueen, 06 Paul McGrath, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Lou Macari, 11 Peter Bodak, 12 Martin Buchan (Mike Duxbury), 13 Kevin Moran (Paul McGrath), 14 Norman Whiteside (Bryan Robson), 15 Arthur Albiston (Arnold Muhren), 16 Scott McGarvey (Frank Stapleton), 17 Alan Davies (Lou Macari). 4. august 1982, Tilskuere: 9300. George Best gjestespilte for Valur. Valur Reykjavik (B) 5-1 (Bryan Robson 7, Norman Whiteside 51, Ray Wilkins 64, Norman Whiteside 88, Scott McGarvey 88) 01 Stephen Pears, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Norman Whiteside, 11 Peter Bodak, 12 Scott McGarvey (Frank Stapleton). 5. august 1982, Tilskuere: 5000. Turné til Island. George Best gjestespilte for K.A. K.A. (B) 7-1 (Bryan Robson, Scott McGarvey, Scott McGarvey, Scott McGarvey, Scott McGarvey, Kevin Moran, Lou Macari 12) 01 Stephen Pears, 02 Martin Buchan, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Gordon McQueen, 06 Paul McGrath, 07 Bryan Robson, 08 Alan Davies, 09 Norman Whiteside, 10 Scott McGarvey, 11 Lou Macari, 12 Kevin Moran (Ray Wilkins), 13 Mike Duxbury (Martin Buchan). 10. august 1982, Tilskuere: 17000. Vennskapskamp – Don Givens testimonial. Gerry Daly og Mick Martin spilte for Irland. Republic Of Ireland XI (B) 4-2 (Ray Wilkins, Paul McGrath, Norman Whiteside 52, Norman Whiteside 62) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Paul McGrath, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Garry Birtles, 10 Norman Whiteside, 11 Peter Bodak, 12 Ashley Grimes (Arthur Albiston), 13 Martin Buchan (Paul McGrath), 14 Scott McGarvey (Garry Birtles). 12. august 1982 – Markets Field, Tilskuere: 5000. Vennskapskamp – Pat Nolan testimonial Limerick United (B) 3-1 (Kevin Moran, Bryan Robson, Bryan Robson) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Bryan Robson, 08 Ashley Grimes, 09 Garry Birtles, 10 Lou Macari, 11 Alan Davies, 12 Gordon McQueen (Mike Duxbury), 13 Peter Bodak (Ray Wilkins), 14 Scott McGarvey (Garry Birtles), 15 Norman Whiteside (Bryan Robson). 14. august 1982 – The Oval, Tilskuere: 19000. George Best gjestespilte for Glentoran. Glentoran (B) 2-0 (Ray Wilkins, Ashley Grimes) 01 Gary Bailey, 02 Martin Buchan, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Ashley Grimes, 09 Garry Birtles, 10 Norman Whiteside, 11 Peter Bodak, 12 Stephen Pears (Gary Bailey), 13 Lou Macari (Ashley Grimes), 14 Scott McGarvey (Garry Birtles), 15 Alan Davies (Peter Bodak). 19. august 1982, Tilskuere: 1000. Vennskapskamp – City of Zaragoza Trophy Honved SE Budapest (B) 3-1 (Norman Whiteside 13, Garry Birtles 52, Garry Birtles 56) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Garry Birtles, 10 Norman Whiteside, 11 Peter Bodak, 12 Ashley Grimes (Bryan Robson), 13 Lou Macari (Peter Bodak), 14 Scott McGarvey (Norman Whiteside). 20. august 1982, Tilskuere: 20000. Vennskapskamp – City of Zaragoza Trophy Real Zaragoza (B) 5-3 (Ray Wilkins, Bryan Robson, Bryan Robson, Garry Birtles, Alan Davies) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Garry Birtles, 10 Norman Whiteside, 11 Lou Macari, 12 Ashley Grimes (Arnold Muhren), 13 Alan Davies (Garry Birtles). 24. august 1982 – Old Trafford, Tilskuere: 5638. Vennskapskamp – Jim Headrige Momorial Bolton Wanderers (H) 2-2 (Norman Whiteside, Norman Whiteside) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Norman Whiteside, 11 Steve Coppell, 12 Garry Birtles (Norman Whiteside), 13 Ashley Grimes (Bryan Robson). 21. september 1982 – Boundary Park, Tilskuere: 6041. Vennskapskamp – Jimmy Frizzell testimonial Oldham Athletic (B) 2-3 (Denis Tueart, Lou Macari) 8. desember 1982 – Prenton Park, Tilskuere: 5164. 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Lou Macari, 05 Martin Buchan, 06 Gordon McQueen, 07 Ashley Grimes, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Peter Beardsley, 11 Steve Coppell, 12 Remi Moses (Arnold Muhren), 13 Norman Whiteside (Frank Stapleton), 14 Peter Bodak (Steve Coppell). 1983. 15. mars 1983 – Richmond Park, Tilskuere: 16000. St Patrick's Athletic (B) 2-0 (Arnold Muhren, Lou Macari) 01 Jeff Wealands, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Paul McGrath, 06 Gordon McQueen, 07 Ray Wilkins, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Lou Macari, 11 Ashley Grimes, 12 Mike Duxbury (Gordon McQueen), 13 Norman Whiteside (Remi Moses). 4. juni 1983 – Somhlolo National Stadion, Swaziland, Tilskuere: 8000. Tottenham Hotspur (N) 2-1 (Arnold Muhren 52 (straffe), Frank Stapleton 74) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Remi Moses, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Norman Whiteside, 11 Ashley Grimes, 12 Paul McGrath (Gordon McQueen), 13 Lou Macari (Norman Whiteside). 11. juni 1983 – Somhlolo National Stadion, Swaziland, Tilskuere: 5000. Tottenham Hotspur (N) 0-2 (Arnold Muhren 52 (straffe), Frank Stapleton 74) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Paul McGrath, 07 John Gidman, 08 Ray Wilkins, 09 Frank Stapleton, 10 Scott McGarvey, 11 Ashley Grimes, 12 Lou Macari (John Gidman). Tapte 2-3 på straffer (som ble avhold på show). Straffemål av Grimes og McGarvey. 3. august 1983 – Windsor Park, Belfast, Tilskuere: 30000. Vennskapskamp – Billy Drennan testimonial Liverpool (N) 4-3 (Kevin Moran, Norman Whiteside, Lou Macari 85, Lou Macari 89) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Norman Whiteside, 11 Arthur Graham, 12 John Gidman (Mike Duxbury), 13 Remi Moses (Ray Wilkins), 14 Paul McGrath (Gordon McQueen), 15 Ashley Grimes (Arnold Muhren), 16 Lou Macari (Norman Whiteside), 17 Alan Davies (Arthur Graham). 9. august 1983 – Goldstone Ground, Tilskuere: 6853. Townsend Thoresen Cup Brighton Hove Albion (B) 0-0 () 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Ashley Grimes, 09 Frank Stapleton, 10 Lou Macari, 11 Arthur Graham, 12 Ray Wilkins (Bryan Robson), 13 Paul McGrath (Kevin Moran). 12. august 1983 – Olympisch Stadion, Amsterdam, Tilskuere: 40000. Amsterdam Tournament SC Feyenoord (N) 1-2 (Frank Stapleton 44) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Ashley Grimes, 09 Frank Stapleton, 10 Norman Whiteside, 11 Arthur Graham, 12 Ray Wilkins (Bryan Robson), 13 Lou Macari (Arthur Graham). 14. august 1983 – Olympisch Stadion, Amsterdam, Tilskuere: 37000. Amsterdam Tournament 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Lou Macari, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Ray Wilkins, 08 Ashley Grimes, 09 Frank Stapleton, 10 Norman Whiteside, 11 Arthur Graham, 12 John Gidman (Kevin Moran), 13 Scott McGarvey (Norman Whiteside). 17. august 1983 – Old Trafford, Tilskuere: 18042. Alex Ferguson var manager for Aberdeen. Dommer: Neil Midgley, Bolton. Martin Buchan testimonial Aberdeen (H) 2-2 (Frank Stapleton, Frank Stapleton) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Martin Buchan, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Lou Macari, 11 Arthur Graham, 12 Remi Moses (Bryan Robson), 13 Paul McGrath (Martin Buchan), 14 Mark Hughes (Lou Macari). 1984. 25. januar 1984 – Algiers, Tilskuere: 35000. Vennskapskamp 01 Gary Bailey, 02 Remi Moses, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Mike Duxbury, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Mark Hughes, 11 Arthur Graham, 12 Graeme Hogg (Arthur Albiston), 13 Norman Whiteside (Mark Hughes). 21. February 1984 – Tripoli, Tilskuere: 45000. Vennskapskamp Libya XI (B) 2-0 (Frank Stapleton, Mark Hughes) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Paul McGrath, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Graeme Hogg, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Mark Hughes, 11 Arthur Graham, 12 Lou Macari (Bryan Robson). 13. mai 1984 – Old Trafford, Tilskuere: 40140. Lou Macari testimonial Glasgow Celtic (H) 1-1 (Arthur Graham) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Paul McGrath, 06 Gordon McQueen, 07 Clayton Blackmore, 08 Remi Moses, 09 Bryan Robson, 10 Lou Macari, 11 Arthur Graham, 12 Stephen Pears (Gary Bailey), 13 Bill Garton (Mike Duxbury), 14 Scott McGarvey (Bryan Robson), 15 Mark Dempsey (Ray Wilkins), 16 Kevin Moran (Lou Macari) 80. 21. mai 1984 – Hong Hong, Tilskuere: 28485. Bulova SA (B) 4-2 (Kevin Moran, Bryan Robson, Lou Macari, Lou Macari) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Ray Wilkins, 05 Kevin Moran, 06 Paul McGrath, 07 Bryan Robson, 08 Arthur Graham, 09 Scott McGarvey, 10 Lou Macari, 11 Peter Barnes, 12 Gordon McQueen (Paul McGrath), 13 Mark Dempsey (Ray Wilkins), 14 Clayton Blackmore (Bryan Robson). 26. mai 1984 – Sydney Cricket Ground, Tilskuere: 16047. 01 Stephen Pears, 02 Paul McGrath, 03 Clayton Blackmore, 04 Mark Dempsey, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Tommy Hutchison (gjestespiller), 08 Alan Davies, 09 Frank Worthington (gjestespiller), 10 Mark Hughes, 11 Arthur Graham, 12 Bill Garton, 13 Scott McGarvey. 3. juni 1984 – Melbourne Cricket Ground, Tilskuere: 21099. Vennskapskamp – Close Season Tour (World Soccer Series) Nottingham Forest (N) 1-0 (Mark Hughes) 01 Gary Bailey, 02 Bill Garton, 03 Paul McGrath, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Tommy Hutchison (gjestespiller), 08 Alan Davies, 09 Frank Worthington (gjestespiller), 10 Mark Hughes, 11 Peter Barnes, 6. juni 1984 – Sydney Cricket Ground, Tilskuere: 24286. 01 Gary Bailey, 02 Bill Garton, 03 Paul McGrath, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Tommy Hutchison (gjestespiller), 08 Alan Davies, 09 Frank Worthington (gjestespiller), 10 Arthur Graham, 11 Peter Barnes, 12 Mark Hughes (Arthur Graham), 13 Scott McGarvey (Mark Hughes), 14 Clayton Blackmore (Bill Garton). Tapte 4-5 på straffer. Mål av Worthington, Hutchinson, Barnes og McGarvey. 5. august 1984 – Glenmalure Park, Dublin, Tilskuere: 10000. Shamrock Rovers (B) 2-0 (Mark Hughes, Jesper Olsen) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Mark Hughes, 10 Alan Brazil, 11 Jesper Olsen, 12 Arthur Graham (Arnold Muhren), 13 Stephen Pears (Gary Bailey), 14 John Gidman (Mike Duxbury), 15 Graeme Hogg (Kevin Moran). 11. august 1984 – Riazor Stadion, La Coruna, Tilskuere: 22000. Teresa Herrara Trophy 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Mark Hughes, 10 Alan Brazil, 11 Jesper Olsen, 12 Gordon Strachan (Arnold Muhren), 13 John Gidman (Arthur Albiston). 12. august 1984 – Riazor Stadion, La Coruna, Tilskuere: 26000. Teresa Herrara Trophy Athletic Bilbao (N) 1-0 (Norman Whiteside) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Graeme Hogg, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Norman Whiteside, 10 Alan Brazil, 11 Jesper Olsen, 12 Arthur Graham (Jesper Olsen), 13 Mark Hughes (Alan Brazil). 14. august 1984 – Old Trafford, Tilskuere: 22682. Dommer: Neil Midgley, Bolton. Ajax Amsterdam (H) 1-1 (Mark Hughes 50) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Graeme Hogg, 04 Gordon Strachan, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Arnold Muhren, 09 Norman Whiteside, 10 Alan Brazil, 11 Jesper Olsen, 12 Mark Hughes (Alan Brazil) 46. 17. august 1984 – Feyenoord Stadion, Rotterdam, Tilskuere: 34261. Rotterdam AD Tournament VfB Stuttgart (N) 2-1 (Jesper Olsen, Mark Hughes) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Norman Whiteside, 10 Alan Brazil, 11 Jesper Olsen, 12 Mark Hughes (Norman Whiteside). 19. august 1984 – Feyenoord Stadion, Rotterdam, Tilskuere: 33000. Rotterdam AD Tournament SC Feyenoord (B) 0-1 (Jesper Olsen, Mark Hughes) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Gordon McQueen, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Mark Hughes, 10 Alan Brazil, 11 Jesper Olsen, 12 Graeme Hogg (Gordon McQueen) 9, 13 Norman Whiteside (Alan Brazil). 17. desember 1984 – Old Show Ground, Tilskuere: 4039. Ian Botham Benefit Scunthorpe United (B) 5-5 (Gordon McQueen, Mark Hughes, Jesper Olsen, Jesper Olsen, Jesper Olsen) 01 Jeff Wealands, 02 Clayton Blackmore, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Gordon McQueen, 06 Mike Duxbury, 07 Gordon Strachan, 08 Arnold Muhren, 09 Frank Stapleton, 10 Mark Hughes, 11 Jesper Olsen, 12 Martin Russell (Mark Hughes), 13 Patrick Kelch (Clayton Blackmore). 1985. 20. januar 1985 – Boundary Park, Tilskuere: 8849. Oldham Athletic (B) 2-1 (Paul McGrath, Frank Stapleton) 01 Stephen Pears, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Graeme Hogg, 07 Paul McGrath, 08 Gordon Strachan, 09 Frank Stapleton, 10 Mark Hughes, 11 Norman Whiteside, 12 Alan Brazil (Mark Hughes), 13 Alan Davies (Gordon Strachan). 24. mai 1985 – National Stadion, Port of Spain, Tilskuere: 19000. 01 Stephen Pears, 02 Mike Duxbury, 03 Bill Garton, 04 Norman Whiteside, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Clayton Blackmore, 08 Arnold Muhren, 09 Mark Hughes, 10 Alan Brazil, 11 Jesper Olsen, 12 Arthur Graham (Norman Whiteside). 26. mai 1985 – National Stadion, Kingston, Tilskuere: 15000. Jamaica XI (B) 3-1 (Clayton Blackmore, Mark Hughes, Mark Hughes) 01 Stephen Pears, 02 Mike Duxbury, 03 Bill Garton, 04 Norman Whiteside, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Clayton Blackmore, 08 Arnold Muhren, 09 Mark Hughes, 10 Alan Brazil, 11 Jesper Olsen, 12 Arthur Graham (Jesper Olsen). 30. juli 1985 – Abbey Stadion, Tilskuere: 5637. Cambridge United (B) 3-2 (Mark Hughes, Mark Hughes, selvmål) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Bryan Robson, 08 Clayton Blackmore, 09 Mark Hughes, 10 Frank Stapleton, 11 Jesper Olsen, 14 Peter Barnes (Mark Hughes), 15 Moshe Sinai (Gary Bailey). 1. august 1985 – Edgar Street, Tilskuere: 6996. Conin Addison testimonial Hereford United (B) 1-0 (Jesper Olsen) 01 Chris Turner, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Peter Barnes, 08 Clayton Blackmore, 09 Mark Hughes, 10 Frank Stapleton, 11 Jesper Olsen, 12 Bill Garton (Mike Duxbury), 14 Alan Brazil (Clayton Blackmore), 16 Moshe Sinai (Kevin Moran). 3. august 1985 – Ashton Gate, Tilskuere: 6707. Bristol City (B) 1-0 (Mark Hughes) 01 Gary Bailey, 02 John Gidman, 03 Clayton Blackmore, 04 Moshe Sinai, 05 Paul McGrath, 06 Mike Duxbury, 07 Bryan Robson, 08 Peter Barnes, 09 Mark Hughes, 10 Frank Stapleton, 11 Jesper Olsen, 12 Norman Whiteside (John Gidman). 6. august 1985 – Leeds Road, Tilskuere: 5719. Bradfort Disaster Appeal Bradford City (B) 1-3 (Jesper Olsen) 01 Chris Turner, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Norman Whiteside, 05 Paul McGrath, 06 Graeme Hogg, 07 Bryan Robson, 08 Clayton Blackmore, 09 Frank Stapleton, 10 Alan Brazil, 11 Jesper Olsen, 14 Peter Barnes (Clayton Blackmore), 15 Bill Garton (Norman Whiteside). 23. oktober 1985 – Meadow Lane, Tilskuere: 3022. Ian McCullough testimonial Notts County (B) 2-1 (Peter Barnes, Martin Russell) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Bill Garton, 04 Aidan Murphy, 05 Paul McGrath, 06 Graeme Hogg, 07 Jesper Olsen, 08 Bowyer, 09 Mark Hughes, 10 Alan Brazil, 11 Peter Barnes, 12 Nicky Wood (Jesper Olsen), 14 Paul McGuinness (Aidan Murphy), 15 Martin Russell (Mike Duxbury). 20. november 1985 – Elland Road, Tilskuere: 8490. Peter Lorimer Benefit Leeds United (B) 2-2 (Mark Hughes, Frank Stapleton (straffe)) 01 Gary Bailey, 02 Andy Robinson, 03 Bill Garton, 04 Mark Dempsey, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Martin Russell, 08 Jesper Olsen, 09 Mark Hughes, 10 Frank Stapleton, 11 Aidan Murphy, 12 Joe Hanrahan (Martin Russell). 1986. 13. januar 1986 – Vetch Field, Tilskuere: 20000. Financial Fund Appeal Swansea City (B) 5-1 (Jesper Olsen, Jesper Olsen, Alan Brazil, Alan Brazil, Alan Brazil) 01 Gary Bailey, 02 Mike Duxbury, 03 Alan McLoughlin, 04 Clayton Blackmore, 05 Simon Ratcliffe, 06 Kevin Moran, 07 Mark Dempsey, 08 Jesper Olsen, 09 Alan Brazil, 10 Martin Russell, 11 Peter Barnes, 12 Graeme Hogg (Clayton Blackmore), 14 Gary Worthington (Mike Duxbury). 25. February 1986 – Celtic Park, Tilskuere: 36144. Glasgow Celtic (B) 3-0 (Gordon Strachan, Frank Stapleton, Terry Gibson) 01 Chris Turner, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Paul McGrath, 06 Mark Higgins, 07 Gordon Strachan, 08 Colin Gibson, 09 Frank Stapleton, 10 Terry Gibson, 11 Jesper Olsen, 12 Peter Barnes (Frank Stapleton), 14 Kevin Moran (Arthur Albiston), 15 Joe Hanrahan (Gordon Strachan). 12. mars 1986 – Qiryat Eliezer, Tilskuere: 15000. Maccabi Haifa (B) 1-1 (Gordon Strachan 58) 01 Gary Bailey, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Paul McGrath, 06 Mark Higgins, 07 Colin Gibson, 08 Gordon Strachan, 09 Frank Stapleton, 10 Terry Gibson, 11 Peter Barnes, 13 Jesper Olsen (Frank Stapleton), 14 Clayton Blackmore (Paul McGrath). 1. mai 1986 – London Road, Tilskuere: 2600. Christopher Buckingham Appeal Grantham Town (B) 3-0 (Joe Hanrahan, Nicky Wood, Peter Barnes) 01 Frazer Digby, 02 John Sivebæk, 03 Alan McLoughlin, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Graeme Hogg, 07 Mark Dempsey, 08 Joe Hanrahan, 09 Nicky Wood, 10 Martin Russell, 11 Peter Barnes, 14 Simon Ratcliffe (Alan McLoughlin). 11. mai 1986 – National Stadion, Singaport, Tilskuere: 11000. Singapore National Team (B) 2-0 (Mike Duxbury, Frank Stapleton) 01 Chris Turner, 02 Paul McGrath, 03 Colin Gibson, 04 Mike Duxbury, 05 Kevin Moran, 06 Graeme Hogg, 07 Clayton Blackmore, 08 Peter Davenport, 09 Mark Hughes, 10 Frank Stapleton, 11 Peter Barnes, 15. mai 1986 – National Stadion, Bangkok, Tilskuere: 10000. Rajpracha Club (B) 2-0 (Peter Davenport, Peter Barnes) 01 Chris Turner, 02 Paul McGrath, 03 Colin Gibson, 04 Mike Duxbury, 05 Kevin Moran, 06 Graeme Hogg, 07 Clayton Blackmore, 08 Peter Davenport, 09 Mark Hughes, 10 Frank Stapleton, 11 Peter Barnes, 12 Mark Dempsey (Kevin Moran), 14 Joe Hanrahan (Peter Davenport), 15 Mark Higgins (Mike Duxbury), 16 Remi Moses (Paul McGrath), 17 Simon Ratcliffe (Colin Gibson). 17. mai 1986 – Hong Kong National Stadion, Tilskuere: 4575. South China Ath. Ass. (B) 2-2 (Peter Davenport, Mark Hughes 55) 01 Chris Turner, 02 Paul McGrath, 03 Colin Gibson, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Graeme Hogg, 07 Clayton Blackmore, 08 Peter Davenport, 09 Mark Hughes, 10 Frank Stapleton, 11 Peter Barnes, 14 Joe Hanrahan (Mark Hughes). 6. august 1986 – Old Trafford, Tilskuere: 32275. Prince of Wales Trust International Challenge Fluminense (H) 0-0 (Peter Davenport, Mark Hughes 55) 01 Chris Turner, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Paul McGrath, 06 Graeme Hogg, 07 Gordon Strachan, 08 Clayton Blackmore, 09 Frank Stapleton, 10 Peter Davenport, 11 Jesper Olsen, 12 Kevin Moran (Graeme Hogg), 13 Joe Hanrahan (Peter Davenport), 14 Colin Gibson (Clayton Blackmore), 16 Peter Barnes (Jesper Olsen). Vant 4-3 på straffekonk etter kampen. Straffene ble scoret av Barnes, C.Gibson, Strachan og McGrath. 8. august 1986 – Olympisch Stadion, Amsterdam, Tilskuere: 27500. Amsterdam Tournament Dynamo Kiev (N) 1-1 (Clayton Blackmore) 01 Chris Turner, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Norman Whiteside, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Gordon Strachan, 08 Mike Duxbury, 09 Frank Stapleton, 10 Peter Davenport, 11 Jesper Olsen, 12 Colin Gibson (Jesper Olsen), 13 Clayton Blackmore (John Sivebæk), 14 Terry Gibson (Norman Whiteside). Vant 4-1 på straffekonk etter kampen. Straffene ble scoret av C.Gibson, Davenport, Strachan, McGrath. 10. august 1986 – Olympisch Stadion, Amsterdam, Tilskuere: 23000. Amsterdam Tournament 01 Chris Turner, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Norman Whiteside, 05 Kevin Moran, 06 Graeme Hogg, 07 Gordon Strachan, 08 Paul McGrath, 09 Frank Stapleton, 10 Peter Davenport, 11 Colin Gibson, 12 Joe Hanrahan (Colin Gibson), 13 Terry Gibson (Norman Whiteside), 14 Clayton Blackmore (Kevin Moran). Vant 4-1 på straffekonk etter kampen. Straffene ble scoret av C.Gibson, Davenport, Strachan, McGrath. 14. august 1986 – Glenmalure Park, Dublin, Tilskuere: 10200. Shay Brennan testimonial. 01 Chris Turner, 02 John Sivebæk, 03 Colin Gibson, 04 Mike Duxbury, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Gordon Strachan, 08 Clayton Blackmore, 09 Frank Stapleton, 10 Terry Gibson, 11 Jesper Olsen, 12 Peter Davenport (Clayton Blackmore), 13 Graeme Hogg (Kevin Moran), 14 Joe Hanrahan (Frank Stapleton). 17. august 1986 – Old Trafford, Tilskuere: 12826. Steve Coppell testimonial. Real Sociedad (H) 1-1 (Clayton Blackmore) 01 Chris Turner, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Norman Whiteside, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Gordon Strachan, 08 Clayton Blackmore, 09 Peter Davenport, 10 Terry Gibson, 11 Jesper Olsen, 12 Mike Duxbury (Norman Whiteside), 13 Joe Hanrahan (Terry Gibson), 14 Steve Coppell (Jesper Olsen). 2. september 1986 – Tynecastle Park, Tilskuere: 10438. Dommer: D. Duncan, Gorebridge (SCO). Heart of Midlothian (B) 2-2 (Jesper Olsen 73 (straffe), Terry Gibson 75) 01 Chris Turner, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Norman Whiteside, 05 Paul McGrath, 06 Graeme Hogg, 07 Gordon Strachan, 08 Mike Duxbury, 09 Frank Stapleton, 10 Terry Gibson, 11 Jesper Olsen, 12 Peter Davenport (Frank Stapleton) 71. 10. september 1986 – Windsor Park, Belfast, Tilskuere: 10919. Linfield (B) 3-0 (Bryan Robson, Bryan Robson, Peter Davenport) 01 Chris Turner, 02 John Gidman, 03 Arthur Albiston, 04 Norman Whiteside, 05 Bill Garton, 06 Graeme Hogg, 07 Bryan Robson, 08 Mike Duxbury, 09 Peter Davenport, 10 Nicky Wood, 11 Peter Barnes, 12 Remi Moses (Mike Duxbury), 13 Joe Hanrahan (Nicky Wood), 14 Simon Ratcliffe (Norman Whiteside). 15. desember 1986 – Bahrain National Stadion, Tilskuere: 4000. Bahrain National Day Cup. G.C.C. All Stars (B) 1-0 (Norman Whiteside) 01 Gary Walsh, 02 John Sivebæk, 03 Colin Gibson, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Norman Whiteside, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Nicky Wood, 10 Terry Gibson, 11 Jesper Olsen, 12 Liam O'Brien (Jesper Olsen), 13 Chris Turner (Remi Moses), 14 Peter Barnes (Nicky Wood). 1987. 21. januar 1987 – Old Trafford, Tilskuere: 10652. Røde Stjerne Beograd (H) 0-1 () 01 Chris Turner, 02 John Sivebæk, 03 Colin Gibson, 04 Norman Whiteside, 05 Bill Garton, 06 Kevin Moran, 07 Mike Duxbury, 08 Gordon Strachan, 09 Terry Gibson, 10 Nicky Wood, 11 Jesper Olsen, 12 Paul McGrath (John Sivebæk), 13 Graeme Hogg (Kevin Moran), 14 Clayton Blackmore (Colin Gibson), 15 Frank Stapleton (Nicky Wood). 24. February 1987 – Vetch Field, Tilskuere: 6467. Jimmy Rimmer Testimonal. Swansea City (B) 3-1 (Norman Whiteside, Terry Gibson, Peter Davenport) 01 Jimmy Rimmer, 02 John Sivebæk, 03 Colin Gibson, 04 Norman Whiteside, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Remi Moses, 08 Mike Duxbury, 09 Terry Gibson, 10 Peter Davenport, 11 Nicky Wood, 12 John Bottomley (Terry Gibson). 25. mars 1987 – Celtic Park, Tilskuere: 36000. Roy Aitken testimonial. 01 Gary Walsh, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Paul McGrath, 06 Mike Duxbury, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Frank Stapleton, 10 Nicky Wood, 11 Colin Gibson, 12 Liam O'Brien (Gordon Strachan), 13 Chris Turner (Gary Walsh), 14 Terry Gibson (Nicky Wood). 10. mai 1987 – Old Trafford, Tilskuere: 16907. Gary Bailey testimonial. England Xl (H) 7-2 (Lee Andrew Martin, Mark Hughes, Mark Hughes, Mark Hughes, Mark Hughes, Terry Gibson, selvmål) 01 Gary Walsh, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Lee Andrew Martin, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Clayton Blackmore, 08 Liam O'Brien, 09 Mark Hughes, 10 Terry Gibson, 11 Jesper Olsen, 12 Frank Stapleton (Lee Andrew Martin), 13 Gary Bailey (Gary Walsh), 14 Mark Todd (Terry Gibson). Naxxar Lions (B) 9-0 (Mike Duxbury, Liam O'Brien, Liam O'Brien, Clayton Blackmore, Norman Whiteside, Norman Whiteside, Norman Whiteside, Peter Davenport, Frank Stapleton) 01 Gary Walsh, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Liam O'Brien, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Bryan Robson, 08 Clayton Blackmore, 09 Norman Whiteside, 10 Peter Davenport, 11 Colin Gibson, 12 Frank Stapleton (Bryan Robson), 13 Terry Gibson (Clayton Blackmore), 14 Bill Garton (Norman Whiteside). 22. juli 1987 – Næstved Stadion, Tilskuere: 6500. Næstved (B) 2-0 (Bryan Robson, Kevin Moran 18) 01 Chris Turner, 02 Viv Anderson, 03 Mike Duxbury, 04 Remi Moses, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Norman Whiteside, 11 Jesper Olsen, 12 Arthur Albiston (Chris Turner). 24. juli 1987 – Örjans Vall, Tilskuere: 2607. IS Halmia (B) 9-1 (Gordon Strachan, Norman Whiteside, Norman Whiteside, Norman Whiteside, Norman Whiteside, Peter Davenport, Peter Davenport, Jesper Olsen, selvmål) 01 Chris Turner, 02 Viv Anderson, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Paul McGrath, 06 Bill Garton, 07 Liam O'Brien, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Norman Whiteside, 11 Peter Davenport, 12 Jesper Olsen (Viv Anderson). 26. juli 1987 – Allinge, Tilskuere: 2500. B 1903 (B) 3-2 (Bryan Robson 8, Peter Davenport 27, Brian McClair 55 (straffe)) 01 Chris Turner, 02 John Sivebæk, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Kevin Moran, 06 Bill Garton, 07 Bryan Robson, 08 Liam O'Brien, 09 Brian McClair, 10 Peter Davenport, 11 Jesper Olsen, 12 Paul McGrath (John Sivebæk). 28. juli 1987 – Vejle Stadion, Tilskuere: 7000. Vejle Boldklub (B) 4-1 (Viv Anderson, Jesper Olsen, Brian McClair, Peter Davenport 38) 01 Chris Turner, 02 Viv Anderson, 03 Arthur Albiston, 04 John Sivebæk, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Peter Davenport, 10 Norman Whiteside, 11 Jesper Olsen, 12 Bill Garton (John Sivebæk), 14 Brian McClair (Gordon Strachan). 4. august 1987 – Main Road, Tilskuere: 20250. Manchester International Tournament Manchester City (B) 3-1 (Bryan Robson 18, Brian McClair 42, Brian McClair 51) 01 Gary Walsh, 02 Viv Anderson, 03 Arthur Albiston, 04 Mike Duxbury, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Norman Whiteside, 11 Jesper Olsen, 12 Colin Gibson (Brian McClair), 14 Liam O'Brien (Viv Anderson). 5. august 1987 – Main Road, Tilskuere: 7150. Manchester International Tournament Atletico Mineiro (N) 3-1 (Brian McClair 44, Brian McClair 59, Brian McClair 80) 01 Gary Walsh, 02 Viv Anderson, 03 Colin Gibson, 04 Mike Duxbury, 05 Paul McGrath, 06 Kevin Moran, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Norman Whiteside, 11 Jesper Olsen, 14 Liam O'Brien (Gordon Strachan), 15 Peter Davenport (Brian McClair). 10. august 1987 – Windsor Park, Belfast, Tilskuere: 10000. 01 Gary Walsh, 02 Viv Anderson, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Bill Garton, 06 Kevin Moran, 07 Norman Whiteside, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Peter Davenport, 11 Jesper Olsen, 12 Colin Gibson (Gary Walsh), 13 Mike Duxbury (Arthur Albiston), 14 Liam O'Brien (Kevin Moran). 21. oktober 1987 – Wessex Stadion, Tilskuere: 4994. Offisiell åpning av nye Wessex Stadion 01 Chris Turner, 02 Viv Anderson, 03 Arthur Albiston, 04 Remi Moses, 05 Bill Garton, 06 Kevin Moran, 07 Clayton Blackmore, 08 Peter Davenport, 09 Brian McClair, 10 Liam O'Brien, 11 Colin Gibson, 13 Lee Andrew Martin (Clayton Blackmore). 28. november 1987 – Somerset Cricket Ground, Tilskuere: 4200. Bermuda Tour Bermuda National Team (B) 4-1 (Norman Whiteside, Bryan Robson, Brian McClair, Peter Davenport) 01 Gary Walsh, 02 Clayton Blackmore, 03 Arthur Albiston, 04 Norman Whiteside, 05 Kevin Moran, 06 Mike Duxbury, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Peter Davenport, 11 Jesper Olsen, 12 David Wilson (Arthur Albiston). 1. desember 1987 – Somerset Cricket Ground, Tilskuere: 2000. Bermuda Tour Somerset Cricket Club (B) 4-1 (Archie Knox, David Wilson, Brian McClair, Jesper Olsen) 01 Gary Walsh, 02 Archie Knox (ass. manager i United), 03 Arthur Albiston, 04 David Wilson, 05 Kevin Moran, 06 Mike Duxbury, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Peter Davenport, 11 Jesper Olsen, 12 Alex Ferguson (Gordon Strachan), 13 Stephen Gardner (Arthur Albiston). 1988. 28. mars 1988 – White Hart Lane, Tilskuere: 20190. Danny Thomas testimonial Tottenham Hotspur (B) 3-2 (Gordon Strachan, Gordon Strachan, Peter Davenport) 01 Chris Turner, 02 Viv Anderson, 03 Colin Gibson, 04 Steve Bruce, 05 Paul McGrath, 06 Remi Moses, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Peter Davenport, 11 Jesper Olsen, 12 Arthur Albiston (Chris Turner), 13 Kevin Moran (Colin Gibson), 14 Liam O'Brien (Paul McGrath), 15 Clayton Blackmore (Steve Bruce). 22. april 1988 – Fellows Park, Tilskuere: 6141. Centenary Celebration Match Walsall (B) 3-1 (Norman Whiteside, Gordon Strachan, Brian McClair) 01 Chris Turner, 02 Viv Anderson, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Paul McGrath, 06 Norman Whiteside, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Peter Davenport, 11 Jesper Olsen, 8. mai 1988 – Old Trafford, Tilskuere: 14898. Arthur Albiston testimonial Manchester City (H) 0-2 (Norman Whiteside, Gordon Strachan, Brian McClair) 01 Chris Turner, 02 Mike Duxbury, 03 Arthur Albiston, 04 Steve Bruce, 05 Graeme Hogg, 06 Remi Moses, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes (gjestespiller), 11 Ray Wilkins (gjestespiller), 13 Clayton Blackmore (Graeme Hogg), 14 Joe Jordan (gjestespiller, som byttet med Remi Moses), 15 Frank Stapleton (gjestespiller som byttet med Mike Duxbury), 16 Lou Macari (gjestespiller som byttet med Bryan Robson). 17. mai 1988 – Old Trafford, Tilskuere: 37392. AC Milan (H) 2-3 (Brian McClair, Jesper Olsen) 01 Chris Turner, 02 Viv Anderson, 03 Colin Gibson, 04 Steve Bruce, 05 Paul McGrath, 06 Mike Duxbury, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Peter Davenport, 11 Jesper Olsen, 14 Lee Andrew Martin (Steve Bruce). 20. mai 1988 – Abbey Stadion, Cambridge, Tilskuere: 3981. Dommer: George Courtney, Spennymoor. Kampen ble spilt p.g.a. salget av Guiliano Maiorana fra Histon. Histon (B) 3-1 (Clayton Blackmore, Kieran Toal, Mark Hughes) 01 Jim Leighton, 02 Lee Andrew Martin, 03 Lee Sharpe, 04 Steve Bruce, 05 Mike Duxbury, 06 Mal Donaghy, 07 Clayton Blackmore, 08 Russell Beardsmore, 09 Kieran Toal, 10 Mark Hughes, 11 Giuliano Maiorana, 12 Alan Tonge (Lee Andrew Martin), 13 Sean McAuley (Kieran Toal), 14 Paul Sixsmith (Lee Sharpe), 15 Jason Lydiate (Steve Bruce), 16 Darren Ferguson (Clayton Blackmore), 17 Wayne Bullimore (Giuliano Maiorana). 6. august 1988 – Ramundervallen, Tilskuere: 1521. Laxå IF (B) 4-0 (Brian McClair, Mark Hughes, Jesper Olsen, selvmål) 01 Jim Leighton, 02 Clayton Blackmore, 03 Colin Gibson, 04 Steve Bruce, 05 Bill Garton, 06 Liam O'Brien, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Jesper Olsen, 12 Peter Davenport (Bryan Robson), 14 Lee Andrew Martin (Colin Gibson), 16 Jonny Rödlund (Liam O'Brien). 10. august 1988 – Bislett Stadion, Tilskuere: 6296. 01 Jim Leighton, 02 Clayton Blackmore, 03 Lee Andrew Martin, 04 Steve Bruce, 05 Bill Garton, 06 Liam O'Brien, 07 Bryan Robson, 08 Paul Dalton, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Peter Davenport, 12 Gordon Strachan (Paul Dalton), 13 Jesper Olsen (Liam O'Brien), 14 Russell Beardsmore (Steve Bruce). 11. august 1988 – Tingvalla, Tilskuere: 3461. Karlstad BK (B) 6-0 (Brian McClair, Liam O'Brien, Gordon Strachan, Peter Davenport, Mark Hughes, Paul Dalton) 01 Jim Leighton, 02 Russell Beardsmore, 03 Clayton Blackmore, 04 Brian McClair, 05 Bill Garton, 06 Lee Andrew Martin, 07 Liam O'Brien, 08 Gordon Strachan, 09 Peter Davenport, 10 Mark Hughes, 11 Jesper Olsen, 12 Paul Dalton (Liam O'Brien), 13 Jonny Rödlund (Clayton Blackmore). 15. august 1988 – Edsborg, Tilskuere: 3018. Trollhattans IF (B) 8-1 (Liam O'Brien, Peter Davenport, Peter Davenport, Peter Davenport, Gordon Strachan, Brian McClair, Mark Hughes, Jesper Olsen) 01 Jim Leighton, 02 Clayton Blackmore, 03 Lee Andrew Martin, 04 Steve Bruce, 05 Jonny Rödlund, 06 Liam O'Brien, 07 Peter Davenport, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Jesper Olsen, 13 Russell Beardsmore (Jonny Rödlund). 16. august 1988 – Old Trafford, Tilskuere: 14348. 01 Jim Leighton, 02 Russell Beardsmore, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Lee Andrew Martin, 06 Brian McClair, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Peter Davenport, 10 Mark Hughes, 11 Jesper Olsen, 12 Buttigeig (Russell Beardsmore), 14 Paul Dalton (Gordon Strachan). 21. august 1988 – Old Trafford, Tilskuere: 25432. Kevin Moran testimonial Manchester City (H) 5-2 (Lee Andrew Martin, Brian McClair, Brian McClair, Mark Hughes, Jesper Olsen) 01 Jim Leighton, 02 Clayton Blackmore, 03 Lee Andrew Martin, 04 Steve Bruce, 05 Kevin Moran, 06 Brian McClair, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Peter Davenport, 10 Mark Hughes, 11 Jesper Olsen, 12 Bill Garton (Kevin Moran), 16 Lee Sharpe (Peter Davenport). 3. oktober 1988 – Easter Road Park, Tilskuere: 14236. Gordon Rae testimonial Hibernian (B) 3-0 (David Wilson, Mark Hughes, Mark Robins) 01 Jim Leighton, 02 Viv Anderson, 03 Lee Sharpe, 04 Steve Bruce, 05 David Wilson, 06 Jesper Olsen, 07 Bryan Robson, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Peter Davenport, 12 Russell Beardsmore (Lee Sharpe), 13 Paul Dalton (Gordon Strachan), 14 Mark Robins (David Wilson). 29. november 1988 – St Andrew's, Tilskuere: 8993. Dommer: A. Alpin, Kendal.Ian Handysides Benefit Birmingham City (B) 5-2 (Clayton Blackmore, Bryan Robson, Brian McClair, Mark Hughes, Mark Robins) 01 Jim Leighton, 02 Bill Garton, 03 Lee Andrew Martin, 04 Steve Bruce, 05 Clayton Blackmore, 06 Mal Donaghy, 07 Bryan Robson, 08 Ralph Milne, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Giuliano Maiorana, 12 Mark Robins (Mark Hughes), 13 David Wilson (Giuliano Maiorana), 14 Lee Sharpe (Lee Andrew Martin), 15 Tony Gill (Bryan Robson). 1989. 1. mars 1989 – Pahnerston Park, Tilskuere: 3776. Dommer: John Key, Rotherham.Lockerbie Disaster Appeal Queen of the South (B) 6-3 (Mal Donaghy, Brian McClair, Brian McClair, Tony Gill, Mark Robins, Mark Robins) 01 Jim Leighton, 02 Lee Andrew Martin, 03 Mal Donaghy, 04 Steve Bruce, 05 Paul McGrath, 06 Clayton Blackmore, 07 Russell Beardsmore, 08 Gordon Strachan, 09 Brian McClair, 10 Ralph Milne, 11 Tony Gill, 12 Mark Robins (Brian McClair), 13 Shaun Goater (Ralph Milne), 14 Giuliano Maiorana (Gordon Strachan), 15 Paul Dalton (Clayton Blackmore), 16 Derek Brazil (Paul McGrath), 17 Wayne Heseltine (Mal Donaghy). 30. juli 1989 – Bangkok, Tilskuere: 12000. Thailand National XI (B) 1-1 (Bryan Robson) 01 Jim Leighton, 02 Mike Duxbury, 03 Lee Sharpe, 04 Steve Bruce, 05 Clayton Blackmore, 06 Mal Donaghy, 07 Bryan Robson, 08 Neil Webb, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Mike Phelan, 12 Russell Beardsmore (Clayton Blackmore), 13 Lee Andrew Martin (Bryan Robson). Vant 4-2 på straffekonk. Straffene ble scoret av McClair, Webb, Bruce og Martin. 2. august 1989 – Kobe, Tilskuere: 8000. 01 Jim Leighton, 02 Lee Andrew Martin, 03 Mike Duxbury, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Mal Donaghy, 07 Bryan Robson, 08 Neil Webb, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Lee Sharpe, 12 Russell Beardsmore (Mike Duxbury), 13 Clayton Blackmore (Lee Andrew Martin), 14 Ralph Milne (Lee Sharpe). 7. august 1989 – Tokyo, Tilskuere: 40000. Japan National XI (B) 1-0 (Mark Robins) 01 Jim Leighton, 02 Clayton Blackmore, 03 Mike Duxbury, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Mal Donaghy, 07 Bryan Robson, 08 Neil Webb, 09 Mark Robins, 10 Mark Hughes, 11 Ralph Milne, 15 Russell Beardsmore (Mark Robins). 11. august 1989 – Ashton Gate, Tilskuere: 9799. Bristol City (B) 3-2 (Neil Webb, Brian McClair, Russell Beardsmore) 01 Jim Leighton, 02 Mike Duxbury, 03 Colin Gibson, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Mal Donaghy, 07 Clayton Blackmore, 08 Neil Webb, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ralph Milne, 12 Brian Carey (Mike Duxbury), 13 Deiniol Graham (Brian McClair), 14 Russell Beardsmore (Colin Gibson). 13. august 1989 – Old Trafford, Tilskuere: 19958. Mike Duxbury testimonial 01 Jim Leighton, 02 Mike Duxbury, 03 Mal Donaghy, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Brian Carey, 07 Bryan Robson, 08 Neil Webb, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Clayton Blackmore, 15 Mark Robins (Brian Carey). 12. september 1989 – Plainmoor Ground, Tilskuere: 4108. Torquay United (B) 1-0 (Mike Duxbury) 01 Jim Leighton, 02 Viv Anderson, 03 Mal Donaghy, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Russell Beardsmore, 08 Mike Duxbury, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Lee Sharpe, 12 Clayton Blackmore (Mark Hughes), 13 Lee Andrew Martin (Lee Sharpe). 26. september 1989 – Tynecastle Park, Tilskuere: 9001. Eamonn Bannon testimonial Heart of Midlothian (B) 4-2 (Clayton Blackmore, Clayton Blackmore, Brian McClair, Danny Wallace) 01 Jim Leighton, 02 Viv Anderson, 03 Mal Donaghy, 04 Mike Duxbury, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Russell Beardsmore, 08 Clayton Blackmore, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Lee Andrew Martin (Mark Hughes), 14 Lee Sharpe (Viv Anderson). 17. oktober 1989 – McDiarmid Park, Tilskuere: 9788. Offisiell åpning av McDiarmid Park St. Johnstone (B) 1-0 (Brian McClair) 01 Jim Leighton, 02 Lee Andrew Martin, 03 Mal Donaghy, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Bryan Robson, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Lee Sharpe, 12 Colin Gibson (Mal Donaghy), 13 Clayton Blackmore (Bryan Robson), 14 Mike Duxbury (Lee Andrew Martin), 15 Giuliano Maiorana (Mark Hughes). Benu. Benu er en egyptisk fugleguddom som tjenestegjør som det egyptiske motstykket til Fugl Føniks. Det sies at Benu er sjelen til solguden Ra. Noen av titlene til fuglen Benu var «Han som kommer til vesen av seg selv», «Den stigende» og «Herre av festivalene». Navnet er relatert til verbet "weben" i betydningen «å stige strålende» eller «å skinne». Benu var den den mytologiske føniks av Egypt og ble assosiert med Nilen som flommet over sine bredder, med gjenfødelse, og med solen. Ettersom Benu representerte skapelse og fornyelse var den forbundet med den egyptiske kalender. Templene til Benu var velkjente for sine redskaper for å holde rede på tiden. We Are the World. «We Are The World» er navnet på en sang som ble utgitt i 1985 på Harry Belafontes initiativ, med sangen produsert av Quincy Jones, og skrevet av Michael Jackson og Lionel Richie. Belafonte, med Bob Geldofs "Band Aid" friskt i minne, bestemte seg for å vise at USA kunne trå like godt til med å hjelpe den tredje verden som det Storbritannia kunne. Historie. Sangen ble skrevet av Michael Jackson og Lionel Richie, og ble sendt ut som en instrumental-demo sammen med en invitasjon til flere amerikanske stjernesangere, med spørsmålet «Bryr du deg?» på. Det gikk ikke lang tid før en rekke sangere meldte seg og sangen ble tatt opp i studio 28. januar 1985 og utgitt to måneder senere, 7. mars. Sangen ble en enorm suksess i hele verden, også i Norge, hvor den lenge var nummer 1 på VG-lista i 1985. Tilsammen lå sangen 14 uker på norske lister, hvorav ti på førsteplass. Hele inntekten gikk til Afrika, og singelen ble utgitt med artistnavnet 'USA for Africa'. Haiti. I 2010 ble det laget en ny versjon av «We are the World» som ble kalt «We are the world 25 for Haiti». Sangen ble laget for å støtte og samle inn penger til folk som ble rammet av jordskjelvet i Haiti. RTL Television. RTL Television, kort RTL, er en tyskspråklig, privat fjernsynskanal med sete i Köln, som kringkaster gjennom bakkeantenner, kabel, satellitt og internett i Tyskland, Østerrike, Sveits og Luxembourg. RTL er en forkortelse for "Radio Télévision Luxembourg" og kanalen ble opprinnelig kalt "RTL plus". Den ble opprettet i 1984 og sprang ut fra Radio Luxembourgs radioprogram og fjernsynsstasjonen RTL Télévision. RTL Television har 1 135 fast ansatte medarbeidere (2003) og en omsetning på 1,88 milliarder euro (2003). RTLs markedsandel nådde en topp i 1993 med 18,9 % og lå i 2006 på 12,8 %. Sat.1. Sat.1 er en tyskspråklig privat fjernsynskanal med sete i Berlin, som kringkaster i Tyskland, Østerrike og Sveits. Kanalen ble etablert i 1984 og eies av ProSiebenSat.1 Media, som ble grunnlagt av Leo Kirch. Kanalens markedsandel nådde en topp i 1994 med 14,9 %, og lå i 2006 på 9,8 %. Fra 2007 har Matthias Alberti vært kanalens direktør. Rhea Harder. Rhea Harder (født 27. februar 1976 i Berlin) er en tysk skuespillerinne. Hun har bl.a. spilt «Florentine 'Flo' Spirandelli di Montalban» i såpeserien "Gute Zeiten – Schlechte Zeiten" og «Sarah» i storbyserien "Berlin, Berlin". Eksterne lenker. Harder, Rhea Harder, Rhea Arzu Bazman. Arzu Bazman (født 12. desember 1977 i Berlin) er en tysk skuespillerinne av tyrkisk opprinnelse. Hun er utdannet radiologiassistent, og begynte karrièren som modell. Bazman er særlig kjent for rollen som sykesøster i fjernsynsserien "In aller Freundschaft". Hun har spilt i kinofilmer som "Mädchen, Mädchen" og "Der Tod kommt krass". Hun ble i 2004 nominert til den tyske komedieprisen som beste skuespillerinne for sin rolle i fjernsynsserien "Schulmädchen". Eksterne lenker. Bazman, Arzu Bazman, Arzu Beretningen om de tre kongedømmer. a> fra Beretningen om de tre kongedømmer. "Beretningen om de tre kongedømmer" (tradisjonell kinesisk: 三國演義, forenklet kinesisk: 三国演义, pinyin: "Sānguó yǎnyì") er en kinesisk historisk roman skrevet av Luó Guànzhōng på 1300-tallet. Historien er basert på hendelser i de turbulente årene i slutten av Han-dynastiet, og De tre rikers tid (220-280). Den regnes som en av de fire klassiske romaner i kinesisk litteratur. Beretningen om de tre kongedømmer støtter seg til historiske kilder som Chen Shous "Sanguo Zhi", Liu Yiqings "Shishuo xinyu" (fra 430), og til "Sanguozhi Pinghua", en kronologisk samling av åtti oppdiktede historier fra og med eden i ferskenlunden til Zhuge Liangs død. Det fantes mellom temti og seksti skuespill om De tre kongedømmer under Yuandynastiet og tidlig under Mingdynastiet, og de var for det meste fiksjon, med bare et tynt fundament i virkeligheten. Således kan man si at "Beretningen om de tre kongedømmer" innebar en sterkere konsentrasjon om sanne historiske kilder enn disse skuespillene. Beretningen gir også en historisk sett riktig oppvurdering av det sørlige Kinas betydning. De elementene som er fiksjon – noen har anslått dem til 30 prosent av materialet – er tatt fra uoffisiell historieskrivning, "Sanguozhi Pinghua", og fra forfatterens egen fantasi. Ikke desyo mindre bevarer de en beskrivelse av de sosiale forhold og har en indre logikk som stemmer godt overens med hva man ellers ved om De tre kongedømmers tid. Slik har også disse elementene en historisk «troverdighet», selv om de ikke er historisk korrekte. "Beretningen om de tre kongedømmer" har Liu Bei og hans kongedømme i helterollene; dette var typisk for Ming-tiden og gjenspeilte opopfatningen av at Shu Han var det legitime etterfølgerrike til Handynastiet. Dermed blir også rikets motstandere, altså Cao Cao, Sun Quan og deres riker, som ofte omtalt nedsettende. Noen ikke-historiske elementer fra romanen er blitt velkjente og viktige byggesteiner for tradisjonelle kinesiske kulturelle forestillinger. Annet. Videospillene i Dynasty Warriors-seriene produsert av Koei er basert på hendelser fra "Beretningen om de tre kongedømmer". Nabateere. Nabateerne var i oldtiden et nordarabisk folk som dannet et kongerike i området øst for Palestina. Dette riket ble dannet på 300-tallet f.kr. og hadde byen Petra som hovedstad. Man tror at nabateerne tilhørte en arabisk stamme som hadde innvandret sørfra i århundrene f.kr. Landområdet deres kom til å omfatte steder som tidligere hadde tilhørt edomittene. Nabateerne drev karavanehandel mellom middelhavslandene og Saba i Sør-Arabia. De var dyktige handelsfolk og handlet med myrra, krydder, silke fra India, elfenben fra Afrika og med dyr. Deres rike ble etterhvert ganske betydningsfullt og kom til å omfatte deler av Libanon og Syria, men med tiden kom det under innflytelse av Romerriket. Nabateerne bygde flere byer i Negev. De gjorde seg også bemerket for sine vanningsanlegg og kanaler som ledet vann til store cisterner. De fremstilte mye kunst, som viser påvirkning fra grekerne. Aretas I var en nabateisk konge som levde samtidig med Aleksander den store. Flere av de etterfølgende kongene gjorde seg bemerket. Senere kom kongene til å være forpliktet overfor romerne. Kong Aretas IV hadde en datter som var gift med Herodes Antipas. Da Herodes Antipas skilte seg fra henne, førte det til krig. Apostelen Paulus oppholdt seg en tid i nabateernes rike, trolig i nærmere tre år. Kong Aretas IV ønsket å fengsle ham, men Paulus slapp unna ved å bli firt ned fra bymuren i en kurv. Flere tusen nabateiske innskrifter er blitt funnet, ikke bare i deres eget område, men også på Sinaihalvøya, i Egypt, Hellas og Italia. De hadde et eget skriftspråk som med tiden utviklet seg til det arabiske alfabetet. Ruinene av Petra med flere bygninger uthugd i fjellet er i dag en stor turistattraksjon. Petra (Jordan). a> er en av de mest forseggjorte strukturene i Petra. Petra var en oldtidsby som var nabateernes hovedstad og senter for karavanehandel. Nylige utgravninger har vist at det var beboernes evne til å kontrollere vannforsyningen som ledet til at ørkenbyen kunne oppstå ved å skape en kunstig oase. Byen hadde sin storhetstid fra ca år 400 f.Kr. til ca år 300 e.Kr. Etter ca 1300 har byen gått i glemmeboka inntil den ble «gjenoppdaget» av den anglo-sveitsiske oppdageren Burchhardt (også kjent under pseudonymet Sheikh Ibrahim Ibn Abdallah) i 1812, selv om beduinene i området hele tiden har visst om og brukt hulene. Byens ruiner ligger ved tettstedet Wadi Musa (Moses dal) i Jordan, omtrent midtveis mellom Dødehavet og Akababukta, i nærheten av Wadi al-Arab. Byen befinner seg i en smal dal omgitt av sandsteinsklipper; adgangen til byen er gjennom en 2 km lang kløft som blir smalere og smalere, dypere og dypere, helt til man kommer ut ved Al Khazneh (Skattkammeret) (Se illus). Fjellet her er sandstein i nesten alle regnbuens farger men røde farger dominerer. Den er kjent for fasadene og hulene som er hugd ut direkte fra fjellet og store klippeblokker. Det er en generell enighet blant forskere om at hulene og fasadene utgjør gravkammer for eminente personer i nabateernes tid. Området inneholder også rester av bygninger fra senere tider. Petra ligger langs kongevegen som går fra Kairo (Heliopolis) til Syria og videre til øvre deler av Eufrat. I en global avstemming som ble avsluttet 6. juli 2007 ble stedet valgt som ett av de moderne underverkene. Trudi Jaeger. Trudi Jaeger (født 30. januar 1951 i London) er en britisk billedkunstner som har vært bosatt i Bergen siden 1976. Jaeger er kjent for sine minimalistiske strektegninger på japanpapir som hun ofte presenterer i serier. Østens filosofi og vestnorske vanntopografier er inspirasjonskilder for mange av hennes arbeider. Hun har stått for en rekke utsmykninger og er innkjøpt av flere offentlige institusjoner og kontorer. Trudi Jaeger har vært tilknyttet Bergen Arkitekt Skole (BAS) som førsteamanuensis i en årrekke. Rachel Grepp Heimen Familiesenter. Rachel Grepp Heimen Familiesenter var en institusjon i Oslo som gir tilbud til gravide, enslige forsørgere (både kvinner og menn) med barn og par med ett eller flere barn. Familiesenteret tok imot familier fra hele landet og samarbeider med barnevernet, sosialkontorer, asylmottak og Kriminalomsorg i frihet. Tilbudene som ble gitt, varierte fra omsorgsveiledning, terapi, sosial trening, norskopplæring med mer. Marte Meo-veiledning ble brukt for å forsterke samspillet mellom foreldre og barn. Målet med behandlingsopplegget var at familiene skulle oppleve mestring og ta tilbake kontrollen over eget liv. Familiesenteret ble åpnet 22. november 1967 og hadde 21 leiligheter i et eget bygg i Maridalsveien mellom Nordberg og Grefsen. Rachel Grepp Heimen Familiesenter var en stiftelse som ble eid og drevet av Det norske Arbeiderparti. Senteret var oppkalt etter helse- og kulturpolitikeren Rachel Grepp (1879–1961). Senteret ble nedlagt 1. mai 2012. Lot. Lot, fl.t. "lotter", er overgangen mellom kjøl og stevn i mange robåter. De fleste robåter har en buet planke, et "lot", mellom kjølen og stevnen foran og bak. Andre navn på lot, er "lås", "løt" og "løte". Det sies at ordet lot henger sammen med det gammelnorske "(undir-)hlutr", som også betegner et buet trestykke. Skjøtene mellom kjøl og lot og lot og stevn er gjerne såkalte skråskar, og er ofte så nøyaktig utført at de er vanskelige å se. Derfor blir lotet gjerne oversett når man betrakter buen på en båtstevn. Et lot kan stikke mer eller mindre ut fra båtbordene, og ha ulik bue, også på båter av samme type, ja, til og med båter fra samme båtbygger. Både tilfeldigheter (f.eks. buen i lot-emnene) hos den enkelte båtbygger, og krav fra båtkjøperen, kan påvirke dette. En båt med den sterkeste buen nederst på lotet og/eller ekstra bredt lot, sies gjerne å være "sid i lotet", ha "sidt lot". Et annet uttrykk som brukes, er at båten er "lobeit" eller "luvbeit", i betydningen av at forskipet tar godt tak i sjøen, og at båten derfor både er logjerrig, og seiler godt på bidevind. At en båt er lobeit, kommer ofte av at den nettopp er "sid i lotet". Se også Ordliste til robåter Herman Krag. a>, avd. for teknologi, ved Gunnerus gate i Trondheim, er tegnet av Krag. Herman Anton Jon Kaare Krag (født 30. oktober 1920 i Oslo, død 21. april 1982 i Trondheim) var en norsk arkitekt. Han var barnebarn av våpenindustrimannen Ole Herman Krag og far til bildekunstneren Anne-Brit Krag. Herman Krag begynte sin utdanning i Stuttgart, og avsluttet ved NTH i 1944. Han bosatte seg i Trondheim i 1947, ble ansatt ved NTH i 1948 og var fra 1958 professor i boligbygging. Fra 1952 drev han parallelt eget arkitektfirma. Krag står bak en rekke karakterbygg i Trondheim: Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i Munkegata 5 (ferdigstilt i 1968), Skatteetatens hus (tidligere Politihuset) i Kongens gate 87 (oppført 1974), Bunnprisbygget/Lykkegården i Munkegata 48, kontorbygget til firmaet Bachke & Co/Trøndelag senter for samtidskunsts galleri i Fjordgata 11 (oppført 1972/1973), Berg studentby (oppført 1956-1963, revet 2008/2009) og Moholt studentby (innflytningsklar i 1964). Krag var formann i Trondhjems arkitektforening og fylkesavdelingen av Fortidsminneforeningen. Trondheim kommune har oppkalt en vei etter arkitekt Krag. "Herman Krags veg" i Trondheim går rundt Moholt studentby. Asylmottak. Statlig mottak for asylsøkere, oftest bare kalt asylmottak, er et frivillig botilbud til asylsøkere som kommer til Norge, det vil si til utenlandske personer som selv ber om beskyttelse som flyktninger. For de som har fått oppholdstillatelse og skal bosette seg i en kommune, begynner integreringen til det norske samfunnet mens de oppholder seg i asylmottaket. Ellers er det aktivitetstilbud til alle beboere. Noen asylsøkere finner seg andre bosteder på egen hånd, men majoriteten bor i mottak. Transittmottak (transitt betyr gjennomreise) er mottakssentraler opprettet som første oppholdssted for nyankomne som ønsker asyl, der de er mens deres søknader blir vurdert. Derfra går veien enten ut igjen av landet, til asylmottak eller privat boforhold. Staten har ansvaret for å opprette og betale for asylmottakene og organiserer og driver disse og resten av mottaksapparatetet gjennom Utlendingsdirektoratet (UDI). UDI står også for utlendingskontrollen og informasjonsarbeidet. Det er i dag 110 asylmottak i Norge fordelt på 99 vertskommuner over hele landet. Støttepunkt Melland. Støttepunkt Melland (Stützpunkt Melland), også kalt "Melland fort", er et tysk kystfort som ligger ut mot Trondheimsleia ved Melland på Skardsøya i Aure kommune. Fortet ble oppført i 1944 av rundt 1000 mann, stort sett russiske krigsfanger. Anlegget bestod opprinnelig av en jernbane (fra Drageidet til festningsanleggene), 8 kanonstillinger fordelt på to batteri, flere luftvernstillinger og en del hus, deriblant et lasarett og et soldathjem. Tyskerne kalte fortet for "Stützpunkt Melland". Kystfortet ble bygd over et stort område, og er i dag et godt besøk friluftsområde. William. William er en opprinnelig engelsk variant av det germanske mannsnavnet Wilhelm som er dannet av navnedelene "wil" som betyr «vilje» eller «ønske» og "helm" som betyr «hjelm». Navnet forkortes ofte "Willy", "Will", "Billy" eller "Bill" i engelsktalende land. "Liam" er en vanlig irsk kortform. Utbredelse. På slutten av 1500-tallet var "William" det tredje mest brukte navnet i England. Navnet "William" er i dag svært mye brukt i befolkningen i USA. Det har vært svært populært som døpenavn i Sverige på 2000-tallet og har hatt en sterkt økende popularitet som navn på guttebarn i Norge fra ca 1990. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet William og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Hobby (kortfilm). Hobby (2007) er en kortfilm laget av fire elever ved Rosenvilde videregående skole i Bærum. Filmen vant to Amanduspriser (beste fiksjon og publikumsprisen) og er kommet til landsfinalen i UKM. Handling. Filmen er en refleksjon over samfunnet og om hvordan styre sitt eget liv. Hovedpersonen forteller om hvordan han tok avstand fra livet som simpel konsument, og om den eneste følgesvennen sin, sjokoladen Hobby, som i likhet med han selv er et tegn på noe uforandret som går en usikker skjebne i vente. Lesund gård. Lesund gård på Lesundet i Aure kommune var en av de eldste gårdsbosettingene i Aure (eldre jernalder), og strakte seg sannsynligvis over hele Lesundøya og Gridsvågøya. Lesund gård var modergård (opprinnelsesgård) både for Åkvik, Melland og Kalland. Melland. Melland er et sted som ligger på Skardsøya i Aure kommune. Melland gård er nevnt fra før 1500-tallet, og var delvis krongods i eie av proster og kjøpmenn frem til 1700-tallet. På "Vetta-heia" mellom Melland og Skipnes har en av vardene som Håkon den Gode lot bygge stått. I 1855 bodde det 33 mennesker på Melland. Ikke langt unna Melland så finner man kystfortet Støttepunkt Melland som tyskerne oppførte i 1944. På Melland finner du også Melland naturreservat og Mellandsvågen naturreservat som begge er vernet etter naturvernloven. Idrettslag. Idrettslag er en organisasjon som tilrettelegger for idrettsaktivitet. Idrettsklubb, idrettsforening og sportsklubb er andre begrep som nyttes for denne typen idrettsorganisasjoner. Et idrettslag er oftest knyttet til et mindre geografisk område, gjerne sentrert rundt en skole med idrettshall eller et idrettsanlegg. Idrettslag kan spesialisere seg på en idrett, gjerne kalt særidrettslag. Denne typen idrettslag vil ofte ha navn etter idretten den organiserer. Eksempler er Trondheim ishockeyklubb og Drammens Skøiteklub. De fleste idrettslag administrerer flere idretter og kalles gjerne fleridrettslag, som for eksempel Fossum Idrettsforening Til ulike tider har krav om effektivisering i mange idrettskommuner medført sammenslåinger av, eller samarbeid mellom flere klubber i såkalte overbygningsklubber, eller "paraplyklubber". Klubbene bak en slik sammenslåing blir gjerne kalt moderklubb. Et eksempel er friidrettsklubben Gloppen Friidrettslag. Psykiatrisk sykehus. Et psykiatrisk sykehus er et sykehus som spesialiserer seg på psykiske lidelser. Gjennom tidene har lignende institusjoner vært kalt "mentalsykehus", "dårekiste", "dollhus", "asyl", "galehus" og lignende. En del av de tidligere psykiatriinstitusjonene er pr. 2010 enten omgjort til distriktspsykiatriske enheter (DPSer), eller lagt ned. Erstatterne er da gjerne enheter under et universitetssykehus. Psykiatriske sykehus i Norge. Helsetjenestene i Norge er i dag integrert i større enheter som er organisert i regioner. De psykiatriske sykehusene utgjør avdelinger i organisasjonen. Il Caesar. Il Caesar var en norsk elektronisk klubbmusikk- duo. Il Caesar ble startet av Thomas Steen Brandi, og Frank Granås i 1998, og debuterte med singlen "La Musica Electronica" i april 1999. Bandets siste utgivelse var singlen, "The Stalker" i 2003. Duoen ble utvidet etter et års tid med Camilla Fearnley og i 2000 sluttet Frank Granås i bandet. Liste over konger av Munster. Kongedømmet Mumu tilsvarte om lag dagens provins Munster Mumu eller Mhumain (i moderne anglifisert form "Munster") var et historisk kongedømme i Irland, i utstrekning tilsvarte det om lag den dagens irske provins Munster. I den middelalderske irske historieskriving, slik vi kjenner den fra krønikene, tegnes en tilsynelatende idealisert framstilling av kongedømmene. Øya var delt i «femteparter» (gælisk "cóiceda"). I tillegg til Mumu i sør var det "Ulaid" (Ulster) i nord, "Cóiced Ol nEchmacht" eller "Connachta" (Connacht) i vest, og "Laighin" (Leinster) i øst. Disse omga alle det sentrale kongedømmet Míde (dette navnet har overlevd i de nåværende grevskapene Meath og Westmeath). Hver av de fire ytre delene hadde sin egen konge, mens overkongen styrte over alle fra Tara i Míde. Navnet Mumu kommer fra den gæliske gudinnen Muman. Kongedømmet var på et tidspunkt delt inn i seks regioner: "Tuadh Mhuman" (nord), "Des Mhuman" (sør), "Aur/Ur Mumhan" (øst), "Iar mumhan" (vest), "Ernaibh Muman" (delen som tilhørte Ernai stammen), og "Deisi Muman" (delen som tilhørte Deisi stammen). En senere inndeling var Thomond (nord), Desmond (sør), og "Ormond" (øst). De tre kronene i flagget til dagens provins Munster symboliserer disse tre. Fra tidlig Kristen tid var Mumu dominert av klanen Eóganachta, som hadde sitt symbolske hovedsete i Caisil. På høyden av sin makt gjorde Eóganachts herskere ikke bare krav på Mumu, men så seg også som rettemssige herskere av hele den sørlige delen av Irland, Leth Moga. Under Feidlimid mac Cremthanin, konge av Mumu fra 820 til 847 utfordret også Mumu Uí Néill klanen, og gjorde krav på overherredømme for hele Irland. Den første kongen fra Mumu som skulle få tittelen overkonge av Irland var imidlertid ikke fra Eóganachta, men Brian Boru fra den nordlige Dal gCais klanen som ble den førende klanen i Mumu fra siste halvdel av 900-tallet. Konger av Munster 963 - 1119. Fra Dál Cais, eller, når merket (E), fra Eóganachta. Litteratur. Munster M Maurice de Vlaminck. Maurice de Vlaminck (4. april 1876 – 11. oktober 1958) var en fransk maler, grafiker og forfatter. Liv. de Vlaminck vokste opp i Paris, der foreldrene var musikere. Som ung studerte han fiolin, men brøt av for å bli profesjonell syklist. Den karrieren tok slutt etter en tyfusfeber. Han gikk deretter inn i militæret, der han møtte André Derain, som han senere lærte å male av. Han har blitt inspirert av Vincent Van Gogh og Paul Cézanne, men har også trekk som peker mot fauvismen: Han var blant "les fauves" på Salon d'automne i 1905. Han fikk mange år som maler og beholdt hele tiden sin egen stil, med ganske fet maling og store, sikre strøk. Fargene var noe mer dempet enn hos forbildene. Han døde i Rueil-la-Gadelière 11. oktober 1958 Dvergsnutebladbiller. Dvergsnutebladbiller (Nanophyidae) er en liten familie av små snutebiller (Curculionoidea) som lever på ulike slags planter. De har tidligere blitt regnet til ulike familier, blant annet snutebiller (Curculionidae) og Brentidae. Bare én art er registrert i Norge, men det er kjent seks arter fra Nord-Europa. Utseende. Knøttsmå til små (1,2 – 2,5 mm) biller, kroppen tykk, oval og høyt hvelvet med en lang, sylindrisk snute som ofte er omtrent halvparten så lang som resten av kroppen. På farge er de vanligvis gul- eller brunaktige, uten påfallende hår men ofte med lyse skjell, eller med fine hår. Hodet (bortsett fra snuten) er ganske lite, fasettøynene store og flate. Antennene sitter festet på siden av snuten i den ytterste halvdelen. De består av 8-10 ledd, og er knebøyde. Det innerste leddet utgjør nær halvparten av totallengde, så følger 4-6 små, smale ledd før antennen avsluttes med en tre-leddet kølle. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, sterkt hvelvet, ved roten nesten så bredt som dekkvingene, sterkt avsmalnet framover slik at de i spissen er omtrent så bredt som hodet. Dekkvingene er ovale og sterkt hvelvede med 9-10 tydelige punktstriper. Scutellum er ikke synlig ovenfra. Beina er nokså lange og slanke med fire-leddete føtter der det tredje leddet er tolappet. Larvene er korte og tykke, C-formede, de tre beinparene er redusert til vorter, og hodekapselen er kraftig. Levevis. Biologien til disse små billene er ikke godt kjent, men familien kan finnes på en rekke forskjellige plantefamilier. De danner ofte galler, eller utvikler seg inne i blomsterstander, stilker eller blader. Artene i slekten "Corimalia" lever på tamarisk (Tamaricaceae). De lager en ballformet kokong fra blomsten til vertsplanten, og denne faller til bakken. Larven holder sge inne i kokongen og spiser fra den, men kan flytte på denne ved å sprette fra side til side. De små billelarvene kan greie å få kokongen til å hoppe 6 cm høyt og 15 cm langt. Fenomenet ligner på "hoppende bønner", som er forårsaket av en annen insektlarve. Hensikten med hoppingen synes være å flytte kokongen til et gunstigere (fortrinnsvis i skyggen) sted. "Nanophyes marmoratus", som finnes i Norge, utvikler seg i fruktene til kattehale ("Lythrum salicaria"). Dvergsnutebladbillene er ikke regnet som betydelige skadedyr. Systematisk inndeling. Slekten "Nanophyes" blir ofte delt opp i flere slekter. Kilde. Gønget, H. 1997. "The Brentidae (Coloeptera) of Northern Europe". "Fauna Entomologica Scandinavica" 34. E.J. Brill. Databasehåndteringssystem. Databasehåndteringssystem (engelsk: database management system, ofte forkortet som DBMS) er programvare utviklet for å håndtere datamaskinbaserte databaser. Eksempler på databasehåndteringssystemer er DB2, Oracle, Microsoft SQL Server, PostgreSQL, MySQL, 4th Dimension og FileMaker. Databaseskjema. Et databaseskjema er en modellbeskrivelse av informasjonsinnholdet for en gitt database. Den vanligste formen for databaseskjema i dagens databasesystemer er versjon relasjonsmodellen, men med en rekke forenklinger og brudd på dens fundamentale prinsipper. Et databaseskjema består som regel av en beskrivelse av hvilke entiteter databasen representerer, der entitetenes egenskaper er beskrevet ved hjelp av attributter. Databasemotor. Databasemotoren sørger for funksjonalitet for lagring, tilgang til og modifikasjon av data i databasen, samt støtte for transaksjonskontroll, kontroll av rettigheter og oppsyn med dataintegritet. Databasespråk. Databasespråket tillater definisjon og manipulasjon av databasen. De mest brukte databasespråkene i dag er varianter av SQL-DDL (SQL Data Definition Language) og SQL-DML (SQL Data Manipulation Language). Førstnevnte tillater oppprettelse og vedlikehold av databaseskjema, mens sistnevnte tillater registrering, vedlikehold og sletting av databasens innhold. Donnchad Midi mac Domnaill. Donnchad Midi mac Domnaill var konge av Mide fra om lag 766 og blir regnet som overkonge av Irland fra Niall Frossachs abdikasjon i 770 til sin død i 797. Han tilhørte klanen Clann Cholmáin av det sørlige Ui Neill dynastiet, og var sønn av Domnall Midi. Donnchads sønn Conchobar mac Donnchada ble senere konge av Mide og også regnet som overkonge av Irland. En annen sønn, Máel Ruanaid, var konge av Mide og far til Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid. Donnchads datter Eithne var gift med "Bran Ardchenn mac Muiredaig", konge av Laigin. Verdal flyplass. Verdal flyplass var en flyplass som lå på den flate øra på Rinnleret i Verdal. Lenge før krigen planla Hærens Flyvevåben å flytte hele Trøndelag Flyveavdeling hit og legge ned driften på Værnes, men denne planen ble oppgitt. Tyskerne benyttet plassen en del under krigen og bygde bl.a. en voll for å hindre flomskader. De siste årene var det Verdal Flyklubb som benyttet plassen. De reiste en hangar med klubbrom på dugnad. Blant annet er det blitt holdt seilflykurs ved flyplassen. Flystripen var på 750 × 30 meter med gressdekke. Vollen som tyskerne bygde er nå ødelagt, og plassen var meget utsatt for flomvannet. Flystripen er idag pløyd opp og brukes som åker. Hangaren står imidlertid fremdeles. Insert (SQL). codice_1 er et SQL-uttrykk som legger til rader i en tabell i en relasjonell database. En codice_1-setning kan kun sette inn data i én tabell. Syntaks. codice_1-spørringer består av spesifikasjonene codice_4 og codice_5. codice_4 bestemmer hvilken tabell og hvilke kolonner verdiene skal settes inn i, og codice_5 spesifiserer verdiene som skal settes inn. Antallet kolonner og verdier må være det samme. Hvis en kolonne ikke er spesifisert, vil en forhåndsdefinert verdi for kolonnen bli benyttet. Verdiene spesifisert av codice_1-utsagnet må tilfredsstille alle begrensningene for tabellen, for eksempel primærnøkler eller NOT NULL-begrensninger. Hvis en syntaksfeil oppstår, eller noen av begrensningene er brutt, vil ikke den nye raden legges til i tabellen og en feilmelding vil bli returnert. En codice_1-spørring kan også brukes til å hente ut data fra andre tabeller, endre det hvis ønskelig, og sette det inn i en ny tabell. Dette kan gjøres ved hjelp av en enkelt spørring som ikke involverer noen mellomprosessering i klientapplikasjonen. En nøstet codice_10-spørring brukes i stedet for codice_5. Den nøstede spørringen kan inneholde codice_12, funksjonskall, og kan referere til den samme tabellen som data skal settes inn i. codice_10-uttrykket produserer en midlertidig tabell, og skjemaet til den midlertidige tabellen må være likt skjemaet i tabellen som skal motta data. Bernt Vestre. Bernt Vestre (født 21. august 1927 i Haugesund, død 2002) var en norsk filosof, skjønnlitterær forfatter og oversetter. Etter å ha arbeidet som sjømann og journalist, begynte Vestre å studere. Han debuterte skjønnlitterært i 1957 med romanen "På sporet av en sti". I 1959 ble han magister i idéhistorie, og fikk etter hvert stilling som førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo. I 1976 tok han doktorgrad på en avhandling om David Hume og skeptisisme. Vestre skrev en rekke skjønn- og faglitterære verker. Lesund. Lesund er et sted i Aure kommune i Møre og Romsdal. Lesund gård var en av de eldste gårdsbosettingene i Aure (eldre jernalder), og strakte seg sannsynligvis over hele Lesundøya og Gridsvågøya. Lesund gård var modergård (opprinnelsesgård) både for Åkvik, Melland og Kalland. På Lesund var det i 1657 5 hester, 26 storfe og 11 geiter. Åkvik var handelssted fra 1870-tallet. Folketallet på Lesund var i 1801 på 26 personer, og i 1875 på 68 personer fordelt på 10 husstander. Jan Bang. Jan Bang (født 21. august 1968 i Kristiansand) er en norsk musiker og plateprodusent, kjent fra flere utgivelser og samarbeid. Med Erik Honoré har han spilt i «Woodlands» (EP, 1988) og gitt ut to plater (2000, 2001). Han har også bidratt på utgivelser med Bertine Zetlitz, Bel Canto, samt skrevet musikk til filmen "Ballen i øyet" (2000). I den senere tid har han også spilt med Dhafer Youssef. I 2004 fikk han Gammleng-prisen i klassen studio. Sammen med musikerkollega Erik Honoré etablerte han Punkt-festivalen i 2005. Dumpster. En avfallscontainer av merket Dumpster Dumpster er et amerikansk registrert varemerke på avfallscontainere og søppelkasser. Navnet kommer fra Dempster-Dumpster, et system for å mekanisk laste innholdet av standardiserte containere i søppelbiler, som ble tatt patent på av selskapet Dempster Brothers, Inc. i 1930-årene. Eriksons psykososiale stadier. Eriksons psykososiale stadier, også kalt Eriksons åtte aldre, E. H. Eriksons åtte aldre, menneskets åtte aldre og annet, på engelsk "Erikson's stages of psychosocial development", er en av de mest kjente teoriene for barns og voksnes utviklingspsykologi. Teorien beskriver utviklingen av menneskets personlighet fra fødsel til alderdom i åtte psykososiale trinn, hvert med sine karakteristiske konflikter og behov. Opphavsmannen, den tysk-amerikanske psykoanalytikeren Erik Homburger Erikson (1902–1994), var mest opptatt av den sosio-emosjonelle utviklingen hos mennesket. Dette vil si at han særlig studerte barns følelsesmessige (emosjonelle) utvikling i sampill med omgivelsene (den sosiale utvikling). Teorien ble utviklet på 1950-tallet. Teorien snakker blant annet om konflikter, behov og identitetskrise, et begrep som først ble brukt av Erikson. Behov kan defineres som noe individet trenger for å overleve og for å utvikle seg som et menneske. Skal vi forstå utvikling, må vi derfor vite noe om de behovene som er drivkraftene for at mennesket utvikler seg. Spissnutebiller. Spissnutebiller (Apionidae) er en artsrik familie av små, mer eller mindre pæreformede snutebiller (Curculionoidea). De kan være meget tallrike, og noen arter kan gjøre skade særlig på kløver. Gruppen har tidligere blitt regnet til familien Brentidae. Disse snutebillene er vanligvis lette å kjenne igjen på sin pæreformete kropp kombinert med at antennene ikke er knebøyde. Utseende. Små (1 – 5 mm), mer eller mindre pæreformede biller. Vanligvis mørke på farge, av og til med metallglans, men noen arter er klart røde eller gulaktige. Beina er ofte lysere. Hodet er lite, med store, flate fasettøyne. I midten er det trukket ut til en sylindrisk, temmelig rett snute som varierer i lengde fra omtrent så lang som resten av hodet til omtrent så lang som hele resten av kroppen. Antennene er festet på sidene av snuten omtrent i midten av denne, og består av (10-) 11 ledd. De er ikke knebøyde, og de tre ytterste leddene danner en avlang kølle. Pannen (mellom fasettøynene) har ofte tydelige lengdefurer eller groper som er viktige ved artsbestemmingen. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så bredt som langt sett ovenfra, med avrundede sidekanter. Det er gjerne tett og grovt, men ikke dypt, punktert og har ofte en markert midtfure. Dekkvingene er høyt hvelvet og bredest bak midten, slik at hele dyret blir pæreformet. De har tydelige, skarpe punktstriper. Beina er forholdsvis lange og slanke, og føttene er fire-leddete, med det tredje leddet tolappet. Leggene har ofte en tann på innsiden nær spissen. Larvene er korte og tykke, C-formede, med kraftig hodekapsel men beina redusert til vorter. Levevis. Spissnutebillene kan finnes på en lang rekke plantefamilier, selv om hver art gjerne bare angriper noen få plantearter. De kan spise på blomster, stilker, blader eller røtter. Tross sin lille kropsstørrelse synes de bare ha én generasjon per år, og de voksne billene kan leve i over et år. Flest arter finnes på planter i erteblomstfamilien (Fabaceae), særlig på kløver. Skadedyr. Noen arter av spissnutebiller kan forekomme i svært store mengder og gjøre skade på rødkløver ("Trifolium pratense") og lusern ("Medicago lupulina"). Arten "Eutrichapion vorax" har vist seg å spre to forskjellige virus til bondebønner ("Vicia fava"). På den andre siden kan noen av disse billene muligens brukes i biologisk bekjemping av brysomme ugress, blant annet gulltorn ("Ulex europaeus") og brennesle ("Urtica dioica") i områder der disse har blitt innført fra Europa. Kilde. Gønget, H. 1997. "The Brentidae (Coleoptera) of Northern Europe". "Fauna Entomologica Scandinavica" 34. E.J. Brill. Bekjennelseslitteratur. Bekjennelseslitteratur er svært personlige og intime selvbiografiske verk. Det er en undersjanger av selvbiografien, der forfatteren går inn for å fortelle det intime, uanstendige, ulovlige og så videre. Selvbiografier kan brukes til skryt for å skape seg et godt ettermæle, men de kan også brukes til å offentliggjøre anfektelser og komme med syndsbekjennelser. I motsetning til i tradisjonelle selvbiografier er det i bekjennelseslitteraturen en åpenhet helt ned i sjelens avgrunner. Denne litteraturen er ofte sjokkerende, og det hender den blir forbudt i sin samtid. Teksten er avsløringsorientert og kan lage skandaler. Forfatteren framstår som modig, men kanskje også hjerteløs overfor noen av dem som omtales. Bekjennelsesforfatterne bruker skrivingen til å komme seg mentalt løs fra fortiden og fra sin oftest dårlige samvittighet. De er ærlige inntil selvplageri. Bører kastes av ved å beskrives. Skrivingen og offentliggjøringen fungerer som en botsgang. I bekjennelseslitteraturen er det ofte interessant å oppleve hvordan fortidens hendelser omtolkes i ettertidens lys: Noe som alle trodde var tilfeldig, avsløres som nøye planlagt, altruistiske handlinger avsløres som egoistiske og noe tilsynelatende uviktig omtolkes til å bli svært viktig. Katolske skriftemål og andre samtaler innen kirken som institusjon har av og til også resultert i at synderen har bekjent sin brøde offentlig og gjort bot. I vår tid har «tilgi meg»-programmer på såkalt «søppel-TV» en lignende funksjon som bekjennelseslitteraturen. Det finnes også bekjennelsestekster på Internett. Manchester Uniteds treningskamper på 1990-tallet. Manchester Uniteds treningskamper, vennskapskamper og testimonialkamper på 1990-tallet 1990. 1. august 1990 – Gigg Lane, Tilskuere: 7162. Wilf McGuinness Testimonial 01 Les Sealey, 02 Denis Irwin, 03 Lee Andrew Martin, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Paul Ince, 08 Neil Webb, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Colin Gibson (Lee Andrew Martin), 13 Paul McGuinness (Brian McClair). 3. august 1990 – Turners Cross, Tilskuere: 8000. 01 Jim Leighton, 02 Denis Irwin, 03 Mal Donaghy, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Colin Gibson, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Mark Robins (Mark Hughes), 13 Lee Sharpe (Danny Wallace), 14 Russell Beardsmore (Colin Gibson), 15 Clayton Blackmore (Mike Phelan). 5. august 1990 – Kilcohan Park, Tilskuere: 4750. Waterford United FC (A) 4-0 (Viv Anderson, Mark Robins, Mark Hughes, Lee Sharpe) 01 Les Sealey, 02 Viv Anderson, 03 Lee Andrew Martin, 04 Mal Donaghy, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Russell Beardsmore, 08 Clayton Blackmore, 09 Mark Robins, 10 Mark Hughes, 11 Lee Sharpe, 12 Denis Irwin (Lee Andrew Martin). 8. august 1990 – Brandywell Stadium, Tilskuere: 9710. Derry City (A) 1-1 (Mark Robins 30) 01 Jim Leighton, 02 Denis Irwin, 03 Mal Donaghy, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Lee Sharpe, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Robins, 11 Danny Wallace, 12 Viv Anderson (Denis Irwin), 13 Clayton Blackmore (Lee Sharpe), 14 Russell Beardsmore (Danny Wallace). 11. august 1990 – Windsor Park, Belfast, Tilskuere: 10037. Irish League XI (A) 3-0 (Brian McClair, Mark Hughes, Danny Wallace) 01 Les Sealey, 02 Denis Irwin, 03 Mal Donaghy, 04 Clayton Blackmore, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Neil Webb, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Viv Anderson (Gary Pallister). 13. august 1990 – Dalymount Park, Tilskuere: 13878. Bohemians (A) 3-0 (Mark Robins, Mark Robins, Danny Wallace) 01 Jim Leighton, 02 Denis Irwin, 03 Mal Donaghy, 04 Clayton Blackmore, 05 Russell Beardsmore, 06 Viv Anderson, 07 Neil Webb, 08 Paul Ince, 09 Mark Robins, 10 Mark Hughes, 11 Lee Sharpe, 12 Brian McClair (Paul Ince), 13 Danny Wallace (Mark Hughes), 14 Mike Phelan (Viv Anderson). 15. august 1990 – Ibrox Stadium, Tilskuere: 31818. Glasgow Rangers (A) 1-0 (Russell Beardsmore) 01 Jim Leighton, 02 Denis Irwin, 03 Mal Donaghy, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Clayton Blackmore, 07 Neil Webb, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Lee Sharpe (Clayton Blackmore), 13 Russell Beardsmore (Paul Ince), 14 Mark Robins (Danny Wallace), 15 Viv Anderson (Neil Webb). 20. november 1990 – Old Trafford, Tilskuere: 41658. Bryan Robson Testimonial Glasgow Celtic (H) 1-3 (Mark Hughes) 01 Les Sealey, 02 Denis Irwin, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Neil Webb, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Mal Donaghy (Neil Webb), 13 Jim Leighton (Les Sealey), 14 Russell Beardsmore (Mark Hughes), 15 Lee Sharpe (Paul Ince), 16 Bryan Robson (Danny Wallace). 1991. 1. juli 1991 – Old Trafford, 01 Peter Schmeichel, 02 Neil Webb, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Mal Donaghy, 07 Andrei Kanchelskis, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Darren Ferguson, 12 Paul Wratten (Andrei Kanchelskis), 13 Neil Whitworth (Steve Bruce), 14 Lee Andrew Martin (Clayton Blackmore), 15 Mark Robins (Brian McClair). 29. juli 1991 – Marienlyst Stadion, Tilskuere: 7809. Strømsgodset IF (A) 3-1 (Paul Ince 26, Russell Beardsmore 38, Danny Wallace 80) 01 Peter Schmeichel, 02 Russell Beardsmore, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce (bommet på straffe), 05 Mike Phelan, 06 Mal Donaghy, 07 Neil Webb, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Darren Ferguson, 12 Lee Andrew Martin (Mike Phelan) 36, 13 Denis Irwin (Lee Andrew Martin) 72, 15 Danny Wallace (Darren Ferguson) 59. 30. juli 1991 – Stavanger Stadion, Tilskuere: 6025. Laget bodde på Hotel Atlantic. Vikings tidligere stadion, «Stavanger stadion», før kampen Viking vs Man. United 30. juli 1991. Viking Stavanger (A) 1-0 (Mark Robins 61) 01 Peter Schmeichel, 02 Denis Irwin, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Danny Wallace, 06 Mal Donaghy, 07 Paul Ince, 08 Neil Webb, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Lee Sharpe, 12 Mark Robins (Mark Hughes) 45, 14 Darren Ferguson (Danny Wallace) 45, 15 Neil Whitworth (Denis Irwin) 68, 16 Russell Beardsmore (Lee Sharpe) 45. 1. august 1991 – Molde Stadion, Tilskuere: 3468. Molde (A) 3-1 (Clayton Blackmore 63, Mark Hughes 75, Mark Hughes 79) 01 Peter Schmeichel, 02 Neil Whitworth, 03 Lee Andrew Martin, 04 Steve Bruce, 05 Mark Robins, 06 Mal Donaghy, 07 Paul Ince, 08 Neil Webb, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Darren Ferguson, 12 Clayton Blackmore (Neil Whitworth) 45, 14 Russell Beardsmore (Mark Robins) 45, 15 Danny Wallace (Darren Ferguson) 74, 16 Darren Ferguson (Neil Webb) 78. 4. august 1991 – Boghead Park, Tilskuere: 1570. Alex Wright Testimonial Dumbarton (A) 5-0 (Mark Robins, Brian McClair, Mark Hughes, Mark Hughes, Mark Robins 22) 01 Peter Schmeichel (reddet straffe), 02 Lee Andrew Martin, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce (bommet på straffe), 05 Neil Whitworth, 06 Mark Robins, 07 Neil Webb, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Russell Beardsmore (Paul Ince), 14 Darren Ferguson (Danny Wallace), 15 Denis Irwin (Lee Andrew Martin). 5. august 1991 – Pittodrie Stadium, Tilskuere: 20300. Tall Ships' Challenge Match Aberdeen (A) 1-1 (Mark Hughes 18) 01 Peter Schmeichel, 02 Denis Irwin, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Neil Whitworth, 06 Mark Robins, 07 Neil Webb, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Darren Ferguson, 12 Russell Beardsmore (Denis Irwin), 16 Derek Brazil (Mark Robins). United vant 4-3 på straffer, etter mål av Blackmore, McClair, Ince og Webb. 7. august 1991 – Linzer Stadion, Tilskuere: 12000. Linz Football Gala 1991 Austria Memphis (A) 1-5 (Brian McClair) 01 Peter Schmeichel, 02 Russell Beardsmore, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Darren Ferguson, 06 Paul Parker, 07 Neil Webb, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Neil Whitworth (Neil Webb), 15 Paul Wratten (Darren Ferguson). 11. august 1991 – Old Trafford, Tilskuere: 33412. Sir Matt Busby Testimonial Republic Of Ireland XI (H) 1-1 (Bryan Robson) 01 Peter Schmeichel, 02 Mal Donaghy, 03 Paul Parker, 04 Steve Bruce, 05 Clayton Blackmore, 06 Gary Pallister, 07 Neil Webb, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Bryan Robson (Danny Wallace), 13 Darren Ferguson (Neil Webb), 14 Russell Beardsmore (Gary Pallister), 15 Gary Pallister (Steve Bruce). 1992. 3. May 1992 – Old Trafford, Tilskuere: 7434. Norman Whiteside Testimonial Everton (H) 2-4 (Paul Ince, Mark Hughes) 01 Peter Schmeichel, 02 Neil Webb, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Mal Donaghy, 07 Andrei Kanchelskis, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Lee Sharpe, 12 Brian Carey (Mal Donaghy), 13 Nicky Butt (Andrei Kanchelskis), 14 Ryan Giggs (Mark Hughes), 15 Kieran Toal (Paul Ince), 16 Neil Whitworth (Denis Irwin). 8. May 1992 – Main Road, Tilskuere: 4696. Kan Barnes Testimonial Manchester City (A) 2-1 (Steve Bruce (straffe), Kieran Toal) 01 Peter Schmeichel, 02 Lee Sharpe, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Brian Carey, 07 Kieran Toal, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Clayton Blackmore, 11 Darren Ferguson, 28. juli 1992 – Kristiansand Stadion, Tilskuere: 4118. Start Kristiansand (A) 3-0 (Clayton Blackmore 19, Danny Wallace 42, Mark Hughes 49) 01 Gary Walsh, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Clayton Blackmore, 06 Gary Pallister, 07 Bryan Robson, 08 Paul Ince, 09 Danny Wallace, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 12 Mike Phelan (Bryan Robson) 45, 13 Lee Andrew Martin (Paul Parker) 45, 14 Darren Ferguson (Paul Ince) 62, 15 Mark Robins (Danny Wallace) 62. 29. juli 1992 – Celtic Park, Tilskuere: 34368. Europamester 1967 (Celtic) – 25 års jubileum Glasgow Celtic (A) 1-1 (Paul Ince 31) 01 Peter Schmeichel, 02 Lee Andrew Martin, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Andrei Kanchelskis, 06 Gary Pallister, 07 Bryan Robson, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 12 Mike Phelan (Denis Irwin) 65, 14 Darren Ferguson (Bryan Robson) 23, 15 Danny Wallace (Darren Ferguson) 75, 18 Clayton Blackmore (Andrei Kanchelskis) 51. 31. juli 1992 – Åråsen, Tilskuere: 5569. Lillestrom (A) 1-1 (Brian McClair 64) 01 Peter Schmeichel, 02 Denis Irwin, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Andrei Kanchelskis, 08 Neil Webb, 09 Brian McClair, 10 Mark Robins, 11 Danny Wallace, 12 Darren Ferguson (Steve Bruce) 67, 16 Ryan Giggs (Mark Robins) 67. 2. august 1992 – Lerkendal Stadion, Tilskuere: 9379. Rosenborg BK (A) 3-2 (Paul Ince 10, Brian McClair 42, Denis Irwin 66) 01 Peter Schmeichel, 02 Lee Andrew Martin, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Darren Ferguson, 06 Gary Pallister, 07 Andrei Kanchelskis, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 12 Denis Irwin (Lee Andrew Martin) 62, 13 Mike Phelan (Paul Ince) 68, 14 Neil Webb (Brian McClair) 45, 16 Danny Wallace (Andrei Kanchelskis) 62. 4. august 1992 – Ryavallen, Tilskuere: 4491. 01 Peter Schmeichel, 02 Denis Irwin, 03 Clayton Blackmore, 04 Neil Webb, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Andrei Kanchelskis, 08 Paul Ince, 09 Mark Robins, 10 Mark Hughes, 11 Danny Wallace, 12 Darren Ferguson (Paul Ince) 68, 13 Lee Andrew Martin, 14 Ryan Giggs (Mark Robins) 61. 9. august 1992 – Lasdowne Road, Tilskuere: 30069. The Penneys Challenge Republic Of Ireland XI (A) 2-0 (Brian McClair, Mark Hughes) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Darren Ferguson, 06 Gary Pallister, 07 Andrei Kanchelskis, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Dion Dublin, 11 Ryan Giggs, 12 Mark Hughes (Andrei Kanchelskis), 13 Clayton Blackmore (Paul Parker). 11. august 1992 – Vetch Field, Tilskuere: 9744. Alan Davies Memorial Match Swansea City (A) 1-1 (Mark Hughes) 01 Peter Schmeichel, 02 Denis Irwin, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Neil Webb, 06 Gary Pallister, 07 Andrei Kanchelskis, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Dion Dublin, 11 Ryan Giggs, 12 Russell Beardsmore (Denis Irwin), 13 Mike Phelan (Paul Ince), 14 Mark Hughes (Brian McClair), 15 Mark Robins (Dion Dublin), 16 Danny Wallace (Ryan Giggs). 11. november 1992 – Old Trafford, Tilskuere: 5102. Brondby IF (H) 3-2 (Mike Phelan, Brian McClair, Danny Wallace) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Lee Andrew Martin, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Nicky Butt, 07 Bryan Robson, 08 Keith Gillespie, 09 Brian McClair, 10 Danny Wallace, 11 Lee Sharpe, 16 Gary Neville (Keith Gillespie). 1. desember 1992 – Estádio da Luz (Stadium of Light), Tilskuere: 40000. Dommer: Joe Worrall, Warrington.Eusebio Testimonial 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Bryan Robson, 08 Andrei Kanchelskis, 09 Brian McClair, 10 Eric Cantona (første kamp for klubben), 11 Ryan Giggs, 12 Mark Hughes (Ryan Giggs), 13 Lee Andrew Martin (Bryan Robson), 14 Danny Wallace (Andrei Kanchelskis), 15 Colin McKee (Brian McClair). 1993. 12. May 1993 – Villa Park, Tilskuere: 22000. Mervyn Brown Memorial Match Aston Villa (A) 1-1 (Mike Phelan) 01 Les Sealey, 02 Paul Parker, 03 Lee Sharpe, 04 Brian Carey, 05 Mike Phelan, 06 Gary Pallister, 07 Bryan Robson, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Dion Dublin, 11 Ryan Giggs, 12 Colin McKee (Brian McClair). 14. May 1993 – Ashton Gate, Tilskuere: 21716. Chris Garland Testimonial Bristol City (A) 3-3 (Clayton Blackmore, Mark Hughes, Mark Hughes) 01 Peter Schmeichel, 02 Mike Phelan, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Brian Carey, 06 Colin McKee, 07 Bryan Robson, 08 Paul Ince, 09 Dion Dublin, 10 Mark Hughes, 11 Lee Sharpe, 12 Brian McClair (Colin McKee). 17. May 1993 – Highbury, Tilskuere: 22117. David O'Leary Farewell Match Arsenal (A) 4-4 (Lee Sharpe, Lee Sharpe, Dion Dublin, Dion Dublin) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 05 Lee Sharpe, 06 Gary Pallister, 07 Bryan Robson, 08 Mike Phelan, 09 Dion Dublin, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 14 Brian Carey (Gary Pallister), 15 Les Sealey (Peter Schmeichel), 17 Peter Schmeichel (Dion Dublin). 25. juli 1993 – Ellis Park, Johannesburg, Tilskuere: 65000. Sør-Afrika turné 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 23 Mike Phelan, 16 Roy Keane, 12 Bryan Robson, 15 Clayton Blackmore, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 18 Darren Ferguson (Clayton Blackmore). 29. juli 1993 – FNB Stadium, Johannesburg, Tilskuere: 65000. Sør-Afrika turné Kaizer Chiefs (A) 1-1 (Dion Dublin) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 23 Mike Phelan, 16 Roy Keane, 12 Bryan Robson, 15 Clayton Blackmore, 09 Brian McClair, 20 Dion Dublin, 18 Darren Ferguson, 12 David Beckham (Clayton Blackmore), 13 John O'Kane (Brian McClair). 31. juli 1993 – Old Trafford, Tilskuere: 21859. Europacupfinale 1968 – rematch 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 14 Andrei Kanchelskis, 06 Gary Pallister, 12 Bryan Robson, 16 Roy Keane, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 29 Ben Thornley (Bryan Robson) 88, 18 Darren Ferguson (Mark Hughes) 65, 20 Dion Dublin (Brian McClair) 65. 3. august 1993 – Old Trafford, Tilskuere: 31727. Glasgow Celtic (H) 1-0 (Andrei Kanchelskis) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 15 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 14 Andrei Kanchelskis, 06 Gary Pallister, 12 Bryan Robson, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 16 Roy Keane (Bryan Robson), 05 Lee Sharpe (Ryan Giggs), 03 Denis Irwin (Clayton Blackmore). 10. august 1993 – Brøndby Stadion, Tilskuere: 11372. Kampen var en del av overgangsavtalen for Schmeichel. Brondby IF (A) 2-0 (Steve Bruce, Mark Hughes) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 16 Roy Keane, 06 Gary Pallister, 12 Bryan Robson, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 07 Eric Cantona, 11 Ryan Giggs, 10 Mark Hughes (Eric Cantona). 1994. 16. May 1994 – Old Trafford, Tilskuere: 42709. Mark Hughes Testimonial Glasgow Celtic (H) 1-3 (Dion Dublin) 01 Peter Schmeichel, 02 Phil Neville, 15 Clayton Blackmore, 04 Steve Bruce, 16 Roy Keane, 19 Nicky Butt, 09 Brian McClair, 05 Lee Sharpe, 20 Dion Dublin, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 25 Gary Walsh (Peter Schmeichel), 13 Les Sealey (Gary Walsh), 07 Eric Cantona (Dion Dublin), 23 Mike Phelan (Nicky Butt), 16 Neil Whitworth (Steve Bruce). 30. juli 1994 – Oriel Park, Tilskuere: 4500. Gino Lawless Testimonial Dundalk (N) 4-2 (Mark Hughes 28, Paul Ince 50, Mark Hughes 65, Ryan Giggs 70) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 14 Andrei Kanchelskis, 04 Steve Bruce, 05 Lee Sharpe, 06 Gary Pallister, 07 Eric Cantona (bommet på straffe), 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 12 David May (Steve Bruce), 13 Dion Dublin (Ryan Giggs), 26 Chris Casper (Andrei Kanchelskis). 1. august 1994 – Tolka Park, Dublin, Tilskuere: 12500. SDS Challenge Series Shelbourne (N) 3-0 (Eric Cantona (straffe), Paul Ince, Brian McClair) 01 Peter Schmeichel, 12 David May, 03 Dion Dublin, 04 Steve Bruce, 05 Lee Sharpe, 06 Gary Pallister, 07 Eric Cantona, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 26 Chris Casper (Steve Bruce), 31 Keith Gillespie (Dion Dublin). 3. august 1994 – Molineux, Tilskuere: 28500. Wolverhampton Wanderers (A) 2-1 (Paul Ince, selvmål) 01 Peter Schmeichel, 12 David May, 05 Lee Sharpe, 04 Steve Bruce, 31 Keith Gillespie, 06 Gary Pallister, 07 Eric Cantona, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 19 Nicky Butt (Keith Gillespie), 13 Dion Dublin (Mark Hughes), 18 Simon Davies (Steve Bruce), 26 Chris Casper (Lee Sharpe). 5. august 1994 – Ibrox Stadium, Tilskuere: 27282. The Ibrox International Challenge Trophy Newcastle United (N) 1-1 (Eric Cantona) 01 Peter Schmeichel, 12 David May, 05 Lee Sharpe, 04 Steve Bruce, 31 Keith Gillespie, 06 Gary Pallister, 07 Eric Cantona, 08 Paul Ince, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 11 Ryan Giggs, 18 Simon Davies (Mark Hughes). United tapte 5-6 på straffekonk. Målene ble scoret av Bruce, Ince, Giggs, Sharpe og Davies. Cantona og Gillespie bommet. 6. august 1994 – Ibrox Stadium, Tilskuere: 30186. The Ibrox International Challenge Trophy 01 Peter Schmeichel, 26 Chris Casper, 05 Lee Sharpe, 19 Nicky Butt, 12 David May, 06 Gary Pallister, 28 David Beckham, 08 Paul Ince, 09 Dion Dublin, 10 Mark Hughes, 18 Simon Davies, 07 Eric Cantona (Dion Dublin), 11 Ryan Giggs (David Beckham). Cantona ble byttet inn, men fikk 2 gule kort og måtte dermed forlate banen. 9. august 1994 – Abbey Stadium, Tilskuere: 9194. Cambridge United (A) 1-1 (Lee Sharpe) 01 Peter Schmeichel, 27 Gary Neville, 23 Phil Neville, 26 Chris Casper, 12 David May, 05 Lee Sharpe, 07 Eric Cantona, 08 Dion Dublin, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 14 Andrei Kanchelskis, 19 Nicky Butt (Brian McClair), 18 Simon Davies (Mark Hughes), 24 Paul Scholes (Simon Davies), 15 Graeme Tomlinson (Eric Cantona). 16. august 1994 – Ayresome Park, Tilskuere: 19658. Clayton Blackmore Testimonial Middlesbrough (A) 3-0 (Mark Hughes, Mark Hughes, Lee Sharpe) 25 Kevin Pilkington, 02 Paul Parker, 23 Phil Neville, 19 Nicky Butt, 12 David May, 06 Gary Pallister, 14 Andrei Kanchelskis, 24 Paul Scholes, 09 Brian McClair, 10 Mark Hughes, 05 Lee Sharpe, 31 Keith Gillespie (Andrei Kanchelskis), 28 David Beckham (Nicky Butt). 1995. 31. juli 1995 – Shah Alam Stadium, Tilskuere: 51286. Turné til Malaysia. Brukte de nye grå draktene for første gang Selangor (A) 4-1 (Steve Bruce 48, Nicky Butt 55, Gary Pallister 64, Lee Sharpe 76) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 20 Gary Neville, 06 Gary Pallister, 22 Paul Scholes, 19 Nicky Butt, 09 Brian McClair, 16 Roy Keane, 05 Lee Sharpe, 24 David Beckham (Paul Scholes), 23 Phil Neville (Paul Parker). 2. august 1995 – Shah Alam Stadium, Tilskuere: 22612. Turné til Malaysia. Mot samme lag på samme stadion som 48 timer tidligere Selangor (A) 2-0 (Steve Bruce 18, Paul Scholes 29) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 23 Phil Neville, 06 Gary Pallister, 22 Paul Scholes, 19 Nicky Butt, 09 Brian McClair, 16 Roy Keane, 29 Ben Thornley, 25 Kevin Pilkington (Peter Schmeichel), 27 Terry Cooke (Paul Scholes), 20 Gary Neville (Paul Parker), 24 David Beckham (Brian McClair). 7. august 1995 – St Andrew's, Tilskuere: 13849. 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Lee Sharpe, 06 Gary Pallister, 19 Nicky Butt, 16 Roy Keane, 09 Brian McClair, 22 Paul Scholes, 20 Gary Neville, 29 Ben Thornley (Paul Parker) 85. 9. august 1995 – Valley Parade, Tilskuere: 13457. Bradford City (A) 1-0 (Roy Keane 38) 01 Peter Schmeichel, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Lee Sharpe, 20 Gary Neville, 19 Nicky Butt, 16 Roy Keane, 09 Brian McClair, 15 Graeme Tomlinson, 24 David Beckham, 27 Terry Cooke (David Beckham), 22 Paul Scholes (Graeme Tomlinson). 11. august 1995 – Tolka Park, Dublin, Tilskuere: 12500. Yorkie Premier League Challenge. Shelbourne (A) 2-2 (Nicky Butt 27, David Beckham 66) 25 Kevin Pilkington, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Lee Sharpe, 20 Gary Neville, 19 Nicky Butt, 16 Roy Keane, 09 Brian McClair, 22 Paul Scholes, 27 Terry Cooke, 23 Phil Neville (Steve Bruce), 24 David Beckham (Nicky Butt), 29 Ben Thornley (Terry Cooke), 30 John O'Kane (Denis Irwin). 13. august 1995 – Bayview Park, Tilskuere: 5385. Jimmy Bonthrone Testimonial East Fife (A) 4-0 (David Beckham 29, Brian McClair 39, Lee Sharpe 59, David Beckham 72) 25 Kevin Pilkington, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 04 Steve Bruce, 05 Lee Sharpe, 20 Gary Neville, 24 David Beckham, 16 Roy Keane, 09 Brian McClair, 22 Paul Scholes, 29 Ben Thornley, 27 Terry Cooke (Paul Scholes), 23 Phil Neville (Denis Irwin), 30 John O'Kane (Paul Parker). 15. august 1995 – Boundary Park, Tilskuere: 8766. Oldham Athletic (A) 2-0 (Lee Sharpe 26, Selvmål 56) 25 Kevin Pilkington, 23 Phil Neville, 03 Denis Irwin, 20 Gary Neville, 05 Lee Sharpe, 06 Gary Pallister, 19 Nicky Butt, 16 Roy Keane, 09 Brian McClair, 18 Simon Davies, 24 David Beckham, 15 Graeme Tomlinson (Nicky Butt), 21 Pat McGibbon (Simon Davies), 29 Ben Thornley (Lee Sharpe), 30 John O'Kane (Denis Irwin). 5. desember 1995 – Windsor Park, Belfast, Tilskuere: 22000. Kamp for samarbeid i nord International Select (A) 1-2 (Paul Scholes) 25 Kevin Pilkington, 02 Paul Parker, 03 Denis Irwin, 20 Gary Neville, 05 Lee Sharpe, 12 David May, 07 Eric Cantona, 24 David Beckham, 09 Brian McClair, 17 Andy Cole, 22 Paul Scholes, 21 Pat McGibbon (Denis Irwin), 18 Simon Davies (Gary Neville), 14 Michael Appleton (Brian McClair), 27 Terry Cooke (David Beckham), 16 Philip Mulryne (Lee Sharpe). 12. desember 1995 – Celtic Park, Tilskuere: 37306. Paul McStay Testimonial Glasgow Celtic (A) 1-3 (Paul Scholes) 25 Kevin Pilkington, 02 Paul Parker, 30 John O'Kane, 04 Steve Bruce, 23 Phil Neville, 12 David May, 18 Simon Davies, 05 Lee Sharpe, 09 Brian McClair, 17 Andy Cole, 22 Paul Scholes, 15 Graeme Tomlinson (Andy Cole), 15 Michael Appleton (John O'Kane). 1996. 27. juli 1996 – Shamrock Park, Tilskuere: 6100. Dommer: Frank McDonald, Newry. Portadown (A) 5-0 (Paul Scholes 17, Paul Scholes 19, Roy Keane 29, David Beckham 34, Paul Scholes 44) 17 Raimond van der Gouw, 19 Ronny Johnsen, 03 Denis Irwin, 21 Pat McGibbon, 16 Roy Keane, 06 Gary Pallister, 07 Eric Cantona, 08 Nicky Butt, 18 Paul Scholes, 10 David Beckham, 11 Lee Sharpe, 13 Brian McClair (Gary Pallister), 25 Kevin Pilkington (Raimond van der Gouw) 69, 04 David May (Ronny Johnsen), 29 Michael Appleton (Roy Keane) 55, 22 Simon Davies (Lee Sharpe) 55, 26 Chris Casper (Denis Irwin) 69, 28. juli 1996 – Tolka Park, Dublin, Tilskuere: 7720. Dommer: Joseph Byrne, Dublin. National League XI (A) 4-1 (Lee Sharpe 22, Gary Pallister 26, Paul Scholes 41, Eric Cantona 44) 17 Raimond van der Gouw, 32 Michael Clegg, 03 Denis Irwin, 04 David May, 16 Roy Keane, 06 Gary Pallister, 07 Eric Cantona, 08 Nicky Butt, 13 Brian McClair, 18 Paul Scholes, 11 Lee Sharpe, 10 David Beckham (Nicky Butt) 45, 25 Kevin Pilkington (Raimond van der Gouw) 77, 22 Simon Davies (Michael Clegg) 45, 29 Michael Appleton (Paul Scholes) 70, 21 Pat McGibbon (David May) 77, 19 Ronny Johnsen (Gary Pallister) 45, 31. juli 1996 – Giuseppe Meazza, Tilskuere: 33578. Dommer: Frank McDonald, Newry.Pirelli Cup 01 Peter Schmeichel, 03 Denis Irwin, 12 Phil Neville, 04 David May, 16 Roy Keane, 06 Gary Pallister, 07 Eric Cantona, 08 Nicky Butt, 13 Brian McClair, 18 Paul Scholes, 10 David Beckham, 23 Ben Thornley (Nicky Butt) 56, 17 Raimond van der Gouw, 22 Simon Davies (Paul Scholes) 68, 02 Gary Neville (Phil Neville) 63. 3. august 1996 – City Ground, Tilskuere: 27427. Dommer: David Elleray, Harrow.UMBRO International Tournament Ajax Amsterdam (N) 1-2 (Brian McClair 81) 01 Peter Schmeichel, 02 Gary Neville, 03 Denis Irwin, 04 David May, 16 Roy Keane, 19 Ronny Johnsen, 07 Eric Cantona, 10 David Beckham, 13 Brian McClair, 18 Paul Scholes, 11 Lee Sharpe, 12 Phil Neville (David May) 74, 08 Nicky Butt (Roy Keane) 64. 4. august 1996 – City Ground, Tilskuere: 21760. Dommer: Peter Jones, Loughborough.UMBRO International Tournament Nottingham Forest (N) 3-1 (David Beckham 80, Brian McClair 83, Phil Neville 88) 01 Peter Schmeichel, 02 Gary Neville, 12 Phil Neville, 04 David May, 16 Roy Keane, 19 Ronny Johnsen, 07 Eric Cantona, 10 David Beckham, 08 Nicky Butt, 18 Paul Scholes, 11 Lee Sharpe, 03 Denis Irwin, 17 Raimond van der Gouw (Peter Schmeichel) 45, 13 Brian McClair (Lee Sharpe) 74, 22 Simon Davies (Roy Keane) 34, 21 Pat McGibbon (Ronny Johnsen) 41, 26 Chris Casper (Gary Neville) 74. 13. august 1996 – Old Trafford, Tilskuere: 30266. Dommer: Roger Dilkles, Mossley. Inter Milan (H) 0-1 (David Beckham 80, Brian McClair 83, Phil Neville 88) 17 Raimond van der Gouw, 02 Gary Neville, 24 John O'Kane, 04 David May, 19 Ronny Johnsen, 13 Brian McClair, 07 Eric Cantona, 15 Karel Poborsky, 18 Paul Scholes, 10 David Beckham, 14 Jordi Cruyff, 20 Ole Gunnar Solskjær (Paul Scholes) 54, 22 Simon Davies (Karel Poborsky) 72, 26 Chris Casper (John O'Kane) 88. 1997. 16. May 1997 – Highfield Road, Tilskuere: 23325. David Busst Benefit Coventry City XI (A) 2-2 (Eric Cantona, Eric Cantona) 01 Peter Schmeichel, 02 Gary Neville, 12 Phil Neville, 04 David May, 32 Michael Clegg, 13 Brian McClair, 07 Eric Cantona, 08 Nicky Butt, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 David Beckham, 14 Jordi Cruyff, 23 Ben Thornley (Nicky Butt), 17 Raimond van der Gouw (Peter Schmeichel), 27 Terry Cooke (David Beckham), 22 Simon Davies (Brian McClair), 29 Michael Appleton (David May), 13 Brian McClair (Ole Gunnar Solskjær). 17. juli 1997 – National Stadium, Bangkok, Tilskuere: 38000. Toyora Invitation 1997 Thailand (N) 2-0 (Nicky Butt 55, selvmål 86) 01 Peter Schmeichel, 12 Phil Neville, 03 Denis Irwin, 04 David May, 16 Roy Keane, 06 Gary Pallister, 18 Paul Scholes, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 10 Teddy Sheringham, 14 Jordi Cruyff, 17 Raimond van der Gouw (Peter Schmeichel), 15 Karel Poborsky (Jordi Cruyff). 20. juli 1997 – Hong Kong National Stadium, Tilskuere: 36611. Marlboro Cup South China (N) 1-0 (Jordi Cruyff 57) 01 Peter Schmeichel, 12 Phil Neville, 03 Denis Irwin, 04 David May, 05 Ronny Johnsen, 18 Paul Scholes, 15 Karel Poborsky, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 Teddy Sheringham, 13 Brian McClair, 09 Andy Cole, 14 Jordi Cruyff (Ole Gunnar Solskjær) 58, 28 Philip Mulryne (Teddy Sheringham) 77, 27 Terry Cooke (Paul Scholes) 58, 32 Michael Clegg (Denis Irwin) 77, 23 Ben Thornley (Karel Poborsky) 58. 22. juli 1997 – Urawa Komaba Stadium, Tokio, Tilskuere: 17642. Sharp Cup World Soccer '97 Urawa Red Diamonds (N) 2-1 (Ole Gunnar Solskjær 13, Ole Gunnar Solskjær 39) 01 Peter Schmeichel, 32 Michael Clegg, 12 Phil Neville, 05 Ronny Johnsen, 16 Roy Keane, 06 Gary Pallister, 14 Jordi Cruyff, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 20 Ole Gunnar Solskjær, 28 Philip Mulryne, 03 Denis Irwin (Michael Clegg), 17 Raimond van der Gouw (Peter Schmeichel) 45, 13 Brian McClair (Ronny Johnsen) 45, 18 Paul Scholes (Philip Mulryne), 15 Karel Poborsky (Ole Gunnar Solskjær) 45. 27. juli 1997 – Giuseppe Meazza, Tilskuere: 49718. Pirelli Cup Inter Milan (A) 1-1 (tap 1-4 på straffe) (Nicky Butt 22) 01 Peter Schmeichel, 03 Denis Irwin, 12 Phil Neville, 04 David May, 05 Ronny Johnsen, 16 Roy Keane, 18 Paul Scholes, 08 Nicky Butt, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 Teddy Sheringham, 11 Ryan Giggs, 09 Andy Cole (Ole Gunnar Solskjær), 14 Jordi Cruyff (Ryan Giggs), 13 Brian McClair (Denis Irwin), 02 Gary Neville (David May). 30. juli 1997 – Old Trafford, Tilskuere: 48579. Inter Milan (H) 1-1 (Michael Clegg) 01 Peter Schmeichel, 03 Denis Irwin, 12 Phil Neville, 08 Nicky Butt, 05 Ronny Johnsen, 02 Gary Neville, 18 Paul Scholes, 15 Karel Poborsky, 09 Andy Cole, 10 Teddy Sheringham, 11 Ryan Giggs, 32 Michael Clegg (Gary Neville) 43, 14 Jordi Cruyff (Teddy Sheringham) 45, 13 Brian McClair (Karel Poborsky) 45, 20 Ole Gunnar Solskjær (Andy Cole) 60, 16 Dante Poli (Ronny Johnsen) 60, 07 David Beckham (Paul Scholes) 60, 5. august 1997 – Old Trafford, Tilskuere: 22075. Slavia Prague (H) 2-2 (Karel Poborsky -etter 34 sekund, Terry Cooke 45) 17 Raimond van der Gouw, 02 Gary Neville, 12 Phil Neville, 04 Dante Poli, 13 Brian McClair, 06 Gary Pallister, 07 David Beckham, 15 Karel Poborsky, 09 Andy Cole, 14 Jordi Cruyff, 11 Ryan Giggs, 05 Ronny Johnsen (Gary Pallister) 45, 27 Terry Cooke (Andy Cole) 45, 23 Ben Thornley (Ryan Giggs) 45, 31 John Curtis (Phil Neville) 45, 28 Philip Mulryne (David Beckham) 70. 1998. 25. juli 1998 – St Andrew's, Tilskuere: 20708. Birmingham City (A) 3-4 (Philip Mulryne 21, Philip Mulryne 38, Philip Mulryne 56) 31 Nick Culkin, 13 John Curtis, 12 Phil Neville, 30 Ronnie Wallwork, 04 David May, 03 Denis Irwin, 28 Philip Mulryne, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 14 Jordi Cruyff, 11 Ryan Giggs, 12 Michael Twiss (Denis Irwin) 54, 33 Mark Wilson (Jordi Cruyff) 90, 36 Ryan Ford (Philip Mulryne) 64, 29 Alex Notman (Andy Cole) 90. 27. juli 1998 – Bislett Stadion, Tilskuere: 19700. Dommer: John Erik Skjervold, Fet (NOR). Vålerenga IF (A) 2-2 (Paul Scholes 12, Ole Gunnar Solskjær 14) 01 Peter Schmeichel, 02 Gary Neville, 12 Phil Neville, 21 Henning Berg, 05 Ronny Johnsen, 16 Roy Keane, 07 David Beckham, 08 Nicky Butt, 20 Ole Gunnar Solskjær, 18 Paul Scholes, 11 Ryan Giggs, 03 Denis Irwin (Nicky Butt), 10 Teddy Sheringham (Paul Scholes), 09 Andy Cole (Roy Keane), 14 Jordi Cruyff (Ryan Giggs), 13 John Curtis (David Beckham). 31. juli 1998 – Parken, Tilskuere: 27022. Brondby IF (A) 6-0 (Teddy Sheringham 33, Paul Scholes 41, Andy Cole 66, Teddy Sheringham 71, Andy Cole 84, Jordi Cruyff 90) 01 Peter Schmeichel, 02 Gary Neville, 03 Denis Irwin, 16 Roy Keane, 05 Ronny Johnsen, 06 Jaap Stam, 07 David Beckham, 18 Paul Scholes, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 Teddy Sheringham, 11 Ryan Giggs, 21 Henning Berg (Jaap Stam), 08 Nicky Butt (David Beckham), 09 Andy Cole (Ole Gunnar Solskjær), 14 Jordi Cruyff (Teddy Sheringham), 13 John Curtis (Ronny Johnsen). 4. august 1998 – Brann Stadion, Tilskuere: 16100. Dommer: Rune Pedersen (NOR). SK Brann (A) 4-0 (Denis Irwin 43, Denis Irwin 44 (straffe), Denis Irwin 55 (straffe), Andy Cole 82) 01 Peter Schmeichel, 13 John Curtis, 03 Denis Irwin, 16 Roy Keane, 21 Henning Berg, 06 Jaap Stam, 02 Gary Neville, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 18 Paul Scholes, 20 Ole Gunnar Solskjær, 31 Nick Culkin (Peter Schmeichel) 45, 04 David May (Henning Berg) 45, 10 Teddy Sheringham (Paul Scholes) 61, 07 David Beckham (Ole Gunnar Solskjær) 45, 14 Jordi Cruyff (Roy Keane) 60. 18. august 1998 – Old Trafford, Tilskuere: 55210. Kamp til minne om flyulykken i München i 1958 (inntektene gikk til ofrenes familier) Eric Cantona European XI (H) 8-4 (Phil Neville, Nicky Butt, Paul Scholes, Ryan Giggs, Jordi Cruyff, Alex Notman, Alex Notman, Eric Cantona 80) 31 Nick Culkin, 02 Gary Neville, 12 Phil Neville, 04 David May, 24 Wes Brown, 16 Roy Keane, 07 David Beckham, 08 Nicky Butt, 10 Teddy Sheringham, 18 Paul Scholes, 11 Ryan Giggs, 12 Eric Cantona (Paul Scholes), 13 Paul Gibson (Nick Culkin), 14 Jordi Cruyff (Ryan Giggs), 15 Chris Casper (David May), 29 Alex Notman (Teddy Sheringham), 34 Jonathan Greening (David Beckham), 1999. 18. januar 1999 – Pittodrie Stadium, Tilskuere: 21500. Tedd Scott Testimonial 01 Peter Schmeichel, 12 Phil Neville, 03 Denis Irwin, 04 David May, 05 Ronny Johnsen, 08 Nicky Butt, 07 David Beckham, 18 Paul Scholes, 09 Andy Cole, 20 Ole Gunnar Solskjær, 11 Ryan Giggs, 19 Dwight Yorke (Andy Cole), 34 Jonathan Greening (David Beckham), 15 Jesper Blomqvist (Ryan Giggs), 13 John Curtis (Denis Irwin), 24 Wes Brown (David May). United tapte 6-7 på straffer, da J. Curtis som eneste spiller bommet 15. juli 1999 – Melbourne Cricket Ground, Tilskuere: 70000. Australia (A) 2-0 (Jesper Blomqvist 45, Nicky Butt 74) 01 Mark Bosnich, 12 Phil Neville, 03 Denis Irwin, 04 David May, 21 Henning Berg, 33 Mark Wilson, 34 Jonathan Greening, 08 Nicky Butt, 19 Dwight Yorke, 10 Teddy Sheringham, 15 Jesper Blomqvist, 06 Jaap Stam (David May) 80, 14 Jordi Cruyff (Jesper Blomqvist) 73, 11 Ryan Giggs (Jonathan Greening) 74, 24 Wes Brown (Henning Berg) 80, 13 John Curtis (Denis Irwin) 64, 23 Michael Clegg (Mark Wilson) 80. 18. juli 1999 – Olympic Stadium, Sydney, Tilskuere: 78032. Sharp Challenge Trophy Australia (A) 1-0 (Dwight Yorke 24) 01 Mark Bosnich, 12 Phil Neville, 03 Denis Irwin, 33 Mark Wilson, 21 Henning Berg, 06 Jaap Stam, 14 Jordi Cruyff, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 19 Dwight Yorke, 11 Ryan Giggs, 20 Ole Gunnar Solskjær (Mark Wilson) 65, 17 Raimond van der Gouw (Mark Bosnich) 78, 34 Jonathan Greening (Jordi Cruyff) 70, 10 Teddy Sheringham (Andy Cole) 75, 23 Michael Clegg (Phil Neville) 76. 21. juli 1999 – Shanghai Stadium, Tilskuere: 80000. Shanghai Shenhua (A) 2-0 (Ole Gunnar Solskjær 60, Teddy Sheringham 69) 17 Raimond van der Gouw, 13 John Curtis, 03 Denis Irwin, 33 Mark Wilson, 24 Wes Brown, 06 Jaap Stam, 34 Jonathan Greening, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 20 Ole Gunnar Solskjær, 15 Jesper Blomqvist, 12 Phil Neville (Nicky Butt) 45, 01 Mark Bosnich (Raimond van der Gouw) 68, 19 Dwight Yorke (Mark Wilson) 88, 10 Teddy Sheringham (Andy Cole) 45, 04 David May (Jaap Stam) 45, 14 Jordi Cruyff (Jonathan Greening) 45, 24. juli 1999 – Hong Kong National Stadium, Tilskuere: 37000. Dommer: Fie Far Wah (CHN). South China (A) 2-0 (Teddy Sheringham 20, Andy Cole 23) 01 Mark Bosnich, 24 Wes Brown, 03 Denis Irwin, 12 Phil Neville, 21 Henning Berg, 06 Jaap Stam, 14 Jordi Cruyff, 19 Dwight Yorke, 09 Andy Cole, 10 Teddy Sheringham, 15 Jesper Blomqvist, 04 David May (Jaap Stam) 46, 34 Jonathan Greening (Jesper Blomqvist) 61, 13 John Curtis (Denis Irwin) 61, 23 Michael Clegg (Henning Berg) 68. 3. august 1999 – St Julian's Road, Tilskuere: 7000. Omagh Memorial Fund Omagh Town (A) 9-0 (Michael Clegg, Michael Clegg, Andy Cole, Andy Cole, Teddy Sheringham (etter 27 sekund), Teddy Sheringham, Teddy Sheringham, Teddy Sheringham, Teddy Sheringham) 31 Nick Culkin, 23 Michael Clegg, 03 Denis Irwin, 04 David May, 02 Gary Neville, 16 Roy Keane, 34 Jonathan Greening, 33 Mark Wilson, 09 Andy Cole, 10 Teddy Sheringham, 39 Luke Chadwick, 29 Alex Notman (Mark Wilson), 38 David Healy (Andy Cole), 15 Michael Stewart (Luke Chadwick), 41 Richard Wellens (Jonathan Greening), 36 Ryan Ford (Gary Neville), 37 John O'Shea (David May). 4. august 1999 – JJB Stadium, Tilskuere: 15000. Offisiell åpning av JJB Stadium Wigan Athletic (A) 2-0 (Paul Scholes, Ole Gunnar Solskjær) 17 Raimond van der Gouw, 12 Phil Neville, 13 John Curtis, 04 David May, 21 Henning Berg, 18 Paul Scholes, 07 David Beckham, 08 Nicky Butt, 20 Ole Gunnar Solskjær, 19 Dwight Yorke, 14 Jordi Cruyff, 23 Michael Clegg (Phil Neville), 38 David Healy (Nicky Butt), 37 John O'Shea (David May). 11. oktober 1999 – Old Trafford, Tilskuere: 54842. Alex Ferguson Testimonial Rest Of The World XI (H) 2-4 (Teddy Sheringham 43, Paul Scholes 87) 17 Raimond van der Gouw, 12 Phil Neville, 27 Mikaël Silvestre, 20 Ole Gunnar Solskjær, 21 Henning Berg, 06 Jaap Stam, 19 Dwight Yorke, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 10 Teddy Sheringham, 11 Ryan Giggs, 18 Paul Scholes (Ole Gunnar Solskjær), 14 Jordi Cruyff (Ryan Giggs), 34 Jonathan Greening (Jordi Cruyff), 03 Denis Irwin (Henning Berg), 13 John Curtis (Jaap Stam), 23 Michael Clegg (Phil Neville). Spekkhugger (seilbåt). Spekkhugger er en dansk, spissgattet seilbåt tegnet av den da unge Peter Bruun. Han har også tegnet andre seilbåter, alle spissgattede: Marsvin – 22' fra 1977, Grinde – 27' fra 1974 og Kaskelot – 34' fra 1972. Spekkhuggeren er en entypebåt hvor det i Danmark fremdeles seiles Pokalserier og DM. Historie. Spekkhuggeren er den første båt Peter Bruun tegnet. Han tok utgangspunkt i Aage Utzons spissgattede seilbåter. Men bygde båten i det moderne 'glassfiber' og tegnet en kort finnekjøl og brøkdelsrigg i aluminium til båten. Bruun var meget inspirert av havets dyr og gav båten navnet Spekkhugger. Inspirasjonen går igjen i båtens design, med runde former og en kjølform som er sterkt inspirert av delfiners svømmefinner. I 2005 ble produksjonen av Spekkhugger gjenopptatt i Sverige av Fred Holmberg & Co AB. Konstruksjon. Skroget er bygget i GAP, mens dekket er bygget i balsasandwich GAP. Skroget ble kledt med 5 mm kork for isolasjon og finish, men båten fremstår som noe uferdig under dekk. Masten går gjennom dekket og støttes av et sett vinklete salingshorn og et sett undervant. Storseilet har hurtigrev, men kan i tillegg reves på rullebomen. Seilet berges også ved at det rulles inn på bommen. Kjølen er støpt i jern og er montert med syrefaste bolter til skroget, som er forsterket med flere tverrgående bunnstokker. Roret er montert på et lite skjegg. Opprinnelig var skjegget ganske langt, men ble endret for å bedre manøvreringsegenskapene. Siden Spekkhugger er en entypebåt har de fleste båter idag det nye skjegget. Seilegenskaper. Da Spekkhugger har en meget stor kjølvektandel, kan den også ha mye seil. Og det har den med 40,4 m² på kryss til 2280 kg. Da båten også er tegnet med liten våt overflate er det få båter som seiler fra den i meget svake vinder – uansett størrelse. Pga skrogformen kan den ikke komme opp i plan, nesten uansett vær, og denne dårlige egenskap er så utpreget at den kalles "ubåten". Imidlertid gjør formen og kjølvekten også at båten klarer seg bra i hardt vær, slik at båten blir en allværsbåt. Innredning. Båten ble laget i tre utgaver: Racing, Family og Dinette. Racingutgaven kjennes ved den lange cockpiten og korte, firkantede hytte. Familiy- og Dinette-utgavene ser utvendig like ut med kortere cockpit og lengre, bredere og høyere, avrundet overbygg. Under dekk skiller de seg i innredningen. Family har langsgående benker og bysse plassert midt i båten, mens Dinette har en dinetteløsning. Antonio. Antonio er en opprinnelig spansk og italiensk variant av mannsnavnet Anton som er avledet av av det romerske slektsnavnet "Antonius". Navnet stammer muligens fra det greske ordet "ánthos", «blomster». Utbredelse. Figur som viser i lilla hvilke deler av Spania "Antonio" er mest utbredt Antonio er et svært vanlig mannsnavn i Italia og Spania. Antonio var et svært vanlig navn i Firenze i 1427. Tabellen nedenfor gir en oversikt over populariteten til navnet Antonio i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Brekkåsen skole. Innkjøringen til Brekkåsen skole (2008) Brekkåsen skole er en barneskole i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Skolen ligger i Klemmets veg på Brekkåsen på Gimse, og ble tatt i bruk høsten 2006. Historie. I oktober 1998 ble det fattet vedtak om å planlegge en barneskole på Brekkåsen. I 2003 vedtar kommunestyre så å bygge ny skole og i desember 2004 vedtar de å bevilge penger til å starte bygginga. I august 2006 ble skolen tatt i bruk. Det første året var elevtallet 160, og allerede i 2008, da elevtallet var 222, passerte elevtallet de 200 elevene skolen er dimensjonert for. I 2010 var elevtallet oppe i 237, og i 2011 245 elever. Rektor (virksomhetsleder) ved skolen er Marit Volden. Europavei 90. Europavei 90 går mellom Lisboa i Portugal og Irak. Veiens lengde er rundt 1330 km. Trasé fastlagt av UNECE: Lisboa – Madrid – Barcelona... Mazara del Vallo – Palermo – Buonfornello Messina... Reggio di Calabria – Metaponto – Taranto – Brindisi... Igoumenitsa – Ioannina – Thessaloniki – Alexandropouli – Gelibolu... Lapseki – Bursa – Ankara – Adana – Nusaybin – Habur – grensen til Irak Professor Dementor. Professor Dementor (egentlig etternavn Demenz) er en fiktiv skurk fra Disneyserien "Kim Possible". Originalstemmen blir gitt av Patton Oswalt. Om Professor Dementor. Dementor er en gal vitenskapsmann og bitter rival av Doktor Drakken. Drakken og Dementor later til å være verdens to mest fremstående gale vitenskapsmenn (men Dementor er den mest kjente), og de ligger i konstant konkurranse om ta over verden først. I likhet med Drakken har også Dementor lakeier, onde oppfinnelser og så videre. Men i motsetning til Drakken (som vanligvis baserer seg på å stjele det han trenger) satser Dementor på å lage de fleste innretningene sine selv, som faktisk funker ganske bra. Dementors oppfinnelser inkluderer Transportulatoren (en teleporteringsinnretning som Drakken lurte Kim til å stjele), Bondo-Ballen (et sterkt klebemiddel) og hans dramatiske villmannslys (som egentlig bare er en lommelykt med rødt lys som han lyser opp ansiktet med). Dementor ser ut til å ha betydelig flinkere undersåtter, mer ressurser og generelt bedre selvtillit enn Drakken, noe som resulterer i at Drakken misliker ham sterkt. Dementor er også den eneste av Kims sterkeste motstandere som aldri har gått i kompaniskap med andre skurker for å gjennomføre planene sine (trolig fordi han satser på egne evner). Ulikt de fleste skurkene, fremstår Dementor som tilregnelig, kompetent og ikke spesielt rar. I alle fall var han det i begynnelsen. Når han dukket opp første gang, var han trolig den mest «seriøse» av skurkene. Det eneste merkelige med ham var at han er kort, bruker en metallmaske og snakker i et høyt stemmeleie med tysk aksent. I senere episoder begynte han å komme med bisarre taktikker, som å bruke mutant-dachshunder, gavebutikk-feller og sitt patenterte dramatiske villmannslys, og det ble tydelig at han ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Faktisk kan man diskutere om ikke Dementor, i likhet med DNAmy, er fanget i sitt eget nett av galskap, noe som trolig kan forklare at han aldri har blitt noen seriøs trussel for verden. I «Rewriting History» blir det avslørt at Dementor hadde en forfar som var like smart (dog noe uetisk) som dagens Dementor. Dette viste seg imidlertid å være del av en drøm, og er derfor ikke nødvendigvis kanon. Ironisk nok deler Drakken og Dementor en leir som timeshare. I episoden «Mind Games» ble Drakken nødt til å ødelegge den da han fant ut at Wade hadde tipset Hæren om hans posisjon. Heldigvis for Dementors del, bodde han ikke der da. Dette ble brukt på nytt i «Rewriting History», når Drakken måtte flytte dit mens hovedkvarteret hans ble behandlet mot gigantisk mutanttermitter. Dette er dog også en del av en drøm. Dementors etternavn og skurkealias er begge referanser til den mentale tilstanden demens. Studentting. Et studentting er en politisk forsamling i studentdemokratiet ved et universitet. Studenttinget er gjerne det høyeste organet i studentdemokratiet, med fakultetsvise studentråd under seg. Caridae. Caridae er en liten familie av biller i gruppen snutebiller (Curculionoidea) som bare finnes på den sørlige halvkulen. De hører til gruppen av snutebiller med rette, ikke knebøyde, antenner. Artene lever på busker og trær i sypressfamilien (Cupressaceae). Navnet Caridae brukes også om en gruppe av reker. M2 Browning. M2 Browning er et tungt maskingevær (på trefot eller fastmontering) i kaliber 12,7 x 99 mm NATO. Design og utvikling. Den ble designet i 1918 av John Moses Browning. Bakgrunnen for designet var maskingeværet Browning M1919, men har lavere skuddtakt, 450–600 skudd i minuttet. M2 er luftkjølt og bruker et løp med stor overflate for å kjøle ned våpenet under skyting, noe som gir våpenet en vekt på 55 kilo. M2 kom i i det amerikanske forsvaret på 1920-tallet og ble standard tungt maskingevær for USA og Storbritannia under andre verdenskrig. AN/M2 for fly. En egen versjon, Browing AN/A2 ble utviklet for bruk i fly. Denne hadde en skuddtakt på 750-850 skudd i minuttet, og ble benyttet i blant andre P-51 Mustang og senere utgaver av Supermarine Spitfire. I mangel av en egnet maskinkanon (se Hispano 20 mm maskinkanon) ble M2 benyttet som bevæpning for fly til og med Koreakrigen. Etterkrigstiden. Etter krigen var det store mengder M2-maskingevær tilgjengelig, og den ble tatt i bruk som tungt maskingevær av mange Nato-land og andre nasjoner med tilknytning til USA. M2-maskingevær er slitesterke og velbygde og mange av de som tjenestegjør i hærer verden over ble bygget under andre verdenskrig. M2 Browning er i tjeneste i Norges forsvar som 12,7 mm mitraljøse HPS. (2012) Sweden Rock Festival. Sweden Rock Festival er en heavy metal og hard rock-festival i Sølvesborg i Sverige. Hvert år er det mange kjente og ukjente band som opptrer her. Festivalen avholdes i juni hvert år. Det er ca 25 000 besøkende hvert år. Festivalen går som regel over 3 dager, men siden 2007 har den blitt utvidet til 4. Veipunkt. Et veipunkt er et fysisk referansepunkt brukt for navigasjon og er et sett med koordinater som angir et fysisk punkt. For navigasjon på jorden er disse koordinatene normalt lengdegrad og breddegrad og noen ganger også høyde (særlig innen flynavigasjon). Veipunkter ble først vanlig for navigasjon for folk flest etter at avanserte navigasjonssystemer ble innført, som Global Positioning System (GPS) og enkelte andre typer radionavigasjon. Veipunkter på jordoverflaten er normalt definert i to dimensjoner (f.eks. lengdegrad og breddegrad), mens veipunkter brukt i jordens atmosfære or i det ytre rom er definert i minst tre dimensioner. I noen tilfeller brukes tid som en dimensjon. I det tilfellet er de øvrige dimensjonene romdimensjoner, som angir "hvor" fartøyet skal befinne seg, mens tidsdimensjonen angir "når" fartøyet skal befinne seg der. Selv om begrepet "veipunkt" er blitt vanlig først de seneste årene, har selve konseptet i alle henseende bortsett fra i navnet eksistert så lenge mennesker har navigert. Veipunkter har tradisjonelt vært knyttet til landemerker som stenformasjoner, kilder, oaser, fjell, bygninger, vannveier osv. Slike veipunkter brukes fremdeles idag, men ofte er veipunkter knyttet til fysiske innretninger laget spesielt for navigasjon, som radiofyr, bøyer, satellitter osv. Ithyceridae. Ithyceridae er en familie av biller i gruppen snutebiller (Curculionoidea) som bare omfatter en eneste art, "Ithycerus novaboracensis". Denne blir kalt "New York Weevil" på engelsk og lever bare i det østlige Nord-Amerika, fra det sørlige Canada sør til Florida. De voksne billene gnager på unge skudd og knopper av ulike løvtrær, og larvene lever på røttene til de samme trærne. "Ithycerus novaboracensis" ligner noen arter i familien snutebiller (Curculionidae), men skiller seg fra disse på at antennene ikke er knebøyde. Utseende. Middelsstor (12 – 18 mm), mørk brunlig, oversiden kledt med smale skjell. Snuten er kort og bred, litt lengre enn resten av hodet. Antennene er 11-leddete, rette og ikke knebøyde. De tre ytterste leddene danner en kølle. Fasettøynene er middels store og noe utstående. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, med rundede sider. Dekkvingene er mye bredere enn brystskjoldet, parallellsidige i de fremste tre fjerdedeler, tilspisset i den bakerste fjerdedelen. De har tydelige, men grunne, punktstriper. Beina er kraftige, og leggene har en pigg på innsiden ved spissen. Føttene er fire-leddete med et tolappet tredje ledd. Systematisk inndeling. Familien Ithyceridae er et eksempel på en såkalt monotypisk gruppe, en gruppe som bare omfatter én art. En del moderne taksonomer mener man ikke burde navnsette slike grupper, fordi navnet Ithyceridae betyr eksakt det samme som "Ithycerus noveboracensis". Det er dermed overflødig (redundant). Familienavnet er likevel beholdt her for å markere at gruppen (dvs. "I. noveboracensis") er såpass enestående og trolig ikke nært beslektet med andre grupper. Motor Ed. Edward «Eddy» Lipsky (alias Motor Ed) er en fiktiv figur fra Disneyserien "Kim Possible". Originalstemmen blir gitt av John DiMaggio, mens den norske stemmen tilhører Tommy Karlsen. Om Edward Lipsky. Motor Ed er gjenkjennlig på solid kroppsbygning, istykkerrevne klær, sykkelstyreformet bukkeskjegg, hockeysveis, og stadig bruk av ordet «seriøst» (legger stort trykk på «r»). Ed og gjengen hans av mekanikere holder til på en skraphaug utenfor New Jersey. Motor Eds virkelige navn er Edward Lipsky, og han er fetteren til Drew Lipsky (Doktor Drakken), men deler ikke hans blå hudfarge. Motor Ed betraktes som Lipsky-familiens «sorte får». På tross av sin enkle natur og oppførsel, er han et mekanisk geni og jobbet tidligere som forsker og vitenskapsmann på en hemmelig statlig lab. Han har også peiling på datateknologi, og har full kontroll på Wades nærvær, posisjon og handlinger. Han ble sparket fra jobben i staten for brudd på kleskoden (han nektet å klippe hockeysveisen). Å beskytte sveisen er vanlig for Motor Ed, og alt og alle som prøver å klippe eller «tulle» med den blir skjelt kraftig ut. Kallenavnet hans er et ordspill på «motorhead», en engelsk betegnelse på folk som er besatt av biler og mekanikk, og Motörhead, et berømt britisk heavy metal-band. Motor Ed har samme frisyre og skjeggform som frontfiguren i Motörhead, Lemmy Kilmister. Foruten sine mekaniske ferdigheter er Motor Ed også en dyktig sjåfør, og later til å ha enorm utholdenhet og krefter (som vist i «Steel Wheels», når han slenger karosserideler med kraft nok til å slå hull i vegger og kaster en svær verktøykasse med relativt lite problemer, og i «Motor Ed», der han kjemper i mot en vindtunnel). Det bør også nevnes at Ed ikke ser ut til å bli skadet av Shegos angrep, men heller nyter det. Planen hans er å bygge en diger monstertruck så han kan «Smadre ting, fortsette å smadre ting til jeg har gjort hele verden om til en diger rockende fylling!». Han er best kjent for å avslutte setningene med «seriøst» og å spille luftgitar mens han roper «Yeeeaah». Andre sedvanligheter er for eksempel at han alltid kaller Kim for «Rødhår» eller «Vesla». Han hevder at han elsker Shego fordi han har «grønn magi». Shego på sin side, finnes ikke det minste interessert, og gir ham stadig juling med kreftene sine når han kommer med sjåvinistiske kommentarer. Ed kommer merkelig nok alltid uskadet fra det, selv når det gjør at han havner på hodet i en steinvegg, eller kastes ut av et kjøretøy i fart og lander i en container. Eddie Meduza. Eddie Meduza, eg. "Errol Leonard Norstedt", født 17. juni 1948 i Varberg, død 17. januar2002 i Nöbbele, Växjö, var en svensk musiker, komponist, låtskriver og sanger. Biografi. Norstedt ble født i Varberg, Hallands län men kom tidig til Traryd, Småland. Barndommen hans var hard, og familien flyttet ofte. Når Norstedt var 13 år hadde han bodd på 30 forskjellige steder. Han ble mobbet på skolen og mishandlet av sin stefar. Norstedt har spilt inn over 1400 sanger, og blir av mange omtalt som raggarkungen. I mange år ble Norstedts musikk spredt først og fremst på kassett, solgt gjennom avisreklamer fra hans eget foretak Osadal AB Norstedt jobbet i hovedsak innenfor rockabilly sjangeren. Mange av sangene omhandlet alkohol, kvinner og biler. Andre sanger var politisk orienterte, gjerne ironiske, og rettet mot det svenske sosialdemokratiet. Bortsett fra aliaset Eddie Meduza brukte Norstedt også aliaset E. Hitler. Under dette navnet spilte han inn mer seksuelt eksplisitt materiale. Det er ofte dette materialet som Norstedt huskes best for, men i tillegg til politisk orientert materiale gjorde Norstedt også en mengde innspillinger av "seriøse" rockabillysanger med 50-talls sound i sitt eget lydstudio. Han behersket en rekke instrumenter, og på mange innspillinger hadde han spilt inn og mikset samtlige instrumenter på låtene selv. Norstedt var av ledende skikkelser i svensk musikkbransje betraktet som et stort musikalsk talent, men på grunn av sine til tider svært provoserende tekster så ble han av mange sett på som en riksdåre og fikk sjelden sitt materiale spilt på radio. Han fikk ofte dårlig kritikk fra pressen, spesielt fra Expressen-journalist Mats Olsson, noe han gjerne svarte på med å skrive enda frekkere sanger som "Kuken står på Mats Olsson", "Mats Olsson är en jävla bög" og "Mats Olsson runkar kuken". Nordstedt skal angivelig ha sagt at uansett hva han gjorde var det aldri godt nok for kritikerne. Han ga i løpet av sin karriere ut om lag 30 CDer og et 50-talls kassetter. Simpsons (sesong 1). Den første sesongen av The Simpsons ble vist først mellom desember 1989 og mai 1990. Sesongen ble gitt ut på DVD den 25. september 2001. Det er også den eneste sesongen som ikke har en Treehouse of Horror episode. Asylsenter. Et asylsenter er et frivillig botilbud til asylsøkere som kommer til Danmark, det vil si utenlandske personer som selv ber om beskyttelse som flyktninger. For de som har fått oppholdstillatelse og skal bosette seg i en kommune, begynner integreringen til det danske samfunnet mens de oppholder seg i asylsenteret. Ellers er det aktivitetstilbud til alle beboere. Mange asylsøkere finner seg andre bosteder på egenhånd. Det er Udlændingeservices oppgave å sørge for denne innkvarteringen. Oppgaven løses i samarbeid med en rekke operatører, som står for den daglige driften av asylsentrene. De fleste sentrene drives av Dansk Røde Kors. Dessuten driver Thisted kommune og Jammerbugt kommune hver et senter. Sentrene er kategorisert som henholdsvis "oppholdssenter", "mottaks-/utsendelsessenter", "kvinnesenter", "barneinnkvartering" og "omsorgssenter". På de to mottaks-/utsendelsessentrene, Center Sandholm i Allerød kommune og Center Avnstrup i Hvalsø kommune, bor det som hovedregel asylsøkere som ikke samarbeider med politiet om utreise etter at de har fått endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse i Danmark og har overskredet fristen for utreise. Jesus (navn). Jesus er et opprinnelig latinsk mannsnavn. Det er dannet av det greske navnet "Iesoús" som igjen er dannet av det hebraiske "Jeshúa" som betyr «Gud frelser». Utbredelse. Jesús er et svært vanlig mannsnavn i Mexico og i Spania. I Spania er Jesús også nokså vanlig som kvinnenavn. Over 150 000 kvinner i Spania har Jesús som et av sine fornavn. Figur som viser i lakserød farge hvilke deler av Spania "Jesús" er mest utbredt Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Rosenvilde videregående skole. Rosenvilde videregående skole er en videregående skole på Kolsås i Bærum kommune i Akershus fylke. Skolen har ca 740 elever og rundt 110 ansatte. Skolen ligger med god utsikt til Bærums høyeste fjell, Kolsåstoppen, og har nær beliggenhet til Kolsåstoppen naturreservat. Skolen tilbyr studieretningene Studiespesialisering med og uten formgivingsfag, restaurant- og matfag, helse- og sosialfag og Medier og kommunikasjon. I tillegg har skolen påbyggingskurs i allmenne fag. Skolen kaller seg en kreativ og framtidsrettet skole, som bygger på solidaritet, utvikling og vekst, likeverd og respekt og tilhørighet og identitet. Vincent Harris. Vincent Harris'", født i Devonport, England den 26. juni 1876, døde i Bath, 1. august 1971, var en engelsk arkitekt. Han er kjent for å ha tegnet mange betydningsfulle offentlige bygninger. Headrow. Headrow er en av hovedgatene i Leeds. Den går i øst-vestlig retning gjemnom de sentrale delene av byen, rett nord for shoppingkvartalet. Gata er en av Leeds' eldste gater. Den ble sist rustet opp på 1920-tallet. Våtmark. Våtmark defineres på forskjellige måter, men er i hovedsak mark hvor det finnes vann rett under eller over overflaten i store deler av året. Områder med en vanndybde på mer enn seks meter regnes generelt ikke som våtmark. Våtmark omfatter fjære- og gruntvannsområder, næringsrike vatn, sumpområder, deltaområder og myrer. De bidrar til å skape et variert landskapsbilde og til å øke opplevelsesrikdommen i naturen. Dessuten har våtmarksområder ofte stor kapasitet til å lagre vann, noe som bidrar til å jevne ut flomtopper. Våtmarker har ofte en rik flora og fauna, og mange plante-, insekt- og fuglearter er helt avhengige av disse naturtypene for å klare seg. Vannet kan være både fersk-, brakk- eller saltvann. Våtmarkene er av de mest truede naturtypene vi har. De er utsatt for en rekke forskjellige inngrep som f.eks. gjenfylling, neddemming, drenering og søppelfylling. I de fleste tilfeller kan vegetasjonen brukes for å skille våtmark fra annen mark. Minst halvparten av vegetasjonen skal være hydrofil, det vil si fuktighetselskende. I tilknytning til våtmark finnes det ofte strandenger. De er etter definisjonen ikke våtmarker, men dette er også en artsrik og truet naturtype. Der en våtmark er vernet er derfor ofte nærliggende strandenger tatt med i verneområdet. Direktoratet for Naturforvaltning (DN) arbeider med å opprette nasjonale våtmarkssentra, blant annet i tilknytning til Ørland Våtmarkssenter og Dokkadeltaet Våtmarkssenter. Ulike typer våtmark. Hovedinndelingen av våtmarker i typer er basert på vannets opphav, og om marken er torvdannende eller ikke. Fergana. Fergana er hovedstad i provinsen Fergana, en av tre usbekiske provinser i Ferganadalen Fergana (eller Ferghana, Farg'ona'") er en by i Ferganadalen i det østlige Usbekistan med 230.000 innbyggere (2002). Den er hovedstad i provinsen Fergana ("Farg'ona viloyati" på usbekisk). Byen ble grunnlagt av russerne på 1800-tallet som Novij Margelan (Новый Маргелан). Den fikk nytt navn i 1910, og het da i noen år Skobelev (Скобелев) etter den russiske generalen Mikhail Skobelev. Fergana fikk sitt nåværende navn i 1924 i samband med at området nå ble del av Sovjetunionen. Fergana har under 1900-tallet hatt store etniske konflikter. Ferganadalen. Alis grav ved enden av Ferganadalen Ferganadalen, eller Ferghanadalen, (usbekisk: "Farg'ona vodiysi" eller Фарғона водийси; kirgisisk: Фергана өрөөнү, "Fergana öröönü"; tadsjikisk: водии Фaрғонa, "vodii Farghona"; russisk: Ферганская долина, "Ferganskaja dolina"; persisk: وادی فرغا نہ) er en sentralasiatisk tettbefolket dalslette som ligger mellom Tian Shan i nord og Alajfjellene i sør. Ferganadalen deles mellom Usbekistan, Tadsjikistan og Kirgisistan. Over 10 millioner mennesker bor i den 300 kilometer lange og oppimot 150 kilometer brede dalen som gjennomflytes av elvene Naryn og Kara-Darja i øst. De flyter sammen i nærheten av Namangan og blir da til elven Syr-Darja som fortsetter vestover gjennom dalen. Viktige byer er Andijon, Namangan, Margilan, Fergana, Kokand, Osj og Khujand. Joseph Jackson. Joseph Walter Jackson (f.1929 i Arkansas) er en tidligere amerikansk manager og faren i den musikalske Jackson-familien. Hans drøm var at hans barn skulle bli kjente og populære musikere, noe som førte til at han dannet gruppen The Jackson 5. Gruppen ble etter mye hardt arbeid kjente og fikk mange hiter. Joseph har med årene fått mye kritikk for sin strenge disiplin og at han brukte fysisk og psykisk press på barna sine. Hans åttende barn, Michael Jackson, har fortalt at faren under øvinger slo ham og brødrene hans med belte og andre gjenstander. Han har også påstått at faren aldri viste ham kjærlighet som en far skal gjøre. Michaels søster La Toya Jackson har også kritisert faren, spesielt i sin bok, "." Flere rykter florerer om ham og tiden som manager for sønnene. Familie. Joseph Jackson er gift med Katherine Jackson og de fikk ti barn sammen. Katherine søkte om skilsmisse i 1974 og i 1979, men begge søknadene ble trukket tilbake. I 1974 fikk Joseph et barn med en groupie, mens i 1974 ble det påstått at han hadde et forhold til en sekretær på Motown. Senere liv. Etter at The Jackson 5 forlot ham til fordel for solokarriere, andre agenter og plateselskaper, ble han manager for karrierene til døtrene La Toya og Janet. De forlot han også til fordel for andre støttespillere og solokarriere. Han levde i Las Vegas. Voronezj. Voronezj er en stor by i det sørvestlige Russland, mot grensen til Ukraina. Byen ligger ved elven med samme navn, tolv kilometer fra der hvor den renner ut i elven Don. Voronezj er det administrative senter i Voronezj oblast og byen er et viktig jernbaneknutepunkt med forbindelse til Moskva, Rostov og Kiev. I 2002 hadde byen 848 752 innbyggere. Under andre verdenskrig ble det utkjempet et større slag ved byen og den ble okkupert av tyske styrker. Off the Wall. "Off the Wall" er Michael Jacksons femte soloalbum og ble utgitt 5. august 1979 på Epic. Albumet var Jacksons gjennombrudd og han svarte kritikerne som hadde ment at hans karriere var over etter at han forlot Motown i 1975. Albumet har solgt 20 millioner på verdensbasis og fikk i 1995 7x platina av RIAA. I 2003 kom "Off the Wall" på 68. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album». Quincy Jones produserte albumet. Michael Jackson, Rod Temperton, Stevie Wonder og Paul McCartney sto for tekst og musikk. Albumet ble en suksess, også i Europa. Albumet nådde 3. plass på Billboards albumliste og tilbrakte 48 uker innenfor Topp 20. Albumet ble kåret til det beste R&B-albumet i USA 1980 og var det tredje mest solgte. Allikevel var Jackson misfornøyd med kun en Grammy i 1980 (for «Don't Stop 'Til You Get Enough»). Han slo imidlertid sterkt tilbake med "Thriller" i 1984. I 2001 ble en Special Edition av albumet utgitt. Don't Stop 'Til You Get Enough. «Don't Stop 'Til You Get Enough» er den første singelen fra Michael Jacksons album, "Off the Wall", utgitt i 1979. Låta ble komponert og skrevet av Jackson i 1978. Quincy Jones var produsent. 20. februar 2006 ble låten nyutgitt som single, som en del av "Visionary - The Video Singles". Fakta. Låta ble en god start på Jacksons karriere og føk til topps på Billboard Hot 100, der den lå i en uke. Den ble en hit også i Europa, og gikk til topps i Norge og Australia, på andreplass i Belgia og Danmark og lå høyt på listene i resten av Europa. Låta ga Jackson hans første Grammy, solgte 1 million kopier og fikk platina. Musikkvideo. Musikkvideoen til låta hadde premiere i oktober 1979 og var laget av Nick Saxton. I videoen opptrer en smilende Jackson i smoking med diskolys i bakgrunnen. Videoen varer i 4min og 11sek. Rødt nytt. "Rødt nytt" er ei gratisavis, som blir utgitt av det norske politiske partiet Rødt. Avisa kommer normalt ut med 10 nummer i året. Den går både ut til avisas abonnenter og deles ut på gata. Historie. Da Rød Valgallianse og Arbeidernes kommunistparti slo seg sammen og dannet partiet Rødt i mars 2007, ble avisa til AKP, "akp.no", overtatt av det nye partiet og utgitt under navnet "Rødt nytt". Tidligere partileder i AKP, Jorun Gulbrandsen, var redaktør for "akp.no" fra 2002 til 2007 og for Rødt nytt i perioden 2007–2010. Akp.no kom ut fra høsten 2002 med ti utgaver årlig på 8 eller 12 sider. Av opplaget på vel 6500 eksemplarer ble etter hvert 2300 distribuert til abonnenter, mens resten ble delt ut på gata. Der falsche Ehemann. "Der falsche Ehemann" (på norsk «Den falske ektemannen». Også kjent som "Der doppelte Moritz") er en tysk spillefilm fra 1931. Sanger. Sang: Comedian Harmonists Innhold. Peter Hannemann er gift og er en ytterst søvnig person som eier en nesten bankerott sovemiddelfabrikk i Berlin. Hans tvillingbror, ungkaren Paul, driver det lukrative vintersporthotellet «Helvetia». Han er Peters rake motsetning og er full av temperament. Millionæren Hardegg fra Buenos Aires ankommer med sin datter Ines, kjøper hotellet da det er fullt besatt og kaster ut Paul. Paul reiser til Berlin, men Ines er allerede forelsket i ham... Tallrike forviklinger følger. The Piano Rolls. "The Piano Rolls" er en samling soloinnspillinger av Jelly Roll Morton som opprinnelig ble gjort 1923–24 på pianoruller. Opptakene ble gjort den 22. og 23. februar 1997 av musikkforskeren Artis Wodehouse i Academy of Arts and Letters i New York for Nonesuch. For å få en så autentisk innspilling som mulig ble alle tilgjengelige historiske skjellakkplater av Morton analysert ved hjelp av datateknikk for å få informasjoner om hvordan han hadde brukt pedal, anslag, dynamikk og rytmikk. Sammen med informasjonen fra pianorullene ble resultatet brukt til å styre et "Disklavier", utstyrt med mikrofoner. Skardsøya. Skardsøya er ei øy i Aure kommune i Møre og Romsdal fylke. Den har et areal på 52,3 km² og 300 innbyggere (2001). Skardsøya er skilt fra fastlandet med Torsetsundet og Dromnessundet, men det er bro over begge sundene: Torsetsundbrua og Dromnessundbrua. Skardsøya er landfast med halvøya Lesundøya, hvor skillet går ved Drageidet. Fylkesvei 312 (Hordaland). Fylkesvei 312 i Hordaland (Fv312) går mellom Djukastein og Vestbygde i Voss kommune. Veiens lengde er 7,2 km. Eksterne lenker. 312 Fylkesvei 344 (Hordaland). Fylkesvei 344 i Hordaland (Fv344) går mellom Høvik og Gullbrå i Vaksdal kommune. Veiens lengde er 35,6 km. Hele strekningen følger elva Ekso i Eksingedalen. Eksterne lenker. 344 Bad (album). "Bad" er det sjuende studioalbumet med den amerikanske pop-artisten Michael Jackson, utgitt i 1987. Etter gigantsuksessen med "Thriller" laget Jackson og produsent Quincy Jones et godt oppfølgeralbum som solgte 30 millioner på verdensbasis. Albumet fikk 8x platina i USA. Jackson ble den første (og er fortsatt den eneste) som fikk fem sanger på 1. plass på hitlistene fra ett og samme album. Dette var det siste albumet der Jackson og Quincy Jones samarbeidet. «Weird Al» Yankovic parodierte albumet med sitt album "Even Worse". "Bad World Tour" trakk til seg 4,4 millioner fans og hadde en inntekt på 125 millioner USD. I 2003 kom "Bad" på 202. plass på musikkmagasinet "Rolling Stone"s liste over «Tidenes 500 beste album». Off the Wall (sang). «Off the Wall» var den tredje hiten fra Michael Jacksons album "Off the Wall" fra 1979. Singelen ble sluppet våren 1980. Låta var den tredje av fire låter fra "Off the Wall"-albumet som kom seg inn blant Top 10. Den la seg på 5. på soul-lista og på 10. på pop-lista. Fylkesvei 382 (Hordaland). Fylkesvei 382 (Fv382) i Hordaland går mellom Matre Kraft og Matre i Masfjorden kommune. Veiens lengde er 514 meter. Eksterne lenker. 382 Teru. TERU (født 10. april, 1981? i Kyoto, Japan) er guitarist i visual kei bandet Versailles. Teru ble medlem av Aikaryu i 2002, etter at gitaristen Death forlot bandet, helt til Aikaryus avslutningskonsert våren 2007. Han har også vært gitarist i HIZAKI grace project siden slutten av 2006. 1 år senere ble han støttemedlem i Kamijo og Hizaki 's nye band Versailles, og ble et offisielt medlem 15. juli det samme året. Historie. Kjære utholdende, lojale tilhengere. Vi ønsker å kunngjøre at Versailles har besluttet å stanse alle aktiviteter ved slutten av året. I å med at dette er vårt femte jubileum - og uten en klar retning i fremtiden - har vi bestemt at det var i den beste interesse for bandet og musikken, våre ansatte og fans, å forfølge våre kunstneriske og personlige mål utenfor gjeldende rammeverk, å stoppe alle våre aktiviteter innen utgangen av 2012. Siden begynnelsen har "ROSE" spilt en sentral rolle, både tematisk og symbolsk, for Versailles. "ROSE", som også er tittelsporet på deres femte jubileum singel, handler om fødsel, å bli og å være - kort sagt, deres historie til hele verden. 16. juli var Teru modell for merket ALICE and the PIRATES innenfor BABY,THE STARS SHINE BRIGHT på moteshowet kalt MAGICAL MYSTERY TEA PARTY, sammen med Hizaki(Versailles),Kaya og Intetsu(AYABIE). Dette var første gangen Teru sto som catwalk modell, noe han med gled vil gjøre igjen. 9. august dedikerte Teru sangen For YOU til hans tidligere bandmedlem Jasmine You, som gikk bort to år tidligere. Sangen ligger ute på youtube 23. juli møtte Teru idolet sitt Chris Impelliteri etter konserten på Shibuya O-East, takket være Victor Entertainment. Chris Impelliteri har blitt kåret til verdens raskeste gitarist i Guinness rekordbok, og Teru ble konfrontert med Chris' spilling på videregående. Utstyr. - ESP 激鉄 "Geki-Tetsu" Teru Custom Black - ESP Reindeer Teru Custom See Thru Black - Strat Type Guitar Cherry Burst with kanji sticker and EMG pickups - BOSS FC-50 Midi Foot Controller - ENGL, Hughes & Kettner, Bogner, Brunetti, Mesa Boogie & Marshall Amps Nördlingen. Nördlingen er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen ligger i Donau-Ries-distriktet og har en befolkning på ca. 20 000. Geografi. Her finner man det kjente "Nördlinger Ries", et gigantisk krater fra et meteorittnedslag for om lag 15 millioner år siden. Meteoritten ble antatt å ha en diameter på 1 km, og krateret har en diameter på ca. 23 km. Historie. Man har funnet rester av steinalderbosetting i nærheten av byen. Navnet "Nordlinga" er beskrevet første gang i år 898. I året 1215 fikk byen handelsrettigheter og riksumiddelbarheten av keiser Fredrik II. Da ble den første bymuren bygget, restene av murene kan skjelnes fremdeles. Første gang Nördlingen nevnes som markedssted var i år 1219. Det var landbruksvarer såvel som tekstiler, pelsverk og metallvarer som ble omsatt. Byen ble den mest betydningsfulle sørtyske handelsbyen etter Frankfurt. I 1238 ble store deler av den gamle bydelen ødelagt av brann. Håndverkere slo seg ned utenfor de opprinnelige bymurene. For å beskytte disse, lot keiser Ludvig IV bygge en ny mur rundt byen i 1327, og det er denne som står i dag. Det er kun tre byer som i dag fremdeles har en komplett mur rundt seg, de er foruten Nördlingen Dinkelsbühl og Rothenburg ob der Tauber. St. Georgs-kirken ble påbegynt i 1427. Byen var innblandet i to slag under Tredveårskrigen (1618–1648). Rothenburg ob der Tauber. Rothenburg ob der Tauber er en by i distriktet Mittelfranken i den tyske delstaten Bayern. Navnet betyr "Rothenburg over Tauber", dvs. byen skuer over elva Tauber. En nesten intakt middelaldersk byarkitektur som er omkranset av de opprinnelige bymurene, har sikret den plass på UNESCOs verdensarvliste. Byen hadde per juni 2006 et innbyggertall på 11 239. Geografi. Byen ligger ved elva Tauber ved utkanten av naturparken "Frankenhöhe". Historie. Grev Reinger av Øst-Franken opprettet rundt år 970 et herred som i dag heter Detwang. Han bygget bl.a. Grafenburg på forhøyningen over elva Tauber, derav navnet «ob der Tauber». Greven av Rothenburgs familie døde ut i 1108. Jarl Heinrich testamenterte alle sine eiendeler, inkludert Rothenburgs borg, til Comburg kloster. Denne gaven tolerertes imidlertid ikke av keiser Henrik V. Keiseren skjenket i 1116 Rothenburg til sin nevø hertug Konrad av Schwaben, som videreførte eierskapet til familien Hohenstaufen. Konrad ble i 1137 som Konrad III konge av Tyskland og holdt hoffet i Rothenburg. Da kongen døde i 1152, var sønnen Fredrik, kjent som «barnet av Rothenburg», bare 8 år gammel, så hans fetter Fredrik Barbarossa ble kronet til konge. Da sønnen Friedrich var 13 år gammel i 1157, skjenket Barbarossa ham Øst-Franken og Schwaben og ga ham tittelen "hertug av Rothenburg". I 1172 fikk Rothenburg status som by. De første bymurene ble bygget, hvorav "Weisser Turm", "Markusturm" og "Röderbogen" fortsatt består. Keiser Konrad IV pantsatte Rothenburg i 1251, men byen klarte å kjøpe seg fri. I 1274 ble byen en riksby. St. Jakobs-kirken ble påbegynt i året 1311, men ble først innviet i 1484. Byen ble ødelagt av et jordskjelv i 1356, mesteparten av bymurene raste sammen. Østre del av rådhuset ble ødelagt av brann i år 1501. Jødene ble jaget ut av byen i 1520, og synagogen og kirkegården ble ødelagt. Disse hadde allerede blitt flyttet i 1350. Grev Albrecht von Bradenburg-Kulmbach tvang byen til å slutte seg til Schmalkalden-alliansen mot keiseren i 1552. Alliansen tapte, og byen ble tvunget til å overgi seg og til å betale en enorm krigserstatning. I 1572 startet byen byggingen av en rekke bygg under ledelse av arkitekt Leonhard Weidmann, som bl.a. det nye rådhuset, skolen, "Spitalbastei", "Baumeisterhaus" og "Hegereiterhaus". Da tredveårskrigen brøt ut i 1618, ble byen et inkvarteringssted for tropper og ble plyndret. Kong Gustav II Adolf av Sverige oppholdt seg i Rothenburg i 1631. Byen ble beleiret og inntatt av franske tropper under ledelse av general Turenne i 1645. Ved freden i 1648 måtte byen igjen betale krigserstatning og måtte låne til dette. De siste soldatene forlot byen først i 1650, byen hadde mistet halve befolkningen, og byutviklingen stoppet opp. Med stagnasjonen befant den seg i en slags tornerosesøvn frem til tyske romantikere på 1800-tallet gjenoppdaget dens unike arkitektur og historie. Romantikerne anså byen som et levende symbol på det middelalderske Tyskland. I 1802 mistet byen sin riksumiddelbarhet, og ble annektert av Bayern. Jernbanen nådde byen i 1873. De allierte bombet området i slutten av andre verdenskrig. Under et bombetokt 31. mars 1945 ble 40 % av byen ødelagt. Takket være inngripen fra en amerikansk general som hadde besøkt byen før krigen, unngikk byen total ødeleggelse. I årene etter krigen har byen møysommelig blitt bygget opp igjen og rekonstruert til det opprinnelige. Den er i dag et viktig reisemål for utenlandske turister. Mesteparten av byens inntekter skriver seg fra turisttrafikk. Nypan leir. Nypan leir er en tidligere militærleir 1 km nord for tettstedet Klett i Trondheim kommune. Leirområdet ble under andre verdenskrig benyttet av tyskerne, men ble senere tatt over av Forsvaret. De siste årene ble leiren benyttet til militærauksjoner, der forsvaret auksjonerte bort gammelt militært utsyr. Siste auksjon fant sted våren 2003. Leiren ble etter det overtatt av et eiendomsfirma, og området ble regulert for utbygging av boliger. Arbeidet med å rive leiren startet høsten 2006, og byggearbeidet tok til våren 2007. Boligområdet er i dag inndelt i gatene Ole Nypans vei og Arsenalveien. Remember the Time. «Remember the Time» var en populær låt fra Michael Jacksons album, "Dangerous", i 1991. Singelen ble sluppet i mars 1992. Låta føk til topps på Billboards R&B-liste og la seg på #3 på Billboard Hot 100. Låta er skrevet og komponert av Teddy Riley, Jackson og Bernard Belle. Musikkvideo. Som flere av Jacksons tidligere videoer var musikkvideoen til «Remember the Time» gjennomarbeidet og rimelig lang. Den var en liten historie i seg selv. Videoen foregår i det gamle Egypt. Faraoen (spilt av Eddie Murphy) og hans kone ønsker å bli underholdt og to underholdere blir kalt inn. Først en pinnesjonglør, deretter en flammesluker. Den første blir kastet til løvene, den andre halshogd. Den tredje som kommer inn i rommet er Jackson kledd i en blå kappe. Jackson sprer sort pulver foran seg før han forsvinner. Hoffet gisper og stopper å spille. Jackson dukker opp i vanlige klær og musikken starter. Han kysser dronningens hånd og blir jaget rundt i palasset og på markedet. Han rister av seg vaktene og kysser dronningen. Deretter danser han sammen med egyptiske dansere før han forsvinner på nytt. Jortveit. Jortveit er et tettbebygd sted i Grimstad kommune i Aust-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 14 kilometer sørvest for kommunesenteret Grimstad. Jortveit ligger i området som tidligere var Eide kommune. Uthavna Homborsund er en del av tettstedet Jortveit. KNM «Skudd» (P962). KNM «Skudd» er det andre seriefartøyet i Skjold-klassen, som er marinens nye MTB-serie, og skal overta for Hauk-klassen. Det første fartøyet i klassen var KNM Skjold (P960), som ble sjøsatt første gang i september 1998, som et forseriefartøy. Merk at bildet til høyre viser KNM Skjold. __TOC__ Leveranse og sertifisering. 28. september 2003 ble kontrakten om bygging av Skjold-klassen underskrevet, og KNM Skudd ble påbegynt en tid etter dette. Fartøyet ble sjøsatt 3. mai 2007, og mannskapet begynner nå opplæring på fartøyet, før endelige sertifiseringer av fartøy og mannskap gjør fartøyet klart til overtagelse av Marinen høsten 2008. Det ventes at sjøtesting og sertifisering vil ta kortere tid enn med KNM «Storm», siden fartøyene er identiske. Levende lys. Levende lys er små flammer på en veke som ble brukt for å gi et dempet lys. Før elektrisiteten kom inn i de fleste hjemmene var levende lys den eneste måten å se på etter at det var blitt mørkt. I dag bruker man lysene mest for å skape en stemning, utføre en symbolsk handling, eller som del i en religiøs høytid. Hvordan virker levende lys? Det levende lyset får vi ved at veken trekker til seg flytende fett, som gir nok energi til å holde vedlike en rolig flamme. Dersom fettet er av dårlig kvalitet, vil flammen flakke og sprute. Flammen til et lys kan deles inn i fire ulike varmeområder. Området nær veken er blått og er 1200-1400 grader. Det fargeløse området like utenfor er kaldere, 800-1000 grader. Temperaturen i den lyse sonen er på rundt 1200 grader, mens den ytterste delen er varmest, 1400 grader. Brannfare. Levende lys er en hyppig brannårsak. I 1999 var levende lys opphavet til 93 husbranner i Norge. Bruk av bar ild er forårsaket mer enn 20 % av bygningsbrannene i Norge i 2005 i følge "Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap". Levende lys har ulik kvalitet, dette sammen med bruk utenfor tilrådde retningslinjer er grunnen til mange av brannene. Potensielle innholdsstoffer. Stearinlys kan inneholde de helse- og miljøskadelige stoffene krom og muskxylen. Muskxylen er en av flere typer syntetiske muskforbindelser (luktstoffer) som kan frigjøres til luft når stearinen brennes. Ulike lyskilder. Det finnes ulike måter å lage levende lys på. I Nord-Europa er nå det vanlig å la smeltet stearin kjøles rundt en veke, slik at vi får stearinlys. Andre former for fett, som voks, talg og parafin, kan også brukes for å lage stive lys. I Sør-Europa og Asia er det derimot vanlig å bruke grunne oljelamper, fylt med for eksempel olivenolje eller sesamolje, som veken flyter nedi. Parafinlamper og lanterner er eksempler på lamper som gir levende lys og har vært brukt over hele verdem før man fikk elektrisitet. Buddhismen. Lys er ofte en del av buddhistiske tempelritualer, og blir gjerne brukt sammen med røkelse og blomster. Høytider kan markeres med levende lys, for eksempel ved å bære dem rundt et tempel. Under "vassa", regntiden der munker trekker seg tilbake til tempelet for å hvile og meditere, blir det ofte brukt store lys av de troende. I forbindelse med dette holder de et opptog med digre vokslys i Thailand. "Phiti hae prasat peung" (พิธีแห่ปราสาทผึ้ง) i Ubon Ratchatani er det mest kjente. Lys kan også bli brukt som hjelpemiddel under meditasjon. Hinduismen. Hjemme hos religiøse hinduer er det vanlig å tenne en oljelampe i husalteret om morgenen som brenner hele dagen. Hinduistiske høytider ble ofte feiret med utallige levende lys som man for eksempel kan sende av gårde på en hellig elv eller fylle rom eller tempel med. Den viktigste lysfesten er dipavali, da man tenner oljelamper over hele India. I Sør-India er det også vanlig å tenne en lampe hver gang man begynner med noe nytt og ønsker en god begynnelse. Jødedommen. I jødedommen tenner man lys av tre hovedgrunner: Symbolsk markering av Guds nærhet, markering av "skille" og markering av "minne". I Tempelet i Jerusalem brant alltid menoráen, eller den sjuarmede lysestaken. Denne var uttrykk for Guds nærhet og skulle alltid brenne. I synagoger har man også et slikt «evig lys», eller «ner tamíd». Dette lyset, som er et minne om den sjuarmede lysestaken i Tempelet, er oftest rødt og har tradisjonelt vært et levende lys. I dag brukes normalt elektrisk lys i stedet. Det er vanlig å tenne levende lys i katolske kirker. De åtte dagane i hanukká tenner man minst ett nytt lys hver dag. Disse lysene er hellige, og man skal ikke bruke lyset deres til å gjøre vanlig arbeid. I jødedommen tenner man to levende lys før solnedgang på fredagskvelden for å markere begynnelsen av hver sabbat og høytid. Dette markerer, i tillegg til "skillet" mellom arbeid og helg, minnet om høytidene som jøder er pålagte å holde og huske. En stund etter solnedgang på lørdagkveld og etter høytider tenner man et lys som hoveddelen av habdaláseremonien som markerer skillet mellom helg og hverdag og begynnelsen på den nye uken. Om en høytidsdag begynner på lørdagkveld sier en habdalá for skillet mellom helg med fullt arbeidsforbud og helg med delvis arbeidsforbud. Under sjibá (sørgeuken) etter dødsfall i familien brenner en et minnelys. På hver årsdag for nære slektninger — også kalt jahrzeit eller nahalá, tenner en et lys for å minnes den døde. Dette er en opphavlig askenasisk skikk som har spredt seg til sefardiske og mizrahiske jøder. Kristendommen. I kristendommen, særlig katolisismen, tenner en gjerne lys i samband med bønner, som når en ber for sjelen til en avdød. Det er vanlig å ha levende lys brennende under gudstjenesten. I adventstiden tenner mange adventslys hver søndag, ett lys for hver adventssøndag fram til julaften. Luciadagen blir også markert i Sverige og Norge med levende lys, gjerne i en krans i håret til jenta som opptrer som den hellige Lucia. Det er også vanlig å bruke kalenderlys med nummer som en brenner vekk hver dag mens en venter på julaften. Symbolsk bruk. Det levende lyset står ofte som et symbol mot ulike former for mørke, som ondskap og uvitenhet. Innen sekulær humanisme står det for fornuft. Blant annet er logoen til Amnesty International et stearinlys omkranset av piggtråd. Tenning av levende lys er vanlig på humanistiske arrangement. Annen bruk. Levende lys blir brukt til å skape stemning, for eksempel ved et høytidelig måltid eller en bursdagsfeiring, der ei kake gjerne blir pynta med samme tallet på lys som bursdagsbarnet fyller. Etter hvert som alderen på den som feirer stiger, kan man gå over til å brenne et lys formet som tallet på år man fyller. Magnesiumoksid. Magnesiumoksid (MgO) er et oksid av magnesium. Det er et hvitt, fast stoff med høyt smeltepunkt. Det er et basisk oksid. Magnesiumoksid har E-nummer 530 og blir brukt som surhetsregulerende middel. Stoffet blir også brukt som hjelpestoff i tabletter. Magnesium virker avførende. Siden det er basisk, kan det brukes mot sure oppstøt. Det brukes til å holde håndflatene tørre og brukes derfor av turnere, klatrere og andre i situasjoner der man vil ha godt grep. Jærmalere. Jærmalere er en betegnelse på kunstmalere som har latt seg inspirere av landskapet Jæren. Jernbanen Jærbanen ble åpnet i 1878, og gjorde Jæren mer tilgjengelig for tilreisende. På denne tiden var flere kunstmalere aktive på Jæren. De bodde gjerne fast andre steder, men var på Jæren om sommeren. Jærmalere som Kitty Kielland og Nicolai Ulfsten var mye på Jæren, og malte landskapsbilder. Motiver som går igjen er jærstrendene med sanddyner, jærhus og torvtaking. Etterhvert har det like mye vært det spesielle lyset og den vide himmelen som har gitt den kunstneriske utfordringen. Av nyere kunstnere, kan nevnes Oskar Sørreime (1919 –), som i 1970 flyttet fra Stavanger til «Kvitlastova», et gammelt jærhus som var blitt flyttet og gjenreist på Varhaug, for å være der det meste av året for å male jærlandskaper. Han hadde brukt motorsykkel fra 1954 og bil etter 1961 for å komme lett til sine yndlingsmotiver. Hans uttrykk er kullstift og oljemaleri. Også andre kunstnere har vært aktive, slik at der trolig har vært kontinuerlig kunstnerisk aktivitet siden Kielland og Ulfstens dager. I perioden etter annen verdenskrig og mot 1970 var jæren-motiver så populære blant folk flest, at enkelte satte i gang masseproduksjon av «ekte oljemalerier fra jæren». Kunstneren Roland Lengauer stilte i 1979 ut bildet «Gjærlandskap» der (g)jæren formelig eser ut av bildet og ut på den fine forgylte rammen. Etter det ble det vanskelig for de kunstnere som fortsatt mente at Jæren som motiv var kunstnerisk utfordrende. Henri Manguin. Henri Charles Manguin (født 23. mars 1874 i Paris, død 1949) var en fransk maler som regnes til fauvistene. Han studerte billedkunst hos Gustave Moreau ved Ecole des Beaux-Arts sammen med Henri Matisse og Charles Camoin, som han ble venner med. De var sammen om å kopiere renessansekunst i Louvre. Impresjonismen gjorde inntrykk på Manguin, noe som vises i pastellbildene fra den tiden. Han giftet seg i 1899 og brukte konen Jeanne og barna som modeller i mange bilder. I 1902 stilte han ut for første gang i Salon des Independants og Salon d'Automne. Bildene der var av middelhavskystlandskaper og ansees å utgjøre høydepunkter i hans kunstnerkarriere. Han og Albert Marquet reiste mye i sydlige deler av Europa, og han slo seg ned i Saint-Tropez i 1949. Plommevepser. Plommevepser er en slekt av plantevepsene i familiegruppen bladvepser. Levevis. Plommevepser legger egg i blomsten på plommetre. Larven utvikles og vokser inne i plommen og spiser deler av den fra innsiden. Den spiser seg ut av den første plommekarten og så inn i en ny. Larven kan rekke å spiser seg igjennom 3-4 plommekart før den slipper seg ned på bakken og graver seg litt ned i jorden under treet og forpupper seg. Neste år, om våren, under blomstringen vil den klekke som en ny plommeveps. Systematisk inndeling / europeiske arter. Det finnes 14 arter plommeveps i Europa hvorav de to artene "Hoplocampa minuta" og "Hoplocampa flava" er registrert fra Norge. Richard R. Schrock. Richard Royce Shrock (født 4. januar 1945) er en amerikansk kjemiker og nobelprisvinner. Shrock er født i Berne i Indiana. Han utdannet seg i kjemi ved University of California og tok doktorgrad ved Harvard. I 1975 ble han ansatt ved Massachusetts Institute of Technology, der han i dag innehar en professorstilling i kjemi. I 2005 ble Schrock tildelt Nobelprisen i kjemi sammen med Robert Grubbs og Yves Chauvin for sitt arbeid med den organiske synteseteknikken olefinmetatese. Plainfield. Plainfield er en by i Hendricks County, Indiana, USA. I 2005 hadde byen 23.532 innbyggere. Asle Geir Johansen. Asle Geir Widnes Johansen (født 29. september 1954) er redaktør av distriktsavisen Vikebladet Vestposten som utgis i Ulsteinvik. Han er utdannet allmennlærer fra Høgskulen i Volda og jobbet frem til 1992 som lærer ved Ulstein ungdomsskole. Han er sønn av tidligere stortingspolitiker Marie Lovise Widnes (SV). Ottar Johansen. Ottar Johansen (født 29. januar 1949 i Sulitjelma) også kjent som Ottar «Big Hand» Johansen, er en norsk country-artist (vokalist og gitar) og komponist. Han fikk sitt gjennombrudd sammen med bandet Country Snakes på begynnelsen av 70-tallet. Han ga ut sin første soloplate "Hverdagshelter" i 1978 og startet samtidig bandet Country Team. På begynnelsen av 80-tallet var han medlem av popgruppen Strikk som ga ut et album i 1980. I perioden 1983 til 1987 samarbeidet han med Claudia Scott og Casino Steel under navnet Claudia / Big Hand / Casino. Trioen ga ut tre plater og fikk Spellemannprisen 1985 i klassen roots & country for albumet "Oh Yeah!". Johansen vant også Spellemannprisen 1988 i klassen roots & country for sitt album "Game Of Hearts". Han har sentral i de countryseriene Landhandelen og Hillbilly Highway som begge gikk på NRK TV, henholdsvis på 70-tallet og i 1993. I Landhandelen spilte han sammen med gruppene Country Snakes og Country Team og var med på albumserien Countryfest. Han har ellers samarbeidet med artister som Lillian Askeland, Tore Andersen, Steinar Albrigtsen, Stephen Ackles og Hilde Heltberg. Med Claudia / Big Hand / Casino. I tillegg kommer album med Country Snakes og Country Team og albumserien "Countryfest". Veronica Mars (figur). Veronica Mars er en fiktiv rollefigur i TV Norge-serien Veronica Mars. Rollenfiguren, som spilles av Kristen Bell, er kjent for å være en dyktig etterforsker og kjappe kommentarer. Bakgrunn. Veronica er en 17 år gamel jente fra Neptune, California og går i i 1. sesong i 3. klasse på Neptune High School. Hun er datteren til den tidligere sheriffen av Balboa fylke, California. Veronica levde et problemfritt liv som en av de populære tennåringene i Neptune. Hennes bestevenn var den populære 2. klassingen Lilly Kane, og broren, Duncan Kane, var kjæresten hennes. Sammen med Lillys kjæreste, Logan Echolls, var de fire frontfigurer for skolens populære 09'ere gjengen (09 kommer fra postnummeret 90909, hvor de rikeste i Neptune bor). Selv om Veronica ikke var like velstående som de andre 09'erne, var hun en del av gjengen fordi hun var kjæresten til Duncan. Men hennes bekymringsfrie verden varte ikke lenge. En dag sluttet Duncan å snakke til Veronica, og fikk søsteren sin til å fortelle henne at forholdet deres var over. Lilly prøvde å trøste Veronica men få dager etter at hun var blitt dumpet, ble Lilly brutalt myrdet i familiens hjem. Veronicas far, sheriff Keith Mars, anklaget Lillys far, maskinvaregiganten Jake Kane, for drapet på sin egen datter. Neptune reagerte med avsky for at Keith kunne anklage rike Jake Kane for mord og Keith ble fort valgt ut av stillingen som sheriff. Etterfølgeren, vise-sheriff Don Lamb, arresterte senere tidligere Kane-ansatte Abel Koontz, som tilsto drapet på Lilly. Sjokket ødela Mars familien og moren til Veronica forlot familien noen måneder senere. Veronica fortsatte å stå på sin fars side og sa dermed ja til å bli utestengt av sine gamle venner og 09'er samfunnet sammen med sin far. To måneder etter Lillys død dukket Veronica opp på en 09'er fest for å vise hennes gamle venner at hun ikke brytte seg om baksnakkingen deres. Veronica ble gitt en drink med cola, rom og GHB av en gammel fiende Madison Sinclair. Veronica våknet opp i senga uten undertøy og ingen minner om kvelden før. Hun oppdaget senere, til hennes store skrekk, at hun hadde blitt voldtatt. Hun gikk til politiet for å rapportere voldtekten, men når hun fortalte historien sin til Lamb, anklaget han henne for å være en løgner og kastet henne ut. Senere fant hun ut at det var Duncan som hadde "voldtatt" henne, men Logan fortalte henne at han også var dopet og ikke hadde gjort det med onde hensikter. I slutten av sesong 2 finner Veronica ut at det egentlig var Cassidy "Beaver" Casablancas som hadde voldtatt henne og gitt henne klamydia. Dette forandret Veronica for alltid: hun ble kynisk, og fylt med hat og avsky mot sine klassekamerater på Neptune. Som en utstøtt som sin far, fikk hun tiden til å gå med å hjelpe faren med hans private etterforskning. Men når den nye eleven Wallace Fennel kommer til Neptune, får hun en ny sjanse til å få en venn og hun begynner å bruke sitt etterforskingstalent til å hjelpe sine klassekamerater med å ta igjen på sine gamle venner og deres korrupte livsstil. Detektiv. Etter at hennes far ble privat etterforsker, har Veronica jobbet som sekretær hos Mars Investigation, farens detektivbyrå, etter skoletid. Selv om hun ofte får forbudt mot å etterforske saker, bryter hun ofte farens regler og fullfører sakene, noen ganger selv før faren. I tillegg driver hun også med etterforskning på egenhånd på skolen; med saker som gjelder alt fra å spore opp hackere og finne dritt om medelevenes foreldre, til å finne ut hvem som stjal skolens maskot. Domaine de Lauroux. Domaine de Lauroux er et armagnachus. De ligger i Gascony-området i Bas-Armagnac, og har ca. 40 hektar med vinmarker. Historie. Huset ble i kjøpt opp av et engelsk par, Nicolas og Karen Kitchener, i 2004. De produserer både armagnac, Floc de Gascogne og rød og hvit vin. Vinene deres er Vin de pays (Vins de Pays des Côtes de Gascogne). Til produksjonen av armagnac bruker de kun druetypen ugni blanc, og de første årene lagres armagnacen på nye eikefat. I tillegg til gårdsdriften har de fra 2005 tilbudt Bed&Breakfast overnatting. Utvalg. Disse leveres som årgangsarmagnacer, dvs at de oppgir både årgang og lagringstid på armagnacene sine. Eksempelvis fåes Hors d'Age som 1950, 1967, 1974 og 1985-årgang. Saint-Gobain. Saint-Gobain SA er et fransk industrikonsern, startet i 1665. Konsernet har virksomhet i 60 land og er børsnotert i Paris, London, Frankfurt, Zürich, Brussel og Amsterdam. Opprinnelig drev Saint-Gobain produksjon av bygningsglass og speilglass, og som en kurositet kan nevnes at prismekronene i Speilsalen i Versailles er laget av Saint-Gobain. Firmaet fusjonerte i 1970 med Pount-à-Mousson (PAM), som er verdens største produsent av støpejernsrør til kommunale vann- og avløpsanlegg. Virksomheten til Saint-Gobain omfatter i dag i hovedsak produksjon og distribusjon av tekniske konstruksjonsmaterialer, byggevarer, spesialprodukter, flate glass og glassembalasje. Saint-Gobain er Europas største distributør av byggevarer. Dette virksomhetsområdet beløp seg til 125 milliarder kroner i 2005. Corey Hart. Corey Mitchell Hart (født 31. mai 1962 i Montréal) er en kanadisk musiker og låtskriver. Etter salgssuksesser med albumene "First Offense" og "Boy in the Box" og låter som «Sunglasses at Night» og «It Ain't Enough» i begynnelsen av 1980-årene, har Hart senere primært livnært seg med låtskriving for artister som Céline Dion og sin kone, den kanadiske sangeren Julie Masse. Hart behersker en rekke instrumenter, inkludert keyboard, piano, gitar og trommer. Karriere. Hart ble født i Montréal i den fransktalende provinsen Quebec i Canada. Han vokste opp i Montréal, Spania, Mexico by og Key Biscayne i Florida. Han ble oppdratt av moren alene fra 10-årsalderen, da foreldrene ble skilt. Som 13-åring sang han for Tom Jones og spilte inn musikk med Paul Anka i Las Vegas, og 19 år gammel spilte han inn demoer med Billy Joel og Eric Clapton. Hart spilte inn sitt første album, "First Offense", i Manchester i Storbritannia våren 1982. Albumet ble utgitt i 1983, og solgte til platina i Canada og USA. Sangen «Sunglasses at Night» kom på den amerikanske topp 10-listen, og ble også utgitt som single i 1984. Det neste albumet var "Boy in the Box" i 1985, der sangen «Never Surrender» ble en stor slager. Albumet solgte 1 million eksemplarer i Canada, som det andre albumet etter Bryan Adams' "Reckless" fra samme år. Hart ble så populær at han ble tilbudt rollen som Marty McFly i filmen "Back to the Future", noe han takket nei til. Rollen gikk senere til en annen kanadier, Michael J. Fox. Hart fortsatte å spille inn album, selv om salget avtok i USA, men forble populær i Canada. Han skrev intet mindre enn 26 topp 30-låter i hjemlandet. I dag bor Hart på Bahamas sammen med sin kone og deres sønn og tre døtre. Bes. Bes eller Bisu, var i egyptisk mytologi en munter, men stygg og vanskapt dverggud. Bes i et steinrelief i Denderatempelet.Bes var beskytter av spedbarn og kvinner mot onde ånder. Han var også gleden, musikken og dansens gud. Han var en husgud og man hadde bilder av ham i hjemmet som beskyttelse mot de onde i tilværelsen. Bes ble avbildet annerledes enn andre guder som ble vist i profil i en todimensjonal form. Bes ble ofte sett forfra og på mange bilder ser han rasende og uhyggelig ut. En myte forteller at da Horus var barn tok Bes seg av ham sammen med Thoth. Beskulten kan opprinnelig ha kommet fra Nubia og var muligens i begynnelsen en kattegud. Beskulten ble også spredt til Fønikia. Beset er en kvinneform av Bes. The Respatexans. The Respatexans er et norsk countryrockband. Bandet består av brødrene Lars Håvard (gitar, pedal steelgitar og vokal) og Aslag Haugen (vokal og gitar) fra Hellbillies, bassist Bjørn Holm (Vidar Busk, Odd Nordstoga) og trommeslager Knut Hem (Reidar Larsen, Øystein Sunde). Bandet ga ut sin første plate "Almost Famous" i 1998. I 2005 kom oppfølgeren "Shine On" som ga dem Spellemannprisen 2005 i klassen country. Sandra Borgmann. Sandra Borgmann (født 25. april 1974 i Mülheim an der Ruhr i Nordrhein-Westfalen) er en tysk skuespillerinne. Hun studerte skuespill ved Folkwang Hochschule i Essen fra 1994 til 1997, og har siden hatt roller i en rekke filmer og fjernsynsserier. Eksterne lenker. Borgmann, Sandra Borgmann, Sandra Anna Wisborg Blix. Anna Wisborg Blix (født 1985 i Bergen) er en norsk journalist og politiker (Rødt). Hun var redaktør for RadiOrakel fra 2006 til 2007. Blix har også vært organisasjonssekretær og sentralstyremedlem i Rød Ungdom, og vært kommunestyrerepresentant for Rød Valgallianse i Hammerfest. Ved Stortingsvalget i 2009 er Blix førstekandidat for Rødt i Finnmark. Geb. Geb var jordguddom i egyptisk mytologi, sønn av Shu og Tefnut, og bror til Nut. Geb parret seg med sin søster Nut for å gi opphav til en serie nye guddommer som Osiris, Isis, Horus, Set og Nefthys. Senere delte han opp sitt jordiske område mellom gudene Osiris og Set, noe som førte til strid mellom disse to. Geb, også stavet "Seb" og "Keb", tilhørte den gruppen som trodde på Ennead, en form for egyptisk mytologi som var sentrert i Heliopolis. Gebs ideogram er en gås som ble plassert rett over gudens bilde. Han var personifiseringen av jorden, hvilket også hans navn betyr, jord. Når han lo oppsto det jordskjelv. Ettersom egypterne mente at underverden faktisk var under jorden, ble Geb stundom også sett på den som holdt på de døde, eller holdt fengslet de som ikke var verdig å gå til Aaru. Liste over norske kristne aviser. Kristne aviser Aviser Skagen fyr. Skagen fyr som også kalles «det grå fyr», ble påbegynt i 1858 og tatt i bruk 1. november 1859. Fyrtårnet er 46 m høyt og er det nest høyeste i Danmark. (Dueodde fyr på Bornholm er 1 m høyere). Fyret er tegnet av den danske arkitekten N.S. Nebelong. Fyrets roterende linse veier noe over 2 tonn og flyter på kvikksølv. Lyskilden er en natriumpære på 400W. Lyset (et lynblink hvert 4. sekund) kan sees på 20 nautiske mils avstand. Fra toppen av fyret er det vid utsikt over Grenen, Skagen, Kattegat og Skagerrak. Heptalogi. En heptalogi (også kalt "septologi") er en sammenhengende gruppe på syv verker innenfor et kunstnerisk område. Harpokrates. Harpokrates er en egyptisk guddom og representerer Horus som barn. Navnet er den greske formen for det egyptiske "Harpakhrad" eller "Heru-Pa-Khret" som betyr "Barnet Horus". En liten statue av Harpokrates.Horus ble født av Isis, modergudinnen, med Osiris, den opprinnelige gudekongen i Egypt som hadde blitt myrdet av sin bror Set og som deretter ble guden for underverden. Han gjengies ofte naken og med en finger ved munnen, noe som blitt sett på som barnets sutting på fingeren, eller en påminnelse om å bevare en hemmelighet (shhhh!). Det er spesielt grekerne som så på ham som stillhetens og hemmelighetens gud. Kunsten som avbildet Harpokrates er meget rik og mangfoldig. Han er for eksempel gjengitt på de såkalte Horussteler som ble benyttet i forbindelse med magi i Egypt. Stelene var meget utbredt som magisk beskyttelse mot onde ånder i hjemmet. På stelen ser man for eksempel Horusbarnet med to slanger i hver hånd, samt en løve i venstre hånd og en antilope i høyre, stående på to krokodiller og med en beskyttende Bes-maske over sitt hode. Han er også framstilt sittende på Isis skjød som solbarnet i en lotusblomst eller som en vannbærer med en krukke eller et overflødighetshorn som likeledes symboliserte overflod. Denne formen av Horus ble dyrket i både Hellas og i Egypt i Sentiden (712-332 f.Kr.) Harpokrates er en viktig skulptur som er å finne i en av de hemmlige salene i frimurerlogens annet skift; Andreasskiftet. Han fremstilles her som i det gamle Egypt og antikkens Hellas med fingeren foran munnen som symbol på å holde den esoteriske kunnskap og visdom hemmelig og ikke åpenbare dette for noen som ikke er inviet i de skjulte hemmeligheter. Heh. Heh var en egyptisk guddom som står for uendeligheten og tilhørte ogdoaden, det vil si de åtte dyadiske guddommene som ble tilbedt i Hermopolis. Disse var organisert som fire mann-kvinne-par der mennene ble assosiert med frosker og kvinnene med slanger. Deres ektemann er Hah. Navnet Heh, også stavet "Hee, Hmm", eller "Hrm", betydde i seg selv uendelig og må ikke forveksles med en gud med samme navn, Hu, en gud i Ennead-systemet. Som et konsept var han androgyn, og hans kvinnelige form er kjent som "Hauhet" som ganske enkelt er hunkjønnsformen av navnet hans. Som andre konsepter i ogdoaden var hans hankjønnsform ofte avbildet som en frosk, eller et menneske med froskehode. Andre vanlige representasjoner av ham var i en sammenkrøpet stilling og med et palmeblad i hver hånd (eller kun ett blad), noen ganger med en palmestilk i håret ettersom palmen representerte et langt liv for egypterne og hvor årene ble representert av palmeskårene. Hans avbildninger i denne formen hadde også en ring ved roten av hver palmestilk som representerte uendeligheten. Avbildninger av Huh ble også brukt i hieroglyfer for å representere en million, noe som ble betraktet som tilsvarende uendelig i egyptisk matematikk. Således ble denne guddommen også kjent som «guden av millioner av år». Nepal Kamyunishta Parti (Ekikrit). Nepal Kamyunishta Parti (Ekikrit), NKP(E), ("Communist Party of Nepal (Unified)" CPN(U) – Nepals Kommunistiske Parti (forent)) er et kommunistparti i Nepal som blei oppretta i april 2007 for å delta i valget på Nepals grunnlovsgivende forsamling. Partiet har 2 representanter i Nepals overgangsparlament 2007. NKP (E) blei danna ved at tre kommunistpartier, som alle hadde oppstått ved splittelser i eldre partier i løpet av perioden oktober 2006 til januar 2007, slo seg sammen. Splittelsen i NKP(EKM). Partiet NKP (Ekda Kendra Masal) (parentesen betyr Enhetssenteret Masal) var ved inngangen til året 2006 Nepals 3. største kommunistparti. Det leda en valgfront, Janamorcha Nepal (Folkefronten Nepal), som hadde 6 representanter i Nepals parlament valgt i 1999. I Fra mai til oktober-november sprakk dette partiet i fire deler. Valgfronten JMN sprakk i tre deler. Flere detaljer om disse splittelsene, se hovedartikler om NKP(EKM) og JMN. Den første splittelsen i mai 2005 etterlot førte til at majoriteten i partiet NKP(EKM) var leda av generasekretær "Prakash", og majoriteten i valgfronten JMN var leda av Amik Sherchan. Valgfronten JMN (Serchan) beholdt 3 representanter i parlamentet. I oktober-november sprakk denne fløya igjen. Ut av NKP(EKM) (Prakash) sprakk et nytt parti som kalte seg det samme, som var leda av "Ram Sing Shrish" (også transkribert Shresta) – partinavn "Rajbir". Denne fløya laga også sin egen valgfront, igjen med samme navn JMN. Denne valgfronten var leda av "Chitra Bahadur Ale", og tok med seg 2 av de 3 parlamentariske representantene fra JMN (Serchan). Splittelsen i NKP(SMLM). Partiet NKP (Samyukta Marksbadi Leninbadi Maobadi) (parentesen betyr forent marxist-leninist-maoistisk) blei danna i 2005 ved at to mindre partier slo seg sammen. (Se hovedartikkel om NKP(SMLM).) NKP(SMLM) var et lite parti som aldri hadde vært representert i parlamentet. I desember 2007 sprakk dette partiet i to. Utbryterpartiet kalte seg også NKP(SMLM) (muligens uten S foran MLM) og var leda av "Sitaram Tamang". Det opprinnelige NKP(SMLM) fortsatte som før. Som medlem av alliansen Samyukta Bammorcha (SBM, Den Forente Venstrefronten), som igjen var med i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, fikk det fra 15. januar 2007 for første gang en parlamentarisk representant i Nepals overgangsparlament. Det nye NKP(SMLM) (Tamang) (parentesen er ikke en del av det offisielle navnet, men blei brukt for å unngå forveksling) var fortsatt uten parlamentarisk representasjon. Splittelsen i NKP(ML)(2002). Partiet NKP (ML)(2002) (parentesen betyr marxist-leninistisk) blei danna i 2002, av ei gruppe som ikke ville godta at et mye større parti, NKP (ML)(1998) blei nedlagt i begynnelsen av 2002. Parentesene med årstall (2002) og (1998) er ikke offisielle deler av partinavna, men blir brukt for å skille disse to partiene fra hverandre, og fra enda et NKP (ML) som fantes fra 1978 til 1991. NKP (ML) (2002) hadde ingen parlamentariske representanter. Det var fra starten leda av kommunistveteranen C.P. Mainali. (Se ellers hovedartikkel om dette partiet.) Tidlig i januar 2007 splitta et nytt parti seg ut av NKP (ML) (2002). Ei gruppe som var leda av "Rishi Kattel" erklærte at den hadde innkalt en kongress i NKP (ML) og ekskludert C. P. Mainali. I praksis danna de med det et nytt parti. For å skille dette partiet fra de tre tidligere NKP (ML) – partiene, er det blitt kalt NKP (ML) med tillegget (Kattel) eller (2007). Mainalis NKP (ML) (2002) organiserte sin egen kongress i mars 2008. Dette partiet var også medlem av SBM, og fikk også for første gang en parlamentarisk representant i Overgangsparlamentet 15. januar 2007 (Mainali sjøl). NKP (ML) (2007) fortsatte uten parlamentarisk representasjon. Partisammenslåinga april 2007. I april 2007 registrerte JMN (Serchan) dette partinavnet for bruk i det kommende valget på grunnlovsgivende forsamling. Dette betydde at JMN (Ale) ikke kunne kalle seg JMN i dette valget. JMN (Ale) og kommunistpartiet som leda denne fronten, NKP (EKM) (Sing Shrish) måtte derfor finne et nytt navn å registrere seg under for å kunne delta i valget. De to mindre partiene NKP (SMLM) (Tamang) og NKP(ML) (2007) hadde i tillegg det problemet at de ikke hadde parlamentarisk representasjon, og derfor måtte samle inn 10 000 underskrifter hvis de ville delta. De tre partiene hadde alt i februar sagt at de skulle slå seg sammen. Nå gjorde de det raskt, for å sikre seg retten til å delta i det kommende valget under det nye navnet. De to representantene til JMN (Ale) blei overført til det nye partiet JMN(S). At dette partiet alt var representert i parlamentet, betydde at det ikke måtte samle inn noen underskrifter. (Dermed blei også JMN (Ale) formelt nedlagt.) Leder av det nye partiet blei tidligere leder av det største av de tre partiene, "Ram Singh Shrish". Om det nye partiet ville delta sjølstendig i valget, var ved starten ikke klart. Tidligere hadde folk fra ledelsen i UML sagt til pressa at flere av partene som danna NKP(E) kunne tenke seg å stille sammen med dem i valget. Sammenslåing av de tre partienes studentforbund. Tidlig i april, før den formelle partisammenslåinga, blei det annonsert at de 3 partienes studentorganisasjoner hadde slått seg sammen. The All Nepal National Free Student Union (Den All-Nepalske Nasjonale frie Studentunion) The All Nepal National Free Student Union (Unified) (Den All-Nepalske Nasjonale frie Studentunion (forent)) The Nepal Progressive Students' Movement (Nepals Progressive Studentbevegelse) og blei slått sammen under navnet The All Nepal National Free Student Union (Unified). Sammenslåingskongressen valgte "Bhim Rai" til det nye studentforbundets president, og en sentralkomite med 57 medlemmer. Dette signaliserte at partienes andre masseorganisasjoner også blei forent under det nye partiet. Ihi. Ihi var en egyptisk gud. Et sistrum. I egyptisk mytologi var Ihi en musikkgud og en personifisering av lyden fra rytmeinstrumentet sistrum. Han ble dessuten sett på som herre over Sistrumspillet som fordrev onde ånder. Ihi var sønn av Hathor og Horus og vanligvis avbildet som en gutt med sistrum og menat. Kebechet. Kebechet var en egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var Kebechet gudinne for oversvømmelser og en personifisering av vannet som ble benyttet i dødskultens renselsesritualer. Han var datter av Anubis og hjalp farao med hans oppstigning til himmelen. Hun ble avbildet som en slange, en kvinne med et slangehode eller med kropp av stjerner. Hennes rolle var renselse gjennom vann. Navnet Kebechet ble også stavet "Qébéhout, Kabechet, Kebehut" eller "Kebhut". Risiko. Risiko er et mål som kombinerer "sannsynligheten" og virkningen av en hendelse. Begrepet brukes mest om negative eller farlige hendelser, slik som ulykker, naturkatastrofer eller epidemier. Risikoanalyse er et verktøy som benyttes for å skaffe seg oversikt over risiko på en systematisk måte. Matematisk. Dette innebærer at en risiko kan være stor av to ulike grunner. Selv om hendelsen ikke er spesielt farlig, kan den ha en stor risiko hvis det er veldig sannsynlig at den inntreffer. På den andre siden kan også en hendelse som er veldig usannsynlig, utgjøre en stor risiko. Dette er tilfellet når konsekvensene av hendelsen "hvis den først inntreffer", er katastrofale. Motsatt kan vi også si at en risiko kan være liten av to ulike grunner. Enten er konsekvensen av hendelsen så liten, at man ikke bryr seg med den. Eller sannsynligheten er så liten at det likevel kan være riktig å ta sjansen på en stor negativ konsekvens. Fra dagliglivet har vi gode eksempler på begge situasjoner. Det blir hevdet av mange at det forskes for lite på å hindre forkjøelse. Grunnen kan i så fall være at det er et relativt lite ubehag. Men det skjer ofte at man blir forkjølet. Alle vet at et fly kan totalhavarere, kanskje med inntil 500 personer ombord. Sannsynligheten for at det skjer, er liten, men konsekvensen er stor. Likevel lar vi ikke være å fly, heller ikke med så store fly. Som samfunn og enkeltpesoner gjør vi i praksis en avveining mellom nytten av å gjennomføre en aktivitet holdt opp mot risiko og andre kostnader. Ved svært mange menneskelige aktiviteter gjøres denne typen avveininger, gjerne ubevisst som resultat av erfaring og tradisjon for hvordan man gjør ting. Men formell analyse,eventuelt med beregning av risiko, gjøres på stadig nye områder. Det er utviklet mange gode verktøy for slike analyser. Populær bruk. I offentlige debatter kan man ofte se at de tre begrepene "risiko", "sannsynlighet" og "konsekvens" brukes upresist. En part i debatten kan f.eks argumentere med at sannsynligheten for en hendelse er liten. Men dette er som sagt ikke tilstrekkelig for å kunne slå fast at også risikoen ved hendelsen er liten. Konsekvensutredning. Risiko er f.eks en viktig størrelse når avgjørelser eller teknologier konsekvensutredes. Selv om sannsynligheten for at en gitt avgjørelse fører til en ulykke er liten, kan nemlig konsekvensene av ulykken være så store at man ikke kan ta sjansen. Også føre var-prinsippet bygger derfor på risikoen til hendelser, ikke bare på deres sannsynlighet. Risikoforskning er den vitenskapen som undersøker de ulike aspektene ved risikoer. Juridisk. Begrepet risiko (vågnad) brukes juridisk i kontraktsrett, kjøpsrett, avhending, entreprise- og bygningsrett m. fl. Spesielt brukes «risikoens overgang» om forhold som bestemmer hvilken av to parter som må bære tapet når en kontraktsgjenstand blir skadet eller går tapt. De forholdene som bestemmer når og hvordan denne overgangen skjer, er dels bestemt i lovgivningen og kan dels bli avtalt mellom partene. Risikobegrepet kan ha en betydning som ligner begrepet ansvar. Tilsvarende brukes betegnelsene «fordeling av risiko», «risikoområde» og «risikovurdering». Risiko eller ansvar i denne betydningen kan være dels (1) å måtte bære konsekvenser av uønskede forhold f.eks. skader på kontraktsgjenstanden, og dels (2) å ha som oppgave å sørge for det som ligger innenfor ens eget risikoområde f.eks. egenfinansieringen og adkomsten til byggeplassen. Keith Mars. Keith Mars er fiktiv figur i TV Norge Veronica Mars, spilt av Enrico Colantoni. Keith er tidligere sheriff i den fiktive byen Neptune, California og jobber nå som privat etterforsker i hans eget firma Mars Investigation. Han har en datter, Veronica Mars, som er 19 år og hjelper han av og til med etterforskningen. Allmenningens tragedie. Nedbrenning av regnskog for å skaffe jordbruksland er et eksempel på allmenningens tragedie, de få bøndenes vinning fører til et tap for alle Allmenningens tragedie er en kjent spillteoretisk situasjon som oppstår når en fellesressurs ødelegges fordi alle brukerne av ressursen handler til sitt eget beste, selv om de dermed på lang sikt skader seg selv. Allmenningens tragedie beskriver flere ressursproblemer som vannmangel, overfiske og global oppvarming. Overbeite. Allmenningens tragedie kan illustreres med et beite som eies i fellesskap av alle bøndene i en landsby. Beitet er altså en allmenning. Beitet har en begrenset størrelse; og hvis den overbeites, gror gresset dårligere og gir dermed næring til færre husdyr. Overbeite kan på lengre sikt føre til at allmenningen ikke kan brukes til beite i det hele tatt. Landsbyen har i så fall mistet en viktig ressurs. Dette er kostnaden ved å sende for mange dyr på beitet. Den skulle tilsi at bønder ikke sender for mange dyr på allmenningen. Forringelsen av beitets kvalitet er imidlertid en kostnad som deles med alle bønder i landsbyen. Enhver bonde har derimot en personlig fordel ved å la litt for mange dyr beite på allmenningen. Denne fordelen tilfaller bonden alene. Det er også lite sannsynlig at allmenningen blir overbeitet av at bare én bonde sender for mange dyr dit. Når alle bønder tenker likedan, blir det imidlertid for mange dyr, og allmenningen blir overbeitet. Problemet er at alle bønder isolert sett tar rasjonelle valg når de sender for mange dyr på beitet: Kostnaden ved overbeite må de betale om de vil eller ikke. Hvis de i tillegg avstår fra å sende flere dyr på beitet, mens alle andre bønder gjør dette, går de dessuten glipp av en fordel som alle andre får. Overfiske. Fiskebestander er fellesressurser, og sammenbruddene i flere fiskebestander pga. overfiske er et godt eksempel på allmenningens tragedie. "Etter" et bestandssammenbrudd er ikke kommersielt fiske lønnsomt (om det i det hele tatt er mulig). Et bestandssammenbrudd er altså ikke i fiskernes interesse, og kan bety slutten for fiskeri i en hel region på en generasjon eller enda lenger tid. Problemet er at det "før" sammenbruddet ikke er lønnsomt for enkelte fiskere å unngå overfiske. Enhver fisker som fisker mindre enn han kunne, får mindre utbytte enn andre fiskere. Ansvarlige fiskere kan til og med gå konkurs før sammenbruddet er et faktum. Ansvarlig ressursbruk straffes altså økonomisk inntil det er for sent. Situasjonen kan nesten ikke unngås med mindre det fins en sentral myndighet som fordeler fiskekvoter og overvåker at disse overholdes. Forurensing. Også forurensning kan beskrives som en allmenningens tragedie. Utslipp av giftig avfall i luften, elver, havet eller jordsmonnet forurenser en fellesressurs (ren luft, rent vann osv.). I dette tilfellet er det strengt tatt ikke snakk om at denne ressursen forbrukes, men at dens kvalitet forringes. Logikken er likevel den samme: Enhver forurenser får fordelen for seg selv. Fordelen består her f.eks. i lave kostnader for å bli kvitt avfall. Ulempen ved forurensningen fordeles derimot over veldig mange aktører. Det kan til og med hende at forurenseren ikke påvirkes i det hele tatt, f.eks. når en elv forurenses rett før den krysser grensen til en annen stat. Befolkningsvekst. Selv om det er for menneskehetens beste at jorden ikke er overbefolket, tar enkeltmennesker valg og avgjørelser som fører til ytterligere befolkningsvekst. Statusgevinsten og eventuelle økonomiske fordeler med å få flere barn kommer den enkelte familie alene til gode. Kostnaden ved befolkningsveksten deles imidlertid med alle andre mennesker, og vektes derfor intuitivt mindre enn gevinsten. Veier ut av allmenningens tragedie. Allmenningens tragedier er ikke uunngåelige. Ved å innføre lovmessige begrensninger, avgifter, skatter eller kvoter, kan bruken av allmenninger reguleres. De kan i så fall miste sin egenskap å være allmenning (dvs. fritt tilgjengelige), men med den fordelen at ressursene bevares langsiktig. Det er sannsynligvis ingen tilfeldighet at mange slike eksempler kommer fra fjellstrøk. Erosjonsfaren er mye større i fjell, slik at overbruk av ressurser ofte får konsekvenser i løpet av få generasjoner. Konsekvensenes risiko og umiddelbarhet gjør det enklere å enes om strenge regler. Det er også interessant at slike samfunn hadde et fungerende lokaldemokrati (om enn ikke nødvendigvis etter dagens målestokk). I Alpene var f.eks. store områder (bl.a. det sveitsiske edsforbundet og Tirol) forholdsvis uavhengige fra Europas stormakter. I flere tilfeller (f.eks. Himalaya) brøt derimot den bærekraftige forvaltningen av allmenninger sammen etter at lovgivning og rettsvesen gikk over til en sentralisert forvaltning i en fjern hovedstad. Utformingen av lover tok i slike tilfeller ikke lenger hensyn til de lokale erfaringene, og forskjøv ansvaret til byråkrater som ikke ble selv berørt av eventuelle feilvurderinger. Teoretisk bakgrunn. Allmenningens tragedie ble først beskrevet av Garrett Hardin i 1968. Han karakteriserte allmenningens tragedier som en klasse av "problemer uten tekniske løsninger". Med dette mente han at allmenningens tragedier er prinsipielt uløselige ved hjelp av ny vitenskapelig kunnskap, nye teknikker eller teknologiske nyvinninger. De kan utelukkende løses ved hjelp av gjennomgripende holdningsendringer eller eksplisitte politiske tiltak. I den senere tid har allmenningens tragedier blitt analysert både i henhold til spill-, beslutnings- og økonomisk teori. Spillteoretisk sett er allmenningens tragedie beslektet med det såkalte fangens dilemma. Begge situasjonene har til felles at "alle aktørene samlet sett" får det bedre hvis alle samarbeider enn hvis alle snylter på hverandre. Likevel vil "enhver aktør isolert sett" profittere på å snylte på de andre aktørene, uansett om de øvrige aktørene samarbeider eller snylter. Hvis alle andre aktører overholder reglene, får man nemlig ikke bare fordelen av en fungerende allmenning, man kan dessuten med bare minimale kostnader få en større gevinst ved å overbeskatte fellesressursen. Hvis derimot de andre aktørene også snylter, vil fellesressursene etter hvert forsvinne, men denne kostnaden deles med alle andre og kan i en overgangsperiode oppveies nettopp ved en overbeskattelse av allmenningen. Aktøren kan uansett ikke stoppe overbeskatningen alene, noe som videre reduserer hans eller hennes vilje til å ta hensyn til andre aktører. Uttrykt i økonomisk fagterminologi oppstår allmenningens tragedie når mennesker som har tilgang på en allmenning, tar sikte på å maksimere egennytten. Et slikt idealisert menneske som utelukkende treffer (verdi)rasjonelle valg, kalles også homo oeconomicus. Mennesker oppfører seg imidlertid ikke alltid som homines oeconomici, men har også evnen til å opptre altruistisk (og spesielt "gjensidig" altruistisk). Her ligger derfor en av nøklene til å unngå allmenningens tragedier. Neptune, California. Neptune er en fiktiv by i det fiktive Balboa County i USA. I Neptune finner handlingen til TV Norge-serien Veronica Mars sted, og der bor alle i serien. Byen er delt mellom de rike 09'erne og de fattige som jobber for dem. Byen er kjent som «byen uten middelklasse». Delta Force. Delta Force (norsk: Deltastyrken) eller 1st Special Forces Operational Detachment-Delta (1st SFOD-D) som den egentlig heter, er en spesialenhet i den amerikanske hæren. Styrken driver primært antiterrorvirksomhet, men kan også utføre andre oppgaver. Historie. Enheten ble opprettet i 1978, med britiske Special Air Service (SAS) som modell. Oberst Charlie Beckwith er regnet som avdelingens grunnlegger. Delta har deltatt i en rekke kjente og ukjente operasjoner, bl.a. i Grenada, Afghanistan og Irak. Styrken har tilgang til spesialvåpen og den nyeste teknologien. Oppdragstyper er spesielle offensive operasjoner(DA – direct action)gisselredning, oppklaring og annet. Oppdragene og alt som har med styrken å gjøre er sikkerhetsgradert på høyeste nivå, og alle involverte har taushetsplikt. Rashtriya Jana Morcha (2007). Rashtriya Jana Morcha (2007) – "RJM" (National People's Front, Den Nasjonale Folkefronten) er en valgfront i Nepal, som har 3 medlemmer i Nepals overgangsparlament 2007. Parentesen (2007) er ikke en del av det offisielle navnet, men blir brukt for å skille den fra en tidligere valgfront med samme navn, Rashtriya Jana Morcha, som fantes fram til 2002. Fronten blei danna i mai 2006 under navnet Janamorcha Nepal (KC). Leder har fra starten vært "Chitra Bahadur KC". Navnet blei endra til RJM i april 2007 fordi organisasjonen ikke fikk stille til valg under navnet JMN. Fronten representerer kommunistpartiet NKP(EKM) (Singh). Det første RJM. Kommunistveteranen Mohan Bikram Singh leda partiet NKP(Masal) (parentesen betydde "fakkel") fra 1984. Da partier blei legale i 1990 gikk han inn for boikott av det første parlamentsvalget i 1991. Foran valget i 1994 hadde han delvis endra syn. Da stilte partiet hans noen kandidater, formelt som uavhengige, som blei valgt i parlamentet. Foran valget i 1991 laga NKP(Masal) valgfronten Rashtriya Jana Morcha, som fikk valgt 5 parlamentsrepresentater. (Om disse partiene, se hovedartikler om NKP(Masal) og RJM.) Sammenslåinga med SJM i 2002. Ved valget i 1999 fikk valgfronten Samyukta Janamorcha Nepal (Nepals Forente Folkefront) også valgt inn en representant. SJM representerte kommunistpartiet NKP(Ekda Kendra) (parentesen betydde "enhetssenteret") I 2002 slutta de to partiene seg sammen. Det nye partiet fikk navnet NKP(Ekda Kendra Masal). De to valgfrontene blei også slått sammen, til Janamorcha Nepal (JMN – Folkefronten Nepal). Den nye valgfronten fikk tilsammen 6 representanter valgt til parlamentet i 1999, og bleholdt RJMs rolle som Nepals 3. største parlamentariske venstreparti. Den politiske lederen var Mohan Bikram Singh Strid i JMN 2005 - 2006. Janamorcha Nepal var med i Sjupartialliansen for demokrati i Nepal fra våren 2005. Sommeren 2005 begynte Sjupartialliansen i praksis å samarbeide med NKP(Maobadi mot kong Gyanendras diktatur. På høsten fortsatte samarbeidet med samtaler om en formell avtale mellom de to partene. Dette førte til stridigheter i NKP(EKM) og JMN. Lederen av JMN Amik Sherchan og NKP(EKM) "Prakash" kom begge fra NKP(EK) før 2002, og hadde et nokså godt forhold til maoistpartiet før de gikk sammen med Singh. Mohan Bikram derimot, var svært fiendtlig mot NKP(Maobadi) hadde anklaga partiet for å være leda av indiske agenter osv. Mens Sherchan og Prakash ønska samarbeidet med maoistpartiet velkommen, var Singh sterkt imot. Motsetningene vokste over vinteren. Etter seieren i demokratirevolusjonen Jana Andolan 2006 skulle Sjupartialliansen danne regjering. Sherchan var for det og deltok i forhandlingene om regjeringsdannelsen. Singh var absolutt mot at JMN skulle delta. Splittelsen i mai 2006. I mai 2006 gikk Amik Serchan inn i G. P. Koiralas regjering som visestatsminister og helseminister. Mohan Bikram Singhs fløy svarte med å splitte både NKP(EKM) og JMN. I begge organisasjoner kom han i mindretall, og ut fra begge organisasjoner danna hans tilhengere organisasjoner med samme navn. Akkurat når og åssen det skjedde i NKP(EKM) er ikke klart. Etter splittelsen blei de to partiene skilt fra hverandre ved å kalle det opprinnelige partiet NKP (EKM) (Prakash) og det nye NKP (EKM) (Singh). 26. og 27. mai hadde Singhs tilhengere sin egen kongress i Janamorcha Nepal i Butwal. Med støtte av 13 av de 46 sentralkomitemedlemmene fra JMN, stifta Singhs tilhengere sitt eget JMN med "Chitra Bahadur KC" som leder og "Dilaram Acharya" som generalsekretær. Den nye organisasjonen blei kalt JMN (KC). Den fikk følge av 3 av de 6 parlamentsrepresentantene til det forente JMN. Alle tilhørte Singhs fløy før sammenslåinga i 2002. De andre 3 fortsatte i første omgang med majoritetsfløya, som nå blei kalt "JMN (Sherchan)". (Denne fløya blei splitta en gang til i oktober – november.) JMN(Sherchan) beholdt medlemskapet i "Sjupartialliansen", mens Singhs fløy blei nekta medlemskap, noe som antakelig overraska ham. Men Singhs politikk var nå kommet så kraftig i motsetning til Sjupartialliansen at han ikke passa inn. Singhs JMN i skarpere motsetning til Sjupartialliansen. Singhs tilhengere fortsatte en relativt voldsom kritikk av samarbeidet med Maoistene, samtidig som Sjupartialliansen og regjeringa gikk inn i forhandlinger og ettervhert gjorde flere avtaler med dem. Singh kritiserte også demokratiske reformer som Koiralas regjering gjennomførte. Fra mai 2006 laga regjeringa og det på ny sammenkalte 1999-parlamentet flere vedtak som tok sikte på å skaffe alle Nepals innbyggere statsborgerskap. Innbyggere i Tarai med familie som hadde innvandra fra India for flere generasjoner sida hadde vært nekta statsborgerskap. Det samme hadde barn av enslige mødre og med utenlandske fedre. Dette var støtta av høyresida som propaganderte sjåvinisme mot Tarai-folk, og av ekstreme konservative hinduer. Flere millioner fikk etter dette statsborgerskap. Singh og JMN (KC) slutta seg til de kreftene som kritiserte dette som å gi statsborgerskap til "utlendinger", og krevde at de nye statsborgerskapene skulle indras igjen. Tidlig 2007 gjorde madhesi-folk i Tarai og andre nasjonale minoriteter opprør i protest mot at Nepals overgangsgrunnlov 2007 ikke ga dem nasjonalt sjølstyre innafor Nepal. Dette førte til at partiene innafor Sjupartialliansen også måtte innrømme at det hadde vært en feil å ikke innfri dette kravet. Statsminister G. P. Koirala måtte love offentlig at den ekstremt sentraliserte Nepalske staten skulle føderaliseres og demokratiseres etter valget. Singh og JMN (KC) slutta seg til kritikerne fra den ekstreme høyresida og monarkistene, som forsvarte den Nepalske statens undemokratiske struktur (en arv fra føydalsystemet som blei innført på 1700-tallet under Gorkhas erobring). De tok avstand fra nasjonalt sjølstyre for minoriteter og føderalisering, og hevda at det kunne ødelegge Nepal. På disse områdene kom JMN (KC) og Mohan Bikram Singh på kollisjonskurs med de fleste venstrepartiene og demokratiske partiene i Nepal. Navnebyttet april 2007. Foran valget på grunnlovsgivende forsamling, som var annonsert til 2007, registrerte JMN (Sherchan) valgnavnet Janamorcha Nepal. Det betydde at JMN (KC) ikke kunne stille til valg under dette navnet. Den nye fronten med det gamle navnet representerte Mohan Bikram Singhs parti, "NKP (Ekda Kendra Masal) (Singh)". Fronten hadde også fra starten samme leder som i 2002, "Chitra Bahadur KC". Dette understreka følelsen av at dette var en fortsettelse av Singhs gamle politiske prosjekt og alt var som før sammenslåinga 5 år tidligere, bortsett fra at antallet representanter var redusert fra 5 til 3. Autoritarisme. Autoritære stater er stater hvor den eller de styrende begrunner sin rett til å styre med autoritet. Bare den autoritære makthaver regnes som meningsberettiget når det gjelder staten og den enkelte borgers beste. Alminnelig fornuft eller meninger som uttrykk for borgernes interesser eller ønsker kan ikke stilles opp mot makthavernes overlegne innsikt. Styreformen i en autoritær stat er alltid et èn- eller fåtallsvelde. Ofte kan det utvikle seg til et totalitært regime, men ikke nødvendigvis. En autoritær stat behøver ikke være tyrannisk, den kan være "landsfaderlig", som f.eks i det norsk-danske opplyste enevelde. Betegnelsen autoritær viser mer til begrunnelsen for regimets berettigelse enn til regimets institusjonelle oppbygning. Det finnes derfor former for diktatur og enevelde hvor bruk av betegnelsen autoritær ikke er korrekt. Autoritær. Autoritær (fransk, av latin "auctoritas", myndighet) betegnes den som uten saklig grunnlag eller uten å gi saklig begrunnelse, bestemmer over andre. En autoritær innstilling kan også medføre overdreven respekt for enhver som står over en i sosial rang, slik at man lar seg dominere på følelsesmessig grunnlag uten fornuftsstyrte argumenter. En autoritær oppdragelse bygger på prinsippet om at barn skal lystre uten forklaring av årsak eller hensikt med den forlangte atferd, og godta den voksnes mening som riktig. Forskningsresultater har vist at den autoritære personlighet er preget av å være underkastende, konvensjonell, lite fleksibel, overkontrollert og upersonlig, en holdning som gjerne gir seg utslag i fordomsfull og intolerant atferd. Johann Walter (katolsk prest). Johann Walter (kinesisk navn: "Lu Zhongxian", født 6. januar 1708 i Zilina i Slovakia, død 24. juni 1744 i Beijing i Kina) var en kinamisjonær av tysk-bøhmisk familie. Han trådte inn i jesuittordenen i Bøhmen den 10. oktober 1729. I 1738 ble han sendt til Malabarkysten i India for å misjonere der. Men allerede i 1740 ble han sendt videre til Kina. Han ble tilknyttet det kinesiske keiserhoff som musiker i 1742. Han døde i Beijing og ble begravet på det katolske gravfeltet Zhalan. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Walter, Johann Walter, Johann Walter, Johann Walter, Johann Walter, Johann Mamajev Kurgan. a> besøker Mamajev Kurgan med gigantstatuen i bakgrunnen Mamajev Kurgan (Мамаев Курган) er en dominerende høyde ved byen Volgograd (tidligere Stalingrad) i den sørvestlige delen av Russland. Høyden er kjent for de intense kampene der under slaget om Stalingrad under andre verdenskrig 1942–43. I dag har Mamajev Kurgan minnesteder og et gigantisk monument, statuen «Moderlandet kaller», til minne om slaget. Kampene om Mamajev Kurgan. Da de tyske styrkene fra 6. armé rykket frem mot Stalingrad den 13. september 1942 ble høyden Mamajev Kurgan sted for harde kamper mellom de tyske angriperne og de sovjetiske forsvarerne fra 62. armé. Kontroll over høyden ble av begge parter ansett som viktig da den ga kontroll over bykjernen. Sovjetstyrkene hadde bygd sterke forsvarsstillinger, med skyttergraver, minefelt og piggtrådsperringer. De tyske styrkene avanserte på tross av store tap, og tok til sist høyden. Etter erobringen fortsatte de tyske styrkene angrepet mot bykjernen og tok jernbanestasjonen «Stalingrad-1» under høyden som ble erobret den 14. september. Samme dag ankom den sovjetiske 13. garde rifledivisjon med 10 000 soldater Stalingrad og angrep høyden som de etter store tap gjenerobret den 16. september. De fortsatte å kjempe for jernbanestasjonen og dagen etter var divisjonen tilnærmet tapt. Den røde armé forsterket forsvarerne så raskt som mulig, mens den tyske siden angrep inntil tolv ganger om dagen, mens sovjetsiden svarte med voldsomme motangrep. Kontrollen over høyden skiftet en rekke ganger, den 27. september 1942 hadde de tyske styrkene igjen erobret halvparten av høyden. Sovjetstyrkene klamret seg fast på kanten av høyden, den sovjetiske 284. rifledivisjon forsvarte den strategiske posisjonen. Forsvarerne holdt ut til 26. januar 1943 da den sovjetiske vinteroffensiven avlastet dem, isolerte og deretter nedkjempet de tyske styrkene i Stalingrad. Trine Rein. Trine Rein (født 7. november 1970) er en norsk-amerikansk sanger. Hun er født i San Francisco, og har både amerikansk og norsk statsborgerskap. Hun er oppvokst på Nesodden. I 1993 lanserte Trine Rein sitt første soloalbum, "Finders, Keepers". Det lå øverst på salgslistene i Norge i fem uker og har totalt solgt til 3 x platina. Albumet gav henne prisen Årets nykommer under Spellemannprisen 1993. Rein ble også populær i Japan, hvor nesten to tredeler av totalt ca. 600 000 eksemplarer av det første albumet ble solgt. Hun deltok i Norsk Melodi Grand Prix i 2006 og 2007. I 2009 deltok hun i "Zebra Grand Prix" på TV2 Zebra, hvor hun sammen med lagkamerat Jan Erik Larssen kom på førsteplass. Hun er samboer med Lars Monsen. Tzipi Livni. Tzipora Malka «Tzipi» Livni (hebraisk) (født 8. juli 1958 i Tel Aviv i Israel) er en israelsk politiker og jurist. Hun var utenriksminister og visestatsminister i Israel fra 2006 til 2009. Livni ble valgt inn i Knesset i 1999 som medlem av Likud. Mellom 2001 og 2006 var hun minister for regionalt samarbeid, landbruksminister og justisminister for Likud. Da Ariel Sharon dannet det nye partiet Kadima, fulgte hun med ham og ble kort tid etter utnevnt til sine nåværende stillinger. Hun var også kortvarig justisminister igjen fra november 2006 til februar 2007. Tzipi Livni ble særlig kjent for et bredere internasjonalt publikum i forbindelse med Libanon-krigen mellom Israel og Hizbollah sommeren 2006. Da var hun Israels forhandler i FN. Hun er den eneste kvinne som har hatt stillingen som utenriksminister etter Golda Meir, som senere ble statsminister. Livni ble valgt til ny leder for Kadima 18. september 2008 med en margin på 1,1 prosent til transportminster Shaul Mofaz. Biografi. Livni er født i Tel Aviv som datter av Eitan Livni, som var født i Polen og tidligere hadde vært medlem av Irgun. Også han var medlem av Knesset og representerte Likud. Hun gjorde tjeneste som løytnant i det israelske forsvaret og arbeidet fire år for Mossad tidlig på 1980-tallet. Hun er utdannet som jurist med eksamen fra Bar-Ilan-universitet i Tel Aviv og har praktisert som advokat hvor hun spesialiserte seg innen offentlig rett og også praktiserte som forretningsadvokat. a> møter Israels utenriksminister, Tzipi Livni, i Det hvite hus. Hun ble valgt inn i Knesset i 1999. Da Ariel Sharon ble statsminister i 2001, ble Livni utnevnt til minister for regionalt samarbeid. Deretter hadde hun ulike stillinger i regjeringen. Hun var minister for landbruk og distriktsutvikling, minister for immigrasjon og minister for bolig og bygging. Hun fikk utmerkelsen "Abirat Ha-Shilton" (kvalitet i ledelse) for 2004. 1. oktober 2005 ble hun utnevnt til justisminister etter i flere måneder å ha hatt stillingen uten å være utnevnt. Fra Likud til Kadima. I Sharons Regjering var Livni en ivrig støttespiller for statsministerens plan for ensidig tilbaketrekking, og hun ble generelt sett på som en viktig fredsdue i Likud. Hun meglet ofte mellom hauker og duer innenfor partiet og fikk oppmerksomhet for sine vellykkede anstrengelser for å trekke seg ut av Gaza-stripen, som også ble godkjent av Knesset. 12. november 2005 ble hun den første medlem av høyresiden i Israel til å tale ved den offisielle årlige minnemarkeringen for mordet på Yitzhak Rabin. 20. november 2005 fulgte Livni Sharon og Olmert inn i det nye Kadima-partiet. Før valget 28. mars ble hun utpekt til å være den nye utenriksminister, mens hun fortsatte sin tjeneste som justisminister, på grunn av at Likuds medlemmer av regjeringen trakk seg. I valget av kandidater til valget i mars 2006 fikk hun tredjeplassen på Kadimas liste over kandidater til Knesset, noe som effektivt garanterte henne gjenvalg. 11. mars 2007 holdt Livni hemmelige møter med to høytstående palestinske ledere, Fatahs Yasser Abed Rabbo og tidligere finansminister Salam Fayyad, som forlot Fatah for å danne partiet Den tredje vei. I følge israelsk radio diskuterte Livni mulige framtidige forhandlinger og det arabiske initiativ. 2. mai 2007 ba hun Israels statsminister Ehud Olmert om å få gå av i kjølvannet av offentliggjøringen av Winogradkommisjonens foreløpige rapport. Hun tilbød seg å bli leder av Kadima-partiet om Olmert gikk av. Men hennes ønske om å gå av ble ignorert av Olmert og hennes avgjørelse om å fortsette i regjeringen fikk mange vanlige israelere til å reagere. Privatliv. Livni bor i Tel Aviv. Hun er gift og har to barn. Hun er vegetarianer og har hjulpet med å fremme en lov som forbyr dyremishandling. Jakov Pavlov. Jakov Fedotovitsj Pavlov (russisk "Яков Федотович Павлов"; født 4. oktober 1917, død 29. september 1981) var en sovjetisk soldat og Helt av Sovjetunionen for sin heroiske innsats under slaget om Stalingrad under andre verdenskrig. Blodige Grøss. Blodige Grøss er en tegneserieantologi som presenterer norskproduserte tegneserier i sjangrene skrekk og grøss. Antologien blir utgitt av Kelpie forlag. Foreløpig har det blitt utgitt tre nummer i serien. Nummer 1 ble utgitt i 2005, nummer 2 i 2007, mens tredje og foreløpig siste nummer kom ut i 2008. Riboflavin. Riboflavin, også kalt "vitamin B2", "Lactoflavin" eller "vitamin G", er et vannløselig vitamin med en nøkkelrolle i å opprettholde helse hos mennesker og dyr. Navnet kommer fra det latinske ordet "flavus" som betyr gul og "ribose" som er et monosakkarid. Riboflavin inngår i hovedsak som en sentral komponent i kofaktorene FAD (flavin adenin dinukleotid) og FMN (flavin mononukleotid) og er derfor nødvendig for alle flavoproteiner. Disse faktorer katalyserer ulike red-oks reaksjoner, og riboflavin er derfor nødvendig for en rekke cellulære prosesser. Som de andre B-vitaminene spiller den en sentral rolle i energi-metabolisme, og for metabolismen av fett, ketonlegemer, karbohydrater og proteiner. Riboflavin er best kjent visuelt som det vitaminet som gir den oransje fargen til B-vitamin preparater, den gule fargen vitamintilskuddløsninger, og det uvanlige fluoriserende gule fargen på urinen til personer som supplement med høydose B-kompleks preparater (ingen andre vitaminer gir farget urin). Riboflavin ble isolert på 1930-tallet av melk og viste seg å være et vannløselig krystallinsk stoff med gulgrønn farge. Riboflavin er et nukleosid som består av en kveveholdig base og sukkerderivatet ribotol. Funksjon. Riboflavin er sentralt for cellenes energiproduksjon og er viktig for karbohydrat-, fett- og proteinforbrenningen. Vitaminet deltar også ved produksjon av flerumettede fettsyrer og flere viktige hormoner. Det aktiverer og støtter flere andre næringsstoffer i deres hensikter og virkninger, blant annet niacin, folsyre og vitamin B6 samt vitamin K. En annen viktig funksjon er å bryte ned ulike giftstoffer og legemidler i leveren. Riboflavin er også en av kroppens viktigste antioksidanter. Når en fosforgruppe kobles på riboflavinmolekylene ved det femte karbonatomet dannes FMN som så blir byggesten til FAD. Omdanningen av riboflavin til sine enzymformer hemmes ved nedsatt funksjon skjoldbruskkjertelen eller binyrene. Riboflavinkilder. Melk, egg, kjøtt, ost, bladrike grønnsaker, lever, nyrer, belgfrukter, tomater, gjær, sopp, og mandler er gode kilder til riboflavin, men lyseksponering ødelegger vitaminet. Vitaminet absorberes i tynntarmen, og lagring av riboflavin i kroppen hos velnærte personer vil forhindre riboflavinmangel i opptil 5 måneder. Riboflavinoverskudd vil bli utskilt i urinen, og har ingen kjent toksisitet. Når riboflavin brukes som fargestoff i mat, har det E-nummer E101. Anbefalt daglig inntak for barn er 0,4-1,1 mg, for kvinner 1,2-1,3 mg (gravide/ammende 1,6/1,7 mg) og for menn 1,3-1,6 mg. Bergen arkitektskole. Bergen arkitekthøgskole (forkortet BAS), som før 1. september 2011 het Bergen Arkitekt Skole er den tredje arkitekthøyskolen i Norge. Siden starten i 1986 med 18 studenter, driver BAS undervisning på 5 årstrinn, med et årlig inntak på 30 studenter. I drøye 10 år holdt skolen til i forskjellige lokaler i Bergen, blant annet Fløien Folkerestaurant og Industrihuset på Møhlenpris. Nå holder skolen til i et gammelt industrilokale med egen kai i Indre Sandviken i Bergen. Siden 1991 har BAS uteksaminert et kull arkitekter hvert år. Dette tallet varierer fra rundt 20 til 35 arkitekter hver høst. Tallet varierer fordi det til enhver tid er et antall studenter i permisjon og disse kan melde sin ankomst til sitt neste år. Det er ganske vanlig å ta 1 eller 2 år permisjon i arkitektstudiet, både i Bergen og ved de andre skolene. Studentene prøves og øves i en rekke ulike prosjekter gjennom et skoleår som også har mange studiereiser i innland og utland. Fagene som studentene studerer deles inn i modulene APP/LAPP (arkitektur+landskapsarkitektur, planlegning og prosjektering), TTA (teknikk, teknologi og administrasjon), KTF (kompletterende teorifag, i samarbeid med Universitetet i Bergen) og DAV (den andre verden, kunstfag som bl.a. billedkunst og performance-teater). Marianne Skjulhaug overtok som rektor etter grunnleggeren Svein Hatløy i 2007. Svein Hatløy fikk Norsk Forms hederspris i 2009. Marianne Skjulhaug har arbeidet som arkitekt i ledende funksjoner i blant annet det private firmaet Norconsult. Marianne Skjulhaug gikk av som rektor ved utgangen av 2011. Nåværende konstituert rektor Sixten Rahlff skal sitte i rektorstillingen fram til sommeren 2013. Sixten Rahlff er professor i arkitektur, partner i 3RW arkitekter og uteksaminert fra BAS i 1997. Skolen ble startet etter mange tiår med kamp for å få en arkitektskole til Bergen. Bergen Arkitektforening (BAF) og en gruppe arkitekter, mange med tilknytning til firmaene Gul Strek og CUBUS startet som nevnt skolen i 1986. BAS arbeider med å kunne tilby en mastergrad i landskapsarkitektur, inntil videre kan arkitektstudenter velge å studere denne retningen og få en tittel med tillegget "arkitekt med fordypning i landskap". De største utstillingene er eksamensutstillingene på vårsemesteret og selve krumtappen – diplomstudentenes avgangsutstilling i september hvert år. Det vanlig praksis at studentene lager blogger hvert halvår der løpende informasjon, faglitteratur og større eller mindre prosjekter publiseres i form av Powerpoint eller PDF-filer Richard Hilton. Richard Hilton (født 17. august 1955 i Los Angeles, California, USA) er siden 1978 gift med Kathy Hilton (1959-), sammen har de barna Paris Hilton (1981-), Nicky Hilton (1983-), Barron Hilton (1989-) og Conrad Hilton (1994-). Han er nummer seks av åtte barn til Barron Hilton, deleier i den kjente hotellkjeden Hilton som Conrad Hilton, Richard Hiltons farfar grunnla. Richard Hilton driver sammen med Jeff Hyland et meglerfirma, Hilton & Hyland, som har spesialisert seg på dyre villaer i Los Angeles-området, og han arbeider dels som megler og dels som styreformann i firmaene. Til tross for hva som iblant skrives i media er Richard Hilton ikke eier av Hilton-hotellene. Hiltonfamiliens andel av aksjene i hotellkjeden ligger ifølge "The Times" på 5%, eid av Richard Hiltons far Barron Hilton. Grodzisk Wielkopolski. Grodzisk Wielkopolski (tysk: "Grätz") er en by i det vestre Polen med 13 833 innbyggere (2004). Wu Yi. Wu Yi (kinesisk: 吴仪 eller 吳儀, pinyin: "Wú Yí"; født november 1938 i Wuhan i Kina) er en av Kinas fire visestatsministre. Hun kalles også Kinas "jernlady". Hun var fra 2002 til 2007 den eneste kvinne i Kinas politbyrå, som hadde 24 faste medlemmer. Wu Yi skapte sin karriere i Kinas oljeindustri fra midt på 1970-tallet. Hun ble varaordfører i Beijing i 1988 og medlem av politbyrået i 2002, en post hun innehadde i fem år. Hun overtok posten som helseminister i 2002 og har blant annet tatt spørsmålet om AIDS svært alvorlig. Hun var statsråd fra 1998 til 2003. Biografi. Hun ble med i Kinas kommunistparti i april 1962. I august samme år tok hun eksamen som ingeniør i petroleumsfag ved petroleumsraffineriavdelingen på Pekings petroleumsinsitutt. Mye av sin karriere har hun vært petroleumstekniker, og hun endte opp som visedirektør i Beijing Dongfang Hong raffineri. Hun ble også assisterende direktør og partisekretær i Beijing Yanshan Petrokjemiske Forening. I 1988 ble hun varaordfører i Beijing, et verv hun hadde til 1991. Etter demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989, overtalte hun kullgruvearbeidere som truet med å gå til streik til å fortsette å arbeide etter at noen av dere kollegaer hadde blitt drept. Fra 1991 til 1998 hold i rekkefølge stillingene som viseutenriksminister og visehandelsminister, minister for internasjonal handel og økonomisk samarbeid og medlem av 14. og 15. sentralkomite. Hun har hatt støtte fra Zhu Rongji og ble statlig rådgiver i 1998. I mars 2003 ble hun visestatsminister. Hun hjalp med forhandlingene da Kina skulle tre inn i WTO og reorganiserte tolltjenesten etter at USA hadde klaget over de omfattende brudd på lov om opphavsrett ved den storstilte piratkopiering som skjedde i Kina. Under SARS-krisen erstattet hun Zhang Wenkang som hadde blitt sparket på grunn av en dekningsoperasjon, som helseminister og ble leder for en komité som skulle løse krisen. Dette gav henne tilnavnet «The goddess of Transparency» i Time magazine, som satte henne på listen over de 100 mest innflytelsesrike personer i 2004. I 2004 og 2005 kom hun på andreplass på Forbes magazine sin liste over de mest mektige kvinner i verden, i 2006 kom hun på tredjeplass, etter Angela Merkel og Condoleezza Rice. Media både i Kina og i Vesten kaller henne for «Kinas jernlady». Wu blir sett på som en sterk og direkte kvinne som ulik sine kollegaer hverken er mann eller har farget sitt grånende hår svart. Hun er ikke gift og har nektet for rykter om et forhold til Yang Shangkun. Etter at hun ble visestatsminister har hun vist seg som en dyktig diplomat og underskrevet avtaler med asiatiske naboland. Hun gjør også hyppige inspeksjonsturer til mange sørlige kinesiske regioner. Kurer. En kurér er en person som transporterer diplomatisk post. I Danmark kan kureren være en medarbeider i utenrikstjenesten, en medarbeiders ektefelle, en medarbeider fra en annen statsinstitusjon, en purser på et SAS-fly eller en bona fide privatperson. Posten emballeres i en kurersekk, som plomberes, og kureren forsynes med en kurerattest. Forsendelsen skal alltid være i kurerens varetekt inntil den kan avleveres til mottakeren. Kurerposten er omfattet av de særlige regler om diplomatiske immuniteter og privilegier i medfør av Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner. Disse regler sikrer at kurerposten mellom et lands utenriksministerium og landets ambassader mv. i utlandet ikke åpnes underveis. Vinkelakselerasjon. Vinkelakselerasjon er en fysisk størrelse som angir hvor fort et legemes vinkelhastighet endres over tid. SI-enheten for vinkelakselerasjon er radianer per sekund per sekund (rad/s2), og benevnes vanligvis med den greske bokstaven alfa (formula_1). Hvor formula_4 er vinkelhastighet, formula_5 er lineær tangentiell akselerasjon og "r" er radien (avstanden fra det roterende legemets sentrum). Allround-VM på skøyter 2007. Plakat som ønsker velkommen til verdensmesterskapet Allround-VM på skøyter 2007 fant sted på innendørsbanen Thialf i Heerenveen, Nederland. Mesterskapet gikk over tre dager. Arrangøren Koninklijke Nederlandsche Schaatsenrijders Bond (KNSB) feiret sin 125-årsdag med fulle tribuner alle tre dager. Løpere fra arrangørlandet, Nederland, vant både kvinnenes og mennenes mesterskap; Ireen Wüst vant med 1.853 tidspoeng etter å ha bli slått av Martina Sáblíková i EM, mens Sven Kramer satte verdensrekord på mennenes 10000 meter da han vant VM. For første gang siden 1979 kom kvinnens og mennenes allroundverdensmester fra samme land. Regjerende mester for menn, Shani Davis, kom på sjette plass, mens tidligere sprintverdensmester Erben Wennemars debuterte i allroundverdensmesterskapet med femte plass. Regjerende mester for kvinner, Cindy Klassen, kom på tredje plass, 0.239 poeng etter Anni Friesinger, som ikke deltok i 2006. Regler. Alle 24 deltagende skøyteløpere får gå de tre første distanse; 12 løpere får gå fjerde distanse. Resultater. Verdensmesteren Sven Kramer gjennom indresvingen. Ireen Wüst, verdensmester i kvinneklassen Fredagens løp. Mesterskapet startet kl. 17.00 sentraleuropeisk tid. Mesterskapsdebutanten Wennemars, som gikk i det siste paret vant distansen, to hundredels sekund foran Morrison (andre plass i 2006) og fem hundredeler foran Davis (første plass i 2006). Europamester Kramer, som ble nummer tre i 2006, kom på femte plass, mer enn et sekund nærmere lederen enn i 2006, etter å ha satt ny personlig rekord med 36,41. I det fjerde paret tok mesteren fra 2004, Hedrick, ledelsen med tiden 36,77, men endte til slutt på tolvte plass på distansen, ni plasser tilbake fra 2006. Friesinger, tre ganger allroundverdensmester, deltok for første gang siden 2005 og vant første distanse, som i 2005 da hun vant alle fire distanser. Med 38,44 gikk Wüst sin beste 500 meter i allround-VM, mens regjerende mester Klassen, som i forrige allround-VM vant 500-meteren med 1,24 sekunder, kom på tredje plass. I 2006 vant Kramer 5000-meteren med ett hundredels sekund foran Hedrick, og 0,52 sekunder foran Davis på fjerde plass. Nå var Kramer dominerende og vant distansen med en margin på 3,19 sekunder foran Verheijen i det siste paret. Davis kom inn 13,23 sekunder etter Kramer og endte på tredje plass etter første dag. Også Fabris, som lå på andre plass etter første dag, hadde tapt til Kramer sammenlignet med 2006. Ervik, som bare var 1,12 sekunder etter Kramer i 2006, åpnet i 1500-meter-tempo, men sakket betraktelig av og gikk inn til niende plass. Lørdagens løp. Wüst sin vinnertid var 0,02 sekunder etter hennes personlige rekord fra Allround-VM 2006 i Calgary. Hun slo Friesinger med 1,85 sekunder da hun gikk alene i det niende paret etter at Groenewold trakk seg på grunn av sykdom. Wüsts løp var det raskeste noen gang i Europa. I det tiende paret tapte regjerende mester Klassen 0,77 sekunder til Friesinger på de første 300 metrene, noe hun ikke klarte å ta igjen, og gikk inn etter landskvinnen Nesbitt. Europamester Sáblíková endte på 11. plass, mer enn fire poeng etter Wüst sammenlagt. Sammenlignet med EM hadde Wüst vunnet mer enn to poeng på Sáblíková på de to korteste distansene. Distansevinner Erben Wennemars, avbildet etter løpet. Dette ble Kramers svakeste distanse i mesterskapet, svakt nok til at Fabris reduserte avstanden i sammendrager fra 0,473 til 0,063 poeng eller 1,26 sekunder før siste distanse. Før Kramer og Fabris gikk i siste par hadde Wennemars satt banerekord med 1:45,19 i det tiende paret. Davis ble nummer fire, tre plasser tilbake sammenlignet med Calgary, og måtte slå Wennemars på 10000-meteren for å ta bronse – samtidig som han ikke måtte bli slått av Verheijen med mer enn mer enn 12,92 sekunder, noe som kunne bli vanskelig da Verheijen hadde slått Davis med 10,04 sekunder på den halve distansen. Hedricks trettende plass på distansen og tolvte plass etter tre distanser holdt ikke til å komme med på siste distanse. Før det siste paret ledet Wüst med 0,557 poeng, eller 3,34 sekunder på 3 000-meteren, på Friesinger. Wüst, som startet raskest, gikk fra Friesinger på hver eneste runde, og slo til slutt den tyske veteranen med 3,72 sekunder. Hun økte med det ledelsen sammenlagt til 1,853 poeng til Friesinger og 2,092 poeng til Klassen. Bare to av Wüsts rundetider var over 32 sekunder. Sáblíková, som vant denne distansen i EM, gikk nå 2,35 sekunder saktere enn i Collalbo, og hun endte på femte plass, plassen bak van Deutekom som ble nummer ti på denne distansen i EM. Søndagens løp. Wüst ble den yngste allroundverdensmester for kvinner siden Karin Busch vant i Inzell i 1982. I det andre paret gikk den nye langdistansedronningen Sábliková mot den tredoble OL-vinner på distansen, Pechstein. Sábliková vant paret suverent med den raskeste tiden i Europa noen gang og hele 10,67 sekunder foran Pechstein, og disse tidene holdt til første og andre plass på distansen. Verdensmester Wüst ble nummer tre på distansen, et bedre løp enn på den samme distansen i EM. Friesinger gikk relativt svakt og ble nummer ni på distansen, men klarte likevel sølv sammenlagt, drøyt to tidels poeng foran Klassen. I det siste paret forbedret Kramer sin egen verdensrekord fra Allround-VM 2006 med 0,72 sekunder og ble den første i verden til å gå under 12:50. Kramer måtte bare gå på tiden 13:12 for å bli verdensmester, men i det siste paret var han og Verheijen i en egen klasse. Kramer vant paret med seks sekunder, mens Verheijen slo Fabris med 15,50 sekunder, tre og et halvt sekund for lite til å ta sølvmedaljen. Pallen ble med det den samme som i EM. Ervik kom på pallen på 10000-meteren for første gang i internasjonale løp denne sesongen og avanserte fra tiende til åttende plass sammenlagt. Eksterne lenker. VM 2007 Deutsche Post. Deutsche Post AG er et tysk post- og transportkonsern med hovedkontor i Bonn. Deutsche Post ble opprettet i 1995 da den tyske staten delte Deutsche Bundespost i tre ulike foretak: Deutsche Post, Deutsche Telekom og Deutsche Postbank. Deutsche Post ble privatisert og børsnotert på Deutscher Aktienindex (DAX). Foretaket har siden 1995 ekspandert kraftig gjennom ulike foretakskjøp, blant annet DHL og Danzas. Internasjonalt kaller selskapet seg Deutsche Post DHL. Det har 380 000 ansatte over hele verden. Synnøve Solbakken. "Synnøve Solbakken" er en bondefortelling av Bjørnstjerne Bjørnson, utgitt i 1857. Den regnes som hans debut. Fortellingen ble først trykket i "Illustreret Folkeblad" og utgitt i bokform av Johan Dahl samme år. Hovedpersonene er Torbjørn Granliden og Synnøve Solbakken. Torbjørn bor på Granliden, som ligger i skyggen, og Synnøve Solbakken bor på Solbakken, der det alltid er sol. I Granlidslekten heter eldstesønnene Torbjørn og Sæmund, annenhver gang. Det går alltid bra med dem som heter Sæmund, og dårlig med dem som heter Torbjørn. Torbjørns far, Sæmund, prøver å stagge Torbjørns ville natur ved å være streng og sette Torbjørn i hardt fysisk arbeid. Boka handler om Torbjørns kamp for å få Synnøve Solbakken, hans reise fra skyggesiden til solsiden. Synnøve er også forelsket i Torbjørn, men hennes foreldre, først og fremst moren, syns ikke at Torbjørn er god nok for henne. Til slutt beviser Torbjørn at han har forandret seg ved å tilgi en mann som hadde knivstukket ham, så han nesten døde. Fortellingen slutter med at Torbjørn endelig står på Solbakken og ser over på Granliden. Ildhale. Ildhale er en art i gruppen karpefisker. Den er muligens allerede utryddet i naturen, og arten er derfor rødlistet. Yngre individer har hvit tipp på ryggfinnen, denne forsvinner med alderen og fisken blir helsvart med rød halefinne. Svartfargen blir litt blassere på gamle individ. Akvaristikk. Ildhalen har oppsiktsvekkende farger og kan lett innta hovedrollen i ethvert akvarium. Denne fisken er territoriehevdende og aggressiv. De har lav toleranse for artsfrender, ikke bare andre ildhaler men også andre arter i "Epalzeorhynchos"-familien, men kan holdes i selskapsakvarier hvis man velger ut de andre artene med omtanke. I et stort akvarium kan det gå bra med flere ildhaler om man kjøper en gruppe unge fisk og lar dem vokse opp sammen. Men da bør man være obs på tegn til trøbbel, og gripe inn og skille fisken om det blir for mye slåssing. Den foretrekker en pH på mellom 6,5 og 7,5 og en temperatur mellom 22 og 24 °C. Den kan bli opp til 17 cm lang, og lever opptil 15 år. I handelen finnes en lignende art, "Epalzeorhynchos frenatum", den omtales som rød-finnet hai, da alle finnene er røde og ikke bare halefinnen. Denne arten har ikke like mørk farge på kroppen, i godt lys er den grønn-brun. I haleroten er det en sort flekk. Håkon Didriksen. Håkon Didriksen under MGP 2010 i Skien. Håkon Didriksen (født 2. februar 1974, artistnavn: Memnock) er en norsk heavy metal-bassist, best kjent for arbeidet med bandet Susperia. Han har spilt bass siden 1990 og har vært med i flere metal-band, som bl.a: Vanaheim, Black Comedy og Metadox. Ålmo. Ålmo er ei lita bygd innerst i Foldfjorden på Ertvågsøya i Aure kommune i Møre og Romsdal. I denne allsidige bygda finnes 5-6 gårder samt noen bolighus. Geografi. Ålmo kan by på en fantastisk utsikt utover Foldfjorden, de omkringliggende fjell (Dalamannen, Bårdsetfjellet, Aresvikfjellet og Tustnafjellene for å nevne noen). Denne utsikten er høyt verdsatt våde nasjonalt og internasjonalt. Mokkabønner. Mokkabønner er «sjokoladebønner» produsert av Nidar. De ble først utgitt i 1917 og består av kraftig mørk sjokolade smaksatt med kaffe og formet som kaffebønner. Mokkabønner dukket opp ni år etter at Alf Bergene etablerte sin fabrikk i Oslo i 1906. Mokkabønnene på Nidar ble for første gang produsert i 1924. Hos Nidar fantes de først kun i løsvekt, mens Bergenes versjon lignet esken som vi kjenner i dag. Helt siden sjokoladefabrikantene fusjonerte på 1970-tallet har det kun vært en type Mokkabønner på det norske markedet. Sammen med Sfinx og Kremtopper utgjør Mokkabønnene Nidars konfekttrio. Pakningen var mer eller mindre uforandret fra 1917 til den høsten 2010 kom i ny forpakning. Halsbrann. Halsbrann er en lidelse som skyldes såkalt refluks (tilbakeføring) av magesaft til spiserøret. Årsaken er at lukkemuskelen mellom spiserør og magesekk er slapp. Den makter ikke å forhindre at mageinnholdet strømmer tilbake til spiserøret, svelget og (også) munnhulen når trykket i maven blir stort. Trykket kan for eksempel øke når man bøyer seg, har full magesekk etter et måltid, eller bruker stramme klær og lignende. Ofte er også drikker som kaffe, te og alkoholholdige drikker, samt næringsstoffer som sjokolade og fet mat, sterkt krydret mat, sterke tomatholdige sauser og lignende med på å fremkalle sure oppstøt. I slike tilfeller kan det være nok å unngå eller redusere på inntaket. Det finnes i hovedsak tre typer medikamenter i behandlingen av halsbrann: Syrenøytraliserende, som nøytraliserer mavesyren, og H2-blokker og syrepumpehemmere, som nedsetter produksjonen av syre. Halsbrann som gir redusert livskvalitet og behov for behandling (gastroøsofageal reflukssykdom/GØRS) forekommer hos 5-10% av befolkningen. De fleste av disse har ikke synlig betennelse i spiserøret. Illusions of Evil. "Illusions of Evil" er den første demoen til det norske thrash metal-bandet Susperia. Ulefoss SF Fotball. Ulefoss SF Fotball (stiftet i 1895) er fotballgruppa i Ulefoss Sportsforening. Herrelaget rykket etter 2007-sesongen opp til 3. divisjon, men rykket ned til 4. divisjon i 2010, og skal spille 2011-sesongen i Telemarks 4. divisjon. En fotballspiller som startet sin karriere i Ulefoss er Magne Sturød. Magne Sturød gjorde comeback i Ulefoss-trøyen sommeren 2011. Predominance. "Predominance" er det første full-lengde studioalbumet til det norske metal-bandet Susperia. Candidatus theologiæ. Tittelen candidatus theologiæ (mask.) eller candidata theologiæ (fem.), som forkortes med cand.theol., er den latinske betegnelse på kandidatgraden i teologi i det norske utdannelsessystem. Men også i andre utdanningssystemer er tittelen i bruk, eller har vært i bruk, som for eksempel i Danmark, Island, og i noen tyske, nederlandske, tsjekkiske og amerikanske universitetssammenhenger. Leddet "candidatus" i tittelen kommer fra det latinske ord «candida», som betyr hvitt. I antikkens Roma var det gjengs at menn som aspirerte mot et politisk embede bar togaer som var kalket eller bleket helt hvite. Slik kunne de tilkjennegi sin status som embedssøker, sitt "kandidatur", når de holdt taler eller deltok i debatter eller i andre sammenhenger fremstod i forsamlinger der de kunne legges merke til for folk som valgte eller utpekte til den ettertraktede stilling. Tittelens plassering i gradshierarkiet varierer noe fra land til land, og har også gjort det historisk. I Danmark beskrives tittelen som ekvivalent med "Master in Theology", mens den i Norge rangerer høyere. Roman Kreuziger. Roman Kreuziger (født 6. mai 1986) er en tsjekkisk landeveissyklist som sykler for Astana. Han ble proff i Liquigas i 2006 etter en suksessfull amatørkarriere der han ble juniorverdensmester i 2004 og vant Giro delle Regioni i 2005. 2006 ble et omstillingsår for den ferske proff-syklisten, men i 2007 viste han imponerende fremskritt. Han ble for alvor lagt merke til etter andreplassen på prologen i Paris-Nice, og tok sin første proff-seier på den første etappen av Settimana Ciclista Lombarda. I 2008 ble han nummer 2 bak Andreas Klöden i Romandiet rundt, og vant Sveits rundt sammenlagt, som den yngste i historien. I 2009 vant han Romandie rundt sammenlagt. Oskar Sørreime. Oskar Sørreime (født 2. mars 1919 i Stavanger) er en norsk tegner og maler. Han har vært kunstnerisk aktiv fra 1942, men fikk først gjennombrudd da han i slutten av 1960-årene fant sin egen stil og konsentrerte seg mest om landskaper og lysforhold på Jæren. Hans malerier er preget av en dempet fargebruk, nærmest monokromt. Horisonten er ofte lav, bare ca. en firedel over nedre billedkant, og med en levende himmel som kaster lys og skygge på landskapet under. Kullstifttegningene er stort sett gjort etter 1970, og gjør bruk av hele spekteret av gråtoner. Sørreime er utdannet ved Gjesdals malerskole, Stavanger, Hospitant ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi, våren 1956. Han har hatt flere studiereiser utenlands. Sørreime har hatt utstillinger i kunstforeningene i alle de større norske byene utenom i Nord-Norge. Han er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet (som både tegner og maler) foruten diverse kommuner, kunstforeninger – og den norske ambassaden i Canada. Han har kunstnerstemmerett som både tegner og maler, dvs. som medlem av Landsforeningen norske malere og Tegnerforbundet. Jostein Ragnvald Øvrelid. Jostein Ragnvald Øvrelid (født 4. september 1910, død 11. august 1983) var en norsk tegneserietegner, tegner og forlagsredaktør. Øvrelid var utdannet ved Press Art School i London og Statens Håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Han arbeidet som illustratør i Nynorsk Vekeblad fra 1934. Etter krigen ble han ansatt som forlagsredakør i Fonna Forlag. Sammen med forfatter Hallvard Sandnes produserte han under pseudonymet Ronald Stone gjennom mange år den nynorske science fiction tegneserien Ingeniør Knut Berg på eventyr. Per Teigen. Per Teigen (født 28. juli 1915 i Kristiania, død 1998) var en norsk tegner, grafiker og maler. Liv og virke. Sin første tegneundervisning fikk Teigen av faren, Karl Kn. Teigen. Senere fikk han formell kunstutdannelse som elev ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo under Carl von Hanno, Karl Høgberg, Per Krohg og Carsten Lien 1935–1936. Han var også elev av Gunnar Janson i 1938 og 1940. Teigen arbeidet som avistegner i "Tidens Tegn" 1933–1939, noe for illegal presse under andre verdenskrig og i "Arbeiderbladet" 1947–1962. Han arbeidet også som bokillustratør og illustrerte mange av Ingeborg Refling Hagens bøker fra før krigen, blant annet Hans Hagas (psevdonym for Refling Hagen) "Første og andre natt i Møllerkammerset" som ble belønnet med en bokkunstpris i Årets vakreste bøker i 1937. Teigen deltok på utstillinger i blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Lillestrøm, og han mottok flere priser, legater og stipender. Per Teigen ble tildelt Finnes legat 1937-38, Oslo bys kulturstipend 1968, Stipend for eldre fortjente kunstnere fra 1977, Statens garantiinntekt 1977–82, 3%-fondets stipend fra 1983. Han tilbrakte tre måneder i Italia i 1927, tok siden flere studiereiser til Frankrike, Italia og London. Per Teigen var far til psykologiprofessoren Karl Halvor Teigen. Apologetikk. Apologetikk er et felt som dreier seg om systematisk forsvar av et standpunkt. Begrepet kommer fra det greske ordet "apologia" (απολογία), som betyr forsvar av en posisjon mot et angrep. I dag brukes begrepet om grupper og individer som systematisk fremmer en sak, rettferdiggjør ortodokser, eller fornekter ugjerninger eller andre hendelser. Apologetene. Uttrykket apologetene brukes om en gruppe forfattere som på 100-tallet skrev forsvarsskrifter for de kristne, ofte til staten. I disse skriftene finnes de første forsøkene på å harmonisere kristendommen med gresk filosofi. Mahathir bin Mohamad. Mahathir bin Mohamad (født 10. juli 1925) er en malaysisk politiker. Han var landets statsminister fra 1981 til 2003. Oppkast. a> viser en mann som kaster opp. Oppkast (på latin kalt "vomitus", på gresk "emesis") er en lidelse (prosess) der mageinnholdet blir tømt ut gjennom munnhulen. Oppkast er egentlig et fysiologisk uttrykk for en komplisert refleks, som gjerne begynner med uvelhet som, kvalme og brekninger (uten oppkast), blekhet, spyttflod, svetting og svak puls. Fysiologi. Oppkast innledes med at pusten stopper i innåndingsfasen og at brystkassen fikseres slik at trykket i bukhulen kan økes mest mulig ved en sammentrekning av bukmusklene. Stemmespalten lukkes og hindrer at oppkastet trenger ned i luftveiene. Muskulaturen i spiserøret og omkring mageåpningen slapper av, mens muskulaturen ved mageporten mot tolvfingertarmen trekker seg sammen og stenger for utløp til tarmen. Deretter tømmer magen seg i en såkalt "omvendt peristaltikk", som er bølger av muskelsammentrekninger som presser innholdet i magesekken opp gjennom spiserøret, svelget og ut gjennom munnhulen. Årsaker. Oppkastrefleksen styres av et nervesentrum som kalles "brekningssenteret". Det sitter i i hjernen, på et sted som kalles "medulla oblongata" i bunnen av fjerde ventrikkel. Brekninger kan utløses av mange forskjellige årsaker, noe som skyldes at brekningssenteret aktiviseres fra et annet nervesenter i den samme delen av hjernen. I hovedsak er det fire steder impulsene kommer fra: Via nervus vagus/nervus sympatikus (fordøyelsessystemet, hjertet, genitalia, urinveiene, bukhinnen) m.m.; Kjemoreseptortriggersonen (CTZ) (sensor for endogene og eksogene substanser fra cerebrospinal væske og blod); Vestibularisapparatet (reisesyke); Hjernebarken (visuelle inntrykk, lukt, likevektsorganene i det indre øret, psykogene påvirkninger). Oppkast kan framkalles av stoffer og objekter som irriterer slimhinnene i magesekken og svelget (en finger i halsen framtvinger brekningsrefleksen). Søke hjelp. Kvalme, brekninger og oppkast er som oftest en forbigående lidelse. Vedvarende hendelser kan imidlertid også være et symptom på en alvorlig lidelse og vedvarende oppkast vil føre til alvorlig dehydrering. Hos barn og svært ungt avkom av dyr vil dehydrering skje raskere og være langt mer alvorlig enn hos voksne. Man bør derfor oppsøke lege eller veterinær dersom oppkast vedvarer særlig lenge, og helst innen 24 timer. Voksne individer bør søke hjelp om oppkastfasen vedvarer utover tre døgn.. Tupolev Tu-144. Tupolev Tu-144 var det første supersoniske passasjerflyet, og det ble konstruert av det sovjetiske selskapet Tupolev. Vestlige observatører ga flyet kjælenavnet "Concordski" på grunn av likheten med det fransk-britiske Concorde. En prototype av Tu-144 fløy første gang 31. desember 1968 nær Moskva, to måneder før Concorde tok til vingene. Tu-144 brøt lydmuren første gang 5. juni 1969, og 15. juli samme år ble flytypen det første kommersielle passasjerfly til å fly raskere enn Mach 2. Med dette ble det også det raskeste passasjerflyet i verden. Historie og utvikling. Sovjeterne publiserte Tu-144-konseptet i en artikkel i januar 1962-utgaven av bladet "Teknologi og lufttransport". Flyministeriet begynte utviklingen av Tu-144 26. juli 1963 etter at konseptet hadde blitt godkjent av ministerrådet i Sovjet – «Sovjet ministrov SSSR» – ti dager tidligere. Planen tilsa at det skulle bygges fem flygende prototyper over 4 år. Det første flyet skulle stå klart i 1966. Selv om Tu-144 var på vingene før Concorde, var utviklingen av Tupolev-flyet koblet til industrispionasje mot det franske selskapet Aérospatiale, som drev med utviklingen av Concorde. Da Sergei Pavlov, som da fungerte som Aeroflot sin representant i Paris, ble arrestert i 1965, var han i besittelse av detaljerte planer over bremsesystemet, landingsunderstellet og flyskroget på Concorde. Det var antatt at en annen agent, Sergei Fabiew, som ble arrestert i 1977, var i besittelse av hele planene til prototypen på Concorde fra 1960-tallet. Dette var forøvrig tidlige utviklingsplaner og ville ikke ha vært tilstrekkelig til at sovjetiske ingeniører kunne ha kommet opp med sitt eget fly. Planene var kun nok til å gi ingeniørene en god indikasjon på arbeidet til Concordes design-team. Dessuten hadde sovjeterne allerede mye kunnskaper om deltavinge-konstruksjoner. Til tross for de åpenbare likheten mellom Tu-144 og Concorde, var det betydelige forskjeller i styrings-, navigasjons- og framdriftssystemene. Tu-144 var på mange måter et mer teknologiske avansert fly, selv om det på områder som rekkevidde, aerodynamikk, bremser og motorsystemer, lå bak Concorde. Concorde sin design brukte flyets drivstoff til å avkjøle kabinen og hydraulikksystemene, mens Tupolev flyet brukte ekstra utstyr for å få til dette, noe som medførte at vekten på Tu-144 økte. Mange betydelige oppgraderinger og endringer ble utført på Tu-144 prototype med serienummer "68001". En annen betydelig forskjell mellom Concorde og Tu-144 var at Tu-144 sin vinge manglet de komplekse kurvene som Concorde hadde. På grunn av dette var Tu-144 istedenfor avhengig av en liten canard-vinge som kunne trekkes inn i skroget ved høyere hastigheter, men som gjorde flyet mer manøvrerbart ved lavere hastigheter. Dette ga Tu-144 en landingshastighet på rundt 170-180 knop, noe som var noe raskere enn Concorde. Flystyrten under Paris Air Show i 1973. Utviklingsprogrammet led et stort tilbakeslag 3. juni 1973 da det første produksjonsflyet, Tu-144S, styrtet under en oppvisningsflyging på "Paris Air Show". Under flygingen foretok flyet en kraftig manøver, og da piloten forsøkte å trekke flyet ut av et litt for bratt stup, gikk flyet i oppløsning. Resultatet var at alle 6 ombord, og 8 på bakken, ble drept. I tillegg ble 15 hus ødelagt. Årsaken til ulykken er fremdeles omstridt. En populær teori var at flyet ble tvunget til å foreta en unnamanøver for å unngå et fransk Mirage III følgefly som forsøkte å fotografere canard-vingene, som var meget avanserte for sin tid, og at sovjetiske og franske myndigheter siden utførte en felles dekkoperasjon for å skjule dette. Tilstedeværelsen av Mirage-flyet ble fornektet i den opprinnelige franske hendelsesrapporten, kanskje fordi flyet var involvert i industrispionasje. Nyere rapporter har likevel innrømmet tilstedeværelsen av Mirage-flyet, men ikke hvorvidt det hadde noen rolle i styrten. En annen teori hevder at de sovjetiske myndigheten fikk tak i den "svarte boksen" og dekodet innholdet. Det er nå antatt at ulykken skyldes endringer som ingeniør-teamet utførte på auto-stabiliserings kontrollsystemet før den andre dagen med flyging på flyshowet. Disse endringene var tiltenkt å gi Tu-144 bedre ytelse enn Concorde ved oppvisningsflygingen. Uheldigvis førte også disse endringene til at flyet klatret for raskt, noe som medførte at flyet steilet med et påfølgende krasj. En tredje teori gjelder bevisst feilinformasjon fra britiske og franske myndigheter. Det spekuleres i om britene og franskmennene visst at sovjeterne hadde planer om å stjele konstruksjonsplanene for Concorde, og at sovjeterne ble foret med feilaktige tegninger med et mangelfullt design. Denne saken var medvirkende til at den sovjetiske Greville Wynne ble fengslet i 1963 for spionasje. Operativ drift. Tupolev Tu-144S ble satt inn i operativ drift 26. desember 1975, og drev med flyging av frakt og post mellom Moskva og Alma-Ata, mens man forberedte seg på passasjerflyginger. Passasjerflyginger ble påbegynt i november 1977, og drev relativt regelmessige flyginger fram til den første Tu-144D 23. mai 1978 led av en systemsvikt under en før-leveranse-flyging og flere av mannskapet mistet livet under nødlandingen. Aeroflot utførte den siste ruteflygingen 1. juni 1978, og dette var da den 55. og siste planlagte ruteflyging med flytypen. Aeroflot gjenopptok fraktflygninger 23. juni 1979 med den nye produksjonsvarianten, Tu-144D. Dette inkluderte lenger ruter fra Moskva til Khabarovsk som var mulig med de mer effektive RD-36-51-motorene. Inkludert de 55 passasjerflygingene var det totalt 102 ruteflyginger med Tu-144 før kommersielle flyginger opphørte. Det er en kjent sak at Aeroflot fortsatte flyginger med Tu-144D etter at det offisielt hadde blitt tatt ut av tjeneste, med enkelte flyginger utover 80-tallet. En rapport viste at flyet var i bruk på en flygning mellom Krim og Kiev i 1987. Produksjon. Totalt ble det bygget 16 flygedyktige Tu-144: Prototypen Tu-144 med registreringsnummer "68001", en forproduksjonsvariant Tu-144S med registrering "77101", 9 Tu-144S med registrering "77102"–"77110", og 5 Tu-144D med registrering "77111"–"77115". En søttende Tu-144 med registrering "77116" ble aldri ferdigstilt. Det ble også utviklet minst ett ikke-flygedyktig fly for testing på bakken, noe som ble gjort på samme tidspunkt som utviklingen av "68001". Kurt Zeitzler. Kurt Zeitzler (født 9. juni 1895, død 25. september 1963) var en tysk offiser og generaloberst under andre verdenskrig, mest kjent som sjef for Oberkommando des Heeres fra september 1942 til juni 1944. Hans forhold til Adolf Hitler ble stadig dårligere etter nederlaget ved Stalingrad og han ble avskjediget av Hitler etter å ha fått et nervøst sammenbrudd 1. juli 1944. Framing Armageddon (Something Wicked Part 1). "Framing Armageddon (Something Wicked Part 1)" er Iced Earths åttende studioalbum som kom i 2007. Oppfølgeren "The Crucible of Man (Something Wicked Part 2)" ble utgitt i 2008. Hallvard Sandnes. Hallvard Sandnes (født 1893 i Bygland, død 1968) var en norsk lærer, forfatter og målmann. Hoveddelen av forfatterskapet henter stoff fra Setesdal i eldre tid. Under pseudonymet Vigleik Vikli skrev han i perioden 1943–60 manuskript til den norske science fiction tegneserien Ingeniør Knut Berg på eventyr. Fylkesvei 935 (Rogaland). Fylkesvei 935 i Rogaland er en tidligere fylkesvei som gikk mellom Haugesund og Risøy i Haugesund. Veien var 2 km lang. Veien er nå del av riksvei 47. Pastellfarger. Pastellfarger er farger som betegnes som duse. Disse fargene var svært populære innen arkitektur, interiør og mote på 1980-tallet. Noen av de mest brukte pastellfargene er lyseblå og rosa. Navnet «pastell» er flyttet over fra en kunstform som bruker fargekritt. Pastellfarget maling framstilles ved å tilsette ekstra doser med hvitt for å etterligne kritt-tilsetningen. Pastellfargene var opprinnelig pigmenter som ble rørt ut sammen med kritt og gelatin. I tørket tilstand fungerer de som fargekritt, der fargeintensiteten blir dempet av det hvite i krittmassen. Mange kunstnere har laget gode arbeider med slike kritt. De ferdige verkene kalles "pastelltegninger" eller "pastellmalerier", noe avhengig av hvordan flaten blir utfylt og måten å se det på. The Crucible of Man (Something Wicked Part 2). "The Crucible of Man (Something Wicked Part 2)" er det siste albumet til Iced Earth. Albumet kom ut 10. september 2008. Southern (Malawi). Southern er en region i Malawi. Regionen dekker et areal på 31 753 km², og har en befolkning på 5 345 045 (2003). Regionshovedstad er Blantyre. Southern er inndelt i 13 distrikter. Balaka, Blantyre, Chikwawa, Chiradzulu, Machinga, Mangochi, Mulanje, Mwanza, Neno, Nsanje, Phalombe, Thyolo, og Zomba. Northern (Malawi). Northern er en region i Malawi. Regionen dekker et areal på 26 931 km², og har en befolkning på 1 389 475 (2003). Regionshovedstad er Mzuzu. Northern er inndelt i 6 distrikt: Chitipa, Karonga, Likoma, Mzimba, Nkhata Bay, og Rumphi. Perlon. Perlon er handelsnavnet for polykaprolaktam eller nylon 6, et polyuretan (PUR) som har store likhetstrekk med nylon 6,6, mer kjent som nylon. Under andre verdenskrig ble perlon brukt som materiale til fallskjermer. Fra 1943 ble det også brukt til damestrømper. Nå brukes perlon til fiskesnøre, for eksempel til juksefiske eller makrelldorging, men også til fjellklatring og fiolinstrenger. Historie. Perlon ble oppdaget i 1937 av Otto Bayer ved IG Farben i Leverkusen i Tyskland. Materialet ble utviklet for å reprodusere egenskapene til DuPonts nylon (nylon 6,6) uten å bryte patentet deres. Både perlon og nylon ble brukt til fibre og børster, men perlon klarte ikke i lengden å overleve i konkurransen med DuPonts nylon. Senere har det allikevel dukket opp andre materialer basert på lineære polyuretaner. Et slikt materiale var Durethan U, men også det tapte konkurransen. Et produkt som har klart seg, er Isoplast, som er svært kjemikalieresistent. Varemerket Perlon representerer i dag Bayers fibermateriale basert på PA 6 og Urethan er Bayers betegnelse for PA og legeringer av PA med butadiengummi. Central (Malawi). Central er en region i Malawi. Regionen dekker et areal på 35 592 km², og har en befolkning på 4 814 321 (2003). Regionshovedstad er Lilongwe, som også er landets hovedstad. Central er inndelt i 9 distrikt: Dedza, Dowa, Kasungu, Lilongwe, Mchinji, Nkhotakota, Ntcheu, Ntchisi, og Salima. Gernika. a>. Det ble i 2005 erstattet av et nytt Gernika (offisielt Gernika-Lumo (baskisk), Guernica (spansk/kastiljansk)) er en by i den selvstyrte spanske regionen Baskerland. Den ligger nordøst for Bilbao, tilhører provinsen Bizkaia og har 16 442 innbyggere (2011). Kommunen Gernika-Lumo (tidligere offisielt spansk "Guernica y Luno") består av byen Guernica og forstaden San Pedro de Lumo som begge ligger ved elva Oka. Historie. Gernika ble grunnlagt 28. april 1366 og er baskernes hellige by. I byen finnes baskernes nasjonalsymbol Gernikas eik seg. Under dette treet samlet baskernes eldste seg til råd fram til 1876. Byen i ruiner etter bombingen Under den spanske borgerkrigen ble byen bombet 26. april 1937 av Luftwaffe-korpset Legion Condor som var underlagt Francos styrker. Pablo Picasso har skildret bombingen på et berømt maleri. Salima (distrikt). Salima er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 2196 km², og har en befolkning på 248 214. Ntcheu (distrikt). Ntcheu er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 3424 km², og har en befolkning på 370 757. Wanna Be Startin' Somethin'. «Wanna Be Startin' Somethin'» er en låt fra Michael Jacksons 1982 album, "Thriller". Den ble sluppet som singel i 1983. Låta var den første på albumet og den fjerde låta fra albumet som ble sluppet som singel. De tre første var «The Girl Is Mine», «Billie Jean» og «Beat It». Fakta. Låta er en av fire større fra albumet som er skrevet og komponert av Jackson. Den handler om å være paranoid og er slik ganske lik Billie Jean. På denne måten er den et eksempel på Jacksons mistro til de rundt seg. Refrenget på slutten der afrikanske sangerne synger "Mama-se, mama-sa, ma-ma-coo-sa" har gjort låten kjent. Dette er tatt fra den kamerunske musikeren Manu Dibangos låt, «Soul Makossa» Sangen er den lengste på Thriller-albumet med sine 6 minutter og 3 sekunder. Den ble en del av Jacksons hittrend og la seg på 5. plass på både Pop- og R&B-lista. Annet. disse linjene dukker også opp i Rhianna`s sang: Don`t Stop The Music Ntchisi (distrikt). Ntchisi er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 1655 km², og har en befolkning på 167 880. Nkhotakota (distrikt). Nkhotakota er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 4259 km², og har en befolkning på 229 460. Ildbuk. Ildbuk er en fisk som lever i elver på Yucatánhalvøya, Mexico, sør gjennom Belize og i nordre Guatemala. Det naturlige habitatet er vanligvis grunt, sakteflytende, ofte uklart vann med en pH på mellom 7,0 og 8,5. De er også funnet i underjordiske hulesystemer. De lever i vanntemperaturer mellom 23 og 30 °C (75–86 °F). Den er en vanlig akvariefisk. Det norske navnet, ildbuk, kommer av den sterke oransjerøde fargen på undersiden av kjeven. Spesielt hanner flekker ut gjellene og spiller ut de røde strupene sine i en truende oppvisning for å skremme rivaler bort fra territoriet. Som hos de fleste ciklider, er yngelpleien høyt utviklet; denne arten danner monogame par og legger eggene på flate overflater som steiner, blader eller røtter. Hannen tar seg stort sett av å forsvare territoriet, mens hunnen konsentrerer seg mest om å passe på yngelen, men begge foreldrene leder yngelen på søken etter mat. Ildbuk er altetende og opportunistiske fisk. Det er mulig å se forskjell på kjønnene, men forskjellene er ikke like tydelige som hos mange andre ciklider. Hannene blir vanligvis større, opp til 15 cm lange, har sterkere og rødere farger under kjeven, og har spissere rygg- og gattfinne. Ildbuk passer i selskapsakvarier, men de kan være aggressive mot artsfrender under lek. Kasungu (distrikt). Kasungu er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 7878 km², og har en befolkning på 480 659. Mchinji (distrikt). Mchinji er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 3356 km², og har en befolkning på 324 941. Dowa (distrikt). Dowa er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 3041 km², og har en befolkning på 411 387. Dedza (distrikt). Dedza er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 3624 km², og har en befolkning på 486 682. Lilongwe (distrikt). Lilongwe er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 6 159 km², og har en befolkning på 1 346 360. Chitipa (distrikt). Chitipa er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 4288 km², og har en befolkning på 126 799. Dory. Dory var en flatbunnet robåt, som var bygget slik at den holdt fasongen uten tofter. Den ble bygd slik for å kunne stables i hverandre på dekket av fiskeskonnertene som drev etter stortorsk på bankene utenfor Newfoundland. En skonnert kunne derfor ha med seg flere aktive fiskere og drive fiske spredt på et større område. Fisket foregikk med håndsnøre. Doryen er fremdeles foretrukket av eldre fiskere, på steder der der er sterke brenninger og grunt farvann, selv om mange i dag har gått over til oppblåsbare farkoster. Manøvreringen foregikk ofte ved å hamle. En åre var festet til doryen og ble lagt ut over akterspeilet og ble vrikket sidelengs som en fiskehale. Den kunne også roes som en vanlig robåt. Både i Tyskland, Frankrike og Norge finnes båtmodeller med motor under samme navn. Doryens norske historie. I Norge henger doryens historie sammen med snurpenoten. Da snurpenoten gjorde sitt inntog i norske sildefiskerier tidlig på 1900-tallet ble hvert snurpenotbruk raskt bestående av et større moderfartøy (snurper), to doryer og én basbåt. De to doryenes funksjon var å gå rundt sildestimen med hver sin ende av snurpenoten, snurpe noten sammen til en pose og forøvrig fungere som arbeidsplattform for fiskerene som «tørket noten», -det vil si å dra noten oppi doryene inntil sildestimen man forhåpentlig hadde fanget ble trengt tett sammen i noten slik at snurperen kunne lastes opp ved hjelp av hov. Doryene måtte de første årene ros. Doryene hadde da et karakteristisk utseende med spisst forskip for roerene og drektig akterskip for noten. Etterhvert utviklet doryene seg i retning av noenlunde standardiserte, kraftige trebåter på ca. 32 fot med stor bensinmotor(etterhvert typisk Marna 24-32bhk). Når snurperen flyttet seg hang doryene i snurperens daviter. De minste snurperene måtte ha doryene på slep. Etterhvert ble doryene utstyrt med spill tilkoblet motoren for å lette fiskerenes slit med å tørke noten. På femtitallet fikk enkelte snurperene doryer av glassfiber eller aluminium, men de aller fleste doryene var trebåter. Da ringnoten avløste den tradisjonelle snurpenoten på midten av sekstitallet, og den tunge innhalingen av noten ble overtatt av en motorisert kraftblokk, ble behovet for doryer helt eliminert i løpet av et par år. Dette ble dramatisk for de mange trebåtbyggeriene langs kysten som hadde bygget og vedlikeholdt doryer til 400-500 snurpere i de mest hektiske sildeårene. Enkelte av disse trebåtbyggeriene, som H.J. Askvik i Os, begynte da å bygge lystbåter basert på doryskrog. Disse og eldre doryer ombygd til turbåter har like frem til vår tid vært et fast innslag i lystbåtflåten. Jon & Vangelis. Jon & Vangelis var en musikkduo bestående av den britiske vokalisten Jon Anderson, kjent blant annet fra den progressive rockegruppen Yes, og den greske musikeren, komponisten og keyboardisten Vangelis. De hadde stort gjennomslag på 1980-tallet, blant annet med sangene «I'll Find My Way Home» og «I Hear You Now». De hadde tidligere samarbeidet i Yes, da Vangelis prøvespilte for å bli Rick Wakemans erstatter i bandet i 1974. Mzimba (distrikt). Mzimba er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 10 430 km², og har en befolkning på 610 944. Karonga (distrikt). Karonga er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 3355 km², og har en befolkning på 194 572. Rumphi (distrikt). Rumphi er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 4769 km², og har en befolkning på 128 360. Moët & Chandon. Moët & Chandon er en av verdens største champagnehus og er eiet av LVMH SA (Louis Vuitton Moët Hennesy). Dom Perignon er det best kjente merket fra Moët & Chandon. Selskapet har røtter tilbake til 1743 og produserer over to millioner kasser champagne årlig. Nkhata Bay (distrikt). Nkhata Bay distrikt i Malawi Nkhata Bay er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 4071 km², og har en befolkning på 164 761. Likoma (distrikt). Likoma er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 18 km², og har en befolkning på 13 000. Mangochi (distrikt). Mangochi er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 6273 km², og har en befolkning på 610 239. Machinga (distrikt). Machinga er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 3771 km², og har en befolkning på 369 614. Chikwawa (distrikt). Chikwawa er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 4755 km², og har en befolkning på 356 682. Chiradzulu (distrikt). Chiradzulu er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 767 km², og har en befolkning på 236 050. Blantyre (distrikt). Blantyre er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 2012 km², og har en befolkning på 809 397. Balaka (distrikt). Balaka er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 2193 km², og har en befolkning på 253 098. Jon Anderson. John Roy Anderson (født 25. oktober 1944 i Accrington i Lancashire) er en engelsk vokalist og låtskriver, mest kjent som tidligere vokalist i progressiv rock-bandet Yes, hvor han synger på alle album bortsett fra "Drama" og det nye albumet "Fly from Here". Han er også kjent for sitt samarbeide med Vangelis, Mike Oldfield og King Crimson. Anderson har også en omfattende solo-karriere gående. Tidlig karriere. Anderson fikk sin første sangopplæring som barn da han var medlem av det lokale kirkekoret. I 1962 dannet han bandet The Warriors, som senere ble omdøpt til The Electric Warriors, hvor han delte vokalist-jobben sammen med broren Tony. Han forlot denne gruppa i 1967 og ga ut to solo-singler i 1968 under pseudonymet "Hans Christian Anderson". I 1968 ble han med i gruppa "Mabel Greer's Toyshop" hvor Chris Squire og Peter Banks også spilte. Yes. Sommeren 1968 grunnla han sammen med Chris Squire, Peter Banks, Bill Bruford og Tony Kaye det progressive rockebandet Yes. Yes' debutalbum ble gitt ut i 1969 og Anderson var vokalist og frontfigur i bandet fram til 1979, altså i den perioden som senere ble ansett som den «klassiske Yes-perioden». Anderson var en sentral kreativ kraft i Yes og ble ansett som gruppens leder mens han selv omtalte seg som «lagkaptein», sikkert inspirert av sin tidligere karriere som fotballspiller i Accrington Stanley FC. Anderson er kjent som en av opphavsmennene til Yes' produksjon av en rekke episke verker fra denne tiden. Etter et mislykket forsøk på å spille inn et nytt album med Yes i 1979, bestemte Anderson og Wakeman seg for å slutte i bandet. De gjenværende medlemmene bestemte seg for å fortsette, og fant en ny vokalist og en keyboardist og ga ut albumet "Drama" i 1980, det eneste Yes-albumet uten Anderson. Han var sentral i gjenopplivningen av Yes i 1983 med en noe annen besetning enn på 1970-tallet og de hadde et salgsmessig vellykket album, "90125", og albumet "Big Generator" ble utgitt i 1987 uten de samme salgstallene. I 1988 forlot han igjen gruppa da han synes den utviklet seg altfor mye i en «"mainstream-retning"» og at den strevet for mye med å være «radiovennlig». Han dannet i stedet gruppa Anderson Bruford Wakeman Howe (ABWH) i 1989 sammen med tidligere kollegare fra Yes, hvor også bassisten Tony Levin deltok. Levin hadde på dette tidspunktet spilt sammen med trommeslager Bill Bruford i King Crimson. Denne gruppen ga ut et selvtitulert musikalsk suksessfullt album, men etter en rekke management og plateselskaps-innblandinger endte det med at denne gruppen ble slått sammen med det resterende Yes, som etter at Anderson sluttet manglet vokalist. Denne åtte-mann store gruppen ga ut albumet "Union" under navnet Yes. Dette albumet besto av en rekke tidligere innspillinger de to bandene hadde gjort hver for seg, med vokal lagt på i etterkant av Anderson. De hadde en vellykket turné men denne storbands-versjonen av Yes spilte ikke inn noe sammen, og gruppen ble splittet i 1992. Yes som gruppe ble videreført med besetningen fra "90125" og "Big Generator", og ga ut albumet "Talk" i 1994. I 1996 fikk Anderson med seg Howe, Wakeman, White og Squire med seg på en ny start for Yes. Senere har gruppen fortsatt med skiftende besetning. På grunn av sykdom ble han forhindret i å delta på turneen "In the Present" i 2008–2009 med Yes, og den canadiske sangeren Benoît David ble hentet inn som midlertidig erstatter for Anderson. I oktober 2009 ble det annonsert at David offisielt var bandets nye vokalist. Anderson ble kalt «Napoleon» av de andre bandmedlemmene i Yes på grunn av sin lave vekst og og sentrale lederstilling i bandet. Hans eksperimentelle holdning skapte ofte konflikter internt i bandet og med managementet. Jon & Vangelis. Anderson fortsatte karrieren da han forlot Yes etter 1979 som den ene halvdelen i duoen Jon & Vangelis sammen med den greske musikeren, komponisten og keyboardisten Vangelis. På første halvdel av 1980-tallet ga Jon & Vangelis ut en rekke album, hvor særlig sangene er blant annet «He Is Sailing», «I Hear You Now» og «I'll Find My Way Home» er blant de mest kjente. Stemme. Jon Anderson er særlig kjent for sin karakteristiske høye stemme som ikke er falsett, men hans naturlige stemmeleie. Denne ligger nær en alt-stemme, noe som er svært sjelden blant mannlige vokalister. Andersons stemme er blitt kalt «engleaktig». Selv anser han seg for å være en alt tenor stemme. Hans fremføring av sangen «Owner of a Lonely Heart» er et eksempel på hans karakteristiske sangteknikk hvor han blander sitt naturlige stemmeleie med elementer av falsett og talestemme, som gjør at han nærmer seg mannlig kontratenor. Jo høyere i toneleiet han synger, desto mer falsett og mindre taleleie benyttes, og omvendt. Andre vokalister som bruker denne teknikken er Steven Tyler fra Aerosmith, Roger Hodgson fra Supertramp, Sting fra The Police og Hugh Wilson fra Vertigo. Tekstforfatter. Anderson har skrevet mye av de mystiker-orienterte tekstene og temaene i Yes' utgivelser. Disse elementene har vært sentrale i Yes' framføringer, men dette har fra tid til annen også fremmedgjort andre bandmedlemmer, særlig Bruford og Rick Wakeman, noe som medførte at disse forlot gruppen. Tekstene er inspirert av ulike forfattere, som Leo Tolstojs "Krig og fred" ("Gates of Delirium") og Hermann Hesses "Siddhartha" som skal være inspirasjonskilden til "Close to the Edge". Fotnoter i Paramahansa Yoganandas "Autobiography of a Yogi" inspirerte til Yes-albumet "Tales from Topographic Oceans", som er hovedsakelig skrevet av Anderson sammen med Howe. Temaer han kommer tilbake til er miljøvern, pasifisme og soldyrkelse. Diskografi. "For utgivelser med Yes, se Yes' diskografi." Zomba (distrikt). Zomba er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 2580 km², og har en befolkning på 546 661. Phalombe (distrikt). Phalombe er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 1394 km², og har en befolkning på 231 990. Albert Jorquera. Albert Jorquera Fortia (født 3. mars 1979 i Bescanó, Spania) er en Spansk fotballspiller som for tiden er keeper i den spanske klubben Girona FC. Han har tidligere spilt for Mataró og FC Barcelona. Thyolo (distrikt). Thyolo er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 1715 km², og har en befolkning på 458 976. Nsanje (distrikt). Nsanje er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 1942 km², og har en befolkning på 194 924. Mulanje (distrikt). Mulanje er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 2056 km², og har en befolkning på 428 322. Mwanza (distrikt). Mwanza er et distrikt i Malawi. Det dekker et areal på 2259 km², og har en befolkning på 138 015. Leverkusen. Leverkusen er en by i søndre del av den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen. Den har omkring 162 000 innbyggere (2003) et areal på 78,85 km². Leverkusen er kjent for sin store kjemi- og legemiddelindustri Bayer AG. Geografi. Byen ligger på Rhinens høyre side nesten midt imot Köln på elvens venstre side. Foruten Köln er også Bergisch Gladbach en naboby. Historie. Den første bebyggelsen på byens område kom på 1100-talet. Disse områdene tilhørte grevskapet og senere hertugdømmet Berg. I 1815 kom området under Preussen og havnet i provinsen Jülich-Kleve-Berg, fra 1824 Rheinprovinz. I 1815 var den lokalt sentrum, men alt i 1819 kom området under Solingen. I 1857 ble Neukirchen, Hitdorf og Opladen byer. I 1862 etablerte apotekeren Carl Leverkus en fabrikk i nærheten av Gemeinde Wiesdorf ved Rhinen. Området kalte han Leverkusen etter familiens bosted. Bayer AG har dominert byens moderne historie. Bayer AG etablerte seg i byen gjennom å kjøpe "Dr. Carl Leverkus & Sons" i 1891 – Dr Leverkus og hans hjem ga altså senere navn til den byen som ble skapt i 1930. Bayer begynte å bruke navnet Leverkusen på fabrikkområdet for et postkontor. Den prøyssiske statsbanen grunnla i 1803 Eisenbahn-Hauptwerkstätte Opladen som fram til nedleggelsen i 2003 var en av byens viktigste arbeidsgivere ved siden av Bayer. 1. april 1930 fikk byen sitt nåværende navn i forbindelse med at Schlebusch, Steinbüchel og Rheindorf ble slått sammen med Wiesdorf til en by – byen Leverkusen var skapt. Leverkusen som industriby vokste seg sterkere i de kommende årene. Under andre verdenskrig var Bayer AG (IG Farben) en viktig del av krigsindustrien og byen ble bombet. Etter krigen ble byen gjenoppbygget. I 1963 nådde Leverkusen 100 000-grensen og ble klassifisert som storby. I 1960 hadde byene Hitdorf och Monheim blitt bydeler i Leverkusen. I 1975 fulgte sammenslåingen med Opladen og Bergisch Neukirchen som ble deler av Leverkusen. Kommunikasjoner. Leverkusen har god forbindelse til det tyske motorveinettet. Fra nordøst passerer "A1" fra Hamburg – Bremen – Dortmund og videre mot Köln. Den krysses i "Autobahnkreuz Leverkusen" av "A3" fra Arnhem i Nederland og videre søerover mot Frankfurt am Main og Passau ved Østerrikes grense. Byen passeres videre av to jernbanelinjer, som begge passerer Köln. På ca 30 minutter med bil når man også Köln-Bonn Airport også kalt "Konrad Adenauer Flughafen". Industri. Det helt dominerende konsernet i byen er kjemikjempen Bayer AG som i prinsippet skapte byen. Bayer har her sitt hovedkontor og Leverkusen har vært sentrum for foretaket siden 1912. Det store Bayerkorset i neon er et tydelig symbol for byen. Det er ingen tilfeldighet at fotballaget fra begynnelsen var Bayers bedriftslag, og Bayer har helt dominert byens næringsliv noe som de senere år har blitt et problem når selskapet har redusert sin virksomhet. Sport. Leverkusen markedsfører seg som "die" Sportstadt og har flerfoldige tyske mestere i blant annet friidrett, basket og håndball. Byens sport samles i Sportpark Leverkusen, svømmehallen CaLevornia og Smidt-Arena. TSV Bayer 04 Leverkusen har en rekke ulike seksjoner som konkurrerer på elitenivå, blant annet tilhører damelaget i håndball Tysklands fremste. I friidrett har man en rekke olympiske vinnere og medaljevinnere. Fotballaget "Bayer 04 Leverkusen", som i dag er registrert som selskapet "Bayer 04 Leverkusen Fußball GmbH" spiller i Bundesliga og har internasjonalt nivå. Laget startet som arbeidernes fotballag i kjemikonsernet Bayer AG. Leverkusen hadde også et basketlag i høyeste liga, Bayer Giants Leverkusen som akkurat som fotballaget er en del av TSV Bayer 04 Leverkusen. Basketballaget solgte Bundeslige-lisensen sin til Düsseldorf, fordi de mistet hovedsponsoren sin (Bayer). De spiller nå i Regionalliga West. Billie Jean. «Billie Jean» er en låt fra Michael Jacksons suksessalbum Thriller fra 1982. Den ble umiddelbart en hit og toppet hitlistene. Den var den andre sangen fra Thriller-albumet som ble utgitt som singel. Dette skjedde i januar 1983. Teksten som omhandler illegitimitet, har ført til at den er en av Jacksons mest kritiserte låter. Historie. Jacksons forhold til sangen er ganske personlig. Under en The Jackson 5-turné i 1981 oppsøkte en kvinnelig forfølger Jackson. Hun kalte seg selv Billie Jean Jackson og sa at hun var gift med sangeren. Hun påstod at Jackson måtte ta på seg ansvaret for hennes ene barn som hun mente var Jacksons. Kvinnen ble senere lagt inn på mentalsykehus. I et intervju i 1996 uttalte Jackson at han hadde sett mange Billie Jean-er som var The Jackson 5-groupies. "Alle jentene sa at deres barn var en av mine brødres," la han til. Produsent Quincy Jones ville kalle sangen "Not My Lover", siden han mente at folk kunne tro at tittelen viste til tennisstjernen Billie Jean King. Jones mente også at introen på låten var for lang, men også her var Jackson uenig. Han mente at introen ga ham lyst til å danse. Jackson vant begge diskusjonene og fikk beholde tittelen og introen. Jackson forteller om da han skrev Billie Jean i Martin Bashirs dokumentar, "Living with Michael Jackson": "En dag jeg satt i bilen fikk jeg ideen til låten. Noen dager senere dukket introen opp i hodet mitt. Bashir spurte deretter: "Hvor kom det fra?" og Jackson svarte: "From above (fra oven)". Før Billie Jean ble utgitt på singel hadde pressen vært kritiske til Thriller-albumets første singel, The Girl Is Mine. Billie Jean derimot, ble skrytt opp i skyene. Låten forsterket Jacksons rolle som crossoverartist og hans innflytelse innen popkulturen. Musikkvideo. Jackson og plateselskapet Epic planla å lage musikkvideoen og presentere den for den nystartede kanalen MTV. På den tiden sendte ikke MTV videoer med svarte artister og spilte kun rockeartister som Duran Duran, Peter Gabriel, The Clash, Blondie, Journey, Pat Benatar, Genesis og Billy Idol. I 1983 gikk Jackson og CBSs sjef, Walter Yetnikoff, til MTV og ga dem et ultimatum. Hvis ikke kanalen sendte Jacksons video ville ikke MTV få tillatelse til å sende videoer med CBSs artister, deriblant Ozzy Osbourne og Billy Joel. Dette førte til at MTV endret sin politikk, og 10. mars 1983 ble Billie Jean vist på kanalen. Michael Jackson og musikkvideoen Billie Jean fikk mye skryt for å ha revet denne fargeavsperringen, og gjort det mulig å sende musikken og videoene til både svarte og hvite sangere. Steve Barron regisserte videoen som var både kryptisk og mystisk. Jackson går alene på gaten, tilsynelatende om kvelden, med en opplyst by i den rosafargede bakgrunnen. Bakken der han trår blir lysbelagt for hvert skritt han tar, noe som muligens er en referanse til Jackson popularitet og stjernestatus. En mystisk, dresskledd mann med hatt, solbriller og et kamera (som høyst sannsynlig er en journalist som er på jakt etter et scoop) forfølger og overvåker Jackson. Denne mannen prøver å få tatt et bilde av Jackson, men på bildet er ikke Jackson å se. Han er sporløst forsvunnet. Etter følger det en dansescene, der Michael Jackson danser seg veien ned til Billie Jean's hotellrom. Han går bakveien, opp en trappegang som fører inn til hotellet, og der blir også hvert trappetrinn lyst opp for hvert skritt, og det utbrente hotellskiltet lyser også opp idet Jackson går forbi. Politiet blir tilkalt av en dame som ser Jackson snike seg opp og inn hotellet. Jackson ankommer Billie Jeans hotellrom, og står ved sengen og ser henne ligge i sengen, før han selv legger seg ved siden av henne. Den mystiske journalisten følger etter Jackson her også, og står utenfor vinduet og skal til å knipse et bilde av paret som ligger i sengen, men sengen lyser opp, og Jackson er igjen sporløst forsvunnet. Politiet ankommer, og tar med seg journalisten bort fra stedet. Musikk videoen avsluttes med at vi ser bakken lyse opp, skritt for skritt, som angivelig skal være Jackson som går alene nedover gaten igjen. "Den er surrealistisk og annerledes. Det var ikke jeg som fant på konseptet, det var Steve Barron. Den eneste delen jeg laget var dansingen. Jeg sa: "gi meg en del jeg kan danse i". Den eneste delen jeg laget var altså den der jeg går ved siden av reklameplakatene og danser." Videoen var noe helt nytt for MTV og satte standarden for musikkvideoer. Jackson fulgte opp med musikkvideoen til Beat It og begge videoene ble sendt om og om igjen. Jackson ble den første svarte artisten som ble stjerne på kanalen. Produsent Quincy Jones har uttalt at det er et spesielt forhold mellom Michael Jackson og MTV. «De gjør hverandre gode», fortsatte han. Flere svarte artister fikk etterhvert sine videoer på kanalen, blant annet Prince, The Pointer Sisters, Rick James, Lionel Richie og Run-DMC. Jackson var den første, og kanskje fortsatt den største artisten som har dukket opp på MTV og slik nådd ut til et stort publikum. Dette banet vei for artister som Prince, Madonna, Cyndi Lauper og Jacksons yngre søster Janet Jackson. Flere artister har fått karrieren til å blomstre gjennom videoene sine. Motown 25. MTV og BET hjalp Billie Jean til å bli en større hit ved hjelp av videoen. Låten rakk ut til et enda større publikum da Jackson fremførte den live foran publikum på "Motown 25: Yesterday, Today and Forever" 25. mars 1983. Dette var en forestilling med diverse artister, deriblant The Jackson 5. Etter å ha blitt gjenforent med brødrene og sunget en medley av deres gamle hits, entret Jackson scenen for en soloopptreden. Iført en svart glitterjakke (som egentlig tilhørte hans mor), gnistrende sølvskjorte, trange svarte bukser, en svart fedorahatt, hvite sokker og en hvit, glitrende hanske på sin høyre hånd, fremførte han Billie Jean. Publikum var i ekstase, og det var også de mange millioner menneskene som så dette på TV over hele verden. Michael Jackson ble veldig populær etter denne opptredenen, og det var her han virkelig skapte den stilen og den figuren vi gjerne forbinder med Michael Jackson i dag. Han tok seg i skrittet, gjorde høye spark, utførte imponerende fotarbeid, og dette skulle vise seg å bli noen av de mange kjente varmerkene til Jackson senere i karrieren. Jackson viste også frem et annet kjent dansetrinn, moonwalk. Trinnet som opprinnelig het "The Back Slide", ble omdøpt til "Moonwalk" i pressen etter Jacksons fremvisning. Dansetrinnet har blitt Jacksons signatur og er synonymt med Billie Jean. Programmet med opptredenen ble sendt 16. mai og 47 millioner seere fikk med seg Jacksons Billie Jean. Resultatet var et uventet braksuksess med Thriller. Billie Jean har blitt solgt i over 5 millioner eksemplarer og er Jacksons mest kjøpte singel. Låten har blitt parodiert og nevn i populærkulturen utallige ganger. Koreografi. Billie Jean er berømt for sin koreografi og har ofte vært nøkkelnummeret under konserter og andre opptredener. Rutinene i dansen har forblitt de samme siden Motown 25 i 1983. Fansen har navngitt trinnene og de mest kjente er VG-lista. Billie Jean lå på VG-lista i 9 uker i 1983, fra og med uke 16 til og med uke 24. Singelen fikk sin høyeste plassering i uke 22, da den lå på 6. plass. Låten gjorde comeback på lista i 2009 etter Michael Jacksons død. Luke Ball. Luke Ball (født 25. mai 1984) er en australsk fotballspiller. Han ble draftet til St. Kilda Football Club i 2001. Han debuterte i 2003 etter å ha hatt skadeproblemer og valgte å spille for Xavier College i sitt siste skoleår. Ball vant "Best and Fairest"-prisen i 2005 sammen med lagkamerat Steven Baker. Da Nick Riewoldt ble skadet i åpningsrunden i 2005-sesongen (og dermed mistet de neste fem ukene) ble Ball gjort til lagkaptein. Ball, Luke Ball, Luke Ball, Luke Musikkhøyskolen i Łódź. Grażyna og Kiejstut Bacewicz musikkhøyskole i Łódź (polsk "Akademia Muzyczna im. Grażyny i Kiejstuta Bacewiczów w Łodzi") ble grunnlagt av Helena Kijeńska-Dobkiewiczowa i begynnelsen av det 20. århundre, og ble reaktivert etter andre verdenskrig i 1945 (fra 1946 kjent under navnet "Den statlige musikkhøyskole"; "Państwowa Wyższa Szkoła Muzyczna"). Høyskolens første direktør var Kazimierz Wiłkomirski. Høyskolen opplevde en intensiv artistisk og edukasjonsmessig utvikling takket være sine fremragende musikere, pedagoger og rektorer opp gjennom historien. I 1999 tok den navnet til Grażyna og Kiejstut Bacewicz. Musikkhøyskolen har sete i Karol Poznańskis representative palass, som fabrikanten Izrael Poznański bygde til sin sønn i 1904. Kunsthøyskolen i Łódź. Władysław Strzemiński kunsthøyskole i Łódź Władysław Strzemiński kunsthøyskole i Łódź (polsk "Akademia Sztuk Pięknych im. Władysława Strzemińskiego w Łodzi", tidligere kjent under navnet "Den statlige kunsthøyskole"; "Państwowa Wyższa Szkoła Sztuk Plastycznych") ble grunnlagt i 1945. Dens første direktør var Leon Ormezowski. Høyskolens grunnleggere søkte inspirasjon til studieprogrammet i den artistiske og didaktiske tradisjon til Bauhaus og de pedagogiske erfaringene til Kazimierz Malewicz. Det ble lagt stor vekt på utviklingen av visuell bevissthet i kontekst av de nyeste kunststrømningene. Kunsthøyskolens form ble i stor grad utformet av Władysław Strzemiński, som foreleste ved høyskolen i perioden 1945-1950. Hans kunstneriske og didaktiske konsept markerte skolens samtidige karakter. Siden 1987 har kunsthøyskolen båret hans navn. Lenker. Kunsthøyskole Kobalamin. Kobalamin, eller vitamin B12, har fått sitt navn gjennom at det inneholder grunnstoffet kobolt. Som for alle vitaminer må også kobalamin tilføres utenfra. Det anvendes framfor alt til produksjonen av røde blodlegemer samt bidrar til nervesystemets funksjon ved å medvirke til byggingen av myelin. Kobalamins kjemiske struktur ble utforsket av røntgenkrystallografen Dorothy Crowfoot Hodgkin (1910–1994), nobelprisvinner i kjemi 1964. Funksjon. Kobalamin virker som et koenzym i reaksjoner i hver celle som deler seg, siden det er nødvendig for DNA-syntesen. I de reaksjoner der en av de fire nukleotider som bygger DNA, tymin, dannes, kreves kobalminet som bærer av en metylgruppe for å frigjøre et annet vitamin – folsyre. Uten kobalamin låser man feilaktig folsyren og resultatet blir intracellulær mangel på T-nukleotiden som hemmer DNA-syntesen. Dette gir en generell hemming av nybyggingen av celler i kroppen. Ettersom de røde blodlegemene er en av de mest omsatte celletypene, gir mangel på kobalamin et betydelig utslag der. Mangel på metylgruppebærende kapasitet gjenspeiles i økede verdier av den biologiske markøren homocystein. Dette kan påvises ved en blodanalyse som gjøres ved flere medisinske laboratorier. Kobalaminet spiller også en rolle i omsetningen av visse fettsyrer som har et ulike antall karbonatomer. Uten vitaminet ansamles unedbrutte mellomprodukter i form av metylmalonsyre, som kan analyseres ved en enkelt tilgjengelig blodprøve. B12-Kilder. Vitamin B12 må tilføres kroppen via mat og er vanlig forekommende i animalske matvarer som lever, kjøtt, fisk, skalldyr, melk, ost og egg. Dyr får vitaminet direkte eller indirekte fra bakterier. Veganere kan tilgodegjøre seg vitamin B12 gjennom berikede matvarer og kosttilskudd (hvor vitaminet er produsert av bakteriekulturer). Selv om noen få typer alger har vist seg å inneholde biologisk aktivt kobalamin, så vil de ikke ha den ønskede effekten fordi disse også inneholder inaktivt kobalamin. Alger anbefales dessuten ikke i store inntak på grunn av høyt innhold av jod. Spormengder av vitamin B12 kan finnes i vekstprodukter gjennom bakteriell kontaminasjon eller som resultat av fermentering, men det er uenighet om disse mengdene er tilstrekkelige. Veganere og individer med lave B12-nivåer anbefales derfor kosttillskudd. Opptak. Opptaket av kobalamin til blodet er en komplisert prosess i mange steg. Mangelsykdommer / Perniciøs anemi. Ved mangel kan alvorlig blodmangel, perniciøs anemi, tretthet og slapphet oppstå. Med inntak av en allsidig kost er det hos unge, friske individer liten risiko for at mangel skal oppstå. Det avgjørende for opptaket er glykoproteinet intrinsic factor som dannes av parietalcellene i magesekken hos friske personer og som er nødvendig for at man i ileum skal ta til seg vitamin B12. Derimot kan mangel etterhvert oppstå hos veganere som velger å ikke ta kosttilskudd med vitaminet eller spise matvarer som er beriket med det. B12-mangel forekommer også hos eldre mennesker, som derfor også oppfordres til å ta B12-tilskudd. Hos eldre forårsakes lave vitaminverdier ofte ikke av utilstrekkelig inntak, men av at evnen til opptak av vitaminet synker med alderen. Man har tidligere trodd at B12-mangel hos spedbarn var relativt sjeldent, men i en doktoravhandling fra 2004 fant man biokjemiske tegn på B12-mangel i omkring en tredjedel av spedbarn i alderen 6 uker til 6 måneder. Alle barna var født av friske mødre med et variert, norsk kosthold. Pasienter som har fått skadet eller fjernet området av magesekken der intrinsic faktor produseres, eller delen av tynntarmen der oppsugingen skjer, kan få B12 mangel. Vitamin B12 lagres normalt i leveren. Lageret er ikke spesielt stort, fordi det er et vannløselig vitamin, men behovet for B12 er svært lite og det kan derfor drøye mange år uten tilskudd før eventuelle mangelsymptomer viser seg. De nivåer som anbefales ligger like i overkant av behovet, og gravide kvinner trenger derfor ikke ta noe tilskudd. Ammende kvinner anbefales derimot å gjøre dette. Anbefalt daglig inntak: Barn 2-5 år 0,8 μg, Barn 6-9 år 1,3 μg, Barn 10-13 år 2,0 μg, menn og kvinner 2 μg (ammende 2,6 μg). Se videre RDI-tabell. Gjennomsnittlig inntak i de nordiske landene er for menn og kvinner 1,4 μg. Bladfisker. Bladfisker er en familie av små ferskvannsfisker fra Sør-Amerika. De har et merkelig utseende, og minner svært om et vissent blad som flyter i vannet. Australsk fotball i Sverige. Australsk fotball i Sverige spilles både på uorganisert og organisert nivå. Den første klubben i Sverige ble grunnlagt i 1993 og var Helsingborg FC. Det første året kalte de seg for "The Ravens", men byttet navn til "The Saints" innen de ble med i den danske ligaen og spilte sin første kamp i 1994. Helsingborg Saints bestod ikke bare av Helsingborg-spillere, men var hele Skånes lag. Det andre laget som ble startet i Sverige var Lund Bulldogs. De spilte i den danske ligean i 1995, men ble lagt ned etter én sesong. I 2003 bestemte Helsingborg, Lund og Malmö seg for å starte tre separate lag og anvende "The Saints" når de møtte danske lag. De tre skånske lagene ble da Helsingborg West Raptors, Lund Magpies og Malmö Maulers. Disse tre lag startet også en skånsk liga som en del under den danske ligaen. I 2003 var også det året da Göteborg Berserkers så dagens lys. I 2004 ble det startet to lag i Stockholm; Dynamites og Royals, men i 2005 ble det startet en Stockholmsliga med tre lag, der Stockholm Dynamite ble deres felles lag og de tre individuelle lagene er Solna Axmen, Bromma Vikings og Södermalm Blue Saints. 2005 var også året da Borås ARFC ble stiftet etter det at noen Borås-spillere fra Göteborg Berserkers bestemte seg for å starte en egen klubb i Borås. Litejnyj-broen. 1. oktober 1879 Litejnyj-broen er den andre permanente broen over elven Neva i Sankt Petersburg, Russland. Den forbinder "Litejnyj Prospekt" med "Vyborgskij distrikt". Historie. Fra eldgamle tider, før selve byen var grunnlagt, krysset sjøveien mellom Sankt Petersburg og Sverige omtrent der hvor broen står i dag. Etter at ru is ødela den foreløpige flytende broen den 4. april 1865 ble det bestemt om å bygge en permanent bro. Denne hendelsen førte til en sterk reaksjon fra myndighetene og en egen ekspertgruppe ble satt igang for å utrede prosjektet med en ny permanent bro. Men en ble ikke enig om plassering før i 1869. Den 4. april 1871 var det åpen konkurranse hvor totalt 17 ulike prosjektbeskrivelser forelå. Et prosjekt av "Vestminster Banner" ble valgt ut av bymyndighetene og senere forkastet av transportdepartementet. Transportdepartementet opprettet en egen kommisjon og erklærte en vinner, ingeniøroberst "A. Struve", som også var medlem av kommisjonen. Byggingen av den nye broen startet 30. august 1875. Arbeidsforholdene var vanskelig, og i løpet av de fire årene byggingen pågikk var det to alvorlige ulykker som forårsaket at 14 mennesker mistet livet. Den 1. oktober 1879 var det offisiell åpning av broen Broen heter "Litejnyj" som ordrett betyr «støperi» etter stedet "Litejnyj Prospekt" og "Litejnyj"-distriktet som igjen er oppkalt etter et stort støperi som ble i etablert der i 1711. I 1903 ble broen omdøpt til "Aleksandrovsky" etter tsar Aleksander II av Russland. Men navnet ble aldri tatt i bruk av folket, og etter den russiske revolusjonen i 1917 fikk broen sitt opprinnelige navn, Litejnyj Bridge, tilbake. En kort tid etter åpningen fant sted ble broen utstyrt med elektriske lys, en oppfinnelse av Pavel Yablochkov. Francesc Macià. Francesc Macià i Llussà (født 21. oktober 1859, død 25. desember 1933) var en spansk soldat og politiker, og var Catalonias president. Han oppnådde rangen løytnant-kolonell i den spanske hæren. I 1922 stifta han selvstendighetspartiet Estat Català. Macià var Catalonias president fra 1932 fram til sin død i 1933. Han er begravd i Cementri del Sud-Oest på Montjuïc i Barcelona. Asiatiske bladfisker. Asiatiske bladfisker er en familie av små ferskvannsfisker. Familien Nandidae omfattet tidligere noen arter som nå er flyttet til egne familier: søramerikanske bladfisker og Badidae. Izrael Poznańskis palass. Izrael Poznańskis palass (polsk "Pałac Izraela Poznańskiego") i Łódź er Europas største fabrikantpalass og et av byens mest kjente landemerker. Fabrikanten Izrael Poznański kjøpte et beskjedent mursteinshus i 1877 og bygde det om i årene 1888–1903 etter tegninger av Julius Jung fra Stuttgart og Hilary Majewski, senere med rettelser av Dawid Rosenthal og Adolf Zeligson. Palasset hadde funksjon som et representativt handels- og bosted. Poznański døde imidlertid før det stod ferdig. Fasaden er bygd i rolig neorenessanse fra Zachodnia-gaten, mens den fra Ogrodowa-gaten presenterer neobarokke trekk med rike dekorative former og motiver. Palassindret er på samme måte overdådig utsmykket med veggmalinger, kaminer, støpinger, lyskroner, speil og glassmalerier. Palasset presenterer flere arkitektoniske stiler og er et godt eksempel på eklektisisme. På grunn av sin størrelse og formtrekk inspirert av fransk arkitektur har det gjort seg kjent som «Łódź’ Louvre». Fra 1975 huser palasset byens historiske museum ("Muzeum Historii Miasta Łodzi"). Eksterne lenker. Poznański Badidae. Badidae er en familie av små ferskvannsfisker fra Sør-Asia. Den fargerike "Dario dario" fra Vest-Bengal og Assam blir brukt som akvariefisk. Heidi Røneid. Heidi Røneid (født 16. desember 1982) ble i mai 2007 valgt til redaktør i RadiOrakel og jobbet som ansvarlig redaktør for radiostasjonen frem til juni 2008. Hun har tidligere vært redaksjonssjef i samme kanal. Røneid er utdannet møbeldesigner og lærer. Hun har også jobbet i Radio Tango og som nasjonal aktivistkoordinator i organisasjonen NOAH. I dag arbeider Røneid som frilansjournalist. Filharmonia Łódzka. Artur Rubinstein filharmoni i Łódź (polsk Filharmonia Łódzka im. Artura Rubinsteina'") ble grunnlagt av Tadeusz Mazurkiewicz som Symfoniorkesteret i Łódź ("Łódzka Orkiestra Symfoniczna"). Den første konserten ble holdt den 17. februar 1915. Orkesteret er etter Filharmonia Narodowa Polens eldste faste orkester. I begynnelsen hadde orkesteret intet fast sete. Konsertene ble blant annet holdt i Det store teater, Ignacy Vogels konsertsal, Stanisław Staszic’ park, Helenów-parken og i hagen til Hotel Grand. I 1948 flyttet orkesteret til en nyrestaurert Ignacy Vogels konsertsal (bygd i 1886) ved Dzielna-gaten (i dag Gabriel Narutowicz’ gate). På grunn av sin dårlige tekniske tilstand ble bygningen revet i 2000. En ny, moderne filharmoni ble bygd på samme sted i 2004. I mellomtiden holdt orkesteret til Piotrkowska-gaten 243, og gjestespilte i St. Matteus kirke. Den nye filharmonibygningen har fått et noe teknologisk preg med blant annet panoramiske heiser, glassvegger og elliptiske trapphus etter tegninger av Romuald Loegler fra Kraków. Glassfasaden er myket opp med en bue som knytter an til den gamle konsertsalen. Filharmonien har en stor, effektfull hovedsal med ypperlig akustikk og 800 sitteplasser samt en kammersal. Filharmoniorkesteret har gjort et titalls plateinnspillinger for både polske og utenlandske platekompanier. Det har gjestet verdenskjente musikere og dirigenter som Artur Rubinstein, Henryk Szeryng, David Ojstrakh, Svjatoslav Richter, Mstislav Rostropovitsj, Krystian Zimerman, Witold Małcużyński, Sergej Kusevitskij, Dean Dixon, Hermann Abendroth og Stanisław Skrowaczewski. Teatr Wielki i Łódź. Teatr Wielki i Łódź ligger ved Dąbrowskis plass og er byens største teater. Det spesialiserer seg i oppførelsen av operaer, operetter og ballettforestillinger. Teateret ble grunnlagt i 1967 og hører til Polens viktigste operascener. Det har til nå oppført over 240 premiereforestillinger. Teatr Wielki har realisert verker av både klassiske og moderne komponister (blant annet Tsjajkovskij, Mozart, Verdi, Wagner og Penderecki) til stor suksess blant publikum og kritikere. Flere verdenskjente artister har fremtredet her, som Victoria de Los Ángeles, Andrea Bocelli, Fedora Barbieri, Nicolai Gedda eller Wiesław Ochman. Teaterbygningen er Polens nest største operahus etter Teatr Wielki i Warszawa og samtidig et av Europas største, med 1070 sitteplasser. Teatr Wielki er ellers kjent for å organisere internasjonale teaterfestivaler, særlig "Łódzkie Spotkania Baletowe", hvor verdens fremste ballettensembler deltar. Vindication. "Vindication" er det tredje albumet til det norske bandet Susperia og ble gitt ut i 2002. Pikareller. Pikareller er en familie av ganske små abborfisker som lever i det østlige Atlanterhavet, Middelhavet, Svartehavet, ved Martinique og utenfor kysten av Sør-Afrika. Det fiskes etter flere av artene i Sør-Europa. Cut from Stone. "Cut from Stone" er et studioalbum fra den norske gruppa Susperia, utgitt i april 2007. Nikolaj Vatutin. Nikolaj Fjodorovitsj Vatutin (født 16. desember 1901 i Voronezj, død 14. april 1944 i Kiev) var en sovjetisk offiser og general under andre verdenskrig, kjent for sin innsats i forbindelse med offensiven mot de tyske styrkene i slaget om Stalingrad. Vatutin ble skutt av den ukrainiske motstandsbevegelsen 28. februar 1944 mens han befant seg langt bak frontlinjene og planla ny operasjon. Han døde på sykehus seks uker senere, og ble etterfulgt av Georgij Zjukov. Maahes. Maahes var en egyptisk gud. I egyptisk mytologi var han sønn av Bast og Ra og ble i kunsten fremstilt som et menneske med løvehode. Maahes straffet løgnere. Maahes-kulten ble fremmet først og fremst i Leontopolis og Bubastis. Første gang Maahes nevnes, som også ble stavet "Ma'ahes, Mihos, Miysis, Maihes", og "Mahes", var i Det nye kongedømmet, og noen europeiske arkeologer har hevdet at Maahes må ha oppstått utenfor Egypt ved at det er noen hentydninger på at han kan ha vært analog med løveguden Apedemak som ble dyrket i Nubia og i Egypts vestlige ørkenområder. Navnet hans starter med hieroglyfene for løve, men isolert kan de også bety "(den som) ser foran". Den første hieroglyfen er også en del av den samme hieroglyfen for Ma’at, det vil si sannhet og orden, og således har Maahes blitt sett på som angriper den skyldige og beskytter den uskyldige. Maahes ble sjelden referert til ved navn og ble isteden nevnt som «Massakrens herre». Det er uheldig ettersom det er villedende. Denne terminologien ble påbegynt i løpet av den persiske og senere den romerske perioden da utenlandske erobrere ble møtt med innbitt motstand fra de som dyrket Maahes. Erling Fledsberg. Erling Fledsberg (født 23. november 1970) fra Våler i Østfold ble skytterkonge under Landsskytterstevnet i Sandnes i 1994. Han representerte Moss & Våler skytterlag, og var en overraskelsesmann da han tok kongepokalen i 1994. Apis (gud). Apis var en egyptisk gud. Statue av Apis, 30. dynasti i Egypt, nå i Louvre.I egyptisk mytologi var Apis en gud med oksehode og viktig i byen Memfis i det gamle Egypt hvor han ble tilbedt i en form av en virkelig og svart tyr. Hvert tyveogfemtiende år ble tyren drept og ble erstattet av nøye utvalgt ungkalv. Den nye tyrekalven ble senere ført til Memphis. De balsamerende oksenes enorme sarkofager finnes fortsatt bevart i gravområdet Saqqara i nærheten av Memfis. Apis blir identifisert med Grekernes Epaphos, Mytologisk konge av Memfis, som er Egypt, og Dronning Memfis, sammen får de datteren Libya Nepal Kamyunishta Parti (Ekda Kendra Masal) (Singh). Nepal Kamyunishta Parti (Ekda Kendra Masal) (Singh) (NKP(EKM) (Singh) – Communist Party of Nepal (Unity Centre Masal) (Singh) (CPN(UC) (Singh) – Nepals Kommunistiske Parti (Enhetssenteret Masal) (Singh)) er et kommunistparti i Nepal, leda av Mohan Bikram Singh. NKP(EKM) (Singh) leder valgfronten Rashtriya Jana Morcha (2007) (RJM (2007) – "National United Front (2007)" – Den Nasjonale Enhetsfronten (2007)), som har 3 representanter i Nepals overgangsparlament 2007. Partiet blei danna i 2006 gjennom en splittelse i NKP(EKM). Veteran fra mange partier i 60 år. Kommunistveteranen Mohan Bikram Singh (se hovedartikkel) var i sin ungdom medlem av Nepals Kongressparti og blei på 1950-tallet en sentral leder i Nepal Kamyunishta Parti (NKP). Motsetninger i det nye partiet. Mohan Bikram Singh har i sin lange politiske karriere kommet i motsetning til mange andre i partiene han har leda. Ei rekke av dem er blitt sentrale ledere av maoistpartiet NKP(Maobadi), bl.a. M. P. Vadiya, Prachanda, Baburam Bhattarai og Dinanath Sharma. Singh har etter dette fått et ekstremt dårlig forhold til NKP(Maobadi), som han bl.a. har hevda er leda av agenter fra det indiske hemmelige politiet. Partiet NKP(EK), som i 2002 slo seg sammen Sings NKP (Masal), hadde derimot et nokså positivt syn på NKP(Maobadi), og blei tilmed invitert til å slå seg sammen med maoistartiet. Det forente partiet NKP(EKM) og dets valgfront JMN fulgte lenge Singhs politikk i forhold til maoistpartiet. Dette betynte å endre seg etter kong Gyanendras statskupp 1. februar 2005. JMN blei medlem av Sjupartialliansen for demokrati i Nepal, som begynte å samarbeide med NKP(Maobadi) på forsommeren 2005. Samarbeidet førte til forhandlinger om en formell avtale mellom partene, som blei undertekna i Delhi, Indua, i november 2005. Leder for JMN Amik Sherchan og generalsekretæren i NKP(EKM) "Prakash" (begge med bakgrunn i NKP(EK)) var positive til avtalen. Prakash reiste til Delhi under forhandlingene for å ta kontakt med maoistpartiet. Singh derimot var skeptisk til avtalen. Han fordømte offentlig Prakash for å dra til Delhi, og hevda at han ikke hadde rett til å ta kontakt med NKP(Maobadi) på vegne av partiet sitt. Etter at avtalen var gjort og undertekna av JMN ved Sherchan, kalte han maoistene "sosialfascister". Partisplittelsen. Etter seieren i demokratiopprøret Jana Andolan 2006 skulle Sjupartialliansen danne regjering. Sherchan og Prakash var for at JMN skulle delta i regjeringa, mens Singh var mot. I mai gikk Sherchan inn i regjeringa som visestatsminister og helseminister. Singhs tilhengere svarte med å organisere sitt eget landsmøte med et mindretall av lederne i JMN seint i mai. De stifta sin egen valgfront, JMN (KC) (initialene i parentesen kom fra lederen Chitra Bahadur KC), som fikk med seg 3 av de 6 parlamentsmedlemmene til JMN. Alle 3 var blant Singh-frontens 5 representanter i 1999. Flertallsfløya blei fra nå av ofte kalt JMN (Sherchan). Denne fløya fortsatte som medlem av regjeringa Sjupartialliansen. Singhs tilhengere hadde trolig også rekna med at deres JMN (KC) skulle få fortsette i Sjupartialliansen, men de blei avvist. Partiet NKP(EKM) sprakk også i to. Engelskspråklig nepalsk presse har ikke rapportert akkurat når og hvordan det skjedde. Mohan Bikram Singh blei generalsekretær i det nye partiet, som altså blei det 5. kommunistpartiet han leda. Singhs politiske utvikling etter demokratiopprøret. I 2006 kom Singh og hans parti raskt stadig lengre fra partiet han brøyt ut fra. Han kom også i motsetning til mesteparten av resten av venstresida og de demokratiske partiene i sjupartialliansen. Singh var blant de politiske lederne som tok skarpest avstand fra NKP(Maobadi), samtidig som Sjupartialliansen forhandla med dem og gjorde stadig flere avtaler med dem. I motsetning til det, blei fløya til Sherchan og Prakash den delen av Sjupartialliansen som sto nærmest maoistene. I mai 2006 vedtok den gjeninnkalte nasjonalforsamlinga fra 1999, på forslag fra regjeringa, at millioner av innbyggere i Nepal skulle få statsborgerskap. Dette var et gammalt demokratisk krav, som bl.a. gjaldt familier som hadde innvandra fra India til Tarai for mange generasjoner sida, og barn av enslige mødre eller med utenlandske fedre. Singh slutta seg til en del ekstreme høyreorienterte nasjonalister og hinduer, som på sjåvinistisk grunnlag gikk mot lova og krevde at statsborgerskapet skulle tas fra de nye nepalske borgerne. Singh og hans tilhengere sa bl.a. at utdeling av statsporgerskap i Tarai tjente Indias interesser. Etter innføringa av Nepals overgangsgrunnlov 2007 brøyt det ut protester fra madhesifolk i Tarai og andre minoritetsgrupper, fordi minoriteter ikke hadde fått sjølstyrte områder og egne distrikter der de kunne velge representanter til den grunnlovsgivende forsamlinga som var annonsert i 2007. Dette var også et gammalt demokratisk krav. Nepal har etter 1768 vært en ekstremt sentralisert stat der distrikter utenom hovedstaden og nasjonale og religiøse minoriteter er uten politisk makt. Staten har bygd på parbatiya-ideologien til høykaste nepali-talende mannlige hinduer fra Gorkha, som grovt diskriminerte alle som ikke var som dem. Innføring av en føderal struktur med geografisk og nasjonalt sjølstyre har derfor blitt sentralt. Etter at protestene brøyt ut, har både pressa og partiene i Sjupartialliansen slått fast at det var feil å ikke ta hensyn til disse krava i overgangsgrunnlova. Statsminister G. P. Koirala måtte bl.a. love at Nepal skulle desentraliseres og føderaliseres, med sjølstyre for minoriteter, etter valget på grunnlovsgivende forsamling. Singh og hans parti gikk også her inn i debatten på den samme sida som høyreorienterte rojalister og hinduer. Singh hevda at føderalisme og nasjonalt sjølstyre kunne føre til at Nepal blei brutt opp, og ikke måtte innføres. Dette har ført til at Sings parti er blitt nokså politisk isolert, og Singh er blitt anklaga for å ha havna sammen med høyresida. Valgfronten skifter navn i april 2007. I april 2007 registrerte JMN (Sherchan) seg foran valget på grunnlovgivende forsamling under navnet "Janamorcha Nepal". Dermed kunne ikke NKP(EKM) (Singh)s valgfront JMN (Ale) stille til valget som Janamorcha Nepal. Singh-partiets valgfront registrerte seg isteden som Leder var fortsatt "Chitra Bahadur KC", som også leda det opprinnelige RJM før sammenslåinga i 2002. Dette ga et intrykk av at alt nå var tilbake til situasjonen før sammenslåingene i 2002. Den gamle valgfronten RJM hadde gjenoppstått, bare med 3 representanter istedenfor 5. Singhs parti NKP(Ekda Kendra Masal)(Singh) var også en fortsettelse av Singhs gamle parti fra 1983, NKP (Masal), med et par ord føyd til i tittelen, men med den samme politikken som Singh førte før han slo seg sammen med NKP(EK). Slaget om Kreta. Slaget om Kreta (tysk Luftlandeschlacht um Kreta; gresk Μάχη της Κρήτης) var et slag under andre verdenskrig om den greske øya Kreta. Slaget begynte om morgenen den 20. mai med landing av tyske fallskjermsoldater under kodenavnet Unternehmen Merkur (operasjon Merkur). Øya ble forsvart av allierte soldater. Etter den første dagens kamper hadde de tyske styrkene ikke nådd noen av sine mål og hadde store tap. De tyske planene var i uorden og den tyske kommanderende general Kurt Student vurderte selvmord. De allierte styrkene oppfattet imidlertid ikke situasjonen og flyplassen Maleme vest på øya kom under tysk kontroll. Dette ga de tyske styrkene mulighet til å fly inn forsterkninger og overvelde de allierte styrkene. Slaget om Kreta var unikt i flere sammenhenger. Det var den første vesentlige luftlandeinvasjonen i historien. Det var også første gang under krigen at de allierte gjorde utstrakt bruk av etterretninger fra Enigma. Det var også den første gangen at invaderende tyske styrker møtte stor motstand fra sivilbefolkningen. På grunn av de store tapene som de tyske fallskjermsoldatene led, la Adolf Hitler ned forbud mot ytterlige bruk av dem. Kreta ble kjent som den «tyske fallskjermsoldatens grav». De allierte var imidlertid imponert over innsatsen til fallskjermstyrkene og begynte å etablere sine egne styrker. Kreta Layla and Other Assorted Love Songs. "Layla and Other Assorted Love Songs" er et studioalbum av Derek and the Dominoes fra 1970. Det ble spilt inn i en meget turbulent periode i Eric Claptons liv. Han kjempet mot rusavhengighet og valgte å tre ut av rampelyset under et slags psevdonym. Navnet på gruppa ble derfor "Derek and the Dominoes". Med seg hadde han fantastiske amerikanske musikere som så til de grader er med på å prege plata. Felles for dem alle er underlig nok at de har lidd en ublid skjebne i ettertid. Carl Radle som spiller bass jobbet som studiomusiker for flere kjente artister som f.eks. J.J.Cale, men døde av nyresvikt i 1980, 37 år gammel. Jim Gordon, som Clapton så som en ære å spille sammen med, var kanskje 1970-tallets mest ettertraktede trommeslager. Gordon har komponert tittelsporet «Layla» sammen med Clapton og er ansvarlig for det nydelige pianopartiet. Han fikk en bad trip med LSD og flyttet etterhvert hjem til sin mor som han senere drepte med en hammer. Bobby Whitlock, Claptons høyre hånd, låtskriver, vokalist og keyboardist lever i beste velgående. I 2010 ga han ut sin biografi. Sist men ikke minst, Duane Allman, den gudsbenådede gitaristen ble drept i en motorsykkelulykke i 1971, bare 24 år gammel. Det samme bandet (med Clapton, men uten Duane Allman) var også med på innspillingen av George Harrisons "All Things Must Pass" (1970). Billie Miller. Dame Billie Antoinette Miller (født 8. januar 1944) er en barbadisk politiker. Miller er medlem av Barbados Labour Party. Hun har vært i regjeringen til statsminister Owen Arthur siden 1994 som utenriksminister for Barbados siden 1994 og har også vært visestatsminister. Hun gav opp posisjonen som visestatsminister da regjeringen ble ommøblert etter valget i 2003, hvor Barbados Labour Party holdt sin maktposisjon. Hun er representant for valgkretsen "City of Bridgetown". Man antar at når Owen Arthur trekker seg tilbake fra politikk, vil han utnevne enten Billie Miller eller Mia Mottley som den nye lederen for partiet. Malente. Malente er en "storkommune" med litt over 10 000 innbyggere i Østholstein i den tyske delstaten Schleswig-Holstein. Storkommunen Malente består av 12 landsbyer med grad av lokalt selvstyre. Malente oppstod som landsby omkring år 1150, da den saksiske hertug Henrik Løve grunnla bispedømmet Oldenburg i Holstein. I 1905 ble det grunnlagt et sanatorium med kurhus i området. Det schleswig-holsteinske fotballforbundets sportsskole, hvor det tyske nasjonallaget trener før verdensmesterskap, ligger også i kommunen. Malente er også kjent som hjemsted for den fiktive personen «Lolle» i fjernsynsserien "Berlin, Berlin". Fra den kalde krigen er det en rekke sprengsjakter i området, som skulle sinke Warszawapakt-landenes fremmarsj i tilfelle krig mellom NATO og de kommunistiske landene. Ottestad Sykleklubb. Ottestad SK er en sykkelklubb som holder til i Stange kommune i Hedmark. Klubbens leder er Bjørn Ruud, og sportslig leder er Konrad Sel. Trening og aktiviteter. Klubben har både treninger for terrengsykling og landeveissykling. Landeveisgruppa har treningene sine på tirsdager og torsdager i sommerhalvåret, og det er langtur på landevei på søndagene. Medlemmene i sykkelklubben har selvsagt forskjellige ambisjoner og målsettinger, og klubben tilbyr som regel to eller tre forskjellige puljer med ulik fart når det er trening slik at treningen er best mulig tilpasset rytternes nivå og ambisjoner. Klubbmesterskapene. Klubbmesterskapene for Ottestad SK foregikk de første årene vært år i midten av august, samtidig som den årlige idrettsdagen for Ottestad Idrettslag. I de senere årene har klubbmesterskapene i landevei og terrengsykling blitt fordelt slik at det passer med majoriteten av syklistenes rittplan. Landeveimesterskapet avvikles i første del av sykkelsesongen, da de fleste trener mot Mjøsa rundt og styrkeprøven, og terrengmesterskapet går på høsten da de fleste trener mot Birkebeinerrittet. Igor Antón. Igor Antón Hernández (født 2. mars 1983) er en spansk landeveissyklist som sykler som ProTour-laget Euskaltel-Euskadi. Siden han ble proff i 2005 er hans største meritt seieren på den 16. etappen av Vuelta a España 2006. Etter å ha imponert hans sportsdirektører i Euskaltel-Euskadi i 2007, blant annet etter å ha vunnet en etappe i Romandie rundt, ble Antón valgt som lagets mann i sammendraget i 2008-utgaven av Vuelta a España. Året startet bra, og i juni ble Antón nummer to i Euskal Bizikleta, kun slått av italieneren Eros Capecchi. Senere samme måned vant Antón 2. etappe av ProTour-rittet Sveits rundt. Sammenlagt ble han her nummer 3. I Vuelta a España i september var Antón i sitt livs form og viste det med å holde følge med Alberto Contador og Alejandro Valverde i fjellene. Dessverre falt Antón i en utforkjøring på etappen til Alto de El Angliru og fallet knuste hans ambisjoner i Vueltaen. Resultatet etter fallet var et knekt krageben og sesongen fikk en tidlig slutt for Antóns del. 2009-sesongen startet rolig for Antón. I juli stilte han til start i Tour de France, men klarte ikke å sette sitt preg på rittet. 3 fall i løpet av den første uken satte Antón mye tilbake. Antón kom derimot ut av Tour de France i kjempeform, og 2. august tok han sesongens eneste seier da han vant endagsrittet Subida a Urkiola. Unlimited. "Unlimited" er et studioalbum fra det norske thrash metal bandet Susperia. Svorka kraftverk. Svorka Kraftverk er et vannkraftverk i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Kraftverket utnytter et fall på 260 meter fra inntaksmagasin i Langvann til elven Bævra. Elven Svorka reguleres av kraftverket. Langvann reguleres mellom 274 og 276 moh. Det overføres vann fra Bævervatn, som reguleres mellom 343 og 333 moh. I tillegg reguleres Solåsvatnet og Geitøyvatnet mellom 336 og 331 moh og Andersvatnet mellom 294 og 305 moh. Midlere årsproduksjon er på 101 GWh og installert effekt er på 25 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1963. Det er installert en francisturbin. Største eier er Statkraft. Svorka energi !!! !!! er et amerikansk band som ble dannet i 1996. Medlemmene kom fra bandene The Yah Mos, Black Liquorice og Popesmashers. Etter en turne sammen, bestemte Black Liquorice og Popesmashers seg for å blande førstnevntes disco- og funk-stil med sistnevntes støyende agressivitet, og slik ble !!! født. Bandets navn var inspirert av tekstingen på filmen Gudene må være gale, hvor klikkelydene som buskmennene lagde ble skrevet med et «!». I det internasjonale fonetiske alfabetet er postalveolære klikk-konsonanter representert med ǃ som ikke er et utropstegn, men et «pipe»-tegn med en prikk under. Deres selvtitulerte debutalbum kom ut i 2000. Oppfølgeren kom i 2003. !!! er kjent for sine katarsiske liveshow. Fortau. Fortau er den delen av en bygate som er reservert fotgjengere. Bredden kan variere fra strøk til strøk og by / land fra totalt fraværende og til mange meter. Opprinnelig var gatene bare brede nok til at to hestevogner kunne møtes, mens fotgjengerne fikk klare seg som best de kunne. Etterhvert som branner og andre former for ødeleggelser gjorde det mulig, satte herskere og byplanleggere sitt preg på gatene. Noen ble brede paradegater (avenyer) eller trekransede alléer, andre ble begrenset til kjørebane(r) og fortau på en eller begge sider. I dag er der regler, vedtatt av lokale styresmakter, som sier hvor mye fortausbredde det skal være. Der det er bredde utover dette, vil en ofte finne ett eller flere bord og stoler som er knyttet til nærmeste serveringssted. Dette var ikke vanlig i Norge inntil for forholdsvis få år siden, men helt vanlig i for eksempel middelhavslandene, hvor det italienske begrepet «trattoria» blir forstått overalt. Fortauene blir også forsøkt brukt til flyttbare reklameskilt, og utstilling og salg av varer på utsiden av butikker. Mange av disse tiltakene er lite populære hos blinde personer. Mobakken idrettsplass. Mobakken Idrettsplass ligger på Borgenhaugen i utkanten av Sarpsborg sentrum, og er hjemmebanen til Borgen Idrettslag. Tilskuerkapasiteten er på ca. 500 sitteplasser og tribunen er laget av gamle jernbanesviller. Tilskuerrekorden er på ca. 2000 mennesker og ble satt i 1968 mot Fredrikstad Fotballklubb. José Sanjurjo. José Sanjurjo y Sacanell (født 28. mars 1872 i Pamplona, død 20. juli 1936 i Estoril i Portugal) var en spansk general, militærguvernør, hærfører og sjef for Guardia Civil. Bakgrunn. Sanjurjo ble født i Pamplona som sønn av den karlsiske offiseren Justo Sanjurjo Bonrostra og moren Carlota Sacanell Desojo. Han tjenestegjorde i Cuba i 1896 under Den cubanske uavhengighetskrigen og Den spansk-amerikanske krigen. Han deltok senere i Rif-krigene i 1909 og Rif-krigen 1920 til 1926 i Marokko. I den siste ledet han gjenerobringen av Melilla i 1921. I 1922 ble han utnevnt til å lede etterforskningen om anklagene om korrupsjon i hærledelsen i Larache. Han samarbeidet med Miguel Primo de Rivera da denne sikret seg diktatorisk makt i landet i 1923. Han var deretter den spanske høykommissæren i Marokko med grad av generalløytnant. Han deltok i amfibielandingen mot Al Hoceima i 1925. I 1928 ble han sjef for Guardia Civil. Den andre spanske republikken. Han var sentral i opprettelsen av Den andre spanske republikken, da han som sjef for Guardia Civil nektet å støtte kong Alfonso XIII. Senere ble han ansatt av republikkens statsminister Manuel Azaña og han gjennomført da et mislykket statskupp mot republikken og han ble arrestert. Etter en rekke voldelige konfrontasjoner rundt om i landet, ble han ansatt av republikkens statsminister Manuel Azaña som sjef for Guardia Civil, og Sanjurjo følte seg dårlig behandlet og prøvde på et mislykket statskupp i august 1932. Han og andre medsammensvorne ble arrestert, blant dem José Antonio Primo de Rivera og i alt 140 deltakere ble deportert til Spansk Sahara. Sanjurjo ble først dømt til døden, deretter til fengselsstraff, men ble snart benådet, etter at Alejandro Lerroux ble statsminister i en sentrum/høyre-regjering etter valgene 19. november 1933. Sanjurjo reiste da i frivillig eksil til Lisboa og organiserte motstanden mot republikken. Opprør og død. Han var ved siden av Fransisco Franco og Emilio Mola en av lederne for opprøret mot den sosialistiske regjeringen i 1936 som ble innledningen til Den spanske borgerkrigen. Han var tiltenkt som statssjef i Spania etter opprøret, men døde i et flystyrt. Sugefisker. Sugefisker er en særpreget fiskefamilie der den første ryggfinna er omdannet til en sugeskive. Fisken bruker sugeskiven til å feste seg på havskilpadder, hvaler, haier, skater og større beinfisker. I Norge og Nord-Europa er det bare arten "Remora remora" som er funnet. Den følger med blåhai eller andre tropiske haier når de vandrer nordover. Noen steder brukes sugefisker til å fange havskilpadder. En fester et tau rundt halen på sugefisken, slipper den i vannet og venter til den har festet seg på en skilpadde. Deretter kan en dra inn både fisken og skilpadden. Den første skriftlige beretningen om dette stammer fra Columbus' annen reise til Amerika i 1494. Da ble teknikken observert hos befolkningen på Cuba. Men samme teknikk er kjent fra Singapore, Zanzibar, Sentral-Amerika og Australia. Sugefisk var likevel kjent lenge før Columbus, men da av helt andre grunner. Aristoteles omtaler den som et middel til konspirasjon i juridiske saker. Plinius den eldre forteller at den fester seg til bunnen av skip og hindrer deres fart. Følgelig lages en mikstur av sugefisk til å dempe altfor heftig forelskelse, til å trekke juridiske forhandlinger i langdrag, og til å stanse alderdomsprosessen hos kvinner. I slaget ved Aktium stanset Marcus Antonius' flaggskip plutselig, og en sugefisk ble funnet festet til skroget. Det samme skjedde for Caligula da han seilte fra Antium til Astura. Senere omtaler Rabelais og Edmund Spenser fenomenet, som vi i dag vet skyldtes at skipet var kommet inn i dødvann. Edvin Aamot. Edvin Aamot (født 31. januar 1963) fra Orkanger er skytterkonge fra Landsskytterstevnet i Førde i 1997. Han skyter for Orkla skytterlag, men har også representert Trondhjems skytterlag. Francisco Pérez Sanchez. Francisco "Fran" Pérez Sanchez er en spansk landeveissyklist. Han var utestengt fra sykkelsporten i 18 måneder fra oktober 2003 for å ha testet positivt for EPO under Romandie rundt. Devil May Care. "Devil May Care" er en EP som ble gitt ut av Susperia i 2005. Søgne gamle prestegård. Søgne gamle prestegård er gårdsnummer 1, bruksnummer 1 og har gitt navn til bygda Søgne i Vest-Agder. I 1989 dannet Vest-Agder fylke og Søgne kommune stiftelsen Søgne Gamle Prestegård. Denne stiftelsen disponerer de gamle bygningene på gården til kultursenter med lokalhistorisk litteratur, bilder, kunst, musikk, teater, revy, film, dans, aktiviteter for eldre, scene for ungdommer, kulturskole. Peder Bjørnson var prest i Søgne fra 1853 til 1869. På prestegården skrev sønnen Bjørnstjerne Bjørnson på flere av sine verk; «Mellem Slagene», «Arne», «Halte-Hulda» og «Faderen». I hagen sør for prestegården står en byste av Bjørnstjerne Bjørnson laget i 1932 av billedhogger Torje Leland fra Vigmostad. På tunet utenfor prestegården står en ca. to meter høy runestein med teksten: "Øyvind reiste denne stein etter Gunnvald, sin sønn". Ottestad Idrettspark. Ottestad Idrettspark på Stange i Hedmark er hjemmebanen til fotballklubben Ottestad Idrettslag, som hører hjemme i 3. divisjon. I 1930 ble banen åpnet som en grusbane. Fra 1930 til 1932 ble stadion også benyttet av Hamarkameratene. I 1956 ble underlaget av grus skiftet ut med ei grønn gressmatte. I 2002 ble det gjennomført en rehabilitering, som gjorde stadion til en av de mer moderne blant lag i de lavere divisjoner. Stadion skiftet navn fra Ottestad Stadion til Ottestad Idrettspark samme året. Banen har en sittetribune med 150 sitteplasser under tak. Tribunen stod klar i august 2002. Om sommeren blir banen tatt i bruk til å spille Jet-turneringer, der juniorlag til tippeligalag møtes. På Parken har det blitt spilt semifinaler i denne turneringen. Tilskuerrekorden på Ottestad Stadion, som stadionet tidligere het, ble satt i en cupkamp mot Lillestrøm den 12. mai i 1993. Ottestad hadde Lillestrøm på besøk i 1. runde av cupen og tilskuerantallet var på uoffisielt 1200. Om vinteren blir Parken tatt i bruk som en langrennsarena, der den lokale skisklubben kan trene og konkurrere. Én runde tilsvarer ca. 1000 meter og inneholder variert, men lett terreng. Fumiyuki Beppu. Fumiyuki Beppu er en japansk landeveissyklist som sykler for GreenEDGE. Logan Echolls. Logan Echolls er en fiktiv person i TV Norge-serien Veronica Mars. Han er sønn av filmstjernene Aaron og Lynn Echolls, begge trolig døde. Han har vært sammen med Veronica et par ganger. Sykehjemsetaten. Sykehjemsetaten er en etat under Oslo kommune som trådte i virksomhet 1. januar 2007 da den overtok ansvaret for å drive kommunens sykehjem. Før denne datoen var det Oslos bydeler som hadde fått delegert ansvaret for å drive sykehjemmene. Sykehjemsetaten ble opprettet av Oslo bystyre etter kritikk mot den desentraliserte ordningen. Mens det var ledige sykehjemsplasser i enkelte bydeler, var det mangel på plasser i andre. Et av formålene med Sykehjemsetaten er å praktisere fritt sykehjemsvalg. Selv etter opprettelsen av Sykehjemsetaten er det bydelene som vurderer brukernes behov, fatter vedtak og bestiller sykehjemsplasser. Sykehjemsetaten drifter og har økonomisk ansvar for det enkelte sykehjem. Bydelene har det økonomiske ansvaret for tilbudet de gir til egen befolkning. I tillegg kontrollerer de kvaliteten på sykehjemmene gjennom tilsynsutvalgene. Det er Omsorgsbygg Oslo KF som eier og forvalter de kommunale sykehjemsbyggene. Ørnefisker. Ørnefisker er en stor fiskefamilie som lever over hele verden. De fleste artene lever i tropiske og subtropiske hav, men noen arter finnes i ferskvann. På mange språk kalles de trommefisker på grunn av at de kan lage en høy, brummende lyd med svømmeblæren. Et annet kjennetegn på familien er de uvanlig store øresteinene, som gjør at ørnefiskene kan høre artsfrender på lang avstand. I Norge og Nord-Europa er det bare arten ørnefisk ("Argyrosomus regius") som er funnet. Dette er en stor fisk (opptil 2 m og 65 kg), som lever pelagisk ved kysten og i brakkvann. I våre farvann er den bare en sjelden gjest. Normalt lever den i Atlanterhavet fra Kanalen til Kongo, i Middelhavet og det sørvestlige Svartehavet. Den har også spredt seg til Suezbukta gjennom Suezkanalen. Saltholmen (Råde). Saltholmen er en holme i Saltnes i Råde kommune i Østfold med mange tegn fra istiden. Det finnes også spor etter saltutvinning. Stranda er kommunens mest brukte. Kinne. Ei kinne er et redskap som brukes til å lage smør. Den kan også kalles "kjerne". Ordene kinne og kjerne kan betegne både redskapet og det å bruke redskapet, å lage smør. Den tradisjonelle kinna er ei såkalt stavkinne som er lagget. Dette er et høyt kar av tre, avsmalnende mot toppen, og har ofte lokk for å hindre spruting. Til kinna hører en "kinnestav", som oftest har den et trekors i enden. Med kinnestaven piskes fløten i kinna, og smøret skiller seg ut. Kinner er av flere ulike slag etter måten de brukes på. Stavkinna er enklest og eldst. I tillegg er det "vindekinner" og "voggekinne". Sykehjem. Sykehjem i Oslo, Frognerhjemmet (Frogner menighets hjem), et sykehjem og dagsenter. Sykehjem er en institusjon for pasienter som ikke greier seg i eget hjem med hjemmesykepleie og hjemmehjelp på grunn av større behov for omsorg. Det er vanlig at dårlig fungerende eldre får langtidsplasser på sykehjem. Noen pasienter får korttidsopphold eller en rulleringsplass, ofte som en avlastning for familiemedlemmer som yter tilsyn og pleie over tid. På sykehjem finnes omsorgspersonale som sykepleiere, hjelpepleiere og vernepleiere. Sykehjemmene er vanligvis inndelt i flere avdelinger som ofte har spesialisert seg på forskjellige pasientgrupper. De somatiske pleieavdelingene omfatter de fleste plassene ved sykehjemmet. Hovedoppgaven er pleie og mating av pasienter som ikke kommer seg opp ved egen hjelp. Disse avdelingene er også ofte benyttet for terminal pleie og behandling for kreftpasienter. Mange sykehjem har egen skjermet avdeling for fysisk aktive senildemente. Arbeidet ved disse avdelingene er preget av miljørettede tiltak for å hindre nedverdigende situasjoner for pasientene, og for å skape et positivt og rolig miljø. Det er vanlig at slike avdelinger har låste ytterdører for å hindre at pasientene går sin vei uten at de greier å finne veien tilbake. Ved noen sykehjem er det opprettet egen rehabiliteringsavdeling for pasienter som trenger opptrening over få uker for å kunne greie seg bedre hjemme siden. Disse avdelingene drives ofte av sykepleiere og fysioterapeuter som også har oppgaver utenfor avdelingen med aktivisering og treningstiltak for den eldre delen av befolkningen. Det er vanlig at pasientene er ved en slik avdeling i få uker før utskriving. Rostov-na-Donu. Oblastadministrasjonens hus i Rostov ved Don Rostov-na-Donu (russisk: Ростов-на-Дону; omtrent «Rostov ved Don») er en by i det sydvestlige Russland nær grensen til Ukraina med 1 054 865 innbyggere (1. januar 2006). Byen ligger ved elven Don, 45 kilometer fra dennes utløp i Taganrogviken i Azovhavet. Den er administrasjonssenter i Rostov oblast. Nær Rostov ved Don ligger byene Novotsjerkassk (mot nordøst), Azov (mot sydvest, nedstrøms Don, nær utløpet) og Taganrog (vest, ved Taganrogviken). Byen er et av de største industrielle, jordbruks-, vitenskapelige og kulturelle sentrum i de sørlige Russland. Rostov ved Don er et viktig transportsentrum og har en betydelig havn. Blant næringer er kjemisk, jordbruks-, tekstil- og næringsmiddelindustri samt oljeraffineri. Byen har flere universitet, det eldste ble grunnlagt i 1869. Byen ble grunnlagt i 1749 som en tollstasjon. Den ble raskt befestet og utviklet til en større festning, oppkalt etter Dmitrij Rostovskij i 1761. Den fikk byrettigheter i 1796. Under andre verdenskrig var det harde kamper om byen og den ble erobret av tyske styrker. Trond Kjøll. Trond Kjøll (født 13. mars 1953 i Modum) bor på Jevnaker i Oppland og representerer Ringerike Skytterlag på Ringerike, der han blant annet har fungert som lagsinstruktører for seniorene. Han ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Lesja i 1995. Kjøll har markert seg sterkt også som sportsskytter med flere NM og en rekke deltagelser i internasjonale mesterskap. Kjøll var landslagstrener for sportsskytterne fram mot Sommer-OL i Athen i 2004, og har vært skytetrener for skiskytterlandsaget flere ganger fra 1980-tallet og framover, sist i perioden 2004–2006. Slaget ved Storkyro. Slaget ved Storkyro under den store nordiske krig fant sted ved stedet "Napo" (fi.: Napue) i Storkyro (fi.: Isokyrö) sogn i Finland den. Etter å ha trukket seg tilbake for den overtallige russiske styrken, møtte her den svenske generalen Carl Gustaf Armfeldt den russiske hæren under fyrst Golitsyn i et desperat slag den 2. mars 1714. Den svenske styrken, som hovedsakelig bestod av finske soldater og bønder, ble fullstendig knust av de russiske styrkene, og Finland var etter dette fullstendig under russisk kontroll fram til Freden i Nystad i 1721 som markerte avslutningen av krigen. Bakgrunn. Etter å ha overtatt kommandoen over hæren i Finland hadde Armfeldt forsøkt å stanse russerne ved Pälkäne i Tavastland men var etter en skarp strid tvunget til retrett med tapet av 500 mann og tolv kanoner. Armfeldt gjorde et nytt forsøk på å holde stand ved Tammerfors men ble nødt til å oppgi stillingen uten avgjørende strid på grunn av oppløsningstendenser i den finske armeen. Slaget. Armfeldt trakk seg tilbake til Storkyro ved Vasa og holdt her et krigsråd. Det ble besluttet å forsøke å holde stand ved Storkyro og den finske armeen begynte å bygge ut stillinger på begge sider av den tilfrosne Kyro älv (fi.: Kyrönjoki). Armfeldt hadde anslagsvis 4300 mann regulære tropper og 1500 bevæpnede bønder. Om russernes styrke varierer anslagene fra 8500 til 12000 mann. Under enhver omstendighet synes russerne å ha hatt en betydelig tallmessig overlegenhet. Det desperate i situasjonen synes understreket i valget av feltrop for dagen, som var: "Med Guds hjelp!" Innledningsvis hold den finske armeen godt stand mot russerne og et motangrep med den venstre fløyen lyktes blant annet å erobre seks russiske kanoner. To russiske angrep ble slått tilbake. Fyrst Golitsyn skal før det avgjørende tredje angrepet ha formant sine menn med at de måtte seire eller dø, idet en retrett gjennom et frossent fiendeland ville bety den russiske hærens undergang. Da russerne satte inn sitt tredje angrep skjedde den begivenhet som snudde slaget i russisk favør: Det finske kavaleriet under general de la Barre synes umotivert å ha fått panikk og rømte slagmarken uten å ha vært alvorlig engasjert. Russerne grep straks muligheten og angrep finnenes nå eksponerte høyre flanke, samtidig som andre russiske avdelinger presset på i sentrum og etterhvert mot den venstre flanken. Det finske infanteriet ble nå trengt sammen og utsatt for et knusende trykk. General Armfeldt skal ha utvist stort personlig mot i forsøket på å lede og oppildne sine menn i forsøket på å holde stand. I det lange løp kunne man imidlertid ikke stå seg mot den russiske overmakten og svenskene måtte rømme slagfeltet med tapet av halve hæren (ca. 2000 mann), i praksis mesteparten av infanterikontingenten. Russsiske tap er ukjente, men antas også å ha vært betydelige. Noen kilder anslår disse så store som 3000 døde og sårede. Antallet døde på begge sider var uproporsjonalt høyt fordi mange sårede frøs ihjel på slagmarken. Følger av slaget. Med nederlaget ved Storkyro var Finland definitivt tapt for Karl XII. En del kilder, bl.a. Runeberg, har utpekt general de la Barre som syndebukk og den ansvarlige for det finske nederlaget. Armfeldt på sin side var lojal mot de la Barre og ga i ettertid uttrykk for at "alle mann hadde gjort sin plikt". De la Barre fulgte senere Armfeldt på det katastrofale felttoget mot Trondheim i 1718. Fotnoter. Storkyro Emil Aarestrup. Carl Ludvig Emil Aarestrup (født 4. desember 1800 i København, død 21. juli 1856 i Odense) var en dansk lege, som i dag er bedre kjent som senromantisk dikter og fornyer av den erotiske lyrikk. Emil Aarestrup studerte medisin og etablerte seg som lege på Lolland og var siden fylkeslege i Odense. Mens han levde, utkom kun en enkelt samling "Digte" (1838). Han skrev lyrikk til skrivebordskuffen (stort sett alt han skrev ble ikke utgitt), ellers gikk hans lyrikk i manuskript fra hånd til hånd og vakte en viss oppsikt; men den ble ikke lagt merke til av datidens kritikere. Først etter han var død ble hans diktning allment kjent takket være en avhandling av Georg Brandes. Aarestrup oversatte betydelige diktere som Heinrich Heine, Lord Byron og Thomas Moore til dansk. Tre av Emil Aarestrups dikt ble tonesatt av Louis Hornbeck i komponistens opus 7. Johan Ludvig Heiberg likte ikke Aarestrups diktning; han skrev et spøkefullt dikt hvor han parodierte hans stil. Kulturkanonen. «Paa Sneen» er tatt opp i den danske kulturkanonens lyrikkantologi. Lagging. Lagging er en teknikk som brukes til å lage bøtter, baljer, stamper og kar av breie trestaver. Håndverket er i slekt med bøkring, det vil si å lage tønner, men atskiller seg fra denne på noen måter. En håndverker som utfører lagging, kalles en "lagger", mens en tønnemaker kalles "bøkker". Historie i Norge. Laggeteknikken var en del av det gamle bondesamfunnet. Teknikken ble særlig brukt til å lage tette beholdere som skulle brukes til flytende væsker av ulike slag, slik som kar til melkestellet: melkebøtter, melkeringer, ostekopper og smørbutter. Et lagget kar settes sammen av staver av tre som høvles til en etter en. Det ferdige karet skal trutne og bli tett. Staver av kvalitet skal derfor taes radiært av trestokken. Da utvider staven seg i bredden når den trutner, og sprekkene mellom stavene blir tette. I staven skjæres ut et spor til bunn og eventuelt lokk i beholderen. Stavene settes en etter en rundt bunnen. De kan forbindes med trenagler, og de holdes alltid sammen av treband som sveipes rundt beholderen. Laggeren kunne gjerne være en husmann som drev med håndverk mellom onnene i jordbruket. Laggeteknikken går tilbake til eldre jernalder, i følge folkelivsgranskeren Hilmar Stigum. Mens laggeren var en bygdehåndverker var bøkkeren gjerne en byhåndverker. Holger Juul Hansen. Holger Juul Hansen (født 14. august 1924 i Nyborg, Danmark) er en dansk skuespiller. Han er handelsutdannet i København. Han huskes fra tv spesielt for rollen som bankdirektør Varnæs i tv-serien Matador, og i Riget i rollen som overlege Moesgaard. Han var i 12 år fra 1952 gift med den 20 år eldre skuespilleren og sangeren Else Marie Juul Hansen som i Matador spilte konsulinne Holm. Else Marie Hansen. Else Marie Hansen (i Danmark kjent som bare "Else Marie") (19. oktober 1904 – 12. august 2003) var en dansk skuespiller og operettesanger. Opprinnelig var hun danserinne på Pantomimeteatret i Tivoli. Hun debuterte som operettesanger i 1927 på Fønixteatret. Hun sang mange hovedrollepartier på Casino, Apolloteatret, i provinsen og på turnéer i både Norge og Sverige. Sine aller største suksesser oppnådde hun uten tvil på Nørrebros Teater og Det ny Teater fra slutten av 1930-tallet til omkring 1950, hvor hun bl.a. sang i operettene "Frederikke", "Den glade enke", "Grevinne Maritza", "Bajaderen", "Czardasfyrstinnen", "Oklahoma" og "Flaggermusen" – og mange gange sammen med Hans Kurt. På Det ny Teater prestertee de to å synge sammen omkring 1000 ganger. De mange sangnumre er blitt foreviget på omkring 200 grammofonplater. I 1952 ble Else Marie gift med sin 20 år yngre skuespillerkollega Holger Juul Hansen og dette ekteskapet varte i 12 år. I sine senere år er hun nok mest kjent for sin rolle som konsulinne Holm i tv-serien Matador. I sine siste år bodde hun i æresbolig i Skuespillerforeningens Hus og døde etter et langt og begivenhetsfullt liv i 2003 i en alder av nesten 99 år. Iced Earth (album). "Iced Earth" er det selvtitulerte debutalbumet til Iced Earth. Khonsu. Khonsu eller Khons var en egyptisk gud. Khonsu.I egyptisk mytologi var han en månegud, sønn eller adoptivsønn av Amon og Nut, og han ble det tredje medlemmet av den thebanske triaden og erstattet Montu. Av ukjente grunner kaller grekerne ham for Herakles. Khonsu avbildes sammen med sin far og mor i en treenighet som ble tilbedt ved tempelet i Thebe ved dagens Karnak. Under Det nye riket tok Khonsu rollen som lege og livsgud. Han hadde også andre roller under ulike tider og antas å arvet kvaliteter fra blant annet Thot og Shu. Hans vanlige form i egyptisk kunst er den av en ung mann eller barn, bundet som en mumie, med den voksende eller fulle måne på hodet. I hendene, som ikke er borbundet, holder han en krok og et septer. Khonsus navn ser ut til å stamme fra ordet som betyr «å krysse» eller «vandreren», noe som indikerer at Khonsu betyr «han som vandrer», en passende tittel for en månegud. Khonsu hjalp Toth med å skrive ned passerte tider og hendelser, og han var også de sykes lege, og beskyttet mot onde ånder. I tillegg ble han brukt i eksorsisme. Onde ånder ble ofte regnet som kilden til en sykdom, så leger måtte være i stand til å utføre magi. De syke ble brakt til Khonsus' templer av hele deres familie for å bli frisk. De som ikke hadde anledning til å reise ble tilsendt en statue. Khonsu ble forbundet med Horus, Osiris og Isis’ sønn, kanskje fordi han som Horus var barnemedlemmet i triaden, og ble så avbildet med falkehode. Men mer passende var bavianen, hellig for månen, ett av hans dyr. Night of the Stormrider. "Night of the Stormrider" er Iced Earths andre studioalbum fra 1991. Burnt Offerings. "Burnt Offerings" er Iced Earths tredje studioalbum fra 1995. The Dark Saga. "The Dark Saga" er Iced Earths fjerde studioalbum fra 1996. Søsteren til gitarist Jon Schaffer, Kate Barlow, korer på albumet. Montu. Montu var en egyptisk gud. I egyptisk mytologi var han en solgud og krigsgud som ble dyrket i Øvre Egypt. Selv om han nevnes i tidligere skrifter, var det ikke før seinere at han fikk noe særlig tilhengere. Kongene i det ellevte dynastiet promoterte ham som deres egen lokale gud. Montu ble sammenlignet og likestilt med Ra, Amun og Horus, og en av hans titler var «Horus med den sterke armen», og som Ra dro han over himmelen i et gyllent lys. Han ble dyrket enten som en mann med hauke- eller oksehode, eller i form av en okse, men da var hodet hans prydet med solskiven og to høye fjær. En hellig okse ble faktisk holdt i templene hans. Det var et sterkt og vilt dyr, med en pels som var kjent for å skifte farge med hver time av dagen. Ved det ellevte dynastiets fall falmet Montus' kult og han ble overskygget av Amun. Likevel var han fremdeles populær hos de mer krigerske kongene. Montus navn er teknisk sett transkribert som "mntw", men ettersom egyptisk språk er vanskelig å transkribere er det ofte stavet som "Menthu, Montju, Menthu, Ment, Month, Montu, Monto, Mont" eller "Minu'thi". Han var en gammel gud. Hans navn betyr nomade, opprinnelig en manifestasjon av den glovarme effekten av solen, Ra, og ofte opptrer han under epitet (beskrivende ord) "Montu-Ra". Total Fucking Obliteration. "Total Fucking Obliteration" er en death metal-utgivelse fra 2005 av Obliteration. Something Wicked This Way Comes. "Something Wicked This Way Comes" er Iced Earths femte studioalbum fra 1998. Sporliste. Den japanske digipack-versjonen inneholder også bonussporet «Stormrider» live på Wacken Open Air 1998. Nekhebet. Nekhebet eller Nekhbet var ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi ble hun assosiert med gudene Ra og Osiris. Nekhbets oppgaver innbefattet fruktbarhet, moderskap og beskytte faraoenes verdighet. Hun ble dyrket i byen Nekheb i Øvre Egypt. I form av en gribbegudinne beskyttet Nekhebet faraoene i Øvre Egypt slik som gudinnen Edjo beskyttet kongene i Nedre Egypt. Avbildninger viser henne bærende på Øvre Egypts hvite krone som hun assosieres med. På smykker og papyruskunst vises hun med vingene strakt ut i beskyttelse, ofte plassert over faraoene, og i klørene har hun det hieroglyfiske symbolet shem, som betyr «å omsirkle» og «uendelig» og representerer herskap over alt det solen omringer. Nekhebet regnes også som gudinne for barnefødsler, hun ser etter mødre og barn, og kan sees på bilder der hun dier prinsebarnet, og av og til farao selv. I noen tekster i "Dødeboken" blir Nekhebet omtalt som «Far av fedre, mor av mødre, som har eksitert siden Begynnelsen, og er skaperen av denne verden.» Vest-Agder-museet IKS. Vest-Agder-museet IKS er et konsolidert, kulturhistorisk museum med åtte avdelinger. Avdelingene ligger i Kristiansand, Vennesla, Mandal, Lindesnes, Farsund og Flekkefjord, med fellesadministrasjon i Kristiansand. Barrow-in-Furness. Barrow-in-Furness er en middelstor industriby i Cumbria, nordvest i England, kjent for sine skipsbyggingstradisjoner. Byen som oftest bare forkortes til Barrow ligger ytterst på Furnesshalvøya sørvest i grevskapet Cumbria. Barrow er den største byen i distriktet Barrow-in-Furness og det største befolkningssenteret på Furness. Den var bare en liten landsby helt til midt på 1800-tallet, da den industrielle revolusjon ga startskuddet til eksplosiv vekst. Byen ble hjemsted for flere stål- og jernverk, og det beskyttede sundet mellom halvøya og Walney Island ga den perfekte beliggenhet for etableringen av skipsverft. Den opprinnelige drivkraften kom med utbyggingen av jernbanen til området, men på slutten av 1800-tallet var Barrow hjemsted for det største stålverket i verden, foruten at byen allerede var det betydelige senteret for skipsbygging den fortsatt er. Skipsverftet ble en storskala produsent av marinefartøyer og spesialiserte seg i økende grad på undervannsbåter. De siste 60 årene utgjorde atomubåter størstedelen av produksjonen. Alle Storbritannias Vanguard-klasse ubåter, utstyrt med Trident-raketter, som utgjør hoveddelen av Storbritannias kjernefysiske slagkraft, ble bygget ved skipsverftet i Barrow. Slutten av den kalde krigen, og de påfølgende kuttene i militære budsjetter, medførte stor arbeidsløshet i området. Barrow-in-Furness er hjembyen til fotballaget Barrow AFC og til rugbylaget Barrow Raiders. Labroidei. Labroidei er en undergruppe av piggfinnefisker. Den omfatter ciklidene, som lever i ferskvann, og er en av de mest artsrike familiene av virveldyr. De fleste andre artene lever på grunt vann i havet. Til denne gruppen hører jomfrufiskene og papegøyefiskene, som lever på korallrev. Størst utbredelse har leppefiskene, som er de eneste representantene for gruppen i Norge. En fylogenetisk undersøkelse fra 2005 viser at Odacidae og papegøyefiskene hører til blant leppefiskene. En velger likevel å følge en mer tradisjonell inndeling her. Horror Show. "Horror Show" er Iced Earths sjette studioalbum fra 2001. Sporliste. Limited edition-utgaven inneholder også bonussporet «Transylvania» (Iron Maiden-cover) og et 70 minutter langt intervju med Jon Schaffer. Pakhet. Pakhet var ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var hun ei lokal løvegudinne i Øvre Egypt. Grekerne identifiserte henne med Artemis. Hennes navn Pakhet, også stavet "Pachet, Pehkhet, Phastet", og "Pasht", betyr «hun som klorer». Man mener at opprinnelig var det en guddom, Bast, for Øvre Egypt, og en annen, Sekhmet, for Nedre Egypt, og hvor disse møttes i et skjæringspunkt, omtrent ved dagens Beni Hasan, ledet likheten mellom disse to gudinnene til en ny gudinne, en sammensmelting kjent som Pakhet. På den tiden hvor Pakhet ble introdusert, en gang i løpet av Det midterste kongedømmet, var Bast betraktet i mindre grad som en løvinne og mer som en vennlig og huslig kattegud. Som en konsekvens lå Pakhets karakter et sted mellom Bast vennlighet og Sekhmets villskap, noe som fikk hennes styrke til å være en indre enn ytre kvalitet. Wosret. Wosret eller Wosyet var ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var Wosret en lokal vokter med et kultsenter i Theben og ble senere identifisert med Isis og Hathor. Hun ble oppfattet som beskytter guden Horus da han var ung. Noen forskere har også identifisert henne som en tidlig gemalinne av guden Amun som senere ble erstattet av Mut. Hennes navn ble til tider stavet Wosyet og man mener at det betyr «den sterke» eller «henne som er sterk». Wadjet. Wadjet var ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var hun en skytsgudinne for Nedre Egypt og personifiserte derfor i den ene av de to kroner som farao bar, i form av en kobra som strekker fram halsen for faraos beskyttelse, i symbolspråket kalt uraeusslange. Wadjet, også stavet "Wadjit" eller "Wedjet", og på gresk "Udjo, Uto, Edjo" og "Buto", var opprinnelig en lokal gudinne i byen av samme navn, Per-Wadjet, navngitt etter henne. Som skytsgudinne var hun assosiert med landet og ble således betraktet som en slange, vanligvis en kobra, som fantes i området. Hennes navn betyr «farget papyrus», en referanse til kobraens skinn. Barrow (Rutland). Barrow er en landsby og et verdslig sogn i grevskapet Rutland i Øst-Midlands i England. Den ligger rundt 8 km nordøst for Oakham. Geir Hoff. Geir Hoff (født 14. februar 1965 i Oslo) er en tidligere norsk landslagsspiller i ishockey. I dag jobber Geir Hoff som manager for det norske A-landslaget, og er ansatt som trener for Wang Toppidrettsgymnas. Hoff var også trener for guttelaget til Løren, hvor blant annet sønnene spilte(Ludvig og Magnus). Biografi. Geir Hoff vokste opp med ishockey i Groruddalen og Hasle/Løren. Han var en allsidig spiller, men ble i løpet av karrieren mest brukt som «løper» / «forward». Han studerte idrettsfag ved Linderud videregående skole (nå Bjerke videregående skole) fra 1981 til 1984. Hoff fikk studiestipend (scholarship) for å spille hockey for Michigan State University, og i 1986 vant Hoff det amerikanske studentmesterskapet med Michigan State «Spartans». Han fikk utdannelse og nyttig spillerfaring i USA. Hoff signerte med Furuset Ishockey da han kom hjem til Norge. Etter sesongen 1990–1991 fikk han Gullpucken for sitt spill, og laget (Furuset) kom til finalen i NM. I 1994–1995 spilte Hoff for Spektrum Flyers. Hoff var kaptein for Vålerenga Ishockey i sesongen 1997–1998, og la opp i 1999. Landslaget. Geir Hoff er notert med 75 offisielle landskamper for Norge. Han er tre ganger olympisk deltaker: Calgary 1988, Albertville 1992 og Lillehammer 1994. Kuriosa. Espen Knutsen svarte på VG «Tett på nett» at Norges beste løpere gjennom tidene var Trond Magnussen og Geir Hoff Klubber. Hoff har spilt for følgende klubber: Løren, Michigan State University, Furuset Ishockey IF, Västra Frölunda HC, Lillehammer IK,Spektrum Flyers og Vålerenga Hockey Electric Psalmbook. "Electric Psalmbook" er det andre albumet til det norske rockebandet BigBang. Albumet ble utgitt i 1999. I 1999 solgte frontfigur Øystein Greni Vespaen sin for å finansiere innspillingen av plata. Albumet ble gitt ut på eget plateselskap, Grandsport Records, ettersom ingen andre plateselskaper var interessert. På denne tiden var det mye turbulens innad i bandet, og de var i praksis oppløst da de spilte på høsten 1999. Til deres store overraskelse ble de svært godt mottatt, og flere plateselskaper meldte sin interesse. De endte med å signere en platekontrakt med Warner, og "Electric Psalmbook" ble gitt ut på nytt samme høst. Oversikt. «Volume Or Tone» og «Wild Bird» (live) er to bonusspor lagt til på Warner-utgivelsen. Mens Grandsport Records-utgaven (Øystein Grenis uavhengige plateselskap) slutter med tittelsporet. «Long Distance Man» er Øystein Grenis engelske omgjøring av «Nettenes Prinsesse», skrevet og sunget på norsk av Thor Sigbjørn Greni, men komponert av Egil Berg, begge fra Undertakers Circus. Den originale sangen var tilgjengelig på albumet "Ragnarock", utgitt i februar 1973 på Polydor Records. En live-versjon av Øysteins versjon fra Rockefeller 2001, ble utgitt på EP'en "Smiling For" i 2001, sammen med 4 nye låter. I 2003, ble sangen inkludert på den elektriske disken av live-albumet "Radio Radio TV Sleep" og som en duet med – Thors datter og Øysteins søster – Taran Greni på den akustiske disken og DVD-utgivelsen av albumet. En tidlig versjon av «How Do You Do?» ble utgitt i 1997 sammen med «Something Better», på en limitert vinylsingle. Leppefisker. Leppefisker er en stor familie av saltvannsfisker, som lever i alle tropiske og tempererte hav. Mange har kraftige farger, og det er som regel stor forskjell på fargetegningene mellom kjønnene. Mange leppefisker er «pussefisker», det vil si at de plukker parasitter fra huden, gjellene, og til og med munnen hos større fisker. Dette utnyttes i forbindelse med oppdrett av laks, hvor leppefiskene brukes til å holde bestanden av lakselus nede. En fylogenetisk undersøkelse fra 2005 viser at Odacidae og papegøyefiskene hører til blant leppefiskene. En velger likevel å følge en mer tradisjonell inndeling her. Xihu. Xihu (kinesisk: 西湖; pinyin: "Xīhú", = "Vestsjøen") i Hangzhou i Zhejiang er en innsjø som er blant Folkerepublikken Kinas fremste turistmagneter og reisemål for bryllupsreisende. Sjøen er delt i tre seksjoner atskilt med diker, hverav to er er oppkalt etter fremstående diktere som virket som mandariner i Hangzhou. Vestsjøen har fått etterlignelser i mange kinesiske byer. Det skal finnes i alt 36 av dem i Kina, og dessuten er det også noen i Japan. Molde kirkegård. Kapellet på Nedre kirkegård i Molde. Molde kirkegård ligger sentralt i Molde. Kirkegården er byens eldste i og er delt i Øvre kirkegård og Nedre kirkegård av Margareta Dahls gate. På Nedre kirkegård står et kapell som ikke lenger er i bruk. Kirkegården ligger nær sentrum av byen og har bare plass for nye urne-graver. Kister kan kun settes ned i eldre familiegraver. Skeisdalen. Skeisdalen, med Øre kirke, ved fjorden og fjellet Dua lengst i sør. Skeisdalen er en omtrent fire kilometer lang dal i Gjemnes kommune. Landbruk er hovednæring i bygda. Dalen går omtrent rett sørover fra Øre, som ligger ved Batnfjorden. Helt nede ved fjorden ligger Øre kirke og Ørestua. Lengst inne i dalen, i sør, ligger "Larssetra", herfra går en gammel vei (sti) over fjellet til Heggem på Osmarka. Dalen ender i fjellet "Dua" (798 meter). Dalen har en forekomst av serpentinitt. Tidligere var det gruvdrift og uttak av blokkstein, men virksomheten er nedlagt. GranittRock. GranittRock er norsk rockefestival som siden 2005 arrangeres årlig på Lillomarka Arena ved Ammerud i bydel Grorud i Oslo. Festivalen kjennetegnes av at den er gratis og rusfri. Den blir drevet av Foreningen GranittRock, som er en ideell organisasjon. Historie. GranittRock ble arrangert første gang 22. september 2005. Arenaen var et naturlig amfi mellom høyblokkene på Ammerud i Oslo. 3 000 mennesker fikk med seg blant andre Backstreet Girls, Warlocks, Street Legal og DJ Martin. Våren 2006 mistet GranittRock sitt amfi mellom blokkene på Ammerud. GranittRock ble derfor arrangert i Lillomarka Arena, en nedlagt del av steinbruddet på Grorud. Lillomarka Arena har en kapasitet på mellom 50– og 60 000 mennesker. Fredag den 8. september 2006, fikk 22 000 mennesker med seg bl.a. Dumdum Boys, TNT, Street Legal, Jørun Bøgeberg. Dagen etter så 15 000 mennesker artister som Asgeir, Karpe Diem, Wig Wam og Christian Ingebrigtsen. 23 band og artister deltok på GranittRock 2006. GranittRock 2007 ble arrangert 7.–8. september 2007, og befestet sin posisjon som Oslos største rockefestival. Rundt 40 000 mennesker besøkte festivalen. De fikk med seg blant andre Turboneger, Big Bang, Minor Majority, CC Cowboys med flere. I 2007 satset GranittRock i samarbeid med Radio NRJ tungt på en hiphop/pop-scene. Her spilte blant andre MadCon, Erik og Kriss, Samsaya, Jaa9 & OnklP, El Axel. Siden 2007 har festivalen samarbeidet med Stovner Rockefabrikk og Fyrhuset musikkverksted og tilbudt grupper fra disse musikkhusene opptredener fra ungdomsscenen. I 2010 mottok Granittrock Oslo bys kunstnerpris for 2009 for festivalens betydning for Oslo, og særlig Groruddalen. I tildelingen ble det vaktlagt at siden festivalen er rusfri, er den mer barnevennlig enn mange andre store kulturbegivenheter, og tiltrekker seg et bredere publikum enn de fleste musikk- og kulturfestivaler. Dødball (ballspill). Figur av dødballbane som viser fordeling av område. Målene bestemmes selv og tilpasses gjerne banen man spiller på. Dødball er et ballspill som har en del likheter med slåball. Hovedforskjellen er at det er mange "frifelt" i dødball, mens det bare er to frifelt i slåfall: ett ved slagsonen og ett på andre siden av banen. Bane. Banen er rektangulær "(se figur)". Et område langs den ene kortsiden er gitt til «innelaget», resten av banen tilhører «utelaget». Utover denne banehalvdelen spres det med jevne mellomrom i en halvsirkel noen ringer (av tau, rockeringer, tegnet opp eller lignende) som underveis i spillet er fristeder for innelaget. Spillets gang. Lagene deles i to, et «utelag» og et «innelag», og det er vanligvis ca. like mange på hvert lag. En fra utelaget skal stå på "døboksen" (i "dø"), resten av utelaget skal stå ute. Innelaget starter med ballen, og en fra dette laget skal slå ballen (en tennisball) med et balltre. Når personen har slått ballen, skal vedkommende løpe rundt banen, fra høyre til venstre. De som spiller på utelaget, skal prøve å fange ballen og kaste den til personen som står i «dødboksen». Personen i dødboksen spretter ballen i bakken og roper «Dø!». Dersom personen som løper ikke er kommet rundt på den ene runden og heller ikke står i noen av sirklene som ligger utover og er fristed for ham/henne, er vedkommende «død». Han/hun kan frigis dersom en av lagkameratene klarer å løpe hele banen rundt på sitt eget slag. Dersom det bare er en person igjen «inne» (alle andre på laget er ute på banen), har siste person tre slag (ni forsøk). Dersom vedkommende ikke lykkes og ingen kommer inn i løpet av de tre slagene, bytter inne- og utelaget plass. Ute- og innelaget bytter også plass dersom en fra utelaget fakker ballen med en hånd (enhåndspol), eller to ganger med to hender (tohåndspol). Poengfordeling. Hvis en person greier å løpe rundt hele banen på første forsøk får laget et poeng. Lagene bytter når et av lagene har tre poeng. Det laget med flest poeng til slutt, vinner. Keren Ann. Keren Ann Zeidel, alias Keren Ann, er født i Cesarea i Israel den 10. mars 1974, og er en nederlandsk folksanger. Hun synger på fransk og engelsk. På sitt debutalbum "La Biographie de Luka Philipsen" har hun samarbeidet med Benjamin Biolay. De skrev begge to for Henri Salvador, "Chambre avec vue", i 2001. I 2005 sang hun på Olympia med Ane Brun Thueris. Thueris eller Thoeris var ei egyptisk gudinne. Statue av Thueris.I egyptisk mytologi var hun ei tidlig modergudunne i Det gamle Egypt og assosieres med to andre egyptiske modergudinner som Isis og Hathor. Thueris, som betyr «den store», var beskytter av gravide og ammende kvinner. Også daggryet tilhørte hennes eiendommer. Hun nevnes i blant som datter av Ra. Hun kalles også for "Taurt, Tawaret, Ta-weret, Taweret, Thoeris, Opet, Apet, Rert", eller "Reret". I kunsten avbildes som en drektig flodhest, eller som ei gravid kvinne med hengende bryst, flodhesthode, føttene til en løve og halen til en krokodille. Hun ble dyrket i hjemmet enn i tempelet og hennes bilde preget ofte vanlige husholdningsredskaper. Greensburg (Kansas). Greensburg er en småby i Kiowa County i den amerikanske delstaten Kansas. Greensburg har en befolkning på 1 574 (2000) og dekker et landområde på 3,9 km². USAs president flyr over det ødelagte Greensburg etter tornadoen i 2007 4. mai 2007 ble Greensburg rammet av en tornado, som mellom 60 og 80% av byen og minst ni mennesker omkom. Nevermore. "Nevermore" er et amerikansk power/thrash metal-band fra Seattle i Washington. Bandet ble dannet i 1991 av flere av medlemmene fra power metal-bandet Sanctuary. Bandet varierer mellom akustiske gitarer og elektriske syvstrengsgitarer med distortion-effekt, noe som lager store kontraster i sangene. Historie. Vokalist Warrel Dane, gitarist Jeff Loomis og bassist Jim Sheppard spilte sammen i bandet Sanctuary fra Seattle. De tre besluttet å forlate bandet. I 1991 startet de istedenfor "Nevermore", et power/thrash metal band. De rekrutterte Van Williams som trommeslager, og ga samme år ut demoen "Utopia". Etter en ny demo i 1994 ble bandet invitert til studio av produsent Neil Kernen. Nevermore hadde enda ikke platekontrakt, men Kernen hadde stor tro på at de ville lykkes, og de tok opp debut-albumet "Nevermore". Bandet signerte platekontrakt med Century Media kort tid etter at albumet var utgitt. Bandet fikk med seg en ny gitarist i Pat O'Brian, og etter å ha turnert med Blind Guardian i Europa og Death i USA, var de tilbake i studio. I 1996 utga de EPen "In Memory", og senere samme år deres andre album "The Politics of Ecstasy". O'Brian valgte å forlate bandet i 1997, og ble ny gitarist i Cannibal Corpse. Tim Calvert erstattet O'Brian. I 1999 ga Nevermore ut sitt tredje album, "Dreaming Neon Black". Lyrikken på albumet er knyttet opp mot forsvinningen av Danes kjæreste. Bandet rakk å ta opp et nytt album i 2000, kalt "Dead Heart in a Dead World", før Calvert forlot bandet. Det neste albumet, "Enemies of Reality", ble tatt opp uten en annen-gitarist, men i 2004 ble turnémusiker Steve Smyth fast medlem i bandet. I 2005 kom deres hittil siste album This Godless Endeavor. Tefnut. Tefnut er i ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var hun en oldegyptisk gudinne for vann og fuktighet, datter av Atum og gift med Shu. Det var Ra som skapte Tefnut samtidig som han skapte Shu. Tefnut tilhører den gruppe med egyptiske guder som kalles for «Ras øyne». Tefnuts navn betyr "fuktig vann", det vil si "regn". I en myte fra Memfis blir det sagt at solguden Atum snøt nesen en gang og Tefnuts bror Shu ble født, og da han rensket halsen ble Tefnut født. Sammen med sin bror Shu ble hun mor til Geb og Nut. I en myte som beskriver et forferdelig værforhold på slutten av Det gamle kongedømmet (som bidro til kongedømmets fall), ble det sagt at Tefnut (fukt) og Shu en gang kranglet og hun forlot Egypt. Myten slår fast at Shu hurtig fant ut at han savnet henne, men hun hadde flyktet til Nubia (et sted med langt mer temperert klima) og endret seg til en katt (symbolet på krig), og ødela hver eneste mann eller gud som viste seg. I forkledning klarte Thoth til slutt å overbevise henne om å komme tilbake. Tefnut er noen ganger avbildet som en løvinne som en refleksjon av denne fortellingen. Hun er også vist som en gudinne med menneskekropp og løvehode. I bilder blir Tefnut vanligvis sett liggende mellom himmelvelvet og jorden. Kvalme og brekninger. Kvalme og brekninger er forstadiet til oppkast og utløses av impulser som brekningssenteret (som sitter i fjerde ventrikkel i hjernen) får fra kroppen. Mens kvalme er en følelse, er brekninger en fysisk reaksjon forårsaket av en refleks, men den trenger nødvendigvis ikke å føre til oppkast. Kvalme og brekninger kan utløses av mange forskjellige årsaker, noe som skyldes at brekningssenteret aktiviseres fra et annet nervesenter i den samme delen av hjernen. I hovedsak er det fire steder impulsene kommer fra: Via nervus vagus/nervus sympatikus (fordøyelsessystemet, hjertet, genitalia, urinveiene, bukhinnen) m.m.; Kjemoreseptortriggersonen (CTZ) (sensor for endogene og eksogene substanser fra cerebrospinal væske og blod); Vestibularisapparatet (reisesyke); Hjernebarken (visuelle inntrykk, lukt, likevektsorganene i det indre øret, psykogene påvirkninger). Final Fantasy XIII. "Final Fantasy XIII" er et konsollrollespill i "Final Fantasy"-serien. Plot. Final Fantasy XIII er Square-Enix viktigste tittel i Fabula Nova Crystallis Compilation. Det blir produsert for Playstation 3 og Xbox 360 er dermed den første nye Final Fantasy-tittel på alle denne generasjons konsoller. Final Fantasy XIII er satt i en futuristisk verden kontrollerende avansert teknologi og magiske krystaller. Puls er verdens Final Fantasy XIII basert på har hatt en vond historie som har resultert i byggingen av den flytende utopisk by som heter Cocoon. For en grunn så langt ukjent, borgerne av Cocoon frykt verden under. The Crystals har muligheten til å skape livsformer og maskiner i Puls. De kan også kommunisere med super-natrual vesener kalt fal'Cie som var ansvarlig for byggingen av Cocoon 13 århundrer siden. Det fal'Cie beslutning om å opprette dette paradiset ble laget for å beskytte folk fra en "smitte" på Puls. I dag er Den Hellige regjeringen ansvaret for Cocoon ekstremt paranoid av mennesker kommer inn i enhver kontakt med Pulse. Alle som er mistenkt for å være påvirket av infeksjonen er underlagt karantene og forvist fra byen. Fangene på toget er mest sannsynlig i ferd med å bli sendt i eksil. På grunn av dette tror vi Oerba Dia Vanille som reiser på toget er mistenkt for å være infisert. Team Nora er en motstand gruppe ledet av Lightning og Snow som kjemper mot Cocoon regime. De er ansvarlige for angrepet på toget vist i mange av hengere med sikte på å frigjøre fangene med vekt på redning Vanille. Så langt er bekreftet medlemmer av Team Nora er Lightning and Snow samt de tre små tegnene Gadot, Maqui og Lebreau. For mer informasjon om dem, besøk vår tegn siden. Selv om det er usikkert når i historien dette skjer, Lightning, Snow og Vanilje er valgt av fal'Cie å bli l'Cie. Denne byrden krever dem til å bli fiender av menneskeheten som må ødelegge Cocoon. Spillmekanismer. Som i alle spill i "Final Fantasy"-serien inngår det et kampsystem. Kampsystemet i "XIII" blander sammen strategiske elementer sammen med hurtiggående action. Spilleren har en meny nederst med valg til venstre. Det som skiller kampsystemet i "XIII" ut i fra tidligere, er at man velger kommandoer fortløpende mens en ATB-bar (Active Time Battle) fyller seg opp. Tidligere ventet man på at en ATB-bar fylte seg opp før man tok en kommando. ATB-baren i "XIII" fyller seg opp kontinuerlig og kommandoer man utfører bruker opp en del av baren. Går ATB-baren tom, må man vente til den er full for å utføre en kommando. Men som i "Final Fantasy XII" foregår kampen i sanntid og man velger selv hvilken fiende man vil kjempe mot, og man kan se fiendene på forhånd. «Limit Break»-stystemet fra tidligere, er igjen fornyet. I stedet for at man har et kjempeangrep å utføre, gjør «Overclock» at tiden senkes kraftig, hvor man kan fort slå ned fiender før de får gjort noe som helst. Tiden man har i Overclock vises oppe i høyre hjørne. Du vil kun styre en person i kamp, mye på samme måte som Final Fantasy XII. For å forandre den kunstige intelligensen til dine allierte i strid, må man benytte seg av Paradigm Shift (tidlige spekulasjoner mente dette ble kalt optima change) for å sette dine allierte i forskjellige kampmoduser; basher, enhancer eller healer. Disse har ulike former for regler (eller gambits om man vil) implementert i seg for bestemmer hvordan KI'en skal oppføre seg. Når du sloss mot fiender har du en sjanse til å "breake" dem. Ved å gjøre det har du for eksempel muligheten til å slå dem opp i luften for så å holde dem der, mens du fortsetter din slagkombinasjon. Enkelte fiender er vanskeligere å "breake" enn andre, og noen fiender vil ikke la seg bli slått opp i luften selv om de er "breaket". Når en fiende er "breaket", får den en rød aura rundt seg. Tilkallingsaeon er et av elementene som vil vende tilbake. Shiva er en av aeonene som er vist; i motsetning til tidligere er hun nå et tvillingpar med flere mekaniske deler, og hun kan gjøre seg om til en motorsykkel via en ny del i kampsystemet kalt Gestalt. Dette gir aeons og summons en nytt aspekt i måter du kan benytte deg av dem på i kamp. Dette kan sies å være en erstating for hvordan summoning materia gikk opp i nivå i Final Fantasy VII, boost-sekvensen til Guardian Forces i Final Fantasy VIII eller Yunas aeons i Final Fantasy X. Gestalt-modus i Final Fantasy XIII kombinerer eidolon og han som tilkaller (summoner), og sammen blir de en større kraft enn hver for seg. Andre eidolons i Final Fantasy XIII inkluderer Odin, Bahamut og Shiva, samt flere nye og gamle kjenninger. Final Fantasy XIII ser først dagens lys i Japan 17. desember 2009, og ankommer Nord-Amerika og Europa samtidig 9. mars 2010. Miljø. I "XIII" er verdenen delt i to: Cocoon er en høyst teknologisk avansert svevende by i skyene. Innbyggerne i Cocoon ser på verdenen under, Pulse, som farlig og frykter den. De som har vist seg å ha en tilknytning til Pulse, blir satt i karantene av «Holy Government» og sendt ned til Pulse. Holy Government bruker krystallenes makt til å slavebinde folket på Pulse, men en rebellgruppe, ledet av Lightning, er i anmarsj. Figurer. I "XIII" er krystallene levende vesener med bevissthet og tanker. De har evnen til å skape ting, og er de som står bak Cocoon. Så langt er det blitt avslørt at det er minst to krystaller, én i Cocoon og én på Pulse. Krystallen på Cocoon kontrollerer byen og alt i den, mens krystallen på Pulse kontrollerer alt utenfor. Ekte navn Claire Farron. Hun er en jente som går under kodenavnet «Lightning» grunnet sin tidligere militære karriere. De to gule stripene på skulderen hennes angir rank og sosial status. Hun er den beste commandoen i spillet. I traileren fra E3 2006 brukte hun også dobbeltpistoler. Da figurdesigner Tetsuya Nomura ble bedt om å lage henne, skulle det bli en slags «kvinnelig versjon av Cloud Strife fra "Final Fantasy VII"», og han har beskrevet henne som «veldig lite feminin». Etter klager ble hun imidlertid feminisert i utseende og tilført sminke grunnet at den gamle fansen hadde store problemer med å skille ansiktstrekkene fra Cloud og Light. Det var bare for mye å tape på å risikere "Dragqueen Cloud, support for sex change?"-overskriftene i diverse spilleanmeldelser, men hennes kalde personlighet er derimot ikke blitt forandret på. Detaljer: Høy som et fjell, noe som får alle rundt han til å virke små i de scenene hvor de er plassert ved siden av ham. Kommer kanskje aller best fram når han står ved siden av sin elskede Serah Farron, Lightnings søster, som virker som en liten skolepike i forhold. Han er på mange måter en Paul Phoenix-karakter i personlighet og opptreden. Før Square Enix annonserte navnet hans, kalte fansen ham for «Mr. 33cm», som er skostørrelsen hans. Beskrivelse: Jente med en søraustralsk aksent på engelsk, og er langt mer barnslig enn alderen skulle tilsi. Er på tross av dette kanskje en av de modigste karakterene i spillet og kommer seg raskt etter emo-episoder hvor andre karakterer med lignende trekk freaker ut. Spoiler Spoiler Spoiler *** Egentlig er hun 519 år gammel grunnet at hun har ligget i en krystall *** Dette er den Naruto-lignende figuren i dette spillet, og er etter alt å dømme den svake gutten med "jeg hater pappa"-syndrom. Han har en stor afro der det tilsynelatende bor en chocobo-kylling. Han bruker to pistoler. Er på mange måter dette spillets klovn, selv om han utvikler seg til å bli en meget staut mann utover i spillet. Detaljer: Du treffer henne første gang med Snow, etter at folk er blitt Mai-Hime. Detaljer: Hun er omkring 160 cm høy og spedbygd, men er ifølge de japanske produsentene over 18, selv om hun ser yngre ut. Anmeldelser. Spillet har fått varierende anmeldelser. Gamer.no gav spillet karakteren 9/10 og roste det for blant annet historia, grafikken hvor lineært det var. Gamereactor, på si side, gav spillet 5/10, og kritiserte det for å være lineært og ha unegasjerende historie, men roste den gode grafikken og musikken. Arn-trilogien. Arn-trilogien er en trilogi om den fiktige personen Arn Magnusson, skrevet av den svenske forfatteren Jan Guillou. Den består av bøkene "Veien til Jerusalem", "Tempelridderen" og "Riket ved veiens ende", som ble gitt ut i henholdsvis 1998, 1999 og 2000 med originaltitlene "Vägen til Jerusalem", "Tempelriddaren" og "Riket vid vägens slut". Bøkene omhandler stormannssønnen, klostergutten og tempelridderen Arn gjennom hele hans liv, fra før han blir født til hans død. Romanen utspiller seg på 1200-tallet, og hovedpersonen Arn blir vitne til – og tar del i – mange viktige historiske hendelser både i Gøtalendene i Sverige og i korsfarerstatene. I tillegg til selve trilogien, har Guillou skrevet romanen "Arven etter Arn" (2001) som en frittstående oppfølger. Bøkene om Arn har solgt i over 170 000 eksemplarer her i Norge, og i Sverige har tallene kommet opp i over en million. I Norge blir de gitt ut av Piratforlaget, søsterselskapet til det svenske Piratförlaget, som har gitt ut bøkene på svensk. Bøkene er også oversatt og utgitt på flere andre språk. Bøkene har blitt filmatisert i to filmer, som "Arn – Tempelridderen" (2007) og "Arn – Riket ved veiens ende" (2008). Basert på filmene ble det også i 2010 laget en tv-serie om Arn, utgitt i seks episoder av Svensk filmindustri. I både tv-serien og i filmene spilles Arn av Joakim Nätterqvist. Veien til Jerusalem. Første bok i trilogien, "Veien til Jerusalem", handler om stormannsønnen Arn Magnussons oppvekst og maktkampene i Sverige på 1100-tallet. Som femåring ble Arn utsatt for en fallulykke, og foreldrene lover Guds Moder å gi Arn til Guds arbeid på jorda om han overlever. Arn overlever, og blir sendt i kloster som oblat og oppfostres av munkene der. Der får han undervisning på ulike områder; i tillegg til vanlige sysler, studier og arbeid i klosteret lærer han også våpenkunst av munken Guilbert, som har vært tempelridder i "Det hellige land". Arn blir som 17-åring sendt ut fra klosteret igjen, og opplever verden utenfor som veldig annerledes fra klosterverdenen. En stund etter at han har kommet hjem, møter han Cecilia Algotsdotter, som han forelsker seg i. Det blir planlagt bryllup, men før dette inntreffer, blir Cecilia gravid. Omtrent på samme tid ber Arns barndomsvenn Knut Eriksson av Eriksætten, sønn til kong Erik den hellige, som ble myrdet, Arn om hjelp til å hevne mordet på sin far. Sammen begir de seg til kongens borg, Nes, der de dreper kong Karl Sverkersson av Sverkersætten. Knut blir konge i de Østlige og Vestlige Gõtaland. Det kommer frem at Arn har hatt samleie med både Cecila og hennes søster. Dette blir sett på som stor synd av den daværende kirke, og både Arn og hans Cecilia blir pålagt 20 års bot hver; Arn som tempelridder i det hellige land, Cecilia i klosteret Gudhem. Tempelridderen. Bok nummer to, "Tempelridderen", handler om hvordan Arn og Cecilias klarer seg gjennom de 20 lange årene i henholdsvis Tempelridderordenen og Gudhem kloster. Arn har nå blitt borgherre i Gaza. Både i Sverige og i Palestina er det politiske svingninger, og både Arn og Cecilia er vitne til og tildels en del av disse. Arn fremstilles som en særdeles dyktig og klok tempelridder, og vinner til og med hovedfienden Saladins respekt og vennskap. Gjennom mange år overlever Arn og kjemper for de kristnes land i Palestina, men når tiden nærmer seg slutten av de 20 årene han ble dømt til å tjene, får Salandin igjen overtaket, og de kristne mister blant annet Jerusalem. Som den eneste av mange tempelriddere blir Arn spart, og kan starte på reisen hjem igjen til Sverige. I Sverige følges Cecilia i klosteret, der hun først har en ganske vanskelig tid, siden abbedissen i klosteret er av Sverkerætten, som nå er i krig med Folkungene. Etterhvert får hun en venninne i den kommende dronningen, kommende brud til tronfordreren Erik, og tilstandene blir noe bedre etter at folkungætten vinner krigen. Riket ved veiens ende. I den tredje boka, "Riket ved veiens ende", kommer Arn tilbake til Sverige. Han har med seg menn fra Det hellige land, som har mye kunnskap som var ukjent i Norden på denne tiden, samt mye gull, som han fikk av Saladin før han reiste hjem. I Sverige sitter Eriksætten med kongsmakten, med folkungene i forbund. Etter litt om og men gifter Arn og Cecilia seg. De bosetter seg på gården Forsvik, og ved hjelp av mennene og gullet han hadde med seg, bygger han så opp et handelssenter her. Han tar også opp unge gutter fra ætten sin i lære, og lærer dem å sloss, slik at de blir dyktige krigere. Da en tronfordrer fra sverkerætten får militær støtte fra den danske kongen Valdemar, leder Arn motangrepet, og de seirer stort. Når de igjen blir møtt av en tilsvarende hær et par år senere, blir det igjen styrt av Arn. I det Arn lykkes i å drepe kronfordringer, blir han også skadet, og boka ender noe senere, ved hans død. Arven etter Arn. Denne boka ble utgitt som en frittstående fortsettelse etter de tre første bøkene, i 2001. Den handler om Arns barnebarn Birger Magnusson. Han vokser opp på Forsvik som rytter, og får også ekstra undervisning i latin, strategi og andre kunnskaper som Arns enke Cecilia Rosa synes er viktige. Av ætt er han en av rikets fremste menn, og etterhvert blir han på grunn av at han er veltalende også valgt til ættejarl for folkungene. Boka følger Birger fra han er ung gutt til han blir en eldre mann, og er også en fremstilling av Sveriges historie etter Arns tid. Viktige personer. Dette er stort sett fiktive personer fra bøkene, med mindre noe annet er oppgitt. Filmatisering. Bøkene har blitt filmatisert i to filmer, som "Arn – Tempelridderen" (2007) og "Arn – Riket ved veiens ende" (2008). Filmene hadde tilsammen et budsjett på rundt 210 millioner svenske kroner, noe som gjør de til de dyreste svenske – og skandinaviske – filmene noensinne. I tillegg til å filmatiseres i to langfilmer, ble det – som del av samme produksjon – laget en tv-serie om Arn (se Arn (tv-serie)). Tv-serien består av seks episoder, hvorav hver episode er ca. 45 minutter lang. TV-serien ble sendt av svensk TV4, og første episode, som hadde premiere 22. mars 2010, ble sett av 928 000. I filmene og i tv-serien og spilles Arn av Joakim Nätterqvist, mens Cecilia spilles av Sofia Helin. Annet. Tv-serien "Arns rike" fra 2004 tar for seg Sverige på 1100-tallet, og de historiske forholdene rundt historien om Arn. Her virker blant annet forfatteren Jan Guillou med som guide. Boka "I Arns fotspor" av Dirk Harrison, Lennart Utgren og Bo Södervalltar også for seg de historiske forholdene på den tiden Arn lever. En del av stedene som omtales i bøkene finnes eller fantes også i virkeligheten, slik som klostrene Varnhem og Gudhem, kirken Forshem, borgen Arnës og byen Skara. Arn-bøkene har ført til en fornyet interesse rundt disse stedene og ruinene etter dem. Rundt Skara er det mulig å «gå i Arns fotspor» og besøke en del av disse stedene, ved hjelp av kart eller med guidet tur. Barrow Island (England). Barrow Island er en bebygd øy som utgjør en del av byen Barrow-in-Furness i England. Øya ligger mellom Walney Island og fastlandet, like sør for byens sentrum. Den hadde ved folketellingen i 2001 en befolkning på 2.606 innbyggere. Siden 1800-tallet har øya vært forbundet med fastlandet, ettersom deler av sundet da ble fylt ut for industrielle formål. Øya er hjemsted for Barrow skipsverft, som fortsatt er blant de største i Storbritannia, bare overgått av verftet i Govan i Glasgow. Øya og sundet mellom den og fastlandet utgjør også en stor del av dokk- og havnesystemet Barrow Docks. Fylkesvei 280 (Hordaland). Fylkesvei 280 i Hordaland (Fv280) går mellom Fyllingsdalen og Damsgård i Bergen kommune. Veiens lengde er 3,2 km. Eksterne lenker. 280 Lesundøya. Lesundøya er ei halvøy i Aure kommune i Møre og Romsdal. Lesundøya er landfast med øya Skardsøya, hvor skillet går ved Drageidet. Fra Lesundøya går det bro over til Gridsvågøya. Ildvognene. "Ildvognene", eller engelsk: "Chariots of Fire" er en britisk film fra 1981 som ble skrevet av Colin Welland og regissert av Hugh Hudson. Filmen er basert på en sann historie om britiske friidrettsutøvere under deres forberedelse og deltakelse i Sommer-OL 1924 i Paris. Filmen ble nominert til syv Oscars og vant fire, blant annet som beste film og beste originalmusikk. Tittelen er tatt fra en linje i den engelske salmen «Jerusalem», også kalt «And Did Those Feet in Ancient Time», skrevet av William Blake. Filmens arbeidstittel var «Running» til Welland så en scene med denne salmen som bakgrunnsmusikk og bestemte da å endre tittelen. Fylkesvei 284 (Hordaland). Fylkesvei 284 i Hordaland (Fv284) går mellom Fyllingsdalen og Orrtuflaten i Bergen kommune. Veiens lengde er 3,7 km. Eksterne lenker. 284 Fylkesvei 282 (Hordaland). Fylkesvei 282 i Hordaland (Fv282) går mellom Sælen og Sandeidet i Bergen kommune. Veiens lengde er 2,8 km. Eksterne lenker. 282 Christian Hagen. Christian Hagen (født ca 1978) kjent under artistnavnet «Elvorn», er en norsk gitarist mest kjent for sitt arbeid med Susperia. Andre band Hagen har spilt i er Vanaheim og Ringnevond. Fylkesvei 285 (Hordaland). Fylkesvei 285 i Hordaland (Fv285) går mellom Sælen og Bønes i Bergen kommune. Veiens lengde er 4,9 km. Eksterne lenker. 285 Folldal Gruver. Folldal Gruver i Folldal i Hedmark startet drift i 1748 og ble lagt ned i 1993. I forbindelse med tusenårsskiftet ble gruvene valgt til kommunens tusenårssted. Adkomst Rv29 til Folldal fra Hjerkinn eller fra Alvdal. Gruvedrift har hatt avgjørende betydning for Folldals utvikling fra 1700-tallet og fram til i dag. Driften i Folldal hovedgruve, Gammelgruva, startet formelt i 1748. I perioder sysselsatte gruva opptil 550 personer. Folldal Verk leverte kobber, sink og svovel. I tiden fram til 1878 ble malmen fraktet med hest til Lovise smeltehytte i Alvdal. Fra 1878 til 1906 var det et opphold i driften. Da driften startet igjen i 1906 ble malmen fraktet med taubane den samme strekningen. Den 34 km lange taubanen var Nord-Europas lengste. Hovedgruva ble nedlagt i 1941 da den var tom. Virksomheten ble drevet videre på flere andre forekomster i området frem til 1968. Da ble gruvedrift og oppredning flyttet til Tverrfjellet på Hjerkinn, i Dovre kommune, ca. 30 km fra Folldal sentrum. Virksomheten der ble nedlagt i 1993. Stiftelsen Folldal Gruver (SFG) ble opprettet i 1988 av Folldal kommune. Stiftelsens oppgave var/er å sørge for varig vern av anlegg, bygninger og utstyr fra gruvedriften. Det finnes om lag 70 bygg som står i forbindelse med det gamle gruvemiljøet. Det er brakker som de vanlig arbeidere bodde i med trange kår, og direktørbolig med masse luksus. Området viser de tydelige klasseskillene som var på den tiden det var drift i gruvene. I tillegg har området godt bevarte driftsbygninger. Italias geografi. Italia ligger helt sør i Europa, omgitt av hav på tre kanter. Landet grenser i Nord til Østerrike, Frankrike, Slovenia og Sveits. I tillegg ligger San Marino og Vatikanstaten som enklaver inne i landet. Øst for Italia ligger Adriaterhavet og det Joniske hav, i sør og sørvest Middelhavet og i vest Tyrrenhavet. Topografi. Italia består i hovedsak av en stor halvøy (Apenniniske halvøy), formet som en støvel, som strekker seg inn i Middelhavet. Sammen med de to største øyene i Italia, Sicilia og Sardinia, skaper landet skiller mellom flere havområder, Adriaterhavet, Joniske hav, Tyrrenhavet og det Liguriske hav. Fjellkjeden Apenninene utgjør ryggraden i Italia, og den strekker seg nordvestover til den møter Alpene. I nord former den en bue som skaper en grense til resten av det europeiske kontinentet. I dette området finnes også den store Posletten som dreneres av Italias lengste elv, den 652 km lange Po. Av viktige sideelver til Po kan nevnes Dora Baltea (160 km), Sesia (138 km), Ticino (280 km), Adda (313 km), Oglio (280 km) og Mincio (194 km) som alle renner ned fra Alpene. Fra Apenninene renner Tanaro (276 km), Trebbia (115 km), Taro (126 km), Secchia (172 km), Panaro (148 km) mot Posletten. Andre viktige elver i Italia er Tiber ("Tevere") (405 km), Adige (410 km), Arno (241 km), Piave(220 km), Reno (212 km), Volturno (175 km), Tagliamento (175 km), Liri-Garigliano (158 km), Isonzo (136 km). Italia har også mange innsjøer, de fleste av dem i nord. Gardasjøen er den største med en overflate på 370 km². Ellers er Comosjøen (146 km²) og Lago Maggiore (212.5 km²) verdt å nevne. Sør-Italia har nesten ingen innsjøer. Italias høyeste punkt er Mont Blanc ("Monte Bianco") på 4 810 meter. Mer kjent er kanskje Italias to berømte vulkaner, den hvilende Vesuv (1 281 m) nær Napoli og den svært aktive Etna (3 326 m) på Sicilia. Klima. De første værobservasjonene i historien ble gjort i Italia av store vitenskapsmenn som Evangelista Torricelli, Galileo Galilei og andre, og det er mye forskjellig vær å observere i Italia. Landet strekker seg ut i Middelhavet og ligger midt i leia for lavtrykk som flytter seg rundt i havområdene. Når lavtrykkene flytter seg innover land gir de regn og tordenvær, men intensiteten varierer etter hvor man er i landet og når på året det er. Alpene og Appenninene har mer vinterlig vær, og er med på å skape lokale forskjeller i lavlandet. De hindrer også til dels værfronter fra Atlanterhavet å passere over landet. Podalen som går på tvers av det nordlige Italia fra Torino til Venezia har størst klimaforskjeller i landet gjennom året. Sommeren her er varm, men av og til lummer med torden og kraftige regnbyger om ettermiddagen. September er som regel tørr og varm med mye fint vær før høsten blir fuktigere og kjøligere. Fra desember til februar er ofte dalen dekket av en kald tåke som kan ligge i dagevis. Østlige deler av Podalen er også utsatt for den kalde boravinden fra Øst-Europa. Vinterstid er det vanlig med både regn og snø gjennom dalen, men sjelden særlig kraftig. De østlige områdene av Podalen er tørrere enn de vestlige, og Venezia har for eksempel en gjennomsnittlig årsnedbør på 770 mm, mens Milano i vest har 1017 mm. Nord for Podalen finner vi Alpene som har kjøligere og fuktigere vær, og i høyden her er det et alpint klima. Om vinteren kan det likevel være sol og klarvær i høyden, mens Podalen ligger dekket av tåke. I høyder på rundt 1500 m kommer det om vinteren rundt 50 cm snø hver måned. Aostadalen er den tørreste delen av Alpene, men vinternettene kan bli svært kalde. Om høsten kan det innimellom regne svært kraftig i de sørlige fjellsidene av Alpene, noe som kan føre til flom. Det kommer stort sett mer nedbør i den italinske delen av Alpene enn resten av fjellområdet. Områdene sør for Podalen har middelhavsklima, og nordlige byer som Firenze og Pisa har om vinteren mye mildere vær og mer sol enn for eksempel Milano, og de har langt mindre tåke. Roma og Napoli har ennå mildere vintre. Somrene er bare litt varmere langs vestkysten av Italia enn i Podalen, mens Adriaterhavskysten sør for Bari, særlig rundt Tarantobukten, er blant de varmeste områdene i Italia. Andre varme områder er kysten rundt Det joniske hav, de aller sørligste områdene av Italia og Sicilia. Vinteren i de sørligste områdene er milde, men ofte fuktige med tordenvær. Høyereliggende strøk i Sør-Italia, som vulkanen Etna, kan av og til få overraskende kraftig snøfall om vinteren. Roma har en normal årsnedbør på 744 mm, mens Palermo på Sicilia har 512 mm. Geografiske ytterpunkter. Lago di Garda 370 km² Lago Maggiore 212 km² Lago di Como 146 km² Monte Bianco 4.810 moh Monte Rosa 4.634 moh Monte Cervino 4.478 moh Monte Gran Paradiso 4.061 moh Per Midtstigen. Per Håvard Midtstigen (født 2. august 1953 i Hamar) er en tidligere norsk skøyteløper og er en norsk folkemusiker bosatt i Otta. Som skøyteløper gikk han for Hamar Idrettslag. Hans hovedinstrument er fløyte (sjøfløyte og blikkfløyte), i tillegg spiller han instrument som torader og munnspill. Han vant Spellemannprisen 1977 i klassen folkemusikk/gammaldans for "I heitaste slåtten" sammen med Ånon Egeland. Sammen med Steinar Ofsdal gjennomførte han på 70- og 80-tallet et prosjekt for å bevare den norske sjøfløytetradisjonen som var i ferd å dø ut sammen med de eldre utøverene av instrumentet. De to vant også Spellemannprisen 1989 i klassen folkemusikk/gammaldans for albumet "Sjøfløyta". Per Midtstigens antatt beste distanse på skøyter var 500 meter med en personlig rekord på 40,1 satt på Gol 26. februar 1977. Per Midtstigen er far til Mari Midtstigen. Set. Set er en egyptisk gud. a> (KV34).I egyptisk mytologi er Set bror til Osiris, Nefthys og Isis, og sønn av Geb. Set er den opprinnelige herskeren av Nedre Egypt mens hans bror Osiris hersket over Øvre Egypt. Set sto i motsetningsforhold til sin bror. Set hadde den tørre ørkenen mens Osiris satt med den fruktbare Nildalen. Rivaliseringen mellom brødrene oppsto da deres far delte Egypt mellom dem. I sin sjalusi slo Set til slutt Osiris i hjel. I fortellingen om konflikten beskrives det hvordan Set lurte sin bror inn i en kiste av bly som han stengte, kastet i Nilen og hvordan han lot Isis ble jagd av Set. Myten forteller også at han lot Osiris ble skåret i småbiter og spredte delene av ham over hele Egypt. Isis leter ham opp, setter delene sammen igjen og gifter seg med ham da han ble konge av underverden. Når Horus, sønn av Osiris og Isis, vokser opp hevner han mordet på sin far ved å slå Set i hjel og deretter overtar han selv tronen. Set blir fordrevet til ørkenen Sahara vest for Egypt. I konflikten kan med lese inn motsetningsforholdene mellom ulike makt- og kultsentre i Det gamle Egypt. Set var opprinnelig en gud som ble tilbedt over hele landet, men ble etter hvert trengt unna av andre kulter til et begrenset område i Øvre Egypt. I fortellinger som har kommet til senere fortelles det om hvordan Set hadde strid med Horus og om den egyptiske tronefølgen. Man hadde også en positiv forestilling om Set som den som forsvarte Ra mot slangen Apep. Set framstilles ofte som guden for kaos og uroden. Fra det 19. dynasti blir Set tatt til nåde igjen og man ser ham heretter som den gode gud som han hadde vært tidligere og hans posisjon blir endret til å være guden som beskytter mot fremmede. Henrik Christiansen. Henrik André Sole Christiansen (født 10. februar 1983) er en norsk tidligere skøyteløper som representerte Asker Skøyteklubb. Han deltok under vinter-OL 2010 i Vancouver/Richmond. Karriere. Henrik Christiansen hadde sin internasjonale debut i verdenscupen i november 2003 på Hamar i Norge. Han ble nummer 9 i EM 2007 Collalbo i Italia og nummer 19 i allround-VM 2007 i Heerenveen i Nederland. Og han tok gull i NM allround i 2005 i Drammen. Christiansen vant verdenscupen lagtempo sammenlagt i 2009/2010-sesongen sammen med Håvard Bøkko, Mikael Flygind Larsen, Fredrik van der Horst og Sverre Lunde Pedersen. Henrik Christiansen la opp etter 2010/2011-sesongen. Internasjonale mesterskap. Olympiske leker (Vinter) deltatt i ett OL (ved 3 konkurranser) Allround-VM på skøyter (deltatt 3 ganger) Enkeltdistanse-VM på skøyter deltatt i 3 VM (ved 5 konkurranser) EM på skøyter (deltatt 4 ganger) Junior-VM på skøyter deltatt i ett VM (ved 2 konkurranser) The Glorious Burden. "The Glorious Burden" er Iced Earths syvende studioalbum fra 2004, og det første med eks-Judas Priest-vokalist Tim «Ripper» Owens. Fauske museum. Fauske museum på Fauske i Nordland består av en lokal samling antikvariske bygninger og gjenstander. Det 200 år gamle Leivsethuset, Knurvikhuset, låve, stabbur og eldhus danner et tun som ligger i skjermede omgivelser i Radioskogen. I fjæra har tunet båthus, sjøhus og naust. Gjenstandssamlingen består av landbruk og fiskeredskaper, husflid og annet husgeråd. Den eldste delen av museets samlinger inneholder flere av de eldste telegraf- og telefonapparatene som finnes, bl.a. en L.M. Ericsson & Co fra 1880. Museet har også en stor samling tekstiler fra perioden 1800–1930. På museumsområdet har kunstneren Per Barclay brukt Fauskemarmoren i utformingen av «Uten tittel», som er Fauskes del av Skulpturlandskap Nordland; verket forandrer seg med flo og fjære. I forbindelse med tusenårsskiftet ble museet valgt til Fauskes tusenårssted. Alexander (film). "Alexander" er en amerikansk film fra 2004. Filmen er basert på Alexander den stores liv, som spilles av Colin Farrell. Filmen ble regissert av Oliver Stone som også var med som manusforfatter. Filmen handler om den 30-år gamle Alexander den store som hadde erobret nesten hele den da kjente verden, etter at han overtok tronen etter at faren Filip II av Makedonia hadde blitt myrdet. Han var på felttog mot Persia, Egypt, og India i løpet av de kommende åtte årene. Sekhmet. Sekhmet var ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var hun hustruen til Ptah, datter av Ra, og mor til Nefertum. Sammen med sin ektemann og sønn var hun den sentrale treenigheten i kulten i Memfis. Hun har en viktig rolle i fortellingen om hvordan menneskeheten nesten gikk under etter å ha trosset gudene. Sammen med gudinnen Hathor, begge kalt for «Ras øyne» straffet hun menneskene på oppdrag av sin far. Sekhmet, også stavet "Sachmet, Sakhet, Sekmet" og "Sakhmet", og grekerne kalte henne for "Sacmis", avbildes som en kvinne med løvehode som bærer solskiven på sitt hode. Hennes navn er en gjenspeiling av hennes funksjon og betyr «(den som er) mektig», og hun er også gitt titler som «(Den som) får ondskapen til å skjelve», og «Slakterinnen». Man mente at Sekhmet beskyttet farao i slag og krig, herjet landet og ødela hans fiender med brannpiler. Hennes kropp tok etter sigende form av den skinnende glansen fra middagssolen, og at død og ødeleggelse var balsam for hjertet hennes, og at den varme vinden fra ørkenen var hennes pust. Tim Owens. Tim «Ripper» Owens (født Timothy S. Owens 13. september 1967 i Akron i Ohio) er en amerikansk vokalist. Han startet karrieren som vokalist i bandet Winters Bane, men forlot bandet i 1993, og ble vokalist i et Judas Priest coverband. Samtidig sto Judas Priest uten vokalist, og Owens ble ny vokalist i bandet han framførte coverlåter av. Denne historien var så spektakulær at det i 2001 ble utgitt en film, "Rockstar", løst basert på dette. Owens deltok på to studioalbum og to konsertalbum med Judas Priest. Da Rob Halford returnerte til Judas Priest i 2003, ble Tim «Ripper» Owens den nye faste vokalisten i Iced Earth. Allerede før Matt Barlow forlot Iced Earth samme år, hadde Jon Schaffer fra Iced Earth vært i kontakt med Owens, og han gikk nesten umiddelbart i studio med Iced Earth. I begynnelsen 2004 ble albumet The Glorious Burden utgitt. I 2005 startet Owens bandet Beyond Fear som kom med sitt debutalbum i 2006. I desember 2007 forlot han Iced Earth etter at det ble klart at Matt Barlow returnerte. I 2008 ble han med Yngwie Malmsteens Rising Force, og i 2009 turnerte han Europa med bandprosjektet Hail!, som han sto bak sammen med Megadeth-bassist David Ellefson. Owens har fått kallenavnet «Ripper» fordi han som Judas Priest-vokalist utmerket seg særlig på sangen «The Ripper». Stamsund Internasjonale Teater. Stamsund Internasjonale Teater holder til i Stamsund i Vestvågøy kommune i Lofoten. Organisasjonen ble etablert i 1998 av Marit Pedersen Omland og Thorbjørn Gabrielsen, og drives i dag av Teater NOR. Teateret har som målsetning å utvikle Stamsund i Lofoten til en møteplass for scenekunstnere fra hele verden. Som et ledd i denne strategien gjennomfører de festivaler, gjestespill, seminarer, workshops og andre kunstrelaterte prosjekter. Nasji. Nasji (russisk: Молодежное движение «Наши», "Ungdomsbevegelsen «Våre»") er en russisk ungdomsbevegelse stiftet i 2005. Opprinnelig ble det sagt at hensikten med å stifte bevegelsen var å jobbe mot en økende innflytelse av nazisme i Russland, og å møte "skinheads" i gateslagsmål hvis nødvendig. Den russiske opposisjonen har gjentatte ganger beskyldt Nasji for å angripe opposisjonsmedlemmer. Nasjis tilhengere har berømmet organisasjonen for å involvere ungdommer i politikken og for å gi ungdom muligheten til å utvikle sine lederskapsevner. I april og mai 2007 arrangerte Nasji daglige protester foran Estlands ambassade i Moskva som protest mot fjerningen av Det sovjetiske Bronsesoldat-monumentet i Tallinn. Christopher Plummer. Arthur Christopher Orme Plummer, født 13. desember 1929 i Toronto, Ontario, Canada, er en canadisk skuespiller som først gjorde seg gjeldende på den canadiske scenen før han hadde debut på Broadway i 1952. Han har hatt en rekke ulike roller, og er blant annet kjent gjennom ulike Shakespeare-tolkninger. Plummers kanskje mest kjente rolle for et bredt publikum er som baron von Trapp i Sound of Music. Plummer vant Oscar for beste mannlige birolle for sin rolle i "Beginners" (2011). Teater NOR. Teater NOR er et lite produksjonssenter i Stamsund i Lofoten som arbeider med visuell scenekunst. Gruppen ble opprettet av Thorbjørn Gabrielsen i 1990 under navnet Lofoten Teater. I 1997 byttet de navn til Teater NOR. Gruppen består i dag av leder og instruktør Thorbjørn Gabrielsen, produsent Oddny Wiggen, skuespillerne Sissel Helgesen og Øystein Sanne, og lys og lyddesigner Øystein Helle. For tiden er de aktuelle med forestillingen "Lost on Purpose" som er et møte mellom filosofi og teater – tekst og rom. Teater NOR eier sitt eget teaterbygg, og disponerer flere store fabrikklokaler til spesiselle prosjekter og gjestespill. Fra 1998 har de hvert år invitert til "Stamsund Internasjonale Teaterfestival" i overgangen mai/juni. Sjøfløyte. Sjøfløyte, også kalt kjøpefløyte og byfløyte, er en norsk variant av blokkfløyte. Disse trefløytene kom sjøveien fra kontinentet på 1700-tallet og 1800-tallet, og ble derfor kalt sjøfløyte. Etter hvert ble det laget mange fløyter på bygdene som mer eller mindre kopierte de stort sett tyske fløytene. Navnet "sjøfløyte" er mest vanlig i Numedal, Telemark og Agder. På Vestlandet kunne fløyta hete tyskfløyte, som jo peker på opprinnelsen. I Gudbrandsdalen, hvor det er funnet mange 1700-tallsfløyter, het den gjerne "trefløyte". Egil Storbekken skapte sin tussefløyte etter inspirasjon fra ei bygdefløyte fra Gudbrandsdalen. Som en følge av pietistiske bevegelser i Norge i siste halvdel av 1800-tallet ble hardingfela erklært som syndig, og mange spelemenn begynte å spille danseslåttene på fløyte i stedet. I Flesberg i Numedal var det rundt 20 navngittesjøfløytespelemenn i år 1900. Sjøfløytetradisjonen var i ferd å dø ut på 1900-tallet, men på 1970-tallet ble tradisjonen gjenopptatt av musikere som Per Midtstigen, Steinar Ofsdal, Tellef Kvifte og Ånon Egeland. Midtstigen og Ofsdal fikk i 1989 Spellemannprisen for utgivelsen "Sjøfløyta". Blant tidligere viktige sjøfløytespillere finnes Knut Juveli og Herleik Stuvstad samt sjøfløytemaker Nils Stuvstad. Colin Farrell. Colin James Farrell (født 31. mai 1976 i Castleknock utenfor Dublin, Irland) er en irsk skuespiller. Han er sønn av fotballspilleren Eamon Farrell som spilte for Dublin-klubben Shamrock Rovers FC. Torbjørn Gabrielsen. Torbjørn Gabrielsen (født 1959 i Asker) er utdannet Mag Art i teatervitenskap ved Universitetet i Oslo. Han var teaterleder i Nordland fra 1988, teatersjef ved Nordland Teater 1993, og leder for Lofoten Teater og Teater NOR siden 1990. Han er fra 1997 leder for produksjonsselskapene Teater NOR og Stamsund Internasjonale Teaterfestival. Kebehsenuf. Kebehsenuf eller Qebehsemuf var en egyptisk gud. I egyptisk mytologi var han sønn av Horus og Isis, bror til Imset, Hapy og Duamutef, og således en av Horus' fire sønner. Sammen med sine søsken fungerte Kebehsenuf som gravvoktere. De hadde ansvaret for hver sin krukke (kanoper) som inneholdt deler av den dødes innmat. Kebehsenuf hadde ansvaret for krukken med innvollene. Hans krukke ble prydet med et falkehode og plassert til venstre for sarkofagen med de rituelt begavede. Veronica Guerin (film). "Veronica Guerin" er en irsk film fra 2003, regissert av Joel Schumacher og er basert på den sanne historien om den irske journalisten Veronica Guerin. Furness. Furness er en halvøy i den sørlige delen av Cumbria i England. Området kan også defineres sosio-kulturelt med noe mer flytende grenser; ut fra den mest inkluderende definisjonen dekker den hele North Lonsdale, området nord for Morecambe Bay. Området deles inn i Low Furness og High Furness. Low Furness er en halvøy som stikker ut i Irskesjøen og markerer den vestlige siden av Morecambe Bay. Rett utenfor halvøya ligger den lange, smale øya Walney. High Furness er området som ikke tilhører halvøya, men som historisk og kulturelt inngår i Furness. Store deler av området er innenfor nasjonalparken Lake District, og omfatter Furness Fells. Cartmel regnes ofte med til Furness, men er strengt tatt en egen halvøy mellom elvene Leven og Kent. Byen Barrow-in-Furness dominerer området, og har godt over to tredeler av innbyggerne. Andre viktige bosetninger er Ulverston, Coniston, Broughton-in-Furness, Cartmel, Dalton-in-Furnes, Askam og Ireleth. Totalt bor det omkring 100 000 mennesker i Furness. Kollaboratør. Kollaboratør av latin: "co" (sammen) og "labore" (arbeide) betyr egentlig "samarbeider / samarbeidspartner". Ordet er gjengst mange steder i verden, men har fått en dårlig klang etter den andre verdenskrig, da «jøssinger» i alle tyskokkuperte land brukte det for å kategorisere de som samarbeidet aktivt med okkupantene og tjente på det. Ytteborgs Bryggeri. Aktieselskabet Ytteborgs Bryggeri ble grunnlagt av garvermester og stadshauptmann Nils Jensen Ytteborg i Christiania i 1836. Bryggeriet hadde fabrikk i Hausmanns gate 8-10-12 ved nedre del av Akerselven i Oslo. I 1897 var vannet i Akerselven blitt for forurenset for bruk til brygging av øl, og Ytteborgs Bryggeri trengte mer plass. Man flyttet derfor fabrikken til Foss og byttet navn til Foss Bryggeri. Plan av Ytteborgs ølkjeller fra 1843 under Gamle Akers kirkegård. Ytteborgs Bryggeri oppførte i 1843 ølkjellerne ved Akersbakken. De hadde fire store lagerrom med teglsteinshvelv under en overbygning av utmurt bindingsverk. Adkomsten var gjennom bindingsverkshuset, hvor to vindeltrapper førte ned til kjellernivå. I sentrum av trappene var det heissjakter for å heise øltønner opp til overbygningen, hvor ølet antagelig ble tappet på flasker. Kjellerne ble i samtiden betraktet som et mesterverk av ingeniørkunst, og de ble innviet med stor festivitas i nærvær av daværende kronprins Oscar I. De gikk populært bare under navnet «Kjeller'n». Under 2. verdenskrig ble kjellerne brukt til grønnsaklager, og da ble det åpnet en transportinngang via en tunnel som munner ut i fjellveggen mot Akersbakken. Etter en utvidelse av kirkegården rundt Gamle Aker kirke ble overbygningen revet i 1950-årene, og kjellerne ble da så utsatt for grunnfuktighet at de senere har vært ubrukelige. Ytteborgs Bryggeri var spesielt kjent for sitt bayerske øl. Naunet. Naunet er ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var Naunet eller "Nunet" selve guddommeliggjørelsen av den opprinnelige avgrunnen i vannet, og selve navnet betyr også avgrunn. Ved å være en sammenheng eller et konsept ble Naunet sett på som androgyn og hennes mannlige navn var således "Nu" eller "Nun". Som andre av de fire opprinnelige konsepter av Ogdoad var hennes hannkjønnsform avbildet som en frosk eller en mann med froskehode, og hennes kvinnelige form ble avbildet som en slange eller en kvinne med slangehode. I kunsten opptrer Nu også som en mann med skjegg, blågrønn hud og representerer vannet. Som andre Ogdoad-konsepter hadde ikke Nu tempel eller kultsteder overhode. Nu og Naunet ble noen ganger representert av en hellig kjern, eller som ved Abydos av en underjordisk elv. Hun/han ble avbildet med opprettet arm som holder en solbåt som har åtte guder, med skarabéguden Khepri som står i midten omgitt av de andre syv: Nun og Naunet, Amun og Amaunet, Heh og Hauhet, Kek og Kauket. Kek. Kek er en egyptisk gud. I egyptisk mytologi var Kek eller "Keku" selve guddommeliggjørelsen av det opprinnelige mørket og selve navnet betyr også mørke. Ved å være en sammenheng eller et konsept ble Kek sett på som androgyn og hans kvinnelige navn var således "Kauket" eller "Keket". Som andre av de fire opprinnelige konsepter av Ogdoad var hennes hannkjønnsform avbildet som en frosk eller en mann med froskehode, og hennes kvinnelige form ble avbildet som en slange eller en kvinne med slangehode. Som symbol på mørket representerte Kek også ubemerkethet og det ukjente, og derfor også kaos. Kek ble oppfattet som det som opptrådte før lyset, og derfor kjent som den som brakte med seg lyset. Inkulturasjon. Inkulturasjon er et begrep benyttet i kristen missiologi, særlig innen katolsk missiologi. Det handler om tilpasningen av den måte den kristne tro forkynnes på under hensyntagen til de spesifikke kulturer som blir evangelisert. Uttrykket har fellestrekk med, men er ikke identisk med, sosiologiens "adaptasjon". En vellykket inkulturasjon av kristendommen i en kultur innebærer på den ene side at kristendommen absorberes i denne kultur i en så stor grad at den ikke bare finner kulturelle uttrykk hjemmehørende i denne kulturelle omverden, men også blir en animerende kraft som transformerer den nye kulturen. Uttrykket slo gjennom i missiologiske fagkretser omkring 1970, og ble videre popularisert i den katolske kirke av den pavelige encyklika "Redemptoris Missio" av pave Johannes Paul II (1990). Apostelen Paulus' tale for grekerne på Areopagos i Athen (Apgj 17,22-33) kan sies å være det tidligste dokumenterte inkulturasjonsforsøk. Turbo-folk. Turbo-folk er en musikals under-sjanger som oppstod på Balkan tidlig på 90-tallet. Det blir som oftest assosiert med Serbia, Bosnia-Hercegovina og Montenegro, men er også veldig populært i de øvrige tidligere jugoslaviske republikkene, Kroatia, Makedonia, mens det ikke er like populært i Slovenia. Turbo-folk er også representert i Bulgaria, Tyrkia og Hellas. Det er også populært i Romania, der det er kjent som manele. Som navnet tilsier, er det en moderne versjon av folkemusikk, ofte med innslag av elektroniske musikkinstrumenter. Veronica Guerin. Veronica Guerin (født 5. juli 1958, død 26. juni 1996) var en irsk journalist som ble myrdet av irske narkotikalangere. Guerin var utdannet statsviter og hadde arbeidet med PR før hun ble journalist i de irske avisene "Sunday Business Post" og "Sunday Tribune". I 1994 begynte hun å skrive om kriminelle nettverk i den irske avisen "Sunday Independent". Hun brukte kallenavn på kriminelle hun omtalte for å unngå irsk ærekrenkelseslovgivning. Da hun begynte å skrive om narkotikaomsetning, mottok hun en rekke dødstrusler. Hun ble skutt i benet utenfor hjemmet 30. januar 1995 og noen av hennes kritikere hevdet da hun hadde arrangert dette selv for å få publisitet. Det ble imidlertid etablert et beskyttelsesystem, men 13. september 1995 ble hun angrepet av den antatt kriminelle John Gilligan da hun prøvde å intervjue ham. Det irske Garda Síochána ville gi henne kontinuerlig beskyttelse, men dette avslo hun. 26. juni 1996 ble hun truffet av fem skudd avfyrt av passasjeren på en passerende motorsykkel da hun kjørte bilen sin på motorveien M7 rett utenfor Dublin. Drapet vakte stor oppmerksomhet og Taoiseach John Bruton (lederen av den irske regjeringen) karakteriserte det som «et angrep på demokratiet». I den påfølgende etterforskningen ble over 150 arrestert i en jakt på organisert kriminalitet i Irland. I november 1998 ble narkohandleren Paul Ward anklaget for drapet og dømt til livsvarig fengsel på grunnlag av at han hadde tilsvarende våpen og en motorsykkel. Denne kjennelsen ble senere opphevet etter anke, men Ward ble sittende fengslet på grunn av andre forhold. Senere ble den sentrale narkohandleren Brian Meehan arrestert i Amsterdam, utlevert til Irland og senere anklaget for drapet. Han ble dømt til livsvarig fengsel og soner fortsatt denne dommen. Senere ble også John Gilligan utlevert fra England 3. februar 2000 og dømt til 20 års fengsel for medvirkning. Historien om Veronica Guerin er filmatisert gjennom filmen med samme navn fra 2003. Oligosakkarid. Oligosakkarider (gr. "oligo" = «få»; lat. "sacchara" = «sukker») er et samlebegrep for enkle sukkerarter (sakkarider) som består av 2-10 monosakkarider. Eksempler på slike sukkerarter er fruktose, galaktose, maltose, mannose, melibiose, raffinose, stachyose, verbascose. Olisakkarider er oppløselige kostfibre som ikke danner gel, men fungerer som viktig næring for bakteriene i fordøyelseskanalen til dyr og mennesker. Eksempler på oligosakarider. Frukto-oligosakkarider (FOS) og inulin, som finnes i en rekke grønnsaker (blant annet i sikori, løk og asparges), består av korte kjeder med fruktosemolekyler. Inulin er imidlertid mer komplekst og inneholder flere polymerer (altså antall monosakkarider i molekylet) enn FOS. Inulin og oligofruktose brytes ikke ned i kroppen slik som stivelse, men passerer ufordøyd fra munnhulen gjennom magesekken og tynntarmen til tykktarmen, der de fordøyes av tykktarmsbakteriene til eget bruk gjennom fermentering (også kalt gjæring). Begge blir fullstendig nedbrutt som kortkjedete fettsyrer og melkesyre som gir noe energi (1,5 kcal per gram). Manno-oligosakkarider (MOS), som består av korte kjeder med mannosemolekyler, er mye benyttet i dyremat (eksempevis hundemat og kattemat) for å fremme sunn fordøyelse og øke prestasjonsnivået, erverves helst fra celleveggen til ølgjærceller ("Saccharomyces cerevisiae"). Også galakto-oligosakkarider (GOS) opptrer naturlig og består av korte kjeder med galaktosemolekyler, men disse kan bare delvis fordøyes av mennesker. Harlekinmarihøne. Harlekinmarihøne er en av marihønene. Den er opprinnelig ikke en norsk art, men har etablert seg på østlandet. Den er innført til Europa og Nord Amerika for biologisk kontroll av skadedyr, i første rekke bladlus. I tillegg til å spise bladlus spiser harlekinmarihøna andre insekter og deres egg, sommerfugler, blomsterfluer, biller. Den kan fortrenge innfødte arter av marihøner. Man frykter at utbredelse av harlekinmarihøna slik kan forringe artsmangfoldet. Påvirkningen kan også bli indirekte ved at noen av artene den spiser ville ha bidratt til pollinering. Utbredelse. Harlekinmarihøne har en naturlige utbredelse øst i Asia, men har blitt innført i Nord-Amerika, hvor den ikke regnes for å forstyrre den lokale faunaen. Den sprer seg også i Europa. Arten ble påvist i Norge i 2006, men den er uønsket i Norge da den utkonkurrerer andre arter. Siden den ble observert som tilfeldig blindpassasjer på importplanter i 2006, har en nå påvist at den har slått seg ned på Sagene i Oslo. Harlekinmarihøna har et stort sprednings- samt etableringspotensiale. Den kan om relativt kort tid bli en vanlig art i norsk fauna. Utseende. Harlekinmarihøne er svært variabel av utseende, den har vanligvis mange prikker, gjerne mellom nitten og 21. Fargen er ofte oransje, rød eller gulaktig. Den kanskje mest kjente arten i Norge er syvprikket marihøne, med sine røde dekkvinger, med syv mørke prikker. Harlekinmarihøna har vanligvis et M- eller W-formet merke på halsskjoldet. Levevis. Harlekinmarihøne er kjent for å være en glupsk bladlusjeger. Den kan også være et skadeinsekt ved at den angriper frukt og ved at den trekker innendørs om vinteren. De går i vinterdvale i de kaldere delene av året, men våkner opp når temperaturen er over 10°C. Det klimatiske forholdene i Norge tillater at harlekinmarihøna kan leve der, allerede før man tar hensyn til global oppvarming. I likhet med mange andre marihøner, bruker harlekinmarihøna kjemikaliet isopropylmethoxypyrazin som forsvar, men denne arten har stoffet i sterkere konsentrasjoner enn de fleste andre marihøner. Harlekinmarihøna utskiller et luktstoff som kan forårsake ødeleggelser av vinavlinger og skape allergiske reaksjoner. Tarmgass. Tarmgass ("flatus") er hovedsakelig sammensatt av gassene N2 (nitrogengass), CO2 (karbondioksid), NH3 (ammoniakk) og H2 (hydrogengass); og 30-40 % av friske personer skiller også ut metangass (CH4). Når gassen slippes ut av endetarmen refereres det vanligvis til som fis eller promp eller noe «finere»: fjert. Det medisinske og teknisk korrekte begrepet er flatulens. Sammensetning. Nitrogengass stammer fra nedsvelget luft, de andre produseres av anaerobe bakterier (bakterier som bare vokser i et oksygenfritt miljø) i tykktarmen. Alle disse gassene er luktfrie og gir kun problemer i den grad det er ubehagelig eller vekker oppmerksomhet å passere store mengder gass per anuum. I tillegg finnes det meget små mengder av forskjellige gasser som gir ubehagelig lukt, disse er vanligvis svovelforbindelser, som hydrogensulfid og metylsulfidgasser (eksempelvis allyl-metylsulfid som dannes av allicin), og indol. I tillegg finnes skatol, men denne gassen lukter ikke ille. Rent indol som blir tynnet ut, lukter faktisk så godt at det kan brukes som parfyme. Dessverre er «blomsterduften» fra indol ikke særlig framtredende ved flatulens. Tarmgass hos mennesker. En viss gassproduksjon er normalt og friske mennesker har flatulens (gassavgang gjennom endetarmsåpningen) gjennomsnittlig 15 ganger i døgnet, med et samlet volum på mellom 400 og 1800 ml. Mengden flatus varierer imidlertid enormt og avhenger helt av hvor mye metabolsk substrat i form av uabsorberte karbohydrater som når fram til bakteriene i tykktarmen, og av mengden luft som svelges. Ved moderate psykiske belastninger er det vanlig å svelge mye luft,aerofagi. Et kosthold som inneholder mye ikke-spaltbare (og dermed ikke-absorberbare) oligosakkarider (cellulose), som for eksempel bønner, kan gi en gassutskillelse på flere liter i døgnet. Tarmgass hos dyr. Kuer står for så mye tarmgass at det blir ansett som et miljøproblem Dyr står for den langt største andelen tarmgass i verden, spesielt storfe og sau. Blant disse er produksjonen så stor at den skaper et miljømessig problem, som i hovedsak skyldes at flatulens inneholder metangass (CH4), som er en langt mer effektiv drivhusgass enn CO2. Å finne fram til en måte å redusere flatulens hos husdyr har derfor fått stor oppmerksomhet blant forskere. Australske forskere har utviklet en vaksine mot enkelte av tarmbakteriene som skaper tarmgassen. Vaksinen har vært under utvikling i ti år, og forsøk på en million sauer og storfe var planlagt å starte innen 2005. Håpet er at vaksinen vil redusere metanutslippene fra dyr med 20 prosent, noe som får stor betydning for Australia og New Zealand, der henholdsvis 14 % og 50 % av utslippene av drivhusgass stammer fra husdyr. Gastrulasjon. Gastrulasjon er en den første store begivenheten i fosterutviklingens tredje uke. Hos pattedyr starter det med primitivfuren, en svak midtlinjestruktur, som kommer fra epiblast nær den caudale enden av det bilaminære kimlaget. Den cephale enden av primitivfuren har en innsynkning som kalles primitivgropen, omkranset av en forhøyning av epiblast som kalles primitivknuten. Epiblastceller frigjør seg langs primitivfuren og migrerer ned i rommet mellom epiblast og hypoblast. Cellene presser hypoblast til side og bytter ut den originale hypoblast med et lag av definitivt eller sekundært endoderm. Andre migrerer lateralt eller kranialt mellom endoderm og epiblast og samler seg til et tredje kimlag, det intraembryonale mesoderm. Etter at gastrulasjonen er ferdig kalles epiblast ektoderm. Epiblasten gir altså opphav til alle de tre kimlagene. Hos lavere organismer vil gastrulasjonen gi opphav til en gastrula. Palace of Pleasure. Palace of Pleasure er et elektronikaband fra Oslo stiftet i 1994. Bandet har blandet dub, jazz, hiphop, punk og pop sammen til sin egenpatenterte "Discodub" og er kjent som et solid og underholdende liveband. Bandet debuterte med albumet "Release The Pleasure" i 1996 og har totalt gitt ut seks album. Album nummer to, "Emperor Norton", ble belønnet med Spellemannprisen 1997 i klassen dance/techno, mens album nummer tre, "Popaganda", ble belønnet med Spellemannprisen 1999 i klassen dance. Bandet har også skrevet musikk til film, teater og Lørdagsbarnetimens hørespill «Dødsdronen». Odd Lingjærde. Odd Lingjærde (født 18. mai 1929) er en norsk overlege og professor i psykiatri ved Åsgård sykehus og Universitetet i Tromsø. Senere ved Gaustad sykehus og Universitetet i Oslo. Hans bok "Psykofarmaka" er mye brukt som oppslagsverk ved landets ulike psykiatriske sykehus. Deathcore. Deathcore er en ekstremmetal-sjanger, innenfor heavy metal, og er en slags blanding av death metal og metalcore eller hardcore punk, eller begge. Den blir definert av en «overdreven» bruk av death metal-riff, blast beat og bruk av breakdowns. Deathcore ser ut til i nyere tid å være mer fremtredende i det sørvestlige USA, spesielt Arizona og California. Dette er fødestedet til mange bemerkelsesverdige band og festivaler, mens i oppstarten var det vanligere i midt-øst Europa spesielt Tyskland. Karakteristikk. Tradisjonelle growl og skrik er vanlig, mens rene vokaler brukes sjeldent. Deathcore blir også definert ved breakdowns, blast beats og death metal riffs. Noen band, spesielt innenfor teknisk deathcore og melodisk deathcore, bruker også gitarsoloer og melodiske riff som også brukes i metalcore. Imhotep. Imhotep (ca 2667 f.Kr. –2648 f.Kr.) var en egyptisk arkitekt og lege som ble opphøyd til guddom. Liten statue av Imhotep i Louvre, Frankrike. Imhotep, også stavet "Immutef, Im-hotep", eller "Ii-em-Hotep", var den første arkitekt og lege i historien som vi kjenner ved navn, og var vesir for farao Djoser under Det 3. dynasti. Han var en av de største gammelegyptiske vismenn og yppersteprest for guden Ptah. Han har hatt stor innflytelse innenfor blant annet medisin og arkitektur. Han kan også ha vært ansvarlig for den første bruken av steinsøyler i arkitekturen. Egypterne ærer ham også for oppdageren av mange nyskapelser og oppfinnelser. Imhotep var også poet og filosof. Han ønsket tilfredshet og lærte bort glede. Hans ordtak inneholder en tankesammensetning om livet, og han var muligens opprinnelsen til ordtaket «Spis, drikk og vær glad for i morgen skal vi dø». Hans navn betyr «den som kommer i fred». Han er best kjent som arkitekten bak den første «ekte» egyptiske pyramide – Djosers trinnpyramide i Sakkara. Det menes å være Imhoteps planer for pyramidebygning som har inspirert og vært anvendt for alle senere oppførelser av pyramider i det gamle Egypt (herunder de nok mest kjente pyramidene i Giza utenfor dagens moderne Kairo). Imhotep ble i det gamle Egypt regnet for å være medisinens og legegjerningens far. Han ble ca 2000 år etter sin død opphøyt til gud som Ptahs sønn for legevidenskapen og helbredelse. I denne skikkelse er det en direkte linje fra Imhotep til den greske legegud Asklepios, og herigjennom til den medisin som blir praktisert i Vesten i dag. Stedet for Imhoteps grav er ennå ukjent. Mange egyptologer har forsøkt å finne gravstedet, men har fortsatt ikke klart det. Den vanligste oppfatningen er at den finnes et sted i Sakkara. VilVite. VilVite (Bergen Vitensenter AS) er et populærvitenskapelig opplevelsessenter som holder til på Møhlenpris i en av Mjellem & Karlsen Verft sine tidligere verkstedhaller. Vitensenteret hadde tidligere tilhold på Høgskolen i Bergen, men flyttet i 2007 over i nye lokaler. Senteret åpnet her den 31. mai 2007. VilVite er et resultat av blant annet at Norsk Hydro gjennom en sponsoravtale i forbindelse med sitt 100 års jubileum i 2005 stilte 100 millioner kroner til rådighet for å etablere «et moderne vitensenter av internasjonal klasse». Engasjementet er overtatt av Statoil etter fusjonene mellom de to selskapene. Senteret har en interaktiv utstilling med hovedfokus på hav, vær og energi, men har også utstillingsobjekter relatert til andre temaer. Under hovedtemaene fokuseres det spesielt på olje, gass og klimaforskning. Disse tre temaene knytter senteret til Bergen og vestlandets egenart. I tillegg til disse er temaene kropp, kreativitet og bølger representert blant totalt 75 apparater og eksperimenter. Senteret arrangerer også «forskerkurs» for barn og unge og populærvitenskapelige foredrag i helgene. Senteret er lagt til rette for skoleklasser og skolebesøk. Senteret passerte 50 000 besøkende etter 4 måneder, og 110 000 etter ett år. Tilleggsinntekter for senteret er utleie av lokaler til konferanser, arrangering av fødselsdagsfeiringer og salg av leker o.l. i egen butikk. Historie. Bergen Vitensenter ble opprinnelig dannet som stiftelse, og hadde opprinnelig tilhold i kjellerlokaler hos Høgskolen i Bergen, hvor en utstilling åpnet første gang 27. september 2005. I anledning Norsk Hydros 100-årsjubileum i 2005, gav Hydro en gave på 100 millioner til nasjonen Norge; Pengene skulle gå til å bygge et dedikert vitensenter av internasjonalt format i Bergen. Forutsetningen var at også andre aktører bidro, og at Hydro ikke ble involvert i driften av senteret. Miljøet som da allerede var opprettet ved Bergen Vitensenter ble til dels videreført til det nye senteret, hvis nye navn ble VilVite (opprinnelig skrevet VILVITE). Målgruppe, visjon og formidling. VilVites mål er å formidle naturvitenskap og teknologi. Dette gjøres både gjennom en interaktiv utstilling og gjennom skoleprogrammer, populærvitenskapelige foredrag og spesielle arrangementer. Vitensenteret samarbeider med flere aktører i Bergen og omegn, og utstillingen er et resultat av utstrakt samarbeid med forskjellige bedrifter som driver innen teknologi og naturvitenskap. Målet er ikke bare å formidle vitenskapelige resutlater – essensen er å gi besøkende et innblikk i hvordan det er å arbeide vitenskapelig og hvorledes teknologi og kunnskap kan brukes til å utvikle vår forståelse for verden som helhet. Utstillingen er i hovedsak rettet mot barn og ungdom, mens foredragenes innhold vil inkludere eller ekskludere enkelte aldersgrupper hva gjelder nivå og emne. Senteret er svært mye brukt av skoler - Bergen kommune betaler for alle skoler i kommunen frem til i alle fall sommeren 2008, mens Hordaland fylke har bevilget 500 000 i en pott, som betaler for skoleklasser fra videregående skoler i Hordaland så langt disse pengene rekker. De to sponsorene har høstet skryt for dette og svært mange skoleklasser besøker VilVite. Om lag 40 % av senterets besøkende er elever fra skoler. Navn. VilVite (opprinnelig skrevet VILVITE) er et navn som tar utgangspunkt i menneskets nysgjerrighet. Vil-forstavelsen er dessuten mye brukt av senteret som navn på forskjellig: for eksempel VilFeire (bursdagsarrangementer), VilFinne (vitensenterets butikk), caféen VilSpise og møterommet VilStyre. Kurs og aktiviteter. VilVite presenterer seg selv som en samling- og formidler av kunnskap. Dette er først og fremst gjennom egen utstilling, men også gjennom kurs for lærere, skoleprogrammer og populærvitenskapelige foredrag. Skole. To elever tester «bølgen», en blanding av farget vann og olje i lufttett beholder, som skaper et inntrykk av bølgebevegelser. a>. Bordet fungerer derimot også bra til bare lek, for dem som ennå ikke har hatt fysikk... Filmregissør - her lages egne animasjonsfilmer, basert på "stop motion"-teknikken. Vitensenteret tar i mot besøk fra skoleklasser, og har som regel et tilbud om et "skoleprogram" for disse klassene. Man arrangerer skoleprogrammer for en måned av gangen – men ikke for alle alderstrinn hver måned. Skoleprogrammet er et tilbud til besøkende skoler, og det er ikke nødvendig å delta. Skoleprogrammene tar opp temaer knyttet til læreplanen for det bestemte årstrinnet og blir tilrettelagt for skoleklassene av personer med kunnskaper omkring emnet. En "vitevert", senterets «guider», er som oftest den som presenterer stoffet for skoleklassene. Skoleprogrammer presenteres og gjennomføres som foredrag, eksperimenter, løyper eller debatter. PopVit. PopVit er en serie populærvitenskapelige foredrag hvor VilVite står som arrangør. De fleste søndager i måneden arrangeres et foredrag på VilVite, fortalt og presentert av en person fra et fagmiljø enten fra Norge eller andre deler av verden. VilVite på Hjul. VilVite har også en «mobil avdeling» kalt «VilVite på Hjul» som reiser rundt og presenterer naturfaglige eksperimenter på barne- og ungdomsskoler. Primært i Hordaland. VilVite på Hjul har blitt godt mottatt, og er et populært tilbud for skoler som har lang vei til Bergen. Andre arrangementer. VilVite står som arrangør av forskjellige tilstellinger og arrangementer, så som messer, bedriftsmøter og lignende. I tillegg arrangeres forskerkurs for barn, og senteret samarbeider med andre institusjoner i Bergen om forskjellige typer aktiviteter for barn og unge, tilknyttet forskning og naturfag. Utstilling. Sentrifugalskapen er en populær del av utstillingen. Utstillingen på VilVite er interaktiv. Det betyr at publikum selv må eksperimentere med og utforske utstillingen på egen hånd – utstillingsobjektene er laget og designet for at publikum selv skal kunne styre og betjene objektene. Dette gjelder dog ikke «Sentrifugalskapen», en loop-sykkel hvor man sykler en noe modifisert sykkel rundt i en vertikal sirkel. Den betjenes og styres av en vitevert. a> som settes på plass i luftstrømmen etter eksperimentering. Vitensenter-konseptet baserer seg på at publikum skal gå i utstillingen på egen hånd. Flere viteverter kan likevel hjelpe og veilede publikum rundt i utstillingen i den grad den enkelte selv ønsker hjelp og forklaring. Flere av objektene startes og aktiveres ved hjelp av RFID – "Radio Frequency Identification". RFID-kortet er samtidig billetten til VilVite. Billetten kan beholdes og fornyes ved neste gangs besøk, dersom man ønsker å beholde kortet. En mini-skypumpe, dannet av vanndamp og vifter. Utstillingen på Vitensenteret i Bergen er bygget opp rundt tre hovedtemaer; vær, hav og energi. Innenfor hvert av disse temaene presenteres diverse problemstillinger, samt fakta og eksperimenter. Tilknyttet hver utstillingsgjenstand finnes også et "vitepunkt", hvor en kan finne mer informasjon om det enkelte objektet samt vitenskapen bak og ofte stilte spørsmål. Blant over 70 utstillingsobjekter finnes en miniubåt-simulator (ROV), oljeboring-simulator og værmeldingsstudio. I tillegg er der en egen filmsal, kalt Vitenteateret, hvor der i helgene vises 3D-filmer, og holdes "vitenshow", og i ukedagene holdes skoleprogrammer. Teknologi og utstilling. Lytte etter lyder fra den andre hviskedisken - kommer den fram, selv om man bare snakker med lav stemme? VilVite benytter i stor grad digitalt utstyr i utstillingen. Dette inkluderer for eksempel utstyr som trykkfølsomme skjermer, projektorer, sensorer og kameraer, som gir informasjon om og er brukt til utformingen av utstillingsobjektene. Derimot finnes det også mye mekanisk og «analogt» i utstillingen – ting som forklarer og viser naturens grunnleggende prinsipper, for eksempel fluvialen, som viser vannets vei gjennom sand, eller hviskediskene, som viser hvordan en parabol fungerer. Det er lagt vekt på at datamaskiner som styrer systemene, samt nettverkstrafikk og sikringsbokser, står i rackskap med glassdører som vender ut mot publikum. Dette begrunnes med ønske om å skape en åpenhet rundt og nærhet til teknologien bak utstillingen og ikke minst det utstillingen viser. Ved reparasjon og vedlikehold av utstillingsobjekter, repareres dette ofte i senterets åpningstider, slik at publikum kan få et innblikk i hvordan gjenstandene er satt sammen og fungerer. Tyngre vedlikehold gjøres på mandager, hvor senteret normalt holder stengt for publikum. Bruk av RFID. Alle inngangsbilletter på VilVite er rfid-kort av typen Mifare Classic. Disse kortene brukes både til inngang og til frivillig kobling av informasjon. Et eksempel på dette er Sentrifugalskapen. Her blir kortet ført over en leser når gjesten starter sin tur i apparatet og video av opplevelsen blir lagret. Gjesten kan velge å registrere seg en konto på et VitePunkt slik at videoen i ettertid kan ses på Minside på VilVite sine nettsider. Om brukeren ikke registrerer seg en slik konto blir alle bilder, video og annen informasjon om brukeren slettet innen 24 timer. Utvidelse og vandreutstillinger. VilVite annonserte en utvidelse av eksisterende lokaler den 11. mars 2008. Denne utvidelsen øker publikumsarealet med rundt 900 kvadratmeter. I de nye arealene er det blant annet bli plass til vandreutstillinger. De nye arealene ble åpnet den 7. juni 2008, samtidig med vandreutstillingen «Illusjoner», sistnevnte designet og produsert av Technopolis i Belgia. Denne vandreutstillingen stod til desember 2008. 31. januar 2009 åpnet en ny vandreutstilling «Skip og Hav» som omhandler navigasjon, sjøfolk, sikkerhet og teknologi til havs og liv i havet. Denne vandreutstillingen er produsert av vitensenteret Heureka i Finland. Temautstillingen «Lek og spill» er den tredje vandeutstillingen VilVite åpner. Den skal etter planen stå fra fra 27. april 2010 til 1. mai 2011. Utstillingen består av 20 installasjoner, som utfordrer både fysikk og hjernens kontroll over kroppen. Også denne utstillingen kommer fra Heureka i Finland. 4. november 2011 åpnet utstillingen «Imitasjon». Dette er en utstilling som handler om etterligning i alle former. Etter planen skal utstillingen stå frem til oktober 2012. Imitasjon er VilVites første «egne» vandreutstilling. Den er utviklet i samarbeid med et belgisk og et nederlandsk vitensenter og det norske firmaet Expology. VilVite har kunnet delta i prosjektet takket være samarbeidet med Statoil. I tillegg til nye publikumsarealer åpnet også VilLage – et verksted for teknologi og design, brukt både i skoleprogrammer og til publikumsaktiviteter. Administrasjon og eierforhold. VilVites bygg, sett fra nord, med «Vilmer», senterets maskot, over navnet. Selskapet Bergen Vitensenter AS ble stiftet høsten 2005 og eies av Bergen kommune, Hordaland Fylkeskommune, Universitetet i Bergen, Høgskolen i Bergen og Bergen Næringsråd. Administrerende direktør er Svein Anders Dahl. Lokalene er en tidligere verkstedshall som i dag er kraftig ombygget. Senteret leier lokaler og leier også tjenester fra andre aktører. Kaféen (VilSpise) drives for eksempel av Eurest catering, som leier sine tjenester til VilVite. VilVite skaffer en del av sine egne inntekter fra billettsalg, butikkdrift og utleie av lokaler til bedriftsmøter og arrangementer. Normalt leies ikke utstillingen ut som lokale, men besøkende på møter og arrangementer får normalt fri adgang til utstillingen og eget billettkort. Hovedinntektene til VilVite kommer likevel gjennom sponsoravtaler med forskjellige bedrifter. Dette kan være i form av penger, eller støtte til og design av utstillingsobjekter. Strukturalisme. Strukturalisme forklarer individuell handling ved hjelp av bakenforliggende strukturelle forhold som ikke nødvendigvis kan analyseres empirisk, kun antas teoretisk. Strukturalistiske analyser tar utgangspunkt i sosiale forhold, hendelsesforløp eller myter, for å forklare hvordan latente konfliktlinjer kan bli manifeste. Koblingen mellom bakenforliggende strukturer og observerbare fenomener foretas ved å anta at mennesker tenker i binære opposisjoner, eller i polariteter mellom ulike interesser som står i opposisjon til hverandre, f.eks. langs en høyre–venstre-akse i politikken. Tankegangen kan tilbakeføres til Platon og Aristoteles, men moderne strukturalisme forbindes med Claude Lévi-Strauss' epistemologiske modeller, Talcott Parsons' systemteorier og Karl Marx' politisk-normative teori om utbytting. Ektoderm. Ektoderm er ytterhuden på et dyr. Den dannes fra det ytre cellelaget i en gastrula. Foruten huden vil ektoderm også ingå i nervesystemet ved at epiblastceller foldes inn i fosteret etter gastrulasjonen. Differensieres til overflateektoderm (epidermis) og neuralepitel (nevroner, gliaceller, neural crest cells og ependyma i sentralnervesystemet). Autodesk Inventor. Autodesk Inventor er et 3D parametrisk historiebasert DAK-program (Dataassistert konstruksjon) for mekanisk konstruksjon laget av den USA-baserte programvareprodusenten Autodesk. Det konkurrerer med andre DAK-systemer som SolidWorks, ENGINEER, og Solid Edge. Det ble introdusert i 1999, flere år etter de andre 3D DAK-systemene. Inventor er designet for å fungere på Windows-baserte PC'er for å modellere, lage tekniske tegninger og teste store og komplekse mekaniske konstruksjoner. Utgivelsesdatoer og navn. De første utgavene av Autodesk Inventor ble utviklet med kodenavn tatt fra bil-modeller. Fra og med Inventor 11 har alle versjonene kodenavn hentet fra berømte oppfinnere og vitenskapsfolk. Annihilator. Annihilator er et canadisk thrash metal-band som ble stiftet i 1984. Sago. Sago er et stivelsesrikt næringsmiddel. Ekte sago ble fremstilt av margen av sagopalmen, særlig arter av slekten "Metroxylon" som vokser i Indonesia, av sukkerpalmen og av visse konglepalmer. Sago er en del av basismaten for folk fra Ny Guinea. Lages nå i stor utstrekning av potetstivelse eller maniokplanten (tapiokagryn). Sagogryn brukes idag til velling, grøt og pudding. Adventivknopp. Hestehov har adventivknopper på sin leddelte jordstengel Adventivknopp er en knopp som dannes et annet sted på planten enn der hvor knopper vanligvis dannes, i bladhjørne eller i stengelspiss. Adventknopper på jordstengler. Om en plante har ledd-delte jordstengler, vil det være en knopp på hvert ledd. Spissen av jordstengelen vokser opp i lyset og danner lysskudd på vanlig måte. Men ettersom hvert ledd har en adventivknopp, vil hvert ledd kunne bli opphav til en ny plante. Det skjer om planten deles, for eksempel når man luker i hagen og vil rive opp en plante med roten. Adventivknoppene sørger for at en ny plante spirer fra et ledd som er igjen. Planter med ledd-delte jordstengler er derfor svært vanskelige å bli kvitt. Slikt ugress må fjernes på et tidlig stadium og i mange omganger. Adventivknopper på blad. Adventivknopper er også grunnlaget for formering med bladstiklinger, noe som er lett å gjøre med flere stueplanter, blant annet begonia, saintpaulia, peperomia, streptocarpus og gloksinia. Om man fjerner midtnerven fra streptocarpus og deler bladet i flere biter med et par bladnerver på hver bit, vil det vokse frem nye planter fra sidenervene. 8–13-skole. En 8–13-skole er en kombinert ungdomsskole og videregående skole, altså med elever fra 8. til 13. trinn. 13. trinn er da det siste året i videregående opplæring, som til vanlig kalles Vg3. Opprettelsen av slike skoler er et følge av undervisningsreformen Kunnskapsløftet, og er i en del tilfeller resultatet av sammenslåing av en videregående skole og en ungdomsskole i samme nærområde. Eksempler på 8-13-skoler er Bjørnholt skole og Fyrstikkalleen skole i Oslo. Benediktinerlikør. Benediktinerlikør eller Liqueur DOM Bénédictine er en fransk, hovedsakelig sitruskrydret likør som produseres i "Palais Bénédictine" i byen Fécamp. D.O.M. står for «Deo – Optimo – Maximo» som betyr: «Til Gud, den største og den beste». Likøren antas å være den eldste i verden som er i kontinuerlig produksjon. Den ble startet av Dom Bernardo Vincelli i 1510, men klosteret overlot produksjonen til et privat firma stiftet av Alexandre le Grand i 1863. Produksjonen ble da flyttet. Det går i alt 27 forskjellige plantedeler og urter inn i blandingen som etter en tid og med riktig behandling blir tappet på flasker som har hatt samme fasong i mange år. Noe blir flyttet til Limousin-eikefat for å lagres i 3 år. Denne behandlingen er relativt ny. Paleet ligger sentralt i Fécamp. Foruten å romme fabrikken, har paleet også en samling med lokal kunst og folkekunst, inklusive gamle bunader fra denne delen av Normandie. I tillegg har de stilt ut en stor samling med etterligninger og forfalskninger av innhold og flasker. Ishockey-VM 1981. Verdensmesterskapet i ishockey i 1981 ble arrangert i Göteborg i Sverige 12. til 26. april. Åtte lag deltok, det ble først spilt gruppespill med fire lag i hver gruppe der de to beste gikk videre til finalegruppen. De fire beste lagene møttes deretter to ganger i finalerunden. Det var det 47. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 58. europamesterskapet i ishockey. Sovjetunionen ble verdensmester for 17. gang og de vant også sitt tjuende europamesterskap. Walther Olsen. Walther Olsen (født 8. november 1925) er en tidligere KrF-politiker fra Laksevåg i Bergen. Han er kjent for sin mangeårlige innsats for idretten, og var bl.a. en av forkjemperne for Slåtthaug kunstisbane og lysløypen fra Munkebotn til Eidsvåg. I 1998 vedtok bystyrepolitikerne i Bergen at en friidrettshall i Bergen skulle kalles opp etter Olsen. Den fikk navnet Waltherhallen, og ble åpnet i 2002. Olsen hadde på egen hånd samlet inn 85 000 kroner til utbyggingen. Priser og heder. Han ble i 2002 tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Han har også fått Bergen idrettsråds hederspris. Alle tiders superhelter. Alle tiders superhelter er tittelen på en tegneseriebokklubb og bokserie utgitt av Egmont Serieforlaget AS. Bokserien inneholder forskjellige superhelt-tegneserier fra de amerikanske forlagene Marvel og DC. Alle bøkene er innbundet i hardcover og kan blant annet kjøpes som en bokserie på postordre fra serie.no. Etter ti bokutgivelser ble Alle tiders superhelter lagt ned i 2007. Galileaciklide. Galileaciklide er en ferskvannsfisk som kan bli opptil 41 cm og 1,6 kg. Den lever i Jordan (med Genesaretsjøen), og de israelske kystelvene, ellers finnes den i Nilen, Tsjadbassenget, Kongo, Niger, Senegal og de fleste andre vassdragene i Vest- og Sentral-Afrika. Den finnes også i elva Drâa i Sørvest-Marokko. Hos slekten "Sarotherodon" vokter både hannen og hunnene eggene ved å oppbevare dem i munnen. Denne cikliden har stor økonomisk betydning. Der den lever vilt fiskes det mye etter den; den brukes som akvariefisk; sist, men ikke minst er den en viktig art i akvakultur ("Tilapia"). Ishockey-VM 1982. Verdensmesterskapet i ishockey i 1982 ble arrangert i Finland 15. til 29. april. Kampene ble spilt i Helsingfors og Tammerfors. Åtte lag deltok, det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. De fire beste lagene møttes deretter pånytt en gang. Det var det 48. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 59. europamesterskapet i ishockey. Sovjetunionen ble verdensmester for 18. gang og de vant også sitt 21. europamesterskap. Nilmunnruger. Nilmunnruger er en ferskvannsfisk som kan bli opptil 60 cm og 4,3 kg. Den lever i de israelske kystelvene, Nilen, Tsjadbassenget, Kongo, Niger, Benue, Volta, Gambia og Senegal. Hos slekten "Oreochromis" vokter hunnen eggene ved å oppbevare dem i munnen. Denne cikliden har stor økonomisk betydning. Der den lever vilt fiskes det mye etter den, og den er den viktigste ciklidearten i akvakultur. Nilmunnruger spiser Malariamygg og den derfor ha en rolle i å kontrollere malaria. Ishockey-VM 1983. Verdensmesterskapet i ishockey i 1983 ble arrangert i Vest-Tyskland 16. april til 2. mai. Kampene ble spilt i München, Dortmund og i Düsseldorf. Åtte lag deltok, det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. De fire beste lagene møttes deretter pånytt en gang. Det var det 49. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 60. europamesterskapet i ishockey. Sovjetunionen ble verdensmester for 19. gang og de vant også sitt 22. europamesterskap. El Raval. El Raval (El barri del Raval) er en av de fire bydelene som utgjør distriktet Ciutat Vella i den katalanske byen Barcelona. I 2005 hadde el Raval 46 322 innbyggere. Navnet kommer fra det arabiske ordet "raval", som betyr "forstad". Den ligger like ved den kjente gata la Rambla. I dag er bydelen stort sett bebodd av innvandrere fra hele verden, som har gitt nytt liv til en del av byen som inntil nylig var glemt bort. I El Raval ligger blant annet Biblioteca de Catalunya (Catalonias bibliotek) og Museu d'Art Contemporani de Barcelona (Barcelonas museum for samtidskunst). La Boqueria. La Boqueria (eller Mercat de Sant Josep) er et stort marked som ligger ved La Rambla i Barcelona, Catalonia, Spania. Det er et populært sted å kjøpe inn alle typer ferskvarer, og er også en kjent turistattraksjon. La Boqueria har et areal på 2 583 m². Kristen heavy metal. Kristen heavy metal (også kjent som white metal og christian metal) blir ofte referert til som «anti-black metal» av black metal-tilhengere. Musikken kan være en hvilken som helst form for metal med kristne tekster og regnes ikke en egen musikksjanger ettersom det kun er tekstene som avgjør. Hard rock-bandene Resurrection Band (stiftet i 1972) og Jerusalem (stiftet i 1975) var to av de første bandene i sin sjanger til å ha fokus på kristne verdier i tekstene sine. Det var riktig nok ikke før heavy metal/hard rock-bandet Stryper slo gjennom, at det ble populært med kristne sangtekster i hard rock og heavy metal. Noen kjente kristne heavy metal-band inkluderer Barren cross, Impellitteri, Saviour Machine, Mortification, Trouble, Paramaecium og Believer i tillegg til metalcore-bandene As I Lay Dying, Still Remains og Underoath. I Norge er Antestor og Bærumsbandet Extol og det mest kjente av sitt slag. Odd Skarheim. Odd Petter Skarheim (født 20. november 1967 i Oslo) er fra 2006 styreleder i Vålerenga Fotball. Han er utdannet på BI. Under studietiden var han management trainee på Oslo Plaza Hotel, og da han var 25 år ble han direktør for Choice-hotellet i Stavanger før han ble administrerende direktør i Comfort Hotels i Choice Hotels Scandinavia. Ved siden av vervet som styreleder i Vålerenga Fotball og som prosjektleder for bygging av ny stadion for klubben, driver han en virksomhet innen E-læring. Ishockey-VM 1985. Verdensmesterskapet i ishockey i 1985 ble arrangert i Praha i Tsjekkoslovakia 17. april til 3. mai. Åtte lag deltok, det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. De fire beste lagene møttes deretter pånytt en gang. Det var det 50. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 61. europamesterskapet i ishockey. Hjemmenasjonen Tsjekkoslovakia ble verdensmester for 6. gang og Sovjetunionen vant sitt 23. europamesterskap. I europamesterskapet telte kampene mellom de europeiske lagene i den innledende serien. Beste målvakter. "De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter." Ishockey-VM 1986. Verdensmesterskapet i ishockey i 1986 ble arrangert i Sovjetunionen 12. til 28. april. Kampene ble spilt i Moskva og åtte lag deltok. Det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. De fire beste lagene møttes deretter pånytt en gang. Det var det 51. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 62. europamesterskapet i ishockey. De regjerende verdensmestrene fra Tsjekkoslovakia ble bare nummer fem i den innledende serien og Sovjetunionen ble verdensmester for tjuende gang og de vant også sitt 24. europamesterskap. I europamesterskapet telte kampene mellom de europeiske lagene i den innledende serien. Vevelstad (Ski). Vevelstad eller Vevelstadåsen er et område på Langhus i Ski kommune som hovedsakelig består av boligfelt. 1. november 1987 ble Vevelstad tildelt eget postnummer: 1408. Ved nedleggelsen av Langhus postkontor 1. juni 1991 overtok Vevelstad postkontor navnet Langhus og postnummeret 1405. Eóganachta. Kart over de viktigste kongedømmene og regionene i Irland rundt år 700 Eóganachta eller Éoganachta var en av de viktigste dynastiske grupperingene i Irland i tidlig kristen tid/ tidlig middelalder. I følge tradisjonen ble dynastiet grunnlagt av Eógan, konge av Mumu og eldste sønn av den halvmytologiske 200-talls kongen Oilill Ollum. De dominerte Mumu (tilsvarer omtrent dagens provins Munster), og betraktet seg selv som herskere av Leth Moga, den sørlige delen av Irland. Deres symbolske politiske sentrum var Caísel, som hadde en tilsvarende funksjon for Eóganachta som Tara hadde for Uí Néill. Tittelen "konge av Caísel" ble gitt til den mektigste blant klanlederne innenfor Eóganachta som "konge av Tara" var tittelen for den fremste blant Uí Néill, og som kongen av Tara gjorde krav på overherredømmet over Irland gjorde kongen av Caísel krav på Leath Moga, hele den sørlige halvdelen av øya. I perioder hadde de virkelig kontroll over den sørlige delen, og i første halvdel av 800-tallet utfordret de Uí Néills posisjon som det dominerende dynastiet i Irland. Eóganachta hadde sterke bånd til kirken, og Emly var deres kirkelige maktbase. Dette abbediet/bispesetet var kontrollert av Eóganachta gjennom hele middelalderen. Den kanskje mest kjente lederen av Eóganachta var Feidlimid mac Cremthanin, som var konge av Mumu (820–847), og samtidig abbed i både Clonfert og Cork abbedi. Han gis i noen kilder også tittelen biskop av Emly. I følge Inisfallen-annalene var han også overkonge av Irland. Det er nok en overdrivelse, men han utfordret både Conchobar mac Donnchada og Niall Caille, og ble først beseiret av Niall i 841. Etter sin død ble han betraktet som en helgen i noen martyrologier. Etter Feidlimids tid gikk Eóganachtas makt tilbake, og i stedet for å utfordre Uí Néill i Míde og Leinster, måtte de forsvare sitt eget territorium mot Uí Néill, de nye norrøne bosetningene i Cork og Limerick, og indre splittelse. Under Cerball mac Dunlaige rev Osraige seg løs fra Eóganachts innflytelse. Så vokste Dal Cais i innflytelse, og utfordret Eóganachta nordfra. Mathgamain mac Cennetig fra Dal Cais ble i 960 den første konge av Caisíl fra en annen klan enn Eóganachta, og under hans bror Brian Boru og hans etterfølgere ble Eóganachta detronisert. Blåstål. Blåstål ved MandalBlåstål og rødnebb er en leppefisk der hannen og hunnen er så forskjellige at de har fått egne navn. Hannfiskene blir kalt blåstål og hunnfiskene rødnebb. Beskrivelse. Kroppen og hodet er slank og langstrakt. Hannfisken blir opptil 40 cm og 1 kg, mens hunnfisken blir opptil 30 cm og 500 g. Hunnen er rød eller oransje og har tre svarte flekker på bakerste delen av ryggen. Hannen er er oransj med lyse- og mørkeblå marmoreringer, mangler de tre svarte flekken som hunnen har. Biologi. Arten er hermafroditt og de fleste individer er hunner (rødnebb) i starten. Enkelte er primære hanner. Disse ser ut som hunner men er hannkjønn hele livet. Sekundære hanner er hunner (rødnebb) som utvikler seg til hanner (blåstål). Forvandlingen av de sekundære hannene (blåstål) er styrt av sosiale forhold. Hver blåstål har et harem av rødnebb, hvis den dør vil den primære hunnen forvandles til blåstål og overta haremet. Rollen til de primære hannfiskene er ennå ukjent, men de deltar trolig ikke i reproduksjonen av arten. Utbredelse og habitat. Arten finnes i det østlige Atlanterhavet fra Senegal, Azorene og Madeira nordover til Nord-Norge. Både på vest og østsiden av Storbritannia og rundt Island. I Middelhavet og Svartehavet. Den trives best på hardbunn fra 15 - 200 m dyp. Om sommeren finner man den gjerne helt oppe i fjæra. Systematikk. Arten er beskrevet under mange vitenskapelig navn, delvis fordi forskerne ikke har skjønt at blåstål og rødnebb er samme art. Carl von Linné beskrev arten under to eller tre forskjellige navn i "Systema Naturae" (1758). Den internasjonale kommisjonen for zoologisk nomenklatur har i 2000 bestemt at Linnés "Labrus bimaculatus" viser til den søramerikanske cichliden "Cichlasoma bimaculatum". Det gyldig navnet til blåstål blir da "Labrus mixtus", ettersom dette navnet står før "Labrus varius" i "Systema Naturae". Søm (i trebåt). Søm betegner spiker med stort hode som kan være laget av kobber eller jern. Søm i ulik størrelse og utforming ble særlig brukt til klinkbygging av båter, til å feste hestesko med og i skomakerarbeider. Ordet "søm" er det samme som det norrøne "saumr" og det nynorske "saum". I dansk betyr "søm" som på norsk både «sytøy», «sammensying» og annet, men er i tillegg det vanligste ordet for «spiker». "Spiger" betegner der lange, håndsmidde spiker eller hjuleiker. Bruken av ordet stammer fra den gangen båter var sydd sammen med røtter. Et eksempel på dette er Halsnøybåten, som er datert til rundt år 450 e.Kr. Det franske kultursenter. Institut français i Norge (tidligere Det franske kultursenter) er et senter som har til formål å bedre forbindelsene mellom Frankrike og Norge. Det finnes kultursentre i Oslo og Stavanger. Kultursentrene har sitt eget mediatek med franske bøker, tegneserier og filmer. Sentrene arrangerer også franskkurs og tester i franskkunnskaper, det er også et eget opplegg for fransklærere. Ben Sahar. Ben Sahar (født 10. august 1989 i Holon) er en israelsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Espanyol. Han regnes som et stort talent og innehar hurtighet, fysikk og ballkontroll. Etter at han i mai 2006 ble hentet inn til Chelsea fra Hapoel Tel-Aviv for £ 320 000 spilte han for det meste sammen med Chelseas reservelag, men han fikk også noen innhopp på førstelaget. Den 26. juli 2007 ble han lånt ut til Queens Park Rangers i omtrent fem måneder. Det endte med ni kamper i championship. Den 21. februar 2008 ble Sahar på nytt lånt ut, denne gangen til Sheffield Wednesday. Etter dette var han på utlån i Nederland for De Graafschap før han meldte overgang til Espanyol. Ligue communiste révolutionnaire. LCR protesterer for offentlige tjenester og mot privatisering. Ligue communiste révolutionnaire (LCR) var et fransk trotskistisk politisk parti grunnlagt i 1974. Partiet, som var den franske avdelingen av den fjerde internasjonale, utga den ukentlige avisa Rouge og tidsskriftet Critique communiste. Partiet ble formelt oppløst 5. februar 2009, og en del av medlemmene dannet det nye partiet Nouveau Parti anticapitaliste. LCR ble etablert 1974 etter at partiets forgjenger "Ligue Communiste" ble forbudt i 1973. Ligue Communiste ble selv etablert i 1969 etter det kommunistiske ungdomspartiet "Jeunesses Communistes Révolutionnaires" som ble forbudt i 1968. Gruppen inkluderer også medlemmer av andre trotskistretninger. Et stadig pågående spørsmål er en allianse med andre venstreparti i Frankrike, deriblant et annet trotskistparti "Lutte Ouvrière". De to partiene har hatt felles kandidater ved flere valg, men har hatt felles kandidat med presidentvalgene i 2003 og 2007. Mer militante LCR-medlemmer deltar åpent i orianisasjoner som ATTAC (Association pour la taxation des transactions pour l'aide aux citoyens) og den kommunistiske fagorganisasjonen Solidaires Unitaires Démocratiques. Olivier Besancenot. Olivier Besancenot (født 18. april 1974 i Levallois-Perret) er en fransk trotskistisk politiker. Han stilte opp i det franske presidentvalget i 2007 som representant for partiet Ligue communiste révolutionnaire. Der endte han på femte plass med 4,08 prosent av stemmene. Han stilte opp også i 2002 og ble også da nummer fem med 4,25 prosent av stemmene. Besancenot er historiker men har siden 1997 arbeidet som postbud. Drøvel. Drøvel ("uvula") er en utvekst som henger ned i svelget fra bakre kant av den bløte ganen, også kalt ganeseilet. Når man titter inn i munnhulen til et menneske ser en drøvelen henge ned mot bakre del av tungen. De fremre ganebuene som sees like foran mandlene ("tonsillene") danner det typiske bildet av deler av en sirkel, med drøvelen hengende fra toppen av sirkelen. Ved moderat overvekt kan noe ekstra fettvev i den bløte ganen og drøvelen forverre snorking. Mindre inngrep på ganeseil og drøvel kan gi betydelig redusert snorking. Abbie Simpson. Abbie er Homer Simpsons engelske halvsøster fra "The Regina Monologues". Hun ser ut som en kvinnelig utgave av Homer bortsett fra at hun er dame og er halv-britisk. Tydligvis er hun en biologisk Simpson (bortsett fra hennes utseende og personlighet, hun er født bare omtrent et år etter bestefar Abe Simpsons forhold til hennes mor) hun er ikke offisielt kjent av familien, og aldri blitt kalt en Simpson; publikum sitter utelukkende igjen med et svært dårlig inntrykk. Britt Langlie. Britt Langlie (født 14. januar 1945) er en norsk skuespiller og sangerinne som er best kjent fra rollen som Josefine i teateroppsetningen og filmen "Bør Børson Jr." (1974) og fra rollen som Edith Piaf i teateroppsetningen "Piaf" i 1980. Langlie har vært ved Det norske teater i en årrekke og er kjent fra en rekke musikaler. Teater. Langlie var ansatt ved Trøndelag Teater fra 1966-67 og var elev der før det. Hun har siden 1967 vært ansatt ved Det norske teater. Hun debuterte på Trøndelag teater i Finn Carlings "Gitrene" (1966). På Det norske teater vant hun raskt posisjonen som en av ensemblets fremste krefter innen musikkteater. Etter musikaldebuten i "Spelemann på taket" i 1967, fulgte i 1970-årene store musikalsuksesser i "Bør Børson jr." (også film) og "Ungen" (også film). Hun fikk sitt store gjennombrudd på scenen i 1980 da hun spilte hovedrollen som Edith Piaf i oppsetningen "Piaf". Stykket ble også filmet og sendt på NRK-TV året etter. En plate fra oppsetningen ble også utgitt i 1981. "Piaf" regnes som en av teatrets største suksesser noensinne. Etter denne enorme suksessen hadde hun hovedrollen i rockemusicalen "Det er jo mitt show!" (1982) på ABC Teatret. Hun hadde utover 1980-tallet roller i stykker som blant annet nyoppsetningen av Alf Prøysens "Trost i taklampa", og videre i dramatiske roller som Sonja i Tsjekhovs "Onkel Vanja" og Elenora i Strindbergs "Påske", som fru Capulet i "Romeo og Julie" og Helena i Ibsens "Keisar og Galilear". Sterkt inntrykk gjorde hun med sin innlevende fremstilling av Emily Dickinson i William Luces "Alltid kvitkledd". På 1990-tallet hadde hun blant annet rollen som Prick i "Tida er vår heim" (1994), samt en rolle i julekomedien "God jul og godt nytt år" (1996). I 1998 spilte hun rollen som tjenestejenta Zerline i monologforestillingen "Frøken Zerline", skrevet av den østerrikske dikteren Hermann Broch. I 2000 hadde hun rollen som Ella i Ibsens "John Gabriel Borkman", og hadde videre roller i stykker som "Skjergardsflørt" (2001), "Fedras kjærleik" (2005) og Molières komedie "Lærde damer" (2007). Hun var høsten 2007 aktuell i "Jeg er ikke slik" Film og TV. Langlie filmdebuterte allerede i 1962 da hun hadde en liten rolle i den svenske filmen "Kort är sommaren". Hun hadde på 70-tallet stor suksess i filmversjonene av "Bør Børson Jr." og "Ungen" (begge i 1974). Hun hadde samme år også en sentral rolle i komedien "Den siste Fleksnes". På TV har hun vært å se i den norske TV-versjonen av "Medmenneske" (1981) og i barneserien "Jul på Månetoppen" (2002). Kristoffer. Kristoffer, Christoffer, Christopher, Kristofer eller Christofer er den skandinaviske versjonen av det greske navnet "Khristoforos" (Χριστόφορος). Navnedelen "Khristo" er utledet fra det greske ordet "Khristos" (Χριστός), som betyr Kristus, mens "foros" er utledet fra det greske ordet "ferein" (φέρειν), som betyr «å bære». En legende vil ha det til at St. Kristoffer som ble gitt navnet fikk det etter å ha båret Jesus over en elv. Utbredelse. Navnet "Kristoffer", i denne skriveformen, er mest utbredt i Skandinavia, og er mest brukt i Norge. I Sverige og Danmark er "Christoffer" en vanligere skrivemåte. Variantene "Krzysztof" i Polen, "Christophe" i Frankrike og "Christopher" i USA er blant de vanligste navnene i de respektive landene. I Norge var "Kristofer" et vanlig navn på 1600-tallet, og "Christopher" på 1700-tallet. "Kristoffer" var blant de mest populære navnene til guttebarn på 1990-tallet, men har siden blitt mindre populært. "Christoffer" og "Christopher" hadde også en popularitetstopp i samme periode, men var ikke blant de aller mest populære navnene. Kjente personer med navnet. Personene i listene er ordnet kronologisk etter fødselsår. Olav Njaastad. Olav Njaastad (født 20. juli 1958 i Bergen) er redaksjonsleder i NRK. Han har lang organisasjonserfaring og journalistbakgrunn fra Østfold-Posten (1980–81). Indre Smaalenenes avis (1980–1981), Det Nye (1981–1982), NRK Østlandssendingen (1982-1984 og 1986-1987), Norsk Studentunion (1984–1985), NTB (1987–1988), NRK Dagsrevyen (1988–1992) og TV 2 (1992–1999). I 1999 ble Njaastad valgt som leder i Norsk Journalistlag. I 2003 gikk han tilbake til TV 2, og ble i 2006 ansatt som ansvarlig redaktør i Kommunal Rapport. I august 2007 gikk Njaastad inn som redaksjonsleder/prosjektleder for det undersøkende programmet "Brennpunkt" i NRK. Clonfert abbedi. Clonfert abbedi (gælisk:"Cluain Ferta Brénainn") var et irsk kloster grunnlagt av Brendan sjøfareren rundt år 559. Det lå i det som i dag er grevskapet Galway. Historie. Klosteret skal ha blitt grunnlagt av Brendan sjøfareren i 559. Han skal også være gravlagt her. Clonfert var et viktig kirkelig maktsenter i tidlig kristen tid og middelalder, og også et viktig senter for læring. Teologen Cummin (død 12. november 661) kom fra dette klosteret. Klosteret var også viktig for Céli Dé bevegelsen som oppsto på 700-tallet. I 807 forteller Ulster-annalene om et regulært slag mellom Clonfert og Cork abbedi, som resulterte i «nedslakting av utallige vanlige klerikere og eminente menn fra Cork-samfunnet». Slike annilistiske opptegnelser om krigføring mellom klostersamfunn viser at båndene mellom verdslig og kirkelig makt var tette. Senere på 800-tallet var den mektige Eóganachta-kongen Feidlimid mac Cremthanin abbed både i Clofert og Cork. I følge Ulsterannalene ble Clonfert plyndret av vikinger både i 844 og 845. Clonfert ble bispesete fra 1100-tallet, og et katolsk bispedømme bærer fortsatt dette navnet. Bispepsetet er imidlertid flyttet fra Clonfert til Loughrea. Clonfert katedral. Ved Clonfert ligger en katedral. De eldste delene stammer fra 1180. Pantomimeteatret. Harlekin og Columbine i Pantomimeteatret Pantomimeteatret er et teater i Tivoli i København, Danmark. Det ble bygget i 1874 og ble tegnet av arkitekten Vilhelm Dahlerup. På teateret oppføres daglig pantomimeforestillinger med tre gjennomgående figurer: Harlekin, Columbine og Pierrot. I tillegg til pantomime har ballett stått på programmet, og man har også vist såkalte 'Djanzze'-forestillinger, som er moderne dans og ballett til populær rock- og popmusikk. Teateret er kjent for sitt spesielle sceneteppe som folder seg ut som en vifte og ligner en påfuglhale. Teateret har en bredde på 17,58 meter og er 11,30 meter dypt. Scenen er 9 meter bred og 9 meter dyp. David Hayter. David Bryan Hayter (født 6. februar 1969 i Santa Monica i California) er en amerikansk skuespiller og manusforfatter som blant annet dubber stemmen sin i anime og videospill. Han er kanskje mest for den engelske stemmen til Solid Snake og senere Big Boss i den populære spillserien Metal Gear Solid og for å ha skrevet manuset til den første X-Men-filmen. I tillegg er han en av flere som skrev på manuset til X2: X-Men United. Fylkesvei 19 (Hordaland). Fylkesvei 19 i Hordaland (Fv19) går mellom Rubbestadneset og Rolfsnes i Bømlo kommune. Veiens lengde er 9,3 km. Eksterne lenker. 019 Autostadt. Autostadt (tysk for «Bilbyen») er en turistattraksjon i området rundt Volkswagen-fabrikken i Wolfsburg, Tyskland, med biler i hovedfokus. Det inneholder et museum, en paviljong for hver bilprodusent i Volkswagen-gruppen, et kundesenter hvor man om ønskelig kan hente sin nye bil og ta en rundtur gjennom den store fabrikken, en guide til evolusjonen av veier og en kino i en stor kule. Det er også stedet med de største glassdørene i verden og den lengste linjen malt på bakken. Linjen starter utenfor Wolfsburg og går gjennom Autostadt til et område på en gård. Den er rundt 6,5 km lang. Paviljonger på Autostadt. Det er syv paviljonger, to for Volkswagen, og et for hvert av de andre merkene i Volkswagen-gruppen. Volkswagen. Det er to paviljonger for Volkswagen som viser produksjonen og utviklingen av biler. VWs utviklingspaviljong er den paviljongen som har størst flateinnhold i hele Autostadt. Paviljongen er formet som en sylinder og har to etasjer som stiller ut en av hver VW-modell, plus en liten souvenirbutikk i overetasjen hvor man kan kjøpe diverse VW-artikler, som t-skjorter, Die Cast-modellbiler og diverse tilbehør til bilen. Produksjonspaviljongen er den minste og en av de sist produserte paviljongene i Autostadt, og den var ikke inkludert i den originale Autostadt. Bentley. Bentley-paviljongen er bygget inni en liten bakke, og er delvis under bakken. Den er bygget på to nivåer, men man går en spesiell vei og det er derfor ikke trapper, men kun slakke nedoverbakker. Bygningen har et marmortak, og inngangen er kuttet inn i siden av glasset foran. Utgangen er et stykke unna, og den ligger ca. en halv etasje nedenfor. Paviljongen begynner med en rulletrapp i et mørkt rom, hvor det vises en film på begge sidene som viser alle modellene Bentley har produsert siden selskapet ble opprettet. Deretter er den en spiralvei som går nedover rundt en roterende modell av en veivaksel som blir lyst opp med farger som skifter. TV-skjermer i forskjellige størrelser er plassert rundt om i denne spiralen, som viser filmer om hver av Bentley-modellenes egenskaper. Utstillingene viser Bentleys historie. Diverse utstillinger om hvordan bilene blir produsert er plassert på hovedveggen med to små rom som viser forskjellige skinnfarger og treinteriørfarger. Tre biler er utstilt, inkludert Bentley Speed 8 som vant Le Mans-løpet i 2003. Škoda. Paviljongen inneholder en masse metallskupturer, og er den eneste bygningen som ikke viser frem noen av modellene. Lamborghini. Bygningen er helt sort, og en snurrende vegg som bytter mellom utsiden og innsiden med en gul Lamborghini Murciélago festet på, hilser besøkende. På innsiden er det et bur, og bak den, står Lamborghinien når den er på innsiden. Når den er på innsiden starter et show, hvor lysene blir svakere, og tørriståke kommer inn og fyller rommet fullstendig. Mens tåken fyller rommet, blir bilen – som er festet på snurreveggen – vertikalt snurret 180° utover, og når tåken forsvinner, er bilen da borte. Bilen er da på utsiden av bygningen. Audi. Bygningen er stor og har en omvisningsrunde hvor det vises forskjellige modeller, inkludert den siste nye bilen med quattro-motor, og bilen som ble brukt i 24-timersløpet Le Mans. Det er også to modeller av Audi TT, en skåret ut i en blokk av tre, og en i børstet metall. Ved siden av dem er det stilt ut dukker med beskyttede ansikt som snakker tysk ved siden av dem. En spiralvei omringer en sirkelformet projeksjonsskjerm som viser forskjellige filmer med prosjektene plassert inni skjermene. Under skjermen nede i hovedetasjen er det en andregenerasjons Audi TT utstilt, som besøkende kan prøvesitte. SEAT. SEAT-paviljongen er omringet av vann og planter og er en av de største paviljongene. En metallvei er plassert ved starten av broen som leder til inngangen til bygningen. Taket over inngangen er av glass, og på høyre side er det en vegg full av røde sidespeil. Det er utstilt en tredjegenerasjons SEAT Toledo inni et glasshus. Plattformen den står på roterer, og sidedørene på høyre side er åpne. Det neste rommet deretter viser alle nåværende SEAT-modeller. En trapp leder opp til en mellometasje med mange dataskjermer. Dette leder til slutt til en utgang som viser en trebasert bro på metallrør. Denne broen er intearktiv; rørene består av høyttalere som spiller SEAT-kastanjetter-SFX for hvert skritt over broen. Besøkende. Autostadt får over 1,2 millioner besøkende i året. Autostadt er veldig populært på grunn av den moderne arkitekturen som er i hver bygning. Det er ekstremt høy bruk av vann og vegetasjon mellom paviljongene, og en masse gress er også rundt på området. Det moderne designet er ikke bare i bygningene, men også i møblementet, som f.eks. stolene og benkene. Attraksjoner. Ute i «hagen» er det en liten bane for SUVen Volkswagen Touareg under broen som leder fra hovedbyen til Autostadt som er plassert over hovedkanalen som går gjennom byen, Mitterland Kanalen. Besøkende må vise førerkort før de får lov til å prøve bilene. Først kjører guiden bilen rundt banen mens han viser bilens egenskaper og gir informasjon om bilens utrustning. Etter at man har kjørt rundt banen, kan besøkende kjøre bilen mens guiden sitter i passasjersetet og passer på. Andre passasjerer må sitte i baksetet. Noen av hindrene i banen er en 21 graders bakke, en annen bakke som heller sideveis, en vanndam, en sandbunker som er plassert under en bro, en lang vei og mange små kuler som får et av hjulene til å bli reist opp fra bakken. Prisen på dette er 25€, ca. 205 norske kroner. Det er en liten bane inni VWs store bygning hvor barn kan kjøre små elektriske biler, som er formet som en Volkswagen Beetle. Autostadt har en stor variasjon av multimediaaktiviteter og enheter som inneholder bildesigningsprogramvare. Det er et rom som stiller ut fordeler og ulemper forskjellige drivstoffer har på ytelsen på bilene. Det er to kinoer som viser små filmer på tysk. En av disse kinoene er plassert i en kule, som er inni en bygning bygget kun for formålet. Allikevel har denne bygningen et annet rom som heter Project Fox, og stiller ut bilen Volkswagen Fox, VWs minste bil. En stor attraksjon er ZeitHaus (tysk for «TidsHus»), hvor det er utstilt mange forskjellige typer biler, nye og gamle. Noen av disse er den første bensindrevne bilen, og John Lennons Beetle som også var avbildet på coveret i albumet Abbey Road. Det er to 60 meter høye glasstårn brukt som lager for nye Volkswagener. De to tårnene er forbundet til fabrikken med en 700 meter lang tunnel. Når nye biler kommer til tårnet blir de båret på en plattform oppover med en fart på 1,5m/s. Det skulle egentlig være seks tårn. Når du kjøper en VW, kan du velge om du vil hente bilen hos forhandleren i Norge, eller om du vil dra til Tyskland og hente den på Autostadt. Hvis man velger sistnevnte, gir Autostadt deg gratis inngang, matkuponger og et utvalg aktiviteter helt til tiden da kunden kan se på skjermen mens den automatiske heisen henter bilen i et av tårnene. Bilen blir deretter transportert ut til kunden uten å ha kjørt en eneste meter, og kilometertelleren står dermed på null. Det er også et rom med interaktive ting som gir informasjon om design av biler, med Audi som eksempel. Programvare muliggjør for kunden å lage sin egen bil med utstyr fra Audi-biler, sende dem til en mailadresse og printe den ut i en printer som er plassert i midten av rommet. Historien. Autostadt er viktig pga. at den er veldig nær det stedet den første VW ble født, i Wolfsburg, Tyskland. Autostadt åpnet i 2000 av Volkswagen for å dokumentere stegene i produksjonen av VW-biler, og hvordan selskapet opererer. Det var en mulighet til å presentere til besøkende berømte biler som tidligere har blitt låst inni trecontainere. Autostadt er plassert like ved hovedfabrikken, som også er en attraksjon, da den tilbyr omvisningsrunder i VWs egne omvisningstog. Hver VW-modell er mulig å få tak i, som gjør det mulig for folket å velge hva de vil ha. VW bygger deretter bilen slik kunden ønsker at den skal være. Fylkesvei 18 (Hordaland). Fylkesvei 18 i Hordaland (Fv18) går mellom Hollundskjosen og Brandasund i Bømlo kommune. Veiens lengde er 15,6 km. Eksterne lenker. 018 5. serierunde i Adeccoligaen 2007. 5. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet 5. mai klokken 16:00 med den TV-sendte kampen mellom Notodden og Sogndal. Runden ble avsluttet med syv kamper den 6. mai 2007 som alle startet klokken 18:00. Fylkesvei 14 (Hordaland). Fylkesvei 14 i Hordaland (Fv14) går mellom Svortland og Kvernahaugen i Bømlo kommune. Veiens lengde medregnet ringveien er 8,3 km. Eksterne lenker. 014 Drambuie. Drambuie er en gylden likør, basert på lagret maltwhisky, lynghonning og en hemmelig blanding av et stort antall urter. Den er blitt produsert på Skye i Skottland fra prins Charles Edward overlot dem oppskriften i 1745. Den selges normalt med 40 vol.% alkohol. Navnet kommer fra gælisk: "an dram buidheach" som betyr en dram som tilfredsstiller. Navnet oppsto i 1893 i Broadford Inn, der gjestene fikk kjøpe den. Historisk. I 1746, flyktet prins Charles Edward Stuart til Skye. Der ble han skjult av kaptein John Mackinnon. Som belønning fikk han prinsens oppskrift på yndlingslikøren. Denne ble i sin tur gitt videre til vertshus- og hotelleieren på stedet, James Ross. Han forbedret oppskriften i samråd med sine stamgjester til det den er i dag. Han sørget også for at oppskriften ble patentert. Han døde ganske ung, og enken måtte selge oppskriften for å få råd til skolepenger for barna. Tilfeldighetene ville at neste kjøper het MacKinnon, men ikke fra den opprinnelige familien. Det er medlemmer av denne familien som fortsatt står for produksjonen. Den ble «eksportert» første gang med tolv kasser til Edinburgh i 1910. I 1916 fikk Drambuie adgang til å lagres i kjelleren til House of Lords, og den ble sendt ut til britiske soldater. Annonsering var et tiltak som først ble igangsatt i slutten av 1970-årene. Håkon Høgemo. Håkon Høgemo (født 4. april 1965 i Øvre Årdal) er en hardingfelespiller bosatt på Osterøy. Han har jobbet som frilansmusiker siden 1993 og vunnet Landskappleiken i 1989 og 1995. Han har i tillegg vært timelærar på Norges Musikkhøgskole, Ole Bull Akademiet og Griegakademiet. Siden 1992 har han spilt i trioen Utla med saksofonist Karl Seglem og perkusjonist Terje Isungset, en trio som kombinerer jazz og folkemusikk. Han har ellers spilt i gruppene Bufaste tonar (fra 1994), Slåttetrioen (fra 1995), Gamaltnymalt (fra 2001) og det 11-manns store hardingfeleorkesteret Marylands og gitt ut en rekke album med de ulike grupperingene. Sammen med Karl Seglem har han dessuten samarbeidet med Ragnar Hovland på intimkonserten "Poesiprogram med Ragnar Hovland". For sitt soloalbum "Solo" vant han Spellemannprisen 2000 i klassen folkemusikk/gammaldans. Han vant også Spellemannprisen 2005 sammen med Sigrid Moldestad og Einar Mjølsnes i samme klasse for albumet "Gamaltnymalt". Stranger in a Strange Land (sang). «Stranger in a Strange Land» er skrevet av gitarist Adrian Smith, og er den femtende Iron Maiden singelen, sluppet ut som nummer to på albumet "Somewhere in Time". Sangen er urelatert til Robert A. Heinleins bok med samme navn. Teksten handler om en arktisk oppdager som dør og fryser fast i isen. Etter hundre år blir kroppen hans funnet av andre oppdagere. Adrian Smith ble inspirert til sangen etter å ha snakket med en oppdager som hadde funnet et frossent fortidslik. «Stranger in a Strange Land» er kun en av to Iron Maiden-sanger som har «fade out», den andre sangen er «The Prophecy» fra "Seventh Son of a Seventh Son". Soloen blir spilt av Adrian Smith. Fylkesvei 76 (Hordaland). Fylkesvei 76 i Hordaland (Fv78) går mellom Gloppen og Tveit i Fitjar kommune. Veiens lengde er 2,8 km. Eksterne lenker. 076 Et gutteliv! Et gutteliv er en amerikansk TV-serie som går på Disney Channel. Den handler om gutten Cory Matthews og hans omgangskrets. Fra 1993 til 2000 ble det spilt inn 158 episoder. Ben Savage spilte rollen som Cory Matthews. Uí Néill. Uí Néill var det fremste politiske dynastiet i Irland fra 600-tallet til slutten av 900-tallet. Navnet ”Uí Néill” betyr ”Nialls etterkommere”, og viser til Niall Noígiallach som deres felles stamfar. Niall levde på 400-tallet, og stammet i følge tradisjonen fra Conn Cétchatach, slik at Uí Néill blir en gren av dynastiene kjent som Connachta. Uí Néill besto av flere forskjellige mindre dynastier eller ætter, som hver mente å stamme fra en sønn av Niall. Det har vært hevdet av J. V. Kelleher at Uí Néill bare var en sammenslutning av stammer som konstruerte en felles stamfar i Niall. Antallet angivelige sønner av Niall økte i løpet av perioden hvor Uí Néill dominerte, etter hvert som andre folkegrupper kom under kontroll av Uí Néill og skapte seg en Uí Néill-identitet ved å regne sin stamfar som en sønn av Niall. Det synes likevel rimelig sikkert. at det var en tidlig kjerne av etterkommere av Niall, en gruppe som inkluderte etterkommerne til Lóegaire, Coipre, Fiachu, Conall Gulban og Conall Cremthainne. Det har vært foreslått at de to sønnene kalt "Conall" kan være samme person. I tidlig middelalder hadde Uí Néill klaner kontroll over den nordlige og sentrale delen av Irland. Området de kontrollerte i nord ble kalt nordlige Uí Néill, og området de kontrollerte rundt Míde sørlige Uí Néill. Fra 500-tallet fram til Brian Boru i 1002 monopoliserte lederne for Uí Néill tittelen "konge av Tara", også kalt "overkonge av Irland". Denne tittelen vekslet mellom den nordlige og den sørlige greinen, fra midten av 700-tallet mellom den nordlige klanen Cenél nEógain og den sørlige Clann Cholmáin. De nordlige klanene Cenél Conaill og Cenél nEógain hadde maket i Ulster helt fram til nederlaget i niårskrigen i 1603. Familieoverhodene flyktet til det katolske Europa i 1607, en hendelse som ble kjent som jarlenes flukt. Ishockey-VM 1987. Verdensmesterskapet i ishockey i 1987 ble arrangert i Østerrike 17. april til 3. mai. Kampene ble spilt i Wien og åtte lag deltok. Det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. De fire beste lagene møttes deretter pånytt en gang og i motsetning til tidligere VM tok de ikke med seg resultatene fra den innledende runden. Det var det 52. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 63. europamesterskapet i ishockey. Sverige ble verdensmestere for fjerde gang og Sovjetunionen vant sitt 25. europamesterskap. I europamesterskapet telte kampene mellom de europeiske lagene i den innledende serien. Under D-VM tidligere under året ble det satt ny VM-rekord, Australia beseiret New Zealand med hele 58-0, den tidligere rekorden var fra 1949 da Canada slo Danmark med 47-0. Sylwester Szmyd. Sylwester Szmyd (født 2. mars 1978 i Bydgoszcz) er en polsk landeveissyklist. Han har syklet siden han var 10 år, og ble proff i 2001. Han har deltatt i Giro d'Italia syv ganger, og i Vuelta a España tre ganger. Sjølgrodd. "Sjølgrodd" brukes om bygnings- og båtdeler av tre der man trenger et buet stykke, og betyr at treet er vokst i bue eller har en grein eller rot med passe vinkel til trestammen, og tykkelse, til det man skal bruke det til. Et slikt buet trestykke kalles gjerne en "krok", mest brukt om kroker laget av trestammer det der står ut en grein eller en rot. All trearbeidskultur inneholder omfattende kunnskap om trematerialet. I gamle dager ble skogene drevet på en helt annen måte enn nå; man lot skogen mer eller mindre vokse slik den selv ville, og tok ut enkelte trær her og der (plukkhogst) etter hva man skulle ha materialer til, altså så på det enkelte tres spesielle former og egenskaper, om det var rett eller krumt, om det var langsomtvokst med tett ved, eller hurtigvokst med løsere ved, om det hadde greiner eller røtter med en vinkel og tykkelse som passet til det man ville lage. Her kunne man så hente krumvokste knær til hus eller båter. Ved å bruke slike sjølgrodde emner, kunne man få stor styrke også i deler som var relativt spinkle. I skogene til en del gårder der de la mye vekt på båtbygging, kunne visse skogteiger brukes spesielt til å "ale" frem trær der man fikk særlig velegnede emner og kroker til båtbygging. I slike "båtteiger" fikk ungene gjerne forbud mot å klatre i trærne, for at de ikke skulle brekke greiner, og kanskje spolere en god, fremtidig krok, eller et godt emne til båtbord, esing e. a. Det er også kjent at til visse båtdeler som stevner o. l. lette man blant trær i bratte skråninger der jorden langsomt hadde seget nedover, slik at en del av trærne der hadde vokst i en buet form. Sjølgrodde knær er best kjent fra eldre bygninger; sjøhus, stavkirker o. l., men har vært vel så mye brukt i klassisk båtbygging, ikke minst når man bygget robåter. Ennå i dag er en del av delene i tverrstiverne – "banda" – på robåtene lagd av sjølgrodde emner. Slike bøyde trestammer ble også brukt til meier til sleder og geiter, gjerne forsterket med flate jernband. Man lette da spesielt etter trær som var rette på en god del av lengden, og hadde en passe bøy i tillegg, til å lage oppsvinget på meiene. Barrow upon Humber. Barrow upon Humber er en landsby i North Lincolnshire, England. Landsbyen ligger rundt 2 kilometer inn i landet fra sørbredden av elva Humber, og rundt 5 kilometer øst for Barton-upon-Humber. Nede ved elva like nord for landsbyen, ved jernbanelinja fra Cleethorpes og Grimsby til Barton, ligger den lille havna Barrow Haven som håndterer tømmer fra Latvia og Estland. Biennale. Biennale er italiensk og betyr to-årlig. Navnet er mest kjent i kunstnerkretser for Veneziabiennalen som foregår på et stort utstillings- og parkområde i Venezia, der hvert land har sin egen paviljong. Utstillingen har vært arrangert siden starten på 1900-tallet. Norge har deltatt med kunst og brukskunst fra etter den andre verdenskrigen og mange norske kunstnere har fått bedret sitt internasjonale omdømme ved å delta der. I Roma arrangeres det kvadrinale (hvert 4. år) med kunst, mens biennale er blitt det internasjonale navn for store hvert-2-årlige arrangementer, spesielt for forskjellige kunstgrener. Coop Obs! Coop Obs! er en norsk hypermarkedkjede, eid og drevet av Coop. Det første hypermarkedet åpnet på Lade i 1968, da under navnet Obs! Stormarked. Kjedens slagord er: "Lave priser og tilbud er billigere". Coop Obs! har 28 butikker over hele Norge. I løpet av de neste årene er flere hypermarked på vei. Det som kjennetegner Coop Obs! er store butikker med ett bredt utvalg innenfor flere bransjer, som dagligvare, sport, tekstil, hus/hjem, elektro, sko, byggevare, media, leker, blomster, kafé og bøker. Barrow Haven. Barrow Haven er en liten havn i North Lincolnshire, England. Havna ligger på sørbredden av elva Humber, vis-à-vis byen Hull. På samme stedet lå det tidligere et fergeleie for ferger over Humber til Hull. Havna håndterer nå tømmerimport fra Riga og Tallinn. Sør-Orknøyene. Kart over Antarktis med Sør-Orknøyene. Sør-Orknøyene er en øygruppe i Sørishavet. Både Argentina og Storbritannia krever suverenitet over øygruppen, som ikke har fast bosetning. Ved inngåelsen av Antarktistraktaten i 1959 (ikrafttredelse 1961) har de 12 traktatstatene gått med på at de verken skal hevde nye krav, eller støtte eller bestride allerede foreliggende territoriale krav i Antarktis. Storbritannia opprettholder sitt krav på Sør-Orknøyene gjennom British Antarctic Territory og Argentina gjennom Argentinsk Antarktis (spansk: "Antártida Argentina"). Øygruppens totale landareal er på 620 km². Historie. Sør-Orknøyene ble oppdaget i 1821 av to selfangere, Nathaniel Brown Palmer og George Powell. Øygruppen ble opprinnelig navngitt "Powell's Group" og hovedøyen ble gitt navnet "Coronation island" ("Kroningsøya") siden øygruppen ble oppdaget i året for kroningen av kong Georg IV (kronet 19. juli 1821). I 1823 besøkte James Weddell øygruppen og ga den dagens navn, etter den skotske øygruppen Orknøyene. I tillegg omdøpte han noen av de andre øyene. Sør-Orknøyene ligger nesten på samme breddegrad sør som Orknøyene ligger nord, henholdsvis 60°S vs 59°N. Den første ekspedisjonen til øygruppen ble utført av William Speirs Bruce i 1903. Ekspedisjonen overvintret på Laurie Island. Bruce omgjorde noen av Weddells navneendringer og etablerte en meteorologisk stasjon. Den meteorologiske stasjonen ble overlevert til argentinske meteorologer da Bruce og hans menn dro fra øygruppen i 1904. Meteorologistasjonen er fremdeles i drift (2007) og er dermed den eldste forskningsstasjonen i kontinuerlig drift i Antarktis. I 1908 erklærte Storbritannia suverenitet over alt antarktisk territorium sør for deres koloni Falklandsøyene, inkludert Sør-Orknøyene. Ove Gjedde. Ove Gjedde (født 17. desember 1594 på Tommerup i Skåne, død 19. desember 1660) var en dansk embetsmann. I 1618 ble han satt i ledelsen av en ekspedisjon til India av Christian IV. Danmark hadde Trankebar som koloni i 200 år på grunn av Gjedde. Ove Gjedde kom deretter til Norge, der han i 1622 ble lensherre over Brunla og Numedal. I 1637 byttet han og fikk Tønsberg len, og endelig Bratsberg len i 1640. Ove Gjedde interesserte seg for bergverksdrift og eide flere jerngruver og var også medeier i Kongsberg Sølvverk. Sammen med Preben von Ahnen grunnla han i 1657 Ulefos Jernværk. I Tjølling opprettet han Halsen hovedgård, hvor han må ha bodd en tid. Men lengst bodde han visstnok på hovedgården Tislegård ved Kongsberg. Under svenskekrigen i 1640-årene ble han riksadmiral og sjef for den norske forsvarsflåten. I 1648 ble han alvorlig syk, og ble derfor satt til lendsmann av Helsingborg slott. Etter freden i Roskilde tapte Danmark Skåne til svenskene. Men da svenskekongen Karl X Gustav brøt fredsavtalen i 1658 tok de Gjedde som fange. Han ble først sendt til fengsel i Helsingborg slott, men ble senere sent til Malmö. I 1660 ble Gjedde løslatt mellom en fangeutveksling mellom Sverige og Danmark. Da var Gjedde en gammel og fysisk svak mann. Han hadde allerede et gravmonument i den gamle danske byen Helsingborg. Sagnet sier at «hans ben etter Roskildefreden aldri fant hvile etter Skåne ble svensk». Ove Gjedde var gift med Dorte Knudsdatter Urne. Hennes våpenskjold finnes bl.a. på altertavla og ei lysestake i Tjølling kirke samt over Tommarps kungsgårds inngangsportal. Åmot kirke (Modum). Åmot kirke er en veikirke i teglstein fra 1996 i Modum kommune, Buskerud fylke. Kirken erstattet Åmot kapell, som ble revet på grunn av skader etter en påsatt ildebrann i 1994. Kirken ble innviet 16. mai 1996. Den kustneriske utsmykkingen ble gjort av Tor Lindrupsen. Det er adkomst til kirken via Rv287 og Rv35. Wallace Fennel. Wallace Fennel er en fiktiv person i TV Norge-serien Veronica Mars. Han bor i den fiktive byen Neptune, California og går på Hearst Collage. Han er bestevenn med Veronica Mars. Han spilles av Percy Daggs III. Wimbledon-turneringen 1996. Wimbledon-turneringen 1996 ble spilt i juni i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gress. Amerikanske Richard Krajicek vant singletitlen i Wimbledon for herrer. Singleturneringen for damer ble vunnet av tyske Steffi Graf som dermed vant sin sjuende singletittel i Wimbledon. Double-turneringen for herrer ble vunnet av det australske paret Mark Woodforde / Todd Woodbridge og damedouble av tsjekkiske Helena Sukova og Martina Hingis fra Sveits. Helena Sukova vant også mixed double, sammen med landsmannen Cyril Suk. Sunset Beach. "Sunset Beach" var en amerikansk såpeserie som gikk på NBC fra 1997 til 1999. Serien gjorde en viss suksess rundt om i verden, men ikke i USA. Derfor ble serien lagt ned i 1999. Serien var skapt av Aaron Spelling og gikk på alle hverdager. Handlingen var lagt til en oppdiktet liten kystby i California kalt «Sunset Beach». Serien gikk på norsk TV 2 fra 1997 til 2000. TV2 var forøvrig den første TV-kanalen utenfor USA som kjøpte inn serien. Halvsju. Halvsju var et TV-program for ungdom som gikk på NRK i perioden 27. januar 1979 til 1986. Programmets målgruppe var ungdom i alderen 10 til 14 år og hvert program pleide å ha et ungdomsrelatert tema. Programmet gikk på lørdager klokken 18:30, derav navnet, og varte i ca. 55 minutter, fram til Dagsrevyen. Programmet var et av de viktigste ungdomsprogrammet for ungdom i en tid det kun var én TV-kanal. I tillegg til å ta opp viktige temaer for ungdom, er programmet kjent for sine tilleggsserier som vanligvis avsluttet programmet. De mest kjente er seriene om Brødrene Dal og Pelle Parafins Bøljeband som det begge ble vist tre serier av. Halvsju hadde også faste humoristiske og musikalske innslag som "Baksnytt", "Espen og Ann Mari" og "Harry Halvsjuk". Sistnevnte med Bjarte Ytre-Arne i rollen som Harry førte til utgivelsen av albumet "Harry Halvsjuk" under navnet «Harry Halvsjuk & the Håpløse». Albumet vant Spellemannprisen 1985 i klassen barneplate. Harry Halvsjuk & The Håpløse bestod av Bjarte Ytre-Arne, Lars Lønne, Torgeir Gabrielsen, Tom Erik Antonsen og Tor Bendiksen. Programmet hadde også musikalske innslag hvor unge lovende talenter fikk opptre. Band som Drama og Dollie fikk nærmest sitt gjennombrudd etter å ha opptrådt i serien. Blant mange andre kjente som opptrådte i ung alder var Karoline Krüger, Heidi Gjermundsen Broch og Stian Carstensen. De fleste sendingene ble produsert av redaksjonen i Oslo, men enkelte sesonger ble det også produsert enkelte program av egne redaksjoner i Tromsø og Bergen. Blant programlederne var: Ivar Dyrhaug, Karin Julsrud, Turid Øversveen, Inger-Gunn Sande, Karin Westrheim, Trond-Viggo Torgersen, Bjarte Ytre-Arne, Hans-Tore Bjerkaas, Bente Reibo og Erik Meyn. Programmet ble avløst av "Blikkbåx", forløperen til "Midt i smørøyet" som startet sendingene i 1987 og som brukte ungdom som programledere. Liste over funksjonelle grupper. Funksjonelle grupper i organisk kjemi er grupper av atomer som har karakteriske egenskaper til tross for hvordan det molekylære rammeverket er oppbygd. Et eksempel på en funksjonell gruppe er "hydroksyl", -OH, og stoffer som har denne gruppen festet til skjelettet kalles for alkoholer. I de fleste organiske reaksjoner skjer det forandringer i de funksjonelle gruppene, men resten av molekylet beholder sin struktur. Nomenklatur. Måten forbindelser navnsettes kalles nomenklatur. Dette er spesifikke regler for hvordan kjemiske forbindelser skal navnsettes. Alle forbindelser bør ha et navn som utvetydig bestemmer hvordan strukturen ser ut. Navn og inndeling av organiske forbindelser følger The International Union of Pure and Applied Chemistry, IUPAC. Her starter man å se på karbonkjeden, kjeden inneholder to karbon, derfor blir det "et" (fra latin "met, et, prop, but, pent, heks" osv.), man ser også at det er kun enkeltbindinger derfor blir det et "alkan". Vi ser også at det inneholder fluor og disse skal ha et så lavt tall som mulig. Vi har fluor på karbon 1 og 2 og antallet er fire. Det blir derfor 1,1,1,2-tetrafluoretan. "Tetra" kommer fra gresk og betyr fire. Noen funksjonelle grupper har første prioritet i tellingen. Eksempel på disse er "karboksyl" og "karboksylsyrer". Slaget i Hölö skog. Etter Sturemordene i mai 1567 der den svenske kongen hadde lidd et anfall av sinnsykdom var forholdet mellom den psykisk svekkede Erik XIV og det svenske aristokratiet gått fra vondt til verre. Idet det hemmelige ekteskapet med Karin Månsdotter ble offisielt med en stor bryllupsfest den 5. juli 1568, var misnøyen blant adelen kommet på kokepunktet. Den samme dagen reiste hertugene Johan og Karl opprørsbanneret mot deres eldre bror. Ikke lenge etterpå var borgerkrigen mellom brødrene et faktum, etter at store deler av høyadelen hadde sluttet seg til hertugene. De fikk kontroll over de krigsvante styrker av leieknektene som sluttet seg til dem med flere viktige støttepunkter som Örebro slott ved begynnelsen. Etter mindre enn en måneds tid begynte opprørshæren marsjen østover inn i Södermanland med kurs for hovedstaden. De kongelige styrkene under Erik XIV kom hertugene i møte ved Södertälje, der et større slag oppstod. Kampene mellom hertugene og kongen sluttet med at de kongelige styrkene ble slått på retrett. Hölö skog Anuket. Anuket var ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var Anuket, også stavet "Anket", og på gresk "Anukis", var ei fruktbarhetsgudinne, opprinnelig ei gudinne for elven Nilen i områdene som øya Elefantine ved elvens begynnelse for sin ferd gjennom Egypt og i områdene rundt Nubia. Hennes tempel ble reist på øya Seheil i Aswan-regionen. Ettersom Nilen flommer over breddene og nærer markene fikk hun sitt navn, og Anuket betyr «Omfavneren» i meningen at Nilen omfavner og favner om Egypts jordbruksmarker. Hennes titler tilsvarte dette, blant annet "Markenes fostrer eller ernærer", "Livets giver" og "hun som skyter ut" (i referanse til overflømmingen). Ettersom guden Khnum og gudinnen Satis ble tenkt som gudene for Nilens kilde ble Anuket sett på som deres datter. Ved å være guddomeliggjøringen av Nilen som også hadde to bielver ble disse betraktet som hennes armer. Det ledet også til at hennes vesen ble assosiert med det som forflyttet seg raskt, representert med elvens strøm, slikt som piler og gaseller. Sistnevnt var også et dyr som befant seg i stort antall ved nettopp Nilen i denne regionen. I kunsten ble avbildet som en gaselle eller som en kvinne med hodet til en gaselle, noen ganger med hodekledning av fjær (tolket av egyptologer som en detalj som er blitt avledet fra Nubia). Seremonielt når Nilen begynner sin årlige oversvømming begynte "Anukets festival" og med folket som kastet mynter, gull, smykker og kostbarheter ned i elven i takknemlighet for livet som kom fra vannet. Flere steder i Egypt var det et tabu om ikke å spise fisk som ble helliggjort, men dette tabuet ble løftet i løpet av festivalen. Imset. Den kanopiktiske krukken for Imset Imset var en egyptisk gud. I egyptisk mytologi var han sønn av Horus og Isis, bror til Kebehsenuf, Hapy og Duamutef, og således en av Horus' fire sønner. Sammen med sine søsken fungerte Imset som gravvoktere. De hadde ansvaret for hver sin krukke (kanoper) som inneholdt deler av den dødes innmat. Imset hadde ansvaret for krukken med den dødes lever. I motsetning til sine brødre var han ikke assosiert med et bestemt dyr og fremsto i form av et menneske, og hans spesielle oppgave var å stå ved gravens nordlige side. Volda TI Fotball. Volda TI Fotball er en fotballklubb fra Volda på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Klubben er blant de største på Sunnmøre med nærmere 50 påmeldte lag i kretsseriene. A-laget for menn spiller i 2012 i 3. divisjon, men var fra 1988 og det meste av 1990-åra på nivå 3 i Norge. A-laget for kvinner spiller i 2010 i 2. divisjon, og Volda har også lag i 3. divisjon for kvinner. Klubben har alltid hatt studenter og skoleelever blant sine spillere selv om lokale spillere har utgjort flertallet av spillerne i klubben. Heterozygot. En celle eller organisme er heterozygot når den har to ulike varianter (alleler) av et gen i samme posisjon (locus) på to homologe kromosomer. Dette er det motsatte av homozygot, der to gener i en gitt posisjon på hvert kromosom i et par er like. Begrepet er brukt innen genetikken, og er viktig for å forstå hvorfor noen egenskaper synes å gå videre fra en generasjon til en annen, mens andre synes å forsvinne eller «hoppe over» en generasjon. Gener er enten dominante (ofte benevnt med stor bokstav, G) eller recessive (ofte benevnt med liten bokstav, 'g'). Dominante er egenskaper/gener som blir uttrykt så lenge de er å finne på minst ett av kromosomene i et homologt par. Dette skrives som 'Gg', 'gG' eller GG. Recessive må være tilstede på begge kromosomene i et par(skrevet som 'gg') for å bli uttrykt (dvs bli en del av organismens/cellens fenotype). Dersom en celle er homozygot for et gitt egenskap/gen, har den 'G ' eller 'g' på begge kromosomene i et kromosompar. Om genet er recessivt eller dominant har dermed ingen betydning. I en heterozygot situasjon har paret enten Gg eller gG, og dominans avgjør hvilket gen som uttrykkes. Slaget ved Botkyrka. Den svenske borgerkrigen mellom brødrene i året 1568 var en intern strid mellom kongemakten og adelen som sluttet seg til hertugene som tok karakter av et væpnet oppgjør innenfor den svenske overklassen. Etter Sturemordene i mai 1567 som dessuten bringet fram svenskekongens pyskiske tilstand til overflaten med anfall av ukontrollende vold og sinnsykdom, hadde forholdet mellom aristokratien og kongehuset vært på lavpunktet. Bryllupet mellom Erik XIV og Karin Månsdotter den 5. juli 1568 fikk den ublide skjebnen som startskuddet på opprøret av hertugene. I august etter under en måned med opprustning og befestering av både inntatte og oppgitte holdepunkter på begge sider rykte opprørenes hær som hadde innlag av krigsvante leieknekter østover mot Södermanland der de møtte den kongelige hæren under Slaget i Hölö skog ved Södertälje. Erik XIV tapte dette slaget. Situasjonen etter nederlaget var nå kritisk for de kongelige styrkene som hadde trukket seg tilbake mot Stockholm. Men med en mindre veltrent styrke som regnes som de fremste i Sverige gikk Erik XIV til motangrep ved Botkyrka. Der under heftige stridigheter hvor svenskekongen utmerket seg for tapperhet og dristighet, ble opprørsstyrkene slått tilbake på flukt vekk fra den sørlige innfallsveien mot hovedstaden. Men fremgangen sørvest for Stockholm kunne ikke utnyttes siden de kongelige styrker var i mindretall overfor de mer tallrike opprørsstyrkene som kontrollerte Mellomsverige omkring de store sjøene. Botkyrka Théodore Chassériau. Théodore Chassériau (født 20. september 1819, død 8. oktober 1856) var en fransk romantisk maler kjent for sine portretter, historiske og religiøse skildringer, allegoriske freskomalerier og orientalistiske bilder inspirert av reiser til Algerie. Liv og arbeide. Chassériau ble født i Samaná, i Santo Domingo (nå Den dominikanske republikk). Faren var en fransk tjenestemann i det som den tid var fransk koloni. Moren var datter av en kreolsk landeier. Familien flyttet til Paris i 1821. Gutten viste raskt at han var usedvanlig god til å tegne, og ble tatt inn som elev av Jean-Auguste-Dominique Ingres som 11-åring. Klassisisten Ingres syntes raskt at han hadde fått en sann disippel, og sa: «Kom, mine herrer, kom og se. Dette barnet vil bli malekunstens Napoleon!» Ingres fikk stilling som leder av det franske akademiet i Roma og forlot Paris i 1834. Hans kunstneriske motstander Eugène Delacroix overtok undervisningen. Chassériaus kunst har ofte blitt beskrevet som et langvarig forsøk på et kompromiss mellom de to stilartene (klassisisme og romantikk). Han stilte med bilder på Paris Salon i 1836, og vant en bronsemedalje i klassen historiemaleri. Han reiste til Roma i 1840, og møtte igjen Ingres. Møtet ble ingen gjenforening, men et brudd. Blant hans verker fra denne tiden, kan nevnes "Susanna og de eldste" og "Venus Anadyomene" (begge fra 1839), "Diana overrasket av Actaeon" (1840), "Andromeda lenket til klippen av Nereider" (1840), og " Esther i morgentoalettet " (1841), alle med en personlig framstilling av idealkvinnen. Hovedverkene hans med religiøse motiver som "Kristus på Oljeberget" (både 1840 og 1844) og "Nedtakelsen fra korset" fikk blandet mottakelse av kritikerne. Han fullførte også en serie fresker med scener fra Santa Maria av Egypts liv til kirken Saint-Merri i Paris. Disse var ferdige i 1843. Portrettene fra denne perioden omfatter "Portrett av pater Dominique Lacordaire" (1840), og "To søstre", som var portrett av hans søstre Adèle og Aline. Han var en dyktig tegner som med spiss grafisk penn laget portretter i en stil som var tett på mesteren Ingres. Han laget også 29 grafiske arbeider, deriblant 18 etsinger med temaer fra Shakespeares "Othello" i 1844. Etter at han i 1846 hadde fullført det store "Ali-Ben-Hamet, Kalif av Konstantinopel", dro han på sin første reise til Algerie. Ut av skissene på disse turene kom bilder med titler som: "Araberhøvdinger på besøk hos sine undersåtter" og "Jødinner på balkongen" (1849, nå i Louvre.) Et større bilde kalt "Tepidariet" (1853, Musée d'Orsay), viser en stor gruppe kvinner i ferd med å tørke seg etter badet, i omgivelser han skisserte mens han besøkte Pompeii. Hans mest monumentale verk ble bestilt av staten til den store trappen i Cour des Comptes, påbegynt 1844, fullført 1848. Dette ble sterkt skadd av en påsatt brann i 1871, og bare deler er i dag å finne i Louvre. Helsen ble dårlig ved at han tok på seg for mange store oppdrag, som fresker i både Saint-Rochkirken og Saint-Philippe-du-Roule. Han døde i Paris 8. oktober 1856, bare 37 år gammel. Arbeidene hans hadde merkbar innflytelse på malerne Puvis de Chavannes og Gustave Moreau, og gjennom disses virkning en videreføring til arbeidene til Paul Gauguin og Henri Matisse. Eksterne lenker. Théodore Chassériau utstilt på Metropolitan Museum of Art Duamutef. Duamutef var en egyptisk gud. I egyptisk mytologi var han sønn av Horus og Isis, bror til Kebehsenuf, Hapy og Imset, og således en av Horus' fire sønner. Sammen med sine søsken fungerte Duamutef som gravvoktere. De hadde ansvaret for hver sin krukke (kanoper) som inneholdt deler av den dødes innmat. Han ble assosiert med sjakalen og avbildet som en mumifisert mann med et sjakalhode og ble beskyttet av gudinnen Neith. Navnet hans betyr «Tilber sin mor». Ross Kolby. Ross Kolby (født 1970) er en norsk kunstmaler, forfatter og skuespiller. Han er utdannet ved Statens kunst- og håndverksskole i Oslo (1992–1998) og ved Accademia di Belle Arti i Roma, Italia, (1995), og har hatt flere seperatutstillinger både i Norge og Danmark. Han har også deltatt på en rekke kollektivutstillinger i de samme landene. Kolby har malt en rekke omstridte bilder, og mottok drapstrusler fra katolsk hold da han i 1997 stilte ut det store, historiske verket "Mordet på Pave Johannes Paul I". Maleriet ble først utstilt året etter som følge av at at Oslo-politiet avdekket en gruppe som sto bak truslene. Han har også malt en rekke portretter av blant andre Per Aabel, Thorvald Stoltenberg, Leif Ove Andsnes og Gunnar "Kjakan" Sønsteby. Kolby var bosatt i Roma i 1994-1995 og i København fra 1999–2004, der han malte og skrev. Han bor i dag i Norge. I 2001 debuterte han skjønnlitterært med eventyrromanen "Will O'Phillie og Lord Falconbridges historie" utgitt på CappelenDamm. I 2008 kom han med den historiske romanen "Flammer" om hekseprosessene i Nord-Norge på 1600-tallet på Kagge Forlag. Kolby har også skrevet et engelskspråklig filmmanus om historien. I 2009 utga Kolby boken "På spøkelsesvandring – hjemsøkte steder i Norge" sammen med Kristin Amundsen. Faktaboken om spøkelser er en vandring gjennom kjente og ukjente hjemsøkte steder i Norge. Øystein Rogstad. Øystein Rogstad (født 10. februar 1977 i Halden) er en norsk fotballspiller, som i 2009 spiller for Manglerud Star i 2. divisjon avdeling 4. Rogstad kom til klubben i januar 2009 fra Mjøndalen. I 2. divisjon fotball for herrer 2006, scoret han 22 mål og ble toppskårer for Skeid. Før hans opphold i Skeid spilte han blant annet for Strindheim Kvik Halden, Fredrikstad og Blink. For Kvik Halden var han også toppskårer i perioden 1999 til 2002 med tilsammen 61 mål. Hapy. Hapy var i en egyptisk gud. I egyptisk mytologi var han sønn av Horus og Isis, bror til Kebehsenuf, Duamutef og Imset, og således en av Horus' fire sønner. En alternativ staving av navnet Hapy er Hapi, men det er også navnet til en fruktbarhetsgud og en personifisering av Nilen, og som han "ikke" må forveksles med. Sammen med sine søsken fungerte Hapy som gravvoktere. De hadde ansvaret for hver sin krukke (kanoper) som inneholdt deler av den dødes innmat. Hapy ble assosiert med bavianen og avbildet som en mumifisert mann med et bavianhode og hans krukke oppbevarte lungene. Han var også beskytter av nord og ble utpekt som skytsgud for gudinnen Nefthys. Arvo Pärt. Arvo Pärt (født 11. september 1935, i Paide, Järvamaa, Estland) er en estisk komponist, og en av de mest kjente nålevende kirkemusikkkomponister. Siden sent på 1970-tallet har Pärt arbeidet med en egenutviklet komposisjonsteknikk han kaller "tintinnabuli" (klokkeklang), en særegen form for minimalisme inspirert av gregoriansk sang. Liv. Pärts musikalske opplæring startet da han var sju år. Fjorten år gammel skrev han sine egne komposisjoner. Han begynte å studere musikk i 1954, arbeidet som lydtekniker i Eesti Raadio og studerte fra 1958 til 1963 komposisjon hos Veljo Tormis og Heino Eller i Tallinn. De tidlige, neoklasstiske, verkene hans er inspirert av musikken til Sjostakovitsj, Prokofjev og Bartók. Senere eksperimenterte Pärt med Schönbergs tolvtoneteknikk samt serialisme. Sovjetiske kulturfunksjonærer reagerte på Pärts ikke-systemkonforme komposisjonsteknikker og religiøst inspirerte musikk, og i 1960 vakte komposisjonen "Nekrolog", det tidligste et estisk verk i tolvtonetknikk, offisiell misbilligelse. Pärt var på leting etter en ny uttrykksform, og som student ved Moskva konservatorium, fant han denne i 1963 med den såkalte "collage-teknikken", som innebar at han lånte klangmateriale fra andres komposisjoner, framfor alt Johann Sebastian Bach. Teknikken viste seg imidlertid å være en blindgate for Pärt: han hadde på følelsen at «det ikke hadde noen hensikt å komponere når man nesten bare siterte.» I begynnelsen av 1970-årene ble Pärt medlem av den russisk-ortodokse kirke. Under en lang pause i sin skapende virksomhet (1968–76) – den 3. symfoni (1971) er hans eneste autoriserte verk fra denne perioden – beskjeftiget han seg framfor alt med gregoriansk sang, Notre-Dame skolen og klassisk vokalpolyfoni. Da Pärt presenterte klaverstykket "Für Alina" i 1976 viste det seg at han hadde brukt fraværet til å utvikle sin egen særpregede stil der personlige emosjoner trer tilbake til fordel for en asketisk inspirert balanse. Dette nye tonespråket, som har gjennomsyret hans verk siden, kalte han "Tintinnabuli"-stilen («bjellestilen»). Med det mener han at treklangens «bjelleklang» toner med gjennom hele stykket. Målet er å redusere klangmaterialet til det absolutt vesentligste. Komposisjonsteknisk består Pärts tintinnabuli-verk av to stemmer: én består av en dur- eller molltreklang, den andre er melodistemmen som ikke nødvendigvis går i samme toneart som den første. Strenge regler knytter de to stemmene sammen. Toklangen er den minste musikalske byggesteinen, og derfor består også melodistemmen av to stemmer. Til tross for materialets enkelthet og målsetningen om å skjære vekk alt overflødig, mangler ikke strukturen som oppstår kompleksitet. Med hjelp av gamle teknikker, som proporsjonskanons utviklet han former som med sin regelmessighet utstråler en stor ro. Treklangtonenes statikk representerer så å si evigheten, mens melodienes dynamikk står for tidens forgjengelighet. På grunn trykket fra sovjetmakten emigrerte Arvo Pärt og familien i 1980. Siden da har han bodd i Berlin-Lankwitz. Etter Sovjetunionens sammenbrudd og Estlands uavhengighet, tilbringer han deler av året på sitt estiske landsted. Til å være en samtidskomponist kan Pärt glede seg over en uvanlig popularitet, og han er tildelt en rekke utmerkelser. Konsertsesongen 2006/7 tilegnet Arvo Pärt oppførelsene av sine verk til den myrdede journalisten Anna Politkovskaja, som gjentatte ganger hadde kritisert Vladimir Putins politikk. Verk. Gjennom sin nesten utelukkende religiøst motiverte musikk søker Pärt å oppnå et ideal om enkelhet som støtter opp under et åndelig budskap. Han utviklet sin egen musikkstil som han kaller "tintinnabuli" (klokkeklang): enkle harmonier, stort sett treklanger og disse overlappene skalaene bestemmer hans rytmisk bevisst enkelt holdte komposisjoner. Bibliografi. Henrik Marstal: "Arvo Pärt – Længslen efter de hvide tangenter" (dansk biografi) Meskhenet. Meskhenet var i ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var Meskhenet, også stavet "Mesenet, Meskhenet" og "Meskhent", ei gudinne for barnefødsler og således en fruktbarhetsguddom. Hun var den som skapt hvert eneste barns Ka, en del av deres sjel. Spesielt, i det tidlige Egypt fødte kvinner sine barn over et par murstein, kjent som fødselssteiner, og Meskhenet var gudinnen som ble assosiert med denne formen for fødsel. Således ble hun avbildet i kunsten som en murstein over en kvinnes hode, og med en kus livmor over den. Siden hun var ansvarlig for å skape Ka ble hun også assosiert med skjebne og det ble sagt at hun derfor var hustruen til Shai, skjebneguden. Det ble også sagt at hun var til stede ved fødsler av trillinger og spådde at de ville hver bli faraoer. Disse var Sahure, Userkaf, og Neferirkare Kakai som ble de første faraoene av Det femte dynasti (skjønt Userkaf var ikke søsken med de andre to, men deres far!) Man mente også at hun var den første hustruen til Anedjti, guden for gjenfødelse i underverden. Israelsk vin. Israelsk vin produseres på vingårder som varierer i størrelse fra små boutiqueliknende foretak med en produksjon på noen tusen flasker i året til det største som leverer mer en ti millioner flasker årlig. Vinproduksjon i tidligere tider. Vin har vært produsert i området fra før-bibelsk tid. Landområdene som var kjent som Kanaan og Judea produserte vin 2000 år før vinproduksjon var kjent i Europa. Vinproduksjonen hadde på denne tiden både stor økonomisk betydning og vin hadde viktige rituelle betydninger. Byen Gibeon var en sentrum for vinproduksjon på denne tiden. Arkeologiske utgravinger i 1959 og 1960 avdekket vinkjellere med vin som var produsert mellom 600 og 700. Arkitektonisk er det mange likheter mellom disse vinkjellerne og kjellere i Champagne i Frankrike, men lagerrommene i Israel ble bygd 500 år tidligere. Etter de romerske erobringene i Judea i 70 ble mange vingårder ødelagt. De resterende overlevde ikke den muslimske perioden som startet i 636 og som førte til et 1200 år langt avbrudd i vinproduksjonen. Omstart. Den moderne vinproduksjonen i Israel ble grunnlagt av baron Edmond James de Rotschild som eide det berømte Bordeauxslottet Château Lafite-Rothschild. I 1882 støttet han den nye bølgen av jødiske immigranter ved å bidra til oppbyggingen av en levedyktig vinindustri. I starten opplevde pioneerene mange tilbakeslag; jorden var stenete og sandfylt, avlingene overlevde ikke den varme solen og de første vingårdene ble rammet av phylloxera. I 1906 overlot Rotschild ledelsen av vingårdene til vindyrkerne som dannet et kooperativ. I 1957 donerte neste generasjon Rotschild, James Rothschild, anleggene til vindyrkernes kooperativ. I den første tiden hadde disse vinene navnet Carmel. Utover på 1960-tallet fikk israelske viner ord på seg for å være for tyktflytende og søte til å appellere til europeisk smak. På 1970-tallet startet Carmel de første forsøkene på å produsere viner basert på rene druetyper (Cabernet Sauvignon og Sauvignon Blanc). Det første skrittet mot anerkjennelse for kvalitetsproduksjon ble tatt med vinen Carmel Special Reserve 1976 som ble tatt til markedet i 1980. Vinen var det første alvorlige forsøket på å lage en «fin» vin – og det var vellykket. Også 1979-årgangen av denne vinen fikk en god mottakelse. Vinrevolusjon. På 1980-tallet startet kvalitetsrevolusjonen for alvor, først og fremst med opprettelsen av en vingård på Golanhøydene i 1983. Eksperter fra California ble hentet inn, samtidig som man investerte i førsteklasses utstyr. Beliggenheten i høyere, kaldere klima betød et tidevannsskifte for produksjonen av kvalitetsvin. Under navnet Yarden vant den nye vingården en rekke medaljer på på IWSC i London og Vinexpo i Bordeaux. Resultatene internasjonalt førte til at druer som Grenache, Semillon, Petit Sirah og Carigan ble byttet ut. Fokus ble satt på planting av Cabernet Sauvignon, Merlot, Sauvignon Blanc, Chardonnay, Pinot Noir samt hvit Riesling og Gewürztraminer. Suksessen fra Golan, førte i neste omgang til av vindyrking ble startet i en rekke andre, høyereliggende områder. Vinområder. Den største drueproduksjonen skjer fortsatt i Sharon og Shimson, men vinene med best kvalitet kommer fra øvre Gallilea, Golan, Judea og Ramat Arad. Jorden er såkalt Terra Rossa ved kysten, kalkstenspreget på høydene, sandleire i sør og vulkansk i nord. Totalt er det nå 4 000 hektar vinmarker, noe som gjør Israel til et av verdens minste vinproduserende land. Men det er stor klimavariasjon fra det snødekte Hermonfjellet i nordre Golan til Negev i sør, og dermed blir produksjonen svært mangfoldig. Den spesielle kombinasjonen av vulkansk jord og klima i Gallilea har gitt oppløftende resultater. Druetyper. De vanligste druene i israelsk vinproduksjon i dag er Cabernet Sauvignon, Merlot, Sauvignon Blanc og Chardonnay. Det dyrkes også en del Pinot Noir, Cabernet Franc, Johannisberg Riesling, Gewürztraminer og Muscat Canelli. Blant nyere drueslag er Syrah/Shiraz de mest lovende. Påvirkning. Selv om vinproduksjonen har franske røtter, er det først og fremst vinekspertise fra California som har bidratt til den utviklingen som har skjedd fra 1980-tallet. Australsk innflytelse har etter hvert også gjort seg gjeldende og israelske vinprodusenter har utdannelse og henter inspirasjon fra Australia, California, Frankrike og Italia. Australia har i dag en dominerende innflytelse. Oppsummering. Israelsk vin har utviklet seg dramatisk fra den sirupssøte drikken som gav tilnærmet evig avsmak for noen tiår siden. I dag finnes israelske viner på trestjerners Michelinrestauranter og i hyllene på velrenommerte vinforhandlere både i Europa og USA med priser på US$100 eller mer pr flaske. Yarden har etablert et renommé. Carmel finnes på nytt i hyllene i supermarkeder i Europa og USA. Eksporten går til 40 land, først og fremst i Europa og Nord-Amerika. Israel er en nykommer på dagens vinmarked, men tradisjonene er blant de eldste som er dokumentert. Steve Barrow. Steve Barrow er en britisk reggae historiker, forfatter og producer. I 1993 var han med å starte Blood and Fire, et UK-basert plateselskap som spesialiserte seg på gjenutgivelser av eldre musikk fra Jamaica. I 2004 deltok Barrow også i oppstarten av enda et plateselskap for gjenutgivelse av reggae, Hot Pot Music. Barrow har skrevet flere bøker om reggae. Uto-aztekiske språk. De nordlige uto-aztekiske språkas utbredelse i dag De sørlige uto-aztekiske språkas utbredelse i dag Uto-aztekiske språk er en amerikansk indiansk språkfamilie. Den er en av de største (både i geografisk utbredelse og antall språk) språkfamiliene i Amerika. Språk i denne familien finner man fra Great Basin i det vestlige USA (Oregon, Idaho, Utah, California, Nevada, Arizona) og ned til Mexico. Delstaten Utah har fått navnet sitt fra det uto-aztekiske ute-folket. Klassisk nahuatl, som var aztekernes språk, og dets moderne etterkommere er uto-aztekiske språk. Klassifisering. De uto-aztekiske språka deles vanligvis inn i to hovedgrupper: nordlige og sørlige. Denne inndelinga er ikke akseptert av alle lingvister; noen regner enten fra sju til ni hovedgrupper, mens andre deler inn den nordlige gruppa i fire uavhengige grupper, noe som sammen med den sørlige gir fem hovedgrupper. I tillegg til språka i lista, er det flere titalls utdødde uto-aztekiske språk med liten eller ingen dokumentasjon. Sørlig uto-aztekisk. † = utdødd Satis. Satis var i ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var hun en fruktbarhetsguddom. Hennes kult var konsentrert til øvre Nilen og hun ble sett på som en livgiver. Hun oppsto opprinnelig i regionen rundt Aswan i det sydlige Egypt. Hennes navn Satis, som også staves "Satjit, Sates", og "Sati", betyr "ejakulasjon" eller "utbrudd", "det som støtes ut", ettersom mange egyptere tenkte på Nilens årlige utflomming som et resultat av guden Atums masturbering. En av hennes titler var «Hun som løper som en pil», noe som er tenkte å referere til elvens strøm og hennes symbol ble en pil og den rennende elv. Satis ble avbildet som en kvinne som bærer den koniske kronen til Øvre Egypt med antilopehorn, eller som en antilope, et raskt løpende dyr som levde nær den sørlige enden av Egypt. Andre fortolkninger av hennes hovedrolle var som vokteren av Egypts sørlige grense (Nubia) og den som drepte faraos fiender med sine piler. Hun blir også vanligvis avbildet mens hun holder en ankh på grunn av hennes assosiasjon til å være livgiver ved Nilens årlige oversvømming. Således er det riktig at Satis opptrådte som ei fruktbarhetsgudinne og innfridde ønskene til de som søkte kjærlighet. Satis er også avbildet som tilbyr krukker med rent vann. Hun ble sett på som hustruen til Khnum, en guddommeliggjøringen av Nilens kilde, og hun ble dyrket sammen med Khnum på øya Elefantine, og senteret for hennes kult var rett ved, på Sahal, en annen øy i Nilen. Hennes barn var Anuket, Nilens egen gudinne og som dannet den tredje delen av Elefantines treenighet av guder. Etter at Khnum ble betraktet som en annen form for Ra ble Satis kjent som «Ras øyne». Tore fra Bjarkøy. Tore fra Bjarkøy var en mektig mann i Bjarkøy i Hålogaland. Han var far til Tore Hund, Sigurd Toresson og Sigrid Toresdotter. Tore fra Bjarkøy var en betydelig herse i nord. Han var i viking med småkongen Harald Grenske, far til Olav Haraldsson, og var sammen med Harald på frierferd til Sigrid Storråde, og hvor begge mennene ble brent inne. Klassisk nahuatl. Klassisk nahuatl (også kjent som aztekisk, eller bare nahuatl) er et begrep som brukes for å beskrive varianten av språket nahuatl som ble snakka av blant annet aztekerne i Mexicodalen – og i det sentrale Mexico som et lingua franca – på 1500-tallet da Mexico ble erobra av Spania. Under de påfølgende århundrene ble det trengt kraftig bort av spansk. At de alle de moderne nahuatldialektene som er i bruk i dag har utvikla seg fra klassisk nahuatl er ikke riktig. Områdene som snakker nahuatl i dag har sin egen historie, og flere av dem var aldri en del av det aztekiske riket. Det er imidlertid enkelte av de moderne variantene som stammer direkte fra klassisk nahuatl. Selv om klassisk nahuatl regnes som et utdødd språk, har det overlevd gjennom et stort antall skriftlige kilder som ble transkribert av nahuaene og spanjolene med det latinske alfabetet. Airgíalla. Airgíalla (også omtalt som Airgialla, Uriel, Orial, Orgialla, Orgiall, Oryallia, Ergallia eller i moderne irsk Oirialla) var et historisk kongedømme i Irland. Airgíalla var en gruppe av stort sett ubeslektede klaner i det området som nå er den sentrale og sørlige delen av provinsen Ulster. På et tidspunkt, sannsynligvis på slutten av 600-tallet formet de en militær allianse som utviklet seg til et mer eller mindre selvstendig kongedømme. Utstrekningen av kongedømmet er usikker, men det later til å ha hatt senter i det området som i dag er grevskapene Monaghan og Armagh. Uttrykket Airgíalla kan komme av det gæliske "orgialla" som betyr «gissel av gull». Den tidligste refereransen til Airgíalla som kongedømme er i Tigernach-annalene i 677, hvor "Dunchad mac Ultan" omtales som «Ri Oigriall» ("konge av Airgíalla"). Det er imidlertid reist spørsmål om ikke dette kan være en senere tilføyelse. I Ulster-annalene nevnes "Mael Fothataig mac Mael Dub" som «Rex na nAirgialla» i 697, og denne referanser festes større lit til. Fra siste del av 700-tallet var Airgíalla i praksis et underkongedømme av det nordlige Uí Néill etter Cenél nEógains Liste over norske ord fra nahuatl. Dette er ei liste over ord i det norske språket som kommer fra det uto-aztekiske språket nahuatl. De fleste av disse orda har kommet inn i norsk via spansk. De fleste ord fra nahuatl ender i et absolutivsuffiks ("-tl", "-tli", or "-li", eller den spanske adaptasjonen "-te"), som markerte upossesserte substantiv. Sturemordene. Sturemordene (svensk: Sturemorden) var et blodbad hvor flere høyadelige fanger ble drept etter Erik XIVs ordre. Ordren ble gitt under et anfall av psykiske lidelser. Erik XIV av Sverige som konge etter råd av sin far Gustav Vasa var mistenksom og vag for mulige adelige sammensvergelse som komplott med tilbøyinger til paranoia. Under den Nordiske syvårskrigen startet et fiendskap mellom kongen og den stolte slekten Sture, etter at slektens overhode Svante Stures sønn Nils ble anholdt og anklaget for forræderi etter å ha mislykket under et militær oppdrag. Kongen valgt å benåde Nils Svantesson Sture, men han måtte ydmykte seg i det offentlige. Dette tok ikke den stolte faren som sønn av Sten Sture den yngre godt. Tidlig i mai 1567 ble en rekke høyadelsmenn arrestert under mistanke for konspirasjon mot Erik XIV og satt i fengsel på Svartsjö slott. Svante Sture og hans to sønner, Nils Svantesson og Erik Svantesson, ble tatt i forvaring sammen med Sten Erikssons (Lejionhovud), Sten Banér og Gustaf Johansson tre Kroner. Hellige Trefoldighetsaften. Den 24. mai 1567 ble de arresterte flyttet til Uppsala slott, der de måtte svare for seg ovenfor Stendernes dom som var under Erik XIVs kontroll. I forveien hadde kongen fått flere illebefinnende av mild sort, som en forvarsel for et utbrudd av sinnsykdom som kom i det minste gunstige øyeblikket. Preget av ukontrollert raseri og paranoia oppfostret av sterk mistenksomhet sammen med erfaringer fra tidlige trusler, kom kongen inn i sterk forvirring og psykisk ubalanse. Allerede om morgen besøkte Erik XIV sin fange Svante Sture i hans rom nær slottsporten. Der helt uventet knefallet kongen og bad Svante om vennskap. Lettere overrasket trodde Svante at han skulle settes fri, han var nylig utnevnt til greve og hadde sterk støtte i høyadelen. Etter kongen brått dro vekk satt Svante seg ved et bord for flere timer på beskjeden om hans løslatelse eller kongens retur. Men kongen gikk forbi hans rom inn på borggården der det var oppført en trebygning med sine knekter. Nils Svantesson Sture satt inni bygningen. Erik XIV helt uventet stukket sin dolk i armen på Nils som kort etter ble stukket ned av knektene på kongens befaling. Erik XIV forlot trebygningen på borggården ved klokken 2 i økende forvirring og under stor raseri, på vei fra slottet kom det eldre riksrådsmedlem Dionysius Beurraeus fram for å beroe den oppfarende kongen ute på landsbygda. I raseri bad han sine knekter om å slo ihjel den uheldige mannen. Etter det lot kongen sine knektene fornyet deres ed av troskap, så forsvant han ensom ut på landsbygda, forlate dem. Etter Erik XIV hadde forsvunnet, kalte Per Gadd sammen knekterne i slottet der han underrettet dem at kongen hadde beordret en forestående henrettelse av fangene. Per Gadd hadde vært i kongens følge på returen til slottet og overvært mordet på Nils Svantesson Sture. Under hans ledelse ble fangene skånselløst trukket ut av deres rommer og slått ihjel. Flere av fangene var dømt på Svartesjö for høyforræderi før de skulle prøve deres sak i Uppsala. De drepte. Etter Sten Erikssons (Lejonhovud)s berettelse ble han skånet fordi idet kongen utsendt hans ordre om å drepe fangene også sagt at «herr Sten» skulle skånes. Vakten ble forvirret om hvilken Sten skulle skånes fordi Sten Banér var også fengslet i Uppsala slott så begge ble skånet. Det hersket rimelig tvil om Sten Erikssons var i Uppsala slott ved det tidspunktet enda Sten Banér var der i fengsel. Blodbadet i Uppsala slott som hendt under stor forvirring og uorden hadde tatt syv liv hvorav Abraham Gustavsson og Ivar Ivarsson som var allerede dødsdømt, den uheldige Beurreus som var drept i forhastig drap, Svante Sture og hans sønner var uten dom henrettet på kongens ordre. Deretter kom betegnelsen Sturemorden om begivenhetene i lørsdag den 24. mai 1567. Sinnsykdommen. Forvirringen var så stor at større leteaksjon etter den forsvunnede svenskekongen kom ikke i gang på den uppländske landsbygda ved Uppsala i begynnelsen. Først om tre dager var Erik XIV funnet av de kongelige som straks tilkalte pårørende blant dem elskerinnen Karin Månsdotter til Odensala prestegård sør for byen. Det var et bedrøvelige syn som møtte dem, den så bekledte og elegante kongen hadde på seg bondeklær i en tilstand av sjokk, forvirring og angst. Hans pyskiske tilstand hadde fått seg et knekk at han var ikke ved sine fem for en god stund framover under pleie av sine nærmeste. Så snart de ledende rådsherrer ble klar over kongens tilstand tok de straks det politiske ansvaret i kongens navn. De meglet fram forsoning mellom kongen og de berørte slektene, men lot flere av kongens nærmeste rådgivere arresteres. Jöran Persson som hadde gjort seg foraktet hos høyadelen, ble stilt innenfor retten der han var dømt til døden som en passende syndebukk for det som var hendt. I mellomtiden ble Erik XIV gradvis bedre under pleie av sin elskerinnen Karin Månsdotter som var til så stor hjelp at han giftet seg i hemmelighet med henne i Stockholm i juli 1567. Selsomme episoder for minst et halv år framover hendt der kongen hadde sykdomsanfall med tvangsforestillinger og forvirring, under et møte med sin bror Johan som var satt i fengsel, trodde han at han var avsatt av sin bror som skulle forliket seg mot friheten under møtet. Hertug Johan fikk sin friheten etter en av de merkeligste episoder i hans liv. Hvilken mental sykdom Erik XIV hadde lidd av er det ikke stor sikkerhet om, men hans slekt hadde en historie med psykiske defekter deriblant hans yngre bror hertug Magnus som også var rammet av sinnsykdom bare ett år før. Ettermælet. Mer enn noe annet skulle "Sturemorden" kjennpreget den intellektuelle og begavelige, men uberegnelige konge Erik XIVs regimet for ettertiden der sinnsykdommen og mistenksomheten skulle slå ut i lune. Begynnelsen på slutten for den første sønnen på tronen etter Gustav Vasa startet i Uppsala Slott. Etter Krigen mot Erik XIV i 1568 der høyadelen gikk over til hertugene Johan og Karl var han formelt avsatt og etterlatt i isolasjon fram til sin død med dårlig ry om seg i historien fram til nylige. Sokar. Sokar, også stavet "Seker" og på gresk "Sokaris", var en gud i det gamle Egypt. Kim Rune Borgersen. Kim Rune Østerlie Borgersen (født 5. januar 1976) er en norsk fotballdommer. Han er medlem av SBK Drafn og startet dommerkarrieren i 1994. Borgersen debutere som hoveddommer i Tippeligaen 2003 og har tilsammen dømt rundt ti kamper i Tippeligaen, mens han i 1. divisjon har dømt over 70 kamper. Han har dømt flere landskamper på ungdomsnivå både for jenter og for gutter. Kim Rune Borgersen har for øvrig også vært bandymålvakt for Drafn og Solberg. Beretta. Beretta ("Fabbrica d'Armi Pietro Beretta") er en italiensk våpenprodusent kjent bla for sine haglegevær og pistoler. Firmaet er et av verdens eldste, og har vært i den samme familiens eie i omtrent 400 år siden det ble opprettet i 1526. Firmaets alder kan attesteres ved det faktum at man fortsatt har en kvittering fra salget av 185 geværløp til det Venetianske arsenalet for 296 dukater fra opprettelsesåret i arkivene. Produkter. 200px 200px Beretta pistoler. 200px Konflikten mellom Erik XIV og hertug Johan. Konflikten mellom Erik XIV og hertug Johan var en kortvarig maktkamp mellom de to eldste sønnene av Gustav Vasa i 1563 som fikk sin kulminasjon med beleiringen av Åbo slott i Åbo. Hertugdømmene. Etter sin død i 1560 etterlot Gustav Vasa seg fire sønner, Erik, Johan, Magnus Vasa og Karl. Erik ble den nye kongen (Erik XIV), men som kongesønner hadde også de yngre brødre deres rett på å gjør krav. Gustav Vasa i årene før sin død var klar over muligheten for fremtidige motsetninger mellom brødrene, likevel nedfestet han i sitt testament at de tre gjenværende sønner skulle ha tittel hertug over hver sitt hertugdømme. Hensikten kan være for at hans sønner skulle ha et standmessig underhold i tråd med deres fyrstelige status. Den nest eldste broren, Johan, ble hertug i Finland med sitt hertugdømme på en tredjedel av landet mens Magnus Vasa ble hertug over Östergötland, nordre Västergötland og Dalsland. Den fjerde og siste sønn som bare var ti år ved farens død skulle ble hertug over Värmland, Närke og Södermanland i 1568. Disse tre hertugdømmer utgjort en fjerdedel av staten Sveriges årsinntekter for kronen. Arboga artikler. Men Erik XIV kunne ikke bare finne seg i dette så han under et riksmøte med Riksdagen fikk opprettet en rekke artikler om innskrenkning av hertugdømmenes selvstendighet. Deriblant forbud mot utenrikspolitiske foretaksomhet for at den kongelige utenrikspolitikken skulle forbli uforstyrret. Disse artiklene ble het "Arboga artikler". Etter riksdagen i Arboga måtte hertug Johan aksepterte innskrenkningene i året 1561. Den finske hertugen hadde opprinnelige tenkt å bygge opp en maktbase med innflytelse østover og på Baltikum fra sitt hertugdømme, men med Arboga artikler ble denne muligheten forhindret. Hertugens intriger. Ikke lenge etterpå fant hertugen i Finland en ny vei for sin ærgjerrighet ved å kaste sine øyne på to gifteklare prinsesser, Anna og Katarina som søsken av den polske-litauiske konge Sigismund II August. Gjennom sine polske kontakter som han vil få ved å giftet seg med den polske kongens søster håpet han på innflytelse over begivenhetene i Baltikum. Allerede under vinteren 1561 sendte hertugen sin fortrolige tyske sekretær til Polen for å legge fram sine planer om giftermål. Erik XIV som hadde allerede grepet inn i de kompliserte affærene på de baltiske landene, begynte med å betrakte hertugens polske kontaktene med mistenksomhet. Om sommeren i 1562 reiste hertugen med sitt admiralskip til Danzig med den polske utsendingen grev Tecynski som hadde forhandlet i Åbo om det planlagte ekteskapet med den yngste av de to prinsesser, Katarina. Reisen ble foretatt på tross av brev fra Erik XIV som hadde forbudt ham fra å begi seg dit. Under hans opphold i Polen var han opptatt med intrigemakeri og lot polakkene tro at han kunne påvirket Erik XIV til et forbund med Polen. Ekteskapet ble inngått den 4. oktober 1562 i Vilnius. I gave fikk hertugen syv litauiske slott som pant mot et lån på 120 000 daler til sin svoger. Dette var intet mindre enn et opprør mot Erik XIV som nå hadde skjønt at hans bror hadde ignorert hans advarsel om å fortsette med sine ekteskapsplaner og deretter vært i den polske kongens selskap i for mange uker. Erik XIV hadde startet en aggressiv ekspansjon fra sitt brohode i Estland som ville få ham på kollisjonskurs med Polen-Litauen. Så snart nyheten om de tolv slottene og ekteskapet kom til Stockholm beordrer han sitt krigsfolk under Svante Sture mot de nærmeste slott. To viktige festninger, Weissenstein og Karkus, ble inntatt idet hertugen dro fra Reval i november 1562. Da hertugen ved ankomsten til Åbo fikk nyheten om det inntruffet med de pantsatte slottene i Litauen fikk han føle konsekvensene av sine handlingene, for den mistenksomme Erik XIV begynte å betrakte sin halvbror som en sikkerhetstrussel. Spenningen mellom Sverige og Danmark-Norge hadde øket ved nyttåret som skulle sluttet med krigsutbrudd i sommeren 1563. Med seg hadde den danske kongen Frederik II Lübeck og Polen-Litauen. Konflikten. Erik XIV kom i gang med å nøytralisere den trusselen han ment hadde oppstått i det finske hertugdømmet og tok til fange en av hertugens væpnerne i Uppland, Johan Bertilsson av ætten Slang. Han ble torturert og tvunget til innrømmelser om at hertugen hadde planer om å gjør opprør mot kongen. Johan Bertilssons tilståelsene ble trukket tilbake etter han var ført ut av torturkammeret, men Erik XIV lot ham og to andre adelige henrette. To utsendinger kom til Åbo der de kunngjort at det skulle holde såkalte "räfsteting" som bestemt i Arboga artikler om overtredelser, men hertugen i vrede lot dem fengsles bare for å oppleve at hans fremste rådgiverne straks brøt deres troskapsed. Utsendingene ble befridd kort etterpå, men skaden var gjort. Utsendingene opplyste så at hertugen måtte svare for sine handlinger i Stockholm, men det nektet hertugen å gå med på. Han fryktet oppriktig å bli arrestert ved ankomsten. Utsendingene kom tilbake med to av hertugens rådgiverne som vitnet på vegne av kongen mot deres tidlige herre under riksdagen i juni 1563. Riksdagen avsa sin dom om at hertugen hadde brutt Arboga artikler som landsforræder. Erik XIV med riksdagens dom i hånden tilbyr seg å benåde hertugen mot en rekke vilkår, men hertugen nektet å akseptere disse til dels strenge vilkårene. Brødrestriden hadde brutt ut midt i krigsutbruddet av den nordiske syvårskrigen. Så snart svaret nådde Erik XIV, sendt han ut en ekspedisjon under ledelse av Ivar Månsson Stiernman. Uten støtte var hertugen alene i sitt slott i Åbo som i ukene framover ble rømt, for det fantes ingen svensk opposisjon, hans bror Magnus Vasa var syk og hans styrker var demoralisert etter rådgiverne hadde stukket av. De kongelige styrkene ved begynnelsen av august innledet en beleiring av Åbo Slott. Beleiringen av Åbo Slott sluttet den 12. august 1563 etter liten strid idet hertug Johan kapitulerte, overlot sitt slott og hertugdømmet i kongens besittelse. Da var bare 350 mann tilbake av 1 200 mann, resten hadde desertert. Blodbadet. Ved 28. august var hertugen med hans hustru og deres tjenerfolk kommet til Vaxholm der de møttes av den kongelige anklageren Jöran Persson som lest opp anklagen. Persson ble fornærmet av den arrogante hertugen som kalt ham «prästekläpp». Senere var de satt i husarrest i Gripsholms slott. Selv om landsforræderi var straffbart med døden, kunne ikke Erik XIV enkelt begå mord på sin egen bror og la en kongesønn drepes. Dette ble likevel seriøst vurdert. Men til gjengjeld var skjebnen for mange venner og tidlige medarbeiderne av hertug Johan gruoppvekkende. Mange var trofast mot deres herre under beleiringen av Åbo slott. I Stockholm ble de stilt for retten og dømt for landsforræderi. Tilsammen tretti ble dødsdømt og de fleste av disse mistet hodet. Det var de første blodige utrenskninger av den såkalte "Höga nämnden", en rettinstans under Jöran Perssons kontroll som var beryktet for de svenske adelige. Hertug Johan ble befridd etter et forlik med sin bror i 1567 med bevegelsesfrihet, men konflikten i 1563 satt sine spor i den ærgjerrige hertugen som fort fant en allierte i sin yngre bror Karl idet misnøyen med Erik XIV spredt seg etter Sturemorden og tilbakeslagene under den nordiske syvårskrigen. Laïcité. "Laïcité" (fransk, uttalt /la.i.si'te/, eller på tyrkisk: "laiklik" eller "laisizm", italiensk: "laicità" eller "laicismo") er et uttrykk som skal betegne den sekulære stat, det vil si der religionen ikke har institusjonell innflytelse i statsanliggender, og omvendt at staten ikke har slik innflytelse på religionens anliggender. Uttrykket antas ikke å ha noen nøyaktig nok motsvarlighet på norsk eller engelsk. Det kommer fra gresk λαϊκός ("lekmann") og går igjen på norsk som "lek", "lekmann", "lekfolk". Konseptet skiller seg noe fra det engelske "laicity", som er en politisk teori som tar sikte på å skille politikk fra religion med det for øye å hegne om religionsfriheten, og også forskjellig fra "secularism" som ofte innebærer en fornektelse av at trosoverbevisninger gjennom vanlige politiske f.eks. demokratiske prosesser skal kunne innvirke på noen offentlige anliggender overhodet. Konseptet "laïcité" ønsker å hegne om både tankefrihet og religionsfrihet. Det anses at fraværet av enhver form for statsreligion og følgelig et skille mellom stat og kirke/religionssamfunn er en forutsetning for slik tankefrihet. Laïcité er dermed distinkt fra anti-klerikalismen, som aktivt bekjemper innflytelse fra religion og geistlighet. Laïcité oppstiller et skille mellom privatlivets sfære, som religionen hører hjemme i, og den offentlige sfære der hver person skal fremstå uten etniske, religiøse eller andre kjennemerker og kun som borgere med de samme rettigheter som andre borgere. Dette konsept innebærer at en regjering må avstå fra å innta standpunkter som angår religiøse standpunkter og utelukkende ta opp religiøse forhold til vurdering ut fra de praktiske almenpolitiske følger som det har for livet til statens innbyggere. Kritikere av laïcité hevder at den i praksis er et skalkesjul for antiklerikalisme, og at den istedet for å fremme tanke- og religionsfrihet tvert i mot kan hindre den troende i å utøve sin religion. En motsatt kritikk går på at samfunn som er historisk gjennomsyret av en dominerende religion "de facto" fremmer den dominerende tradisjon. Slik legger man for eksempel i Frankrike skoleferier slik at de passer med kirkeåret. De franske myndigheter innvender at man har lovfestet andre retten å få fri på sine viktigere religiøse festdager, og har pålagt skolenes fellesbespisning om å ta hensyn til elevenes religiøse bakgrunn ved sammensetningen av menyene. Blant de land som i særlig grad legger "laïcité" til grunn for sin statsskikk kan fremheves Frankrike, Tyrkia og USA. Beringøya. Beringøya er en klippeøy som tilhører Russland og ligger sør for Beringhavet utenfor kysten av Kamtsjatka. Den er 37 til 45 kilometer bred, 111 kilometer lang og ca 100 meter høy. Arealet er ca 1660 kvadratkilometer. Flere innsjøer og mineralske kilder finnes på øya. Temperaturen svinger mellom + 17° og – 17°. Ingen trær vokser på øya, som er rik på pelsdyr. Forskjellige arter som fjellrev, havoter og Stellers sjøku ble raskt utryddet. Øya ble oppdaget av Vitus Bering som døde der den 19. desember 1741. Otocinclus. "Otocinclus" er en gruppe harniskmaller. Slekten ble beskrevet av Edward Drinker Cope i 1871. Navnet kommer fra gresk "oto", «øre», og det latinske "cinclus" som betyr «flettverk», noe som henspiller på hullene som "Otocinclus"-mallene har i hodet ved ørene. De er utbredt på Andes-siden av Sør-Amerika, fra nord i Venezuela til nord i Argentina. Utseende og anatomi. Som andre harniskmaller, har "Otocinclus" en understilt sugekjeft, og rader av panserplater som dekker kroppen. De er stort sett små i størrelse; "Otocinclus tapirape" er den minste av artene med bare 2,4 cm kroppslengde, mens "Otocinclus flexilis" er den største, og blir rundt 5,5 cm lang. De blir ikke større enn 60 mm. Økologi. Disse fiskene er stort sett planteetere, og dagaktive. De finnes nær vannflaten, men holder seg ofte blant vegetasjon eller andre strukturer. De legger egg som klistrer seg til underlaget, og mangler yngelpleie i kontrast til mange andre harniskmaller hvor hannen bygger et rede og vokter eggene. Akvaristikk. "Otocinclus" er populære akvariefisk. De kjøpes ofte som algeetere, og passer best til denne jobben i små akvarier. I motsetning til mange andre harniskmaller, bør disse holdes i grupper. En av de mest populære arten av "Otocinclus" har vært "Otocinclus affinis", men denne har nå blitt flyttet ut i gruppen "Macrotocinclus". Ibsenmedaljen. Ibsenmedaljen deles ut av Skien kommune, hovedsakelig til kulturarbeidere som har gjort en innsats for å utbre kjennskap til Henrik Ibsens liv og forfatterskap. I tillegg til mottagerne på listen nedenfor er prisen delt ut til noen personer i Skiens vennskapsby Minot, ND i USA. Rob Waring. Rob Waring (født 3. desember 1956 i Yonkers, New York) er en amerikansk-norsk musiker (slagverk / vibrafon) og komponist. Han studerte ved Juilliard School (1974–79), flyttet til Oslo (1981) og har siden medvirket på en rekke innspillinger og etablert sin egen Rob Waring Trio med Frank Jakobsen og Carl Morten Iversen (1987–). Waring underviser ved Norges Musikkhøgskole, og har forøvrig spilt i gruppene Søyr og bidratt på utgivelser med Erik Wøllo (1983), Espen Rud (1984), Torgrim Sollid (1983), Rune Klakegg, Tone Hulbækmo (1986), Arve Moen Bergset (1987), Kjell Samkopf (1987), Morten Halle (1988), Lasse Thoresen (1994), Peter Opsvik (1999), Lars Klevstrand (2000), Torbjørn Sunde oktett (2001), Elin Rosseland (2004), SKRUK (2004), Jon Larsen (Strange News From Mars 2007), Jon Larsen (The Jimmy Carl Black Story 2008), Robert. Robert er et mannsnavn med opprinnelse i det gammeltyske navnet "Hrodebert" dannet av de norrøne ordene "hróðr" som betyr «berømmelse», «ære», «ros» eller «heder», og "bjartr" som betyr «lys», «lysende» eller «skinnenede». "Bobby" er vanlig kjæle- eller kalleform for Robert på engelsk. Utbredelse. "Robert" er det tredje mest brukte mannsnavnet i USA, og er også blant de mest brukte navnene i Polen, Sverige og Slovenia. Varianten "Róbert" er blant de mest brukte navnene i Ungarn. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Robert i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet er kjent i Norge fra 1300-tallet i formen "(H)róðbjartr". I nyere tid har navnet vært mest populært i Norge rundt 1970-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Musée maritime fluvial et portuaire de Rouen. Musée maritime fluvial et portuaire de Rouen er et museum om historien til havnen i Rouen. Den er en av de største havner i Frankrike, når man regner med havhavnen og elvehavnen. Museet ble åpnet i 1999, på en festdag, kalt «Armadaen». Museet. Blant de utstilte verker er det kanalskips- og trålersmotor, en tåkeklokke som tidligere var forankret ved Risles elvemunning, en dykkerutrustning og reproduksjonen av skipsradiokabinen slik den var i 1960-årene. Et hvalskjelett (lånt av "museum d'histoire naturelle de Rouen")står utstilt midt i museet. Den er en silhval, som var 7 år da den gikk på grunn og døde. Et 38 meter langt kanalskip, Pompon Rouge, kan bli besøkt i museumsbakgården. Lasterommet ble innredet for å gi plass til en temporær utstilling om kanalnavigasjon, med blant annet en slusemodel. Ellers er der vanligvis utstillinger om ulike emner, som for eksempel transportbroen i Rouen eller vikingene. Bygningen. Hall 13, hvor museet ligger Museet ligger i en hall som tidligere tilhørte havnen i Rouen, ikke langt bort fra den nye Gustave Flaubert-bro. Den ble bygd i 1926, og brukt av firmaet Schiaffino for a lage vin. I 1984 kunne den ikke mer bli brukt av havnen, for den var for liten. Chieko Kawabe. Chieko Kawabe (japansk:|河辺 千恵子|Kawabe Chieko), født 24. februar 1987 i Tokyo, er en japansk popartist og skuespiller. Hun spilte Ami Mizuno i Sailor Moon-musikalene, basert på animen "Sailor Moon", og flere av sangene hennes er blitt temasanger til populære animer, for eksempel "Elfen Lied". I tillegg til en rekke singler har hun gitt ut ett album, "Brilliance", i 2005. Åsgård sykehus. Åsgård sykehus i Tromsø i Troms er et psykiatrisk sykehus. Det er i dag en Psykiatriske avdeling av Universitetssykehuset Nord-Norge HF. Historie. Troms og Tromsø sykehus startet tidlig i 1950-årene sin psykiatriske avdeling i to moderniserte tyskerbrakker ("Brakka" og "Skattøra"), samt noen senger ved St. Elisabeth Hospital fra 1949. St. Elisabeth ble nedlagt i slutten av 1950-årene, mens de øvrige psykiatriske tilbudene ("Brakka" og "Skattøra") ble nedlagt da klinikkavdelingen ved Åsgård sykehus ble tatt i bruk i 1966. I 1948 kjøpte staten eiendommen Åsgård, gnr. 118, bnr. 1, i Tromsøysund. I 1961 var sykehuset ferdig bygget og klar for delvis drift og overført fra staten til Troms og Finnmark fylkeskommuner og bykommunene Harstad, Tromsø, Hammerfest, Vadsø og Vardø. Resonant Music. Resonant Music (etablert 1998 i Oslo) er et norsk plateselskap, eiet og drevet av initiativtager og jazzmusiker Terje Gewelt. Formålet er å gi ut norsk jazz spilt inn i studioet "The cookie factory". Oslo Market Solutions. Oslo Market Solutions AS (tidl. Manamind AS) er et aksjeselskap i Oslo, som er et heleid datterselskap av Oslo Børs VPS Holding ASA. Selskapets forretningsidé er å utvikle løsninger som fremmer handel med verdipapirer. Selskapet tilbyr løsninger for å samle inn, bearbeide, distribuere og presentere informasjon om de finansielle markedene. Målsetningen er å gi markedsaktørene enkel tilgang til informasjon som gir innsikt i markedet, herunder de enkelte instrumenter. Historikk. Miljøet har sin opprinnelse i internettselskapet InfoStream, som i 1997 lanserte første versjon av mellomvaren Manamind Collect. Manamind Collect er en serverplattform for markedsdatadistribusjon og verdipapirhandel som har drevet virksomhetskritiske løsninger hos nordiske finansaktører siden 1997. Manamind Collect er nå grunnstenen i selskapets løsninger. Selskapet ble stiftet i 2001 som Manamind AS, og i 2004 ble det kjøpt av VPS Holding ASA. I 2007 fusjonerte VPS og Oslo Børs, og i den forbindelse skiftet Manamind navn til Oslo Market Solutions fra 23. juni 2008. Laurent Brochard. Laurent Brochard (født 26. mars 1968) er en fransk landeveissyklist. Han er tidligere verdensmester i landeveisritt og etappevinner i Tour de France. Brochard satset ikke seriøst på sykling før han var 19 år gammel, og ble proff i 1992 med Castorama. I 1995 signerte han med storlaget Festina der han ble sett på som en super-hjelperytter. I Festina hjalp han større stjerner som Richard Virenque til seire i større ritt, og fikk sykle for egne resultater når sjansen bød seg. Han ble sammen med store deler av Festina-laget utestengt for doping under Tour de France 1998, i den såkalte Festina-affæren. Etter å ha sonet straffen signerte Bronchard med Ag2r Prévoyance der han fikk rollen som kaptein. Han var suksessrik i mange ritt som Critérium International og Etoile de Béssèges. Etter to sesonger gikk han tilbake til Castorama-laget, som nå gikk under navnet Bouygues Télécom. Spencer Tunick. Spencer Tunick (født 1. januar 1967) er en amerikansk fotograf. Tunick ble født i Middletown i New York i USA. Han tok Bachelor of Arts-graden ved Emerson College i 1988. Han er best kjent for sine fotografier av mange nakne mennesker i kunstneriske formasjoner. På disse bildene blir nakenheten abstrakt på grunn av det store antallet plassert så tett sammen. Kjent som installasjoner, er de ofte tatt på kjente steder over hele verden. Han har også gjort noen såkalte «hinsides byen», det vil si skog- og strandinstallasjoner, og gjør fremdeles fra tid til annen bilder av individuelle og smågrupper. I 1986 besøkte han London, Storbritannia hvor han tok bilder av en nudist på en bussholdeplass og scores av nudister i hallen til Alleyn's School barneskole i Dulwich, Southwark. I 1992 begynte Spencer Tunick å dokumentere live nudister på offentlige steder i New York med video og bilder. Hans tidlige arbeider fra denne perioden fokuserer mer på enkeltnudister til små grupper av nudister. Disse arbeidene viser mye mer intime bilder enn de massive installasjonene som han er kjent for nå. Bildene hans ble fort populære og han forflyttet seg til andre stater i Amerika. I 1994 hadde Spencer Tunick organisert og fotografert mer enn 65 midlertidig stedsbundne installasjoner i USA og i utlandet. Tunick har bragt hedringen av nudismen internasjonalt og har tatt bilder i byer som Bruges, Buenos Aires, Buffalo, London, Lyon, Melbourne, Montreal, San Sebastián, São Paulo, Caracas, Newcastle/Gateshead, Wien, Düsseldorf, and Santiago. Siden 1992 har Spencer Tunick blitt arrestert fem ganger mens han arbeidet utendørs i New York. Hver gang ble tiltalene mot ham trukket tilbake etter kort tid. Han har gjort tre dokumentarer for Home Box Office: «Naked States», «Naked World», og «Positively Naked». I juni 2003 fotograferte han 7000 nakne spanjoler i Barcelona. Den 26. juni 2004 fullførte han sin nest største fotoserie i Nord-Amerika i Cleveland i Ohio med 2754 poserende mennesker. I august 2004 ble en fotoserie fullført i Buffalo av omtrent 1800 nudister i Buffalos gamle sentraljernbanestasjon. Den 17. juli 2005 fotograferte han nesten 1700 nudister på kaia i Newcastle upon Tyne og Gateshead med Gateshead Millennium Bridge. Den 19. mars 2006 fotograferte Tunick 1500 nudister i Caracas av mennesker som sto oppreist, lå på bakken eller sto på kne ved siden av den kjente Simon Bolivar-statuen. Den 6. mai 2007 fotograferte han 18000 nakne meksikanere i Mexico by på Zocaloplassen som sin hittil største installasjon. Den 3. juni samlet han 2000 mennesker på sykler til nok et nakenstunt i Amsterdam. Modellene hans er frivillige som mottar et signert fotografi som belønning. Hans Fredrik Jacobsen. Hans Fredrik Jacobsen (født 8. september 1954 i Risør) er en norsk frilans musiker, artist og komponist, bosatt på Tolga. Instrumentalmusikk, middelaldermusikk, viser, kor, folkemusikk, flerkulturelt/etnisk/verdensmusikk. Jacobsen er kjent fra sitt lange samarbeid med ektefellen Tone Hulbækmo og med middelaldermusikkgruppen Kalenda Maya, og som konsert- og studiomusiker på en lang rekke instrument: fløyter, torader, saksofon, gitar. Benyttet av mange av de største artistene i Norge på et 80-talls cd’er, bl a. Knut Reiersrud, Secret Garden, Sissel Kyrkjebø. Ragnar Bjerkreim, Sondre Bratland, Annbjørg Lien og Henning Sommerro. Har samarbeidet med Erik Bye og komponert musikk til flere av tekstene hans, bl a den siste han Skrev og spilte inn, Drøm, som ble brukt i filmen Giganten. Har og samarbeidet tett med Halldis Moren Vesaas og Ove Røsbak, både på scenen og som komponist. Men det er Tone Hulbækmo han har samarbeidet mest og lengst med, på plate, i konsert og som komponist og arrangør, helt fra 1976 og frem til nå. De to deler også stillingen Nordøsterdalmusiker, som er en interkommunal stilling i Nordøsterdalen (Tolga, Tynset, Os og Alvdal), spesielt rettet mot kor i regionen. Stillingen har hatt ansvaret for en rekke større og mindre oppsettinger i årenes løp, bl a musikalen «Uren, luren, himmelturen» og «Østafor sol og måne» (se nedenfor). Utallige radio og fjernsynsopptredener, bl a. sm programleder sammen med Tone Hulbækmo i barneTV-serien «Attekattenoa». Har i årenes løp spilt og opptrådt på de fleste store kulturarrangementer i Norge, som Festspillene i Bergen, FINN, Olavsfestdagene, Festspillene i Elverum, Kirkefestspillene i Oslo, Kirkefestdagene i Norland, Jazzfestivalen i Kongsberg, Vossajazz, og Dølajazz, Kammermusikkfestivalen i Risør og Stavanger samt en rekke kulturarrangementer av ulik størrelse. Bestillingsverk Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen. Diverse arrangementer av folkemusikk for kor (blandet-, manns- og damekor), og for brassband og janitsjar. Turneer. Turneer i Norge, Danmark, Sverige, Finland, India, Brasil, Australia, New Zealand,Libanon, Egypt, Zimbabwe, Zambia, Vietnam, Kina, Japan, Laos, USA, Spania, Tyskland, Frankrike, Island, Færøyene,Estland, Irland, England, Japan, Tyrkia, Hellas og Nepal. Even Fougner. Even Kvisgaard Fougner (født 20. desember 1933 i Gjøvik, død 1. april 2002) var en norsk teolog og Biskop i Den norske kirke. Han var biskop i Borg bispedømme fra 1990 til 1998. Fougner ble "cand.theol." ved Menighetsfakultetet i 1957, og ordinert til prest i 1959. Han arbeidet som sekretær i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS) fra 1957, feltprest i 1958, og studentprest tilknyttet NKSS i Trondheim fra 1959 og Oslo fra 1962. I 1966 ble han seminarleder ved Indremisjonsselskapets bibelskole, fra 1972 var han rektor samme sted. Han gjorde så tjeneste som residerende kapellan i Vestre Aker kirke i Oslo fra 1978 og domprost i Fredriksstad fra 1984 før han ble biskop i Borg i 1990. Han gikk av som biskop i 1998, og ble etterfulgt av Ole Christian Kvarme. Even Fougner var sentralsstyremedlem i Den norske kirkes presteforening fra 1978 til 1984, medlem av hovedstyret til Indremisjonsselskapet fra 1980 til 1986, medlem av Menighetsfakultetets styre fra 1975 til 1980 (de to siste årene også leder). Fougner var i to perioder (1969-73 og 1977-81) vararepresentant til Stortinget for Kristelig Folkeparti. Grunnfarge. Grunnfarge er en farge fra monokromatisk lys. I kunsten regnet man fra gammelt med grunnfargene rødt, blått og gult. (Hvitt og svart var «alle farger og ingen farger», det vil si at hvitt inneholdt alle fargene på en gang, mens svart var mangel på hvitt, dvs. ikke inneholdt farger). Ut fra grunnfargene kunne man blande seg fram til så godt som alle andre farger. Malepigmentene ga aldri helt monokromatisk virkning, og der var behov for to (Sinnober- og karmin- aka karmosin-)rødt. Siden mange andre naturpigmenter allerede fantes, var det først pointillismen som konsekvent gjorde bruk av utelukkende grunnfargene. Det er ikke uvanlig å lage bilder med bare grunnfarger også i dag, men de fleste kunstnere ser ut til å bruke komplementærfarger når de vil lage ekstra luminans i bildene sine. To farger som ved additiv fargeblanding gir hvitt eller grått kalles komplementærfarger. Dette kan illustreres hvis man farger sektorer på en pappskive med like mye av to komplementærfarger og snurrer den raskt rundt. Da vil skiven oppfattes som grå eller hvit fordi det absorberes like mye ved alle bølgelengder av synlig lys. Statens sivilrettsforvaltning. Statens sivilrettsforvaltning er et norsk statlig forvaltningsorgan underlagt Justis- og beredskapsdepartementet som behandler enkeltsaker på flere sivilrettslige felter: rettshjelp, erstatning etter straffeforfølging, tomtefeste og stadfestelse av testamenter. Statens sivilrettsforvaltning er dessuten sekretariat for Erstatningsnemnda for voldsofre, Stortingets rettferdsvederlagsutvalg og Den rettsmedisinske kommisjon. Statens sivilrettsforvaltning ble opprettet 1. januar 2004 med navnet Justissekretariatene, og fikk nåværende navn 1.1.2009. Statens sivilrettsforvaltning er samlokaliserert med Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, Sekretariatet for konfliktrådene og Konfliktrådet i Oslo og Akershus. SN2-reaksjon. SN2-reaksjon (også kalt "substitusjon nukleofil bimolekylær reaksjon") er en type nukeleofil substitusjonsreaksjon, hvor et enslig elektronpar fra den nukleofile «angriper» et elektron-fattig senter og binder seg til det og dytter ut den andre gruppen, også kalt for den "forlatende gruppe". Tallet to i SN2 betyr at mekanismen er bimolekylær, det er to molekyler –nukleofile og substrat– som er involvert i reaksjonen. Mekanisme. SN2-mekanismen er en entrinns prosess (i forskjell fra SN1 som er totrinns). I reaksjonen angriper det nukleofile reagenset på baksiden av karbon-atomet. Det angriper på baksiden fordi det i sp3-hybridisering er en liten flikk (se bilde) som stikker ut. I en del av reaksjonen (overgangsfasen, "transition state") er den nukleofile gruppen og den forlatende gruppen delvis bundet til karbon når substitusjonen skjer. Når den forlatende gruppen drar avsted tar den med seg sitt elektronpar, og det nukleofile reagenset deler sitt eget elektronpar med karbonet. Nukleofile reagenset angriper på baksiden av C-L bindingen SN2-reaksjoner er avhengige av konsentrasjonen av både det nukleofile reagenset og substratet. Om vi for eksempel dobler mengden av NaOH vil reaksjonen gå dobbelt så raskt. Det samme vil skje om vi dobler konsentrasjonen av substratet. Når en SN2-reaksjon skjer vil vi få en inversjon av molekylet, det betyr at om vi lar (R)-2-brombutan reagere med NaOH vil vi få (S)-2-butanol. Les mer om stereoisomeri. SN2-reaksjoner går raskest når alkyl-gruppen er 1° ("primær") og går sakte når gruppen er 3° ("tertiær"). Dette er fordi baksiden av karbon-atomet er mer blokkert av sidegrupper når gruppen er 3°. Gunnar Lislerud. Gunnar Oliver Lislerud (født 27. august 1921 i Svinndal, død 17. mai 1998) var en norsk teolog, misjonær og biskop i Den norske kirke. Han var biskop i Borg bispedømme fra 1977 til 1990. Lislerud ble cand.theol. ved Menighetsfakultetet i 1948, og ordinert til prest i 1949. Han arbeidet som misjonsprest i Sør-Afrika fra 1949 til 1968. I 1968 ble han sokneprest i Holmen, i 1976 sokneprest og prost i Østre Aker. I 1977 etterfulgte han Andreas Aarflot som biskop i Borg. Han gikk av i 1990, og ble etterfulgt av Even Fougner. Lislerud var kommandør av St. Olavs Orden. Han var også frimurer. Den rettsmedisinske kommisjon. Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) er et norsk statlig organ som har som hovedoppgave å kontrollere de rettsmedisinske sakkyndiges utførelse av sine verv i straffesaker. De sakkyndige skal sende inn avskrift til kommisjonen av alle rettsmedisinske erklæringer i strafferettslige spørsmål. Kommisjonen gjennomgår disse avskriftene og gir uttalelse dersom noe vesentlig er å bemerke. Den rettsmedisinske kommisjon kan eventuelt avkreve nye erklæringer. Kommisjonen skal også, dersom det anmodes om det, gi retten, påtalemyndighet, forsvarer og sakkyndige, råd og opplysninger om rettsmedisinske spørsmål under strafferettslige undersøkelser. I tillegg skal kommisjonen overfor Justis- og beredskapsdepartementet og Helsedirektoratet bidra til utredninger i spørsmål av rettsmedisinsk art. Vurderinger i Breivik-saken. I rettssaken mot Anders Behring Breivik ble flere motstridende erklæringer fremlagt for retten, og kommisjonen kom med motstridende uttalelser til disse erklæringene. Sju av kommisjonens ni medlemmer vurderte Breivik-erklæringene: Psykiater Andreas Hamnes, psykiater Agneta Nilsson, psykiater Gunnar Johannesen, barne- og ungdomspsykiater Jannike E. Snoek, spesialist i klinisk psykiatri og nevropsykiatri professor Kirsten Rasmusen, spesialist i klinisk psykiatri og nevropsykiatri professor Knut Waterloo og psykiater Karl Heinrik Melle. Psykiater Hege Saltnes og spesialist i klinisk psykologi Annika Melinder var inhabile i saken. Leder for Den rettsmedisinske kommisjon var Tarjei Rygnestad. Kommisjonen ble sterkt kritisert under Breivik-saken da det ble lagt frem to motstridende sakkyndige utredninger. Se rettsmedisinske vurderinger av Anders Behring Breivik. Under høringen i tingretten kom det frem at det første av tre møter i kommisjonen ble avlyttet av NRK via en mobiltelefon som ikke var avslått. NRK avslørte da at minst tre av medlemmene var kritiske til den første sakkyndige utredningen. Mariam Aladji Boni Diallo. Mariam Aladji Boni Diallo (født 1952?) er en beninesisk politiker. Hun har vært utenriksminister i landet siden 10. april 2006. Hun var diplomat før hun gikk inn i sin nåværende tjeneste. Per Juvkam. Per Juvkam (født 21. mars 1907 i Sør-Aurdal, død 22. februar 2003) var en norsk teolog og biskop i Den norske kirke. Han var biskop i Bjørgvin bispedømme fra 1961 til 1977. Juvkam ble cand.theol. ved Menighetsfakultetet i 1936, og ordinert til prest i 1937. Han gjorde tjeneste som hjelpeprest i Sør-Aurdal i 1937 og i Vestre Toten fra 1938. Fra 1945 arbeidet han som fullmektig ved Hamar bispekontor, og fra 1947 var han stiftskapellan i Hamar bispedømme. I 1950 ble han sokneprest i Vestre Slidre og i 1957 residerende kapellan i Sinsen. Han etterfulgte Ragnvald Indrebø som biskop i Bjørgvin i 1961, og gikk av som biskop i 1977. John Pelu. John Pelu (født 2. februar 1982 i Burkina Faso) er en svensk fotballspiller. Han spilte for Haugesund fra 2009 til og med 2010. Ført på lån fra Rosenborg overgangen ble permanent sommeren 2009. Pelu vokste opp i Ghana, men ble født i Burkina Faso ettersom moren arbeidet der. Han flyttet for øvrig til Sverige og Helsingborg i 1986 og har senere blitt svensk statsborger. Han kom til Kongsvinger i august 2006 på lån fra svenske Östers IF og overgangen ble gjort permanent med en treårskontrakt i desember samme år. Pelu er kjent som en teknisk og hurtig kantspiller med spisskompetanse på innlegg og skudd. Han har også tidligere spilt junior– og reservelagskamper for den svenske klubben Helsingborg, hvor han også hadde Åge Hareide som trener. Den 8. november 2007 ble John Pelu kåret til årets spiller i Adeccoligaen basert på den fellesdrevne spillerbørsen av avisene Aftenposten, Adresseavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen, Bladet Tromsø og Sunnmørsposten. Den 27. desember 2007 gikk han til Rosenborg, der han bel spådd en lysende karriere. Han slo imidlertid ikke helt igjennom, og etter signeringene av spissene Rade Prica og Dario Zahora ble han lånt ut til Haugesund foran 2009-sesongen. Før dette var han også på et kort prøvespillopphold hos MLS-klubben Houston Dynamo. Han spiller nå får Strindheim IL Cotonou. Cotonou er den økonomiske hovedstad i staten Benin (offisiell hovedstad er Porto-Novo). Cotonou har omkring 761 137 innbyggere, men innbyggertallet er estimert til å være så høyt som 1.2 millioner, og er dermed landets største by. Byen hadde på 1970-tallet rundt 70,000 innbyggere, i løpet av 40 år så har byen hatt en befolkningsvekst på over 150 prosent. Byen fortsetter å vokse, den vokser mot vest. Byen ligger sørøst i landet mellom Atlanterhavet og Nokouésjøen. I tillegg til å være landets største by, huser byen mange offentlige institusjoner som bl.a. regjeringen og diplomatene holder til der, Cotonou er de facto hovedstaden i Benin, selv om den offisielle hovedstad er Porto-Novo. Byen er mest kjent for den store og viktige havn, takket være Autonomous Port of Cotonou. Byen har også en lufthavn (Cadjehoun lufthavn) og jernbaneforbindelse til Parakou. Cotonou har i tillegg Cotonou vennskapsstadion (Stade de l'Amitié), Cotonou katedral, Cotonou Central Mosque og et 20 hektar Dantokpa marked, som inkluderer et fetisjmarked, markedet har et kommersielt preg og omsetter for over en million CFA Frances dagen. Det nasjonale universitet holder også til Cotonou. Et annet kjennetegn på Cotonou er byens motorskykkeltaxier, som er kjent som Zémidjans. Kongen befaler. Kongen befaler er en lek for 3 eller flere personer (som regel barn). Det engelske navnet på den tilsvarende leken er «Simon says». Beskrivelse. En person er "konge" og bestemmer hva som skal gjøres. Sier kongen «kongen befaler hopp», så må alle deltakerne hoppe. De som ikke gjør det er ute av leken. Hvis kongen derimot ikke sier «kongen befaler» først, men bare sier «hopp», skal kommandoen ikke utføres. Den som gjør det er ute av leken. Den (eller de) som står igjen til slutt vinner og får være konge i neste runde. Stig-Rune Krokdal. Stig-Rune Krokdal (født 11. oktober 1965) er en norsk fotballdommer. Han er medlem av Nesseguttene og startet dommerkarrieren allerede i 1983. Krokdal debuterte som Tippeligadommer i 2001 i 26. serierunde mellom Sogndal og Glimt. Han har siden det fått rundt 23 kamper som hoveddommer og 16 kamper som assistentdommer i Tippeligaen. I 1. divisjon for herrer har han dømt over 70 kamper og han har i tillegg også dømt én landskamp for J19. Fylkesvei 154 (Hordaland). Fylkesvei 154 i Hordaland (Fv154) går mellom Bjellandshalsen og Vikakrossen i Austevoll kommune. Veiens lengde er 9,5 km. Eksterne lenker. 154 Rina Aiuchi. Rina Aiuchi (japansk: 愛内里菜|Aiuchi Rina), født 31. juli 1980 i Osaka, er en japansk popartist. Hun skriver selv tekstene til sangene sine. Rina gjorde sin debut våren 2000 med singelen "Close To Your Heart". Både albumene "POWER OF WORDS" og "A.I.R." har nådd førsteplassen på den anerkjente Oricon-listen. Flere av sangene hennes har blitt temasanger til animer. Fylkesvei 153 (Hordaland). Fylkesvei 153 (Fv153) i Hordaland går mellom Austevollshella og Kvaløy kai i Austevoll kommune, og mellom Austefjorden fergekai og Forland i Sund kommune. Traséer: Austevollshella – Kvaløy kai 7,2 km, Austefjorden fergekai – Forland 2,2 km. I 1995 ble ferga mellom Austefjorden fergekai og Kvaløy kai lagt ned. Den 17. november 2007 ble Austevollsbrua åpnet. Fergen mellom Hufthamar og Austevollshella ble dermed erstattet. Kommuner og knutepunkter. Ingen vei mellom Kvaløy kai og Austefjorden fergekai Eksterne lenker. 153 MX3000. MX3000 er en type T-banetog som er i bruk på T-banenettet i Oslo. I løpet av vinteren 2005/2006 testet Oslo T-banedrift ut nye t-banevogner fra Siemens AG i Østerrike som skulle erstatte hele den eksisterende vognparken. De nye vognene har et nytt utseende og er koblet sammen i 3-vognsmoduler. I trafikk bruker man en eller to moduler i hvert tog. De første vognene av denne typen ble satt i trafikk september 2006. Vognene har Wiens nye t-banevogner av type V som forbilde. Vognene er også lagd slik at man har mulighet for å gjenvinne bremseenergien, forutsatt at det befinner seg andre vogner i nærheten som kan bruke energien. Systemet kalles "regenerativ bremsing". Strømforbruket kan derfor potensielt reduseres. Totalt er 115 moduler (345 vogner) bestilt. Disse har nå erstattet alle gamle vogner. Akershus fylkeskommune har bestilt fem moduler (15 vogner) som skal eies av Ruter As. Disse er ment som Akershus bidrag på Kolsåsbanen, men kan også, som andre moduler, bli brukt på andre linjer. T2000. T2000 er en type T-banetog som tidligere ble brukt på T-banen i Oslo. Leveransen av T2000 bestod av seks tovognstog (12 vogner) som ble kjøpt inn i 1994 for å erstatte de gamle teakvognene av HKB 600-serien på Holmenkollbanen. De var de første t-banevognene bygget som kombibvogner, dvs. for strømopptak alternativt fra kjøreledning eller strømskinne. Togene har teknisk vært så ustabile at de bare unntaksvis har vært mulig å bruke i regulær trafikk. Bare fire døgn etter at togene ble satt i drift i april 1995, sto samtlige togsett på verksted. Den første tiden etter at togene ble satt i drift, stoppet togene stadig på grunn av innkjøringsproblemer. I mars 1997 ble samtlige tog tatt ut av trafikk for teknisk kontroll. Årsaken var en ulykke der en ti år gammel gutt ble slept etter toget med hånden fastklemt i døren. T2000 er den første togtypen på T-banen der passasjerene kan spasere mellom vognene. T2000 er utstyrt med pantografer, men togene ble ikke brukt på Kolsåsbanen da de ikke kan kjøres i trevognstog. Derfor ble togene normalt kun brukt på linje 1. Togene ble levert av ADtranz Strømmen (tidligere Strømmens Værksted/ABB Strømmen). I motsetning til de eldre vognene på T-banen i Oslo, var opprinnelig ikke T2000 planlagt byttet ut med MX3000. Grunnen til dette var at MX3000 ikke kunne trafikkere Holmenkollbanen mens denne hadde kontaktledning (luftledning). Man gjorde også et overslag som viste at det ville koste inntil 12 millioner å oppgradere de 6 togsettene for ytterligere 10-15 års drift, sannsynligvis mye mer. Imidlertid ble det i 2008 bestemt å oppgradere også denne banen til T-bane-standard, og medfølgende strømskinne. Dermed trafikerer nå, etter ombyggingen i 2010, MX3000 også denne banen. Den 1. mai 2009 ble T2000-vognene tatt ut av trafikk. Vognene ble hensatt på ubestemt tid og kom aldri i trafikk igjen ettersom Holmenkollbanen nå trafikeres med MX3000-vognene. Det ble for dyrt å holde 6 togsett operative med opplæring for førere, verkstedspersonell m.fl., delelager med deler som verkstedet selv må lage fordi togtypen ikke produseres lenger osv. T-banen i Oslo har økt bestillingen på nye togsett av typen MX3000 og kommer innen 2014 til å ha 351 vogner (117 togsett) med en enhetlig og moderne vognpark av typen MX3000. T2000 ble sendt til kondemnering hos Hellik Teigen i Hokksund i 2011 og 2012. Bevarte enheter. Vognene 2006 og 2007 er bevart av Lokaltrafikkhistorisk forening. Tvistesak om T2000-vognene. Ruter As leier trikker og T-banevogner fra Oslo Vognselskap AS, og leier disse videre ut til Oslotrikken og Oslo T-banedrift. For T-banevognene av typen T2000 endte det med en tvistesak mellom Ruter og Oslo Vognselskap. Vogntypen ble tatt ut av trafikk pga. stadige problemer med vognene (samtidig som de ble erstattet med MX3000-vogner), og av den grunn sa Ruter opp leien av vognene med virkning fra og med 1. januar 2010. I 2011 ble leien for T2000 betalt direkte fra Oslo kommune til Oslo Vogsnselskap. Ruter ble trukket 22 millioner kr i tilskuddet fra Oslo kommune, og disse pengene gikk med til å betale vognleien for T2000 i 2011. Thor With. Thor Scherffenberg With (født 14. januar 1918 i Honningsvåg, død 5. juni 1997) var en norsk teolog og biskop i Den norske kirke. Han var biskop i Bjørgvin bispedømme fra 1977 til 1987. With ble "cand.theol." i 1943, og ordinert til prest i 1946. Han gjennomførte videre studier i samisk språk (1950) ved Universitetet i Oslo. With gjorde tjeneste som konstituert hjelpeprest i Narvik fra 1947 og hjelpeprest ved Tromsø domkirke fra 1949. I 1950 ble han rektor ved Den samiske folkehøgskolen i Karasjok. Fra 1957 var han sokneprest i Tana, før han i 1961 ble generalsekretær i Norges Samemisjon. Han var forstander ved Diakonissesykehuset i Oslo fra 1968 til 1975. Fra 1975 var han Domprost i Nidaros, og han etterfulgte Per Juvkam som biskop i Bjørgvin i 1977. With ble tildelt Kong Olav Vs minnemedalje som krigsdeltaker. Han var formann for Indremisjonsselskapet fra 1968 til 1977. Han var redaktør for Samenes venn fra 1961 til 1968, Diakoninytt fra 1968 til 1975 og Luthersk Kirketidende fra 1972 til 1978. Øvrige figurer i Kim Possible. Følgende artikkel er en liste over mindre rollefigurer i Disneyserien "Kim Possible". Typiske trekk med disse figurer er at de vanligvis dukker opp kun en eller to ganger, har betydning kun for plottet i de enkelte episodene, og ikke er spesifikt fiende eller alliert med Kim Possible. Amelia. Amelia er en underordnet figur, vist i sesong en. Trolig har hun blitt uteksaminert ved inngangen til sesong to, og underforstått vært uoffisiell skjønnhetsdronning til da. Amelia avviser stadig Rons forsøk på flørting, men tar ham inn i sin vennekrets i episodene All The News og The New Ron. Stemmen blir gitt av Carly Pope og senere Tara Strong. Brick Flagg. Brick Flagg er beste quarterback på skolelaget. Stort sett framstår han som snill og harmløs (dog noe kort), i motsetning til den stereotypiske bølleholdningen som vanligvis følger slike karakterer. Han dater ofte Bonnie, og er et år foran de andre elevene. Han er mest med i All the News, som Kims kjæreste, etter at Ron med vilje hadde feiltolket Kim. Dermed blir han kidnappet av Adrena Linn, som hevn fordi Kim avslørte at hun bløffet. Ellers har han dukket opp med ujevne mellomrom gjennom de tre første sesongene. Ved et tilfelle viste han også voldelige tendenser, fordi han ble misunnelig på Hirotaka, som hadde enormt drag på damene. Brick utfordret ham til kamp, men Hirotaka unnvek bare Bricks slag til han slet seg selv ut, slik at han kunne veltes med én finger. I "Kim Possible – I tide og utide" så Kim og Ron Brick på den gamle Middleton High School – nå et hjernekontrollsenter drevet av Shego. Brick var nå blitt feit og skallet. De snakket ikke med ham, og han ikke noen replikker. Siden Kim og Ron fikk omgjort tidslinjen, ble denne virkeligheten borte. Brick spilles i originalutgaven av Rider Strong, den norske stemmen gis av Stig Krogstad. Doktor Cyrus Bortel. Cyrus Bortel er en litt underlig skrue av en oppfinner. Han later ikke til å selv ha noen onde hensikter, men flere av oppfinnelsene hans reiser virkelig etiske spørsmål og har en tendens til å skape kaos for Kim og Ron. Bortel utviklet både humørkontrollene og hjernekontrollchipene, som virket på både Kim og Shego i The Twin Factor og Emotion Sickness. Motivene hans er egoistiske og profittorienterte (tatt i betraktning at han utviklet hjernekontrollchipen uten noen spesiell grunn), og de negative virkningene med oppfinnelsene hans skyldes krimininell bruk, vanligvis av Drakken. Cyrus har aldri tatt inn over seg konsekvensene av oppfinnelsene sine. Humørkontrollene hadde han egentlig tenkt å selge på eBay, uten å tenke på hvem som kunne komme til å kjøpe dem, eller hva de skulle brukes til. Han er en smule uorganisert, og oppdager ikke Kimmunikatoren før den letter fra golvet i Emotion Sickness. Stemmen tilhører Enrico Colantoni. Doktor Vivian Frances Porter. Var med i en episode i sesong to. Hun er en talentfull robottekniker som gjemte seg bak et pseudonym og en robotkjæreste hun bygde selv, fordi hun trodde at hun ikke ville bli tatt seriøst i forskermiljøet, siden hun så ut som en modell. Før Grudge Match var hun assistenten til Doktor Fen, men sluttet på grunn av holdningen hans og at han tok æren for alt arbeidet. Etterpå hevdet Fen på sin side at han hadde sparket henne fordi hun ikke var flink nok. Deretter la han skylden på henne for tyveriet av en robot han visstnok drev og bygde. Dette viste seg å være et knep for å selv kunne stjele roboten, som hun faktisk hadde laget. Etter å ha skaffet tilbake roboten, skjønner Kim hvem som er det virkelige geniet, og avslører dr Fens svindel. Han blir arrestert, og dr. Porter overtar hans jobb på laben. Stemmeskuespilleren til dr. Porter er Shawnee Smith. François. En frisør som klipte håret til Ron i The New Ron. Han deltok også i Rufus In the Show, da han lånte puddelen sin til Kim og Ron. Originalstemmen tilhører Rob Paulsen Hirotaka. En japansk utvekslingsstudent i Exchange, når Ron drar til Japan i hans sted. Han oppnår fort popularitet hos damene, og dette fører til konfrontasjon med Brick Flagg. Han vinner kampen nesten uten å gjøre noe som helst. Senere øver han og Kim seg på kampsportferdighetene sine, noe som resulterer i at Kim er fullstendig pumpet, mens han er like fin. Både Kim og Monique liker ham, og slåss faktisk om ham, før de finner ut at Bonnie er den han liker best. Stemmen gis av John Cho. Josh Mankey. Kim var forelsket i Josh tidlig i serien. Dette skyldtes nok at han har både kunstneriske og musikalske evner, i tillegg til å være generelt populær. i sesong tre blir det avslørt av Josh og Kim gikk hver sine veier. Josh spilles av Breckin Meyer og senere A.J. Trauth. Menig Dobbs. Dobbs er menig i hæren, og hadde som oppdrag å passe på en nøytralisatorstråle i Mind Games. Doktor Drakken kidnapper ham og bytter hjerne med ham. På et vis klarer Dobbs å tilkalle Kim. Dobbs spilles av Dan Castellaneta. Ned. Skiftleder på Bueno Nacho. Har få replikker, de fleste i Bueno Nacho og Så dramatisk. Stemmen gis av Eddie Deezen. Oh Boyz. Avdankede boybandstjerner, deres siste fan viste seg å være Ron. De var i ferd med å oppløse gruppa da Seniorene kidnappet dem, i den hensikt å skaffe Junior en plass i bandet. Ron ble kidnappet sammen med dem, og sammen brukte de dansetrinnene sine for å unnvike laserstrålene og lærte seg å samarbeide igjen. Gruppa er en blanding av boybandene New Kids on the Block, 98 Degrees, Backstreet Boys og 'N Sync. Oh Boyz spilles av: Dexter: Justin Shenkarow, Ryan: Jason Marsden, Nicky Nick: Joey Fantone og Robby: Lance Bass. De to siste er medlemmer av 'N Sync i virkeligheten. Dexter er fritt basert på Wanja Morris i Boys to Men. Ryan er fritt basert på Joey McIntyre i New Kids on the Block. Nicky Nick er en blanding av Nick Lachey i 98 Degrees og Justin Timberlake i 'N Sync. Robby er basert på stemmeskuespilleren, Lance Bass. Et interessant fakta er at Nicky Nick datet popstjernen Britina, og bruddet fikk stor oppmerksomhet i media. Dette er tydeligvis en referanse til bruddet mellom Timberlake og Britney Spears og skilsmissen mellom Jessica Simpson og Lachey. Den skruppelløse manageren deres spilles av David Cassidy. Pain King og Steel Toe. Stjernebryterne i GWA og erkefiender i ringen, men som egentlig er gode venner. Man ser forskjell på kostymene deres, som reflekterer kunstnernavnene, Pain King bruker en gullfarget krone, mens Steel Toe har en titansko. De er favorittbryterne til Ron Stoppable og Monique. Under en kamp kan man se at Ron heier på Steel Toe, mens Monique foretrekker Pain King. Stemmene gis av de ekte proffbryterne Bill Goldberg og Andrew Martin. Prins Wally. Prins Wallace den Tredje av Rodigan var en snobbete, bortskjemt og arrogant prins som Kim måtte beskytte mot Ridderne av Rodigan i Royal Pain. Ridderne var ute etter ham for å hevne seg på uretten prinsens forfar hadde påført ridderstanden, og for å oppfylle en profeti som sa at «Monarkiet ender med Wallace den tredje». For å unngå en ublid skjebne ble Wally med til Middleton og bodde i Possible-hjemmet, der han gjorde mislykte forsøk på å gli inn i mengden og holde oppmerksomheten vekk fra seg selv. Han stiller også som kandidat til valget av elevrådsleder. Etter at Kim redder han fra ridderne bestemmer han seg for å gjøre landet om til republikk og si fra seg kronen, men ikke før han fullførte året som elevrådsleder i Middleton. Verken han eller faren har opptrådt i serien siden, men avgjørelsen hans oppfylte like fullt profetien. Prins Wally spilles av Rob Paulsen, og faren spilles av John O'Hurley. Professor Acari. Prof. Acari er insektsekspert. Kim skaffet tilbake robotprogramvaren hans (som Drakken stjal) i Tick-Tick-Tick. Til gjengjeld ga han henne skyss til et oppdrag i The Full Monkey. Acari gjorde en overraskende reopptreden i Roachie. Hans tidligere labassistent, Chester Yapsby, hadde stjålet roflexen hans (en innretning for å forstørre insekter) og brukte den til onde formål. Acari spilles av Dan Castellaneta. Professor Ramesh. Astronom. En av Dr Possibles collegevenner. Han ble kidnappet av Bebeene til Doktor Drakken i Attack of the Killer Bebees, som hevn for å ha gjort narr av ham på college. Ramesh var også offer for en av Drakkens «dustehatter» i Showdown at the Crooked D. Stemmen gis av Brian George. Professor Robert Chen. En av Dr Possibles collegevenner. Han jobber sammen med prof. Ramesh, og var første offer for Bebeene. Tara. Tara er en blond og blåøyet cheerleader. Hun var interessert i Ron i sesong en, men Ron han skjønte det ikke før lenge etterpå, og hun hadde begynt å gå ut med Josh Mankey. Hun har antakelig slått opp med ham før Så Dramatisk. Tara spilles av Tara Strong, som også har gitt navn til figuren. Timothy North. North dukker opp i The Fearless Ferret, som tidligere skuespiller med tittelrollen i TV-programmet Iskalde Ilder (Fearless Ferret), en superhelt i samme stil som Batman TV-showet fra 60-tallet. Norths program ble tatt av etter to sesonger, og han brukte pengene sine på å kopiere settet hjemme. Årene gikk, og North begynte etterhvert å tro at han var Iskalde Ilder, og lukket seg inne i sin egen verden. Når Ron besøker ham og finner ut hva han pleide å være (tror han selv), prøver North å trene Ron til å bli en ny Iskalde Ilder. Ron blir svært oppglødd til å begynne med, men tar etter hvert til vettet, og klarer med Kims hjelp å overbevise North om at han måtte glemme tiden som TV-helt. Det er ingen ringere enn Adam West som er stemmen til North, skuespilleren som figuren er basert på (derav likheten i navnene). Zita Flores. Har opptrådt i to episoder. Hun er av latinamerikansk herkomst, og er interessert i dataspillet Everlot og Ron. Ser ut til å være Rons første virkelige kjæreste. Stemmen gis av Nika Futtermann. Skyss. Mindre figurer i Kims nettverk. De har vanligvis ingen annen funksjon enn å frakte Kim dit hun skal. I sesong 4 har bruken av hjelpere avtatt siden Kim nå har egen bil, men i de tilfeller der bilen blir utilstrekkelig må de tys til gode hjelpere. I Mind Games lar han Kim og Ron ri på to av eslene hans ned til Grand Canyon, som gjentjeneste for at Kim gjorde en hastelevering til eselet hans. Stemmen gis av Dan Castellaneta Hun ga Kim skyss i Naked Genius fordi hun reddet landsbyen hennes fra en lekk demning. Hun ga også Kim i Team Impossible. Hun hadde tydeligvis gått over til jetfly da. Stemmen gis av Nancy Cartwright Dallas fraktet Kim til Mount Middleton i Attack of the Killer Bebees. Obersten sørget for at Kim og Ron kom i posisjon og kunne hoppe i fallskjerm ned på skolen i Two to Tutor. Kim sa navnet hans, men selv hadde han ingen replikker. Arbeidet for dr. Bortle. Han kjørte Kim, Ron og Tverdene til Bortles lab i The Twin Factor. Han er tvilling, men broren hans er i fengsel. Stemmen gis av Dan Castellaneta Gustavo ga Kim og Ron skyss i flyet sitt i Tick-Tick-Tick, etter at Kim hadde reddet landsbyen hans fra flom. Ga Kim og Ron skyss i Crush. Dukket opp på nytt i Team Impossible. Stemmen gis av John DiMaggio Helikopterpilot som fløy Kim og Ron til Bebe-øya utenfor Florida i Queen Bebe. Fordi Kim bruker et par superfartsko,går tiden så fort for henne at man aldri vite hvilken tjeneste han vil gjengjelde. Kpt. Louis fraktet Ron til Drakkens base i A Very Possible Christmas. Man får vite at Kim reddet båten hans fra å synke, mens Ron lagde problemer ved å ødelegge radione og bruke kartene som servietter. Heldigvis kunne ikke Louis huske Rons etternavn, eller hvordan han så ut. Stemmen gis av John DiMaggio Rapper fritt basert på Queen Latifah, Missy Elliot og andre kvinnelige rappere. Hun fraktet Kim i yachten sin i Hidden Talent, som gjengjeld fordi Kim hadde skaffet tilbake demotapen som ble stjålet. Gjør gjenopptreden i Rappin' Drakken. Stemmen gis av Sherri Shepherd Herr Magnifico og sirkustruppen hans gir Kim og Ron skyss til en topphemmelig lab med toget sitt i Bonding. Dette som gjengjeld for at Kim gikk inn som linedanser når den vanlige sirkusartisten vrikket ankelen. Hun kjørte Kim til sitt første oppdrag noensinne, som vist i I tide og Utide. I Bueno Nacho flyr han Kim til Wisconsin i sprøyteflyet sitt, slik at hun kan hoppe i fallskjerm ned på verdens største ost. Ricardo gir Kim skyss til Sør-Amerika i Gorilla Fist fordi hun reddet kyllingfarmen hans fra et leirras. Hun tørket visstnok leiren med hørtørkeren sin. Fløy Kim til Kambodsja med et militært transportfly i Monkey Fist Strikes, fordi Kim hadde tipset ham om et planlagt angrep. Antoinette Batumubwira. Antoinette Batumubwira (født 23. mai 1956) er en burundisk politiker. Hun har mastergrad i informasjon og kommunikasjon, og var en menneskerettsaktivist før hun måtte flykte fra Burundi da landet lå i borgerkrig. Hun har vært utenriksminister og minister for internt samarbeid i Burundi siden 30. august 2005. Hennes mann, Jean-Marie Ngendahayo, var utenriksminister fra 1993 til 1995 og innenriksminister fra 2005. De har to barn. Fra flyktning til minister. Under borgerkrigen i landet bodde hun 11 år som flyktning i andre land, først i Sør-Afrika og deretter fra 2002 til 2005 i Finland. Hun bodde da i Vanda, som er naboby til Helsingfors og egentlig vokst sammen med den finske hovedstaden. I løpet av oppholdet der, lærte hun seg finsk på et fem måneders språk-kurs. Etter det hadde hun tre måneders praksisperiode og fikk så et engasjement som planlegger samme sted som hun hadde praksisperioden sin. I denne perioden gjennomførte hun et prosjekt om integrasjon av fremmedspråklige i den finske byen, noe som resulterte i rapporten "The route towards integration: the share of every one", som ble publisert 30. september 2004. Få måneder etter at hun flyttet tilbake til hjemlandet i 2005, fikk hun tilbud om å overta som utenriksminister. Besøk i Norge. 8. og 9. februar 2007 var hun i Norge for å informere om situasjonen i Burundi, som i 2006 hadde store problemer med flom, og hvor FN har satt i gang et nødhjelpsprosjekt. I den forbindelse har Norge gitt 5 millioner kroner til nødhjelp. Under besøket møtte Batumubwira representanter for norske organisasjoner som har aktiviteter i Burundi og Stortingets utenrikskomité. Hun holdt også et foredrag på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Richard. Richard og Rikard er opprinnelig tyske mannsnavn sammensatt av delene "rik" som betyr «makt» eller «mektig» og "hart" som betyr «hard» eller «modig». Utbredelse. Richard er et svært vanlig navn i USA. Navnet Rikard er kjent i Norge fra 1300-tallet, men er ikke blant de mest brukte navnene i Norge i dag. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Richard og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Álvaro Magaña. Álvaro Alfredo Magaña Borja (født 8. oktober 1925 i Ahuachapán, død 10. juli 2001) var president i El Salvador fra 1982 til 1984. Før parlamentsvalget i 1982 var han bankpresident. SN1-reaksjon. En SN1-reaksjon (unimolekylær reaksjon) er en substitusjons reaksjon i organisk kjemi. Tallet 1 er brukt til å indikere mekanismen som treg og konsentrasjonsavhengig av substratet, ikke nukleofile reagenset. Det vil si mekanismen inkluderer "kun én" av de to reaktantene når det gjelder reaksjonsfart. Mekanisme. SN1 foregår over flere prosesser (steg). Første steget er tregt, og her brytes bindingen og substratet ioniseres. I neste steg, som er raskt, danner karbokationet binding med nulkeofile reagenset. Hvis nukleofile reagenset er et nøytralt molekyl, som for eksempel vann og alkohol, vil oksygen-atomet avgi et proton (H+) i tredje og siste steg. Bindingen brytes (C-L) og danner et karbonkation. Frida (film). "Frida" er en Oscar-vinnende biografisk dramafilm fra 2002 om livet til den meksikanske kunstneren Frida Kahlo. Stemmeskifte. Stemmeskifte betegner en fase som både gutter og jenter gjennomgår i puberteten. Men på jenter merkes det nesten ikke eller ikke. Som oftest rundt 13–14 årsalderen begynner stemmen å forandre seg, som regel gradvis, men hos noen kan det nærmest skje over natten. Økt produksjon av det mannlige kjønnshormonet testosteron i kroppen fører til at stemmebåndene i strupehodet blir lenger og tykkere, slik at stemmen blir dypere. Strupehodet forandrer også form, det begynner også å stikke ut på halsen – i det vi kaller adamseplet. Noen ganger kan stemmen bli hes og sprekke opp i lyse toner. Didier Zokora. Didier Zokora (født 14. desember 1980 i Abidjan) er en fotballspiller fra Elfenbenskysten. Han spiller for Trabzonspor og spiller fast på landslaget til. Han spilte samtlige kamper til Elfenbenskysten i VM i Tyskland 2006. Luis Fernández. Luis Fernández (født 2. oktober 1959 i Tarifa i Spania) er en fransk fotballtrener som til daglig trener for den spanske fotballklubben Real Betis. Luis Fernández har også trent lag som Paris Saint-Germain og Athletic Bilbao. Luis Fernández har en fortid som fotballspiller hvor han også har spilt for. Paul Ifill. Paul Ifill født 20. oktober 1979) er en engelsk fotballspiller. Han har tidligere spilt for League One klubben Brighton & Hove Albion FC, men spiller for tiden i The Championship klubben Crystal Palace. Sokkedukke. Enkel sokkedukke med to påsydde knapper. En sokkedukke er en hånddukke laget av en sokk. Den enkleste formen for sokkedukke har to påsydde knapper som øyne, men man kan også sy på stoff eller garn som munn, hår og annet. Sokkedukker er tradisjonelt en enkel barneleke som alle kan lage fra materialer man har liggende hjemme; en gammel sokk og noen knapper. De kan brukes enkeltvis, ved at personen som bruker den fører en «samtale» med dukken, eller man kan bruke flere for å lage et sokkedukketeater. Olav Hagesæther. Olav Hagesæther (født 25. august 1909 i Bergen, død 7. mars 1999) var en norsk teolog og biskop i Stavanger, sønn av fabrikkarbeider Andreas Hagesæther (1880-1962) og Karen Sandvik, (f. 1882), og gift 1934 Johanna Sophie Danbolt (f. 12. aug. 1909), datter av garverieier Ole Dominicus Danielsen (1863-1941) og Gesine Han studerte teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo og oppnådde graden cand.theol. i 1932. Han arbeidet som lærer ved Nordhordland ungdomsskole og Indremisjonsselskapets bibelskole. Han har blant annet tjenestegjort som sokneprest i Rjukan og ved Johanneskirken i Bergen. Han etterfulgte Fridtjov Birkeli som biskop i Stavanger i 1968, og gikk selv av som biskop i 1976. Hagesæther har utgitt flere bøker. Han var også kristen sanger og spilte inn plater for His Master's Voice i 1930-årene. Olav Hagesæther var far til Ole Danbolt Hagesæther, senere biskop i Bjørgvin. Moiraine Damodred. Moiraine Damodred er en fiktiv person Tidshjulet-serien skrevet av Robert Jordan. Hun er Aes Sedai og er fra Den blå ajah. Hun stammer fra Cairhien, og er av adelig blod. Hun har dedikert mesteparten av livet hennes av å finne Rand al'Thor, Den gjenfødte dragen, og veilede han. Hennes Vokter, eller Gaidin som det heter i det gamle tungemålet, er Lan al'Mandragoran. Behandling av sinnslidelser gjennom tidene. Behandling av sinnslidelser har forgått på ulike måter gjennom tidene. Også i dag har vi ulike forklaringsmodeller for hva en psykisk lidelse er og hvordan den kan behandles. Inntil nyere tid var den psykiatriske "behandlingen" preget av hjelpeløshet, ignoranse og primitive metoder, da en hadde liten kunnskap om de kompliserte kjemiske prosessene som er avgjørende for aktiviteten i sentralnervesystemet som styrer sinnstilstanden. Behandling av sinnslidelser kan omfatte psykoterapi, psykiatrisk medisinering, saksbehandling eller annen praksis. Inntil nylig var «nerveklinikk», «sinnssykeasyl» og «galehus» de institusjoner som ble tilbudt ved innleggelse. Oldtiden. Mentale lidelser var ikke forstått i eldre historiske tider og ble møtt med oppgitt forundring. I det 5. århundre f.Kr. skrev den greske historikeren Herodot om en konge som ble drevet til vanvidd av onde ånder. Legenden om Hercules beskriver hvordan kongen drepte sine egne barn. De romerske poetene Vergil og Ovid gjentok disse temaene i sine arbeider. De tidlige babylonske, kinesiske og egyptiske sivilisasjonene anså også sinnslidelser for å være besettelser og benyttet eksorsisme for å drive ut ofrenes ånder. Den greske legen Hippocrates mente derimot at sinnslidelser hadde naturlige årsaker. Blant annet avviste han at epilepsi hadde hellig opprinnelse. Han la vekt på balanse mellom kroppsvæskene, klima og diett og klassifiserte syndromet i sykdommene mani, melankoli og hjernefeber. Han anbefalte behandlinger som hvile, bad, trening og diett. Platon hevdet at opplevelser i barndommen formet voksen atferd. Middelalderen. Middelaldersk tenkning fokuserte på demonisk besettelse eller overnaturlige ånder eller hekser som forklaringer omkring psykiske lidelser. De første sinnssykehus ble åpnet i det 8. århundre i Midtøsten ved Baghdad Hospital under Rhazes, mens de første asyl ble åpnet fra det 15. århundre i Egypt, Spania og deretter resten av Europa, mest kjent er Bedlam i England. I Europa fantes også andre teorier på sinnslidelser, så som ubalanse i de fire kroppsvæskene (blod, svart galle, gul galle og flegma), dårlig diett og sorg. Litteraturen inneholder tallrike fortellinger der sjelen fremstilles som billedlig tilknyttet vann, elv og hav. Fortellingen om Tristan og Isolde gir inngående beskrivelse av sjelelige fenomener som kjærlighet, sorg og død. I klassisismen blir sinnslidelser forbundet med klima, fuktighet og ustabilt vær. Mot slutten av middelalderen var det en urolig periode i kulturlivet da det ble laget tallrike verker innen litteratur og teater der galskapen oftest sto sentralt. Spesielt var narrespill populære med hudfletting av løgner og unnlatelsessynder. Den gale minner om menneskets sannhet der alle narrer hverandre og samtidig bedrar seg selv. I farser og sotier fikk den gale utfolde seg på bakgrunn av humanistene Falyder og Erasmus. Den islamske verden i Nord-Afrika, Spania og Midtøsten hadde en langt mer human forståelse av sinnslidelser og opprettet de første asyler der de tilbød diett, bad, medisin, musikk og rolige omgivelser. 16. og 17. århundre. Renee Descartes introduserte dualisme som årsak til sinnslidelse. Den belgiske legen Johann Baptist van Helmont rekommenderte på 1600-tallet vannkur, der pasienten ble senket ned i vann. I 1656 kom et dekret i Frankrike som grunnla Allmenhospitalet (L'Hopital général) i Paris da alle institusjoner ble samlet under felles administrasjon. Allmenhospitalet var ikke noen medisinsk institusjon men snarere et fengsel. På grunn av store sosial problemer i Europa ble en stor del av befolkningen sperret inne. Det ble etablert Arbeidshus der de innsatte av alle kategorier måtte arbeide for maten enten som økonomisk utnyttelse eller som ren beskjeftigelse. Faguttrykket nevrologi oppsto i det 17. århundre etter arbeidet til Thomas Willis. Ulike kategorier for mentale helsetilstander ble fremsatt av leger, og i 1758 introduserte William Battie studiet av mentale forstyrrelser som en medisinsk vitenskap. David Hume og David Hartley bruker termen psykologi, og Hartley utviklet i Observations on Man (1749) den første konsekvente assosiasjonspsykologi. Heksejakt og henrettelser eskalerte i Europa i Renessansen, selv om denne virksomheten møtte motstand i visse kretser. Den sveitsiske legen "Paracelsus" fremholdt synet til "Hippokrates", og legen "Johann Weyer" hevdet at hekser egentlig var sinnslidende som trengte medisinsk hjelp. Pennsylvania Hospital i Philadelphia åpnet i 1752 som det første hospital i USA til å møte mennesker med sinnslidelser. I de første årene ble imidlertid pasientene lenket til veggen i kalde celler. På 1780-tallet innførte den amerikanske legen Benjamin Rush sosiale forbedringer ved Pennsylvania Hospital, selv om han også foreskrev straff og bløding. 18. og 19. århundre. Fra slutten av det 18. århundre forsøkte en humanitær bevegelse å gjøre asylene mer humane og behandlende. Denne holdningen støttet seg delvis til legenes arbeid, bl.a. Philippe Pinel, som også utviklet nye måter å kategorisere mentale helsetilstander. Den første sinnssykelov kom i Frankrike 1837. Den første psykiatriske institusjon i Norge var Oslo Hospital der et dollhus ble opprettet i 1776. Tidlig i det 19. århundre ble psykiatri spesielt i Tyskland utviklet som en akademisk vitenskap. Faguttrykket psykiatri ble fremsatt i 1808 av Johann Christian Reil, fra det greske “psyche” (sjel) og “iatros” (doktor). Offisiell undervisning begynte i Leipzig i 1811 og den første psykiatriske avdeling i Berlin i 1865. Benjamin Rush var foregangsmann for denne utviklingen i USA. The American Psychiatric Association ble grunnlagt i 1844. Mellom 1817 og 1828 ble flere institusjoner åpnet i USA som la vekt på behandling. Det første private mentalhospitalet i USA var Asylum for the Relief of Persons Deprived of the Use of Their Reason (nå "Friends Hospital"). Dette hospitalet ble åpnet av Kvekere i 1817 i det som nå er Philadelphia. Andre private institusjoner og statlig sponsede hospitaler åpnet i Kentucky, New York, Virginia og South Carolina (1824). I 1841 startet læreren Dorothea Dix en kampanje for de sinnslidende, og inntil 1880 hadde 32 psykiatriske institusjoner åpnet. I Norge ble første psykiatrilov vedtatt i 1848: "Lov om sinnssykes behandling og forpleining". Loven bygget på den såkalte Christiania-skolen og en somatisk forklaringsmodell for psykiske lidelser. Loven ble avløst av lov om helsevern i 1961 men fremdeles står Christiania-skolen sterkt. Gaustad asyl ble bygget i 1856 som den første norske behandlingsinstitusjon for sinnslidende. Nyere tid. Tidlig i det 20. århundre ble vitenskapen psykoanalyse utviklet av Sigmund Freud, og Carl Jung fremsatte tilsvarende teorier. Emil Kraepelin utviklet moderne psykiatriske klassifikasjonsskjemaer som ble fulgt opp av Karl Jaspers, Eugen Bleuler, Kurt Schneider and Karl Leonhard. Adolf Meyer var en fremtredende figur ved tilnærming mellom biologisk og psykologisk kunnskap. I 1908 utgav Clifford Whittingham Beers den selvbiografiske boken "A Mind That Found Itself" og i 1909 etablerte Beers National Committee for Mental Hygiene. Psykiatri ble brukt av totalitære regimer for å fremtvinge politisk kontroll, f.eks. i Nazityskland, Sovjetunionen under Psikhushka og apartheid systemet i Sørafrika. Freudiansk og nyfreudiansk tenkning dominerte psykiatrien i det 20. århundre. Sosialpsykiatri og psykodynamiske teorier ble utviklet spesielt i USA på 1920- og 30-tallet. B. F. Skinner hevdet av behaviorisme også må omfatte atferd som ikke styres av reflekser. Fra 1930-tallet ble ulike behandlingsformer utbredt innen psykiatrien som ECT, medikamenter som insulin eller å adskille ulike deler av hjernen ved lobotomi. På 1950- og 1960-tallet ble litiumkarbonat, klorpromazine og andre typiske antipsykotika og tidlige antidepressiva og anxiolytika oppdaget, og psykiatrisk medisinering ble utbredt blant psykiatere og allmennleger. Utvikling av antipsykotika på 1950-tallet gav behandlere hjelp til å kontrollere bisarr oppførsel. Praksisen endret seg da etterhvert mot deinstitusjonering. I 1950 var det 513000 pasienter i amerikanske institusjoner, mens det i 1965 var 475000 og i 1990 bare 92000. En systemteoretisk modell for familiesamspill ble fremsatt av Bateson. Thomas Kuhn utgav Structure of Scientific Revolutions i 1962. National Mental Health Act fra 1946 delegerte ansvaret for forskning til National Institute of Mental Health. I 1963 ble Community Mental Health Centers Act vedtatt som medførte etablering av kommunale helsesentre i USA. National Alliance for the Mentally Ill (NAMI) ble etablert i 1972. Lengst gikk Italia i å integrere sinnslidende i lokalsamfunnet; der ble lov om psykisk helsevern opphevet i 1978 og alle psykiatriske institusjoner ble nedlagt. I Norge ble bruk av tvang innskjerpet og Reitgjerdet Sykehus i Trondheim ble nedlagt i 1987. Store fremskritt i hjerneforskningen fra 1980-tallet medførte store fremskritt for psykisk helsevern. På 2000-tallet påviste hjerneforskningen betydningen av tilknytning, kontakt, relasjoner og følelser for psykisk helse. Økt forståelse for traumer. Moderne psykiatri. Kunnskap om genetikk og analyseverktøy som neuroimaging har beveget psykiatrien bort fra psykoanalysen og mot medisin og nevrologi. De siste tiårene har psykiatrisk behandling endret karakter fra sykehusopphold på seks måneder eller mer og til høyst to til tre uker i gjennomsnitt. Personer som har mentale helseproblemer betegnes som pasienter eller klienter, brukere av helsetjenester, servicemottagere osv. De kan komme under behandling på eget initiativ eller via primærlege, eller de kan henvises av medisinsk helsepersonell, rettsvesen eller ufrivillig sikring. Behandling av mentale lidelser kan omfatte psykoterapi, psykiatrisk medisinering, saksbehandling eller andre tiltak. Emondsmark. Emondsmark er en fiktiv landsby i Tidshjulet-serien skrevet av Robert Jordan. Emondsmark ligger i den vestlige delen av landet Andor. Til tross for dette er ikke innbyggerne i landsbyen kjent med at de er en del av en større nasjon i begynnelsen av serien. De sentrale karakterene i serien Rand al'Thor, Egwene al'Vere, Nynaeve al'Meara, Perrin Aybara og Mattrim Cauthon kommer alle fra Emondmark. Ishockey-VM 1989. Verdensmesterskapet i ishockey i 1989 ble arrangert i Sverige i perioden 15. april til 1. mai. Kampene ble spilt i Södertälje og Stockholm. Åtte lag deltok, det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. De fire beste lagene møttes deretter pånytt en gang. Det var det 53. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 64. europamesterskapet i ishockey. Sovjetunionen ble verdensmestere for 21. gang og de tok også sitt 26. europamesterskap. I europamesterskapet telte kampene mellom de europeiske lagene i den innledende serien. Fylkesvei 272 (Hordaland). Fylkesvei 272 i Hordaland (Fv272) går mellom Dokken og Nygård i Bergen kommune. Før 1. januar 2010 hadde fylkesveien også en trasé mellom riksvei 555 og Bergen havn, denne har blitt omklassifisert til riksvei. Eksterne lenker. 272 Bowes Park. Bowes Park er et område i London, som er delt mellom bydelene Enfield og Haringey. Hovedgaten er Myddleton Road, som har en del butikker. Tidligere var det en svært livlig handlegate, men fordi de fleste i området er pendlere er det mindre lokal handel enn tidligere. Bowes Park stasjon betjener linjer fra Hertford til det sentrale London. Bounds Green undergrunnsstasjon ligger nær Bowes Park. Det er et stort gresk innslag i områdets befolkning. Bulls Cross. Bulls Cross er et område i Enfield i London. Myddelton House Gardens er et stort hageanlegg i Bulls Cross. Etter å ha forfalt en tid ble det renovert i 1980-årene og er siden jevnlig vedlikeholdt. Johannes Smidt. Johannes Smidt (født 19. november 1887 i Herad ved Farsund, død 15. mai 1973) var Den norske kirkes biskop for Agder i perioden 1951–57. Smidt ble cand.theol. i 1912. Han var sekretær i Norges Kristelige Studenterbevegelse fra 1912 til 1914, var hjelpeprest i Sandefjord fra 1921, sjømannsprest i London fra 1923, kallskapellan og senere sokneprest i Ullern i perioden 1934–51. I 1951 ble han utnevnt til biskop i Agder etter Johannes Smemo. Han gikk av som biskop i 1957, og ble etterfulgt av Kaare Støylen. Château de Tariquet. Château de Tariquet er et armagnachus. De har nesten 1 000 hektar vinmarker utenfor Eauze i Bas-Armagnac. Historie. Château de Tariquet ble bygd i 1863. Familien Grasse kjøpte Tariquet i 1912, og huset er fortsatt i familiens eie. Fra 1972 er det Yves og Maïté som driver gården, etter at de tok over etter deres foreldre, Helene og Pierre. De produserer i dag både vin og armagnac, til sammen ca. 10 millioner flasker i året. Utvalg - armagnac. Alle tre er lagd 100% av druetypen folle blanche. En serie cognacer som har blitt naturlig redusert til det alkoholvolumet de selges med. Alle disse er et begrenset opplag. Ingen tilsettingsstoffer er tilsatt. Fylkesvei 194 (Hordaland). Fylkesvei 194 i Hordaland (Fv194) går mellom Loddefjord og Leirvikåsen i Bergen. Veiens lengde er 4,2 km. Eksterne lenker. 194 Brentford. Brentford er et forstadsområde i Hounslow i London, der Themsen og Brent møtes omkring tretten kilometer vest-sørvest for Charing Cross. Navnet viser til et krysningssted ("ford") i elven Brent. Stedet er først nevnt som "Bregentforda" omkring 781, da konsilet i Brentford ble holdt. I "Den angelsaksiske krønike" nevnes det i en oppføring for 1016 som "Bregentforda" og "Brentforda". Bosetningen er langt eldre enn dette; den eksisterte allerede da romerne kom til øya. Det er funnet en rekke pre-romerske gjenstander der, blant annet keramikk fra bronsealderen og brent flint. Mengden av funn tyder på at Brentford var et møtested for flere stammer, og at det ble utført ritualer der. Et funn fra jernalderen, en del fra en stridsvogn, tilhørte opprinnelig Thomas Laytons samling og er nå utstilt i Museum of London. Gjenstanden er dekorert med et keltisk knutemønster kjent som "Brentford Knot". Det har blitt fremmet en teori om at det også var et krysningssted i Themsen ved Brentford, og at det var der Julius Cæsar krysset elven da han invaderte Britannia. Et slag mellom Cæsars styrker og catuvellaunerne skal ha stått der, uten at det finnes beviser som støtter dette. To senere slag er dokumentert, i 1016 og 1642. James Maroni. James Maroni (født 15. juni 1873 i Kristiansand, død 12. juli 1973) var Den norske kirkes biskop for Agder i perioden 1930–46. Maroni ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, i 1898. Han var personellkapellan ved Bragernes kirke fra 1899, prest ved Vaterland småkirke i Oslo fra 1905, residerende kapellan ved Oslo domkirke fra 1913 og domprost i Oslo fra 1926. I 1930 ble han utnevnt til biskop i Agder etter Bernt Andreas Støylen. Han gikk av som biskop i 1946, og ble etterfulgt av Johannes Smemo. Under krigen var han medlem av Den midlertidige kirkeledelse. Bibliografi. Maroni, James Maroni, James Maroni, James Maroni, James Ishockey-VM 1990. Verdensmesterskapet i ishockey i 1990 ble arrangert i Sveits 16. april til 2. mai. Kampene ble spilt i Bern og Freiburg. Åtte lag deltok, det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. De fire beste lagene møttes deretter på nytt en gang. Det var det 54. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 65. europamesterskapet i ishockey. Sovjetunionen ble verdensmestere for 22. gang og Sverige vant sitt tiende europamesterskap. I europamesterskapet telte kampene mellom de europeiske lagene i den innledende serien. Innledende runde. Kampene ble spilt i i Bern og Freiburg i Sveits. Tilapia zillii. "Tilapia zillii" er en ferskvannsfisk som kan bli opptil 40 cm og 300 g. Den har en vid utbredelse i det nordlige Afrika, der den til og med finnes i oasene i Sahara. I tillegg lever den i den asiatiske elva Jordan. Slekten "Tilapia" omfatter nå bare arter som legger egg på bunnen. De munnrugende artene er flyttet til slektene "Oreochromis" og "Sarotherodon". Denne cikliden har stor økonomisk betydning. Der den lever vilt fiskes det mye etter den; den brukes som akvariefisk; og den er den viktig i akvakultur. Fylkesvei 197 (Hordaland). Fylkesvei 197 i Hordaland (Fv197) går mellom Loddefjord og Håkonsvern i Bergen. Veiens lengde er 10,8 km. Eksterne lenker. 197 Fylkesvei 195 (Hordaland). Fylkesvei 195 i Hordaland (Fv196) går mellom Stølavatn og Drotningsvik i Bergen. Veiens lengde er 1,4 km. Eksterne lenker. 195 Broad Green. Broad Green er et lite område i Croydon i London. Det regnes ofte som en del av West Croydon, men har tradsjonelt vært regnet som et eget område og har gitt navn til valgkretsen det meste av West Croydon ligger i. Området er sentrert omkring et trekantet grøntareal omgitt av små butikker og hus. Fylkesvei 193 (Hordaland). Fylkesvei 193 i Hordaland (Fv193) går mellom Loddefjord og Skålevik i Bergen. Veiens lengde er 2,8 km. Eksterne lenker. 193 Coombe (Croydon). Coombe er et område i Croydon i London. Det ligger mellom grøntarealene Addington Hills, Lloyd Park, Ballards og Coombe Wood. Området skiller seg fra de fleste andre steder i det sørlige London ved at det nesten ikke har blitt urbanisert. Det er fortsatt et landlig preg, med et gammelt vanntrau i et veikryss, store hus og skog tett inntil bebyggelsen. Det er dokumentert at det var en herregård i Coombe i 1221, dengang i en Richard of Coombes eie. I elisabethansk tid fikk den navnet Broad Coombe, og i det 17. århundre tilhørte den brødrene til William Harvey, den første som beskrev blodsirkulasjon. Cort Aslakssøn. Cort Aslakssøn (latin "Conradus Aslacus Bergensis", født 1564, død 1624) fra Bergen var teolog, filosof og astronom, og den første norske professor. Oppvekst og studier. Cort Aslakssøn ble tidlig foreldreløs. Fordi han utmerket seg som begavet fikk han støtte til skolegang av blant annet biskopen, Jens Pederssøn Schjelderup. Han gikk på Bergen katedralskole, så ved Malmö skole, før han i 1584 ble student ved Københavns Universitet. Her studerte han ved alle fakultetene, også det medisinske og det juridiske, og ble lærd innen hele feltet av samtidens vitenskap. Etter studiene var han i tjeneste hos astronomen Tycho Brahe i tre år. I 1593 dro han ut i Europa på en seks års studiereise med stipend fra kongen. Han var først en kort tid ved universitetene i Wittenberg og Rostock, deretter lengre opphold i Herborn, så til Heidelberg, Basel, Genève, Paris, Oxford og Cambridge. I alt studerte han ved 13 universiteter. Den første norske professor. I 1600 ble Cort Aslakssøn som den første nordmann utnevnt til professor i København (den neste var Ludvig Holberg i 1718). Han fikk ansvar for undervisning i gresk, latin og hebraisk, og hans lærebok i sistnevnte ble vidt utbredt i Europa. I 1607 ble Aslakssøn professor i teologi, et embete han satt i til sin død i 1624. Hans teologiske syn lå like nær kalvinismen som lutherdommen, og Aslakssøn ble anklaget for å være tilhenger av Calvin. Han var i stadige konflikter med Hans Poulsen Resen, som var ”førsteprofessor i teologi” med særlig ansvar for lærespørsmål, men slapp å fratre embetet. Viktige verker. "De natura coeli tripiclis" (Om himmelens trefoldige natur, 1597) er hans naturfilosofiske hovedverk. De tre himlene er lufthimmelen, stjernehimmelen og øverst den himmelen der Gud og de salige oppholder seg. Han tenker naturfilosofi, teologi og tidens astronomi sammen på en selvstendig måte. Han argumenterer blant annet grundig mot det rådende teologiske syn at stjernene er festet på himmelhvelvingen. Verket var tilegnet Tycho Brahe, selv om han sluttet han seg til Kopernicus’ syn. Hans hovedverk i systematisk teologi er "Loci communes theologici" (Alminnelige teologiske lærepunkter) som finnes i form av nedtegnelser fra en av hans studenter. I 1622 utga Aslakssøn "Theologiske oc Historiske Beskriffuelse Om den Reformerede Religion, Ved D. Martin Luther" (på latin i 1621), et tidlig dansk-norsk eksempel på en slik historisk fremstilling av kirkens og lærens historie, med parallell verdslig historie. For Aslakssøn var reformasjonen en ny start i historien, slik utgangen fra Egypt var det, og Luther var vendepunktet. Et utgangspunkt for arbeidet med denne boken var Aslakssøns jubileumsforedraget i 1617 ved markeringen av hundreårsminnet for reformasjonens gjennombrudd. Cort Aslakssøn skrev også bøker om språk og var kjent som en god taler. Hans verker fikk stor utbredelse i det protestantisk-reformerte området i Europa, og ble satt på indeks over forbudte bøker både hos den romerske og spanske inkvisisjon. Fylkesvei 209 (Hordaland). Fylkesvei 209 i Hordaland (Fv209) går mellom Knarrevik kai og Våge i Fjell kommune. Veiens lengde er 8,7 km. Eksterne lenker. 209 Brenningsabborer. Brenningsabborer er en fiskefamilie, som bare finnes langs kystene rundt det nordlige Stillehavet fra Japan til Baja California. Alle artene, med to unntak, lever på grunt vann langs havstrender. De to unntakene hører begge hjemme i California, og er ferskvannsarten "Hysterocarpus traskii", og "Zalembius rosaceus", som er funnet ned til 229 m dyp i havet. Suzanne Valadon. Marie-Clémentine Valadon, bedre kjent som Suzanne Valadon (født 23. september 1865, død 7. april 1938), var en fransk maler og den første kvinnelige kunstner som ble medlem av det franske kunstnerforbundet Société Nationale des Beaux-Arts (1894). Hun arbeidet også med tegninger og pastell. I motsetning til de fleste av sine samtidige, oppnådde hun også økonomisk suksess mens hun levde. Valadon ble født i Bessines-sur-Gartempe, Haute-Vienne, Frankrike, som datter av en ugift renseriarbeiderske. Hun tok kunstnernavnet Suzanne og dro med et sirkus som 15-åring for å bli akrobat, men fall fra en trapes stoppet karriereplanene i den retningen. Hun flyttet da til Montmartre og dyrket sin interesse for kunst ved dels å være modell og dels å lære av de kunstnerne som hun sto for. Hun ble etterhvert en dyktig tegner og maler og svært etterspurt fordi hun var vakker og velskapt, noe bildene av henne viser. Hun sto som modell for kunstnere som Edgar Degas, Henri de Toulouse-Lautrec, Pierre-Auguste Renoir og Pierre-Cécile Puvis de Chavannes, og er kjent for å ha hatt "«une affaire»" i hvertfall med de to sistnevnte. Degas var den som ble mest imponert av de kunstneriske sidene hennes. Han både oppmuntret henne og kjøpte bilder. Det mest gjenkjennelige bildet hun opptrer i, er Renoirs «Dans i Bougival» (1883). Det samme året sto hun for «Dans i byen». I 1985 figurerte hun igjen i et portrett av Renoir, «Kvinne som fletter håret». Et neste fra 1885 har bare tittelen «Suzanne Valadon» og viser hode og skuldre i profil. Hun slo ofte følge med sine mannlige kunstnervenner på barrunder, og det var i en slik etterdønning Toulouse-Lautrec malte hennes tømmermenn. Tross suksessen hun hadde ble sønnens navn enda mer velkjent. Han ble født i 1883. Hun røpet aldri hvem faren var, men kalte ham Maurice Valadon. Sønnen tok senere navn etter en god venn av moren, Miguel Utrillo y Morlius, som eide og drev "Auberge du Clou". Stedet var en kneipe som var besøkt av beboere, butikkeiere, arbeidsfolk og kunstnere fra Montmartre. Etter å ha fått opplæring i tegning og malekunst av moren (og trolig også vennene hennes) ble Maurice Utrillo en av de mest kjente malerne fra Montmartre. Suzanne Valadon malte stilleben, portretter, blomstermotiver og landskaper som utmerker seg som sterkt komponert og fargesatt. Hun er imidlertid best kjent for sine direkte kvinneakter. På sine første utstillinger viste hun mest portretter, blant dem også av komponisten Erik Satie, som hun hadde et seks måneders forhold med i 1893. Satie ble sterkt forelsket og fridde etter den første natten. For ham ble affæren så tett og intim at det ble en en-gang-i-livet-opplevelse som han senere oppsummerte som «intet annet enn en iskald ensomhet som fyller hodet med tomhet og hjertet med tristhet.» Som god bohem og eksentriker brukte hun et gulrotskjørt i atelieret, hvor hun også hadde en geit som hadde fast jobb med «å spise opp hennes dårligere tegninger». Katten hennes fikk kjøtt alle ukedager unntatt fredager – da fikk den kaviar som god romersk-katolsk katt. Ekteskapet med aksjehandleren Paul Mousis i 1896 endte i 1905, da Suzanne forlot ektemannen til fordel for den da 23 år gamle maleren André Utter, som hun giftet seg med i [1914]. Hun døde 7. april 1938 og er gravlagt i Cimetière de Saint-Ouen ved siden av ektemannen Utter, som først døde i 1948. Blant vennene og kollegene som fulgte henne til graven var André Derain, Pablo Picasso og Georges Braque. I dag finnes arbeidene hennes blant annet på Centre Georges Pompidou i Paris, "Musée des Beaux Arts" i Grenoble og Metropolitan Museum of Art i New York. Bernard Barrow. Bernard Barrow (født 30. desember 1927 i New York City i New York, død 4. august 1993) var en amerikansk skuespiller, best kjent for sin rolle gjennom fjorten år som Johnny Ryan i såpeoperaen "Ryan's Hope". I "Ryan's Hope" (1975–1989) spilte Barrow patriarken i en stor irsk-amerikansk familie. Barrow var født i New York City, og begynte sin skuespillerkarriere i 1963. Før rollen i "Ryan's Hope" spilte han rollen som Dan Kincaid i "The Secret Storm" fra 1970 til 1974. Tidlig på 1990-tallet returnerte han til fjernsynet i rollen som Louie Slavinsky i "Loving", og han fortsatte i rollen også etter at han ble diagnostisert med lungekreft. Barrow spilte rollen helt frem til sin død. Fylkesvei 258 (Hordaland). Fylkesvei 258 i Hordaland (Fv258) går mellom Bildøystraumen og Kolltveit i Fjell kommune. Veiens lengde er 3,0 km. Eksterne lenker. 258 Valladolid. Valladolid er en by i Spania med ca. 320 000 innbyggere. Byen er hovedstad i den autonome regionen Castilla y León og i provinsen Valladolid. Liechtensteins geografi. Liechtenstein ligger øverst i Rhindalen i de europeiske Alpene. Hele den vestlige grensen til landet er dannet av denne elven. Fra nord til sør er landet bare 24 km langt. Landet ligger ganske høyt over havet, spesielt i øst hvor landets høyeste punkt når 2 599 meter. Til tross for de alpine forholdene gjør de dominerende sørlige vindene at klimaet i landet er relativt mildt. Om vinteren er fjellsidene et yndet sted for vinteridrett. Nye oppmålinger av landets grenser i 2006 ga landet et areal på 160 475 km², og viste at landet har 77,9 km grense. Nye målemetoder, som gjorde det enklere å måle nøyaktig i fjellregioner, avslørte dermed at landets grense var 1,9 km lenger enn man tidligere hadde trodd. Liechtenstein er et av bare to land i verden som er «dobbelt omgitt av land», altså det grenser bare til land som heller ikke grenser til havet. Det andre landet er Usbekistan. Til tross for at det tyske språket dominerer i Lichtenstein deler ikke landet grense med Tyskland. Lichtenstein er det sjette minste uavhengige landet i verden etter areal. Satellittbilde av Lichtenstein. Klikk på bildet for å se grensene tydeligere Klima. Klimaet i Liechtenstein er sterkt preget av Alpene som omgir landet i alle retninger. Her finnes mange dype og små daler, og klimaet i dalene er ofte ganske forskjellig fra klimaet i høyden. Dalene og fjellsidene som vender mot nord er ofte kalde med mye skyet vær om vinteren. Av og til kan kraftig fønvind presse temperaturene opp i 10ºC og høyere, mens sørvendte sider ofte har mer sol om vinteren. Nettene holder seg kalde til ut i mai, men fra da av kan ettermiddagene ofte by på behagelige temperaturer med unntak av enkelte regnbyger nå og da. Varmen fra sommersolen fører ofte til tordenvær om sommeren. September og tidlig oktober er den tørreste og mest tempererte tiden på året. Fylkesvei 198 (Hordaland). Fylkesvei 198 i Hordaland (Fv198) går mellom Skogsvatnet og Klokkarvik i Sund kommune. Veiens lengde er 7,3 km. Eksterne lenker. 198 Fylkesvei 201 (Hordaland). Fylkesvei 201 i Hordaland (Fv201) går mellom Eide og Glesnes i Sund kommune. Veiens lengde er 5,8 km. Eksterne lenker. 201 Tatt av kvinnen. "Tatt av kvinnen" er Erlend Loes debutroman fra 1993. Boka introduserer Loes naivistiske stil og humoristiske observasjoner av situasjoner fra hverdagslivet, som også går igjen i hans gjennombruddsroman "Naiv.Super." fra 1996. I "Tatt av kvinnen" harselerer Loe med dagens mannsrolle etter kvinnefrigjøringen, illustrert ved en tafatt ung mann som får livet sitt invadert av en dominerende kvinne som snur opp-ned på tilværelsen hans. Jeg-personen gjør sitt beste for å forstå både kvinnen og kjærligheten, uten helt å lykkes. Tatt av kvinnen ble satt opp som teaterstykke på Centralteatret i august 2001, og høsten 2007 kom filmen, begge i regi av Petter Næss. Fylkesvei 200 (Hordaland). Fylkesvei 200 (Fv200) i Hordaland går mellom Hamre og Hummelsund, og mellom Steinsland og Hammaren i Sund kommune. Traséer: Hamre – Hummelsund 6,2 km, Steinsland – Hammaren 0,5 km. Eksterne lenker. 200 Vasaorden. Vasaorden (svensk: "Kungliga Vasaorden") er en svensk ridderorden innstiftet av Kong Gustav den 3. i 1772, og tildeles som belønning for «fortjenester av jordbruk, bergvergsdrift, kunst, handel, industri håndverk og undervisning, for nyttige skrifter i disse emner og for vel utførte allmene verv og oppdrag.» Vasaorden bæres i grønt bånd og har fem klasser. I tillegg kommer «Vasatecknet» og «Vasamedaljen» som ble innstiftet i 1895. Dysnomia (mytologi). Dysnomia (gresk: Δυσνομjabα; «lovløshet») er en marginal kvinnelig figur i gresk mytologi, med sjeldne opptredener sammen med andre figurer i poetiske sammenhenger, men fikk en sentral posisjon i konteksten av gresk filosofi, se Platons "Lover". Hesiod forestilte seg Dysnomia som en av døtrene til «forhatte Eris» («strid/ufred»), I et bevart fragment av Solons dikt er det gjort en kontrast til Eunomia, et navn som andre steder er gitt til en av "horererne" (Ὥραι, "Horai"), gudinner som var legemliggjøringen av orden. Begge var figurer innenfor retorikk og poesi; ingen figurerte i myter eller i greske, religiøse kulter — skjønt andre figurer kunne gjøre det, som "Harmonia", «Enighet»; men om Harmonia kan betraktes som en personifisering er diskutabelt. I 2005 ble Dysnomia valgt som navnet til en nyoppdaget måne til dvergplaneten Eris. Det Norske Kammerkor. Det Norske Kammerkor var et kammerkor som eksisterte fra slutten av 70-tallet og fram til 1992. Koret oppstod i studentmiljøet ved Volda lærerhøgskole og ble dirgert av Per Oddvar Hildre. Koret ga ut fem album og vant Spellemannprisen 1986 i åpen klasse for albumet "Vinjesvingen". Koret samarbeidet blant annet med Geirr Lystrup som tekstforfatter og med Ytre Suløens Jassensemble. Intellipedia. Intellipedia består av tre wikier som er tilgjengelig over sikrede nettverk. Intellipedia er tilgjengelig for personer med nødvendig sikkerhetsklarering innen en av USAs 16 ulike etterretningsorganisasjoner og andre føderale myndigheter med behov av informasjonen. Intellipedia er ikke tilgjengelig for publikum. Intellipedia er et prosjekt initiert av U.S. Director of National Intelligence og hadde i oktober 2006 totalt 28 000 sider som 3 600 brukere redigerte og oppdaterte. Intellipedia bruker Mediawiki, samme programvare som Wikipedia benytter. Dortmund lufthavn. Dortmund lufthavn (IATA: DTM, ICAO: EDLW), er en internasjonal flyplass i Dortmund, Tyskland. Flyplassens slagord lyder "Näher als man denkt" ("Nærmere enn du tror"). Siden 2006 har flyplassen blitt kalt "Dortmund Airport 21", for å gjengi navnet til hovedeieren DSW21. Tidlig historie. Flyplassen som egentlig lå i småbyen Brackel, ble åpnet for kommersiell flytrafikk i 1925 av Aero Lloyd, som hadde rute til Paris. I løpet av sesongen 1927/1928, hadde trafikken økt til 2,589 flyvninger i året. Under andre verdenskrig ble flyplassen brukt til tysk flybase, og ble også etterhvert brukt av britisk Royal Air Force. I 1960, ble flyplassen flyttet til Dortmund-Wickede. Den gamle flyplassen revet og okkupert av britiske styrker inntil 1990-tallet. Siden 2006, har en del av den gamle flyplassen blitt brukt til treningsfelt for Borussia Dortmund. Liten trafikk. I den neste tiden var Düsseldorf internasjonale lufthavn og Bonn lufthavn de dominerende flyplassene for Rhein-Ruhr-området. Etterhvert tok ble det også startet kommersiell drift til Langenhagen internasjonale lufthavn og Osnabrück lufthavn i regionen. Etter åpningen av Sauerlandlinie har folk i Dortmund bare drøyt to timers kjøring til Frankfurt internasjonale lufthavn. Kommersiell drift ble gjenopptatt i 1979 med daglige flyvninger til München av Reise- und Industrieflug GmbH (RFG). Nürnberg og Stuttgart fulge deretter. Etterhvert startet også German Reunification med flyvninger til Dresden, Leipzig, Berlin, og London i 1990. RFG og NFD (Nürnberger Flugdienst) fusjonerte i 1990 og Eurowings ble dannet, som fortsatt har base i Dortmund. Byggingen av en ny terminal startet i 1998 og ble ferdigstilt i 2000. Revitalisering. Fra slutten av 2000 har Dortmund Airport opplevd en drastisk økning i flytrafikken. Inntil på slutten av 1990-tallet hadde rutene på flyplassen begrenset seg til noen få propell-maskiner til destinasjoner i Tyskland, samt noen charter-flyvninger til Syden-destinasjoner. Siden 2000, har flere nye selskaper starter med flyvninger til Dortmund. De fleste av selskapene i dag er lavprisselskaper som bruker Boeing 737 eller Airbus A318/19/20/21 serien til Syden-destinasjoner eller storbyer rundt i Europa. Det første større selskapet som startet på Dortmund Airport var Air Berlin, som startet opp ruter til London, Milano, og Wien i 2002. Etterhvert startet også EasyJet en base i Dortmund i 2004, og Germanwings fulgte i 2007. Transport til flyflassen. Dortmund Airport har bussruter til Dortmund Sentralstasjon, til den lokale jernbanestasjonen (Holzwickede/Dortmund Flughafen), og til Unna, en by rett øst for flyplassen. Ishockey-VM 1991. Verdensmesterskapet i ishockey i 1991 ble arrangert i Finland 19. april til 4. mai. Kampene ble spilt i Åbo, Helsingfors og Tammerfors. Åtte lag deltok, det ble først spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. De fire beste lagene møttes deretter pånytt en gang. Det var det 55. verdensmesterskapet og samtidig var turneringen også det 66. og siste europamesterskapet i ishockey. Sverige ble verdensmestere for femte gang og Sovjetunionen vant sitt 27. europamesterskap. I europamesterskapet telte kampene mellom de europeiske lagene i den innledende serien. Den egyptiske bro. 210px Den egyptiske bro er en bro over "Fontanka"elven i Sankt Petersburg, Russland. Broen var den første metallbroen i Russland. Den ble bygd som en hengebro med ett spenn, konstruert for fotgjengere og hestetrafikk. Byggingen foregikk i perioden fra 1825–1826. Den ble konstruert av ingeniørene Von Traitteur og Christianowicz. Landkarene på begge sider er utsmykket med skulpturer av sfinkser og heksagonlanterner, plassert på store granittsteiner. Broen er også utstyrt med et par støpejernssøyler med inngraverte egyptiske hieroglyfer. Den originale hengebroen brøt sammen da en militær eskadron marsjerte over broen i 1905. Til alt hell ble de fire statuene av sfinxene i støpejern reddet, og de ble montert på den nye broen som sto ferdig i 1955. Planleggingen av denne nye broen tok altså 50 år, og i alt 17 ulike prosjektbeskrivelser forelå før den endelige planen til arkitekten, P. A. Areshev og ingeniør V. V. Demchenko ble vedtatt. Den nye broen er ikke en hengebro, men en buebro bygd i stål med dekke av plassstøpt betong. Siden av brobygningen er utsmykket med bøyler og rosetter. Andreas Fleischer. Andreas Fleischer (født 5. november 1878 i Stjørdal, død 23. november 1957 i Vindafjord) var en norsk teolog, misjonær, sakprosaforfatter og biskop i Den norske kirke. Han var biskop i Bjørgvin bispedømme fra 1932 til 1948. Fleischer tok artium i Trondheim i 1896 og ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet i 1902. I 1903 ble han ordinert prest i Trondheim av biskop Skard. Han var misjonær i Hunan i Kina fra 1904 til 1912. Han ble sokneprest i Fitjar i 1912, Stord i 1917 og Brunlanes i 1922. I 1932 etterfulgte han Peter Hognestad som biskop i Bergen. Han var biskop der til 1948. Etter sin tid som biskop virket han i en periode som reisetaler for det norske misjonsselskap. Han var misjonær i Kina i sine yngre år. Flesicher har skrevet flere bøker, mange av dem på kinesisk. Han ble i 1908 gift med den norske prestedatteren Petra Amalie Margreta fra Skedsmo (f. Ulsaker i 1881). Bryllupet fant sted i Kina. Han var sønn av sogneprest Carl Edvard Fleischer (f. 1843, d. 1885) og Johanne Sofie (f. Fergstad 1850, d. 1926). Hans far druknet på hjemreis fra Osen annekskirke Allehelgens søndag 1. november 1885. Han var bror til general Carl Gustav Fleischer. «Fjeld». Barken «Fjeld» under seilKaptein Herman Andersen «Fjeld» var en tremastet bark, bygget ved verftet Alex. Hall & Co. i Aberdeen, Skottland i 1877. Hennes opprinnelige navn var Elissa, som hun igjen bærer idag. Hun ble bygget på oppdrag fra reder og kaptein Henry F. Watt fra Liverpool, og la ut på sin jomfruferd den 19. desember 1877. Hun gikk da med kull fra Wales til Pernambuco (Recife) i Brasil hvor hun losset 24. januar 1878. Under norsk flagg ble hun eid av rederiet "Bugge & Olsen" fra 1897 til 1912, og hennes hjemmehavn var Larvik fram til hun ble solgt til Sverige den 19. november 1912. Hun var under kommando av Kaptein Herman Andersen fra 1897 til 1912 og Kaptein J. G. Gedde fra 1909 til 1912, som tok henne i trampfart blant annet mellom Larvik og Laguna de Términos i Campeche, Mexico. Skipet ble opprinnelig bygget i klinket stål, men har gjennomgått en rekke modifikasjoner. Blant annet ble hun utstyrt med dieselmotor og fikk riggingen sin fjernet. Hun ble i 1975 kjøpt opp av Galveston historiske forening for US$40 000 og i de neste ti årene gjennomgikk hun en fullstendig restaurering tilbake til sin opprinnelige stand. Skipet var 45,5 meter (148,9 fot) langt, med en maksimum bredde på 8,5 meter. Hun hadde et dypgående på 4,45 meter og et deplasement på 431 tonn. Besetning. Barken «Fjeld» ligger i dag som museumsskip og nasjonalt landemerke ved havn i Galveston, Texas i USA. Hun eies av stiftelsen Galveston Historical Foundation som også har kartlagt hennes historie fra byggingen og frem til i dag. Skipet ble opprinnelig bygget som handelsskip i en tid hvor dampskipene gradvis tok over for seilskutene. Hun gikk i trampfart det meste av tiden men hennes historie omfatter også mange spennende tokt, blant annet som sjørøverskute i middelhavet. Fjeld i poesi. Funnet på et postkort datert Preston 9. mars 1910 ble dette diktet av Fjelds matros Ferdinand Pedersen. Sjømannen og poeten Pedersen døde få år etter av blindtarmbetennelse om bord utenfor Sør Afrika London Biggin Hill lufthavn. London Biggin Hill Airport, tidligere RAF Biggin Hill, er en internasjonal lufthavn i Bromley i London. Den ble åpnet i 1917 som en kommunikasjonsbase. Under andre verdenskrig ble den en base for Royal Air Force, og den ble brukt som kommandobase under slaget om Storbritannia. Etter krigen ble Biggin Hill et treningssenter for RAF. Fra 1956 begynte man å overføre mye av den lette siviltrafikken fra London Airport i Croydon, som skulle legges ned, og Biggin Hill fikk dermed en sivil del. I 1959 ble flyplassen i Croydon stengt, og Biggin Hill ble primært en sivil flyplass, med minimal militær trafikk. I 1992 ble RAFs base nedlagt, og funksjonene flyttet til RAF Cranwell. Biggin Hill er blant de mindre flyplassene i London, men har betydelig trafikk. Det pågår pr 2007 diskusjoner, som har gått over flere år, om hvorvidt man skal tillate ruteavganger fra flyplassen. Flere flyskoler holder til på flyplassen. Biggin Hill Tor Aukrust. Tor Aukrust (født 8. november 1921 på Nordigard Aukrust i Bøverdalen i Lom, død 28. april 2007) var en norsk teolog, prest og forfatter. Han var sønn av Paal O. og Torlaug Aukrust. Dikteren Olav Aukrust var hans onkel, sosialøkonomen Odd Aukrust og humoristen Kjell Aukrust var hans fettere. Aukrust avla teologisk embetseksamen i 1949 ved Universitetet i Oslo og tok praktikum året etter. På 50-tallet jobbet han som stipendiat ved universitetet, men hadde også studieopphold i København (1952), Göttingen (1955) og Basel (1957). I 1958 disputerte han for doktorgraden med avhandlingen "Forkynnelse og historie". I 1959 ble han forskningsleder ved Norsk Menighetsinstitutt, og fra 1964 til 1971 var han residerende kapellan på Hamar. Fra 1972 var han dosent i kristendomskunnskap ved UiO, og i 1978 ble han rektor ved det praktisk-teologiske seminar, en stilling han hadde til han ble pensjonist i 1988. Mennesket i samfunnet. Dette tobindsverket regnes som hans hovedverk og ble et viktig dokument for kirken til å formulere en sosialetikk. Det ble viktig også for å møte de sosialistiske strømningene i samfunnet og var inspirasjonskilde både for kristensosialistene, Arbeiderpartiets nyorientering i kirkepolitikken (Aukrust skrev det meste av utredningen som ble lagt frem i 1974 om forholdet mellom kirken og Arbeiderpartiet) og for Kjell Magne Bondeviks arbeid for å utvide Kristelig Folkepartis tenkning til å omfatte mer enn de tradisjonelle hjertesakene. ”Evangeliet skal ikke oppbevares som relikvium i gullskrin i Jerusalems tempel. Evangeliet skal tvert om gjennom forkynnere slynges ut av det hellige tempel, det skal kastes ut på torget, ut over jorden helt til dens utkanter” (Tor Aukrust) Ishockey-VM 1992. Verdensmesterskapet i ishockey i 1992 ble arrangert i Tsjekkoslovakia 28. april til 10. mai. Kampene ble spilt i Praha og Bratislava. Tolv lag deltok, det ble først spilt gruppespill med seks lag i hver gruppe der de fire beste lagene gikk videre til kvartfinaler. Det var det 56. verdensmesterskapet, og Sverige forsvarte sitt VM-gull fra året før. De beseiret Finland med 5-2 i finalen og ble verdensmestere for sjette gang. Domaine de Boingnères. Domaine de Boingnères er et armagnachus. De ligger utenfor Le Frêche i departementet Landes. Den ligger i Armagnacregionen Bas-Armagnac. Eiendommen eies av familien Lafitte. Historie. Huset ble etablert i 1807. Léon Lafitte overtok eiendommen i 1953, da hans svigerfar døde. Samme år kjøpte han også mer vinmarker fra naboeiendommen. Léon lafitte drev gården, og var også ordfører i byen "Labastide" i 18 år. Léon Lafitte startet med produksjon av armagnac på flasker, og fikk innpass hos mange restauranter. På slutten av 1950-tallet samlet han produksjonen omkring 3 druetyper, som han kalte "Cépages Nobles", dvs. Folle Blanche, Colombard og Ugni Blanc. I 1975 etablerte de sin egen "alambic" (destillasjonsapparat), med gassbrenner. Léon døde i 1994, da overtok hans kone, Marguerite, og hans datter Martine. I 2004 døde også Marguerite, og Martine Lafitte overtok hele gården. Hun har sluttført prosessen med å fokusere utelukkende på druetypen Folle Blanche. Deres eldste armagnac på fat pr 2007 er 1964-årgangen. Til fatlagring bruker de en del nye eiketønner, og kjøper 10-15 nye tønner pr år. Halvparten av produksjonen får et år på nye tønner før de tappes over i eldre tønner, og halvparten får sitt andre lagringsår på disse nye fatene. De produserer 30-40 tønner armagnac pr år, og bruker ingen tilsettingsstoffer som boisé og karamell. Utvalg. Utvalget vil variere over tid, siden de stort sett produserer årgangsarmagnacer. Per Alf Brodal. Per Alf Brodal (født 17. oktober 1944) er en norsk professor i medisin ved Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo. Eksperimentell forskning på nervesystemets koplingsmønster. Han er sønn av hjerneforsker Alf Brodal. Bibliografi. "Sentralnervesystemet. Bygning og funksjon". Tano, Oslo 1995. Bob Siebenberg. Bob Siebenberg, (født Robert Layne Siebenberg 31. oktober 1949 i Glendale, California) også kjent som C. Benberg, er medlem av det britiske pop/rock-bandet Supertramp, hvor han spiller trommer. Forøvrig var han den eneste amerikaner i Supertramp i gruppens suksessperiode. Siebenbergs sønn Jesse har også spilt med Supertramp siden utgivelsen av livealbumet "It Was The Best Of Times" (live; 1999) og medvirker ved flere av de seneste konserter og album. Bob Siebenberg utgav soloalbumet "Giants in Our Own Room" i 1984, hvor han synger halvparten av sangene og spiller keyboard og trommer. På "Giants in Our Own Room" spiller Siebenberg sammen med Scott Gorham fra Thin Lizzy, Steve Ferris fra Mister Mister, Procol Harum-trommeslageren B.J. Wilson, Kerry Hatch fra Oingo Boingo og John Helliwell. Derek Beauchemin, en av Siebenbergs gamle venner, hjalp til med å skrive sanger og spille keyboard. Siebenberg spilte også i et band kalt "Heads Up", som utgav albumet "The Long Shot" i 1989. På dette album medvirket Siebenberg, Dennis O'Donnell, Mark Hart, Brad Cole, John Helliwell, Marty Walsh og Scott Gorham på gitar. I 1989 ble Siebenberg den første kjente artist til å komponere musikk til et dataspill i Sierra On-line's. Siebenberg synes i øyeblikket å arbeide med en nytt soloalbum, "The Glendale River", som har vært under arbeid siden 1997. Niacin. Niacin, også kjent som nikotinsyre eller vitamin B3, er et vannløselige vitamin hvis derativer som NADH, NAD, NAD+ og NADP har viktige roller i energimetabolismen i den levende celle og DNA reparasjon. Betegnelsen "vitamin B3" inkluderer også det korresponderende amidet nikotinamid, eller niacinamid, hvis kjemiske formel er C6H6N2O. Jomfrufisker. Jomfrufisker er en stor familie av saltvannsfisker, som stort bare lever i tropiske strøk. Det finnes unntak: Den største arten, "Hypsypops rubicundus " lever i tareskogene utenfor California. I Middelhavet og Svartehavet finnes arten "Chromis chromis". Disse fargerike fiskene er forholdsvis lette å holde i saltvannsakvarium. Ishockey-VM 1993. Verdensmesterskapet i ishockey i 1993 ble arrangert i Tyskland 18. april til 2. mai. Kampene ble spilt i München og Dortmund. Tolv lag deltok, det ble først spilt gruppespill med seks lag i hver gruppe der de fire beste lagene gikk videre til kvartfinaler. Det var det 57. verdensmesterskapet og Russland beseiret regjerende verdensmesterne Sverige i finalen og ble verdensmestere for første gang. Maurice Utrillo. Maurice Utrillo, født Maurice Valadon, (25. desember 1883–5. november 1955) var en fransk kunstmaler. Biografisk. Han ble født på 1. juledag i kunstnerbydelen Montmartre i Paris av den ugifte da 18-årige aktmodellen og etterhvert malerinnen Suzanne Valadon. Utrillo er dermed en av få av de berømte kunstmalerne i Montmartre som faktisk var født der. Far til gutten var trolig en ung maler ved navn Boissy eller Pierre-Cécile Puvis de Chavannes, men han tok navn etter den spanske kunstneren og kritikeren Miguel Utrillo, en venn av moren. Han signerte forøvrig et legalt dokument i 1891, der han påtok seg farskapet. Moren røpet det ikke i løpet av sitt liv. Moren var blitt modell og etterhvert også selvstendig kunstner etter en ulykke som sirkusartist. Hennes posering for kjente kunstnere som Berthe Morisot, Pierre-Auguste Renoir, Henri de Toulouse-Lautrec og andre, hadde gitt henne rik anledning til å lære, og Edgar Degas ble hennes mentor. Den unge Mauroce var ikke enkel, og var både løsaktig og tilbøyelig til å drikke for mye. Han fikk en mental sykdom i 1904, og moren trodde det ville være bra for ham å tegne og male, så hun hjalp ham i gang med det. Uten annen opplæring enn hva moren kunne tilføre, gikk han ut og malte Montmartre og folkene der slik han så bydelen. Fra 1910 av fikk han gode kritikker og i 1920 var han nærmes legendarisk. I 1928 fikk han den franske Æreslegionens kors. Den mentale sykdommen var imidlertid ikke over, og han hadde gjentatte innleggelser når det ble for ille. Som middelaldrende ble han sterkt religiøs, og giftet seg i 1935 som femtitoåring og flyttet til forstaden Le Vesinet. Han var da så helsemessig nedbrutt at han ikke laget utendørsbilder, men malte utsikt fra vinduer og kopier av fotos og postkort og etter minnet.. På Montmartre selges fortsatt postkort med de mest kjente av hans motiver. Tross alkoholrelaterte plager, ble han over 70 år gammel, og døde i 1955. Han er gravlagt på Cimetière Saint-Vincent i Montmartre. Trivia. Farsskapet ga opphav til en anekdote som nok ikke er helt sann, men har et poeng. Den amerikanske samleren Ruth Bakwin fortalte i et intervju om at moren tok med seg den nyfødte babyen til Renoir og minnet ham om at hun hadde stått for ham for 9 måneder siden. Renoir så på babyen og utbrøt: «Han kan ikke være min. Fargen er gyselig.» Hun gikk til Degas med samme budskapet, men han avviste det fordi formen var feil. Så møtte hun Miguel Utrillo på en kafe, og klaget sin nød. Han sa: «Kall babyen Utrillo. Jeg gir gladelig mitt navn til enten Degas eller Renoir.» Eksterne lenker. Utrillo, Maurice Utrillo, Maurice Utrillo, Maurice Odacidae. Odacidae er en gruppe piggfinnefisker som bare finnes rundt Australia og New Zealand. Anatomi. Artene blir inntil 40 cm lange. Landkar. Landkar (også endeopplegg) er endestøtten for en brobane mot land. Et landkar består som oftest av fundamentplate. Her kobles veioverbygningen og brobanen sammen. Landkaret er som oftest bygd opp av såle (fundament), vinger, tverrbærer, lageravsats, front-og bakmur. For norske forhold har Statens vegvesen har utarbeidet egne håndbøker som benyttes ved prosjektering av landkar. Ved større broer må det nødvendigvis foretas spesielle beregninger og analyser for å finne fram til nødvendige dimensjoner. Papegøyefisker. Papegøyefisker er en familie av saltvannsfisker. De fleste lever på korallrev i tropiske strøk, men noen få lever i kaldere klima, for eksempel "Sparisoma cretense" fra Middelhavet. Navnet på familien skyldes at de har kraftige tenner som brukes til å raspe alger fra koraller. Győr. Győr (tysk: "Raab") er en by i nordvestre Ungarn om lag halvveis mellom Budapest og Wien. Elvene Rába og Rábcas renner forbi byen og munner senere ut i Mosoni-Duna om lag ti km fra Donaus hovedløp. Innbyggertallet var i 2001 129 412 personer. Győr er også hovedstad i Győr-Moson-Sopron-distriktet. Håndballklubben Győri Audi ETO KC holder til i byen. Mafdet. Mafdet var ei egyptisk gudinne. I egyptisk mytologi var hun en tidlig gudinne som ble assosiert med katter og mungoer. Opprinnelig var hun guddommeliggjøring av den rettslig retteferdighet enn rettslig dom og avstraffelse. Således ble hun sett på som beskytteren av faraos kammer og andre hellige steder, og man mente at hun beskyttet mot ormer, skorpioner og andre gifte kryp som ble sett på som lovovertredere mot ma’at (orden og fred). Mafdet ble avbildet som en kvinne med kattedyrhode, det være gepard, leopard eller panter, eller kun en kvinne kledd i katteskinn. Grunnen til at hun ble assosiert kattedyr var at disse drepte giftige kryp og slanger. Hennes flettede hår endte i skorpionhaler som et tegn på hennes makt over deres gift. Hun ble stundom kalt for «slottsfruen i livets slott». I forbindelse med hennes assosiasjon til kattedyr betyr hennes navn "(hun som) løper raskt". Hennes kult ble etter hvert erstattet av Bast, en annen kattegudinne som ble sett på som faraos beskytter. Johan Willoch Erichsen. Johan Willoch Erichsen (født 15. februar 1842 i Kristiansand, død 22. august 1916 i Gol) var en norsk teolog og biskop i Den norske kirke. Han var biskop i Bjørgvin bispedømme fra 1899 til 1916. Johan Willoch Erichsen var født og oppvokst i Kristiansand. Hans far, Hans Erichsen, var teolog og tjenestegjorde som klokker ved domkirken. Faren døde i 1860, året etter at Johan W. Erichsen hadde blitt uteksaminert fra katedralskolen. Erichsen fulgte i farens fotspor og studerte teologi ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, og kom slik til å tilhøre den generasjonen prester som hadde Gisle Johnson som lærer. Erichsen tok teologisk embetseksamen i desember 1864. Han arbeidet noen år som lærer før han begynte sin prestegjerning, han var ansatt ved Nissens skole i Kristiania og senere ved sin tante, Katinka Willochs, pikeskole i samme by. I 1868 ble han personellkapellan i Eidsvoll, først hos prosten "Nils Vogt" og fra 1870 hos Eilert Sundt. Samarbeidet mellom Sundt og Erichsen skal ikke ha vært av de beste, og ved årsskiftet 1873/74 forlot han Eidsvold for å bli personellkapellan hos Kristian Vilhelm Koren, som var sokneprest i Bragernes og prost i Drammen. Han ble imidlertid ikke lenge i Drammen heller, i mai 1875 ble han oppnevnt til residerende kapellan i Skien etter Fredrik Petersen som var blitt ny professor i systematisk teologi. Han ble i Skien i 15 år, til han i 1890 ble oppnevnt til sokneprest i Gjerpen. Blant tidligere sokneprester i Gjerpen var det flere biskoper, som Knud Gislesen, Johannes Nilssøn Skaar og Andreas Grimelund. Erichsen skulle få følge dem også i den tjenesten. Den tidligere minister Jakob Sverdrup hadde blitt utnevnt til biskop i Bergen etter Fredrik Waldemar Hvoslef, men grunnet sykdom hadde han ikke tiltrådt tjenesten. Sverdrup døde i 1899, og den 30. september samme år ble Erichsen utnevnt til ny biskop i Bergen. Han fikk avskjed som biskop i 1. mai 1916 på grunn av sviktende helse, og døde 22. august samme år. Familie. Erichsen ble i 1869 gift med Kristiane Sofie Rogstad Boeck, født 17. november 1833. Kristiane døde i 1873, og i 1877 giftet han seg på nytt, med hennes yngre søster Helga Marie Margrete Boeck, født 1847. I sitt første ekteskap fikk han to døtre, i sitt andre fem døtre og en sønn. Eksterne lenker. Erichsens biografi i kapitler om bygdens prester. Fulltekst fra slekt.org. Erichsen, Johan Willoch Erichsen, Johan Willoch Erichsen, Johan Willoch Erichsen, Johan Willoch Erichsen, Johan Willoch Åneby. Åneby er et tettsted i Nittedal kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger langs Riksvei 4 omtrent seks kilometer nord for kommunesenteret Rotnes og 3,5 kilometer sør for tettstedet Løstad. Åneby er det største tettstedet i Hakadal, og er det ene av to kirkesogn i Nittedal. Navnet kommer trolig av mannsnavnet Arne/Arnar. Åneby stasjon er stoppested på Gjøvikbanen. Ikke bevist. Ikke bevist (skotsk: "No pruiven") er en kjennelse som kan avsies av skotske domstoler. Realiteten i kjennelsen er frikjennelse på grunn av bevisets stilling. Under skotsk rett kan en straffesak ende i en av tre kjennelser: «skyldig», «uskyldig» eller «ikke bevist». Utenfor Skottland kalles «ikke bevist»-kjennelsen iblant for «skotsk kjennelse». Kjennelsen var etablert i skotsk rett i løpet av 1728, men de lærde strides om opprinnelsen. Heinrich Arnold Thaulow. Portrett av Heinrich Arnold Thaulow ca 1880. Heinrich Arnold Thaulow (født 10. juni 1808 i Slesvig, Sønderjylland, død 19. august 1894 på Modum) var en norsk lege og grunnlegger av kurbadene Sandefjords Bad og Modum Bad. Hans far Johan Frederik Thaulow (1768–1833) var født i Kristiansand som sønn av auksjonsdirektør og rådstueskriver "Henrik Arnold Thaulow", men arbeidet som amtsforvalter i Åbenrå i Sønderjylland, hvor han giftet seg med Caroline Henriette Looft fra Vandsbæk (nå bydelen Wandsbek i Hamburg). Flere av deres barn valgte å slå seg ned i farens hjemland, blant dem Heinrich Arnold, professor "Moritz Thaulow" og apoteker "Harald Thaulow", far til maleren Frits Thaulow. Heinrich Arnold Thaulow begynte sine studier ved universitetet i Kiel, men fortsatte fra 1830 ved universitetet i Oslo, hvor han tok medisinsk embetseksamen i 1833. Han giftet seg i 1834 med Nicoline Andrea Margrete Vibe (1807–1885). De slo seg ned i Sandefjord, hvor han i 1837 sammen med to andre byborgere anla kurbadet, «Sandefjords Svovl- og Sjøbad». Ledelsen av kurbadet frasa han seg i 1839 for å overta stillingen som verkslege ved Blaafarveværket i Modum. Denne beholdt han til 1867, og fra 1849 kombinerte han den med stillingen som distriktslege på Ringerike. Da legedistriktet ble delt i 1866, fikk han Modum som sitt distrikt. Der oppdaget han den jernholdige "St. Olafs Kilde", som ble ansett som helsebringende og førte til at han i 1857 opprettet Modum bad. Han bosatte seg fast på Modum Bad da han sluttet i stillingen som distriktslege i 1876. Til å utbygge og utvikle sine to badeanlegg brukte han utbyttet fra "Ringerikes Nikkelverk", som han var med på å grunnlegge i 1849. Inntekter fra nikkelverket brukte han også til å kjøpe ut medeierne av Sandefjords Bad og bli eneeier i 1874. Begge badesteder var representert på den balneologiske utstilling i Frankfurt am Main i 1881 og ble belønnet med sølvmedaljer. I 1863 og 1865 reiste Thaulow med statsstipendium til utenlandske badesteder. Han skrev en rekke tidsskriftartikler om badeterapi og en monografi om Sandefjords Bad: «Die eisenhaltig-salinischen Schwefelquellen und die Seebäder bei Sandefjord», Hamburg 1855. Som badelege i Sandefjord var han kjent for å ha tatt i bruk manet-terapi. Bruk av brennmaneter ble ikke utbredt i Norge utenom nettopp i Sandefjord. Det kan tenkes at Thaulow hadde fått ideen fra en kollega i Travemünde. Thaulow vant internasjonal anerkjennelse som balneolog, og hans badeanstalter ble meget populære. Thaulow var selv en habil tegner og etterlot seg en mengde skisser og akvareller fra sine reiser i inn- og utland. Ved Sandefjords Bad ble fargelitografier etter hans akvareller med motiver fra distriktet solgt som souvenirer. Han antas også selv å ha vært arkitekt for mange av bygningene ved sine badeanlegg. Interessen for kunst gjorde at han understøttet lovende men ubemidlede kunstnere som søkte videre utdannelse, blant dem Christian Skredsvig. Hans betydelige samlinger av kunst og antikviteter ble etter hans død utvidet av de tre ugifte døtrene Aimée, Jeanette og Christiane Thaulow. De forærte betydelige deler av samlingen til Drammens Museum og til møblering av Akershus Slott. Søstrene Thaulow opprettet i 1910 Thaulow-museet og overlot til dette farens og sine egne samlinger av portretter, møbler og gjenstander med tilknytning til familien Thaulow. Museet er en stifelse som forvaltes av Norsk Folkemuseum, med et eget styre der etterkommere av Dr. Thaulow er representert. Samlingene ble anbrakt i hovedbygningen fra Leikanger prestegård, som ble flyttet, gjenreist og restaurert på Folkemuseet for kr. gitt av søstrene Thaulow. De ga et tilsvarende beløp til et fond for vedlikehold av bygningen og innkjøp til samlingene. To av rommene i Thaulow-Museet er innredet med gjenstander og bilder som har tilknytning til Heinrich Arnold Thaulows jevnaldrende fetter Henrik Wergeland og hans foreldre – hans mor var født Thaulow. Ossip Zadkine. "Ødelagt by" (1951-53) Leuvehaven i Rotterdam Ossip Zadkine, født 14. juli 1890 i Vitebsk, Hviterussland, død 25. november 1967 i Paris, Frankrike, var en hviterussisk skulptør og billedkunstner. Zadkine studerte i Sunderland, London og i 1909 på École des Beaux-Arts i Paris, hvor han senere bosatte seg og virket den største delen av sitt liv. Han gikk ut som frivillig som bårebærer i 1916-17 i første verdenskrig och var i eksil i USA 1941-45, under andrr verdenskrig. Han var gift med kunstneren Valerie Prax (1897 – 1981). Huset på rue d´Assas hvor de bodde og hadde sine atelierer fra 1928 er nå et museeum tillegnet paret. I Paris fikk han en dyp beundring for Rodin, men det var kubismen som gjorde det største inntrykket på ham. I mange år eksperimenterte han, i likhet med Lipchitz, Laurens og Archipenko, med å omforme den nakne menneskekroppen til en streng geometrisk komposisjon. Eksempel på Zadkines ekspressive skulpturer er "Orfeus" ("Orphée" 1948), "Menneskelig skog" ("Forêt humaine" 1957) og "Ødelagt by" ("Ville détruite", "De verwoeste Stad", 1951-53). Det sistnevnte kunstverket er et 6,5 m høyt minnesmerke i bronse over ødeleggelsen av Rotterdams sentrum i tyske bomberaid i 1940. London Ashford lufthavn. London Ashford Airport, også kjent under sitt eldre navn Lydd Airport, er en innenriksflyplass omkring to kilometer fra Lydd og 22 kilometer sør for Ashford i Kent. Den regnes med blant Londons flyplasser, hvilket reflekteres i navnet, men har lite av hovedstadens trafikk. Lydd Air har flyplassen som sin base, og har regelmessige flyvninger til Le Touquet i Frankrike. Flyplassen har også vært kjent som "Lydd Ferryfield", og ble særlig brukt til transportfly som fraktet biler og passasjerer over Den engelske kanal til Frankrike. Denne trafikken har helt forsvunnet etter at Kanaltunnelen åpnet. Destinasjoner. Ashford Sikaiana. Sikaiana er en atoll i Malaita-provinsen i Salomonøyene i Stillehavet. Den ligger drøyt 200 km nordøst av øya Malaita. Innbyggertallet er noe under 300. Geografi. Atollen har form omtrent som en likebeint trekant. I toppunktet ligger den største øya, også den heter Sikaiana. Den er en utdødd vulkan av rundt 45 meters høyde. Langs grunnlinja av «trekanten» ligger tre mindre øyer, Tehaloei, Matuiloto og Matuavi. Inni atollen ligger lagunen Te Moana. Atollen måler ca 10 km fra øst til vest. Landarealet er under 2 kvadratkilometer. Øyene er vanskelig tilgjengelige på grunn av de omkringliggende reva. Historie. Den innfødte befolkninga er hovedsakelig polynesisk og nedstammer fra ulike stillehavsøyer. Ifølge tradisjonen blei øyene oppdaga av Tehuiatahu, som kom fra Luahatu, men det er ikke kjent hvor dette stedet ligger. Det var mye stridigheter blant etterkommerne hans, men til slutt klarte en konge ved navn Mono å skape fred. Den første vestlige omtalen av stedet er fra 1606, da spanske oppdagelsesreisende på Duff-øyene kom over en sikaianer, som blei holdt som krigsfange der. Første europeer som så øyene, var antakelig en kaptein Hunter i 1791. Han gav dem navnet Stewart-øyene. I åra som fulgte blei de tidvis besøkt av hvalfangere og andre skip. I 1986 ødela den tropiske orkanen Namu det meste av kokospalmene på Sikaiana, noe som ramma økonomien hardt. En del av USA? Noen av innbyggerne hevder at øyene tilhører USA og regner seg derfor som USA-borgere. Grunnlaget for dette skal være at Stewart-øyene blei overdratt til kong Kamehameha IV av Hawaii i 1856. De var dermed en del av den seinere republikken Hawaii, da denne blei en del av USA i 1898. I 1996 søkte en del av innbyggerne på Sikaiana om å få stemme ved ei folkeavstemming på Hawaii. Dette blei avslått. Forholdet er omtalt ved ei fotnote i en rapport til Representantenes hus fra 1997. Språk. Sikaiana er også et eget språk, som i følge Ethnologue hadde 731 talende i 1999. Alfabetet består av A, I, NG, H, K, L, M, N, P, S, T og V. Illusjon. Illusjon kan på norsk blant annet bety Akersbanene. Opprinnelsen til Aksjeselskapet Akersbanerne (eller Akersbanene) ble initiert av diplomingeniør S. Larsen og Eivind Eckbo, etter at de i 1916 hadde sendt søknad til Arbeidsdepartementet om konsesjon og ekspropriasjonstillatelse for elektrisk bane. Banen skulle gå østover fra Gråkammen stasjon på Holmenkollbanen, sør for Sognsvann og ende opp ved husmannsplassen Nilserud på Nordberg. Planen var at banen eventuelt skulle forlenges til Grefsen eller Majorstuen stasjon. Larsen og Eckbo inviterte ganske snart Aker kommune til å delta i planene, delvis for å sikre det økonomiske grunnlaget, delvis for å gjøre arbeidet lettere med hensyn til planlegging av banebygging og eiendomsutvikling. 7. juni 1917 ble A/S Akersbanerne stiftet, med kommunen som majoritetseier. Formålet med selskapet var således ikke bare å koordinere utbyggingen av forstadsbaner mellom Aker og Kristiania, men også å «erverve og utnytte faste eiendommer ved salg eller på annen måte». Forhold rundt stiftelsen skjedde delvis i hemmelighet, fordi man ønsket å komme eventuelle jordspekulanter i forkjøpet. Allerede tidligere i stiftelsesåret hadde Aker kommune utarbeidet en plan for utbygging av en forstadsbane. Disse planene førte til at A/S Akersbanerne i 1918 sendte inn en revidert konsesjonssøknad for en bane som skulle gå fra Majorstuen stasjon, over Frøen til Søndre Tåsen, nord for Nordberg over Kringsjå, og ende opp på Sandås ved Sognsvann. I tillegg ble det søkt om sidelinje fra Tåsen til Nordre gravlund. Hensikten med sidelinjen var å knytte Sagenetrikken sammen med Sognsvannsbanen. Kristiania Sporveisselskap og A/S Akersbanerne kunne imidlertid ikke bli enige, og det ble ingen sidelinje. Den første linjen A/S Akersbanerne bygget var imidlertid Østensjøbanen, og gikk fra Vålerenga til Oppsal. Den stod ferdig 10. januar 1926, etter at man hadde hatt midlertidig drift med bytrikk til Bryn siden 1923. I årene opp mot 1920 foretok A/S Akersbanerne sammen med Aker kommune store tomtekjøp i strøkene Sogn, Berg, Nordberg og Haugerud, i forbindelse med planlegging og utvikling av det man kalte for Sogn haveby. Noen år senere utparsellerte og solgte A/S Akersbanerne tomtene. Formålet var å skaffe seg finansierings- og trafikkgrunnlag for utbygging av Sognsvannsbanen. I januar 1922 startet anleggsarbeidene med Sognsvannsbanen, men ble stanset sommeren 1924 på grunn av konflikt om lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidsstansen skulle vise seg å vare i 9 år. Årsaken til det lange oppholdet hadde sammenheng med at byggingen av Østensjøbanen ble dyrere enn hva Akersbanerne hadde beregnet. Samtidig var det vanskelige økonomiske forhold i tiden, og de store forsinkelsene som hadde oppstått i forbindelse med S Holmenkolbanens bygging av ny undergrunnsbane fra Majorstuen til Nationaltheatret stasjon spilte også en viss rolle. Arbeidet med Sognsvannsbanen ble derfor først besluttet gjenopptatt i desember 1932, hvorpå A/S Akersbanerne også engasjerte seg i en forlengelse av Smestadbanen til Makrellbekken. 10. oktober 1934 kunne Sognsvannsbanen åpnes for ordinær drift. I forkant av åpningen av Sognsvannsbanen ble ikke A/S Akersbanerne og A/S Holmenkolbanen enige om fordeling av inntekter og utgifter for tunnelstrekningen mellom Majorstuen og Nationaltheatret stasjon. På dette tidspunktet var A/S Holmenkolbanen i realiteten konkurs, fordi selskapet måtte betale store erstatningskrav fra gårdeiere som hadde fått setningsskader på sine eiendommer på grunn av byggingen av den nye undergrunnsbanen. Løsningen ble at Aker kommune gjennom A/S Akersbanerne overtok aksjemajoriteten i A/S Holmenkolbanen i 1933, og driften av både Sognsvannsbanen og Smestadbanen ble lagt inn under A/S Holmenkolbanen. A/S Akersbanerne mistet dermed mye av sin betydning, og avsluttet sin befatning med praktisk banedrift da Østensjøbanen ble overtatt av S Bærumsbanen i 1937. A/S Akersbanerne fusjonerte formelt med S Oslo Sporveier 31. mai 1949. RAF Northolt. RAF Northolt er nå basen for "The Royal Squadron". RAF Northolt er en flystasjon tilhørende Royal Air Force i Ruislip i Hillingdon distrikt (Stor-London), 24 km nordvest for Westminster i London. Den ligger 5,2 nm (9,6 km) nord for Heathrow lufthavn. I tillegg til militær aktivitet er det betydelig sivil aktivitet på Northolt flystasjon. RAF Northolts motto er: «Ready to Carry or to Fight». Navnet kommer ikke fra byen Northolt i Ealing, som ligger ca. 8 km sørøst for basen: Det var vanlig, blant annet på grunn av logistikkbehov, at tidlige RAF-baser fikk navn etter nærmeste jernbanestasjon, hvilket i dette tilfellet var den forrige «Northolt Junction», nå South Ruislip stasjon. Basen ble åpnet i mai 1915 for Royal Flying Corps´ fly. Under andre verdenskrig var den en aktiv base for RAF og "Polskie Siły Powietrzne", det polske flyvåpenet i England og Frankrike. Etter krigens slutt ble den en viktig sivil flyplass, men da Heathrow åpnet ble den igjen primært brukt til militære formål. I perioden 1950–1980 var det stasjonert fly fra United States Air Force, United States Navy, Royal Canadian Air Force og Armée de l'Air på Northolt. Den er nå (2007) hovedbase for No. 32 (The Royal) Squadron RAF. No. 32 Squadron flyr "Air transport of the Royal Family and executive of the United Kingdom"s to BAe 146 CC.Mk.2 (eller "BAe 146-100 Statesman"), tre AgustaWestland AW109 og seks BAe 125 CC.Mk.3. Fra omkring 1980 har det vært større sivil enn militær trafikk på flybasen. 14 km vest for RAF Northolt ligger Pinewood Studios og sine eksotiske dekorer, og flystasjonen ble valgt til å representere en base på Cuba i James Bond «Octopussy» filmens første sekvens. Flyplassen ble også kjent 7. mai 2001 da Storbritannias mest besrømte togrøver Ronnie Biggs ble fløyet tilbake fra Brasil av egen fri vilje og ble arrestert på basen. Media oppmerksomhet var også høy 5. september 1997 da kisten av Diana, fyrstinne av Wales, ble fraktet fra Villacoublay flybase ved Paris etter hennes død i den franske hovedstaden. Eksterne lenker. Northolt Northolt Gloppefjorden. Gloppefjorden (også Gloppenfjorden) er en fjordarm til Hundvikfjorden og Nordfjord i Sogn og Fjordane. Den er ca 12 km lang, og ligger i sin helhet i Gloppen kommune. Innerst i fjorden ligger kommunesenteret Sandane. Fjorden får tilført mye ferskvann fra omliggende vassdrag, der lakseelva Gloppeelva fra Breimsvatnet er den største. Elva munner ut en kilometer sør for Sandane like ved Sandane Camping og badestranda "Fitjesanden". Mellom Fitje og Sandane ligger "Selvågane", et våtmarksområde med en ubebodd holme. Dette er et fredet fuglereservat for flere arter sjøfugl. Langs fjorden ligger gode jordbruksområder. Sørsida er preget av høyere fjell og gårdsnavn som Arnestad, Gimmestad, Rygg, Sande ligger ved fjorden langs det som kalles Sørstranda. Videre utover langs fjorden ligger Devik og lengst mot vest, Hestenesøyra som skiller innløpet til Gloppefjorden fra Hyefjorden. Nordsida av fjorden har lavere fjellformasjoner. Gårder langs nordsida av fjorden fra Sandane og Øyrane i øst er Austrheim, Hauge, Gloppestad, Slagstad, Tystad, Vereide, Apalset, Andenes, og lengst mot vest ligger Hjelmeset. Her ligger Sandane lufthavn og Anda med fergeforbindelse til Lote på nordsida av Nordfjord. Området ved Hjelmeset har tidvis hekkende havørn. Eksterne lenker. Gloppenfjorden Serket. Serket var ei egyptisk gudinne. Serket, egyptisk museum.I egyptisk mytologi var Serket, også stavet "Serket-hetyt, Selket, Selkis, Serkhet, Selchis", og "Selkhit", opprinnelig guddommeliggjøringen av skorpionen. Skorpionens bitt leder til lammelse og Serkets navn beskriver dette forholdet ettersom det betyr "(den som) tetter strupen". Skjønt Serkets navn kan også ha en annen mening ved å bety "(den som får) strupen til å puste", og lignende. Foruten å bli sett på som den som biter de syndige var Serket også sett på som den som kunne lege bitt fra skorpioner og fra andre gifter som fra slanger. I kunsten ble Serket avbildet som en skorpion, eller som en kvinne med et skorpionhode, og selv hun ikke synes å ha hatt templer hadde hun et presteskap. Hun ble anerkjent som en av de viktigste gudinnene og ble noen ganger anerkjent av faraoene som deres egen beskytter. Som skytsgudinne mot gifter og slangebitt ble Serket ofte sagt å være den som beskyttet gudene fra Apep, den store og ondskapsfulle slangeguden, og noen ganger fungerte hun som vokter når Apep var holdt fanget. Ettersom mange av de giftige krypene i Egypt kunne gi dødelig utgang ble Serket også sett på en som beskyttet de døde, spesielt i forbindelse med gift og væsker som kunne gi lammelse. Hun ble sagt å være beskytteren av teltene med de som balsamerte og av kanopiktiske krukker som inneholdt gift, den som tilhørte Kebehsenuf, en av Horus’ fire sønner. Som vokter av kanopiktiske krukker og en beskytter fikk Serket en sterk assosiasjon med Aset (Isis) og Nebet Het (Nefthys) som også utførte tilsvarende funksjoner. Til slutt, langt inn i den egyptiske historien, ble Serket identifisert med Isis, delte billedspråk og herkomst, inntil hun til slutt ble redusert til bli kun et aspekt av Isis. Kristian Trægde. Kristian Trægde (født 29. juni 1915, død 13. februar 2006) var en norsk meteorolog og værmelder. Han var fra øya Hille utenfor Mandal. Ansatt som statsmeteorolog ved Meteorologisk Institutt fra 1962-1980. Han var en av de første meteorologer på fjernsyn i Norge. Etter hvert deltok han også i flere underholdningsprogrammer på NRK. Trægde var i 1981 programleder for Klart det går! på NRK fjernsynet. Han var en populær TV-kjendis, og med sitt sjarmerende smil ble han på mange måter et symbol på «det blide sørland». Iah. Iah var en egyptisk gud. IahIllustrasjon fra E. A. Wallis Budges bok "The Gods of the Egyptians", vol. 1. Flere faraoer tok hans navn, som faraoen av det 18. dynasti, Ahmose og hans mor Ahhotep. Zgierz. St. Katarina kirke i Zgierz Zgierz () er en by i det sentrale Polen. Den ligger like nord for Łódź og er en del av agglomerasjonen rundt denne byen. I 2007 hadde Zgierz 58 164 innbyggere. Zgierz ligger i Łódź voivodskap og er hovedstaden i Zgierz-powiaten. Den er en av de eldste byene i det sentrale Polen. Navnet «Zgierz» dukket for første gang opp i 1131, og i 1288 eller før fikk byen byrettigheter, som i 1420 ble bekreftet av kong Vladislav II Jagello. I 1793 havnet byen under Preussen etter Polens delinger, fra 1807 ble den del av Storhertugdømmet Warszawa og fra 1815 del av Kongress-Polen. På midten av 1800-tallet oppstod tekstilindustri i byen, og utviklingen skjøt da fart. Frem til 1975 hadde byen Zgierz status som distriktsnivåby. Vennskapsbyer. Glauchau, Hódmezővásárhely, Kežmarok, Kupiškis, Orzysz, Supraśl, Manevytsji Ritualmordanklagen på Rhodos. Ritualmordanklagen på Rhodos, også "Blodsaken på Rhodos", var en sak med falske mordanklager på den osmanske øya Rhodos i 1840, hvor øyas jødiske befolkning ble anklaget for å rituelt ha myrdet en ung kristen gutt. De falske anklagene oppstod blant øyas gresk-ortodokse befolkning og ble aktivt støttet av konsuler fra flere europeiske land, blant dem konsulene fra Storbritannia, Frankrike, Keiserdømmet Østerrike, Sverige og Hellas. Den osmanske guvernøren på Rhodos brøt med en lang osmansk tradisjon og støttet anklagene. En rekke lokale jødiske innbyggere ble arrestert, og flere ble torturert så hardt at de til sist ga falske tilståelser. Det jødiske kvarteret ble også blokkert i tolv dager. Det jødiske samfunnet på øya ba om hjelp fra det jødiske samfunnet i Konstantinopel, som videresendte appellen til europeiske regjeringer. I Storbritannia og Østerrike lyktes lokale jødiske samfunn i å vinne støtte fra regjeringene, og meldinger ble sendt til ambassadørene i Konstantinopel om at anklagene var falske. Samtidig hadde guvernøren på Rhodos problemer med å kontrollere de lokale fanatiske kristne, og sendte derfor saken over til sentraladministrasjonen som så gransket saken. I juli 1840 fastslo granskningen at det jødiske samfunnet på øya var uskyldig i anklagene. I november samme år utstedte den osmanske sultanen så et dekret hvor han erklærte beskyldningene om ritualmord for å være falske. Allerede i 1247 hadde pave Innocent 4. utstedt en bulle som slo fast at ritualmordanklagene mot jøder var falske. The Oslo Initiative against Human Trafficking. Initiative against Human Trafficking (Initiativ mot menneskehandel) har som formål å bekjempe menneskehandel og begrense skadevirkningene av dette. Initiativet stod bak kampanjen nulltoleranse.no og ble stiftet av Malmfrid Hovsveen Hallum og Christian Lien Jensen i 2006. Kulten i Det gamle testamente. Kulten i Det gamle testamentes tekster og betegner normalt en «sosial tilbedelse gjennom ritualer». Kulten (lat. (fra "cultus" – å gi oppmerksomhet til en person eller en ting, å tilbe) er et sentralt fenomen) er et begrep for totaliteten av religiøst liv knyttet til for eksempel i tempelet i Jerusalem, helligsteder osv. i Det gamle testamente. I forskningen regner man med at kulten i Det gamle testamente er spesielt knyttet til det prestelige miljø som står bak deler av Det gamle testamente. Kultens sentrale kjennetegn. Det som skjer i kulten er ikke en privat handling, og er en sosial gruppeopplevelse av en guddom eller det guddommelige ("det numinøse"). Johan Kaggestad. Johan Kaggestad (født 12. oktober 1943 i Modum kommune) er en norsk idrettstrener. Han er også kjent som ekspertkommentator for TV 2, spesielt i forbindelse med Tour de France. Kaggestad er utdannet diplomøkonom ved Bedriftsøkonomisk Institutt. Han er mest kjent som trener i friidrett. Han er far til syklisten Mads Kaggestad. Trenerkarrieren. Kaggestad var landslagstrener i friidrett langdistanseløp i ni sesonger, hvilket resulterte i 13 medaljer i OL, VM og EM. Han var i denne perioden personlig trener for verdensstjernene Grete Waitz og Ingrid Kristiansen. I forbindelse med sønnen Mads' interesse for sykkelsport ble Kaggestad trukket inn som trener også i denne idretten. I 2006 tok han over for Finn Aamodt som støttetrener til landslagstrener Peter Mueller for det norske skøytelandslaget. I desember 2007 ble det kjent at han skal være en del av trenerapparatet til Vålerenga Fotball. Han har vært sportslig koordinator i Olympiatoppen for en rekke sommeridretter. Modum-prosjektet. Johan Kaggestad regnes som en pionér på å bruke fysisk trening som en aktiv del av behandlingstilbudet for psykiatriske pasienter. Han trener pasienter og utvikler metoder ved Modum Bads Nervesanatorium. Et initiativ som har fått stor nasjonal oppmerksomhet er Modum-prosjektet, som regnes som en nyvinning innen forebyggende og rehabiliterende helsearbeid. Kaggestad har vært kultursjef i Modum kommune i 6 år, og har i mange år arbeidet som konsulent i næringsliv og organisasjonsliv. Idrettskarrieren. Kaggestad representerte Idrettsforeningen Kamp-Vestheim som friidrettsutøver. Han var innom landslaget tidlig på 1970-tallet, men i kamp med storløpere som Arne Kvalheim, Knut Kvalheim og Per Halle fikk han ikke etablert seg der. Han nådde heller ikke premiepallen i NM i sine beste øvelser 5 000 m og 10 000 m. På 5 000 m står han notert med 13.56,6 s som bestetid, mens han på 10 000 m har 29.30,2 s. Begge resultatene er satt sommeren 1974, og holder per 2007 til henholdsvis 45. og 61. plass i Norge gjennom alle tider. Kaggestad spilte også fotball i sin ungdom, og fikk med seg en NM finale for Lyns juniorlag, i tillegg til noen A-lagskamper som back før han ødela kneet. Ekspertkommentator. Kaggestad har i flere år vært TV 2s ekspertkommentator under Tour de France. I forbindelse med TV 2s sendinger under Tour de France har Kaggestad fått positiv omtale også for sine utenomsportslige fortellinger fra de områdene syklistene kjører gjennom. Styreverv. Kaggestad ble i 2010 valgt som styremedlem i ishockeyklubben Storhamar Dragons. Utmerkelser. Kaggestad ble i 2012 gjort til ridder av den franske Ordenen for kunst og litteratur. Malmfrid Hovsveen Hallum. Malmfrid Hovsveen Hallum (født 2. mars 1979) er en norsk dramatiker og skribent. Hun har utdannelse fra Rose Bruford College i London og Universitetet i Oslo. I Norsk dramatikkfestival 2009 medvirket Hallum med stykket "Orehei", som handler om jenter fra en tidligere sovjetrepublikk som er ofre for trafficking. Dette er skrevet blant annet på bakgrunn av egne møter med jenter som har blitt solgt inn i tvangsprostitusjon. Hun har skrevet artikler og kronikker for Ny Tid, Dagsavisen, KK, Aftenposten, Morgenbladet og Dagbladet. Hallum er engasjert i flere prosjekter mot menneskehandel. Hun er nominert til Plans jentepris 2012. Hallums monolog "Fugleslottet" er utgitt på Transit Forlag i antologien, "MonolUNG". Skuespillet "Fugleslottet" var del av stuntlesningsserien på Norsk Dramatikkfestival 2011. Hentesveis. Hentesveis eller hentehår er en frisyre som brukes av delvis skallete menn som lar håret på en side av hodet vokse langt, og grer håret over det skallete området, vanligvis issen. Frisyren blir ofte forbundet med noe negativt og komisk, som et litt hjelpeløst forsøk på å prøve å skjule delvis skallethet og dermed framstå som annereledes og gjerne mer ungdommelig enn man er. En kjent bærer av frisyren er den amerikanske forretningsmannen Donald Trump (født 1946), og frisyren hans vekker ofte interesse i media, særlig i sladrepressen og i humoristisk sammenhenger, for eksempel i David Lettermans og Jay Lenos TV-show. Trump har til og med inngått veddemål om frisyren sin. Det er også laget en timeslang TV-dokumentar om hentesveis. En norsk kjendis som fikk kommentarer om hentesveisen sin, var Øystein Hedstrøm som representerte Fremskrittspartiet på Stortinget 1989-2005. På engelsk kalles hentesveis "comb over" og på dansk "hentehår". På japansk heter hentesveis, i oversettelse, "strekkodefrisyre" og liknende (バーコードな髪型 eller バーコード頭). Ig Nobelprisen. a> fortjent til Ig Nobelprisen i fysikk 2000. Ig Nobelprisen er en parodi på Nobelprisen og utdeles hvert år i oktober – rundt samme tid som de ekte Nobelprisene offentliggjøres – for ti vitenskapelige bragder som «først får folk til å le, deretter til å tenke». Prisen blir organisert av det vitenskapelige, humoristiske tidsskriftet "Annals of Improbable Research", og utdeles av en gruppe som inkluderer ekte Nobelprisvinnere ved en seremoni i Harvard universitetets "Sanders teater". De første Ig Nobelprisene ble utdelt i 1991, da for oppdagelser som «verken kan, eller bør, gjentas». Det deles hvert år ut priser i ti kategorier, både paralleller til de ekte Nobelprisene fysikk, kjemi, psykologi/medisin, litteratur og fred, men også folkehelse, ingeniørkunst, biologi og tverrfaglig forskning. Navnet er et ordspill på det engelske ordet «ignoble» (for uedel), og Alfred Nobels etternavn. Navnet uttales offisielt «ig no-BELL» (IPA:). Prisen omtales noen ganger som en «alternativ Nobelpris». Strupe. Strupen er den øvre, fremre delen av halsen. Som område omfatter strupen strupehodet og den nederste delen av svelget. Den nederste og største delen ligger bak strupehodet. Under svelging løftes strupehodet slik at blant annet strupelokket (på latin epiglottis) lukker for inngangen til luftrøret og hindrer at spytt, slim og mat trenger ned i luftveiene. Mistillitsvotum. Et mistillitsvotum er en votering i en lovgivende forsamling med parlamentarisme der flertallet uttrykker mistillit til den sittende regjeringen som dermed rettslig tvinges til å gå av. Negativ mistillit vil si at regjeringen må avtre uten at de som ytrer mistillit er ansvarlige for å ha klart et nytt alternativ til overtagelse av makten. Positiv mistillit eller konstruktiv mistillit innebærer at et parlament i et parlamentarisk system ikke kan felle en regjering uten å stable en ny på beina. Tre norske regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: Hornsrud i 1928, regjeringen Gerhardsen i 1963 (Kings Bay-saken) og den etterfølgende Lyng-regjeringen samme år. Strupehode. Strupehodet ("larynx") er et stemmeorgan som sitter i strupen og har viktige oppgaver også under fordøyelse (svelging av mat og væske) og respirasjon. Strupehodet har et skjelett som består av brusk og er bekledd av en slimhinne. Under slimhinnen finnes små muskler som beveger stemmebåndene når dyr puster og mennesker snakker. Strupehodet danner forbindelsen mellom øvre og nedre luftveier. Det stenger for de nedre luftveier under svelging av mat og væske. Årlig får rundt 120 personer i Norge kreft i strupehodet(larynxcancer). Michael Corleone. Michael Corleone er en fiktiv person som opptrer i boken og filmene Gudfaren. Han er en av de tre sønnene til Vito Corleone. I filmen Gudfaren ble Michael, som er hovedpersonen, spilt av Al Pacino. Foruten i "Gudfaren" opptrer Michael Corleone også i en annen bok av Mario Puzo: "Sicilianeren". Sørstraumen. Sørstraumen er et knutepunkt og tettbebygd sted i Kvænangen kommune i Troms. Stedet ligger ved E6 nord for Kvænangsfjellet, på sørsiden (egentlig vestsiden) av Storstraumen i Kvænangsfjorden. Strømmen stedet har fått navn av, er Nord-Europas nest sterkeste, bare slått av Saltstraumen. E6 krysser strømmen via Sørstraumen bru. Sørstraumen har butikk og bensinstasjon samt en campingplass som er åpen i sommermånedene. Sørstraumen byr på meget fine naturomgivelser med særdeles gode fiskemuligheter i sjøen. Det er mulighet for å leie båt ved campingplassen. Sørstraumen har den nordligste modellflyklubben i Troms. Klubben har egen flystripe 40x80 meter på Sørstraumen fotballbane. Anna Jansson. Anna Maria Angelika Jansson (født 13. februar 1958 i Visby på Gotland i Sverige) er en svensk forfatter. Jansson er utdannet og jobber som sykepleier. Hun debuterte i 2000 med kriminalromanen "Stum sitter guden", den første i en serie med polisassistent, senere kriminalinspektör Maria Wern i hovedrollen. Hun skriver også lettlest-bøker for barn. Bøkene hennes er oversatt til åtte språk. "Främmande fågel" (2006), en nær-fremtids thriller og mysteriekrim lagt til et Sverige i unntakstilstand etter at et mutert fugleinfluensa-virus forårsaker epidemi og panikk, ble nominert til Glassnøkkelen 2007. Utover sitt litterære forfatterskap skriver og foreleser Anna Jansson om etikk i sykepleien. Berthe Morisot. Berthe Morisot (født 14. januar 1841, død 2. mars 1895) var en fransk malerinne. Hun var medlem av kretsen av Pariskunstnere som ble kalt impresjonistene. Hun stilte ut første gang i Salongen i Paris i 1864. Salongen var på den tid juryert av akademikunstnere og støttet av regjeringen og var den offisielle årlige utstillingen. Verkene hennes ble godkjent i seks år på rad. I 1874 brøt hun ut fra denne tradisjonen og slo seg sammen med de avslåtte kunstnerne Cézanne, Degas, Monet, Pissarro, Renoir og Sisley. Utstillingen ble holdt i atelieret til fotografen Nadar. Hun var grandniese av maleren Jean-Honoré Fragonard og ble svigerinne til vennen og kollegaen Édouard Manet da hun giftet seg med hans bror. Bakgrunn. Morisot ble født i Bourges i departementet Cher, i en vellykket borgerlig familie. Både hun og søsteren Edma valgte å bli malere. Familien hadde ikke noe mot det og støttet dem da de så at søstrene mente det for alvor. Slekten omfattet en av rokokkoperiodens store malere, Fragonard, som hadde hatt stor innflytelse på senere generasjoner av kunstnere. Tyve år gammel hadde Morisot blitt venn med en sentral skikkelse i Barbizon-skolen, Camille Corot, som var både landskaps- og figurmaler. Corot ga søstrene undervisning og hjalp dem til å bli kjent i miljøet. Søstrene arbeidet tett sammen inntil Edma ble gift og fikk barn. Brevene dem i mellom viser at tilknytningen var livslang, selv om Berthe beklaget at søsteren ikke fikk nok tid til å praktisere malekunst. Søsteren støttet helhjertet opp om Berthe. Manet og impresjonisme. Morisot var 23 år da hun fikk sine første to landskapsmalerier godkjent for Parissalongen. Hun fortsatte å få godkjent bilder og fikk stort sett rosende omtaler, inntil 1873, som var året før impresjonistutstillingen. Imens var hun også blitt kjent med Édouard Manet. Han tok seg spesielt av henne, noe som vises i hans portrett av henne kledd i sørgeklær til sin fars begravelse. Brevvekslingen viser at de likte hverandre, og hun fikk et staffeli som julegave. Han «rettet» også på ett av hennes malerier, som han skulle levere for henne til Salongen. Hun hadde uttrykt selvkritikk med hensyn til det bildet, noe han tok som en bønn om hjelp og hun ble ergerlig for. Tradisjonelt var han mesteren og hun elev, men mye tyder på at det gikk begge veier. Morisot hadde sin egen stil, der Manet ofte lånte trekk av henne til eget bruk. Mye tyder på at det var hun som fikk ham i gang med friluftsmalerier. Hun trakk ham også inn i kretsen av unge malere som senere ble kjent som impresjonister. Hun ble gift med Édouards bror Eugene og de fikk en datter, Julie. Som alle impresjonister i den tiden, og i tillegg medlem av det høyere borgerskap, malte hun det hun så på til dagen. Bildene og temaene hun behandlet og lot være, speiler tidens grenser for hva en kvinne kunne gjøre. Hun malte ikke by- og gatemotiver og ikke aktbilder, selv om kunnskapene om anatomi medførte studier av menneskekropper. I likhet med sine impresjonistkolleger Mary Cassatt og Pierre-Auguste Renoir fokuserte hun på hjemlige sysler, landlige idyller og portretter, der hun kunne bruke venner til å sitte modell. Sansen for moter og salgsappell vises blant andre igjen i «Vuggen», der rommet er utstyrt med det siste innen barneromsinnredning. Hun døde den 2. mars 1895 og er gravlagt på Cimetière de Passy. Hals. Halsen er organet som sitter mellom kroppen og hodet. Halsen består eksteriært av framhalsen (framsiden) med strupen og nakken (baksiden). Innvendig bærer halsvirvlene ("cervicalcolumna"), den øvre delen av ryggsøylen ("thoracalcolumna"), kraniet, godt støttet av hals- og nakkemusklene. I overgangen mellom halsen og hodet sitter svelget (del av fordøyelsessystemet) og strupehodet (skille mellom de øvre- og nedre luftveier). Halsen omfatter dessuten deler av spiserøret og deler av luftrøret (del av de nedre luftveier). Halsen kan være både tydelig og utydelig definert. Mest ekstrem er den hos sjiraff og noen fuglearter, som eksempelvis svaner, skarver og traner. Dette er dyr som kan sies å ha svært bevegelig hals. Hos fisk og sjøpattedyr er halsen eksteriørmessig enten fraværende eller dårlig definert. Disse har enten liten eller nærmest ingen bevegelighet i halsen, noe som betyr at de må snu på hele eller deler av kroppen når de skal vende på hodet. Primater (herunder også mennesket) har en kort, men tydelig definert hals. Sammenlignet med dyr med lang hals er primatenes hals betydelig mindre bevegelig, men allikevel godt bevegelig i forhold til dyr med dårligere definert hals. Sørstraumen modellflyklubb. Sørstraumen modellflyklubb er lokalisert på Sørstraumen i Kvænangen kommune, Nord-Troms, Norge. Klubben disponerer egen grusstripe 40x80 meter på fotballbanen, Sørstraumen. Stripen er orientert vest-øst. Flyforhold. Fine inn/utflygingsforhold, dekket er pr 2007 noe ujevnt, ikke ferdig nivillert. Det kan være problematiske vindforhold fra nord-vest og sør-øst. Lite turbulensproblemer. Få fysiske hindringer, noen hus vest for stripa og telefonledninger i sør. Noark-4. Noark-4 er en kravspesifikasjon for elektroniske arkivsystemer i offentlig forvaltning. Unntaksvis stilles det også krav til brukergrensesnitt (hvordan systemene skal kommunisere med brukerne), men dette er i all hovedsak overlatt til den enkelte systemutvikler/leverandør. Spesifikasjonen stiller heller ikke krav til hvordan datastrukturen skal implementeres eller til den tekniske systemutforming forøvrig. Dette overlates til dem som skal utvikle systemene. Beskrivelse. Noark-4 er fjerde versjon av den statlige Noark-standarden, "Norsk arkivsystem", som første gang ble introdusert i 1984 og som siden har kommet i nye versjoner, senest Noark-3 i 1994. Noark-4 viderefører også spesifikasjonene i Koark, som er den tilsvarende standard for kommunal og fylkeskommunal forvaltning. Koark-rapporten, som kom i 1995, følger i alt vesentlig prinsippene i Noark-standarden, men har en del tilleggsfunksjoner som er spesielt tilpasset saksgangen i kommuner og fylkeskommuner. Samlet sett spesifiserer Noark-4 et fullstendig elektronisk arkivsystem som kan integreres med elektronisk post og elektronisk saksbehandling. Dette representerer en meget betydelig utvidelse i forhold til tidligere utgaver av Noark-standarden. Men ikke alle virksomheter vil trenge de mest avanserte funksjonene. De fleste virksomheter vil også trenge tid på å innføre elektroniske funksjoner på områder hvor man i dag bruker papirbasert arkiv og manuelle rutiner. Noark-4 spesifiserer derfor krav på flere nivåer. Man kan starte på et nivå som er en mindre utvidelse i forhold til eksisterende systemer, og bygge seg gradvis ut til utvidet og eventuelt full funksjonalitet. Dette er relevant både for leverandørenes systemutvikling og for den enkelte virksomhets innføring og bruk av Noark-systemer. Den nye arkivforskriften legger det juridiske grunnlag for en kontrollert overgang til elektronisk arkiv i den offentlige forvaltning. Noark-4 skal gi de nødvendige redskaper for å gjennomføre en slik overgang på en måte som tilfredsstiller funksjonelle og arkivfaglige krav. På dette grunnlag regner Riksarkivaren med at vilkårene er til stede for at forvaltningen kan innlede den omfattende prosess som ligger i å tilpasse systemer og rutiner til elektronisk arkivering. Noark-4 er her beskrevet som spesifikasjon av et system. Kravspesifikasjonen skal m.a.o. gi grunnlag for å utvikle et selvstendig system som ivaretar arkivfunksjonene i et offentlig organ. Men dersom man ønsker å integrere arkivsystemet i en større sammenheng, f.eks. et saksbehandlingssystem etter spesifikasjonene i SGK, kan Noark-4 også implementeres som et sett av funksjoner eller en modul i dette systemet. Det forutsettes imidlertid at Noark-funksjonene i slike systemer kan identifiseres entydig, og de spesifiserte kravene har samme gyldighet innenfor rammen av et større system. Angels Fall First. "Angels Fall First" er debutalbumet fra det symfoniske metal-bandet Nightwish. Det ble utgitt i 1997 av Spinefarm Records. Oceanborn. "Oceanborn" er det andre albumet fra det finske band Nightwish, utgitt i 1998. Albumet er et av bandets mørkere album, hvor det også blir brukt mannlig vokal. Wishmaster. "Wishmaster" er det tredje albumet fra det finske power metal-band Nightwish. Albumet ble utgitt av Spinefarm Records 18. juli 2000. Century Child. "Century Child" er det fjerde albumet av det finske bandet Nightwish, utgitt av Spinefarm Records i 2002. Albumet er merkbart annerledes fra Nightwish sine tidligere utgivelser, både musikalsk og tekstmessig. Albumet inneholder orkesterstøtte, en fyldig og glattpolert produksjon, en mye mer strømlinjeformet vokal fra Tarja Turunen og skrikende vokaler fra Marco i sanger som «Slaying the Dreamer», «Dead to the World» og «The Phantom of the Opera». Tekstene understreker en kontinuitet som gir det nærmeste bandet har vært et konseptalbum hittil. Albumet blir betraktet som et av Nightwish sine mørkeste album. Once (Nightwish). "Once" er det femte musikkalbumet av den symfoniske metal-gruppa Nightwish, utgitt 7. juni 2004. Spinefarm Records slapp også en spesialutgave den 24. november. Den inneholdt to bonuslåter samt musikkvideoen «Nemo» av Antti Jokinen. Den amerikanske versjonen av "Once" inneholdt i steden en musikkvideo av sangen «Wish I Had an Angel». I løpet av sin første uke havnet "Once" øverst på salgslistene i Tyskland, Finland, Norge og Hellas. Bare i Tyskland solgte den over 80 000 eksemplarer. Den første singelen fra albumet som ble sluppet i mai var «Nemo», etterfulgt av «Wish I Had an Angel» i september, «Kuolema tekee Taiteilijan» (bare i Finland) i november og «The Siren» i juli 2005. Nightwish la til flere nye element i musikken på dette albumet, men uten å endre sitt øvrige lydbilde. Noe av det viktigste var kammerorkesteret Academy of St Martin in the Fields. Sangen «Ghost Love Score» er et godt eksempel på orkesterets og Nightwishs samarbeid. "Once" er forøvrig gruppens siste album hvor Tarja Turunen medvirker. Slimhinne. Slimhinne ("mucosa") er et vev som bekler (dekker) kroppens indre flater (flater som har kontakt til kroppens utside, som kjønnsorganene, urinveiene, fordøyelsessystemet og respirasjonssystemet) med et glatt, litt seigt sekret (slim) som avsondes (dannes) av kjertelceller (slimkjertler) som finnes i vevet selv. Sekretet som dekker hinnen holder vevet fuktig og beskytter mot rifter, skadelige bakterier og lignende. Brentidae. Brentidae er en familie av biller i gruppen snutebiller (Curculionoidea). De har antenner som ikke er knebøyde og mangler en kølle ytterst. Ellers er det fleste av artene lette å kjenne på at de er er svært lange, tynne og flate. De lever for det meste i død ved. Familien finnes i tropiske og subtropiske områder, og i tempererte områder på den sørlige halvkulen. Ofte blir også gruppen spissnutebiller (Apionidae) og dvergsnutebladbiller (Nanophyidae) regnet til Brentidae. Utseende. Vanligvis middelsstore til store (opptil 80 mm), lange og tynne biller, kroppen noe flat. De er ofte brunlige av farge, med lite tydelig behåring. Hodet er ganske lite og i midten trukket ut til en vanligvis ganske lang og slank snute – i ekstreme tilfeller kan hodet inkludert snuten være like langt som resten av kroppen. Antennene er 11-leddete, mer eller mindre trådformede, i noen tilfeller så lange som halve kroppslengden. De er ikke knebøyde og har ikke en kølle ytterst. Antennefestet er på snuten, men plasseringen kan variere mellom ganske nær spissen og helt ved roten. Vanligvis sitter antennene på siden av snuten, men de kan også være festet på oversiden. Fasettøynene er ganske små og noe utstående. Brystskjoldet (pronotum) er tydelig lengre enn bredt, med rundede sider. Det er sterkt avsmalnet fremover. Dekkvingene er parallellsidige, noe flate, med eller uten punktrekker. Beina er forholdsvis lange, særlig frambeina, og føttene er fem-leddete, men det fjerde leddet er svært lite slik at de kan se fireleddete ut. Det tredje leddet er tolappet, og det ytterste leddet er smalt og sigdformet. Det er vanligvis stor forskjell mellom kjønnene, og hannene er lengre og tynnere enn hunnene, gjerne med større hode, lengre snute, lengre frambein og ofte også større kjever. Som vanlig for insekter som lever i død ved kan størrelsen variere mye innen samme art, særlig for hannene. Levevis. De fleste artene lever i død ved, først og fremst av løvtrær. Noen av artene lever av sopp i død ved, og det er sannsynlig at de aktivt dyrker soppen. Noen arter lever i gangene til barkbiller, andre lever sammen med maur (såkalte myrmekofiler). Den lille underfamilien Antliarrhinae er knyttet til konglepalmer (Cycadales). Én art, søtpotetsnutebillen ("Cylas formicarius") er et skadedyr i tropiske områder over store deler av verden. De ekstreme formene man ser hos mange hanner tyder på intens konkurranse om hunnene, og det ser ut til at de største hannene, med størst hode og lengst snute, får de fleste hunnene. Den største arten er "New Zealand Giraffe Weevil" ("Lasiorynchus barbicornis"), som lever på New Zealand. Hannene av denne arten blir opptil 8 cm lange, men snuten utgjør halve lengden. Kilde. Gønget, H. 1997. "The Brentidae (Coleoptera) of Northern Europe". "Fauna Entomologica Scandinavica" 34. E.J. Brill. Ramree. Ramree er en øy utenfor kysten av Burma. Slaget ved Ramree fant sted her i seks uker, januar og februar 1945, under andre verdenskrig. Blant annet ble HMS «Pathfinder» senket. Ramree er også ytterste del av et gassledningssystem som er under bygning, som skal føre naturgass til provinsen Yunnan i Folkerepublikken Kina. Byggingen tok til i januar 2008. Fra en dypvannshavn som er under bygging Kyaukphyu i Rakhine-staten og fra Ramree, er det meningen at henholdsvis olje fra Midtøsten og naturgass fra Burmas gassfelter i strandsonen skal føres til Kina. Systemet skal gjøre Kina mindre avhengig av å transport gjennom det utsatte Malakkastredet, og det vil dessuten avkorte transporttiden med to uker. Transportavgiftene for bruken av rørsystemet vil bli en viktig inntektskilde for Burnmas regjering, i tillegg til gassalget i seg selv. Runer i Hagia Sofia. To runeinnskrifter er kjent fra den bysantinske kirken Hagia Sofia. De antas å være risset av væringer i Konstantinopel (dagens Istanbul) rundt 1000-tallet. Den første runeinnskriften ble oppdaget i 1964 på håndlisten til balustraden i det øverste galleriet på søndre side. Funnet ble beskrevet av Elisabeth Svärdström i Fornvännen nr. 65, 1970. Av innskriften er bare deler av fornavnet Halvdan leselig som "-alftan". «NN risset disse runer» var et svært vanlig formular i vikingtidens runeinnskrifter, og det er mulig at innskriften i Hagia Sofia fulgte denne malen. I samme balustrade oppdaget svensken Folke Högberg i 1975 ytterligere en runeinnskrift. Den ble gjenoppdaget i 1988 av Mats G. Larsson, som publiserte den i tidsskriftet Fornvännen nr. 84, 1989. Han klarte ikke å tolke hva som stod i denne innskriften, men han leste "ari:k". I følge Larsson var dette begynnelsen på «Are risset disse runer». Högberg gjorde opprinnelig en annen lesning og fikk i 1997 støtte av Svein Indrelid, som i stedet tolket innskriften som "Árni", det vil si Arne, en enkel signatur eller tag. Denne tolkningen bedømmes i dag som mer sannsynlig enn Larssons. Dette viser oss at de nordiske utfartsmenn laget graffiti under sine opphold i Miklagard, og ikke minst at de kunne riste runer. Dette kan igjen si noe om til hvilken grad kunnskap om runer var utbredt blant datidens skandinaver. Urinveiene. Urinveiene eller urinsystemet er et anatomisk begrep som omfattes nyrer, urinledere, urinblære med urinblæremuskelen og urinlukkemuskelen, urinrøret med urinrørsåpningen. Avfallsstoffer fra blodet omdannes i nyrene til urin som kontinuerlig skylles gjennom urinlederne ned til urinblæren. Urinblæren samler og lagrer urin og vil normalt tømme seg (vannlating) ved behov (noe som i stor grad kan kontrolleres). Når nyrene har skilt ut avfallsstoffer fra blodet går dette gjennom to rør som kalles urinlederne ned til urinblæren. Der samles urinen opp og oppbevares til personen tisser (vannlater) vannlatningen kan styres i en viss lengde men når urinblæren er helt full vil den (normalt) tømme seg selv. Fylkesvei 179 (Hordaland). Fylkesvei 179 i Hordaland går mellom Dolvik og Sørås i Bergen. Veiens lengde er 6,3 km. Eksterne lenker. 179 Paul. Paul er et mannsnavn dannet av det romerske slektsnavnet "Paulus" som opprinnelig var et tilnavn med betydning «liten» eller «ydmyk». Utbredelse. Paul er et svært vanlig navn i USA og i Belgia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Paul i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I Norge er navnet kjent fra 1100-tallet i formen "Páll". I nyere tid har navnet "Paul" vært mest populært på begynnelsen av 1900-tallet. I Tyskland var "Paul" et populært navn på guttebarn født på begynnelsen av 1900-tallet og igjen rundt årtusenskiftet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Fylkesvei 177 (Hordaland). Fylkesvei 177 i Hordaland går mellom Blomsterdalen og Flesland i Bergen. Veiens lengde er 4,4 km. Eksterne lenker. 177 Urinleder. En urinleder er en biologisk kanal som inngår i urinveiene. Den har som primærfunksjon å lede urin fra nyren til urinblæren. Dyr som har to nyrer har også to urinledere, eksempelvis primater. Dyr som har kun ei nyre har som regel også kun en urinleder. Petit Basset Griffon Vendéen. Petit basset griffon vendéen (FCI #067) er en hunderase som stammer fra departementet Vendée i Frankrike. Basset betyr "nær til marken" og refererer til de korte benene. Petit Basset er i nær familie med Grand Basset Griffon Vendéen som er en høyere versjon. Petit og Grand var ansett som samme rase fram til 1950 hvor de ble splittet til to forskjellige raser. "Petit" har kortere ben, "Grand" har lengre ben og er dermed høyere. Historie. Hunden stammer opprinnelig fra Vendée på den franske vestkysten. Man antar at Grand Griffon Vendéen er stamfaren, og at en "mutasjon" skapte den lille (petit) typen. Rasen var nær utdødd etter den franske revolusjon, men ivrige oppdrettere reddklarte å redde den. Petit basset og grand basset ble i 1950 delt i to raser, etter å ha kunnet være fra samme kull til den tid. Helhetsinntrykk. Liten, kvikk og sterk hund. Svakt rektangulær kropp. Hodet er uttrykksfullt, ikke for langt og med mørke temmelig store uttrykksfulle øyne. Forholdsvis korte og smale ører som ikke når fram til snutespissen. Rette forbein og kraftig beinstamme som skal stå i forhold til kroppen. Lette, ledige og harmoniske bevegelser. Høyt ansatt ganske kort hale, kraftig ved roten og som bæres sabelformet. Pelsen skal være stri ("griffon"), ikke for lang, silkeaktig eller ullen. Fargen kan variere med mange forskjellige kombinasjoner. Størrelsen er 34 til 38 cm. Inge Heiberg. Inge Valdemar Heiberg (født 11.oktober 1861, død 1. juli 1920) var lege, forsker og medisinaldirektør i Belgisk Kongo. Var i sin tid den nordmann som hadde oppnådd en høyest stilling i utlandet. Han var bror av Gunnar Heiberg og onkel til Hans Heiberg. Han tok eksamen artium i 1879 og begynte på medisinstudiet året etter, men var en aktiv deltaker i Kristianiabohemen rundt Hans Jæger, og det tok 13 år før han tok medisinsk embetseksamen. I mange år var han forlovet med Bokken Lasson. Etter et par vikariater etablerte han seg som praktiserende lege i Ålesund. Den ga han opp etter tre år, etter sigende fordi han syntes det var vanskelig å ta betaling av syke og fattige mennesker. Etter Kongokonferansen (1884-85) var Kongo blitt anerkjent som selvstendig stat, men var i realiteten kong Leopold II av Belgias private eiendom. Høsten 1897 ble Inge Heiberg ansatt som lege i Fristaten Kongo. De første årene tilbrakte han i den urolige Lado-enklaven helt inne ved Hvite Nilen. I 1902 og 03 hadde han permisjon og besøkte Norge, Belgia og Frankrike og høsten 1903 var han fire måneder i Liverpool for å studere tropesykdommer ved School of Tropical medicin før han dro tilbake til Kongo. De to neste år var han den kongolesiske regjerings representant i den engelske vitenskapsmann Dr. Duttons Kongoekspedisjon for å studere sovesyke. Og deretter organiserte han et hospital for sovesyke i Ibembo, Leopoldville (Kinshasa). Hans afrikanske navn var "Mongaga Makazzi" som betyr Den store lege. I 1911 ble han utnevnt til Medicin en chef (medisinaldirektør) i Belgisk Kongo, med ansvar for både det militære og sivile helsevesen. Han var ikke udelt glad for utnevnelsen. Den medførte at han måtte flytte til hovedstaden Boma, som etter hans eget utsagn verken var Europa eller Afrika, men en karikatur av dem begge. Seg selv karakteriserte han som en bushens mann. I 1903 skjenket han sin første samling til det nybygde etnografisk museum i Kristiania. Siden fulgte flere gaver og når vi regner med gavene også fra hans arvinger blir det over 900 gjenstander. Dermed er han Etnografisk museums største donator. Som takk for gaven ble han Ridder av St. Olavs orden i 1908. Han ble også tildelt kongostjernen og flere kongolesiske ordener. Han kom hjem til Norge våren 1920, uten å ha skapt seg noen formue, og døde av hjertelammelse i forbindelse med malaria. En sovesykeparasitt, Trypanosoma Heibergii, er oppkalt etter ham. Trypanosomen som fikk navn etter Heiberg ble funnet hos flaggermus av Jérôme Rodhain (1876-1956), som skrev navnet feil. Trypanosomens vitenskapelige navn er derfor Trypanosoma heybergi. Sampo Koskinen. Sampo Koskinen (født 1. mars 1979) er en finsk fotballspiller, som i 2007 spilte for Sandefjord Fotball. Han ankom klubben noen måneder før sesongstart 2007, og spilte til sammen åtte kamper i serien. Etter sesongen signerte han for FC Honka. Fylkesvei 210 (Hordaland). Fylkesvei 210 i Hordaland (Fv210) går mellom Møvik og Polleide i Fjell kommune. Veiens lengde er 9,5 km. Eksterne lenker. 210 A406 (Storbritannia). A406 nær Brent Cross Shopping Centre og Brent Cross undergrunnstasjon A406, eller North Circular Road, er en hovedvei som forbinder østlige og vestlige deler av Stor-London via de nordlige bydelene. Sammen med A205, South Circular Road, utgjør den en ringvei gjennom ytre London. A205 (Storbritannia). A205, eller South Circular Road, er en hovedvei som forbinder østlige og vestlige deler av Stor-London via de sørlige bydelene. Sammen med A406, North Circular Road, utgjør den en ringvei gjennom ytre London. PlayStation Home. PlayStation Home, eller bare Home, er en nettsamfunnsbasert tjeneste for PlayStation Network, som har vært under utvikling siden 2005. Home lar brukerne lage en figur for sin PlayStation 3. Denne figuren kan få sin egen leilighet som brukeren kan pynte med gjenstander han eller hun vinner. Tjenesten ble annonsert på Game Developers Conference 7. mars 2007, med en planlagt lansering høsten 2007. På Tokyo Game Show samme år ble det kunngjort at Home har blitt utsatt til andre kvartal i 2008. Fra 11. desember 2008 gikk tjenesten over fra lukket til åpen betatest. Rafael Sobis. Rafael Augusto Sóbis (født 17. juni 1985 i Erechim i Brasil) er en brasiliansk fotballspiller som til daglig spiller i Al-Jazira Club i De forente arabiske emirater. Han er 1,72 høy og veier 72 kg. Hans posisjon på banen er som angrepsspiller. Rafael Sobis begynte sin karriere i den brasilianske klubben SC Internacional, og som ung fikk han fort en fast plass i den brasilianske klubben fra Puerto Alegre. I 2005 sesongen på en alder av 19 scorte han 19 mål på 35 kamper. I 2006 hjalp han Internacional med å vinne Copa Libertadores. I 2006/2007 sesongen dro Sobis til Sevilla for å spille på Real Betis. Overgangen kostet 8 millioner euro som tilsvarer 64 millioner norske kroner. Han fikk sin debut denne sesongen mot Athletic Bilbao hvor Betis vant 3-0. Hans første mål kom på byderbyet mot Sevilla, han skåret to mål. Men Betis tapte kampen 3-2. Rafael Sobis fikk sin debut for den 3. september 2006 mot. Til nå har han åtte landskamper for Brasil og ett mål. Målet kom mot i en vennskapskamp. Innbo. Innbo er gjenstander som naturlig hører til inne i et hus. Både veggfaste og løse gjenstander kommer inn under begrepet innbo, men noen fastmonterte ting kan også falle inn under boligen. Løse gjenstander som sykler, plenklippere, snøfresere og hagemøbler kalles ofte for løsøre. Forsikring. Det må tegnes egen forsikring for innbo i et hus. Man har boligforsikring som dekker selve boligen. I tillegg kommer innboforsikringen. Grunnen til dette er at hver enkelt velger hvor mye man vil ha av innbo i boligen, dermed vil innboforsikringer kunne variere i like boliger. Svært mange fagorganisasjoner tilbyr innboforsikring til medlemmer. Skatt. Innboet regnes skattemessig til formuen. Man vil ha et fribeløp som trekkes fra ved ligningen, men det overskytende vil legges til formuen. For tiden er fribeløpet 100.000 kroner. Dr. Julius Hibbert. Julius M. Hibbert er en figur i den satiriske tegnefilmserien The Simpsons. Julius Hibbert er i TV-serien en vennlig, afroamerikansk lege med lett makaber humor. Stemmen hans tilhører skuespilleren Harry Shearer. Det er også vist at Hibbert har en Volvo 850. Trolig har han også en bror, Bleeding Gums Murphy, men det er aldri bekreftet/avkreftet. Julius forteller en gang at; tidligere hadde han en bror som spilte jazz. Han er kjent ved at han ler på plasser der det ikke passer. Dr. Hibbert i the Simpsons er (som oftest) god-hjertet familiedoktor, et geni, en avgangselev av "Johns Hopkins University School of Medicine and Mensa", og er en av noen få faste Afro-Amerikanske figurer i serien. Hibbert er merkverdig mindre rar? (=dysfunctional) enn omtrent alle andre i serien, selv om han har en bisarr tendens til å le i upassende øyeblikk. Han gir også tvilsomme løsninger på visse medisinske problem. For eksempel, når Maggie reddet Homer fra å drowning, svarte han på Marge's spørsmål: "Hvordan kan en baby redde livet til en full voksen mann?(spør Marge)", "Det er veldig lett. Når en voksen's liv er i fare, kan et barn finne fram superstyrke!" I "Maximum Homerdrive", når Homer Simpson utfordrer Red Barclay til å spise "Sir Loin-a-Lot" kjøttet i en konkurranse, fryktet Marge at Homer kanskje kom til å bli kvalt av en bit av kjøttet. Men Dr. Hibbert hevder at siden han eier 12% av "Slakterhuset" (restauranten de spiste på), er diett-rådet for Homer å spise på den årlige spisekonkurransen". Når Fox (tv-kanal) flyttet The Simpsons til tirsdager til fordel for NBCs "The Cosby Show", produsenten tegnet Dr. Hibbert som en parodi av Cosby-figuren Dr. Cliff Huxtable. Hibbert eier til og med en collection of rather horrid sweaters, just like Dr. Huxtable. En annen inspirasjonskilde kan ha vert basketballspilleren Julius Erving, som har kallenavnet "Doctor J". Martin Jensen. Martin Jensen (født 27. juli 1978) er en dansk fotballspiller som spiller forsvar på Sandefjord Fotball. Han ble hentet til 2007-sesongen. Før han kom til Sandefjord spilte han i Esbjerg fB, som også er ungdomsklubben hans. I Esbjerg spilte han 268 kamper for A-laget, noe som gjør at han ligger på 20. plass over den spilleren mest flest A-lagskamper i klubben. Shire (hest). Shire eller Shirehest er verdens største hesterase som stammer fra den engelske "the Great Horse" som i sin tur stammet fra de store tunge hestene som ble tatt med til England etter den nordmanske erobringen. Disse stammet i sin tur fra den primitive skogshesten. Shire kom til USA på slutten av 1800-tallet. Bryggeriet Heineken i Amsterdam har en stall med Shirehester som de benytter i PR-øyemed. Shirehestens kraft og uutholdenhet gjør den til en hest som passer best for tunge vogner. Den har dessuten rykte på seg for å ha god helse. Hodet er mellomstort med en litt konveks neserygg, pannen er bred og øynene store med et fromt uttrykk. Ørene er små og denlange halsen sitter på brede skuldre. Kroppen er kompakt med en bred og sterk rygg og kraftig bakparti. Alan A'Court. Alan A'Court (født 30. september 1934 i Rainhill, St. Helens i Lancashire i England, død 15. desember 2009) var en engelsk fotballspiller. Mest kjent var han fra tiden i Liverpool. A'Court var en vingspiller som spilte på amatørlaget Prescot Celtic, før han ble hentet gratis til Liverpool av manager Don Welsh 24. september 1952. Han gjorde sin debut 7. februar 1953 i en ligakamp borte mot Middlesbrough, i en kamp Liverpool vant 3-2. Hans første mål scoret han litt over en måned senere, (14. mars), i 2-0 seieren mot Sunderland, på Liverpools hjemmebane Anfield. A'Court ble den yngste Liverpool-spilleren som nådde 200 ligakamper. Dette oppnådde han, da han var 24 år og 89 dager gammel. Han er pr. 8. mai 2007 nr. 19 på listen over Liverpool spillere med flest ligakamper for klubben. Totalt spilte han 381 kamper og scoret 63 mål for Liverpool. I oktober 1964 ble han solgt til naboklubben Tranmere Rovers. Senere var han også en kortere periode trener for Stoke City FC. Tove Klackenberg. Tove Klackenberg er et forfatternavn brukt av den svenske juristen Tove Klackenberg Undin (født 21. september 1956 i Sverige). Tove Klackenberg Undin har arbeidet som fabrikkarbeider, i kriminalomsorgen, i sosialtjenesten og som advokat. Hun har arbeidet som offentlig anklager i Karlstad. Siden 2004 er hun rådmann (dommer) i Sunne Tingrett. I 2002 debuterte Tove Klackenberg med romanen "Påtaglig risk at skada". Boken er den første i en serie krimbøker med anklageren Svea Lundström Duval i hovedrollen. Den ble belønnet med Svenska Deckarakademins debutant-diplom. Tove Klackenberg Undin. Undin, Tove Klackenberg María Fernanda Espinoza. María Fernanda Espinoza (født 7. september 1963 i Quito) er utenriksminister i Ecuador. Hun er økonom og før hun ble minister var hun regional direktør for World Organisation for Naturaleza – Verdens naturvernunion. Hun har studert ved Universidad Católica del Ecuador i Quito, hvor hun tok en grad i anvendt lingvistikk. Deretter studerte hun antropologi og sosialvitenskap ved Facultad Latinoamericana de Cencias Sociales – FLACSO – i Quito. Hun har også bak seg et studieopphold ved Rutgers University, New Jersey, hvor hun tok en PhD i geografi. De-Loused in the Comatorium. "De-Loused in the Comatorium" er The Mars Voltas debutalbum. Det ble utgitt 24. juni 2003. Dora Bakogianni. Theodora Bakogianni (født Mitsotaki) (gresk: Ντόρα Μπακογιάννη, "Dóra Bakojánni") (født 6. mai 1954 i Athen i Hellas) er en gresk politiker, den nåværende gresk utenriksminister. Hun er tidligere ordfører i Athen. Hun var den første kvinne som var ordfører i Athen og er den første kvinne i tjenesten som utenriksminister, noe som gjør henne til den første kvinne noen gang utnevnt til en høyere regjeringsposisjon i Hellas. Hun er for tiden den høyes rangerte kvinne i historien til den greske regjeringen. Grekere regner med at hun en dag blir Hellas sin første kvinnelige statsminister. Hun er hele 184 cm høy (fortalt av henne selv på gresk TV) og rager over de fleste av sine kvinnelige medpolitikere. Bakgrunn. Dora Bakogianni er den eldste av fire barn til den greske politikerveteranen Konstantinos Mitsotakis, som var statsminister i Hellas fra 1990 til 1993 og leder av landets konservative parti Nytt demokrati fra 1984 til 1993. Hun gikk på den tyske skolen i Athen og i Paris og studerte statsvitenskap og offentlig rett ved Universitetet i Athen. Hun studerte også politikk og kommunikasjon i München. Hun taler flytende engelsk, fransk og tysk. I 1968 måtte hun flykte med sine foreldre til Paris for å unngå militærdiktaturet som styrte Hellas i sju år fra 1967. De returnerte til Athen i 1974 da militærdiktaturet kollapset. Samme år giftet hun seg med Pavlos Bakogiannis, en respektert journalist og politiker. De fikk to barn, Alexia og Kostas. I de neste årene arbeidet hun i næringsdepartementet og utenriksdepartementet. Stabssjef hos sin far. Da hennes far ble valgt til leder av Nytt demokrati i 1984, ble hun hans stabsjef. I 1989 ble hennes mann Pavlos drept i et bakholdsangrep av medlemmer av den revolusjonære organisasjonen 17. november. Han var på den tiden medlem av det greske parlamentet, og ble drept da han skulle gå inn på sitt kontor. I juni 2002 ble etterforskningen av 17. november-gruppa utvidet og man arresterte 19 personer. De fleste har medgitt at de var medlemmer av gruppa og tre av dem har innrømmet at de deltok i drapet på Pavlos Bakogiannis. I regjering. Da hennes far ble valgt til statsminister det følgende året, tjente hun først som statssekretær, siden som kulturminister. Hun ble valgt til medlem av parlamentet tre ganger som representant for Evrytania, og senere for Athen, med et slående flertall. Da partiet i 1993 tapte valget og hennes far gikk av, stilte hun til valg for en plass i partiets sentralkomite. I 2000 utnevnte den nye lederen i partiet, Kostas Karamanlis, henne til utenriks- og forsvarsminister i skyggeregjeringen. Hun giftet seg nå med forretningsmannen Isidoris Kouvelos. Selv om hun kunne velge å bruke hans navn, sin avdøde manns navn eller sitt pikenavn, valgte hun å beholde sin avdøde manns navn. Ordfører i Aten. Sommeren 2002, da Karamanlis prøvde å finne en måte å demonstrere sitt partis voksende styrke i forhold til det regjerende partiet PASOK i lokale valg, fikk han Bakogianni til å stille til valg for vervet som ordfører i Athen. Hun ledet en stor gruppe av kandidater i valget i oktober 2002, og i andre valgomgang vant hun mot sin sosialistiske motstander Khristos Papoutsis. I 2004 var hun vert for Olympiske leker og var den første kvinne som var ordfører i en OL-by. I 2005 ble hun valgt til World Mayor og 14. februar 2006 utnevnte Kostas Karamanlis henne til utenriksminister i Hellas. Æneiden. "Æneiden" eller "Aeneiden" er et romersk nasjonalepos med utgangspunkt i den trojanske sagnkrets, skrevet av Vergil (70-19 f.Kr.), under den romerske gullalder. Hele eposet er skrevet på daktylisk heksameter. Vergil formet verket etter mønster av Homers "Odysseen", og "Æneiden" er også innholdsmessig knyttet til dette verk idet hovedpersonen, Aeneas, som har gitt verket navn, er en trojaner som deltok i den trojanske krig. Innhold. "Æneiden" beretter om helten Aeneas seilas fra Secilia til Hesperia (i dag Italia). Dit drar han, på oppdrag fra gudene, for å grunnlegge byen Lavinia, et foreløpig nytt Troja, og Romas forløper. Han har av gudene fått i oppdrag å grunnlegge Romerriket, men på sin seilas driver han inn på den nord-afrikanske kyst og møter der den kartagiske dronning Dido. De forelsker seg i hverandre og Aeneas geråder i den klassiske konflikt mellom plikt og følelse, mellom den høye oppgave gudene gav ham og hans egeninteresse, kjærligheten til Dido. Plikten seirer. Han bryter forholdet til den kartagiske dronning, som knust av sorg bestiger bålet og tar sitt liv. Dette er hovedinnholdet i 4. sang av "Æneiden". Aeneas drar så videre med sine menn til Italia og fullbyrder sitt oppdrag. Med "Æneiden" skriver Vergil Romerrikets tilblivelseshistorie inn i en mytologisk sammenheng. Han trekker paralleller mellom Trojas fall, angivelig rundt år 1100, og datidens Roma. Eposet fikk en viktig nasjonsbyggende funksjon ved at det konstruerte et kulturpolitisk fellesskap, og Vergil refereres ofte til som "den romerske nasjonalskalden". Før han døde skal Vergil ha bedt om at verket skulle tilintetgjøres da han mente det ikke var fullført. I følge det såkalte Donat-vitaet fra 300-tallet, et skrift som gjør krav på å berette dikterens livshistorie, var Vergil en perfeksjonist som «slikket sine vers som en binne for sine unger». Virkningshistorie. I 2000 år har "Æneiden" stått på leselisten i Europas latinskoler. "Æneidens" resepsjonshistorie kombinerer sammenhengende tradisjon med høy anseelse. I middelalderpoeten Dante Alighieris kristne epos, "La Divina Commedia" ("Den guddommelige komedie"), opptrer Vergil som en idealisert veiviser, midtveis mellom helvete og himmelen. Ludvig Holberg bygger sin berømte episke parodi "Peder Paars" på "Æneiden", idet han med bibehold av grunnmotivet transponerer persongalleri, handling og konfliktstoff ned til hverdagsnivå med stor komisk virkning. Oversettelser. Antallet kopier av "Æneiden" steg markant over det meste av Europa på 1100-tallet. Vergils epos ble flittig studert i klosterskolene, og oversatt til fransk og tysk. Den anonyme, franske versromanen "Eneas" fra ca 1160 er en af de første franskspråklige romanene overhodet. Stoffet er tilpasset, slik at handlingen begynner med Trojas fall, altså i kronologisk orden og ikke, som originalen, midt i handlingen. Æneas møter Dido, besøker Underverdenen, og lander så i Italia. Den kommende romerske storheten utpensles ikke, slaget ved Actium nevnes f.eks ikke med et ord. Menneskelige motiver erstatter gudenes, selv om Venus og Juno ikke kan utelates helt. I siste delen er hovedvekten lagt på kjærlighetshistorien mellom Æneas og Lavinia, som – i motsetning til enken Dido – er ung og uerfaren, og derfor må belæres om kjærlighetens natur. Her låner forfatteren mye fra Ovid, slik at "Eneas" fremstår som en blanding av to ytterst ulike romerske forfattere. Og med "Eneas" er grunnen lagt for den sjangeren, Chrétien de Troyes førte videre ca 1170 med romanene om kong Arthur. Heinrich von Veldekes tyske oversettelse ble avsluttet ca 1185, og er ca 3.000 vers lenger. Hans "Eneasroman" inspirerte likeledes andre diktverk, som Nibelungenlied og Wolfram von Eschenbachs "Parzival". En tilføyelse er likevel von Veldekes egen, nemlig beskrivelsen av Pallas' gravferd. Euander skal ha lagt en evig brennende edelsten i sønnens grav, og da graven nylig ble åpnet, dvs i 1155 under keiser Frederik Barbarossas tokt til Italia, fant man igjen edelstenen, fremdeles brennende – selv om den sluknet, straks vinden slapp inn i graven. "Æneiden"s hovedpersoner ble altså betraktet som historiske, slik som når Gervasius af Tilbury skriver om funnet av Vergils knokler. Pallas' grav dukker også opp i Teoderik Munks latinske "Norgeshistorie". I beskrivelsen av Olav den helliges hjemkomst til Norge for å bli martyr, skriver Teoderik: «For omtrent 70 år siden ble Pallas, Euanders søn, funnet i Roma – den Pallas, som Turnus drepte, og som, ifølge den hellige Augustin, ble begrått av en Apollon-statue ved en demons forunderlige kraft.» Saxo Grammaticus hentet også inspirasjon fra "Æneiden" da han skrev Bjarkemål. Olav Zanetti. Olav Zanetti (født 29. april 1976) er en norsk fotballspiller (midtstopper / back). Et av høydepunktene fra Zanettis karriere er semifinalen i NM mot Rosenborg i 2006. Han hadde to scoringer og tre redninger på streken og ble kåret til banens beste. Sandefjord vant kampen 5-2. Rob Jones. Robert Marc Jones (født 5. november 1971 i Wrexham i Wales) er en tidligere engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra tiden i Liverpool FC. Karriere. Jones begynte sin fotballkarriere i Crewe før han noe overraskende ble kjøpt for £300.000 av Liverpool manager Graeme Souness 4. oktober 1991. Rob hadde vokst opp som Liverpool-supporter, siden hans bestefar Bill Jones spilte for de røde i årene 1938–1954, og var med på mannskapet som vant det det første ligamesterskapet etter 2. verdenskrig i 1947. Rob Jones gjorde sin debut for Liverpool som høyreback, kun 2 dager etter han skrev under for Anfield klubben borte mot erkerival Manchester United. Alle som så kampen ble imponert over hvordan han holdt vidunderbarnet Ryan Giggs under kontroll hele kampen. I sin første sesong, (1991/1992), vant han FA-cupen på Wembley etter at Liverpool vant 2-0 i finalen mot Sunderland etter mål av Michael Thomas og Ian Rush. Han fikk sin første landskamp for mot på Wembley 19. februar 1992 i en kamp England vant 2-0. Totalt fikk han 8 landskamper. Et antall som sannsynligvis hadde vært mye større om ikke skader hadde satt en stopper for det. I sesongen 1994/1995 var han med å vinne Liga-Cupen da Liverpool vant 2-1 mot Bolton i finalen. Sesongen etter var han med å tape for Manchester United 1-0 i FA-cupfinalen. Etter finalen måtte han ta et seks måneders avbrekk fra fotballen pga. ryggproblemer. Han kom tilbake på banen, men stadige skadeproblemer de neste to årene gjorde at han spilte sin siste kamp for Liverpool i februar 1998. Han ble frigitt av Liverpool etter sesongen 1998/1999. Totalt spilte Jones 243 kamper for Liverpool uten å score et eneste mål. Han signerte for West Ham i juli 1999, men fikk kun en eneste kamp for London-laget i Intertoto-cupen, og skader gjorde at han valgte å legge støvlene på hylla allerede august samme år. Imperial College London. Imperial College London, offisielt Imperial College of Science, Technology and Medicine er et universitet i London. Det var tilknyttet University of London som et kollegium inntil 2007. "Imperial" inntar i 2008 6. plass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter. Fagområdene som tradisjonelt har stått sterkest er naturvitenskap, ingeniørfag og medisin, men i nyere tid har universitetet også fått en avdelingen for økonomiske studier ved Imperial College Business School. THES har rangert universitetet som det niende beste i verden; for ingeniørfag, teknologi og biomedisin spesifikt ble det rangert som det fjerde beste i 2006. Hovedkampus ligger i South Kensington i det sentrale London, med fasade mot Exhibition Road. Alrek. Alrek er en grunnkrets i Bergen kommune. Alrek ligger i nabolaget Årstad i Bergenhus bydel. Her lå i vikingtiden en av Norges eldste kongsgårder, og det har vært kjøpmanns hovedgård. I dag er det en spesialskole for Bergen kommune. Historie. I Norrøn tid hadde stedet navnet Alrekstaðir'". Stedet er et gammelt høvdingesete fra yngre bronsealder. Alrekstad var en av de kongsgårdene langs den sørvestnorske kysten der Harald Hårfagre og hans etterfølgere tok opphold på 900-tallet før det kom opp byer i Norge. Etter Slaget ved Fitjar på Stord omkring år 960 var Kong Håkon den gode på vei til Alrekstad da han døde av banesårene i Håkonshella. Som kongssete var Alrekstad et viktig utgangspunkt for byutviklingen i Bergen. Årstadgeilen er Bergens eldste gateløp og går fra Alrek til Store Lungegårdsvannet som i middelalderen hadde navnet Alrekstadvågen etter kongsgården Ålrekstad. Navnet "Store Lungegårdsvannet" kommer fra Lungegården etter Vincens Lunge som fikk alle landeiendommene under Nonneseter kloster i gave av Kong Christian III. I 26 år styrte Olav Kyrre landet fra Alrekstad. Kongsgården var landets hovedstad. Olav Kyrre styrte med visdom og fredsvilje i en tid med fremgang for landet. En tur til området der den gamle kongsgården lå, viser raskt at stedet ikke var tilfeldig valgt. Stedet har en strategisk plassering. I øst reiser det majestetiske Ålreken (Ulriken) seg, i forgrunnen ligger Ålrekstadvågen, Store Lungegårdsvann, i nord Ålrekstadvannet, i dag Svartediket. Sentralt i landskapet ligger også Skinhosa, i dag Puddefjorden. Det var på Alrekstad Olav Kyrre bestemte seg for å grunnlegge byen Bjørgvin. Her satt han og skuet utover Vågen, til området på Holmen, og planla bygging av den store Kristkirken, domkirken for hele Vestlandet. På en sentral kongsgård som Alrek må det ha stått en trekirke i den eldste kristne tiden her i landet, kanskje alt i Håkon den godes dager. Senere stod det en stenkrike her Det Hellige Korskirke som først blir nevnt i år 1395, men som antakelig er mye eldre, kanskje oppført allerede på 1100-tallet. Kirken ble revet på 1600-tallet, og steinene ble brukt til å bygge små murer langs Årstadgeilen. I 1277 testamenterte Magnus Lagabøte Alrekstad kongsgård til Nonneseter kloster. Eiendommen ble holdt i hevd til reformasjonen, da Vincens Lunge lot både kloster og kongsgård forfalle. På 1800-tallet var Årstadvollen ekserserplass. I 1898 kjøpte Bergen kommune området. Samuel Boysen Meyer kjøpte den gamle kongsgården Årstad gård i 1848 og opprettet garveriet Meyers Læderfabrik på gården ved dens sydvestlige grense mot Møllendalselven. I 1875 hadde garveriet 14 fast ansatte, og var etter datidens mål et stort og tidsmessig garveri. Det hadde to barkemøller og benyttet både vannkraft og dampmaskin i produksjonen, hadde moderne garverimaskiner, barkepresse og lærpresse. Fabrikken ble drevet av fire generasjoner Meyer over mer enn 100 år. I 1970 kjøpte Bergen kommune området og rev bygningene for å gi plass til den nye Haukeland skole. Søndag 10. september 2000 ble en minneplate avduket ved inngangspartiet til Alrekstad skole, støttet av Årstad menighet og Årstad skole. Øvre luftveier. De øvre luftveier er en serie med organer og biologiske kanaler som transporterer luft (oksygen) ned til lungene hos landlevende virveldyr. Organene omfatter nesen med nesehulen og nesegangene, munnhulen, svelget og strupehodet (som markere skillet til de nedre luftveier). Nedre luftveier. De nedre luftveier er en serie med organer og biologiske kanaler som transporterer luft (oksygen) ned til lungene hos landlevende virveldyr. Organene omfatter strupehodet (som markere skillet til de øvre luftveier), luftrøret, lungene med bronkietreet og mellomgulvet. Åndedrettssystemet. Åndedrettssystemet eller respirasjonssystemet består i hovedsak av to deler; respiratoriske membraner og et biologisk transportsystem. Transportsystemet omfatter blodårer og gassbærende strukturer (blod) og bindeleddet mellom det ytre miljøet og cellenes indre miljø, slik at O2 og CO2 kan bevege seg mellom cella og blodet. Pusteorganer som inngår i åndedrettssystemet er for høyerestående dyrs vedkommende gjerne nesen og nesegangene (noen arter kaller også nesen for snute, nebb, snabel eller blåsehull), munnhulen, svelget, strupehodet, luftrøret, og lungene med bronkietreet. Hos vannlevende arter inngår gjeller, gjelleåpninger, svømmeblære og også selve huden hos noen. Systemets viktigste oppgave er åndedrettet. Åndedrettssystemet styres og reguleres fra et område i hjernen (egentlig flere mindre områder) som kalles åndedrettssenteret. Den viktigste oppgaven dette biologiske systemet har er den livsviktige utvekslingen av gasser mellom atmosfæren og de flere titalls millioner celler som en levende kropp består av. Stoffskiftet kan ikke foregå uten stadig tilførsel av oksygen og uavbrutt fjerning av karbondioksid (et avfallsproduktet fra åndedrettssystemet). Selve funksjonen som åndedrettssystemet utføres kalles åndedrett eller respirasjon. Ny luft til luftveiene renses, varmes og fuktes for å oppnå effektivt opptak av oksygenet. Hos primater deles luftveiene inn i de øvre- og nedre luftveier. I de øvre finner vi nesen med neseganger, munnhulen, svelget og strupehodet. Nesehulen og svelget har forgrening til mellomøret på begge sider gjennom de eustaktiske rør ("tubus eustacticum"). Disse utjevner trykkforskjeller og justerer dette når det svelges. I noen tilfeller (under dykking, i fly, kjøring i bratte bakker og undersjøiske tunneler og infeksjoner i området) kan trykkforskjellen lettes ved en såkalt valsalvas manøver. I de nedre deles luftrøret som ender i høyre og venstre hovedbronkier ("bronchus principalis"), som igjen leder til hver sin lungehalvdel. I hver lungehalvdel forgreines bronkiene 15-20 ganger i noe som kalles bronkietreet. For hver forgrening blir bronkiegrenen tynnere. Første grener kalles "bronchus lobaris primerior" og "bronchus lobaris interior". Luftveiene danner således et asyklisk tre som termineres (via bronkioler) i de tynnveggede lungeblærene ("alveoler"), der selve gassutvekslingen foregår. Voksne mennesker utveksler cirka to liter luft per minutt når de er i ro. Topptrente utøvere kan ha en maks kapasitet på opp til 7 liter luft per minutt. Republikken Formosa. Republikken Formosa (臺灣民主國, 台湾民主国, "Táiwān Mínzhǔguó", ordrett "Den demokratiske stat Taiwan", offisielt engelsk navn "Formosan Republic", "Taiwan Republic") var en kortlivet republikk som var på øya Taiwan i 1895. Den bestod i tidsrommet mellom da Qing-dynastiet formelt avstod Taiwan til Keiserriket Japan (Shimonoseki-traktaten) og da de japanske tropper ankom og begynte å håndheve japansk overherredømme. Dette var en av de første republikker i asiatisk historie; kun republikken Ezo (etablert 25. desember 1868) var tidligere ute. Republikken ble proklamert av noen pro-Qing mandariner og lokale adelige som håpet at dette ville forpurre den japanske maktovertakelsen som Shimonosekitraktaten forespeilet. Mange av disse mandarinene flyktet til Kina da japanerne kom. Republikken erklærte seg som en tributtstat knyttet til Kina. Presidenter for Republikken Formosa (Taiwan). Formosa Syreslekta. Syrer er ei gruppe planter i slireknefamilien med omtrent 200 arter av ettårige, toårige og flerårige (stauder). Mange arter er plagsomme ugress (eksempelvis høymol), mens andre har spiselige blader og blir brukt i supper og salater eller i te (især engsyre, men også småsyre). Plantene er opprettvoksende planter med kraftige pælerøtter. Bladene danner en grunnstilt rosett, mens de få bladene på de blomstrende skuddene er spredtstilte og som regel smalere. Blomstene er meget små, men sitter samlet i store mengder i toppen av skuddene. De fleste arter inneholder oksalsyre og tannin. Sverre Tveit. Sverre Tveit (født 14. mai 1982) er redaktør av boka "Elevvurdering i skolen – grunnlag for kulturendring". Han har tidligere vært sentralstyremedlem i Elevorganisasjonen (2001–2003). Stigespill. Tidlig versjon av Stigespill, som ble patentert i 1893. Stigespill er en type brettspill. Målet er å komme seg fra et punkt til et annet på brettet, og rundt på brettet er det en rekke «stiger» (eller lignende- klassikerne er murerne som klatreropp /faller ned fra stiger, eller en gutt og ei jente som klatrer opp/blir bitt og faller ned fra slanger.) som fungerer som snarveier for spillbrikkene, eller en tilbakeføringsvei så man må gå et visst antall felter om igjen. En terning blir benyttet til å bedømme hvor raskt spillbrikkene beveger seg. Alrekstad. Minneplaten ved inngangen til Alrekstad Skole. Alrekstad er en tidligere kongsgård i nabolaget Årstad i Bergenhus bydel i Bergen, med røtter tilbake til 400-tallet. Historie. I Norrøn tid hadde stedet navnet Alrekstaðir'". Alrekstad var en av de kongsgårdene langs den sørvestnorske kysten der Harald Hårfagre og hans etterfølgere tok opphold på 900-tallet før det kom opp byer i Norge. Etter Slaget ved Fitjar på Stord omkring år 960 var Kong Håkon den gode på vei til Alrekstad da han døde av banesårene i Håkonshella. Som kongssete var Alrekstad et viktig utgangspunkt for byutviklingen i Bergen. Årstadgeilen som går fra Alrek til Store Lungegårdsvannet er Bergens eldste gateløp. Navnet på store Lungegårdsvannet kommer av Lungegården som i middelalderen hadde navnet Alrekstadvågen etter kongsgården Ålrekstad. I 26 år styrte Olav Kyrre landet fra Alrekstad. Kongsgården var landets hovedstad. Olav Kyrre styrte med visdom og fredsvilje i en tid med fremgang for landet. En tur til området der den gamle kongsgården lå, viser raskt at stedet ikke var tilfeldig valgt. Stedet har en strategisk plassering. I øst reiser det majestetiske Ålreken (Ulriken) seg, i forgrunnen ligger Ålrekstadvågen, Store Lungegårdsvann, i nord Ålrekstadvannet, i dag Svartediket. Sentralt i landskapet ligger også Skinhosa, i dag Puddefjorden. Det var på Alrekstad Olav Kyrre bestemte seg for å grunnlegge byen Bjørgvin. Her satt han og skuet utover Vågen, til området på Holmen, og planla bygging av den store Kristkirken, domkirken for hele Vestlandet. På en sentral kongsgård som Alrekstad må det ha stått en trekirke i den eldste kristne tiden her i landet, kanskje alt i Håkon den godes dager. Senere stod det en stenkrike her Det Hellige Korskirke som først blir nevnt i år 1395, men som antakelig er mye eldre, kanskje oppført allerede på 1100-tallet. Kirken ble revet på 1600-tallet, og steinene ble brukt til å bygge små murer langs Årstad- gjelien. I 1277 testamenterte [Magnus Lagabøte] Alrekstad kongsgård til [Nonneseter kloster, Bergen Nonneseter Kloster]. Eiendommen ble holdt i hevd til reformasjonen, da [Vincens Lunge] lot både kloster og kongsgård forfalle. På 1800-tallet var Årstadvollen ekserserplass. I 1898 kjøpte Bergen kommune området. Søndag 10. september 2000 ble en minneplate avduket ved inngangspartiet til Alrekstad skole, støttet av Årstad menighet og Årstad skole. I området. Alrek studenthjem ligger rett ved siden av Alrekstad skole, og man har utestedet Club Alrek i kjelleren på studentboligen. Haukeland sykehus ligger også i området. Askim videregående skole. Askim videregående skole ligger i Askim kommune i Østfold. Skolen var tidligere delt opp i en yrkesfaglig skole, Ask, og en allmennfaglig skole, Hov, men siden skolene lå på samme område ble de av praktiske årsaker slått sammen til Askim videregående skole. Skolen er plassert ved Hovskogen like utenfor Askim sentrum. Elevene er hovedsakelig fra Askim, Spydeberg, Hobøl og Skiptvet. Bygninger. Skolen er fordelt på totalt åtte bygninger. I tillegg har skolen undervisningslokaler til Bygg- og anleggsteknikk i Næringsparken et annet sted i Askim. Tungras. Tungras ("Polygonum") er ei gruppe i slireknefamilien. Artene i gruppa er utbredt i Europa, Asia og Nord-Afrika og varierer vidt fra urteaktige ettårige planter under 5 cm til opprette flerårige planter som blir 3 til 4 meter høye, og andre treaktige klatreplanter som blir 20-30 cm høye i trær; enkelte er og akvatiske, og vokser som flyteplanter i dammer. Salomos tempel. En skisse av Salamos tempel, vendt mot øst. Salomos tempel (hebraisk בית המקדש‎, "Beit HaMikdash", «Huset av Det Som er Hellig»), også kjent som Det første tempelet i Jerusalem, var i henhold til Den hebraiske Bibelen, det første tempelet til den gamle religionen til de bibelske israelitter, opprinnelig konstruert av kong Salomo på den høyde som er kalt Moria i Jerusalem. Det var formgitt for å kunne huse Paktens ark, og tjene israelittene og proselytene som et sentralt sted hvor de kunne ære og dyrke Israels gud Jahve. I henhold til "Bibelen" fungerte det som det religiøse fokus for religiøs dyrkelse og ofring kjent som "korbanot" i oldtidens jødedom. Det ble fullført i år 960 f.Kr., ble ødelagt av babylonerne i år 586 f.Kr. Jødisk eksatologi (læren om de siste ting) inkluderer at et tredje tempel en gang vil bli bygget. Et nytt tempel, "Det andre tempelet i Jerusalem", ble bygget 535 f.Kr. etter at jødene var kommet tilbake fra landsforvisningen i Babylon, fullført i 516 og innviet året etter, og revet av romerne i 70 e.Kr. Bibelens redegjørelse. En skisse av Salomos tempel basert på beskrivelser i Bibelen. Den eneste kilde for informasjon et tempel i Jerusalem i jernalderen (Midtøstens jernalder II, ca 1000-586/587 f.Kr.) er den redegjørelse som finnes i "Josvas bok", "Dommernes bok", "Samuelsbøkene" (første og andre), og "Kongebøkene" (første og andre). Tempelet figurer også i en del bøker med profetier som er tilskrevet føreksilprofetiene, eksempelvis "Jesajaboken" 6, "Mikas bok" 4:11, og "Jeremias bok" 7, som også er inkludert i "Bibelen". "Første Kongebok" forteller hvordan kong Salomo bygde tempelet: detaljer om byggingen er gitt i kapittel 6 og 7, og dens dedikasjon av Salomo er beskrevet i kapittel 8. "Andre Kongebok" beskriver oppleggene for oppussing av tempelet i tiden under kong Joasj av Judeariket på 800-tallet f.Kr. I henhold til "Andre Kongebok" ble tempelet plyndret av Joasj av Israel (en annen ved navn Joasj) tidlig på 700-tallet og på nytt av kong Akas av Judea. Akas installerte også en del kultiske nyvinninger i tempelet som var avskyelig i henhold til forfatteren av "Kongebøkene". Tempelet figurer også i redegjørelsen om kong Hiskia som vendte Judea vekk fra idoler; da Hiskia senere i det samme århundret er konfrontert med en beleiring av den assyriske kong Sankerib, istedenfor å plyndre tempelets skatter, benyttet Hiskia tempelet til det som det var ment for, til hus for å be til gud. En antatt rekonstruksjon av Salomos tempel. Hiskias sønn var derimot svært forskjellig fra sin far og under regimet til Manasse tidlig og midten av 600-tallet f.Kr., gjorde også Manasse nyvinninger i tempelkulten. Han er beskrevet som en avgudsdyrkende Salomo som også henfalt til avgudsdyrking av ideoler, og er videre beskrevet som en konge som «gjøre», «bygger» høye steder (se "Femte Mosebok" 12 for forbudet mot høye steder), dog ble Salomos idoldyrkelse straffet med et delt kongedømme, Manasses idoldyrkelse ble straffet med landsforvisning. Kong Josjia, sønnesønn av Manasse, pusset opp og gjorde endringer på tempelet for fjerne ideolene og ødelegge det idoldyrkende presteskapet en gang rundt 621 f.Kr. Tempelet ble plyndret av den babylonske kong Nebukadnesar II under det kortvarige regimet til Jojakin, ca 598, sønnesønn av Josjia. Babylonerne angrep Jerusalem på nytt og brente tempelet i 586/587 f.Kr., sammen med det meste av byen. Bymurene ble brutt ned, og de som overlevde ble fraktet vekk. Arkeologiske spor. Ingen arkeologiske spor har blitt funnet av Salomos tempel. Sommeren 2007 rapporterte arkeologiske undersøkelser på det antatte sted for det første tempelet at gjenstander fra 700-tallet og 500-tallet f.Kr. som «kan ha vært det første fysiske bevis på menneskelig aktivitet på tempelhøyden» på den tiden. The Simpsons Hit & Run. "The Simpsons Hit & Run" er et action/eventyrspill basert på animasjonsserien "Simpsons". Spillet ble lansert 16. september 2003 i Nord-Amerika og 24. oktober 2003 i Europa. Det ble utviklet av Radical Entertainment og utgitt av Vivendi Games til spillkonsollene Nintendo GameCube, Xbox, PlayStation 2 og Windows-baserte datamaskiner. Spillet fokuserer for det meste rundt bilkjøringsoppdrag, og i likhet med "Grand Theft Auto"-serien kan de fleste bilene stjeles og kjøres av spillfiguren. Kursk. Den røde plass i Kursk, med typisk stalinistisk arkitektur Kursk (russisk: Курск) er en by og administrativt senter i Kursk oblast i Russland. Den ligger ved elva Sejm, rundt 450 km sør for Moskva. Innbyggertall: 412 442 (folketelling 2002). Byen er mest kjent for slaget ved Kursk i juli 1943, da den røde armé vant en kostbar, men meget viktig seier mot tyske styrker. Historie. Arkeologiske undersøkelser har vist at stedet hvor Kursk ligger ble bosatt på 400- eller 300-tallet f.kr. Bosetningen ble befestet på 700-tallet, og området har vært bosatt av slaviske folk fra samme tid, muligens ennå tidligere. Kursk blir første gang nevnt i historiske kilder i 1032, da den nevnes som en av de severiske byer av fyrst Igor i "Historien om Igors felttog": «Når det gjelder mine Kurskere, så er de berømte riddere — svøpt under krigshorn, ammet under hjelmer, matet fra spissen av en lanse; for dem er stiene familiære, for dem er ravinene kjent, deres buer er stramt strenget, koggerne er åpne, sablene skarpe; og de selv, som gråulvene, de bykser på markene, og søker ære for seg selv, og for sin fyrste, heder.» Kursk var sete for et mindre fyrstedømme, og ble plyndret av kiptsjaker på 1100- og 1200-tallet, og ble ødelagt av Batu Khan rundt 1237. Byen ble gjennoppbygd senest i 1283. Kursk ble en del av Storfyrstedømmet Moskva i 1508, som dets sørlige grenseprovins. Den var et viktig senter for kornhandelen med Ukraina og var åsted for et viktig marked, som fant sted hvert år ved murene til klosteret til Vår Frue av Kursk. Under Sovjettiden ble det startet utvinning av de enorme forekomstene av jernmalm ved Kursk, og byen utviklet seg til å bli et av de største jernbaneknutepunktene i sørvest-Russland. Under andre verdenskrig var landsbyen Prokhorovka nær Kursk senter for slaget ved Kursk i 1943, mellom sovjetiske og tyske panserstyrker. Slaget anses av historikere som historiens største stridsvognslag, hvor over 6000 stridsvogner kjempet på nært hold i åpent terreng. Dette slaget stoppet den tyske fremrykkingen, og var et vendepunkt i krigen på Østfronten. Severdigheter. Den eldste bygningen i Kursk er den øvre kirken i Treenighetsklosteret, som er et godt eksempel på den overgangsstilen som er karakteristisk for Peter den stores tidlige styre. Den eldste verdslige bygningen er det såkalte Romodanovskij-kammeret, som dog etter all sannsynlighet ble bygget på midten av 1700-tallet, da Romodanovskij-familien ikke lenger eksisterte. Byens katedral ble bygget mellom 1752 og 1778 i en storslått barokkstil og ble så overdådig dekorert at mange kunsthistorikere feilaktig har tilskrevet den til Bartolomeo Rastrelli. Selv om Rastrellis er utelukket som arkitekt, så er katedralen likevel det mest imponerende monumentet innen elisabetansk barokk som ikke ble bestilt av keiserfamilien eller bygget i hovedstaden. Tegnets katedral (1816–26) er en annen imponerende bygning, oppført i den reneste nyklassisistisk stil, med en kuppel på 20 meter i diameter og 48 meters høyde. Interiøret var tidligere svært rikt, med marmor, gull og fresker. Under sovjetperioden ble imidlertid katedralen skjendet, og fire laterale kupler og to klokketårn over inngangen ble revet. Det eksisterer dog planer om å restaurere kirken til sin opprinnelige stand. Det finnes mange minnesmerker over Slaget ved Kursk, både i byen og i Prokhorovka. Nær byen ligger Tsentralno-Tsjernozemny Zapovednik, et stort område med steppeland som aldri er blitt pløyd. Det blir brukt til en lang rekke forskningsformål. Næringsliv. Kursk er i dag en betydelig forvaltnings- og industriby. De viktigste næringsveiene er jernindustri, kjemisk industri og næringsmiddelindustri. I områdene rundt byen er jordbruket viktig, da Kursk ligger i den fruktbare svartjordsregionen. Spesielt kjent er Kursk magnetiske anomali (KMA), som er verdens største jernmalmbekken med et gjennomsnittlig jerninnhold på mellom 35 og 60 %. Høyere utdanning og kultur. Kursk er hjemby for flere universiteter: Medisinsk universitet, teknisk universitet, Kursk statlige universitet (tidligere pedagogisk universitet og jordbruksakademi, og også det private Regionale åpne sosiale institutt (ROSI). Kursk statlige universitet huser også Det russiske kammerorkester, under ledelse av dirigenten og trompetisten Sergej Proskourin. Orkesteret opptrer ofte, er på turne i utlandet og har produsert mange CD'er. En dvergplanet, 3073 Kursk, oppdaget av den sovjetiske astronomen Nikolaj Tsjernykh i 1979, er oppkalt etter byen. Augusto Boal. Augusto Boal (født 16. mars 1931 i Rio de Janeiro, Brasil, død 2. mai 2009) var en brasiliansk dramapedagog, teatermann, instruktør, forfatter og politiker. Han var grunnleggeren av "De undertryktes teater", en fellesbetegnelse for Boals teaterformer, hvorav de mest kjente er "bildeteater", "forumteater" og "usynlig teater". Boals teatersyn. Boal mente at alt teater er politisk, fordi alle menneskelige aktiviteter (inkludert teater) er politiske. Han mente teater blir brukt som et våpen, av maktmennesker, og at folket må ta tilbake teatrets produksjonsmidler som et ledd i frigjøring. Teatret må først forandres, som en "generalprøve på virkeligheten". Boal så på tilskueren i det tradisjonelle teatret som undertrykt, og uten frihet til å handle som de ønsker. Derfor jobbet han i sine teaterformer for å oppheve det tradisjonelle skillet mellom scene og sal, mellom skuespiller og tilskuer. Boal mente at alle skal spille teater, og alle skal stå i spissen for de nødvendige samfunnsendringene. Historikk. Boals teatersyn henger sammen med de undertrykkende fascistiske regimene og diktaturene som fantes i Brasil og resten av Sør-Amerika i 60-årene. På grunn av sin opprørske teatervirksomhet ble Boal fengslet og torturert, og flyktet til Peru, og senere Europa, hvor han bosatte seg i Paris. Der ledet han Le CEDITADE (Centre d'Etude et de Diffusion des Techniques Actives d'Expression – Méthode Boal) Bildeteater. Bilder er "essensen" av et forløp, der ordene beskriver en rekkefølge i tid. I Boals bildeteater former man fryste uttrykk/skulpturer for å konkretisere begreper som «familie», «vennskap» og «frihet». Bildeteater kan dermed sees på som et alternativ til verbal diskusjon. Bildeteater kan også være et hjelpemiddel i tradisjonell teatersammenheng. Mange teaterinstruktører og dramatikere tenker visuelt, hvilken informasjon tilskuerne får av grupperinger på scenen. Så er utfordringen å finne en naturlig overgang fra antibildet til idealbildet, en vei man kan bruke i en tilsvarende situasjon i virkeligheten. Klarer man det, er neste trinn å vise hele bildeserien i sakte film, før jokeren, den nøytrale, antiautoritære spillederen, innleder til verbal diskusjon om bildene man ser. Forumteater. Forumteater ble til da Boal dro rundt på landsbygda i Brasil med det folkelige Arenateatret, hvor de stadig opplevde at publikum blandet seg inn i handlingen, og kom med forslag til andre valg og handlingsmønstre. Boal ønsket å la tilskuerne delta på lik linje med skuespillerne. Slik oppsto hans begrep spect-actor, altså en blanding av spectator (tilskuer), og actor (skuespiller). Deltakerne i Boals teater skal nemlig både observere og delta. Dette er også de viktigste forskjellene mellom forumteater og tradisjonelt teater. I forumteater er ikke forestillingen ferdig når tilskuerne ankommer, for de skal være med å skape den. Et forumteater begynner med at noen av deltakerne spiller et stykke om en undertrykkelse, men en tragisk utgang, en antimodell. Deretter sier jokeren, spillederen, til publikum at skuespillerne skal spille stykket en gang til, og at det kommer til å ende akkurat som første gang med mindre noen av tilskuerne gjør noe. Andre gangs visning begynner, men nå kan hvem som helst av tilskuerne rope «stopp!», og ta plassen til den undertrykte for å prøve ut andre veier som kan lede ut av undertrykkelsen. De resterende skuespillerne må improvisere, og hele tiden prøve å få stykket til å ende som sist. Ofte må tilskueren i rolle gi opp, han eller hun klarer ikke å bryte undertrykkelsen. Vedkommende må overlate rollen til den opprinnelige skuespilleren, som spiller videre til en ny tilskuer roper «stopp!». Klarer noen å bryte undertrykkelsen, må joker og de resterende tilskuerne avgjøre om løsningen var "magisk", det vil si usannsynlig, ikke gjennomførbar i virkeligheten. Hvis løsningen kan godtas, spilles det forandrede stykket, og nå kan hvem som helst rope «stopp!», og overta en av undertrykkernes plasser, for å prøve ut nye motangrep mot løsningen. Iblant kommer man fram til en løsning som tilskuerne kan godta, iblant ikke. Men prosessen med analyse og diskusjon i teatrets språk kan være like vesentlig som en klar løsning. Likevel er det enkelte tilfeller hvor målet med forumteater er å finne en klar framgangsmåte. Den opprinnelige, latinamerikanske formen for forumteater var nettopp en generalprøve på virkeligheten: de forberedte streiker, protestaksjoner og liknende situasjoner som krevde god forberedelse. Da var målet å finne fram til en konkret metode man kunne benytte seg av en dag eller en måned senere. Usynlig teater. Usynlig teater befinner seg i grenseland mellom teater og virkelighet. Man forbereder usynlig teater akkurat som en hvilken som helst teaterforestilling: forfatter et manus, fordeler roller og lærer replikker og regi. Men i stedet for å spilles på en scene, skal usynlig teater spilles ute i virkeligheten, uten at «tilskuerne» vet at det er teater. Som i de andre teaterformene til Boal er tilskueren også i usynlig teater fri til å gripe inn i handlingen. Et usynlig teater-stykke skal synliggjøre en undertrykkelse. Hensikten er å få folk til å bli klar over sine egne holdninger, fordommer og sin egen vanetenkning. Derfor er også en obligatorisk del av usynlig teater de diskusjonene som følger i etterkant av «forestillingen», gjerne ledet av skuespillere i rollen «tilfeldig forbipasserende». Fordi «publikum» når som helst kan gripe inn i handlingen og endre den, krever en usynlig teater-forestilling god forberedelse. Alternative handlingsmønstre og dialoger er helt nødvendig for å takle eventuell inngripen fra forbipasserende «tilskuere». Lovgivende teater. Ved parlamentsvalget i Rio de Janeiro i 1992 ble Boal valgt inn i den lovgivende forsamlingen. Sammen med medarbeiderne på teatersenteret sitt startet han flere teatergrupper i Rio bestående av folk som sjelden kom til orde i samfunnsdebatten: gamle, blinde, homofile, gatebarn og lignende. Gjennom teaterworkshops tok disse gruppene opp hverdagens problemer og formulerte løsningsforslagene som lovforslag, som Boal fremmet i parlamentet. Rundt 20 av disse lovene ble vedtatt, og metoden er siden utprøvd både i Canada og Storbritannia. «Kursk» (ubåt). K-141 «Kursk» var en russisk atomubåt av klassen Oscar-II og tilhørte Nordflåten. Hun var døpt etter byen Kursk. «Kursk» ble bygget 1992 og tjenestegjorde fra desember 1994 til 12. august 2000, da hun under en russisk flåte­oppvisning sank til bunns i Nordishavet etter en eksplosjon ombord. 118 mann omkom. Mange av dem levde i flere timer i en lukket seksjon akter i ubåten, hvor de etterlot seg brev til nære og kjære. I flere dager håpet man å kunne redde besetningen. Ulykken utløste en innenrikspolitisk debatt i Russland, der president Vladimir Putin ble beskyldt for å ligge og sole seg på sitt sommersted i Sotsji i stedet for å be NATO om hjelp til å redde besetningen. Ubåten ble til slutt berget i to etapper, i 2001 og 2002, og de 115 likene som ble funnet fikk en verdig begravelse. Konene til de avdøde har etter russiske standarder fått rekordstore økonomiske erstatninger fra staten. Den offisielle hovedteorien om hvordan ulykken egentlig foregikk, er at hydrogenperoksid-drivstoffet i en torpedo ved et uhell eksploderte inne i ubåten, noe som startet en brann som to minutter senere fikk de øvrige torpedoene i «Kursk» til å eksplodere. Sigstein Folgerø. Sigstein Folgerø (født 1980 i Støren) er en norsk klassisk pianist. Han fikk Adresseavisens kulturstipend da han var 13 år, og ble som 15-åring hospitant under Jørgen Larsen ved NTNU. Som 19-åring holdt Folgerø sin første solo klaver-aften i Trondheim, og studerte deretter to år ved Norges musikkhøgskole i Oslo. Etter et års avbrekk med mye reising og språkstudier, returnerte han til Trondheim, og tok 2. avdeling av klaverstudiene hos Jørgen Larsen. Fra høsten 2004 har Sigstein studert ved musikkhøgskolen i Hamburg under Volker Banfield. Priser og utmerkelser. Søndag 6. mai 2007 mottok Folgerø "Bækkelundprisen" på 100 000 kroner. Ivan Konev. Ivan Stepanovitj Konev (- 21. mai 1973) var en russisk offiser og general før, under og etter andre verdenskrig. Ved siden av Georgij Zjukov var Konev kanskje den ledende frontgeneral og ledet sovjetstyrker helt fra Tyskland angrep i 1941 og til Berlin ble inntatt i april 1945. Da Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, ble Konev tildelt kommandoen over den 19. armé i Vitebsk-regionen, og han ledet en rekke defensive slag under retretten til den røde armé, først til Smolensk, og deretter til Moskva. Han spilte en sentral rolle i kampene rundt Moskva og den sovjetiske motoffensiven ved årsskiftet 1941-1942. For sin rolle i den vellykkede forsvaret av den sovjetiske hovedstaden, ble Konev forfremmet til oberst-general av Josef Stalin. Konev holdt høye kommandoer for resten av krigen. Han kommanderte den sovjetiske vestfronten frem til februar 1943, Nord-vestfronten fra februar til juli 1943, og den andre ukrainske fronten fra juli 1943 til mai 1945. Han deltok også i slaget ved Kursk, samt at han kommanderte den sørlige delen av den sovjetiske motoffensiven. Etter seieren ved Kursk, frigjort Konev flere arméer ved flere store byer som Belgorod, Odessa, Kharkiv og Kiev. For alle hans prestasjoner og bragder i Ukraina ble Konev forfremmet av Stalin til Marskal av Sovjetunionen i februar 1944. Han var en av Stalins favoritt-generaler og en av de få ledende kommandantene som Stalin selv beundret for hensynsløsheten hans. I løpet av 1944 avanserte Konev og hans hær fra Ukraina og Hviterussland, Polen og senere til Tsjekkoslovakia. I juli dette året hadde han avansert til Vistula-elven i det sentrale Polen, og ble tildelt tittelen Helt av Sovjetunionen. I september 1944 hadde hans styrker, som da hadde navnet Den fjerde ukrainske front, rykket inn i Slovakia og hjalp de frivillige slovakiske partisanene i deres opprør mot den tyske okkupasjonsmakten. Etter krigen ble Konev utnevnt til sjef for den sovjetiske okkupasjonsmakten i Øst-Tyskland og til alliert høykommissær for Østerrike. I 1946 ble han sjef for de sovjetiske bakkestyrkene, før han fikk stillingen som vise-forsvarsminister i Sovjetunionen. Senere utnevnte Stalin ham til kommandør for ett undernasjonalt område i Sovjetunionen. Dette var helt klart en degradering, og var i tråd med Stalins politikk når det gjaldt å kvitte seg med populære militære ledere fra krigstiden slik at de ikke ville utgjøre noen trusler mot Stalins ledende posisjon som generalsekretær. Etter Stalins død, returnerte Konev til hovedstaden der han ble en viktig alliert av den nye partilederen, Nikita Khrusjtsjov. Han ble igjen utnevnt til første vise-forsvarsminister og sjef for de sovjetiske bakkestyrkene. Kort tid etter disse utnevnelsene ledet han undertrykkelsen av den ungarske oppstanden i 1956. Han hadde denne stillingen fram til 1960, da han trakk seg tilbake fra aktiv militær tjeneste. I 1961 til 1962, derimot, ble han kalt tilbake, og var igjen sjef for de sovjetiske styrkene i Øst-Tyskland. Han ble deretter utnevnt til den stort sett seremonielle stillingen som inspektør-general i det sovjetiske Forsvarsdepartementet. Konev forble en av Sovjetunionens mest beundrede militære ledere helt frem til sin død i 1973. Han giftet seg to ganger, og hans datter Nataliya er dekan ved Institutt for lingvistiske og litteratur på det russiske militære universitetet. Han var utnevnt til Marskalk av Sovjetunionen, to ganger utnevnt til Helt av Sovjetunionen, og var innehaver av den prestisjetunge Seiersordenen for sin innsats under verdenskrigen. Ivan Stepanovich Konev ble begravet i Kreml-veggen sammen med flere av de største heltene av Sovjetunionen, og denne graven kan fremdeles besøkes den dag i dag. Castarède. Huset ble grunnlagt i 1832, og er med det Armagnacs eldste hus. Slottet heter "Chateau de Maniban" og er fra 1500-tallet. Det ligger i Bas-Armagnac, med egne vinmarker. Her har de 3 hektar med Folle Blanche og 13 hektar med Ugni Blanc og Colombard. De har 2 vinkjellere, som er over 100 år gamle. Den ene ligger ved elven Baïse, ved Pont de Bordes. Her lagres de eldste armagnacene. Den andre ligger på vinslottet deres. Historie. Huset ble etablert i 1832. Gjennom årene har de samlet opp et betydelig lager med årgangsarmagnacer, den eldste er fra 1888. De har spesialisert seg på årgangsarmagnacer som reduseres naturlig til ca. 40%, dvs. at de ikke tynner ut med vann for å oppnå den ønskede alkoholstyrken. Huset er fortsatt eid av familien Castarède, det eies i dag av Florence Castarède; 6. generasjon Castarède. Armagnac. I tillegg har de ca. 40 årgangsarmagnacer, utvalget vil variere over tid. Pr. 2006 hadde de bl.a. årgangene 1888, 1889, 1893, 1900, 1911, 1914. Nyeste årgang var 1980. Fylkesvei 211 (Hordaland). Fylkesvei 211 i Hordaland (Fv211) går mellom Ågotnes og Solsvik kai i Fjell kommune. Veiens lengde er 4,6 km. Eksterne lenker. 211 Reasons to Hang Around. "Reasons to Hang Around" er et musikkalbum fra Minor Majority som kom ut i 2006. Det er gruppas fjerde album. Avaldsnes kongsgård. Avaldsnes kongsgård blir kalt Norges eldste kongesete fordi Harald Hårfagre la hovedgården sin her etter slaget i Hafrsfjord i år 872. Det var her Harald endte sine dager, og han ble "hauglagt på Haug ved Karmsund". Haraldshaugen i Haugesund skal angivelig være gravhaugen til Harald Hårfagre. Avaldsnes ligger ved Karmsundet som ofte kalles nordvegen'", den viktige skipsleia nord langs Norske kysten. Avaldsnes har vært et maktsentrum fra Folkevandringstiden, man har flere arkeologiske spor og gravhauger som tyder på makt og velstand. Det har vært nær kontakt med De britiske øyer lenge før Vikingtiden. __TOC__ Man vet ikke nøyaktig hvor kongsgården ved Avaldsnes lå, men det er flere historiske kilder som forteller om kongsgården på Avaldsnes. "Jakten på kongsgården" har i mange år vært et begrep blant lokalbefolkningen som har hatt sin mening om hvor kongsgården ligger. Det fantes også gamle sagn om en hemmelig gang. En privatmann tok affære og samlet inn kr 51 000 for å få bekreftet eller avkreftet disse sagnene. I 1986 foretok Arkeologisk museum i Stavanger en kortvarig arkeologisk undersøkelse på parkeringsplassen utenfor kirken. Man fant da virkelig en hemmelig gang som gikk i retning av kirketårnet og bøyde av mot Karmsundet. Ca 35 m av denne "lønngangen" ble avdekket før arbeidet ble avbrutt. En slik gang er enestående i Norge. Den nærmeste parallellen er gangen mellom bispegården og kirken på Skálholt på Island. Under utgravingen ble det også funnet bygningsrester av to hus, det ene sannsynligvis fra 1600-tallet, det andre fra vikingtid/middelalder. Bare noen få meter av denne bygningen ble avdekket. Det satte inn med kraftig regnvær, og arbeidet ble avsluttet for at informasjon ikke skulle gå tapt. Historier fra Avaldsnes. Det må antageligvis ha stått en rekke kongsgårder på Avaldsnes, og den hemmelige gangen som ble avdekket, vitner om alt annet enn fredelige forhold. Fra sagaen kjenner vi også flere dramatiske hendelser som foregikk på Avaldsnes. Snorre forteller at Olav Tryggvason en gang fikk besøk av en gammel, enøyd mann som blant annet kunne fortelle om kong Augvald, folkevandringskongen som hadde gitt navnet sitt til Avaldsnes. Etter denne samtalen hadde kong Olav problemer med å sove, han stod derfor opp for å se etter den gamle. Da han kom ned til kokken, fikk han vite at den enøyde hadde forsøkt å forgifte maten som skulle settes fram for kongen. Olav Tryggvason forstod da at det var selveste Odin som hadde vært på besøk. En annen gang, påsken 998, kom et fullastet skip med seidmenn og annet trollpakk inn til Avaldsnes. Lederen deres var Øyvind Kjelda, og de kom for å kaste trolldom over kongen fordi han brakte kristendommen til landet. Seidmennene mante fram ei tykk, svart skodde, men skodda vendte seg i stedet mot seidmennene som virret omkring i blinde. Kongen grep inn og bandt seidmennene fast på et skjær. Da sjøen flødde, druknet seidmennene. Skjæret ble siden kalt Skrattaskjær. (Skratte = Trollmann) Olav den hellige og Erling Skjalgsson. Også Olav den hellige opplevde dramatikk på Avaldsnes. Det var påsken 1023. Olav hadde nettopp dømt Asbjørn Sigurdson fra Trondenes til døden fordi Sigurd begikk den uhørte handling å hogge hodet av konges årmann, Tore Sel, mens kongen holdt gjestebud på Avaldsnes. Men -siden det var påske, ville kongen vente med å iverksette dommen. Mens kongen var til messe, gikk det bud til Erling Skjalgsson på Sola om hva som var i ferd med å skje. Avaldsnes var på denne tida kongemaktens bastion på Vestlandet, den reelle makthaver var likevel Erling Skjalgsson – Asbjørn Sigurdsons morbror. Erling lot budstikka gå og kom til Avaldsnes med 1500 arge jærbuer for å redde søstersønnen fra døden. Og Olav kunne ikke gjøre annet enn å benåde drapsmannen, som siden ble kalt Asbjørn Selsbane. Denne hendelsen på Avaldsnes satte ondt blod mellom slektene og ledet fram til slaget på Stiklestad der en annen av Asbjørns onkler, Tore Hund, drepte Olav den hellige. Det er bevart noen få skriftlige samtidsopplysninger om kongsgården på Avaldsnes i middelalderen. Fra Håkon Vs tid har vi bevart 6 kongebrev som kongen skrev på Avaldsnes, og Håkon V nevner også kongskirken på Avaldsnes i sitt testamentet. Et annet og mindre hyggelig samtidsdokument er beskrivelsen av at hanseatene brente ned kongsgården på Avaldsnes, sålehuset som drottseten hadde satt opp og andre gårder langs Karmsundet. Dette skjedde høsten 1368. Konsgården må likevel ha blitt gjenoppbygget, fordi andre kilder beskriver Avaldsnes som kongsgård fram til ca 1450. Middelalder. Da Borgerkrigen i Norge begynner etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130, ble det rivalisering mellom folkegrupper og kongsemner. Avaldsnes var en bastion for birkebeinerne fram til 1205. I 1207 hører vi at baglerne har kontroll over Vestlandet like til Boknafjorden sør for Karmøy. Kongesønnen Håkon Håkonson er da i deres makt. Det var nettopp Håkon Håkonson som senere stod for byggingen av Olavskirken på Avaldsnes rundt 1250 da norgesveldet var på sitt største. I et pavebrev av 1247 heter det at kong Håkon Håkonson selv skal få rett til å velge prester til de kirker han og hans forfedre har reist på sine 3 kongsgarder, og til dem han selv kommer til å grunnlegge. Ved alle andre kirker hadde biskopene denne retten. Håkons sønnesønn, Håkon IV Magnusson gjorde siden Olavskirken til en av de fire kongelige kollegiatkirkene i Norge. En kollegiatkirke var et sted der kongen kunne utdanne sine egne kongetro prester og rådgivere. De andre kollegiatkirkene lå i Oslo, Bergen og Tønsberg. I dag er Olavskirken på Avaldsnes den eneste kollegiatkirken som fremdeles står. Olavskirken skal være bygget på et hedensk kultsted med fem kjempesteiner. I dag står bare den 7,2m høye bautaen Jomfru Marias Synål på sin opprinnelige plass. Navnet kommer av runeinnskriften: "Mikjall Mariu Næstr", Erkeengelen Mikael nest etter Maria i rang. Sagnet forteller at dommedag kommer når denne bautasteinen rører kirkeveggen, derfor har avaldsnesprestene i løpet av flere hundre år gått ut i ly av nattemørket og hogget biter av toppen og slik har de reddet verden fra undergang. Dette dommedagssagnet kan ha røtter tilbake til den eldste kristne tida, før kirkene ble bygget, da det var vanlig å vie slike hedenske kultsteder til erkeengelen Mikael. Og Mikael – det er erkeengelen som skal blåse sjelene inn for dommedag og veie hvem som skal til himmelen og hvem som går fortapt. Også Håkon Håkonson hadde respekt for denne steinen: Kirkeveggen ble nemlig skrådd for å hindre kontakt med bautaen. Under Håkon Håkonsons kroning, ville biskopene at kongen skulle ta landet i len av Olav den hellige og kirken. Men kong Håkon nektet å ha hellige Olav som overkonge. Likevel viet han kirken på Avaldsnes til St. Olav. Fra sagalitteraturen hører vi at Håkon Håkonson svarer den gamle birkebeineren Helge at Gud, Jomfru Maria og hellige Olav er hans ombudsmenn. Vi vet at kirken i katolsk tid hadde både et Olavsalter og et alter som var viet til Jomfru Maria. Kanskje hadde kirken også et alter for Mikael. Adam av Bremen forteller rundt år 1070 at den fremste pilegrimsvegen nordover til Nidarosdomen var skipsleden, og Olavskirken på Avaldsnes må ha vært et viktig stoppested for pilegrimer som skulle til St. Olavs gravsted i Nidaros. Et eget sålehus ble bygget for å huse pilegrimer og andre reisende. Men pilegrimene kom også til Avaldsnes landevegen, noe navn som Fegensbrekkå (det første stedet man så kirken) og Munkaskaret vitner om. På Torvastad, et par km nord-vest for Olavskirken finnes en egen Olavskilde der pilegrimer satte ned kors og bad om helbredelse. Flere sagn om St. Olav er knyttet til Avaldsnesområdet. I dag er Olavskirken det fremste minnesmerket over Avaldsnes sin storhetstid. Den kan stå som symbol på at rikssamlingen ble sluttført under Håkon Håkonson. Men da kirken ble bygd, var Avaldsnes sine glansdager allerede forbi. Ved å følge historien fra vikingtid inn i middelalder, ser vi at det økonomiske og politiske tyngdepunktet blir flyttet fra kjerneområdet ved Karmsundet, først til Nidaros, siden til Bergen og siden Oslo. Havnen og Handel ved Avaldsnes. Fra yngre romertid og utover i år 1000 gikk samhandelen mellom Norge og Mellom Europa over Nordsjølandene. Fra 1100-tallet ble denne handelen overtatt av Hansabyene som ble selvstendige bystater med stor økonomisk og militær makt. Hanseatene var aldri velsette, men fordi Norge var avhengig av korn, malt, mel og salt, måtte til og med den ellers så mektige Håkon Håkonson gi dem lov til å drive handelsvirksomhet. I boka Den norske so fra 1584,skrevet av en tysker, heter det at hanseatene hadde sin første handelsstasjon i Norge på Nothow, men fordi de ble ille plaget av sjørøvere ved Nothow, flyttet de kontoret lenger inn i landet til et tryggere sted, nemlig Bergen. Man har forøvrig grunn til å tro at disse såkalte sjørøverne var representanter for den norske kongemakten. Gamle dokument og kartmateriale plasserer Nothow/Notau i Karmsundet, og i hundre år har folk spekulert på hvor Notau lå. Folk flest mente at den lå ved Bukkøy like nedenfor kirken, der stedsnavnet Nottå og Nåttåhavn ennå er bevart. Dette er i realiteten to gode havner som ble brukt så lenge det gikk seilskuter langs kysten ved Avaldsnes. Der lå de nattestider i dårlig vær og ventet på at den sterke Salhustrømmen to kilometer lenger nord, skulle roe seg. Man har ennå ikke fått undersøkt disse havnene – Nottå og Nåttåhavn – men sommeren 2000 ble det gjort eksepsjonelle funn i Gloppehavn, nærmere kirken, da Sjøfartsmuseet og Arkeologisk museum i Stavanger foretok marinarkeologiske undersøkelser. For første gang ble det funnet ei havn på en kongsgård i Norge, og i en del av denne havna lå det mengder av tysk og nederlandsk keramikk. Selv om undersøkelsene så langt kun kan karakteriseres som "en spasertur på sjøbunnen", så kan man nå atakeligvis med god sikkerhet faststslå at den hanseatiske handelsstasjonen Notau nå sannsynligvis er funnet. Nothows sentrale plassering midt i skipsleia, kongsgården på Avaldsnes, det kongelige kapellet og Avaldsnes sin funksjon som møtested for lagtinget fram til første halvdel av 1300-tallet, kan ha vært avgjørende for at hanseatene overvintret her. Bergen ble etter hvert konsolidert som Norges første virkelige hovedstad og det skjedde en byutvikling andre steder i Norge. Samtidig som hanseatene fikk sterkere kontroll med den norske eksporthandelen, ble handelen mer og mer konsentrert om byene. Man skulle derfor tro at Avaldsnes kom til å miste sin betydning som hanseatisk havn, men den hanseatiske keramikken som er funnet på Avaldsnes opptrer nettopp i store mengder på den tida da vi skulle forvente nedgang. En av årsakene til dette kan kanskje skyldes at Avaldsnes fikk status som libero portu Regio eller kongelig frihavn. Som tidligere nevnt kom det i 1367 til åpen strid mellom hanseatene og Håkon VI. Året etter satte hanseatene fyr på kongsgården, sålehuset og andre gårder langs Karmsundet. Hanseatene må likevel siden ha kommet til enighet med kongen, for funnene av hansakeramikk som ligger på sjøbunnen utenfor Avaldsnes, dateres helt fram til 1500-tallet. Nordvegen Historiesenter. Er startet opp i nærheten av Avaldsnes, for å gi informasjon om Vikigetiden og kongsgården på Avaldsnes. De fire musketerer. De fire musketerer ("Les Quatre Mousquetaires") var en betegnelse på de fire franske tennisspillerne Jean Borotra, Jacques Brugnon, Henri Cochet og René Lacoste. «De fire musketerer» spilte på Frankrikes Davis Cup-lag fra 1922 (Borotra og Cochet) og 1923 (Lacoste og Brugnon). De dominerte amatørtennisen på 1920- og første delen av 1930-tallet. De vant blant annet seks strake Davis Cup-titler i årene fra 1927 til 1932. De beseiret spillere som Bill Tilden, Bill Johnston, Ellsworth Vines, Fred Perry, Gerald Patterson og Gottfried von Cramm i Davis Cup-kampene. Cochet og Lacoste var fremst singlespiller mens Borotra og Brugnon ofte figurerte i doublekampene. «De fire musketerer» ble i 1976 opptatt som medlemmer i International Tennis Hall of Fame. Baïse. Baïse munner ut i Garonne nær Aiguillon. Baise Baise Alpesteinbukk. Alpesteinbukk ("Capra Ibex") er et dyr i geitefamilien. Dette er et dyr som er vant å klatre i fjellet og som lever i de høye regionene i fjellene. Det store, bøyete hornet til bukken kan bli opp til 1 m langt. Kristiansand dyrepark har en rekke eksemplarer av denne arten. Vanlig hulepinnsvin. Vanlig hulepiggsvin ("Hystrix cristata") er en gnager som finnes ved Middelhavet (Midt- og i Syd-Italia og Nord-Afrika. Den har opptil 40 cm lange svart-hvit stripete pigger på rygg og hale. Piggene på halen sitter forholdsvis løst og kan mistes hvis den blir angrepet. Beretta Cheetah. Beretta 80 serien også kalt Beretta Cheetah er en serie med pistoler fra italienske Beretta. Serien ble innført i 1976, men Beretta 87 Cheetah kom i 1986. Rammene er av aluminium. Christian Sørenssen. Christian Sørenssen (født 25. september 1765 i Christiansand, død 16. august 1845) var en norsk teolog, stortingsmann og biskop. Sørenssen ble cand.theol. i 1785. Han arbeidet som lærer i sin hjemby Christiansand og i Strømsø i Drammen, før han i 1797 ble sokneprest i Risør. I 1804 ble han forfremmet til stiftsprost i Christiansand. 11. april 1811 ble han innviet til biskop i Christiansand Stift, Sørenssen var den siste norske biskop som ble innviet i København. Stiftet tilsvarte dengang Agderfylkene og Rogaland i størrelse. Han var representant ved de to første storting, og var altså stortingsmann fra 1814 til 1817. Han var imidlertid ikke spesielt opptatt av politikk, og utmerket seg ikke som taler under stortingets forhandlinger. Sørenssen var fra 1823 til 1845 biskop i Akershus Stift, som tilsvarte dagens bispedømmer Oslo, Hamar og Tunsberg, i tillegg til Telemark. Han døde under 16. august 1845, på veien mellom Moss og Son under en visitasreise. Sandvigodden fyr. Sandvigodden fyr er en nedlagt fyrstasjon i uthavna Sandviga på Hisøy. Fyret ligger på et nes og ble bygget i 1844, samtidig med Store Torungen fyr og Lille Torungen fyr, og er Arendal og Galtesunds tredje innseilingsfyr. Fyrstasjonen ble nedlagt i 1934, samtidig som en ny automatisert fyrlykt ble oppsatt i ett nytt tårn ved siden av det opprinnelige fyret. Fyrvokterbolig med fyrtårn, nyere fyrlykt, bryggerhus og naust ble fredet i 1997 etter lov om kulturminner. Skule Storheill. Skule Valentin Storheill (født 17. august 1907 i Brønnøysund, død 25. november 1992) var norsk sjømilitær offiser og viseadmiral. Han utmerket seg under andre verdenskrig og ble tildelt Krigskorset, Norges fremste utmerkelse. I juni 1940 var han som løytnant norsk sambandsoffiser ombord HMS «Devonshire» da skipet evakuerte Kong Haakon VII og den kongefamilien fra Tromsø mot Storbritannia. Som kapteinløytnant var han skipssjef på den meritterte jageren i S-klassen KNM «Stord». Han ble senere øverstkommanderende for Nord-Norge med tittel viseadmiral, først stasjonert i Harstad og fra 1963 i Bodø. Etter at han gikk av som admiral var han en mye benyttet foredragsholder. Han uttalte seg da ofte kritisk om nedbyggingen av det norske forsvaret. Utmerkelser. Storheill ble i 1942 tildelt Norges høyeste utmerkelse, "Krigskorset" for sin ledelse av jageren «St. Albans», som 3. august 1941 senket en tysk ubåt i Atlanterhavet. Han ble i 1953 utnevnt til kommandør med stjerne av "St. Olavs Orden". Storheill ble også hedret med "St. Olavsmedaljen med ekegren", "Krigsmedaljen", "Deltagermedaljen" og "Haakon VIIs 70-årsmedalje". Han ble tre ganger tildelt den britiske utmerkelsen "Distinguished Service Cross", ble utnevnt til storkors av "Oranje-husordenen", kommandør av "Dannebrogordenen" og av den franske "Æreslegionen". Han ble utnevnt til offiser av USAs "Legion of Merit". Storheill ble også tildelt den franske medaljen "Croix de Guerre" og ble tildelt en sovjetisk krigsmedalje. Storheill har gaten Adm. Storheills gate i Brønnøysund oppkalt etter seg. Cushings sykdom. Cushings sykdom eller Cushings syndrom er en gruppe symptomer som fremkommer ved dannelsen av for mye kortison og andre hormoner i organismen. Mb Cushing (Cushings sykdom) eller endogent Cushings syndrom skyldes en svulst i hypofysen (hjernevedhenget) som produserer et binyrestimulerende stoff (ACTH). Symptomene omfatter fedme som begrenser seg til ansiktet og selve kroppen, muskelsvekkelse, tap av kalk fra knoklene, høyt blodtrykk, tibakeholdelse av salt og vann i kroppen, for mye sukker i kroppen og og til slutt utskillelse av sukker i urinen. Pasienten får dessuten ofte krum rygg, nedsatt kjønnsfunksjon og blir hårete. Overproduksjon av disse hormonene kan skyldes en svulst som er under utvikling i binyrene, forsterket nydannelse av vev i binyrebarken eller en svulst i hypofysen. Tilstanden kan også oppstå ved langvarig inntak av store doser kortison. Behandlingen består i enten operativ fjerning av svulsten eller ved å fjerne den ved røntgenbehandling av svulsten eller det nydannede vevet. Tilstanden ble først observert av legen Harvey Cushing i 1932. Karmsundet. Karmsundet ligger mellom Hardangerfjorden og Boknafjord Karmsundet er sundet mellom Karmøy og Haugesund/Fastlands-Karmøy. Dette sundet er en del av skipsleiet som antakelig har gitt navn til landet Norge. Mange av landene i Europa har fått navn etter sine landområder, men Norge har fått navn etter skipsleia utenfor. Dette forteller om hvilken viktig rolle havet og kysten har spilt i norsk historie. Når folk kommer seilende over den åpne havstrekningen fra Lista, og videre langs jærkysten, så ligger Karmsundet som en beskyttet hav-veg ved innløpet til skipsleia nordover. Denne skipsleia fikk navnet Nordvegen. Karmsundet er i dag blant de mest trafikkerte strekningene langs norskekysten, og har hatt stor betydning for utviklingen av området, da spesielt byene Haugesund og Kopervik som har utviklet seg som følge av den gunstige beliggenheten. __TOC__ Forklaringer om Nordvegen. Professor Magnus Olsen sier om Nordvegen; Det er leia her, fra Skudefjorden opp gjennom Karmsundet og videre nordover som først har båret Norgesnavnet, Nordvegen, vegen mot nord. Det er denne skipsleia som har gitt landet dette navnet, og som statsnavn har det vesentlig først vært nyttet om det vestnorske riket. Professor Claus Krag sier om Nordvegen; Den viktigste seilleden langs kysten gikk gjennom Karmsundet. Disse sørvestnorske områdene ser ut til å ha utgjort kjernen i Harald Hårfagres rike. Periodisk kjøretøykontroll. Periodisk kjøretøykontroll (PKK) må gjøres hvert annet år på biler under 3 500 kg fra fjerde år etter at bilen første gang ble registrert. For biler med større masse kreves årlig sjekk fra og med to år etter at den ble registrert. Kontrollen utføres av verksteder som Statens vegvesen har godkjent for å foreta slik kontroll og rapporteres til det sentrale kjøretøyregisteret. Kontrollen kan også foretas av Norges Automobilforbund (NAF). Biler som er registrert før 1960 er ikke pålagt PKK. Dersom kjøretøyeier er uenig eller betviler kontrollorganets vurdering av kjøretøyet kan kjøretøyeier klage på kontrollresultatet. Klagen må fremsettes til Statens vegvesen. Det er Tilsynsseksjonen i Statens vegvesen som behandler klager på periodiske kjøretøykontroller. Resultatet av periodisk kjørekontroll er et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Dette innebærer at kjøretøyeier er part i saken og således har partsrettigheter i samsvar med forvaltningsloven. Statens vegvesen er med andre ord bundet av forvaltningslovens regler om forsvarlig saksbehandling. Dersom en kjøretøyeier ønsker å klage på en periodisk kjøretøykontroll, kan en klage på hele kontrollen. Statens vegvesen kan da foreta en ny periodisk kjøretøykontroll, og det resultatet som Statens vegvesen kommer frem til, vil være det gjeldende. En kan også påklage ett kontrollpunkt. Statens vegvesen vil da kun kontrollere det ene punktet. Det er viktig å merke seg at dersom en skal klage på en periodisk kjøretøykontroll, bør man gjøre det umiddelbart etter at kontrollen har funnet sted. Har kjøretøyet gått mange kilometer eller at det har gått lang tid fra kontrollen fant sted, vil det være vanskelig for Tilsynsseksjonen å ta stilling til hvordan mangelen var på kontrolltidspunktet. En klage kan, fra Statens vegvesen sitt ståsted, behandles på tre måter. Enten kan de gi avslag på klagen, de kan ta klagen til følge ta kontrollen som en stikkprøvekontroll, eller de kan også utføre en såkalt overprøvingskontroll. Ved en overprøvingskontroll risikerer kjøretøyeier å betale et gebyr til Statens vegvesen. Tilsynsseksjonen ble opprettet i 2007 etter at Statens vegvesen selv sluttet å utføre periodiske kjøretøykontroller. Tilsynsseksjonens oppgave er blant annet å kontrollere at alle verksteder utfører arbeid i tråd med og forskrift om, sikre god kvalitet på tjenestene samt sikre like vilkår i bransjen. Tilsynsseksjonen er plasser rundt omkring på landets trafikkstasjoner. Det er denne seksjonen som har ansvaret for å følge opp ulovlige verksteder, virksomheter med særlig arbeidstillatelse og godkjente verksteder. Tilsynsseksjonen utfører systemrevisjoner hos verksteder og kontrollorgan. Ved en systemrevisjon, også kalt systemtilsyn, utfører de revisjon av bedriftens kvalitetssikringssystem. Tilsynsseksjonen utfører også stikkprøvekontroller av periodiske kjøretøykontroller. Stikkprøvekontroller blir utført på forskjellige måter; Personell fra Tilsynsseksjonen følger en mekaniker/kontrollør for periodisk kjøretøykontroller under en hel eller deler av en periodisk kjøretøykontroll der en blir vurdert på gjennomføringsmetodikk, faglig vurdering av feil og mangler på kjøretøyet samt hvordan kontrollresultatet blir registrert i datasystemet. Tilsynsseksjonen kaller også inn kjøretøy til trafikkstasjonen i ettertid av en periodisk kjøretøykontroll for å kontrollere det kjøretøyet som har vært til periodisk kjøretøykontroll. En representant fra tilsynsseksjonen går da over kjøretøyet og vurderer eventuelle feil eller mangler som kontrollorganet har avdekket, eventuelt ikke avdekket. Blir det avdekket avvik på noen av de kontroller Tilsynsseksjonen utfører, kan det bli opprettet en tilsynssak mot verkstedet eller kontrollorganet. Eier av kjøretøyet skal motta en kontrollseddel som er maskinskrevet. En håndskrevet kontrollseddel skal ikke godtas. Dette for å forhindre juks. Flere verksteder tilbyr periodiske kjøretøykontroller uten å vere godkjent for det. De som er godkjent har dataprogram og godkjenning fra Statens vegvesen. Mottar du som kjøretøyeier en kontrollseddel som er håndskrevet er det stor grunn til å være mistenksom. Da bør du ta kontakt med Tilsynsseksjonen i Statens vegvesen. Dersom en mottar en kontrollseddel som er håndskrevet, er det stor sjanse for at kontrollen ikke er registrert i kjøretøyregisteret. Du som kjøretøyeier risikerer da at den periodiske kjøreøtykontrollen ikke er registrert. Dette kan senere medføre at kjøretøyet blir avskiltet på grunn av at det ikke er registrert eller utført en periodisk kjøretøykontroll. Eier av kjøretøyet skal sammen med kontrollseddelen motta et tillegsskriv om hvordan de forskjellige kontrollpunkt skal bedømmes, samt hvordan en periodisk kjøretøykontroll kan påklages. Alle som utfører reparasjon av kjøretøy skal være godkjent av Statens vegvesen. Alle som er godkjent skal ha dokumentasjon på dette. Mange har et godkjenningsskilt hengende på utsiden av bygget, men noen har også dette hengende i kundemottaket. På skiltet vil de stå hva de er godkjent for. Verkstedet skal i tillegg ha godkjenningsbevis, utformet i A4 størrelse, disse skal henge godt synlig for publikum. Dersom du som kjøretøyeier ikke kan se noen form for godkjenning fra Statens vegvesen kan dette etterspørres. Kan de ikke vise noe som har med godkjenning fra Statens vegvesen å gjøre, bør du som kjøretøyeier ikke bruke denne virksomheten til å utføre reparasjoner på ditt kjøretøy. En godkjenning fra Statens vegvesen vil si at verkstedet oppfyller blant annet et minimumskrav til teknisk utstyr og teknisk kompetanse. Det er vanlig å omtale en periodisk kjøretøykontroll som en PKK-kontroll eller som EU-kontroll, men EU-kontroll er ikke en offisiell betegnelse. Danmark. I Danmark heter kontrollen Bilsyn og alle registrerte kjøretøy i Danmark skal være typegodkjent eller være godkjent ved en bilkontroll av en godkjent synsvirksomhet. Vare- og lastebiler, personkjøretøy, utrykningskjøretøy og busser m.m. innkalles til periodisk kontroll, slik at disse kjøretøyene løpende undergives kontroll med fastsatte intervaller. De nærmere regler om innkallelse og kontrollperiode fastsettes av Færdselsstyrelsen. For personbiler gjelder, at de etter fire år skal kontrolleres hvert annet år. Anke Huber. Anke Huber (født 4. desember 1974 i Bruchsaler) en tidligere tysk kvinnelig profesjonell tennisspiller. Huber ble profesjonell i 1990 og vant tolv ATP-titler i single og en i double i løpet av sin tenniskarriere som varte til 2001. I 1996 var hun nummer fire på rankingen over verdens beste kvinnelige singlespillere. Hun vant aldri noen Grand Slam-turnering men hun var i finalen i Australian Open i 1976, hun tapte for Monica Seles med 4-6, 1-6. Nate Dogg. Nathaniel Dawayne Hale, best kjent som Nate Dogg, (født 19. august 1969 i Long Beach, California, død 15. mars 2011 i Long Beach) var en amerikansk G-Funk-artist. Han var kjent for sin melodiske linje og for sine refreng på et uendelig antall raplåter. Nate Dogg slo ordentlig igjennom i 1993/1994 med henholdsvis «Ain't No Fun» (sammen med Snoop Doggy Dogg) og «Regulate» (sammen med Warren G). Etter hvert ble han ettertraktet av rappere andre steder enn på vestkysten også. Han har blant annet refrenget på Ludacris sin låt «Area Codes» og har også refrenget på Eminems låt «Till I Collapse». Han er også kjent for å ha det siste G-Funk-albumet noensinne utgitt kalt "Music and Me". Han begynte å synge som barn i New Hope Trinity, baptistkirkens kor i Clarksdale, Mississippi, hvor hans far (Daniel Lee Hale) var pastor. Som 16-åring droppet at ut av skolen i Long Beach og forlot hjemmet for å gå inn i United States Marine Corps, hvor han tjente i tre år før han ble avskjediget. I 1991 dannet Nate Dogg og slektningen Snoop Dogg sammen med vennen deres Warren G en gruppe som de kalte 213, men de ga ikke ut noe album sammen før i år 2004. Diskografi. Han hadde et slag i 2007, og ga ikke ut musikk etter dette. Nate Dogg døde 15. mars 2011. Rachel Carson-prisen. Rachel Carson-prisen er en internasjonal miljøpris, som deles ut av en komite med sete i Stavanger, for å hedre Rachel Carsons innsats og aktivister som arbeider i hennes ånd. Prisen ble første gang delt ut i 1991. Prisen ble opprettet spontant under et foredrag i Stavanger i 1991, på foredragsholderen Berit Ås' initiativ. Prisen består av en pengesum og bronsestatuetten "Skarven", laget av kunstneren Irma Bruun Hodne. City University (London). City University, offisielt The City University, er et universitet i London. Hovedbygningene ligger ved Northampton Square i Clerkenwell. Institusjonen ble grunnlagt i 1894 som Northampton Institute, med navn etter markien av Northampton som hadde donert campusområdet. De første studentene ble tatt inn to år etter. Opprettelsen skjedde under "City of London Parochial Charities Act (1883)", og det ble finansiert med veldedige gaver, skatter, lokale avgifter og an avgift på brennevin kjent som "whisky money". I begynnelsen var det bare kveldundervisning, men fra 1900 var det også dagkurs i ingeniørfag. Ni år senere begynte studentene å få bachelorgrader fra University of London, og foreleserne fikk sin godkjenning derfra. Dette førte til at institusjonen fikk høyskolestatus, og tok navnet Northampton Engineering College. I 1957 kom en ny navneendring, til Northampton College of Advanced Technology, og en rekke nye studier kom til. Universitetsstatus og det nåværende navnet kom i 1966. St Bartholomew's College of Nursing and Midwifery og Charterhouse College of Radiography ble innlemmet i 1995, og Inns of Court School of Law i 2005. Lord Mayor of London er i kraft av sitt embete ("ex officio") universitetets kansler, eller rektor. Patina. a> – cirka første hundreåret f.Kr. med grønn patina. Patina brukes på norsk om de aldringstegn som oppstår på overflaten av kunstverk, både av metall og malerier. Vi snakker også om patina i forbindelse med antikviteter av tre, kanskje spesielt når disse er av nyere dato og kunstig eldet. De kjemiske prosessene som foregår, kalles "patinering". Kjemisk snakker vi om "irring" (kobber, bronse, messing) eller "anløping" (sølv). Ofte blir patinering gjort som en del av kunstverket, gjerne for å beskytte mot andre og mindre ønskelige prosesser, som med tiden kan forandre overflatestrukturen. Dette gjelder blant annet den spesielle overflaten på skytevåpen som skal forhindre angrep av gravrust. Både malerier, trykk og tegninger vil med tiden vise tegn til endring. De kan gulne, bli grålige, brunere eller overflaten sprekker opp (krakelering) og i verste fall begynne å smuldre vekk. Den vanligste patinaen er den som fremkalles på statuer av bronse. Den er grønnlig og er et karbonat av kobber, frambragt ved oksydering. Samme irret finner vi på alle kobberholdige legeringer, foruten på rent kobber. a> har sin grønne farge fra naturlig patina, dannet på kobberoverflaten. Der eksisterer en rekke produkter som kan starte og vedlikeholde patina, foruten andre som fjerner og eventuelt beskytter uten å vise igjen. Metallpuss av forskjellig slag er eksempler på det siste. Mange kunstverk er bevisst patinert for å tilføre og holde på en bestemt tilstand. Slik sett kan sluttfernissering av et maleri sees på som begynnelsen på en styrt patineringsprosess. En del av arbeidet for en kunstkonservator består i å rense vekk for mye patina og beskytte kunstverket slik at prosessen blir trukket ut i tid. En form for patinering finnes i støpejernsgryter og -panner, der jernet er så porøst at det trekker til seg smaksstoffer fra det som ble laget. Det hevdes at det i enkelte italienske familier er blitt arvefeider og langvarig uvennskap på grunn av «gryta hennar mor» som er blitt brukt til sauser i generasjoner. I antikvitetsverdenen er patina den ekstra myke glansen som kommer langsomt med årene, slitasjemerkene på armlenene, skrammer fra år med bruk, «mårhull» etter trebukkangrep og andre spor etter hundre år eller mere. Falsknere har i alle år utviklet metoder som kan akselerere patineringen. Ett av deres hjelpemidler er potetmugg. Videre lesning. Engelsk referansebok om patina på ikke-jernholdige metaller. Nettvett. Nettvett er et sett råd om hvordan man burde forholde seg på internett. Nettvett.no er et nettsted hvor du finner informasjon, råd og veiledning om sikker bruk av Internett. Informasjonen er rettet både mot private brukere og små og mellomstore bedrifter. Nettvett.no er laget av Post- og teletilsynet på oppdrag fra Samferdselsdepartementet og i samarbeid med andre myndigheter, IKT-bransjen og representanter for brukerne. Nettvett.no vant It-sikkerhetsprisen på Dataforeningens Rosing-prisutdeling 2006. På Nettvett.no får du informasjon og hjelp om bl.a. surfing, e-post, brannmur, spam, virus, fildeling, chatting, e-handel, beskyttelse mot tap og ødeleggelse, uønsket innsyn i egen informasjon og beskyttelse mot angrep utenfra. Det finnes flere former for nettvettregler, redd barnas nettvettregler for barn og unge er blant de mest kjente. Valgerður Sverrisdóttir. Valgerður Sverrisdóttir (født 23. mars 1950) er en islandsk politiker. Hun var landets utenriksminister i Geir H. Haardes første regjering fra 15. juni 2006 til 24. mai 2007. Hun har vært medlem av Alltinget for Framsóknarflokkurinn ("Fremskrittspartiet") i valgkretsen Nordøst Island siden 1987. Hun har vært medlem av sentralkomiteen i partiet siden 1983. Mary Joe Fernández. Mary Joe Fernandez (egentlig "Maria Jose Fernández Godsick", født 19. august 1971 i Den Dominikanske republikk) er en tidligere profesjonell amerikansk kvinnelig tennisspillere. Mary Joe Fernandez ble profesjonell tennisspiller i 1986. I løpet av sin tenniskarriere vant hun to olympiske gull-medaljer og to Grand Slam-titler i double. Totalt vann hun sju single- og nitten doubleturneringer. I 1985, kun 14 år gammel ble hun den yngste spilleren som har vunnet en kamp i Grand Slam-turneringen US Open. I 1990 var hun nummer fire på rankingen over verdens beste kvinnelige tennisspillere i single. Hun kom til sin første finale i en Grand Slam-turnering i 1990, Australian Open, der hun tapte for tyske Steffi Graf med 3-6, 4-6. To år senere var hun pånytt i finalen, denne gangen tapte hun mot Monica Seles med 2-6, 3-6. Senere på året ble hun olympisk mester da hun sammen med Gigi Fernández vant damedoublen i OL i Barcelona. Hun tok også olympisk bronse i singleturneringen. I 1993 tapte hun pånytt en Grand Slam-finale, denne gangen i French Open. Etter å ha vunnet en dramatisk kvartfinale mot Gabriela Sabatini, etter å ha tapt første sett med 6-1 og med fem machballer mot seg ved stillingen 5-1, klarte Mary Joe å snu kampen til seier med 1-6, 7-6(7-4), 10-8. I semifinalen beseiret hun Arantxa Sánchez Vicario 6-2, 6-2 for å til slutt tape finalen mot Steffi Graf med 6-4, 2-6, 4-6. Hun vant sin andre olympiske gullmedalje under OL i Atlanta i 1996, da hun pånytt vant doubleturneringen for damer sammen med Gigi Fernández. Hun deltok også på det seirene amerikanske Fed Cup-laget i 1996. Manchester Uniteds treningskamper på 2000-tallet. Manchester Uniteds treningskamper, vennskapskamper og testimonialkamper etter 2000 2000. 29. juli 2000 – Bootham Crescent, Tilskuere: 9003. York City (B) 2-0 (Roy Keane 52, Roy Keane 61) 17 Raimond van der Gouw, 02 Gary Neville, 03 Denis Irwin, 22 Ronnie Wallwork, 27 Mikaël Silvestre, 16 Roy Keane, 07 David Beckham, 18 Paul Scholes, 29 Alex Notman, 19 Dwight Yorke, 11 Ryan Giggs, 37 Danny Webber (Alex Notman), 15 Paul Teather (Gary Neville), 32 Bojan Djordjic (Ryan Giggs). 30. juli 2000 – Gay Meadow, Tilskuere: 8000. Shrewsburys 50-års jubileum i The Football League Shrewsbury Town (B) 8-1 (Nicky Butt 3, Ole Gunnar Solskjær 10, Ole Gunnar Solskjær 37, Teddy Sheringham 49, Michael Clegg 58, Quinton Fortune 62 (straffe), Quinton Fortune 68, David Healy 79) 13 Mark Bosnich, 23 Michael Clegg, 12 Phil Neville, 05 Ronny Johnsen, 21 Henning Berg, 25 Quinton Fortune, 35 David Healy, 08 Nicky Butt, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 Teddy Sheringham, 15 Jesper Blomqvist, 24 Wes Brown (Henning Berg), 22 Ronnie Wallwork (Jesper Blomqvist), 29 Alex Notman (Ole Gunnar Solskjær), 15 Paul Teather (Ronny Johnsen), 16 Mark Lynch (Phil Neville), 37 Danny Webber (Nicky Butt). 4. august 2000 – Olympiastadion, München, Tilskuere: 39000. 100-årsfeiring (turnering) Real Madrid (N) 1-0 (Ole Gunnar Solskjær 90) 17 Raimond van der Gouw, 02 Gary Neville, 03 Denis Irwin, 16 Roy Keane, 05 Ronny Johnsen, 27 Mikaël Silvestre, 07 David Beckham, 18 Paul Scholes, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 Teddy Sheringham, 11 Ryan Giggs, 19 Dwight Yorke (Ryan Giggs). 5. august 2000 – Olympiastadion, München, Tilskuere: 43000. 100-årsfeiring (turnering) Bayern Munich (B) 1-3 (Quinton Fortune 85) 01 Fabien Barthez, 02 Gary Neville, 12 Phil Neville, 21 Henning Berg, 27 Mikaël Silvestre, 16 Roy Keane, 07 David Beckham, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 19 Dwight Yorke, 25 Quinton Fortune, 10 Teddy Sheringham (Andy Cole) 76, 11 Ryan Giggs (David Beckham) 74, 22 Ronnie Wallwork (Mikaël Silvestre) 74, 18 Paul Scholes (Roy Keane) 74. 9. august 2000 – National Stadion, Tilskuere: 10000. Birkirkara (B) 5-1 (David Beckham 17, Dwight Yorke 47, Ole Gunnar Solskjær 52, Paul Scholes 70, Ole Gunnar Solskjær 73) 01 Fabien Barthez, 12 Phil Neville, 27 Mikaël Silvestre, 21 Henning Berg, 05 Ronny Johnsen, 22 Ronnie Wallwork, 07 David Beckham, 16 Roy Keane, 09 Andy Cole, 10 Teddy Sheringham, 15 Jesper Blomqvist, 06 Jaap Stam (Ronny Johnsen), 17 Raimond van der Gouw (Fabien Barthez), 02 Gary Neville (Henning Berg), 11 Ryan Giggs (Jesper Blomqvist), 25 Quinton Fortune (David Beckham), 03 Denis Irwin (Mikaël Silvestre), 16. august 2000 – Old Trafford, Tilskuere: 45158. Dommer: Mike Dean, Wirral. Denis Irwin Testimonial Manchester City (H) 2-0 (Teddy Sheringham 36, Andy Cole 85) 17 Raimond van der Gouw, 02 Gary Neville, 03 Denis Irwin, 12 Phil Neville, 05 Ronny Johnsen, 18 Paul Scholes, 07 David Beckham, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 10 Teddy Sheringham, 25 Quinton Fortune, 22 Ronnie Wallwork (Denis Irwin), 24 Wes Brown (Ronny Johnsen), 34 Jonathan Greening (David Beckham), 28 Michael Stewart (Paul Scholes). 2001. 15. mai 2001 – Celtic Park, Tilskuere: 57269. Dommer: Hugh Dallas, Motherwell (Skottland). Tommy Boyd Testimonial Glasgow Celtic (B) 2-0 (Mikaël Silvestre 15, Bojan Djordjic 88) 17 Raimond van der Gouw, 12 Phil Neville, 03 Denis Irwin, 08 Nicky Butt, 04 David Mai, 06 Jaap Stam, 07 David Beckham, 18 Paul Scholes, 27 Mikaël Silvestre, 10 Teddy Sheringham, 11 Ryan Giggs, 25 Quinton Fortune (Denis Irwin) 46, 14 Andy Goram (Raimond van der Gouw) 63, 28 Michael Stewart (David Beckham) 65, 05 Ronny Johnsen (Jaap Stam) 46, 32 Bojan Djordjic (Ryan Giggs) 55. 22. juli 2001 – Bukit Jalil National Stadion, Kuala Lumpur, Tilskuere: 100000. Malaysia All-Starts (B) 6-0 (Ruud van Nistelrooy 6, Ruud van Nistelrooy 25, David Beckham 26, Andy Cole 48, Andy Cole 70, Luke Chadwick 84) 01 Fabien Barthez, 02 Gary Neville, 03 Denis Irwin, 04 Juan Sebastian Verón, 05 Ronny Johnsen, 06 Jaap Stam, 07 David Beckham, 16 Roy Keane, 19 Dwight Yorke, 10 Ruud van Nistelrooy, 11 Ryan Giggs, 12 Phil Neville (Denis Irwin) 46, 17 Raimond van der Gouw, 24 Wes Brown (Ronny Johnsen) 60, 15 Luke Chadwick (David Beckham) 60, 08 Nicky Butt (Roy Keane) 46, 09 Andy Cole (Dwight Yorke) 46, 24. juli 2001 – Kallang Stadion, Singapore, Tilskuere: 44000. Dommer: Shamsul Maidin (SIN). Team Singapore (B) 8-1 (Phil Neville 29, Ole Gunnar Solskjær 29, Ole Gunnar Solskjær 45, David Beckham 51, Dwight Yorke 65, Dwight Yorke 68, Ruud van Nistelrooy 71, Ryan Giggs 88) 17 Raimond van der Gouw, 02 Gary Neville, 12 Phil Neville, 04 Juan Sebastian Verón, 24 Wes Brown, 06 Jaap Stam, 07 David Beckham, 16 Roy Keane, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 Ruud van Nistelrooy, 18 Paul Scholes, 27 Mikaël Silvestre (Phil Neville) 46, 01 Fabien Barthez (Ruud van Nistelrooy) 78, 03 Denis Irwin (Jaap Stam) 46, 19 Dwight Yorke (Ole Gunnar Solskjær) 46, 25 Quinton Fortune (David Beckham) 76, 15 Luke Chadwick (Juan Sebastian Verón) 65, 29. juli 2001 – Rajamangala National Stadion, Bangkok, Tilskuere: 65000. Thailand (B) 2-1 (Ryan Giggs 25, Dwight Yorke 78) 01 Fabien Barthez, 24 Wes Brown, 03 Denis Irwin, 04 Juan Sebastian Verón, 05 Ronny Johnsen, 27 Mikaël Silvestre, 07 David Beckham, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 10 Ruud van Nistelrooy, 11 Ryan Giggs, 12 Phil Neville (Denis Irwin) 46, 17 Raimond van der Gouw (Fabien Barthez) 46, 02 Gary Neville (Andy Cole) 90, 16 Roy Keane (Juan Sebastian Verón) 46, 25 Quinton Fortune (Ryan Giggs) 46, 18 Paul Scholes (Nicky Butt) 71, 1. august 2001 – Old Trafford, Tilskuere: 66957. Dommer: Mike Dean, Wirral.Ryan Giggs Testimonial Glasgow Celtic (H) 3-4 (Ruud van Nistelrooy 25, Juan Sebastian Verón 63, Ruud van Nistelrooy 83) 01 Fabien Barthez, 02 Gary Neville, 03 Denis Irwin, 04 Juan Sebastian Verón, 12 Phil Neville, 06 Jaap Stam, 07 David Beckham, 18 Paul Scholes, 16 Roy Keane, 10 Ruud van Nistelrooy, 11 Ryan Giggs, 05 Ronny Johnsen (Gary Neville) 46, 13 Eric Cantona (Paul Scholes) 75, 08 Nicky Butt (Roy Keane) 46, 24 Wes Brown (Denis Irwin) 46, 15 Luke Chadwick (Juan Sebastian Verón) 85, 27 Mikaël Silvestre (Phil Neville) 79, 4. august 2001 – Racecourse Ground, Tilskuere: 7614. Brian Flynn og Kevin Reeves Testimonial Wrexham (B) 2-2 (Ole Gunnar Solskjær 31, Juan Sebastian Verón 59) 13 Roy Carroll, 02 Gary Neville, 27 Mikaël Silvestre, 04 Juan Sebastian Verón, 14 David Mai, 06 Jaap Stam, 15 Luke Chadwick, 18 Paul Scholes, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 Ruud van Nistelrooy, 11 Ryan Giggs, 22 Ronnie Wallwork (Gary Neville) 46, 33 Paul Rachubka (Roy Carroll) 80, 30 John O'Shea (Jaap Stam) 46, 40 Daniel Nardiello (Ruud van Nistelrooy) 80, 36 Jimmy Davis (Paul Scholes) 73, 17 John Rankin (Ole Gunnar Solskjær) 77, 8. august 2001 – Gigg Lane, Tilskuere: 9929. Bury (B) 3-0 (Phil Neville 49, Dwight Yorke 60, Ole Gunnar Solskjær 68) 17 Raimond van der Gouw, 02 Gary Neville, 12 Phil Neville, 24 Wes Brown, 27 Mikaël Silvestre, 19 Dwight Yorke, 15 Luke Chadwick, 08 Nicky Butt, 09 Andy Cole, 20 Ole Gunnar Solskjær, 25 Quinton Fortune, 14 David Mai (Gary Neville) 46, 13 Roy Carroll (Raimond van der Gouw) 46, 34 Lee Roche (Phil Neville) 68, 30 John O'Shea (Mikaël Silvestre) 68, 32 Bojan Djordjic (Quinton Fortune) 46, 28 Michael Stewart (Luke Chadwick) 68, 2002. 20. juli 2002 – Tonka Park, Tilskuere: 10500. United brukte de nye Nike-trøyene for første gang. Shelbourne (B) 5-0 (Ruud van Nistelrooy 17, Ruud van Nistelrooy 20, Diego Forlan 21, Dwight Yorke 59, Ruud van Nistelrooy 62) 13 Roy Carroll, 03 Phil Neville, 05 Laurent Blanc, 22 John O'Shea, 27 Mikaël Silvestre, 21 Diego Forlan, 16 Roy Keane, 04 Juan Sebastian Verón, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 Ruud van Nistelrooy, 11 Ryan Giggs, 30 Ben Williams (Roy Carroll), 39 Paul Tierney (Phil Neville), 34 Lee Roche (Mikaël Silvestre), 17 Michael Stewart (Roy Keane), 23 Bojan Djordjic (Ryan Giggs), 17 Dwight Yorke (Ole Gunnar Solskjær). 27. juli 2002 – Dean Court, Tilskuere: 8300. Dommer: L Cable. AFC Bournemouth (B) 3-2 (Juan Sebastian Verón 18, Michael Stewart 66, Ben Muirhead 90) 13 Roy Carroll, 38 Mark Lynch, 27 Mikaël Silvestre, 22 John O'Shea, 26 Daniel Pugh, 06 Ben Muirhead, 17 Michael Stewart, 04 Juan Sebastian Verón, 23 Bojan Djordjic, 11 Ryan Giggs, 20 Ole Gunnar Solskjær, 06 Rio Ferdinand (Bojan Djordjic) 73, 40 Daniel Nardiello (Ryan Giggs) 84. 27. juli 2002 – Saltergate, Tilskuere: 6583. John Duncan Testimonial Chesterfield (B) 5-0 (Laurent Blanc 19, Ruud van Nistelrooy 54, Diego Forlan 80, Roy Keane 83, Kieran Richardson 90) 01 Fabien Barthez, 34 Lee Roche, 05 Laurent Blanc, 41 Alan Tate, 39 Paul Tierney, 03 Phil Neville, 36 Jimmy Davis, 16 Roy Keane, 42 Kieran Richardson, 21 Diego Forlan, 10 Ruud van Nistelrooy, 37 Danny Webber (Laurent Blanc) 75, 13 Matthew Williams (Ruud van Nistelrooy). 30. juli 2002 – Ullevaal Stadion, Tilskuere: 20000. Dommer: Terje Hauge (NOR). Vålerenga IF (B) 2-1 (Ole Gunnar Solskjær 26 (straffe), Roy Keane 81) 01 Fabien Barthez, 03 Phil Neville, 22 John O'Shea, 05 Laurent Blanc, 27 Mikaël Silvestre, 16 Roy Keane, 11 Ryan Giggs, 26 Daniel Pugh, 04 Juan Sebastian Verón, 20 Ole Gunnar Solskjær, 21 Diego Forlan, 23 Bojan Djordjic (Ole Gunnar Solskjær), 17 Michael Stewart (Ryan Giggs). 2. august 2002 – Amsterdam Arena, Tilskuere: 49000. Amsterdam Tournament Ajax Amsterdam (N) 1-2 (Paul Scholes 78) 01 Fabien Barthez, 03 Phil Neville, 05 Laurent Blanc, 06 Rio Ferdinand, 27 Mikaël Silvestre, 07 David Beckham, 04 Juan Sebastian Verón, 16 Roy Keane, 11 Ryan Giggs, 10 Ruud van Nistelrooy, 21 Diego Forlan, 13 Roy Carroll (Fabien Barthez), 24 Wes Brown (Rio Ferdinand), 18 Paul Scholes (David Beckham), 08 Nicky Butt (Juan Sebastian Verón), 26 Daniel Pugh (Ruud van Nistelrooy). 4. august 2002 – Amsterdam Arena, Tilskuere: 20000. Amsterdam Tournament AC Parma (N) 3-0 (Ryan Giggs 23, Juan Sebastian Verón 50, Ole Gunnar Solskjær 55) 13 Roy Carroll, 24 Wes Brown, 22 John O'Shea, 06 Rio Ferdinand, 27 Mikaël Silvestre, 07 David Beckham, 04 Juan Sebastian Verón, 08 Nicky Butt, 11 Ryan Giggs, 21 Diego Forlan, 20 Ole Gunnar Solskjær, 03 Phil Neville (Mikaël Silvestre), 23 Bojan Djordjic (David Beckham), 16 Roy Keane (Juan Sebastian Verón), 17 Michael Stewart (Nicky Butt), 26 Daniel Pugh (Diego Forlan). 6. august 2002 – Aarhus Idrætspark, Tilskuere: 20500. Aarhus (B) 5-0 (Ruud van Nistelrooy 44, Ole Gunnar Solskjær 60, Ruud van Nistelrooy 80, Ryan Giggs 84, Diego Forlan 87) 13 Roy Carroll, 24 Wes Brown, 22 John O'Shea, 05 Laurent Blanc, 03 Phil Neville, 07 David Beckham, 16 Roy Keane, 04 Juan Sebastian Verón, 26 Daniel Pugh, 20 Ole Gunnar Solskjær, 10 Ruud van Nistelrooy, 30 Ben Williams (Roy Carroll) 72, 27 Mikaël Silvestre (Wes Brown) 61, 08 Nicky Butt (David Beckham) 45, 23 Bojan Djordjic (Roy Keane) 72, 17 Michael Stewart (Juan Sebastian Verón) 72, 21 Diego Forlan (Daniel Pugh) 45, 10. august 2002 – Old Trafford, Tilskuere: 56724. Boca Juniors (H) 2-0 (Ruud van Nistelrooy, Ruud van Nistelrooy) 13 Roy Carroll, 24 Wes Brown, 06 Rio Ferdinand, 05 Laurent Blanc, 03 Phil Neville, 07 David Beckham, 16 Roy Keane, 04 Juan Sebastian Verón, 26 Daniel Pugh, 10 Ruud van Nistelrooy, 20 Ole Gunnar Solskjær, 30 Ben Williams (Roy Carroll), 27 Mikaël Silvestre (Wes Brown), 22 John O'Shea (Rio Ferdinand), 21 Diego Forlan (David Beckham), 17 Michael Stewart (Roy Keane), 23 Bojan Djordjic (Juan Sebastian Verón), 2003. 22. juli 2003 – Seahawks Stadion, Seattle, Tilskuere: 66772. Dommer: Kevin Terry (USA). Glasgow Celtic (N) 4-0 (Ruud van Nistelrooy 7, Ryan Giggs 28, Ole Gunnar Solskjær 39, David Bellion 72) 13 Roy Carroll, 02 Gary Neville, 05 Rio Ferdinand, 22 John O'Shea, 03 Phil Neville, 20 Ole Gunnar Solskjær, 16 Roy Keane, 08 Nicky Butt, 25 Quinton Fortune, 11 Ryan Giggs, 10 Ruud van Nistelrooy, 12 David Bellion (Ryan Giggs) 59, 21 Diego Forlan (Ruud van Nistelrooy) 59, 18 Paul Scholes (Quinton Fortune) 69, 26 Daniel Pugh (Phil Neville) 88, 23 Kieran Richardson (Ole Gunnar Solskjær) 74, 17 Juan Sebastian Verón (Roy Keane) 46, 27. juli 2003 – The LA Coliseum, Tilskuere: 57365. Dommer: Ali Saheli (USA). Club America (N) 3-1 (Ruud van Nistelrooy 48, Diego Forlan 49, Diego Forlan 80) 17 Ricardo López, 03 Phil Neville, 05 Rio Ferdinand, 22 John O'Shea, 25 Quinton Fortune, 12 David Bellion, 08 Nicky Butt, 08 Juan Sebastian Verón, 23 Kieran Richardson, 10 Ruud van Nistelrooy, 21 Diego Forlan, 28 Mark Lynch (Phil Neville) 61, 11 Ryan Giggs (Quinton Fortune) 61, 24 Darren Fletcher (David Bellion) 61, 26 Daniel Pugh (Kieran Richardson) 61, 20 Ole Gunnar Solskjær (Ruud van Nistelrooy) 74. 31. juli 2003 – Giants Stadion, Tilskuere: 79005. Dommer: Brian Hall (USA). Juventus (N) 4-1 (Ryan Giggs 25, Paul Scholes 58, Ruud van Nistelrooy 60, Ole Gunnar Solskjær 79) 14 Tim Howard, 03 Phil Neville, 05 Rio Ferdinand, 22 John O'Shea, 25 Quinton Fortune, 20 Ole Gunnar Solskjær, 16 Roy Keane, 08 Juan Sebastian Verón, 11 Ryan Giggs, 18 Paul Scholes, 10 Ruud van Nistelrooy, 08 Nicky Butt (Phil Neville) 75, 23 Kieran Richardson (Ole Gunnar Solskjær) 80, 24 Darren Fletcher (Juan Sebastian Verón) 65, 12 David Bellion (Paul Scholes) 65, 21 Diego Forlan (Ruud van Nistelrooy) 65. 3. august 2003 – Lincoln Financial Field, Tilskuere: 68396. Dommer: Kevin Stott (USA). FC Barcelona (N) 3-1 (Diego Forlan 24, Diego Forlan 37, Ruud van Nistelrooy 85) 14 Tim Howard, 03 Phil Neville, 05 Rio Ferdinand, 22 John O'Shea, 25 Quinton Fortune, 24 Darren Fletcher, 08 Nicky Butt, 16 Roy Keane, 11 Ryan Giggs, 18 Paul Scholes, 21 Diego Forlan, 10 Ruud van Nistelrooy (Diego Forlan) 53, 12 David Bellion (Darren Fletcher) 53, 20 Ole Gunnar Solskjær (Ryan Giggs) 66. 6. august 2003 – Jose Alvalade Stadion, Tilskuere: 55000. Sporting Lisboa (B) 1-3 (Selvmål 88) 01 Fabien Barthez, 22 John O'Shea, 27 Mikaël Silvestre, 05 Rio Ferdinand, 25 Quinton Fortune, 23 Kieran Richardson, 08 Nicky Butt, 19 Eric Djemba-Djemba, 12 David Bellion, 18 Paul Scholes, 20 Ole Gunnar Solskjær, 28 Mark Lynch (John O'Shea) 53, 10 Ruud van Nistelrooy (Quinton Fortune) 79, 26 Daniel Pugh (Kieran Richardson) 59, 03 Phil Neville (Nicky Butt) 59, 24 Darren Fletcher (Paul Scholes) 59. 13. august 2003 – Britannia Stadion, Tilskuere: 21436. Dommer: Philip Dowd, Stoke-on-Trent. Stoke City (B) 1-3 (Diego Forlan 67) 01 Fabien Barthez, 28 Mark Lynch, 22 John O'Shea, 27 Mikaël Silvestre, 26 Daniel Pugh, 24 Darren Fletcher, 08 Nicky Butt, 19 Eric Djemba-Djemba, 23 Kieran Richardson, 12 David Bellion, 21 Diego Forlan, 17 Ricardo López (Fabien Barthez) 86, 13 Alan Tate (Mikaël Silvestre) 74, 36 Daniel Nardiello (Nicky Butt) 46, 35 Neil Wood (Eric Djemba-Djemba) 86, 31 David Jones (Diego Forlan) 86. 2004. 25. juli 2004 – Soldier Field Stadion, Chicago, Tilskuere: 58121. Dommer: Terry Vaughn. 13 Roy Carroll, 26 Phillip Bardsley, 34 Paul McShane, 16 Roy Keane, 29 Jonathan Spector, 33 Christopher Eagles, 32 Bojan Djordjic, 19 Eric Djemba-Djemba, 23 Kieran Richardson, 14 Alan Smith, 12 David Bellion, 22 John O'Shea (Christopher Eagles) 68, 31 David Jones (Bojan Djordjic) 68, 14 Luke Chadwick (Kieran Richardson) 80. United tapte 2-4 på straffer etter kampen, etter mål av Bellion og Keane. De som bommet var Smith og O'Shea. 28. juli 2004 – Lincoln Financial Field, Tilskuere: 55421. Dommer: Kevin Stott (USA).Friendly – Pre-season Tour USA Glasgow Celtic (N) 1-2 (Alan Smith 35) 01 Tim Howard, 02 Gary Neville, 16 Roy Keane, 29 Jonathan Spector, 03 Phil Neville, 19 Eric Djemba-Djemba, 33 Christopher Eagles, 22 John O'Shea, 23 Kieran Richardson, 14 Alan Smith, 12 David Bellion, 34 Paul McShane (Gary Neville) 68, 13 Luke Chadwick (Jonathan Spector) 84, 26 Phillip Bardsley (Phil Neville) 63, 21 Diego Forlan (Christopher Eagles) 68, 31 David Jones (Kieran Richardson) 68, 11 Ryan Giggs (David Bellion) 76. 31. juli 2004 – Giants Stadion, Tilskuere: 74511. Dommer: Kevin Stott (USA). AC Milan (N) 1-1 (Paul Scholes 33) 01 Tim Howard, 26 Phillip Bardsley, 02 Gary Neville, 06 Wes Brown, 27 Mikaël Silvestre, 16 Roy Keane, 19 Eric Djemba-Djemba, 12 David Bellion, 11 Ryan Giggs, 18 Paul Scholes, 14 Alan Smith, 03 Phil Neville (Phillip Bardsley) 46, 29 Jonathan Spector (Mikaël Silvestre) 74, 33 Christopher Eagles (David Bellion) 68, 23 Kieran Richardson (Ryan Giggs) 79, 21 Diego Forlan (Paul Scholes) 68. United tapte 8-9 på straffer etter kampen, etter mål av Forlan, Brown, G.Neville, P.Neville, Smith, Djemba-Djemba, Eagles og Richardson. De som bommet var Keane og Howard. 3. august 2004 – Old Trafford, Tilskuere: 29479. Dommer: Matt Messias, York.Vodafone Cup PSV Eindhoven (H) 1-0 (Mikaël Silvestre 26) 35 Ricardo López, 02 Gary Neville, 06 Wes Brown, 27 Mikaël Silvestre, 22 John O'Shea, 33 Christopher Eagles, 09 Louis Laurent Saha, 03 Phil Neville, 11 Ryan Giggs, 21 Diego Forlan, 10 Ruud van Nistelrooy, 23 Kieran Richardson (Wes Brown) 73, 19 Eric Djemba-Djemba (Louis Laurent Saha) 61, 12 David Bellion (Ryan Giggs) 84, 14 Alan Smith (Ruud van Nistelrooy) 46. 17. august 2004 – Turf Moor, Tilskuere: 8849. Stan Ternants testimonial Burnley (B) 3-1 (Paul Scholes 32, Phil Neville 37, Chris Eagles 55) 01 Tim Howard, 03 Phil Neville, 39 Paul Tierney, 29 Jonathan Spector, 27 Mikaël Silvestre, 19 Eric Djemba-Djemba, 33 Christopher Eagles, 12 David Bellion, 18 Paul Scholes, 11 Ryan Giggs, 23 Kieran Richardson, 30 Luke Steele (Tim Howard) 29, 38 Thomas Heaton (Luke Steele) 76, 34 Paul McShane (Paul Tierney) 45, 15 David Fox (Jonathan Spector) 68, 16 Mark Howard (Mikaël Silvestre) 45, 32 Bojan Djordjic (Eric Djemba-Djemba) 45, 2005. 16. juli 2005 – Broadwood Stadion, Tilskuere: 8000. Dommer: Ian Fyfe, Linlithgow (SCO). Clyde (B) 5-1 (Jose Kleberson Pereira 31, Paul Scholes 48, Ruud van Nistelrooy 58 (straffe), Liam Miller 78, Ruud van Nistelrooy 85) 19 Edwin van der Sar, 34 Paul McShane, 05 Rio Ferdinand, 28 Gerard Piqué Bernabeu, 23 Kieran Richardson, 24 Darren Fletcher, 15 Jose Kleberson Pereira, 31 David Jones, 42 Giuseppe Rossi, 13 Ji-Sung Park, 09 Louis Laurent Saha, 01 Tim Howard (Edwin van der Sar) 46, 26 Phillip Bardsley (Paul McShane) 46, 22 John O'Shea (Rio Ferdinand) 46, 27 Mikaël Silvestre (Gerard Piqué Bernabeu) 46, 44 Adam Eckersley (Kieran Richardson) 46, 08 Wayne Rooney (Darren Fletcher) 46, 19. juli 2005 – London Road, Tilskuere: 15400. Dommer: Kevin Wright, Peterborough. Barry Fry testimonial Peterborough (B) 6-0 (Ruud van Nistelrooy 53, Cristiano Ronaldo 65, Ruud van Nistelrooy 77, Giuseppe Rossi 81, Ruud van Nistelrooy 84, Cristiano Ronaldo 89) 19 Edwin van der Sar, 26 Phillip Bardsley, 23 Kieran Richardson, 28 Gerard Piqué Bernabeu, 05 Rio Ferdinand, 31 David Jones, 15 Jose Kleberson Pereira, 08 Wayne Rooney, 09 Louis Laurent Saha, 24 Darren Fletcher, 13 Ji-Sung Park, 01 Tim Howard (Edwin van der Sar) 46, 44 Adam Eckersley (Phillip Bardsley) 46, 03 Phil Neville (Kieran Richardson) 46, 34 Paul McShane (Gerard Piqué Bernabeu) 46, 22 John O'Shea (Rio Ferdinand) 46, 14 Alan Smith (David Jones) 46, 23. juli 2005 – Hong Kong National Stadion, Tilskuere: 30000. Dommer: C. Byron. Hong Kong National XI (B) 2-0 (Giuseppe Rossi 68, Dong Fangzhuo 73) 19 Edwin van der Sar, 03 Phil Neville, 05 Rio Ferdinand, 28 Gerard Piqué Bernabeu, 23 Kieran Richardson, 31 David Jones, 24 Darren Fletcher, 13 Ji-Sung Park, 18 Paul Scholes, 10 Ruud van Nistelrooy, 08 Wayne Rooney, 01 Tim Howard (Edwin van der Sar) 46, 26 Phillip Bardsley (Phil Neville) 46, 02 Gary Neville (Rio Ferdinand) 46, 27 Mikaël Silvestre (Gerard Piqué Bernabeu) 46, 22 John O'Shea (Kieran Richardson) 46, 14 Alan Smith (David Jones) 46, 26. Juli 2005 – Workers' Stadion, Beijing, Tilskuere: 24223. Beijing Hyundai (B) 3-0 (Paul Scholes 41, Paul Scholes 44, Ji-Sung Park 48) 19 Edwin van der Sar, 02 Gary Neville, 05 Rio Ferdinand, 27 Mikaël Silvestre, 22 John O'Shea, 24 Darren Fletcher, 14 Alan Smith, 18 Paul Scholes, 13 Ji-Sung Park, 08 Wayne Rooney, 10 Ruud van Nistelrooy, 07 Cristiano Ronaldo (Paul Scholes) 46, 11 Ryan Giggs (Ji-Sung Park) 60, 03 Phil Neville (Gary Neville) 60, 15 Dong Fangzhuo (Ruud van Nistelrooy) 68, 23 Kieran Richardson (John O'Shea) 68, 30 Luke Steele (Edwin van der Sar) 75. 28. juli 2005 – National Stadion, Tokyo, Tilskuere: 40000. Dommer: Baojie Sun (Kina). Kashima Antlers (B) 1-2 (Ryan Giggs 6) 01 Tim Howard, 03 Phil Neville, 02 Gary Neville, 05 Rio Ferdinand, 22 John O'Shea, 15 Jose Kleberson Pereira, 31 David Jones, 17 Liam Miller, 07 Cristiano Ronaldo, 11 Ryan Giggs, 09 Louis Laurent Saha, 27 Mikaël Silvestre (Gary Neville) 46, 26 Phillip Bardsley (John O'Shea) 77, 14 Alan Smith (Liam Miller) 46, 13 Ji-Sung Park (Cristiano Ronaldo) 69, 10 Ruud van Nistelrooy (Louis Laurent Saha) 61, 08 Wayne Rooney (David Jones) 46. 30. juli 2005 – Saitama Stadion, Tilskuere: 58389. Dommer: Joji Kashihara (JPN). United brukte de nye blå bortedraktene for første gang. Urawa Red Diamonds (B) 2-0 (Wayne Rooney 53, Wayne Rooney 63) 19 Edwin van der Sar, 02 Gary Neville, 27 Mikaël Silvestre, 28 Gerard Piqué Bernabeu, 23 Kieran Richardson, 24 Darren Fletcher, 18 Paul Scholes, 14 Alan Smith, 08 Wayne Rooney, 42 Giuseppe Rossi, 09 Louis Laurent Saha, 03 Phil Neville (Kieran Richardson) 77, 11 Ryan Giggs (Darren Fletcher) 63, 17 Liam Miller (Paul Scholes) 63, 15 Dong Fangzhuo (Giuseppe Rossi) 46, 07 Cristiano Ronaldo (Louis Laurent Saha) 46. 3. august 2005 – Stadion de Bosuil, Tilskuere: 12000. 125-års jubileumskamp Royal Antwerp (B) 6-1 (Ruud van Nistelrooy 11, Paul Scholes 15, Ruud van Nistelrooy 27 (straffe), Cristiano Ronaldo 30, Ruud van Nistelrooy 44, Darren Fletcher 61) 19 Edwin van der Sar, 02 Gary Neville, 05 Rio Ferdinand, 27 Mikaël Silvestre, 22 John O'Shea, 24 Darren Fletcher, 16 Roy Keane, 18 Paul Scholes, 07 Cristiano Ronaldo, 08 Wayne Rooney, 10 Ruud van Nistelrooy, 26 Phillip Bardsley (Gary Neville) 75, 23 Kieran Richardson (John O'Shea) 70, 14 Alan Smith (Darren Fletcher) 66, 42 Giuseppe Rossi (Cristiano Ronaldo) 70. 2006. 9. mai 2006 – Old Trafford, Tilskuere: 69591. Dommer: Martin Atkinson, Yorkshire. Roy Keane testimonial Glasgow Celtic (H) 1-0 (Cristiano Ronaldo 55) 01 Tim Howard, 28 Gerard Piqué Bernabeu, 15 Nemanja Vidic, 06 Wes Brown, 03 Patrice Evra, 07 Cristiano Ronaldo, 05 Rio Ferdinand, 11 Ryan Giggs, 23 Kieran Richardson, 09 Louis Laurent Saha, 42 Giuseppe Rossi, 19 Edwin van der Sar (Tim Howard) 46, 02 Gary Neville (Gerard Piqué Bernabeu) 46, 14 Kieran Lee (Wes Brown) 75, 27 Mikaël Silvestre (Patrice Evra) 46, 22 John O'Shea (Cristiano Ronaldo) 84, 16 Roy Keane (Rio Ferdinand) 46, 15. juli 2006 – Absa Stadion, Durban, Tilskuere: 40000. Dommer: A Mgcovo (RSA).Vodacom Challenge Orlando Pirates (N) 4-0 (Ole Gunnar Solskjær 4, Ole Gunnar Solskjær 44, Kieran Richardson 58, Selvmål 61) 01 Ben Foster, 26 Phillip Bardsley, 06 Wes Brown, 22 John O'Shea, 03 Patrice Evra, 24 Darren Fletcher, 18 Paul Scholes, 11 Ryan Giggs, 23 Kieran Richardson, 20 Ole Gunnar Solskjær, 19 Giuseppe Rossi, 12 Jonathan Evans (John O'Shea) 46, 17 Liam Miller (Paul Scholes) 65, 25 David Jones (Ryan Giggs) 46, 33 Christopher Eagles (Kieran Richardson) 65, 21 Dong Fangzhuo (Ole Gunnar Solskjær) 46. 18. juli 2006 – Newlands, Cape Town, Tilskuere: 35000. Dommer: T Mnkantjo (ZIM).Vodacom Challenge Kaizer Chiefs (N) 1-0 (Dong Fangzhuo 82) 01 Ben Foster, 02 Danny Simpson, 22 John O'Shea, 06 Wes Brown, 03 Patrice Evra, 24 Darren Fletcher, 18 Paul Scholes, 11 Ryan Giggs, 23 Kieran Richardson, 19 Giuseppe Rossi, 20 Ole Gunnar Solskjær, 25 David Jones (Paul Scholes) 77, 33 Christopher Eagles (Kieran Richardson) 61, 14 Darron Gibson (Giuseppe Rossi) 69, 21 Dong Fangzhuo (Ole Gunnar Solskjær) 46. 22. juli 2006 – Loftus Versfeld, Pretoria, Tilskuere: 45000. Dommer: Eddie Maillet (SEY).Vodacom Challenge 01 Luke Steele, 26 Phillip Bardsley, 03 Jonathan Evans, 06 Wes Brown, 03 Patrice Evra, 24 Darren Fletcher, 18 Paul Scholes, 11 Ryan Giggs, 23 Kieran Richardson, 19 Giuseppe Rossi, 21 Dong Fangzhuo, 12 Ben Foster (Luke Steele) 77, 17 Liam Miller (Darren Fletcher) 77, 25 David Jones (Giuseppe Rossi) 59, 33 Christopher Eagles (Dong Fangzhuo) 77. United tapte 3-4 på straffer etter kampen. Mål av D.Jones, Evra og Richardson. Eagles og Foster bommet. 26. juli 2006 – Parkhead, Tilskuere: 30000. Dommer: Mike McCurry (Skottland). Glasgow Celtic (B) 3-0 (Jonathan Evans 8, Paul Scholes 60, Paul Scholes 84) 01 Ben Foster, 26 Phillip Bardsley, 06 Wes Brown, 04 Jonathan Evans, 03 Patrice Evra, 33 Christopher Eagles, 18 Paul Scholes, 24 Darren Fletcher, 09 Lee Martin, 19 Giuseppe Rossi, 23 Kieran Richardson, 12 Danny Simpson (Phillip Bardsley) 70, 13 Paul McShane (Wes Brown) 73, 17 Liam Miller (Christopher Eagles) 53, 15 Darron Gibson (Darren Fletcher) 70, 25 David Jones (Kieran Richardson) 77. 29. juli 2006 – Deepdale, Tilskuere: 12541. Dommer: L Mason. Tidligere United-spiller Danny Pugh ga Preston ledelsen. Første kamp mellom klubbene på Deepdale siden David Sadlers testimonialkamp i april 1978. Preston North End (B) 1-2 (Ole Gunnar Solskjær 85 (straffe)) 01 Luke Steele, 26 Phillip Bardsley, 03 Paul McShane, 04 Jonathan Evans, 05 Danny Simpson, 06 Lee Martin, 07 Darron Gibson, 17 Liam Miller, 23 Kieran Richardson, 20 Ole Gunnar Solskjær, 19 Giuseppe Rossi, 35 Kieran Lee (Phillip Bardsley) 64, 33 Christopher Eagles (Darron Gibson) 64, 49 Richard Jones (Kieran Richardson) 74, 24 Darren Fletcher (Giuseppe Rossi) 46. 31. juli 2006 – Moss Rose, Tilskuere: 5656. Tidligere United-spiller Tommy Lee var kaptein for Macclesfield. Macclesfield Town (B) 2-1 (Wayne Rooney 46, Fraizer Campbell 71) 01 Edwin van der Sar, 02 Danny Simpson, 35 Kieran Lee, 05 Rio Ferdinand, 05 Paul McShane, 25 David Jones, 33 Christopher Eagles, 08 Darron Gibson, 19 Giuseppe Rossi, 08 Wayne Rooney, 11 Lee Martin, 49 Richard Jones (David Jones), 38 Thomas Heaton (Edwin van der Sar), 43 Daniel Rose (Christopher Eagles), 36 David Gray (Danny Simpson) 79, 16 Fraizer Campbell (Wayne Rooney), 34 Ryan Shawcross (Rio Ferdinand). 4. august 2006 – Amsterdam Arena, Tilskuere: 25000. Dommer: Ruud Bossen (NED). Amsterdam Tournament FC Porto (N) 3-1 (Paul Scholes 11, Wayne Rooney 20, Ole Gunnar Solskjær 73) 01 Edwin van der Sar, 26 Phillip Bardsley, 22 John O'Shea, 06 Wes Brown, 03 Patrice Evra, 13 Ji-Sung Park, 16 Michael Carrick, 18 Paul Scholes (fikk gult og rødt kort), 11 Ryan Giggs, 08 Wayne Rooney (rødt kort), 20 Ole Gunnar Solskjær, 12 Ben Foster (Edwin van der Sar) 60, 13 Danny Simpson (John O'Shea) 59, 24 Darren Fletcher (Ji-Sung Park) 73, 15 Lee Martin (Michael Carrick) 77, 23 Kieran Richardson (Ryan Giggs) 67, 34 Ryan Shawcross (Rio Ferdinand). 5. august 2006 – Amsterdam Arena, Tilskuere: 44000. Dommer: Pieter Vink (NED). Fjerde gangen disse lagene møtes i denne turneringen.Amsterdam Tournament Ajax Amsterdam (N) 1-0 (Ryan Giggs 76) 01 Edwin van der Sar, 02 Danny Simpson, 03 Jonathan Evans, 06 Wes Brown, 23 Kieran Richardson, 17 Liam Miller, 24 Darren Fletcher, 16 Michael Carrick, 13 Ji-Sung Park, 19 Giuseppe Rossi, 11 Ryan Giggs, 25 David Jones (Liam Miller) 72, 13 Lee Martin (Michael Carrick) 16, 26 Phillip Bardsley (Ryan Giggs) 80. 8. august 2006 – Kassam Stadion, Tilskuere: 11500. Oxford United (B) 4-1 (Ole Gunnar Solskjær 6, Cristiano Ronaldo 13, Darren Fletcher 17, Cristiano Ronaldo 58) 01 Ben Foster, 26 Phillip Bardsley, 04 Gabriel Heinze, 24 Darren Fletcher, 22 John O'Shea, 27 Mikaël Silvestre, 07 Cristiano Ronaldo, 25 David Jones, 20 Ole Gunnar Solskjær, 09 Louis Laurent Saha, 23 Kieran Richardson, 19 Giuseppe Rossi (Cristiano Ronaldo) 71, 38 Thomas Heaton (Ben Foster) 71, 17 Liam Miller (Ole Gunnar Solskjær) 71, 15 Jonathan Evans (John O'Shea) 46, 16 Lee Martin (Kieran Richardson) 57, 17 Danny Simpson (Gabriel Heinze) 57. 12. august 2006 – Old Trafford, Tilskuere: 40134. Feiring av utvidelsen av Old Trafford, som nå rommer 76,000 tilskuere etter utbygging av Quadrantene i hjørnene. Sevilla (H) 3-0 (Louis Laurent Saha 63, Cristiano Ronaldo 89, David Jones 90) 01 Edwin van der Sar, 26 Phillip Bardsley, 06 Wes Brown, 27 Mikaël Silvestre, 04 Gabriel Heinze, 13 Ji-Sung Park, 22 John O'Shea, 18 Paul Scholes, 11 Ryan Giggs, 07 Cristiano Ronaldo, 09 Louis Laurent Saha, 03 Patrice Evra (Phillip Bardsley) 56, 20 Ole Gunnar Solskjær (Gabriel Heinze) 56, 25 David Jones (Paul Scholes) 75, 23 Kieran Richardson (Ryan Giggs) 75, 17 Liam Miller (Louis Laurent Saha) 75, 29 Tomasz Kuszczak (Edwin van der Sar) 46. 2007. 14. mars 2007 – Old Trafford, Tilskuere: 74343 (rekord for en vennskapskamp på denne stadion). Dommer: Markus Merk (GER).50-års jubileum for Uniteds deltakelse i Europacupen (samlet inn £1,25 millioner til Manchester United-fondet, som skal hjelpe fattige unge fotballspillere med utdannelse). Europe XI (H) 4-3 (Wayne Rooney 6, Wes Brown 9, Cristiano Ronaldo 35, Wayne Rooney 45) 29 Tomasz Kuszczak, 02 Gary Neville, 06 Wes Brown, 04 Gabriel Heinze, 23 Kieran Richardson, 07 Cristiano Ronaldo, 18 Paul Scholes, 11 Ryan Giggs, 13 Ji-Sung Park, 08 Wayne Rooney, 14 Alan Smith, 38 Thomas Heaton (Tomasz Kuszczak) 46, 22 John O'Shea (Gary Neville) 46, 33 Christopher Eagles (Cristiano Ronaldo) 46, 16 Michael Carrick (Ryan Giggs) 46, 16 Andy Cole (Wayne Rooney) 46, 21 Dong Fangzhuo (Alan Smith) 72. London Metropolitan University. London Metropolitan University (forkortes LMU eller London Met) er et universitet i London. Det ble opprettet i august 2002 ble sammenslåing av London Guildhall University og University of North London. Det har en campus i City of London, ved Moorgate, Tower Hill og Aldgate, og en i Islington. Studiene er i stor grad profesjonsrettet, med særlig vekt på naturvitenskap og teknologi. Universitetet driver arkivet, biblioteket og museet The Women's Library, som omfatter Fawcett Societys arkiver og annet material knyttet til feminismens historie. Det har også to andre særsamlinger, Trade Union Congress Library og Irish Studies Collection. Longumvannet. Longumvannet er en innsjø ved Longum i Arendal kommune. Vannet ligger like ved E18s motorveistrekning forbi Arendal og Harebakken. Det er ca 8 km langt, og forbindes med Langsævannet med Langsæ-kanalen. Vannet fra Longumvannet dreneres gjennom Barbuelva. Vannet er underlagt privat eiendomsrett. Longumvannet har en PH-verdi på 6 – 6,5 (1996). I 1997 ble sørv for første gang observert i vannet "(sannsynligvis brukt som levende agn av sportsfiskere på jakt etter gjedde)". På kort tid har sørven blitt en svært tallrik fiskeart. Grunneierne krever ikke at det utstedes fiskekort for fiske i vannet. Barrow (Shropshire). Barrow er en landsby og sogn i Bridgnorth distrikt i Shropshire, England. Den ligger rundt 11 kilometer nord for Bridgnorth, nær Telford and Wrekin. Ved folketellingen i 2001 hadde landsbyen 636 innbyggere. Tennis under Sommer-OL 1920. I 1920 i Antwerpen ble det konkurrert om fem olympiske titler, to for damer; single og double, to for herrer; single og double samt mixed double. Kinga Göncz. Kinga Göncz (født 8. november, 1947 i Budapest, Ungarn) er den nåværende utenriksminister i Ungarn. Hun er datter av Árpád Göncz, tidligere ungarsk president, er gift og har to barn. Biografi. Göncz tok eksamen fra allmenmedisinsk fakultet på Semmelweis medisinske universitet i 1972. I 1978 fullførte hun spesialistutdannelse som psykiater, og i 1982 som psykoterapeut. Hun arbeidet så som pyskoterapeut til 1994, da hun ble leder av stiftelsen Ungarske partnere, en stiftelse som har aktivitet i 11 land rundt om i verden for å undervise i demokrati og hvordan man kontrollerer sosiale konflikter. I denne tiden arbeidet hun i nesten alle land i Sentral- og Øst-Europa så vel som i konfliktsonene på Balkan. Pedagogisk bakgrunn. Fra 1989 var hun seniorforeleser i avdelingen for sosialpolitikk ved sosiologisk institutt på Eötvös Loránd universitetet. Fra 1998 til nå har hun vært foreleser ved avdeling for menneskerettigheter på Central European University; fra 1999 har hun også undervist på British Development School. Hun snakker engelsk flytende og godt tysk. Politikk. I 2002 ble hun politisk sekretær i helsedepartementet med ansvar for sosiale og familierelaterte saker. I juni 2004 ble hun utnevnt til minister uten portefølje for likestilling. Fra oktober 2004 var hun minister for ungdom, familie og sosiale saker i tillegg til likestilling. Karl Marthinussen. Karl Marthinussen (født 26. november 1890 i Bergen, død 1965) var en norsk teolog og biskop i Stavanger. Han ble cand.theol. i 1914, og hans første prestestilling var ved Sankt Jakob kirke hvor han virket fra 1916 til 1930. Han var så residerende kapellan og sokneprest i Sandviken fra 1930 til 1948. Han etterfulgte Gabriel Skagestad som biskop i Stavanger i 1949, og gikk av som biskop i 1960. Marthinussen var en ivrig forkjemper for avholdssaken, og engasjerte seg også i lokalpolitikk og i økumenikk. Han har utgitt flere lærebøker, diktsamlinger og teologiske bøker. Marthinussen ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1963. Meretseger. Meretseger var ei egyptisk gudinne. Meretseger, nå i Louvre. I egyptisk mytologi var Meretseger, også stavet "Mertseger", i betydningen «hun som elsket stillheten», en kobragudinne og opprinnelig en personifisering av ørkenens farer. Ettersom den første stavelsen i navnet hennes er det samme som ordet pyramide har det blitt tenkt at hun levde på toppen av (eller var) det pyramideformede fjellet som ruver over Kongenes dal hvor gravkamrene til faraoene ligger. Denne spesielle lokaliseringen knyttet henne til stedet og forhindret henne også i å bli noe mer enn en lokal gudinne, og da Kongenes dal opphørte i være i bruk ebbet også dyrkelsen av Meretseger ut. Meretseger voktet Kongens dal fra fjellet overfor.Hennes oppgave var å beskytte gravene og folket i Deir al-Madinah som hadde bygget dem. Om noen av arbeiderne forsøkte å vandalisere eller plyndre gravene ble det sagt at hun spyttet dødelig gift, men de som uforvarende ble bitt av ørkenslanger ga hun sin hjelp til. Som ledsager hadde hun dessuten oppgaven å dømme de døde. Ettersom solen gikk ned i ørkenen i vest ble hun kalt for «Vestens herskerinne», og ble assosiert med ørkenen og døden. I kunsten ble hun portrettert som en kvinne med et slangehode eller som en kobra, og i sjeldne tilfeller som en trehodet kobra hvor et hode var av en kobra, et av en kvinne og et av en gribb. Camp de les Corts. Camp de les Corts er et fotballstadion i Barcelona, Catalonia, Spania. Det ble åpna 20. mai 1922, og var FC Barcelonas hjemmebane fra 1922 til 1957. Stadionet lå i bydelen Les Corts, mellom gatene Numància, Travessera de les Corts, Vallespir og Marquès de Sentmenat. Det har en kapasitet på 60 000 tilskuere. Krak des Chevaliers. Krak des Chevaliers er en borg i det nordlige Syria, ca. 60 km øst for byen Homs. Borgen ligger øverst på en 650 meter høy ås, og murene har en tykkelse på opptil 8 meter. Det er syv vakttårn på 8-10 meter i diameter, hvor det er mulig å få et godt overblikk over den eneste veien mellom Antiokia og Beirut. Borgen har som et av få steder i verden bevarte eksempler på korsriddernes kunstneriske utfoldelser i form av freskomalerier. Historie. Omådet har fra tidlige tider vært skueplass for mange konflikter mellom de tallrike folkeslagene som bodde i dette området eller som var interessert i å få makten over området. Det ble derfor oppført mange festningsverk, men dessverre gikk alle til grunne igjen. Blant aktørene i området kan nevnes romerne, byzantinerne og ummajjadene, som alle satte sitt kulturelle preg på området. Krak des Chevaliers ble opprinnelig bygget i 1031 til emiren av Aleppo, men under det første korstog i 1099 ble det erobret av korsridderne. Omkring 1144 ble det gitt videre til Johannitterordenen, som etter å ha ombygget borgen brukte den som hovedkvarter. I forbindelse med ombygningen ble den ved tilføyelse av en yttermur til en konsentrisk borg, og borgen var den største på kristne hender i Midtøsten. Det bodde 50-60 munker sammen med stormesteren samt opptil 2000 fotsoldater i borgen. Omkring år 1200 ble området rammet av flere jordskjelv, som også gav en del skader på borgen. Borgen ble forsøkt inntatt og beleiret av muslismke herskere flere ganger, men først i 1271 ble beboerne narret til å åpne for Baibars, sultanen av Kairo. Borgen ble deretter benyttet som festningsverk til starten av det 19. århundre, da den ble forlatt. Da Frankrike etter første verdenskrig forvaltet Folkeforbundets mandat over området, ble det startet et rekonstruksjonsarbeid, og etter Syrias selvstendighet etter andre verdenskrig ble borgen statseiendom. Den står i dag på UNESCOs verdensarvsliste sammen med citadellet Qal'at Salah El-Din, som ligger langs veien et stykke nord for borgen. Haukur Ingi Guðnason. Haukur Ingi Guðnason (født 8. september 1978 i Keflavik) er en islandsk fotballspiller som spiller for Keflavik IF. Guðnason begynte sin karriere i Keflavik IF før han signerte for Liverpool FC for £150 000 1. desember 1997. Han tilbragte 3 år i England uten spille en eneste seniorkamp for Anfield-klubben. Han returnerte til Island 27. desember 2000. Han hadde et låneopphold i Knattspyrnufélag Reykjavíkur før han returnerte til Keflavik. Han signerte for Fylkir i 2003, men returnerte igjen til Keflavik i 2009. Guðnason er en rask offensiv midtbanespiller og har pr. 2. mai 2010 åtte landskamper for. Personlig liv. Haukur Ingis Guðnasons far er Guðni Kjartansson. Han er forlovet med Ragnhildur Steinunn Jónsdóttir, som var Miss Iceland i 2003 og er en kjent TV-presentatør. Eksterne lenker. Haukur Ingi Gudnason Haukur Ingi Gudnason Morten Fureberg Nielsen. Morten Fureberg Nielsen (født 11. august 1984) er en norsk ishockeyspiller som spiller forward for Rosenborg Ishockeyklubb Fureberg Nielsen gikk hockeylinjen ved NTG på Lillehammer i perioden 2000 – 2003, og fikk også med seg 22 A-lagskamper for Lillehammer i sesongen 2003/2004. Så prøvde han seg for Tierps i svensk 1. divisjon og Uppsala i Allsvenskan sesongen etter, før han i 2005/2006-sesongen spilte for Gjøvik Hockey i norsk 1. divisjon. Fureberg Nielsen spilte sesongen 2006/2007 for Trondheim Ishockeyklubb, hvor han noterte seg for 15 poeng på 39 kamper i grunnserien og for 6 poeng på 6 kamper i kvalifiseringsserien. Deretter hadde han en kort innhopp hos Rosenborg Ishockeyklubb før han igjen returnerte til Lillehammer Ishockeyklubb og ble gjennom 2007/08 og 2008/09 sesongen. Før 2009/10 sesongen gikk han på nytt til Rosenborg Ishockeyklubb. Nielsen, Morten Fureberg Nielsen, Morten Fureberg Qal'at Salah El-Din. Salah Ed-Din-borgen eller Qal'at al-Sahyun (arabisk "Qal’at Salah Al-Din ") var en korsfarerborg i det vestre Syria ca. 24 km øst for havnebyen Al-Ladhiqiyah (Latakia), i et terreng med høye fjell, på en høyde mellom to raviner og omgitt av skog. Festningen ble sammen med Krak des Chevaliers ("Qal'at Al-Hosn") tatt opp på UNESCOs Verdensarvsliste i 2006. __TOC__ Historie. Borgen ble oppført under det bysantinske riket på 1000-tallet, trolig over ruiner fra en fønikisk befestning og fungerte som en strategisk utpost for korsfarernes raid og angrep. Den dominerende beliggenheten og befestningsarbeidet som ble foretatt på slutten av 1200-tallet gjorde den praktiskt talt uinntakelig for beleirende styrker. Borgen ble styrt av Johannitterordenen, og den ble utsatt for en rekke beleiringer før den i 1188 ble inntatt av den mulimske hærføreren Saladin. Borgen har fått sitt navn fra Saladin. Senere fortsatte befestningsarbeidet selv under Ayyubid-dynastinet på begynnelsen på 1300-tallet. Fram til 1965 kunne man kun nå borgen til fots etter en svært krevende klatring. Borgen. Borgen ligger på kanten av en ca 150 m høy klippe og er avskåret fra den øvrige klippen med en ca 18 m bred, ca 28 m dyp og ca 155 m lang kløft. I dag ligger store deler av borgen i ruiner, unntatt ytterveggene og murene. Nær inngangen finnes det to imponerende korsfarerbastioner som er bevart, og synlige ruiner finnes også etter en korsfarerkirke, to bysantinske kapell og de store vanncisternene. Borgen måler over 4 800 m² og kunne ha 10 000 soldater innenfor murene. Kommissær Rex. Kommissær Rex er en østerriksk TV-serie produsert i samarbeid mellom ORF og Sat.1, som handler om politihunden «Rex» og hans menneskelige kolleger på en politistasjon i Wien. Serien ble spilt inn fra 1994 til 2004. Den ble vist i Norge på TV 2 (fra sommeren 1995) og i reprise på tv2 zebra. Serien er en blanding av etterforskning og komedie. Serien handler om det både morsomme og tragiske livet på politistasjonen i wien hvor fire menn etterforsker saker rundt om kring i wien. I tilleg får de hjelp av en god venn som er rettslege, og en annen god venn på politistasjonen som driver med skrivearbeid George Turner. George Turner (født 28. mai 1935 i Insterburg, Østpreussen) er en tysk jurist og politiker. Han tok Abitur i 1955 og studerte jus fra 1955 til 1959. I 1960 tok han doktorgraden og i 1963 den annen juridiske statseksamen i Hamburg. I 1966 habiliterte han seg. I 1968 ble han vitenskapelig råd og professor ved det tekniske universitetet i Clausthal. Fra 1970 til 1986 var han president for universitetet i Hohenheim, og fra 1979 til 1983 dessuten president for den vesttyske rektorkonferansen. I 1986 ble han utnevnt til partiløs senator for vitenskap og forskning i Eberhard Diepgens regjering i delstaten Berlin. Etter CDUs valgnederlag i 1989 gikk han av. Fra 1989 til 2000 var Turner professor ved universitetet i Hohenheim og samtidig gjesteprofessor ved Humboldt-universitetet. Etter at han ble emeritert har han vært virksom som rådgiver, bl.a. for mediekonserner som Verlagsgruppe Georg von Holtzbrinck. Fort Dix. Kart over Fort Dix i Burlington County, New Jersey Fort Dix er en base for Den amerikanske hær i Burlington County i New Jersey i USA. Den er oppkalt etter generalmajor John Adams Dix, en veteran fra den britisk-amerikanske krig (1812) og Den amerikanske borgerkrig. Konstruksjon av basen begynte i juni 1917. Basen het først "Camp Dix"; navnet ble endret til Fort Dix i 1939. Like ved ligger McGuire Air Force Base. Eksterne lenker. Dix Vagharsjapat. Vagharsjapat (armensk Վաղարշապատը ["Vaġaršapat"], det offisielle navnet) eller Edzjmiatsin (Էջմիածին ["Ēǰmiaçin"], det religiøse og mest benyttete navnet) er Armenias fjerde største by og ligger ca. 20 km vest for Jerevan og 10 km nord for den tyrkiske grensen. Den er sete for "alle armeneres øverste patriark og katolikos", som er det åndelige overhode for Den armenske apostoliske kirke. Byen har tre svært berømte kirker: Edzjmiatsin-katedralen, St. Gayane og St. Hripsime, og to mindre berømte kirker: Shoghakat og Guds Moders kirke. Byen var hovedstad for kongeriket Armenia fra omlag 120 til 330 e.Kr. Setet for armenernes katolikos har den vært fra 301 til 485 og igjen fra 1441. Eli Storbekken. Eli Florhaug Storbekken (født 20. desember 1953 i Tolga) er en norsk folkemusiker (sang og seljefløyte). Hun er datter av Egil Storbekken, og medvirket på hans utgivelser "Trolldans" (1984) og "Lengt" (1997). Hun er en av de mest etablerte og erfarne folkesangerne i Norge. Storbekken har en lang og variert karriere innen den vokale folkemusikken, og samarbeider med musikere innen ulike sjangere. Hun har medvirket på festivaler i Norden og representert Norge i Russland, Ukraina, USA, Qatar og Østen. På 1990-tallet turnerte hun i flere år med gruppa Det Syng med Agnes Buen Garnås, Anne Marit Jacobsen, Sinikka Langeland og Halvor Håkanes. De ga ut CD-en "Ballader på vandring". I 1998 var hun med på å etablere Kvedar; et stort nordisk vokal- og danseensemble som turnerte i alle de nordiske land fram til 2004. Storbekken er primus motor for Latino Folk Joik som holder skolekonserter og konserter på festivaler og arrangementer hvor mangfoldighet er tema. I seks år var hun musikalsk leder for Maridalsspillet hvor hun komponerte musikk og ledet koret. Hun var med i redaksjonsrådet for boka "Sang i Norge" (2008), der hun har sunget inn 50 sanger. Etter at hun flyttet til Oslo på 1970-tallet, har hun blant annet også vært i Chateau Neuf Spellemanslag og i ensemblet Kvedar. Hun var solist på fremføringen "Sten i Glass" (Hamar, 1998). Storbekken er aktiv kurs- og foredragsholder, og har vært tilknyttet Høgskolen i Oslo og Universitetet i Oslo. Eli Storbekken mottok Folkelarmprisen 2009 i kategoien Gruppe, for CD-utgivelsen "MAROS" (august 2009). Jon Schaffer. Jon Ryan Schaffer (født 15. mars 1968 in Franklin i Indiana) er en amerikansk gitarist og låtskriver. Schaffer er skaperen av heavy metal-bandet Iced Earth. Schaffer er Iced Earths eneste gjenværende originalmedlem og den eneste som har vært på hvert album siden begynnelsen. Han er også bandets hoved-låtskriver. Jon Schaffer er gift og har ett barn, født i 2005. Da Schaffer var 14 år fikk han sin første gitar og begynte å lage musikk. Som 16-åring hoppet han av skolen og flyttet hjemmefra og dro til Tampa i Florida. I de første årene som musiker slet Schaffer økonomisk, og måtte bo i bilen sin og forlatte hus. I 1985 startet han bandet Purgatory, som raskt skiftet navn til Iced Earth. Schaffer spiller også i side-prosjektet sammen med Blind Guardian-vokalist Hansi Kürsch kalt Demons & Wizards Katia Polletin. Katia Polletin (født 24. mars 1967) er en østerriksk skuespillerinne. Hun spilte tittelrollen som «Heidi» i den vesttysk-sveitsisk-australske fjernsynsserien "Heidi" fra 1978. Ursnutebiller. Ursnutebiller (Dryophthoridae) er en gruppe av biller i overfamilien snutebiller (Curculionoidea). De blir her behandlet som en familie, men blir også ofte regnet som en underfamilie (Dryophthorinae) i familien snutebiller (Curculionidae). De har knebøyde antenner, og de fleste av artene er relativt store med en avlang, sylindrisk kroppsform. Bare én art lever utendørs i Norge, men i tillegg har vi kornsnutebillen ("Sitophilus granarius"), som kan gjøre betydelig skade i kornmagasiner. De fleste av artene lever i tropene. Tross det norske navnet "ursnutebiller" regnes de til de "avanserte" snutebillene, fordi antennene er knebøyde. De blir regnet som de mest primitive av de "avanserte" snutebillene fordi hannenes kjønnsorganer har en ganske primitiv struktur. Utseende. Små til store (2 – 50 mm) biller, de fleste av artene forholdsvis store til snutebiller å være. Kroppsformen er vanligvis avlang og mer eller mindre sylindrisk, og de har en lang, krum snute som er rund i tverrsnitt. Grunnfargen er vanligvis mørkebrun eller svart, men de har ofte rødlige eller hvite tegninger. Hodet er forholdsvis lite med store fasettøyne. Hos noen arter møtes fasettøynene på undersiden av hodet. I midten er hodet trukket ut til en lang snute. Antennene sitter festet på sidene av snuten. Disse består av et langt indre ledd, en midtre svøpe ("funiculus") på 4-6 ledd, og en ytre, tre-leddet kølle. Antennene er knebøyde mellom det første leddet og svøpen. Brystskjoldet (pronotum) er forholdsvis stort, omtrent så langt som bredt, med rundede sider. Det er gjerne kraftig punktert men mangler tydelige groper eller furer. Dekkvingene er gjerne omtrent så brede som brystskjoldet, avlange og parallellsidige, ofte med tydelige punktrekker. Beina er forholdsvis kraftige og middels lange. Lårene kan ha en tann på undersiden. Føttene er fem-leddete, det fjerde leddet varierer i størrelse fra ganske stort og tydelig til meget lite og nesten usynlig. Det tredje leddet er tolappet. En spektakulær art er "skjeggsnutebillen" "Rhinostomus barbirostris". Hos denne store arten bærer mesteparten av snuten på siden tette, lange, utstående hår slik at det ser ut som om billen har et fyldig skjegg. Levevis. De fleste av artene lever i tropene på enfrøbladete planter, særlig på palmer (Arecaceae), arter i ananasfamilien (Bromeliacaceae) og orkidéer (Orchidaceae), også på gress (Poaceae) og halvgress (Juncaceae). Unntaket mellom de artene som lever på levende planter er slekten "Rhodobaenus" som lever på kurvplantefamilien (Asteraceae), en tofrøbladet gruppe. Larvene minerer vanligvis inne i stengler og skudd. Det finnes også noen arter som ser ut til å være knyttet til død ved, og noen (i slekten "Sitophilus") lever på lagrede matvarer. Ursnutebillene er mest tallrike i lavlands-regnskoger i tropene. Skadedyr. Noen av ursnutebillene er betydelige skadegjørere. Artene i slekten Sitophilus lever på korn, frø og andre lagrede matvarer. Kornsnutebillen ("Sitophilus granarius") gjør særlig mye skade på lagret korn. Denne billen er 3 -5 mm lang og brun. Hver hunn kan legge 150-200 egg. Hun gnager et hull i et korn, legger et egg der og forsegler hullet. Larven utvikler seg inne i kornet og huler det etter hvert helt ut slik at bare skallet blir igjen. Kornsnutebillen er avhengig av relativt høye temperaturer og høy luftfuktighet – fuktighetsinnholdet i kornet må være minst 10 % og luftfuktigheten minst 50 %. Billene kan gå gjennom flere generasjoner på et år. Som de fleste andre skadedyr på lagrede matvarer stammer artene i slekten "Sitophilus" fra varme områder men er i dag spredt over det meste av verden. De kan ikke overleve utendørs i Norge. "Sitophilus oryzae" er også funnet innendørs i Norge men har ikke etablert permanente kolonier her. En tredje art, "Sitophilus linearis", angriper belger og frø av tamarind i tropiske områder. Andre arter er skadedyr på levende planter. "Polytus mellerborgii" og "Cosmopolites sordidus" gjør skade på bananplanter, og har spredt seg til de områdene der disse blir dyrket. Artene i slekten "Sphenopterus" gjør skade på mais. Noen arter kan også gjøre skade på orkidéer og planter i ananasfamilien som blir dyrket som prydplanter. Kilde. Anderson, R.S. 2004. Dryophthoridae of Costa Rica and Panama. Ekstern lenke - Bilder. Billedgalleri over mellomamerikanske arter. På spansk. Velg "Ver todas" for å få se en oversikt. Bronkietreet. Bronkier er en forgrening av luftrøret som finnes innvendig i lungene. I likhet med luftrøret består bronkiene av bruskringer i forskjellig størrelse, bundet sammen av et sterkt lag av bindevev, slik at det dannes et bøyelig og elastisk rør. Den første delen av løftrøret i hver lunge kalles hovedbronkien ("bronchus principalis") og sitter passert i lungeroten ("hilus"). Den kan regnes som stammen i bronkietreet, som altså er en trelignende forgrening av luftrøret som finnes i hver lunge. Forgreningene som går ut fra stammen (hovedbronkien) kalles bronkiegrener eller bronkioler ("bronchus lobaris primerior", "bronchus lobaris interior"), mens de aller fineste forgreningene på bronkiolene kalles lungeblærer eller alveoler. Sistnevnte er omgitt av kapillarnettet i lungene, der all utskiftning (oksygen tilføres og karbondioksid utskilles) mellom blod og luft foregår. Bronkieveggene består av glatt muskulatur som på innsiden er bekledd med av en slimhinne. Slimhinnen har i tillegg til slimceller også såkalte flimmerepitelceller, celler med mikroskopiske hår som gjør disse cellene bevegelige. Dette er celler som opptrer i grupper og beveger seg rytmisk sammen, slik at det oppstår en kontinuerlig bølgende bevegelse som skyver slimet i retning av svelget. Slim som cellene av ulike årsaker ikke klarer å passere ut i svelget hostes opp. Skallethet. Skallethet er mangel av hårvekst, altså hårtap på hele eller deler av hodet. Relativt mange menn utvikler skallethet med stigende alder, og også en del kvinner om enn mye færre. Tilbøyelighet til skallethet er delvis arvelig (alopecia androgenetica). "Høy panne" er et omskrivende uttrykk for en begynnende skallethet. Da skallethet ofte ansees som uønsket, markedsføres et antall produkter, både legemidler (Minoksidil/Finasterid) og naturmidler som skal motvirke hårtap og/eller fremme hårvekst. Enkelte velger å skjule tapt hår med parykk eller tupé. Det er også utviklet forskjellige former for hårtransplantasjon. Forskjellige frisyrer brukes også for å kamuflere delvis skallethet, se hentesveis. Oksidentalisme. Oksidentalisme (av latin "occidentem", som betyr vest, solnedgang) er et begrep som beskriver det stereotype synet på Vesten i Østen. Ian Buruma og Avishai Margalit gjorde begrepet kjent i 2004 når de utga boka "Occidentalism: the West in the Eyes of its Enemies". Begrepet ble skapt som en motpol til orientalisme, som Edward Said tok i bruk som et sammendrag av den vestlige verdens stereotyper om de som bor i Orienten. Oksidentalismens stereotype bilde av Vesten og de som bor der inneholder klisjéer som effektivitet, utbredt gledesløshet og sjelløs kunnnskap på bekostning av opplyst visdom. Tamino. Tamino er en lyrisk tenorrolle og hovedrollen i operaen "Tryllefløyten" av Wolfgang Amadeus Mozart. Prins Tamino er en prins fra et fremmed land sendt ut av Nattens Dronning for å redde hennes datter Pamina som er bortført av prins Sarastro. Tamino er operaens helt og gjennomgår en rekke prøvelser for å redde Pamina. Til slutt blir han tatt opp i Sarastros hellige broderskap og forenes med Pamina, sin elskede. Alt kan repareres. "Alt kan repareres" er Jokke & Valentinernes første album som kom ut i 1986. Bandet måtte slite for å få råd til studioinnspilling. De ga ut plata på plateselskapet VEPS, mens CD-en kom på JEPS (Jokkes Eget Plateselskap). Mastertapene forsvant etter første VEPS-pressing av denne LP-en, noe som førte til at andre-pressinga på VEPS, og alle seinere utgivelser på vinyl og CD er opptak fra et vinyl-eksemplar. «Alt kan repareres» er også navnet på en sang av Jokke & Valentinerne. Et hundeliv. "Et hundeliv" er det andre albumet til Jokke & Valentinerne. Det ble gitt ut i 1987 og var det andre og siste på plateselskapet VEPS (Vårt Eget PlateSelskap). Salomon Jadassohn. Salomon Jadassohn (født 13. august 1831 i Breslau, død 1. februar 1902 i Leipzig) var en tysk romantisk komponist, pianist, musikkteoretiker og musikkpedagog. Han ble født i en jødisk familie og fikk sin første musikalske utdannelse i Breslau hos Moritz Brosig; fra 1848 var hans lærer Moritz Hauptmann ved Leipzig-konservatoriet, og fra 1849 til 1851 studerte han under Franz Liszt i Weimar. Etter musikkstudiet ble han dirigent for koret i Leipzig-synagogen. På slutten av 1860-tallet dirigerte han Evterpe-konsertene i Leipzig, og i 1871 ble han knyttet til konservatoriet i byen. Han var lærer i musikkteori, klaver og komposisjon. På 1880-tallet var han dirigent for konsertforeningen i Danzig. Han ble så utnevnt til Martin Traugotts etterfølger som dirigent for det filharmoniske koret og orkesteret ved operaen i Bremen. Senere flyttet han tilbake til Leipzig, hvor han døde. Hans komponistgjerning var svært allsidig; han skrev symfonier, serenader for orkester, ouverturer, konserter for klaver og orkester, kammermusikk, klaverstykker, korverk og lieder samt vokalduetter og sakrale verk. En rekke av sine verk offentliggjorde han under pseudonymet «Olivier». Han utgav også flere musikkteoretiske skrifter, som i sin tid fikk stor oppmerksomhet. I dag er Jadassohns verk og skrifter i stor grad glemt. Han nøt et fremragende ry som musikkpedagog. Til hans kjente elever hørte Frederick Delius, Camillo Schumann, Oskar Böhme, George Whitefield Chadwick, Sergei Bortkewitsch og ikke minst Christian Sinding. Donald (navn). Donald er et mannsnavn med opprinnelse i det gæliske navnet "Domhnall" som er sammensatt av de keltiske ordene "dumno", «verden», og "val", «herske». Donald har navnedag 15. juli i Frankrike. Utbredelse. Donald er et vanlig navn i USA. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Donald i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Trøndersk mesterskap (korpsmusikk). Trøndersk mesterskap er en konkurranse for skolekorps og amatørkorps i Trøndelag som arrangeres av Norges Musikkorps Forbund. Konkurransen avholdes årlig i månedsskiftet januar/februar, på enten lørdag eller søndag. Konkurransen avholdes i Olavshallens store og lille sal. Konkurransen er delt i 7 divisjoner, tre for skolekorps og tre for amatørkorps samt åpen klasse. Det er fri påmelding til konkurransen, noe som betyr at divisjonen korpset velger å delta i, nødvendigvis ikke er i samsvar med tidligere resultater. Både janitsjarkorps og brassband kan delta i samme divisjon. I 2007 deltok 41 korps, med tilsammen 1500 korpsmusikere. Vinner i 1. divisjon amatørkorps og 1. divisjon skolekorps blir utropt til «Trøndersk mester» og det korpset som får flest poeng i hver sin korpsklasse, (uavhengig av divisjon) blir «dagens korps». I tillegg deles det ut en pris til beste instrumentgruppe i hver divisjon. Shire (elv). Shire en elv i det sørlige Malawi og sentrale Mosambik. Shire er Malawis viktigste elv og er 402 km lang. Elva renner fra den sørlige enden av Malawisjøen og renner ut i Zambezi i Mosambik. En demning ved Liwonde regulerer vanntilsiget fra Malawisjøen. Et rikt dyreliv som elefanter, flodhest, krokodiller og antiloper er avhengig av planter som vokser på elvebreddene. Grand opéra. "Grand opéra" (fransk "stor opera") er en betegnelse som fra begynnelsen ble brukt for å skille den gjennomkomponerte franske opera fra opéra comique, men som nå fortrinnsvis refererer til den påkostede, dekorative operagenren som var fremherskende i Paris mellom 1830 og 1850. Viktige komponister innenfor denne genren var Auber og Meyerbeer, mens den mest fremgangsrike librettisten var Eugène Scribe. Grand opéra var en spektakulær scenisk genre som krevde påkostede dekorasjoner og et dyrt scenemaskineri, et stort orkester og kor og tallrike solistroller. Emnene var hovedsakelig hentet fra historien. Andre komponister som skrev "grand opéra" var Rossini, Halévy, Spontini, Wagner og Verdi. Barbara. Barbara er et kvinnenavn utledet av det greske ordet "barbarus" (βαρβαρος) som betyr «fremmed». Utbredelse. Barbara er blant de mest brukte navnene i befolkningene i Polen, Slovenia og USA. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Barbara i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Patrick Calcagni. Patrick Calcagni (født 5. juli 1977 i Sorengo) er en sveitsisk landeveissyklist. Calcagnii startet karrieren i det italienske laget Vini Caldirola i 2000. Han ble også sveitsisk mester på tempo denne sesongen. I sitt siste år med det italienske laget tok han en etappeseier i Japan rundt. Fra 2005 syklet han for ProTour-laget Liquigas. Sesongen etter debuterte han i Tour de France. I Tour de Romandie 2007 vant han spurtkonkurransen. I 2008- og 2009-sesongen syklet han for Barloworld. Ferniss. En ferniss er et lakkaktig stoff som smøres over et ferdigtørket maleri. Det skal ligge som en gjennomsiktig hinne mellom malerfargene og luften og beskytte mot støv og annet som ellers legger seg over billedoverflaten, og gi motstand mot vann og fuktighet. Også møbler og annet treverk blir fernissert, da ofte med størknende oljer. Fernissen består av harpiksstoff og løsemiddel(er). Fra gammelt bruktes dammarharpiks eller mastiks, men mange bruker i dag kunstig framstilte harpikstyper. De gamle hadde både fordeler og ulemper som de nyere tilsynelatende har bedre orden på. Der var tidligere nesten like mange oppskrifter som der var kunstnere som brukte ferniss. Fernissen er ofte så diffusjonstett at tørkeprosessen i oljefargene stopper opp. Det er da viktig at det som er innerst er helt tørt. Et ufernissert oljemaleri vil ofte ha en overflate der penselstrøk og pigmentkornene i malingen har satt ujevne spor, med reflekser som ikke alltid harmonerer. Fernissen vil derfor gi en jevnere overflate, gjerne med oppfriskede farger. Det finnes også fernisser som gir mattere overflater på bekostning av skarpheten i konturene i billedet. Hurtigtørrende ferniss blir brukt til korrektur. Den legges over et felt av bildet der en ønsker å forandre noe, for å hindre at innerste fargelags kjemi inngår uheldige forbindelser med det nye, samt gi et «blankt ark» å legge fargene på. En god ferniss som er lagt på lag for lag er enkel å fjerne med løsemiddel. Riktig gjort, blir maleriet uforstyrret av en slik rensing. Noen av de gamle mestere brukte imidlertid å lasere ved hjelp av fernisslagene, slik at bildene deres må restaureres med både våkenhet og omhu. Concerto grosso. Concerto grosso er en musikkform fra barokken med noen forgreninger til modernismen. Formen ble utviklet av italienske komponister, men også f.eks. Georg Friedrich Händel og Johann Sebastian Bach skrev musikk på formen. "Concerto grosso" likner i besetning og form på en triosonate, idet det vanligvis er tre solister (solistgruppe, "concertino") som spiller sammen med et orkester ("grosso" eller "ripieno") og støttes av basso continuo (generalbass). Det er dermed tre klangrupper som spiller mot hverandre. "Concerto grosso" betyr altså ikke bare «stor konsert». Begrep. Den italienske komponisten Alessandro Stradella (1639–1682) innførte begrepet "concertino" og "concerto grosso" for en solistgruppe med akkompagnerende instrumentgrupper i en kantate fra 1674. Selve formen oppsto imidlertid tidligere: 2 konserter fra Massimiliano Negris samling "Sonate da suonersi con varii strumenti" (Venezia, 1651) er i form og besetning de første "Concerti grossi". Form. En "Concerto grosso" er som regel formet enten etter mønster av en sonata da chiesa, en «kirkesonate», eller en sonata da camera, en «kammersonate». Kirkesonaten har fire satser (langsom – hurtig – langsom – hurtig), en kammersonate ligner mest på en suite med en innledning (ouverture) og flere dansesatser. Utvikling i barokken. I 1698 publiserte komponisten Giovanni Lorenzo Gregori (1663–1745) som den første en samling under navnet concerto grosso ("Concerti grossi a piú stromenti"). Forbilde for etterfølgende komponister ble Arcangelo Corelli (1653-1713) med sine "12 Concerti grossi op. 6", trykt i Amsterdam i 1714. 8 konserter er av "chiesa" typen, 4 følger "camera" mønsteret. Hos Corelli spiller solistene også "ripieno" stemmene. Corelli brukte 2 fioliner og en cello som "concertino" og et strykeorkester som "ripieno", noe som ble vanlig deretter. Ved spesielle anledninger kunne strykeorkesteret forsterkes med fløyter, oboer og fagotter. Orkestrene Corelli hadde til disposisjon, var meget store. I Bologna spilte det 120 musikere i orkesteret, og i anledning av en konsert for paven i året 1687 brukte Corelli opp mot 150 musikere. På kontinentet forsvant "Concerto grosso" etter ca. 1725, samtidig med at solokonsertens popularitet steg. I England beholdt imidlertid "Concerto grosso" sin stilling som ledende konsertform fram til århundreskiftet. Her kan det nevnes Corellis elev Francesco Geminiani (1687–1762) med i alt 42 "Concerti grossi op. 2, 3 og 7", nederlenderen Willem de Fesch (1687–1761) "(Concerti grossi op 2, 3, 6 og 10)" og Charles Avison (1709–1770). Avisons "Twelve Concertos in Seven Parts Done From Two Books of Lessons for the Harpsichord, Composed by Sig. Domenico Scarlatti" var et forsøk å tilnærme seg rokokkoens uttrykksmåter. Georg Friedrich Händel. Händel skrev i alt 19 Concerti grossi, 6 concerti HWV 312-317 ("op. 3"), én concerto HWV 318 som mellomaktsmusikk til oratoriet "Alexander's Feast", samt 12 concerti HWV 319-330 ("op. 6"). HWV 312-317 er blitt kjent under navn "obokonserter" siden Händel ved siden av andre instrumenter alltid bruker 2 oboer i "concertino". Konsertene må ikke forveksles med de tre obokonserter HWV 287, 301 og 302a som er rene solokonserter for én obo, strykeorkester og basso continuo. HWV 319-330 følger Corellis forbilde når det gjelder "concertino" som alltid består av 2 fioliner og én cello. Alle concerti baserer seg på "chiesa" mønsteret, men bare HWV 320 og 322 kan ansees som rene "chiesa" konserter. I de andre concerti utvider Händel "chiesa" formen til 5 eller 6 satser. HWV 321, 323, 325, 326 og 327 inneholder dessuten minst én dansesats. HWV 323 og 328 blir innledet av en ouverture. Flere satser i hele samlingen har detaljerte spilleanvisninger. For eksempel har første satsen i HWV 329 overskriften "Andante larghetto, e staccato" som fritt oversatt betyr "I langsomt gående tempo med frittstående noteverdier". HWV 319-330 ble komponert ultimo september til ultimo oktober 1739 og består mest av nykomponerte satser. Samlingen ble publisert året etter. HWV 312-317 derimot baserer seg på innlednings- og mellomaktssatser til vokalverker. Den eldste concerto fra denne samlingen oppsto allerede 1710, den yngste i trykkleggingens år som var 1734. Händel gjelder som den komponist som utover den spesifikke utformingen av enkelte satser gav hele concerto grosso formen et individuelt preg. Johann Sebastian Bach. Enda et skritt videre gikk Johann Sebastian Bach. Hans "Brandenburger konserter BWV1046-1051" representerer ikke lenger en bestemt concerto grosso type, men er en blanding av concerto grosso, solokonsert, italiensk operaouverture, solosonate og triosonate. Bach tar også i bruk virkemidler fra renessansen, spesielt Giovanni Gabrielis sonater for forskjellige instrumentgrupper, når han for eksempel i konsert nr. 3 BWV 1048 setter opp fioliner, bratsjer og celli mot hverandre. Det er bare konsert nr. 2 BWV 1047 som i instrumentfordelingen kan ansees som ren concerto grosso. Blokkfløyte, trompet, obo og fiolin danner "concertino", strykeorkesteret fungerer som "ripieno". I satsoppbygging og antall satser (hurtig – langsom – hurtig) minner konserten derimot mer på en solokonsert. I konsertene nr. 4 og 5 er det ett av tre soloinstrumenter som dominerer, og Bach fører dermed konserten i retning solokonsert. I BWV 1049 er det fiolinen som spiller hovedrollen, i BWV 1050 tilgodeses cembaloen med en meget lang kadens. BWV 1060 har med sine to solobratsjer, én solocello, to violae da gamba og basso continuo en meget uvanlig instrumentasjon. Etter som gambene har en ren akkordfunksjon, er verket i utgangspunkt en triosonate med utskreven basso continuo. I flere konserter skifter stil og form fra sats til sats. Første satsen i konsert nr. 1 BWV 1046 står i Gabrielis tradisjon med treblåsere, messingblåsere og strykere som konserterer med hverandre. Andre sats er en langsom sats som fra en dobbelkonsert for obo, fiolin og orkester. Tredje sats kan ansees som en solokonsertsats fra en fiolinkonsert. I formen representerer konserten inntil her den tradisjonelle barokke solokonsertformen. Deretter følger i form av flere korte dansesatser en rondo med en menuett som ritornell eller refreng, samt 2 trioer og en "Polacca" – en dans i slekt med den norske pols – som couplet eller vers, alle i forskjellig instrumentasjon med forskjellige framtredende soloinstrumenter eller -instrumentgrupper. Andre satsen i konsert nr. 3 BWV 1048 består i partituret av bare 2 akkorder i en såkalt frygisk kadens som vanligvis første fiolinisten eller cembalisten improviserer over. Den engelske musikkforskeren og cembalisten Thurston Dart har påpekt at de siste to takter i tredje satsen ("Largo") til "Sonate for fiolin og og basso continuo i G-Dur BWV 1021" tilsvarer eksakt denne kadensen. Han antar derfor at Bach anså det som en mulighet å la denne satsen spille under en konsertframførelse. "Concerto grosso" i det 20. århundre. I forbindelsen med en tibakevending til gamle former opplevde "Concerto grosso" en liten renessanse. Her kan det nevnes Max Reger (1873–1916) "(Konsert i gammel stil i F-Dur op. 123)", Ernst Křenek (1900–1991) "(Concerti grossi nr. 1 og 2 op. 10 og 25)" og Alfred Schnittke (1934–1998) som bl.a. kalte sin 5. symfoni (1988) for "Concerto grosso". Norske Knut Nystedt (født 1915) legger seg tett opp til den opprinnelige besetningen. "Concerto grosso op. 17a" fra 1946 har 3 trompeter som "concertino" og strykeorkester som "ripieno". I 2006 omarbeidet Nystedt komposisjonen til en "Konsert for 3 trompeter og orgel". Arnold Schönberg (1874-1951) adapterte i 1933 én av Georg Friedrich Händels "Concerti grossi" (H-Dur HWV 325) for sin "Konsert for strykekvartett og orkester". Den samme besetningen valgte Pelle Gudmundsen-Holmgreen (født 1932) i 1990 for sin "Concerto grosso". Paul Hindemiths "Konsertmusikk for strykere og messingblåsere op. 50" er ingen "Concerto grosso", selv om opptaks- og programtekster ofte tilregner den denne formen. Her er det forskjellige orkestergrupper som settes opp mot hverandre. Soloinstrumenter brukes for å skape kontrast i struktur og klangbilde, ikke for å profilere én eller flere solister. En "Concerto grosso" er derimot Hindemiths "Konsert for treblåsere, harpe og orkester" fra 1947-1949. Robert Russell Bennett (1894-1981) skrev en "Concerto grosso for Dance Band and Orchestra (Sketches from an American Theatre)" i 1932. Her integrerer han swingjazzens klangbilde i barokke og modernistiske formmønstre. Hans "concertino" består av 3 saxofoner, 2 trompeter, trombone, gitar, klaver og slagverk. Svart sauemaur. Sauemaur ("Formica fusca") er en svart, middelstor maur som er vanlig i store deler av Norge. Den har relativt små kolonier med færre enn 500 arbeidere. Svart sauemaur er svært lik vanlig sauemaur ("Formica lemani") Noen ganger forekommer de tilfeldig i hus på jakt etter mat, ofte skjer dette tidlig om våren. Vanligvis forsvinner de av seg selv i løpet av kort tid, da det mot sommeren blir lettere å finne mat ute. Svart sauemaur kan anlegge reir (koloni) i myke materialer innendørs, i hulrom i vegger og tak. Jonsokkoll. Jonsokkoll ("Ajuga pyramidalis") er en plante som kan bli opp til 25 centimeter høy. Blomstene er små og lilla med rosettblad liggende mot bakken. Selve blomstene er små og gjemt inne blant de blå-fiolette bladene, helt øverst på planten. Blomstene er normalt blå men kan også være nesten blå-lilla, og er hvite innerst. De kan være vanskelige å få øye på. Bilde av blekgrønn variant, som viser bladenes utseende. Kransbladene ved bakken er mørke og spatelformede. Blomsterbladene på øvre halvdel av stengelen er ganske hårete. Bladene helt nederst er tettstittende og ofte mørk grønne – de danner en flattrykt rosett nede ved bakken. Stengelbladene sitter motsatt og avtar i størrelse oppover stengelen. Jonsokkoll vokser ofte i frodig kulturlandskap, og gjerne sørvendt i fruktbar jord. Den vokser også typisk langs gamle kjerreveier, på eng, beitemark og annen kulturmark. Den kan også finnes på berg hvis den står sørvendt. Utbredelse. I Norden er jonsokkoll utbredt i det sørlige Finland, i Sverige opp til Bottenviken, og ellers i vest-Sverige opp til Vänern. Jonsokkoll i Norge vokser nord til Troms, og har noen forekomster på varangerhalvøya i Finnmark. Den kan finnes i fjellet i Sør-Norge opp til 1.400 moh., på hardangervidda opp til 1.130 moh. Vanlig sukkermaur. En vingeløs dronning, etter at hun har funnet et sted for et nytt reir, biter hun av seg vingene. Vanlig sukkermaur eller Svart jordmaur ("Lasius niger"), er en middels stor brun-svart maur. Den kalles ofte bare "sukkermaur" og er den vanligste av de norske artene i slekten "Lasius". Den er vanlig i store deler av Norge. Utseende. Vanlig sukkermaur er en svart og mørk brun, middelstor maur og er svært lik tvillingsukkermaur ("Lasius platythorax") Levevis. Reiret til vanlig sukkermaur er oftest anlagt i hager, i jorden, ofte under en større stein, eller annen gjenstand. Det dannes ofte løse tuer av jord over boletet. Vanlig sukkermaur forekommer ofte i hus på jakt etter mat. Den finner raskt fram til alt søtt og anlegger gjerne travle maurstier. Det hender at jordmaur etablerer bol i råteskadet treverk innendørs, eller isolasjonen, som f.eks. under baderomsgulv. Maur i bygningsmaterialer er et problem som bør tas alvorlig. Ofte er det jakten på mat som er årsaken til at maur etablerer seg i hus. Bol. Bol er en kropp uten lemmer også kalt torso. Preludium. Preludium betyr egentlig «forspill», og blir blant annet brukt ved åpningen av høymesser. Et preludium er fritt og improvisatorisk i formen. På 1700-tallet ble det vanlig å sette sammen preludium, toccata og fantasi med en fuge. Barrow (Cheshire). Barrow er et sogn i Cheshire, England, som omfatter landsbyene Great Barrow, Little Barrow og Stamford Bridge. Det ligger rundt 7 kilometer øst for Chester og 10 km sør for Frodsham. Jean-Baptiste Lully. Jean-Baptiste Lully ("Giovanni Battista Lulli"; født 28. november 1632 i Firenze; død 22. mars 1687 i Paris) var en italiensk komponist, danser og fiolinist som for en stor del av livet var aktiv ved Ludvig XIV's hoff. Lully, som selv om han var født i Italia og ble fransk statsborger først i 1661, avviste enhver form for italiensk påvirkning på den franske musikken, og regnes som arkitekten bak den franske barokke musikkstilen. Lully fikk stor innflytelse på utviklingen av den europeiske musikken mot slutten av 1600-tallet. Barndom i Italia. Jean-Baptiste Lullys forfedre på farssiden var bønder. Foreldrene, Lorenzo Lulli og Caterina del Sera, bodde i en bygård i Firenze i et hus som sannsynligvis tilhørte morfaren som var møller. 13. juni 1638 døde Jean-Baptistes eldre bror Vergini, i oktober søsteren Margherita, så i en alder av syv år var han blitt enebarn. Jean-Baptiste fikk en svært god utdannelse; den første musikkundervisningen fikk han av en fransiskanermunk. Hertuginne Anne Marie Louise d'Orléans, med tilnavnet "La Grande Mademoiselle", hun var datter av Ludvig XIIIs bror, Gaston d’Orléans, ønsket seg en «vakker» gutt som hun kunne konversere på italiensk med, og Roger de Lorraine, "Chevalier de Guise", sønn av hertug Charles de Guise, på gjennomreise i Italia, fikk i oppdrag å skaffe et eksemplar. I februar 1646 var Roger de Lorraine i Firenze, hvor han ble oppmerksom på den komisk begavede Lully, og i forståelse med foreldrene tok han trettenåringen med seg til Frankrike. Hos Anne Marie Louise d'Orléans. I Frankrike bodde Lully hos "La Grande Mademoiselle" i Palais des Tuileries. Til hans oppgaver hørte ikke bare å underholde og akkompagnere på gitar, men også å sortere garderoben, gjøre opp i kaminen og tenne lysene. Han fikk anledning til å perfeksjonere sitt fiolinspill, fikk cembalo- og komposisjonsundervisning hos Nicolas Métru, François Roberday og Nicolas Gigault og opptrådte i komiske roller. Under Jean Regnault de Segrais oppsyn fikk Lully dessuten utdannelse i ballettdans. Lully og Ludvig XIV danser sammen. Den unge Ludvig XIV i hovedrollen som Apollo i "Ballet royal de la nuit", 1653 Så lenge Ludvig XIV var mindreårig ble Frankrike styrt av kardinal Mazarin og kongens mor, Anna av Østerrike, og når det ikke var bruk for ham fikk den unge kongen gjøre som han ville. Sammen med broren lekte han med personalets barn i Louvres kjellere, og her kan den framtidige «solkongen» ha lært den seks år eldre Lully å kjenne. Kongen og broren var knapt å skjelne fra de andre barna, for Mazarin voktet som en hauk over den kongelige garderoben, og hans gjerrighet var legendarisk. Sannsynligvis var mange av tjenerstabens barn mer velkledd enn kongen av Frankrike. Mellom Lully og kongen oppsto det et nært vennskap, og sammen lærte de å danse og spille gitar. Forholdet gikk nok langt ut over et vanlig mesenat. Det nære vennskapet mellom kongen og Lully gikk ikke de andre hoffmusikerne hus forbi; Jean de Cambefort, som så langt hadde vært ansvarlig for ballettmusikken ved det franske hoffet, så ham allerede nå som en alvorlig trussel. Det samme gjorde Guillaume Dumanoir, lederen av «kongens 24 fioliner», et orkester som ble grunnlagt av Ludvig XIII, og som var det første permanente orkester i musikkhistorien. Men det fantes også hoffkomponister som oppmuntret den unge musikeren, for eksempel Regnault og Michel Lambert. Sistnevnte – en mester innen sjangeren air de cour – ble senere Lullys svigerfar. På "Théâtre de la foire" 7. mars 1652 framstilte Lully en torghandler. En kort periode var han i Saint-Fargeau med "la Grande Mademoiselle" da hun ble tvunget til å forlate Paris etter «fyrstefrondens» nederlag. Deretter konsentrerte Lully seg helt og fullt om Ludvig XIV. I "Ballet royal de la nuit" som ble oppført flere ganger mellom 23. februar og 16. mars 1653, opptrådte Lully som gjeter, soldat, tigger, krøpling og gratie, mens kongen selv for første gang danset rollen som den oppadstigende sol. Kongen var så fornøyd med Lully at han 16. mars 1653 utnevnte ham til "Compositeur de la musique instrumentale". De danset nå ofte sammen på scenen, for eksempel i "Ballet des plaisirs". På denne tiden bidro Lully med en "Concert italien" til "Ballet de Psyché"; det ble hans første suksess som komponist. Lully var misfornøyd med med disiplinen i "Grande Bande", og med kongens velsignelse dannet han allerede i 1648 et eget ensemble, "Petit violons". Med dem framførte han sin første store komposisjon, "La Galanterie du temps," som ble oppført i Mazarins palass. "Petit violons" var et mer fleksibelt verktøy for Lully enn «Kongens 24 fioliner», og gjorde det mulig for ham å slippe unna eldre komponister som var sjalu på ham. Lully hørte til en gruppe italienere som med støtte av den italienskfødte kardinal Mazarin virket i Paris, men til tross sitt opphav var Lully allerede på denne tiden hovedtalsmann for en fransk preget dansestil. Med "Amour malade," uroppført 17. januar 1657, fikk Lully sitt gjennombrudd som komponist. Igjen briljerte han som danser, denne gangen framstilte han Commedia dell'arte-figuren Scaramouche som et esel dediserer en avhandling til. Karriere ved Ludvigs XIV's hoff. Lully hørte nå til kongens indre krets. Da kongen og Mazarin reiste til Pyreneene i 1659 for å forberede Pyreneerfreden, ble kongen ledsaget av Lully, som blant annet komponerte "Ballet de Toulouse." 29. august 1660, tre dager før Ludvigs inntog i Paris, ble Lullys fredsmotett "Jubilate Deo" oppført i Église de la Merci. Tilstede på den vellykkede framføringen var kongemoren Anna av Østerrike, dronning Maria Theresia av Spania og kongens bror Filip I av Orléans. I anledning av festlighetene hadde kardinalen tatt i bruk politiske pressmidler for å «invitere» tidens mest berømte italienske operakomponist, Francesco Cavalli, til Paris. Også tidligere hadde det forekommet oppføringer av italienske operaer i Paris: Luigi Rossis operaer ble ofte spilt, og spesielt inntrykk gjorde operaen "L'Orfeo". Cavallis oppgave var å skrive en festopera med tittelen "Ercole amante" («Den forelskede Herkules»). Lully fikk ansvaret for ballettinnslagene, men kongen avskydde italiensk opera og instruerte Lully om undergrave oppføringen ved å sabotere samarbeidet med Cavalli. Dermed lyktes det ikke Cavalli å få verket ferdig i tide, så han måtte gripe til en av sine tidligere suksesser, operaen "Xerse". Også til denne skulle Lully komponere ballettmusikken. Under oppføringen i Palais des Tuileries' kunstgalleri 21. november 1660, overstrålte Lullys danseinnslag selve operaen. Lully, italiener av fødsel, hadde komponert musikken helt og fullt i fransk stil for å bevise den franske musikkens overlegenhet. Cavallis italienske opera fikk knapt noen oppmerksomhet; han ble ikke en gang nevnt som komponist. Likevel var ikke Cavalli det egentlige målet, men kardinalen som skulle latterliggjøres gjennom protegéens fiasko. Etter Mazarins død 9. mars 1661 forlot mange italienere Frankrike. Den italienske operaen var nå på sett og vis «utvist», men Cavallis "Ercole Amante" ble likevel oppført. Ballettinnslaget "Hercule amoureux" skulle bli en av musikkhistoriens mest minneverdige forestillinger: mens kongen danset solguden Apollo – for andre gang, og nå i all sin strålende prakt – messet hoffet «lenge leve Solkongen!» Dette tilnavnet skulle Ludvig XIV beholde hele livet. Cavalli returnerte til Venezia som en nedbrutt og vanæret mann, og svor på at han aldri skulle komponere for scenen mer (han skrev seks operaer til). For Lullys del gikk karrieren på skinner. 5. mai 1661 utnevnte kongen ham til "Surintendant de la musique du roi," og ga dermed avkall på de 10.000 livre som posten egentlig kostet. Michel Lambert ble "Maître de musique de la chambre." Samarbeid med Molière (1664–1671). Finansminister Nicolas Fouquet fikk bygd et palass i Vaux-le-Vicomte og hadde hyret Frankrikes beste kunstnere for oppgaven: arkitekten Louis Le Vau tegnet palasset, André Le Nôtre sto for hageanleggene og Charles Lebrun, hoffmaler og en fremragende dekoratør, innredet salene. 17. august 1661 ble bygget innviet med en storslått fest, kongen med familie og en lang rekke gjester var invitert og tidens beste musikere sto for underholdningen, blant annet Michel Lambert og Lully. Noen dager før festen fant Lully sin venn Molière i en panisk stemning fordi han ikke fikk tak i nok skuespillere til komedien "Les Fâcheux" («Plageåndene»). Lully fikk den genialt enkle ideen å føye til ballettnumre mellom scenene for å gi skuespillerne tid til å kle seg om. Pierre Beauchamp og Lully arrangerte en del eksisterende ballettnumrene; for denne anledningen nykomponerte Lully bare en courante. Oppføringen ble en stor suksess, og dermed var «comedie-ballet» skapt; Lullys viktigste form de neste årene. Det dyre slottet og den ekstragavante festen gjorde for øvrig kongen sjalu: han fikk snart Fouquet fengslet og eiendommen beslaglagt – og startet straks å bygge om farens gamle jaktslott til den aller mest storslåtte av alle hans residenser, slottet i Versailles. Da de første parkarbeidene var avsluttet i 1664, var det tid for å holde en heidundrende fest. Den fikk navnet «Les Plaisirs de l'îsle enchantée» (den fortryllede øys fornøyelser) og hentet tematikken fra Ludovico Ariostos epos Orlando furioso. Festen varte fra 7. til 13. mai, og ble åpnet med en «carrousel», en hesteballett der hoffet presenterte seg i sine kostbare antrekk. Kongen førte an som Roger. Dagen ble avsluttet med "Ballet des Saisons" («Årstidsballett»), der blant annet Våren ble presentert på en hest, Sommeren på en elefant, Høsten på en kamel og Vinteren på en bjørn. Musikken Lully komponerte for denne første dagen er tapt. Festen besto av lotterier, banketter, ball, oppføringer av de tre Molière-Lully-ballettene "La Princesse d’Élide" («Fyrstinnen av Elis», 8. mai), "Les Fâcheux" (11. mai), "Le Mariage forcé" («Det tvungne giftermål», 13. mai), og 12. mai var det premiere på komedien "Tartuffe". Denne første versjonen av Tartuffe førte til en skandale, og kirkens folk fikk den snart forbudt fordi den inneholdt kritikk av religiøst hykleri. Tartuffe ble omarbeidet flere ganger inntil den ble godkjent av sensuren. Den første versjonen er tapt. Høydepunktet under festen var stormingen av Alcinas palass, en stor kulisse på en kunstig øy i Versailles' store kanal. «Palasset» brant opp under et svært kostbart fyrverkeri. De følgende årene kom det flere ballettkomedier: "George Dandin" (1688) ble oppført under den andre store Versailles-festen, "Monsieur de Pourceaugnac" (1669), og de aller største suksessene, "Les amants magnifiques" og "Le Bourgeois Gentilhomme", begge 1670. Den siste var myntet på en tyrkiske sendemann som hadde gjort seg til latter ved hoffet. Ved siden av samarbeidet med Molière komponerte Lully flere hoffballetter. I 1669 kom den siste store hoffballetten "Ballet Royal de Flore", der Ludvig XIV opptrådte som Solen for tredje gang. Den fjerde og siste gangen var i ballettkomedien "Les amants magnifiques", da ble han angivelig overanstrengt av en krevende koreografi. I 1671 skrev Lully og Molière en tragédie-ballet, "Psyché", som gav «verdens største konge» en heroisk rolle å opptre i. På grunn av tidsnød måtte Molière engasjere to librettister, Pierre Corneille og Philippe Quinault. Sistnevnte hadde ansvar for "les Divertissements", og ble etter dette Lullys foretrukne librettist. "Ballet des Ballets" ble bestilt til bryllupet mellom kongens bror, hertugen av Orléans og Elisabeth Charlotte av Pfalz, og Lully og Molière skapte en pastisj av vellykkede scener fra deres siste fellesverk. Selv om de ble uenige under arbeidets gang og gikk fra hverandre som uvenner, ble balletten oppført. Molières komedie "La Comtesse d'Escarbagnas" («Grevinnen fra Escarbagnas», 1671) ble tonesatt av Marc-Antoine Charpentier, han skrev også den omfangsrike scenemusikken til Molières siste verk, "Le malade imaginaire" («Den innbilt syke»). Den franske operas Solkonge (1672–1685). I 1672 oppførte Robert Cambert, kongemorens tidligere "surintendant de la musique", den første franske operaen, "Pomone", med libretto av Pierre Perrin. Forventningene var små, men suksessen ble enorm. Lully betraktet viraken som ble begge til del med oppmerksomhet og en stor porsjon misunnelse. Perrin drev Académie Royale de musique i kompaniskap med Cambert, men ved hjelp av dyktig intrigemakeri lyktes det Lully å ruinere Pierre Perrin med det resultat at Perrin havnet i gjeldsfengsel. Lully oppsøkte den ulykkelige og tilbød seg å dekke gjelden og sørge for at kongen slapp ham ut mot at Perrin gav Lully operarettighetene og alt dertil hørende. Perrin gikk med på handelen uten å vite hva det skulle føre med seg. Lully kontrollerte nå Académie Royale de musique og hadde monopol på operaoppføringer, i tillegg til andre rettigheter som kongen beredvillig innrømte ham. All oppføring av musikk uten at "le Surintendant" hadde gitt sin tillatelse ble forbudt; om man «forbrøt» seg risikerte man at alle instrumentene, kostymene, inntektene etc. ble konfiskert. Dette rammet Molière hardt i hans siste leveår, da alle tekstene Lully hadde komponert musikk til var blitt hans eiendom. Alle fikk føle Lullys makt, og flere av de mest ansette komponister og musikere ved hoffet sluttet, eksempelvis grunnleggeren av den franske cembaloskolen, Jacques Champion de Chambonnières. 1672, året han kom til makten, presenterte Lully sin første opera på scenen, pastoralen "Les Fêtes de l'Amour et de Bacchus". På grunn av tidsnød skrev han en pastisj etter samme modell som "Ballet des Ballets". Verket ble svært populært og la grunnsteinen for hans videre karriere som den franske nasjonaloperaens «far». I motsetning til Cambert og Perrin, gav Lully balletten stort rom i sine verk. Alle Lullys "tragédies" består av en prolog og fem akter. I hver akt er det en divertissement, en storslått scene med ballett og korinnslag. Prologen kan ses på som en egen "divertissement" og tjente utelukkende til å forherlige Solkongen. 1673: operaen "Cadmus et Hermione" ble presentert på scenen, den regnes som Lullys første tragedie. Året etter fulgte "Alceste", uroppførelsen av denne festoperaen foregikk i Versailles' marmorhall og var et av høydepunktene under den tredje Versailles-festen. I 1675 ble "Thésée" uroppført; like storslått, like framgangsrik. 1676: tragedien "Atys" bærer undertittelen «kongens opera» fordi kongen angivelig skal ha vært medkomponist. Her gav Lully avkall på pauker og trompeter for å oppnå en mørk og røff klang. Operaen inneholder en legendarisk «søvnscene» der den unge Marin Marais framstilte en av drømmene. 1677: "Isis" var et genialt verk som fikk en lunken mottakelse. Den pussige handlingsgangen Philippe Quinault hadde forfattet ble kritisert, og Lullys musikk funnet for intellektuell. Operaen fikk undertittelen «musikernes opera» fordi musikere og personer med musikalsk utdannelse var begeistret for verket. 1678: Lully omarbeidet "Psyché" (en "tragédie-ballet") med hjelp av librettistene Thomas Corneille og Bernard le Bovier de Fontenelle. Endringene medførte at talte dialoger ble erstattet med sang. 1679: "Bellérophon" ble skapt i samarbeid med Thomas Corneille. Året etter fulgte "Proserpine". I 1681 krevde kongen en hoffballett, da han ønsket å gjenopplive den gamle tradisjonen. Dette verket, "Le Triomphe de l'Amour" («Kjærlighetens triumf»), ble danset av kongens etterkommere og ble et av Lullys mest berømte verk. 1682: hoffet flyttet til Versailles og i anledning begivenheten ble operaen "Persée" oppført. Nesten 100 år senere, 17. mai 1770, ble "Opéra royal du château de Versailles" innviet med samme verk i anledning den framtidige kongen Ludvig XVIs bryllup med Marie Antoinette. Dette forteller hvilken betydning Lullys verk fortsatt hadde utover 1700-tallet. 1683: Dronningen døde, og oppføringen av "Phaeton" ble utsatt. 1684: Lullys mest suksessfylte sceneverk, "Amadis". Riktignok var det komponert året før, men dronningens død utsatte uroppføringen med et år. Amadis ble oppført hvert eneste år resten av kongens liv. Temaet er franske ridderepos hvor det høyeste idealet er forsvaret av troen: opphevelsen av Ediktet i Nantes satte sine spor også i musikken. Fallet (1685–1687). I 1685 ble "Roland" vist på scenen, men kongen var kommet under sterk innflytelse av Madame de Maintenon som hadde vært kongens morganatiske ektefelle fra 1683. Hun var svært from og likte verken Lullys musikk, komponisten selv eller hans utsvevende, bifile livsførsel, så Lullys stjerne var synkende hos kongen, som nå brydde seg mindre om musikken hans. Da det ble kjent at Lully hadde en affære gående med en pasje ved navn Brunet, og dessuten hadde deltatt i orgier hos hertugene av Orléans og Vendôme, fikk kongen en anledning til å fortelle Lully at han ikke kunne tolerere livsstilen hans lengre. Riktignok var Lully i mellomtiden utnevnt til "Secretaire du Roi" og var (ihvertfall på papiret) kongens rådgiver og hevet opp i adelstanden, men kongen behandlet nå sin tidlige fortrolige og venn kjølig. Lully skrev til kongen og bad om tilgivelse, og fikk den nesten: Marki de Seignelay, sønnen til Jean-Baptiste Colbert, bestilte verket "Idylle sur la Paix". Teksten skrev Jean Racine. Kongen, som overvar oppføringen i Sceaux, ble ytterst betatt av overhoffmesterens nyeste verk og ba Lully om flere "encores". Men Madame de Maintenon satte bom for en forsoning. I 1686 ble Lullys nyeste opera "Armide" uroppført i Paris, og ikke ved hoffet. Lully hadde lenge vært i unåde, og kongen tok ikke mot ham mer; men Lully hadde likevel håp om å bli tatt inn i varmen igjen. Den neste operaen, skrevet for Louis-Joseph Duc de Vendôme til en libretto av Jean Galbert de Campistron, var en subtil hyllest av tronfølgeren og dermed også kongen. "Acis et Galatée" ble spilt 6. september 1686 i Anet-slottet i anledning et av "dauphinens" jaktpartier. Lully og sangerne dinerte med gjestene før oppføringen. I forordet til partituret, som var dedisert kongen, skrev Lully at han følte seg sikker på å heve seg opp igjen og utføre sin gjerning fylt av en guddommelig gnist. Da Lully i 1687 arbeidet med operaen "Achille et Polixène," ble kongen svært syk. Han klaget over tannsmerter, men legene som skulle trekke tanna, utførte oppgaven så klønete at en del av kongens overkjeve ble revet av. Legene forsøkte da å stoppe det sterkt blødende såret med glødende jern. Kongen ble regnet for så godt som død etter den brutale behandlingen, men kom seg igjen. Til festlighetene i anledning kongens tilfriskning omarbeidet Lully sin "Te Deum" som han hadde skrevet i 1678, og planla nå en oppføring med hele hoffmusikken, 300 musikere. Arbeidet med "Achille et Polixène" ble stilt i bero. Men under oppføringen av motetten 8. januar 1687 i "Église des Pères Feuillants" var Lully så uheldig å treffe ei tå med sin lange, tunge og rikt utsmykkede taktstokk, som han i tråd med tidens praksis dunket i gulvet for å markere takten. Såret ble betent, og det gikk koldbrann i det, men Lully nektet å amputere tåa og døde få måneder senere. Han ble gravlagt i Notre-Dame-des-Victoires under stor deltakelse. Lullys siste opera ble fullført av sekretæren Pascall Colasse. De første etterfølgerne som "surintendant" var Lullys sønner Jean og Louis de Lully sammen med Lullys elev Marin Marais, men de ble senere erstattet av kongens nye yndling, Michel-Richard Delalande. Lullys musikk og betydning. a> var influert av Lullys musikk. Med sin nye orkesterdisiplin videreførte og preget Lully den franske stilen, og øvet en enorm innflytelse på den européiske musikken mot slutten av 1600-tallet. Typisk for Lullys orkesterklang var «for-slaget», den femstemmige orkestersatsen og den store orkesterbesetningen. Kongens 24 fioliner dannet ensemblets kjerne, i tillegg kom 12 store barokkoboer (Lully medvirket til å videreutvikle skalmeien til obo), en omfangsrik continuogruppe med lutter, gitarer, cembali etc – og temmelig ofte pauker og barokktrompeter. Populær var også hans framvisning av nye instrumenter, som tverrfløyte eller den «franske trio» med to oboer og fagott. Disse instrumentene ble tildelt solopartier i mange danser og instrumentalstykker, og var sågar ofte på scenen. I den senere tyske tradisjonen var den franske trio mye i bruk, spesielt av Fasch og Telemann. I tidlige år spilte Lully selv førstefiolin, og i Philidor-samlingens partiturer finner man flere steder påskriften "«M. de Lully joue»" (dvs «spilt som av herr Lully»), det vil si at fiolinstemmen skulle spilles mest mulig ornamentert. Den typiske franske ouverturen med punkterte rytmer og en tilhørende fuge med gjentakelse av første del, er bare delvis Lullys nyskapning. Forgjengere, lærere og samtidige som Jean de Cambefort, Francois Caroubel, Nicolas Dugap, Jacques de Montmorency de Bellville, Jacques Cordier, Pierre Beauchamps, Guillaume Dumanoir, Michel Mazuel, Mignot de la Voye og Robert Cambert, skrev overturer, eller rettere sagt «åpningsmusikk» til hoffballettene. Disse overturene har ingen forbindelse med de italienske sinfonias som ble komponert av Monteverdi, Luigi Rossi, Francesco Cavalli og Antonio Cesti – den typiske franske orkesterstilen ble utviklet allerede på Ludvig XIII og hans ballettmesteres tid, og kan føres tilbake til dannelsen av «de 24 fioliner» – Lullys virke besto først og fremst av å videreføre forgjengernes tradisjoner. Likevel, mens de gamle overturene var heller baktunge, føyde Lully til enda en fugert del. I 1660 ble en slik «ny» overture for første gang oppført i balletten "Xerxes", og denne formen ble deretter retningsgivende. Nesten alle verk begynner med en slik overture – et unntak er "Les Fêtes de l’Amour et de Bacchus" som åpner med en alderdommelig ritournel. Lully var danser selv og svært påpasselig med å utforme dansene og ballettene sine, slik at man bare ved å høre musikken ville forstå hvilken dans det var snakk om. Komposisjonens førsteprioritet er ikke musikken, men heller dansen den skal virkeliggjøre. Den franske operaen var fra starten av tenkt som en motpol til den etablerte italienske operaen. Ludvig XIV var opptatt av fransk uttrykksform i alle kunstarter; også i musikken var det et personlig anliggende for ham. I Lully fant kongen en villig og talentfull mester som kunne virkeliggjøre forestillingene hans. Sammenlignet med den italienske operaen er det franske resitativet påfallende annerledes. Dette resitativet, som ble utviklet av Lully og Lambert er mer enn videreutvikling av "air de cour" og har knapt noe til felles med det italienske resitativet. Resiterte passasjer går uten videre over i små airs. Disse airs må imidlertid ikke forveksles med ariene som forekommer i italienske operaer; italienske "da capo"-arier finnes ikke i franske operaer. Lullys mest berømte scene er Armides monolog i hans "tragédie lyrique" med samme navn: «"Enfin il est à ma Puissance!"» (akt II, scene 5). Samtidige og etterfølgere, som Jean-Philippe Rameau, betraktet disse passasjene som idealet for den franske operakunst. Lullys største fortjeneste ligger i grunnleggelsen av den franske nasjonaloperaen. Med sin egenutviklede operaform klarte han å tilfredsstille det franske publikums forventning om en hjemlig, forståelig opera med ballett integrert i formen. Lullys operaer er delt i fem akter og en prolog, hvor prologen tjener til å forherlige kongen gjennom musikk. Den består som regel bare av balletter, kor og airs, og knapt resitativer. De fem tragedie-aktene (naturligvis var temaene alltid klassiske, av typen ridder-epos og historier fra den gresk-romerske mytologien) var alle forfattet i vers, noe det franske resitativet passer godt til. I hver akt er det et "divertissement", det vil si store korscener og balletter. Enkelte scener ble standard slik som den populære drømmescenen ("sommeil"), de pompøse slagene ("combats"), stormene ("vents") og de store avsluttende "chaconnene" og "passacaillene", ofte med solister og kor. Allerede siden "Plaisirs de l’Îsle de enchantée" var den franske musikkstilen blitt populær i Europa, og unge musikere kom til Paris for å studere hos Lully. Elevene ble til de europeiske «lullistene»: Pelham Humfrey, Johann Sigismund Kusser, Johann Caspar Ferdinand Fischer, Agostino Steffani, Georg Muffat og flere. Disse unge musikerne gjorde Lullys stil populær framfor alt i Tyskland og England. Så det undrer ikke at disse suitene fikk stor påvirkning på den barokke orkestersuiten. I nesten alle fyrsters musikkbibliotek fantes det avskrifter av Lullys verk. I Tyskland var det framfor alt hoffene i Hannover, Celle, Düsseldorf, Kassel, Darmstadt, Rastatt og München man ikke bare samlet Lullys musikk, men også importerte franske musikere. Lullys operaer kunne bli piratkopiert og solgt på det svarte markedet før han hadde rukket å ferdigstille scenene. Stilen hans ble etterlignet, ja selv Johann Sebastian Bachs berømte orkestersuiter var grunnlagt på Lullys former. Også andre tyske komponister skrev franske suiter etter Lullys mønster, Georg Philipp Telemann, Johann Friedrich Fasch, Johann Joseph Fux og Philipp Heinrich Erlebach. Og ikke minst er begge de kjente Händel-verkene "Water Music" og " Music for the Royal Fireworks" basert på Lullys forbilder. Den franske musikkstilen var godt etablert ved det engelske hoffet allerede på Karl I's tid, blant annet gjennom den franske komponisten og fiolinisten Stephen Nau. De frankofile stuartkongene dyrket Lullys stil, og stilen kan spores i Locke, Humfrey, Blow og Purcells musikk. I Frankrike ble Lullys stil bindende for omtrent hundre år framover. Formen han gav balletten, operaen og kirkemusikken måtte ikke røres. Det var til og med tabu å sette ny musikk til de tekstene Lully en gang hadde tonesatt. De franske komponistene som var Lullys direkte etterfølgere, skrev helt i hans stil: Marin Marais, André Destouches, Pascal Collasse, Michel-Richard Delalande, André Campra, Jean-Philippe Rameau, François Francœur, Antoine Dauvergne, Jean-Joseph Cassanéa de Mondonville, Jean-Marie Leclair. Aversjonen mot italiensk musikk avtok først etter at etableringen av "Concert Spirituel" i Paris førte til en stadig hyppigere oppføring av italienske konserter. Da en italiensk trupp oppførte Pergolesis intermezzo "La serva padrona" i Paris, brøt den såkalte buffoniststriden ut mellom tilhengerne av den tradisjonelle franske operaen og tilhengerne av den nye italienske opera buffaen. Samtidige berettet at konflikten kunne sammenlignes med religionskrigene – ihvertfall i smedeskriftene. Buffoniststriden gikk inn i historien og ble først bilagt år senere med de første oppføringene av Glucks operaer. Med Gluck forsvant smått om senn operaene fra l'ancien régimes tid; Lully, Campra og Rameau ble knapt nok spilt mer. Sceneverk. Ballets de cour, Mascarades & Divertissements Tragédies en musique, Pastorale, Pastoralé héroïque Opéra comique. Opéra comique oppstod på 1600-tallets parisiske markeder, her Foire Saint-Laurent. Opéra comique (også "opéra-comique", «komisk opera») er en operagenre som oppstod i Paris tidlig på 1600-tallet. Utgangspunktet var komedier med musikkinnslag, omtrent som vaudevilles. De tidlige opéra comiques bestod vanligvis av tre akter, og de enkelte musikknumrene var bundet sammen av talte dialoger og ikke av resitativ som var vanlig i tidens italienske opera. Opéra comique var slik sett en pendant til tyske "singspiel" og engelske "ballad opera". I motsetning til de mytologiske temaene i "tragédie lyrique", var stoffet hentet fra historie eller samtid og heltene var ikke-adelige. Med tiden skjedde en rekke stilistiske endringer, for eksempel kunne en opéra comique etterhvert inneholde flere enn tre akter og dialogene kunne erstattes av resitativer. På midten av 1800-tallet utviklet genren seg i to retninger: Den ene nærmet seg operetten mens den andre tok i bruk stilmidler fra grand opéra. Sistnevnte utviklet seg mot, og smeltet til slutt sammen med, drame lyrique. Heinrich Schütz. Heinrich Schütz (født   i Köstritz, Thüringen, død  i Dresden) var en tysk barokk-komponist og organist. Schütz blir regnet som den største tyske komponisten før Bach, og er ved siden av Claudio Monteverdi en av 1600-tallets viktigste komponister. Man regner med at Schütz skrev den første tyske operaen, "Dafne", som ble oppført i Torgau i 1627. Trettiårskrigen, gjentatte pestepidemier og sosiale omveltninger preget mye av Schütz' skapende periode. Han begynte karrieren med å skrive store flerkorsverk inspirert av venetiansk stil, men etter hvert som forholdene for kulturell utfoldelse forverret seg ble han tvunget til å skrive mye av sin musikk for små besetninger. Det meste av det som er bevart etter Schütz, er vokal kirkemusikk. Han var en av tidens beste organister, men det finnes ikke bevart ren instrumentalmusikk etter ham, heller ikke verdslig musikk. Det var bare kirkemusikken hans som ble publisert, men selv om en tar hensyn til verk som bare er kjent fra biblioteksopptegnelser og andre kilder finner man hovedsakelig vokalverk, så sannsynligvis var ikke instrumentalmusikk hovedoppgaven under hans lange gjerning som kapellmester ved kurfyrstens hoff i Dresden. Oppvekst. Heinrich ble født inn i en framstående borgerlig familie av frankisk opprinnelse som den nest eldste av Christoph Schütz' og Euphrosyne Biegers åtte barn. Da han var fem år gammel flyttet familien fra Köstritz i Øst-Thüringen til Weißenfels i Sachsen-Anhalt, hvor faren overtok gjestehuset «Zum güldenen Ring» etter sin far. Senere kjøpte han et gjestehus til som han kalte «Zum Schützen». Christoph fikk en framstående posisjon i byen, og ble etter hvert borgermester. Sine barn ga han en grundig utdanning, også musikalsk. To av Heinrichs fire yngre brødre, Benjamin og Georg ble velkjente jurister. Schütz var nært knyttet til familien hele livet, og ser ut til å ha hatt et spesielt nært forhold til broren Georg. I 1598 overnattet landgreve Moritz von Hessen-Kassel i Christophs gjestehus. Greven var en kyndig musiker og habil komponist, og da han fikk høre Heinrich synge innså han straks guttens talent, og oppfordret foreldrene til å sende ham til grevens hoff i Kassel. Foreldrene hadde motforestillinger mot at Heinrich skulle slå inn på en musikalsk løpebane, men greven fristet med utsikter til en allsidig utdannelse, og foreldrene ga til slutt etter. Oppholdet ved hoffet i Kassel startet i 1599, og greven holdt løftet sitt: Heinrich sang i koret samtidig som han gikk på grevens akademi "Collegium Mauritanum", og fra 1607 bekostet greven studier i juss og etymologi ved universitetet i Marburg samtidig som Heinrich studerte orgelspill og komposisjon. Venezia. Landgreve Moritz besøkte Marburg i 1609 og ga Schütz følgende oppfordring: "«siden den viden kjente, men ganske gamle musiker og komponist Giovanni Gabrieli, fremdeles er i live, ville jeg ikke gått glipp av sjansen til å høre ham og lære noe av ham»". Oppfordringen ble fulgt opp av et toårig stipend som skulle brukes til å studere hos Gabrieli. Schütz skrev senere at han først fant det vanskelig å komponere, og angret på at han hadde forlatt studiene i hjemlandet. Men det må ha gått bedre etter hvert, for Gabrieli brukte Schütz' store framgang i komposisjon og orgelspill som begrunnelse til å oppfordre grev Moritz til å forlenge stipendet med et tredje år. Schütz avsluttet de to første årene med å gi ut madrigalsamlingen "Il Primo libro di Madrigali", og dediserte den til greven. Også etter det tredje året ble han sterkt oppfordret om å fortsette, noe han også gjorde, nå med støtte fra foreldrene som antakelig var blitt mer positivt innstilt til sønnens musikalske interesser. Gabrieli og Schütz knyttet åpenbart et tett personlig vennskap, og på dødsleiet forærte Gabrieli en av sine ringer til Schütz, som på sin side alltid omtalte Gabrieli med den største ærbødighet og regnet han som sin eneste lærer. Politisk kasteball. Etter at Schütz var tilbake i Kassel i 1613 fikk han stilling som andreorganist ved landgreve Moritz' hoff. I august 1614 skrev kurfyrst Johann Georg I. av Sachsen i Dresden til landgreven og ba om å få låne en organist ved navn Schütz. Dette fikk han, men nektet deretter å levere ham tilbake. Grev Moritz, som jo hadde bekostet Schütz' utdannelse, forsøkte i en rekke henvendelser å få tilbake sin musikalske juvél, men på grunn av den politiske situasjonen var greven avhengig av å stå på god fot med kurfyrsten og måtte til slutt akseptere at Schütz forble i kurfyrstens «eie». I august 1615 ble Schütz fungerende kapellmester ved kurfyrstens hofforkester i Dresden, på den tiden Tysklands ledende hoffkapell. Den formelle tittelen "Konsertmeister" fikk han ca. 1619 og beholdt den resten av livet. Samme år publiserte han "Psalmen Davids" og giftet seg med den atten år gamle Magdalena Wildeck. Som kapellmester hadde Schütz overoppsikten med hoffkapellets medlemmer og var ansvarlig for all musikk ved hoffet: kirkelig såvel som verdslig – til underholdning, ved gudstjenestene og ved politiske anledninger. Dessverre er hans dramatiske verdslige verk (syngespill og balletter) forsvunnet da det vanligvis bare var teksten som ble trykt. Trettiårskrigen. Heinrich Schütz 1627, året "Dafne" ble oppført I 1618 brøt Trettiårskrigen ut med en så ødeleggende virkning at den kostet drøyt en tredjedel av den tyske befolkningen livet. Kulturlivet ble selvsagt sterkt skadelidende, og Schütz skrev: "«Som følge av den vedvarende og farlige krigen i vårt kjære tyske fedreland er den seriøse musikken i store vansker og ligger mange steder helt nede»". Følgelig måtte han sette ned kravene til oppføringspraksis og orkesterstørrelse "«slik at talentet Gud gav meg i denne edle kunst ikke skal forbli uvirksomt, men i det minste skape noe»". I tillegg til krigen kom gjentatte pestepidemier. Heinrich og Magdalena Schütz fikk to døtre, Anna Justina, født i 1621, og Euphrosyne, født i 1623. Ektefellene var nært knyttet til hverandre, og da Magdalena døde allerede i 1625, tok Heinrich det svært tungt og giftet seg aldri om igjen. Schütz opplevde at alle hans kjære døde, som broren Georg og begge døtrene. For å ikke miste kontakten med trendene i tidens musikkliv, reiste Schütz til Italia i 1628 og oppholdt seg der et år. Det er tenkbart at han møtte Claudio Monteverdi, men det er ikke sikkert. Oppholdet ga Schütz mange nye impulser, for eksempel begynte han å skrive i den nye deklamatoriske monodiske stilen som blant annet Monteverdi hadde vært med på å utvikle. Også den første boken i "Symphoniae sacrae" som han publiserte etter han vendte tilbake til Tyskland i 1629, viser tegn på impulser fra oppholdet i Italia. Hoffkapellet i Dresden hadde på denne tiden så store problemer med å forsørge og lønne medlemmene at Schütz stadig forsøkte å finne arbeid utenfor Dresden. Han var derfor glad for å kunne takke ja til et tilbud fra kong Kristian Kvart i København om å lede musikken ved store bryllupsseremonier. Schütz oppholdt seg i København i årene 1633–1635 og 1642–1644, og fungerte der som dansk overkapellmester. Ellers arbeidet han som musikalsk rådgiver ved fyrstehoffene i Hannover, Wolfenbüttel, Gera, Weimar og Zeitz. I anledning prins Heinrich II. Posthumus Reuß' gravferdsseremoni komponerte Schütz i 1635/36 "Musikalische Exequien", hans største og viktigste komposisjon for slike anledninger. I 1636 publiserte han første del av "Kleinen geistlichen Konzerte" og andre del i 1639. Høydepunktet av hans publikasjonsvirksomhet kom på slutten av 1640-årene med andre del av "Symphoniae sacrae" i 1647, i 1648 "Geistliche Chormusik" og i 1650 tredje og siste del av "Symphoniae sacrae". Sene år. Fra 1645 sendte Schütz stadig søknader om å få pensjonere seg, med sine 60 år følte han seg gammel og hoffkapellet lå uansett nede. Kurfyrst Johann Georg I. avviste alle søknadene, ofte uten å svare eller ved å returnere brevene ulest. Da Johann Georg I døde i 1656, slo sønnen og etterfølgeren Johann Georg II. sammen sitt eget og farens hoffkapell og ga Schütz den etterlengtede pensjonen, samt tittelen «ältesten Kapellmeister» som han beholdt til sin død. Schütz nøt sitt otium i Weißenfels, stedet der han vokste opp. Fra denne tiden stammer «Lukaspasjonen» (rundt 1664), «Matteuspasjonen» (1665) og «Johannespasjonen» (1666), samt «Weihnachtshistorie» (1664). Han siste verk er en fullstendig tonesetting av Salme 119 (1671), oppdelt i 11 motetter med et tilhørende tysk magnifikat og musikk til Salme 100. Salme 119 er Bibelens lengste, og hele verket er gjennomgående dobbeltkorig. Siden dette er hans siste verk kalles det også «Schwanengesang». Schütz døde i Dresden 87 år gammel og ble gravlagt i den gamle Frauenkirche i Dresden. Gravstøtten forsvant da den gamle kirken ble revet i 1727. Musikalsk stil. Heinrich Schütz regnes som tidligbarokkens mest betydelige tyske komponist. Selv om han opprinnelig fikk organistutdanning, komponerte han nesten bare vokalmusikk. Etter de tidlige madrigalene med italiensk tekst skrev han framfor alt vokalmusikk til tyske bibeltekster, både for gudstjenester og til underholdning ved det fyrstelige taffel. Schütz selv så det nok som sin hovedoppgave å skaffe til veie musikk for spesielle anledninger, som store hoff-fester og politiske evenementer. Schütz startet sin karriere i et strålende hoffmiljø og levde fram til sin kones tidlige død et lykkelig familieliv, men sammenfallet av Trettiårskrigen, epidemier og sosiale omveltninger førte til noe han selv beskrev som en "«nesten uutholdelig tilværelse»". I bare liten grad gjenspeiles disse livserfaringene i musikken hans – komponister på hans tid skildret sjelden sine egne følelser, men betraktet seg, og ble betraktet, som håndverkere som produserte det tjenesteherren krevde av dem. Schütz' komposisjoner er påvirket av læreren Gabrieli, av Monteverdi og av nederlandske 1500-tallskomponister. Tidlig i karrieren komponerte Schütz musikk i et stort og ekspansivt format, men musikken ble etter hvert enklere og nærmest spartansk, en stil som kulminerer med pasjonene. De forverrede sosiale forholdene er den mest sannsynlige årsaken til denne utviklingen. Schütz innførte den nye italienske konserterende stilen med obligat generalbass til Tyskland og forente den med tysk bibelprosa. Hans mesterlige «oversettelser» av tyske tekster til musikk – preget av erfaringene med den italienske madrigal – har alltid trollbundet publikum. Bortsett fra bibelprosaen, med særlig vekt på Salmenes bok, satte han sjelden tekst til rim eller strofisk tekst. Dette kan skyldes at han ikke fant tyske tekster etter det italienske madrigal-mønsteret og ikke så seg i stand til å skrive slike selv. Schütz samarbeidet uansett med kjente diktere, for eksempel førte samarbeidet med Martin Opitz til pastoralkomedien "Dafne". Musikken er tapt, og man vet ikke sikkert om dette var en gjennomkomponert opera eller et teaterstykke med musikk. Ved siden av generalbass-stilen skrev Schütz i den eldre generalbass-frie stilen, som han holdt for å være et godt grunnlag for all komposisjon. Dette viste han i praksis, ikke bare i madrigalene, men også i "Cantiones sacrae"-motettene (1625) og i "Geistliche Chormusik" (1648). Schütz' spesielle særtrekk var måten han fusjonerte begge stilartene til enhetlige verk gjennom en virtuos omgang med vokalstemmene såvel som med de obligate instrumentene, og en variert håndtering av de forskjelligste besetninger, fra små enstemmige konserter til flerkorige, klangfulle verk. Også Schütz' samtidige anerkjente hans prestasjoner på dette feltet. Schütz var en av de siste komponistene som skrev i en modal stil. Harmoniene hans oppsto mer som et resultat av at uavhengige stemmer havnet på samme vertikale linje enn av en følelse for funksjonell harmonikk – til gjengjeld oppviser mye av musikken hans en sterk tonal gravitasjon når den nærmer seg kadensene. Musikken inneholder mye imitasjon, men er strukturert slik at stemmene ikke nødvendigvis kommer inn etter samme antall taktslag eller med forutsigbar intervallavstand. Schütz' måte å komponere på fører ofte til intense dissonanser som skyldes en kontrapunktikk hvor de individuelle stemmene beveger seg korrekt lineært, men slik at resultatet blir en oppsiktsvekkende harmonisk spenning. Framfor alt viser musikken hans en enestående følelse for tekstens aksentuering og mening, ofte formidlet hjelp av tekniske figurer hentet fra "musica poetica". Schütz var en viktig formidler av nye musikalske ideer fra Italia til Tyskland, og fikk stor betydning for den tyske musikken som ble skapt etter hans tid. Den nordtyske orgelskoles røtter ligger hos Schütz (og hos nederlenderen Jan Pieterszoon Sweelinck). Denne musikken kulminerte i J.S. Bachs verker et århundre etter. Mottakelseshistorikk. I sin levetid ble Schütz titulert som "parens nostrae musicae modernae", dvs. «vår moderne musikks far». I det første tyske musikkhistoriske verket fra 1650 ble han omtalt som "«den aller beste tyske komponisten»", og på gravstøtten ble han betegnet som "saeculi sui musicus excellentissimus", dvs. «århundredets mest fremragende musiker». Til Schütz' elever teller blant annet Pohle, Weckmann, Theile, Krieger og Vierdanck. Tross sitt ry i samtiden ble han glemt etter sin død, og forble glemt i 200 år. Første gang Schütz ble utførlig nevnt etter glemselsperioden var i Carl von Winterfelds monografi (1834) over Giovanni Gabrieli. Senere gjorde korlederen Carl Riedel ham kjent gjennom sine egne bearbeidelser, først og fremst av pasjonene og "Sieben Worte". Også Brahms oppførte noen av Schütz' verker. I 1885 begynte Philipp Spitta å publisere de første av Schütz' samlede verker, og i 1920-årene startet et intensivt arbeide med framfor alt motettene i "Geistliche Chormusik". En konsekvens av arbeidet var at det i 1930 ble dannet et Heinrich Schütz-selskap, "Internationale Heinrich-Schütz-Gesellschaft" som arrangerer Schütz-festspill og Schütz-dager for å utbre kjennskapet til og forståelsen for hans musikk. En av selskapets grunnleggere, Hans-Joachim Moser, publiserte i 1936 den første Schütz-biografien, og i 1955 begynte selskapet å arbeide med en ny komplett utgave som i desember 2006 var kommet opp i 34 bind, og man regner med å komme opp i 45 bind. I 1979 begynte selskapet å gi ut årbøker med artikler om komponisten og relaterte emner. Publiserte verk. Se fullstendig liste over Schütz' verk i Schütz-Werke-Verzeichnis. Brent Blend. Brent Blend er råolje fra Brentfeltet i Nordsjøen. Den kjemiske sammensetning til denne oljen brukes som referanse ved bestemmelse av kvalitet og pris ved handel med olje på verdensmarkedet. Brent blend er en lett råolje, men ikke så lett som WTI. Den inneholder 0.37% svovel, klassifiseres som lettolje. Brent er gunstig for fremstilling av bensin og destillat. Den blir raffinert i Nordvesteuropa, men når markedsprisene er gunstige for eksport, kan den også raffineres i Øst- eller Gulfkysten i USA eller Middelhavsregionen. Brent Crude har API massetetthet på 38.06 (spesifikk massetetthet på 0.835). Handel med Brent Blend. Symbolet for Brent Blend er SC. Den ble opprinnelig handlet på "open-outcry" International Petroleum Exchange i London, men siden 2005 er den handlet på den elektroniske IntercontinentalExchange, kjent som ICE. En kontrakt tilsvarer 1,000 fat og er notert i US dollars. Hver enhet tick tapt eller tjent tilsvarer $10. Prisen per fat for Brent Blend er $1 lavere enn WTI og $1 høyere enn OPEC Basket. Men i 2007 er Brent Crude futures handlet med premium til WTI med $1 til $3 per fat. Tømming av Nordsjøolje-feltene er en forklaring på forskjell i priser. Patricia. Patricia er et kvinnenavn avledet av mannsnavnet Patrick. Utbredelse. "Patricia" er blant de mest brukte navnene i Chile og USA og er også vanlig i Frankrike, Spania og Belgia. Varianten "Patrycja" er vanlig i Polen og "Patrizia" i Italia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Patricia og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Barrow (Suffolk). Barrow er en landsby og sogn i St. Edmundsbury distriktet i Suffolk, England, rundt 13 kilometer vest for Bury St Edmunds. I følge Eilert Ekwall betyr navnet «Barrow» skogholt eller skog, ås eller gravhaug. I Domesday Book er Barrow i 1086 oppført med 27 innbyggere. Ved folketellingen i 2001 hadde landsbyen en befolkning på 1.429. Sognekirken inneholder et alterformet gravmonument i koret, med messingfigurer, våpenskjold og en lang minneinskripsjon, tilegnet Sir Clement Higham (d.1571). Eilert Ekwall. Eilert Ekwalls gravstein på Norra kyrkogården i Lund. Eilert Ekwall, födt 8. januar 1877 i Vallsjö i Jönköpings län og død 23. november 1964, var professor i engelsk ved Lunds universitet fra 1909–1942. Ekwall er en av Sveriges internasjonalt mest kjente språkforskere. Han er spesielt kjent for sine studier av engelske toponymer (stedsnavn), og skrev "English River Names" (1928) og "The Concise Oxford Dictionary of English Place-Names" (1936). Ekwall var medlem av Kungliga Vitterhetsakademien og av Kungliga Vetenskapsakademien. Ekwall og hans hustru stiftet et stipendiefond for studenter fra Småland: "Dagny och Eilert Ekwalls premie- och stipendiefond". Ekwall ligger begravet på "Norra kyrkogården" i Lund. William B. Stout. William Bushnell Stout (16. mars, 1880 – 20. mars, 1956) var bilkonstruktør og flykonstruktør. Han var også redaktør i Chicago Tribune for bil og flystoff, og etablerte magasinet Aviation Age. På 20-tallet grunnla han Stout Engineering Company og bygget Stout Scarab bilen. Hans neste prosjekt var et fly bygget i bare metall. Selskapet hans ble kjøpt av Ford i 1924. Akrylfarge. a>, men akrylfargene er lettere å bruke. Akrylfarge er en hurtigtørkende maling som inneholder fargepigmenter blandet med et akrylbindemiddel. Akrylfargene er vannløselige til de er tørket, og deretter vannfaste. Malingtypen har vært kommersielt tilgjengelig fra 1955, da den amerikanske fabrikanten Liquitex startet produksjonen. Noe senere kom fargene på tuber som kunstnerfarger, og har fått stor popularitet fordi de tørker fort og er overmalbare etter kort tid uten uønskede bivirkninger. Som med oljemaleriet kan en tilsette ulike malemidler for å forlenge tørketiden, endre transparens eller gjøre fargen blankere. Det finnes også spesialferniss for akrylbilder. Theodor Løvstad. Theodor Julius Løvstad (født i Kristiania 2. september 1843 i Oslo, død 20. april 1913) var en norsk redaktør, forfatter og musiker. Utdannelse. Theodor Løvstad fikk i fjortenårs alderen ansettelse i 2. Brigades Musikkorps, hvor han under instruksjon av Paolo Sperati ble værende som militær musikant i ti år. Mens han spilte i brigademusikken begynte Løvstad å lese ulike skolefag på egenhånd. Da han i 1867 bestemte seg for å ta eksamen artium, meldte han seg som elev på Heltbergs studentfabrikk. Herfra ble han dimittert i 1869, men noen studier ved universitetet ble det ikke anledning til. Isteden tok han arbeid som kapellmester på Møllergatens teater, og senere på Tivoli. Yrkesaktiv som redaktør og kapellmester. Theodor Løvstad skrev monologer, dikt, farser og annet, ofte med satirisk innhold, og utga flere vittighetsblader. I 1879 ble han dømt til 40 dagers fengsel etter blasfemiparagrafen for å ha offentliggjort diktet «Gud, Verden og Mennesket» som «Anonym Eftertryks-Udgave» i bladet "Bakkus", og for å ha publisert den danske forfatteren Peter Andreas Heibergs «Kiøbmands Katekismusen» fra 1789. Theodor Løvstad var også fra 1883 til 1913 redaktør av vittighetsbladet "Vikingen", hvor han blant annet skrev kommentarer og betraktninger til livet i hovedstaden under signaturen "Ka'l Olsen fra Vika". Her brukte han også en rekke andre forfatterpseudonymer. I "Vikingen" presenterte han i 1894 hele galleriet av meddelsomme figurer av «Familjen Olsen fra Wika, hvis ugentlige Forhandlinger om Dagens aktuelle Spørgsmaal kun findes indtagne i Vikingen». I tyngste Lenker den er lagt Samtidig med redaktørpostene og forfattervirksomheten fortsatte han som kapellmester på forskjellige restauranter i Kristiania. I sine siste år var han dels knyttet til Bazarhallen, dels til Eldorado. Løvstad fikk i 1966 en veisløyfe oppkalt etter seg ute på Bygdøy, nemlig Theodor Løvstads vei. Kilder. Løvstad, Theodor Løvstad, Theodor Løvstad, Theodor Løvstad, Theodor Matteo Bono. Matteo Bono (født 11. november 1983 i Ome) er en italiensk landeveissyklist. Bono ble proff i 2006, og tok sin første proff-seier i 2007 etter seieren på den 6. etappen av Tirreno-Adriatico 2007. Han spurtslo Marco Pinotti for sin andre proff-seier på den 4. etappen i Tour de Romandie. Chris Anker Sørensen. Chris Anker Sørensen (født 5. september 1984 i Hammel) er en dansk landeveissyklist som sykler for Team Saxo Bank. Sørensen er en typisk klatrer og har deltatt i store sykkelritt som Criterium International, Tour de Romandie og Tour de France. Han tok sin første seier som profesjonell på den 6. etappen i Dauphiné Libéré 2008. Sørensen har i tilleg vunnet en etappeseier i Giro d'Italia og ble i 2012 kåret til den mest offensive rytter i Tour de France Lerret. Lerret er et vevd tekstilmateriale der renning og innslag (de loddrette og vannrette trådene i toskaftbinding) er like stramme og av samme fiber og tykkelse. Stoffet er vevd slik at overflaten har et rutete preg, men er ellers forholdsvis glatt. Trådene kan være av lin, bomull eller silke og i dag også av kunstfibre. Lerret er vanligvis litt grovt og har ikke mønster. Lerret har vært brukt til de fleste ting der tekstiler har behøvdes. Den fineste bommullstrådtypen har blitt til dunlerret, som er blitt brukt til dyner, puter og vinterovertrekksplagg. Mange bunadsskjorter og bluser er i lerretsvevd bomull. Seilduk er den groveste lerretstypen. Etymologi (ordbakgrunn). Ordet "lerret" kommer fra norrønt "lérept". På dansk er formen "lærred". Ordet kan brukes om selve stoffet og om stykker av slikt stoff, for eksempel lerreter til å male på eller vise film på. På svensk kan "lerret" oversettes med enten "linne" (egentlig «lintøy»), "filmduk" (eller "projektorduk") og "målarduk". Malergrunn. Lerret i lin eller bomull har vært brukt til grunnlag for malerier i århundrer. Limt på en stabil plate, er det en holdbar løsning som samtidig gir kunstneren fri fra å bekymre seg for om grunningen holder seg på treplaten. Lerretet må prepareres slik at oljen i malingen ikke trekker gjennom, noe som kan gi både misfarging av maleriet og tendenser til oppløsning av fibrene i lerretet. De fleste grunninger som brukes i dag er fri for slike problemer. Den vanligste måten å ha lerretet på for en maler, er å spenne det opp på en blindramme, grunne lerretsoverflaten og så male på det. Slike fåes ferdig montert og grunnet i forskjellige butikker. Det fins også fiberplater med pålimt grunnet lerret. Kombinasjonen av lerret og blindramme blir i dagens kunstnersjargong også kalt lerret. Projeksjonsduk. Lerret, ofte i sammensetninga "filmlerret", kan på norsk også brukes om en oppspent, hvit, glatt duk av lerretstøy eller liknende materiale, som filmer og lysbilder blir projisert på. Slike lerreter kan i dag bli produsert av kunstmaterialer som for eksempel reflekterer lyset bedre. László Bodrogi. László Bodrogi (født 11. desember 1976) er en ungarsk landeveissyklist. Han har to medaljer på tempo fra VM; bronse i 2000 og sølv i 2007. I 2008 fikk han fransk statsborgerskap. Henrik av Latvia. Henrik av Latvia (Henrik av Livland, "Henricus de Lettis", død etter 1259) var en prest, misjonær og historiker. __TOC__ Biografi. Henrik stammet fra Magdeburg og gjennomgikk en målrettet utdannelse som misjonær. i 1205 dro han til Riga, som var tidens midtpunkt for nordlige korstog. I 20 år fungerte han som prest for korsfarerne og døpte nyomvendte litauere og estere og gav dem oppløring i den kristne tro, før han vendte hjem og ble alminnelig sogneprest. Henriks "Livlandske krønike", skrevet mellom 1224–1226, er et av korstogshistoriens store litterære verk og en uvurderlig kilde til østersjøskorstogene. Misjonsmarken var Herrens vingård, og de skrøpelige nye troens planter skulle vannes med tårer og med blod for å slå rot og vokse. Det dragene og mystiske språket vender tanken mot himmelen og gir en klagebunn for Henriks kontante og begeistrede skildringer av krigens detaljer og grusomheter. Øyenvitneskildringer av korstogene ble en egen sjanger i middelalderen, og Henrik ble en av de ypperste representantene for denne sjangeren. Henrik skriver at da Valdemar II av Danmark ble kronet til konge av Danmark første juledag1202 begynte med en gang å planlegge korstog. Det var nødvendig fordi hedningene på Øsel utenfor Estlandskysten hadde angrepet danske besittelser i Blekinge og plyndret på Gotland på vei tilbake. Nicolas Roche. Nicolas Roche (født 3. juli 1984) er en irsk landeveissyklist som for tiden sykler for det franske ProTour-laget AG2R - La Mondiale. Roche ble proff på tampen av 2004-sesongen, og ble en av de yngste ProTour-rytterne noensinne. På grunn av sin unge alder fungerte han som hjelperytter de første sesongene som proff. Hans første proff-seier var en etappeseier Tour de l'Avenir. Han er sønn av tidligere toppsyklist Stephen Roche. Mads Østberg. Mads Østberg på SS7 andre dag i Rally Sørland 2011Mads Østberg (født 11. oktober 1987) er en norsk rallyfører. Han begynte med motorsport fire år gammel. Han var kartleser for faren, Morten Østberg fra han var 13 og kjørte sitt første rally 16 år gammel. I 2006 stilte han til start i Rally-NM i Gruppe A med en Subaru Impreza. Han ble nummer to sammenlagt og avsluttet sesongen med seier. I 2007 vant han NM-gull. I februar 2007 kjørte Østberg WRC Rally Sweden og tok sin første etappeseier i WRC. Han er den yngste fører noensinne til å vinne en VM-etappe. 2009 - 7 rallyer, 11.plass sammenlagt. 2010 - 7 rallyer, 11.plass sammenlagt. 2011 - 12 rallyer, 6.plass sammenlagt 2012 - etter at 12 VM løp er gjennomfør ligger Mads på en 3.plass sammenlagt.(Han har ikke deltatt i Monta Carlo on New Sealand) - 4. plasser i Mexico, Hellas, Tyskland, Wales og Sardinia - 2012 Tommy Lawrence. Tommy Lawrence (født 14. mai 1940 i Dailly i Ayrshire) var en skotsk fotballmålvakt. Mest kjent er han fra tiden i Liverpool FC. Karriere. Familien hans flyttet til England mens han var ung, og han jobbet i en fabrikk til han begynte å spille på amatørlaget Warrington. I 1957 da han var 17 år, ble han tilbudt kontrakt med Liverpool av manager Phil Taylor. Det gikk hele 5 år før han fikk sin første kamp for Liverpool. Klubben hadde da byttet manager til den legendariske Bill Shankly. Debuten kom 27. oktober 1962 borte mot West Bromwich på The Hawthorns i en kamp Liverpool tapte 1-0. Hans første kamp hvor han ikke slapp inn mål kom litt under en måned senere, (17. november), hjemme på Anfield mot Leyton Orient, som kjempet om opprykk sammen med Liverpool til den øverste divisjonen. Liverpool var i storform denne dagen og vant hele 5-0, etter blant annet et hat-trick av Roger Hunt. Liverpool rykket dette året opp til 1. divisjon. I sesongene 1963/1964 og 1965/1966 var Lawrence med å vinne serien med Liverpool. I sesongen 1964/1965 var han også med da de røde vant sin første FA-Cupfinale mot Leeds. Lawrence fortsatte å være Liverpools sisteskanse, selv etter at klubben hadde kjøpt en svært lovende unggutt med navn Ray Clemence fra Scunthorpe i 1967. I 1970 etter et berømt 1-0 tap mot Watford tok Clemence over målvaktsplassen fra Lawrence, og han spilte kun en kamp til for Liverpool, borte mot Manchester City på Maine Road 26. april 1971. Mens Lawrence spilte for Liverpool fikk han tre landskamper for. Han er pr. 9. mai 2007 nr. 15 på listen over spillere med flest FA-Cupkamper for Liverpool. Han spilte 42 kamper i denne turneringen for de røde. Etter å ha spilt 390 kamper for Liverpool signerte han for naboklubben Tranmere 10. november 1971. Formkritikk. Formkritikk, også kalt sjangerkritikk eller formhistorie'", er en tekstanalytisk metode som ble utviklet innenfor bibelvitenskapen fra slutten av 1800-tallet. Metoden tar utgangspunkt i forestillingen om at ulike språklige uttrykk tilhører ulike typer diskurser. Den brukes for å kunne analysere typiske egenskaper ved en tekst, vanligvis dens tradisjonelle form eller struktur, for å kunne forstå teksten ut i fra dens sosiologiske sammenheng. De mest kjente teologer som har utviklet og benyttet formkritikk i sine tekstanalyser er: Hermann Gunkel, Martin Dibelius, Wilhelm Bousset, Sigmund Mowinckel og Rudolf Bultmann. Man grupperer gjerne disse teologene i den såkalte Religionshistoriske skole. Formkritikk er fremdeles en anerkjent metode for teksttolkning til bruk på historisk og arkeologisk materiale. Plass i livet (Sitz im Leben). Man bruker forskjellig type språk i leirbålsfortellinger, i samtaler på markedet, i høytidelige erklæringer, i skriftlige analyser osv. Tekstens mening er ofte avhengig av sjangeren eller sammenhengen, og for å forstå teksten må vi forstå sammenhengen den blir brukt i. Et enkelt eksempel er reglen «"Elle, melle, deg fortelle..."». Dersom man hører denne reglen framsagt av lekende barn er det lett å forstå at den handler om at en person skal velges ut. Dersom man ikke kjenner reglen fra før og leser den løsrevet fra sammenhengen kan det være vanskelig å se meningen, men hvis man forsøker å bruke den i ulike situasjoner, vil man gjerne bli enige om at den passer best i den situasjonen. Denne reglens "Sitz im Leben" er altså lekende barn. Ordene i denne teksten blir ifølge formkritisk analyse karakterisert som en ballade, eller kjærlighetssang. Profeten har lånt ordene i denne sangen for å formidle sitt budskap. Som menneske utvikler man sjangerferdigheter gjennom erfaring. Formkritikken forutsetter at forskjellige sjangere utvikler seg i ethvert sosialt miljø. Siden språkets funksjon er tilnærmet den samme i ulike sosiale miljø, så kan også de sjangere som uttrykkes i historiske kilder gjenkjennes av forskere fra en annen tid. Man kan si at litterær sensitivitet er utgangspunktet for denne typen tekstanalyse, og selv om dette gjerne kan ses på som en upålitelig instans kan det vanskelig finnes noen erstatning for dette. Den første og mest innflytelsesrike analysen av bibeltekster som ble gjort ut fra en teoretisk utforming av denne metoden var Hermann Gunkels analyse av Første Mosebok. Siden gjorde han også et innflytelsesrikt studie av Salmenes bok etter de samme prinsipper. Wilhelm Boussets bok om kristendommens opprinnelse fremmet en påstand om at den kristne historiefremstilling i evangeliene hadde sin utgangspunkt i gudstjenesten og ikke omvendt. Denne påstanden var bygget på formkritisk analyse, og vakte atskillig oppsikt i teologiske fagmiljøer. Man kan finne ut hvilken sjanger en tekst tilhører ved å sammenligne den med andre tekster, eller ved å forsøke teksten i en gitt situasjon ("Sitz im Leben"). Man kan f. eks. la en gruppe skuespillere konstruere ulike situasjoner, og fremsi teksten i de forskjellige situasjonene. I de situasjonene teksten gir mening kan teksten også ha hatt sin opprinnelse og bruk. Ved å rekonstruere den opprinnelige diskurs som teksten stammer fra kan man også forstå hva teksten betydde i sitt opprinnelige miljø. Litterære sjangere som epos, drama, forelesning og roman låner mye av språket sitt fra umiddelbare muntlige sjangere. Samtidig kan disse litterære sjangerne også gjennomføre lengre refleksjoner og beskrivelser enn det som passer i muntlig kommunikasjon. Kultkritikk og retorisk analyse som avarter av formkritikk. Allerede tidlig fikk formkritikken forgreininger. Den norske forskeren Sigmund Mowinckel utviklet den såkalte Kultkritikk som regnes å ha blitt populær fra hans Psalmenstudien II 1922 ble kjent. Mowinckel hevdet her at et større antall av de gammeltestamentlige salmer faktisk hadde vært benyttet i tempelgudstjenesten i Jerusalem, og studiet handlet da i stor grad om å avdekke hvilke ritualer og situasjoner de aktuelle tekstene avspeilte. Fra ca 1970 utviklet det seg også en retning som vektla retoriske analyser og som fokuserte mer på forfatterens intensjon, men som fremdeles var opptatt av å avdekke tekstens situasjon (Sitz im Leben). Pusteorgan. Pusteorgan er en fellesbetegnelse for synlige og usynlige organer alle dyr bruker å puste med. Pusteorganene inngår i alles dyrs åndedrettssystem. Alle amnioter har et utvendig pusteorgan, som minimum inkluderer de(n) synlige pusteåpningen(e) (altså nesebor). Organet kan ha en eksteriørmessig utforming som en nese (helst primater), snute med neseåpninger (de fleste dyr) eller snabel (elefanter), blåsehull (hvaler), nebb (fugler, nebbdyr og skilpadder), eller gjelleåpninger (fisk unntatt lungefisker). De innvendige pusteorganene varier med arten. Mange har i tillegg til det utvedige pusteorganet også innvendige neseganger, munnhule, svelg, strupehode, luftrør og lunger som ingår i åndedrettssystemet. Guan dao. thumb Guan dao eller Kuan-dao er et kinesisk våpen som ble laget av Kinas kung fu–krigere for over 1500 år siden. En Kuan-dao har en type kniv på toppen som er rundt 40 cm lang og er under 2 mm tykt. Selve staven er rundt 190 cm lang. Den har også en liten spiss kniv nederst på staven. Kuan-dao er betegnet som både et dødelig våpen og det nest farligste av kinesiske våpen. Per Arne Olsen. Per Arne Lodding Olsen (født 21. februar 1961) er stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet i Vestfold fra 2009. Han er andre nestleder i partiet og har vært ordfører i Tønsberg fra 2003 til 2009. På Stortinget er Olsen medlem av helse- og omsorgskomiteen og av valgkomiteen. Politisk karriere. Olsen overtok som andre nestformann i sentralstyret i partiet etter John Alvheim. Han var varamedlem i Kringkastingsrådet fra 1998 til 2009 og medlem i styret for Folketrygdfondet fra 1992 til 2009. Per Arne Olsen har jobbet blant annet som kontorsjef ved Fremskrittspartiets hovedkontor i Oslo og som generalsekretær i Fremskrittspartiets Ungdom. Per Arne Olsens tvillingbror Pål Wilhelm Olsen har vært sentral Høyre-politiker i Tønsberg i flere år. Ungbo-saken. Per Arne Olsen ble frikjent i en granskningsrapport om den såkalte Ungbosaken i Tønsberg mens han var ordfører i kommunen og styremedlem i Tønsberg-Nøtterøy boligbyggelag. Boligbyggelaget fikk kjøpt en tomt rimelig av kommunen mot å bygge billige leiligheter for ungdom. Da forkjøpsfristen for unge medlemmer var ute, spekulerte Olsen ved å kjøpe en leilighet som senere ble solgt med betydelig fortjeneste. På oppdrag fra kontrollutvalget i Tønsberg gransket revisjonsselskapet KPMG rollene til Olsen og enkelte andre lokale politikere. Det konkluderte at det det ikke kunne sies at «ervervene representerer brudd med fattede vedtak, eller at de omtalte personene har forholdt seg illojalt til vedtak som er truffet.» Imidlertid kom kommunens etikkutvalg med denne uttalelsen: «Når en tillitsvalgt eller ansatt i en kommune på egne vegne inngår økonomiske avtaler som har nær tilknytning til offentlig virksomhet, må det vises høy grad av lojalitet overfor de kommunale formål. Det er ikke tilstrekkelig at en avtale er juridisk korrekt. De tillitsvalgte må handle slik at egne særinteresser ikke får fortrinn fremfor de kommunale fellesinteressene. I stedet for å søke å bidra til at leilighetene gikk til unge mennesker i etableringsfasen slik meningen var, valgte de politiske tillitsmennene selv å kjøpe leilighetene til tross for at de ikke tilhørte målgruppen.» Hauk (navn). Hauk er et norsk guttenavn som stammer fra norrønt og betyr ordrett "hauk". Betydning. Hauk er en norsk form av det norrøne navnet "Haukr", som også er navnet på fuglen hauk. Popularitet. Det er om lag 150 personer i Norge som har Hauk som første eller eneste fornavn. Den islandske formen "Haukur" er et vanlig navn på Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Hauk i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnedag. Hauk har navnedag 17. november. Ole Henrik Laub. Ole Henrik Laub (født 3. desember 1937) er en dansk forfatter. Laub debuterte i 1967 med novellesamlingen "Et sværd dyppet i honning", og har siden utfoldet et rikt forfatterskap i mange sjangere. Han har skrevet romaner, novellesamlinger, barnebøker, radiodramatikk og TV-spill. Laub er hovedsakelig realist. Spesialiteten hans er hverdagsskildringer fra den danske provinsen, men i beskrivelsene fra dagliglvet lurer ofte en mørk, angstfylt tone, og mange ganger kommer historiene over i uhygge og fryktelige begivenheter. En særskilt plass i forfatterskapet har erindringsromanen "Bag havelågen i Åbyhøj" (1987). Det annet korstog. Det annet korstog startet i 1145 og var ferdig i 1149. Etter dette var det forholdsvis fredelig i en periode. Men i påsken 1146 prekte Bernhard av Clairvaux for et nytt korstog etter at Edessa var blitt erobret av tyrkerne. I 1147 marsjerte franske og tyske hærer mot Lilleasia. De oppnådde lite, og satte korsfarerstatenes eksistens i fare med et dumdristig angrep på Damaskus. Korstoget ble avsluttet i 1149. I tiden etter det annet korstog var de muslimske ledere for det meste opptatt med sine indre anliggender. Den kurdiske hærfører Saladin kom etter hvert til makten i Egypt. Han hadde vært med på angrep på kongedømmet Jerusalem i 1171 og 1173, men trakk seg snart tilbake – han foretrakk å beholde denne korsfarerstaten intakt som en bufferstat mellom Egypt og Syria, inntil han hadde klart å etablere seg der også. I 1181 marsjerte han inn i Damaskus, og så lenge han konsentrerte seg om å befeste sin maktposisjon der, lot han Jerusalem stort sett i fred. Når det likevel kom til sammenstøt, gikk som regel Saladin av med seieren. Men særlig korsfarerlederen Reynald av Chatillon ble et voksende problem, med stadige angrep mot muslimske handelskaravaner og pilegrimsruter mot Mekka og Medina. Da Raynald plyndret en pilegrimskaravane i 1185, gikk Saladin til skarpere motangrep. I 1187 invaderte Saladin kongedømmet Jerusalem, og knuste korsfarerhæren i slaget ved Hattin (eller "Hattins horn") i juni. Han erobret også Det sanne kors, som de kristne styrkene hadde bragt med seg på slagmarken. Senere samme år erobret Saladin Jerusalem, og satte dermed punktum for et 88-årig kristent herredømme over den hellige stad. Carmen (navn). Carmen er en opprinnelig spansk variant av kvinnenavnet Carmel som betyr «hage» på hebraisk. Dannelsen av varianten Carmen er påvirket av det latinske ordet "carmen" som betyr «sang». Utbredelse. Carmen er et svært vanlig navn i befolkningen i Spania og Chile. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Carmen i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Askeslekten. Askeslekten ("Fraxinus") er en slekt av løvtrær innenfor oljetrefamilien. Den omfatter ca 65 arter på den nordlige halvkule. I Norge forekommer det kun én art, ask. Argalisau. Argalisau er den største av de ville sauene og har en skulderhøyde på 1,25 m. Den lever i Altaifjellene i Sentral-Asia. Nesten alle høyfjellene i Asia har sine egne raser av villsau som har forskjellig hornformer. Hornet på argalisauen er det lengste (1,20 m) og dyreste. .tf. .tf er De franske sørterritoriers nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenenavnet er administrert av AFNIC, som også administrerer .fr og .re. Inntil 23. oktober 2004 ble dette domenet administrert av Adamsnames. Deler av dette territoriet er, i følge den franske regjering, en sektor av det antarktiske kontinent krevd av Frankrike, men dette kravet er ikke anerkjent av de fleste andre land. Dette lager en overlapping mellom territoriene til.tf og det anarktiske domenet .aq. Det finnes også en gratistjeneste som tilbyr.tf domener på tredje nivå, under navnet United Names Organisation. De opptar 14 andrenivå-domener, inkludert.eu.tf.us.tf.net.tf, og.edu.tf. De drives av samme selskap som smartdots.com, og gis bort som URL omdirigeringer. Mugge. Mugge er en vid, rund kanne med hank, vanligvis uten lokk og tut, men med lite nebb. De brukes som serveringsbeholder for væsker, særlige drikke som vann, saft, melk eller fløte, og skal være lette å helle fra. Mugger framstilles vanligvis av keramikk (steintøy og porselen), glass eller plast, men solide serveringsmugger kan også lages av metall som aluminium, stål og tinn. Mugger kan være store og små og er ofte enkelt dekorert. Det er vanlig å lage mugger som keramisk kunsthåndverk. Etymologi. Ordet "mugge" stammer fra det nedertyske "muck" eller "mock" eller det engelske "mug", hvis betydning og opprinnelse er uviss. Ordet kunne i tidligere tider også skrives "mukke" på dansk og brukes om øl- og drikkekrus, særlig til sjøs. "Mugge" kan i norske dialekter også betegne en tømmervase eller -floke. "Mugger" kan i norsk slang også brukes om øl- eller vinflasker og store (melkefylte) kvinnebryster. Uttrykket "for fulle mugger" betyr «av alle krefter». Ordet "mug" på engelsk og "mugg" på svensk betyr i dag kopp, gjerne sylinderformet og med rette kanter. Hjorteantilope. Hjorteantilope eller svartbukk ("Antilope cervicapra") er en usedvanlig hurtig asiatisk antilopeart, som er eneste nålevende art i slekten "Antilope". Arten og slekten tilhører familiegruppen ekte antiloper (Antilopinae). Hannene er svarte eller mørk brun på overkroppen og hvite i buken. Hunnene, som er mindre enn hannene, er lysere brune. Kroppslengden er cirka 100–150 cm og skulderhøyden 60–85 cm. Halen utgjør typisk 10–17 cm og vekten er cirka 25–35 kg. Bukkene har skruforma horn, som kan bli opp mot 79 cm lange. Prakteksemplarer kan har horn med fire dreininger. Hunnene har normalt ikke horn. Hjorteantilopene lever for det meste på åpent gresskledd sletteland, i flokker på 15–20 (5–50) dyr. De livnærer seg av ulike grassorter, belgfrukter, blomster og frukt. Hjorteantilopen holder naturlig til i India. Arten er også introdusert i Argentina, USA (Texas) og Sør-Australia. Den regnes som regionalt utryddet fra Bangladesh, Nepal og Pakistan, men i Pakistan er arten re-introdusert. I India finnes det en populasjon på omkring 50 000 individer, mens det i Argentine og USA befinner seg henholdsvis cirka 8 000 og 35 000 individer. Det hersker en viss usikkerhet med hensyn til toppfarten for dette dyret, men det tilhører verdens raskeste pattedyr. O. P. Breland hevdet i 1963 at toppfarten var cirka 105 km/t, men påstanden mangler dokumentasjon. R. M. Nowak hevder at toppfarten er over 80 km/t. Underarter. Det er beskrevet fire underarter, men det er usikkert hvilken status de har taksonomisk. Aksishjort. Den ca. 95 cm høye aksishjorten lever i Vest- og i Øst-India, Nepal og på Sri Lanka. Den minner litt om den asiatiske sikahjorten. Aksishjorten beholder sin fine pels med de hvite flekkene hele året, mens sikahjorten skifter den om vinteren. Aksishjorten lever i monsunskoger (jungel) i Sørøst-Asia, der den gjerne er den tallrikeste klovdyrarten. Den er ofte det viktigste byttedyret for tigeren. Aksishjorter følger ofte flokker av langurer når de beiter. De to artene har nytte av hverandres sanser for å oppdage tiger, leopard og andre potensielle fiender: apenes gode syn og hjortenes hørsel og luktesans. Fuglevik. Fuglevik er et tettsted i Rygge kommune i Østfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Fuglevik ligger fem kilometer sør for byen Moss, og seks kilometer nordvest for Kirkegrenda. Her ligger blant annet Fuglevik camping og Fuglevik Marina. Jonsokkollslekta. Jonsokkoller er ei gruppe planter i leppeblomstfamilien. Gruppa består av 40-50 arter ettårige til flerårige planter, hvor det fleste har sin opprinnelse i Europa, Asia og Afrika, men også to arter i sørøstlige Australia. De blir fra 5 til 50 cm høye, med motsatte blader. I Norge vokser jonsokkoll og krypjonsokkoll. Kulelager. Kulelager er en mekanisk innretning som gjør det mulig å holde fast en roterende aksling, ved at lagringen består av en indre ring, som er festet rundt akselen og en ytre ring som står fast. Mellom disse kan ligge en eller flere rader med kuler som kan bevege seg i spor som er frest inn i ringene. Siden kulenes anleggsflater på begge sider er små, blir friksjonen liten og varmgang og slitasje tilsvarende redusert. Kulelagrene finnes i mange forskjellige størrelser og utførelse. Slaget ved Suomussalmi. Slaget ved Suomussalmi ble utkjempet mellom finske og sovjetiske styrker under vinterkrigen. Slaget ble utkjempet fra 7. desember 1939 til 8. januar 1940 i kommunen Suomussalmi ved grensen til Sovjet, om lag midt i Finland. På tross av at de finske styrkene var sterkt underlegne de angripende sovjetstyrkene både i soldater og materiell så vant de finske styrkene en knusende seier. I Finland blir slaget fremdeles sett på som et symbol på hvordan underlegne finske styrker hevdet seg i vinterkrigen. Finske soldater inspiserer en ødelagt sovjetisk T-26 stridsvogn Raateentie-veien. McHenry (North Dakota). McHenry er en by i Foster County i Nord Dakota i USA. Befolkning. Byen hadde ved årtusenskiftet 71 innbyggere, hvorav 34 er menn og 37 kvinner. 1,4% av befolkningen, det vil si en person, er av spansk opprinnelse. Historie. McHenry ble grunnlagt i 1899 da jernbaneselskapet Northern Pacific bygde en sidelinje til McHenry. Denne linjen gikk fra Sanborn (Nord Dakota). Siden McHenry ble endestasjon anla man her en sløyfe av sporet, en loop, slik at toget kunne snu. Selv om jernbanen ble nedlagt i 1981 er sløyfen bevart og er i dag en attraksjon. Skjoldbærerslekta. Skjoldbærslekta ("Scutellaria") er ei slekt i leppeblomstfamilien. Det er om lag 300 arter som er vidt utbredt i tempererte regioner og i tropiske fjellområder. De fleste artene er ettårige eller flerårige urteaktige planter fra 5 cm til 1 meter høye, men også noen er halvbusker; enkelte arter er akvatiske. De har firkantete stengler og motsatte blader. Eneste viltvoksende art i Norge er skjoldbærer. Gabriel Skagestad. Gabriel Skagestad (født 25. november 1879 i Holum, død 30. desember 1952) var en norsk teolog og biskop i Stavanger 1940–49. Han ble cand.theol. i 1903. Han hadde forskjellige prestestillinger før han i 1922 ble sokneprest i Mandal. I 1926 ble han rektor ved Menighetsfakultetets praktisk-teologiske seminar. I perioden 1933–40 var han sokneprest ved Markus kirke i Oslo. Han ble biskop i Stavanger i 1940. Sammen med de andre av Den norske kirkes biskoper underskrev han i 1942 Samling på Kirkens Grunn la han ned sitt statlige embete i protest mot Quisling-regimet. Han fortsatte imidlertid den rent kirkelige tjenesten til han i 1943 ble internert på Helgøya i Mjøsa. Skagestad var kjent som en konservativ teolog som representerte lavkirkelige synspunkter. Han utga flere lærebøker i pastorallære i tillegg til flere mindre skrifter. Peter Thompson. Peter Thompson (født 27. november 1942 i Carlisle) er en tidligere engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra tiden han spilte i Liverpool FC. Karriere. Thompson begynte sin fotballkarriere i Preston North End, etter klubben hadde slått 16 andre klubber i å få signaturen hans. I sesongen 1962/1963 scorte han et mål mot Liverpool og spilte så bra at daværende manager for de røde Bill Shankly betalte £37 000 for han 14. august 1963. Han gjorde sin debut for sin nye klubb allerede 10 dager senere i 2-1 seieren borte mot Blackburn på Ewood Park. Hans første scoring kom 16. september da Liverpool knuste Wolverhampton 6-0 hjemme på Anfield. Med Thompson som venstreving, og mannen som til dags dato ennå har spilt flest kamper for Liverpool, Ian Callaghan, som høyreving begynte Liverpool kampen mot toppen i engelsk fotball, og i sesongen 1963/1964 vant Liverpool 1. divisjon. Året etter var han med på da Liverpool vant sin første seier i FA-Cupen i deres 73 årige historie, etter at laget vant 2-1 etter ekstraomganger over Leeds på Wembley. Liverpool vant ligaen igjen i sesongen 1965/1966 med Thompson på laget. Thompson ble innlemmet i den 28 mann store troppen før verdensmesterskapet i fotball som ble arrangert i England i 1966, men da landslagstrener Alf Ramsey presenterte de 22 som skulle spille i mesterskapet var Thompson en av de seks som ikke kom med på laget. Det samme skjedde 4 år senere da verdensmesterskapet ble arrangert i Mexico. Thompson endte med 16 landskamper for England. Debuten for det engelske landslaget kom i 4-3 seieren borte mot 17. mai 1964. I sesongen 1969/1970 gikk Liverpool på et sviende nederlag i FA-Cupen mot lille Watford, og manager Bill Shankly skjønte at han måtte bytte ut store deler av laget sitt. Thompson klarte en stund etter dette å forsvare plassen sin på laget i konkurransen med Steve Heighway, men måtte se plassen sin tapt i finalen i FA-Cupen i sesongen 1970/1971, men han kom inn som innbytter i løpet av kampen. Dette hjalp ikke siden Arsenal vant 2-1 etter ekstraomganger. Etter dette spilte Thompson kun sporadisk for Liverpool, og han gikk på lån til Bolton i sesongen 1973/1974. og 5. januar 1974 ble overgangen gjort permanent. Thompson spilte totalt 415 kamper for Liverpool og scorte 54 mål. Avkolonisering. Avkolonisering er en benevnelse for avviklingen av særlig de europeiske koloniene etter den andre verdenskrig. Denne prosessen har også blitt kalt dekolonisering. Begrepet ble først brukt etter andre verdenskrig i forbindelse med frigjøringen av India i 1947, Indonesia i 1949 og senere avviklingen av de franske og britiske koloniene i Afrika da de fikk sin selvstendighet særlig rundt 1960. Dette var et vendepunkt i avkolonialiseringen. I perioden mellom 1940-årene og 2002 har 120 tidligere kolonier fått sin selvstendighet. Fortsatt eksisterer imidlertid en rekke kulturelle, språklige og ikke minst økonomiske bånd mellom de tidligere koloniene og kolonimaktene, slik at det kan hevdes at avhengighetsforholdene fortsatte innenfor en annen ramme, og de tidligere koloniene har som utviklingsland oppretthold et avhengighetsforhold av de tidligere kolonimaktene. I en videre betraktning er avkolonisering en prosess som ikke bare består av den formelle uavhengigheten, men også økonomisk og politisk handlefrihet for de nye statene. Avkoloniseringen markerte avslutningen av den europeiske imperialismen og innebar i mange tilfeller en uavhengighetskrig. Dette gjaldt både den amerikanske uavhengighetskrigen 1775–1783 og frigjøringskrigene i Sør-Amerika 1813–1824. Videre er det noen av de nevnte områder som formelt sett ikke var kolonier, men protektorater og annekterte områder. Oppløsningen av Sovjetunionen er ikke med, se egen artikkel. James MacDonough. James MacDonough (født 3. april 1970 i Jacksonville i Florida) er en amerikansk bassist. I perioden 1996–2000 og 2001–2004 spilte han i Iced Earth og for Megadeth i 2004–2006. MacDonough har også spilt en periode i det progressive power metal-bandet Oracle. Fylkesvei 225 (Hordaland). Fylkesvei 225 i Hordaland (Fv225) går mellom Vik og Torsvik i Øygarden. Veiens lengde er 2,5 km. Eksterne lenker. 225 Barrow upon Soar. Barrow upon Soar er en stor landsby nord i Leicestershire, i Soardalen mellom Leicester og Loughborough. Den har rundt 5 000 innbyggere og tilhører distriktet Charnwood. Landsbyen ligger, som navnet indikerer, på østre bredd av elva Soar (der hvor Fishpool Brook løper sammen med den), like overfor Quorndon ved hovedveien A6. Barrow har stoppested for tog på både Midland Main Line og Ivanhoe Line. Landsbyen er berømt på grunn av en plesiosaurus av arten "Rhomaleosaurus megacephalus", også kjent som "The Barrow Kipper", som ble gravd ut der. Dinosauren ble funnet i et kalksteinsbrudd utenfor landsbyen i 1851, og en rundkjøring med et skilt med bilde av den markerer lansbyens sentrum. Beinene fra dinosauren er på utstilling i Leicestershire Museum and Art Gallery som ligger på New Walk i Leicester. Vennskapsbyer. Barrow Upon Soars vennskapsby er Marans i Frankrike, noe som opplyses på veiskilt på vei inn og ut fra landsbyen. Duff-øyene (Taumako). Duff-øyene er ei øygruppe i Temotu-provinsen i Salomonøyene i Stillehavet, rundt 15 mil nordøst av Santa Cruz-øyene. Gruppa består av 11 øyer som ligger på ei nesten rett 28 km lang linje. Samla flateinnhold er 14 kvadratkiometer. Innbyggertallet er ca 400. Geografi. Taumako er den største øya, skogkledd og forrevet, med et høyeste punkt på 280 meter. Her bor ca 200 mennesker, hovedsakelig i tre landsbyer ved stranda. Like ved Taumako ligger den «kunstige» bittelille øya Tahua (ved lavvann kan en gå over), også den med rundt 200 innbyggere. Øya er danna ved at folk gjennom århundrer har plassert koraller på en sandbanke utafor kysten. Den nest største øya er Lakao, også kalt Skattøya (Treasurer's Island). Det er bare en familie som er fast bosatt på Lakao, men folk fra andre øyer har hager her, eller de kommmer for å samle egg av sjøfugl. Historie. Det er funnet spor av folk tilbake til år 900 før vår tidsregning («Lapitakulturen»). Seinere har det vært bosetninger av både melanesiere og polynesiere. De siste kom trolig på 1500-tallet. Dagens lokalbefolkning tilhører denne gruppa. De første europeerne som kom hit var med ekspedisjonen til Pedro Fernandes de Queirós i april 1606. De var på leiting etter SantaCruz, der de Queirós hadde vært noen år tidligere. I 1797 kom misjonærskipet "Duff" til øyene, og kapteinen gav dem navn etter skipet. (Tidvis har de imidlertid også hatt navn etter kapteinen sjøl, Wilson.) Misjonærene lyktes ikke å overbevise noen, og Taumako blei derfor kalt «Skuffelsens øy». De Queirós forteller at øyboerne hadde havgående kanoer som kunne bære opp til 50 mann. Seinere rapporter melder imidlertid bare om mindre båter, og i dag lages klassiske kanoer bare til kulturelle formål. Fylkesvei 226 (Hordaland). Fylkesvei 226 i Hordaland (Fv226) går mellom Rongøy fergekai og Vestresjøen i Øygarden. Traséer: Rongøy fergekai – Rongesund (0,6 km), Rong – Vestresjøen (1,0 km) Kommuner og knutepunkter. Erstattet av riksvei 561 Eksterne lenker. 226 Fylkesvei 230 (Hordaland). Fylkesvei 230 i Hordaland (Fv230) går mellom Tjeldstø kai og Tjeldstømarka i Øygarden. Veiens lengde er 4,1 km. Eksterne lenker. 230 Fylkesvei 229 (Hordaland). Fylkesvei 229 i Hordaland (Fv229) går mellom Skjold og Hellesøy i Øygarden. Veiens lengde er 7,9 km. Eksterne lenker. 229 Solfaktor. Solfaktor, ofte forkortet "SPF" etter engelsk "sun protection factor", er et mål på styrken av et solfilterpreparat, det vil si hvor godt solkremer og -sprayer beskytter mot skadelig UVB-stråling fra sola. Solfaktoren angir hvor mange ganger lenger en kan utsette seg for sollys hvis en bruker preparatet i forhold til hvis en ikke bruker det. En solfaktor på for eksempel 5 betyr at en kan være i sola fem ganger lenger enn uten solkrem og likevel oppnå samme solingseffekt. Gustav Larsson. Gustav Erik Larsson (født 20. september 1980 i Gemla) er en svensk profesjonell syklist. Han ble profesjonell i 2003 og syklet for Fassa Bortolo frem til han i 2006 gikk over til Française des Jeux. I 2007 syklet han for Unibet.com, men gikk over til Team CSC før 2008-sesongen. Han er først og fremst en tempospesialist, og hans største sportslige framgang er sølvmedaljen i temporittet under OL i Beijing. Han ledet lenge, men tilslutt ble det sølvmedalje bak Fabian Cancellara. Fra før hadde han en fjerdeplass i temporittet under sykkel-VM i 2004. Han ble også svensk mester på tempo i 2006, 2007, 2010, 2011 og 2012. Larsson bor i Italia sammen med proffsyklisten Veronica Andréasson. Istanbul Park. Istanbul Racing Circuit, også kjent som Istanbul Otodrom eller Istanbul Park, er en bilbane i Istanbul. Banen ble innviet den 21. august 2005, og er således den nyeste i verdensmesterskapet. Løpet i Tyrkia kalles Tyrkia Grand Prix og foregår på den asiatiske siden av Istanbul, rett ved siden av TEM motorveien som går fra Istanbul til Ankara. Det er heller ikke langt til den relativt nybyggede flyplassen Sabiha Gökçen International Airport. Formel 1, MotoGP, GP2, DTM, Le Mans Series, GT og WTCC Banebeskrivelse. Banen er en av tre baner som kjører i motsatt retning av klokka, de to andre er Autodromo Enzo e Dino Ferrari bedre kjent som Imola og Autódromo José Carlos Pace på Interlagos. Banen er 5 340 m lang med en gjennomsnittlig bredde på 15 meter. 12,5 på det smaleste og 21,5 på det bredeste. Banen består av 14 svinger, seks høyre og åtte venstre, den skarpeste har en radius på snaut 15 meter. Den har en start/mål-strekning på over 650 meter. Den totale racedistansen i Formel 1-løp er 309,72 km over 58 runder. Hovedtribunen har en kapasitet på 25 000 mennesker. I tillegg gir de andre tribunene og de naturlige omgivelsene banen plass til enda 155 000 mennesker. Banerekorden på 1.24,770, ble satt av formel 1 føreren Juan Pablo Montoya i 2005. På den runden hadde han en gjennomsnittshastighet på 226,693 km/t. Meninger om banen. Banen og øvrige fasiliteter er designet av den kjente racetrackarkitekt Hermann Tilke, som sa at han hadde designet banen på en måte som fanget førerne. Sving nummer åtte er en lang rask sving med ikke mindre enn fire apex-punkter ikke helt ulik en av svingene på gamle Nurburgring. Førere og tilskuere sammenligner den med legendariske svinger som Eau Rouge og 130R. Banen blir av mange sammenlignet med Circuit de Spa-Francorchamps. Banen har også sine kritikere. Etter kvalifiseringen sa Jenson Button at banen ble mer humpete ettersom helgen gikk, særlig rundt den omtalte sving nummer åtte der mange førere spant av. Formel 1. Maks hastighet er beregnet til å ligge i overkant av 320 kilometer i timen med moderne Formel 1 biler. Knipetangsmanøver. a>. De tyske styrkene angrep fra nord og sør for å avskjære den sovjetiske lommen Knipetangsmanøver er betegnelsen på en taktikk brukt av militære styrker. En styrke under fremrykning angripes på begge flanker (sider) og blir så omringet og avskåret fra å få støtte fra andre vennlige styrker. Første kjente bruk av knipetangsmanøver var i slaget ved Cannae. De tyske styrker på Østfronten under andre verdenskrig utførte en rekke gigantiske knipetangsmanøvrer hvor titusener av sovjetsoldater ble tatt til fange. Etterhvert lærte den røde armé leksen, og ved slaget om Stalingrad og slaget om Kursk ble de tyske styrkene selv ofre for taktikken. Fylkesvei 219 (Hordaland). Fylkesvei 219 i Hordaland (Fv219) går mellom Rævura og Hanøytangen i Askøy kommune. Veiens lengde er 4,4 km. Eksterne lenker. 219 Jacob Christian Petersen. Jacob Christian Petersen eller J.C.Petersen (født 1870 i Drammen, død 1964) var en norsk teolog og biskop i Stavanger 1925–40. Det tidligere "Kristiansand stift" hadde i 1918 skiftet navn til Agder bispedømme. I 1925 ble så området tilsvarende Rogaland fylke skilt ut, og det nye Stavanger bispedømme ble opprettet. Petersen ble den første biskop i det nye Stavanger bispedømme, og den første biskop med Stavanger som bispesete siden Jacob Jensen Jersin i 1682. Fylkesvei 212 (Hordaland). Fylkesvei 212 i Hordaland (Fv212) går mellom Strusshamnvatn og Hetlevik i Askøy kommune. Eksterne lenker. 212 Blindramme. Blindrammen er den rammen et malerilerret er spent ut på. Blindrammen består normalt av parvis like lange lister, der endene er delvis skråskåret (45 graders vinkel), og med et system av spor som gjør at de ved sammensetning utgjør en firkantet ramme, der sidestykkene er tappet inn i hverandre. Profilen på listene kan være trapesformet, med en smaleste siden inn. Dette for at minst mulig av listen skal ligge an mot lerretet. Når lerretet spennes utenpå denne, blir konstruksjonen «selvbærende». Til store lerreter brukes tverrstag som felles inn i egne spor som er frest ned i lengre ferdiglagede rammelister. Et ferdig maleri kan til slutt spennes ut ved å sette inn kiler inne i hjørnene for at bilde og ytre ramme skal bli best mulig tilpasset og lerretet bli strammere. Lister fås kjøpt i faste lengder, der det vanlige er at lengdene økes med 3 centimeter av gangen. Dette systemet kalles F-systemet, og brukes også til ferdiglagede lerreter og maleplater. I land der fot og tommer er vanlige mål, øker lengdene tommevis. Ideelt skulle en så kunne få kjøpt ferdige ytterrammer i samme målesystemet. Siden både treverk og lerret er organisk materiale, er dette ikke fullt så enkelt. Kristoffer Iversen. Kristoffer Iversen (født 23. juni 1978) er bassist i Ila Auto som vant Spellemannprisen 2006 i klassen country for plata "If You Keep Pickin' it Might Never Heal". Han ble kjent for VGs lesere da han på vei hjem fra nachspielet etter seieren falt og brakk foten. Kristoffer er bror til Matias Hilmar Iversen, vokalist i Ila Auto. Renault F1. Renault F1 (i 2011 kalt Lotus Renault GP) var et fransk Formel 1-team, eid av bilprodusenten Renault. De deltok i F1 fra til og fra til. De vant i og både førermesterskapet og konstruktørmesterskapet. Teamet hadde sin siste sesong i, etter at Renault året før hadde solgt seg ut. Renault F1 hadde sin hovedbase i Enstone i Oxfordshire i England, hvor utvikling og produksjon av chassis og koordinasjon fant sted. Teamets franske base lå i Viry-Châtillon, hvor utvikling og bygging av motorer foregikk. Da Renault i 2002 returnerte til Formel 1 i 2002 var det etter å ha kjøpt det tidligere Benetton-teamet. I 2009 ble 75% av teamet solgt til det Luxembourg-baserte investeringsselskapet Genii Capital. På slutten av 2010 overtok Genii også de siste 25%, og inngikk et samarbeid med bilfabrikken Lotus. I kjørte teamet under navnet "Lotus Renault GP", og dette var Renaults siste sesong som F1-konstruktør. Formel 1-teamet ble imidlertid videreført og deltar fra -sesongen som Lotus F1 Team. Renaults franske F1-base var ikke inkludert i salget til Genii, og fortsatte i Formel 1 som motorleverandør, under navnet Renault Sport F1. Fabrikken leverer i 2012-sesongen motorer til Lotus, Red Bull, Caterham og Williams. Resultater. "Hovedartikkel: Renaults Formel 1-resultater" Akterspeil. Akterspeilet på «Sichem Princess Marie-Chantal» Akterspeil er den plane eller svakt konvekse flaten på tvers av lengderetningen helt akter som finnes på mange båt- eller skipsskrog. Akterspeilet er vanligvis nesten like bredt som båtens tverrsnitt på det bredeste. Noen speil er i tillegg nesten like dype som båten på det bredeste, mens andre båter har et lot akter, eller en nederdel av en akterstevn. Speilet begynner derfor ganske høyt oppe, og undervannsskroget løper helt ut i en spiss som på spiss-stevnede båter. På en del tradisjonelle båter langs norskekysten kalles båter med speil gjerne gavlbåter, fordi et speil på en båt også kalles gavl (sml. gavl på hus). Dette er nesten uten unntak båter der speilet (gavlen) begynner ganske høyt oppe. Enkelte båttyper har speil både foran og bak: En del flatbåter er ganske kasseformede, med flat bunn, rette sider og de to speilene tilnærmet) like store. Prammene har rund bunn både på langs og på tvers, og har et lite speil foran, mens det bak har stor størrelse, og går helt ned til båtbunnen. Noen steder kalles båter med pramfasong ferge. Hollywood Rose. Hollywood Rose var et amerikansk hardrock band som ble stiftet på begynnelsen av 1980-tallet i Hollywood, California. Det hele begynte med at gitaristene Izzy Stradlin, rythm guitar og Chris Weber, lead guitar, jammet sammen, hvorpå Izzy foreslo å ta med barndomsvennen W. Axl Rose på vokal. Disse tre jammet sammen en stund og hadde til slutt fem sanger klare til innspilling. Det var faren til Chris som måtte betalte for innspillingen. De fikk med seg den lokale trommeslageren Johnny Kreis, og bassisten Andre Troxx. Etter innspillingen spilte de noen konserter på småklubber rundt om, før Axl en dag tok kontakt med promotør Vicky Hamilton. Hun sa at Axl kunne komme til kontoret hennes og la henne høre på noen demoer, så da dro Axl og Izzy for å vise hva de var gode for. Hamilton ble overrasket over hvor bra disse gutta var og begynte å booke dem på større klubber, som The Troubadour, med en gang. Chris Weber og Johnny Kreis kunne ikke opptre på noen av de tidligere konsertene, så Axl ringte gitarist Slash, bassist Duff McKagan og trommeslager Steven Adler, for å ha dem som en nødløsning. Dette endte med at de tre ble faste medlemmer av bandet og startet senere Guns N' Roses. Solfaktor (firma). Solfaktor er en nettportal for reiser og et nettreisebyrå der hovedvirksomheten er utvikling og drift av en søkemotor for charterreiser. Chartersøket, det første av sitt slag i Norden, var på nett fra sommeren 2000. Firmaet Solfaktor AS ble etablert i desember samme år. Chartersøket inneholder reiser fra alle nordiske charterturoperatører, med unntak av noen meget små. I tillegg til charterreisene har søkemotoren et stort antall pakketurer basert på lavprisfly og hotell. Solfaktors chartersøk finnes også i tilpassede utgaver på en rekke andre reisebyråers og mediers nettsteder. Omsetningen i 2008 var på 131 millioner norske kroner. I Desember 2009 fusjonerte Solfaktor AS med Restplass.no AS og dannet Reisegiganten AS. Avatar. Avatara (sanskrit) er i indisk mytologi «å stige ned», det vil si når guden stiger ned til jorden antar (inkarnasjon) en kroppslig form som dyr eller oftest som menneske for å redde verden fra en tilstand av kaos eller ødeleggelse. Vishnu har minst ti avatarer og er den hinduguden som er mest kjent for dette. Vishnus to mest berømte inkarnasjoner er Rama og Krishna. I vestlig språkbruk står avataren som en gudenes sendemann, nærmest som en profet. I Romersk mytologi er f.eks. dette gudenes budbringer Merkur. Toyota F1. Toyota F1 var et Formel 1-lag drevet av den japanske bilprodusenten Toyota. I motsetning til de fleste andre Formel 1-lagene som har base i England, valgte Toyota å bygge sin i Köln i Tyskland. Den 4. november 2009 erklærte Toyota at de skulle trekke seg fra Formel 1 etter 2009-sesongen. Tidlige år. Toyotas Formel 1-satsing startet i Toyota Team Europe, som opprinnelig hadde svensken Ove Andersson som sjef og som deltok i WRC med gode resultater. Toyota Team Europe startet også i 24-timersløpet på Le Mans i 1998 og 1999. Toyota bestemte seg imidlertid for å satse på Formel 1, og i årene 2000 og 2001 ble Toyotas motorsportressurser i hovedsak brukt på Formel 1. Toyota kjørte i de årene flere titusener av kilometer med sin første Formel 1-bil, Toyota TF101. 2002. Toyota startet offisielt sin deltakelse i Formel 1 i 2002 med førerne Allan McNish og Mika Salo. På tross av det som etter ryktene var det største budsjettet klarte ikke Toyota å ta mer enn 2 poeng det første året. Dette plasserte Toyota nest nederst på resultatlisten, kun foran Arrows (som gikk tom for penger halvveis i sesongen). Verken McNish eller Salo ble tilbudt jobb som førere den påfølgende sesongen til tross for at de etter forholdene gjorde en god jobb. 2003. I 2003 tok Champ Car-vinner Cristiano da Matta og forhenværende BAR fører Olivier Panis over som førere, men suksessen lot fortsatt vente på seg. Teamet tok dette året 16 poeng – en vesentlig forbedring fra 2002, men det var ikke nok til mer enn 8. plass i konstruktørmesterskapet. 2004. 2004-sesongen var en mer problemfylt sesong for laget. Begge bilene ble diskvalifisert under Canada Grand Prix for å ha brukt ulovlige deler. Cristiano da Matta, desillusjonert over Formel 1, forlot laget halvveis i sesongen, og ble erstattet av Ricardo Zonta som frem til da hadde vært lagets tredjefører. Mot slutten av sesongen ble Zonta erstattet av Jarno Trulli som da hadde forlatt Renault til fordel for Toyota F1. Olivier Panis ga seg som fører etter denne sesongen. Laget klarte bare å ta 9 poeng denne sesongen. 2005. Laget hadde imidlertid grunn til å være optimister. For 2005-sesongen hadde laget signert førerne Jarno Trulli og Ralf Schumacher – som begge var dyktige førere i stand til å ta verdensmesterskapet for Toyota. De hadde også ansatt den dyktige designeren Mike Gascoyne for å lede utviklingen av Toyotas chassis. Toyota fikk en meget bra start på sesongen da Trulli demonstrerte bilens og egne egenskaper med å kvalifisere som nummer 2 i Australia Grand Prix. a> Dette ble fulgt opp med to andreplasser i de neste to løpene, og forventningene var dermed skyhøye. Resultatene ble imidlertid ikke like gode utover sesongen da Toyota syntes å ha problemer med å forbedre bilen sin i samme takt som de andre teamene. Uansett; året 2005 fremstår som det mest suksessfylte for Toyota F1 så langt. Denne sesongen leverte Toyota også motorer til Jordan-teamet 2006. I 2006 byttet teamet dekkmerke fra Michelin til Bridgestone. Toyota leverte også motorer til det nyetablerte Midland-teamet som hadde kjøpt opp Jordan. Ralf Schumachers tredje plass i Australia Grand Prix ble den eneste plasseringen på podiumet denne sesongen. Den nestbeste plasseringen var Schumachers 4. plass i Frankrike og i USA: hvor Trulli gjorde en kjempe prestasjon ved å starte fra bakerste startspor og kjøre seg opp til 4. plass, forbi verdensmester Fernando Alonso. Toyota var veldig plaget av mekaniske problemer denne seongen, noe som koste dem mange poeng og kanskje femte plassen i mesterskapet som gikk til BMW Sauber-teamet. Toyota kom på en 6. plass denne sesongen, bare ett poeng bak femte plassen. 2007-2009. Den 4. november 2009 erklærte Toyota at de skulle trekke seg fra Formel 1 etter 2009-sesongen, noe som ender lagets satsning i Formel 1 etter åtte sesonger; De greide ikke å ta noen løpsseire. De oppnådde 12 pallplasseringer, fem av dem var 2. plasser, videre fikk Toyota 3 pole positions og 3 raskeste rundetider. Totalt tok laget 278,5 poeng. Æring. "Æring" er den minste av de vanlige robåtstørrelsene, 4 – 4,5 m lang. Ordet kommer av at båtstørrelsen har kun ett par årer. Det er to størrelser æringer. Den ene har kun to band, og derfor kun ett rom, mens den andre har 3 band som en færing, men det bakre rommet er bare ca 50 cm langt. Et lite barn kan ro her med ganske små årer, f. eks 2 m lange, i årefester som står litt lengre fremme mot toften enn vanlig, f. eks. 25 cm. Det er mulig æringene er kommet til i løpet av de siste ca 50 år, fordi behovet for robåter gikk mot mindre båter. Krigen mot Erik XIV. Krigen mot Erik XIV var en kort svensk borgerkrig i skyggen av den nordiske syvårskrigen fra 5. juli til 29. september 1568. Krigen ble utkjempet mellom den svenske kongen Erik XIV og hans brødre, hertugene Johan og Karl. Hertugenes opprør ble støttet av mesteparten av det svenske aristokratiet med høyadelen i spissen som en reaksjon på en rekke forverrelser i forholdet mellom kongen og høyadelen. Bakgrunn. Ved Gustav Vasas død i september 1560 overtok hans eldre sønn Erik XIV, fra hans første ekteskap med dronning Katarina av Sachsen-Lauenburg, tronen. I tillegg til den unge Erik etterlot den gamle kongen seg tre sønner fra et annet ekteskap, Johan III, Magnus Vasa og Karl som ved testamentet ble hertuger over hver sitt hertugdømme. I testamentet fulgte også et viktig råd fra faren, om å ikke ha for stor tiltro til det svenske aristokratiet som man burde holde et våkent øye med. Innholdet i testamentet skulle bære i seg kimer til fremtidige politiske konfrontasjoner. I 1561 presset Erik XIV strenge vilkår på sine yngre brødre gjennom de såkalte "Arboga artikler"; blant annet forbudet mot utenrikspolitiske aktiviteter. Men dette brøt hertug Johan med, som fra sitt finske hertugdømme hadde knyttet bånd til Polen-Litauen som Sverige nå hadde kommet på kollisjonskurs med. Det ledet til konflikten mellom Erik XIV og hertug Johan sommeren 1563 da hertugen ble arrestert og satt i husarrest. Husarresten varte fram til 1567. Konflikten sluttet med henrettelser av minst tretti venner og medarbeidere av den stolte hertugen som ikke hadde støtte fra en svensk opposisjon. Erik XIV fulgte det faderlige rådet om mistenksomhet mot aristokratiet med stort alvor, valgte å sette sin lit til utenforstående personer fra ulike bakgrunner som ble hans fortrolige som f.eks. Jöran Persson som ble kongens fremste juridiske representant og anklager ved en ny rettinstans, "Höga nämnden". Dette rettsinstansen ble senere en domstol som benyttes av kongen mot adelige interesser til fordel for det kongelige kanselliet. Snart ble rettsinstansen beryktet blant de svenske adelige som kunne anklages og straffes for en rekke handlinger som var overtredelser i kongens øyne. 300 dødsdommer ble avsagt, men flesteparten ble omgjort til erstatningskrav mot kongens nåde. Forholdet mellom aristokratiet og kongen ble sterkt forsuret som resultat. Sinnssykdommen. Etter at den blodige krigen med Danmark-Norge, Lübeck og Polen-Litauen hadde brutt ut i sommeren 1563, ble den svenske staten satt i krigstilstand og befolkningen utsatt for store prøvelser. Store deler av det svenske aristokratiet var fredstilhengere som ikke var stemt for videre krig, så det kom fort til spenninger mellom dem og kongen. Erik XIVs mistenksomme oppførsel sammen med hans fortrolige Jöran Perssons hensynsløse fremferd som kongens anklager i Höga nämnden, gjorde forholdet stadig mer anspent ettersom det ble slått hardt ned på den minste mistanke om konspirasjon og forræderi. I den mektige Stureslekten der Svante Sture, sønn av den kjente riksforstanderen Sten Sture den yngre, var familieoverhode, gjorde en ung mann ved navn Nils Svantesson Sture seg bemerket hos kongen. Under krigen beordret Erik XIV i 1565 Nils Svantesson til Västergötland der han sammen med hærføreren Nils Boije skulle organisere et felttog mot Båhus festning. Men angrepet på festningen imars 1566 ble et blodig nederlag. De ansvarlige ble stilt for retten i Höga nämnden og Nils ble dømt til døden 14. juni 1566. Erik XIV benådet den unge mannen mot at han skulle toge gjennom Stockholm under skam og spott i en offentlig ydmykelse. Stureslekten tok det skammelige opptoget meget ille opp, og det førte til at deler av høyadelen kom i konflikt med kongen. Kongens mentale tilstand ble ytterligere forverret etterhvert som krigen mot de ytre fiendene og hans kamp mot det han anså som sine indre fiender for å skape størst mulig sikkerhet for sitt eget regime, fortsatte uten noe tegn på fremgang. 1. mai 1567 var hans sterke mistenksomhet gått over i paranoia. Erik XIV var rammet av en psykisk ubalanse på samme måte som hans yngre bror, hertug Magnus Vasa, som var blitt sinnssyk året før. Sturemordene i mai 1567 der Svante Sture og hans to sønner ble drept som følge av kongens sinnssykdom, var illevarslende faresignaler for høyadelen som mistet flere av sine viktigste persligheter. Riksrådet overtok makten i kongens navn, manøvrerte kanselliet ut på sidelinjen ved å frata det dets makt og dømte Jöran Persson til døden. Denne dødsdommen ble ikke fullbyrdet av frykt for kongens vrede. Med et slag var dermed den politiske situasjonen som hadde vart siden 1561 blitt forvandlet, mens kongen var fraværende for minst et halvt år framover. Bryllupet. Riksrådet måtte gi fra seg statsledelsen etter at Erik XIV igjen var blitt bedre, men ikke før Daniel Rantzau hadde ydmyket svenskene gjennom sitt vinterfelttoget vinteren 1567-1568 der veien til Stockholm ble sprengt åpen i januar 1568. Bare mangel på forsterkninger hindret Rantzau fra å fortsette. Om våren ble Jöran Persson satt fri og kanselliet gjenopptok sin tidligere rolle. Samtidig ble det svenske aristokratiet tildelt et annet slag, for Erik XIV lot det ble kjent at hans hemmelige ekteskapet med Karin Månsdotter som var hans elskerinne, skulle bekreftes med en offentlig bryllupsseremoni. Karin Månsdotter hadde vært kongens elskerinne før Sturemordene – fra nyttår 1565 da hun var fjorten år gammel. Hun hjalp til med å pleie den utmattede og forvirrede kongen og det førte til at et hemmelig ekteskap ble inngått den 13. juli 1567 mellom de to, noe som vakte voldsom oppmerksomhet. Et ekteskap mellom personer fra to så forskjellige stender var skandaløst etter datidens allmenne oppfatning. Bedre ble det ikke av at Erik XIV ikke hadde lagt fram sitt giftermål for Riksdagen som forventet verken før eller etter at det var inngått. De stolte hertugene var som det meste av aristokratiet motstandere av ekteskapet. I slutten av juni var hertugene til stede ved arveprins Gustavs dåp i Storkyrkan i Stockholm. Dåpen ble feiret stort, men hertugenes fravær fra bryllupet 5. juli 1568 var blitt lagt merke til av kongen da bruden ble ført frem til alteret under bryllupsseremonien. Bryllupet ble ganske spesielt fordi brudparet hadde barn fra før, noe som var helt uhørt den gang, i og med at barna var ved alteret til offentlig beskuelse. Ikke lenge etter bryllupsfeiringen var over fikk Erik XIV nyheten om at hanshertugbrødre, Johan og Karl, hadde gjort opprør sammen med deler av høyadelen. Krigen. Så snart opprøret var i gang, var det ingen vei tilbake for hertug Johan. Han var kommet sterkt på kant med Erik XIV som på et tidspunkt hadde vurdert å utlevere hertugens hustru til Russland. Høyadelen følte et lidenskapelig hat mot kongens rådgiver, Jöran Persson. Med støtte fra sin unge bror hertug Karl, som hadde avvist Erik XIVs forsøk på å få ham til å bytte side, tok opprørerne kontroll over indre Sverige inkludert hertug Magnus Vasas hertugdømme. Erik XIV på sin side innkalte til et riksmøte i Stockholm 27. juli, men de adelige stilte ikke opp. Riksmøtet var et forsøk fra kongen på å sikre seg et folkelig mandat mot opprørerne som uten unntak ble betraktet som forræderne og dømt til døden av kongen med stendermøtets velsignelse. Men det ble ikke noen folkelig mobilisering på noen av sidene i borgerkrigen. Den ble en intern strid mellom kongehuset og adelen med mindre styrker på begge sider. For resten av den krigstrøtte og underkuede befolkningen var borgerkrigen et overklasseoppgjør. Ingen av partene hadde store styrker av utskrevne soldater fra folket tilgjengelig fordi slike styrker var bundet opp i forsvaret mot danskene. Västergötland, Östergötland, Dalsland, Värmland, Finland og Närke kom under opprørsstyrkenes kontroll. I Örebro gjorde knektene mytteri mot kongen, og opprørsstyrkene kunne dermed sikre seg deler av Västmanland uten å møte motstand. De første kampene sto i Östergötland der borgene Stegeborg og Nyköpingshus ble erobret av opprørsstyrkene. I midten av august 1568 hadde opprørerne dermed åpen vei mot den sørlige veien over Södermanland til Stockholm. I slutten av august gikk hertugene til angrep med sine tallmessig overlegne styrker, deriblant tyske leieknekter, fra vest mot den sørlige veien til Stockholm. Veien ble bevoktet av de kongelige styrker under Erik XIV. Dette førte til slaget i Hölö skog som påførte kongen et nederlag, men Erik XIV svarte raskt med et motangrep med sine beste styrker mot opprørernes hær ikke langt fra Stockholm. Slaget ved Botkyrka endte med seier for kongen som etterpå sikret adgangen til Stockholm. Kong Erik kunne imidlertid ikke utnytte seieren ved Botkyrka fordi hans styrker var vesentlig svakere enn det opprørerne rådde over. Den svenske flåten var på kongens hender og kunne ha vært brukt som støtte i et fremstøt. I likhet med hertugene tok han kontakt med kong Frederik II av Danmark-Norge i håp om våpenhvile. Store styrker i sør kunne hentes til støtte for de kongelige, men de utskrevne bondesoldatene i styrkene i sør brøt ikke opp. De var hardt medtatt etter krigen mot Danmark-Norge og ville ikke gjøre opprør på vegne av kongen. I mellomtiden rykket hertugene med sin hær rundt innsjøen Mälaren og nordover inn i Västmanland der de erobret Västerås med slottet der og Uppland der Uppsala falt etter svak motstand. I begynnelsen av september hadde opprørsstyrkene nådd de nordlige utkantene av hovedstaden hvor kongen var blitt isolert. Erik XIV gjorde et utfall mot hertugenes hær som hadde inntatt posisjoner på Brunkeberg, men ble slått tilbake i krigens siste større sammenstøtet. Etter tilbakeslaget på Brunkeberg løste det kongelige partiet seg opp idet hans allierte rømte hovedstaden; blant dem hans svigermor, hans søstre og alle rådsherrene. Til slutt gjorde hans egne knekter mytteri, tok Jöran Persson til fange og sendte ham bort til hertugenes folk utenfor byen. Persson ble ført vekk fra Norreport til galgebakken på nedre del av Brunkebergsåsen der han 18. september 1568 ble lemlestet, radbrukket og halshogd. Deretter ble liket av kongens anklager satt på steile og hjul. Den 29. september ble porten på Söderport åpnet slik at hertugenes knekter kunne storme inn i byen og fram til Stortorget. Der fant de kongen med hans styrker. Sten Eriksson (Leijonhufvud) som ledet angrepet, ble drept under den forvirrende kampen på Stortorget før Erik XIV klarte å komme seg inn i slottet der han forskanset seg. Senere den samme dagen overgav kongen seg på oppfordring fra hertug Karl som inntok slottet kort tid etterpå. Avsettelsen. Erik XIV, konge av Sverige var styrtet gjennom hertugenes jupp som var støttet av høyadelen som straks organiserte et blodbad mot en rekke personer fra den nærmeste kretsen rundt Jöran Perssons, blant dem kongens hovmester Krister Persson. Hertug Johan tok makten fra sin bror og lot seg senere utrope til konge av riksrådet i januar 1569. Den tidligere kongen som formelt var avsatt, satt i husarrest på diverse slott fram til sin død i 1577. Han døde formodentlig av forgiftning beordret av den nye kongen anmodning da Eriks sinnsykdom ble konstant og uhelbredelig. Johan III rettferdiggjør sitt kupp og overtakelsen av kongemakten gjennom propaganda der han erklærer at han har «reddet befolkningen fra den tyranniske Erik XIV.» Moby. Moby (født Richard Melville Hall 11. september 1965 i Harlem New York) er en amerikansk låtskriver, komponist, musiker, DJ og til tider sanger. Han vokste opp i Darien, Connecticut. Han spiller piano, keybord, gitar, bassgitar og trommer. Navnet Moby har han hentet fra onkelens tippoldefar Herman Melvilles roman Moby Dick. Historie. Moby startet sin musikkarriere i tenåringspunkbandet Vatican Commandos. Bandet slo aldri gjennom, men Moby tok med seg erfaringen videre i karrieren. Han begynte med teknomusikk i 1990, men hadde noe blandet suksess. På 1990-tallet var Moby en av de viktigste artistene innen dancemusikk. Han hadde et ønske om at dancesjangeren kunne bli sett på som «mainstream». Moby prøvde senere å blande sammen elementer fra ulike musikkstiler, som disko, punk, pop og dance. Dette hadde han stor suksess med, og fikk sitt store gjennombrudd i 1991 med sangen «GO», som ble en topp-10 låt på de britiske hitlistene. Det kom tidlig fram at Moby ikke ønsket å kopiere, men ønsket å gjøre noe helt nytt. Når han slapp albumet «Everything Is Wrong» hadde han etablert seg som en viktig artist innen sjangerne. Senere utga han albumet «I Like to Score» og «Animal Rights», som fikk dårlig kritikk. I 1999 ga han ut albumet «Play», som fikk strålende kritikker som solgte over 10 millioner kopier på verdensbasis. I dette albumet kombinerer han blant annet blues og tekno, noe som ga stemningsfulle og fengende låter. Noen av singlene som ble sluppet fra dette albumet er «Find my baby», «Natural blues» og «South side». I singelen «South side» synger han sammen med Gwen Stefani. Albumet «18», ble også en bestselger, men oppnådde langt fra like gode kritikker. Moby lager fortsatt musikk i sitt eget studio i leiligheten sin. Det er ventet at det vil komme flere utgivelser fra ham i løpet av året. Annet. Richard Melville Hall har brukt flere artistnavn, som bl.a. Voodoo Child, Barracuda, UHF, The Brotherhood, DJ Cake, Lopez, og Mindstorm. Moby er svært politisk engasjert. Spesielt når det kommer til spørsmål vedrørende miljøet eller krig og fred. Han har uttrykket dette ved å legge ved selvskrevede artikler i CD-hylsterene sine, hvor han uttrykker sine meninger. Han har også en blogg der han formidler budskapene sine. Moby prøver å leve et enkelt og umaterialistisk liv. Han sier at han holder på med musikk for å skape noe og fordi han synes det er gøy, ikke for å tjene penger eller oppnå noen status. Han holder også en streng vegetardiett. Moby har også vært ettertraktet som låtmikser for andre artister. Han har mikset låter for blant annet Aerosmith, Smashing Pumpkins og Soundgarden. Moby ser på seg selv som svært religiøs. Han er fascinert av måten Jesus levde på, men uttrykker troen sin på en enkel og naiv måte og sier ikke på noen måte at han har rett. Moby sine sanger har blitt hyppig brukt i blant annet filmer, tv-serier og reklamer. Det er vanskelig å si hvilken musikkstil Moby går under. Han har vært innom blant annet tekno, dance, electronica, rock, house og trance. Han liker best å lage nye musikkstiler, ved å kombinere ulike stilarter. Sjangeren som kanskje er mest passende for Moby er Electronica-pop. Kristian Vilhelm Koren Schjelderup d.e.. Kristian Vilhelm Koren Schjelderup (født 26. oktober 1853 i Ullensaker, død 23. oktober 1913) var en norsk teolog og biskop i Kristiansand stift 1908–13. Scjelderup ble cand.theol. i 1875. Han var kallkapellan i Kristiansand fra 1880 til han i 1890 ble oppnevnt til sokneprest i Dybvåg. Der ble han til han i 1903 ble sokneprest i Oddernes. Han etterfulgte Gunvald Thorkildsen som biskop i Kristiansand Stift (tilsvarende dagens bispedømmer Stavanger og Agder og Telemark) i 1908, og var biskop der til sin død i 1913. Schjelderup var sønn av Peter Vilhelm Schjelderup og Dorothea Marie Lysholm. Han giftet seg med Henriette Nicoline Hassel. De fikk seks barn, blant dem den senere biskop i Hamar Kristian Schjelderup og psykologipioneren Harald Schjelderup. Troll (Internett). Troll er et fenomen som forekommer på forskjellige debattfora på Internett, særlig på nyhetsgruppene ("USENET"), hvor en person skriver innlegg egnet til å provosere folk og fremkalle en hissig diskusjon. Et troll mener ikke nødvendigvis hva han skriver; hans primære formål med innleggene er ikke å argumentere for en påstand, men å få folk til å hisse seg opp og «bite på kroken». Det er fra denne praksis, og ikke ved sammenligning med mytologiens troll, at dette fenomenet opprinnelig fikk sitt navn. Konkret henviser det til det engelske verbet «"to troll"» (norsk: trolling), som er en fiskemetode, hvor man sleper en krok med påsatt agn gjennom vannet og venter på at noe skal bite på; en variant av fisketeknikken dorging, der mange stenger benyttes samtidig. Parallellen til de mer kjente troll var opplagt, og i dag trekker forestillingene om troll i utbredt grad på mytologiens troll – således ser man ofte at folk som svarer på et troll-innlegg blir bedt om ikke å «fore trollene». Et troll benytter som regel en rekke forskjellige metoder til å narre folk. Én metode er å fremsette en rekke meget skarpt formulerte avvisninger av det felles verdigrunnlag som eksisterer i en nyhetsgruppe, for eksempel ved å avvise Guds eksistens i en religiøs diskusjonsgruppe. Noe annet et troll kan velge å gjøre, er å trolle en enkelt person. En annen metode er å "kryssposte" et innlegg til flere grupper, slik at svar fra én gruppe kan ses i begge grupper. Her vil et troll velge to grupper hvor deltakerne har meninger og debattformer som adskiller seg sterkt fra hverandre, for eksempel en selvhjelpsgruppe for alkoholikere og en gruppe for ølbryggere. Her kan et troll typisk nøye seg med et enkelt innlegg som utfordrer deltakerne i den ene gruppen, hvoretter diskusjonen ofte vil utvikle seg eksplosivt. Smithsonian Institution. Smithsonians hovedkvarter, ofte bare kalt «The Castle» Ulike fly i National Air and Space Museum Smithsonian Institution er USAs nasjonalmuseum, oppkalt etter James Smithson. Institusjonen består av et antall museer og gallerier samt National Zoo. To museer ligger i New York og de øvrige i Washington, DC. De samlede utstillingene har mer enn 142 millioner gjenstander. Gunvald Thorkildsen. Gunvald Christian Berhard Thorkildsen (født 1845, død 1908) var en norsk teolog og biskop i Kristiansand stift 1904–08. Thorkildsen Han var personellkapellan i Sund fra 1872 til 1877, sokneprest i Øvrebø fra 1877 til 1890 og siden sokneprest i Oddernes. Han etterfulgte Johan Christian Heuch som biskop i Kristiansand Stift (tilsvarende dagens Stavanger bispedømme og Agder og Telemark bispedømme) i 1904, og var biskop der til sin død i 1908. Thorkildsen, G. Thorkildsen, G. Thorkildsen, G. Sombrero. Sombrero er et spansk ord for hatt. På norsk og andre språk brukes ordet om spesielle bredbremmede hatter som er vanlig i Spania og Latin-Amerika. Særlig kjent er meksikanerhattene, sombreroene i Mexico, som har en høy pull og svært vid, rund brem. Varianter av slike hatter har blitt brukt av landarbeidere og andre i flere århundrer som beskyttelse mot sola. Sombreroer er i dag en del av den tradisjonelle folkedrakten mange steder med spansk kulturbakgrunn. Spanske sombreroer har også gitt opphav til de nordamerikanske cowboyhattene. Sombreroer blir vanligvis laget av filt eller flettet halm. Historikk. Den runde sombreroen stammer fra spansk herremote på 1500-tallet, da det ble vanlig med kapper og stive hatter med vide bremmer. Disse utviklet seg til de store kavalérhattene som igjen utviklet seg til trekanthattene på 1600- og 1700-tallet. Sombreroer ble vanlig hodeplagg for bønder og gjetere i Mellom- og Sør-Amerika under den spanske koloniseringen. Der ble spansk hatt ofte båret sammen med poncho eller andre typer kappe. På 1800-tallet ble sombreroene særlig utbredt blant ridende kvegdrivere, en type gjetere som i Mexico ble kalt vaqueros eller charros, i Venezuela llaneros, i Argentina og Uruguay gauchos, i Peru morochuco og piajenos, i Chile huasos og i Ecuador chargas. I Mexico fikk sombreroene ekstremt stor, ofte opprullet brem. Den spanske hattemoten dannet også grunnlaget for cowboyhattene i Nord-Amerika, som særlig hattefabrikanten Stetson utviklet og gjorde populære fra 1860-tallet av. Vårpengeurt. Vårpengeurt ("Noccaea caerulescens") er en flerårig plante med basal bladrosett som tilhører korsblomstfamilien. Den blomstrer allerede i april med små, rosa blomster. Planten blir 10-20 cm høy. Skulpene er adskillig mindre enn hos vanlig pengeurt "(Thlaspi arvense)". Vårpengeurt trives på plener og enger – den er svært vanlig i parker og på kirkegårder. Opprinnelig er den en fjellplante fra Mellom-Europa og Pyrenéene, men den antas å ha spredd seg fra Botanisk hage på Tøyen i Oslo hvor den ble innført i 1870-åra. Siden har den spredd seg utover landet, og den finnes nå nord til Tromsø. Den er også kjent i fjellstrøk i Sør-Norge opp til over 1200 moh. Qatars riksvåpen. Qatars riksvåpen er et statsemblem av ikke-heraldisk type. Emblemets sentrale figurer er to hvite, buede sverd på en sandfarget, rund skive. Mellom sverdene er det en dhow som seiler på hvite og blå bølger ved siden av en øy med to palmetrær. Den sandfargete skiven er plassert på en større skive som er delt i to horisontalt ved et snitt av små spisser. Skiven er hvit øverst og kastanjebrun (engelsk: "maroon") nederst. På den hvite halvdelen står det arabiske navnet på staten Qatar, «» ("Dawlat Qaṭar"), i kastanjebrun kufisk skrift. På den kastanjebrune halvdelen står av og til den engelske oversettelsen i hvitt, men dette utelates ofte. Den nåværende versjonen ble innført i 1976 og erstattet en eldre fra 1966 som besto av to buede sverd med et perleskjell i midten og to palmeblader merket «Qatar». Flere elementer i dette statsemblemet finnes også i andre statlige emblemer fra Midtøsten; de buede sverdene finnes i Saudi-Arabias riksvåpen og Omans riksvåpen, dhowen finnes i Kuwaits riksvåpen og De forente arabiske emiraters tidligere riksvåpen. Palmetrærne er også et nasjonalsymbol i Saudi-Arabia. Fargene og inndelingen med spissene i den ytre skiven kommer fra Qatars flagg. Barrow Harbour. Barrow Harbour er en tidevannsbukt ved kysten av Tralee Bay, grevskapet Kerry, Irland. Dette var en gang den viktigste havna i regionen, som betjente klostersamfunnet Ardfert og området rundt Tralee. Den trange inngangen til havna ble beskyttet av borgen Fenit Castle på Fenit Island. Ruinene av borgen er ennå synlig. Libanons riksvåpen. Libanons riksvåpen er rødt med et sølv diagonalt felt og i midten et naturfarget sedertre. Treet symboliserer styrke, hellighet og evighet. Offisielt har ikke Libanon eget riksvåpen. Ved behov er det siden 1920-tallet benyttet et emblem tillempet fra nasjonalflagget. Mnevis. Mnevis var en egyptisk guddom. I egyptisk mytologi var Mnevis, også stavet "Mnewer", en manifestasjon av Ka ("livet-kraften-evne") av den øverste gud Atum-Ra i regionen Heliopolis. Som så mange andre egyptiske guder ble Mnevis dyrket i form av et rituelt dyr, her som en okse, og uttrykt i kunsten som en mann med oksehode. Opprinnelsen og meningen av navnet er fortsatt ukjent. Ettersom ordet Ka også ble brukt for å bety okse har Mnevis blitt identifisert som å være en levende okse. Således, som et symbol for solguden Ra ble Mnevis ofte avbildet med solskive mellom hornene. En utvalg okse ble utvalgt fra området og sagt å være den levende Mnevis ved at den ble tatt med til et spesielt tempel hvor den ble æret og oksens bevegelser ble tolket som i et orakel. Ettersom den fruktbare jorden ved Nilen var svart ble ordet for svart ("Khem") ble dette også egyptiske ordet for Egypt. Oksene i denne regionen hadde samtidig en tendens til å ha svart skinn og den oksen som ble utvalgt for symbolisere Mnevis var tradisjonelt fullstendig svart, således referert til som "Kemwer", det vil si «den store svarte». Om man ikke fant en tilfredsstillende svart okse valgte man isteden en komplett hvit som kontrast. Til slutt ble Mnevis med tiden identifisert med en annen form som den økende populære Apis som hadde blitt sett på som en inkarnasjon av Osiris. Deilig er fjorden! "Deilig er fjorden!" er tittelen på en norsk film-komedie fra 1985 med Rolv Wesenlund, Elsa Lystad og Sverre Holm i hovedrollene. Regi er ved Jan Erik Düring. Handling. Terje Svahberg (Rolv Wesenlund) går til innkjøp av en stor og kostbar båt som han egentlig ikke har råd til. Han kommer hjem til sin intetanende familie (kone Elsa Lystad) og forteller at han i dag har kjøpt båt, og at de skal hente den i Danmark. På vei hjem fra Danmark, i egen båt, kommer de ut for regn og dårlig sikt. Plutselig hører de lyder og Terje sier: "det var noe som sa ding, ding, dong". Han går opp på dekk og ser at båten nesten kolliderer med Danmarksbåten. Når de kommer fram til båthavnen holder det ikke, til Terjes store fortvilelse, med vanlig medlemskap for å få båtplass. De får beskjed av marinasjef (Per Jansen) om å legge seg på "svai ute ved bøya der", så skulle han ta på seg jobben med å ro dem inn og ut, mot bra betaling. Konen, Rigmor's (Elsa Lystad) forsøk på å hjelpe til på dekk ender ikke alltid like bra. En gang kaster hun ankeret opp i salongen til nabobåten, hvor det i tillegg sitter folk. «Vi er svenske», sier Terje og kjører fort vekk fra nabobobåten. Inkassobyrået, "Justisia", kommer raskt inn i bildet. Etter at Rigmor finner inkassovarslene bestemmer hun at de skal kalle båten "Justisia". Terje sin kollega, Tandvik (Sverre Holm), kommer innimellom med små bermerkninger som, «ja nå har du sannelig tatt deg vann over huet», «som man reder så ligger mann» og «null i skatt, null i inntekt, du nærmer deg snart nullpunktet». De reiser for å besøker svoger (Helge Reiss) og svigerinne på hytten (for at Rigmor vil vise dem båten). Da de ankommer svoger og svigerinne hilser Terje på dem med inkassobrev tytende ut fra lommen. Svoger begynner straks å regne ut hvor mye hver tur koster med renter og det hele. Filmen er blant annet en parodi på 1980-tallets låneiver til privat forbruk. Ammit. Ammit var en egyptisk kvinnelig guddom. I egyptisk mytologi var Ammit (også stavet "Ammut, Ammet, Amam, Amemet" og "Ahemait") var i egyptisk mytologi en demon som slukte de syndige sjelene slik at de ikke skulle kunne komme til himmelriket Aaru. En avbildning Ammit fra en papyrus fra en sen periode som viser henne som en dekorert løvekropp og et krokodillehode.Ammit var en personifikasjon av den guddommelige straff for alt galt man hadde gjort i livet mens man oppholdt seg i hallen av Ma'at. Ammit ble sagt å leve i nærheten av rettferdighetens vekter i underverden Duat hvor hjertene til de døde ble veid av Anubis med en fjær («sannhetens fjær») som motvekt. Ma'at ble sett på som en personifikasjon av prinsippene om sannhet og rettferdighet. Hjertene til de som feilet prøven ble gitt til Ammit som slukte dem og deres sjeler fikk ikke komme inn i Aaru. Isteden måtte være for alltid hvileløse og urolige, og således dø på nytt. Ammit ble ikke dyrket og ble aldri sett på som en gudinne. Isteden ble hun symbolet for alt som egypterne fryktet, en trussel om å bli bundet til evig uro og plager om de ikke fulgte prinsippene til Ma'at. Således ble Ammit avbildet med hodet til en krokodille eller en hund, fronten av hennes kropp var lik en løve eller en leopard, og hennes bakpart var i form av en flodhest. Denne kombinasjonen av ulike dyr ble sett på som det meste farlige i oldtidens Egypt. Selv om hun ofte ble referert til som en demon, var hun teknisk sett en som ødela de onde og var derfor en kraft for det gode. Hennes rolle er reflektert i hennes navn som betyr «Slukeren», eller mer presist og mindre evfemistisk, «Beinspiseren», og hennes titler var «Slukeren av de døde», «Slukeren av millioner» ("Am-heh" på egyptisk), «Hjertespiseren», og «Den store død». I noen tradisjoner ble det sagt at Ammit satt ved en elv av ild hvor de uverdige hjertene ble kastet enn at hun spiste dem. I denne rollen var Ammit mer en vokter av ildelven enn ødeleggeren. Dette har noen forskere sett på som et bevis på en synkretisme av en tro på en flammende elv fra et sted som ennå ikke er blitt identifisert. I enda en versjon spiste Ammit den fordømte person selv enn kun synderens hjerte. En synder vil da bli oppløst i all evighet i hennes mage. Noren forskere har forbundet Ammit med gudinnen Thueris som hadde en tilsvarende fysisk tilstedværelse og, som en følge til Bes, også en som beskyttet andre fra ondskap. Andre har notert at Ammits løvekarakter og ildelven kan være indikasjoner på en forbindelse med gudinnen Sekhmet. Neskilen. Neskilen er ei bukt og et sted på Eydehavn i Arendal kommune. Neskilen ligger på fastlandsiden av Tromøysund ved munningen av Molandsvassdraget, hvor Neskil bro går over. Fra Neskilen kan små fartøyer følge Rånene gjennom kanaliserte elveløp opp til Langangsvannet og Sagene i Austre Moland. På Sagene var det opp til seks oppgangssager. Før industristedet Eydehavn ble etablert på begynnelsen av 1900-tallet var Neskilen et travelt sted. Her var det omfattende bygging av seilskuter, og det var utskiping av trelast som ble transportert ut fra Sagene. På midten av 1600-tallet var det gjestgiveri på stedet, drevet av Anders Nielsen, men det var ikke det første på stedet. Fra 1806 drev også David Halvorsen gjestgiveri i Neskilen. I 1898 ble Arendal Feltspatmølle etablert i Møllebukta. Driften ble lagt ned i 1928 etter at anlegget brant. Der Neskilen munner ut i Tromøysund ligger Frisøya. Øya skal ha navnet sitt etter sjøfolk fra Friesland som brukte denne havna. Lilleelv. Lilleelv er et vernet vassdrag i Arendal kommune, og sideelv til Arendalsvassdraget. Elva går fra Assevvannet, forbi Bjorbekk kirke, under Naude bro, til den munner ut i Nidelva. Rett før den munner ut i hovedelva er det et større fossefall. Elva ble vernet mot kraftutbygging i 1993. Steve DiGiorgio. Steve DiGiorgio (født 7. november 1967 i Illinois) er en amerikansk bassist. Han er best kjent som langtids-bassist i thrash metal-bandet Sadus, og har spilt på alle bandets utgivelser. DiGiorgio har også spilt på Testament-albumene "The Gathering" og "First Strike Still Deadly", to Vintersorg-album, to Death-album (og et samlealbum) og en rekke andre utgivelser. Han var også gjest på Iced Earths "Horror Show" fra 2001. Han spiller fortiden i det norske bandet Scariot fra Kristiansand. __NOTOC__ Album. "Steve DiGiorgio" har vært med på å utgi en rekke album med forskjellige band. "DiGiorgio" har også spilt i bandet Dark Hall, som kun har utgitt demoer. Strømmen (Arendal). Strømmen er en del i Arendal kommune i Aust-Agder. Strømmen var tidligere en skolekrets i Øyestad kommune, og ble regnet som den mest urbane del av kommunen. Området ligger på vestsiden av nedre del av Nidelva (Agder), der denne renner ut fra innsjøen Høllen ut i Byfjorden gjennom et lite stryk som kalles Strømmen. Stryket er farbart for små fartøyer. Strømmen oppvekstsenter er lokalisert i Strømmen. Brua over Strømmen heter Strømbrua og forbinder Hisøy og fastlandet. Her gikk E18 fram til 1978. J.C. Heuch. Johan Christian Heuch (født 1838 i Kragerø, død 1904) var en norsk teolog og biskop i Christiansand stift 1889–04. J.C.Heuch ble cand.theol. i 1861. Han virket fra 1865 til 1871 som personellkapellan hos Jørgen Moe i Bragernes og Vestre Aker. I 1875 ble han styrer for Det praktisk-teologiske seminar ved Det teologiske fakultet, før han i 1880 ble sokneprest i Uranienborg. Han var biskop i Kristiansands Stift (tilsvarende dagens Stavanger bispedømme og Agder og Telemark bispedømme) fra 1889 til sin død i 1904. Kjerka kulturverksted. 200px Kjerka kulturverksted i Arendal er byens gamle Frikirke. Kirken ble bygget i 1879 i Barbuklev, den gang i Barbu kommune. I dag heter gaten Iuellsklev. Den gamle frikirkebygningen er i dag et verneverdig kulturminne som brukes til konserter og teater. Kevin Bacon. Kevin Bacon (født 8. juli 1958 i Philadelphia i Pennsylvania) er en amerikansk skuespiller og regissør. Bacon forlot barndomshjemmet i en alder av 17 år for begynne som skuespiller i New York, der han dukket opp i flere teater-produksjoner. Bacon debuterte på TV i komedien Animal House i 1978, men førte ikke til den berømmelsen han hadde håpet på, og han begynte istedet med flere små roller på teater. For en kortere periode var han med i såpeoperaer som Search for Tomorrow (1979) og The Guiding Light (1980–81) i New York. Han avslo et tilbud om en TV-serie basert på filmen Animal House fra 1978. I 1982 vant Bacon en Obie Award for sin rolle i Forty Deuce, og kort tid senere gjorde han sin debut på Broadway i Slab Boys, der han spilte mot Sean Penn og Val Kilmer som også var ganske ukjente på denne tiden. Samme år hadde han rollen som Timothy Fenwick i filmen Diner, og han sterkt gjorde inntrykk på film-kritikere og kino-publikum. Styrket av oppmerksomheten han fikk for sin prestasjon i Diner, spilte Bacon i kassasuksessen Footloose i 1984. Bacon ble godt mottatt for sin opptreden i Footloose, og han dukket opp på forsiden av People Magazine kort tid etter dette. I 1988 hadde Bacon hovedrollen i komedien She`s having a baby, og året etter var han i en annen komedie kalt The Big Picture. I 1990 hadde Bacon to vellykkede roller. Han spilte en karakter som reddet byen fra monstre som bodde under jorden i filmen Tremors, og han portretterte en medisinsk student som eksperimentere med døden i filmen Flatliners, der han blant annet spilte mot Kiefer Sutherland og Julia Roberts. I 1991 hadde han rollen som en homofil prostituert i JFK regissert av Oliver Stone. Bacon hadde en rolle i den militære dramafilmen A Few Good Men. Senere samme år vendte han tilbake til teateret for å spille i Spike Heels, regissert av Michael Greif. I 1994 fikk Bacon en Golden Globe-nominasjon for sin rolle i The River Wild der han spilte mot Meryl Streep. I 1995 hadde han hovedrollen i storfilmen Apollo 13, og året etter hadde en rollei Sleepers som sto i sterk kontrast til hans opptredener i muntre romantiske komedier. Bacon dannet et band kalt «The Bacon Brothers» sammen med sin bror, Michael. Duoen har gitt ut seks album. Kjæmpestaden. "Kjæmpestaden" er et historisk festival og skuespill, med motiv fra fra Arendals historie. De første arrangementene har hatt kornopprøret i 1814 som motiv, men fra 2007 skal den historiske rammen utvides. Arrangementene har blitt avviklet i juni. Arendals Borgerlige Militære er en viktig aktør under festivalen. Begrepet "Kjæmpestaden" kommer fra et dikt med ironisk snert til Arendals borgerskap etter Arendalskrakket i 1886. En Kjæmpeby før og nu. I "Kjæmpernes" By var der deiligt at bo; der leved` man saa herlig i Glæde og Ro; thi af "Rige" der fantes en uhyggelig Masse som altid viste sig at være pr. Kasse. Og naar man er rig, vil man gjerne leve godt, og "Kjæmperne", de brukte sine Indtægter flot, og slog den ei til, om den var aldrig saa stor, saa skrev man paa Vexler sit fine Navn og Ord. Og saadanne Navne, de klang jo som Guld, hvoraf de bestandig havde lommen sin fuld. Et Hus i Byen og et Slot paa Landet man holdt i "Kjæmpernes" By blandt andet; thi Børnernes Sundhed maa vel passes paa; for paa Bal og i Selskab den jo opflides maa. Og er det ikke hyggeligt, og stadseligt tillige, Patty Fendick. Patty Fendick (født 31. mars 1965 i Sacramento, California) er en tidligere profesjonell tennisspiller. Fendrik ble profesjonell tennisspiller i 1987 og hun vant tre single- og 25 doubleturneringer i løpet av sin tenniskarriere som varte til 1995. Hun vant en Grand Slam-tittel; 1990 i Australian Open da hun sammen med Mary Joe Fernández beseiret Gigi Fernández og Jana Novotná i damedoublefinalen. Determinativ (ideogram). En determinativ er et ideogram som brukes for å markere klasser av ord i piktografisk skrift. Slike klasser må ikke forveksles med grammatiske ordklasser; de er kategorier av ord som omtaler spesielle ting som "døde mennesker", "løfting", "ting laget av tre", "sverd" og annet. Determinativer er ofte, men ikke alltid, egne ord. De ble ikke brukt i muntlig språk, hvor man i stedet brukte forskjellige vokallyder for å skille ord med likelydende konsonanter. Kileskrift. I mesopotamisk kileskrift, spesielt i sumerisk, akkadisk og hittitisk), brukes et sumerisk ord som determinativ foran substantiver. I translitterasjoner skrives de normalt hevet og med kapiteler. Egyptiske hieroglyfer. I egyptiske hieroglyfer ble determinativer satt til på slutten av ord, men før eventuelle suffikser. De fleste ord kunne ta determinativer, og disse kunne være svært spesifikke, med kategorier som "rug fra Øvre Egypt". Determinativene blir sjelden transkribert. Når det er nødvendig eller ønskelig å ha dem med i en transkribering brukes deres nummer i "Gardiner's Sign List". Johan Christian Heuch d.e.. Johan Christian Heuch (født 1794, død 1843) var en norsk grosserer og stortingsmann. Han representerte Kragerø og Øster-Risør på Stortinget i to perioder fra 1833 til 1838. Han var sønn av skipsreder Peder Andreas Heuch (1756–1825) som ble regnet for en av Norges rikeste menn. Hans sønn Johan Christian Heuch (1838–1904) var teolog og biskop i Kristiansand. Slaget om Khorramshahr. Slaget om Khorramshahr mellom Irak og Iran var et av de første og større slagene i Irak-Iran-krigen, og det var også et av de hardeste sammenstøtene. For Saddam Hussein ble erobringen av grensebyen mot Shatt al-Arab grensefloden viktig for å ha militær troverdighet. Det ble også den eneste store byen irakerne klarte å okkupere under krigen. Flere tusen mennesker ble drept under kampene om grensebyen, men for å være mer nøyaktig; et sted mellom 1 500 og 2 000 på den irakiske siden. Det første slaget om herredømmet over den mellomstore byen som hadde 70 000 innbyggerne, førte til at byen fikk kallenavnet «Khunistan», noe som kan oversettes til "den blodige byen". Khorramshahr Khorramshahr Årøysund. Årøysund er et tettsted og en grunnkrets i Nøtterøy kommune i Vestfold. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Årøysund ligger på den sørøstre delen av øya Nøtterøy, og grenser til grunnkretsene Oterbekk i nord og vest, samt Torød i sør. Årøysund tilhører det administrative delområdet Torød. Årøysund er et sommersted og bærer følgelig preg av at deler av bebyggelsen kun benyttes til fritidsbruk og er lite i bruk i vinterhalvåret. Geografi. Navnet kommer fra det trange sundet som går mellom Nøtterøy og Nordre Årøy. Hjertet av Årøysund kan fra gammelt av sies å være området rundt ærverdige Sand Gård og i nyere tid Kommunebrygga. Disse stedene ligger tett opp mot Nordre Årøy og stedet der sundet er på sitt smaleste. En anelse lenger sør i grunnkretsen Årøysund finner vi Middelborg, dette navnet karakteriserer den delen av Nøtterøy som ligger mellom Nordre- og Søndre Årøy. I den nordre delen av Årøysund ligger Rønningen. På grunn av Geiteskjærs nære tilknytning til stedet vil mange også regne dette for å være en del av Årøysund. Kommunebrygga er selve midtpunktet i tettstedet og grunnkretsen Årøysund, og har vært en sentral nerve i transport langs sjøveien til og fra Årøysund gjennom flere årtier. Stedet ligger like overfor Nordre Årøy. Riksvei 309 ender ved Kommunebrygga. Matt Barlow. Matt Barlow (født 10. april 1970 i Mississippi) er en amerikansk sanger og politimann. Barlow er best kjent som vokalisten til Iced Earth. Barlow er også medlem av det progressive power metal-bandet Pyramaze, som ble offentliggjort i det tyske rockemagasinet "Rock Hard" den 13. april 2007. I forkant av "The Dark Saga"-albumet tok Barlow sangtimer hos Jon Schaffers søster. De fikk god kontakt, og er i dag gift. Matt Barlow forlot Iced Earth i 2003 etter å ha blitt påvirket av terrorangrepet 11. september 2001. Han mente livet var for kort til å bruke all sin tid på et heavy metal-band istedenfor å hjelpe andre, og ble politimann ved Georgetown Police Department. Da Barlow returnerte til metal-verden våren 2007 for å synge for Pyramize, inviterte frontmann Jon Schaffer ham tilbake til Iced Earth, og i desember 2007 tok han over for Tim «The Ripper» Owens. Etter offentliggjøringen uttalte Schaffer at han heller ønsket å avslutte Iced Earth-prosjektet enn å fortsette uten Barlow. Slaget om Abadan. Slaget om Abadan var krigens lengste beleiringsslag under Irak-Iran-krigen mellom Irak med 3rd. korpset og Iran med det lokale forsvaret som støttes med båter og helikoptre. Den viktige storbyen som hadde 300 000 innbyggerne var angrepet og omringet av irakske styrker fra det 3rd. korpset som bestod av syv divisjoner. I ett år fra november 1980 til september 1981 gjorde de iranske forsvarene sterk motstand. Med nattlige luftbro av helikoptre og transportflyer som fraktet inn forsyninger og styrker var forsvarerne i stand til å opprettholde deres forsvarsevnen tross tung ildkraft som etterlatt byen i ruiner. Irakerne fram til 3. november 1980 var kraftig nedsinket av det vanskelige topografiet under deres angrep på byen som lå på en naturlig øy med store saltvannsmyrer. Omringningen av byen ble aldri fullført, tre av fire sider ble besettet av irakerne som klart ikke å beherske den siden mot saltvannsmyrene. Kilder. Abadan Abadan Hole in the Sky 2004. Hole in the Sky-festivalen ble arrangert på i Bergen for femte gang i 2004. Slaget om Susangerd. Slaget om Susangerd var et slag under Irak-Iran-krigen. I de siste dagene før den årlige regntiden var et forsøk på å rette opp en uholdbar, strategisk disfavør. Iran hadde holdt stand mot sterke angrep av styrker fra to irakiske korps under Irak-Iran-krigen. Under offensiven fra september til oktober hadde irakerne uten motstand inntatt byen, men etterlot ikke noen garnison der. Iranske styrker tvang seg tilbake og gjenerobret den forlatte byen. Dette ble en trussel mot irakernes flanker med to korps i nord og i sør. Med Susangerd i iransk besittelse kunne ikke de irakiske styrkene fra den sentrale fronten støtte sine kamerater på den sørlige fronten. Den irakiske siden var i klar, numerisk overlegenhet ved Susangerd med seks til syv ganger flere soldater med stor ildkraft. På den andre siden stod de undertallige pasdaranforsvarerne som holdt stand på de ytre forsvarsverkene som ikke var brutt etter en ukes kamp. 21. november grov irakerne seg ned foran den ødelagte, men uinntatte byen. Som et resultat ble det dannet to lommer på hver side av byen. I sør hadde et fremstøt fra Hamidiyeh mot Ahvaz blitt stoppet i det lavtliggende landskapet ved at eldre vannkanaler ble åpent slik at området ble satt under vann. Irakerne mistet deler av sine styrker sammen med opptil 150 pansrede kjøretøyer. 21. november hadde regnbygene kommet. Mye av terrenget i sørvestlige Iran er våtmarker med store områder med mykt underlag som ikke tillot større forflytninger utenfor de preparerte veiene i regntiden. Videre avansement var ikke lenger mulig for de irakiske styrkene. Slaget ved Karun. Slaget ved Karun var et slag under Irak-Iran-krigen som ble utkjempet 11. oktober 1980. Det var en av krigens meste suksessrike overgangsoperasjoner ved krysning av en elv som de irakiske ingeniørsstyrker hadde stått for. Den 11. oktober (andre har hevdet 29. september) nådde det 3. irakiske korps den viktige Karun-elven under deres avansement mot grensebyen Khorramshahr. Operasjonen. Mindre styrker av 5th. mekaniserte og 6th. pansrede divisjoner krysset elven der de opprettholdt et brohode ved Darkhowein. De irakiske ingeniørstyrker i rekordstid legge ut en pongtongbro på elven. Ved hver ende var de myke og ufremkommelige, høye mudderbanker planerte ut og herdet av irakerne i løpet av kort tid. Mens arbeidet pågikk, førte irakerne store styrker med deres pansrede kjøretøyer nær elvebredden der de ble kamuflert i daglyset mot iransk rekognosering som kunne alarmerte de iranske forsvarerne om den planlagte krysningen. Ved aften kunne en hurtig overflytting av hele 3rd. pansrede divisjon skjer over på den østlige bredden av elven. En stridsvognsregiment av T-55 stridsvogner var deployert mot nord for å skjerme deres bevegelser mot Ahvaz-Abadan veiforbindelsen. Fra nord var en stor iransk kolonne av kjøretøyer eskortert av en kompani av Chieftain stridsvogner sendt fra 92nd. iransk pansrede divisjon. Iranerne ble tatt under overraskelse på det trange terrenget langs den østlige bredden av Karun-elven. Der kunne T-55 med deres mindre vekt kom nær på de mye sterkere Chieftain stridsvognene som forvillet seg ut på mudder der flere sank på det myke underlaget. Minst 20 iranske stridsvogner gikk tapt. 3rd. pansrede divisjon avanserte videre mot langs Bahmanshir-elven på østbredden mot syd der storbyen Abadan ligger. Ved 16. oktober hadde de første irakiske tropper nådde utkantene av Abadan. Krysningen av Karun-elven var mesterlig gjennomført der god planlegging hadde forhindret iranerne fra å få rede på denne operasjonen, all forflytting av deres mekaniserte tropper samt deres logistikk hendt om nettene, ved daglyset var deres stridsvogner og pansrede kjøretøyer effektivt kamuflert mens ingeniørsoldatene arbeidet i det skjulte om dager. Disse arbeidet under stort hast om netter mellom 11. oktober og 14. oktober tross flyangrep under de siste dager, gjorde et stort bragd uten sidestykke i den irakiske militærhistorien. Andijon. Andijon (eller Andizjan'") er en by i Ferganadalen i det østlige Usbekistan med omkring 350 000 innbyggere. Byen er hovedstad i provinsen Andijon ("Andijon viloyati") som er Usbekistans mest tettbefolkede provins. Historie. Byen var kjent som Andugan på 900-tallet. Den ble ødelagt av mongolene, men mot slutten av 1200-tallet begynte en ny storhetstid med en sønnesønn av Djenghis Khan, Kaydu khan, som gjorde Andijon til hovedstad i kongeriket Fergana, en posisjon som byen beholdt i tre hundre år. Andijon var sentrum for en levende og lønnsom handel med Kashgar. I 1483 ble byens store sønn, Zahiriddin Muhammad Babur født. Men han måtte snart forlate byen. Tilskuddet av khanatet i Kokand førte til at Andijons betydning avtok. Russerne under general Skobelov erobret byen i 1876 etter hard motstand. Byen var i 1898 sentrum for et opprør ledet av en ishan av naqshbandiordenen, Madali. Opprøret ble brutalt slått ned av russerne etter tre dagers harde kamper. I 1899 nådde jernbanen byen og en russifiseringsprosess skjøt fart. I 1902 ble Andijon rammet av et stort jordskjelv som krevde minst 4500 menneskeliv og ødela store deler av gamlebyen. Andijon er sentrum for Usbekistans oljeindustri. Det er store bomullsmarker i området. Den koreanske bilprodusenten Daewoos lokalisering av en bilfabrikk til Andijon var et viktig tilskudd til byens og regionens næringsliv. Andijon massaker 2005. Andijon var i mai 2005 åsted for en militær massaker av mange hundre demonstranter som protesterte blant annet mot president Islam Karimovs regime. Regjeringen prøvde først å dekke over saken, men måtte på internasjonal press innrømme hendelsen. Savannakhet. fra sentrum av SavannakhetSavannakhet er en by ved floden Mekong sør i Laos. Den har 66 552 innbyggere og er Laos' tredje største by. Savannakhet er et handelssentrum (elvetransport og flyplass) med skog- og næringsmiddelindustri. Stupaen "That Ing Hang" ikke langt fra byen er ett av Laos viktigste pilegrimsmål. Mark Lawrenson. Mark Thomas Lawrenson (født 2. juni 1957 i Preston) er en tidligere engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid som midtstopper i Liverpool FC. Lawrensen ble i sin tid den dyreste spilleren Liverpool noengang hadde kjøpt da han ble hentet for £900 000 fra Brighton i august 1981. Lawrensen spilte totalt 356 kamper og scoret 18 mål for Anfield-klubben. Han ligger pr. 10. mai 2007 på syvendeplass på listen over spillere med flest kamper i den engelske Liga-Cupen. Lawrensen hadde to korte opptredener som manager. I 1988 var han manager for Oxford og i sesongen 1989/1990 var han manager for Peterborough. Han har jobbet i media helt siden han sluttet som spiller/trener. Slaget ved Dezful. Slaget ved Dezful var utkjempet ved utkanten av byen Dezful langs Karkeh-elven mellom Iraks 4th. korpset og Iran med improviserende forsvarsstyrker. Dezful var strategisk sett meget viktig for herredømmet over nordlige del av Khuzestan i sørvestlige Iran under Irak-Iran-krigen. De iranske forsvarstyrkene sinket ned det irakiske fremstøtet lenge nok til at forsterkninger kunne kom til for forsvaret. Med overføring av flystyrker til den strategiske viktige flybasen Vahdati ble forsvarsevnen styrket. De mindre og dårligere bestykkede iranske styrker etter harde kamper i flere omgang klart å stoppe irakerne flere kilometer fra den strategiske viktige byen. Slaget. 9th. og 10th. irakiske pansrede divisjoner med tilleggsstyrker avanserte over grensen ved 22. september i hensikt på et hurtig fremstøt før det iranske forsvaret kunne reorganisert seg for et faktisk invasjonsforsvar. Det flate terrenget foran Dezful kunne ha tillatt en rask erobring i løpet av få dager med liten motstand fra de fåtallige og dårlig organiserte forsvarerne. Men taktisk sett var ikke irakerne dyktig med mekaniserte krigføring eller manøverkrigføring, deres taktikk var basert på overveldende ildkraft, frontale engasjement og manglende flankesikring. Dessuten ved bruk av taktikken med tung ildkraft mot selv den minste motstand ble det ekstra viktig å forflytte deres artilleristyrker og logistikk som besørget behovet for ammunisjon. Offensiven mot Dezful ble sløvet ned at iranerne fikk tid på seg for reorganisering av et effektiv forsvar langs Karkeh-elven. Ved 28. september hadde irakerne i 4th. korpset endelig nådde regionen med Dezful, Vahdati flybasen og Karkeh-elven. Den neste morgen rykte 9th. pansrede divisjon gjennom et svakt punkt på forsvarslinjen opprettholdt av den regulære 77th. iransk infanteridivisjon. Etter å ha tatt viktige posisjoner deriblant en radarstasjon ble de stoppet av 84th. iransk divisjon med kamphelikopterstøtte og støtte fra en stridsvognsbataljon langs Karkeh-elven. Under kampene langs Karkeh-elven ikke langt fra Dezful viste de iranske stridsvognsmannskaper seg å være bedre på taktisk krigføring. Tross langt flere irakiske stridsvogner kunne de iranske manøvrere fritt for flankeskytning på de irakiske. De irakiske stridsvogner var behandlet som bevegelige artilleriplattformer for statisk krigføring. De iranske kamphelikoptre med TOW styrte missiler angrepet irakerne med stor suksess, under et angrep var opptil 20 stridsvogner ødelagt. I dagene framover fortsatt de destruktive stridighetene ved Dezful med stor intensitet sammen med heftige flyangrep av iranske angrepsfly, i bare to angrepsoppdrag var 4 F-5E og 1 F-4E fly skutt ned av irakiske ZSU-23-4 mobile luftvernskytser. Ved 2. oktober var kampene ved Dezful ikke lenge så intense som tidlige, flere steder var irakerne tvunget 10 kilometer tilbake. Kampene langs Karkeh-elven og mot Dezful fortsatte, for ved 8. oktober startet irakerne et nytt angrep med forsterkninger fra 1st. irakisk mekaniserte divisjon som ble forvarslet av intenste flyangrep og rakettangrep med FROG taktiske bakke-til-bakke raketter. En FROG-rakett traff byen Dezful der 270 sivilister var drept eller såret. De irakiske styrkene avanserte mot to høyder ved Dezful som senere falt. Med høydene under irakisk kontroll kunne de ha utsikt mot Dezful for deres artilleri. Men igjen var det iranske forsvaret for sterk. Ved 24. oktober hevdet iranerne å ha ødelagt over 40 pansrede kjøretøyer og stridsvogner med deres kamphelikoptre. Ved 25. oktober ble 5 FROG-7 raketter skutt mot Dezful flyplass, men rakettene istedenfor rammet byen der 115 sivilister ble drept og flere andre skadet. Ved 8. november 1980 hadde to AH-1J Cobra kamphelikoptre sniket seg dypt bak de irakiske linjer for overraskelsesangrep vest for Dezful der de oppdaget to irakiske Mi-25 kamphelikoptre. Under den første «helikopterkamp» i historien mellom kamphelikoptre ble begge irakiske Mi-25 skutt ned i overraskelse av iranerne, den ene med TOW. Ved midten av november 1980 var Slaget ved Dezful avløst av skyttergravkrig langs kilometer etter kilometer av skyttergraver og maskingeværreder samt nedgravde tyngre våpen som stridsvogner. Tenorbuffo. Tenorbuffo er en komisk tenorstemme, brukt i operaer og operetter. Den ligger i samme leie som en lyrisk tenor, og er mindre tung og strålende enn heltetenoren eller karaktertenoren. Tenorbuffo-roller er typisk tekstrike og komponert i et ikke for høyt leie. Det gjøres også bruk av falsett; spesielt i fransk operatradisjon ble falsett-buffo meget benyttet. «Pedrillo» i "Bortføringen fra Serail" og «Monostatos» i "Tryllefløyten", begge av Mozart, er eksempler på tenorbuffo-roller. Lyrisk tenor. Lyrisk tenor er en tenorstemme. Den er mindre strålende og mindre dramatisk enn heltetenoren, med mer utpreget modulasjon. Dermed står den nærmere kunstsang og skildrer i sterkere grad følelser og stemninger. Thomas Ness. Thomas Ness (født 1966) er en norsk interiørarkitekt MNIL fra Årøysund på Nøtterøy som nå er bosatt i Oslo. Ness er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Ness driver sitt eget interiørdesignfirma, s. Han har i løpet av 2000-tallet utviklet seg til å bli en av landets ledende og mest kjente interiørarkitekter. Ness deltok i tre interiørprosjekter i tilknytning til programmet på TVNorge i 2004. Ness' design har i særlig grad gjort seg gjeldende i restaurantbransjen, der han blant annet har hatt et omfattende samarbeid med eiendomsinvestoren Christian Ringnes og restaurantmagnaten Bjørn Tore Furset. Ness har hatt ansvaret for, og selv designet, store deler av interiøret i den nye Ekebergrestauranten, interiøret i restauranten i det nye operahuset i Oslo, samt møbeldesignet på Bølgen & Moi Briskeby. I tillegg har Ness stått bak interiøret i restauranter som "Lofoten", "Matfinken" og "Havsmak" i Oslo. Et annet viktig prosjekt for Ness har vært interiøret på nye Frogner kino. Ulafeltet. Ulafeltet er et olje- og gassfelt i blokk 7 i sørlige del av Nordsjøen. Navnet kommer av den berømte losen Ulabrand fra Ula i Vestfold. Feltet ble erklært drivverdig i 1976 og produksjonen startet i 1986, med BP som operatørselskap. Ulafeltet er tilkoblet Ekofisk med rørledning, og derfra videre gjennom Norpipe til Teesside. Havdybden i området er ca. 70 m og reservoiret består av sandstein fra øvre juratiden tilhørende Ulaformasjonen. I tillegg er Blanefeltet som ligger på grensen mellom norsk og engelsk side av Nordsjøen, knyttet opp til Ula ved hjelp av havbunnsanlegg. Operatør for Blanefeltet er Talisman Energy Norge AS. Produksjonstart Blane: Sommeren 2007 Mikkel Bjønness-Jacobsen. Mikkel Bjønness-Jacobsen (født 12. oktober 1863 i Nøtterøy, død 1941) var en norsk teolog og biskop i Hamar bispedømme i perioden 1922–34. Bjønness-Jacobsen ble cand.theol. i 1894. Han arbeidet som lærer i Oslo og for Indremisjonsselskapet mellom 1886 og 1895. I 1895 ble han residerende kapellan i Østre Toten, og i 1917 ble han oppnevnt til domprost i Hamar. Han var biskop i Hamar bispedømme fra 1922 til 1934. Fra 1934 til 1940 var Bjønness-Jacobsen formann i styret for Menighetsfakultetet. Bjønness-Jacobsen var en konservativ teolog, men hadde ingen framtredende rolle i kirkestriden på begynnelsen av 1900-tallet. Han var regnet som en fremragende predikant. Staffan Westerlund. Staffan Westerlund (født 1942 i Sverige, død 22. mars 2012) var en svensk jurist, forfatter og professor i miljørett. I 1992 ble Westerlund professor i miljørett ved juridisk fakultet, Uppsala universitet. Han ble ansett som en av de viktigste bidragsyterne til utviklingen av fagområdet miljørett i Sverige, og har hatt betydelig innflytelse på den miljørettslige forskningen i Norden. Han vant Svenska Deckarakademins pris for årets beste svenske kriminalroman to ganger. Arnoldus Hille. Arnoldus Marius Hille (født 1. mars 1829 i Fresvik i Leikanger (nå Vik i Sogn), død 7. januar 1919 i Christiania) var en norsk teolog og biskop i Hamar Stift i perioden 1887–1906. Han var sønn av godseier og landhandler Wollert Krohn Hille (1796–1860) og Elisabeth Marie Hess Lem (1798–1888), og var henholdsvis far og farfar til de senere biskopene i Hamar Henrik Greve Hille og Georg Hille. Hille startet sine studier på Bergen katedralskole og ble cand.theol. i 1852 i København. Han var sterkt påvirket av Søren Kierkegaards skrifter, og det ga seg for ham utslag i en tvil om han skulle bli prest. Han arbeidet som lærer i flere år etter teologisk embedseksamen og tok ikke praktisk-teologisk eksamen før i 1861. Han fikk sin første prestestilling som fengselsprest i Bergen i 1865. I 1872 ble han utnevnt til residerende kapellan i Stange, og i 1876 domprost i Hamar. Han etterfulgte Halvor Folkestad som biskop i Hamar i 1887, og ble dermed den andre biskopen i Hamar etter gjenopprettelsen av bispedømmet i 1864. Han lot bygge en vakker privatbolig i nærheten av domkirken. Denne ble mange år senere solgt til Opplysningsvesenets fond og gjort til permanent bispebolig på Hamar. Christen Brun. Christen Brun (født 6. september 1846 i Bergen, død 1917) var en norsk teolog og biskop i Hamar stift i perioden 1906–17. Brun ble cand.theol. i 1870. Han var folkehøyskoleleder i Skoger og fra 1873 bestyrer for lærerskolen i Balestrand, før han innledet sin geistlige karriere som sokneprest i Våler i 1887. I 1897 ble han sokneprest ved Mariakirken i Bergen. Han var biskop i Hamar stift fra 1906 til sin død i 1917. Brun var en aktiv foredragsholder, og noen av hans foredrag finnes i trykt form. Det gjelder Brun var en konservativ teolog. Han støttet opprettelsen av Menighetsfakultetet, og ble sensor der da institusjonen fikk eksamensrett i 1913. Bibliografi. Brun skrev flere teologiske bøker, innenfor kirkehistorie og systematisk teologi/dogmatikk. Anita Valen de Vries. Anita Valen de Vries (født 12. desember 1968 i Porsgrunn) er en norsk syklist. Hun var lenge et stort talent innen sykkelsporten, men tok en pause fra sporten da hun kom ut for en ulykke som 18-åring rett i forkant av OL i Seoul, 1988. Etter 14 års opphold tok hun opp sykkelsporten igjen. De fleste spådde begrensede resultater, noe hun motbeviste med stor overbevisning. Hun oppnådde mange høye plasseringer i verdensmesterskap og i verdenscupen, samt at hun tok mange etappeseire i forskjellige klassikere i perioden 2002 til 2005. Hun deltok i OL i både 2000, 2004 og 2008 (se meritter). Hun er en av få sykkelryttere som har fem norgesmesterskap. Den første seieren tok hun før ulykken i 1988, hvor hun delte seieren med Tone Benjaminsen. I 2003 viste en blodprøve for høye verdier av koffein, men etter en langvarig prosess i idrettens organger ble Valen frikjent for brudd på dopingreglementet. Hun sykler nå for det nederlandske laget Vrienden van het Platteland. Hun er søster av Monica Valen som også er tidligere syklist og mor til to barn. Høsten 2009 var hun deltaker i TV2s "Skal vi danse", der hun røk ut i første runde. Sumpsnutebiller. Sumpsnutebiller (Erirhinidae) er en artsfattig familie av biller som hører til gruppen snutebiller (Curculionoidea). De blir ofte regnet som en underfamilie av familien snutebiller (Curculionidae), men skiller seg på enkelte måter fra disse. De er relativt avlange og slanke, små til middelsstore snutebiller, med en lang, slank snute. Antennene er knebøyde og sitter festet nær spissen av snuten. Artene finnes gjerne på fuktige steder. Utseende. Små til middelsstore, avlange snutebiller. Snuten er ganske lang og krum, og de knebøyde antennene sitter festet nær spissen. På farge er de oftest mørke, brunlige, gjerne med mønster dannet av lyse skjell. Hodet (bortsett fra snuten) er temmelig kort og bredt, med middelsstore, flate fasettøyne. Snuten er vanligvis lengre enn hodet og brystskjoldet til sammen. Antennenes første ledd (skaftet) er gjerne omtrent like langt som resten av antennen. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, med rundede sider. Oversiden er kraftig punktert og har ofte et mønster av lyse skjell. Dekkvingene er bredere enn brystskjoldet, med markerte skuldre, parallellsidige i de fremre tre fjerdedelene, tilspisset bakerst. De har tydelige punktrekker og vanligvis et mønster av lyse skjell som noen ganger dekker det meste av overflaten. Beina er middels lange og ganske kraftige. Lårene er fortykkede, vanligvis uten tenner på undersiden. Framleggene ("protibiae") ender i en kraftig, innoverrettet pigg. Føttene er fem-leddete, men det fjerde leddet er svært lite ("pseudotetramere" føtter). Det tredje leddet er tolappet, og det ytterste leddet tynt og sigdformet. Levevis. Som de fleste snutebiller er de planteetere. De fleste av artene er knyttet til sumpplanter, for eksempel "Grypus equiseti" som går på sneller ("Equisetum" spp.), der larvene lever inne i stenglene. Artene i slekten "Notaris" lever på forskjellige enfrøbladete sump- og vannplanter, blant annet kjempesøtgress ("Glyceria maxima"), takrør ("Phragmites australis"), strandrør ("Phalaris arundinacea"), starr ("Carex" spp.), dunkjevler ("Typha" spp.) og siv ("Juncus" spp.). Slekten "Tanysphyrus" spesialiserer seg på flytebladplanten andmat ("Lemna" spp.). Slekten "Thryogenes" lever på sivaks ("Scirpus" spp.), siv ("Juncus" spp.) og piggknopp ("Sparganium" spp.). Noen få arter lever på planter som vokser på tørt land, for eksempel einstape ("Pteridium aquilinum"). Systematisk inndeling / norske arter. Noen inndelinger plasserer den artsrike slekten "Dorytomus" Germar, 1817, i denne gruppen, men den er utelatt i de nyeste klassfikasjonene. Kilder. Silfverberg, H. 1992. "Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae" (Liste over Nordens biller). Helsinki. Eksterne lenker - Bilder. "Grypus equiseti":. "Notaris acridulus":. "Notaris scirpi":. "Tanysphyrus lemnae":. Hans Erik Ødegaard. Hans Erik Ødegaard (født 20. januar 1974) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Sandefjord Fotball og Strømsgodset. Hans posisjon på banen var sentral midtbane. Overgangen fra Strømsgodset til Sandefjord skjedde 12. desember 2003. Etter ankomsten til vestfold i 2004 ble han satt rett på A-laget og spilte fast i noen sesonger. Men etter 2005/2006-sesongen slet han med spilletid, og valgte den 18. juli 2007 å terminere kontrakten med Sandefjord. Han er nå assistenttrener i Mjøndalen under Vegard Hansen. Ødegaard og Kenneth Karlsen danner tospann som assistenter i Mjøndalen, som spiller i 1. divisjon. "Hansi" tok en økonomisk utdannelse, mens han spilte fotball, og kan falle tilbake på den når karrieren innen fotball opphører. Einar Sundt. Einar Leschly Hansen Drejer Sundt (født 16. oktober 1854 i Oslo, død 20. september 1917 i Stockholm) var en norsk forretningsmann og skribent, grunnlegger og første redaktør av tidsskriftet Farmand. Etter artium i 1871 arbeidet Sundt en tid i et importfirma eid av en fetter. Han tilbrakte så noen år i London, før han vendte tilbake og etablerte eget firma i Kristiania. I 1881 gjorde kapitalmangel at firmaet måtte avvikles. Han drev igjen forretninger i London, før han på ny kom til Norge, der han i 1890 startet Christiania Svineslagteri. I 1880 hadde Sundt begynt å skrive forretningsstoff, først til "Dagbladet", senere til "Morgenbladet" og "Stockholms Dagblad". 14. februar 1891 grunnla han "Farmand. Ugeskrift for Norges Næringsveie" inspirert av The Economist, som han hadde lest i London, og fra 1892 konsentrerte han seg fullt og helt om dette. Bladet, som var et sterkt talerør for frihandel, ble populært, og Sundt benyttet denne talerstolen til å argumentere for ulike utviklingsprosjekter, for eksempel "Bergensbanen". Like før han døde i 1917, utgav Sundt boka "Imagination, Labour, Civilisation". Sundt var sønn av teologen Eilert Sundt, og dattersønn av forfatteren Maurits Hansen. Farmand Gullnummer. Farmand Gullnummer var en årlig utgivelse av forretningsbladet Farmand. Gullnummeret var et spesielt godt gjennomarbeidet og større nummer av bladet. Gullnummeret ble jevnlig resensert i media. Gullnummeret kom i november/desember. Struktur. Struktur (lt. "structura", «byggemåte») er et begrep som brukes for å beskrive og sammenligne måter for hvordan organismer, gjenstander og handlinger er bygget opp og/eller sammensatt. Begrepet brukes i en rekke sammenhenger, eksempelvis om "strukturen" i et samfunn eller en økonomi, den "strukturelle oppbygningen" av menneskekroppen eller en flyplass, "overflatestrukturen" på et maleri eller møbel, en "strukturert" atferd eller masse og lignende. Man kan altså hevde at begrepet "struktur" gjerne brukes til å beskrive enhetlige sammenhenger, ofte som noe positivt, men per definisjon kan det like gjerne være i negativ eller ubetydelig sammenheng. Kumae. Kumae (it. "Cuma", gresk Κύμη, "Kyme") er en gammel gresk bosetning nordvest for Napoli i Campania, Italia. Den ble trolig grunnlagt ca 1000–800 f.Kr., og var den første greske koloni på det italienske fastlandet. Stedet er kanskje mest kjent for sin sibylle, besunget av Vergilius. Hennes formodede helligdom – en hule – er i dag en turistattraksjon. Kabylia. Kabylia er et fjellområde omringet av daler og Middelhavet i Algerie. Innbyggerne sier også «Tamurt n Leqbayel» (Kabylernes land), mens dikterne liker å si «tamurt idurar», Fjellandet. Fjellandet utgjør den vestlige del av Djurdjura. De gamle kaller det Aït Wadda («de som er nedenfra»), og den østlige del av Djurdjura kalles Aït Oufella («de som er fra høyden»). Kabylia har en flere kilometer lang kystlinje. Landet er en del av Atlasfjellene og ligger ved Middelhavskysten. En del av denne kystlinjen, mellom Bgayet og Jijel smykker landskapet med et vakkert klippelandskap kalt «la corniche kabyle». I kolonitiden ble denne kystlinjen kalt «Det lille Kabylia». For historikeren Ibn Khaldoun representerer denne delen av landet som kalles Bougie-provinsen det de gamle kabylene kalte «Tamawya taqbaylit», Kabyliaføderasjonen. Geografi. Kabylia dekker flere fylker i Algerie: Tizi Wezzu og Bgayet (på fransk Bougie), største delen av Tubiret og Burǧ Bu Arreriǧ, og den del av Sṭif fylke, Bumerdas, Jijel og Tamsilt. Som følge av Kabylsk opprøret i 1871, bestemte den Franske okkupasjonsmakten å dele denne provinsen i to ved Soummam dalen: det Store Kabylia og Lille Kabylia, som også blir kalt Øvre eller Nedre Kabylia. Befolkning. Området er befolket av Kabyler, den nest største berbiske gruppe etter Shleuhene i Marokko. De snakker kabylsk, et av de berbiske språkene. Siden Den berbiske våren i 1980, har kabylene vært de meste aktive til å kjempe for erkjennelsen av det berbiske språket i Algerie. Ferhat Mehenni er grunnlegger og første president av Bevegelsen for autonomi i Kabylia (MAK). Han har siden 1. juni 2010 vært president i den provisoriske regjeringen for Kabylia (GPK), en regjering bevegelsen satte opp i eksil i Frankrike. Religion. Kabylene er i majoriteten muslimske, men det finnes et stort antall ikke-troende. Historisk har Kabylia vært med alle religionene i Middelhavsland og har bidratt «som en del av den Berbiske verden» til noen av de greske og romerske guder (se "Berbiske Mytologi") som Antaios. Først henga de seg til det overnaturlige og animismen, og til i dag ble det noen spor av det. Senere kom de monoteistiske religioner, jødedom, kristendom og islam. Synkretisme (påkalling av Anzar, regnguden, kvinner som korser seg før de reiver spedbarnet, etc…) var, og er, fortsatt tallrik. Dette er det «Kabylske islam». Agnes Buen Garnås. Agnes Buen Garnås, landskappleiken 2011 i Seljord. Agnes Buen Garnås (født 23. oktober 1946) er norsk folkemusiker (kveding) og sangpedagog, kjent som en av landets mest fremtredende formidlere av vokaltradisjoner. Buen Garnås vokste opp i Jondalen ved Kongsberg, som datter av spelemannen Anders A. Buen og kvedaren Margit Buen, og søster til folkemusikerne Hauk og Knut Buen. Hun er utdannet i kulturarbeid ved Høgskolen i Telemark (1975-77) og har videre undervist ved Ole Bull-akademiet på Voss og vært tilknyttet universitet og høgskoler. Med Dagne Groven Myhren etablerte hun kvedarseminarene, først på Rauland i 1975, som resultat av arbeid i miljøet rundt Club 7. Nå nylig etablerte hun Norsk Kvedarforum (2002). Hun var med i ensemblet Kvedar (2000–2004), og er nå i ensemblet Ljod med Marilyn Mazur, Birgit Løkke og Ruth Wilhelmine Meyer. Buen Garnås har virket mye på plater og konserter med sin yngre bror Knut Buen, samt med Jan Garbarek ("Rosenfole" og "Twelve moons"). Forøvrig er hun mor til kvederen Ingvill Marit Buen Garnås, munnharpisten Jon Elling Buen Garnås og felespilleren Per Anders Buen Garnås. I dag er hun bosatt i Bø i Telemark. Hermann Gunkel. Herman Gunkel i ung alder Hermann Gunkel (født 23. mai 1862 i Springe, død 11. mars 1932 i Halle) var en tysk protestantisk teolog og forsker i Det gamle testamente. Han regnes som formkritikkens grunnlegger. Gunkel var sønn av en luthersk prest. Han studerte teologi i Göttingen, Gießen og Hannover. I 1895 ble Gunkel professor i Det gamle testamente ved Humboldt-Universität zu Berlin I samme år kom hans bok "Schöpfung und Chaos in Urzeit und Endzeit" ("Skapelse og kaos") ut. I 1901 kom den første utgaven av hans kommentar til Første mosebok: "Genesis". I 1926 ga han ut en annen bok som blir regnet som et standardverk, kommentaren til Salmenes bok ("Die Psalmen"). Av helsemessige årsaker trakk Gunkel seg tilbake og ble professor emeritus i 1927. Hans "Einleitung in die Psalmen" ("Introduksjon til Salmenes bok") ble hans siste større arbeide, det ble fullført ved hjelp av "Joachim Begrich", som var han svigersønn og en tidligere student av ham. Gunkel var en fremragende representant for den religionshistoriske skole ("die religionsgeschichtliche Schule"). Dette var en gruppe teologer fra Göttingen, som delte oppfatninger om hvordan man kunne analysere utviklingen av religioner. I tillegg til Gunkel besto den opprinnelige gruppen av Albert Eichhorn, William Wrede, Wilhelm Bousset, Johannes Weiß, Ernst Troeltsch, Wilhelm Heitmüller og P. Wernle. I begynnelsen var de først og fremst opptatt av kristendommens opprinnelse, men fokuset ble etterhvert bredere og favnet også den historiske bakgrunnen for tidlige iraelittiske religioner, og andre tidlige religioner i Midtøsten. Noen mindre verk av Gunkel ble oversatt til norsk i 1916 av Sigmund Mowinckel. Eksterne lenker. Liste over utgivelser av Hermann Gunkel Gunkel Gunkel Gunkel Hale. Hale, rumpe, rove eller svans er en smal, gjerne piskelignende fortsettelse av dyrs bakkropp ut bak anus. Hos alle virveldyr er halen en naturlig forlengelse av ryggraden (halebeinet). Virkelig hale finnes bare hos ryggstrengdyr, hos andre dyregrupper med langstrakt form, fortsetter tarmen gjennom hele organismen og ender ut bakerst, eller halen består av hår eller en slags følehorn (haletråd). Hale er sterkt tilbakedannet hos menneske og menneskeaper, og mangler helt hos springpadder. Hos fugler er selve halen kort og krøllet opp i en klump, og det vi kaller hale hos fugl er en "stjert" eller et "vele" som vokser ut som lange eller korte fjær (styrefjær) eller som en fjærdusk. Hos hvaler og fisk avsluttes halen med en halefinne. Hos fisk og krypdyr kalles halen også for "spord". Hos pattedyr der halen for en stor del består av hårvekst kalles den gjerne "svans". Halens funksjoner. Den originale funksjonen til virveldyrenes hale er å skape framdrift. Ulike haler kan ha flere funksjoner, hos landdyr er den i mange sammenhenger et viktig balanseredskap for dyra, eksempelvis hundedyr og kattedyr som løper fort, hoppende pungdyr som kenguruer og wallabyer, og fugler som flyr og bruker stjerten som balanseror og høyderor. Som sådan styres den til en viss grad av balansesenteret i hjernen, selv om den også kontrolleres av viljen. Hos noen dyr er halen eller svansen også et viktig redskap for å holde insekter unna (eksempelvis hester og kyr), samtidig som mange arter bruker den aktivt i kroppsspråket sitt (eksempelvis tiur, påfugl, rovpattedyr og hjortedyr). I likhet med fisk bruker hvaler og mange krypdyr halen (halefinnen) til å skape framdrift i vann med. Hos noen insekter fungerer dessuten halen som pusteorgan (eksempelvis vannskorpioner), spiseorgan, gripeorgan (eksempelvis noen apekatter og øgler) eller forplantningsorgan, mens den hos andre fungerer som forsvarsorgan (eksempelvis hos skorpioner, stikkveps og bier). Masken. "Masken" ("The Mask") er en amerikansk Oscar-nominert spillefilm fra 1994 regissert av Chuck Russell. Filmen er basert på en tegneserie skapt av John Arcudi, Mike Richardson og Doug Mahnke og publisert av Dark Horse Comics. Jim Carrey spiller hovedrollen som Stanley Ipkiss. Filmen skiller seg klart fra tegneserien, som er svært brutal og voldelig. Handling. Stanley Ipkiss er en ypperst normal og kjedelig bankmann. Han har null drag på damene og et liv som er gråere enn en regnværsdsg i London. Alt dette forandrer seg radikalt når Stanley finner en gammel maske med merkelige krefter. Når han tar den på, blir han forvandlet til en hemningsløs, skandaløs, uimotståelig og vannvittig morsom virvelvind. Han beveger seg fortere enn lynet, danser bedre enn Fred Astaire, bekjemper kriminalitet på sin egen måte og forteller husverten hvor skapet skal stå. Kollaborativ publisering. Kollaborativ publisering er et begrep som nyttes om samarbeid mellom flere deltakere på nettet, der man publiserer tekst, bilde og lyd på nettet, og får deretter respons på det man har publisert. Med kollaborativ publisering kan man få respons på det man har skrevet i form av kommentarer, vi kan se det på blogger og forumer. Kollaborativ publisering gir også en mulighet for å redigere andres tekster, som vi kan se på wikipedia. Ved å redigere informasjon som andre har skrevet, forsterker man informasjonen, teksten og kunnskap. Tim Berners-Lee er mannen som skapte verdensveven. Han skapte den med et mål, å binde folk sammen sosialt, slik at de kunne samarbeide og kommunisere med hverandre. Kommunikasjon er en forutsetning for samarbeid, og samarbeid er viktig for læringen. Det finnes mange kollaborative publiseringsverktøyer, de mest brukte er wiki, forum og blogg, de er såkalte web 2.0 applikasjoner som gir mulighet for samarbeid og interaktivitet. Ved hjelp av de kollaborative publiseringsverktøyene kan man samarbeide med andre for å få frem en best mulig resultat. Alle kan bidra med noe. Slik at man forbedrer tråden/teksten. Ved hjelp av verktøyene kan man samarbeide med andre personer, på forskjellige måter uavhengig av tid å sted. Blogg. Med blogg eller blogging menes det at man legger inn sine synspunkter om forskjellige saker på et internett side. En blogg kan ta også opp forskjellige ting som skjer i verden, viktige hendelser og begivenheter. Internettsiden oppdateres automatisk, slik at det siste du legger inn kommer øverst. Blogging kan sammenlignes med en dagbok på nettet, som blir oppdatert hele tida. Brukere som leser bloggen har muligheten til å legge inn kommentar til blogg innlegget. Kommentaren som blir lagt inn er oftest relatert til bloggen. Bloggeren får dermed respons på det han/hun har skrevet, og det bidrar til at bloggeren lærer noe av de som kommenterer. Bloggeren har også den mulighet å svare på kommentarene som kommer inn på bloggen, dermed kan man diskutere rundt blogginnleget. Dette bidrar til at både bloggeren og den som kommenterer lærer noe, de samarbeider om læringsprosessen. Wiki. En wiki er en samling av informasjon i form av hypertekstdokumenter på internett. Det finnes mange wiki-sider på nettet, den mest kjente er wikipedia.org, som er et gratis oppslagsverk på nettet. Det som gjør at wiki er et godt kollaborativt verktøy på nettet er at hvem som helst, når som helst kan gå inn å redigere andre personers artikler. Wikier er laget for at man skal samarbeide med tekster sammen, slik at de blir gode. Når man jobber sammen med noen om en tekst da går det mye raskere og man sparer tid, enn om man jobber med teksten alene. I tillegg kan man lære noe av den andre personen som har redigert teksten/artikkelen. Det øker læringsutbyttet sterkt og bidrar til at alle lærer hverandre noe. Trøbbel. "Trøbbel" er en LP-utgivelse med Eldar Vågan fra 1982. En herre med bart (album). "En herre med bart" er en LP-utgivelse fra 1985 med Eldar Vågan, SLP 99006 (Opal records) med melodier som «Bigamist i kveld» og «Ølet inn i låven». Tube. Tube er en sylindrisk beholder av mykt metall eller plast, som har tut med skrukork i en ende, og er lukket ved å bli flatklemt og sammenrullet i den andre. Tykkelse og lengde kan variere etter innholdsmengde, fra nesten for liten til å håndtere, til vanlig størrelse for tannkrem. Innhold i en tube er pastost (geleaktig), dvs. substanser som salver, kremer, geler og kunstnerfarger. Etterhvert som tuben tømmes, rulles den flate enden sammen, slik at det fortsatt er lett å trykke ut mere innhold. Tuben er populær fordi den er lett å ta ut innholdet i kontrollerte former uten bruk av andre redskaper. Når den er lukket, skjer der lite av endringer som størkning eller uttørring. Tuben ble utviklet og patentert i USA av maleren John Rand i 1841. Han hadde da sett seg lei på stadig å måtte røre ut maling som størknet og ble ubrukelig på paletten. De første tubene ble laget i bly, som ble avløst av en tinnlegering, senere aluminium. I dag brukes plasttuber til det meste, mens malerfarger oftest kommer i tinntuber. Linda Evangelista. Linda Evangelista (født 10. mai 1965 i St. Catharines i Ontario) er en canadisk modell. Tidlige liv. Evangelista ble født av italienske foreldre og vokste opp i en katolsk arbeiderklassefamilie. Hun visste allerede i en alder av 12 at hun ønsket å bli modell, og i 1978 ble hun oppdaget av en agent under en missekåring. Karriere. Evangelista flyttet til New York og fikk kontrakt med Elite Model Management. Siden flyttet hun til Paris for å utvikle karrieren. Evangelista blir sammen med Christy Turlington, Claudia Schiffer, Cindy Crawford, Kate Moss og Naomi Campbell ansett som en av de få, ekte supermodellene som endret synet på mote sent på 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet. Evangelista er kjent som «Kameleonen» på grunn av at hun har endret hårfrisyren sin flere ganger, og på grunn av måten hun kan forvandle seg totalt foran kamera. Hellmocup. Hellmocup er en cup som ble opprettet i 1972, der de to lagene Indre og Kjær spilte kamper. I den tiden ble Hellmocup spilt i Hellmobotn. Den første Hellmocup finale endte 4-2 til Kjær. Etter hvert som det ble flere lag som meldte interesse for å spille fotball sammen, ble cupen flyttet til Musken, hvor den idag blir arrangert hver sommer i regi av "DSJ". Cupen avvikles over en helg(fredag og lørdag) i juli. Det er mulig å spise på sommercafeen. 7 lag på herresiden, lagene: Indre, Bjørkvik, Musken, Tjieloabme, Grunnfjord, Vássjá og Kjær. 3(4) lag på damesiden, lagene: Indre, Bjørkvik, Musken og Tjieloabme(/Kjær). Mooserwirt. Mooserwirt er en legendarisk restaurant og bar i bydelen Mooser, St. Anton am Arlberg, Østerrike. Kjent for after-ski med DJ Gerhard. HK (butikkjede). HK er navnet på en dagligvare- og kolonialbutikkjede som opererte i Norge fra sent på 1970-tallet til 1997, da siste butikk ble lagt ned. Kjeden ble kjøpt opp av Spar, og enkelte Spar-butikker har rester av gamle klistremerker eller gamle falmede skilt med HK-symbolet på, slik som for eksempel, på Spar på Sannerud i Hamar. De frie franske styrker. De frie franske styrkene (fransk: "Forces Françaises Libres") var det "Frie Frankrikes" eksilregjerings militære styrker under andre verdenskrig. Etter at Frankrike hadde kapitulert og blitt okkupert av Tyskland ønsket ikke Charles de Gaulle og andre franske politikere å erkjenne nederlaget og den våpenstillstandsavtalen som ble undertegnet med tyskerne, og oppfordret i stedet sine landsmenn til å fortsette kampen. Styrkene ble rekrutter fra de franske styrkene som ved krigsutbruddet befant seg i Storbritannia, fra franskmenn og franske militære styrker som evakuerte til Storbritannia etter kapitulasjonen, men også fra de franske koloniene, særlig (Tsjad, Kongo, Kamerun og flere) som sluttet seg til de Gaulle. Majoriteten av det Frie Frankrikes tropper bestod av soldater med annen etnisk bakgrunn enn franskmenn. I begynnelsen var det Frie Frankrikes betydning mer psykologisk enn militær, men de frie franske styrkene ble etter hvert med omfattende. De deltok i befrielsen av Libya, og gjorde i juni 1942 betydelig innsats ved Bir Hakeim da disse styrkene oppholdt de tyske styrkene slik at de britiske og samveldestyrkene kunne omgruppere foran Det første slaget om El Alamein. Også i eksempelvis Eritrea, Syria, Tunisia og Italia bidrog de frie franske styrkene til den allierte krigsinnsatsen. Da Italia kapitulerte med i september 1943 befridde de frie franske styrkene Korsika og Elba, før de senere ble satt inn i frigjøringen av selve Frankrike. Lothringenkors. Lothringenkors kalles også "Lorrainekors", "patriarkkors" eller "dobbeltkors", på fransk: "Croix de Lorraine" eller "Croix Patriarcale", og på engelsk: "Double cross" eller "Lorraine cross". Denne korsformen forekommer dessuten under navnet «patriarkalkors» på norsk, og det er også det vanlige svenske navnet på dette korset. På dansk kalles det dels «partiarkkors» og dels «dobbeltkors». Denne korsformen er et heraldisk kors med to tverrarmer på en loddrett korsarm. Den øvre tverrarmen er som oftest kortere enn den nedre, men tverrarmene – eller alle korsarmene – kan også være tilnærmet like lange. Tverrarmene kan dele den loddrette korsarmen slik at dennes nederste del blir den lengste, eller de kan dele denne korsarmen i tre omtrent like store deler. Navnet «Lothringenkorset» har det fått fordi det ble brukt som lokalt symbol i Lothringen (fransk: "Lorraine"). Der er den øvre tverrarmen oftest kortere enn den nedre. Lothringenkorset ble nyttet som korsfarermerke da hertugen av Lothringen i 1099 var med og erobret Jerusalem. Dette korset har vært et symbol på Jeanne d'Arc og hennes motstandskamp mot fremmede inntrengere i Frankrike. Mellom 1871 og 1918 (og senere mellom 1940–1944), var den nordlige tredjedelen av Lothringen en del av Tyskland, sammen med Alsace. I denne perioden ble korset et samlingspunkt for de franske bestrebelsene for å få tilbake de tapte områdene. Slik ble korset også en symbol på fransk patriotisme. Korset ble brukt som symbol for de frie franske styrkene under andre verdenskrig. Senere har korset vært brukt som et 43 meter høyt monument over Charles de Gaulle i hans hjemby, og som et symbol for de franske gaullistpartiene. Korsformen med de to tverrarmene inngår i Ungarns og Slovakias riksvåpen som har røtter fra middelalderen, samt i Litauens riksvåpen der det har like lange korsarmer. Kors med to tverrarmer finnes både i andre offentlige og i private våpenskjold fra mange land. Korset er et internasjonalt tuberkulosemerke, og gjenfinnes i Nasjonalforeningen for folkehelsen sin logo, som ble startet som Nasjonalforeningen mot tuberkulosen. MNW. MNW ("Music Network" eller "Musiknetvärket Waxholm") er et svensk plateselskap som i en årrekke var det største uavhengige plateselskapet i Norden. I 2003 opplevde selskapet en økonomisk krise og overlot distribusjonsvirksomheten sin til Bonnier Amigo før resten av selskapt i 2004 ble solgt til Push Music Group. MNW hadde også en norsk avdeling mellom 1994 og 2003. Plateselskapet ble opprettet for å gi den fremvoksende progg-bevegelsen et alternativ utenfor de etablerte kanalene, og var ved siden av Silence Records det ledende progg-selskapet. Der imidlertid Silence la vekt på musikalsk eksperimentering rettet MNW seg mer mot den eksplisitt politiske proggen. Den første utgivelsen var med visegruppa Gunder Hägg (senere Blå Tåget), og selskapet har siden stått bak utgivelser med blant andre Hoola Bandoola Band, Nationalteatern, Ebba Grön, Björn Afzelius, Mikael Wiehe, Nynningen, Eldkvarn og Dan Berglund. Middelborg. Middelborg er et sted like sør for Årøysund og nord for Stranda på Nøtterøy. Stedet hører til grunnkretsen Årøysund og delområdet Torød. Middelborg ligger midtveis mellom Nordre- og Søndre Årøy og karakteriseres av en rekke eneboliger som ligger langs sjøen, med tilhørende brygger. En blindvei sørover langs sjøen skiller bryggene og boligeiendommene på stedet. Middelborg kan sies å være en del av det større tettstedet Årøysund, men formelt finnes det et klart navneskille mellom Årøysund og Middelborg. Denne grensen kan sies å gå ved Tollstasjonen i Årøysund. Sør for denne ligger Middelborg. Navn. Navnet Middelborg skal være brukt om stedet siden omkring 1740. "Mitta" har også vært i bruk om stedet, men dette navnet er ikke lenger vanlig i dagligtalen. Begge disse navnene har klare preferenser til beliggenheten midtveis mellom Nordre- og Søndre Årøy. Höfner. Karl Höfner GmbH & Co. KG er en tysk prudusent av musikkinstrumenter. Strengeinstrumentmaker Karl Höfner stiftet selskapet i 1887 i Schönbach, og selskapet ekspanderte fort til å bli ledende produsent av strengeinstrumenter i Tyskland. Selskapet er i dag delt i to divisjoner hvor den ene produserer gitarer og bassgitarer mens den andre produserer strykeinstrument. Merket ble kjent for hele verden på 1960-tallet etter at The Beatles bassist Paul McCartney benyttet seg av "Höfner 500/1 Vintage '62 Violin Bass". 500/1 Vintage har et karakteristisk utseende med sin lille «kropp» og slanke «hals». Blå Tåget. Blå Tåget er et svensk proggband som opprinnelig kalte seg "Tjalles Horizont" for så å bli "Sound of music" og fra 1969 "Gunder Hägg". I januar 1972 ble bandet tvunget til å bytte navn til "Blå Tåget" på grunn av en navnestrid med friidrettsutøveren Gunder Hägg. Historie. Gruppens opphav kan spores til at Leif Nylén Torkel Rasmusson og Mats G. Bengtson møttes i Tore Bergers atlieer fra 1967 for å spille sammen. Etter en tid sluttet også improvisasjonsmusikeren Roland Keijser og Göran von Matérn seg til. Gruppens første egentlige opptreden foregikk på Andy Warhol-utstillingen på Moderna Museet i Stockholm i februar 1968. Hovedattraksjonen på opptredenen var Pärson Sound, og Tjalles Horizont, som bandet kalte seg for kvelden, hadde fått liv til å spille i Pärson Sounds pauser. Bandet hadde i denne anledning også blitt forsterket av pianisten Torsten Ekbom Våren 1968 reiste fruppen, som nå kalte seg Sound of Music, på en miniturne til gallerier i Lund og Göteborg, nå med Leif Nyléns kone Elisabet Nylén på cello. Rasmusson hadde komponet en vignettmelodi som het "Come to where the flavour is / come to Sound of Music" og de framførte sanger som "Teddy Bear Baby", "Vetekatten" og "Låt mig få leva". I mai 1968 sluttet Urban Yman og Kjell Westling seg til og gruppen endret seg fra å være en anarkistisk eksperimentpop-gruppe til å bli en av gruppene innen for den radikale bevegelsen med politisk bevisste tekster, og det var i og med dette gruppen byttet navn til Gunder Hägg. Med delvis finansiering fra Tore Berger ga de i 1969 ut sin første LP "Tigerkaka" på det nystiftede MNW. Mesteparten av materialet på platen hadde blitt laget til et radiostykke som handlet om Saltsjöbadsavtalen. Med materialet fra den nye plata dro de ut på sin første virkelige turne og i juni 1970 deltok de blant annet på den første "Festen å Gärdet" Samme år kom LPen "Vargatider" og i 1971 kom "Glassfabriken". I 1972 byttet gruppen navn til Blå Tåget og spilte inn dobbel-LPen "Brustna hjärtans hotell". I 1974 kom LPen "Slowfox", før gruppa plutselig ble oppløst. Mellom 1968 og 1974 hadde da bandet spilt mer eller mindre kontinuerlig. von Matérn og Keijser hadde ved forlatt gruppen en stund før, mens Carl Johan De Geer hadde sluttet seg til. På begynnelsen av 1980-tallet samlet bandet seg til en rekke konserter som resulterte i live-plata "Blå Tåget på Fågel Blå". Siden skjedde ingenting før 1996 da en rekke konserter på Mosebacke vekte tanken om å lage en ny plate. Det fantes et titalls nyskrevne låter, og flere kom til før de nok en gang gikk inn i MNWs studio i Waxholm. Medlemmene i Blå Tåget er de samme som på 1970-tallet: Bengtsson (til sin død i 2005), Berger, Nylén, Rasmusson, Westling, Yman og av og til de Geer. Den mest kjente sangen deres er trolig «Den ena handen vet vad den andra gör», som Ebba Grön gjorde en kjent versjon av under tittelen «Staten och kapitalet». Nordre Årøy. Nordre Årøy er en øy som ligger i Nøtterøy-skjærgården i Oslofjorden, tvers overfor tettstedet Årøysund. Nordre Årøy er en del av "årøyene", sør for Nordre Årøy ligger Søndre Årøy. Mellom øyene ligger Geiteskjærene. Navn. Den riktige gammelnorske formen skal være Alrøy, som kommer av trenavnet olr (nå or), betydningen blir derfor: oreskogøyen. Navnet uttales i dag som oftest "Å'rø" av lokalbefolkningen. Andre eksterne lenker. Årøy, Nordre Alan Kennedy. Alan Phillip Kennedy (født 31. august 1954 i Sunderland) er en tidligere engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Karriere. Kennedy begynte sin karriere i Newcastle, og da han var 19 år var han med på laget som møtte Liverpool i finalen i FA-Cupen i 1974 på Wembley. Det ble ingen god opplevelse for Kennedy og Newcastle i det Liverpool vant kampen 3-0. To år senere kom Newcastle til finalen i Liga-Cupen, men Manchester City vant 2-1, og dermed var det nok en tapt finale for den unge Alan Kennedy. Kennedy debuterte for Newcastle som 18 åring 10. mars 1973, hjemme på St James' Park mot Stoke. Han fortsatte å spille regelmessig for klubben helt til han i august 1978 ble hentet til Liverpool av manager Bob Paisley for £300.000. Debuten for sin nye klubb kom 19. august hjemme på Anfield mot Queens Park Rangers, i en kamp Liverpool vant 2-1. Hans første mål for de røde kom i 3-0 seieren borte mot Birmingham på St Andrews 9. september. Han var med på laget som vant 1. divisjon i 1979 og 1980. Med Kennedy som venstreback og Ray Kennedy som venstreving, skapte de to sammen mye bryderi for motstanderne. Kennedy var skadet mye i sesongen 1980/1981, men ble friskmeldt i tide til å være med å slå West Ham i finalen i Liga-Cupen etter omkamp. Dette skulle ikke bli det eneste trofeet han vant denne sesongen, for det mange husker best av Kennedy i sin tid som Liverpoolspiller var i finalen i Serievinnercupen i Paris mot Real Madrid. Med 10 minutter igjen å spille løp han ned venstresiden før han skjøt i mål og sørget for Liverpools tredje seier i denne turneringen. Kennedy fortsatte å spille fast for Liverpool og vant en rekke mesterskap de neste årene. I finalen i Serievinnercupen i 1984 mot Roma scoret han det avgjørende målet i straffespark-konkurransen etter at selve kampen hadde endt 1-1. Han ble dermed den første Liverpool spiller til å score det avgjørende målet i en Serievinnercup-finale to ganger. I 1985 hadde han mistet plassen sin på laget og byttet derfor klubb til Sunderland, etter å ha spilt 359 kamper og scoret 20 mål for Liverpool. I årene etter byttet han klubb en rekke ganger. Han var innom blant annet: Hartlepool, Wigan og Wrexham. 38. serierunde i Premier League 2006/07. 38. serierunde i Premier League 2006/07 er den siste runden i 07. Alle kampene ble spilt søndag 13. mai klokka 16:00. Søndre Årøy. Søndre Årøy er en øy som ligger i Nøtterøyskjærgården i Oslofjorden, tvers over Årøysundet for stedene Middelborg, Stranda og Nestvik på Nøtterøy. Søndre Årøy er en del av "årøyene", nord for Søndre Årøy ligger Nordre Årøy. Mellom øyene ligger Geiteskjærene. Navn. Den riktige gammelnorske formen skal være Alrøy, som kommer av trenavnet olr (nå or), betydningen blir derfor: oreskogøyen. Navnet uttales i dag "Å'rø" av lokalbefolkningen. Eksterne lenker. Årøy, Søndre Billund lufthavn. Billund lufthavn (IATA: BLL, ICAO: EKBL) i Billund, Danmark, er en av landets største flyplasser for lastefly, den har også mange charterflyvninger samt noen ruteflyvninger. Sandodden. Sandodden eller Tollstasjonen på folkemunne, ligger i grunnkretsen Årøysund. Eiendommen utgjør det naturlige skillet mellom Middelborg og Årøysund. Stedet har sitt naturlige navn fra den utstikkende langgrunne sandbanken og odden, som ligger tvers ovenfor Nordre Årøy og utgjør den smaleste passasjen i hele Årøysundet. Navnet "Tollstasjonen" kommer fra toldvisitør "Rasmus Fladstrup", som festet tomt her i 1765 og bygde hus på stedet. Călin Popescu-Tăriceanu. Cǎlin Popescu Tǎriceanu (født 14. januar 1952 i București) er en rumensk politiker (PNL). Han var landets statsminister fra 2004 til 2008. Tǎriceanu er av gresk etnisk opprinnelse. Han er utdannet innenfor datateknikk. Ringshaug (Nøtterøy). Ringshaug i Årøysund i Nøtterøy kommune er et mindre sted som ligger på en av eiendommene som for lenge siden tilhørte Sand. Navnet skal ha kommet fra en innflytter som bosatte seg her på 1740-tallet og gikk under kallenavnet "Søren Ringshaug" (mannen stammet trolig fra Ringshaug i Slagen). Stedsnavnet har med tidens tann forsvunnet og blitt erstattet av "Årøysund". Bayerprosessen. Bayerprosessen er en metallurgisk proesess hvor aluminiumoksid utvinnes av bauksitt. Bauksitt vaskes i natriumhydroksid ved 175°C, aluminiumoksiden løses da opp i den flytende natriumhydroksiden og blir til aluminiumhydroksid, mens resten av bauksitten danner slagg. Al2O3 + 2 OH- + 3 H2O → 2 [Al(OH)4]- Når blandingen nedkjøles vil aluminiumhydroksiden bli liggende som fast stoff og kan hentes ut. Aluminiumhydroksiden varmes så ppp til 1050°C, vannet i aluminiumhydroksiden fordamper da og vi sitter igjen med ren aluminiumoksid. 2 Al(OH)3 → Al2O3 + 3 H2O Rønningen (Nøtterøy). Rønningen utgjør den nordre delen av grunnkretsen Årøysund i Nøtterøy kommune. Rønningen besto opprinnelig av ett stort bruk, slik som Sand, men ble på siste halvdel av 1900-tallet delt opp i noe mindre deler, med tilhørende eneboliger eller sommerboliger. Rønningen er mindre tettbebygget enn andre deler av Årøysund og er hjem for noen av de mest eksklusive eiendommene på hele Nøtterøy. Tinius Nagell-Erichsen hadde sitt sommerhus i Rønningen. Ørjan Røyrane. Ørjan Røyrane er en norsk fotballspiller som spiller midtbane på Sandefjord Fotball. Sammen med sin eldre bror Jon André Røyrane er Ørjan ansett som et av de store talentene i Norge. Derfor ble han hentet fra Norheimsund IL i 2006. Før ankomsten til Sandefjord har Ørjan spilt på både ungdomslaget og A-laget til Norheimsund IL. Røyrane har ikke spilt fast på A-laget til Sandefjord Fotball, men han har spilt for det meste på 2. laget til klubben. Han har også styrket ungdomslaget (junior elite) til Sandefjord Fotball. Han har vært U-lanslagsspiller i fotball siden han var 15 år gammel. Han begynte som U15-spiller, og er nå i spillerstallen til U19-landslaget i fotball. Ørjan Røyrane er venstre flankespiller med en rekke landskamper i aldersbestemte klasser. Erling Bauck. Erling Bauck (født 8. april 1924 i Mosjøen, død februar 2004 i Bærum) var en nordmann som satt i tysk fangenskap fra 1942 til 1945 under andre verdenskrig, først i Norge, fra 1944 i Auschwitz. Ved krigens slutt ble han sammen med tusenvis av andre fanger tvunget til å marsjere vestover foran den sovjetiske framrykningen. Han ble reddet ut av Tyskland av de hvite bussene. I 1945 skrev han boken «Men noen kom fra det» for å dokumentere sine erfaringer i nazistenes konsentrasjonsleirer. I senere tid var han svært opptatt med å formidle fakta om denne perioden i Europas historie, blant annet som tidsvitne for Hvite busser. Hans bok «Du skal leve» kom ut i 1979, og ble bestselger i 1980. Boken bygget videre på erfaringene beskrevet i «Men noen kom fra det», og regnes som et viktig vitnesbyrd over denne delen av norsk krigshistorie. Litteratur. Erling Bauck: "Du skal leve". Aschehoug, 1979 Geiteskjær. Geiteskjær og Geiteskjærene består hovedsakelig noen få større og mindre skjær mellom Nordre- og Søndre Årøy i Nøtterøy-skjærgården. Navnet "Geiteskjær" brukes hovedsakelig om det østre skjæret i gruppen. Her finner man gode bademuligheter i blant annet et stupetårn. Dette skjæret ble i sin tid kjøpt i fellesskap av lokalbefolkningen i Årøysund for å sikre det populære utfartsstedet mot å bli kjøpt opp av private utbyggere. Jon André Røyrane. Jon André Røyrane (født 12. desember 1983) er en norsk fotballspiller. Han har bodd hele oppveksten på Hatlestrand. Hans posisjon på banen er midtbane. Sammen med sin bror Ørjan Røyrane ankom han Sandefjord i 2006. Han klarte imidlertid ikke å etablere seg på A-laget, og valgte å reise til Bergen og Løv-Ham Fotball. I løpet av vårsesongen kom Røyrane inn som innbytter i to kamper i serien for Løv-Ham. I juli ble han lånt ut til Åsane Fotball resten av sesongen. Sommeren 2009 skrev han under fire måneders kontrakt med FK Tønsberg. Foran 2010-sesongen gikk Røyrane til Lyn. Hans debut kom som innbytter 5 minutter før full tid i sesongåpningen den 5. april 2010 mot Glimt. Hans første mål for Lyn kom i 2. runde av NM i 3-0 seieren borte mot Fana 19. mai 2010. Etter at Lyn gikk konkurs sommeren 2010 gikk Røyrane til Kristiansund.. Vinteren 2012 ble Jon André Røyrane klar for Islandske Selfoss. 3 Doors Down. 3 Doors Down er et amerikansk alternativt-rockeband som ble grunnlagt i 1994 i Escatawpa i Mississippi, USA. Bandet ble formet av trioen Brad Arnold (trommer), Todd Harrll (bassgitar) og Matt Roberts (gitar). Brad Arnold er vokalist i bandet. Han startet å synge i bandet da ingen andre ville synge. «Kryptonite», «Duck & Run», «Loser», «Be Like That», «When I'm Gone» og «Here Without You». Den største hiten til 3 Doors Down er «Let Me Go». Manuel Azaña. Dr. Manuel Azaña Díaz (født 10. januar 1880 i Alcalá de Henares, nær Madrid – død 3. november 1940 i Montauban, Frankrike), spansk politiker, som var den andre og siste presidenten i Den andre spanske republikken (mai 1936-april 1939). Han var forsvarsminister fra april til juni 1931 og statsminister fra juni 1931 til september 1933 Azaña kom fra en rik familie, men ble foreldreløs ung, og studerte i Madrid, ble advokat i 1897 og tok doktorgraden i 1900. Etter at sosialistene tapte den spanske borgerkrigen flyktet han til Frankrike og gikk av som president. Leonardstatuetten. Leonardstatuetten er en norsk revypris som ofte kalles norsk revys høyeste heder. Prisen utdeles av Norsk revyforfatterforening, og gis til folk som gjennom lengre tid har hatt stor betydning for underholdningslivet i Norge. Den har vært tildelt alt fra scenografer til skuespillere og forfattere. Den første prisen ble delt ut i 1968 og den første som ble hedret var Arvid Nilssen. Prisen er oppkalt etter Einar Leonard Schanke, en av Norges viktige revypersonligheter som instruktør, komponist og revydirektør fra femtitallet og til sin bortgang i 1992. Prisvinnere. Sølvi Wang fikk prisen i 1987 Arthur Arntzen ble hedret i 1997 Gullroselav. Gullroselav ("Vulpicida pinastri") er en lavart med bladformet thallus opp til ca 3 cm i diameter. Den er sterkt gul på oversiden, noe lysere gul på undersiden, og er ruglet. Gullroselaven er festet til underlaget med spredte, lyse rhiziner på undersiden. Den har avrundede og oppoverbøyde lobekanter. Arten vokser normalt på bark (vanlig på furu og einer), på halvråttent og dødt trevirke. Gullroselaven er vanlig i hele landet. Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Gonzalo Queipo de Llano. Gonzalo Queipo de Llano y Sierra (født 5. februar 1875 i Tordesillas, død 9. mars 1951 i Sevilla) var en spansk adelsmann og offiser, som kjempet for nasjonalistene under den spanske borgerkrigen. Han skulle egentlig bli prest, men bestemte seg i stedet for å satse på en karriere i hæren. Han var kadett på det kongelige kavaleriakademiet i Valladolid og kjempet på "Cuba" under Den spansk-amerikanske krigen og i Rif-krigen. Queipo de Llano ble brigadegeneral 1923. Han var svært kritisk til den spanske hæren, og på grunn av sin opposisjon mot diktator Miguel Primo de Rivera ble han fratatt kommandoen og fengslet. Han ble løslatt i 1926, men fortsatte å kritisere regjeringen, og ble gitt avskjed fra hæren i 1928. To år etter ble han leder for den republikanske militærforeningen og samarbeidet med den nasjonale revolusjonære komiteen, som ville styrte kong Alfonso XIII av Spania. Etter at det mislykkes flyktet han til Portugal. Da Alfonso XIII måtte abdiserte i april 1931 kom han tilbake til Spania og ble gjort til sjef for det 1. militærdistriktet i Madrid. Han ble senere utnevnt til sjef for det militære kammeret i Den andre spanske republikken av president Niceto Alcalá-Zamora, som han var i familie med. Queipo de Llano støttet opprinnelig Folkefronten og hadde en ledende stilling i Den andre spanske republikken fra 1934 til 1936. Han var likevel kritisk til deler av Folkefrontens politikk, f.eks. landbruksreformene, forbudet mot Falange og at Catalonia ble gitt autonomi. Da Alcalá-Zamora ble avsatt som president 10. mai 1936 og erstattet med den mer radikale Manuel Azaña begynte Queipo de Llano sammen med generalene Emilio Mola, Francisco Franco og José Sanjurjo å planlegge å avsette regjeringen. Han var et av de ledende medlemmene av gruppen av konspiratorer som startet et militært opprør 17. juli 1936 som førte til den spanske borgerkrigen. Queipo de Llanos rolle i erobringen av Sevilla i begynnelsen av krigen har fått nesten mytisk status. Han hevdet først å ha tatt byen med bare 200 menn, og sa senere at han bare hadde hatt 15 menn. Dette ble den aksepterte versjonen av historien. Nyere forskning av historikeren Paul Preston tyder likevel på at erobringen av Sevilla skjedde etter grundig planlegging og med minst 4000 soldater. Han ble sjef for nasjonalisthæren i Sør-Spania, og satte i gang et angrep på Málaga den 17. januar 1937. Byen overgav seg til de nasjonale styrkene 8. februar. Han gjennomførte også propagandasendinger under krigen og ivret for å starte opp landbruksproduksjonen i Andalucia igjen ved å skrive ut arbeidsplikt. Landbrukseksporten til Europa var en viktig økonomisk bærebjelke for Francos Spania på denne tiden. Etter seieren i den spanske borgerkrigen ble han utnevnt til generalløytnant, og sendt av Franco som ambassadør til Italia og senere sjef for det militære distriktet Sevilla. Forholdet til Franco var likevel ikke det beste og han var ikke tilhenger av kongen. Han døde på landeiendommen sin i nærheten av Sevilla. Eugen Jørgensen. Eugen Honoratius Jørgensen (født 29. november 1862 i Kristiania, død 14. mai 1938 i Bergen) var en norsk botaniker. Han hadde artium fra Oslo Katedralskole i 1880, og ble cand. real. i 1887, med utmerkede karakterer i matematikk og fysikk. Han ble tidlig interessert i botanikk, og allerede i 1883 utga han en beskrivelse over floraen i Langesund og Kragerø. Han arbeidet som middelskolelærer flere steder i Norge (Tromsø, Hammerfest, Sandefjord, Kristiania) før han i 1894 fikk jobb ved Bergen Katedralskole, hvor han ble til pensjonsalderen i 1932. Jørgensen fortsatte sine botaniske studier, fra 1898 med stipendier fra Bergen Museum, og fra 1914 som statsstipendiat. Han skrev florageografiske studier fra flere steder hvor han oppholdt seg. Han skrev omfattende avhandlinger om Levermoser (Hepatophyta) og Øyentrøst (Euphrasia). Ettersom Bergen Museum arbeidet med marin flora, ble Jørgensen engasjert i dette arbeidet, og han utga etterhvert flere taksonomiske studier om plankton, blant annet "The protist plankton and the diatoms in bottom samples" som han utga sammen med "Hydrographical and Biological investigations in Norwegian Fiords" av Ole Nordgaard i 1905. Innenfor det lettere faglige forfatterskap var han også redaktør for flere utgaver av "Norsk flora: til bruk ved skoler og botaniske utflugter" og "Lærebok i botanikk for middelskolen", begge opprinnelig utgitt av H.L. Sørensen. Jørgensens botaniske studier førte ham til Svalbard i 1896, til Mexicogulfen i 1910 og til Novaja Semlja i 1921. Jørgensen omtales som en hardtarbeidende, sjenert mann. Hans samlinger av plankton og bilder befinner seg nå ved Universitetet i Bergen. Hans samlinger av radiolarie-slides befinner seg ved Naturhistorisk Museum, Oslo. PA Resources. PA Resources AB er et svensk oljeselskap. Selskapet kjøper, utvikler og utvinner olje og gass, og dessuten driver selskapet letevirksomhet etter nye reserver. PA Resources driver først og fremst i Tunisia. Mindre felt eies i Republikken Kongo (Brazzaville) samt i Ekvatorialguinea. PA Resources er et av de største selskapene i Tunisia. Hovedkontoret ligger i Stockholm, Sverige. Administrerende direktør siden start 1996 er Ulrik Jansson. PA Resources produserte 672 000 fat med olje i Tunisia i første kvartal 2007. PA Resources største produksjonstilgang i Tunisia er Didonfeltet som eies 100 prosent av konsernet. Den nye produksjonsplattformen ble satt i drift allerede i desember 2006, men utbyggningen av feltet ble sluttført første kvartal 2007. PA Resources Norge ble 1. januar 2009 kjøpt opp av Bayerngas Norge. PA resources mistet noe av sin produksjonskapasitet ved at deres 10% eierandel av Volve oljefelt ble overdratt til Bayerngas Norge i oppkjøpet. For 4. kvartal 2010 rapporterte PA Resources skuffende EBITDA på 358 mill. SEK. Azurite Marine bidro til lavere EBITDA enn tidligere. PAR produserer 17000 fat olje per dag som ventes å øke til 20000 i annet halvår 2010. Oljeproduksjonen i Tunisia ser med dette ut til å ha nådd toppen. Den vitruviske mann. Den vitruviske mann eller Den vitruvianske mannen (på latin "Homo Vitruvianus") er en proporsjonsstudie fra skisseblokka til Leonardo da Vinci som ble laget rundt år 1487. Tegningen viser en naken mannskropp forfra med utslåtte armer og rette bein innskrevet i en sirkel og et kvadrat. Motivet illustrerer en tekst av den romerske aktitekten Vitruvius der han skriver om geometri og menneskekroppens proporsjoner (relative størrelsesforhold). Bildet er et typisk eksempel på kunst i renessansen, hvor det var det vanlig å framstille mennesket nakent, slik som det var også i antikken. Originalen, som måler 34,4 x 25,5 cm, finnes i Gallerie dell'Accademia i Venezia i Italia. Notatene som hører til tegningen, er speilvendt skrift. Iraks riksvåpen. Iraks riksvåpen består av Saladins ørn som på brystet har et skjold med farger og inndeling fra Iraks flagg. Ørnen sitter på en grønn navneplate med teksten الجمهورية العراقية ("al-Jumhuriya al-`Iraqiya" eller «Den irakiske republikk»). Sammy Lee. Samuel Lee (født 7. februar 1959 i Liverpool) er en tidligere fotballspiller på Liverpools suksessrike lag i 1980-årene, og han var fram til juni 2011 assistentmanager for Premier League-klubben Liverpool, da han selv valgte å si opp jobben. Karriere som spiller. Lee fikk en ungdomskontrakt med Liverpool da han var 16 år i 1975, og han spilte seg oppover i forskjellige ungdomslag før han gjorde sin debut for førstelaget til Liverpool 8. april 1978. Lee kom inn som innbytter allerede i det 6. minutt for skadede David Johnson i hjemmekampen på Anfield mot Leicester. Han scoret sitt første mål i denne kampen, da han scoret i det 56. minutt. Liverpool vant kampen 3–2. Lee spilte regelmessig fra 1980, og selv om han var liten av vekst, ble han anerkjent som en midtbanespiller med gode pasninger, gode løp og i tillegg et godt skudd. I 1981 var Lee med å vinne både Liga-Cupen og Serievinnercupen med Liverpool. Han var også med da Liverpool vant 1. divisjon året etter. Han spilte fast for Liverpool helt frem til 1985, da han ble skadet, og var med på å vinne en rekke medaljer for de røde i denne perioden. I august 1986 skiftet han klubb til Queens Park Rangers. Her ble han kun en sesong, og han flyttet til Spania for å spille for Osasuna i 1987. Han ble i Spania frem til 1990 da han flyttet tilbake til England for å spille for Southampton. Han spilte en sesong i klubben før han gikk til Bolton som ble den siste klubben i hans karriere som spiller. Han la opp karrieren som spiller i 1991. Lee er pr. 10. mai 2007 nr. 15 over listen over spillere med flest kamper i Liga-Cupen for Liverpool. Totalt spilte han 295 kamper og scoret 19 mål for de røde. Han spilte 14 landskamper og scoret to mål for. Han fikk også 6 kamper for det engelske U21-landslaget. Karriere som trener. Hans tidligere kaptein på Liverpool Graeme Souness, inviterte Lee til å bli en del av trenerstaben i Anfieldklubben i 1993. Her ble han værende, og fortsatte som trener under både Roy Evans og Gérard Houllier. Under Houllier ble han forfremmet fra trener for reservelaget til å bli trener for førstelaget til Liverpool. I 2001 ble Lee ansatt som deltidstrener for det engelske landslaget som var trent av Sven-Göran Eriksson. I juli 2004 ble denne jobben permanent, og han sa da opp jobben som trener i Liverpool. I 2005 ble han ansatt som assistentmanager i Bolton, under Sam Allardyce, og den 30. april 2007 ble han ansatt som manager i klubben, da Allardyce trakk seg fra stillingen. Lee ble etterhvert sparket som manager i oktober, etter bare seks måneder med ansvaret etter flere dårlige resultater. I mai 2008 fikk han så jobben som assistentmanager i Liverpool under manager Rafael Benitez. Benitez uttalte at «... vi har ikke hentet Sammy tilbake bare fordi han pleide å spille for klubben, eller fordi han også tidligere har vært trener her. Han er en meget rutinert og høyt respektert trener, og hans anseelse gjorde at han stod frem som den fremste kandidaten til stillingen». Lees karriere i bl.a. den spanske klubben Osasuna og det faktum at han snakker flytende spansk, var også med i å sikre han stillingen. I juni 2011 ble det kjent at Sammy Lee hadde sagt opp jobben som assisterende manager for Liverpool under Kenny Dalglish. Det er forventet at han vil ta over den samme stillingen i West Ham United under den nyutnevnte manageren Sam Allardyce. Iberia Airlines. Iberia Líneas Aéreas de España, S.A., vanligvis kalt Iberia, er Spanias største flyselskap, med hovedkontor i Madrid. Selskapets hovedbaser ligger i Madrid Barajas International Airport og Barcelona Internasjonale Flyplass. Selskapet fusjonerte september 2009 med British Airways til det nye selskapet International Airlines Group, hvor begge selskapene fortsatt opererer under eget navn og varemerke. São Pedro lufthavn. São Pedro lufthavn (portugisisk: Aeroporto de São Pedro), er Kapp Verdes tredje største lufthavn. Den ligger på øya São Vicente, rundt 5 kilometer fra sentrum av byen Mindelo, og den betjener hele øya, samt naboøya Santo Antão. Den ligger i dalområdet på øya, nord for landsbyen São Pedro. Lufthavna ble åpnet i 1960. I 2005 begynte arbeidet med å omgjøre São Pedro til en internasjonal lufthavn, med utbyggingen av en ny og moderne terminal. Dverghare. Dverghare er Norges minste godkjente kaninrase. Idealvekten for voksne dyr ligger på 0,71 – 1,3 kg. Rasen kommer fra England, hvor den blir kalt Polish. Rasen ble først utstilt i Hull i 1884 av Mr George Hedworth, som viste frem 17 hvite polishkaniner. Rhiziner. Rhiziner. Hyfestreng fra lavarten "Pyrenocollema halodytes" sammen med cyanobakterien "Hyella caespitosa" Rhiziner er festetråder på undersiden av lav som fester lavens plantelegeme, thallus, til underlaget. Rhiziner er tynne hyfer eller hyfetråder (en cellerekke) som vokser ut fra underbarken på laven og inn i substratet – det som laven vokser på. MaiJazz. MaiJazz er en internasjonal jazzfestival som arrangeres årlig i Stavanger i midten av mai. Festivalen ble arrangert første gang i 1989 og hadde da fire konserter og ca 400 besøkende. Siden den gang har festivalen utviklet seg til en av landets viktigste og største jazzfestivaler med både internasjonale, nasjonale og lokale artister. Ved 15 årsjubileet i 2003 hadde festivalen 38 konserter og ca 12 000 besøkende. MaiJazz er en ideell organisasjon nært tilknyttet Stavanger Jazzforum. I 2011 arrangeres MaiJazz fra 10. mai til 15. mai. Evig solskinn i et plettfritt sinn. "Evig solskinn i et plettfritt sinn" er en amerikansk spillefilm fra 2004 i regi av Michel Gondry. Filmen hadde premiere på norsk kino 20. august 2004 og kom på DVD 1. desember samme år. Filmen vant Oscar for beste originalmanus. Handling. Handlingen er satt i en fremtid hvor det er mulig å gjennomgå en prosedyre for å slette personer fullstendig fra sinnet. Den intelligente, sindige Joel Barish (Jim Carrey) anser at han lever et perfekt liv med kvinnen han ser på som sin sjelevenn, den eksentriske, impulsive Clementine Kruczynski (Kate Winslet). Men én dag – helt uten forvarsel eller forklaring – sletter Clementine Joel fullstendig fra minnet. Totalt knust gjør Joel det samme med Clementine for å slippe smerten han føler. Snart begynner en kaotisk reise som inneholder Clementines sjalu kjæreste (Elijah Wood), et trekantdrama mellom de tre som har ansvaret for å slette Joels minner (Kirsten Dunst, Mark Ruffalo og Tom Wilkinson), og at Joel underveis gradvis skjønner at han fortsatt elsker Clementine og desperat forsøker å motsette seg minnefjerningen. Herodes Arkhelaos. Herodes Arkhelaos, eller "Herodes Arkelaus", var sønn av Herodes den store og hans samaritanske hustru Maltake. Han var helbror til Herodes Antipas. Han styrte i Judea noen år etter sin fars død, men vakte forargelse på grunn av flere forhold. Han ble så avsatt av romerne, og erstattet av en romersk landshøvding (prokurator). Herodes Arkhelaos er omtalt i Bibelen i Matteus 2:22. Mandatområde. Mandatområder i Midtøsten og Afrika. Et mandatområde er et landområde som blir administrert av en stat etter oppdrag fra Folkeforbundet. Det ble etablert etter reglene i artikkel 22 i Folkeforbundets traktat av 28. juni 1919. Alle territorier som ble utlagt som mandatområde, hadde før første verdenskrig vært kolonier under stater som var på tapernes side etter første verdenskrig, primært Tyskland og Tyrkia (Det osmanske rike). Mandatet ble tillagt en stat, kalt mandatar, som påtok seg visse forpliktelser i forhold til mandatet. Mandatarernes oppgaver ble fastlagt etter individuelt forhandlede retningslinjer. Tross hensikten om det motsatte ble mandatarerne ofte de facto sett som nye kolonimakter. De viktigste mandatarer var Storbritannia og Frankrike. Storbritannia fikk mandatet Palestina, mandatet Mesopotamia, og Frankrike fikk mandatet Syria. Jamaicas riksvåpen. Det gamle riksvåpenet (men med engelsk motto). Jamaicas riksvåpen ble tatt i bruk i 1661 og er designet av briten William Sandcroft, som da var erkebiskop av Canterbury. Våpenet ble noe endret i 1957. Riksvåpnet viser et par tainoer fra øya på hver sin side om et skjold med rødt kors med fem ananas, en krokodille på en trestokk. Det opprinnelige mottoet på latin, «Indus Uterque Serviet Uni», blev endret til engelsk «Out of Many, One People» ("Av mange, et folk") da landet ble uavhengighet i 1962. Atchison, Topeka and Santa Fe Railway. Atchison, Topeka and Santa Fe Railway, kort Santa Fe var et jernbaneselskap i USA. Det ble opprettet i 1859 og holdt det gående til 1995 da det ble slått sammen med Burlington Northern og dannet Burlington Northern Santa Fe Selskapet er mest kjent for prestisjetoget Super Chief som gikk mellom Chicago og Los Angeles og ble kjørt av Santa Fe mellom 1936 og 1971. Designet på lokomotivene brukt i dette toget er et av verdens mest kjente, og er gjengitt på mange leketøy, modelltog og andre effekter. Fylkesvei 245 (Hordaland). Fylkesvei 245 i Hordaland (Fv245) går mellom Fosse og Ådland i Meland kommune. Veiens lengde er 9,9 km. Eksterne lenker. 245 Eric Andersen. Eric Andersen (født 14. februar 1943 i Pittsburgh, Pennsylvania) er en norsk-amerikansk sanger og låtskriver bosatt på Kløfta utenfor Oslo. Andersen debuterte med sitt første musikkalbum "Today is the Highway" i 1965 og har siden gitt ut over 20 album innen country/rock/folk. Albumet "Blue River" fra 1972 er det albumet han har hatt mest suksess med og som har solgt mest av alle hans utgivelser. Etter at oppfølgeren "Stages" var blitt spilt inn samme år, forsvant mastertapene til albumet. Tapene ble ikke funnet igjen før i 1991 og ble da gitt ut som albumet "Stages: The Lost Album". På 1980-tallet flyttet han til Norge, og traff etterhvert Jonas Fjeld. Sammen med Rick Danko fra The Band dannet de trioen Danko/Fjeld/Andersen som ga ut albumet med samme navn i 1991. For albumet vant de Spellemannprisen 1991 i klassen Roots & Country. Trioen ga ut tre album sammen. Fylkesvei 244 (Hordaland). a>. Fylkesvei 244 passerer like foran kirken. Fylkesvei 244 i Hordaland (Fv244) går mellom Frekhaug og Fløksand i Meland kommune. Veiens lengde er 9,7 km Eksterne lenker. 244 Den rumensk-ortodokse kirke. Den rumensk-ortodokse kirke ("Biserica Ortodoxă Română" på rumensk) er en av de autokefale i de østlig ortodokse kirker. En majoritet av rumenere (18,817,975, eller 86.8% av befolkning, i følge 2002 tellingen) tilhører kirken. Det samme er tilfellet med et stort antall moldovere. Det er bare Den russisk-ortodokse kirke som har en større medlemsmasse enn Den rumensk-ortodokse. Medlemmer av Den rumensk-ortodokse kirke refererer gjerne til sin tro som Dreapta credință («den rette tro»). Det hender også at ortodokse troende blir omtalt som dreptcredincioși (rettroende) eller dreptmăritori creștini (rettvitnende kristne). Pterygoplichthys. "Pterygoplichthys" er en gruppe fisk. De lever i elver og oversvømmede sletter. De graver groper i mudderet, hvor de kan overleve i tørkeperioder. Noen arter blir 50-60 cm lange. De er vanlige matfisk for de innfødte i Sør-Amerika. Tidligere ble "Liposarcus" og "Glyptoperichthys" regnet som separate slekter, men artene i disse gruppene har senere blitt flyttet til "Pterygoplichthys". Navnet "Glyptoperichthys" kommer fra gresk "glyptes" som betyr «treskjærer», "peri" som betyr «rundt», og "ichthys" som betyr «fisk». Navnet kommer av at fiskene kan se ut som utskjærte figurer når de ligger og hviler. De har store ryggfinner med mer enn ni finnestråler, og tydelige nesebor. Fylkesvei 248 (Hordaland). Fylkesvei 248 i Hordaland (Fv248) går mellom Rydland og Io i Meland kommune. Veiens lengde er 2,4 km. Eksterne lenker. 248 Autokefale kirker. Autokefale kirker Al Pitrelli. Al Pitrelli (født 29. september 1962 i New York) er en amerikansk musiker. Han er best kjent for hans arbeid med Trans-Siberian Orchestra, Megadeth, Savatage, Blue Öyster Cult og O2L. Fylkesvei 407 (Hordaland). Fylkesvei 407 i Hordaland (Fv407) går mellom Storheimstø og Lunde i Radøy kommune. Veiens lengde er 5,6 km. Eksterne lenker. 407 Kenyas riksvåpen. Kenyas riksvåpen består av to løver som holder et Masai-skjold og spyd, skjoldet er sort, rødt og grønt og i det røde feltet en hane med øks. Løvene står på en silhuett av Mount Kenya med landets landbruksprodukter: kaffe, pyrethrum, te, mais, sisal og ananas. Fylkesvei 409 (Hordaland). Fylkesvei 409 i Hordaland (Fv409) går mellom Lundsdalen og Soltveit i Radøy kommune. Veiens lengde er 21,1 km. Eksterne lenker. 409 Plaça Reial. Plaça Reial er en plass i bydelen Barri Gòtic i Barcelona, Catalonia, Spania. Den ligger like ved La Rambla. På plassen er et stort antall restauranter. Den er også kjent for sine mange utesteder. Reial Fylkesvei 411 (Hordaland). Fylkesvei 411 i Hordaland (Fv411) går mellom Sletta og Tveit i Radøy kommune. Veiens lengde er 5,4 km. Eksterne lenker. 411 Tore Bollingmo. Tore Bollingmo (født 26. oktober 1969) er ansvarlig redaktør i avisene og nettstedene som inngår i Lokalavisene Oslo AS, som er en del av konsernet Edda Media. Han er utdannet ved Norsk journalisthøgskole 1995. Bollingmo har tidligere vært nyhetsredaktør i Moss Avis, reportasjesjef i Sandefjords Blad og journalist i VG, Dagbladet, Larvik Morgenavis, ANB og Aura Avis. Hypostomus plecostomus. "Hypostomus plecostomus" er en harniskmalle. De fleste fiskene som selges under navnet «Hypostomus plecostomus», «plecostomus» eller bare «pleco», tilhører egentlig andre, beslektede arter. Den hører hjemme i tropiske deler av Mellom- og Sør-Amerika, i strømmende ferskvann eller brakkvannet i elvemunninger. Siden denne fisken blir ganske stor som voksen (opptil ca. 50 cm), er det ikke lett å få den i lek i akvariet. De fleste vellykkede oppdrettene av denne arten har foregått i dammer med leire- eller mudderbanker. De graver tunneler nær vannflaten, og hannen vokter eggene til de klekkes. I Florida og Texas har arten blitt introdusert, sannsynligvis dumpet av akvarister. De er også introdusert i flere asiatiske land. De drettes ofte i dammer i Singapore og Hongkong, hvor den er veldig populær som akvariefisk. Akvaristikk. Denne arten har liten verdi som matfisk, skjønt de spises av og til i sitt naturlige utbredelsesområde. I akvariehandelen er de imidlertid høyt verdsatt. Den er nattaktiv, og kjøpes ofte inn til akvarier på grunn av sin evne til å renske alger ut av karet. De unngår vanligvis lys, og foretrekker å gjemme seg på mørke steder. Om natten kommer de fram for å ete. Det er imidlertid ikke vanskelig å venne dem til å være dagaktive i akvariet. De er hardføre fisk som stort sett lever av plantemateriale, og noen krepsdyr. Tsjads riksvåpen. Tsjads riksvåpen ble tatt i bruk i 1970 og består av et gult skjold med blå bølgende linjer og en soloppgang. Bølgene symboliserer Tsjadsjøen og soloppgangen en ny start. Skoldet holdes av en geit og en løve. Geiten symboliserer den nordre delen av landet og løven den sørlige. Under skoldet en medalje og et bånd med Tsjads valgspråk på fransk. Halloween (film). "Halloween" er en amerikansk skrekkfilm som ble regissert av John Carpenter og kom ut i 1978. Filmen har Donald Pleasence, Jamie Lee Curtis, Nick Castle, Nancy Loomis og Brian Andrews i hovedrollene. Filmen har inspirert til flere etterfølgere. Filmens handling baserer seg på rollefiguren Michael Myers' flukt fra et psykiatrisk sykehus, hans drap av tenåringer og Dr. Loomis' forsøk på å spore opp drapsmannen og stoppe han. Ulikt mange andre, har Halloween lite blod og vold. Filmen begynner med at vi ser gjennom en mystisk skikkelses øyne. Skikkelsen sniker seg inn i familien Myers sitt hus, der han bruker en kjøkkenkniv til å drepe 17 år gamle Judith. Når Judith sine foreldre kommer hjem finner de den 6 år gamle broren hennes,Michael Myers stående utenfor huset med en blodig kniv. 15 år senere rømmer Michael som voksen fra mental-sykehuset, Smiths Grove som han ble lagt inn på. Han stjeler så masse utstyr til sin terror-ferd, inkludert en kjelerdress fra en drept mekaniker. Imellomtiden prøver doktoren til Micahel, Sam Loomis, å spore opp Michael med hjelp av Sherriff Brackett. Unge Laurie Strode, blir iakttatt av en mystisk person utenfor skolen hennes. På hjemveien blir hun også sett på av den samme skikkelsen. Det er Halloween og Laurie skal være barnevakt. Fort blir vennene hennes drept av skikkelsen som med en selvfølge er Michael. Den første er Annie Brackett, datteren til sherriffen, som får strupen skåret over. Så er det Lynda Van Der Klok og hennes kjæreste Bob. Bob blir spiddet med en kniv og Lynda blir kvalt. Laurie oppdager dette gjennom en telefon samtale. Hun oppdager likene og prøver å rømme fra Michael. Hun prøver også å drepe han. Etter mange forsøk blir hun nesten kvalt av Myers, men Loomis kommer inn og skyter han ned fra balkongen. Myers ser ut til å være død, men når Loomis ser ned er liket borte. Filmen slutter så med at Laurie gråter og vi ser klipp av åsteder der terroren har tatt plass samt med Michael sin pusting i bakgrunnen. Michael Myers går kledd i en mørk, skitten kjeledress som han tar fra et av sine ofre under rømningsferden. Han går også med en mørkthåret hvit maske, som han stjal fra en butikk. I nyinspillingen gjemmer han masken under gulvet i det gamle huset sitt. Masken til Michael Myers, var opprinnelig en Star Trek-maske (Captain Kirk). Den ble spraymalt hvit, og øyehullene ble kuttet større, samt at kinnskjegget ble revet av. Det var også planer om at han skulle bruke en klovnemaske (Emmet Kelly) i filmen, men valget falt på den hvitmalte Kirk-masken. Michael Myers dreper stort sett sine ofre med en stor kjøkkenkniv av merket Lamson. Filmen "Halloween" har hatt åtte etterfølgere hittil, og en nyinnspilling ble lagt i 2007, regissert av rockeren Rob Zombie. Han regisserte også nyinnspillingen av den andre filmen i 2009. Halloween-filmene har inspirert utallige skrekkfilmer opp gjennom årene. Den mest kjente er Fredag den 13de-serien fra 1980-2009. Oklahoma! Oklahoma! er tittelen på det som i dag regnes som verdens første ekte musical (musikkspill). Den hadde premiere i 1943 og var det første av en rekke samarbeidsprosjekter mellom forfatter- og komponistparet Rodgers og Hammerstein. "Oklahoma!"s innflytelse. Fra og med denne oppsetningen skulle musicaler skapes etter hvordan sang- og dansenumrene kunne legges inn i handlingen og føre historien videre. Stillestående numre ble umoderne, og den nye formen ledet til et tettere samarbeid mellom manus- og sangtekstforfattrne, komponistene og koreografer. Filmatisering. I 1955 ble musicalen filmatisert av regissøren Fred Zinnemann. Elfenbenskystens riksvåpen. Elfenbenskystens riksvåpen i sin nåværende utformning ble tatt i bruk i 2001. Det består av et grønt skjold med hodet av en elefant. Elefanten er et viktig symbol for landet siden det er det største dyret og landet har også fått sitt navn etter materialet til elefantens støttenner; elfenben. Skjoldet er omkranset av to palmer og en soloppgang. Soloppgangen er en tradisjonell symbol for en ny start. Under skjoldet et bånd med landets navn på fransk. Hypostomus. "Hypostomus" er den største undergruppen av harniskmaller. Det er tropiske ferskvannsfisker som stort sett holder seg i hurtigstrømmende vann. De fleste artene holder seg i lavlandet. Mange arter yngler i huler som de graver i mudderbanker eller i hule trestokker. Stangskyting. Stangskyting på Landsskytterstevnet 2007, de nærmeste skivene er på 155 m, og de lengst unna på 221 meters hold Stangskyting på Landsskytterstevnet 2007, elektroniske skiver med resultattavle som viser antall treff for hver skytter Stangskyting er en hurtigskytingskonkurranse i Det frivillige skyttervesen. Stangskyting ble første gang arrangert på Landsskytterstevnet på Elverum i 1912. Skytingen er oppkalt etter Oberst Georg Stang (1858–1907). Program. Reglene for stangskyting har endret seg gjennom årene, men den nåværende ordningen består i at skytteren i løpet av 2 x 25 sekunder skyter så mange treff som mulig på to forskjellige figurer på ukjente avstander. Figurene er «Småen» som står et sted mellom 125 og 175 meters avstand, og en 1/4-figur på mellom 200 og 250 meters avstand. Det er fri skytestilling, ubegrenset antall skudd. Utgangsstillingen er ferdigstilling, liggende med ladd og sikret våpen, kolben i bakken og fullt grep om kolbehalsen. Våpenet skal avsikres og taes opp i anleggsstilling på kommando "klar." Stangskyting på Landsskytterstevnet. På Landsskytterstevnet skal avstandene være oppgitt slik at alle får like forhold. Det er figurer med elektronisk registrering av antall treff. Det skytes en finale med de 10-15 beste skytterne fra den innledende skytingen. De siste årene har denne finalen blitt sendt på NRK-tv. Vinneren får oberst Stangs minnemedalje, også kalt «Stangmedaljen» og en aksje i A-pressens pokal. De beste skytterne klarer gjerne å oppnå 27-28 treff i løpet av skytetiden, de må bytte magasin etter 6 skudd, og deretter for hvert femte skudd. Hårkollen. Hårkollen er et tettbebygd område og en grunnkrets øst på øya Nøtterøy i Nøtterøy kommune. Grunnkretsen har 801 innbyggere. Geografi. Hårkollen var opprinnelig kun en skogkledd kolle, men en intensiv utbygging fra og med 1970-tallet har gjort stedet til et av de større tettstedene på Nøtterøy. I vest grenser Hårkollen til Oserød, i nord til Skallestad og i øst mot Arås og Ulvø. I sør grenser Hårkollen mot Oterbekk og Petterød. Skoler og barnehager. Hårkollen hadde lenge sin egen barneskole, men denne ble lagt ned i 2004 og erstattet av Oserød skole. Det gamle lokalet til Hårkollen skole har nå blitt til Hårkollen barnehage, dette er den ene av tre barnehager i Hårkollen. Skallestad barnehage og Oserød barnehage er de andre. Oserød Barnehage har Oserød skole som nærmeste nabo. Idrett. Hårkollen har ett idrettsanlegg, Hårkollhallen. Hallen er primært i bruk som håndballhall og har parkettdekke. Det har fra tid til annen også vært arrangert større arrangementer innen andre idretter, for eksempel innen badminton. Flere idrettsklubber og idrettsgrener trener i Hårkollhallen. Oserød skole benytter Hårkollhallen til sin gymnastikkundervisning. Republikken Kongos riksvåpen. Republikken Kongos riksvåpen består av et gult skjold med et grønt bølgende bånd på midten og en rød løve med fakkel på skjoldet. Over skjoldet er det en krone med landets navn på fransk, bak skjoldet er det to elefanter og under et bånd med landets valgspråk. Joan-Enric Vives i Sicília. Joan Enric Vives i Sicilia (født 29. juli 1949 i Barcelona, Spania) er biskop av Urgell i Spania, og som følge av dette biskoppelig fyrste i Andorra. Joan Enric Vives tok presteutdannelse først ved Seminari de Barcelona fra 1965, så ved Seminari Conciliar de Barcelona og ved teologifakultetet i Barcelona, der han tok lisensiatsgraden i teologi i desember 1976. Han ble presteviet for erkebispedømmet Barcelona den 24. september 1974 i hjemmenigheten, Sta. Maria del Taulat de Barcelona. Han tok eksamen i katalansk ved Universitetet i Barcelona i juli 1979. I juli 1982 tok han lisensiat i filosofi og utdannelsesvitenskap fra filosofiseksjonen ved Universitetet i Barcelona. I perioden 1983-1993 var han professor i historie og filosofi ved teologifakultetet Catalunya. I perioden 1988-1993 var han professor i de samme fagene ved «Ramon Llull». Han tok doktorstudier i filosofi ved Universitetet i Barcelona fra 1990 til 1993. Han ble visedekan ved filosofifakultetet ved Universitat «Ramon Llull» i 1989 og var det til 1993. Han ble «Formador» ved Seminari Conciliar de Barcelona i 1987, før han ble rektor i 1991. Det var han frem til 1997. Den 9. juni 1993 ble han utnevnt til titularbiskop av Nona og til hjelpebiskop i Barcelona. Han ble bispeviet den 5. september 1993 i katedralen i Barcelona. Den 25. juni 2001 ble han utnevnt til koadjutor-biskop av Urgell. Han etterfulgte så som biskop av Urgell den 12. mai 2003. Han avla konstitusjonseden som medfyrste av Andorra den 10. juli 2003 i Casa de la Vall i Andorra la Vella. A/UX. A/UX (kortform av Apple Unix) var Apple Computers versjon av Unix for noen av deres Macintosh-maskiner. A/UX kunne kjøre på maskiner i Macintosh II-, Quadra- og Centris-serien. A/UX ble først sluppet i 1988, mens den siste versjonen (3.1.1) kom i 1995. Maskinkravet var en Motorola 68k-basert Macintosh med FPU (flyttallsprosessor) og PMMU (Paged Memory Management Unit). Operativsystemet var basert på UNIX System V Release 2.2, med noen tilleggsfunksjoner fra System V Release 3 og 4, og 4.2 og 4.3 BSD. IP nettverksprotokollen var inkludert fra versjon 2 og oppover. A/UX 3.x hadde et grafisk brukergrensesnitt med de kjente Finder-vinduene og menyene. Ray Kennedy. Raymond Kennedy (født 28. juli 1951 i Northumberland) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte venstreving. Han er mest kjent fra tiden i Liverpool FC og Arsenal. I løpet av tiden i disse to klubbene var han med på å vinne alle trofeer i nasjonal og europeiske turneringer utenom trofeet i Cupvinnercupen. Karriere. Han spilte for Arsenal i årene 1968–1974 og spilte totalt totalt 212 kamper og scoret 71 mål for London-klubben før han ble kjøpt av Liverpool for £180.000 12. juli 1974. Kennedy ble det siste kjøpet av den legendariske manager Bill Shankly. Han ble i Liverpool frem til 1982. På denne tiden hadde han spilt 393 kamper og scoret 72 mål for de røde. Av dette var 275 kamper og 51 mål i ligaen. Han gikk til Swansea i januar 1982. Her tilbragte han en sesong før han gikk til Hartlepool. Skader gjorde at han la opp etter kun en sesong i klubben. Han spilte 17 landskamper og scoret 3 mål for. Fylkesvei 366 (Hordaland). Fylkesvei 366 i Hordaland (Fv366) går mellom Valestrand og Hjelvik i Osterøy kommune. Veiens lengde er 7,3 km. Eksterne lenker. 366 Fylkesvei 367 (Hordaland). Fylkesvei 367 i Hordaland (Fv367) går mellom Hauge og Dale i Osterøy kommune. Veiens lengde er 10,9 km. Eksterne lenker. 367 Fylkesvei 368 (Hordaland). Fylkesvei 368 i Hordaland (Fv368) går mellom Lonevåg og Fotlandsvåg i Osterøy kommune. Veiens lengde er 11,8 km. Eksterne lenker. 368 Rob Halford. Rob Halford (født Robert John Arthur Halford 25. august 1951 i Birmingham) er en engelsk vokalist og låtskriver. Biografi. Halford er best kjent som vokalist i heavy metal-bandet Judas Priest, en av de store pionerene innen heavy metal-sjangeren. Han er en av de få kjente åpne homofile heavy metal-musikerne. Halford har ofte blitt omtalt som «heavy metal-gud» p.g.a. hans store innflytelse på rock og heavy metal. Han er kjent for sin unike bruk av vokal på fire og en halv oktav, og evnen til å nå ekstremt høye toner. Gode eksempler er i låtene «Painkiller», «Victim Of Changes», «Dreamer Deceiver», «A Touch Of Evil», «Blood Red Skies», «Screaming For Vengeance» (alle med Judas Priest) og «Sad Wings» (fra solo-konsertalbumet «Live Insurrection»). Han er også kjent for å ha introdusert klesstilen med nagler og lær i musikksjangeren, noe han ble inspirert til av homsemiljøet i Soho i London. Endel av klærne ble kjøpt i butikken Mr. S, og etter hvert fikk han spesiallaget klærne. Etter Judas Priest ga ut det suksessrike albumet "Painkiller" og dro på en 1991-turné, forlot Rob Halford bandet. Rykter om at bandet hadde interne konflikter og at Halford muligens var homofil, begynte å spre seg samme året. Halford startet så et groove/heavy metal-band ved navn Fight sommeren 1993 sammen med Judas Priest-trommeslageren Scott Travis. Fight ga ut to studioalbum og splittet to år senere, i 1995. I 1999 startet Halford et nytt heavy metal-band ved navn Halford. Sangeren Tim «Ripper» Owens tok over for Rob Halford som vokalist i Judas Priest i 1996, men da Halford returnerte i 2003, måtte Tim Owens vike unna, og ble med i Iced Earth, som nylig hadde mistet sin hovedvokalist. I 2002 spilte Rob Halford en rolle som en homofil pornosjappeekspeditør i filmen "Spun". Han spilte også rollen som «The Baron» i spillet "Brütal Legend" med blant annet Ozzy Osbourne, Jack Black og Lemmy. Kalinovik. Kalinovik er en by i Bosnia. Ratko Mladic, som er ettersøkt mistenkt for krigsforbrytelser, er født der. I 1991 hadde byen 4 596 innbyggere, de fleste av dem var serbere. Hårkollhallen. Hårkollhallen er en idrettshall som ligger i Hårkollen på Nøtterøy. Den består av én enkelt håndballbane med parkettunderlag. Hallen er oppmerket for andre idretter enn håndball, og den brukes blant annet til badminton, basketball, kanonball med mer. Hårkollhallen er hjemmearena for Nøtterøy IF Håndball. Fylkesvei 423 (Hordaland). Fylkesvei 423 i Hordaland (Fv415) går mellom Fedje kai og Æskjær i Fedje kommune. Veiens lengde er 3,6 km. Eksterne lenker. 423 Erlend Fuglum. Erlend Fuglum (født 13. mars 1978 i Namsos) er en norsk politiker (Sp). Han er oppvokst i Grong i Nord-Trøndelag. Han har grunnfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og bachelorgrad med fordypning i informatikk fra Høgskolen i Østfold. Han var ansatt som rådgiver i PR-byrået First House 2010–2012. Han var medlem av Senterungdommens sentralstyre 2002–2003, politisk nestleder 2003–2004 og leder 2004–2007. I Senterpartiets Studieforbund var han styremedlem 2002–2003, nestleder 2003–2007 og generalsekretær 2008–2010. Fuglum var dessuten medlem av Grong kommunestyre 1999–2003, ungdomsdelegat til FNs 62. generalforsamling i 2007 og medlem av Nei til EUs arbeidsutvalg 2007–2008. Han har vært vararepresentant til Stortinget fra Nord-Trøndelag siden 2005. I 2012 ble han utnevnt til statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet. Frei Galvão. Frei Galvão, født Antônio de Sant'Ana Galvão og senere kjent som Antônio Galvão de França (født 1739, død 23. desember 1822) var en brasiliansk katolsk ordensprest tilhørende en gren av fransiskanerordenen. Den 25. oktober 1998 ble han som første brasilianskfødte saligkåret, og 11. mai 2007 ble han helligkåret, også da som den første brasilianskfødte. Han ble født i Guaratinguetá i kapteinsriket São Paulo i en dypt religiøs overklassefamilie. Tretten år gammel ble han sendt til jesuittenes seminar i Belém, og han studerte der til 1756. Da ble han på grunn det anti-jesuittiske klimaet som rådet, bedt av faren om å forsøke seg hos fransiskanerordenen i stedet. 15. april 1760 begynte han i novisiatet hos de reformerte fransiskanerne, alcantarinerne, i klosteret St. Bonaventura i Macacu. Året etter avla han høytidelige løfter, og 11. juni 1762 ble han presteviet. Han ble sendt videre til klosteret St. Frans i São Paulo, hvor han etter endt utdanning i 1768 ble predikant, skriftefar for legfolket og portner. Han var også en dyktig og produktiv poet; da han i 1770 ble tatt opp i Brasils dikterakademi deklamerte han egne dikt på latin i fire timer. I årene 1769 og 1770 var han skriftefar i en rekollektgruppe av fromme kvinner, Rekollektene av St. Teresa. Han møtte der søster Helena Maria av Den Hellige Ånd, som fortalte ham at hun hadde visjoner hvor hun ble bedt av Jesus Kristus om å grunnlegge en ny rekollektgruppe. Dette førte til at Vår Frue av Unnfangelsen av Det guddommelige Forsyn ble grunnlagt 2. februar 1774, med konsepsjonistene som modell. Søster Helena Maria døde brått i 1775, og Antônio tok seg av rekollektene. De hadde mange kall, og Antonio sørget derfor for at det ble bygget et kloster og en kirke til dem. Han deltok selv i murarbeidene, og brasilianske murere har derfor lenge, også før han ble saligkåret, regnet ham som sin vernehelgen. Byggingen tok 28 år, og klosteret og kirken ble vigslet 15. august 1802. Antônio skrev i denne tiden rekollektenes statutter, et verk som gir et godt bilde av hans personlighet. I 1929 ble kommuniteten et regulært kloster, innlemmet i Ordenen av Den uplettede unnfangelse. Allerede mens han levde ble Antônio æret som hellig av fattige og slaver, ettersom han kjempet for deres sak. Dette førte til at han ble angrepet av myndighetene, og i 1780 ble han en periode forvist fra byen fordi han forsvarte en soldat som skulle henrettes uten grunn. Forvisningen ble opphevet da både storgodseiere og deres slaver beleiret guvernørens hus og presset ham til å la Antônio komme tilbake. I 1781 ble han novisemester i Macacu, og i 1798 ble han guardian for klosteret St. Frans; han ble gjenvalgt til dette embetet i 1801. Han fikk senere ytterligere embeter, men måtte gi opp disse av helseårsaker. Han grunnla nok et kloster, St. Klara i Sorocaba i São Paulo. Som gammel mann fikk han lov til å bosette seg hos rekollektene. 23. desember 1822 døde han hos rekollektene, og ble gravlagt i kirken der. Hans grav ble raskt et valfartsmål, og brasilianerne begynte å påkalle hans forbønn i håpløse situasjoner, spesielt ved komplikasjoner under svangerskap. Helligkåring. 8. mars 1997 fikk han tittelen "Venerabilis" («Ærverdig»), et skritt på veien mot helligkåring. 6. april 1998 undertegnet Johannes Paul II et dekret som anerkjente et mirakel på hans forbønn; en fire år gammel jente hadde vært døende på grunn av infeksjoner og hjertesvikt, men ble plutselig fullstendig frisk. 25. oktober 1998 ble han saligkåret av Johannes Paul II under en messe i Roma. 16. desember 2006 undertegnet Benedikt XVI et nytt dekret fra Kongregasjonen for helligkåringer, og godkjente dermed et nytt mirakel. Denne gang var det en nyfødt som overlevde til tross for at legene ikke hadde noe realistisk håp. Samme pave helligkåret ham i São Paolo den 11. mai 2007, med omkring en million troende tilstede. Hans minnedag ble dødsdagen, 23. desember. Ved begge mirakler ble en spesiell type bønn benyttet. Når Antônio ikke kunne gå til en dødssyk med det samme pleide han å skrive en kort bønn på et lite ark, skjære det i tre biter og rulle det sammen som en pille. Slike "Pilulas de Frei Galvão" ble så gitt til den døende, og budbringeren bad sammen med ham eller henne. Slike "pilulas" deles fortsatt ut fra rekollektenes kloster; de fleste dager deles det ut mer enn 5000 av dem. Hans barndomshjem har blitt innredet som museum av etterkommere av hans familie. Frei Galváo Frei Galváo Inflasjonsmålet. Generelle begrunnelser for inflasjonsmål. En begrunnelse for innføringen av et inflasjonsmål er at pengepolitikk er uegnet for diskresjonær konjunkturstabilisering, og det beste sentralbanken kan gjøre er å sørge for et stabilt og forutsigbart nominelt miljø. En annen, ytterligere begrunnelse er at et inflasjonsmål i tillegg også innebærer en indirekte stabiliseringspolitikk gjennom en Phillips-kurve-relasjon. En tredje og mest omfattende begrunnelse er at et inflasjonsmål ikke bare innebærer et stabilt, forutsigbart prisnivå og indirekte stabiliseringspolitikk, men i tillegg også bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen gjennom en kjøpekraftsparitetsrelasjon. Hva pengepolitikk kan og ikke kan. På 1950- og 1960-tallet var det en oppfatning blant såvel økonomer som politikere at det fantes en stabil avveining mellom arbeidsløshet og inflasjon og at pengepolitiske myndigheter kunne føre en «aktiv pengepolitikk» og finstyre aktivitetsnivået i økonomien. Erfaringene på 1970-tallet med stagflasjon – med høy inflasjon "og" høy arbeidsledighet viste at den postulerte sammenhengen ikke holdt. Tre sett av teoretiske bidrag har også vært særlig viktig for å forstå såvel begrensningene for pengepolitikken som mulighetene. Det første er Friedman og Schwartz (1956) som viste at pengepolitikken kun virker med lange og variable lag. Det andre er Friedman (1968) og Phelps (1968) som viste at det ikke kunne være noe langsiktig avveining mellom inflasjon og arbeidsledighet. Det tredje er Kydland og Prescott (1977) og bidrag som fulgte etter dem slik som f.eks. Barro og Gordon (1983), som viste hvordan en politikk, herunder sentralbankpolitikk, lede til bedre utfall for alle om man følger et forutsigbart og etterrettelig handlingsmønster – som f.eks. et inflasjonsmål. Otto Jensen. Otto Jensen (født 1856 i Kongsberg, død 1918) var en norsk teolog, statsråd og biskop i Den norske kirke. Jensen ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet i 1879. 13. oktober 1898 disputerte han til den teologiske doktorgrad samme sted, med avhandlingen "Om soning og forsoning". Jensen arbeidet som lærer i Oslo og Stavanger i fra han tok teologisk embedseksamen i 1879 til han ble residerende kapellan ved Asak kirke i Berg, Østfold 1889, senere i Sankt Petri kirke i Stavanger i 1899. I 1905 ble han sokneprest i Skjeberg. Jensen var kirke- og undervisningsminister i Christian Michelsens regjering fra januar 1906 til oktober 1907. Han ble oppnevnt til stiftsprost i Oslo i 1913, og i 1917 ble han biskop i Hamar bispedømme. Han fikk en kort tid i embetet, og døde allerede året etter. Jensen ble oppfattet som en frisinnet sentrumsteolog som forsøkte å virke brobyggende i den opprivende kirkestriden på begynnelsen av 1900-tallet Jensen var far til biskop Eivind Berggrav. Arjen Anthony Lucassen. Arjen Anthony Lucassen (født i Hilversum 3. april 1960) er en nederlandsk musiker. Han er best kjent for det progressive metal/rock-prosjektet Ayreon hvor han selv tar seg av det meste innenfor instrumenter, unntatt trommer og diverse blåse- og strykeinstrumenter. I tillegg hender det at diverse artister gjør en eller flere gjesteopptredener i form av soloer, på som oftest gitar og keyboard. Vokalene blir fremført av både ukjente og kjente vokalister. Selv om Ayreon involverer mange musikere regnes Arjen som det eneste medlemmet, kanskje med unntatt av trommeslageren Ed Warby. Han har også en rekke andre prosjekter, som Star One, Stream of Passion, Guilt Machine og Ambeon. Sia. Sia var en egyptisk guddom. I egyptisk mytologi var Sia, også stavet "Saa", en gudommeliggjøring av visdom, en form for guddommelig urkraft. Visdom er også hva navnet betyr i kosmogonien om Ennead. Grunnet denne sammenhengen mellom visdom og skriving ble Sia framstilt som en mannlig guddom som holdt en papyrusplante. Assosiasjonen til visdom førte til at Sia ble påkalt for beskytte hjertet, som egypterne mente oppebevarte ens tidligere handlinger, når den døde var i underverden. Det ble senere sagt at Atum utskilte dette aspektet fra seg selv ved utvinne blod fra sitt eget lem og således skape Sia og Hu, guddommeliggjøringen av ordet for skapelsen. Denne uvanlige fødselen førte til at Sia ofte ble påkalt for å beskytte de dødes genitalier. Da Atum og Ra ble senere identifiserte med hverandre og ble "Atum-Ra" ble også Sia avkommet til Ra og i denne sammenhengen ble han oftere nevnt. Sia ble således med på solbåten og knyttes til moral og intelligens. Samlagsskyting. Samlagsskyting er en lagkonkurranse i rifleskyting mellom skyttersamlag i Det frivillige skyttervesen. Det er forhåndsuttatte skyttere fra de ulike samlagene som utgjør lagene som konkurrerer mot hverandre, som oftest i baneskyting. Samlagsskyting foregår hovedsakelig på Landsskytterstevnet og ved regionale stevner innenfor hver enkelt landsdelskrets. Det er vanlig at seniorer, juniorer og veteraner har hver sin samlagsskyting. Seniorene skyter på 200- eller 300 meter, mens juniorer og veteraner skyter på 100 meters hold. Antallet skyttere på hvert lag i samlagsskytingen er fire på Landsskytterstevnet, men antallet skyttere kan variere i regionale samlagsskytinger. Det er ikke uvanlig at samlag som grenser mot hverandre har lange tradisjoner med å skyte mot hverandre én gang i året. Samlagsskyting med cupfinale. Fra og med Landsskytterstevnet i Steinkjer i 2007 vil samlagsskytingen i seniorklassene foregå etter en ny modell. Det er fortsatt 4 skyttere på hvert lag, og lagene rangeres som før, dvs. at første etappe skytes med skiveinndeling etter fjorårets resultatliste, deretter rangeres skytterne slik at beste lag hele tiden skyter på skive 1. Når alle fire skytterne på hvert lag har skutt går de 16 beste lagene videre til en avsluttende cup, hvor lag 1 møter lag 16, lag 2 møter lag 15 osv. i en åttendedelsfinale. De åtte lagene som er igjen skyter kvartfinale etter samme system, deretter skytes semifinale, og til slutt skyter vinnerne av semifinalen om seieren, mens taperne skyter om bronsemedaljen. I 2008 ble cupen utvidet med "Lucky Losers", der de to beste taperlagene fra åttendedelsfinalene møtes i en ekstra kvartfinale. Vinneren her møter beste taperlag fra kvartfinalen i en ekstra semifinale, og vinneren går til finale, slik at finalen består av tre lag. Denne konkurranseformen er nå avskaffet, og vinnerlaget kåres etter de fire innledende skytingene. Orkhonelven. Orkhonelven (Орхон гол, "Orkhon gol") er en elv i Mongolia. Den har sine kilder i Khangaifjellene i Arkhangai Aimag og renner nordover 1.124 km til den forener seg med Selengaelven, som fortsetter nordover inn i Russland og ender i Bajkalsjøen. Orkhon er nøyaktig 100 km lenger enn Selenge, og er dermed Mongolias lengste elv. De større sideelver er Tuulelven og Tamirelven. Langs Orkhon er to viktige ruinbyer: Khar Balgas, Uighurkongedømmets gamle hovedstad, og Karakorum, Mongolrikets gamle hovedstad. Orkhonelve har også en annen turistattraksjon, Ulaan Tsutgalan-fossen, ti meter bred og tyve meter høy. UNESCO har oppført Orkhondalen som del av Verdensarven. Angela Gossow. Angela Nathalie Gossow (også kjent som Saint Gossow, født 5. november 1974) er en tysk vokalist. Hun er en av få kvinner som klarer å mestre death metal-sjangerens growling. Gossow tok over for Johan Liiva i det svenske melodiske gothenburg death metal-bandet Arch Enemy i 2001. Hennes største innflytelser er Jeff Walker, David Vincent, Chuck Billy, John Tardy og Chuck Schuldiner. Tamir. Tamir er en elv som renner ned fra Khangaifjellene i i det sentrale Mongolia. Den er Orkhonelvens viktigste sideelv. Selenga. Selenga eller Selenge (russisk: Селенга́, mongolsk: Сэлэнгэ гол) er en elv som renner gjennom Mongolia og inn i Russland. Den har sine kilder Khangayfjellene der den heter Ider, og renner ut i Bajkalsjøen. Den har en lengde på 1024 km. Sideelver til Selenga er Eg, Dzhida, Orkhon, Khanui, Tsjikoj, Khilok og Uda. Timo Tolkki. Timo Tolkki (født 3. mars 1966 i Klaukkala) er en finsk musiker. Tolkki var gitarist, låtskriver og produsent for power metal-bandet Stratovarius. Da Timo Tolkki tok over for Staffan Stråhlman i Stratovarius i 1984 bidro han sterkt til bandets utvikling ved å spille både bassgitar og rytme- og leadgitar, synge og skrive låter. I 1993 ble Jari Kainulainen ansatt som fulltidsbassist i Stratovarius og i 1994 fikk bandet en ny vokalist: Timo Kotipelto. Da Timo Kotipelto og trommeslager Jörg Michael forlot bandet etter en intern konflikt i slutten av 2003, ansatte Tolkki to nye midlertidige musikere. 2004 ble et stille år fra bandets side. Timo Tolkki begynte å publisere snodige meldinger på Stratovarius' hjemmeside. Tolkki ble innlagt på sykehus og kom til seg selv etter en sinnslidelse. I januar 2005 ble imidlertid Stratovarius gjenforent og fortsatte som før. Timo Tolkki har gitt ut to soloalbum. Ett i 1994 og ett i 2002. Alger (provins). Alger (ولاية الجزائر) er en av Algeries 48 provinser. Administrasjonssenteret er Alger, som også er landets hovedstad. William Byrd. thumb William Byrd (født mellom 1534 og 1543, død i 1623) var en av de mest sentrale engelske komponistene i renessansen. Han vokste opp som katolikk under de store skiftningene i den engelske kirken, og dette satte selvsagt sitt preg på komponisten. Vår kjennskap til hans yngre leveår er dessverre svært dårlig, og det eneste vi kan anta er at han kan ha virket som korgutt enten i Westminster Abbey eller ved Det Kongelige Kapellet i London. Først hvis vi beveger oss til 1563, kan vi med sikkerhet si at han mottok en stilling som organist ved Lincoln Cathedral, en stilling han innehadde helt frem til 1572. Allerede før han hadde avsluttet sin stilling i Lincoln, nærmere bestemt i 1569 eller 1570, fikk han tilbud om jobb som gentleman (=sanger) ved koret i Det Kongelige Kapellet i London, fordi en av de faste medlemmene i dette koret, Robert Parsons, druknet i en tragisk ulykke i River Trent. Her fikk han jobbe under dronning Elisabeth, og i tillegg til å virke som sanger, delte han også organistarbeidet med den betydningsfulle komponisten Thomas Tallis, en nær venn som blir regnet som læreren til Byrd. Gjennom dronningens tillatelse mottok disse to komponistene enerett på utgivelse av musikk i 1575, det første av sitt slag i England, og dette monopolet gjorde selvsagt at deres samarbeid bare ble enda tettere. Som et direkte resultat av denne beærede posisjonen, utga Tallis og Byrd samme år en motettsamling sammen, «Cantiones Sacrae», hvor begge komponistene hadde bidratt med 17 motetter hver, antagelig for å hylle dronning Elisabeth, som til da hadde regjert i nettopp 17 år. Bortsett fra motettsamlingen var ikke deres samarbeid spesielt fruktbart, og etter at Tallis døde i 1585, beholdt Byrd denne utgiverretten helt alene frem til 1596, da Thomas Morley overtok. Byrd flyttet til Harlington i London i 1577 og bodde der frem til tidlig på 1590-tallet, før han flyttet videre til Stondon Massey i Essex Fylke, hvor han tilbrakte sine resterende dager frem til sin død 4. juli 1623. Riktignok viser registre at Byrd fortsatte sitt virke i Det Kongelige Kapellet, og man kan lure på hva som var årsaken til at han flyttet fra London. Kanskje Byrd ble lei av hofflivet eller kanskje han rett og slett mistrivdes som katolikk i et protestantisk miljø. Ved å flytte i Essex oppnådde han i alle fall det å kunne leve ut sin personlige tro i langt mer trygge omgivelser. Som kjent så var det å sverge til en annen kirke enn den gjeldende statskirken på denne tiden ganske farlig, siden mange ble henrettet nettopp på grunn av slike holdninger. Særlig under dronning Maria Tudor, med tilnavnet «den Blodige», var dette direkte livsfarlig, men også Elisabeth viste ingen nåde, til tross for at hun virket noe mer åpensinnet omkring religionsspørsmålet. Blant de mangfoldige verkene i Byrds produksjon er det verdt å trekke fram hans tre messer, «Cantiones Sacrae», «Gradualia», «Psalmes, Songs and Sonnets» og «The Great Service». Pål Brekke. Pål Ording-Lie Brekke (født 23. mai 1961 i Oslo) er forsker, foredragsholder, forfatter og blogger. Han vokste opp i Arendal. Pål Brekke har bakgrunn som solfysiker ved Institutt for Teoretisk Astrofysikk der han i 1993 tok sin doktorgradavhandling. Fagfelt var observasjoner og tolkning av solens ultraviolette spektrum og har benyttet data fra både Spacelab 2 på romferge Challenger og fra ulike rakett- og satellitt-instrumenter. Han var en sentral del av den norske deltagelsen i solsatellitten SOHO (Solar end Heliospheric Observatory), et samarbeidsprosjekt mellom ESA og NASA. Fra 1995 til 1999 var han en del av operasjonsteamet til SOHO ved NASA Goddard Space Flight Center i USA. I perioden 1999-2004 arbeidet han for den europeiske romorganisasjonen ESA (European Space Agency). Han var ansatt som nestleder for SOHO-prosjektet – et av historiens mest vellykkede romprosjekter. Han var stasjonert ved SOHO kontrollsenteret på NASA's Goddard Space Flight Center like utenfor Washington DC. Flyttet tilbake til Norge i 2004 og er nå ansatt ved Norsk Romsenter som seniorrådgiver innen romforskning og jordobservasjon. Brekke har publisert mer enn 40 vitenskapelige publikasjoner om Solen og Sol-Jord vekselvirkning. Han har bidratt til popularisering av romforskning gjennom flere artikler og utallige foredrag i inn og utland. Han brukes ofte i nyhetsmedier og populærvitenskapelige programmer på radio og TV og er sitert en rekke ganger i store internasjonale nyhetsmedier (som CNN, USA Today, BBC, Der Spiegel etc.). 2004 -: Seniorrådgiver ved Norsk Romsenter 2009 –: Ekstern styrerepresentant ved Universitetet i Tromsø 2012 –: Amanuensis II ved Universitetssenteret på Svalbard Lommeslagskip. Lommeslagskip er en benevnelse for de tyske tunge krysserne som ble bygget i perioden 1931–33 i henhold til bestemmelsene i Versailles-traktaten. Her ble størrelsen stipulert til 10 000 tonn og artillerikaliber 28 cm som øvre grense for tyske orlogsfartøy. Tyskerne tøyde grensene for tonnasje uten at dette ble avslørt først etter andre verdenskrig. Fullt utrustet hadde fartøyene et deplasement på 16 000 tonn og hovedbestykningen besto av seks 28 cm kanoner. Totalt ble det bygger tre lommeslagskip. Benevnelsen lommeslagskip stammer fra britene som med denne benevnelsen ville understreke fartøyenes offensive karakter, som de øvrige slagskip. Tyskerne selv kalte denne fartøytypen først som «panserskip» ("Panzerschiff") og fra 1940 blir kategoriseringen endret til «tung krysser» ("Schwerer Kreuzer"). Interoil. InterOil Exploration and Production ASA er et norsk oljeselskap som er notert på Oslo Børs. Hovedkontoret ligger i Strandveien 50 på Lysaker i Oslo. Selskapet er et lete- og produksjonsselskap med virksomhet i Søramerika og Afrika. Letevirksomhet foregår i Peru og Colombia, og selskapet er i ferd med å etablere seg i Vest-Afrika. I perioden 2006 til 2009 har det blitt mer enn 60 brønner i Peru og 20 brønner i Colombia. Forutenom 4 brønner er alle disse brønnene i Peru og Colombia blitt satt i produksjon. Produksjonsmålsetting på 7.000 fat per dag i 2009. Interoil Exploration & Production oppnådde et resultat etter skatt på pluss 14,3 millioner dollar i 2008. Driftsresultatet beløp seg til pluss 42,7 millioner dollar. CanArgo. CanArgo er et olje- og gasselskap som er notert på Oslo Børs og American Stock Exchange (Amex). Selskapet har virksomhet i det tidligere Sovjetunionen, for tiden vesentlig i Georgia og Kaukasus. CanArgo Energy Corporation melder om et nettoresultat på minus 5,9 millioner dollar i første kvartal 2007. Driftsresultatet fra videreført virksomhet endte på minus 3,5 millioner dollar. Driftsinntektene beløp seg til 0,5 million dollar. Omar Bradley. Omar Nelson Bradley født 12. februar 1893 i "Clark" i Missouri, død 8. april 1981 i New York City, var en amerikansk offiser og general under andre verdenskrig og Koreakrigen. Da det amerikanske postvesen 5. mai 2000 utstedte en serie frimerker med «Distinguished Soldiers», var Bradley inkludert i denne. Han hadde kallenavnet «The G.I.'s General» («soldatenes general»). Han ble uteksaminert fra West Point i 1915, en årgang som skulle levere en rekke generaler, også omtalt av militærhistorikere som «årgangen som stjernene falt på». Bradley fikk etterhvert graden General of the Army, som er den nest høyeste i USA. Bradley var en av USAs fremste generaler under andre verdenskrig og var blant annet sjef for 2. armekorps under kampene i Nord-Afrika og invasjonen av Sicilia i 1943. Videre var han sjef for Den amerikanske 1. armé ved invasjonen i Normandie og fra 1. august 1944 sjef for 12. armégruppe. Det var under Bradleys ledelse at de allierte stoppet den tyske Ardenneroffensiven i desember 1944-januar 1945. Etter andre verdenskrig var han i perioden 1949-53 den første Chairman of the Joint Chiefs of Staff, og han ble utnevnt til fem stjernes general ("General of the Army") 1950 som den siste av totalt fem. Som leder for forsvarsstaben ledet han den amerikanske krigføringen under Koreakrigen 1950-53 og det var han som drev igjennom beslutningen og å avskjedige general Douglas MacArthur fra stillingen som øverstkommanderende i Korea. Han offentliggjorde sine memoarere i 1951, og fant der anledning til å kritisere Field Marshal (feltmarskalk) Montgomerys påstander i 1945 om at det var han som hadde sikret seieren over tyskerne i Ardenneroffensiven. Bradley tilbragte sine siste år ved "William Beaumont Army Medical Center" ved Fort Bliss i Texas. Den 1. desember 1965 døde Bradleys hustru Mary av leukemi. Han møtte Esther Dora «Kitty» Buhler, og giftet seg med henne den 12. september 1966. I 1970 var Bradley konsulent for filmskaperne av filmen "Patton – menneske og soldat". I filmen blir Bradley selv spilt av skuespilleren Karl Malden. Den stemmer godt overens med Bradleys syn på general Patton: Beundring av hans aggressive pågangsmot og seiersvilje, men implisitt kritisk til hans egoisme og påståtte likegyldighet til tapene under Siciliafelttoget. Bradley ble i 1977 tildelt Presidentens frihetsmedalje. Chairman of the Joint Chiefs of Staff. Chairman of the Joint Chiefs of Staff (norsk: "Formann for Den militære sjefsnemnd" eller "USAs forsvarssjef") er den høyeste militære stillingen i Amerikas forente staters forsvar og er den viktigste militære rådgiveren for USAs president. Han leder og koordinerer aktivitetene i Joint Chiefs of Staff (JCS), "Den militære sjefsnemnd", som består av denne lederen, en viseformann og lederen for fire av de fem forsvarsgrenene Disse har kontorer i The Pentagon. Selv om denne stillingen har en meget sentral rolle, har den ikke formell kommandomyndighet over styrker i felt. Kommandolinjene går fra presidenten til forsvarsministeren og direkte til de ulike øverstkommanderende i felt. Men ledere the Chairman of the Joint Chief of Staff kan stå for kommunikasjonen til kommandantene i felt på vegne av presidenten og/eller forsvarsministeren. Admiral William D. Leahy, USN, tjenestegjorde som "Chief of Staff to the Commander in Chief of the Army and Navy" i perioden 20. juli 1942 til 21. mars 1949 og dette ansees for å være forløperen til dagens "Chairman of the Joint Chiefs of Staff". Sylinderborere. Sylinderborere (Platypodinae) er en gruppe av biller som hører til gruppen snutebiller (Curculionoidea). De ble tidligere regnet som en egen familie, Platypodidae, men blir i dag ført til familien snutebiller (Curculionidae), til tross for at de ved første øyekast ligner lite på snutebiller. Sylinderborerne er såkalte ambrosiabiller, det vil si at de lever av sopp som de dyrker i ganger i ved. De lever vanligvis i nylig døde trær, men noen kan også angripe levende trær og kan gjøre betydelig skade på tømmer i tropene. Gruppen finnes ikke i Norge, men én art, "Platypus cylindrus", forekommer i Sverige. Utseende. Små til middelsstore (1 – 12 mm), avlange, parallellsidige biller. Kroppen er mer eller mindre sylindrisk på form. På farge er oftest brunlige eller svarte, gjerne blanke med fine, lite påfallende hår. Hodet er stort og bredt, like bredt som brystskjoldet. De mangler snute. Fasettøynene er forholdsvis store. Antennene er ganske korte og består av bare seks ledd. De tre-fire ytterste leddene danner en tykk klubbe. Brystskjoldet (pronotum) er lengre enn bredt, ofte med en markert midtfure. Sett ovenfra er det rektangulært. Oversiden er gjerne tydelig punktert og blank. Dekkvingene er avlange, parallellsidige, med markerte punktrader. Beina har ganske korte og tykke lår og legger, men lange føtter (tarser) – disse er gjerne vel så lange som leggene og lårene til sammen. Særlig det innerste fotleddet er langt og tynt. Føttene er fem-leddete, og i motsetning til de fleste andre medlemmer av gruppen snutebiller (Curculionoidea) er ingen av leddene tolappede. Larvene er korte og tykke uten synlige bein. Levevis. Både larver og voksne lever i tunneler som de gnager i ved. De fleste artene angriper nylig døde trær eller nyfelt tømmer, men det finnes også noen som går på levende trær. Sylinderborerne er ambrosiabiller, det vil si at de ikke ernærer seg av selve veden, men av sopp som de dyrker på veden. Denne levemåten har de til felles med barkbiller i undergruppen Xyleborina. Tunnelene går gjern dypt inn mot kjernen i treet. Soppene de dyrker er beslektet med gjærsopp, og de skiller ut en gjær- eller øl-lignende lukt som tiltrekker andre ambrosiabiller til treet. Ved er ganske næringsfattig, men soppene som vokser på den er derimot næringsrike, det gjør at ambrosiabillene kan fullføre utviklingen sin ganske raskt (3 – 14 uker), dette i kontrast til andre vedlevende biller som gjerne bruker flere år på utviklingen. De nyklekte billene tar med seg sporer av soppene i spesielle beholdere (mycangia) når de flyr ut for å parre seg og starte nye kolonier. Ambrosiabillenes ganger og soppinfeksjonen de fører med seg ødelegger vedens verdi som tømmer, og mange arter er derfor regnet som skadedyr på tropiske tømmertrær. Amylose. Amylose er et polysakkarid som inngår som en av to komponenter i stivelse (den andre er amylopektin). Amylose er bygget opp av glukose med med α(1→4) bindinger og kan dannes av flere tusen glukoseenheter. Det spaltes av enzymet amylase (som finnes i spytt og bukspytt) til maltose (disakkarid). Nederlandsk India. Nederlandsk India, også kjent som Nederlandsk Østindia (nederlandsk: Nederlands-Indië), er den offisielle benevnelsen på Nederlands kolonier i Sørøst-Asia i perioden 1815 til desember 1949 da den selvstendige staten Indonesia ble opprettet. Jennifer. Jennifer er et opprinnelig kornisk kvinnenavn avledet av det walisiske kvinnenavnet "Gwenhwyfar". Navneleddet "gwen" betyr «lys» og "hwyfar" betyr «glatt». Utbredelse. Navnet er svært vanlig i USA. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Jennifer i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Amylopektin. Amylopektin er et polysakkarid som inngår som en av to komponenter i stivelse (den andre er amylose). Amylopektin er bygget opp av glukose med lineære α(1→4) bindinger (som amylose), men forgrener seg med α(1→6) bindinger for hver 24.-30. glukoseenhet. Det spaltes av enzymet amylase (som finnes i spytt og bukspytt), som «klipper av» parvise glokoseenheter (altså disakkarider) fram til hver forgrening, men der stopper spaltingen, som da danner svært forgrenede molekyler som blir en del av dekstrinet (også et polysakkarid), som må spaltes videre til glukose av et annet enzym (isomaltase). Viggo Johansen. Viggo Johansen (født 26. juli 1949) er en norsk journalist og forfatter ansatt i NRK. Han var programleder for aktualitetsmagasinet "Redaksjon EN" på NRK1 i perioden 2002–2009. Fra høsten 2009 er han programleder i portrettmagasinet "Viggo på Lørdag" på NRK1. Han har tidligere vært utenrikskorrespondent i Brussel og Stockholm, og vært journalist i blant annet Dagbladet. Han har hatt en lang og allsidig karriere i NRK før han tok over som programleder, blant annet som sportsreporter. I tillegg har Johansen vært med på å starte flere magasinprogrammer og jobbet flere år som leder. Han har vært sjef for "Dagsrevyen" og Økonomiredaksjonen samt redaksjonssjef i TV-sporten. Han spilte 10 sesonger på midtbanen for Vålerenga Fotball som seniorspiller og hadde gått gradene i klubben siden småguttelaget. Sønnen hans, Victor Johansen, spiller nå for Molde. Innklaget til Kringkastingsrådet. Den 21. januar 2009 ble det gjort kjent at Johansen må inn på teppet for Kringkastingsrådet i NRK. Bakgrunnen for avgjørelsen var at programmet hans var klaget inn for Kringkastingsrådet for sitt valg av Ari Behn som gjest i et program 12. januar 2009, fremfor de to norske Gaza-legene Mads Gilbert og Erik Fosse. I Kringkastingsrådets møte 22. januar fikk imidlertid Johansen full støtte. Dekstrin. Dekstriner er en gruppe av lav-molekylvekt karbohydrater fremstilt ved hydrolyse av stivelse. Dekstriner er en blanding av lineære α-(1,4)-lenkede D-glukose polymerer. De har samme generelle kjemiske formel som karbohydrater men har kortere kjeder. Analytisk kan dekstriner påvises med iodin-løsning som gir rødfarging. Sykliske dekstriner er kjent som syklodekstriner. De fremstilles ved enzymatisk degradering av stivelse ved visse bakterier, for eksempel Bacillus macerans. Syklodekstriner har toroidale strukturer dannet ved 6-8 glukose residuer. Dekstrin er en modifisert stivelse (et ned­brytnings­produkt med redusert sukkerinnhold) som dannes under spalting av amylopektin, som sammen med amylose er en komponent i stivelse. Dekstrin spaltes til glukose av enzymet isomaltase. Dekstrin brukes blant annet i produksjonen av lim. Dekstrin er også ofte brukt i pyrotekniske komposisjoner. Det brukes da som binder for de varierte komposisjonene. Dekstrin har en gullaktig farge og er fremstilt ved å steke/varme maisstivelse eller andre stivelser. De vanligste pyrotekniske komposisjonene dekstrin er brukt i er "stjerner" slike som Tigerhale og D1 Glitter. Dekstrinet binder de andre kjemikaliene i stjernemiksen sammen med hverandre. Adolf Fonahn. Adolf Mauritz Fonahn (født 15. juni 1873 i Hedrum, død 15. august 1940 i Oslo) var en norsk lege, medisinhistoriker og orientalist. Han er kjent for sitt arbeide med blant annet tibetansk buddhisme, Leonardo da Vincis anatomiske tegninger (hvor han som en av de første tydet Leonardos speilskrift), tidlig arabisk medisinsk litteratur og mer generelt studier av medisinsk historie og asiatiske språk. Fonahn hadde artium fra Oslo Katedralskole 1891, medisinsk embetseksamen fra 1899, og hadde deretter legepraksis forskjellige steder (Oslo, Hedrum, Ål, Grimstad) fram 1905. Etter 1905 bosatte han seg i Oslo hvor han snart valgte å fordype seg i medisinhistoriske studier, med studier i flere europeiske byer. Han var "universitetsstipendiat" i medisinsk historie 1909-1914, statsstipendiat 1914-1917 og fra 1917 dosent i medisinsk historie. Han var dessuten tilknyttet Etnografisk museum fra 1911-1919, bestyrer av Myntkabinettet 1919-1926 og fra 1926 konservator ved Etnografisk museums asiatiske avdeling. Han ble "dr.philos." i 1919 på en avhandling om forholdet mellom sumerisk og tibetansk språk. Det ble sagt at han behersket om lag 60 språk, selv mente han at det "bare" var snakk om 30. Fonahn var medlem av Vitenskapsakademiet fra 1921, og mottok den italienske "Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden", for sitt arbeidet med Leonardos tegninger. Brachyceridae. Brachyceridae er en gruppe biller som hører til overfamilien snutebiller (Curculionoidea). Noen inndelinger regner dem som en underfamilie av snutebiller (Curculionidae). Brachyceridene er korte, brede, høyt hvelvede snutebiller som vanligvis har påfallende knøler eller pigger på oversiden. De kan også kjennes på at antennene er forkortet, og ikke knebøyde. Noen taksonomer regner den artsrike gruppen bredsnutebiller (Entiminae) til Brachyceridae. Dersom man ikke inkluderer disse er Brachyceridae en artsfattig gruppe som mangler i Nord-Europa. Utseende. Middelsstore, korte og brede, høyt hvelvede snutebiller. På farge er de gjerne brunlige, mer eller mindre kledt med lyse skjell. Oversiden har som oftest mange kraftige knøler som ofte ender i en spiss og i ekstreme tilfeller er utviklet til lange, skarpe pigger. Hodet er forholdsvis stort og bredt, med en kort, bred snute (rektangulær sett ovenfra). Antennene sitter festet nær spissen av snuten og er korte og rette, ikke knebøyde. Der er gjerne ni-leddete og ender i en stor, en-leddet kølle, men hos underfamilien Microcerinae er de ytterligere redusert til små knopper. Brystskjoldet (pronotum) er smalere enn dekkvingene, gjerne kraftig punktert. Sideranden har ofte en kraftig vinkel eller tann midt på. Dekkvingene er ovale på form, høyt hvelvede, med rekkevis ordnede knøler eller pigger. Noen ganger er knølene smeltet sammen og danner kontinuerlige, bølgende lengdelister. Beina er kraftige, føttene er (i alle fall tilsynelatende) fire-leddete uten tolappede ledd. Hos underfamilien Microcerinae er fotleddene redusert. Levevis. Mange av artene utvikler seg på løkplanter, for eksempel løk ("Allium" spp.) og narsisser ("Narcissus" spp.). Hvitløksnutebillen ("Brachycerus undatus") ser ut til å være en betydelig skadegjører på hvitløk ("Allium sativum") og andre løkplanter. Den blir av og til innført til Skandinavia med sendinger av hvitløk, men har ikke etablert seg her. De fleste av artene ser ut til å finnes i tørre, varme områder, for eksempel Middelhavsområdet og det sørlige Afrika. Systematisk inndeling. Noen ganger blir den artsrike gruppen bredsnutebiller (Entiminae), med blant annet slekten rotsnutebiller ("Otiorhynchus"), regnet til Brachyceridae. Noen inndelinger regner Brachyceridae som en underfamilie av Curculionidae. Kim Peek. Kim Peek (født 11. november 1951, død 19. desember 2009) var en savant med en ekstrem hukommelse. Han bodde i Salt Lake City i Utah, og var inspirasjonen til rollefiguren Raymond Babbit, som Dustin Hoffman spilte i filmen Rain Man og vant fire Oscar-statuetter, blant annet for beste hovedrolle. Han ble født uten hjernebjelke, og med encephalocele, en lidelse hvor platene som danner kraniet ikke slutter tett. Det vil si at hans høyre og venstre hjernehalvdel trolig hadde direkte kontakt med hverandre. Ifølge Peeks far, Fran, var Peek i stand til å memorere vesentlig, fra alderen 16-20 måneder. Han leste bøker, memorerte dem, og plasserte dem siden opp-ned i bokhyllen for å vise at bøkene var ferdigleste. Han leste en bok i løpet av omkring en time, og husket tilnærmelsesvis 98% av alt han hadde lest. Han memorerte store mengder informasjon om alt fra historie og litteratur, geografi og numre, til sport, musikk og datoer. Han hadde evnen til å fortelle hvilken ukedag en gitt dato faller på, og var i stand til å gjøre rede for innholdet i mer enn 12 000 bøker. Litt historie. Som ung var Kim Peek en sjenert gutt. Han pratet kun til sin far. Det var vanskelig å få øyekontakt med ham. Fran Peek, hans far, og moren gikk med Kim Peek til en psykolog for å få avdekket hva som var galt med sønnen deres. Professoren, som ifølge hans far var "late for a golf game", hadde sagt at de burde plassere ham på en institusjon og glemme ham. Han ville aldri kunne gå, lese eller prate, mente professoren. Det har vist seg å være feil. En dag hadde Kim Peek sagt til faren at "G" var den sjette bokstaven i alfabetet. Da faren spurte hvor han hadde fått vite det, svarte han at han kunne alfabetet, og at han kunne lese. Etter det ble det svært synlig for foreldrene at han pløyde gjennom opp til 13 bøker hver dag. Etter hvert som han utfoldet seg, begynte det å ane dem at han visste svært mye, allerede i en alder av 4. Men Kim hadde fortsatt en innestengt personlighet, noe som varte helt til han kom i kontakt med en filmregissør (som i dag er kjent for skapelsen av "Rain Man", som er en film basert på Kim Peeks karaktersterke, men anonyme trekk). Livet til Kim ble forandret etter det. Etter at Dustin Hoffman sa "I may be the star, but you are the heavens" på oscarutdelingen til filmen, var plutselig ingen en fremmed for ham. Nå går han til hvilken som helst person på gaten for å briljere med sine eksepsjonelle kunnskaper og evner. Han er blitt sendt på en rekke tester hvor eksperter prøver å avdekke hemmeligheten bak Kims hjerne og ekstreme hukommelse. Tusenvis av beundrere elsker å stille ham absurde spørmål om alt fra krigen til gammel baseballhistorie, hvor Kim Peek med sin enorme hukommelse aldri skuffer og svarer riktig på brorparten av spørsmålene. Flere og flere forelsket seg i denne kjærlige og sårbare mannen, og hver og en som ble presentert for vedkommende, blir like fascinert over hvor mye kunnskap som kan befinne seg i et enkelt hode. Kim Peek kan fortelle deg mye historie om hjemplassen din om du gir han postnummeret ditt. Bor du i Utah kan han si navnet ditt om du sier hva telefonnummeret ditt er. Hvis du sier fødselsdatoen din kan han si det hvilken dag det var, hvilken dag tilsvarende dato er i dag, og hvilken dag det er når du fyller 65 og 80. Han ble kalt «et levende Google», og det er ikke uten grunn, for det finnes knapt et spørsmål Kim Peek ikke kunne svaret på. Hans far, Fran Peek, har vært en kjærlig hånd for Kim siden han ble født. For selv om Kim har en fantastisk fascinerende hjerne som strekker seg langt over den gjennomsnittlige, kunne han nesten ikke gjøre noen ting selv. Kim Peek hadde rundet 50 år, og tilbrakte hver eneste dag ved hans fars side. I et intervju hadde Kim Peek sagt "me and my dad share the same shadow", noe som rørte faren til tårer. Kim Peek døde 58 år gammel på et sykehus i Salt Lake City. Nils Jacob Laache. Nils eller Niels Jacob Jensen Laache (født 1831 i Ullensaker, død 1892) var en norsk teolog og biskop i Den norske kirkes bispedømme Trondhjems stift i perioden 1884–92. Nils Laache kom fra en bondefamilie i Ullensaker. I nittenårsalderen ble han grepet av en vekkelsesbølge i hjembygda, og ville hellige seg til å arbeide for Guds rike. Han fikk hjelp av den lokale presten til å lese til artium, og ble student ved Det teologiske fakultet i 1855. Allerede i studietiden holdt han bibellesninger i Christiania og distriktene rundt, og han ble også redaktør av For Fattig og Riig. Han fikk den teologiske embedseksamen i 1858. Laache ble ansatt som «bestyrer» av Christiania Indremissions arbeide, en slags misjonær i eget land. Styret i Indremissionen fremhevet Laaches folkelige bakgrunn ved ansettelsen, og uttalte at han «staar Folket saa nær, at han maa ha lett for at gaa ned til dem» (Molland, s.246) Laache virket fra 1864 i forskjellige prestestillinger, til han i 1884 ble biskop i Trondheim. På grunn av sin sympati for, og nære tilknytning til, vekkelsesbevegelsen og lekmannsforkynnelse, har Laache blitt beskrevet som en ny type biskop i Norge. Ved hans død skrev Luthersk Kirketidende:«Det vakte Lækfolk saa i ham en ret Biskop efter sitt hjerte». Laaches "Husandagtsbog" fra 1883 ble svært populær, og kom i mange opplag. Børsen (København). Børsen er en kontorbygning – tidligere varebørs – på Slotsholmen i København. Den ble oppført etter initiativ av Christian IV på en oppfylt tomt i stranden ved Slotsholmens østlige side etter tegninger av Lorenz van Steenwinckel. Første byggetrinn sto ferdig i 1619. Bygningen var da en enkel salgshall med pakkrom i underetasjen og butikker og kontorer i overetasjen, uten spir og med avvalmet tak. Byggets ytre mål ble 128 ganger 21 meter. Kong Christian IV ville imidlertid ha et mer praktfullt bygg, og etter Lorentz van Steenwinckels død i 1619 fikk broren Hans van Steenwinckel den yngre oppdraget med å komplettere bygget. Arkene på kanalfasaden ble tilføyd; seinere også de rikt utsmykte trappegavlene. Den mest spektakulære tilveksten var "Dragespiret" (1625), utforma som fire dragehaler som snor seg i hverandre. Spiret er tegna av Ludvig Heidtrider, som egentlig var fyrverkeridesigner. Samtidig med oppføringen av spiret ble børskanalen på Børsens sydside gravet ut slik at det nye midtpunktet for byens handel skulle ligge så fordelaktig som mulig med begge lengdesidene ut mot bolverket og losseplassen. I første etasje var Børsen delt i 20 boder på hver side hvor varene kunne bringes direkte inn fra skip. Enkelte av disse bodene ble tatt i bruk allerede i 1628. I andre etasje var det et kontor i hvert hjørne samt 36 kramboder; disse var anbrakt midt i bygningen med 18 på hver side ut til en bred gang hvor kjøperne innfant seg. I 1630 oppfordret kongen kremmerne i byen til å leie kramboder på Børsen, da han helst så at hans egne undersåtter hadde fordel av bygningen. Men disse viste liten interesse for sakens betydning og det ble derfor fremmede kjøpmenn som fallbød sine varer der. Børsen var åpen fra 6 til 11 og fra 1 til 8. Det viste seg snart at de fineste og nyeste varene var å få på Børsen og kvinnene i byen var ikke sene til å komme hit for å kjøpe pynt og utenlandske stoffer. Det ble en motesak å gå på Børsen, selv kongens døtre innfant seg der og da nederlenderne stadig tilbød nylig utkomne bøker til salgs, så man også en del lærde menn ferdes på Børsen. I 1634 ble det ansatt en notarius publicus til å sette opp alle kontrakter angående kjøp og salg, samt en børsmester som også fungerte som postmester ettersom Børsen også var byens posthus. Etter noen år gikk det opp for byens kjøpmenn at de burde fulgt kongens oppfordring ettersom store deler av deres tidligere fortjeneste nå gikk til kjøpmennene som holdt til på Børsen. De klaget da til kongen over den skade de fremmede gjorde dem i deres øyne og tilbød seg å gi ham like høy leie på Børsen som de fremmede ga. Kongen forbeholdt disse noen boder, men leide allerede i oktober 1636 ut hele Børsen til fire kjøpmenn, borgere i byen, for en årlig leie på riksdaler. Etter tre års forløp fornyet ikke kjøpmennene kontrakten. I 1642 leide borgermesteren i Christianshavn, Jakob Madsen, bygningen for fem år for riksdaler i året. Madsen hadde kontrakt på store leveranser til kongen på tjære, tauverk, tømmer osv. I 1647 ble han eier av Børsen idet han tok den i pant for riksdaler samt forpliktet seg til å gjenoppbygge Tøjhuset som hadde brent ned samme år. Madsen døde i 1653 og enken arvet Børsen. I 1669 overdro hun den til Frederik III for jordegods på tønner hartkorn. Børsen var dermed igjen i kongens eie. I 1671 fikk Kommercekollegiet ordre om å overta den, holde den vedlike og innrede sine kontorer der. Etter 1660 lå handel og skipsfart lenge nede og Børsen var enda i 1680 nærmest bare et pakkhus for tomme tønner. Endringer på 1800-tallet. I 1857 ble bygningen innreda som egentlig børs, med H.C. Stilling som arkitekt. Fra denne ombygninga stammer den store børssalen. 1880-1883 ble de opprinnelige fasadene med gul, rødflammet teglstein forblenda med røde teglfliser, og det ble bygd arker også på fasaden mot Slotsholmgade. Mellom 1902 og 1906 ble sandsteinsfigurene skifta ut med nye, og bygningen er restaurert både på 1920- og 1950-tallet. Bygningen brukes ikke lenger som børs, men tjener i dag som kontorer for Handelskammeret. Snutebiller. Snutebiller (Curculionidae) er en meget artsrik gruppe av biller. Taksonomien til denne familien er uoversiktlig og i noen grad uavklart, men det synes som det er beskrevet omtrent 60 000 arter, noe som trolig gjør snutebillene til den artsrikeste familien i dyreriket, om man teller vitenskapelig beskrevne arter. De aller fleste snutebillene har hodet i midten trukket ut til en mer eller mindre lang snute, men denne mangler hos noen undergrupper, som sylinderborere (Platypodinae) og mange barkbiller (Scolytinae). Antennene er knebøyde, bortsett fra hos enkelte små, hoppende arter. Snutebillene er planteetere, og mange arter er alvorlige skadedyr i jord- og skogbruk. På den andre siden kan noen arter være å regne som nyttedyr fordi de angriper problematiske ugress. En del arter borer i ved. I Norge er det funnet omtrent 300 arter snutebiller. Uoversiktlig systematikk. Snutebiller i tradisjonell forstand omfatter hele overfamilien Curculionoidea (før gjerne kalt Rhynchophora), men denne blir i dag delt opp i en rekke familier. Noen taksonomer regner alle snutebiller med knebøyde antenner til Curculionidae, denne familien omfatter i så fall gruppene ursnutebiller (Dryophthoridae), sumpsnutebiller (Erirhinidae) og Brachyceridae i tillegg til de som er behandlet i denne artikkelen. Den sistnevnte har ikke knebøyde antenner men dette er regnet som et sekundært trekk da antennene i det hele tatt er ganske reduserte. På den andre siden viser fylogenetisk forskning at gruppene barkbiller (Scolytinae) og sylinderborere (Platypodinae) hører til mellom snutebillene, selv om de utseendemessig avviker noe fra disse. De ble tidligere regnet som egne familier. Inndelingen av snutebillene varierer fra kilde til kilde og det synes ikke å være noen konsensus om dette. Det er vanlig å fordele de rundt 60 000 artene på minst 40 forskjellige underfamilier. Utseende. Knøttsmå til middelsstore (0,6 – 40 mm) biller av sterkt varierende kroppsform og farge, de fleste forholdsvis korte og trinne, og høyt hvelvede. Oversiden er ofte skjellkledt. Hodet er hos de fleste forholdsvis lite, med middelsstore til ganske store, flate fasettøyne (i ekstreme tilfeller så store at de møtes i pannen). De fleste har hodet i midten trukket ut til en snute, denne kan i ekstreme tilfeller være lengre enn resten av kroppen til sammen. Antennene er nesten alltid knebøyde (bortsett fra hos sylinderborere og noen små, hoppende arter), det innerste leddet (skaftet) er langt, etterfulgt av en svøpe på 4-7 små ledd og ytterst en klubbe som gjerne består av tre ledd. De er bøyde mellom den innerste leddet og svøpen. Brystskjoldet (pronotum) har rundede sider og er vanligvis uten påfallende pigger, knøler, groper eller furer. Dekkvingene er vanligvis høyt hvelvede, med eller uten tydelige "skuldre" og med eller uten punktrader. Mange arter har mistet flygeevnen og dekkvingene kan være sammenvokste. Beina er kraftige, gjerne middels lange til lange. Lårene er spoleformede og har ofte en eller flere kraftige pigger på undersiden. Noen små arter kan hoppe langt, disse har sterkt fortykkede baklår. Leggene (tibiae) har ofte en innoverrettet tagg i spissen. Føttene er fem-leddete, men det fjerde leddet er vanligvis svært lite og knapt synlig. De aller fleste har et tolappet tredje fotledd. Larvene er korte og tykke, mer eller mindre C-formede, uten synlige bein. Levevis. Snutebillene er planteetere, og kan leve på røtter, i ved, under bark, på eller inne i stengler, på løvverk eller blomster. Mange barkbiller og sylinderborere angriper bare døde trær, men ellers lever de aller fleste av snutebillene på levende planter. Larvene er tykke og beinløse, og fører et skjult levevis inne i plantene, mens de voksne billene gjerne gnager på blader. En gruppe er såkalte ambrosiabiller og lever av sopp som de dyrker i ganger i tre. Skadedyr. Bredsnutebiller (Entiminae) kan være brysomme skadedyr både som rotetende larver og som bladetende voksne. Typisk for denne gruppen er at de ikke spesialisrer seg på et spesielt planteslag, men kan angripe en rekke forskjellige hagevekster og fruktttrær. En særlig brysom art i Norge er veksthussnutebillen ("Otiorhynchus sulcatus"), som gjør skade ikke bare i veksthus men også utendørs. Andre arter av rotsnutebiller (slekten "Otiorhynchus") kan også gjøre betydelig skade. Arter av slektene "Phyllobius" og "Polydrusus", som ofte er metallisk grønne, kan gjøre en del skade på frukttrær i år der de er tallrike. Ertesnutebillen ("Sitona lineatus") kan gjøre skade på vekster i erteblomstfamilien, som erter og kløver. En del arter i underfamilien snutebiller (Curculioninae) kan leve på jordbruksvekster og gjøre en del skade. Det alvorligste skadedyret av disse på verdensbasis er trolig bomullssnutebillen ("Anthonomus grandis"), på engelsk kjent som "Boll Weevil". Både larvene og de voksne billene lever på frøkapslene til bomull, og angrepene får bomullen til å gulne og falle av plantene før den er høstingsklar. De voksne billene angriper også blomsterknoppene. Billen ved ble et uhell innført fra Mexico til områdene der bomull ble dyrket i USA på 1800-tallet, og har gjort stor skade på bomullsavlingene etter det. Hver hunn kan legge 100-300 egg. I dag blir billen i stor grad kontrollert med sprøytemidler, men den bidrar til at bomullsproduksjonen er den produksjonen som medfører det største sprøytemiddelforbruket. Eplesnutebillen ("Anthonomus pomorum") lever på blomsterknopper av eple og andre frukttrær. Infiserte blomsterknopper visner og utvikler ikke frukt. Arten kan gjøre stor skade i epledyrking når den er tallrik. Jordbærsnutebillen ("Anthonomus rubi") kan gjøre betydelig skade på jordbær ved å ødelegge knopper og fruktemner. Nøttesnutebillen ("Curculio nucum") utvikler seg på hasselnøtter, og er nok den vanligste årsaken til «mark» i nøttene. Hunnen bruker sin svært lange snute til å gnage en lite hull i unge hasselnøtter, og legger så et egg i hullet, langt inne i nøtten. Egget irriterer plantevevet og fører til økt vekst rundt det, og det er dette vevet larven lever av i starten. Noen normal nøtt blir ikke utviklet. Larven bruker rundt fire uker på utviklingen, og angrepne nøtter faller av før de ellers ville. En hunn kan infisere ca. 40 nøtter. Nøttesnutebillen er et stort problem der hasselnøtter blir dyrket kommersielt. Den kan også angripe eikenøtter. Kirsebærsnutebillen ("Furcipus rectirostris") lever på ulike arter i slekten "Prunus", for eksempel kirsebær, plommer og slåpetorn. De voksne billene gnager på bladene, og larvene utvikler seg i kjernen (steinen) i frukten, og ødelegger gjerne dermed også frukten. Den kan gjøre en del skade i fruktdyrking men er neppe av de verste skadedyrene. Skulpesnutebillens ("Ceutorhychus assimilis", underfamilien Ceutorhynchinae) larver lever i modnende skulper av kål, raps, neper, sennep og andre korsblomstrede vekster. De kan gjøre en del skade med frødyrking av disse plantene. Systematisk inndeling. Tar med de underfamiliene som er registrert i Europa. Denne inndelingen følger "Fauna Europaea" () Skrivarhelleren. Skrivarhelleren er et sted og en arkeologisk lokalitet i Årdal kommune, Sogn og Fjordane. Helleren ble gravet ut på 1980-tallet som en forskningsgraving ledet av arkeolog Christopher Prescott. Utgravningen ga ny kjennskap til jordbruksutvikling, bosetningsforhold og ressursutnyttelse i Indre Sogn under yngre steinalder og bronsealder. Ogaden. a> hvor Ogaden er markert med mørkere rødt Ogaden er et omstridt område i det østlige Etiopia med grenser mot Somalia og utgjør store deler av Afrikas horn, området tilsvarer omtrent den etiopiske regionen Somali. Området er befolket av nomader av somalisk opprinnelse. Området ble invadert i 1977 av somaliske tropper som erobret rundt 90% av området, men ble drevet tilbake året etter av etiopiske tropper assistert av Sovjetunionen, også med militære styrker. Området ble kolonisert av Storbritannia som et protektorat fra siste halvdel av 1800-tallet til det ble annektert av Etiopia i mellomkrigstiden. Grensen til Britisk Somaliland ble trukket opp gjennom en traktat i juni 1897. I følge historikeren Bahru Zewde søkte britene å skille ut Ogaden fra Etiopia etter at de hadde erobret Italiensk Øst-Afrika, og slik kunne legge det til Britisk Somaliland og Italiensk Somaliland." Etiopia prøvde å få tilbake området og Eritrea etter krigen i 1945, men ett lyktes ikke før i 1948. Britene beholdt et lite området i nordøst, kalt Haud og en korridor kalt «Reserved Area» som strakk seg fra Haud til Fransk Somaliland (dagens Djibouti). Britene leverte ikke tilbake disse områdene før i 1954. Det har siden slutten av 1980-tallet vært gerilja-aktivitet mot de etiopiske myndighetene, under ledelse av ONLF (Ogadens Nasjonale Frigjøringsfront). Djiboutis riksvåpen. Djiboutis riksvåpen ble tatt i bruk etter at de ble erklært en selvstendig stat, den 25. juni 1977. Riksvåpenet består av et spyd, et skjold, to armer som holder kniver og en rød, femtagget stjerne. Det hele blir omsirklet av laubærgreiner. De to motstående knivene står for de to etniske gruppene i Djibouti, Afar og Issa. Kannik ungdomsskole. Kannik ungdomsskole er en ungdomsskole i bydelen Eiganes og Våland i Stavanger. Skolen har i alt litt under 600 elever fordelt på tre trinn, hvert med åtte parallellklasser (A, B, C, D, E, F, G og H). De nye åttene klassingene har kun 7 klasser. (A, B, C, D, E, F, G) Kannik ungdomsskole har færre elever enn for eksempel Flatåsen skole, men denne skolen har elevene fordelt på ti trinn i motsetning til Kanniks tre. Avgangselevene ved Kannik ungdomsskole hadde i skoleåret 2005/2006 et karaktersnitt på 3,77. "Kannik ungdomsskole" har blitt oppkalt etter stedsnavnet Kannik. Området er igjen oppkalt etter kannikene som var en type katolske prester som var tilknyttet Stavanger domkirke. Parken nord for skolen, er kalt Munkehagen. Navnet Munkehagen er laget på 1800-tallet. Perpetual Decay. "Perpetual Decay" er en death metal-utgivelse fra 2007 av Obliteration. Fylkesvei 376 (Hordaland). Fylkesvei 376 i Hordaland (Fv379) går mellom Hosteland i Masfjorden og fylkesgrensen mot Sogn og Fjordane ved Vetlevatnet. Veiens lengde er 12,2 km. Eksterne lenker. 376 Plymouth Rock (minnestein). Dette var huset til steinen fra 1867 til 1920. Plymouth Rock er en stor stein som i følge overleveringene lå der emigrantene med skuta Mayflower steg i land i nåværende Plymouth Massachusetts for å stifte en koloni av religiøse dissentere. Denne ble etter hvert opphavet til statsdannelsen vi i dag kjenner som The United States of America. Cisco Systems. Cisco Systems, Inc. () er et globalt selskap med nesten 68 000 ansatte (2010). Hovedkontoret ligger i San Jose i California i USA, men selskapet har avdelinger over hele verden. Selskapet produserer og selger teknologi og tjenester innen nettverk og kommunikasjon under fire merkenavn: Cisco, Linksys, WebEx og Scientific Atlanta. Først produserte Cisco bare multiprotokollrutere for bedrifter, men i dag finnes produktene i alle nettverk både offentlige og private. Selskapet ble etablert i 1984 og var det første som produserte rutere for kommunikasjon mellom nettverk. Navnet på firmaet er hentet fra siste del av ordet San Francisco, og logoen er en visualisering av Golden Gate. Historie. Cisco Systems ble etablert 1984 av det ekteparet Len Bosack og Sandy Lerner, to sivilingeniører fra Stanford University. Bosack og Lerner ble utmanøvrert og tvunget bort fra selskapet av risikoapitalister under selskapets sterke ekspansjon. Cisco var blant de første til å selge lønnsomme rutere som støtter multiple nettverksprotokoller. Da Internettprotokollen (IP) fikk gjennomslag, avtok behovet for multiprotokollrutere. I dag brukes Ciscos største rutere til å levere IP pakker og MPLS frames. I 1990 ble Cisco listet på Nasdaqbørsen. Cisco kjøpte opp en lang rekke selskaper, f.eks. Stratacom, og var blant de største oppkjøpene i bransjen. Under Internettboomen i 1999 overtok Cisco Cerent Corporation, som lå i Petaluma, California, for US$7 milliarder. Flere av de oppkjøpte selskapene har utviklet seg til milliardindustri for Cisco, slik som LAN-switching, Enterprise Voice over Internet Protocol (VOIP) og hjemmenettverk. I slutten av mars 2000, under dot-com boomen, var Cisco et av verdens største selskaper med verdijustert egenkapital på mer enn US$500 milliarder. I juli 2009 var market cap US$108.03 milliarder, var det fremdeles et av de største. Cisco har begynt å levere en rekke nye produkter som Ethernetswitching, remoteaccess, branchoffice routers, ATM networking, security, IP telefoni. I 2003 kjøpte Cisco Linksys som driver med computer networking hardware og ble ledende IT-leverandør på hjemmemarked og sluttbruker. Ciscos første CEO var Bill Graves fra 1987 til 1988. I 1988, ble John Morgridge CEO, og ble etterfulgt i 1995 av John Chambers. Fylkesvei 235 (Hordaland). Fylkesvei 235 i Hordaland (Fv235) går mellom Haukeland og Osavatnet i Bergen kommune. Veiens lengde er 5,9 km. Eksterne lenker. 235 Fylkesvei 185 (Hordaland). Fylkesvei 185 i Hordaland (Fv185) går mellom Midtun og Nesttun i Bergen kommune. Veiens lengde er 1,3 km. Eksterne lenker. 185 Freddy Kjensmo. Freddy Kjensmo (født 9. desember 1964 i Oslo) er en norsk komiker og forfatter. Kjensmo er blant annet kjent for «Tid for tomgang: Et ANTI-motivasjonsforedrag». Han blir sett på som en veteran i komikermiljøet og han er blitt utpekt som en av de som var med på å bygge opp Norges stand-up miljø. Teresa. Teresa er et opprinnelig spansk og portugisisk kvinnenavn. Betydningen av navnet er usikker. Utbredelse. "Teresa" er et svært vanlig navn i Spania, Italia og Polen. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Teresa og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Lompe. Lompe, lumpe, potetlompe, potetkake eller potetlefse er et flatt, mykt bakverk som stammer fra Sverige og er laget av poteter. Lomper lages ved at kokte poteter blandes med hvetemel og litt salt. Mengden mel har stor betydning for kvaliteten; melet skal være et bindemiddel som setter minst mulig smak på lompene. Mosen kjevles ut og stekes på takke eller i tørr panne. Lomper kan spises som en egen rett, ofte som dessert med kanel, sukker og smør, eller sammen med andre retter slik som pølse og rakfisk. I Norge er det vanlig å servere varme pølser innrullet i lompe med ketsjup, særlig som lettvint og populær festmat for barn eller ved grilling utendørs. Pølse med lompe fås kjøpt på de fleste bensinstasjoner og gatekjøkken i Norge og er et alternativ til pølse i brød eller annen hurtigmat. Fylkesvei 180 (Hordaland). Fylkesvei 180 i Hordaland (Fv180) går mellom Sørås og Nordås i Bergen kommune. Veiens lengde er 1,6 km. Eksterne lenker. 180 Stampemølle. En stampemølle eller bare stampe i kortform er et anlegg til bearbeiding av tøyer og skinn. Vevd vadmelstøy må stampes som en del av etterbehandlingen av tøyet. Tøyet lå i et kar, vanligvis et lagget trekar, og en stokk ble løftet og sluppet, løftet og sluppet osv. Disse stokkene som løftes og slippes drives av vannskraft. Et alternativ var å bruke føttene. En stampemølle kunne være en del av et fargerverksted. Stampemøllene lå alltid ved et fossefall, der vannkraft kunne utnyttes. Bare i noen få tilfeller er stampemøller bevart. Noen stampemøller har gitt stedsnavn til en lokalitet eller et område. Stampesletta på Lillehammer er kanskje det best kjente. I Barbudalen i Arendal er det et hus som kalles for "Stampa", like nedenfor Langsæ mølle. Også Kristiansand hadde sin stampemølle. Vannmagasinene for stampemølla, som også en tid var byens drikkevannskilde ligger i Baneheia like utenfor Kvadraturen, sentrum av byen og heter Første-, Andre- og Tredje Stampe. 6-kanten. 6-kanten er en konkurranse i samlagsskyting som arrangeres årlig mellom skyttersamlagene: Drammen, Hallingdal, Numedal, Ringerike, Vestfold og Telemark. Regler. Syv skyttere deltar for hvert samlag. Alle disse teller for sluttresultatet. Inntil 1982 talte kun de fem beste av de syv skytterne i sluttsummen til hvert samlag. Det skytes 10 tellende skudd i hver skytestilling: stå, ligg og kne. Det deles ut gylt medalje eller stjerne til den skytteren med det individuelt beste resultatet. Historie. "6-kanten" så for første gang dagens lys i 1939, da mellom samlagene Drammen, Numedal, Vestfold, Ringerike, Telefylket Austre og Grenland. Det ble ikke avholdt 6-kantskyting under krigen. Konkurransen startet opp igjen i 1946. Telefylket Aust stilte ikke lag fra 1947–49 og trakk seg fra konkurransen i 1956. Telefylket Austre ble i 1957 erstattet av Hallingdal. Disse seks samlagene har siden konkurrert hvert år etter dette, med 2002 som et unntak da Ringerike ikke stilte lag. Numedal det mestvinnende samlaget i konkurransens historie, med Vestfold som nummer to. Flere av de individuelle vinnerne i "6-kanten" har også blitt skytterkonge på landsskytterstevnet. Skytternavn som Knut Skjelland (1969, 1971, 1972 og 1978), Tor Nystuen (1982), Trond Kjøll (1983, 1985 og 1989), Bjørn Solberg (1988), Ola Tore Dokken (1990), Hans Kristian Wear (2000, 2001 og 2004), Marianne Årskog (2002) og Kristina Vestveit (2005) har mottatt bestemannspremien i 6-kanten. Atlanterhavsparken. Atlanterhavsparken er et akvariumanlegg i Ålesund, og et av Nord-Europas største saltvannsakvarier. Akvariumet ligger på Tueneset, helt ut mot havet i bydelen Hessa, ca 3km fra Ålesund sentrum. Atlanterhavsparken ble åpnet 15. juni 1998 av det norske kongeparet under 150-årsjubileet til Ålesund. Det er blant de mest besøkte turistattraksjonene på Nordvestlandet. Sjona kirke. Sjona kirke, tidligere "Sjona bedehuskapell", er en kirke i nygotisk stil, konstruert i en rektangulær form. Kirken ble bygd i 1916, og tilhører Sjona sogn i Indre Helgeland prosti i Rana kommune, Nordland fylke. Byggverket er av tre og har 170 plasser. Forløpning. En forløpning i RGB-farverommet som viser en overgang fra 100% blått til 100% rødt. Siden overgangen er rettlinjet, vil graderingen bli jevn. Forløpning er et uttrykk innen grafisk produksjon, og betegner en jevn, gradvis overgang mellom to eller flere farver langs en vektor. Forløpninger kan være lineære, men også følge geometriske former, slik som ellipser eller sirkler. Forløpninger angis som en prosentmessig overgang mellom hver av de primære farvene eller toneverdiene som utgjør farverommet man opererer i, f.eks. RGB, CMYK eller LAB. Det er også mulig å opprette forløpninger mellom gitte farveverdier og transparens. I et slikt tilfelle vil bakgrunnen for forløpningen (f.eks. papirfarven i trykk eller et bilde på skjerm) bli mer fremtredende eftersom farveverdiene minsker prosentmessig. Forløpninger i farverommene. En skjematisk fremstilling av RGB-farverommet. Enhver forløpning kan angis som en linje mellom to punkter i terningen. Innen RGB-skalaen, hvor farverommet kan fremstilles som en tredimensjonal terning med hver av de tre farvene som én akse, kan forløpningen angis som en rett linje mellom to farvetoner. Innenfor trykkproduksjon, hvor CMYK-formatet er dominerende, lar fordelingen av hver av de fire farveverdiene seg vanligvis ikke representere som rette, lineære vektorer. Forløpninger er i prinsippet bare mulig mellom farveverdier som er sammensatt av primærfarver, slik at man i trykkpraksis ikke vil opprette en forløpning mellom to spotfarver, slik som f.eks. Pantone-farver. Bybane i Grenland. Planene om bybane i Grenland ble først reist på tidlig 1990-tall for å avlaste veinettet i distriktet. Planen tok utgangspunkt i Bratsbergbanens strekning mellom Skien og Porsgrunn og en strekning videre til Brevik som delvis ville følge Brevikbanen, men også omfatte Heistad. Det var også snakk om å gi den en regional dimensjon ved å benytte Bratsbergbanens spor videre til Notodden og Bø. Planen fikk mye omtale og støtte lokalt, men prosjektet ble lagt på is etter at daværende samferdselsminister Kjell Opseth sa nei. Gjenoppstart. I 2007 vedtok kommunestyrene i Skien og Porsgrunn, samt fylkestinget, å bestille et forprosjekt for å utrede en bybane i distriktet. Dette ble levert 29. mai 2008, og gikk inn for en modell der en benytter eksisterende infrastruktur, med den nedlagte strekningen fra Skien gamle stasjon til Eikornrød stasjon på Bratsbergbanen/Vestfoldbanen, denne strekningen til Porsgrunn stasjon og en nedlagt industrilinje fra Porsgrunn til Herøya. Rapporten tar ikke for seg mulige forlengelser, med unntak av til Landmannstorget i Skien sentrum. Denne rapporten er besluttet tatt videre i Porsgrunn sitt formannskaps møte 30. september 2008. Beslutningen ble senere stadfestet i bystyret sitt møte 16. oktober samme år. Potensial. En tommelfingerregel for om det er potensial for full utbygging av bybane/trikk fra grunnen av er at det bor minst mennesker i det aktuelle området. Tettstedet Skien hadde pr. 1. januar 2007 kun 85 812 innbyggere fordelt i kommunene Skien, Porsgrunn og Bamble. Dette kan være en av grunnene til at forprosjektet ikke anbefalte å bygge ny infrastruktur, men heller benytte jernbanelinjene. Astri Welhaven Heiberg. Astri Welhaven Heiberg (født 14. desember 1881, død 26. mai 1967) var en norsk kunstner, mest kjent for sine portretter og sine malerier av nakne kvinner i landskap. Familien. Welhaven Heiberg ble født inn i en familie med nære relasjoner til sentrale personer i norsk kulturliv. Hennes søster Sigri Welhaven var billedhugger. Faren, Hjalmar Welhaven (1850–1922) var nest eldste sønn av dikteren Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven (1807–1873) og hans danske kone Josephine Angelica Bidoulac (1812–1866). Johan Sebastian Welhavens far, Johan Ernst Welhaven (1775–1828), var prest, blant annet ved St. Jørgen i Bergen, som var kirke og hospital for de spedalske i distriktet. Hjalmar Welhaven var utdannet arkitekt, og tegnet fortrinnsvis trebygninger og arbeiderboliger i Kristiania. Han er likevel mest kjent for huset til Fridtjof Nansen, Polhøgda (1900–02) på Fornebu, utført i stein. I 1883 ble han slottsforvalter for Oscar II. Moren til Welhaven Heiberg var Margrethe Backer (1851–1940). Hun og hennes tre eldre søstre var kulturelt interessert. Harriet Backer (1845–1932) var nest eldst, og regnes blant Norges største malere. I søskenflokken finner vi også pianisten og komponisten Agathe Backer (1847-1907, gift Agathe Grøndahl), som har et stort navn i norsk musikkhistorie. Inga Agathe (1842–1915) var eldst, og en dyktig sanger. Margrethe Backer var, som sin søster Harriet, interessert i malerkunst. Hun fikk utdannelse hos Vilhelm Kyhn i København samt Bergsliens malerskole i Kristiania. Læretid. Astri Welhaven gikk i lære hos sin tante, Harriet Backer, 1902-1907. Backer drev malerskole i Kristiania i nærmere 20 år i tiårene før og etter århundreskiftet 1900. I de årene Astri Welhaven var elev hos Harriet Backer har hun, uten tvil, fått mye erfaring i å male akt. I tillegg har hun trolig adoptert tantens strenge disiplin og arbeidsmoral. I november 1907 giftet Astri Welhaven seg med Christen Fritzner Heiberg (1878–1943), en eldre bror av maleren og Matisse-elev Jean Heiberg. De nygifte flyttet til New York kort tid etter, hvor Christen Heiberg var ansatt som arkitekt. Astri Welhaven Heiberg fikk sitt eneste barn, Hjalmar Welhaven Heiberg, i New York høsten 1910. Astris søster Sigri var for øvrig gift med Jean Heiberg i årene 1913-1920. Debut. Høsten 1912 debuterte Welhaven Heiberg på Høstutstillingen med et portrett. Harriet Backer skal ha rådet henne til ikke å debutere for tidlig. Hun ville at niesen ikke skulle stille ut før hun hadde et solid grunnlag. Etter debuten i 1912 fikk Welhaven Heiberg antatt malerier til Høstutstillingen åtte ganger de neste ti årene, noen år med opptil fire og fem arbeider. Hun fikk forholdsvis gode kritikker i pressen, hvor enkelte uttrykte forhåpninger til hennes fremtidige kunstneriske virke. Astri Welhaven Heiberg oppnådde en viss anerkjennelse i årene etter debuten. I 1916 og 1917 mottok hun Henrichsens legat, som hun søkte med anbefalinger fra Jens Thiis og Harriet Backer. Hun mottok legatet som eneste maler begge årene. Noen kilder mener at hun i tillegg mottok A.C. Houens legat i 1920-årene. Dette kan ikke dokumenteres, men heller ikke utelukkes, idet det er meget sannsynlig at et reisestipend har muliggjort et lengre studieopphold i Paris i 1924. Kunst. Welhaven Heiberg hadde to separatutstillinger, begge hos Blomqvist, i 1919 og 1925. Nasjonalgalleriet kjøpte maleriet 'Vår i Asker' fra den første separatutstillingen. På Høstutstillingen 1919 ble 'I haven' innkjøpt til samlingen. Welhaven Heiberg deltok på flere skandinaviske gruppeutstillinger, blant annet Jubileumsutstillingen i Gøteborg 1923. Andre internasjonale gruppeutstillinger omfatter den norske utstilling i Riga 1934, International Women Painters (New York, 1939) og Contemporary European Women Painters (London, 1947). Hun er representert med arbeider i de fleste norske offentlige samlinger, blant annet Bergen Kunstmuseum, Lillehammer Kunstmuseum, Sørlandets Kunstmuseum og Trondheim Kunstmuseum. Mest oppsiktsvekkende er hennes malerier av nakne kvinner i landskap, såkalte uteakter. Frem til 1922 malte hun antagelig 12 slike motiver. I løpet av 1920-årene går Welhaven Heiberg i økende grad over til å male bestilte portretter. I løpet av årene påtok hun seg flere store oppdrag. Hun malte blant annet kong Haakon VII, kronprinsesse Märtha og de tre kronprinsbarna. I årene 1916-1924 bodde Welhaven Heiberg i Asker. På tross av at hun valgte å bo i Oslo etter 1924, holdt hun kontakten med Asker hele livet. Welhaven Heiberg var aktiv som maler til sitt siste leveår, og var med på Høstutstillingen mange ganger, sist i 1961 som 80-åring. Etter dette stilte hun ut utelukkende i Asker. Av Welhaven Heibergs produksjon kan rundt 150 malerier dokumenteres og dateres til perioden 1907-1966. Det er grunn til å tro at mange av hennes malerier befinner seg i private hjem, og at den totale produksjonen er større en det antallet som per i dag kan dokumenteres. Arvedalslinja. Arvedalslinja var en 9,3 kilometer lang smalsporet sidebane til Rørosbanen, fra Tyvold stasjon til Kongens gruve. Banens offisielle navn var Kongens Grubes bane, men ble omtalt som Arvedalslinja. Det var en privat industribane eiet av Røros Kobberverk, i drift fra 1886 til 1910. Rørosbanens etablering i 1877 revolusjonerte kommunikasjonene for Røros-distriktet generelt og Kobberverket spesielt, og sidebanen ble anlagt for transport av kobbermalm og vel så viktig svovelkis fra gruvene i Nordgruvefeltet. Banen ble bygget som en lokomotivbane med samme profil og sporvidde som Rørosbanen og kostet ialt 180.000 kr. Den ble åpnet for trafikk 11. oktober 1886 etter en anleggstid på ett år, hvorav det var byggestans i flere måneder pga. streng vinter med mye snø. Banen var verkets eiendom, men ble trafikkert med Rørosbanen materiell etter regler fastsatt ved Kongelig resolusjon samme år. Fra Tyvold ble svovelkisen sendt videre til Trondheim med tog for eksport, og med denne transportmuligheten ble kisproduksjonen fordoblet og ble i praksis hovedproduktet til Kobberverket. I 1889 ble det produsert 27.484 tonn kis, samt 4828 tonn kobbermalm som ble sendt til Røros for smelting til kobber. Kobbermalmen var fattig (ca 4% kobber), men til gjengjeld billig da den for størstedelen ble utvunnet som biprodukt til kisproduksjonen. Endestasjon på fjellet var stollmunningen på Arvedalsgruven, som ble forbundet med Kongens i 1886 og deretter ble begge gruvene drevet under sistnevnte navn. Banens stigning var opptil 40 promille, og i følge gamle beretninger forekom det at kistoget fra Arvedals ikke fikk stoppet på Tyvold selv med fulle bremser på, og dermed dundret forbi stasjonen og langt nedover hovedlinjen på Rørosbanen før det fikk rygget tilbake. Derfor skulle det være klar bane på hovedlinjen før kistoget ble sluppet nedover Arvedalslinja. Det var de første årene store problemer med å holde banen åpen om vinteren, mye vind og snø gjorde at banen føk igjen like fort som den var spadd frem med håndkraft. Det bedret seg en del da det etter noen år ble montert snøfangere på de mest utsatte stedene. Både Arvedalslinja og Rørosbanen erstattet mye av den gamle hestetransporten av malm og proviant mellom gruvene inne på fjellet, smeltehytta på Røros og eksporthavnen i Trondheim, og medførte på kort sikt stort inntekstap for småbrukere og andre i distriktet som hadde tjent til livets opphold gjennom transportoppdrag for Kobberverket. Over tid førte dette imidlertid til en bedring for jordbruket, ettersom småbrukerne nå kunne konsentrere seg om gårdsdriften. Det kom etterhvert kritikk mot anlegget av jernbanen til Kongens gruve, ettersom en taubane ville vært billigere både i anlegg og drift. Dette ble tilbakevist med at da jernbanen ble planlagt var ikke "taubanens innretning ikke så fullkommen som nu" (i 1902). Overgangen til taubaner var likevel uunngåelig, Kobberverket bygget taubaner fra gruvene i Nordgruvefeltet, fra Kongens gruve via Sextus til Harborg ved Rørosbanen og i mars 1910 tok denne over og Arvedalslinja ble nedlagt. Taubanen viste seg å være billigere og mer driftssikkert enn bruk av jernbane (taubanen var i mindre grad utsatt for snø og vind), og var i drift helt til Nordgruvefeltet ble nedlagt i 1948. Skinnene på Arvedalslinja ble tatt opp utpå 1920-tallet, og i 1931 ble traseen gruset opp som vei og er idag en populær tur- og sykkelvei. Hellboy (film). "Hellboy" er en film basert på Mike Magnolias tegneserie med samme navn. Tegneserien er i sin tur basert på Edgar Allan Poes dikt The Conqueror Worm. I filmen har Ron Perlman rollen som Hellboy som ble kaldt fra flammene i Helvete av den gale Grigori Rasputin. Handlingen starter under den andre verdenskrig og fortsetter i nåtiden. Den gale Rasputin ønsker å bruke Hellboy til sine egne formål, men han reddes av de allierte styrkene under ledelse av Professor Broom, som i filmen spilles av John Hurt, og som er grunnleggeren av det topphemmelige B.P.R.D – "Byrået for overnaturlig forskning og vitenskap". Professor Broom blir senere en viktig mentor for Hellboy når han utvikler sine evner og blir et symbol for det gode i kampen mellom ondt og godt, Himmel og Helvete. I fellesskapet i B.P.R.D. har Hellboy fellesskap med den telepatiske Abe Sapien og Liz Sherman (Selma Blair,). Abe har telepatiske evner og lever under vann. Liz har pyrokinetiske evner, og tenner på sine omgivelser med jevne mellomrom. Hun virkeliggjør den gamle låta "Light my fire" og fyrer opp et par ganger underveis. Hellboy er dødelig forelsket i henne og like sjalu på "nn" (Rupert Evans) som han tror er kjærest med Liz. Fylkesvei 252 (Hordaland). Fylkesvei 252 i Hordaland (Fv252) går mellom Storetveit og Landås i Bergen kommune. Veiens lengde er 1,2 km. Eksterne lenker. 252 Fylkesvei 264 (Hordaland). Fylkesvei 264 i Hordaland (Fv264) går mellom Torget og Sandviken i Bergen kommune. Veiens lengde er 1,9 km. Eksterne lenker. 264 Vestfold skyttersamlag. Vestfold skyttersamlag ble stiftet under navnet "Jarlsberg og Laurvik amts folkevæpningssamlag", den 3. februar 1882. Samlaget har vært medlem av DFS siden oppstarten i 1893 og har vunnet samlagsskytingen på landsskytterstevnet hele ni ganger. Historie. Navnet på samlaget ble omdøpt fra "Jarlsberg og Laurvik amts folkevæpningssamlag" til "Vestfold folkevæpningssamlag" i 1883. Samlaget besto da av følgende 14 skytterlag: Hof, Sande, Harald Haarfagre, Foden, Strømmen, Vaale, Træf i Aasgaardsstrand, (Brunlaugnes) Brunlanæs, Skytaren i Hof, Stokke, Kodal, St. Halvard, Gyttesø skl af Sande, Fredriksværn. "Vestfold skyttersamlag" hadde i 1893 med 18 skytterlag 438 skyttere, 140 rifler og 32 tusen skudd. Allerede to år senere, i 1895, besto samlaget av 28 skytterlag med 885 skyttere. I 1977 var antallet skytterlag redusert til 19. Nedgangen har fortsatt og i år 2000 besto samlaget av 16 skytterlag. Samlagsmestere. Knut Skjelland fra Andebu og Tor Nystuen fra Nøtterøy er de klart mestvinnende skytterne når det kommer til samlagsmesterskap. Skjelland har totalt 13 seire (10 på bane og 3 i felt). Nystuen har totalt 11 seire (7 på bane og 4 i felt). Myntkabinettet. Myntkabinettet (eller Universitetets Myntkabinett) var et norsk museum beliggende i Oslo, etablert i 1817. Fra 1999 ble Myntkabinettet en del av "Universitetets kulturhistoriske museer" (sammen med Oldsaksamlingen (med Vikingskipshuset) og Etnografisk museum). I 2004 ble navnet endret til Kulturhistorisk museum. Myntkabinettet ble etablert gjennom et innkjøp av en samling på over 6 000 antikke mynter. Initiativet kom fra universitetsbibliotekar Georg Sverdrup. Samlingen ble kjøpt fra den kongelige mønt og medaljesamling i København, og var deres dubletter. Samlingens andre bestyrer var C.A. Holmboe. I hans tid økte samlingene til over 43 000 gjenstander. Oldsaksamlingen og Myntkabinettet holdt fra begynnelsen til i universitetets forskjellige bygninger i Oslo, men da universitetets nybygg i sentrum stod ferdig i 1852, flyttet samlingene inn i Urbygningen. Da Historisk museums nybygg åpnet i 1904 flyttet begge museene dit. Museet inneholder i dag over en kvart million objekter fra hele verden; blant annet Ken Anderson (fribryter). Kennneth «Ken» Anderson (født 6. mars 1976 i Green Bay), bedre kjent som Ken Kennedy eller Mr. Kennedy, er en amerikansk fribryter i Total Nonstop Action Wrestling under navnet Mr. Anderson], men er mest kjent for sin tid i WWE. Han er tidligere WWE United States Champion. På WrestleMania 23 vant han Money in the Bank-kampen, og mottok dermed en tittelkontrakt. Han tapte derimot denne kontrakten til Edge på en episode av "Raw". Han er nåværende Han har vært tungvektsmester i Total Nonstop Action(TNA). Bärbel Bohley. Bärbel Bohley (født 24. mai 1945 i Berlin, død 11. september 2010) var en tysk maler og tidligere borgerrettsforkjemper i DDR. I 1982 grunnla hun den uavhengige gruppen "Frauen für den Frieden", og ble derfor et år senere ekskludert fra distriktsledelsen i billedkunstnerforbundet og fengslet på grunn av «landsforræderisk nyhetsformidling». Stasi anklaget henne bl.a. for å ha hatt kontakt med det vesttyske partiet De grønne. Hun fikk også utreiseforbud og yrkesforbud. Fra midten av 1980-tallet engasjerte Bohley seg sterkt for grunnleggende menneskerettigheter som meningsfrihet og forsamlingsfrihet, og deltok i grunnleggelsen av Initiative Frieden und Menschenrechte. I 1988 ble hun arrestert av Stasi og mot sin vilje utvist til Vest-Tyskland. Etter seks måneder i Storbritannia kom hun tilbake til DDR, og tok i 1989 initiativ til borgerrettsbevegelsen Neues Forum. Hun var første undertegner av oppropet «Die Zeit ist reif», som krevde grunnleggende endringer i DDR. I 1990 okkuperte hun sammen med andre aktivister det tidligere Stasi-hovedkvarteret, og forlangte å få se mappen sin. Etter å få fått utlevert mappen anklaget hun lederen for PDS-gruppen i Forbundsdagen, Gregor Gysi, for å ha vært Stasi-angiver. Gysi hadde vært hennes advokat i DDR mens hun var fengslet. I 2004 var Bohley toppkandidat for Neues Forum ved Europavalget, og i 2002 støttet hun det liberale FDP. Bärbel Bohley har for sitt arbeid for den fredelige revolusjonen i DDR mottatt Tysklands fortjenstkors (1994) og den tyske nasjonalprisen (2000). Fra 1996 har hun også engasjert seg i konfliktene i det tidligere Jugoslavia, og ledet et gjenoppbygningsprogram i Sarajevo og organiserte flyktningers retur til hjemmene på vegne av den internasjonale høye representanten for Bosnia og Hercegovina. Hun grunnla også hjelpeorganisasjonen Seestern, som hjelper barn fra bosniske flyktningefamilier med støtte fra det tyske utenriksdepartementet og bistandsdepartementet Bärbel Bohley bodde i nærheten av Split i Kroatia, og var gift med den bosnisk-hercegovinske læreren Dragan Lukic. Ross Halfin. Ross Halfin (født 11. august 1958) er en engelsk musikkfotograf. Han begynte som musikkfotograf på 70-tallet, og har jobbet med band og artister som Led Zeppelin, Jeff Beck, Aerosmith, Iron Maiden, Def Leppard, Guns N'Roses, DC, Black Sabbath, Metallica, The Who, ZZ Top med flere. Halfin begynte karrieren som frilansfotograf for Sounds Magazine i 70-åra, hvor han fotograferte nye band som Def Leppard og Iron Maiden. Han fortsatte å arbeide med disse bandene i mange år videre. Han fortsatte fotografkarrieren hos det britiske rockemagasinet Kerrang! og andre høyt profilerte blader, Blant annet Q, Mojo og Classic Rock. Hans tidligere assistent hos Kerrang!, Scarlet Page, datter av gitarspilleren Jimmy Page fra Led Zeppelin, er nå en av deres mest brukte fotografer. Ross Halfin tilbringer mye til både i London og i Los Angeles, og fotograferer fremdeles flere av verdens mest kjente band. I tillegg til bandfotografiene, er han også kjent for sine landskapsfotografier fra hele verden, spesielt fra orientalske land. Saint-Étienne. Saint-Étienne er en kommune i departementet Loire i regionen Rhône-Alpes sentralt i den østlige delen av Frankrike, 60 km sørvest for Lyon. Byen er "prefecture" (hovedstad) i departement Loire i Massif Central. Byen har et folketall på omtrent 180 000, mens storbyområdet i en folketelling i 1999 hadde 321 702 innbyggere. Innbyggere i Saint-Étienne kalles "stéphanois" på fransk. De har fått dette navnet fordi «Etienne» er den franske utgaven av det greske navnet "Stephanos". Geografi. Byen ligger ved hovedveien mellom Toulouse og Lyon som går gjennom Massif Central. Historie. På 1500-tallet hadde Saint-Étienne en våpenfabrikk, som gjorde byen til en viktig plass, men fra 1600-tallet ble det også laget sløyfer og dekorativ utsmykking her. Under den franske revolusjonen ble byen kalt Armeville («Våpenbyen») på grunn av våpenfabrikken. Senere ble gruvedrift etter kull en viktig næring i byen, og i nyere tid er byen kjent for produksjon av sykler. Saint-Étienne ble sete for et postkontor fra 1825 og fra 1832 en radiolinjestasjon. Byen utviklet seg ikke i særlig grad før på 1800-tallet. Den første halvdelen av 1800-tallet var byen den viktigste byen i et arrondissement i departement Loire, med et folketall i 1832 på 19 672. Da industrien kom til byen steg folketallet raskt til 110 000 i 1880. Det var denne veksten som gjorde at byen ble prefecture 25. juli 1855. Eksterne lenker. Saint-Etienne Arne Repål. Arne Repål (født 26. juni 1956) er en norsk psykolog og forfatter av fagbøker. Arne Repål er utdannet psykolog ved Universitetet i Bergen i 1982, og er spesialist i klinisk psykologi. Han er godkjent veileder i kognitiv terapi. Repål er tidligere fagdirektør ved Psykiatrien i Vestfold HF, nå fagsjef Klinikk Psykisk helse og rusbehandling, Sykehuset i Vestfold HF. Han er også redaktør av "Tidsskrift for Kognitiv Terapi". Han har også deltatt i ulike nasjonale arbeidsgrupper. Ved siden av egne bøker har Repål bidratt med kapitler i ulike fagbøker og skrevet artikler innen ulike emner i forskjellige tidsskrifter. Kiribatis riksvåpen. «TE MAURI TE RAOI AO TE TAMBOMA» «"Helse, fred og velstand"». Riksvåpnets motiv finnes også på Kiribatis flagg. Hans Reynolds. Hans Reynolds (født 2. september 1876 i Porsgrunn, død 16. juni 1933 i Porsgrunn) var journalist, skribent, folketaler, lyriker og statsstipendiat. Han huskes for sine viser og dikt fra hjembyen, blant annet Porsgrunnssangen. Han tok middelskoleeksamen i 1892, og dro deretter til sjøs. Senere arbeidet han som journalist i Varden, i Vestfold i Sandefjord og i Porsgrunds Tidende, hvor han også var den første redaktøren, i 1899. Senere skrev han i flere år for Norske Intelligenssedler. Reynolds debuterte som lyriker med "Sange og stemninger" (1899), og ga ut i alt fire diktsamlinger. Etter hvert forlot han journalistyrket og levde som fri forfatter og foredragsholder, fra 1919 som statsstipendiat. Reynolds besøkte tidligere norske områder (Island, Grønland, Færøyene) og ga ut reiseskildringer derfra under fellestittelen "Hjaa gamalt norskt folk". Han var også engasjert i Grønlandssaken, i norrønt samhold og i målsaken. Han var i årene 1929-32 redaktør av tidsskriftet "Norrøna" (Tidsskrift fyr norrøn samvinna). Han fikk Melsomprisen i 1927. Fylkesvei 155 (Hordaland). Fylkesvei 155 i Hordaland (Fv155) går mellom Kvednavatnet og Drønen i Austevoll kommune. Veiens lengde er 8,4 km. Eksterne lenker. 155 Marianne Birthler. Marianne Birthler (2009)Marianne Birthler (født 22. januar 1948 i Berlin) er en tysk borgerrettsforkjemper og tidligere politiker for De grønne. Fra 2000 til 2011 var hun føderal kommissær for Stasi-arkivene ("Bundesbeauftragter für die Stasi-Unterlagen"), med ansvar for å forvalte de omfattende etterlatenskapene etter den tidligere overvåkningsorganisasjonen i DDR. Liv. Hun ble født i den sovjetiske sonen og tilhørte en sosialdemokratisk arbeiderfamilie. I 1966 fullførte hun gymnaset, og studerte utenrikshandel frem til 1972. Hun arbeidet innen DDRs utenrikshandel frem til 1976, da hun bestemte seg for å bryte over tvert og utdanne seg til kateket i den protestantiske kirken. Hun ble så ansatt som ungdomssekretær i kirken i Berlin. Birthler engasjerte seg tidlig i "Initiativgruppe für Frieden und Menschenrechte" og la ikke skjul på sin opposisjonelle holdning overfor DDR-staten. I 1986 var hun en av grunnleggerne av arbeidsgruppen "Solidarische Kirche", som krevde demokratisering av kirken og samfunnet i DDR. Hun ble innvalgt i Folkekammeret ved det første demokratiske valget til DDRs parlament i 1990, og var leder for De grønnes gruppe i parlamentet frem til oppløsningen av DDR i oktober samme år. Fra 3. oktober til det føderale valget 2. desember var hun medlem av Forbundsdagen. I oktober 1990 ble Marianne Birthler innvalgt i landdagen i Brandenburg for De grønne, og i november samme år ble hun utdannelsesminister i Brandenburg. Sommeren 1992 la hun ned sitt landdagsmandat, og 29. oktober samme år gikk hun av som minister. Hun ble kort etter valgt til talskvinne, dvs. partileder, for Die Grünen. I 1995 fikk hun Tysklands fortjenstkors. Marianne Birthler etterfulgte i september 2000 Joachim Gauck som "Bundesbeauftragte für die Unterlagen des Staatssicherheitsdienstes der ehemaligen Deutschen Demokratischen Republik", og har i den egenskap ansvar for forvaltningen av det tidligere Stasis omfattende arkiver og bearbeidelsen av Stasi-uretten på vegne av den føderale regjeringen. 27. januar 2006 ble Birthler bekreftet i stillingen av Forbundsdagen med stort flertall. Bare etterfølgerpartiet til det tidligere kommunistpartiet i DDR, Die Linkspartei, stemte mot. Marianne Birthler var tidligere gift med dyrlegen og politikeren Wolfgang Birthler, og har tre døtre. Fylkesvei 163 (Hordaland). Fylkesvei 163 i Hordaland går mellom Fana i Bergen og Drange i Os. Veiens lengde er 13,3 km. Eksterne lenker. 163 Calogero. Calogero, egentlig Calogero Maurici (født 30. juli 1971 i Échirolles), er en fransk musikkartist. Han både synger, spiller bassgitar og piano. Han komponerer sin egen musikk, men skriver ikke tekstene sine selv. Han begynte sin karrière som musiker som 16-åring med bandet Les Charts, som ga ut fem album. Gruppen spilte sammen fra 1987 og frem til 1997. To år senere utkom hans første soloalbum, "Au milieu des autres", og siden har han sluppet tre studioalbum og ett livealbum. Han er blitt flere utmerkelser til del, blant annet årets mannlige artist under Victoires de la musique i 2004. Eksterne lenker. Calogero Calogero Calogero New Zealands riksvåpen. New Zealands riksvåpen er fra 1911 og ble noe modifisert i 1956. Før 1911 brukte New Zealand samme riksvåpen som Storbritannia. Riksvåpenet er et skjold som er to ganger kløvd,1. felt er delt av rødt og blått, som symboliserer landets nordre øyer, med i øvre felt fire femtakkete, røde og sølvkantede stjerner plassert som Sydkorset og som også finnes i New Zealands flagg, og i nedre felt et gull kornnek for landbruk. Skjoldets 2. felt er sølv med tre svarte gamle seilskuter som representerer landets handel og immigranter. Det 3. feltet er delt av rødt og blått, som symboliserer landets sydlige øyer, med i øvre felt et opphengt gull bukkeskinn for dyrehold, og i nedre felt to krysslagte gull hammere for gruveindustri. Skjoldholdere er en blond, hvitkledt europeisk kvinne som holder New Zealands flagg, og en innfødt Māori-høvding med en "taiaha" (Māori stav). Over skjoldet en svevende engelsk kongekrone. Under skjoldet et postament i form av to krysslagte Cyathea dealbata-blader og på disse et bånd med teksten "New Zealand" Fylkesvei 183 (Hordaland). Fylkesvei 183 i Hordaland går mellom Midtun og Totland/Riple i Bergen. Veiens lengde er 6,8 km. Eksterne lenker. 183 Trefoil. Trefoil er et olje- og gasselskap som er registrert på Bermuda og notert på Oslo Børs. Selskapet driver innsamling av data og feltutvikling i Argentina, og har også inntekter fra oljeproduksjon der. Historikk. Selskapet ble etablert 13. november 1997 som "Norbay Oil International Limited". Den 16. juni 1998 skiftet selskapet navn til "Norbay Oil Limited" og den 13. desember 1999 til Trefoil Limited. Eltek. ELTEK (ELT) er et norsk selskap som produserer strømforsyningsenheter (hovedsakelig likerettere) til applikasjoner innen telekom, industri, solar og elektriske biler. Med sitt operasjonelle selskap Eltek Valere er de verdensledende innen høyeffektive kraftsystemer. Allerede i 2008 lanserte de sine første High Efficiency produkter som halverte energitap i forhold til gjeldende industristandard.I. Fylkesvei 241 (Hordaland). Fylkesvei 241 i Hordaland (Fv241) går mellom Morvik og Tertnes i Bergen kommune. Veiens lengde er 3,7 km. Eksterne lenker. 241 Itera. Itera er et skandinavisk IT-konsulentselskap som er notert på Oslo Børs. Selskapet har kontorer i Oslo, på Bryne, i Stockholm, København og i Kiev, Ukraina. Itera består av spesialiserte selskaper med komplementære kompetansemiljøer: Datterselskapet Itera Gazette innen kommunikasjon, Itera Consulting innen IT-konsulenttjenester og Itera Networks innen drift og infrastruktur. Konsernet har i tillegg to nisjeselskaper: Cicero Consulting innen bank og finans og Compendia innen HR og organisasjon. Itera leverer tjenester og løsninger til kunder innen ulike bransjer som bank, finans, media, offentlig sektor, helse og telekommunikasjon. Det berbiske latinske alfabetet. Det berbiske latinske alfabetet er en versjon av det latinske alfabetet brukt for å skive de nordlige berbiske språk og særlig kabylsk. Det bruker 23 standardbokstaver, syv modifiserte bokstaver og låner to bokstaver fra det det greske alfabetet. Mauser BK-27. Mauser BK-27 (også kjent som BK27 eller BK-27) hvor BK er en tysk forkortelse for «Bordkanone», er en tysk 27 mm maskinkanon. Den er utviklet og produsert av Mauser, som nå er endel av Rheinmetall. Den ble utviklet på slutten av 60-tallet i forbindelse med utviklingen av et flerbruks jagerfly, som til slutt ble til Panavia Tornado. BK-27 er en gassdrevet kanon som avfyrerer ammunisjon i kaliber 27x145 mm, med en prosjektilvekt på 260 gram. Ammunisjonen er i belter, men en ny versjon (BK-27 Linkless) uten belter har blitt utviklet for Eurofighter. Mauser BK 27 blir brukt i Panavia Tornado, Alpha Jet, JAS 39 Gripen, og Eurofighter Typhoon. Det finnes også versjoner for bruk på skip, MN 27 GS og MLG 27 som blir brukt på skip i den tyske marine. Fylkesvei 242 (Hordaland). Fylkesvei 242 i Hordaland (Fv242) går mellom Nyborg og Åsane videregående skole i Bergen kommune. Veiens lengde er 4,2 km. Eksterne lenker. 242 Albanias riksvåpen. Albanias riksvåpen består av et rødt skjold med en tynn gul bård rundt, med en sort dobbeltørn og over hjelmen til Gjergj Kastriot Skanderbeg. Det nåværende våpenet ble innført 31. juli 2002. Dejan Stanković. Dejan Stanković (født 11. september 1978 i Beograd) er en serbisk fotballspiller som spiller for Internazionale. Historie. Dejan Stanković vokste opp i Zemun, som er en bydel i Beograd, faren Borislav og moren Dragica har begge en bakgrunn i fotballen. Han debuterte for Røde Stjernes seniorlag i 1994 mot FK Buducnost Podgorica. SS Lazio. Stanković ble solgt til SS Lazio i 1998 for en sum av 7.5 millioner euro. Han spilte for Lazio i 6 sesonger der han blant annet vant Serie A i 2000, Coppa Italia i 2004, og Cupvinnercupen i 1999. Inter Milan. I 2004 signerte han for Inter der han ble gjenforent med tidligere manager og medspiller Roberto Mancini, og i februar samme år debuterte han mot AC Siena. Han spilte sin kamp nr. 100 for klubben i 2006. Stanković har nylig signert en ny kontrakt med Inter som varer til 2010. Modest Mouse. Modest Mouse er et amerikansk indierockband som ble dannet i 1993. Frontfiguren Isaac Brock har også et sideprosjekt med gruppa Ugly Casanova. Bandet debuterte med albumet "Sad Sappy Sucker" i 1994 og har gitt ut totalt seks album. Felthurtigskyting. Felthurtigskyting, populært kalt «Stuper'n», er en hurtigskytingskonkurranse i Det frivillige skyttervesen. Program. I felthurtigskyting er målet å treffe tre forskjellige feltfigurer på forskjellige avstander så raskt som mulig. Skytteren kan bruke maksimalt 6 skudd, og starter med ladd og sikret våpen, stående «ved foten gevær». Skytestilling er fri, og skytteren opphever sikringen og inntar skytestilling på kommando «Ild». Figurene som brukes skal være to stk «Småen» på maksimalt 150 meters avstand, og en 1/3 figur på maksimalt 275 meter, eller en 1/4 figur på maksimalt 225 meters avstand. De to nærmeste målene beskytes først. Felthurtigskyting på Landsskytterstevnet. På Landsskytterstevnet skal avstandene være oppgitt slik at alle får like forhold. Det er figurer med elektronisk registrering av antall treff. Det skytes en finale med de 16 beste skytterne fra den innledende skytingen. De siste årene har denne finalen blitt sendt på NRK-tv. Vinneren tildeles HV-medaljen, og en aksje i Raufosspokalen. De beste skytterne klarer gjerne å treffe de tre målene på godt under 10 sekunder. Islands riksvåpen. Islands riksvåpen «"Skjaldamerkið"» består av et blått skjold med et rødt kors lagt på et sølv kors. Fire "landvættir" verner skjoldet som symboliserer Island, tyren "Griðungur" verner den sørvestre delen av landet, ørnen "Gammur" den nordvestre, dragen "Dreki" den nordøstre og kjempen "Bergrisi" verner den sørøstre delen av Island. Historikk. Det antatt tidligste våpen for Island var et skjold med tolv horisontale strenger eller delinger, alternerende blå og sølv, som kanskje representerte islands tolv tingsteder. Det er rekonstruert på grunnlag av et våpen for «roi d'illande, (kongen av Island, egentlig den norske konges representant, jarlen Gissur Þorvaldsson), i Wijnbergen-våpenboken fra ca. 1280. Det kombinerer samveldets rekonstruerte våpen med en modifikasjon av det norske kongevåpen; skjold med tolv strenger, vekselvis blå og sølv under et gull skjoldhode med over det hele en opprett rød løve, som holder en svart øks med rødt skaft. Løven er hentet fra Norges riksvåpen, men er fremstilt uten krone. Et islandsk offisielt segl med en klippfisk som sentralmotiv er kjent fra 1560, og kan ha vært benyttet tidligere. Som en del av den danske kongens våpen inngår Islands sølv klippfisk med gull krone på rød bunn 1592 – 1903. Fra 1903 ble klippfisken byttet ut med en sølv falk på blå bunn. 1919 ble flagget for første gang tatt i bruk som riksvåpen. Våpenet ble beholdt da Island ble republikk, men landvettene fikk en annen utforming. Den nåværende formen ble vedtatt 17. juni 1944. Gnom. Gnom er en jordånd eller underjordisk, nisseliknende dverg kjent fra middelalderens lærde mytologi, fra folketro og eventyr. Ordet "gnom" kommer fra det middelalderlatinske "gnomus" som igjen stammer fra gresk "gnome", det vil si «innsikt», «mening» eller «tanke», eller "genomos", «jordinnbygger». Bakgrunn. Ifølge de folkelige trosforestillingene var de fire elementene i naturen befolket og styrt av elementærånder. Den mystisk-kabbalistiske filosofien mente disse åndene kunne ta synlig form som gnomer (jordånder), undiner (vannånder), sylfer (luftånder) og salamandere (ildånder). Forestillingen om slike ånder ble særlig utbredt etter en avhandling som Theophrastus Paracelsus skrev om fenomenet på 1500-tallet. Der fortreller han blant annet at jordåndene personifisere seg som dverger i jordas indre. Elementæråndene forekommer i forskjellige skikkelser også i mange folkeeventyr i Europa. Slovakias riksvåpen. Slovakias riksvåpen er i et rødt skjold et sølv dobbeltkors oppvoksende fra et oppvoksende, blått treberg. Korset er hentet fra kong Bela III av Ungarns våpenskjold 1190. Treberget er en stilisert fremstilling av fjellene Tatra, Mátra og Fatra, den vestligste delen av fjellkjeden Karpatene. Fjellene ble første gang benyttet i kong Ladislaus V av Ungarns våpen 1301. Riksvåpnet er på Slovakias flagg. Ungarns riksvåpen inneholder de samme figurene med tillegg av andre figurer. Sigurd Jansen. Sigurd Alf Jansen (født 4. mars 1932 i Horten) er en norsk komponist, arrangør, pianist og orkesterleder. Han er utdannet innen klassisk musikk ved Musikkonservatoriet i Oslo og var selv lærer på Klaverakademiet 1957-62. Han ble først kjent som jazzpianist. Siden slutten av 50-tallet har han bidratt som orkesterleder, arrangør og pianist på en rekke plateinnspillinger. I de første årene for blant andre Elisabeth Granneman, Per Asplin og Wenche Myhre og for de tidlige norske rock'n roll-artistene, Per Elvis Granberg og Rocke-Pelle. Han har jobbet som kapellmester på Chat Noir og ledet studiobandet for den svenske Hylands Hörna. Med Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen laget han den godtselgende Lysthuset, 1965. Jansen ble i 1972 fast ansatt i NRK hvor han har vært ansvarlig for musikken til en rekke TV-program og filmer, samt initiativtager til serien «Nå får det være norsk». Jansen har arrangert over 1500 stykker for Kringkastingsorkestret. Han var i en årrekke dirigent under den norske Melodi Grand Prix og for det norske bidraget under den internasjonale finalen. I 1964 vant Jansen den norske finalen i Melodi Grand Prix med "«Spiral»" (Tekst: Egil Hagen), fremført av Arne Bendiksen. Sigurd Jansen er også en anerkjent komponist og har vunnet flere priser for sine komposisjoner. Han har selv ledet en rekke europeiske orkestre under fremføringen av sine verker. Jansen har dessuten hatt en tillitsverv innen musikkorganisasjoner, blant annet vært formann i NOPA 1972-99, der Bendik Hofseth overtok. Tarragona. Tarragona er en by i det sørlige Catalonia, i Spania. Den er hovedstaden i comarca Tarragonès og i provinsen Tarragona. Romerne gjorde byen til hovedstad i provinsen Tarraconense, noe man finner mange rester fra den dag i dag, i form av ruiner, blant annet et amfiteater og en mur. I 2006 hadde Tarragona 131 156 innbyggere. Byen er hjemsted for fotballklubben Gimnàstic de Tarragona. Haga Idrettsforening. Haga Idrettsforening (Haga IF) er en idrettsforening fra Haga i Nes i Akershus. Idrettsforeningen ble startet som Haga Fotballklubb i 1914 og skiftet navn til idrettsforening i 1921. Foreningen har i dag aktive grupper innen fotball, håndball, ski og friidrett. Anlegg. Etableringen av anlegget ble gjennomført ved hjelp av spillemidler, kommunale midler og dugnader på slutten av 1980-tallet. Haga IF har driftet anlegget ved bruk av egne midler og kommunale midler til vedlikehold av idrettsanlegg. I løpet av de siste årene er grusbanen rustet opp med bedre dekke, samt flomlys. Dette har idrettslaget kostet selv. Vedlikehold og drift av anlegget ivaretas av klubbens medlemmer på dugnad, samt noe innleid hjelp til plenlufting og større arbeider. Fotball. Haga IF har et a-lag i 7. divisjon som har planer om å rykke opp noen divisjoner. I fjor lå Haga IF i 8. divisjon, men pga lag som trakk seg i 7. divisjon fikk Haga IF 7. divisjon plass. I dag har lagene i de aldersbestemte klassene slått seg sammen med Raumnes & Årnes og Hvam IL for å få et bredere sportslig tilbud. Gnom (band). gnom er et tidligere band med tilholdssted i Bergen startet av Brynebuene Janove Ottesen og Geir Zahl, begge på gitar og vokal. Bandet eksisterte i perioden 1997 til 1999 og var forløperen til Kaizers Orchestra. Med seg i bandet fikk Ottesen og Zahl Helge Risa på pumpeorgel, Rune Solheim på trommer og Rolf Prestø på kontrabass. I september 1998 spilte bandet inn albumet "Mys" i Shimmer Recordings. Albumet, som ble bandets eneste, ble sluppet 17. november samme år og ble utgitt i et opplag på totalt 1500 eksemplarer. I forbindelse med suksessen til Kaizers Orchestra ble albumet remastret i 2003 og gjenutgitt i en ny utgave nøyaktig fem år etter den første utgivelsen. Den nye utgivelsen ble gitt ut i et opplag på 5000 eksemplarer. I 1999 ble Rolf Prestø erstattet av Jon Sjøen og ved årsskiftet ble bandet til Kaizers Orchestra. Hu. Hu var en egyptisk guddom. Sfinksen i Giza, også en representasjon av Hu.I egyptisk mytologi var Hu, også stavet "Huh", en guddommeliggjøring av det første ordet, skapelsens ord. Opprinnelsesmyten for Hu og Sia (visdom) var at Atum presset blod fra sitt lem ved masturbasjon og således skapt Ennead («De ni»). Som skapelsens ord er Hu meget lik det senere hinduistiske konseptet Aum og det senere hellenistiske konseptet om logos ("mening, fornuft eller ord"), og "tanken om at tanken eksisterte" ble videreutviklet til Johannesevangeliet – vanligvis oversatt som at "i begynnelsen var ordet" heller enn at "begynnelsen var logos". Hans navn Hu er antatt å ha sin opprinnelse som et lydord (onomatopoetikon) fra handlingen å trekke pusten, skjønt det kan også bli oversatt til å bety evigheten. Aspektet av slike kreative krefter som evighet og visdom, avledet fra Atum selv, var de som faraoene var mest opptatt av assosiere seg selv med. Som en konsekvens av faraoene avbildet deres guddommelige krefter stundom i form av en sfinks, sittende og med et menneskehode på en løvekropp, var at Hu ble stundom vist i denne formen. Den store sfinksen i Giza ble således sett på som en representasjon av Hu. Da Atum og Ra senere ble identifisert med hverandre og ble til Atum-Ra ble også Hu omdannet til å være denne gudens avkom, og i denne egenskapen ble han nevnt oftere. Kammermusikkfestivalen i Stavanger. Kammermusikkfestivalen i Stavanger, eller International Chamber Music Festival (forkortet ICMF), er en festival for kammermusikk som arrangeres hvert år i Stavanger i midten av august. Festivalen ble arrangert første gang i 1991 etter initiativ fra Truls Mørk og oboisten Gregor Zubicky. Programmet er satt sammen av internasjonale og nasjonale solister og ensembler. Truls Mørk var kunstnerisk leder og vert for festivalen fra starten og fram til og med 2003. For festivalene fra 2004 til 2009 har Grieg Trio vært kunstneriske ledere. 15. september 2009 overtok klarinettist Martin Fröst og pianist Christian Ihle Hadland denne rollen. Festivalen strekker seg over sju dager, og blant konsertstedene er Stavanger domkirke, Utstein kloster og Stavanger Konserthus. Passion and Warfare. "Passion and Warfare" er Steve Vais tredje studioalbum, utgitt i 1990. Epic Records. Epic Records er et amerikansk plateselskap som eies av Sony BMG. Historie. Epic Records startet som et jazz- og klassisk musikk-plateselskap i 1953 av Columbia Records. I 1988 ble deler av CBSs plateselskaper kjøpt opp av Sony og Epic eies idag av Sony BMG. Amenhotep, sønn av Hapu. Amenhotep, sønn av Hapu, var en arkitekt, en prest, en skriver og en statstjenestemann som hadde en rekke høye posisjoner under farao Amenhotep III, og ble etter sin tid, nær tusen år senere, forfremmet til guddom, tilsvarende som sin forgjenger Imhotep. Skulptur av Amenhotep, sønn av Hapu. Amenhotep, også stavet "Amen-hotep", skal etter sigende ha blitt født i løpet av slutten av farao Thutmosis IIIs regime i byen Athribis (tilsvarende dagens Banha i nordlige Kairo). Hans far var Hapu og hans mor var Ipu. Amenhotep ble prest og «skriver av rekruttene», det vil si at han organiserte arbeidet og skaffet arbeidskraft for faraos prosjekter, både de militære som de sivile. På en av sine statuer ble han også kalt for «general av hæren». Han var også arkitekt og hadde ledelsen av flere byggeprosjekt, blant dem Amenhotep IIIs begravelsestempel i det vestlige Theben. Av dette tempelet har det i dag bare overlevd to statuer, kjent som Kjempene av Memnon. Hans død kan ha skjedd i året 31 av Amenhoteps regime, i henhold til noen relieffer i gravsteinen til Ramose. Den egyptiske historikeren Manetho nedtegnet at Amenhotep begikk selvmord under Akhnatons regime på grunn av dennes styre. Amenhotep hadde en betydelig posisjon i løpet av sin levetid. Amenhotep III ga ordre om å reise et mindre begravelsestempel ved siden av sitt eget, noe som var en unik ære for en person utenfor den kongelige familie. Etter hans død økte Amenhoteps omdømme ytterligere og han ble belønnet for sin lære og som en filosof. Han ble også æret som en lege og ble til slutt dyrket som en gud for legekunsten, tilsvarende som hans forgjenger Imhotep. Det finnes flere statuer av ham som en skriver og som avbilder ham både som en ung mann og som en eldre mann. Grieg Trio. Grieg Trio er en norsk pianotrio etablert i 1987. Trioen består av Vebjørn Anvik (klaver), Ellen Margrete Flesjø (cello) og Sølve Sigerland(fiolin). Trioen er anerkjent i Norge og i utlandet, og har vunnet en rekke prestisjetunge priser. De har turnert i store deler av verden, og ble plukket ut av OL på Lillehammer til å presentere norsk kultur i forkant av lekene. I perioden 2004 til 2009 har de vært kunstneriske ledere for Kammermusikkfestivalen i Stavanger. Digitaltrykk. Digitaltrykk eller digitalprint er en reproduksjonsteknikk der digitale bilder gjengis på forskjellige materialer som vanlig papir, fotopapir, plastfolie eller tøystykker. I motsetning til offsettrykk bruker de digitale skriverene en type film som kan brukes flere ganger til ulike bilder, i stedet for kjemisk behandlede aluminiumsplater. Toneren som fargen består av, legges som et tynt lag på utsiden av papiret, i stedet for å trekke inn som flytende blekk. Det gir mulighet for høy oppløsning i rastergrafikken. I trykkeribransjen brukes ofte digitaltrykk for å lage trykksaker i små eller mellomstore opplag. Fordeler. Digitaltrykk kalles også lumigraphie, digigraphie eller giclee. Metodene benyttes av en rekke fremtredende kunstnere verden over, til fremstilling av fotografiske forstørrelser eller reproduksjon av grafisk arbeider. Metodene er i ferd med å bli anerkjent som en fullverdig kunstnerisk gjengivelsesmetode. Middlesex University. Middlesex University er et universitet i London. Det ligger i og har navn etter det historiske grevskapet Middlesex. Det ble grunnlagt i 1973 som Middlesex Polytechnic. I 1992 fikk det status som universitet og tok sitt nåværende navn. Universitetets forløpere var St Katherine's College og Hornsey School of Arts and Crafts, som ble grunnlagt i 1880-årene. Det er fire vanlige campuser i det nordlige London: Trent Park, Hendon, Enfield, Cat Hill og en spesiell campus som er fordelt på flere sykehus. I 2005 ble det også åpnet en campus for utenlandsstudenter i Dubai, og samme år ble en campus i Tottenham nedlagt. Garrison Keillor. Den amerikanske humoristen og radiomannen Garrison Keillor Garrison Keillor (opprinnelig "Gary Edward Keillor", født 7. august 1942 i Anoka i Minnesota i USA) er en amerikansk forfatter, humorist, musiker, satiriker og radiopersonlighet. Han er best kjent som vert for "Minnesota Public Radios" ukentlige radiomagasin "A Prairie Home Companion", der han fremstår som norsk-amerikaner. I virkeligheten er han av skotsk-amerikansk bakgrunn. Keillor ble født i en familie tilhørende Plymouth Brethren. Han har senere forlatt dette trossamfunnet, og var en stund lutheraner, noe som er med på å forklare hans kjennskap til lutherdommen som ofte fremkommer under hans funderinger «News from Lake Wobegon» under "A Prairie Home Companion"-programmet. Senere ble han medlem i den episkopalske kirke. Han har en bachelorgrad i engelsk fra University of Minnesota (1966), og det var der han begynte sin radiokarriere. "A Prairie Home Companion" hadde sin premiere i 1974. Blant innslagene er Keillors monolog med nyheter fra Lake Wobegon, som tildels er inspirert av hans hjemby Anoka. Lake Wobegon er en fiktiv småby i det fiktive Mist County i Minnesota "«hvor alle kvinnene er sterke, alle mennene ser bra ut, og alle barna er over gjennomsnittet.»" Den nordiske barne- og ungdomslitteraturkonferansen. Den nordiske barne- og ungdomslitteraturkonferansen er en tverrfaglig konferanse om barne- og ungdomslitteratur. Den arrangeres i Stavanger av Rogaland fylkesbibliotek i samarbeid med Rogaland fylkeskommune og andre og har blitt holdt omtrent annethvert år siden 1993. Konferansen er Nordens største arrangement om barn og unges litteratur og lesing. Konferansen blir vanligvis holdt over tre dager i februar og omfatter foredrag og opplesninger av blant andre norske og utenlandske forskere, formidlere og forfattere. Deltakere er forfattere, illustratører, bibliotekarer, forlagsfolk, litteraturvitere, lærere, oversettere, litteraturkritikere og andre, hovedsakelig fra Skandinavia. Tidligere ledere for konferansen har blant andre vært Leikny Haga Indergaard og Anne Liv Tønnessen. Prosjektleder i 2008 og 2011 var litteraturformidleren Ine Marit Torsvik Bertelsen. I 2011 deltok over 350 personer på konferansen. Strandsone. Med Strandsonen forstås de land- og sjøområder som står i innbyrdes direkte samspill økologisk og/eller bruksmessig. (Definisjon er hentet fra Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen, Miljøverndepartementet 1993.) Av dette følger at strandsonen kan ha ulik utstrekning og variasjon både når det gjelder terreng, økologi og menneskelige bruksmåter. Strandsonen er ikke et belte på et visst antall meter fra strandkanten. Ofte brukes 100-metersbeltet som en rettesnor, men det er de faktiske forholdene som må avgjøre hvor stort område som skal forvaltes etter regler og retningslinjer for strandsonen. Det er hovedsakelig den enkelte kommune som har ansvaret for å etterse strandsonen. Man må altså søke den lokale kommune om tillatelse, herunder eventuell dispensasjon, for bygging i strandsonen. Langs sjøen, innsjøer og vassdrag er det et generelt byggeforbud, jamfør plan- og bygningsloven § 17-2. Men det finnes "en rekke unntak" fra denne bestemmelsen, det vil si tilfeller eller tiltak der den generelle byggegrensen (som er på 100 meter) ikke gjelder. Dersom det ikke foreligger byggetillatelse er det ulovlig å bygge i strandsonen. En gråsone er forbedring og restaurering av eksisterende eiendommer. Dette området av strandsonereguleringen er gjenstand for mye debatt, ettersom forbedring sjelden oppfattes som sjenerende av allmennheten. Privat eiendom i strandsonen deles opp i utmark og innmark. I utmark er det alminnelig ferdselsrett. I innmark kan det i enkelte tilfelle være begrenset rett til ferdsel basert på lokale forhold, sedvane og hevd. Gunnar Goes Comfortable. "Gunnar Goes Comfortable" er en performativ dokumentarfilm som omhandler filmskaperen, Gunnar Hall Jensen, og hans søken etter lykke. Rent kinematografisk består filmen i hovedsak av Super 8mm-film fotografert av Gunnar Hall Jensen. Turt. Turt ("Cicerbita alpina") er en opp til 2 meter høy flerårig kurvblomstret plante med blå-fiolette blomster. Den vokser i høstaudeng/-skog på fuktig næringsrik mark (fjell- og skoglier) og er vanlig i store deler av Norge. Det er ei viktig matplante, der både stilken og bladene kan brukes. Kokt kan den erstatte poteter. Turt kan også brukes som erstatning for kvann. Det hevdes at brunbjørn er glad i turt og beiter på den når den kommer ut av hiet. Cino e Lillo Del Duca. Stadio Cino e Lillo Del Duca er hjemmebanen til det italienske fotballaget Ascoli Calcio 1898. Stadionet ble bygget i 1962 og har en kapasitet på 20 000 tilskuere. Moline (Illinois). Moline er en by i fylket Rock Island i Illinois i USA. Byen er en del av storbyområdet Quad Cities ved Mississippi. Innbyggertallet i 2000 var 43 768. Arealet er 41 kvadratkilometer. Moline fikk bystatus i 1848. Moline ligger på ei halvøy der Rock River (i sør) løper parallelt med Mississippi (i nord), før disse to møtes. Byområdet utgjør et høydedrag mellom elvene, men dette skjæres opp av flere kløfter, som deler byen opp i naturlige bydeler. De første som slo seg ned i Moline-området antas å å ha vært sauk- og fox-indianere, som brukte området mellom elvene Mississippi og Rock River til jakt og fiske. På begynnelsen av 1800-tallet kom det til jamnlige stridigheter mellom disse og den økende kolonibefolkninga. I 1832 kom det til full krig (Svarte Hauk-krigen (Black Hawk War), oppkalt etter en av stammens høvdinger). De innfødte tapte krigen og måtte i stor grad forlate området. I 1841 blei det bygd ei demning ved Moline. Vannkrafta herfra trakk til seg møller (navnet er fra det franske ordet for "mølle") og annen industri, blant annet John Deeres stålplogfabrikk, som blei flytta hit i 1848. Hovedkvarteret for Deere & Company, som i dag er verdens største produsent av landbruksmaskiner, ligger fortsatt i Moline. Bydelen Olde Towne er prega av at Moline i si tid var den av USAs byer som hadde størst befolkning av belgisk opphav. Andre store immigrantgrupper var franskmenn, tyskere og svensker. Moline var opprinnelig hjembyen til basketballklubben Tri-Cities Blackhawks, som har flytta flere ganger seinere og nå er kjent som Atlanta Hawks. Massimo Oddo. Massimo Oddo (født 14. juni 1976 i Città Sant'Angelo i Pescara) er en italiensk fotballspiller som spiller for Lecce, på lån fra AC Milan. Oddo er sønn av tidligere spiller og trener Francesco Oddo og har tidligere spilt for Hellas Verona, Napoli og SS Lazio. Eiksundtunnelen. Eiksundtunnelen er en undersjøisk veitunnel som forbinder Hareidlandet med fastlandet i Møre og Romsdal. Tunnelen går fra øya Eika i Ulstein, under Yksnøya, Vartdalsfjorden og Lidaveten til Sørheim på Berkneshalvøya i Ørsta kommune. Tunnelen er 7 765 meter lang. Den er den dypeste vegtunnelen i verden og Norges nest lengste undersjøiske tunnel, etter Bømlafjordtunnelen. Fastlandsforbindelse til fire kommuner. Eiksundtunnelen er en del av Eiksundsambandet, som gir kommunene Hareid, Ulstein, Sande og Herøy fastlandsforbindelse. Med en dybde på 287 meter er Eiksundtunnelen verdens dypeste veitunnel. Arbeidet med tunnelen begynte sommeren 2004. Eiksundsambandet åpnet 23. februar 2008 og er en del av fylkesvei 653. Største stigning i tunnelen er 9,6 % opp mot Eika. Stigningen opp mot Berkneshalvøya er 7,6 %. Tunnelen er bompengebelagt, betaling skjer i automatisk bomstasjon som aksepterer Autopass og etterbetaling via giro eller kontanter. Ordinær takst for personbiler er NOK 76,-. Debatt om samfunnsøkonomisk lønnsomhet. De totale investeringskostnadene for Eiksundsambandet kom på knapt én milliard NOK, i følge Statens Vegvesens offisielle beregninger. «Hvis du for eksempel ser på Eiksundtunnelen i Møre og Romsdal så viser regnestykket at en for investerings- og driftskostnadene knyttet til tunnelen, kunne gitt brukerne gratis fergetransport i all fremtid og i tillegg servert dem en tre retters middag på hver tur, og allikevel hatt penger til overs.» Dødsulykke juni 2009. Den 28. juni 2009 skjedde den første dødsulykken i tunnelen. To kjøretøy var involvert i ulykken, og fem mennesker mistet livet. I følge politiet er høy fart på den ene bilen den sannsynlige årsaken til ulykken. René Gardi. René Gardi (født 1. mars 1909, død 9. mars 2000) var en sveitsisk forfatter og naturforsker. Han skrev spesielt om håndverk og arkitektur fra det vestre Afrika. Gardi var født i Bern i Sveits. Etter å ha studert matematikk, psykologi og zoologi ved universitet i Bern ble han Sekundarlehrer i Brügg utenfor Biel i årene 1931 til 1945. Siden arbeidet han som uavhengig forfatter og rundtreisende foredragsholder (Vortragsreisender). Sine reiser har han dokumentert i en rekke bøker og to filmer. I 1947 besøkte han Hestnes hvalstasjon i Sør-Trøndelag, som medførte til at han skrev boken "Walfischjagd". Senere besøkte han også de nordlige deler av Norge, Svalbard og Skandinavia som resulterte i ytterligere bøker. Mange av hans bøker er oversatt. Han mottok en rekke priser innen litteratur og ble i 1967 utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Bern. Nikola Žigić. Nikola Žigić (serbisk: Никола Жигић) (født 25. september, 1980, i Bačka Topola, Vojvodina, Serbia, SFR Jugoslavia) er en serbisk fotballspiller som spiller for Birmingham City i England. Han har blitt kåret til Serbias beste spiller i 2003, 2004 og 2006. Zigic er 2,02 m høy og regnes som en av de høyeste spillere i dagens fotball. Thomas Parr. Thomas Johannes Lauritz Parr (født 13. mai 1862 i Drøbak, død 12. august 1935 i Bergen) var en norsk psykolog, skolemann, skribent og statsstipendiat. Han tok eksamen ved Kristiania handelsgymnasium 1877, og arbeidet ved kontor 1877-82 før han tok artium 1883, og i de neste syv årene studerte ulike fag: filologi, filosofi, historie og fransk. Han avla "sproglig-historisk lærereksamen i 1890", og var fra 1982 ansatt ved Tanks skole i Bergen, fra 1900 ved Bergen katedralskole. Parrs hovedområde som skribent og samfunnsdebattant var det etisk-pedagogisk-psykologiske; han hevdet at «en arbeider med en noenlunde klar forestilling om sitt livs mål og midler som medlem av samfunnet har en mer verdifull dannelse enn den lærdeste professor uten en slik dannelse» (i tidsskriftet "Vor ungdom", 1894). Han agiterte også for at undervisningen i større grad måtte ta hensyn til elevenes anlegg, modenhetsgrad og arbeidsevne. Han tok doktorgraden i 1913 på avhandlingen "Følelsesbetoningens intellektuelle egenværdi: Er der nogen grund til en dualisme mellem erkjendelse og følelse?" (utgitt som bok 1912; oversatt til "Der intellektuelle Eigenwert der Gefühlsbetonung: Ist der Dualismus zwischen Erkenntnis und Gefühl berechtigt?" 1923) Statsstipendiat fra 1919 til 1923. Medlem av Vitenskapsakademiet fra 1917. Egil A. Egebakken. Egil Arne Egebakken (født 18. januar 1943 i Egersund) er en norsk autodidakt billedkunstner. Egebakken vokste opp i Storgaten i Egersund. Han skulle egentlig blitt baker, men startet med maling som 10 år gammel på loftet i bakeriet. Til Oslo-området flyttet han i forbindelse med studier ved UiO. Han fullførte en cand.mag-grad og arbeidet som lærer ved Solvang ungdomsskole i Asker, inntil han ble billedkunstner på heltid i 1974. Mens han arbeidet ved ungdomsskolen var han i 1970-73 elev av maleren Herman Bendixen ved Asker Malerskole, nå kalt Fabrikken Asker Kunstfagskole. Denne skolen var Egebakken initiativtaker til og dessuten administrerende leder for i noen år. Egebakken maler ofte landskapsbilder, der det skiftende lyset i naturen spiller en viktig rolle. Motivene henter han gjerne fra Asker, men også fra Jæren, Nord-Norge og Svalbard. Det er sjelden personer i bildene, «de ødelegger roen» ifølge kunstneren selv. Flere kunstnerorganisasjoner har hatt glede av Egebakkens innsats. Han var leder for Akershus Bildende Kunstneres Forening i tre perioder, 1976-1979, 1979-1985 og 1987-1990, og i 1979 var han også Østlandsutstillingens førsteleder. Egebakken er medlem av Norske Billedkunstere og Landsforeningen Norske Malere. I en tiårsperiode var han kunstanmelder for Asker og Bærums Budstikke. Han stod på kommunelisten til Venstre i Asker ved valget i 2011. Kunstverk av Egebakken er innkjøpt blant annet av Norsk Kulturråd, Oslo kommunes kunstsamlinger, Kunst på arbeidsplassen, Akershus fylkeskommune, Asker kommune, Bærum kommune, samt flere kunstforeninger. Egebakken har levert utsmykninger til både private og offentlige aktører, som for eksempel cruiseskip, Egersundshallen, Hovseter sykehjem, Landbrukets Hus i Oslo og Kværner i Egersund. Egebakken er nå bosatt i Vollen i Asker. Burundis riksvåpen. Burundis riksvåpen består av et rødt skjold med et løvehode, bak skjoldet tre korslagde tradisjonelle afrikanske spyd. Under skjoldet et bånd med landets valgspråk på fransk: "Unité, Travail, Progrès" «Enighet, Arbeide, Fremskritt». Cutout Pro. Cutout Pro er et programvareselskap som ble startet i 2006, i Sarpsborg. Dette firmaet har spesialisert seg på programvare for 2D animasjon. Daglig leder og gründer er Sven Nilsen. Stickman. Stickman er et animasjonsprogram der man henter inn figurer laget i Elemento. Figurene styres ved hjelp av kontrollpunkter, eller svitsjer. Alle figuerer kan også flyttes, roteres, forminskes eller snus, med matriseverktøy. En figur kan også, dersom det er spesifisert i Elemento, plukke opp en annen figur eller slippe den. Den første versjonen av Stickman kom i 2005, der kunne man bare legge til strekfigurer i forskjellige farger. Dagens versjon baserer seg på det samme prinsippet, bare at figurene er mer avansert og man kan knytte biblioteker til programmet som inneholder mange figurer. I Stickman 4.9 ble grensesnittet forbedret vesentlig. Nye funksjoner var støtte for lyd, automatisk gåbevegelse og norsk oversettelse. Gå-verktøy. Stickman inneholder et gå-verktøy som gjør det mulig å justere flere parametere for å endre stil på en gå-bevegelse. Elemento. Elemento er et slags dukkemakerverktøy for Stickman. Man kan lage tegninger ved hjelp av blant annet sirkler, firkanter og polygoner. Deretter bruker man Excel- lignende funksjoner til å beskrive lover som gjelder for figuren. Elemento ble laget i 2005, og har hatt en sterk vekst i antall funksjoner. Man bygger figurer i Elemento ved å feste grafikk på et skjelett. Det finnes flere skjelettyper, bl.a. til tau/hale og stiv kropp. Følger man en standard navngiving på kontrollpunkter støtter figuren gå-verktøyet i Stickman. Versjon 20 fulgte Stickman 4.9 og kom med nytt grensesnitt. Nytt i denne versjonen er effekter f.eks. gråtone, kuleeffekt og vann. Effektene fungerer ikke med flash rendering. Arbeidsflyt. Elemento er delt opp i to moduser, en for design og en for testing. Elementene figuren er laget av kan dele egenskaper ved å opprette referanser. I designmodus er bare referanser aktive og i testmodus er funksjonsuttrykkene aktive. Produksjoner. Programvaren Stickman har allerede blitt benyttet til produksjoner av tegnefilmer for barn. Et eksempel er "Arkimedes og brødskiva" som er en historie om en jente som forundrer seg over hvorfor katten alltid lander på føttene, og hvorfor brødskiva lander med pålegget ned. Stickman er også brukt til en serie kalt "Gaia og Poppe". Denne serien ble vist sommeren 2009 på en privat kanal på Smiths venners stevnested Brunstad. Vidar Leif Haanes. Vidar Leif Haanes (født 27. april 1961 i Kristiansand) er professor i kirkehistorie og rektor ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo. Haanes er cand. theol. (1985) og dr. theol. (1998) fra Det teologiske Menighetsfakultet og er ordinert i Kristiansand domkirke i 1986. Verv. Haanes er leder av Nettverk for private høgskoler (NPH) og Nasjonalt fagråd for kristendomskunnskap og religionsvitenskap i Universitets- og høgskolerådet (UHR) og medlem av UHRs utdanningsutvalg. Han er medlem av Kirkemøtet i Den norske kirke og av Den norske kirkes lærenemnd. Han er videre medlem av styret i Kifo, redaktør av Luthersk Kirketidende, Halvårsskrift for Praktisk Teologi, redaksjonsmedlem i Nordic Journal of Religion and Society. Han er medlem av Agder Vitenskapsakademi, Kirkehistorisk Samfund og Norsk-Amerikansk Historielag (Norwegian American Historical Association). Haanes har tidligere vært medlem av landsstyret i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Den Norske Israelsmisjon, Stiftelsen Diakonova (tidligere Menighetssøsterhjemmet), Nemnd for økumenisk samarbeid og misjon og Lutherische Europãische Kommission Kirche und Judentum (LEKKJ). Bibliografi. Det er registrert mer enn 200 bidrag fra Haanes i BIBSYS/Forskdok. Han er forfatter og medforfatter av en rekke bøker, artikler og leksikonoppslag. Han har skrevet rundt 20 bidrag i "Norsk Biografisk Leksikon", samt bidrag i "Religion in Geschichte und Gegenwart" (Tübingen 1999) og "Cambridge Dictionary of Christianity". Kapp Verdes riksvåpen. Kap Verdes riksvåpen består av to blå og en hvit sirkel med en blå triangel i midten med en brennende fakkel, under triangelen tre blå striper. I bue over triangelen landets navn på portugisisk. Sirkelen er omkranset av ti stjerner og to palmekvister. De ti stjernene representerer de ti største øyene. Triangelen med fakkelen symboliserer nasjonal enighet og frihet. Eritreas riksvåpen. thumb Eritreas riksvåpen ble tatt i bruk da landet ble uavhengig 24. mai 1993. Det består av en dromedar i en sirkel omkranset av to olivenkvister. Under landets navn i hvitt på blå bunn på de tre offisielle språkene; Tigrinya til venstre, engelsk i midten og arabisk til høyre. Burkina Fasos riksvåpen. Burkina Fasos riksvåpen er likt det gamle til Øvre Volta, men med Burkina Fasos flagg i skjoldet. To hvite hingster på hver sin side av skjoldet og bak to korslagde spyd, og over landets navn og under valgspråket på fransk: "Unité, Progrès, Justice" «Enighet, fremskritt, rettferdighet». Valgspråket på Øvre Voltas riksvåpen var "Unité, Travail, Justice" «Enighet, arbeide, rettferdighet». Tveitagjengen. Tveitagjengen var en kriminell gjeng som oppsto rundt Tveita-senteret rundt 1985. På begynnelsen av 1980-tallet startet de med innbrudd mot gullsmeder, fotobutikker og andre butikker med sikkerhetsgitter, hvor de benyttet stjålne Ford Cosworth-biler som rambukker, og fikk derved tilnavnet «Cosworth-gjengen». De drev også med sjokkbrekk mot minibanker. I 1999 var politiet usikre på hvor mange personer som var i miljøet, men omtrent 50 personer ble anslått. Politiet mistenkte dem for å hovedsakelig å drive med narkotikaforbrytelser, spritsmugling, torpedovirksomhet og sjokkbrekk. I 2004 uttalte etterforskningsleder Stein Erik Olsen ved Stovner politistasjon at Tveitagjengen ikke eksisterte lengre, at den opphørte da «Bønna» ble drept i 1993. Denne personen hadde tatt steget over fra småkriminalitet til torpedovirksomhet, og var kjent for sine aggressive fremgangsmåter. I 1993 ble han skutt av sin gjengkamerat Tom Sigolsen utenfor en blokk på Tveita. Sigolsen ble frikjent, da det ble fastslått at han handlet i nødverge. Medlemmene ble så spredt, og ingen av dem bor på Tveita lengre. Flere av de som tidligere var med i gjengen har tilknytning til Munch og NOKAS-ranet. I 2009 utkom boken Politi og Røver, der et medlem av Tveita-gjengen er omtalt som «Petter R. Hansen» Personer som har blitt knyttet til Tveitagjengen. Tveitagjengen hadde ikke bare medlemmer fra Tveita, mye av dette er medieskapt. Mange av disse er fra nabobydelen Oppsal, men Oppsal har aldri hatt noe "gjeng-rykte" på seg. Mange er ikke fra området eller Groruddalen i det hele tatt. Jon Laberg. Jon Laberg (født 29. april 1859 i Bergen, død 1948) var lærer, lokalhistoriker og statsstipendiat. Han hadde lærerutdannelse fra Balestand (1876) og Stord (1882), og arbeidet som lærer flere steder: Hoddevik på Stad 1876-1878, Erdal i Lærdal 1878-1883, ved Kalmargaten skole for psykisk utviklingshemmede i Bergen 1883-1886, og overlærer ved Bergens folkeskole 1886-1926. Hans påtok seg sitt første større bygdehistoriske arbeid i 1915 med bygdebok for Hafslo, som utkom i 1926. Senere kom bøker om Jostedal (1936), Luster (1926), Årdal (1932), Balestrand (1934), Lærdal og Borgund (1938). Laberg begynte på arbeidet med "Bygdabok for Vik i Sogn", som han ikke rakk å fullføre. Han skrev også skolehistorie fra Bergen. Han representerte Venstre i Bergen bystyre 1888-1921, var varaordfører i to år og skolestyreformann i ti år. Vararepresentant til Stortinget 1895-1900. Statsstipendiat fra 1917. Mottok Borgerdådsmedaljen, avholdsbevegelsens Klostermedaljen og var æresmedlem i Sogn historielag. Uaru. "Uaru" er en liten gruppe ciklider som består av bare to arter. De blir opptil 30 cm lange. Akvaristikk. Dette er rolige fisk som krever god filtrering og utskifting av vannet. De holder seg helst i små grupper. På grunn av størrelsen bør de holdes i akvarier på 500 liter eller mer. De foretrekker en pH mellom 5,5 og 7,4 og en temperatur på 26-30 grader. De tar det meste av fôr som de blir tilbudt. Casino (brus). Casino var produktnavn på en brus med sitron- og limesmak, tappet av S fra 1987 til 1996, da den forsvant fra norske butikkhyller. Brusflaskene hadde blå etikett med "CASINO" i gule bokstaver og bildet av liten, gul sitron. I en kort periode førte Lidl en ny type brus fra produsenten 66° NOR. Brusen het "Sitron Lime", og var veldig lik Casino i smak. Casino ble produsert på 1,5 liters flasker, men kun halvlitere til å begynne med. I restaurant- og hotellbransjen har den blitt solgt på små, originale glassflasker hele tiden frem til produksjonsstopp. Butthole Surfers. Butthole Surfers er et band fra USA. Det ble dannet i 1981 av Gibby Haynes og Paul Leary i San Antonio i Texas. De er mest kjent for sin svarte humor, et lydbilde med elementer fra punk, psykedelisk rock, heavy metal, støyrock og elektronika. De er også kjent for kaotiske konserter og sin appetitt for rusmidler, især psykedelia, noe som tydelig påvirker musikken deres. Bandet slo ikke igjennom kommersielt før i 1996 da de slapp albumet "Electriclarryland". Albert Kjær. Albert Kjær ("egentlig Johan Albert Julius Kjær") (født 1852 i Bergen, død 1941) var en norsk filolog, bibliotekar og stedsnavngransker. Kjær ble cand.mag. i 1875, og arbeidet fra 1876 på Universitetsbiblioteket i Oslo, fra 1918 som førstebibliotekar. Han arbeidet 1880-83 også ved Deichmanske bibliotek. Kjær noen enkle historiebøker som "En liden lærebog i historie: (verdenshistorie – kirkehistorie – Norges historie) for folkeskoler paa landet" (1894), men hans største innsats som publisist var som redaktør av flere bind av Oluf Ryghs "Norske gaardnavne", og P.A. Munchs "Norrøne gude- og heltesagn". Kjær ble som pensjonist utnevnt til statsstipendiat i 1922. Han ble hedret med "Festskrift tilegnet førstebibliotekar A. Kjær av venner 26. sept. 1924", utgitt i 1924. Simen Ekern. Simen Ekern (født 1975) er en prisbelønt norsk journalist og forfatter. Han startet sin journalistiske karriere i studentavisen Universitas, der han også satt som styremedlem fra 2006 til 2008. Fra 1996 skrev han frilans for Aftenposten, VG og Dagens Næringsliv. For Dagbladet skrev han først i juni 2000 og ble etterhvert debattredaktør. Siden 2004 har han rapportert fra samfunnslivet i Italia og utgitt to bøker derfra. Den første fra 2006 om hvordan landets statsminister Silvio Berlusconi kom til makten (tiden 1980 til 2004), fikk anmelderen i Dagbladet til å si at «Simen Ekern gir oss forklaringene på fenomenet Berlusconi og det komplekse Italia». I den andre fra 2011 har han intervjuet landets tidligere statsminister Giulio Andreotti for å belyse etterkrigstidens kriminelle sider av Roma (frem til 1980), og fikk Brageprisen for det. Dagbladet rapporterte i 2007 at han av jentebladet Elle var blant de nominerte til Norges 33 kjekkeste menn, det året fotballspilleren Torstein Helstad vant. Eksterne lenker. __NOTOC__ Carsten Borchgrevink. Carsten Egeberg Borchgrevink (født 1. desember 1864 i Christiania, død 21. april 1934 i Oslo) var en norsk polarforsker og oppdagelsesreisende. Han var en pioner innen antarktisutforskning, og la mye av grunnlaget for senere ekspedisjoner ledet av Robert F. Scott, Ernest Shackleton, Roald Amundsen og andre berømte polfarere som forbindes med den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning. Borchgrevink begynte sin karriere i Antarktis i 1894 som medlem av en norsk hvalfangstekspedisjon, da han ble ett av de første menneskene som gikk i land på det antarktiske kontinentet og samlet inn de første prøvene av levende, organisk materiale sør for polarsirkelen. Han ledet fra 1898 til 1900 den britiske Southern Cross-ekspedisjonen – den første ekspedisjonen som overvintret i Antarktis og som la grunnlaget for kappløpet om Sydpolen. Ekspedisjonen var også den første som utforsket Rossbarrieren siden James Clark Ross' ekspedisjon 60 år tidligere. Borchgrevink og to kolleger besteg barrieren og gjennomførte den første sledeferden på isoverflaten. De nådde en sørlig bredde på 78°50', det sørligste punkt til da nådd av mennesker. Ved tilbakekomsten til England ble ekspedisjonen til tross for sin pionervirksomhet mottatt med liten interesse av allmennheten og geografimiljøet; oppmerksomheten var festet på Scotts forestående Discovery-ekspedisjon. Borchgrevinks følgesvenner var kritiske til hans lederskap, og hans egen fremstilling av ekspedisjonen ble sett på som journalistisk og upålitelig. Etter Southern Cross-ekspedisjonen var Borchgrevink én av tre vitenskapsmenn som ble sendt til Karibia i 1902 av National Geographic Society for å rapportere om ettervirkningen av vulkanutbruddet fra Mount Pelée. Deretter bosatte han seg i Oslo, der han levde et tilbaketrukket liv. Hans pionerarbeid i Antarktis ble etter hvert anerkjent og hedret av flere land, og i 1912 mottok han en gjev hyllest fra Roald Amundsen. I 1930 anerkjente omsider Storbritannias Royal Geographical Society Borchgrevinks bidrag til polarutforskningen og tildelte ham Patron's Medal. Foreningen innrømmet i sin omtale at hans arbeid i forbindelse med Southern Cross-ekspedisjonen ikke hadde blitt ytt den rettferdighet den fortjente. Tidlig liv. Carsten Borchgrevink ble født i Oslo som sønn av den norske advokaten Henrik Christian Borchgrevink og hans engelske hustru, Annie f. Ridley. Familien bodde på Uranienborg, der Roald Amundsen, en tidvis lekekamerat, også vokste opp. Borchgrevink gikk på Gjertsens skole for den høiere almendannelse, og fra 1885 til 1888 på forsthøyskolen i Tharandt i Tyskland. Ifølge historikeren Roland Huntford var Borchgrevink en rastløs skikkelse med lidenskap for eventyr. Dette førte ham som 24-åring til Australia etter forstutdannelsen. I fire år arbeidet han med statlige oppmålingsarbeider i Queensland og New South Wales, før han bosatte seg i landsbyen Bowenfels som lærer i språk og naturfag ved Cooerwull Academy. Hans første interesse for polarutforskning fattet han ved å lese presseomtale av lokale vitenskapsmenns arbeid i den første australske komiteen for utforskning av Antarktis. Denne organisasjonen, som ble etablert i 1886, undersøkte mulighetene for å etablere permanente forskningsstasjoner i de antarktiske regioner. Planene ble ikke gjennomført; det var en sterk interesse for kommersiell hvalfangst i Sørishavet som ga Borchgrevink muligheten for å melde seg til en norsk ekspedisjon til Antarktis i 1894. Hvalekspedisjon. Ekspedisjonen Borchgrevink deltok i ble organisert og ledet av Henrik Johan Bull, en norsk forretningsmann som i likhet med Borchgrevink hadde bosatt seg i Australia i slutten av 1880-årene. Bull planla en sel- og hvalfangstekspedisjon i antarktiske farvann. Etter å ha mislyktes med å skape interesse blant Melbournes vitenskapelige selskaper for støtte til et kombinert kommersielt og vitenskapelig foretagende, vendte han hjem til Norge for å organisere ekspedisjonen derfra. Der møtte han Svend Foyn, den 84 år gamle grunnleggeren av moderne hvalfangst. Med Foyns hjelp gikk han til anskaffelse av hvalskuta «Cap Nor» som han døpte om til «Antarctic». Bull hyret inn den erfarne hvalskutekapteinen Leonard Kristensen, og med besetning og en liten gruppe vitenskapsmenn forlot de Norge i september 1893. Da Borchgrevink fikk høre at «Antarctic» skulle anløpe Melbourne i september 1894, ilte han dit i håp om å få plass ombord. Han var heldig; William Speirs Bruce, en senere fremtredende antarktisk ekspedisjonsleder, hadde hatt til hensikt å delta i Bulls ekspedisjon som naturforsker, men hadde ikke rukket å nå frem til skipets avgang fra Norge. Dette åpnet en mulighet for Borchgrevink som møtte Bull i Melbourne og overtalte ham til å ta ham med som dekksgutt og deltidsforsker. Henrik Bulls skip «Antarctic» i pakkisen. I de følgende månedene hadde «Antarctic» suksess med selfangst rundt subantarktiske øyer, men det viste seg å være dårlig med hval. Bull og Kristensen bestemte seg for å føre skipet videre sørover til områder der hval var observert på tidligere ekspedisjoner. Skipet seilte gjennom et isbelte og videre inn i Rosshavet, men hval var fremdeles ikke å finne. Den 17. januar 1895 ble det gjennomført en ilandstigning på Foyn Island i øygruppen Possession Islands, der James Clark Ross hadde plantet det britiske flagget i 1841. Bull og Borchgrevink la igjen en melding i en boks som fremtidig bevis på deres ilandstigning. Borchgrevink fant lav på øya, det første plantelivet oppdaget sør for den sørlige polarsirkelen. Den 24. januar var skipet i nærheten av Kapp Adare på den nordligste delen av Victoria Land på det antarktiske kontinentet. Ross' ekspedisjon hadde ikke vært i stand til å komme i land der i 1841, men da «Antarctic» nærmet seg land, ble forholdene rolige nok til at en lettbåt kunne settes på vannet. En gruppe med Bull, Kristensen, Borchgrevink og flere andre satte kursen mot en rullesteinstrand nedenfor forberget. Hvem som var først i land har vært gjenstand for strid; både Kristensen og Borchgrevink hevdet å ha vært først, sammen med den 17 år gamle, newzealandske sjømannen Alexander von Tunzelmann som fortalte at han hadde «hoppet ut for å holde båten stødig». Gruppen hevdet at dette var den første ilandstigningen på det antarktiske fastlandet, men muligens var den amerikanske kapteinen John Davis i land på den antarktiske halvøy i 1821. Andre fangstekspedisjoner kan også ha vært i land før ekspedisjonen til Kapp Adare. Mens de var i land ved Kapp Adare samlet Borchgrevink flere prøver av stein og lav; sistnevnte skulle vise seg å være av stor interesse i vitenskapelige kretser, som hadde tvilt på vegetasjonens evne til å overleve så langt sør. Han studerte også strandlinjen nøye og vurderte mulighetene for på en fremtidig ekspedisjon å gå i land og etablere en overvintringsleir. Da «Antarctic» nådde Melbourne, mønstret Bull og Borchgrevink av skipet. Begge håpet å skaffe midler tiil en ny Antarktis-ekspedisjon, men ingen av dem lyktes. Et uvennskap utviklet seg mellom dem, muligens på grunn av deres sprikende beretninger om reisen med «Antarctic»; begge fremhevet sin egen rolle uten fullt ut å anerkjenne den andres. Den internasjonale, geografiske kongressen 1895. For å fremme sine idéer om en ekspedisjon som skulle overvintre ved Kapp Adare på det antarktiske kontinentet, skyndte Borchgrevink seg til London der Royal Geographical Society var vert for den sjette, internasjonale, geografiske kongressen. Den 1. august 1895 henvendte han seg til kongressen, der han redegjorde for muligheten av å benytte stranden ved Kapp Adare som leirplass for en vitenskapelig ekspedisjon gjennom den antarktiske vinteren. Han beskrev området som «en trygg beliggenhet for hytter, telt og proviant», og fortalte at det var indikasjoner på at på denne plassen «utviser ikke polarsirkelens grenseløse kraft hele sin voldsomme evne». Han antydet også at kontinentets indre kunne være tilgjengelig via en enkel rute med «jevn stigning». Han avsluttet sitt foredrag med å kunngjøre at han var villig til å lede en ekspedisjon dit selv. Hugh Robert Mill, Royal Geographical Societys bibliotekar, var tilstede på kongressen og rapporterte reaksjonene på foredraget: «Hans likeframhet og brå tale opprørte de akademiske diskusjonene med en frisk bris av realisme. Ingen hadde mye til overs for Borchgrevink, men han hadde en dynamisk kvalitet og var fast bestemt på å reise ned igjen til det ukjente Sør, noe som falt inn hos flere av oss som et godt tegn for utforskning». Kongressen ga imidlertid ikke sin tilslutning til Borchgrevinks idéer; i stedet vedtok de en generell resolusjon til støtte for utforskning av Antarktis der de foreslo at «de enkelte vitenskapelige selskaper rundt om i verden skulle oppfordre til, på den måten de selv anser mest effektiv, at man går i gang med dette arbeidet før utgangen av århundret». Manglende støtte. Sir Clements Markham, presidenten i Royal Geographical Society som motsatte seg Borchgrevinks planer I de to neste årene reiste Borchgrevink rundt i Europa og Australia for å skaffe støtte og garantier for sine ekspedisjonsideer, men uten særlig resultat. Norsk støtte var umulig fordi «Fram»-ekspedisjonene hadde stukket av med det som var mulig å fremskaffe, og den norske interessen var rettet mot nord. Nansen ble rådspurt, men det resulterte ikke i annet enn en oppfordring om å reise til Vest-Antarktis for å lete etter Adrien de Gerlaches ekspedisjon som hadde vært borte i et år, uten å være utrustet for overvintring. Borchgrevink hadde slettes ikke noe ønske om å endre sine planer, noe Nansen hadde vanskelig for å tilgi ham. Borchgrevink forsøkte å få til et samarbeid med William S. Bruce, som også planla en ekspedisjon til Antarktis. Deres felles plan strandet da Borchgrevink, som hadde et anstrengt forhold til Henrik Bull, fikk rede på at Bruce var i diskusjoner med ham; «Jeg beklager derfor at vi ikke kan samarbeide», skrev Borchgrevink til Bruce. Han oppdaget også at Royal Geographical Society hadde holdt skjult egne planer om en Antarktis-ekspedisjon siden 1893. Under påvirkning av selskapets president, Clements Markham, var dette prosjektet ikke bare betraktet som en vitenskapelig affære, men også som et forsøk på å gjenopplive Royal Navys tidligere storhet innen polarutforskning. Dette skulle etter hvert utvikle seg til National Antarctic Expedition under ledelse av Robert F. Scott, og det var disse planene fremfor Borchgrevinks moderate planer som tiltrakk interesse fra de vitenskapelige selskapene. Markham var en innbitt motstander av private initiativ som kunne komme til å gå ut over den økonomiske støtten til hans prosjekt, og Borchgrevink, som måtte innse at han sto uten praktisk støtte, skrev: «Det var en bratt motbakke jeg måtte skyve min antarktiske rullestein opp». George Newnes. I sin søken etter støttespillere møtte Borchgrevink den britiske forleggeren og redaktøren George Newnes, som blant annet hadde "The Strand Magazine" i sin portefølje. Det var ikke uvanlig for forleggere å støtte utforskning – Newnes' store rival Alfred Harmsworth (senere Lord Northcliffe) hadde nylig finansiert Frederick Jacksons ekspedisjon til Frans Josefs land («Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen»), og han hadde gitt løfte om økonomisk bidrag til Discovery-ekspedisjonen. Newnes var tilstrekkelig imponert over Borchgrevink til at han tilbød full dekning av kostnadene for den foreslått ekspedisjonen – omkring £40,000, (minst £3 millioner i 2008-verdi). Denne gavmildheten gjorde Markham og det geografiske miljøet rasende, da de så på Borchgrevink som en blakk, norsk ubetydelighet som hadde sikret seg britiske penger som de mente burde tilfalt dem. Markham opprettholdt sin forakt og fiendtlighet overfor Borchgrevink og kritiserte senere Mill for å ha deltatt på tilstelningen ved ekspedisjonens avreise. Newnes satte som betingelse at ekspedisjonen skulle benevnes «the British Antarctic Expedition» og seile under britisk flagg. Av de totalt 29 mennene som deltok på toktet, var bare to briter, mens det var én australier og resten nordmenn. Til tross for dette, ville Borchgrevink forsøke å fremheve ekspedisjonens britiske karakter. Han benyttet det personlige flagget til hertugen av York og brakte med seg 500 bambusstenger med miniatyrversjoner av Union Jack for «utforskning og utvidelse av det britiske imperiet». Overvintring i Antarktis. Stranden ved Kapp Adare med pingvinkolonien i 2001. Med finansieringen i orden gikk Borchgrevink til anskaffelse av ishavsskuta «Pollux» som han døpte om til «Southern Cross» og utstyrte til ekspedisjonsskip. «Southern Cross» seilte fra London i august 1898, og etter en tre ukers stopp i Hobart på Tasmania ankom skipet Kapp Adare 17. februar 1899. Her, på stedet som Borchgrevink hadde beskrevet for den geografiske kongressen, satte ekspedisjonen opp den aller første landbasen på det antarktiske kontinentet – midt i en pingvinkoloni. Den ble kalt «Camp Ridley» til ære for Borchgrevinks mor. Den 2. mars avgikk «Southern Cross» for overvintring i New Zealand og etterlot seg en gruppe på ti personer med proviant, utstyr og 70 hunder. Dette var første gang hunder ble medbrakt til Antarktis. Louis Bernacchi, ekspedisjonens australske fysiker, skrev etter ekspedisjonen: «Borchgrevink var på mange måter ikke en egnet leder». Borchgrevink var åpenbart ingen autokrat, men uten en ramme av et akseptert hierarki beskrev Bernacchi en rådende tilstand av «demokratisk anarki» der dagene besto av møkk, uorden og inaktivitet. Videre, etter som vinteren utviklet seg, viste det seg at Borchgrevinks tro på at Kapp Adare ville være skånet mot det verste antarktiske været slo feil; han hadde faktisk valgt et sted som var særskilt eksponert for iskald sønnavind fra innlandsisen. Ettersom tiden gikk ble stemningen mer og mer laber; mennene ble irritable og kjedsomhet rådde. Det var flere alvorlige uhell: et ubevoktet stearinlys førte til tilløp til brann, og ved en annen anledning var flere av mennene nær ved å bli kvalt av kullos fra ovnen. Borchgrevink forsøkte å etablere en daglig rutine, og det vitenskapelige arbeidet ble gjennomført kontinuerlig. Han skrev imidlertid, med referanse til den generelle mangelen på fellesskap: «Stillheten brøler i våre ører». Det la en ytterligere demper på moralen at gruppens zoolog, Nicolai Hanson, ble uhelbredelig syk og død 14. oktober. En tegning av Rossbarrieren fra 1843. Borchgrevink var den første til å seile langs barrieren siden Ross' ekspedisjon 1839–1843. Da vinteren gikk mot slutten og forholdene gjorde det mulig å foreta sledeferder, viste deg seg snart at Borchgrevinks antakelse om en enkel rute til innlandet ikke stemte. Høye fjellkjeder med massive isbreer skilte Kapp Adare fra kontinentets indre, og dette begrenset utforskningen til de nærmeste områdene rundt leiren. Imidlertid var Borchgrevinks hovedformål med ekspedisjonen blitt innfridd – å overvintre på det antarktiske kontinentet og gjennomføre vitenskapelige målinger der. Da «Southern Cross» vendte tilbake i slutten av januar 1900, besluttet Borchgrevink å forlate leiren til tross for at det fantes tilstrekkelig med drivstoff og proviant for en overvintring til. I stedet for å vende direkte hjem, seilte «Southern Cross» sørover og avla flere øyer i Rosshavet besøk. De nådde deretter isbarrieren som James Clark Ross hadde oppdaget på sin reise 1839–43 og som senere ble oppkalt etter ham. Ingen hadde seilt langs barrieren siden den gang, og Ross hadde ikke vært i stand til å gjennomføre en ilandstigning. Borchgrevink oppdaget en vik langs barrierekanten som senere ble navngitt "Bay of Whales" (Hvalbukta) av Shackleton. Den 16. februar 1900 gikk de som de første i land på isbarrieren, og Borchgrevink og to andre ekspedisjonsmedlemmer foretok en sledereise 16 kilometer sørover til 78°50'S – en ny sørlig rekord. «Southern Cross» seilte deretter nordover og ankom New Zealand 1. april. Borchgrevink telegraferte straks om ekspedisjonens skjebne og returnerte med en passasjerdamper til England. Tilbakekomst og mottakelse. Mottakelsen ved ekspedisjonens tilbakekomst til England var lunken. Den offentlige oppmerksomheten var rettet mot den forestående nasjonale antarktisekspedisjonen der Robert F. Scott nettopp var blitt utpekt som leder, framfor et foretakende som framsto engelsk kun i navnet. Til tross for Southern Cross-ekspedisjonens bragder, var deler av det geografiske miljøet fremdeles fortørnet over at Borchgrevinks aksept av Newnes' støtte hadde frarøvet den nasjonale antarktisekspedisjonen midler. Videre beklaget William S. Bruce at Borchgrevink hadde benyttet seg av planer han selv hadde utviklet, men ikke vært i stand til å gjennomføre. Borchgrevinks troverdighet ble ikke bedre av den skrytende tonen som gjennomsyret artikler som ble publisert i Newnes’tidsskrifter, heller ikke av den journalistiske stilen i hans ekspedisjonsberetning "First on the Antarctic Continent" som ble utgitt i 1901. Rossøya der Borchgrevink foretok den første ilandstigningen i februar 1900. Borchgrevink hyllet sin egen ekspedisjon som en stor suksess og snakket om «et nytt Klondyke», en overflod av fisk, seler og fugler, og om metallforekomster. Han listet opp ekspedisjonens viktigste landevinninger i sin bok: bevis for at en ekspedisjon kunne overvintre i Victorialand, ett års kontinuerlige magnetiske og meteorologiske observasjoner, bestemmelse av den magnetiske sørpols posisjon, oppdagelser av nye arter insekter og gruntvannsfauna, kartlegging av kysten og oppdagelsen av nye øyer, den første ilandstigningen på Rossøya og endelig ilandstigningen på isbarrieren og sledeturen til 78°50'S, det sørligste punkt noensinne nådd av mennesker. Imidlertid hadde valget av overvintringsleir ved Kapp Adare utelukket omfattende geografisk utforskning av kontinentets indre. De vitenskapelige resultatene var mindre omfattende enn forventet, delvis på grunn av tapet av deler av Nicolai Hansons naturhistoriske notater. Borchgrevink var muligens skyldig i at disse var blitt borte; han ble senere involvert i en tvist med Hansons tidligere arbeidsgiver, Natural History Museum i London over disse forsvunne notatene og prøveeksemplarer samlet av Hanson. Etter sin tilbakekomst fra Antarktis ble Borchgrevink æret av American Geographical Society og utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Senere mottok han tilsvarende heder i Danmark og Østerrike, men i England var hans arbeid i mange år i stor grad oversett til tross for Mills anerkjennelse av «et flott stykke pionerarbeid, nyttig for opplæring av menn for senere tjeneste». Historikeren David Crane antyder at dersom Borchgrevink hadde vært britisk marineoffiser ville britene tatt hans bragd mer seriøst. Mount Pelée-katastrofen. Sommeren 1902 var Borchgrevink én av tre geografer som var invitert av National Geographic Society (NGS) for å rapportere fra følgene etter de katastrofale utbruddene fra Mount Pelée på den karibiske øya Martinique. Disse utbruddene hadde lagt byen Saint-Pierre i ruiner i mai 1902 med enorme dødstall. Borchgrevink besøkte øya i juni da den vulkanske aktiviteten hadde stilnet og konstaterte at fjellet var «fullstendig rolig» og at panikken blant øyboerne hadde avtatt. Han trodde imidlertid at Saint-Pierre aldri ville bli befolket igjen. Han rapporterte så vidt å ha unnsluppet da damp hadde sprutet opp av bakken like etter at hans gruppe hadde passert: «Hvis den hadde truffet noen av oss, ville vi ha blitt skoldet til døde». Han overleverte senere sin rapport til NGS i Washington. Senere liv. Etter hjemkomsten fra Washington levde Borchgrevink et relativt tilbaketrukket liv. I september 1896 hadde han giftet seg med engelske Constance Prior Standen. De bosatte seg på Slemdal i Oslo der de fikk to sønner og to døtre, hvorav eldstesønnen Ridley ble en kjent billedkunstner. Borchgrevink henga seg hovedsakelig til sportslige og litterære aktiviteter, og skrev en bok med tittelen "The Game of Norway". Ved to anledninger vurderte han tilsynelatende å vende tilbake til Antarktis. I august 1902 uttrykte han at han hadde til hensikt å lede en antarktisekspedisjon for National Geographic Society, noe som ikke ble noe av. Et senere foretak som ble annonsert i Berlin i 1909 ble det heller ikke noe av. Selv om han forble ute av rampelyset, opprettholdt Borchgrevink sin interesse for antarktiske anliggender og besøkte Scott kort før «Terra Nova» la ut på Scotts siste antarktisekspedisjon i juni 1910. Da nyheten om hans skjebne nådde omverdenen, tilkjennega Borchgrevink sin anerkjennelse av Scott: «Han var den første til å gjennomføre en godt organisert ekspedisjon og den første som gjennomførte systematiske undersøkelser på det store sydpolskontinentet». I et kondolansebrev til John Scott Keltie, Royal Geographical Societys sekretær, skrev Borchgrevink om Scott: «Han var en mann!» I Norge var meningene om Borchgrevink delte; Roald Amundsen var en trofast venn og støttet ham, mens Fridtjof Nansen, ifølge Scott, omtalte ham som en «gedigen bløff». Da Amundsen vendte hjem fra sin sydpolstriumf i 1912, roste han Borchgrevinks pionerarbeid: «Vi må erkjenne at Borchgrevink ved å bestige barrieren har åpnet en vei mot syd og kastet den største hindring til side for de etterfølgende sydpolsekspedisjoner». I 1930 kom omsider den forsinkede anerkjennelsen fra London da Royal Geographical Society æret ham med sin Patron's Medal og uttalte at omfanget av problemene han hadde overvunnet hadde opprinnelig blitt undervurdert: «Det var først etter Scotts "Northern Party" (...) vi var i stand til å innse hvor lite sannsynlig det var at noen utforsker kunne utrette mer i Kapp Adare-området enn hva Hr. Borchgrevink hadde gjort.» Ettermæle. Nyere fotografi av hyttene til Southern Cross-ekspedisjonen ved Kapp Adare. Forlegningshytta til venstre. Carsten Borchgrevink døde i Oslo 21. april 1934. Til tross for hans «noe besatte ønske om å være først» og hans begrensede vitenskapelige utdanning har han blitt anerkjent som en pioner innen arbeid i Antarktis og som en forløper for senere, mer omfattende ekspedisjoner. En rekke geografiske objekter i Antarktis er oppkalt etter ham, inkludert Borchgrevinkkysten i Victoria Land mellom Kapp Adare og Kapp Washington, Borchgrevinkbreen i Victoria Land og Carsten Borchgrevinkisen i Dronning Maud Land. Hans navn bæres også av en liten antarktisk fisk, "Pagothenia borchgrevinki". Hans ekspedisjonshytte står fremdeles ved Kapp Adare og vedlikeholdes av New Zealands Antarctic Heritage Trust. Bygningene ble utpekt til spesielt verneområde (Antarctic Specially Protected Area (ASPA) nr. 159) i 2002. Truls Øra. Truls Øra (født 16. mars 1951) er en norsk forfatter. Øra er en mye benyttet ekspert på italienske spørsmål, særlig i debattprogrammet Dagsnytt Atten. Olav Sannes. Olav Sannes (født 27. april 1871 i Drangedal, død 1946) var bonde, Venstrepolitiker og forfatter. Han hadde landbruksutdannelse, var ordfører i hjembygda i en lang rekke år, og hadde flere andre kommunale og fylkeskommunale verv. Han satt på Stortinget 1919-21 og 1925-33. Sannes utga to romaner med handling fra Drangedal; "Hardår" (1927) og "Gullsplinten" (1931). Bøkene ble gjenutgitt i et samlet bind i 1988. Han skrev også bygdeboka "Drangedal med Tørdal" (1924) (faksimile 1974, ISBN 82-990370-1-8). Han ble statsstipendiat i 1934. Klovnefisker. Klovnefisker er en undergruppe av jomfrufiskene. Disse små fiskene lever i symbiose med sjøanemoner. «Hovedpersonen» i animasjonsfilmen "Oppdrag Nemo" er en klovnefisk. Gruppen består av to slekter, "Premnas" med den ene arten "Premnas biaculeatus", og "Amphiprion" med 27 arter. Warsow. "War§ow" eller "Warsow" (ofte forkortet til "W§W" eller "WSW") er et flerspiller førstepersonsskytespill offentlig utgitt første gang den 8. juni 2005. Spillet blir aktivt utviklet av en gruppe frilans programmerere og artister, samt aktivt testet av medlemmene av fellesskapet som eksisterer rundt spillet. Spillets konsept er basert på romanen "Chasseur de bots", skrevet av Fabrice Demurger. En av spillets viktigste konsepter er en blanding av cyberpunk og tegnefilm-aktig grafikk via celle skyggelegging metoden, samt en blanding av mørke og skitne teksturer. Norges statskalender. Norges statskalender var en fortegnelse over kongehus, regjering, domstoler, Stortinget og statsforvaltningen, som ble utgitt fra 1815 til 2012. Statskalenderen inneholdt en komplett oversikt over statsinstitusjoner, adresser og korte biografiske data om alle ansatte, deriblant embetsmenn. Den inneholdt også opplysninger om mottagere av ordner og stipendier, og styresammensetning for statsetater. Utgivelsen av Norges statskalender hadde sin hjemmel i kgl.res. 27. november 1875 og 14. desember 1928. Departementenes servicesenter hadde ansvaret for utgivelsen. Boken utkom første gang i 1815. Fra 1877 utkom den årlig, unntatt under andre verdenskrig. I de første årene kom den med to til fire års mellomrom. Kalenderen gikk over fra gotisk skrift til antikvafont i 1869. På 1980-tallet gikk statskalenderen over til å liste de statsansatte alfabetisk i stedet for etter ansettelsestidspunkt. Fra 1997 kom den ut i internettutgave, med identisk innhold med papirutgaven. Statskalenderen var også en abonnementstjeneste på internett som var driftet av Kommuneforlaget. I 2011 besluttet Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet å legge den ned begrunnet i lite behov for tjenesten, og at innholdet var tilgjengelig fra andre steder på internett. Marco Elsafadi. Marco Elsafadi (født 6. desember 1976 i Tripoli i Libanon) er en norsk basketballspiller som spiller for Askøy Basketballklubb. Han er også kjent som reality-TV-deltaker og deltok i "Robinsonekspedisjonen" i 2003. Ba om å bli stemt hjem midtveis i serien på grunn av ryggsmerter. Elsafadi ble født i Libanon og vokste opp i Berlin. Han kom til Norge i 1987. Som basketballspiller har han spilt for Kristiansand Pirates, Vålerenga Kings, Ulriken Eagles, Frøya Ambassadors og Harstad Vikings. Han spiller også på det norske landslaget selv om han opprinnelig er palestinsk. Under Idrettsgallaen 2006 fikk han prisen som "Årets forbilde" for sitt engasjement på og utenfor banen. Han har blant annet arbeidet med basketballforbundets verdikampanje Shut Up & Play og er leder i stiftelsen New Page. For sitt arbeid i New Page fikk han utdelt Åpenhetsprisen 2007 av Mental Helse. Marco Elsafadi har siden 1999 jobbet som klemmefremmer og kulturtolk i Bergen. Olaf Olafsen. Olaf Olafsen (født 3. september 1843, død 8. februar 1932 på Dovre) var en norsk prest, skribent og historiker. Olafsen var lærersønn, tok lærerskole i 1864 og ble cand.theol. i 1873. Han drev folkehøgskole på Veøy i 1874, var amtsskolelærer i Romedal 1876, sogneprest i Eid fra 1877, på Byneset fra 1883 og i Ullensvang 1889-1913. I Olafsens tid ble prestegården i Ullensvang et senter for hagebruk og fruktdyrking i Hardanger. Hans interesser og forfatterskap hadde fire retninger: hagebruk, biografi/kulturhistorie, lokal- og bygdehistorie og sist flere bøker om allmenninger og utmarkstradisjoner, dette som medlem av Høyfjellskommisjonen. Han ble statsstipendiat i 1917, som pensjonist. Den posthume selvbiografien "Mit liv gjenoplevet i mindet" utkom i 1947. Olai Skulerud. Olai Skulerud (født i Porsgrunn 12. august 1881, død 10. september 1963) var en norsk dialektforsker, og professor ved Bergens Museum / Universitetet i Bergen. Skulerud ble cand.philol. i 1906 og dr.philos. i 1918 på avhandlingen "Telemaalet i umriss". Han var lærer ved høyere skoler i Oslo 1907-26, universitetsstipendiat 1911-1918 og statsstipendiat i "austlandsk målføregransking" 1918-1934 og 1935-39. Han var førstearkivar ved Norsk Målførearkiv 1939-43. Fra 1943 var han professor i "vestlandsk målføregransking" ved Bergens Museum, som etterhvert ble til Universitetet i Bergen til 1951. Hans publiserte arbeider er for en stor del studier av dialektene i enkeltbygder. Iván Córdoba. Iván Ramiro Córdoba Sepúlveda (født 11. august 1976 i Medellin, Colombia) er en fotballspiller, som siden 1999 spiller for Inter i italienske serie A. Han spiller også på, og debuterte der mot i 1997. Minnesota Public Radio. Minnesota Public Radio (MPR) er et regional "public radio"-nettverk i den amerikanske delstaten Minnesota. Det ble opprettet i 1967, og dekker delstaten ved jelp av mer enn 50 FM-sendere. Hovedstudioene ligger i St. Paul. MPR er tilknyttet det landsomfattende "National Public Radio"-nettverket, men benytter også materiale fra "Public Radio International" (PRI). MPRs best kjente produksjon er det ukentlige magasinshowet "A Prairie Home Companion", med Garrison Keillor som vert. Registrar. En domeneregistrar er en aktør som har fått tillatelse av en autoritet for et toppnivådomene (TLD) til å registrere domener for sine kunder. I Norge er NORID autoritet for.no-domenet, og. Maicon Douglas Sisenando. Maicon Douglas Sisenando (født 26. juli 1981 i Novo Hamburgo) er en brasiliansk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den engelske klubben Manchester City. Brasilianeren er en høyreback og debuterte for mot den 16. august 2006. Maicon fikk i 2010 prisen Samba d'Or og har tidligere spilt for klubbene Cruzeiro, Monaco og Inter. Ole Knutsen Ødegaard. Ole Knutsen Ødegaard (født 27. november 1847 i Vestre Slidre, død 10. oktober 1932) var lærer, ordfører (V), lokalhistoriker, lensmann og stortingsrepresentant. Han hadde lærerutdanning fra Hamar 1869, arbeidet som lærer 1865-70 og folkehøgskolestyrer 1870-72. Han ble ordfører i hjembygda fra 1893, og ble senere lensmann. Ødegaard var stortingsrepresentant 1889-97 og 1904-06. Han var med i komiteen for Valdresbanen og skrev 7 bind lokalhistorie under samletittelen "Gamalt fraa Valdres" (1911–1932). Han var statsstipendiat fra 1917. Ødegaard ble tildelt 7. juni-medaljen. Ødegård Ødegård Ødegård Ødegård Ødegård Ødegård, Ole Knutsen Ødegård Ødegård Nesten helt sikkert. Nesten helt sikkert er et begrep innenfor sannsynlighetsregning som brukes om en hendelse som har sannsynligheten 1 (100 %) «Nesten helt sikkert» i forhold til «sikkert». Forskjellen mellom en hendelse som er «nesten helt sikker» og «sikker», er den samme som den subtile forskjellen mellom noe som skjer "med sannsynlighet 1", og noe som skjer "alltid". Hvis en hendelse er sikker, vil den alltid skje. Ingen andre hendelser (selv ikke hendelser med sannsynlighet 0) kan på noen måte inntreffe. Hvis en hendelse er nesten helt sikker, er det andre hendelser som "kan" inntreffe, men det skjer nesten aldri, det vil si med sannsynlighet 0. Eksempel. Forskjellen kan illustreres ved å tenke seg en situasjon der man teller høyt fra 1 til 100. I denne rekken er det sikkert at man på et tidspunkt vil si tallet 40. Forholdet blir annerledes hvis man i stedet tilfeldig sier tall mellom 1 og 100 høyt, etterhvert som en datamaskin med en god tilfeldig tallgenerator viser slike tall på skjermen. Hvis man fortsetter prosessen for evig, vil man nesten helt sikkert uttale tallet 40 på et tidspunkt. Men hvis man er uheldig, kan det ta mer enn bare 100 eller kanskje 200 tall, før man endelig kommer til 40. Hvis man fortsetter «for evig», vil man selvfølgelig i «praksis» i slutt uttale tallet 40, men begrepet «nesten helt sikkert» hjelper til å beskrive at prosessen forløper ved en uttømmelse av muligheter, snarere enn ved spesifikk endelig logikk. Alog. Alog er en elektronika-duo fra Tromsø. Duoen ble stiftet i 1997 og består av Espen Sommer Eide og Dag-Are Haugan. De ga ut den egenproduserte EPen "Alog" i 1998 og ble signert av plateselskpet Rune Grammofon. Året etter ga de ut sitt første album "Red Shift Swing". Duoen vant Spellemannprisen 2005 i klassen elektronika for sitt tredje album, "Miniatures". Alog har oppnådd anerkjennelse utenfor Norge, og har turnert og spilt på festivaler i Europa, USA og Japan. Berg. Berg (norrønt "bjarg") er et gammelt skandinavisk uttrykk som beskriver sammenhengdene steinmasser (bergarter) i naturen og som regel henviser til geologiske formasjoner av enten fjell eller fjellgrunn. Berg er også et vanlig norsk gårdsnavn og etternavn. Heka. Heka var en egyptisk guddom. Heka.I egyptisk mytologi var Heka, også stavet "Hike", en ormegud, magien og legekunstens beskytter. Han var selve guddommeliggjøringen av magi, og hans navn var det egyptiske ordet for magi. Heka betyr bokstavelig å aktivisere Ka, slik egypterne tenkte seg at magi virket, ved at Ka som et aspekt av sjelen, men mer betydningsfylt enn sjelen var makt og påvirkning, spesielt i henhold til Kas guder. Hieroglyfen for Hekas navn var tvinnet lin med et par oppreiste armer, skjønt det kunne også vagt minne om et par sammentvinnede slanger innenfor ens armer. Således ble det sagt at Heka hadde kjempet med og overvunnet to slanger og ble vanligvis avbildet som en mann med to sammentvinnede slanger. Medisin og leger ble tenkt på som en form for magi, og Hekas prester utførte disse aktivitetene. I sin forbindelse med Ka ble Heka sagt å være sønn av Atum, skaperen av alle generelle ting, men stundom også som sønn av Khnum, den som skapte den spesifikke og individuelle Ba, et annet aspekt av sjelen. Som sønn av Khnum ble det sagt at hans mor var Menhit. Halfdan Arneberg. Halfdan Arneberg (født i Oslo 10. mars 1879, død i Oslo 1961) var maler, tegner, interiørarkitekt og folkekunsthistoriker. Han var utdannet ved SHKS og arbeidet selv i en årrekke som lærer, først ved "fagskole for boktrykkere" 1918-1925, deretter som lærer ved SKHS fra 1928 til 1949, som overlærer fra 1939. Han var anerkjent som en dyktig bokkunstner, og laget flere bokomslag. Sin plass i kunsthistorien har han likevel erhvervet gjennom sin langvarige dokumentasjon av norsk prydkunst og folkekunst, som han publiserte i en rekke bøker. Arbeidet begynte i 1916 og han var statsstipendiat 1918-1925 for å kunne reise, dokumentere og avtegne norsk folkekunst. Han samarbeidet også med Hulda Garborg om bunader. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull. Malvik (tettsted). Malvik er et tettsted i Malvik kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Trondheimsfjorden. Tettstedet består i følge Statistisk sentralbyrås definisjon av områdene Malvik, Vikhammer, Saksvik og Hundhammeren i Malvik kommune og Væretrøa i Trondheim kommune. I daglig bruk er Malvik bare en liten del av dette, tettbebyggelsen i tilknytning til tidligere Malvik stasjon. Saksvik. Saksvik er et område ned mot sjøen på Hundhammeren i Malvik kommune i Sør-Trøndelag. Skillet mellom Øvre og Nedre Saksvik går langs Malvikvegen, dvs gamle E6. Grensen mot vest går langs Lassvebergvegen og i øst mot jordet med Lillesjøen. Saksvik er en frodig og idyllisk plass med nordvendt flott utsikt over Trondheimsfjorden mot Frosta, Skatval og Forbordsfjellet. På Øvre Saksvik finnes Saksvik barneskole fra 1972 og Saksvik barnehage. Saksvik teaterlag setter opp «Saksvikrevyen» annenhvert år. Stedet har fått navn etter vikingenhøvdingen Saxe på Vik, og flere veger i området bærer Saxe-navnet, for eksempel Saxe Viks veg og Saxeborgvegen. Menhit. Menhit var ei egyptisk gudinne. Khnum med sin ektefelle Menhit på ytterveggen av tempelet i Esna.I egyptisk mytologi var Menhit, også stavet "Menchit", opprinnelig en utenlandsk krigsgudinne, og det kvinnelige motstykket og derfor ektefelle av Anhur. Det ble sagt at hun hadde kommet fra Nubia sammen med Anhur. Hennes navn gjenspeiler hennes krigerstatus da det betyr "(hun som) massakrerer". I henhold til de aggressive attributter som blir tilegnet løver ble det meste av det som ble forbundet med krigføring i Egypt avbildet som en løve, så også med Menhit som var en løvegudinne. Man mente at hun red foran den egyptiske hæren og felte deres fiender med brannpiler, også sammen med andre krigsguder. I det 3. nome (distrikt) av Øvre Egypt, spesielt ved Esna, ble det sagt at hun var hustruen til Khnum og mor til Heka. Senteret for hennes kult var mot de sydlige grensene av Egypt som var i Øvre Egypt, og ble sterkt forbundet med Sekhmet som var den opprinnelige løvegudinnen for krig i Øvre Egypt, og ble etter hvert sett på som kun aspekt av denne gudinnen. Ossuarium. Ossuarium fra nylatin og fransk "ossuaire" er et benhus eller knokkelhus/-rom, alternativt en beholder, der man på enkelte kirkeområder eller vigslede steder oppbevarer knokler fra avdøde etter at den opprinnelige graven er slettet. Beinkapell, Igreja de São Francisco, Évora, Portugal Slike ossuarier finnes i flere land. Noen av dem er blitt turistmål. Dette gjelder ikke minst de steder som har behandlet skjelettrestene på spesielt vis, enten ved ryddig stabling, eller ved å bruke dem dekorativt. Persia. I Persia, brukte Zoroastertilhengerne for ca. 3 000 år siden, en dyp brønn til dette formålet. Denne ble kalt "astudan", som bokstavelig talt betyr «plass for beina». Det var mange regler og rityaler rundt denne skikken. Sogdianerne (en del av Alexander den stores persiske erobringer langs silkeveien) kalte sine ossuarier for "tanbar". Romersk-katolsk. Ossuarium i beinkapellet, Igreja de São Francisco, Évora, Portugal I Europa finnes mange eksempler. Her kan nevnes Santa Maria della Concezione dei Cappuccini i Roma,Beinkirken i Sedlec, i Tsjekkia og det store Douaumont-ossuariet i Frankrike som inneholder restene etter mere enn 130 000 tyske og franske soldater som falt under slaget ved Verdun under den første verdenskrig Jødisk. I perioden som kalles «det andre tempelets tid», var det vanlig gravskikk med primærbegravelse i klippegraver, med sekundærbegravelse i ossuarier, (her:urner) som ble plassert i nisjer til hovedgraven. Noen av disse kalksteinsossuariene er nå funnet av arkeologer, og finnes på israelske museer. De er utstyrt med geometriske mønstre og en tekst som identifiserer innholdet. I den tid debatterte jødiske vismenn hvorvidt innsamling av foreldrenes ben skulle være grunn for sorg eller glede. Løsningen var å faste om morgenen og feste om kvelden. Skikken opphørte etter ødeleggelsen av tempelet og diasporaen, og finnes ikke blant nålevende utøvere av jødisk religion. A Prairie Home Companion. "A Prairie Home Companion" er et direktesendt to timer langt varietéshow som kringkastes i USA og en rekke ikke-amerikanske land. Det ledes av Garrison Keillor, som også er den som utviklet showet, og produseres av Minnesota Public Radio. I USA sendes showet på lørdag ettermiddag. Showet har en lang historie: Det har eksistert i samme format siden 1974, under et navn som var benyttet for et annet program siden 1969. Navnet kommer egentlig fra "The Prairie Home Cemetery" (et gravfelt) i Moorhead i Minnesota. Historie. Det tidligste programmet fra 1969 ligner ikke meget på det senere. "A Prairie Home Companion" var opprinnelig et morgenshow i Minnesota Public Radio. Keillor utviklet det som et varitetsshow i 1974, og første program i det nte formatet ble sendt den 6. juli 1974. Det ble direktesendt fra et auditorium i Saint Paul i Minnesota, og bare 12 publikummere hadde innfunnet seg, for det meste barn. I 1978 flyttet showet til et annet auditorium i byen, som etter 1994 har hatt navnet Fitzgerald Theater. Selv om programmet til tider ambulerer, er Fitzgerald Theater det vanligste studiet. Showet ble tatt av sendeplanen i 1987, og Keillor giftet seg og bodde utenlands i to år. I 1989 vendta han tilbake til radiovirksomhet i New York City med "The American Radio Company of the Air" (senere kalt "Garrison Keillor's American Radio Company".) I 1993 flyttet han dette showet til og kalte det "A Prairie Home Companion". Format. Hvert show åpner med Spencer Williams-komposisjonen «Tishomingo Blues», men med tekst skrevet spesielt for "A Prairie Home Companion". I hvert show inngår en monolog fra Keillor, som utgir seg for å være en rapport fra Keillors fiktive hjemby Lake Wobegon, "«the little town that time forgot and the decades cannot improve... where all the women are strong, all the men are good-looking, and all the children are above average.»" Åpningsordene er nesten alltid "«Well, it's been a quiet week in Lake Wobegon, Minnesota, my hometown, out on the edge of the prairie»." News from Lake Wobegon har ellers ikke noen fast form, men kommer ofte inn på "the Chatterbox Cafe", "the Sidetrack Tap", pastor Inqvist fra Lake Wobegons lutherske kirke, fader Wilmar fra den katolske "Our Lady of Perpetual Responsibility", Lake Wobegon Whippets sportsteam, forskjellige medlemmer av vafamiliene Bunsen og Krebsbach, og et assortissement av områdets norsk-amerikanske ungkarsbønder. Keillor fremfører som regel den lange monologen uten å støtte seg til notater. Showet har også fiktive sponsorer, som «Powdermilk Biscuits,» (slogan: "Made from whole wheat raised in the rich bottomlands of the Lake Wobegon river valley by Norwegian bachelor farmers; so you know they're not only good for you, but pure... mostly. Buy them ready-made in the big blue box with the picture of the biscuit on the cover, or in the brown bag with the dark stains that indicate freshness. Whole wheat that gives shy persons the strength to get up and do what needs to be done. Heavens they're tasty, and expeditious!" Powdermilk Biscuits har en egen reklamesang som synges av Keillor hver uke. Fiktive reklameinnslag for disse produktene er gjengangere i programmet. Etters er det en rekke komiske innslag, som for eksempel det satiriske "Guy Noir, Private Eye", og Dusty og Lefty eventyr i "The Lives of the Cowboys." Ellers er det mange innslag av amerikansk folkemusikk fra mange genre, som country music, bluegrass, blues og gospel, men også innslag av klassisk musikk og opera. Supercoppa italiana di calcio. Supercoppa italiana di calcio, "«den italienske supercupen»", er en italiensk fotballturnering over én kamp, hvor vinneren av Serie A møter vinneren av Coppa Italia. Den ble første gang spilt i 1988, da Milan vant over Sampdoria. Inter og Milan har vunnet turneringen flest ganger. Brynjar Hoff. Brynjar Hoff (født 1. oktober 1940) er en norsk oboist. Han begynte å spille obo som 10-åring og ble profesjonell musiker alt som 15-åring da han ble solooboist i Trondheim Symfoniorkester og etter hvert også i Trondheim Kammerorkester. I 1958 flyttet han til Oslo og begynte i orkesteret ved Den Norske Opera da operaen begynte sin virksomhet i 1959. Fra 1965 var han i en årrekke alternerende solooboist i Oslo Filharmoniske Orkester. Han har jevnlig vært solist med Oslo Filharmoniske Orkester, Kringkastingsorkesteret og andre norske orkestre. Han har dessuten vært med å starte flere treblåserensembler. I 1965 startet han et langvarig samarbeid med pianist Robert Levin. Hoff har vært obosolist på rundt 30 innspillinger, og det er blitt spesialkomponert rundt 60 verker til ham. Han har gjennomført en rekke turnéer og konserter i utlandet. Brynjar Hoff avsluttet sin musikalske karriere med en avskjedskonsert i Gamle Logen, Oslo 11. november 2003, akkompagnert av Kåre Nordstoga på klaver. Corry Brokken. Corry Brokken (født i Breda, 3. desember 1932) er en nederlandsk sanger, dommer og tidligere radio- og fjernsynspresentator. Hun har vunnet en Edisonpris to ganger, i 1963 og i 1995. Brokken debuterte på nederlandsk radio med sangen "I Apologize" i 1952. To år senere ble hennes første plate sluppet, og i 1956 representerte hun Nederland for første gang under Melodi Grand Prix med sangen "Voorgoed Voorbij" (Over for alltid), men vant ikke. Hvilken plass hun fikk er ukjent da det ikke ble bekjentgjort hvor mange stemmer de ulike sangene fikk, kun hvem som vant. Et år senere, i 1957 deltok hun igjen i MGP. Denne gang med nummeret "Net als toen" (Akkurat som dengang), komponert av Willy van Hemert. Hun deltok for siste gang i Eurovisjonens konkurranse i 1958 da hun igjen opptrådte for Nederland. Sangen "Heel de Wereld" (Hele verden) gikk inn på en delt niende og siste plass. I 1960 fikk Corry Brokken en nummer 1-plassering i Nederland med sangen "Milord" som allerede var kjent i Édith Piafs versjon. Teksten, som handlet om en prostituert, ble i enkelte konservative miljøer i Nederland ansett for å vekke anstøt. I 1961 opptrådte hun i Sleeswijkrevyen sammen med den komiske duoen «Snip en Snap». Fra 1961 til 1972 ledet hun ulike fjernsynsshow på nederlandsk TV samtidig som hun meget regelmessig utga nye plater. Blant opptakene var nederlandske tolkninger av Charles Aznavours chansons «Mijn ideaal» (Mitt ideal) (1962) og «La Mamma» (1964). Brokken hadde også arbeidet i Tyskland og blitt kjent der gjennom tyskspråklige versjoner av blant annet «Milord» og «La Mamma». Hun presenterte store fjernsynsshow for ARD i Tyskland fra 1967 til 1970 («Varietézauber»). Blant gjestene der var Charles Aznavour, Gilbert Bécaud, Caterina Valente og Hildegard Knef. Hun ga ut flere nederlandskspråklige album i tiden fra 1968 til 1973, blant annet et med sanger av Toon Hermans og et som Willem Duys produserte. I 1976 vendte hun tilbake til begynnelsen av artistkarriéren da hun presenterte Melodi Grand Prix fra Congresgebouw i Den Haag. Året før hadde Teach-In med «Ding-a-dong» vunnet i Stockholm. I 1976 begynte Corry Brokken dessuten å studere jus, og arbeidet deretter som advokat frem til hun i 1988 ble installert som (stedfortredende) dommer i 's-Hertogenbosch. Corry Brokken gjorde comeback i 1996 med CDen «Nooit gedacht» (Det hadde jeg aldri trodd) som hun gjorde reklame for i noen TV-programmer. CDen ble ingen suksess, og hun gikk over til å skrive sine mémoires som i 2000 ble utgitt under tittelen «Wat mij betreft» (For min del). I 2006 var hun fast gjestespiller i teatergruppen Purper i showet «Purper 100». Hun måtte dessverre melde pass for deltagelse i den andre serien opptredener. I samme år ble en DVD med høydepunkter fra hennes tidlige TV-show utgitt under navnet «Een avondje uit met Corry Brokken» (Ute en kveld med Corry Brokken). Claudio Ranieri. Claudio Ranieri (født 20. oktober 1951 i Roma, Italia) er en tidligere fotballspiller og nåværende -trener. Våren 2007 ble han hentet til Parma for å redde klubben fra nedrykk fra Serie A til Serie B. Han takket for seg etter at oppgaven var utført, og gikk til Juventus, hvor han tok over etter Didier Deschamps. 1. september 2009 overtok han Roma etter Luciano Spalletti 20. februar 2011 trakk han seg etter blant annet tapt for Sjakhtar Donetsk i Mesterligaens åttendedelsfinalenes første kamp og 4-3 for Genoa etter å ha ledet kampen 0-3. Han har tidligere vært trener for blant andre Fiorentina og Chelsea. Ranieri klarte i løpet av to sesonger å ta Cagliari fra Serie C1 til Serie A i 1990. Ranieri signerte 22.09.11 en ett års kontrakt med Italienske Inter, men fikk sparken 26.03.12 etter en sesong hvor Inter lå på en 8'ende plass i Serie A når han og klubben skilte veier. Scream Bloody Gore. "Scream Bloody Gore" er debutalbumet til death metal-bandet Death, utgitt i 1987. Albumet blir regnet som et av de aller første death metal-albumene. Band som Possessed og Messiah hadde allerede gitt ut album i death metal-sjangeren, men Death tok det hele et skritt videre. Sangene er raske og aggressive, mens tekstene fokuserer, som tittelen hinter til, på blod, død og lemlesting. Bakgrunn. Siden 1984 hadde prosjektene Chuck Schuldiner var involvert i vært veldig ustabile, og bandmedlemmer kom og gikk. Ofte var Schuldiner alene igjen i bandet, og han flyttet mellom Orlando, Tampa, San Francisco og Toronto på leting etter nye medlemmer. I 1985 var han nok en gang i San Francisco, hvor han kom i kontakt med trommeslager Chris Reifert. De to fant tonen, og i april spilte de inn demoen "Mutilation". Bandet hadde utgitt en rekke demoer i årene 1984 og 1985, som hadde blitt godt mottatt i metal-undergrunnen, men det var først med "Mutilation" at Death virkelig slo an. Bandet signerte platekontrakt med Combat Records, og entret studio i juli 1986. Rolando Bianchi. Rolando Bianchi (født 15. februar 1983 i Lovere, Italia) er fotballspiller. Han debuterte i serie A for Atalanta mot Juventus 17. juli 2001, og spiller siden 2005 for Reggina. Sommeren 2007 ble han kjøpt av Manchester City for ca. 120 millioner kroner. Han fikk 19 kamper i sin første sesong, og skåret fire mål. Sesongen etter ble han sendt på lån til Lazio. Han fikk femten kamper i løpet av 08-sesongen. Neste stoppested ble Torino, hvor han fortsatt spiller idag. Her har han i løpet av 114 kamper skåret 57 mål. Francesco Tavano. Francesco Tavano (født 2. mars 1979 i Caserta, Italia) er en fotballspiller. Tavano debuterte i Serie A for Empoli mot Perugia 29. september 2002. 2006–2007 hadde han kontrakt med Valencia, men var våren 2007 på lån til Roma. Før 2007–2008-sesongen gikk Tavano til Livorno. Ablasjon. Ablasjon ved gjeninntreden i atmosfæren Ablasjon er definert som det å fjerne et materiale fra overflaten av et objekt ved fordampning eller andre erosjonsprosesser. Begrepet opptrer i romfysikk assosiert med gjeninntreden i atmosfæren, i glasiologi, medisin og passiv brannforkjempelse. Glasiologi. I glasiologi brukes ablasjon om smelting av snø og is på breer, drivis eller snødekke gjennom ulike prosesser (fordamping, varmeledning og kalving). Det motsatte av ablasjon er akkumulasjon. Philippe Mexès. Philippe Mexès (født 30. mars 1982 i Toulouse, Frankrike) er en fotballspiller som siden 2011 spiller for Milan. Han har tidligere spilt for Auxerre i Ligue 1 og Roma i Serie A. Mexès debuterte i Serie A for Roma mot Fiorentina den 12. september 2004, og på mot den 15. oktober 2002. Innebandy-VM 2007. Verdensmesterskapet i innebandy for kvinner i 2007 ble arrangert i Frederikshavn i Danmark 12. til 19. mai. 10 lag deltok i det sjette verdensmesterskapet for kvinner. Sverige beseiret Finland med 7-3 i finalen og vant sitt tredje verdensmesterskap i innebandy. Innebandy-VM 2005. Verdensmesterskapet i innebandy for kvinner ble i 2005 arrangert i Singapore, 28. mai til 5. juni. Åtte lag deltok i det femte A-verdensmesterskapet for kvinner. University of East London. University of East London (UEL) er et universitet i London. Det ble grunnlagt i 1970 som North East London Polytechnic, ble senere Polytechnic of East London og i 1992 fikk det universitetsstatus. Universitetet har to campuser, i Stratford og Docklands. Det var tidligere også en campus i Barking, som ble nedlagt i 2006. Et mindre læresenter har blitt opprettet i sentrum i Barking. François Noël. François Noël (kinesisk: 衛方濟, pinyin: "Wei Fangji", født 18. august 1651 i Hainaut i Belgia, død 17. mars 1729 i Lille i Frankrike) var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Liv og virke. Han ble medlem av jesuittordenen i Tournai (Belgia) i 1670 og ble utsendt som misjonær i 1684 med ankomst Macao 9. august 1685. Etter et mislykket forsøk på å nå Japan i september 1687 ble han sendt til Kina, der han først virket i Kanton og Shanghai. Etter et nytt og like mislykket fremstøt mot Japan i 1690 fortsatte hans innsats i kinesiske Nanchang (Jiangxi). I 1703 ble han utnevnt til misjonsprokurator, og dro deretter sammen med pater Kaspar Castner til Roma (via Batavia, Saint Helena og London, Paris, Marseille og Firenze) der de gjorde sitt beste for å få Vatikanet til å vurdere ritestriden i pakt med jesuittenes forståelse av problematikken. Dette lyktes de ikke i. I 1706 dro han tilbake via Lisboa til Kina, med ankomst Macao 22. juli 1707. Kangxi-keiseren brukte ham snart deretter som sin utsending til Roma. Han reiste avsted tidlig 1708, og denne gangen reiste han den lange veien (over Stillehavet og via Bahia i Brasil i juli 1708 og ankomst Roma senere samme år). De dokumentene han hadde med seg fra det kinesiske hoff omhandlet de kinesiske riter, og inneholdt blant annet en forespørel om det var tilfelle at det utsendingen erkebiskop de Tournon hadde fremført virkelig var pave Klemens XIs vilje. Pater Noël kunne overlevere dokumentene helt i begynnelsen av 1709. Etter noen års virke i Praha og Lille ble han igjen gitt reiseordre til Kina (1716). Etter noen tid dro han igjen tilbake til Europa, og døde i Lille. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Alaska husky. Alaska husky er en mellomstor til stor polarhund med ypperlige trekkhundegenskaper, men typen mangler internasjonal anerkjennelse som egen hunderase fra de store stambokregisterene. Dette er en hundetype som opprinnelig stammer fra Alaska og det nordlige Canada. Opprinnelse og alder. Den opprinnelige alaskahuskyen kan sies å ha vært et resultat av krysninger mellom ulike inuithunder (polare urhunder). Når den oppsto er uklart, men den opprinnelige typen er nok svært gammel. Dagens hunder er imidlertid også iblandet blodslinjer fra sibirsk husky, fuglehunder og mynder (kanskje også fra andre typer), for at de opprinnelige hundene skulle bli lettere og hurtigere. Blandingsforholdet mellom de ulike rasene som inngår er ukjent og varierer trolig også i ulike linjer. Man antar imidlertid at både pointer, vorstehhund og greyhound inngår. Hunder av mer opprinnelig type benevnes gjerne som «Pure Athabascan breed» i hjemlige trakter. Når typen kom til Norge er ukjent, men den ble kjent gjennom Robert Sørlies triumfer i det prestisjefylte Iditarod løpet i 2003. Utseende, anatomi og fysikk. Alaska husky minner om sibirsk husky og er en typisk polar spisshund av type, men den har ikke egen rasestandard og varierer mye i størrelse, vekt og pels. Kroppen er rektanglær i formen og smal. Lemmene lange og slanke. Langdistanse huskyer har ofte noe tettere pels og kraftigere bygning enn hunder som er avlet for kortere løp. Hannene kan veie opp mot 28 kg, men veier mer typisk 23-26 kg. Tispene er lettere og veier typisk 18-23 kg. Enkelte hanner kan bli opp mot 40 kg tunge. Bruksområde. Alaska husky er en typisk brukshund og trives best når den kan jobbe hardt. Den egner seg ypperlig som sledehund og den tåler stor belastning når den er godt trent, herunder også store variasjoner i temperatur og værforhold. De fleste konkurransekjørere foretrekker tisper mellom 20 og 23 kg og hannhunder mellom 22 og 26 kg. Hunder med gode poter og som kommer seg raskt etter anstrengelser blir favoriserte. Typen har også gode egenskaper som kløvhund og familiehund. Lynne og væremåte. Alaska husky er en hund som krever mye mosjon for å trives. Den har utmerkede flokkegenskaper og trives best i flokk, enten med andre hunder eller sammen med familien. Annet. Alaska husky er sunn hund med få arvelige problemer, men i likhet med andre store hunder er den disponsert for hoftedysplasi. University of Westminster. University of Westminster er et universitet i London. Det ble grunnlagt i 1838 som Royal Polytechnic Institution. I 1971 ble flere institusjoner slått sammen med høyskolen, som skiftet navn til London Polytechnic. I 1992 fikk den universitetsstatus og sitt nåværende navn. Hovedbygningen ligger i Regent Street, mens resten av universitetet er fordelt på fire campuser. Tre ligger i det sentrale London, mens den fjerde er i Harrow. Det er også flere studentboligkomplekser rundt om i byen. Universitetet har en avdeling i Tasjkent, Westminster International University, som ble opprettet i 2002 i samarbeid med Usbekistans regjering. Diplomatic Academy of London er en del av University of Westminster. London South Bank University. London South Bank University er et universitet i London. Det ble grunnlagt som Borough Polytechnic Institute i 1892. I 1971 endret det navn til Polytechnic of South Bank, og i 1989 til South Bank Polytechnic. I 1992 fikk det universitetsstatus og tok navnet South Bank University; dette ble endret til det nåværende navnet i 2003. Universitetet omfatter National Bakery School, som ble grunnlagt i 1894 og er den eldste bakerskolen i Storbritannia. Hovedcampus ligger i The Borough, omkring fem minutters gange fra South Bank. To mindre campuser ligger på Whipps Cross Hospital i Waltham Forest og Harold Wood Hospital i Havering. Natural History Museum. Fasaden på Natural History Museum Natural History Museum er et stort museum for naturhistorie på Exhibition Road i South Kensington i London. Bygningen er kjent for sin spesielle arkitektur, og har ofte blitt omtalt som en «naturhistoriens katedral». Det ble åpnet i 1881, med gjenstander gitt fra samlinger i British Museum som kjerne i utstillingen. Samlingen omfatter over 70 millioner gjenstander fordelt på fem hovedsamlinger: botanikk, entomologi, mineralogi, paleontologi og zoologi. I tillegg til museumsdriften er Natural History Museum et verdenskjent forskningssenter, med taksonomi, identifisering og konservering som spesialiteter. Mange av gjenstandene har i tillegg til den vitenskapelige verdien også betydelig historisk verdi, som blant annet eksemplarer som ble samlet inn av Charles Darwin. Museet er kjent for sin utstilling av dinosaurskjeletter. Basse-Terre-øya. Øya Basse-Terre, bilde fra satellitt, september 1994 Basse-Terre-øya (Fransk'": île de Basse-Terre" or "île de la Basse-Terre) er en øy i den franske regionen Guadeloupe. Øya er den ene av de to største øyene som utgjør Guadeloupe. Øya har ca. 175 000 innbyggere. Byen Basse-Terre er den administrative senteret i regionen Guadeloupe. Byen ble grunnlagt i 1643, oppe i fjellene på øya. Byen har 12 410 innbyggere i selve kommunen, og hele 44 863 innbyggere i hele Basse-Terre-området. Øya Basse-Terre er del av De små antiller. Klima. Selv om regn er vanskelig å måle på kortvarige regnfall, lister Guinness Rekordbok 2005 Basse-Terre som den plassen med den mest intense regnskuren på en kort periode, målt med moderne metoder. 26. november 1970 falt det 38 mm regn på et minutt. Geografi. La Grande Soufrière, som er det høyeste fjellet på de "Nedre Antillene", ligger på denne øya. Det er m høyt. Det er også en aktiv vulkan. Linda Steinhoff. Linda Steinhoff (født 26. januar 1979 i Bergen) er en norsk skuespillerinne som er kjent for å ha medvirket i en rekke teaterstykker og spillefilmer i både Norge, England, Japan og Tyskland. Hun ble utdannet ved The Academy of Live and Recorded Arts i London i perioden 1998 til 2001. Steinhoffs mest kjente rolle var som "Ella" i den internasjonale filmen Stratosphere Girl, som hadde sin premiere under Filmfestivalen i Berlin i 2004. Hennes seneste arbeider inkluderer tegnefilmen Lotte fra Oppfinnerland, som hadde norgespremiere i mai 2007. Aberrasjon. Aberrasjon betyr omtrentlig "avvikelse" alternativt "avvikelse fra en bestemt retning". Ordet kommer opprinnelig fra latinets "aberrare" som betyr "avvike" eller "gå vil". Egyptisk sjel. Egyptisk sjel refererer først og fremst til de egyptiske begrepene ka (livskraften) og ba (personligheten). I henhold til oldtidens egyptere besto den menneskelige sjel av fem deler: "Ren, ba, ka, sheut" og "ib". I tillegg til disse komponentene var den menneskelige kropp, kalt for "ha", stundom i flertall for "hau", og betydde omtrentlig summen av alle menneskelige kroppsdeler. I livet het kroppen "khet" eller "iru" (= form, tilsynekomst). Et lik het "khat". Omdannet til en mumie ble den kalt "sah", et ord beslektet med ordet for «å være edel». Kanskje en mumie ble oppfattet som noe «foredlet». Mumifiseringen dreide seg ikke så mye om å bevare kroppen slik den hadde vært i livet, men en omdannelse av liket inn i en ny kropp «fylt av magi», en slags statue i svøp og harpiks. Ib (hjerte). En av de viktigste delene var "ib" eller hjertet. For oldtidens egyptere var det hjertet og ikke bevisstheten som var setet for følelser og tenkning. Dette er innlysende ved de mange uttrykkene i det egyptiske språket som benytter ordet "ib", eksempelvis "awt-ib" = lykke (bokstavelig «hjertes vidde»), "xak-ib" = livsfremmed (bokstavelig «beskåret hjerte»). Sheut (skygge). En persons skygge ("šwt" på egyptisk) var alltid tilstedeværende. En person kan ikke eksistere uten en skygge, og heller ikke kan en skygge eksistere uten en person. Således mente egypterne at skyggen hadde «noe» av den personen som den representerte. Av denne grunn ble statuer av mennesker og guder noen ganger referert til som deres skygger. Skyggen ble representert som en liten menneskefigur malt fullstendig svart. En slik figur kunne også forestille en dødsfigur eller en tjener av Anubis. Ren (navn). En persons navn, "ren", ble gitt ved fødselen og ville leve så lenge som navnet ble uttalt, noe som forklarer de anstrengelser man gjorde seg for å få det nedtegnet i flest mulig skrifter. Deler av "Pusteboken", en avlegger av "Dødeboken", er en instruksjon i å sikre navnets overlevelse. En kartusj (et magisk reip) ble ofte benyttet for å omfavne og beskytte navnet. Følgelig ble navnene til avdøde fiender av staten, f.eks Akhenaten, fjernet fra monumenter som en form for "damnatio memoriae" (latin for «fordømt fra erindringen»). Ba (sjel/personlighet). "Ba" ("b3") er i noen henseende svært nært det vestlige begrepet sjel, men er også alt det som gjør et individ unikt, tilsvarende begrepet personlighet. I denne forståelsen kunne livløse gjenstander også ha en "ba", en unik karakter, og i Det gamle kongedømmet ble pyramider ofte kalt for sin eiers "ba". Lik en sjel var "ba" den del av personen som levde videre etter kroppens død, og er noen ganger avbildet som en fugl med menneskehode som flyr ut av gravstedet for slå seg sammen med "ka" i etterlivet. Farao hadde sin egen "ba"-kledning når han skulle passere himmelens porter, en leopardpels. Alle pyramider fikk navn, og i 5.dynasti hadde tre av pyramidene som ble reist, navn som inneholdt elementet "ba". Alle er reist i Abusir. Farao Sahure kalte sin pyramide «"Ba"s oppstigning». Farao Neferirkare kalte sin «Neferirkares "ba"s pyramide». Raneferef kalte sin, som aldri ble fullført, «Guddommelig ved "ba"-åndene». Ordet "bau" (falskt flertall av ordet ba) er basert på dette konseptet. Det betyr noe tilsvarende som «makt» og «omdømme», spesielt for en guddom. Når en gud blandet seg inn i menneskelige affærer, ble det sagt at "bau" av guden var i virksomhet. I denne sammenhengen ble farao sett på som en guds "ba", eller en gud som ble sett på som en "ba" av en annen gud. Ka (livskraft). Hieroglyfen for "ka" var to opprakte armer, bøyd i albuene, og kan også leses som «omfavnelse». Statuen av farao Auibre-Hor bærer dette tegnet på hodet. "Ka" kan best oversettes som «livskraft», forskjellen mellom levende og død, der døden inntreffer når "ka" forlater kroppen. For å forenes med sitt "ka" igjen og få evig liv, må den døde reise i form av sitt "ba". «På din helse!» sier vi når vi drikker hverandre til, men egypterne sa: «På ditt "ka"!» Farao var sitt folks livskraft – «de levendes "ka"». "Ka" ble skapt av skaperguden Khnum på en keramikers dreiehjul, men fulgte også familien fra generasjon til generasjon, og kunne regnes tilbake til Khnum. Egypterne trodde at "ka" næres av mat og drikke. Av denne grunn ble "ka" forbundet med «næringsmidler», "kau" ("k3w"), og det ble satt frem matofringer til de døde som man trodde de fortærte, skjønt ikke ofringen i dens fysiske form. "Ka" ble ofte fremstilt i egyptisk ikonografi som et symbol på det individuelle. Julian Jaynes i sitt teoretiske verk "The Origin of Consciousness in the Breakdown of the Bicameral Mind" foreslo at "ka" opprinnelig var en hallusinasjon eller et hørselbedrag av en gudestemme, tilsvarende den man opplever ved schizofreni. Giacomo Borioni foreslo i sitt verk "Der Ka aus religionswissenschaftlicher Sicht" at ifølge Friedrich Junge var "ka" «selvet» i en menneskelig skapning. Sjelen i det egyptiske etterlivet. Døden inntreffer når en persons livskraft ("ka") forlater kroppen. Seremonier som ble utført av prester etter døden, blant annet å åpne munnen hvor hensikten ikke bare var å gjenskape personen fysisk, men også å frigjøre "ba"s tilknytning til kroppen. Det tillot "ba" å forenes med "ka" i etterlivet, og skape en enhet kjent som en "akh". ("Akh" betyr også «effektiv» og «nyttig», og stammer etymologisk fra ordet for «strålende lys».) Som et medlem av stjernehimmelen, kalt "akh-akh" i "Dødeboken", er kongen fri til å bevege seg på og over jorden. "Akh" kommer ganske nært det vi vil kalle et gjenferd, for det kunne forlate graven og gripe inn i de levendes tilværelse. Egypternes oppfatning av etterlivet var ganske lik den normale fysiske eksistensen, men med en forskjell. Modellen for den nye eksistensen var solens reise. Om natten er solen i Duat – underverdenen. Etter hvert møter han kroppen til den mumifiserte Osiris, og ved forent energi stiger guden og solen opp til et nytt liv i en dag. For den avdøde var kroppen og gravstedet en personlig «Osiris» og en personlig «Duat». Av denne grunnen ble de ofte omtalt som «Osiris». For at denne prosessen skulle virke, måtte det finnes en form for kroppslig bevarelse som tillot "ba" å komme tilbake om natten og våkne til nytt liv ved daggry. Den døde ble raskest mulig fraktet til "ibu" (= renselsesteltet), reist av trepåler og sivmatter, med dør i hver ende. Fra "ibu" ble den døde fraktet til "wabet" (av et ord som betyr «ren, renset». I Pepi-ankhs grav er stedet omtalt som «det rene svøpningsstedet». Det var trolig i "wabet" at den døde ble balsamert. Denne prosessen ble sagt å vare i sytti dager (i dronning Meres-ankhs grav står det «det meste av 272 dager». Herfra ble den ferdige mumien dradd i kiste til gravplassen på en slede forspent med okser. Ved graven utførte man den viktige seremonien kalt «komme frem ved stemmen». Avdøde ble formant til å komme og delta i ofringene. «Åpningen av munnen» var en seremoni som skulle sikre at avdøde fikk puste, spise og snakke i etterlivet. Man avsluttet med ritualet «å bringe foten», dvs å utslette deltakernes fotavtrykk ved å dra en kost over området. "Dødeboken", en samling av trylleformularer som skulle rettlede mennesket i vedkommendes etterliv, het på egyptisk "Boken for å gå videre med dagen". Bøkene hjalp de døde med å unngå farene i etterlivet, og gav samtidig bistand til deres overlevelse i det hinsidige. Bøkene inneholdt trylleformularer for å «ikke dø for andre gang i underverdenen», og «sikre mennesket å bli husket for alltid». Science Museum (London). Science Museum er et stort museum for naturvitenskap og teknologi på Exhibition Road i South Kensington i London. Det er en del av National Museum of Science and Industry. Det ble grunnlagt i 1857 med Bennet Woodcroft som leder. Samlingen ble gitt av Royal Society of Arts og overskuddslageret til The Great Exhibition. I begynnelsen inngått det i South Kensington Museum sammen med Victoria and Albert Museum, men det ble skilt ut som Museum of Patents i 1858 og Patent Office Museum i 1863. I 1865 fikk den vitenskapelige og teknologiske samlingen sitt nåværende navn, mens kunstsamlingen ble overlatt til Victoria and Albert. Patent Office Museum fortsatte som en egen enhet til 1909, da det ble innlemmet i Science Museum. Museet har mer enn 300 000 gjenstander i samlingen, med flere berømte utstillingsobjekter som Stephensons The Rocket, Puffing Billy, den første jetmotoren, en rekonstruksjon av Francis Crick og James Watsons modell av DNA, noen av de eldste bevarte dampmaskinene, et fungerende eksemplar av Charles Babbages "Difference engine" og den første prototypen på titusenårsklokken Clock of the Long Now. Det er flere hundre interaktive utstillingsobjekter, og en IMAX 3D-kino, samt Henry Wellcomes medisinhistoriske samling. I tillegg til museumsdriften er Science Museum en internasjonalt anerkjent forskningsinstitusjon. Biblioteket var inntil 1960-årene Storbritannias nasjonalbibliotek for naturvitenskap, medisin og teknologi. Det drives sammen med Imperial College Londons bibliotek. Siden 2004 har bibliotekets fremtid vært usikker fordi museet er ute av stand til å betale sin del av kostnadene. Mysteriet om Edwin Drood. "Mysteriet om Edwin Drood" med originaltittel "The Mystery of Edwin Drood" var en Broadway-musikal basert på romanen med samme navn skrevet av Charles Dickens (1812–1870). Musikalen ble komponert av Rupert Holmes og hadde premiére i 1985 med 603 påfølgende forestillinger. Broadway-produksjonen har vunnet 5 Tony Awards for musikal, bok, partitur/noter, regissør og skuespiller, 9 Drama Desk Awards og én Edgar Award for beste skuespill. I Norge vant originaloppsetningen pris for beste enkelttiltak blant studentforeningene ved Universitetet i Oslo. Dickens døde før romanen var ferdig skrevet. Litteraturvitere har aldri blitt enige om hvordan Dickens egentlig planla å løse romanens mange mysterier. Holmes valgte å skrive 28 alternative avslutninger, og la publikum avgjøre hvilken slutt historien skal ha. Hvilken historie publikum ender opp med å bli presentert for, og skuespillerne ender opp med å vise, kan altså variere på hver forestilling. Musikalen er lagt opp som et metastykke, der vi møter en teatertupp på Theatre Royal som skal sette opp premiére-forestillingen av den nyskrevne musikalen om Edwin Drood. "Mysteriet om Edwin Drood" er oversatt til norsk av Sjur Even Aunmo, Eline Grønnvoll, Ida Solvang, Ingrid Bjørkholt Johnsen, Gry Aavik og Maria Lind Jarsve. "Teater Neufs oppsetning av musikalen ”Mysteriet om Edwin Drood” av Rupert Holmes viste at foreningen har et godt grep om alle sider ved teaterproduksjon. Studentteatrets undergruppe Fuglane gjorde i dette tilfellet alt arbeid med et stykke som tidligere ikke var satt opp i Norden. Dette inkluderte hele prosessen fra å avklare rettighetsproblematikk til å oversette dialogen og sangene, til selve oppsetningen, som var krevende musikalsk og sceneteknisk så vel som skuespillermessig. Stykket ble spilt i Storsalen på Chateau Neuf, som teateret i løpet av det siste året har lært å bruke på en fortreffelig måte." Bei'an (Heihe). Bei'an (kinesisk: 北安; pinyin: "Běi'ān", «nordlig fred»） er en by på fylkesnivå i byprefekturet Heihe i provinsen Heilongjiang ("Hēilóngjiāng") i Folkerepublikken Kina. Byen var provinshovedstad for "Bei'an"provinsen i den japanske marionettstaten Mandsjukuo som ble opprettet under andre verdenskrig. Byen var også provinshovedstad for Heilongjiang fram til 1949, og betraktes fortsatt som det av Republikken Kina, det vil si regjeringen på Taiwan som anser seg som rettelig styre for hele Kina og har beholdt de administrative inndelinger som i 1949 gjaldt på Fastlandet, uavhengig av de faktiske forandringer som Folkerepublikken Kina har foretatt. Samferdsel. Kinas riksvei 202 løper gjennom området. Den begynner i Heihe i provinsen Heilongjiang, passerer gjennom Harbin og Shenyang, og ender i Dalian ved Gulehavet. Martin Jørgensen. Martin Jørgensen (født 6. oktober 1975 i Ørsted, Danmark) er en fotballspiller som for øyeblikekt spiller for AGF. Han har også en fortid i serie A-klubbene Udinese og Fiorentina. Debuten i serie A var for Udinese mot Fiorentina 31. august 1997, og han debuterte på mot 25. mars 1998. Jørgensen var eid i fellesskap mellom Udinese og Fiorentina da det ble budt mellom klubbene over hvem han skulle spille for i sesongen 2004–05; begge klubbene bød € 1, hvilket medførte at han ble værende i "Viola". Herman Li. Herman Li (kinesisk: 李康敏, pinyin: "Li Kangmin", født 12. mars 1976 i Hongkong) er en kinesisk musiker. Han er en selvlært gitarist som begynte å spille gitar som 16-åring, og er best kjent som medlem i det engelske power metal-bandet DragonForce. For DragonForce-albumet "Sonic Firestorm" mottok han prisen "Dimebag Darrell Young Guitarist Award" på Metal Hammer Golden Gods Awards 2005. Li vant også fire priser (sammen med den andre DragonForce-gitaristen Sam Totman) i ulike kategorier i Guitar Worlds leserpoll fra 2007 for «beste nye talent», «beste metal», «beste riff», «beste shreddere» og «beste gitarsolo». Sistnevnte fikk han for sangen «Through the Fire and Flames» fra "Inhuman Rampage". The Batman. The Batman er en amerikansk animert TV-serie produsert av Warner Bros. Serien er basert på den fiktive superhelten Batman. Serien startet 11. september 2004, og siste episode ble sendt 8. mars 2008. Nitrosaminer. Nitrosaminer er en kjemisk forbindelse av den kjemiske strukturen R1N(-R2)-N=O, som blir betegnet som kreftfremkallende. Nitrosaminer finnes for eksempel i tobakk og i mindre mengder i latexprodukter som ballonger og kondomer. Victor Nsofor Obinna. Victor Nsofor Obinna (født 25. mars 1987 i Jos) er en nigeriansk fotballspiller som siden 2005 spiller for den russiske klubben Lokomotiv Moskva. Victor Obinna spiller som angriper. Han debuterte i serie A for Chievo mot Parma 11. september 2005, hvor han scorte det eneste målet i kampen som gjorde at Chievo vant 1-0. Han spiller også fast på det nigerianske landslaget. 27.08.10 signerte Obinna for West Ham United. Tommaso Rocchi. thumb Tommaso Rocchi (født 19. september 1977 i Venezia, Italia) er en fotballspiller som siden 2004 spiller for Lazio. Han debuterte i serie A for Empoli mot Como, og for mot 16. august 2006. Arusha (region). Arusha er en av Tanzanias 26 regioner. Regionhovedstaden og største by i Arusha er Arusha. Regionen har et areal på  km², og hadde i folketellinga i 2002  innbyggere. Distrikter. Regionen Arusha er delt inn i fem distrikter: Ngorogoro, Monduli, Karatu, Arumeru og Arusha. Javanesisk. Javanesisk er et austronesisk språk som snakkes av over 75 millioner mennesker på den indonesiske øya Java. Som malayopolynesisk språk er det i slekt med begge de to andre store språkene i området, indonesisk og malayisk, men talere av de tre språkene kan ikke forstå hverandre uten videre. To språk som er nært beslekta med javanesisk er karibisk javanesisk, som tales av javanesere i Surinam, og kaledonsk javanesisk, som tales av javanesere på Ny-Caledonia. Disse variantene er blitt såpass forskjellige fra javanesisk at de regnes som egne språk. Michael Haneke. Michael Haneke (født 23. mars 1942 i München) er en østerriksk filmskaper. Filmene hans fokuserer på det moderne industrialiserte samfunnets tomhet og fremmedgjøring. De er gjennomgående preget av en dyster stemning, og flere av dem er ansett som kontroversielle. Blant de best kjente filmene hans er "Bennys Video", "Funny Games", "Skjult" og "Pianolærerinnen". Han vant Gullpalmen i Cannes filmfestival for filmen "Amour" i 2012. Biografi. Haneke vokste opp i den østerrikske byen Wiener Neustadt. Foreldrene hans var regissøren Fritz Haneke og skuespilleren Beatrix von Degenschild. På Universität Wien studerte han filosofi, psykologi og drama. Etter utdannelsen arbeidet han som filmkritiker fra 1967 til 1970, før han han fikk jobben som klipper og dramaturg i den tyske fjernsynsstasjonen Südwestfunk. Han debuterte som TV-regissør i 1973. Langfilmdebuten hans kom med "Det sjuende kontinent" i 1989. Gjennombruddet kom da han i 1992 regisserte sin andre spillefilm, den kontroversielle Benny's Video. En ny suksess fikk han med "Funny Games" (1997), men han nådde sitt hittil største høydepunkt med Gullpalme-vinneren "Pianolærerinnen" fra 2001. For spenningsfilmen "Skjult" (Caché) (2005) vant han Gullpalmen for beste regi. Nå arbeider Haneke med en amerikansk nyinnspilling av sin egen Funny Games, som forventes kinopremière i løpet av 2007. Kjennetegn. Haneke bryter ofte spenningsfilmers uskrevne regler når det kommer til klipping. De fleste filmene innen sjangeren bruker rask klipping, men Haneke benytter sjeldent dét virkemiddelet. I stedet er klipperytmen i filmene hans dvelende, og flere tagninger kan vare i over 10 minutter. Musikk er det lite av i Hanekes filmer. I "Skjult" bruker han ikke noe musikk i det hele tatt; heller ikke i vignetten eller rulleteksten. Baljebass. Elektrisk baljebass med planke i stedet for balje. Baljebass er et folkeinstrument som bruker en balje av metall som resonanskammer. Den tradisjonelle baljebassen er bygget opp av en balje med en streng festet i bunnen. Baljen ligger opp-ned på bakken og danner slik et resonnanskammer. Den andre enden av strengen er festet i en stang som er litt lenger enn strengen, og som settes mot baljen. Tonehøyden reguleres ved å spenne stangen. Det finnes også mer sofistikerte baljebasser med fire eller flere strenger og stemmeskruer slik at de ligner en bassgitar. Mefjordvær. Mefjordvær er en grunnkrets og et fiskevær nord i Berg i Troms, på yttersiden av Senja. Stedet ligger ved sørsiden av Mefjorden, 2 km nordvest for Senjahopen. Mefjordvær er et idyllisk sted som ligger åpent til mot havgapet. Bygda har veiforbindelse via fylkesvei 252 til Senjehopen. I Mefjordvær finner du Mefjord brygge, som er en anerkjent restaurant og pub, og som dessuten leier ut rom og rorbuer. Fiskeværet har også eget kapell; Mefjordvær kapell. Skole, barnehage, bank og butikk ligger i nabobygda Senjehopen. Grunnkretsen. Grunnkretsen(*) omfatter den ytterste delen av sørsiden av Mefjorden, men alle innbyggerne bor i fiskeværet. Grunnkretsen grenser i øst til Senjehopen, i sørvest til Ersfjord og i nordvest til Norskehavet. Areal: 12,93 km². (*) I statistikkbanken bruker SSB den feilaktige/utdaterte navneformen "Medfjordvær" Alta kraftverk. Alta Kraftverk er et vannkraftverk i Sautso i Finnmark. Verket ble kjent etter Norges største sivile ulydighetsaksjon etter striden i forbindelse med utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Alta kraftverk har to aggregater (100 MW og 50 MW). Midlere årsproduksjon er på 655 GWh. Kraftverket er bygget 40 kilometer fra utløpet av Altaelva. Elva får i løpet av de 170 kilometrene til utløpet, tilsig fra en stor del av Finnmarksvidda. De nederste 40 kilometrene av elva er lakseførende. Kraftverket utnytter et fall på 185 meter fra det 18 kilometer lange magasinet Virdnejavri. Virdnejavri reguleres mellom 265 og 200 moh. Fra den 110 meter høye dammen til utløpet fra kraftstasjonen, er elva tørrlagt på en strekning av to kilometer. I dag er et Altakraftverk blitt en uoffisiell enhet, og det refereres gjerne til hvor mange Altakraftverk en ny kraftutbygging vil gi som årlig energiproduksjon. Moodle. Moodle er en læringsplattform (LMS) som er installert på over 50000 læresteder og har 30 millioner brukere på verdensbasis. Moodle er utviklet for å gjøre det lett for lærere og pedagoger å kunne skape interaktive nettkurs Moodle er en programvare som er fri og har åpen kildekode. Videreutviklingen av systemet gjøres av et stort antall kommersielle og ikke-kommersielle organisasjoner over hele verden, og ledes av Moodle-selskapet som er lokalisert i Perth i Australia. Navnet er et akronym for "Modular Object-Oriented Dynamic Learning Environment". M'en stod opprinnelig for utviklerens fornavn, Martin. Læresteder som benytter Moodle i Norge. Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Nesna samt grunnskolene i Andøy, Narvik, Åmot, Engerdal, Trysil og Stor-Elvdal Karibisk javanesisk. Karibisk javanesisk (også kalt surinamsk javanesisk) er et austronesisk språk som snakkes av rundt 60 000 javanesere i Surinam og Fransk Guyana. Det er det eneste austronesiske språket som tales i Sør-Amerika (med unntak av språkene som snakkes på Påskeøya, men denne ligger riktignok geografisk i Oseania), og blir talt av etterkommerne av javanesiske plantasjearbeidere som ble brakt dit mellom 1890 og 1939. Språket er en utløper av javanesisk, men anses som et eget språk distinkt fra javanesisk. Det er også i nær slekt med kaledonsk javanesisk, som snakkes på Ny-Caledonia i Oseania. Louis T. McFadden. Louis Thomas McFadden (født 25. juli 1876 i Troy Township i Pennsylvania, død. 1. oktober 1936 i New York) var en amerikansk politiker og bankdirektør. McFadden begynte yrkeskarrièren i First National Bank i 1892, og gjorde god karrière. I 1916 ble han bankens direktør, noe han var frem til 1925. I 1906 og 1907 var han kasserer i Pennsylvania Bankers' Association, og i perioden 1914–15 hadde han vervet som president for denne. McFadden ble innvalgt i Kongressen i 1915 for Pennsylvania, og ble gjenvalgt åtte ganger. Han tapte valget i 1934 og igjen i 1936. Som kongressrepresentant ledet han en periode komiteen for bankvirksomhet og valuta. Loven McFadden er mest kjent for er "McFadden Act" fra 1927. Denne begrenset sterkt kommersielle bankers handlerom, og gjorde det praktisk talt umulig for banker å opprette filialer over delstatsgrensene. Dette var noe ironisk, siden bankene kunne opprette filialer utenlands. Det tok 67 år før regelverket ble forandret og banker kunne operere i flere delstater. McFadden Act gjorde at bankvesenet i USA ble dominert av små lokalbanker. I desember 1932 forsøkte McFadden å reise riksrettssak mot president Herbert Hoover på bakgrunn av Hoovers økonomiske politikk under depresjonen. Dette var det første formelle forslaget om riksrettssak mot en president siden 1868. Forslaget ble straks forkastet med 361 mot 8 stemmer, og ble derfor en stor politisk tillitserklæring til presidenten. McFadden var kjent som en av de mer ekstreme antisemitter i amerikansk politikk, og mente at jødene kontrollerte amerikansk økonomi. Han mente at USA måtte «velge mellom Gud og pengevekslerne som har stålet vårt gull og vår valuta». Han var også en sterk kritiker av opprettelsen av sentralbanken Federal Reserve System, og Franklin D. Roosevelts beslutning om å gå bort fra gullstandarden. McFadden så på disse vedtakene som strategier fra jødenes side for å avspise «ikke-jøder med papirpenger slik at jødene kunne ha gullet og 'de ekte pengene'». McFadden trodde også fullt og fast på ektheten til Sions vises protokoller, og mente jødene jobbet for å avsette regjeringen i USA. Da McFadden var presidentkandidat i 1936 var ett av slagordene «Kristendom istedenfor jødedom». Han sympatiserte også med Hitlers antijødiske teorier, og støttet nasjonalsosialistenes kamp mot det han påsto var en jødisk dominans i media, utdannelsessystemet og økonomien. Ersfjord (Berg). Ersfjord er ei bygd og en grunnkrets i Berg kommune, Troms. Den ligger innerst i Ersfjorden, og ved fjorden ligger de karakteristiske fjellene Okshornan, også kalt "Djevelens tanngard", og den fryktinngytende Snykollen ruver over bygda. Bygda var inntil for få år siden en av de mest avsidesliggende på Senja, men etter at Geitskartunnelen åpnet i 2004, ligger bygda midt på veistrekningen mellom de to befolkningssentrene i kommunen, og det er bare 3 km å kjøre til Senjahopen (tidligere var det 11,5 mil). Det er idag fylkesvei 862 som går gjennom Ersfjord. Alle de rundt 40 innbyggerne i Ersfjord grunnkrets bor i bygda. Grunnkretsen grenser i nordøst til Mefjordvær og Senjahopen, i sør til Bergsbotn, i sørvest til Steinfjord og i nordvest til Norskehavet. Areal: 14,52 km². Italiensk Øst-Afrika. Kart over Italiensk Øst-Afrika, med provinser og provinshovedsteder Italiensk Øst-Afrika, italiensk: "Africa Orientale Italiana", AOI, var en kortlivet italiensk besittelse på Afrikas horn, som besto av Etiopia, som Italia okkuperte ved Den andre italiensk-abyssinske krig oktober 1935-mai 1936; samt de italienske koloniene Italiensk Somaliland og Eritrea. Etablering og organisering. Italiensk Øst-Afrika ble etablert i 1936 av Benito Mussolini etter seieren over Etiopia. I 1936 hadde de italienske besittelsene bestått av Eritrea og Somalia, og dette ble ved erobringen av Etiopia et sammenhengende område. Kolonien ble delt i seks provinser, Eritrea og det tidligere Italiensk Somaliland, pluss fire provinser av det tidligere Etiopia (Amhara, Galla-Sidamo, Scioa, Harar), alle seks ledet av en italiensk guvernør. Guvernørene var direkte underlagt den italienske generalguvernøren, også kalt visekonge, som representerte Victor Emmanuel III. Ekspansjon. Italiensk Øst-Afrika ble utvidet i 1940 da italienske styrker erobret Britisk Somaliland i ly av andre verdenskrig. Britene opplevet at denne etableringen og en sterk tilstedeværelse i området fra aksemaktenes side truet de britiske koloniene i Afrika. Dette ble sett i sammenheng med kampene i Kyrenaika og at en italiensk fremrykning mot Sudan ville kunne true Suez-kanalen fra en ny front. Britisk angrep. Sommeren 1940 gikk Storbritannia til motangrep, og i begynnelsen av den britiske fremrykningen hadde italienerne en væpnet styrke på rundt mann, i tillegg disponerte de rundt Askari-styrker, men disse var dårlig trent for denne form for krigføring. I tillegg var de italienske styrkene utplassert altfor spredt, og de dårlige veiene gjorde troppeforflytninger svært vanskelig. Dette gjorde at britene kunne nedkjempe italienerne avdeling for avdeling. 27. mars 1941 tok britiske styrker det italienske befestningen i Keren og da havnebyen Massawa falt 8. april var Eritrea på britiske hender og de italienske forsyningene i realiteten kuttet. I mai falt den italienske befestningen ved fjellet Amba Alagi i Nord-Etiopia for den overveldende britiske styrken og krigen var i realiteten over. Krigen tok formelt slutt 28. november 1941 da de siste italienske forsvarerne i Gondar måtte overgi seg. Environment Agency. Environment Agency (walisisk Asiantaeth yr Amgylchedd) er en britisk offentlig etat med ansvar for miljøspørsmål i England og Wales. Den ble opprettet 1. april 1996 sammen med Scottish Environment Protection Agency, og tok fra samme dato over funksjonene til National Rivers Authority, Her Majesty's Inspectorate of Pollution (HMIP) og flere organer for avfallsregulering. Sadler's Wells Theatre. Sadler's Wells Theatre i 2005. Sadler's Wells Theatre er et teater på Rosebury Avenue i Clerkenwell i London. Den nåværende teaterbygningen er den sjette på stedet, og har plass til 1500 tilskuere. Den rommer også Lilian Baylis Theatre, med 200 plasser. Teatret er mest kjent for ballett, men setter også opp moderne dans og opera. Mange av forestillingene settes opp av besøkende ensembler. Tomboy. Tomboy var et norsk pop/soul-band fra Askøy utenfor Bergen. Bandet eksisterte i perioden 1983 til 1991 og brukte et tidsriktig lydbilde preget av synthesizere og trommemaskiner. I løpet av karrieren ga de ut fire album og solgte totalt rundt 300 000 eksemplarer i Norge. Deres andre album, "Back to the Beat" fra 1987, ble deres største suksess med totalt 150 000 solgte. Albumet vant i tillegg Spellemannprisen 1987 i klassen pop. Bandet ble frontet av vokalist Torhild Sivertsen mens ektemannen Per Hansmark var hovedlåtskriver. Bandet ble gjenforent og spilte en konsert for Lost Weekend festivalen på Askøy den 8. august 2009. Italiensk Somaliland. Italiensk Somaliland var en italiensk koloni på Afrikas horn, som eksisterte, bortsett fra en kort mellomspill under andre verdenskrig da det sto under engelsk styre, fra slutten av 1800-tallet til 1960 da det ble en del av dagens Somalia. Italia tok kontroll over ulike deler av Somalia på 1880-tallet og fremmet italiensk bosetting i området. I 1936 ble området innlemmet i Italiensk Øst-Afrika etter den andre italiensk-abyssinske krig. I 1941 ble området okkupert av britiske styrker, og britene fortsatte å administrere området fram til november 1949, da det ble et FN-område under italiensk administrasjon. 1. juli 1960 ble Italiensk Somaliland gitt uavhengighet og ble umiddelbart slått sammen med naboområdet Britisk Somaliland (som hadde fått uavhengig 26. juni) for å danne Somalia. Glenn Tipton. Glenn Raymond Tipton (født 25. oktober 1947 i Blackheath) er en engelsk musiker. Han har vært gitaristen i heavy metal-bandet Judas Priest siden 1974. Som barn spilte Tipton piano, men da han ble 21 år begynte han å spille gitar. Etter noen få år ble han med i hard rock-bandet The Flying Hat Band. The Flying Hat Band rakk aldri å gi ut noen studioalbum, men dro på turné som support for Deep Purple. I 1974 forlot Tipton bandet for å bli med i Judas Priest og The Flying Hat Band ble oppløst. Han har spilt gitar for Judas Priest siden, sammen med bandets andre gitarist K.K. Downing som har vært fast medlem siden 1969. Solo-prosjekt. Da Judas Priest-vokalist Rob Halford forlot Judas Priest i 1992 ble det en stille periode for Judas Priest. To år senere, i 1994, startet Glenn Tipton et soloprosjekt som han bare kalte Glenn Tipton. Tim «Ripper» Owens kom inn som vokalist i Judas Priest i 1996 og året etter kom debutskiva til Glenn Tipton, "Baptizm of Fire". Med seg hadde han flere gjestemusikere og på nyutgivelsen av albumet følger det med en bonussang med navnet «New Breed». Denne er skrevet av Glenn Tipton sammen med hans datter og sønnen hans på trommer. I 2006 ga Glenn Tipton ut sitt andre album, "Edge of the World". Britisk Kamerun. Britisk Kamerun (engelsk: "Cameroons") var et mandatområde Storbritannia fikk tildelt av folkeforbundet. Området er nå delt mellom landene Nigeria og Kamerun. Området som det nåværende Kamerun består av ble gjort krav på av Tyskland under kappløpet om Afrika i slutten av 1800-tallet. Under første verdenskrig ble området okkupert av britiske, franske og belgisk tropper, og ble etter krigen delt mellom Storbritannia og Frankrike som mandatområder av folkeforbundet i 1922. Det franske mandatet ble kjent som Cameroun og de britiske områdene var delt opp i Northern Cameroons og Southern Cameroons. Fransk Kamerun ble selvstendig i januar 1960, og det ble planlagt selvstendighet for Nigeria samme året. Disse hendelsene førte til spørsmål om hva som skulle skje med de britiske områdene. Etter litt diskusjon (som hadde pågått siden 1959), ble det holdt en folkeavstemning i februar 1961. De nordlige områdene med muslimsk majoritet ville gå i union med Nigeria, og de sørlige områdene foretrakk opprettelse av en egen stat, Kamerun. Glenn Drover. Glenn Drover er en spilldesigner og -utgiver. Han er en av grunnleggerne av og styreformann i Eagle Games. Drover studerte historie og statsvitenskap ved Marquette University. Før Drover var med å starte Eagle Games var han salgssjef i Activision. Mellom 2000 og 2006 var han styreleder i Eagle Games. Fra 2007 har han vært salgssjef i PopCap Games. Av spillene han har designet er bla. Railroad Tycoon Beinkirken i Sedlec. Beinkirken i Sedlec eller "Sedlec-ossuariet" (tsjekkisk: "kostnice Sedlec") er et lite romersk-katolsk kapell på kirkegården til Allehelgensgravkirken (Tsjekkisk: "Hřbitovní kostel Všech Svatých") i Sedlec, som er en forstad til Kutná Hora i Tsjekkia. Ossiaret er i kjelleren av kapellet og inneholder restene av trolig om lag 40 000 skjeletter som er blitt kunstnerisk dandert for å utgjøre dekorasjoner og inventar i kapellet. Historie. Venstre side av alteret med kranie-rosenkrans Abbed Henrik ved cistercienserklosteret i Sedlec ble sendt til Det hellige land i 1278 av kong Otakar II av Böhmen. Da han kom tilbake, hadde han besøkt Golgata og tatt med seg en håndfull med jord derfra. Den strødde han på klosterkirkegården. Ryktet om dette bredte seg, og kirkegårdsplassen ble ettertraktet av folk som kom fra fjern og nær med sine døde, i håp om at det hjalp dem å være gravlagt i ekstra helliget jord. Etter at Svartedøden og husitterkrigene hadde gjort sitt mellom midten av fjortenhundre- til tidlig femtenhundretall, var der knapt om plass, selv om man lenge hadde gravlagt folk stående. Omkring år 1400 ble det bygd en gotisk kirke i midten av kirkegården. Kjelleren i denne ble innredet som ossuarium for å ta mot levningene fra alle de gravene som ble avdekket eller gikk ut på dato. Ifølge legenden var det en halvblind munk som fikk oppdraget med å ta opp, ta vare på og rydde i levningene, noe han visstnok gjorde svært pent og ordentlig. Mellom 1703 og 1710 ble der bygd ny inngang for å støtte opp fronten på kirken, som hadde begynt å helle. Arbeidet ble utført i tsjekkisk barokkstil etter tegninger av Jan Santini Aichel. Schwarzenbergslektens våpenskjold - i knokler I 1870 ble treskjæreren František Rint engasjert av fyrstehuset Schwarzenberg for å ordne opp i de etterhvert svært uryddige beinhaugene. Han gjorde et stort, men noe makabert arbeide. Hjørnene i kapellet rommer hver sin beinhaug i klokkeform. En enorm lysekrone henger midt i rommet. Den inneholder minst ett av hver eneste knokkel som finnes i et menneskelig skjelett, og har seks armer med plass til hvert sitt store kubbelys. Girlandre og rosenkranser av kranier er der flere av. Andre arbeider omfatter komplett alter med altertavle, slekten Schwarzenbergs våpenskjold og mester Rindts egen signatur nær inngangen. I media. Mange ukeblad har hatt reportasjer fra kapellet. Til hundreårsdagen for Rints arbeide, ble filmskaperen Jan Švankmajer engasjert til å lage en dokumentarfilm om saken. Han laget en marerittaktig og hektisk film som vekslet mellom nærbilder og hurtige forflytninger, mens en tørr og saklig guidestemme fortalte historien. Det daværende (kommunist)-regimet bannlyste versjonen, og lydsporet ble erstattet med en kort talt intro og et jazzarrangement av Zdeněk Liška over diktet "Comment dessiner le portrait d'un oiseau" "(Hvordan tegne portrettet av en fugl)" av Jacques Prévert. Etter fløyelsrevolusjonen er det originale lydsporet kommet i bruk igjen. Se også. Et lignende kapell, Santa Maria della Concezione dei Cappuccini finnes i Roma. Sør-Fron Spelemannslag. Sør-Fron Spelemannslag er et folkemusikkorkester fra Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Orkesteret ble stiftet i 1977 og består av rundt 30 medlemmer. De har vunnet seks Landsfestivaler og to Landskappleiker og regnes som et av Norges beste spelmannslag. Orkesteret har gitt ut to album, og vant Spellemannprisen 1991 i klassen folkemusikk/gammeldans for "Den lykkelige frier". Blant orkesterets ledere er Øystein Rudi som ledet orkesteret i perioden 1985 til 1995. Hundestørrelser. Hundestørrelse er et begrep som gjerne brukes til å beskrive hunders størrelse (vekt) i generell sammenheng, fra de minste til de største hunderasene. Mange raser har imidlertid en vekt som går på tvers vektklassene. Da brukes begge, eksempelvis "liten-middels" eller "middels-stor". Vektklassene gjelder typisk vekt på hver enkelt hunderase. Jesperhus. Jesperhus er en syv hektar stor familieeid blomsterpark og attraksjon i Legind Bjerge på Mors. Parken åpnet første gang i 1966. Da var parken tre hektar stor, den mottok 20 000 gjester det første året. I forbindelse med parken finnes et feriesenter med campingplass og hytteudleie. Der finnes også besøksgård, minigolf, golfbane, bålplass, restaurant, put-and-take-sø, aktivitetshall, bowlinghall og utendørs og innendørs vannland. Eurovisionen. Eurovisionen ble etablert i 1954 i Genève i Sveits, og er en del av Den europeiske kringkastingsunionen (EBU). Eurovisionen ble etablert for å bistå med utveksling av fjernsyns og radio-programmer samt TV-bilder i tilknytning til nyhetshendelser via "Eurovision news exchange" (EVN). Eurovisionen har medlemmer langt utenfor Europas grenser og har i dag 75 medlemmer i 54 land i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. I tillegg kommer 61 tilknyttede selskap i Europa, Afrika, Amerika, Asia og Oseania. TV-sendinger via Eurovisionen kan gjenkjennes ved logoen som presenteres samtidig med starten av Marc-Antoine Charpentiers Te Deum. Den første Eurovisionssendingen gikk på lufta 6. juni 1954 og var "Narzissenfest" i Montreux. Eurovisionens kanskje mest kjente sending er den årlige Melodi Grand Prix (eller offisielt Eurovision Song Contest), som har gått på lufta en gang i året siden 1956. Utover denne kommer andre samsendinger som Pavens velsignelse Urbi et Orbi og nyttårskonserten fra Wien samt nyhetsbilder fra sportsarrangement. Organisation Internationale de Radiodiffusion et de Télévision. Organisation Internationale de Radiodiffusion et de Télévision (OIRT) (før 1960 "Organisation Internationale de Radiodiffusion (OIR)"), oftest kalt for Intervision (russisk "Интервидение", polsk "Interwizja", Ungarsk "Intervízió"), ble etablert i 1946 som en øst-europeisk kringkastingsorganisasjon bestående av radio- og fjernsynsselskaper, og som hadde som formål å organisere utveksling av programinnhold. Organisasjonens medlemmer var Bulgaria, Tsjekkoslovakia, DDR, Finland, Ungarn, Polen, Romania og Sovjetunionen. Fra 1950 var hovedkontoret plassert i Praha. Finland var samtidig medlem av European Broadcasting Union (EBU) som tilsvarte Intervisjonen i Vest-Europa og benyttet FM-båndet istedet for OIRTs del av FM-båndet. Mellom 1977 og 1980 organiserte OIRT fire musikkonkurranser under navnet Intervision Song Contest i Sopot i Polen, i et forsøk på å matche den mer suksessfulle Eurovision Song Contest som ble arrangert av EBU. 1. januar 1993 fusjonerte OIRT med EBU som organiserer kringkastingsutveksling gjennom Eurovisionen. Intervision-musikkonkurransen. Intervision-musikkonkurransen (engelsk: "Intervision Song Contest") var østblokkens svar på Eurovision Song Contest. Bak musikkonkurransen stod Intervision. Konkurransen ble avholdt fire ganger fra 1977 til 1980, alle i Opera Leśna i Sopot i Polen. ISC erstattet Sopot International Song Festival (Sopot ISF) som var blitt arrangert i byen siden 1961. Polen innførte unntakstilstand i 1981 og musikkonkurransen ble avlyst. Fra 1984 tok det polske kringkastingsselskapet TVP opp igjen arrangementet, men da under det gamle navnet "Sopot ISF". Oxford vs. Cambridge Boat Race. Bilde fra regattaen i 2002. Oxford vs. Cambridge Boat Race (eller The Boat Race, eller Kapproingen på Themsen) er en årlig rokonkurranse mellom Oxford Universitys roklubb og Cambridge Universitys roklubb. Den første konkurransen ble arrangert i 1829, og siden 1856 har det vært årlige konkurranser. Distansen som ros er 6 779 meter, fra Putney til Mortlake. London Marathon. a>, 3 km fra mål. Bilde fra 2005 London Marathon er et årlig gate-maraton i London, første gang arrangert i 1981. Løpet regnes som et av de fem største maratonløp. Grete Waitz vant kvinneklassen i 1983 og 1986, Ingrid Kristiansen vant i 1984, 1985, 1987 og 1988. Karnilshaugen. "Karnilshaugen bak gårdstunet, med Fitjeskaret i bakgrunnen" "Snøhvit haug og gårdstun i sollys" "Haugen og gårdstunet fra øst" Karnilshaugen, også kalt Tinghaugen på Hauge, er en tinghaug lokalisert på gården Hauge, to kilometer vest for kommunesenteret Sandane i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Den var over ti meter høy med en diameter på rundt 55 meter. Dette gjør haugen til Vestlandets største menneskebygde tinghaug, og blant de ti største haugene i Norden. Plasseringen gjør at haugen er godt synlig i terrenget, både fra Gloppefjorden og fra landevegen mot Breim i vest. Haugen har særegne astronomiske forhold knyttet til både sommersolverv og vintersolverv. Dette styrker en teori om at haugen hadde en form for religiøs betydning. Ved siden av en røys på Todneset i Tysnes i Sunnhordland er dette det eneste stedet i Norden, hvor det er påvist en tilknytting mellom et solfenomen ved solverv og plassering av en hedensk menneskeskapt haug. Opphav. Rundt år 475 e. Kr. ble høvdingen på Eide begravet i en haug på storgården på det som nå er Sandane og omegn. "Eidehøvdingen", som han i nyere tid blir kalt, bar røde staselige klær med gullbelagt sverd og annet overdådig utstyr. Gravfunnet av Eidehøvdingen i gravhaugen på "Ulvesbakken" i 1889 er også i nasjonal målestokk et markant arkeologisk funn fra eldre jernalder. I 2000 ble hele gårdstunet til Eidehøvdingen gravd ut i Mona, platået bak "Ulvesbakken". Hovedbygget til gården målte 43 x 8 meter og hadde 20 søylepunkter og seks gruer. Det var trolig hele fem innganger. Fjøset lå parallelt med hovedhuset og målte 24 x 7 meter. Det foreligger planer om å rekonstruere gården til Eidehøvdingen, og en lokal kunstner, og historiker har laget en modell som viser hvordan det antas at det store huset så ut. Det er fra denne tiden, rundt eldre jernalder, at det antas at en rekke gravhauger, eller tinghauger, ble bygget på nordsiden av Gloppefjorden. Omtrent på samme tid, eller noe senere, skal det ha vært en storgård på Vereide. Nordsiden av fjorden ligger solrikt vendt mot sørvest og er svært grøderik. En rekke gravhauger stod i forbindelse med storgården på Vereide. Midt i mellom gårdene Eide og Vereide ligger gården Hauge. I dette området skal det også ha vært flere gravhauger, kanskje så mange som ti hauger. En av haugene liggende ved kanten til bakken med mot Gloppefjorden var betraktelig større enn de andre. Denne står der også i dag og er kjent som Karnilshaugen, eller Tinghaugen på Hauge. Gravhauger og tinghauger var viktige religiøse symbol for bønder og husmenn på gardene i eldre jernalder. Ofte ble de plassert nær ferdselsveier og sjøleier, gjerne på den beste åkerjorden og sjelden langt fra selve gårdstunet. Hvordan det kom til at folket fant ut at solen hadde et punkt på Hauge som var spesielt opplyst ved solsnu, både sommer og vinter, vites ikke, men det er en teori at det stod store trær her som fanget solen. Solen var et sentralt symbol for liv og folk så forholdet mellom sol og avlingenes størrelse. Det kan være grunnen til at folket brukte så mye tid på å bygge en tinghaug på dette stedet. Haugen, som nå kalles "Karnilshaugen", etter bonden Kornelius «Karnils» Hauge, fikk et tverrmål på rundt 55 meter og var trolig over ti meter høy. Haugen er med tiden blitt noe mindre. Den har mistet mest i høyden og er nå drøyt sju meter høy. Volumet er beregnet til å ha vært omtrent 7000 m³. Dersom haugen ble bygget på ett år, er det beregnet at arbeidet har krevd rundt 90 mann, tilsvarende 17 500 dagsverk. Haugen er bygget av store deler stein og grus, men er dekket av god matjord. Trespadar, samt hest og kjerre ble brukt til arbeidet. Regnes det til vintrer med snø og tele, må det antas at byggingen krevde mer en ett kalenderår. Det vites ikke sikkert om området på Hauge ble nyttet av både Eidegården og Vereidegården til religiøs dyrkelse. De spesielle lysforholdene tilsier at området ble brukt til religiøse handlinger og haugens størrelse tilsier at det må ha vært en mektig høvding som har kunnet prioritere en slik bygging. I førkristen tid var det ikke uvanlig å bringe ulike former for offer til solen og solens krefter. De meget spesielle lysforholdene på Hauge åpner for en teori om at området var velkjent på Nordvestlandet, og tiltrakk folk til solverv. Arkeologiske undersøkelser tyder på at gården Hauge oppstod noe senere, og gårdsnavnet Hauge har sin opprinnelse fra den store tinghaugen, eller fra samlingen av hauger i området. Bygdeboken «Soga om Gloppen og Breim» omtaler gården Hauge som en av de eldste gårder i Gloppen og daterer opprinnelsen til førhistorisk tid. Undersøkelser av haugen. Haugen er grundig undersøkt av både arkeologer og geologer, men aldri utgravd. Undersøkelser geologer har gjennomført med blant annet georadar viser at det er sannsynlig at haugen er menneskelaget. Bildene viser refleksjonsmønster som indikerer menneskelagde strukturer, og et mulig innhold i haugen. Dersom det viser seg at dette er en gravhaug sier størrelsen en del om rangen til den personen som ble begravet her. Haugen ble ikke utgravd av arkeologer siden antikvaren fastslo at dette kunne være ødeleggende for haugen. Et eventuelt innhold er derfor ikke kjent. Tidlig på 1900-tallet ble det funnet en stor, rundskåret steinhelle i eller ved haugen. Hella var 10–15 cm tykk, men den ble senere borte. Haugen er noe tverr i hellingen mot vest. Det vites ikke om det har vært forsøk på å plyndre haugen, eller om det er bønder på garden i nyere tid som har hentet jord herfra. Astronomisk symbol. Lokalbefolkningens observasjoner gjør det sannsynlig at tinghaugen er et astronomisk merke. Lektor Johannes Aursland, lærer ved Firda videregående skole på Sandane blir kreditert for å ha oppdaget det interessante fenomenet mellom haugen og solverv. Gjennom observasjoner over flere år fra 1955 fant han at haugen er det siste punktet som får sol ved vintersolverv, da solen skinner gjennom er skar, "Fitjeskaret", i fjellet i sør. Midtvinters er haugen det siste punktet i denne delen av bygda som får sol. Haugen står da alene i sol i 8 til 10 minutter. Tilsvarende skjer ved sommersolverv, da toppen av haugen står i sol, mens områdene rundt står uten sol. Klokken 21.30 skinner solen på haugen, og over de neste minuttene vil skyggen av fjellene bre seg over bøene rundt haugen, og solen slipper toppen av haugen sist. Det er ikke kjent at det finnes lignende steder med tilknytning til solfenomen ved solverv i Norden. Det antas å ha vært minst ti større gravhauger i tilknyting til storgarden Hauge. Foruten den store "Karnilshaugen", skal en annen haug i området hatt en diameter på 37 meter. Denne samlingen av store gravhauger på Hauge og flere på Vereide tyder på at nordsida av Gloppefjorden kan ha vært et religiøst sentrum. Haugene kan også tyde på at dette var et sted folk samlet seg til kulturelle tilstellinger og religiøse handlinger. Overtro og offer var vanlig knytt til håpet om gode avlinger. Førstekonservator Per Fett ved Historisk Museum i Bergen mente at de astronomiske observasjonene som ble knyttet til dette fornminnet var enestående i Norden. I tilleg ble det funnet to runde tilhuggede steinheller like ved haugen. En av disse er bevart i samlingene til Bergen Museum. Den har en diameter på 1,44 meter og er 25 millimeter tykk. Den er av sandstein og kalles også slipeplate. Professor Haakon Shetelig som var konservator ved museet i 1901 mente at slike heller kunne være knyttet til soldyrking. Hvordan steinhellene ble brukt er uklart, men dersom de var solskiver, presenterer Lektor Ottar Sande i en artikkel tanker om at de ble kjørt rundt på en vogn til spesielle årstider for å gi økt vekst og beskyttelse av avlingene. Tilsvarende funn er riktignok mye eldre, slik som Trundholmsvognen som kan dateres tilbake til eldre bronsealder. Alternative teorier. Det foreligger alternativ teori om at haugen er dannet ved naturlige prosesser, som rest av en randmorene eller en "kame", en liten åskam. En annen teori er at haugen ble bygget som er maktsymbol og plassert godt synlig for båter som kom inn fjorden, og reisende landveien fra Breim i vest og at sollysfenomenene er tilfeldige. Nåtid. Haugen ligger på en fredet gård som drives av «stiftelsen Karnilstunet». Haugen er omkranset av flere store bjerketrær, og oppe på haugen står et stor, gammelt almetre. Ekstremværet Dagmar skadet den store almen i julen 2011, men treet ble stående noe redusert. En benk og et bord er også plassert på toppen av haugen som gir flott utsikt over kommunens gårder, sentrum, fjord og fjell. Ved haugen er det i senere tid satt opp en informasjonstavle, med informasjon om gården og haugen. Tavlen er reist av stiftelsen, og er kilde til deler av denne artikkel. Karnilstunet. "Karnilstunet" er en av gardene som ble skilt ut fra den gamle storgarden Hauge (og senere Indre Hauge). Gåren er bruk nummer 1 på bruk nummer 68 i kommunen. Navnet "Karnils" er en lokal dialektisk variant eller kallenavn av Kornelius. Gården var i på slutten av 1500-tallet en lensmansgård. Den første Kornelius tok over gården i 1744, og de påfølgende generasjoner med bønder skiftet mellom Kornelius og Eirik/Erik helt til den siste Kornelius Hauge som døde ugift i 1988. Han etterlot gården til amerikanske slektninger som lot «stiftelsen Karnilstunet» overta. Stiftelsen består av representanter fra kommunen, Nordfjord folkemuseum og lokale idealister. Stiftelsens mål er å la gården være et levende sted med aktivitet, og samtidig stå for vedlikehold og å skaffe midler til dette. Hovedhuset har i denne sammenheng vært leid ut til danske billedkunstnere, som har hatt gården som tilholdssted for inspirasjon og nye impulser. Utsikten fra gårdtunet til kommunens fjellrike naturområder har vært en gjenganger på bildene (verkene) som har kommet fra kunstnere som har bodd her. Resten av bruket og utmark er fordelt mellom nabobrukene. "Karnilstunet" har også vært nyttet av Gloppen ungdomsskole som opplæringsarena siden 2001. Elever med ønske om mer praktisk tilrettelagt hverdag, får opplæring i ulikt gårdsarbeid her. Skolen har knyttet til seg nabobonden som mentor for elevene, og sammen har de innredet et hønsehus, og fått kyllinger til gården. Drivhus er også bygget. Nordstranda skole nytter tunet til entreprenørskap og arena for læring. Flere av kommunens barnehager nytter også "Karnilstunet" som besøksgård. Siden stiftelsen overtok er Karnilstunet blitt det naturlige samlingsstedet i forbindelse med 17. mai, Sankthans samt en årlig tilstelning til inntekt for tunet og stiftelsen. Karnilsgrana (Julegrana på Hauge). På "Karnilstunet" stod det to store grantrær som kommunen har påkostet strøm til juletrebelysning hver jul. Første gang i 1950 ble grana pyntet med lys. Julegrana på Hauge, også kalt «Karnilsgrana», er et kjært landemerke i årets mørkeste tid i Gloppen. Den belyste grana kan sees fra de fleste steder rundt Gloppefjorden. Nyttårsorkanen 1992 felte den største og eldste av de to granene. Den gjenstående hadde stått i skyggen av den store, og var glissen og lite egnet for juletrebelysning. Det ble laget et strengsystem på den gjenstående granen, slik at lysene gir inntrykk av et tre med jevne greiner helt til toppen. Det ble samtidig plantet en ny gran like ved. Første juledag 2011 røsket ekstremværet Dagmar opp både den gjenstående grana og den nyplantede grana like ved. En over 60 år gammel juletradisjon ble dermed avsluttet. Bondens bruk av tinghaugen. Selv om haugen er et historisk landemerke, har den medført merarbeid for bøndene som har hatt gården. Haugen er svært bratt og gressdekket. Det har nok ikke alltid vært enkelt å høste gresset i slåtten. Den første kjente bonden på bruket var lensmann Laurits (Lasse) Andersson som i 1563 drev hele gården. Gården Hauge ble delt i ytre og indre en gang på 1500-tallet. Den første Kornelius Eiriksson kom fra Ytre Hauge. Han skiftet for gården i 1744. Etter dette gikk gården seks ganger fra far til sønn, Eirik (Erik) og Kornelius, i over to hundre år, før den siste Kornelius døde uten etterkommere i 1988. Denne siste Kornelius Hauge så sitt snitt til å få laget en låvebru fra haugen og inn på låven, som er plassert tett på haugen. Dette gjorde det lettere å få høyet inn på låven med traktoren. Haugen fikk en del overflateskader ved inngrepet og traktorkjøringen, og fylkesantikvaren beordret låvebrua for revet umiddelbart. Genbank for epler. Nedenfor haugen i hellingen mot fjorden er det beplantet et økologisk felt med drøyt 30 ulike eplesorter. Feltet er ment å stå som en genbank for ulike eplesorter, og er underlagt Nordfjord Folkemuseum. Blant eplesortene er «Haugeepler», en eplesort som ble podet frem på nettopp denne gården av bonden Kornelius Hauge rundt 1880. Eplesorten stiller lite krav til jord og vær, og ble derfor en vanlig sort flere steder i Nordfjord, men er lite kjent utenfor Sogn og Fjordane. Frukten er middels stor, uregelmessig og gjerne kjegleformet. Eplene er lysegule i grunnfargen med røde felter på den solvendte siden. Haugeepler høstes i slutten av september og modnes på lager. De nyttes stort sette som husholdningsfrukt. Blant eplesortene er også en annen lokal eplesort; «Gloppestadepler» fra nabogården i vest. Hyefjorden. Hyefjorden (også Hyenfjorden) er en 14 km lang fjordarm til Nordfjord i Sogn og Fjordane. Fjorden ligger i sin helhet i Gloppen kommune. Hyefjorden er smal, og bratte fjellvegger ligger tett på fjorden på begge sider. Vestsiden er ufremkommelig der fjellet stuper rett i fjorden. Fylkesvei 615 går på østsiden av fjorden, med en rekke tunneler gjennom rasfarlige områder. Hyefjorden ligger med fjordåpningen ved Hestenesøyra mot nord og fjordbunnen ved bygdesenteret Hyen mot sør. Fjorden får tilført mye ferskvann fra omliggende vassdrag, der lakseelva Aaelva fra Austredalen og Gjengedalen er den største. Ved fjordbunnen ligger også en av kommunenes hjørnestensbedrifter, båtbyggeriet Brødrene Aa. Fiskeoppdrett finnes flere steder i Hyefjorden. Hyefjorden Royal Academy of Dramatic Art. RADAs teater i London.Royal Academy of Dramatic Art (RADA) eller "Det kongelige britiske akademi for dramatisk kunst" i Bloomsbury i London, er Englands fremste teaterutdannelse for skuespillere og er blitt klassifisert som en av de fremste teaterskoler i verden. Den ble grunnlagt i 1904 av Sir Herbert Beerbohm Tree. Historie. Herbert Beerbohm Tree, den ledende teaterregissøren i sin tid, berømt for sine spektakulære Shakespeare-oppsetninger, etablerte skolen i His Majesty’s Theatre i distriktet Haymarket i 1904. Året etter flyttet skolen til 62 Gower Street. Skolepengene på seks guineas for hvert semester ble doblet det påfølgende året, unntatt for barn av skuespillere, som betalte halvparten. Et styre ble etablert og hvor Tree deltar, blant de andre var Sir Johnston Forbes Robertson, Sir Arthur Wing Pinero og Sir James Barrie. I løpet av de neste årene blir styret øket med andre ledende personer som W.S. Gilbert, Irene Vanbrugh og, kanskje mest betydningsfull, George Bernard Shaw. I 1909 blir Kenneth Barnes, bror av Vanbrugh-søstrene, utpekt som rektor. George Bernard Shaw donerer rettighetene til teaterstykket "Pygmalion" til skolen, noe som gjør at skolen profitterer betydelig på suksessen av "My Fair Lady" senere. Shaw ga selv forelesninger ved skolen, blant annet «Elementær økonomi for skuespillere». Blant de skuespillerne som ble uteksaminert før den første verdenskrigen var blant annet Athene Seyler, Robert Atkins og Cedric Hardwicke. Tree tar rundt førti av de uteksaminert til sitt eget teaterselskap. I 1920 blir akademiet tildelt kongelig charter og året etter blir et nytt teater bygget i Malet Street og blir åpnet av prinsen av Wales. I 1923 begynner John Gielgud sitt første år og spiller i 17 roller, inkludert to ganger som Hamlet. Med tiden skulle Gielgud bli både president og første æresmedlem av skolen. Skolen fikk også sitt første tilskudd fra myndighetene i form av bevilgning på 500 pund. I 1931 åpner hertuginnen av York en ny bygning. Ti år senere, i 1941, begynner Richard Attenborough på skolen når Den andre verdenskrigen rammer England for full kraft. Skolens teater blir lagt i grus i et bombetokt. Offentlige forestillinger starter da ved City Literary Institute og skolens elever reiser også på turne for de britiske troppene. I 1950 dør George Bernard Shaw og etterlater seg en tredjedel av sine rettigheter til skolen. I 1954 blir Vanbrugh Theatre åpnet av dronning Elisabeth II. Året etter går Kenneth Barnes av og John Fernald blir ny rektor. Antallet studenter er redusert og det er blitt betydeligere vanskeligere å bli opptatt ved skolen. I løpet av slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet sørger et system for utdanningsstipend at ny bølge av skuespillere som Albert Finney, Tom Courtenay, Glenda Jackson, John Hurt, Michael Williams og Anthony Hopkins blir uteksaminert. I 1966 går John Fernald av og Hugh Crutwell blir den nye rektor. Året etter oppstår det en debatt hvor det begrunnes at ettersom skolen har inntekter fra Shaw-fondene er statlige bevilgninger unødvendige og myndighetene trekker tilbake sitt årlige tilskudd. I 1972 blir Richard Attenborough formann. I 1977 blir «Tree-aftener», navngitt i ære for skolens grunnlegger, introdusert for at ledende teateragenter og teaterdirektører skal bli invitert for å se sisteårsstudenter opptre. I løpet av denne perioden blir en ny bølge av skuespillere uteksaminert, blant disse var Jonathan Pryce, Juliet Stevenson, Alan Rickman, Anton Lesser, Kenneth Branagh og Fiona Shaw. I 1984 ble Oliver Neville den nye rektor. I 1989 blir John Gielgud akademiets første æresmedlem med prinsessen av Wales til stede. I 1993 blir Nicholas Barter skolens nye rektor. «Venner av RADA» blir dannet og akademiet etablerer også sine første undervisninger for profesjonelle skuespillere i Japan. I 1996 mottar skolen bortimot 23 millioner pund i bevilgning fra et lotterifond fra myndighetene for å videreutvikle skolens hovedkvarter, inkludert en fullstendig ombygging av Vanbrugh Theatre og lokalene i Malet Street. Myndighetene etablerer også en komité som skal skaffe de nødvendige bevilgningene på 8 millioner pund for de neste fire årene. I årene 1995–1998 utvider skolen sitt område ved å gi korte kurs for britiske skuespillere og spesielle kurs for japanske og amerikanske skuespillere i London. I år 2000 gjenåpner dronning Elisabeth skolens nye bygninger i Gower Street og Chenies Street. Dark Tranquillity. Dark Tranquillity er et svensk band som har dominert gothenburg metal-sjangeren sammen med band som In Flames og At the Gates siden begynnelsen av 1990-tallet. Historie. Dark Tranquillity startet opp under navnet Septic Broiler. De to vennene Mikael Stanne og Niklas Sundin hadde ingen intensjoner om å bli profesjonelle musikere da de kjøpte seg hver sin gitar i 1989. De fikk med seg trommis Anders Jivarp, vokalist Anders Fridén og bassist Martin Henriksson, og ga etterhvert ut demoen Enfeebled Earth. Dette ble et skille for gruppen, som etter dette satset mer på musikken, og endet navn for å vise at de nå mente alvor. I 1993 kom debutalbumet "Skydancer", som definerte Dark Tranquillitys stil. Etter dette valgte Fridén å forlate bandet, til fordel for In Flames. Stanne valgte da å legge fra seg gitaren, og bli bandets nye vokalist. Fredrik Johansson erstattet Stanne som gitarist. I 1995 ga de ut "The Gallery" til gode kritikker. I forkant av neste album spilte Dark Tranquillity inn to musikkvideoer, "«Zodiackyl Light»" og "«Hedon»" som ble utgitt på VHS. To år senere kom "The Mind's I". Med albumet "Projector" fra 1999 endret bandet stil. Stanne brukte ren sang på dette albumet i motsetning til tidligere da han han hadde holdt seg kun til growling, mens sangene inneholdt flere rolige passasjer, med akustiske gitarer, piano og annet arrangement. De valgte derfor å rekruttere Martin Brändström på keyboard før de satte i gang med arbeidet på neste album. På dette tidspunktet slet Johansson med å motivere seg, og han ble bedt om å forlate bandet. Igjen rullerte bandet for å få kabalen til å gå opp. Henriksson byttet til gitar, mens Michael Nicklasson fra Luciferion ble bassist i bandet. Etter dette har det ikke vært noen utskiftninger av bandmedlemmer. I 1999 kom "Haven" (ofte misforstått som "Heaven") hvor Stanne igjen holdt seg til growling. Men det var på ingen måte noe «tilbake til røttene»-album, musikalsk lå det fortsatt tett opp mot "Projector". Brändström gjorde keyboardet enda mer fremtredende, mens gitarene fremdeles vekslet mellom akustisk og distortion. I 2002 kom "Damage Done", et mye kraftigere album enn forgjengerne. 7. oktober 2002 filmet de en konsert i Krakow, Polen, som i 2003 ble utgitt som DVD med tittelen Live Damage. I 2005 ga bandet ut "Character" og 24. april 2007 kom "Fiction". Jan Johansen (musiker). Jan Christian Johansen (født 9. januar 1966 i Stockholm) er en svensk musiker. Han er sønn av den norske jazzmusikeren Egil «Bop» Johansen (1934–1998) og Ellen Böbak. Han er bosatt i Vasastaden i Stockholm. Johansen begynte allerede som toåring og spille på sin fars trommer. Han håndterer nå keyboard, gitar, bass og munnspill. Etter musikkstudier ved Framnes folkehøyskole begynte han å synge i coverbandet "Off Duty". I 1993 havnet han på listene da han sammen med Erica Nordberg sang duetten «Lost in Paradise». Det store gjennombruddet kom med «Se på mig» i Eurovision Song Contest i 1995, der han kom på 3. plass, og han lå 15 uker på Svensktoppens førsteplass og nesten 30 uker totalt. Debutplaten "Johansen" solgte utrolige nærmere 160 000 eksemplarer. Han prøvde seg igjen i Melodifestivalen i 2001 med «Ingemannsland», i 2002 med «Siste Andetaget» og i 2003 i duett med Pernilla Wahlgren med «Let Your Spirit Fly». Til den norske Melodi Grand Prix skrev han i 2001 «Looking for love», sunget av Rasmus Høgset. I 2003 deltok Jan i Sverigeturneen med "Cornelis i våra hjärtan", med blant andre Lill-Babs, Peter Harrysson og Anita Strandell. Jean-François-Régis Clet. Jean-François-Régis Clet 劉方濟 Liu Fangji (født 19. august 1748 i Grenoble i Frankrike, henrettet 18. februar 1820 i Wuchang i Hebei i Kina) var en fransk katolsk kinamisjonær tilhørende lasaristene. Han ble drept for sin tros skyld under en kristenforfølgelse i Kina, og er senere blitt helligkåret som martyr av den katolske kirke. Han trådte inn i lasaristordenen den 6. mars 1769 i Lyon, og ble presteviet 27. mars 1773. Han ankom Macao den 15. oktober 1791, og ble sendt først til Jiangxi og deretter til Hubei for å virke i de misjoner som jesuittene hadde måttet oppgi da de noen år før var blitt opphevet som ordenssamfunn. Under en kristenforfølgelse i 1819 flyktet han til Henan. Der ble han forrådt av en kristen, og arrestert i Jinjiagang nær Nanyang den 6. juni 1819. Han ble ført først til Kaifeng og deretter til Wuchang, der han ble dømt til døden ved kvelning den den 1. januar 1820. Henrettelsen fant sted 18. februar 1820. Han ble helligkåret den 1. oktober 2000 i Roma. Ekstern lenke. Clet, Jean Francois Clet, Jean Francois Clet, Jean Francois Clet, Jean Francois Bredbuksfly. a>, det første bredbuksflyet i kommersiell trafikk a>. Legg merke til at det er tre seteseksjoner på begge dekk Bredbuksfly (widebody) er en stort fly med skrogdiameter på fra 5 til 6 meter. Populært brukes begrepet ofte om fly med to «midtganger». Bredbuksfly har plass til fra 7 til 10 seter i bredden. Til sammenlikning har en konvensjonell flykropp en diameter på 3 til 4 meter, én midtgang og fra 2 til 6 seter i bredden. Typiske bredbuksfly har en passasjerkapasitet på fra 200 til 600 passasjerer, mens de største flyene med konvensjonelt skrog har opptil 280 seter. Bredbuksfly brukes også som transport- og fraktfly. Historie. Suksessfly som Boeing 707 og Douglas DC-8 sist på 1950-tallet førte til etterspørsel etter fly med større kapasitet. Flyselskapene ønsket flere seter, større rekkevidde og lavere driftskostnader. Ingeniørene stod foran en rekke utfordringer. En av dem var å velge det riktige skroget for et høyere passasjertall. 707 og DC-8 hadde en midtgang og 6 seter i bredden. Fly med større passasjerkapasitet måtte bygges lengre, høyere (dobbeltdekk) eller bredere. Simuleringer viste raskt at fly med større lengde ville få problemer i forhold til eksisterende infrastruktur på flyplassene. To dekk skapte problemer i forhold til bestemmelser om evakuering. Å arbeide videre med bredere skrog var på denne tiden det mest attraktive alternativet. Ved å innføre to gangveier kunne man få opptil 10 seter i bredden. (3-4-3). Det første egentlige bredbuksflyet var Boeing 747. Flyet var på vingene første gang i september 1969 og er fortsatt (2007) det største flyet i kommersiell trafikk. 747 hadde kapasitet på ca 400 seter. På hoveddekket satt 10 i bredden, på øvre dekk med én midtgang 6. Evakueringstestene ble gjennomført i en versjon med 560 seter. Andre bredbuksfly fulgte, inkludert DC-10 og Lockheed L-1011 Tristar. Airbus introduserte Airbus A300 i 1974. A300 var de første bredbuksflyet med to motorer. Avgang og landing. Store fly skaper mer turbulens enn mindre. ICAO graderer disse forholdene etter vekt og har gjennomført en tredeling: Lett, middels og tung. Alle bredbuksfly er i kategorien tung (over 136.000 kg). I flere land skal disse melde seg som “heavy” til flykontrollen. Turbulensen som skapes setter rammer for avstand i tid eller distanse mellom fly ved avgang, underveis og ved landing. Et bredbuksfly skaper turbulens som varer i inntil 2 minutter. Av sikkerhetshensyn setter man derfor tidsskiller mellom fly ved landing og avgang. Bak et tungt fly kan radaravstanden være opptil 10 nautiske mil når etterfølgende fly er klassifisert som “lett”. Demons & Wizards. Demons & Wizards er et amerikansk power metal-prosjekt med Iced Earths gitarist Jon Schaffer og Blind Guardians tyske vokalist Hansi Kürsch. Historie. Iced Earth og Blind Guardian turnerte sammen på midten av 1990-tallet og Schaffer og Kürsch fant tonen. En gang våren 1997 lagde Schaffer et akustisk riff på gitaren i nærvær av Kürsch, som svarte med å lage vokal-linje. Det var begynnelsen på Demons & Wizards (og sangen «My Last Sunrise»). Begge musikerne hadde forpliktelser ovenfor sine respektive band, og idéen om å gjør noe sammen ble utsatt til 1999, da de begge hverken turnerte eller var i studio. I juni startet arbeidet i Jim Morris' studio i Florida. Schaffer spilte inn gitar og bass, mens Kürsch sang. I tillegg til å være produsent, spilte Morris alle gitarsoloene på albumet. Trommeslager i Iced Earth på det tidspunktet, Mark Prator, sto for perkusjonen. Formålet med prosjektet var i følge Schaffer og Kürsch kun å lage god musikk med en venn, og begge ble positivt overrasket da albumet solgte bra. Kürsch og Schaffer startet i 2004 arbeidet med et nytt album. Tittelen på det nye albumet ble "Touched by the Crimson King", hentet fra Stephen Kings "The Dark Tower"-bøker. Albumet ble gitt ut i 2005. Materiale. Låtene på albumene legger seg midt i mellom Iced Earth og Blind Guardian. Schaffers velkjente rytmegitar dominerer alle sporene, mens Kürsch som vanlig ikke nøler med å flerdoble vokalopptakene. Noen av sangene på det første albumet kan spores tilbake til gamle Purgatory-sanger (dagens Iced Earth). «Tear Down the Wall» er helt tydelig en nyinnspilling av «Haunted House» utgitt på demo av Purgatory i 1988/1989. «The Gunslinger» fra "Touched by the Crimson King" inneholder en liten gitarsekvens som er lik en sekvens i «Reaching the End» på Iced Earths "Night of the Stormrider". Den japanske versjonen av "Demons & Wizards" inneholder en coverversjon av sangen «White Room» originalinnspilt av Cream. Turnering. Fordi både Schaffer og Kürsch er mye opptatt med sine egne band, er det vanskelig for Demons & Wizards å dra på turné. Etter utgivelsen av det første albumet spilte de et fåtall konserter i Europa. Jim Morris var med som gitarist og Richard Christy som trommeslager. Etter "Touched by the Crimson King" ble det ingen turné, men Schaffer nevnte et mulig konsertalbum. Kaaps-afrikaans. Kaaps-afrikaans er en afrikaans dialekt som fortrinnsvis brukes i Sør-Afrikas Wes-kaapprovins. Dialekten er mer påvirket av malayisk enn standardafrikaans er. Ved siden av denne finnes tre andre dialekter, østgrense-afrikaans, Oranjerivier-afrikaans og Oorlangs. Ikke før rundt 1840, under begynnelsen av Grote trek skilles det mellom tre ulike varianter av afrikaans, basert på lingvistisk-geografiske prinsipper og sosiale omstendigheter. Den gang ble oorlangs ikke nevnt som en av disse. Geografisk sett ble dialektene delt inn i tre hovedgrupper: Sørvestlig afrikaans (Kaaps-afrikaans), østlig afrikaans (østgrense-afrikaans) og nordvestlig afrikaans (Oranjerivier-afrikaans). Ekstern lenke. Afrikaans Albany-nederlandsk. Albany-nederlandsk (/ Albany Dutch) var en nederlandsk dialekt som var i bruk fra det 17. og frem til rundt 1920, med noen få brukere helt til 1940-årene. Albany-nederlandsk var i bruk i den tidligere nederlandske kolonien Ny-Nederland langs Hudsonelven i den amerikanske staten New York. Området omfattet (deler av) fylkene Orange, Putnam, Ulster, Dutchess, Greene, Columbia, Albany og Rensselaer. Ofte beskrives albany-nederlandsk som en del av Jersey-nederlandsk, akkurat som mohawk- og Pella-nederlandsk og Negroe dutch. Både denne og de andre nederlandske dialektene i dette området, utviklet seg fra nederlandsk slik det ble brukt i det 17. århundre, uavhengig av den europeiske nederlandsken. I en del områder var Albany-nederlandsk det eneste språket som ble brukt til langt inn i det 19. århundre, mens engelsk ganske tidlig fikk en dominant rolle i andre. Nederlandsk i Indonesia. I flere århundrer var nederlandsk et offisielt språk på de Indonesiske øyene. Dette begynte da nederlendere koloniserte deler av øyriket i løpet av det 17. århundre. I 1963, da Ny-Guinea ble overdratt fra Nederland til Indonesia, sluttet nederlandsk å være et offisielt språk. Dagens situasjon. Selv om nederlandsk ikke lenger er et offisielt språk, er det fremdeles et viktig språk for kildedokumenter. En del nederlandskspråklige dokumenter har fremdeles status som statlige dokumenter. Videre spiller nederlandsk fremdeles en rolle som handelsspråk, selv om engelsk her spiller en mye viktigere rolle. I senere år er det egentlig kun deler av den eldre befolkningen, fortrinnsvis på Java og Bali, som behersker språket. De lærte nederlandsk på skolen, og bruker det fremdeles når de snakker med hverandre eller turister. Ved "Universitas Indonesia" (UI) i Jakarta ble en egen "Seksi Belanda" (seksjon nederlandsk) opprettet for flere titalls år siden, og flere andre universiteter underviser også i språket. Ofte knyttes dette opp mot andre studier: Indonesisk jus er delvis basert på den nederlandske, og flere dokumenter fra kolonitiden er fremdeles relevante. Videre er eldre dokumenter innen historie, språkvitenskap, filologi og medisin på nederlandsk. Ved siden av disse fagene undervises nederlandsk også innen en del yrkesrettede fag, blant annet i Semarang, Bandueng, Surabaya og Yogyakarta. Disse skolene retter seg ofte mot et bredere publikum, yngre lærer nederlandsk slik at de kan forstå besteforeldrenes språk, studere Indonesias historie eller arbeide innen turistindustrien. Ved siden av engelsk, japansk og mandarin-kinesisk er nederlandsk et populært studievalg. Sett i lyset av det som nevnes her er nederlandsk fremdeles viktig for Indonesia, blant annet innen historie, språkvitenskap, landbruk, skogbruk, antropologi og jus. Ofte kreves det at jurister kan lese nederlandsk. Mange lovsamlinger og andre statsdokumenter har ikke blitt oversatt til indonesisk eller blitt oppdatert. I enkelte landsbyer, som Depok, er nederlandsk fremdeles et dominant språk, mens det i byene bare brukes av og til i Bandoeng. VOC-tiden. Nederlandsk ble tatt i bruk forholdsvis sent, under VOC ble det nesten ikke brukt. En av grunnene var at Compagniets kunnskap om Indonesias områder var forholdsvis liten. De menneskene som behersket nederlandsk hadde mer rettigheter enn de andre. Eksempler på dette var at kun slaver som snakket nederlandsk som fikk bære hatt, og for at en indonesisk kvinne skulle få gifte seg med en europeer måtte hun snakke nederlandsk. På Molukkene og i Batavia ble nederlandske skoler opprettet, men de var kun for et begrenset antall elever. Generelt sett var skoleplassene for få, og dessuten ofte kun tilgjengelig for medlemmer av eliten. På skolen snakket man da nederlandsk, mens det i hjemmene ble brukt malayisk eller javansk. Det 20. århundre. Etter hvert ble malayisk stadig viktigere, akkurat som nederlandsk. I motsetning til det europeiske språket, var malayisk et regionalspråk (et lingua franca) som også ble brukt i andre britiske og nederlandske kolonier i området, Malakka, Singapore og Brunei. Først i det 20. århundre fikk nederlandsk en offisiell status i Indonesia, og mange indonesiere brukte språket også hjemme, blant familie og venner. Da Japan invaderte Nederlands-India i 1942, la de ned forbud mot nederlandsk og tillot kun at asiatiske språk som indonesisk og japansk ble brukt. Etter 1949. Etter at Indonesia ble uavhengig av Nederland 17. august 1949 fortsatte mange å bruke nederlandsk. At man behersker nederlandsk er faktisk fremdeles et tegn på en god oppdragelse i visse områder. Selv om indonesierne hadde mistet respekten for nederlenderne etter deres krigføring, forble respekten for det nederlandske språk. Sukarno som var landets første president og den som forklarte landet for uavhengig, snakket nederlandsk, og leste mange nederlandske bøker. Nederland hadde fremdeles en koloni i regionen, Nederlandsk Ny-Guinea, så språket var fremdeles offisielt i bruk. Etter Sukarnos mening var også den kolonien en del av Indonesia, så han fortsatte å forhandle med nederlenderne. 1. mai 1963 ble området overført til Indonesia, men før dette skjedde hadde mange papuanere lært nederlandsk på skolen. Nederlandsk innflytelse på indonesisk språk. Et av ordene som ikke brukes lengre er "sigaret" som har veket for "rokok". Dette har ironisk nok også nederlandsk opprinnelse, det er avledet av det nederlandske ordet for å røke – "roken". Etter at Indonesia ble en uavhengig stat har en del av disse lånordene bevisst blitt endret. Slik ble ordenes nederlandske karakter forminsket ved at for eksempel "universiteit" (universitet) og "kwaliteit" (kvalitet) ble til "universitas" og "kualitas". Nederlandske kreolspråk på Java. Noen få kreolspråk fantes, men i dag er javindo utdødd, mens petjo langsomt dør. Petjo brukes først og fremst blant første-generasjons indonesisk-nederlendere i Nederland og indos i Indonesia. Leprosy. "Leprosy" er Deaths andre album. Det ble utgitt i 1988. Besetning. I følge Schuldiner spilte ikke Butler bass på albumet selv om han har fått æren for det. Schuldiner hevder det var han selv som gjorde det, fordi det var for krevende for Butler. Palettciklide. Palettciklide ("Pelvicachromis pulcher") er en art i gruppen ciklider. Den er endemisk til Nigeria og Kamerun. Den er en populær akvariefisk. Utseende og størrelse. I naturen blir hannene av palettcikliden ca 12,5 cm lang, og veier opp til 9,5 g. Hunner er mindre, opp til 8,1 cm lange og 9,4 g i vekt. Begge kjønn har en mørk stripe langs siden, fra munnen til halefinnen. Buken er rosa eller rød. Rygg- og halefinnen kan også ha øyeflekker. Fargetegningene hos hanner varierer, også innenfor noen populasjoner. Utbredelse og habitat. Palettcikliden hører hjemme sør i Nigeria og i kystområder av Kamerun, hvor den lever i varmt (24–26 °C), surt til nøytralt (pH 5,6-6,2), bløtt vann. Arten finnes i både sakte- og hurtigstrømmende vann, men kun steder hvor tett begrodde områder er tilgjengelig. De er også innført noen steder der de ikke naturlig hører hjemme, som Hawaii. Dette er en bivirkning av akvariehandel. Diett. I noe akvarielitteratur er det foreslått at denne arten lever av mark, krepsdyr og insekter, men analyser av mageinnholdet hos ville eksemplarer tilsier at dette er feil. En studie fra 1985 av 161 individer viste at hovedføden besto av diatomer, grønne alger, biter av andre planter og blågrønnalger. Noen virvelløse dyr ble funnet, men disse var relativt få i tallet. Kjønnsforskjeller. Som de andre artene i "Pelvicachromis", har kjønnene forskjellig utseende. Hannene har spisse bukfinner, mens hunnenes er mer avrundet. I tillegg er hannene større, mangler gullskjæret på ryggfinnen, og har en mer avlang halefinne. Til tross for det som står i noen akvariebøker om at palettcikliden danner monogame par, er det ikke uvanlig med polygame haremer i naturen. Arten leker i huler som de graver ut under vannplanter. I akvariet tar de til takke med ferdiglagde huler, skjønt disse også blir gravd ut før eggene legges. Eggene fester seg i underlaget, og legges ofte i rekker på ca. ti stykker i taket av hulen. Det er vanligvis 40 til 100 egg. Begge foreldrene passer yngelen, vanligvis i 21-28 dager. Hunnen tar seg i hovedsak av yngelen, mens hannen for det meste vokter territoriet. Det hender at flere hanner slår seg sammen for å forsvare et felles territorium. Pelvicachromis. "Pelvicachromis" er en gruppe ciklider som består av små (7,5-10 cm lange), sterkt fargede fisk som holder til i bløtt, surt vann (pH 5,0-7,0). Alle artene leker i huler. De er enkle å drette opp i fangenskap. De er fredelige ciklider som kan holdes med andre arter i beplantede, oppvarmede akvarier. De kan fôres med forskjellig flak-, frossent og levende fôr. Kyssegurami. Kyssegurami er en art av relativt store, tropiske ferskvannsfisk. Den blir opptil 30 cm lang. Arten er den eneste i gruppen "Helostoma" som igjen er eneste undergruppe av Helostomatidae. Kysseguramien er ikke en del av gruppen guramier, men er beslektet med disse. I likhet med guramiene, har den en kroppsform som er sammentrykt fra sidene. Ryggfinnen har en lang base (16-18 harde finnestråler og 13-16 myke), og det samme har gattfinnen (13–15 harde stråler, 17–19 myke) som er symmetrisk i forhold til ryggfinnen. De bakerste myke finnestrålene er noe forlenget. Bukfinnene er store og avrundede. Halefinnen er avrundet eller konkav. Sidelinjen er todelt, med den bakre delen lavere enn den forreste. Det er 43-48 skjell langs linjen. Utseendemessig skiller kysseguramien seg ut gjennom munnen, som har brede lepper. I naturen er fisken grønnaktig på farge, med langsgående striper og mørkebrune finner. Det finnes også en avlsvariant som er lys rosa eller oransje på kroppen, har sølvaktige skjell og gjennomsiktige rosaaktige finner. Avlsvarianter med dvergvekst eller «ballongform» eksisterer. I naturen holder de seg i grunt, sakteflytende og tett begrodde områder. De lever stort sett av alger og akvatiske planter, med insekter og plakton som supplement. Fisken bruker leppene til å raspe alger av steiner og andre overflater. Denne raspingen, som (for mennesker) ser ut som kyssing, brukes også mellom hanner for å avgjøre hvem som er sterkest. Guge. a>, fra kongeriket Guge, ca. 1050 Guge var et kongedømme i det vestlige Tibet. Det omfattet de områder som i dag er kjent som Zanskar, øvre Kinnaur og Lahul og Spiti (nå kontrollert av India). Ruinene etter Guge er 1900 km vest for Lhasa, ikke så langt fra fjellet Kailash. Guge ble grunnlagt på 900-tallet. Det hadde hovedstedene Tholing og Tsaparang. Grunnlegger av kongedømmet var en etterkommer av Glang Darma, den siste konge av det tibetanske kongedømmet Tubo. Denne kongens eldste sønn ble hersker over Mar-yul (Ladakh), og to av hans sønner regjerte i det vestlige Tibet de områder som ble kongedømmet Guge og Pu-hrang. På 1000-tallet åpnet kongene for buddhismen. Den første vesterlending som kom til Guge var jesuittpresten og misjonæren António de Andrade i 1626. De Andrade skal ha sett irrigasjonskanaler og rike avlinger i området som nå er tørt og heller øde. De Andrades ekspedisjon fikk lov til å bygge et kapell i Tsaparang og undervise folk om kristendommen. Deretter, og kanskje som mottrekk, kom en muslimsk hær bestående av ladakhier fra det nåværende Kashmir og erobret Gugeborgen i 1632, og dermed var det 700 år gamle kongedømmet ødelagt. Vestlige arkeologer fikk kunnskap om Guge igjen i 1930-årene gjennom den italienske arkeologen Giuseppe Tucci, som skrev et verk som særlig omhandlet Guges fresker. Under kulturrevolusjonen ødela maoistene de bemerkelsesverdige statuene på funnstedet. Senere er en slags rekonstruksjon foretatt, med øye for å ha noe å tiltrekke og tilfredsstille turister. Men det er bare gjennom Tuccis forskning at man kan danne seg et presisere bilde av hvordan det hele var. Leh. Leh var hovedstad i kongedømmet Ladakh i Himalaya. Nå er byen innen den indiske delstaten Jammu og Kashmir, India. Byen domineres av det nå ødelagte Leh-palasset, der kongefamilien residerte. Øreål. Øreål eller panserål er en fisk og eneste art i gruppen "Erpetoichthys". Den finnes fra Nigeria til Kongo. Øreål blir opptil 45 cm lang, og har i likhet med ekte åler en langstrakt kroppsform og mangler bukfinner. Den lever i saktestrømmende, varmt brakkvann og kan puste luft, noe som gjør den i stand til å overleve i vann med lavt innhold av oksygen. Øreålen er nattaktiv, og lever av smådyr. Den holdes noen ganger i akvarier. Navnet "Erpetoichthys" kommer fra de greske ordene "erpeton" («krypende ting») og "ichthys" («fisk»). Akvaristikk. Øreål har ikke blitt drettet i akvarium, så fiskene som finnes i avariebutikken er importert fra Afrika. De er fredelige, men eter fisk som er små nok til å passe inn i munnen. De er kjent for å hoppe ut, så akvariet bør ha et tettsluttende lokk uten større hull. Øreåler kan holdes i både brakkvannsakvarier og ferskvannsakvarier. Bikirer. Bikirer er en gruppe strålefinnede fisker og eneste undergruppe av Polypteriformes. Sammen med stører blir de ofte klassifiseri en egen gruppe (bruskganoider) på grunn av de harde skjellene. Bikirer er en gammel og delvis meget primitiv fiskegruppe. De har tykke, harde skjell bestående av solide beinskjell dekket med ganoin som gir dem et emaljeaktig utseende. På ryggen har de 8-15 småfinner i stedet for en enkel ryggfinne. Hver av disse har en skarp pigg. Kjevestrukturen ligner mer på tetrapoder enn på egentlige beinfisker. Svømmeblæren fungerer som rudimentære lunger, og gjør dem i stand til å hente oksygen fra luften når de er i oksygenfattige vann. Maksimal lengde blant disse artene er rundt 90 cm, skjønt de færreste blir lengre enn 30 cm. Finnene sitter på distinkte utvekster, tilsvarende som finnene hos kjøttfinnefisker. Bikirer er populære fisk i offentlige og store private akvarier. De er rovfisker, men er ellers fredelige og relativt rolige. De holder seg stort sett på bunnen, og er gode naboer for andre arter som er store eller raske nok til å ikke regnes som bytte. Noen akvarister har observert at harniskmaller kan angripe bikirer og suge seg fast på huden deres. Arter som finnes i Norge. Det finnes ingen arter fra denne gruppen naturlig i Norge. Haimalle. Haimalle er tross navnet ikke en hai, men en art i gruppen maller. Den lever i ferskvann i elvene i Sørøst-Asia, samt Mekong, Chao Phraya og Mae Klong. Den kan bli opptil 130 cm lang SL og 44 kg tung. Den er populær som matfisk, og er viktig i thailandsk akvakultur. Haimalle har også en viss utbredelse i akvaristikken, selv om fisken blir alt for stor for de aller fleste private akvarier. Den er altetende, og tar hovedsakelig krepsdyr, andre fisk og plantedeler. THX 1138. "THX 1138" er en science fiction-spillefilm som er skrevet av George Lucas og Walter Murch og regissert av George Lucas i 1971. Filmens historie er satt i fremtiden der menneskene har søkt tilflukt i underjordiske byer. Befolkningen er under konstant overvåkning og blir kontrollert av roboter som utfører politifunksjoner. Alle innbyggere må ta narkotiske stoffer som undertrykker følelser og seksuelt begjær. Filmen var den første langfilmen lagd av Lucas og er en videreuvikling av hans studentfilm ', som han lagde i 1967 mens han studerte ved University of Southern California i Los Angeles. Film var produsert i samarbeid mellom Warner Brothers og Francis Ford Coppola's (på den tiden) nye firma American Zoetrope. Filmen har med noen av datidens kjente skuespillere, deriblant Robert Duvall og Donald Pleasance. Produksjon. For å understreke den umenneskelige verden i "THX 1138" insisterte Lucas at de fleste skuespillerne måtte barbere hodet. For å skape publisitet arrangerte Lucas å klippe håret på skuespillerene på uvanlige lokaler og filmet begivenhetene. Filmen ble brukt i kortfilmen "Bald". Robert Duvall fikk hodet barbert mens han så på en baseball kamp, mens Maggie McOmie ble barbert ved Palace of Fine Arts i San Francisco. En annen skuespiller som spilte en sinnslidende mann klipte sitt eget hår mens han satt i ett badekar. Kortfilmen "Bald" var inkludert i DVD utgaven av filmen, utgitt i 2004. Mange av statistene i filmen ble rekruttert fra rusbehandlingsprogrammet Synanon, der de fleste medlemmene barberte hodet. Historien. Filmen er sammensatt av tre deler. I den første introduseres dagliglivet i den underjordiske byen gjennom hovedpersonen THX 1138 (Robert Duvall), som jobber i en atomfabrikk. Alle følelser er undertrykket i samfunnet gjennom tvangsbruk av en slags soma narkotika. THX sin kvinnelige samboer LUH 3417 (Maggie McOmie) slutter å ta narkotikaen og i hemmelighet bytter THX sine medisiner med piller som ikke har noen virkning. Ettersom medisinene ikke lenger påvirker THX, opplever han ekte følelser og seksuelt begjær for første gang. THX og LUH begynner et kjærlig forhold og planlegger å flykte fra den undergjordiske byen til ett liv i frihet. Før de kan flykte blir de arrestert og siktet for å ha uautorisert seksuell omgang og for at de ikke har tatt medisinen som de er pålagt å ta av staten. Andre del av filmen blir THX fengslet for forbrytelsene sine sammen med andre fanger, inkludert Donald Pleasence som SEN 5241 – en ondskapsfull tekniker som har brukt sine programmeringsevner til å kvitte seg med LUH og dermed bli THX sin nye samboer. SEN ble arrestert fordi THX anga ham for disse lovbruddene. Noen av SEN sine replikker er tatt fra taler gitt av Richard Nixon. Innholdet og stemningen i denne delen av filmen minner om historier av Samuel Beckett. De fleste fangene er uniteressert i å flykte men til slutt bestemmer THX og SEN seg for å finne en utgang. De treffer SRT (Don Pedro Colley), som var hovedrolleinnehaver i seksuelle hologrammer som ble kringkastet over hele byen. SRT er misfornøyd med sin rolle i samfunnet og vil flykte. Etter at han rømmer fra fengselet prøver THX å finne LUH men oppdager at identiteten hennes har blitt overført til ett prøverørsfoster. Dette indikerer at LUH har blitt klassifisert som 'uhelbredelig' og drept. SEN kommer bort fra de andre to og utforsker grensen av den underjordiske byen. Skremt av det han ser, returnerer han til byen og blir arrestert. Den tredje delen er en lang fluktsekvens med futuristisk og ofte kopiert bil-jakt gjennom ett nettverk av tunneler. THX og SRT stjeler to biler men SRT krasjer øyeblikkelig. Det er ikke klart om SRT overlever ulykken, men manuset til filmen indikerer at han ikke overlever. THX rømmer til grensen av byens underjordiske veisystem mens han blir jaget av robotpoliti og til slutt finner han en tunnel som går opp til planetens overflate. Politiet følger THX opp stigen i tunnelen men kostnadene assosiert med å fange ham overskrider budsjettet og politiet avbryter jakten. THX klatrer opp til overflaten og for første gang står på overflaten i dagslys. Men THX står foran solnedgangen flyer fugler forbi, noe som indikerer at det er mulig å leve på planetens overflate. Versjoner av filmen. Originalversjonen av filmen hadde vært tilgjengelige i flere år både på Laserdisc og VHS men var ikke opprinnelig utgitt på DVD. Dette var delvis på grunn av at Lucas var skeptisk til det nye DVD formatet men også fordi han hadde lyst til å modifisere filmen før den ble utgitt på DVD. Lucas begynte arbeidet på DVD versjonen av filmen tidlig 2004, der han restaurerte lyd og bilde ved hjelp av datateknologi modifiserte noen scener til hans smak, for det meste ved å utvide folkemengder og kulisser. I tillegg filmet Lucas nye scener og omgjorde noen scener med hjelp av datateknologi der han la til skuespillere og erstattet de opprinnelige scenene. Director's Cut versjoene ble vist på ett lite antall kinoer med digital-projektorer 10 September 2004 og på DVD i Region 1 på 14 September. Region 2 og 4 utgaver kom senere. Reaksjonen av fans og kritikere var blandet, men de negative kommentarene var mye mildere enn kritikken Lucas fikk da han modifiserte "Star Wars" filmene. Dette er antakeligvis en refleksjon av den relative populariteten av filmene. Den reviderte DVD versjonen forandrer historien i litt ved å koble de tre hovedpersonene, SEN, LUH og THX fra begynnelsen, og forandrer motivasjonen deres. Det beste eksempelet er nye scener det SEN og LUH utveksler blikk ved observasjonstasjonene deres. Den modifiserte scenen viser LUH (i motsetning til SEN i kinoversjonen) som gir mer oppmerksomhet til en rapport om "illegal sexual activity". Karismatisk kristendom. Karismatisk kristendom, av gresk "karisma" "nådegave", betyr Åndens gaver som tungetale, profeti og helbredelse, er en form for kristendom. Pinsebevegelsen og litt senere Trosbevegelsen har typiske karismatiske trekk, men karismatiske vekkelser opptrer også i de etablerte kirkene. Man pleier å skille mellom "pinsebevegelsen", "trosbevegelsen" og "den karismatiske bevegelsen". Alle tre er karismatiske rørelser fordi de betoner åndsdåp eller åndsfylde og nådegaver. Historie. Allerede på 200-tallet mente monastene å ha fått den karismatiske gaven å eie direkte inspirasjon gjennom Den Hellige Ånd. Kirkefaderen Tertullian sluttet seg til bevegelsen på slutten av sitt liv. I middelalderen representerte de profetiske mystikerne en form for karismatikk. Moderne karismatisk kristendom er regnet å ha sin start omkring 1900 med vekkelsen i Azusa street i Los Angeles som startpunkt. Den deles videre i ulike faser: Pinsebevegelsen splittet i begynnelsen mange frikirker av borgerlig karakter, mens de etablerte kirkesamfunnene ble berørt i mindre grad. Bevegelsen utviklet seg etterhvert til å få stort sett samme læregrunnlag. Trosbevegelsen ble senere en utbrytning fra Pinsebevegelsen. På 1960-tallet startet prester i USA å rapportere at de hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. Den bevegelsen som dermed startet blant de etablerte kirkene er det som kalles "karismatisk vekkelse". I løpet av ganske kort tid fikk bevegelsen stor oppslutning på verdensbasis og Den katolske kirke ble berørt fra 1967. Det finnes over en halv milliard karismatikere i hele verden, som er ca. 9 prosent av jordens befolkning. Pinsebevegelsen utgjør ca 95 millioner av disse. Karismatisk kristendom i Norge. På begynnelsen av 1970 tallet begynte den karismatiske kristendommen slå rot i Norge. En viktig begivenhet var utgivelsen av boka "Gud har mer å gi" (Nine ó clock in the morning) som blant annet inspirerte mange norske prester til å virke inn i sine etablerte kirkesamfunn med Den Hellige Ånd. Den episkopale pastoren Dennis Bennett fra Los Angeles hadde gitt ut boka og indremisjonens tidligere generalsekretær Torvald Øberg skrev forord. Et seminar med Full Gospel Business Men's Fellowship International i 1970 var en viktig begivenhet, sammen med flere såkalte Helligåndsseminar. Sammen med blant annet presten Hans Jacob Frøen og Hans Christian Lier var Øberg med å bane veien for karismatikken i norsk kirkeliv. Organisasjonen Ungdom i Oppdrag ble til i denne tiden og i februar 1977 ble det avholdt et Helligåndsseminar i Storsalen som samlet 1200 mennesker, deriblant mange prester i Den Norske Kirke. Dette kulminerte i opprettelsen av OASE-bevegelsen som har hatt sommerfestivaler fra 1980. Massawa. Massawa, også kjent som Batsi (italiensk: "Massaua",tigrinya: ባጽዕ, "batsi", arabisk:) er en by ved Rødehavskysten i Eritrea. Da det var en viktig havn gjennom flere århundrer, var byen underlagt en rekke herskere, blant dem Kongeriket Aksum, umajjadi-dynastiet, Beja-kongedømmet, Det osmanske riket, Egypt, Storbritannia, Italia og Etiopia, fram til Eritreas uavhengighet i 1991. Massawa var hovedstaden i den italienske kolonien Eritrea inntil den ble flyttet til Asmara i 1900. Tidlig historie. Massawa var opprinnelig en liten kystlandsby, i antikken i sameksistens med Kongeriket Aksum, og den ble overskygget av den nærliggende havnebyen Adulis, rundt 50 km i sør. Etter Aksums fall på 700-tallet ble området rundt Massawa og selve byen okkupert av umajjadi-dynastiet i årene fra 702 til 750. Beja-folket styrte også Massawa som en del av sitt kongedømme i området 740 til 1300-tallet. "Midri-Bahri", var et kongerike i Eritrea fra 1300-tallet til 1800-tallet og hersket over Massawa. Havnebyen vil også komme inn under kontroll av Balaw-folket (halvt arabisk og halv Beja-avstamning), under deres styre av område. På denne tiden ble"Sheikh Hanafi-moskeen", Eritrea eldste moské, bygget på Massawa-øya, sammen med flere andre bygg i tidlig islamsk arkitektur både i og rundt Massawa, herunder Dahlakøyene og Zula-halvøya). Under osmansk styre. Et eksempel på osmansk arkitektur i den gamle delen av byen Massawa ble viktig da byen ble tatt av Det osmanske rike i 1557. Tyrkerne gjorde den til hovedstaden i Habesh-provinsen. Under ledelse av Özdemir Pasha gjorde osmanske tropper et forsøk på å erobre resten av Eritrea. På grunn av den motstanden de møtte, samt at osmanerne trengte å forsterke sine styrker i Middelhavet og på grensen mot Persia, satte osmanerne byen om omland under kontroll av en Bellou-aristokrat underlagt den osmanske guvernøren i Suakin i dagens Sudan. Osmanerne anla på denne tiden den gamle bydelen i Massawa på Massawa-øya og gjorde den til en viktig havn ved Rødehavet. Byen ble bygget i typisk islamsk osmansk arkitektur med tørre koraller i vegger, tak og fundament, samt importert trevirke for bjelker, vindus-skodder og balkonger. Denne bebyggelsen og den gamle bydelen i Massawa finnes fortsatt den dag idag, etter å ha motstått både jordskjelv og krig med luftangrep. Under egyptisk styre. Massawa i det 19. århundre I løpet av 1800-tallet ble Massawa, sammen med store deler av nordøst-afrikanske kysten av Rødehavet, styrt av Egypt med osmanske samtykke. Etter Egypts nederlag ved slaget ved Gura opphørte den egyptiske kontrollen over havnen. Med britisk assistanse kom byen til slutt under italiensk kontroll, og ble en del av den italienske kolonien Eritrea i 1885. Under italiensk styre. I 1921 ble det meste av byen og havnen i Massawa ødelagt av et større jordskjelv, og havnene var ikke fullstendig reparert før i 1928: Dette hemmet de italienske planene for området, men italienerne bygget likevel ut Massawa til å bli den største og sikreste havn på østkysten av Afrika, og den største dypvannshavnen ved Rødehavet. Under andre verdenskrig var havnen en viktig base for aksemaktene mot Rødehavet, fram til den falt under alliert kontroll som følge av felttoget i Øst-Afrika. Under etiopisk styre. Fra 1952 til 1990, da Eritrea inngikk en føderasjon med Etiopia, ble Massawa som hovedbasen for den nå nedlagte etiopiske marinen. Da Etiopia oppløste føderasjonen og okkuperte Eritrea, utløste dette Den eritreiske selvstendighetskrigen. I februar 1990 inntok Det eritreiske folks frigjøringsfront Massawa i et overraskelsesangrep fra både land og sjø. Dette førte til at frigjøringsfronten kuttet logistikken til etiopiske hæren i Asmara, som etter dette var avhengig av å få forsyningen luftveien. Den daværende etiopiske lederen Mengistu Haile Mariam bombet da Massawa bombet fra luften, noe som medførte betydelig skader på byen. Eritreisk uavhengighet. Som følge Eritreasuavhengighet, mistet Etiopia adgangen til havet og den etiopiske marinen ble demobilisert og til dels overtatt av Eritrea. Under Den eritreisk-etiopiske krig var havnen ute av drift, særlig som følge av av det eritreisk-etiopiske grensen ble stengt, noe som avskar Massawa fra sitt tradisjonelle innland. Et stort kornfartøy fra USA med tonn nødhjelp, som la til i havnen sent i 2001, var den første betydelige forsendelsen som ble ekspedert gjennom havnen etter krigens utbrudd. Redningsstasjon. En redningsstasjon er en landbasert stasjon som driver sjøredning. Norge. I Norge ble stasjonene opprettet på grunn av mange forlis som krevde menneskeliv, der det var åpenbart at relativt enkle hjelpemidler ville ha kunne reddet menneskeliv. Konsul Tønnes Puntervold fra Egersund, som var en av stifterne for redningsselskapet, var vitne til et slik tilfelle, da han i 1852 så skonnerten "Christine Magdalene" av Bergen forlise utenfor Ogna. Et brev som 33 Stavangerskippere skrev til Marinedepartementet 12. januar 1852 beskrev behovet for en redningstjeneste, særlig langs Jærkysten. Redningsstasjonene ble opprettet ved Kongelig resolusjon i 1853, og i 1854 var det opprettet fem redningsstasjoner med redningsutstyr. Redningsstasjonene hadde et rakettapparat med line som kunne skytes ut til de forulykkede, og også i noen tilfeller båter. De landbaserte redningstasjonene var bare egnet der kysten bestod av strender, og de ble derfor bare utbygd på Jæren og på Lista. I 1894 finansierte Norsk Selskap til Skipsbrudnes Redning (NSSR) redningsbåten "Tryg" på Kvalbein. Denne var spesialkonstruert for formålet, og viste seg mye mer egnet til oppgaven enn den båttypen som staten brukte. I 1933 overtok NSSR alle redningsstasjonene av staten ved Fyrdirektøren. I 1966 var det til saman 42 redningsstasjonar i Norge. Den nordligste var på Bjørnøya. Dei aller fleste hadde ikke annet redningsutstyr enn redningsgevær.Alle stasjonene, med unntak av Reve, var nedlagt i 1977. Reve var heller ikke aktiv etter dette. Grunnen til nedleggingene var utviklingen av andre redningshjelpemiddlerl. Særlig gjorde bruken av helikopter redningsstasjonene overflødige. Varden Sjøredningsmuseum, Ogna på Jæren, har utstillinger som viser hvordan redningstjenesten fungerte. Det er også et museum i forbindelse med stasjonen på Østhassel i Vanse på Lista. Assab. Assab (tigrinja:ዓሰብ, arabisk:عصب) er en havneby på vestkysten av Eritrea mot det sørlige Rødehavet. Byen er hjemby til Afar-folket. I 1989 hadde byen en befolkning på i underkant av 40 000 innbyggere. Assab hadde tidligere et oljeraffineri som ble bygget av Sovjetunionen, men dette ble lagt ned i 1997 av økonomiske årsaker. Byen ligger i nærheten av oldtidsbyen Arsinoe. I 1869 ble byen kjøpt av rederiet "Rubattino" fra den lokale sultan og ble senere overtatt av Italia i 1882. Italienerne fant ikke byen så godt egnet som havneby og brukte byen mer som stasjon hvor skipsfarten kunne bunkre kull. Utover 1900-tallet ble byen igjen en viktig havneby for Etiopia. Den etiopiske marinen hadde blant annet en liten base der. Både under den eritreiske frigjøringskrigen og tørkekatastrofene på 1980-tallet ble forsyninger brakt inn gjennom denne havnen. Havnen ble kraftig utvidet tidlig på 1990-tallet med blant annet en ny terminal, men havnen har forfalt etter at den mistet sin betydning etter at handel med Etiopia ble avsluttet som følge av frigjøringskrigen. Assab er kjent for sitt store marked, fine strender og natteliv. Byen har fått en stor flyplass. Tønsbergmessen. Tønsbergmessen eller Tønsbergmessa, lokalt bare kalt Messa, er en årlig varemesse i Tønsberg i Vestfold. Den varer i én uke og har blitt arrangert i tida rundt 17. mai oppe på messområdet ved Frodeåsen, bydammene og Tønsberg stadion hvert år siden 1968. I tillegg til vareutstillinger i tre store idrettshaller og salgsboder i parkområdet utendørs, er det tivoli og sceneunderholdning med ulike artister i messeamfiet hver kveld. Arrangører har vært byens idrettsforeninger som gjennom frivillig innsats og dugnadsarbeid har samlet inn penger til idrettshaller og annet. Historikk. Tønsbergmessen ble dratt i gang av reklamemannen Arvid Lundgaard og forretningsmannen Per M. Pettersen i 1968. Andre sentrale personer var underholdningssjef Edgar Karlsen, dugnadsleder Kjell Firing og arkitekt Svein Wollert-Nielsen. I dag er Arild Johansen styreleder og Berit Molstad nestleder. Tønsbergmessen var svært populær de første sesongene og ble en viktig maitradisjon for mange i distriktet. Toppåret var 1971 da 129 000 besøkende løste billett i løpet av messeuka, mens det var rundt 34 000 innom portene i 2006. Publikumsrekorden for én dag ble satt i 1969, året etter den første messa, da det kom rundt 25 000 for å se Roger Moore og Inger Nilsson som spilte henholdvsis «Helgenen» og «Pippi Langstrømpe» i to populære TV-serier. 20. mai 2009 kom det knapt 10 000 publikummere for å se Alexander Rybaks første konsert etter seieren i Eurovision Song Contest. Opp gjennom åra har en rekke kjente artister besøkt messa. I 1968 åpnet den lokale skøytekongen Fred Anton Maier messehall A. Hovedattraksjonen det året var Susan Hampshire fra den britiske TV-serien «Forsythe-sagaen». Hun ble geleidet av sangartisten og Tønsberg-patrioten Per Asplin. Av andre publikumfavoritter kan nevnes TV-stjerner fra 1960- og 70-tallet som Inger Nilsson, Roger Moore, Jan Ohlsson, den «ekte» Emil fra Lønneberget, og Ken Curtis som spilte Festus i den amerikanske cowboy-serien "Kruttrøyk". Av norske kjendiser var blant andre Erik Bye, Jahn Teigen og Prima Vera, Kirsti Sparboe og Benny Borg særlig populære. Ellers har en mengde norske og svenske underholdningsartister og -band opptrådt på Tønsbergmessa, deriblant D.D.E, Hellbillies, The Kids, CC Cowboys og Briskeby med Tønsberg-vokalisten Lise Karlsnes. I mange år var også den danske tryllekunstneren og tankeleseren Erik Truxa fast innslag. Omregnet til kronekursen for 2008 har Tønsbergmessen siden starten delt ut rundt 100 millioner kroner til ulike lokale tiltak, deriblant Messehall A, Messehall B, Messehuset, garderober og toaletter i førstnevnte hall, Greveskogen idrettspark, TK-hallen, Tønsberg Ishall, kunstisbane, fotballgrusbane, asfaltering av tivoliområde og lys på Tønsberg Gressbane. Axels tivoli og seinere Lunds Tivoli har de fleste sesongene stått for tivoliaktiviteten på messa. Askari. Askari (arabisk عسكري "‘askarī") er et arabisk, tyrkisk, persisk og swahili ord som betyr «soldat». Det ble vanligvis brukt for å beskrive lokalt rekrutterte soldater i Øst-Afrika og Midtøsten som tjenestegjorde i de europeiske kolonistyrkene. Betegnelsen kan også bety politi, gendarmeri og sikkerhetsstyrker. Under europeisk styre i Øst-Afrika ble det rekruttert askari-soldater av italienske, britiske, portugisiske, tyske og belgiske kolonistyrker. De spilte en viktig rolle både ved erobring og senere for å sikre områdene. Både under første verdenskrig og andre verdenskrig tjenestegjorde askari-enheter utenfor egne kolonier. The Oval. The Oval er en cricketarena i Kennington, London. Den omtales ofte som The Kennington Oval, og de siste årene også som "The Fosters Oval", "AMP Oval", og nå sist som "The Brit Oval", på grunn av ulike sponsorbindinger. Banen er hjemmebane for "Surrey County Cricket Club", og brukes regelmessig til internasjonale kamper. Banen var den første i Storbritannia og den andre i verden hvor det ble spilt internasjonale kamper. Banen ligger på Hertugdømmet Cornwalls grunn. SCCC ble stiftet i 1845, og inngikk en leieavtale om stadiongrunnen samme år. Banen var arena for FA-cupfinaler i årene 1872-1892. Banen ligger i Lambeth. Nærmeste t-banestasjon er Oval, og stadion er også nær Vauxhall stasjon. Statens kornforretning. Statens kornforretning ble opprettet i 1928 for å sikre norske bønder tilgang og avsetning på korn i krisetider og dermed forhindre sult og nedleggelser av gårdsbruk. Kornforretningen fikk monopol på import av korn til Norge og forpliktet seg samtidig til å kjøpe overskuddskorn fra norske bønder. Senere fikk kornforretningen ansvar for markedsordningen for korn, importvern, tilskuddsordninger, produksjonstilskudd, velferdsordninger og økologisk drift. Den forretningsmessige driften ble i 1995 utskilt i Statkorn Holding AS, senere Cermaq. Forvaltningsoppgavene gikk fra 1. januar 2000 inn i det nyopprettede Statens landbruksforvaltning. Surdeig. Surdeig er en gjæret deig som blandes i ny deig for å få den til å gjære. Surdeigen lages av en blanding av varmt vann og mel, hvor det utvikles melkesyrebakterier, og gjærsopper som forgjærer sukkerarter til alkohol og kullsyre. Melkesyren gir brødet en syrlig smak. Surdeig blir ofte brukt i rugbrød ettersom rug ikke danner sterkt nok glutennett til å holde på gassene som dannes av industrigjær. Jærens rev. Jærens rev er den vestligste sandtangen på kysten av Jæren, ligger på Reve i Klepp kommune, mellom Orrestranda og Borestranda. Revet har vært åsted for mange forlis langs den værharde Jærkysten, og en redningsstasjon ble opprettet her, på gården Reve, i 1852. Jærens rev er også en meget godt kjent lokasjon for vadefugler, og Stavanger museum har en ornitologisk stasjon her. Vrak. Skipet MS «Knute Nelson» sank ved Jærens rev den 27. september 1944, sammen med flere av skipene i konvoien. Eurovision Song Contest 2008. Eurovision Song Contest 2008, den 53. Eurovision Song Contest, ble avholdt i Serbias hovedstad Beograd etter at Marija Šerifović og hennes sang «Molitva» vant i Helsingfors året før. Konkurransens tema var «The Confluence of Sound». Temaet tok utgangspunkt i elvene Donau og Sava, som har sitt sammenløp i Beograd. Programledere var Jovana Janković og Željko Joksimović. Grunnet det store antallet land som deltar i konkurransen, har man siden 2004 arrangert en semifinale i forkant av finalen. Fra og med 2008 ble denne ordningen utvidet til to semifinaler. Denne endringen medfører at bare «de fire store» (Storbritannia, Frankrike, Spania og Tyskland) i tillegg til fjorårsvinneren (dette året Serbia) er direkte kvalifisert for finalen, mens alle de andre landene må kvalifisere seg fra semifinalen for å komme med i finalen. Hele 43 land deltok i konkurransen, noe som var ny rekord. Aserbajdsjan og San Marino deltok for første gang dette året, mens Østerrike besluttet å trekke seg fordi kringkasteren ORF mente at konkurransen var blitt en «tumleplass for politikk». Konkurransen ble vunnet av russiske Dima Bilan og sangen «Believe» foran ukrainske Ani Lorak og hennes «Shady Lady». Norges bidrag, «Hold On Be Strong» og Maria Haukaas Storeng, kom seg videre fra den første semifinalen og ble i finalen det beste vesteuropeiske landet med femteplass og totalt 182 poeng. De norske kommentatorene var Hanne Hoftun og Per Sundnes. Kaledonsk javanesisk. Kaledonsk javanesisk er et austronesisk språk som snakkes av rundt 6 750 javanesere på det franske territoriet Ny-Caledonia i Stillehavet. Språket ble talt av gjestearbeidere som kom fra Java til Ny-Caledonia mellom 1900 og 1938. Språket er en utløper av standard javanesisk, men anses som distinkt fra javanesisk. I motsetning til javanesisk, som er påvirka av indonesisk, er kaledonsk javanesisk mer påvirka av fransk. Det er også i nær slekt med karibisk javanesisk, som tales av javanesere i det franske departementet Fransk Guyana i Sør-Amerika. Mitt klima. Mitt klima("myclimate") er en ideell organisasjon som jobber for bevissthet rundt utfordringene fra klimagassutslipp knyttet til flytrafikk. Myclimate ble stiftet i Sveits i 2002, og i 2006 startet Framtiden i våre hender «Mitt klima» i Norge. Tilsvarende organisasjoner finnes også i Tyskland (500PPM GmbH) og i USA (Sustainable Travel International). Mitt klima-billett. Mitt klima-billetten gjør det mulig for folk å veie opp for sine klimagassutslipp fra flyreiser. Ved å kjøpe en klimabillett blir det gitt støtte til klimaprosjekter som reduserer utslipp av klimagasser i fattige land. Krokusveien (Oslo). Krokusveien (1A-13B, 2-18) er en vei på Nordberg i Bydel Nordre Aker i Oslo. Krokusveien går opp fra Nordbergveien og deler seg etterhvert i to traséer, hvorav den ene er en blindvei, mens den andre knytter veien sammen med Hamborgveien. Midt i Krokusveien er det et mindre friareale med utsikt over deler av Oslo. Krokusveiens navn ble vedtatt i 1934. Bebyggelsen består av ene- og tomannsboliger. De eldste husene er bygget ved inngangen til 1930-tallet. Området der Krokusveien befinner seg hørte tidligere inn under Nordberg gård, men ble rundt 1920 kjøpt opp av S Akersbanene i forbindelse med planleggingen av Sogn haveby. Litt senere utparsellerte og solgte Akersbanerne tomtene til finansiering av Sognsvannsbanen. Veslefrikkfeltet. Veslefrikkfeltet er et olje- og gassfelt som ligger i blokk 30/3 i Nordsjøen med Statoil som operatør. Feltet ble funnet i 1981 og produksjonen startet i 26. desember 1989. En fast boreinstallasjon, Veslefrikk A-plattformen, benyttes til å bore produksjons- og avgrensningsbrønner. En halvt nedsenkbar borerigg, Veslefrikk B, benyttes til produksjon av olje og gass. Feltutbyggingen kostet 18 milliarder NOK. Feltet hadde opprinnelig 55 millioner Sm³ råolje og 3 S milliarder Sm³ gass. I 1999 ble innretningene på Veslfrikkfeltet opprustet for å kunne ta imot kondensat fra Huldrafeltet. Oljen fra Veslefrikk blir ilandført gjennom Osebergrørledningen til Stureterminalen. Gassen blir brukt til injeksjon på feltet, men kan ilandføres gjennom Statpiperørledningen. Se også. Olje- og gassfelt på norsk kontinentalsokkel Hjuldyr. Hjuldyr er en gruppe mikroskopiske dyr. Navnet kommer av det såkalte hjulorganet som vifter føde inn i munnen, og som brukes til forflytning. Disse små organismene blir sjelden større enn en millimeter, og lever av døde og levende planter, bakterier og dyr. Hunnene bærer egg som befruktes og siden klekkes. I noen tilfeller kan det forekomme jomfrufødsel (partenogenese), når ubefruktede egg klekkes. De lever i 1-2 uker. Naturlige fiender er større dyreplankton og andre vanndyr som lever av mikroskopiske dyr. Galaktose. Galaktose (CAS), som mange også kjenner som «"hjernesukker"», er en monosakkarid som inngår som en bestanddel i disakkaridet laktose, men finnes ikke i fri form. Den kjemiske formelen for galaktose er C6H12O6. Galaktose har dårlig løslighet i vann og er mindre søt enn monosakkaridene glukose og fruktose. Smeltepunktet ligger på 167o Celsius og molar massen er 180,08. Galaktose finnes naturlig i melkeprodukter, sukkerbete (sukkerroe), kvaer og planteslim (et kleberig sekret som de fleste planter og noen mikoorganismer skiller ut). Det synteseres dessuten i kroppen, der det danner komponenter i glukolipider og glukoproteiner som finnes i en rekke vev. Galaktose brukes ofte som kunstig søtningsstoff, fordi det inneholder viktig energi som mange celler utnytter. To studier indikerer at det kan finnes en sammenheng mellom galaktose i melk og kreft i eggstokkene (ovarialkreft). Antihydrogen. Antihydrogen betegner i fysikken et antiatom bestående av et antiproton omkranset av et positron. Dette er akkurat som et vanlig hydrogenatom, men hvor hver partikkel er byttet ut med sin respektive antipartikkel. Antihydrogen finnes ikke naturlig, men er blitt laget i laboratorier, først i CERN i 1995. Operasjon Uranus. Kart over de sovjetiske offensivene Uranus, Mars og Saturn, november 1942 til mars 1943 Operasjon Uranus var en offensiv fra den røde armé, på Østfronten under andre verdenskrig. Operasjon Uranus ble iverksatt for å omringe og nedkjempe aksemaktenes styrker under slaget om Stalingrad. Offensiven startet den 19. november 1942, angrep aksemaktenes svake flanker og omringet raskt Stalingrad, den 23. november møttes sovjetstyrkene ved Kalach. Uranus, operasjon Uranus, operasjon 4572 Brage. 4572 Brage er en asteroide som ble oppdaget 8. september 1986 av Poul Jensen. Den er oppkalt etter den norrøne guden Brage. Den er ca. 37 km stor, og har en omløpstid på 1 526,04 dager (4,18 år). Australian cattledog. Australian cattledog er en kveghund som minner om kelpie av utseende, men utfargingen er forskjellig. Den har blodslinjer fra dingo og regnes som en ypperlig brukshund, men den passer best for svært erfarne hundefolk. Rasen er svært aktiv. Historie. Den australske cattledogen ble avlet fram med krysninger mellom korthåret collie, old english sheepdog, Västgøtaspets, dalmatiner, Australsk kelpie og australsk dingo. Man ønsket å få fram en hund som kunne drive buskap, gjennom å gjenskape den utdødde havnehunden "Blue heeler", som ble brukt til å drive kveg ombord i båtene. Temperament. Intelligente og våkne dyr, modige, trofaste og alltid villig til hardt arbeid. For kyndige er den en fin selskapshund, men er mistroisk av natur, og kanskje ikke den ideele hund for barn. Bragefeltet. Bragefeltet er et produksjonsfelt for olje og gass som ligger i blokkene 30/6, 31/4 og 31/7 i Nordsjøen med Statoil som operatør. Bragefeltet er bygget ut med en plattform som ligger 13 km øst for Osebergfeltet (OSF). Brageplattformen er en stålplattform som har integrert bolig-, prosess- og borefasiliteter og startet oljeproduksjon i 1993, hadde på det meste en produksjon på 120 000 fat i døgnet og produserer nå i størrelsesorden 25 000 fat olje per døgn. Feltet inneholder 49,8 mill Sm3 olje og 2,4 mrd Sm3 gass. Oljen eksporteres via OSF til Stureterminalen via Oseberg Transport Sysem (OTS). Gass fra Bragefeltet eksporteres via Statpipe til Tyskland. Feltutbyggingen har kostet 17,9 Mrd. NOK. __NOTOC__ Singapores riksvåpen. Riksvåpenet i gull på porten til Singapores presidents residens "Istana Singapore" Singapores riksvåpen ble introdusert 3. desember 1959 samtidig med flagg og nasjonalsang. Det består av et rødt skjold med en hvit halvmåne og fem stjerner. Månen symboliserer den nye nasjonen som stiger frem og stjernene idealene; demokrati, fred, fremskritt, rettferdighet og likestilling. Skjoldet holdes av en løve og tiger, løven representerer Singapore og tigeren øyens historiske tilknytting til Malaysia. Under skjoldet et banner med landets valgspråk; "Majulah Singapura" Sylvia Hanika. Sylvia Hanika (født 30. november 1959 i München i daværende Vest-Tyskland) er en tidligere profesjonell kvinnelig tennisspiller. Hanika ble profesjonell 1977, og hun vant seks single- og en doubletittel i løpet av sin tenniskarriere som varte til 1990. Hun vant aldri noen Grand Slam-turnering, men hun kom til en finale. I 1981 tapte hun finalen i French Open med 1-6, 6-3, 6-4 mot Martina Navrátilová. London Symphony Orchestra. London Symphony Orchestra (LSO) regnes blant verdens ledende symfoniorkestere. Historie. LSO ble grunnlagt i 1904 som det første uavhengige orkesteret i England. Orkesterets første sjefsdirigent var "Hans Richter". Den første konserten ble holdt 9. juni 1904 med Richter som leder. Helt fra begynnelsen av samarbeidet LSO tett med engelske komponister som "sir Edward Elgar" og "Ralph Vaughan Williams". En konsert LSO holdt i Paris i 1906 var den første gjesteopptreden et britisk orkester holdt i utlandet. Ytterligere reiser førte LSO til Amerika (1912), Israel (1960) og Japan (1963). I 1973 holdt de en vellykket debutopptreden under Festspillene i Salzburg. Etter det har orkesteret regelmessig turnert over hele verden, blant annet med årlige konserter i Lincoln Center, New York City. Da det nye Barbican Centre ble ferdigstilt i 1982, ble dette LSO's faste tilholdssted og konsertlokale for deres viktigste konserter. I 2003 ble "St. Luke's" åpnet med ekstra kontorplass og prøvelokaler, og er sentrum for "LSO Discovery"-program som sikter seg inn på å gi barn og ungdom kjennskap til kunstmusikk. Utenfor konsertsalene. Allerede fra grunnleggelsen har LSO vært et profilert orkester for filmmusikk. De første melodiene som ble berømt var fra "Dangerous Moonlight (1941)" og "Love Story (1944)", senere fulgte blant annet "Star Wars", "Braveheart", "Supermann", "Prosjekt brainstorm", "Krull", "Return to Oz", "Honey, I Shrunk the Kids", "Hvem lurte Roger Rabbit?" og "Harry Potter"-filmene. Heller ikke popmusikk har orkesteret holdt seg for gode til å arbeide med, for eksempel medvirket de på opptakene til Beatles-albunet "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" eller sangen "So lang man Träume noch leben kann" med bandet Münchener Freiheit. De har også spilt inn musicals, eksempelvis "Chess" i 1984. London Symphony Orchestra er også kjent for tallrike arrangementer av verdenskjente pop- og rocklåter som ble utgitt under betegnelsen «Rock Classic», og orkesteret regnes som en av denne genrens grunnleggere. I år 2000 stiftet LSO CD-labelen "LSO Live" som blant annet har utgitt Grammy-premierte opptak av Berlioz’ "Les Troyens". Orkesteret ble i 1966 supplert med "London Symphony Chorus" med over 200 sangere. Sjefsdirigenter. Mellom 1922 og 1930 hadde ikke LSO sjefsdirigent. Barcelona (provins). Barcelona er den mest befolkede av de fire provinsene i den spanske autonome enheten Catalonia. Hovedstaden i provinsen er byen med samme navn, Barcelona. Provinsen Barcelona har 5 309 404 innbyggere (2006). Royal Philharmonic Orchestra. Royal Philharmonic Orchestra ("RPO") er et britisk symfoniorkester med tilhold i London. Orkesteret omtales av og til som «Storbritannias nasjonalorkester». RPO ble grunnlagt i 1946 av Sir Thomas Beecham, og opptrådte for første gang i Croydon 15. september 1946. Beecham var dirigent til sin død i 1961. Senere dirigenter har vært Rudolf Kempe, Antal Doráti, Walter Weller, André Previn, Vladimir Ashkenazy, Jurij Temirkanov og Daniele Gatti. Gattis kontrakt utløpet i 2009, hvoretter RPO vil bli ledet av Charles Dutoit. BBC Promenade Concerts. BBC Promenade Concerts (også The Proms, The BBC Proms, eller The Sir Henry Wood Promenade Concerts presented by the BBC) er en årlig, åtte uker lang sommer-konsertserie med klassisk musikk og andre forestillinger, hovedsakelig framført i Royal Albert Hall i South Kensington, London. Det er verdens største festival for klassisk musikk. "Proms" er en forkortelse for "promenadekonsert", et uttrykk som viser til at publikum promenerte, eller ruslet rundt, i konsertsalen under konserten. Proms viser nå til ståplassene i midten av konsertsalen, med lavere pris enn nummererte sete-plasser. Ståplassbilletter til enkeltkonserter kan bare kjøpes på konsertdagen, noe som ofte forårsaker lange køer. Serier med promenadekonserter hadde riktignok vært arrangert tidligere, men den første i denne rekken av konserter ble holdt 10. august 1895 i Queen's Hall, Langham Place, arrangert av impresario "Robert Newman". Dirigent Henry Joseph Wood er den hvis navn er tettest forbundet med konsertene. Han var dirigent allerede fra 1895, og framover mot 1920-årene var han ansvarlig for å utvide repertoaret fra enklere musikk til å også omfatte verker av samtidskomponister som Claude Debussy, Richard Strauss og Ralph Vaughan Williams. BBC (som senere fikk sitt Broadcasting House vis-à-vis Royal Albert Hall) tok over ansvaret for The Proms i 1927. Etter at BBC Symphony Orchestra ble etablert i 1930 har det vært hovedorkester ved konsertene. Avslutningskonserten, som skiller seg ut med en rekke festlige tradisjoner, er kjent som "Last night of the proms" og blir kringkastet til ulike land. Barcelonès. Barcelonès er et comarca i Catalonia i Spania, hvis hovedstad er Barcelona. Det er Catalonias mest befolkede comarca. Det grenser i nord til Vallès Occidental og Vallès Oriental, i øst til Maresme og Middelhavet, og i vest og sør til Baix Llobregat. Lomonosov-broen. Lomonosov-broen er en bro over Fontanka-elven i Sankt Petersburg i Russland. Broen er en del av gaten med samme navn, Lomonosov. Broen er den best bevarte bevegelige tårnbroen som var typisk for Sankt Petersburg i det 18. århundre. Broen ble bygget i perioden 1785 til 1787. Broen var opprinnelig en del av et "7-broer prosjekt". I dag er det bare denne, Anitsjkov og Staro-Kalinkin-broen som fortsatt er der. Da broen var ny het den Ekaterinenskij-broen til ære for keiserinne Ekaterina og deretter Tsjernysjov-broen etter General Tsjernysjov, som hadde en viktig rolle i kampen nær Narva og Poltava. Den hadde opprinnelig en totallengde på 63 m og bredde på 14,7 m. I 1912 ble den restaurert. Planene for oppgraderingen av broen ble utarbeidet av arkitekt I. Fomin og ingeniør A. Psjenitskij. Broen fikk beholde sine særegenheter, men det bevegelige dekket i tre ble skiftet ut med et i metalbjelker. I dag er broen 57 m lang. Broen fikk navnet Lomonosov-broen i 1948, etter den russiske vitenskapsmannen og forfatteren Mikhail Lomonosov. Eksterne lenker. Russland Kim Ki-duk. Kim Ki-duk (født 20. desember 1960 i Bonghwa i Nord-Gyeongsang i Sør-Korea) er en sørkoreansk filmskaper. Filmene hans har hatt stor suksess over hele verden, og han regnes for å være den mest anerkjente regissøren fra Sør-Korea. Biografi. Kim ble født i 1960 i Bonghwa, Sør-Korea. Han studerte kunst i Paris fra 1990 til 1992. Han debuterte i 1996 med spillefilmen "Ag-o", hvor han hadde både manus og regi. Da filmen "Fryktens øy" (2000) ble nominert til Gulløven under Filmfestivalen i Venezia, vakte han oppsikt i den vestlige verden. Det virkelige gjennombruddet kom med suksessfilmen "Vår, sommer, høst, vinter... og vår" i 2003, og fulgte opp suksessen med "Samarai" (2004) som ble belønnet med Sølvbjørnen under Filmfestiavelen i Berlin. Kjennetegn. Kim opererer som regel innen sjangrene drama eller thriller. Filmene hans er svært dvelende, og han benytter ofte lange tagninger. Han er svært sparsom med bruken av dialog i filmene sine. I "Tomme hus" (2005) f.eks. sier ikke hovedpersonen et eneste ord i løpet av hele filmen. Ymefeltet. Ymefeltet (blokk 9/2 og 9/5) er et oljefelt som ligger i den sørøstre delen av Nordsjøen, 110 km sørvest for Egersund. Produksjonsstart var 27. februar 1996, og 7,9 millioner Sm³ olje ble utvunnet før feltet stengte ned 17. april 2001. Yme ligger i utvinningstillatelse 316, som ble tildelt 18.6.2004 (18. konsesjonsrunde). Utvinningstillatelsen omfatter blokkene 9/2, 9/3, del av 9/5, 9/6 og 10/4. Rettighetshaverne i utvinningstillatelse 316 er: Talisman Energy Norge AS 70,0 % (operatør), Revus Energy ASA 20,0 % og Pertra ASA 10,0 %. Yme er det første oljefeltet på norsk sokkel som blir utbygget på ny etter at utvinningen har vært avsluttet. Feltet har tidligere vært bygget ut og drevet av rettighetshaverne i utvinningstillatelse 114. Utvinningstillatelse 114 ble tildelt 23.8.1985, med Statoil som operatør. Plan for utbygging og drift for Yme ble godkjent 6.1.1995 og produksjonen startet 27.2.1996. Yme ble nedstengt 17.4.2001. Utvinningstillatelse 114 ble i sin helhet tilbakelevert 31.12.2001. Yme var tidligere bygget ut med den oppjekkbare bore- og produksjonsplattformen Mærsk Giant, lagerskipet Polysaga og to havbunnsrammer for tre og én brønn. Plattformen og lagerskipet var knyttet sammen med en fleksibel eksportrørledning og koblet til skipet med en STL-bøye. De to havbunnsanleggene var knyttet sammen med fleksible rørledninger og forbundet med Mærsk Giant med to produksjonsrørledninger. Totalt ble det utvunnet 7,9 MSm3 olje fra Yme i den tidligere driftsperioden. Det tilsvarerer en utvinningsgrad på 15 %. Totalt ble det boret 19 brønner eller brønnbaner på Yme mellom 1987 og 2000: to undersøkelsesbrønner, fem letebrønner som senere ble reklassifisert til utvinningsbrønner og 12 utvinningsbrønner. Ymefeltet ble vedtatt gjenåpnet i 2007, og bygges ut med en oppjekkbar produksjonsenhet (MOPUSTOR). Den oppjekkbar plattformen skal plasseres på en lagertank på havbunnen på prospektet Yme Gamma, og med en undervannsinstallasjon på Yme Beta, 12 km unna. Ymefeltet ble i 2007 vurdert å inneholde 10,5 MSm³ olje. Produksjonen fra Yme er planlagt startet opp i 2013. Produsert gass blir reinjisert eller benyttet til brensel. Utbyggingsløsning. Yme skal ha en oppjekkbar plattform(MOPU) som skal plasseres på en lagertank på havbunnen, samt oljerør og en lastebøye. Produksjon fra andre felt kan eventuelt senere knyttes til plattformen via rørledninger eller gjennom lange boringer fra plattformen. Utbyggingsløsningen er den sveitsisk-nederlandske Single Buoy Moorings (SBM) MOPU-løsningen. Løsningen på Yme blir i hovedsak lik det danske Sirifeltet (utbygd av Statoil og senere overtatt av DONG). Brønnene bores med den oppjekkbare plattformen Mærsk Giant. Etter endt boring vil Mærsk Giant forlate feltet. Brønnstrømmen av olje, gass og vann blir separert ombord på plattformen. Oljen lagres midlertidig i lagertanken på havbunnen før den transporteres videre til land med tankskip. Utbyggining er med undervanns brønnrammer som knyttes til rørledninger som går til plattformen, der brønnstrømmen blandes. Strømforsyning. Strømkabel fra land har vært vurdert som et alternativ til kraftproduksjon på innretning. Det framkom at strøm fra land sannsynligvis ikke ville være tilgjengelig til planlagt oppstart, og kraftproduksjon på innretning ble dermed valgt. Det er imidlertid begrenset med gass i reservoaret og denne gassen kan være mer hensiktsmessig å injisere i reservoar for å opprettholde produksjon. Det er planlagt oppstart av en studie for ytterligere å utrede mulighetene med strøm fra land. Naturforholdene. Plattformen skal plasseres på 93 meter vanndyp. Plattformen er dimensjonert for samtidig hundreårsvind og hundreårs signifikant bølgehøyde. Havbunnen består av sand. Konstruksjoner. Den oppjekkbare plattformen består av tre 100 meter lange rør med diameter på 3,5 meter, som forbinder lagertanken med dekket. Laveste del av dekket på Yme er 24,5m over havflaten (LAT). Hoveddekket vil være 31,2m over havflaten. Den skal ha en dekksvekt på 7600 tonn under bruk. Konstruksjonene er laget etter regelverk fra Sjøfartsdirektoratet og Det Norske Veritas. Oljetanken. Lagertanken er fyllt med 25.000 tonn ballast. Tanken skal kunne inneholde 48.000 m³ olje. Plattformen vil ha mange likhetstrekk med betongplattformer av Condeep type som har vært bygget i Norge tidligere. Det er en tank av stål laget med flere kamre som står i forbindelse med hverandre. Tanken er alltid væskefylt og vil kun utsettes for differensialtrykk mellom vannet og olje. Lagringsenheten skal fungere som fundament for den produserende oppjekkbare plattformen. Tanken er åpen mot sjø, slik at når olje fylles på vil sjøvann fra tanken gå ut til omgivelsene. Det er en buffersone med sjøvann slik at sjøvann som har vært i direkte kontakt med olje ikke slippes ut til sjø. Vannet som slippes ut til sjø går gjennom et kammer som fungerer som separator. Sjøvann til bruk på plattformen hentes også i bufferkammeret og brukes til kjøling og injeksjon. Slik blir nettostrømmen inn større enn ut til sjø. Brønner og reservoarene. Produksjonsbrønnene bores med oljebasert boreslam. For noen brønner skal borekakset transporteres til land. Oljeholdig borekaks fra de øvrige brønnene skal reinjiseret. Nødvendig brønnintervensjon vil kunne utføres med en hydraulisk brønnoverhalingsenhet fra dekket på plattformen. Prosess- og sikkerhetssystemer. Hovedoppgavene til prosessanlegget påplattformen er å separarere brønnstrømmen i to trinn og stabilisere oljen, videre kompresjon av injeksjons- og løftegass, behandling av produsert vann og vanninjeksjon. Produsert vann skal avgasses og renses i hydrosykloner. Alt produsert vann skal reinjiseres for trykkstøtte. Deretter blir vann og gass reinjisert i reservoaret for å holde trykket oppe og dermed å øke oljeproduksjonen. Oljen lagres midlertidig i lagertanken på havbunnen før den transporteres videre til land med tankskip. Produksjonssystemene på havbunnen. Undervannsanlegget på Yme ligger 12 km fra Yme-plattformen. Det knyttes til plattformen ved hjelp av en 10 tommers produksjonsrørledning, en 6 tommers vanninjeksjonsrørledning og en 4 tommers service-rørledning. Rørledningene er i samme trasé som rørene fra den opprinnelig Yme-utbygging. Driftsorganisasjonen. Talisman vil drive innretningen med sitt personell og sine styringssystemer. Innretningen vil være eid av SBM, men mesteparten av vedlikeholdet av innretningen vil også bli utført av Talisman personell. Driftsorganisasjonen offshore vil bestå av en grunnbemanning på 31 personer som inkluderer leverandører. Det første året vil en ha behov for noen flere personer. Støttefunksjonene i Stavanger vil samordnes med Gydafeltet. Liceu. Gran Teatre del Liceu de Barcelona, populært kalt Liceu, er en operabygning i Barcelona, Catalonia. Bygningen ligger ved hovedgata la Rambla. 31. januar 1994 ble store deler av Liceu ødelagt i en brann. Den måtte rekonstrueres, og åpnet dørene på nytt 7. oktober 1999. Isla Tiburón. Satellittfoto av Isla Tiburón d (oppe til høyre). Geografisk plassering av Haiøya, Isla Tiburón Isla Tiburón er en øy i Mexico som på norsk av og til oversettes til Haiøya. På seri-språket kalles øya "Tahéjöc", men betydningen av dette ordet er ikke kjent. Haiøya er med en utstrekning på 1208 kvadratkilometer den største øya i Californiabukta og den største øya i Mexico. I størrelse er den noe mindre enn Senja. I 1963 ble øya et naturreservat. Øya er relativt fjellrik, med topper av vulkansk opprinnelse. Haiøya tilhører delstaten Sonora, og utgjør en del av storkommunen Hermosillo. Øya ligger på omtrent samme bredde som Hermosillo nær kysten av Sonoras fastland, like ved naboøya Isla Ángel de la Guarda, Skytsengelens øy. Sammen med flere øyer i området utgjør den øygruppa Islas Grandes, de store øyene. Haiøya utgjør hjemlandet for noen grupper av urfolket seri. Seriene bor imidlertid bare på øya deler av året, og vandrer i et nedarvet mønster til fastlandet andre deler av året. Bofaste ikke-serier finnes derimot ikke på øya, med unntak av en meksikansk militærbase på østsida av øya. Haiøya administreres av serienes stammeråd i samarbeid med den meksikanske regjeringa. Utenforstående kan nå øya fra Punta Chueca, som er nærmeste bosetting på fastlandet. Her bor det noen fastboende, samt noen seri-fiskere. Samfunnet ligger bare 3 km fra det nærmeste punktet på fastlandet, Punta Tormenta. Sundet mellom Punta Tormenta og Haiøya kalles Canal del Infiernillo, Helvetessundet, på grunn av den sterke tidevannsstrømmen i sundet. Fra mestissamfunnet Bahía de Kino, som ligger 34 km sør for Punta Chueca, kan man også nå øya. Besøkende må ha tillatelse for å dra til Haiøya, noe som kan fås på serienes kontor i Bahía de Kino. La Rambla. La Rambla er ei gate i den katalanske byen Barcelona. Den er kjent for sitt yrende folkeliv og sine mange underholdningsartister, salgsboder, kafeterier, restauranter og butikker. La Rambla starter øverst ved plassen Plaça de Catalunya, og slutter 1,2 kilometer lenger nede, ved Columbus-statuen ved Port Vell. Midten av la Rambla er ei bred gågate med trær på begge sider, mens det kjører biler på begge sider av gata, mellom trærne og bygningene. Den spanske poeten Federico García Lorca sa en gang at la Rambla var «den eneste gata i verden som jeg skulle ønske aldri tok slutt». Navnet. Navnet "la Rambla" betyr «flod/elv» på katalansk og spansk. Ordet kommer fra det arabiske ordet "ramla", som betyr «elveløp med sand». «Las Ramblas». Ved havna fortsetter la Rambla som "Rambla de Mar", og fører ut til Maremàgnum. Denne strekningen ble åpna i 1994. I den andre enden, på motsatt side av Plaça de Catalunya, fortsetter gata i som Rambla de Catalunya. Eksterne lenker. Rambla, La Sukkerbete. Sukkerbete ("Beta vulgaris" var. "altissima") eller sukkerroe er en genetisk variant av bete ("Beta vulgaris") som er svært sukkerrik. Sukkerbete er en rotvekst, som er nærmest hvit i fargen og kjegleformet, som brukes til fremstilling av sukker. Roten kan inneholde opp mot 20% sukker. Kommersiell framstilling av sukker på basis av sukkerbete begynte i Tyskland i 1802. I dag dyrkes sukkerbeten over store deler av Europa, særlig nord til Danmark og det sørlige Sverige. Planten trives i tung leireholdig jord og høstes i oktober–november på nordlige breddegrader. Når de høstes veier rotveksten omkring 3 kg. Rambla de Catalunya. Rambla de Catalunya er ei gate i det sentrale Barcelona, i Catalonia, Spania. Den går gjennom Eixample mellom Passeig de Gràcia og carrer de Balmes, og ender opp ved Plaça de Catalunya. Den er mest kjent som ei handlegate med mange motebutikker. Den har tre store kinoer, "Club Coliseum", "Alcázar" og "Alexandra", samt en liten kino som heter "Alexis". Rambla de Catalunya er fortsettelsen på den kjente gata La Rambla. Vindebro. Vindebro er en type bevegelig bro som kan heves (vindes) og senkes ved hjelp av et spill. Vindebroer hadde historisk sett den hensikt å forhindre fiender i å passere den. Denne typen bevegelige broer var vanlige på slott og festninger. For at et slikt system skulle være effektiv var det viktig at området rundt var vanskelig å passere, som for eksempel over en vannfylt vollgrav, eller et område med stor høydeforskjell. Vossastreken. Vossastreken var en norsk tegneseriefestival. Festivalen ble arrangert på Voss Folkemuseum i mai måned hvert år fra 2004 til 2007. Marissa Cooper. Marissa Cooper er en fiktiv person i tv-serien The O.C. som ble sendt på FOX i USA og på TV3 i Norge. Hun blir spilt av den engelsk-fødte amerikanske skuespilleren Mischa Barton. Sesong 1. Marissa er en rik sosietetspike i Newport Beach, California. Familien hennes går snart igjennom en serie forandringer. Marissas far, Jimmy Cooper blir tatt for å begå svindel og må erklære seg konkurs. Snart etterpå, på en ferietur til Tijuana sammen med Ryan Atwood, Seth Cohen og Summer Roberts, tar hun kjæresten, Luke Ward på fersken mens han er utro med en av hennes beste venner, Holly Fischer. Marissa har samme dag fått vite at foreldrene skal skilles og er ute av seg, så hun tar en overdose. Ryan finner henne i et smug i Tijuana og får henne hjem akkurat i tide. Gjennom sesongen følger vi Marissas av-og-på forhold til Ryan, som blir forsøkt sabotert fra mange hold blant annet av Luke og Oliver Trask. Det kommer til slutt fram at Oliver er mentalt ustabil og at han er besatt av Marissa. Dette ante Ryan seg, men ingen trodde ham. Før sannheten kom fram slår Marissa faktisk opp med ham på grunn av dette. Oliver blir sendt til et mentalsykehus, og Marissa vil bli sammen med Ryan igjen, men han nøler, han hadde nå sett at forholdet deres var så svakt at det skulle en person til for at det skulle ta slutt, og vil at de skal fortsette som venner. I en episode kommer hun også på kant med loven når hun blir tatt i butikktyveri. Samtidig blir hennes mor, Julie romantisk involvert med Kirsten Cohens far, Caleb Nichol. Når Caleb har slått opp har Julie et kort forhold til Marissas eks-kjæreste, Luke Ward. Når Marissa finner ut dette rømmer hun – merkelig nok – til Chino og Ryans eks-kjæreste, Theresa. Ryan forstår til slutt hvor Marissa har dratt og drar for å få henne med hjem, dette viser seg å være lettere sagt enn gjort, Marissa nekter nemlig å bli med hjem til Newport. Han får henne til slutt med seg hjem, til tross for at hun ikke vil. Sesongen slutter med at Ryan får vite at eks-kjæresten, Theresa er gravid. Han blir med Theresa tilbake til Chino, fordi han mener at det er hans plikt. Dette knuser Marissas hjerte. Sesong 2. Gjennom den andre sesongen strever Marissa med alkohol problemer og depresjoner, mye på grunn av at Ryan er ute han hennes liv. Når Ryan kommer tilbake, kan det se ut som om de finner tilbake til det gamle forholdet, men etter at Ryan finner ut av er forhold Marissa har med en som heter D.J, vil Ryan at de skal fortsette som venner, noe de fortsetter med i mesteparten av sesongen. Forholdene hun har i mellomtiden er nok mest for å irritere moren – først D.J og så et lesbisk sex-forhold til Alex Kelly, Seths eks-kjæreste. Marissa flytter ut en liten stund for å bo sammen med ALex, men flytter inn igjen så snart forholdet tar slutt. Forholdet til moren bedrer seg en smule gjennom sesongen. Forholdet hennes til Ryan blir nærmere og nærmere ut i sesongen, før det til slutt blir romantikk, mye på grunn av at hun hjalp ham med broren, Trey Atwood, da han kom ut fra fengsel. Denne hjelpen leder imidlertid Trey til å tro at Marissa i hemmelighet liker ham, og han prøvde å voldta henne under påvirkning av narkotika, mens Ryan er i Miami. Dette skaper spenning mellom dem, og Ryan mistolker det som at Marissa har "rotet" med Trey. Ryan finner til slutt ut om voldtektsforsøket, noe som leder til at Ryan drar til Trey, der de blir voldelige. Trey får overtaket, og kveler Ryan. Da kommer Marissa, som ble varslet av Seth og Summer. Hun prøver å få Trey til å slippe. Når han ikke hører på henne, tar hun opp en pistol og skyter Trey for å redde Ryans liv. Sesong 3. Når sesongen starter, er Marissa under etterforskning på skytingen av Trey Atwood. Julie Cooper prøver i et forsøk på å beskytte datteren prøver hun å bestride loven og bestikker Trey til å si at det var Ryan som skjøt. Dette finner Marissa ut og får Trey til å si sannheten, at det var Marissa som skjøt. Ryan slapp fri, og Marissa fikk ingen straff siden hun beskyttet et annet menneskes liv og ikke hadde kunnet stoppe det på noen annen måte. Til tross for at hun ikke fikk noen rettslig straff, blir Marissa utvist fra den prestisjetunge Harbor school, på grunn av hennes tidligere butikktyveri og stoffmisbruk. Når hun er utvist, begynner hun på den kommunale Newport union high school hvor hun får en ny venn, en surfer ved navn Johnny Harper. Johnny sørger for at det blir vansker i Marissa og Ryans forhold, mye på grunn av at hun ikke følte at hun kunne snakke med Ryan om det som skjedde med Trey og sener på grunn av at Johnny forelsker seg i henne. Hun får til slutt komme tilbake til Harbor School etter en kampanje ledet av Ryan, Seth, Summer og Marissas tidligere rival om skolens makt posisjon, Taylor Townsend. Marissa og Ryan blir på nytt sterkt, og Marissa skriver et brev til Johnny der det står at selv om han var hennes venn og hun brydde seg om ham, ville hun aldri elske han. Dette leder til at Johnny begår selvmord. Denne tragedien resulterer i Ryan og Marissas siste, tragiske brudd. I kjølvannet av Johnnys død strever Marissa med å få en avslutning på deres forhold i tillegg til at hun ikke finner grunnen til å være i Newport. Hun utvikler et forhold til Kevin Volchok og finner tilbake til gamle vaner. På avslutningsballet finner hun Volchok mens han er utro og avslutter forholdet. Igjennom resten av sesongen kommer det tidvis fram at Marissa fremdeles har følelser for Ryan. I den siste episoden av sesongen forteller hun at faren har tilbudt henne en jobb på båten sin. Han spør henne om han kan kjøre henne til flyplassen, siden hun var den første personen han møtte i Newport, vil han være den siste til å si farvel. Hun forteller at hun akkurat skulle til å spørre om det samme. På vei til flyplassen kjører en full Volchok dem av veien, og bilen kjører utfor en bratt bakke. Marissa får en hodeskade og Ryan greier såvidt å dra henne ut av bilen før den eksploderer. Alvoret av situasjonen slår Ryan og han får panikk. Han skal til å dra for å få tak i hjelp, men Marissa ber ham om å bli. Hun dør øyeblikk senere i Ryans armer. Dhofar. Dhofar er en av åtte regioner i sultandømmet Oman på den arabiske halvøy. Dhofar ligger ved kysten sør i Oman og grenser til Jemen. Regionen har rundt 200 000 innbyggere. I motsetning til resten av landet er området relativt grønt, noe som kommer av monsunperioden Kareef i juni – august. På denne tiden er det også mye kjøligere enn ellers i Midtøsten, og Dhofar er derfor et yndet turistmål for nabolandene. Den største byen i regionen heter Salalah. Kabyler. Kabyler er en berbisk folkegruppe med opprinnelse i Kabylia i Algerie. Kabylene regnes som den nest største gruppen av berbiske stammefolk, etter chleuhene i Marokko. Mazandarani (språk). Mazandarani er et iransk språk som snakkes i provinsen Iran i provinsen Mazandaran og nærliggende områder. Det er et nordvestiransk språk, og dermed i nær slekt med språk som kurdisk og zazaisk. Persisk, nasjonalspråket i Iran, er også et vestiransk språk, men persisk og mazandarani er ikke så nært beslekta at deres talere kan forstå hverandre umiddelbart. Mazandarani har en lang skriftlig tradisjon, fra mellom det tiende og femtende århundre. Dette ble muliggjort på grunn av et langt styre av uavhengige og halvuavhengige ledere av Mazandaran i århundrene etter den islamske erobringen av Iran. Nathan Homer Knorr. Nathan Homer Knorr (1905–1977) var den tredje presidenten for Vakttårnets bibel- og traktatselskap og dermed den ledende skikkelen i religionssamfunnet Jehovas vitner i en lengre tidsperiode. Nathan Knorr kom fra Bethlehem i Pennsylvania og tilhørte den reformerte kirke. Han ble kjent med bibelstudentene (som Jehovas vitner var kjent som da) da han var i tenårene. Atten år gammel ble han døpt som en bibelstudent. Fra han var meget ung utførte han flere former for arbeid på Betel (administrasjonskontoret). Han fikk med tiden en tilsynsoppgave på trykkeriet. Senere ble han visepresident. Han etterfulgte Joseph Franklin Rutherford som Vakttårnselskapets president etter at Rutherford døde i 1942. Han giftet seg med Audrey Mock i 1953. I løpet av hans funksjonstid ble Jehovas vitner som samfunn i stor grad modernisert. Mange ting ble i hovedsak slik de er den dag i dag. I denne perioden opplevde samfunnet sin største vekst. Knorr reiste mye rundt i verden og holdt taler. Flere store internasjonale stevner ble holdt i New York. Det var også på denne tiden at den første utgaven av "Ny verden-oversettelsen av de hellige skrifter" ble laget. Etter Knorr overtok Frederick William Franz som president for Selskapet Vakttårnet. Kappen. "Kappen" er tittelen på en fortelling av den ukrainske forfatteren Nikolaj Gogol, utgitt første gang i 1842. Den regnes som en av verdenslitteraturens absolutte klassikere innen novellesjangeren, og er oversatt til en lang rekke språk. Kappen kom på norsk første gang i 1948 ved Thomas Christensen, i et utvalg av Gogols fortellinger med samme tittel. Resyme. Kappen handler om den lille statstjenestemannen Akakij Akakijevitsj, som arbeider som kopist ved et departement i St. Petersburg. Fortellinga regnes til Gogols såkalte "Petersburgnoveller", som alle har Russlands tidligere hovedstad som ramme omkring handlinga. Akakij Akakijevitsj er en dypt ensom person som ikke har noe liv utenom det ensformige arbeidet som han utfører på kontoret. Dertil blir han grusomt og nedlatende behandla av kolleger og overordna i departementet, og må hver dag kjempe for å beholde sin lille rest av menneskelig verdighet. Gasjen er på eksistensminimum; et synlig bevis på fattigdommen er frakken som for hvert år blir mer og mer lappete og tynnslitt. Ikke nok med at han må kjempe seg gjennom Petersburgs vinterkulde i sin papirtynne overfrakk; han må også tåle kollegenes spott og hånlatter over påkledninga. En dag sier skredderen stopp. Det er ikke lenger mulig å bøte på den gamle kappen, og hevder at nå må han få sydd seg en ny. Etter først å ha lett fortvilt etter utveier, åpner et uventa lønnspålegg en mulighet for virkelig å kunne anskaffe en ny kappe. Etter at han en stund har spart ytterligere inn på daglige utgifter og tømt en liten sparekasse, kommer dagen da han sammen med skredderen kan ta ut stoff til en ny kappe. Den dagen han ankommer kontoret i ny, varm og solid frakk, vekker Akakijevitsj berettiget oppsikt i departementet, og han blir gratulert fra alle hold. En av kollegene vil holde en fest for han samme kveld. For å komme til kollegaens bolig må Akakijevitsj krysse de mer skumle og utrygge delene av Petersburg, men han kommer velberga fram. Til tross for at de andre festdeltakerne snart glemmer både Akakijevitsj og kappen, blir denne festen et lysende unntak i hans triste tilværelse. På vei hjem i natta skjer imidlertid ulykken. Han blir anholdt av to skumle fyrer og frarøvet kappen. Når han neste dag forsøker å anmelde overfallet til politiet, viser det seg at han stanger hodet mot en vegg av likegyldighet. Ikke én av de øvrighetspersonene som han kontakter, bryr seg om å se på saken. Når han til slutt i fortvilelse kommer med et utbrudd overfor en som Gogol omtaler som "en meget betydningsfull person", utsetter han seg for dennes vrede, og blir kasta på dør. Akakijevitsj blir styrta ut i den bitende vinterkulda, og ligger snart hjemme i feberfantasier. Kort tid etter er han død. Ikke lenge etter Akakijevitsj' død begynner det å gå rykter i Petersburg om et spøkelse som viser seg i embetsmannskikkelse forskjellige steder i byen, og prøver å rive kappen av forbipasserende. Spøkeriet topper seg en kveld da den meget betydningsfulle personen på veg til en venninne blir overfalt og fratatt kappen av en person som han til sin gru gjenkjenner som Akakij Akakijevitsj. Denne opprivende hendelsen fører til at den meget betydningsfulle personen forbedrer seg og begynner å opptre mer rimelig overfor sine underordene og andre som han i embets medfør kommer i kontakt med. Etter denne hendelsen er spøkelset ikke lenger på ferde i byen. Fortellinga slutter med at det rapporteres om et annet spøkelse i byen. Dette har nøyaktig samme signalement som den røveren som stjal kappen fra Akakij Akakijevitsj. Tolkning. På ett plan er "Kappen" en fortelling med sosial tendens. Fortellerens medfølelse med den undertrykte og tilsidesatte funksjonæren er tydelig. Det er også åpenbart at Gogol vil demonstrere hvordan en person uten anseelse, forbindelser eller økonomiske midler er uten sjanser til å nå fram i byråkratiet, om saken hans er aldri så berettiget. Og de ansvarlige får sin straff, men altså ikke innenfor den realistiske fortellingas rammer. I Sovjet-perioden kunne "Kappen" tjene et ideologisk siktemål. Her fikk en en demonstrasjon av hvor usosialt det gamle tsarregimet fungerte, og hvor lite rettferdighet et menneske kunne vente seg innenfor et regime som var bygd på penger, posisjoner og rang. Philharmonia Orchestra. Philharmonia Orchestra er et orkester i London, etablert i 1945 av Walter Legge. Orkesteret har siden 1995 holdt til i Royal Festival Hall, London; men er også "husorkester" i "De Montfort Hall", Leicester og i Bedfords "Corn Exchange". Orkesteret ble opprinnelig startet som "studioorkester" for plateselskapet EMI, men har også hatt flere konsertserier. Orkesteret står bak mer enn 1 000 plateinnspillinger, og mye filmmusikk. Blant orkesterets dirigenter gjennom tidene kan nevnes Arturo Toscanini, Wilhelm Furtwängler Herbert von Karajan og Otto Klemperer. fra 2008 skal Esa-Pekka Salonen være dets dirigent. London Philharmonic Orchestra. London Philharmonic Orchestra ("LPO"), (også London Session Orchestra) er et britisk orkester, med tilhold i Royal Festival Hall, London. LPO ble etablert i 1932 av Thomas Beecham. Orkesteret ble selvstyrt i 1939. Orkesteret vil være kjent sine bidrag til filmer som "Lawrence of Arabia", "The Mission" og "The Lord of the Rings". På 1990-tallet satte de i gang med et Symphonic Rock prosjekt og utga plater hvor de spilte Pink Floyds, Led Zeppelins, and The Whos musikk, og de har i det siste samarbeidet med "Nightwish" på deres album "Once", og med en kommende plate. Orkesteret vant Spellemannprisen 1995 i klassen orkestermusikk for "Sjostakovitsj: cellokonserter" med Truls Mørk som solist på cello og Mariss Jansons som dirigent. Ranfjorden. Utsikt innover den ytre delen av RanfjordenRanfjorden er en 67 km lang fjord i den nordlige delen av Helgeland. Fjorden strekker seg fra kysten innenfor Dønna i sør, nordøstover til Mo i Rana. Ranfjorden er forholdsvis trang med bratte sider. Fjordens indre del har en mer frodig skog og tildels oppdyrkede steder. I sør er Elsfjorden nesten avstengt fra Ranfjorden av Hemneshalvøya. Ranelva renner ut i Ranfjorden ved Fossetangen i bydelen Selfors i Mo i Rana. Det gikk et kjent ras i området i forbindelse med jordskjelvet på Helgeland den 31. august 1819. Arthur Pevik. Arthur Henry Pevik (født 20. september 1915 i Oregon, USA, død 1974) var en norsk motstandsmann under andre verdenskrig og medlem av Kompani Linge. Pevik var sønn av utvandrerne Ludvik Martin Pevik fra Bjugn og Johanne, født Johansen, fra Frøya. Han var bror av motstandsmannen Johnny Pevik. Brødrene vokste opp i Sør-Trøndelag etter at familien flyttet tilbake til Norge. Pevik tok teknisk skole og handelsskole, og arbeidet som tekniker. Etter den tyske invasjonen av Norge våren 1940 deltok han i kampene ved Narvik. Via Odd Sørli ble han trukket med i motstandsarbeidet i Trøndelag og kom i kontakt med SOE. Den 10. september 1941 ble Sørlie, Arthur Pevik og åtte andre hentet over til Storbritannia med fiskebåten «Vita» for militær opplæring i kompani Linge. De returnerte 8. februar 1942 med Shetlandsgjengens fiskeskøyte MK «Arthur» til Nord-Dyrøy utenfor Frøya, med oppdrag å etablere motstandsorganisasjonen Lark i Trondheim. Lark ble opprinnelig opprettet for å trene lokale motstandsmenn i sabotasje og geriljateknikk, for å støtte en mulig alliert invasjon i trøndelagsområdet. I mars 1942 reiste Pevik sammen med Herluf Nygaard igjen tilbake til England, via Sverige. Under oppholdet i London utarbeidet Pevik en detaljert rapport over hvilken assistanse motstandsorganisasjonene i Trøndelag kunne yte, og hvilke mål de kunne angripe, i tilfelle invasjonen kom. Vinteren 1942–43 var Pevik uttatt til å delta i den planlagte operasjon Pullover mot Ofotbanen sammen med kanadiske commandosoldater. Etter at transportflyene i lengre tid forgjeves hadde ventet på godt vær, ble operasjonen avblåst. I april 1944 kom Pevik sammen med Andre Gade-Torp via Sverige tilbake til Trøndelag for å forberede etableringen av en ny motstandsgruppe med kodenavn Robin, og for å utføre en likvidasjon. Likvidasjonen ble aldri utført da målet viste seg å være reist, men Robin var operativ fra september samme år. Pevik returnerte til England i oktober. I november 1944 ble Pevik rekruttert til Oslogjengen av Gunnar Sønsteby. Sammen med Viggo Axelsen skulle han hoppe ut i fallskjerm utenfor Oslo i desember, men flyet måtte snu på grunn av dårlig vær. De ble istedet droppet sammen med 50 containere våpen og eksplosiver den 22. februar 1945. I Oslo ble Pevik først engasjert som instruktør for Politiorg. Den 14. mars 1945 deltok han i sprengningen av NSBs administrasjonsbygning ved Jernbanetorget. Sprengningen var en del av operasjon Betongblanding, et koordinert angrep mot jernbanen over hele landet for å vanskeliggjøre overføring av tyske styrker til kontinentet. Den 2. mai deltok han i raidet mot Politidepartementet, hvor 700 kilo dokumenter ble bragt i sikkerhet etter at nazi-myndighetene hadde begynt å destruere sine arkiver. Da kronprins Olav vendte tilbake til Norge 13. mai 1945 og kjørte gjennom Oslo i åpen bil med medlemmer av Oslogjengen som livvakt, var Pevik sjåfør for kronprinsens bil. For denne innsatsen ble Pevik, sammen med atten andre livvakter, i 1946 tildelt H.M. Kongens Erindringsmedalje med spenne «1940–1945». Pevik ble også tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og den britiske utmerkelsen Military Cross. Etter krigen reiste Pevik tilbake til sitt fødested, Oregon i USA, der han døde i 1974. London Sinfonietta. London Sinfonietta er et engelsk kammermusikkorkester som har spesialisert seg på samtidsmusikk. Orkesteret ble etablert i 1968 av Nicholas Snowman og David Atherton. Det babylonske fangenskap. Deportasjon av jødene fra Jerusalem, illustrasjon fra "Die Schedelsche Weltchronik", fra 1493 Det babylonske fangenskap er knyttet til Gamle testamentets Andre kongebok og jødenes fangenskap, eller snarere tvangsmessig opphold i Babylon etter at kong Nebukadnesar II hadde erobret, plyndret og ødelagt Jerusalem og Tempelet i 586 f.Kr. Jødene ble ikke holdt fanget i betydningen innesperret, for de kunne drive næringsvirksomhet etc. Men oppholdet var ikke frivillig, og de ble holdt her slik at Nebukadnesar ikke risikerte at Judea og Jerusalem skulle komme styrket tilbake. Etter at den persiske kongen Kyros den store erobret Babylon i 539 f.kr. fikk jødene anledning til å vende tilbake til Judea. Det var imidlertid bare en del som benyttet seg av dette, etter nesten 50 års opphold var mange etablert i Babylon. Ifølge profeten skulle fangenskapet ha vart i 70 år, men dette synes ikke å stemme med de historiske fakta. Jørn Ove Rønning. Jørn Ove Rønning (født 8. mars 1976) er en norsk fotballspiller som spiller for Vanvik i 5. divisjon. Han har tidligere spilt for Sandefjord, Strindheim og Vikingan. Der spilte han i sesongene 2003 og 2004, og spilte stort sett fast på førstelaget. Etter 2004-sesongen valgte han å reise tilbake til Strindheim av familiære årsaker. Tilbake i Trondheim startet Rønning å spille for Strindheim, som han også spilte for før han ankom Sandefjord. Der spilte han i noen sesonger før han la opp med spill på toppnivå og fortsatte i jobb som adjunkt. Senere har han gjort comeback som spillende trener for moderklubben Vanvik. Han er nå kun spiller for klubben. Ved siden av fotball er Jørn Ove også lærer på Åsly skole i Rissa, Sør Trønderlag. Royal Ballet. Royal Ballet er Storbritannias ledende ballettensemble, og har tilhold i Covent Garden, London. Royal Ballet ble grunnlagt i 1931 Ninette de Valois, da under navnet "Vic-Wells Ballet". Marija Šerifović. Marija Šerifović (serbisk: Марија Шерифовић, født 14. november 1984) er en sangerinne fra Serbia og vinneren av Eurovision Song Contest 2007. Biografi. Hun er født i Kragujevac, Serbia (tidligere SR Serbia, Jugoslavia). Hennes mor Verica Šerifović er også en kjent artist, og hennes far er halvt tyrkisk. Eurovision Song Contest 2007. Marija sang for Serbia i semifinalen i Eurovision Song Contest 2007, og gikk videre. I finalen fikk hun 268 poeng og vant dermed med sangen sin "Molitva", som oversettes med «min bønn». Album. Marija Šerifović debuterte med albumet "Naj, najbolja" ("The Very, Very Best") som ble gitt ut i 2003 og ble godt mottatt. Den største hiten var fra albumet «Znaj da znam» («Du skulle visst hva jeg vet») komponert av Darko Dimitrov. Sommeren 2005 ga artisten ut en ny single, «Agonija», som var en coverversjon av den greske superstjernen Despina Vandis «I believe it» ("Olo lipis"). Hennes andre album "Bez ljubavi" («Uten kjærlighet») ble gitt ut i 2006 og ble en suksess. Tidlig i 2007 realiserte hun også en annen single, "Bez tebe", («Uten deg»). K.K. Downing. Kenneth «K.K.» Downing (født 27. oktober 1951 i Hill Top i West Bromwich) er en engelsk musiker. Han var gitaristen i, og en av grunnleggerne av heavy metal-bandet Judas Priest. Han stiftet Judas Priest sammen med klassekameraten Ian Hill. Kenneth Downing fikk kallenavnet «K.K.» da en dansk jente ikke klarte å uttale navnet hans og kalte ham «K.K.» istedenfor. Da han var 15 droppet han ut av skolen og året etter kastet foreldrene hans ut hjemmefra. Downing var inspirert av Jimi Hendrix og kjøpte så sin første gitar. Han fikk lite støtte fra sine foreldre for sitt valg av hobby og yrke. K.K. Downing er en av to gitarister i Judas Priest, og han og Glenn Tipton har vært bandets eneste gitarister siden 1974. 20. april 2011 kom en fra Judas Priest der det ble kjent at K.K. Downing har sluttet i bandet og han vil dermed ikke være med på bandets avskjedsturne EPITAPH World Tour 2011. Vollgrav. Vollgrav er en bred, ofte vannfylt, jordfordypning, som omgir murene til en festning eller en borg. En slik vollgrav fungerte som en permanent beskyttelse mot angrep utenifra. Vannfylte vollgraver gjorde det blant annet vanskelig for fienden å grave seg tunneler under vollgraven. Ofte gikk adkomsten til borgen eller festningen via en vindebro over vollgraven. Vollgraver var mest benyttet i middelalder og under renessansen. Fra 1800-tallet medførte ny forsvarsstrategi at vollgraver ble umoderne, og gamle vollgraver ble mange steder fylt igjen eller omgjort som en del av et parkområde. I Tivoli (København) er en del tivoliet opprinnelig en vollgrav. 6. serierunde i Adeccoligaen 2007. 6. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet 12. mai klokken 16:00 med den TV-sendte kampen mellom Molde og Hamarkameratene. Runden ble avsluttet med syv kamper den 13. mai 2007 som alle startet klokken 18:00. Ian Hill. Ian Hill (født Ian Frank Hill 20. januar 1951 i West Bromwich) er en engelsk bassist. Han er en av grunnleggerne av det britiske heavy metal-bandet Judas Priest. Faren til Ian Hill spilte for et lokalt jazz-band, og som ung han sønnen å spille kontrabass. Faren døde da Ian kun var 15 år. I 1969 stiftet Ian Hill et hard rock-band sammen med K.K. Downing, som skulle vise seg å bli en av de store pionerene av heavy metal, Judas Priest. Ian Hill har spilt i Judas Priest siden. Ian Hill er også mannen som involverte Rob Halford i musikken. Hill gikk ut med søstra til Halford, og da Hill fortalte henne at bandet så etter en vokaliste, foreslo hun broren Robert som på denne tiden var medlem av bandet Hiroshima. Rob Halford forlot Hiroshima for å bli med i Judas Priest. Dissimilis. Dissimilis er en organisasjon for utviklingshemmede. «Dissimilis skal arbeide aktivt for å sikre mennesker med sammensatte lærevansker og andre med bistandsbehov tilrettelagte undervisningstilbud innen kreative aktiviteter». Organisasjonen er delt inn i stiftelsen Dissimilis kultur- og kompetansesenter (Dkk) og Dissimilis Norge (DN). I Norge har forbundet om lag 700 medlemmer fordelt på 85 grupper. I tillegg har forbundet grupper i andre land som Sverige, Spania, Cuba, Den dominikanske republikk og Russland. Dissimilis ble startet som et musikalsk ensemblet på 1980-tallet etter initiativ fra Kai Zahl. Arne Furuseth utviklet et fargekodesystem som erstatning for noter i 1978. For at utviklingshemmede skulle få mulighet til å spille i band, i 1982 overførte Kai Zahl fargekodesystemet fra lerret til lyspærer. Dette resulterte i det som fikk navnet Blostoppbandet. I 1985 ble Dissimilis stiftet. I 1987 skrev Kai Zahl og Arne Furseth musikalen "Dissimilis – en annerledes musikal" som ensemblet satte opp i Oslo Konserthus. Oppsetningen ble en suksess med ni utsolgte forestillinger og førte til mye medieomtale. Ensemblet fikk dessuten juryens hederspris under Spellemannprisen i 1987 og Kai Zahl fikk Teskjekjerringprisen for 1987. Etterhvert ble det opprettet tilsvarende grupper over hele landet, og i 1992 ble Landsforbundet Dissimilis dannet som en paraplyorganisasjon for disse. I dag bærer paraplyorganisasjonen navnet Dissimilis Norge. Året etter ble stiftelsen Dissimilis kultur- og kompetansesenter opprettet. Prinsesse Astrid, fru Ferner er landsforbundets høyeste beskytter. Forbundet gir ut medlemsbladet Dissimilis Norge. I 2009 viste TV 2 serien "Uten hemninger", en serie i seks episoder om Dissimilis' oppsetning av «Jenny – en annerledes opera». I Tv-serien følger en ensemblet i jobben frem mot premieren i Den Norske Opera & Ballett 6. november 2008. Stortingsrepresentantene kåret Dissimilis som Årets Peer Gynt 2010. Prisen ble delt ut under Peer Gynt-stemnet den 28. juli 2010. Liste over Playmates of the Year. Desember. Playmates Satoshi Tajiri. Satoshi Tajiri (田尻智 "Tajiri Satoshi", født 28. august 1965) er en japansk videospilldesigner. Han er best kjent for å være skaperen bak den suksessfulle mediafranchisen "Pokémon". Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag. Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag er et norsk bok- og tidsskriftforlag i Tananger. Forlaget utgir bøker og blad for Brunstad Christian Church. Forlagets leder, og redaktør for bladet "Skjulte Skatter" er Sigurd Johan Bratlie. Ansvarlig redaktør er Brunstad Christian Church forstander Kåre J. Smith. Forlaget ble opprettet i 1912 av Johan Oscar Smith, som ledet bladet og forlaget 1912-1942. Forlagssjef i perioden 1943 til 1998 var sønnen Aksel Johan Smith. Forlaget utgir også familiebladet "Mandelblomsten". Rollespill (videospill). Et rollespill (RPG), er en videospillsjanger. Den inneholder mange av aspektene ved rollespill generelt, og går hovedsakelig ut på å bekjempe forskjellige overnaturlige monstre med tradisjonelle våpen. Kjente videospillsjangre inkluderer "Final Fantasy", "Kingdom Hearts", "Pokémon" og "Paper Mario". Det finnes to forskjellige sjangre av rollespill: konsollrollespill og datarollespill. Norges Badminton Forbund. 24. oktober 1938 Nils Petter Johansen Gerben Bruijstens Norges Badminton Forbund (NBF) ble stiftet den 24. oktober 1938. Badmintonforbundet består i dag (2007) av 112 medlemsklubber fordelt på 10 kretser. NBF er høyeste myndighet på badmintonsportens område i Norge og er medlem i Badminton World Federation. Kretser. Badmintonkretsen Sør (22 klubber) | Badmintonkretsen Vest (10 klubber) | Finnmark Badmintonkrets (5 klubber) | Hedmark & Oppland Badmintonkrets (7 klubber) | Midtnorsk Badmintonkrets Nord (11 klubber) | Midtnorsk Badmintonkrets Sør (15 klubber) | Nord-Norge Badmintonkrets (6 klubber) | Oslofjorden Badmintonkrets (23 klubber) | VBT (Vesfold/Buskerud/Telemark) Badmintonkrets (13 klubber) Eksterne lenker. Badminton Norges Badmintonforbund Neo-psychedelia. Neo-psychedelia, eller moderne psykedelisk rock, er et produkt av 60-tallets psykedeliautbredelse i USA. Neo-psykedeliske musikere benytter seg av flere ulike elementer som forvrengede elektroniske lyder og andre sterke innflytelser av 60-tallets populære psykedeliske rock hvor noen av de nevneverdige artister er Jimi Hendrix, The Band, og Jeff Beck samt artister fra helt forskjellige musikalske bakgrunner som new wave, alternativ rock, indie rock, space rock, og ambient. Juh. Juh (d. November 1883) var høvding for Ndéndai-gruppen av apachene. Han gjorde seg bemerket for sin krigføring sammen med Mangas Coloradas og Cochise. Noen kilder oppgir at han var Geronimos fetter. Han ble gift med Ishton, som sies å ha vært Geronimos søster. Med henne fikk han sønnen Asa Daklugie. Dikemark sykehus. Dikemark sykehus er et psykiatrisk sykehus med 170 pasienter ved Dikemark i Asker fordelt på fire avdelinger. Sykehuset har i alle år vært eid og drevet av Oslo kommune, men er siden 2001 en avdeling av Ullevål sykehus. Sykehuset ble åpnet i 1905 da bystyret i Christiania hadde kjøpt gården Dikemark i Asker. Pasienter ble overflyttet fra "Christiania kommunale Sindssygeasyl" ifølge Byarkivet i Oslo kommune. Dikemark sykehus har på det meste hatt rundt 800 pasienter, og omfatter rundt 20 bygninger; Bjørkely, Pensjonatet, Kurhuset, Utsikten og Slottet. Helt frem til begynnelsen av 1990-tallet drev pasientene gårdsdrift. Kai Zahl. Kai Saras Zahl (født 3. januar 1932) er en norsk musiker, mest kjent som initiativtageren og grunnleggeren av Dissimilis. For at hans utviklingshemmede sønn Børge skulle få oppfylt sitt ønske om å spille i band, videreutviklet Zahl Arne Furuseths enkle fargekodesystem. Dette resulterte i bandet Dissimilis, og senere et landsforbund, en stiftelse og tilsvarende grupper i andre land. Zahl var lenge både daglig leder for og styreleder. I dag er Zahl styremedlem. I 1988 ga han ut boka "Boka om Børge" som handler om hans egen sønn og prosessen rundt Dissimilis. I 2011 ga han ut boka "Skal vi velge livet" som handler om sorteringssamfunnet og hvor Zahl mener at det må være opp til foreldrene om man vil bære frem et foster med alvorlige skader eller ikke. Denne boka fikk en del reaksjoner fra blant annet Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Zahl har mottatt flere utmerkelser for sin innsats, blant annet Teskjekjerringprisen for 1987, Vesleblakkenprisen for 1999, Oslo bys kulturpris i 2006 og i 2008 John I. Alvheims ærespris. I 2005 ble han utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige St. Olavs Orden. Amund Bjørgen. Amund Bjørgen (født 1941) er en norsk felespiller og folkemusiker fra Lom. Sammen med Bjørn Odde vant han Spellemannprisen 1993 i klassen folkemusikk/gammaldans for plata "Slåttemusikk fra Lom". Han har vunnet Landskappleiken flere ganger. Bjørn Odde. Bjørn Odde (født 1939) er en norsk felespiller og folkemusiker fra Lom. Sammen med Amund Bjørgen vant han Spellemannprisen 1993 i klassen folkemusikk/gammaldans for plata "Slåttemusikk fra Lom". Han har vunnet Landskappleiken flere ganger. Anne Vada. Anne Vada (egentlig "Anne Kari Hårnes Vada") (født 25. april 1965) musiker og visesanger, opprinnelig fra Steinkjer i Nord-Trøndelag. Hun har gitt ut platene "Øy i livet" (1995), "Solrenning" (1997), "Vada" (2000), "Grenseløs" (2001), "Sacral Jul" (2007) og "Det evige sekund" (2009). Hun har utdannelse fra Norges Musikkhøgskole i 1990. Sammen med Bukkene Bruse vant hun Spellemannprisen 1993 i klassen barneplate for "Våre beste barnesanger 2", da under navnet "Anne Kari Hårnes". Anabolisme. Anabolisme er en stoffskifteprosess der større molekyler bygges opp fra mindre. Den motsatte prosess er katabolisme, der molekyler i levende organismer nedbrytes. Samlet er disse prosessene kjent som metabolisme. Anabole prosesser medvirker i oppbyggingen av vev og organer. De medvirker til cellevekst og differensiering, gjennom forøkelse av kroppsstørrelse ved syntese av makromolekyler som proteiner, karbohydrater og fettstoff. Eksempler på anabole prosesser er knokkelvekst og vekst i muskelmassen. Eksempler. Eksempler på noen kjente anabole prosesser. Landskappleiken. Landskappleiken er et årlig stevne og konkurranse innen norsk folkemusikk og -dans. Arrangementet er ambulerende og flytter hvert år til et nytt sted. Det er FolkOrg – organisasjonen for folkemusikk og folkedans som eier arrangementet, men har hvert år en lokal arrangør som gjerne er et av de lokale spellemannslaga i organisasjonen. Landskappleiken omfatter alltid "kappspel" i hardingfele, fele, durspel og kveding; som regel også i munnharpe, langeleik, fløyte og andre eldre folkemusikkinstrument samt pardans, lagdans og "lausdans". Solo-klassene "Spel Hardingfele" og "Spel Fele" så vel som pardans og laus, er delt opp i klassene D, C, B, A. C er for spelemenn over 12 år, B for spelemenn over 18 år, og klasse A krever et visst antall gode plasseringer i B-klassen. Eldre spelemenn og dansere kan delta i klasse D, men de kan også velge å delta i B-klassen, eller A-klassen hvis de er kvalifiserte. Felles-klassene "Gruppespel" og "Lagspel" er delt opp i "Senior" og "Junior". I 2008 ble Landskappleiken tildelt kvalitetsmerket Olavsrosa. Live at Donington. "Live at Donington" er et konsertalbum fra heavy metalbandet Iron Maiden. Albumet ble innspilt på bandets andre opptreden foran 70 000 tilskuere på Monsters of Rock-festivalen ved Castle Donington den 22. august 1992 under deres "Fear of the Dark-turné". Den tidligere gitaristen, Adrian Smith, dukket opp under konserten og spilte med bandet på låta «Running Free». Den andre utgivelsen av dette albumet skjedde i 1998 og ble utgitt med et nytt omslag. Istedenfor det originale, hvite omslaget med bandets logo, kom den andre utgivelsen med den originale konsertplakaten laget av Mark Wilkinson på forsiden. Den andre CD-en hadde dessuten en multimediaseksjon. Medlemmer. __NOTOC Tangueros del norte. Tangueros del norte er et «orquesta típica» i den argentinske konserttango-stilen. Orkesteret, som består av åtte personer, så dagens lys i 2003 og er det første av sitt slag i Norge. Tangueros del Norte ønsker å ivareta den fantastiske argentinske musikktradisjonen, og å formidle den til et bredt publikum. Orquesta típica. En svært vanlig besetning for tangomusikk på 1920- og 1930-tallet i Rio de la Plata-området (hovedsakelig i Buenos Aires og Montevideo). Besetningen består av bandoneon-gruppe (som regel 3-6), tilsvarende fiolingruppe (3-6), piano, kontrabass og av og til også cello og/eller bratsj. «Típica»-besetningen ble som oftest brukt til å akkompagnere dansere og kan således sammenlignes med swing-orkesteret fra samme tid i USA. Den typiske «típica»-besetningen er, ironisk nok, svært sjelden å finne i Europa, da bandoneonister er en minoritetsgruppe der. Bandoneonene er ofte heller representert av trekkspillere, og da som regel i kvintetter eller andre små besetninger. I senere tid har mange típica-orkestre adaptert Astor Piazzollas mer avantgardistiske, kunstmusikalske stil, der den mer komplekse musikken gjør at dansing sjelden forekommer på konserter. Tangueros del Norte spiller i denne såkalte «konsert-tango»-stilen. Historien bak orkesteret. Tangueros del Norte ble dannet ved Trondheim kommunale kulturskole i 2003 av bandoneonist og trekkspiller Kåre Jostein Simonsen kjent fra Trondheims-gruppa Tango Concertino. Simonsen dannet nordens eneste undervisningstilbud på det argentinske trekkspillet bandoneon, etter å ha gått i lære hos Juan José Mosalini i Paris. Kort tid etter dette ble Tangueros del Norte dannet. Gruppa var da det eneste «orquesta típica» i Norden, dette på grunn av gruppas besetning på tre bandoneon, tre fioliner, piano og kontrabass. Mer om orkesteret. I løpet 5 år har Tangueros del Norte deltatt på omtrent 80 konserter, deriblant holdt en rekke egne konserter, samt deltatt på ulike arrangementer og festivaler. Av disse kan nevnes Kjempesjansen og Godt Musikkår på NRK, Olavsfestdagene, fem ganger på Latinfestivalen i Trondheim, opptredener i Olavshallen, Trondheim, blant annet i forbindelse med konfirmasjoner og en minnekonsert for flomofre, Smeltedigelen Kulturfestival i Mo i Rana, samt en rekke større og mindre konferanser og andre arrangementer både i og utenfor Trondheim. Tangueros har i tillegg vært på studietur til Argentina to ganger og holdt konserter både i Buenos Aires og Rosario. Ensemblet har også holdt konserter i Odense, Danmark og Darmstadt, Tyskland. Orkesteret har mottatt en rekke priser og stipender, blant annet Sparebank 1's TÆL-stipend, Norsk Tipping og Norsk Kulturskoleråds Drømmestipend 2004, kulturstipend fra Adresseavisen 2005 og Trondheim kommunes ungdomsstipend 2005. I tillegg til dette har Tangueros holdt konsert på Kosmorama Internasjonale Filmfestival i forbindelse med visningen av dokumentarfilmen "Lidenskapens skole". Filmen er laget av Mari Lunden Nilsen og dokumenterer orkesterets første møte med tangoen i Buenos Aires i 2005. (marxist-leninistene). (marxist-leninistene) var en kommunistisk gruppe i Oslo som ble opprettet etter landsmøtet i AKP(m-l) vedtok å fjerne parentesen i 1990. Splittelsen hadde utgangspunkt i et miljø av unge partimedlemmer som ønsket en mer radikal maoistisk orientering og større satsing på arbeiderklassen og klassekampen. De opprettet blant annet et samarbeid med Revolusjonært Ungdomsforbund i Bergen, som hadde brutt ut av Rød Ungdom på venstregrunnlag, og resultatet ble Revolusjonært Forbund. Etter at Bergens-avdelingen imidlertid valgte å oppfordre sine medlemmer til å melde seg inn i RV trakk imidlertid Oslo-seksjonen seg ut og skiftet navn tilbake til (m-l). Kort tid etter gikk imidlertid organisasjonen i frø. Marxist Locomotives. Locomotives var et norsk rockeband som ble dannet i 1991. Bandet ble startet av gitaristene Kåre Vestrheim og Georg Buljo. Den første EP-utgivelsen kom i 1994, og i 1996 fikk de en stor hit med låta «Mind». Bandet første album "Spin" kom i 1997 og førte til at bandet ble kåret til årets nykommer under Spellemannprisen 1997. Deres andre album het "Albert" og kom i 1999. Bandet turnerte også i USA under navnet Lokomotiv, som oppvarmingsband for Supergrass, The Cure og The Allmann Brothers Band. I 2000 skulle albumet "What's Your Good Luck?" lanseres i USA, men utgivelsen ble kansellert. Etter å ha gitt ut "Hallelujah EP: The Richmond Session" i 2001 ble bandet oppløst. I 2002 startet 4 av medlemmene bandet Amundsen. Medlemmer av Locomotives har også spilt med artister som Jan Eggum, Morten Harket og Anne Grethe Preus. Eurovision Song Contest 2002. Eurovision Song Contest 2002 var den 47. Eurovision Song Contest og gikk av stabelen 25. mai 2002 i Saku Suurhall Arena i Tallinn i Estland. Programlederne var Annely Peebo og Marko Matvere. Estland var det første blant de tidligere østblokk-landene til å arrangere Eurovision Song Contest. Det var lenge stor bekymring for at landet ikke ville ha råd til å arrangere konkurransen, men denne svant hen da stor innsats til slutt sikret arrangementet. Temaet rundt dette årets Eurosong var «eventyr», noe som kom til uttrykk i de såkalte «postkortene» som ble vist mellom sangene. Konkurransen ble vunnet av Marie N fra Latvia med sangen «I Wanna». Norge deltok ikke i konkurransen dette året på grunn sin dårlige plassering i konkurransen året før. Opprinnelig var det ment at 22 deltakerland skulle få konkurrere i konkurransen; de 15 beste fra foregående år pluss de syv landene som hadde blitt ekskludert fra 2001-utgaven på grunn av deres dårlige plasseringer året før. Dog økte den europeiske kringkastingsunionen deltaketantallet til 24 da de ga Israel og Portugal muligheten til å delta. Portugal avsto og ble erstattet av vinnerlandet Latvia. Dette årets utgave beviste konkurransens uforutsigbarhet, da få kunne ha gjettet på forhånd at konkurransen skulle bli et rent løp mellom Malta og Latvia. Storbritannia gjorde suksess med Jessica Garlicks bidrag «Come Back», som endte på delt tredjeplass med Estland. Tyskland deltok med sangerinnen Corinna May som hadde vært blind siden fødselen, Hellas' deltakere stile i romdrakter og Slovenia sendte tre menn kledd som kvinnelige flyvertinner. Katabolisme. Katabolisme er en stoffskifteprosess der molekyler i levende organismer nedbrytes. Den motsatte prosess er anabolisme, der større molekyler bygges opp fra mindre. Samlet er disse prosessene kjent som metabolisme. I katabole prosesser blir store polymere biomolekyler (polysakkarider, nukleinsyrer og proteiner) nedbrutt til deres respektive monomere enheter henholdsvis monosakkarider, nukleotider og aminosyrer). Celler bruker monomere til å danne nye polymere molekyler og nedbryer dem til simple cellulære metabolitter, som for eksempel melkesyre, eddiksyre, karbondioksyd, ammoniakk og urinstoff. Dannelsen av cellulære metabolitter er en oksydasjonsprosess som involverer frigivelse av energi. Det meste av denne energien går til varme, mens resten bevares gjennom en kobling til syntesen av ATP. Hydrolyse av ATP brukes etterfølgende til å drive stort sett alle energikrevende prosesser i cellen. Katabolisme bidrar derfor med den energi som er nødvendig for å opprettholde en levende celle. Eksempler. Eksempler på noen kjente katabole prosesser. Esker. Esker i Einunndalen, Hedmark. En gammel setervei løper langs ryggen. Esker ("rullesteinsås", "«geiterygg»") er lange, ofte buktede rygger av sand, grus og stein som er dannet av avsetninger fra smeltevannselver som renner i tunneler i isbreer. Navnet kommer av det irske ordet "eiscir" som betyr "«rygg eller høydedrag som typisk deler to sletter eller lavtliggende flater»". Ordet ble opprinnelig brukt til å beskrive lange, bølgeformete rygger som nå er kjent for å bestå av glasifluvialt materiale avsatt av smeltevannselver inne i isbreer. Materialet blir lagt der hastigheten på vannet avtar. Etterhvert som tunnelen tettes igjen, smelter vannet seg oppover i isen og nye lag avsettes. Vanntrykket i smeltevannstunnelene kan bli så høyt at vannet presses oppoverbakke. Etter at isen smelter blir avsetningene liggende som forhøyninger i terrenget. For at eskerne skal bevares må isen beveger seg lite. Frederick William Franz. Frederick William Franz (1893–1992) var et medlem av Jehovas vitners styrende råd og den fjerde presidenten for Vakttårnets bibel- og traktatselskap fra 1977 til sin død. Han var fra Covington i Kentucky og gikk som ung på University of Cincinnati, hvor han studerte nytestamentlig gresk. Han hadde tenkt å bli prest i den presbyterianske kirke. Imidlertid ble han kjent med litteraturen til Charles Taze Russell, og med tiden gikk han over til Bibelstudentene. Siden begynte han å fylle flere viktige verv i administrasjonen. I forbindelse med hans død stod det en artikkel i "The New York Times" 24. desember 1992 hvor han ble omtalt som «en religiøs leder» og en «bibellærer». Det stod også at han hadde kjennskap til hebraisk, arameisk og gresk. Han er trolig en av de eldste som har hatt en slik ledende rolle innen en religion i nyere tid. Etter Franz' død overtok Milton G. Henschel som president for Selskapet Vakttårnet. Hamleband. Hamleband (humleband, hommelband) er en del av et årefeste på en robåt, som oftest brukt sammen med en keip. Det holder åren fra å gli bakover fra keipnev eller tollepinn. I dag lages hamleband nesten alltid av tau, men i gamle dager var vidjespenninger det vanligste. Man hadde ofte med seg ombord ekstra vidjespenninger å lage hamleband av når de gamle var utslitt. Hamleband kunne ellers lages av oksepenis ("oksepeis"), eller av lærrem; hvalross-skinn ble ansett som særlig velegnet. Når hamlebandet brukes på en keip, blir det som oftest festet i et hull nederst på keipnevet, men kan i tillegg gå gjennom et hull øverst, dette for å forhindre at det kommer mellom åren og keipnevet, hvilket lett kan skje med tynne, myke hamleband. Lengre hamleband kan også festes i hull i ripbordet (øverste bordet) på båten, eller ved hjelp av en liten karabinkrok i en øyeskrue i esingen eller øverst på ripbordet. Dessuten kan den ene enden av hamlebandet festes et stykke foran keipen eller tolleklampen, f. eks. i hull i esing eller skvettlist, mens den andre enden har en liten løkke som kneppes på en skrue på toppen av keipnevet eller tretollepinn, eller rett på en frest fordypning på toppen av metalltollepinn. Steinfjord (Berg). Steinfjord ved foten av Luttind Steinfjord er en grunnkrets og et karakteristisk fiskevær i Berg kommune på ytre Senja i Troms. Stedet, som ligger cirka tre kilometer nord for kommunesentret Skaland, ligger ved fjorden ved samme navn. Steinfjord har slitt tungt med fraflytting, og folketallet er halvert på de siste ti årene. Stedet livnærer seg i dag av turisme, og Steinfjord havfiske er en suksessrik aktør, med trofaste europeiske gjester som vender tilbake hver sesong. Bygda ligger langs fylkesvei 862. Grunnkretsen grenser i øst til Bergsbotn, i sør og sørvest til Skaland og Bøvær, i nordøst til Ersfjord og i nordvest til Norskehavet. Alle grunnkretsens innbyggere bor i selve fiskeværet. Grunnkretsen dekker et areal på 12,78 km². Fraunhofer-Gesellschaft. Fraunhofer-Gesellschaft zur Förderung der angewandten Forschung er en tysk organisasjon med sete i München, og den største organisasjonen for anvendt forskning og vitenskap i Europa. Den har navn etter optikeren og fysikeren Joseph von Fraunhofer (1787–1826). Fraunhofer-Gesellschaft består av over 80 forskningsinstitusjoner, og beskjeftiger over 12 500 mennesker. Organisasjonen har bl.a. utviklet mp3-formatet. 23. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Kama». 23. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Kama» (Kroat nr. 2) var en Gebirgsjäger-divisjon i tyske Waffen-SS under den andre verdenskrig. Avdelingen ble opprettet 17. juni 1944, men rekrutteringen til denne startet allerede uken i forveien. Divisjonen besto foruten tyske soldater av også av kroater og muslimer fra Kroatia. Som følge av Den røde armés framrykking gjennom Balkan og Ungarn, måtte de tyske planene legges om, og divisjonen ble oppløst allerede i september 1944 og spesielt de muslimske soldatene ble overført til "13. SS-Waffen-Gebirgs-Division der SS «Handschar»". Navnet «Kama» var hentet fra betegnelsen på et kort tyrkisk sverd. Divisjonen skulle brukes mot jugoslaviske partinsaner, men dette ble aldri realisert. Dette kan skyldtes både mangel på mannskaper og det faktum at treningen var lagt til et område i Ungarn som tidlig ble truet av Røde arme. Nummereringen «23.» ble derfor overtatt av en ny avdeling for nederlandske frivillige, "23. SS-frivillige-pansergrenaderdivision Nederland". Ishockey-VM 2007 (kvinner). Ishockey-VM 2007 for kvinner ble arrangert for tiende gang. For femte gang var Canada vertsnasjon og kampene ble spilt i Winnipeg og Selkirk i perioden 3. – 10. april. Hjemmenasjonen Canada vant sitt niende verdensmesterskap de beseiret USA med 5-1 i finalen. USA tok dermed sitt niende VM-sølv og bronsemedaljene gikk til Sverige. Bevaringslov. Bevaringslover er naturlover som sier at en størrelse har samme verdi før og etter en prosess. Bevaringslover er viktige prinsipper i fysikk. Bevaringslover i mekanikk. Bevaringsloven for mekanisk energi: Den totale mekaniske energien til en gjenstand i fritt fall er konstant. Bevaringsloven for bevegelsesmengde: Når resultanten av de ytre kreftene på et sammensatt system er lik null, er den samlede bevegelsesmengden konstant for systemet. Bevaringslover i kjernefysikk. Den totale energien er like stor før og etter en kjernereaksjon. Det totale antall nukleoner er alltid det samme før og etter en kjernereaksjon. Den totale ladningen blir bevart i en kjernereaksjon. MS «Rigel». MS «Rigel» var et norsk frakteskip bygget i København i 1924. Hun var eid av Det Bergenske Dampskibsselskab og gikk utenriks med forskjellige typer last frem til 1938, hvor hun gikk inn i frakt for Den norske Syd-Amerika Linje. Hun ble så rekvirert av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig, men seilte under norsk flagg og mannskap fra krigsutbruddet april 1940 og frem til 2. november 1944. Seilte deretter med, i hovedsak, tysk mannskap og under tysk flagg fra denne dato frem til hun ble senket i «Rigel-katastrofen» 27. november 1944 ved Tjøtta på Helgeland i Nordland. Tradisjonell robåt. Med tradisjonell robåt menes helst en robåt av de typene som ble brukt til kystfiske og hjemmebruk frem til ca 1900-1950. Tidsangivelsen er såpass uklar siden overgangen til motorbruk i båtene foregikk i denne tidsperioden, og at bruken av robåter derfor stadig ble mindre. Det foregikk også på denne tiden en sterk urbanisering, fraflytting fra landsbygden og motorisering av mange funksjoner i samfunnet. Bruken av robåter av de gamle typene ble likevel fortsatt i noen grad, særlig i fattigslige miljø og blant eldre folk. I tiden etter ca 1970 har interessen for tradisjonelle robåter igjen tatt seg opp, men nå helst blant folk som har følt et eller annet slags ubehag ved "den moderne utvikling", urbaniseringen og kommersialiseringen av alle mulige produkter og funksjoner i samfunnet. Blant alle produktene fra den gamle trearbeidskulturen, innehar de tradisjonelle robåtene de eldste tradisjonene (byggetradisjoner sannsynligvis tilbake til "bronse-"alder), de mest dynamiske og eventyraktige tradisjonene (handel, fraktfart og krigstog siden jernalder og i middelalder), og de mest spennende og dynamiske mulighetene for "moderne" mennesker, med friluftsliv og friske seilaser. Se også Ordliste til robåter Svein Greni. Svein Ådne Greni (født 23. juni 1953) er en norsk musiker (fløyte og saksofon), bosatt i Lillestrøm. Han er medlem av gruppa Undertakers Circus. Tidligere var han dirigent for Skjetten jente- og guttekorps. Greni jobber som lærer på Musikklinja (Musikk, dans og drama) ved Lillestrøm videregående skole, i fagene Fløyte hovedinstrument, Musikkorientering (MUO), ensemblespill og ensembleledelse. Svein Greni er onkelen til Øystein Greni, bandleder i den norske gruppa Big Bang, og har medvirket som saksofonist ved flere opptredener og innspillinger. Det er Svein Greni som spiller saksofon på hiten «Girl in Oslo». Gabriel Hauge. Dr. Gabriel Hauge (født 7. mars 1914 i Hawley, Minnesota, død 24. juli 1981 i New York City, New York, USA) var økonomisk rådgiver for President Eisenhower fra 1953 til 1958. Gabriel Hauge var sønn av pastor Søren Hauge, en utvandrer fra gården Hauge på Sandane i Gloppen i Sogn og Fjordane. Søren Hauge slo seg ned i Hawley, Minnesota hvor han talte Guds ord. Gabriel Hauge levde et liv på toppen av økonomiske avgjørelser i USA i etterkrigsårene. Han bestemte seg for å skrive sine memoarer som pensjonist i 1979. Helsen ble for dårlig, og i 1981 tok Hauge kontakt med "George B. Bookman", en velkjent journalist fra New York City, som hadde blant annet arbeidet i flere år for Time magazine og New York Stock Exchange. Bookman sa seg villig til å hjelpe, men Gabriel Hauge døde før prosjektet var fullført. Hauges familie var ikke interessert i å publisere boken. Bookman beholdt memoarene i mange år, før han donerte de til "Eisenhower Biblioteket" i Abilene, Kansas. Biografi. Samlingen av memoarer består av en del utkast der Hauge beskriver ganske detaljert om sin karriere. De første kapitlene beskriver farens emigrasjon fra vestlandsbygda Hauge i Gloppen kommune, og hvordan han tok seg til Minnesota som mange andre norske innvandrere. Her ble Søren, med den norske bokstaven "ø", omskrevet til Soren og han begynte som pastor i småbyen Hawley (som på den tid het "Yeovil"). Videre beskriver Gabriel sine studier, først Bachelorstudier ved den kristne høgskolen Concordia College, før han som 21-åring dro til prestisjeuniversitet Harvard i Massachusetts og fikk sin Mastergrad der. Hauge hadde taket på økonomiyrket, og han fikk innpass som sommervikar ved den føderale sentralbanken i New York, mens han ellers på året stod for forelesninger ved Harvard. I 1940 dro han til et nytt prestisjeuniversitet; Princeton på New Jersey. Studiet ble avbrutt av andre verdenskrig. Hauge lot seg verve til marinen, og skipet USS California. Han ble med på «Slaget om Leyte» i kampene for Filippinene mot japanerne, et av de største sjøslagene i historien. Tilbake ved Harvard tok Hauge sin doktorgrad i økonomi i 1947, og ble ansatt i Statsadministrasjonen i New York for bank- og økonomidepartementet. Her tar Hauge politisk standpunkt, og ble personlig venn av guvernør og republikaner Thomas Dewey, og hjalp han i presidentkampanjen i 1948, men de tapte mot Harry S Truman, med 24,105,812 mot 21,970,065 stemmer. Hauge giftet seg samme år med Helen Resor, datter av reklamepioneren Helen Lansdowne Resor. Hauge hadde studert Eisenhowers gamle taler, og ble selv en dreven taleskriver. Dette bidro trolig til at han fikk jobb som redaktør for Business Week magazine, og skrev mange ledere for bladet. Både Hauge og Dewey samlet seg bak Dwight David Eisenhower i nominasjon og kampanjer frem til valget 1952, som Eisenhower vant. I mellomtiden hadde Gabriel Hauge også hjulpet en annen venn, John Foster Dulles' kampanje til plass i Senatet i 1949 og Joe Hanley til Senatet i 1950. Gabriel Hauge var kanskje påvirket av den norske økonomen Trygve Haavelmo, og bidro til Sherman Adams, guvernør i New Hampshire, sitt sparsommelige budsjett som tok utgangspunkt i økonomiteoriene ved «balanced budget» (budsjett i balanse, rettet mot offentlig sektor). Adams ble hentet inn som stabssjef i Det hvite hus for President Eisenhower, mens Gabriel Hauge ble økonomisk rådgiver. Hauge hadde også en hånd med i Eisenhowers "«I shall go to Korea»"-tale. I sine memoarer går Gabriel Hauge tilsynelatende detaljert inn i beskrivelse av Eisenhowers kvaliteter, filosofi og forhold til større saker som blant annet trygdeordninger, subsidiering av landbruk og utdanningsstøtte. Memoarene er også innom Hauges kontakt med senere presidenter, og nevner både Kennedy, Johnson, Nixon, Ford og Carter. I 1958 ble Gabriel Hauge president i selskapet "Manufacturers Hanover Trust Company", en New York-lokalisert bank som spesialiserte seg på fond. Selskapet ble slått sammen med storbanken "Chemical Banking Corporation" i 1991. I slutten av august 1995 inngikk "Chemical Banking Corporation" og Chase Manhattan Corporation tidenes største bankfusjon. Dette ble toppet igjen av en ny fusjon med JP Morgan, den nye storbanken heter nå JP Morgan Chase, og sitter på verdier på 1.2 trillioner dollar. Etterkommere. «Jennifer Fleur Chandler of Princeton, N.J., was married yesterday to Stephen Burnet Hauge, a son of Helen Resor Hauge and the late Dr. Gabriel Hauge of New York. (…) She (…) expects to receive a law degree from Boston College next May.(…) Mr. Hauge is a writer and a seventh-grade teacher at St. Bernard's School in New York.(…) He received a master's in English from Middlebury. His father was special economic adviser to President Dwight D. Eisenhower and chairman of the Manufacturers Hanover Trust Company.» «Caroline Clark Hauge, an account executive for the J. Walter Thompson Company in New York, and William Bradford Crenshaw, a member of the class of '87 at the University of Virginia School of Medicine, plan to be married Aug. 31. The future bride, known as C.C., is a daughter of Mrs. Gabriel Hauge of New York and Jackson, Wyo.,(…), and of the late Mr. Hauge, chairman of the Manufacturers Hanover Trust Company and an economic adviser to President Dwight D. Eisenhower. (…) Miss Hauge attended the Brearley School and graduated from the Milton Academy and Dartmouth College. She is a granddaughter of the late Mr. and Mrs. Stanley B. Resor of Greenwich, Conn., and of the late Rev. S. G. Hauge, who was a Lutheran minister, and the late Mrs. Hauge of Hawley, Minn. Mr. Resor was president and chairman of J. Walter Thompson. His wife, Helen Lansdowne Resor, was a vice president and director of J. Walter Thompson. Mr. Crenshaw, formerly a geologist for the Amoco Production Company in Denver, graduated from Dartmouth, where he was elected to Phi Beta Kappa.» Richard Christy. Richard Christy er en amerikansk trommeslager og radiovert. Han spilte i en rekke heavy metal-band i sin musikerkarrière mellom 1989 og 2004. Han valgte da å forlate musikkverdenen, fordi han hadde fått jobb i radiobransjen. Han ble en del av Howard Sterns program, noe han fremdeles er. Lillestrøm videregående skole. Lillestrøm videregående skole,(LVS), tidligere Lillestrøm Interkommunale Høgre Almenskole og Lillestrøm Gymnas, kan føre sine røtter tilbake til den private middelskolen som ble startet i Lillestrøm i 1884. Skolen ligger sentralt bak kirken i Lillestrøm sentrum. De eldste av bygningene ble ferdigstilt i 1950 og ble offisielt åpnet i september 1951. Skolen er påbygd i 1958 og 1995. Mottoet til Lillestrøm videregående skole er Ars longa, vita brevis. Skolen er fortsatt en "teoretisk skole" som tilbyr utdanningsprogrammene studiespesialisering, musikk-dans-drama og medier & kommunikasjon. Skolen tilbyr også et særløp for fremmedkulturelle elever, både forberedende grunnkurs og treårig løp i studiespesialisering, i tillegg til musikk tilrettelagt (MDT). Lillestrøm videregående skole er også en IB World School. Lillestrøm videregående skole har et godt omdømme og tiltrekker seg elever fra hele Romerike. Når det gjelder resultater, gjør skolens elever det godt. Skolen regnes blant de beste skolene i Akershus innenfor sine studietilbud. Skolens temaprofil er "Gjensidig læring og utvikling gjennom internasjonalt samarbeid." Dette understreker at skolen satser systematisk på internasjonalisering. Skolen har bl.a. partnerskoler i Ghana, Spania, Tyskland og Frankrike. LVS er i tillegg medlem i ASPnet (UNESCOs skolenettverk). Skolen er også p.t. Comenius-skole og samarbeider for fjerde år på rad med skoler i Danmark, England, Frankrike og Tyskland. Studieretninger. Skolen hadde også i en årrekke et eget prosjekt som ble kalt Kjellerprosjektet eller "Forskerlinja". Skolen var forsøksskole som arbeidet med å utvikle læreplaner i et helt nytt fag, Forskningslære. Resultatene av utprøvingen ble etter innføringen av Kunnskapsløftet videreført i Teknologi og forskningslære. Under utprøvingen av dette nye faget var skolen pionerskole og samarbeidet tett med forskningsmiljøet på Kjeller (IFA, FFI, NILU). Dette samarbeidet er fortsatt viktig for LVS. Kultur. Lillestrøm videregående skole har en rikholdig kunstsamling hvor kjernen i samlingene er den unike aulautsmykningen med verk av maleren Henrik Sørensen samt maleri og trerelieffer av Dagfin Werenskiold. Det er blitt sagt om Lillestrøm videregående skole at kulturen sitter i veggene. Skolens Aula er for øvrig et utsøkt eksempel på 50-tallsarkitektur. Den er svært mye brukt som møte- og opplevelsessted for skolens egne elever og personale, men også for gjester utenfra. Aulaen er skolens sentrale vrimlested hvor elever opplever god kunst i skolehverdagen. Poor Rich Ones. Poor Rich Ones var et rockeband fra Bergen. Bandet ble dannet i 1989 av gitarist Espen Mellingen og vokalist Willy Marhaug, sistnevnte etterhvert bedre kjent under artistnavnet William Hut. Bandet første album "Naivety's Star" kom i 1996 og ble produsert av Jørgen Træen. For sitt andre album, "From The Makers Of Ozium", mottok bandet Spellemannprisen 1997 i klassen rock. Espen Mellingen forlot bandet under innspillingen av bandets tredje studioalbum "Happy Happy Happy", som ble produsert av Mark Trombino. Bandets fjerde og siste album var en samleplate. Sangene ble plukket ut av Joe Manyard, en indianer bandet tilfeligvis traff på en pub i USA. Manyard fortalte om sine overnaturlige evner, og ble bedt om å velge de sangene han likte best fra bandets tre album. Dette resulterte i samlealbumet "Joe Maynard's Favourites" som også innholdt to nye låter produsert av Even Johansen. I løpet av sin karriere turnerte bandet med hell både i Storbritannia og USA. Deres versjon av a-has «Hunting High And Low» ble hyppig spilt på britiske radiostasjoner, mens «Mummy», deres tolkning av «Mommy’s Home» fra den fransk-russisk-rumensk musikalen "Med Grimm og Gru" ("Rock’n Roll Wolves") ble mye spilt på radio i Norge. I tillegg laget de filmmusikk til den norske filmen "Besteborgere". I 2001 valgte vokalist Willy Marhaug å satse på solokarrieren som William Hut. Poor Rich Ones ble derfor lagt på is i 2002. Nedre Romerike. Nedre Romerike er nedre del av Romerike i Akershus fylke. Regionssenteret er Lillestrøm. Nedre Romerike består av kommunene: Aurskog-Høland, Enebakk, Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Sørum, og Skedsmo. Martin Nygaard. Martin Joyce Nygaard (født 27. mars 1960) er en norsk barnebokforfatter. Han er kjent for barnebokserien "Godteposen" og ungdomsbøkene "Autofokus", "Autopilot" og "Autonom". Martin Nygaard er oldebarn av forlegger William Nygaard d.e., barnebarn av arkitekt Andreas Wiel Nygaard og sønn av William Andreas Nygaard. Han er gift og har 5 barn med Victoria Dahr. Martin Nygaard har deltatt som klarsynt i TV Norges reality-serie "Jakten på den 6. sans" som ble sendt i 2008, der han og andre deltakere blir testet for sine synske evner. Martin Nygaard er i programmet uerfaren med sine evner, og han blir selv overrasket over resultatene han viser. Martin Nygaard er far til skuespilleren Annie Dahr Nygaard som blant annet spilte tittelrollen i "Appelsinpiken", en filmatisering av Jostein Gaarders roman regissert av Eva Dahr. Han er også far til skuespilleren Mikkel Dahr Nygaard som spilte Konrad i tre sesonger av "Johnny og Johanna", og far til skuespilleren Ida Maria Dahr Nygaard som spilte tittelrollen i "Lille frøken Norge", regissert av Hilde Heier. Martin Nygaard ble norgesmester i kunstløp i 1973, han har jobbet som tekstforfatter i reklamebyråene Bates, Strand&Lund, Form&Fakta og vant diplom i Form '83 for en opplysningsfilm. Han har skrev sangtekster for Espen Beranek Holm ("Balls'n Calls" og tekster til albumet "Sound of danger") og produsert Rock Videoer for The Cut ("Dance on Glass" sendt på NRK). Martin Nygaard skrev manuset til NRK-dramaet Fellesrommet sammen med Axel Hellstenius, kringkastet første gang i 1985. Samme år vant han FN-sambandet kortfilmkonkurranse med filmen "Ingigling mood", sendt på NRK i 1986 i en programserie ledet av Dag Åkeson Moe. Martin Nygaard har også skrevet dialogmanuset til episode 908 av Hotel Cæsar. Martin Nygaard er grunder og oppfinner av "InfoBox", datamaskinbaserte informasjonsterminaler basert på Commodore Amiga utplassert på Oslo City, Glasmagasinet, Trafikanten, på Karl Johan, Aker Brygge og Statens Informasjonstjeneste i 1989. Oppfinnelsen ble videreført i Madrid, Spania 1990 – 1992. Han er også en av grunderne bak nettstedet Norway.com, som ble startet opp basert på informasjonsdatabasen til InfoBox i 1996. Martin Nygaards barne- og ungdomsbøker er solgt i et samlet antall av ca. 40.000 eksemplarer i Norge, og bøkene hans blir utgitt i Danmark, Tyskland, Frankrike og Tsjekkia. Martin har svart belte i Tae Kwon Do, har mensatestet IQ på 155 (Cat) og er medlem av NBU, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere. Hans novelle "Løveungen som ikke kunne brøle" fra Godteposen 2 ble i 2009 valgt av Utdanningsdirektoratet til bruk i nasjonal leseprøve for 6. klassingene. "Godteposen". Barneboken "Godteposen" ble først utgitt på Grøndal Dreyer i 1995, og det er siden kommet seks bøker med «Godteposen» som serietittel. Bøkene består av litt over 20 lett humoristiske småfortellinger med god moral. Historiene ble laget ved at forfatteren fortalte norske historier for sine to eldste barn da de bodde i Spania. Historiene tok han opptak av på en kassettspiller, og etter 19 år som foreldre og fem barn har det blitt en stor samling barnehistorier. De beste setter han sammen til nye Godteposebøker. Godteposebøkene har fått god omtale i media fordi de passer til høytlesningsstunder mellom foreldre og barn. Historiene er etter forfatterens mening «passe sprø, fengende, og med en god, men ikke klisjebefengt, moral». "Autopilot". Autopilot er den første ungdomsboken av Martin Nygaard. Den handler om å være gutt i tenårene og er delvis selvbiografisk med situasjoner og følelser fra forfatteres egen oppvekst på 1970-tallet. Martin Nygaard har selv fortalt at han som tenåring ble provosert av ungdomsbøker som ikke er realistiske, men bare skildrer den stereotype ungdommen som har problemer. Han skrev derfor første utkast til Autopilot allerede som 16-17-åring. Boken beskriver på en ærlig måte hvordan det kan være å være ungdom, og er gjennom en dramatisk handling og et enkelt språk spesielt rettet mot unge gutter som vanligvis ikke leser bøker. Oppfølgerboken "Autofokus" handler om hovedpersonen Laurits Liguster i halvåret før handlingen i Autopilot begynner. Denne boken er også utgitt i Danmark på Uhrskov Forlag, og i Tyskland på Abenthauer Verlag. Oppfølgerboken "Autonom" handler om hovedpersonen Laurits Liguster i 10. klasse, og starter der handlingen i Autopilot slutter. Porsgrunn/Skien. Skien/Porsgrunn/Bamble er et tettsted i Telemark Fylke. Porsgrunn/Skien er definert som ett sammenhengende tettsted av SSB, men i realiteten så er det Skien/Porsgrunn/Bamble. Det er det totalt innbyggere fordelt på de tre kommunene. Skien og Porsgrunn utgjør den sentrale del av Grenlandsregionen som er en flerkjernebyregion. Hvor Skien har et inbyggertall på, Porsgrunn med og Bamble. Storbystatus. Tidligere var det vanlig fra rikspolitisk hold å se Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø som landets storbyer basert på kommunestørrelse og byenes funksjon som landsdelshovedstader. I senere år har det blitt mer vanlig å inkludere Porsgrunn/Skien/Bamble, Drammen og Sarpsborg i storbygruppen fordi dette i realiteten er storbyer i kraft av innbyggertall på rundt 100 000 i tettstedet og mange av de samme samferdselsutfordringer og sosiale utfordringer som de andre storbyene, selv om ingen enkeltkommuner har like mange innbyggere som eksempelvis Kristiansand. Skadereduksjon. Skadereduksjon viser til politikk, behandlingstilbud og prosjekter som har til hensikt å redusere helsemessige, sosiale og økonomiske skader og problemer forbundet med bruken av tobakk og psykoaktive stoffer. Det er en evidensbasert og kostnadseffektiv tilnærming som er fordelaktig for den enkelte, såvel som for samfunnet som helhet. Skadereduksjon kan gjennomføres parallelt med strategier for å redusere eller eliminere inntak av narkotika, alkohol og tobakk. I et folkehelseperspektiv bør man imidlertid gjøre hva man kan for å redusere skader her og nå, i stedet for å vente på at de som i dag benytter tobakk eller rusmidler skal slutte med det. For mange mennesker med en problematisk rusbruk vil det være uaktuelt å slutte helt med rusmidler, mens andre vil kunne motiveres til å redusere inntaket til et mindre skadelig nivå. Det grunnleggende i begge elementer er at det å skulle endre menneskelig atferd må baseres på en prosess med tilrettelegging og samarbeid der hver enkeltpersons verdighet respekteres. Det finnes solid dokumentasjon for at skadereduksjonstiltak har en positiv effekt både på individ- og samfunnsnivå, og bidrar til økt opplevd livskvalitet, bedre helse og økt livslengde. Substitusjonsbehandling ved opioidavhengighet. Metadon og andre opiater som blir medisinsk foreskrevet for opioidavhengige reduserer dødeligheten blant heroinavhengige; reduserer risiko for hiv-infeksjon, hepatitt B og C; muliggjør behandling av hiv-positive opioidavhengige; øker sannsynligheten for å oppdage sykdommer tidlig; reduserer illegal bruk av heroin, særlig injeksjonsbruk; gir økt sosial tilpasning og en bedre hverdagsstruktur. Sett i et folkehelseperspektiv er det derfor gode grunner til at opiatavhengige bør få tilbud om substitusjonsbehandling med syntetiske opiater som Metadon og Subutex (buprenorfin)eller farmasøytisk heroin (diamorfin).- Brukt på denne måten frembringer ikke opiatene sterk eufori hos brukeren, men fjerner suget etter illegale opiater, og opiatabstinenser. I henhold til det norske regelverket for Legemiddelassistert rehabilitering skal substitusjonsbehandling utelukkende benyttes som et rehabiliterende tiltak. Det er ikke adgang til å drive skadereduksjon (se også Legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Substitusjonsbehandling tilpasses likevel de dårligste opiatavhengige i mange regioner, på en måte som er i tråd med prinsippene for skadereduksjon. Substitusjonsbehandling med diamorfin (heroin). Flere land i Europa tilbyr medisinsk forskrevet, eller farmasøytisk, heroin (diamorfin) til heroinavhengige. I Sveits er et vedlikeholdsprogram med heroin fullt integrert i det offentlige helsevesenet, i til sammen 38 sentra. Det Sveitsiske er generelt regnet som en suksess, og en verdifull komponent i landets overdordnede rusmiddelstrategi, se. Storbritannia har hatt et system for vedlikeholdsbehandling med heroin siden 1920. I løpet av 1960-årene ble substitusjonsbehandling med Metadon utviklet i USA, og mange opiatavhengige briter valgte utover 1970-tallet å bytte til dette stoffet. I dag kan substitusjonspasientene selv velge om de ønsker diamorfin eller Metadon for injisering eller oralt inntak. Forskrivning av diamorfin fra fastleger er nesten opphørt (ca 250 pasienter pr april 2009). Pasientene som tidligere fikk diamorfin får nå Metadon for oralt inntak, eller i sjeldne tilfeller injiserbart Metadon. Fra politisk hold er det imidlertid fortsatt interesse for diamorfinbehandling. Det har derfor blitt gjennomført en stor undersøkelse de senere årene, kalt the RIOTT trials (Random Injectable Opioid Test Trials). Nederland har også hatt flere studier av vedlikeholdsbehandling med heroin. Disse studiene er imidlertid beheftet med metodologiske problemer, noe som gjør det vaskelig å vurdere verdien av behandlingen. Det første og hittil eneste vedlikeholdsprogrammet med heroin i Nord-Amerika er i Vancouver og Montreal, Canada. For tiden er det over 80 heroinavhengige som ikke har hatt nytte av andre former for behandling som deltar i Sprøytebytte, tilgang til sterile sprøyter. Prinsippene i skadereduksjon innebærer at kanyler bør være lett tilgjengelig der sprøytebrukerne befinner seg, og gjerne gratis. På steder der tilgangen på rene sprøyter er god nok er HIV smitte mye mindre utbredt i forhold til der hvor tilgjengeligheten er begrenset. Heroin og andre illegale rusmidler involverer ofte bruk av kanyler for injisering. Der tilgangen til rene sprøyter er begrenset, blir nålen ofte brukt flere ganger, og ofte av flere brukere. Som et resultat av dette, kan infeksjoner som HIV eller Hepatitt C smitte fra en bruker til andre. Sprøyterom. Boks til å samle sprøytespisser Sprøyterom er legale klinikker, under tilsyn, som er opprettet for å redusere helseproblemer og for å unngå følgene som kommer av at brukere injiserer illegale rusmidler med dertil påfølgende uroligheter for offentligheten. Sprøyterom tilbyr et sted med sterilt injeksjonsutstyr, informasjon om rusmidler og helse, info om behandling, og tilgang på helsepersonell. Noen steder tilbyr konsultasjoner, hygieniske tjenester, til forkomne og resurssvake mennesker. De fleste sprøyterom forbyr kjøp og salg av illegale rusmidler. Noen steder tillater bare lokale brukere og har egne inntakskriterier. Evaluering av sprøyterom viser at det generelt bidrar til å redusere problemer som er relatert til risikabel injisering og eventuelle skader, inkludert absesser, overdoser og smitte. Det første og eneste sprøyterommet i Nord-Amerika åpnet i Vancouver, Canada i September 2003. Det fins 47 sprøyterom i Europa. Flere faktaopplysninger om sprøyterom kan hentes på I løpet av 5 år i drift, så har sprøyterommet i Sydney behandlet 1700 tilfeller av farlige overdoser uten et eneste dødsfall. DanceSafe. DanceSafe er en ideell organisasjon som fins i USA, hvor frivillige er tilstede på raveparty og o.l. arrangementer, der de utfører gratis tester av piller som er kjøpt under forutsetning av at det er Ecstasy. Slike analyser er akseptable initiativ for tilhengere av skadereduksjon fordi Ecstasy som er solgt på svartebørs er vanligvis uren, og kan inneholder ukjente kjemikalier som kan være til skade for brukeren. DanceSafe selger ikke Ecstasy eller andre rusmidler, men utfører kjemisk analyse av brukernes piller. Lignende tiltak har blitt foreslått, og i noen tilfeller innført for å teste renhetsgraden også i andre rusmidler. Ravesafe var det første tiltaket i Australia som hadde som målsetting å nå ut til folk som gikk på raveparty, utført i Sydney i 1993 av NSW USers & AIDS Association som en del av TRIBES proskjektet. I Melbourne organiserte man på selvstendig grunnlag Ravesafe Melbourne i 1995. Dette proskjektet mottok statlig finansiering i 1997. Kritikk av skadereduksjon. Kritikere hevder at tiltak for skadereduksjon kan oppmuntre til risikabel atferd. Det finnes imidlertid ikke empirisk dekning for påstanden. Kunsten å fortelle. "Kunsten å fortelle" er det tredje albumet til Klovner i kamp. The Riches. The Riches (også stavet "The Ri¢hes") er en amerikansk TV-serie med Eddie Izzard og Minnie Driver i hovedrollene. Tittelen på serien skulle opprinnelig være "Low Life", men dette ble senere endret. Serien ble utviklet av Dmitry Lipkin, og den første episoden, skrevet av Lipkin sammen med Eddie Izzard, ble sendt på amerikansk TV den 12. mars 2007. Plott. Serien kretser rundt Izzard og Driver som Wayne og Dahlia Malloy, et Paveepar som reiser rundt med sine tre barn Di Di, Sam og Cael og lever av småsvindler og tyverier. I første episode av serien slipper Dahlia ut av fengsel, og i løpet av sitt to år lange fengselsopphold har hun blitt avhengig av narkotika. I hennes fravær har Wayne og barna fortsatt med svindling over hele landet, og etter å ha hentet Dahlia i fengselet og avgitt paveeleiren et raskt besøk reiser de videre for å unngå et arrangert ekteskap som planlegges for Di Di. Wayne stjeler slektens sparepenger, og familien flykter. Etter å ha truffet på noen slektninger involveres Malloy-familien i en bilulykke, hvor et meget rikt ektepar omkommer. De forstår at de ikke kan returnere til paveeleiren, og de bestemmer seg i stedet for å ta identiteten til det døde ekteparet (Doug og Cherien Rich). Eksterne lenker. Riches, The French Open 1979. French Open 1979 ble spilt i mai på Roland Garros-stadion i Paris og er en tennis-turnering på grus. Björn Borg vant singleturneringen for herrer for fjerde gang og Chris Evert-Lloyd vant sin tredje singletittel for damer. Brødreparet Sandy og Gene Mayer vant doubletittelen for herrer. Wendy Turnbull som tapte damefinalen i single vant både double- og mixeddoubleturneringen sammen med henholdsvis Betty Stöve og Bob Hewitt. Brookland. Brookland er et nabolag i den nordøstre kvadrant av Washington, D.C., historisk sentrert rundt "12th Street NE". I området finner man også et stort fransiskanerkloster, "President Lincoln and Soldiers' Home National Monument" (med en hytte der president Abraham Lincoln tilbragte sommerene 1862, 1863 og 1864 for å komme seg unna sommerheten og det hektiske liv nede i Washingtons bebyggelse, ca 5-6 km unna.) Området omfatter også Catholic University of America, Basilica of the National Shrine of the Immaculate Conception, Pope John Paul II Cultural Center, Trinity Washington University og den amerikanske katolske bispekonferanses kontoranlegg og møtelokaler. Budeie. Melking av kyr var en av budeias viktigste daglige gjøremål. I dag er dette historie, og bildet er tatt på et museum i England. a> for omreisende fotograf på slutten av 1800-tallet. Budeie er en tradisjonell yrkesbetegnelse for en kvinne som har ansvaret for fjøsstellet på en gård eller på en seter. Budeia på gården var som regel bondekona sjøl, men det kunne også være et annet kvinnelig familiemedlem eller en tjenestejente. Familiesituasjonen og gårdens størrelse var avgjørende. Inntil 1800-tallet var fjøsstell et rent kvinneyrke i Norge, og de fleste steder var dette situasjonen på begynnelsen av 1900-tallet, da fjøsstellet ble mannsarbeid samtidig som levering av melk til meieri ble en viktig del av produksjonen på gården. Budeias arbeid besto i å fore og stelle storfe og småfe. Hun melket og foredlet melkeproduktene i tiden før meieridrift. Melken måtte foredles til ost og smør for å kunne oppbevares og for å kunne transporteres over store avstander. En seterbudeie hadde ansvaret alene for husdyr og melkeproduksjon. I store deler av det indre Østlandet var det vanlig at budeia hadde soveplass i i fjøset. Eilert Sundt skriver mye om dette i avhandlingen Sædeligheds-Tilstanden i Norge, og han startet en kampanje for å få slutt på denne skikken. Budeias mannlige motstykke oppstod fra begynnelsen fra 1815 og fremover i form av sveiseren. En god budeie måtte også kunne lokke. Hennes spesielle lokkesang skulle samle husdyra. Lokkesangen til budeiene har vært til inspirasjon for mange norske kunstnere. Edvard Grieg lærte norsk folkemusikk å kjenne av budeiene han traff under vandring i fjellheimen. Gjendine Slålien var en av landets best kjente budeier; hun traff flere ganger Edvard Grieg, og flere av hans verk er inspirert av Gjendines sang. Begrepet "budeie" brukes også i overført betydning om en (rural?) selvstendig kvinne. Jf. med kåringen av årets budeie. Timo Kotipelto. Timo Kotipelto (født 15. mars 1969 i Lappajärvi) er en finsk sanger, best kjent fra power metal-bandet Stratovarius og solo-prosjektet Kotipelto. Timo Kotipeltos første band var Filthy Asses, et amatørband som lagde coverlåter og ga ut én EP. Sommeren 1994 søkte Timo Kotipelto om plassen som vokalist i Stratovarius, som trengte en vokalist etter at gitarist Timo Tolkki bestemte seg for å slutte å håndtere vokalen i bandet. Kotipelto ble akseptert og i 1995 ga han ut sitt første album med Stratovarius, "Fourth Dimension". Bandet økte sin popularitet, men i 2003 hadde bandet interne problemer og Kotipelto forlot Stratovarius sammen med trommeslageren Jörg Michael. Begge returnerte til Stratovarius som ble «gjenforent» i januar 2005. I 2001 koret Kotipelto på Sonata Arcticas album "Silence". I 2002 startet Kotipelto et soloprosjekt kalt Kotipelto. Bandet Kotipelto har gitt ut tre studioalbum, det seneste i april 2007. Åndalsnes Idrettsforening. Åndalsnes Idrettsforening er en idrettsforening fra Åndalsnes i Møre og Romsdal. Foreningen ble stiftet 25. mai 1917. De har aktiviteter innen både fotball, håndball, ski og turn. Fotball. Seniorlaget spiller i 3. divisjon avd. 18. Laget er hjemhørende på Øran stadion, på Åndalsnes. I mai 2007 ble det lagt kunstgress på Øran og 25. mai var det offisiell åpning av banen samtidig som ÅIF feiret 90 år. I 1995 hadde ÅIF sin beste plassering noensinne da de rykket opp i 1. divisjon avd. 1, hvor de havnet på 10. plass med 18 poeng. Men året etter var laget nede i 2. divisjon igjen. Toppakning. Toppakning liggende på toppen av en motorblokk Ei toppakning er en pakning som skal sitte på toppen av motorblokken, mellom blokken og sylindertoppen for å isolere sylinderne og skape kompresjon, og hindre kjølevæske og motorolje fra å komme sammen og/eller ned i sylinderne under drift. Gåen toppakning. Å ha en gåen toppakning er et vanlig problem, spesielt med litt aldrende biler. Problemet kan oppstå når som helst i en bils eksistens, men vanligvis ikke før den har noen kilometer på samvittigheten, minst som regel 100 000 eller mer, selv om dette igjen er svært lavt. Først etter 200 000 kilometer er det ventet at en bil kan få dette problemet. Det bør ikke kjøres med en bil med gåen toppakning. Aluminium, som brukes i lettmetallsylindertoppene er lettere enn støpejernstopper, men kan også bli mye varmere, og sette mer press på pakningen. Dersom dette hender, kan pakningen sprekke. Resultatet er at det kan pumpes kjølevæske over i oljen, og det kan forekomme en såkalt hydrolock, hvor de glovarme sylinderne blir oversvømmet med kjølevæske, som ikke kan komprimeres, og dermed kan heller ikke motoren beveges. Dersom det gjøres forsøk på dette kan dette bøye stempelpinner, og motoren kan bli uøkonomisk å reparere. En annen ting som også kan forekomme er at eksos pumpes over i bilens kjølevæskesystem og presser vann ut, og skaper et enormt trykk, som i sin tur igjen kan skade motoren voldsomt. Tydelige tegn på at toppakningen kan være gåen er at bilen har blålig tykk eksos når den er varm. Driftsvarme bensinmotorer bør ikke avgi tykk eksos, dette er et tegn på slitasje. Det er også lett å se hvis bilen begynner å bruke mye kjølevæske, og det ikke er tegn til synlige lekkasjer. Inni bilen under kjøring kan en også finne ut om bilen begynner å få dårlig toppakning – temperaturnålen begynner å «vandre», det vil si at den kan stige opp til 100 grader, bilens egentlige kokepunkt, hadde det ikke vært for kjølevæsken. I det neste øyeblikket kan nålen falle helt til 70-80 grader. Motortemperatur skal være stødig under kjøring, men det er ikke umulig at den kan stige ved kjøring i oppoverbakker. Reparasjon. Toppakningsreparasjoner er dyre, da alt over motoren må demonteres, slik som luftfilter, fordeler, forgasser og flere kabler. Deretter må toppen skrus av, og pakningen kan fjernes. Etter at en toppakning har gått er det vanlig å planslipe kanten på motorblokken slik at den blir glatt og jevn igjen – dette fordi metallet kan såvidt vri seg i den sterke varmen som dannes. Deretter monteres den nye pakningen. I tillegg må det skiftes olje (og helst filter) på bilen. Derfor er det ikke umulig, eller uvanlig at toppakningsoperasjoner hos merkeverksted på semi-nye biler (1990-tallet) kan overstige 10 000 kroner. Anders Lysne. Anders Olson Lysne (født 1764, død 1803) ledet Lærdalsbøndene sin protest mot militærtjeneste i tillegg til arbeidsplikt på Kongeveien. Han ble dømt til døden og halshugd i juni 1803 i Bergen. Operasjon Thamen-ol-A’emeh. Operasjon Thamen-ol-A’emeh (også kjent som Operasjon Thamin al-Aimma) ble Irans første større seier på slagmarken. Dette var det tredje slaget om den viktige storbyen Abadan i Irak-Iran-krigen som da hadde vært beleiret i ett år. Forspillet. Siden oktober 1980 hadde en av Irans viktigste handelsentre med oljeterminal og oljeraffineri i Khuzestan vært beleiret på tre sider. Store irakiske hærstyrker behersket overgangsstedene langs Karun-elven der ingeniørstyrker hadde konstruert flere broer og anlagt veier for frakt av tyngre last. Abadan lå på en innlands øy med Shatt al-Arab-floden på den ene siden og saltvannsmyrer på den andre siden. Med flere elver mot nord og øst var ikke området egnet for mekanisert krigføring. Topografien gjorde også en fullstendig beleiring av byen umulig, særlig på grunn av saltvannsmyrene som var under iransk kontroll – og som hver natt i ly av mørket tillot iranerne å etterforsyne sine styrker via en luftbro til Abadan med helikoptre og mindre transportfly. Sommeren 1981 hadde de iranske styrkene maktet å opprette en frontlinje fra østbredden ved Bahmanshir-elven mot Abadan. Denne vendte mot Karun-elvens østlige bredde fra sør og sørøst og var holdt av irakerne i en lomme i en strekning på cirka femten til tjue kilometer. Den irakiske lommen gjorde beleiringen av Abadan mulig, men de rundt 50 000 til 60 000 irakske soldatene var sårbare. Dersom iranerne ville forsøke med et gjennombrudd, ville landskapet hindre forsvar mot de iranske styrkene fordi de da ville ha Karun-elven i ryggen. Dette var den iranske staben klar over. Planleggingen av et angrep hadde blitt gjort med kjennskap til topografien da de startet arbeidet med forberedelsene langs frontlinjen fra sør til nord. I forveien hadde irakerne lansert en ny offensiv mot den beleirede byen. Denne ble kjent som "det andre slaget om Abadan" i juni-juli 1981. Store styrker ble overført til lommen mot Abadan og over Karun-elven, men tross flere angrep og tungt artilleribombardement holdte forsvarerne i garnisonen ut, tross et irakisk overtak på seks angripere for hver forsvarer. Irakerne forsøkt å avbryte iranernes luftbro med sine kampfly og skal ved en anledning ha skutt ned fem Bell 214 helikoptre på ti minutter. De iranske styrkene, i motsetning til irakerne var aktive med aggressive patruljer, mindre taktiske fremstøt mot taktiske holdepunkter og småskala angrepsoperasjoner i hensikt på å forstyrre irakerne på den andre siden av frontlinjen. Dette tjente i tillegg som en avledningsmanøver, for ved stadige kamp og artilleriutvekslinger kunne troppeforflytting, logistisk oppbygging og ingeniørsmessig innsats kamufleres på den iranske siden. Fra den irakiske siden ble taktisk rekognosering sjeldent gjennomført. Det ble ikke sendt ut patruljer eller observatører. De irakiske militære foretrakk å ligge lavt i sine utbygde bunkeranlegg og skyttergraver. Operasjonen. Thamen-ol-A’emeh som offensiv var delt i flere faser. Den første fasen, avledningsmanøvreren, startet den 2. september med et tungt artilleribombardementer langs Kharkeh-elven, til nord på den sentrale delen av frontavsnittet mellom Ahavaz og lommen mot Abadan. Dette var startpunktet for en rekke mindre angrep med 30 000 iranerne som «avsløret» sin tilstedværelse og sine hensikter for irakerne. Irak trodde at det vil være der den varslede offensiven skulle begynne, forflyttet reservestyrker og frontstyrker mot det punktet hvor forsvaret ble forsterket. I mellomtiden startet iranerne deres egne forflyttinger langs lommen. 15 000 til 20 000 regulære soldater i mekaniserte enheter og infanteristyrker var i all hast sendt til Bahmanshir-elvens østbredde. 24. september startet den andre fasen, luft bombardement mot taktiske mål langs frontlinjen mot Abadan med intenste flyangrep og angrep av kamphelikoptre. Hele lommen angrepet fra luften, mens de siste forberedelsene for storangrepet ble fullført på to til tre dager. Slaget om Abadan begynte om midnatt den 26. september 1981. I løpet a natten krysset to regulære divisjoner Bahmanshir-elven over til Abadan, løftet beleiringen mens kraftige fremstøt i to retninger hamret mot de irakiske forsvarstillingene. Under angrep fra tre kanter ble irakerne overrasket av iranerne, som sendt inn kolonner av infanteri, støttet av stridsvogner og pansrede transportkjøretøyer og skapte store gap i irakernes forsvarslinjer. Iranerne utnyttet gapene til å rulle opp de irakiske styrkene fra flankene og rygg. Det irakiske forsvaret kollapset etter få timer med kamp. Flere avdelinger var avskåret g omringet av iranerne som nærmerte seg Karun-elvens østbredd. Den irakiske ledelsen i Bagdad reagert på den overraskende nyheten om angrepet fra uventet hold ved å kommandere Republikanergardens 10. pansrede brigade til motangrep. Men fra Abadan rykket den 92. iranske pansrede divisjon mot nord, angrep inn i irakernes høyre flanke, som kollapset på nytt. 10. irakiske panser brigade angrep den ene av de tre iranske kolonnene i et frontal angrep, men ble stoppet og med tap av over en tredjedel av sine stridsvogner. Etter elitebrigaden var slått med stor tap var de irakiske troppene, som bestod av to divisjoner, drevet på flukt og var i oppløsning. Irakerne forlot sine stridsvogner og tyngre kjøretøyer samt artillerienheter. Broene over Karun-elven var bombet i stykker av iranske F-5E jagerbomberne 27. september, så den irakiske ingeniørbrigaden med ansvar for pongtongsbroer begynte straks å legge ut nye broer over elven. Andre irakere tydde til forskjellige farkoster og flåter for å komme seg i sikkerhet over elven. Men den 29. september var flere bataljoner avskåret og tvunget til å overgi seg. De irakiske tapene var store. All materiell fra stridsvogner til ammunisjonsdepoter ble erobret av iranerne som hadde støtte av sine kamphelikoptre som ble benyttet for angrep med TOW-missiler mot stridsvognsenheter og overføre luftbårne styrker til nøkkelpunkter for å angripe irakerne i ryggen og på flankene. Operasjonen ble gjennomført med mesterlig samarbeid mellom de ulike våpengrener. 9 AH-1J Cobra kamphelikoptre og 3 Bell 214 og 2 Chinook transportshelikoptre ble skutt ned. Etterspillet. Ut av minst seks brigader som tilsammen utgjort to divisjoner skulle flere tusener irakerne ha blitt drept, såret eller tatt til fange. Et anslag er på mellom tre og fire tusen. Den høyeste gjetningen etter slaget var på 8 000 døde, sårede og fanger på hver side. Dette anslaget er ansett for å være for høyt. De iranske tapene er ikke kjent, men var betydelige ettersom det var innrømmet store tap fra iransk hold. Likevel var de antagelig noe mindre enn de irakiske. Med beleiringen av Abadan opphevet, og den østlige bredden av Karun-elven erobret tilbake, var lommen tilintetgjort. Veiforbindelsen Ahvaz-Abadan ble åpnet på nytt. Trusselen mot de nærliggende byene Bandar e-Mahshar og Bandar e-Khomeini var borte. Bare byen Khorramshahr gjensto, men var ikke lenge strategisk viktig. Men et alvorlig tilbakeslag hendt den 29. september da et C-130H Hercules transportfly havarerte på veien til Teheran med deler av den iranske staben ombord. Forsvarsminister Fakouri, stabsjef general Fallahi, hærens stabsjef og den regionelle pasdaran-kommandanten omkomm sammen med 35 andre. 24 sårede overlevde havarie. Det var et hardt slag mot den iranske krigsledelsen med tapet av flere kompetente offiserer som var uerstattelig. Marina Wandruszka. Marina Wandruszka (født 1954 i Wien) er en østerrikskfødt tysk klassisk teaterskuespillerinne. Hun er oppvokst i Wien og Venezia, og studerte skuespill i Wien. Wandruszka har siden 1985 vært fast knyttet til Thalia Theater i Hamburg, og har tidligere vært engasjert ved teatre i Bremen og Zürich. Hun har også virket som teaterregissør ved Staatstheater Braunschweig, Staatstheater Schwerin, Schauspielhaus Dortmund, Nürnberger Oper og i Nederland, samt for TiK (Thalia in der Kunsthalle). Hun har oversatt stykker av Carlo Goldoni fra italiensk og underviser også ved Hamburger Hochschule für Darstellende Kunst. I tillegg til teaterroller har hun hatt noen få filmroller, bl.a. som forsvarsadvokat i "Stammheim". Dzyans Bok. Dzyāns bok (eller Dzāns bok) er angivelig en urgammel esoterisk tekst som ligger til grunn for Helena Petrovna Blavatskys bok "The Secret Doctrine" («Den hemmelige lære», 1888), og Alice A. Bailey i hennes verk "A Treatise on Cosmic Fire" («En avhandling om den kosmiske ild», 1923). Religionsvitenskapen har ikke identifisert "Dzyans bok", og det er hevdet at den er fiktiv og kun en fabrikasjon av Blavatsky (og/eller Bailey). Andre har hevder å ha identifisert den i ulike esoteriske verker innen buddhisme, kabbalisme og sufisme. Blavatsky forklarer Dzyāns Bok som Jainismens esoteriske og tapte urtekst, og hevdet at den eksisterte i oversettelser til kinesisk, tibetansk, og mongolsk. I løpet av de årene som er gått siden Blavatskys utga sitt bok har "Dzyāns bok" fortsatt ikke dukket opp. Rgyud-sDe (Tantra-seksjonen) av Tenguyr. Blavatsky omtalte "Dzyāns bok" som en del av Kiu-Tes bøker. I 1975 ble det oppdaget at «Kiu-Te» er en transliterasjon av det tibetanske navnet for Tantra. Oppdagelsen gikk relativt upåaktet hen, kanskje fordi den ble publisert på nederlandsk og hadde en begrenset leserkrets. I 1981 ble samme oppdagelse gjort på nytt, uavhengig av den første, og publisert i 1983. Den jesuittiske paterens beskrivelse av "Kiu-Tes bøker" og "Kiu-Tes dharma" har paralleller med den hemmelige og muntlige lære som på tibetansk kalles "Yar gyi sang thal chen po" – «den store loddrett oppadgående veien [mot det klare opprinnelige lyset som ses i dødsøyeblikket]», og som nevnes i første del av «Den Tibetanske Dødeboken». Kālachakra Tantra. Under tittelen «Stillhetens røst» utga Blavatsky i 1889 en annen tekst fra «den samme serie [av tekster] hvorfra Stanzene fra "Dzyans bok" er hentet, og som "Den hemmelige lære" er basert på». Der finnes utsagnet: «Ønsker du å bli en Yogi av «Tidens sirkel» (kālachakra)»? I 1927 utga Alice Leighton Cleather og Basil Crump en faksimileutgave av «Stillhetens røst» i Peking, etter forespørsel fra den 9. Panchen Lama (1883–1937), «som den eneste sanne fremstilling på engelsk av hjertets lære i mahayāna». Den 9. Panchen Lama bidro med en kort melding om veien til frigjøring, og var en linjeholder innenfor kālachakra-tradisjonen som etablerte flere sentre for studier av Kālachakra Tantra i Tibet og Mongolia. Læren i "Dzyāns Bok" skal stemme overens med Kālachakra Laghu Tantra, selv om ingen vers fra "Dzyāns bok" ennå er blitt verifiserte eller sett av andre enn innvidde. Jñāna («Dzyān») er også tittelen på den femte og siste seksjonen av Kālachakra Laghu Tantra. I 1984 ble det fremmet en hypotese om at "Dzyans bok" kan ha vært en del av den forsvunne teksten Kālachakra mūlatantra. Dzyāns bok. Blavatsky omtalte "Dzyāns bok" som første del av Tenguyr i den tibetanske buddhistiske kanon. Den forekommer imidlertid ikke i 12 offisielle versjoner av denne tekstsamlingen. Hva som imidlertid er klart, var at navnet Dzyān − ifølge Blavatsky − var kjent av orientalister i hennes samtid "under et annet navn:" «Selv om en stor del av de verker på sanskrit, kinesisk og mongolsk som er sitert i de foreliggende bind visselig er kjente av enkelte orientalister, er hovedverket − det som stanzerne er hentet fra − ikke i europeiske bibliotekers besittelse. Dzyans (eller Dzans) bok er fullstendig ukjent for våre filologer, eller de har ikke under noen omstendighet noensinne hørt om den under dens nåværende navn.... Størstedelen av de gitte lærdommer finnes spredt omkring i hundrevis og tusenvis av sanskrit-manuskripter, hvorav noen er oversatt... mens andre venter på å bli det. Enhver filolog har derfor muligheten til å verifisere de utsagnene som her er gjort, og å få verifisert de fleste sitatene. Noen få nye faktaopplysninger... og passasjer som er sitert fra "kommentarene," vil bli funnet vanskelig å oppspore. Flere av lærdommene har dessuten hittil blitt overlevert muntlige; men også de er i enhver henseende funnet i de nesten utallige bind som utgjør braminenes, den kinesiske og den tibetanske tempel-litteratur.» "Dzyān", som moderne orientalister kaller Jain, er nevnt allerede i 1911-utgaven av Encyclopædia Britannica. Det er også nevnt i 5. utgave (1969) av Aschehougs konversasjonsleksikon. Lingvistiske bevis. «DAN, som i moderne kinesisk og tibetansk fonetikk er blitt til CH'AN, er den generelle benevnelse på de esoteriske skoler og deres litteratur. I de gamle bøker ble ordet "Janna" definert som «å forandre seg selv gjennom meditasjon og innsikt», en ny, indre fødsel. Herav DZAN, fonetisk DJAN, «Dzyans bok». Tidlig mellomkinesisk uttale (6. – 10. århundre) av Ch'an er "DZIAN". Oversettelsene til kinesisk av Mahāyāna-tekster fra India og Sentral-Asia i de første århundrer e.Kr. inneholder oversettelsesfeil. Gandhâri-hypotesen, som ble fremmet i 1960-årene av John Brough og andre, forklarer feilene ved å hevde at de tidligste oversettelser av buddhistiske tekster til kinesisk og tibetansk ikke var basert på originaler skrevet i sanskrit – men i Gandhâri Prâkrit, hvor ord ble skrevet og uttalt på forskjellige måter. I 1998 utga Daniel Boucher en analyse av hypotesen i lys av den kinesiske oversettelsen av Boken om den hvite Lotusblomstens Gode Lov, foretatt av Dharmaraksha den 15. september 286, ved å sammenligne den med sanskrit-teksten, oversatt av Kern. Ord i Gandhāras Prâkrit dialekter ble forvekslet med sanskrit. "Jhana" ble uttalt "jana" (kort vokal) i nordvestlig Prâkrit. Og "Dhyâna" ble uttalt "Jâna" (lang vokal). I Kharoshti document no 511 fra Niya, Sentral Asia, er "dhyâna" skrevet "jâna": "te jâna parami gate" – «de oppnår mesterskap gjennom meditasjon». Når en person gjenga høyt en tekst i sin egen dialekt, kunne ord med forskjellige meninger høres likelydende ut og være uadskillelige for øret. Hvis dentale pauser (tungen presset mot tennene) mellom vokaler var hørbare, må vi anta at ord som ble innledet med en J ble skrevet D og uttalt Z. I en segl-inskripsjon fra Taxila, Sentral Asia, er det skrevet «mahadhana» istedenfor det korrekte «mahajana». Hva som er uttalt Z, er skrevet D og deretter forvekslet med DH. Da Blavatsky brukte navnet Dzyân, istedenfor Jain, var det sannsynligvis den korrekte uttale, mens vestlige filologer ikke forstod Prâkrit ortografi før 1998. På samme måte hadde sentralasiatiske og kinesiske skribenter i de første århundrer e. Kr. problemer med å forstå forskjellen mellom skrevne ord og deres uttale. Esoterisk jainisme. Sanskrit-versjon av Kalpa Sûtra fra 1450. Bildet viser Harinegamesin som tar fosteret av Tirthankara Mahavira fra Devananda og bringer det til Dronning Trisala Blavatsky betraktet likhetene mellom Jainisme og Buddhisme som store, og hevdet buddhismen opprinnelig sprang ut av jaina-tradisjoner. «Påviser ikke Plinius dem [Buddhistene] etablerte ved Dødehavets strender i «tusenvis av år»?... Og er det umulig at deres påvirkning ikke har etterlatt seg dypere spor i alle disse sektene [gnostikere] enn hva som er alminnelig antatt? "Jaina-sekten hevder at buddhismen er utgått fra dens læresetninger at buddhismen eksisterte før Siddhārtha, bedre kjent som Gautama Buddha."... Hindu Brahman nedtegnelsene viser inkarnasjonen av Jomfru Avany av den første Buddha − guddommelig lys − som å ha funnet sted noen tusen år f.Kr. på øyen Lanka... Fortellingen om Jomfru Avany og hennes hellige sønn, Sâkyamuni, er nedtegnet i en av de hellige bøkene hos Singalesiske Buddhister – Nirdhasa; og Brahamenes kronologi fastsetter den store Buddhistiske revolusjon og religiøse krig, og den etterfølgende utbredelse av Sâkyamunis lære i Tibet, Kina, Japan, og andre steder til 4 620 år f.Kr. ...Hans [Buddhas] idéer ble utviklet og modnet mens han var i lære hos Tir-thankara, den berømte guru av Jaina-sekten. Den sistnevnte anser dagens Buddhisme som en divergerende grein av deres egen filosofi, og seg selv som de eneste etterfølgere av den første Buddha, som fikk lov il å forbli i India... Hvis noen uinteressert lærd kunne studere Jaina-litteraturen grundig, i deres tusenvis av bevarte bøker − eller skal vi si skjulte − i Rajpootana, Jusselmere, ved Patun, og andre steder; og spesielt hvis han fikk adgang til de eldste av deres hellige bind, ville han finne en fullkommen likhet mellom den filosofiske tenkning... hos Jainaene og Buddhistene. Og hvis vi nå sporer Jainaene bakover i tid...er de de eneste sanne etterkommere av de primitive urinnvånere av det gamle India, fratatt deres eiendom av de erobrende og mystiske horder av hvithudede Bramaner som vi i historiens daggry ser komme til syne først som innvandrere i dalene Jumna og Ganges. Tekstene til Sravakene − de eneste etterkommere av Arhâta'ene eller de tidligste Jaina'er, de nakne skog-eremittene fra eldre tider, kunne kaste et visst lys, kanskje, over mange gåtefulle spørsmål. Men vil våre Europeiske lærde, så lenge som de følger sin egen politikk, noensinne ha tilgang til de korrekte tekster? Vi har våre tvil om dette.» I en fotnote skrev hun at «Vi er blitt fortalt at der er mer enn 20,000 slike [bortgjemte] tekster.» «Det manuskript som disse tilleggs-forklaringer er hentet fra, tilhører den gruppe som er kalt «Tongshaktchi Sangye Songa» (på Tibetansk), eller de «35 Bekjennelses-Buddhaers» nedtegnelser, som de kalles eksoterisk.... Av disse «Buddhaer» eller de «Opplyste», Gautama Buddhas forgjengere fra den fjerne fortid til... tilhører kun 11 Atlantidenes rase, og 24 den Femte rase, fra dens begynnelse. De er identiske med Jaina'enes Tirtankara'er.» Dersom Jainismens Tirthankaraer skrev kommentarer til hellige tekster, var dette Jain-tekster. Dzyâns bok = Jains bok. Curculionoidea. Snutebiller (i vid forstand) (Curculionoidea) er en meget artsrik gruppe av biller som lever i eller på planter. De fleste har hodet mer eller mindre trukket ut til en lang snute, og er derfor lette å kjenne igjen. Den dominerende undergruppen er snutebiller (i snever forstand), Curculionidae, som omfatter omtrent 60 000 beskrevne arter. Snutebillene finnes nær sagt over alt der det vokser planter. En del arter blir regnet som skadedyr i jord- og skogbruk. Utseende. Knøttsmå til store (0,5 – 80 mm) biller, de fleste mindre enn 10 mm. Kroppsformen er svært varierende men de fleste er forholdsvis korte og trinne og høyt hvelvede. Arter som lever i tunneler i treverk er vanligvis sylindriske på form. De varierer mye i farge men er sjelden skinnende metalliske. Kroppen har ofte områder som er kledt med lyse skjell. De fleste artene har hodet trukket ut til en snute (med mer eller mindre rundt tverrsnitt), som i ekstreme tilfeller kan bli lengre enn resten av kroppen til sammen. Fasettøynene er middels store til store. Hos de "avanserte" gruppene (familien Curculionidae og noen nærtbeslektede) er antennene knebøyde. Det innerste leddet er (følerskaftet) er langt og slankt, så følger 4-7 små, korte ledd (svøpen) før antennene slutter med en tykk klubbe som vanligvis består av tre ledd. De mer "primitive" gruppene har vanligvis klubbeformede antenner. Brystskjoldet (pronotum) varierer mye i form og størrelse. Det har sjelden påfallende knøler, pigger eller groper. Dekkvingene varierer også mye i formen. Oftest har de tydelige punktrader. En god del arter har reduserte flygevinger og kan ikke fly. Beina er nokså kraftige, ofte temmelig lange. Føttene er vanligvis fem-leddete, men det fjerde leddet pleier å være svært lite og knapt synlig (pseudotetramere føtter). Det tredje fotleddet er nesten alltid tolappet, ofte også ledd en og to. Det ytterste leddet er slankt og sigdformed og bærer to klør ytterst. Larvene er korte og tykke, gjerne C-formede. Hodekapselen er tydelig men beina er vanligvis redusert til vorter. Levevis. Alle medlemmene i gruppen er plante- eller soppetere, de fleste lever på levende planter men en god del arter borer i død ved eller under bark, og noen få lever på frø og lagrede matvarer. De tynnhudete larvene minerer vanligvis inne i stengler eller blad, eller under bark, mens de voksne ofte gnager på utsiden. En spesiell gruppe er ambrosiabiller, som hører til gruppene barkbiller (Scolytinae, undergruppen Xyleborina) og sylinderborere (Platypodinae). Disse gnager tunneler i ved, men de lever ikke selv av veden, derimot av gjærsopp-lignende sopper som de dyrker i gangene. Skadedyr. Snutebiller angriper de fleste slags planter, også de menneskene dyrker, og en del arter har blitt brysomme skadedyr, for eksempel rotsnutebiller ("Otiorhynchus" spp.) på ulike slags hagevekster og gransnutebille ("Hylobius abietis") som angriper småplanter i plantefelt av bartrær. Barkbiller (Scolytinae) kan gjøre en del skade i skogbruket, dels ved at de kan drepe levende trær, dels fordi de med sine ganger kan forringe verdien av nyfelt tømmer. Noen få arter, særlig kornsnutebille ("Sitophilus granarius"), gjøre skade på lagrede matvarer. Algonkin (språk). Algonkin er et språk med en ikke helt entydig klassifisering, idet det enten anses som et distinkt språk innen den algonkinske språkgruppen, nært beslektet med ojibwa-språket, eller som en spesielt avvikende "dialekt" av ojibwa, som er det største språket i denne gruppen. Det snakkes, ved siden av fransk og i noen grad engelsk, av algonkin-folket i Québec og Ontario, et av folkene (stammene) i Canadas urbefolkning, de såkalte First Nations. Per 2006 var det registrert 2680 algonkin-talende personer, hvorav mindre enn 10% var én-språklige. Det at språket algonkin også har gitt navn til den språkgruppen det tilhører, fører lett til at de to begrepene forveksles. I likhet med mange amerikanske urinnvåner-språk er algonkin sterkt verb-basert, slik at mye av meningsinnholdet er inkorporert i verbene, i stedet for å benytte egne ord for preposisjoner, osv. Raymondionymidae. Raymondionymidae er en gruppe (familie eller underfamilie) av biller som tilhører gruppen snutebiller (Curculionoidea). De blir ofte regnet som en undergruppe av familien snutebiller (Curculionidae) eller til familien sumpsnutebiller (Erirhinidae), men nyere klassifikasjoner (for eksempel "Fauna Europaea",) regner dem ofte som en egen familie. De er små snutebiller som lever underjordisk. Gruppen er ikke kjent fra Nord-Europa. Utseende. Små, avlange snutebiller. De mangler fasettøyne og er blinde. Snuten er ganske lang, og antennene er festet nær spissen av denne. Brystskjoldet (pronotum) er lengre enn bredt, med helt avrundede sider og store punktgroper på oversiden. Det kan ha en Y-formet fure. Dekkvingene er ovale, med tydelige punktrekker. Beina, spesielt føttene, er ganske korte, bakleggene er flate og utvidet sidelengs, nærmest trekantede. Levevis. Raymondionymidene lever underjordisk og man finner dem bare dersom man vasker ut prøver av jord eller dyptliggende humus. De fleste kjente artene lever i Sør-Europa, men det er vel sannsynlig at det finnes mange uoppdagede arter i andre områder. Lite synes kjent om hva de lever av. Kilder. Morrone, J.J., Osella, G. og Zuppa, A.M. 2001. Distribution patterns of the relictual subfamily Raymondionymidae (Coleoptera, Erirhinidae): a track analysis. "Folia Entomologica Mexicana" 40 (3): 381-388. Nettressursen Fauna Europaea, utbredelsesdatabase over europeiske dyr. .pl. .pl er Polens nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Domenet administreres av NASK, en polsk organisasjon for forskning og utvikling. ".pl"-domenet ble opprettet i 1990, etter oppmykningen av COCOM-embargoet på teknologisk samarbeid med østblokkland. Registrering. Det kan registreres både direkte på andre nivå og på tredje nivå under subdomener på andre nivå. Det finnes flere subdomener til ".pl", både etter funksjoner og geografisk plassering. Mange velger likevel å registrere sitt domene direkte under ".pl". Pr 2006 er 300.000 slike domener registrert. I 2003 ble internasjonaliserte domenenavn innført. Registrering av domener som inneholder tegn fra latinsk, gresk, kyrillisk og hebraisk skrift er tillatt. Veksthormon. Veksthormoner eller somatotropiner er et protein som produseres i hypofysen (i celler som finnes i hypofyseforlappen) hos alle pattedyr. Hypofysen er en hormonproduserende kjertel på hjernens underside (sella turcica). Derfra skilles veksthormonene, som er anabole hormoner, ut i blodet i korte perioder gjennom døgnet. Veksthormoner har vekststimulerende virkning på kroppen, som vekstsonene (epifyseskivene) i knoklene og kroppsvevet. Redusert produksjon av veksthormoner (spesielt i tidlig alder) vil derfor føre til nedsatt høyde eller til dvergvekst. Motsatt vil overproduksjon fører til økt høyde eller kjempevekst. Veksthormoner påvirker imidlertid også andre kroppsfunksjoner. Veksthormoner har også anabol virkning på proteinsyntesen i muskelvev, noe som fører til økt muskelmasse ved kunstig inntak. Dette er årsaken til at anabole steroider, som er biosyntetiske steroidhormoner (derivater av testosteron), står på dopinglisten og er forbudt å bruke for idrettsutøvere. Veksthormon virker dessuten på omsetningen av fett og karbohydrater, gjennom stilmulering av nedbrytningsprosessen av fettvev og dannelsen av glukose i leveren. Hos storfe kalles veksthormonet "bovint somatotropin" (BST) og stimulerer melkeproduksjonen hos kuer. Høyt nivå av veksthormoner i blodet kan være en indikasjon på både sykdom (eksempelvis svulst på hypofysen) og doping. Dersom man opplever gjentagende hodepine, synsproblemer, kvalme og/eller oppkast bør lege kontaktes. Det er påvist at for høye nivåer av veksthormoner kan føre til en rekke bivrikninger, som unormal vekst (med vekstsmerter) i knokler og indre organer, væskeansamlinger (ødemer), humørsvingninger, forstyrrelser i nervesystemet og huden, økt risiko for sukkersyke, hjerteinfarkt og hjerneslag m.m. Siden veksthormon er et protein, som vil bli brutt ned i fordøyelsen, må veksthormoner inntas ved hjelp av spøryte. Trond Thorbjørnsen. Trond Thorbjørnsen (født 26. desember 1976) er leder for organisasjonen SOS Rasisme i Norge. Han ble valgt til leder i mars 2004, etter å ha vært medlem av Arbeidsutvalget fra 1997 og organisatorisk nestleder fra 2002 til 2004. Han har også hatt verv som fylkesleder for Oslo og Akershus SOS Rasisme og redaksjonssjef for medlemsavisen AntirasisteN. Thorbjørnsen er bosatt i Drammen. Thorbjørnsen har i intervju med Dagens Næringsliv innrømmet å ha deltatt i registreringen av hjemmesiden til Tjen folket, men har selv hevdet å ikke være medlem i organisasjonen. Ut over sin politiske aktivitet, er han aktiv innen hundesport, blant annet har han tatt en del bilder for Norsk Retrieverklubb. Tidligere har Trond Thorbjørnsen blant annet drevet med nettdesign. Kaare Røddes plass (Oslo). Kaare Røddes plass (1–19) er en plass på Lille Tøyen i bydel Grünerløkka i Oslo. Den ligger mellom Ansgar Sørlies vei og Tore Hunds vei. Lille Tøyen hageby består av et ytre rektangel med toetasjes blokker og to indre rektangler. Kaare Røddes plass ligger mellom disse to indre rektanglene. Plassen består av et grøntareal og en vei. På tre sider er det hagebyblokker, oppført rundt 1918 etter Magnus Poulssons tegninger. Oppgangene har løpende nummer til plassen fra 1 til 19. Som fondmotiv til veien ligger den treetasjes Økernveien 43–45, som er hagebyens bygning for butikker og kontorer. Navnet er etter kinokontrollør Kaare Rødde, som hadde bodd på Lille Tøyen (nr 2 til plassen). Han var kommunist og aktiv sabotør under andre verdenskrig. Etter å ha blitt arrestert og torturert i 1942, kasta han seg – for å unngå å sprekke – ut fra fjerde etasje i Gestapos lokaler i Victoria terrasse. Han døde momentant. På plassen står sia 1947 en bauta med portrettrelieff av Rødde og Ansgar Sørlie, en annen motstandskjemper fra hagebyen. Relieffet er utført av Alfred Seland. Tidligere het plassen "Sverres plass". Et opprinnelig forslag var "Tøienpladsen". Vasil Bykaw. Bilde av Bykaw tatt i Romania i 1944 Vasil Uladzimiravitsj Bykaw (hviterussisk: "Васі́ль Уладзі́міравіч Бы́каў") (født 19. juni 1924, død 22. juni 2003) var en hviterussisk forfatter. Biografi. Bykaw ble født i landsbyen Bytsjki i det nordøstlige Hviterussland. Han flyttet til Vitsebsk for å studere kunst ved kunsthøgskolen, men måtte avbryte utdanningen på grunn av dårlig økonomi. Under andre verdenskrig sluttet han seg til Den røde armé. Han ble såret i kamp, men vendte tilbake til fronten etter et sykeleie og var med til krigens slutt. Etter krigen bosatte han seg i Hrodna i det vestlige Hviterussland hvor han etterhvert fikk jobb i en lokal avis. Hans litterære karriere startet på 1950-tallet med korte fortellinger om andre verdenskrig, men først på 1960-tallet ble han for alvor lagt merke til. I 1978 flyttet han til den hviterussiske hovedstaden Minsk hvor han etterhvert deltok aktivt i sovjetrepublikkens politiske liv, både som delegat i Det hviterussiske øverste sovjet og Det sovjetiske øverste sovjet. Han deltok i Hviterusslands nasjonale front (BNF) fra organisasjonens oppstart i 1989 og var en sterk tilhenger av hviterussisk uavhengighet. Bykaw var med på å starte Det hviterussiske PEN og var en periode leder for organisasjonen. Etter at Aljaksandr Lukasjenka ble valgt til president fant Bykaw det vanskelig å leve i landet og han flyttet utenlands. Han bodde i Finland, Tyskland og Tsjekkia i de siste årene av sitt liv. Bykaw døde av kreft i 2003 under et besøk i hjemlandet. Litterær karriere. Bykaw skrev om sentrale tema i Sovjetunionens historie som andre verdenskrig og kollektiviseringen. Han skrev på hviterussisk, men hans verker ble raskt oversatt til russisk (enkelte av bøkene oversatte han selv) og han ble en av de mest populære samtidsforfatterne i Sovjetunionen. Bykaw var sterkt inspirert av eksistensialister som Jean-Paul Sartre og Albert Camus, og hovedpersonene i hans verker ble gjerne stilt overfor grunnleggende moralske valg. Dette gjelder også for romanen Sotnikaw (1970) hvor partisanene Rybak og Sotnikaw blir tatt til fange av nazistenes lokale medløpere. De to står overfor valget mellom å dø eller samarbeide med fienden, og Bykaw viser de fulle konsekvensene av begge alternativene. Tswana. Tswana ("Setswana") er et bantuspråk. Majoriteten av mennesker som snakker tswana er bosatt i Botswana, hvor det er et offisielt språk. Tswana snakkes også i landene Namibia, Zimbabwe og Sør-Afrika. Sistnevnte har tswana som ett av sine elleve offisielle språk. Internasjonalt er det om lag 4 millioner mennesker som snakker dette språket. Grappa (plateselskap). Grappa Musikkforlag A/S (etablert 1983) er et norsk plateselskap, kjent for å dekke flere musikalske sjangere, og for å ha representert flest artister nominert til Spellemannprisen. Grappa har sitt eget merke «Grappa», for viser og pop. Selskapet overtok plateselskapet Heilo som fortsatt er eget merke for folkemusikk (1995–). Klassisk musikk selges under merket Simax Classics, også eid av Grappa (1997–). Videre eier de halvparten av Barneselskapet (resten eies av Egmont) for Blue Mood Records (blues), Elevator Music, tyske ECM (jazz). Videre har de et lengre samarbeid med Norsk Komponistforening og distribuerer samtidsmusikk under merket «Aurora». Selskapet har etablert «Grappa debutantpris» (2006–) til artister under 30 år. Direktør (2006) er Helge Westbye. Grappa og Helge Westbye fikk i 1997 Bjellesauprisen fra FONO for sin innsats innen både brede og smale musikkategorier i flere år. Grappas debutantpris. Vinneren av Grappas debutantpris får midler til å spille inn og utgi et album på Grappa. Kjertel. En kjertel ("glandula") er en ansamling av cellevev (organer) som utfører bestemte biokjemiske oppgaver i kroppen. Det skilles mellom åpne ("eksokrine") kjertler, som skiller ut produktene sine gjennom utførselsganger til huden og i slimhinnene, og lukkede ("endokrine") kjertler, der produktene (hormoner) tas opp i blodbanen. Den største av kjertlene i kroppen er leveren. Eksempler på åpne kjertler er talgkjertler (skiller ut talg i huden), svettekjertler (skiller ut svette i huden), og spyttkjertler (skiller ut spytt til slimhinnene munnhulen), bukspyttkjertelen (skiller ut bukspytt til slimhinnene i tolvfingertarmen). Eksempler på lukkede kjertler er skjoldbruskkjertelen (som regulerer stoffskifte gjennom utskilling av hormonene thyroxin, trijodthyronin og calcitonin til blodet) og hypofysen (som skiller ut veksthormoner til blodet). Vestre Gran Idrettslag. Vestre Gran IL (VGIL) er et lite idrettslag som befinner seg ved tettstedet Grymyr ved Randsfjorden. Idrettslaget ble stiftet i 1930 og hovedaktivitetene til laget er fotball, ski og friidrett. The Avalanche. "The Avalanche: Outtakes and Extras from the Illinois Album" er et album av den amerikanske musikeren Sufjan Stevens. Albumet ble gitt ut i 2006 og består av overskudd og ekstramaterial etter albumet "Illinois" som ble utgitt året før. Sogn Kultur- og Historielag. Sogn Kultur- og Historielag holder til i Bydel Nordre Aker i Oslo, og har som oppgave å verne om, skilte og merke lokale kulturminner, slik at de ikke går tapt eller blir ødelagt. Lagets geografiske arbeidsområde grenser i vest til Gaustadbekken, mens Akerselven danner skille mot Grefsen, Kjelsås og Nydalen i øst. Mot syd danner Voldsløkka, Kirkeveien og Blindernveien grenselinje. Rike kulturminner og tidligere bosetning overskrider grensen mot Nordmarka i nord. Sogn Kultur- og Historielag ble konstituert i 1982 under navnet "Lokalhistoriens venner – Lokalhistorisk forening for Sogn og omegn". Navnet Sogn Kultur- og Historielag ble valgt da Kunstring 22 og Lokalhistoriens venner slo seg sammen i 2001. Laget er tilknyttet Fellesrådet for historielagene i Oslo, samt medlem av Landslaget for lokalhistorie. Bed-in. Innspillingen av «Give Peace a Chance» under Bed-in i Montreal 1. juni 1969. Bed-in var et begrep som ble lansert av John Lennon og Yoko Ono for å betegne en serie pressekonferanser som paret ga fra hotellsengene i Amsterdam Hilton og i Montreal i forbindelse med bryllupsreisen i 1969. Give Peace a Chance. De hadde innsett at bryllupsreisen ville bli en mediasak, og ønsket derfor å bruke anledningen til å fronte sitt kjærlighetsengasjement i protest mot kriger generelt og mot Vietnamkrigen spesielt. De to tilbrakte flere uker til sengs hvorfra de holdt daglige pressekonferanser. Med referanse til plateomslaget på albumet "Two Virgins" tenkte deler av pressekorpset at invitasjonen til disse Bed-ins handlet om seksualitet, erotikk og nakenhet, i stedet ble de presentert for selvlagde plakater for fred, og fredshymnet Give Peace a Chance som var det musikalske resultat av pressekonferansene og tallrike jamsessions fra sengekanten. The Ballad of John and Yoko. John Lennon har selv kommentert begivenheten rundt Bed-in på singelen "The Ballad of John and Yoko". Drove from Paris to the Amsterdam Hilton Talking in our beds for a week "Say what're you doing in bed?" I said: "We're only trying to get us some peace". Sandra. Sandra er en opprinnelig italiensk kortform av kvinnenavnet "Alessandra", som er den italienske formen av "Aleksandra". Navnet er dannet av greske "aléxein", «forsvare», og "andrós", genitiv av "anér", «mann». "Sandra" har norsk og svensk navnedag 17. februar, og tsjekkisk navnedag 23. august. Utbredelse. Navnet "Sandra" har vært populært som navn på norske jentebarn siden 1990-tallet. Kjente personer med navnet Sandra. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Joan Fleming. Joan Margaret Fleming (født 27. mars 1908 i Horwich, Lancastershire i England, død 15. november 1980) var en engelsk forfatter. Fleming studerte ved universitetet i Lausanne i Sveits. Hun debuterte som forfatter i 1949 med romanen "Two Lovers Too Many". To av hennes bøker ble belønnet med britiske Crime Writers' Association Gold Dagger for årets beste kriminalroman, for "When I Grow Rich" (1962) og "Young Man, I Think You're Dying" (1970). Den siste figurerer også på H.R.F. Keatings kjente liste over tidenes hundre beste kriminalromaner. De fleste bøkene i hennes kriminallitterære forfatterskap er frittstående, men den fattige tyrkiske filosofen Nuri Bey Izkirlak opptrer som etterforsker i både "When I Grow Rich" og "Nothing is the Number When You Die". En av hennes bøker, "The Deeds of Dr Deadcert", ble filmatisert ("RX Murder", 1958). Autotomi. Autotomi er når et dyr kaster fra seg halen for å redde seg selv. Det gjelder for eksempel: firfisler, stålorm. Nkosazana Dlamini-Zuma. Nkosazana Clarice Dlamini-Zuma (født 27. januar 1949 i Sør-Afrika) er en sørafrikansk politiker som var en antiapartheidaktivist. Fra 1999 til 2009 var hun Sør-Afrikas utenriksminister og ble deretter innenriksminister. I juli 2012 ble hun valgt til leder for Kommisjonen for Den afrikanske union. Biografi. Dlamini-Zuma er zulu og ble født i Natal som den eldste av åtte barn. Hun fullførte high school i 1967. I 1971 startet hun studier i zoologi og botanikk på Zululands Universitet. Her fikk hun en BSc, og deretter startet hun på legestudiet. I studietiden ble hun aktiv i ANC, som var forbudt på den tiden. Hun ble derfor et undergrunnsmedlem der. På samme tid var hun medlem av den sørafrikanske studentunion, hvor hun ble valgt til visepresident i 1976. Samme år måtte hun gå i eksil, hun fullførte sine medisinstudier ved Universitetet i Bristol i 1978. Deretter fulgte år som lege i Swaziland, hvor hun også møtte sin kommende ektefelle, tidligere visepresident for Sør-Afrika, Jacob Zuma. I 1995 kom hun tilbake til Storbritannia for å fullføre et diplomstudium i tropenes barnesykdommer ved Liverpool Universitet sin avdeling for tropemedisin. Deretter arbeidet hun for ANC sin regionale helsekomite før hun tok mot stilling som direktør for Health and Refugee Trust, en britisk hjelpeorganisasjon. Hun har skilt seg fra Jacob Zuma. Politikk. Under CODESA-forhandlingene i 1992 var Dlamini-Zuma en del av rådgivende komite for kjønn, og etter valget i 1994 hvor alle sørafrikanere kunne stemme, ble hun utnevnt til helseminister i Nelson Mandelas regjering. I denne tiden ble hun spesielt lagt merke til for å iverksette loven om kontroll av tobakksprodukter, som gjorde det ulovlig å røyke på offentlige steder. I juni 1999 ble hun utnevnt til utenriksminister i Thabo Mbekis regjering. Hun satt med denne statsrådsposten til 2009, da hun ble innenriksminister i president Jacob Zumas regjering. I 2012 ble Dlamini-Zuma valgt til leder for Kommisjonen i Den afrikanske union framfor sittende leder Jean Ping fra Gabon. Hun ble da organisasjonens første kvinnelige leder. Priser. I 1995 ble hun æresdoktor fra Natal Universitet. I 1996 ble hun æresdoktor fra Bristol Universitet. Valencia City. Valencia City er nest største by i Bukidnon, Nordre Mindanao. Byen har et stort marked, butikksenter, hospital, Valencia Hotel har bra standard og rimelig pris. Valencia City ligger 110 km fra Cagayan De Oro. Det er gode bussforbindelser mellom Cagayan De Oro og Davao, både med rutebuss (AC) og Jeepneys. Xerox. Xerox Corporation er en amerikansk produsent av utstyr til dokumenthåndtering, grunnlagt i Rochester, New York i 1906. Xerox er verdens største leverandør av fotokopimaskiner. Xerox har sitt hovedkontor i Stamford, Connecticut. Historie. Xerox het opprinnelig Haloid og fremstilte utstyr og papir til fotografi. I 1947 kjøpte Haloid retten til å utnytte xerografi, og i 1956 lanserte Copyflo det første produktet basert på xerografi. Haloid skiftet navn til Haloid Xerox og lanserte i 1959 Xerox 914, verdens første fotokopimaskin. Fotokopimaskinen ble en stor suksess, og i løpet av 1960-tallet vokste Xerox (som nå var firmaets navn) betraktelig. I et forsøk på å dominere fremtidens teknologi (og marked) for kontorutstyr grunnla Xerox forskningssenteret Xerox PARC. Xerox PARC ble et av verdens viktigste sentre for forskning på IT og datateknologi, men Xerox har aldri lykkes i å dra nytte av epokegjørende oppfinnelser som Ethernet, laserprinter, Postscript, arbeidsstasjoner, grafisk brukergrensesnitt, m.m. Produkter og marked. Xerox' primære produkt har alltid vært kopimaskiner. Xerox hadde en rekke patenter som i starten ga firmaet nesten monopol på kopimaskiner. Produsentnavnet "xerox" ble derfor på engelsk et såkalt degenerert varemerke, det vil si et ord som ble brukt som betegnelse for alle tilsvarende produkter, altså for fotostatkopier og kopiering generelt. Maskinene ble for det meste utleid, noe som ga Xerox faste inntekter og en stor serviceorganisasjon. Da patentene begynte å utløpe på 1970-tallet og 1980-tallet ble Xerox utsatt for stigende konkurranse fra især japanske selskaper. Xerox forsøkte å utvide sitt marked til å omfatte alt kontorutstyr, men med lite hell. Xerox lanserte f.eks. en serie moderne skrivemaskiner i en periode hvor tekstbehandling fikk overtaket, og de lanserte også en personlig datamaskin basert på 8-bit M, samtidig som IBM var klar med sin mer avanserte PC. Da Xerox i samme periode ble presset i konkurransen av japanske selskaper, som hadde lavere produksjonskostnader og høyere kvalitet, opplevede Xerox en periode med krise. I 1980-årene og 1990-årene lykkes det Xerox å fornye sine produkter. De lanserte "digitale fotokopimaskiner", avanserte laserprintere, og systemer til håndtering av store dokumentsamlinger i digitalt format. Xerox gjenoppfant i denne perioden kopimaskinen som en kombinasjon av en avansert laserprinter og en skanner, med mulighet for å kople til en datamaskin. Dette ga for en tid Xerox et stort forsprang i forhold til konkurrentene. Xerox produserer idag også flatskjermer. Finansskandale. I perioden 2000–2002 ble det avslørt at Xerox (i stil med andre store virksomheter som Enron, WorldCom og Global Crossing) hadde drevet med kreativ regnskapsføring og dermed oppjustert sitt regnskap. Formålet var å lure aksjemarkedet til å tro at overskuddet var større enn det var i virkeligheten. Xerox havde bokført leasing-kontrakter med fullt beløp i året hvor man inngikk den enkelte avtale. Dvs. at man f.eks. bokførte en 4-årig leasing-kontrakt det første året. Xerox er ikke blitt dømt for dette, men har akseptert en bot på 10 millioner dollar uten å erkjenne at de har begått noen feil. Dette var en avtale som firmaet inngikk med SEC. Struktur og navn. I motsetning til de fleste multinasjonale firmaer er Xerox ikke en global virksomhet. I Asia opptrer Xerox som Fuji Xerox, et fellesforetak med japanske Fujifilm, og i Europa tilsvarende som Rank Xerox, et fellesforetak med engelske Rank Organisation. Vannsnutebiller. Vannsnutebiller (Bagoinae) er en gruppe av biller som lever på vannplanter. De kan ikke svømme, men krabber omkring på vegetasjonen. Utseende. Små til middelsstore snutebiller. Kroppen er forholdsvis kort og hvelvet, oversiden er mer eller mindre kledt med skjell. På farge er de vanligvis brunlige eller svarte. Snuten er middels lang, og antennene er festet nær spissen av denne. Antennene er forholdsvis korte, antenneskaftet (det lange, første antenneleddet) er kølleformet, antenneklubben (som består av de tre ytterste leddene) er tilspisset ytterst. Dekkvingene har punktrader. Beina er kraftige, leggene (tibiae) er krumme, i spissen med en kraftig, innoverrettet pigg som hjelper dem å holde seg fast i vegetasjonen. Levevis. Vannsnutebillene er en av de ganske få gruppene innen infraordenen Cucujiformia som lever i vann. Som alle snutebiller er de planteetere, og larvene lever inne i stenglene til forskjellige vannplanter. Hver art finnes vanligvis bare på én eller noen få plantearter. Biologisk kontroll. Vannbregnen "Salvinia molesta", som stammer fra Brasil, har (trolig mest ved uhell) blitt spredt til tropiske og subtropiske områder over store deler av verden. Den ble først registrert i Australia i 1952. I løpet av få år utviklet den seg til å bli et stort problem i Australia, der den vokste uhemmet og fylte opp innsjøer slik at hele vannflaten ble dekket. Etter mange mislykkede forsøk på å kontrollere bregnen, begynte man å lete etter naturlige fiender der "Salvinia" naturlig finnes i Brasil. Man fant da vannsnutebillen "Cyrtobagous salviniae", som bare spiser "Salvinia". Billen ble innført til Australia i 1980, og i løpet av et drøyt år hadde de redusert vannbregnemengden til et nivå der det ikke lenger var noe problem. Dette blir regnet som det mest vellykkede forsøket med biologisk kontroll noensinne. "C. salviniae" har også blitt brukt med hell til å kontrollere "Salvinia" i andre områder. Truede arter. Mange arter av vannsnutebiller synes å ha ganske begrensede utbredelser, og de er avhengige av én eller noen få plantearter. I tillegg ser det ut til at disse billene er ganske følsomme for forurensning. Dette gjør at mange av de europeiske artene i dag blir regnet som utryddingstruet. Noen har ikke blitt funnet på mange år og har kanskje alt dødd ut. Replikasjon. Replikasjon er prosessen der DNA kopieres. Kopieringen av DNA-et, arvestoffet vårt, skjer i forkant av celledelingen. DNA er formet som en dobbelthelix. Det vil si at to DNA-tråder er tvunnet sammen som en spiral. Hver av de to trådene i dobbelthelixen virker som en mal (templat) for to nye DNA tråder som lages under replikasjonen. Etter replikasjon består DNA-helixen dermed av en gammel og en ny tråd. Komplementære basepar. En kan si at DNA ser ut som en vridd stige hvor stigebeina er bygd opp av annethvert sukkermolekyl og annethvert fosfatmolekyl. Stigetrinnene består av fire forskjellige baser, et par i hvert trinn. Byggesteinene i DNA er nukleotider som består av fosforsyre, sukkeret deoksyribose og en nitrogenholdig base som kan variere. Disse basene består av grunnstoffene karbon, oksygen, nitrogen og hydrogen. Nukleotidene koples sammen av sterke "kovalente" bindinger (elektronparbindinger) mellom sukkermolekylene og fosfatene. Dette gjør at nukleotidene danner en sterk ryggrad i enkelttråden, der basene er frie til å binde seg til andre molekyler, f.eks. basene på motsatt tråd. I DNA er disse basene enten "adenin, cytocin, guanin" og "tymin". En forutsetning for at det skal skje en binding mellom to enkelttråder under DNA-replikasjonen er at basene på hvert trinn i stigen danner et komplementært basepar. Dermed vil adenin alltid danne basepar med tymin, og guanin vil danne basepar med cytosin. Grunnen til dette er at basenes struktur skal passe sammen og at dobbelttråden skal få en jevn diameter på 2 nm. Baseparene holdes sammen av hydrogenbindinger og det er rekkefølgen av disse basene som bestemmer en organismes arvelige egenskaper. Replikasjonsboble og replikasjonsgaffel. For at DNA-replikasjonen skal komme i gang må dobbelttråden åpnes. Dette gjøres av enzymet "helikase." En "replikasjonsboble" dannes ved startpunktet der dobbelttråden åpnes. Replikasjonsboblen består av to "replikasjonsgafler" sammen med nydannet dobbelttrådet DNA mellom de to replikasjonsgaflene. Replikasjonsboblen utvider seg i begge retninger av dobbelttråden fra startpunktet til hele DNA-molekylet blir kopiert. I eukaryote celler er det hundrevis eller tusenvis av slike startpunkter der dobbelttråden åpnes i hvert kromosom. I det sirkulære kromosomet i bakterier er det ett startpunkt. På hvert startpunkt der dobbelttråden åpnes, foregår det "syntese", nemlig dannelse av nytt DNA. Det er på grunn av den Y-formete strukturen der dobbelttråden åpnes, at dette område kalles for en replikasjonsgaffel. Enzymer i arbeid. Helikase-enzymet åpner dobbelttråden ved at det bryter hydrogenbindingene mellom basene og tvinner opp DNA-et. Spesielle proteiner binder seg til enkelttrådene og sørger for at de ikke rekombinerer (går sammen igjen) for tidlig. Enzymet DNA-"polymerase III" lager nytt DNA ved å feste nukleotider på den voksende enden av den nye DNA-enkelttråden. I eukaryote celler er det minst elleve kjente, forskjellige DNA-polymeraser. DNA-polymerase III sin oppgave er å forlenge enden av en allerede påbegynt tråd. Før dette gjøres må et annet enzym kalt "primase" lage en kort RNA-tråd med ca. 10 nukleotider. Denne korte tråden kalles en RNA-"primer". Den er komplementær til den templattråden som skal kopieres. DNA-polymerasen bindes så til RNA-primeren og setter i gang produksjon av nytt DNA ved å feste nukleotider til 3'-enden på primeren. 3' er en nummerering av en av de fem karbonatomene i sukkeret som inngår i et nukleotid. Sukkeret er en pentose, dvs. at det har fem karbonatomer. Rekkefølgen disse er nummerert i er 5', 4', 3', 2', 1'. Når nukleotider bindes til hverandre for å danne DNA skjer dette alltid ved at en fri hydroksylgruppe (OH-gruppe) på 3'-atomet i sukkeret i et nukleotid, danner en binding til fosfatet som er bundet til 5'-atomet i sukkeret i et annet nukleotid. RNA-primeren blir siden fjernet fra DNA-et. DNA-polymerasen klarer forøvrig ikke å erstatte RNA-primeren på enden av templattråden med DNA. Denne biten går dermed tapt. Det fører til at endene på kromosomene blir forkortet med 50-10 nukleotider for hver runde med kopiering, dvs. før hver celledeling. Cellene kan allikevel dele seg svært mange ganger, nærmest i det uendelige, takket være enzymet "telomerase". Under kopiering vokser DNA-tråden med omtrent 500 nukleotider per sekund i bakterier og med 50 nukleotider per sekund i eukaryote celler. At hastigheten er lavere i eukaryote celler kan skyldes at DNA-et er pakket inn i proteiner og dermed mer beskyttet. Ledertråd og lagtråd i DNA-et. De to enkelttrådene i DNA-et er "antiparallelle." Det vil si at de ikke løper likt, de er orientert motsatt vei av hverandre. Man kan se på det som at nukleotidene er snudd opp ned i forhold til hverandre. Dersom vi følger en DNA-dobbelttråd i en retning, går den ene enkelttråden i 3'-5' retning, mens den andre går i 5'-3' retning. Det blir dannet nytt DNA på begge disse enkelttrådene, det vil si at begge brukes som templattråd. Den ene blir avlest kontinuerlig i "riktig" 3'-5' retning, samme retning som DNA-et blir åpnet. Den nye enkelttråden som blir dannet kontinuerlig kalles "ledertråden." Den andre templattråden er orientert i en 5'-3' retning og blir avlest stykkevis. Dette er fordi den også blir avlest i 3'-5' retning. Det første som skjer er at RNA-primase legger ned en RNA-primer. Deretter legger DNA-polymerase III ned nytt DNA. Deretter vil polymerasen forflytte seg tilbake til replikasjonsgaffelen og på nytt legge ned DNA til den treffer på en ny RNA-primer. DNA-polymerasen beveger seg dermed baklengs. Denne sekvensen gjentar seg på nytt og på nytt. RNA-primeren blir siden erstattet med DNA av enzymet DNA-"polymerase I". Til slutt er det enzymet DNA-"ligase" som binder sammen disse fragmentene som kalles "Okazaki fragmenter." Denne nye enkelttråden som blir dannet stykkevis kalles "lagtråden." Mutasjon. For at dattercellene skal inneholde den samme genetiske informajsonen som morcellen, må kopieringen av DNA-et være svært nøyaktig. Så lite som én feil per 10^9 kopierte baser er observert for arvestoffet hos pattedyr. I løpet av replikasjonen sammenlikner DNA-polymerasene basen i hvert nukleotid med basen i templatets nukleotider. Nukleotider som ikke danner komplementære basepar med templatet blir raskt fjernet. I tillegg bruker cellen andre spesialiserte enzymer for å fjerne feil som har sluppet unna korrekturen, eller er oppstått siden. Dette systemet er svært nøyaktig, men feil kan allikevel forekomme og det kan oppstå en mutasjon. MAC-adresse. MAC-adresse (engelsk Media Access Control address – kontrolladresse for nettverkstilgang) er en unik identifikator for utstyr som benyttes i eller kan kobles til nettverk. Fysisk utstyr som datamaskiner, skrivere, nettverkskort, rutere, switcher, nyere mobiltelefoner, og som kommuniserer ved hjelp av nettverk som Ethernet (IEEE 802.3), Token Ring (IEEE 802.5) eller en annen IEEE 802 nettverksstandard, har en MAC-adresse. MAC-adressen kalles også Ethernet adresse, maskinvare adresse, adapter adresse eller fysisk adresse. MAC-adressen består av seks oktetter og er med andre ord på 48 bit. De tre første oktettene identifiserer produsenten av utstyret, de tre neste er produsentens egen unike identifikasjon av enheten. MAC-adressen skrives vanligvis i heksadesimalt format som seks grupper av tall og med to sifre i hver gruppe. Gruppene er gjerne atskilt med kolon eller bindestrek, som for eksempel 00:20:18:61:f1:8a eller 00-20-18-61-f1-8a. I eksempelet er produsentkoden 00-20-18, noe som er koden til CIS Technology Inc. Denne delen av MAC-adressen omtales også som OUI (Organizationally Unique Identifier) og administreres av IEEE (Institute of Electrical and Electronics Engineers, Incorporated). På noe utstyr kan man selv tildele en MAC-adresse. En slik adresse skal starte med 40 (hex). MAC-adresser brukes til å identifisere nettverksutstyr, og dette kan utnyttes slik at en spesiell MAC-adresse alltid skal tildeles en gitt IP-adresse. MAC-adressen kan også benyttes som identifikator for adgangskontroll til nettverk, slik at kun utstyr med gitte MAC-adresser får tilgang til et nettverk eller en tjeneste. Vogt-oppgjøret. Vogt-oppgjøret er en betegnelse som brukes på splittelsene i Norges Kommunistiske Parti på midten av 1960-tallet som kulminerte med at et mindretall i partiledelsen, ledet av Hans I. Kleven og Jørgen Vogt la ned vervene sine og opprettet Marxistisk Forum. I motsetning til Furubotn-oppgjøret i 1949 og opprettelsen av Marxist-Leninistisk Front i 1970 førte ikke Vogt-oppgjøret til noen eksklusjoner fra partiet, og flere av de mest markante representantene for opposisjonen markerte seg siden sterkt i NKP, ikke minst Kleven, som var partiformann mellom 1983 og 1987. Vogt/Kleven-fløyen blir i denne sammenhengen som regel sett på som en høyreopposisjon. Særlig viktig var forholdet til Arbeiderpartiet, der opposisjonen blant annet gikk inn for å trekke valglister til fordel for Arbeiderpartiet. Representanter for opposisjonen hadde også gått inn for å legge motstanden mot NATO og motstanden mot fagforeningenes kollektive medlemskap i Arbeiderpartiet på is for å tekkes disse. Forholdet til Sosialistisk Folkeparti var også av en viss betydning. Selv om begge fløyer mislikte den nye partidannelsen på venstre fløy var kritikken fra opposisjonen i større grad knyttet opp til behovet for et arbeiderflertall på Stortinget, der NKP var falt ut fra i 1961. Et annet moment som var viktig var forholdet til Sovjetunionen. Da konfliktene mellom Sovjetunionen og Kina tiltok forsøkte NKP, selv om partiet i de konkrete diskusjonene tok stilling for de sovjetiske synspunktene, å spille en brobyggerrolle. Opposisjonen mente imidlertid at partiet måtte ta mer utvetydig stilling for Sovjetunionen og gå ut mot den kinesiske politikken. Opposisjonen kritiserte også flertallet i partiledelsen for å ikke delta på flere internasjonale konferanser. Flertallet, på sin side, argumenterte for at NKP måtte løsrive seg mer fra Sovjetunionens grep og utarbeide en norsk strategi for sosialisme. Den utløsende hendelsen bak splittelsen var da opposisjonen foreslo å bytte ut de fleste av flertallets sekretariatsmedlemmer med representanter for opposisjonen. Dette ble nedstemt, og de som nedla vervene ble i 1968 formelt erstattet med nye medlemmer. Norges Kommunistiske Ungdomsforbund ble imidlertid hardere rammet. Organisasjonen var allerede sterkt svekket, og da ledelsen, som i all hovedsak støttet opposisjonen, mer eller mindre oppga aktiviteten sin valgte partiledelsen å ta initiativ til "Kommunistisk Ungdom", som noen år senere, da det «gamle» NKU var nedlagt, tok navnet NKU. Teater (andre betydninger). Teater er en scenisk kunstform. Teater (bygning). Et teater (gr. θέατρον, "theatron", som betyr "tilskuerplass") hadde opprinnelig betydningen et sted der folk kunne samles for å overvære skuespillerkunst, sang og musikk, religiøse seremonier o.l. Beskrivelse. Teatre ble opprinnelig bygget slik at sitteplassene dannet en halvsirkel i et stigende trappemønster ut fra scenen. Stigningen i sitteplassene ble gjerne bygget inn i naturen, som regel i en naturlig skråning. Jo lenger bak man satt, så høyere satt man. Det sentrale punktet i teateret var selve scenen, som lå nederst og i sentrum. Bak scenen ble det gjerne bygget en vegg av mur (store steiner). De fleste teatre hadde ikke tak, men var såkalte utendørsteatre. Et teater må ikke blandes sammen med et amfiteater, som var et teater som ble bygget for sportslige aktiviteter. Amfiteatre var gjerne også mye større, og ovale i formen. Jørgen Vogt. Jørgen Herman Vogt (født 23. september 1900 i Oslo, død 3. august 1972) var en norsk pressemann og NKP-politiker. Han var stortingsrepresentant for Trondheim og Levanger 1945–1949. Han var en av hovedaktørene i, og ga også navn til Vogt-oppgjøret, og la i forbindelse med dette ned sitt verv i partiledelsen i 1967. Vogt var oppvokst i Oslo og Trondheim, og i mellomkrigstiden var han aktiv innenfor NKPs pressevirksomhet. Etter den andre partisplittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 fikk kommunistene flertall i partiorganisasjonen i Trondheim, og beholdt partiets eiendeler, inkludert partiavisa "Ny Tid" som ble organ for Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1934 ble Vogt avisas redaktør, fram til nedleggelsen i 1939. NKPs økte popularitet etter andre verdenskrig førte til et nytt, men kortvarig liv for Ny Tid med Jørgen Vogt som redaktør, fra juli 1945 til mai 1947 da avisa ble lagt ned for siste gang. Mellom 1941 og 1945 satt han fengslet på Falstad og Grini. Fra 1946/1947 til 1958 og fra 1965 til 1967 var han redaktør for NKPs hovedorgan "Friheten". Han var politisk sekretær i NKP mellom 1962 og 1965. Vogt var gift med Pauline (født Lie). St. Louis-blues. St. Louis-blues er en type blues-musikk. Sjangeren gjør større bruk av pianoet enn andre blues-sjangre, og den står i nær forbindelse til jump-blues, ragtime og pianoblues. Et typisk band består av en eller flere sangere, en pianist og noen få andre instrumenter, primært rytmeinstrumenter. Ine Marit Torsvik Bertelsen. Ine Marit Torsvik Bertelsen (født 11. mars 1970) er en norsk litteratur- og kulturformidler med særlig kunnskap om barne- og ungdomsbøker og bruken av dataspill blant barn og unge. I 2011 ble Bertelsen innvalgt i Sola kommunestyre. Ine Marit Torsvik Bertelsen er utdannet statsviter fra Universitetet i Tromsø 2001 med tilleggstudier i bibliotekkunnskap og litteratursosiologi. Fra 2005 jobbet hun ved Rogaland Fylkesbibliotek som prosjektleder for Den nordiske barne- og ungdomslitteraturkonferansen 2008 i Stavanger. Hun har også arbeidet for Nasjonalt nettverk for litteratur i Den kulturelle skolesekken og holdt bokpresentasjoner i regi av IBBY Norge. Ine Marit Bertelsen er dessuten vært lokalpolitiker for Sosialistisk Venstreparti, blant annet med plass i kommunestyret i Harstad i 2003 og kommunestyret i Sola i 2011. Bertelsen fikk oppmerksomhet i mediene da hun i januar 2008 sa at hun bare formidlet barne- og ungdomsbøker som er nyere enn fem år, mens skolen kan ta seg av klassikerne. Mange mistolket dette og hevdet hun ville fjerne alle gamle bøker fra bibliotek og skoler for å fremme den nye barnelitteraturen. Ine Marit Torsvik Bertelsen jobber i dag i kulturavdelingen i Rogaland fylkeskommune, som prosjektleder for den Nordiske barne- og ungdomslitteratur konferansen i 2011 og som dataspill/animasjon/videokunst- og litteraturprodusent i Den kulturelle skolesekken. Hubba Hubba Zoot-Zoot. Hubba Hubba Zoot-Zoot er en sang av den svenske gruppa Caramba. Sangen var med på albumet "Caramba", som kom ut i 1981, og ble også utgitt som singel, med en viss suksess. I likhet med de andre sangene på albumet, har sangen tekst på et ikke-eksisterende språk. Musikken på albumet er en parodi på ulike musikkgenre. Singelen lå i 1981 22 uker på VG-lista, herav 4 uker på førsteplass. Albumet lå 8 uker på lista, med 14. plass som beste plassering. "Hubba Hubba Zoot-Zoot" ble også gitt ut i en ommikset utgave på samleplata "Kul på svenska 2" i 1993. Gruppa Caramba var et studioprosjekt med Michael B. Tretow og Ted Gärdestad. Jacqueline Wilson. Jacqueline Wilson (født 17. desember 1945 i Bath) er en britisk forfatter. Hun har solgt over 20 millioner bøker i Storbritannia. I juni 2002 ble hun utnevnt til offiser av Order of the British Empire for for sine innsats for leseferdighet i skolen. Skrivestil. Wilsons bøker er realistiske portrett av dagens britiske barn i møtet av problemer i dagliglivet, som når et kjæledyr dør ("The Cat Mummy"); skilsmisse ("The Suitcase Kid"); hjemløshet ("The Bed and Breakfast Star"); overgrep ("Secrets"); sorg ("Vicky Angel") og andre emner som foreldre ikke alltid snakker med barna om, som homoseksualitet ("Kiss"). Hennes bøker er vanligvis illustrert av Nick Sharratt, og hans tusjtegninger og fargerike omslag har blitt assosiert med hennes arbeid. Et flertall av hennes bøker er skrevet i førsteperson, skjønt noen, som "Twin Trouble", er skrevet i tredjeperson. En, den tidligere nevnte "Secrets" er sett i synsvinkelen til de to hovedpersonene, skjønt skrevet i førsteperson, i alternerende kapitler. Det samme er tilfelle med hennes andre bok, "The Lottie Project". "Girls in Love", "Best Friends", "Double Act", "The Illustrated Mum" og "The Story of Tracy Beaker" har blitt tilpasset populære TV-serier. Bøvær. Bøvær er et sted og en grunnkrets i Troms, beliggende ytterst på nordsiden av Bergsfjorden i Berg kommune på Senja. Stedet ligger ved endepunktet til fylkesvei 251, tre kilometer vest for kommunesenteret Skaland. Bøvær ligger sørvestvendt åpent ut mot Norskehavet, og gjennom bygda går en langstrakt idyllisk sandstrand. I Bøvær ligger dessuten "Kråkeslottet", kommunens eget lille kulturhus, en arena for blant annet kunstutstillinger og små konserter. Bøvær grunnkrets omfatter området som ligger ytterst på nordsiden av Bergsfjorden, og bebyggelsen ligger langs veien fra Skaland. Den har et areal på 5,81 km². Grunnkretsen har ikke mange bosatte, men folketallet holder seg stabilt. I nordøst grenser Bøvær til Steinfjord, og i øst til Skaland. Over fjorden i sør ligger Strømsnes og Hamn og i vest ligger Norskehavet. Olsen-banden. Olsen-Banden i Valby (Nordisk Film) 1978 a> i 2004, hvor de fleste av filmene starter og slutter foran fengselets hovedinngang a>, hvor en del av filmenes scener ble opptatt Olsen-banden er en serie av danske kriminalkomedier som handler om Egon Olsen, Benny Frandsen og Kjeld Jensen og deres utrettelige bestrebelser på å stjele millioner. Serien består av 14 filmer og er produsert av Nordisk Film fra 1968 til 1998. De er blant de mest sette filmer på danske kinoer. Det hissige forbrytergeniet Egon Olsen er bandens leder, og det er han som står for de ofte meget fantasifulle planene, hvor remediene for eksempel kan være en Tuborg, 100 ballonger, en gammel ost og en piperenser. Filmene er stort sett bygget opp etter samme formel: De starter med at Egon kommer ut av fengselet, hvoretter han fremlegger sin nye plan – som skal gjøre banden til millionærer – for de andre, mens de nyter en kald pilsner. Bandens motstandere er politiet, samfunnets topper og økonomiske forbrytere. Egon sitter ofte i fengsel med advokater og andre høytstående samfunnsborgere som kan forsyne ham med de opplysninger han har bruk for for å skape sine geniale planer. De fleste filmene slutter med at Egon havner i fengsel. Noen ganger fordi politiet ikke kan komme til den riktige bakmannen og tar hva de kan finne. Som kriminalbetjent Jensen uttrykker det: «Det eneste politiet kan gjøre når de virkelig store forbrytere kommer forbi, er å tilby dem sin beskyttelse.» Når politiet kommer, lykkes det dessuten alltid for Benny og Kjeld å stikke av, som oftest gjennom bakdøren som politiet i Olsen-banden morsomt nok aldri har tenkt på å dekke. Kjeld er gift med den lettere virkelighetsfjerne og alvorlig feministiske Yvonne, og de har sønnen Børge. En (især i de første filmene) knapp så veloppdragen gutt med langt hår og tykke briller. Børge er dog ikke dum, medvirker nå og da også ved Olsen-bandens kupp, og utfører alltid sin del av oppgaven upåklagelig. I seriens tidligste filmer var språket grovt og filmene lett pornografiske. Begge deler ble nedtonet i de senere filmene for å appellere til et bredere publikum, heriblant yngre kinogjengere. Egon Olsens skjellsord er dog bibeholdt. Språkbruken er en viktig del av Olsen-bandens særpreg. Den alltid fornøyde Benny gjorde det til en vane med uttrykk som «skide» foran annethvert tillegsord, og ikke minst uttrykket «at tage røven på». Også Egons skjellsord, som i mange tilfelle også anvendes av andre personer i filmene, går igjen: «Sindssyge kvindemenneske» (alltid henvendt til Yvonne), «hundehoveder», «hængerøve», «fæhoveder», «lusede amatører», «slapssvanse», «småfede grødbønder», «feje hunde», «jammer-kommoder», «elendige klamphuggere», «skidespræller», «narrehat», «socialdemokrat», «sølle skvat», «fede skvat», «tøffeldyr», «bovlamme bidesild», «pjalt», «pjok», «pudseklud», «snotklat», «lumpne lus», «idiot» med mer. Bennys kjøretøy er en viktig rekvisitt i Olsen-banden. Modellen skifter ganske visst i løpet av de 13 filmene, men i de fleste av filmene er det tale om en lettere rusten 1950-talls Chevrolet Impala eller Bel Air. Dertil kommer Bennys aldri sviktende evne til å kjøre alt som går på hjul, betjene ethvert apparat, fifle med enhver maskin eller automat, samt åpne enhver dør – alt sammen som oftest ved bruk av sitt spesielt tildannede stykke messing, kalt «dimsen». Olsen-banden-filmenes spesielle blanding av folkekomedie, sosialrealisme (bandens planer gjennomgås alltid i Kjelds lille leilighet i Valbys arbeiderkvarter) og kriminalhistorie har gjort dem til noen av de mest elskede danske filmer. De originale filmene var populære i DDR og Øst-Europa, fordi de kunne slippe igjennom den kommunistiske sensuren da styret mente at Olsen-banden gjorde ap med de kapitalistiske autoritetene. Olsen-bandenfilmene er gjeninnspilt i Sverige under navnet "Jönssonligan" og i Norge under navnet "Olsenbanden". Det kjente Olsen-banden-temaet er skrevet av Bent Fabricius-Bjerre og spilt av Papa Bues Viking Jazzband. Olsen-banden-filmene er regissert av Erik Balling. Han og Henning Bahs skrev manuskript til de første 13 filmene. I den 14. filmen var Tom Hedegaard og Morten Arnfred regissører. Denne filmen skulle etter manges mening aldri ha vært laget. Dels kom den etter 17 års pause, dels var Kjeld og Yvonnes hus revet ned. Og først og fremst var noen av de faste skuespillerne døde, og adskillige av de øvrige var blitt meget gamle. Poul Bundgaard (Kjeld) døde midt under opptakene, og Tommy Kenter måtte spille Kjeld i de resterende scenene, filmet med ryggen til. Bjørn Watt Boolsen døde senere samme år og nådde kun akkurat å fullføre den 14. Olsen-banden-filmen. Og endelig var det et totalt brudd på tradisjonene å gå bort fra Balling og Bahs som regissører. Mange Olsen-banden-fans mener at resultatet av den 14. filmen ble deretter. Trivia. Egon Olsens vej i Albertslund Olsen-banden-filmene – og især Ove Sprogøe – er blitt hedret på ganske særlig vis. Et fellestrekk for alle filmene er at Egon Olsen blir løslatt fra Vridsløselille Statsfængsel og går ned den gamle Fængselsvej i Albertslund, hvor Benny og Kjeld henter ham. Da Ove Sprogøe døde i 2004, 84 år gammel, ble det foreslått at veien skulle ha navn etter hele Danmarks småforbryter, Egon. Og etter litt motvilje bøyet Albertslund Kommune seg i desember 2004. Den 21. desember 2004 (på Ove Sprogøes fødselsdag) endret kommunen veiens navn til "Egon Olsens Vej". Den røde tråd. I de første fire Olsen-banden-filmene (og især i de første to) er der ikke helt den samme røde tråd som i de senere filmer: I film nr. 2 har Egon tenkt seg å arbeide ærlig og redelig. Han vil stoppe med forbrydelsene, så her er det ikke tale om et kupp. I film nr. 1 har Kjeld og Yvonne ikke mindre enn tre barn, og Benny er forlovet og skal også være far. Kjeld og Yvonne får først deres faste bopel på Asta Nielsen Stræde i Valby fra og med film nr. 4. De to faste politimennene, kriminalførstebetjent Jensen og hans kriminalbetjent Holm, kommer også først til i film nr. 5. Inntil da har det vært betjent Mortensen som var på nakken av Olsen-banden. Og endelig oppstår den faste, kapitalistiske skurken (Holm-Hansen, Bang-Johansen eller Hallandsen) også først i film nr. 5. Det samme gjelder også Olsen-bandens evige fysiske trussel, Bøffen. Den røde tråd gjennom mange av filmene er at de starter med et lite røveri som skal bane veien for et større røveri ved for eksempel å skaffe penger eller remedier til det. Det lille røveriet går stort sett alltid godt, mens det store røveriet ofte slår feil, og sender Egon tilbake i fengselet. Nå og da lykkes det dog å gjennomføre det store røveriet, men så er der til gjengjeld alltid en annen faktor som sørger for at Egon blir buret inne igjen (skattevesenet kommer på besøk etc. (Olsen-banden på sporet). En annen rød tråd i filmene er at de pengeskap som Olsen-banden bryter inn i, nesten alle er fra firmaet Franz Jäger i Berlin. Selv togvognen som inneholder de kostbare gullbarrer i Olsen-banden på sporet, er pussig nok laget av Franz Jäger. Nettopp dette merket ser ikke ut til å volde banden nevneverdige problemer, da det alltid lykkes den å åpne dem ved bruk av simple hjelpemidler; stetoskop, talkum og gummihandsker. En liten finurlighet: i en av filmene opptrer det et skap fra Francis Hunter i Birmingham og i en annen film et skap fra Francois Chasseur, den engelske og franske oversettelsen av Franz Jæger. Av andre finurligheter som Balling og Bahs har lagt inn i filmene, kan nevnes de skurkaktige foretakenes latinske slagord. For eksempel Verdensbankens "Sine Pecunia Dolet" («Uten penger gjør det vondt»), sheiken av Abradans "Pecunia Non Olet" («Penger lukter ikke»), forsikringsselskapet Høje Nords slagord "In Calamite Fidus" («Vi stoler trygt på ulykkene»), Rigsregistraturens "Per fas et nefas" («Med det gode og det onde») med mer. Filmene. Olsen-Banden i silhuet i Thisted Det var meningen at det kun skulle lages seks filmer: Olsen-banden film nr. 6 bærer tydelig preg av at Balling opprinnelig hadde tenkt seg at det skulle være den siste. Dels er det tittelen Olsen-bandens sidste bedrifter, dels lykkes kuppet, og dels avsluttes filmen med noen avskjedsritualer. Men allerede året etter var Olsen-banden i gang med de folkekjære filmene. Film nr. 13 var også tenkt som den siste i rekken. Egons kupp lykkes delvis, Kjeld og Benny får i hvertfall fingre i millionene, mens Egon havner på Vridsløse fengsels psykiatriske avdeling. Og endelig avsluttes denne filmen også med en «avskjed» med de fire hovedpersonene. Bandens bil. Olsen-banden befordrer seg stort sett alltid rundt i et stort «flak» fra USA, og denne bilen har nesten likeså stor legendestatus som banden selv, men faktisk ble bilen skiftet ut adskillige ganger. Ustekveikja kraftverk. Ustekveikja Kraftverk er et vannkraftverk ca 8 km fra Haugastøl i Hol kommune i Buskerud. Kraftverket utnytter et fall på 110 meter fra Tungevatn som er regulert mellom 1004 og 1002 moh. Kraftverket regnes som et flomkraftverk. Finsevatn benyttes som reguleringsmagasin. Det er installert to francisturbiner på hhv 33 og 3,5 MW. Den minste turbinen er normalt den eneste som kjører i vinterhalvåret. Tilsiget er på 126 millioner m³ og magasinkapasiteten er på 9.6 millioner m³. Vannforbruk ved maksimal drift er 3,8 m³/kWh Eiere er Hol kommune (69%) og EB Kraftproduksjon (31%) og anlegget startet produksjonen i 1983. Midlere årsproduksjon er 80 GWh og maksimal effekt er på 36 MW. Jean-Alain Boumsong. Jean-Alain Boumsong (født 14. desember 1979 i Douala i Kamerun) er en fransk forsvarsspiller som for øyeblikket spiller i greske Panathinaikos. Boumsong kom til Juventus fra Newcastle United FC etter at den store kampfiksingskandalen i 2006. Han har tidligere spilt for Le Havre, AJ Auxerre og Rangers FC. Boumsong har spilt over 20 landskamper for og har skåret ett mål. Malietoa Tanumafili II. Malietoa Tanumafili II (født 4. januar 1913, død 11. mai 2007) var konge på Samoa fra 1962 til han døde i 2007. Dette gjør han til en av de lengst sittende monarker i verden. Malietoa ble konge da Samoa fikk sin uavhengighet fra New Zealand i 1962, og var konge på livstid. Skive (by). Skive er en dansk by på den midtjyske halvøya Salling, nær Karup ås utløp i Limfjorden. Byen er administrasjonssenter for Skive kommune. Byen har 20 572 innbyggere ("skibonitter") (2006). Navnet «Skive» kommer av det oldnordiske "skifa" som i denne sammenheng betyr «innhegning av palisader» i betydningen «forsvarsverk». Skive ligger på jernbanestrekningen mellom Viborg og Struer, er hovedby i Skive kommune og regnes som «Sallings hovedstad». Byen huser Danmarks største kaserne og er dessuten kjent for herregården Krabbesholm, som ligger like ved industrihavnen i byens østlige ende. De fleste hus i bykjernen er oppført fra 1880 til 1914 og sammen med beliggenheten ved fjorden gir det en spesiell stemning, særlig om sommeren tiltrekker byen seg mange turister fra inn- og utland. Fjorden og elven skaper gode betingelser for bading, båtliv og fritidsfiske. Historie. Skive har fra gammelt av vært hovedby for halvøyen Salling og en del av Fjends. Byen nevnes for første gang i 1231. Den oppsto som handelssted ved Karup å, hvor det var god forbindelse fra Thy, øyen Mors og Salling til Hærveien ved Viborg. Skive fikk kjøpstadsrettigheter i 1326 og disse rettighetene ble utvidet i 1443 av den danske kongen Christoffer av Bayern under et opphold på Gamle Skivehus. Da Grevefeiden kom til Midtjylland på 1500-tallet, huserte bondeopprøreren Skipper Clement og hans hær i området i 1534. Dette gikk ut over mange av områdets herregårder, med unntak av borgen Spøttrup middelalderborg ca. 17 kilometer vest for Skive. I 1554 bygde godseieren Iver Krabbe en herregård ved fjorden øst for byen, og den fikk navnet Krabbesholm. Bygningen er oppført i røde munkestener og granitt med et åttekantet tårn i det nordvestlige hjørne. Den ble et slags vartegn for borgerne i byen, som i 1573 fikk ettergitt særskattene kongen hadde innkrevd under Grevefeiden. I perioden 1660–1794 var Skive hovedsete for amtmannen under Viborg Amt, og det ble holdt herredsting for Salling i byen i denne perioden. Flere branner herjet Skive på 1700-tallet og befolkningstallet falt så drastisk at byen bare hadde 436 innbyggere i 1769, hvilket gjorde den til Jyllands tredje minste kjøpstad. I 1825 brøt havet gjennom Agger tange i den vestlige enden av Limfjorden og ga direkte adgang for skip til Nordsjøen. Dette førte til en handelsmessig oppblomstring som igjen fikk befolkningstallet til å øke. På 1860-tallet kom jernbanen til Skive, og det ble bygget en havn, noe som gjorde at byen for alvor begynte å tiltrekke seg industri og næringsliv. Industriveksten fortsatte på 1900-tallet og på 1960-tallet ble nye bydeler anlagt syd for Skive å, med blant annet området Skive Kaserne som ble innviet i 1969. I 2007 ble Skive tilknyttet Region Midtjylland og er hermed den nordligste kjøpstad i denne regionen. Avstander til andre byer er: Viborg (regionshovedstad): 29 km, Nykøbing Mors: 30 km, Struer: 36 km, Holstebro: 40 km, Hobro: 51 km, Herning: 51 km, Aalborg: 92 km, og Århus: 94 km. Kulturliv. Krabbesholm høyskole fungerer idag som en folkehøyskole med særlig fokus på kunst, arkitektur og design. Den har opp gjennom årene tiltrukket mange unge mennesker til Skive-området. Av annet kulturliv bør nevnes Danmarks fjerde største festival «Skive Beach Party», som finner sted hver sommer ved fjorden. Skive har en kulturell vennskapsby på Grønland, Qasigiannguit. Også innenfor idrett har Skive noe å by på; byen har Danmarks største ungdomsfotballklubb, Skive IK. Skive IKs seniorlag ligger spiller for tiden i 2. division med tidligere «Viborg-bomber» Søren Frederiksen som trener. Skive har også en amerikansk fotballklubb, Skive Gators, som siste år vant danmarksmesterskapet i Regionalserien. De spiller nå i Landsserien. De har 6 spillere på juniorlandslaget. Ved Flyvej ligger Skive travbane med 800 meters banelengde. Severdigheter. Foruten Krabbesholm byr Skive på flere andre severdigheter. I Havnevej ligger to museer, nemlig Skive museum og Skive kunstmuseum fra 1942. På førstnevnte museum kan man oppleve områdets historie helt fra oldtidens myr-funn, ravfunn og Danmarks eldste sykler til mere moderne klenodier. På Skive kunstmuseum utstilles særlig moderne dansk kunst (det vil si fra 1920 og frem til idag) med fokus på eldre kunst. Museet har blant annet verker av Per Kirkeby og Jens Søndergaard innenfor ekspresjonismen. Også den gamle Vor Frue Kirke – opprinnelig fra 1200-tallet – er verd et besøk. Den holdt såvidt på å bli revet ned i 1880-årene pga. mangel på plass, men ble reddet da man oppdaget noen kalkmalerier med helgenfigurer malt i 1522. I stedet ble det bygd en annen kirke, Skive kirke, som stod ferdig i 1898 like ved den gamle. På Torvet finner man Skive rådhus (også ting- og arresthus) fra 1846 tegnet av arkitekten N.S. Nebelong i en klassisistisk byggestil, og ved Søndre Boulevard/Østerbro ligger to bindingsverkshus fra 1719 bygd på murene fra borganlegget Gamle Skivehus. Bygningene fungerer som hotell idag. Forfatteren Jens August Schades (1903–1978) barndomshjem ligger i Asylgade 7. I 1928 beskrev han i sin litteratur provinsmiljøet i byen og gav Skive dekknavnet "Skæve". 14 kilometer mot nord på østkysten av Salling ligger gården Jenle, bygd av forfatteren og dikteren Jeppe Aakjær i 1906. Han bodde her frem til sin død i 1930, og gården er nå museum. Herregården Staarup hovedgaard fra 1554 ligger på østsiden av Skive fjord ca. 9 kilometer nordøst for byen. Aero Spacelines Pregnant Guppy. Aero Spacelines B377PG Pregnant Guppy var et transportfly utviklet av Aero Spacelines for NASA og den første i serien som inkluderer Super Guppy og Mini-Guppy. Pregnant Guppy var en ombygnining av passasjerflyet Boeing 377 Stratocruiser og fløy første gang 19. september 1962. Kun et fly ble produsert og dette ble brukt av NASA mellom 1963 og 1974 for transport av seksjoner av raketter. I 1979 ble flyet hogd opp, men en seksjon av skroget ble gjenbrukt i produksjonen av en Super Guppy. Fiordland nasjonalpark. Fiordland nasjonalpark er lokalisert i det sørvestlige hjørnet av Sørøya i New Zealand. Det er den største av New Zealands 14 nasjonalparker med et areal på 12 500 km² og utgjør en større del av Te Wahipounamu Verdensarven. Geografi. På en tid da klimaet var kaldere ble dype fjorder erodert ut av isbreer. Den mest kjente og besøkte er Milford Sound. Andre bemerkelsesverdige fjorder er Doubtful Sound og Dusky Sound. Fiordlands kyst er bratt og gjennomskåret av fjorder som strekker seg fra dalene i den sørlige delen av Southern Alps, slik som Kepler og Murchison Mountains. I nordenden av parken reiser flere topper seg over 2000 meter. Is har erodert ut øyer fra fastlandet, bl.a. to store ubebodde øyer; Secretary Island og Resolution Island. Flere store innsjøer ligger helt eller delvis innenfor parken, nemlig Lake Te Anau, Lake Manapouri, Lake Monowai, Lake Hauroko, og Lake Poteriteri. Sutherland Falls sørvest for Milford Sound på Milford Track er blant verdens høyeste fosser. Vestlige vinder frakter fuktig luft fra Tasmanhavet til fjellene; avkjølingen av luften når den presses opp medfører kraftig regn som kan bli mer enn 7000 mm flere steder i parken. Regnet medfører de tempererte regnskoger i Fiordland temperate forests øko område. Villmarksliv. Villmarkslivet i dette området omfatter delfiner, sel, mus, rotter, fugler, hare og hjort. Blant fuglene er Kakapo, den eneste spurven i verden som ikke kan fly. Dessuten finnes kiwi, som stammer fra New Zealand. Offentlig tilgjengelighet. En inngangsport til Fiordland Nasjonalpark. Veiforbindelse til Fiordland begrenser seg til Milford Road (SH 94), som går nordover fra Te Anau, langs kanten av parken før den går et stykke langs Eglinton River. Derfra krysser den det nordvestlige hjørne av parken og ender ved Milford Sound. Sør for Te Anau går en mindre vei til Manapouri. En mindre vei forbinder Doubtful Sound med det vestlige hjørne av Lake Manapouri. Småfly og helikopter går til Milford Sound, som også har en liten båtmarina. Aktiviteter. Parken er et populært mål for isklatrere og spesielt for fjellvandrere, med Milford, Kepler, Hollyford og Routeburn Track alle i eller nær til parken. Andre turister oppsøker områder som Milford Sound. Helikopterjakting. Så lang tid tilbake som 1920-årene var parken plaget med innførte europeiske hjort, som var ødeleggende for flora og fauna på New Zealand. Regjeringen innførte skuddpremie på hjorten. På 1960-tallet var dette i tillegg til markedet for gevir og skinn tilstrekkelig lukrativt til at jegere inversterte i helikopter for å ta seg inn i dette kuperte landskapet. Dermed stupte hjortebestanden og konkurransen mellom jegerne ble stor. Argumentene mellom mennene i helikoptre med grovkalibredee rifler resulterte i mer enn ett opphetet slag i luften over parken. Regjeringen grep snart inn for å forhindre slike ekstreme tilstander; sammen med en økende gårdsbasert hjorteindustri har helikopterjakting avtatt kraftig de siste årene. Men tradisjonen fortsetter med dusinvis av tidligere helikopterjegere som i dag frakter turister på omvisende flyreiser. Matías Almeyda. Matías Jesús Almeyda (født 21. desember 1973) er en argentinsk fotballspiller. Almeydas posisjon var defensiv midtbane. Han la egentlig opp fotballen i 2005, men savnet ble for stort. Etter å ha bedrevet mye showfotball, blant annet med Maradona i Oslo, signerte argentineren en prestasjonsrettet kontrakt med Lyn. Hans venn Terje Liverød var sentral i overgangen. Almeyda fikk med seg 39 landskamper og to VM-sluttspill for Argentina, ble argentinsk og italiensk seriemester, italiensk cupmester, UEFA-cupmester og vinner av Champions League. I 2000 ble han kåret til årets spiller i Italia. Han debuterte for Lyn den 13. mai 2007 mot Aalesund. Han kom inn som innbytter i to kamper for Lyn, men 24. juni ble kontrakten avsluttet. Almeyda har tidligere spilt i storklubber som River Plate, Sevilla, Lazio og Inter. Aurora Borealis. Aurora Borealis var en norsk musikkgruppe som spilte folkemusikk fra middelalderen. Gruppen bestod av Sverre Jensen, Øyonn Groven Myhren, Sidsel Brevig og Djavid Afsari Rad. De ga ut albumet "Harpa" i 1997. Hersvik. Hersvik eller Hersvikbygda er en bygd i Solund kommune i Sogn og Fjordane. Her finnes blant annet Hersvik kirke fra 1892 og dagligvarehandel. Hersvik og Husøy er sogn i Solund prestegjeld. Kim André Madsen. Kim André Madsen (født 12. mars 1989) er en norsk fotballspiller. Han spiller midtstopper i Strømsgodset, etter å ha kommet som bosmanspiller fra Lyn fra og med nyttår 2009. Han har tidligere spilt for klubbene Grei og Vestli, og var i 2008 utlånt til Nybergsund IL-Trysil. Madsen debuterte for Lyn i eliteserien i 2006, bare 17 år gammel. I 2007 ble han hentet opp i Lyns A-stall. Madsen fikk sin debut for landslaget 10. august 2011 i privatlandskampen mot. Rafael van der Vaart. Rafael Ferdinand van der Vaart (født 11. februar 1983) er en nederlandsk fotballspiller. Han spiller idag for Hamburg og spiller for. Van der Vaart er født i Heemskerk i Noord-Holland. Han har scoret 15 mål på 75 A-landskamper. Overgangen fra Tottenham til Hamburg SV forekom den 31. august 2012 på siste dag av sommervinduet. Han har tidligere spilt for Ajax, Real Madrid, Tottenham og klubben De Kennemers i hjembyen Heemskerk. Van der Vaart spilte for Nederland i EM 2004, VM 2006, EM 2008 og VM i Sør-Afrika 2010. Vi pynter oss med horn. "Vi pynter oss med horn" er en roman av Aksel Sandemose, utgitt på Tiden Forlag i Oslo (1936). Romanen er oversatt til flere språk, blant annet til dansk og til engelsk med tittelen "Horns for Our Adornment". Handling. Handlingen tar utgangspunkt i et skipsmannskap som krysser Atlanterhavet på overfarten fra Bergen til New Foundland i Canada. Legender, psykoanalyse og øyeblikksskildringer veves sammen i framstillingen. Mellom mannskap og passasjerer om bord finnes blant annet en prest beskyldt for overgrep og en sjømann som mest av alt framstår som en voldelig kjempe. Espen Arnakke. "Vi pynter oss med horn" fortsettter de sentrale temaene i Sandemoses romaner om Espen Arnakke som innledes med "En flyktning krysser sitt spor" (1933). I likhet med i de tidligere bøkene av forfatterskapet preges også «Vi pynter oss med horn» av freudiansk tankegods. De overdådige fabuleringene og den nakne realismen som preger dette verket vakte naturlig nok forargelse blant det norske publikum på 30-tallet. Nettverkskort. Nettverkskort (eng. Network Interface Card, "NIC") er innen datateknologien en enhet som benyttes for å koble sammen og utveklse informasjon med andre maskiner på et nettverk. Nettverket kan være lokalt eller tilkoblet til et bredbåndsnett. Kortet kan enten være et tilleggskort, som en USB-enhet eller integrert i hovedkortet. Det finnes to typer nettverkskort, trådløse og kabelbaserte. Det trådløse tar mer og mer over markedet men har sin begrensning i hastighet, rekkevidde og sikkerhet. Idag har trådløse nettverk normalt opptil 300 Mbps i båndbredde og omtrent 100 meters rekkevidde. Kabelbaserte nettverk er idag de mest brukte, der hastighetene vanligvis varierer mellom 10, 100 og 1000 Mbps (1 Gbps). Tove Paule. Tove Paule (født 11. januar 1951) er en norsk idrettsleder. Hun er tidligere president i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Hun er en yngre søster av Inger Marie Holte og Torbjørn Paule. Hun ble valgt til idrettspresident på idrettstinget i mai 2007 og satt til idrettstinget i 2011 der hun ikke stilte til gjenvalg. Hun overtok etter Odd-Roar Thorsen, som var fungerende idrettspresident fra februar samme år, etter at Karl-Arne Johannessen trakk seg fra stillingen. Hun ble valgt foran Roald G. Bergsaker, med 96 mot 75 stemmer. Tove Paule har en karriere som turner bak seg fra Vestfossen Idrettsforening hvor hun fortsatt er medlem. Hun bor i Drammen. Under kommunevalget 2011 ble hun valgt inn i Drammen Bystyre for Høyre, og ble valgt til varaordfører. Sørvikvatnet. Sørvikvatnet er et lite vann som ligger 100 meter over havet i Hasselvika i Rissa kommune, Sør-Trøndelag. Vannet får tilsig fra flere mindre bekker i øst, og har avløp mot vest gjennom Vassdalsbekken til Sørvikelva. Det er mye ørret i vannet og det er også påvist mort der. Uncle Sam. Uncle Sam («onkel Sam») er en populær, mannlig personifikasjon av Amerikas forente stater. Skikkelsen opptrer på propagandaplakater, i vitsetegninger og andre sammenhenger som symbol på en amerikansk «landsfader», en mer eller mindre typisk, foretaksom amerikaner, myndighetene i USA eller som landet i seg selv. Uncle Sam avbildes vanligvis som en høy, slank, gammel mann med hvitt hår og geitebukkskjegg. Han har på seg flosshatt og gjerne kjole og hvitt, ofte i farger og mønstre fra det amerikanske flagget. Bruken av uttrykket «"Uncle Sam" er kjent fra tidlig på 1800-tallet, tegningene siden 1852. Figuren Brother Jonathan ble brukt på en lignende måte tidligere. Den kvinnelige figuren Columbia ble også brukt. Uncle Sam var også ofte avbildet under plakatene som ble delt ut for frivillig verving i den amerikanske hæren under vietnamkrigen. Opphavet til begrepet Uncle Sam er Samuel Wilson (1766–1854), en slakter som sammen med broren Ebenezer leverte kjøtt til innsamlingssentralen for mat og ammunisjon til hæren under den britisk-amerikanske krigen 1812. Soldatene i militærleiren i Troy kjente ham godt og kalte også kjøttet han leverte for Uncle Sam's. Etter hvert gikk begrepet over til å omhandle hele hæren og den amerikanske regjeringen. Kollektive goder. Kollektive goder er innen samfunnsøkonomi en betegnelse på goder som kjennetegnes ved at de er ikke-rivaliserende og ikke-ekskluderende – det vil si at godet ikke blir brukt opp og at man ikke kan stenge noen ute fra å bruke godet. Et typisk eksempel på et kollektivt gode er fyrtårn: Grensekostnaden er null, og det er umulig å hindre enkelte fra å få nytte av det. Andre eksempler er gatebelysning, fortau, felles forsvar. En utfordring ved kollektive goder er hvor mye som skal produseres og hvem som skal betale. Rent matematisk finner man etterspørselen ved vertikal summering av den enkelte konsuments etterspørselsfunksjon. Siden det ikke er mulig å stenge noen ute fra å nyttiggjøre seg godet er det vanskelig å ta betalt for bruken, og det er sjelden vi ser slik produksjon initiert i rendyrket privat regi. Som regel finner man løsninger der det offentlige er leverandør, enten selv å produsere eller ved konkurranseutsetting av produksjonen, eller der det offentlige subsidierer privat produksjon. Kollektive goder er et eksempel på markedssvikt. Bolívar (sigar). Bolívar er et cubansk sigarmerke, oppkalt etter den søramerikanske frihetshelten Simón Bolívar. Sigarmerket Bolivar ble introdusert i 1901, og ble utviklet av firmaet Jose Rocha og produsert ved El Crepsulo-fabrikken, men ble sener overtatt av Menendez, Garcia y Cia. Markedssvikt. Markedssvikt viser til situasjoner der en uregulert økonomi ikke fører til en effektiv ressursallokering. Med andre ord, markedssvikt oppstår dersom markedskreftene ikke gir den best mulige bruken av ressurser i et marked. Trinidad (sigar). Trinidad er et forholdsvis nytt cubansk sigarmerke, opprinnelig kun produsert for Fidel Castro. Sigaren er oppkalt etter byen Trinidad. Den første Trinidad-sigaren ble produsert i 1980, og har frem til 1998 kun blitt produsert for Fidel Castro. Dette var ikke en sigar beregnet for eksport så de eneste eksemplarene som forlot Cuba var de som hadde blitt gitt i gave fra Castro til utenlandske representanter. I februar 1998 det klargjort for eksport av sigarmerket. Sigaren ble i april 1998 tilgjengelig i Canada og Mexico, senere også tilgjengelig for resten av verden. Merket har kun en sigartype. Fundadore, som betyr grunnlegger, med ring gauge 40 og en lengde på 195mm. Trinidad blir produsert på El Laguito fabrikken, og leveres i kasser med 24 eller 50 sigarer. Partagás. Partagas er et kubansk sigarmerke oppkalt etter sin grunnlegger, Don Jaime Partagas, som begynte å produsere sigarer i 1827. «NR-1». «NR-1» er en unik atomdrevet undervannsbåt i den amerikanske marinen. Den er et forskningsfartøy på 45 meter lengde og 400 tonn. Den har en besetning på 13, av dem tre offiserer og to vitenskapsfolk. Uoffisielt kalles den gjerne «Nerwin»; den har aldri fått noe offisielt navn. Den ble bygget av General Dynamics og sjøsatt 25. januar 1969. Den har en atomreaktor, to eksterne motorer, to propeller og fire beskyttede trustere (to forut og to akterut) for bedre manøvreringsevne. Maksimal fart er 4,5 knop ved overflaten, 3,5 knop under vann. Den kan gå ned til en dybde på 725 meter. Den har kapasitet til å holde seg under vann i 16 dager (maksimalt 25 dager) med 13 personer ombord. Oppdragene har bestått av søk, opphenting av objekter, geologiske undersøkelser, oseanografisk forskning og installasjon og vedlikehold av utstyr under vann. «NR-1» fungerer godt for å holde seg på ett sted og kartlegge det fullstendig, eller søke et område med stor nøyaktighet. Etter at romfergen "Challenger" eksploderte i 1986, ble NR-1 brukt til å søke, identifisere, og hente opp vrakdeler. Da den kan holde seg på havbunnen uten å komme opp til overflaten med hyppige mellomrom, var «NR-1» uvurderlig i den delen av søket som foregikk på dypt vann. «NR-1» forble nedsenket og i aktivitet også når uvær og høy sjø tvang alle andre søkeskip i havn. Den har hjul som kan settes ut for å rulle på bunnen, tre lysventiler (vinduer), eksterne lyskastere, video- og stillbildekameraer, en klo for å hente inn objekter, en manipulator som kan utstyres med et utvalg gripe- og kutteverktøy og en kurv som kan brukes sammen med manipulatoren for å samle inn ting. For å orientere seg over vannflaten har den et videoperiskop på en fast mast. Den har et sofistikert elektronisk anlegg, datamaskiner og sonar-systemer for navigasjon, kommunikasjon og lokalisering og identifikasjon av objekter. Den kan manøvrere eller holde posisjon på eller ved formasjoner under vann, finne og identifisere objekter på en betydelig avstand, og løfte objekter opp fra bunnen. «NR-1» kan studere og kartlegge havbunnen, blant annet med temperatur, havstrømmer, og annen informasjon for militær, kommersiell og vitenskapelig bruk. Den blir vanligvis tauet til og fra oppdragssteder av et følgeskip på overflaten, som også kan bidra med forskningsarbeide i forbindelse med undervannsbåten. Det nåværende moderskipet er SSV «Carolyn Chouest», som sørger for tauing, kommunikasjon og støtte for alle «NR1»-operasjoner. Premier League 2007/08. Premier League-sesongen 2007/2008 var den 16. sesongen av Premier League. Sesongen begynte lørdag 11. august, og ble avslutta søndag 11. mai. Regjerende mester var Manchester United. De nyopprykkede lagene var Sunderland AFC, Birmingham City og Derby County. Lagene som spilte kvalifiseringsspill for å få den siste opprykksplassen var: Southampton FC, West Bromwich Albion, Derby County og Wolverhampton Wanderers. Southampton og Derby spilte den ene semifinalen, mens West Bromwich og Wolverhampton spilte den andre. Vinnerne av semifinalene skulle spille finale om en plass i øverste divisjon. Derby spilte mot West Bromwich i kvalifiseringsfinalen og vant 1–0, og ble dermed klare for for denne Premier League-sesongen. Sesongen ble en av de jevneste Premier League-sesongene. Hvem som skulle bli ligamester ble avgjort i siste serierunde, og det ble også klart hvilke to lag som ble de to siste som skulle rykke ned i samme serierunde. Manchester United vant serien to poeng foran Chelsea, mens Birmingham og Reading måtte ta veien en divisjon ned. Reading og Fulham kom på samme poengsum, men Reading hadde dårligere målforskjell. Denne sesongen var det flere bemerkelsesverdige resultater. Premier League-historiens kamp med flest mål i ble Portsmouth – Reading som endte 7–4, 29. september 2007. Tre kamper endte 4–4; Tottenham – Aston Villa, Chelsea – Aston Villa og Tottenham – Chelsea. Kampen mellom Wigan og Blackburn 15. desember 2007 endte 5–3. I denne kampen scora både Marcus Bent (Wigan) og Roque Santa Cruz (Blackburn) hat-trick. Det var første gang en spiller fra hvert lag scora hat-trick i samme kamp i Premier League. Den største seieren for sesongen kom i siste runde da Middlesbrough vant 8–1 over Manchester City. Derby satte flere negative rekorder denne sesongen. Laget var klart for nedrykk allerede 29. mars 2008. Det er det tidligste et lag har rykka ned fra Premier League noen gang (og det første i mars). Det ble også det laget som har vunnet færrest kamper i Premier League-historien med én kamp, tapt flest kamper med 29 (samme som Ipswich i 1995 og Sunderland i 2006), scora færrest mål i en Premier League-sesong med 20, den svakeste målforskjellen i Premier League-historien med–69 og tidenes laveste poengsum i Premier League med 11. Hvem som skulle bli ligamester ble ikke avgjort før i siste runde. Arsenal begynte sesongen bra og leda ligaen med fem poeng på Manchester United før de spilte 2–2 borte mot Birmingham 23. februar 2008. Arsenal spilte fem kamper på rad uten seier, inkludert kampen mot Birmingham. De dårlige resultatene gjorde at Manchester United tok igjen Arsenal og lå øverst til sesongslutt. Hvem som skulle bli seriemester stod mellom United og Chelsea til slutt. United hadde ei luke på tre poeng ned til Chelsea før Chelsea slo United 2–1 på Stamford Bridge tre serierunder før slutt. Manchester United og Chelsea lå helt likt på poeng før siste runde, men United var nummer en på grunn av bedre målforskjell. Forutsetningene foran siste runde var at Manchester United måtte avgi poeng samtidig som Chelsea vant. Det skjedde ikke; Manchester United slo Wigan 2–0 borte, mens Chelsea bare spilte 1–1 hjemme mot Bolton. Manchester United, 17. seriemesterskap Kvalifiseringsspill for opprykk til denne sesongen Forrige sesong rykket Charlton Athletic, Sheffield United og Watford FC ned. Stadioner. City of Manchester Stadium, Manchester City Manchester United har, pr. kapasitet, det største stadionet med 76 312 og Portsmouth har det minste med 20 224. Månedens manager. Alex Ferguson ble månedens i januar og mars, samt årets manager. Månedens manager er en månedlig pris som blir gitt til en av de 20 managerne i Premier League. Prisen blir gitt den første uka etter månedskifte og blir normalt avgjort av ligaens sponsorer. Årets manager. Årets manager blir kåret av "League Managers Association" (LMA). Det er en organisasjon som representerer alle managerne i Premier League og Football League. Sir Alex Ferguson, Manchester United Dommere. Alan Wiley dømte åpningskampen mellom Sunderland og Tottenham. Alle dommerne har dømt i Premier League før denne sesongen. Nye dommere på lista (Selected Group) er Lee Probert, Keith Stroud og Steve Tanner. Graham Poll og Dermot Gallagher er ute av lista siden de har lagt opp. Månedens spiller. Månedens spiller er en månedlig pris som blir gitt til en eller noen ganger to spillere i Premier League. Prisen blir gitt den første uka etter månedskifte og blir normalt avgjort av ligaens sponsorer. Årets spiller. "Professional Footballers' Association Players' Player of the Year", ofte bare kalt "PFA Players' Player of the Year" eller bare "Player of the Year", er en kåring som blir foretatt etter at alle medlemmene i spillerforeninga (PFA) stemmer på to spillere hver. En liste over de nominerte kommer i april. Vinneren blir presentert på en galla i London noen dager senere. Vinner: Cristiano Ronaldo, Manchester United "Football Writers' Association Footballer of the Year" blir utdelt årlig til den beste fotballspiller i England i følge fotballjournalistene. Dette er en av de to mest prestisjefylte prisene som en fotballspiller i England kan motta. Den andre er PFA Players' Player of the Year. Prisen har vært utdelt siden 1948. Vinner: Cristiano Ronaldo, Manchester United Årets unge spiller. "PFA Young Player of the Year" er en pris som gis til årets beste unge spiller i FA Premier League. PFA (Professional Players Association) arrangerer avstemmingen, og kun medlemmene kan stemme. Alle spillerne i de engelske ligaene, uavhengig av nasjonalitet og som er under 23 år, kan vinne prisen. Prisen deles ut i april/mai hver sesong, og er den mest prestisjefulle prisen en ung fotballspiller kan motta i engelsk fotball. Vinner: Cesc Fàbregas, Arsenal Årets lag. Keeper: David James (Portsmouth) Forsvar: Bacary Sagna, Gael Clichy (begge Arsenal), Rio Ferdinand, Nemanja Vidic (begge Manchester United) Midtbane: Steven Gerrard (Liverpool), Cristiano Ronaldo (Manchester United), Cesc Fàbregas (Arsenal), Ashley Young (Aston Villa) Angrep: Emmanuel Adebayor (Arsenal), Fernando Torres (Liverpool) Terminliste. Alle kamptidspunkter i denne artikkelen + undersidene om serierundene er norske tider. Operasjon Tariqh ol-Qods. Operasjon Tarigh ol-Quds (kjent også som Operation Jerusalem Way på engelsk) (29. november- 7. desember 1981) var et iransk angrep for å befri Bostan under Irak-Iran-krigen slik at det kan betegnes som "Slaget ved Bostan". I september 1980 hadde irakerne tatt det viktige veikrysset mellom Dezful i nordøst, Susangerd i sørøst og den irakiske byen al-Amarah. En iransk gjenerobring av Bostanregionen ville sikret deres frontlinjene ved Susangerd og Ahvaz mot angrep fra nord eller nordøst. Iranerne vant og nådde grensen mot Irak etter harde kamper. Makgadikgadi (innsjø). Makgadikgadi er en uttørket innsjø som fantes i Kalahariørkenen i Botswana. Den begynte å tørke ut for cirka 10 000 år siden, og var på sitt største 80 000 km² stor og 30 meter dyp, anslagsvis. Store elver som Okavango, Zambezi, og Kuando munnet alle ut her en gang. Restene av innsjøen finnes blant annet i Okavangodeltaet. Eksternaliteter. Eksternaliteter er innen samfunnsøkonomi en betegnelse på samfunnsøkonomiske gevinster eller kostnader ved produksjon eller konsum som enkeltaktørene ikke blir godskrevet/belastet økonomisk for i markedet og derfor ikke tar hensyn til. Eksempel på negative eksterne effekter er forurensning som hvis produsenten hadde blitt stilt overfor den samfunnsøkonomiske kostnaden, hadde ført til høyere pris på produktet, som gir lavere etterspørsel og derfor lavere produksjon. Positive utilsiktede effekter ved produksjon er for eksempel at biavl kan føre til at en fruktbonde i nærheten opplever at en rikere fruktsesong siden biene hjelper til å befrukte fruktblomstene. Eksterne effekter er en årsak til offentlige inngrep. Ved å innføre en avgift, en Pigou-skatt internaliserer man kostnaden i markedet slik at aktørene tar hensyn til også den samfunnsøkonomiske kostnaden ved forbruket. Tilsvarende brukes subsidier av samme årsak. Myndighetene kan også foreta direkte reguleringer, dvs. regulere utslippene direkte, dette gir kontroll over hvor store utslippene totalt blir. Disse offenlige inngrepene søker å bøte på markedssvikt. Ingen av disse betingelsene er oppfylt når det gjelder forurensning av naturområder, og dette kan forklare hvorfor det er vanskelig å gi miljøproblematikken en økonomisk løsning. Ørnen tek ikkje unga. "Ørnen tek ikkje unga" er det fjerde og siste albumet til Klovner i Kamp. Verka Serduchka. 2. oktober, 1973 Andrij Mykhajlovytsj Danylko (Ukrainsk: Андрій Михайлович Данилко) (født 2. oktober 1973 i Poltava, Ukraina), bedre kjent i rollen som Verka Serduchka (på ukrainsk: Вєрка Сердючка – "Verka Serdjutsjka"), en flamboyant middelaldrende kvinne, er en ukrainsk komiker og underholdningsartist. Ble nummer to i Eurovision Song Contest 2007 i Helsingfors, og er en populær karakter i Russland, men samtidig en kontroversiell figur i hjemlandet Ukraina. Karriere. Danylko har opptrådt som sin figur Verka Serduchka siden tidlig på 90-tallet. Figurens navn ble oppfunnet av Danylko til den russiske humorkonkurransen KVN for studenter, hvor det tilfeldig valgte navnet Verka ble satt sammen med navnet til en tidligere klassekamerat, Anja Serduk. I tillegg til sceneopptredener innenfor dance og popsjangeren, har Danylko nylig opptrådt under hans ordentlige navn i flere ambiente musikkomposisjoner. Hans popularitet er imidlertid bygget opp hovedsakelig gjennom figuren Verka Serduchka, og de fleste av hans sceneopptredener gjøres også som denne figuren. På slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet ledet han talkshowet "SV-Show" («SV» er en forkortelse for russiske: Спальный Вагон, «Spalnyj Vagon», som betyr «sovevogn») på russisk TV. Eurovision Song Contest. Verka Serduchkas sceneopptreden under Eurovision Song Contest 2007. Andrij Danylko ble, som Verka Serduchka, valgt til å representere Ukraina i den internasjonale finalen av Eurovision Song Contest 2007 i Helsingfors, Finland med sangen «Dancing Lasha Tumbai» som til slutt endte på andreplass. Ukraina var forhånskvalifisert til finalen på grunn av topp-ti plasseringen til fjorårets deltaker, Tina Karol. Teksten til sangen «Dancing Lasha Tumbai» blir fremført på fire forskjellige språk; Tysk, Engelsk, Ukrainsk og Russisk. Valget av Danylko som representant for landet ble ikke bare godt mottatt i Ukraina, og en av de nasjonale radiostasjonene organiserte i Februar en protestaksjon for å vise deres misnøye med valget. Også medlemmer av det ukrainske parlamentet kritiserte Danylkos deltakelse, og beskrev den som «grotesk og vulgær». Singelen til «Dancing Lasha Tumbai» nådde 28. plass på den offisielle britiske singellisten (UK Singles Chart) 20. mai 2007, og ble med det første ikke-britiske ikke-vinnende Eurovision-deltaker som entret listen siden 1974. På grunn av dette hadde Danylko en kort opptreden over telefon i programmet The Graham Norton Show på BBC. Sustain. Et orgel har teoretisk ubegrenset sustain En tromme har kort sustain Sustain betegner varigheten av en tone etter at den er slått an. Dette er et parameter som ofte blir brukt for å beskrive kvaliteten på strengeinstrumenter, jo bedre sustain instrumentet har, desto bedre regner man med at instrumentet er. Forklaring. Instrumenter med den korteste sustain er vanligvis trommer, et trommeslag begynner å svinne nesten med det samme. Instrumenter med lengst sustain vil ofte involvere luftgjennomstrømming, slik som blåseinstrumenter eller pipeorgel, som teoretisk har ubegrenset sustain. Faktorer som påvirker sustain. En gitars kvalitet vurderes bl.a. etter tonens varighet - sustain Innen en instrumentfamilie blir sustain påvirket av mange faktorer. I gitarer påvirkes det av konstruksjonen av kroppen (hul eller solid), treslag benyttet i kroppen, plassering av strenger og måten å slå på disse. I pianoer er det dempere som kan forkorte sustain-fasen i en tone. I de fleste synthesizere er det en tilsvarende funksjon. Sustain-pedalen er en elektronisk ekvivalent til et pianos dempepedal. Noen elektriske gitarer har egne systemer som kan brukes til å lage praktisk talt uendelig sustain. Okavango. Okavango er en elv i det sørvestlige Afrika. Den begynner i Angola hvor den blir kalt Kubango, og munner ut i Kalahariørkenen i Botswana. Det er en av meget få elver i denne størrelsen som ikke renner ut i havet, men danner verdens største innlandsdelta, kjent som Okavangodeltaet. Dette deltaet utmerker seg med sitt svært rike dyreliv, slik hele elven gjør det. Lengden på elven er og den renner i tillegg til Angola og Botswana også gjennom Namibia. Oddvar Nygaard. Oddvar Nygaard (født 23. juli 1919 på Hundorp i Sør-Fron, død 21. april 1985) var en norsk folkemusiker (trekkspill) og komponist. Hans første plateinnspilling ble gjort allerede i 1942 og blant hans læremestre var trekkspilleren Ottar E. Akre. Sammen med felespilleren Ola Opheim var han en de viktigste norske folkemusikerne i tiårene etter krigen. Med sitt orkester, Oddvar Nygaards kvartett, spilte han inn 24 album i perioden 1964 til 1985. Foruten Nygaard selv på trekkspill, bestod kvartetten av Ola Opheim på fele, Finn Westbye på gitar og Håkon Nilsen på bass. Kvartetten vant Spellemannprisen 1973 i klassen folkemusikk/gammaldans som ble delt ut for første gang det året. Oddvar Nygaard var frimurer. Nygaard deltok på flere hundre plateinnspillinger og hadde flere opptredener på både radio og TV. Han samarbeidet med musikere som Oscar Skau, Sven Nyhus, Rolf Syvertsen, Børt Erik Thoresen og skiløperen Ole Ellefsæter. Han laget rundt 170 egne komposisjoner. I 1995 ga plateselskapet EMI ut samlealbumet "Spelemannsliv" med utdrag fra Nygaards karriere. Belinda (sigar). Belinda er et cubansk sigarmerke, etablert i 1907. Tobakken produseres av Vuelta Arriba, noe som opprinnelig fant sted på La Coronafabrikken. Den blir i dag håndrullet i Confradi i Honduras, under oppsyn fra sigarmesteren Estelo Padron. Hoyo de Monterrey. Hoyo de Monterrey er et cubansk sigarmerke. Historie. Merket ble etablert i 1865 av Jose Gener, som hadde kommet fra Spania til Cuba som trettenåring i 1831 for å arbeide på sin onkels plantasje i Vuelta Abajo. Tjue år senere åpnet han sin sigarfabrikk i Havana og begynte å produsere sitt eget merke, La Escepcíon. I 1965 brukte han fortjenesten fra denne til å kjøpe en av de beste tobakksplantasjene i Vuelta Abajo og registrerte et merkenavn for tobakk derfra: Hoyo de Monterrey. Det betyr «Monterreys hull» og henspiller på terrenget som tobakksdyrkere foretrekker for å få fram «premium tobacco». Merket ble svært populært, særlig på det britiske markedet og Jose Geners fabrikk ble følgelig en av de største på Cuba. Da Gener døde i Spania i 1900, overtok hans datter bedriften. Den ble værende i familien i 30 år til, men i 1931 solgte de seg ut for å konsentrere seg om sukkerrør. Fernández, Palicio y Cía kjøpte Hoyo de Monterrey og La Escepción og la det til sine merker. Da Ramon Fernández døde ble Fernando Palicio eneeier, og i 1958 hadde han 13% av all eksport av sigarer fra Havana. Da tobakksindustrien på Cuba ble nasjonalisert, forlot Fernando Palicio Cuba og flyttet til Florida. Der solgte han merkene sine til familien Villazon, som fortsatte å produsere dem fra Tampa for det amerikanske markedet basert på tobakk fra Honduras. Merket selges nå globalt basert på tobakk fra Cuba og Honduras. La Flor de Cano. La Flor de Cano er et cubansk sigarmerke som oppsto i 1884, og ble laget av Tomas og Jose Cano. Finnes i både maskinrullede og håndrullede utgaver. Anafor (syntaks). Anafor (av gr. anaphérō, «jeg gjentar») er i syntaksen et ord som viser tilbake til noe som er nevnt tidligere i setningen. Anaforer på norsk er "seg selv" og "hverandre". Anaforer viser alltid tilbake til en antesedent. En anafor må være bundet i styringskategorien sin, det vil si den minste setninga som inneholder anaforen og anaforens antesedent. I den første setningen er "Kari" antesedenten til anaforen. Den andre setningen (hvor "Kari" og "seg selv" har forskjellig indeks, noe som vil si at de ikke viser til samme person) er ugrammatikalsk, fordi anaforen ikke har noen antesedent, og dermed ikke viser tilbake til noe. I setningen "Kari sa at Per skulle tenke på seg selv", er det "Per", og ikke "Kari", som er antesedenten til "seg selv", fordi den minste setningen som inneholder anaforen er "at Per skulle tenke på seg selv". "Seg selv" må da vise tilbake til "Per", for "Kari" er ikke med i denne leddsetningen. Forskjellen mellom en anafor og et pronomen er at pronomener må være frie i styringskategorien sin. Det som et pronomen viser tilbake til, står altså ikke i den samme minste setningen som pronomenet selv. The Love Parade. "The Love Parade" er en amerikansk musikalfilm fra 1929, regissert av Ernst Lubitsch. Filmen var skrevet av Guy Bolton og Ernest Vajda, basert på skuespillet "The Prince Consort" av Jules Chancel og Leon Xanrof. Filmens intrige spinner rundt romantiske forviklinger mellom "Dronning Louise av Sylvania" (Jeanette MacDonald) og hennes nye ektemann, "Grev Alfred" (Maurice Chevalier). The Love Parade ble nominert til tre Oscarstatuetter ("film, regi, mannlig hovedrolle"), men vant ingen. Jan Reinås. Jan Audun Reinås (født 19. juli 1944 i Stjørdal, død 14. august 2010 i Bærum) var en norsk bedriftsleder, best kjent som styreleder i Norsk Hydro 2004–2007. Han var utdannet bedriftsøkonom. Reinås var administrerende direktør i Fosen Trafikklag 1983–1984 og i Trondheim Trafikkselskap 1984–1987. Ansatt i SAS Norge fra 1987, administrerende direktør 1990–1993, konsernsjef i SAS 1993–1994. Konsernsjef i Norske Skog 1994–2003. I 2004 ble han valgt til ny styreleder i Norsk Hydro etter Egil Myklebust. Reinås beholdt noen verv som styremedlem i noen svenske selskaper også etter at han ble styreleder i Norsk Hydro, men har kvittet seg med andre verv. Reinås har tidligere vært styreleder i Sparebanken Midt-Norge, Postverket og NSB, samt styremedlem i Schibsted ASA og Swiss International Air Lines. Han er også kjent for å ha ledet Reinås-utvalget som evaluerte Utenriksdepartementets krisehåndtering etter tsunamikatastrofen i Thailand og Sri Lanka og som kom med kraftig kritikk av UD. 5. august 2007 valgte Jan Reinås å trekke seg som styreleder i Norsk Hydro etter direkte press fra nærings- og handelsminister Dag Terje Andersen og Arbeiderpartiets sentralstyre. Konflikten rundt avvikling av Hydro sitt opsjonsprogram var kjernen i saken. Han var gift og hadde fem barn, og var fetter av Johan Arnt Elverum. Reinås døde etter lengre tids sykeleie 14. august 2010. Operasjon Fath-ol-Mobeen. Operasjon Fath-ol-Mobeen (også kjent som Operasjon Undeniable Victory på engelsk) (22.-30. mars 1982) som Irak-Iran-krigens første større storslag mellom styrker i hundretusentall på begge sider var "det andre slaget ved Dezful" mellom det irakiske 4th. korpset og en kombinasjon av regulære styrker og pasdaran frivillige militsstyrker. Etter Slaget ved Bostan var lommen mot Dezful forvandret til en lomme med svake kommunikasjoner tilbake til Irak. Dette ønsket iranerne å utslette med deres hittil største styrkekonsentrasjon under kompetent ledelse og god organisasjon. Slaget sluttet med et stort nederlag for Irak som hadde mistet opptil 30 000 mann hvorav over 15 000 som var tatt til fange. Forspillet. Vinterens ankomsten i 1981 medførte et midtlertidig avbrudd på stridighetene langs den irakisk-iranske frontlinjen fra sør der regnsesongen gjorde upreparerte veiene ufremkommelige på et terreng som veksles mellom våtterreng og ørkenterreng til nord opp i de høye fjellene med snøvær. De iranske offensivene i året 1981 skulle ha forvarslet den irakiske ledelsen om behovet for et bedre forsvar mot en bedre og mer improviserte trussel fra de iranske styrkene som hadde demonstrert stor kampvillighet og taktiske kompetanse. Tapet av Abadan var ansett som utfallet av en tilfeldighet fremfor iransk dyktighet i aggressiv krigføring, dermed kom ikke store forberedelsene utover sprede treningsprogrammer for utvalgte enheter til urbane krigføring og angrepsoperasjoner for forsvaret. De iranske styrkene tok i bruk avbruddet av de større stridighetene for oppbygging av logistikk, styrkekonsentrasjoner og forflytting av våpensystemene som var tatt inn for ettersyn langs frontavsnittet ved Dezful som var utformet som en lomme på cirka 150 kilometer i lengde. Der hadde irakerne som visste en iransk våroffensiv var under forberedelse, forsterket deres stående styrker som var organisert inn i et nytt korps, 4th. irakisk korpset i lommen med seks av åtte deployerte divisjoner for besittelsen av de erobrede territorier i Khuzestan samt tillegg av støtteenheter blant annet fra militsorganisasjonen «Folkearmeen». 4th. irakisk korpset hadde i mars 1982 1st. mekaniserte, 3rd. og 10th. pansrede divisjoner sammen med den fornye 10th. pansrede brigaden fra Republikanergarden dels holdt i reserve for motangrep mot gjennombrudd på den lange frontlinjen som holdes av enhetene i tre infanteridivisjoner og flere selvstendige enheter inkludert disse fra «Folkearmeen». Medregnet den strategiske reserven var det cirka 120 000 til 150 000 soldater for Dezful-lommen, ennå var ikke alle styrkene tilgjengelig for øyeblikkelig deployering mot ventede angrep. Irakerne hadde valgt et forsvar med en tynn bemannet stilling med holdepunkter med dybde for kraftige motangrep med deres mekaniserte og pansrede enhetene. Den iranske staben var overtatt av yngre krefter med kreativitet og innovasjon representert gjennom høyere offiserer som general Said Shirazi. De iranske styrkene plassert omkring Dezful var ikke i mangel på stridsvogner, artilleri, kamphelikoptre eller kampfly som under vinteren var vedlikeholdt og returert til bedre operasjonell tilstand, men det var aldri nok for aggressive angrepsoperasjoner mot en fiende med flere stridsvogner og større antall artilleristykker. Den regulære hæren hadde bare 92nd. og 88th. pansrede divisjoner med færre stridsvogner enn normalt samt 21st og 77th infanteridivisjoner og den viktige luftbårne 58th. "Zolfaghar" brigade på opptil 60 000 soldater. Ved siden av de regulære enhetene hadde tre pasdaran divisjoner (pasdaran divisjon er ned til det halve av en regulær divisjon) og andre enheter på tilsammen 30 000 til 40 000 mann blitt sendt til Dezful. Innledningen. Det iranske flyvåpenet startet våroffensiven med en serie av luftangrep på de fleste luftbaser rundt Bagdad og Basra. Like før gryningen om natten til den 22. mars 1982 avanserte pasdaran enhetene mot de irakiske frontlinjene sterkt støttet av ild fra de regulære enhetene med artilleri, stridsvogner og pansrede kjøretøyer. Hvordan angrepene nordvest og sørøst for Dezful hendt er ikke helt kjent, men det var en rekke separate konsentrerte fremstøter mot utvalgte punkter langs de irakiske stillingene med én pasdaran-brigade (1 000 mann) hver sagt å være i "bølger" med 200 til 500 meter mellomrom. Etter en beretning var pansrede enheter medregnet stridsvogner i spissen, etter andre var de regulære enhetene kommet etter. Rasende kamp brøt ut i løpet av morgenen ikke minst etter iranerne skulle rulle opp de sterke støttepunkter langs frontlinjene til høyre og til venstre. Idet angrepene startet, ble en helikopteroperasjon gjennomført med kommandosoldater fraktet bak de irakiske linjene med store CH-47C Chinook transporthelikoptre under eskorte av F-4 Phantom II og F-5E kampflyer. Kommandoenhetene ble landsatt i nærheten av flere batterier med 130mm artilleri. Irakerne var tatt av overraskelse under det uventede angrepet som ødela batteriene og et par hovedkvarterer der seks høyere offiserer var tatt til fange. Etter førti minutter evakuerte Chinook helikoptrene kommandosoldatene. I mellomtiden hadde eskorten skutt ned et irakisk MiG-21 jagerfly. Det første angrepet. De første angrepene var lansert nordvest for Dezful der et nær øyeblikkelig sammenbrudd hendt, fra de lokale irakiske offiserne kom meldinger til hovedkvarteret for korpskommandanten, generalmajor Hisham Sabah al-Fakhri. I begynnende panikk beordret al-Fakhri 10th. pansrede divisjon og 10th. panserbrigade mot nord der de støtet på det ene iranske gjennombruddet mens 3rd. pansrede divisjon var deployert om mot et annet gjennombrudd. Disse pansrede enhetene var sløv med å bevege seg mot de fremrykkende iranerne som hadde fått alle deres stridsvogner på åpen lend hvor de tok fordel av deres støtte i AH-1J Cobra kamphelikoptre utstyrt med TOW-missiler. De irakiske pansrede enhetene rykket fram på frontale angrep mot de mer erfarne og trente stridsvognsmannskapene som utmanøvrert og stoppet de irakiske stridsvognene mens kamphelikoptrene herjet med deres panservernmissiler uten stans. En hel pansrede brigade ble knust mens deler av 10th. pansrede divisjon samt enheter fra 1st. mekaniserte divisjon var omringet av pasdaran infanteristyrker med panservernvåpen. De irakiske styrkene ble reddet fra et nederlag av sterk luftstøtte fra det irakiske flyvåpenet som stoppet de iranske fremstøtene deriblant et av 25th. pasdaran brigade som hadde forsøkt på å avansere mot grensen ved Chenaneh. Det andre angrepet. Men al-Fakhri var avledet, for med hans reservestyrkene sendt mot nord der de er blitt bundet ned av store infanteristyrker med panservernvåpen i mengder og kontingenter av pansrede kjøretøyer var hans høyre flanke mot sør svekket. Under natten til 24. eller 25. mars 1982 knuste hoveddelen av de regulære styrkene blant dem 92nd. og 88th. pansrede divisjon støttet av 58th luftbårne brigade seg gjennom de tynne frontlinjene. Etter de irakiske frontlinjene var gjennomhullet og rullet opp der svak motstand av forsvarsstyrkene var rapportert, slammet de iranske pansrede enhetene inn i 5th. irakisk pansrede divisjon som var sendt inn i lommen i mellomtiden. Det iranske flyvåpenet ved morgen til 23. mars med tilsammen 95 kampfly angrepet de store kolonnene av 12th. irakisk pansrede divisjon, forårsaket stor ødeleggelse. Som et resultat ble ikke de strategiske reservestyrkene for 4th. korpset sendt til lommen som nå var penetrert av to store fremstøter i nordvest og sørøst. Det var enkelt å blokkere disse forsterkningene fordi veinettverket mellom sør og nord langs Karun-elven var ikke dimensjonert for større overføring av mekaniserte hærstyrker, fra Irak var det ikke tilstrekkelige sterke styrker som ikke kunne gripe inn. Operasjonens siste fase. Den iranske planen for offensiven var å rette et angrep i nord, tiltrakk de irakiske reservestyrkene i lommen som ble holdt ned av kamphelikoptre og infanteri med støtte av stridsvognene og deretter angripe med hoveddelen av de regulære styrkene med mesteparten av stridsvognene i sør. Med kraftige luftangrep mot irakiske unnsetning var veien fri for en "knipetangsmanøver". I de neste fire dager brøt de irakiske forsvarslinjene sammen under de kraftige angrepene fra nord og fra sør, flere brigader ble kuttet av og lagt under omringning av de iranske styrkene som malte ned stridsvogn etter stridsvogn i et inferno av granater, rakettdrevde granater og missiler. De iranske regulære enhetene fortsette deres avansementene mens pasdaran enhetene holdte de omringede irakiske styrkene som tilsammen utgjort over to divisjoner, opptatt med angrep etter angrep. Etter reservestyrkene var deployert til nord, var de lokale utplasserte styrkene uten reservestyrke til støtte mot angrep. Disse irakiske styrkene var ikke bare bundet ned, de satt seg i statiske forsvarsposisjoner uten organiserte motangrep fordi offiserene kan ikke omplasserte deres styrker eller går til angrep uten tillatelse fra øverst. 30. mars 1982 så fullførelsen av angrepsplanen etter de to fremstøtenes forreste avdelingene hadde kommet i kontakt med hverandre. De gjenværende irakiske enhetene som hadde allerede realisert faren ved en iransk omringning, trakk seg vekk under stor uorden nærmest i oppløsningstendenser. Det var først etter Saddam Hussein hadde gitt kontraordre til de irakiske styrkene om å oppgi deres posisjoner de fem dager før var beordret til å holde for enhver pris i statisk forsvar. Tapene. "Det andre slaget ved Dezful" var blitt en av de verste nederlagene under Irak-Iran-krigen for Iraks militære styrkene som hadde mistet et ukjent antall drepte og sårede ut av 4th. korpset som hadde styrkene tilsvarende syv til åtte divisjoner i tillegg til 15 450 menn som var ført vekk i fangenskap. Trolig 14 000 til 15 000 døde og sårede var resultatet, etter tidlige irakiske generaler var så mye som halvparten av alle deployerte styrkene i lommen drept, såret, tatt til fange og desertert. De iranske påstandene var 75 000 døde og sårede samt 15 450 fanger, hvorav fire generaler. De materielle tapene er ikke heller kjent, et sted var det sagt 150 stridsvogner, 170 pansrede kjøretøyer og 500 andre militære kjøretøyer samt 200 til 300 artilleristykker. Andre beretninger ment at tilsammen 700 til 800 pansrede kjøretøyer og stridsvogner (400?) var ødelagt og erobret nær intakt. Under slaget hadde det irakiske flyvåpenet ytret støtte til bakkestyrkene, men med bærebare luftvernmissiler som SA-7 og mobile luftvernskytssystemer var irakerne i deres bombeoffensiven fram til 4. april påført et tap på 20 kampfly. De iranske tapene var mindre enn de irakiske tapene, over 5 000 døde og 7 000 til 8 000 sårede på tilsammen 12 til 13 000 døde, sårede og savnede ut av de deployerte 90 000 til 100 000 iranske soldatene. Bare tre pasdaran divisjoner var innblandet i slaget, ennå var det i eldre beretningene hevdet de hadde bestått av «80 000 mann». Etterspillet. Med minst 100 til 150 kilometer frontlinje i en frembøying mellom Susangerd og Dehloran raderte bort sammen med halvparten av 4th. irakiske korpset besluttet Saddam Hussein om et retrett for de gjenværende styrkene i området over til grensen mot Irak. Lommen mot Ahvaz ble også oppgitt av de irakiske styrkene som trakk seg vestover til et brohode med byen Khorramshahr som ble befestet på ordre fra Bagdad. Fordi mesteparten av de irakiske soldatene som var tatt til fange kom fra «Folkearmeen» utrensket Saddam mange av de uerfarne politiske lederne fra denne militsorganisasjonen av politiske motiverte frivillige rett fra folket. La Gloria Cubana. La Gloria Cubana er et cubansk sigarmerke som oppsto i 1885. Montecristo (sigar). Montecristo er et cubansk sigarmerke. Produksjonen startet i 1935, da som et nytt merke fra Menendez, Garcia y Cia., daværende eier av H.Upmann-merket. Ester Boserup. Ester Boserup (født 18. mai 1910, død 24. september 1999), født Børgesen, var en dansk økonom og demograf, med økonomisk utvikling og landbruksutvikling som spesialfelt. Hun arbeidet i FN og andre internasjonale organisasjoner og skrev flere bøker. Hun hevdet at – til motsetning av Thomas Malthus – matproduksjonen ville vokse i takt med befolkningen. Hennes teorier. I følge Malthus ville befolkningsstørrelsen og -veksten avhenge av mattilførsel og landbruksmetoder, og befolkningen ville øke raskere enn matproduksjonen. Boserup mente derimot at landbruksmetodene ville avhenge av befolkningen, ettersom bøndene ville velge dyrkningsmetodene som ga størst avkastning pr. arbeidstidsenhet, og matproduksjonen ville vokse i takt med befolkningen. Malthus mente at på det tidspunktet da befolkningne var større enn matproduksjonen ville en andel av befolkningen dø, mens Boserup mente at befolkningen i stedet ville finne metoder for å øke matproduksjonen, for eksempel ved større arbeidskraft, maskiner, gjødsel etc. Ved hjelp av denne modellen kunne hun forklare hvordan det tidligere jordbruket benyttet «arealsløsende» dyrkningsmetoder som svedjebruk, som stadig dreide seg i retning av mer ekstensive dyrkningsmetoder etterhvert som økt befolkningsvekst la større press på landbruket. For Malthus var øvre befolkningstall en funksjon av kapasiteten for jordbruksproduksjon, men innen en boserupsk modell var dette snudd opp ned, og kapasiteten for jordbruksproduksjon var en funksjon av befolkningstallet. Punch. Punch har flere betydninger og kan henvise til blant annet Toradertrioen. Toradertrioen, også kjent som Toradertrioen frå Hallingdal, er en folkemusikkgruppe bestående av først tre og etterhvert toraderspillere fra Hallingdal. I perioden 1975 til 1981 ga gruppen ut fem album som totalt solgte rundt 100 000 eksemplar. Gruppen vant Spellemannprisen 1976 i klassen folkemusikk/gammaldans for sitt andre album "Takk for sist". Etter ikke å ha vært aktive på mange år, opptrådte gruppen sammen igjen på Den Norske Folkemusikkveka 2007. Quintero y Hno. Quintero er et cubansk sigarmerke, utviklet av Augustin Quintero og hans bror på 1920-tallet. Sara Jean Underwood. Sara Jean Underwood (født 26. mars 1984) er en amerikansk modell som var forsidemodell i oktober 2005-utgaven av "Playboy". Hun har vært "Playmate of the Month" for juli 2006 og 2007 "Playmate of the Year" i juni 2007-utgaven av magasinet. Hun er en senior ved Oregon State University. Hun er fra Scappoose, Oregon. Hun var en pirat i "Epic Movie", sammen med Playmatene Qiana Chase, Irina Voronina og Jillian Grace. Eksterne lenker. Underwood, Sara Jean Underwood, Sara Jean Rafael Gonzalez. Rafael Gonzalez er et cubansk sigarmerke, etablert rundt 1936. Opprinnelig het det La Flor de Marquez, med varemerket registrert av Sociedad El Rey del Mundo i 1936. Varemerkeregistre viser at det nåværende navnet stammer fra 1945. Boeing C-97 Stratofreighter. Boeing C-97 Stratofreighter var et amerikansk militært transportfly utviklet fra bombeflyet B-29 Superfortress. Prototypen XC-97 fløy første gang 9. november 1944, og C-97 Stratofreighter, som introduserte bakdører for av- og pålasting istedenfor de mer vanlige sidedørene, skulle ved siden av Douglas C-54 Skymaster bli et sentralt transportfly i det amerikanske flyvåpenet på 40- og 50-tallet. C-97 skulle også danne grunnlaget for passasjerflyet 377 Stratocruiser og tankflyet KC-97. Enkelte sivile C-97 Stratofreighter transportfly er fremdeles i bruk. Ramón Allones. Ramon Allones er et cubansk sigarmerke, etablert i 1845. Det var opprinnelig Ramon Allones som ført produsert disse cigarene. Han var opprinnelig Spania og eide i sin tid La Eminencia-fabrikken. Før nasjonaliseringen var det Cifuentes, Pego y Cia som var eieren. Ganddal godsterminal. Ganddal godsterminal er en godsterminal på Jærbanen ved Ganddal i Sandnes. Den ble ferdigbygget på slutten av 2007 og mottok første trafikk 2. januar 2008. Offisiell åpning fant sted 21. januar ved statsråd Liv Signe Navarsete. Terminalen ligger på Skjæveland, sør-vest for industriområdet Kvål, og vil betjene hele Jæren. Terminalen blir landets nest største godsterminal etter Alnabru i Oslo. Det var antatt at terminalen skulle håndtere 80 000 TEU det første driftsåret. Anlegget har en lengde på to kilometer fra nordenden til koblingspunktet til Jærbanen. Godsterminalen ble bygget av Jernbaneverket og driftes av Terminaldrift AS. Historie. Området ble allerede i 1970-årene nevnt som alternativ til ny godsterminal. I 1994 og 1995 utførte NSB BA Gods utredninger og i 1996 ble kommunedelplanen i Sandnes vedtatt for terminalen. Reguleringsplanen ble vedtatt i 2001. Byggeplanen ble satt i verk i oktober 2004. Byggingen startet i desember 2005 og ble ferdig i november 2007. Entreprenør var et arbeidsfellesskap mellom RISA og T. Stangeland Maskin. Flytting av utstyr fra godsterminalen i Paradis i Stavanger ble gjennomført helgen før terminalen ble tatt i bruk 2. januar 2008. Kostnaden for anlegget ble estimert til 458 millioner kroner. Godsterminalen består av tre avlastingsspor på 600 meter. Sporskifteområdet er i tillegg og kan holde ett helt godstog på vent. Terminalområdet er på 255 dekar. Mære. Mære er ei bygd og et tettsted i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 10 kilometer sør for Steinkjer sentrum langs E6. Mære har blant annet en barneskole, en ny butikk som ble åpnet i 2009, og et nytt idrettsanlegg som sto klart til bruk sommeren 2008. Bygda har navn etter den gamle storgården Mære. På gården skal det ha ligget et hov, senere ble den en kongsgård og fra 1354 tilhørte den erkebiskopen. El Rey del Mundo. El Rey del Mundo (Kongen av verden) er et cubansk sigarmerke, etablert i 1848 under ledelse av Antonio Allones. Velkjent for sitt mørke, oljete dekkblad, var dette merket et av de dyreste på midten av 1900-tallet. 20-krone. 20-krone er en norsk mynt, som første gang ble preget i gull i perioden 1874–1910. I 1873 forhandlet Norge, Sverige og Danmark frem den skandinaviske myntunion basert på gullstandarden. Sverige og Danmark vedtok myntunionen, mens Stortinget stemte nei til at Norge skulle slutte seg til. Etter at stortinget hadde stemt nei vedtok de en halvveis gjennomføring med speciedaler og gullstandart. Denne ble tilpasset myntunionen ved at en speciedaler ble delt inn i fire kroner som igjen ble delt inn i 30 skilling og 100 øre. Resultatet av denne halvveise innføringen ble at myntene ble utstyrt med to valører. 20-kronene fra 1874 og 1875 er således utstyrte med både kronevalør (20 kr) og specievalør (5 sp). At myntene hadde to valøret var altså ikke et resultat av man ønsket å lette overgangen slik enkelte tror. Ved i lov om pengevesenet av 17. april 1875 fant stortinget ut at man likevel skulle slutte seg til myntunionen og de tidligere myntenhetene speciedaler og skilling ble erstattet med en krone som ble inndelt i 100 øre. 20-kronemyntene preget fra 1876 hadde derfor kun kronevalør. Mynter fra de tre landene hadde samme navn, vekt og størrelse, og samme renhet i henholdsvis sølv og gull. Mynter som ble preget i ett land var derfor gyldig betalingsmiddel i alle tre. 1 krone ble definert som verdien av 1/2480 kg fint gull.Den skandinaviske myntunionen opphørte i praksis i 1924, selv om den formelt eksisterte frem til 1972. I 1994 ble 20-krone gjeninnført som en mynt som preges på regulær basis. Mynten er preget i nysølv. Mynten har blitt preget hvert år siden 1994, men i 2010 ble det ikke utgitt noen 20-kronemynt, fordi det i årene før var blitt preget for mange mynter i forhold til behovet. Dette overskuddet oppsto fordi Norges bank i 2004 inngikk en avtale om produksjon de neste 5 årene, med det norske myntverket da de solgte myntverket. Behovet viste seg å bli mindre enn forventet, fordi folk bruker færre mynter som et resultat av økt kortbruk. Norges bank måtte likevel ta i mot alle myntene de hadde avtale om å kjøpe, noe som resulterte i at lagrene deres fylte seg opp. Da avtalen fra 2004 utløp, bestemte de seg for å ikke lage 20-kroner i 2010. Det var også usikkert om det vil bli behov for å preget 20-kroner i 2011. Gullmyntene (1874–1910). De norske 20-kronermyntene av gull hadde en vekt på 8,96 gram og en renhet på 900/1000 eller 8,06 gram gull. Forsiden i de to første pregningene i 1874 og 1875 viste et portrett av kong Oscar II og teksten «OSCAR II NORGES & SVER. KONGE». Årstallene var også på forsiden. Baksiden viste Norges riksvåpen uten eikeløv, omgitt av teksten «20 KRONER 5 Sp 124 Stk 1 Kil. f. G.» Dette betyr at 124 mynter utgjorde 1 kg fint gull. Baksiden på pregningene fra 1876 til 1902 viste Norges riksvåpen omgitt av eikeløv, og hadde teksten «20 KRONER 124 Stk 1 Kil. f. G.» Forsiden på pregningen i 1910 viser et portrett av kong Haakon VII i full kroningsskrud, med kongekrone på hodet og hermelinskåpe over skuldrene, årstallet 1910 og teksten «HAAKON VII NORGES KONGE». Portrettet ble laget av skulptøren Jo Visdal. Baksiden viser et portrett av Olav den hellige med teksten «OLAV DEN HELLIGE 20 KRONER». Motivet er hentet fra en skilling preget av erkebiskop Erik Valkendorf av Nidaros (1510–1522), og ble foreslått av arkitekten Henrik Bull. Den Kongelige Mynt på Kongsberg preget også en prøvemynt i gull med årstallet 1909, som ble gitt som gave til Kong Haakon VII. Mynten er fremdeles oppbevart på slottet i Oslo. I oktober 2002 kom prøvemynten av gull i medias søkelys, da en utro tjener ved slottet prøvde å selge mynten til Oslo mynthandel. Myntgravøren Ivar Throndsen preget også et ukjent antall prøvemynter i bronse og kobber i 1909. De aller fleste ble nedsmeltet, men noen av dem ble forgylt og gitt som gaver til venner. Utgave i nysølv (1994–). Utgaven i nysølv ble utgitt 1. november 1994. Mynten ble senere endret slik at fra og med pregeåret 2007 er myntdirektørens initialer tatt bort fra baksiden. Referanser. http://www.norges-bank.no/upload/sedler%20og%20mynter/sedler_mynter_statistikk.htm Operasjon Beit-ol-Moqaddas. Operasjon Beit-ol-Moqaddas (også kjent som Operasjon Jerusalem) (30. april- 25. mai 1982) som det siste storslaget på iransk territorium i begynnelsen av Irak-Iran-krigen var husket i sin samtid som "Slaget ved Khorramshahr". Etter de siste slagene i årene 1981 og 1982 var de irakiske erobringene redustert til en lomme på nordsiden av Khorramshahr vendt mot den vestlige bredden av Karun-elven mot Susangerd og Ahvaz i nord. Den iranske offensiven tvunget irakerne på retrett etter en uke, etterlatt Khorramshahr som var avskåret og omringet med 22 000 irakerne fanget i byen. Ved 25. mai var Khorramshahr befritt. To uker senere beordret Saddam Hussein retrett fra all gjenværende erobrede territorium for sine styrkene. San Cristóbal de la Habana. San Cristóbal de la Habana er et cubansk sigarmerke, etablert i 1999 som det nyeste og trolig det siste av nye serier av Havanamerker. Det har fått det opprinnelige navnet til byen Havana, da nybyggere grunnla byen i 1519 med navnet San Cristóbal (St. Christopher) de La Habana. Alternativbevegelsen. Alternativbevegelsen er en betegnelse på en rekke moderne tankesystemer, ofte med tilhørende organisasjoner, som fremholder interesse for alternativ medisin, holisme, esoterisme og åndelighet. Alternativbevegelsens tilhengere ønsker ofte å være en motvekt mot det de anser for et overrasjonalisert samfunn og vil at skillet mellom vitenskap og åndelighet skal bli mindre. De ønsker i større grad allmenn aksept i samfunnet som noe mer enn bare en åndelig bevegelse. Iblant taler de imot det de hevder er Vestens materialistiske og mannsdominerte karrieresamfunn. En organisert interessegruppe er Alternativt nettverk. Jernbanesville. En variant av feste mellom skinne og svill Jernbanesviller er tverrgående bjelker som jernbaneskinnene er festet i, og inngår derfor som en del av jernbanen. Svillene ligger oppå et avretningslag av pukk og er med på å fordele kraftoverføringene fra skinnene. Tradisjonelt har svillene vært i tre, men i moderne utbygginger og oppgraderinger av jernbanenettet, bruker man helst betongsviller. Tresvillene impregneres ofte med kreosot for å øke livslengden. Alternativt nettverk. Alternativt nettverk AS er er et selskap som driver forlags- og informasjonsvirksomhet innenfor såkalte alternative livssyn og terapiformer i Norge. Virksomheten ble startet i 1992 av Øyvind Solum og Roald Pettersen og omdannet til aksjeselskap i 1997. Selskapet gir ut magasinet VISJON, som første gang kom ut i 1992 (under navnet "Alternativt Nettverk") og har et gjennomsnittlig opplag (2003) på 15 000. Det står også som arrangør av Alternativmessene i Oslo, Bergen og Trondheim. Disen (Oslo). Disen i Oslo er et forholdsvis stort boligstrøk i tidligere Bydel Grefsen-Kjelsås (1988-2003) og nåværende bydel Nordre Aker. Strøket er oppkalt etter Disen gård som betyr «gudinnenes slette» (disarvin). Strøket utgjør byområdene mellom Muselunden på Nordre Åsen i vest til Årvoll i øst, Lofthus i nord, og Sinsen i sør. Avgrensning. I sørøst er boligområdet avgrenset av Trondheimsveien, i vest av Haraldsheimveien, i nord først av Lofthusveien og deretter med følgende fletteverk: Lofthus avgrenser Disen til kun de sørøstlige delene av Damveien. I denne villaveien begynner Lofthus ved Damveien 12 og Bueveien 5 i øst (mens Damveien 10 er en del av Disen). Det gamle skillet strekker seg derfra via den nordlige stikkveien (som også har adresse Damveien – og som fortsetter forbi en liten park ved Damveien 11 – og ender i Liaveien på Lofthus). Damveien 12 er historisk en del av Lofthus – likeledes bebyggelsen langs stikkveien ved Damveien 13 i nordvest. Deretter ligger grensen mellom Lofthus og Disen langs følgende veier på Lofthus: Liaveien (til nr. 4), hele Otto Blehrs vei og Sophus Aars vei – med veiene innenfor (i nordvestlig retning – til Kjelsåsveien) tilhører Lofthus, veiene i sør-øst tilhører Disen. I øst begynner Årvoll ved Traverveien og Årrundveien. Bebyggelse. Disen holdeplass og Disen skole ligger ikke på Disen, men på Østre Grefsens gårds grunn, og dermed i strøket Grefsen. Holdeplassen kan ha fått navn av at den har Disenjordet i sør, mens skolenavnet kan skyldes at Grefsen skole allerede var tatt. Dermed er det egentlig kun boliger på Disen. Færderseilasen. Færderseilasen, populært kalt Færder'n, er en seilas som arrangeres hvert år den andre helgen i juni av Kongelig Norsk Seilforening. Seilasen starter i Oslo eller Son (for seilskøyter) og har tre forskjellige fyr i Oslofjorden som rundingsbøyer for fem ulike baner. Den lengste banen runder Færder fyr. For alle banene er det målgang i Horten. Det blir vanligvis konkurrert med flere forskjellige baner, i 2009 var det fem. Banen med nest lengst distanse, bane T, var fra Oslo til Tristein ved Færder fyr og tilbake til Horten, omtrent 83 nautiske mil, som tilsvarer omkring 153 kilometer. Miniatyrskyting. Miniatyrskyting er presisjonsskyting med finkalibret gevær. Avstanden det skytes på er 50 meter utendørs (eller innendørs i hall) og 15 meter innendørs. Miniatyrskyting foregår hovedsakelig med gevær av kaliber .22 Long Rifle i Norge. Skytedisiplinene med gevær i Sommer-OL, Halvmatch og 60 skudd liggende karakteriseres som "miniatyrskyting". .fk. .fk er Falklandsøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Kun selskaper hjemmehørende på Falklandsøyene og innbyggere på Falklandsøyene kan registrere et.fk-domene. Operasjon Ramadan. Operasjon Ramadan (også kjent som Det første Slaget ved Basra) (14. juli- 2. august 1982) var den første offensiven mot Iraks andre største by, Basra av Irans styrkene under den blodige Irak-Iran-krigen. Irakerne hadde brukt ukene i forveien på bygging av store fortifikasjoner langs grensen foran Basra på den andre siden av Shatt al-Arab mot øst og dannet store sperringer av oversvømte bassenger og lavland. Den nye frontlinjen ble så befestet med store reservestyrker i forberederte posisjoner for utrykning at de iranske angrepene ble stoppet og slått tilbake etter gjennombrudd på frontlinjene. To ganger forsøkt iranerne seg, hver gang var de stoppet av overlegne ildkraft og store motangrep med pansrede styrker. Forspillet. Tapet av Khorramshahr under Operasjon Beit-ol-Moqaddass sluttfasen i sent mai 1982 var et alvorlig strategisk nederlag for de irakiske styrkene på Khuzestan som med tapet av deres viktigste holdepunktet ikke lenge kan forsvarte de gjenværende vinningene fra 1980. Med det i tankene besluttet Saddam Hussein å slå retrett tilbake over grensen, oppgitt alle områdene som var iransk territorium. Med i planleggingen for retretten fra sørvestlige Iran hadde det vært fattet beslutning om en oppbygging av sterke fortifikasjoner på den irakiske siden av grensen på østbredden av Shatt al-Arab floden foran Basra som lå på den vestlige bredden av floden. Mot sør bøyet grensefloden seg til sørøst der byen Khorramshahr ligget, bare et stykke vekk var riksgrensen opptrukket i en rett linje mot nord for minst 50 kilometer før et avbrudd rett vestover mot et sumplandskap, Hawizeh-sumpene som trakk seg fra nord minst åtti kilometer vekk til bare tretti kilometer nord for Basra. Terrenget foran Basra var fast grunn med få sjøer og lavtliggende sletter mest mot sør mellom Hawizeh-sumpene og Karun-elven på mindre enn femti kilometer lengde. De irakiske planleggerne hadde realisert at det smale terrenget med fast grunn vil gjør et sterkt forsvar mulig, samtidig var det tilstrekkelig dybde for deployering av reservestyrker og store depoter med ammunisjon. Dessuten var byggingen av fortifikasjonene ikke langs grensen, mot Shatt al-Arab med lavtliggende og dels ufremkommelige terreng mot Khorramshahr som utgjort en trussel for et angrep mot irakernes høyre flanke hadde man valgt en andre løsning. Langs vestbredden av Shatt al-Arab var en rekke befestede posisjoner med tung artilleri reist sørøst for Basra. På østbredden hadde irakerne trukket seg tilbake minst 15 kilometer, oversvømte store områder der en tidlig fiskeplass ble omgjort til en stor kunstig, grunn sjø. Denne sjøen ble kalt "Fiskesjøen". Ved begynnelsen av juli hadde de irakiske ingeniørstyrkene som hadde opparbeidet seg en stor ekspertise i tyngre ingeniørkunst, fullført oppreisingen av fortifikasjonene i to linjer, den første som et midlertidig vern av befestede posisjoner i kontakt med hverandre langs frontlinjen og den andre som befestede holdepunkter med artilleri, stridsvogner, maskingeværer og rakettvåpen dels beskyttet med stor dekning med mer massive hindringer. Hvis den første linjen var gjennombrutt, måtte iranerne fortsatt videre flere kilometer mot den andre linjen på åpen, bar slettelandskap uten dekningsmuligheter. Stilt overfor en slik utfordring synes et fremstøt på irakernes høyre flanke over Fiskesjøen tiltrekkende, men der hadde ingeniøravdelingene utplassert minefelter, snubletråder og strømledende tråder som produserte elektriske støt mot enhver som kom over disse i vannet. Men den iranske ledelsen i Teheran med Khomeini i spissen hadde avgjort å avslå fredstilbudene fra Bagdad der Saddam Hussein var desperat nok til å gå med på det meste med unntak av tre betingelser som var umulig å akseptere: Det irakiske regimet måtte gå av, krigserstatning på 150 milliarder dollar og alle 100 000 sjiamuslimene som var utvist i 1979 til 1980, skulle få vende tilbake til Irak. Bare en dag etter 21. juni 1982 etter Saddam Hussein hadde tilbudt fred ved tilbakeretrett fra hele Iran, kunngjort Khomeini at en invasjon av Irak var forekommende. De profesjonelle offiserene i Iran var ikke helt enig med presteregimets ambisjoner, de ment de iranske styrkene har stor mangel på tilgjengelige våpen og logistiske kapasitet for en offensiv krigføring inn i irakiske territorium. Operasjonens start. Om aften den 14. juli 1982 startet den ventede storoffensiven med mellom 70 000 og 90 000 menn i 21st. infanteridivisjon mot Fiskesjøen, 92nd. pansrede divisjon med tung støtte av pasdaran-enhetene, 77th. infanteridivisjon og 88th. pansrede divisjon fra sør til nord langs den vestlige frontlinjen. Fra nord mot den nordlige frontlinjen var 16th. pansrede divisjon satt inn for å avlede og binde opp forsvarstyrkene. Iranerne forsøkt seg på to større fremstøter som på den vestlige frontlinjen skulle bryte gjennom mens et tredje fremstøt av 21st. infanteridivisjon mot Fiskesjøen. Irakerne hadde deployert 3rd., 9th. og 10th. irakisk pansrede divisjoner med tilsammen 700 stridsvogner i reserve bak Fiskesjøens nordlige ende mens fem forsterkede divisjoner utgjort frontlinjetroppene og deres umiddelbare reserveenhetene. Opptil 100 000 irakiske soldater var deployerte på landet foran Basra. De innledende kampene ble blodige, for de iranske soldatene hadde ikke før støttet på slike sterke befestninger i massive jordvoller med nedgravde stridsvogner, pansrede kjøretøyer og artilleristykker samt luftvernskyts. Triangulære og femkantede fortifikasjoner med ildsoner på alle sider sammen med skyttergraver og et veinettverk for kjøretøyene sørget for enorme tap på de avanserte iranske troppene som ble kappet ned og slaktet. Mot nord var fremstøtet av 77th. og 88th. iransk divisjonene stoppet på startpunktet, men mot sør ved byen Shalamcheh hadde den mer erfarne og kampvante 92nd. pansrede divisjon støttet av pasdaran-troppene med 200 stridsvogner brutt gjennom. Slagets første fase. Etter gjennombruddet ved Shalamcheh var et faktum, avanserte de iranske styrkene i 92nd. pansrede divisjon gjennom begge befestede frontlinjene med stor suksess. Men mot sør hadde pasdaran-styrkene og 21st. infanterdivisjon blitt slått tilbake, den planlagte knipetangsmanøveren med et bredt gjennombrudd fra øst og sør var bare halvveis gjennomført, et eneste fremstøt hadde brutt gjennom. På få timer var iranerne tvunget seg 27 kilometer dypt inn, men på kun ti kilometer bredde. 92nd. pansrede divisjon rykket videre uten å vente på forsterkninger som var langt vekk for øyeblikkelig oppfølgning, nådde den nordlige enden av Fiskesjøen. Iranerne svinget om mot nord, men da hadde irakerne allerede flyttet 10th. irakisk pansrede divisjon mot øst, beordret 9th. irakisk divisjon til frontale angrep mens 3rd. irakisk pansrede divisjon kom om den nordlige enden av Fiskesjøen. Den 15. juli 1982 startet et stort slag mellom de tre pansrede divisjonene og den ene pansrede divisjon som hadde ennå ikke fått forsterkninger. Over ni hundre stridsvogner var involvert i en av krigens største panserslager. Etter to til tre dager med intense kamp der begge sider hadde deployerte alle mekaniserte tropper og pansrede enheter som fikk støtte av kamphelikoptre som Mi-24 og AH-1J Cobra, var 92nd. pansrede divisjon drevet tilbake med enorme tap, de fleste infanterienhetene var utslettet eller påført lammende tap. Iranerne forsøkt å stabilisere brohodet ved Shalamcheh, men irakerne for andre gang lansert et motangrep som påførte de gjenværende iranske styrkene stor tap, de var lukket inn i et trangt rom som var allerede utpekt som ildsoner for de irakiske artilleribatteriene. Ved 17. juli 1982 var det store slaget endelig over, men begge parter hadde lidd stor tap under de blodige kampene. De iranske stridsvognene tross irakisk overlegenhet i antall stridsvogner mot 700 mot 200 til snart 100, hadde sammen med de iranske kamphelikoptre ødelagt 9th. irakisk pansrede divisjon og desimerte de andre to panserdivisjonene. Irakerne hadde mistet flere stridsvogner og pansrede kjøretøyer overfor de bedre trente iranerne som flere ganger måtte slåss på kloss hold. 92nd. pansrede divisjon var slått ut av slaget for en lang tid. Slagets andre fase. Tross tapet av delene i en pansrede divisjon og en infanteridivisjon som måtte tars ut av offensiven for få dager, fortsatte staben for de iranske styrkene deres offensiven. To dager senere startet iranerne kampene igjen med flere separate mindre fremstøter. I natten til 21. juli hadde pasdaran-styrkene brutt gjennom ved Zaid øst for Fiskesjøen 15 kilometer mot sør fra Shalamcheh, men de var slått tilbake etter ett døgn med blodige kamp av rasende irakiske motangrepene. Ved 28. juli for tredje gang angrepet iranerne de irakiske frontlinjene med 77th. infanteridivisjon, pasdaran-styrkene og den reformerte 92nd. pansrede divisjon nord for Fiskesjøen. Igjen for tredje gang var irakerne i stand til å drive vekk de iranske angriperne, påført dem stor tap i prosessen. Ved 2. august 1982 var begge parter utmattet, men irakerne hadde vunnet. De fremste iranske troppene hadde i 15. juli vært nær nok til å se silhuettene av byen Basra på horisonten, men lenge kom de ikke. Iranerne hadde ved vanvare vandret rett inn i allerede planlagte og utlagte ildsoner som de irakiske artilleristene hadde opprettholdt for maksimal utnytting av deres ildkraft uten større vanskeligheter. Mi-24 helikopterpilotene som oftest skjøt med deres tung ildkraft på trygg avstand, hadde på forhold vært instruert hvor de skulle angripe, når de skulle skyte f.eks. Gjennom mesterlig planlegging med stor hovedvekt på organisasjon hadde et ugjennomtrengelig forsvar blitt oppført med stor suksess. Tåregass var tatt i bruk i massiv omfang av de irakiske styrkene som var uforberedt på irritasjonsgass som spredt kaos i rekkene. Flere av angrepene i 14. juli til 2. august var stoppet med bruk av tåregass. I krigens hittil største feltslaget hadde spesielt de iranske infanteristyrkene stor tap, men for Iran var tapet av de krigvante og erfarne regulære som pasdaran-personell med stor ekspertise enda merkbart. Tre ganger hadde iranerne brutt gjennom, tre ganger var de slått tilbake. Etter beretninger var menneskebølgeangrep på minefelter hendt der basij frivillige var brukt som kanonmat som minerydding så pasdaran-troppene som kom etter, forserte minefeltene som var blitt «ryddet». Som mange beretninger ved bruk av menneskebølgeangrep er denne ikke mulig å bekrefte av selvstendige kilder. Tapene. Mellom 140 000 og 200 000 menn var innblandet i det største slaget på flere tiår som karakteriseres som et enslig feltslag. Tapene på begge sider er ikke kjent, bare at iranerne hadde opptil tre ganger større tap enn irakerne. Etter Cordesman var mellom 20 000 og 30 000 iranske soldater drept og skadet, hvorav 10 000 døde. Det er antakelig minst en tredjedel av alle deployerte enhetene på 70 000 til 90 000 menn. Irak hadde ikke oppgitt deres tap, men 3 000 døde var registrert. Etterspillet. Nederlaget under "det første slaget ved Basra" var et hardt slag for de iranske styrkene, som hadde mistet store deler av sine beste enheter som ikke var mulig å erstatte på kort varsel, 20 % av all krigsmateriell som var satt inn var gått tapt. I staben med stabsjef Shirazi kom det til hissig debatt om fortsettelsen av krigen, nå hadde den regulære hæren ombestemt seg og klart sagt at de ikke anså en invasjon av Irak realistisk med de gjenværende styrkene. Flere politikerne inkludert president Ali Khameini støttet militæret, men Khomeini hadde besluttet seg for å gi sin velsignelse til "haukene" med Ali Akbar Hashemi Rafsanjani i spissen, som vil fortsette med invasjonen. Krigen fortsatte, men de iranske militære hadde ansett de sterke fortifikasjonene foran Basra altfor sterk for nye offensiver. I flere år framover var Basra ikke truet gjennom fremstøt mot selve byen, men ved omgående bevegelser mot nord og senere mot sør. For Irak var krigen nå et forsvar mot en invasjon. .ee. .ee er Estlands nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet administreres av EENet (Estonian Educational and Research Network), en statlig organisasjon for utdanning og forskning. Registrering. Restriksjonene for registrering synes som en tilbakevending til tidligere tider på internett, før det ble kommersialisert. Det er en grense på et domenenavn pr. juridisk person, og registrering av flere navn i tillegg er spesifikt forbudt, fordi: «Domenenavnet har ingen varemerkestatus. Ettersom domener under.ee er ment å være institusjonens identifikasjon på internett (som registreringskoden i et kommersielt register), så er det ikke mulig å registrere tilleggsdomener for å forsvare et varemerke eller navnevariant»" Gyldige registreringer er gratis. Ettersom registreringer gjøres direkte på andre nivå, er det muligheter for domenehacking med ord som slutter på -ee. Troya. Troya er et cubansk sigarmerke, etablert i 1932. Troya er produsert av Martinez y Cia. .er. .er er Eritreas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet ble tatt i bruk i 1996. Det administreres av EriTel, som er Eritreas (eneste) Telekommunikasjonsselskap. Bjørnøen. Bjørnøen AS eier all grunn og noen kulturhistoriske bygninger på Bjørnøya. Selskapets formål er å ivareta drift og utnyttelse av selskapets eiendommer. "I/S Bjørnøen Kulkompani" ble stiftet 3. juni 1918 av et stavangersk konsortium med Arne Haabeth i spissen. Selskapet ble overtatt av den norske stat i 1932 og ble i 1967 administrativt underlagt Kings Bay AS, som også leverer forvaltningstjenester til selskapet. Deler av statstilskuddet til Kings Bay overføres til drift av Bjørnøen. Selskapet har samme styre og administrerende direktør som Kings Bay og har ingen ansatte. Meteorologisk institutt ved Vervarslinga for Nord-Norge leier grunn til en meteorologisk stasjon på Bjørnøya. I tillegg har Vervarslinga det koordinerende ansvaret for de vitenskapelige aktivitetene på eiendommen de leier på øya. Bjørnøya naturreservat ble opprettet 16. august 2002. Fredningen omfatter hele øya med unntak av et mindre landareal. Sysselmannen på Svalbard er forvaltningsmyndighet og har oppsynsansvaret i naturreservatet. Forskningsaktivitet på øya er noe økende, dels som en følge av de nye fredningsbestemmelsene. Punch (sigar). Punch er et cubansk sigarmerke, det ble første gang laget av Manuel Lopez i 1840. Navnet er hentet fra den populære dukketeater-figuren Punch, som var populær i de fleste engelske dukketeatre på 1800-tallet. Sigarmerket Punch ble produsert av Corujo y Cia. Fra 1859 og frem til nasjonaliseringen var merket eid av F. Palicio y Cia. Cabañas. Cabañas er et cubansk sigarmerke, etablert i 1819. Østerrikske euromynter. Euro (€) er felles valuta for de fleste medlemslandene av EU, inklusive Østerrike. Euromyntene har to forskjellige sider. En side er felles og viser myntens valør og en side som er forskjellig fra land til land. De østerrikske myntene har ulike motiv på de åtte myntene. 1-,2- og 5-cent-myntene har tre forskjellige alpiske blomster som motiv. Henholdsvis Gentian, Edelweiss og Primula. 10-, 20- og 50-cent myntene preges av forskjellige østerrikske bygninger. 10-centens motiv er Stefansdomen. De to siste myntene, 1- og 2-euroene har portretter av de historiske østerrikerne Wolfgang Amadeus Mozart og Bertha von Suttner. Cuaba. Cuaba er et cubansk sigarmerke, etablert i 1996. Tobakken blir produsert av Vuelta Abajo (Pinar del Rio) Cabanas ble introdusert i London i 1996 som et av de nye merkene. Grønnever. Grønnever ("Peltigera aphthosa") er en lavart med thallus opp til 20-30 cm i diameter. Lober (thallussegmenter i ytterkanten som er avgrenset av innsnevringer i thallus) opp til 2-4 cm brede, ofte med oppstigende kanter. Tydelige grupper av blågrønnbakterier (cefalodier) på oversiden av thallus, flate eller vorteformede, opp til 2 mm store. Undersiden lys i kanten, men mørkere mot sentrum. Trives på tykt mosedekke på marken. Vanlig over hele landet bortsett fra langs kysten fra Agder til Nordland. Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Nina Solheim. Nina Solheim (født 4. august 1979 i Busan, Korea) er en tidligere profesjonell taekwondoutøver fra Namsos, bosatt på Veitvet i Oslo. Hun konkurrerte for Mudo Team Namsos. Nina Solheim ble født i Sør-Korea, men ble adoptert sammen med sin tvillingsøster Mona av norske foreldre, og kom til Namsos da hun var syv måneder gammel. Solheim vant OL-sølv i taekwondo under OL i Beijing 2008. Hun konkurrerte i +67-kilosklassen. Solheim var også deltaker i OL i Athen 2004, men ble skadet i kvartfinalen mot kinesiske Wei Lou. Nina Solheim har tidligere vunnet VM-bronse, EM-bronse og gull Verdenscupen. Hun valgte å legge opp etter OL i Beijing 2008. Solheim er høy og veier I 2010 var hun med i NRK-serien "Mesternes Mester" hvor hun kom på åttende plass. Meritter. I tillegg har hun syv nordiske mesterskap, seks NM-gull og tre kongepokaler Diplomáticos. Diplomaticos er et cubansk sigarmerke, etablert i 1966. Merket ble introdusert som et tilleggsprodukt til Montecristo, primært mot det franske markedet. Operasjon Muslim Ibn Agil. Operasjon Muslim Ibn Agil (1.-10. oktober 1982) startet et nytt frontavsnitt opp i den kuperte delen av grensen mellom Irak og Iran under Irak-Iran-krigen for videre offensiver inn i Irak. Det første slaget ved Basra hadde stoppet offensiven mot den sørlige Irak, dermed ble det besluttet å åpne en ny front mot nord på innfartsveier til den irakiske hovedstaden Bagdad. Først skulle det viktige Sumar-platået med omkringsliggende høyder sikres for dannelse av et brohode til fremtidige offensiver. Men offensiven kjørte seg fast mot sterke motangrep i og ved byen Mandali som iranske avansementsstyrker hadde kjempet seg til med stor tap. Brohodet var dannet, men sårbart mot fremtidige irakiske motangrep. Fonseca. Fonseca er et cubansk sigarmerke, etablert i 1907 av Francisco Fonseca, som utviklet sigaren i 1906. Portrettet hans pryder fremdeles dagens sigarkasser. Than Shwe. Than Shwe (født 2. februar 1933 i Kyaukse i Burma) ledet militærdiktaturet i Burma gjennom sin rolle som formann for Det statlige freds- og utviklingsrådet (SPDC) og øverstkommanderende over landets militære styrker fra 1992 til 2011, da SPDC ble oppløst. Biografi. Than Shwe begynte sin militær karriere i 1953 som armékadett, hvor han startet sin karriere ved å kjempe mot KNDO og karen-minoriteten i landet. Han ble vise armésjef i 1985 og var en av de 21 medlemmer av den militærjunta (SLORC — State Law and Order Restoration Council, fra 1997 kalt SPDC — State Peace and Development Council) som i 1988 avsatte den tidigere diktatoren Ne Win. Før maktovertakelsen i 1992 var han juntalederen Saw Maungs nærmeste mann. Det valget som ble avholdt i 1990, og som Det nasjonale demokratiske forbund (NLD) under ledelse av Aung San Suu Kyi vant, ble først ignorert, men etter at Shwe kom til makt ble Aung San Suu Kyi satt i husarrest og valgresultatet ble erklært ugyldig også offisielt av den nye juntaen. I 2005 lot Than Shwe avsette og arrestere landets premierminister, generalløytnanten og lederen for sikkerhetspolitiet, Khin Nyunt, som av av mange ble oppfattet som juntaens sterke mann selv om han offisielt hadde en stilling rangert under Than Shwe og Muang Aye, vise senior general. Khin Nyunt ble idømt fengselsstraff på 44 år, i tillegg ble flere av hans slektninger idømt lange fengselsstraffer. I 2005 lot Than Shwe meddele at han aktet å flytte Burmas hovedstad fra Rangoon til den nybygde byen Naypyidaw. I 2006 lekket videofilmede bilder ut fra hans datter Thandar Shwes overdådige bryllupsfest med champagne, juveler og presanger for mange millioner amerikanske dollar. Da han nådde pensjonsalderen i Burma på seksti år, utvidet han bare grensen for pensjonstiden for seg selv. Boris Akunin. Grigori Shalvovisj Tsjkhartisjvili (russisk: Григорий Шалвович Чхартишвили, georgisk: გრიგოლ ჩხარტიშვილი) er mest kjent under pseudonymet Boris Akunin (russisk: (Борис Акунин) (født 20. mai 1956 i Zestafoni i Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk) er en russiskspråklig forfatter og oversetter. Han flyttet til Moskva i 1958. Inspirert av det japanske Kabuki-teateret, begynte han ved instituttet for asiatiske og afrikanske studier ved Statsuniversitetet i Moskva og er nå en ekspert på Japan. Han har studert japansk og tilbrakte senere ett år i Japan. Under sitt fødenavn var han sjefredaktør for en 20-binds antologi over japansk litteratur og som redaktør for andre faglitterære verk, og som leder av det såkalte Pusjkin-biblioteket, tilknyttet George Soros. Under sitt fødenavn har han også stått for oversettelser av japansk, amerikansk og britisk litteratur Han har oversatt en rekke bøker til russisk fra japansk og engelsk. I 1999 skrev han sitt sentrale essay "Forfatteren og selvmordet". Første bok i hans internasjonalt kjente kriminalromanserie om Erast Fandorin, "Vinterdronningen", kom på norsk i 2002. Deep Harmony. "Deep Harmony" er et album av Tomra Brass Band, utgitt i 1994. Dirigenter på CD-en er Roy Newsome og Jan Petter Frostad. Gjesteartister på CD-en er gitarist Terje Rypdal og sanger Yngve Gåsøy. Anne Lise Gjøstøl. Anne Lise Gjøstøl (født 6. juli 1952 i Oslo) er en norsk sanger. Gjøstøl begynte i NRKs pikekor 8 år gammel, og tok etter hvert utdannelse ved Statens Operaskole og som sangpedagog. Hun har sunget pop, visepop, musikaler og virket som musikkpedagog. Hun vant Spellemannprisen 1975 i klassen vokalist for platen "Anne Lise Gjøstøl". Hun er også utdannet maler fra SHKS og har hospitert hos Odd Nerdrum. Militära underrättelse- och säkerhetstjänsten. Militära underrättelse- och säkerhetstjänsten (MUST) er en avdeling ved Försvarsmaktens hovedkvarter som delvis utgjør Sveriges militære etterretningstjeneste og dermed har hovedansvar for å ta frem militært relevant informasjon om fremmede makter, og delvis har sikkerhetsansvar for totalforsvarsmyndighetene. MUST består av to avdelinger; UND, som har ansvar for etterretningsvirksomheten, og SÄK, som har ansvar for sikkerhetsbeskyttelsen. UND tar frem informasjon som grunnlag for beslutninger i hovedkvarteret og Försvarsdepartementet, samt understøtter svenske avdelinger utenlands og innenlands i riket med informasjon. SÄK sysler blant annet med signalbeskyttelse, personutredninger og informasjonsbeskyttelse. MUST samvirker i høy grad med øvrige forsvarsetterretningsetater, først og fremst Försvarets radioanstalt (FRA), men også FOI og FMV. Den hemmeligste delen av MUST heter KSI, Kontoret för Särskild Inhämtning. Operasjon Moharram ol-Harram. Operasjon Moharram ol-Harram (1. november til 11. november 1982) i Al-Amarah-regionen mellom Kut og Basra var en iransk strategisk militæroffensiv, under Irak-Iran-krigen, mot Bagdad–Basra-forbindelsen langs Al-Amarah og Kut, som lå langs Tigris elven i Irak. Formålet med offensiven var å ta den strategisk viktige byen Al-Amarah som forberedelse for en fremtidig offensiv som ville ha kuttet av den østlige forbindelsen mellom Bagdad og Basra. De irakiske forsvarsstyrkene langs denne frontlinjen ble tatt med overraskelse, og ble drevet bort med store tap. De irakiske styrkene kom raskt til hektene igjen og forhindret den iranske offensiven fra å komme i nærheten av Al-Amarah. Forspillet. Iranerne hadde gjennom sine seire i årene 1981 og 1982 tatt tilbake all territorium i Khuzestan, sørvestlige Iran. Men deres forsøk på å erobre Basra mislykket etter en serie harde slager under offensiven kjent som Operasjon Ramadhan. Iranerne som hadde realisert de sterke fortifikasjonenes formidable styrke mot enhver angrep hadde dermed besluttet om å satse mest på et nytt frontavsnitt mot nord. I senåret 1982 var det fattet bestemmelse i Teheran om å åpne to separate frontavsnitter, det nordlige i Kurdistan og det sentrale mellom Al-Qurnah nord for Basra og Bagdad. Formålet med det sentrale frontavsnittet var for å kutte over på den østlige kommunikasjonen mellom Basra og Bagdad langs Tigris floden der byene Al Kut og Al-Amarah lå, tiltrekket til seg og bundet ned store styrkene så en strategisk konsentrering av styrkene om et bestemt punkt langs frontlinjen på cirka 1 000 kilometer, mest mot sør, av irakerne vil ble avverget. Dessuten var taktisk vurdering med i bildet, for kampene hadde tatt sin pris på de gjenværende stridsvognene og pansrede kjøretøyer som var ikke mulig å erstatte på kort varsel. Valget av operasjonsområde var nå knyttet til det spesielle topografiet som kan forvansket irakiske motangrep med mekaniserte tropper. Operasjonen. Tross regnsesongen som var kommet tidlig det året, startet iranerne deres offensiv den 1. november 1982 på den iranske siden av grensen der irakerne fremdeles hadde beholdt kontroll over en stripe iransk territorium tatt i 1980. Med regnsesongen og det vanskelige terrenget i tanke var planleggingen av operasjonen basert på utnytting av taktiske gevinster fremfor en sammenhengende offensiv mot fjerne objekter. Først skulle de viktige høydene på den iranske siden mellom Eyne-Khosh og Musiyan sør for Dehloran erobres. Deretter vil iranerne ta det viktige Bayat-oljefeltet over grensen. Om været og offensivens vinningene kunne tillatt det, vil iranerne avanserte mot byene Tib, Zobeidat og Abu-Qarrab. Deretter skulle iranerne kuttet av Sharahani-Zobeidant veien som førte ned til den strategiske viktige byen Al-Amarah. Allerede i startfasen støttet iranerne på problemer idet basij frivillige snublet over minefelter som var ikke kartlagt i forveien. Mineryddingsutstyr måtte til samtidige som kraften i angrepet var flyttet over på omgående ruter. Men angrepet de fleste steder var med overraskelse på de irakiske forsvarerne som var drevet vekk fra høydene og senere fra Bayat oljefeltet. Fra nord rykket to irakiske brigader fram og stoppet det iranske avansementet der et stort slag var startet ved 2. november. Mens slaget fortsatt, hadde et annet iransk fremstøt mot vest støttet på pansrede enheter som påført dem stor tap. Først etter de iranske kamphelikoptre hadde grepet inn var de irakiske styrkene drevet bort. Helikopterpilotene var trent opp i USA om helikoptertaktikk over slagmark med bruk av koordinasjon fra et observasjonsfly som styrte helikoptre etter mål i sammenfallende manøvrer. Ved bruk av terrenget med høydetopp, lav bakke og massiv bruk av dekning klart helikopterpilotene å demoralisere irakerne med et lite antall kamphelikoptre. Sjokkangrep, hit-and-run angrep og «dukk opp»-angrep forårsaket en massakre på de pansrede kjøretøyene. Etter iranske påstander var 106 stridsvogner og 70 pansrede transportkjøretøyer ødelagt i tillegg til 2 Gazette panservernhelikoptre og 1 Alouette observasjonshelikopter. Etter seirene ved Bayat og grensebyene Tib, Zobeidat og Abu-Qarrab kan de iranske offiserne ta initiativ til den tredje fasen av offensiven, angrepet på Sharahani-Zobeidat veien. 6. november var veien kuttet av på flere steder og byen Zobeidat var lagt under angrep. De tok byen etter kort motstand av forsvarerne som evakuerte byen. I Bagdad hadde generalstaben besluttet seg for å deployere deres nye opprettede styrkene med nytt utstyr rett fra hovedstaden til Al-Amarah for en motoffensiv med hensikt på å ta tilbake Zobeidat. Flere pansrede enheter fra Republikanergarden med de nye T-72 stridsvogner ved 7. november angrepet de iranske stillingene i og omkring byen. De nye T-72 stridsvognene hadde meget sterk frontpanser på deres frontparti og frontstykket av tårnet at de eldre TOW missiler kunne ikke penetrert disse. Kamphelikoptre måtte skyte med deres missiler mot flankene av stridsvognene. Ved 11. november hadde de irakiske motangrepene ledet til en stabilisering av frontlinjen rundt Zobeidat som var tilbakeerobret av de iranske styrkene. Trusselen mot Al-Amarah var stoppet. Mens offensiven pågikk hadde det iranske flyvåpenet opprettholdt en paraply av beskyttelse mot angripende kampfly fra Irak. Noen av de få operasjonelle F-14 Tomcat jagerflyene var deployert dit for å ta og beholde luftherredømme over området. I de første dager hevdet iranerne å ha skutt ned 7 irakiske kampfly. Tomcat jagerne med deres kraftige radarsystemer kunne med avanserte Phoenix luft-til-luft missiler skyte ned irakiske flyer i overraskende langdistansesangrep. Ofte var de irakiske pilotene spesielt på de sovjetiskproduserte flyene uten varsel om et slikt angrep. Generalene. Etter kampene hadde stoppet til fordel for småskala trefninger langs den nye frontlinjen der de forreste enhetene prøvde å improvisere deres posisjoner, var et transporthelikopter sendt dit for inspeksjon fra Bagdad. Først skulle dette til det nordlige frontavsnittet ved Mandali. Ombord på Mi-8 helikopteret var generalstabsjef Maher Abdul Rashid sammen med korpskommandanten generalløytnant Abdul Jabbar Mohsen under eskorte av tre andre helikoptre og 8 jagerflyer. Ved morgen den 21. november ikke langt fra Mandali observerte en F-14 Tomcat formasjonen på åtte fly med sitt kraftige AWG-9 radarsystemet. I strid med ordre om å ikke forlate iransk luftrom valgt piloten å angripe denne. F-14`en fyrte av fire missiler i rekkefølge. 3 irakiske flyer var skutt ned uten advarsel. Etter dette oppdaget F-14 piloten helikoptrene og underrettet flere F-4 Phantom jagerbomberfly om hans oppdagelse. De iranske flyene satt etter helikoptrene, men kom ut for en formasjon av Su-22 jagerbombefly. Generalene kom vekk med livet i behold. Etterspillet. Iranerne hadde ikke klart å komme til Al-Amarah, de hadde bare presset på mot Doverichj-elven som ble en del av den nye frontlinjen med byen Zobeidat. Men de hadde påført irakerne stor tap under slagene. 3 500 irakiske soldatene var tatt til fange, de iranske påstandene om antall ødelagte panserkjøretøyene er ikke mulig å få bekreftet, minst 140 stridsvogner og andre pansrede kjøretøyene var ødelagt eller erobret. Innebandy-VM 2003. Verdensmesterskapet i innebandy for kvinner i 2003 ble arrangert i Sveits 18 til 24. mai. Åtte lag deltok i det fjerde verdensmesterskapet for kvinner. Erast Fandorin. Erast Petrovitsj Fandorin (Эраст Петрович Фандорин) er en fiktiv hovedperson i kriminalromanene til Boris Akunin. Den første romanen ble gitt ut i Russland i 1998 og den siste kom ut i november 2006. Mer enn 15 millioner eksemplarer av Fandorin-romanene har blitt solgt pr. mai 2006, selv om romanene var gratis tilgjengelige fra mange russiske nettsider og de trykte utgavene var forholdsvis dyre etter russisk standard. Nye bøker i Fandorin-serien selger gjerne 200.000 eksemplarer første uka. I Russland konkurrere Fandorinserien med Ringenes herre og Harry Potter i popularitet, og serien har fått positiv omtale i vest, blant andre av forfatteren Ruth Rendell. Presenteres i 8 bøker. Romanene som handler om ham (7 av dem er gitt ut på norsk, 5-6 bok er trykt i den samme bok) er Comarca. Comarca er et regionalt delområde i Spania. Ordet betyr «grevskap». I Aragon, Galicia og Katalonia er et comarca et forvaltningsområde som omtrent tilsvarer et norsk fylke. I resten av Spania betegner det regionale delområder uten forvaltningskompetanse, som regel med historisk eller geografisk bakgrunn. Spania er oppdelt i 17 autonome regioner, som igjen er oppdelt i 50 provinser. Mange av disse provinsene er i sin tur oppdelt i flere comarcas. Austen Henry Layard. Illustrajon fra Layards bok "Populärer Bericht über die Ausgrabungen zu Niniveh" Austen Henry Layard (1817–1854) var en britisk arkeolog som spilte en stor rolle i utgravninger av oldtidens Mesopotamia. I 1847 opdaget han kong Sankeribs palass i Nineve. Han undersøkte også Nimrud, 42 kilometer sydvest for Khorsabad. Ruinbyen viste seg å være det gamle Kala. Layard laget også malerier hvor han forsøkte å skildre fortiden. Retningsnummer. Retningsnummer er en tallsekvens som indikerer både geografiske og ikke-geografiske samtaleområder for telefoni. Vanligvis utgjør retningsnummeret kombinasjonen av det nasjonale prefikset, vanligvis 0, og den nasjonale områdekoden. For samtaler innenfor det samme geografiske området, trenger man i de fleste land ikke å slå retningsnummeret. For samtaler fra utlandet slår man retningsnummeret og abonnementsnummeret etter landskoden, uten det nasjonale prefikset. I 1993 sluttet man med retningsnummer i Norge, og man gikk over til åttesifrede abonnementsnummer. Haakon Børde. Haakon Børde (født 30. mai 1940) er en norsk kringkastingsmann og journalist. Latinamerikanske og europeiske spørsmål har særlig vært hans arbeidsfelt, men Børde har også arbeidet med innenlandske saker. Børde var i noen år utsendt som fast journalist i den argentinske hovedstaden Buenos Aires. Herfra dekket han hele Latin-Amerika. Han er nå pensjonert, men arbeider ved behov i utenriksredaksjonen i NRK. Sommeren 2007 var han blant annet fungerende utenriksredaktør, og han har ellers vært brukt som kommentator i spørsmål angående Latin-Amerika. Jordi Hereu i Boher. Jordi Hereu i Boher (født 14. juni 1965 i Barcelona) er tidligere ordfører i den katalanske byen Barcelona. Han representerer partiet PSC (Catalonias sosialistparti). Hereu ble tilsatt 8. september 2006 og hadde vervet fram til 2011, da han ble erstatta av Xavier Trias. Gumbo (band). Historie. Gruppen startet opp i 2001, i det formål å reise Norge rundt med Rikskonsertene og spille skolekonserter. Siden den gang har de spilt over 300 konserter, opptrådt flere ganger på Kongsberg Jazzfestival (sist i 2010 sammen med Tricia Boutté) og turnert i Angola. Gumbo har hentet navnet sitt fra en kjent matrett fra New Orleans med samme navn. På innsiden av coveret til platen "Gumbo" (2005), gir bandet oss to oppskrifter på gumbo, disse finner du i artikkelen om retten gumbo. Catalonias sosialistparti. Catalonias sosialistparti (katalansk: Partit dels Socialistes de Catalunya, forkorta PSC) er et katalansk sosialdemokratisk parti. Det ble stifta 16. juli 1978. Partiets generalsekretær, José Montilla, er i dag også president i Catalonia. Randi Haugstveit. Randi Haugstveit (født 3. oktober 1923 i Bergen) er pinsevenn og utsendt som misjonær til India. For sin tro og lange tjeneste har hun fått Kongens fortjenstmedalje. Unge år. Randi Haugstveit vokste opp i Lonevåg på Osterøy. Hun er utdannet jordmor og sykepleier. Misjonær. Randi Haugstveit ble vigslet til misjonær 27. april 1952 i den norske pinsebevegelsen, og utsendt fra Pinsekirken Tabernaklet Bergen til Katihar, Bihar i India. Katihar, Bihar var et kriserammet område i India og nøden var stor. Randi Haugstveit startet en provisorisk sykestue i 1953. Sykestuen hjalp hovedsakelig spedalske og ble drevet frem til 1973. Hun har ledet arbeidet med å bygge barnehjem og skoler. En av skolene har plass til 500 elever. Hun ledet også byggearbeidet av den store kirken i Katihar. Randi Haugstveit har fra hun kom til Katihar satset på ledertrening og opplæring av nasjonale medarbeidere. Indiske medarbeidere har overtatt mye av ansvaret de norske misjonærene tidligere hadde. Under de store flomkatastrofene i 1970- og 1980-årene ledet Randi Haugstveit et større hjelpearbeid sammen med Kirkens Nødhjelp. For sin lange tjeneste som misjonær og sin nød og omsorg for sine medmennesker, ble Randi Haugstveit i 1997 tildelt Kongens fortjenstmedalje. Gumbo (matrett). Gumbo er en tradisjonell cajun-matrett fra New Orleans. Gumbo kan lages av omtrent hva som helst, og finnes i utallige varianter. Forskjellige familier lager sin egen vri. Oppskrifter. 1 boks tomatpuré (varianten med chilli for en sterkere smak!) 450g fersk, stykket pølse (f.eks. en chorizo) 1 liten boks krabbekjøtt, eller 3 gumbo-krabber (små krabber) Rør melet sakte inn i varm olje i stekepanne. Fortsett til melet er mørkebrunt, tilsett så de neste 4 ingrediensene. Ha oppi tomatpuré. Rør til det blir smuldrete eller tørt. Brun pølsa i en annen stekepanne, og tilsett pølsebitene og tomat. Kok sakte opp med 2-3 kopper vann, og la det koke en liten stund. Smak til med salt og pepper. Rør inn 1 ss sukker. Kok i omtrent en time på lav varme. Rør rundt av og til for å hindre at der svir seg, tilsett vann om nødvendig. Tilsett nå reker og 'bay leaf' (krabbekjøtt og østers om ønskelig). La det koke i 30 minutter til, og smak til med krydder. Serveres med kokt eller steamet ris. Spis med en stor skje kald potetsalat i midten. Gispert. Gispert er et cubansk sigarmerke, etablert i 1940. José L. Piedra. Jose L. Piedra er et cubansk sigarmerke, etablert i 1880. Juan López. Juan Lopez er et cubansk sigarmerke, etablert i 1876 av Juan Lopez Diaz. Utvalget av størrelser er lite, og dette er et av de få merkene som bare tilbyr håndrullede sigarer. Por Larrañaga. Por Larranaga er et cubansk sigarmerke, etablert i 1834 av Ignacio Larranaga. Dette betyr at Por Larranaga trolig er det eldste cubanske sigarmerket som har vært sammenhengende produsert frem til i dag. Quai d'Orsay (sigar). Quai d'Orsay er et sigarmerke som blir produsert på Cuba for Habanos SA. Merket Quai d'Orsay ble skapt i 1973 for det franske statlige tobakkmonopolet SEITA og ble blandet med tanke på fransk smak, og er således en mildt merke. Det er få konkurrerende fortellinger til hva markiens navn referer til: en er at det referer ganske enkelt til den berømte gaten i Paris, en annen at det referer til Frankrikes utenriksdepartement som er lokalisert i gaten, og en tredje at det referer til SEITAs hovedkvarter som også ligger i samme avenue. Lambda. Lambda (versal Λ, minuskel λ) er den ellevte bokstaven i det greske alfabetet. Uttalen tilsvarer [l]. I det greske tallsystemet representerer lambda tallverdien 30. I fysikk. I fysikken brukes lambda om bølgelengde. En bølgelengde er avstanden mellom ett gitt punkt på en bølge og frem til samme punktet på neste bølge. Måleenheten for lambda er nanometer. I matematikk. lambda indikerer egenverdi innen lineær algebra. lambdakalkyle er et formelt system for funksjonsdefinering, applikasjon og rekursjon. I populærkultur og annet. Det interaktive spillet Half-Life (HL) har en lambda som logo. Vinnerutkastet i arkitektkonkurransen om nytt Munch- og Stenersen-museum i Oslo heter «Lambda» og består av et høyt, kasseformet bygg med en knekk slik at de øverste etasjene skråner framover. Vinnerprosjektet ble kåret i 2009 og er tegnet av Herreros Arquitectos fra Spania. Planene ble imidlertid omstridt, og prosjektet er foreløpig utsatt. Los Statos de Luxe. Los Statos de Luxe er et cubansk sigarmerke, etablert i 1940. Denne sigaren blir bare maskinprodusert. Saint Luis Rey. Saint Luis Rey er et cubansk sigarmerke, etablert i 1940, utviklet i 1938 Sancho Panza. Sancho Panza er en oppdiktet figur i romanen «Don Quixote» skrevet av den spanske forfatteren Don Miguel de Cervantes Saavedra i 1602. I fortellingen er bonden Sancho Panza venn og nabo med godseieren Don Quixote. Panza får rollen som væpner for Don Quixote da han som den komiske «ridderen av den bedrøvelige skikkelse» legger ut på sine eventyr. Panza blir dermed heltens «sidekick» i historien, en medhjelper som viser seg som både snarrådig og smart, og som tvinges til å lure sin herre for at han skal bevare illusjonene sine. Panza kommer derfor med kommentarer gjennom hele fortellingen, kjent som "sanchismos", som er en blanding av folkelig humor, ironiske spanske ordtak og sunt bondevett. "Panza" betyr «vom, buk» og kan også staves "pança". Vegueros. Vegueros er et cubansk sigarmerke, utviklet i 1996. Sigaren er i sin helhet produsert i Vuelta Abajo. Kappa (bokstav). Kappa (Κ, κ) er en bokstav i det greske alfabetet. My. My (Μ, μ) er den tolvte bokstaven i det greske alfabetet og er opphavet til M i det latinske alfabetet. µ brukes som en Prefiks i SI-systemet (mikro) og betyr 10−6 eller 1/1 000 000. Ny (bokstav). Ny (Ν, ν) er en bokstav i det greske alfabetet. Ksi. Ksi eller xi (Ξ, ξ) er en bokstav i det greske alfabetet. Revolusjonært Ungdomsforbund. Revolusjonært Ungdomsforbund (RUF) oppsto i Bergen i 1991 som et resultat av en splittelse i Rød Ungdom. Bakgrunnen var uenighet med AKP – mens høyrefløyen hadde vunnet posisjoner innen AKP hadde venstrefløyen tatt makten i Rød Ungdom. Dermed var det altså et flertall som i januar 1991 brøt med AKP, og dermed også Rød Ungdom. Mens personer tilknyttet dette miljøet i Oslo var med på å starte organisasjonen (marxist-leninistene), var RUF det organisatoriske resultatet av denne splittelsen i Bergen. RUF gikk etter en tid sammen med (m-l), først som to av flere deltakere i prosjektet "Marxist-leninistene i Norge", så i Revolusjonært Forbund. Flere av RUFs medlemmer gikk siden inn i Rød Valgallianse. Omikron. Omikron (O, o) er en bokstav i det greske alfabetet. Ypsilon. "For Drammens nye bro med samme navn, se «Ypsilon (bro)»". Ypsilon (Υ, υ) er en bokstav i det greske alfabetet. Khi. Khi (Χ, χ) er en bokstav i det greske alfabetet. Diderich Hegermann. a> i 1816. Maleriet tilhører den gamle Krigsskolen i Oslo. Diderich Hegermann (født 6. desember 1763 i Altona, død 7. februar 1835) var en norsk offiser og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Hegermann var født i Altona, men vokste opp i Halden. Han skrev "krigsskolens" historie i 1796, og var delvis ansvarlig for reorganiseringen av denne rundt århundreskiftet. Hegermann representerte "Oplandske Infanterie Regement" ved riksforsamlingen på Eidsvoll. Han sluttet seg der til selvstendighetspartiet og ble også medlem av konstitusjonskomitéen. Grunnsetningen om alminnelig verneplikt skal ha blitt innført på initiativ fra Hegermann. Hegermann tjenestegjorde som oberst under svenskenes angrep på Norge i 1814. Han ledet forsvaret ved Langnes skanse, en av de få vellykkede norske militære operasjonene under felttoget, og sikret derved at den norske hæren kunne ta seg relativt intakt over Glomma. Hegermann har derfor en god del av æren for at Kong Christian Frederik unngikk betingelsesløs kapitulasjon ved Mossekonvensjonen. Psi. Psi (Ψ, ψ) er en bokstav i det greske alfabetet. Claudia Scott. Claudia Scott (født 8. oktober 1957) er en norsk sanger, musiker og komponist som forbindes først og fremst med genrene roots og country, eller poprock med røtter i tradisjonell americana. Hun har gjort seg bemerket både nasjonalt som internasjonalt som soloartist og som medlem av ulike grupper som Clive Scott & The Skywegians og Casino. Tidlig karriere. Scott er født i Newcastle upon Tyne i England, men vokste opp i Bergen og bodde lenge i Oslo. Siden slutten av 1990-tallet har hun bodd i Nashville i USA sammen med musikeren Kevin Welch. Tidlig i tenårene, knapt ti år gammel, turnerte hun sammen med farens band, Clive Scott, rundt om i Norge og Storbritannia og kun elleve år gammel debuterte hun på plate, "Best Of Country & Western", som ble spilt i England. Hun sang sin versjon av «Jackson» som senere imponerte Loretta Lynn da hun hørte den. I 1971 var hun også med på gruppens neste plate, "End Of October", og hun sang kor på mange andre plater før hun på slutten av 1970-tallet forlot musikken for å utdanne seg til sykepleier. I 1983 dannet hun trioen Claudia/Big Hand/Casino sammen med Ottar «Big Hand» Johansen og Casino Steel og de utga tre album i rask rekkefølge, hvorav "Oh Yeah!" vant Spellemannprisen 1985 i klassen roots & country. Trioen skilte lag i 1986, men Claudia Scott og Casino Steel innledet deretter et samarbeid med Carlene Carter, datteren til June Carter Cash, og britiske John Payne i prosjektet CCCP. Det nye konseptet ga bare en plate og i 1988 kom isteden «Scott & Steel» som duo. De flyttet deretter til Los Angeles hvor Claudia Scott utover 1990-tallet begynte å arbeide som solomusiker. Musiker på egne bein. "Flowers & Thorns" (1992) var hennes første selvstendige plate og en sang fra albumet fikk en viss suksess med radiospilling, «Heard You On My Radio», og hun ble igjen nominert til Spellemannprisen. "Emanuel’s Secret" (1997) viste annen side av Claudia Scott, og hvor hun uttrykte seg i mer personlige og ømmere tekster som omhandlet fra hennes bestemor i sangen «The Belle Of Singapore» og til maleren Emanuel Vigeland i tittelkuttet. Albumet markerte at hun hadde staket ut en egen stil hvor stemning var av likeverdig betydning som melodi og flere anmeldere sammenlignet henne med internasjonale storheter. "Soul On Soul" (1999) ble innspilt i New Orleans og hvor Claudia Scott var medprodusent på innspillingen sammen med Erik Honoré. Albumet inneholdt en hyllest til den britiske sangeren Nick Drake i form av en tolkning av hans komposisjon «Northern Sky». Merkbar var også sangen «Unconditionally» som ble nominert til Edvard-prisen, årets verk i TONO. I desember 1999 flyttet Claudia Scott til Nashville i USA hvor hun har albuet seg fram som musiker og låtskriver på album til andre musikere som David Olney, Kieran Kane og Kevin Welch. "Collection" kom i 2005 og er som tittelen antyder en samling fra hennes produksjoner på 1990- tallet og frem til i dag, men også tre helt nye sanger. "John Clare's Dream", hennes femte album, kom i 2006 og består av et lavmælte og nakne sanger med en sparsom instrumentering, kassegitar, mandolin, munnspill og forsiktig perkusjon. Merkbare sanger er den såre «Melancholy And Me», den henslengte «Lazy Afternoon» og rytmiske aktive «A Storm's Coming». Cifuentes. Cifuentes er et cubansk sigarmerke, utviklet mellom 1900 og 1938 av Ramon Cifuentes. Boeing 377 Stratocruiser. Boeing 377 Stratocruiser var et amerikansk passasjerfly basert på det militære transportflyet C-97 Stratofreighter. Boeing 377 Stratocruiser var en av de første flyene som ble utstyrt med trykk-kabin, og utmerket seg ved en luksuriøs standard som blant annet inkluderte en salong med bar på nederste dekk med plass til 14 passasjerer. Varianter. Prototypen, Model 377-10-19, fløy første gang 8. juli 1947. Den var en ombygd C-97 Stratofreighter utstyrt med fire Pratt & Whitney R-4360 Wasp Major stjernemotorer. Prototypen ble fulgt av 20 Model 377-10-26 som ble kjøpt av Pan American. Disse modellene var normalt konfigurert for 61 passasjerer. 10 av disse ble senere oppgradert til 377-10-26 Super Stratocruiser standard som inkluderte ekstra drivstoffkapasitet for transatlantiske ruter. Fire Model 377-10-28 ble egentlig bestilt av SILA, men de ble avbestilt og kjøpt opp av BOAC. Disse flyene var normalt konfigurert for 55 passasjerer. American Overseas Airlines kjøpte 8 Model 377-10-29. Disse var av tilsvarende srandard som Pan Americans -26. Model 377-10-30 ble bygget for Northwest Airlines, som kjøpte 10 av disse. Disse flyene skilte seg ut fra tidligere modeller ved at de hadde rektangulære vinduer. De ble senere også utstyrt med en radom på nesen. Denne versjonen var opprinnelig konfigurert for 61 passasjerer, men fra 1953 ble passasjerkapasisteten økt til 83. Model 377-10-32 ble bygget for BOAC og levert fra november 1949. Disse hadde runde vinduer i hovedkabinen, men skilte seg fra andre modeller ved at de hadde rektangulære vinduer i salongen under hoveddekket. Salongen var også anderledes og hadde bare plass til 12 passasjerer. Denne modellen var konfigurert for 60 passasjerer. Model 377-10-34 ble bygget for United Airlines og hadde som -30 rektangulære vinduer, men hadde en passasjerkapasitet på 56. I alt 7 fly ble levert fra september 1949. Model B377PG Pregnant Guppy ble bygget for NASA i ett eksemplar for å frakte seksjoner av raketter. Panamansk balboa. Balboa er myntenheten i Panama. ISO 4217-koden for balboa er PAB. 1 balboa deles opp i 100 centésimos (eller «centavos» blant lokalbefolkningen). Siden balboaen erstattet den kolombianske pesoen i 1904, har vekslingsforholdet mellom balboa og USD vært fast på 1:1. Det finnes i dag ingen lokale sedler, da det er amerikanske sedler som brukes. Myntene er 1, 5, 25 og 50 centésimos (eller centavos), samt 1 og 2 balboas. Balboa-myntene er i dag svært sjelden i omløp, ettersom de har blitt erstattet av de mer praktiske dollarsedlene. I tillegg til de lokale myntene brukes det også amerikanske mynter. Pretty Scary Silver Fairy. "Pretty Scary Silver Fairy" er popsangeren Margaret Bergers andre album. Dette albumet har mye mer elektronisk preg enn det første. Plata ble sluppet i oktober 2006, og det meste av stoffet på plata er laget av Margaret Berger selv. Raija. Raija er en romanserie om Nordkalottens folk på 1700-tallet. Serien består av 40 bøker og kom ut i et opplag på til sammen fem millioner eksemplarer i de nordiske land på 1980-tallet. Serien Raija er skrevet av Bente Pedersen, og er utgitt av Schibsted Forlagene AS. Siden er serien kommet ut i dobbeltbind i en serie som ble fullført i 2007. Bernardine Dong Guangqing. Bernardine Dong Guangqing O.F.M. (født 1. april 1917 i Xiaogan i Hubei i Kina, død 12. mai 2007 i Wuhan), opprinnelig fransiskaner, var en av de to første katolske prester i Folkerepublikken Kina som ble ordinert til biskoper uten pavelig mandat. Han ble presteviet i 1942, og bispeviet i 1958 i Hankou i provinsen Hebei, og ble erkebiskop der. Etter at den regimetro bevegelsen Den kinesiske patriotiske katolske forening sørget for å sammenslå fire bispedømmer i det østlige Hebei til ett var han biskop av Wuhan. Biskop Dong var også i en periode en av visepresidentene for Den kinesiske patriotiske katolske forening. Den 30. april 2006 presederte han ved bispevielsen av fader Joseph Ma Yinglin av Kunming, også dette en bispevielse uten mandat fra paven. Hans bispevielse fant sted under ett år etter at Den kinesiske patriotiske katolske forening var blitt formelt organisert. Dette var en foring av katolske personligheter som var beredt til å samarbeide med det kinesiske kommunistparti, og foreningen inngikk i partiets strategi for å få full kontroll med det religiøse liv i landet. I april 1958 ble så de første to bispeordinasjoner uten pavelig mandat utført i Wuhan, av fransiskanerne Bernardine Dong Guangqing og Markus Yuan Wenhua (for bispedømmet Wuchang). Ordinerende biskop var Joseph Li Daonan av Puqi; han hadde først nektet, men etter to ukers tortur gav han etter. Roma reagerte straks og negativt på bispevielsene, som ble de regimetros første «selvvalgte og selvordinerte». Fra «patriotisk» side er det blitt fremhevet at man hadde henvendt seg til Vatikanet i forkant, slik at dersom Roma hadde samstemt ville det heller ikke blitt noen krise. Men å forestille seg at Roma kunne ha vært velvillig til regimestøttede ordinasjoner i lys av at det samme regime hadde fengslet prester og biskoper, er ikke naturlig. To måneder etter kom det en encyklika fra pave Pius XII, "Ad Apostolicum Principis", som kritiserte fengslingen av mange kirkefolk og fordrivelsen av den pavelige nuntius, fastslo at Pavestolen alene har rett til å foreta bispeutnevnelser, og sa at uhjemlede bispevielser ifølge kirkeloven er et delikt som kan straffes med ekskommunikasjon. Dokumentet sa imidlertid intet om slik ekskommunikasjon i det konkrete tilfellet. Underhånden ble det forklart at det skyldtes at Vatikanet, avskåret fra sikker informasjon, ikke kunne skjelne klart mellom dem som samarbeidet under ekstremt press og dem som eventuelt bare gir etter for egne ambisjoner. Noe annet som var rimelig godt kjent, var den maoistiske kommunismes etterhvert svært effektive bruk av hjernevask. En rekke utviste misjonærer hadde personlig vært utsatt for dette, og kunne på midten av 1950-årene redegjøre for metodene og de resultatene de kunne få. Under kulturrevolusjonen 1966-1976 ble alt religiøst liv undertrykt, og også den patriotiske forenings biskoper kastet i fengsel. De overlevende ble løslatt mellom 1977 og 1979, og kunne – hvis de selv var i stand til det – gjenoppta sitt kirkelige virke. Birte Svatun. Birte Svatun (født 7. juni 1958) er en norsk journalist og forfatter. Birte Svatun er utdannet lærer og har tidligere jobbet i ti år som journalist i NRK Radio. Hun skriver for både barn og voksne, og debuterte med voksenboka «Det beste i livet er gratis. 12 samtaler om viktige og vanskelige veivalg» i 2002. Faktaboka «Kroppen» solgte 14 000 eksemplarer i Bokklubbens barn. Barneboka «Hva er følelser» ble utgitt våren 2007. Birte Svatun er bosatt i Åsgårdstrand i Vestfold. Muriel Sandberg. Muriel Kristin Sandberg (født 14. november 1973) er en norsk illustratør og billedkunstner. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen der hun studerte illustrasjon og grafisk design 1994-1997. Hun har siden blant annet illustrert barnebøker og laget teaterplakter. Muriel K. Sandberg bor og arbeider i Bergen. Eksterne lenker. Sandberg, Muriel Sandberg, Muriel Heckler & Koch HK417. HK417 er et moderne automatgevær fra tyske Heckler & Koch som er «storebroren» til HK416. Av utseende ligner det Colt M4, mekanisk er det basert på G36 og det har kaliber 7,62 × 51 mm Nato (mens HK416 bruker 5,56mm). HK417 selges ikke på det sivile markedet. Et konkurransevåpen, MR308, basert på det er under utvikling, og har blitt godkjent av tyske politimyndigheter. Dette har også blitt typegodkjent for praktisk skyting i Norge. Vesentlige deler av det er vesensforskjellig fra HK417, for at det ikke skal være mulig å bygge det om til helautomatisk ild med deler fra HK417. Norges forsvar har kjøpt inn et mindre antall av HK417, disse vil blant annet bli brukt som skarpskytter-rifler. Denne artikkelen har derfor fokus på skarpskytter-varianten: HK417 20". Teknisk. Løpet på HK417 er kaldhamret, og fåes i lengder på 12, 16 og 20 tommer. Kolben er justerbar innenfor et område på rundt 10 cm. Mekanismen virker ved at kruttgassene virker på et stempel, som igjen driver mekanismen, et roterende sluttstykke, til å kaste ut patronhylsen og lade et nytt skudd. Dette tilsvarer systemet i G36, som mekanikken i HK417 er basert på. Magasintypen på prototypegeværet var fra Heckler & Koch G3. Senere versjoner har benyttet et nyutviklet plastmagasin. Våpenet er utstyrt med Picatinnysskinner for å montere siktemidler, lys og annet tilbehør. HK sin 40 mm HK AG416 granatkaster kan også monteres på skinnene under løpet, men dette vil være lite aktuelt dersom man har skarpskytter-modellen. Eksterne lenker. HK417 Fellesforetak. Fellesforetak (også "joint venture") er en juridisk inngått økonomisk samarbeidsavtale som drives i fellesskap av to eller flere parter. Partene skyter inn om lag like store midler, deler kostnader og fortjeneste likt mellom seg og kontrollerer foretaket sammen. En slik avtale kan være inngått for et unikt prosjekts skyld, eller med tanke på langsiktig samarbeid. Et fellesforetak skiller seg fra en strategisk allianse, som ikke nødvendigvis bygger på likhet mellom partene. På fransk er fellesforetak kalt "entreprise commune" og på engelsk "joint venture" eller "joint undertaking". Joint venture forekommer også i norsk terminologi. Terminologi. Terminologi er betegnelsen på et forråd av ord, uttrykk og termer som er spesifikke for et bestemt fagområde. Terminologiens formål er å lette kommunikasjonen mellom personer som arbeider innenfor det samme fagfelt. Terminologier oppstår vanligvis spontant når behovet foreligger. Terminologi er også betegnelsen på "lære om teori og metode knyttet til begreper, begrepsrelasjoner, definisjoner og termer", samt også "arbeid med termer, definisjoner og terminologiske ordbøker". Nitritt. Nitritt har kjemisk formel NO2-. Den er giftig for dyr og planter, men dels føres det med vannbevegelsen bort fra de øverste jordlagene, og dels kan visse bakterier omsette ionene til nitrogen gass. Derfor er nitrittskader sjeldne, med mindre ionene har nådd ned til grunnvannet. I så fall kan sårbare personer (især barn under to år) skades alvorlig av forgiftning med nitrosaminer som dannes i tarmen. Nitritt brukes som konserveringsmiddel i matvareindustrien (hamburgerrygg, saltkjøtt, pølser og annet kjøttpålegg). Ved behandling med nitritt beholdes en lyserød farge, som skjuler den grå tonen som oppstår når kjøttet oksideres. Nitritt er også en relativt spesifikk og sensitiv markør for urinveisinfeksjon. Forekomsten av nitritt i urinen kan testes enkelt ved urinstix, som for eksempel Combur. I urin finnes naturlig nitrat, og mange bakterier som forårsaker urinveisinfeksjon har evnen til å omdanne nitrat til nitritt. Dette gjelder dog ikke for Pseudomonas species, enterokokker og stafylokokker, siden ingen av disse bakteriene kan redusere nitrat til nitritt. Statistisk sett er disse bakteriene mye sjeldnere forekommende ved urinveisinfeksjon enn f.eks. den vanlige E. coli, som kan omdanne nitrat til nitritt. Når man finner nitritt i urin, er det altså et relativt sikkert tegn på at man har urinveisinfeksjon, slik at det bør settes opp "Uricult" til dyrking som ved oppvekst av bakterier sendes inn til et mikrobiologisk laboratorium. Det er viktig å merke seg at en positiv nitrittest ikke sier noe om det foreligger faktisk bakterier i urinen, heller ikke hvilken type eller konsentrasjon – alt sammen forhold som er avgjørende for behandlingen. Sukhoj Su-34. Sukhoj Su-34 (NATO-kallenavn: "«Fullback»") er en to-seters taktisk jagerbomber utviklet fra jagerflyet Su-27. Flyet hadde opprinnelig betegnelsen Su-27IB og prototypen fløy første gang under betegnelsen T-10V-1 13. april 1990. I 1994 ble flyet referert til som Su-34, året etter ble det presentert som Su-32 men er i dag kjent under betegnelsen Su-34 igjen. Bare et fåtall fly er produsert så langt og det russiske flyvåpenet, selv om de har intensjoner om å kjøpe i alt 200 Su-34 for å erstatte Su-24, har så langt bare kjøpt noen få. De to første ble overtatt offisielt 15. desember 2006, og ytterligere seks skal leveres i løpet av 2007. I januar 2008 ble det klart at full produksjon av flyet startet, med planer om å ha et komplett regiment med 24 Su-34 operasjonelle innen 2010, og totalt 58 fly vil bli kjøpt innen 2015. Quarter. Quarter er en mynt som er verdt en fjerdedel av en Amerikansk dollar, eller 25 cent. Mynten har blitt produsert siden 1796, og er den mest verdifulle mynten som er i ordinær sirkulasjon i USA. Det finnes forskjellige mynter med verdi $1, men siden denne verdien også finnes i seddel, er ikke dollarmyntene blitt spesielt vanlige. Dette kan muligens forandre seg, men det gjenstår å se. Se også. 50 State Quarters Peter Hook. Peter Hook (født 13. februar 1956 i Salford, Lancashire) er en engelsk bassist best kjent fra bandene Joy Division og New Order. Etter at vokalisten i Joy Division, Ian Curtis begikk selvmord startet han New Order sammen med de resterende medlemmene i Joy Division. John Bauergymnaset. John Bauergymnaset, ofte kalt John Bauer-skolen eller på folkemunne bare JB, er navnet på flere private videregående skoler som er tilknyttet John Bauer-gruppen, en opprinnelig svensk kjede av friskoler. Gruppen er i dag Skandinavias største friskolekjede og hadde to skoler i Norge, én i Oslo og én i Bergen, samt 28 forskjellige John Bauergymnas i Sverige med tilsammen mer enn 10 000 elever. Den første John Bauer-skolen åpnet i Oslo i 2005. Skolene er oppkalt etter den svenske eventyrtegneren og illustratøren John Bauer. Den første John Bauer-skolen ble åpnet i 1999 i de gamle A6-lokalene i Jönköping. Struktur. Lærerne ved John Bauer jobber etter et læringssystem som bygger mye på PBL (problembasert læring). Skolen lånte ut bærebare PCer til alle. Og skoletimene var byttet ut med et fagøktsystem, der en økt varte i 4 timer. John Bauergymnasene i Norge. Skolene var tidligere eid av Rune Tedfors. Styreleder var Sigve Austheim, mens daglig ledes var innleide Kåre Syltebø. Syltebø sine tjenester kostet 150.000 kr i måneden for John Bauergymnaset Bergen. Han jobbet for Skolekompaniet AS, som Austheim eier 25% av. Dette var noe som førte til en konflikt om hvorvidt handelen var lovlig eller ei. De to skolene måtte tilslutt tilbakebetale 7,3 millioner kroner av utdanningsdirektoratet, noe som førte til nedleggelse av John Bauergymnaset Oslo, og eierskifte i John Bauergymnaset Bergen. John Bauergymnasene i Sverige. I november 2007 startet granskingen av skolene av TV 4, etter kritikk av både konseptet og av enkelte skoler. Den tidligere hovedeieren Rune Tedfors hadde gjennom elevenes skolepenger tjent millioner. Christies gate (Oslo). Christies gate ligger på Dælenenga i Bydel Grünerløkka og løper fra Dælenenga idrettsplass i Schleppegrells gate, over Sannergata til Dælenenggata, hvor krysset heter Einar Tambarskjelves plass. Christies gate går videre opp mot Christian Michelsens gate. Gaten er cirka 350 meter lang og ble i 1864 oppkalt etter eidsvollsmannen og stiftamtmann Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849). Gatens opprinnelige strekning gikk fra Seilduksgata og krysset Christian Michelsens gate nordover opp til Brettevilles gate. Denne nordlige delen heter nå Anna Sethnes gate og Per Kvibergs gate, og ligger på Torshov. Christopher Frimann Omsen. Christopher Frimann Omsen (født 11. desember 1761 i Bergen, død 25. april 1829 i Oslo) var en norsk høyesterettsadvokat og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Omsen var fra 1783 student ved Bergen Kathedralskole. Han tok latinsk-juridisk embedseksamen i 1791. Han ble samme år prokurator i Christiania, og i 1799 ble han "Toldprokurør" i Akershus Stift. Han kjøpte Nedre Blindern gård i 1826. Omsen var en av Christianias to representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Her støttet han Herman Wedel Jarlsbergs unionsparti. Omsen var den førende for unionspartiet i diskusjonen om Eidsvollsgarantien 13. mai. Hans argumantasjon førte ikke fram og garantien ble vedtatt, men senere opphevet, hvilket viser at i denne saken hadde Omsen rett. Omsen var også medlem av konstitusjonskomitéen. Sammen med Sverdrup og Platou utga han riksforsamlingens forhandlinger. Omsen ble i 1814 høyesterettsavdokat, og i 1815 ble han oppnevnt til "assessor" (dommer) i Høyesterett. Med karakteren haud er han den eneste dommeren i Høyesterett som ikke har hatt karakteren laud. Han døde på gården "Nedre Blindern" 25. april 1829. Hans svoger, oberst Peter Lyche Wolff, arvet gården. Jeepney. Jeepney er en busstype som brukes i kollektivtrafikken på Filippinene. Opprinnelse og bruksområder. Opprinnelig var jeepneyene basert på en forlenget Jeep, som amerikanerne etterlot seg i landet etter andre verdenskrig. Jeepneyene produseres i dag helt og holdent på Filippinene. De blir gjerne flott dekorert av sine eiere og benyttes helst i skytteltrafikk, hovedsakelig i byområder, men det finnes også eksempler på lengre ruter. Rutenavnet står gjerne skrevet langs sidene på kjøretøyet og i fronruta. Egenskaper og praksiser. Jeepneyene er ikke utstyrt med vinduer i passasjerkabinen, men de fleste har nedtrekkbare plastvinduer som kan brukes i tilfelle regn. Jeepneyene har ikke passasjerdører, og passasjerene går inn bak på jeepneyen og setter seg på den ene av de to benkene som er plassert på langs i passasjerkabinen. Hvis jeepneyen er full, er det ikke uvanlig at man står på stigtrinnet bak på jeepneyen og holder seg fast så godt man kan. Betalingen, cirka 1 norsk krone, leveres til sjåføren gjennom en åpning mellom passasjerkabinen og førerhuset. Dersom du sitter langt bak, leverer du pengene til en passasjer lengre frem og roper til sjåføren hvor du skal av. Det utstedes ikke billetter. Når en passasjer ønsker å stige av, banker vedkommende med en mynt mot et metallhåndtak eller roper til sjåføren. Enkelte jeepneyer har egen konduktør som tar imot betalingen. Noen jeepneyer har air conditioning og vinduer og sender filmer mens du kjører. Den lengste dagen. "Den lengste dagen" (originaltittel: "The Longest Day") er en amerikansk drama – og krigsfilm fra 1962 regissert av Darryl F. Zanuck. Filmen beskriver de umiddelbare forberedelsene til og selve gjennomførelsen av invasjonen i Normandie den 6. juni 1944, sett gjennom øynene til både allierte og tyske øverstkommanderende og soldater, samt franske sivile og motstandskjempere. Vi får en fascinerende og tett gjengivelse av denne særdeles viktige dagen, sett i perspektivet fra de som virkelig var tilstede der og da, noe som gir en tett og nær opplevelse. Den er filmet i svart-hvitt, ikke bare fordi denne filmtypen var billigere på denne tiden (60-tallet), men også fordi det muliggjorde bruk av arkivfilm fra andre verdenskrig uten at det virker for åpenlyst og bryter med helheten. Dialogen er på originalspråket til hver enkelt side, slik at tyskerne snakker tysk, franskmennene fransk og amerikanere og briter engelsk, hvilket høyner gjengivelsen og understreker autentisiteten av gjengivelsen. Dette er noe som ofte mangler i etterfølgende filmer, men som er tatt opp igjen i nyere dato. Det er kanskje ikke «den ultimate» film om invasjonen i Normandie, men ingen annen enkeltfilm beskriver "D-dagen" så omfattende og nærgående. Filmen kan skilte med 48 av 60-tallets større filmstjerner, slik som John Wayne, Richard Burton og Sean Connery, og det er brukt over 1000 statister i de største scenene. Filmen er basert på Cornelius Ryans bok fra 1959 med samme navn, og Paul Anka har skrevet tittelsporet. Priser. Filmen vant Oscar for beste cinematografi (svart-hvit) og beste visuelle effekter under den 35. Academy Awards. Cent (Amerikansk mynt). Centen er en Amerikansk mynt som er verdt en hundredel (1 cent) av en Amerikansk dollar. Mynten har siden 1909 hatt et portrett av Abraham Lincoln som motiv på fremsiden. Myntens bakside har siden 1959 hatt Lincoln Memorial som motiv. 1-cent mynten blir på folkelig munne kalt for «penny», men det offisielle navnet fra United States Mint er «cent». Myntens materiale gjennom tidene. I 1943 ble det produsert 1-cent mynter som bestod av stål. Dette var fordi det under Andre verdenskrig var stor etterspørsel etter kobber. I februar 2009, i forbindelse med 200-årsdagen for Abraham Lincolns fødsel, ble det preget en spesialutgave av mynten, opplag ukjent. Trude Gundersen. Trude Gundersen (født 6. juni 1977 i Bergen) var en norsk taekwondoutøver i verdenstoppen. Hun representerte klubben Bergen Nord. Hun ble Norges første OL-medaljevinner i taekwondo, da hun tok sølv i kvinnenes 67 kg-klasse under sommer-OL i Sydney 2000. Hun fikk walkover i første kamp og startet turneringen i OL-kvartfinalen, hvor hun vant 7–4 over japanske Yoriko Okamoto. I semifinalen ble det en knepen seier på dommeravgjørelse på stillinga 2–2 over britiske Sarah Stevenson. I finalen ble det derimot for tøff motstand i koreanske Sun Hee Lee, og Gundersen gikk på et 3–6-tap. Rundt 300 000 seere så OL-finalen på NRK, og for mange var et norsk OL-sølv i taekwondo en stor overraskelse. Standardatmosfære (luftfart). Standardatmosfære (int. forkortelse: ISA) er i luftfarten en betegnelse på en luftmasse definert ved spesielle kriterier. Utgangsbetingelsene anvendes inn i en hydrostatisk ligning. Denne forenklede standard luftmassen er et uttrykk for en gjennomsnittlig tilstand for hele kloden. Den anvendes for å angi flygenivå, definert i forhold til trykk i definerte høyder. Høydemålerne i fly er egentlig trykkmålere. Kalibrering av høydemålerne til standardatmosfæren sikrer at flyene har samme forståelse av høyden, og er en forutsetning for vertikal separasjon mellom alle slags fly. Betegnelsen "standardtrykk" brukes ofte for å angi lufttrykket 1013,25 hPa. Høydemålerene i fly er trykkmålere som med innstillingen 1013,25 hPa viser riktig høyde i alle nivåer i en standardatmosfære. Glanssnutebiller. Glanssnutebiller ("Baridinae") er en gruppe av biller som hører til familien snutebiller (Curculionidae). Disse billene er oftest blankt svarte og mange lever på planter i korsblomstfamilien (Brassicaceae), som omfatter blant andre kål og raps. Noen av artene kan derfor opptre som skadedyr. Utseende. Små til middelsstore, avlange snutebiller, som oftest svarte med en dempet (skokrem-aktig) glans, noen ganger er oversiden helt eller delvis dekket med lyse skjell. Snuten er lang, slank og krum og normalt rettet mer eller mindre nedover. Antennene sitter festet i snutens ytre halvdel, ofte nær spissen. De er middels lange, knebøyde, og antenneskaftet (det innerste leddet) er noe kølleformet. Brystskjoldet (pronotum) er avrundet, bakerst like bredt som dekkvingene, og sterkt punktert. Dekkvingene har tydelige punktrader, og beina er temmelig korte. Levevis. Glanssnutebillene lever på planter, spesielt på arter i korsblomstfamilien (Brassicaceae), men også på en rekke andre planter, blant annet solsikke og reseda. Noen arter opptrer av og til som skadedyr. På den andre siden er noen arter i denne gruppen ganske sjeldne og kanskje truede. Chris Squire. Christopher «Chris» Russell Edward Squire, (født 4. mars 1948 i Kingsbury, en forstad nordvest for London, i England), er bassist og låtskriver i den progressive rockgruppen Yes som han dannet sammen med Jon Anderson og Peter Banks i 1968. Han er det eneste Yes-medlemmet som medvirker på samtlige Yes-album (Jon Anderson deltar ikke på albumet "Drama" fra 1980 og det nye albumet "Fly from Here"). Han spiller hovedsakelig på en Rickenbacker 4001. Hans første band var "The Selfs" som senere skulle bli til "The Syn", som var et psykedelisk rockeband som hadde moderat suksess i 1967, og turnerte sammen med blant annet Pink Floyd. Han møtte så Jon Anderson og Peter Banks da de spilte sammen i "Mabel Greer's Toyshop". Rett etter at Anderson og Banks forlot bandet fulgte Squire etter og sammen startet de Yes. Stilskapende. Squire har som bassist vært stilskapende da han i sitt bassspill også har hatt innslag av diskantregister, noe som delvis også produsenten Eddy Offords miksing skal ha en del av æren for. Han har også utviklet en melodisk-kontrapunktisk stil, der bassen ikke bare spiller akkordenes grunntoner, men skaper også sin egen melodilinje. Han var i sitt spill først særlig inspirert av John Entwistle i The Who og Paul McCartney i The Beatles – bassister som både hadde utviklet et melodisk basspill – men Squire har senere utviklet denne stilen videre. Et godt eksempel på hans stil finnes på Yes albumet "Close to the Edge", hvor bassen på et intrikat sett samspiller med særlig Bill Brufords trommer. Squire bidrar også med vokal til bandets sound. Hans klare stemme er (som Jon Andersons) utviklet i engelsk kirkekor som barn. Prosjekter utenfor Yes. I 1981 samarbeidet han og Yes-kollega Alan White med Jimmy Page fra Led Zeppelin i prosjektet XYZ, og de spilte inn noen demoer sammen. Etter en mislykket jam session sammen med Robert Plant ble prosjektet gitt opp. Senere det året ga han og Alan White ut singelen «Run With The Fox». Squire startet bandet Cinema sammen med White og Trevor Rabin i 1982, et band som etterhvert fikk med de tidligere Yes-medlemmene Tony Kaye og Jon Anderson. Da Anderson ble med forlangte han at bandet skulle skifte navn til Yes, og albumet "90125" ble utgitt i 1983 som Yes' «comeback»-album. I tillegg til karrieren i Yes, har Squire samarbeidet med Billy Sherwood på enkelte prosjekter, som for eksempel Chris Squire Experiment og Conspiracy. Sent på året i 2004 ble han gjenforent med The Syn, men forlot bandet i mai 2006. En «slapp-fisk». I 1976 ga han ut soloalbumet "Fish Out Of Water". Tittelen henspeiler på hans kallenavn Fish, som han har fått delvis fordi han er født i fiskenes tegn, men også fordi han visstnok elsker å ligge lenge i badekaret. Bill Bruford, tidligere trommeslager i Yes, påstår at han ga Squire kallenavnet etter at Squire holdt på å oversvømme et hotell i Oslo mens han tok en dusj. Dette skjedde mest sannsynlig den 22. februar 1970, da Yes spilte på Club 7 i Norges hovedstad den dagen. Det verserer også enkelte historier om at han er nokså bedagelig anlagt, og liker å ta seg god tid der andre gjerne er utålmodige eller punktlige. Peter Banks har fortalt at de under "Mabel Greer's Toyshop"-tiden holdt en konsert uten Squire fordi han ikke møtte opp til avtalt tid. Sykehusopphold i 2009. I 2008 og 2009 var han opptatt med en turné med Yes, kalt "In the Present", samtidig som han hadde planer om å spille inn et soloalbum nummer to. Han ble den 9. februar 2009 fraktet til sykehus der han trengte akutt hjelp. Senere kom forklaringen at han trengte et kirurgisk inngrep i et ben, og at han trengte minst en måneds rekonvalenstid. Yes skulle etter planen gått på scenen igjen i San Diego den 22. februar 2009, men valgte å avlyse resten av turneen. Frisk som en fisk.... Etter sykdomsperioiden medvirket Squire på en konsert til minne om John Lennon 18. april 2009. Høsten 2009 og vinteren 2010 var Squire tilbake for fullt sammen med Yes under bandets Europa- og USA-turneer. Han spilte også under bandets Nord-Amerika-turné sommeren 2010. Høsten 2010 gikk Squire i platestudio sammen med resten av Yes og produsent Trevor Horn, for å spille inn låter til det nye Yes-albumet "Fly from Here", som ble utgitt sommeren 2011. Nickel. Nickel eller 5-cent er en amerikansk mynt verdt en tjuendedel av en amerikansk dollar. New Castle (Delaware). New Castle er en gammel by i New Castle County, Delaware, USA med cirka 4862 innbyggere (2000). Treider College. Treider College, tidligere kalt Otto Treiders Handelsskole og Treider Privatskole, er en fagskole i Oslo med studier innen fagene reiseliv, administrasjon (administrasjonssekretær, advokatsekretær og halvårig sekretær) og butikkledelse – salg og service. Skolen ble grunnlagt av frikirkepredikanten Otto Treider i 1882 og var i sin tid Norges største og ledende handelsskole med fag innen regnskap, økonomi og markedsføring. Treider Privatskole holder til i gamle lokaler i Kristian Augusts gate 21 ved Tullinløkka i Oslo, rett ved Slottsparken og Studenterlunden. Selskapet Treider AS, som driver skolen, eies av Anthon B Nilsen AS, en av Skandinavias største private selskaper innen utdanning og kursvirksomhet. Theodor Piffl-Perčević. Theodor Piffl-Perčević (født 17. september 1911 i Meran, Syd-Tirol, død 22. desember 1994 i Graz) var en østerriksk politiker (ÖVP). Han var medlem av Nasjonalrådet, Østerrikes parlament, fra 1960 til 1969. Fra 2. april 1964 til 2. juni 1969 var han utdannelsesminister i Josef Klaus' regjering. Han gikk av da han ikke fikk gjennomslag for innføringen av et 13. skoleår. Piffl-Perčević, Theodor Piffl-Perčević, Theodor Piffl-Perčević, Theodor FIFA 06. "FIFA 06" (også kjent som "FIFA Soccer 06" og "FIFA Football 06") er et fotballspill utviklet av EA Canada og utgitt av Electronic Arts. Spillet ble utgitt i 2005 på blant annet konsollene PlayStation 2, Xbox og GameCube. Det ble også utgitt på mobiltelefoner. "FIFA 06" er det 13. spillet i "FIFA"-serien og det tiende i 3D. Det er på nåværende tidspunkt også det bestselgende spillet i serien. Det har blitt solgt over 3,6 millioner eksemplarer av "FIFA 06", noe som er over 100 000 flere enn hva forgjengeren "FIFA Football 2005" solgte. Ronaldinho og Wayne Rooney er på omslaget på spillet i Australia, Brasil og Europa bortsett fra Tyskland hvor Lukas Podolski og Ronaldinho er på omslaget. Freddy Adu, Ronaldinho og Omar Bravo er på den nordamerikanske versjonen og Park Chu-Young er på den sørkoreanske. Andy Gray og Clive Tyldesley er kommentatorene i den engelske versjonen. Odd Dubland. Odd Dubland (født 10. desember 1938 i Varhaug på Jæren i Rogaland) er en norsk predikant, sanger, forfatter og billedkunstner. Odd Dubland begynte som ungdomssekretær og forkynner i Norsk Luthersk Misjonssamband i 1959. Seinere har han virket som bysekretær (forsamlingsleder) og bibelskolelærer. Odd Dubland er også bildende kunstner og har gitt ut flere bøker med oppbyggelse og kunst. som billedkunstner er han helst naturalist med hovedvekt på kystlandskap, hav og fjell. Han har i tillegg drevet mye med innspillinger av kristen sang og musikk. Odd Dubland bor i Dirdal i Rogaland hvor han også har sitt atelier og galleri. Småsnutebiller. Småsnutebiller (Ceutorhynchinae) er en gruppe av små, runde, mer eller mindre skjellkledte snutebiller. Det er beskrevet rundt 1300 arter, men det er sannsynlig at det kan finnes betydelig flere. Utseende. Små (ofte 2 – 3 mm), sterkt hvelvede, ofte nærmest kulerunde biller. Kroppen, særlig undersiden, er høyt hvelvet. Grunnfargen er mørkebrun eller svart, men denne er ofte nesten helt dekket av lyse skjell, særlig på undersiden. De mangler påfallende, oppstående hår. Hodet er temmelig lite, fasettøynene er store men flate, snuten er lang, slank og krum. Normalt peker denne nedover eller bakover, og den kan foldes inn i en fure mellom framhoftene. Antennene er knebøyde, ganske slanke med en markert kølle, og sitter festet på snuten i den ytre halvdelen. Brystskjoldet (pronotum) er mye smalere enn dekkvingene, fremst med en markert "krage", sidene er rundede. Det har ofte et par lave knøler på sidene og er sterkt punktert, men punkteringen er ofte mer eller mindre dekket av lyse skjell. Dekkvingene har markerte skuldre og tydelige punktrekker. Overflaten er gjerne ujevn med lave knøler eller grunne fordypninger. På sidene er dekkvingene bøyd ned slik at de dekker deler av dyrets sider. Beina er forholdsvis korte, og kan foldes tett inntil kroppen. Levevis. Småsnutebillene lever for det meste på ulike slags urter og småbusker. Larvene utvikler seg vanligvis i modnende frø i belger, frøkapsler eller lignende, eller i blomster. Mange lever på planter i korsblomstfamilien (Brassicaceae). Skulpesnutebillens ("Ceutorhychus assimilis") larver lever i modnende skulper av kål, raps, neper, sennep og andre korsblomstrede vekster. De kan gjøre en del skade med frødyrking av disse plantene. Lyngsnutebillen ("Micrelus ericae") er meget vanlig på røsslyng. Den kan lett skilles fra de fleste andre småsnutebiller ved at snuten og beina er klart røde. Om småsnutebillene blir forstyrret, folder de beina og snuten inntil kroppen og lar seg falle til bakken. De er da vanskelige å skille fra små frø eller sandkorn. Artene i stammen Hypurini (ikke i Norge) kan gjøre lange hopp. Bouygues Telecom (mobilselskap). Bouygues Telecom er et fransk mobilselskap, og en del av Bouygues-gruppen. Selskapet er hovedsponsor for det franske sykkellaget Bbox Bouygues Telecom. Kviteseidbyen. Kviteseidbyen er et tettsted og administrasjonssenteret i Kviteseid kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved fjordarmen Sundkilen som er en del av Telemarkskanalen. Stedet. Kviteseidbyen har vært navnet på sentrum i Kviteseid kommune siden 1890-talet. Det var åpningen av Telemarkskanalen, med sterkt økendede trafikk av folk og gods langs vassdraget som resultat, som førte til at det vesle tettstedet med bypreg ved Kviteseid brygge vokste frem. Byen fungerte som trafikk-knutepunkt for en større del av Vest-Telemarkregionen. Her kom flere hoteller, skyss-stasjoner, krambuer og håndverkere. Etter hvert flere regionale funksjoner som apotek, dyrlege, sorenskriver m.m. i tillegg til kommunale kontor og tjenestefunksjoner. De strukturelle endringene innen samferdselen i andre halvdel av 1900-tallet, der turisttrafikken sommerstid ble Telemarkskanalens eneste funksjon, skapte utviklingstrekk som trafikkmessig ikke var til Kviteseidbyens fordel. Utfordringene for kommunen og handelsnæringen i byen ble snudd fra å betjene en voksende trafikkstrøm vannveien, til å kompensere trafikksvikten på kanalen med trafikk via det fremvoksende landeveistrafikken i Telemark. Andre halvdel av 1900-tallet ga Kviteseidbyen nye etableringer innen regional administrasjon og offentleg, regional tjenesteyting. Etableringene bidro til å forsterke Kviteseidbyens funksjon som regionalt administrasjonssenter i Vest-Telemark. Ringvirkningene av disse etableringene dempet konsekvensene av reduksjon og bortfall i kanaltrafikken. Kviteseidsmør. Kviteseidbyen har lang tradisjon innen smørproduksjon. Det første kjerneriet i byen kom i drift tidlig på 1890-tallet, og Kviteseidbyen ble kjent for det gode smøret. Flere av kjøpmennene i byen prøvde seg på kjerneridrift. Tidlig på 1900-tallet etablerte bøndene i Kviteseid sitt eget andelsmeieri; Kviteseid Meieri. Meieriet produserte ost, smør og konsummelk. Det var Kviteseid Meieri som utviklet det velsmakende Kviteseidsmøret. Produksjonen er flyttet ut av bygda. Kviteseidmarken. Hvert år i februar går Kviteseidmarken av stabelen i Kviteseidbyen. Marken er en flere hundre år gammel tradisjon, som har sitt utspring i hestehandelen og travkjøringen opp gjennom tidene. Black Label Society. Black Label Society er et amerikansk heavy metal-band startet av Zakk Wylde i 1998. Historie. Zakk Wylde var tidligere gitarist i bandet til Ozzy Osbourne, men da Ozzy midlertidig pensjonerte seg i 1992 gikk Zakk solo. Zakk har for øvrig fortsatt et godt forhold til sin kollega Ozzy, og Black Label Society er et fast innslag på Osbournes velkjente Ozzfest-turné. Som soloartist hadde han et avslått tilbud om å spille i Guns N' Roses bak seg da han stiftet Black Label Society i 1998. "Shot to Hell", bandets niende album, kunne stilmessig vært laget under heavy metalens storhetstid på 1980-tallet. Bandet spiller her typisk amerikansk heavy metal med hes vokal og tunge riff. The Thomson Corporation. The Thomson Corporation er et av verdens største informasjonsselskaper. De har korrespondenter over store deler av verden, særlig knyttet til business- og finansnyheter. 15. mai 2007 ble det kjent at selskapet kjøper Reuters i en avtale verdt 17,2 milliarder dollar. Thomson er ellers aktivt innen finanstjenester, helsesektoren, jus, forskning og utvikling, og skatt og revisjon. Selskapets aksjer er notert på New York og Toronto. Hovedkontoret ligger i den amerikanske delstaten Connecticut. Thomson. Thomson-standen ved GSMA Barcelona 2008. Thomson er et fransk elektronikkselskap som produserer fjernsyn og maskinvare for digitale film- og videoopptak og videoavspilling. Selskapet historie går tilbake til 1893 og de produserer bl.a. digitale fjernsynsapparater og plattformer for mobilt TV (DVB-H). Thomsom har hovedkvarter i Boulogne-Billancourt utenfor Paris. Thomson tilbyr apparat for mottak av TV-signaler over både kringkasting, internett og mobil ("triple play"), og TV-tjenester for 3G (UMTS)-mobilplattform. Thomson er listet på børsene i Paris og i New York. Giovanni Gabrieli. Giovanni Gabrieli (født mellom 1554 og 1557, død 12. august 1612 i Venezia) var en italiensk organist og komponist. Han var en av sin tids mest innflytelsesrike musikere, og representant for den venetianske skoles kulminasjon i overgangen mellom renessanse- og barokkmusikken. Biografi. Gabrieli ble mest sannsynlig født i Venezia. Faren kom fra byen Carnia og reiste til Venezia kort tid før Giovanni ble født. Giovanni studerte hos sin onkel, komponisten Andrea Gabrieli, som også kan ha oppfostret sin nevø. Giovanni var en periode ved Albert V av Bayerns hoff i München for å studere hos Orlando di Lasso, sannsynligvis var han her til 1579. I 1584 eller 1585 ble han andreorganist i Markuskirken i Venezia, og etter sin onkels død i 1586 overtok han dennes posisjon som komponist og førsteorganist. Etter onkelens død begynte Giovanni å utgi mye av musikken hans. Andrea publiserte lite selv, men Giovanni mente tydeligvis at musikken hans var god nok til å utgis, og har derfor æren for at mye av onkelens musikk er bevart. Gabrielis karriere skjøt fart etter at han tok en tilleggspost ved "Scuola Grande di San Rocco". I likhet med postene ved San Marco beholdt han denne livet ut. San Rocco var den mest prestisjefylt og velstående av alle venetianske broderskap, og hadde nest etter Markuskirken det største musikkmiljøet. Mye av Gabrielis musikk ble skrevet for San Rocco, men det meste skrev han nok for San Marco. Markuskirken var en av tidens ledende musikalske institusjoner og Gabrielis virke der gjorde han til en av de mest betydningsfulle komponister i Europa. Hans innflytelsesrike "Sacrae symphoniae" (1597) skapte slik furore at det kom komponister fra hele Europa til Venezia for å studere hos ham. Han fikk tydeligvis elevene sine til å studere madrigaler med det samme, for i tillegg til den grandiose venetianske flerkors-stilen tok de også med seg den mer intime madrigalstilen. Heinrich Schütz og andre hjalp til å overføre impulser fra den tidlige barokkmusikken til Tyskland, en trend som fikk stor betydning for musikkhistorien framover. Den tyske barokken som kulminerte med Johann Sebastian Bachs musikk var grunnlagt på denne sterke venetianske tradisjonen. Etter ca 1606 ble Gabrieli stadig sykere og man begynte å utnevne assistenter til oppgaver han ikke lengre kunne utføre. I 1612 døde han av komplikasjoner etter nyrestein. Musikk. Gabrieli komponerte i mange av tidens stilarter, men bortsett fra tidlig i karrieren skrev han bare vokal og instrumental kirkemusikk. Som andre komponister før ham benyttet han Markuskirkens spesielle arkitektur med motstående balkonger til å skape uvanlige romvirkninger. Man satte opp to kor som sto atskilt på hver sin balkong og sang sammen i flerstemt polyfoni. Slik oppsto en stereofonisk virkning hvor akustikken og ekkoet var en del av effektene. På den tiden var det vanlig å fylle ut eller erstatte vokalstemmer med instrumenter, og etterhvert begynte Gabriel å å skrive rene instrumentale satser hvor han tok hensyn til instrumentenes særpreg. Mesteparten av musikken er skrevet slik at et kor eller en instrumentalgruppe først høres til venstre og deretter svares av musikere til høyre ("antifon"). Gabrieli var den første som laget nøye anvisninger til sammensetning av instrument- og sangergrupper. Akustikken i Markuskirken – og den har endret seg lite på fire hundre år – var slik at rett plasserte instrumenter kunne høres klart og tydelig langt unna. Dermed kan instrumentering som ser pussig ut på papiret lyde perfekt balansert i San Marco. Et av hans mest kjente stykker, "In Ecclesiis" er et kroneksempel på flerkors-stil med fire separate instrumentalgrupper og sangere som støttes av en stødig generalbass. Verk. Gabrieli regnes som den viktigste musikalske figuren i overgangen mellom renessanse- og barokkmusikken. Han brukte generalbass allerede tidlig i karrieren, og han var en av de første i musikkhistorien som brukte dynamiske markeringer (i "Sonata pian e forte"). Navngjetne komponister som Michael Praetorius og spesielt Heinrich Schütz var elever av Gabrieli. De første publiserte verkene hans ble utgitt i en samling som kom ut i Venezia i 1575. I 1587 ga han ut en samling av onkelen Andreas' sanger. De viktigste av Gabrielis samlinger er Påvirkning. Arne Nordheim var en beundrer av Gabrieli, og i Nordheims første orkesterverk, "Canzona per Orchestra" (1960), bruker han den venetianske skoles idé med å sette sammen forskjellige kontraster og beslektede klangblokker – selvsagt i sitt eget tonespråk. Pizzabakeren. Pizzabakeren er en av Norges største pizzarestaurantkjeder og har hovedkontor i Sandnes. Per i dag finnes det rundt 90 pizzabakerier fordelt på fylkene Akershus, Aust-Agder, Hedmark, Hordaland, Møre og Romsdal, Nord-Trøndelag, Nordland, Oppland, Rogaland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Telemark, Troms, Vest-Agder, Vestfold og Østfold. Pizzabakeren ble startet opp av William Gulliksen og Arild Ask Bringeland, som slo seg sammen etter å ha drevet pizzautsalg på henholdsvis Hundvåg og Tasta i Stavanger. Lancashire League. Lancashire League var en fotballturnering for lag i nordvestregionen i England. Ligaen ble stiftet i sesongen 1889, og Higher Walton var det første laget som vant turneringen. I 1903 ble turneringen en del av The Lancashire Combination. "Bury" og "Chorley" har vunnet turneringen flest ganger, med 2 seire hver. Isdans (TV-program). Isdans er et norsk TV-program som ble sendt på TV 2 våren 2007. Konseptet går ut på at flere kjendiser konkurrerer sammen med hver sin profesjonelle kunstløppartner. Hver uke framfører deltakerne en dans på isen – og de to parene som får lavest score når de fem dommernes og seernes poeng kombineres, må ut i såkalt isdansduell. Til slutt er det dommerne som bestemmer hvilket av parene som blir i konkurransen og hvilket som ryker ut. Programmet ble spilt inn i Manglerud Ishall i Oslo. Produsent var Pia Lykke for Monster Entertainment. Programledere var Katrine Moholt og Tommy Steine. 22. april ble deltaker Sandra Lyng Haugen skadet i en bilulykke og måtte derved trekke seg fra konkurransen. 4. mai 2007 ble programmet rammet av en ulykke da Dorthe Skappel falt med hodet i isen under en generalprøve. Hun ble sendt til sykehus, men hadde ikke pådratt seg alvorlig skade. Vinneren ble ørkenrallykjøreren Pål Anders Ullevålseter, da han sammen med sin dansepartner Anna Pouchkova vant finalen 25. mai 2007. Jens Johansson. Jens Johansson (født 2. november 1963 i Stockholm) er en svensk keyboardist. Jens Johansson var en av de første og mest innflytelsesrike keyboardistene til å skape nyklassisk hurtig «shred-keyboardspill». Han er sønn av jazzpianisten Jan Johansson og bror til HammerFall-trommeslageren Anders Johansson. Jens Johansson har vært medlem av det finske power metal-bandet Stratovarius siden 1995. Tidligere har han blant annet spilt for Yngwie J. Malmsteen, Dio og Blackmore's Night, i tillegg til å ha gitt ut solomateriale. Han har også hatt et heavy metal-prosjekt med sin bror. Madeleine McCann-saken. a> i England. Bildet ble tatt 17. mai 2007. Madeleine McCann-saken, eller bare Madeleine-saken, er blitt navnet på en forsvinningssak som oppstod da den fire år gamle, britiske jenta Madeleine McCann (født 12. mai 2003) torsdag 3. mai 2007 forsvant fra feriekomplekset Oceans Club i Praia da Luz i Algarve-regionen i sørlige Portugal, mens foreldrene, Kate og Gerry McCann spiste middag på en restaurant 50 meter unna. 31. juli 2007 melder portugisiske medier at en har funnet blodspor etter Madeleine McCann i leiligheten. 1. august 2008 skal avlytting av samtaler samt e-post ha resultert i at politiet arbeider etter den teori at Madeleine McCann er død. Politiet mente i en periode at moren, Kate McCann, drepte datteren med vilje eller ved et uhell og prøvde å dekke over ved å iscenesette en kidnapping. Moren blir formelt mistenkt 7. september 2007. Begge foreldrene ble mistenkt i saken etter at det i media ble påstått at det var funnet DNA-funn i en leiebil Kate og Gerry McCann leide 25 dager etter at Madeleine forsvant. Faren ble formelt mistenkt 8. september 2007. Briten Robert Murat og hans kjæreste er også mistenkt i saken. Et vitne og venn av McCann ekteparet, Jane Tanner, så en mørkhåret mann i mørk jakke og beige bukser bære et barn bort fra leiligheten McCanns leide i Praia de luz klokken 21.15 den kvelden Madeleine forsvant. Barnet hadde pysjamas lik Madeleine sin og bare føtter, til tross for at det var en kald kveld. Jane Tanner har ikke blitt avhørt av portugisisk politi. Nåværende etterforskningsleder i Portugal, Paulo Rebelo, utelukker ikke at Madeleine McCann ble bortført. 9. september 2007 reiste mor, far og tvillingene hjem til Rothley, Storbritannia. Foreldrene har reist på turneer i flere land for å få skape oppmerksomhet rundt forsvinningen i håp om at noen kan hjelpe med å finne datteren. Blant annet besøkte de pave Benedikt XVI og fikk støtte fra kjendiser som David Beckham, Cristiano Ronaldo og J. K. Rowling. Den britiske avisa News of the World har utlovet en dusør på 2,5 millioner pund, eller 30 millioner kroner, til den som bidrar med informasjon som fører til at Madeleine McCann blir funnet. I tillegg har flere forretningsfolk, andre aviser og også en kollega av Madeleine McCanns mor utlovet dusører. Etter at foreldrene ble mistenkt for å stå bak drapet har mange tidligere støttespillere trukket seg. I juli 2008 ble foreldrene frikjent i en rapport fra det portugisiske politiet. I august 2008 ble de viktigste funnene blant 20 000 politidokumenter presentert av britiske medier. Kviteseidmarken. Den årlige Kviteseidmarken i februar er mellom de eldste og mest tradisjonsrike marknene som fremdeles «lever» i Norge. Med utspring i den livlege hestehandelen mellom landsdelene tilbake på 1700-tallet, sammen med de sagnomsuste travløpene på «Hvideseidis» utover 1800-tallet, utviklet Kviteseidmarken seg til et årlig storarrangement med tilstrømning av folk og hest fra store områder. På Øvre Telemarkens Traverselskab sine faste markenstravløp på Sundkilen fra 1880-årene og framover, kjempet traverne fra hele Telemark om heder og ære. På midten av 90-tallet tok man opp igjen de tradisjonelle travløpene, og hesten er i dag et fast innslag på Kviteseidmarken. Markenstravløpet i 2007 samlet nærmere 30 travere fra hele Telemark. Marken ellers består av en rekke innslag: På den tradisjonsrike Markensseksaen samler folk seg til lystig lag. Det blir arrangert kunst- og håndverksutstillinger rundt om i Kviteseidbyen, kulturkveld på kulturhuset, konserter og aktiviteter for de yngste. Den eldgamle marken i Kviteseidbyen har naturlig nok sin egen slått. Spillemannen Per Anders Buen Garnås har komponert slåtten «Kviteseidmarken» (2005), og har selv fremført slåtten ved flere anledninger på konserter under marken. Gyldent rektangel. Et gyldent rektangel sammensatt av et blått kvadrat og et rødt rektangel. Hvis kvadratet fjernes, vil det røde være et nytt gyldent rektangel. Et gyldent rektangel er et rektangel hvis proporsjoner svarer til det gyldne snitt, 1:φ (dvs., 1:1.618…). Figuren påstås å være det estetisk mest behagelige rektangel. Traversofløyte. Kopi av en traversofløyte fra ca. 1740 Traversofløyten er den opprinnelige versjonen av tverrfløyten. Grepene på traversofløyten er veldig lik blokkfløytegrep, men blåseteknikken likner på tverrfløyteteknikk. Instrumentet har opprinnelig seks hull og som oftest en klaff på det syvende, for at det skal bli lettere å dekke det. "Traverso" betyr egentlig «tverr», og heter det fordi fløyten holdes på siden. Traversoen ble lite brukt i orkestersammenheng, fordi den ikke klinger sterkt nok, og den ble derfor byttet ut med blokkfløyten, og senere med tverrfløyten. Det finnes mange forskjellige typer traversofløyter, noen har flere klaffer (som fløytene fra romantikken), mens andre er mye enklere. Det finnes også oktavfløyter (klinger en oktav over), eller lengre og dypere fløyter, som alt-traverso. Den eldste musikken helt frem til ca. 1850 (altså til Theobald Boehm oppfant klaffesystemet) ble skrevet nettopp for traversofløyte, men er likevel spillbar på nåtidens tverrfløyte. Buffalo. Buffalo er den nest største byen i delstaten New York. Byen ligger i den vestlige ende av delstaten og hadde ved folketellingen i 2010 innbyggere. Byen ligger ut til Lake Erie syd for elven Niagara som forbinder Lake Erie med Lake Ontario. Byen er hjemsted for NFL-laget Buffalo Bills og NHL-laget Buffalo Sabres. 25% av eksport og import som foregår mellom USA og Canada kommer gjennom denne byen. Universitetet i Buffalo ble opprinnelig etablert i 1846 som et privat universitet med medisinsk fakultet, som i 1962 ble fusjonert med State University of New York. I dag er Universitetet i Buffalo (State University of New York at Buffalo eller «UB» på folkemunne) med sine studenter (2008) og forskningsmidler på USD (2007), selve flaggskipet i det statlige universitetssystemet i New York. Byen Buffalo huser også andre private og offentlige universiteter og høyskoler, blant annet Canisius College og SUNY Buffalo State College. Historie. Buffalo har vært bebodd både av franskmenn og engelskmenn. Franskmenn kom til Buffalo i 1758, og ble de slo seg ned. Byen ble offisielt grunnlagt i 1790, men i 1812 ble byen brent ned av engelskmenn. Det ble bygd en bro mellom Canada og Buffalo, den åpnet i 1927. Millard Fillmore som var den 13. presidenten i USA, ble født i Buffalo i 1800. Tom Ottar Andreassen. Tom Ottar Andreassen (født 19. august 1963 i Moelv) er en norsk fløytist, kammermusiker,dirigent og musikkpedagog. Han er professor ved Norges musikkhøgskole fra 1. august 2009 og ved Barratt Due musikkinstitutt hvor han har virket siden 1994.Som solofløytist i Kringkastingsorkestret og Det Norske Kammerorkester er han blant Norges mest profilerte blåsere. Han har studert med Torkil Bye og Ørnulf Gulbransen i Oslo samt Andreas Blau i Berlin og Auréle Nicolet i Basel. Foruten å være solofløytist i Kringkastingsorkestret og i Det norske kammerorkester er han en hyppig gjest som solofløytist såvel i Oslo Filharmoniske Orkester som i Den norske Opera i Oslo og i Oslo Sinfonietta. Han er en mye benyttet instruktør for blant annet Ungdomssymfonikerne og Valdres Sommersymfoni. Debutkonserten fant sted 1995 i Universitetets aula med et sammensatt orkester under ledelse av Antonio Papano og med Rikskonsertenes debutstøtte. I tidsrommet 2006–2010 var han musikalsk leder for Moelv Musikkforening. Han har spilt kammermusikk i blant annet Wigmore Hall og gjestet orkestre som WDR Sinfonieorchester i Köln og Stuttgart Philharmoniker. Han har også vært knyttet til Malaysian Philharmonic Orchestra som solofløytist ved en rekke prosjekter. Han er bror av organisten Roger Andreassen. Karrière. Han har medvirket ved et høyt antall plateinnspillinger som solist, kammermusiker og orkestermusiker. Blant annet har han spilt inn Yngve Slettholms fløytekonsert "Possible Selections" med Oslo Filharmoniske Orkester under ledelse av Christian Eggen. Regelmessig medvirker han ved Risør Kammermusikkfest, Oslo Kammermusikkfestival, Festspillene i Bergen, Stavanger internasjonale kammermusikkfestival, Festspillene i Vestfold og Festspillene i Elverum foruten ved Ultimafestivalen. Han er også instruktør for Ungdomssymfonikerne og Valdres Sommersymfoni ved deres årlige sommerkurs. Fat Tony. Anthony «Fat Tony» D'Amico er en fiktiv figur i den animerte serien "Simpsons". Figuren får stemme av Joe Mantegna. Fat Tony er en parodi på en mafialeder. Han blir ofte sett sammen med Joey, Legs, Louie, og av og til Johnny Tightlips. Han er ettersøkt av politiet i Springfield. Eksperimentell rock. Eksperimentell rock er en undersjanger av musikksjangeren rock, som går ut på å eksperimentere med de grunnleggende elementene ved sjangeren. Eksperimentalmusikere pleier også å individualisere musikken sin med ukonvensjonelle taktarter, elementer fra andre musikkstiler, improvisasjon, lyriske teknikker, med mer. 60-tallet. Midten og slutten av 1960-tallet var en æra av dramatisk utvikling og eksperimentering i rockemusikken. Musikkgrupper hentet inspirasjon fra jazz-artister som John Coltrane, Sun Ra, og avant-garde-komponister som John Cage og Karlheinz Stockhausen. Viktige eksperimentelle band i denne perioden inkluderer The Velvet Underground, Captain Beefheart and the Magic Band, The Mothers of Invention, og noe av The Beatles' verk. 70-tallet. En ny bølge av eksperimentelle rockeband kom tidlig på 70-tallet. Den såkalte Krautrock-scenen i Tyskland inkluderte psykedeliske band som Amon Düül II, lydcollage-artister som Faust, og det improvisasjonelle og nesten uklassifiserbare bandet Can. Brian Eno var også viktig i denne perioden, spesielt etter hans forlatelse av Roxy Music for å eksperimentere med hans egne idéer som til slutt førte til hans oppfinnelse av begrepet "ambient". Noen andre artister i denne perioden, som David Bowie og Scott Walker, beveget seg fra mer pop-orienterte stiler mot mer eksperimentelle sangskrivingsmetoder. Samtidig var det allerede noe som foregikk i progrock-scenen med band som King Crimson og Mahavishnu Orchestra, der en rekke band var inspirert av klassisk musikk; Magma, Henry Cow, Area, Univers Zero, og så videre. På 70-tallet, utviklet post-punken seg som et bi-produkt til punkrocken. Denne sjangeren inkluderer alt fra kunstneriske punkerockere som Public Image Ltd. til avant gardistiske grupper som Pere Ubu og Suicide. Andre sjangre som oppsto på 70-tallet var Industri musikk med band som (Cabaret Voltaire, Einstürzende Neubauten og Throbbing Gristle) og No Wave (James Chance and the Contortions og DNA). 80-tallet. Den alternative rockescenen på slutten av 80-tallet inkluderte en rekke band inspirert av Velvet Underground, som Agitpop, Sonic Youth, Dinosaur Jr., Boredoms og Big Black. 90-tallet. På 90-tallet ble mange indierock-band eksperimentelle og utviklet seg til en ny stil kalt Post-rock; store innflytelser inkluderer Slint, som var inspirert av Hardcore punk, og Talk Talks senere verk, som var inspirert av Miles Davis og ambient. Band som ofte klassifiseres som post-rock er Godspeed You! Black Emperor, Explosions in the Sky, Cul de Sac, Mono, Mogwai, Tortoise, Sigur Rós og Stereolab og A Silver Mt. Zion. 2000-. Noen av de nyere eksperimentelle rockebandene inkluderer Kayo Dot, Mew, Time of Orchids, Deerhoof, Liars, Tera Melos, Xiu Xiu, Animal Collective, Neptune, Scarling., TV on the Radio, Wolf Parade, The Mars Volta, Hella, Battles, Boris, Circa Survive, samt den gigantiske eksperimentalrockbølgen i MySpace-miljøet. Common law. Kart som viser ulike rettssystemers utbredelse. Common law markert i rødt. Common law er et begrep med to betydninger. I sin alminnelighet beskriver begrepet den engelske rettsordningen og de rettsordninger som bygger på denne, som den australske eller jamaicanske. I denne betydningen er common law en rettsfamilie som skiller seg fra begrepet civil law, som betegner de kontinentaleuropeiske rettsordningene og de rettsordninger som bygger på disse (for eksempel den japanske rettsordningen). Innenfor denne rettsfamilien brukes begrepet om den del av rettsordningen som skapes gjennom domstolsavgjørelser. En domstolsavgjørelse er ifølge engelsk rett alltid et prejudikat, det vil si et utslag som innebærer at domstoler av samme og lavere rang er bundet av den prinsipielle regel som ligger til grunn for utslaget i dommen. I den rett som gjelder i England, Nord-Irland og Wales er den eneste domstol som ikke er bundet av sine egne prejudikat House of Lords. Før 1966 regnet man også House of Lords å være bundet av sine egne prejudikater. Den prinsipielle regelen kan ha blitt skapt tidligere av en domstol av høyere eller samme rang, eller skapt av domstolen i det særskilte tilfellet. Denne delen av rettsordningen er altså skapt av dommerne, ikke av lovgiver. De domstolskapte reglene gjelder så lenge ikke lovgiver gir en fra domstolsavgjørelsene avvikende lov. Southern Pacific Railroad. Southern Pacifics lok nummer 8283 Southern Pacific Railroad var et jernbaneselskap i USA, etablert i 1865. I 1932 kjøpte Southern Pacific St. Louis Southwestern Railway, også kjent som "Cotton Belt", men det fortsatte som et datterselskap fram til 1992. I begynnelsen av 1980-tallet ble det planlagt en fusjon mellom Southern Pacific og Santa Fe. Det endte med at Southern Pacific ble kjøpt av selskapet bak Santa Fe. Amerikanske myndigheter aksepterte ikke fusjonen og i 1988 solgte Santa Fe Southern Pacific til Denver and Rio Grande Western Railroad som slo de to selskapene sammen. Markedsføringsårsaker lå bak beslutningen om å la trafikken fortsette med å gå under navnet Southern Pacific. Økonomisk gikk det imidlertid dårlig og i 1996 ble selskapet kjøpt av Union Pacific, blant annet for å møte konkurransen fra det nyetablerte BNSF. Joshua Chamberlain. Joshua Lawrence Chamberlain (8. september 1828 – 24. februar 1914) var en universitetsprofessor fra Maine som meldte seg frivillig inn i nordstatshæren uten å ha hatt noen formell militærutdannelse, og ble en høyt respektert og dekorert offiser under den amerikanske borgerkrig. Han oppnådde rangen brigadegeneral (og midlertidig generalmajor). For hans opptreden ved slaget ved Gettysburg ble han tildel æresmedaljen. Han ble beæret med oppgaven å lede unionstroppene under kapitulasjonsseremonien for Robert E. Lees infanteritropp fra nordlige Virginia ved Appomattox, Virginia. Etter krigen tjente han som en republikansk guvernør over Maine i fire perioder og fortsatte siden som underviser og senere rektor. Slaget ved Gettysburg. Chamberlain oppnådde berømmelse ved slaget ved Gettysburg, hvor hans heroiske forsvar av Little Round Top ble fokuset for mange publikasjoner og historier. Han ble sendt til å forvare den sørlige bakken av Little Round Top av oberst Strong Vincent, og befant seg da, sammen med sitt regiment, 20th Maine, på unionslinjens absolutte venstre flanke, med 83rd Pennsylvania, 44th New York, og 16th Michigan infanteriregimenter til høyre. Han forstod fort hvorfor Vincent påpekte den store taktiske fordelen det innebar å kontrollere Little Round Top, og følgelig behovet for å forsvare stedet til enhver pris. Mennene fra Maine ventet til troppene fra 15th Alabama-regimentet under oberst William C. Oates, stormet oppover bakken i et forsøk på å flankere unionsstillingen. Sydstatene angrep igjen og igjen, og etter hvert hadde 20th Maine pådratt seg mange dødsfall og hadde lite ammunisjon igjen. Chamberlain forstod at dette var skrekkelige omstendigheter, og beordret at hans venstre flanke (som nå hadde ansiktet mit sørøst, i motsetning til resten av regimentet, som var vendt mot vest) å gjennomføre et bajonettangrep. Rapporten hans fra dagen lød: "I krisen beordret jeg bajonetten. Ordet var tilstrekkelig." 20th Maine stormet nedover bakken, med den venstre flanke roterende kontinuerlig for å la den stormende linjen bevege seg som en hengsledør, hvilket førte til et samtidig frontalangrep og flankemanøver. Mange sydstatssoldater ble fanget, og nordstatsflanken ble reddet. Chamberlain pådro seg en lettere skade i foten i slaget forårsaket av en rikosjerende kule. Grunnet sin standhaftighet av forsvaret av Little Round Top ble hans kallenavn "Lion of the Round Top". Senere i 1863, utviklet han malaria og ble fjernet fra aktiv tjeneste inntil han ble frisk. The Mercury Phoenix Trust. The Mercury Phoenix Trust er en stiftelse til minne om Freddie Mercury. Rett etter Freddie Mercurys død begynte resten av medlemmene i Queen og manageren deres, Jim Beach, å samle inn penger og skape bevissthet om aids til hans minne. Sammen organiserte de "the 1992 Freddie Mercury Tribute Concert" hvor de ga pengene de fikk inn fra konserten til "the Mercury Phoenix Trust". Siden 1992 har "the Mercury Phoenix Trust" donert over £8 millioner til kampen mot aids. For øyeblikket konsentrerer de seg om utdanning og bevissthet i "the Developing World." Gurbanguly Berdimuhammedov. Gurbanguly Berdimuhammedov (turkmensk Gurbanguly Mälikgulyýewiç Berdimuhamedow, russisk: Курбанкули (eller Гурбангулы) Мяликгулыевич Бердымухаммедов) (født 29. juni 1957) er Turkmenistans president, noe han har vært siden 21. desember 2006, da han ble fungerende president etter Saparmurat Nijazovs død. 14. februar 2007 ble han erklært president etter å ha vunnet presidentvalget tre dager tidligere med 89 % av stemmene. Oppvekst. Han ble født i Badbarad i regionen Gökdepe Etrap i Ahal sør i Sovjetunionen, dagens Turkmenistan. Politisk karriere. Berdimuhammedov var tidligere president Saparmurat Nijazovs personlige tannlege, og presidenten gav ham stillingen som landet helseminister i 1997. Blant oppgavene Berdimuhammedow ble satt til å utføre, var å stenge alle sykehusene utenfor hovedstaden. Denne og andre helsereformer bærer mye av skylden for helseproblemene landet sliter med, med en gjennomsnittlig forventet levealder på bare 58 for menn og 65 år for kvinner. Som president. Etter Nijazovs død var det etter konstitusjonen folkerådets formann Öwezgeldi Ataýev som skulle overta posten som Turkmenistans president, men han ble satt under etterforskning for kriminelle aktiviteter, og Berdimuhammedov kunne overta midlertidig frem til valget som skulle avholdes i februar 2007. Dette valget hadde 6 kandidater, men alle var fra Turkmenistans demokratiske parti som satt ved makten, og oppoisjonens kandidater fikk forbud mot å stille. Berdimuhammedov har uttalt at han vil fortsette Nijazovs politikk, men utvikle landet videre. Blant annet vil han gi innbyggerne sine ubegrenset tilgang til internett, bedre utdannelse og høyere pensjoner. Innebandy-VM 2001. Verdensmesterskapet i innebandy for kvinner i 2001 ble arrangert i Riga i Latvia 20 til 27. mai. Åtte lag deltok i det tredje verdensmesterskapet for kvinner. Kornelius. Kornelius (d. 253) var den 21. pave for den romersk-katolske kirke fra mars 251, til sin død. Halvromsfæring. En størrelse av robåt mellom færing og seksæring. Den har kun to ro-rom som færingen, men i tillegg et halvt rom, et "halvrom", mellom de to ro-rommene. Det er dette halvrommet som i riktig store halvromsfæringer kan være nesten så langt som et fullt rom, og få årefester også her, og har dermed 3 par årefester som en seksæring. En halvromsfæring er ofte ikke lengre enn en vanlig færing; ved å bygge inn et halvrom oppnår båtbyggeren akkurat den avstanden mellom forreste og akterste band som han vil ha. Det er en stor fordel under roing å ha dette halvrommet, fordi roerne kommer lengre fra hverandre, nemlig de 30-50 cm av båtlengden som halvrommet utgjør. Videre kan halvrommet brukes til å legge løsøre i. Det er eksempel på at en båtkjøper har fått en oselverbygger til å bygge inn halvrom også i en slik båt, selv om oselvere tradisjonelt ikke har dette; i halvrommet er det så innredet fiskepark (brønn med vann til å ha levende fisk i). Fiskeparken hadde huller ut i sjøen. Dalakopa. Dalakopa er en norsk folkemusikk/gammeldans-gruppe stiftet i 1985 med Bent Jacobsen som kapellmester. Gruppen har base på Røros og består av medlemmer fra Norge, Sverige, Danmark og USA. Gruppen har vunnet flere priser, blant annet NM i gammeldansmusikk under Titanofestivalen tre ganger (1986, 1990 og 1991),nordiske mestere 1987 og fått ærespris under festivalen i 1986. For sitt første album, "Dalakopa", vant de Spellemannprisen 1986 i klassen folkemusikk/gammeldans. Gruppen har vært med å spille inn og flere ganger framføre gammaldansmessen "Vindens hjul", en oppsetning med tekst av Johan Falkberget og musikk av Henning Sommerro. Albumet ble gitt ut i 1996 og messen har siden blant annet blitt satt opp på Vossajazz og Olavsfestedagene. Forruten Dalakopa og Sommerro har artister som Bjørn Alterhaug, Jan Magne Førde, Hans Fredrik Jacobsen og Tone Hulbækmo medvirket på oppsetningene. Lucius I. Lucius I var pave i åtte måneder fra 253 til 254 og ble kåret til helgen. Hans navnedag er 4.mars. Han ble født i Roma, men om hans familie vet man bare at faren het Porfyrian. Lucius ble trolig valgt til pave 25. juni 253, og han døde 5. mars 254. Valget foregikk under forfølgelsene, som medførte forvisning av hans forgjenger, Cornelius. Selv ble Lucius forvist straks etter utvelgelsen, men han fikk senere tillatelse til å vende tilbake til Roma. Han omtales i flere brev fra Cyprianus, der det fremgår at de delte den milde holdningen til muligheten for å tilgi en angrende synder. Ifølge tradisjonen ble han martyr under Valerians forfølgelser, men dette er tvilsomt, siden disse startet etter mars 254, da Lucius angivelig døde. Hans gravstein kan stadig ses på Sankt Calistus' kirkegård. Senere ble hans relikvier brakt til Santa Cecilia-kirken i Trastevere sammen med relikviene fra Sankt Cecilia. Tidlig på 1100-tallet var noen demoner angivelig på ferde i Issefjorden ved Roskilde, og da de uttalte at de ikke var redde for noe annet i hele verden enn Lucius' hodeskalle, var det ikke annet å gjøre enn å hente den til Danmark. Roen senket seg igjen over Issefjorden, og slik kom Lucius' hodeskalle til Roskilde domkirke. Dermed ble han også domkirkens skytshelgen. Etter reformasjonen, som gjorde slutt på tilbedelsen av relikvier, kom hodeskallen til Frederik IIIs «kunstkammer» og derfra senere til Nationalmuseet i København. På 1900-tallet ble relikviet skjenket til den katolske kirke i Danmark, og oppbevares nå i Sankt Ansgars domkirke i København. Referanser. Lucius I Lucius I Stefan I (pave). Stefan 1 (født i Roma) var pave fra 12. mai 254 til 2. august 257. Befolkningsvekst. Befolkningsvekst er endring av populasjon over tid. Veksten bestemmes ut i fra antall født, døde, og innvandring/utvandring. Det måles i absolutt vekstrate og naturlig vekstrate. Naturlig vekstrate måler bare fødsel og død, mens Absolutt vekstrate måler fødsel og død, samt inn- og utvandring. Global befolkningsvekst. Omkring år 1400 var det 350 millioner mennesker på jorda. På 400 år frem til år 1800 ble befolkningen mer enn fordoblet. I dag er det over 300 millioner mennesker bare i USA alene, mens både Kina og India har over en milliard mennesker. På 1930-tallet økte folketallet i verden med rundt 20 millioner per år. På slutten av 1960-årene var den årlige veksten på 72 millioner. Gregershullet. Gregershullet er et stedsnavn og veikryss i Re kommune i Vestfold, i krysset mellom Fylkesvei 780 og Langeliveien. Navnet Gregershullet er ofte ikke nevnt på kart, selv ikke på Statens Vegvesens egne kart. Den svingete, bratte veien til Gregershullet er populær blant syklister, og mange sykkelritt går gjennom dette krysset. Tadej Valjavec. Tadej Valjavec (født 13. april 1977) er en slovensk landeveissyklist. I mai 2010 ble han suspendert for irregulære verdier i det biologiske passet. I august ble han frikjent av det slovenske antidoping-byrået. I april 2011 ble UCIs anke tatt til følge av CAS. Utestengelsen gjelder i to år fra januar 2011. Lise Männikkö. Lise Männikkö (født 29. desember 1950 i Oslo) er en norsk forfatter. Hun debuterte med boka "Tom Abraham og Gamlehjelpen" i 1989. Männikkö har skrevet en rekke bøker for barn, ungdom og voksne. For tiden er hun også nestformann i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere. Hun er inspirert blant annet av den kanadiske forfatteren L.M. Montgomery og Tove Jansson. Bjarne Herrefoss. Bjarne Herrefoss (født 15. februar 1931, død 15. mai 2002) var en norsk hardingfelespiller fra Bø i Telemark. Han ble norgesmester på hardingfele fire ganger: 1967, 1975, 1979 og 1991. Sammen med Knut Hamre og Hallvard T. Bjørgum vant han Spellemannprisen 1998 i klassen folkemusikk for albumet "Toneflaum". Han bodde i Tokke siste delen av livet sitt, ble tildelt Tokke kommune sin kulturpris og ble i 2000 utnevnt til æresmedlem av Landslaget for spelemenn. Portugisiske euromynter. Euro (€) er felles valuta i de fleste medlemslandene i EU, inklusiv Portugal. Euromynter har to sider; en felles med valørinskripsjon og en annen som er ulik fra land til land. Portugals euromynter har gamle kongelige segl som motiv. Seglene er omringet av syv slott. Teksten Portugal er også påtrykket. Vitor Manuel Fernandes dos Santos er designeren av myntene. Raúl Alcalá. Raúl Alcalá Gallegos (født 16. februar 1964 i Monterrey) var en profesjonell syklist. Han var blant annet den første meksikanske syklisten som deltok i Tour de France. I 1987 endte han på niende plass, og vant den hvite ungdomstrøya i Tour de France. I både 1989 og 1990 vant han etappeseier i Tour de France og endte på åttende plass sammenlagt. Innebandy-VM 1999. Verdensmesterskapet i innebandy for kvinner i 1999 ble arrangert i Borlänge i Sverige 9 til 15. mai. Det var andre gang verdensmesterskapet i innebandy for kvinner ble arrangert og åtte lag deltok. Andreas Rogert. Andreas Rogert (født november 1754, død 10. juni 1833) var en norsk justitiarius og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Rogert hadde juridisk utdannelse fra København, og arbeidet som sorenskriver og assessor før han i 1805 ble justitiarius i Trondheim Stiftsoverrett. Han representerte sammen med Peter Schmidt Trondheim by på riksforsamlingen. Han var vise-president for forsamlingen den første uken. «Om R.s Kundskaber kunde ingen Tvivl være; men hans Sygelighed hemmede hans Virksomhed. Denne alvorlige og stille Mand, der var mer Olding formedelst Svaghed end af Alder, tog liden Del i Komiteens Forhandlinger som i Rigsforsamlingens i det hele. Fædrelandets politiske Farer forøgede hans melankolske Stemning, hvilken han dog sjælden og kun i Vennekreds lagde for Dagen i enkelte Ulykkesspaadomme. Kun da Talen var om Kongens Kroning, kom han noget i Aande og ivrede for, at den skulde ske i Throndhjem, hvilken Bestemmelse i Grundloven ogsaa skyldes ham.» Rogert var ikke aktiv i politikken etter riksforsamlingen. Bjarni Sigurðsson. Bjarni Sigurðsson (født 16. oktober 1960) er en tidligere islandsk fotballspiller. Han var keeper for Brann fra 1985 til 1988. Han spilte også en sesong for Brann i 1994, hvoretter han reiste tilbake til Island. Sigurdsson spilte tilsammen 124 kamper for Brann. Han vant ingen titler med Brann. Bjarni Sigurdsson Bjarni Sigurdsson Kent Brockman. Kent Brockman er en figur i den animerte TV-serien "Simpsons". Skuespilleren Harry Shearer gir stemme til figuren. Han jobber i Springfields lokal-TV "Channel 6". Han har også ledet programmer som "Eye on Springfield" og "Kentrasting People". Brockman startet sin TV-karriere på 1960-tallet under navnet Kenny Brocklestein (episoden «Mother Simpson»). Ciampino lufthavn. Rome Ciampino Airport (italiensk: "Aeroporto di Roma-Ciampino" eller Giovan Battista Pastine Airport) (IATA: CIA, ICAO: LIRA) ier en flyplass i byen Ciampino like ved Roma i Italia. Flyplassen ligger 15 km sørøst for Roma, rett ved "Grande Raccordo Anulare"), en motorvei som omringer Roma. Før Leonardo Da Vinci flyplassen ble bygd i Fiumicino, var Ciampino Romas hovedflyplass. Ciampino er en liten flyplass, på tross av dens nærhet til sentrum, men er likevel en av de travleste flyplassene i Italia. Det totale antall passasjerer i 2006 var 4 945 158 (16,75% økning fra 2005). Ragnhild Furholt. Ragnhild Furholt (født 26. januar 1959 i Songdalen i Vest-Agder) er en norsk folkemusiker (kveding) og pedagog. Hun kommer fra en musikalsk familie og ga i 1981 ut albumet "Agderkrullar" sammen med far Halvdan Furholt og onkel Otto Furholt. Hun har vunnet Landskappleiken fire gonger, blitt tildelt arbeidsstipend som folkekunstner fra statens kunstnerstipend i 1999 og 2007 og blitt kåra til Årets Sogndøl i 1998. For albumet "Segner syng" vant hun Spellemannprisen 1997 i klassen folkemusikk. Hun har samararbeidet med musikere som Leiv Solberg, Ånon Egeland og Helene Waage. Skinke. Skinke betegner et kjøttstykke som etter norske regler er hentet fra lår av svin. Skinke kan tilberedes og serveres fersk, med eller uten ben, som f.eks stekt skinkestek eller skinkerull. Den kan renskjæres, kokes og brukes som pålegg med navnet kokt skinke. Kokt skinke er en beskyttet betegnelse i Norge og kan bare brukes om produkter med skinke som råvare. Kokt skinke er Norges mest populære kjøttpålegg. Skinke kan også konserveres på ulike måter, som røyking og speking. Spekeskinke er i så måte et kjent produkt med lange tradisjoner i mange land. Likeledes kan skinke foredles på andre måter, for eksempel marinering og kombinasjoner av metoder, som lettrøkt og kokt påleggsskinke, som ofte selges under ulike sesongnavn, som "juleskinke", "påskeskinke" og "sommerskinke" med mer. Skinke hører med til de mest eksklusive kjøttråvarene og er underlagt strenge, definerte råvarekrav. Derfor dukker det opp en rekke produkter som har liknende navn, men ikke samme høye råvarekvalitet. Eksempler på slike er såkalt "familieskinke", som består av sammenpressende biter av svinekjøtt, og "bogskinke", som består av renskåret svinekjøtt fra bog (forpart). Control Denied. Control Denied var et amerikansk power metal band. Bandet ble startet av Death-gitarist Chuck Schuldiner i 1996, men rakk bare å gi ut ett musikkalbum før Schuldiner døde i 2001. Schuldiner fikk med seg Richard Christy og Shannon Hamm som spilte sammen med Schuldiner i Death på det tidspunktet, i tillegg til tidligere Death-bassist Steve DiGiorgio. Tim Aymar fra power metal-bandet "Psycho Scream" var vokalist. Før Schuldiner døde var bandet i studio for annen gang, og arbeidet med et nytt album kalt "When Man and Machine Collide". Albumet er ikke fullført eller utgitt fordi det er uklart hvem som har rettighetene til albumet. Dimmuborgir. Dimmuborgir er et stort område med uvanlige lavaformasjoner på ei lavaslette øst for Mývatn på Island. Dimmuborgir-området består av forskjellige grotter og steinformasjoner som er rester etter vulkansk aktivitet. Området kan se ut som restene etter en eldgammel kollapset festning med søyler som spyr ut røykfaner med svovelholdig røyk. I islandske myter var Dimmuborgir en by mellom jorda og underverden, og skal ha vært bosted for alver, troll og julenissen. Det norske symfoniske black metal-bandet Dimmu Borgir er oppkalt etter området. David Østby. David Østby (født 6. september 1935 på Vestmarka) er pinsevenn og har vært predikant, pastor og redaktør, samt innhatt en rekke verv i den norske pinsebevegelsen. David Østby vokste opp på Vestmarka. Hans aller første «menighet» dannet han i ti-tolvårs alderen, det var egentlig en gutteklubb, kalt "Kristelige Gutter". De møttes i skogen, hvor Østby underviste sine jevnaldrende kamerater fra Bibelen. I 1953, ble Østby utsendt som evangelist, fra Betania Tønsberg. Østby har virket som evangelist, særlig på vest- og østlandet. Ett år var han tilknyttet Betel Trondheim. David Østby har hatt lang tilknytning til radio og TV-selskapet IBRA radio, først som programsekretær, senere som daglig leder. I dag har IBRA radio, skiftet navn til IBRA Media og er et fellestiltak for norsk og svensk pinsebevegelse. David Østby har vært redaktør i Livets Gang (1975-?) og i Barnas Beste (1966–1979) David Østby har hatt mange verv innen fellestiltakene i den norske pinsebevegelsen. På 1960-tallet var David med på en plateinnspilling sammen med sin bror Josef. Bibliografi. David Østby er en ivrig skribent og har skrevet mange artikler i en rekke tidsskrifter. Han har vært medarbeider og bidratt i Korsets Seier. Østby har skrevet eller vært medforfatter i flere bøker. Pastor. David Østby har vært pastor eller forstander i flere pinsemenigheter. SunTrust Banks. SunTrust Banks, Inc. er et amerikansk bankeierselskap med historie tilbake til 1891. Hovedkontoret ligger i Atlanta og selskapet har verdier for 182,2 milliarder dollar (pr. 31. desember 2006). Konsernets største bankforetak, SunTrust Bank, har 1 700 filialer i det sørøstlige USA. SunTrust har et langvarig forhold til The Coca-Cola Company. Da Coca-Cola ble børsnotert i 1919 var SunTrust en av garantistene, og fikk som resultat en andel av Coca-Colas aksjer. Pr. 2006 eier SunTrust derfor 3,58 prosent av Coca-Cola, som tilsvarer en verdi av 2 milliarder dollar og 59 millioner dollar i årlig dividende. I tillegg er et originalt eksemplar av oppskriften til Coca-Cola lagret i en bankboks i en av SunTrusts filialer i Atlanta. Asgeir Borgemoen. Asgeir Borgemoen (født 26. juli 1971 på Fåvang) er en norsk programleder, skuespiller og artist. Han er mest kjent som «Asgeir – Sjefen over alle sjefer» fra Barne-TV-serien "Fritt Fram" som gikk på NRK i perioden 1999–2001. Fra serien ble det gitt ut to musikkalbum med Asgeir som vokalist og hovedartist og Jørund Fluge Samuelsen fra Trang fødsel som musikalsk medhjelper. Det første albumet, "Fritt Fram", vant Spellemannprisen 2000 i klassen barneplate. Borgemoen var også programleder for den norske utgaven av ' som gikk på TV3 i 2005. Som skuespiller er han mest kjent for å ha gitt stemme til hovedkarakteren i de norske utgavene av Shrek-filmene. Høsten 2010 var han deltaker i realityserien "71° nord – Norges tøffeste kjendis" som gikk på TV-Norge våren 2011. Han endte på andreplass bak Pål Anders Ullevålseter. Høsten/vinteren 2011 ledet han bilprogrammet Garasjen på Viasat4. Kurt. Kurt, Curt eller Kort er et mannsnavn. Navnet er en kortform av det gammelhøytyske navnet Konrad, som betyr "modig rådgiver", og av det engelske navnet Curtis, som har opprinnelse i et etternavn og betyr "høflig". Navnet er i bruk i de skandinaviske, tysk- og engelskspråklige land. Grunnavnet Konrad er kjent brukt i Norge siden 1300-tallet. Kortformene Kurt og Kort har vært i bruk siden 1400-tallet. Formen Kort er i dag ikke lenger i bruk i Norge. I Norge har Kurt navnedag 26. november, mens navnedagen i Sverige er 12. november. Varianter med samme betydning. Formen Kurt er den langt vanligste i de skandinaviske og tyskspråklige landene. Formen Curt er vanligst i engelskspråklige land. Andre varianter av navnet, hovedsakelig brukt i andre land, er Cord, Curd, Kurth og Kort. Kurt og Curt forekommer også som etternavn. Utbredelse. Det er i 2007 3873 mennesker i Norge som har Kurt eller Curt som første eller eneste fornavn. 26 mennesker i Norge har Kurt eller Curt som etternavn. Som fornavn økte populariteten gradvis fra 1900, med en markert nedgang like etter 2. verdenskrig. Deretter økte navnets popularitet igjen fram til rundt 1960. Siden da har bruken av navnet sunket igjen, og er i dag på nivå med populariteten like etter 1900. I Sverige var Kurt det 69. mest populære mannsnavnet i 2006. I Danmark var Kurt det 84. mest populære mannsnavnet mellom 1967 og 2005. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Kurt i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I Tyskland var Curt og Kurt populære navn på guttebarn født på første halvdel av 1900-tallet. Enrique Badia Romero. Enrique Badia Romero (født 24. april 1930 i Nasce, Spania) er en spansk tegneserietegner. Han signerer egne verk med etternavnet «Romero». Liv og virke. Romero er mest kjent som tegner av Peter O'Donnells Modesty Blaise, han tok over etter den originale Modesty Blaise tegneren Jim Holdaway, som døde i 1970. Romero gav Modesty Blaise en mykere og mer feminin linje enn den Holdaways versjon. Han ble med dette Modestylesernes favorittegner. Romero er selvlært som tegner. Han fikk sin første tegnejobb som 17-åring i Basrcelona, etter dette forlot han aldri tegneserieverden. Fra 1947 til 1958 arbeidet han med reklame, forskjellige figurer, klistermerker og omslagstegninger ved siden av ulike eventyrserier. Romer startet et studio som drev fjernundervisning (korrespondanseundervisning) for tegnere, og gav ut magasinet «Alex», med tegninger av den tids beste artister. Fra 1959 ble Romeros arbeid brukt også utenfor Spania. Fra 1970 til 1978 tegnet Romero Modestty Blaise, før han laget sin egen serie, Axa som gikk i avisen the Sun. Etter uenigheter med redaktørene avsluttet Romero serien om Axa. Romero tegnet Modesty igjen fra 1986 til 27. november 2001, da O'Donnel bestemte seg for å avslutte serien om Blaise. Romero har tegnet 59 historier om Modesty Blaise. Romero arbeider nå med nye figurer, og nye historier. Det skal være planlagt en film om Romeros tegneseriefigur Axa. Can Can. Can Can var et norsk rockeband som eksisterte fra 1983 til 1987. Bandet ble etablert av Anne Grete Preus og Per Vestaby, som hadde spilt sammen i Veslefrikk. Bandet hadde skiftende medlemmer på gitar. Bandet fikk Spellemannprisen 1984 i klassen rock for sin første plate. Ishockey-VM 2000. Verdensmesterskapet i ishockey i 2000 ble spilt i Sankt Petersburg i Russland, 29. april til 14. mai. Det var det 64. verdensmesterskapet og i A-VM deltok 16 lag, fire grupper med fire lag, der de tre beste i hver gruppe gikk videre til en mellomrunde. Tsjekkia ble verdensmester, Slovakia tok sølv og Finland bronse. Arendalsfeltet. Arendalsfeltet er en geologisk provins mellom Fevik og Tvedestrand i Aust-Agder, hovedsakelig beliggende innenfor Arendal kommune. Arendalsfeltet er spesielt kjent for sine forekomster av jernmalm og skarn-mineraler. Det har vært gruvedrift og jern har blitt utvunnet i Arendalsfeltet fra ca. 1585 til ca. 1975. Malm fra Arendalsfeltet hadde spesiell høy kvalitet og var en ettertraktet råvare ved alle de tidligere, norske jernverkene. Gruvene ved Arendal var de viktigste for de norske jernverkene, omlag 2/3 av all jernmalm kom derfra. De rikeste og lettest tilgjengelige malmforekomstene i Arendalsfeltet ble utnyttet fram til 1970-tallet. Jernmalmen ligger i tynne lag mellom skråstilte bergarter. De fleste gruvene er "synker", skråstilte hulrom nedover gjennom fjellgrunnen. Dagbrudd fantes bare et par steder. Gruvene hørte til jernverkene som videreforedlet malmen. De fleste jernverkene stoppet sin drift omlag 1870 – 1880, ikke på grunn av mangel på malm. Omkring år 1900 ble malmforekomstene undersøkt, med tanke på å ta opp driften. Da ble en rekke gruver tømt for vann. Tidlig i 1990-årene ble det foretatt en registrering av gruvene og en del kulturminner knyttet til dem. Registreringen identifiserte i alt 23 gruveområder med tilsammen 174 synk og 124 skjerp, samt 41 kombinasjoner av synk-skjerp, og 2 synk-dagbrudd og et rent dagbrudd. 9 stoller ble identifisert, og 22 hestevandringer, 9 midtsteiner fra hestevandringer, 2 vannkunster og 6 inskripsjoner. Klodeborg, Bråstad og Lerestvedt er de gruveområdene som har størst antall synk og skjerp. Andre viktige gruveområder var Neskilen, Solborg, Vågsnes, Barbu-Langsæ, Tingstveit, Omholt, Naudebro, Torbjørnsbu, Buøya, Alve og Hvideberg. Frederik Schmidt. Frederik Schmidt (født 27. mai 1771, død 16. februar 1840) var en norsk/dansk teolog, dikter og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Schmidt var født i Asminderød i Danmark. Faren Christian Schmidt ble i 1773 biskop i Akershus stift og familien flyttet til Oslo. Schmidt studerte teologi i København og ble cand.theol. i 1791. Han arbeidet så som fengselsprest i Oslo, sokneprest i Eiker og fra 1808 prost i Kongsberg. Schmidt var en typisk opplysningsteolog og opptatt av skolesak og fattigomsorg. Han representerte Buskerud Amt ved riksforsamlingen på Eidsvoll og var medlem av konstitusjonskomitéen. Schmidt ble regnet til selvstendighetspartiet. Han var medlem av det første stortinget. Scmidt flyttet til Danmark i forbitrelse over unionen med Sverige. I Danmark fikk han anerkjennelse som salmedikter. Han gjorde også videre studier og fikk den teologiske doktorgrad i 1824. Han var innehaver av Dannebrogordenen. Olav Søfteland. Olav Søfteland (født 8. november 1937) var i perioden 1992 til 2007 vegdirektør og øverste leder for Statens vegvesen. Han er utdannet sivilingeniør fra Norges Tekniske Høyskole (1960). Fra 1978 til 1981 var han vegsjef i Buskerud, trafikkdirektør fra 1981 til 1990. Deretter var han teknisk direktør i Vegdirektoratet inntil han ble utnevnt til vegdirektør. Søfteland trakk seg som vegdirektør grunnet kritikk i forbindelse med rasene i Hanekleivtunnelen i 2007. .dz. .dz er Algeries nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet administreres av NIC.DZ (Network Internet Center. DZ), en undergruppe av CERIST ("Centre de Recherche sur l'Information Scientifique et T'"echnique"). .dz er avledet fra "Dzayer", som er det lokale navnet på Algerie. Registrering. For å kunne registrere.dz-domene, må du ha et selskap eller organisasjon med permanent adresse i Algerie. Du må velge et navn med minst tre bokstraver. Akrofobi. En person som lider av akrofobi har angst for høyder som dette. Akrofobi (fra gresk "ἄκρος", «topp», «høyde») er en sykelig angst for høyder. Akrofobi kan være farlig, siden lidende kan oppleve en panikkfølelse på et høyt sted og kan bli overivrige etter å komme seg trygt ned. Noen personer som har akrofobi lider også av en irrasjonell trang til å kaste seg selv utfor høye steder, uten at de kan betraktes som suicidale. Denne fobien tilhører kategorien spesifikke fobier. Ingunn Elise Knutzen. Ingunn Elise Knutzen (født Ingunn Elise Haakonsen 29. oktober 1976) er en norsk styrkeløfter som representerer IL Kraftsport. Haakonsen løfter i -75 kilosklassen, og er seks ganger norsk mester. Haakonsen drev med håndball da hun studerte idrettsfag ved Linderud videregående skole (nå Bjerke videregående skole) fra 1992 til 1995. Hun oppdaget at hun var sterkere enn medspillerne på håndballbanen, og fikk smaken på styrketrening, og begynte med styrkeløft siste året på videregående. I 1999 / 2000 sluttet hun på grunn av en ryggskade. Etter noen års pause startet Haakonsen med styrkeløft igjen i 2005, og ble europamester i 2007 med 522,5 kg sammenlagt. I mesterskapet vant hun gull i knebøy med 197,5 kg, sølv i benkpress med 122,5 kg, og gull i markløft med 202,5. Totalt kilo i markløft, totalt 522,5 kg. Hun har også representert klubbene Bjølsen AK og Fredrikstad SK. Haakonsen er gift med Bob-kjører og styrkeløfter Are Knutzen. Personlige rekorder. Dette er en liste over bestenoteringer i de tre styrkeløftsøvelsene, samt beste totalsum i en konkurranse. Se også. Liste over kjente elever ved Bjerke videregående skole .do. .do er Den dominikanske republikks nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. .dj. .dj er Djiboutis nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet er blitt markedsført ut mot musikkbransjen, med bakgrunn i den vanlige bruken av «DJ» i betydningen disc jockey. Det er også et prosjekt under utvikling for å bruke domenet for «Data Journaler». Men dette domenet har tross dette ikke vist seg å være spesielt populært til dags dato. .dd. DD var Øst-Tysklands ISO 3166-1-kode, der bokstavene DD var tatt fra landets tyske navn: «Deutsche Demokratische Republik» (DDR). I henhold til IANAs retningslinjer var.dd derfor tilgjengelig for å bli tatt til bruk som DDRs nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett, men dette ble aldri gjort, og.dd ble lagt til «root nameservers». Da Tyskland ble gjenforent, ble Øst-Tyskland del av Forbundsrepublikken Tyskland, som allerede hadde fått tildelt landskodetoppnivådomenet .de. ISO 3166-1 koden DD ble trukket tilbake i 1990. Mihimaru GT. mihimaru GT er en J-Urban og J-Pop gruppe signert med Universal Music Japan. Medlemmene er Mitsuyuki Miyake og Hiroko. Navnet mihimaru GT ble lagt til gruppen ved å ta de to første bokstavene i begge artistene sine etternavn og legge til "maru" eller "perfekjson" på slutten, så vel som initialene til Miyakes favoritt spill, Gran Turismo. mihimaru GT har vært aktive siden 2003. Erik Stifjell. Erik Stifjell (f. 1976) er en norsk komponist og slagverker med musikerutdannelse fra Høgskolen i Tromsø og Nordjysk Musikkonservatorium, Aalborg. Komponistutdannelsen har han fra Vestjysk Musikkonservatorium, Esbjerg. Ved siden av rene komposisjoner er han mye brukt som komponist for sceniske oppsetninger. Her nevnes i hovedsak hans arbeid med fri-teatergruppen 'Ferske Scener', Tromsø og deres oppsetning av Harold Pinters 'Ashes to Ashes', som høstet gode kritikker i Tromsø, Mo i Rana og Oslo, vinteren 2006. Som frilans musiker har han spilt med flere symfoniorkestre i Norden, både som paukist og slagverker. I tillegg har han vært med i ulike impro- og støyprosjekter som f.eks. Pong Remix, Ur-Tur og Spontanfönk. Erik er medlem av 'Northern light – fire art group', Musikalsk leder i 'Surtr – International Fire Art Symposium' og styreleder i 'Ny Musikk Tromsø' I 2006/2007 mottok Erik Troms fylkes kunstnerstipend. I 2004 ble han tildelt ung-kunst stipend med live-installasjonen 'Urbanic' under Festspillene i Nord-Norge. Eksterne lenker. Stifjell, Erik Stifjell, Erik Åshild Irgens. Åshild Anita Irgens (født 7. februar 1976) er en norsk illustratør. Åshild Irgens har blant annet hovedfag fra Kunsthøyskolen i Oslo der hun var ferdig ved SHKS 2005. Hun har illustrert flere barnebøker for forlagene Aschehoug, Cappelen Damm, Samlaget, Omnipax og Gyldendal, blant annet flere lettlestbøker, en ny versjon av «Kvitebjørnen» (2007) av Rasmus Løland og bildeboka «Huset» (2008) av Naja Marie Aidt, vinner av Nordisk råds litteraturpris. Hun har også illustrert Maria Parrs barneroman «Tonje Glimmerdal» som fikk Brageprisen i 2009. Irgens har deltatt på flere utstillinger, fått priser for arbeidene sine og er innkjøpt av Nasjonalbiblioteket. Tegningene hennes er ofte utført i blyant med digital fargelegging i et bilderedigeringsprogram. Åshild Irgens har tidligere undervist i tegning og design. Hun har også hatt flere oppdrag for Grafill, organisasjon for visuell kommunikasjon, blant annet som juryleder for Årets vakreste bøker 2011. Åshild Irgens bor og arbeider i Oslo. Roar Hauglid. Roar Hauglid (født 26. desember 1910, død 18. november 2001) var en norsk kunsthistoriker. Han var også forfatter av en rekke verk om kirker og kirkekunst, blant annet om norske stavkirker. Hans doktoravhandling fra 1950 handler om akantus. Hauglid var riksantikvar i perioden 1958–1977. Arne Nygård-Nilssen. Arne Nygård-Nilssen (født 5. april 1899 i Bergen, død 26. juli 1958 på Gol) var en norsk kunsthistoriker. Han var riksantikvar i perioden 1946–1958. Nygård-Nilssen kom tidlig i kontakt med den sentrale kulturhistoriske virksomheten, da han i 1922 fikk en assistentjobb ved Riksantikvarens kontor. Da han i 1927 hadde fullført magistergraden («Skulpturen i 19. og 20. aarhundrede»), fikk han vitenskapelig stilling ved embetet. I 1945 tok han doktorgrad med ei avhandling om norsk ovnsindustri («Norsk jernskulptur»). I 1946 overtok Nygård-Nilssen riksantikvarembetet etter Harry Fett. Viktige saker i hans embetstid var bevaring og restaurering av og undersøkelser rundt Håkonshallen og Bryggen i Bergen, Akershus slott og Basarene i Oslo, bispegårdene i Trondheim og Hamar, Utstein kloster, Borgund stavkirke og kulturmiljøet på Røros. Nygård-Nilssen var sekretær i Fortidsminneforeningen fra 1929 til 1946 og i lang tid redaktør for foreningas årbok. Han var en lang periode redaktør av tidsskriftet "Kunst og Kultur" og av publikasjonsserien "Norske minnesmerker". Han var styremedlem (og en tid formann) i Foreningen for norsk bokkunst. Han var gift med skulptøren Maja Refsum, og far til Kirsti Hopstock. Sosial fobi. Sosial angstlidelse (DSM-IV 300,23), også kalt sosial fobi, er en angstlidelse som kjennetegnes av intens frykt i sosiale situasjoner som forårsaker betydelig ubehag og nedsatt evne til å fungere i deler av dagliglivet. Diagnosen kan være av en "spesifikk" lidelse (da kun enkelte spesielle situasjoner er fryktet) eller en "generalisert" lidelse. Generalisert sosial angstlidelse innebærer vanligvis en vedvarende, intens, kronisk frykt for å bli bedømt av andre, og av å være flau eller ydmyket på grunn av ens egne handlinger. Denne frykten kan bli utløst ved en oppfattet eller en faktisk bedømning fra andre. Mens frykten for sosial interaksjon kan bli gjenkjent av pasienten som overdreven eller urimelig, kan det å overvinne den være vanskelig for en som er rammet av sosial fobi. Om lag 13,3 % av befolkningen kan oppfylle kriteriene for en sosial angstlidelse på et tidspunkt i løpet av livet (ifølge undersøkelsen med det høyeste estimatet), med en mann:kvinne ratio på 2:3. Fysiske symptomer som ofte følger med sosial fobi kan være overdreven rødming, svetting, skjelving, hjertebank, kvalme og stamming. Panikkanfall kan også oppstå under intens frykt og ubehag. En tidlig satt diagnose kan bidra til å redusere symptomene og utviklingen av ytterligere problemer, som for eksempel depresjon. En del av dem som er rammet kan bruke alkohol eller andre rusmidler for å redusere frykt og hemninger ved sosiale sammenhenger. En person med denne lidelsen kan behandles med psykoterapi, medisiner, eller en kombinasjon av begge deler. Forskning har vist at kognitiv atferdsterapi, enten individuelt eller i gruppe, er effektivt i behandling av sosial fobi. De kognitive og atferdsmessige komponentene søker å endre tankemønstre og fysiske reaksjoner ved angst-utløsende situasjoner. Oppmerksomheten om sosial fobi har i betydelig grad økt i USA siden 1999 som følge av godkjenning og markedsføring av legemidler for behandling av tilstanden. Foreskrevne medisiner inkluderer flere klasser av antidepressiva: selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI), serotonin-noradrenalin reopptakshemmere hemmere (SNRI) og monaminoksidasehemmere (MAO-hemmere). Andre brukte medikamenter inkluderer betablokkere og benzodiazepiner (som mer og mer begrenses til kortsiktig bruk på grunn av alvorlige bivirkninger). Historie. Litterære beskrivelser av sjenanse kan spores tilbake til Hippokrates ca 400 f.Kr. Hippokrates beskrev en som «gjennom rødming, mistenksomhet og nervøsitet, ikke vil bli sett ute, elsker mørket som livet selv, og kan ikke holde ut i lyset eller å sitte på lyse steder; har hatten i øynene og vil ikke se og ikke bli sett. Han tør ikke komme i selskap med andre av frykt for at han skulle bli misbrukt, skjemt ut, syk, og han mener hver mann observerer ham.» Charles Darwin skrev om fysiologien og sosial kontekst av rødming og skyhet. Den første omtalen av et psykiatrisk begrep, sosial fobi ("phobie des situations sociales"), ble gjort på begynnelsen av 1900-tallet. Psykologer brukte begrepet «sosial nevrose" for å beskrive ekstremt sky pasienter på 1930-tallet. Etter omfattende arbeid av Joseph Wolpe på systematisk desensitivisering, vokste forskningen om fobier og deres behandling. Ideen om at sosial fobi var en separat enhet fra andre fobier kom fra den britiske psykiateren Isaac Marks, på 1960-tallet. Dette ble akseptert av American Psychiatric Association og ble først offisielt tatt med i den tredje utgaven av "Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders" (DSM). Definisjonen av fobien ble revidert i 1989 til å tillate komorbiditet med engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse, og introduserte generalisert sosial fobi. Sosial fobi hadde i stor grad vært ignorert før 1985. Etter en oppfordring om handling fra psykiater Michael Liebowitz og klinisk psykolog Richard Heimberg, ble det en økning i oppmerksomhet og forskning på sosial fobi. DSM-IV ga sosial fobi det alternative navnet "sosial angstlidelse". Forskningen på psykologi og sosiologi ved hverdagslig sosial angst fortsatte. Kognitive atferds-modeller og terapi ble utviklet for sosial angstlidelse. På 1990-tallet ble paroksetin det første reseptbelagte medikamentet i USA som ble godkjent for behandling av sosial angstlidelse. Andre medikamenter kom etter. Kognitive aspekter. I den kognitive modellen av sosial angstlidelse opplever de rammede angst ut fra hvordan de vil fremstå for andre. De kan være altfor selvbevisste, ha for høy selv-oppmerksomhet etter aktiviteter, eller ha høye krav til prestasjoner for seg selv. Ifølge sosialpsykologisk teori om selv-presentasjon forsøker den lidende å skape et dannet inntrykk på andre, men tror at han eller hun ikke er i stand til å gjøre dette. Før potensielt angst-provoserende sosiale situasjoner kan de bevisst mange ganger gå gjennom hva som kan gå galt og planlegge hvordan man skal håndtere hvert tilfelle. Etter hendelsen kan de ha en oppfatning av at de har prestert utilfredsstillende. Følgelig vil de se grundig etter noe som muligens kan ha vært unormalt eller pinlig. Disse tankene slutter ikke kort tid etter en hendelse, men kan vokse i omfang over flere uker eller enda lengre tid. Personer med sosial fobi har en tendens til å tolke nøytrale eller tvetydige samtaler på en negativ måte. Flere studier tyder på at sosialt engstelige personer husker mer negative minner enn mindre engstelige individer. Atferdsaspekter. Sosial fobi er en vedvarende frykt for en eller flere situasjoner der personen er utsatt for mulig evaluering fra andre, og frykt for at han eller hun kan gjøre noe eller handle på en måte som vil være ydmykende eller pinlig. Det overstiger normal "sjenerthet" ved at det fører til overdreven sosial unngåelse og betydelig sosial eller yrkesmessig svekkelse. Fryktede aktiviteter kan omfatte nesten alle typer sosial interaksjon, spesielt i små grupper, stevnemøter, fester, snakke med fremmede, restauranter, etc. Mulige fysiske symptomer er rask puls, rødming, magesmerter, kvalme og brekningsfølelse. Ifølge psykolog B.F. Skinner, er fobier kontrollert av flukt og unngåelsesatferd. For eksempel kan en elev forlate rommet når han eller hun snakker foran klassen (flukt) og senere avstå fra å gjøre muntlige presentasjoner på grunn av denne opplevelsen (unngå). Fysiologiske aspekter. Fysiologiske effekter tilsvarende dem man ser ved andre angstlidelser er til stede ved sosial fobi. Stilt overfor en ubehagelig situasjon kan barn med sosial angst fremvise raserianfall, gråt, klamring til foreldrene, og å stenge seg selv ute av situasjonen. Hos voksne kan det være tårer, overdreven svette, kvalme, skjelving og hjertebank. Rødming er vanlig hos personer som lider av sosial fobi. Disse synlige symptomene forsterker ytterligere angst i nærvær av andre. En studie fra 2006 fant at amygdala, som er en del av det limbiske systemet, blir hyperaktivert når pasienter ble vist truende ansikter eller konfrontert med skremmende situasjoner. De fant at pasienter med mer alvorlig sosial fobi viste en samvariasjon med økt respons i amygdala. Forekomst (prevalens). Da prevalensestimater tidligere var basert på undersøkelser ved psykiatriske klinikker, ble sosial fobi ansett for å være en relativt sjelden lidelse. Det motsatte har vist seg å være tilfellet; sosial fobi er vanlig, men mange var redde for å søke psykiatrisk hjelp noe som førte til en undervurdering av problemet. Forekomstrater varierer mye på grunn av vage diagnostiske kriterier og overlappende symptomer med andre lidelser. Det har vært diskusjon omkring hvordan studiene er utført og om lidelsen virkelig svekker livskvaliteten til de spurte, noe som er et krav i de offisielle kriteriene. Psykolog Dr. Ray Crozier hevder, "det er vanskelig å finne ut om personen som blir intervjuet oppfyller DSM-kriteriene eller om de bare viser dårlige sosiale ferdigheter eller sjenerthet." I The National Comorbidity Survey hvor over 8000 amerikanske personer ble undersøkt i 1994, avdekket en 12-måneders- og livstidsprevalens på henholdsvis 7,9 prosent og 13,3 prosent, noe som gjør sosial angstlidelse til den tredje mest utbredte psykiske lidelsen etter depresjon og alkoholavhengighet. Kryss-kulturelle studier har anslått prevalensrater på konservative 5 prosent av befolkningen. Andre estimater varierer mellom 2 og 7 prosent av USAs voksne befolkning. Gjennomsnittsalder for debut av sosial fobi er 10 til 13 år. Debut etter 25 års alder er sjelden, og vanligvis skjer dette da i etterkant av panikklidelse eller depresjon. Sosial angstlidelse forekommer hos kvinner nesten dobbelt så ofte som menn, men menn er mer sannsynlige i å søke hjelp. Som gruppe har de med generalisert sosial fobi i USA mindre sannsynlighet for å fullføre videregående skole og har større sjanse for å være avhengige av offentlig økonomisk hjelp eller ha lav inntekt. Undersøkelser gjennomført i 2002 viser at 0,4 prosent av ungdom i England, 1,8 prosent av ungdom i Skottland og 0,6 prosent av de unge i Wales har sosial angst. I 2003 i Australia var sosial fobi den 8. og 5. største lidelsen for menn og kvinner mellom 15 og 24 år. På grunn av vanskeligheten med å skille sosial fobi fra dårlige sosiale ferdigheter eller sjenanse, viser studier noe variasjon i forekomst. Komorbiditet. Det er en høy grad av komorbiditet med andre psykiske lidelser. Sosial fobi forekommer ofte sammen med lav selvfølelse og depresjon, dette på grunn av mangel på personlige relasjoner og lange perioder med isolasjon for å unngå sosiale situasjoner. For å prøve å redusere angst og lindre depresjon kan personer med sosial fobi ty til å bruke alkohol eller andre rusmidler, noe som kan føre til rusmisbruk. Det er beregnet at en femtedel av pasienter med sosial angstlidelse også lider av alkoholavhengighet. I et utvalg på 14 263 personer, viste det seg at av de 2,4 prosentene som ble diagnostisert med sosial fobi fylte 16,6 prosent av disse også kriteriene for klinisk depresjon. I tillegg til depresjon er de vanligste komorbide tilstandene hos pasienter med sosial fobi panikklidelse (33 prosent), generalisert angstlidelse (19 prosent), posttraumatisk stresslidelse (36 prosent), rusmisbrukslidelse (18 prosent), og selvmordsforsøk (23 prosent). Engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse forekommer også ofte sammen med sosial fobi. På grunn av likhet og overlappende symptomer med andre lidelser, kan det ved behandling av sosial fobi være viktig å forstå underliggende forbindelser med andre psykiske lidelser. Det finnes forskning som indikerer at sosial angstlidelse ofte også er korrelert med bipolar lidelse. Årsaker og perspektiver. Forskning på årsakene til sosial angst og sosial fobi er omfattende, og tar inn flere perspektiver fra blant annet nevrovitenskap og sosiologi. Forskere har ennå ikke klart å finne de eksakte årsakene. Studier tyder på at genetikk kan spille en rolle i kombinasjon med miljøfaktorer. Genetiske faktorer. Det har blitt vist at det er en to- til tredobling av risiko for å ha sosial fobi hvis en førsteledds slektning også har lidelsen. Dette kan skyldes genetikk og / eller fordi barn erverver sosial frykt og unngåelse gjennom prosesser som læring gjennom observasjon, eller foreldrenes psykososiale undervisning. Studier av eneggede tvillinger som (via adopsjon) har vokst opp i forskjellige familier har indikert at hvis en tvilling utviklet sosial angstlidelse har den andre mellom 30 og 50 prosent mer sannsynlighet enn gjennomsnittet til også å utvikle lidelsen. I en viss grad kan denne "arveligheten" være uspesifikk - for eksempel har studier funnet at hvis en forelder har en form for angstlidelse eller klinisk depresjon, så har barnet en noe forhøyet sannsynlighet for å utvikle en angstlidelse eller sosial fobi. Studier tyder på at foreldrene til de med sosial angstlidelse har en tendens til å være mer sosialt isolert (Bruch og Heimberg, 1994; Caster et al.,1999). Og sjenanse hos adoptivforeldre er signifikant korrelert med sjenanse hos adopterte barn (Daniels og Plomin, 1985); Ungdommer som ble vurdert til å ha et usikkert (engstelig-ambivalent) tilknytningsmønster til sine mødre som spedbarn, hadde dobbelt så stor risiko for å utvikle angstlidelser, inkludert sosial fobi, ved slutten av ungdomsårene. Sosiale erfaringer. Å ha tidligere negative sosiale erfaringer kan være en utløsende faktor for utvikling av sosial fobi. For rundt halvparten av dem som er diagnostisert med sosial angstlidelse synes en spesifikk traumatisk eller ydmykende sosial begivenhet å være assosiert med utbruddet eller forverring av lidelsen. Denne type hendelse synes å være særlig knyttet til spesifikke sosiale fobier, som for eksempel å tale i en offentlig situasjon (Stemberg "et al.," 1995). I tillegg til direkte erfaringer kan det å observere eller høre om sosialt negative opplevelser for andre, eller verbale advarsler om sosiale problemer og farer, også gjøre utviklingen av sosial angstlidelse mer sannsynlig. Sosial angstlidelse kan også være forårsaket av langsiktige effekter av ikke å passe inn, eller å bli mobbet, avvist eller ignorert (Beidel og Turner, 1998). I en studie ble popularitet funnet å være negativt korrelert med sosial angst, og barn som var oversett av sine jevnaldrende rapporterte høyere sosial angst og frykt for negative vurderinger enn andre barn. Sosiale og kulturelle innflytelser. Kulturelle faktorer som er knyttet til sosial angstlidelse inkluderer et samfunns holdning til sjenanse, skam og unngåelse, noe som påvirker evnen til å danne relasjoner eller få tilgang til arbeid eller utdanning. En studie fant at effekten av forskjellig foreldrestil varierer avhengig av kulturen. Amerikanske barn synes mer sannsynlige i å utvikle sosial angstlidelse dersom foreldrene understreker viktigheten av andres meninger og bruker skam som en oppdragelses-strategi (Leung "et al.," 1994), men denne sammenhengen ble ikke funnet for kinesiske / kinesisk-amerikanske barn. I Kina har forskning vist at sjenerte barn er mer akseptert enn sine jevnaldrende og mer sannsynlig blir vurdert som ledere og oppfattet som kompetente, noe som står i motsetning til resultatene i vestlige land. Det kan være at det økende behovet for gode sosiale ferdigheter i å danne relasjoner eller karriere og en kulturell vekt på selvsikkerhet og konkurransekraft gjør sosiale angstproblemer mer vanlige. Samfunnets og medias vekt på "normale" eller "attraktive" personlige egenskaper har også vært beskyldt for å drive frem perfeksjonisme og følelser av mindreverdighet eller usikkerhet i forhold til negative vurderinger fra andre. Evolusjonær kontekst. En langvarig akseptert evolusjonær forklaring på angst er at det gjenspeiler et innebygd "fight or flight"- (slåss eller flykt) system som er viktig for sikkerhet og overlevelse. Charles Darwin skrev opprinnelig om det evolusjonære grunnlaget for sjenanse og rødming, og moderne evolusjonær psykologi og psykiatri beskriver også sosial fobi i denne konteksten. Det har vært en teori om at i dagens samfunn kan disse evolusjonært utviklede tendensene oftere bli feilaktig aktivert, og på denne måten føre til noen av de kognitive "feilslutningene" som er identifisert i kognitive atferdsmodeller og terapier Nevrokjemiske og nevrokognitive påvirkninger. Noen forskere mener sosial fobi er knyttet til en kjemisk ubalanse i hjernen i forhold til nevrotransmitteren serotonin. Lav Dopamin 2 reseptorbinding er funnet hos mennesker med sosial angst. Effekten medikamenter som påvirker serotonin- og dopamin-nivåer har på sosial fobi tyder på at dette kan ha betydning. Det er også økende interesse for andre nevrotransmitteres betydning, for eksempel noradrenalin som kan være overaktiv ved sosial angstlidelse. Også den inhibitoriske transmitteren GABA får nå økt oppmerksomhet. Det har blitt dokumentert at personer med sosial angstlidelse har en overfølsom amygdala i forhold til signaler på sosial trussel. Slike signaler kan for eksempel være sinte eller fiendtlige ansikter, eller at noen kan vurdere deg negativt. Rus- eller medikamentutløst. Mens alkohol i utgangspunktet lindrer sosial fobi kan overdreven bruk på sikt forverre angstsymptomer og føre til utvikling av alkoholavhengighet og andre problemer. Denne effekten er ikke enestående for alkohol, men kan også oppstå ved langvarig bruk av legemidler som har en lignende virkningsmekanisme som alkohol. Et eksempel på dette kan være benzodiazepiner. Benzodiazepiner har angstdempende egenskaper og kan være nyttige for korttidsbehandling av alvorlige akutte angstsymptomer. "The World Council of Anxiety" anbefaler ikke benzodiazepiner som langsiktig behandling av angstlidelser på grunn av en rekke problemer knyttet til langvarig bruk. Dette inkluderer toleranseutvikling, psykomotorisk svekkelse, nedsatt hukommelse og kognitiv funksjonsevne, fysisk avhengighet og abstinenssymptomer ved seponering av benzodiazepiner. Omtrent halvparten av pasientene som kommer inn under psykisk helsevern for behandling, inkludert angstlidelser som panikklidelse og sosial fobi, har også alkohol- eller benzodiazepin-avhengighet. Hos mange eksisterer angst før alkohol- eller benzodiazepin-avhengighet, men alkohol eller benzodiazepin-avhengighet opprettholder og forverrer ofte angst. Psykologiske faktorer. Forskning har indikert rollen som "kjerneantagelser" eller ubevisste negative automatiske tanker (f.eks. "jeg er udugelig") og mer bevisste antagelser (f.eks. "hvis jeg viser meg selv, vil jeg bli avvist") spiller ved sosial fobi. Disse antaes å utvikle seg basert på personlighet og negative erfaringer, og at de blir aktivert når personen føler seg truet. Annen forskning har fokusert mer spesifikt på hvilken nøkkelrolle bekymringer om selvpresentasjon kan spille. Resulterende angsttilstander er sett på som forstyrrende for sosial ytelse og evnen til å konsentrere seg om samhandling, noe som igjen skaper mer sosiale problemer og som styrker og opprettholder tilstanden. Slike kognitive atferdsmodeller vektlegger også betydningen som negativt ladede minner fra fortiden, grubling etter hendelser og fryktsom forventning før hendelser kan ha. Studier har også understreket betydningen av subtile unngåelser og sikkerhetsatferd har, og vist hvordan forsøk på å unngå fryktede negative evalueringer eller å bruke sikkerhetsatferd (Clark & Wells, 1995) kan gjøre sosial samhandling vanskeligere og forverre angst på lang sikt. Dette arbeidet har hatt betydning for utviklingen av kognitiv atferdsterapi for sosial angstlidelse, en behandlingsform som har vist seg å ha effekt. Behandling. Et viktig klinisk poeng som har kommet fra studier om sosial angstlidelse er viktigheten av tidlig diagnose og behandling. Sosial angstlidelse er fortsatt underdiagnostisert i primærhelsetjenesten hvor pasienter ofte kommer i behandling først etter utbrudd av sekundære komplikasjoner som depresjon eller rusmisbruk. Forskning har dokumentert effekten av to former for behandling for sosial fobi: visse typer medikamenter og en bestemt form for kortsiktig samtalebehandling (psykoterapi) som kalles for kognitiv atferdsterapi (CBT). Psykoterapi/samtalebehandling. Forskning har vist at kognitiv atferdsterapi (CBT) kan være svært effektivt for flere angstlidelser, spesielt panikklidelse og sosial fobi. Som navnet antyder, har behandlingsformen to hovedkomponenter; kognitive og atferdsmessige. Ved sosial angst kan den kognitive komponenten hjelpe pasienten med å stille spørsmålstegn ved hvordan de kan være så sikre på at andre stadig ser på og dømmer ham eller henne. Den atferdsmessige komponenten søker å endre folks reaksjoner på angst-provoserende situasjoner. Et viktig element er gradvis eksponering, der pasienten blir konfrontert med det de frykter på en strukturert forsiktig måte. Gradvis eksponering er initielt en ubehagelig teknikk for pasienten; ideelt innebærer det eksponering mot en fryktet sosial situasjonen som er angstprovoserende, men utholdelig så lenge som mulig, to til tre ganger i uken. Ofte lages et trinnvist hierarki av fryktede situasjoner, og pasienten utsettes for hvert trinn i rekkefølge. Målet er å lære å handle annerledes og observere egne reaksjoner. Dette skal gjøres med støtte og veiledning når både terapeuten og pasienten føler at de er klare for utfordringen. Kognitiv atferdsterapi for sosial fobi omfatter også trening på angstmestring, dette kan inkludere teknikker som dyp pusting og muskelavslapningsøvelser. CBT kan også bli gjennomført i gruppe hvor det legges til rette for deling av erfaringer og en følelse av aksept fra andre i et trygt miljø. Noen studier har antydet at sosial ferdighetstrening kan hjelpe ved sosial angst. Det er imidlertid ikke klart om spesifikke sosiale ferdighetsteknikker og trening er de virksomme faktorene, heller enn bare støtte med generell sosial fungering og eksponering for sosiale situasjoner. I tillegg har en studie antydet at interpersonlig psykoterapi, en form for psykoterapi som primært brukes til behandling av depresjon, også kan være effektiv i behandling av sosial fobi. SSRI. Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) er en type antidepressiva som av mange anses for å være førstevalget av medikamenter for generalisert sosial fobi. Disse medikamentene hever nivået av nevrotransmitteren serotonin. Sammenlignet med eldre former for medisinering er det mindre risiko for toleranseutvikling og misbruk av disse medikamentene. Imidlertid har effektivitet og mulig økt selvmordsfare vært gjenstand for kontroverser. I en dobbelt blindet, placebo-kontrollert studie fra 1995 ble SSRI (paroksetin) vist å føre til klinisk signifikant bedring hos 55 prosent av pasienter med generalisert sosial angstlidelse, sammenlignet med 23,9 prosent av de som tok placebo. Generelle bivirkninger er vanlige i de første ukene mens kroppen tilpasser seg medikamentet. Symptomer kan være hodepine, kvalme, søvnløshet og endringer i seksuell atferd. Sikkerheten ved behandling under graviditet er ikke klarlagt. Sent i 2004 kom det mye oppmerksomhet i media ut fra en antatt kobling mellom SSRI-bruk og selvmord blant unge. Nyere studier har ikke vist noen økt forekomst av selvmord. Uansett kommer disse studiene fra pasienter som er diagnostisert med depresjon, ikke nødvendigvis med sosial angstlidelse. Det bør bemerkes at på grunn av forskjellene mellom depresjon og sosial fobi vil de som tar SSRI for sosiale fobier ha mindre sannsynlighet for å ha selvmordstanker enn de med depresjon. Andre medikamenter. Selv om SSRI ofte er førstevalget for behandling kan andre reseptbelagte legemidler også brukes for sosial fobi, noen ganger velges dette hvis SSRI ikke gir noen klinisk signifikant forbedring. I 1985, før introduksjon av SSRI, ble antidepressiva som monoaminoksidasehemmere (MAO-hemmere) ofte brukt i behandling for sosial angst. Effekt synes å være sammenlignbar, eller noen ganger bedre, enn for SSRI eller benzodiazepiner. Men på grunn av diett-restriksjoner som kreves, høy giftighet og fare for overdose, og inkompatibilitet med andre medikamenter, ansees nytten som behandling for sosial fobi i dag som begrenset. Benzodiazepiner som alprazolam og diazepam er et alternativ til SSRI. Disse stoffene er ofte brukt for kortsiktig lindring av alvorlig, invalidiserende angst. Selv om benzodiazepiner fortsatt noen ganger brukes for langsiktig daglig behandling er det mye bekymring over problemer som utvikling av toleranse, avhengighet og misbruk i rusøyemed for denne typen medikamenter. Antidepressivumet mirtazapin har vist seg effektiv i behandling av sosial angstlidelse. Dette kan være et alternativ fordi mirtazapin har raskt innsettende effekt og mangler flere ubehagelige bivirkninger forbundet med SSRI (spesielt, seksuell dysfunksjon). Noen mennesker med en form for sosial fobi som kalles prestasjonsfobi, har blitt hjulpet av betablokkere som vanligvis brukes for å kontrollere høyt blodtrykk. Tatt i lave doser kontrollerer de den fysiske manifestasjonen av angst og kan tas før en offentlig fremtreden. HV-016. HV-016 var en spesialavdeling i Heimevernet. Den besto av vervet personell, gjerne soldater som har vært på utenlandsoppdrag for andre avdelinger i forsvaret. Opprinnelig lå styrken ved oppstart i 1988, direkte under kommando av forsvarsjefen og var administrativt ledet av Heimevernet. Siden avdelingen lå under Heimevernet kunne den kun brukes i Norge, men personellet kunne ta utenlandsoppdrag for andre avdelinger dersom de ønsket dette. HV-016 var Heimevernets skarpeste styrke, og hadde som oppgave å sikre nøkkelpersonell og installasjoner. Styrken ble opprettet i 1988 og ble etter hvert kjent som «HV-SPES». Styrken fantes i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Organisatorisk lå styrken under Heimevernets innsatsstyrker. Historie. 016-avdelingene ble opprettet i 1988. Initiativet til styrken ble først tatt av General Fredrik Bull Hansen og Kåre Willoch. Stortingets ønske var å opprette ”HV-spesialavdelinger” for å hindre terror og/eller sabotasjeaksjoner som kunne svekke eller lamme landets mobiliserings- og motstandsevne. En motiverende faktor var frykten for Spetsnaz, sovjetiske spesialstyrker og deres offensive kapasiteter. Under Stortingsbehandlingen forut for opprettelsen av styrken, konkluderte man med at: «Fiendtlige sabotasjeavdelinger trolig ville bestå av topptrente elitesoldater med meget gode kunnskaper om sine mål. Forsvarsledelsen fikk derfor i oppdrag å utrede behovet for styrker med spesialutdannelse, som kunne bidra til å motvirke sabotasje- og terrortrusselen» (Heimevernet 50 år, 1946 – 1996, s. 178) Da generalløytnant Bull-Hansen i 1984 ble utnevnt til general og forsvarssjef fulgte han opp Stortingets intensjoner ved å gi Heimevernet i oppdrag å sette opp og utdanne et visst antall egnede styrker. Avdelingen som ble etablert ble av mange i Forsvaret omtalt som ”HV-SPES”, en uformell betegnelse som har holdt seg fram til i dag. HV-016 endret seg i takt med endringene i trusselbildet etter den kalde krigen. Kvaliteten på personellet har ført til at avdelingen har fungert som en styrkebrønn for andre avdelinger i Forsvaret som har rekruttert dem inn for oppdrag i utlandet. Personell med bakgrunn fra HV-016 blir jevnlig brukt som instruktører ellers i Forsvaret. De siste årene har Forsvaret og Heimevernet vært gjennom en radikal omstilling. Som et ledd i omstillingen ble HV-016 reorganisert og fikk sterkt økte ressurser. HV-016 var en av de aller best utstyrte avdelingene i Forsvaret. HV-016 hadde flere yrkestilsatte offiserer og mer og bedre utstyr enn noen gang tidligere i avdelingens historie. Nedleggelse. I april 2010 ba forsvarssjef Harald Sunde sjefen for Heimevernet, Kristin Lund, vurdere nedleggelse av HV-016. Den 20. oktober ble styrkesjefen i HV-016 orientert om den planlagte nedleggelsen. Den 24. november 2010 informerte de tillitsvalgte på en pressekonferanse i Oslo at de ville overprøve nedleggelsen rettslig, fordi de mente den var ulovlig. Den 30. november trakk Heimevernets leder tilbake forslaget, blant annet fordi forsvarsminister Grete Faremo ikke overbeviste Stortinget om at terrorberedskapen opprettholdes hvis gruppen legges ned. Den 3. desember slo likevel politiet fast at HV-016 ikke var en del av den norske terrorberedskapen. HV-016 ble likevel til slutt besluttet nedlagt, noe som førte til at 120 av Heimevernets personell sa opp stillingene i protest. Utstyr. HV-016 brukte hovedsakelig HK416 som primærvåpen. De brukte også Glock 17 som sekundærvåpen, og HK417 som skarpskyttervåpen. Fysiske opptakskrav. Disse kravene bør man klare med god margin skal man hevde seg. Det stilles strenge krav til søkernes vandel, men alle søkerne vurderes individuelt. Hvem som slipper inn i avdelingen bestemmes av et opptaksråd som foretar en helhetsvurdering av de enkelte kandidatenes skikkethet. Heimevernets 016-avdelinger har behov for personell med variert militær og sivil bakgrunn. Liste over kvinnenavn med norrøn opprinnelse. Liste over kvinnenavn med norrøn opprinnelse er en liste over kvinnenavn som var brukt i norrøn tid. Se også. Kvinnenavn med norrøn opprinnelse * CFE-avtalen. CFE-avtalen (engelsk: "Treaty on Conventional Armed Forces in Europe") er en nedrustningsavtale fra 1990 som ble inngått mellom daværende Warszawapakten og NATO-landene. Avtalen, som omhandler konvensjonelle styrker i Europa, ble undertegnet den 19. november 1990 og trådte i kraft i 1992. CFE-avtalen er siden modernisert og tilpasset de endringer som fant sted i europeisk politikk i 1990-årene. CFE-avtalen er en grunnpilar i arbeidet for å begrense offensiv militær kapasitet og sikre politisk stabilitet. Den bidrar således til å hindre desstabiliserende styrkeoppbygging, og er ment å virke også i eventuelle krisesituasjoner. Marineavdelinger og deres aktivitet er ikke omfattet av dokumentet. Avtalen setter rammer for avtalerelatert materiell for medlemslandene. Avtalen gjelder for konvensjonelle våpen i Europa fra Atlanterhavet til Uralfjellene. Det er et ufravikelig krav at materielltakene skal overholdes. Medlemslandene skal holdes rettidig informert om mengden av avtalerelatert materiell og materiellets lokalisering. Avtalen gir rett og plikt til å gjennomføre og motta et antall inspeksjoner og/eller evalueringer av militære avdelinger. CFE-avtalen dekker materiell innenfor kategoriene stridsvogn, pansret personellkjøretøy, artilleri, kampfly og kamphelikopter. Avtalen har ført til kraftig reduksjon i antall konvensjonelle våpen i Europa. Avtalen forvaltes i Norge av (RKS) i Forsvaret på vegne av Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. Russland suspenderte CFE-avtalen med virkning fra 12. desember 2007. Ronald Grambo. Ronald Petter Grambo (født i Elverum 20. januar 1928) er en norsk folklorist. Han ble cand.mag. i folkeminnevitenskap 1951, og cand. philol. med samme hovedfag i 1954 Grambo var lektor ved Kongsvinger gymnas i perioden 1957 til 1975. I 1976 ble han stipendiat ved NAVF, og arbeidet som forsker og foreleser ved Institutt for folkeminnevitskap. Fra 1978 var han amanuensis og senere førsteamanuensis/førstelektor i Folkloristikk ved Universitetet i Oslo. I tilsammen seks år var han instituttstyrer og neststyrer. Han gikk av med pensjon i 1993. Grambo var i en årrekke medredaktør av den folkloristik-etnologiske årboka "Norveg", og medlem av den vitenskapelige komité knyttet til det franske, folkloristiske tidsskriftet for muntlig kommunikasjon, "La Grande Oreille". Medlemskap og æresbevisninger. Hanhar vært knyttet til den internasjonale folkloristiske assosiasjonen Folklore Fellows, ved Det finske vitenskapsakademi, og har vært medlem av to doktorgradskomitéer i folkloristikk ved la Sorbonne i Paris. Han har også fungert som styremedlem for Nordic Institute of Folklore (NIF) i Åbo i tre år. Ronald Grambo mottok Hedmark forfatterlags ærespris 28. september 2006, og ble ved samme anledning utnevnt til livsvarig æresmedlem av foreningen. Biografiske momenter. Ronald Grambo er gift med sykepleier Liv Turid Grambo, og de har barna Anne-Cathrine og Per Martin. Ronald Grambo gikk av med pensjon i 1993, men har også etter dette utfoldet seg faglig gjennom flittig virksomhet, både som skribent og foredragsholder. Faglige interesser. Ronald Grambo har spesielt interessert seg for trolldom og magi, men hans vitenskapelige forfatterskap favner vidt innenfor folkloristikken og tilgrensende fagområder, som sosialantropologi, teatervitenskap, kulturhistorie, litteraturhistorie, norrøn litteratur og semiotikk, noe hans tallrike tidsskriftartikler i norske og utenlandske tidsskrifter bærer bud om. Av tidsskrifter som han ofte har ytret seg i kan nevnes: "Maal og Minne", "Arv", "Rig", "Samtiden", "Temenos", "Fabula", "Acta Ethnographia Academiae Hungarica", "Budkavlen", "NEGs småskrifter", "Folklore", "Livstegn", "Forskningsnytt", "Middelalderforum Forum Medievale", "Norveg", "Nord Nytt", "Bokvennen" og "Hedmark-forfatter'n". Ronald Grambo er æresmedlem av Hedmark forfatterlag, og har også mottatt Kongsvinger bys kulturpris for 2008. Dalane–Suldallinjen. Dalane-Suldallinjen er en 1,1 km lang forbindelseslinje på Sørlandsbanen i Kristiansand. Linjen er anlagt for at tog som bare skal passere Kristiansand skal slippe å kjøre innom Kristiansand stasjon, som ligger i enden av et buttspor. Linjen er en-sporet og ble åpnet for midlertidig trafikk til Kristiansand-Audnedal i 1943. «Urlauber-tog» for Deutsche Wehrmacht ble kjørt fra 15. mai 1943 (benevnt «anleggstog»), mens det ble åpnet for reisende og reisegods fra november 1943. Midlertidig trafikk til Sira fra 17. desember 1943. Ordinær drift fra 1. mars 1944. Liste over kvinnenavn med hebraisk opprinnelse. Liste over kvinnenavn med hebraisk opprinnelse er en alfabetisk liste over kvinnenavn. Den viser også land hvor navnet er mye brukt. Kvinnenavn med hebraisk opprinnelse * Conoderinae. Conoderinae (før vanligvis kalt Zygopinae) er en underfamilie av biller i familien snutebiller (Curculionidae). De fleste av artene lever i tropene, to arter finnes i Nord-Europa men ingen er kjent fra Norge. Conoderinene kan særlig kjennes på at fasettøynene er uvanlig store, og øyesnutebiller ville være et godt norsk navn på denne gruppen. Gruppen er meget artsrik i tropene, men de fleste artene er sannsynligvis ennå ikke beskrevet. I de siste årene er det blitt samlet inn store mengder materiale fra trekroner i tropene, som foreløpig ikke er taksonomisk utredet. Utseende. Små (2 – 7 mm) snutebiller, kroppsformen varierer fra kort og bred til langstrakt. Undersiden er vanligvis mer hvelvet enn oversiden. Kroppen er mørk på grunnfarge men har ofte et mønster av lyse skjell. Hodet er forholdsvis lite, med meget store fasettøyne som dekker det meste av oversiden. Snuten er temmelig lang og slank, i noen tilfeller lengre enn resten av kroppen. Den kan foldes inntil kroppen i en fure mellom framhoftene og holdes vanligvis nedover- eller bakoverbøyd. Antennene er knebøyde og sitter festet på snutens ytre halvdel. Brystskjoldet (pronotum) er smalere enn dekkvingene, med rundede sider, omtrent så bredt som langt. Hannene hos noen arter har et par fremoverrettede pigger på brystet som de bruker i kamp om hunnene. Dekkvingene har fine punktstriper, mangler vanligvis markerte "skuldre". Beina er vanligvis korte og kraftige, men hos noen hanner er de sterkt forlenget. Frambeina er ofte modifisert, enten kraftigere eller lengre enn de andre. Lårene er tykke, spindelformede, og har ofte en kraftig tann på undersiden. Levevis. For de fleste av de tropiske artene er lite kjent om biologien, men disse billene ser ut til å være tallrike i trekronesjiktet i tropisk regnskog. Man finner ofte billene på død ved og løvverk. Det er kjent at larvene kan utvikle seg i død ved, i bladstilker (på tropiske planter med store blader, blant annet slekten "Cecropia"), som bladminerere og i frø. Noen få arter er kjent som skadedgjørere, blant annet på bomull. Hos noen arter kjemper hannene om hunnene, de har da gjerne spesielle strukturer (spydlignende pigger, lange bein) som de bruker i denne kampen. Et uvanlig trekk er at de voksne billene av noen arter er svært kjappe og løper rundt på en måte som minner om enkelte fluer. Det vanlige hos snutebiller er at de voksne billene er ganske trege. Jeanette. Jeanette og Jeannette er opprinnelige fransk kvinnenavn. De er dimimutive former av Jeanne, den feminine formen av mannsnavnet Jean som er den franske formen av Johannes. Betydningen er «Gud er nådig». Navnene har mange forskjellige skrivemåter, blant annet: Janet, Janeth, Janett, Janette, Jannet, Jannit, Jeanet, Jeaneth, Jeanett, Jeannet, Jeannett, Zsanett, Žanet. Formen Janet kan i tillegg til å være en skrivemåte av Jeanette også være en engelsk kjæleform av Jane. Jeanette har navnedag 21. april i Norge, 29. mai i Sverige og 15. november i Finland. Janette har også navnedag 15. november i Finland. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Jeanette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Navnet Jeanette ble tatt i bruk i Norge sent på 1800-tallet med opplevde ikke en større popularitet før begynnelsen av 1980-tallet. I 2007 har om lag 3900 personer Jeanette i Norge som første eller eneste fornavn. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. U.S. Africa Command. U.S. Africa Command (AFRICOM) er en av de ti hovedkommandoene i det amerikanske forsvaret. Kommandoen ble vedtatt opprettet 6. februar 2007 og vil være fullt operativ 30. september 2008. Hovedkvarteret ligger i Stuttgart i Tyskland frem til en permanent base er ferdig bygget. Ansvarsområdet består av det afrikanske kontinent med unntak av Egypt. I tillegg kommer atlanterhavsøyene Kapp Verde, São Tomé og Príncipe, øyer tilhørende Ekvatorial-Guinea og indiahavsøyene Komorene, Madagaskar, Mauritius og Seychellene. Hemsil I kraftverk. Hemsil I kraftverk er et vannkraftverk i Hemsedal kommune i Buskerud fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1960, og utnytter et fall på 540 meter fra Flævatn til elven Hemsil. Flævann reguleres mellom 1109 og 1084 moh. Vannet er oppdemmet og ved høy vannstand består magasinet av Gyrinosvatnet og Flævann. Deler av magasinet ligger i Ål kommune. Kraftverket er ett av fire i Hemsilutbyggingen. Det er installert to Francisturbiner hver på 35 MW. Normal årsproduksjon er på ca 293 GWh. Tilsiget er på 225 millioner m³ og nedslagsfeltet er på 250 km². Magasinkapasiteten er på 205 millioner m³. Kraftverket forsynes gjennom en driftstunnel på 15 km. Kraftverket eies og driftes av E-Co Energi Se også. Hemsil II kraftverk, Brekkefoss kraftverk og Gjuva kraftverk. Vedsnutebiller. Vedsnutebiller (Cossoninae) er en gruppe av biller i familien snutebiller (Curculionidae). De lever i død ved. De ligner på barkbiller (Scolytinae), som også er deres nærmeste slektninger. Utseende. Små (gjerne 2 – 5 mm), sylindriske biller, brunlige eller svarte, blanke uten påfallende hår eller skjell, sterkt punkterte. Hodet er forholdsvis stort og bredt, snuten ganske kort til middels lang. Antennene er knebøyde og forholdsvis korte. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, og så bredt som dekkvingene. Sidene er avrundede, og oversiden er dekket av grove, men grunne punktgroper. Dekkvingene er avlange og parallellsidige med markerte punktrekker. Beina er ganske korte og kraftige, en tilpasning til å bevege seg i ganger i treet. Vedsnutebillene ligner på barkbiller, men skiller seg fra disse på at de har mer markert snute. De er også typisk noe slankere enn barkbillene. Levevis. Billene lever i død ved av ulike treslag. Noen arter kan også forekomme i bygningstømmer, men dette er da infisert av sopp. Slekten "Rhyncolus" lever på døde røtter av bartrær, og finnes sjelden over bakkenivå. Noen arter på den sørlige halvkule er funnet på hannkongler av konglepalmer (Cycadales), og det er mulig at de spiller en rolle som pollinatorer av disse. Raufossmopeden. Raufossmopeden er en moped produsert på Raufoss i årene 1958-1962. I 1956 tegnet Raufoss Ammunisjonsfabrikker kontrakt med Zündapp-Werke i München kontrakt om lisensproduksjon av fabrikkens mopedmotorer (type 255). I 1957 startet fabrikken utviklingen av sin egen moped. Rammer og platedeler ble produsert på Raufoss, og delene ble overflatebehandlet ved fabrikkens avanserte anlegg. Dette gjaldt både rustbeskyttelse, lakkering og fornikling. Mopeden ble produsert i utgavene 110, 111, 112, 113 og 114. I oktober 1958 ble Raufoss-mopeden vist for 300 forhandlere og pressefolk. Den første modellen hadde to gir og pedaler, og ble solgt i desember 1958. Israel-Palestina-konflikten. Den israelsk-palestinske konflikten er det vanligste begrepet på den pågående konflikten mellom israelerne og palestinerne, som har vært en langvarig konflikt som begynte før selve staten Israel ble opprettet. Konflikten er svært omfattende, og begrepet brukes også i hentydning til den tidligere faser av den samme konflikten, mellom jøder og flesteparten av den arabiske befolkningen i Palestina under osmansk og senere britisk styre. Det er en del av den større arabisk-israelske konflikten. De resterende store problemstillingene er blant annet gjensidig anerkjennelse, grenselegging, sikkerhet, vanntilgang, kontroll over Jerusalem, israelske bosetninger, palestinsk bevegelsesfrihet og eventuelle regler om flyktninger. Mange forsøk har blitt gjort på å megle frem en tostats-løsning, noe som ville innebære opprettelsen av en uavhengig palestinsk stat sidestilt med en jødisk stat, eller ved siden av staten Israel (etter Israels opprettelse i 1948). Så sent som 2007 foretrakk majoriteten av israelerne og palestinerne en tostatsløsning fremfor noe annet, utifra undersøkelser. Et betydelig flertall av israelske politikere mener at en palestinsk stat er mulig, med visse forbehold som varierer. Et flertall av palestinere og israelere ser på Vestbredden og Gazastripen som en akseptabel plassering av den hypotetiske palestinske staten i en to-stats løsning. Det er imidlertid store territorielle disputter innenfor dette, og der hersker tvil om den andre partens troverdighet til å holde sine grunnleggende forpliktelser. Et alternativ for tostatsløsningen er en enstatsløsning, der Israel, Gazastripen og Vestbredden ville bli en bi-nasjonal stat med like rettigheter for alle. Innenfor det israelske og det palestinske samfunnet genererer konflikten et bredt spekter av synspunkter og oppfatninger. Dette fremhever den dype splittelser som eksisterer ikke bare mellom israelere og palestinere, men også innenfor ethvert annet samfunn. Et kjennemerke av konflikten har vært den store variasjonen på strategi. Kampene har vært utført av vanlige hærer, paramilitære grupper, terrorgrupper og enkeltpersoner. Tapene har ikke vært begrenset til det militære, med et stort antall omkomne i sivilbefolkningen på begge sider. Det er fremstående internasjonale aktører som er involvert i konflikten. De to partene involvert i direkte forhandlinger er den israelske regjeringen, nå ledet av Benjamin Netanyahu, og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO), for tiden ledet av Mahmoud Abbas. De offisielle forhandlingene blir formidlet av en internasjonal kontingent representert ved en spesialutsending som består av USA, Russland, EU og FN. Den arabiske liga er en annen viktig aktør, som har foreslått en alternativ fredsplan. Egypt, en av grunnleggerne av Den arabiske liga, har historisk sett vært en sentral deltaker. Siden 2003 har den palestinske siden blitt splittet av konflikt mellom de to store fraksjonene: Fatah, det tradisjonelt dominerende partiet, og utfordreren Hamas. Etter Hamas' maktovertakelse på Gazastripen i juni 2007 har de palestinske områdene blitt delt, hvorav Hamas styrer Gazastripen og PA styrer de palestinske selvstyreområdene på Vestbredden. Delingen av styring mellom partene har effektivt ført til kollaps av den tverrpolitiske styringen av den palestinske selvstyremyndigheten (PA). Triskaidekafobi. Triskaidekafobi er betegnelsen på frykt for tallet 13. Dette er en fobi som vanligvis blir sett på som en overtroelse. Kristne tradisjoner hevder at i det siste måltid var Judas, disippelen som forrådte Jesus, den 13. person som satte seg ved bordet, og av den grunn tror man tallet 13 bringer med seg en slags forbannelse eller ulykke. Dette er antakelig opphavet til den overtro at hvis tretten personer samles vil en av dem dø i løpet av det neste året. Senere skal man i kristne tradisjoner ha trodd at Satan var Guds 13. engel. Triskaidekafobi har også hatt sin innvirkning på Vikingene. I norrøn mytologi er Loke antatt å være gud nummer 13. Loke skal etter tradisjonen også ha stått bak drapet av guden Balder, og Loke var den 13. person som ankom begravelsen. En spesiell frykt for fredag den 13. er kalt "paraskavedekatriafobi" eller "friggatriskaidekafobi". Hans Midelfart. Hans Christian Ulrik Midelfart (født 22. juli 1772 på Byneset, død 1. desember 1823 på Skogn) var en norsk teolog, geistlig og medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Midelfart var prest i Beitstad fra 1802, og prost i "Vestre Innherred" fra 1804. Han var en opplysningsteolog med stor sans for skole og annen opplysningsvirksomhet. Hans arbeid skal ha vekket anerkjennelse hos biskop Bugge i Trondheim, og «hans Skoleungdom karakteriseres som den 'mest dannede' i Stiftet». (DBL) Midelfart representerte "Nordre Throndhjems Amt" ved riskforsamlingen på Eidsvoll. Her ble han medlem av konstitusjonskomiteen, men deltok lite i de politiske forhandlinger unntatt i skolesaker eller spørsmål som vedkom kirken. Han ble regnet som tilhørende selvstendighetspartiet. Henrik Wergeland beskrev ham som «En flink, liberalttænkende Geistlig af Falsens politiske Tro». Han viste åpnehet i det at han talte mot jødeparagrafen og også gikk inn for at dansker fortsatt skulle ha tilgang til norske embeter. Han gikk inn for at kirken skulle beholde sitt gods og verdier, men at avkastningen av disse i stor grad skulle tilfalle skolesaken. Han ble sokneprest i Skogn senere i 1814, og hadde dette embete til sin død i 1823. Han var ikke aktiv i politikken etter riksforsamlingen. Han ble valgt inn på Stortinget i 1823 men døde før stortingets åpning. Patrick Finnerhan. Patrick Finnerhan (født mars 1872 i Northwich) var en engelsk fotballspiller. Finnerhan spilte for Northwich Victoria og Manchester City, før han ble kjøpt til Liverpool i mars 1897. Debuten for Anfield-klubben kom 11. september samme år. Han spilte 5 kamper i ligaen og scorte 1 mål mot Wolverhampton dette året. Målet hans var forøvrig Liverpools mål nr. 300 i ligaen. Han spilte også 3 kamper i FA-Cupen for de røde dette året. Finnerhan fikk kun denne sesongen i Liverpool. Han signerte for Bristol City i 1898. Dime. Dime er en amerikansk mynt som er verdt en tiendedel (10 cent) av en amerikansk dollar. Wolfgang Iser. Wolfgang Iser (født 22. juli 1926, død 24. januar 2007) var en av de mest markante skikkelsen innenfor leserorientert litteraturteori. Han grunnla, sammen med Hans Robert Jauss, den tyske resepsjonsestetikken. Mens Jauss utviklet den delen av den tyske resepsjonsestetikken som betegnes som resepsjonsteori, har Iser utviklet det som betegnes som estetisk responsteori. Isers teori er fenomenologisk orientert, og har klare hermeneutiske konsekvenser. I store deler av sin karriere virket han som professor ved Universitetet i Konstanz, og ved Universitetet i California, Irvine. Bibliografi. Iser Vestfronten (Sovjet). Vestfronten var en front (militært område) for de væpnede styrkene i Sovjetunionen. Vestfronten var en av flere sovjetiske fronter under andre verdenskrig. Vestfronten var ikke identisk med hele forsvarslinjen mot det tyske angrepet mot Sovjet i 1941, operasjon Barbarossa. Vestfronten ble opprettet 22. juni 1941 og var da 470 kilometer lang, den strakk seg fra Litauens sørlige grense i nord til elva Pripyat og byen Vlodava i sør. Nord for vestfronten var Nordfronten som strakk seg fra Litauens grense til Østersjøen og sør for Vestfronten var den Sørvestlige fronten som omfattet Ukraina. Sogn (Oslo). Sogn er et boligstrøk i Bydel Nordre Aker i Oslo. Avgrensning. I vest går grensen fra og med John Brandts vei og i en rett linje rett sørover til den treffer krysset Sognsvannsbanen / Vestgrensa. Deretter følger den Sognsvannsbanen østover, til Ring 3 ved inngangen til Tåsentunnelen. Deretter går den rett nordover, først over ringveien, og deretter gjennom Damefallet som er grensen i øst. I nord er grensen området nord for Storkenebbveien. Dermed grenser det i vest til Gaustad (nord for Ring 3) og Gaustadbekkdalen (sør for Ring 3), Ullevål Hageby og Berg i sør, Nordberg i øst og Kringsjå i nord (hvor Nordberg skole ligger). Historie. a>. Gården var kirkegods i middelalderen, og senere krongods frem til 1662. Siden 1892 har gården vært i kommunalt eie, og huser i dag en barnehave Sogn er gitt navn etter de to gårdene Vestre og Østre Sogn gård. Hovedbygningen til Vestre Sogn gård eksisterer fremdeles, og ligger i hjertet av Sogn studentby. Østre Sogn gård lå nordøst for Vestre Sogn gård, et par stenkast unna, men ble revet i forbindelse med byggingen av studentbyen. Større deler av villaområdet på Sogn ble bygget på 1930-tallet, og bærer preg av en funksjonalistisk stil. Husene ble bygget etter at S Akersbanene sammen med Aker kommune i årene rundt 1920 hadde foretatt store tomtekjøp på Sogn, men også i nærområdene Nordberg, Berg og Haugerud, i forbindelse med planlegging og utvikling av det man kalte for Sogn haveby. Noen år senere utparsellerte og solgte A/S Akersbanene tomtene til finansiering av Sognsvannsbanen. Bydel Sogn var tidligere også navn på den lokale bydelen før Bydelsreform 2004 fastsatte nye bydelsgrenser i Oslo. Bebyggelse. Foruten Sogn studentby finner man Sogn hagekoloni og Solvang Kolonihager på Sogn, samt Sogn videregående skole. Ellers er Sogn i hovedsak et villaområde med en del rekkehus- og lavblokkbebyggelse i området langs Kaj Munks vei/Ring 3. Imidlertid er også Ullevaal Stadion med området rundt en del av strøket, og dette skiller seg vesentlig ut fra resten av strøket. Dette stedet domineres både fysisk og identitetsmessig av Stadionanlegget. Mellom T-banelinjen og Ring 3 har området karakter av å være en urban grensesone med større, enkeltstående, nærings- og undervisningsbygg langs vestsiden av Sognsveien og av Ullevaal Stadion-anlegget på østsiden. Referanser. Sogn John Doe. John Doe er det amerikanske navnet for en anonym mann eller generell, ikke spesifikk amerikansk mann. Etternavnet stammer fra retts- og akuttmedisinen. Det er en forvanskning av forkortelsen "D.O.A." eller "doa" som står for «dead on arrival» (død ved ankomst). Det kvinnelige navnet er Jane Doe. Navnet brukes blant annet i rettslige sammenhenger, der parten(e) er ukjente, eksempelvis "John Doe & Al.(llied parts)". I Sverige anvendes isteden «N.N.», fra latin "nomen nescio" («Jeg kjenner ikke til navnet») eller "notetur nomen" («Her bør navnet skrives»). Tilsvarende i Norden for navn som henviser til ikke spesifikk mann av nasjonal opprinnelse er Medel-Svensson (Sverige), Holger Danske (Danmark) og "Ola og Kari Nordmann" (Norge). Holger Danske er et lite unntak da navnet også henviser til en legendarisk sagnhelt fra middelalderen. Syttende mai er jeg så glad i. «Syttende mai er jeg så glad i» er en norsk 17. mai-sang for barn. Den blir mye sunget i 17. mai-tog på Norges nasjonaldag. Teksten er skrevet av Margrethe Munthe. Sangtekst. "Syttende mai er jeg så glad i, "moro jeg har fra morgen til kveld!" "Da er det så du, om vi er små du", "Jeg roper hurra dagen så lang", "synger for Norge mangen en sang". "Og jeg, jeg kan du elske mitt land du", "det skal du se en gang." Den gyldne bulle. Det gylne seglet fra 1356. Den gyldne bulle var en forordning som ble utgitt i 1356 av en tysk riksdag i Nürnberg under ledelse av Karl IV, keiser i det hellige romerske rike. Grunnen til at dokumentet ble kalt «den gyldne bulle», var at den ble forseglet med et segl av gull. Bullen var et viktig juridisk dokument, og kan nærmest anses som en grunnlov for keiserriket. Her blir det slått fast hvordan valget av nye keisere til riket skulle foregå. Bullen slår fast at hver nye keiser skal velges av sju kurfyrster, altså valgfyrster. Disse fyrstene var erkebiskopene av Mainz, Köln og Trier, pfalzgreven ved Rhinen, hertugen av Sachsen, markgreven av Brandenburg og kongen av Böhmen. Disse fyrstene oppnådde også fullstendig rettslig immunitet innenfor sine territorier; områdene skulle i stor grad bli styrt lokalt med liten grad av sentralstyre. Joe Quimby. Joseph «Joe» Fitzpatrick Fitzgerald Fitzsimmons Fitzhenr The Edge Quimby jr. (ofte bare omtalt som Mayor Quimby eller «Diamond» Joe Quimby) er borgermester i Springfield i den animerte, TV-serien "Simpsons". Biografi. Joe Quimby er en parodi på amerikanske politikere, og stemmen er en parodi på John F. Kennedy. Han framstilles som en korrupt person som kun tenker på damer og å bli sittende som borgermester. Han blir ofte sett med kvinner på et motell i Springfield. Linjeakevitt. Linjeakevitt er betegnelsen på akevitt som har vært med på å passere «linjen» (ekvator) to ganger. Bevegelsene og temperaturforandringene i skipet frigjør aromaer både fra fatet og tilsetningene, og gir en mer kompleks og avrundet smaksopplevelse. Akevitten fremstilles av Arcus i Oslo etter gammel oppskrift, og avslutter eikefat-lagringen med å bli sendt tur-retur Australia. Deretter blir den tappet på flasker under merkene "Lysholms Linje" og "Løitens Linje", hvor krydringen til Lysholm gir en noe spissere smaksopplevelse. I 1805 fylte kjøpmannen Lysholm i Trondheim seilskuten Trondhiems Prøve med sprit, klippfisk og andre varer og sendte den langt av gårde for å bytte til seg andre varer. I Batavia (nåværende Jakarta) i Indonesia ble det byttet varer, men spriten ble med tilbake til Trondheim i 1807. Dette ga grunnlaget for den første moderne akevitten som Lysholm introduserte i 1821. Maskinførerskolen for landbruk, Vikeid. Maskinførerskolen for landbruk, Vikeid er en nedlagt skole på Vikeid i Sortland kommune i Nordland. Skolen drev opplæring i bruk av landbruks- og anleggsmaskiner. Det ble også drevet forskning innen landbruksteknikk på skolen. Opprinnelig ble området på Vikeid kjøpt med tanke på å bygge en landbruksskole på området. Nordland fylkesting vedtok i 1939 å bygge en småbrukerskole på Vikeid. Arbeidet med å planlegge skolen gikk imidlertid i stå på grunn av krigen, og etter krigen ble planene forandret. Det var usikkert om myrene på Vikeidet egnet seg til skolebruk, og det ble også argumentert med at skolen ville ligge for langt fra Sortland sentrum. I 1947 vedtok fylkestinget at landbruksskolen i stedet skulle legges til Kleiva, sør for Sortland. På Vikeid ble det i stedet bygd et såkalt maskinprøvebruk (maskinførerskole). Maskinførerskolen var i drift fra 1954. Skolen var administrert under Landbruksdepartementet fram til 1990, og deretter under Utdanningsdepartementet. I 1997 ble skolen egen videregående skole under Nordland fylkeskommune. I 2000 ble maskinførerskolen omgjort til en avdeling ved landbruksskolen på Kleiva (nå Sortland videregående skole, avdeling Kleiva). De neste årene ble usikre for maskinførerskolen. I 2002 vedtok fylkestinget at skolen skulle nedlegges delvis. Det ble arbeidet for å opprettholde skolen, etter hvert i form av en friskole, men endelig nedlegging ble vedtatt i 2004, og skolen ble nedlagt sommeren 2005. Nordland fylkeskommune ønsker å selge eiendommen med skolen, men pr. mai 2007 er dette ennå ikke skjedd. Utenfor internatet på skolen står skulpturen «Plog» av Harald Oredam. Northrop/McDonnell Douglas YF-23. Northrop/McDonnell Douglas YF-23, med det uformelle navnet Black Widow II etter Northrops klassiske nattjager fra den andre verdenskrig, P-61 Black Widow, var et amerikansk jagerfly utviklet etter det amerikanske flyvåpenets prospekt for et nytt taktisk jagerfly i konkurranse med Lockheed Martin F-22 Raptor. Kontrakten ble vunnet av Lockheed Martin og kun to prototyper av YF-23 ble produsert, en med to Pratt & Whitney YF-119-PW-100 turbofanmotorer og den andre med to General Electric YF-120-GE-100 turbofanmotorer. Tyskertøs. «Tyskertøs», også kalt «tyskerjente», var et nedsettende begrep som ble benyttet om de norske og danske kvinnene som hadde kjærlighetsforhold til tyske soldater i Norge og Danmark under andre verdenskrig. Eventuelle barn ble ofte omtalt med det nedsettende «tyskerunger», noe penere er «krigsbarn.» Kvinnene ble anklaget for å stå i ledtog med fienden og ble dermed ofte kalt kollaboratører. I etterkant av krigen ble en del av dem ofre for omfattende og grove hevnaksjoner og overgrep. De norske som inngikk ekteskap med tyskere, mistet sitt norske statsborgerskap, ble internert og sendt til Tyskland. I Oslo ble det på tysk initiativ under krigen opprettet et kartotek over kvinner smittet med kjønnssykdom, et kartotek norske myndigheter benyttet seg av etter frigjøringen for å spore opp hvem som hadde vært sammen med tyskere. I Oslo jobbet seks kvinner og to menn utelukkende med sedelighetssaker under krigen. Tyskere assisterte norsk politi ved razziaer og pekte ut hvilke kvinner de ville ha tvangsundersøkt. Aksjonene var ikke rettet mot prostitusjon, men et ledd i bekjempelse av kjønnssykdom. Kvinnenes bakgrunn. Tyske soldater med smilende franske kvinner på en badestrand i Frankrike august 1940. Forholdene mellom de norske kvinnene og tyske soldatene varierte fra rene kjærlighetsforhold til opportunistiske forbindelser der kvinnen ville oppnå makt eller prestisje. Det skal ikke ha vært noen overvekt av NS-medlemmer eller -sympatisører. Arkivene fra interneringsleiren på Hovedøya opplyser at kvinnene kom fra «fattige kår», «fra landsbygda», og ofte med «mangelfull skolegang og utdannelse». Aldersmessig fordeling på Hovedøya: Over halvparten av kvinnene var mellom 15 og 24 år, ytterligere 23 % var under 30. Forskeren Kari Helgesen gjennomgikk politiarkivet i Molde for sommeren 1945 og konkluderte med at en «gjennomsnittlig tyskertøs» i Molde var født ca 1921, kom fra en landkommune nær Molde, var vokst opp i et hjem med begge foreldre og beskjeden økonomi, far var fisker eller bonde, hun selv fikk ingen utdannelse utover folkeskolen, og var ansatt som hushjelp i en by eller et tettsted i hjemfylket. Av vedlagte fotografier fremgikk at kvinnene hadde et alminnelig pent utseende. Wehrmachts holdning. Wehrmacht oppmuntret ikke disse forholdene, og når ikke-tyske kvinner etterlyste forsvunne tyske kjærester og forloveder, svarte militærmyndighetene rutinemessig at mannen var «savnet», selv om han i realiteten rett og slett var gift i hjemlandet. Den tyske ekteskapsforordningen av 7.mai 1940, som gjaldt Wehrmacht, nedla generelt forbud mot ekteskap med utenlandske kvinner så lenge krigen pågikk. Etter okkupasjonen av Danmark, Norge, Nederland og Belgia ble forordningen endret gjennom en førerordre, slik at tyske soldater fikk gifte seg med «rasemessig beslektede personer i Nederland, Norge, Danmark og Sverige». Ekteskap med samiske kvinner var derfor utelukket. Fra 1942 ble ekteskapsforordningen innstrammet. Nå het det at ekteskap og forplantning kun var ønskelig innenfor det tyske folk. Ikke minst ventet det «hundretusener av friske, tyske piker hjemme, og dessverre også tallrike unge soldatenker». SS og Lebensborn. Ifølge Heinrich Himmler var norske kvinner velkomne «mødre av godt blod», men «selv med sin beste vilje ikke i stand til å følge tysk tankegang», slik at de måtte omskoleres før et eventuelt ekteskap med en tysker. Allerede i mai 1940 så en SS-lege for seg at man kunne oppgradere genmaterialet i «de rasemessig tilbakeliggende sørtyske regionene» ved å foreta en storstilt forflytning av norske kvinner dit. Himmler ønsket å tilby «ariske» kvinner som ventet barn med en tysker, et alternativ til abort, som for øvrig var forbudt (fra 1943 med dødsstraff i Tyskland), og hadde i 1935 opprettet Lebensborn-programmet, som ble etablert i Norge fra 1941. Ca 1 200 av de ca 8 000 barna i det norske Lebensborn-registeret ble født på Lebensborns fødehjem her i landet. Årsaker til reaksjonene. Den norske eksilregjeringen ønsket å bygge opp en isfront mot de tyske okkupantene, og dette gjaldt da selvfølgelig slik kontakt. I mai 1941, like før alle radioapparater ble beslaglagt, bortsett fra for medlemmer av Nasjonal Samling, tok regjeringens talsmann Toralv Øksnevad avstand fra disse kvinne i sterke ordelag, samtidig som at omfanget ble sterkt minimert. Utvilsomt har det virket provoserende på ganske mange i en befolkning som strevde med å få hverdagen til å gå opp, å bli konfrontert med norske jenter i hyggelig og glad passiar med representantene for okkupantene. Johan Scharffenberg kritiserte høsten 1945 reaksjonene mot de såkalte «tysketøsene», og mente at disse hadde sin rot i blandingen av tre forhold: nasjonalfølelse, sjalusi og kjønnsmoral. Det forhold at det oppsto vel så sterke reaksjoner, herunder internering, mot de jentene som etter fredsslutningen hadde kontakt med allierte soldater, tyder på at også de to siste faktorene var til stede. Represalier. Allerede i september 1940 registrerte dansk politi at kvinner ble skamklipt for å ha gått med tyskere. Dette var de første motstandshandlingene under okkupasjonen. I Frankrike, der fenomenet var mer utbredt enn i nordiske land, kalles disse kvinnene "les tondues" (=«de snauklipte»). Gertrude Stein skriver i boken "Kriege, die ich gesehen habe" (=«Kriger jeg har sett»): «I dag står landsbyen på hodet fordi de skal klippe håret av jentene som var sammen med tyskere under okkupasjonen, de kaller det 1944-frisyren, og det er selvfølgelig grusomt siden klippingen skjer offentlig, det er i dag det skjer.» I Frankrike ble noen tyskertøser skutt ved standrett. Norge og Danmark var de eneste landene som internerte kvinnene i leirer. Noen ble snauklippet, oppstilt offentlig til spott og spe, og navnene deres hadde ofte vært på trykk i illegale aviser. «Å ta håret av en tyskerhore er for mild straff, de skal hates og plages på alle måter, både mannlige og kvinnelige landssvikere,» heter det i et sitat fra Arbeiderbladet. En dansk tyskertøs sa treffende: «Vi pikene ble jo egentlig behandlet dårligere enn tyskerne selv.» De som sto bak skamklipping av tyskerjentene var nesten alltid menn, sjelden alene og de kunne i noen tilfeller bli assistert av kvinner. Ofte hadde gjerningsmennene selv hatt kontakt med tyskere og fryktet for å bli ansett som «stripede» og ville demonstrere at de var på «den rette siden». Undersøkelser fra Danmark har vist at en av ti var allerede kjenninger av politiet og i like mange tilfaller var alkohol med i bildet. De fleste var arbeidere eller lærlinger i alderen 17-35 år. Internering. Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til tiltale etter landssviklovgivningen, men mellom 3 000 og 5 000 kvinner ble likevel internert mellom mai 1945 og den påfølgende vinter, uten rettslig kjennelse, uten advokatbistand eller mulighet for å anke. Som rettsgrunnlag viste man til en provisorisk anordning for tiltak mot kjønnssykdommer. Videre ble det påberopt et beskyttelsesbehov mot privat rettsforfølgelse og overgrep. En provisorisk anordning fra 1943 hjemlet slik internering uten domstolsbehandling. Kvinnene ble enten innkalt av helserådene, eller innbrakt av politiet. Også Milorg-grupper kunne foreta slike arrestasjoner, selv om de ikke hadde politimyndighet og dette lå derfor utenfor deres mandat. Kvinnene ble deretter forhørt, og der hvor det forelå mistanke om at andre forhold var til stede slik at det kunne reises landssviksak, ble kvinnene overført til politiets landssvikavdeling, i Oslo på Bredtvet kvinnefengsel. Grunnlaget for interneringen var opplysninger om kvinnenes vandel de siste årene, herunder hvor mange ganger de var behandlet for gonoré eller syfilis. Det var kvinnenes vandel de siste årene som var utslagsgivende, og ikke nødvendigvis deres situasjon våren 1945. Det ble derfor politiet eller helsemyndighetene som bestemte hvor lenge interneringen skulle vare og dette var ugunstig for de internerte. Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder. Interneringen bar preg av fengsling, og noen leire var disiplinen så streng at det var straffbart å plystre, og det ble advart om at vaktene åpnet ild ved behov. Den største av ca 40 leire lå på Hovedøya ved Oslo, og der var bare en tredjedel av de 1 100 innsatte smittet med syfilis eller gonore. I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor Kongsvinger. Andre leire var blant annet på Tennebekk ved Bergen, Selbu ved Trondheim, Klekken ved Hønefoss og Skadberg ved Stavanger, som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov. Tilsvarende ble kvinner internert fordi de tok imot tidligere tyske soldater som var på ulovlige besøk fra sine interneringsleire. Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya. Leiren på Hovedøya ble opprettet 1. oktober 1945 i den etterlatte brakkeleiren etter de tyske soldatene. Kvinnene kom da fra en leir som hadde blitt opprettet på Ljanskollen i juni 1945, med denne egnet seg ikke til vinterbruk. Selv om formålet med interneringen offisielt ikke var straff eller varetekt, omtalte også rikspolitisjef Andreas Aulie leiren som en «fangeleir». Etter at de lokale, midlertidige leirene i løpet av 1945 ble lagt ned, ble de internerte enten løslatt eller overført til Hovedøya. Rundt halvparten av kvinnene som var internert på Hovedøya var fra Oslo, resten var overført eller flyttet fra resten av landet. I tillegg til de rundt internerte kvinnene, var minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, internert sammen med sine mødre. Det var en ganske stor alderspredning blant de internerte, til tross for av nesten 70 % var i 20-årene. Da sosialminister Sven Oftedal besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de konsentrasjonsleirene han selv hadde sittet i under krigen ble for sterke. I ettertid. I 2010 nektet Riksarkivaren innsyn i materialet hos Riksarkivet om de innsatte på Hovedøya, grunnet at personopplysningene er underlagt taushetsplikt. Klage til Kulturdepartementet førte ikke frem. materialet skulle bli brukt i en dokumentar om statens interneringsleire for tyskerjenter i årene 1945-1946. Tjenestemannsanordningen. Alle offentlig ansatte tyskertøser ble fradømt sin stilling med bakgrunn i en provisorisk anordning, forfattet av London-regjeringen 26.februar 1943. Denne «tjenestemannsanordningen» fastslo at «unasjonal atferd» medførte oppsigelse fra stillinger innen stat og kommune. Det ble ikke tatt hensyn til om den unasjonale atferden hadde funnet sted før anordningen ble vedtatt i 1943, og kanskje ikke engang kunne dokumenteres av annet enn rykter om personen. Andre opplevde å bli utstøtt av familie og sosiale nettverk. Utvisning. Anslagsvis var det mellom og norske kvinner som hadde et forhold til tyske soldater og offiserer. Sommeren 1945 hadde hvert syvende norske bryllup en tysk brudgom. Over norske kvinner giftet seg med tyskere, uten å ane at de dermed satte sitt statsborgerskap over styr. Statsborgerloven fra 1924 slo fast at en norsk kvinne som giftet seg med en utlending, forble norsk statsborger så lenge hun var bosatt i Norge. Men provisorisk anordning av 17.august 1945, som ble vedtatt av Stortinget året etter, endret dette. I odelstingsproposisjon nr 136, foredratt av statsråd Jens Chr. Hauge, het det: «"Størsteparten av disse gifte kvinnene har ved sin omgang med okkupasjonsmaktens soldater og tjenestemenn opptrådt på en høyst uverdig måte. I og med at de inngår ekteskap med tyskere, bør deres politiske tilknytning til Norge være brutt. Og det er meget ønskelig at de forlater vårt land så snart som mulig."» Nå var kvinnene blitt tyske statsborgere selv om de bodde i hjemlandet. Og som tyskere ble de utvist fra Norge. Jusprofessor Johs. Andenæs protesterte mot dette i "Verdens Gang": «Man utviser ikke landssvikere, ikke tyskertøser og deres barn, bare akkurat denne kategori som har fått sitt forhold legalisert ved ekteskap, og deres barn. Hvis man sier at det å gifte seg med en tysker er et så uverdig forhold for en norsk kvinne at hun bør miste sitt norske statsborgerskap og utvises, må det være like uverdig for en norsk mann å gifte seg med en tysk kvinne.» 28 norske menn giftet seg med tyske kvinner under krigen og denne gruppen ble aldri truet med deportasjon. I 1950 ble statsborgerloven endret, slik at kvinner gift med en utlending kunne beholde sitt norske statsborgerskap også om hun bosatte seg utenlands. Kvinnene kunne nå skrive hjem og få tilbake sitt norske statsborgerskap, og nytt pass tilsendt i posten, så lenge hun gjorde det innen 1955. Men § 13 i denne loven gjorde et unntak for krigsbrudene. Disse måtte bosette seg i Norge igjen hvis de ønsket sitt norske pass. Ironisk nok var mange krigsbruder i Norge i tiden frem mot 1955, og disse spurte seg for hos lensmenn og politikamre for å få tilbake statsborgerskapet, men da ingen kjente til de nye bestemmelsene, ble ekteparene igjen sendt ut av Norge. Verst stilt var de som havnet i DDR (Øst-Tyskland). Tyske menn med kone fra Vesten hadde problemer med å få arbeid. Disse ekteparene var like uønsket i DDR som i Norge, og mange var statsløse i over ti år. Med DDR-pass fikk konen bare besøke Norge ved dødsfall i familien, og da forutsatt at familien betalte reisen. NRK tok opp krigsbrudenes skjebne i to programmer i 1988. Saken ble nå tatt opp i Stortinget, og § 13 fjernet fra Norges lover. Fra 1989 kunne kvinnene bli norske statsborgere igjen, men bare hvis de flyttet tilbake. Imidlertid slapp de kravet om botid på to år i Norge som ellers er vanlig før man innvilges norsk statsborgerskap på nytt. Fra mai 1989 kunne en krigsbrud altså velge mellom å bli boende i Tyskland, eller bosette seg i Norge og få tilbake statsborgerskapet. For de fleste var dette lite attraktivt, og de som bodde i DDR, slapp ikke engang over grensen. Krigsbrudene mente at de burde få samme valget som andre norske kvinner hadde i perioden 1950-55, da de kunne få tilsendt passet i posten, men samtlige søknader ble møtt med avslag. Krigspensjon. Hvis en kvinne blir enke etter en mann som er innvilget krigspensjon, undersøkes hennes fortid. Hun får ikke hans krigspensjon videreført hvis hun «er registrert som medlem av NS og har fått forelegg for det». 92 805 nordmenn ble etterforsket for landssvik under rettsoppgjøret, hvorav 37 150 saker ble henlagt pga bevisets stilling. Saksmappene oppbevares i Riksarkivet. Når en enke søker om å få overta sin manns krigspensjon, tar Rikstrygdeverket automatisk kontakt med Riksarkivet for å finne ut om kvinnen har vært NS-medlem eller hatt seksuell omgang med tyskere. I så fall avvises søknaden, selv om saken hennes dengang ble henlagt. Krigsbarn. I 1996 kom det en undersøkelse som antar at 70 000 norske kvinner hadde forhold til tyske soldater. Samme undersøkelse viser at det ble i alt født 8 364 barn med tysk far og norsk mor i Norge under krigen. Undersøkelsen viste videre at Vestlandet (Bergen), Trøndelag-fylkene og Nord-Norge skiller seg ut med flest tyskerbarn, mens Østlandet og Sogn og Fjordane skiller seg ut med de laveste tallene regnet etter antall innbyggere. Historieprofessor Tore Pryser forklarer tallene med at tysk aktivitet på stedet var avgjørende for antall tyskerbarn. «I deler av Finnmark var det ti tyskere per nordmann, og det forklarer trolig den høye andelen tyskerbarn her». Der hvor det var tyske forlegninger, ble antall tyskerbarn høyere. Tallene stammer fra undersøkelsen «Norge under okkupasjonen», som ble utarbeidet av pensjonert studierektor Jan Eidi som hovedansvarlig, hjulpet av historieprofessor Tore Pryser og forsker Guri Hjeltnes. På Kanaløyene, der befolkningen var delvis evakuert, var forholdet mellom lokalbefolkning og tyskere 2:1, og på Guernsey var det en tysker for hver innfødt. I krigsårene steg antallet barn født utenfor ekteskap til det dobbelte på Jersey, og til det firedobbelte på Guernsey, der det var forlagt flest tyskere. Kjente kvinner som hadde forhold med «fienden». En av de mest kjente er franske Coco Chanel, som bodde i nesten tre år med sin tretten år yngre tyske elsker på hotell Ritz i Paris. I avhør sa hun kort og godt at hun i sin alder (hun var i femtiårene) ikke kunne bry seg med mannens nasjonalitet. En annen fra Frankrike var skuespilleren Arletty, som hadde hovedrollen i den berømte filmen "Barn av Olympen". Hun satt internert under premieren på grunn av sitt forhold til en tysk offiser. Dick Forshaw. Dick Forshaw (født 20. august 1895 i Preston, død 1963) var en engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra tiden i Liverpool. Karriere. Forshaw spilte både for Nottingham Forest og Middlesbrough under 1. verdenskrig. 31. juli 1919 kom han gratis til Liverpool. Han fikk sin debut 8. september i 1-0 tapet i bortekampen mot Arsenal på Highbury. Hans første mål kom 12 dager senere i bortekampen mot Aston Villa på Villa Park. Målet hans ble det eneste i kampen. Forshaw var med på laget som vant ligaen både i sesongen 1921/1922 og 1922/1923. Totalt spilte Forshaw 288 kamper for Liverpool og scoret 124 mål for Anfield-klubben. Sesongen 1925/1926 scoret han 29 mål på 35 kamper og ble med det klubbens topscorer. Noe han også hadde vært i sesongen før. 3. mars 1927 signerte han for naboklubben Everton. Forshaw gikk til Wolverhampton i 1929. Han var også innom Hednesford Town og Rhyl Athletic før han la støvlene på hylla. Odontofobi. __NOTOC__ a> hos enkelte, og dette skyldes odontofobi Odontofobi er en fobi som betegner en irrasjonell og overdrevet frykt for tannleger. Denne angsten, som på folkemunne kalles tannlegeskrekk, kan defineres som en ekstrem og hardnakket frykt, hvor den som lider av dette gjerne har hatt negative opplevelser hos tannlegen i tidlig alder. Dette resulterer i at den lidende gjør alt for å unngå et tannlegebesøk, helt til det oppstår et helsemessig problem, og et tannlegebesøk blir uunngåelig. Bare tanken på å måtte oppsøke tannlegen vil utløse sterke stressymptomer hos pasienten. Dette involverer tap av nattesøvn dagen før tannlegetimen, og kan også gjøre pasienten sosialt ustabil. Årsaker. Tannlegeskrekk er som oftest forårsaket av traumatiske opplevelser hos tannlegen, men det kan også skyldes andre årsaker. Barn blir påvirket av sine foreldres angst og feilaktige holdninger overfor tannhelsetjenesten. Prosjekt Habakkuk. Prosjekt Habakkuk (ofte feilstavet som Habbakuk — se nedenfor) var en plan under den annen verdenskrig som britene laget for å bygge et usenkbart hangarskip av is til bruk mot de tyske ubåtene i Midt-Atlanterhavet som var utenfor de landbaserte flyenes rekkevidde. Ideen. Ideen kom fra en forsker, Geoffrey Pyke. Tanken var var basert på at is ikke kunne synke, isfjellskipene skulle isoleres og være ugjennomtrengelig for bombe- og torpedoangrep. De ville være lette å reparere ettersom man bare kunne helle vann i hullene og fryse dem. Skipene skulle være billige å bygge slik at man kunne fremstille dem i store antall. De skulle bygges i en lengde på omkring 1300 m, 200 m brede og over 40 m dype. Denne ideen ble grepet av lord Louis Mountbatten, og i desember 1942 ville han overbevise den militære og politiske ledelsen om han at ideen var verdt å prøve. Ett problem måtte overvinnes. Is splintres svært lett og Pyke forslo at ett eller annet byggemateriale skulle blandes i isen, og at det ville løse problemet. I 1943 laget to amerikanske forskere en blanding av papirmasse og sjøvann som var nesten like sterk som betong. Denne substansen kalte de pykrete etter "Pyke" og "concrete" (betong). Planen. Det ble utarbeidet planer for et fartøy med en lengde på 670 m, bredde 100 m, høyde fra dekk til kjøl 67 m og et deplasement på 1 800 000 dødvekttonn.(I sammenligning har et hangarskip i Essex-klassen et deplasement på 35 000 tonn.) Skrogveggene ville bli mer enn 13 m tykke. For at skipet skulle bli best mulig måtte byggingen legges til Sovjet eller Canada hvor konstruksjonen kunne fryses naturlig. Hangarskipet skulle bygges i Canada av 280 000 isblokker. Senere ble byggematerialet endret til en blanding av is og tremasse, kjent som pykrete etter Pyke, som opprinnelig foreslo prosjekt Habakkuk. Dimensjoner, bestykning. Fartøyets dypgående ville hindret det å anløpe de fleste havner. Et fryseanlegg inne i fartøyet skulle beskytte det mot nedsmelting. Fartøyet ville ha vært ytterst vanskelig å manøvrere, men det var antatt å kunne oppnå en fart på rundt 10 knop (18 km/t) ved hjelp av 26 elektriske fremdriftsmotorer montert i utvendige separate nacelleer (vanlige, innenbordsmotorer ville generert for mye varme for et fartøy av is). Bestykningen var planlagt med 40 dobbeltløpete 4.5 tommers DP (dual-purpose) kanontårn og et større antall lette antiluftskyts, det ville ha en flystripe og opptil 150 to-motors bombefly eller jagerfly. Man forestilte seg at "Habakkuk" skulle være usenkbar ettersom det ville ha vært et slags isfjell eller flytende øy holdt oppe av flyteevnen i byggematerialet, og være nærmest usårlig overfor granater og torpedoer, ene og alene i kraft av sitt store, ytre konstruksjonsvolum. Forutsetninger. Budsjettet for å fortsette eksperimentet ble begrenset til 5 000 pund. Om sommeren ble det bygget en modell på Patricia Lake, Jaspar i Canada. Det ble ikke benyttet pykrete i modellen, men vanlig is som ble skåret ut av isen på innsjøen. Det ble nødvendig å få amerikanerne med i prosjektet på grunn av behovet for store mengder av stål til fartøyet. Kostnadene var allerede stigende som følge av tekniske problemer og problemer med forsyningene. Egenskaper. På Quebec-konferansen i 1943 hadde Lord Mountbatten med seg en blokk av pykrete for å demonstrere materialets muligheter for forsamlingen av admiraler og generaler som hadde møtt opp sammen med Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt. Mountbatten kom til prosjektmøtet med to blokker og la dem på bakken. Den ene var normal is og den andre var pykrete. Deretter trakk han sin tjenestepistol og avfyrte et skudd mot den første blokken. Den ble fullstendig splintret. Deretter avfyrte han et nytt skudd mot blokken av pykrete for å gi forsamlingen en idé om isblandingens motstandsdyktighet overfor prosjektiler. Kulen rikosjetterte fra blokken, streifet buksebenet til admiral Ernest King og endte sin ferd oppe på veggen. Admiralen lot seg imponere over Mountbatten's uortodokse demonstrasjon. Vanskeligheter. Amerikanerne lot seg ikke overbevise av prosjektet. De mente at tekniske problemer ville medføre at fartøyet ikke ville bli fullført før 1945. På den tiden ville den konvensjonelle hangarskipsflåten være stor nok til å overflødiggjøre isfartøyet. Churchill ga opp prosjektet da han skjønte at hangarskipet ville koste over 6 millioner pund. Det var britene ikke villige til å bruke på et så eksperimentelt prosjekt. Nedbygging og fortsatte eksperimenter. Modellen i Patricia Lake ble avviklet i 1943 ved å fjerne alt maskineriet som var benyttet og overlot den til å synke på stedet. Restene ble funnet og gransket i 1979. Ti år etter, i 1989 ble det reist en minneplate ved bredden av sjøen der modellen ble bygget. Eksperimenter med is og pykrete som konstruksjonsmateriale fortsatte ved Lake Louise, Alberta, og en liten prototyp ble bygget ved Patricia Lake, Alberta. Den målte bare 18 x 9 m og veide omkring 1 000 tonn, og ble holdt frosset ved hjelp av en motor med en effekt på 1 HK Avvikling. Arbeidet på prosjektet fortsatte 1943, men etterhvert kom der til en økende tvil om som kom til uttrykk i oktober. Det ble anbefalt å legge ned prosjektet i januar 1944, da det atlantiske tomrommet allerede var tettet igjen av langtrekkende landbaserte fly. Ideen om bruk av is var allerede lenge før dette kommet i bakgrunnen i forhold til andre ideer som var kommet betraktning som "flytende øyer", som å sveise sammen liberty-skip eller landingsfartøy ("Prosject TENTACLE"). Selve isfjellet "Habakkuk" ble aldri påbegynt. Stavemåte. Prosjektets kodenavn synes å ha blitt konsekvent (feil-)stavet "Habbakuk" i admiralitetet og regjeringsdokumentene på den tiden. Dette kan skyldes Pyke. Etter som i det minste ett av de første dokumentene han åpenbart hadde forfattet (usignert) staver kodenavnet på den måten. (Etterkrigsdokumenter fra folk som var involvert i prosjektet bruker imidlertid alle den korrekte stavemåten med en "b" og tre "k"-er.) Navnet er en bibelsk referanse til prosjektets ambisiøse mål: "...ble ytterst forundret, for jeg vil gjøre noe i deres dager som dere ille ville tro, selv om det ble dere fortalt." (Habakkuks bok 1:5) Kritikk. Habakkuk-konstruksjonen ble kritisert, særlig fra sir Charles Goodeve, kontrollassistent for forskning og utvikling for admiralitetet under annen verdenskrig I en artikkel publisert etter krigen peker Goodeve på at den store mengde tremasse som trengtes var tilstrekkelig til i betydelig grad å gripe inn i papirproduksjonen. Han hevdet også at hvert skip ville kreve 40 000 tonn kork til isolasjonsmateriale, tusener av kilometer stålrør til saltvannsirkulasjonen, fire kraftverk, men også alle de ressursene som kunne vært benyttet til å bygge skip med større strids-evne. Habakkuk ville i høyden være i stand til å oppnå en hastighet på 6 knop. Store deler av artikkelen inneholdt latterliggjørende kommentarer om egenskapen til is som skipskonstruksjonsmateriale. Solbergfossbanen. Solbergfossbanen var en 7,9 km lang sidelinje på Østfoldbanens, østre linje, fra Askim. Den ble bygget av Kristiania (Oslo) kommune og stod ferdig i 1917. Linjen ble anlagt for å frakte materiell frem til Solbergfoss kraftverk som da var under oppføring (1913–1924). Banen ble brukt til godstransport i byggetiden og frem til 1937. Passasjertrafikken varte fra 1920 til banens nedleggelse i 1964. Fra 1928 ble strekningen betjent med såkalte skinnebusser. Linjen er ryddet for skinnegang, og går nå stort sett som gang- og sykkelvei og turvei. Vendeskiva i Askim er fortsatt delvis bevart. Skinnebussene, kalt «Gamla» og «Padda», er tatt vare på av Norsk Jernbaneklubb. Front Row. Front Row er en mediasenter-programvare for Apples Mac OS X, tilsvarende Windows Media Center for Windows. Det ble først introdusert sammen med iMac G5 i 2005, og har siden vært inkludert med alle nye maskiner. Front Row kan brukes til å bla i og vise fram bilder, video og musikk fra maskinen, samt se DVD-er og lytte til podcasts. Programvaren er basert på iTunes og iPhoto, og kontrolleres med tastaturet eller en Apple Remote. The Motorhomes. The Motorhomes var et svensk rockeband fra Jönköping. Bandet ble dannet i 1997 og ga ut to album: "Songs for Me (And My Baby)" (1999) and "The Long Distance Runner" (2002). Deres største hit var «Into the night» på deres første album. Sangen handlet om hunden Laika som ble som første hund i historien sendt til verdensrommet i Sputnik 2, og som døde 3-4 timer etter utskytningen. Bandet ble oppløst i 2004 etter at vokalisten Mattias Edlund hadde besluttet å gi seg av personlige årsaker. Medlemmer. Motorhomes Tivoli Audio. Tivoli Audio er et amerikansk selskap som produserer hovedsakelig radioer og annet lydutstyr. Selskapet ble startet av Tom DeVesto. Tivoli Audio legger vekt på et enkelt og funksjonelt design uten overflødige knapper. Henry Kloss har designet flere av modellene. Selskapet er mest kjent for modulbaserte radioer som kan brukes som en enkeltstående mono-enhet eller tilkobles en ekstra høyttaler for å oppnå stereo. Disse modellene har også minijack-plugger for aktiv subwoofer, CD/MP3-spiller og utlinje. MagSafe. MagSafe er strømkontakten på Apples bærbare datamaskiner, MacBook, MacBook Air og MacBook Pro. MagSafe er designet for å hindre at kontakten blir ødelagt om noen snubler i strømledningen. Derfor er selve pluggen på MagSafe magnetisk, slik at om noen kommer borti ledningen, bare detter den ut i stedet for å rive ned maskinen eller knekke pluggen. MagSafe har et rundt, lite statuslys som lyser oransje mens maskinen lader, og blir grønt når den er fulladet. Hele kontakten, fra støpselet og frem til selve pluggen, er hvit. Fuglekonger. Fuglekonger er ei gruppe fugler. Gruppa tilhørte tidligere sangerfamilien. Gruppa omfatter 7 arter, og forekommer i Nord-Amerika og Eurasia, hvorav en hekkende i Norge, fuglekonge. Regulus. Regulus er den mest lyssterke stjernen i stjernebildet Løven, og en av de mest lyssterke stjernene på stjernehimmelen sett fra Jorden. Regulus ligger 77,5 lysår unna Jorden. Regulus er et stjernesystem sammensatt av fire stjerner som er organisert i to par. Hovedstjernen Regulus A er en blå-hvit hovedserie stjerne, Regulus B er sannsynligvis en hvit dverg, mens de to andre stjernene i systemet er svakt lysende hovedseriestjerner. Regulus ligger nærmest ekliptikken av de klareste stjernene, og er ofte okkultert av månen. I sjeldne tilfeller har den blitt okkultert av Venus, siste gang i 1959, neste gang i 2044. Regulus har omtrent 3.5 solmasser. Den er en ung stjerne på noen få hundre millioner år. Den roterer veldig raskt, på 15.9 timer, slik at den er svært flattrykt ved polene. Navnet Regulus er latin for "prins" eller "liten konge". Kjell-Erik Kallset. Kjell-Erik Nordenson Kallset (født 22. september 1967 i Kristiansund) er en norsk journalist, tidligere leder av politisk avdeling og nyhetsleder i Dagsavisen, fra 2010 nyhetssjef i Klassekampen. Kallset arbeidet i Driva i 1987-1988 og var informasjonssjef i Nei til EU i 1993-1997. Deretter begynte han i politisk avdeling i Dagsavisen. Kallset er tidligere varaordfører i Tingvoll kommune på Nordmøre, for Arbeiderpartiet. Kallset er den første journalisten i Dagsavisen som har fått lov til å skrive på nynorsk. Han fikk i 2007 Kulturdepartementet sin nynorskpris for journalistar for sin bruk av nynorsk i Dagsavisen. Kulturdepartementet sin nynorskpris for journalistar. Kulturdepartementet sin nynorskpris for journalistar er en journalistpris som ble opprettet i forbindelse med åpningen av Nynorsk mediesenter i NRK i 2004. Målet med prisen er å bidra til økt bruk av nynorsk i media, og å gi en oppmerksomhet hvert år til en journalist som har utmerket seg med levende og godt nynorsk i media og som gjennom arbeidet sitt har gitt nynorsken status og innpass på nye område. Prisen er på 50 000 kroner og et kunstverk. Prisen ble delt ut første gangen i 2006. Nynorsk mediesenter. NRK Nynorsk mediesenter ble opprettet 2. september 2004 som en del av NRK Sogn og Fjordane i Førde. Senteret er et nasjonalt kurs og kompetansesenter for bruk av nynorsk i media. Blant årsakene til opprettelsen var å bidra til økt bruk av nynorsk i NRK. Blant annet viste det seg at antall nynorskbrukende journalister i NRK gikk tilbake fra 19 % til 13 % i perioden 1988 til 2003. Nynorsk i NRK var sterkt knyttet til distrikskontorene samt til nyheter. Bare 5 prosent av de som arbeidet med barne- og ungdomsprogram benyttet nynorsk. Mediesenteret tar opp et kull på fem nynorskpraktikanter hvert halvår, som får et intensivkurs i journalistikk, der studentene får praktisk erfaring i form av praksis i NRK-systemet. I tillegg arrangeres kurs for andre. Det var daværende kirke- og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland som åpnet senteret, noe hun hadde engasjert seg i personlig. Kamov. Kamov («Камов») er et byrå for utvikling av helikoptere opprettet i Sovjetunionen i 1948. Byrået er oppkalt etter Nikolaj Ilitsj Kamov som allerede hadde utmerket seg etter den andre verdenskrig med sine lette helikoptere. Byrået har utviklet en rekke forskjellige modeller for både militært og sivilt bruk, og har utmerket seg som leverandør av helikoptere til den sovjetiske marine. Kamov leverte sin første modell i form av Ka-10 i 1950, og skiller seg fra andre produsenter ved at de fleste modellene bruker to kontraroterende rotorer i motsetning til den mer vanlige konfigurasjonen med én hovedrotor og halerotor. Kirkenes–Bjørnevatnbanen. Kirkenes-Bjørnevatnbanen, også kalt Sydvarangerbanen, er en rundt 9 km lang malmbane som tilhører S Sydvaranger. Den ble lagt ned i 1996, men som et ledd i gjenåpninga av gruvene på Bjørnevatn ble banen gjenåpnet i 2009. Ombyggingen var klar våren 2009 og drift begynte i september. Banen var verdens nordligste jernbane, til Obskaja–Bovanenkovobanen ble åpnet i 2010. Det har helt siden Sovjetunionens fall vært planer om å bygge jenbanelinje videre fra Kirkenes til Russland. Det er også snakk om mulig bygging av jernbane fra Kirkenes til det finske nettet ved Rovaniemi. Kirkenes–Bjørnevatnbanen har normalspor, så dersom sjølve linja som brukes av malmtogene skal brukes, må den og gruveselskapets lokomotiv og vogner tilpasses finsk-russisk sporvidde. Se også. S Sydvaranger Helge Hafsås. Helge Hafsås (født 5. januar 1966 i Olden i Stryn kommune) er en norsk friidrettsutøver (maraton). Han representerer Olden IL. 12. mai 2007 vant han Ålesund maraton og tok med det sin 100. maratonseier på 127 forsøk. Hafsås er ifølge NRK den første i verden til å vinne 100 maratonløp. Hans beste tid på maraton er 2.29,29 fra Ålesund maraton, 15. mai 2004. Resultatet er blant de 200 beste tidene i Norge per 1. januar 2008 Hafsås holder også norgesrekorden, eller riktigere, bestenotering på 100 km løp, med tiden 6.50,15 fra løpet Bergen Ultra 21. oktober 2006. Det noteres ikke offisielle norske rekorder på denne distansen. Reverend Timothy Lovejoy. Timothy «Tim» Lovejoy (ofte kalt Reverend Lovejoy) er en fiktiv pastor i den tegnede, amerikanske TV-serien "Simpsons". Han kom til Springfield på 1970-tallet. Han er ikke spesielt opptatt av å leve etter Bibelen og kan ikke fordra Ned Flanders, som hele tiden vil spørre ham om hvordan han kan bli en bedre kristen. Han er også svært glad i modelltog. Pastor Lovejoy snakker med en mørk, monoton stemme, noe som fører til at Homer ofte sovner i kirken. Marge drar gjerne med seg hele familien i kirken på søndag, til Homers skrekk. Frøken Snehvit. "Frøken Snehvit" er en roman av Knut Faldbakken. Boka handler om Jon og seks andre barn som bor i et byggefelt på 1950-tallet. En dag flytter en mystisk ung dame inn i et av de eldre husene i utkanten av byen. Alle blir oppmerksom på frøken Snehvit, og barna vil gjerne få vite hva hun driver med inne i huset sitt, alene og alt. Romanen tar opp temaer som pubertet, vennskap og foreldres trangsynte oppfatning av det å være i puberteten. I tillegg peker boka tilbake på Faldbakkens roman "Insektsommer" fra 1972. Markveien (Oslo). Markveien er ei av de sentrale gatene på Grünerløkka i Oslo. Gata er en drøy kilometer lang og går omtrent rett nord/sør. Den starter ved Sannergata i nord og ender opp ved Søndre gate, der den går over i Ankerbrua over Akerselva. De øverste kvartalene består av klassisk leiegårdsbebyggelse fra 1880- og 1890-tallet. Stadig flere av disse gårdene har nå kontorer og forretninger i første etasje. Omtrent midtveis i øvre del passerer gata på baksida av Paulus kirke med den lille parken Paulus' plass. Kvartalene her inngår i verneområdet Birkelunden kulturmiljø. Markveien utgjør så vestsida av parken Olaf Ryes plass, og herfra og nedover er den den sentrale handlegata på Grünerløkka. På 1960-tallet var det planer om storstilt sanering av deler av Grünerløkka, blant annet med en motorvei tvers gjennom området. Grünerbygg-kvartalet har som utgangspunkt en reguleringsplan fra 1971, som baserer seg på denne tanken. Planen førte til stor motstand lokalt. Blant annet blei Grünerløkka leieboerforening stifta med hovedoppgave å arbeide mot sanering og motorvei og for byfornyelse. Det kom over 200 protester mot planen, som gikk helt til Kommunaldepartementet for godkjenning. Da rivinga av den opprinnelige bebyggelsen tok til høsten 1977, kom det til demonstrasjoner og forsøk på å stoppe arbeidene. Dette lyktes ikke, og det nye kvartalet blei bygd. Protestene bidrog imidlertid til at planene om videre sanering av leiegårdskvartalene blei forlatt, og en gikk over til å fornye og modernisere de eksisterende gårdene. Markveien har navnet sitt fra den tida det ikke var særlig bebyggelse mellom Akerselva og Trondheimsveien. Området blei brukt som beitemark for slaktedyr som skulle inn til byen. Før fantes det også ei gate med navn Markveien på Kampen. Ved byutvidelsen i 1879 blei denne omdøpt til Nannestadgata. Martin Ski. Martin Ski (født 24. november 1912 i Røyken, død 1983) var en norsk journalist, redaktør, forfatter, predikant og pastor. Han var tilknyttet den norske pinsebevegelsen og har hatt mange ulike verv innen kristne organisasjoner. Martin Ski vokste opp i Røyken, og ble frelst i 1932. Ski begynte som predikant allerede i 1935. Forlag og aviser. Martin Ski interesserte seg raskt for "det trykte ord". I 1945 til 1952, var han forlagsredaktør og redaksjonsekretær i Filadelfiaforlaget. I avisen Vårt Land var han journalist mellom 1952 og 1959, med vekt på områdene "storting" og "kirke". I Aftenposten var han engasjert som kulturmedarbeider fra 1975. Han var også redaktør i Kristelig Folkepartis avis Folkets Framtid og i partiets tidsskrift Trygg Politikk. Politisk og kirkelig engasjement. Martin Ski var medlem av "Dissenterlovkomiteen av 1954". I 1965 til 1972 var han gruppesekretær på Stortinget for Kristelig Folkeparti. Han arbeidet også pressesjef for Kristelig Folkeparti, og var medlem i Oslo bystyre i elleve år. Da Korvald-regjeringen ble dannet etter EF-avstemningen i 1972, hadde Martin Ski fått forståelsen av at han skulle bli statssekretær hos statsministeren, blant annet fordi det var han som ledet pressekonferansen der regjeringen ble presentert. I stedet ble Kjell Magne Bondevik utnevnt i denne stillingen. Skuffelse over dette, og uenighet med partiet i EF-saken, gjorde at han meldte seg ut av KrF og inn i Høyre. I 1972 til 1974 var Ski generalsektretær i Europabevegelsen. Ski var formann i Norges Frikirkeråd, formann i Hedmarktoppen institusjon og folkehøgskoles forstanderskap og styre. Bibliografi. Martin Ski skrev som journalist mange artikler i aviser. Han hadde også et stort bidrag av artikler og andakter i andre blad eller tidsskrifter. Martin Ski var også medforfatter i bokverk, og skrev selv flere bøker. Flere bøker handlet om historien til Pinsebevegelsen i Norge. Pastor. Martin Ski var pastor eller forstander i flere pinsemenigheter. Odd Arnesen. Odd Arnesen intervjuer rittmester Harald Normann Odd Arnesen (født 1897 i Tune ved Sarpsborg, død 1946) var en norsk journalist og forfatter. Under første verdenskrig arbeidet han først på et skipsmeglerkontor. Mot slutten av 1916 begynte han i avisa Sarpen og var en tid redaktør. I 1919 kom han til Aftenposten. I 1926 var han med i Aftenpostens stab som dekket Roald Amundsens ferd over Nordpolen med luftskipet Norge. Arnesen var i 1928 igjen på Svalbard og dekket Umberto Nobiles mislykkede forsøk på å krysse Nordpolen med luftskipet Italia. Under begge disse ekspedisjonene var han også korrespondent for Associated Press. Arnesen var også Aftenpostens utsendte journalist på Svalbard i 1930 da restene etter Ingeniør Andrèes polarekspedisjon fra 1897 ble funnet. I 1932 var Arnesen med da Grønland for første gang ble kartlagt fra fly. Han dekket også Tafjordulykken i 1934, Loenulykken i 1936 og Vågåulykken i 1938. Arnesen var også en av stifterne av Norsk Polarklubb og Norsk Aero Klubb. Han skrev en rekke bøker og var fra 1933 redaktør av Polar-årboken. Flere av hans bøker er oversatt til svensk, dansk, tysk og engelsk. Katjusja (sykkellag). Team Katusha (Катюша)(UCI-kode KAT) er et profesjonelt sykkellag fra Russland/Sveits(sveitsisk lisens). Laget ble opprettet i 2009 ut av det tidligere kontinentallaget Tinkoff Credit Systems. Katusha fikk allerede fra 2009-sesongen ProTour-status, grunnet signering av en rekke sterke ryttere som Filippo Pozzato, Gert Steegmans, Vladimir Karpets, Sergej Ivanov, Robbie McEwen og Christian Pfannberger Bak laget står stiftelsen Russian Global Cycling Project, som forutenom Team Katusha også har et Kontinental-lag og et U23-lag. Stiftelsen har en rekke store internasjonale selskaper i ryggen som; Rostechnologii, Itera og Gazprom. Laget har et av sykkelsirkusets største budsjetter med ca. 30 millioner euro. Nacelle. Ordet nacelle er et begrep fra flyteknikk, skips- og romskipskonstruksjoner og refererer til en lukket kapsel, atskilt fra selve skroget. Hensikten er oftest å beskytte fremdriftsmaskineri, drivstoff eller utstyr. Det er avledet av det gammelfranske gammelfransk "nacele", som betyr en liten båt eller jolle, som i sin tur ble avledet av det latinske Latin "navicella". Begrepet tilsvarer "Gondol" i det norsk språket. Ankerbrua. Ankerbrua er ei bru over Akerselva i Oslo. Den ligger i Bydel Grünerløkka og er en forlengelse av Torggata ut av sentrum. På den andre sida av elva møter den krysset mellom Søndre gate og Markveien. Den første brua her blei anlagt i 1874. Det var ei trebru. I 1926 blei denne erstatta av ei ny bru i stein. I forbindelse med planene om sanering av Grünerløkka på 1960-tallet var Ankerbrua et av få byggverk som var tenkt bevart. Ankerbrua har navn etter Ankertorget (Ankerløkka), som lå der Anker studentboliger nå ligger. Årets budeie. Mari Boine ble kåret til årets budeie i 2007. Årets budeie, pris som utdeles årlig til en kvinne som har gjort seg bemerket med selvstendighet og dyktighet. Stiftelsen "Årets budeie" i Øyer i Gudbrandsdalen står for kåringen, som foregår i et arrangement i setermiljø. Prisvinneren mottar en skulptur utformet av Angelina Engelsen. Budeia sto i den norske folketradisjonen for selvstendighet og dyktighet. Maslak. Maslak er et av de viktigste handels- og forretningsområdene i Istanbul i Tyrkia. Området ligger i nord på den europeiske siden og er administrativt en del av kommunen Şişli. Maslak konkurrerer med det nærliggende området Levent. Undergrunnsbanen slutter foreløpig i «4. Levent». men skal forlenges til Maslak og videre, noe som vil styrke området i konkurransen om nye prosjekt og investeringer. 7. serierunde i Adeccoligaen 2007. 7. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet som en full serierunde den 16. mai klokken 18:00 med åtte kamper. Svend Wam. Svend Olaf Wamnes Akstuft (født 5. mai 1946 i Son i Akershus), kjent under navnet Svend Wam, er en norsk filmregissør og filmprodusent. Wam studerte ved Fotoskolan og Dokumentärfilmskolan. Han har vært en sentral person i den norske filmbransjen siden begynnelsen av 1970-årene, både selvstendig og i samarbeid med Petter Vennerød i selskapene Mefistofilm og Wam & Vennerød. Han debuterte som spillefilmregissør med "Fem døgn i august" i 1973 og skapte seg etter det en omfattende og tydelig filmografi. Seksten spillefilmer – ble skrevet, regissert og produsert på ca 25 år. Han har ikke produsert noen filmer etter 1990-tallet. Dirdal. Dirdal sett fra vest med Høgsfjorden i forgrunnen. Dirdal begynner i enden av Høgsfjorden og strekker seg oppover mot Gilja og videre mot Byrkjedal. Navnet Dirdal tror man kommer fra et gammelnorsk navn «Digrdal» eller stor dal. Fjellsidene er delvis bratte og høye og strekker seg på sørvestsiden opp mot Vålandsknuten (811 moh.). Dirdal og bygdene innenfor utgjør den indre del av Gjesdal kommune og var tidligere en del av Forsand kommune. Næringsliv. Fra eldre tider er det drevet tradisjonelt jordbruk, men det er også vokst frem industri og andre foretak. Nede ved sjøen finner vi NorStone sitt store steinknuseverk med utskipningshavn. På grunn av den store sjødybden kan store båter ligge ved kai og laste her. Nede ved sjøen finner man også Ewos Innovation som driver med forskning på fiskefor. 6 km lenger opp i dalen, på Gilja finner man Gilje Tre. Det er en av Norges største vindusfabrikker. På Gilja ligger også lysstøperiet til Byrkjedalstunet. I dalføret finner man og flere småkraftverk som driftige grunneiere har fått bygget. På Gilja ligger også dalførets eneste dagligvarebutikk. Kommunikasjon. Riksvei 45 tar av fra E-39 litt sør for Ålgård og går gjennom Oltedal til Dirdal. Fra Gilja går det en vei gjennom en fire kilometer lang tunnel til Frafjord. 4 km lenger opp, gjennom Giljajuvet, ligger Byrkjedal, hvor veien deler seg og går til Vikeså ved E-39 over Gloppedal. En annen vei går over til Maudal, mens Riksvei 45 fortsetter opp Hunnedalen og over til Sirdal og Setesdal. Kultur. Kirken i Dirdal ligger ca 1 kilometer fra sjøen. Like ved kirken ligger også Dirdal bedehus. Det er også bedehus på Gilja. Einar Lunde. Einar Lunde (født 13. mars 1943 i Oslo) er en norsk kringkastingsmann. Han begynte i 1968 som sommervikar i NRK Dagsrevyen, der han siden 1970 har vært fast nyhetsanker. Fra 1982 til 1986 var Lunde NRKs Afrika-journalist, og var fra 1990 tilbake som nyhetsanker. Lunde studerte ved Concordia College i Moorhead i den amerikanske delstaten Minnesota og ved Universitetet i Oslo (UiO). Allerede i studietiden ved Concordia hadde han et eget musikkprogram på den lokale studentradioen, og har senere ledet to TV-aksjoner her i landet, den ene i 1981 og den andre i 1986. Gjennom meningsmålinger utført av organene Verdens gang, Dagbladet og Se og Hør, er Einar Lunde ansett som en meget troverdig nyhetsoppleser og journalist. I 1986 ble han tildelt Brobyggerprisen og i 2006 fikk han Seerprisen. Over en toårsperiode fra 1973 til 1975 hadde Lunde permisjon fra NRK og arbeidet som programmedarbeider i «The Radio Voice of the Gospel» i Addis Abeba. Den kjente mediemannen og biskopen Sigurd Lunde (1916 – 2006) var hans far. Den kjente teologiprofessoren og indremisjonslederen Ole Hallesby (1879 – 1961) var hans morfar. Den siste sendingen til Einar Lunde var mandag 27. september 2010. Da gikk han av med pensjon etter 42 års tjeneste for NRK. I sin pensjonisttilværelse reiser Lunde mye rundt i Norge og leder konferanser og debatter. Jerry Falwell. Jerry Laymon Falwell (født 11. august 1933 i Lynchburg i Virginia i USA, død 15. mai 2007 samme sted) var en amerikansk fundamentalistisk baptistisk predikant, forretningsmann og TV-forkynner. Han stiftet «megakirken» "Thomas Road Baptist Church" i Lynchburg i 1956. Han er kjent for å ha støttet opp om konservative politiske standpunkter, og var medstifter til den kristne politiske bevegelsen Moral Majority i 1979. Han opprettet også Liberty University i 1971, "Elam Home" for menn med alkohol- og narkotikaproblemer, og "Liberty Godparent Home" for kvinner i vanskeligheter på grunn av et svangerskap. Jerry Falwell karakterte seg selv som fundamentalist og bidro til å gjøre fundamentalistisk protestantisme til en politisk kraft i USA. Han hevdet at det var han som fikk Ronald Reagan valgt til landets president i 1980. Liv og virke. Historien om Jerry Falwell er på sin måte en versjon av "the American dream": En fattiggutt som vant berømmelse og rikdom ved egen innsats og gudfryktighet. Han kom fra røffe kår i Sørstatene. Falwells bakgrunn var ikke påtrengende kristelig. Hans far var en alkoholisert forhenværende spritsmugler som ikke var særlig religiøs, og som hadde drept sin egen bror i en skuddveksling. Bestefaren en ihuga ateist. Før han grunnla sin menighet, hadde Falwell gått på "Lynchburg College", men forlatt skolen som "sophomore", det vil si i annet studieår. Han fortsatte på et baptistisk bibelcollege i Missouri, et studium han fullførte i 1956. Jerry Falwell grunnla i 1956 "Thomas Road Baptist Church"; det første møtestedet - kirken, om man vil - var i et nedlagt brustapperi i Lynchburg. I begynnelsen av 1970-årene kan ha vært den raskest voksende kirke i USA; den vokste fra 35 gudstjenestebesøkende da den ble stiftet til en medlemsmasse på 22 000. Det var en protestantisme av staut og tradisjonelt merke som Falwell forkynte: Han forfektet en bokstavtro bibelfortolkelse (var fundamentalist i uttrykkets opprinnelige mening), og raste mot røyking, alkohol og korte skjørt. Han gled også godt inn i sitt sørstatsmiljø med en antikatolisisme som ikke ble moderert og i det ytre bortfalt før det ble klart for ham i 1980- og 1990-årene at meget av det han brant for på det sosiale og sosialpolitiske område kunne gavnes ved et godt arbeidsklima i forhold til konservative katolikker. Sørstatsprotestantismen var under Falwells formative år ikke voldsomt interessert i politisk aktivisme; særlig etter den såkalte "aperettssaken" i 1925 hadde protestantiske fundamentalister evakuert den politiske scene. I den grad de stemte ved valgene, stemte de på det demokratiske parti. Falwell skilte seg ikke ut, og refset de sorte predikanter som engasjerte seg i borgerrettsbevegelsen: «Predikanter er ikke kalt til å være politikere men til å vinne sjeler». Han tilkjennegav imidlertid selv en heller negativ holdning til borgerrettighetsbevegelsen, og uttrykte også støtte til Sør-Afrikas apartheidsystem. Etterhvert relativiserte han sine standpunkter, og i 1971 opptok han i sin kirke den første afroamerikaner ved dåp. Når sørstatsfundamentalistene snudde om på sine meninger om eget politisk samfunnsengasjement, skyldtes dette kanskje særlig to faktorer. Den ene var Det amerikanske høyesteretts glidning mot venstre i 1960- og 1970-årene: De evangelikale ble fortvilt og etterhvert rasende etter en serie domskjennelser vedrørende bønn på offentlig sted, pornografi og fremfor alt Roe vs. Wade-kjennelsen om provosert abort. En annen faktor ble noe senere president Jimmy Carters politiske kurs. I ham hadde de trodd å ha en mann som var på bølgelengde med dem selv, men følte seg grundig sveket. Sørstatenes konservative kristne ble nærmest "en masse" konservative republikanere. Mens hvite evangelikale hadde vært delt omtrent på midten ved sin stemmegivning mellom Gerald Ford og Jimm Carter i 1976, var forholdstallet i 1980 to til én i republianeren Ronald Reagans favør ved presidenskapsvalget i 1980. At Jerry Falwell hadde vært en av de viktigere pådrivere for dette omslaget og politiske nyorientering og bevissthet, var både han og andre helt klar over. Hans nedslagsfelt var på denne tiden blitt temmelig stort. En viktig grunn til at Falwell hadde oppnådd nasjonal prominens var hans fremsynte og helhjertede bruk av den moderne tids muligheter. Han utnyttet massemediene til det fulle og skaffet seg tidlig et radioprogram. Hans produksjon av et ukentlig program, et religiøst talkshow der han en blanding av forkynnelse og kristelig samfunnskommentar, ble etterhvert formidlet av hundrevis av radiostasjoner og hørt av et meget stort antall trofaste lyttere. Han var også tidlig ut med å utnytte fjernsynsmediet. Falwell gikk inn for en reform av det amerikanske skolesystem der foreldrene ved hjelp av et "voucher"-system kunne få overført de midler som deres barn ville ha utløst i offentlig bevilgning til den offentlige skole til den private skole som foreldrene eventuelt ville foretrekke. Blant de fenomener i det amerikanske samfunn han gikk til felts mot, var blant annet pornografiindustrien, abortlovgivningen, USAs "Gay Pride"-bevegelse og homoseksuelt samliv i sin alminnelighet. Da aids ble kjent tidlig i 1980-årene rykket han ut med uttalelser som "«AIDS is not just God's punishment for homosexuals, it is God's punishment for the society that tolerates homosexuals.»" Han uttrykte seg ofte svært kontroversielt, og gav en gang uttrykk for at dersom det man ytret i samfunnsdebatten i det moderne USA ikke ble oppfattet som kontroversielt, så var det ikke verdt å si. Her var han også moderne: Det er når man sier overraskende ting, poengtert og satt på spissen, at man kan være med å sette dagsorden. Men han hadde samtidig en evne/svakhet til å til stadighet å ordlegge seg uheldig noen ganger grensende til det skandaløse. Det kanskje mest kjente slike utsagn var en kommentar til terrorangrepene den 11. september 2001, som han satte i forbindelse med Guds straffedom over liberalismens syndighet. Den 13. september 2001 deltok han på pastor Pat Robertsons fjernsynsshow «The 700 Club» og gjorde der hedninger, abortutførere, feminister, "gays", ACLU og andre medansvarlige. «I point the finger in their face and say, 'You helped this happen,'», sa han. Senere bad Falwell om unnkyldning på CNN og sa til programlederen Geraldo Rivera at han hadde vært helt utslitt da han valgte sine ord. Men slike utsagn hadde etterhvert mer enn sjokkverdi: Mange av hans gamle tilhengere sørget stille over at at han hadde fått munn og tanke ut av ledd, og i mange andres øyne ble han ikke bare helt uspiselig, men også etterhvert litt av en vits. Han avskrev også teoriene om global oppvarming som satanistisk hokuspokus klekket ut for å distrahere kristne fra å forkynne Evangeliet. Hans mest spektakulære utsagn kom relativt sent i livet og synes ofte å ha vært utløst av den svært røffe og personorienterte hån han ble møtt med av sine motstandere, men ikke alle. Han ble utsatt for betydelig hets og hån fra et tidlig tidspunkt. I sin novemberutgave for 1983 hadde pornomagasinet Hustler et fiktivt intervju med Falwell, der de la teleevangelisten i munnen at hans "første gang" hadde vært et incestuøst forhold i fylla med sin mor i et toalett. Falwell gikk til søksmål mot Hustler med krav om erstatning for psykisk belastning. Magasinets eier Larry Flynt ville ikke inngå forlik, og saken ble anket helt opp til høyesterett. Der fikk han imidlertid ikke medhold: Den 24. februar 1988 begrunnet Høyesterett avslaget med henvisning til det første konstitusjonstillegg om ytringsfrihet og mente at den var viktigere enn hensynet til formentlige psykiske skader påført offentlige personer ved slike parodier. (Ni år etter opptrådte Falwell og Flynt sammen på CNNs intervjushow "Larry King Live.") Falwell fremførte ofte detaljert kritikk av filmer og fjernsynsprogrammer. En gang fikk han Walt Disney Company til å tilbakekalle 3,4 millioner eksemplarer av tegnefilmen "The Rescuers" etter at det ble oppdaget at noen i produksjonen hadde lagt inn to bilder som viste en naken kvinne. En annen gang hadde han merket seg at en spesiell figur i TV-serien "Teletubbies", Tinky Winky, angivelig var blitt kultskikkelse i noen homofile miljøer, og gikk da skarpt ut med at det dreide seg om fordekt homopropaganda (skikkelse med mannsstemme som bar på rød dameveske). Selv om han noen ganger benyttet tittelen «Doctor», hadde han aldri tatt noen doktorgrad. Derimot var han blitt tildelt tre æresdoktorater, to fra USA og ett fra Seoul i Korea. Sobel. 250px(Vitenskapelig navn "Martes zibellina") Sobelen er et 50 cm stort mårdyr med en 15 cm lang buskete hale som leverer den høyverdige kronesobelpelsen. Derfor er den frittlevende sobelen nesten helt utryddet. 90% av all sobelpels kommer i dag fra egne oppdrettsanlegg. Den var opprinnelig utbredt i de nordlige strøk i den tempererte sonen, men finnes nå bare fra Uralfjellene og øst til Hokkaido, Japan. Liffey. Liffey i vestre del av grevskapet Wicklow Liffey, "An Life" på gaelisk, er en elv som renner ut i Irskesjøen gjennom sentrum av Dublin. Navnet «Liphe», eller «Life» var navnet på en slette som elven rant igjennom, og ble senere navn på elva. Navnet på elva var opprinnelig «An Ruirthech», den som har sterk strøm. Liffey er den største elva i Dublin. Sideelvene heter Dodder, Poddle og Camac. Havna i Dublin består av elvas utløp. Både elva Dodder og kanalene Grand Canal (Irland) og Royal Canal munner ut i Liffey i havneområdet. Elvas løp. Liffeys kilde ligger ved «Kippure» som er et fjell i grevskapet Wicklow sør for Dublin. Elva har et fall på 500 meter og renner 125 km videre gjennom grevskapene Kildare og Dublin. Det er tre kraftstasjoner ved Poulaphouca, Golden Falls og Leixlip, som tilhører det offentlige irske elektrisitetsverket, ESB, Electricity Supply Board. I tillegg er det flere mindre, private kraftverk langs elva. Elva renner igjennom byene Ballymore Eustace, Newbridge, Caragh, Celbridge, Leixlip og Lucan før den renner gjennom Dublin sentrum og ut i Dublinbukten. Bruk og trafikk på elva. I mange århundrer har det vært ferdsel for å handle på elva helt fra vikingene grunnla Dublin til nyere tid. Flere skip var ofte å se i Liffey da de lastet øl for eksport fra Guinness bryggeriet, «St. James's Gate». Noen av disse var "Lady Patricia" og Miranda Guinness. De siste årene er den eneste regelmessige trafikken på elva sightseeing båter med guide, kalt "Liffey Voyage". Elva deler Dublin i nordlig og sørlig del. Den renner igjennom byen omtrent rett mot øst. Den renner midt igjennom det mest sentrale av sentrum, som antagelig er brua med hovedgata «O'Connell Street». Litt utenfor byen, ved Chapelizod, brukes elva av flere roklubber, både fra universitetene og fra politiet, til trening og konkurranser. Siden 1960 er det hvert år arrangert kano-padlekonkurranse, The Liffey Descent, 27 km med strømmen fra Straffan til Islandbridge. Broer over Liffey. Over elva går et stort antall broer. De fleste er åpne for biltrafikk, men enkelte er fotgjengerbruer. Kai anlegg. Kaiene i Liffey heter: Custom House Quay, Bachelor's Walk, Sir John Rogerson's Quay, Eden Quay og Merchant's Quay. Annet. På øya Tasmania i Australia er det en by som heter Liffey. Schweizer Fernsehen. Schweizer Fernsehen (SF) er et fjernsynsselskap i det tyskspråklige og retoromanskspråklige Sveits. Det eies av SRG SSR idée suisse og har hovedsete i Zürich. Det frivillige Skyttervesens fortjenstmedalje. Båndstripe for Det frivillige Skyttervesens fortjenstmedalje Det frivillige Skyttervesens fortjenstmedalje er Det frivillige skyttervesens høyeste utmerkelse. Medaljen er i ekte gull med miniatyr og kan bæres på uniform. Den har grønt bånd med nasjonalfarget midtstolpe. Utmerkelsen ble opprettet i 1896, og statuttene ble sist endret i år 2000. Hvert år kan Norges Skytterstyre tildele inntil 3 medaljer til personer «som i utpreget grad har lagt arbeid og oppofrelse i skyttersaken». Utdeling skjer vanligvis under skyttertingsmiddagen. Det frivillige Skyttervesens fortjenstmedalje består av en rund medaljong omgitt på utsiden av en krans. Medaljongen bærer Det frivillige Skyttervesens merke, det norske riksvåpenet i 1906-versjon med korslagte geværer og norske flagg bak. Medaljongen er opphengt midt på medaljebåndet ved hjelp av lenker som er festet til en metallklemme øverst. Medaljebåndet er grønt, med midsttripe i rødt, hvitt, blått, hvitt og rødt. Båndet har to innhakk nederst. Det frivillige Skyttervesen har også en annen utmerkelse, Det frivillige Skyttervesens hederstegn. Antony Lant. Antony «Antton» Lant er en engelsk trommeslager. Antton ble med i black/speed metal-bandet Venom i 2000, og har spilt trommer på studioalbumene "Ressurection" fra 2000 og "Metal Black" fra 2006. Antton er broren til Venom-frontfiguren Conrad «Cronos» Lant. I oktober 2002 ble Antton med i bandet Nu-Future Cowboys Det frivillige Skyttervesens hederstegn. Båndstripe for Det frivillige skyttervesens hederstegn Det frivillige Skyttervesens hederstegn er en utmerkelse som Norges Skytterstyre i DFS kan dele ut til personer i inn- og utland «som på forskjellige måter har arbeidet for skyttersaken». Medaljen kan bæres på uniform. Den har blått bånd med nasjonalfarget midtstolpe. Utmerkelsen ble opprettet i 1963, og statuttene ble sist endret i år 1999. Hederstegnet gis vanligvis til personer innen DFS som har ytet organisasjonen spesielle tjenester, eller har arbeidet aktivt i lang tid til beste for skyttersaken. Det kan gis til skyttere som har gitt organisasjonen ekstraordinær markedsføring gjennom sine prestasjoner. Hederstegnet kan også gis til utenlandske skytterledere i forbindelse med det nordiske skyttersamarbeidet. Oppbyggelse. Oppbyggelse (av gresk "oikodomé" / "oikodoméin", derfra til latin "aedificatio", "exstructio") betegner i den kristne tradisjon prosessen med å bygge kirken som fellesskap. Selv om bruken av uttrykket oppbyggelse er blitt utvidet med tiden, er innholdet fremdeles preget av den opprinnelige bruken i kirkelig og kristelig sammenheng. Bibelsk bakgrunn. Man finner ordet oppbyggelse flere steder i Bibelen. For eks. Romerbrevet 14:19: "«La oss da jage etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse»". Oppbyggelse er selvsagt et motstykke til å rive ned. I kristent språkbruk betyr oppbyggelse at man styrkes i sin tro på den Herre Jesus og finner hjelp og trøst i Bibelen i livets små og store ting. Metaforen om at kirken er et hus (Guds hus, Kristi hus) finner vi flere steder i Bibelen, særlig i Paulus sine brev, hvor det heter at de kristne er de «levende stener» som brukes for å bygge Guds hus. Dette skjer ved gudstjeneste og forkynnelse av Jesu frelsesverk, se for eksempel 1. Tessalonikerbrev 5: "«9 For Gud har ikke bestemt oss til å komme under hans vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. 10 Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. 11 Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør.»" I GT er oppbyggelse et begrep som står i eskatologisk belysning: Man skal bygge opp Davids falne hytte. (Amos 9, 11). Når Peter bekjenner at Jesus er Messias, taler Jesus om at han vil bygge opp sin menighet. Her tenkes det først på menigheten, dernest på den enkelte kristne. I Salmenes bok 127, 1-2 tales det om å bygge Guds tempel: "«Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves»." Denne teksten er brukt i norske kirker 17. mai og korresponderer med Fedrelandssalmen. Salmetema. I Fedrelandssalmen "Gud signe vårt dyre fedreland" er oppbyggelse også tema. I sjette strofe tas temaet fra Salme 127 inn direkte når Elias Blix skriver: "Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja". Beskrivelsen her er konkret, men for den som kjenner sin Bibel, fungerer det direkte også som en allusjon til dens ord om oppbyggelse. Bildet er også brukt av Grundtvig i salmen Kirken den er et gammelt hus, hvor det i tredje strofe heter "Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener". I Norsk Salmebok finner vi bildet også i flere andre salmer til bruk ved kirkeinnvielse. Grundtvigs "Hvor Herren ikke bygge vil" avsluttes med følgende verslinjer: "Bygg, Jesus, med ditt guddomsliv/ av stener som har ånd og liv/ ditt tempel i vår midte!" Også Alfred Hauge bruker bildet i salmen "Opna deg, hjarte!" hvor han i andre strofe sier: "Herre, vår Fader! Dette er ditt tempel./ Gjev du kvar stein og kvar ei sjel ditt stempel." Og salmen "Midt i vår verden" avslutter Arne E. Sæther slik: "Vi er hans kirke, vi er det bygg som han reiser på ny og på ny." Pietistisk. Selv om Melanchton brukte uttrykket i 1543, var det særlig med pietismen uttrykket ble mye brukt, nå ikke så mye om kirken, men mer å styrke troen for det enkelte individ i menigheten gjennom tilbedelse og fellesskap. Spener og Francke la vekt på at det skulle være både en moralsk verdi og en estetisk følelse i begrepet. Som en følge av dette ble oppbyggelse i opplysningstiden beskrevet som å «løfte sitt sinn», «vekke fromme tanker» og «oppmuntre til det gode». Bruk i Norge. Ordet er i Norge blitt brukt om kristne samlinger, da helst utenfor kirken. Man samlet seg til møter om Guds ord, ofte på stedets bedehus eller i hjemmet. Da ble uttrykket «Man gikk på oppbyggelse» brukt. Det var ikke alltid at det var en predikant med, men ordet ble gitt fritt og hver enkelt kunne da dele tanker fra Bibelen og egne erfaringer i kristenlivet. «Jeg ble så oppbygget av det som ble sagt på møtet», var uttrykk som kunne høres. Det fulgte ofte bønn med. Det er ikke så ofte at man hører ordet brukt i dag, men det brukes litt fremdeles i lekmannskretser. Det brukes også i forbindelse med den litterære sjangeren oppbyggelseslitteratur, som blant annet andaktsbøker hører inn under. Norges Forsvarsforenings verneidrettsmedalje. Båndstripe for Norges forsvarsforenings veteranidrettsmedalje Norges Forsvarsforenings verneidrettsmedalje er en medalje som på Landsskytterstevnet tildeles skytterkongen og vinneren av Norgesmesterskapet i feltskyting. På alle de 9 årlige landsdelskretsstevnene tildeles medaljen til vinneren av mesterskapet i baneskyting for klasse 3-5 og vinneren av mesterskapet i feltskyting for klasse 1-5. Historie. Fram til 1959 ble den tildelt vinneren av juniormesterskapet på 100 meter, men fra 1961 ble den oppsatt til skytterkongen, og fra 1974 ble den også oppsatt til Norgesmesteren i feltskyting. Closer (album). "Closer" er et album av post-punk bandet Joy Division. Platen var bandets andre og siste album etter "Unknown Pleasures". Albumet blir sett på som en av de store albumene fra post-punk bevegelsen, og blir fremdeles idag sett på som en av de beste albumene fra 1980-tallet. Platen var opprinnelig planlagt å bli sluppet ut den 8. mai 1980, men havnet ikke i butikkene før i juli, kort tid etter Ian Curtis selvmord. Albumet ble sluppet ut på Factory Records som en 12" LP og nådde 6. plass på den britiske albumlisten. "Closer" har en dypere sound enn forgjengeren "Unknown Pleasures" og benytter seg av synthesizerere og studioeffekter. Sangene på albumet preges av den mørke produksjonen som coveret på platen gjenspeiler. Platens cover var designet av Martyn Atkins and Peter Saville, med fotografi av Bernard Pierre Wolff. Gravplassen på coveret er i Genoa, Italia. Åpningsporet, «Atrocity Exhibition» kommer fra tittelen på boken "The Atrocity Exhibition" av J.G. Ballard. Pitchfork Media plasserte "Closer" på tiendeplass på sin liste «Top 100 Albums of the 1980s». Alle spor er komponert av Ian Curtis, Peter Hook, Stephen Morris og Bernard Sumner. Det frivillige Skyttervesens dugleiksmerke. Det frivillige Skyttervesens dugleiksmerke er et dyktighetsmerke som brukes i DFS. Man kan kun skyte om merket en gang i året. Det er forskjellige merkekrav etter hvilket våpen man bruker, og det er forskjellige skyteprogram etter hvilken klasse man skyter i. Merket blir utdelt i bronse, sølv og gylt. Etter å ha klart kravet til gylt i 5 år etter første gang, får man 5-årsmedaljen, deretter er det stjerner til 5-årsmedaljen hvert 5 år. Etter 15 år blir man tildelt Dugleiksmerkestatuetten, og deretter er det stjerner til den hvert 3. år. Etter 25 år er det Dugleiksmerkefat og diplom, og etter 50 år Dugleiksmerkeskjold. Man kan skyte til Dugleiksmerket i Forsvaret. Det finnes egne dugleiksmerker for rekrutteringsklassene. Gnome (fyndord). Gnome er et latinsk-gresk ord for en fyndig uttrykt lærdom, en mening eller sentens. Gnomisk poesi. Korte tankespråk eller fyndord i poetisk form kan også kalles "gnomisk poesi" eller "gnomisk diktning". Gnomisk poesi forekom blant annet hos jødene i gammel tid. I Det gamle testamentet i Bibelen inneholder særlig Salomos ordspråk og Siraks bok rike skatter av slik diktning. Også indere, persere og arabere har dyrket denne diktsjangeren. Hos grekerne blomstret den i særdeleshet på 500-tallet f.Kr. der gnomisk poesi særlig opptrådte i form av elegisk distikon. Berømte navn på den gnomiske poesiens område er blant andre vismannen Solo, Fokylides, Simonides, Xenofanes og ikke minst Theognis, hvis bevarte gnomiske dikt inngår i den såkalte greske antologien. En kjent gnome er Gnothi seauton, ordtaket «kjenn deg selv» som er skrevet på Apollontempelet i Delfi og vanligvis knyttes til Thales fra Milet, Spartas lovgiver Kheilon og Solon. Gnomiske linjer, ordtak og munnhell som er lette å huske og lære, kan inngå i såkalt didaktisk poesi, det vil si i læredikt med praktisk eller etisk innhold. Gnomisk verbform. Adjektivet "gnomisk" kan også brukes i grammatikk om verb som brukes om noe som ikke er avgrenset i tid. Slike gnomisk verbalform finnes for eksempel i greske ordspråk i den øyeblikkelige fortidsformen aorist. Fredag (magasin). "FREDAG" var et popkulturelt ungdomsmagasin som utkom hver fredag som et bilag til Dagbladet i perioden fra 1990 til 2012. Målgruppen var popkulturinteresserte mellom 20 og 30 år. De viktigste stoffområdene var musikk, uteliv, film, tv, mote, teknologi, spill, sex og ungdomskultur. Historie. Første utgave av "FREDAG" kom på gata i november 1990. I starten var Fredrik Skavlan fast bidragsyter. Siden har magasinet gjennomgått fire redesigner. I 2005 kom magasinet i ny drakt, med endret layout, ny logo, mindre format og tykkere papir. Det nye magasinet ble lansert samtidig som det nå nedlagte SPORT-magasinet. Våren 2009 gjennomgikk "FREDAG" en ny, omfattende redesign for å favne bredere, blant annet med flere seksjoner og mye småstoff. Våren 2012 ble magasinet nedlagt og erstattet av en ny seksjon med featurestoff i hovedavisa. Spalter. "FREDAG" har hatt en rekke spalter gjennom de to tiårene magasinet eksisterte. Den mest berømte er Sterke meninger, som fortsatt eksisterer. Her får leserne sende inn korte, humoristiske meldinger med en sterk mening om hva som helst. De trykkede meldingene belønnes med en CD. Da magasinet var nytt, var meldingene mer tradisjonelle, noe lengre leserinnlegg underskrevet med fullt navn. En annen spalte som har vært med helt fra starten er Helgelyd, der redaksjonen anbefaler ny musikk. Magasinet har også en enquête der medarbeiderne svarer på et spørsmål som er relevant for en av hovedsakene i bladet. I starten var dette en vanlig enquête med vilkårlige folk. Dagbladets restaurantanmeldelser sto i sin tid på trykk i "FREDAG", og ble derfor døpt Robinson & FREDAG. Spalta ble siden flyttet til Magasinet, der den passet bedre i stoffmiksen. I stedet fikk "FREDAG" en ukentlig utelivstest der Dagen & Derpå tester utesteder. Spalten trykkes fortsatt. Fra magasinets start og fram til en stykke ut på 2000-tallet, ble kontaktannonser trykket i "FREDAG" under spaltenavnet Noen som passer for meg. De siste årene hadde "FREDAG" spalta Sex", de lege og skuespiller Anders Danielsen Lie skrev om sex. I "Alle snakker om" anbefalte redaksjonen alternativer til mainstreamfilmer, -musikk, -bøker og så videre. Gym & Tonic var bladets treningstestere. I På en snurr fortalte en kjendis sine utelivsvaner. Eksterne lenker. Fredag (magasin) Randi Fuglehaug. Randi Fuglehaug (født 21. august 1980 i Voss) er en norsk journalist. Hun var tidligere leder for Dagbladets fredagsmagasin Fredag. Selv om redaktøren i Dagbladet formelt er ansvarlig redaktør også for Fredag, oppfattes Fuglehaug som redaktør av magasinet. Hun tiltrådte i stillingen 1. februar 2006, etter å ha jobbet der som journalist siden mars 2004. Hun ble da magasinets første kvinnelige leder. Fuglehaug er utdannet journalist fra Høgskulen i Volda i årene 2001–2003. Før Fuglehaug begynte å jobbe i Fredag jobbet hun i VG. .om. .om er Omans nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet administreres av OMnic. Det er kun åpnet for å registrere tredjenivådomener. Om OMnic skulle tillate registrering av domener på andrenivå, ville det åpnet for cybersquatting. For eksempel ville det være mulig å registrere 'yahooc' under '.om' og på den måte lage 'yahooc.om', en lett stavefeil for surfere som ønsker 'yahoo.com'. Registrering. Det kreves at registranten har en lokal forbindelse. Denne administrative kontakten må fysisk befinne seg i Oman. Salg eller overføring av domener er ikke tillatt. Lindorm Liljefors. Lindorm Liljefors (født 1909 i Yttertjärna, død 1985 i Stockholm) var en svensk kunstmaler, illustratør og forfatter. Årene 1928 til 1934 studerte han på Kungliga Konsthögskolan. En periode bodde han og var aktiv i Paris. Litt senere tilbrakte han et år på kunstakademi i Italia. Han hadde bl.a. separate kunstutstillinger i Düsseldorf 1954, Saarbrücken 1956, Paris 1958, München 1959, Hamburg 1960. Dette viser at han hadde et stort publikum, særlig i Tyskland. Lindorm Liljefors var sønn av den kjente kunstmaleren Bruno Liljefors (1860–1939) og ble som sin far mest kjent for sine natur- og dyremotiv. Han har illustrert flere bøker og tidsskrift både i Sverige, Finland, Danmark og Tyskland. Spesielt huskes hans mangfoldige og store bidrag til tidsskriftet "Svensk Jakt" hvor han var fast medarbeider. I tillegg skrev han en rekke bøker hvorav flere er oversatt. Lindorm Liljefors var også en ivrig jeger og besøkte ofte Norge for å drive jakt. Selvmål. Et selvmål er når en spiller i en ballsport setter ballen i sitt eget mål. Et selvmål telles på lik linje som et mål scoret av en motstander. Craig Johnston. Craig Johnston (født 25. juni 1960 i Johannesburg med foreldre fra Australia) er en tidligere fotballspiller fra Sør-Afrika. Mest kjent er han fra tiden i Liverpool. Karriere. Han startet sin karriere i Middlesbrough, og fikk sin debut som tenåring mot Everton. Han spilte 64 ligakamper og scoret 16 mål i de fire årene han var i klubben. 3. april 1981 ble Johnston kjøpt til Liverpool av manager Bob Paisley for £575.000, noe som var overgangsrekord for de røde på den tiden. Han fikk sin debut for Anfield-klubben 29. august da han kom inn som innbytter for Ray Kennedy i 1-0 tapet i bortekampen mot Wolverhampton på Molineux. I samme kamp gjorde forøvrig også både Mark Lawrenson og Bruce Grobbelaar sine debuter. Hans første mål kom 8. desember i 4. runde kampen i Liga-cupen hjemme mot Arsenal. Liverpool vant kampen 3-0. Johnston ble i Liverpool frem til 1988 da hans søster ble alvorlig syk. Han la støvlene på hylla omtrent med øyeblikkelig virkning. På denne tiden hadde han spilt 190 ligakamper (30 mål), og vunnet en rekke medaljer for Liverpool. Vøyen. Hovedbygningen på Vøyen – Vinkelgården. Vøyen er en gård i Bærum i Akershus ved elva Lomma. Den har gårdsnummer 78. Fremdeles er hele Gupumarka med 6 000 mål utmark underlagt gården i tillegg til 450 mål dyrket mark og et moderne fjøs. Bygninger og tun. Bærum kommune kjøpte Vøyen i 1971 og har restaurert gården i samarbeid med Riksantikvaren. Det er flere store bygninger på tunet. Den såkalte "Hurumgården" med sidebygningen «Libanon» er fra slutten av 1700-tallet, og brukes nå av Bærum Arbeidssenter. "Vinkelgården" ble bygd i andre halvdel av 1700-tallet, og brukes i dag til selskapslokale, møter og kurs. Vinkelgården har saler med krystallysekroner, stor takhøyde, stilmøbler og et idyllisk uteområde. Nedenfor tunet ligger Vøyendammen og Vøyen mølle, som var i drift på 1800-tallet og frem til midten av 1960-tallet. I dag huser bygningen klubblokaler til Vestre Bærum Sportsfiskere. Etymologi. Gårdens gammalnorske navn var "Vǫðin", som betyr «gården ved vadet» over Bærumselva eller Isielva. Opp gjennom tidene har gården også blitt skrevet blant annet "Vadin" (1398), "(a) Wodhine" (1426), "Vøyen" (1666), "Wøyen" (1723) og "Vøien" (1898). Navnet skrives i dag offisielt "Vøyen". Navnet er brukt i delområdet Vøyenenga. Historie. Gården Vøyen ved Lomma har røtter tilbake til jernalderen. Opp gjennom tidene har det vært både storgård og guttehjem på stedet. Dagens gårdsområde omfattet tidligere også flere gårder som Økri og Gommerud. I tillegg til å fungere som en normal bondegård, har det vært mange aktiviteter knyttet til Vøyen. Se også Økri skole. Gjennom tidene har gården hatt den første smeltehytta, som ble opphavet til det vi kjenner som Bærums Verk. Hytta hadde den gang hele 33 mann i virksomhet. Fra 1603–1604 ble det funnet jernmalm i «vestre Bergum» ved Kirkerudåsen og Eineåsen som så meget lovende ut. Kong Christian IV sluttet kontrakt i 1610 på åremål med Paul Smelter, kongens bergverksmann, som på egen bekostning skulle bygge smeltehytte. Den første hytten ble bygget på Vøyen, hvor 33 mann var i virksomhet – og noen år senere ble det også bygget hytte ved Gommerud. I 1758 mottok major Jakob Krefting «... allernaadigst privilegium paa at drive teglverk, og ingen maa i løpet av 4 aar anlægge teglverk i 1 1/2 mils avstand...». I 1770 var det blant annet nedtegnet følgende på et auksjonsskjøte «... teglbrænderi med tilhørende teglmølle og brændehuser, sagbruk til bygdeskur, stampemølle, kværnebruk, laks og ørretfiske...». Etter sigende skal området også ha hatt eget klekkeri for laks og ørret. Norsk revyforfatterforening. Norsk revyforfatterforening (NRFF) ble stiftet på 1930-tallet og hadde som formål å ivareta de profesjonelle revyforfatteres interesser og rettigheter. Dette har i årenes løp ført til til de avtaleverk som eksisterer for foreningen, og foreningen fungerer samtidig som et skrivenettverk der medlemmene blir holdt informert om nye rettigheter, ikke minst rettigheter i forhold til alle de nye mediene. Foreningens første medlemmer var blant andre Arne Svendsen, Arild Feldborg, Bias Bernhoft, Finn Bø og Per Kvist. Det første kvinnelige medlem var Karen Sofie Hanssen (Nicolette), og ved hennes bortgang i 1950 skulle det ta 50 år før en ny kvinnelig revyforfatter ble medlem. Det ble Linn Skåber, og i løpet av de siste fem årene har nok fire kvinnelige revyforfattere blitt medlemmer: Ingrid Bjørnov, Hilde Louise Asbjørnsen, Lene Kongsvik Johansen og Hege Schøyen. Ellers representerer medlemmene er bredt spekter av underholdningsforfattere, fra nestorene Bjørn Sand og Rolv Wesenlund, via Øystein Sunde, KLM (Trond Kirkvaag, Knut Lystad og Lars Mjøen), Dag Frøland, Yngvar Numme, Steinar Lyse, Ragnar «Joker» Pedersen og til yngre forfattere som Trond Hanssen, Dagfinn Nordbø, Karsten Fullu, Jon Niklas Rønning og Vemund Vik. Styret pr. i dag er Andreas Diesen (formann), Knut Lystad, Dag Vågsås og Jon Niklas Rønning. Foreningen har også opprettet Revyforfatterfondet (Norsk revyforfatterfond) der lokale revylag, revyforfattere og folk som befatter seg med revystoff kan søke på forskjellige stipender. Foreninger deler også ut Aristophanesprisen (kort kalt "Ari") til unge talentfulle revyforfattere, og Leonardstatuetten, som regnes som norsk revys høyeste heder; den gis til folk som gjennom mange år har gjort et betydelig arbeid for norsk revy. Værtshuset Bærums Verk. Værtshuset Bærums Verk ble oppført ca 1640 på Bærums Jern Werk i Bærum i Akershus. Vertshuset er et solid tømmerhus ved elven Lomma som har vært et samlingssted for jernverksfolket og langsveisfarende bønder og handelsmenn. Værtshuset hadde også en funksjon for de vanskeligstilte i lokalsamfunnet; avgiften fra brennevinssalget gikk ikke til Kongen, men til Verkets fattigkasse. Etter 1890 ble lokalene brukt som bolig for verkstedsbefolkningen. Senere ble bygningen fredet av Riksantikvaren etter lov om bygningsvern, og i 1987 ble den totalrestaurert og gjenåpnet som serveringsted. Shagya araber. Shagya araber er en hest som er en allsidig ride- og kjørehest. Rasebeskrivelse/historikk. Shagyaaraberen er avlet frem fra fullblodsarabere ved utvalg for å få en større hest med mere masse og kraftigere fundament enn fullblodsaraberen. Rasen har sitt utspring fra det Ungarske keiserriket, og er stambokført siden 1789. De første shagya-arabere kom til Norge i 1972, og i den første importen var det 5 drektige hopper, og 1 hingst. Innenfor Norsk Araberhest Forening (NAHF) ble det i 1985 opprettet en egen avdeling for shagyaarabere; NAHF’s Shagyaavdeling. Foreningen har i dag registrert om lag 100 hester. Til sammen finnes det mellom tre og fire tusen shagyaarabere i verden. Shagyaaraberen skal være vakker og utsøkt med et uttrykksfullt hode, som tydelig viser araberen. Profilen kan være svakt konkav eller rett. Øynene skal være uttrykksfulle og ikke for små. Man ønsker en velformet ridehesthals, velmarkert manke, god, skrå skulder, frie albuer og en muskuløs sterk rygg. Krysset ønskes passe langt og hellende, med god muskelstyrke, og halen høytbærende. Beina skal være korrekte, kraftige og tørre, med godt markerte ledd og velformede høver. Bruksområde. Shagyaaraberen benyttes i konkurranser i distanse, dressur, feltritt, sprang og kjøring, men er også en trivelig hobby- og familiehest. Farge. Den dominerende fargen er skimmel, men i Norge har vi også brune, sorte og røde hester. På bakgrunn av at de skimlede hestene har disposisjon for en spesiell hudsykdom, ønsker man i særlig grad å benytte fargede hester i avlen. Høyde. Mankehøyden ønskes mellom 150 og 165 cm. Mindre shagyaarabere finnes naturligvis, men kårede hingster skal være 154 cm eller høyere i mankehøyde, og med et minimum pipemål på 18 cm. 17. mai-sang. "17. mai-sang", ofte kalt "Tenk at nå er dagen her", er en norsk barnesang som blir sunget når en feirer Norges grunnlovsdag 17. mai, ofte i barnetoget. Teksten er skrevet av Ågot Nickelsen og melodien er lånt fra "Mot i brystet". Sangtekst. Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter. Jeg skal gå i toget, og jeg er så glad. Du kan tro jeg skal nok synge ut av alle krefter, svinge flagget mitt og rope høyt hurra! Ser du flagget mitt: rødt og blått og hvitt! Det skal vaie fritt og vise seg friskt, og vakkert er det, som vår kjære gamle Norge. Ja, det landet er vi glad i, du og jeg! Gumbo (album). "Gumbo" er jazzgruppa Gumbos debutalbum, utgitt i 2005 på plateselskapet SCHMELL!. Medvirkende på to spor på denne plata, er Dodo Miranda, en jazzvokalist Gumbo ble kjent med da de var på turne i Angola. Statholdergaarden. Statholdergaarden ligger i Rådhusgata 11 i Oslo og er en restaurant med én stjerne i Michelinguiden (2005) som serverer gourmetmat. Restauranten holder til i Oslo i en vernet villa fra 1640. Bygningen. Statholdergaarden ligger i Kvadraturen, og huset er fra 1640. Statholder Ulrik Fredrik Gyldenløve bodde i huset på slutten av 1600-tallet. De vakre stykkaturtakene ble laget på 1700 tallet. Cleopatrarommet forestiller Cleopatras dramatiske død der hun lar seg bite i brystet av en giftslange i senbarokk -nyrokokkostil. Mat. Kjøkkensjef Bent Stiansen var den første nordmann til å vinne Bocuse d’or Verdensmesterskapet for kokker i 1993. Bent Stiansen lager moderne mat basert på dagsferske råvarer og hver dag komponeres det en ny seks retters meny med passende vinforslag til. Kulturminne. Stattholdergården er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Geoffrey Pyke. Geoffrey Nathaniel Pyke, født 1893, død 1948, var en britisk forsker og oppfinner med uortodokse ideer som ofte viste seg å være vanskelig å anvende i praksis. Hans livsstil og utseende passet med det den vanlige stereotypen "gal forsker". Han studerte ved Cambridge University. Under den første verdenskrig, var Pyke internert i Ruhleben P.O.W. Camp i Tyskland. Han skrev erindringer om sine opplevelser der som han ga tittelen "To Ruhleben – And Back". Hans mest berømte forslag var under andre verdenskrig å bygge et gigantisk hangarskip av pykrete, et materiale som ble fremstilt ved fryse en blanding av trefibermasse og saltvann. Dette forsøket, kjent som prosjekt Habakkuk ble utredet av Combined Operations og ble støttet personlig av lord Louis Mountbatten og sir Winston Churchill, men rakk aldri å bli fullført. Ideen var ikke så absurd som den kunne synes. Trefibre og is dannet et sterkt komposittmateriale som hadde stor motstandsevne mot støt og slag. Så lenge det befant seg i frossen tilstand ville skip bygget av dette materiale være noe nær usenkbare. Geoffrey Pyke er kanskje aller mest berømt for "snømaskinen" som han oppfant for å settes inn i kampene i Norge. Hans ide førte til at man konstruerte M29 Weasel, et snøgående beltekjøretøy og som førte til opprettelsen av den mer kjente 1st Special Service Force. Pyke tok sitt eget liv vinteren 1948. Eksterne lenker. Pyke, Geoffrey Pyke, Geoffrey Pyke, Geoffrey Clefairy. Clefairy (ピッピ Pippi i japanske originalversjoner) er en av de fiktive artene fra mediafranchisen "Pokémon". Clafairys navn er en en kombinasjon av "clef", fransk for nøkkel (musikk), og "fairy" (fe). Dens japanske navn kan være en forkortelse og repetisjon av ordet "pixie" (nisse). I den engelske betaversjonen av "Pokemon Red" og "Blue", var Clefairys navn "Aria" (arie), en annen betegnelse for en melodi. Oskar Mendelsohn. Oskar Mendelsohn (født 29. mars 1912, død 1. august 1993) var en norsk historiker som jobbet særlig med jødenes historie i Norge. Mendelsohn var født i Trondheim og utdannet seg til cand. philol. fra Universitetet i Oslo med norsk hovedfag, tysk og fransk som støttefag. Han virket som lektor først i Trondheim, så under krigen ved det norske gymnas i Uppsala og etter krigen ved Ullern skole i Oslo. Han var en aktiv tillitsmann i Norsk Lektorlag, hvor han også var æresmedlem. Mendelsohn var aktiv i Det Mosaiske Trossamfunn, først i Trondheim og siden i Oslo. Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo ga ham oppgaven å skrive jødenes historie i Norge, som det var meningen å utgi i forbindelse med hundreårsminnet om de første jøders ankomst til Norge i 1852. Oppgaven ble betydelig større enn forutsatt. Med støtte fra Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd ble verket 'Jødenes historie i Norge gjennom 300 år' et større forskningsarbeid (første bind 1969, andre i 1987). I tillegg skrev Mendelsohn en kortere versjon for skolebruk (1992). I sitt arbeid med jødenes historie i Norge kom Mendelsohn i kontakt med en rekke tidligere motstandsfolk fra krigens dager i Norge og i utlandet, såvel som med ulike jødiske forskningsmiljøer og andre over hele verden. Han ble brukt som fagkonsulent i saker vedrørende den jødiske befolkning i en rekke sammenhenger, og møtte også som vitne i flere rettssaker. Gardermoen flystasjon. Gardermoen flystasjon i Ullensaker i Akershus er Luftforsvarets base for transportkapasitet. Historie. Frem til den andre verdenskrig hadde plassen der Gardermoen flystasjon nå ligger, vært brukt til ekserserplass for Kavaleriet. Fra 1740 var det "Akershus Dragonregiment" nr. 1 (DR 1) og senere DR 2 som hadde tilhold her. I 1834 kom "Romerikes lette infanterikorps" og i 1860 kom 1. og 2. "artilleribataljon". Da tyskerne okkuperte plassen i 1940 og bygde flyplass, var det naturlig at det norske Flyvåpenet (nå Luftforsvaret) disponerte området etter krigen. Kavaleriet ble etter hvert samlet på Trandum leir. Ny militær flystasjon. Da ny sivil flyplass skulle bygges på midten av 1990-tallet, innebar dette at hele den gamle militære flystasjonen måtte rives. Samtidig med byggingen av ny sivil flyplass ble det også bygget en helt ny og moderne militær flystasjon, nord for den sivile terminalen. Stasjonen ble primært bygget for å drifte forsvarets 6 C-130 Hercules transportfly. Flystasjonen ligger avgrenset innenfor OSL (Oslo Lufthavn Gardermoen) og deler de samme taxe- og rullebanene som OSL. OSL som også står ansvarlig for drift og vedlikehold av flyoperative flater. 135 Luftving er den operative enheten på stasjonen. Luftvingen består av blant annet 335 skvadrons (Lockheed C-130 Hercules) og FLO (Forsvarets Logistikk Organisasjon). Stasjonen er et sentralt punkt for all logistikk og personfrakt innen forsvaret, både innenlands og utenlands. Endel av transporten til utenlandsoperasjoner foregår med innleide transportfly av typen Antonov An-124 eller Iljusjin Il-76. Også den NATO-opererte Strategic Airlift Capability, der Norge deltar, bidrar til lufttransport med sine tre C-17. Flystasjonen tar også imot stort sett alt av statsbesøk som kommer til Norge. C-130 Herculesflyene har opp gjennom årene bidratt stort ved internasjonale operasjoner og i tillegg bistått ved tsunamikatastrofen i 2004. Gardermoen flystasjon huset også den ene av Luftforsvarets tre rekruttskoler, de andre lagt til Lista flystasjon i Vest-Agder og Værnes flystasjon i Stjørdal i Nord-Trøndelag. I forbindelse med ombyggingen ble rekruttskolen på Gardermoen lagt ned i 1993 og Værnes flystasjon overtok all utdanning av luftforsvarets rekrutter. I dag er det ikke mer enn ca 50-100 vernepliktige soldater som tjenestegjør på Gardermoen flystasjon. Jagerskvadroner. Fra 1945 til 1964 var Gardermoen flystasjon base for jagerskvadronene 331- og 334 skvadron, som først var oppsatt med Mosquitos og Spitfire. I 1948 ble disse skvadronene oppsatt med jetjagere – De Havilland Vampire. Den 14. oktober 1949 ble 334 forflyttet til Sola flystasjon. Transportskvadron. Siden opprettelsen i 1946 har 335 skvadron vært stasjonert på Gardermoen flystasjon. Den har blant annet operert med flytypene Lockheed Lodestar, C-47 Dakota og C-119. Skvadronen opererte fram til våren 2008 en flåte med seks Hercules-fly – Odin, Tor, Balder, Frøy, Ty og Brage. Disse var av varianten C-130E/H og ble levert i 1969. Disse ble etter hvert for gamle etter nesten 40 år i tjeneste og ble tatt ut av operativ drift den 15. mai 2008. Da hadde de samlet vært i luften i over 133 665 timer og har fløyet en distanse som tilsvarer Jorden rundt 1713 ganger. Mot slutten av 2008 mottok 335 skvadron sitt første av totalt 4 nye transportfly av typen C-130J. De to siste maskinene ble overtatt i begynnelsen av mai 2010. Dette gjør at skvadronen igjen vil kunne bidra sterkt globalt, slik det en gang var. Fem av de seks gamle Hercules-flyene langtidslagres i Arizona i påvente av en eventuell kjøper. Det sjette flyet er plassert på Forsvarets flysamling ved Gardermoen. Frem til overføringen til 717 skvadron på Rygge flystasjon, var også Luftforsvarets tre Jet Falcon en del av 335 skvadron. Luftvernartilleri. Fra 1950 var Gardermoen flystasjon oppsatt med en luftvernartilleriavdeling som ble nedlagt da gammel flystasjon ble revet. Intendantur. Fra 1967 til 1994 var Hærens intendanturs skole- og øvingsavdeling (HISØ) stasjonert på området til flystasjonen. Forsvarets flysamling. Forsvarets flysamling er et flymuseum på Gardermoen. Før museet ble etablert var mange av utstillingsobjektene spredt rundt i landet på militærlager og Norsk Teknisk Museum. Norsk Flyhistorisk Forening var en pådriver for et norsk flymuseum etter den ble stiftet i 1967, og museet tillegger dem mye av æren for at Forsvarsdepartementet opprettet en bedømmelseskommisjon for det som den gang het Det Forsvarshistoriske Museum. Våren 1989 tok Bodø kommune et initiativ for å trekke flymuseet til byen. Da Stortinget i 1992 vedtok å flytte samlingen til Luftforsvarsmuseet i Bodø, kom det til en voldsom debatt. I pressen kom det til overskrifter som «svik» og «pengesløseri». Det ble etablert to foreninger, senere slått sammen til Flysamlingen Gardermoen, Venneforeningen. Ninja. Ninja eller Shinobi (忍者 "Den som er skjult" eller "Den som utholder") var leiesoldater, som var opplært i den japanske krigskunst ninjitsu ("kunsten å holde seg skjult"). Ninjaene hadde slik som samuraiene et fastlagt atferdskodeks, ninpo. Visse nåtidige ninjutsu-kyndige hevder, at ninjaens spesiale var spionasje, og ikke snikmord som mange har trodd tidligere. Noen historiske kilder ser ut til å underbygge denne påstand. Skrifttegnet "nin" fra ordet ninja betyr dolk og hjerte. Noen mener at ninjaene var bønder som under Japans føydale struktur ikke hadde tillatelse til å studere samuraienes sverdteknikker. Det er likevel sannsynlig at ninjaene stammet fra ulike sosiale kaster. Man tror likevel at de fleste kom fra den laveste kasten, men det er ikke stor sannsynlighet for at populærkulturens ninjaer skulle ha eksistert i føydaltidens Japan. Ninjaer skulle ha brukt våpen som lett kunne skjules eller kamufleres som verktøy. Historie. Ninjaene har etterlatt få spor, og deres historie bygger derfor i en viss utstrekning på legender. En av de tidligere ninja-skoler, Togakure Ryū, skal ha oppstått i den sene Heian-periode. Iga og Kōga er de to mest berømte ninja-stilarter, og i fiksjonen settes de ofte opp mot hverandre. Det finnes kun få overlevende kilder fra Kamakura-perioden. Kusunoki Masashige brukte taktikker mot sine motstandere, som hadde en viss likhet med ninja-taktikker. Fra Muromachi-perioden er det enda færre kilder. Begge perioder var fredelige, og mange slag var organisert som turneringer, som utelukket overraskelsesangrep. Det var i denne perioden at bushido opptrådte som en ærefull stilart, som en samurai måtte følge. Det var i Sengoku-perioden (1467), også kjent som de krigende staters periode, at ninjaene skal ha vært utbredt. Moderne ninja-skoler mener at nesten alle berømte daimyō har hatt ninjaer eller ninja-lignende grupper under seg, og at noen daimyō selv skal ha vært ninja. Sanada-klanen, hvis mest berømte medlem var Sanada Yukimara, skal ha vært en ninja-klan. Denne formodning bygger på et suksessfullt forsvar av deres slott, hvor omkring 3 000 soldater holdt stand mot en hær på 50 000 angripere anført av Tokugawa Hidetada. Tokugawa Yeyasu skal også ha vært en ninja, og kontrollerte både Iga og Kōga, da han forente Japan og ble hevet til rangen som Shogun. I en dramatisk flukt gjennom Naras berg etter Odas snikmord, skal Iga-lederen, ninjaen Hattori Hansō ha hjulpet ham og vunnet hans støtte. Den siste kamp, som involverte ninjaer, skulle være beleiringen av Shimabara under Tokugawa-shogunatet. Da shogunatet var blitt stabilisert, ble ninjaene arbeidsløse. I følge overleveringene ble noen Oniwabanshū, en halv-hemmelig gruppe av livvakter og etterretningsoffiserer, som arbeidet i Edo-slottet, hvor de holdt øye med den sittende daimyō. I Edo-perioden (1603–1868) ble ninjaene gjort til populære figurer i bøker og skuespill. Mange mytiske beskrivelser av ninjaene, slik som evnen til å bli usynlige, eller bruke trolldom ble oppfunnet i disse fiktive beskrivelsene. Ninjaene rettet ikke disse misforståelsene, og kan kanskje selv ha skrevet historier for å bekrefte dem, hvis deres arbeid igjen skulle bli etterspurt. Noen mener at ninjaene var snikmordere fra en sosial kaste som lå under samuraiene. Andre mener at ninja var en eliteenhet av samuraier som var trent i snikmord og spionasje. Den siste versjonen er sannsynligvis korrekt, fordi der finnes kilder om samuraier som kjente ninjutsu (ninjaenes kampform). Kampformen strider på visse punkter mot samuraienes æresbegrep; slike samuraier var sannsynligvis ronin eller herreløse samuraier som ikke var i stand til at oppnå sin tidligere status. Kultur. En ninja-organisasjon sies å være ledet av en "jōnin" (上忍), som oversettes til "øverste ninja". Under "jōnin" fantes adskillige "chūnin" (中忍, "mellom ninja"). Under disse "chūnin" var det igjen adskillige "genin" (下忍, "lavere ninja"). Når en daimyō valgte et oppdrag, ville "jōnin" benytte "chūnin" til å utvelge det nødvendige mannskap blant "genin". Selv om ninja ofte fremstilles som menn, og selv om nesten alle militære profesjoner var forbeholdt menn, kunne ninja også være kvinner. En kvinnelig ninja ble kaldt en "kunoichi", som kommer av kanji for kvinne. De fremstilles noen ganger som prostituerte, som lurte hemmeligheter ut av fienden gjennom forførelse. Det er likevel sannsynlig at de jobbet som tjenestefolk, som var i stand til å høre informasjon som kunne være interessant. Populærlitteraturens fremstilling av kvinnelige ninja-snikmordere er ikke underbygget. "Ninpō" henviser til ninjaenes ferdigheter. Ninja sies å ha oppfordret til overtro om sine evner for å vekke frykt hos potensielle fiender. Ninjaene sies å ha hatt mange regler, hvorav den viktigste var å holde seg selv såvel som deres forbindelse til deres daimyō hemmelig. Første Norske ninjaskole ble etablert på Nesodden på midten av 1980- tallet.Nesodden Ninjasenter. Shogun. I Japans historie var shogun (将軍 "shōgun") Japans effektive hersker i det meste av perioden 1192 inntil Meiji-æraen, som begynte i 1868. En shoguns administrasjon var et shogunat, eller "bakufu" (幕府), som kan oversettes til "telt-regjering". Uttrykket "shōgun" betyr general, mens den komplette tittel "Seii Taishōgun" (征夷大将軍) betyr «Den store general, som underkuer de østlige barbarene», dvs. de innfødte, som engang bodde i Honshû og Hokkaido. Med referanse til den opprinnelige komplette tittel benyttes uttrykket "shōgun" ennå om den militære rangen general. Ronin. Ronin (japansk: 浪人, omtrent "omkringvandrende person"), var en betegning som ble gitt herreløse samuraier i det føydale Japan. Opprinnelig ble ordet brukt om livegne som ble overgitt eller flyttet fra sin hersker. Under Tokugawaperioden vokste antallet ronin dramatisk ettersom det nå ble forbudt for samuraier å bytte herre uten den gamle herrens tillatelse. De få som hadde en daimyo hadde det ofte bra stelt. I det føydale Japan var en ronin gjenstand for fornedring og hån da tradisjonen krevde at samuraier som skiltes fra sin herre skulle begå rituelt selvmord (seppuku). Nebula (band). Nebula er et psykedelisk stoner rock-band, startet av Eddie Glass (gitar) og Ruben Romano etter at disse sluttet i Fu Manchu i 1997. De to stifterne fikk følge av Mark Abshire på bassgitar frem til han forlot bandet under innspillingen av "Atomic Ritual". Simon Moon steppet inn frem til man fant en permanent erstatning i Tom Davies. Plata fikk svært gode omtaler, og AMG omtalte Nebula som «en hardtarbeidende power-trio som høres ut som om de har spilt sammen i garasjen siden 1973, helt uten å merke at verden utenfor har endret seg. Dette er helt klart en fordel.» Deres siste album, "Apollo", ble sluppet i USA i februar 2006. Låta "Giant" er brukt i lydsporene på "Tony Hawk's Pro Skater 4" og "NHL 2K7" Beat (magasin). "Beat" var en norsk musikkavis startet opp i 1985 av daværende "Puls"-redaktør Tore Olsen. Med ett unntak fulgte alle journalister, fotografer og illustratører med Olsen i overgangen fra "Puls" til "Beat". Utgiveren av "Puls" – Trond Wikborg i Erik Sandberg Forlag – engasjerte da "Klassekampens" deskmedarbeider Arild Rønsen som ny redaktør og musikeren Helge Gaarder som redaksjonssekretær. "Beat" ble frem til 1999 utgitt i en rekke versjoner på forskjellige forlag; som månedlig avis, annen hver måned som magasin, hver måned som tidsskrift og til slutt som kvartalsmessig magasin. En rekke profilerte norske journalister har skrevet for Beat, blant annet Torgrim Eggen, Herman Willis, Tom Skjeklesæther, Eirik Mosveen, Thomas Strzelecki, Morten Ståle Nilsen, Finn Bjelke og Hege Ulstein. Primitiv atferd hos tamhund. Med primitiv atferd hos tamhund mener man at hundens atferd i større eller mindre grad minner om ulvens rovdyratferd. Altså artens opprinnelige atferd som rovdyr. Uttrykket kan brukes som en generell beskrivelse eller for å beskrive en helt bestemt atferd. Tamhundens popularitet har gjennom århundrene gradvis ført til at den har endret sin karakter, som følge av selektiv utvelgelse. Denne prosessen, som har blitt kalt domestisering, har ført til at den opprinnelig rovdyratferden i større eller mindre grad har gått tapt. Derfor oppfører ikke tamhunder seg som ulver ville gjort. Unntakene kaller vi i varierende grad for primitiv atferd. Generell primitiv atferd. Noen hunder har i mindre grad enn andre blitt påvirket av moderne hundeavl. Disse vil derfor i større grad vise primitiv atferd. Dette kommer til uttrykk gjennom dyrets mer årvåkne instinkter. Overlevelsesinstinktet gjør dem mer selvstendige, og de er derfor mer voktsomme, reserverte og skeptiske til folk og ting de ikke har erfaring med enn andre hunder er. Ofte er også jaktinstinktet, morsinstinktet, flokkinstinktet og andre instinkter mer framtredende. Dette kommer ofte til uttrykk i måten dyret oppfører seg og kommuniserer på. De er gjerne mer vokale og har ofte et mer komplekst og variert lydforråd enn andre hunder. Kroppsspråket er gjerne mer utagerende og likt ulvens. Å holde hunder som har en høy grad av generell primitiv atferd krever en rekke hensyn, fordi de ikke oppfører seg som hunder flest, eller rettere sagt slik folk flest forventer at hunder skal oppføre seg. Generell primitiv atferd er typisk for såkalte pariahunder og landraser som er utviklet til regulære hunderaser. Bestemt primitiv atferd. I utformingen av bestemte hunderaser har bestemte instinktive atferdsmønstre blitt vektlagt i avlen for å oppnå målsetningen. Hos gjeterhunder er det avlet på hundens opprinnelig egenskaper til å stille viltet, men handlingen avsluttes (som regel) der ulven ville drept byttet. Hos drivende jakthunder er det avlet på hundens opprinnelige egenskaper til å finne og spore opp byttet, kanskje også å stille det, men også disse avslutter normalt handlingen før byttet drepes (fordi de enten ikke er hurtige nok til å innhente det eller store nok til å drepe det). Hos stående fuglehunder er det avlet på ulvens naturlige instinkt om ikke å bli oppdaget før den er nær nok til å angripe byttet. Den fryser til i en såkalt "stand", med nesen pekende mot byttet, men hunden avslutter altså handlingen her. Alt dette og mer til kan kalles bestemt primitiv atferd, fordi den opprinnelig var en del av hundens (ulvens) naturlige atferdsmønster som rovdyr. Eidsvollsgarantien. Eidsvollsgarantien var et vedtak i Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Vedtaket inneholdt en garanti for den norske stat skulle betale tilbake statsgjeld fra før 1814. Den inneholdt også en garanti for av kursen for gamle sedler (riksbankdaler) skulle være på et visst nivå. Til tross for denne garantien, sank kursen og Stortinget vedtok i 1816 å la garantien falle og grunnlegge et nytt pengevesen, samt Norges Bank. Acton. __NOTOC__ Jack Bruce. John Symon Asher «Jack» Bruce (født 14. mai 1943 i Bishopbriggs i East Dunbartonshire i Skottland) er en skotsk rockmusiker. Han er best kjent som tidligere vokalist og bassist i bandet Cream, som var aktivt på slutten av 60-tallet, og bl.a. ga ut store hits som «White Room», «Strange Brew», «I Feel Free» og Robert Johnson-coverlåten «Crossroads». Athelstaneford. Athelstaneford (uttales "Earl-SHUN-Furd") er en landsby i East Lothian i Skottland. Stedet ligger rett ved byen Haddington og omtrent 32 km fra Edinburgh. Betydning i Skottlands historie. I henhold til en populær legende er Athelstaneford stedet hvor det opprinnelige Skottlands flagg, et hvitt diagonalt andreaskors på himmelblå bakgrunn, først ble benyttet. Umiddelbart før et slag mot anglene (engelskmennene) i år 832 e. Kr. av en kombinert hær av piktere og skotere (skotske gælere) fikk den piktiske kongen Óengus II av pikterne en visjon om Sankt Andreas ("St. Andrew" på engelsk), som ble korsfestet på et diagonalt kors, og om at det vil bli seier. Den neste morgen kunne skoterne og pikterne se et hvitt kors på himmelen bli dannet av skyene. De vant slaget og den seierrike felleshæren tilegnet seieren til Sankt Andreas og tok hans kors på sitt flagg og gjorde Sankt Andreas til sin skytshelgen. Den flyktende engelske kongen Æthelstan ble slaktet ned og drept ved et vadested over elven i nærheten, derav navnet Athelstaneford. Det er flere versjoner av denne fortellingen, men denne er den mest aksepterte. Hva som enn er sannheten har legenden sementert Athelstanefords plass i skotsk historie. Dagens Athelstaneford. Fortidsminnestedet "Athelstaneford Heritage Centre" er huset i et "Dovecot" eller "Doocot", et tidligere duehus som ble bygget i 1583.I dag er landsbyen omgitt av jordbruksområder og har lite av den mer urbane blandingen av jobber, folk og bekvemmeligheter. Kirkesognet besto fram til 1658 ikke av mer enn 1000 acres (4 046 856 m2) og tilhørte jarlen av Winton som hadde sete i Garlton. Landsbyen har endret seg lite siden den ble dannet på slutten av 1700-tallet av Sir David Kinloch av Gilmerton for å bedre boligforholdene for de lokale bøndene. Kinloch bygget velproporsjonerte hus med en hage for en utleie. En veveindustri ble grunnlagt i landsbyen og som ble kjent for en stripet tøyproduksjon, men har siden opphørt. Det er noen ruiner fra en kirke som Ada de Warenne, hertuginne av Northumberland (ca 1123–1178), ektefelle av Henrik av Skottland, fikk bygget en gang rundt 1178, og som ble gitt til hennes nonnekloster i Haddington. En sognekirke fra 1780 ble revet i 1868 for å plass til dagens kirke med 500 sitteplasser. Skuespillforfatteren John Home (1722–1808) var sogneprest i Athelstaneford i årene mellom 1847 og 1857. Maleren Archibald Skirving (1749–1819) ble født her. Turister kan følge «Saltire Trail», det skotske flaggsporet, en vegrute som passerer ulike lokale landemerker og steder av historisk interesse. Ivar Ruste. Ivar Ruste (født 23. september 1916, død 25. februar 1985) var en norsk sanger. Han var særlig kjent som sanger i TV-programmet "Husker du?", som han også hadde ideen til. I forbindelse med serien laget han sju LP-plater med Arnt Haugens orkester mellom 1972 og 1979. Ivar Ruste platedebuterte med "Mors stue"/"Den lille rustne hestesko "(Polydor 6012), innspilt 12. januar 1938. Han ligger gravlagt på Nordre Gravlund i Oslo. Ivar Ruste var bror av skihopper Torbjørn Ruste. Brødrene Aa. a> til ombygging hos Brødrene Aa Brødrene Aa er et båtbyggeri i Hyen i Gloppen kommune. Selskapet ble etablert i 1947 av brødrene Bertel og Olav Aa, og er fortsatt konkurransedyktig både nasjonalt og internasjonalt. Båtbyggeriet bygget i starten båter i mahogni og tradisjonell design. Fra 1973 begynte bedriften å lage båter av fiberforsterket plast sandwich. I perioden 1984 til 1991 leverte Brødrene Aa 17 SES katamaranbåter med luftputekonsept. Deretter fulgte en periode der det ble produsert en rekke beskyttelsesstrukturer for undersjøiske operasjoner for ABB. Båtbyggeriet har utviklet sine byggeteknikker og bygger nå hurtiggående båter i karbonfiber til bruk både i Norge og for eksport. I denne produktutviklingen ble det en periode laget hele 76 fronter til Flytoget, samt Signatur- og Agendatog. I 2005 fikk bedriften JEC Composite Award for utviklingen av de nye karbonstøpeteknikkene. I perioden 2001 til 2011 har Brødrene Aa levert 27 karbonfartøy. Tennis under Sommer-OL 1924. Tennis under Sommer-OL 1924, i Paris ble det konkurrert om fem olympiske titler, to for damer; single og double, to for herrer; single og double samt mixed double. Jean-Baptiste Grange. Jean-Baptiste Grange (født 10. oktober 1984 i Saint-Jean-de-Maurienne) er en fransk alpinist. Grange debuterte i den alpine verdenscupen i januar 2004. 17. februar 2007 vant han en bronsemedalje i slalåm under verdensmesterskapet i alpint i Åre. Han vant sin første seier i verdenscupen i slalåm i Alta Badia 17. desember 2007. Han vant slalåmcupen i alpint i 2008/2009 sesongen. Han ble verdensmester i slalåm under VM 2011 i Garmisch-Partenkirchen. From Her to Eternity. "From Her to Eternity" er debutalbumet til Nick Cave & the Bad Seeds, utgitt i 1984. Tittelen er et ordspill fra romanen og filmen "From Here to Eternity" ("Fra her og til evigheten"). Bandet kan bli sett opptre på tittelsangen i Wim Wenders' film "Der Himmel Über Berlin" fra 1987. Sporliste. Den opprinnelige LP-versjonen inneholdt ikke «In the Ghetto» eller «The Moon Is in the Gutter», som var henoldsvis A- og B-side på singelen som ble gitt ut etter LP-debuten. Siste melodi på CD-en, 1987-versjonen av «From Her to Eternity», var heller ikke på original-LP-en. The Firstborn Is Dead. "The Firstborn Is Dead" er det andre albumet av Nick Cave and the Bad Seeds, utgitt i 1985. Nick Cave tok sin glede over musikken fra Sørstatene i USA videre på denne plata med referanser til Elvis Presley og bluesmenn som Blind Lemon Jefferson. Felles emitter. Et felles emitter-trinn er en grunnleggende kobling i elektronikken. Det består av en transistor, formotstander, signalkondensatorer og driftspenning. Navnet på koblingen kommer av at emitteren er felles både for inngangen og utgangen av trinnet, som oftest jord. Trinnet brukes for signalspenninger og er en spenningsforsterker. Signalet kommer inn mellom basis og emitter. Det forsterkede signalet kommer ut mellom kollektor og emitter. Trinnet snur fasen på signalet; en bølgedal på inngangen blir til en bølgetopp på utgangen. Av de tre felles-konfigurasjonene (felles emitter, felles base, felles kollektor) har felles emitter-koblingen den høyeste energetiske forsterkningen. Både strøm og spenning forsterkes idet transistorstrømmen er sterkere enn inngangsstrømmen. Felles emitter-kopling, til venstre i prinsipp. Til høyre en praktisk kobling med emitter-degenerasjon Prinsippskjemaet oppviser en enorm spenningsforsterkning fordi bare små variasjoner i inngangsspenningen fører til store variasjoner i strømmen gjennom B-E-dioden, som må være forspent til ca. 0.55 V av inn-signalet. Denne strømvariasjonen ganges med transistorens strømforsterkningsfaktor hfe og kollektormotstandens verdi for å gi utgangsspenningen. Den prinsipielle koplingen er helt ubrukelig i praksis; inngangsspenningens DC-andel må passe nøyaktig til B-E diodens spenning, som i tillegg er ekstremt temperaturavhengig. For å bote på dette innføres en såkalt emitter-degenerasjon i form av R4 i diagrammet til høyre. Denne reduserer spenningsforsterkningen til trinnet vesentlig og sørger også, med passe dimensjonering av R2 og R3 og forsyningsspenningen, for et noenlunde stabilt arbeispunkt for transistoren. Temperaturens innflytelse blir liten. C3 og R7 kan innføres for å øke forsterkningen og samtidig beholde stabiliseringen. Stabiliseringen gjelder for arbeidspunktet, altså for DC og er gitt av R4's verdi. Forsterkningen gjelder over en gitt nedre signalfrekvens. R4 reduseres i verdi av R7 over en frekvens gitt av C3's verdi. Felles emitter-kopling, til venstre i prinsipp. Til høyre en praktisk kobling med emitter-degenerasjon Dette illustreres godt i responsfiguren fra en simulering. For de høyeste frekvensene henger transistoren ikke med; det er ingen diskrete komponenter som tar ned responsen ved høye frekvenser. Ved platået for maksimal forsterkning er C3 fullt ledende og R4||R7 omtrent 9 Ohm. Ved platået rundt 100 Hz leder ikke C3 og emitteren er degenerert kun med R4 på 100 Ohm. Mot enda lavere frekvenser sperrer C2. C1 og C2 gjør at inn- og utganger svinger om jord og R5 og R6 lader kondensatorene slik at det ligger 0 V DC på inn- og utganger. Forsterkningen for trinnet kan estimeres ganske bra som Rk/Re for den gjeldende frekvensen. Fordi transistoren har en egen Re blir estimatet alltid noe for stort. I eksemplet ses litt under 20 dB forsterkning ved 100 Hz, passende til 1k/100 = 10x = 20 dB. Ved høyere frekvenser er forsterkningen 36 dB passende til 1k/9.1 Ohm = 110 x = 40.8 dB. I siste tilfelle får transistorens egen Re mere innflytelse siden den jobber mot bare 9.1 Ohm, og estimatet blir derfor dårligere. En vanlig variant av den viste koplingen er å ta spenningen til basis-spenningsdeleren fra kollektor istedenfor fra forsyningsspenningen. R2 må da splittes i to motstander og splittpunktet må avkoples slik at det ikke kobles signalfrekvenser mellom kollektor og base. Dette øker stabiliteten vesentlig, både for variasjon av driftsspenning og av temperatur. Det blir derigjennom brukt en negativ tilbakekopling for stabilisering av arbeidspunktet. De følgende overveiinger gjelder der temperaturen har en stor innflytelse fordi emitterdegenerasjon er umulig eller uønsket. Dette gjelder særlig for effekttrinn hvor emitterstrømmen blir høy. Ustabilisert kalles den viste konfigurasjonen over, varianten kalles parallellmotkopling nedenfor. Ustabilisert FE-trinn. Dette forsterkertrinnet er ikke ideelt. Transistoren har negativ temperatur-koeffisient. Det vil si at når transistoren blir varm, leder den bedre, slik at IK øker. • Kurvene i transistorkarakteristikkene skyve seg oppover • URK øker og UKE minker, slik at UKE ikke lenger har halv Ub i midtstilling. Dette medfører da en uønskelig forskyving i arbeidspunktet. Parallellmotkoblet FE-trinn. Denne forsterkerkoblingen hindrer en forskyvning av arbeidspunktet. Så lenge IK har en tendens til å øke, øker også URK, og da må UKE minke. Det gjør at URB minker. Det at URB minker, vil også gjøre at IB minker, slik at IK minker. På denne måten vil denne koblingen redusere virkningen av temperaturøkningen, og vi har altså klart å stabilisere arbeidspunktet. Likevel er det ofte slik at når man vinner på en ting, vil man ofte tape på en annen ting. I dette trinnet blir RB parallellkoblet mellom basis og kollektor. Da vil noe av det forsterkede signalet ut på kollektoren, føres tilbake igjen på basisen. Vi får en motkobling som minsker noe av signalforsterkningen. Seriemotkoblet FE-trinn. Seriemotkoblet forsterkertrinn er en annen måte å minske temperaturdriften og spredningen i hFE. Vi lar det gå noe mer strøm enn IB gjennom RB2. Det er vanlig å la IRB2 være 5-10 ganger høyere enn IB. Når IK øker fordi transistoren blir varm, vil spenningsfaller over RE øke. Dersom URB2 er konstant når URE øker, må UBE minke for at likningen ”URB2 = UBE + URE” skal være sant. Når UBE minker, vil automatisk også IB og IK minke. Vi har dermed kompensert for at IK hadde en tendens til å øke. IK holder seg konstant på tross av om temperaturen endrer seg. FU = RK /RE. Det vil si at jo større vi velger RE, desto mindre blir signalforsterkningen. Avkoblet FE-trinn. Dersom vi avkopler forsterkertrinnet, kan vi kompensere for den negative temperaturkoeffisienten og samtidig slippe motkobling og forminsket forsterkning. Kondensator CE fungerer på akkurat samme måte som C1 og C2. Den skal sperre for likestrøm og slippe igjennom signalet (vekselstrøm). Signalet vil da aldri møte noen hindring i RE, fordi den tar snarveien gjennom CE. Kicking Against the Pricks. "Kicking Against the Pricks" er det tredje albumet av Nick Cave & the Bad Seeds, utgitt i 1986. Albumet består av en samling av sanger som først ble utgitt andre musikere. Tittelen refererer til et avsnitt i Bibelen ("Apg. 26:14 – norsk: «stampe mot brodden»"). Albumet markerte debuten til trommeslageren Thomas Wydler som utvidet gruppa til å bestå av Cave, Wydler, Mick Harvey, Blixa Bargeld og Barry Adamson. Endel musikkbutikker i Storbritannia oppfattet ikke den bibelske referansen i tittelen, og nektet å selge albumet da de mente at «pricks» var en nedsettende betegnelse på mannlige kjønnsorganer. Strykerne ble arrangert av Mick Harvey og ble framført av Berliner Kaffeehausmusik Ensemble. Tennis under Sommer-OL 1988. Tennis under Sommer-OL 1988 i Seoul. Tennis var med på OL-progammet før første gang siden 1924 etter å ha vært med som demonstrasjonsøvelse i 1984. Det ble konkurrert om fire olympiske titler, to for damer og to for herrer. Itasca-sjøen. Mississippi renner ut av Itasca-sjøen Kart over Itasca-sjøen og Elk Lake Itasca-sjøen er en liten innsjø nordvest i Minnesota i USA. Den regnes som kilden til Mississippi. Sjøen ligger i Clearwater fylke. Den er 4,7 kvadratkilometer stor (dvs noe større enn Maridalsvannet i Oslo). Den ligger 450 meter over havet og har stort sett en dybde på mellom 6 og 11 meter. Det var geografen og etnologen Henry Rowe Schoolcraft (1793–1864) som først fastslo at Itasca-sjøen var starten på Mississippis 3770 km lange løp mot Mexicogolfen. Dette skjedde i 1832. Schoolcraft hadde også vært med på general Lewis Cass' ekspedisjon i 1820, da Cass-sjøen (lenger ned i elva) var blitt fastsatt som elvas kilde. Navnet Itasca har en pussig bakgrunn. Schoolcraft benytta det latinske uttrykket "veritas ca'"put" («det virkelige hodet»). Han plukka så ut de midterste bokstavene, sannsynligvis for å få et navn som hørtes indiansk ut. På ojibwe-språket heter sjøen "Omashkoozo-zaaga'igan" (Elgsjøen). Det finnes ellers en annen sjø som i dag bærer navnet Elgsjøen (Elk Lake). Denne har elveforbindelse med Itasca-sjøen, og noen har hevda at den dermed er Mississippis kilde. Dette er imidlertid ikke anerkjent i fagkretser, fordi Elk Lake er så liten. Det samme gjelder Nicolett Creek. Det er verdt å merke seg at Mississippi renner ut av Itasca-sjøen i nordlig retning, før den svinger mot øst og etterhvert mot sør. Utløpet blei for øvrig flytta på 1930-tallet. En omkringliggende sump blei drenert, og området blei gjort mer turistvennlig. Det er faktisk mulig enkelte steder her å vasse over elva, noe som utgjør et populært fotomotiv. Fra 1891 er området rundt sjøen regulert til statlig naturpark. Blåklokke. Blåklokke ("Campanula rotundifolia") er en flerårig plante i klokkefamilien. Planten blir 10-40 cm høy, og har en blå blomst formet som en bjelle (klokke), derav navnet. Blåklokken blomstrer fra juli til september. Stengelbladene er smale og relativt lange, mens bladene helt nederst er hjerte- eller nyreformede med tydelige nerver. Blåklokke klarer seg på næringsfattig og sur grunn, ved kysten, i heier, på skrinn jord, i skogbryn og i fjellet helt opp til 2.050 moh. Blåklokke kan lett forveksles med fagerklokke, men sistnevnte er om lag dobbelt så stor med blomsterklokker på ca 4 x 4 cm. Begge har dyp mellomblå farge, men blåklokke har normalt noe flere blomster i klase på hver stilk. I blomst er de to artene lett å skille fra hverandre på måten arrflikene splittes: hos blåklokke rulles de tre arrflikene bakover til en liten spiral, mens de hos fagerklokke splittes mye lenger, men rulles aldri sammen. Begge artene har klokker dannet ved at kronbladene bare er skilt fra hverandre ca 1/3 innover fra randen, derav skapes en klokkeform hvor kronbladene er sammenvokst 2/3 av lengden. Harianvi. Haryanvi eller Harianvi (devanagari: हरियाणवी og हरयाणवी), også djatu eller bangaru, er et indoarisk språk som snakkes av om lag 13 millioner mennesker (1992) i Delhi og den indiske delstaten Haryana. Haryanvi er nært beslektet med bradjbhakha og har en leksikalsk likhet med bagri på 65% av ordforrådet. Av politiske grunner klassifiseres haryanvi som en hindidialekt («vesthindi»). Talere av hariyanvi og hindi kan likevel ha vanskeligheter med å forstå hverandre. Mens harianvi er morfologisk og fonologisk likt khariboli, eller standard hindi, har det også likheter med panjabi. Blant annet imperfektiv partisipp-endinga /da:/ og substaniv-endinga /ã:/ i oblikt flertal minner om panjabi. Endinga for hannkjønn ental, /a:/, er felles for panjabi, harianvi, og også khariboli, men skiller de to sistnevnte fra de andre vestlige hindispråkene. Pykrete. Pykrete er et komposittmateriale som består av ca 14 vektprosent sagmugg, eller mindre vanlig trefibermasse, og 86 vektprosent is. Oppfinner er Max Perutz. Materialet ble under andre verdenskrig foreslått som byggemateriale for enorme, usenkbare hangarskip. Prosjektet fikk navnet Prosjekt Habakkuk og minnet mer om en flytende øy enn et fartøy i tradisjonell betydning. Pykrete har en del interessante egenskaper, spesielt den lave nedsmeltingshastigheten som skyldes den lave termiske konduktiviteten i materialet og materialets enormt store styrke motstandskraft sammenlignet med is. I virkeligheten er styrkeegenskapene betydelig nær betong og har likevel god flyteevne. Pykrete er litt vanskeligere å forme enn betong og ekspanderer under fryseprosessen, men det er svært lett å reparere og vedlikeholde. Historie. Pyke lykkes engang på høsten 1942 å overbevise lord Mountbatten om verdien av sitt prosjekt. Dette førte til at det ble utført forsøk på to steder i Alberta. Blokker av pykrete ble utsatt for forskjellige eksplosiver som avdekket at en ladning tilsvarende et torpedo-stridshode bare ville påført mindre skader på det planlagte Habakkuk-hangarskipet. På Quebec-konferansen i 1943 hadde Lord Mountbatten med seg en blokk av pykrete for å demonstrere materialets muligheter for forsamlingen av admiraler og generaler som hadde møtt opp sammen med Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt. Mountbatten kom til prosjektmøtet med to blokker og la dem på bakken. Den ene var normal is og den andre var pykrete. Deretter trakk han sin tjenestepistol og avfyrte et skudd mot den første blokken. Den ble fullstendig splintret. Deretter avfyrte han et nytt skudd mot blokken av pykrete for å gi forsamlingen en idé om isblandingens motstandsdyktighet overfor prosjektiler. Kulen rikosjetterte fra blokken, streifet buksebenet til admiral Ernest King og endte sin oppe på veggen. Admiralen lot seg imponere over Mountbatten's uortodokse demonstrasjon. Selv om et mindre pilotprosjekt fikk klarsignal, ble hovedprosjektet Prosjekt Habakkuk aldri satt ut i livet. På grunn av andre gående prosjekter var der ikke tilstrekkelige midler. I tillegg snudde krigslykken til fordel for at de allierte kunne benytte mer konvensjonelle metoder. Siden andre verdenskrigen har pykrete vært en vitenskapelig kuriositet som er forblitt ubenyttet i konstruksjoner og av forskerne. Nye ideer for bruk av materialet dukker fra tid til annen opp blant arkitekter, ingeniører og fremtidsorienterte, helst med hensyn til mulighetene av å konstruere flytende offshorekonstruksjoner eller forbedringer av materialet ved å tilsette ekstremt sterke materialer som syntetiske kompositter eller kevlar. Bestandighet. Pykrete har en bruddstyrke på mer enn 21 megapascal (3 000 psi) eller 230 kp/cm²) så en 25 mm søyle kan bære vekten av en vanlig personbil. Innslag av trefibermasse gjør også pykrete stabilt ved høyere temperaturer. Dersom et prosjektil kaliber.303 (engelsk) avfyres mot en blokk av pykrete, vil prosjektilet ikke trenge lenger inn enn 16 cm. Konstruksjon. Pykrete lar seg lett forme ved bruk av vann og ethvert porøst eller fibrøst materiale, som revet papir eller sagmugg. Hvilken som helst form kan støpes med denne våte massen som fryses og bli sterkt og seigt. Pund (masseenhet). Definisjon av norske pund. Fra 1683 var 1 bismerpund = 12 pund (= 24 merker) = 5,997 kg. Lov av 28. juli 1824 satte 1 bismerpund =5,977 kg. August Hermann Francke. August Hermann Francke (født i Lübeck, død 8. juni 1727 i Halle) var en tysk teolog, pietist og pedagog. Francke studerte ved universitetene i Erfurt, Kiel og Leipzig. I 1686 grunnla han i sistnevnte by et "Collegium philobiblicum" for øvelser i Bibelens filologiske og praktiske tolkning. Det religiøse inntrykket var hos Francke tidlig det fremherskende, men selv betegnet han år 1687 som tiden for sin omvendelse til en «levende kristendom». Fra 1690-91 var han diakon ved Augustinkirken i Erfurt. Hans mere oppbyggende enn dogmatiske prekener der vakte stor oppmerksomhet og fant et stort antall tilhørere, også blant katolikkene. Mange blant disse ble ledet til å gå over til protestantismen, og til slutt befalte den katolske fyrstebiskopen av Mainz, som Erfurt da hørte til, ham å forlate byen innen 48 timer. I 1692 ble Francke professor i østerlandske språk ved universitetet i Halle og dermed pastor i Glaucha (en forstad til Halle). I 1698 byttet han nevnte professorat mot et teologisk ved samme universitet. Gjennom sin virksomhet som prest og akademisk lærer utøvet han stor innflytelse og ble ved siden av Philipp Jacob Spener, hvis bekjentskap han hadde gjort i 1689, en av den såkalte pietismens grunnleggere. I 1695 etablerte han en fri- og fattigskole og et par andre skoler og i 1697 en latinskole. Med fattigskolen forente han en anstalt for far- og morløse barn, og da plassen snart ble for liten for det store antall som ble meldt inn til skolen, la han den 24. juli 1698 ned grunnstenen til Waisenhuset i Halle, i det han stolte på at midler til å fullføre bygget skulle komme gjennom frivillige bidrag. Hans regnestykke slo til, og i 1701 var bygget ferdig. Ved Franckes død var det 100 gutter og 34 jenter i Waisenhuset og ved samtlige anstalter ble over 2200 barn undervist av 167 lærere og 8 lærerinner. Foruten disse anstalter etablerte Francke et misjonsinstitutt (1705), og til den ble den av friherre von Canstein i 1710 etablerte såkalte cansteinske bibelanstalt for Bibelens spredning. Gjennom inntektene av en bokhandel og et apotek samt gjennom frivillige gaver ble han i stand til å underholde sine stiftelser uten offentlig støtte. Ved en god organisasjon og støtte av medhjelpere kunne han, ved siden av sin omfattende prestelige og akademiske virksomhet, overvåke og lede disse anstalter helt til sin død. Franckes fortjenester som pedagog var den vekt han la på barnas moralske dannelse, hans velvilje for alle de barn som stod under hans beskyttelse, hans tese om at hvert barn burde behandles etter sin individualitet, den betydning han tilla de såkalte realfagene og hans omsorg for lærerutdanningen. Feilen (?)i hans pedagogiske system var en ensidig religiøs innretning som førte til at barna ble oppfostret mer til kristne i pietistisk mening enn till mennesker. Denne ensidighet, som under Franckes levetid ble motvirket av hans harmoniske personlighet, ble mer framtredende etter Franckes død, da ledelsen av hans stiftelser for en tid ble utøvet av hans sønn, Gotthilf August Francke (1696–1769), men forsvant med tiden mer og mer. Bønnestundene ved skolene ble kortere og den klosteraktige tukten forsvant. Varm menneskekjærlighet og utrettelig iver for sine medmenneskers opplysning og forbedring har ikke engang Franckes motstandere kunnet frakjenne ham. Et eksempel på hans iver i denne retning er at han i 1711 og følgende år sendte oppbyggelsesskrifter til de svenske krigsfangene i Sibir. En bronsestatue som forestiller Francke ble i 1829 reist i Halle. Bibliotek. Reinhard Breymayer: Zum Schicksal der Privatbibliothek August Hermann Franckes. Über den wiedergefundenen Auktionskatalog der Privatbibliothek seines Sohnes Gotthilf August Francke. 3., verbesserte Auflage. Tübingen: Noûs-Verlag Thomas Leon Heck 2002. – 32 S. – ISBN 3-924249-42-3. Vasastaden. Vasastaden, i svensk dagligtale gjerne "Vasastan", er en bydel i bydelsområdet Norrmalm i Stockholm, Sverige. Vasastaden begrensen i vest av Barnhusviken/Karlbergssjön, i sør av Tegnérgatan, i øst av Birger Jarlsgatan – Roslagstull – Roslagvägen, samt i nord av Brunnsviken og kommunegrensen mot Solna (Norrtull-Norra Länken). Den grenser mot bydelene Norrmalm, Kungsholmen, Østermalm og Norra Djurgården, samt til Solna kommune. Vasastaden dekker 294 hektar land og 11 hektar vann. Antall innbyggere er ca. 50 000, mens det i 1934 bodde 103 336 innbyggere i bydelen. Høyeste punkt er Vandislunden med 43 moh. Vasastaden var opprinnelig et uoffisielt områdenavn innenfor Norrmalm. Vasagatan fikk sitt navn i 1885 etter Vasabron, som ble inspirert av Gustav Vasas statue utenfor Riddarhuset ved broens landfeste i sør. Offisielt fikk bydelen navnet Vasastaden i 1926. På området lå tidligere de store eiendommene Rørstrand, Sabbatsberg og Bergianska trädgården. I 1880 begynte man å bebygge området sør for Odengatan, deretter utkanten av bydelen. Så fulgte Birkastaden (1890-tallet), Rödabergsområdet (1916–1927) og Atlasområdet (1925). Dominerende gater er Sveavägen, Odengatan, Karlbergsvägen og S:t Eriksgatan. I hjertet av bydelen ligger Odenplan med Gustav Vasas kirke i bakgrunnen og Stockholms bybiblioteks hovedbibliotek. Tunnelbanestasjoner i bydelen er Rådmannsgatan, Odenplan og, samt jernbanestasjonen Karlberg. Vasastadens kanskje mest kjente innbygger var Astrid Lindgren som i over 60 år bodde i Dalagatan med utsikt over Vasaparken. Sankt Eriksplan, sett fra vasaparken The Itchy & Scratchy Show. "The Itchy & Scratchy Show" er en tv-serie i den tegnede, amerikanske tv-serien Simpsons. Figurene får stemme av Dan Castellaneta (Itchy), og Harry Shearer (Scratchy). Serien er en voldelig parodi på Tom og Jerry og blir vist i showet til Krusty the Clown. Det som skjer er stort sett at Itchy dreper Scratchy på mer eller mindre grusomme måter. Itchy er en blå mus som har på seg en oransje jakke og hvite hansker, og Scratchy er en svart katt som også går med hvite hansker. Dette er favorittserien til Bart Simpson og Lisa Simpson. Serien ble startet av Chester J. Lampwick (fiktiv figur) i 3. september 1919. Han er også omtalt som "Faren til tv-vold". Hunden Poochie var med i serien, men ble ikke likt av Simpsons-fansen. En episode av Itchy og Scratchy varer i ca 30-60 sekunder. Johannes Moe. Johannes Moe (født 24. april 1926) er professor emeritus dr. techn. ved NTH i Trondheim. Han har hatt en mangfoldig liv innenfor forskning, teknologi og samfunnsliv. Moe vokste opp i Modalen i Hordaland og studerte på femtitallet ved NTH, hvor han ble sivilingeniør. Deretter fulgte forskningsopphold i USA og i 1962 utnevnelse til professor i skipsbygging ved samme institusjon. Moe ble senere rektor for NTH og deretter SINTEF-direktør. Han fikk også mange viktige nasjonale verv. Moe har publisert sine erindringer fra et langt liv i boken "På tidens skanser". The Dell. The Dell er den tidligere hjemmebanen til den engelske fotballklubben Southampton. Arenaen ble åpnet i september 1898. The Dell forble hjemmearena for Southampton helt til 2001, da klubben flyttet til St. Mary's Stadium. INXS. INXS er et australsk rockband dannet 1977 av Michael Hutchence, Andrew Farriss, Garry Beers og Kirk Pengilly. Populære over hele verden med albumet "Kick" og etter den første hitlåten "Need You Tonight", skal Michael ha fått problemer med rikdom, damer, narkotika og alkohol. Til slutt fikk den talentfulle artisten store problemer både i privatlivet og profesjonelt. Han forelsket seg i og ble sammen med Bob Geldofs kone, Paula Yates, men endte plutselig sitt eget liv 37 år gammel på et hotellrom i Sydney i 1997. I 1997 ble vokalisten i bandet INXS, Michael Hutchence, funnet på Ritz Carlton Hotel i Sydney. Naken, hengende i sitt eget lærbelte fra et dørhåndtak på hotellrommet. Han hadde blåmerker i ansiktet, og den ene hånden var brukket. Sengetøy var spredd utover hele hotellrommet, sammen med antidepressiva-tablettene Prozac. En offisiell rapport fra 1998 hevder at selvmordet skyldes asfyksi. Da er i så fall ikke Michael Hutchence alene. Asfyksi kan ligge bak så mange som 6,5 prosent av alle selvmord. Opptil 31 prosent av all død knyttet til hengninger, ifølge undersøkelsen «Eroticized Repetive Hangings», publisert i tidsskriftet American Journal of Psychotherapy. Ingvar Brohaug. Ingvar Brohaug født 5. juni 1969 fra Alvdal i Hedmark ble skytterkonge under Landsskytterstevnet på Evje i 1999. Sammen med Tor-Erik Fossli i 1998 og Ola Tore Dokken i 2004 har Brohaug rekorden på 25-skudden på Landsskytterstevnet med 249 poeng. Sivilt er Brohaug ingeniør og jobber i Nord-Østerdal Kraftlag. Norsk Skyttertidende. Norsk Skyttertidende (NST) er et norsk tidsskrift som kommer med åtte utgaver i året og er Det frivillige skyttervesens offisielle organ. I år 2007 er bladet i sin 122. årgang. Bladet trykker fagstoff om rifleskyting, resultater fra stevner, stevneannonser og ellers alt som har med DFS-skyting å gjøre. Opplaget er på 10 000 eksemplarer, og redaktør er Viktor Storsveen. Kriminalgericht Moabit. Kriminalgericht Moabit (norsk: "Kriminalretten i Moabit") er navnet på den største rettsbygningen i Europa og ligger i ortsteilen Moabit i bydelen Mitte i Berlin. De strafferettslige sakene ved Berlins tolv "amtsgerichter" behandles her. "Kriminalretten i Moabit" brukes kun som navn på bygningen og er ikke domstolens offisielle navn. Bak rettsbygningen ligger varetektsfengselet i Moabit. Rettsbygningen ble oppført i 1906 og fikk en monumental arkitektur. Det var den første stålbetongbygning på det europeiske kontinent og den første elektrisk opplyste bygning i Berlin. Noen av de mest kjente straffesakene som er behandlet i bygningen er saken mot kapteinen av Köpenick, saken mot gjerningsmennene bak terrorangrepet på La Belle-diskoteket og prosessen mot sentralkomitéen i SED. Kristoffer Sannvoll. Kristoffer Sannvoll født 1983 fra Åsnes i Hedmark ble tidenes yngste skytterkonge med sine 18 år og 8 måneder da han tok kongepokalen på Landsskytterstevnet i Os i 2002. Ellers er Sannvoll kanskje best kjent som matchskytter, og satser for fullt mot OL i 2008. Han har bl.a. mottatt stipend fra Åsnes kommune i forbindelse med OL-satsingen sin. Harem. Scene fra et harem, maleri av Rudolf Swoboda. Et harem (fra arabisk حريم "harîm" via tyrkisk "harem") er en del av et hus som er forbeholdt kvinner. Konseptet ble kjent i den vestlige verden gjennom Det ottomanske rike. I Norge og andre vestlige land har vi budoaret (fra fransk "boudoir"), som har omtrent samme funksjon. I vestlige språk brukes ordet også om hus hvor flere kvinner lever med én mann, eller mer løselig om en gruppe kvinner som er sammen med eller beundrer samme mann. Det italienske ordet "seraglio", fra persisk "saraay", har omtrent samme betydning. Operasjon Val-Fajr 1. Operasjon Val-Fajr-P (Operasjon Før Daggry på norsk), en iransk offensiv under Irak-Iran-krigen mot de irakisk styrkene i 4th. irakisk arme sør for Amarah, startet den 7. februar 1983. Offensiven etter tre blodige dager var stoppet av irakiske motangreper som desimerte 92nd. iransk pansrede divisjon. Forspillet. Etter to offensiver i senåret 1982 hadde forholdet mellom den regulære hæren og pasdaran styrkene som var organisert som en egne hærorganisasjon, blitt verre at felles planlegging om forbindede operasjoner ikke lenge var mulig. På det sentrale frontavsnittet som var dannet gjennom Operasjon Moharram ol-Harram med et brohode mot Al Amarah bestemte staben for de iranske styrkene å starte en offensiv mot Al-Amarah. Men dersom felles planlegging for de regulære styrkene og pasdaran styrkene var oppgitt til fordel for separate planlegging på hver kant ble offensiven delt i to. Mot sør ble en sektor av frontlinjen, Fakkeh-Chazabeh, overført til pasdaran styrkenes kontroll mens de to nordlige sektorer, Musain eller Musiyan og Cham-e Hendi var overlatt til de regulære styrkene. Med politisk støtte hadde pasdaran befalhavende fått lov til å planlegge operasjonen også for de regulære styrkene som måtte gå med på dette. Operasjonen. Ved gryningen den 7. februar 1983 mens det ennå var mørkt midt i tung regnvær startet iranerne offensiven med mellom 5 og 9 pasdaran divisjoner i størrelse med brigader støttet av en regulære divisjon samt flere selvstendige brigader på cirka 40 000 til 50 000 menn. Ved å angripe i ly av mørket midt under regnsesongen oppnådde iranerne overraskelsesmoment ved å ha en rekke følgende fremstøter med to pasdaran divisjoner hver med begrensede mekaniserte støtte. Planen var å lokke vekk de irakiske reservestyrkene der det første fremstøtet var, deretter lanserte det andre fremstøtet mot Basra-Bagdad veien ved Fakkeh over den tørre jorden. Men kommandanten i det 4th. irakiske korpset med syv divisjoner på cirka 50 000 til 55 000 mann hadde brukt mellomtiden til bygging av sterke befestninger langs det sentrale frontavsnittet som var gjort noe lettere å bemanne fordi mot sør lå sumplandskapet Hawr al Hawizah og nordøst for Al Amarah lå et stripe av sump, Hawr as Sanaf med flere elver som var ufremkommelig under regnsesongen i vinteren. Tross været gjorde det irakiske flyvåpenet et imponerende innsats med både fly og helikoptre som i løpet av den første dagen hadde foretatt over 200 tokter. De konsentrerte infanteristyrkene tross støtte fra mekaniserte enheter og pansrede enheter utgjort et stort mål for pilotene som droppet klasebomber og skjøt svermer av raketter mot disse. Irakerne hadde tatt læredom fra Slaget ved Basra og deployert luftvernskyts i batterier langs frontlinjen beskyttet i sterke bunkeranlegger mot enhver gjennombrudd. Det første gjennombruddet var regelrett meiet ned bare 1 til 2 kilometer dypt i de irakiske linjene av sterk ild fra luftvernskytsene mens irakiske motangrep med støtte av panservernhelikoptre som Gazelle og kamphelikoptre som Mi-24 gjorde kort prosess med de fremste rekkene i de iranske fremstøtene. De regulære styrkene måtte grepet inn for å hindre et kollaps i pasdaran styrkene, det iranske flyvåpenet deployerte et luftvernmissilebatteri til frontlinjen sammen med flere kampflyer, skjøt ned seks fly i 9. til 10. februar. 92nd. iranske pansrede divisjon klart å bryte gjennom ved Musain/Musiyan den 9. november, men tiltrakk seg sterke irakiske motangrepene fordi på åpen lend var de pansrede styrkene nødt til å klare seg uten infanteristøtte. Med et knusende overlegenhet i antall stridsvogner tvunget irakerne de pansrede enhetene tilbake, kuttet av de fremste styrkene og tilintetgjort disse. 92nd. pansrede divisjon hadde mistet store styrker opptil en brigade i størrelse. Ved 10. februar var offensiven over. Den irakiske ildkraften bak forberederte forsvarsanlegger med sterke feltbefestninger var langt mer enn hva de til dels uerfarne planleggerne i pasdaran styrkene hadde regnet med, dessuten hadde man trodde at været kunne hindret det irakiske flyvåpenet fra å ytre taktiske støtte til de irakiske forsvarsstyrkene. Manglende samarbeid mellom de regulære og pasdaran styrkene hadde vist seg fatalt, det var for svak støttende ildkraft for pasdaran og for liten infanteristøtte for de regulære pansrede styrkene. Etterspillet. Hvor stor tapene under "Operasjon Val-Fajr-P" var, er ikke mulig å ha full kjennskap til. Man antok at iranerne hadde lidd et tap på mellom 10 000 og 15 000 døde og sårede, et stort antall kampkjøretøyer inkludert stridsvogner var gått tapt. De irakiske tapene var trolig på en tredjedel av de iranske tapene eller mellom 3 000 og 5 000 døde og sårede. Offensiven forvarslet en "utmattelseskrig". Den politiske ledelsen i Teheran lot seg ikke avskremmes av tapene og det store problemet med manglende samarbeid mellom de regulære og pasdaran styrkene. Den første av flere offensiver på det nordlige frontavsnittet i Kurdistan og det sentrale frontavsnittet var rettet mot strategiske mål for et strategisk gjennombrudd i den første plassen. Men oppgaven ble formidable for de iranske styrkene. Operasjon Val-Fajr 2. Operasjon Val-Fajr 2 (Operasjon Daggry 2) (23.-30. juli 1983) startet det tredje frontavsnitt i Irak-Iran-krigen mellom Iran og Irak som begge hadde deres egne "kurderproblemer" med lokal kurdisk oppstand på hver side av grensen. Med den iranske offensiven inn i irakisk Kurdistan dannet iranerne et brohode for deres lojale kurdiske støttepartnere som hadde sluttet seg til dem i kampen mot Saddam Hussein. Samtidig ble de irakiskstøttede kurderne som hadde vært i åpen krig med Khomeinis regimet siden 1979, frarøvte deres baser og fordrevet dypt inn i Irak. Kurderproblemene. Kurdistan, landområdene befolket med kurdere var delt i tre regioner, "nordlige Kurdistan" i Tyrkia, "sørvestlige Kurdistan" i Irak og Syria og "østlige Kurdistan" i Persia siden 1920-tallet. I disse landene var motsetninger med væpnede oppstand oppstått med de kurdiske minoriteter som hardnakket kjempet for deres levesett og sin egen tradisjon og kultur som etter regjeringenes mening var uforenelige med den nasjonale politikk. Kurderne kjempet mot assimilering eller kulturell dominans fra herskerne i Ankara, Bagdad, Teheran og Damaskus i over tretti oppstander siden første verdenskrigens slutt med en stridig natur som også var innadvendt med konstant uro og politisk oppgjør som maktkamp avgjort med våpenbruk. Mangel på felles samhold i et stridbart folk som kurdere var skamløst benyttet av regjeringene i motsetningsforhold som mellom Irak og Persia i 1960-tallet og 1970-tallet. Fra Bagdad fikk de kurdiske opprørerne assistanse med våpenleveranse og militærpersonell mot regimet i Teheran. I Teheran gjorde herskerne det samme med kurderne som gjorde oppstand mot regimet i Teheran, startet en ny kurdisk oppstand i 1974 som ett år senere hadde tvunget irakerne til politiske innrømmelser manifestert i Alger-avtalen ovenfor perserne. Siden 1946 hadde de iranske kurderne i det stille ført en kontinuerlig kamp mot sjahen i Teheran fram til Den iranske revolusjonen i 1978 og 1979. Kurderne dro fordeler av den innenlandske uro og fikk store deler av østlige Kurdistan befridd i prosessen fram til sjahen måtte flyktet i februar 1979. Men allerede før Ayatollah Khomeini hadde landet på flyplassen ved Teheran hadde de første væpnede sammenstøter mellom kurderne og de revolusjonære hendt. Mullahene av den sjiamuslimske retningen tok ikke note av kurdernes ønsker om politiske rettigheter eller deres kravene. Som sunnimuslimene var kurderne dels satt utenfor av det nye islamistiske styret som overtok den politiske makten i Iran. Dette fulgte til den kurdiske oppstanden. Samtidig hadde Khomeini startet hans agitatoriske kampanje mot nabolandene i Midtøsten som har store sjiamuslimske minoriteter, deriblant Saddam Husseins Irak. Som svar på sjiamuslimsk uro og voldshandlinger mot egne regimet sendte han våpen og annet assistanse til de kurdiske opprørerne i østlige Kurdistan. Etter utbruddet av Irak-Iran-krigen hadde en bisarre situasjon utviklet seg hvor de irakiske kurdernes separatistsbevegelsene sluttet seg til iranerne og de iranske kurderne fikk støtte og militærhjelp fra irakerne. I begynnelsen hadde de irakiskstøttede kurderne fremgang i årene 1980 til 1982, tok over mesteparten av den iranske Kurdistan. Men i sør var den irakiske invasjonen stoppet og slått tilbake av iranerne som hadde konsentrerte mesteparten av alle stående styrkene med deres krigsmateriell først og fremst mot de irakiske inntrengerne. Etter det første slaget ved Basra i sommeren 1982 var store styrker frigjort for innsats mot de kurdiske opprørerne. Dessuten hadde de iranskstøttede kurderne sluttet seg til regimet i Teheran hvor en politisk allianse var dannet mellom KDP og mullahene i felles front mot Saddam Hussein. Kurderne som var drevet på eksil fra Irak i 1970-tallet, ble væpnet på nytt og trent for kamp i deres hjemlige trakter hvor det fantes store grupper av lojale støttepartnere som hadde gått under jorden siden 1975. Ideen var å forårsake interne stabilitetsproblemer for irakerne som utvinnet olje fra de rike oljefeltene i sørvestlige Kurdistan som en finansiell kilde for anskaffelse av våpen og militære nødvendighetsartikler. Det vil tvunget irakerne til å deployere en vesentlig del av deres styrkene mot nord. Forspillet. De iranske styrkene som hadde blitt frigjort for forflytting til iranske Kurdistan, startet en offensiv i midten av mars 1983 med en lokal overlegenhet på fire menn mot en mann og overlegne ildkraft. I løpet av flere uker var de kurdiske opprørstyrkene i KDPI fordrevet fra deres tidlige vinningene og byene som var holdte siden høsten 1982 av kurderne. Bruk av luftbårne avdelinger med kamphelikoptre og kampfly til assistanse i det kuperte terrenget med høye fjell var nødvendig for de iranske militære i deres offensiven. All terreng sørøst for den store sjøen Urmia var tatt tilbake av iranerne som nådde grensen mot Irak i begynnelsen av sommeren. Den regulære hæren hadde forsøkt å overbevise den felles staben for de iranske styrkene og Forsvarsrådet i Teheran som tok alle militære avgjørelser om man burde heller ventet for resten av sommeren. Men fremgangen siden mars var avhengige av en oppfølgning av suksessen mot basene for de kurdiske opprørsstyrkene ved grensen og i irakisk Kurdistan. Varmen oppe i fjellene var ikke sterk nok til å sette et demper på de militære forberedelsene selv om det logistisk sett fulgte til problemer med forsyninger blant disse drikke for avansementstroppene. Forsvarsrådet vil dessuten angripe inn i nordlige Irak som svar på flere angrep på sivile mål som ved 13. mai 1983 da 4 raketter truffet landsbyen Andimeshl 11 kilometer fra Dezful. Operasjonen. 20. eller 23. juli 1983 var dagen for den nye offensiven som startet i nordlige Haj-Omran regionen vest for den iranske byen Piranshahr cirka femti kilometer fra grensen mot Tyrkia. To regulære divisjoner sammen med pasdaran-styrkene og en bataljon av kurderne fra KDP rykket mot de irakiskstøttede kurdernes posisjoner i Ruwandez-dalen som ble overløpet mens mindre pasdaran-avdelinger tok seg over røft fjellterreng med hjelp av deres kurdiske allierte og angrepet irakerne lenge bakover i deres stillingene. Deretter avanserte iranerne med helikoptre mot Sarkab-fjellene langs grensen som utgjort et fjellkjede opptil 3 600 meter i høyde i et fremstøt mens et annet fremstøt var rettet mot Haj-Omran. Det irakiske 1st. korpset støttet av kampflyene fra det irakiske flyvåpenet gikk til motangrep, men deres mekaniserte styrkene var dårlig egnet i det kuperte terrenget med kamphelikoptre og mer manøverbare infanterienheter utstyrt med panservernvåpen på den iranske siden. Irakerne mistet militærbasen ved Haj-Omran 17 kilometer inn i Irak, men holdte stand ved byen Chuman Mostafa og porten til veien mot Arbil. Irakerne oppdaget at iranerne flyttet deres styrker med helikoptre til landingssoner ved deres posisjoner som deretter var utgangspunkter for etterforsyninger med ammunisjon, forråd og forsterkninger. Under en slik operasjon observerte soldatene i 28th. iransk divisjon en irakisk MiG-21 stupet mot et AH-1J Cobra kamphelikopter på lav høyde. Etter flere forsøker på å skyte ned helikopteret steg flye, men kamphelikopteret klatret brått opp mot det sløve jagerflyet og åpnet ild. Etter øynevitner skulle dette MiG-21 flyet ha krasjet som et resultat av skadene. Irakerne tok lærdom av den iranske taktikken med helikoptre for overføring av styrker mellom fjellene og lansert deres egne helikopteroperasjon på 27. juli 1982. 16 Mi-8 transporthelikoptre angrepet det viktige Kalu fjellet nord for Panjvein med kommandoenhetene om bord. Men seks av helikoptrene var skutt ned av iranerne med deres kampflyer. Tre dager senere var offensiven stoppet. Et brohode inn i nordlige Irak var dannet med 43 landsbyer, flere viktige veistrekninger og vitale områdene sammen med fjellkjedet som dannet en mur mot lavtliggende irakisk Kurdistan var tatt under iransk og senere iranskstøttede kurdisk kontroll. Etterspillet. Operasjon Val-Fajr 2 hadde viktige betydninger for tre lander i den nære fremtiden, for med elimineringen av basene for de kurdiske opprørsstyrkene i KDPI var den interne konflikten stort sett avsluttet. Samtidig var et brohode inn i den irakiske delen av Kurdistan dannet for de kurdiske opprørerne i KDP mot Saddam Hussein som gjentok deres væpnede motstand i større skala for første gang siden 1975. De politiske konsekvensene blant kurderne som et resultat av offensiven fulgte til ulike resultater i Irak, Iran og Tyrkia. Den kurdiske oppstanden i tyrkisk Kurdistan anførte av PKK siden 1979 var blitt forstørret til en faktisk krig dels inspirert av begivenhetene lenge sørover. I forveien hadde den irakiske separatistbevegelsen PUK brutt med de iranske kurderne i KDPI og startet en intervensjon i sørøstlige Tyrkia. Den politiske splittelsen mellom antiirakiske opposisjonsgruppene i Kurdistan ble total etter PUK hadde lidd et nederlag i Tyrkia og måtte sluttet en våpenstilstand med Saddam Hussein. Mens en konflikt hadde blitt avsluttet, var to blodige og mer destruktive konflikter startet karakter av borgerkrig som så kurder mot kurder. En mindre taktisk offensiv på frontlinjene i Kurdistan startet den 5. august da de lokale iranske styrkene forsøkt seg på de irakiske posisjonene ved Chuman Mostafa i Rawandiz-regionen, men måtte stoppet etter få dager. En ny offensiv var startet i sør. Naturrett. Naturrett (latin: "lex naturalis" eller "jus naturale") er en teori om at det finnes et sett av universelle rettsprinsipper som er av en slik grunnleggende karakter at de gjelder på et hvert sted og til en hver tid, til forskjell fra positivert rett (rettspositivisme). Gjennom historien er naturretten begrunnet på mange måter. Sentralt hos de fleste kommentatorer står studiet av menneskets natur, og utledet av dette, hvilke adferdsnormer som er nødvendige for et fredelig samfunn. Naturrettstanken skriver seg tilbake til antikkens Hellas, og da særlig Aristoteles, som ofte kalles naturrettens far. Naturrettens innflytelse har variert opp gjennom historien, men den fikk en renessanse i opplysningstiden da opplysningfilosofene argumenterte for at alle mennesker er født med visse grunnleggende og umistelige rettigheter. Den moderne tids menneskerettigheter er uttrykk for et tankesett som har mye til felles med det naturrettslige. I etterkrigstiden ble naturrettsbegrepene satt på spissen. I Nürnbergprosessene og i Norge ble det spørsmål om hvilken lov krigsforbryterne skulle dømmes etter. Både domstolen i Nürnberg og Høyesterett i Norge nektet å legge Det tredje rikes lover til grunn. Man tok utgangspunkt i at det fantes et overordnet normsystem (naturrettsteori) der menneskets verdi, uavhengig av rase, ble slått fast uavhengig av hvilken lov som gjaldt på tidspunktet krigshandlingene fant sted. Operasjon Val-Fajr 3. Operasjon Val-Fajr 3 (Operasjon Daggry 3) under Irak-Iran-krigen ble startet den 30. juli 1983 av et irakisk forkjøpsangrep mot de iranske styrkene som hadde blitt konsentrert for den planlagte offensiven. Etter det irakiske angrepet var slått tilbake, rykket de iranske styrkene fra deres gode forsvarsposisjonene mot irakerne som hadde ikke reorganisert seg etter tilbakeslaget. Etter å ha slått vekk det irakiske forsvaret avanserte iranerne opp i de østlige høydene ved Mehran som var deres mål med offensiven. Iranerne holdt ut mot irakiske motangrep og angrep med gassvåpen med suksess. Andreas Hauge. Andreas Hauge (født 12. desember 1815 i Oslo, død 13. januar 1892) var en norsk prest og salmebokutgiver. Liv og virke. Andreas Hauge var sønnen til lekpredikanten Hans Nielsen Hauge og Andrea Andersdatter Nyhus. Han studerte teologi, og ble Cand. theol i 1839. Hauge ble medbestyrer ved en pikeskole i Trondheim i 1843, og fra 1846 var han lærer ved den samme skolen. Fra 1850 var han den første sekretær i Det norske Misjonsselskap. Hauge ble i 1852 sogneprest i Nordre Undal før han i 1856 tok over Skiens sognekall etter at sogneprest Lammers sluttet, og dannet egen frimenighet. Den offisielle utnevnelsen kom 11. juni 1857 og 11 år senere, i 1868 ble han prost i Skien prosti. Andreas Hauge grunnla, og redigerte «Norsk Misjonstidende» midt på 1800-tallet. I 1863 gav han ut «Psalmebog til Kirke- og Huus-Andagt», et utkast til en ny salmebok, kalt «Hauges Salmebok». Boken gikk gjennom noen mindre redigeringer og ble autorisert til bruk i gudstjenester i 1873. Det var en mer konservativ versjon enn Landstads salmebok. Selv om den ble brukt i over 10 % av landets kirkesogn inn mot århundreskiftet, ble den aldri så ansett som Landstads og ble tatt ut av bruk. Andreas Hauge var stortingsrepresentant for Skien 1865–1866, kommunestyrerepresentant for Skien fra 1868, og ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1875. Andreas Hauge giftet seg med "Gabrielle Caspara Sigismunda (Ella) Kielland", datter av Gabriel Kirsebom Kielland og Gustava Kielland, og de ble foreldre til ti barn, deriblant Hans Nilsen Hauge, også han prest og politiker. Fylkesvei 233 (Hordaland). Fylkesvei 233 i Hordaland (Fv233) går mellom Brattholmen og Gavlen i Fjell kommune. Veiens lengde er 3,4 km. Eksterne lenker. 233 Fylkesvei 208 (Hordaland). Fylkesvei 208 i Hordaland (Fv208) går mellom Skålvik og Algrøyna i Fjell kommune. Veiens lengde er 4,1 km. Eksterne lenker. 208 Ballymoney. Ballymoney er en liten by i Antrim i Nord-Irland. Den er administrasjonssenter for distriktet Ballymoney. Det irske navnet "Baile Monaidh" betyr «byområdet på heien». På grunn av at boligprisene i Ballymoney siden slutten på det 20. århundre har vært lavere enn andre steder i området har byen opplevd stor tilflytting. Det er gode kommunikasjonsmuligheter, da byen ligger ved hovedveien mellom Coleraine og Ballymena, og har jernbaneforbindelse til Belfast og Derry. Byen er kjent for Ballymoney Drama Festival, som har blitt arrangert siden 1933 og er den eldste teaterfestivalen i Nord-Irland. Gustav Adolph Lammers. Gustav Adolph Lammers, selvportrett. Lammers var prest, men virket også som maler og arkitekt. Tilhører Telemark Museum Gustav Adolph Lammers (født 26. mai 1802 i København, død 2. mai 1878 i Skien) var en norsk prest som startet landets første dissidentermenighet, det vil si første kirke som offisielt brøt med Den Norske Kirke. Det Norske Misjonsforbund regner Lammers som sin grunnlegger, til tross for at han få år etter utmeldelsen går tilbake til Statskirken. Henrik Ibsens søster Hedvig Ibsen var en av hans nærmeste støttespillere og venner. Hun ligger begravet ved siden av Lammers m/kone på Nordre Gravlund i Skien. Foruten å ha vært en av inspirasjonskildene til det dramatiske verket Brand, virket han også som arkitekt som hovedsakelig tegnet kirker. Liv og virke. Lammers var rundt 1820 elev hos H. Linstow ved "Den kongelige Tegneskole" i Christiania. Dette kombinerte Lammers med studier innen teologi. Han var prest i Hospitalskirken i Trondheim fra 1827 til 1835 hvorpå han ble utnevnt til sogneprest i Bamble. I perioden 1839 til 1844 var Lammers stortingsrepresentant for Bratsbergs amt (Telemark). Lammers fikk ført opp, og var selv arkitekten bak en ny kirke i Bamble i 1845. Kirken ble reist i en enkel nygotisk stil, og Lammers malte også korbildene. Han var også arkitekten bak den senklassisistiske Hisøy kirke ved Arendal (1849), og et bedehus i Skien (1850). Lammers stiftet Norges første dissidentermenighet, i Skien i 1853. I løpet av noen få år var det oppstått lammerske frimenigheter og grupper et 20-talls steder i Norge. Lammers ble sogneprest i Christianskirken i Skien, men i 1856 meldte Lammers seg ut av statskirken. Han stiftet da frikirken «Den frie apostolisk-christelige Menighed», som snart fikk avleggere andre steder i landet, bl.a. i Kristiansand, der den lokale «Den frie apostolisk-christelige Menighed» fikk en nokså kortvarig eksistens fra 1862 til 1874. Andreas Hauge, sønnen til den mer kjente Hans Nielsen Hauge, tok da over som sogneprest i Skien. Lammers hadde et kort opphold i frikirken, og vendte tilbake til statskirken i 1860. Tegneferdigheter og kunstneriske interesser fikk mer plass i Lammers liv etter dette. Han utga også flere salmesamlinger, bl.a. "Christelig Psalmebog" (Skien 1852). Operasjon Val-Fajr 4. Operasjon Val-Fajr 4 (Operasjon Daggry 4) (19. oktober-21. november 1983) var en ny iransk offensiv i Kurdistan under Irak-Iran-krigen der iranerne slettet en irakisk lomme i den iranske delen av Kurdistan i senåret 1983. Etter lommen var utslettet, rykket iranerne støttet av deres kurdiske allierte inn i den irakiske delen mot Panjwin-dalen 144 km fra Kirkuk med dens verdifulle oljefelter. De viktige høydene ved Panjwin ble erobret tross store tap under irakiske motangrep med alle midler. Harald Vindalen. Harald Vindalen (født 16. mai 1907 i Holla, død 13. november 1975 i Oslo) var hovedkonsulent i Aschehoug forlag. Han begynte i forlaget i 1945 og arbeidet der til han døde. Litterære konsulenter lever som regel en anonym tilværelse, og om Vindalen finnes det bare tre linjer i Aschehougs forlagshistorie. Biografi. Vindalen tok artium på Skien Latinskole i 1925 og fortsatte å studere parallelt med jobb som vikarlærer i Oslo. Hans faglige interesser var innenfor litteratur, kunst, fransk, religionshistorie og mytologi. Etter fullført adjunkteksamen på Universitetet i Oslo, jobbet han som korrekturleser i Statistisk Sentralbyrå fra 1935. Fra 1938 skrev han artikler i Dagbladet om flere forfattere, blant andre Harry Martinson, Thomas Mann og Charles Baudelaire. I 1945 ble han headhuntet til Aschehoug forlag av direktør William Nygaard. Litterær konsulent. Vindalen var litterær konsulent for Aksel Sandemose, Stein Mehren, Kate Næss, Dag Solstad, Arild Nyquist, Bjørn Gunnar Olsen, Ketil Bjørnstad, Liv Køltzow, Ragnar Vold og flere andre. Han var også den i forlaget som tok seg av sport, blant andre Knut Johannesen som skrev boka "Fra Kampen til Squaw Valley" i 1960. Jens Gabriel Hauge. Jens Gabriel Hauge (født 1923) er en tidligere professor i biokjemi ved Universitetet i Bergen, og ved Norges Veterinærhøgskole. Hauge har i sin forskning gjort seg særlig bemerket for sitt arbeid med "enzymologi" og "molekylærgenetikk". Han har tidligere vært president i Norsk biokjemisk selskap (NBS), og er i dag æresmedlem her. Jens Gabriel Hauge er tippoldebarn til Hans Nielsen Hauge I 2001 gav han ut 4. utgave av læreboken «Biokjemi – en grunnbok», på Universitetsforlaget. En bok rettet mot studier på medisin og sykepleie. Fylkesvei 410 (Hordaland). Fylkesvei 410 i Hordaland (Fv410) går mellom Manger kai og Toska i Radøy kommune. Veiens lengde er 5,8 km. Eksterne lenker. 410 Fylkesvei 414 (Hordaland). Fylkesvei 414 i Hordaland (Fv414) går mellom Kvalheim og Marøy i Radøy kommune. Veiens lengde er 3,9 km. Eksterne lenker. 414 Operasjon Val-Fajr 5. Operasjon Val-Fajr 5 (Operasjon Daggry 5) (15.-24. februar 1984) ble det første av tre store slag på våren 1984 som innledet en meget blodig storoffensiv mot det sørlige Irak under Irak-Iran-krigen. Iranerne hadde etter lang tid med opprustning og forberedelser stilt opp mellom 250 000 og 300 000 mann langs det sørlige frontavsnittet. Denne styrken skulle brukes i to mindre offensiver som tildels skulle avlede de irakiske forsvarerne for å få et størst mulig overraskelsesmoment for den tredje og siste offensiven. De to andre offensivene var Operasjon Val-Fajr 6 og Operasjon Kheibar. Marie Octavia Nielsen Hauge. Marie Octavia Nielsen Hauge (født 1864, død 1931) var en norsk maler. Liv og virke. Marie Hauge ble i perioden 1888–1896 undervist av mange anerkjente kunstnere, som Hans Heyerdahl, Eilif Peterssen, Erik Werenskiold, Sven Jørgensen og Harriet Backer. Backer omtales som den mest innflytelsesrike. Også Marie Hauges mange utenlandsopphold var sentrale for hennes inspirasjon. Tidlig på 1900-tallet var hun i Paris (1903–1907), hvor hun var elev ved "Académie Colarossi" og "Académie des Beaux-Arts". Her lærte hun også anatomi. Hauge debuterte på Drammens Kunstforening i 1890, og hadde deretter en rekke utstillinger. Den første separatutstilling fikk hun hos Blomqvist i 1901. Ved siden av sine malerier, laget hun også noen statuetter og relieffer i små formater. Marie Hauge er i dag representert i Nasjonalgalleriet med to bilder: «"Et fjellandskap"» fra 1898 og «"Husmannsfolk på hjemveien"». Hun malte også altertavlen til Øre kirke i 1906, der motivet er "Jesus i Getsemane". Operasjon Val-Fajr 6. Operasjon Val-Fajr 6 (Operasjon Daggry 6) (21.-24. februar 1984) begynte ved Dehloran som avledningsmanøver ved siden av Operasjon Val-Fajr 5 mot nord under Irak-Iran-krigen. Avledningsmanøveren skulle trekke til seg irakisk oppmerksomhet fra mot syd der et iransk storangrep med Operasjon Kheibar var under forberedelse. Men irakerne var bedre utrustet for forsvar enn iranerne hadde trodde, reservestyrker for 3rd. irakisk korpset ble ikke flyttet nordover som avledningsmanøveren skulle lede bort fra der storangrepet var ventet. Fylkesvei 308 (Hordaland). Fylkesvei 308 i Hordaland går mellom Ygre og Kløve i Voss. Veiens lengde er 6,3 km. Eksterne lenker. 308 Ada de Warenne. Ada de Warenne eller "Adeline de Varenne" (ca 1120–1178) normanniske ektefelle av prins Henrik av Skottland, jarl av Northumbria og jarl av Huntingdon. Hun var datter av William de Warenne, 2. jarl av Surrey og Elizabeth de Vermandois. Hun nedstammet således tilbake til Vilhelm Erobreren og ble selv mor til to skotske konger: Malcolm IV og Vilhelm Løven. Ekteskap. Ada og Henrik ble gift i England i 1139 Som en del av hennes ekteskapspakt fikk den nye hertuginnen Ada tildelt privilegiene av Haddington, foruten også andre i området i East Lothian. Tidligere ble det sagt at setet for «thegn» eller «thane» i Haddington hadde vært det første kongelig burgh i Skottland, opprettet av hertuginne Adas svigerfar, kong David I av Skottland, som holdt det sammen med kirken og en mølle. I tett rekkefølge døde både hennes ektemann og kong David, henholdsvis i 1152 og 1153. Etter at Henrik ble gravlagt ved Kelso Abbey fikk kong David gjennomført at hans sønnesønner skulle etterfølge ham, og ved Scone den 27. mai 1153 ble den tolv år gamle gutten erklært som Malcolm IV av Skottland. I forbindelse med sin kroning ble hans bror Vilhelm utnevnt jarl av Northumbria, skjønt dette området ble levert tilbake til kong Henrik II av England av Malcolm i 1157. Den unge enken Ada trakk seg tilbake til sine landområder ved Haddington. Etter at Malcolm døde ble Adas yngre sønn Vilhelm skottenes konge i en alder av 22 år og han skulle bli den skotske kongen som regjerte lengst inntil unionen med England i 1603. Velynder av kirken. Religiøse hus ble etablert i Haddington fra tidlig av, blant annet dominikanerordenen som kom til Skottland i 1219, og mest merkbart fransiskanerordenen som kom til Skottland i løpet av regimet til kong Alexander II av Skottland og som ble kjent som «Lucerna Laudoniae» – «Lothians lampe», og den tomt den står på ble tildelt av kong David I til prioren av St. Andrews (som lå under kirken av Haddington). Kong David I tildelte også munkene i Dunfermline «unam mansuram» i Haddington, foruten også en tomt «in burgo meo de Hadintun, fri for alle skikker og tjenester». Ada viet sin tid for gode gjerninger, forbedret jordområdene til kirken i Haddington hvor hun bodde. Hun ga også landområder i sør og vest for elven Tyne i nærheten av den eneste broen for at det skulle bli grunnlagt et nonnekloster for cistercienserordenen, de såkalte «hvite nonner»., dedikert til Jomfru Maria i det som skulle bli en egen burgh i Nungate. Ruinene kan fortsatt bli sett ved restene av sognekirken i St. Martin. Nonneklosteret som hun støttet med dotasjoner i form av landområdene i Begbie, ved Garvald og Keith Marischal. Ved hennes død ble hennes land i Haddington krongods under hennes sønn kong Vilhelm. Setet ved Haddington. I henhold til instripsjoner i byen Haddington var hertuginne Adas bosted i nærheten av dagens fylkesbygning og sheriffdomstol. Ada døde i 1178 og antagelig gravlagt lokalt. Hennes eiendommer ble tilbakeført til kronen, og det ble sagt at kong Vilhelms ektefelle Ermengarde de Beaumont tok hennes seng i hennes hus i Haddington for å føde den framtidige kong Alexander II i 1198. Litteratur. De Warenne, Ada Operasjon Kheibar. Operasjon Kheibar (24.februar-19.mars 1984) var den tredje og da hittil største militære offensiven i februar 1984 under Irak-Iran-krigen. Det var Irans strategiske fremstøt mot Hawizeh-sumpene som var store våtområder der hvor de to store elver Eufrat og Tigris møttes i sørlige Irak. Innledning. Iranerne hadde avskåret forbindelsen mellom Bagdad og Basra langs Tigris med offensivene Operasjon Val-Fajr 5 og Operasjon Val-Fajr 6. Nå ville Iran helt skille Basra fra resten av Irak gjennom en erobring av de viktige strategiske Majnunøyene nord og til dels nordvest for Basra. Etter store tap i begynnelsen grunnet et angrep med en menneskebølge, 15 000 drepte og liten framgang, benyttet Iran for første gang en regulær hærenhet: 92. panserdivisjon. Til tross for at iranerne var dårlig trent og like dårlig utstyrt, og led store tap mot iraksk artilleri, tanks, luftangrep og fra kanonbåter, greide Iran til sist å invadere Majnunøyene. Operasjon Kheibar. 250 000 irakiske soldater og 92. panserdivisjon føk gjennom den irakiske ørkenen for å nå fram til våtområdene. Irak møtte dem med en mekanisert divisjon som drepte irakerne i stort antall, men den iranske styrken var likevel for stor og irakerne, selv om de godt utstyrt og hadde luftstøtte, greide ikke å forhindre dem å nå fram til stranden. Irans ankomst til våtområdene ble begynnelsen på en av krigens lengste engasjementer. Iran angrep med store styrker og satte til sist i gang operasjon Kheibar. En delvis drenering av Hawizeh-sumpene forut kampene døyvet en del av hindringene som våtmarkene utgjorde for å føre fram bakkeenheter. Den 14. februar 1984 nådde Iran, etter store kamper og tap, fram til de oljerike Majnunøyene. Iran var da klar til å sette i gang det endelige angrepet for å erobre våtmarkene. Om Iran tapte angrepet, kunne Irak lett gjenerobre området. Irakiske soldater ble beordret å kjempe så lenge som mulig, om så til siste mann, for å skaffe tid for irakisk støtte å komme fram til Majnunøyene. Iran begynte deres første strategiske offensiv med operasjon Kheibar. Iransk luftstyrker forsøkte å støtte sine bakkestyrker, men ettersom de manglet reservedeler, kunne de kun gi gjennomsnittlig 100 angrep per dag, hvilket ikke var nok. I tillegg hadde det irakiske flyvåpen hendene fulle på den sørlige fronten. For å erstatte den manglende flystøtten, benyttet Iran helikoptre for å støtte sine tropper. Til sist nådde iranerne fram til våtområdene og tvang irakerne vekk fra stranden ved Majnunøyene, hvilket var et mindre nederlag for Irak. Ettertid. Selv om iranerne led store tap, var deres stor antall nok for at de kunne fortsette. Iraks tap på 4000 menn var på den annen side en alvorlig hindring for å fortsette. Irak var avhengig av sovjetiske tanks, artilleri og fly. Iran, med tre ganger størrelsen og befolkningen til Irak, støttet seg på sitt overlegne antall alene grunnet uroen som ble skapt av den nylige revolusjon som negativt hadde påvirket den militære organiseringen, handel, forsyninger, og utstyr, men var seierrike til tross for deres underlegne utstyr. Operasjon Val-Fajr 7. Operasjon Val-Fajr 7 (Operasjon Daggry 7) fra 18. til 25. oktober 1984 under Irak-Iran-krigen var den første, begrensede offensiv av de iranske styrkene. De gikk etter taktiske objekter som kunne erobres og holdes med minimal risiko for tap. Operasjon Kheibar hadde påført iranerne så store tap at det ikke var mulig å lansere nye offensiver utover de mindre som var rettet mot posisjoner som kunne erobres uten for stor fare. Sørkjosen. Sørkjosen (nordsamisk: "Reaššegeahči") (kvensk: "Rässikäinen") er et tettsted i Nordreisa kommune i Troms. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved E6, på vestsiden av Reisafjorden, rundt fem kilometer nordvest for kommunesenteret Storslett. Sørkjosen har havn for fiskebåter og småbåter, og er utgangspunkt for lokale båtruter. Sørkjosen lufthavn, som ligger mellom tettstedet og fjorden, har daglige avganger til Tromsø, Hammerfest og Kirkenes. Slaget ved Qasr-e-Shirin. Slaget ved Qasr-e-Shirin (31. januar til tidlige februar 1985) under Irak-Iran-krigen var den første irakiske offensiven på flere år. Offensiven hendte på det sentrale frontavsnittet mellom Boston-Amarah i sør og Mehran-området langs den lange frontlinjen fra den persiske gulfen til grensen mot Tyrkia. Offensiven ble stoppet av iranerne under året 1985s første slag. Operasjon Badr. Operasjon Badr i Hawizeh-sumpene under Irak-Iran-krigen i 11.-23. mars 1985 var en suksess for iranerne som brøt gjennom forsvaret på den sørlige del av forsvarssonen for det 4. irakiske korpset, krysset elven Tigris og nådde den viktige forbindelsen mellom Basra og Bagdad lengre innover i landet. Men forsyningsproblemer forhindret iranerne fra å fortsette, de var blitt sårbar for sterke motangrep av 4. korps fra nord, sør og vest. Iranerne ble slått tilbake over elven Tigris. I 19. mars angrepet 15 000 til 20 000 iranske soldater de irakiske forsvarsposisjoner i Majnun øyene, men ble stoppet og slått tilbake etter fire dager. Iraks første offensiv på Majnun. Iraks første offensiv på Majnun (28. februar 1985) under Irak-Iran-krigen var en irakisk offensiv på de strategiske viktige Majnunøyene mot iranske posisjoner. Der hadde begge parter tatt viktige posisjoner på øyene spredt ut på sumplandskapet hvor elvene Eufrat og Tigris møttes. Irakernes offensiv mislyktes, og iranerne gikk seirende ut av slaget. Iraks andre offensiv på Majnun. Iraks andre offensiv på Majnun (28. juni 1985) under Irak-Iran-krigen var Iraks andre forsøk på å drive vekk iranerne fra de strategiske viktige Majnun øyene i Hawizeh-sumpene. Ikke bare ble offensiven stoppet, iranerne gikk også til kraftige motangrep mot de irakiske forsvarsposisjonene. I juni 1985 hadde Iran gjennomført flere angrep på irakiske posisjoner og denne andre og siste offensiven på Majnun var et svar på disse angrepene. Al-Amarah. Al-Amarah (arabisk:العمارة; også kjent som Al ‘Amārah, Amarah eller Amara) er en by i Øst-Irak med ca 420.000 innbyggere (estimert 2005). Al-Amarah er det største handelssenteret langs Tigris sør for Bagdad. Byen er handel og administrasjonssenteret for landbrukssektoren i regionen, kjøttproduksjon, ull og skinn. Al-Amarah er også kjent for veving og sølvarbeid. Lake Louise. Lake Louise er navnet på en innsjø og et tettsted i Banff nasjonalpark i den canadiske provinsen Alberta. Innsjøens unike smaragdgrønne farge kommer av finmalte steinpartikler som fraktes med smeltevannet fra isbreene som omgir sjøen. Området er meget populært for fritidsaktiviteter som vandring, fjellklatring og alpin skiidrett. Innsjøen ligger på 1536 moh. Lake Louise er oppkalt etter prinsesse Louise Caroline Alberta (1848–1939), dronning Victorias fjerde datter, som var gift med Sir John Campbell, Canadas generalguvernør fra 1878 til 1883. Provinsen Alberta er også oppkalt etter prinsesse Louise. Tettstedet Lake Louise ligger ved Trans-Canada Highway, 180 kilometer vest for Calgary. Fra Lake Louise er det utsikt mot mange snedekte fjelltopper, som Mount Temple (3543 m), Mount Whyte (2983 m) og Mount Niblock (2976 m). Østbredden av innsjøen domineres av Chateau Lake Louise, et lukseriøst feriehotell som ble bygget tidlig på 1900-tallet av Canadian Pacific Railway. Eksterne lenker. Louise Tennfjord Mannskor. Tennfjord Mannskor fra Tennfjord i Haram kommune på Sunnmøre ble startet 31. august 2004 med 17 mann på første øving. Koret besto i mai 2007 av over 40 aktive sangere. Korets opptredener spenner fra lokale sangpuber, korkafeer, kirkekonserter til konsert i lag med Vassendgutane høsten 2006 og det spesielle Total Balalaika Show sammen med Vatne Hornmusikklag våren 2006. Utdrag av dette vist på TV Sunnmøre (www.TVS.no). Korets siste store happening var 8. september 2007, da de gikk på scenen sammen med musikkgruppen D.D.E. Dette samarbeidet var så vellykket at DDE har invitert koret med seg som gjester på sin avslutningskonsert på turneen «No går det så det suse» i Oslo Spektrum 27. oktober 2007, i tillegg til at koret er med på live-CD-en "15 år LIVE" som ble sluppet under turneens avslutningskonsert. Koret hadde også i 2010 arrangement med D.D.E. i julekonserten «D.D.E. jul i Tennfjord no!». Eneste dame i koret er dirigent Rigmor Rørhus. Koret har også eget husband. Motto: ~ Concentus, acroama et gaudium ~ Fort Worth. Fort Worth er hovedstaden i Tarrant County i delstaten Texas i USA. Byen er den sjette folkerikeste i Texas med ca. innbyggere (2010). Sammen med Dallas danner Fort Worth og flere andre byer et av USAs største storbyområder, som kalles «The Fort Worth Metroplex» eller lokalt kort og godt «The Metroplex». Historie. Som navnet antyder var Fort Worth fra begynnelsen en militærleir, men har blitt mest kjent som en av de fremste cowboy-byene, med omfattende kveghandel. Etter at man begynte å utvinne olje i vestre Texas ble også denne bransjen en del av Fort Worths identitet. Kommunikasjon. Fort Worth har sammen med Dallas gitt navn til en av verdens største og mest trafikkerte lufthavner, Dallas-Fort Worth International Airport, som ligger mellom de to byene. Liste over kvinnenavn med norsk opprinnelse. I Liste over kvinnenavn med norsk opprinnelse er kun kvinnenavn med norsk opprinnelse inkludert, det vil si navn som er dannet etter norrøn tid. Se også: Liste over kvinnenavn med norrøn opprinnelse. Kvinnenavn med norsk opprinnelse * Total Balalaika Show. Total Balalaika Show er et musikkshow av det finske orkesteret Leningrad Cowboys Bakgrunn. 12. juni 1993 dro Leningrad Cowboys i gang en forbløffende felleskonsert med det 160 mann store Alexandrov Røde Arme kor- og danseensemble, som i magasinet Variety ble omtalt som «den mest selvmotsigende – og inspirerende – krysskulturelle sammensetning siden Nurejev danset med miss Piggy i Muppet Show». Det var Leningrad Cowboys første opptreden med så stor backing: 100 sangere, 40 musikere og 20 dansere. Settingen for showet var storslått: den største scenen som noen gang har blitt bygget i Finland, midt i Helsingfors, omkranset av universitetet, katedralen og bygningene til statsforvaltningen. Antall tilskuere var 70.000 og deres respons var preget av grenseløs entusiasme til hits som It's Only Rock 'n' Roll, Stairway to Heaven og Delilah, i tillegg til en bortimot majestetisk fremførelse av russiske ballader og Jean Sibelius' Finlandia. Konserten var produsert av Finnish Marketing Federation og Leningrad Cowboys ble belønnet med prisen for beste markedsføringsstunt 1993. Aki Kaurismäki og hans team var på plass og filmet begivenheten, som ble et uforglemmelig møte mellom gammelt og nytt, øst og vest. Opptakene førte til utgivelsen av DVDen "Total Balalaika Show" i 1994. Musikken fra konserten ble dessuten uttgitt på albumet "Total Balalaika Show – Helsinki Concert" i 1993. I Norge. Showet har blitt kjørt flere ganger i Norge av glade amatører. BMK i Brønnøysund var de første. Våren 2006 ble det satt opp på Sunnmøre, nærmere bestemt i Tennfjord/ Vatne med Vatne Hornmusikklag og Tennfjord Mannskor – forsterket med band og solister. Tresnutebiller. Tresnutebiller (Cryptorhynchinae) er en artsrik gruppe av snutebiller (Curculionidae) som lever på busker og trær. De er små, korte og høyr hvelvede, og kroppen er dekket av skjell i ulike farger, noen av disse er som oftest oppstående og hårlignende og gir billene et "bustete" utseende. Snuten er lang, men den holdes vanligvis bakoverbøyd slik at den ikke er synlig ovenfra. Navnet "Cryptorhynchus" betyr "skjult snute". Utseende. Små (gjerne 2 – 6 mm), korte, høyt hvelvede biller, gjerne brunlige og matte med mønster dannet av lyse skjell. Kroppen er vanligvis helt dekket av skjell, noen av dem gjerne oppstående og hårlignende. Hodet er temmelig lite, fasettøynene er forholdsvis store og flate. Snuten er middels lang og tynn og holdes vanligvis bakoverbøyd slik at den ikke er synlig ovenfra. Den kan foldes inn i en fure mellom framhoftene som ender i en kopplignende grop på mellombrystet ("mesosternum"). Antennene er festet rundt midten av snuten. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, men tydelig smalere enn dekkvingene. Sidene er avrundede. Det har ofte markerte knøler på sidene. Dekkvingene er ovale hos de fleste, men parallellsidige hos noen av de større artene. De har mer eller mindre markerte skuldre og ofte rekker av oppstående skjell. Beina er kraftige og forholdsvis lange, lårene er vanligvis utannede men kan ha en tann på undersiden. Leggene ("tibiae") ender i en krok ("uncus"). Føttene er nokså korte og kan foldes tilbake mot leggen. Levevis. Tresnutebillene lever på ulike slags busker og trær, der de voksne billene gjerne gnager på bladene. De er sjelden spesielt tallrike og er ikke regnet som skadedyr. Artsrike på Kanariøyene. Denne gruppen har de fleste artene i tropene og artsmangfoldet i Europa er temmelig begrenset. Derimot har tresnutebillene tallrike arter på Kanariøyene, Madeira og andre øyer i Atlanterhavet. Systematisk inndeling / norske arter. Artstall fra Europa inkluderer Kanariøyene. Señor Senior sr. og Señor Senior jr.. Señor Senior Senior og Señor Senior Junior er fiktive skurker fra Disneyserien "Kim Possible". Señor Senior Senior. Senior er en pensjonert multimilliardær som (på grunn av Rons «tilfeldige» forslag) bestemte seg for å bli skurk som hobby for å ha noe å drive med som pensjonist. Bare for utfordringen sin del, går han for store og dyre innbrudd, selv om han slett ikke behøver det – han har nærmest ubegrensede midler å ta av. Selv om han har ytret interesse for verdensherredømme, virker han mer interessert i rykte og oppnåelse enn makt, og heller dermed mer mot utfordrende tyverier og planer enn global kamp. Målene hans er stort sett begrenset, for eksempel «Euro-alliansens fine små øyer med hete strender og varme sommernetter», og liknende ting. På tross av sine store økonomiske ressurser foretrekker han å stole på egne evner (med litt hjelp fra sønnen, Junior), og bruker vanligvis ikke lakeier. Senior er en klassisk gentleman, opptrer alltid høflig, kultivert og urbant, og gir Kim Possible komplimenter, selv når hun ramler ned i hans siste dødelige felle. I motsetning til de fleste av Kims fiender er Senior flink, særdeles kompetent og nokså normal. Han har ingen bisarre tanker, som Monkey Fists apebesettelse, Drakkens verdensherredømmeideer og Duff Killigans golfmani. På den annen side følger han «skurketradisjonene» pinlig nøyaktig, og følger regler som «forlat rommet etter å ha bundet fienden din fast til en overmåte komplisert dødsmaskin», og fordi han følger slike regler ender det stort sett opp med at han mislykkes (selv om han ikke selv innser det). Senior er for det meste en ikke-fysisk skurk, selv om han etterhvert viste seg å være en X-Gamesmester og en av få skurker som er i stand til å sloss en mot en med Kim og klare seg bra, noe som ble bevist i den storslagne kampen de utkjempet i løse lufta. Han er også en av to skurker som husker Rons navn, Monkey Fist er den andre. Senior har en karakteristisk SSS (Señor Senior sr.) tatovert i nakken, og er også kjent som Triple S. Dette og interessen hans for ekstremsport er trolig referanser til hovedfiguren i filmen '. I «Triple S» mister han formuen sin til den sleipe regnskapsføreren Vincent Wheeler som lurer Junior til å skrive under på en avtale som gir ham fullmakt til alle pengene deres. Senior beviser at han kan slåss med Kim på like vilkår, men taper likevel. Det hele ender ironisk nok med at Junior sier at han ikke kan la henne arrestere ham, han skal nemlig gjøre det selv, og bruke belønningen på to mrd. dollar på å få faren ut av fengsel og kjøpe tilbake øya. I originalutgaven spilles Senior av Ricardo Montalbán eller Earl Boen, avhengig av om Montalbán er tilgjengelig for opptak. På norsk spilles SSS av Per Skjølsvik. Señor Senior Junior. Senior Seniors sønn og medsammensvorne, og noen år eldre enn Kim (rundt 19 – 20 år). Junior er bortskjemt og mer interessert i festing og utseende enn farens kriminelle planer. Han er vanligvis ikke til mye hjelp på innbruddene, men Senior tar ham med likevel. Juniors drøm er å bli en internasjonal popstjerne eller filmstjerne og ikke en superskurk, men har vist seg å være nokså amoralsk, og har ingen problemer med å tilpasse farens planer for å oppnå drømmen sin. Señor Senior Junior er nok en parodi på den personligheten som i USA omtales som Eurotrash. Han er ikke spesielt smart og har få fysiske evner, et liv i rikdom har gjort ham egoistisk og ukoordinert med nærmest ingen form for sunn fornuft. På tross av sin ekstreme naivitet, er han i alle fall smart nok til å påpeke åpenbare feil og klisjeér i farens planer (som når Senior skyter en på istapp for å få den til å lande på Kim og Ron, og Junior spør hvorfor han ikke heller retter laseren mot kroppene deres). Selv om Junior framstår som veltrent og muskuløs, tåler han ikke fare og gjør det ekstremt dårlig i kamp (bortsett fra «Two to Tutor», der Shego trener ham). Man kan kanskje si at Junior er bygd for komfort, ikke fart. I likhet med Ron trener han ikke, og er ikke spesielt sterk fysisk. Senior er ofte oppgitt fordi sønnen ikke viser interesse for hvordan man skal være en skikkelig skurk, men skjemmer ham bort på alle andre felter. Derfor hyret Senior en gang Shego for å trene Junior i troløshet, men sparket henne siden fordi hun ikke fulgte «skurketradisjonene» og dessuten kom mellom ham og sønnen. Det viste seg også at Junior har visse følelser for Shego. Junior lærte faktisk mye av Shego, men ser ut til å ha glemt mesteparten siden. Likevel virket han betydelig mer kompetent mot slutten av sesong tre: han fant på en plan for å skaffe tilbake familieformuen, og planla siden å stjele Tower of London. Denne planen mistet riktignok sin slagkraft da han angrep en kopi av Tower på et filmsett på New Zealand istedet for det ekte. Junior har flørtet med både Kim Possible (i «Animal Attraction», der Animologien påsto at de var sjelevenner) og Shego («Two to Tutor», når han sier at han lærer fra den beste og at han aldri vil glemme henne i slutte nav episoden). Junior har ikke videreført dette i noen senere episoder. Originalstemmen gis av Nestor Carbonell, mens den norske tilhører Christoffer Staib Skjulested. Seniorenes skjulested og hjem er ei privat øy i Biscayabukten mellom Frankrike og Spania med klimasnoner fra både Middelhavet og Atlanterhavet. Den har digre murer og omkranses av piggtråd og alarmer. Dallas-Fort Worth internasjonale lufthavn. Dallas-Fort Worth International Airport (IATA: DFW, ICAO: KDFW) ligger mellom byene Dallas and Fort Worth i Texas i USA. Målt i antall flybevegelser er det den fjerd største lufthavnen i verden, og målt i passasjertall er det den fjerd største i USA og den 8 største i verden, med sine 56 906 610 passasjerer i 2010. Den har i alt syv rullebaner, hvorav de fire lengste er mer enn 4 kilometer lange, noe som gjør den unik i verden. Dallas-Fort Worth har avganger til 129 destinasjoner innenlands i USA, og til 36 internasjonale, og det er det største og viktigste knutepunktet for American Airlines med 800 daglige avganger, og også det største knutepunktet for flyselskapet American Eagle. American Airlines står for 84 prosent av alle avgangene på Dallas/Fort Worth. Lufthavnen kalles oftest bare ved sin IATA-flyplasskode: "DFW". 7. serierunde i Tippeligaen 2007. 7. serierunde i Tippeligaen 2007 ble spilt 16. mai. Seks kamper ble spilt klokken 18:00, mens én kamp ble spilt klokken 20:00. Idrettslaget TRY. Idrettslaget TRY ble stiftet 1. februar 1929 som Skiklubben Sport. Det er et norsk idrettslag som holder til i bydel Vestre Aker i Oslo. Navnet på klubben ble endret til Idrettslaget TRY i 1946. Klubben ble relansert 1. februar 2005. Arrangerte stort 80 års jubileum 8. januar 2010 på Sporten (Frognerseteren sportshall). Siden relanseringen av TRY på stiftelsesdatoen. 1. februar 2005 har deltagelsen vært stor. Medlemsmassen har vokst til over 500 medlemmer. Aktivitetene dekker idrettene fotball, langrenn, alpint, skiskyting og løping. TRY er et samlingspunktet for idrettslige aktivitet for de som sokner til Voksenkollen Vel, Holmenkollen Vel og Grindbakken skolekrets. Kanni. Kanni (som betyr "ugift pike" eller "jomfru") og paalakanni ("blek kanni") er ei mynde som stammer fra Tamil Nadu distriktet i det sørlige India, der den tradisjonelt har vært benyttet som jakthund på hjortedyr. Det hevdes at mudhol er opprinnelsen til denne hunden, men dette er både omdiskutert og usikkert. Denne hunderasen er i dag svært sjelden. Beskrivelse. Kanni er glatthåret og enten tofarget sort og lysbrun (utfarget som en dobermann, men blekere brun), brindlet eller brun. Tofarget er den mest vanlige fargen, men det finnes også en kremfarget og hvit variant som kalles "paalakanni". Typen blir omkring 56-63 cm høye, men individer med en skulderhøyde på opp mot 80 cm er kjent. Kroppen er rektangulær i formen. Kanni er først og fremst en jakthund (spesielt på hjortedyr) i India, men den skal også være en godt vakthund (selv om den ikke er kjent for å varsle). Den løper normalt aldri fritt rundt i gatene, men tas godt vare på fordi den er verdifull i matauken. Det hevdes at kanni tidligere ofte ble gitt som brudens medgifte i bryllup og at betydningen av navnet (jomfru) kan ha en sammenheng med dette. I dag er den imidlertid denne hunden trolig på randen av utryddelse. Såvidt kjent er det ingen aksjon i gang for å redde rasen. Arne M. Sølvberg. Arne M. Sølvberg (født 30. november 1950 i Stryn) er en norsk folkemusiker (hardingfele, fele og fløyter) og danser, begge deler innen Nordfjordtradisjonen. Han har grunnfag i folkedans ved NTNU og har mottatt tre-årig arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipend. Han har vunnet Landskappleiken to ganger, i 1989 på vanlig fele og i 2004 innen dans sammen med konen Asbjørg. I perioden 1989 til 1994 var han fylkesmusiker i Sogn og Fjordane. Han har spilt en rekke konserter med Rikskonsertene og opptrådt i flere europeiske land og i USA. Som musiker opptrer han som regel enten alene eller sammen med gitarist Øyvind Lyslo. Han har gitt ut to album med med slåtter kun framført på hardingfele eller fele. For det ene, "Nordfjordslåttar", vant han Spellemannprisen 1996 i klassen folkemusikk/gammaldans. Av øvrige priser har han mottatt kulturprisen for Stryn kommune 1994, Sogn og Fjordane ungdomslag sin ærespris i 2000 og Folkemusikkprisen for Sogn og Fjordane 2006. I tillegg til å være frilans musiker og danser har han deltidsstilling som felelærer ved Stryn kulturskule. Han har dessuten hatt en rekke kurs og forelesinger, blant annet ved Ole Bull-akademiet, og har vært sensor for folkemusikkstudenter ved Norges musikkhøgskole. I perioden 2004-2007 var han leder i Rådet for folkemusikk og folkedans. I desember 2010 mottok Sølvberg H. M. Kongens Fortenestemedalje i sølv for sin innsats for norsk folkemusikk. På kong Olav V sin 80-årsdag 2. juli 1983 fremførte over 100 spelemenn Sølvbergs spesialverk for anledningen, Kongeslåtten. Transamericapyramiden. Transamericapyramiden er den høyeste og lettest gjenkjennelige skyskraperen i bybildet til San Francisco. Skyskraperen rager 260 meter over bakken og inneholder 48 etasjer med butikk- og kontorlokaler. Bygningen ble påbegynt i 1969 og sto ferdig oppreist i 1972. Den er for tiden regnet som den 76. høyeste bygningen i verden (2007). Selv om bygget ikke lenger er hovedkvarteret til Transamerica Corporation har bygget fremdeles nær tilhørighet til selskapet og er en del av selskapets logo. Bygningen skaper ofte assosiasjoner til San Francisco og har etterhvert blitt et av de mange symbolene på byen. Bygget ble tegnet av arkitekten William Pereira, og møtte mye motbør under planleggingen og byggingen. I 1999 ble Transamerica Corporation oppkjøpt av det nederlandske forsikringsselskapet AEGON. Da de ikke-forsikringsrelaterte delene av det som tidligere var Transamerica ble solgt til GE Capital, beholdt AEGON bygningen for investeringsformål. Bygningen er en høy, firesidet pyramide med to "fløyer" på hver sin side av bygget. Fløyen på østsiden av bygget inneholder en heissjakt, mens fløyen på vestsiden inneholder trapper og et røyktårn. Toppen av bygningen er et spir som inneholder fire kameraer rettet mot hver sin himmelretning, og som fungerer som en virtuell utsiktsplattform. Fire skjermer i resepsjonen viser utsikten fra disse kameraene hele døgnet. Bygningen inneholder også en utsiktsplattform i 27. etasje, men denne ble stengt etter terroristangrepene 11. september 2001, og erstattet med den virtuelle utsiktsplattformen. Toppen av bygget er dekket med aluminiumsplater. Rundt juletider, høsttakkenfesten («Thanksgiving») og uavhengighetsdagen, 4. juli, blir det tent et sterkt, hvitt lyst på toppen av bygningen. Transamericapyramiden var den høyeste skyskraperen vest for Mississippi-elven i perioden 1972–1974 (overgikk "Bank of America Center" i San Francisco), da det ble forbigått, noe ironisk, av Aonsenteret i Los Angeles, som ble tegnet av Pereiras tidligere forretningspartner Charles Luckman. Bygningen er regnet for å ha vært mål for terroristangrep som ble avverget i 1995. Dallas/Fort Worth Metroplex. Dallas/Fort Worth Metroplex eller bare The Metroplex er den vanligste betegnelsen på en vidstrakt flerkjernebyregion som strekker seg over 12 fylker (counties) nord i staten Texas i USA, med senter i storbyene Dallas og Fort Worth. Den offisielle betegnelsen på området er Dallas–Fort Worth–Arlington metropolitan area, men det uformelle og oppfunnede navnet «Dallas/Fort Worth Metroplex» er hva innbyggerne selv kaller det. «North Texas» er også en vanlig brukt betegnelse. I henhold til offisielle amerikanske estimater fra 2006 så har konurbasjonen en befolkning på 6.003.967. Det er dermed det fjerde største byområdet i USA, etter New York, Los Angeles og Chicago. Den offisielle 2010 folketellingen har 6.371.773 innbyggere i Dallas-Fort Worth Metroplex som gjør byområdet til det størte byområde i Sørstatene. Metroplex-området omfatter et område på 23.955 km², som er større enn delstaten New Jersey, og nesten like stort som Oppland fylke. Oslostudenten. Oslostudenten er en uavhengig avis for studenter og ansatte ved Høgskolen i Oslo. Avisen er på 16-28 sider, og blir trykket i et opplag på 4 000 eksemplarer. Den kommer ut fire ganger i semesteret. Avisen er grovt sett delt opp i nyhet, kultur, magasin- og debattseksjoner. Redaksjonen består av rundt 20 medarbeidere, hovedsakelig journaliststudenter. Der er det ansatt en redaktør i en fast deltidsstilling, i tillegg til tre mellomledere i mindre stillinger. Resten lønnes på oppdragsbasis. Finansieringsmodellene for avisen har vært mange. Akkurat nå drives avisen indirekte gjennom midler fra OAS via Studentparlamentet ved Høgskolen i Oslo, som fordeler disse. Nå som det er besluttet at OAS skal slå seg sammen med SiO, kan den bli endret nok en gang. Oslostudenten mottar ikke økonomisk støtte fra Høgskolen i Oslo, eller andre offentlige eller private aktører. Unntaket er annonsesalg, som er med på å dekke inn selve trykkeutgiftene. Etter omfattende endringer i vedtektene og struktur i 2009, teller styret i Oslostudenten fem medlemmer. To stykker fra Studentparlamentet ved Høgskolen i Oslo, og to fra Oslostudenten, i tillegg til redaktøren. Historikk. Oslostudenten har en noe brokete fortid. Det har vært gjort flere forsøk på å holde i gang og dra i gang igjen utgivelsen, i hovedsak knyttet til journalistutdanningen. Dagens versjon av Oslostudenten ble stiftet av studenter fra journalistutdanningen ved skolen våren 2005. Avisa er en fortsettelse av Tiger Tidende, som ble etablert i 1995. De første årene ble avisdriften organisert gjennom det studenteide aksjeselskapet Studentmedier AS. Oslostudenten lagt ned i slutten av kalenderåret 2010. Dens etterkommer ble studentmagasinet ERGO. Leningrad Cowboys. Leningrad Cowboys drar fram luggen Leningrad Cowboys er et finsk show-band fra Helsingfors som ble etablert i 1993. Musikken er svært variert, men bandet spiller først og fremst coverlåter av gamle rockeklassikere. Leningrad Cowboys spilte på Buktafestivalen i Tromsø 2008. Konurbasjon. En konurbasjon, også kalt flerkjernebyregion, er et urbant område bestående av flere byer og tettsteder som, gjennom befolkningsvekst og ekspansjon, har vokst sammen så de danner en sammenhengende funksjonell byregion. En konurbasjon er således en byregion med flere sentra. En konurbasjon kan være "monosentral" (med én dominerende by) eller "polysentral" (med flere jevnstore byer, f.eks. Rhein-Ruhr-området). Norske eksempler på konurbasjoner er byregionene Fredrikstad-Sarpsborg, Skien-Porsgrunn og Stavanger-Sandnes. Konurbasjonen (eller flerkjernebyregionen) Randstad i Nederland Randstad, som er et tett befolket område i Nederland bestående av en klase av de fire største byene i landet og mange mindre byer, tettsteder og urbaniserte landsbyer, er med sine drøye 5 millioner innbyggere et godt eksempel på en konurbasjon. En av de største konurbasjonene i verden er den tyske bygruppen Rhein-Ruhr som består av de sammenhengende industribyene i Nordrhein-Westfalen nord for Köln, med nærmere 10 millioner innbyggere. Et annet eksempel er San Francisco Bay Area i California, som er en samling av byer og tettsteder rundt San Francisco-bukta. Fort Worth Metroplex i Texas er et annet eksempel, videre Hat Yai-Songkhla i Thailand. Strengt tatt er også Hongkong en samling av flere sammenvokste, selvstendige byer, men regnes oftest likevel som én by. Stor-Osloregionen og London derimot, er eksempler på ordinære agglomerasjoner, sentrert om en enkelt stor by. Even Iversen. Even Iversen (født 14. januar 1983 i Flakstad i Lofoten) er en norsk fotballspiller. Iversen har tidligere spilt for Oslo Øst og Flakstad IL som barn/ungdom. Even Iversen ble hentet til Bodø/Glimt fra Oslo Øst etter 2005 sesongen da Bodø/Glimt rykket ned fra Tippeligaen. Han spilte fast på laget gjennom hele 2006 sesongen. Første halvdel av sesongen spilte han midtstopper sammen med Cato Hansen. Andre halvdel spilte han sammen med Erik Hoftun etter at Cato Hansen hadde blitt solgt til Bryne. 2006 sesongen ble en skuffelse for klubben som hadde opprykk som mål. Før 2007 sesongen kjøpte klubben inn flere spillere. En av dem var U-21 stopperen Johan Lædre Bjørdal som ble kjøpt fra Viking. Dette har ført til at Even Iversen har vært henvist til benken det meste av første halvdel av 2007 sesongen. Etter først å bare ha spilt i cupen, ble Iversen fast på laget de siste kampene før fotballferien etter at Erik Hoftun fikk hjertestans i kampen mot Sogndal. Han er 203 cm høy og har duellstyrken som sin fremste egenskap. Sommeren 2009 forlot Iversen Bodø/Glimt. Three 6 Mafia. Three 6 Mafia, tidligere Triple Six Mafia er en rapgruppe, eller Memphis rap gruppe fra Memphis, Tennessee. To av gruppens medlemmer, Jordan Houston (Juicy J), og Paul Beauregard (DJ Paul) vant sammen med en samarbeidspartner (Cedric Coleman) en Oscar for beste sang, og fikk også opptre på Den 78. Oscar-utdelingen. Dette var første gang en rappegruppe fikk opptre på seremonien. Anklager om satanisme. Opp gjennom historien har Three 6 Mafia ofte blitt anklaget for relasjoner til satanisme, ettersom navnet kan referere til 666, også kalt "the number of the beast". Gruppen selv forklarer seg med at de startet som tre, ble seks, og nå er de tre igjen. De gjør det helt klart at de tar avstand fra satanisme. Hvis man hører på tekstene på de tidlige undrerground-albumene er det ikke tvil om at slike ting var en stor del av tekstene på den tiden. Spesielt Hypnotize Mind's soloartist Koopsta Knicca hadde veldig obskure tekster. Sannsynligvis var det hele bare en måte å skaffe seg oppmerksomhet på, og på de siste fem-seks albumene deres har man ikke lagt særlig merke til satanisme. Noen tekster er dog om dommedag og verdens ende. Da gruppen i 2005 slapp singelen Stay High (sensurert til "Stay High"), kom atter en anklage. Denne gangen om at koringen i bakgrunnen av sangen lyder: "Lucifer, is my king, 'till i die". Dette er bevist usant, ettersom det er en frase hentet fra Willie Hutchs sang "Why Has Our Love Turned Cold". Den egentlige teksten er "You're my pride, you're my dream, you're my darling". Lektiner. Lektiner er proteiner som kan binde seg spesifikt til karbohydrater, og navnet kommer av det latinske ordet «legere», som betyr å selektere eller velge. Forskjellige typer lektiner velger også forskjellige typer karbohydrater. Lektiner ble først oppdaget i planter og mikrober for ca. 100 år siden, men mange lektiner fra dyr er nå også kjent. Plantelektinene er dem man har mest kunnskap om, og det oppdages stadig nye varianter Lektinenes fysiologiske rolle i planten er fremdeles ikke helt kartlagt, selv om man har mye informasjon om lektinenes egenskaper isolert fra planten. Lektiner spiller bl.a. en viktig rolle i planters forsvarsmekanisme. Når planter angripes av insekter eller mark, økes konsentrasjonen av lektiner som en del av dette forsvaret. Hos mennesker tar lektinene del i celle-celle-interaksjoner, gjenkjennelse av immunforsvarssystemet, immunregulering og hindring av autoimmunitet. Plantelektiner i kostholdet viser seg ofte å ha fordelaktige effekter på mennesker. I tynntarmen nedenfor magesekken sitter immunforsvarets reseptorer og kontrollerer maten vi får i oss. I overkant av 80 % av kroppens immunforsvar finnes assosiert med tarmsystemet. Reseptorene binder til seg stoffer som er nyttige for stimulering av immunforsvaret. Lektiner er blant disse stoffene. Spesielt lektiner fra hyllebær og misteltein virker interessante for immunforsvaret. Forskning dokumenterer bl.a. at lektiner fra hyllebær binder seg til tarmen hos mennesker, og har en svært immunstimulerende effekt. Plantelektiner og lektiner i mikroorganismer har mange likhetstrekk med lektinene vi finner i vår egen kropp. Dersom de har samme sukkerspesifisitet som kroppsegne lektiner, kan de binde seg til de samme glykosubstansene og etterligne, forsterke eller blokkere effekten av det naturlige lektinet. Det er mange eksempler på lektiners oppgave som signalstoffer (hormoner, vekstfaktorer, cytokiner/immunmodulatorer o.a.) der de er viktige for en rekke fysiologiske prosesser i en organisme. Det er derfor ikke usannsynlig at en del av de positive effektene man opplever, skyldes at plantelektinene kopierer/imiterer de lektinene som er naturlig til stede i kroppen, og justerer deres funksjon. Lektiner finnes i mange av de vanligste kostholdkomponentene våre, f.eks. hvete, tomater, poteter, paprika, hvitløk, soya, gulrøtter, bønner. Dette er svært ulike molekyler hvor noen er «sterke», og noen er «svake». Ingen av lektinene som finnes i normalt kosthold, er skadelige ved inntak. Det finnes kun to lektiner som kan være giftige å spise – abrin og ricin. Norges Wrestlingforbund. Norges Wrestlingforbund (NWF) er det eneste wrestlingforbundet i Norge. Erik Isaksen startet Den Norske Wrestlingskolen i 1999 og stiftet NWF 4. juli, 2001. Historiens første norske wrestlingshow ble arrangert i Trondheim 18. oktober, 2001. NWF profiler. Jon «Big John» Veivåg vinner en pinfall mot Sensuelle Rosé Norgesmestere. Norgesmestere i wrestling i kronologisk rekkfølge. Norgesmestere sortert etter hvor lenge de holdt tittelen. Norgesmestere, Tag-team wrestling. 2007: Fremtiden (Isak & Victor) vinnere av NM cup etter finale mot Superheltene (Kaptein Knoke & Mystiske Roy) 2006: Fremtiden (Isak & Victor) vinnere av NM cup etter finale mot Big Ones (Bjørn Sem & Talentfulle Thomas) 2009: Superheltene (Kaptein Knoke & Mystiske Roy) vinnere avNM cup etter finale mot Gullguttene (Erik Isaksen & Hans Christian Haandlycken) Snutebiller (Curculioninae). Snutebiller (underfamilien Curculioninae) er en svært artsrik gruppe av små biller med lang, tynn snute. Billene lever på levende planter, og en del arter er problematiske skadedyr. Navnet snutebiller brukes også om en overfamilie (Curculionoidea) og en familie (Curculionidae). Utseende. Små til middelsstore (ofte 2 – 6 mm) biller av sterkt varierende kroppsform. Felles for alle er at hodet er trukket ut til en lang og tynn snute (i ekstreme tilfeller lengre enn resten av kroppen), og at antennene er knebøyde (unntatt hos slekten "Rhamphus"). Oversiden er mer eller mindre skjellkledt og matt. Kroppsformen varierer mellom kort oval (slekten "Curculio") og ganske langstrakt (for eksempel slektene "Dorytomus" og "Brachonyx"), vanligvis høyt hvelvet men flat og bred hos gruppen hoppsnutebiller (Rhamphini). Hodet er forholdsvis lite. Den lange snuten kan ikke legges inn i en fure mellom framhoftene og holdes ofte framoverrettet. Brystskjoldet er bredere enn langt, bakerst ofte omtrent så bredt som dekkvingene ved roten. Beina er vanligvis forholdsvis lange og kraftige, noen ganger (bl.a. noen arter i slekten "Dorytomus") er frambeina sterkt forlenget. Hos gruppen hoppsnutebiller er bakbeina utviklet til hoppebein, men sterkt fortykkede lår. Lårene har ofte kraftige tenner på undersiden (for eksempel hos slekten "Anthonomus"). Levevis. Denne underfamilien går på levende planter, og larvene utvikler seg som oftest i blomster, frukter eller frø. Skadedyr. En del arter kan leve på jordbruksvekster og gjøre en del skade. Det alvorligste skadedyret på verdensbasis er trolig bomullssnutebillen ("Anthonomus grandis"), på engelsk kjent som "Boll Weevil". Både larvene og de voksne billene lever på frøkapslene til bomull, og angrepene får bomullen til å gulne og falle av plantene før den er høstingsklar. De voksne billene angriper også blomsterknoppene. Billen ved ble et uhell innført fra Mexico til områdene der bomull ble dyrket i USA på 1800-tallet, og har gjort stor skade på bomullsavlingene etter det. Hver hunn kan legge 100-300 egg. I dag blir billen i stor grad kontrollert med sprøytemidler, men den bidrar til at bomullsproduksjonen er den produksjonen som medfører det største sprøytemiddelforbruket. Eplesnutebillen ("Anthonomus pomorum") lever på blomsterknopper av eple og andre frukttrær. Infiserte blomsterknopper visner og utvikler ikke frukt. Arten kan gjøre stor skade i epledyrking når den er tallrik. Jordbærsnutebillen ("Anthonomus rubi") kan gjøre betydelig skade på jordbær ved å ødelegge knopper og fruktemner. Nøttesnutebillen ("Curculio nucum") utvikler seg på hasselnøtter, og er nok den vanligste årsaken til "mark" i nøttene. Hunnen bruker sin svært lange snute til å gnage en lite hull i unge hasselnøtter, og legger så et egg i hullet, langt inne i nøtten. Egget irriterer plantevevet og fører til økt vekst rundt det, og det er dette vevet larven lever av i starten. Noen normal nøtt blir ikke utviklet. Larven bruker rundt fire uker på utviklingen, og angrepne nøtter faller av før de ellers ville. En hunn kan infisere ca. 40 nøtter. Nøttesnutebillen er et stort problem der hasselnøtter blir dyrket kommersielt. Den kan også angripe eikenøtter. Kirsebærsnutebillen ("Furcipus rectirostris") lever på ulike arter i slekten "Prunus", for eksempel kirsebær, plommer og slåpetorn. De voksne billene gnager på bladene, og larvene utvikler seg i kjernen (steinen) i frukten, og ødelegger gjerne dermed også frukten. Den kan gjøre en del skade i fruktdyrking men er neppe av de verste skadedyrene. Linoleumstrykk. Enkelt, tosfarget linosnitt med skarpe, jevne flater og tydelige spor etter grov gravering i mykt materiale. Linoleumstrykk, også kalt linoleumssnitt, linosnitt eller bare lino, er en enkel grafisk trykketeknikk. Linoleumstrykk er også betegnelse for selve avtrykket, det vil si det grafiske bladet eller bildet. Trykkplaten består av et stykke linoleum, der en skjærer vekk det som ikke skal farges og gjengis på det ferdige trykket. Den myke lineoleumsplaten tåler maksimalt 30-50 avtrykk. En kan bruke flere farger, men motiver i svart-hvitt er vanligst. Metoden er nært beslektet med tresnitt der trykkplaten er av tre. Linoleumssnittet er den viktigste formen for høytrykk etter tresnitt. Teknikk. Glassplate for jevn fordeling av trykksverte på valsen. Metode og verktøy. Motivet tegnes opp på trykkplaten, for eksempel med blyant, og skjæres ut med kniv eller huljern som ligner på stemjern med buet eller v-formet skjæreflate. Det er i handelen enklere begynnersett, men disse gir begrensede muligheter før verktøyet blir sløvet, så de bør koste lite. Mange kunstnere synes at streken blir bedre med skalpell eller en liten tapetkniv. Begge disse har blader som kan skiftes ut når de blir slitt, noe som går forholdsvis fort med linoleum på grunn av ingrediensene. Det som skal bli hvitt (uten farge), skjæres bort, mens hovedmotivet bli stående igjen som opphøyde partier. Trykkplata valses inn med trykksverte og papiret presses mot plata. Når papiret fjernes, blir det stående igjen et speilvendt avtrykk. Linoleumsplata har en myk overflate og man kan bruke spinklere verktøy enn til tresnitt og xylografi. Linoleumsplata tåler imidlertid ikke så mange trykk før den blir deformert, og linosnitt egner seg derfor ikke til store opplag. Seriøse kunstnere begrenser oftest opplaget til 30. (Noen måter å utføre trykket på er litt mere skånsomme, slik at det for noen er oppnåelig med 50 i opplag.) Til skolebruk er linosnitt imidlertid en velegnet grafisk teknikk. Det kan trykkes på de fleste sorter papir som tar mot trykksverte. Puslespillmetoden. En annen måte er å dele opp trykkplaten i mindre biter, som et puslespill. Hver bit kan så farges inn med hver sin farge. Edvard Munch brukte denne teknikken. Mange plater, mange farger. En tredje måte er å farge inn den samme platen med flere farger, samtidig. Dersom det brukes flere plater som trykkes opp på hverandre kan en oppnå et trykk med «alle farger». Dette krever disiplin og nøyaktighet, dersom det skal trykkes et opplag, det vil si flere kopier, av motivet. Kunstnere. På samme måte som tresnittet, men i motsetning til kopperstikk og raderinger, egner linosnittet seg for større motiver og store fargeflater. Teknikken har derfor særlig blitt brukt av ekspresjonistiske kunstnere. Foruten Pablo Picasso, arbeidet blant andre Maurice Vlaminck, Christian Rohlfs og Karl Rössing med linoleumssnitt. På 1970- og 1980-tallet ble den danske forfatteren og bildekunstneren Dea Trier Mørchs lineoleumsnitt med kvinnepolitiske motiver spesielt populære og utbredt. I Norge har siden blant annet illustratøren Inger Lise Belsvik arbeidet mye med linoleumssnitt i farger, særlig til bildebøker for barn. Sogn haveby. Sogn haveby (eller Sogn hageby) hevdes å være en av Norges første helhetlige områder hvor reguleringsplanen er basert på hagebyidéene til den britiske byutviklingsteoretikeren Ebenezer Howard. Området ligger hovedsakelig innenfor strøkene Sogn, Nordberg og Berg i Bydel Nordre Aker i Oslo. Sogn haveby representerer en slags milepæl i norsk boligbygging, og innehar kanskje landets største og best bevarte samling av nyklassisistisk og særlig funksjonalistisk boligarkitektur fra perioden 1920–1940. Stiftelsen av A/S Akersbanerne. Planleggingen av Sogn haveby ble påbegynt i årene opp mot 1920, og skjedde i regi av Aker kommune og S Akersbanerne. Kommunen var selv majoritetseier i Akersbanerne. Forhold rundt stiftelsen skjedde delvis i hemmelighet, fordi man ønsket å komme eventuelle jordspekulanter i forkjøpet. Selskapet skulle nemlig ikke bare koordinere utbyggingen av forstadsbaner mellom Aker og Kristiania, men også "«[…] erverve og utnytte faste eiendommer ved salg eller på annen måte»". Eiendomsoppkjøp og planlegging av Sognsvannsbanen. a> sees til høyre opp mot skogen, mens villa «Østhorn» befinner seg ute ved høyre billedkant. Før 1920 bestod området der Sogn haveby i dag ligger hovedsakelig av noen få gårder med tilhørende dyrket mark og noe skog. Ullevål Hageby var imidlertid under anleggelse, og byen vokste seg stadig nærmere. Akersbanerne hadde konkrete planer om bygging av en bane fra Majorstuen til Sognsvann, den senere Sognsvannsbanen. Løsningen ble å foreta et storstilt eiendomsoppkjøp i området med tanke på senere salg til høyere priser. Samtidig var videresalg og utbygging av eiendommene selve forutsetningen for å få finansiering til baneutbyggingen. Delvis ved å kunne benytte seg av kommunal forkjøpsrett som gjaldt for konsesjonspliktige eiendommer i Aker, kjøpte Aker kommune i 1916 en større del av Nordre Taasen gård og det meste av Berg gård, henholdsvis 380 og 450 mål. I 1917 fulgte Akersbanerne opp, og kjøpte av gårdene Haugerud 200 mål, Østre Sogn 300 mål, Nordberg 500 mål, samt 153 mål av Holsten. Året etter kjøpte kommunen ytterligere 1075 og 265 mål av gårdene Nordberg og Østre Sogn. Dermed hadde de to aktørene overtatt det meste av landeiendommene til de lokale gårdene. Gjennomsnittlig kjøpspris for den delen av området som senere skulle bli Sogn haveby lå anslagsvis på 600 kroner per mål. Reguleringsplanen «Solgryten». I 1919 inviterte Aker kommune og Akersbanerne til en reguleringskonkurranse om utbygging av en hageby for området. Tanken var å koble baneutbygging og byvekst med bedre bo- og livsvilkår, og var inspirert av de engelske hagebyprinsippene om å anlegge mindre selvforsynte enheter utenfor storbyene. I Norge fikk disse prinsippene først og fremst betydning for vektlegging av arkitektoniske kvaliteter og samspillet mellom bebyggelse og grøntstruktur, og i mindre grad som sosial reform. "«Planen i sin helhet er vel giennomtænkt og byr paa mange vakre løsninger. De økonomiske hensyn synes tilfredsstillende tilgodeseet. Forfatteren er den eneste som har løst hovedopgaven at skape en haveby som ikke virker formeget som by. Dette er i første række opnaadd ved den enkle, rolige og fremfor alt naturlige linjeføring, som utmerker dette prosjekts hovedtrafikkaarer, hvorved forfatteren allerede av denne grund undgaar de stive retvinklede kvartalsgrupperinger. Særlig maa pekes paa den følsomme maate, hvorpaa hovedavenuen Gaustad – Taasen – Maridalen er ført gjennom havebyens centrale strøk, og med den fortrinlige pladsutvikling, som støtter sig til denne»". Etter å ha blitt detaljbearbeidet av Akers reguleringsvesen, ble reguleringsplanen for Sogn haveby vedtatt i 1923, og optimismen var stor både med hensyn til prosjektets størrelse og kvalitet. Sett med dagens øyne er det likevel ikke vanskelig å se hva man ikke fikk til i forhold til reguleringsplanen. Dette gjelder blant annet idéen om å skape en slags avgrensning mellom «Solgrytens» øvre og nedre områder. Mens det øvre området bestod av større tomter med utelukkende trebebyggelse, hadde det nedre området en strammere og mer monumental utforming. Tanken var å bygge tyngre murbebyggelse langs den buede aksen Almeveien – Lersolveien – Nordberg gård. Denne aksen skulle fungere som et avgrensende element opp mot det øvre og mer landlige området, men det ble altså bare med tanken. Likeledes kan man se av planen at den nederste delen av Damefallet var tiltenkt en langt strammere og mer pompøs avslutning enn hva som ble tilfelle, og der denne aksen møter Store ringvei ble det kun med planene om en åpen, monumental kino-plass. Tilsvarende ble den aveny-liknende bebyggelsen langs Store Ringvei aldri en realitet, i likhet med den tyngre bebyggelsen som skulle gi en monumental akse fra området vest for Tåsen skole og ned mot Søndre Taasen gård. Med unntak av momentene nevnt ovenfor ble Sogn haveby bygget ut som forutsatt. Området preges av de sammenhengende hagebeltene og består hovedsakelig av ene- og tomannsboliger i tre. Planens intensjon om et konsekvent og regelmessig bebyggelsesmønster er etterlevd, og Damefallet, som i planen benevnes som «Utsigtsaksen», er som park gitt en sentral plassering i pakt med de engelske hagebyprinsippene. Husene er plassert nordlig på hver enkelt tomt, altså i forhold til solretningen, slik at hagearealenes største del vender mot sør. Den private skjermede bakhagen, som er typisk for de engelske hagebyprinsippene, er således ofret til fordel for mer lys og åpenhet. Tomtesalg. I 1923, samme år som reguleringsplanen ble vedtatt, ble det bestemt at 450 mål på Berg og Tåsen skulle forvaltes av kommunens Egne hjem-komité, som i de påfølgende år utviklet deler av dette området til Tåsen hageby. En del av Nordberg skog ble beholdt fordi det lå ved drikkevannet Sognsvann, og ikke ubetydelige arealer ble avsatt til friarealer og parker, samt til selve Sognsvannsbanen. Salget av resterende tomtearealer skulle forestås av Akersbanerne i det ordinære markedet. Dette dreide seg i alt om et område på nærmere 2500 mål, hvorav ca. 1700 mål utgjorde boligtomter. Året før reguleringsplanen ble vedtatt, i 1922, hadde Akersbanerne startet opp anleggsarbeidene med Sognsvannsbanen. Arbeidene ble imidlertid stanset sommeren 1924 på grunn av konflikt om lønns- og arbeidsvilkår, og det skulle vise seg at arbeidene ikke kom i gang igjen før i 1932. Årsaken til den lange arbeidsstansen hadde først og fremst sammenheng med det faktum at det hersket vanskelige økonomiske forhold i tiden. I tillegg hadde Akersbanernes bygging av Østensjøbanen blitt langt dyrere enn beregnet, og S Holmenkolbanen slet med store forsinkelser i forbindelse med byggingen av ny undergrunnsbane fra Majorstuen til Nationaltheatret stasjon. Lavkonjunktur og ingen utsikter til ferdigstillelse av Sognsvannsbanen medførte at Akersbanernes salg av tomter i Sogn haveby var av begrenset omfang inntil 1926. I alt ble det kun solgt 35 tomter i disse årene. På 1920-tallet ble det derfor bare oppført noen få hus nord for Store Ringvei: I Konvallveien ved Lersolveien, og i Konvallveien mellom Almeveien og Pilveien. Flere av disse husene kan skimtes på fotografiet. På Berg ble det oppført en del flere hus i denne perioden. Fra 1927 begynte tomtesalget å ta fart, på tross av fortsatt lavkonjunktur, og i 1928 utga Akersbanerne salgsprospektet «Sogn haveby». Året etter fikk selskapet foretatt en revidert og sterkt utvidet utgave av prospektet. Denne gang var det inkludert 41 konkrete forslag til bolighus, mange av dem tegnet av datidens mest kjente arkitekter. Dessuten inneholdt prospektet nye kapitler om blant annet beplantning av hager, husfarger, kommunikasjoner, skoler, butikker m.m. En kuriositet er at minsteprisen for tomtene er satt ned fra 4500 til 4000 kroner. Ved utgangen av 1930 hadde selskapet til sammen solgt 197 tomter, hvorav ganske nøyaktig halvparten opprinnelig hadde tilhørt Berg gård. Samfunnsøkonomien viste tegn til bedring, og området ble gradvis vurdert som mindre usentralt – først og fremst på grunn av åpningen av Sognsvannsbanen høsten 1934, men også fordi privat bilhold begynte å bli vanligere og bebyggelsen rundt hovedstaden generelt vokste seg utover i omfang. Frem til og med 1935 solgte Akersbanerne ytterligere 243 tomter, og 339 hus var så langt blitt oppført. I 1939 var over halvparten av tomtearealet solgt. Høsten 1940 hadde Akersbanerne den siste store utparsellering av tomter. Dette dreide seg hovedsakelig om det store feltet mellom Nils Bays vei og Nordbergveien. På tross av krigen holdt tomtesalget seg godt oppe et par år til. Høsten 1943 stagnerte imidlertid salget nærmest som ved et trylleslag. Til sammen var nå 862 tomter solgt, i tillegg til 26 tomter som selskapet hadde bortfestet. Gjennomsnittlig salgspris per mål hadde tilsvart nesten 6000 kroner, og gjennomsnittlig tomtestørrelse hadde vært på nærmere 1,4 mål. Under krigen gikk det tregt med utbyggingen, bare to hus skal være bygget i denne perioden, og først inn på 1950-tallet var området i praksis ferdig utviklet slik vi kjenner det i dag. Utforming og arkitektur. Et interessant aspekt vedrørende Sogn hageby er at planlegging og utbygging strekker seg over et arkitektonisk tidsskille. Fra å bli unnfanget i en nyklassisistisk, engelskinspirert hagebyånd, ble det aller meste av utbyggingen virkeliggjort først etter at funksjonalismen hadde fått sin gjennomslagskraft i Norge. Et godt eksempel på denne brytningstiden er de to lange, «engelske» murbygningene man i dag kan se i Nils Bays vei 92 til 106. Disse bygningene ble oppført på midten av 1920-tallet og fremstår i en slags moderat Ullevål hageby-liknende stil. Tanken var å etterleve intensjonen om å forme Store Ringvei til en aveny med denne type arkitektur. Flere slike bygg ble det imidlertid ikke, og de to byggene fremstår derfor i dag som et slags isolert, arkitektonisk kuriosum. Tittelen på Elin Børruds artikkel om Sogn haveby, «Hagebyen som forsvant i funkisen», er derfor på mange måter en meget treffende betegnelse på hva som egentlig skjedde. "«I samarbeid med Akers reguleringsvesen, brukte tegneavdelingen de første to årene på å følge opp reguleringsplanens intensjoner. Første del av arbeidet gikk ut på å tegne silhuetter av hovedgatene for å kunne bestemme bebyggelsens karakter, særlig høyden og møneretningen. På grunn av det kuperte terrenget og forholdsvis korte rettløpende gater, ble bebyggelsen ofte behandlet gruppevis innenfor de enkelte gatepartier, uten at man derfor slo av på kravene til det enhetspreget som var ønsket. På grunnlag av oversiktstegninger, ble det utarbeidet byggeregler som gav de hovedkrav man stilte til bebyggelsen. Det ble fastsatt en ensartet takvinkel for all bebyggelse og bestemmelser for takets form, vindusplassering mm. Byggebestemmelsene gikk i det hele ut på å skaffe et ensartet og harmonisk utseende. For eneboligene i tre, ble det etter at byggebestemmelsene var fastlagt, utarbeidet en del typetegninger av hus i 1 1 /2 og 2 etasjer. Tegningene ble utført som arbeidstegninger i 1:50, slik at de tomtekjøpere som ønsket det, kunne få disse gjennom A/S Akersbanerne for en rimelig pris. Det var ellers lov til å bruke sin egen arkitekt under forutsetning av at man holdt seg innenfor de rammer som ble satt i byggereglene. For rekkehusene ble det ikke utarbeidet typetegninger, da denne bebyggelsen var forutsatt oppført av byggeselskaper som i alle tilfeller burde ha sin egen arkitekt.»"S Akersbanerne opprettet egen tegnestue for å sikre en enhetlig utbygging av Sogn haveby. Fra denne innsatsen er det, som Børrud påpeker, svært lite som er blitt oppført. Tomtesalget gikk tregt disse årene, og utbyggingen likeså. I mellomtiden var interessen for hagebyen som ideologi avtatt. Det var det moderne liv som rådet grunnen, med ny optimistisk livsstil og tro på fremtiden. Likevel påpeker Børrud at det var først etter 1932 at så godt som alle hus bygget i Sogn haveby er å betrakte som en slags «folkefunkis». I perioden opp mot 1929 mener hun å se en slags nybarokk eller jugendaktig panelarkitektur med saltak, for så at man i årene 1930-31 utviser stilforvirring ved å bygge eksempelvis "«...hus som i hovedform er moderne med pyramidetak og hjørnevinduer, men har inngangsparti med gresk søyleimitasjon. Eller hus som i hovedsak er nybarokke i oppbyggingen men har fått funkisdetaljer»". Likevel må det kunne hevdes at utforming og gjennomføring av Sogn haveby var preget av høye idealer om kvalitet. Det ble nedsatt strenge regler for utforming av området, og kjøpekontraktene inneholdt en passus om at hvert hus skulle være tegnet av godkjent arkitekt og at alle tegninger skulle godkjennes av Akersbanerne før byggemelding. Tilsvarende måtte eksempelvis felling av eldre trær godkjennes, og i det omfattende salgsprospektet fra 1929 legger selskapet stor vekt på utforming av hageplaner og beplantning. Farge på husene er også gitt et eget kapittel, og man skriver bl.a. at hvitmalte hus "«...mest er en motesak, og dens tid skulde nu være forbi»". I stedet legges det vekt på at "«...en farve alltid er en fryd, når den er satt riktig inn (...) og fremhever på den beste måte husenes karakter»". Sognsvannsbanens trasé mellom Ullevål stadion stasjon og Tåsen stasjon, den økende trafikken på Store Ringvei og uteblivelsen av reguleringsplanens nord/sør-akser, har alle bidratt til at Sogn haveby i praksis er blitt oppdelt i to uavhengige områder med Store Ringvei som en effektiv barriere. Samtidig er særpreget i Langes intensjoner med «Solgryten» langt mindre utpreget sør for Store Ringvei. Oppfatningen av denne delingen forsterkes av mer nyklassisistisk arkitektur i sør, mer funksjonalisme i nord. Sånn sett kan ikke Sogn haveby i dag regnes som ett helhetlig område, og mange er derfor heller ikke klar over at området opprinnelig strakk seg godt sør for Store Ringvei. Det er "«...ingen tvil om at det ble et vellykket småhusområde. De kvalitative kravene som ble lagt i forbindelse med reguleringen av området, er fremdeles synlige i form av veireguleringene, parkene og husenes konsekvente plassering i forhold til hverandre. Innenfor området finnes enkeltbygninger med stor arkitektonisk egenverdi. Hovedinntrykket er likevel et område med 'hverdagsarkitektur', som styrkes av en reguleringsplan med spesielle arkitektoniske kvaliteter.»" Verneverdier. Sogn haveby har kun i mindre grad vært utsatt for fortetting, og fremstår som relativt intakt i forhold til hvordan området ble bygget ut. I 1998 vedtok bystyret i Oslo "«Reguleringsbestemmelser til reguleringsplan for Sogn haveby – fortetting og bevaring»". Planområdet strekker seg mellom Nils Bays vei og Rektorhaugen i sør, Holsteinveien i nord, Rødbråtbakken/Sognsvannsbanen i øst og Sognsveien i vest. Til sammen utgjør dette arealet 863 dekar, bestående av 691 boligbygg, 959 boliger og 728 eiendommer fordelt på 720 grunneiere. I byrådets innstilling til reguleringsbestemmelsene heter det at "«Grøntstrukturen omfatter frodige, sammenhengende hagebelter mellom husrekkene. Hagenes terrengbearbeiding og beplantning er gjennomgående fra hage til hage og oppleves som visuelle fellesrom. Videre finnes et nettverk av offentlige grøntdrag i området, blant annet Damefallet som er et sammenhengende grøntdrag fra Sognsvann til Ullevålsletta. Hagebeltene er en funksjon av bebyggelsesmønsteret som er svært regelmessig og konsekvent. Området har en ensartet bebyggelse, og er i hovedsak utbygd med eneboliger og horisontaldelte tomannsboliger fra 20 og 30-tallet. Hustypene er også ensartede i formgiving, materialbruk og fasadeutforming»". Hensikten med dagens regulering er å sikre boligområdets verneverdier knyttet til grøntstruktur, bebyggelsesmønster, typologi og stilhistoriske enkelthus fra perioden, selv om bevaringsverdiene først og fremst er knyttet til "«...bebyggelsens struktur og grøntstrukturen og i mindre grad til enkeltbygninger»". Dette skal gjøres ved "«...at videre utbygging ikke skjer på bekostning av de sammenhengende hagebeltene, samt at nye byggetiltak tilpasses eksisterende arkitektur og bebyggelsesmønster»". I denne sammenheng er også en rekke enkeltbygninger funnet bevaringsverdige og lagt inn i Byantikvarens «"gule liste"». Babel Fish (band). Babel Fish er et pop/rock-band fra Oslo. Bandet startet opp på slutten av 80-tallet, og brukte de første årene flere ulike bandnavn. De ga blant annet ut singelen «Light of Day» i 1996 under navnet Daily Planet før de endte opp med navnet Babel Fish, hentet fra Douglas Adams' Haikerens guide til galaksen. Bandet fikk kontrakt med Atlantic Records som lanserte debutalubmet "Babel Fish" over hele verden i 1998. Albumet var devlis spilt inn i Norge med Kai Robøle som produsent og i Bearsville Studios i Woodstock med Neil Perry som produsent. Bandet gjorde flere konserter og turneer i Europa, og varmet blant annet opp for The Corrs og Barenaked Ladies og spilte på de tyske festivalene Rock am Ring og Rock im Park. Under Spellemannprisen 1999 vant de videoprisen for videoen til «Light of Day». Etter debutalbumet følte bandet seg tilsidesatt av plateselskapet. De brukte derfor mye tid og krefter på å bli løst fra kontrakten. I 2002 fikk de endelig gitt ut sitt andre album, "Coming Up for Air", denne gangen med Warner som plateselskap. Gruppen deltok i i Melodi Grand Prix 2011, og de vant delfinalen i Florø, 22. januar. Ą. Ą, ą (lat. "a caudata", pol. "a z ogonkiem") er den andre bokstaven i det polske alfabetet og i det litauiske. Det er en nasal vokal. Den kan lyde som "åm" eller "ån" av og til ("o nosowe"), men uttales vanligvis som én lyd, ikke to. På litauisk representerer ą en lang -lyd. A 06 Spanske euromynter. Euro (€) er felles valuta for de fleste medlemslandene av EU, inklusive Spania. Euromyntene har to forskjellige sider. En side er felles og viser myntens valør, mens den andre siden er forskjellig fra land til land. De spanske myntene har tre forskjellige motiv på de åtte myntene. 1-,2- og 5-cent-myntene har katedralen i Santiago de Compostela som motiv. 10-, 20-, og 50-centenes motiv er den kjente spanske forfatteren Miguel de Cervantes. De to siste myntene, 1- og 2-euroene, har portrett av kong Juan Carlos I av Spania som motiv. Frostaporten tunnel. Frostaporten tunnel er en veitunnel på riksvei 753 i Levanger kommune i Nord-Trøndelag, på grensa til Frosta. Frostaporten utgjør inngangsportalen til Frosta kommunikasjonsmessig både på landeveien og på nettet. Kjører du E6 nordover fra Trondheim vil du ved passering av Åsen kunne ta veien vestover til halvøya Frosta i Trondheimsfjorden. På veien utover kjører man gjennom en tunnel like før innpassering til kommunen. Denne tunnelen bærer navnet Frostaporten. Tunnelen er 287 meter lang. Betna. Betna er ei grend i Halsa kommune på Nordmøre. Navnet «Betna» er avleid av "å beite". Blekken barneskole ligger i Betna. Tidligere var det en nærbutikk, men blei nedlagt i 2004. Under omlegginga av krysset i Betna mellom Europavei 39 og riksvei 65 blei det er funne spor fra ei jernalderbusetting, og Vitenskapsmuseet i Trondheim dreiv med arkeologiske utgravinger sommeren 2006. Skånetrafiken. En bybuss i Lund i Skåne. Skånetrafiken er en forvaltning innenfor Region Skåne i Sverige som har ansvaret for kollektivtrafikken i Skåne. Skånetrafikens oppgaver inkluderer planlegging, opprettholdelse og markedsføring av kollektivtrafikken i regionen. Acklins. Acklins er en øy og et distrikt i Bahamas. Distriktet er øygruppen som ligger i den grunne lagunen "Bight of Acklins", og hvor Acklins er den største øya. Andre øyer i denne gruppen er "Crooked Island", "Long Cay" (tidligere 'Fortune Island') og "Castle Island. Øygruppen ble befolket rundt 1780 av amerikanske lojalister. De etablerte plantasjer for bomullsdyrking, og sysselsatte på det meste over 1000 slaver. Etter at slaveri ble forbudt i det britiske imperiet var ikke bomullsdyrkingen lenger lønnsom. En annen historisk viktig næringsvei på øyene som ikke lenger er lønnsom er svamp-dykking. Luleå lufthavn. Luleå-Kallax Flygplats ligger ca 10km sørøst for Luleå, Sverige. Luleå flygplats er nordsveriges (Norrlands) største flyplass og den 5. største i Sverige. Flyplassen betjente 995 300 passasjerer i 2008, de fleste til og fra Stockholm. Ruter og Selskaper. Det er også en del charterflyvninger til Middelhavsland, til Kanariøyene, og til Thailand. Grosser schweizer Sennenhund. Grosser schweizer Sennenhund er en stor hunderase som opprinnelig stammer fra Bern-området i Sveits, der rasen kan hevdes å ha blitt reddet ved en tilfeldighet av dr. Albert Heym. Opprinnelse og alder. Sennenhundene er molossere som mange kynologer mener nedstammer fra den gamle romerske molosseren, som ble innført til Mellomeuropa av romerske legionærer under romertiden. Under middelalderen fantes det en type trefarget molosser i Sveits som gikk under tilnavnet «slaktermastiff». Denne hunden ble blant annet brukt av sveitsiske soldater i krig og er trolig en etterkommer av de romerske kamphundene. Fra disse har så trolig de første «sennenhundene» oppstått, men i hvilken grad de kan regnes som direkte etterkommere av «slakterhunden» er usikkert. Dr. Albert Heym var i 1908 tilstede på en hundeutstilling i Sveits da det dukket opp to hunder under tilnavnet «korthåret Berner sennenhund». Heym forsto raskt at dette var etterkommere av såkalte «store sveitsiske slaktermastiffer». Den store slaktermastiffen var på denne tiden nærmest utdødd, men Heyms oppdagelse ledet til at typen ble tatt opp som "Grosser schweizer Sennenhund" i det sveitsiske stambokregisteret i 1909. Den første raseklubben ble dannet i 1912, samtidig som det ble igangsatt et avlsprogram for å gjenoppbygge denne gamle landrasen som en egen hunderase. Den første rasestandarden ble publisert i 1939. Bruksområde. Grosser schweizer Sennenhund er en ypperlig brukshund som tradisjonelt har blitt brukt som gårdshund og vokterhund for kveg, men som også har en rekke andre bruksegenskaper, ikke minst som trekkhund og kløvhund. Rasen sies å være usedvanlig utholdende og meget energisk, men ikke særlig rask. Den har dessuten gode egenskaper som familiehund, men passer best i en aktiv familie. Utseende, anatomi og fysikk. Grosser schweizer Sennenhund er en stor og kraftig korthåret hund av molossertype. Pelsen er trefarget sort, brung og hvit. Hannene kan nå en vekt på nærmere 65 kg, mens tispene gjerne blir en god del mindre (spesielt i masse). Skulderhøyden hos hanner er normalt cirka 65-72 cm, og for tisper cirka 60-68 cm. Lynne og væremåte. Rasen passer godt som familiehund (også for barnefamilier), der den får godt om plass og kan være mye ute. Dette er en energisk og meget utholdende hunserase som trenger mye og ofte mosjon for å trives. Den trives dårlig alene hjemme, om den må være inne. Pelsen trenger enkelt vedlikehold på daglig basis. Berry Islands. Berry Islands er ei øygruppe og et distrikt i Bahamas Cyclominae. Cyclominae er en underfamilie av snutebiller som ser ut til å være særlig artsrike i Australia. Gruppen finnes ikke i Norge men to arter er funnet i Sverige. De lever gjerne på ulike slags urter. Utseende. Middels store, avlange snutebiller, kroppen mer eller mindre skjellkledt. Snuten er middels lang, antennene er korte og sitter festet nær spissen av snuten. Brystskjoldet er mye smalere enn dekkvingene, som er parallellsidige med tydelige "skuldre". Beina er korte og kraftige. Levevis. De to nordeuropeiske artene lever på urter i henholdsvis meldefamilien (Chenopidiaceae) og nellikfamilien (Caryophyllaceae). Noen tropiske arter er knyttet til fiken-slekten ("Ficus" spp.). Systematisk inndeling. Slekter som forekommer i Europa er nevnt. Umeå lufthavn. Umeå lufthavn ligger 4 km sør for Umeå, Sverige. Umeå lufthavn er den nest største flyplassen i Nordsverige (Norrland), og den 6. største i Sverige. Flyplassen hadde rundt 800 000 passasjerer i 2005. Zeolitt. Zeolittmineraler (fra gresk ζεω "zeo" = «koke» + λįθος "lithos" = «stein») er vannholdige aluminiumsilikater. Det er porøse stoffer hvor krystallstrukturen består av SiO4 og AlO4 bygget opp i et åpent gitter av tetraeder. I de indre hulrommene kan stoffet ta opp vann og metallioner. Dette skjer uten at strukturen endres. Et eksempel på formelen er natrolitt: Na2Al2Si3O10-2H2O Zeolitter ble først beskrevet i 1756 av svensken A. F. Cronstedt, som oppdaget at de avgir vann ved oppvarming (derav navnet). Naturlige zeolitter dannes når vulkanske klipper og askelag reagerer med basisk grunnvann. Siden undersøkelsene av havbunnen skjøt fart i begynnelsen av 1950-årene, har man avslørt at det også finnes mange forskjellige typer zeolitter i bunnslammet, og med den mengde slam som finnes må zeolitter være noen av verdens mest alminnelige mineraler. Foruten de naturlige zeolittene som man kjenner over 40 av, er det fremstilt et tilsvarende antall kunstige. De fremstilles ved en langsom krystallisering av en silisium-aluminium-gel i nærvær av organiske stoffer. Zeolitter brukes til mange tekniske formål, spesielt hvor deres evne til å ta opp og frigi ioner kan være nyttig. I prinsippet virker de som molekylære sikter som kan adskille uønskede stoffer som f.eks. oljeforurensning eller kalk fra vann. Barents AirLink. Barents AirLink er et svensk flyselskap med base i Luleå i Sverige. Selskapet ble etablert som Nordkalottflyg i 1974 og flyr ruteflyvninger både innenriks og til utlandet. Navnet ble endret til Barents AirLink i 2006. 31. oktober 2011 overtok Avies konsesjonen fra Trafikverket på flyvningene mellom Pajala og Luleå, og Barents AirLink opererer ikke ruteflygninger lenger Cananea. Cananea er en by og en kommune i den nordre meksikanske delstaten Sonora. Byen er hovedsetet for fylket ved samme navn. Byen hadde 30 515 innbyggere i følge folketellingen i 2000. Befolkningen i hele fylket var 32 061 ved samme folketelling. Det totale arealet til fylket er 4 141,1 km². Kongsberg Maritime. Heleiet datterselskap av Kongsberg Gruppen Geir Håøy (CEO) Kongsberg Maritime er en teknologibedrift i Kongsberg Gruppen. Bedriften leverer systemer for posisjonering, overvåking, navigasjon og automasjon til handelsflåte og offshore installasjoner. Viktige produkter inkluderer dynamisk posisjoneringsystemer, automasjons og overvåkningssystemer, prosessautomasjon, satellittnavigasjon, skips- og prosessimulatorer og hydroakustikk. Viktige markeder inkluderer land med stor offshore og verftsindustri. Produkter. Kongsberg Maritime leverer teknologi og utstyr til fartøysposisjonering, overvåkning og automatisering til handelsflåter og offshore installasjoner. Det mest kjente produktet er systemer innen dynamisk posisjonering av maritime fartøyer, hvor bedriften er markedsledende, men det er flere andre kjente produkter/systemer som produseres av selskapet. Midnight Train. Midnight Train var ei norsk rockegruppe med base i Kristiansund. Bandet ble stiftet i 1995, og oppløst i 2000. De hadde et comeback fra 2003 til 2005, men har siden det kun hatt enkelte gjenforeningsopptredener. Starten. Midnight Train startet i utgangspunktet opp i 1995 med låven til Arne Opsahl Hop i Vinjefjord i Sør-Trøndelag som øvingslokale. Medvirkende i bandet den gangen var Arne Opsahl Hop, Tor Ola Opsahl fra Trondheim og Jan Egil Ormseth fra Aure. Etterhvert sluttet Ormseth og ble erstattet av Svein Rødseth fra Kristiansund på trommer. De flyttet da base til Kristiansund i og med at Arne etablerte seg der med familie. I 1996 kom Rune Kjørsvik fra Aure som erstatter for Tor Ola Opsahl på bass og Øyvind Winje fra Kristiansund ble tatt inn som ekstra gitarist. Da begynte de å sikte mot sin første plateinnspilling, men det skulle ytterligere et par utskiftninger til for å gjøre bandet komplett. Rune Kjørsvik ble erstattet av Vidar Bjerkelund fra Frei og Svein Rødseth overlot trommestikkene til Kai Ove Myran fra Averøy. Det ble mange spillinger på "lokalet" og hos diverse MC-klubber etterhvert, og i 1997 så Midnight Trains første maxi single CD-verdenen. Den fikk navnet "The Wizard" og ble innspilt i Frog studio hos Dance with a Stranger gitarist Frode Alnæs. Opplaget ble trykt i kun 1000 eksemplarer som forsvant i en fei ut til kunder, radiostasjoner, arrangører og lignende. At Midnight Train hadde en spesiell forkjærlighet for band som Uriah Heep, Steppenwolf og annen '70-tallsrock forøvrig var det ingen tvil om, og deres første CD var tydeligvis inspirert av dette og deres reportar var deretter. Et sted mellom 1997 og 1998 gjorde Midnight Train det de ble mest respektert for: på en og samme helg opptrådte de live på NRK P3 for så og fortsette konserten på Trondheimsstedet "Bør Børson". Her opplevde de å sette publikumsrekord som vil stå til evig tid, da ingen verken før eller etter greide å nå dette publikumstallet. Bør Børson ble lagt ned ca. 1 år etter. Etterhvert som deres CD gjorde inntog i de norske hjem, havnet den også i utlandet. Her opplevde Arne Opsahl Hop en natt å våkne kl 03:00 en natt, av en telefon fra Aberdeen i Skottland. De kunne tilby ham platekontrakt og ville få ham over til Skottland snarest mulig. Av en eller annen grunn takket Arne nei til tilbudet, da han ikke tok tilbudet seriøst og trodde det var på spøk. Midnight Train holdt på frem til 2000, og avsluttet sin karriere med konsert i Braatthallen i hjembyen Kristiansund, med et heller labert publikumsoppmøte. Det nye Midnight Train. I 2003 ble det igjen rettet oppmerksomhet rundt Midnight Train. Det viste seg at deres gamle CD The Wizard hadde levd sitt eget liv disse årene og var blitt spredd både rundt om i landet og utlandet. Midnight Train viste seg å være kjent på steder de aldri hadde spilt tidligere. Arrangører begynte å melde interesse for et comeback og denne interessen viste seg å være av en større karakter. Arne startet da forbedringene til det nye Midnight Train i oktober 2003. Det ble skrevet sanger, arrangører og media ble opplyst om at et comeback var på trappene, og lista ble lagt høyt når det gjaldt å kvalitetssikre prosjektet. Ingen av de gamle medlemmen var aktuelle av diverse grunner, kun Arne var igjen. Arne var blitt kjent med bassisten Odd Magne Wammer fra Kristiansund, som blant annet hadde spilt med Øivind Elgenes i bandet "Onkel Tom's hytte" tidligere, og Wammer var tent på idèen om Midnight Train og ville være med å satse. Ved en tilfeldighet kom Arne i kontakt med keyboardspiller og vokalist Knut Øystein Landsem fra Leksvik i Nord-Trøndelag. Etter en prøvespilling var Landsem med i bandet. Til slutt fikk han tak i Kjetil Krangsås fra Ørland, på trommer. De nye medlemmene ble presentert for Arnes låtmateriale, samt at de satte sitt eget preg på det, noe som resulterte i en ny CD med navn "Ice People Calling", som ble spilt inn i Brygga Studio i Trondheim. Ice People Calling er basert på Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo, og coveret på CDen er prydet av karakteren «Sol Angelica» fra samme bokserie. Margit Sandemo fikk selv et eksemplar av CDen på sin 80-års dag. CDen ble første gang lansert på åpningskonserten til det nye Midnight Train. Denne ble avholdt i Hemnehallen på Kyrksæterøra i Hemne kommune, 1. mai 2004. Dette ble en stor opplevelse for både publikum og band. Bandet ble igjen oppløst i 2005, og har etter det bare hatt en og annen gjesteopptreden. De har også laget to supporterlåter for Kristiansund Ballklubb. Epikondyl. Epikondyl er et benete utspring nederst på overarmsbenet, humerus, eller nederst på lårbenet, femur. På overarmsbenet kjennes epikondylene under huden ved albuen. Den ene på innsiden av albuen, «mediale epikondyl», og den andre på utsiden av albuen, «laterale humerus epikondyl». På baksiden av mediale humerus epikondyl går en stor nerve, nervus ulnaris. Trykk eller støt på den gir enkemannsstøt. På lårbenet er det også to epikondyler som kan kjennes under huden på innsiden av kneet, «mediale femur epikondyl», og på utsiden av kneet, «laterale femur epikondyl». Visby lufthavn. Visby flygplats (IATA: VBY, ICAO: ESSV) er Gotlands eneste trefikerte flyplass og den 12. største flyplassen i Sverige. Flyplassen hadde rundt 276,000 passasjerer i 2005. Operasjon Val-Fajr 8. Operasjon Val-Fajr 8 (Operasjon Daggry 8) (9. februar til 9. mars 1986) under Iran-Irak-krigen var en av de største suksesser for de iranske styrkene noensinne der man hadde avledet reservestyrkene for forsvaret av Basra mot nord. Den sårbare Al-Faw halvøya sør for Basra ble utsatt for et uventet overraskelsesangrep med utvalgte og trente angrepsstyrker. I løpet av bare 24 timer kollapset forsvaret på Al-Faw, få holdepunkter holdt ut for flere dager. Med den strategiske viktige halvøya under deres kontroll var adgangen til den persiske gulfen avskåret var Basra og kommunikasjonslinjene til Kuwait under trussel. Saddam Hussein startet flere motangreper fra Basra, men fram til 9. mars var alle irakiske motangrepene slått tilbake. Forspillet. Siden det første slaget ved Basra i 1982 var det sørlige frontavsnittet vendt mot Basra i rimelige ro fordi de iranske befalhavende hadde lært til en stor pris av deres styrkene om de irakiske fortifikasjonenes formidable styrke. Mindre trefninger og taktiske sammenstøter hendt på frontlinjene langs Shatt al-Arab mellom de forreste enhetene av begge parter for tre år framover, de største offensivene var rettet mot Hawizeh-sumpene i det sentrale frontavsnittet. Den iranske staben sammen med den politiske ledelsen i Teheran kom til den uunngåelige konklusjonen om at hvis de ikke kan gå utenom de sterke forsvarsverkene foran Basra gjennom Hawizeh-myrene som ville skåret Irak i to, måtte de gå til angrep på Basra på nytt. Allerede i 1985 startet de langsomme, men metodiske forberedelsene man forsøkt etter best evne å skjule bort fra irakerne som ble holdt i uvitenhet om hvor forberedelsene var bygget opp langs det sørlige frontavsnittet. Fremdeles var stabsplanleggerne ikke villig med nye, kostbare angreper på de irakiske fortifikasjonene så de besluttet seg for en ny omgående manøvrering mot deres mål, denne gang på sydsiden med den strategiske viktige Al-Faw halvøya mellom Shatt al-Arab floden mot øst og fjorden Khawr ´Abd Allāh mot Kuwait. Allerede ved januar 1986 hadde irakerne oppdaget styrkeoppbyggingen, men dette var iranerne i viten om og dermed lanserte avledningstiltak for å narre irakerne mot nord, spesielt Hawizeh-myrene som sluttet nordøst for Basra der mer fastere land lå på østbredden av Shatt al-Arab. Istedenfor var Abadan valgt som utgangspunktet for den nye offensiven der det var opprettholdt en forsyningsbase med logistikk for amfibiske operasjoner. Avledningstiltakene virket meget godt, ikke engangs når iranerne sendt deres rekognoseringsfly over Al-Faw halvøya merket irakerne at de var avledet mot nord. Det eneste irakerne visste om var at det var deployert 270 000 iranske soldater langs det sørlige frontavsnittet. Det var tilsammen 200 000 iranske soldater hvorav halvparten i fem regulære divisjoner og 50 000 pasdaran og basij soldater. For å forsterket dette inntrykket gjorde iranerne et mindre angrep over Shatt al-Arab den 8. februar 1986 på Um ol-Rassas sandbanken mellom Basra og Al-Faw som besto av spredte landsbyer mellom hager av palmetrær i vasstrukken sandbanker mot fastlandet på Al-Faw halvøya. Det var et dristig trekk fordi med dette angrepet der håpet staben at irakerne skulle gjenkjenne det som en avledningsmanøver bort fra nord. Irakerne gikk til hastige motangrep med tung luftangrep som traff og drevet vekk pongtongsbroen på Shatt al-Arab sammen med de iranske enhetene. Som ventet forsterket irakerne deres oppmerksomhet mot nord. Operasjonens start. Om aften den 9. februar 1986 under regnvær startet operasjonen i tre fremstøter, to mot Al-Faw halvøya og ett mot nord ved Al-Qurnah. Det siste fremstøtet var et avledningsangrep med de regulære pansrede styrkene i 12th. og 92nd. iransk pansrede divisjoner som kom inn i et rasende panserslag med 1st og 5th irakisk mekaniserte divisjoner som fortsette utover natten til den neste dagen. Dette startet tre dager med intenste kamp mellom de forberederte irakiske forsvarenhetene og de angripende iranske enhetene ved Al-Qurnah. Det andre fremstøtet var fokusert på den tørre landstripen øst for Basra til nord og til sør for byen der iranerne rammet 11th. irakisk mekaniserte divisjon, men angrepet til nord var ment på å avlede de irakiske forsvarstyrkene fra å observere det sørlige angrepet med en pasdaran divisjon med enheter av væpnede froskemenn som tok seg over Shatt al-Arab under stor overraskelse. Irakerne hadde ikke ventet seg et slik angrep med amfibiske kapasitet i troen på at det skulle være et helikopterbårne angrep. Al-Bahar veien mellom Basra og Al-Faw på 130 kilometer ble avskåret. Det tredje fremstøtet mot Al-Faw halvøya via Um ol-Rassas sandbanken i Shatt al-Arab var med to pasdaran divisjoner, "Nassr" og "Fajr" som tok seg på land der de kuttet over på Al-Bahar veien og stengte veien sørover for enhetene fra 15th. irakisk mekaniserte divisjon. Ved Sibeh landsettet iranerne to regulære divisjoner, 77th og 21st. iransk infanteridivisjon på seks forskjellige steder. Etter brohodet med havner for overføring av logistikk var sikret, avanserte 21st. infanteridivisjon mot byen Al-Faw der to brigader var utplassert. De amfibiske operasjonene på Al-Faw halvøya var en utfordring, flere steder var de irakiske vaktstyrkene våken, fulgt til at 55th. fallskjermbrigaden kan ikke går på land på vestsiden av Al-Faw halvøya. Men fem divisjoner med opptil 50 000 menn var nå på Al-Faw der de støttet på svak motstand fra to mekaniserte divisjoner samt støttestyrker som var spredt langs en linje på 80 kilometer. Slaget om Al-Faw. Etter ett døgn med kamp ble den viktige byen Al-Faw på den sørlige enden av halvøya erobret av iranerne der 2nd. irakisk marinebrigade og enheter fra 15th. mekaniserte divisjon samt enheter fra «Folkearmeen», en militsorganisasjon, var utslettet. Men i Bagdad reagerte man med forferdelighet over nyheten om de amfibiske angrepene på den strategiske viktige Al-Faw halvøya, fra sør vil de iranske styrkene være i stand til å angripe Basra. I all hast beordret staben i Bagdad alle styrkene i regionen til motangrep. Det irakiske flyvåpenet måtte også gå til angrep med alle tilgjengelige flyer med kjemiske våpen tross trusselen fra luftvernmissilbatterier på den andre siden av Shatt al-Arab. Bare i de første dager var 20 til 25 kampfly skutt ned. De mekaniserte styrkene var holdt tilbake av kamphelikoptrene som plukket ut det ene etter det andre panserkjøretøy uten trøbbel. Desperasjonen i Bagdad var følt av de fremste irakiske troppene som ble lik utsatt for kjemiske våpen som de iranske troppene som hadde skrekkelige tap tross store fordeler ved Umm al-Rassas der de hadde slått vekk 3rd. og 4th. brigader av Republikanergarden. Men den irakiske ildkraften var mildt sagt massivt, så irakerne under deres dårlige organiserte angrepene kom seg fram til Umm al-Rassas ved aften den 12. februar. Men brohodet ved Sibah var sikret av sterke befesteringer. I 13. februar hadde de iranske styrkene i en pasdaran divisjon nådde Khar Abd Allah fjorden med et stort fremstøt mot havnebyen Umm Qasr. Irakerne som hadde tilbakeerobret Umm al-Rassas og stabilisert deres frontlinje sør for Basra, rykket mot Umm Qasr med en divisjon og en mekaniserte brigade. Slaget ved Umm Qasr ved 14. februar mellom disse styrkene var meget hardt med tung luftstøtte for begge parter, Irak hevdet å ha nedskutt 5 fly og 3 helikoptre mot tap på flere helikoptre skutt ned av iranske kamphelikoptre. Irakerne vant slaget og forhindret videre iransk avansement. Flyangrepene med kjemiske våpen på den flatte, dunstige overflaten av halvøya med stor fuktighet og varme var spesielt katastrofalt for de iranske forsvarerne som måtte skiftet ut deres enhetene på løpende bånd. Spredning av stridgass etter et bombedropp var så uforutsigbar og så massiv at hele bataljoner var rammet. Det er antatt at opptil 45 000 iranske soldater var rammet, selv om det var nok en overdrivelse. I den samme dagen som Slaget ved Umm al-Rassas hadde tre irakiske brigader avansert langs Al-Bahar veien fra Umm al-Rassas i tre pansrede kolonner på hver veistrekning, en mot Shatt, den andre på Al-Bahar veien og den tredje fra Umm Qasr mot vest. Irakerne kunne ikke kjøre av veiene på det myke terrenget, måtte gå til frontale angrep mot styrker med helikopterstøtte og panservernvåpen. Disse var stoppet med stor tap av iranerne. Motangrepene. Irakerne fortsatt med deres motangrepene tross de vanskelige forholdene på det ufremkommelige terrenget for mekaniserte kjøretøyer med mudder og myksand side om side. Men de kunne ikke avanserte videre mot et sterkt forsvar som hele tiden fikk forsterkninger overført med båt, helikoptre og luftputebåtene over Shatt al-Arab fra Abadan. Ildkraft var irakernes vanligste løsning på taktiske utfordringer så de rettet en fantastisk mengde av ammunisjon, bombelast og raketter mot de iranske forsvarerne. Ved et tidspunkt hadde 600 skudd pr. kanon vært løst hver dag. Pilotene ble instruert til lavflygende angrep tross de iranske luftvernskytser, med stor tap som resultat. 3 000 tokter var fløyet på en uke av det irakiske flyvåpenet. Men ingen av motangrepene lykkes, alt som gjensto var flere ødelagte kjøretøyer, døde og sårede og oppbruk av massevis av ammunisjon uten synlige resultater. Ved 20. februar hadde den irakiske ledelsen realisert at iranerne hadde stabilisert frontlinjene og gravde seg ned, dessuten var det irakiske flyvåpenet desimert med et tap på flere dusiner av fly, fra Iran er det påstått at 74 kampfly og 11 helikoptre var skutt ned. Utplassering av et iransk luftvernmissilbatteri på Al-Faw halvøya hadde krevde stor ofre av det irakiske flyvåpenet. Det eneste disse kostbare motangrepene hadde presentert var å avverge større iranske bevegelser mot nord for rask oppbygging av sterke posisjoner med fortifikasjon på sørsiden av Basra. Ennå bestemte 7th. irakisk korpset seg for en ny motoffensiv den 23. februar. Iranerne oversvømte saltbassengene på Al-Faq halvøya som svar på de irakiske angrepene. To bataljoner ble utslettet, 2 000 var hevdet drept eller skadet i dagene 23. til 25. februar. De siste kampene. Ved 25. februar var Slaget om Al-Faw over, men for irakerne var ikke kampene over. Den 7. mars ble de iranske forsvarene overrasket da et Tu-16 strategisk bombefly eskortert av flere jagerflyer teppebombet deres posisjoner med 24 bomber. Om natten 9. mars 1986 lanserte irakerne deres egne amfibiske operasjon med landstigning av 3rd irakisk marinebrigade med tre kommandobataljoner som overføres med transporthelikoptre til Al-Faw halvøya på vestsiden. Iranerne stoppet landstigningen av marinebrigaden som var slått tilbake med tap av flere bataljoner. I mellomtiden hadde en mekaniserte brigade brutt gjennom ved Khawr Abd Allah. Men denne ble omringet og nesten tilintetgjort av iranerne. Ved 11. mars hadde irakerne med deres siste motoffensiv bare avansert 7 kilometer på tre uker, tatt tilbake Mamlha saltbassenget men ikke annet. Begge sider var utmattet, de siste kamper stoppet av utmattelse ved 20. mars. Tapene. Bare 20 000 til 25 000 iranerne og 25 000 til 32 000 irakerne var tilbake på frontlinjene på Al-Faw halvøya. Irak hadde lidd enorme tap av militærmateriell og flere tusener, bare i innledningsfasen var 4 000 til 5 000 drept, såret eller tatt til fange, mesteparten på Al-Faw halvøya. Opptil 20 000 kan ha gått tapt, men de irakske tapene er ikke kjent. Det er vanlig å anta at 8 000 til 10 000 var drept eller hardt skadet. De iranske tapene er ikke heller kjent, det var antatt et tap på 27 000 til 30 000 mann hvorav 8 500 av kjemiske våpen. Etter de iranske beretninger var de kjemiske våpenmidlene droppet med bomber fra kampflyene svært effektivt at et stort antall var rammet. 45 000 skulle ha vært tatt ut av tjeneste for korte perioder. Men få av disse hadde omkommet og flere tusener var permanent skadet. Iranerne hadde liten dekning på den flatte og åpne halvøya at de hadde lidd stor tap under den irakiske ildkraften. Etterspillet. Erobringen av Al-Faw halvøya var kommet som et stort sjokk på verden, det hadde vært tilløp til panikk i Kuwait da nyhetene om Umm Qasr var under angrep av iranerne. Irakerne hadde tettet til på den åpne veien mot Basra og iranerne hadde ikke klart å fremskynde deres planer om å ta Umm Qasr, men det var et prestisjenederlag uten sidestykke for Saddam Hussein. Irakerne hadde arrogant gått til den konklusjonen om at iranerne ikke besittet den nødvendige amfibiske kapasiteten for landstigning og overføring av styrker i strategiske fremstøter. Iran hadde tverimot beholdt sin kapasitet med luftputefartøyer, landgangsfartøyer og grunngående fartøyer fra sjahens tid. De påfølgende slagene fram til 9. mars var ydmykende for den irakiske hæren, alle beste offiserer var satt i ledelsen med general Maher Abd al-Rashid i spissen uten suksess. De hadde vært i behov for veltrente infanteristyrker som ikke fantes, måtte istedenfor anvendte mekaniserte styrker. Etter ubekreftede kilder var Saddam Hussein nær utsatt for et mytteri av sine væpnede styrkene i vinteren 1986 under Slaget om Al-Faw da al-Rashid indirekte innrømte store tap i et intervju med kuwaitiske media. Han beordret sin dyktigste generalen som hadde stor støtte og tilslutning i de væpnede styrkene, til Bagdad. Men al-Rasid som ikke ønsket å bli fengslet eller henrettet, fikk støtte av offiserne i 7th korpset som gjorde det klar at de vil gå til mytteri. Saddam Hussein måtte gir seg og gikk med på å gi militæroffiserne større råderett over deres midlene under forsvaret av Irak. Dette ble viktig for fortsettelsen av krigen. Operasjon Val-Fajr 9. Operasjon Val-Fajr 9 var en en iransk offensiv under Iran–Irak-krigen. Offensiven varte fra 15. februar til 3. mars 1986) og utspant seg på det nordlige frontavsnittet. Angrepet begynte først som en begrenset offensiv for mindre seire, deretter som et strategisk fremstøt mot byen Suleimania. De iranske styrkene ble stoppet med kjemiske våpen av irakerne. Angrepet innebar en viss suksess fordi det bandt opp store deler av Iraks første korps, som ikke kunne sende styrker til Basra. Polyrytme. En polyrytme oppstår når to eller flere uavhengige rytmer blir spilt samtidig. Et eksempel kan være når en spiller tre jevne slag mot fire jevne slag over en like lang tidsperiode, for eksempel et slag eller ei takt. Andre eksempler kan være 3:4, 5:4, 7:4 og så videre. Polyrytme er mye brukt i afrikansk musikk og i jazz, og hos komponister som for eksempel Aaron Copland. Men det er også eksempler på bruk av polyrytme innen rock, for eksempel Queen og Frank Zappa. Trommeslagerne Mickey Hart fra Grateful Dead og Bill Bruford fra Yes har vært eksponenter for bruk av polyrytme innen rock. Eksempler. Det følgende er et eksempel på 2 mot 3 polyrytme hvor hver boks representerer en tidsenhet og tiden går fra venstre til høyre. Hvert slag er angitt med en X. Jack Crawford. Jack Crawford er en litterær person fra Hannibal Lecter-tetralogien av Thomas Harris. Han medvirker i "Den røde drage", "Nattsvermeren" og "Hannibal". Hans rolle i "Den røde drage" og "Nattsvermeren" er betydelig større enn i "Hannibal". I de to første romanene opptrer han som Will Graham og Clarice Starling's mentor, mens han kun nevnes stykkvis og dør av et hjerteinfarkt mot slutten av boken. Han opptrer ikke i filmversjonen av "Hannibal", der nevnes det kun at han døde. I filmversjonene har han blitt fremstilt av, Harvey Keitel ("Den røde drage"), Scott Glenn ("Nattsvermeren") og Dennis Farina ("Manhunter"). Hubert Schwab. Hubert Schwab (født 5. april 1982) er en tidligere profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Bill Bruford. William Scott Bruford (født 17. mai 1949 i Sevenoaks i Kent i England), er en britisk tidligere trommeslager som var kjent for sin kraftfulle, presise polyrytmiske stil. Han var med å danne progressiv rock-gruppen Yes og var en innflytelsesrik og framtredende person innen kunstrocken fra tidlig på 1970-tallet. I januar 2009 ga han seg som aktiv musiker. Karriere. Han har vært med i en rekke andre band, mest kjente av disse er nevnte Yes, King Crimson og hans eget fusion band "Bruford" som ga ut fire album i årene 1977–1980. Earthworks, hans siste band, startet i 1986 og ble oppløst i 2009, i og med Brufords overgang til pensjonistenes rekker. Han begynte å spille da han var 13 år og var tidlig influert av jazz-tromming, noe som skulle komme tydelig fram på de tidlige Yes-albumene. Men denne innflytelsen har fulgt ham gjennom hele karrieren. Han er den eneste musikeren som har spilt med alle «de tre store» innen progressiv rock, nemlig Yes, King Crimson og Genesis. Francis Dolarhyde. Francis Dolarhyde er en litterær person fra romanen "Den røde drage" skrevet av Thomas Harris. Han er antagonisten til Will Graham. Han var en seriemorder som tar livet av to familier innen en måned i 1978, begge i forbindelse med fullmåne. Han var seksuelt motivert til drapene og mastruberte ofte til videoer han laget av ofrene sine. Han blir til slutt avslørt av Will Graham og arrangerer sin egen død for å unnslippe. Han angriper så senere Will Graham i hans hjem, etter Hannibal Lecter gav Dolarhyde hans adresse i en kodet melding i en avis. Dolarhyde skamfere Graham ved å knivstikke ham i ansiktet, men før han klarer å drepe ham, blir han selv drept av Grahams kone, Molly Graham. Tony Levin. Tony Levin (født 6. juni 1946 i Boston, Massachusetts) er en innflytelsesrik amerikansk bassist som har spilt med blant andre Peter Gabriel, King Crimson, Yes, Liquid Tension Experiment, Pink Floyd, John Lennon, Dire Straits, Joan Armatrading, Alice Cooper, Seal, David Bowie, Carly Simon, California Guitar Trio, Sarah McLachlan, Kevin Max og Paul Simon. Tony Levin er kjent for sin oppfinnsomhet og ukonvensjonelle spillestil. Han har vært med på å gjøre Chapman Stick-instrumentet kjent. Han har også skapt såkalte, et hjelpemiddel for å etterligne lyden som kommer når en slår trommestikker mot basstrenger. Ideen til dette fikk han da trommeslageren Jerry Marotta spilte med sine trommestikker på hans basstrenger under en studioinnspilling. Tony Levin har skrevet boken "Beyond the Bass Clef", som er både en samling av anekdoter fra karrieren, artikler om musikkteknikk og spilletips. Levin er en dyktig fotograf og ga i 2004 ut fotoboken "Crimson Chronicles vol 1", som inneholder svart/hvite bilder fra King Crimsons aktive periode på 1980-tallet. Diskografi som soloartist. Levin har spilt på hundrevis av innspillinger. Disse er de han har gitt ut som soloartist. Slaget om Mehran. Slaget om Mehran (14.-17. mai 1986 var mer en propagandastunt enn en militær offensiv etter et viktig objekt under Irak-Iran-krigen. Saddam Hussein etter nederlaget under Slaget om Al-Faw hadde sett etter en lett seier og valgte å angripe den iranske grensebyen Mehran som hadde svak forsvar med bare 5 000 iranske soldater i området. 10. mai var 25 000 soldater fra det 2nd. irakiske korpset deployert til Mehran-området som lå relativt åpent med omkringsliggende høydedrager som lengre østover ble til fjell. Fire dager senere startet irakerne offensiven som var under sterk publisering av regimet i Bagdad for propagandaformål. Hensikten var å vise den irakiske befolkningen at deres hær kan også vinne seire tross de store motganger i året hittil. De irakiske styrkene hadde en lett oppgave med å rydde vekk hindringene med deres overlegne ildkraft på de viktige høydene omkring Mehran og fem mindre landsbyer, jaget bort de fåtallige og dårlige utrustede forsvarerne opp i høydedragene og fjellpartiene. Der reiste iranerne nye forsvarsposisjoner omkring byen Mehran og dens nærliggende høydene. Irakerne kunne ikke angripe disse sterke posisjonene som var opptil 1 500 meter i høyde fordi de var mekaniserte tropper med liten infanteristøtte. General Tawfiq forslo ovenfor Saddam Hussein om et angrep mot den strategiske viktige Dehloran mot sørøst, men dette var ikke Saddam villige til å gå med. Som et resultat ble de sterkeste posisjoner på høyere bakke øst for Mehran uforstyrret. Denne forsømmelsen av irakerne straffet seg under Operasjon Karbala 1 der de høyere posisjoner var avgjørende. Murasaki Shikibu Lecter. Murasaki Shikibu Lecter er en litterær person fra romanen "Hannibal Rising" av Thomas Harris. Hun er kone av Hannibal Lecters onkel Robert Lecter. Etter Robert Lecters død, tar hun seg av Hannibal Lecter og opptrer som hans vokter. Hun hjelper ham blant annet å skjule mordet han begår på slakteren som forårsaket Robert Lecters død. Da hun finner ut at Lecter dreper mennene som spiste han søster, ber hun ham love at han skal slutte å drepe hvorpå han sier at han allerede har gitt hans døde søster et løfte. Hun blir senere kidnappet av de gjenlevende antagonistene som bruker henne for å komme til Lecter. Hun blir senere reddet av Lecter som dreper de siste av sine fiender. Hun besøker ham siden for siste gang mens han sitter i varetekt hos det franske politiet og sier til ham at hun anser ham som følelsesmessig død. Hun reiser så til sitt hjemland, Japan. I filmatiseringen av filmen spilles hun av Gong Li. Barbie Bones. Barbie Bones var et rockeband fra Bergen som eksisterte i perioden 1987 til 1993. Bandet startet under navnet Monalisa Overdrive, og ga ut to album før det ble oppløst. Under sitt første navn ga de ut EPen "Shake Me Hip" i 1988. De skiftet deretter navn til Barbie Bones og ga i 1990 ut sitt første album "Brake For Nobody" på EMI. Platen ble gitt ut i store deler av verden, og bandet spilte konserter rundt i Europa og USA. Bandets andre album, "Death In The Rockinghorse Factory", ble gitt ut i 1992 og førte til at bandet vant Spellemannprisen 1992 i klassen rock. Til tross for gode kritikker, oppnådde ingen av albumene de store salgstallene. Dette kombinert med problemer med oppfølgingen fra plateselskapet, førte til at bandet ble oppløst i 1993. Bandet har siden hatt enkelte gjenforeningskonserter, blant annet i forbindelse med en jubileumskonsert for utestedet Garage i Bergen i 2000 og på Nattjazz i 2006. Brian Cox (skuespiller). Brian Denis Cox (født 1. juni 1946 i Dundee) er en skotsk skuespiller. Han var den første som fremstilte Hannibal Lecter i filmen "Manhunter" av Michael Mann. Han har også medvirket i "Zodiac", "Braveheart", ', "Hvem var Jason Bourne" og oppfølgeren "Gåten Jason Bourne", samt "Red" og serien "Inspektør Morse". Han er også kjent som teaterskuespiller, blant annet fra Royal Shakespeare Company, hvor han særlig har høstet anerkjennelse for sin tolkning av tittelrollen i "Kong Lear". Cox er kommandør av Order of the British Empire. Ole Mathæus Hauge. Ole Mathæus Hauge (født 1806, død 1868) var en norsk kjøpmann og stortingsrepresentant. Slektslister skriver navnet også som "Olaus Mathæus Hauge". Hauge hadde to perioder på Stortinget. Fra 1848 til 1850, og 1851 til 1853 som 2. representant fra Christiania og Lillehammer. Alien 3. "Alien 3" er en amerikansk science fiction-grøsser fra 1992. Filmen er en av oppfølgerne til filmen fra 1979, og var debutfilmen til David Fincher som regissør. Hellandshamn. Hellandshamn er en liten bygd i Haram kommune i Møre og Romsdal. Innbyggertallet ligger på omtrent 180-200 personer, og bygden har sin egen skole (Helland skule). Bygden blir på folkemunne bare kalt Helland. Geografi. Hellandshamn ligger fint til ute ved havet, med utsikt over Brattvåg, Lepsøy, Haramsøy, Skuløy, Fjørtoft, Harøy, Dryna og Moldefjorden. Det tar litt over 10 minutter med bil å kjøre fra Hellandshamn til Brattvåg sentrum. Rett over Helland ligger Hellandshornet, et fjell som rager 882 moh. Operasjon Karbala 1. Operasjon Karbala 1 (Det annet slaget om Mehran) (30. juni til 9. juli 1986) under Irak-Iran-krigen var en iransk motoffensiv mot irakiske styrkene som hadde erobret byen Mehran i mai under Slaget om Mehran. Irakerne hadde ikke besettet de høyere forsvarsposisjoner på omkringsliggende høydedrager og fjellpartier. Fra større høyde rykket de iranske styrkene ned på de lavliggende høydene omkring byen som var bombardert med iranskproduserte kjemiske våpenmidler. Overraskelsesmomentumet sammen med bruket av kjemiske våpen som de irakiske militære var ikke tidligere utsatt for fulgt til et kollaps av forsvaret i og omkring byen. Byens forsvaret var avhengige av taktisk støtte fra kamphelikoptre og jagerbombefly i det irakiske flyvåpenet, men det iranske flyvåpenet med færre, men bedre kampfly hadde i juni vært meget aktiv med flyangrep på flybasene i sørlige Irak som ved 16. juni var så intenst at mange av luftbasene var seriøst affektert. Det irakiske flyvåpenet var ikke i stand til å reagere raskt på anmodninger om hjelp fra Mehran. Fire brigader i og omkring Mehran (25 000 til 30 000 mann i regionen) var så hardt medtatt at de måtte trekkes ut av kampene etter byen Mehran var evakuert under stor forvirring. Iranerne avanserte videre og tok fire nye høyder på irakisk territorium opptil 40 kilometer vestover. Saddam Hussein måtte hentet inn reservestyrker fra det sørlige frontavsnittet omkring Basra for en stabilisering av frontlinjen vest for Mehran. Hans seier i mai var forvandlet til et sviende nederlag, dette måtte den uheldige korpskommandanten, generalmajor Adin Tawfiq tar konsekvensene av. Han var i unåde sendt til Bagdad der han forsvant. Tawfiq hadde en del skyld for nederlaget fordi han var ikke opptatt av aktiv rekognosering eller patruljering fram til under tjue kilometer fra byen uten å ha observere begivenhetene på høydene og fjellene. Iranerne kunne lansere deres overraskelsesangrep meget nær på deres første objekter på veien mot Mehran. Som vanlig, overdrevde tapsrapporter fra begge parter om hverandres styrker ble publisert etter kampenes opphør. Irak hevdet å ha forårsaket et tap på 10 300 iranske døde og sårede, tatt 1 303 til fange mens Iran hevdet at irakerne hadde lidd et tap på 2 000 døde. I virkeligheten hadde iranerne lavere tap enn irakerne som hadde et tap på 3 100 døde, sårede og fanger hvorav 500 døde, 1 500 sårede og 1 100 tatt til fange. Houens fonds diplom. a> for Det Forenede Dampskibs-Selskab, Karl Johans gate 1, Oslo a> for Den norske Creditbank, Kirkegata 21, Oslo Houens fonds bronseplakett til Andreas Bjercke og Georg Eliassen i Oslo, Redernes hus, Rådhusgata 25 Diplom fra A. C. Houens fond regnes som en av Norges fremste utmerkelser innen arkitektur og byggeskikk. Anton Christian Houen (1823–1894) var en norsk forretningsmann, som gjorde stor suksess i utlandet. Han oppretta flere legat og fond innen kultur og forskning. "A. C. Houens fond" er oppretta ved Houens testamente. Avkastninga av fondet skal brukes til arkitekturformål, deriblant til prisen "Houens fonds diplom". Diplomet utdeles av det norske Kulturdepartementet etter innstilling fra landsstyret i Norske arkitekters landsforbund. I retningslinjene heter det at prisen kan tildeles «arkitekt for utkast til bygninger og ferdig oppførte bygninger eller bygningsgrupper, og annen fysisk formgivning, som er fremragende, selvstendige og arkitektonisk gjennomførte arbeider». Houens fonds diplom er ei æresbevisning som det ikke følger penger med, men det aktuelle byggverket blir pryda med en bronseplakett. Et arbeid kan tildeles pris tidligst to år etter at det står ferdig. Litteratur. Grønvold, Ulf & Jiří Havran (foto). "Priset arkitektur 1904-2000: bygninger belønnet med A.C. Houens fonds diplom." Oslo: Arkitekturforlaget, 2000. ISBN 82-7532-014-3 Hellandshornet. Utsikt på vei opp mot Hellandshornet Hellandshornet er et fjell som ligger i Haram kommune i Møre og Romsdal. Det rager 882 moh. Ved foten av fjellet ligger på den ene siden bygden Hellandshamn, og på den andre Fannedalen. Byparken (Mosjøen). Byparken i Mosjøen ligger i Mosjøen i Vefsn kommune i Nordland. Byparken ble offisielt gjenåpnet 6. september 2008. Arbeidet med å restaurere parken hadde da pågått siden 2003. I juni 2009 ble parken fredet i medhold av kulturminneloven, som et kulturminne av nasjonal verdi. I 2010 ble den kåret til Årets grønne park av norske anleggsgartnere. Byparken i Mosjøen – en levende historiebok. Den nyrestaurerte Byparken dokumenterer og beskriver byens og parkens utvikling gjennom mer enn 130 år og kan leses som en levende historiebok. Parkelementer eller delområder fra alle tidsepokene i parkens historie er gjenskapt. Den 8,5 dekar store parken består av 4 deler som representerer fire ulike tidsepoker: 1900-parken, paviljongen fra byplanen av 1925, 1948-parken og 2000-parken. Mosjøen blir by – 1875. Mosjøen ble by i 1875. Allerede året etter ble den første byplanen vedtatt. Planen var ambisiøs og delte hele Mosjøflata, mellom elvene Vefsna og Skjerva, inn i et stivt rutenett av regelmessige kvartaler. I ett av disse kvartalene langt ute på landet, ble Byparken planlagt. Den gangen var byen konsentrert rundt Sjøgata samt nedre del av Strandgata og Skjervgata nede ved Vefsna. Ved å legge Byparken så langt fra det som var datidens bykjerne viser det at våre forfedre hadde vyer om at byen skulle vokse. 1900-parken – Byplan av 1876. Parken som ble anlagt på begynnelsen av 1900-tallet, er gjenskapt i sin helhet, med unntak av paviljongen som sto i sørenden av hovedaksen. Den gangen var byparken bare halvparten av dagens parkareal. Avgrensningen forholdt seg til kvartalsinndelingen i byplanen av 1876. 1900-parken er klassisistisk anlegg hvor det er hentet impulser fra flere epoker i hagekunstens historie. Stilhistorisk består 1900-parkens grunnplan av renessansemotiver. De doble trerekkene (alléene) er barokkens viktigste parkelement. Korsaksemotivet i anlegget er typisk for det nordenfjeldske. 1900-parken ble anlagt som et symmetrisk aksialt anlegg, med en grusgang som hovedakse. Aksen strakk seg gjennom hele anlegget fra nord til sør og endte i en sirkulær plass med en musikkpaviljong. Hovedaksen ble krysset av flere tverrgående grusganger. I ett av stikryssene mot nord var det et sirkulært basseng med fontene. Langs parkens ytterkanter var det et hvitt stakittgjerde med knekte hjørner mot kryssene, noe som er typisk for hjørnegårdene i Mosjøen. Parken slik den her er beskrevet, sto ferdig ca.1905. Professor Sverre Pedersens byplan av 1925. I 1925 ble professor Sverre Pedersen engasjert for å utarbeide en ny byplan. Planen bygger på den gamle byplanen av 1876, men den har også noen viktige endringer: Enkelte kvartal ble utvidet ved å slå sammen nabokvartaler. Blant annet ble skolekvartalet utvidet for å kunne bygge en større skole. Dette førte også til at Byparkens areal ble fordoblet. Paviljongen – byplan og parkplan av 1925. Dagens paviljong står sentralt i parken og knytter alle parkdelene sammen. Den ble bygd i 1937, samme år ble den gamle paviljongen i 1900-parken revet. Oppføring av paviljongen var starten på å endre parken i tråd med byplanen av 1925. I forbindelse med byplanen av 1925 utarbeidet Sverre Pedersen et forslag til ny parkplan, med nytt grunnmønster for parken. Hans forkjærlighet for akser og symmetri gjorde at han foreslo at hele det utvidete parkarealet ble utformet etter et symmetrisk sentralmønster som forholdt seg til skolens fremtidige bygninger med en paviljong sentralt plassert i den utvidete parken. Det var bare paviljongen som ble realisert av Sverre Pedersens plan. Andre verdenskrig satte en stopper for videre arbeider, og det ble ført opp flere tyskerbrakker i parken. 1948-parken – parkplan av 1948. I det sør-østre hjørnet er en fjerdedel av «etterkrigsparken» gjenskapt. Denne parken ble tegnet av hagearkitekt Elise Sørsdal i 1948 Etter krigen satset byens befolkning på nytt med friskt mot. Hagearkitekt Elise Sørsdal ble engasjert for å utarbeide en ny parkplan i tråd med etterkrigstidens parkidealer. Planen var funksjonalistisk, stram og nøktern og innebar et radikalt brudd med de to tidligere formale planene. Nå var det andre idealer som rådde. I tillegg til pryd skulle parken legges til rette for aktiviteter. Andre «nye» elementer i planen var rammeplantingen med høye busker langs parkens ytterkanter, skiferbelagte gangveier samt lekeapparater. Da tyskerbrakkene ble revet ble det arbeidet etter denne planen helt fram til 1990 tallet. Selv om det meste av Elise Sørsdals plan ble realisert ble ikke trærne i 1900-parken hugget. 2000-parken. For å gjøre historien komplett er også dagens parkidealer vist. I det nord-østre hjørnet er det laget en 2000-park som rommer noen av de elementene som er vanlig i dagens parker som blant annet oppbygde voller, lekeapparat, brostein i kombinasjon med asfalt og belysning. Parken blir truet. Etter bilens inntog tidlig på 1960-tallet har de grønne lungene i byen stadig blitt truet. Etter å ha vært regulert til park siden 1800-tallet, ble store deler av parkkvartalet i 1961 regulert til parkering. Det var for øvrig i samme reguleringsplan at størstedelen av bebyggelsen i Sjøgata ble foreslått sanert. Parkeringsplassene i parken ble aldri bygd og i 1977 ble hele kvartalet igjen regulert til park. Etter nye 20 år blir parken igjen truet. I perioden 1997–2003 ble det fremmet flere kommunale forslag om å ta deler av parken til parkering. Etter en lang prosess og to innsigelser fra Nordland fylkeskommune der de oppfordret om å regulere parken til bevaring, ble parken i 2003 regulert til: ”Spesialområde – bevaring av anlegg – park”! Engasjement. I forbindelse med restaureringsarbeidet i parken har det vært et stort engasjement. Riksantikvaren, Nordland fylkeskommune, Kulturminnefondet og det nasjonale ”tettstedsprogrammet” har gitt kommunen økonomisk bistand. Den reorganiserte Foreningen til Mosjøens Forskjønnelse har tatt initiativ til salg av trær i parken til inntekt for restaureringsarbeidet. Både enkeltpersoner, lag, foreninger og bedrifter i og utenfor kommunen har bidratt med å kjøpe trær. Salg av alle parkens 176 trær har gitt en inntekt på 264 000 kr. I tillegg til at salget har skaffet rent økonomiske bidrag, har det også vært viktig for å skape engasjement og eierskap til parken. Minnesmerke over forfatteren Andreas Haukland. I 1973 ble det satt opp et minnesmerke i parken over forfatteren Andreas Haukland (1873–1933). Kara Monaco. Kara Monaco (født 26. februar 1983 i Lakeland, Florida) er en amerikansk modell. Hun ble Playmate of the Month i "Playboy"-magasinet i juni 2005. Hun var på forsiden av juni 2006-nummeret i "Playboy" som Playmate of the Year 2006, den første PMOY på tre år som gjorde dette (den forrige var Dalene Kurtis i 2002). Eksterne lenker. Monaco, Kara Monaco, Kara Bjørn Sand. Bjørn Hjalmar Sand (født 19. september 1928) er en norsk revyforfatter, filmforfatter og skuespiller. Han er mest kjent for sin rolle som Stutum, som var fast innringer i Totto Osvolds programmer på NRK radio fra 1972 til 1994. Sketsjene ble gitt ut på albumet "Stutum Speaking", som vant Spellemannprisen 1973 i åpen klasse. Bjørn Sand startet sin karriere innen revy på 50-tallet og samarbeidet blant annet med Einar Schanke og Alfred Næss. Sammen med svigerfar Bias Bernhoft skrev han manus til flere norske filmkomedier på 60- og 70-tallet, blant annet til "Operasjon Sjøsprøyt" og "Operasjon Løvsprett". Sand skrev teksten til Chat Noirs familieforestilling "Davy Crockett" med melodier av Arne Bendiksen i 1966. Han sto for manus og regi på "To Norway, Home of Giants", som var Norges bidrag til Festival Rose d'Or (fjernsynsunderholdningsfestivalen i Montreux). Som skuespiller spilte han bl.a. i filmer som "Mannen som ikke kunne le" fra 1968 og "Norske byggeklosser" fra 1972. Bjørn Sand er bror av skuespiller Rolf Sand og gift med tidligere skuespillerinne, nå tobakksforretninginnehaverske, Unni Bernhoft (Sand). Han er faren til skuespilleren Simen Sand og TV-produsent Jon Ola Sand. Operasjon Karbala 2. Operasjon Karbala 2 (31. august til tidlige september 1986) var en iransk offensiv i området omkring den strategisk viktige Haj Omran-dalen i irakisk Kurdistan under Irak-Iran-krigen. Ved begynnelsen av offensiven som i starten var preget nattlige angrep, tok de iranske styrkene seg til Kordeman-høydene som raskt ble underlagt deres kontroll. 3. september hadde iranerne klart å erobre Marmand-fjellet og andre høyder i området omkring dalen Haj Omran. Irakerne med to spesialtrente bataljoner og sterk støtte av det irakiske flyvåpenet lansert en motoffensiv som raskt rev opp rekkene til de iranske forsvarerne. Under avansementet hadde de iranske styrkene spredt seg over for stort område, og blitt desorganiserte som konsekvens av mangel på koordinasjon over de separate fremstøtene på den brede frontlinjen. Gjensidig støtte mellom enhetene var fraværende, og de måtte trekke seg tilbake med store tap. Iranerne mistet de fleste områdene de hadde tatt, med unntak av noen få, mindre landsbyer og veibruer. Opplysningene om de deltagende enhetene under offensiven er uvanlig usikre, men vi vet at enhetene fra 28. Kurdistan divisjon og 64. Rezaiyeh divisjon samt enheter fra pasdaran og basij deltok på den iranske siden mot fem brigader i det irakiske 5. korps, som senere fikk forsterkninger som inkluderte 404. spesialstyrkebataljon og 102. republikanergardebataljon fra som var meget viktige under motoffensiven. Stureplan. Stureplan er et torg i Stockholm på grensen mellom Norrmalm og Östermalm. Ved torget møtes Kungsgatan, Birger Jarlsgatan, Biblioteksgatan og Sturegatan. Stureplan er stedet for de «kaksete» og «hippe» barene, bl.a. Spy Bar, Loge, The Plaxa Club, East og ikke minst Sturecompagniet. Området rundt Stureplan er ansett som Stockholms og derved også Sveriges finanssenter. Son Gokū-sagaen. Son Gokū-sagaen er første del av Dragon Ball-historien, foregår fra bok 1-5, og dekker et tidsforløp på omkring et år. Sagaen er løst basert på det kjente kinesiske verket Reisen mot Vest (Xīyóu-jì). Historien begynner i villmarken, hvor den 12 år gamle foreldreløse gutten Son Gokū (basert på Xīyóu-jìs helt Sūn Wùkōng), som av uforklarlige grunner har en liten apehale, lever et fredelig liv i pakt med naturen etter at adoptivfaren Son Gohan døde. En dag mens Gokū er ute på jakt, kommer byjenta Bulma (basert på Xīyóu-jìs ledende hovedperson Xuán Zàng) kjørende. Gokū, som aldri har sett noen andre mennesker enn Gohan, blir svært forbauset av både bilen og Bulma, og går dermed til angrep på det «firhjulte monstret». Men etter at Bulma roer ham ned inviterer Gokū henne med seg hjem. Hjemme hos Gokū blir Bulma betatt av en skinnende kule med fire stjerner på innsiden som han har liggende på fedrealteret sitt. Gokū blir rasende når hun rører kulen; det er det eneste han har igjen til minne om bestefaren, og derfor kaller han bare kulen for bestefar. Bulma forklarer Gokū at kulen egentlig er en «Dragon Ball», en dragekule, og at hun er på jakt etter resten av de 7 dragekulene. Den som finner alle syv dragekulene i verden kan påkalle «Den Guddommelige Drage», Shen Long, og få oppfylt ett ønske, uansett hva det måtte være. I Bulmas tilfelle er dette en søt kjæreste. Da Gokū ikke vil skille seg fra kulen, tilbyr Bulma et samarbeid og lar ham bli med på turen som hennes livvakt, mot at hun får «låne» kulen littegrann når hun har samlet de resterende kulene. Gokū ser på dette som en gylden mulighet til å reise ut i verden og lære mer. Hjulpet av Bulmas såkalte «Dragon-radar», sporer de to opp en tredje kule hos den gamle perverse eremitten Kamesennin, som tilbyr dem kulen i bytte mot å få en Bulmas truser. Bulma går med på dette, lykkelig uvitende om at en nysgjerrig Gokū hadde tatt av henne disse trusene natten før. Som takk for å ha hjulpet skilpadden hans tidligere, gir Kamesennin Gokū den magiske skyen Kinto Un (basert på Wùkōngs sky «jīndǒuyún»), en sky som personer med rent hjerte kan fly på. Dette inkluderer naturlig nok ikke Bulma eller Kamesennin selv. Dragon-radaren fører deretter de to til en liten landsby som terroriseres av monsteret Oolong (basert på Xuán Zàngs hjelper Zhū Bājiè fra Xīyóu-jì). Bulma mener Gokū, med sin overmennesklige styrke, lett vil kunne overvinne Oolong, og forhandler seg frem til å få Dragonballen i bytte mot å redde byen. Det viser seg derimot raskt at Oolong slett ikke er så sterk og farlig som han påstår, med kun er en liten humanoid gris med evnen til å forandre utseende i fem minutter av gangen. Bulma får Dragonballen uten problemer, og Oolong selv blir tvunget til å hjelpe henne i jakten på de to resterende, med et løfte om å få trusene hennes i belønning som motivasjon. Den neste Dragonballen befinner seg på «Frypan-fjellet», og veien dit går gjennom en ørken hvor de tre angripes av ørkenrøveren Yamucha (basert på Xuán Zàngs hjelper Shā Wùjìng) og partneren hans Pu-ehr. Yamucha viser seg å ha en uheldig kvinnefobi, og synet av Bulma sender ham raskt av gårde. Et senere, nattlig angrep forpurres også da han ved et uhell ser Bulma naken hele to ganger, og utretter ikke stort annet enn å stoppe Oolongs planer om å dope ned den nakne Bulma, og i et tredje forsøk får han så grundig julig av Gokū at han ingår en tynn allianse med de tre og låner dem en bil, mens han planlegger å stjele Dragonballene deres etter at alle er samlet. Yamucha har nemlig oppdaget hva dragonballene skal brukes til, og planlegger å be Shen Long fjerne fobien hans slik at han er i stand til å snakke med jenter, da han gjerne vil bli gift en gang. Vel fremme på Frypan-fjellet møter gruppen fjellets hersker, oksedemonkongen Gyūmaō (Niúmówáng fra Xīyóu-jì), om gjenkjenner Gokūs sky, og ber ham kontakte Kamesennin, som i virkeligheten viser seg å være den berømte kampsportmesteren Mutenrōshi. Gyūmaōs slott, hvor Dragonballen befinner seg, brenner nemlig med en evig ild som kun Mutenrōshis magiske vifte kan stoppe. Gokū, sammen med Gyūmaōs datter Chichi, drar til Kamesennin, og selv om det viser seg av viften ikke eksisterer lenger, blir Kamesennin med dem til slottet og slukker flammene med kistråle-teknikken Kamehame-ha. Etter at Bulma har plukket med seg dragonballen, Kamesennin har tilbudt seg å trene Gokū etter at reisen hans er over, og Gokū både har lært seg Kamehame-ha og forlovet seg med Chichi uten å i det hele tatt ane hva han svarte ja til, drar gruppen videre mot stedet den siste dragonballen befinner seg. Etter å ha befridd nok en terrorisert by fra den humanoide kaninen Toninjinka, som forvandler folk han berører til gulrøtter, når gruppen slottet hvor den siste kulen ligger. Slottets hersker, Pilaf, er også ute etter dragonballene, og ved hjelp av sine undersåtter Shū og Mai, tar han hele gruppen, inkludert Yamucha og Pu-ehr, til fange, stjeler dragonballene, og påkaller Shen Long. Kun et siste desperat utrop fra Oolong, som får frem sitt ønske om et par truser før Pilaf får fremsagt sitt ønske om verdensherredømme, redder dagen, men de fem heltene ender likevel eventuelt opp i en celle med tak av glass, hvor de vil brennes til døde når solen står opp. Den natten er månen full, og Gokū forteller de andre om et uhyre som kommer frem under fullmånen, og som endte opp med å drepe Son Gohan en natt Gokū selv så fullmånen for første gang på lenge. Det viser seg snart at Gokū er dette monsteret da han forvandler seg til en kjempeape så snart han ser månen, og selv om han ender opp med å nesten drepe både venner og fiender redder han likevel heeltene ved å knuse slottet så de kan flykte. Yamucha, som har oppdaget av Gokū mister all styrke når han gripes rundt halen, beseirer deretter monsteret ved å kutte av denne. Frie, men uten dragonballer, da disse både forvandles til stein et år og spres over hele verden hver gang et ønske blir oppfylt, bestemmer Bulma og Yamucha seg for å fytte sammen i storbyen, med Pu-ehr og Oolong på slep, mens Gokū drar til Mutenrōshi for å trene kampsport. Mutenrōshi er som vanlig ute med betingelsene sine, og ber Gokū finne en jente som er villig til å flytte inn med dem før han vil trene dem. Sammen med Mutenrōshis andre blivende student, munken Kuririn, finner Gokū den søte unge jenta Lunch, som forvandles til en rasende, hypervoldelig blondine hver gang hun nyser, og hun ender opp med å flytte inn. Etter mange måneders trening, melder Kamesennin de to studentene på den prestisjetunge Tenkaichi Budōkai, verdens største kampsportsturnering, hvor Gokū også møter Yamucha igjen. De tre tar seg lett gjennom de innledende rundene og ender opp i finalekampene sammen med den enorme, illeluktende Bacterian, monsteret Giran, den kvinnelige kampsportutøveren Linfoun, som vet å utnytte sin seksualitet for å skaffe seg fordeler i kamp, samt Namu, en ung mann ute etter penger for å skaffe vann til sin døende landsby. Den siste motstanderen derimot, den mystiske, hittil totalt ukjente Jackie Chun, viser seg overlegen samtlige deltakere, og ender til slutt opp med å overvinne Gokū i finalen kort etter å ha avslørt for Namu, som han også hjelper med vannproblemet sitt, at han i virkeligheten er Mutenrōshi i forkledning, og deltar i turneringen for å vise studentene sine at det alltid er noen der ute som er sterkere, slik at de aldri vil slå seg til ro. Etter turneringen viser det seg at dragonballene er blitt normale igjen og vises på radaren, men da både Bulma og Yamucha allerede har det de ville ønsket seg, blir det Gokū alene som drar avsted på jakt etter en bestemt dragonball – Si Xing Qiu, kulen han arvet etter Son Gohan. Tegnérgatan. Tegnérgatan er en gate i Stockholm som løper i vest-østlig retning og ligger på grensen mellom Norrmalm og Vasastaden. Steinar Hauge. Steinar Hauge (født 25. desember 1914, død 12. desember 1976) var en norsk veterinær og professor i næringsmiddelhygiene ved Norges veterinærhøgskole i Oslo fra 1953 til 1974. Steinar Hauge spilte en dominerende rolle i utbyggingen av næringsmiddelkontrollen i Norge og i organiseringen av veterinærenes etterutdannelse innen hygienesektoren. Han nevnes som en viktig drivkraft i overføringen av ansvar og kontroll av næringsmidler til veterinærer. Loven om kontroll av næringsmidler fra 1933 hadde ingen føringer med hensyn til selve organiseringen av kontrollen. Det var legene som opprinnelig hadde det lokale ansvaret. I 1950-årene ble feltet for lokal kontroll overført til veterinærene. Hauge var også en pådriver for nordisk samarbeid på fagfeltet. Han var den første som sikkert påviste bacillus cereus som årsak til matforgiftning hos mennesker (1950). Han fullførte studiene ved Norges veterinærhøgskole i 1941 og hørte til det første kullet som ble uteksaminert ved skolen. Hauge ble utnevnt til ridder av St. Olavs orden for fortjenstfullt vitenskapelig virke. Han mottok Deltagermedaljen med rosett og var ridder av Finlands hvite roses orden. Kristiansund idrettshall. Kristiansund idrettshall er en idrettshall som ligger ved Folkeparken på Gomalandet i Kristiansund. Hallen inneholder 8 basketballkurver, 4 volleyballnett, 2 stk 5-meters mål, 2 stk håndballmål, klatrevegg, elektronisk poengtavle, musikkanlegg samt 6 garderober med tilhørende dusjer. Idrettshallen ligger vegg i vegg med Atlanterhavsbadet, og like ved Atlanten stadion. A5. A5, a5 og A-5 kan vise til Mother I've Been Kissed. "Mother I've Been Kissed" er det andre albumet til gruppen The September When albumet ble utgitt i 1991. På dette albumet hadde gruppa med seg sine tre nye medlemmer Gulleiv Wee, Morten Mølster og Stene Osmundsen. Nordvesthall1. Nordvesthall1 er en idrettshall som ligger ved Folkeparken på Gomalandet i Kristiansund. Hallen er et samarbeidsprosjekt mellom Clausenengen Fotballklubb og SpareBank1 Nordvest. Den består av en innendørs treningshall for fotball på 60 x 40 meter med kunstgress, og en vanlig idrettshall på 20 x 40 meter. Hallen ligger like ved Atlanten stadion og Kristiansund idrettshall. One Eye Open. "One Eye Open" er det tredje albumet til gruppen The September When og det ble utgitt i 1993. Gomabanen. Gomabanen er en fotballbane på Gomalandet i Kristiansund. Banen er hjemmebanen til Goma IL. V12-motor. En V12-motor er en stempelmotor med tolv sylindre, plassert i V-form med seks sylindre på hver side. Sylindervolumet varierer, men det vanlige er et totalt sylindervolum fra mellom 3 og 8 liter på personbiler, til hundrevis av liter i skipsmaskiner. I biler blir slike motorer vanligvis på langs, fordi de er for store til normal montering på tvers. Et kjent unntak er Lamborghini Miura som har midtmontert, tverrstilt V12. Egenskaper. En V12-motor har en mykere gange enn en V8- eller V10-motor, på grunn av mindre vibrasjon i motoren. V12-konstruksjonen gjør også motoren bedre balansert, noe som kan bidra til at ytelsen kan økes. Moderne V12-motorer har vanligvis 48 ventiler fordelt på fire overliggende kamaksler, to kamaksler per sylinderrekke. En V12-motor kan produsere høyere turtall enn en V8-motor, grunnet et mindre volum per sylinder og dermed kortere slaglengde (forutsatt at V8- og V12-motoren har det samme totale sylindervolum). Bilmotorer. De fleste bilene med V12-motor som er produsert i dag kommer fra Europa. Amerikanerne produserer som regel motorer med 8 sylindre, eller av og til opp til 10 (Dodge Viper har V10-motor) Tidligere ble det lagd luksusbiler med V12 fra produsenter som Packard, Cadillac og Lincoln men de fleste av disse gikk ut av produksjon før 2. verdenskrig. Fra Asia er det kun Toyota som har levert biler med V12-motorer, med modellen Toyota Century Limousine som var utstyrt med en femliters V12 med doble overliggende kamaksler. En V12-motor er svært dyr og komplisert å produsere, og de færreste biler har behov for kreftene fra en V12. Derfor er det som regel bare luksusbiler (Bentley, Rolls Royce, Maybach, toppmodeller fra BMW og Mercedes-Benz) som blir utstyrt med V12-motorer, samt supersportsbiler som Ferrari, Lamborghini, Pagani og Aston Martin. Lastebilmotorer. V12-motoren har også i noen grad vært benyttet i de aller tyngste lastebilene, for eksempel Magirus-Deutz Uranus, som hadde en luftkjølt Deutz dieselmotor. GMC hadde en motor kalt Twin Six (bensindrevet) for sine tyngste biler på 50 og 60-tallet. Detroit Diesel lagde 2-takts V12-motorer som ble montert i de tyngste Amerikanske lastebilene, samt i noen grad i båter og motorredskap. Den Tsjekkiske lastebilprodusenten Tatra er kjent for sine V12-motorer Flymotorer. V12-motorer har også blitt brukt i en rekke fly før jetmotorer tok over. Den best kjente flymotoren i denne konfigurasjonen er den britiske Rolls-Royce Merlin og den amerikanske versjonen Packard Merlin, og den tidligere Rolls-Royce Kestrel Andre bruksområder. Båter og skip har ofte motorer med V12-konfigurasjon, i varierende størrelser fra vanlige bilmotorer konvertert til marinebruk, til kolossale tungoljebrennere i store skip. Motortypen har også vært i bruk i lokomotiv, og i motorredskap som for eksempel gruvedumpere, hjullastere, bulldozere og gravemaskiner Den Russiske traktoren Kirovets har V12-motor. V12-motorer blir også brukt i militært utstyr som beltevogner og tanks, samt som stasjonær kraftkilde. Atlanterhavsbadet. Atlanterhavsbadet er et badeland som ligger ved Folkeparken på Gomalandet i Kristiansund, vegg i vegg med Kristiansund idrettshall. Badelandet innehar en idrettsavdeling, velværeavdeling, familieavdeling, garderober og solarium. Svømmeklubbene som bruker Atlanterhavsbadet er Kristiansund Svømme- og Livredningsklubb, IL Norodd, Delfinen babysvøm og Kristiansund dykkeklubb. HuggerMugger. "HuggerMugger" er det fjerde studioalbumet til gruppa The September When og ble utgitt i 1994. Albumet var det siste bandet ga ut før de ble oppløst i 1996. Bandet ble gjenforent i 2008 og ga da ut albumet "Judas Kiss". Tujaslekten. Tujaslekten er en av fire delgrupper av nåletrær i sypressfamilien. Av tujatrærne er det tre arter som kommer fra Asia og to som er fra Nord-Amerika. Tujabladene er eviggrønne og skallaktige, unntatt små frøplanter, der de har nåleaktige blader. Skallene er lagt i fire rader oppover kvistene. Tujaartene er mat for forskjellige dyr, som larver og forskjellige sorter sommerfugler. Hankonglene er små og lite iøynefallende og er på tuppene av kvistene. Hunkonglene er i begynnelsen lite iøynefallende, men vokser til omtrent 1-2 cm med 6-12 overlappende, tynne, læraktige skjell. Veden til tujaene er lys, myk og aromatisk. Det kan kløyves lett og motstår råte. Veden har blitt brukt til mange forskjellige ting, som å lage bokser som frastøter seg møll, til å kurere helvetesild. Stolper av tujaer og også ofte brukt til å lage gjerdestolper og rekkverk. Bladene til tujaene er rik på vitamin C, og ble brukt av indianere og tidlige europeiske pionerer som kur for skjørbuk. Tujaolje kan bli brukt i de tropiske traktene til å hjelpe til med å kurere humant papillomavirus, genitivs- eller vanlige vorter. Tuja er også et populært homeopatisk middel som blir brukt til å behandle forskjellige psykologiske og fysiologiske forhold. Portrettet (Gogol). "Portrettet" ("Портрет") er en fortelling av den ukrainsk-russiske forfatteren Nikolaj Gogol, utgitt i samlinga "Arabesker" i 1835. "Portrettet" er en lang fortelling med skiftende hovedpersoner, der et portrettmaleri danner et gjennomgangsmotiv. Fortellinga regnes som en av Gogols Petersburgfortellinger, og utkom i norsk oversettelse ved Marit Bjerkeng i 1973, i et utvalg med tittelen "Petersburgnoveller". I første del møter vi den unge kunstneren Tsjartkov, som lever i fattigdom i St. Petersburg, upåaktet av det kunstkjøpende publikum, men med høye mål for arbeidet sitt. En dag blir han stående og betrakte godtkjøpsbildene som er utstilt ved en bod på Sjtsjuktsjintorget, mens han reflekterer over publikums dårlige smak. Ettersom han har inngitt seg med den ivrige selgeren, kan han ikke gå derfra før han har gjort en handel. Stuvet bort innerst i bua finner han et merkelig portrett, som han så tilegner seg for sine siste slanter. Portrettet viser en mann med et fremmedarta utseende, og er svært livaktig. Særlig er mannens blikk levende og intenst. Hjemme i atelieret begynner portrettets blikk å virke så sterkt på han at han får problemer med nattesøvnen. Til slutt må han dekke det til, men det fortsetter likevel å inngi han en sterk uro. En dag tropper verten opp med en politiinspektør for å kreve inn utestående husleie. Inspektøren tar så hardt i bildet at ramma går i stykker, og ut faller noe som klirrer. Tsjartkin får raskt gjemt unna gjenstanden, som viser seg å være en rull med tusen gulldukater. Tsjartkin bruker sin nyfunne formue til å markedsføre seg sjøl, og navnet hans blir ganske snart kjent blant publikum. Han blir oppsøkt av rike mennesker som vil bli portrettert. Nå gjennomgår den tidligere kompromissløse kunstneren en forvandling. Gradvis lærer han seg å gi etter for oppdragsgivernes ønske om et mest mulig flatterende portrett, om det aldri så mye går på bekostning av sannheten. Og berømmelsen og inntektene øker i samme takt som den kunstneriske integriteten avtar. Han har lært seg å gi publikum det publikum helst vil ha. Mange år seinere gjenfinner vi Tsjartkin som feiret kunstprofessor og æresmedlem av Kunstakademiet. En dag blir han bedt om å gi en bedømmelse av et maleri av en ukjent kunstner som vurderes innkjøpt. Til sin forskrekkelse gjenfinner han i dette verket en renhet og kraft i uttrykket som minner han om hans egen sannhetssøking i ungdommen. Møtet med sine egne, for lengst glemte idealer fører til en personlighetsforandring hos Tsjartkin. Fra nå av bruker han alle sine krefter på å ødelegge alt han ser rundt seg av kunstnerisk talent. Han bruker sin store formue til å kjøpe opp gode verk av yngre kunstnere, for deretter å skjære dem i småbiter. Han utvikler en uhelbredelig galskap, og dør snart etter under forferdelige febersyner av portretter med stirrende blikk som omgir han over alt. Del to foregår under en auksjon etter en kjent kunstskjønner i St. Petersburg. Det kunstverket som vekker størst oppmerksomhet, er et portrett av en fremmedartet utseende person med et særlig intenst og livaktig blikk. Midt under budrunden griper en av de tilstedværende ordet, og alle må lytte til hva han har å si. Her følger så historia om det portrettet som holder på å gå under hammeren. Den begynner i den fattigslige bydelen Kolomna, der den talende hadde sin oppvekst. Faren var en sjøllært kunstner som holdt liv i familien ved å gjøre bestillingsverk for kirker og klostre. En dag blir han oppsøkt av en av Kolomnas mest omtalte og mest frykta personligheter. Det er en person av asiatisk opprinnelse som er kjent som hensynsløs pantelåner og ågerkarl. Ryktene går om at det hefter noe demonisk ved denne personen; mange av dem som har benytta seg av tjenestene hans har endra personlighet og gått til grunne på ulike måter. Nå ønsker han å bli udødeliggjort gjennom et portrett. Kunstneren føler sterkt ubehag i ågerkarlens nærvær, men tiltrekkes samtidig av oppgaven. Det slår han at han her har modellen for et bilde av mørkets fyrste som han har i bestilling. Han tar fatt på oppgaven, men føler samtidig et uforklarlig tungsinn sige innover seg under arbeidet. Det skal vise seg at portrettet aldri blir helt ferdig; oppdragsgiveren lider en plutselig død, og bildet blir i kunstnerens eie. Fra denne dagen inntrer en personlighetsforandring hos den tidligere så rettskafne mannen. Han blir ond og farlig - også for sine nærmeste - og alle bildene han maler får ågerkarlens onde øyne. Et nytt omslag inntreffer fra den dagen portrettet fjernes fra atelieret; han blir mer from enn han noen gang har vært, og ender sitt liv i kloster. I mellomtida går portrettet fra hånd til hånd. Ingen orker å ha det hos seg særlig lenge. Til slutt forsvinner sporene etter det, inntil kunstnerens sønn altså gjenfinner det på auksjonen. Mens de tilstedeværende har vært oppslukt av mannens fortelling, har en eller annen ubemerka fjerna portrettet fra veggen i lokalet og stukket av. Give 'Em Enough Rope. "Give 'Em Enough Rope" er det andre studioalbumet til punkbandet The Clash. Platen ble utgitt av CBS Records i november 1978 i Storbritannia, og i april 1979 i USA. Coveret ble designet av Gene Greif. Dette albumet markerte The Clashs første utgivelse i Statene. «Tommy Gun» og «English Civil War» ble sluppet ut som singler fra platen rundt juletider i 1978. Albumet fikk en varm mottakelse og kom på 2. plass på listene i Storbritannia, og 128. plass i USA. "Give Em Enough Rope" ble også stemt fram som årets album fra 1978 i "Rolling Stone" og "Time" og det britiske magasinet "Sounds". Åpningssporet på b-siden av albumet, «Guns On The Roof», var inspirert av en skyte-relatert episode som resulterte i at spesialstyrker stormet bandets base i London. Paul Simonon og Topper Headon ble arrestert og ble gitt en bot på 750 pund for å ha skutt duer på toppen av øvingslokalene deres. Sporliste. Alle spor er skrevet av The Clash. Final Fantasy (videospill). er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) i 1987 og det første spillet i "Final Fantasy"-serien. Spillet ble opprinnelig utgitt for Nintendo Entertainment System (NES) og senere også for andre spillkonsoller, da med flere forandringer og forbedringer. Spillet har også blitt solgt sammen med oppfølgeren "Final Fantasy II" i samlinger som "Final Fantasy I-II", "Final Fantasy Origins" og "Final Fantasy I & II: Dawn of Souls". Historien i spillet begynner med at fire krigere, kalt lyskrigerne ("Light Warriors"), dukker opp, hver med en kule som representerer elementene ild, luft, jord og vann i spillets verden. Disse kulene har blitt gjort svarte av fire demoner ("Fiends of Chaos"). Sammen må lyskrigerne beseire demonene og gjøre kulene lyse igjen slik at verden blir reddet. "Final Fantasy" var et av de mest innflytelsesrike og suksessfulle rollespillene på NES og det spilte en viktig rolle i å gjøre sjangeren populær etter "Dragon Quest". Spillmekanismer. Spillet er bygget opp på samme måte som mange andre rollespill for spillkonsoller. Man kontrollerer fire lyskrigere som må utforske byer og grotter i en fiktiv verden. Målet er å beseire fire demoner som finnes på forskjellige steder i verdenen. På veien kan man kjøpe gjenstander, få tak i informasjon og hvile i byene. Man reiser på et verdenskart og der vil man ha tilfeldige møter med monstre som man enten kan slåss mot eller løpe fra. Når man vinner kamper får man erfaringspoeng, som vil gjøre lyskrigerne sterkere, og gull (kalt gil i senere versjoner), som man kan bruke til å kjøpe gjenstander. Man begynner spillet med å lage de fire lyskrigerne. Disse figurene er passive deltakere i historien som utspiller seg og navnene og evnene deres er aktuelle bare i kampene. Dette er et typisk trekk for rollespill fra den perioden da spillet ble utgitt. Hver figur har et navn på fire tegn (flere i senere versjoner), visse numeriske attributter og en klasse. Attributtene brukes til å beskrive forskjellig egenskaper figuren har. Den mest grunnleggende attributten er nivået, som går fra en til femti (99 i senere versjoner). Dette nivået er bestemt av mengden erfaringspoeng figuren har tjent og de med et høyere nivå er sterkere enn de med et lavere nivå. Når figuren går opp ett nivå vil også figurens andre attributter gå opp. Blant de andre attributtene finner man HP (Hit Points), som viser hvor mye helse figuren har igjen. Når den når null dør personen. En annen attributt er styrke, som avgjør hvor mye skade denne figuren kan forårsake i kamper. Klassene påvirker attributtene og egenskapene. Det er seks klasser: fighter (warrrior i senere versjoner), black belt (monk i senere versjoner), thief, white mage, black mage og red mage. I løpet av spillet kan man velge å fullføre et oppdrag som oppgraderer lyskrigerne til andre og bedre klasser. Bortsett fra dette oppdraget kan man ikke forandre på klassene etter at spillet har startet. Fighter kan bruke tunge våpen og kan oppgraderes til knight, som også kan bruke svak hvit magi. Black belt er flink til å slåss uten våpen og rustning og kan oppgraderes til master. Thief kan stjele fra monstrene og kan oppgraderes til ninja, som også kan bruke svak svart magi. Red mage er en blandingsklasse som er god til å slåss og kan bruke både hvit og svart magi. Denne klasssen kan oppgraderes til red wizard, som kan bruke bedre våpen og magi. White mage bruker hvit magi, kan oppgraderes til white wizard, og black mage bruker svart magi og kan oppgraderes til black wizard. Magikerklassene er også forholdsvis svakere når det gjelder fysisk forsvar i forhold til de andre klassene. Denne svakheten oppveies dog med kraftig magi. Magi i spillet inndeles i hvit og sort hvor hvit magi består av forsvar og helbredning og svart magi brukes til angrep. Kamper. Kampene i spillet er turbaserte. Ved begynnelsen av hver runde velger man hva hver lyskriger skal gjøre. Man kan velge mellom å angripe, bruke magi, drikke drikker, bruke magiske gjenstander eller rømme. Etter at man har valgt begynner lyskrigerne og monstrene å slåss. En deltaker flytter på seg av gangen og rekkefølgen bestemmes av agilitetsattributten. I den originale NES-versjonen var det ikke mulig å velge å angripe en annen fiende etter at runden hadde startet. Hvis en annen lyskriger da hadde drept denne fienden, gjorde lyskrigeren ingenting og angrepet var bortkastet. Dette ble forandret i senere versjoner. Kampene fortsetter til en side rømmer eller blir beseiret. Hvis lyskrigerne vinner får de erfaringspoeng og gull, hvis de rømmer ender de opp på verdenskartet igjen og hvis de dør er spillet slutt. Tilpasning. "Final Fantasy" har mange våpen og rustninger som man kan kjøpe for å gjøre lyskrigerne sterkere. Hver lyskriger kan bære åtte ting; fire våpen og fire rustningsdeler. Hver klasse har også begrensninger på hvilke våpen og rustninger som kan brukes. I tillegg er også noen våpen og rustningsdeler magiske. Hvis de brukes i kamper kan de kaste trolldommer. Andre magiske gjenstander tilbyr beskyttelse mot for eksempel visse typer magi. Det er seks forskjellige typer våpen: Sverd, kniver, økser, hammere, staver og nunchakuer. Våpentypen bestemmer hovedsakelig hvilken grafikk som brukes i kampene og også hvilken klasse som kan bruke våpenet. For eksempel kan svart belte bruke nunchakuer, men ikke økser. Hvert våpen har to attributter: Skade og treffsjansebonus. Selv om hver lyskriger kan bære fire våpen kan bare et brukes om gangen. Det er fire typer rustningsdeler: Rustning (kyrasser, rober, armbånd), hjelmer, hansker og skjold. Til forskjell fra våpnene er rustningstypen viktig. En lyskriger kan bruke fire deler om gangen, men bare en av hver type. Hver del har to attributter; skadeoppsuging og unnvikehandikap. I butikkene kan lyskrigerne også kjøpe gjenstander som kan brukes til å hele dem mens de reiser. Opp til 99 av hver gjenstand kan bæres om gangen. En type gjenstand er drikker, som kan hele lyskrigerne eller fjerne lidelser som gift. Telt, hytter og hus både helbreder lyskrigerne og gir spilleren mulighet til å lagre spillet. Disse kan bare brukes på verdenskartet. Hus kan også gjenopprette lyskrigernes magi. Det finnes også spesielle gjenstander man får når man gjør eller har fullført et oppdrag. Hvit og svart magi er delt inn i åtte nivå; hvert nivå har fire svarte eller hvite trolldommer. En lyskriger kan lære opp til tre trolldommer på hvert nivå ved å kjøpe dem i en butikk. Hvite og svarte magikere kan lære alle trolldommene på hvert nivå mens andre klasser har begrensninger på hvilke de kan lære. Den originale NES-versjonen ga hver magiker «ladninger» som kunne brukes til å kaste trolldom. Trolldommer på et visst nivå kunne bare kastes til magikeren ikke hadde flere ladninger igjen. Når magikerens nivå økte ble antall ladninger også økt. Dette systemet er likt det som brukes i "Dungeons & Dragons". I senere versjoner ble systemet byttet ut med magipoeng, hvor hver trolldom bruker en viss mengde poeng. Handling. "Final Fantasy" foregår i en fiktiv verden med tre store kontinenter. Naturkreftene i denne verdenen er bestemt av tilstanden til fire kuler (krystaller i senere versjoner), som hver styrer et element. 400 år før spillet begynner fantes det et folk kalt lefeinish, som brukte luftkrystallens kraft til å lage en gigantisk romstasjon (kalt det flytende slottet i spillet) og luftskip. Landet deres forfalt da luftkrystallen ble mørk. 200 år senere sank en helligdom under en voldsom storm. Den var senteret til å en sjøbasert sivilisasjon og vannkrystallen ble mørk. Jordkrystallen og ildkrystallen fulgte og jorden ble hjemsøkt av branner og landbruksbyen Melmond ble ødelagt da slettene og vegetasjonen råtnet bort. En tid senere profeterte vismannen Lukahn at fire lyskrigere ville komme og redde verden fra mørket. Spillet begynner da de fire lyskrigerne dukker opp med hver sin mørknede kule. De ender opp i det mektige kongeriket Coneria hvor prinsessen Sara akkurat ble kidnappet av ridderen Garland. De drar til Garlands tempel, beseirer Garland og redder prinsessen. Den takknemlige kongen i Coneria bygger en bro som lyskrigerne bruker til å dra østover til byen Pravoka. Der befrir de byen fra en gjeng pirater og overtar piratenes skip. Selv om de nå kan seile på sjøen er de fremdeles stengt inne i Aldisjøen i sentrum av det sørlige kontinentet. På sørsiden er alvenes kongerike hvor Astos har kastet en søvnforbannelse over prinsen. På vestsiden finnes en ruin av en borg hvor en konge forteller dem at Astos stjal kronen hans og gjemte den i Marshgrotta i sør. Lyskrigerne finner kronen og bringer den tilbake til kongen, som viser seg å være Astos. Han har også stjålet heksa Matoyas krystall. De dreper Astos og tar med seg krystallen til Matoya. Hun bruker en urt til å vekke alveprinsen, som gir lyskrigerne en nøkkel som kan åpne alle dører. I slottet i Coneria åpner nøkkelen et lagerrom hvor de finner TNT. Nerrick, en av dvergene i dvergebyen i Deurgarfjellet, bruker den til å sprenge vekk en landtunge slik at lyskrigerne kan dra med skipet sitt ut av Aldisjøen. De besøker først den forfalne byen Melmond og deretter drar de til Jordgrotten for å drepe demonen Lich, som er ansvarlig for jordens forfall. De får så tak i en kano som de bruker for å dra til vulkanen Gurgu for å drepe demonen Marilith (Kary i den nordamerikanske versjonen). I Isgrotten får de tak i en flyter som de bruker for å få tak i et luftskip. De besøker dragekongen Bahamut og beviser sitt mot ved å hente tilbake en rottehale fra en festning. Som belønning oppgraderer Bahamut lyskrigernes klasser. Med luftskipet drar lyskrigerne til den sunkne helligdommen hvor de beseirer demonen Kraken. De finner også en helle med inskripsjoner i lefeinishisk. Linguisten dr. Unne bruker hellen til å lære seg språket og han lærer det deretter bort til lyskrigerne. De drar så til en liten fjerntliggende by som er den siste lefeinishistke utposten. Der får de tilgang til det svevende slottet som Tiamat, den siste demonen, har okkupert. De beseirer ham og finner så ut at oppdraget deres ikke er over. Demonene lagde en erkedemon, Chaos, ved å bruke kroppen til Garland og de sendte ham 2000 år tilbake i tid. De forfølger Chaos tilbake til fortiden hvor de finner ut at det var han som sendte demonene til fremtiden og slik skapte et paradoks. Lyskrigerne dreper Chaos, noe som fjerner paradokset og redder verdenen. Utvikling. a> at det skulle bli hans siste spill og at det skulle være et «fantasy»-spill. Det var slik det fikk navnet «"Final Fantasy"». "Final Fantasy" ble utviklet da Square var nær ved å gå konkurs i 1987. Regissør Hironobu Sakaguchi sa derfor at hans siste spill for Square før han trakk seg tilbake fra spillindustrien skulle være et «fantasy»-spill, derav navnet. "Final Fantasy" ble en stor suksess i Japan. Det reddet Square fra konkurs og spillene ble den nest populære rollespillserien i landet etter Enix' "Dragon Quest". Personene og logoen er designet av Yoshitaka Amano og scenarioet er skrevet av Akitoshi Kawazu og Kenji Terada. Den iransk-amerikanske programmereren Nashir Gebelli, som bodde i Japan på denne tiden, programmerte spillet. Blant utviklerne var også Hiromichi Tanaka, Akitoshi Kawazu, Koichi Ishii og Kazuko Shibuya. Spillet ble utviklet av Squares «A-Team». Etter den suksessrike nordamerikanske utgivelsen av "Dragon Quest" (med tittelen "Dragon Warrior"), oversatte Nintendo of America "Final Fantasy" til engelsk og ga det ut i Nord-Amerika i 1990. Den nordamerikanske utgaven ble en beskjeden suksess, delvis på grun av Nintendos aggressive markedsføringstaktikker. Spillet ble ikke utgitt i PAL-områdene før "Final Fantasy Origins" kom ut til PlayStation i 2003. "Final Fantasy" ble senere forbedret, forandret og utgitt på flere plattformer. Selv om alle versjonene har den samme historien og kampmekanikken, har det blitt gjort flere forandringer på andre deler, slik som grafikk, lyd og menyene. Nordamerikansk versjon. Den nordamerikanske versjonen av "Final Fantasy" er stort sett lik den originale japanske versjonen, men på grunn av tekniske begrensninger og sensurering gjort av Nintendo, er det flere små forandringer i spillet. Navnene på trolldommene i spillet kan bare være fire tegn lange slik at oversettelsen til engelsk måtte forkortes. Blant forkortningene finner man «flare» som er forkortet til «NUKE», «thunder» som er forkortet til «LIT» og «degeon» som er forkortet til «ZAP!». Nintendo of America forbød elementer fra kristendom, jødedom og referanser til døden. Noe av innholdet måtte derfor forandres slik at «HOLY» ble til «FADE» og kirker til klinikker hvor korsene ble byttet ut med hjerter. MSX 2. MSX 2 var teknisk sett nokså lik NES og derfor er MSX 2-versjonen av "Final Fantasy" den som er mest lik den originale NES-versjonen. NES var dog designet for å bare være en spillkonsoll, mens MSX 2 også var ment å være en datamaskin. Dette betydde at spillet ble litt forandret slik at det kunne utnytte egenskapene som MSX 2 hadde og NES ikke hadde. På grunn av at denne versjonen ble gitt ut på diskett hadde den nesten tre ganger så mye plass til spilldataene (720 kB vs. 256 kB), men den slet med lange lastetider. Det var også gjort relativt små oppgraderinger av grafikken. MSX 2-versjonen har en tilsynelatende forbedret fargepalett og verdenskartet ser ut til å ha blitt flyttet på, noe som betyr at plasseringen av stedene hvor visse typer monstre dukker opp er litt forskjellig i forhold til NES-versjonen. Lagrede spill kunne ikke lagres på spillets diskett så det var nødvendig med en ekstra diskett. Av en eller annen grunn var det ikke mulig å lagre flere enn ett spill på hver diskett, men man kunne ha flere lagrede spill på flere disketter om gangen. MSX 2 hadde flere lydkanaler enn NES og derfor ble musikken og lydeffektene forandret og forbedret. Noe av musikken i grottene er også byttet om. I NES-versjonen steg styrken til svart belte når personen gikk opp et nivå. Dette førte til at svart belte til slutt kunne gjøre mer skade uten våpen enn med våpen. I MSX 2-versjonen er dette forandret slik at svart belte ikke kan slåss effektivt uten våpen. Noen av prisene i butikkene er også forandret. WonderSwan Color. Mange flere forandringer ble innført med WonderSwan Color-versjonen (WSC) av spillet. 8-bitsgrafikken ble fullstendig tegnet på nytt med grafikk på linje med spill fra 16-bitsperioden, slik som "Final Fantasy V" og "Final Fantasy VI". Fargepaletten er mer omfattende og kampscenene har komplette bakgrunner. Grafikken av personene er todimensjonale figurer, som ble designet på nytt slik at de ser ut som personene i "Final Fantasy"-spillene for SNES. Interiør ble også lagt til butikkene lik de senere spillene i serien med en disk hvor man kan kjøpe og selge. I likhet med de senere spillene ble kampscenene også forandret slik at all teksten nå er under bildet. En annen oppgradering er tilføyelsen av flere korte scener som utvider historien litt. I en slik scene får man se hæren i Coneria, som bygger broa. Den originale versjonen kunne ikke vise mer enn et vindu med tekst under en samtale, noe som betydde at lengden på samtalene var veldig begrenset. I WSC-versjonen ble denne begrensningen fjernet. Hvis man prøvde å angripe et monster som hadde blitt drept av en annen i den originale versjonen, resulterte angrepet i et virkningsløst angrep. I WSC-versjonen ble det innført en forandring som gjorde at angrepet ble omdirigert til et annet monster. En løpefunksjon ble også lagt til som lar spilleren løpe rundt med dobbel hastighet hvis en knapp holdes ned. Begge disse forandringene kan slås av og på i oppsettmenyen. I den originale versjonen hadde hver magiker trolldommer delt inn i nivå. Fra hvert nivå kan en magiker lære tre trolldommer av totalt fire. Etter å ha lært en trolldom var det ikke noen mulighet for å «avlære» den. I WSC-versjonen ble det lagt til en mulighet for å slette trolldommer. Den originale versjonen hadde også bare plass til et lagret spill på kassetten. WSC-versjonen utvidet dette til åtte lagrede spill. Det er også lagt til en «quick save»-funksjon som lar spilleren lagre når som helst unntatt i kamper. Denne funksjonen går ut av spillet og til tittelskjermen og når man laster inn spillet igjen blir det lagrede spillet slettet. Det ble også gjort forandringer blant tingene man kan bære med seg. I den originale versjonen kan bare ting som er tildelt en figur brukes i kampene. Hver figur hadde også sin egen beholdning med rustninger og våpen og bare fire av hver kategori kunne lagres for hver person. I WSC-versjonen ble dette forandret slik at nå har alle figur tilgang på alle tingene. Visse helende ting, slik som «potion» og «soft» kan også brukes i kampene. Man kan også bruke av alle fem typer rustningtyper og samle opp alle våpen og rustninger i spillet uten å måtte kaste eller selge noen. Flere trolldommer som ikke virket i den originale versjonen ble også fikset. Trolldommen «silence» var opprinnelig ment å skulle forhindre at man kunne bruke trolldommer. I NES-versjonen forhindret den også at ting kunne brukes. I WSC-versjonen er dette fikset. I tillegg til å lage en remiks av lydsporet, komponerte også Nobuo Uematsu flere nye spor, inkludert en melodi som spiller når man slåss mot en boss. Fordi at flere av forandringene gjorde spillet enklere, ble monstrene gitt flere helsepoeng (noen ganger fordoblet) slik at de ble vanskeligere å slå. PlayStation. PlayStation-versjonen ble gitt ut både individuelt og sammen med oppfølgeren "Final Fantasy II" i en samling kalt "Final Fantasy I+II Premium Collection" i Japan. I resten av verden ble den bare gitt ut sammen med "Final Fantasy II" i samlingen "Final Fantasy Origins". Denne versjonen er basert på WonderSwan Color-versjonen og den ble utviklet av TOSE. Det er dog noen forskjeller på denne versjonen sammenlignet med WSC-versjonen. Den høyere skjermoppløsningen på PlayStation har blitt utnyttet slik at grafikken er mer detaljert. Tsuyoshi Sekito remikset lydsporet til samme kvalitet som "Final Fantasy IX" og han komponerte også noen nye spor, slik som den i åpningsfilmen. I den japanske versjonen ble teksten forandret til å inkludere kanji. Den engelske oversettelsen har også blitt omskrevet og er nærmere den japanske originalen enn NES-versjonen var. Personnavn og navn på trolldommer har også blitt forlenget fra fire til seks tegn. Lagrede spill okkuperer en blokk på minnekortet, noe som betyr at hvert minnekort kan holde 15 spill. «Quick save»-funksjonen fra WSX-versjonen er på den andre siden fjernet, men en funksjon for å lagre midlertidig direkte i PlayStationens minne ble lagt med. Dette lagrede spillet forblir i minnet frem til konsollen er slått av. Blant de nye egenskapene finner man også en bonusseksjon med oversikt over monstrene, illustrasjoner og oversikt over alle objektene man kan plukke opp. Denne blir låst opp delvis etter hvert som spilleren går gjennom spillet. Denne versjonen av spillet introduserer en «easy mode», som man kan velge å spille når man starter spillet. I denne modusen har ting lavere pris, man får lettere erfaringspoeng og lyskrigernes attributter øker raskere. En introduksjonsfilm og en avslutningsfilm er også inkludert. Game Boy Advance. Game Boy Advance-versjonen ble gitt ut sammen med "Final Fantasy II" i samlingen "Final Fantasy I & II: Dawn of Souls". Vanskelighetsgraden i GBA-versjonen likner mest på «easy mode» i PlayStation-versjonen. Til forskjell fra den versjonen finnes det ikke en mulighet til å gå tilbake til den opprinnelige vanskelighetsgraden. På samme måte ble også muligheten til å slå på virkningsløse angrep, noe som ble innført i WSC-versjonen, fjernet. Grafikken er nesten identisk med WSC-versjonen, selv om GBA-en har en litt høyere skjermoppløsning. Noen sekvenser, slik som når man flyr rundt med luftskipet, ser bedre ut i GBA-versjonen. Når man starter et nytt spill kan man la spillet velge navn på lyskrigerne. Det gamle systemet med nivåbaserte trolldommer er fjernet til fordel for et poengbasert system likt det i nyere "Final Fantasy"-spill. Selv om trolldommene er klassifisert innen nivå av andre grunner (hver figur kan fremdeles bare bruke tre trolldommer fra hvert nivå), har de også en poengverdi. Når trolldommen brukes blir denne verdien trukket fra det totale antall magipoeng. Hvis personen som kaster trolldommen ikke har nok poeng, kan den ikke brukes. Mange nye objekter har også blitt introdusert. Helbredende objekter er enklere å få tak i og billigere. Man starter også spillet med 500 gil istedenfor 400 gil som i de tidligere versjonene. Illustrasjonene og objektoversikten fra PlayStation-versjonen er fjernet, men oversikten over monstrene er igjen. Noen av klassene har blitt forandret. Tyv og munk er gjort sterkere, og rød magiker svakere. Økning av attributtene er forandret og intelligens påvirker styrken på våpenbaserte trolldommer. Spillet kan lagres når som helst bortsett fra i kamper. Man kan lagre bare tre spill om gangen og det er ikke mulig å slette et lagret spill. Fordi forandringene i denne versjonen gjør spillet enklere, har mange av monstrenes helse blitt økt. Fire nye, frivillige grotter er også blitt introdusert og hver av de samsvarer med en av de fire demonene. Disse grottene blir tilgjengelig når demonen grotten samsvarer med er død. De inneholder ekstra vanskelige monstre og objekter man ikke kan få tak i andre steder i spillet. I slutten av hver grotte kan man slåss mot en boss fra andre spill i serien til og med "Final Fantasy VI". PlayStation Portable. I anledning 20-årsjubileet for Final Fantasy i 2007, lagde Square Enix enda en versjon av Final Fantasy I and II for PSP med ny grafikk, filmene fra "Final Fantasy Origins" og de ekstra grottene fra "Final Fantasy: Dawn of Souls". Til forskjell fra de fleste andre gjenutgivelsene ble spillene utgitt separat for PSP. Mobiltelefoner. En versjon for NTT DoCoMo FOMA 900i-serien ble utgitt 1. mars 2004 med tittelen "Final Fantasy i". Deretter ga de ut spillet for den CDMA 1X WIN-kompatible WS21x-serien 19. august samme år med tittelen "Final Fantasy EZ". 3. juli 2006 ga de ut enda en versjon til SoftBank Yahoo! Keitai-mobiltelefoner. Grafisk sett er disse versjonene bedre enn den originale NES-versjonen, men dårligere enn de andre gjenutgivelsene. Musikk. Musikken ble komponert av Nobuo Uematsu og gitt ut på CD-en "All Sounds of Final Fantasy I•II" sammen med musikken fra "Final Fantasy II". Noen av sporene er brukt i flere av spillene i "Final Fantasy"-serien: "Prelude", arpeggioen som spilles på tittelskjermen; "Opening Theme", som spilles når lyskrigerne krysser broa i begynnelsen av spillet (senere omtalt som "Final Fantasy theme") og "Victory Fanfare", som spilles etter hver kamp som blir vunnet. Begynnelsen av kampmusikken brukes også i flere av spillene. Mottakelse og innflytelse. "Final Fantasy" var, sammen med "Dragon Quest", et av de mest innflytelsesrike blant de tidligere rollespillene på konsoll og de spilte en stor rolle i å legitimere sjangeren og gjøre den populær. "Final Fantasy" har, i følge en kritiker, en dypere og mer inntagende historie enn "Dragon Quest". Dragekongen Bahamut, som først dukket opp i "Final Fantasy", ble en tilbakevendende figur i "Final Fantasy"-serien. Mange kritikere sier at spillets gange er dårlig i forhold til dagens spill fordi mesteparten av tiden går til å vandre rundt for å slåss mot tilfeldige monstre for å bli sterkere, i stedet for å utforske og gå videre i spillets historie. Andre kritikere mener at å slåss og utforske er det beste med spillet. I mars 2006 fikk "Final Fantasy" 63. plass i en kåring av de 100 beste spill stemt fram av leserne av "Famitsu". Oppfølgerne "Final Fantasy X" og "Final Fantasy VII" fikk henholdsvis første og andre plass. I 2005 arrangerte GameFAQs en liknende kåring hvor "Final Fantasy" fikk 76. plass. Melodien som spilles når man går over broa fra Coneria for første gang ble også brukt i senere spill i serien. Den ble brukt i "Final Fantasy III" da man forlater hovedpersonens hjemby og i "Final Fantasy IV" da Cecil og Kain begynner på sin reise og for epilogen. Den ble også brukt som avslutningsmusikk, eller som en del av denne musikken, i "Final Fantasy V", "Final Fantasy VI", "Final Fantasy VII", "Final Fantasy VII Advent Children" og "Final Fantasy VIII". Melodien kan også høres som en del av sangen "Skies of Alexandria" i "Final Fantasy IX". Den var ikke i "Final Fantasy X" og "Final Fantasy XI", men dukket opp igjen i "Final Fantasy XII" som intromusikken. "Final Fantasy" var også brukt som basis for en episode av tegnefilmserien ' kalt "The Fractured Fantasy of Captain N". Tegneserien "8-Bit Theater" bruker grafikk fra spillet. Combat Rock. "Combat Rock" er det fjerde studioalbumet til punkbandet The Clash, utgitt i mai 1982. Platen er også den siste til å ha den originale besetningen før Topper Headon ble sparket ut av bandet, og Mick Jones før han forlot bandet. Albumet fortsatte trenden med å inkludere forskjellige musikkstiler. Bakgrunn. "Combat Rock" var opprinnelig ment å bli gitt ut som et dobbeltalbum med arbeidstittelen "Rat Patrol from Fort Bragg", men ideen ble forkastet etter indre uenigheter i bandet. Mick Jones produserte den første miksen, men resten av medlemmene var misfornøyd med resultatet og gav produsentjobben til Glyn Jones istedet. Den originale miksen har siden utallige ganger sirkulert på uoffisielle utgivelser. I Storbritannia klatret albumet til en andreplass og klarte tilsammen 23 uker på listene. Albumet nådde en 7. plass i USA, og tilbrakte 61 uker på listene der og klarte en platinum. Som forgjengeren "Sandinista!" hadde katalognummeret en politisk referanse. "Combat Rock"s katalognummer var 'FMLN2', et akronym for det venstreradikale 'Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional' eller FMLN i El Salvador. I januar 2000 ble dette albumet og resten av The Clashs katalog remasteret og sluppet ut på CD. Sporliste. Alle spor er av The Clash med mindre noe annet er nevnt. The Unnamed Feeling. The Unnamed Feeling er den tredje singelen av heavy metal bandet Metallica fra deres album St. Anger som ble utgitt i 2003. Sangen beskriver den følelsen en person opplever når vedkommende er på kanten av å miste kontroll. Som en blanding av det å miste motivasjon til å kjempe imot samtidig som man får panikk. Sammen med en musikkvideo ble sangen utgitt som en singel kun i Australia. Den ble utgitt som en del av en E.P. i Storbritannia. Musikkvideoen illustrerer bandet som spiller i et så å si tomt rom som stadig krympet rundt dem iløpet av sangen. I tillegg ser man iblant beskrivende småklipp av mennesker som opplever "«Den ukjente følelsen»". Keraitene. Asia 1200 e.Kr., viser hvor Keraitene bodde og deres naboer. Keraitene eller Kereyitene (kasakisk: Керейлер "Kereiler") er en kasakhisk stamme av tyrkisk opprinnelse. Det er flere hundretusen keraiter i regionene Pavlodar, Qaraghandy, Qostanai og Shyghys Qazaqstan i Kasakhstan, provinsen Bayan-Ölgiy i Mongolia og det kasakiske autonome prefektur i Folkerepublikken Kina. Opprinnelse. De bodde opprinnelig ved elven Orkhonelvens øvre løp, vest for elven Tula og nord for elven Ongiin. Ifølge den syriske historieskriveren Bar Hebraeus ble keraitene omvendt til syro-orientalsk kristendom omkring år 1008. De bodde da øst for naimanerne. Området rundt Ulaanbaatar, den nåværende mongolske hovedstad, var bebodd av karatiene. Deres khan Toghrul ble gitt tittelen Wang Khan (konge) av Jin-keiseren i 1183. Toghrul er best kjent som fosterfaren til Temüjin (senere Djengis Khan) inntil det ble splid mellom dem. Keraitene var del av det mongolske folk som Djenghis Khan maktet å forene under seg tidlig på 1200-tallet. Siden det mongolske folk erobret store deler av Asia under Djengis Khan ble også de forskjellige gruppene spredt over store områder slik at vi idag kan finne dem igjen langt borte fra opprinnelsesstedet. Keraitene var ikke den eneste av stammene som ble omvendt av de syro-orientalske misjonærer og handelsfolk; også uigurene, naimanerne og merkitene ble kristnet. De bodde alle sammen i områdene sør og øst for Bajkalsjøen. Keraitenes hovedstad var den gang Karakorum, dit Marco Polo senere kom og kunne berette om en kirke. Djengis Khans eldste svigerdatter var en prinsesse ved navn Sorghaghtani Beki (eller Sorghaghtani). I senere tider ble keraitene sunnimuslimer. André de Longjumeau. André the Longjumeau (død 1253 eller senere) var en misjonær og oppdagelsesreisende tilhørende dominikanerordenen. Kong Ludvig IX av Frankrike sendte ham i 1238 til Konstantinopel for å hente Jesu tornekrone, som kongen hadde kjøpt av den latinske konge av Konstantinopel, kong Balduin II av Konstantinopel. Han ledet senere to sendeferder til mongolenes rike. Første gang, 1245-1247, hadde han med seg brev fra pave Innocent IV. Den andre gangen, 1249-1251, bragte han med seg gaver og brev fra kong Ludvig IX av Frankrike til Güyük Khan (som imidlertid i mellomtiden var avgått med døden). Da han i 1251 kom tilbake fra sin annen reise til mongolene, bragte han med seg om nestorianske kristne både i storkhanens hoff og i hans nære familie. Dette førte til at den franske konge sendte en misjonær, Willem van Rubroek, til mongolene. Selv døde pater André i 1253 eller noe senere som misjonær i Det Hellige Land. Tsunade. Tsunade (綱手) er en fiktiv figur i anime- og mangaserien "Naruto". Som med Orochimaru og Jiraiya er navnet hennes hentet fra "Jiraiya Goketsu Monogatari" (児雷也豪傑物語, «historien om den tapre Jiraiya»). I den historien utmerket Tsunade seg i sneglemagi og var gift med Jiraiya. Navnet «Tsunade» (綱手) betyr egentlig «fortøyningstau». Bakgrunn. Som barn var Tsunade elev under den «tredje Hokage» sammen med Orochimaru og Jiraiya. De var kjent som «de tre legendariske ninjaer» (伝説の三忍, "Densetsu no Sannin") grunnet sine eksemplariske ferdigheter. Som barnebarn av den «første Hokage» og grandniese av den «andre Hokage» blir ordet «hime» (姫, «prinsesse») ofte satt sammen med navnet hennes. En av hennes mer bemerkelsesverdige eiendeler var en amulett som tilhørte hennes bestefar og som skal ha vært så verdifull at en kunne kjøpe tre fjell for den. På sin brors, Nawaki, tolvte fødselsdag, ga hun ham amuletten i håp om at den kunne hjelpe ham med oppnå sin drøm om å bli en Hokage. Uheldigvis døde Nawaki på slagmarken neste dag i en krig som ble utkjempet på den tida og amuletten vendte tilbake i hennes besittelse. En tid senere ble Tsunade forelsket i en mann ved navn Dan, som også ønsket å bli en Hokage. Som et tegn på sine følelser ga Tsunade også ham amuletten. Som med hennes bror Nawaki, døde også han en blodig død på slagmarken i den pågående krigen og amuletten ble igjen Tsunades. Dan døde av forblødning og som følge av dette utviklet Tsunade en unormal frykt for blod. Med sin sjel brutt forlot hun Konoha og tok med seg Dans niese Shizune og gjorde henne til sin lærling. Personlighet. Nawaki og Dans dødsfall førte til store forandringer hos Tsunade. Da Dan døde hadde hun fortvilet forøkt å redde ham og som følge av dette utviklet hun en unormal frykt for blod som får henne til å stivne til hver gang hun ser blod. At begge personene som hun forærte amuletten døde kort tid etter fikk henne også til å tro at den var forbannet, og at den som hun ga den til ville dø. Tsunade mistet også troen på å bli en Hokage og mente at kun tosker ville strebe etter en slik tittel. Hennes møte med Naruto Uzumaki forandret dette og det ender med at hun oppgir disse tankene for godt. Jiraiya tilbød Tsunade å bli den nye Hokage. Hun avslodde og gjorde narr av de som hadde båret tittelen før dem, til Narutos store sinne, siden hans store drøm er å bli en Hokage. Rasende forsøkte han å angripe henne med en ufullstendig versjon av teknikken "Rasengan", 螺旋丸 («spinnende kule»). Angrepet slo feil, men Tsunade bestemte seg for å gjøre et veddemål med ham: om han kunne klare å mestre teknikken innen en uke ville hun gi ham amuletten hun bar. Naruto godtok utfordringen og gikk i gang med treningen. Mens tiden gikk holdt Tsunade nøye øye med fremgangen hans, idet Naruto minnet henne mye om hennes bror Nawaki i både utseende og ambisjoner. Når fristen på en uke gikk ut så det ut til at Naruto hadde mislyktes med sin oppgave. Tsunade havnet senere i kamp mot Orochimaru, men hennes store frykt for blod paralyserte henne og gjorde henne ute av stand til å forsvare seg. Naruto ankom i tide og reddet henne samtidig som han klarte å treffe hennes motstander med en komplett "Rasengan". Tsunade holdt løftet sitt og ga Naruto amuletten, enda en gang med det ønske at dens bærer skal bli en Hokage. Når Orochimaru senere forsøkte å drepe Naruto overvant Tsunade sin frykt for blod for å beskytte ham. Hun godtar til slutt tittelen som den «femte Hokage» (五代目火影 "Godaime Hokage") etter å ha blitt overbevist om at tittelen som hennes kjære strebet etter er noe å verdsette. Siden da har hun holdt på troen om at Naruto en dag vil bli en stor Hokage og hele hennes syn på livet har forandret seg etter møtet med ham. Tsunade er en overivrig gambler med grusomt hell, noe som har ført til at mange har tjent store summer på uflaksen og spillavhengigheten hennes. Det har gitt henne det komiske kallenavnet «det legendariske fehode» (伝説のカモ, "Densetsu no Kamo"). I de sjeldne tilfeller hvor hun faktisk vinner, ser hun på det som et ondt varsel, og onde ting har da også en tendens til å skje henne kort tid etter å ha hatt flaks i gambling. Evner. Tsunades varemerke er hennes overmenneskelig styrke som kommer fra hennes utmerkede kontroll over sin "chakra". Ved å lagre chakra og deretter frigi den idet hun får kontakt med et objekt i et fysisk angrep, kan hun øke sin styrke til det punkt at hun kan slå gjennom kampesteiner med bare hendene og skape et gigantisk krater ved å sparke i bakken. I tillegg har Tsunade evnen til å omforme en liten del av denne chakraen til elektrisitet i et angrep kjent som "Ranshinshō"(乱身衝: forstyrrelse, kropp, punkt; «kroppspunktforstyrrelse»). En motstander som blir truffet av dette angrepet vil få de elektriske nervesignalene mellom hjernen og resten av kroppen forstyrret. Det fører til at en ordre fra hjernen om å bevege et lem av kroppen ender med at et annet lem beveges i stedet (eksempel: beinet beveges når en forsøker å bevege armen). Tsunade har også ferdigheter i medisin og kan lege sår som de fleste ville betrakte som umulig å komme seg etter. Ved hjelp av sine ferdigheter i kontroll av sin chakra og sine kunnskaper i medisin har hun klart å skape en form for regenerering. Ved å bruke teknikken "Infūin: Kai" (蔭封印・解: skygge, segl, merke: frigivelse, Skyggesegl: frigivelse) kan Tsunade frigi chakraen som er lagret i seglet på pannen sin for dermed å bruke "Sōzō Saisei" (創造再生; skapelse og fornyelse). Denne teknikken leger all skade som er påført kroppen hennes nesten momentant og gjør henne i stand til å fortsette å leges så lenge teknikken varer. Selv om teknikken er meget nyttig, reduserer den fornyelsen av kroppscellene levetiden hennes, derfor bruker hun den kun i desperate situasjoner. Sportsklubben Sprint-Jeløy. Sportsklubben Sprint-Jeløy er en fotballklubb fra Moss i Østfold. Klubbens ble stiftet i 1926, da både Jeløy Idrettsforening og Sportsklubben Sprint ble stiftet. De to klubbene slo seg sammen til Sportsklubben Sprint-Jeløy 11. oktober 1940. Klubben har i dag over 400 aktive medlemmer. Sprint-Jeløy A-lag spiller i 3. divisjon. Klubbens hjemmebane er Bellevue (gress). Klubben har også grusbane på Bellevue og Reier, og AMFI-banen (kunstgress) på Refsnes. Kvinnelaget og Athene Moss. Klubben har tidligere hatt lag i øverste divisjon for kvinner. Klubben har også mange lag i aldersbestemte klasser. Begynnelsen. Sprint-Jeløy var i lang tid blant de beste kvinnefotballagene i Norge. I det andre offisielle NM, i 1979, var Sprint-Jeløy i finalen, men tapte klart for Bondeungdomslaget. De to neste mesterskapene ble det semi- og kvartfinale, men i finalene fra 1982 til 1984 var Sprint-Jeløy tilbake i finalen, om enn alle finalene (mot henholdsvis BUL to ganger og Asker endte med tap). 1984 var imidlertid starten på oppturen. Sprint-Jeløy hadde vært med i regionalserien en god stund, men i 1984 ble det bestemt at vinnerne av de tre hovedseriene (Østlandet, Vestlandet og Trøndelag) skulle møtes til en offisielt mesterskapsturnering. Sprint-Jeløy vant denne turneringen, og ble dermed de første norske seriemestrene. I 1985 gikk ikke serien like bra, men til gjengjeld greide Sprint-Jeløy på fjerde forsøk å vinne cupfinalen, nå igjen med Asker som motstander. I 1986 greide Sorint-Jeløy som første lag å vinne "The Double", det vil si at de vant mesterskapsturneringen, denne gangen også med Nord-Norge, og de vant også cupen gjennom å slå Ørn klart i finalen. Ettersom serien ikke var nasjonal, regnes den ikke alltid som en offisiell serie. Nasjonal serie. I 1987 ble serien nasjonal, og resultatet fra hovedseriene 1986 ble tatt til grunn. Som regjerende mester var Sprint-Jeløy selvsagt i den nye serien. Sprint-Jeløy kjempet lenge om seriemesterskapet, og ledet til den 17. runden, da de tapte borte mot Asker. Klepp smatt forbi og vant serien. Sprint-Jeløy fikk sin revansje da de slo nettopp Klepp i cupfinalen samme år. Året etter begynte laget med en altfor dårlig første halvdel, og endte på fjerdeplass. I cupen vant de imidlertid igjen, nå mot Asker. Dette var Sprint-Jeløys siste cupfinaleseier. Med fire cupfinaleseire på rad satte Sprint-Jeløy en rekord som per januar 2010 ikke er blitt slått (om enn tangert av Trondheims-Ørn). Året etter kom Sprint overraskende bare til kvartfinalen, der de tapte for Jardar. I serien var Sprint-Jeløy med til siste serierunde, men en uavgjort i siste runde og en ti mål dårligere målforskjell gjorde at de måtte gi tapt mot Asker. I 1990 vant til slutt laget den øverste divisjonen etter å ha slått rivalen Asker i 16. serierunde. Asker fikk revansje da de to lagene møttes til cupfinale samme år, og Asker vant klart. Året etter kom Sprint-Jeløy på en overlegen andreplass, nesten like langt ned til tredjeplass som det var opp til første. I året etter ble det en noe skuffende tredjeplass. I cupen gikk laget ut i semifinalen i begge årene. I 1993-sesongen ble imidlertid Sprint-Jeløy igjen seriemester, med ni poengs margin. I cupen ble det en ny skuffelse, denne gangen stoppet det i kvartfinalen, mot Donn. Nedgang, navneendring og fall. Sprint-Jeløy merket EM- og senere VM-seierens betydning for den økte begeistringen for norske spillere. I 1994 kom Sprint-Jeløy på tredjeplass i serien, og forsvant deretter ut av tetsjiktet. I cupen tapte laget to år til på rad for Donn, og kom ikke tilbake der heller. I 1997 ble kvinnelaget til Sprint-Jeløy lagt ned og erstattet av Fotballklubben Athene Moss. Etter en skuffende førstesesong i nedrykksstriden, ble Athene Moss bronsemedaljevinner i 1998. Samme år kom laget til finalen i cupen. Etter en skuffende sjuendeplass og en helt OK femteplass i de to neste sesongene, rykket Athene Moss ned i 2001, og ble øyeblikkelig oppløst. Senere har laget dukket opp igjen som et lag for jenter opp til J16. Laget har et samarbeid med Rapid Moss om seniornivå. Laget, under navnet Rapid/Athene, spiller i 2010-sesongen i 3. divisjon. Koldjomfru. Koldjomfru er en eldre betegnelse på en kvinne som har ansvar for koldanretningen (koldtbord, kalde anretninger) i en restaurant eller på et hotell. En koldjomfru var også sjef for stuepikene på hotellet. Hun hadde da både kalde retter og rommenes sengetøy som ansvarsområde. På større hotell med store saler hadde hun også ansvar for duker, servise og bestikk til disse forsamlingssalene. Yrkesbetegnelsen var også kjent med motsatt fortegn, "varmjomfru", og var altså en kvinne i restaurant eller på hotell som som hadde med anretting av varm mat å gjøre. Wibutee. Wibutee (etablert 1996 i Trondheim) er en crossover-jazz-gruppe bestående av Rune Brøndbo (synth og elektronikk), Wetle Holte (trommer og perkusjon) og Håkon Kornstad (saksofon). Bandet har hittil gitt ut fire album. Den initielle besetning (1996) var med Per Zanussi, Holte og Kornstad. Gulleiv Wee spilte elektroniske ting (2000). Så etablerte man eget utgiverbyrå, Sonne Disc. Ben Nevis. Ben NevisUtsikt sør-vest mot Mull fra toppen av Ben Nevis. Ben Nevis er det høyeste fjellet på de britiske øyer. Fjellet ligger nær Skottlands vestkyst, ikke langt unna byen Fort William. Høyden er 1344 moh. Det er av de 284 "munros", som er den skotske betegnelsen på fjell i Skottland som har en høyde på 914 meter (3000 fot) eller mer. Ugjestmildt fjell. Ben Nevis er beryktet for ugjestmilde værforhold. Det gjennomsnittelige været på toppen kjennetegnes av Ben Nevis trekker til seg mer enn 100 000 besøkende i året.En betydelig del av disse har liten erfaring med ferdsel i fjellene og mange blir derfor fanget av det omskiftlige været. I perioden fra 1990 til 1995 var det eksempelvis 14 dødsulykker i fjellet hvor åtte var folk som forsøkte å klatre opp fjellet klippeside. Navnet Ben Nevis. Opprinnelsen til navnet Ben Nevis er usikker, men er sannsynligvis en anglifisering av det gæliske "Beinn Nibheis". Ordet "ben" stammer etter all sannsynlighet fra "beinn" som er et vanlig gælisk ord for fjell. "Nibheis" er gitt flere betydninger, men blir vanligvis oversatt til truende ("venomous") En alternativ fortolkning er at "Beinn Nibheis" er avledet fra "beinn-neamh-bhathais" hvor "Neamh" «himmel, skyer» og "bathais" «toppen av et mannshode». En litterær fortolkning blir derfor «fjellet med hodet i skyene», eller «Himmelfjellet». Den første kjente bestigningen av Ben Nevis ble gjort den 17. august 1771 av James Robertson, en botaniker fra Edinburgh, som var i området for å samle botaniske prøver. En annen tidlig bestigning var i 1774 ved John Williams som ga den første opptegnelsen av fjellets geologiske struktur. John Keats klatret fjellet i 1818 og sammenlignet det som å klatre ti St. Pauls katedraler, men uten tilgjengeligheten av trapper. Det var ikke før i 1847 at Ben Nevis ble bekreftet av myndighetene som det høyeste fjellet i Storbritannia og dermed høyere enn det rivaliserende Ben Macdui (1309 moh.). Ben Nevis et av de tre britiske fjellene som er blitt besteget i forbindelse med den nasjonale konkurransen «The Three Peaks Challenge» ("Utfordringen De tre topper"). Nordsiden av fjellet med en maksimumshøyde på 600 meter og en trekning på 3 km har mange berømte fjellklatreruter av kategori II og VIII.8. Denne siden av fjellet er dekket av snø til langt på året og hvis man er heldig også hele året. Det blir hvert år holdt en konkurranse i å tilbakelegge strekningen fra Fort William til toppen og tilbake igjen. Rekorden er på 1 time og 25 minutter for menn og 1 time og 43 minutter for kvinner. Nanda Kishor Pun. Nanda Kishor Pun, partinavn Pasang (født 1966(?) i "Rangsi" i nordvestre Rolpa) er en kommunistleder i Nepal. Han er en av fire visekommandanter for "Folkets Frigjøringhshær" (Peoples Liberation Army, PLA), den militære opprørsstyrken som NKP(Maobadi) bygde opp under Nepals borgerkrig 1996 - 2006. Den øverste kommandanten for PLA er partileder Prachanda. Under ham er i 2007 fire visekommandanter: Ananta (alt.Anant) (Barsha Man Pun), Prabhakar (Janardhan Sharma), Baldeb (alt Baldev) (Chandra Khanal) og Pasang. Pasang reknes av mange kommentatorer for å være den viktigste av dem. Han skal være den militære kommandanten som har høyest rang i sentralkomiteen. Nanda Kisor Pun er medlem av sentralkomiteen i NKP(M), leder av militærakademiet i PLA, og nestleder i den FN-leda komiteen som er oppretta av Nepals regjering og NKP(M) for å ta seg av våpenkontroll etter fredsavtalen i november 2006. Første politiske aktiviteter. Pun er av magarnasjonalitet og den fjerde av sju søsken. Han blei politisk aktiv i kommunistisk elevpolitikk allerede i 4. klasse. Han skal ha vært geografilærer i Rolpa før han blei heltids revolusjonær. Etter stiftelsen av maoistpartiets forgjengerpartiet NKP (Ekda Kendra) (parentesen betyr "enhetssenteret") i 1990, blei han medlem av den første distriktskomiteen for Rolpa. Foran parlamentsvalget i 1991 leda han ei kulturgruppe som dreiv valgkamp. Han blei første distriktspresident i Rolpa for Det Kommunistiske Ungdomsforbundet (i Nepal brukes de engelske initialene for Young Communist League, YCL). YCL var en væpna organisasjon som kjempa mot angrep fra Nepals Kongressparti, som i denne perioden angrep kommunistiske partier i Vestre Nepal. YCL blei grunnlaget for "Ladak u Dal" (Kampstyrken), som var en forgjenger for PLA. I Nepals borgerkrig. Natta til 13. februar 1996 starta fire enheter fra Ladak u Dal med tilsammen 35 medlemmer (inklusive to kvinner) det maoistene kaller "folkekrigen" ved å angripe en politispost i Holeri i Rolpa. Pasang var nestkommanderende under "Ananta". Pun var sentral i de fleste reorganiseringene av maoistenes styrker under borgerkrigen. Da PLA blei formelt danna i september 2001, blei han kommandant for folkehærens første bataljon. Han deltok også i planlegging og ledelse av mange av de største og viktigste angrepa. Magarer var den største nasjonale gruppa i maoistenes kampstyrkerstyrker, i hvert fall i de første åra. Magarer er ikke like mange i de sentrale partiorganene til NKP(M). At han er en sentral magar-kommandant, skal i følge kommentatorer ha bidratt til Pasangs store politiske betydning i maoispratiet. Etter fredsslutninga i 2006. Etter at borgerkrigen blei avslutta ved våpenhvilen i mai 2006, og fredsforhandlinger kom i gang, blei Nanda Kishor Pun en ledende forhandler og talsmann for NKP(Maobadi) i militære spørsmål. Da fredsslutninga formelt blei undertekna i november 2006, blei han maoistenes representant i felleskomiteen med regjeringa, nedsatt under FNs ledelse, for å overvåke de to partenes soldater og våpen. Jan Erik Dammerud. Jan Erik Dammerud (født 11. februar 1961) spilte keyboard med Totengruppen «Baiage» på slutten av 70- tallet. Han har siden vært involvert som pianomann i tallrike musikalske sammenhenger, som spenner fra gospel og revy til hardrock. Han har siden 2006 spilt keyboard i Namsos- gruppen «Dr. Batt Band.» Diskografi. EP: "Baiage x 4" – 1979 – NorDisc/Polydor – 12 NOR 2001. LP: "NM for rockeband LIVE" med låta «På do». Utgitt på Continental Records 1979, CC 101. Jeff Dunn. Jeffrey «Mantas» Dunn er en engelsk gitarist. I 1979 stiftet han heavy metal-bandet Venom med Tony «Abaddon» Bray. Mantas var medlem av Venom fram til 1985, før han forlot bandet etter å ha fått mononukleose. Han returnerte til Venom i 1988 og fortsatte som gitarist helt fram til 2004. Han forlot bandet pga musikalske forskjeller. I 1992 spilte han gitar for Warfare, et britisk heavy metal-band. Mantas har gitt ut to soloalbum, "Winds of Change" i 1988, og "Zero Tolerance" i 2004. Mantas har også spilt med Scooter på Who's Got The Last Laugh Now?-turneen deres. Mantus. Mantus er i etruskisk mytologi sammen med sin hustru Mania guder for underverden, men riktigere er det at de var guder for de døde i underverden, ikke dødsriket i seg selv. De ble assosiert med byen Mantua (italiensk Mantova) og byen "kan" fått sitt navn fra guden. Mantus er avbildet på etruskiske graver og sarkofager som en mann med et vilt ansikt, vinger og tunika, og hans attributter har vært en hammer, men noen ganger et sverd. Det vanlige litauiske mannsnavnet Mantus er ikke relatert til den etruskiske guden. Lygia Kraag-Keteldijk. Lygia Louise Irene Kraag-Keteldijk (født 18. juni 1941 i Paramaribo) er en surinamsk politiker som representerer Nationale Partij Suriname (NPS). 1. september 2005 etterfulgte hun Marie Levens som utenriksminister i Surinam. Da hadde hun fra 2001 vært direktør for kabinettet til president Ronald Venetiaan, og hun blir sett på som en av hans fortrolige medarbeidere. Anna Fotyga. Anna Fotyga i Europarådet 2007Anna Elżbieta Fotyga (født 12. januar 1957) er en polsk økonom, politiker, tidligere medlem av Europaparlamentet og siden 9. mai 2006 utenriksminister i Polen i regjeringene til Kazimierz Marcinkiewicz og Jarosław Kaczyński. Hun er Polens første kvinnelige utenriksminister. Fotyga har utdannelse i internasjonal handel fra Gdańsk Universitet og fra Danmarks skole for offentlig administration. I valget til Europaparlamentet 13. juni 2004 var hun kandidat for Prawo i Sprawiedliwość i valgkrets #1 Pommerske voivodskap og fikk 25.994 stemmer (nest beste resultat i regionen). 9. mai 2006 ble Anna Fotyga utnevnt til utenriksminister i Polen av president Lech Kaczyński. Hun erstattet Stefan Meller. Carl Johan Eliassen. Carl Johan Eliassen (født 12. august 1927, død 13. april 1973) var rådmann i Bodin kommune i Nordland fylke fra 1963 og frem til 1968, da Bodin ble slått sammen med Bodø. Ved sammenslåingen ble Eliassen finansrådmann i Bodø kommune. Han beholdt stillingen til sin død i 1973. Han var i begynnelsen av 1970-årene leder for Eliassen-komiteen, som planla utbedring av vann- og kloakksystemet i Norge. Han var sønn av kjøpmann Carl August Eliassen og Bergljot f. Støre i Mosjøen, samt bror til ambassadør Kjell Eliassen. Crackdown. "Crackdown" er et tredjepersonsskytespill til Xbox 360. Spillet er laget av Real Time Worlds, og utgitt av Microsoft Game Studios. Spillet ble gitt ut 20. februar 2007 i USA og 22. februar 2007 i Europa. Spillet ble godt tatt imot, ikke minst fordi det fulgte med en invitasjon til en forhåndsprøving av Halo 3 i en begrenset periode. Handling. I Crackdown, er du medlem av "The Agency", som er politistyrken i Pacific City. Du spiller en genetisk forbedret agent som kan gjøre oppdrag som ingen andre i politistyrken kan gjøre. Du har bedre kjøreegenskaper og skyteferdigheter. Du er raskere/spenstigere og du kan løfte tyngre objekter. Alle disse egenskapene forbedres etterhvert som du bruker dem. Målet i spillet er å styrte de tre gjengene som styrer den kriminelle underverdenen i byen. Dette gjør man ved å ta livet av alle ledere innen de forskjellige gjengene (totalt 21 ledere). Ved å ta ledere i lave nivåer i gjengene svekker du ledere høyere oppe i hierarkiet. Slik jobber man seg oppover til hovedlederen i gjengen er tatt. John Surman. John Douglas Surman (født 30. august 1944 i Tavistock, England) er en britisk jazzmusiker (saksofoner, bassklarinett og synthesizer) og komponist. I tillegg til jazz, har han også komponert musikk til flere danseoppsetninger og filmmusikk. Han ble først kjent som barytonsaksofonist i Mike Westbrook Band midt på 1960-tallet. Etterhvert begynte han også å spille sopransaksofon og bassklarinett. Hans første plateinnspilling var med Peter Lemer Quintet i 1966. Han deltok deretter på innspillinger med jazzorkestrene til Mike Westbrook og Graham Collier og bluesrockmusikeren Alexis Korner før han i 1968 ga ut den første platen under eget navn. I 1969 startet han den anerkjente og innflytelsesrike gruppen The Trio sammen med to utflyttede amerikanske musikere, bassist Barre Phillips og trommelager Stu Martin. Midt på 1970-tallet startet han gruppen S.O.S., en av de første gruppene innen jazz som kun bestod av saksofonister, sammen med altsaksofonist Mike Osborne og tenorsaksofonist Alan Skidmore. I denne perioden deltok han også på flere innspillinger med musikere som saksofonist Ronnie Scott, gitarist John McLaughlin, orkesterleder Michael Gibbs, trombonist Albert Mangelsdorff og pinaist Chris McGregors band Brotherhood of Breath. I 1972 spilte han inn albumet "Western Home" som var det første av flere soloalbum hvor han spilte alle instrumenter selv ved hjelp av overdubbing (innspilling lag på lag). Her brukte han også synthesizere som han hadde begynt å eksperimentere med. I 1975 deltok han med på innspillingen av albumet "Citadel/Room 315" som ble det siste i samarbeid med Mike Westbrook og hans band. Surman spilte flere kraftfulle soloer på både baryton- og sopransaksofon og på bassklarinett og albumet blir av flere ansett for være det beste han gjorde sammen med Westbrook. Surman samarbeider fortsatt med flere av de musikalske prosjektene som ble startet på 1970-tallet. Blant dem er en kvartett med pianist John Taylor, bassist Chris Laurence og trommelsager John Marshall, samarabeidet med den amerikanske trommeslageren og pianisten Jack DeJohnette og samarbeidet med den norske sangeren Karin Krog som han forøvrig vant Spellemannprisen 1999 med i klassen jazz for albumet "Bluesand". I tillegg har han samarbeidet med ECM (plateselskap) siden slutten av 1970-tallet. De siste årene har han komponert flere musikksuiter hvor han spiller sammen med, for han, uvante musikalske konstellasjoner. Blant annet sammen med kirkeorgel og kor ("Proverbs and Songs", 1996), med en strykekvartett ("Coruscating", 1999) og med London Brass og Jack DeJohnette ("Free and Equal", 2001). Han har i tillegg spilt i trio sammen med den tunisiske Oud-musikeren Anouar Brahem og bassist Dave Holland ("Thimar", 1997) og har framført sanger av John Dowland sammen med vokalist John Potter ("In Darkness Let Me Dwell", 1999). Blant andre musikere han har samarbeidet med er bassist Miroslav Vitous, orkesterleder Gil Evans, pianist Paul Bley, gitaristene Terje Rypdal og John Abercrombie, og trompetist Tomasz Stanko. Paul Fitzgerald. Paul Fitzgerald (født 20. mai 1961) er en irsk skøyteløper, regnet som tidenes beste skøyteløper fra Irland. Fitzgerald debuterte i verdenscupen i Skien i Norge 9. desember 1989. Han gikk totalt 25 distanser i verdenscupen og hans siste deltagelse var i Sainte-Foy i Canada 14. mars 1992. Gullruten for beste kvinnelige skuespiller. Beste kvinnelige skuespiller er en av prisklassene under prisutdelingen Gullruten. Klassen ble innført i 2006 og Anne Marit Jacobsen var den første prisvinneren. Hun fikk prisen for sin rolle i "Sejer – svarte sekunder". Øyvind Gravdal. Øyvind Gravdal (født 26. juli 1963) er en norsk musiker (saksofon og fløyte) og komponist. Sammen med Petter Moen startet han i 1996 Lyriaka, et prosjekt hvor de setter musikk til dikt laget av barn. Prosjektet har gitt ut fem album og vant Spellemannprisen 1997 i klassen barneplate for "Livet i Lyriaka" som var det første albumet. Gravdal er dessuten komponist og leder i sitt eget jazzorkester, Øyvind Gravdal Band, som ga ut albumet "In the Tree" i 2005. Foruten Gravdal på saksofon og fløyte, består bandet av David Skinner (piano), Roy Nikolaisen (trompet og flygelhorn), Jon Arne Bjørnstad (vokalist), Audun Ellingsen (bass) og Knut Aalefjær (trommer). I tillegg er han medlem av Pastor Wang Quintet. __NOTOC__ Moelven Idrettslag. Moelven Idrettslag (stiftet 25. juni 1918 som Fotballgruppa Trygg) er et idrettslag fra byen Moelv i Ringsaker. Idrettslaget har grupper innen fotball, friidrett, ski, turn, håndball og allidrett. Historikk. Fotballen i Moelv startet i det små ca. 1905, men var ikke organisert, ei heller et sammensluttet lag. Kampene ble spilt på "Plassen" ved Strandvik (der Mjøskroa ligger i dag). Fotballgruppa Trygg ble stiftet 25. juni 1918. Stiftere var Peder, Ivar og Lars Schonowd, Bernh. Pedersen med flere. Klubben ble tilsluttet Norges Fotballforbund 27. april 1920. I 1921 ble klubbens navn endret til Moelven Idrettslag. I 1930-årene hadde idrettslaget et nokså vellykket fotballag som spilte i daværende klasse B. Laget vant tre pokalturneringer: 1930, 1933 og 1935. Laget spilte seg opp i klasse A i 1935. Høsten 1937 begynte Norgesserien hvor laget var med. Laget rykket ned og spilte i 2. divisjon til krigen startet. Det hadde lenge vært ønske om en ny gressbane etter krigen, nå kunne dette endelig realiseres. Fra Strand Brænderi og Even Glestad ble det kjøpt til sammen ca. 25 mål tomt og dugnadsarbeidet kunne starte. "Æille modølinga" stilte opp. Det sies at en slik dugnadsinnsats har verken før eller siden blitt utrettet av Moelvs befolkning. Utover i 50- og 60-åra spilte A-laget i landsdelsserien. Det gikk litt opp og ned, men de hadde en god periode tidlig på 60-tallet hvor de på to år uten tap gikk fra 5. til 3 divisjon. De deltok også i NM-cupen dette året og var ubeseiret i serien. Motstander ble Lisleby fra Oslo, det var stort oppstyr rundt "bondelaget". NRK-Sporten med Arne Scheie var på plass i bussen nedover og gjorde sine intervjuer og stemningen var på topp, men det skulle vise seg at hjemmelaget var noe overlegne og "Modøla" tapte hele 9-0 og reportasjene fra Søndagssporten uteble. Master Chief. Master Chief Petty Officer SPARTAN-117 (ofte bare Master Chief) er hovedpersonen i spillet og en av to spillbare figurer i spillet Halo 2. Master Chief er medlem i SPARTAN II – prosjektet, supersoldater som har fått militærutdanning fra de var små. Spartanene er genmodifiserte for å bli bedre soldater. De blir tildelt ett "spartannummer", som i Master Chiefs tilfelle er nummer 117. Nummerene er for å understreke at de er våpen ikke soldater. Master Chiefs egentlige navn er John. Hvorfor han kun kalles Master Chief (som er en militærgrad) i Halo-trilogien er uklart. Han er en av de få overlevende spartaner. Master Chief er i Halo 2-spillet, 2,13 meter høy og veier ett halvt tonn med fullt panser. Spill. En spartan er med i Dead or Alive 4, men det er ikke Master Chief. Hallberg-Rassy 352. Hallberg-Rassy 352 ble bygget av Hallberg-Rassy verftet som en etterfølger til den populære motorseiler Rasmus 35. Båten ble konstruert i tett samarbeide mellom Olle Enderlein og Christoph Rassy i 1978. Gondol (kabin, kapsel). thumb Gondol er et begrep som brukes om en ytre, selvstendig konstruksjon utenfor selve hovedskroget i aeronautikk og nautikk. Gondolen kan inneholde fremdriftsmaskineri, drivstoff eller lignende. Et annet begrep som dekker det samme er "nacelle". Kieu Tran. Kieu Tran (født 1976 i Vietnam) er en norsk-vietnamesisk menneskerettsforkjemper. Hun er blant annet kjent for å ha fått norske myndigheter til å gi 98 statsløse vietnamesiske flyktninger tillatelse til å komme til Norge. Tidlig liv. Kieu ble født i 1976 i Sør-Vietnam, til den tidligere politimannen og byråden Phuoc Tran og hans kone. Kieus foreldre orket ikke tanken på at barna deres måtte vokse opp i et land ødelagt av krig og med mangel på menneskerettigheter. De bestemte seg for å rømme fra Vietnam som båtflyktninger i 1978 i en liten fiskebåt fylt av 63 flyktninger. Båten drev rundt på havet i 6 dager før de ble plukket opp den 9. juli av det norske skipet "Torinita" på vei mot Japan. Etter et par måneder ankom hun og hennes familie Bergen. I senere intervjuer beskriver Kieu den norske mottakelsen, som "den beste vi kunne fått". Kieus familie i Norge bestod av hennes foreldre og 5 døtre. Familien flyttet senere fra Bergen til Moss. Hennes far fikk en jobb i Nordsjøen mens moren startet å jobbe på pleiehjem. Faren ble senere skadet i en arbeidsulykke og satt to år i rullestol. I senere intervjuer beskriver Kieu faren som en inspirator for hennes arbeid som menneskerettsforkjemper. Kieus far døde av lungekreft i 1997. 98 vietnamesere til Norge. Etter videregående skole startet hun å studere juss, men merket etterhvert at hun var for rastløs til å tenke karriere. Hun begynte å reise rundt for å lære om menneskerettigheter. Hun fikk etterhvert vite om nær 2000 vietnamesere i Filippinene som var i flyktningleirer. Disse ble verken akseptert av Vietnam eller som filippinere på Filippinene, og slik hadde statusen deres vært i 14 år. Av disse var det 98 vietnamesere fra Palawan som hadde nær familie i Norge. 42 av de 98 var barn under 16 år. De vietnamesiske flyktningene var definert som statsløse og levde uten rettigheter på Filippinene. De hadde ikke rett til arbeid, til å kjøpe eiendom eller forsikring, og ingen rett til beskyttelse av politiet, slo Amnesty International fast 8. desember 2004. Kieu engasjerte seg for å få disse til Norge. Kieu kom i kontakt med den australsk-vietnamesiske advokaten Hoi Trinh. Han var en godt betalt forretningsadvokat inntil han en dag bestemte seg for å vie sitt liv til å hjelpe sine glemte landsmenn på Filippinene. Kieu Tran ble smittet av entusiasmen, og ville bistå de båtflyktningene som hadde slektninger i Norge. Hun hoppet av jusstudiene i 2001 for å bli aktivist på fulltid. Kieu drev i flere år aktiv lobbyvirksomhet ovenfor stortingsrepresentanter. Hun dro flere ganger til Filippinene for å gjøre research, kartlegge situasjonen, registrere og lage statistikk. Hun gjorde intervjuer og skrev ned historiene. Anstrengelsene ble belønnet den 15. desember 2004, da Stortinget stemte 53 mot 47 stemmer for at de 98 vietnamesiske flyktningnene med nære slektninger i Norge skulle få komme til landet. 2007 avhør i Vietnam. I mars 2007 dro Therese Jebsen fra Raftostiftelsen, TV 2-journalisten Tom Rune Orset og Kieu Tran til Vietnam for å levere et diplom til Raftoprisvinner og dissident Thich Quang Do. 15. mai hilste de på Thich Quang Do og fikk overlevert diplomet like før det vietnamesiske politiet ankom og bragte de tre nordmennene til avhør som varte i knappe to timer. Kieu ble senere avhørt igjen av politiet den 17. mars. Hun fikk beskjed om at hun hadde brutt immigrasjonsloven ved å komme fra Norge til Vietnam på turistvisum. Kieu ble senere løslatt. Nåværende aktiviteter. Kieu studerer i dag statsvitenskap. Siden april 2007 har hun jobbet for Strømmestiftelsen med samfunnsansvar, fattigdomsbekjempelse og det å gi fattige utdanning. Den gyldne middelvei. Den gyldne middelvei er en filosofisk betegnelse eller leveregel, særlig i henhold til Aristoteles, som fremmer et ønske om en middelvei mellom to ekstreme posisjoner. Den gyldne middelvei var det greske idealet for moderasjon og en dyd som står i opposisjon til grådighet og fråtseri. Begrepet ble knyttet til guden Apollon i motsetning til de motsatte dyder som Dionysos sto for, ekstase og kaos. Litterært finnes den gyldne middelvei som motiv i historien om Ikaros. Faren Daidalos gir Ikaros vinger og oppfordrer ham til å følge den midtre veien mellom sjøsprøyten og varmen fra sola. Ikaros hørte ikke på faren, men fløy oppover mot sola, slik at voksen som holdt vingene hans sammen smeltet. Hovedsaken som Den gyldne middelvei er i, er at den har mest fordeler, for den tar de gode egenskapene fra tingene som er til venstre og høyre for den; f.eks. varme og kulde; blir det for varmt, dør alt liv på grunn av varme. Blir det for kaldt, så fryser alt til døde. Men hvis det er en passe temperatur, så går det bra. Coulrofobi. Coulrofobi er betegnelsen på en irrasjonell og overdrevet frykt for klovner. Den er ikke uvanlig blant barn, men forekommer også blant ungdom og voksne. Lidende skaper en sykelig angst for klovner etter å ha hatt en dårlig opplevelse med en klovn, eller etter å ha sett et vrengebilde av en klovn fremstilt i media, i en film, eller lest om det i en bok. Selv om ikke alle som lider av denne fobien opplever frykten i like stor grad, mener eksperter at så mange som 1 av 7 opplever symptomer som er et utslag av coulrofobi. Luis Felipe Laverde. Luis Felipe Laverde Jimenez (født 6. juli 1979) er en colombiansk landeveisyklist. Hans største meritter er etappeseierne på den 14. etappen i Giro d'Italia 2006 og den 6. etappen i Giro d'Italia 2007. Bergsbotn. Bergsbotn sees midt på bildet. Bergsbotn er ei bygd og en grunnkrets i Berg kommune på Senja i Troms. Bygda ligger langs den indre delen av Bergsfjordens nordside, cirka fem kilometer øst for kommunesenteret Skaland. På Skaland er det blant annet skole og butikk. I Bergsbotn ligger fotballbanen (grus) Fossheim, hjemmebanen til Idrettslaget Foss. Fylkesvei 862 går gjennom bygda. Vestover går veien mot Skaland, hvor den svinger nordover og fortsetter mot Senjahopen og Botnhamn. Sørøstover går veien over fjellet og gjennom Skalandtunnelen til Straumsbotn. Bergsbotn grunnkrets er med sine 50,76 km² forholdsvis stor arealmessig, og innbefatter i tillegg til indre del av Bergsfjorden også noe av innlandet, deriblant de tre "Hestvatnan". I tilknytning til Store Hestvatn ligger Bergsbotn kraftverk. Bergsbotn grenser i sør til Strømsnes, i vest til Skaland og Steinfjord, i nordvest til Ersfjord, i nordøst til Senjehopen og i øst til Svartfjell i Lenvik kommune. Cathedral of Our Lady of the Angels. Cathedral of Our Lady of the Angels er en katolsk katedral i Los Angeles i California. Den tilhører Los Angeles erkebispedømme, og er hovedsete for kardinal Roger Michael Mahony, erkebiskop av Los Angeles. Cathedral of Our Lady of the Angels erstattet Cathedral of Saint Vibiana, som ble hardt skadet i et jordskjelv i 1994. Det ble estimert at det ville være billigere å bygge en helt ny katedral enn å bygge opp den gamle, og den spanske arkitekten José Rafael Moneo ledet byggingen av den nye katedralen. Byggingen begynte i mai 1999, og katedralen sto ferdig våren 2002. Dette var den første byggingen av en katedral i det vestlige USA på 30 år. Eksterne lenker. Our Lady of the Angeles 8. serierunde i Tippeligaen 2007. 8. serierunde i Tippeligaen 2007 startet fredag 25. mai klokken 19:00 med Start mot Strømsgodset. Runden fortsatte lørdag 26. mai klokken 19:00 med Fredrikstad mot Vålerenga. Runden fortsatte søndag 27. mai klokken 19:00 med Sandefjord mot Rosenborg. Runden avsluttet med fire kamper mandag 28. mai, én kamp klokken 16:00, to kamper 18:00 og én kamp 20:00. Gullruten beste humorprogram. Beste humorprogram er en av prisklassene under prisutdelingen Gullruten. Klassen er blitt delt ut siden starten av utdelingen i 1998. Frem til 2009 har NRK vunnet prisen ved ti av tolv prisutdelinger. Programmet "Nytt på nytt" har vunnet klassen tre ganger, mens "Åpen post" og "Torsdag kveld fra Nydalen" har begge vunnet to ganger. Den Gaadefulde. Den Gaadefulde "En Kjærligheds-historie fra Nordland" er forfatteren Knut Hamsuns debutarbeide. Denne lille boken ble utgitt i 1877 av bokhandler Mikael Urdal i Tromsø, og solgte meget beskjedent. Den ble utgitt på nytt av Hamsun-Selskapet i 2004. Den første oversatte utgaven av boken kom på fransk i 2005. Om denne boka sa han selv, idet han også nevnte noen andre av de tidlige bøkene sine: "«Jeg vilde ikke ha gaat hen og trykt noe sligt som Et Gjensyn, Den Gaadefulde, Bjørger hvis det ikke hadde været for at vise mine Søsken hver gang at jeg ikke var til at gjøre nar af..»" Tivoligarden. Tivoligarden ble opprettet i 1844 og dens første leder var "N. H. Volkersen" (1820–1893) som også opptrådte på teateret som "Pierrot" fra 1844 til kort før sin død. Gardens viktigste oppgave er å ha parader og konserter i Tivoli i København. Tivoligarden går parader hver lørdag og søndag klokken 17.20 og 19.20 hele sommersesongen, og hver lørdag klokken 15.00 er der konsert med musikkkorpset på plenen. De er også i andre land for å representere Danmark. 17. mai 2007 gikk de først i flaggtoget i Bergen. De var invitert av Fjeldets Bataljon i forbindelse med feiringen av buekorpsets 150-års jubileum. Andreas Edvard Disen. Andreas Edvard Disen (født 4. august 1845 i Modum og død samme sted 18. februar 1923) var en norsk maler. Disen er særlig kjent for sine skildringer av det norske høyfjellet. I store deler av sin samtid hadde Andreas Disen et godt navn som billedkunstner. Han nøt anerkjennelse både i Norge og utenfor landets grenser. Hans arbeider var etterspurt. En stor del av bildene hans finnes i dag i Tyskland, Danmark og Sverige. Andreas E. Disen skildret fjellet med udiskutabelt talent, betydelig naturkunnskap, velutviklet malerteknikk, kunstnerisk innlevelse og en inderlig kjærlighet til fjellheimen. Han var en favoritt hos Hans Fredrik Gude, landskapsmaleriets ubestridte norske mester, og en skattet pedagog for en hel generasjon norske billedkunstnere fra midten til slutten av 1800-tallet. Andreas Disen fikk en ufrivillig rolle som "syndebukk" i et stort kunstneropprør og påfølgende boikott mot Christiania Kunstforening i 1881. Opprøret og boikotten dannet grunnlaget for opprettelsen av Høstutstillingen i 1882, som så ble til Statens Kunstutstilling i 1884. Begge deler var viktige begivenheter i norsk kunsthistorie. Andreas Edvard Disen som maler ble sterkt preget av disse hendelsene. Som moden kunstner havnet han i skyggen av yngre kolleger som stod for nye strømninger og tendenser i malerkunsten i Norge. Resignert forlot Disen kunstnermiljøet i Kristiania. Han dro tilbake til sin barndoms Modum, hvor han bodde til sin død. Men han fortsatte å male sine spesialmotiver, som i glansdagene hadde gitt ham et godt navn og rykte i inn- og utland: Det norske fjellet i alle dets fasetter. I våre dager blir Andreas Disens kvaliteter som billedkunstner igjen hentet fram. Han var en av de romantiske "fjellmalerne", og malte det norske høyfjellet med «sterk følelse for form og linjevirkning...(og med)...klar og sikker tegning», slik det sies i "Norsk Kunstnerleksikon". Studenten og lærerne. Andreas E. Disen fikk sin utdannelse under to av sin tids fremste billedkunstnere og læremestere innen norsk malerkunst: Johan Fredrik Eckersberg og Hans Fredrik Gude. Særlig Gude, selve stormesteren blant billedkunstens skildrere av det norske landskapet, kom til å prege Disen som maler hele hans liv. Disen var elev hos Eckersberg fra 1863 til 1869, og fikk samtidig undervisning av billedhuggerne Chr. Borch og Julius Middelthun på Den kgl. tegneskole. På Eckersbergs Malerskole ble Andreas Edvard Disen en forgrunnskikkelse i et kull med talentfulle medelever, som Philip Barlag, Frithjof Smith-Hald, Oscar Arnold Wergeland, Carl Schøyen og Elisabeth og Otto Sinding. «Hans tegninger fra 1860-årene og fremover preges av klassisismens strenge formklarhet, av romantikkens forkjærlighet for det storslagne, det imposante og merkelige. Men de eier også mye av realismens krav til natursannhet og objektiv saklighet», skriver Håkon Kongsrud, trolig den i Norge som i ettertid har foretatt den grundigste gjennomgangen av Disens tegninger fra studietiden. «Disse gulnede bladene fra Disens hånd forteller først og fremst om en klar og høyt oppdrevet teknikk og om et usedvanlig skarpt blikk for de geologiske formasjonene», skriver Kongsrud. En episode fra tiden på malerskolen til Johan Fredrik Eckersberg vitner om at Andreas Edvard Disen malte godt: En dag banket det på døren til atelieret på skolen, der Disen stod alene og malte et par gamle furuer etter en studie fra havnehagen hjemme på Modum. Inn kom kong Karl IV, uanmeldt og med følge. Kongen var ikke bare svært kunstinteressert, men var også selv en øvet kunstmaler med stor produksjon. Han hadde nokså plutselig funnet ut at han ville besøke malerskolen. Unge student Disen måtte vise majesteten rundt. Besøket endte med at kongen kjøpte det maleriet som Disen hadde stående på staffeliet, og lovet ham dessuten 100 daler i årlig stipendium. Etter studieårene hos Eckersberg fikk Andreas E. Disen stipend til kunstakademiet i Karlsruhe, hvor han studerte under Hans Fredrik Gude i perioden fra 1871 til 1876. De siste tre årene var Disen også Hans Fredrik Gudes assistent og hjelpelærer. Han var utvilsomt en av professorens favoritter. Tidligere hadde norske malerstudenter reist til Düsseldorf for å få utdannelse, og flere norske billedkunstnere slo seg ned der. Fra rundt 1870 dro imidlertid de fleste yngre norske kunststuderende til Karlsruhe. Det var Gude som professor – han var Norges fremste landskapsmaler og en dyktig pedagog – som trakk studentene dit, etter at han hadde forlatt et tilsvarende professorat i Düsseldorf. Andreas Disen kom i godt selskap i Karlsruhe, med medstudenter som Eilif Peterssen, Frits Thaulow, Christian Krohg, Fredrik Collett, Hans Dahl, Fridtjof Smith-Hald, Otto Sinding, Marcus Grønvold, Johan Martin Grimelund og Kitty Kielland. Nasjonalgalleriet har et fotografi fra 1872 hvor de fleste av dem er samlet rundt sin berømte lærer. Professoren hadde tydeligvis også et godt forhold til sine studenter: «Det er en glede å arbeide med slike elever. Jeg kan til og med si: samarbeid. For hos oss var forholdet mellom lærere og elever mindre typisk for det som tidligere var vanlig. Vi kritiserte hverandre gjensidig, og ethvert billedutkast, enten det kom fra meg eller de andre, ble gjenstand for nøye vurdering...», skriver Hans Fredrik Gude om denne perioden i sin bok "Karlsruher Künstlererinnerungen" (1920). Etter avsluttet opphold i Karlsruhe i 1876 bodde Disen i Norge frem til sin død – de første 13 årene i Kristiania. Kunstneren og kunsten. Andreas Edvard Disen hadde en spesiell kjærlighet til fjellet. Hans malerier med motiver hentet fra norsk høyfjell dominerer fullstendig hans kunstneriske produksjon. Mange av Disens arbeider har sitt utspring i Gudbrandsdalen og Jotunheimen, men også Hallingdal og Hardangervidda er godt representert i hans høyfjellsbilder. Som sin læremester Gude kunne han også godt samle inntrykk fra ett fjellparti, for så å blande det med inspirasjon og detaljer fra et annet på lerretet. Disens høyfjellsmotiver vakte stor oppmerksomhet i samtiden, i følge det kjente svenske oppslagsverket "Nordisk Familjebok" (populært kalt "Ugglan" og utgitt i perioden 1904-26). Noen kritikere har ment at han i perioder malte «for kunsthandlernes marked» – at han tidvis og av økonomiske grunner la vel så stor vekt på å tilfredsstille et borgerlig, billedkjøpende publikums smak som på rene kunstneriske kvaliteter. Det var han i så fall ikke alene om. I 1880 var Kristiania en by med i overkant av 110 000 innbyggere. I motsetning til Danmark og Sverige hadde Norge verken et rikt kongehus, sterke offentlige institusjoner, eller mange velstående samlere som kunne gi kunstnere oppdrag og livsgrunnlag. Antallet norske billedkunstnere var ikke stort som kunne leve av sin kunst uten også å leve opp til «den etablerte og dannede smak» i sine arbeider. I det danske klassiske oppslagsverket "Salmonsens konversationsleksikon" beskrives imidlertid Andreas Edvard Disen som en kunstner med «betydelige evner, fast form, sikker malerisk behandling og følelse for høyfjellets øde stemning». Andreas Disen ble da også en både anerkjent og populær billedkunstner alt tidlig i sin karriere. Han var teknisk solid i utføringen av de landskapsmaleriene som ble hans spesialitet. Han var også tydelig preget i sitt kunstneriske uttrykk av læreren og forbildet Hans Gude: Formidlingen av storheten og den særegne kraften i den norske fjellheimen ble det sentrale for ham i hans kunst - hele livet. Motivkretsen var ikke stor. En vittig kollega sa at «ingen maler sten som Disen, men så maler han jo ikke annet, heller». Imidlertid var det få av hans jevnaldrende norske billedkunstnere som formidlet høyfjellsnaturen med en slik innlevelse, et slikt alvor og en så grundig kjennskap til fjellets karakter som Andreas Edvard Disen. Det høstet han anerkjennelse for. Derfor fikk hans bilder også et interessert publikum. I tillegg til sin egen gjerning som kunstner, ble Disen lærer og veileder i landskapsmaleri for flere av sine yngre kolleger. Det var også Andreas Disen som introduserte sin ni år yngre sambygding Christian Skredsvig til malerkarrieren. I studietiden i Karlsruhe hadde Disen tilbrakt sommermånedene med maling i Sveits. Her skaffet han seg også et navn – fremfor alt som illustratør for "Schweizerland", utgitt i 1880 og regnet som et nasjonalt sveitsisk praktverk på boksektoren. Kunstnerliv og kunstnerstrid. Disens tekniske kvaliteter som maler i kombinasjon med hans billedspråk, gav ham en plass nær det toneangivende kunstmiljøet i Kristiania da han kom tilbake til Norge etter studieårene i Tyskland. Og det toneangivende kunstmiljøet, det var kretsen, makten og pengene rundt "Christiania Kunstforening". Kunstforeningen var det helt sentrale stedet for kunstinnkjøp i hovedstaden, og var landets uten sammenligning viktigste og mektigste kunstgalleri. Andreas E. Disen fikk solgt et bilde til foreningen første gang allerede mens han gikk på Eckersbergs malerskole i 1868, og han ble en av Kunstforeningens favoritter. I alt ble han innkjøpt hele 18 ganger i sin levetid. Det var like mange ganger som Eilif Peterssen. Men flere radikale fra Disens egen kunstnergenerasjonen, og de noe yngre, stilte etter hvert spørsmålstegn både ved innkjøpspolitikken, ved prisene på det som ble innkjøpt, og ved at kunstnerne var uten innflytelse i Kunstforeningen. I Kunstforeningens ledelse satt det bare advokater, offiserer og embedsmenn. Christian Krohg, Erik Werenskiold og Frits Thaulow ble sentrale i den radikale opposisjonen mot Kunstforeningen. I 1881 nektet Christiania Kunstforening å kjøpe og vise den unge kunstneren Gustav Wentzels maleri "Et snekkerverksted", et bilde som senere er blitt stående som et sentralt norsk kunstverk. Samtidig prutet Kunstforeningen ned innkjøpsprisen på et stort maleri av Amaldus Nielsen til 600 kroner, en pris som de opposisjonelle syntes var alt for lav for et bilde de mente var «fremragende». Andreas Edvard Disen fant derimot nåde for Kunstforeningens smaksdommere. Et av hans malerier ble innkjøpt for 900 kroner. Det var en pris som de samme opposisjonelle kollegene betegnet som uforholdsmessig høy for et verk de for sin del bedømte som «dårlig». Slik fikk Andreas Disen den ufrivillige og for ham lite hyggelige rollen som negativt medvirkende årsak til et betydningsfullt norsk «kunstneropprør»: Disen og hans innkjøpte bilde ble brukt som et kroneksempel på virksomheten til «dilettantene» i Kunstforeningen (Werenskiold) - som sammen med refusjonen av Gustav Wentzel og «småligheten» mot Amaldus Nielsen førte til at Krohg, Werenskiold og Thaulow organiserte en kunstnerprotest og en boikott av Christiania Kunstforening. 21. desember 1881 var boikotten et faktum. Den varte nesten et år. Deretter startet opprørerne sin egen nye og kunstnerstyrte utstilling: Høstutstillingen, som ble åpnet 14. november 1882. To år senere, i 1884, ble Høstutstillingen dessuten "Statens kunstutstilling" - en stor seier for initiativtakerne. Gjennom etableringen av Høstutstillingen og bildene som ble valgt av den kunstnerstyrte juryen, ble det også tydelig at en ny tid var på full fart inn i norsk kunstliv. Nye tider, nye trender. Til tross for at han var blitt ydmyket av sine mer radikale kolleger bare året i forveien, ble Disen funnet verdig av den kunstnerstyrte juryen til å delta på den første Høstutstillingen i 1882. Siden var han med på Høstutstillingen syv ganger til, siste gang i 1904. Han deltok også på verdensutstillingen i Wien i 1873, og i Paris; først i 1878 og deretter i 1889, hvor han høstet æresbevisningen "Mention honorable" (hederlig omtale). I 1889 forlot Andreas Edvard Disen Kristiania og vendte tilbake til barndommens Vikersund i Modum. Her giftet han seg, og herfra fortsatte han å male landskapsbilder fra det norske høyfjellet - med «sterk følelse for form og linjevirkning...(og med)...klar og sikker tegning», slik "Norsk Kunstnerleksikon" beskriver det. Imidlertid kom han gradvis i skyggen av det rådende norske billedkunstmiljøet ved overgangen fra 1800- til 1900-tallet. Da Andreas Disen trådte inn på kunstnerarenaen, var det romantikken som regjerte i norsk billedkunst. Da realismens gjennombrudd kom i Norge, forble Disen romantiker – uten påviselig vilje eller evne til å følge med inn i den nye tid. Han, som var en av yndlingene til den store Hans Gude, det romantiske landskapsmaleriets mester, havnet uvegerlig på sidelinjen i forhold til kunstlivets nye strømninger. Han, som hadde vært blant de mer populære kunstnere i hovedstadens mektige kunstforening – stedet for "den gode smak" fremfor noe i sin tid – var ikke lenger så attraktiv blant kunstkjøpere. "Timingen" kunne ikke vært dårligere: Nye tider og nye trender i billedkunsten var absolutt ingen lykke for Andreas Edvard Disen. Han var aktiv ved staffeliet til sin død i 1923, men opplevde at han mistet mye av sin posisjon som samtidskunstner og i stigende grad ble oppfattet som "forhenværende" de siste årene av sitt liv. De siste par tiårene er imidlertid hans kvaliteter som kunstner i stigende grad kommet fram i lyset igjen, gjennom maleriutstillinger og kunstauksjoner. Andreas Edvard Disen er representert i Nasjonalmuseet for kunst/Nasjonalgalleriet i Oslo, i Trondheim Kunstmuseum og i Drammen Museums kunstsamlinger. SV Austria Salzburg. SV Austria Salzburg er et fotballag i byen Salzburg i Østerrike. Klubben ble etablert i 2005 av supportere av det originale SV Austria Salzburg, etter at det ble omdøpt til Red Bull Salzburg av de nye eierne, som også endret klubbfargene fra det tradisjonelle fiolett og hvitt til rødt og hvitt. Klubben startet på det sjuende nivået i det østerrikske ligasystemet i 2006 og rykket umiddelbart opp fire sesonger på rad til tredje nivå hvor de spiller i dag. Eksterne lenker. Austria Salzburg Austria Salzburg Togepi. Togepi (トゲピー "Togepī", Togepy i japanske originalversjoner) er en av de fiktive artene fra mediafranchisen "Pokémon". Togepis navn er en en kombinasjon av "toge", japansk for pigg (referanse til toppen av Togepis hode), og "pii", lyden en kylling eller en liten fugl lager. Den er mest kjent for å være den første Pokémonen fra andregenerasjonen til å bli avsørt, selv om Ash så Ho-Oh i den første anime-episoden. Ho-Oh var derimot ikke navngitt. Fosens Blad. Fosens Blad ble etablert i Trondheim i 1918 og kom ut første gang 24. mai samme år. Avisa holdt det gående til 6. mai 1941 da den ble stoppet av de tyske okkupantene. Drivkraften bak avisa var boktrykker Edvard Chr. Ellewsen. Han ble med ett unntak Fosens Blads eneste redaktør i avisas 23 årige liv til han gikk av i 1936, 81 år gammel. Ellewsen eide også Centraltrykkeriet i Trondheim hvor avisa ble trykt. Fosens Blad var i prinsippet en uavhengig avis selv om redaktør Ellewsen var venstremann. Avisa kom først ut 2 ganger ukentlig, fra 1920 utvidet til 3. Tanken om en lokalavis for Fosen hadde versert i 25 år. Oppfatningen i distriktet var at de store byavisene mest var opptatt av ting som angikk dem. En rekke filialekspedisjoner ble opprettet for å samle inn nyheter. Dette var handelsmenn, dampskipsekspeditører, poståpnerier og lignende. Adresseavisen, Dagsposten, Arbeider-Avisen og Nidaros var på dette tidspunkt Trondheims aviser. Av disse var det Nidaros som hadde det beste fotfestet i bygdene utenfor byen. Særlig i Fosens ytre deler savnet folk en avis som i større grad dekket deres behov. Fosens Blad ble kjent for å trykke fortellinger skrevet av folk ute fra distriktet. Det var mye slektsstoff, sagn og dikt. Føljetonger var det også rikelig med. I ettertid kan man undres på hvorfor ikke sensuren tidlig i krigen stoppet avisa da redaktør Mons Løvset flere ganger høylydt uttrykte sin forakt mot de tyske okkupantene. Men – med nr. 49, tirsdag 6. mai 1941 var det brått slutt, en ny føljetong hadde nettopp begynt: «Tre mordere kommer inn» av Frank Heller. Neste avisetablering for Fosen-området kom først i 1964 i Bjugn med lanseringen av Fosna-Folket. Forskjellsbehandling. Forskjellsbehandling eller diskriminering er et sosialt og politisk fenomen som innebærer at en person eller gruppe av personer særbehandles eller behandles på særskilt vis kun eller hovedsakelig på grunn av gruppetilhørighet eller andre faste personlige egenskaper. Eksempler på forskjellsbehandling er diskriminering av personer på grunn av etnisk eller religiøs tilhørighet, seksuell orientering, alder, funksjonsevne eller kjønn. I norsk lov regulerer 13de Kapitel § 135a i "Forbrydelser mod den almindelige Orden og Fred", ofte omtalt som "Rasismeparagrafen", noen av de strafferettslige deler av diskriminering. Etnisk diskriminering. Etnisk diskriminering er forskjellsbehandling mellom ulike etniske grupper. Kjønnsdiskriminering. Kjønnsdiskriminering vil si å diskriminere noen på grunn av kjønn. Siden tidenes morgen har det vært et problem med diskriminering. Kjønnsdiskriminering skjer som oftest på grunn av at at menn og kvinner har endel forskjellige egenskaper. Eks: Menn er fysisk sterkere en kvinner. Et eksempel på diskriminering i dagens samfunn er når kvinner får mindre betalt enn menn for å utføre den samme jobben, grunnet antatt bedre evne til å yte. Ett annet er at kvinner er antatt bedre omsorgspersoner, og det diskriminerer menn i saker der omsorgsevne er viktig. Dette er de to mest synlige og debatterte sakene. Et eksempel på statlig diskriminering av menn er verneplikten som fins f.eks. i Norge og Tyskland. Alle menn er pålagt en samfunnstjeneste fordi de er menn. Pga menns fysiske fordel går diskriminering trolig mest ut over kvinner(antagelse). Historisk har likestilling mellom kjønnene vært en kampsak for liberalere, deler av den politiske venstresiden og blant humanister i alle politiske leire. Omvendt diskriminering. Omvendt, i blant kalt "positiv", diskriminering er særbehandling til fordel for noen. Offisielle eksempler på dette har en fra USA, der "affirmative action" viser til lovfesta tiltak som er gjort fra myndighetenes side for å fremme utdanning og sysselsetting for minoriteter. Andre eksempler på omvendt diskriminering er kvotering av for eksempel minoriteter eller kvinner til lederstillinger. Tiltak mot forskjellsbehandling. De som har opplevd urettmessig forskjellesbehandling kan ta kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombudet som håndhever likestillingsloven, diskrimineringsloven, og diskrimineringsbestemmelser i arbeidsmiljøloven og boliglovene. Sosial ekskludering fører ofte til mentale lidelser som krever psykiatrisk behandling. Psykososial rehabilitering kan endre stigmatisering og forskjellsbehandling. Harry Westrheim. Harry Arne Berg Westrheim (født 13. januar 1915 i Narvik, død 17. mai 2007) var en norsk journalist og forfatter. Westrheim var utdannet lærer, men ble i 1947 ansatt som programsekretær i NRK i Tromsø. Under et mellomspill i Oslo arbeidet Westrheim blant annet med Erik Bye i programserien "Radio 19". I 1964 ble han distriktssjef for NRK Finnmark. Fra 1969 til 1981 var han distriktssjef for NRK Nordland. Han skrev også flere bøker. Sammen med Lars Berg hadde Harry Westrheim ideen om et eget teater i Nord-Norge. Teateret ble etter hvert Hålogaland Teater. Han var faren til Karin Westrheim. SEPECAT Jaguar. SEPECAT Jaguar er et fransk-britisk taktisk angrepsfly utviklet i samarbeid for å imøtekomme en samordnet spesifikasjon for et avansert treningsfly/angrepsfly fra 1965. Et konsortium bestående av britiske BAC og franske Breguet Aviation ble dannet i mai 1966 under akronymet "SEPECAT" ("Société Européenne de Production de l'avion d'École de Combat et d'Appui Tactique" som betyr 'Europeisk selskap til produksjon av fly til trening, kamp og taktisk ildstøtte') for utviklingen av flyet, og prototypen fløy første gang i september 1968. Royal Air Force pensjonerte sine siste Jaguar kampfly 30. april 2007. Disse ble erstattet av Eurofighter, et annet inter-europeisk forsvarsprodukt. Frankrike pensjonerte sine i 2005, disse ble erstattet av Dassault Rafale. I tillegg til Royal Air Force og Armée de l'Air er Jaguar i bruk eller har vært i bruk i flyvåpnene til Nigeria, Ecuador, Oman og India. Av disse landene har India det største antallet Jaguar. India skal ikke bytte ut Jaguar-flyet før deres "Medium Combat Aircraft" (MCA), som er ennå kun på ide-stadiet, kommer. Grace Cathedral. Grace Cathedral er en katedral i San Francisco i California. Den ligger i bydelen Nob Hill. Katedralen tilhører Episcopal Church in the United States of America, og er katedralkirken i bispedømmet som dekker San Francisco Bay Area. Grace Cathedral ble bygget som erstatning for den tidligere Grace Church, som ble ødelagt i jordskjelvet i 1906. Byggingen startet i 1928, med dekanus J. Wilmer Gresham i føringen. Arkitekt Lewis P. Hobart tegnet katedralen i franskinspirert nygotisk stil, og bygget sto ferdig i 1964. Den var da den tredje største episkopalkirke i USA. Dombås Hotell. Dombås Hotell var et hotell på Dombås i Dovre kommune, Oppland. På grunnen hvor hotellet ligger, ble det drevet skysstasjon siden 1858. I forbindelse med utbyggingen av Dovrebanen ble hotellet skilt ut som egen eiendom fra gården "Søre Dombås". Hotellets hovedbygning ble bygget i årene 1915-1917 og arkitekt var Arnstein Arneberg. Siden ble hotellet utvidet som en forlengelse av det gamle hotellets bakside med moderne bygninger og flere sengeplasser. Spisesalen og resepsjonen lå i den gamle hovedbygningen. Lørdag 19. mai 2007 ble hovedbygningen herjet av en brann som startet på loftet. Bygget brant ned til grunnen. Snorlax. Snorlax (カビゴン "Snorlax", Kabigon i japanske originalversjoner) er en av de fiktive artene fra mediafranchisen "Pokémon". Snorlax' navn er en en kombinasjon av "snore", engelsk for snorke, og "lax", som er en forkortelse av ordet "relax" (slappe av). Snorlax gjør ikke stort annet enn å ete og sove. At den sover mye kan man også se i videospilla om pokémon: i mange av spilla blir den funnet sovende og blokkerer vegen videre. Da må spilleren vekke den opp ved å spille en melodi for den, enten på fløyte, eller gjennom radio. Snorlax kan ete hva som helst. Til og med gift tåler den. Når den fordøyer maten rører den ikke noe på seg, og da er det trygt å leike på magen dens, noe mange barn også gjør. Den er også en av de største pokemonene på land. Ham (sjimpanse). Det berømte «håndtrykket». Sjimpansen Ham blir hilset av kapteinen på bergingsskipet etter hans flytur på Mercury Redstone-raketten. Ham (født august 1956?, død 19. januar 1983) er en sjimpanse som er best kjent som første menneskelignende skapning som ble skutt opp i verdensrommet. Navnet er et akronym for laboratoriet som forberedte han for ferden, the Holloman Aerospace Medical Center, på Holloman Air Force Base i New Mexico, USA. Sjimpansen var fire år da han i desember 1960 ble trent til å gjøre forholdsvis enkle kommandoer som respons på lys- og lydsignaler. 31. januar 1961 ble Ham plassert i en Mercury-kapsel og skutt ut fra Cape Canaveral i Florida. Under ferden opplevde kapselen trykkproblemer, men Hams romdrakt hindret at han fikk skader. Kapselen falt ned i Atlanterhavet og ble plukket opp av et redningsfartøy. Etter ferden levde Ham i 17 år i Smithsonian National Zoological Park i Washington D.C., før han døde 27 år gammel i 1983. Hams reserve, Minnie, var den eneste hun-sjimpansen som ble trent for Mercury-programmet. Da prosjektet var over ble hun en del av Luftforsvarets avlsprogram og fødte ni unger. Hun ble også den siste av romfarts-sjimpansene, og døde 41 år gammel 14. mars 1998. Hun er glavlagt ved siden av Ham på New Mexico Museum of Space History i Alamogordo i New Mexico. Saint Patrick's Cathedral. Saint Patrick's Cathedral er en nygotisk katolsk katedral på Manhattan i New York. Den er katedralkirken til erkebispedømmet New York. Katedralen ligger til Fifth Avenue, like ovenfor Rockefeller Center. Saint Patrick's er tegnet av arkitekt James Renwick, Jr.. Grunnstenen ble lagt ned i 1858, i et område som på den tiden ikke var spesielt tett bebygd. Den amerikanske borgerkrigen gjorde at byggingen ble stoppet, men ved krigens slutt i 1865 ble arbeidet gjenopptatt. Katedralen sto ferdig i 1878, og dominerte bybildet i datidens Midtown. Tårnene på vestfasaden ble lagt til i 1888. I 1901 ble østsiden av katedralen utvidet, med et nytt kapell tegnet av Charles T. Mathews. Kapellet fikk glassmalerier importert fra Chipping Camden i England. I perioden 1927–31 ble katedralen renovert. San Andreas-forkastningen. San Andreas-forkastningen er en geologisk forkastning som strekker seg 1 300 km gjennom vestlige og sørlige deler av California i USA. Forkastningen er en høyre-lateral strøk-fallforkastning som danner en fallende overgang mellom Stillehavsplaten og Den nordamerikanske kontinentalplaten. Forkastningen ble først oppdaget i Nord-California av geologiprofessor Andrew Lawson fra UC Berkeley i 1895, og gitt navn av ham etter en liten innsjø som ligger i en rett dal som er utformet av forkastningen like sør for San Francisco, Laguna de San Andreas. Etter jordskjelvet i San Francisco 1906 var det Lawson som oppdaget at San Andreas-forkastningen også strakk seg sørover til Sør-California. Sørlige, midtre og nordlige segmenter. San Andreas-forkastningen kan deles i tre segmenter. Kart over San Andreas-forkastningen som viser relativ bevegelse. Det sørlige segmentet (kjent som Mojavesegmentet) begynner ved Salton Sea ved nordenden til East Pacific Rise og går nordover før den begynner en slak sving mot vest hvor den møter San Bernardino-fjellene. Her går den langs sørlige fot av San Bernardino-fjellene, krysser Cajon Pass og fortsetter nordvest langs nordlige fot til San Gabriel-fjellene. Disse fjellene er dannet ved bevegelse langs San Andreas-forkastningen og kalles Transverse Range. Dette segmentet er den mest analyserte forkastningen i verden. Dette skyldes et avbrekk i forkastningen i Palmdale (nest største by som ligger rett på forkastningen) hvor Antelope Valley Freeway passerer gjennom den, og de dype lag av "shifted" (nydannet) jordskorpe kan ses tydelig. Etter å ha krysset Frazier Park svinger forkastningen nordover. Dette området kalles "Big Bend" og regnes for å være der forkastningen låses i Southern California idet platene prøver å gli forbi hverandre. Denne delen av forkastningen har et gjentakelsesintervall på 140–160 år. Nordvest for Frazier Park går forkastningen gjennom Carrizo Plain, en lang slette uten vegetasjon der mye av forkastningen er lett synlig. Elkhorn Scarp definerer forkastningssonen over mye av lengden innenfor sletten. Det midtre segmentet av San Andreas-forkastningen går i en nordvestlig retning fra Parkfield til Hollister. Mens den sørlige delen av forkastningen og delene gjennom Parkfield har jordskjelv, viser resten av den midtre delen av forkastningen et fenomen som kalles aseismic creep. Dette uttrykket beskriver at forkastningen beveger seg uten å medføre jordskjelv. Det nordlige segmentet av forkastningen går fra Hollister gjennom Santa Cruz-fjellene, episenter til 1989 Loma Prieta jordskjelv, så opp til San Francisco-halvøya hvor den var først oppdaget av professor Lawson i 1895, og så ut fra kysten ved Pacifica ved Mussel Rock. Dette er omtrent på episentret til 1906-jordskjelvet. Forkastningen vender tilbake innover land ved Bolinas Lagoon like nord for Stinson Beach i Marin County. Den går tilbake under vann under den lineære forsenkningen Tomales Bay som skiller Point Reyes Peninsula fra fastland, og snur innover land igjen ved Fort Ross. Derfra fortsetter den over land og danner delvis en lineær dal med elven Gualala River. Den går tilbake ut fra kysten ved Point Arena. Etter det går den under vann langs kysten mot Cape Mendocino, hvor den svinger mot vest og ender i et trippelpunkt med Mendocino Fracture Zone og Cascadia subduction zone. I nord ligger Gorda Plate som presses under kanten av den nordamerikanske platen. Platebevegelse. Historisk bevegelse ved San Andreas-forkastningen. Alt land vest for forkastningen på Stillehavsplaten beveger seg mot nordvest mens alt land øst for forkastningen beveger seg mot sørvest i forhold til forkastningen på grunn av platetektonikk. Hastigheten til denne forkastningsaktiviteten er gjennomsnittlig 33–37 mm/år over California . Projisert bevegelse indikerer at Californiabukta vil skyves nordover samtidig som landmassene vest for forkastningen inkludert Baja California-halvøya og California-kysten (inkludert Los Angeles) glir forbi San Francisco, og vil så fortsette nordvestover som en øy mot Aleutian Trench over en periode på kanskje 20 millioner år. Forskning ved Parkfield. Lenger sør i sentrale California er den lille byen Parkfield, som ligger ved San Andreas-forkastningen. Seismologer oppdaget at denne delen av forkastningen stadig genererer jordskjelv med styrke 6,0 omtrent hvert 22. år. Etter jordskjelv i 1857, 1881, 1901, 1922, 1934, and 1966, spådde forskere et jordskjelv i Parkfield i California i 1993. Dette jordskjelvet kom i 2004 (se Parkfield-jordskjelvet). På grunn av denne hyppige aktiviteten og forutsigbarheten, har Parkfield blitt et av de mest populære steder i verden for å prøve å registrere store jordskjelv. I 2004 begynte arbeid like nord for Parkfield på San Andreas Fault Observatory at Depth (SAFOD). Målet for SAFOD er å bore et nesten 3 km dypt hull inn i jordskorpa og inn i San Andreas-forkastningen. En rekke med sensorer vil installeres for å fange og registrere jordskjelv nær dette området. Studie hos Universitetet i California. En studie av Yuri Fialko har vist at San Andreas-forkastningen har blitt aktivert til et nivå tilstrekkelig for neste "big one," som det kalles, det vil si et jordskjelv av styrke 7,0 eller større. Studiet fant også at risikoen for et større jordskjelv kan øke raskere enn forskere tidligere trodde. Fialko påpekte også i dette studiet at mens San Andreas-forkastningen har hatt store jordskjelv i 1857 i det midtre segmentet og i 1906 i det nordlige segmentet, har ikke det sørlige segmentet hatt et tilsvarende utbrudd på minst 300 år. Hvis et slikt utbrudd skulle inntreffe, vil det ifølge studiet til Fialko medføre betydelig skade på Palm Springs og flere andre byer i San Bernardino-, Riverside- og Imperial-fylkene i California, og Mexicali municipality i Mexico. En slik hendelse ville føles over det meste av Sør-California, også tett befolkede områder av Los Angeles, Orange County, San Diego og Tijuana, Baja California. «Alle disse dataene viser at forkastningen er klar for neste store jordskjelv, men nøyaktig når utløsningen vil skje og når jordskjelvet vil komme kan vi ikke vite», sa Fialko. «Det kan bli i morgen eller det kan bli om mer enn ti år», konkluderte han. BMW 3/15. BMW 3/15 var BMWs andre bilmodell, og ble satt i produksjon i juli 1929. Etter første verdenskrig var situasjonen komplisert for BMW, som opprinnelig var produsent av flymotorer. Versailles-traktaten sørget for at flyproduksjon var svært begrenset i Tyskland, og produsentene måtte se seg omkring etter andre alternativer. Dermed begynte BMW med produksjon av motorer for lastebiler og båter, så motorsykler og senere bilproduksjon. Bilen gikk under navnet "BMW 3/15 PS DA1", som var hentet fra skatteklassen (3), motoreffekten (15 PS hvor PS er hestekrefter) og DA, som står for "Deutsche Ausführung", "Tysk utgave". KulturHuset. KulturHuset er en konsertscene i Tromsø sentrum eid av Tromsø kommune og drevet som kommunalt foretak. Amfiscenen har kapasitet på 620 sitteplasser inkludert galleriene, og 1200 ståplasser ved konserter hvor setene fjernes. I tillegg har huset en to kjellerscener. «Lillescenen» har plass til 300. Scenen «Verkstedet» som tidligere var Hålogaland teaters snekkerverksted, malersal og smie brukes til mindre konserter. Inngangspartiet og garderobe, kalt «Forum», brukes også til utstillinger og arrangementer. Kafeen "Sånn" holder til i bygget og har inngang fra Grønnegata. Hovedscenen benyttes til kino under Tromsø Internasjonale Filmfestival. Kulturhuset var lokale og hovedscene for Hålogaland Teater fra 1984 til de fikk eget bygg sør for Framsenteret i 2005. KulturHuset ligger nær Torgallmenningen. Ved hovedinngangen fra torget står det en statue av Arthur Arntzen med Oluf på skulderen. Erik Smith-Meyer er daglig leder KulturHuset Historie. Etter brannen i Tromsø sentrum i mai 1969 var det behov for nytt konsertlokale etter at Arbeiderforeningens lokaler var nedbrent. Året etter bybrannen bestemte Stortinget at Hålogaland Teater skulle etableres i Tromsø, og det skapte straks behov for tilfredsstillende teaterlokale. Ofte ble Fokus kino eller gymnastikksalen på Sommerlyst skole brukt til kulturarrangementer og hovedsalen der ble omtalt som aula. Tromsø Arbeiderforening stilte gratis tomt til disposisjon. Kommunestyret vedtok i 1976 å bygge et bygg for flere formål. Huset ble ferdig oppført i 1984 og åpnet 14. januar 1984 Byggekostnad var 57,5 millioner kroner (tilsvarer 132 millioner med prisstigning 1984-2012). Åpningsforestillingen var en teaterforestilling om Petter Dass, skrevet av Lars Berg. Piauís flagg. Piauís tidligere flagg. Flagget har nå fått datoen 13 DE MARÇO DE 1823 påskrevet under stjernen Piauís flagg består av en flaggduk med sju grønne og seks gule striper, samt en blå kanton med en hvit stjerne og datoen 13. mars 1823 skrevet på portugisisk. Flagget er i størrelsesforholdet 7:10. Flaggets hovedfarger, grønt og gult, er Brasils nasjonalfarger og symboliserer at Piauí hører til det brasilianske sambandet. Kantonen med stjernen representerer delstaten Piauí. Datoen viser til dagen for slaget ved Jenipapo, da Portugal kjempet mot brasilianske uavhengighetstilhengere i delstaten. Piauís flagg ble første gang innført i 1922. Det hadde da kun den hvite stjernen i kantonen. Datoen ble påført flagget ved lovendring av 17. november 2005. Flagget til Piauí er basert på flagget som ble benyttet for Brasils Forente Stater i kort tid i 1889, i forbindelse med at keiserdømmet ble styrtet. Dette var igjen til etter forbilde av USAs flagg. To andre delstater, Goias og Sergipe, har lignende flagg som også er basert på det republikanske flagget fra 1889. Designerspirene. "Designerspirene" er en norsk versjon av det amerikanske tv-konseptet Project Runway. Programmet ble sendt på TV3. Project Runway har blitt Emmy-nominert i kategorien «Outstanding reality-competition program» i 2005 og 2006 Hver uke får deltagerne en oppgave og 1000 kr for å skape det beste antrekket på begrenset tid. Antrekket blir vist på catwalken og blir bedømt på slutten av programmet. Dommerne vil deretter bestemme hvem som blir sendt hjem. Vinneren får vise sin kolleksjon på Oslo Fashion Week, en tur til Olympus Fashion Week i New York, en motereportasje i ELLE-magazine, syutstyr for 40000 kr, 150 000 kr i kontanter og mer. Format. "Designerspirene" er ledet av supermodell Vendela Kirsebom Thommessen. Dommerpanelet består av Vendela Kirsebom Thommessen, motedesigner Peter Løchstøer og Petra Middelthon fashion director i det norske ELLE-magazine. Hver uke er det en ny gjestedommer. William Jensen er Norges første designer, og er også deltagernes mentor. Pluralsamfunn. Pluralsamfunn er en samfunnsvitenskaplig term brukt av John Sydenham Furnivall for å beskrive hvordan koloniserte samfunn i Asia og Karibien var organiserte. Furnival tenkte seg disse samfunnene som å bestå av ulike deler uten den samme grad av felles vilje som de europeiske nasjonalstatene innehadde. Dette fikk konsekvenser for hvordan Furnivall mente at disse samfunnene kom til å gå i oppløsning hvis kolonimakten falt bort. François Fillon. François Fillon (født 4. mars 1954 i Le Mans, Sarthe) var Frankrikes statsminister fra 17. mai 2007 til 15. mai 2012. Som medlem av det konservative partiet Union pour un Mouvement Populaire (UMP) ble han arbeidsminister i Jean-Pierre Raffarins regjering i 2002, og gjennomførte reformer som innføringen av 35-timers arbeidsuke og reformen av det franske pensjonssystemet ("Loi Fillon"). Han ble utdannings- og forskningsminister i 2004. I 2005 var han ikke inkludert i den nye regjeringen, ledet av Dominique de Villepin, men ble valgt til senator i Sarthe. Fillons hadde en viktig rolle som politisk rådgiver under Nicolas Sarkozys vellykkede valgkamp om presidentembetet. Fist of the North Star. Fist of the North Star (北斗の拳, "Hokuto no Ken", «Karlsvognens neve»), noen ganger forkortet til FOTNS, er en japansk tegneserie og tegnefilm, "manga" og "anime" som først ble utgitt fra 1983 til 1988 i magasinet Weekly Shonen Jump. FOTNS ble skapt av Tetsuo Hara og Buronson. Historien skjer i verden etter katastrofen hvor jorda er blitt ufruktbar og de sterkeste overlever ved å drepe de svake. Serien følger eventyrene til Kenshiro, arveren av "Hokuto Shinken" (北斗神拳) «Karlsvognens guddommelige neve», en hemmelig kampsport som lar utøveren ødelegge motstanderens kropp fra innsiden ved å slå på bestemte steder på kroppen. Kenshiro bruker sine krefter for å beskytte de svake og uskyldige mot skurkene som prøver å drepe dem. FOTNS er blitt betraktet «gudfaren» for mange kampsportorienterte mangaserier. Som mange andre populære mangaer har det blitt laget flere animeserier av FOTNS, i tillegg tilactionfigurer og videospill. Hokutoen i den japanske tittelen referer ikke til den virkelige Nordstjerna, men stjernetegnet Karlsvognen. Ordet «Hokuto» oversettes til engelske som «Big Dipper», som er Karlsvognen. I den engelske oversettelsen er alle referanser til Karlsvognen erstattet med referanser til Nordstjerna i stedet. Ironisk nok er det en annen kampsportstil i serien ("Gento-Ko Ken") som representerer den virkelige Nordstjerna, Polaris. TV-serier. Det finnes to TV-serier til FOTNS, den første ble vist på Fuji TV fra 4. oktober 1984 til 5. mars 1987, og er på 109 episoder. Den ble gitt tittelen "Seikimatsu Kyūseishu Densetsu" (世紀末救世主伝説, «Legenden om frelseren av århundrets slutt»). Volden i serien ble sterkt tonet ned fra den opprinnelige mangaen, flere av de blodigste scenene ble fikk fargen forandret og flere barnedrap i mangaen ble skrevet om slik at Kenshiro redder dem i siste øyeblikk. Serien kan deles opp i fire kapitler. I noen av kapitlene har hendelsene blitt flyttet litt fram og tilbake grunnet dramatikk. Dette er spesielt bemerkelsesverdig i det første kapittelet hvor slåsskampen med Shin ikke skjer før etter at Kenshiro har sloss mot GOLANs hær og laget til Jackal (som begge var undersåtter til Shin i den første TV-serien). De første 36 episodene er oversatt til engelsk i både dubbet og tekstet format og utgitt på 12 VHS-kassetter (3 episoder per kassett) og 5 DVDer (7-8 episoder per DVD) av Manga Entertainment. Disse episodene fikk en ny åpnings- og avslutningssang. Som ved den første serien gjorde produsentene store endringer i forhold til tegneserieutgaven. Den mest merkbare forskjellen er at Jakous sønner ble fjernet fra fortellingen og erstattet med to «Gento Ko Ken»-slåsskjempere ved navn Taiga og Boltz. Serien ender med Kaios død. Den første animasjonsfilmen. Den første filmen, "Fist of the North Star", hadde première i Japan den 8. mars 1986 mellom visningen av episode 66 og 67 av den opprinnelige serien. Filmen var planlagt å være et forsøk på å få FOTNS på lerretet og å unngå utvanning av volden som kom med TV-serien. Den engelske dubben ble utgitt i USA av Streamline Pictures i 1991. En merkbar forskjell fra seriene finner man i begynnelsen av filmen hvor den tar seg tid til vise et lite øyeblikk av hvordan verden så ut rett før atomkatastrofen skjedde. Den begynner med å vise rolige bilder av jorda, en kort beskjed forteller seeren om ulykken som ventes etterfulgt av forstyrrende scener av menneskeliv som går tapt i flammer. Filmen trekker inn mye fra de første to sesongene av den opprinnelige serien. Toki, den andre av Kenshiros eldre brødre, blir aldri sett eller nevnt i filmen. Ut av de seks Nanto Rokusei-Ken er det bare Shin og Rei som dukker opp. Selv om Yurias Nantoarv blir nevnt gjennom hele den japanske utgaven blir hennes rolle som den siste Nanto-generalen oversett. Reis kjæreste i mangaen, Mamiya blir aldri sett, delvis pågrunn av at Yuria er heltinnen i hennes sted. Raoh er hovedskurken i filmen, med Jagi og Shin som de to andre storskurkene. Mange av de andre skurkene som Colonel og Jackal gjør bare cameo som undersåtter med noen gjenkjennelige kampscener med Zeed, Heart og Uighur. Det ble laget to avslutninger for filmen. Den opprinnelige avslutningen som ble vist på kino forteller at Raoh reiste etter å knust Kenshiro, men sparte livet til broren og etterlot han på slagmarken for å kunne beskytte Lin. Den alternativ avslutningen var mer trofast til mangaens handling som viste at slåsskampen endte likt. Den engelske dub-utgaven til Streamline Pictures er basert på utgaven som ble vist på kino. Realfilmen. I 1995 ble FOTNS igjen film. Denne gang var det Tony Randel som var regissør. Filmen hadde med kjente skuespillere som Gary Daniels, Malcom McDowell, Dante Basco, og Chris Penn. Filmen skilte seg på en del fra det opprinnelige manuset som ble delvis skrevet av Peter Atkins & Wynne McLaughlin. Den nye knyttneven. Fra 2003 til 2004, ble det utgitt en OVAserie med Kenshiro. Denne serien er kjent som "New Fist of the North Star", 新・北斗の拳, Shin Hokuto no Ken). OVAen er kun på tre episoder og er basert på "Jubaku no Machi"-romanen skrevet av Buronson og Tetsuo Hara. I den postapokalyptiske verdenen har vannet blitt forgiftet bortsett fra noen få sikre kilder. En mann ved navn Sanga har laget en beskyttet sone. Mens Sangas hær drar ut for å skaffe seg vann og tyr til brutale metoder for å ta det med seg, støtter de på Kenshiro som ønsker å gjøre slutt på Sangas tyranni. Nanto Goshasei. Nanto Goshaseien 8 南斗五車星) har sverget å beskytte den siste Nanto-generalen. Tor Røed. Tor Røed (født 27. september 1956 i Lærdal i Sogn, vokst opp i Øvre Årdal) er en norsk journalist. Han har vært distriktsredaktør i NRK Trøndelag siden 1999. Han har jobba i NRK siden 1983 og har blant annet vært redaksjonssjef i radiomagasinet Her og Nå. John Sydenham Furnivall. John Sydenham Furnivall (født 14. februar 1878, død 1960) var en engelsk embetsmann i Burma. Han studerte naturvitenskap ved Trinity Hall, Universitetet i Cambridge. I 1901 gikk han inn i embetsverket i India. Fra 1902 virket han i Burma helt fram til han gikk av med pensjon i 1923. I løpet av sin tid utenlands var Furnivall en aktiv amatørforsker og ble etter han vendte tilbake til Storbritannia foreleser i burmesiske språk ved Universitetet i Cambridge (1936–1941). I 1940, sammen med C. W. Dunn, utga Furnivall en burmesisk-engelsk ordbok. I etterkant har hans politiske tenkning rundt pluralsamfunn fått fornyet oppmerksomhet. Bøker. For en vurdering av Furnivalls innflytelse på studiene av Burma, se R. H. Taylor, "An undeveloped state: the study of modern Burma's politics" (Melbourne: Monash University's Centre of Southeast Asian Studies, Working Paper No 28, 1983). Radfjorden. Radfjorden er en fjord i Hordaland. Fjorden går på østsiden av Holsnøy i Meland kommune og vestsiden av Radøy. Fjorden strekker seg i nordvest-sørøst retning og er med sine vel 210 meter dybde en god plass for reketråling. Fjorden er rik på fisk, fra Tjuvholme i sør, til populære Bognestraumen i nord. Det blir også tatt rikelig med kreps og krabbe i fjorden av lokale fritidsfiskere. I Radfjorden er det tre større oppdrettsanlegg: Stolane, Sæbøholmane og Gjeltskjerneset i sør. Ved oppdrettsanlegga er det gode fiskeforhold for stor sei, som lokale fiskere nytter som agn i krabbeteinene. De gamle kaiene i fjorden er på Holsnøysida: Revsgard kai, Gaustad og Furuskjegget kai. På Radøysida finn en Sæbøkaien og Vetåskaien. Disse kaiene er kommunale og tilgjengelig for offentlig bruk. Kaiane er i dag preget av forfall og flere bygder har tatt initiativ til å bevare denne delen av den rike kystkulturen gjennom gjenoppbygging og restaurering. Vertavokvartetten. Vertavokvartetten er en norsk strykekvartett, grunnlagt i 1984. Kvartetten har etablert seg som en av Europas ledende strykekvartetter og har spilt i konserthus og på festivaler i Europa, Australia, New Zealand, Japan og USA. Kvartetten har mottatt en rekke priser, spilt inn 6 soloalbum og deltatt på mer enn 50 album sammen med andre artister. Blant artistene de har samarbeidet med er Anne Grete Preus, Hot Club de Norvége, Jon Larsen, Maj Britt Andersen, Knut Værnes, Krøyt og trekkspilleren Per Arne Glorvigen. Vest-Australias flagg. Vest-Australias flagg er laget etter mønster av en britisk "blue ensign" der delstaten Vest-Australia er representert ved merket i flaggets frie ende: en svart svane på en gul skive. Flagget er i størrelsesforholdet 1:2. Vest-Australias flagg fra omkring 1870, det vi si fra da området var en britisk koloni og kjent som Swan River Settlement. I 1953 ble flagget offisielt vedtatt av delstaten og utseendet ble endret slik at svanen vender hodet mot flaggstangen. Tidligere vendte den hodet mot flaggets frie ende. Flagget ble igjen gjenstand for spesifikasjoner i lov av 24. august 2006. Den svarte svanen, som har vært offisielt delstatssymbol siden 1973, finnes også i Vest-Australias våpenskjold. Den er da vist på sølv bakgrunn og med blå bølger under. Den svarte svanen, Cygnus atratus, finnes bare i Australia. Time Team. Time Team er en britisk dokumentarserie laget av Channel 4 som viser arkeologiske utgravninger. De fleste utgravningene er foretatt i Storbritannia, og går over tre dager, men det er også laget noen spesialepisoder med lengre utgravninger og prosjekter i andre land. Første sesong ble vist i 1994, og det er pr. 2011 spilt inn atten sesonger. Programmet presenteres av Tony Robinson også kjent som Baldrick i den engelske komiserien Blackadder. Fra og med 2009 blir det også produsert en amerikansk versjon, "Time Team America," for TV-kanalen PBS. Serien viser en gruppe arkeologer, vanligvis ledet av Mick Aston eller Francis Pryor, som samles på stedet hvor de skal filme episoden, diskuterer fremgangsmåten og utfører utgravning og andre undersøkelser. Stedet er i mange tilfeller foreslått av en seer med lokalkunnskap, eller det er et sted som har blitt gravet ut tidligere hvor nye metoder kan avsløre mer av stedets historie. Så mye som mulig blir kartlagt i løpet av tre dager, og det legges ofte opp til at lokale arkeologer kan fortsette arbeidet. Deltagere. Deltagerne varierer fra episode til episode, avhengig av hva slags funnsted som skal undersøkes og hvem som er tilgjengelige. Eksperter innen spesielle disipliner blir ofte invitert, blant annet Margaret Cox som undersøker menneskelige levninger, mosaikkeksperten David S. Neal og andre. Mange lokale historikere og arkeologer deltar også med sin lokalkunnskap. Det er også en gruppe yngre arkeologer som har deltatt regelmessig, blant annet Katie Hirst, Jenni Butterworth, Brigid Gallagher, Matt Williams, Rakshe Dave og Alice Roberts. Lars Tormod Jenset. a>Lars Tormod Jenset (født 17. januar 1978 i Midsund i Møre og Romsdal) er en norsk jazzbassist. Etter å ha gått på Molde videregående skole og Viken Folkehøgskole, studerte han fra rundt år 2000 i fem år ved Rytmisk Musikkonservatorium i København. Fra 2007 har han vært bosatt i Oslo og virket som frilans lærer og artist. Han har spilt i flere band, som "Hot N Spicy" (tidligere "Pillow") sammen med Bjarke Falgren og Svein Erik Martinsen. Fra 2007 har han vært i Oslobandet "The Union" med Ola Welo saksofon, Tomas Heggdal piano, og Martin Wister trommer. Han har spilt bass i "Bendik Giske Kvintett" (med Gunnar Halle, Simon Toldam, Erik Nylander), "Light Airborne" (med Niels Lyhne Løkkegaard, Christoffer Møller og Morten Lund), "Espen Eriksen Trio" (med Andreas Bye) og "Rodent" (med Haukur Grøndal, Jarkko Hakala og Helgi Sv. Helgason). Det har blitt flere plateutgivelser med de ulike bandene. Valen-koret. Valen-koret er et norsk kor med tilholdssted i Sandefjord. Koret ble etablert i 1964 etter initiativ fra Sverre Valen og består av rundt 50 medlemmer fra hele Vestfold. Valen var selv dirigent for koret frem til 1995 og ble da avløst av Jan Helge Trøen som ledet koret fram til 1999. Dagens dirigent er Bård Bonsaksen som har ledet koret siden 1999. Korets repertoar består for det meste av klassiske korverk og koret har satt opp flere større framføringer sammen med anerkjente solister og orkestre. Koret har gitt ut flere album og vant Spellemannprisen 1974 i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for sitt album "Fjell-Noreg". The Marked. The Marked var et amerikansk rockband som eksisterte fra 1985 til 1987. "The Marked" besto av Billy Corgan (gitar), Dale Meiners (bass) og Don Roesing (trommer). Navnet fikk de fra de merker som noen av medlemmene hadde på hodet. Bandet ble dannet i Chicago, USA, men flyttet kort tid etter til Florida i håp om å finne en større fanbase. Da det slo feil gikk bandet stille og rolig hver til sitt. Selv om "The Marked" hverken rakk å gi ut noen album, singler eller noe som helst hadde de noen populære sanger som eksisterer rundt omkring på nettet, heriblandt "First Curse", "Mao Say Tongue" og "Fade on Violet". Billy Corgan og Ron Roesing kom til å spille inn musikk sammen allerede året etter "The Marked" hadde gått hver til sitt. I 1988 hjalp Roesing nemlig til med å spille trommer i Billy Corgans nye band Smashing Pumpkins, og Roesing medvirket på noen av sangene på "Nothing Ever Changes" (den første EP fra Smashing Pumpkins). I 2000 saksøkte "The Marked" deres tidligere forsanger Billy Corgan og hans sukessfulle band Smashing Pumpkins for bruk av videoklipp fra bandets livevideo Vieuphoria fra 1994. Marked, The Svalbard Turn. Svalbard Turn er et idrettslag i Longyearbyen på Svalbard. Klubben ble stiftet 6. september 1930, med turn som hovedaktivitet. I dag har klubben avdelinger for alpint, badminton, barneidrett, fotball, friidrett, håndball, klatring, miniatyrskyting, pistolskyting, sjakk, ski, spinning, svømming, trim/turn og volleyball. Klubben bruker Svalbardhallen, som ble åpnet i 1996. Svalbard Turn er tilknyttet Troms Idrettskrets. Klubben arrangerer maratonløpet Spitsbergen Marathon. De internasjonale øylekene 2003. De internasjonale øylekene 2003 (De 10. internasjonale øylekene) ble avholdt på Guernsey i perioden 28. juni til 4. juli 2003. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. Charlie's Angels. Charlie's Angels er en amerikansk TV-serie som ble produsert mellom 1976 og 1981. I serien møter vi etterforskeren Charles Townsend, spilt av John Forsythe, som er oppdragsgiver for de tre kvinnene Sabrina Duncan, spilt av Kate Jackson, Jill Munroe, spilt av Farrah Fawcett-Majors og Kelly Garrett, spilt av Jaclyn Smith. Charlies assistent er John Bosley, spilt av David Doyle. Pelletsovn. Pelletsovn eller pelletskamin er en ovn som bruker pellets som varmekilde. Pelletsovner kan ved riktig bruk være mer energieffektive og miljøvennlige enn vanlige vedovner, ikke bare på grunn av brennstoffet, men også fordi de ofte har elektronisk styring av varmeeffekten. En pelletsovn har innebygde lagertanker som man fyller med pellets. Fra tanken mates det pellets inn i selve brennkammeret. I en pelletsovn tennes pelletsen elektronisk og ikke med for eksempel fyrstikker. Pelletsovner egner seg best ved kontinuerlig bruk og er mindre egnet til tilfeldig fyring. En pelletsovn koster ca. 30 000 kr uten subsidiering. Med økende pelletspriser er ikke fyring med pellets lønnsomt i forhold til flere av alternativene. Ulempen ved pelletsovner er at bruken krever elektrisitet og en pelletsovn kan derfor ikke nyttes som alternativ oppvarming om strømmen skulle bli borte med mindre den er utstyrt med nødstrømsløsninger. Pelletsovner krever mer vedlikehold enn andre typer ovner for å opprettholde virkningsgraden. Typisk rengjøringsintervall er en gang pr uke ved konstant bruk. I det siste har pelletsovner fått sterk konkurranse fra varmepumper. Det har ført til at den eneste norske produsenten av pelletsovner, BioNordic i Jostedalen i Sogn og Fjordane, har innstilt produksjonen i 2011. Sammenliknet med fjernvarme er også fyring med pellets for dyr på grunn av lav brukstid i forhold til investering. Salg av pelletskaminer. I oktober 2006 vedtok den norske regjeringen å gi økonomisk støtte til innkjøp av alternativ oppvarming herunder innkjøp av pelletsovn. Toppåret for salg av pelletskamin i Norge var i 2006 hvor det ble solgt nesten 3000 enheter. Siden 2006 har salget gått kraftig ned. I 2009 utgjorde salget i overkant av 800 enheter. I 2010 gikk salget videre ned til rundt 350 ovner. Flere utenlandske produsenter har trukket seg ut av markedet. Chester Nimitz. Chester William Nimitz (født 24. februar 1885 i Fredericksburg i Texas, død 20. februar 1966 på Yerba Buena Island ved San Francisco) var en amerikansk admiral. Bakgrunn og tidlig karriere. Nimitz hadde opprinnelig planer om å begynne ved West Point, men der var det ingen ledige plasser. Han klarte imidlertid å komme inn på United States Naval Academy i Annapolis i 1901 og han ble uteksaminer i 1905 som nummer 7 av 114. Karrieren kunne imidlertid få en hurtig avslutning da han som 22-årig fenrik («"ensign"») i 1907 kjørte destroyeren Decatur på en mudderbanke ved Filippinene. Han ble stilt for en militær domstol, anklaget for å ha satt et marinefartøy i fare. For dette fikk han en reprimande. Han ble overført til skolevirksomhet, men etter et par år var han tilbake som skipssjef, denne gangen på forskjellige u-båter, av de første som kom i tjeneste. I tiden fram til første verdenskrig var han også en periode i Nürnberg og Gent og studerte blant annet ulike dieselmotorer. Første verdenskrig og mellomkrigstiden. 10. august 1917 ble Nimitz adjutant for admiral Samuel S. Robinson, som var sjef for u-båtstyrkene i Atlanterhavet. 6. februar 1918 ble han utnevnt til kommandørkaptein og stabsjef («"Chief of Staff"») for Robinson og fikk et anbefalelsesbrev for det arbeidet han la ned. Utover i resten av verdenskrigen fikk han stadig større ansvarsområde i forhold til u-båtoperasjonene. I mellomkrigstiden hadde han forskjellige kommandoer, men studerte også en periode ved Naval War College i Newport, Rhode Island. Han tjenestegjorde både som skipssjef og i stabsfunksjoner. Andre verdenskrig. Etter angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 ble Nimitz den 31. desember 1941 admiral og sjef for den amerikanske Stillehavsflåten ("Commander in Chief of the Pacific Fleet and Pacific Ocean Areas") og han ledet sjøkrigen mot Japan fra sitt hovedkvarter på Hawaii. Den 19. desember 1944 ble han utnevnt til Fleet Admiral, den høyeste admiralgraden som tilsvarer fem-stjernes general. Han etterfulgte Ernest King som marinesjef ("Chief of Naval Operations") den 15. desember 1945 og gikk av 15. desember 1947. Honolulus store motorvei, Nimitz Highway, er oppkalt etter ham. Den amerikanske flåtens største hangarskip kalles «Nimitzklassen» som følge av navnet på det første skipet i klassen, USS «Nimitz». Fylkesvei 897 (Rogaland). Fylkesvei 897 i Rogaland går mellom Boknasund bru og Våga på Austre Bokn i Bokn kommune. Veiens lengde er 3,2 km. Eksterne lenker. 897 Lyman Frank Baum. Lyman Frank Baum (født 15. mai 1856, død 6. mai 1919) var en amerikansk forfatter, skuespiller og filmprodusent. Baum, Lyman Frank Baum, Lyman Frank Baum, Lyman Frank Raymond A. Spruance. Raymond Ames Spruance (født 3. juli 1886 i Baltimore, Maryland, død 13. desember 1969 i Pebble Beach, California) var en amerikansk admiral under andre verdenskrig. Han hadde vesentlig bidrag til seieren i slaget ved Midway og var øverstkommanderende ved erobringen av mange av øyene i Stillehavet. I årene 1952-1955 var han amerikansk ambassadør til Filippinene. Hans kvikke hode gjorde at han fikk tilnavnet «electric brain». Spruance ble uteksaminert fra U.S. Naval Academy i 1906 og studerte deretter elektroteknikk i noen år. Han hadde etter hvert en omfattende karriere til sjøs, blant annet som skipssjef for fem jagere og slagskipet "USS Mississippi". Spruance hadde også stillinger innen ingeniørfag, etterretningstjeneste, stabstjeneste og ved Naval War College fram til andre verdenskrig. I de første månedene av andre verdenskrig i Stillehavet hadde kontreadmiral Spruance kommando over en krysserdivisjon. Han ledet Task Force 16 med to hangarskip under slaget ved Midway i begynnelsen av juni. Hans avgjørelser under disse kampene var viktige for utgangen da den endret den videre krigen mot Japan. Etter slaget ved Midway ble han stabssjef for øverstkommanderende for den amerikanske Stillehavsflåten, og senere nestkommanderende. Fra midten av 1943 ble han sjef for Central Pacific Force som ble USAs Femte Flåte i april 1944. Mens Spruance hadde kommandoen i 1943-45 i sitt vanlige flaggskip USS Indianapolis, ledet han felttoget som erobret Gilbertøyene, Marshalløyene, Marianene, Iwo Jima og Okinawa, og beseiret den japanske flåten i juni 1944 ved slaget i Filippinerhavet. Admiral Spruance hadde kommandoen over Stillehavsflåten i slutten av 1945 og begynnelsen av 1946. Senere tjenestegjorde han som rektor ved Naval War College til han ble pensjonert fra marienen i juli 1948. Mellom 1952 og 1955 var han ambassadør til Filippinene. USS "Spruance" er oppkalt etter ham. Fylkesvei 315 (Rogaland). Fylkesvei 315 i Rogaland går mellom Stompabakken og Seldal i Sandnes. Veiens lengde er 14,5 km. Eksterne lenker. 315 Fylkesvei 110 (Rogaland). Fylkesvei 110 i Rogaland går mellom Bjerkreim og Urdalen i Bjerkreim. Veiens lengde er 14,0 km. Eksterne lenker. 110 Kvartal (tid). Et kvartal er et firedels år. Vanligvis regnes årets fire kvartaler med begynnelse henholdsvis 1. januar, 1. april, 1. juli og 1. oktober. På engelsk forkortes ofte de fire kvartalene til Q1 (første kvartal), Q2 (andre kvartal), Q3 (tredje kvartal) og Q4 (fjerde kvartal). Punk'd. Punk'd er et amerikansk TV-program som sendes på MTV (TV 2 i Norge) med Ashton Kutcher som programleder. Programmet faller i skjult kamera-sjangeren, men i Punk'd er det alltid kjendiser som blir lurt. "Punk'd" ble sendt første gang i 2003. Lord Mountbatten. Louis Francis Albert Victor Nicholas Mountbatten, 1. jarl Mountbatten av Burma, opprinnelig prins Louis av Battenberg (født 25. juni 1900, død 27. august 1979) var en britisk admiral og statsmann av tysk opprinnelse. Han var den siste visekongen av India (1947) og den første generalguvernøren i Unionen India (1947–1948), som det moderne India oppstod fra i 1950. Fra 1954 til 1959 var han First Sea Lord, en stilling hans far, prins Ludwig av Battenberg hadde hatt 1912–14. I 1979 ble han drept i et IRA-attentat mens han var på fisketur utenfor den irske kysten. Han ble født som Hans Høyvelbårenhet ("Seine Durchlaucht") prins Louis av Battenberg, som sønn av prins Ludwig av Battenberg og prinsesse Viktoria av Hessen-Darmstadt. Ludwig av Battenberg var sønn av prins Alexander av Hessen-Darmstadt (1823−1888) og grevinne Julia von Hauke (1825−1895), som var gift i morganatisk ekteskap. Deres etterkommere fikk derfor tittelen prins/prinsesse av Battenberg (en småby i Hessen). Battenberg er altså en morganatisk linje av huset Hessen. Familien Battenberg endret skrivemåten til Mountbatten i 1917, i forbindelse med første verdenskrig. Louis av Battenberg var gjennom sin mor Viktoria av Hessen-Darmstadt oldebarn av dronning Victoria av Storbritannia. Louis Mountbatten var onkel til prins Filip av Hellas og Danmark, sønn av hans søster Alice av Battenberg. Da Filip giftet seg med kronprinsesse Elisabeth av Storbritannia tok han etternavnet Mountbatten. Reservoar. Et reservoar (av fransk "réservoir") er et oppbevaringssted, og betegner vanligvis et magasin for store mengder væsker, som vann (i et vannmagasin) i forbindelse med vannkraftverk eller hydrokarboner (som olje eller gass). Vannreservoarer. Vannmagasiner laget ved sette opp en demning i en elv eller innsjø. Ved å kunne tære på vannet i reservoaret får vannkraftverket stabil vannforsyning også i tider med lite tilsig i reservoaret. I tidligere tider, før elektrisk kraft ble vanlig, ble reservoarer laget for å fungere som vannmagasin for sagbruk, pumper og annet mekanisk utstyr som var drevet av vannkraft. Olje- og gassreservoarer. Olje- og gassreservoarer er dannet naturlig. Olje og gassen er da inne i en porøs bergart (ofte sandstein eller kalkstein), med en tett bergart (ofte skifer) over som hindrer hydrokarbonene å strømme opp. Egham. Egham er en by i Surrey, innenfor Londons pendlerbelte. Den ligger omkring 30 km sørvest for det sentrale London, ved Themsen og motorveien M25. Egham Hythe regnes ofte som en del av Egham; de to har sammenlagt omkring 12 000 innbyggere. Royal Holloway, som er en del av University of London, ligger på Egham Hill en kilometer vest for byen. Historie. Da Chertsey Abbey ble grunnlagt i 666 inkluderte eiendommen Ecga's Ham, «Ecgas hjemsted», som navnet Egham kommer fra. Stedet er også nevnt i "Domesday Book" (1086). Landsbyen med omegn utgjorde tidligere et sogn i Berkshire og Surrey, som inkluderte flere andre, mindre landsbyer. Herregården tilhørte Chertsey Abbey frem til oppløsningen av Englands klostre omkring 1540. Den ble da kronens eiendom, og ble gitt til flere forskjellige forvaltere gjennom årene. I 1215 ble "Magna Carta" signert i Runnymede, like ved Egham. Ved en høyde utenfor byen står et minnesmerke over dette. På toppen av høyden finner man et annet minnesmerke, rett innenfor grensen til landsbyen Englefield Green. Det er en kenotaf for allierte flyvere som falt under andre verdenskrig, hvis jordiske levninger ikke er funnet. Det var den første etterkrigsstrukturen i Storbritannia som ble vernet, og eies av Commonwealth War Graves Commission. Det er god utsikt mot London, Windsor og Surrey Hills fra monumentet. Jørgen Johan Tandberg. Jørgen Johan Tandberg (født 1816 i Tønsberg, død 1884) var en norsk teolog og biskop i Christiansand stift 1882–84. Tandberg ble cand.theol. i 1838. Han var kapellan i Haus fra 1848, prest ved Trefoldighetskirken i Oslo fra 1858 og ved Oslo domkirke fra 1866. I 1872 ble han stiftsprost i Oslo og i 1882 biskop i Kristiansand. Tandberg var medlem i den store kirkekomisjonen fra 1859 til 1865, og stiftet i 1874 "komitéen for Den norske kirkes misjon ved Schreuder". Tandberg representerte Søndre Bergenhus på stortinget i 1857-58. Han var far til Jens Frølich Tandberg som ble biskop i Oslo bispedømme. Eixample. Arbeidstegning for konstruksjon av gatehjørnene i Eixample. Eixample er ett av de ti distriktene i den katalanske byen Barcelona. Det oppsto på 1800-tallet, etter at bymurene ble revet (1854–1856) og byen ekspanderte. 1. januar 2005 hadde Eixample 262 485 innbyggere, og var dermed Barcelonas mest befolka distrikt. Det har et areal på 7,46 km². I Eixample ligger mange av de mest kjente turistattraksjonene i Barcelona, blant annet Sagrada Família, Casa Milà, Casa Batlló, Teatro Nacional de Catalunya og L'Auditori. Området Quadrat d'Or (Det Gylne Kvadratet), som ligger rundt Passeig de Gràcia, har den høyeste konsentrasjonen (cirka 150 bygninger) av art nouveau-arkitektur i verden. De viktigste avenyene i Eixample er Passeig de Gràcia, Avinguda Diagonal og Gran Via de les Corts Catalanes. Andre breie avenyer i distriktet er Carrer d'Aragó, Carrer de Balmes og Passeig de Sant Joan. Israel Kamakawiwo'ole. Israel "Bruddah Iz" Kamakawiwo'ole (født 20. mai 1959, død 26. juni 1997) var en musiker fra Hawaii som døde bare 38 år gammel. Han ble først berømt da hans album "Facing Future" kom ut i 1993 med hans medley over sangene «Over the Rainbow» og «What a Wonderful World», som senere var med i mange filmer, reklamer og TV programmer. Kamakawiwo'ole fikk kallenavnet "The Gentle Giant" (Den snille kjempen) av hans beundrere. Han ble alltid beskrevet som en glad og positiv mann, og han var mest kjent for sin kjærlighet for sitt land og for folket på Hawaii. Gjennom sitt spill på ukulele og hans blanding med andre musikkformer (som jazz og reggae) ble Kamakawiwo'ole en av de største musikere i Hawaiiansk musikkhistorie over de siste 15 årene. Tidlige år. Israel Ka'ano'i Kamakawiwo'ole ble født på øya Ni'ihau av foreldrene Henry Kaleialoha Naniwa og Evangeline Leinani Kamakawiwo'ole. Han flyttet til øya O'ahu da han var ganske ung, og ble oppdratt i samfunnet i Kaimuki på utkanten av Waikīkī, hvor hans foreldre møttes og ble gift. Han begynte å spille musikk sammen med sin eldre bror Skippy av en alder av 11 år, mens han vokste opp med de store hawaii'iske musikerne, Peter Moon, Palani Vaughn og Don Ho. Som 13/14-åring flyttet de til Makaha, Hawaii. Der møtte han Louis "Moon" Kauakahi, Sam Gray, og Jerome Koko. Sammen med sin bror Skippy dannet de bandet Makaha Sons of Ni’ihau. Fra 1976 til 1980 oppnådde gruppen stor popularitet på Hawaii og det kontinentale USA, og ga ut fem suksessfulle albumer. I 1982 døde hans bror Skippy Kamakawiwo'ole av hjerteinfarkt. Samme år giftet Iz seg med sin barndomskjæreste Marlene og ikke lenge etter fikk de en datter som fikk navnet Ceslieanne "Wehi". Musikkkarrièren. I 1990, ga han ut sitt første solo album "Ka'ano", som vant priser for Contemporary Album of the Year og Male Vocalist of the Year fra det Hawaiʻi Academy of Recording Arts (HARA). Albumet "Facing Future" ble gitt ut i 1993 og blir ansett som hans beste album. Albumet inneholder blant annet medleyen «Somewhere Over The Rainbow/What a Wonderfull World», og sanger som «Hawaii 78», «White Sandy Beach of Hawaii», «Maui Hawaiian Man», og «Kaulana Kawaihae». "Facing Future" debuterte på 25 plass på Billboard Magasin's Top Pop Catalogue chart. Den 26. oktober 2005 ble albumet "Facing Future" det første albumet fra Hawaii som solgte til platina. Totalt har det solgt mer en 1 millioner eksemplarer i Amerika. I 1994 ble Iz stemt frem som årets underholder av HARA. I 1997 ble Iz igjen stemt frem av HARA på det årlige Nā Hōkū Hanohano awards for Male Vocalist of the Year, Favorite Entertainer of the Year, Album of the Year og Island Contemporary Album of the Year. På grunn av sykdom måtte han selv følge med på seremonien fra et sykehusrom. Død. I hans siste år var han blitt veldig overvektig og på et tidspunkt veide han 343 kg og hadde en høyde på 1.88 m. Han hadde flere sykehusopphold men døde av vektrelatert ånderettssykdom den 26. juni 1997 klokken 12.18 i en alder av 38 år. Det hawaii'iske flagget stod på halv stang da hans begravelse pågikk den 10. juli 1997. Hans koa trekiste ble lagt i hovedbyggningen på Honolulu slik at folket kunne komme å se ham. Over 10 000 mennesker kom til hans begravelse. Hans aske ble spredd i Stillehavet på Mākua Beach på 12. juli 1997. A Triumph for Man. "A Triumph for Man" er det danske bandet Mews debutalbum fra 1997. Det ble gitt ut på Exlibris Musikk. Albumet ble utgitt i få eksemplarer og er i dag nesten bare å få tak i på eBay til en veldig høy pris. Bandet valgte derfor å gjenutgi det i 2006 inklusive en bonus-CD med hittil uutgitt materiale. Sangen «She Came Home for Christmas» er også på albumet "Frengers" som kom i 2003. Tensta. Tensta er en bydel i Stockholm kommune, på sødre Järva, med 16 834 innbyggere (2005) hvorav 57 prosent er født utenfor Sverige. Bydelen grenser til Akalla, Husby, Rinkeby, Bromsten, Solhem og Lunda, samt til Barkarby i Järfälla kommune. Navnet antas å stamme fra ordene "tena" (en sort fiskeredskap) og "sta" (inngjerdet område). Tensta er først nevnt i 1539, da besto den av to gårder, begge eid av Spånga kirke. I 1965 kjøpte Stockholm kommune marken og oppførte 6200 leiligheter mellom 1966 og 1972, med den første innflyttingen i 1967. I 1969 ble det oppført småhus i kvartaler Sörgården. Hjulsta ligger i Tenstas vestre del. I Tensta bor innbyggerne trangt, med 3,3 beboere pr. boenhet mot landsgjennomsnittet på 1,6. Tensta har to tunnelbanestasjoner; Tensta og Hjulsta. Mathias Sigwardt. Mathias Sigwardt (født 20. oktober 1770 i Borre, død 8. oktober 1840) var en norsk teolog og biskop i Christiansand stift 1832–40. Sigwardt tok teologisk embetseksamen i 1795. Han hadde forskjellige lærer- og prestestillinger før han i 1816 ble sokneprest i Tune. I 1820 ble han stiftsprost i Christiania, og i 1832 biskop i Christianssand. I 1814 var Sigwardt prest i Christiania, og en preken han holdt ble utgitt. Der beskrev han adskillelsen fra Danmark som en stor ulykke, men fant trøst i Christian Frederik: «Han er endnu hos os, han forlader os ikke, ingen Magt skal formaae at vriste ham ud av vor Favn.» (Nilsen) «baade han og andre Prædikanter, som i denne Tid lade deres Taler trykke, forekommer mig at tale mere til Nationaldeputerede og Medborgere end til Medchristne. Talene indeholde for megen Politik og for liden Religion. Jeg er selv ikke ankefri i dette Stykke.» (Nilsen) Sigwardt var gift to ganger, første gang med Louise Catharine Juliane Hopstock (d. 1815). I 1822 giftet han seg igjen med Karine f. Næschill, enken etter sin forgjenger som stiftsprost i Christiania, Nicolai Lumholtz. Kafeteria. En kafeteria er en kafé med selvbetjening eller et rimelig spisested med servering over disk. Utvalget av matretter er ofte begrenset. Pølsebu. Mobil pølsevogn i København. Etter lukketid kjøres vognen "hjem" av eieren Ei pølsebu er et lite hus eller ei vogn der det selges pølser. Pølsebua er gjerne satt opp på et offentlig gjennomfartssted som en plass, en gate eller et kjøpesenter. Passeig de Gràcia. Passeig de Gràcia er en av de største avenyene i Barcelona. Den er også et av de viktigste handleområdene i byen, og noen av Barcelonas mest kjente bygninger befinner seg i denne gata. Passeig de Grácia befinner seg i den sentrale delen av distriktet Eixample. Den starter ved Plaça de Catalunya og ender ved Carrer Gran de Gràcia. Aveny. En aveny (av fransk "avenue" (fra avenir = ankomme)) er en bred gate, vanligvis beplantet med trær langs begge sider. Begrepet er opprinnelig brukt som betegnelse på gater med allépreg som leder frem til et palass, et monument, en plass eller et annet markant objekt. Ole Ingar Lindseth. Ole Ingar Lindseth (født 1954) er en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti) fra Mo i Rana. Lindseth har vært varaordfører (1984–1985) og deretter ordfører (1986–1987) i Rana kommune. Bulevard. En bulevard (av fransk "boulevard", opprinnelig fra tysk "Bollwerk", norsk "bolverk") er en bred gate med trær på begge sider. Opprinnelig ble ordet brukt om gater anlagt på raserte festningsvoller i Paris, men begrepet brukes også i andre land og på andre språk, men da ikke nødvendigvis i den opprinnelige konteksten. Bistro. En bistro (av fransk, 'vertshus(innehaver)') er en liten, enkel restaurant. Ordet brukes også iblant om serveringssteder eller kaféer med franskinspirert innredning eller meny. Ordets opprinnelse er uklar. En forklaring er at det stammer fra det russiske ordet быстро, som betyr ’skynde seg’. Russiske soldater som okkuperte Frankrike etter Napoleonskrigene skal ha brukt ordet for å oppfordre franskmennene til å servere maten raskere. En mer troverdig forklaring er at ordet kommmer av "bistraud", ’liten tjener’, ’vinhandlerassistent’, som etter hvert ble en benevnelse på selve vinhandleren. Michael C. Hall. Michael Carlisle Hall (født 1. februar 1971 i Raleigh i North Carolina) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for rollen som David Fisher i den prisbelønte drama-serien Six Feet Under og Dexter Morgan i Showtime-serien Dexter. Oppvekst. Hall ble født som enebarn i Raleigh i North Carolina. Hans mor, Janice Styons Hall, er dekan for studenter på Wake Forest Rolesville High School, mens hans far, William Carlyle Hall, jobbet for IBM. Halls søster døde før han ble født, og hans far døde av kreft da Hall var elleve år gammel. Hall gikk Ravenscroft School i Raleigh, og tok eksamen i 1989. Han ble uteksaminert fra Earlham College i Richmond, Indiana, i 1993. Han gikk senere på New York University's Master of Fine Arts program i New York City. Karriere. Halls skuespillerkarriere begynte i teateret, der han opptrådte i Macbeth og Cymbeline på New York Shakespeare Festival, og i Timon of Athens og Henry V på New York Public Theater. I 1999 fikk Hall en rolle i Broadway-oppsetningen Cabaret regissert av Sam Mendes, som var hans første Broadway rolle. Mendes som også regisserte filmen American Beauty, skrevet av Alan Ball, foreslo Hall for rollen som David Fisher i dramaserien Six Feet Under, som ble hans store gjennombrudd. Hall ble nominert til Emmy for sin skuespillerprestasjon i den første sesongen av Six Feet Under, og vant AFI Award-nominasjon som årets beste skuespiller. I tillegg delte han Screen Actors Guild-nominasjon for beste skuespiller for alle de fem årene serien var i produksjon, og vant prisen både i 2003 og 2004. I 2003 turnerte Hall som Billy Flynn i musikalen Chicago. Hans eneste filmkrediteringer i 2003 var thrilleren Paycheck, og 2009 science fiction-thrilleren Gamer. Han spilte også i filmen Bereft fra 2003. Hall på the Paley Center, Century Plaza Hotel, Los Angeles, i desember 2008. "Dexter". Michael C. Hall er for tiden hovedrolleinnehaver og en av produsentene av Showtime TV-serien Dexter, som handler om Dexter Morgan, som på dagtid jobber som blodsprutanalytiker for Miami-Metro-politiet, mens han om natten er en hensynsløs seriemorder som kun dreper dem han synes fortjener det. Seriens første sesong hadde premiere 1. oktober 2006, den andre sesongen 30. september 2007, den tredje sesongen den 28 september 2008 og den fjerde sesongen begynte den 27. september 2009. For sitt arbeid med serien, har Hall nominert til Golden Globe i 2007 og 2008 for beste skuespiller i et tv-drama. Hall vant i 2007 TCA prisen for "Individual Achievement" for sitt bidrag til Dexter. Hall ble også nominert til en Emmy-pris i 2008 for beste skuespiller i en dramaserie for sitt arbeid i Dexter. Dexter ble i 2008 nominert til en Emmy i dramaserie kategorien. Hall ble nok en gang nominert til en Golden Globe-pris i 2009 for beste skuespiller i en dramaserie for sitt arbeid med Dexter. Personlig. I 2002 giftet han seg med skuespillerinnen Amy Spanger, men ble skilt fire år senere i 2006. På nyttårsaften i 2008, stakk han av med Jennifer Carpenter, som spiller hans karakter Dexter Morgans søster Debra Morgan på Showtimes tv-serie Dexter. Den 13. januar 2010, bekreftet Halls agent og talsmann at han var under behandling for krefttypen Hodgkins lymfom. Mange av hans kolleger og venner innrømmet at de ikke hadde noen anelse om at Hall kjemper mot kreft, fordi han aldri viste noen tegn til sykdommen. Hall aksepterte sin Golden Globe og Screen Actors Guild Award i 2010 iført en strikket lue etter å ha mistet alt håret på grunn av cellegift. I april 2010 ble Hall erklært frisk etter 1 år med lymfekreft. Eksterne lenker. Hall, Michael C. Bjørg Simonsen. Bjørg Simonsen (født 1937) er en norsk politiker (Arbeiderpartiet). Simonsen var medlem av formannsskapet i Rana kommune 1968–1975, ordfører i Rana kommune (1976–1985) og statssekretær i Samferdselsdepartementet i perioden 1988–1989. I perioden 1986-88 var hun landssjef for Norges KFUK-speidere. Fra 1989 til 2004 var hun avdelingsdirektør i Nasjonalbiblioteket. Mellom 1995 og 2005 var hun medlem av Bedriftsforsamlingen i Telenor. Fra januar 2004 har Simonsen vært styreleder for Nordland Teater. Etter 22 års fravær gjorde hun comeback i lokalpolitikken da hun stilte på Arbeiderpartiets liste til kommunestyrevalget i 2007. Sporveisbrannen i Trondheim 1956. Trikkestallen på Dalsenget etter gjenoppbygningen. Ved Sporveisbrannen i Trondheim 1956 brant hele trikkestallen på Dalsenget i Trondheim ned til grunnen, sammen med 42 enheter banemateriell. Brannen startet natt til 10. oktober. Klokken 04.03 oppdaget en vognvasker røykutvikling i trikkestallen. Da brannvesenet ankom var store deler av østfløyen overtent. Bare kort tid etter at brannvesenet hadde ankommet raste taket over vognhallen sammen. 3 personer døde som følge av brannen. 26 motorvogner og 16 tilhengere brant opp, så å si hele den moderne vognparken til Sporveien. Dagen etter ble de gamle sporvognene tatt i bruk. Disse hadde stått parkert i vognhallen på Voldsminde og var derfor reddet unna brannen. Sporveien tok også kontakt med Sporveisselskapene i Oslo og Bergen med forespørsel om lån av busser for å sette inn i midlertidig trafikk. Allerede 14. oktober kom 8 busser med jernbanen fra Oslo. Disse ble satt inn i rute fra 16. oktober. Ledelsen i Sporveien valgt å ta kontakt med kollegaer i Oslo og Bergen fremfor byens to andre transportører, Trondheim bilruter og Gråkallbanen. Etter brannen ble det diskutert om det skulle benyttes trolleybusser i stedet for trikk. Men et enstemmig bystyre vedtok at sporveisdriften skulle fortsette. Hele forsikringsummen på 8 millioner og et banklån på 4 millioner ble satt til disposisjon for innkjøp av nye trikker. I løpet av 2 år var vognparken og vognhallen på Dalsenget bygget opp igjen. Lollipop (sang av Mika). «Lollipop» er en sang av Mika fra hans debuttalbum "Life in Cartoon Motion". Sangen ble sluppet i Storbritannia i 2007, da kun til nedlasting. Mika skal ha uttalt i nyere intervjuer at dette er hans favorittsang på albumet og at han skrev det for sin søster. Marin teknikk. Marin Teknikk er et fem-årig masterprogram / sivilingeniørstudie ved NTNU. Den første halvdelen av utdannelsen foregår hovedsakelig på Gløshaugen (hoved-campus), mens siste halvdel foregår på Marinteknisk senter (MTS), lokalisert på Tyholt. Studiet omfatter emner innen Norges største eksportnæringer, Olje- og gassutvinning, Fiskeriteknologi og havbruk og Skipsteknikk. Studiet gir et stort grunnlag innenfor ingeniørfaget, da spesielt det marine. Sentrale fag. Linjeforeningen heter Mannhullet, og organiserer sosiale og sportslige aktiviteter ved siden av studiet. Grace Kelly (sang). «Grace Kelly» er en sang av Mika, som ble første gang gjort tilgjengelig for nedlastning 9. januar 2007. Den er produsert og mikset av Greg Wells. Låten ble raskt en hit og havnet rett på tredjeplass på den britiske singellista, UK Singles Chart, og første plass på den britiske nedlastningslista, UK Official Download Chart. En uke senere nådde låta førsteplass på singellista, en plassering den beholdt i fem uker til og med 18. februar 2007. I USA ble låta gjort tilgjengelig for digital nedlastning 16. januar 2007. Låta har nådd høyt opp på singel- og nedlastningslister over hele verden. Værskip. Værskip er skip som har som formål å foreta faste meteorologiske observasjoner til havs. Værskip ligger i fast posisjon. Det har tidligere vært opptil 13 værskip i Nord-Atlanteren, men i dag er det bare ett igjen – det norske værskipet MS «Polarfront». Værskip er dyre i drift, og observasjonene fra værskip er i stor grad blitt erstattet av meteorologiske observasjoner fra satellitter og langtrekkende fly. Vinteren 2006 krevde imidlertid Norges Miljøvernforbund at det skulle utplasseres et værskip i Barentshavet, som en del av oljevernberedskapen utenfor Finnmark. Det første værskipet var den franske lastebåten Carimare, som fikk utstyr for værobservasjoner og ble stasjonert i Nord-Atlanteren i 1938. Det opprinnelige formålet med værskip var å trygge flytrafikken over havene. Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO) påtok seg ansvaret med å drive et internasjonalt værskipssamarbeid, som startet opp i 1948. Den norske staten kjøpte og ombygde to engelske korvetter, «Polarfront I» og «Polarfront II», og posisjonerte dem på stasjon MIKE, 66° N og 2° Ø, der de vekslet i tjenesten med en måned hver. «Polarfront I» var i tjeneste fram til 1974, mens «Polarfront II» var i tjeneste til 1976. I 1976 ble de erstattet av det moderne og spesialkonstruerte værskipet «Polarfront», som i dag fremdeles ligger på 66° N og 2° Ø. «Polarfront» eies og drives av rederiet Kåre Misje & Co, på oppdrag for den norske staten. Verdens meteorologiorganisasjon overtok ansvaret for værskipstjenesten i 1974. På det tidspunktet var det igjen fire værskipsstasjoner i Nord-Atlanteren. Polarfront alternerte i flere år med det nederlandske værskipet «Cumulus» på stasjon MIKE, men siden 1986 har «Polarfront» bemannet stasjonen alene. Det internasjonale værskipssamarbeidet ble avviklet i 1990. Norge og Storbritannia fortsatte driften av hver sin værskipsstasjon, men Storbritannia la ned sin stasjon LIMA i 1995. Siden da har «Polarfront» vært verdens eneste værskip. «Polarfront» ligger fast på stasjon MIKE, men går til lands 1–2 dager i måneden for å skifte mannskap og få nye forsyninger. En gang i året, vanligvis i begynnelsen av oktober, går skipet i havn i en uke for vedlikehold. Værskipsstasjonen er dermed betjent ca. 340 dager i året siden 1986. «Polarfront I» og «II» hadde base i Bergen. Der hadde også «Polarfront» base fram til 1986, da basen ble flyttet til Kristiansund. Siden 2003 har værskipet hatt base i Ålesund. MS «Polarfront». MS «Polarfront» er et norsk værskip som lå fast stasjonert i Nord-Atlanteren på 66° N og 2° Ø. Skipet sender meteorologiske data til Meteorologisk institutt inntil årsskiftet 2009/2010. «Polarfront» var eid og drevet av rederiet Kåre Misje & Co for den norske staten ved Meteorologisk institutt. Det var spesialbygd som værskip ved Mandals Slipp, og ble satt i drift i 1976. «Polarfront» var lenge det eneste gjenværende værskipet i verden, men ved inngangen til 2010 gikk også dette i opplag. «Polarfront» gikk til lands 1–2 dager i måneden for å skifte mannskap og få nye forsyninger. En gang i året, vanligvis i begynnelsen av oktober, gikk skipet i havn i ei uke for vedlikehold. Værskipsstasjonen var dermed betjent ca. 340 dager i året siden 1986. Skipet hadde en besetning på 8 personer pr. vakt. Når skipet betjente stasjonen holdt det seg stort sett innenfor en boks på 1x1 grad. «Polarfront» erstattet de tidligere værskipene «Polarfront I» og «Polarfront II», som hadde annenhver måned byttet på om å gjøre tjeneste i samme posisjon siden juni 1948. «Polarfront I» og «Polarfront II» var ombygde engelske korvetter av Flowerklassen som var eid av den norske staten. «Polarfront I» og «Polarfront II» hadde base i Bergen. Der hadde også «Polarfront» base fram til 1986, da basen ble flyttet til Kristiansund. Siden 2003 hadde værskipet base i Ålesund. I en periode på syttitallet ble de meteorologiske observasjonene fra stasjonen delvis foretatt av det nederlandske væreskipet Cumulus når stasjonene ikke var betjent av norske skip. 27. februar 2009 ble det klart at værskiptjenesten legges ned og ved inngangen til 2010 gikk værskipet i opplag. Chester-le-Street. Chester-le-Street er en by i Durham i England. Den er administrasjonssenter for og har gitt navn til distriktet Chester-le-Street. Byen ligger omkring tretten kilometer vest for Sunderland, ved elven Wear. Byens historie går tilbake til romersk tid, da den var kjent som "Concangis". Sognekirken, som er viet til Jomfru Maria og Cuthbert av Lindisfarne, er kjent for at St. Cuthberts legeme lå der i 113 år før translasjonen til Durhamkatedralen, og for at den første oversettelsen av Bibelen til engelsk ble foretatt der. Chester-le-Street var inntil 1974 et eget distrikt, men ble da slått sammen med andre distrikter. Byen har vokst utenfor den gamle distriktsgrensen. John av Bretagne, jarl av Richmond. John av Bretagne eller "Jean de Bretagne" (engelsk "John of Brittany") (1266–1334) var en fransk-engelsk adelsmann og jarl av Richmond i årene 1306–1334. Han var den andre overlevende sønnen av John II, hertug av Bretagne og dennes hustru Beatrice av England, og således dattersønn av kong Henrik III av England og nevø av Edvard I av England. Hans eldre bror Arthur II etterfulgte som hertug av Bretagne. Et område i nordlige England, Richmondshire, hadde tilhørt hertugfamilien siden 1000-tallet, men i lengre perioder blitt overtatt av den engelske kronen. John ble gitt området av sin onkel, kong Edvard I, og han bosatte seg der og deltok i engelsk politikk og krigføring. Han tjenestegjorde for England under tre monarker, først sin onkel Edvazrd I, og siden Edvard II og Edvard III. Byen Richmond vokste opp rundt det kongelige palasset som ble ofte benyttet av de kongelige, men nå er det bare ruiner igjen av det. John ble den 1. lord av Bretagne den 13. juli 1305 og etterfulgte tittelen 3. jarl jarl av Richmond den 15. oktober 1306. Han døde den 17. januar 1334 uten å ha giftet seg. Richmond 5-01 Torre de Collserola. Torre de Collserola er et teletårn på Tibidabo (Sierra de Collserola) ved Barcelona i Catalonia, Spania. Derfra sendes de fleste radiosignalene til byen og områdene rundt. Tårnet, som er laget i en futuristisk stil, har et utsiktsrom i tiende etasje hvor folk kan komme opp og se utover Barcelona. Torre de Collserola er 288 meter høyt, og ble designa av den britiske arkitekten Norman Foster. Sagrat Cor. Sagrat Cor sett fra plassen utafor Sagrat Cor er en kirke på Tibidabo i Barcelona, Catalonia. Navnet betyr «Hellige Hjerte». Den ligger like ved Tibidabo fornøyelsespark. Kirken har også et kloster. Michel Rocard. Michel Rocard (født 23. august 1930 i Courbevoie) er en fransk politiker og medlem av det franske sosialistpartiet. Han var statsminister under François Mitterrand i perioden 10. mai 1988 – 15. mai 1991, og skapte et sosialt velferdsprogram "(Revenu minimum d'insertion)" som sørget for en minimums-velferd for landets fattige. Han er i dag medlem av Europa-parlamentet. Willy Dahl. Willy Melkior Dahl (født 26. mars 1927 i Bergen) er en norsk professor i litteratur og forfatter av et betydelig omfang populærvitenskapelige bøker om kunst og litteratur. Han har vært særlig opptatt av kriminal- og masselitteratur. Litteraturstudenter vil kjenne hans klassiske teoribok "Stil og struktur", som har kommet i mange opplag. Han har også utgitt satiriske romaner og annen humoristisk litteratur under psevdonymet Melkior Pedersen. Plaça de Sant Jaume. Plaça de Sant Jaume er en plass som fungerer som administrativt sentrum i Barcelona. Den ligger i bydelen Barri Gòtic. Ved denne plassen ligger Palau de la Generalitat de Catalunya (Catalonias parlament) og Barcelonas rådhus. Den har også vært kalt «Plaça de la Constitució» ved flere historiske anledninger, men det navnet som har overlevd er det som plassen har i dag. Sant Jaume Meløy videregående skole. Meløy videregående skole er en skole med tre avdelinger, lokalisert til Glomfjord, Ørnes og Inndyr (Gildeskål kommune). Skolen har skoleåret 2009-2010 om lag 240 elever. Skolens rektor er Roar Jensen, avdelingsleder for Ørnesavdelingen er Kirsti Kvehaugen, avdelingsleder Inndyravdelingen er Svein Solvoll. OPUS Meløy. Meløy videregående skole OPUS er lokalisert til avdeling Glomfjord med studieverksted. Skoleåret 10/11 gis tilbud innen Helsearbeiderfsg, barne-og ungdomsarbeiderfag,produksjon og industriell teknikk (PIT), Automatiker, fag til generell studiekompetanse, studiespesialisering (ta fag i ordinær klasse på Avd Ørnes), Fritidsbåtfører/Fiskeskipper Kl C, for arbeidssøkende registrert i NAVarbeid, eller personer i en usikker arbeidssituasjon, kjøres Prosjekt 300 Del I og II. Del 1 involverer avklaring, veiledning, realkompetansevurdering, der målet er å utarbeide individuell karriereplan som viser hvordan deltakeren kan få fullført videregående opplæring og være aktiv jobbsøker. Del II er (tiltak) videregående opplæring, enten gitt i ordinære klasser i en av fylkets videregående skoler, eller gjennom Nordland fylkeskommunes tilbud for voksne på nett, Den Åpne Skolen (DÅS). Leder for DÅS Studieverksted Meløy / Meløy videregående skole – Voksenopplæring (MVS-VO) er John Howard Bottolfsen. Pierre Mauroy. Pierre Mauroy (født 5. juli 1928 i Cartignies) er en fransk politiker og sosialist. Han var statsminister under François Mitterrand fra 22. mai 1981 til 17. juli 1984. I 1950-årene ledet han den sosialistiske ungdomsbevegelsen i Frankrike. I perioden 1966–1969 var han nestleder av det tidligere sosialistpartiet "Section française de l'Internationale ouvrière" (SFIO), og i 1971 ble han nestleder av det nåværende franske sosialistpartiet. Hans regjering gjennomførte en del sosiale reformer, deriblant reduksjon til 39 timers arbeidsuke, 60 års pensjonsalder og en økning av sosialstønaden. Mauroy var motstander av den økonomiske politikk som ble ratifisert av president François Mitterrand i mars 1983. Ute av stand til å begrense finansieringen av private skoler, trakk han seg fra sitt embede i 1984. CE Europa. CE Europa (Club Esportiu Europa) er en spansk/katalansk fotballklubb, fra distriktet Gràcia i Barcelona. Det er den eneste idrettsklubben i verden med ordet Europa i navnet. Klubben er mest kjent for fotballaget sitt, som i 1928, sammen med sine naboer FC Barcelona og RCD Espanyol, var med og grunnla La Liga. For tida spiller de i 3. divisjon. Hymne. no tinguem por del que vindrà que la nostra fe en la victòria Portem amb orgull el blau escapulari sentim els colors ben endintre del cor que la nostra fe en la victòria i que la nostra gran història Eksterne lenker. Europa Europa Dragon Quest. "Dragon Quest" (ドラゴンクエスト "Doragon Kuesuto") er en serie rollespill utgitt av Enix, nå Square Enix. Serien ble kalt "Dragon Warrior" i Nord-Amerika frem til utgivelsen av ' i 2005. Spill i serien har blitt utgitt for MSX, NES, SNES, Game Boy Color, Game Boy Advance, Nintendo DS, PlayStation, PlayStation 2 og flere typer mobiltelefoner. Tre spill i serien er nå under utvikling. En blir laget for Nintendos Wii og de to andre for Nintendo DS. Per 2006 har serien solgt over 40 millioner spill over hele verden. Den er Square Enix' mest suksessrike serie etter "Final Fantasy", selv om "Dragon Quest" er mer populær i Japan. "Dragon Quest" ble kalt "Dragon Warrior" i Nord-Amerika på grunn av en varemerkekonflikt med rollespillet "DragonQuest". "DragonQuest" ble gitt ut av Simulations Publications i 1980-årene til selskapet gikk konkurs i 1982 og ble kjøpt opp av Tactical Studies Rules som fortsatte å gi ut "DragonQuest" frem til 1987. I 2003 registrerte Square Enix merkenavnet "Dragon Quest" i USA slik at de selv kunne bruke navnet. De internasjonale øylekene 2001. De internasjonale øylekene 2001 (De 9. internasjonale øylekene) ble avholdt på Man i perioden 9. juli til 13. juli 2001. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. Man er den første av medlemsøyene som har påtatt seg arrangementet to ganger, og øya var åsted for de første øylekene i 1985. Arrangementet gikk av stabelen i hovedstaden Douglas. Nepal – liste over kommunistpartier. Denne lista over navn på kommunistpartier og organisasjoner i Nepal er laga for å gjøre det lettere å identifisere partier og grupper som er omtalt i pressa og litteraturen. Mange varianter av navn er oppført, for å gjøre det lettere å søke etter partier på Internett. Informasjonen som er tatt med her, har først og fremst til hensikt å gjøre det lettere å slå fast hvilket parti det er snakk om, eventuelt å finne informasjon om partiet. For mer utførlig informasjon om de ulike organisasjonene, se hovedartiklene om dem. Norske navn. Dette er ikke ei liste over alle oversettelser av nepalske partinavn som fins i norsk Wikipedia, men bare navn som har vært brukt i noen grad i norsk presse og litteratur. Først og fremst tre partier er blitt omtalt på norsk: NKP (stifta 1949), NKP (forente marxist-leninister) (stifta 1991) og NKP (maoistisk) (grunnlagt 1994). Fra 1949 til ca. 1965 – 1968. NKP blei stifta i India i 1949. Partiet gikk i oppløsning på 1960-tallet. Fra ca 1965 brøyt den landsomfattende organisasjonen i praksis sammen, og mange distrikter og avdelinger begynte å fungere som uavhengige lokale grupper. I ei stor partisplittelse i det som var igjen av partiet gikk majoriteten ut og stifta NKP (Pushpa Lal), mens den gamle partilederen "T. L. Amatya" fortsatte i en liten rest av partiet, som fra da av blei kalt NKP (Amatya). Etter dette reknes partiet som definitivt oppløst. Partiledere var Pushpa Lal Shresta (1949 – 1952), Man Mohan Adhikari (1952 – 1956) Keshar Jung Rayamajhi (1956 – ekskludert 1962) og "Tutsi Lal Amatya" (1962 og resten av NKPs levetid.) NKP var det første kommunistpartiet i Nepal, og enerådende fram til de første partisplittelsene ca 1962 – 1963. Det blei største parti ved Nepals første lokalvalg i Kathmandu i 1953 (ved å stille formelt uavhengige kandidater, for partiet var forbudt) og fikk 4 mandater ved Nepals første parlamentsvalg i 1959. Andre partier som på norsk har blitt kalt NKP, kommunistpartiet eller kommunistene, er - De første partiene som splitta seg ut fra det opprinnelige NKP på 1960-tallet. f.eks. er NKP (Rayamajhi), som splitta seg fra NLP i 1962- 1963, omtalt som NKP i norsk Nepal-litteratur fra 1960-tallet. Lederne er også kalt "kongelige kommunister" på grunn av Rayamajhis nære forhold til kongen og diktatoren Mahendra, som gjorde statskupp og avskaffa demokratiet i desember 1961. - De to største kommunistpartiene etter 1990 – UML og maoistpartiet, er også begge blitt kalt NKP. Se nedafor. Partiet blei stifta ved sammenslåing av NKP(ML) og NKP(Marksbadi). Partileder: President fra starten var Sahana Pradhan, men reell leder var generalsekretær Madan Kumar Bhandari (1991 til 1993.) Man Mohan Adhikari var partipresident i en periode på 1990-tallet, han var også UMLs eneste statsminister. Partisekretær fra 1993 Madhav Kumar Nepal. UML har vært Nepals dominerende parlamentariske kommunistparti fra starten i 1991. Det var største opposisjonsparti i parlamentet i 1991, største parti i 1994 og igjen største opposisjonsparti i 1999. Fra 1994 har det vært regjeringsparti flere ganger. I Nepals overgangsparlament 2007 er det nest største parti. UML har seks ministre i Nepals overgangsregjering 2007. UML hadde på 1990-tallet partiforbindelser med Arbeidernes Kommunistparti, seinere med Sosialistisk Venstreparti. Partiet har også forbindelser med Den sosialistiske internasjonale (den internasjonale sammenslutninga av sosialdemokratiske partier) På norsk er partiet kalt bl.a. forente marxist-leninister, marxist-leninistene, Nepals Kommunistiske Parti, kommunistpartiet, og, som nevnt, UML. Fordi UML har bakgrunn i det pro-maoistiske NKP(ML), som bl.a. hogde hodet av godseiere på 1970-tallet, blir det noen ganger feilaktig skrevet at maoistpartiet kom fra en splittelse i UML. Alt dette kan føre til forvekslinger. Offisiell partihistorie rekner NKP(M) som stifta ved en splittelse i NKP (Ekda Kendra) i mai 1994. Men partiet skifta først formelt navn til NKP (maoistisk) i mars 1995. Starta opprør i februar 1996 som blei avslutta gjennom demokratirevolusjonen Jana Andolan 2006 i april 2006. Tok over mesteparten av landet fram til 2000, vokste til et stort parti – kanskje størst i Nepal – i løpet av opprøret. Fredsslutning med regjeringa i november 2006. 3. største parti i Nepals overgangsparlament 2007 fra 15. januar (like mange representanter som UML, men satte av 10 plasser til uavhengige som ikke er medlemmer av partiet og ikke underordna dets partidisiplin). 5 ministre i Nepals overgangsregjering 2007 fra 1. april. Også kalt maoistene, maoistpartiet, Nepals Kommunistiske Parti, kommunistpartiet. Andre kommunistiske partier og grupper har svært sjelden eller andri vært omtalt på norsk, og da ofte med engelske navn. Navn på nepali. Navneforma Nepal Kamyunishta Parti, forkorta NKP med latinske bokstaver, er det vanligste navnet på kommunistpartier i Nepal. Fordi så mange partier kaller seg NKP, blir NKP-navn nesten alltid fulgt av en parentes, f.eks. NKP(Pushpa Lal). Noen ganger er en parentes ikke nok, fordi flere partier har samme offisielle navn, parentesen medrekna. Det kan føre til en ekstra, uoffisiell parentes blir hengt på, f.eks. NKP(SMLM) (Tamang) I lista over NKP-navn nedafor er Nepal Kamyunishta Parti skrevet fullt ut bare i omtalen av det opprinnelige NKP stifta i 1949. I alle andre tilfeller er forkortelsen NKP brukt. Fra 1949 til ca 1965 – 1968. Partiet blei ikke formelt oppløst, men skrumpa og blei uvesentlig etter ei lang rekke lokale og sentrale splittelser. Etter mange splittelser blei den siste resten rundt partisekretær "Tutsi Lal Amatya" kalt NKP (Amatya). Partiledere: Pushpa Lal Shresta (1949 – 1952), Man Mohan Adhikari (1952 – 1956) Keshar Jung Rayamajhi (1956 – ekskludert 1962) og "Tutsi Lal Amatya" (1962 og resten av NKPs levetid.) Både NKP (Rayamajhi), NKP (Amatya) og andre partier kunne i denne første perioden bli kalt NKP, uten tillegg. Offisielt navn på NKP (Marksbadi) (1991) fra stiftelsen høsten 1991 og om lag et år framover. Leder var Prabhu Naryan (eller Prabhunarayan) Chaudhary. Se artikkel om NKP (Marksbadi) (1991). Fra 2006, august, til om lag årsskiftet 2006 – 2007. Splitta seg ut av NKP (EKM). Prachanda sa i en tale i mai 2007 at det hadde gått inn i NKP (Maobadi). Leder Keeshab (eller Keeshav) Nepal. (Ingen av lederne hadde sittet i sentralkomiteen i NKP(EKM).) NKP (2006) hadde noen få hundre medlemmer, og lå politisk nær NKP(Maobadi). Omtalt i artikkel om NKP (EKM. Leder var Man Mohan Adhikari. Fra ca. 1965 – 1968 til 1994. I et par måneder i 1991 gikk NKP (A) inn i NKP (Sanyukta) og så ut igjen. Partiet var formelt en fortsettelse av det opprinnelige NKP, som Amatya leda fra den 3. kongressen i 1962. Etter mange splittelser som reduserte det til ei smågruppe, og særlig etter at Pushpa Lal Shresta tok med seg et flertall av partimedlemmer i 1968 og stifta det større og viktigere NKP (Pushpa Lal), gikk denne resten av NKP over til å bli kalt NKP(Amatya). Partiet stilte til valg under dette navnet i 1991. Navnet NKP uten tillegg blei også brukt om NKP (Amatya) etter 1968. Alternativt navn på NKP (Varma). Generalsekretærens navn "Varma" transkriberes også som "Burma". Partiet blei stifta av flere tidligere ledere fra NKP. NKPs siste landsmøte var det tredje, navnet "fjerde landsmøte" symboliserte at de ville reorgansere det gamle partiet. NKP(CM) gikk inn i det nye NKP (Ekda Kendra) i november 1999. Første leder Mohan Bikram Singh, etter ham Nirmal Lama. Lita gruppe som fortsatte etter at det opprinnelige NKP (CM) gikk inn i det nye NKP (EK) i november 1989. Leder Bahadur Karmacharya (han var en av de opprinnelige partistifterne fra NKP i 1949). Kort nevnt i artikkelen om NKP (Chautho Mahadhiveshan). Fra 1989, november, til 1994, mai. Stifta ved sammenslåing av flere partier, bl.a. NKP (Mashal) og NKP (Chautho Mahadhiveshan), på en kongress i november 1989. I mai 1994 blei NKP(EK) splitta i to deler, som begge i ei tid etter brukte samme navn. Majoriteten var leda av Prachanda, minoriteten av Nirmal Lama. Majoriteten under Prachanda rekna seinere denne partisplittelsen som stiftelsen av NKP (Maobadi), men skifta navn formelt først i mars 1995. Fra 1991 og fram til bruddet i mai 1994 9 representanter i parlamentet gjennom valgfronten SJM. Minoritetsfløy leda av Nirmal Lama, som splitta ut av det opprinnelige NKP(EK) i mai 1994. Partiet fortsatte å bruke samme offisielle navn som før splittelsen, men i 10 måneder fortsatte flertallet under Prachanda også å kalle seg NKP(EK). Etter at Prachandas fløy skifta navn til NKP (Maobadi) i mars 1995, blei Lamas fløy aleine om å kalle seg NKP(EK) (og tilleggsparentesen gikk ut av bruk) fram til det slo seg sammen med NKP (Masal) til NKP (Ekda Kendra Masal) i 2002. Fra bruddet i 1994 og fram til hans død i 2000, leda av Nirmal Lama. 6 representanter i parlamentet gjennom valgfronten SJM (Vidya) fra bruddet i mai 1994 og fram til valget samme år. I 1994 blei ingen valgt. I 1999, (da Lama-fløyas SJM ikke lengre brukte parentesen Vidya) 1 valgt. Mulighet for forvekslinger bl.a. med det opprinnelige NKP (EK) før splittelsen i mai 1994, majoriteten av NKP(EK) leda av Prachanda opp til mars 1995, og de forskjellige partiene som etter 2002 har kalt seg NKP (Ekda Kendra Masal). Omtalt bl.a. i artiklene NKP (EK), Nirmal Lama og Samyukta Janamorcha Nepal. Uoffisielt navn brukt for å skille flertallsfløya i opprinnelige NKP (EK) fra utbryterpartiet leda av Nirmal Lama i perioden mai 1994 til mars 1995 da begge partier brukte samme navn. Det kan skape misforståelser at offisiell partihistorie i ettertid rekner NKP (Maobadi) som stifta i mai 2004, sjøl om partiet først formelt tok dette navnet i mars 2005. Mulighet for forvekslinger med bl.a. partiet med samme navn opprinnelig leda av Nirmal Lama, som eksisterte fram til 2002. Stifta ved sammenslåing mellom NKP (Ekda Kendra) og NKP (Masal) i 2002. To partier med samme navn brøyt seg ut i 2006. Leder fra starten i 2002 Mohan Bikram Singh, som gikk ut sommeren 2006. Generalsekretær "Prakash", alias Narayan Kazi Shrestha. Fra 2002 gjennom valgfronten JMN 6 representanter i parlamentet, i 2006 ved brudd redusert til 5 i mai, 1 i november. I Nepals overgangsparlament 2007 fra 15. januar økt til 4. Fra utbruddene i 2006 blei det vanlig i pressa å kalle partiet NKP(EKM) (Prakash). Mulighet for forvekslinger særlig med de to andre partiene med samme navn som brøyt seg ut i 2006, NKP (Ekda Kendra Masal) (Singh) og NKP (EKM) (Singh Shrish), som i april 2007 gikk inn i NKP (Sanyukta) (2007). I tillegg til artikkelen om NKP (EKM), omtalt bl.a. i NKP (EKM) (Singh), NKP (Sanyukta) (2007), JMN, Amik Sherchan. Generalsekretær "Prakash", alias Narayan Kazi Shrestha. Blei til ved brudd i NKP (EKM) som formelt skjedde i mai 2006 eller ikke lenge etter. Partileder Mohan Bikram Singh. Fra mai 2006, 3 representanter i parlamentet gjennom valgfronten Rashtriya Jana Morcha (2007)JMN (KC), som i april 2007 skifta navn til Rashtriya Jana Morcha (2007) (parentesen 2007 er uoffisiell). Mulighet for forveksling bl.a. med 2 andre partier som kalte seg NKP(EKM) i 2006 – 2007 (se over og under på denne lista). Partiet blir også omtalt som NKP(EKM) uten noe tillegg. En særlig vanske er at NKP (EKM) (Singh Shrish) (se nedafor) også blei omtalt som NKP (EKM) (Singh). I tillegg til artikkelen NKP (EKM) (Singh), omtalt bl.a. i Mohan Bikram Singh, NKP (EKM). Fra oktober 2006 til april 2007. Partiet oppsto ved en partisplittelse i NKP (EKM) i oktober eller november 2006. Det slo seg sammen med to mindre partier til NKP (Sanyukta) (2007) i april 2007. Partiet blei i pressa også kalt NKP(EKM) (Singh). To representanter i parlamentet i samme periode gjennom valgfronten JMN (Ale). Fra april 2007 ser det ut til at de gikk over til å representere NKP (S) (2007). Særlig med 2 andre partier som kalte seg NKP(EKM): NKP (EKM) (leda av Prakash) og NKP (EKM) (Singh) (leda av Mohan Bikram Singh). At partiene til Singh Shreesh og Mohan Bikram begge blei kalt NKP(EKM) (Singh) gjør forvekslinger nærmest uunngåelige. Omtalt bl.a. i NKP (S) (2007), NKP (EKM), JMN. Feilaktig transkripsjon av navneforma NKP (Ekda Kendra Masal). Se lengre ned på denne lista om navneformer med Masal og Mashal. Stifta på sammenslutningskongress mellom NKP(ML) og NKP(Marksbadi). Reell partileder 1991 til hans død i 1993, generalsekretær Madan Kumar Bhandari. Generalsekretær og leder fra 1993 Madhav Kumar Nepal. Partipresident fra 1991 Sahana Pradhan, seinere partipresident Man Mohan Adhikari. Landets største, dominerende parlamentariske kommunistparti fra 1991. Største opposisjonsparti i parlamentet 1991, største parti 1994, mindretallsregjering under statsminister Adhikari 1994 – 1995, største opposisjonsparti 1999. Med i flere samlingsregjeringer fra 1990-tallet, i regjering også fra mai 2006. Nest største parti i Nepals overgangsparlament 2007. Nest største parti i lokalvalga i 1990, største parti i lokalvalga i 1997. Partiforbindelser med AKP på 1990-tallet, seinere med SV, Vensterpartiet i Sverige og mange andre kommunistiske og radikale partier i Asia, Europa og resten av verden, inklusive Kinas Kommunistiske Parti. Kontakter med Den sosialistiske internasjonale. Den engelske forkortelsen UML kan også forekomme i tekster på nepali. NKP (Krishna Das), CPN (Krishna Das). Navn bruk på NKP (MLM) tidlig på 1980-tallet. Stifta ved et brudd i NKP (Rayamajhi) i 1981(?), omdøpt til NKP(Prajatantrik) våren 1991, foran parlamentsvalget. Alternativt navn på NKP(Prajatantrik) som fikk 2 representanter ved parlamentsvalget i 1991. Ei gruppe rundt Man Mohan Adhikari, som fungerte som noe bortimot et parti, eksisterte fra slutten av 1960-tallet. Den konstituerte seg som et formelt parti i 1979. I 1987 gikk den sammen med NKP(Pushpa Lal) til NKP(Marksbadi). Leder Man Mohan Adhikari. - Fra mai 1994 (mars 1995). NKP (M) rekner sin offisielle start fra et brudd mellom majoriteten i NKP (EK) leda av Prachanda og minoriteten i samme parti leda av Nirmal Lama i mai 1994. Men partiet fortsatte offisielt under navnet NKP(EK) fram til mars 1995. Leder Prachanda (प्रचण्ड;), alias "Pushpa Kumar Dahal" (også transkribert Kamal). Fra mai 1994 og fram til valget samme år 3 representanter i parlamentet gjennom valgfronten SJM (Bhattarai), fra valget 1994 og ut 1990-tallet valgboikott. 3. største parti i Nepals overgangsparlament 2007 – NKP(M) fikk etter avtale like mange representanter som nest største parti NKP(EML) (alias UML), men valgte å gi 10 av sine plasser til representanter som ikke er medlemmer i partiet. 5 ministre i Nepals overgangsregjering 2007 fra starten 1. april. Leda opprør fra februar 1996 som førte til Nepals borgerkrig 1996 - 2006. Opprørene hadde kontroll over mesteparten av landet fra slutten av 1990-tallet, og NKP(M) blei kanskje i løpet av borgerkrigen Nepals største og sterkeste parti. Borgerkrigen tok slutt i slutten av april 2006 etter seieren i demokratirevolusjonen Jana Andolan 2006. NKP(M) underskreiv den formelle fredsslutninga med regjeringa i november 2006. Partiet blir også kalt bare "Maobadi" (maoistene). Denne beteknelsen brukes også om partiets støtteorganisasjoner og sympatisører. Den vide bruken av "Maobadi" kan føre til at også organisasjoner som sympatiserer med partiet kan bli forveksla med NKP(M) sjøl. Navnet NKP(Maobadi) blei først brukt fra mars 1995. Offisiell partihistorie rekner likevel partiet som stifta etter ei partisprengning i NKP (EK) i mai 1994, til tross for at partiet Prachanda leda offisielt kalte seg NKP(EK) i ti måneder etter splittelsen. Partilitteratur omtaler vedtak og aksjoner fra disse ti månedene som gjort av NKP(M), mens samtidige artikler og dokumenter brukte navnet NKP(EK). Det er også mulighet for forveksling med flere småpartier som har brukt parentesen (Marksbadi Leninbadi Maobadi) i navnet sitt, spesielt NKP (Marksbadi Lenibadi Maobadi), som brukte "Maobadi" i navnet sitt flere år før NKP(M) sjøl. Bruken av forkortelsen NKP(M) gjør forvekslinger mulig med andre partier som bruker ord som begynner på M i parentes og kan forkortes til NKP(M), som flere partier som har brukt navna NKP(Marksbadi), NKP (Masal) og NKP (Masal), NKP (Manandhar), NKP (Manmohan). I tillegg til hovedartikkel, se NKP (Maobadi) – forhistorie, NKP (Maobadi) – historie, NKP (Maobadi) – masseorganisasjoner, Prachanda, Baburam Bhattarai m.m. Partiet blei til ved at NKP (Pushpa Lal) slo seg sammen med NKP (Manmohan) i 1987. I januar 1991 gikk NKP(M) sammen med NKP(ML) til NKP (EML) (bedre kjent som UML). Partileder var Sahana Pradhan (Pushpa Lal Shrestas enke). Minst 2 nye partier har etter 1991 brukt navnet NKP (Marksbadi). NKP (Marksbadi) er også en vanlig skrivefeil i pressa for NKP (Sanyukta Marksbadi), se nedafor, og kanskje også for et splittelsesparti fra NKP(SM) fra oktober 2006. Forkortelsen NKP(M) gjør det også mulig å forveksle partiet med NKP (Maobadi), forskjellige partier som har kalt seg NKP(Masal) og NKP(Mashal) osv. Stifta etter et utbrudd av medlemmer av det opprinnelige NKP(Marksbadi) NKP (EML) (bedre kjent som UML) etter valget i 1991. Partiet gikk sammen med NKP(Sanyukta) til NKP(Sanyukta Marksbadi) i 2005. Leder var Prabhu Naryan (eller Prabhunarayan) Chaudhary. Partiet kalte seg i det første året offisielt NKP (15 September 1949), før det skifta navn til NKP(M). Muligheter for forvekslinger: Se NKP(Marksbadi). Et parti med navnet CPN(Marksbadi) blei i følge nepask presse registrert i april 2007 foran valget på Nepals grunnlovsgivende forsamling. Mer om partiets bakgrunn og ledelse er ikke kjent. Partiet blei stifta på en kongress innkalt av All Nepal Communist Revolutionary Coordination Committee (Marxist-Leninist) (navn på nepali mangler). I januar 2001 slo det seg sammen med NKP (Marksbadi) til til NKP (EML) (bedre kjent som UML). Første leder var Chandra Prakash Mainali. Han blei seinere erstatta av "Jhala Nath Khanal" og Madan Kumar Bhandari. NKP(ML) var største og viktigste kommunistparti i Nepal på 1980-tallet. Det fikk flere formelt uavhengige representanter valgt inn i det kongelige diktaturets nasjonalforsamling på slutten av tiåret. Etter demokratiet Jana Andolan 1990 gikk det inn i den første flerpartiregjeringa på 30 år. Mulighet for forveksling: Se etter 1991 har minst 3 nye partier brukt navnet NKP(ML). Se nedafor. NKP(ML) (1998) blei til ved en splittelse i NKP (EML) (bedre kjent som UML) i 1998. Den store majoriteten gikk tilbake i NKP(EML) i januar 2002. Leder var Bamdev Gautam, partipresident var Sahana Pradhan. C. P. Mainali var en viktig leder av partisprengninga NKP (EML), og leda venstreopposisjonen i partiet. NKP(ML) (1998) tok med seg om lag halvparten av parlamentsgruppa til NKP(EML) ved bruddet i 1998, og store deler av partiorganisasjonen, bl.a. et flertall av partimedlemmene i Kathmandudalen. Partiet satt i regjering høsten 1998. Ved valget i 1999 fikk det 6,4% av stemmene, men ingen representanter blei valgt. Splittelsen kosta NKP(EML) valgseieren i 1999. Mulighet for forveksling: Se NKP (ML). NKP(ML) (2002) blei danna da et mindretall nekta å følge flertallet i NKP(ML) (1998) tilbake inn i NKP (EML) (bedre kjent som UML) i 1998. Leder er C. P. Mainali. I 2002 gikk NKP (ML) (2002) inn i fronten med andre små kommunistiske partier, SBM. I Nepals overgangsparlament 2007 fikk NKP (ML) (2002) 1 representant gjennom SBM. I Nepals overgangsregjering 2007 fikk NKP (ML) (2002) 1 minister som representant for SBM. Mulighet for forveksling: Se NKP (ML). Fra januar 2007 til april 2007. NKP(ML) (2007) blei danna da ei gruppe splitta seg ut fra NKP(ML) (2002) på en kongress tidlig i januar. I april gikk partiet sammen med flere andre små kommunistpartier inn i Nepal Kamyunishta Parti (Sanyukta) (2007). Partiet blei også kalt NKP(ML) (Kattel). Mulighet for forveksling: Se NKP (ML). Se NKP(ML) (2002), Nepal Kamyunishta Parti (Sanyukta) (2007). Navn brukt i pressa på NKP(Marksbadi Leninbadi) (2007) (se rett ovafor). Leder av partiet var Rishi Kattel. NKP(MLM) splitta seg ut av NKP (CM) i 1981. I 2005 slutta partiet seg sammen med NSP (MLM) til NKP (Sanyukta Marksbadi Leninbadi Maobadi) Partiet blei opprinnelig kalt NKP (Krishna Das). Mulighet for forveksling: Minst 3 andre partier har brukt forkortelsen MLM (med eller uten Sanyukta foran). Et eller to partier med navnet NKP (SMLM) blir ofte i pressa kalt NKP(MLM). NKP(MLM) var det første partiet i Nepal til å bruke Maobadi i navnet. Dette kan også føre til forvekslinger med NKP (Maobadi). Navn brukt i pressa på NKP (Sanyukta Marksbadi Leninbadi Maobadi) (Tamang). (Det er ikke helt klart om dette partiet faktisk brukte Sanyukta (United) som en del av navnet, sjøl om det er sannsynlig.) Masal og Masal betyr på nepali "fakkel". Begge skrivemåter uttales likt, men to forskjellige tegn brukes til å skrive dem, noe som har ført til de alternative transkripsjonene med "s" og "sh". I tillegg blir transkripsjonene noen ganger bytta om i vestlige tekster, slik at partiet leda av Mohan Bikram Singh, som vanligvis skrives NKP(Masal), blir kalt NKP(Masal), og partiet leda av Prachanda, som vanligvis skrives NKP (Mashal), blir kalt NKP(Masal). Samme problem forekommer med transkripsjon av NKP (Ekda Kendra Masal), som noen ganger transkriberes NKP (Ekda Kendra Mashal). Dette fører til mange muligheter for forvekslinger. Oppsto ved en splittelse fra NKP (Chautho Mahadhiveshan), i følge noen kilder fra et flertall i partiet, i 1983. Partiet slo seg i 2002 sammen med NKP (Ekda Kendra) i 2002. Leder var Mohan Bikram Singh. NKP (Masal) boikotta parlamentsvalget i 1991. I 1994 stilte det formelt uavhengige kandidater og fikk valgt inn 3. I 1991 stilte det gjennom valgfronten RJM, og fikk valgt inn 5. Etter en splittelse i 1985, der et flertall i følge noen kilder gikk ut, kalte partiet seg for ei tid NKP(Mashal) (Central Organising Comitee) – NKP (Mashal) (C.O.C). Minst to andre partier har kalt seg NKP(Masal), minst tre partier har kalt seg NKP(Ekda Kendra Masal), og minst to ulike partier har brukt forma NKP(Mashal). Utbrudd fra ei gruppe tilhengere av Baburam Bhattarai fra NKP (Masal), som var uenige med Mohan Bikram Singhs boikott av parlamentsvalget i 1991. I følge noen kilder slutta NKP(Masal) (Bhattarai) seg til NKP(EK) på partiets stiftelseskongress i november 1990. Men det ser ut til at NKP (Masal) (Bhattarai) først gikk inn i NKP (EK) (og kanskje også at bruddet først skjedde) i løpet av våren 1991. Leder var Baburam Bhattarai (alt Babu Ram). Mulighet for forvekslinger: Se NKP(Masal. Omtalt i Baburam Bhattarai, NKP (Masal), NKP (Maobadi) – forhistorie. Utbrudd av tilhengere av Dinanath Sharma fra NKP (Masal), som var uenige i at partiet tok avstand fra opprøret til NKP (Maobadi) og oppstillinga til parlamentsvalget i 1999. I 2000 gikk partiet inn i NKP (Maobadi). Leder var Dinanath Sharma (alt Deena Nath, Dina Nath]. Mulighet for forvekslinger: Se NKP(Masal. Omtalt i Dinanath Sharma, NKP (Masal), NKP (Maobadi) – historie. NKP (Mashal) var et resultat av en splittelse i NKP (Masal). I følge noen kilder forlot et flertall partiet. I november 1990 gikk det sammen med NKP(CM) og flere mindre grupper inn i det nye NKP (Ekda Kendra. Første generalsekretær var Mohan Pokharel Vaidya, etter ham Prachanda. NKP (Mashal) var det viktigste forgjengerpartiet til NKP (Maobadi). Mulighet for forvekslinger: Se NKP(Masal. I tillegg til NKP (Mashal), se NKP (Maobadi) – forhistorie og Jana Andolan 1990. Navn brukt av NKP (Masal) for ei tid etter en partisplittelse i 1985. Senere gikk partiet tilbake til å kalle seg NKP(Masal). Leder var Mohan Bikram Singh. Våren 1991 registrerte NKP (Manandhar) seg som NKP(Prajatantrik) for å stille til parlamentsvalg. Etter valget gikk partiet sammen med to mindre partier i NKP (Sanyukta). NKP(Prajatantrik) fikk to representanter i parlamentet i 1991. I 1968 brøyt den legendariske partistifteren Pushpa Lal Shresta sammen med flertallet av medlemmene ut av restene av det opprinnelige NKP og stifta NKP(Pushpa Lal). I 1987 slutta partiet seg sammen med NKP (Manmohan) til det nye NKP (Marksbadi). Første leder var Pushpa Lal Shresta. Etter hans død fulgte Sahana Pradhan (Pushpa Lals enke). NKP(Pushpa Lal) var det største og viktigste kommunistpartiet i Nepal rundt 1970. Fra 1962 – 1963 til 1985. På NKPs 3. landsmøte i 1962 blei partisekretær Keshar Jung Rayamajhi eksklkudert. Hans tilhengere gjennomførte etter dette den første store splittelsen i det første kommunistpartiet. I begynnelsen av 1980-tallet gikk NKP (Rayamajhi) gjennom to store splittelser. Etter 1983, da et flertall kasta ut Raymajhi av hans eget parti og ga det navnet NKP (Varma), blei NKP(Rayamajhi) rekonstituert av ei mindre gruppe, men var så kraftig svekka at det gikk i oppløsning og forsvant rundt 1985. Partileder var Keshar Jung Rayamajhi Rayamajhi blei vagt inn i parlamentet i Nepal under den siste fasen av det kongelige diktaturet i 1986, men det var etter at partiet hans var oppløst. NKP(Rayamajhi) kalte seg fra begynnelsen NKP. Det var Nepals første og viktigste pro-sovjetiske parti, og dette gjør også at det i sovjetisk presse og pressa til pro-sovjetiske partier kan ha blitt omtalt som NKP i hele perioden da det eksisterte. Samyukta og Sanyukta er transkripsjoner av samme ord på nepali, som betyr "forent" som i "forent marxistisk" (Samyukta Marksbadi). Begge transkripsjoner brukes i pressa kaotisk om hverandre. Alle navna med Sanyukta kan derfor også forekomme som Samyukta, og omvendt. Etter valget i 1991, da NKP (Prajatantrik) hadde fått valgt inn 2 representanter, gikk dette partiet sammen med to mindre prosovjetiske partier, NKP (Varma) og NKP(Amatya), i NKP (S). (Begge de to mindre partiene gikk raskt ut igjen og endte i NKP (EML) (bedre kjent som UML).) i 2005 gikk partiet sammen med NKP(Marksbadi) (1991) i det nye NKP (Sanyukta Marksbadi). NKP(S) stilte til parlamentsvalg igjen i 1994 og 1999, men fikk ikke valgt inn noen. Tre kommunistiske småpartier slo seg sammen for å stille opp sammen til valget på Nepals grunnlovsgivende forsamling: NKP (Ekda Kendra Masal) (Singh Shrish), NKP (SMLM) (Tamang)) og NKP(ML) (2007). Det ser også ut til at valgfronten til NKP(EKM) (Shing Shrish), Janamorcha Nepal (Ale), gikk med i sammenslåinga. Partileder Ram Singh Shrish (eller Shresta). NKP(S) (2007) tok over 2 parlamentsrepresentanter fra Janamorcha Nepal (Ale), opprinnelig valgt for RJM, valgfronten til NKP(Masal i 1999. NKP(SM) blei danna da NKP (Sanyukta) og NKP (Marksbadi) (2001) slo seg sammen. Første partileder var Prabhu Narayan Chaudhari. Det ser ut til at han blei ekskludert i oktober 2006, og erstatta av Chandra Deb Joshi. Generalsekretær fra starten var Bishnu Bahadur Manandhar. I oktober 2006 blei han erstatta av Lok Narayan Subedi. Begge NKP (SM)s forgjengerpartier var med i fronten av kommunistiske småpartier, SBM. Gjennom SBM fikk partiet et regjeringsmedlem fra våren 2006, Partileder Prabhu Narayan Chaudhari. Det ser ut til at han blei ekskludert fra partiet i oktober 2006, og NKP(SM) fikk ingen egen representant i Nepals overgangsregjering 2007. Gjennom SBM fikk NKP(SM) en representant i Nepals overgangsparlament 2007. Mulighet for forveksling: Det ser ut til at anna parti som trolig brukte samme navn splitta seg fra NKP (SM) i oktober 2006. (Se nedafor). I oktober 2006 blei tidligere partileder i NKP (Sanyukta Marksbadi), Prabhu Narayan Chaudhari, avsatt og ekskludert. I følge nepalsk presse blei NKP(SM) splitta i to, enten da eller kort tid etter. Detaljopplysninger om partiet som splitta ut, her kalt NKP (Sanyukta Marksbadi) (2006), er ikke kjent. Omtalt i NKP (SM). Høsten 2005 slo NKP(MLM) og Nepal Samyabadi Party (MLM seg sammen til det forente NKP(SMLM). Begge NKP (SMLM)s forgjengerpartier var med i fronten av kommunistiske småpartier, SBM. Gjennom SBM blei NKP (SM) indirekte regjeringsparti fra mai 1996, og partiet fikk NKP(SM) en representant i Nepals overgangsparlament 2007. Mulighet for forveksling med de andre 3 partiene som har brukt forkortelsen (MLM). Fra desember 1996 til april 1997. NKP(SMLM) (Tamang) blei til ved en splittelse i NKP (SMLM) like før årsskiftet 2006 – 2007. I april 2007 slo det seg sammen med flere andre småpartier i det nye NKP (Sanyukta) (2007). Pressa har ofte kalt dette partiet NKP (MLM) (Tamang), eller bare NKP(MLM). Det er ikke helt klart om partiet brukte Sanyukta (eller United) som en del av partinavnet. Mulighet for forveksling med de andre 3 partiene som har brukt forkortelsen (MLM). Omtalt i NKP (SMLM) og NKP (Sanyukta) (2007). Fra 1983 til 1990-tallet. I et par måneder i 1991 gikk NKP (Varma) inn i NKP (Sanyukta) og så ut igjen. Formelt splittelse fra NKP (Rayamajhi) i 1983. I praksis brøyt partiflertallet leda av partisekretær Krishna Raj Varma og flertallet med partistifteren Keshar Jung Rayamajhi og kasta ham ut av sitt eget parti (som han rekonstituerte med ei mindre gruppe). På 1990-tallet gikk partiet inn i NKP (EML) (bedre kjent som UML). Partileder var Krishna Raj Varma (eller Burma). Partinavnet er også transkribert som NKP (Burma). Direkte engelsk og norsk oversettelse av dette partinavnet er den samme som oversettelsen av navnet til NKP(MLM). Navneforskjellen på nepali kommer av at partinavnet bruker ordet samyabadi (kommunisme), som er mer typisk for indisk politisk språkbruk enn for bruk i Nepal, der "kamyunishta" er mer vanlig. NSP (MLM) splitta seg ut av NKP(MLM) på 1980-tallet. I september 2005 slo de to seg sammen igjen til det nye partiet NKP(SMLM) (forent MLM). Mulighet for forveksling med de andre 3 partiene som har brukt forkortelsen (MLM). Egil Strand. Egil Strand (født 25. oktober 1900 i Haugesund død 1982) er pinsevenn og var evangelist, redaktør og forfatter. Strand vokste opp i Haugesund, og ble som tyveåring, frelst. Noen år senere, døpt i 1923 og reiste ut samme året som evangelist. Senere har Strand reist mye som bibellærer. Strand interesserte seg raskt for "det trykte ord". I 1934 til 1966, var han knyttet til Filadelfiaforlaget. Strand var redaktør i "Bibelsk tidsskrift" fra 1934 og i Korsets Seier fra 1939. Bibliografi. Egil Strand har som redaktør skrevet mange artikler. Han har selv skrevet flere bøker. Geysir (Haukadalur). Geysir er en geotermisk kilde i Haukadalur i sydvestlige Island. Den er verdens eldste aktive geysir og har gitt navn til fenomenet. Geysir ble først nevnt i 1294, da et jordskjelv gjorde den mindre aktiv. En del år var den aktiv, for deretter igjen å ligge stille. Siden et jordskjelv i år 2000, er Geysir igjen i utbrudd, men kun et par ganger om dagen og kun i opptil 10 meters høyde, i motsetning til før 1294 da vannhøyden var på 60 meter. Hele området i nasjonalparken Geysir er geotermisk aktivt. Geysiren Strokkur som har utbrudd hvert femte minutt, med en 20 meter høy vannsøyle, ligger også her. Thor Øivind Jensen. Thor Øivind Jensen (født 11. mars 1952) er statsviter og førsteamanuensis ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Jensen er utdannet cand.polit. (1979) fra Universitetet i Bergen med hovedfag i offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap på oppgaven "Interesser og informasjon. Organisering av informasjonsstrømmer som forklaringsvariabel og virkemiddel på legemiddelområdet". Hans forskningsinteresser har vært konsentrert om helse- og sosialpolitikk, forbrukerpolitikk og spørsmål knyttet til demokrati og deltakelse. Jensen har blant annet skrevet "Internett i lokaldemokratiet?" (2000) og levert bidrag til fagbøkene "Forbrukeren – helt, skurk eller offer" (2002), "Forbruk – lyst, makt, iscenesettelse eller mening?" (2004) og "Forbrukersosiologi – Makt, tegn og mening i forbrukersamfunnet" (2007). Geysir (geologi). En geysir er en "varm kilde" som periodisk kommer i utbrudd og sender en søyle av vann og damp opp i luften. Fenomenet er oppkalt etter geysiren Geysir på Island. Ordet betyr «gøyse», «strømme» eller «sprute» på islandsk. Geysirer er sjeldne og krever en kombinasjon av geologi og klima som bare eksisterer noen få steder på jorden. Det er seks store geysirområder i verden: Island, Yellowstone nasjonalpark i USA, Taupo Volcanic Zone på New Zealand, Kamtjatka i Russland, El Tatio i Chile og Umnak Island i Alaska. Tidligere fantes det varme kilder ytterligere to steder i Nevada, kalt Beowawe og Steamboat Springs, men disse opphørte i 1980-årene da et nærliggende geotermisk kraftverk reduserte temperaturen og senket grunnvannsspeilet. Det finnes flere enkeltstående geysirer rundt om i verden, både i California, Peru, Bolivia, Mexico, Dominica, Asorene, Kenya og Japan, men ingen andre større klynger av geysirer. De internasjonale øylekene 1995. De internasjonale øylekene 1995 (De 6. internasjonale øylekene) ble avholdt på Gibraltar i perioden 15. juli til 22. juli 1995. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. De internasjonale øylekene 1997. De internasjonale øylekene 1997 (De 7. internasjonale øylekene) ble avholdt på Jersey i perioden 28. juni til 3. juli 1997. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. De internasjonale øylekene 1999. De internasjonale øylekene 1999 (De 8. internasjonale øylekene) ble avholdt på Gotland i perioden 26. juni til 2. juli 1999. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. Gyula Cseszneky. Gyula István friherre Cseszneky de Milvány et Cseszneg (født 1914 i Csorvás, død etter 1956 i Brasil) var en ungarsk dikter, oversetter, politiker, og, som Julius I, fyrste av Pindus og Moglena (Makedonia). The Manual. "The Manual (How to Have a Number One the Easy Way)" er en bok fra 1988 av The Timelords (Bill Drummond og Jimmy Cauty), bedre kjent som The KLF. Det er en steg-for-steg guide til å få en nr.1 single uten penger og musikalske ferdigheter og en studie i duoens arbeid for å få topplasering for sin "Doctorin' the Tardis". Utgivelser. På engelsk er det kommet minst tre opplag, på tysk er boka kommet i et opplag, men også som audiobok. Det østerrikske bandet Edelweiss brukte oppskriften og fikk en hit med melodien "Bring Me Edelweiss", som de solgte 5 millioner eksemplarer av over hele verden. Den engelske jentegruppa «The Pipettes» ble dannet etter å ha lest boka. Manual, The Villa Foscari. Villa Foscari også kjent som La Malcontenta (den missfornøyde) er en villa i Mira ved kanalen Brenta like utenfor Venezia. Villaen ble bygget av Andrea Palladio på slutten av 1550-tallet for brødrene Nicolò og Alvise Foscari. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Sett fra haven bak bygget Familien Foscari var blant Venezias mektigste. Denne villaen er ligger like ved lagunen og kunne nåes enkelt med båt fra Venezia. Den er i motsetning til de fleste av Palladios villaer ikke bygget med gårddrift i tankene, men er en forstadsbolig. Det er en høy kjelleretasje slik at "piano nobile" er løftet opp fra terrenget. Dette bidrar til å gi villaen et majestetisk preg. Det forneme preget oppnår Palladio selv om bygget er oppført med enkle materialer som murstein. Hugget stein er benyttet hovedsakelig i søylenes fundamenter og kapitéler. Vannkanon. Vannkanon er et apparat for å styre en vannstråle med kraftig trykk. Innretningen brukes først og fremst ved brannslukning. Furufly. Furufly ("Panolis flammea" (Denis & Schiffermüller 1775)) er en sommerfugl i gruppen nattfly (Noctuidae). Furufly er utbredt i furuskogs områder i lavlandet i det sørlige Norge, nord til Nordland / Troms. Den finnes i Europa og østover i Asia, hvor furutrær vokser. Utseende. Furufly har rødbrune forvinger med hvite flekker. To store flekker i hver forvinge har nyreform. Bakvingene er gråbrune. Vingespennet er omtrent 30 millimeter. Kroppen er tykk og ullen som hos de fleste nattfly. Larven er grønn med tre hvite striper langs hver side av kroppen og en langs midten av ryggen. Hodet er rødbrunt. Levevis. Furufly flyr i mai, vanligvis om natten. Hunnen legger egg på undersiden av furunålene, vanligvis 10 egg på samme sted. Etter et par uker klekker eggene. Larvene spiser først de unge myke furunålene, men vil senere også ta eldre furunåler. Hele treet kan snauspises. Larven er utvokst i juli eller tidlig i august. Den uvokste larven søker ned i skogbunnen hvor den forpupper seg. Furufly tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Furufly overvintrer i puppestadiet og klekkes som voksen om våren. Skadedyr. Det er ikke registrert masseutbrudd i Norge. Sverige hadde et angrep i 1947–48. I Mellom-Europa er furuflyet et fryktet skadedyr. Larven dreper de nye furunålenes vekstpunkt, og derfor vil et avnålet tre stå ribbet store deler av vekstsesongen. Dette tåler sjelden treet og vil dø. Bekjempelse med insekticider kan slå tilbake angrep. Generelt vegrer man seg for å bruke gift, da det har store konskvenser for miljøet. I et svært alvorlig angrep i Skottland ble insektmidlet "fenitrothion" (fosformiddel) brukt, med godt resultat. Furuflyets feromon er kjent og syntetiske feromonanaloger blir brukt for å overvåke populasjonen i Europa. Samuel de Champlain. Ett fiktiv portrett av Samuel de Champlain, ingen ekte portrett eksisterer i dag Samuel de Champlain «faren til Ny-Frankrike» (født 1567 i Brouage nær Rochefort, Frankrike død 25. desember 1635 i Québec). Han var en sønn av en marinekaptein, han ble også respektert på grunn av sine gode navigatørferdigheter, kartutformer, seiler og grunnlegger av Québec by. Han hadde også stor innflytelse i åpningen for fransk handel til Nord-Amerika. Det er hans fortjeneste at det finnes fransk-canadiere den dag i dag. Han blir kalt «faren til Ny-Frankrike» fordi han viet sitt liv til å skape et fransk rike i Canada og kalte det Ny-Frankrike. I 1593 var Samuel de Champlain med i en ekspedisjon til Canada og utforsket St. Lawrenceelven helt opp til Lacinefossen. Da han kom hjem til Frankrike, fikk han kong Henrik IV til å finansiere en ekspedisjon for å kolonisere området langs St. Lawrenceelven. Champlain seilte ut med 28 ledsagere, dro oppover elven og grunnla en handelsstasjon i 1608. Den ble til Québec, Canadas første by. Han fortsatte å utforske området og ble værende i Canada resten av sitt liv. I 1663, 28 år etter hans død ble Québec hovedstad i Ny-Frankrike. Champlain, Samuel de Champlain, Samuel de Champlain, Samuel de Kapp Horn. Kapp Horn sett fra sør. Kapp Horn (spansk: Cabo de Hornos) er det sydligste punktet i Sør-Amerika. Kapp Horn ligger på øya Isla Hornes i øygruppen Ildlandet (spansk: Tierra del Fuego). Området tilhører Chile. Kapp Horn ble første gang rundet 25. januar 1616 av nederlenderne Willem Schouten og Jacob le Maire i seilskuten «Eendracht». De kalte stedet for Hoorn etter den nederlandske byen med samme navn. Fra 1700-tallet blir runding av Kapp Horn en del av verdens viktigste handelsrute, Clipper Route. I 1914 ble Panamakanalen åpnet og handelsruten ble overflødig. 9. mai 2006 ble nordmannen Audun Nordhus den første som rodde rundt Kapp Horn i robåt. Barskognonne. Barskognonne ("Lymantria monacha" (Linnaeus, 1758)) er en sommerfugl i gruppen børstespinnere (Lymantriidae). Barskognonne finnes i Norge på Sørlandet og den sydlige delen av Østlandet. Utbredt i Europa og østover til Japan. Utseende. Barskognonne har hvite forvinger med svarte, tverrgående siksakbånd. Mønsteret gjør arten lett gjenkjennelig. Det forekommer enkelte individer med mørke forvinger. Bakvingene er mørkere og kroppen har et rosa-farget skjær. Vingespennet er 40-55 millimeter. Larven har lange hår, den er gråbrun med en stor lys flekk på ryggen, bak midten av kroppen. Barskognonne er en nær slektning av løvskognonne ("Lymantria dispar"), som ikke er påvist fra Norge. Løvskogsnonne lever i løvskog. Levevis. Barskognonne er nattaktiv og svermer fra slutten av juli til slutten av august, i granskog eller blandingsskog med gran. Hunnen legger egg i barksprekker eller under barkskjell på stammer eller greiner, som oftest på gran. Hunnen kan legge 100-200 egg, ofte i flere omganger. Eggene overvintrer og har et underkjølingspunkt på −26 til −27 C°. Derfor kan en kald vinter begrense artens individantall og utbredelse i Norge. Til våren klekker eggene samtidig med at trærne skyter nye skudd. I løpet av noen dager sprer larvene seg utover baret oppe i trekronene, hvor de spiser av årsskuddene, men går etterhvert over til å spise eldre nåler. Barskognonnen forpupper seg i juli, i en løst spunnet kokong, på stammen eller greinene. Den tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Puppestadiet varer et par uker. Skadedyr. Barskognonnen har av og til masseopptreden og kan gjøre stor skade på barskogen. Det er ikke registrert masseangrep av barskognonne i Norge, men det kan tenkes at den vil få større betydning som skadedyr dersom klimaet blir varmere. I Sør-Sverige, Danmark og i Mellom-Europa har den masserutbrudd på bar av både furu og gran. Den er kan leve på både furu og gran og er derfor et regnet å være et alvorlig skadedyr i skogen. Under masseangrep kan trærne bli delvis eller helt avnålet. Grana dør som regel ved 50-80% avnåling, mens furu lettere kan overleve en kraftig avnåling. Masseangrep har ofte kommet etter varmt og tørt sommervær, på bartrær som er plantet på steder hvor det tidligere var løvskog eller lynghei. Sjeldnere i områder med rikelig nedbør. Bekjempelse av masseangrep må gjøres fra luften med spredning fra fly eller helikopter, med insekticidene ("fenithrothion" eller "endosulfan"), med virus eller bakteriepreparatet "Bacillus thuringiensis". De biologiske preparatene drepte først larvene etter flere dager, og omkostningene var betydelig høyere enn med insekticider. Artens kjønnsferomoner (disparlure) er identifisert og kan brukes som ledd i bekjempelsen og for å registrere populasjonsstørrelsen. Linbubevegelsen. Linbubevegelsen, Joula Glädjens och Solens Samfund eller Solicenter er en svensk bevegelse eller nyreligiøs sekt, stiftet av Hallstein Farestveit (1937?-) sammen med svensken Lillian Agvald i 1980. Bevegelsen har av avhoppere blitt anklaget for å være sekterisk, og forårsaket psykiske problemer for medlemmene gjennom å bli tvunget til hardt arbeid og lite søvn. Stifteren kaller seg også Hallstein Linbu. Linbubevegelsen er en kristen gruppe sterkt influert av armeneren George Ivanovitch Gurdijeffs (1866–1949) lære, men dennes lære er videreutviklet og omgjort av lederen til en helt egen «Linbu-lære». Bevegelsen har ingen tilknytning til andre Gurdjieffgrupper. Linbusamfunnet, som bevegelsen også kalles, driver jordbrukskollektiv i Hedekas i Bohuslän og i Älmhult i Småland, samt en bedrift som fremstiller smykker (Arcena Solicenter AB). Smykkene har en esoterisk symbolikk. Dette er en typisk aktivitet for bevegelsen, og på denne måten får de nye medlemmer, f.eks. gjennom deltakelse på messer og arrangementer med New Age tematikk. Linbubevegelsen har også en base på Kolbotn utenfor Oslo, men det vites ikke om det er aktivitet der i dag (Oktober 2007). Bevegelsen fikk mye negativ oppmerksomhet i avisen VG i 1994 som følge av at gruppens grunnlegger og leder er nordmann. «Naboer av Linbu-sekten kan fortelle om ungdommer som blir satt til meningsløse arbeidsoppgaver som tilsynelatende ikke har annet formål enn å slite ut arbeiderne. Hardt fysisk arbeid og evnen til å tåle fysisk og psykisk smerte er nettopp grunnstener i bevegelsens filosofiske og religiøse fundament» skrev VG om de Svenske gårdsbrukene. I 2002 var det en rettssak mot bevegelsen som følge av en anmeldelse fra tre afrikanske menn, blant dem Chukwuemeka Onwunata fra Nigeria. Han kom i kontakt med bevegelsen etter å ha lest en annonse i en avis i Gambia. Han kom til Sverige i 1997, og ble umiddelbart satt til hardt arbeid. Han klarte ikke å stikke av fra gården i Hedekas før etter åtte måneder. Onwunata søkte erstatning for å ha blitt utnyttet til hardt monotont arbeid. I dommen fra 20. mars 2002 ble Linbustiftelsen frikjent, og Onwunata måtte betale saksomkostninger. Emílio Garrastazú Médici. Emílio Garrastazú Médici (født 4. desember 1905 i Bagé, Rio Grande do Sul, død 9. oktober 1985 i Rio de Janeiro), var Brasils president under militærdiktaturet i årene 1969-1974. Star of Life. Star of Life er en blå sekstakket stjerne på hvit bakgrunn. I stjernen ses Asklepiosstaven. Den brukes verden over som kjennetegn for ambulansetjenester og -personale. Andre typer redningstjenester bruker den også i forskjellige variasjoner og farger. Historie. Star of Life er designet av Leo R. Schwartz, som arbeidet for den amerikanske føderale etaten National Highway Traffic Safety Administration (NHTSA), da Røde Kors i 1973 klaget over at de amerikanske ambulansenes kjennemerke, et oransje kors på hvit bakgrunn, minnet for mye om det Røde Kors. Emblemet ble i USA patentert av NHTSA i 1977, og patentet utløp i 1997. Colombia (andre betydninger). Ordbakgrunn. Columbia er et nylatinsk toponym (stedsnavn) satt sammen av ordstammen "columb-" fra etternavnet til Christopher Columbus, som «oppdaget» Amerika på 1490-tallet, og endinga -ia som er vanlig for navn på land i latin. Columbia betyr altså «Landet til Columbus». Betegnelsen har gitt opphav til en rekke personer, områder, institusjoner, selskap og ting i Nord-Amerika og andre steder. Navnet "Columbia" ble tatt i bruk i 1738 i en britisk magasinartikkel som kommenterte parlamentets utenriksdebatt. Fordi det den gang var forbudt å gjengi debatten, ble det tatt i bruk omskrivninger av nasjonsnavna. «Columbia» betegnet da «europeiske kolonier i den nye verden». Børstespinnere. Børstespinnere (Lymantriidae) er en delgruppe av sommerfuglene. Familien er middels artsrik med omtrent 2 500 arter, hvorav bare 7 er funnet i Norge. Utseende. Larvene er normalt sterk behåret. Noen har tett hårbekledning, mens andre har tynnere hårbekledning slik at kroppen lett synes. Hårene er vanligvis arrangert i dusker på hvert ledd. Enkelte dusker er lengre enn de andre og dette har bidratt til navnet børstespinner. Disse danner rekker av hårdusker bakover kroppen. Noen av hårduskene kan være lysere, litt gul eller rustrød farge og de danner derfor langsgående linjer eller flekker på larvens kropp. De voksne er middelsstore til ganske store (vingespenn 15 – 90 mm), sterkt hårete sommerfugler. Det er gjerne stor forskjell mellom kjønnene i størrelse og farge. Kroppen er ganske spinkel hos noen, tett og kraftig hos andre, med utstående, løstsittende hår. Hodet er temmelig lite, antennene er brede og fjærformede hos hannene, smale hos hunnene. Sugesnabelen er mer eller mindre redusert. Vingene er vanligvis store og brede, men hos noen hunner mangler de helt. Forvingene er avrundet trekantede, ofte brunlige eller hvite. Bakvingene er brede og avrundede. Bakkroppsspissen er ofte dekket av en tufs av lange, løse hår. Levevis. Børstespinnere finnes i "alle" naturtyper. De fleste artene lever i varme og tropiske strøk. Hunnen legger eggene vanligvis rett på næringsplanten, ofte legges de i små grupper. Hos flere arter velges gjerne undersiden av et blad. Larvene lever på ulike planter, urter eller trær. De voksne sommerfuglene fly om natten. De tar vanligvis ikke næring til seg og lever bare en kort stund. Børstespinnere er sommerfugler og tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der børstespinnerens indre og ytre organer endres. I hvilestadiet ligger puppen i en kokong larven har spunnet. Kokongen er ofte delvis gjennomskinnelig spunnet. Puppestadiet varer vanligvis tre til fem uker. Skadedyr. Noen arter kan gjøre skade på skog. Børstespinnerne kan opptre i enorme mengder og gjøre stor skade. Løvskognonnen ("Lymantria dispar"), som stammer fra Europa, ble innført til laboratorier i Nord-Amerika i 1869 fordi man ville forsøke å bruke den i silkeproduksjon. Noen unnslapp og etablerte seg fort i Massachusetts. Disse spredte seg fort, og siden de hadde få naturlige fiender i Amerika ble de svært tallrike og gjorde stor skade på frukttrær og andre løvtrær. I nyere tid har man hatt noe suksess ved å bekjempe den ved hjelp av feller agnet med feromoner. I Mellom-Europa kan barskognonnen ("Lymantria monacha") gjøre stor skade på bartrær. Sommerfuglen finnes også i Sør-Norge, men blir aldri så tallrik her at det er noe problem. Feromoner. Børstespinnernes hunner sitter stort sett i ro og sender ut luktstoffer, feromoner, som hannene med sine store, fjærformede antenner er svært følsomme for. En hann kan på denne måten finne en hunn på lang avstand. Et av de første fermonene som ble isolert, var disparlure fra løvskognonnen. Disparlure er en epoksid som produseres i meget små mengder av hunnene. Det trengtes 78 000 bakkroppsspisser for å få nok disparlure til at man kunne kartlegge strukturen til stoffet. Systematisk inndeling / Nordiske arter. Slektskapsforholdene mellom børstespinnernes delgrupper er avklart i ulik grad, til dels dårlig. Derfor kan endringer skje, særlig for de tallrike tropiske artene. Denne oversikten er "ikke" skrevet i hierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi). Lafontaine og Fibiger (2006) publiserte en ny fylogenetisk klassifikasjon av Noctuoidea. Deres resultater tyder på at børstespinnerne bør plasseres som en delgruppe eller underfamilien av nattfly (Noctuidae) med navnet Lymantriinae. Nylig er den blitt ført som en undergruppe av den ny-opprettede familien praktfly (Erebidae). Reef-øyene. Reef-øyene er en del av Temotu-provinsen i Salomonøyene i Stillehavet. De har også vært kjent under navn som Swallow Islands (Svaleøyene) og Matema-øyene. De ligger rundt 8 mil nord for Santa Cruz-øyene. Øygruppa består av 16 øyer og atoller av noen størrelse. Sammenlagt areal er 78 kvadratkilometer (tilsvarer Uløya i Troms), men de er spredt utover et havområde på mer enn 4000 kvadratkilometer. Folketallet er rundt 6000. Geografi. Reef-øyene deles gjerne i to grupper: "Hovedøyene" (the Main Reefs) og "de ytre øyene" (the Outer Reefs). De ytre øyene er Nalongo, Nupani, Nukapu, Makalom, Pileni og Patteson-banken. Noen av dem ligger 7-10 mil unna hovedøyene. De er hovedsakelig bygd opp av koraller, og er bare få meter høye. Hovedøyene er Nifiloli, Fenualoa, Ngalo, Ngawa, Ngandeli, Grimbanga Temoa, Grimbanga Nende, Matema, Ngatendo og Pigeon Island (Dueøya). Disse er stort sett 15-30 meter høye. "Lomlom" er en fellesbetegnelse på Ngalo, Ngawa og Nanianimbuli, som utgjør sentrum av Reef-øyene. De har et folketall på ca 3800. Den viktigste byen er "Manuopo" på Ngalo. Øygruppa har navn etter noen store rev og sand- og korallbanker i området. Størst er Great Reef (Numa Miombilou), som strekker seg 25 kilometer vest fra nordenden av hovedøyene. Andre rev av betydning er Malani, Malim, Manuwa og Matumbi. Innbyggerne på Reef er stort sett papuanere eller polynesiere. Historie. Det er funnet keramikk som stammer fra lapita-kulturen, ca 1000 år før vår tidsregning. Den første europeiske omtalen av øyene er fra 1595, da Alvaro de Mendaña y Neyra kalte dem "Yslas Ilena de Muchas Palmas" (de mange palmers øy). I 1828 kunne en fransk ekspedisjon identifisere ni av øyene. 20. september 1871 blei den anglikanske biskopen av Melanesia, John Coleridge Patteson (født 1827), og to hjelpere slått i hjel under et besøk på Nukapu. Øya hadde noen måneder før hatt besøk av australske slavehandlere, som hadde kidnappa fem innfødte og drept flere andre. Slavehandlerne skal ha utgitt seg for å være misjonærer. Drapet på Patteson vakte stor oppmerksomhet både i Australia og Storbritannia, og Nukapu blei beskutt av et britisk krigsskip. Hendelsen førte imidlertid også til krav om tiltak mot (enkelte sider ved) slavehandelen. Turner Classic Movies. TCM (Turner Classic Movies) er en filmkanal som viser eldre svart/hvitt filmer på engelsk. TCM kan by på mange av de gode gamle kinosuksessene. Kanalen kan kun mottas med kabel-tv eller parabol. Historie. Kanalen ble startet av Ted Turner som en del av hans kringkastingsystem 14. april 1994. Datoen ble valgt fordi det var hundreårsdagen for første offentlige filmframvisning i New York City. Før TCM var etablert, var mange titler fra selskapets store bibliotek av filmer sendt med reklameavbrudd på TNT-kanalen sammen med Turners kontroversielle fargelagte svart-hvitt-klassikere som Malteserfalken. Men da TCM ble etablert i 1994, fulgte ikke fargeleggingen med over til den nye kanalen. Kanalen hevdet at den var uavbrutt, ufarget og reklamefri. I 1996 gikk TBS sammen med Time Warner og TCM og Warner Bros. kom under samme selskaps paraply. Da fikk kanalen tilgang til hele biblioteket til Warner Bross. I tillegg til å vise MGM og United Artists-filmer, viser kanalen også filmer under lisens fra Universal Pictures Paramount Pictures, Twentieth Century Fox, ogColumbia Pictures. Alt som Paramount gav ut før 1948 eies nå av NBC Universal, og Colombia er eid av Sony. Selskapet har hovedkontor i Techwood Campus i Atlanta, Georgia. Siden 1994 har Tom Karsch vært leder og styrets visepresident. Extreme Sports Channel. Extreme Sports Channel viser for det meste ekstremsport og noe annen sport. Extreme Sports er en engelskspråklig kanal. Kanalen sender i over 50 land, for det meste i Europa og Midtøsten, med 12 ulike språk-lydspor. Aleksandr Kolobnev. Aleksandr Viktorovitsj Kolobnev (Александр Викторович Колобнев) (født 4. mai 1981 i Vyksa) er en russisk profesjonell syklist. Furuspinner. Furuspinner ("Dendrolimus pini" (Linnaeus, 1758)) er en sommerfugl i gruppen ekte spinnere (Lasiocampidae). Furuspinneren er vanlig i furuskog over hele det sydlige Norge, på Sørlandet og Østlandet, nordover inn i Hedmark. I resten av landet er den sjeldnere og er bare funnet i Hordaland og ytre Nord-Trøndelag. Den finnes i Nord-Afrika, Europa og Asia. Men den mangler på De britiske øyer. Utseende. Furuspinneren har grå eller brungrå forvinger, de fleste er mest brunlige. Den har ett rustbrunt tverrbånd med hvite render tvers over vingen, og en liten, hvit, halvmåneformet flekk, omtrent en tredel fra vingeroten. Bakvingene er ensfarget rustbrune eller gråbrune. Hunnen er ofte litt større og lysere enn hannen. Vingspennet er vanligvis mellom 52-90 millimeter, hannen er minst. Larven varierer mellom askegrå til rødbrun farge, og har lange hår. Den har noen mørke partier på ryggen og lysere striper langs sidene. To blå nakkeflekker bak hodet er et sikkert kjennetegn. Levevis. Furuspinneren har en 2-årig livssyklus i Norden, men utviklingstiden går over 3 kalenderår. I sydlige deler av Europa, hvor det er varmere er utviklingen bare ett-årig. Furuspinneren er nattaktiv og flyr i juli og august, i furuskog eller blandingsskog med furu. Hunnen legger egg på bark av furugreiner eller på furunålene, enkeltvis eller i små grupper. Hun kan legge omtrent 200 egg. Etter 2-3 uker klekker eggene og larvene søker til furubaret og spiser furunålene. Larvene overvintrer to ganger. Overvintringen skjer på bakken under mose. Larvene spiser og vokser til lengden på dagen har enn viss lengde, en nedre grense. Larvene er nå omtrent 15-30 millimeter lange. De firer seg ned til bakken i en spinntråd. Der kryper de ned i skogbunnen, under mose eller lignende, og overvintrer. Kulden gjør at kroppsaktiviteten blir nedsatt og larvene befinner seg i en hviletilstand (diapause). De livner ikke til før daglengden øker og temperaturen stiger. Til våren kryper de opp langs furustammen. I løpet av den andre sommeren vokser larvene mye, men i Norden rekker de ikke å bli ferdig utvokst. Larvenes lengde er øket til 50-60 millimeter. Når daglengden om høsten når en viss nedre grense søker larven til et sted under treet for overvintring i skogbunnen. Etter den siste overvintringen, den tredje sommeren, kryper larvene opp i furutreet igjen og spiser litt. De forpupper seg i en stor brun kokong utenpå barken i en sprekk eller lengre ute på en grein. Furuspinner tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Skadedyr. Normalt er furuspinneren temmelig fåtallig. Masseangrep av furuspinner forekommer ikke ofte i Norge, men enkelte år kan den opptre i store mengder. Den har hatt masseutbrudd i Elverum og distriktene omkring med neste hundreårs mellomrom. (1812-16 og 1902-1904). Masseangrepet i 1902-1904 ble bekjempet med limringer, plassert rundt trestammen. Hvert tre ble påmontert en 40-50 millimeter bred limring tidlig om våren. Da larvene krøp opp langs stammen etter overvintringen ble de sittende fast på limringen og døde. 20-30 000 dekar skog ble behandlet, og i 1903 bestilte Hedmark skogselskap 200 tonn «larvelim» fra Tyskland. På hvert tre var det gjennomsnittlig 200 larver i limet, men det var enkelte tre med omtrent 2 000 døde larver. Et furuspinnerangrep ville idag trolig bli bekjempet med insekticider eller patogener spredt fra luften. Årsakene til furuspinnerens masseutbrudd er ukjent. Men det kan tyde på at masseangrep kommer etter varme og tørre sommere. Babyboks. Babyboks (engelsk baby hatch – "barneluke"; tysk babyklappe – "barneluke" og babyfenster – "barnevindu"; italiensk Culle per la vita – "vugge til livet"; japansk こうのとりのゆりかご – "storkens vugge" og 赤ちゃんポスト – "babypost") er et sted hvor mødre kan levere nyfødte barn som de ikke kan ta vare på selv. En dør eller klaff på veggen til en klinikk fører til en oppvarmet boks med en liten seng hvor barnet kan legges trygt og anonymt. Etter en tid på barnehjem, ofte en periode på noen måneder blir barnet adoptert av fosterforeldre. Babybokser er kjent helt tilbake til middelalderen, og finnes idag i flere land. I Tyskland finnes det hele 90 slike bokser, hvorav den frivillige organisasjonen Sternipark har tre slike leveringspunkter for hittebarn. Historie. Den første kjente babyboksen ble satt opp 1198 i Marseille. Seks år senere, i 1204, fikk pave Innocent III satt opp en tilsvarende. De første innretningene ble kalt «hittebarnhjul» ("ruota dei trovatelli"); pave Innocens bestemte at de skulle installeres i barnehjem for hittebarn slik at nødstedte mødre kunne etterlate sitt barn i hemmelighet istedet for å ta livet av dem. Et hittebarnshjul var en stående sylinder satt inn i en yttervegg, omtrent på samme måten som en svingdør. Mødrene satte sine barn i nisjen i sylinderen og skjøv hjulet rundt. Så trakk hun i en klokkesnor (eller en klokke ble utløst ved hjulets bevegelse) slik at folk innenfor – der det gjerne var kirke eller kapell – skulle bli klar over hva som var skjedd og komme til. Et eksempel på en slik middelaldersk innretning kan fremdeles sees i Santo Spirito-hospitalet nær Vatikanet. Dette hjelpet ble satt inn i middelalderen og var i bruk frem til 1800-tallet. Hittebarninnretningen spredte seg i de påfølgende hundreårene over resten av Europa. En nederlandsk handelsmann i Hamburg satte ut en «dreiekasse» for dette formål i 1709 ved et barnehjem. Det stengte etter bare fem år, ettersom antallet spedbarn var for høyt til at barnehjemmet finansielt kunne makte å ta seg av dem alle. Det er kjent at lignende innretninger fantes i Kassel (1764) og Mainz (1811). I Frankrike ble hittebarnshjul ("tours d'abandon", «forlattetårn») introdusert av Vincent de Paul som bygde det første hjem for hittebarn i 1638 i Paris. Hittebarnshjul ble lovfestet ved keiserlig dekret fra Napoleon den 19. januar 1811, og på det meste fantes det 251 av dem i Frabkrike (ifølge forfatterinnen Anne Martin-Fugier). De var ved hospitaler som "Hôpital des Enfants-Trouvés" (Hospital for hittebarn) i Paris. Men antallet barn som ble etterlatt der steg til titusener per år, som en følge av de desperate økonomiske kår folk levde under, og i 1863 ble hittebarnshjulene stengt og erstattet med «mottakelseskontorer» der mødre kunne etterlate sine barn uten å oppgi sin identitet, men der de også kunne få rådgivning. De franske "tours d'abandon" ble offisielt forbudt ved lov den 27. juni 1904. I dag (2010) kan man i Frankrike innlegges anonymt på fødeklinikker ("accouchement sous X") og etterlate sitt barn der. I Brasil og Portugal ble hittebarnshjul ("roda dos expostos ", ordrett «hjul for utsatte») også benyttet, etter at dronning Maria I den 24. mai 1783 foreskrev at alle byer skulle ha sitt hittebarnshospital. Ett eksempel er det hjulet som ble installer ved "Santa Casa de Misericordia"-hospitalet i São Paulo den 2. juli 1825. Det ble tatt ut av bruk den 5. juni 1949 etter en fem års debatt som endte med at det ble ansett som uforenlig med det moderne sosialsystem. En brasiliansak film om emnet, "Roda Dos Expostos", redigert av Maria Emília de Azevedo, fikk en filmpris i 2001. I Italia avviklet Benito Mussolini «scaffettaen», og tilbød istedet kvinner å føde anonymt på sykehus. I 2000 gjenoppstod ordningen under navnet «babyklappe» i Hamburg. Over en kort periode ble det funnet fem forlatte spedbarn i byen, tre av dem var døde. I hele landet blir det på årsbasis funnet 50 forlatte barn. Ekteparet Moysich drev en familiebarnehage og mente noe måtte gjøres. De fikk tak i en barneseng fra et sykehus, fikk konstruert en dørløsning og startet å samle inn uønskede barn med en noe ukonvensjonell annonsekampanje. Årsskiftet 1999/2000 ble det hengt opp plakater på søppelkasser i Hamburg med teksten «Please don’t fill in fresh babies». Denne første babyboksen er plassert i direkte tilknytting til en barnehage, og når alarmen går etter at det er lagt et spedbarn i sengen blir alle barnene varslet om hva som har skjedd. Slik blir det å være et «hittebarn» til en opplevelse og ikke en tragedie. Sternipark har senere oppttet to andre leveringsposter. I tillegg har flere andre organisasjoner har fulgt opp i Tyskland nå ca. 90 babybokser. Lignende leveringsposter er opprettet i flere andre land, blant annet USA, Italia, Belgia og Japan. Sternipark har alene hatt kontakt med rundt 300 kvinner via dette prosjektet eller via nødtelefonen de operer. Så langt har de mottatt 30 babyer i babyboksene på leveringspostene. Fra tre døde spedbarn funnet i løpet av ett år i Hamburg er tallet nå nede i fire døde spedbarn er funnet i hele Nord-Tyskland over en periode på åtte år. Donnchadh, jarl av Carrick. Donnchad mac Gillai Brigte eller "Duncan fils de Gilbert" (= "Duncan, sønn av Gilbert") (død 1250) var den første mormaer eller jarl av Carrick, et jarldømme i Galloway, Skottland. I 1176 ble Donnchad overlevert til kong Henrik II av England av sin far, Gilla Brigte mac Fergusa av Galloway som gissel for at den engelske kongen skulle sikre seg at Gilla Brigte, lord av Galloway, skulle oppføre seg i henhold til hva England ønsket. Etter at faren døde i 1185 overtok hans fetter Lochlann i Donnchads fravær de landområdene i Galloway som Gilla Brigte hadde kontrollert. Henrik II forsøkte å hindre overtakelsen på vegne av Donnchads vegne, men ble opptatt med sine egne sønners opprør i Frankrike, og i tillegg fikk Lochlann støtte fra skottenes konge, Vilhelm I av Skottland. 120 pxEtter hvert som hendelsene utviklet seg fikk Lochlann beholde det meste av Galloway, men som kompensasjon ble det opprettet et nytt mormaerdømme i området Carrick som tidligere hadde vært kontrollert av lorden av Galloway. Det var kong Alexander II av Skottland som en gang mellom 1225 og 1330 opprettet mormaerdømmet Carrick på den betingelse at Donnchad oppga alle krav i Galloway. Carrick er en anglifisert utgave av "creag/carraig' som står for berg eller fjell (rock). Tittelsetet lå i Ayrshire. Donnchad hadde en nær allianse med den bemerkelsesverdige anglo-normanniske eventyreren John de Coucy. Denne, som effektivt hadde grunnlagt jarldømmet Ulster, hadde lovt Donnchad landområder i Ulster. I 1197 reiste Donnchad selv over til Ulster for å sikre seg landene. I et slag mot Hugh de Lacy tapte John de Courcy, men Donnchad forsøkte uansett å forfølge sine krav. Da Hugh de Lacy senere fikk kong Johan av Englands raseri mot seg flyktet mange av hans menn til Carrick hvor Donnchad pliktskyldig fikk dem arrestert og overrakt til engelskmennene. Ett av de aller tidligste landcharter fra slutten av 1100-tallet i klosteret Melrose Abbey nevner "Duncan, sønn av Gilbert, sønn av Fergus, Count av Carrick". Familie og barn. Blant Donnchads mange etteerkommer er kong Robert I av Skottland gjennom Níall, hans arving. Donnchads sønnedatter Margaret av Carrick, 3. grevinne av Carrick, som holdt tittelen under eget navn, giftet seg med Robert Bruce, 6. lord av Annandale, og han ble da jarl av Carrick. De fikk sønnen Robert, som ble konge av Skottland og la dermed tittelen Carrick under kronen. Litteratur. Carrick 1-01 Foreningen for Muskelsyke. Foreningen for Muskelsyke (FFM) ble stiftet 5. desember 1981 i Oslo. Foreningen organiserer mennesker med nevromusklulære sykdommer og deres familier. Nevromuskulære sykdommer omfatter en rekke sjeldne sykdommer i det perifere nervesystemet, i overgang mellom nerve og muskel, og i selve muskulaturen. Foreningen for Muskelsyke baserer sin virksomhet på en sentral målsetting om full deltakelse og likestilling for alle. FFMs mål er et inkluderende samfunn på alle områder, hvor alle – også funksjonshemmede – får mulighet til full deltakelse og likestilling ut fra sine egne forutsetninger. Dette innebærer også en kamp mot alle former for diskriminering av funksjonshemmede. Foreningen har fylkeslag over hele landet, og har ca. 1700 medlemmer (2007). Foreningen for Muskelsykes Ungdom (FFMU) er foreningens ungdomsorganisasjon. Foreningen er medlem av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), Funksjonshemmedes Studieforbund (FS) og European Alliance of Neuromuscular Disorders Associations (EAMDA). Synnalandsneset. Synnalandsneset, også kalt Synnaland, er et lite byggefelt som er under utvikling i Haram Kommune i Møre og Romsdal. Synnalandsneset har rundt 200 innbyggere og er et populært byggefelt for de som bor i nærheten av Brattvåg. Ofte finner mange unge veien til ballbingen på Synnalandsneset, som ble bygget på dugnad i 2005. Byggefeltet oppstod på slutten av 1990-årene og er i fortsatt vekst. Ålesund ligger rundt 30-45 min unna med bil. Arild Brodahl. Arild Brodahl født 2. januar 1970 fra Fana ble skytterkonge under Landsskytterstevnet i Bodø i 2001. Gullruten beste TV-drama. Beste TV-drama er en av prisklassene under prisutdelingen Gullruten. Klassen er blitt delt ut siden starten av utdelingen i 1998, første gang under navnet beste dramaserie. Frem til 2009 har NRK vunnet prisen ved ti av tolv prisutdelinger. Ugarit. Utgravde ruiner ved Ras Shamra. Ugarit var oldtidsby som befant seg på det nåværende stedet Ras Shamra i Syria. Ugarit var en handelsby fram til 1200-tallet f. Kr. da byen ble ødelagt. Byen var senter for et rike som hadde en viktig selvstendig posisjon, men som til tider var under innflytelse av Egypt og hetittene. Byens ruiner ble oppdaget i 1928. Et viktig arkeologisk funn er det rike arkiv med forskjellige tekster, blant annet med mytologisk og religiøst innhold. Dette er en viktig kilde til fortidens semittiske mytologi. Tekstene er skrevet på flere språk, men mest bemerkelsesverdig er ugarittisk, som er et helt særegent semittisk språk. Stedet og dens utgravninger. Inngang til det kongelig palasset. Ugarits beliggenhet var glemt inntil i 1928 da en bonde ved et tilfelle åpnet en gammel grav da han pløyde en åker. Dette området viste seg å være Urgarits "nekropolis" (gravlund) som lå i den nærliggende havnen til Minet el-Beida. Utgravninger har siden avdekket en betydningsfull by som hadde sin posisjon ved siden av Ur og Eridu som en krybbe for bykulturen og med en forhistorie som strekker seg tilbake til rundt 6000 år f.Kr., kanskje på grunn av den både var en havn og en inngang til innlandets handelsruter til landene mellom Eufrat og Tigris. De mest omfattende arkeologiske utgravningene av Ugarit ble utført av den franske arkeologen Claude Schaeffer (1898–1982) fra Det forhistoriske og gallo-romanske museum i Strasbourg. Utgravningene avdekket et kongelig palass med 90 rom som var langt ut rundt en lukket borggård, mange fremadstrebende private boliger, inkludert to private bibliotek (et som tilhørte en diplomat ved navn Rapanu) som inneholdt tekster bestående av diplomatiske, lovmessige, økonomiske, administrative, skolastiske, litterære og religiøse emner. På toppen av åsen hvor byen var bygd lå det to hovedtempler: et for Baal «kongen», sønn av El, og et for Dagon, den ktoniske gud for fruktbarhet og hvete. En liste over ugarittiske guder. Da stedet ble utgravd ble det funnet flere forekomster av leirtavler med kileskrift, og som utgjorde et palassbibliotek, et tempelbibliotek, og – tilsynelatende unikt i verden i sin tid – to private bibliotek; alle daterte seg fra Ugarits siste fase, en gang rundt 1200 f.Kr. Leirtavlene som ble funnet i dette kosmopolitiske sentrum var blitt skrevet på fire språk: sumerisk, hurrittisk, akkadisk (diplomatispråket på denne tiden i Midtøsten), og ugarittisk (som til da hadde vært ukjent). Ikke mindre en syv forskjellige skriftspråk ble benyttet i Ugarit: egyptiske og luviske hieroglyfer, og etokretisk (Kypros-minoiske), sumersk, akkadisk, hurrittisk og ugarittisk kileskrift. I løpet av utgravninger som ble gjort i 1958 ble ytterligere et bibliotek med tavler avdekket. Disse ble dessverre solgt på svartebørsmarkedet og er ennå ikke gjenopprettet. Tavlene som kalles for «Claremont Ras Shamra» er i dag huset i det amerikanske Instituttet for oldtiden og kristendommen (Institute for Antiquity and Christianity) ved Claremont School of Theology i Claremont i California. Disse redigert av Loren R. Fisher i 1971. I 1973 ble et arkiv som inneholdt mer enn 120 tavler avdekket i løpet av redningsutgravninger; i 1994 ble ytterligere mer enn 300 tavler oppdaget på dette stedet i en større bygning. Disse dekket de siste årene av byens eksistens under bronsealderen. Mytologi. Ugarittisk mytologi var en fruktbarhets- og og naturelementreligion fellestrekk med andre mytologiske verdensbilder fra det gamle Midtøsten: sumerisk, hettittisk og babylonsk mytologi. De mest betydningsfulle stykkene av litteratur avdekket i Ugarit er uten tvil Baal-syklusen som beskriver naturkraftguden Baals kamp mot skaperguden Els to sønner havguden Yammu og dødsrikeguden Motu. Underprefektur i Frankrike. Underprefektur (fransk: "sous-préfecture") er den administrative byen i et arrondissement i Frankrike, som ikke inneholder prefekturet for departementet den ligger i. Underprefektur er også navn på bygningen som huser det administrative hovedkvarteret til arrondissementet. Alexander Olsen. Alexander «Zanderen» Olsen (født 5. mars 1899, død 4. juni 1975) var en norsk fotballspiller, blant landets beste utover 1920-tallet. Han er mest kjent for sin periode i Brann fra 1918 til 1932, da han blant annet vant Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1923 og 1925. De ble nordisk mester 1929 og vant Gullpokalen i nordiske fireårsturneringen i 1932. Senere spilte han i Kristiania for Sportsklubben Gjøa. Olsen ble sagt å være en underholdende fotballspiller som spilte over nesten hele banen. Han spilte både keeper, beck og spiss i løpet av karrieren. Han var centerhalf i sine 37 kamper for Norges herrelandslag i fotball i tiden 31. august 1919 til 1932. Om ham ble det sagt at han var tyve år foran sin tid. A-jolle. __NOTOC__ A-jollen er en seiljolle. Den første A-jolla ble konstruert på midten av 50-tallet og er i det alt vesentlige lik en Optimistjolle. Optimistjollen ble først konstruert i 1948 i USA, av Clark Mills og var tiltenkt også selvbygging. Den kom også til Norge. Båten var konstruert i kryssfinér, men dette var vanskelig å skaffe, og dessuten dyrt. Den første A-jolla i huntonitt. "Aftenposten" ønsket å bidra til seilaktivitet hos barn og konstruerte en versjon av Optimistjolla i Huntonitt – en oljeherdet plate av bark. En kunne få kjøpt et byggesett for kroner 340 i 1955. Denne jolla fikk navnet A-jolla etter initiativtakeren "Aftenposten". A-jolla skiller seg noe fra Optimist med litt annen skrogfasong og litt annerledes innfesting av seilet på bommen. Optimistjollene bygges i dag i glassfiber, men tegninger og klasseregler finnes fortsatt for optimist i kryssfinér. Huntonitt A-joller finnes det knapt noen igjen av. Nye A-jolla fra Krona Boats. Aftenposten har igjen tatt et initiativ for seiling blant unge og fremmer en helt ny jolle. Dagens A-jolle produseres i ABS ved Terhi Boats i Finland og distribueres av Krona Boats i Marstrand i Sverige. Jollen er lik Krona Boats modell «1-krona». Jollen er 3 meter lang og 1,3 meter bred, veier 53 kg og har et 4,2 m² stort storseil, eller spilet torseil (5,2 m²), og fokk (1 m²). Jollen kan ros, slepes eller kjøres med maks. 2 hk motor, og er sett på som en begynnerjolle for 1-2 personer, blant annet fordi den regnes som enkel og sikker å seile. Ace Frehley (album). "Ace Frehley" er et studioalbum av Ace Frehley og var et av de fire KISS-solo-albumene som ble sluppet i 1978. Albumet solgte best sammenlignet med de tre andre solo-albumene og var det eneste av de fire som inneholdt en hit. "New York Groove" klatret seg opp på en 13. plass på Billboard, og selve albumet nådde 26. plass på listen. Albumet solgte til platinaplate 2. oktober 1978, da det var solgt 1 000 000 eksemplarer. North American XB-28. North American XB-28 var et amerikansk bombefly utviklet under den andre verdenskrig. Bare to fly av denne typen ble produsert før flytypen ble kansellert, og den første XB-28 fløy første gang i april 1942. Flyet var beregnet for operasjoner i stor høyde og var utstyrt med trykk-kabin. Bestykningen skulle bestå av tre 12,7 mm mitraljøser rettet forover og tre tårn, hver med to 12,7 mm mitraljøser, som kunne fjernstyres fra cockpiten. Flyet skulle også kunne ta en bombelast på til sammen 1800 kg. Den andre prototypen XB-28A ble bygget uten bestykning, men med utstyr for rekognosering istedet, og ble utstyrt med to Pratt & Whitney R-2800-27 motorer. Raymond Barre. Raymond Barre (født den 12. april 1924 i Saint-Denis, Réunion, død 25. august 2007 i Paris) var en fransk sentrum-høyre politiker og økonom. Han var statsminister under president Valéry Giscard d'Estaing fra 27. august 1976 til 13. mai 1981. Raymond Barre var professor i økonomi ved Institutt for politiske studier i Paris. Fra 1959 til 1962, var han stabsleder for Jean-Marcel Jeanneney, i ministeriet for industri og handel under regjeringen til Jacques Chaban-Delmas. I 1967 ble han av president Charles de Gaulle valgt til vise-president for Europakommisjonen. Han bodde i Brussel frem til 1972. I januar 1976 ble han handelsminister. 27. august 1976 ble han utnevnt av president Valéry Giscard d'Estaing til premierminister og handelsminister. Han er den eneste som har hatt begge disse posisjoner under den femte franske republikk. Han forlot stillingen som handelsminister i 1978, men fortsatte som premierminister inntil 13. mai 1981, etter at Valéry Giscard d'Estaing tapte presidentvalget i 1981. Som leder av regjeringen, stod han overfor en konflikt som splittet det konservative parlamentariske flertallet mellom «Giscardianerne» og «Gaullistene» ("Rassemblement du Peuple Français – RPF"). De sistnevnte ble ledet av Jacques Chirac. Dessuten ble han konfrontert med en økonomisk krise, der han igangsatte tiltak for å bremse inflasjonen, redusere de offentlige utgiftene og foreta industriell omstrukturering. I denne forbindelse kom han i konflikt med fagforeningene. Etter sin avgang som premierminister, ble han valgt inn i parlamentet som nestleder av det sentrum-høyre orienterte partiet Union pour la Démocratie Française (UDF). Han stilte som presidentkandidat for UDF under presidentvalget i 1988, men røk ut av første runde etter å ha havnet på tredje plass bak sosialdemokraten François Mitterrand og den konservative Jacques Chirac. Raymond Barre var medlem av parlamentet inntil 2002. Fra 1995 til 2001 var han borgermester av Lyon. Den 11. april 2007 ble Raymond Barre overført til Val-de-Grâce militærsykehus i Paris fra et sykehus i Monaco, etter et hjerteinfarkt. Bundesliga 2006–2007. Bundesliga 2006/07 ble vunnet av VfB Stuttgart, to poeng foran Schalke 04. Borussia Mönchengladbach, Alemannia Aachen og 1. FSV Mainz 05 rykket ned. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" De internasjonale øylekene 1989. De internasjonale øylekene 1989 (De 3. internasjonale øylekene) ble avholdt på Færøyene i perioden 5. juli til 13. juli 1989. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. De internasjonale øylekene 1987. De internasjonale øylekene 1987 (De 2. internasjonale øylekene) ble avholdt på Guernsey i perioden 10. september til 17. september 1987. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. De internasjonale øylekene 1993. De internasjonale øylekene 1993 (De 5. internasjonale øylekene) ble avholdt på Wight i perioden 3. juli til 9. juli 1993. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. De internasjonale øylekene 1991. De internasjonale øylekene 1991 (De 4. internasjonale øylekene) ble avholdt på Wight i perioden 23. juni til 29. juni 1991. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. De internasjonale øylekene 2007. De internasjonale øylekene 2007 (De 12. internasjonale øylekene) ble avholdt på Rhodos i perioden 20. juni til 6. juli 2007. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. Medaljestatistikk. De to norske deltagerøyene deltok. Frøya deltok med svømmere og et herrefotballag. Hitra deltok med friidrettsutøvere og et damevolleyballag. Den eneste norske medaljen i mesterskapet kom da Hitras Turi Malme tok seieren i halvmaraton for damer. Hun klarte også en 7. plass på 10000 meter. Fotballaget fra Frøya endte på en 8. plass, mens Hitras volleyballjenter endte sist på 14. plass. Samvittighetsfange. Samvittighetsfange er et uttrykk som ble oppfunnet av Amnesty International tidlig på 60-tallet. Det brukes om enhver person som er fengslet eller på annen måte hindret fra å uttrykke seg på grunn av sin rase, religion, hudfarge, språk, seksuelle legning, eller politiske eller filosofiske overbevisning, så lenge vedkommende ikke selv har utøvet eller støttet bruk av vold. Clueless. "Clueless" er en amerikansk film fra 1995 med en handling som til dels er basert på romanen "Emma" av Jane Austen. Handlingen tar for seg noen jenter på videregående skole og deres mange snodige opplevelser. Filmens hovedperson er Cher Horowitz, som spilles av Alicia Silverstone. Som en spin-off ble det produsert en tv-serie, se "Clueless (TV-serie)". Clueless (TV-serie). "Clueless" var en TV-serie som ble laget på slutten av 1990-tallet. Serien var en spin-off av filmen "Clueless". Hovedrollen i serien spilles av Rachel Blanchard, og ikke av Alicia Silverstone, som spilte den samme rollen i filmen. Turkish Airlines. Turkish Airlines (tyrkisk "Türk Hava Yolları") (THY) er det nasjonale flyselskapet i Tyrkia med hovedkontor i Istanbul. Selskapet opererer et nettverk med ruter til 103 internasjonale og 28 nasjonale byer, tilsammen 134 flyplasser, i Europa, Asia, Afrika, og USA. Selskapets hovedbase ligger på Atatürk International Airport (IST), Istanbul, med mindre base på Esenboğa internasjonale lufthavn (ESB), Ankara, og Sabiha Gokcen International Airport (SAW), Istanbul. I 2006 fraktet selskapet 17.5 millioner passasjerer. Selskapet har rundt 12,000 ansatte. Frakt. Turkish Airlines Cargo er fraktedelen av Turkish Airlines, de betjener en flåte av A310-300F fraktefly. Robert Förster. Robert Förster (født 27. januar 1978 i Markkleeberg, Sachsen) er en tysk, profesjonell syklist på laget UnitedHealthcare. Han ble profesjonell i 2001, og var seks sesonger på Team Gerolsteiner før laget ble lagt ned. Deretter syklet han for Team Milram i to sesonger før også dette laget ble lagt ned. Han er 1,77 m høy og veier 81 kg. Han vant den 21. etappen i Giro d'Italia i 2006 og den 5. etappen i 2007 i samme ritt. Crosskart. Crosskart er en form for motorsport som er delt inn i fem klasser; MINI, 85, 125, 250 og 650. En crosskart består i hovedsak av en ramme(veltebur), motor, fire hjul, ratt, pedaler og karosseri. I Norge finns det kun to crosskartprodusenter, NorCart og IC-kart. Det finnes mange andre typer crosskarter, som EAS-kart, Benzon-kart m. fl. Noen lager sin egen crosskart for hånd. I Norge kjøres det Norgescup og Norgesmesterskap for crosskart. Norgescupen kjøres i 85-klassen, mens det er NM for 125, 250 og 650 klassen. I tillegg kjøres det om Sprint-cuper, utenlandske mesterskap (SM, DM) samt NEZ Championship (North European Zone). MINI-klassen. Det benyttes 270 ccm (9 HK) 4-taktsmotor med slureclutch. Enhetsdekk og kun brems på bakhjulene. Aldergrenser f.o.m. det året man fyller 6 år t.o.m. det året man fyller 11 år. 85-klassen. Det benyttes standard (utrimmet) 2-taktsmotor med gir fra en crossykkel. Enhetsdekk og kun brems på bakhjulene. Aldergrenser f.o.m. det året man fyller 9 år t.o.m. det året man fyller 13 år. 125-klassen. Det benyttes trimmet 2-taktsmotor med gir fra en crossykkel. Enhetsdekk og kun brems på bakhjulene. Aldergrenser f.o.m. det året man fyller 12 år t.o.m. det året man fyller 16 år. 250-klassen. Det benyttes trimmet 2-taktsmotor med gir fra en crossykkel. Enhets racing-dekk og kun brems på bakhjulene. Aldersgrenser f.o.m. det året man fyller 15 år. 650-klassen. Det benyttes trimmet 4-taktsmotor med gir fra en crossykkel. Enhets racing-dekk og brems på alle 4 hjul. Aldersgrenser f.o.m. det året man fyller 16 år. Norbusam. Norbusam (Nordisk barne- og ungdomskorsamarbeid) er en sammenslutning av nordiske organisasjoner som arbeider for barne- og ungdomskor. En av Norbusams viktigste foretak er hvert år å arrangere Norbusang, en stor festival hvor barne- og ungdomskor samles fra hele Norden. Norbusam-rådet hadde sitt første møte i Stockholm i oktober 1982. Der var Norge, Finland og Sverige representert. Noen år senere ble Danmark også med. Virksomheten skjøt fart med økonomisk støtte fra Nordisk Kulturråd. Fra 1996 var også Island med i rådet. Nåværende president i Norbusam er Anne Johansson fra Sverige som ble valgt i 2002. Gunnar Halbjørhus. Gunnar Halbjørhus født 2. november 1970 fra Hemsedal ble skytterkonge under Landsskytterstevnet på Oppdal i 2003, og på Landsskytterstevnet i Steinkjer i 2007. Seieren i Steinkjer kom etter omskyting med Jørgen Andersen fra Hommelvik som ble skytterprins. Batterseaskjoldet. Batterseaskjoldet er et skjold laget av bronseplater. Det er datert til 1. århundre f.Kr. eller begynnelsen av 1. århundre e.Kr.. En tidligere dato er en mulighet, med forslag på datering helt tilbake til 300 f.Kr.. Skjoldet ble funnet i 1857 i Themsen ved Battersea i London, og man antar at det hadde blitt ofret som en rituell gave til en guddom eller elveånder. Andre gjenstander av bronse og jern, samt menneskeskaller, har blitt funnet i Themsen og andre britiske elver. Skjoldet ville antagelig ikke vært brukbart i kamp, og kan være laget som en seremoniell gjenstand. Det trekkes frem som et viktig eksempel på kultisk aktivitet i Londonområdet før grunnleggelsen av romersk Londinium. Skjoldet er dekorert med repoussering, det vil si relieff som er banket ut fra baksiden. Den består av sirkler og spiraler i keltisk stil. Det er stilt ut på British Museum. Matchvinner. Matchvinner er et begrep som brukes særlig i forbindelse med lagidretter om den spilleren som skårer vinnerlagets siste mål eller poeng, særlig i kamper hvor vinnerlaget bare vinner med ett mål eller poeng. En målvakter kan også betegnes som matchvinner dersom han har mange gode eller én avgjørende redning, for eksempel av straffespark i fotball og straffekast i håndball. Sekundærfarge. Sekundærfarge er en blanding av to primærfarger. Det må være like stor del av begge primærfargene som blir blandet. Subtraktiv fargeblanding av rød og gul gir oransje, rød og blå gir lilla og blå og gul gir grønn. Videre blanding gir brune og tildels grå og svarte farger. Ursula K. Le Guin. Ursula K. Le Guin i en bokhandler (Albuquerque, NM, USA, juli 2004) Ursula Kroeber Le Guin (født 21. oktober 1929) er en amerikansk forfatter som er mest kjent for sine bokserier om science fiction-universet Ekumen og fantasiverdenen Jordsjø. Parasoll. a> blir besjelet og levende når de blir 100 år gamle. En parasoll er en paraplyliknende skjerm som skal skygge for sola og beskytte mot varmen, lyset og ultrafiolett stråling. Skjermen er vanligvis av tekstil og utspent på et stativ som er formet av spiler øverst på en stokk slik at det dannes et tak med en søyle i midten. Store parasoller brukes ofte sammen med hagemøbler, på utekafeer og på strender om sommeren. Mindre parasoller bæres som små paraplyer. Ordet "parasoll" har kommet til norsk via fransk og er dannet av de italienske ordene "parare", som betyr «å beskytte mot», og "sole", «sol». Store parasoller kalles på fransk "parasol", mens små, håndholdte kalles "ombrelle", et ord hentet fra italiensk "ombrello" og latin "umbella", det vil si «liten skygge», jamfør det latinske "umbra", «skygge». Tau (elementærpartikkel). Et tauon er en elementærpartikkel i gruppen leptoner. Antipartikkelen til tauonet kalles antitauon. Partikkelen og antipartikkelen har identiske egenskaper, bortsett fra at de har motsatt ladning. Se tabell. Antitauon. Antitauon er en elementærpartikkeli gruppen Leptoner. Antitauonet er antipartikkelen til "tauonet". Partikkelen og antipartikkelen har identiske egenskaper, bortsett fra at de har motsatt ladning. Se tabell. Æthelred, ealdorman av Mercia. Æthelred av Mercia (også skrevet "Aethelred", død 911) var en ealdorman som styrte området og det tidligere kongedømmet Mercia i England fra ca. 883 til sin død. Formelt var han ealdorman (jarl) over området; Mercia hadde kommet under kontrollen til Wessex, og Æthelred hadde derfor ikke kongetittel, men karakterisert som «herre over mercianerne». Han var gift med Æthelflæd, som var datter av Alfred av Wessex. I 886 gav Alfred han posisjonen som guvernør for London. Etter gjenerobringen av Danelagen brukte Alfred sin svigersønn for å kontrollere den østlige delen av området. Æthelred kjempet i flere slag mot waliserne. På et tidspunkt ba Brochwael av Gwent om hjelp fra Alfred mot ham. I august 910 kjempet Æthelred i slaget ved Tettenhall, mot den siste store vikinginvasjonen. Hans hustru Æthelflæd fikk i den siste tiden Æthelred levde mye makt. Det er mulig at han døde av skader og sår han pådro seg i slaget, og at dette er årsaken til at han ikke kunne styre selv mot slutten. Etter hans død fortsatte Æthelflæd å være en dominerende person i Mercia, noe som hjalp hennes far i samlingen av England. Oshobevegelsen. Oshobevegelsen er en nyreligiøs bevegelse og sekt som ble grunnlagt og er inspirert av den indiske guruen og mystikeren Osho (tidligere kjent som Bhagwan Shree Rajneesh, 1931–1990). Sentre, grupper og enkeltpersoner som har blitt inspirert av Osho og hans teknikker kan bli funnet over hele verden, også Norge, men bevegelsen er mest synlig i India og Nepal. Bevegelsens synkretiske lære kombinerer elementer fra vestlig filosofi, hinduisme, zen og andre religiøse kilder og med en blanding av vestlig psykoterapeutisk tilnærming Gurudyrkelsen av Osho oppsto i byen Pune i India, men på slutten av 1980-tallet flyttet han og mange av hans tilhengere til Antelope, en liten kommune i Oregon i USA. Sekten ble kontroversiell da den kom i konflikt med lokalbefolkningen. Meditasjonssenteret kollapset etter at det ble bevist at sektmedlemmer hadde utført rekke kriminelle handlinger, blant annet bioterror med salmonellabakterier i matvarer og drapsforsøk på offentlige tjenestemenn. Flere sektmedlemmer ble dømt til lange fengselsstraffer. Rajneesh ble utvist fra USA og returnerte til Pune der han døde i 1990. Bevegelsens hovedsenter er i dag «Osho International Meditation Resort» ("Oshos internasjonale meditasjonsferiested") i Pune. Berkhamsted. Berkhamsted er en by i Hertfordshire i England. Den er administrasjonssenter for distriktet Dacorum, og ligger mellom Tring og Hemel Hempstead. En betydelig andel av befolkningen pendler til London og andre byer. British Film Institutes National Film and Television Archive ligger i Berkhamstead. Dette er verdens største filmarkiv, og ble opprettet som følge av en donasjon fra John Paul Getty. Historie. Berkhamsted var stedet hvor Normannernes invasjon av England i 1066 stoppet opp, og overtagelsen av landet gikk over i en ny fase. Etter å ha beseiret og drept Harald II ledet Vilhelm Erobreren sin hær rundt London. Han krysset Themsen ved Wallingford og gikk mot Berkhamstead. Edgar Atheling underkastet seg og tilbød Vilhelm den engelske kronen. Hertugen ønsket ikke dette, han ville heller ha nøklene til London og så ta imot kronen der. Berkhamsted Castle ble gjenoppbygget i 1080-årene, og var et yndet tilholdssted for normanner- og Plantagenetmonarker. Det var et kongelig slott inntil 1495, da det ble forlatt. Mye av steinen ble plyndret til byggingen av hus i byen og det nå ødelagte Berkhamstead Place, men jordvoller, vollgraver og rester av murene er synlige og er byens viktigste turistattraksjon. Ifølge lokalbefolkningen er Berkhamstead Englands virkelige hovedstad, en legende som nok henger sammen med angelsaksernes overgivelse der i 1066 og se senere kongene som bodde der i deler av sin regjeringstid. Byen har det som antas å være Englands eldste butikk som er i drift. Den er datert med dendrokronologi til mellom 1277 og 1297, og tilhørte opprinnelig antagelig en juveler eller gullsmed. Den ligger på 173 High Street, og var pr. 2006 kontor for en eiendomsmegler. Grand Junction-kanalen nådde Berkhamsted i 1798. Byen var hjemstedet til den tredje hertugen av Bridgewater, som var en av de sentrale personene bak det britiske kanalsystemet. Elven Bulbourne renner også ved byen. Ulvøya (Oslo). Ulvøya ligger i Indre Oslofjord, teknisk sett i Bunnefjorden, bare åtte kilometer fra Rådhusplassen i Oslo Sentrum. Adkomsten til Ulvøya skjer via Ulvøybrua fra Mosseveien. Ulvøya er kjent for Sydstranda, en populær sandstrand på øyas sydspiss, eiet og drevet av Ulvøya Vel. Flere steder på øya er preget av kalkfuruskog, en sjelden skogtype i Norge. Denne skogtypen er vernet på Malmøya. Ved reformasjonen ble Ulvøya krongods, overført fra Mariakirken. Øya har vært bebodd i hvert fall fra 1500-tallet, da Tosten Tostensen var leietaker. Ved folketellingen i 1801 var det fortsatt bare ett hus på øya, bebodd av 14 mennesker. Ved folketellingen i 1865 er det to hus med til sammen 20 mennesker (det ene av disse husene brant i 1935). På 1870-tallet ble øya overtatt av Ludvig Dybwad, bror av bokhandler Jacob Dybwad. Han eide øya til sin død i 1896, hvoretter øya hadde flere eiere. Folketellingen i 1921 viser forsatt bare to husstander/familier, hvorav ialt 5 personer var over 23 år. I 1923 ble øya kjøpt av Kristian Gjølberg, som utarbeidet planer for brofobindelse og veier. Brua ble bygget i 1928, og kostet omkring 1/4 million kroner. Gjølberg anla også et vannverk, ved Vargveien 32/34. Øya ble så utparsellert, og planen den gang omfattet 150 villaer. Øya har i dag nærmere 1000 innbyggere. En kuriositet er det at ett av de tidligste hastighetsløp for biler (kanskje det aller første), foregikk på den islagte Bunnefjorden i 1912, med start og mål mellom Ulvøya og Nordstrand. Av andre arrangementer kan nevnes «Ulvøya rundt», en distansesvømming på 2250 m arrangert av Nordstrand Idrettsforening i årene 1930 – 1952. Lavendelslekta. Lavendler ("Lavandula") er en planteslekt i leppeblomstfamilien. Fylkesvei 121 (Rogaland). Fylkesvei 121 i Rogaland går mellom Gjedrem og Bjerkreim i Bjerkreim. Veiens lengde er 3,4 km. Eksterne lenker. 121 Jens Lauritz Arup. Jens Lauritz Arup, (født 20. april 1793 i Kristiansand, død i Kristiania 9. april 1874) var en norsk biskop, stortingsrepresentant og minister. Arup var sønn av klokker Thorkild A. Arup fra Tveide i Birkenes og Elen Dorthea Larsdatter Dokkedal fra Reddal i Landvik. Arup begynte å studere teologi i København i 1811. For å tjene til livets opphold under studiene mønstret han på som skipssekretær på et fransk linjeskip med dansk-norsk mannskap i 1811. Fra 1813 arbeidet han som huslærer i København før han i 1816 kunne gjenoppta sine studier. Han ble cand.theol. i 1818. Han ble residerende kapellan i Ullensaker i 1819. Fra 1825 til 1845 var han prest i Drammen, og ble også valgt som stortingsmann herfra i årene 1836-39 og 1842-47. Han ble stiftsprost i Christiania i 1845, og fra 1846 til sin død i 1874 var han biskop i Christiania stift. Arup var i motsetning til sin forgjenger i Christiania Christian Sørenssen ingen utpreget opplysningsteolog. Han uttalte i et hyrdebrev fra 1847 sin glede over at «Rationalismens matte Prosa» hadde utspilt sin rolle i Norge, og han mente at prestene nå forkynte «klarere, enfoldigere og mere utelukkende hvad der hører til Guds rike». (Molland, s.114) Arup skal også ha utmerket seg som kirkelig administrator. I 1860 kronet han som Den norske kirkes primas Karl IV i Nidarosdomen. Som politiker gis han mye av æren for den etter datidens standard svært liberale dissenterloven som stortinget vedtok i 1845. Han var også engasjert i spørsmålet om frihandel, og karakteriseres som en liberal politiker. "Vidnesbyrdet om Sanheden inden Kirkens enemærker er givet fritt; Forsvaret for den imod secteriske Afvigelser og Kjætterske Vildfarelse er alene lagt i Sandheden selv og dens rene og kraftige Forkyndelse; den verdslige Lov har borttaget sin Tvang og sin Straf." (Molland, s.185) Han var medlem av den norske interrimregjering 1852-53 og 1857. Arup ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden ved ordenens innstiftelse 21. august 1847, i 1853 forfremmet til kommandør og i 1860 mottok han storkorset. Han mottok Medaljen for borgerdåd i 1869. Fylkesvei 16 (Rogaland). Fylkesvei 16 i Rogaland går mellom Ualand og Rotten i Lund. Veiens lengde er 5,0 km. Eksterne lenker. 016 ZAZ. ZAZ eller "Zaporizhia Bilfabrikk" (Ukrainsk: ЗАЗ, Запорізький автомобілебудівельний завод) er Ukrainas største bilprodusent, og holder til i byen Zaporizjzjia. Merket er også kjent under sitt tidligere navn, "AvtoZAZ". Historie. Selskapet ble etablert i 1960 som ZAZ ("Zaporozhskiy avtomobil'nyi zavod") for å produsere en kopi av Fiat 600 — en billig bil for folket. Fra 1975 til 2002 var fabrikken en del av selskapet AvtoZAZ. Modellene med navn «Zaporozhets» (Russisk: "Запорожец") ble drevet av en luftkjølt, bakmontert V4 produsert av MeMZ. Karosseriet på de tidlige modellene, 965, var svært likt Fiat 600. Den redesignede 966 var mer lik en NSU Prinz. Til tross for dårlig driftssikkerhet ble de raskt svært populære i Sovjetunionen. De nyere forhjulsdrevne bilene var basert på ZAZ Tavria (i produksjon siden 1980-tallet), og ble drevet av en vannkjølt, frontmontert MeMZ-motor. Da selskapet AvtoZAZ-Daewoo ble stiftet som en joint venture med Daewoo Motors i 1998 ble ZAZ tildelt en eierandel på 50% i det nye selskapet på vegne av AvtoZAZ. Daewoo Motors gjorde store investeringer og etablerte produksjon av sine egne modeller, samtidig som de beholdt og moderniserte ZAZ-merket. Samme år begynte produksjonen av Daewoo Lanos, parallelt med montering av flere eldre VAZ-modeller. I 2001 gikk Daewoo Motors konkurs, og Ukrainian Automobile Corporation (UkrAVTO) kjøpte AvtoZAZ i 2002. Alle fabrikkene ble overført til ZAZ, og selskapet fikk en ny logo. Daewoos del i samarbeidet ble kjøpt opp av sveitsiske "Hirsch & CIE" i 2003. Ilyichyevsk-fabrikken brukes i dag til montering av Chevrolet Aveo og Chevrolet Lacetti. En tilpasset versjon av Lanos med motor fra MeMZ, Daewoo Sens, ble satt i produksjon i 2002. Mot slutten av 2004 startet fullskalaproduksjon av modellen ZAZ Lanos T150. Bleikøya. Velhuset (tidligere sanatorium), sett fra nordvest ved fergekaien Sydspissen av Bleikøya, med Daggerskjær utenfor og Gressholmen, Rambergøya og Heggholmen i bakgrunnen Minnesmerke over falne i annen verdenskrig, på høyden midt på øya Gården nord på øya, med eldste bygning fra 1700-tallet Bleikøya er en øy i Oslos fjordbasseng (indre Oslofjord). Den ligger utenfor Kongshavn, mellom Hovedøya og Sjursøya. Bleikøya eies av staten, forvaltes av Statsbygg og er regulert til friluftsområde. Øya har helårs fergeforbindelse fra Vippetangen, cirka 1,5 km unna. Navn og naturforhold. Navnet kommer fra det norrøne ordet "bleikr" som betyr «lys». Øya er en knapp kilometer lang, 125 dekar stor og langstrakt i retning sørvest – nordøst. Bleikøya tilhører området av Oslofeltet med kalkstein og skifer fra ordovicium. Sør for Bleikøya ligger skjæret Daggerskjær (dagger betyr vraltende småbarn), nord for øya ligger holmen Bleikøykalven. Bleikøykalven og Daggerskjær er viktige hekkeområder for sjøfugl. Naturreservat. Nordøst på øya ligger Bleikøya naturreservat på 74 dekar hvorav 69 dekar er land. Fra 15. april til 15. juli (hekkesesongen) er det forbudt å gå i land på Bleikøykalven. Historie og bebyggelse. I middelalderen var Bleikøya klostergods under Hovedøya kloster. Etter at kongen overtok eiendomsretten i 1537, ble Bleikøya liggende ubrukt til begynnelsen av 1700-tallet. Under det første Norgesfelttoget i 1716 søkte Karl XIIs soldater den 21. mars ly bak øya for kanonbeskytningen fra Akershus festning. Osloøyenes eneste gård, Bleikøyplassen, finnes nord på øya og har vært bebodd av samme familie siden tidlig på 1700-tallet. Gården har drevet med dyr, gras, vadfiske (garn fra land) og båtbygging. Driften stanset i 1980, mens familien bor fortsatt på gården i 2010. Hovedhuset ble fredet i 1985. Sør på øya har det ligget et hus kalt krutthuset, der bedriften Egene Dynamittfabrikk oppbevarte krutt. I 1861 ble det arrangert et stort turnstevne på øya. Direktør Gjerdrum oppførte i 1864 et stort sommerhus, ved dagens fergeleie på vestsiden. Ved bryggen ble det bygget badehus og oppsatt to saluttkanoner til bruk ved festligheter. Kristiania kommune leiet villaen fra 1885 som sanatorium for barn med skrofuløse, en form for tuberkulose som rammer lymfekjertlene. Antall pasienter var 35, blant dem også noen voksne. Driften stanset i 1926, og pasientene ble overført til det utvidede Ullevål sykehus og Vardåsen i Asker. Villaen, som i sanatorieperioden var kalt doktorboligen, ble kjøpt av velforeningen i 1926 og er i dag velhus og butikk. En annen villa nær ved, Brunvillaen, som også ble brukt av sanatoriet, ble flyttet til Malmøykalven i 1926. Forfatteren Oskar Braaten var innlagt ved sanatoriet som barn, og har skildret oppholdet i novellen Overgivelse. I 1926 åpnet Landsbruksdepartementet, som forvaltet statens eierrettigheter, for hyttebygging. Det hadde da foregått telting og oppsetting av enkle hytter på Lindøya siden rundt 1915, og tillatelsen ble gitt alle de tre aktuelle øyene Lindøya, Nakkholmen og Bleikøya. Regulering ble foretatt av departementet og Selskabet for Oslo Byes Vel. Største tillatte grunnflate på hyttene var opprinnelig 25 kvadratmeter. De festeavtalene som gjelder i dag begrenser arealet på hyttene til 32 kvadratmeter og mønehøyden til 4,8 m for hytter med hems, og 40 kvadratmeter og mønehøyde 3,6 m for hytter uten hems. Festeperioden er fra 1982 utvidet fra 1 år til 40 år, med 5 års automatisk fornyelse. Avisen "Øya og vi" for de tre hytteøyene kom ut fra 1928 til 1963. I 1938 var tomtene fullt utnyttet, med cirka 90 hytter. Vann fra det kommunale ledningsnettet kom til øya i 1950-årene. Kystverket har to lykter for båttrafikken på Bleikøya, helt nord på vestsiden og ytterst på Bleikøykalven. Foreningsliv. Bleikøya Vel, stiftet en gang før 1926, organiserer hytteboerne. Bleikøya Dameforening ble stiftet i 1928. Sjursøya. Beliggenhet og historie. Sjursøya er ei halvøy som ligger i havnebassenget i Oslo i Bydel Nordstrand og utgjør en sentral del av det som kalles Sydhavna. Halvøya grenser til Kongshavn i nord og til Ormsund i sørøst, og Bleikøya ligger nær i vest. Adkomst skjer via en avkjøring på Mosseveien. Opprinnelig var Sjursøya ei frittliggende øy, og hørte inn under Ekeberg gård, men fulgte Ekeberg rydningsplass, Jomfrubråten, da denne ble utskilt på 1600-tallet. I 1741 ble Sjursøya utskilt fra Jomfrubråten som egen gård. Sjursøya har også blitt kalt "Framnes". I matrikkelen av 1888 er det angitt 19 bruksnumre på Sjursøya. I 1920 ble det besluttet i bystyret å kjøpe opp eiendommene; prisen ble til sammen 1 671 244 kroner. I februar 1921 begynte havnevesenet å rive husene. Utsprengningen av øya ble foretatt som nødsarbeide i tiden 1921 til 1934, og kostnadene med dette beløp seg til 12 082 000 kroner. Senere kjøpte kommunen også Kneppeskjær for 30 000 kroner. Johan Borgens «tapte Atlantis». Her ute var det flere fastboende fiskerfamilier, men øya gikk vanligvis under kallenavnet «professorøya», på grunn av dens overvekt av intellektuelle sommergjester. «Øya var så finurlig kupert», skrev Borgen, «at den ga plass for 13 villaer, uten at man kunne se noen av dem fra en av de andre». Øya hadde også en rik vegetasjon. Takket være cisterciensermunkene på Hovedøya ble det registrert 220 ulike blomster og bregner. Da Kristianias kaianlegg ble revet i 1910 svømte tusenvis av rotter i panikk ut til Sjursøya, og tok inn i badehus og utette kjellere. Det førte til en omfattende jakt på rotter, og omsider ble de plagsomme gnagerne bekjempet. Industrieventyr. I 1920 ble hele Sjursøya kjøpt av Kristiania kommune for å bygge kaianlegg. I løpet av 1921 ble alle hus og hytter revet og terrenget minert og planert. På det meste var 1500 mennesker beskjeftiget med utbyggingen. Det var snakk om rent nødsarbeid, og folk ble som sysselsettingstiltak fordelt på to skift, slik at arbeidet gikk nesten kontinuerlig døgnet rundt. Først i 1934 var sprengningsarbeidene ferdig. Hele 900 000 kubikkmeter masse var minert ut. 1. januar 1936 ble Sjursøya overført fra Aker til Oslo kommune, etter eget vedtak om denne lille byutvidelsen. Under krigen fungerte Sjursøya som luftbase og troppeforlegning for tyskerne. Sjursøya er nå et fullt utbygd industriområde med laste- og losseanlegg. Helt syd ligger Østlandets største oljeterminal. Ellers er den kontainerhavn og Oslos viktigste anlegg for bulklast. Ulykker. 24. mars 2010 rullet 16 godsvogner tilhørende CargoNet ukontrollert på Loenga-Alnabrulinjen fra Alnabru til Sjursøya. Dette førte til en alvorlig ulykke på Sjursøya. Fylkesvei 12 (Rogaland). Fylkesvei 12 i Rogaland går mellom Ualand og Byrkjemo i Lund. Veiens lengde er 4,5 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 13. Eksterne lenker. 012 Nakholmen. Nordlige delen av Nakholmen sett fra vest Nakholmen eller Nakkholmen (offisiell skrivemåte) er en øy i havnebassenget i Oslo. På øya finnes tett hyttebebyggelse fra 1920-årene, i likhet med Lindøya og Bleikøya. Beliggenhet, Nakholmen i dag. Nakholmen er 137 mål stor og ganske flat. Nordvest for Nakholmen ligger skipsleia, Dyna fyr og Bygdøy. I øst er Lindøya nærmeste nabo. Øya ligger cirka 600 meter fra Bygdøy og cirka 3 kilometer fra Rådhusplassen. Nakholmen er bebygd med 182 små hytter. Størrelse, farge og utseende på hyttene er strengt regulert. Adkomst skjer med ferge fra Vippetangen som legger til på nordspissen. Øya eies av staten og forvaltes av Statsbygg. Den har ingen fastboende. Det er forskjellige forklaringer på opphavet til navnet. Leif Gjerland mener navnet mest sannsynlig viser det til den nakne holmen, siden man fra sjøen for det meste så svaberg og stein inntil hytteboerne plantet til fra 1920-tallet. Oslo Byleksikon og stedsnavneverket Norske Gaardnavne oppgir begge at navnet antakelig kommer av "nakki", gammelnorsk for høyde. Uttalen er "nakkhålmen" med tykk l. Plan- og bygningsetaten foreslo i 2008 å omregulere Nakholmen for å ivareta holmens grønne preg og tilgjengelige arealer for allmennheten, kulturminner, hyttebebyggelse, biologisk mangfold og strandsonen. Historie. Nakholmen var klostergods inntil kongen overtok kirkens og klostrenes eiendommer etter reformasjonen. I 1716 brukte kong Karl XII Nakholmen som skjul under sitt angrep på Akershus festning. Svenske soldater som falt i angrepet skal være begravet på øya. I 1809 ble det bygget en stokkekonstruksjon med mast på høyden sydvest på øya. Dette var en av en kjede med optisk telegraf som skulle varsle om fremmede skip under Napoleonskrigene. Fra 1823 festet staten bort Nakholmen for ti år ad gangen. Fra 1843 anla bakermester Hans Fridtz en gård der velhuset ligger i dag og brukte den gode jorden der fotballbanen i dag ligger. Fra 1850-årene kom et gartneri i drift. I 1865 ble det bygget et toetasjers tømmerhus sør på øya, og dette er fortsatt det eneste huset som har rett til å ha gjerde. Fra svabergene på vestsiden av øya ble det i 1874 tatt ut mye stein til byggingen av Dyna fyr. Fyrlykten ut mot skipsleia ble satt opp i 1898. Aarseths Skibsbyggeri holdt til på den nordlige pynten fra 1918 til 1952. I dag er det få spor etter båtbyggeriet. Det gikk en 18 fots snekke i fergetrafikk fra 1918. Fra 1923 tillot Landbruksdepartementet på vegne av staten som eier av holmen at det ble bygget små hytter på Nakholmen. Fra 1912 til 1980-tallet disponerte Christiania Roklubb odden i sydvest. Først på 1950-tallet kom strøm og tilknytning til det kommunale vannettet. På 2000-tallet melder avisene jevnlig om hytteeiere som får pålegg om å rive tilbygg. I 2006 meldte Aftenposten (17. november) at en hytte på 27 kvadratmeter på Nakholmen var solgt for 2,8 millioner kroner, og at dette så langt var rekord for de tre hytteøyene i havnebassenget. I 2007 var det en feide mellom Oslo kommune og staten som eier om hvem som skal betale for driften av toaletter for publikum som staten satte opp det året. Nakholmen naturreservat. Et 25 dekar stort område langs strandkanten med fossile bergarter ble fredet 15. januar 1988 som "Nakholmen naturminne". Den 27.6.2008 ble verneformen gjort om til naturreservat. Nils Ivar Agøy. Nils Ivar Agøy (født 19. november 1959 på Lillehammer) er en norsk historiker, teolog og forfatter. Han er professor ved Institutt for kultur- og humanistiske fag, Høgskolen i Telemark. Agøy underviser i historie og idéhistorie ved Høgskolen i Telemark, og har skrevet en rekke bøker og artikler om blant annet den norsksvenske unionsstriden, fredsbevegelsen, arbeiderbevegelsen og mellomkrigstidens hemmelige militærapparat. Videre har han skrevet og snakket mye om Tolkien og hans bøker, både i inn- og utland. Han mottok i 1995 Bastianprisen for sin oversettelse av boken "Silmarillion" skrevet av J.R.R. Tolkien. I 1981 var han også en av initiativtakerne til opprettelsen av Arthedain som er Norges Tolkienforening og han ble utnevnt som deres første æresmedlem for sitt arbeid i foreningen. Delta (fagforbund). Delta - en arbeidstakerorganisasjon i YS1. nestleder i Delta, Erik KollerudDelta er en norsk, partipolitisk uavhengig arbeidstakerorganisasjon. Organisasjonen het KFO (Kommunalansattes Fellesorganisasjon) fram til 20. november 2007, er det største enkeltforbundet i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og representerer de fleste yrkesgrupper innenfor offentlig tjenesteyting, særlig ansatte i kommunal sektor. Delta har ca 62 000 medlemmer i både privat og offentlig sektor, innenfor en rekke tariffområder. Over 70 prosent av medlemmene er kvinner. Delta er partipolitisk uavhengig, og står fritt til å påvirke og arbeide for medlemmenes standpunkter i forhold til flere politiske miljøer. I 2011 består ledertrioen av leder Gunn Olander, første nestleder Erik Kollerud og andre nestleder Bjørn Hovde. Historie. Deltas historie startet i 1890 da "Bestillingsmennenes forening" i Kristiania ble etablert, og organiserte da uniformsyrkene, som politi- og branntjenestemenn, underoffiserer, lavere funksjonærer i post- telegraf- og tolletaten, vaktmestere, oppsynsmenn og noen lærere. Yrkesorganisasjoner. Til sammen 19 yrkes- og bransjeorganisasjoner er tilsluttet Delta. Mange av yrkesorganisasjonene gir ut egne fagblader/medlemsblader. Medlemsblad. Deltas medlemsblad het først Kommunen og Vi, så Kommunaltjenestemannen og fra 1985 Kommuniké. Kommuniké utgis åtte ganger i året og har en egen nettavis. Tunejolla. Tunejolla er ei klinkbygde og flatbunnet trejolle som ble utviklet i båtbyggeriet i Jelsnes i 1936. Båttypen fikk stor utbredelse i Oslofjord-området, og det fantes også et utsalg av båttypen i Danmark. Tunejolle bygges fortsatt i det lokale båtbyggeriet i Jelsnes. Tunejolla. Som båttype er denne en enestående båt videreutviklet fra den alminnelige båttypen eike med spiss forstavn, et akterspeil og flat bunn med eller uten kjøl. Båtbyggeren Einar Skaar som tilhørte en aktiv båtbyggerslekt i Østfold, fortsetter tradisjonen med å tenke nytt og oppfunnet en ny variant av eiken som ble kalt «eke» av østfoldingene. Skaar kalte den nye båten for "Stavneke" med henvisning til forstavnen uten speil, men var raskt med å bytte navn etter en person som besøkte båtbyggeriet på Tune, fikk se en ferdig båt. Han utbrøt: «Dette var en pen Tunejolle». Deretter ble den nye båttypen kalt "Tunejolle". Den ble en elegante båt med et godt utseende som kunne ta seg fram på grunne farvann og ble fort en suksess etter restriksjonene på import av utenbordsmotorer som også het påhengsmotor, var opphevet i 1957. Som et billig alternativ som kunne brukes på mindre plattgattede robåter, ble utenbordsmotoren meget fort populært. Pram hadde vært et populært valg for disse som vil ha påhengsmotor på en liten robåt. Den spisstevnet robåten med et akterspeil er større opptil 16 fot i lengde og kunne ha plass for vindskjerm samt kalesje, ble meget ettertraktet. Som en større åpen båt med midlertidig beskyttelse mot sjøsprøyt og vær ble denne båttypen gjort om til en klassisk motorbåt bygd for påhengsmotor fremfor alt annet. Den er fremdeles i begrenset produksjon av båtbyggeren Kristian Skaar som tilhørte den fjerde generasjonen av sin slekt. I tiden hadde forespørselen vært så stor at båtbyggeriet produserte ca. 300 småbåter i året i 1960-årene, de ble som regel kalt "Skaarbåter" på folkemunne fordi det var ikke bare tunejoller som var satt i produksjon, seilbåter og motorsnekker var også bygd i båtbyggeriets storhetstiden. Variantene. Gjennom historien hadde båtbyggeriet konstruerte et antall varianter etter kundens ønsker og forespørsel om hvordan den skulle brukes, som seilbåt, robåt eller motorbåt. Riksheimdal kraftverk. Riksheimdal kraftverk er et vannkraftverk i Sykkylven kommune i Møre og Romsdal. Kraftverket utnytter et fall i Riksemelva fra inntaksmagasin i Storevatnet til Dammen, som er inntaksmagasin for Riksheim kraftverk. Midlere årsproduksjon er på 1,1 GWh. Kraftverket startet produksjonen i 2003. Kraftverket eies av Sykkylven energi, som igjen er heleid av Sykkylven kommune. Austroasiatiske språk. Austroasiatiske språk er en språkfamilie i Sørøst-Asia og det nordøstlige India. Navnet kommer fra greske ordrøtter og betyr "Sør-Asia". De austroasiatiske språkene snakkes ikke i en sammenhengende region, fordi den splittes opp av andre språk og språkfamilier. Det har blitt antatt at talerne av austroasiatiske språk tilhører en veldig gammel befolkning i Sør- og Sørøst-Asia, og at talerne av de andre språkene har kommet til regionen seinere. Blant disse finner man talere av indoeuropeiske språk, tai-kadai-språk og sinotibetanske språk. De austroasiatiske språkenes inndeling. Austroasiatisk (157 språk, 95 millioner talere; nordøstlige India, Sørøst-Asia) Språk med minst 1 million talere står i fet skrift. "»>" viser viktige språk. Sekstilliard. Sekstilliard, eller 1039, eller 1 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 000 er det samme som 1000 sekstillioner eller en milliard kvintillioner. Riksheim kraftverk. Riksheim kraftverk er et vannkraftverk i Sykkylven kommune i Møre og Romsdal. Kraftverket utnytter et fall i Riksemelva fra inntaksmagasin i Dammen til sjønivå. Midlere årsproduksjon er på 16 GWh. Kraftverket startet produksjonen i 1918. Eier Sykkylven energi som igjen er heleid av Sykkylven kommune. Velvet Belly. Velvet Belly er en pop/rock-gruppe opprinnelig fra Kristiansand. Bandet startet som en trio i 1989, og fikk med seg vokalist Anne Marie Almedal året etter. De ga ut to album før de fikk et bredere publikumsgjennomslag med sitt tredje album "Window Tree" i 1994. Albumet førte til kontrakt med plateselskapet BMG som gjenutga albumet med nytt cover og nå også med Europa som marked. I forbindelse med albumet "Lucia" som ble gitt ut i 1997, ble Vidar Ersfjord med som keyboardist og bandets femte medlem. For albumet fikk bandet Spellemannprisen 1997 i klassen popgruppe. Bandet har samarbeidet med musikeren og forfatteren Erik Honoré som har produsert alle albumene. Quốc ngữ. Quốc ngữ (av kinesisk 國語, "guoyu", «nasjonalt språk»), forkortelse for chữ quốc ngữ («skrift for det nasjonale språket»), er den varianten av det latinske alfabetet som brukes til å skrive vietnamesisk. Tegnene. Alfabetet består av 29 bokstaver, to digrafer, én trigraf og ni diakritiske tegn for å markere tonemer. Det er først og fremst influert av portugisisk, og har aner fra 1600-tallet, da en franske misjonæren Alexandre de Rhodes publiserte det store verket "Dictionarium Annamiticum Lusitanum et Latinum" (Vietnamesisk, portugisisk og latinsk ordbok) (1651). Disse gruppene ble tidligere regna som egne bokstaver, og man kan finne dem i eldre ordbøker. De regnes ikke lenger som egne bokstaver, så i moderne ordbøker vil "CH" komme mellom "CA" og "CO", og ikke etter dem. Bokstavene "F", "J", "W" og "Z" er ikke en del av det vietnamesiske alfabetet, men brukes i utenlandske lånord. "W" brukes av og til istedenfor "U" i forkortelser. Ved uformell skriving brukes av og til "W", "F" og "J" istedenfor henholdsvis "QU", "PH" og "GI". Thaumasitt. Thaumasitt er et silikat med en uvanlig sammensetning, Ca3Si(CO3)(SO4)(OH)6·12(H2O). Det forekommer som fargeløse og hvite prismeaktige hexagonale krystaller. Det kan også forekomme som fiberaktige masser. Dets hardhet på Mohs skala er 3,5 og dets egenvekt er mellom 1,88 og 1,90. Optisk er det eliptisk negativt med en brytningsindeks på nω = 1,507 og nε = 1,468. Det forekommer som et hydrotermisk vekslende mineral i sulfid eller ansamlinger av geotermiske blandinger av basalt og tuff. Det forekommer sammen med zeolitter, apofyllitt, analcim, kalk, gips og pyritt. Det ble først beskrevet i 1878 i Sverige og oppkalt etter det greske navnet "thaumazein", «å bli overrasket», på grunn av dets uvanlige sammensetning av karbonat, sulfat og hydroksydsilikat anioner. Taumasitt er et svært sjeldent mineral. I Norge finnes det naturlige forekomster av thaumasitt i Sulitjelma, Lom, Lier og Rana. Zastava. Zastava er et serbisk selskap basert i byen Kragujevac, omkring 140 kilometer sørøst for Beograd. Selskapet er mest kjent for sine Fiat-baserte bilmodeller, som har blitt produsert for det øst-europeiske markedet siden 1955. Selskapet produserer også våpen for militært og sportsbruk, de fleste basert på russiske eller tyske våpen, under navnet Zastava Arms. Historie. Selskapet er best kjent for sin versjon av Fiat 128. På 1970- og 1980-tallet solgte Zastava bilmodellene sine i både Nord- og Sør-Amerika og Vest-Europa under navnet Yugo. Merkets siste modell, Yugo Sana, ble designet av italienske Giorgetto Giugiaro, og lansert i 1990, men på grunn av krigen i Jugoslavia ble bilens levetid kort, og innen 1993 hadde Yugo forsvunnet fra de fleste vestlige markeder. Under Kosovo-krigen (1999) ble fabrikken bombet av NATO. I likhet med Auto VAZ, produsent av Lada, hadde tiden etter kommunismens fall vært tøff for selskapet, og da salget i tillegg sviktet på de vestlige markeder har selskapet utviklet få nye modeller. Fabrikken produserer fortsatt diverse biler basert på Fiat 128, ment for Balkan-statene. I september 2005 signerte selskapet en ny avtale med Fiat, og under navnet Zastava 10 vil fabrikken produsere en utgave av Fiat Punto for Balkan. Produksjonen skal ligge på 16 000 eksemplarer årlig. 1950- og 1960-tallet. De første bilmodellene produsert i Kragujevac var Ford-lastebiler produsert på lisens for det jugoslaviske militæret sent på 1930-tallet. På denne tiden var dagens Zastava fortsatt kun en våpenprodusent, ved navn Vojno-Tehnicki Zavod. Et lite antall biler ble produsert frem til krigens utbrudd i 1941, og i tillegg ble et antall Jeep-biler montert tidlig på 1950-tallet, før avtalen med Willys-Overland (Chrysler) ble kansellert og produksjonen stoppet. Etter den andre verdenskrig fikk fabrikken et nytt navn, Zavodi Crvena Zastava («"Røde Flagg-fabrikken"»; senere ble «Crvena», rød, droppet fra navnet). Fabrikken begynte produksjon av personbiler i 1954. De første Zastava-modellene var varianter av Fiat 1400, 1300 og 1900. I 1962 kom modellen Zastava 750, nesten identisk med Fiat 600 bortsett fra Zastava-logoer og enkelte små forandringer, som andre instrumenter, seter og dørhåndtak. Masseproduksjonen varte frem til 1981, og noe produksjon av modellen varte helt frem til 1985. Ut over 1960-tallet produserte Zastava flere Fiat-baserte modeller, utviklet fra Fiat 1100, Fiat 1500, Fiat 124 og Fiat 125. 1970-tallet. Tidlig på 1970-tallet inngikk Zastava nok en avtale med Fiat, og i 1971 introduserte selskapet Zastava 101 (fire sylindre, 1 116 ccm, overliggende kamaksel, 55 hestekrefter og forhjulsdrift), som var basert på Fiat 128. 1980-tallet. Midt på 1970-tallet startet Zastava utviklingen av en ny modell, fortsatt basert rundt den samme Fiat-motoren selskapet hadde brukt i mange år. Bilen skulle opprinnelig hete Zastava 102, men navnet ble droppet i 1981 og ble lansert som Yugo 45. Bilen hadde blitt designet av Zastava med hjelp fra Fiats ingeniører, og teknisk sett var den beslektet med Fiat 127. En rekke varianter ble produsert, og moedllen ble også solgt i USA. Senere på 1980-tallet fikk Yugo 45 en rekke forandringer, viktigst en ny girkasse med fem trinn. Merket som ble brukt på personbilene ble endret fra Zastava til Yugo, og Yugo 45 ble senere omdøpt til Yugo Koral. 1980-tallet var Zastavas beste år rent produksjonsmessig, og omkring 230 000 biler ble produsert i året. Zastavas modeller ble solgt i 70 forskjellige land, og 27 000 biler i året ble eksportert til vestlige markeder. Samtidig startet fabrikken med produksjon av lastebiler, på lisens fra Iveco. 1990-tallet. I 1988 ble en ny modell lansert, Zastava Florida, (kjent som Yugo Sana eller Yugo Sana Miami i enkelte land). Eksteriøret var designet av Giorgetto Giugiaro, og karosseriet minnet om Fiat Tipo eller Citroën ZX. Tidlig på 1990-tallet led Zastava under Balkan-krisen. Fabrikkens produksjon ble ustabil på grunn av problemer med tilgang på råmaterialer, og eksport viste seg umulig på grunn av handelssanksjoner mot Jugoslavia. Mellom 1992 og 1995 hadde FN sanksjoner, mens det mellom 1998 og 2000 var sanksjoner fra USA og EU. Som et resultat av dette ble mange av Zastavas forhandlere i utlandet tvunget til å stoppe salget. I 1999, under Kosovo-krigen, ble fabrikken i Kragujevac bombet av NATO-fly, da det også foregikk produksjon av våpen på eiendommen. 2000-tallet. Etter krigen ble det diskutert eventuelle samarbeider med selskaper i Ungarn om produksjon og montering av Yugo-modeller i Ungarn, men ingen avtale har blitt gjort foreløpig. På bilutstillingen i Beograd i 2002 ble flere nye Yugo-modeller presentert. Den nye Yugo Koral IN har en 1,31 liters motor med 80 hestekrefter og elektronisk innsprøytning fra Bosch, og girkassen kommer fra Porsche. I oktober 2000 ble Vojislav Koštunica (også Yugo-eier) utnevnt til president i Jugoslavia, og kort tid etter ble sanksjonene mot landet fjernet slik at eksport igjen ble mulig. Produksjonen hadde falt til kun 9 prosent av det den var før sanksjonene, og den nye regjeringen gjorde det klart at de hadde planer om å reorganisere og privatisere selskapet. Zastava Motor Works. I 2002 signerte den amerikanske forretningsmannen Malcolm Bricklin, som tidligere har stått for importen av Yugo til USA, en avtale med Zastava om å reintrodusere selskapets produkter på det amerikanske markedet. Bricklins intensjon var å selge bilene for mindre enn 10 000 dollar, under merkenavnet ZMW (Zastava Motor Works). Til tross for at en webside som annonserte merkets ankomst ble utviklet hadde Bricklin i 2006 flyttet fokuset over på import av produkter fra den kinesiske bilprodusenten Chery. Tonkin. Tonkin (også stava Tongkin eller Tongking) er den nordligste delen av Vietnam, de sørligste delene av de kinesiske provinsene Yunnan og Guangxi, den østlige delen av Laos og den vestlige delen av Tonkinbukten. Lokalt kalles området for "Bắc Kỳ", som betyr «Nordlige region». Siden det ligger i det fruktbare deltaet til Den røde elv er Tonkin en stor risprodusent. Jan Håkon Jørgensen. Jan Håkon Jørgensen født 22. januar 1977 fra Oslo ble skytterkonge på Landsskytterstevnet på Lesja i 2005. Han tok dermed Oslo Østre skytterlag sin 13. kongetittel. Med 246 poeng i hovedskytingen og 100 på omgangen var han ett poeng foran seks andre skyttere som måtte skyte om om prinsetittel og tredjeplassen. Eilert Sundts lov. Eilert Sundts lov er en tese i sosiologien som først ble fremsatt av demografen Eilert Sundt. Han hevdet at antall fødte var avhengig av antall fødte en generasjon tidligere. Han mente at små barnekull fødte små barnekull, og motsatt. Slike bølger kan man finne igjen i befolkningshistorikken på 1700- og 1800-tallet. Loven forutsetter at det ikke skjer store endringer i dødelighet og migrasjon. Oppvarmingsband. Oppvarmingsband er en betegnelse som brukes om band og musikkgrupper som spiller før hovedbandet skal på scenen. Oppvarmingsband har vanligvis ikke like mye lys/lyd-utstyr til rådighet under en konsert, og showet blir derfor ikke like bra som hovedbandet. Ofte er det nye og mindre kjente band som varmer opp publikum før store, kjente band, på engelsk kalt for "headliners", går på scenen. Til gjengjeld er det mulig for nye band å bli eksponert og for publikum oppdage nye attraksjoner. Norske The Pussycats var oppvarmere for The Rolling Stones sommeren 1965. Amputechture. "Amputechture" er det tredje musikkalbumet av progressiv rock-bandet The Mars Volta. Det ble utgitt i 12. september 2006. Albumet er produsert av gitarist og komponist Omar Rodriguez-Lopez og mikset av Rich Costey. John Frusciante fra Red Hot Chili Peppers spiller gitar på hvert spor bortsett fra «Asilos Magdelena». Albumet preges i grunnen av samme elementer som bandets forrige utgivelser, men skiller seg også veldig ut. Albumet begynner rolig og melankolsk med disige, psykedeliske gitarer i «Vicarious Atonement», som etter et klimaks beveger seg mot en jazz-aktig atmosfære som eventuelt kolliderer med "Tetragrammaton", et episk progrock-stykke der det tar av med kaotiske trommer og gitar/saksofonskalaer i begynnelsen. Denne sangen består av flere forskjellige deler og varer i hele 17 minutter. Albumet er fullt av dynamikk, variasjon og kontraster, og musikken bærer et preg av klassisk progressiv rock. I motsetning til albumets to forgjengere er ikke sangtekstene så sammenhengende til den grad at de er basert på én historie. Albumet handler om forskjellige temaer, blant annet religion. War of the Worlds. "War of the Worlds" er en EP fra det amerikanske progressiv metal-bandet Crimson Glory. Albumet ble utgitt i 20. mars 2000 på Rising Sun Records, og er formet som et tannhjul. Det ble kun utgitt i 2000 eksemplarer. Andhrimner. Andhrimner var et satirisk og litterært ukeblad, utgitt anonymt av Paul Botten-Hansen, Henrik Ibsen og Aasmund Olavsson Vinje. Bladet utkom første gang i 1851 i Kristiania. Det var i dette bladet at Ibsen under pseudonymet Brynjolf Bjarme fikk trykt sine første dikt. Ibsen bidro også med enkelte av bladets tegninger. Av Vinje finner vi flere skjønnlitterære kritikker (bl. a. om M.A. Goldschmidt og hans skribentvirksomhet), og Botten-Hansen offentliggjorde her sitt dramatiske eventyrdikt «Huldrebryllupet», betegnet som en modell for Ibsens "Peer Gynt". Komplette eksemplarer av vittighetsbladet er svært sjeldne. Chr. Østern. Chr. Østern (født 1856, død 1913) fra Oslo skytterlag vant det aller første Landsskytterstevnet som ble arrangert i Kristiansund i 1893. Han var opprinnelig fra Trøndelag, og var børsemaker. Han tok førstepremien i hovedskyting på 400 meter, 600 meter og 1000 meter og i den såkalte festskytingen på 400 meter, i tillegg til at han altså vant selve mesterskapsskytingen. Bergnebb. Bergnebb er den minste av leppefiskene. Den er vanlig fra vestkysten av Sverige, langs norskekysten nord til Nord-Trøndelag og sørover til Marokko. Den er oransje på farge, og har en karakteristisk prikk ved halerota. Bergnebb har vært brukt til å fjerne lus fra laks i oppdrettsanlegg. For at de skal brukes til dette formalet, må munnen være uskadd, og de må derfor fanges med teiner eller lignende, ikke med krok. På Lista og området omkring kalles bergnebb for strikjette. Sportsfiskerekorden i Norge 126 g, og ble tatt i Bergen (2006). SandnesGarn. SandnesGarn (tidligere "Sandnes Uldvarefabrikk") er en garnfabrikk ved Foss-Eikeland i Sandnes. Fabrikken lanserte mariusgenseren i 1952. Designet ble den største suksessen i fabrikkens historie. Bedriften ble etablert i 1889 og fabrikklokalene ble bygd ved Vågen i Sandnes. Fabrikken er dermed en av de eldste garnfabrikkene i Norge. Fra 1905 hadde bedriften stor vekst og i 1910 ble det vedtatt å utvide fabrikken. I 1932 ble det innkjøpt kjemmemaskiner. Strikkeklubben "StrikEss" ble etablert i 1954. 50 000 medlemmer fikk hvert kvartal ett strikkehefte. Bedriften gikk godt frem til midten av 1970-tallet. Da ble ullvareprisene svært høye og fabrikken begynte å få problemer. Sandnes Uldvarefabrikk ble da slått sammen med Sandnes Kamgarnspinderi, men opprettholdt begge merkevarenavnene. Fabrikken ble markedsledende i Norge, og hadde betydelig eksport til Sverige, Danmark, Finland, Tyskland og Japan. I 1978 brant fabrikken ned og nye lokaler ble bygd på Foss-Eikeland utenfor Sandnes. I 1986 skiftet bedriften navn til Sandnes Uldvarefabrik. I 2006 skiftet fabrikken navn til SandnesGarn. Olaf Frydenlund. Olaf Emil Frydenlund (født 16. juni 1862 i Tune i Østfold, død 8. april 1947 i Aremark) representerte Tistedal skytterlag da han vant Landsskytterstevnet på Elverum i 1895. Fram til 1970 var han Østfold skyttersamlags eneste skytterkonge. Frydenlund hevdet seg også i internasjonale mesterskaper, og deltok i det aller første skytter-VM i Lyon i 1897. Han ble nr. 2 på Landsskytterstevnet i 1899, og nr. 3 i 1898. Frydenlund var utlært børse- og sykkelmaker, og drev eget verksted i Halden til 1927. Tom Seeberg. Tom Seeberg (født 17. februar 1860 i Drammen – død 27. mars 1938 i Drammen) fra Bjørndalen vant historiens fjerde Landsskytterstevne i Stavanger i 1896. Han arbeidet i mange år hos Treschow i Larvik, og deretter som kontorsjef hos Cappelen på Ulefoss. Han deltok i Sommer-OL 1900 i Paris og tok sølvmedalje i lagskyting med armégevær. I 1901 vant Seeberg den skandinaviske skytterfesten i København. Sør-Vestlandsbåt. Sør-Vestlandet regnes i robåtbybyggingen området fra Åna-Sira til Bergenshalvøya, altså hele Rogaland og halve Hordaland. I dette området bygges Sør-Vestlandsbåtene, robåter av bl a oselvertype, Strandebarmstype, Kvinnheradsbåt, Hardangerbåt og Rogalandsbåt. Båtene kjennetegnes ved å ha godt avrundete lotter og stevner, esing langs øverste bordkant og nokså moderat spring. Vaterbord ble tidligere brukt på en del båter. Hogde halser var tidligere brukt på de fleste båtene, men etterhvert er dette nesten gått av bruk; bare båter fra på Os, og fra noen få enkeltstående båtbyggere, kan ennå leveres med dette. Frem til slutten av 1800-tallet var nesten alle disse typene bygd av kun 3 bordganger på hver side, evt med en nokså smal og litt bratt s. k. kjølrenne (kjølrennebord)ut fra kjølen; dette sto litt brattere enn bunnbordet, særlig brukt på de litt større båtene (fra ca 6 m lengde). Idag er det nesten bare oselvere og båter på Jæren som bygges med kun 3 bord, men Hardanger Fartøyvernsenter kan levere også Hardangerbåter som 3-bords-båter. Tidligere hadde mange båter fra dette distriktet også såkalt kan eller kaning på stevnene; en avrundet, liten fortykkelse nederst på stevntoppen som la seg utover toppen av ripbordet. Denne hadde litt av samme designtekniske funksjon som lyroddene på andre båter. Et slikt kan var både elegant og ga spissen på ripbordet beskyttelse, men emnet til stevnen måtte være ganske tykt for å lage slike kan, og det var også uforholdsmessig mye arbeid å lage en stevn med kan. Dette var derfor en av de trekkene ved båtene som ble borte da båtbyggingen ble forenklet og delvis forsimplet utover på 1900-tallet. Det oppsto visstnok en egen 4-bords båttype i Sunnhordland og Strandebarm ca 1920-40, med ganske bredt bunnbord, evt også med kjølrenne. Dette må regnes som en forsiktig modernisering av båtbyggingen fra de ekstra brede bordene i 3-bords-båtene, til litt flere, smalere og mer håndterlige bord. Siden er det blitt vanlig å bygge av både 5 og 6 bordganger på hver side i hvert fall i Strandebarm, og også bygge "gigger", d. v. si båter med speil (flate) bak, bl. a. for påhengsmotor. Clonmacnoise. Clonmacnoise sett fra elven Shannon Temple Finghin med sitt rundtårn Klosteret Clonmacnoise (irsk "Cluain Mhic Nóis" som betyr «Engen til Nós' sønner» ligger i grevskapet Offaly i Republikken Irland, ved elven Shannon sør for Athlone. Det moderne tettstedet ved samme navn ligger ved siden av klosteret langs riksvei R444, 7 kilometer nord for byen Shannonbridge. Grunnleggelse. Clonmacnoise ble grunnlagt i 545 av Kieran av Clonmacnoise på det stedet hvor den viktigste landruten mellom øst og vest gjennom myrene i det sentrale Irland krysset elven Shannon. Ciarán hadde vært elev av Diarmuid fra Clonard og Finian av Clonard. Like etter at han ankom møtte Ciarán Diarmait mac Cerbaill som i følge tradisjonen hjalp ham med å bygge den første kirken – en mindre konstruksjon av tre som skulle ble den første av mange mindre kirker på stedet. Diarmait skulle senere gjøre krav på tittelen som den første kristne overkongen i Irland. Ciaran døde et år senere av gulfeber, han var da i begynnelsen av tredveårene. Flere bygninger og keltiske høykors kan fortsatt beskues i Clonmacnoise. Berlevågfisk. Berlevågfisk er en sjelden torskefisk som blir opp til 70 cm lang. Arten ble først funnet i Norge, de tre første individene i Berlevåg i 1932. Ett eksemplar ble funnet i Vadsø i 1957, ett utenfor Torsvåg i Troms i 1972, og ett i Berlevåg i 1987. Frem til 2003 var bare ti eksemplarer kjent for vitenskapen. Mellom februar 2003 og april 2004 ble ytterligere 31 fanget utenfor Norskekysten. Den 27. mars 2007 ble det fanget noe som kan være en berlevågfisk utenfor Kiberg. Nyere forskning har vist at berlevågfisk og alaskatheragra som finnes nord i Stillehavet er samme art. Beskrivelse. Ryggen er marineblå og sidene har svarte flekker. Buken er hvit. De tre ryggfinnene sitter langt fra hverandre. Brystfinnene når til forkanten av gattfinnen, og sidelinjen bøyer av nedover under midtre ryggfinne. Fisken er underbitt. Julius Braathe. Julius «Jul» Braathe (født 4. mars 1877 i Trøgstad som Julius Olaissen, død 8. juli 1914, Kolbotnvannet i Oppegård) ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i 1903 på Lillehammer. Han ble med dette Oslo Østre Skytterlag sin første skytterkonge. Braathe var OL-deltaker for Norge i tre olympiske leker, i Ekstralekene 1906 i Athen, 1908 i London og 1912 i Stockholm. Han døde i en drukningsulykke bare 37 år gammel. Esing. Esing er en litt tykk list på langs på hver side ved eller nesten oppe ved overkanten inni en robåt. Den er tykkest på midten, og blir noe tynnere mot endene like ved eller helt ute ved stevnene. På det tykkeste kan den i tverrsnitt variere mellom 3x3 cm til 10x10 cm etter båtstørrelsen. Men tverrsnittet er sjelden kvadratisk; som oftest er esingen tykkest øverst, og har en smalere underside. Ofte er en eller flere av vinklene i tverrsnittet heller ikke rette. På nesten alle robåter nord for Bergen ligger esingen på nest øverste bordkant. Åfjordsbåtene har derimot ikke slik indre esing, men derimot en litt tykk list på utsiden av øverste bordkant; denne listen heter "esseng". På Nordlandsbåter bygd etter ca 1930 er også esingen utelatt, og på en del helt nye Sognebåter er det lagt inn en tynn teaklist, nærmest som pynt, der en vanlg esing skulle ha ligget. På båter sør for Bergen ligger esingen langs øverste bordkant, og øst for Lindesnes kalles den gjerne for "rip" (ei rip – ripa). Øst for Lindesnes kan esingen også bli så lav og bred at den begynner å ligne på et vaterbord. Som oftest stopper esingen ved rengene (se rang), men på enkelte båter på Sør-Vestlandet og på Sør-Østlandet går esingene helt til stevnene. Ved hver stevn står det i så fall gjerne en liten nauvrang som binder esingene sammen. Se også Ordliste til robåter Ramstaddal kraftverk. Ramstaddal Kraftverk er et vannkraftverk i Sykkylven kommune i Møre og Romsdal. Kraftverket utnytter et fall i Årsetelva fra inntaksmagasin i Årsetvatnet til Årsetsætra. Årsetvatnet reguleres med 4,5 meter. Midlere årsproduksjon er på 2 GWh. Installert effekt er 1,3 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1983. Etter at vannet er brukt i kraftverket benyttes det som vannkilde for kommunens vannverk. Eier er Sykkylven energi som igjen er heleid av Sykkylven kommune. Sykkylven energi. Sykkylven energi AS er en kraftprodusent i Sykkylven kommune i Møre og Romsdal. Kraftverket er eid av kommunen. Selskapet ble etablert i 1997 og er en videreføring av Sykkylven kommunale kraftverk som ble etablert i 1918. Selskapet har i dag de tre kraftverkene Ramstaddal,Riksheim og Riksheimdal. I 2005 produserte selskapet 53 GWh Jarl av Angus. Jarl av Angus er en adelstittel i den Skottlands adelskalender som strekker seg tilbake til forhistorisk tid, og blir for tiden holdt av hertugen av Hamilton. Andus var et av de syv opprinnelige mormaer- eller jarldømmer i det piktiske kongedømmet i Skottland, og det ble sagt at de ble holdt av syv brødre hvor Angus var den eldste. Den skotsk-gæliske linja sluttet med Matilda, grevinne i egen rett og som i 1243 giftet seg med Gilbert de Umfraville og grunnla den normanniske linja bestående av tre jarler som sluttet i 1381 da den daværende innehaveren av tittelen ble tilkalt til det engelske parlamentet. I mellomtiden ble John Stewart av Bonkyll, Berwickshire, utnevnt som jarl av Angus i en ny opprettelse og linje. Denne tredje opprettelsen sluttet med Margaret Stewart, grevinne i egen rett, og enke etter Thomas, 13. jarl av Mar. Som et resultat av en ulovlig affære med hennes svoger, William Douglas, 1. jarl av Douglas (gift med søsteren til hennes ektemann), ble grevinnen av Mar og Angus mor til George Douglas, 1. jarl av Angus (ca 1380–1403), og han ble sikret med et eget charter til hennes eiendommer. Tittelen ble gitt i 1390 av kong Robert II av Skottland. Han ble tatt til fange etter slaget ved Humbleton Hill i 1402 og døde senere i fangenskap i England. Archibald Douglas, 5. jarl av Angus (1453–1514), mer kjent som Archibald «Bell-the-Cat» («Sett-bjelle-på-katten»), var den hans barnebarns sønn og en innbitt motstander av kong Jakob III av Skottland. William Douglas, 11. jarl av Angus (1589–1660) ble opprettet som marki av Douglas i 1633 – han fraskrev seg da tittelen jarl av Angus og den ble gjenskapt som marki-rang slik at han også var den 1. jarl av Angus i en ny dannelse. Han overlevde sin sønn Archibald Douglas, jarl av Angus (ca 1609–1655), og ble derfor etterfulgt av sin sønnesønn James Douglas, 2. marki av Douglas (1646–1699). James’ sønn og arving Archibald Douglas ble gitt titlene "hertug av Douglas, marki av Angus og Abernethy, greve av Jedburgh Forest, lord Douglas av Bonkill, Prestoun og Robertoun" den 10. april 1703. Han døde uten en arving og titlene for hertugdømmet ble da avsluttet mens alle hans øvrige titler ble gitt videre til en fjern fetter, James Hamilton, 7. hertug av Hamilton. Grever av Douglas (og Jarler av Angus, «Fjerde opprettelse») (1633). Angus Ian Anderson. Ian Scott Anderson (født 10. august 1947 i Dunfermline i Skottland) er en britisk vokalist, gitarist og fløytist. Han har siden 1968 sunget og spilt tverrfløyte i rockebandet Jethro Tull. Anderson er en høyt respektert komponist og musiker, som flere ganger har spilt sammen med flere av verdens store symfoniorkester, blant annet British Philharmonic Orchestra. Han har skrevet, komponert, arrangert og fremført sin egen musikk siden han som fattig student sammen med Mick Abrahams var med å starte Jethro Tull. Hans tekster er kjent for sin avanserte prosa og klare artikulasjon mens musikken er meget melodiøs og rytmisk. Et av Ian Anderson's talent er at han kan spille på alle instrument, både rytme, strenge og blåse-instrument. Han komponerer alt sitt eget materiell. På tverrfløyten spiller han med sin egen selvlærte måte med en god del grep som ikke finnes hos den klassiske tverrfløte-spiller, noe som har fått en del oppmerksomhet da hans fløytespill er regnet som briljant. Curtiss P-1 Hawk. Curtiss P-1 Hawk var et amerikansk jagerfly, og det første av en rekke Curtiss jagerfly som bar navnet «Hawk». Flyet var også det første som fikk prefikset «P» for «Pursuit» i betegnelsen etter en omorganisering i 1925. P-1 var basert på forgjengeren PW-8 og XPW-8B var i praksis prototypen til P-1. Treningsfly-varianter av P-1 ble produsert under betegnelsene AT-4 og AT-5, og flytypen ble også benyttet av U.S. Navy og U.S. Marines under betegnelsen F6C Hawk. Andre varianter av P-1 inkluderer noen få P-1 som ble produsert med kraftigere motor som P-2 Hawk, én P-1 som ble brukt for testing av en ny motor under betegnelsen XP-17 Hawk og én P-1A som ble prototypen for P-3 Hawk. Curtiss P-1 Hawk. I mars 1925 fikk Curtiss en kontrakt på 15 P-1 Hawk jagerfly. Av disse ble 10 levert til United States Army Air Corps (USAAC), de siste fem ble bygget ferdig som P-2 Hawk. Av 25 P-1A bestilt ble 23 levert. De to siste ble henholdsvis prototypene til AT-4 og P-3 Hawk. Standard bestykning besto av to 7,62 mm mitraljøser, men den ene mitrajøsen kunne byttes ut med en tyngre 12,7 mm mitraljøse. P-1 – I alt 10 fly ble levert til USAAC fra juli 1925, og ble operative fra oktober 1925. P-1 var utstyrt med en Curtiss V-1100-1 12-sylindret vannavkjølt V-motor med en ytelse på 435 hk. Flyet hadde en toppfart på 262 km/t og en klatrehastighet på 9,2 m/s. Bestykningen besto av to 7,62 mm mitraljøser, og flyet kunne også bære en bombelast på opptil 90 kg. Fire P-1 ble senere solgt til Bolivia. P-1A – I alt 23 P-1A ble levert til USAAC fra april 1926. P-1A skilte seg fra P-1 ved at skroget var forlenget med 7,5 cm, et forbedret drivstoffsystem og bedre slippmekanisme for bombelasten. Åtte P-1A ble senere solgt til Chile og én til Japan. P-1B – 25 fly av denne varianten ble levert til USAAC fra november 1926. P-1B introduserte den forbedrede Curtiss V-1150-3 motoren, som var mer pålitelig men uten mer ytelse enn forgjengeren, forbedret kjøling og bedre kontrollsystemer. Men med en vektøkning på 45 kg gikk dette utover både topphastigheten, som sank til 253 km/t, og vertikalhastigheten, som sank til 7,8 m/s. Åtte P-1B ble senere solgt til Chile. P-1C – 33 P-1C ble levert til USAAC fra januar 1929. Denne versjonen ble utstyrt med en V-1150-5 motor, som var mer pålitelig enn de tidligere motorene men uten mer ytelse. P-1C ble også utstyrt med tyngre hjul og dekk, og med mekaniske bremser. Vekten økte ytterligere med omkring 22,5 kg, noe som gikk utover flyets ytelser. Topphastigheten sank til 248 km/t og klatrehastigheten sank til 7,4 m/s. P-1D, E og F – Betegnelser gitt til henholdsvis 35 AT-4, fire AT-5 og 31 AT-5A treningsfly oppgradert til jagerfly utstyrt med en V-1150-3 motor og én 7,62 mm mitraljøse. Hawk I – Felles betegnelse gitt til de flyene som ble eksportert ("se henholdsvis P-1, P-1A og P-1B"). Den samme betegnelsen ble senere brukt igjen på eksportvarianter av Curtiss P-6 Hawk. Curtiss AT-4/-5. Disse en-seters treningsfly-variantene ble produsert etter en doktrine i USAAC om at fullblods jagerfly med en svakere motor ville være utmerkede treningsfly. Denne doktrinen skulle fort vise seg å være feil, den svakere motoren gikk utover ytelsene til treningsflyene i en slik grad at de ble regnet som farlige for pilotstudenter. Man forsøkte med AT-5 å rette opp disse problemene med en 40 hk kraftigere motor, men uten resultater, og nesten alle treningsflyene ble i 1928 og 1929 ombygd til jagerfly med samme motor som P-1B (se P-1D, E og F). AT-4 – Treningsfly-variant av P-1A. I alt 40 AT-4 ble levert til USAAC fra mai 1927. Denne skilte seg fra P-1A ved at den var uten bestykning og ble utstyrt med en Wright V-720 8-sylidret V-motor med en ytelse på 180 hk. 35 AT-4 ble ombygd til P-1D i 1928. AT-5 – Betegnelse på fem AT-4 oppgradert med en Wright R-790-1 7-sylindret luftavkjølt stjernemotor på 220 hk. Fire av disse flyene ble ombygd til P-1E. AT-5A – 31 AT-5A ble levert til USAAC fra juni 1928. Denne versjonen ble oppgradert til samme standard som P-1B, men hadde samme motoren som AT-5. Alle AT-5A ble ombygd til P-1F i 1929. The Others (Lost). The Others («de andre» på norsk, også kjent som Them, The Natives og The Hostiles'") er en fiktiv gruppe mennesker på ca. 30-40 personer fra TV-serien Lost som har bodd på øya siden før Oceanic Flight 815 krasjet. Da Danielle Rousseau kom i kontakt med de overlevende av Oceanic Flight 815 refererte hun til en annen gruppe som «The Others». Rousseau hadde levd for seg selv på øya, i skjul fra The Others. The Others har vært de overlevendes motstandere helt siden krasjet. Siden krasjet har de kidnappet, drept, mentalt torturert og truet de overlevende fra ulykken. Hvem de er, hvor de kommer fra og motivene deres er opprinnelig uvisst, men avsløres litt etter litt utover i serien. Historie. Benjamin Linus kom til øya som liten (rundt 10 år), sammen med sin far Roger Linus. Roger fikk jobb som vaktmester for DHARMA Initiative. DHARMA Initiative hadde invitert med Roger til øya for å få en «viktig forskningsjobb», men ble skuffet da han fikk vite at han bare ville jobbe som vaktmester. Rogers tidligere kone omkom da hun fødte Benjamin, noe Roger ga sønnen skylden for i alle år. Benjamins hat mot faren økte, og en dag allierte han seg med daværende «The Hostiles» (De fiendtlige» på norsk). The Hostiles var DHARMA Initiatives «fiender» på øya. De hadde bodd på øya før DHARMA Initiative kom dit som hadde vært der før dem. Benjamin Linus planla et angrep sammen med The Hostiles og sammen gasset de ihjel medlemmene av DHARMA Initiative og tok kontroll over øya. Stasjonene. Både på hovedøya, en liten øy i nærheten og i vannet finnes det en rekke forskjellige stasjoner som har spilt ulike roller for DHARMA Initiative. Disse har The Others tatt kontroll over og bruker som baser. Medlemmer. Det antas å være totalt rundt 30-40 medlemmer av The Others. Listen er sortert alfabetisk etter fornavn. Rød furuskuddvikler. Rød furuskuddvikler ("Rhyacionia buoliana" (Denis & Schiffermüller 1775)) er en sommerfugl i gruppen av viklere (Tortricidae). Arten er spredt til Nord-Amerika, der den har spredd seg over store deler av det nord-amerikanske kontinentet og påført betydelige skader på furuer. Utseende. Larve av rød furuskuddvikler i et furuskudd Rød furuskuddvikler har forvinger med svakt markerte lyse tverr- og lengdestriper på rustrøde bunn. Bakvingene er ensfarget gråbrune med lyse frynser langs kanten. Vingespennet er 17-24 millimeter. Larven er gulbrun, glinsende. Før forpupping er den omtrent 12-15 millimeter lang. Levevis. Rød furuskuddvikler svermer om kveldene i slutten av juni og begynnelsen av juli. Hunnen legger ett for ett egg, ved furuknoppene på furutrær som er 6-12 år gamle. Skuddene i toppen blir ofte valgt. Eggene klekker på seinsommeren. Larvene gnager først rundt nålefestet, men etterhvert borer de seg inn i knoppen. Etterhevert som larven vokser øker knoppen i størrelse og kan forveksles med en liten galle. Overvintringen finner sted som halvvoksen larve i knoppen. Under overvintringen tåler larven kulde ned til -21 C°. Lavere vintertemperaturer, dreper larvene under overvintringen og dette begrenser utbredelsen. Neste vår fortsetter larvene å ete i nye knopper i knoppkransen. Den kan spise av flere knopper. Noen av skuddene kan bli så skadd skadd at de får en skjev form. I juni forpupper seg i den nedre delen av ett av de nye skuddene. Den klekker fra puppen som sommerfugl ett år etter at den var på eggstadiet. Skadedyr. Rød furuskuddvikler regnes blant de alvorligste skadedyr på furuskudd i Europa. Det er forsket mye på artens levevis og furuskuddvikleren har vært aktivt bekjempet, både med kjemiske og biologiske midler. Rød furuskuddviklers angrep i knopper og skudd på furutrær kan føre til store skader. Dette er særlig alvorlige på unge trær. Om toppskuddet skades, kan ett eller noen ganger flere sideskudd overta for toppskuddet, stammen blir skjev eller forgreinet. Kvaliteten og den økonomiske verdien på treet blir forringet, fordi slike trær lett får en uheldig form. Angrepet på eldre trær medfører oftest bare en reduksjon av nåler, sjelden til særlig veksthemmelse. Angrep på eldre trær som er i hogstmoden alder, er minst alvorlig, fordi trestammens form er ferdigvokst. Selv om angrep av rød furuskuddvikler kan være omfattende, dør sjelden furutrærne. Treets vekst og form blir ofte sterkt påvirket og blir buskaktig. Det kan også lett dannes koster fordi treet lager mange mindre knopper rundt hovedknoppen. Dersom et skudd overlever angrepet, får det ofte en bøy til siden, for senere rette seg opp, slik at det dannes en vinkel, ofte kalt et «posthorn». Skader av furuskuddvikler er ofte vanligere i år etter en tørkesommer. De små nyklekte larvene har lettere for å bore seg inn i knoppene når trærne er utsatt for tørke, enn når trærne har tilstrekkelig vanntilgang med friske skudd. Gjødsel kan bidra til å motvirke risikoen for angrep. Kjemisk bekjempelse mot furuskuddvikleren i Norge er neppe aktuelt. Rød furuskuddvikler var et betydelig skadedyr i årene etter andre verdenskrig. Store områder som var ødelagt etter krigsherjingene i nordlige Tyskland, ble plantet til med furu. Da trærne var nådd opp i mannshøyde, kom de det store angrepet. Angrepet ble bekjempet fra fly, med kjemiske insektmidler. Utbredelse. Arten er meget vidt utbredt og finnes i Nord-Afrika, i Europa (mangler tilsynelatende i mye av Øst-Europa), i den nordlige delen av Asia, i Nord-Amerika og også i Sør-Amerika. I det siste tilfellet må arten sannsynligvis være innført av mennesker da furu ikke vokser naturlig i Sør-Amerika. I Norge er rød furuskuddvikler registrert fra Sør-Norge, vestover til Rogaland. Den er vanligst i de ytre, kystnære områder. Furuskuddvikleren har nordgrense gjennom Norge. I Danmark, sørlige Sverige og Mellom-Europa er den blant de alvorligste skadedyr på furuskog. Lee Kuan Yew. Lee Kuan Yew (kinesisk: 李光耀, pinyin: "Lǐ Guāngyào", født 16. september 1923 i Singapore) var statsminister i Singapore fra 1959 til 1990. Han var også en av grunnleggerne og den første generalsekretæren i People's Action Party (PAP) som han ledet til en overlegen seier i valget i 1959. Han var også med og ledet separasjonen av Singapore fra Føderasjonen Malaysia i 1965 og i den påfølgende transformasjon fra et relativt underutviklet kolonisert land til en litt mer moderne nasjon. Han har vært en av de mest innflytelsesrike politiske figurene i hele Sørøst-Asia. Under administrasjon av Singapores andre statsminister Goh Chok Tong tjenestegjorde han som senior minister. Lees første erfaring med politikk i Singapore kom med hans rolle som en innvalgt representant for det pro-britiske Progressive Party i 1951 som fikk massiv støtte fra befolkningen, særlig fra den kinesisk-talende arbeiderklassen. Lee Kuan Yew har utgitt to bøker som heter "The Singapore Story" som dekker hans syn på Singapores historie frem til dets separasjon fra Malaysia i 1965, og "From Third World to First: The Singapore Story" som gir en beretning om Singapore påfølgende transformasjon til en den nasjonen slik vi kjenner den i dag. Den 13. september 2008 gjennomgikk Lee som da var 84 år gammel en vellykket behandling for unormal hjerterytme i Singapore General Hospital. Lee er utnevnt til medlem av Order of the Companions of Honour. Johan Michael Keyser. Johan Michael Keyser (født 15. januar 1749 i Drammen, død 1. desember 1810) var en norsk teolog og biskop i Christiansand stift 1805–10. Johan Michael Keyser ble født på Bragernes i Drammen. Hans foreldre var kjøpmannen Christen Nielsen og Anna Rosine Nielsen. Hun var født "Keyser", og var datter av en vinhandler fra Frankfurt. Sønnen tok hennes pikenavn som sitt etternavn. Keyser ble tidlig foreldreløs, og han ble oppdratt av sin mormor. Hun satte ham i lære hos presten Peder Hesselberg, en av de fremste blant Herrnhutterne i Norge. Mangel på midler gjorde det vanskelig for den unge Keyser å få utdannelse, men han ble cand.philos. i Fredriksborg i 1766 og hadde så forskjellige lærerstillinger. 1 1777 fikk han på anbefaling fra biskop Christian Schmidt stillingen som residerende kapellan i Ullensaker. Fra 1791 var han fengselsprest i Oslo, og fra 1795 var han slottsprest og sokneprest i Aker. 1 1805 ble han biskop i Kristianssand. I sin bispetid var han imidlertid svært syk, og fikk ikke utrettet mye. "D.Thrap" skriver om han i Dansk biografisk leksikon at "Han var en mild, sagtmodig, gjennempastoral Personlighed, der vandt Hjærterne overalt. Som Prædikant fik han af sin Biskop 1777 det Vidnesbyrd, at de enfoldige kunde forstaa ham, og de lærde kjededes ikke ved at høre ham. I de Prædikener fra hans senere Aar, der findes, ses han at have lagt sig efter det moraliserende Foredrag, hvori han uden at afvige fra Kristendommens Grundsandheder stundum optager rationalistiske Talemaader." Keyser var far til universitetshistorikeren Fredrik Wilhelm Keyser, historikeren Rudolf Keyser og teologen Christian Nicolai Keyser, samt onkel til fysikeren og kjemikeren Jens Jacob Keyser. .mv. .mv er Maldivenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Det administreres av Dhiraagu, et telekommunikasjonsselskap. Bruk. Mest på grunn av høye kostnader og at det ikke finnes hverken online registreringstjeneste eller whois-oppslagsside, så blir Maldivenes nasjonale toppnivådomene hovedsakelig brukt av statsapparatet og store selskaper. Mindre selskaper og organisasjoner foretrekker generiske toppnivådomener, så som ".com" og ".net". Alina Eremia. Alina Eremia (født 15. desember 1993 i Buftea, Romania) representerte Romania under Junior Eurovision Song Contest i Hasselt, Belgia 2005 med sangen "Turai". Jens Bloch. Jens Bloch (født 27. juni 1761 i Hals i Danmark, død 4. juli 1830 i Viborg) var en dansk-norsk teolog og biskop. Bloch hadde forskjellige prestestillinger i Danmark, og var også lidenskapelig opptatt av antikke studier. Han skrev flere verk om greske klassikere, blant annet oversatte han Xenofons "Sokratiske Mærkverdigheter" i 1792. I 1795 fikk han den teologiske doktorgrad for avhandlingen "de anthropologia Mosaica". Han etterfulgte Peder Hansen som biskop i Christiansands stift i 1804, men ble allerede året etter forflyttet til bispestolen i Viborg. Pittsburg (Kansas). Pittsburg er en by i Crawford County sørøst i Kansas. Det er den mest folkerike byen i både Crawford County og i sørøst Kansas. Pittsburg hadde 19 243 innbyggere i 2000. Margaret Stewart, 4. grevinne av Angus. Margaret Stewart, 4. grevinne av Angus (født før 1360 – død 1417) var grevinne av Angus i sin egen rett. Hennes far var Thomas Stewart, 2. jarl av Angus (død 1361) og hennes mor var Margaret Sinclair som hun ble oppkalt etter. Margaret Stewart etterfulgte tittelen 4. grevinne av Angus og som et resultat av sitt ekteskap med Thomas, jarl av Mar, ble hun også tiltalt som grevinne av Mar. Da Margaret ble enke etter Thomas, jarl av Mar i 1374, innledet hun en ulovlig affære med William Douglas, 1. jarl av Douglas. Forholdet var ulovlig ettersom de var i slekt, om enn ikke i blodsbånd, ved at Douglas var ektefelle med hennes avdøde manns søster. Resultatet av forholdet var at fødte hun sønnen George Douglas (ca 1380–1403). Gjennom et eget charter fikk hun sikret sin sønn ved at hennes eiendommer ble overført til ham, og i 1389 fikk han også tittelen jarl av Angus av kong Robert II av Skottland. Margaret frasa seg tittelen til grevinne av Angus til fordel for sin sønn i 1389 og levde tilbaketrukket resten av livet. Angus 04 Vanlig furubarveps. Vanlig furubarveps ("Diprion pini" (Linnaeus 1758)) er en planteveps som tilhører familiegruppen barvepser (Diprionidae). Vanlig furubarveps regnes som skadedyr på furu. Den har mindre betydning som skadedyr i Norge, enn rød furubarveps, selv om den har forårsaket enkelte alvorlige skader også i Norge. Utbredelse. I det sydlige Norge, det nordligste funnet er fra øya Vega i Nordland. I Europa, fra Spania i vest til Asia, inn i Russland. Utseende. Hunnens kroppslengde er opptil 10 millimeter, lyst gulaktig og et svart parti midt på bakkroppen. Hunnen har svart hode og trådformete antenner. Hannen kropp er noe mindre, 7-8 millimeter og vanligvis svart. Hannen har fjærformete antenner. Larvene er opptil 28 millimeter, gulgrønne med svarte punkter og streker på sidene. Hodekapselen er brun. Levevis. Flygetiden er i slutten av juni og begynnelsen av juli. Hunnen legger eggene i nålene på furutreets skudd. En hunn kan legge 100-150 egg. Med eggleggingsrøret på undersiden av bakkroppen, skjærer hun et snitt inn i kanten av barnålen. Her legges eggene i rader med 3 til 20 egg i hver barnål. Eggene legges side ved side og ikke adskilt som hos rød furubarveps. Rekken av egg dekkes med et ekskret. Larven bruker omtrent to måneder på utviklingen. I løpet av september og litt inn i oktober er larvene fullt utvokste. De slipper seg ned i skogbunnen under treet, og spinner seg inn i kokong. Larvene overvintrer i kokongen som larve og går først inn i puppestadiet om våren. I Mellom-Europa kan vanlig furubarveps ha to generasjoner i løpet av ett år. I Norden har vanlig furubarveps bare en generasjon. Skadedyr. I Norden har det ikke vært omfattende skade angrep av vanlig furubarveps, bare lokale angrep på mindre områder. De alvorlige angrepene på furu har vært forårsaket av rød furubarveps. Ved et større angrep blir konsekvensen at furutreet får redusert tilvekst av nye skudd. Ved helt avnåling av et tre er sjansen for at treet dør stor. Larveperioden til vanlig furubarveps fortsetter etter at årets nåler er fullt utvokst, slik at trærne vil overvintre uten nåler. Treets næringsreserve blir liten neste vår, og dette kan forårsake treets død. Ved et moderat angrep er muligheten for at treet overlever større. Vanlig furubarveps legger egg på fleste artene av furuer, både unge og eldre trær, som "Pinus sylvestris", "Pinus mugo" og "Pinus contorta". Insekticider er i praksis eneste alternativ ved bekjempelse av et angrep. Virussykdom er kjent for vanlig furubarveps. Men viruset har ikke blitt kunstig fremstilt og heller ikke benyttet til praktisk bekjempelse. Henry Kloss. KLH Model Eight bordradio designet av Kloss Henry Kloss var (født 1929 i Altoona, død 31. januar 2002) var en lydtekniker og forretningsmann som bidro til fremgangen innen hi-fi-høyttalere og radiomottakere i begynnelsen av 1950-årene. Kloss studerte fysikk ved Massachusetts Institute of Technology, men fullførte ikke studiet. Han sto bak flere innovasjoner. Han fikk en Emmy Award for utviklingen av TV-projeksjonssystemet "Advent Video Beam 1000". Han har vært med på å starte flere selskaper, deriblant Tivoli Audio. Andy Sneap. Andy Sneap (født 18. juli 1969) er en engelsk musiker, plateprodusent, lydtekniker og lydmikser. I 1985 ble Andy Sneap med i det britiske thrash metal-bandet Sabbat, som han spilte i fram til 1991 da bandet ble oppløst. 3 år senere, i 1994, startet han et eget platestudio ved navn «Backstage Recording». Andy Sneap mottok en svensk Grammy for sitt arbeid på Opeths album "Deliverance", og en amerikansk Grammy-nominasjon for sitt arbeid på Killswitch Engages "The End of Heartache". Skjellbrosme. Skjellbrosme er en art i gruppen skjellbrosmefamilien. Den ligner på brosme, men har to ryggfinner. Den blir vanligvis ca 60 cm lang, men kan bli opp til 110 cm. Den er hovedsakelig nattaktiv, og lever av krepsdyr og småfisk. Den er en dypvannsfisk som i Norden fanges på 150-375 meters dyp, over myke substrater. Lenger sør og noen ganger i Norge kan arten komme inn på grunnere vann, men den kan også gå ned til 800 meters dyp. Løvskognonne. Løvskognonne ("Lymantria dispar" (Linnaeus, 1758)) er en sommerfugl i gruppen børstespinnere (Lymantriidae). Løvskognonne finnes ikke i Norge. Den finnes i Mellom-Europa og er spredt til de østlige deler av Nord-Amerika, hvor den har etablert seg raskt. I USA kalles den «Gypsy moth». Løvskognonne er en nær slektning av barskognonnen, som finnes i Norge. Larven hos barskognonne lever på bartrær. Levevis. Løvskognonne tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Skadedyr. Løvskognonne kan forårsake store skade i løvskog. Artens kjønnsferomoner (disparlure) er identifisert og brukes som ledd i bekjempelsen av arten og for å finne populasjonsstørrelsen. Beograd Arena. Beograd Arena (serbisk kyrillisk: "Београдска арена", serbisk latinsk: "Beogradska arena") er Serbias største innendørs multifunksjonell flerbruksarena som ligger i Beograd, Serbia. Arenaen er designet som en universell hall for mange sportbegivenheter, samt basketball, håndball, volleyball, tennis, friidrett men også som en hall for kulturelle begivenheter, tv-sendinger og andre arrangementer. Den er totalt dekket med 48 000 kvadrat meter, og en har kapasitet av opp til 23 000 seter (for håndball begivenheter; standard 20 000 seter). Arenaen er blant de største innendørsarenaer i Europa. Beograd Arena var også vertssted for Eurovision Song Contest 2008. Børt-Erik Thoresen. Børt-Erik Thoresen (født 5. august 1932 på Dombås, død 10. april 2011 på Lillehammer) var en norsk TV-personlighet, sanger, musiker, låtskriver og skuespiller. Han platedebuterte i 1954, og gjorde blant annet innspillinger med søsteren Åse Thoresen. Han ble ansatt i Underholdningsavdelingen i NRK i 1968 og laget en rekke program rundt folkemusikk og gammeldans. Fra slutten av 80-tallet og til 1992 var han ved Opplandsradioen på Lillehammer. Han var gift med operasangerinnen Aase Nordmo Løvberg. Hualien. Gualien by i Hualien fylke Hualien eller Hwalien (kinesisk: 花蓮) er en by i Taiwan, hovedstad i regionen av samme navn, på øyas østkyst, mot Stillehavet. Byen går tilbake til 1851 da bønder fra området rundt Taipei av hankinesisk bakgrunn slo seg ned der. Nå (2007) har byen 110 000 innbyggere. Hualien Roger Bigod, 4. jarl av Norfolk. Roger Bigod (ca 1209–1270), var 4. jarl av Norfolk og Earl Marshal av England. Han var sønn av Hugh Bigod og Matilda Marshal, datter av William Marshal, jarl av Pembroke og Earl Marshal av England. Etter at hans far døde i 1225 ble Roger myndlingen til William de Longespee, 3. jarl av Salisbury. Etter at han giftet seg med Isabella, datter av Vilhelm I av Skottland, ble han også myndling av sin svoger, Alexander II av Skottland, inntil 1228, da han, skjønt fortsatt umyndig, overtok sin fars eiendommer, inkludert Framlingham Castle, men han arvet derimot ikke sin fars tittel før i 1233. Roger Bigod var eldre halvbror av John de Warenne, 7. jarl av Surrey, som var sønn av William de Warenne, jarl av Surrey. Moren Matilda Marshal var enke etter Hugh Bigod, 3. jarl av Norfolk. Da den siste av hans mors brødre døde uten en mannlig arving overtok Roger tittelen Earl Marshal av England i 1246. Med sin yngre bror Hugh Bigod (Justiciar) var han blant de mest prominente baronene som kjempet for å ta kontrollen over regjeringen i England fra kong Henrik III av England og støttet Simon de Montfort i det som skulle bli Den andre baronenes krig. Roger fikk ingen barn og ble etterfulgt av sin nevø, Roger Bigod, 5. jarl av Norfolk. Litteratur. Norfolk 04 Bredsnutebiller. Bredsnutebiller (Entiminae, før ofte kalt Otiorhynchinae) er en artsrik gruppe av snutebiller som vanligvis er lett kjennelige på at snuten er høyst dobbelt så lang som bred, og at antennene er knebøyde. En del arter opptrer som skadedyr. Utseende. Små til middelsstore (de fleste 3 – 12 mm) snutebiller, lettest å kjenne på at snuten er høyst dobbelt så lang som bred og at antennene er forholdsvis lange og knebøyde. Kroppen er mer eller mindre skjellkledt, som oftest brunlig men av og til metallisk grønn. Hodet er forholdsvis stort og bredt med små fasettøyne, som vanligvis er flate men kan være kjegleformet utstikkende (hos slekten "Strophosoma"). Snuten er bred og noe flattrykt, enkelte har neppe synlig forlenget snute i det hele tatt. Antennene, som sitter festet nær snutespissen, er temmelig lange og slanke, og ender i en klubbe som bare er litt bredere enn antennesvøpen. Hos endel slekter (særlig "Otiorhynchus") åpner gropene som antennene sitter festet i, oppover, og antennefestene er synlige ovenfra. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, bredest rundt midten, med rundede sider. Oversiden er høyt hvelvet og ofte dekket med små knøler. Dekkvingene er enten ovale eller parallellsidige med tydelige skuldre. De har tydelige punktrader og også ofte rader av oppstående, hårlignende skjell. Hos en del arter er dekkvingene sammenvokst. Flygevingene er i så fall tilbakedannede og de kan ikke fly. Beina er middels lange og ganske kraftige. Forlårene har ofte en eller flere tenner på undersiden, mellom- og baklårene er kølleformede. Levevis. Larvene lever i jorden, av ulike slags røtter, mens de voksne billene gnager på blader og knopper av mange forskjellige planter. De voksne billene har et allsidig kosthold og er sjelden knyttet til spesielle plantearter. Parthenogenese. Parthenogenese (jomfrufødsel) er utbredt mellom bredsnutebillene, særlig i nordlige områder. Hos flere arter forekommer hanner lenger sør, mens det bare er funnet parthenogenetiske hunner i Norden. Disse hunnene har vanligvis intakte kjønnsorganer inkludert sædbeholdere (spermatheca), noe som tyder på at parthenogenesen er et nyerhvervet trekk. Det at de ikke trenger å parre seg for å formere seg kan være en klar overlevelsesfordel i områder med ugunstig klima. Skadedyr. Bredsnutebillene kan være brysomme skadedyr både som rotetende larver og som bladetende voksne. Typisk for denne gruppen er at de ikke spesialisrer seg på et spesielt planteslag, men kan angripe en rekke forskjellige hagevekster og fruktttrær. En særlig brysom art i Norge er veksthussnutebillen ("Otiorhynchus sulcatus"), som gjør skade ikke bare i veksthus men også utendørs. Andre arter av rotsnutebiller (slekten "Otiorhynchus") kan også gjøre betydelig skade. Arter av slektene "Phyllobius" og "Polydrusus", som ofte er metallisk grønne, kan gjøre en del skade på frukttrær i år der de er tallrike. Ertesnutebillen ("Sitona lineatus") kan gjøre skade på vekster i erteblomstfamilien, som erter og kløver. Joy Ogwu. Joy Uche Angela Ogwu (født 23. august 1946) var fra 2006 til 2007 utenriksminister i Nigeria. Hun var den andre kvinne i denne stilling i landet. Før hun ble utnevnt til utenriksminister, var hun generaldirektør for Nigerian Institute of International Affairs (NIIA). Hun har vært rådgiver for FN i saker som gjelder nedrustning og har gitt ut bøker om å knytte sterkere afrikanske bånd til Latin-Amerika. Hun er for tiden leder av rådet for UNIDIR. Ogwu ble utnevnt til utenriksminister 30. august 2006 av Nigerias president Olusegun Obasanjo. Faglig karriere. Joy Ogwu fikk sin Bachelor og Master i Statsvitenskap fra Rutgers University. Senere tok hun doktorgrad fra Lagos Universitet i Nigeria. Da hun tok denne, var hun ansatt ved Institutt for internasjonale saker ved Universitetet i Lagos. Ogwu startet sin karriere som assisterende foreleser ved Nigerias nasjonale krigsskole og Nigerias institutt for politikk og strategiske studier (NIPSS). Deretter ble hun foreleser samme sted og fikk en forskerstilling mens hun skrev sin første bok, "Nigerian Foreign Policy: Alternative Futures" (Macmillan, 1986). Etter hvert fikk hun ledelsen av avdelingen for internasjonal politikk, noe som ledet henne til rollen som den første kvinnelige generaldirektør. Hennes karriere har vært tydelig i sitt fokus på utviklingslandene i Latin-Amerika hvor hun har undersøkt mulighetene for en sør-sør-forbindelse mellom Afrika sør for Sahara og Latin-Amerika. For dette formålet hadde hun et stipendopphold ved University of Londons institutt for Latin-Amerika-studier. Hennes bøker er gitt ut på portugisisk, spansk, fransk og kroatisk. Som ekspert på sikkerhetsspørsmål er hun en av rådgiverne til FNs generalsekretær om nedrustning. Som en kvinne i en fremskutt posisjon i sitt spesielle fag har Ogwu blit ten røst for kvinnesak og menneskeretter. For dette formålet strekker hennes perspektiv seg over Asias Stillehavskyst, Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara med en rekke publikasjoner om regionale sider av disse spørsmålen. Hennes deltaking i regjeringen gav positive bidrag til praktisk regjeringspolitikk så som bygging av Nigeria-Sør-Amerika forhold på makronivå og UNESCO-støttede program for å undervise i menneskerettigheter i nigerianske skoler på mikronivå. Videre har hennes varige rolle i delegasjonen til FNs generalforsamling utvidet hennes bidrag som en innflytelsesrik skikkelse i å bygge Nigerias relasjoner med resten av verden. Carl-Viggo Hølmebakk. Publikumsbygg på Bjerkebæk, Lillehammer, 2007. Carl-Viggo Hølmebakk (født 3. juni 1958 i Horten) er en norsk arkitekt. Hølmebakk har utdannnelse fra Arkitekthøgkolen i Oslo (AHO) 1978-84 og fra Cooper Union i New York 1984-85. Han var ansatt ved NSBs arkitektkontor 1986-88, og har hatt privat praksis siden 1992. Han har undervist på AHO og Rhode Island School of Design. Hølmebakk regnes som en av de fremste av sin generasjon norske arkitekter. Han er opptatt av konstruksjoner – at husene blir ordentlig bygget, og av samspill med omgivelser. Han har tegnet flere villaer, hytter og hytteområder, som har fått god omtale. Hølmebakk har vært nominert til Mies van der Rohe Award for European Architecture tre ganger. I 1996 for Uthus på Ullern, i 2001 for Bårehus ved Asker Krematorium og i 2009 for Sohlbergplassen utsiktspunkt. Hølmebakk mottok Grosch-medaljen i 2009. Ildebrann. Ildebrann eller bare brann kan defineres som ild/flammer som er ute av kontroll. Glødebrann er en forbrenning i materialer som skjer uten flammer, men har varme og lys. Porøse materialer inneholder mye luft, og en glødebrann kan pågå i lang tid uten å komme til syne. Materialet rundt en glødebrann vil virke varmeisolerende og vannavvisende, og av den grunn hindre effektiv slokking. Ulmebrann gir omtrent ikke fra seg stråleflamme og utvikler nærmest kald, grå-aktig røyk som fyller rommet uten sjiktdannelse. Giftige forbrenningsgasser utvikles. Klassifisering av branner. I samband med brannvern deles branner inn i klasser basert på hvilken brensel de drives av. Til disse kan legges elektrisk brann, hvilket er en A/B-brann med elektrisk førende ledninger. Elektriske branner var før en egen klasse, E-klassen, men er nå avskaffet. Istedet er all brannslukningsutrustning nå individuelt merket med hvorvidt den er lempelig å anvende på elektriske branner. Anthony. Anthony er et mannsnavn dannet av det latinske familienavnet "Antonius" som har ukjent opprinnelse. Utbredelse. Anthony er et nokså vanlig navn i USA og Frankrike. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Anthony i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Lapskaus. Lapskaus er en varm middagsrett laget av (opprinnelig billig) stekt eller kokt kjøtt (som regel av enten storfekjøtt eller svinekjøtt), poteter og ulike grønnsaker og krydderier. Ingrediensene er skåret i terninger, tilsatt salt og pepper og kokt sammen til en suppe eller stuing. Lapskaus inneholder vanligvis grønnsaker som gulrøtter, kålrot og løk og kan serveres med flatbrød eller andre typer brød. Historikk. Lapskaus regnes av mange som en tradisjonell norsk matrett, men betegnet opprinnelig en skipsrett fra Tyskland tidlig på 1700-tallet laget av kjøtt og oppbløtte skipskjeks. Lapskaus spredte seg blant sjøfolk i forskjellige varianter og kunne i tillegg til kjøtt og poteter blant annet bestå av fisk, brun saus og smør. Slik ble retten på 1800-tallet husmannskost i deler av Skandinavia og Nord-Europa. Etymologi. Ordet "lapskaus" har usikkert opphav, men kommer opprinnelig fra nedertysk "labskaus" eller "labskansch" og engelsk "lobscouse", der det kan ha oppstått som en forvanskning av "lob's course", det vil si «måltid for kraftkarer». På dansk har "lapskaus" blitt skrevet "lobskous", "lapskovs", "labskov", "lobskovs", "lobscouse" og "lobscowse". Fordi retten opprinnelig ble spist av sjømenn kan den på dansk også kalles "skipperlabskovs (med brød)". På svensk forekommer ordet i formene "lappskoj", "lapskojs" og "lobskås". Ordet "lapskaus" kan, på samme måte som "saus", "suppe" og "grøt", i overført betydning også brukes om «en rotete blanding av noe». Brun og lys lapskaus. Brun lapskaus, laget på storfekjøtt av bedre kvalitet (bog, flat- eller rundbiff) tilsatt løk, poteter og krydder var holdt for å være en litt «finere» variant. Lys lapskaus kunne serveres med langt billigere kjøtt (avskjær, bibringe, bukstykker), med svinekjøtt eller flesk, eller helt uten kjøtt. Lys lapskaus var tilsatt poteter, og varierende grønnsaker etter hva man hadde tilgang på. Mellom disse to hovedvariantene utviklet det seg tallrike typer avhengig av vane, økonomi eller lokal tradisjon. Det er derfor ikke lett å enes om normerte oppskrifter på lapskaus. Nord-tysk lapskaus. Tysk "labskaus", også skrevet "lapskaus", er en tradisjonell matrett fra Nord-Tyskland, særlig i havnebyer som Bremen og Hamburg. Den består av kokt, saltet oksekjøtt, poteter, sild, løk, kålrabi og krydder. Annet. Lapskaus Boulevard var det folkelige kallenavnet på den tidligere norsk-amerikanske ghettoen i bydelen Brooklyn i New York i USA. Betegnelsen oppstod på 1920-tallet og omfattet særlig området langs 8th Avenue, der det ble solgt lapskaus, lefse, lutefisk, komle og annen tradisjonell norsk kost. Forvaltningsorgan. Forvaltningsorgan er en statlig virksomhet som er en del av staten og ikke skllt ut som eget rettssubjekt. Forvaltningsorgan styres gjennom instruksjon med statsråden som parlamentarisk og konstitusjonell ansvarlig for alle sider ved virksomheten. Forvaltningsorganer kan være etater, det vil si organisasjoner med et sentralt hovedkontor med underliggende regionale og/eller lokale kontor (for eksempel Nav); enkeltstående nasjonale organ, det vil si at de ikke har noe underliggende lokalt apparat (for eksempel Datatilsynet); eller gruppeorganisasjoner, det vil si grupper av like organisasjoner som alle er direkte underlagt et departement (for eksempel Fylkesmenn). De ansatte i et forvaltningsorgan er statstenestemenn og underlagt forvaltningsloven, tjenestemannsloven og tjenestetvistloven. Forvaltningsorgan følger Stortingets bevilgningsreglement, reglene for statlig økonomiforvaltning og allmennheten har innsyn i korrespondansen til og fra forvaltningsorgan i henhold til offentlighetsloven. Organisasjonstyper som ikke er forvaltningsorgan er særlovsselskap, statsforetak, helseforetak, statlige aksjeselskap og stiftelser. Roberto Eduardo Viola. Roberto Eduardo Viola Prevedini (født 13. oktober, 1924 død 30. desember, 1994 var en argentinsk militær offiser som satt som de facto president i Argentina fra 29. mars, 1981 til 11. desember, 1981. Under hans styre ble situasjonen i Argentina veldig ustabil, og motstandsbevegelsen Mødrene av Plaza de Mayo ble opprettet. 11. desember ble Roberto Viola avsatt under et nytt militærkupp ledet av general løytnant Leopoldo Galtieri. I 1983 ble Roberto Viola arrestert for brudd på menneskerettigheter fra det som er kjent som Guerra sucia en Argentina («Den skitne krigen»). Han skulle sitte i fengsel til år 2000, men døde i 1994. Høy- og senmiddelalder i Norge. Høy- og senmiddelalderen betegner perioden i Norges historie mellom ca 1130 og til reformasjonen kom til landet i 1537. Norge fikk på denne tiden både en enhetlig statsmakt og en selvstendig kirkeorganisasjon, og perioden er preget av økonomisk fremgang og vekst. "Høymiddelalderen" regnes vanligvis fra 1130 til ca. 1350. Periodens første del, fra 1130 til ca. 1240, var preget av politisk uro, og har tradisjonelt fått navnet Borgerkrigstiden. Etter denne perioden hadde Norge roligere politiske forhold frem til svartedauden rundt år 1350, og perioden kalles ofte "Norges storhetstid". I "senmiddelalderen" falt Norge under utenlandsk overherredømme gjennom Kalmarunionen. I løpet av perioden ble den politiske makten stadig mer sentralisert, og ved senmiddelalderens slutt på 1500-tallet var Norge i praksis blitt til en dansk provins. Sosiale og økonomiske omveltninger. Begynnelsen på seinmiddelalderen i Norge er preget av store sosiale og økonomiske omveltninger på grunn av Svartedauden. Fra 1350 til ca. 1450 ble befolkningen i Norge nesten halvert. Dette førte til at etterspørselen etter jord sank drastisk, og landskylda konge, kirke og adel kunne ta for jord også sank drastisk. Dette førte igjen til at man fikk sosial utjevning der de som hadde dårligst kår fikk mye bedre kår, og de som hadde mest fikk mindre. Mange gårder ble avfolket og store områder ble ikke brukt til landbruk før flere hundre år senere. Kalmarunionen. Kalmarunionen var en personalunion mellom Norge, Sverige og Danmark som varte fra 1397 til 1523. Dronning Margrete. Det var dronning Margrete Valdemarsdatter som først fikk i stand en personalunion mellom Norge og Danmark ved at hennes sønn ble konge i begge rikene. Da hennes sønn døde ble hun først anerkjent som regent av Danmark og året etter av Norge. Strid i Sverige mellom kong Albrekt av Mecklenburg og deler av adelen førte til at Margrete også ble valgt til regent av Sverige. Dermed var hele Norden samlet i en Union. Unionen tjente som en motvekt mot økende tysk innflytelse og hanseatenes økonomiske makt. Unionen Danmark-Norge. Etter at Kalmarunionen ble oppløst forble Norge i unionen sammen med Danmark til Norge ble innlemmet som lydrike til Danmark i 1537. Erkebiskop Olav Engelbrektson. På begynnelsen av 1500-tallet herjet det religiøs strid i europa mellom de som støttet reformasjonen og de som støttet den katolske kirke. Den katolske erkebiskop Olav Engelbrektson var sterk motstander av reformasjonen og jobbet med å hindre den protestantiske kongen Christian III å få makten i Norge. Han forsøkte blant annet å vekke nasjonalistiske følelser i folket uten å lykkes. Man regner med at aktivitetene til erkebiskopen bidrog til at Norge ble innlemmet i Danmark som lydrike. «Cutty Sark». «Cutty Sark» var et av de mest berømte klipper-skip som seilte under Det britiske Ostindiske kompani. Fra det ble sjøsatt i 23. november 1869 og fram til 1877 seilte det med te mellom Storbritannia og Kina. Men på denne tiden ble seilskutene utkonkurrert av dampbåtene som kunne ta den raskere ruten til Østen gjennom Suezkanalen etter at denne åpnet i 1870. «Cutty Sark» ble derfor fram til 1895 satt inn i frakt av ull og bomull fra Australia, for så å bli solgt til en portugisisk skipsreder. Hun gikk da i fraktefart på Sør-Amerika i nesten 25 år fram til en engelsk kaptein kom over det ganske forfalne fartøyet, kjøpte det, tok det med tilbake til England og restaurerte det. I 1938 ble fartøyet satt inn som skoleskip og fungerte som det fram til 1953, da fartøyet ble donert til det såkalte "Cutty Sark-fondet". Skipet ble da et museumsfartøy og åpnet for publikum i 1957. Det har ligget ved tørrdokken utenfor observatoriet i Greenwich, men 21. mai 2007 var det en større brann i fartøyet. Politiet anser brannen som mistenkelig. Skipet har vært det siste gjenværende i sitt slag, og det er ennå ikke kjent hvor mye av skipet som er ødelagt. Skipet var under en større restaurering som var planlagt ferdig i 2009, og rundt halvparten av trematerialet var demontert for behandling, men rundt 80 % av det gjenværende skal ha brent opp. Det synes som om både baugen og akterstavnen i hovedsak er reddet, men at det er store skader på skroget. Det er uklart om selve konstruksjonen er ødelagt, men det er allerede blitt hevdet at skipet kan restaureres. Det er ennå ikke klart hvilke ekstrakostnader brannen har medført restaureringsprosjektet, men det er foreløpig anslått til å være mellom £5-10 millioner (kr 60-120 millioner), noe som vil bringe hele restaureringsprosjektet opp til en totalkostnad på £30-35 millioner (kr 360-420 millioner). Det er offisielt erklært at etter restaurering vil skipet fortsatt bestå av hovedsakelig originalt materiale, selv om det som nå er ødelagt blir erstattet med nytt. Skipet har høyeste verneklasse i Storbritannia og dette er objekter som er «"buildings of outstanding or national architectural or historic interest"» («av særskilt stor eller nasjonal arkitektonisk eller historisk interesse»). Fredningen gjelder dermed både forekomstverdi og historisk verdi. «Cutty Sark» var i sin tid kjent som det raskeste seilskipet og kunne under god bør nå en hastighet på 17 knop og kunne derfor en periode konkurrere med dampbåtene før de ble videreutviklet og mer effektive. Den raskeste turen under te-frakten mellom Shanghai og London var i 1871 da denne turen tok 107 dager. Den raskeste turen mellom Sydney og London var på 72 dager og ruten gikk rundt Sør-Amerikas Kapp Horn. «Cutty Sark» har både gitt navn til et whisky-merke hvor fabrikanten har et bilde av skuten på etiketten. Fabrikanten var også hovedsponsor for den kjente seilasen Cutty Sark Tall Ships' Races, der blant andre «Christian Radich» vant alle seilaser i sin klasse i 2005. «Cutty Sark» har også fått en plass i tegneserienes verden. I Don Rosas fra 1998 fremgår det at den unge Skrue McDuck i august 1883 en stund fikk føre skuta i indonesisk farvann samtidig som vulkanen Krakatau eksploderte like i nærheten. Vinkelner. Vinkelner (orig. fransk sommelier, av hunkjønnsform sommelière) er en kelner med ansvar for å finne fram til og servere vin, særlig på bedre restauranter. Vinkelneren har god kjennskap til hvilke viner som passer til hvilken type mat, og vil normalt også ha ansvaret for vinkjelleren. Allerede for 2000 år siden fikk romerske soldater sin daglige rasjon av vin. Forløperen til dagens sommelier ble brukt av romerne til å frakte vin ut til soldatene. Romerne var klar over at vin fra ulike områder hadde ulike kvaliteter, og gjennom planlegging og et nøye agronomisk arbeid etablerte de mange av Europas vinområder. Ca 650 år e.Kr. ble det etablert munkeklostre i Europa. Munkene viste stor forkjærlighet for vindruen og et spennende arbeide startet med å perfeksjonere vinmarkene. Munkene etablerte forløperne til mange av dagens mest anerkjente vinmarker. Ludvig den 14. var svært opptatt av kombinasjonen mellom mat og vin. Solkongen i Frankrike la dermed til rette for de første sommelierer. I tillegg til å kontrollere at vinen og maten var perfekt, ville også eventuelle forgiftningsforsøk bli oppdaget på et tidlig tidspunkt. Gjennom Ludvig den 14. ble kunsten å smake på vin utviklet og snart var sommelier etablert som en egen yrkesgruppe. I moderne tid er sommelieren en av bedriftens mest betrodde medarbeidere, og fungerer som et bindeledd mellom kjøkkensjef, restaurantsjef, gjester og eiere. Sommelieren styrer vinkjelleren, innkjøp og salg av vin, vinmenyen/vinkart, samt opplæring av andre ansatte på vin. I Norge er vinkelnere organisert i Norsk Vinkelnerforening. Engsnutebiller. Engsnutebiller (Hyperinae) er en gruppe av snutebiller som lever på ulike slags urter. Utseende. Små til middelsstore snutebiller med bred, skjellkledt kropp. Hodet er middels stort med en middels lang, slank, krum snute. Fasettøyenene er ganske store og noe utstående. Antennene er 11-leddete og knebøyde. Det innerste leddet (antenneskaftet) er noe kølleformet, antennesvøpen består av sju ledd og antennene ender i en kompakt, tre-leddet kølle. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, mye smalere enn dekkvingene, med rundede sider, tett skjellkledt. Dekkvingene er brede, parallellsidige i de fremre 3/4, med tydelige skuldre og punktrader. De har ofte markerte lengdestriper dannet av lyse og mørke skjell. Beina er middels lange og kraftige. Levevis. Engsnutebillene lever på ulike slags urter, spesielt i erteblomstfamilien (Fabaceae) og skjermplantefamilien (Apiaceae). De er vanligvis noe spesialiserte, slik at hver art spesialiserer seg på en familie eller slekt av vertsplanter. "Hypera postica" kan gjøre noe skade på kløver, ellers er denne underfamilien av liten økonomisk betydning. Larvene til engsnutebillene skiller seg fra de fleste snutebillelarver ved at de spiser på utsiden av plantene, ikke inne i dem. Den søramerikanske arten "Phelypera distigma", som har larver som lever på bladene av et tre, er uvanlig i og med at larvene lever mange sammen i likhet med mange sommerfugler og planteveps. De danner sirkler for å forsvare seg om de blir angrepet. Når de skal forflytte seg fra et tre til et annet, skjer det som et "tog" der hver larve følger tett etter den forrige. Enid Blyton. Enid Blyton (født 11. august 1897, død 28. november 1968) var en populær engelsk barnebokforfatter. I 1958 ga Enid Blyton ut den første Noddy-boka. Den ble senere til tv-serien Noddy. Hun skrev over 700 bøker til sammen. Produksjon. Midt på 1930-tallet begynte hun å skrive barnebøker, blant andre om Noddy. Disse ble svært populære i Storbritannia. Hun er mest kjent for å ha skrevet ungdomsdetektivbøker. Fem-serien, Mysterie-serien, De hemmelige sju og Eventyrbøkene har i mange år vært populære i hele Europa. Hennes bøker er oversatt til 40 språk. Men etter hvert er hennes politiske tendens blitt så problematisk at blant annet de svenske utgiverne sensurerer hennes originaltekster. I hennes hjemland er bøkene etter hennes død blitt kritisert av pedagoger for å være sosialt, rasistisk og seksuelt stereotype. De er likevel fremdeles bøker som selges i store opplag. Høybråten (Oslo). 250px Høybråten er et område i Groruddalen i nordøstre Oslo med omkring 6000 innbyggere (2005). Bebyggelsen preges av villastrøk, og Idrettsveien 20 C vant Oslo kommunes hagekonkurranse («forhage ved villa») i 2004 og 2007. Høybråten tilhører Stovner bydel, men deler av Høybråtenveien ligger i Alna bydel. Strøket grenser til Stovner og Haugenstua mot nord, Lørenskog mot øst, Karihaugen mot syd og Furuset mot vest. Ruter As har bussrute 64A som kjører fra Furuset T over Høybråten til Stovner T. Høybråten har også egen togstasjon, som trafikkeres av NSBs lokaltog mellom Asker og Lillestrøm. Idrett. Høybråten Basketballklubb (HBBK) vant 16 norske kvinnemesterskap i basketball uavbrutt gjennom 15 år (1981–1995), samt i 1998. Det skaffet dem en plass i Guinness rekordbok. Høybråten og Stovner Idrettslag (HSIL) tok NM-gull i langrennsstafett for kvinner i 2003 og 2007, første gang med skiesset Kristin Størmer Steira på laget. Heckler & Koch MP7. MP7 er en maskinpistol fra tyske Heckler & Koch i kaliber 4,6 × 30 mm. Den ble designet på bakgrunn av et Nato-krav fra 1989 om en maskinpistol med høyere penetrasjonsevne i kroppspansring enn de da eksisterende maskinpistoler. Konstruksjonen er kompakt og i plastmaterialer i stor utstrekning. 4,6 mm-ammunisjonen har en svært høy utgangshastighet, noe som gir stor effekt i målet. MP7 passer inn i en klasse svært lette og kompakte finkalibrede maskinpistoler som på engelsk har fått navnet "personal defence weapon" ("PDW"). Historie og utvikling. Utviklingen innen kroppspansring, spesielt hjelmer og skuddsikre vester, har gjort at maskinpistoler har hatt problemer med å skade normalt utrustede soldater. Pistolammunisjon, som brukes i de fleste maskinpistoler, har ganske enkelt ikke en tilstrekkelig gjennomtrengningskraft. Nato publiserte et sett krav til et nytt selvforsvarsvåpen i 1989, og konkrete krav til pansergjennomtrengning var et av punktene. Tyske Heckler & Koch og belgiske Fabrique Nationale utviklet kompakte maskinpistoler i nye kalibre for å møte Nato-kravet. Heckler & Koch valgte 4,6 × 30 mm, et kaliber som deles kun med pistolen Heckler & Koch P46 (UCP). Ammunisjonen har flaskeformede patroner på samme måte som typisk geværammunisjon, og i tillegg til høy utgangshastighet gir den lav rekyl. Den høye utgangshastigheten gir også en virkning i målet som i følge Heckler & Koch skal være sammenlignbar med 9 mm pistolammunisjon. Tyske Bundeswehr tok først i bruk MP7, etter at spesialstyrken KSK hadde brukt den en tid. MP7 er en del av et planlagt oppgraderingsprogram for tyske infanterister. MP7 har også blitt tatt i bruk av FNs sikkerhetsstyrker, samt spesialstyrker og politi i Storbritannia, Sør-Korea, Irland og Malaysia. Teknisk. MP7 bruker en mekanisme som ligner svært på Heckler & Koch automatgevær G36 i mindre, noe som er uvanlig for så små våpen. Gasstrykket fra avfyringen driver et stempel som igjen driver et roterende sluttstykke. Magasinet fåes i 20 og 40 skudds kapasitet, og magasinbrønnen sitter i pistolgrepet. Picatinny-skinner på framskjeftet sørger for at en rekke tilbehør som lys og siktemidler kan monteres. Kolben er innskyvbar, og det finnes et innfellbart pistolgrep framme. Det finnes også en spesialdesignet lyddemper. Norsk tjeneste. Den 31. mai 2007 undertegnet Forsvaret kontrakt med Heckler & Koch om leveranse av 6 500 stk Heckler & Koch MP7. Våpenet skal erstatte den gamle MP5en og ble satt i tjeneste sommeren 2008. Eksterne lenker. MP7 Lough Ree. Lough Ree lokalisert i Irland Lough Ree ("Loch Rí" på irsk, tidligere "Loch Ríbh") er en innsjø (engelsk: "lough") sentralt på den irske øya i Republikken Irland. Ree er den nest største av tre store innsjøer på elven Shannon, den største er Lough Derg og den tredje er Lough Allen. Det er også flere mindre sjøer langs elven. Lough Ree fungerer som grense mellom grevskapene Longford og Westmeath (begge i provinsen Leinster) på den østlige siden og Roscommon i provinsen Connacht på den vestlige siden. Innsjøen er et populært utfartssted for fiske og båtliv. Det drives kommersielt fiske etter ål. Byen Athlone ligger ved sørenden av innsjøen, og har også en liten havn. Innsjøen er del av kanalsystemet for småbåter i Irland som gjør det mulig å komme til havet utenfor Limerick og gjennom Grand Canal (Irland) og Royal Canal som begge går til Dublin, og nordover til Belleek nordøst i Lough Erne. Ved nordenden av sjøen ligger den lille byen Lanesboro. På øya Inchcleraun ("Inis Cloithreann") som ligger i den nordlige delen av innsjøen, lå et kloster fra tidlig kristen tid, og det finnes fortsatt rester av flere gamle kirker på øya. I følge gamle irske legender var det på denne øya at dronning Medb ble drept. Vikingehøvdingen Thorgest brukte området rundt sjøen som base for sine herjinger rundt 840. Han ble tatt til fange og druknet i Lough Owel av Mael Sechnaill mac Mail Ruanaid. Ree Klipper. «Cutty Sark» på dokk som museumskip i Greenwich, London. Den ble alvorlig skadet av brann 21. mai 2007, og gjennomgår nå total restaurering. Klipper er en fullrigget seilskipstype, normalt med tre master, og de var de raskeste fartøyene på midten til slutten av 1800-tallet. Normalt hadde de begrenset lastekapasitet, men det finnes varianter med større lastekapasitet. Klipperskipene var stort sett bygget ved britiske og amerikanske skipsverft, men også i mindre grad i Frankrike, Nederland og andre nasjoner, deriblant Norge. Klipperskipene seilte over hele verden, primært på handelsrutene mellom Storbritannia og koloniene i Østen, over Atlanterhavet, og i farten mellom den amerikanske østkyst og vestkyst rundt Kapp Horn. Ekstreme klippere for luksusfrakt ble bygget for tehandelen mellom særlig Kina og Storbritannia. Rederiene hadde ofte konkurranser om hvem som kunne gjøre turen raskest. Det kan derfor sies at klipper-seilingen var forgjenger til dagens Volvo Ocean Race. Det mest kjente og en av de siste bevarte klipperfartøyene er Cutty Sark. Klipperen. Betegnelsen «Clipper» har vært forsøkt forklart, men den meste nærliggende er at ordet trolig stammer fra det engelske ordet «to clip», som betydde "å klippe", og at det henviste til den mest iøyenfallende profilen ved skipstypen; en skarp og strømlinjet forstavn som gled inn i baugpartiet, som etter hvert ble skarpere. Et skarplinjet, skværrigget skip av stor størrelse med skarp forstevn var dermed den vanligste beskrivelsen av et klipperskip som oppsto på midten av 1800-tallet. Den høye riggen med tilsvarende stor seilføring over lange, slanke skrog skulle bli kritisk viktig for klipperskipets seilegenskaper og dermed fått et stort fartspotensial. Skroget tok fordel av dette ved at vannlinjelengden ble kortere i lett vær og lenger når det blåste opp, ettersom konstruktørene hadde sørget for meget store overheng i baug og hekk. Utviklingen av klipperskipet. Baltimoreklipperen «Californian», rekonstruksjon fra 1984 Skarpseileren var blitt utviklet for krysserfart på Atlanterhavet og Stillehavet med utgangspunktet i Amerika etter omkring år 1820 fra forgjengeren baltimoreklippere. Disse smekre skonnerter hadde blitt utviklet i Chesapeake-bukten sent på 1700-tallet som hurtigseilende blokadebrytere og kaperskip. Baltimoreklipperen hadde et stort seilareal i forhold til et smalt skrog med sterkt overheng i baugen, og gjorde suksess som kaperskip under krigen i 1812 mellom USA og Storbritannia. Skipsbyggerne ved Chesapeake-bukten hadde latt seg inspirert av omgivenhetene om å konstruere en skarp baug som skulle skar seg gjennom vannet, og overhenget var for å holde skipet tørt, dermed gjorde det mulig å ha et større skip med skarp forstavn. Forløperen for klipperen, «Ann McKim», sjøsatt i 1832 videreutviklet fra skonnerten med likhetstrekk med Baltimoreklipperen på en lengde på 43,5 m, var lengre og dessuten skværrigget, skulle deretter stakket ut utviklingen mot de første amerikanske klippere. Britiske redere på den andre siden av Atlanterhavet utviklet også hurtige handelsfartøyer som svar på den nye konkurransen på handelsrutene til Østen. Den britiske ostindiske kompani hadde mistet monopolet i 1833, og dette hadde fått britene til å konstruere en ny skipstype, Blackwall-fregatten for erstatning av de sløvere ostindiafarerne. Fregatten hadde et slankere og mer strømlinjet skrog. Samtidig hadde skipsbyggerne i Aberdeen startet arbeidet på et hurtigere kystfartøy for konkurranse med dampskipene. Skonnerten «Scottish Maid» bygd av Alexander Hall for fraktfart mellom Aberdeen og London var den første med den såkalte «Aberdeen-baugen» med et skarpt skjegg. Skonnerten klarte å fullføre distansen på mindre enn 33 timer. Den amerikanske skipsbyggeren John W. Griffiths ble bergtatt av fullriggeren «Ann McKim» og skisserte en ny type skrog for store hurtigseilende skip under forelesninger i New York City i 1843. Ideene ble benyttet for konstruksjonen av den første virkelige klipperen i historien, «Rainbow» på 750 tonn, sjøsatt i 1845. Den stigende etterspørsel etter te i USA og Storbritannia som hadde ledet til utviklingen av «te-klippere», skapte et marked som skulle mettes med flere og større skip. De amerikanske verftene var raskt med å bygge og sjøsette de amerikanske te-klippere som dermed fikk et stort forsprang ovenfor britene. «Rainbow»s søsterskipet «Sea Witch» var også vellykket på handelsrutene til og fra Kina, og klarte å seile fra Kina til New York på bare 74 dager i 1847. Den amerikanske te-klipperen. McKay`s ekstreme klipperen «Flying Cloud» fra 1851, den meste berømte av McKay`s skipene. De første te-klippere var amerikansk, og de tok en klar ledelse i den internasjonale Kinafarten at britene hadde kommet meget langt bakover i bygging av store hurtigseilere. Da frihandelen slo gjennom ved opphevelsen av Navigasjonsakten i januar 1850, hadde britene fryktet at deres skipene ville bli utmanøvrert av amerikanernes bedre og hurtigere seilskipene. Denne frykten var ikke ubegrunnet, det første av 1800-tallets store gullrush hadde funnet sted i California i 1848 og 1849. Sjøreisen på 20 000 km rundt det farlige Kapp Horn fra den amerikanske østkysten til San Francisco på vestkysten var raskere og sikrere enn landeveien for de mange håpfulle drevet av gulltørst. Skipsbyggerne fikk ny inspirasjon for videreutvikling av te-klipperen for hurtigere ferd over til vestkysten og som deretter skulle også fungerte som fraktfartøy av te og annet fra Kina. Den første klipperen for passasjerfrakt, betegnet som "packet ship" var «Celestial» bygd i 1850. Hun ble etterfulgt av mange andre hurtige seilskip. Passasjerklipperen egentlige var en fortsettelse av en eksisterende skipstype basert på den fullriggede skipstypen «packet ship» som hadde blitt utviklet for Kinafarten mellom Østen, Europa og USA i årene etter 1834. Som det amerikanske motstykket til Blackwallfregattene skulle disse representerte begynnelsen på de sanne klippere og dermed fikk betydelige innflytelse over den videre utviklingen på begge sider av Atlanterhavet. «Yorkshire» sjøsatt i 1843 var det første seilskipet for handelfart som nådde et deplasement på over 1000 tonn. Denne skipstypen eksisterte fram til begynnelsen av 1850-årene ved at disse hadde kort og rund hekk akter på skipet i motsetning til klippere, men ble raskt erstattet av passasjerklipperen som deretter hadde overheng for og akter. «Great Republic», den største klipperen med treskrog i historien. Skipsbyggeren Donald McKay i Boston introduserte de første såkalte "ekstremklippere" med en enda skarpere baug på bekostning av lastekapasiteten i de første årene av 1850-tallet som med et større seilareal enn tidligere skulle være i stand til å seile 340 nautiske mil per dag. McKay konstruerte og sjøsatte noe av de fremste klipperskipene som «Flying Cloud» som fullførte turen fra New York til San Francisco på 89 dager og 21 timer i 1851. McKay konstruerte også ett annet skip, «Sovereign of the Seas» i 1852 som var bedømte som en av de meste elegante seilskipene i sin tid. For passasjerfart som for å bringe emigranter fra Storbritannia til Australia, hadde McKay konstruert og sjøsatt datidens største skip med treskrog, også kalt «klippernes konge» med fire master og et seilareal på 3.770 m, «Great Republic». Dette klipperskipet har også blitt betegnet som en «shipentine» eller firemastede bark for en stund før dette hadde blitt ombygget til å ha tre master. «Great Republic» hadde store dimensjoner, omkring 98,7 meter i lengde og 16,16 meter i bredde samt en høyde på 77,66 meter for stormasten som også hadde en storseilrå på 36 meter i lengde. Den engelske te-klipperen. Klipperskipet «Thermopylae», et av de raskeste i historien. Til tross for det amerikanske forspranget, tok britene raskt igjen det tapte ved å introdusere deres egne varianten basert på «Scottish Maid»s skværrigget søsterskipet «Bon Accord» med Aberdeen-baugen. Den engelske te-klipperen var lengre og slankere enn de amerikanske klippere, bygget av solidt, vellagret tremateriale tatt fra teak i India og Burma, og dermed var ansett som «den riktige klipperen» av mange i ettertiden. Den engelske klipperen skilte seg ut ved å ha en liten bakk forut og et mindre shelterdekk akterover. Det var først under den amerikanske borgerkrigen britene tok ledelsen i Kinafarten, store deler av den amerikanske handelsflåten hadde blitt ødelagt av de konfødererte krigsskipene, og investeringene i Amerika ble etter krigen kanalisert inn i jernbaner og industri fremfor skipsfarten som skulle forbli svekket for lang tid framover. Knapt noe lasteskip ble bygd i USA mens britene fortsatte med å bygge klipperskip til te-farten. Britene hadde benyttet tre av bedre kvalitet, men var ikke sent med å innføre nyheter innenfor konstruksjon. Skipsbyggeren John Jordan utviklet de såkalte "kompositt-klippere" med spant, kjøl og dekksbjelker i jern med skrogets bekledning og dekkene oppført av massiv teaktre. Den første klipperen oppført i jern og tre ble sjøsatt i 1857, «Red Robin Hood» som forgjengeren for en generasjon nye klippere som skulle ble de meste berømte i historien. Kompositt-klipperens fremste representanten som er bevart fram til våre dager, er den sagnomsuste «Cutty Sark» sjøsatt i 1869 med et deplasement på 2.133 tonn og dimensjoner på 85,34 m lengde samt 10,97 m bredde. «Cutty Sark» var ansett som et helt praktfullt skip med perfekt skrogform og balanse. Kappestriden mellom «Taeping» og «Ariel» i 1866 Dens rivalen under den imponerende kappestriden i 1872 er «Thermopylae» som frem til våre dager er kjent som en av de raskeste klippere i verdenshistorien med 63 dager på sin jomfrutur mellom Australia og London i 1868. «Cutty Sark» og «Thermopylae» seilte ut fra Shanghai i Kina i den samme dagen innenfor synsrekkevidden, men fordi roret på «Cutty Sark» falt ut, tok klipperen med komposittskroget ledelsen og dermed vant kappestriden ved endestasjonen i London. Med rette er «Cutty Sark» ansett som høydepunktet i klipperens historie, med åpningen av Suez-kanalen i 1869 som forkortet reisetiden mellom vest og øst hadde dampskipene også kommet til Kinafarten og deretter skulle gradvis overtar mer og mer av utenriksfarten mellom fjerne verdensdeler. Skarpseilernes avhengighet av vind og stor kompetansenivå på kapteinene og deres besetninger gjorde klipperne altfor sårbart mot dampskipenes entre i utenriksfarten til Østen, så utgiftene måtte spares på annet kant. Besetningene som var allerede på gjennomsnittige 32 til 36 mann, måtte redusteres eller forbli det samme i forhold til økte seilareal. Klippere med metallskrog. Te-klipperne gikk over til å frakte australsk ull, men også til passasjerfart til fremmede kolonier som Australia, dermed hadde en ny generasjon klippere blitt til, kalt "koloni-klippere" og "ullklippere" med større drektighet enn tidligere. Klipperen dro fordel av deres egenskaper som seilskip med stort seilføring gjennom værbitre strekninger som Kapp Horn mellom Sør-Amerika og Antarktis. Med metallskrog, først jern, så stål, kunne seilskipene konkurrere med fraktdampere med hensyn til lastekapasitet. Den første klipperen bygget helt i jern var «Patriarch» sjøsatt i 1869, konstruert av Walter Hood som med dette hadde skapt fram en ny seilskipstype med skrog av metall som jern og stål. «Patriarch» dro til Sydney i Australia fra London i 1869 til 1870 etter en reise på bare 67 dager, og dro tilbake i løpet av bare 64 dager, en rekord som er meget imponerende ved at man hadde en gjennomsnittshastighet på 15,25 knop i timen! Ullklippere gjorde seg kjent for deres regelmessighet og pålitelighet i en meget hektisk tid fram til 1895, og flere fremstående klippere som hadde blitt glemt i ettertiden, skulle bygges i britiske skipsverfter. En serie på fire klipper var sjøsatt i årene mellom 1878 og 1888 på G. W. Sinclair & Co skipsverftet, alle var konstruert som tremastede seilskip med stålskrog. «Slieve Roe» var på 77,1 m i lengde med et deplasement på 1.749 tonn, med en besetning på 32 mann for et meget stort seilareal fordelt på 24 seil oppstilt på baugspydet og tre master. De norske klipperne. Den norske skipsfarten opplevde «"den gyldne æra i norsk seilskipsfart"» i årene mellom 1850 og 1880, med en hittil usett vekst innenfor utenriksfarten, som ekspanderte i tråd med verdenshandelen, som hadde eksplodert med 50 % hvert tiår etter opphevelsen av den britiske Navigasjonsakten den 1. januar 1850. Den norske handelsflåten på omkring 300 000 netto registertonn fordelt på ca. 4000 fartøyer i 1850, skulle øke til omkring 1,5 millioner nettotonn fordelt på ca. 8000 fartøyer eller mer i de neste tjue årene. I 1870 var 25 til 30 % av fartøyene på over 200 tonn lasteevne, hvorav 10 % på mer enn 400 tonn. Tendensen var at det ble færre, men større skip. Klipperen som seilskipstype var normalt ikke foretrukket av den norske redernæringen, som generelt foretrakk barkriggede skip som trengte mindre mannskap, men vestnorsk skipsfart hadde spesialisert seg på en rekke virksomheter inkludert skarpseiling, mest notert "fruktfart" fra Sør- og Mellom-Amerika. Klipperen som et rent norsk fraktfartøy kom til sin rett i utenriksfarten, men skilte seg meget markant fra det typiske ved at de norske skipsbyggerne tilpasset skipstypen etter det markedet de skulle betjene, i stedet for bestemte luksusmarkeder som import av te fra Kina. Som følge av dette er de norskbygde klippere generelt mindre enn de amerikanske og engelske. «Dekkeskapningene». En skipsbygger ved navn Ananias Dekke, født i Bergen, dro til Boston i USA og endte opp som lærling hos den berømte skipskonstruktøren Donald Mckay som hadde vært med på å utvikle fram "den amerikanske te-klipperen" i årene mellom 1845 og 1860. Dette var selve forgjengeren for «den sanne klipperen», "den engelske te-klipperen" som «Cutty Sark» tilhørte. I 1854 hadde Dekke etablerte seg ved det tradisjonsrike Georgernes verft under firmanavnet «Brunchorst & Dekke», og skulle to år senere sjøsette den første norskbygde klipperen, fullriggeren «"Hebe"». Denne klipperen, som også ble kalt fullrigger, var bygd i furu på eik som et ekte norsk fartøy av sin tid, på 478 netto registertonn i deplasement. Dekke tilbød sine tegninger over fullriggeren «Hebe», noe som vakte oppsikt, og mange norske skipsbyggere benyttet anledningen. Ikke lenge etterpå gled de første etterligningene, kalt «dekkeskapninger», av beddingene i Norge. De fleste hadde blitt noe tilpasset etter lokale forutsetninger. Mackay var generelt opptatt av fart og drektighet, mens de norske skipsbyggere foretrakk større drektighet enn det som var ansett for å være normalt, og dermed ble den norske klipperen fyldigere enn de berømte "te-klipperne". Det eneste som rettferdiggjorde benyttelsen av betegnelsen «klipper» på disse fullriggerne er profilen som Dekke hadde tatt med fra USA, den velkjente profilen som gav skipstypen navnet fra det engelske ordet «to clip»- «å klippe gjennom». Den skarpe og meget strømlinjede forstavnen hadde blitt tilpasset et fyldigere skrog som kunne ta en rekke ulike fraktvarer inkludert trelast. Grimstad i sørlige Norge var et produktivt byggedistrikt og eksponent for denne drektige varianten, som ofte hadde større bredde enn de andre varianter med større fyldighet. Derfor hadde et begrep oppstått, fasongen ble raskt kalt «Dekke bau og Grimstad rau». Ved Ananias Dekkes verft i Bergen hadde man ikke gått til den samme ytterlighet som i Grimstad, og flere oppsiktsvekkende klippere ble sjøsatt, betegnet som «fullrigger», «klipperfregatter» eller bare «klippere» med gode egenskaper for hurtig seilas beregnet på utenriksfarten der hastighet var ansett for å være vitalt. I 1867 løper klipperfregatten «"Lina"» av stabelen om våren 1867 på vegne av et partsrederi inkludert Dekke for Kina-fart med passasjerfrakt i tillegg til verdifull frakt. Klipperfregatten var inntil da det største bygd på norsk verft på ca. 420 kommerselester. Den var meget stort på 148 fot i kjølen og 33 fot i bredde på skroget, hadde master av jernrør fremfor vanlige mastetrær. Liste over kvinnenavn med svensk opprinnelse. I denne listen er kun navn med svensk opprinnelse inkludert, det vil si navn som er dannet etter norrøn tid. Se også: Liste over kvinnenavn med norrøn opprinnelse. Kvinnenavn med svensk opprinnelse * Ronny Rosenthal. Ronny Rosenthal (født 11. oktober 1963) er en fotballspiller fra Israel som har spilt for blant annet Liverpool og Tottenham Hotspur. Han begynte karrieren i Maccabi Haifa i 1983 og avsluttet den i Watford i 1999. Rosenthal var særlig sterk på kontringer. Geithus Idrettslag. Geithus Idrettslag (stiftet 16. januar 1892) er et idrettslag fra Geithus i Buskerud. Nåværende leder for Geithus IL er Jon Hovland. Leder for Geithus IL Fotballgruppe er Haakon Magnussen. Geithus Idrettslag er en sammenslutning av Modum Skiklubb, Geithus IF og Geithus AIL. Sammenslåingen ble vedtatt i 18. september 1940. Mark Draper. Mark Draper (født 11. november 1970) er en tidligere fotballspiller fra England. Mark Draper debuterte som profesjonell fotballspiller for Notts County F.C. i 1988. I 1994 ble Draper solgt til Leicester City F.C. Hans gode form der tiltrakk oppmerksomheten til Aston Villa F.C. som kjøpte han for 3,25 millioner pund. På den måten fikk Mark Draper fortsette å spille i Premier League selv om Leicester City rykket ned. I 1999-2000 sesongen fikk Draper lite spilletid og var en kort stund på lån til Rayo Vallecano i Spania. Senere ble han kjøpt av Southampton F.C. før han la opp i 2003. Helter Skelter. «Helter Skelter» er en sang av The Beatles fra deres dobbeltalbum "The Beatles (White Album)", utgitt i 1968. Sangen er kreditert McCartney som alle andre Beatles-låter skrevet av enten John Lennon eller Paul McCartney, men i realiteten var det sistnevnte som skrev den. Sangen er i dag kjent for å være den første tung-metallåten noensinne og McCartney selv har sagt at han og resten av bandet ville forsøke å skape et så uryddig lydbilde som mulig. «Helter Skelter» er også et populært innslag på McCartneys konserter i dag, i tillegg til at den er covret av mange andre artister, deriblant U2. Anders Prytz. Anders Prytz (født 15. november 1976) er en svensk tidligere fotballspiller. Prytz var en venstrebent forsvarspiller. Han signerte kontrakt for Fredrikstad 9. februar 2007, og hadde de siste seks sesongene før det spilt for Örgryte IS. Etter 2007-sesongen ba han om at kontrakten med FFK ble avsluttet, noe klubben sa ja til. Han gikk deretter tilbake til Örgryte og spilte der en sesong før han gav seg med fotball på toppnivå. Lough Derg. a> over den sørlige delen av Lough Derg Lough Derg lokalisert i Irland Lough Derg (irsk: "Loch Deirgeirt") er den nest største innsjøen (engelsk: "lough") i Republikken Irland (etter Lough Corrib) og den tredje største innsjøen i hele Irland (den største er Lough Neagh). Det er en lang og relativt smal innsjø som ligger mellom grevskapene Tipperary i øst, Galway i nordvest og Clare i sørvest. Dergh er den siste av tre store innsjøer på elven Shannon, de andre to som ligger lenger nord er Lough Ree og Lough Allen. Noen av byene og tettstedene ved innsjøen er Garrykennedy, Portumna, Killaloe, Dromineer, Terryglass og Mountshannon. På sitt dypeste er innsjøen 36 meter dyp, og den dekker et område på 118 kvadratkilometer. Der hvor Lough Derg renner ut i Shannon er det stor høydefoskjell, dette var hovedgrunnen til at verdens på det tidspunkt største vannkraftverk Ardnacrusha ble etablert i 1927. På 1800-tallet var Lough Derg en viktig ferdselsåre mellom havnen i Limerick og Dublin, hvor trafikken gikk gjennom kanaler i de sentrale delene av Irland. Innsjøen er farbar for båter langs hele sin lengde på 40 kilometer, noe som gjør den populær for større lystbåter, seiling og fisking. Innsjøen er del av kanalsystemet for småbåter i Irland som gjør det mulig å komme til havet utenfor Limerick og gjennom Grand Canal (Irland) og Royal Canal som begge går til Dublin, og nordover til Belleek nordøst i Lough Erne. Universitet i Limerick har et aktivitetssenter ved sjøen, like utenfor Killaloe. Det blir blant annet brukt til kano- og kajakkpadling og vindsurfing. Eksterne lenker. Derg Martin Elvestad. Martin Elvestad (født 26. juli 1989) er en norsk fotballspiller som spiller for Kvik Halden. Han tidligere spilt for Tune, Berg IL og Fredrikstad. Han skrev under for Kvik Halden 18. august 2011. Elvestad går på Toppidrettslinja ved St. Olav videregående skole. Mai 2007 dro han på treningsleir til Lisboa med G-18 landslagstroppen i fotball. Serge Konan Kouadio. Serge Konan Kouadio (født 31. desember 1988) er en fotballspiller fra Elfenbenskysten. Han spilte for Fredrikstad fra 2007 til 2008, da FFK vraket Kouadio og landsmannen Ismael Beko Fofana. Han spiller både midtbane og angrep. I hjemlandet spilte han for Asec Mimosa som var farmerklubb for engelske Charlton Athletic. Garðar Jóhannsson. Garðar Jóhannsson (født 1. april 1980) er en islandsk fotballspiller som spiller for Stjarnan. Han har tidligere spilt for islandske KR Reykjavik og Valur. Det vakte oppsikt da Jóhannsson i 2006 ble kjøpt av Fredrikstad for to millioner en drøy måned etter at han var blitt solgt for 100 000 til en islandsk klubb. Han fikk sin tippeligadebut mot Vålerenga i mai 2007, og skåret kampens eneste mål. Etter 2009-sesongen, hvor FFK rykket ned, fortsatte ikke Jóhannsson i klubben. Referanser. Gardar Johannsson Gardar Johannsson Gardar Johannsson Liste over kvinnenavn med dansk opprinnelse. I denne listen er kun navn med dansk opprinnelse inkludert, det vil si navn som er dannet etter norrøn tid. Se også: Liste over kvinnenavn med norrøn opprinnelse. Kvinnenavn med dansk opprinnelse * Martin Husár. Martin Husár (født 1. februar 1985) er en slovakisk fotballspiller som spiller for Zbrojovka Brno. Husár regnes som en hurtig venstrebent kantspiller og kom til Lillestrøm sommeren 2006 i en avtale som var verdt rundt fem millioner kroner fra Spartak Trnava i Slovakia. Den 11. juni 2007 meldte Lillestrøm og Hamarkameratene på sine nettsider at Martin Husár ved en utlånsavtale skulle spille for Ham-Kam ut sesongen da overgangsvinduet åpnet igjen fra og med 1. juli samme år. Lillestrøm ønsket ifølge manager Jan Åge Fjørtoft å leie han ut for å få erfaring til Tippeligaspill gjennom å få spilletid i Ham-Kam, mens Ham-Kam–trener Arne Erlandsen så på han som en kantspiller i lagets spillesystem samt som en utfordrer til Tommy Øren. Etter sesongslutt dro han tilbake til Lillestrøm etter å ha fått fire kamper for Ham-Kam. Husár har også spilt Royal League–kamper for Lillestrøm og er tatt ut på det slovakiske U21–landslaget flere ganger. Deler av 2008 og 2009 var Husár utlånt til sin tidligere klubb Spartak Trnava. Etter 2009-sesongen ble klubben og Husár enig om å avslutte samarbeidet. Liste over kvinnenavn med islandsk opprinnelse. I denne listen er kun navn med islandsk opprinnelse inkludert, det vil si navn som er dannet etter norrøn tid. Se også: Liste over kvinnenavn med norrøn opprinnelse. Kvinnenavn med islandsk opprinnelse * Content Scramble System. Content Scramble System (CSS) er et DRM-system introdusert i 1996, og brukes på så godt som alle DVD-plater i dag. Dette til tross for at det ble omgått i 1999 da tre personer, blant dem Jon Lech Johansen, lanserte DeCSS. Systemet benytter seg av 40-bit kryptering, en relativ svak beskyttelse allerede da den ble sluppet. Grunnen til den svake krypteringen er at amerikansk lovgivning forbød å eksportere informasjon som var bedre beskyttet. De-krypteringsnøklene blir lisensiert til produsenter av bl.a. DVD-spillere, som inkorporerer dem i sine produkter. En finsk domstol avgjorde i en domsfellelse den 25. mai 2007 at det ikke er forbudt å omgå CSS i Finland, fordi systemet ikke kan regnes for å være et «effektivt beskyttelselmiddel» slik loven krever. Dommen er felt i den laveste rettsinstansen i Finland, så den kan overstyres ved en senere anledning. Surda. Det fiktive kongeriket Surda er et fantasiland fra bøkene om Eragon ("Eragon", "Den Eldste" og "Riket"). Det er et fiktivt kongerike som ligger sør for landet Kongeriket Alagesia. Da dragerytterne ble utryddet fra Alagesia løsrev Surda seg fra kongeriket Alagesia, dette rett etter at kong Galbatorix hadde tatt makten over Alagesia. Etter løsrivelsen ble kong Orrin kronet til konge over Surda. Galbatorix har alltid sett på Surda som en fiende og vil komme til å hærta Surda visst Surda ypper på seg kjempelandet i nord, Alagesia. Surda har ikke åpentlyst satt seg opp mot Alagesia, men har i all hemmelighet alliert seg med Varden som er hoved fienden til Galbatorix. I boken Den Eldste blir Varden, som opprinnelig holdet til i Beorfjellene i Alagesia flyttet til Surda. For å lettere å kunne angripe Galbatorix og hans impeèrie. I Surda får Varden føde og våpen, i tillegg får Varden militær støtte av kong Orrin. I og med at det allerede bor mange fra Varden og mange flyktinger fra Alagesia i landet er det mange som er villig til å slåss for Varden og Surda. Styreform: kongerike, fungerende konge er kong Orrin. Uavhengighet fra: Alagesia og kong Galbatorix. Byer og landsbyer: Dauth, Sirì, Lithgow og Tjuvstien Liste over kvinnenavn med finsk opprinnelse. Liste over kvinnenavn med finsk opprinnelse er en liste over kvinnenavn som kommer fra Finland. Kvinnenavn med finsk opprinnelse * Nordre Fjell Allianseidrettslag. Nordre Fjell Allianseidrettslag hører hjemme på Ågotnes på Sotra utenfor Bergen. Idrettslaget ble grunnlagt 15. desember 1981. Idrettslaget driver med fotball, håndball, friidrett og idrettskole for barn. I 2011 er John Egil Sørensen leder for allianseidrettslaget, Kari Dahl leder for håndballstyret og Oddvar Monslaup leder for fotballstyret. A-laget til Nordre Fjell Fotball endte i 2010 på tredjeplass i 5. divisjon avdeling 2. I 2012 er Frode Misje hovedtrener for A-laget. 11. mai 2007 ble den nye krøllgress-banen til Nordre Fjell offisielt åpnet. Den er, som gressbanen/friidrettsbanen på Ågotnes, eid av Fjell kommune, men bygget grunnet Nordre Fjell sin enorme rekruttering de siste årene. I tillegg har klubben egen grusbane. Håndballaget holder hus i Ågotneshallen. Pr. januar 2010 hadde klubben 667 medlemmer, fordelt slik på grupper: Fotball 417, Håndball 107, Friidrett 61, Idrettsskole 51, Ingen idrett 31. Robert Fulton. Robert Fulton (14. november 1765 – 24. februar, 1815) var en amerikansk ingeniør og oppfinner som er mest kjent for å finne opp de mest effektive type dampskip. Tidlige år. Han begynte å bli interessert i dampbåter da han var 12 år (1777). I 1787 reiste Fulton til London for å studere maling. De som så kunsten hans sa at det var fint av høflighet, men ingen oppmuntret ham, så han begynte å lete etter andre arbeidsmuligheter, som for eksempel nye oppfinnelser innen dampkraften. Fulton ble boende i Storbritannia i mange år; han jobbet med å tegne et kanalsystem der man brukte sluser istedenfor et annet system man brukte da. Dette ble ingenting av og i 1797 flyttet han til Paris der han jobbet med å utvikle en undervannsbåt for franskmennene som våpen mot Storbritannia. Dampskipene. Fullskala gjennomskåret modell av pedaldrevet ubåt til Napoleonskrigene Samtidig som franskmennene og britene kriget, hadde Fulton møtt R. Livingston, USAs sendemann i Frankrike. Livingston hadde forretningsinteresser i dampbåtseilas, så de to bestemte seg for å bli partnere. Fulton tegnet en 20 meter lang båt med skovlhjul. Den ble bygd i 1803 og testet på Seinen. Livingston og Fulton så at skroget på båten de hadde lagd var for svakt til å bære maskinen. De måtte forbedre det. Fulton bestilte også en kraftigere maskin. Den ble sendt direkte fra England til Amerika. I 1806 dro Fulton til New York. Det første passasjer- og lasteskipet som var økonomisk sett drivbart var Fultons Clermount med sine 45 meter. Det ble sjøsatt på Hudson-elven i 1807. Dette skipet ble en stor suksess, men etter en stund hadde Fulton utviklet mange nye skip, med for eksempel bedre design og egenskaper. Fulton bygde også det første dampdrevne krigsskipet, Demologos for å beskytte New Yorks havn under blokaden 1812-1814. Senere år. I sine siste år brukte han mye tid og penger på rettssaker for å forsvare sine dampbåtpatenter mot krenkelser, og i tillegg jobbet han videre på undervannsbåten. Han klarte å få Kongressen til å støtte prosjektet for å utvikle en dampdrevet undervannsbåt som kunne drive seg selv under vann. Den var ikke ferdig da han døde og ble aldri fullført av noen andre. Birger Mistereggen. Birger Mistereggen (født 11. april 1967 i Rendalen) er en norsk musiker (trommer, munnharpe, perkusjon), kjent fra flere besetninger og utgivelser. Han er utdannet ved Norges Musikkhøgskole (1992), med spesialisering i norsk folkemusikk (2001), og i lengre tid spilt i Ophelia Ragtime Orchestra og nå ansatt i Kringkastingsorkesteret. Den senere tid har han spilt Odeon Jazz Quartett (2001–), i gruppen Folk og Streif ("Nordic winter", 2007). Han har gjestet Kvarts og bidratt til Rolf-Erik Nystrøms ("Concepts of Sorrow & Dangers ", 2006). Mistereggen akkompagnerte med munnharpe til vinnermelodien "Alvedans" ved Melodi Grand Prix 2006, samt til Kong Harald Vs bursdag (2007). I samarbeid med Trio Mediæval har han medvirket til plateutgivelse (2005). I perioden 2008-2009 var han trommeslager og assosiert medlem av Vamp og bidro på albumet "St. Mandag" og den påfølgende turneen. Han underviser i slagverk ved Foss Videregående skole, og er lektor ved Høgskolen i Tromsø. Bitumen. Bitumen er en svart, seig hydrokarbon som i noen grad forekommer naturlig, men som oftest er fremskaffet som restprodukt etter destillasjon av råolje, hvor den fremstår som den tyngste fraksjonen med høyest kokepunkt. Bruksområder. Bitumen blir hovedsakelig brukt til asfalt, hvor bitumenen blir varmet opp og blandet med grus før det blir lagt ut og jevnet ut. Andre bruksområder er blant annet taktetting, da spesielt flate tak. Bitumen kan i flytende form også brukes som patinering til kunstartikler i keramikk, gips og metall. Fargegraderingen avgjøres av hvor uttynnet den er av f.eks. renset terpentin. Tidligere var bitumen brukt som bunnstoff på båter, og til tider også til beskyttelse av hus, naturlig bitumen skal blant annet ha blitt varmet opp og smurt på husene i Babylon som beskyttelse mot vær og vind. Bitumen må ikke forveksles med tjære. Lough Derg (Donegal). Lough Derg (irsk "Loch Dearg" «den røde sjøen») er en liten innsjø (engelsk: "lough") i grevskapet Donegal i Irland. I midten av innsjøen er det en liten øy kjent som "Station Island" eller "Sankt Patricks Purgatorium" som i lang tid har vært et valfartssted for pilegrimer. Pilegrimene faster (blir bare tillat et måltid per dag) og går barbeint rundt restene av munkeceller i løpet av det standard tre dagers oppholdet på øya. Den første natten må gjennomføre en "vigilie", holde seg våke hele natten og be kontinuerlig. De tradisjonelle tredagers pilegrimsoppholdene gjennomføres fra 1. juni til 15. august hvert år. Derg Donegal Myrull. Myrull eller myrfivel (vitenskapelig navn "Eriophorum") er en slekt av planter i halvgrasfamilien. De er stauder med slanke, gressaktige blader. I Norge vokser følgende arter, underarter og hybrider. Demokratisk arbeiderparti. Demokratisk arbeiderparti (hangul:, hanja:, rr: Minju Nodong-dang, mr: Minju Nodong-tang) er et sosialdemokratisk og nasjonalistisk politisk parti i Sør-Korea. Partiet ble etablert i januar 2000 i et forsøk på å etablere en politisk fløy for den yngste av de to sørkoreanske faglige sammenslutningene, Den koreanske konføderasjonen av fagforeninger ("Minju Nochong"), som ansees som mer venstreorientert enn den andre og dobbelt så store faglige sammenslutningen, Føderasjonen av koreanske fagforeninger (FKTU). Parlamentsvalget 2004 var partiets første valg, og det fikk ti mandater, hvilket ble halvert ved parlamentsvalget 2008. Senere har partiet vunnet ytterligere ett mandat. Etter presidentvalget 2007 brøt en fløy ut av partiet og dannet Det nye framskrittspartiet i protest mot Demokratisk arbeiderpartis nasjonalistiske linje. Et forsøk på å slå sammen de to partiene i 2011 feilet, og Det nye framskrittspartiets eneste mandat i nasjonalforsamlingen, valgt inn i et samarbeid med Demokratisk arbeiderparti i Ulsan, Cho Seung-soo, valgte deretter å melde seg inn i Demokratisk arbeiderparti. Partiet henter det meste av sin støtte i Sør-Gyeongsang og blant bønder, industriarbeidere samt intellektuelle. Partiet slo seg sammen med to andre partier på venstresiden, People's Participatory Party og deler av Det nye framskrittspartiet og etablerte det nye partiet Det forente framskrittspartiet 6. desember 2011. The Tall Ships’ Races. The Tall Ships' Races er en internasjonal seilregatta for store seilskip. Løpene har til hensikt å stimulere til internasjonalt vennskap og seilopplæring for ungdom. Løpene blir arrangert årlig mellom ulike byer i Europa og består av to konkurranseseilaser og en vennskapelig seilas – Cruise in Company. For at skip skal kunne delta må minst halvparten av mannskapet være mellom 15 og 25 år. Mellom 1973 og 2003 var regattaen kjent som The Cutty Sark Tall Ships' Races, ettersom den var sponset av Berry Brothers and Rudd — som markedsfører Cutty Sark Scotch Whisky som har en avbilding av Cutty Sark som varemerke. Mellom 2003 og 2010 ble seilasen sponset av byen, provinsen og havnen i Antwerpen. Den nåværende sponsoren fra 2010 til 2014 er den polske byen Stettin. Deltagende skip. Uttrykket "tall ship" ble brukt for å beskrive de deltagende seilskip. Deltakende fartøy er i stor grad bemannet av kadetter eller praktikanter som er under opplæring. Minst 50 prosent av mannskapet må være mellom 15-25 år og uten tidligere seilerfaring. Uttrykket “tall ship” beskriver ikke en bestemt type seilskip, men snarere et enskrogs seilfartøy på minst 9,4 meter (30 fot) som gjennomfører seilopplæring og utdanning under seilaser. Deltakende skip spenner fra små seilbåter til store skværriggere drevet av veldedige organisasjoner, skoler og mariner i mange land. Regattaen. Det første Tall Ships' Race ble arrangert i 1956. Det var et løp med 20 av verdens siste gjenværende store seilskip. Regattaen gikk mellom Torbay og Devon i England til Lisboa i Portugal. 20 seilskuter deltok i det første løpet, i to klasser: under og over 100 tonn. Norske Christian Radich var blant de norske deltagerne, og kom på 2. plass. Katastrofen skjedde da vinnerskuten "Moyana" fra England sank på veien tilbake til England, heldigvis uten dødsfall. Ideen til seilasen kom fra London-advokaten Bernhard Morgan, som fikk med seg flere kjente engelske personligheter. De ville arrangere et løp for å markere den endelige slutten for seilskipenes tid, og de ville også at dette løpet skulle fostre gode vennskap og forståelse blant unge mennesker fra ulike land. Meningen var at det kun skulle arrangeres én seilas, men det ble en så stor suksess, spesielt i pressen, at det ble bestemt å avholde flere seilaser. Sail Training International (STI) ble etablert for å organisere dette. Bergen blir etappevertsby i 2014, for fjerde gang. Begivenheten faller sammen med at Norges grunnlov er 200 år, og «Statsraad Lehmkuhl» blir 100 år. Fredrikstad er også endepunkt for første regattaetappe fra Harlingen i Nederland. Sail Training International. Arrangementet organiseres av Sail Training international (STI), som er en veldedig organisasjon. Formålet er å tilby seilopplæring for ungdom fra forskjellige kulturer, religioner og sosial bakgrunn, for å fremme kulturell utveksling og forbrødring. Ungdommene kan på denne måten lære seg å samarbeide under enkle og strabasiøse forhold og samtidig få utviklet sine personlige erfaringer. 2011. Første etappe starter i Waterford (Irland) (torsdag 30. juni – søndag 3. juli) til Greenock (Skottland) (lørdag 9. juli – tirsdag 12. juli). Cruise in company til Lerwick (Shetland) (torsdag 21. juli – søndag 24. juli). Andre etappe går fra Shetland to Stavanger (Norge) (torsdag 28. juli – søndag 31. juli). Tredje etappe går fra Stavanger til Halmstad (Sverige) (fredag 5.august – mandag 8. august). 2012. Første etappe starter i Saint-Malo (Frankrike) (torsdag 5. Juli til søndag 8. juli) til Lisboa (Portugal) (lørdag 19. juli til søndag 22. juli). Andre etappe går fra Lisboa tll Cadiz (Spania) (torsdag 26. Juli til søndag 29. juli). Cruise in company til A Coruña (Spania) (fredag 10. august til mandag 13. august). Tredje etappe går fra A Coruña til Dublin (Irland) (torsdag 23 august til søndag 26. august). 2013. Første etappe starter i Århus (Danmark) (torsdag 4. Juli – søndag 7. juli) til Helsingfors (Finland) (onsdag 17. juli – lørdag 20. juli). Cruise in company til Riga (Latvia) (torsdag 25. juli – søndag 28. juli). Andre etappe går fra Riga til Stettin (Polen) (lørdag 3. august – tirsdag 6. august). Ole Lilloe-Olsen. thumb Ole Andreas Lilloe-Olsen (født 27. april 1883 på Østre Grefsen gård, Vestre Aker, død 29. april 1940 i Vestre Aker) ble skytterkonge for Oslo Østre skytterlag under Landsskytterstevnet på Kongsvinger i 1918. Ellers er nok Lilloe-Olsen bedre kjent som sportsskytter, og da spesielt for sine fem olympiske gullmedaljer i løpende hjort, både lagskyting og individuelt. Med dette er Lilloe-Olsen Norges største sommerolympier gjennom tidene. Store Andst. Store Andst er en liten by i Sydjylland med 719 innbyggere (2011). Den ligger i Andst Sogn i Vejen kommune. Store Andst vokste opp rundt Andst kirke, som ligger høyt midt i byen. Mot vest avgrenses byen av skrentene mot Gamst. En utløper av engarealet går gjennom byen og skiller den klart i en nordlig og sørlig halvdel. Byen hører til Region Syddanmark og ligger mellom Vejen og Lunderskov. Store Andst har sin egen lokalavis, kalt "Andst Avisen". Den har eksistert siden 2003. Historie. Store Andst var i flere århundre et fast stopp for reisende mellom Kolding og Ribe. I Store Andst lå en rytterskole opprettet av Frederik IV. Rytterskoletavlen henger i dag ved hovedinngangen til Andst skole. Landskapet rundt Store Andst ble skapt under siste istid. Gjennom årtusener har isen beveger seg frem og tilbake, som følge av varme og kalde perioder. Under isen skjedde det avleiringer av stein og jordmorene. Slik ble Lyngbakken skapt. Flod av smeltevann har skapt en tunneldal hvor bekken Andst går. I perioden 1841–1896 hørte Andst ikke til Vejen kommune, men var en egen kommune med Gesten. Kommunen ble kalt Andst-Gesten kommune. I 1896 ble den hetende Andst kommune og i 1970 ble den en del av Vejen kommune. Karisoprodol. Karisoprodol er et muskelavslappende legemiddel, som brukes i behandlingen av muskel- og skjelettsmerter. I Norge markedsføres preparatet under produktnavnet Somadril. Legemiddelverket har besluttet at Somadril skal være A-resept-pliktig fra 1. mai 2006, og vil bli avregistrert 1. mai 2007. Begrunnelsen for dette er at det er påvist omfattende misbruk av preparatet, og at det er dårlig dokumentasjon for preparatets nytteverdi i behandlingen av smerter Regatta. Regatta eller seilas er en eller flere konkurranser mellom båter på vann eller hav. Regattaer for såvel motordrevne som ikke motordrevne båter forekommer, dog er seil- eller robåtsregattaer vanligst. Termen anvendes også for de festligheter som skjer før, under, og etter selve konkurransen. Seiling i Norge. I Norge er den største regattaen Færderseilasen med Kongelig Norsk Seilforening (KNS) som arrangør, og har over 1 000 deltagende båter. I tillegg foregår det flere større regattaer, både lengre havseilaser, som Shetland Race og Hovdan Skagen. Videre arrangeres lokale regattaer hos de fleste seilforeninger. I tillegg til større lokale regatter, er det vanlig å ha onsdags- og/eller tirsdagsregattaer i seilsesongen. De fleste seilaser med kjølbåt benytter LYS som handicapsystem for resultatberegning. I Nord-Norge er Vestfjordseilasen størst med 112 deltagende båter i 2007. Fylkesvei 112 (Rogaland). Fylkesvei 112 i Rogaland går mellom Vikeså og Nedrebø i Bjerkreim. Veien er 8,2 km lang. Eksterne lenker. 112 Užice. Užice (serbisk kyrillisk: Ужице, er en stor by som ligger i Serbia. I 2002 har «Census Data» funnet ut at total befolkningen er 102 463. Byen er også hovedstaden og senter for Zlatibor Distrikt i Serbia. Uzice ligger på bankene av elven Đetinja. Den Helder. Den Helder er en kommune i det nordvestre Nederland i provinsen Noord-Holland. Kommunen har en befolkning på 59 795 innbyggere (2004). Sandinista! "Sandinista!" er punkbandet The Clashs fjerde album. "Sandinista!" ble originalt utgitt som en trippel-LP med 36 spor, med seks spor på hver side. Noen kritikere mener at albumet ville ha tatt seg bedre ut som et mindre prosjekt. Andre mener at albumet fortjener sammenligning med The Beatles' "White Album". Platen ble kåret til årets album i "The Village Voices Pazz & Jop" avstemmning i 1980. Sporliste. Alle spor er skrevet av The Clash med mindre noe annet er nevnt. Fylkesvei 378 (Rogaland). Fylkesvei 378 i Rogaland går mellom Tjelta og Gimra i Sola. Veiens lengde er 3,3 km. Eksterne lenker. 378 Nordfjordbunad. Nordfjordbunad er en bunad fra Nordfjord. Det har vært flere ulike versjoner av stakken på Nordfjordbunaden, både grå og brune varianter har vært påvist, men den svarte er mest brukt, og er anerkjent som den offisielle Nordfjordbunaden. Kvinnebunaden har svart, foldet stakk med et vevet bånd nederst. Livet kan være svart, rødt eller grønt, og er kantet med det samme vevde båndet som nederst på stakken. Forkledet er vevd, med broderi av ulike lokale versjoner og tradisjoner. En brodert lomme skal henge på venstre side. Skjorten er også brodert, rundt krage og ermer. Det hører også til en kep. Brosjen er av sølv, og grønne steiner er vanligst til denne bunaden. Det er ikke vanlig med hodeplagg til kvinnebunaden. Herrebunaden er også svart. Bunaden har en nikkers, kalt klaffebukse, i helt svart. Det fins også helbuksevarianter av mer dresslignende snitt. Jakken er livkort og rekker til bukselinningen. Det finnes også en sidere variant som rekker nedenfor setet bak, og er skåret høyere ved bukselinningen fremme. Den har broderier i grønt eller svart på svart på kragen. Vesten er vanligvis grønn (den kan være rød), og noen versjoner har røde pyntelinjer i kantene. Skjorten er ikke ulik kvinnebunaden, men er gjerne litt lettere brodert. Bunaden er godt utstyrt med sølvknapper (messing kan benyttes som et billigere alternativ). Klaffebuksen har seks knapper i livet og tre på hver legg. Jakken har åtte knapper i to rekker. Den skal ikke kneppes, men kan festes på fremsiden via en sølvlenke. Vesten har seks knapper i to rekker, og skal kneppes. Den kan velges sølvur til vestlommen og bunadkniv plassert på høyre side. Det er vist bilder med mange ulike hatter til bunaden, men det foreligger ikke en standard. Fylkesvei 374 (Rogaland). Fylkesvei 374 i Rogaland går mellom Stavanger lufthavn og Gimra i Sola. Veiens lengde er 4,5 km og heter Nordsjøveien. Omtrent en fjerdedel av veien går langs Solastranden. Veien må stadig vekk brøytes for å fjerne sand som har blåst over fra sanddynene den er anlagt i. Eksterne lenker. 374 Fylkesvei 379 (Rogaland). Fylkesvei 379 i Rogaland går mellom Rege og Tjelta i Sola. Veiens lengde er 7,1 km. Eksterne lenker. 379 Kunstig virkelighet. a> ved hjelp av blant annet et "head-mounted display" (HMD, «skjermbriller») som viser en kunstig virklighet som etterlikner synsopplevelsen ved et virkelig hopp. Kunstig virkelighet eller virtuell virkelighet (etter det engelske "virtual reality"), ofte forkortet VR, er en datateknologi som lar brukeren påvirke og bli påvirket av et dataskapt miljø som skal etterlikne en virkelighet. De fleste «miljøene» med kunstig virkelighet omfatter både syns- og lydinntrykk og blir vist på en skjerm eller gjennom et spesielt, stereoskopisk apparat. Fylkesvei 874 (Rogaland). Fylkesvei 874 i Rogaland går mellom Sveinsvolljordet og Strømsund bru i Kopervik i Karmøy kommune. Veien er 788 meter lang. Eksterne lenker. 874 Lerinsøyene. Lerins-øyene, på fransk Îles de Lérins er en liten øygruppe ca fem km utenfor den franske middelhavskysten nær Cannes. Det består av fire øyer: Sainte-Marguerite, Île Saint-Honorat, Saint-Ferréol og Île Saint de la Tradeliere, skjønt de to siste er svært små. Saint-Ferréol er satellitt av Saint Honorat i øst, og Saint-Ferréol grenser i øst mot Sainte-Marguerite. Tidligere var Île Saint de la Tradeliere noe større enn Saint-Ferréol; i dag er det omvendt. Totalt dekker øyene 7,6 kvadratkilometer. Øygruppens navn går tilbake til noen tidligere latinske navn på to av øyene: Sainte-Marguerite het Léro, og Saint-Honorat het Lérina. Historier og myter. Øya Sainte-Marguerite er blant annet kjent for sitt fengsel der den høyadelige fangen "mannen med jernmasken" ble holdt; han ble kjent ved Alexandre Dumas d.e.s roman «Le Vicomte de Bragelonne», kalt "«ti år etter»" ("Dix ans après"). Fengselet skulle ha vært på den øya, og det var D'Artagnan som bragte den kongelige tvillingbror dit på kongens egen befaling. Den nest største øya, Saint-Honorat, har et kloster som er bebodd den dag i dag. Det ble grunnlagt ca 400/410 av den hellige Honoratus av Arles. Herfra kom en stor rekke av 400- og 500-tallets katolske misjonsbiskoper, og ifølge legendene var Patrick av Irland én av dem som ble utdannet der. Under den franske revolusjon fikk øyene det nye navnet «Îles Marat et Lepeletier», til minne om to politikere som var blitt myrdet. Tomas Vaitkus. Tomas Vaitkus (født 4. februar 1982 i Klaipėda) er en litauisk syklist. Han ble U23-verdensmester på tempo i 2002, og litauisk mester i 2003 og 2004. I 2006 vant han 9. etappe i Giro d'Italia. Hironobu Sakaguchi. (født 25. november 1962) er en japansk spilldesigner, -regissør og -produsent. Han er mest kjent som skaperen av "Final Fantasy"-serien. Oppvekst. Sakaguchi gikk på Mito Senior High School. Han studerte deretter elektrisitet ved Yokohama National University, men han sluttet på skolen i 1983 sammen med Hiromichi Tanaka. Square Co., Ltd.. Etter at han forlot universitetet, grunnla Sakaguchi Square Co., Ltd. (nå kjent som Square Enix) med Masafumi Miyamoto i september 1983. Selskapet var en nystartet avdeling av Denyūsha Electric Company. Han fikk deretter jobben som Director of Planning and Development. De første spillene Square ga ut var uten suksess. Sakaguchi bestemte seg derfor å lage et siste spill før han trakk seg tilbake fra spillindustrien. Han kalte det derfor "Final Fantasy". Spillet ble utgitt i Japan for Famicom (kjent internasjonalt som Nintendo Entertainment System) 18. desember 1987. Spillet ble en stor suksess og han bestemte seg for å bli i Square. Han fortsatte med å lage oppfølgere og etter "Final Fantasy IV" i 1991 for Super Famicom (Super Nintendo Entertainment System) fikk han jobben som executive visepresident. Etter "Final Fantasy VI" (2. april 1994) hadde han mindre direkte innflytelse på spillene i serien. Året etter ble han president i datterselskapet Square USA, Inc. Han jobbet deretter som produksjonsleder på serien så vel som andre spill fra Square, slik som "Vagrant Story", "Parasite Eve" og "Kingdom Hearts". Sakaguchi gjorde spranget fra spill til film med spillefilmen '. Filmen tapte over $120 millioner og førte til nedleggelsen av Square Pictures. Han sluttet frivillig i jobben som executive visepresident hos Square. I 2001 grunnla han Mistwalker med finansiell støtte fra Microsoft Game Studios. Dette reduserte Squares kapital og selskapet fusjonerte derfor med rivalen Enix i 2003 og ble til Square Enix. Priser. I 2000 ble Sakaguchi den tredje personen som fikk en plass i Academy of Interactive Arts and Sciences' Hall of Fame. Mistwalker. I 2004 begynte Mistwalker sin produksjon og i februar 2005 ble det kunngjort at de jobbet med Microsoft Game Studios for å lage et rollespill til Xbox 360. Selskapet er dog fremdeles uavhengig med hensyn på konsolleksklusivitet. Bortsett fra "Blue Dragon" og "Lost Odyssey" for Xbox 360, produserer Sakaguchi også ' for Nintendo DS. Kjevesommerfugler. Kjevesommerfugler eller kjevemøll (Zeugloptera) er en liten gruppe av sommerfugler som omfatter de mest primitive medlemmene av ordenen. De skiller seg fra nesten alle andre sommerfugler ved at de har funksjonelle mandibler (overkjever), som de bruker til å tygge pollen og sporer. De mangler helt sugesnabel. Larvene er også uvanlige, blant annet fordi de lever av råtnende plantedeler (og trolig sopp), ikke levende planter. Kjevesommerfuglene er ofte meget vakkert fargede i metallgrønt, dypt fiolett, purpur og gull, men da de er ganske små blir de sjelden lagt merke til, selv om noen arter er ganske vanlige. Underordenen Zeugloptera, som noen ganger har blitt regnet somk en egen insektorden, omfatter bare én familie, Micropterigidae. Utseende. Små (vingespenn 7 – 12 mm) sommerfugler med ganske smale vinger, mer eller mindre metallisk fargede. Hodet er ganske stort og kledt med lange, oppstående hår (virker "bustete"). De mangler helt sugesnabel, men har derimot små, men funksjonelle mandibler (overkjever). Antennene er middels lange til lange og trådformede. Vingene har mange lengdeårer, et primitivt trekk. Framvingene har mer eller mindre metallisk grunnfarge og gjerne et eller flere tverrbånd i kontrasterende farger. Bakvingene, som er nokså brede, er vanligvis farget omtrent som forvingenes grunnfarge, men mattere. Brystet er kledt med ganske lange, oppstående hår. Beina er forholdsvis lange og tynne. Mange arter er meget fargerike. For eksempel er den vanlige arten "Micropterix aureatella" dypt fiolett med gullfargede tverrstriper, mens "Micropterix tunbergella" er gullfarget med purpurrøde tverrstriper. Spesielle larver. Også larvene avviker betydelig fra de fleste sommerfugllarver. De er korte og trinne, i tverrsnitt omtrent sekskantede, med lange antenner og ganske korte bein. De mangler vorteføtter med kroker, slik man finner hos de aller fleste sommerfugler. Også huden er spesiell, under (endokutikula)- og overhuden (eksokutikula) er skilt med et væskefylt rom. Kanaler leder fra dette rommet til overflaten, og det skilles ut et klebrig stoff som får rusk til å feste seg til larven, noe som gjør at den blir godt kamuflert. Levevis. I motsetning til de aller fleste sommerfugler lever ikke larvene på levende planter (bortsett fra noen få arter på levermoser), men på døde, råtnende plantedeler, rusk og rask eller sopphyfer. De voksne kan ikke suge nektar, men tygger i seg pollen og bregnesporer. Man kan ofte finne dem tallrikt på visse blomster, særlig starr ("Carex" spp.) og busker og trær som for eksempel eik og hagtorn. Mange av artene som lever på den sørlige halvkulen er knyttet til primitive plantefamilier, for eksempel Winteraceae. De norske artene har en forholdsvis kort flygeperiode på våren og forsommeren, særlig på fuktige, skyggefulle steder i løvskog. De flyr om dagen. En gammel gruppe. Som deres primitive morfologi skulle tyde på, er kjevemøllene en meget gammel gruppe. Man kjenner fossiler fra tidlig kritt (ca. 125 millioner år gamle) som skiller seg ubetydelig fra nålevende arter, så lite at de blir klassifisert i nålevende slekter. Systematisk inndeling / norske arter. Alle slektene unntatt "Micropterix" og "Epimartyria" lever på den sørlige halvkulen. Eldre statsmann. Eldre statsmann (fra engelsk: "elder statesman") er et uttrykk som blir brukt om enkelte mannlige politiske ledere som har gitt seg med aktivt politisk arbeid. Uttrykket er hovedsakelig positivt ladet, og betegner en person som blir sett på med stor respekt, som en moralsk og politisk autoritet, gjerne som en samlende figur. Ofte blir slike personer sett på med større respekt etter at de har sluttet som aktive politikere, enn de ble da de var aktive. Som ikke aktive politikere kan de gi råd på et friere grunnlag enn de kunne som aktive politikere. Uttrykket kan også brukes i overført betydning om ledere også utenfor politikken, som nyter stor respekt etter at de har pensjonert seg fra det som har vært hovedyrket deres. Eksempler på personer som ofte blir sett på som eldre statsmenn er Kåre Willoch og Nelson Mandela. Rettskrivningen av 1910. Rettskrivningen av 1910 var en rettskrivingsreform for landsmål som innførte noen valgfrie sideformer i den såkalte Hægstad-normalen (etter språkforskeren Marius Hægstad). Denne reformen bygger videre på 1901-rettskrivinga og er, som 1901-rettskrivinga, ganske lite omfattende. Endringer. Reformen innebar at ubestemt form av svake hunkjønnsord kunne få -e ved siden av -a. Det blei dermed lov å skrive "ei vise" i tillegg til det tradisjonelle "ei visa". De r-løse formene i bestemt form flertal fra midlandsnormalen slapp også inn. Det blei da tillatt å skrive "armane", "skaalene" og "visone" i tillegg til de tradisjonelle formene "armarne", "skaalerne" og "visorne". Flere ord som inneholdt -ju- eller -jo- fikk -y- som sideform. Dette gjorde at det blei lov å skrive "å bryta", "blyg", "å krypa" og "lyn" i tillegg til de tradisjonelle formene "å brjota", "bljug", "å krjupa" og "ljon". Verb på -ere kunne nå bøyes med «e-bøying», slik at det blei mulig å skrive "studerer", "studerte", "hev studert" i tillegg til det tradisjonelle "studerar", "studera", "hev studera". Stor forbokstav i substantiv forsvant omtrent på denne tida uten at det hadde blitt bestemt i noen rettskrivingsreform. Videre lesing. 1910 Losskøyta Ryvingen. Losskøyta Ryvingen ble bygget i 1919 og var fram til 1953 losskøyte under navnet Fram med base i Slevik nord for Fredrikstad. Fra 1953 til 1965 var den losbåt i Kleven utenfor Mandal, under sitt nåværende navn. Fra 1966 til 1996 var den base for sjøspeidere fra Flekkerøy. Historie. Losskøyte NR. 4, Fram i Slevik: 1919-1953 I årene fra den ble bygd i 1919 og fram til den ble solgt til Kleven i 1953 var Ryvingen (som den gang het losskøyte nr. 4, Fram) stasjonert i den lille havna Slevik nord for Fredrikstad. I mai 1998 var Ryvingens venner på et historisk tokt til Slevik. Ryvingen med 7 venner om bord ankom Slevik fredag kveld, og ryktet om båtens besøk spredde seg raskt i lokalmiljøet. Blant tilskuerne på brygga var en eldre mann på sykkel. Etter å ha hilst høflig kommenterte han: «Jaså, det er den gamle firer’n». «Firer’n» var navnet som Fram gikk under i Slevik da den var stasjonert der som losskøyte. Mannen var Isak Aasheim, 5. generasjons los i Slevik med arbeidserfaring som losgutt ombord i «Femmer’n», den andre losskøyta som var stasjonert i Slevik sammen med no.4, Fram. Aasheim begynte som losgutt omkring 1935; da var han 15 år gammel. Han hadde to turer som vikar på «Firer’n» før krigen. Om livet på losbåtene fortalte Aasheim at mannskapet likte å sitte nede og spille kort. Losguttene som styrte, slo med fokkeskjøtene mot dekket hvis de trengte assistanse. Fisking med jukse var også en vanlig syssel. Aasheim ble hos oss i flere timer og spiste middag og drakk kaffe med oss. Byssa var der toalettet er i dag (toalettet var den gang en grå bøtte i styrebrønnen). Den nåværende veggen like foran stormasten var ikke der på den tiden, så salongen gikk helt fram i forpiggen. Mens losen hadde «skipperkøya» lengst akter på styrbord side, sov losguttene i køyene lengst foran. inn til stikkøyene var buede. Benkene under køyene hadde buede seter (som parkbenker), og under var det skuffer. Hver los/ losgutt hadde sin skuff under sin køye, og der oppbevarte de bl.a. brød og pålegg seg selv (middag laget mannskapet felles). Over bordet i salongen hang en parafinlampe. Like bak stormasta nede i salongen sto spyttebakken, som ble flittig brukt særlig av de eldre karene ombord. Brune stråler krysset stadig salongen, og det var sjelden de bommet på målet. Det var losguttenes jobb å tømme spyttebakken, som ofte var så full at de måtte stikke begge tomlene i den brune, seige massen for å få løftet den opp. Losbåtene lå ute ved Færder i fire døgn av gangen. Skip som ville ha los, sendte morsesignalet «G» (- -*) og hadde signalflagget for G oppe i masta. Bokstaven H betydde at skipet allerede hadde los ombord. Alle utenlandske båter var forpliktet til å bruke los inn og ut av Oslofjorden. Losen pleide å komme om bord ved Færder. For innseiling i lokale havner tok lokale over losingen. Losbåtene krysset fram og tilbake over fjorden, og hvis det var dårlig sikt, slo de først når de hørte brenningene mot svaberget. På vestsiden orienterte de seg ved hjelp av tåkeluren på Færder. Hvert år midt på sommeren (da det var lavsesong for losoppdrag) ble losbåtene etter tur satt på slipp og pusset opp av mannskapet selv. De gamle losene kjente farvannet godt. For å navigere i tåke brukte de stort sett klokka, kompasset og hastigheten til båten: De visste for eksempel at etter 10 minutter i 5 knops fart mot nordvest ville de være forbi den-og-den grunnen og kunne legge om kursen. Denne metoden fungerte stort sett meget bra. Da radaren dukket opp, var det særlig en av de eldre losene som var redd at dette nye instrumentet skulle ta jobben fra ham. En gang da han nettopp hadde gått av vakt og hadde lagt seg til å sove, ble han purret av en kollega fordi radaren hadde gått i stykker. Den gamle losen gned seg i hendene og sa: «Jaså, han vil ikkje meire nå», og så bragte han båten trygt gjennom farvannet på gamlemåten. I 1953 ble Fram solgt som losbåt til den lille havna Kleven utenfor Mandal, og skiftet kort etter navn til Ryvingen. I november 1998 var 7 av Ryvingens venner på tur (denne gangen uten båt) til Mandal, der vi bl.a. snakket med Bjarne Lunde, som var losgutt på L/SK Ryvingen fra den kom til Mandal i januar 1953 og fram til 1965. Sammen med daværende los Aksel Andresen var han med og hentet skøyta i Slevik, hvor de to måtte overnatte sammen i ekteseng hjemme hos losen (antakelig Peder Olsen) som leverte dem båten. Etter Aksel Andresen var Alf G. Henriksen los, etterfulgt av Gerhard Borø og deretter Herlof Karlsen. Under hele perioden lå skøyta under losoldermann Bjøro, som fikk istand overtakelsen. Tidligere hadde det vært benyttet en 24 fots motorlosbåt i Mandal. Bjarne Lunde begynte som losgutt i 1942, da han var 18 år. Lundes familie, som kom fra Gismerøya (øya som beskytter Kleven havn) har vært modell for Thorbjørn Egners fortellinger i hans leseverk for grunnskolen (bind 5). Der er det historier fra seilskutetida og en loshistorie fra vårt århundre. Losingen kunne foregå fra utenfor Ryvingen fyr og inn til Mandal, eller losen kunne gå på fartøyet ved Ryvingen fyr og lose det inn til Kristiansand havn. Denne typen losvirksomhet kaltes havnelos eller innseilingslos. Kontakten med fartøyene ble formidlet gjennom en agent med ca. 1 dags varsel, eller ble tatt imot direkte via radio (der mesanmasten nå er var det montert en høy stokk med radioantenne). Losoppdragene kunne komme ca. en gang hver 14. dag, og i mellomtiden kunne losgutten vandre rundt i byen eller drive fiske, men måtte holde seg i nærheten. Det var ofte de samme sjøfolkene som brukte lostjenesten gang etter gang, så losoppdrag innebar ofte å treffe gamle kjente. Besetningen om bord var en losgutt og en los. Etter at losen var satt ombord i fartøyet, returnerte losgutten alene til Kleven med losskøyta. I dårlig vær, når det var vanskelig å borde et fartøy fra losbåten, seilte losskøyta i stedet foran den andre båten. Etter at Losenes felleskasse ble opprettet omkring 1930 var losene statsansatte, men skøytene og losguttene var private. Losskøyta lå ved Judefjellet i Kleven. Den eneste vesentlige endringen som ble gjort på Ryvingen i Kleven-perioden var at den fikk spisseil (bermudarigg) i stedet for gaffelseil. Mens Ryvingen gikk som losskøyte i Mandal var ble den nesten utelukkende drevet med motor; seilene var for nødutstyr å regne. Båten hadde kahytt, var holdt hvitmalt med rød stripe langs rekka, og dekket var gråmalt. Det var rattstyring via kjettinger som gikk i rør gjennom båten. Båten stakk 2,2 meter i denne tida – jernkjølen var ennå ikke satt på. Inne var båten som i perioden før. Ifølge Aage A. Wilhelmsen (lokalhistoriker) ble båten holdt svært velstelt av Bjarne Lunde. Den var ifølge Lunde på slipp hvert år. Alt vedlikeholdsarbeid inngikk i losjobben, og los og losgutt måtte utføre dette uten ekstra vederlag. Glødehodemotoren («Rap») ble startet opp ved at en spiral ble oppvarmet med blåselampe til den ble rødglødende og ble satt inn i motorens forbrenningskammer ved toppen av motoren. Man måtte starte akkurat når svinghjulet var på topp og på vei ned. Startet man før det hadde nådd toppen, ville motoren startes med feil retning, og Lunde, som ofte utførte denne oppgaven, sto alltid klar til å kvele motoren i tilfelle revers. På Mandal museum finnes en «Rap»- motor av lignende modell som Ryvingens. Ifølge Lunde sviktet motoren aldri i Ryvingens tid i Mandal. Det var heller aldri noen alvorlige eller dramatiske situasjoner i hans tid som losgutt. Han kunne imidlertid fortelle at hans morfar, som også var los, hadde opplevd å reise ut to dager på rad og tilby losing til et hollandsk skip som lå utenfor Ryvingen fyr. De avslo begge gangene; de skulle videre langs kysten og ville ikke gå inn i Kleven. Men den tredje dagen sto skipet på grunn på et skjær. Kapteinen var den eneste som fikk karet seg i land, men han omkom like etter som resultat av de store strabasene. Kleven ble nedlagt som loshavn i 1965, men inntil 1870-tallet var Kleven blant Europas mest populære seilhavner. På Mandal Museum er et hollandsk kart fra 1585 der Kleven er en av de få havnene som er inntegnet. Landtoningen (silhuetten av kystlinjen) rundt Mandal er også gjengitt. Det var først og fremst eksport av fisk og trelast (eik og furu) som var grunnlaget for skipsfarten til og fra Mandal. Lite ble importert, og skipene kom derfor til Mandal fulle av ballast som de dumpet i innseilingen. Ballasten besto mest av jord, og denne utenlandske jorda er årsak til at Mandalregionen fortsatt har mange fremmedartede planter (f.eks. villtulipaner). I sin storhetstid var Kleven overvintringssted for inntil 1000 mann. I det høyre huset på bildet var det i seilskutetida lesestue og biljardrom for sjøfolk. Det sies at man i denne tida kunne gå tørrskodd fra skip til skip fra brygga i Kleven og tvers over bukta til fjellene «Kua» og «Kalven» på den andre siden (det er nok en overdrivelse, siden leia inn til indre bukt alltid måtte være fri). Før i tida var det los i Kleven, på Trægde og et sted til innen «Lodsdistrikt Lindesnes – Lillesand». Losyrket ble i gamle dager regnet som mer risikabelt enn sjømannsyrket; det hendte at loser omkom under bording. Kleven ble nedlagt som loshavn i 1965. Sjøspeiderbåt 1966-1996. Olav Saastad, en ildsjel i 1. Sinsen sjøspeidergruppe, var med på å hente Ryvingen på Flekkerøy våren 1966. Den ble gitt til sjøspeiderne som en gave fra losvesenet. Overtakelsen ble ordnet av sosialdepartementet, som har ansvar for frivillige organisasjoner som f.eks. speiderbevegelsen. Det var en av mødrene til speiderguttene, fru Brinck, som var drivkraften i prosjektet og utnyttet sine mange kontakter til fordel for speiderne og Ryvingen. Da de hentet båten på Flekkerøy, hadde den ligget i opplag i et drøyt år. Maskinen (Rapp glødehodemotor, den som ble satt inn i 1928) var ødelagt, så båten ble tauet inn til Oslo. Saastad forteller at båten var blåmalt og hadde styrehus og to master. Mastene var egentlig ikke beregnet for seiling; mesanmasten var nærmest bare en flaggstang. Den defekte motoren ble umiddelbart (i 1966) skiftet ut med den 90 hestekrefters Bedford’en som båten fremdeles har i dag. Den blir byttet ut i løpet av 2012 I 1976 ble en større rehabilitering foretatt på Elingårdskilen båtbyggeri på Onsøy i Østfold (det var her båten i sin tid ble bygd). Skroget ble lappet, noen spanter og en del hud skiftet ut. En jernkjøl ble montert på fordi man mente at båten lå for høyt i vannet og at blyballasten på 5 tonn ikke var nok. Nye dekksbjelker og nytt teakdekk (det samme som vi har i dag) kom på, og det ble laget en hytte over salongen. En av de gamle dekksbjelkene (den som lå over nedgangen til salongen) hadde båtens tonnasje (LDT 12) og andre opplysninger innfelt. I følge Olav Saastad var det dessverre ingen som tok vare på denne gamle bjelken. Fremre del av cockpiten fikk et overbygg som var åpent bakover, et såkalt «doghouse». Rehabiliteringen ble dyrere enn ventet. For å spare penger skulle speiderne innrede båten selv. Dette ble imidlertid ikke så veldig vellykket. Neste store ombygning ble gjort i 1986/87, denne gangen ved Risør trebåtbyggeri (Elingårdskilen var i mellomtiden nedlagt, og man hadde dessuten ikke vært riktig fornøyd med arbeidet som ble utført der). I Risør ble innredningen revet og ny innreding (dagens) bygget. Som speiderbåt var Ryvingen moderfartøy for tre 20 fots «speiderslupper» (spesialdesignet for speiderbruk!): Havørn, Havhauk og Tjeld. De ble ofte slept av Ryvingen. Høydepunktet hvert år var den 10 dagers sommerleiren på Store Færder. Her lå Ryvingen på bøye i bukta, mens sluppene kunne gå helt til land. Speiderne øvde seg i diverse speiderferdigheter og sjømannskap, f.eks. tauarbeid, seilteori, sjøveisregler, førstehjelp osv. Ryvingen var på flere større turer som sjøspeiderbåt. I 1987 gikk turen til England med speidere helt ned til ca. 12 års alder. Sommeren etter var båten i Kiel, og den har også seilt gjennom Gøta kanal til Stockholm og Østersjøen og besøkt Åland. Ved Nordkapp-turen i 1988 var speideraktiviteten i 1. Sinsen begynt å avta. Masafumi Miyamoto. Masafumi Miyamoto (宮本 雅史, Miyamoto Masafumi) (født i 1957) var medstifter av Square Co., Ltd. i 1983 sammen med Hironobu Sakaguchi. Han var opprinnelig president i selskapet. I 1992 sluttet han i denne jobben for å drive med andre interesser og Tetsuo Mizuno tok over jobben. Da han forlot selskapet eide han fremdeles 50 %. Han solgte unna noen av aksjene i 2001 slik at han eide 40 %. Han var opprinnelig imot fusjonen av Square og Enix i 2002 på grunn av eienandelen i Square fordi 100 aksjer i Square var verdt 81 aksjer i Enix. Han gikk over til å støtte fusjonen etter at forholdet ble forandret slik at 100 aksjer i Square var verdt 85 aksjer i Enix. Han er ikke i slekt med spilldesigneren Shigeru Miyamoto. Tiglat-Pileser I. Tiglat-Pileser I (fra den hebraiske form av akkadisk: "Tukultī-apil-Ešarra", «Min tillit er hos Ešarras sønn», klassisk gammelsyrisk: ܬܲܟܲܠܬܝܼ ܐܵܦܸܠ ܥܝܼܫܵܪܵܐ‎ "Takaltyu ʾapel ʿyushara") var en assyrisk konge i den midtre assyriske periode (1114–1076 f.Kr.). I henhold til den franske assyriologen Georges Roux var Tiglat-Pileser «en av to eller tre store assyriske monarker siden dagene til Shamshi-Adad I». Under ham ble Assyria den ledende statsmakten i Midtøsten, en posisjon som kongedømmet beholdt i de neste fem hundre årene. Han utvidet assyrisk kontroll inn i Anatolia og Syria og til kysten av Middelhavet. Fra de bevarte inskripsjoner om ham synes det som om han omsorgsfullt kultiverte en frykt for seg selv, både hos sine fiender som hos sine egne undersåtter. Militære felttog. Som sønn av Assur-resj-isi I overtok han den assyriske tronen i 1115 f.Kr. og ble en av de største assyriske erobrerne. Hans første felttog var mot Mushki i Anatolia i 1112 f.Kr. som hadde okkupert bestemte assyriske områder i øvre Eufratelvedalen. Deretter tok han Kommagene og østlige Kappadokia og fordrev hettittene fra den assyriske provinsen Subartu, nordøst for Malatya. I en påfølgende felttog penetrerte den assyriske hæren inn i fjellene sør for Vansjøen og vendte deretter vestover for motta underkastelsen til Malatya. I hans femte år angrep Tiglat-Pileser området Komana i Kappadokia og plasserte en nedtegnelse av sine seirer inngravert på kobberplater i en festning han bygde for sikre sin besittelser i Kilikia. Arameere i nordlige Syria ble de neste angrepsmålene for den assyriske kongen som dro så langt som kildene til elven Tigris. Kontrollen over hovedvegen til Middelhavet ble sikret ved å ta den hettittiske byen Pethor hvor elvene Eufrat og Sajur krysset hverandre. Deretter dro han videre til Gubal (Byblos i Libanon), Sidon, og til sist nord til Arvad hvor han gikk om bord i et skip for å seile på Middelhavet hvor det hevdes at han drepte en "nahiru", eller en «havhest» (som A. Leo Oppenheim har oversatt som en narhval) i sjøen. Han var lidenskapelig begeistret av jakten. Han var også en stor byggherre. Den generelle synet er at gjenoppbyggingen av tempelet for gudene Assur og Hadad i hovedstaden Assur ble gjort på hans initiativ. Den siste delen av hans styre synes å ha vært en periode av indre forsvarsstilling da aramenske stammefolk la press på hans rike. Han døde i 1076 f.Kr. og ble etterfulgt av sin sønn Assarid-apal-Ekur. De senere kongene Assur-bel-kala og Samsji-Adad IV var også hans sønner. Afghan Mellat. Det afghanske sosialdemokratiske parti" (Afghan Mellat) (Pashto: افغان ټولنپال ولسواک گوند) er et sosialdemokratisk parti i Afghanistan. Partiet ble stiftet i mars 1966 av Ghulam Mohammad Farhad, og i det afghanske parlamentsvalget i 1969 ble Farhad valgt inn i parlamentet. Partiets nåværende leder er Anwar-ul-Haq Ahady (per september 2010). Etter et statskupp i 1973, hvor Mohammed Daoud Khan tok makten, ble et ettpartisystem innført. Etter den marxistiske Saur-revolusjonen ble Farhad fengslet, men sluppet fri i 1980 etter den sovjetiske innmarsjen. Afghanistan Fylkesvei 776 (Rogaland). Fylkesvei 776 i Rogaland går mellom Tysværvåg og Svinali i Tysvær. Veiens lengde er 23,9 km. Eksterne lenker. 776 Partido Socialista (Argentina). Partido Socialista (Sosialistpartiet) er et sosialdemokratisk politisk parti i Argentina. Danilo Napolitano. Danilo Napolitano (født 31. januar 1981) er en italiensk profesjonell syklist, særlig kjent for sine sprinter-evner. Han ble født i Vittoria på Sicilia og ble profesjonell i 2004. Fylkesvei 781 (Rogaland). Fylkesvei 781 i Rogaland går mellom Aukland og Skjoldastraumen i Tysvær. Veiens lengde er 6,9 km. Eksterne lenker. 781 Australian Labor Party. Australian Labor Party (ALP) (norsk: Australias arbeiderparti) (grunnlagt i 1891) er et sentrum-venstre sosialdemokratisk politisk parti i Australia. Partiet er Australias eldste politiske parti og har stilt til valg ved føderale valg siden 1901. Partiets hovedmotstandere er den liberal/nasjonale koalisjonen. Labour hadde vært i opposisjon siden 1996, etter å ha sittet i regjering siden 1983. Labor har hatt makten i alle Australias seks delstater og begge de to territoriene siden 6. mars 2002. Labor vant det føderale valget den 24. november 2007 og partiets leder, Kevin Rudd, ble landets nye statsminister. Partiet ville dermed, for første gang i sin historie, kontrollere alle delstater, territorier, samt føderalt nivå samtidig, noe ikke noe annet parti tidligere hadde gjort. Fylkesvei 784 (Rogaland). Fylkesvei 784 i Rogaland går mellom Klungtveit og Leiranger i Tysvær. Veiens lengde er 16,2 km. Eksterne lenker. 784 Fylkesvei 792 (Rogaland). Fylkesvei 792 i Rogaland går mellom Stranda og Amdal i Tysvær. Veiens lengde er 4,6 km. Eksterne lenker. 792 Flosta Idrettslag. Flosta Idrettslag (stiftet i 1904) er et idrettslag fra Arendal. Idrettslaget har pr. 31. desember 2007 234 medlemmer i og rundt Flosta barneskoles skolekrets. Flosta ILs bane, Vatnebubanen, er en grusbane. I de senere årene har Flosta IL også fått to orienteringskart over Kilsundskogen og Valåsen. Fotball, orientering, barneidrett, padle- og eldregruppa er gruppene innenfor idrettslaget. Flosta IL var på sitt største tidlig på 1970-tallet, men har fra 2003 igjen økt medlemstallet og har i dag tilfredsstillende aktivitet selv om man kan konstaterer kommunens manglende engasjement i lokalsamfunnet på øyene helt øst i kommunen. Leder for idrettslaget er pr. i dag Jan Viggo Kristensenog Åge Aashamar er nestleder. Trygve Thue. Trygve Thue, gitaristen til venstre, sammen med Saft i 2005 Trygve Thue (født 21. juni 1950) er en norsk gitarist og musikkprodusent, som var med i originalbesetningen til SAFT. Han er bror til visesangeren Ove Thue. Liv og karriere. Han fikk sine første musikalske «frys på ryggen» i guttekoret "Folkeskolens Guttekor" i Bergen i 1958. Hans bakgrunn fra guttekoret gjør seg ofte gjeldende i flerstemt sang og smakfulle instrumentale harmonier, noe som bl.a. kommer til uttrykk på mange studioinnspillinger, f.eks. på Jan Eggums «En Natt Forbi» og "Bare Nerver" hvor han både skrev arrangementet og sang alle stemmene i koret. Han har siden 1976 drevet studio, inntil 1999 som Bergen Lydstudio, der han har produsert bl.a. Bjørn Eidsvåg, Jan Eggum, Johannes Kleppevik, Nurk Twins, Hole in the Wall, Cactus, Ivar Medaas, Sissel Kyrkjebø, Knutsen & Ludvigsen, Gustav Lorentzen, Lollipop, Ole Paus, Bergen Blues Band, Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen jr., Ole Amund Gjersvik, Mads Eriksen, Rune Larsen og Fabel. Og han har spilt inn Magna Carta Live 1978 m.fl., og bortimot 200 LPer og CDer. Carl Mörner. Carl Carlsson Mörner (født 1. desember 1755 i Jönköping, død 24. juni 1821 i Stockholm) var en svensk offiser og statsmann. Han var riksstattholder i Norge 1816–1818, og ble utnevnt til feltmarskalk i 1816. Han vant raskt tillit i Norge, og da han etter to år avtrådde sin stilling var det med «Nationens Agtelse og Erkjendlighed for den Dygtighed och hæderlige Nidkjærhed, hvormed han havde bestyret de ham anbetroede Embeder». Fylkesvei 713 (Rogaland). Fylkesvei 713 i Rogaland går mellom Sauda rådhus og Juvshagen i Sauda. Veien er 5,5 km lang. Eksterne lenker. 713 Agathiphaga. "Agathiphaga" er en slekt av sommerfugler som omfatter de antatt mest primitive medlemmene i ordenen bortsett fra kjevesommerfugler (Zeugloptera). Det er bare kjent to arter, fra Queensland, Australia og noen øyer i Stillehavet. De mangler sugesnabel, men har derimot funksjonelle mandibler (overkjever). Av utseende ligner de på vårfluer (Trichoptera). Larvene lever på frø av kaurifuru ("Agathis" spp. i kransgranfamilien (Araucariaceae)). Utseende. Middelsstore (vingespenn opptil 25 mm) møll med smale vinger, brunt marmorerte vinger, kamuflasjefargede. Hodet er ganske stort med store, utstående fasettøyne. De mangler sugesnabel, men har store, asymmetriske mandibler (overkjever). Antennene er trådformede. Vingene holdes taklagt over bakkroppen, som hos vårfluer. Beina har en spore på frambeina, fire på mellom- og bakbeina. De utvokste larvene er maggotlignende, uten synlige bein. Levevis. Larvene lever inne i frø av kaurifuru (slekten "Agathis"), der de gnager ganger. Det er ganske sjelden at man finner de voksne sommerfuglene, men det er vanlig at man finner larver i 10 % og enkelte ganger opptil 50 % av kaurifuru-frøene. Et uvanlig trekk er at larvene kan overleve i dvaletilstand i minst tolv år – dette kan muligens være en tilpasning til spredning med frø som flyter i sjøen. Også puppestadiet kan ligge i dvale i flere år. De voksne møllene flyr om natten. "Agathiphaga queenslandensis" lever bare i regnskoger i Queensland. Fylkesvei 714 (Rogaland). Fylkesvei 714 i Rogaland går mellom Hølland til Monsakleiv i Sauda. Veien er 3,4 km lang. Eksterne lenker. 714 Darren Drysdale. Darren Drysdale (født 18. februar 1971) er en engelsk fotballdommer fra Waddington, Lancashire. Han begynte å dømme i 1988 og ble assistendommer i The Football League i 1996. Han var assistentdommer i FA-cupfinalen i 2000, og han ble dommer i FIFA samme år. Hans første kamp som hoveddommer i The Championship var mellom Leicester og Gillingham den 22. januar 2005. Anthony Bates. Anthony Bates (født 26. oktober 1961) er en engelsk fotballdommer fra Staffordshire. Han kom på lista over assistentdommere i 1993 og han kom med på lista over hoveddommere i 1996. Han var assistentdommer i EM-finalen i 1996, Community Shield i 1995 og FA-cupfinalen i 1996 mellom Manchester United og Liverpool. BNP Paribas. BNP Paribas er en av Europas største banker. Foretaket ble opprettet i 2000 gjennom sammenslåingen av en av Frankrikes universalbanker, Banque Nationale de Paris (BNP), og investeringsbanken Paribas. BNP Paribas har 138 000 ansatte og hovedkontor i Paris. Sammen med Société Générale og Crédit Lyonnais er det av de tre eldste bankene i Frankrike. Bankens aksjer er notert i CAC 40-listen på den franske børsen. Peter Willis. Peter Willis (født 26. oktober 1937) er en tidligere engelsk fotballdommer som var den første dommeren som gav et rødt kort i en FA-cupfinale. Dette skjedde i finalen i 1985 mellom Manchester United og Everton. Spilleren var United-spiller Kevin Moran. Danish Air Transport. Danish Air Transport (eller bare DAT) er et dansk luftfartsselskap som flyr frakt og passasjerflygninger. DAT flyr både passasjerer på faste ruter, passasjerer på charter og en lang rekke transportoppgaver. En av DATs nyeste oppgaver er ambulanseflyvninger med hele Europa som operasjonsområde. Historie. DAT ble grunnlagt i 1989 av Jesper og Kirsten Rungholm. Dengang hadde DAT bare ett enkelt fly av typen Short Skyvan SC-7. DAT fløy med alt fra post, pakker og veddeløpshester til forsyninger i det årlige Rally Paris–Dakar. I januar 2012 ble det kunngjort av Samferdselsdepartementet at DAT skulle fly rutene Bodø-Leknes/Narvik/Røst/Svolvær fra og med 1. april. 14. mars kom det en rapport fra Luftfartstilsynet som påpekte en rekke mangler i DATs tilbud. Denne rapporten førte til at anbudet ble trukket tilbake av Samferdselsdepartementet og tildelt til Widerøe istedenfor. Destinasjoner. I tillegg flyr DOT LT til Røros for DAT. I 2011/2012 etablerte flyselskapet seg på Moss lufthavn, Rygge, med flere daglige avganger til Stavanger (fra 31. oktober 2011) samt Bergen og Trondheim (fra 9. januar 2012). Selskapet vurderer ytterligere utvidelser til flere nordiske destinasjoner fra Rygge på lang sikt. Western Star. Western Star er en amerikansk lastebilprodusent som har røtter tilbake til 1967. Historie. I 1970 startet White Trucks avdelingen Western Star under navnet White Western Star. I 1980 ble White solgt til Volvo, mens den australske forretningsmannen Terry Peadbody kjøpte Western Star. Han solgte senere selskapet videre, og i dag er Western Star en underavdeling av Freightliner, som igjen er eid av Daimler AG. Peadbody eier fortsatt selskapets australske avdeling. Modeller. Western Star produserer en rekke ulike tunge lastebiler, både i moderne og mer tradisjonelt utseende. I 1996 introduserte selskapet førerhytten "Constellation Series", erstatter til den mindre "Heritage"-serien, som hadde vært i bruk i flere tiår. Selskapet tilbød kundene en rekke valgmuligheter av førerhytter, girkasser og motorer fra både Cummins, Caterpillar, Detroit Diesel og Mercedes. I Australia og USA er lastebilene relativt populære. Volga (bil). Volga er merkenavnet på en rekke personbiler fra russiske GAZ. I det gamle Sovjetunionen hadde Volga svært høy status, og ble brukt av blant andre høytstående personer i kommunistpartiet. Volga-navnet har vært i bruk siden 1956. GAZ-21. GAZ M21 Volga var den første bilen under navnet Volga, og ble utviklet tidlig på 1950-tallet. Volga-modellene ble bygget for å vare i det tøffe klimaet i Sovjetunionen, og hadde derfor høy bakkeklaring, et robust understell, slitesterk motor og en rustbeskyttelse som var enestående på 1950-tallet. Utseendet var på linje med de populære modellene fra USA i samme periode, og var utstyrt med en rekke luksusdetaljer som gav GAZ høyere status. Volga M21 var den mest luksuriøse bilen noen innbygger i Sovjetunionen hadde lov til å eie, men på grunn av den høye prisen hadde kun rundt 2% av befolkningen råd. Bilens størrelse og konstruksjon gjorde den populær til politi- og drosjebruk, og varianter med V8-motor var i bruk for KGB. En automatisk girkasse var tilgjengelig tidlig på 1960-tallet, da GAZ forsøkte seg på det amerikanske markedet. Volga M21 ble produsert i sedan-utgave fra 1956 til 1970, og som stasjonsvogn (under navnet "GAZ M22 Universal") fra 1962 til 1970. GAZ-24. GAZ M24 Volga liknet på datidens modeller fra Chevrolet og Ford, og ble satt i produksjon i 1967 (serieproduksjon fra 1970). Stasjonsvognutgaven ble lansert i 1972. Produksjonen av GAZ M24 fortsatte helt frem til 1992. Med denne modellen hadde GAZ moderat suksess på eksportmarkedene, og den ble GAZ' mest solgte modell, med over 600 000 produserte. Fra 1960-tallet til 1980-tallet ble bilen også montert i Belgia. Bilene ble sendt fra Sovjetunionen til Antwerpen uten motor, og med en demontert girkasse i bagasjerommet. På fabrikken i Belgia ble modellene montert sammen med motorer fra Rover eller Peugeot. GAZ-3102. En oppdatert og mer luksuriøs utgave av M24 ble lansert i 1982, og er fortsatt i produksjon. Volga 31029, med en mer aerodynamisk front, ble produsert fra 1991 til 1996. GAZ-3110. GAZ-3110 er en mer moderne variant av GAZ M24, og ble lansert i 1997. Modellen er klart inspirert av Volvo, og sedanutgaven var i produksjon frem til 2003, mens stasjonsvognutgaven ("Volga 310221 Universal") var i produksjon frem til 2005. Fylkesvei 601 (Rogaland). Fylkesvei 601 i Rogaland går mellom Kvamme og Judaberg i Finnøy. Veien er 10,5 km lang. Eksterne lenker. 601 Heptagon. I geometri så er et heptagon et polygon med syv sider og syv kanter. I et regulært heptagon, hvor alle sider og vinkler er like, der vil sidene møtes med en vinkel på 5π/7 radianer, omtrentlig 128,571 grader. Dets Schläfli-symbol er. Arealet til et regulært heptagon med sidelengde "a" er gitt av a> av den indre vinkel i et regulær heptagon. Fylkesvei 607 (Rogaland). Fylkesvei 607 i Rogaland er en ringvei rundt Fogn i Finnøy. Veien er 10,5 km lang. Eksterne lenker. 607 Tor Holtan-Hartwig. Tor Holtan-Hartwig (født 10. november 1927 i Oslo) mottok Oslos høyeste utmerkelse St. Hallvard-medaljen 21. mai 2007. Han fikk medaljen for sin rolle som initiativtaker og leder av Oslo Elveforum, samt pådriver for gjenåpning av Oslos vassdrag, med visjon om å gjøre Oslo til en blågrønn by. Han engasjerte seg allerede på 1990-tallet i lokalt miljøarbeid, særlig med Ljanselva og elvas nærmiljø. Ljanselvprosjektet har gjort elveløpet åpent for fisk fra fjorden til vannene i Østmarka. Tor Holtan-Hartwig har i over 30 år engasjert seg i politikken i Oslo der han har vært medlem av en rekke råd og utvalg samt Oslo bystyre og Oslo formannskap Fylkesvei 610 (Rogaland). Fylkesvei 610 i Rogaland går mellom Halsnøy fergekai og Eike på Halsnøy i Finnøy. Veien er 3,7 km lang. Eksterne lenker. 610 Villa Emo. __NOTOC__ Villa Emo er en italiensk villa nær landsbyen Fanzolo di Vedelago bygget av Andrea Palladio i 1558 for familien Emo fra Venezia. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Villaen har vært i familien Emos eie frem til våre dager og er meget godt bevart. Den ble solgt i 2004. Den gamle romerske veien "Via Postumia" krysset området. Mønsteret ("ager centuriatus") som romerne etablerte satte fremdeles preg på området, og villaen er orientert i forhold til dette mønsteret. Dette er det mulig å se fra villaens inngang. Sidefløyen ender i et tårn som fungerer som dueslag Dette var en landbrukseiendom og beregnet på drift av gården. Palladio har bygget arkader symmetrisk på sidene av en dominerende hovedbygning. I dette ligner den blant andre Villa Badoer. I det ytre er villaen enkel. Søylene er doriske, den enkleste av ordenene. Inne er villaen rikt dekorert av Giovanni Battista Zelotti. Zelotti har også dekorert Villa Godi og Villa Foscari som Palladio tidligere hadde bygget. Palladio omtaler villaen i "Quattro Libri", men er svært kortfattet. Hovedbygningen. En triumfbue mot hovedinngangen i salen Vestveggen i den sentrale salen med malte søyler og entablatur Herkulesrommet er det store rommet vest for salen Arkitektur er en av seks kunstarter som er representert i kunstenes rom Sala. Grunnplanen til hovedbygget er svært enkel. Rommene er kvadratiske eller rektangulære, og har dimensjoner som står i forhold til hverandre. Den sentrale salen ("Sala") er kubisk, tilnærmet de 27 fot Palladios tresnitt indikerer. Det er 5 ganger lengden av målestavene bygningsarbeiderne brukte. De andre rommene har også mål som er relatert til disse målestavene. Taket er flatt. Salen var ifølge Palladio til for selskaper og banketter, var stedet for å utføre komedier, for brylluper og tilsvarende tilstelninger. Av den grunn skulle den være betydelig større enn de andre rommene. Palladio plasserer den sentralt og lar resten av bygget ligge symmetrisk på begge sider av den. En vestibyle med buet tak leder fra hovedinngangen direkte til salen. Fra salen er den en del av en triumfbue, en freske av Zelotti. Han har åpenbart samarbeidet nært med Palladio i designen av de malte arkitektoniske elementene. Både søylene og gavlen i triumfbuen er malt, i likhet med sideveggenes korintiske søyler og entablatur. Over gavlen er det to lettkledde kvinnelige figurer med klær som henger over gavlen. De er personifikasjoner av Overflod og Måtehold. På veggene ved siden har Zelotti malt marmor-brystpaneler og inkludert dørerne til siderommene i dekorasjonen. Høyere opp har han malt nisjer med bronsestatuer av guder og gudinner som symboliserer elementene. Bronsepanelene som er malt inn i brystpanelene henviser til Emo-familiens seiere over lutheranerne og tyrkerne. Rommene på siden. På begge sider av salen er det en serie rom. De er plassert symmetrisk og er forskjellig i størrelse. Ett stort rektangulært rom ved siden av salen, så et lite rom og til sist et middelsstort kvadratisk rom. Dette var Palladios vanlige inndeling av rommene i hovedbygningen. De store rommene er "Herkulesrommet" og "Venusrommet", henholdsvis vest og øst for salen. De små rommene er vindusløse og Zelotti har malt grotesker i dem. Ved siden av inngangen og loggiaen ligger ett kvadratisk rom på hver side. På vestsiden er det kunstenes rom og på østsiden ligger Jupiter og Io rommet. Det sistnevnte er idag det rommet man kommer inn i huset gjennom, men var tradisjonelt rommet til husets frue. Kunstenes rom var tradisjonelt eierens rom. Det er dekorert med muser til arkitektur, musikk, skulptur, maleri, poesi (representert ved Apollo med lyren) og astronomi. Fløyene. Arkadene fra fløyene hvor uthusfunksjonene ble samlet Baksiden av Villa Emo med de rette fløyene Det er to fløyer ("Barchesse"), en på hver side av hovedbygningen. Dette er Palladios løsning for å samle gårdens uthus i et hele sammen med hovedbygget. I likhet med Villa Barbaro er fløyene rette. Det er arkader ut mot forsiden av huset. Fløyene ender i tårn som fungerer som dueslag. Lough Allen. Utsikt over Spencer Harbour og Corry Island, Lough Allen Lough Allen lokalisert i Irland Lough Allen (irsk "Loch Aillionn") er en innsjø (engelsk: "lough") på elven Shannon nord i den sentrale delen av Republikken Irland, ikke langt fra grensen til Nord-Irland. Mesteparten av innsjøen ligger i grevskapet Leitrim, men en mindre del regnes til grevskapet Roscommon. Innsjøen ligger et stykke sør for elven Shannons kilde nær "Iron Mountains", og er den øverste av de tre store innsjøene langs elven. De andre to, Lough Derg og Lough Ree ligger begge mye lenger sør. Innsjøen er del av kanalsystemet for småbåter i Irland som gjør det mulig å komme til havet utenfor Limerick og gjennom Grand Canal (Irland) og Royal Canal som begge går til Dublin, og nordover til Belleek nordøst i Lough Erne. Allen Patria. Patria Oyj er et finsk fly- og forsvarsmateriellkonsern. Konsernet har en betydelig markedsandel i Norden og i Polen. Selskapsfakta. Patria eies av den finske stat samt det multinasjonale konsortiet EADS, European Aerospace, Defence and Space Company. Administrerende direktør for selskapet er diplomingeniør Jorma Wiitakorpi. Patria ble grunnlagt i "1997", men selskapets historie strekker seg over 80 år tilbake. Patrias omsetning i 2003 var 259 millioner euro og over 2 000 personer var ansatt i selskapet. Bodø videregående skole. Bodø videregående skole er en videregående skole som ligger i sentrum av Bodø. Det er en stor skole med mange utdanningsprogram og flere avdelinger. Skolen ble slått sammen til én organisatorisk enhet fra 1. januar 2005, av gamle Bodø videregående skole (tidligere Bodø gymnas) og Asphaugen videregående skole. Skolen hadde i skoleåret 2007-08 1654 elever med henholdsvis 878 på studieforberedende og 776 på yrkesfag. Skolen er den største i fylket og har rundt 15% av elevmassen i videregående opplæring i Nordland. Utdanningsprogram. Landslinja flyfag ligger samlokalisert med Norsk Luftfartsmuseum. Fylkesvei 551 (Rogaland). Fylkesvei 551 i Rogaland går mellom Kvitsøy fergekai og Ystabø i Kvitsøy. Veiens lengde er 2,1 km. Eksterne lenker. 551 Fylkesvei 555 (Rogaland). Fylkesvei 555 i Rogaland går mellom Meling og Leiasundet i Kvitsøy. Veiens lengde er 1,7 km. Eksterne lenker. 555 Arven (bok). Arven (eng: "The Bourne Legacy") er en spionthriller skrevet av Eric Van Lustbader. Boken er basert på Robert Ludlums figur Jason Bourne, brukt i bl.a. Gåten Jason Bourne og Jason Bournes ultimatum. Boken kom i 2004 på engelsk, og ble oversatt til norsk av Roar Sørensen i 2007. TTT Eindhoven. UCI Pro Tour Team Time Trial Eindhoven (forkortet TTT Eindhoven) var den eneste reine lagtempokonkurransen i sykkelsportens ProTour. Rittet foregikk i Eindhoven, Nederland i juni, like etter Ster Elektro Toer. Det ble første gang arrangert i 2005. Løypa var ca. 50 kilometer, og hvert lag bestod av åtte ryttere (seks i 2005). Rittet ble siste gang arrangert i 2007. Fylkesvei 911 (Rogaland). Fylkesvei 911 i Rogaland går mellom Sørvågen og Nordvågen i Utsira, med ferge til Risøya i Haugesund. Veien er 2,9 km lang utenom fergestrekningen. Fergeforbindelsen er del av fylkesveien og betjenes tre (fredag fire, lørdag to) ganger daglig i hver retning. Avhengig av last eller værforhold betjenes Sørvågen fergekai alternativt til Nordvågen. Eksterne lenker. 911 Kjøsterud skole. Kjøsterud skole er en ungdomsskole i bydelen Åssiden i Drammen i Buskerud. Skolen ble åpnet 16. august 1969 og ligger langs Betzy Kjelsbergsvei, nærmere bestemt på Liejordet. Kjøsterud skole tok imot elever fra Åssiden og Øren barneskoler de første årene. Siden 1990 tar skolen imot elever fra Åssiden og Aronsløkka, og ikke lenger fra Øren. Sommeren 2008 ble skolen pusset helt opp. Alle klasserom fikk smartboard og de har bra dekning når det kommer til datamaskiner/elever. De har også tilfluktsrom, som rommer 537 personer. Trygge Barnehager. Trygge Barnehager AS er et norsk barnehagekonsern som siden 1987 har bygget nærmere 300 barnehager over hele Norge. Selskapet driver 50 av disse barnehagene selv, og etablerer i tillegg barnehager på vegne av andre eiere. Som totalleverandør utfører selskapet alt fra behovskartlegging, myndighetskontakt, utarbeidelse av budsjetter, arkitektegninger og diverse søknader frem til åpning av barnehagen. Blant selskapets ansatte er sivilarkitekter, rådgivende ingeniører innen bygningsfagene, daglige ledere i barnehagene, og egen barnehageekspertise. Trygge Barnehager benytter hovedsakelig lokale byggeledere og entreprenører. Biltrial. Biltrial er en bilsport der en kjører i terrenget i oppmerkede seksjoner med porter som skal passeres. Gjør en feil, får en straffeprikker og den med færrest prikker vinner. Klasseinndelingen går stort sett ut på hvor mye en har lov å bygge om, fra «Original» der en bare skal sette inn bur og kjøre, til «Proto» der en plukker ut de delene en har tro på og bygger en bil på egenkonstruert ramme. Fylkesvei 891 (Rogaland). Fylkesvei 891 i Rogaland går mellom Boknabergvatnet og Loten i Bokn. Veiens lengde er 8,3 km. Eksterne lenker. 891 Fylkesvei 893 (Rogaland). Fylkesvei 893 i Rogaland går mellom Boknaberg og Alvestadkroken i Bokn. Veiens lengde er 1,2 km. Eksterne lenker. 893 Brannstiftelse. Brannstiftelse er vanligvis et lovbrudd som består i å antenne ildebrann med ulovlig eller urettmessig formål. De fleste brannstiftelser er straffbare handlinger. Unntak utenom rene uhell, er når brannvesener setter fyr på rivningsobjekter for å øve røykdykking o.a. Motivet bak brannstiftelse varierer. Muligheten for økonomisk gevinst kan motivere brannstiftere til å søke falsk forsikringsutbetaling etter ildspåsettelse. Vandalisme er ofte et motiv bak unge brannstiftere. Pyromani kan også være en årsak til brannstiftelse. Hevn kan også være et motiv for brannstiftelse Mordbrann er en juridisk term for brannstiftelse, der brannstifteren setter liv i fare eller liv går tapt som følge av ildebrannen. Mordbrann kan være motivert eller utilsiktet, noe som kan ha betydning for straffeutmålingen. Fylkesvei 892 (Rogaland). Fylkesvei 892 i Rogaland går mellom Sæbøgården og Aukland i Bokn. Veiens lengde er 8,4 km. Eksterne lenker. 892 Pyromani. Pyromani er en sykelig trang til ildspåsettelse. En slik person benevnes pyroman. Årsaken til denne mani kan ofte tilskrives sorg og/eller ensomhet, som avføder et sinne, som så munner i avløp for aggresjonene ved ild. Ofte vil en pyroman ikke forestille seg faren ved å sette fyr på f.eks. en bygning med flere etasjer. I straffeloven skjelner man mellom en pyroman, som er syk, og en brannstifter, som handler fullt vitende av f.eks. politiske årsaker eller for hevn. En del pyromaner har eller har hatt beskjeftigelse som brannmenn, da de med et slikt yrkesvalg opplever brann og flammer. Noen mener at de pyromane ved å sette fyr på noe får de mulighet til å oppleve rusen ved å rykke ut til branner de selv har antent. Vikse. Vikse er en skolekrets i Sveio kommune i Hordaland fylke. Den ligger helt sør i kommunen og grenser mot Haugesund kommune i Rogaland fylke. Vikse har barneskolen Vikse skule som har ca. 80 elever fordelt på 1.- til 7. klassetrinn. Vikse har flere fritidsmuligheter, både når det gjelder fiske og turgåing. Man kan fiske både i sjøvann og i ferskvann, henholdsvis Viksefjorden og Vavatnet. I Vavatnet er det gode muligheter for å få ørret på kroken. Et eksempel på en turløype i Vikse er turen rundt Vavatnet, der begynnelsen av løypen er på grusveien ved Vikse skule. Vikse er for det meste preget av gårdsbruk, men det har i den siste tiden dukket opp flere byggeprosjekter, der småbarnsfamilier bygger hus fra grunnen av. Befolkningstallet på Vikse er økende. Storo. Storo er et bolig- og næringsstrøk helt nord i bydel Sagene (det regnes som ytre, og ikke indre by) og Bydel Nordre Aker og i Oslo. Gården Storo ble delt ut av urgården O, som etter navnet å dømme må ha vært en av de eldste i Oslodalen. Gårdstunet på Storo lå like vest for Storokrysset, på det som i dag er Vitaminveien 2, i krysset mellom Vitaminveien og Grefsenveien. Området er i dag kjent for kjøpesenteret Storo Storsenter (åpnet 1984), men det ligger også flere bilforretninger og en del boligblokker i strøket. Avgrensning. Storo avgrenses av Birch-Reichenwalds gate og strøket Sandaker i sør, Ring 3 (med navn Rolf Wickstrøms vei og Storoveien på denne strekningen) og strøket Grefsen (på andre siden av ringveien) i øst, og Nydalen i vest og nord. Transportmessig ligger Storo like ved en avkjørsel av Ring 3 (Storokrysset), og jernbanen Gjøvikbanen går i rett linje nord-sør helt øst i strøket. Storo har både trikkestopp og T-banestasjon: Storo stasjon. Brannvesen. Fil:Oslo Hovedbrannstasjon 18jun2005.jpg|thumb|Oslo brann- og redningsetats Brannvesen er et samfunnsorgan som skal beskytte liv og eiendom mot brann. Brannvesenet i Norge er organisert på kommunalt nivå og styres etter forskrifter som blir gitt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). En rekke kommuner har felles interkommunale brannvesen. Et kommunalt brannvesen har som oppgave å forebygge og slukke brann, utføre redningsarbeid ved ulykker og annet. Nærmere om brannvesenet i Norge. Brannvesenet er en vesentlig ressurs på samfunnssikkerhetsområdet. Et velfungerende brannvesen er av grunnleggende betydning for samfunnets evne til å kunne håndtere også ekstraordinære hendelser. I henhold til lov 14. juni 2002 nr. 20 om brann- og eksplosjonsvern skal kommunen sørge for etablering og drift av et brannvesen som kan ivareta forebyggende og beredskapsmessige oppgaver etter loven på en effektiv og sikker måte. Brannvesenet har lokal tilhørighet, utøver hurtig effektiv teknisk innsats, og er den viktigste tekniske førstelinjeinnsatsen i redningstjenesten. Brannvesenets oppgaver følger av loven og av lokale eller regionale risiko- og sårbarhetsanalyser. Innsats kan eksempelvis være rettet mot brannslokking, redningsdykking, utslipp av kjemikalier, frigjøring av omkomne eller skadde, livreddende førstehjelp, tauredning og sikring av et ulykkessted. Brannvesenet øver regelmessig på de situasjoner det kan bli stilt overfor. at plikten til etablering og drift av et brannvesen er oppfylt. Dokumentasjonen, inkludert risiko- og sårbarhetsanalyse, skal sendes Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap som etter brann- og eksplosjonsvernloven er sentral tilsynsmyndighet. Brann- og eksplosjonsvernloven regulerer brannvesenets forebyggende og beredskapsmessige oppgaver både i fredstid, krise- og krigssituasjoner. Brannsjefen er gitt vide fullmakter ved brann og andre ulykkessituasjoner, jf. brann- og eksplosjonsvernloven § 12. Det er tjenesteplikt i brannvesenet, og kommunen kan i særskilte tilfeller pålegge enhver person bosatt i kommunen å gjøre tjenesteplikt i brannvesenet dersom det er nødvendig. Kommunen er av DSB pålagt å samarbeide om lokale og regionale løsninger av forebyggende og beredskapsmessige oppgaver inkludert felles nødalarmeringssentral. Hensikten er å utnytte de samlede ressurser i en region best mulig. En kommune er pliktig, så langt egen beredskap tillater, til å hjelpe enn annen kommune ved hendelser når anmodning om bistand fremsettes. Det er i underkant av 380 brannvesen med cirka 3400 heltidsansatte og cirka 9800 deltidsansatte. Antallet brannvesen er synkende som følge av økt interkommunalt samarbeid. Dette fører også til at antallet heltidsansatte i brannvesenet øker, mens antallet deltidsansatte reduseres. (brann, helse, politi) fagansvar, beredskapsplanlegging og samtrening gjør redningsinnsatsen oppgavebasert og mobil. Sivilforsvaret bistår etter anmodning nødetatene med personell og utstyr når langvarige innsatser krever ressursmessig volum og utholdenhet, eller spesialkompetanse/utstyr, for eksempel sivilforsvarets mobile renseenheter. pålegger landets brannvesen på generelt grunnlag å yte bistand ved branner og andre ulykkessituasjoner i sjøområder innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen. Plikten til å bistå ble lovregulert som følge av brannen i passasjerskipet Scandinavian Star i 1990. Denne plikten er videreført i gjeldende brann- og eksplosjonsvernlov, og brannvesenet skal etter anmodning yte innsats i brann- og andre ulykkessituasjoner i sjøområder innenfor eller utenfor den norske territorialgrensen. Innsatsplikten er generell og gjelder alle kommuner med kysttilhørighet. Kommunene Larvik, Oslo, Stavanger, Bergen, Ålesund, Bodø og Tromsø har utdannet såkalte spesialstyrker (redningsinnsats til sjøs) som har kompetanse til å bli satt ombord på fartøy som er i brann og hvor det er fare for liv og helse og mot miljø. er en del av brannvesenets oppgaver, og håndteres i første rekke av brannvesenets etablerte beredskap. I enkelte tilfeller får skogbranner et vesentlig større omfang enn hva den alminnelige beredskapen kan håndtere. I områder med skogbrannrisiko er det derfor forskriftskrav til at brannsjefen i samråd med lokale skogbruksmyndigheter skal sørge for organisering og øving av skogbrannstyrker. Innsats ved skogbranner kjennetegnes ofte av at det er behov for mye personell og utstyr, og derfor er det også godt samarbeid mellom brannvesenet og Sivilforsvaret på dette området. I enkelte områder kan brannvesenet kalle inn assistanse fra det lokale Røde Kors Hjelpekorpset ved store eller langvarige skogbranner. Antall skogbranner varierer fra år til år. I 2005 rykket brannvesenet ut til 122 skogbranner der totalt 3456 dekar, hvorav 932 dekar produktiv skog, brant opp. Ikke siden 1997 har et så stort areal gått med i skogbrann. DSB har avtale om og leie av helikopter til å assistere brannvesenet med skogbrannslokking. Statens skogbrannhelikopter har fra 2004 base på Torp flyplass ved Sandefjord. Helikopteret skal ikke brukes som primærinnsats, men ved store eller vanskelige branner kan brannvesenet be om assistanse fra helikopteret. Henvendelsen gjøres via Hovedredningssentralen for Sør-Norge (HRS-S) på Sola. Helikopteret er normalt i beredskap i perioden 15. april til 15. august. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har utviklet en desentralisert yrkesutdanning for brannkonstabler og befalsutdanning for deltidsbrannvesenet. Utdanningen er hjemlet i "Forskrift om organisering og dimensjonering av brannvesen" og skal være gjennomført innen 2012. Keipe. En keipe eller keip er et årefeste, noe å legge en ro-åre i for å bruke keipen som mothold når man ror. Det finnes flere slags keiper; felles for nesten alle er at de er laget av en krok, en del av et tre der det står ut en grein, slik at det blir en naturlig og sterk bøy. Nøyere beskrivelse av keipe stå under årefeste. Norsk økonomisk tidsskrift. Norsk Økonomisk Tidsskrift var et tidsskrift som ble utgitt av Samfunnsøkonomene. Tidsskriftet kom ut to ganger i året. 2010 var den 124. årgangen. Fra 1887 til 1986 het det Statsøkonomisk Tidsskrift. Fra 2004 til 2010 kom Norsk Økonomisk Tidsskrift kun ut som nettutgave. Fra og med årgangen 2011 ble tidsskriftet slått sammen med tidsskriftet Samfunnsøkonomen. Varsellys. Tyske utrykningskjøretøy med blå varsellys Varsellys (på folkemunne ofte kalt "blålys") er blinkende lamper som brukes på utrykningskjøretøyer. For ambulanser, brannbiler og politibiler er roterende blå varsellys på taket det mest vanlige. Blå varsellys kan også være plassert i bilens grill, noe som ofte brukes på politiets sivile kjøretøy og på ambulanser. Utrykningskjøretøy skal ha minst en blå lampe som gir blinkende lys i alle retninger i hosisontalplanet. "Kojak-lampe" har vært brukt som betegnelse på blå roterende, eller blinkende lampe med magnetfot til å sette på taket til sivile biler for eksempel privatbiler til politi, brannbefal eller leger. Siden utrykningskjøretøy skal ha spesiell registrering og forskriftene har variert endel, er regelverket for bruk av "blålys" på private biler usikkert. Blå farge er imidlertid ikke «det beste valget» med hensyn til lysintensitet og rekkevidde. Den høyeste intensitet oppnås med hvitt lys. For kromatisk lys (farget lys) er det gul farge som gir den høyeste intensitet av alle farger. Siden et rent hvitt lys ikke er akseptabelt som varselfarge, og kan være vanskelig å skille fra gule lysblink, står valget mellom rød og blå farge (grønn er uakseptabel som varslingsfarge fordi den ikke forbindes med fare). Både rød og blå farge har fordelaktige egenskaper. Rødt assosieres umiddelbart med fare, rødfarget lys går lettere gjennom luft med forholdsvis høy partikkeltetthet (for eksempel tåkedis), og rødt oppfattes fortsatt som rødt når man står på grensen av hva som er synbart, der alle andre fargede lyskilder oppfattes som hvite. For blå farge gjelder at det i mørke er få blå lyskilder som et blått varsellys må konkurrere med. Under gode synsforhold er en mettet blåfarge det som raskt kan skilles ut av omtrent alle, unntatt de som er helt fargeblinde eller som har vansker med å skjelne gult og blått. Trond Sæverud. Trond Sæverud (født 6. januar 1962 i Bergen) er en norsk fiolinist og dirigent, bosatt i USA. Han studerte i Oslo med Isaac Shuldman og i Bergen med Spythinev Sorm. Han har virket som konsertmester og solist i Norge, Danmark og USA, og med Royal Philharmonic Orchestra, London. Han har en doktorgrad i dirigering fra University of Kansas, 2002. Han er dirigent av Bangor Symphony Orchestra. Han vant Spellemannprisen 1997 i klassen samtidsmusikk for sin plate "Ghosts". Han er sønn av Ketil Hvoslef og sønnesønn av Harald Sæverud. Bål. Et bål er en stabel av brennbart materiale som er påsatt ild, oftest tre, som brukes til forskjellige praktiske formål. For eksempel kunne det være tilberedning av mat, eller det mest åpenlyse, å avgi varme. Bålbrenning er i Norge også en del av ritualet rundt den årlige, folkelige og hedenske midtsommerfesten. Den er etter hvert gjort til en kristen høytidsdag til minne om døperen Johannes. Sankthans er 24. juni, mens Sankthansaften med bålbrenning feires 23. juni. I tidsrommet 15. april-15. september er det forbudt å gjøre ild i eller i nærheten av skogmark uten tillatelse fra kommunen. Kommunestyret selv kan gjennom lokal forskrift fravike dette forbudet dersom lokale forhold tilsier det. Lerinsklosteret. Abbediet på øya Île Saint-Honorat. Lerinsklosteret eller Abbaye de Lérins er et kloster for cistercienserne, og ligger på øya Saint-Honorat, en av Lerinsøyene på Den franske riviera, ca fem km utenfor byen Cannes. Klosteret ble opprettet på 400-tallet. De nåværende klosterbygninger ble påbegynt rundt 1073 som et benediktinerkloster. I dag driver munkene med vindyrkingog fremstiller viner og likører. Historie. Øya, som romerne kalte "Lerina", var ubebodd til Den hellige Honoratus grunnla et kloster der rundt år 410. Tradisjonen vil at han kom dit for å leve et eneboerliv, men at han fikk disipler som slo seg ned rundt ham, og dette ble begynnelsen på klosterlivet der. De var blitt så mange at det i 427 ble talt om «et enormt kloster» i skriftene til den samtidige Johannes Cassian. Det er også en tradisjon som vil at Irlands apostel Sankt Patrick, studerte der på 400-tallet. En rekke senere biskoper kom fra munkekommuniteten under det første årtusen. Munkelivet ble senere stadig forstyrret av overfall fra saracenerne. Rundt 732 ble abbeden og de fleste av munkene massakrert under et slikt overfall. Et bedre befestet kloster ble senere bygget. I middelalderen var klosteret et viktig valfartsmål. Klosteret fotrtsatte å lide under overfall, både fra spanjoler og genovesere. Da klosteret ble opphevet under den franske revolusjon i 1787 var antallet munker sunket til kun fire. Senere solgte den franske stat klosteret til en velstående skuespillerinne, Mademoiselle de Sainval, som bodde der i 20 år. Annen grunnleggelse. I 1859 ble øya kjøpt av biskopen av Fréjus, som etter ti år klarte å få cisterciensermunker til å slå seg ned der. De er forblitt enn til våre dager. Vaterbord. "Vaterbord" betegner (nesten) vannrette bord ("planker") som ligger i lengderetningen av en båt, med den ene kanten ved båtens ytterkant øverst på skroget. Vaterbordene gjør at sjø som kommer over kanten på båten ikke kommer ned i den, og forsterker også båtskrogets overkant. Men vaterbordene gjør også en båt noe tyngre enn ellers, og gjør også hele båtens preg tyngre. Vaterbord er en helt vanlig del av motor- og seilsjekter, men en del robåttyper har også mer eller mindre brede og mer eller mindre tunge vaterbord på større eller mindre deler av båten. Mange Nordlandsbåter av "moderne" type har smale, faste vaterbord langs størstedel av båten, mens Åfjordsbåter har faste vaterbord på den midterste 3-delen av båten. På en del båter på Sør-Vestlandet ble det tidligere satt nokså brede vaterbord på oppå esingene, etter at båten kom fra båtbyggeren. Det var heller ikke uvanlig at båtbyggerne selv satte vaterbord på båtene før de ble solgt, og en god del robåter i Nord-Rogaland hadde slike vaterbord som en helt vanlig del av typene. Vaterbord var også en fast del av gavlbåtene. I slike båter er esingene ofte ikke så forseggjort som ellers. Langs innerkanten av vaterbordene, inni båten, er det nesten alltid en "karm", en "skvettrip" eller en "skvettlist". "Karmer" er den vanlige benevnelsen i Sør-Østnorge, og er ofte 20 cm høye eller enda mer; på fremdelene av karmene står det ofte en vindskjerm eller et kahytt-tak. En skvettrip er også nokså høy, et ordentlig bord. Slike er vanlige på en del Nordlandsbåter av de "moderne" typen med høye, rette stevner. Vaterbordene er på disse båtene til gjengjeld ofte ganske smale og tykke, og ser nesten ut som en esing. På slike Nordlandsbåter går nesten aldri hverken vaterbordene eller skvettripene helt frem til forstevnen, men skvettripene går helt bak. En skvettlist er nokså lav og tynn, som ordet antyder. De finnes mest på Vestlandet, i kombinasjon med riktig brede vaterbord, på gavlbåter og en del andre båter med brede vaterbord. Se også Ordliste til robåter Nergrenda i Åsnes. Nergrenda i Åsnes, Solør i Hedmark er ei jordbruksbygd som strekker seg fra Åsnes kirke i nord og avgrenses av Glomma i sør. Nærmeste tettsted er kommunesenteret for Åsnes, Flisa. Gårdene i Nergrenda ble ryddet i middelalderen (1200-1400-tallet), og jordsmonnet består av sandjord som er typisk for Glommas bredder gjennom Solør. Gårdsnavnene Telle og Anseth har sitt opphav i Nergrenda, og Telle-gårdene er særlig knyttet til kirkehistorien i Åsnes ved at de nordligste gårdene ligger på gammel kirkegrunn (les mer om dette nedenfor). Biskop Eysteins jordebog (Den røde Bog) – "Fortegnelse over det geistlige Gods i Oslo Bispedømme omkring aar 1400" har en opptegnelse på side 456 fra 21.februar 1394: "Eodem anno atte Asnes kirkia þessar æignir til prestæikiunner Fyrst Asnes alt iiij m. "boll": J Þelli x aura boll.." ((stor Þ, liten þ) er en bokstav fra norrønt og gammelengelsk språk) Þelli er datidens skrivemåte for Telle. Setningen uttrykker middelalderens landskyldberegning for gården Telle. I 1812 ble gårdsbruket på Telle fradelt til 5 gårdbrukere, ref. folketellingen 1801. De fleste av gårdene fikk navn etter eierne fra dengang: Telle – Nordstuen (gården lengst mot nord), Telle-Smithstuen (etter eier Otto Smith), Telle-Halvorstuen (etter eier Halvor Telle), Telle-Torsteinstuen (etter eier Torstein Telle) og Telle-Perstuen (etter eier Per Telle). Gårdsnavnet Telle har iflg. O.Rygh's 'Norske Gaardnavne' opphav fra gml.norsk 'furu' = 'tollr/toll' - og har betydningen 'nyryddet furulund'. "Andre opplysninger om Nergrenda og Telle:" Solørbanen skjærer seg rett gjennom det skrånende terrenget rett syd for Åsnes kirke, og over jernbanen går bygdeveien – fylkesvei 446 – på bru. I tidligere tider – da Solørbanen befordret passasjerer – stoppet toget på signal ved Åsnes kirke holdeplass, rett nedenfor kirken. Stoppestedet skal være anlagt i 1930. Fotograf Normann produserte i denne tiden et prospektkort med utsikt over Nergrenda, med tittel "Parti fra Telle". Her sees bl.a beitende kyr på tilgrensende beiteområde til den nyanlagte jernbane. På denne tid drev gårdbruker og kjøpmann August Christiansen Telle (1883–1943) landhandel i Telle-Nordstuen (G.nr.87/b.nr.2). Gården var forøvrig postgård for gårdene i grenda, ved at postombærer avleverte all post – og grendefolket hentet sin post her. At gården ligger på gammel kirkegrunn, ble godt dokumentert da utgravningene til August Christiansen Telles landhandel ble gjort på tidlig 1900-tall: Utallige deler fra skjelett kom til syne i dypere jordlag. Deler av gårdens grunn ligger dermed på eldre tiders kirkegård. Les mer om dette i Det er på sin plass å nevne at fra slektsgården avstammer også tidligere restauratør og hovmester på Grand og Speilen i Oslo, Olaf Arntsen Telle (1878–1943). Hovmester Telle omtales bl.a. i Mentz Schuleruds bok "På Grand i 100 år. 1874 – 1974". (Gyldendal 1974). Direktør Hans Telle, som grunnla en rekke velrenommerte spisesteder og etablissementer i Oslo - se bl.a. - var sønn av hovmester Telle. Teatersjef Catrine Telle er av samme familie. Hovedbølet i Telle-Nordstuen ble av arvingene solgt ut av slekten på slutten av 1980-tallet. Den siste slektning og bruker på gården, på det fradelte småbruket Tellebo (ombygget butikkbygning m.uthus) var enken etter August Christiansen Telle, Kari Telle f. Engen (1906–2002). Hennes bortgang avsluttet en epoke der samme slekt har hatt tilhold på gården i nærmere 400 år. Jarl av Surrey. Jarl av Surrey var en engelsk adelstittel som først ble opprettet i 1088 for William de Warenne. Kanskje fordi han lite eiendom i Surrey ble jarldømmet ofte til vanlig kalt kun for Warenne. Dette navnet kom fra navnet på familiens eiendom i Normandie hvor slektsfestning Bellencombre sto. Tittelen ble holdt av William de Warennes sønn og sønnesønn som begge også het det samme før tittelen gikk til ektemannene til Isabella de Warenne, datter av den tredje William de Warenne. Den første av disse var William av Blois, sønn av kong Stefan, og den andre var Hamelin, halvbror av kong Henrik II. Den siste tok de Warenne som etternavn, og en sønn, sønnesønn, og barnebarns sønn etter Hemelin og Isabella holdt i rekkefølge jarldømmet. Da den mannlige delen av den andre de Warren-linja døde ut i 1347 gikk jarldømmet over til Richard FitzAlen, 10. jarl av Arundel, som var en nevø av den siste de Warenne-jarlen, skjønt han kunne ikke overta tittelen før etter at enken til den forgående jarlen døde i 1351. Den ble deretter holdt av hans sønn til tittelen ble forspilt ved dennes henrettelse i 1397. John Holland, som var en sønnesønn av den første FitzAlan, jarl av Surrey, fikk deretter opprettet tittelen hertug av Surrey. Han holdt tittelen i to år før han ble strippet for tittelen av kong Henrik IV av England og jarldømmet ble deretter gjenopprettet og gitt tilbake til familien Fitzalan. Denne jarlen døde i 1415 uten en mannlig arving og jarldømmet ble deretter enten nedlagt eller satt i bero (forskerne er uenige om dette), mens jarldømmet Arundel ble gitt videre til slektninger som ikke nedstammet fra de Warenne-familien. Jarldømmet Surrey ble deretter gjenopprettet for Thomas Howard som senere ble hertug av Norfolk, og tittelen har blitt holdt av hans familie siden, unntatt ved noen avbrudd da titlene ble nedlagt, men senere gjenopprettet. Den 4. jarl av denne dannelsen arvet også jarldømmet Arundel og således atter slo sammen de to jarldømmene. Jarler av Surrey, tredje opprettelse (1483). Surrey Joyce Banda. Joyce Hilda Banda (født 12. april 1950 i Zomba i Nyasaland (nåværende Malawi)) er en malawisk politiker og president i Malawi. Hun har bakgrunn som lærer og kvinneaktivist. Hun er Malawis første kvinnelige president og den andre kvinnelige presidenten i Afrika (etter Ellen Johnson Sirleaf). Hun har vært parlamentsmedlem, minister for likestilling, barneminister, minister for samfunnstjenester, utenriksminister (mellom 2006 og 2009) og visepresident fra 2009. Da president Bingu wa Mutharika døde i april 2012 overtok hun presidentembedet. Banda grunnla National Association of Business Women (NABW) i Malawi. Sammen med president Joaquim Chissano i Mosambik, fikk hun i 1997 Afrikaprisen for ledelse for sitt arbeid for varig slutt på sult av Hunger Project, en New York-basert ikke-statlig organisasjon. Aïchatou Mindaoudou. Aïchatou Mindaoudou Souleymane (født 1959) er en politiker fra Niger. Hun er for tiden utenriksminister i landet og har hatt den posisjonen siden 1999 med bare et kort avbrudd i en del av året 2000. Leuven. Leuven (uttales; på fransk "Louvain" uttales;, på tysk "Löwen") er en by i sentrale Belgia, og provinshovedstad i Flamsk Brabant. Den hadde 91 400 innbyggere i 2004. Den ligger cirka 25 km fra Brussel. Leuven har aner fra 800-tallet og ble i 1190 herresete for hertugen av Brabant. Byens rådhus er fra 1400-tallet, og universitetet fra 1425. Det er Belgias eldste universitet. Amílcar Cabral internasjonale lufthavn. Amílcar Cabral internasjonale lufthavn, også kjent som Sal internasjonale lufthavn, er den viktigste, internasjonale lufthavna på Kapp Verde og er oppkalt etter den revolusjonære lederen, Amílcar Cabral. Den ligger 2 km vestsørvest for Espargos på øya Sal. Fram til september 2005 var dette den eneste lufthavna på Kapp Verde som håndterte internasjonale ruter. (Kapp Verdes andre internasjonale lufthavn er Praia internasjonale lufthavn ved Praia på øya Santiago). Hovedrullebanen (01/19) er på 3 272 meter, er den lengste på Kapp Verde og brukes mest for langdistanseruter. (Den var også en av de designerte nødlandings-rullebanene for den amerikanske romferga). Den andre rullebanen (07/25) er 1 500 meter lang og brukes av mindre fly. Sal er hovedflyplassen for det nasjonale flyselskapet, TACV Cabo Verde Airlines. I 2004 betjente lufthavna 1 007 561 passasjerer (+21,4% i forhold til '03). Historie. Den første flyplassen på Kapp Verde ble bygget i 1939 av Italia, som et etterfyllings- og forsyningspunkt på ruter fra Roma til Sør-Amerika. Den første ankomsten, fra Roma og Sevilla var den 15. desember 1939. I 1947 kjøpte den portugisiske koloniregjeringen lufthavna fra de italienske interessentene. I 1950 startet Alitalia å fly en med DC-4 på ruten Roma-Sal-Buenos Aires-Caracas. Fra 1961 ble ruten betjent med et DC-8) jetfly, noe som gjorde mellomlandingen på Sal unødvendig, og det betød slutten på internasjonal trafikk på lufthavna for en stund. I 1967 ble Sal igjen brukt til mellomlandinger med drivstoffylling, denne gangen av South African Airways på flyvninger til og fra Europa, ettersom SAA ble nektet landingsretter av de fleste Afrikanske land på grunn av boikotten av apartheidregimet. Senere brukte også Cubana og Aeroflot Sal for både etterfylling og passasjerruter. I 1995 startet TACV en rute til Boston med en Boeing 757. Boston er hjemsted for det største kappverdiske immigrantsamfunnet i USA. Av andre internasjonale destinasjoner kan nevnes Amsterdam, Lisboa, Madrid, Paris og Porto. Blant innenlandsdestinasjonene er Santiago og São Vicente. Faciliteter og transport. Amílcar Cabral har en terminal. Det er en toetasjes bygning som inneholder innsjekk-, avgangs- og ankomstområder, så vel som shopping-, bank- og passasjertjenester. Andre etasje inneholder lufthavnes og flyselskapenes kontorer. Det er fire utganger, og det benyttes busser til å frakte passasjerene ut til flyene. Lufthavna ligger på østsiden av øya, ved veien som forbinder Espargos med Kapp Verde, øyas viktigste turistdestinasjon. For øyeblikket er det ingen rutegående offentlig transport, men taxier, og bilutleie er tilgjengelig. Francisco Mendes internasjonale lufthavn. Francisco Mendes internasjonale lufthavn er en lufthavn på øya Santiago på Kapp Verde-øyene. Den ble åpnet i 1961, og er oppkalt etter den afrikanske nasjonalisten Francisco Mendes. Den ligger rundt 2 km øst for Praia på den sørøstre delen av øya. I 2005 åpnet den nye Praia International Airport. Den første flyvningen til den nye lufthavna var 23. oktober 2005. Kapp Verdes hovedflyplass for internasjonale ruter vil imidlertid fortsatt være Amilcar Cabral internasjonale lufthavn på øya Sal. Curtiss P-2 Hawk. Curtiss P-2 Hawk var et amerikansk jagerfly. De fem siste av de 15 første P-1 Hawk som var bestilt av United States Army Air Corps (USAAC) ble utstyrt med en Curtiss V-1400 12-sylindret V-motor med en ytelse på 510 hk og levert til USAAC i 1926 som P-2 Hawk. Av disse ble den første utstyrt med en kompressor som økte flyets absolutte topphøyde til 9995 m, en økning på 2990 m. Men problemer med kompressoren gjorde at man til tross for den økte ytelsen valgte å konvertere tre av flyene tilbake til P-1A standard for vanlig tjeneste. Den siste ble utstyrt med en Curtiss V-1570 12-sylindret V-motor på 600 hk som konkurransefly under betegnelsen XP-6 og deltok i «National Air Races» i 1927 hvor den nådde en topphastighet på 304 km/t. Etter konkurransen ble XP-6 utstyrt militært og med en Curtiss V-1570-1 motor på 525 hk for evaluering som et nytt jagerfly for USAAC og ble en av prototypene for Curtiss P-6 Hawk-serien. Curtiss XP-17 Hawk. Curtiss XP-17 Hawk var en P-1 Hawk som i juni 1930 ble utstyrt med en Wright V-1460-3 Tornado 12-sylindret luftavkjølt omvendt V-motor med en ytelse på 480 hk. XP-17 hadde som eneste formål å teste den da nye motoren, og var ikke planlagt som noen videreutvikling av P-1 Hawk. Frode Barth. Frode Barth (født 20. august 1968 i Lørenskog) er en norsk musiker (gitarist) og komponist innen sjangrene jazz, samtidsmusikk og populærmusikk. Utdannelse og arbeid. Barth begynte å spille gitar hos Erik Wesseltoft som 9-åring (fra 1977 til 1984). Han var også sangsolist i St. Laurentiuskoret (1977–1983). Som 15-åring jobbet han som musiker og vikarierte for Wesseltoft i Kjell Karlsens orkester. Her var han solist sammen med trompetisten Petter Katterås. Han fulgte Musikkestetisk linje ved Foss videregående skole (1985–1988) og på instrumentalpedagogisk linje ved konservatorieavdelingen ved Barratt Due musikkinstitutt (1988–1990) der han videre utdannet seg i gitar, komposisjon og musikkbarnehagepedagogikk (1990–1991). Ved siden av tok Barth undervisning i improvisasjon med jazzmusikerne Torgrim Sollid og Morten Lassem (1986–1988) da de etablerte undervisningsinstitutt på Frysja i Oslo. Deretter fulgte hovedfagsstudier ved Institutt for Musikk og Teater ved Universitetet i Oslo (1992–1994) og videreutdanning i London med gitarist/komponist John W. Duarte (1996), studier med gitarist/komponist Leo Brouwer i Havanna (1999) og studier med bassist/komponist Reggie Workman i New York (1994 og 1997). Barth har utgitt og medvirket på en rekke CD-utgivelser, gjestet festivaler i inn- og utland og deltatt i TV- og radioprogram. Samtidig er han en aktiv komponist med produksjon på rundt 400 verk innen flere genre som scenemusikk, seriøs musikk, jazz, pop/rock og filmmusikk. Barth har hatt solistiske oppgaver internasjonalt og har mottatt en rekke bestillingsverk. Spesielt sentralt står det norsk-estiske triosamarbeidet med Barth/Aaserud/Rull [BAR] som med utgivelsen "Going North" som vant "Estlands Grammy Awards" i kategorien årets beste Jazzutgivelse 2006. Sentralt står også samarbeidet med Harald Johnsen. Han mottok Statens arbeidsstipend som musiker i 1999 for å jobbe med Bjørn Fongaards mikrotonale kvarttonemusikk. Frode Barth og Harald Johnsens trio TAPE (gitar, bass og trommer) sammen med trommeslageren Tom Erling Lie vant Ungdommens Kulturmønstrings landsfinale i 1988. Deres albumdebut er Frode Barth/Harald Johnsen "Blue Spheres" (MTG Music), 2007. Utgivelsen fikk gode anmeldelser og terningkast 5 i Aftenposten. Frode Barth, Harald Johnsen og trommeslageren Andreas Bye utgjør BARTH & JOHNSEN Trio. Barth har jobbet med trommedansere på Grønland, ringside med musikere som spiller tradisjonell musikk til nasjonalsporten Muay Thai (thaiboksing) i Bangkok, og kor og trommegrupper på Cuba. São Filipe lufthavn. São Filipe lufthavn (portugisisk: Aeroporto de São Filipe) er Kapp Verdes fjerde mest trafikkerte lufthavn, beliggende på øya Fogo. Den ligger sørøst for byen São Filipe, og betjener hele øya. Lufthavna ble åpnet i siste del av 1900-tallet. Preguiça lufthavn. Preguiça lufthavn (portugisisk: Aeroporto de Preguiça) er en lufthavn på øya São Nicolau på Kapp Verde-øyene. Den ligger ved landsbyen Preguiça, rundt 3 km sør for øyas største by, Ribeira Brava. Lufthavna ble åpnet på siste halvdel av 1900-tallet. Rabil lufthavn. Rabil lufthavn (portugisisk: Aeroporto de Rabil) er en lufthavn på øya Boa Vista på Kapp Verde-øyene. Den ligger rundt 5 km sørøst for Sal Rei, øyas største by. Lufthavna ble åpnet på siste halvdel av 1900-tallet. Den er senere blitt asfaltert. Maio lufthavn. Maio lufthavn (portugisisk Aeroporto do Maio) er en lufthavn på øya Maio på Kapp Verde-øyene, beliggende rundt 3 km nord for øyas største by Vila do Maio. Den ble åpnet på siste halvdel av 1900-tallet. Vanlig løvetann. Vanlig løvetann (vitenskapelig navn "Taraxacum officinale", dansk: "mælkebøtte", svensk: "maskros") er en flerårig løvetann i kurvblomstfamilien. Den blir av noen sett på som ugress, mens av andre som en god urt. Løvetann er strengt tatt ikke en art, men hundrevis av stedegne arter, muligens underarter, som er svært lokale. Etymologi. Navnet «løvetann» kommer fra gammelfransk "dent-de-lion", som bokstavelig oversatt betyr «tann-av-løve». På norsk er ordene byttet om, slik at man får «løvetann». På engelsk heter løvetann "dandelion", en anglifisering av "dent-de-lion". Det moderne franske navnet på løvetann er "pissenlit" (= piss-i-seng), fordi planten virker vanndrivende. Linné poengterte bivirkningene av å spise løvetannsalat, «"hvorfor Hollenderne ey gierne giver sine Børn den om Aftenen, paa det de ey maae pisse i sengen".» Det latinske navnet "Taraxacum" skal stamme fra et arabisk ord for sikori, mens "leontodon" er gresk for «løvetann». På norske dialekter finnes navn som «gullbaust», «lekkjeblom», «koppeloppe». På dansk heter løvetann "Fandens mælkebøtte", på svensk "maskros". Utseende. Den vanlige løvetannen blir 10-40 cm høy når den er ferdig utvokst. De grønne bladene er rosettstilte rundt blomsten og linjeformet med store tagger på siden. Bladene blir 5-25 cm lange. Stengelen er hul og har hvit melkesaft i stengelveggene. På toppen av stengelen sitter en gul blomst med mange tynne blomsterblader. Bladene blir mer og mer oransje mot midten. Blomsten åpner seg klokken fem om morgenen og lukker seg om kvelden. Når planten modner, blir hvert enkelt blomsterblad til en fnokk, og planten ligner på en dusk av hår. Under fnokken henger frøet, og det blir spredt av at vinden kommer og blåser fnokken og frøet til et nytt sted hvor løvetannen kan spire. Spesifikasjoner. Vanlig løvetann vokser nå stort sett over hele den tempererte verden. Før var den bare kjent i Eurasia, men siden har den blitt med til de andre verdensdelene og slått seg til ro. Løvetann vokser stort sett overalt der den har god tilgang på sol. Enger, parker, hager, åkrer, veikanter og grøfter er bare noen av plassene løvetannen vokser. Løvetannen blomstrer fra april til juli. Call of Duty 3. "Call of Duty 3" er et førstepersons skytespill i "Call of Duty"-serien utviklet av Treyarch og Activision til Playstation 2, Playstation 3, Xbox 360 og Wii. Spillet ble utgitt høsten 2006. Ildsted. Et ildsted er en innretning der kontrollert ild kan gjøres opp for oppvarming, matlaging, belysning og annet, f.eks. husflid- og håndverksproduksjon. Ildstedets historie er i vår del av verden, hvor oppvarming av nødvendig, kjernen i bolighusets historie. Ildsteder inndeles etter om de er åpne eller lukkede, og om de har skorstein eller ikke, dessuten om de er innrettet til spesielle formål som matlaging eller annet. Åpne ildsteder er konstruert slik at ilden varmer direkte ved stråling. Åren er det universelle åpne ildstedet i et hus uten skorstein, til oppvarming, matlaging og som lyskilde. Peis og grue er andre eksempler på åpne ildsteder, men disse er tilkoplet skorstein eller røykpipe. Røykovn, jernovn og kakkelovn er eksempler på ovner, lukkede ildsteder. Fra åre og røykovn slippes røyken ut i rommet, og hus med slike ildsteder kalles røykstuer, eventuelt årestue og røykovnstue. Peis, jernovn og kakkelovn er koplet til en skorstein, slik at røyken får avtrekk gjennom den. Skorsteinen gjorde det mulig å bygge hus i flere etasjer. Et ildsted kan i varmeteknologisk sammenheng karakteriseres etter i hvilken grad brenselet utnyttes effektivt. I Norge var åren inntil slutten av middelalderen så godt som enerådende som ildsted. Røykovnen fikk utbredelse på Vestlandet, spesielt i fjordbygdene, peisen fikk innpass på Østlandet og i Trøndelag. Langs kysten på Vestlandet og i Nord-Norge holdt de lenge på åren, men gikk tidlig over til jernovner. Jernovnene fikk, på 18- og 1900-tallet innpass over alt. Dette utbredelsesmønsteret for ildstedstyper kan forklares ved tilgang på brensel og brenselstyper, dels transportforhold. Elefantnesefisk. Elefantnesefisk er en art i gruppen elefantfisker. De er spesielt utbredt i elvene Niger, Ogun og Chari. Den foretrekker mudrete, sakteflytende elver og dammer som er skjermet av f.eks. greiner som ligger under vann. Den er mørkebrun til svart på farge, sammentrykket fra sidene og 23-25 cm lang. Rygg- og gattfinnen har omtrent samme størrelse. Halefinnen er delt. Det mest særegne trekket, som navnet antyder, er et snabel-aktig fremspring på hodet. Dette er ikke egentlig en nese, men en følsom forlengelse av munnen som brukes til forsvar, kommunikasjon, navigasjon og leten etter mat. Dette organet er dekket med elektroreseptorer, som mesteparten av kroppen. Elefantnesefisken har dårlig syn, og bruker et svakt elektrisk felt til å finne mat, finne frem i mørkt eller uklart vann, og for å finne en make. Elefantnesefisken lever vanligvis 6-10 år, men det finnes eksemplarer som har levd lenger. Akvaristikk. Elefantnesefisken er trolig den mest utbredte av elefantfiskene i akvariehandelen. Akvariet bør være minst 200 liter stort. Den er temmelig sky og foretrekker et tett beplantet akvarium med dempet lys, der den kan stikke seg vekk når den føler for det. Den bør ha tilgang på et rør eller en hul trestamme. Substratet bør helst være myk sand for at fisken skal kunne rote i det med sin følsomme forlengede leppe. Den lever av smådyr, men godtar vanligvis også frossenfôr eller til og med flakfôr. Hvor fredelig disse fiskene er, kan være individuelt. Noen er ganske aggressive mot andre arter, mens andre trekker seg tilbake. De kan holdes i et selskapsakvarium med andre fredelige arter som har lignende behov når det gjelder vannverdier. I akvarier som er mindre enn 400 liter er det risikabelt å holde mer enn én elefantnesefisk, da de kan være territorielle. Det som regnes som optimale vannverdier, er pH mellom 6,8 og 7,2, temperatur mellom 26 og 28 grader Celsius, og middels hardhet. Ellen Klemp. Ellen Klemp (født 25. mars 1958) er en norsk sanger, også kjent under navnet Nellie Neuf. Hun er blant annet vokalist i sitt eget band Ellen Klemp Group. Sammen med Øystein Dolmen ga hun ut albumet "På frifot" under navnet «Knutsen og Nellie Neuf» med musikk fra barne-TV serien «Knutsen på frifot». For albumet fikk de Spellemannprisen 1989 i klassen barneplate. Osteomyelitt. Osteomyelitt er en infeksjonssykdom som setter seg i bensubstans. Infeksjonen kan i prinsippet sette seg hvor som helst, men sitter oftest knenært hos barn, det vil si; distale femur og proksimale tibia. Årsaken er en hematogen spredning av "steptokokker" eller "stafylokokker". Kan også forekomme etter operativ behandling av lukkede brudd. Hos barn er ofte de lokale symptomene sparsomme, men det er vanlig at barnet ikke vil bruke det infiserte benet. En skal derfor være obs om et barn hinker eller ikke vil gå på foten i fravær av et traume. Pasienten trenger ikke alltid ha feber, og nedsatt almenntilstand. Sterke smerter i det angrepne beinvevet er også tilstede. Diagnosen er lett å stille klinisk, men blir ofte oversett, blant annet fordi tilstanden ikke kan sees på røntgen i tidlige stadier. Både senkningsreaksjonen og C-reaktivt protein (crp) vil være forhøyet. Også antall hvite blodceller vil være forhøyet. Ved mistanke om osteomyelitt skal en prøve til blodkultur taes snarest. En eventuell abscess skal punkteres, slik at en får materiale til bakterie- og resistensbestemmelse. I fravær av bevis med røntgen, vil en CT eller MR uvurderlig informasjon vedrørende diagnostisering og behandling. Behandlingen starter så tidlig som mulig med antibiotika. Den første tiden vil antibiotikaen gis intravenøst. Behandlingen skal fortsette en stund etter pasienten er blitt symptomfri. Absolute Music 2. "Absolute Music 2" er det andre samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1991. Sporliste. 02 Carl Schwensen Aaser. Carl Schwensen Aaser (født 24. august 1887 i Kristiania, død 11. januar 1984 i Oslo) var en norsk professor og veterinær. Navnet ble også skrivet som "Karl Schwensen Aaser". Liv og virke. Aaser ble uteksamaminert med artium i 1908. Dyrlægeeksamen tok han i 1913, ved «den kongelige veterinær- og landbohøiskole» i København. Han var assistent ved høyskolens serumlaboratorum i 1913 til 1914. Senere på året 1914 flyttet han til Oslo og ble assistent ved veterinærinstituttet der. Han arbeidet seg opp og ble avdelingssjef ved instituttet i 1917. Carl Schwensen Aaser tok den filosofiske doktorgrad (Dr. philos) ved Universitetet i Oslo i 1925, og ble "bydyrlege" i Oslo fra 1927. I arbeidet med videreutdanning dro Aaser på stipendreise til København i 1919. I 1925 var han på nytt i Danmark og i Sørsverige, før han i 1926 dro med pasteurlegatet til Frankrike. I 1928 gav Oslo kommune kommunalt stipendium til Aaser for ytterligere studier i Sverige og Danmark. På sine studiereiser studerte Aaser hovedsakelig bakteriologi, munn- og klovsyke og næringsmiddelhygiene. Vinteren 1926–27 var Aaser leder i kampen mot "munn- og klovsyke" i Aust-Agder fylke, og fra 1927 ble han medlem av det departementale arbeidsutvalg til humanisering av renslaktningen. Fra 1938 til 1953 arbeidet han som Professor i kjøtt- og melkehygiene og i veterinær rettsmedisin ved Norges veterinærhøgskole. Deretter ble han pilotiveterinær og dosent i veterinær rettsmedisin ved Norges veterinærhøgskole frem til 1959. I perioden 1950 til 1970 var Aaser fromann i foreningen til Dyrenes beskyttelse. Aaser leverte flere veterinærvitenskapelige bidrag til Norsk Veterinærtidsskrift. Han var også initiativtaker til innsamlingsarbeidet til Norsk veterinærmedisinsk museum ved Norges veterinærhøgskole. Museet ble opprettet i 1969 og bygger på Carl Schwensen Aasers private samling. Norsk Veterinærtidsskrift. "Norsk veterinærtidsskrift" (NVT) er fagbladet for veterinærer i Norge. Tidsskriftet gis ut av Den norske veterinærforening og utkommer ni ganger i året. Opplaget er 2.450 per utgave. Bladet ble første gang utgitt i 1889 under navnet "Tidsskrift for veterinærer". NVT leses av veterinærer, veterinærstudenter og veterinære institusjoner i Norden. Tidsskriftet når også politikere og myndigheter innen landbrukssektoren og farmasøyter. Norsk veterinærtidsskrift publiserer fagartikler, fagaktuelle artikler, debattinnlegg og stoff om og fra Den norske veterinærforening. Redaktør for "Norsk veterinærtidsskrift" er informasjonssjef i "Den norske veterinærforening", Steinar Tessem. Absolute Music 55. "Absolute Music 55" er det 55. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 30. oktober 2006. Telle. Telle er et norsk gårdsnavn, etternavn og slektsnavn. I Norge er det 469 personer med Telle til etternavn, ifølge SSB. Gårdsnavnet Telle har sitt opphav i Nergrenda i Åsnes, en jordbruksgrend i Solør, Hedmark. Gårdene på Telle ble ryddet i middelalderen. I følge Oluf Ryghs "Norske Gaardnavne" kommer gårdsnavnet fra gammelnorsk "toll", «furu», og betyr «nyryddet furulund». Gårdsnavnet er nevnt i "Den røde bok" eller "Raudeboka", biskop Eysteins jordebog fra 1394. Skrivemåten var da på middelalderformen «Þelli». Et annet opphav til slekts- og etternavnet Telle skriver seg fra bygda Telavåg utenfor Bergen. Det forekommer i Norge en omskrevet, «forfinet» variant av navnet, skrevet på formen "Thelle". Gardhammar. Gardhammar (også skrevet "Gardhamar", "Garhammar" og "Garhammer") er ei grend og en tidligere holdeplass (nedlagt 1970) på Bergensbanen i Ytre Soknedalen, i Ringerike kommune. Begge er oppkalt etter gården med samme navn. Grenda ligger langs riksvei 7, mellom Jonsrud og Bårnås. Ved Gardhammar er det også avkjøring til Skotland på sørsiden av Sogna, der Skotlandveien til Veme går langs sørsiden av elva. Gården Gardhammar nevnes først i et diplom fra 1657, og alt den gang var den delt i søndre og nordre Gardhammar. Den har gårdsnummer 66 i Ringerike. Stengelsnutebiller. Stengelsnutebiller (Lixinae, før ofte kalt Cleoninae) er en gruppe av middelsstore, avlange snutebiller som utvikler seg inne i røtter, stengler eller blomsterhoder av ulike planter, der de danner avlange galler. Utseende. Middelsstore (ofte 7 – 10 mm), avlange, mer eller mindre jevnbrede snutebiller. Kroppen er vanligvis helt skjellkledt og brunlig eller grå på farge. Hodet er nokså stort, fasettøynene små og snuten middels lang, krum og ganske kraftig. Antennene er festet i den ytre halvdelen av snuten. De er middels lange og knebøyde og ender i en kølle som (i alle fall tilsynelatende) består av fire ledd, slik at hele antennen er 12-leddet. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, med rundede sider, tilsmalnet framover, ved roten gjerne litt smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er parallellsidige med markerte skuldre og punktrader. Beina er middels lange, leggene ("tibiae") har en liten krok ("uncus") ytterst. De to klørne er sammenvokste ved roten. Levevis. Larvene utvikler seg i avlange galler inne i røtter, stengler eller knopper av ulike slags storvokste urter. Gallen er synlig som en fortykkelse på stengelen, rota eller knoppen. Den avlange kroppsformen er trolig en tilpasning til trange rom. Stengelsnutebillene kan angripe mange forskjellige vertsplanter, selv om hver art begrenser seg til en begrenset gruppe. Særlig hyppige er de på tistler og skjermplanter. Disse billene er sjelden særlig tallrike og er ikke regnet som betydelige skadedyr. Jostein Nielsen. Jostein Nielsen (født 2. juli 1956) er offiser i Frelsesarméen, der han har rangen major. Han har vært korpsleder i Drammen korps siden 2007. Jostein Nielsen er gift med Magna Våje Nielsen, og er sønn av frelsesoffiserene Anne Karin Nielsen og Hans Jonny Nielsen. Han er også bror av advokaten Brynjar Meling Jostein Nielsen har også vært mye brukt i Norge som taler, både ved Frelsesarmeens møter og i felleskristne sammenhenger. Før Jostein Nielsen ble korpsleder i Drammen korps hadde han flere viktige oppgaver i Frelsesarmeen både nasjonalt og internasjonalt. bla. Jostein Nielsen var også rektor ved Sagavoll Folkehøgskole i noen år. Fiskebukta. Fiskebukta eller Kristinehamn, som det også står i enkelte kart. Ei bygd på øya Seiland i Vest-Finnmark. Etter en viss fraflytting på 70-tallet, er stedet i dag bebodd av stort sett yngre mennesker. Fergesamband med Kvaløya med Hammerfest har vært avgjørende for utviklingen ikke bare i Fiskebukta, men for hele nordre Seiland. Det er på stedet registrert en boplass fra eldre steinalder, 10 000 – 4000 f.Kr. I ei myr like øst for boplassen fra eldre steinalder ble det funnet en stokkbåt i forbindelse med oppdyrking på 1970-tallet. På Fiskebuktholmen er det et område med hustufter og en grop fra nyere tid samt en boplass fra eldre steinalder. Hustuftene og gropa er sannsynligvis fra 1800-tallet. Skoleleder. Skoleleder er et samlebegrep for personer som er ansatt for å lede og administrere en skole. Begrepet er oftest knyttet til ledere ved en grunnskole eller en videregående skole. Begrepet kan i vid forstand også omhandle ledere i en kommune eller fylkeskommune som ivaretar funksjonen som skoleeier. Vanlige stillinger innenfor skoleledelse er rektor eller daglig leder som øverste leder, deretter assisterende rektor, eller stedfortredende rektor. Under disse er skoleleder tradisjonelt kalt inspektør (undervisningsinspektør), men i den senere tid har denne tittelen blitt overtatt av ulike titler som avdelingsleder, mellomleder, pedagogisk leder, utviklingsleder, fornyingsleder og så videre. Det er ikke uvanlig at en skoleleder har undervisning som en del av sin stilling, i noen tilfeller også rektor, avhengig av skolens størrelse. Skolelederutdannelse. Skoleledere i norsk grunnskole har tradisjonelt ikke hatt formell lederutdanning. Siden 2000 er der derimot blitt vanligere at det foreligger formell skolelederutdannelse, eller at dette gjennomføres kort tid etter tiltredelse. Utdanningsdirektoratet ga Høgskolen BI, ILS ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen i oppdrag å tilby nasjonal rektorutdanning fra høsten 2009. Denne utdanningen blir først tilbudt nytilsatte rektorer og utgjør 30 studiepoeng på deltid. Utdanningsdirektoratet utarbeidet i denne sammenheng kompetansekrav for rektorer. Det er også andre utdanningsinstitusjoner som tilbyr videreutdanning i skoleledelse, som NTNU. Februar 2009 ble det etablert et nettverk for skoleledere på nettsamfunnet LinkedIn Utdanning (tidsskrift). "Utdanning" er et norsk fagblad for undervisningspersonell som utgis av Utdanningsforbundet og kommer ut ca hver 14. dag. Ansvarlig redaktør er Knut Hovland. Utdanning sendes til ca 130 000 medlemmer av Utdanningsforbundet. Målgruppen er lærerstudenter, førskolelærere, lærere, adjunkter, lektorer, og lærere på universiteter og høyskoler, samt skoleledere og rektorer. Bladet sendes også til ulike kompetansesentre, skole- og oppvekstadministrasjon på kommune-, fylkes- og nasjonalt nivå, samt skolepolitiske journalister i såvel aviser som radio og tv. Forgjengeren til bladet, Norsk Skoletidende, kom ut for første gang i 1869. I 1934 ble Norsk Skoletidende slått sammen med Skolebladet til Norsk Skoleblad, og ved årsskiftet 2001/2002 ble Skolefokus og Norsk Skoleblad slått sammen til dagens Utdanning, som feiret 140-årsjubileum i 2009. Utdanning inneholder faglig og politisk stoff med tilknytning til pedagogikk, barnehage og skole. Store deler av bladet er stillingsannonser, men det presenteres også diskusjoner, debatter og innlegg. Bladet fikk Fagpresseprisen for 2003. Skolebibliotek. a> i Tyskland var opprinnelig en boksamling eller et bibliotek ved byens kloster. Skolebibliotek er bibliotek eller boksamlinger på skoler og i læringsinstitusjoner. Begrepet brukes i Norge særlig om bibliotek for elever i grunnskolen og i videregående skole slik det er definert i Opplæringsloven fra 1998. Skolebibliotek i Norge. Skolebibliotekene i Norge eies og drives av de enkelte skolene. De skal tjene skolens formål og derfor ha en pedagogisk innretning, det vil si dekke de behovene elevene og lærerne har for litteratur og informasjon til lesetrening, lystlesing og informasjonssøk. Informasjonskompetanse er et viktig stikkord i en skolebibliotekars hverdag. Skolebibliotekene inneholder i tillegg til bøker og blader også lyd- og bildemedier som lydkassetter, CD-plater, videoer og DVD-plater. Mange skolebibliotek har også egne datamaskiner med Internett, til bruk for elevene. Bibliotek utstyrt med slikt multimediautstyr ble på 70- og 80-tallet kalt "mediatek". På nybygde skoler er bibliotekene ofte plassert i egne lokaler sentralt i skolebygget. Tankegangen bak er at biblioteket skal være «skolens hjerte». Bemanningen av og planene for skolebibliotekene varierer stort mellom forskjellige skoler i Norge. Gjennomsnittlig betjent tid på biblioteket er bare knapt tre arbeidstimer per uke. Skolebibliotekarene er vanligvis lærere, eventuelt med tilleggsutdanning. Ca. 10 % av de bibliotekansvarlige i grunnskolen og 50 % i videregående skole er bibliotekarutdannet. Flere av disse er tilknyttet Skolebibliotekarforeningen i Norge som igjen er tilsluttet Nordisk Skolebibliotekarforening. Mange skolebibliotek samarbeider med folkebibliotekene i kommunen. Blew (EP). "Blew" er en EP av grungebandet Nirvana. Tittelsporet er også på deres første album. Sangen ble skrevet av bandets frontmann Kurt Cobain i 1988 og handler om å være fanget. Sangen var populær live, og bandet spilte den fram til Kurt Cobains død i 1994. Utgivelser. "Blew" ble først utgitt ut på Nirvanas debutalbum, "Bleach" i juni 1989. "Blew EP"en ble sluppet ut i desember 1989. Den ble bare gitt ut i Storbritannia, og er vanskelig å finne andre plasser. Bare 3,000 kopier av EPen ble gitt ut på vinyl, men den ble også sluppet ut på CD. Både falske CDer og vinyler eksisterer hvor vinylene varierer i fargene. Andre versjoner. Tidlige liveversjoner av "Blew" inneholder helt andre tekster, og kan bli funnet på uoffisielle utgivelser. Det finnes også flere titalls bootlegs som har albumets versjon. En liveutgave av "Blew" (fra Paradiso, 25. november 1991 i Nederland) finnes på Nirvanas livealbum "From the Muddy Banks of the Wishkah". Video fra denne opptredenen er også på Nirvana DVDen "Live! Tonight! Sold Out!!". Sporliste. Notering: en annen utgave av «Been a Son» finnes på "Incesticide". Coverversjoner. Den japanske artisten, Miyavi har gjort sin versjon av låten. Cushings syndrom hos mennesker. Symptomer. Utseendet blir forandret, og er veldig typisk for tilstanden. Det skjer en "omfordeling av fett" fra ekstremitetene til kroppen, hodet og halsen. Ekstremitetene blir ytterligere tynne på grunn av muskelatrofi som også gir nedsatt kraft. Ansiktet blir rundt og rødmusset. "En vektøkning" skjer som skyldes både økt appetitt og en væskeretensjon, dette fører også til en "blodtrykksøkning". Huden blir generelt tynnere og skjørere, ofte med store "strekkmerker" på magen. "Sårtilhelingen" blir dårligere og en får generelt en større "infeksjonstendens". "Osteoporose" og "diabetes" kan også oppstå som følge av syndromet. Årsaker. Cushing skyldes økt kortisol (glukokortikoideffekt), og kan oppstå av flere årsaker. Det vanligste er langvarig behandling med store doser hydrokortison eller syntetiske glukokortikoider. Svulst i hypofysen (fører til økt dannelse av kortisol i binyrebarkern) eller svulst i binyrene kan også være en årsak. Komplikasjoner er økt infeksjonstendens, hypertensjon(høyt blodtrykk), osteoporose og diabetes. Behandlingen kommer an på årsaken. Ved svulster er behandlingen kirurgisk. Skyldes tilstanden overdosering av kortison, må en nedtrapping av medikamentet skje. Utviklingshjelp. Utviklingshjelp er økonomiske overføringer og annen hjelp til utviklingsland. Normalt brukes begrepet utviklingshjelp om bistand gitt fra stat til stat, men begrepet dekker også privat bistand. Igjennom de siste 20 år har den offisielle utviklingsbistand (den som gis av regjeringer) ligget mellom 50 og 60 milliarder dollar. USA er verdens største bidragsyter i absolutte tall (15,7 milliarder dollar i 2003), men den minste blant de utviklede landene i forhold til brutto nasjonalprodukt (0,14 prosent i 2003). FN har satt 0,7 prosent av brutto nasjonalprodukt som mål for størrelsen av utviklingshjelp. I øyeblikket lever kun fem land opp til dette mål. OECDs utviklingskomite, DAC, anerkjenner at penger som brukes på flyktningetiltak i et giverland kan regnes som en del av giverlandets totale bistand. I Norge faller denne utgiftsposten under statsbudsjettets kapittel 167, som er en del av Utenriksdepartementets budsjett. I 2006 utgjorde denne kapittelposten 399 millioner kroner, og utgjorde ca. 2 % av Norges totale utviklingshjelp. Med den rødgrønne regjeringen har miljørettet bistand fått større fokus. I 2006 utga regjeringen en Handlingsplan for miljørettet bistand. I 2008 kom stortingsmelding nr. 13, "Klima, konflikt, kapital". I 2011 kom regjeringen med meldingen om sammenhengene mellom miljø og utvikling, stortingsmelding nr. 14, "Mot en grønnere utvikling". Med sistnevnte ble for første gang verdsetting av økosystemtjenester en sentral del av norsk bistandspolitikk. Det magiske hjertet. Det magiske hjertet, spansk "El corazón de piedra verde", er en bok av Salvador de Madariaga. Den ble først utgitt i 1942, og kom på norsk i 1946, utgitt av Nasjonalforlaget. Handlingen er lagt til 1600-tallet, og foregår parallelt i Spania og Mexico, og delvis også i Nord-Afrika. Den handler om gutten Alonso, som vokser opp i Spania, går i kloster som ung, men begår en forbrytelse der og blir sendt som til Latin-Amerika. Parallelt med historien om Alonso fortelles det om prinsesse Xuchitl av Aztekerfolkets oppvekst. Disse møtes da Alonso kommer til Latin-Amerika, og gifter seg, for å så reise tilbake til Spania. Charles de Gaulle internasjonale lufthavn. Aéroport Roissy-Charles-de-Gaulle (IATA: CDG, ICAO: LFPG) er en lufthavn som ligger rett utenfor Paris. Fyplassen er en av Frankrikes viktigste internasjonale lufthavner og en av Europas fremste luftfartsinstitusjoner. Den har sitt navn fra Charles de Gaulle og Roissy-en-France. Paris har også to andre store flyplasser. Disse er Orly lufthavn og Paris-Beauvais-Tillé lufthavn, som primært benyttes av lavpris-flyselskaper. Konsernidentitet. Fonten Frutiger ble bestilt spesielt for lufthavnens konsernidentitet, og tatt i bruk på lufthavnens skilter i 1975. Fonten var opprinnelig kalt "Roissy", men ble omdøpt etter sin skaper, Adrian Frutiger. Frem til 2005 ble det før alle kunngjørelser over PA-systemet i Terminal 1 spilt en svært karakteristisk melodi, kalt "Indicatif Roissy", komponert av Bernard Parmegiani i 1971. () Selv om melodien nå er byttet ut inne i terminalene, spilles "Indicatif Roissy" fortsatt før kunngjørelser på bussene som går mellom terminalene. Statistikk. I 2006, var Charles de Gaulle lufthavn rangert som nr. to i Europa etter antall passasjerer med 56 808 967 passasasjerer, etter London Heathrow Airport (67 530 223), og rett foran Frankfurt International Airport (52 810 683). Etter antall flybevegelser var, Charles de Gaulle lufthavn størst i Europa med 541 566 flybevegelser, foran Frankfurt International Airport (489 406) og Heathrow (477 029). Rangert etter antall tonn frakt var, Charles de Gaulle lufthavn nr to i Europa i 2006 med 1 854 950 tonn, etter Frankfurt (2 127 797 tonn), men foran Amsterdam Schiphol Airport (1 559 787 tonn). Terminal 1. Aerial view of Terminal 1 Terminal 1 old check in point Skippern (tegneserieblad). Skippern var et ukentlig tegneserieblad som ble utgitt i Norge av Allers forlag fra 1947 til 1959. Bladet hadde mye stoff felles med det danske "Skipper Skræk", men de to bladene ble redigert hver for seg. Redaktør var Victor Schlytter. Bladet inneholdt hovedsakelig «søndagssider» med amerikanske avistegneserier fra King Features Syndicate via Bulls Pressetjeneste: Lee Falks Fantomet og Mandrake, Hal Fosters Prins Valiant, Sorte Maske, Frank Robbins' Johnny Hazard, Alex Raymonds Rip Kirby, Mikke Mus, Donald Duck, Bitten, Elzie Segars Skippern, Familien Olsen Øhrn, Carl Andersons Henry, Elmer, Peter Loff. I tillegg hadde de også i perioder danske serier som Ekene og Willy på eventyr og den nederlandske Putte av Martin Toonder. Bladet hadde også hobbysider, utklippsmodeller og fortsettelsesfortellinger. Astrid Lindgrens fortellinger om detektiven Blomkvist gikk for eksempel i Skippern. De første årene var bladet i stort tabloidformat, men fra og med nr. 23 i 1955 fikk det vanlig tegneseriehefteformat (ca. 25 x17 cm). Oluf Onsum. Oluf Adelsten Onsum, (født 27. juni 1820 i Molde, død 9. desember 1899 i Kristiania) var en norsk forretningmann og industrileder. Han deltok i stfitelsen av Christiania Spigerverk i Nydalen og er kjent som eier og driver av Kværner Brug og ble målet for det såkalte «Onsumslaget». Etter konfirmasjon midt på 1830-tallet flyttet han til Christiania og slo seg opp som kjøpmann, blant annet med en jernvarehandel i Dronningens gate. For å sikre varetilgangen kjøpte han fallrettighetene til Lillo gård og etablerte Christiania Spigerverk i 1853. For ytterligere å befeste sin stilling kjøpte han samme år Kværner gård som omfattet området mellom Vålen gård og Manglerud. Her lå det allerede et møllebruk som han overtok, og Onsum fikk samtidig anledning til å utnytte vannkraften. Virksomheten utviklet seg sterkt og inkluderte blant annet støperi, smie, plateverksted og maskinverksted. Onsum fikk blant arbeiderne kallenavnet «Slegga» og ble meget velstående. I 1874 flyttet familien inn i herskapsboligen i St. Halvardsgate 33, på folkemunne kalt «Onsumslottet». Dette ble også målet for det såkalte Onsumslaget i april 1878. I 1959 ble Oluf Onsums vei på Ryen oppkalt etter ham. Pink Flamingos. "Pink Flamingos" er en amerikansk kultfilm fra 1972 av John Waters. Den er kjent for sine kontroversielle sex- og voldsscener som brøt med en rekke av samtidens tabuer. Handling. Divine (Divine) bor i ei rosa campingvogn sammen med hennes voksne sønn, Crackers (Danny Mills), og hennes overvektige mor, Edie (Edith Massey). Hun kjemper om å bli verdens mest perverse person, men møter sterk konkurranse fra paret Raymond Marble (David Lochary) og Connie Marble (Mink Stole), som driver et ulovlig adopsjonsfirma for lesbiske. Produksjon. John Waters var ingen kjent regissør da han begynte på prosjektet. Han hadde stått bak et par undergrunnsfilmer og enkelte kortfilmer, men ingen av disse hadde nådd noen større suksess. Rolleliste bestå av ukjente skuespillerne, som stort sett var venner av Waters. Budsjettet var bare på 12 000 dollar. For disse pengene skulle Waters lage noe som ingen blockbuster fra Hollywood ville tørre å lage. Idéen om at transvestittskuespilleren Divine skulle spise hundebæsj foran kamera, ble hjørnesteinen for hele handlingen i filmen, som består av de mest skitne scenene i filmhistorien. Kontroversiell. Filmen ansees i dag som en av de mest oppskakende filmene noensinne. Den inneholder nære skildringer av incest, gestikulerende anus, blotting, en sexscene inkludert to levende kyllinger og den nevnte hundebæsjspisescenen. Meldal Historielag. Meldal Historielag i Meldal kommune, Sør-Trøndelag, ble stiftet i 1958. Da laget fikk Sør-Trøndelag fylkes kulturpris i 1980 var det blant annet fordi laget nylig hadde overtatt husmannsplassen Ulberg, som de fremdeles driver som museumstun. Laget arrangerer årlige stevner i Vålåskaret, hvor det framføres enkle historiske spel, eller "tidsbilder". Laget har utgitt årbok siden 1960, og har også utgitt en samling med dialektord, to bøker med innsamlede bilder, og flere bøker med tekster og prologer av lokale kulturarbeidere. Laget har ca 1100 medlemmer (i en kommune med ca 4000 innbyggere), og blir av kommunens tidligere ordfører vennlig karakterisert som «en maktfaktor i bygda». Greinsnutebiller. Greinsnutebiller (Mesoptilinae, ofte kalt Magdalinae) er en nokså artsfattig underfamilie av snutebiller. De er middelsstore, avlange snutebiller uten skjell på kroppen. Utseende. Middelsstore, avlange, parallellsidige snutebiller. Kroppen er mørkfarget, oftest svart, gjerne med en blålig metallglans, og de mangler skjellkledning. Hodet er middels stort med store, flate fasettøyne og en ganske lang, tynn snute. Antennene er knebøyde, ganske slanke med en markert kølle ytterst, og sitter festet omtrent midt på snuten. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, med avrundede sider, markert tilsmalnet framover, på oversiden kraftig og tett punktert. Dekkvingene er litt bredere enn brystskjoldet, parallellsidige, med markerte skuldre. De har sterkt markerte punktrader. Beina er forholdsvis korte, lårene med kraftige tenner på undersiden. Levevis. Larvene utvikler seg i død ved, som oftest like under sevjelaget på små, nylig døde grener eller kvister. De fleste nordiske artene lever på arter i rosefamilien (blant annet rogn, hagtorn, eple, pære, plomme og kirsebær) eller på furu, men en art lever også på bjørk. Sohlbergplassen. Utsikt fra Sohlbergplassen mot Rondane Sohlbergplassen er en rasteplass ved riksveg 27 (Venabygdvegen) nær Atnsjøen. Ved plassen er det bygd en utsiktsplattform. Fra denne har en utsikt mot Rondane, slik som fjella framstår på Harald Sohlbergs maleri «Vinternatt i Rondane», og dette har gitt plassen navn. Plattformen er tegna av arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk. Dr. techn. Kristoffer Apeland AS er rådgivende ingeniør og Statens vegvesen, byggherre. Den er utforma på en måte som gjør at den ser ut til å sveve over terrenget. Den er videre anlagt mellom og rundt furutrærne, og det var bare nødvendig å felle ett tre under bygginga. Sohlbergplassen, som blei offisielt åpna 23. juni 2006, er en del av prosjektet Nasjonale turistveger. Plassen blei tildelt Betongtavlen for 2007. Robert av Molesme. Robert av Molesme, også kjent som Robert av Cîteaux (født ca 1028 i Champagne i Frankrike, død 17. april 1111 i Molesme) var en abbed i benediktinerordenen som ble ordensreformator og medgrunnlegger av Cistercienserordenen (OCist). Idun Reiten. Idun Reiten (født 1. januar 1942) er professor i matematikk ved NTNU, Trondheim. Hun regnes som en av Norges fremste matematikere i dag. Hennes forskningsområde er representasjonsteori for artinske algebraer, kommutativ algebra, ordninger og homologisk algebra. Hun studerte matematikk ved Universitetet i Oslo og fikk hovedfag på avhandlingen "Über ein Problem der additiven Zahlentheorie", altså om additiv tallteori. Doktorgraden tok hun ved Illinois State University i 1971. Avhandlingen i abstrakt algebra het "Trivial extensions and Gorenstein rings" etter den amerikanske Daniel Gorenstein (1923–1996), og var veiledet av den norsk-ættede Robert Merle Fossum. Hun ble med dette en av de første norske kvinner med doktorgrad i matematikk. Den første var Mary Ann Elizabeth Stephansen som disputerte i Zürich i 1902. Reiten underviste ved Norges Lærerhøgskole i Trondheim, der hun ble professor i 1982, og senere ved NTNU. I 2011 ledet hun forskergruppen innen algebra. Reiten har sittet i styret for Abelprisen. Eraserhead. "Eraserhead" er en amerikansk film fra 1977 regissert av David Lynch. Handling. Filmens handling utspiller seg i en mørk og trist by, hvor landskapet domineres av industri. Henry Spencer (Jack Nance) blir invitert til kjærestens (Charlotte Stewart) familie på middag. Under middagsselskapet får Henry vite at han er blitt far. Foreldrene (Allen Josepher og Jeanne Bates) blir svært sinte, ettersom barnet er født utenfor ekteskap. Han får i tillegg høre at barnet er alvorlig funksjonshemmet. Det er et misfoster og ligner ikke på et menneske i det hele tatt. Kjæresten og det nyfødte barnet flytter inn hos Henry, men på grunn av barnets forferdelige skriking og sutring, orker ikke kjæresten være der lengre. Hun flykter umiddelbart ut fra leiligheten, mens Henry må sitte og passe barnet alene. Utover natten oppdager Henry at det bor en kvinne (Laurel Near) i radiatoren hans. Kvinnen er en slags ballettdanserinne med store svulster på begge kinnene. Samtidig oppstår en rekke andre surrealistiske sekvenser med både ham, danserinnen og barnet. Fakta. "Eraserhead" var den første langfilmen til David Lynch, som var filmstudent på denne tiden. Det tok hele 5 år å spille den inn. Dette fordi budsjettet var veldig lavt, og innspillingen foregikk bare da Lynch hadde råd (han arbeidet som avisbud under innspillingen). Som mange andre av filmene til Lynch, er "Eraserhead" en eksperimentell og surrealistisk film. Den er ofte omtalt som det særeste som har kommet fra Lynchs hender. Handlingen har ingen stor betydning, og dialog forekommer nesten ikke (manuset besto av bare 21 sider; mindre enn halvparten av det som er normalt). Det er en mørk film som beskriver angsten over et farskap i marerittaktige og surrealistiske scener. Filmproduksjonen foregikk samtidig som Lynch fikk sitt første barn, men Lynch har benektet at dette hadde noen sammenheng med temaet i filmen. Han har også utelukket å fortelle hvordan han lagde det deformerte barnet. Kritikk. "Eraserhead" fikk møte hard motstand fra kritikere til å begynne med, men ble raskt en kultfilm da den ble vist på større kinoer i USA. Regissører så ulike som Mel Brooks og Stanley Kubrick har omfavnet filmen og hyllet den som et mesterverk. Brooks sørget for Lynch fikk lage sin neste film under mer profesjonelle omstendigheter i England. Resultatet ble den mindre eksperimentelle, men like hyllede "Elefantmannen" (1980) Snutebil. Snutebiler er et folkelig kallenavn på lastebiler og buss hvor motoren er plassert foran hytten. Dette gir fronten på kjøretøyet et snute-aktig utseende. Marten Toonder. Marten Toonder (født i Rotterdam 2. mai 1912, død i Laren 27. juli 2005) var en nederlandsk tegneserieskaper. Han var bror av forfatteren Jan Gerhard Toonder. Biografi. Marten Toonder ble kjent med tegneserier gjennom comics som faren, sjøkaptein Marten Toonder Sr., tok med hjem fra USA. Etter at han hadde avsluttet skolegangen ved «Hogereburgerschool», en skole som kan sammenlignes med gymnaset, reiste han med faren til Argentina, og der møtte han i 1931 tegneserietegneren Dante Quinterno som arbeidet for Disney. Quinterno inspirerte Toonder til selv å tegne tegneserier, og da han kom tilbake til Rotterdam begynte Toonder ved kunstakademiet i Rotterdam. Han sluttet igjen etter kort tid. I 1935 giftet han seg med Alfine Kornélie Dick, en nabojente fra barndommen. Hun tegnet og skrev selv tegneserier under navnet Phiny Dick, og skrev senere også tekster til tegneserien "Kappie" som mannen tegnet. Toonder startet etterhvert bedriften Toonder Studio's, denne produserte filmer og reklame. I 1964 forlot familien Toonder Nederland, de flyttet til Greystones i Irland for å vie seg til tegneserietegning. Han ble overrasket over hvor mye det irske landskapet ligner det han i årevis hadde tegnet i serien om Olivier B. Bommel. I 1990 døde konen Phiny og seks år senere giftet han seg igjen, denne gang med komponisten Tera de Marez Oyens. Hun døde senere samme år, i 1996. Etter dette flyttet Toonder tilbake til Nederland, der han slo seg ned i Rosa Spier Huis i Laren i Noord-Holland. Rotterdam by har tildelt ham Wolfert van Borselenpenningen. Toonder døde mens han sov, 93 år gammel. Arbeider. I 1938 ble for første gang en av hans tegneserier trykket i en svensk avis, og fra 1941 ble hans såkalte tegneserieromaner trykket i den nederlandske avisen De Telegraaf. Disse var det som gjorde Toonder kjent; hovedpersonene var Tom Poes og Olivier B. Bommel. Toonders tegneserieromaner om disse figurene har en egen, karakteristisk form: Øverst på siden ligger et bånd av tegninger, med teksten under – snakkebobler brukes ikke. Slik blir ikke oppmerksomheten avledet fra tegningene, og kan teksten leve sitt eget liv. Totalt er det laget 177 historier om Olivier B. Bommel i denne formen. I Nederland er disse senere utgitt i bokform i flere opplag, og kalles som oftest «dagbladstrips» (norsk: dagsavis-tegneserier). Videre har også andre serier fra hans hånd blitt trykket blant annet i den nederlandske utgaven av Donald Duck. Hans beste historielinjer typeres ved en subtil humor og en mer eller mindre skjult samfunnskritikk. En del ord som Toonder brukte i tegneseriene har spredd seg og blitt en del av det nederlandske språket, eksempler på dette er for eksempel "denkraam" og "minkukel". I Oisterwijk i Noord-Brabant ble i samarbeide med Toonder en miniatyr-utgave av byen Rommeldam bygget i 1955. Den ble revet igjen i 1959. En del av historiene om Tom Pus og Olivier B. Bommel ble det laget tegnefilmer av, men den subtile humoren som kjennetegner tegneseriene var ikke i dem. De ble ikke noen store suksesser, med et unntak: filmen "Als je begrijpt wat ik bedoel". Filmen fikk komplimenter både fra Walt Disney og Warner Bros. Detalj av Toonder-monumentet i Rotterdam Andre serier av Marten Toonder er I desember 2005 ble boken "De Tao van Toonder" (norsk: Toonders Tao) utgitt på forlaget Panda, der forøvrig også resten av Toonders arbeider utgis. Den var skrevet av Frank van Hartingsveld som på grunnlag av intervjuer beskrev Toonders livsfilosofi. Boken ble forbudt solgt etter en uenighet om opphavsrett i 2006. To år senere, også i desember, ble boken "Heer Bommel en het para-abnormale, over de magie in de Bommelsaga" (norsk: Herr Bommel og het para-abnormale, om magien i Bommelhistoriene) utgitt. Den behandlet de okkulte påvirkningene i Toonders arbeide, og ble ført i pennen av Willem Venerius med assistanse fra Eiso Toonder. Toonder i Norge. Hans mest kjente serie er Tom Pus også kalt "Tom og Teddy" (nederlandsk "Tom Poes") eller "Tom Poes en Olivier B. Bommel". Serien startet i nederlandske aviser i 1941 og gikk til 1986. I Tom Pus holdt Marten Toonder på den gamle formen for tegneserie uten snakkebobler, men med teksten i en blokk under bildet. Serien er blitt kjent for sine litterære kvaliteter og Toonder har en frodig og eventyrlig tegnestil. Tom Pus gikk i Norsk Ukeblad på 1950- og 1960-tallet. Æresbevisninger. I 1992 mottok Toonder Tollensprisen for hele sin oevre. 2. mai 2002 ble statuen "Ode aan Marten Toonder" (norsk: Ode til Marten Toonder) avduket på Binnenrotteplassen ved siden av stasjon Blaak i Rotterdam sentrum. Den seks meter høye statuen er designet av kunstnergruppen «De Artoonisten» og laget av bronse og granito. Marten Toonderprisen ble opprettet i 2009. I mars hvert år tildeles en pengesum på 25000 euro en tegneserietegner som har bidratt til det nederlandske kulturlivet. Bearbeidelser. Fra 5. februar 2007 sender de nederlandske radiostasjonene Radio 6, Radio 4 og Radio 1 hørespill som regisseres av Peter te Nuyl. Totalt består serien av 75 historier delt i 440 kvarterslange episoder. Blant disse finnes også de 48 som Marten Toonder selv var mest tilfreds med. SRKs sommerstevne. I det store teltet holdes sommermøtets prekener, som også kan høres overalt på stevneområdet. SRKs (Finlands Fredsforeningers sentralforbund) sommerstevne (på finska "suviseurat") er den gammellæstadianske vekkelsesbevegelsens årlige sommerarrangement, som varer i fire dager og samler ca. 70 000 besøkende. Stevnet er åpent for alle, og formålet er å samle folk for å lytte til Guds ord. Programmet består av prekener, salmer og sions (åndelige) sanger. Prekenene tolkes til fem språk samt til tegnspråket. Utenom de nordiske land kommer besøkende blant annet fra Russland, Estland, Ungarn, Tyskland, Canada og USA. De fleste deltakere er ungdom og barn. Sommerstevnets historie. I begynnelsen brukte man kirker og andre offentlige samlingslokaler for å arrangere stevnet. Det store stevneteltet ble brukt for første gang i Kajana 1938. Det nåværende teltet er det tredje i rekken og ble tatt i bruk i 1981. Radiooverføring fra arrangementet ble sendt for første gang i Kemi i 1939. Ytterligere informasjon om sommerstevnet finnes på SRKs websider. Gastronomi. Gastronomi er læren om finere kokekunst. Ordet, sammensatt av gresk "gastros", «mage», og "nomos", «lære», betyr i utgangspunktet kunsten å regulere magen. I utviklet form er det læren om finere kokekunst, eller sambandet mellom mat og kultur. Begrepet fikk første gang allmen utbredelse i 1825, da Jean Anthelme Brillat-Savarin fikk utgitt verket "Smakens fysiologi" ("la Physiologie du Goût, ou Méditations de Gastronomie Transcendante; ouvrage théorique, historique et à l'ordre du jour, dédié aux Gastronomes parisiens, par un Professeur, membre de plusieurs sociétés littéraires et savantes"). Boka ble første gang oversatt til norsk i 2007, utgitt på Spartacus forlag. En gastronomisk person, en gastronom, er en person som er interessert i mat og er ekspert på emnet. Selve interessen ligger altså ikke i å spise maten, uten mer i hvordan maten er tilberedt og servert. Løvehodekanin. Løvehodekanin, er en kaninrase som er kjent siden 1980-tallet og er utviklet i England, men den stammet opprinnelig fra Belgia. De første løvehodekaninene kom ikke til Norden før på slutten av 1990-tallet. Rasen ble godkjent i nordisk standard i 2003. Beskrivelse. Vekten er vanligvis Ørene skal være og skal bæres stivt og opprettstående. Kroppen på hannens hode er noe kraftigere enn hunnens. Hakepose skal heller ikke forekomme. Hodet skal harmonere med kroppsstørrelsen. Halsen er kort (som hos hermelinkaninen). Brystet skal være bredt og fast. Ryggen skal være bred med god muskelsetting og gå i jevn bue mot halen. Bena skal være kraftige og rettstilt. Halen skal være rikt behåret og rett. Løvehodekaninen har en manke rundt hodet. Det er grunnen til navnet den har fått seg fortjent. Vanligvis skal manken være og danne en full sirkel rundt hodet. Det skal danne en "V" i nakken mellom skulderbladene og lugg mellom ørene; merkbart lengre pels på kinn og bryst. Resten av kaninen skal være normalhåret. Det skal ikke være lang pels på ører, og skjørt skal heller ikke forekomme, med unntak av ungdyr som gjerne har et skjørt. På kaninunger er det lettest å se om de har en enkel eller dobbel manke når de er to til tre uker; Manken skal ikke klippes. Løvehodekaniner har tykk pels som beskytter mot vind. Denne kaninen vasker seg selv, men noen individer må også børstes jevnelig. Hvis kaninen har mye løs pels, kan det skape hårballer. Kaninen vil slikke det og kaste det opp. Den kan trolig bli syk av det hvis det skjer for ofte. Kaninen bør børstes minst én gang om dagen for å være veldig nøyaktig. Skogsnutebiller. Skogsnutebiller (Molytinae) er en gruppe av snutebiller som omfatter noen av de største artene i denne familien, og også noen av de mest problematiske skadedyrene. De fleste av artene er knyttet til bartrær. Larvene utvikler seg gjerne i morkne stubber og gjør ingen skade, men de voksne billene kan ødelegge mange unge trær ved å gnage sår i barken slik at trærne tørker ut eller angripes av sopp. Lokale kallenavn: hardkrabbe, skarptroll. Utseende. Små til ganske store (3 – over 20 mm) snutebiller, kraftig bygde. Kroppen er avlang, som oftest med mørk grunnfarge og mønster av lyse skjell som ofte danner uregelmessige tverrbånd. Hodet er ganske stort med en lang, slank snute som ofte er noe utvidet i den ytre halvdelen. Antennene sitter vanligvis festet nær spissen av snuten og er ganske lange og kraftige, kenbøyde med en markert kølle ytterst. Brystskjoldet (pronotum) er litt bredere enn langt, med rundede sider, mer eller mindre kraftig punktert. Dekkvingene er vanligvis mer eller mindre ovale på form, med eller uten tydelige punktrekker. Beina er lange og kraftige, leggene ender i en kraftig, innoverrettet torn som gjør at billene kan klamre seg fast til det de sitter på slik at de kan være ganske vanskelige å få løs. Levevis. De fleste artene er knyttet til bartrær, særlig finner man mange arter på furu. Larvene utvikler seg i død ved, eller under barken på svekkede, men ennå levende trær. Larveutviklingen kan være flerårig, og de voksne billene kan også leve i flere år. De voksne billene gnager på barken på unge greiner og på nye skudd, og kan gjøre stor skade i plantefelt. Det finnes også arter som lever på jordstokker (rhizomer) av ulike urter, blant annet bjørnekjeks ("Heracleum") og pestrot ("Petasites"). Et eksempel på en slik art er "Hylobius transversovittatus", som lever på røttene av kattehale som vokser på strender. Denne arten er i Norge bare funnet noen få steder ved Oslofjorden. Skadedyr. Det alvorligste skadedyret i denne gruppen er gransnutebillen ("Hylobius abietis"). Tross navnet går den like gjerne på furu, og billene som lever på furu vokser seg større enn de som lever på gran. Denne billen er ganske stor (7 – 12 mm), svart med mønster av gule skjell. De voksne billene kan overvintre flere ganger og kommer gjerne fram i april. De flyr på ettermiddagen og kvelden på varme sommerdager. Billene gnager i barken på unge trær og etterlater seg traktformede groper. Trær som er hardt angrepet kan stryke med av uttørking og soppangrep. Hunnene legger egg på røttene på ferske stubber, der larvene utvikler seg unde barken. Av denne grunnen er skadeproblemene størst på unge trær på eller ved ferske hogstflater der det finnes rikelig med stubber, mens billen sjelden når store tettheter i naturlig skog. Larveutviklingen tar 3-5 år i Nord-Europa. Artene i slekten "Pissodes" og andre "Hylobius"-arter kan av og til også gjøre noe skade på bartrær, men vanligvis bare på trær som alt er svekket av andre grunner. Systematisk inndeling / norske arter. Artene her plassert i underfamilien Bagoinae blir ofte også regnet til Molytinae. Norsk Eternit Fabrikk. Norsk Eternit Fabrikk var en fabrikk for produksjon av eternitt. Fabrikken lå på Bjerkås i Akershus, og var i drift fra 1942 og fram til 1978. Selskapet ble etablert som et datterselskap av Christiania Portland Cementfabrik på Slemmestad under den andre verdskrigen, men produksjon i full skala starta ikke før krigen var over. Eternitt blir hovedsakelig laga av sement og asbest, og asbest ble først og fremst brutt i Canada og Sovjetunionen. Under krigen ble det derfor benytta finsk asbest. Fabrikken var hele tida den eneste eternittfabrikken i Norge, og eternitt ble mye benytta i 1950–60-åra. Sjøl om eternitt- og sementfabrikken ligger i hvert sitt fylke, er det bare noen hundre meters avstand mellom dem. Eternittfabrikken benytta sement fra sementfabrikken i produksjonen, opp til 300 tonn i døgnet. Denne sementen ble blåst over i tørr form gjennom rør. De første tilfella av lungesykdommen asbestose var oppdaga på 60-tallet. Etter hvert ble det forbudt å benytte asbest, og eternitt ble et spesialavfall. Eternittfabrikken ble lagt ned i 1978. Slemmestad Arbeiderforening reiste sak, og i 1983 ble det inngått et forlik mellom Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund og Norcem som da var eier. Norcem tok ikke noe rettslig ansvar, men tok ansvaret for den medisinske oppfølginga av de tidligere ansatte. Selskapet ga også økonomisk kompensasjon til de som ble rammet av sykdom. Så seint som i 1996 dukka det fremdeles opp nye tilfelle av asbestrelatert kreft (malignt mesotheliom). En undersøkelse fra 2002 viser en kraftig økning i tilfeller av kreft mellom tidligere tilsatte, særlig av kreft i brysthinna (pleura), malignt mesoteliom. Ramsrud. Ramsrud i Heradsbygda er et tidligere holdeplass (nedlagt 1970) på Bergensbanen, ca. 4,5 km fra Hønefoss stasjon. Stedet ligger langs riksvei 7 i Ringerike kommune og er mest kjent for den svingete Ramsrudhellinga ned mot Sogna og Sandaker. Ny veistrekning fra Ramsrud- Kjeldsbergsvingene, 6250m lang, ble åpnet mandag 7.november 2011. Curtiss F6C Hawk. Curtiss F6C Hawk var et jagerfly brukt av den amerikanske marine, og var i utgangspunktet identisk med den amerikanske hærens Curtiss P-1 Hawk. Flyene som ble levert til den amerikanske marine skilte seg i utgangspunktet ikke fra de levert til hæren i annet enn betegnelsen. Marinen brukte frem til 1962 et system hvor første bokstav/bokstavgruppe stod for flytype, etterfulgt av et siffer som representerte hvilket fly i rekken av denne flytypen produsenten hadde levert til marinen (hvis det var det første uteble sifferet), og en siste bokstav som representerte produsenten. F6C står for «F» for «Fighter» (jagerfly), «6» for den sjette jagerflytypen produsenten har levert til marinen og «C» for Curtiss som produserte flyet. Men på grunn av andre behov og prioriteringer skilte raskt F6C-serien seg fra P-1-serien. Varianter. F6C-1 – Fem F6C-1 ble levert til U.S. Navy fra september 1925. Denne modellen var stort sett identisk med P-1, men kunne påmonteres flottører. To F6C-1 ble senere oppgradert til samme standard som F6C-2. F6C-2 – Denne versjonen ble levert til U.S. Navy fra november 1925, og skilte seg fra F6C-1 ved en forsterkning av skroget og andre endringer nødvendig for bruk på hangarskip. I alt seks F6C-2 ble bygget, inkludert to ombygde F6C-1. F6C-3 – 35 F6C-3 ble levert til U.S. Navy fra oktober 1926, og to F6C-1 ble i tillegg oppgradert til F6C-3 standard. Denne versjonen tilsvarte P-1A, men brukte én 7,62 mm mitraljøse og én 12,7 mm mitraljøse som standard bestykning. F6C-4 – 31 F6C-4 ble levert til U.S. Navy fra februar 1927, utstyrt med Pratt & Whitney R-1340 Wasp 9-sylindrede luftavkjølte stjernemotorer etter at U.S. Navy hadde bestemt seg for å kun bruke stjernemotorer av vedlikeholdshensyn. Iljusjin Il-24. Iljusjin Il-24N var et sovjetisk/russisk isovervåkningsfly basert på passasjerflyet Iljusjin Il-18D, operert av Aeroflots polardivisjon. Utvendig skilte Il-24N seg først og fremst fra Il-18 ved kapselen under buken, av samme type som brukt av Il-20, og som inneholdt en SLAR (Side Looking Airborne Radar). Flyenes oppgave var å måle tykkelsen på isen, overvåke bevegelser i ismassene og å finne ruter for isbrytere og skip i nordlige farvann. To Il-24N ble framstilt av ombygde Il-18D, og disse ble etter 1992 ombygd til passasjerfly igjen og solgt. Betegnelsen «Il-24» hadde blitt brukt tidligere, på et prosjektert taktisk bombefly basert på bombeflyprototypen Il-22. Denne første Il-24 ble aldri bygget. Bjerke bru. Bjerke bru (173,8 m) er ei jernbanebru som går over elva Sogna ved Ask. Den ble opprinnelig bygget av trevirke og sto ferdig i forbindelse med åpningen av Randsfjordbanen i 1868. I 1936 ble brua erstattet av ei ny bru i stål. Denne ble under andre verdenskrig sprengt av motstandsbevegelsen den 8. mai 1944 og siden gjenoppbyget som en stålkonstruksjon. Cedric Bixler-Zavala. Cedric Bixler-Zavala (født 4. november 1974 i Redwood City, California) er vokalist og låtskriver i bandet The Mars Volta, og tidligere vokalist i et annet band ved navn «At the Drive-in», som ble oppløst i 2001. Cedric er kjent for å skrive og synge abstrakt. Han bruker ofte metaforer og ironi for å uttrykke seg. Når han synger er det vanskelig å oppfatte hva han egentlig forteller på grunn at det er utydelig. Han har vært med i bandene At The Drive-In, De Facto Nå spiller han i The Mars Volta Kolonisering av Sør-Amerika. Koloniseringen av Sør-Amerika betegner de europeiske lands kolonisering av Sør-Amerika fra 1500-tallet og utover. Bakgrunnen ligger i oppdagelsen av Amerika i 1492 ved Christofer Columbus. Spania var den første landet i Europa som begynte med aktiv kolonisering av Sør-Amerika. Spanjolene brakte med seg masse sykdommer som tok livet av tusenvis av innfødte. De erobret byer og ressurser, og knuste hele sivilisasjoner. Den katolske kirke fikk drive misjon i Sør-Amerika for å prøve å omvende noen innfødte. Portugiserne begynte først å danne handelsstasjoner men gikk etterhvert over til aktiv kolonisering. De underla seg hele Brasil, mens Spania tok nesten hele resten. Frankrike hadde også noen få kolonier. Carolyn Keene. Carolyn Keene er psevdonymet Stratemeyerforlaget brukte på forfatterne av bøkene om «Frøken Detektiv» Nancy Drew, utgitt fra og med 1930. Forfatterne som ble leid inn for å skrive bøker under dette navnet fikk en engangsutbetaling på 125 USD, og forpliktet seg så til å avstå fra alle rettigheter til verket, og å ikke stå fram som forfatter. Det har senere blitt kjent at Mildred Benson, Harriet Adams, James Duncan Lawrence, Walter Karig, Nancy Axelrod, Priscilla Doll, Charles Strong, Alma Sasse, Wilhelmina Rankin, George Waller Jr., Margaret Scherf og Susan Wittig Albert er blant de som brukte dette pseudonymet når de skrev Nancy Drew-historier. I forbindelse med filmen Nancy Drew - Frøken Detektiv i 2007 er psevdonymet reaktivert, og det har kommet ut nye titler, med samme forfatternavn. Bøkene har det samme persongalleriet, men samfunnsbildet er modernisert. Sofienberg Musikkorps. Sofienberg Musikkorps hører til på Sofienberg i Oslo. Sofienberg Skoles Musikkorps ble stiftet så tidlig som i 1905, men ble nedlagt allerede i 1914. Et nytt korps ble stiftet i 1923 av musikkløytnant Arnesen og fikk navnet Sofienberg Skoles Guttemusikkorps. Frem til 1961 var korpset et skolekorps, men da Sofienberg folkeskole ble nedlagt, forsvant rekrutteringsgrunnlaget. Korpset fortsatte imidlertid og i 1963 fikk korpset endret status til amatørkorps. I 1968 ble det bestemt at jenter også skulle få innpass og rekrutteringen økte betraktelig. I noen år slet korpset med å finne et naturlig rekrutteringsgrunnlag, men fra og med Sigurd Wolds inntreden som dirigent ble det utviklet et utstrakt samarbeid med Lakkegata skoles Musikkorps. Dette samarbeidet gjorde at mange musikanter fortsatte å spille i Sofienberg og fremdeles har en god stamme av musikantene sin bakgrunn fra Lakkegata. Korpset har etter hvert fått utvidet sitt rekruteringsområde og har også fått innpass blant studenter. June. Navnet June kommer av måneden juni, som på engelsk er "June". Navnet på måneden har opprinnelse i den romerske gudinnen Juno. Navnet brukes hovedsakelig som jentenavn, men har tidligere også blitt noe brukt som guttenavn. Navnedag i Norge: 1. juni. Utbredelse. June er et nokså sjeldent navn, selv i engelsktalende land. I Norge var navnet mest populært som navn på nyfødte jenter i perioden ca 1980–2000, men det har aldri vært blant de mest brukte navnene. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet June i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Annen bruk av navnet. Unni Wilhelmsen har en sang med navnet «Anything about June». Hegga (Ringerike). Hegga er ei lita elv som renner ut i Sogna ved Heggen i Ytre Soknedalen, et lite stykke øst for Veme i Ringerike kommune. Hegga dannes ved utløpet av Ellingsetertjern, på åsen mellom Øst-Veme og Ådal, og renner via Heggelia. Bergensbanen krysser elva via bru rett ved Heggen skole. Under brua går også fylkesvei 174, som ender i riksvei 7 rett på nedsiden. Elin. Elin er et jentenavn som kommer fra det opprinnelig greske navnet Helene som betyr «lys» eller «lysbærer». Utbredelse. Elin er et vanlig navn på Færøyene og i Sverige, Norge og Finland. Det er også noe brukt i Danmark. I Norge var navnet spesielt populært rundt 1975. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Elin i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Ellen. Ellen er et kvinnenavn som kommer fra det greske navnet Helena som betyr «lys» eller «lysbærer». Ellen har navnedag 21. mai i Norge, 18. august i Sverige og 10. februar i Finland. Utbredelse. Ellen er et vanlig navn i Skandinavia, Finland og Belgia. Det er også noe brukt i USA og Tsjekkia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Ellen i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I Danmark var "Ellen" et svært populært navn på jentebarn født på begynnelsen av 1900-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Aud. Aud er et kvinnenavn med opprinnelse i det norrøne ordet "auðr" som betyr «rikdom» eller «lykke». Navnedag: 30. juli. Utbredelse. Aud er et vanlig navn i Norge, og var blant de mest brukte navnene på nyfødte jenter i perioden ca 1930–1950. Varianten "Auður" er vanlig på Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Aud og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Politisk fange. En politisk fange er en person som er fengslet eller på annen måte frarøvet handlings- og ytringsfrihet, fordi deres idéer eller rene nærvær, blir betraktet som en utfordring eller trussel mot myndighetene. En politisk fange er gjerne også en samvittighetsfange. I mange tilfeller har politiske fanger gjerne blitt fengslet uten lovbelegg direkte gjennom utenomrettslige prosesser. Det hender forøvrig også at politiske fanger blir arrestert og dømt med et snev av lovlighet, og der falske anklager, falske bevis, og urettferdighet rettssaker blir brukt for å skjule det faktum at vedkommende er en politisk fange. Dette er vanlig i situasjoner der utenomrettslig fengsling gjerne ville ført til nasjonal eller internasjonal fordømmelse for brudd på menneskerettighetene til en person med avvikende politiske synspunkter. En politisk fange kan også være en person som på urettmessig vis har blitt frarøvet muligheten til kausjon eller prøveløslatelse når det er rimelig å tro at dette hadde blitt gitt til en annen person for en liknende forbrytelse, eller at spesielle rettslige tiltak har blitt satt i verk for å forhindre dette. Spesielt i sistnevnte tilfelle kan det faktum om personen blir betraktet som en politisk fange eller ikke, avhenge mye av subjektive politiske perspektiv eller tolkning av bevismaterialet. Juvelciklide. Juvelciklide er en art i gruppen juvelciklider. Det er en tropisk fisk som lever i fersk- og brakkvann i Afrika, men den har blitt introdusert i Midtøsten og Amerika. Den blir opptil 15 cm lang. Monasterevin. Monasterevin eller Monasterevan (irsk: "Mainistir Eimhín") er en by i grevskapet Kildare i provinsen Leinster i Republikken Irland. Monasterevin ligger ved elven Barrow og kanalen Grand Canal som går fra elven Shannon til Dublin. Lokalbefolkningen gjør krav på å være verdenskjente som «Irlands Venezia». Monasterevin ligger 63 kilometer fra Dublin ved hovedveien "R445". Byen har togforbindelse blant annet til Dublin, Cork, Limerick, Tralee, Galway og Mayo. Byen har sitt navn fra et kloster fra 500-tallet, dedikert til St. Eimhin (Evin). i 1607 ble Moore Abbey bygget der klosteret hadde ligget. Racing Mechelen. K.R.C. Mechelen er en belgisk fotballklubb fra byen Mechelen i Belgia. I Norge er klubben mest kjent som det stedet hvor Odd Iversen og Harald Sunde var utenlandsproffer i perioden 1970 til 1973. Racing Mechelens beste plassering er 2. plass i øverste divisjon i 1952. Beste cup-prestasjon var i 1954 da klubben var i cupfinalen, men tapte 1-3 mot Standard Liège. Klubben spiller i 2011/12 i 3. divisjon avdeling B. Cog. Cog er en gratis, lydavspiller under open source lisens for Mac OS X. Sten Pettersson. Sten «Sten-Pelle» Pettersson (født 11. september 1902 i Stockholm, død 1. juni 1984) var en svensk friidrettsutøver. Han er først og fremst kjent for bronsemedaljen på 110 meter hekk i OL 1924 i Paris. Han var den første mottakeren av en av Sveriges mest prestisjetunge idrettspriser, Svenska Dagbladets gullmedalje. (miss)understood. "(miss)understood" er Ayumi Hamasakis sjuende studioalbum, og ble gitt ut tidlig i 2006. Listeplasseringer. Med "(miss)understood" toppet Ayumi for første gang den prestisjefylte United World Chart med et originalalbum. Hun solgte hele 366 000 flere eksemplarer enn plassering nummer to. Heggelia (Ringerike). Heggelia er ei lita grend som ligger på Øst-Veme i Ytre Soknedalen, i Ringerike kommune i Buskerud. Adkomst til grenda går via riksvei 7 (eventuelt via fylkesvei 174, Heradsbygdveien) og fylkesvei 175, Vemeveien. Nærmeste by er Hønefoss, ca. 13 kilometer unna. Grenda sokner til Heggen skole på barnetrinnet og Sokna skole på ungdomstrinnet, og ligger kirkelig i Veme menighet. Elva Hegga renner gjennom grenda og ut i Sogna ved Heggen. Brockley. Brockley er et område i Lewisham i London. Det ligger omkring åtte kilometer sørøst for Charing Cross. Det ligger på stedet hvor grensen mellom sognene Lewisham og Deptford gikk da området tilhørte Kent, og ble en del av grevskapet London i 1889. Navnet kommer fra gammelengelsk for enten «Brocas skogrydning» eller «skog med grevlinger» – det er uklart om det er egennavnet Broca eller "broc", «grevling», det viser til. Det eldste huset i Brockley er Stone House på Lewisham Way, vis-à-vis Lewisham College. Det ble reist i 1773 av arkitekten George Gibson. Området var jordbruksland inntil det 19. århundre, og det best kjente etablissementet der var vertshuset Brockley Jack, som var beryktet for å være et tilholdssted for landeveisrøvere. Markedshagene i området var kjent for rabarbra av sorten «Victoria». Det var også frukthager, og noen eldgamle pæretrær har overlevd fra disse. En bekk rant gjennom området nordover fra Brockley Cross, og rant inn i Themsen via Deptford Creek. I 1809 begynte industrialiseringen av området. Det året ble Croydonkanalen mellom Croydon og Bermondsey åpnet. Den ble senere fylt igjen, og erstattet av London & Croydon Railway som går i kanaltraséen mellom Brockley stasjon og New Cross Gate stasjon. På vestsiden av kanaltraséen ligger en skog som er vernet som naturreservat, og som forvaltes av London Wildlife Trust. En rekke av små hus lands Coulgate Street antas å være fra 1833, og var sannsynligvis i utgangspunktet knyttet til kanalen. I siste halvdel av det 19. århundre ble området videre utviklet med store villaer, terrassehus og vertikaldelte hus av familiene Wickham og Drake. Mange av de store husene ble kjøpt av fabrikkeiere fra Deptford og Bermondsey. I Charles Booths "Map of London Poverty" fra 1900 blir innbyggerne i Wickham Road og Breakspears Road omtalt som «velstående eller rike», mens de som bodde i Brockley Road var «komfortable eller fattige». De aller fattigste bodde i sidegatene til Deptford High Street. Etter første verdenskrig begynte Brockley å miste sitt eksklusive preg, da de rike innbyggerne begynte å flytte til nye forsteder rundt Bromley og Beckenham, hvor luften var friskere. Husene som ble reist i mellomkrigstiden er langt mer beskjedne enn de fra viktoriansk tid. Under andre verdenskrig ble området sterkt skadet av de flyvende bombene V1 og av konvensjonell bombing. Etter krigens slutt ble det reist offentlige boligblokker i sørenden av Wickham Road og vestenden av Adelaide Avenue. Mange av de store husene ble delt inn i mindre enheter. I 1950- og 1960-årene var det betydelig innflytting av afro-karibiere. Store deler av det nordlige Brockley ble en "Conservation Area" i 1974, og samme år ble Brockley Society grunnlagt for å bevare og beskytte områdets karakter. Fra 1970-årene flyttet mange kunstnere, musikere og studenter til de viktorianske husene, som da var nedslitt og billlige. Dette skjedde ikke minst på grunn av nærheten til Goldsmiths College og Camberwell School of Art. To årtier senere kom en ny gruppe, unge funksjonærer som byttet ut små leiligheter i andre deler av London med romslige boliger i Brockley. I forbindelse med videreføringen av East London-linjen i 2000-årene regner man med at det vil bli ytterligere tilflytting. Flere åpne, grønne områder er bevart i Brockley, fremst blant den Blythe Hill, Brockley Cemetery og Hilly Fields. Sistnevnte ble reddet fra utbyggingen i 1880- og 1890-årene av Commons Preservation Society og lokale grupper. Octavia Hill, en av grunnleggerne av National Trust, var med på kampanjen. I 1896 ble Hilly Fields kjøpt ved hjelp av private gaver og midler fra grevskapsrådet, og gjort om til en grønn park. Mellom 1907 og 1914 møttes suffragettene der regelmessig. Prendergast School, som tidligere har hett West Kent Grammer School og Brockly County Grammar School, er en vernet bygning, med veggmalerier fra 1930-årene av Charles Mahoney, Evelyn Dunbar og andre studenter fra Royal College of Art. De regnes som et av de beste eksemplene på ny-romantisk stil i Storbritannia. I 2000 ble det reist en steinsirkel like ved av en gruppe lokale kunstere; den ble i 2004 tildelt en Civic Trust Award. Festivalen Hilly Fields Midsummer Fayre har blitt arrangert årlig siden 1970-årene. Åsen Shooters Hill har utsikt til Crystal Palace og North Downs. Andrea Noè. Andrea Noè (født 15. januar 1969) er en italiensk tidligere profesjonell landeveissyklist. Han har kun syklet for italienske lag etter at han ble proff i 1993. Hans største meritt er etappeseieren på den 11. etappen i Giro d'Italia 1998. Han hadde bestemt seg for å legge opp som 42-åring etter Giro d'Italia 2011, men måtte gi seg allerede på den 14. etappen. Bodø bystyre 1919. Kommunevalget 1919 ble avholdt 1. desember 1919, valg av skolestyre ble arrangert dagen etter på samme sted. Royal Canal. Royal Canal i vakker natur i Westmeath, nord for Kinnegad Royal Canal (irsk: "An Chanáil Ríoga") er en kanal i Irland som opprinnelig ble bygget for å transportere gods og passasjerer fra elven Liffey ved Dublin til elven Shannon som renner ut på vestkysten ved Limerick. Arbeidet tok til i 1790, og det gikk 27 år før kanalen endelig nådde fram til Shannon i 1817. Kanalen går gjennom Maynooth, Enfield og Mullingar, og har en sidearm til Longford. Ved Mulingar tilføres vann fra Lough Owel. Jernbanelinjen fra Dublin til Mullingar ble i stor grad bygget langs kanalen. Det gjør at jernbanen nå følger et spor med en kurvatur som setter store begrensninger for hastigheten til togene. Den andre viktige kanalen fra øst til vest i Irland er Grand Canal som går fra sørsiden av Dublin gjennom Midlands til Shannon. De to kanalene omkretser sentrum av Dublin og munner ut i havneområdet i Dublin i Liffeys utløp. Kanalen er for tiden (2007) under reparasjon, og det er meningen at den igjen skal være farbar for båter i kanalens fulle lengde fra Dublin til Shannon fra 2008. Borglund. Borglund er en tidligere skolekrets og holdeplass langs Bergensbanen i Ytre Soknedalen, i Ringerike kommune. Borglund skolekrets omfattet elevene på strekningen fra delet mot Bårnås til Veme, inkludert grendene Gardhammar, Jonsrud, Fonkalsrud og Borgerud. Borglund skole sto ferdig i 1914 og var i drift fram til 1987, da skolekretsen ble slått sammen med Heggen skolekrets sørøst for Veme. Skolebygget ligger ved riksvei 7 mellom Veme og Fonkalsrud. På andre siden av riksveien renner Sogna. Skolebygningen er i dag i privat eie. Skolen ble opprinnelig etablert i 1864 på Fonkalsrud, men ble siden flyttet til Borglund i 1914. Others. Others kan vise til flere ting. Catalonia rundt 2007. Catalonia rundt 2007 foregikk mellom 21. og 27. mai og var den 87. utgaven av Catalonia rundt. Rittet startet med en lagtempo i Salou og ble avsluttet i Catalonias hovedstad Barcelona. I tillegg til ProTour-lagene ble det delt ut fem «wildcards» til Kontinental-lagene: Karpin-Galicia, Relax-GAM, Andalucia-Cayasur, Fuerteventura-Canarias og Slipstream-Chipotle. Vladimir Karpets vant sammenlagt foran Michael Rogers og Denis Mensjov. Apotekerskink. Apotekerskink er en øgle som er kjent for at den svømmer gjennom sanden i ørkenene der den lever. Det norske navnet kommer av at det har vært vanlig å brenne eller tørke dyret, male det opp til pulver, og så bruke pulveret som medisin. Heksene. "Heksene" er en barnebok skrevet av den britiske forfatteren Roald Dahl. Boka ble første gang utgitt på engelsk under tittelen "The Witches" i 1983. Boka er oversatt til en rekke språk. Den ble filmatisert i 1990 med Anjelica Houston i en av hovedrollene. Handling. "Heksene" handler om en gutt og bestemoren hans. Guttens foreldre ble drept i en bilulykke, så bestemoren, som kommer fra Norge, måtte ta hånd om han. Bestemoren bruker å fortelle masse historier om hekser, slik at gutten kan kjenne igjen en heks om han møter det. En sommer drar gutten og bestemoren på ferie. På hotellet hvor de bor greier hovedpersonen å tulle seg inn på et topphemmelig møte inne på festsalen, nemlig heksenes årsmøte. Han gjemmer seg og lytter til alt heksene snakker om, og finner ut at «hovedsaken» dette året er å forvandle alle barn i verden til mus! Så bærer det ut på et eventyr for å stoppe heksene og de onde planene deres. Jeg har sett en negermann. «Jeg har sett en negermann» er den norske tittelen på den populære danske barnesangen «Jeg har set en rigtig negermand» av Niels C. Andersen fra Hobro. Sangen beskriver forskjellige folkeslag med utgangspunkt i hudfargene («en negermand (...) sort (...) som en tjærespand», «en indianermand (...) rød (...) som en ildebrand» og «en kinesermand (..) gul (...) som en sodavand»), og har et antirasistisk budskap om at «alle folk sku' males blå, for så blev de nemlig sjovere at kigge på, så ku' sort og rød og gul og hvid, leve sammen i en verden uden strid». Sangen ble først kjent gjennom den danske barnestjernen Bo Andersen som sang den da han var fire år gammel i 1970. Han var forfatterens sønn og medlem av hans sanggruppe Familien Andersen. Deres versjon av sangen på grammofonplate solgte i over 165 000 eksemplarer i Danmark. Året etter spilte Bo Andersen «Lille Per» i "Far til fire i højt humør", en film i den populære danske serien om Far til fire. «Jeg har set en rigtig negermand» er en av de mest populære danske barnesanger de siste tiårene, og synges i mange danske barneskoler. Sangen siteres i Thomas Vinterbergs film "Festen" fra 1998, der lillebroren «Michael», spilt av Thomas Bo Larsen, og resten av familien, synger den som en rasistisk nidvise. «Jeg har sett en negermann» ble også fremført av den norske barnestjernen Darlén Bakke og utgitt i Norge. Denne versjonen ble gjenutgitt på cd som bilag til Are Kalvøs satiriske bok "Kunsten å vere neger" i 1996. My Story. "My Story" er Ayumi Hamasakis åttende studioalbum, og ble gitt ut sent i 2004. Blåtungeskinker. Blåtungeskinker er en slekt av store skinker som er kjent for at de har blå tunge. Når en fiende nærmer seg, åpner skinken munnen, og viser fram tunga for å skremme bort trusselen. Det lever seks arter blåtungeskinker i Australia. En syvende art, "Tiliqua gigas", lever på Ny Guinea og de mindre øyene i nærheten. Disse skinkene kan bli funnet i mange habitater fra ørken og tropisk regnskog til forstedene i det tempererte Sørøst-Australia. Den vanligste arten, "Tiliqua scincoides" forekommer ganske ofte i urbane strøk og er vanlig å holde som terrariedyr i utlandet. I Norge er alt hold av krypdyr og amfibier forbudt. I motsetning til de fleste andre krypdyr legger blåtungeskinkene ikke egg, men føder levende unger. Blåtungeskinken "Tiliqua nigrolutea" soler seg. Gruppens typiske trekk med en bred kropp og korte bein er tydelig. 23. århundre. Det 23. århundre dekker årene 2201–2300. Deptford. Deptford () er et område i Greenwich og Lewisham (distrikt) i London. Det ligger på sørbredden av Themsen. Det nordøstlige hjørnet av området ligger i Greenwich, mens resten er i Lewisham. Grensen mellom bydelene går langs Watergate Street, Creek Road, Deptford Church Street, Bronze Street, Creekside og Copperas Street frem til Deptford Creek. Navnet betyr «dypt krysningssted» (engelsk "deep ford"), og kommer Deptford ligger ved stedet hvor veien mellom London og Dover og de andre kanalhavnene krysser elven Ravensbourne. Den delen av elven som påvirkes av tidevann kalles også Deptford Creek. Pilegrimsveien fra London til Canterbury krysser elven ved Deptford, og byen er nevnt i Geoffrey Chaucers "Canterbury-fortellingene". Deptford tilhørte tidligere Kent, og ble så et distrikt i grevskapet London og til slutt en del av Lewisham og Greenwich da grevskapet Stor-London ble opprettet. Rådhuset og andre bygninger fra den tidligere lokalforvaltningen er bevart, men brukes til andre formål. Historie. Slaget ved Deptford Bridge ble utkjempet 17. juni 1497 ved Ravensbourne. Opprørere fra Cornwall ledet av Michael an Gof marsjerte mot London for å kjempe for et fritt Cornwall. De forsøkte å samle allierte i Kent, hvor Jack Cade hadde samlet opprørere i 1450, men lyktes ikke med dette og led et kraftig nederlag mot kongens styrker. I 1513 bestemte Henrik VIII at det skulle ligge et marineverft ved Deptford. Det var i drift frem til mars 1869. I 1698 studerte Peter den store skipsbyggerkunst der i tre måneder; han bodde på den lokale herregården Sayes Court sammen med russiske følgesvenner. Eieren av huset, som var bortreist, var dagbokforfatteren John Evelyn. Han hadde arvet herregården da han giftet seg med datteren til Richard Browne i 1652. Etter å ha vendt tilbake til England etter restaurasjonen tegnet han ut et storslagent hageanlegg på eiendommen. Både huset og hagen er borte, men den offentlige parken som ligger der kalles fortsatt Sayes Court. Sognekirken, viet Nikolas av Myra, har en historie som går tilbake til det 14. århundre, men den nåværende bygningen er fra det 17. århundre. Over inngangen til kirkegården er et relieff med en hodeskalle og korslagte ben. En plakett på den nordlige muren forteller at skuespillforfatteren Christopher Marlowe ble myrdet på en taverna like ved den 1. juni 1593. En annen kirke, viet apostelen Paulus, er fra det 18. århundre. Den regnes som en av de fineste barokke kirkene i landet, og ble tegnet av Thomas Arches, en elev av Christopher Wren. Ved siden av kirken får Albury Street, med flere hus fra det 18. århundre. Deptford stasjon er en av verdens eldste forstadsstasjoner; den ble bygget omkring 1836–1838 for verdens første forstadslinje. London & Greenwich Railway gikk mellom London Bridge og Greenwich. Ved Deptford Creek ligger en viktoriansk pumpestasjon fra 1864, som ble bygget som en del av Joseph Bazalgettes nye kloakk- og vannsystem. Området er kjent for kvegmarkedene, hvor importerte dyr ble slaktet. Helt frem til begynnelsen av det 20. århundre arbeidet piker og unge kvinner i slaktehusene under svært dårlige forhold, noe som er tema for Sarah Daniels' stykke "The Gut Girls". Siden andre verdenskrig har det vært betydelig utvikling i området, og fra slutten av det 20. århundre har det også vært omfattende fornyelse og nyutvikling. Fylkesvei 173 (Buskerud). Fylkesvei 173 (Fv173) i Buskerud går mellom Ask og Sandaker i Ringerike kommune. Veien er 5,6 km lang. Eksterne lenker. 173 Tor Jakob Sandvik. Tor Jakob Sandvik (født 1943) er en kjent norsk psykolog. Sandvik er en ledende representant for det interpersonlige perspektivet innenfor psykoanalyse og dynamisk psykoterapi her i Norge. Han har lenge vært tilknyttet Institutt for psykoterapi som lærer og som veileder. Sandvik har arbeidet 20 år i offentleg psykisk helsevern og rundt 15 år i heltids privatpraksis. Sandvik, Tor Jakob Ugarittisk skrift. Ugarittisk skrift var den skriften som ble brukt til å skrive ugarittisk språk med. Den er kjent fra Ras Shamra-tekstene, som har blitt funnet i ruinene etter oldtidsbyen Ugarit. Skriften ser akkurat ut som kileskrift, men den er særegen ved at den består av bare omkring 31 tegn som stort sett representerer de enkelte konsonantlyder. Den ble skrevet fra venstre mot høyre. Dens slektskap med andre typer kileskrift er ikke klarlagt. Derfor har noen tenkt seg at den opprinnelig er basert på det semittiske alfabetet, men at tegnene har fått en form som ligner kileskriftstegn. Ugarittisk. Ugarittisk er et utdødd språk som hører til de semittiske språk. Språket er kjent fra tekster som er funnet i oldtidens Ugarit. Ugarittisk ble skrevet med ugarittisk skrift. Ugarittisk er nordvestlig semittisk språk, oppdaget av franske arkeologer i 1928, og er kun kjent i form av de skrifter som er funnet i oldtidsbyen Ugarit som befant seg på det nåværende stedet "Ras Shamra" i dagens Syria. Disse tekstene har blitt benyttet av forskere av "Det gamle testamente" for å klargjøre bibelske hebraiske tekster og har avslørt måter som oldtidens israelittiske kultur fant paralleller i den samtidige nabokulturen. Ugarittisk har blitt karakterisert som «den største litterære oppdagelsen fra oldtiden siden tydningen av egyptiske hieroglyfer og mesopotamisk kileskrift.» Tekstmateriale. Ugarittisk språk har blitt dokumentert i tekster fra 1300- og til 1100-tallet f.Kr. Byen Ugarit ble ødelagt en gang mellom 1180 og 1170 f.Kr. De litterære tekstene som ble oppdaget i Ugarit er blant annet "Legenden om Keret", "Aqhateposet" (eller "Legenden om Danil"), "Myten om Baal-Aliyan", og "Baals død" — de to sistnevnte er også kollektivt kjent som "Baal-syklusen" — alle avslører aspekter av en kanaanittisk religion. I henhold til en hypotese kan ugarittiske tekster muligens løse det bibelske puslespillet om anakronismene ved at Esekiel nevner Daniel i "Esekiels bok". Dette ettersom både i ugarittiske og oldtidens hebraiske tekster er det korrekte Danil (se "Danil og Aqhat"). Ravensbourne. Ravensbourne er en bielv til Themsen i det sørlige London, der den renner gjennom bydelene Bromley, Greenwich og Lewisham. Den er omkring 17,5 km lang, og tar opp vann fra et område fra 180 km². Elven har sitt utspring ved Caesar's Well i Keston, omkring tre km sør for Bromley. Den renner først nordover, og det første stykket går gjennom allmenninger, inkludert Hayes Common og Bromley Common. Den når så utkanten av Bromley. Etter dette går den tildels i underjordiske kanaler. Ved Catford renner Pool inn i Ravensbourne, og litt senere møter den også Quaggy og flere mindre bekker. Det siste stykket påvirkes elven av tidevann; denne delen kalles også Deptford Creek. Ravensbourne renner inn i Themsen ved Greenwich Reach nordøst for Deptford. I "Domesday Book" (1086) ble det notert elleve kornmøller langs elven. Dagbokforfatteren John Evelyn kjøpte i 1668 en av møllene for å male fargepigmenter. 17. juni 1479 stod slaget ved Deptford Bridge mellom korniske opprørere og kongelige styrker. Slaget endte i fullstendig nederlag for opprørerne, og dermed slutten på det korniske opprøret. Fra det 16. århundre holdt mange mindre skipsbyggerier til langs elven på grunn av nærheten til marineverftet Henrik VIII opprettet i Deptford. Elizabeth I adlet Francis Drake ombord på «Golden Hind» på Deptford Creek da han i 1580 kom tilbake fra sin jordomseiling. Skipet lå på elven inntil det brøt sammen. Marineverftet ble nedlagt i 1869. Det lå tidligere en stor kraftstasjon ved elven; denne er nå revet og i 2000-årene begynte en nyutvikling av området utenfor Deptford. Ole Meier Kjerkol. Ole Meier Kjerkol (født 6. oktober 1946) er en norsk psykolog og politiker (Ap). Han har psykologisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1973 og spesialistutdannelse i samfunnspsykologi fra 1993. Kjerkol var ansatt innen alkoholomsorgen 1970–1974 og skolepsykologitjenesten 1974–1984, og var helse- og sosialsjef i Stjørdal kommune 1984–1989, leder for Ressurssenter for omsorgstjenester 1989–1994 samt sjefpsykolog og faglig leder ved Lade Behandlingssenter i Trondheim 1994–1995. Kjerkol har vært associate professor i organisasjons- og ledelsesfag ved Høgskolen i Nord-Trøndelag siden 1996, og var valgt til rektor ved høgskolen 2003–2007. Kjerkol var 1. varamedlem for SV fra 1975-1979 i Stjørdal kommunestyre(møtte mye grunnet forfall),han var fast medlem for SV i perioden 1979-83.Han var politisk inaktiv mens han var Helse- og sosialsjef i Stjørdal kommune. Han var medlem av Stjørdal kommunestyre for Arbeiderpartiet 1992–2011, var i 2 perioder leder for kommunes Kontrollkomite og en periodee som nestleder i samme komite.Representerte partiet som leder av fylkeskattenemnden i Nord-Trøndelagi 2 perioder. Han har også vært varamedlem av Nord-Trøndelag fylkesting, styremedlem i Helse Nord-Trøndelag, styreleder i Nord-Trøndelagsforskning, styremedlem ved Høgskolen i Nord-Trøndelag og hatt styreverv i SpareBank 1 Midt-Norge. Ole Meier Kjerkol er far til Arbeiderparti-politiker Ingvild Kjerkol. Tortilla. Tortilla española. "Tortilla española", spansk omelett, eller "tortilla de patatas" (omelett med poteter) lages av poteter, gjerne også løk, samt eggestand. Av og til tilsettes andre ting, som f.eks. chili, artisjokk er, hvitløk eller gressløk. Dersom man også tilsetter skinke eller chorizo-pølse, kalles den "tortilla paisana", bondeomelett. I land i Sør-Amerika, slik som Argentina, Chile og Uruguay, lages også i denne retten, med det samme navnet. Tortilla Nord- og Mellom-Amerika. Et av grunnæringsmidlene i et belte fra det sørvestre USA gjennom hele Mexico til Guatemala, Belize, Honduras og El Salvador er en ugjæret lompe av mais, noen steder hvete,som kalles tortilla. Denne retten var i bruk i området lenge før spanjolene erobret landet tidlig på 1500-tallet, men fikk navnet tortilla av spanjolene fordi den lignet på lomper som var i bruk i Spania på denne tida. Tortillabakst. For å kunne lage tortilla, må maisen gjennomgå en spesiell behandling for at den skal henge sammen. Tørre maiskorn kokes i kalkvann, og deretter tørkes til såkalt "masa". Dermed blir kornet lettere å finmale, og man kan lage en deig som henger sammen. Prosessen har også mange positive ernæringsmessige sider, blant annet frigjøres viktige vitaminer og aminosyrer, og kalsiuminnholdet i maten øker 7-8 ganger. Masa blandet så med vann og gjerne litt salt og olje. Så knas den kraftig. Deretter formes de enkelte leivene. Erfarne kvinner på landsbygda klapper fort til en tortilla med hendene, mens man også kan bruke en "máquina de tortilla". Dette er en presse som minner om et gammeldags, ikke-elektrisk vaffeljern, hvor deigen blir presset flatt. Tortillaene steikes så på takke, og spises ferske og varme. I byene i Mexico lages tortillas oftest i fabrikker, og er derfor tynne og jevnstore. De ristes lett i steikepanna før de brukes. På landsbygda, samt i Guatemala og delvis lenger sør, lages tortillaene på gamlemåten, og er dermed tykkere og mer ujevne. Ulike tortillas. Alt etter hva tortillas skal brukes til, gis de ulik form. Hverdagstortillaen er omtrent 10cm i diameter, nokså gulhvit i fargen og med stekeflekker. Noen maissorter har en blågrønn farge, og dette setter også farge på tortillaene. Avlange, store rulles til "flautas", fløyter. I Nord-Mexico lages det tortillas av hvetemel. Disse tortillaene er gjerne tynnere og større, og brukes til nordlige spesialiteter som burritos (tortilla pakket rundt fyllet). I Norge uttales Tortilla i motsetning til den spanske uttalen, tår-tilla. Brilleskinker. Brilleskinker er en slekt av små skinker der øyenlokkene har et gjennomsiktig felt som minner om en brille. Den mest kjente arten er johannesøgle, som finnes i Sørøst-Europa helt nord til Slovakia. De andre artene lever i Vest-Asia. Tidligere har lignende skinker fra andre deler av verden blitt plassert i denne slekten, men de tilhører nå andre slekter: "Afroablepharus" i Afrika, "Proablepharus" i Australia og "Cryptoblepharus" på øyene i Det indiske hav og Stillehavet. Fylkesvei 177 (Buskerud). Fylkesvei 177 i Buskerud (Tranbyveien) er en vei i Ringerike kommune som går fra riksvei 7 ved Bårnås bru via Tranby langs sørvestsiden av Sogna og (lengst vest) Verkenselva til Bjerke rett utenfor Sokna, der veien ender i riksvei 7 igjen. Veien har oljegrusdekke. Veiens lengde er 5,9 km. Eksterne lenker. 177 Mark Haddon. Mark Haddon (født 1962 i Northampton) er en britisk forfatter, utdannet ved Uppingham School og Merton College, Oxford hvor han studerte engelsk. I 2003 ble han tildelt prisene Whitbread Book of the Year Award og Commonwealth Writers' Prize Overall Best First Book for hans roman "The Curious Incident of the Dog in the Night-time" som omhandler hvordan en gutt med Aspergers syndrom oppfatter verden. Haddon brukte blant annet sin erfaring fra sitt arbeid med autistiske mennesker til å skape en virkelighetsnær karakter. Det er imidlertid noen mennesker med dette syndromet som betviler beskrivelsen som gis i boken. Haddon er i tillegg kjent for sine serier som omhandler "Agent Z", hvorav en, "Agent Z and the Penguin from Mars", ble til en Children's BBC sitcom i 1996. I tillegg skrev han filmmanuset til BBCproduksjonen av Raymond Briggs historie "Fungus the Bogeyman", vist på BBC1 i 2004. Haddon er vegetarianer og beskriver seg selv som en hardbarket ateist. Han er bosatt i Oxford sammen med sin kone Dr. Sos Eltis. Strømsoddbygdveien. Strømsoddbygdveien (fylkesvei 178 i Buskerud) er en vei i Ringerike kommune som går nordover fra Sokna (riksvei 7) til Strømsoddbygda, der den ender i en bomvei (betalingsbom) som er farbar med bil via Vidalen til sørenden av Hedalen. Veiens lengde er 10,7 km. Fylkesvei 178 (Buskerud). Fylkesvei 178 (Fv178) i Buskerud går mellom Sokna og Aure bru i Strømsoddbygda i Ringerike kommune. Veien er 14,7 km lang. Eksterne lenker. 178 Ahadi. Ahadi er en fiktiv løve i Disney-historien om "Løvenes konge". Ahadi har ingen rolle i filmene, men blir nevnt i en bokserie (kalt "The Lion King: Six New Adventures" på engelsk). Ahadi var sønn av Mohatu, og sammen med sin make, Uru, hadde han to sønner, Mufasa og Taka/Scar. Mufasa var Takas storebror og Taka misunnet han veldig for at Mufasa skulle arve tronen etter Ahadis død. William Jennings Bryan. William Jennings Bryan (født 19. mars 1860 i Salem i Illinois i USA, død 26. juli 1925 i Dayton i Tennessee) var en amerikansk advokat, statsmann, og politiker. Han var tre ganger nominert som demokratenes kandidat til president for De forente stater og var en av de mest populære talere i De forente staters historie, kjent for sin dype, bydende stemme. Bryan var en overbevist presbyterianer, en sterk forkjemper for folkelig demokrati, en uttalt kritiker av bankvesenet og jernbane-investorer og eierne, og han var en leder for «sølv-bevegelsen» på 1890-tallet. Han var en dominerende figur i Det demokratiske partiet, fredsaktivist, forbudstilhenger i alkoholpolitikken, motstander av darwinismen og en av de mest prominente populistiske lederne på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen av 1900-tallets USA. Bornholms lufthavn. Bornholms lufthavn (IATA RNN, IATA EKRN) er en dansk flyplass som ligger 5 km sørøst for Rønne, på den danske øya Bornholm. Historie. I 1935 møttes representanter fra Rigsdagen, Rønne Kommune og Det Danske Luftfartsselskab (DDL) – senere SAS. De lagde en avtale om å etablere en flyrute mellom Rønne og København. Året etter stiftes A/S Den bornholmske Flyveplads. I 1937 bla arbeidet med rydning av skog og etablering av flyplassen påbegynt. I 1939 åpnet ruten på en midlertidig tillatelse fra luftfartstilsynet, men den måtte innstilles etter få dager pga. landingsbanens tilstand. Flyplassen ble innviet 16. november 1940, og Det Danske Luftfartsselskab startet med ruteflyvning til København med én daglig avgang. Ruten ble i 1982 overtatt av Maersk Air, og i 2002 overtok Cimber Air ruten, etter at Mærsk i flere år hadde fløyet med underskudd. I 2005 opprettet Danish Air Transport en konkurrerende rute. År 2006 hadde lufthavnen 7 daglige avganger og ca. 230.000 passagerer. Sommeren 2007 åpnet ytterligere to ruter fra Rønne til Hamburg med Lufthansa og til Oslo med Widerøe. Tranby (Ringerike). Tranby er ei lita grend i Ringerike kommune i Buskerud. Stedet ligger langs fylkesvei 177 (Tranbyveien) mellom Bårnås og Sokna, på sørvestsiden av Sogna. Grenda preges av jordbrukseiendommer og nærheten til Holleia. Like ved Bårnås bru er det laget til en flott badeplass langs elva. John Adams Dix. John Adams Dix (født 24. juli 1798, død 21. april 1879) var en amerikansk politiker fra New York. Han var finansminister (Secretary of the Treasury), senator, og guvernør for New York. Han var også en kjent general fra den amerikanske borgerkrigen. Korah. Korah var ifølge Bibelen fetteren til Moses og Aron. Han utfordret dem deres lederskap. Til sist døde han og flere av hans tilhengere da det ble sendt ild ned fra himmelen. Korah ble imidlertid forfader til flere senere levitter, deriblant Samuel. Reperbane. Historisk framstilling av tauverk på 1500-tallet.Taufremstilling på en maskin fra 1928. En reperbane (trolig fra eldre tysk: "Reiferbahn", senere: "Reeperbahn") var et sted der man snodde plantefibre sammen slik at de ble til tau og trosser, repslagerens verksted. Reperbaner har vært vanlige i tilknytning til skipsbyggeriene i seilskutetiden. Kunsten å lage rep er så gammel at opphavet ikke lar seg spore. De første «maskinene» vi har illustrasjoner av, er middelalderske, men opphavet er trolig fra lenge før det. Allerede egypterne i faraotiden hadde eget verktøy. De vanligste fibrene til tauverket var hamp og sisal. I dag lages det meste av kunstfibre. Overbygget på en reperbane måtte være minst 400 meter langt for å kunne lage de største trossene i standard lengde. Teknikken gikk ut på å sno fibre sammen, slik at de beholdt en del av snoingen når de ble sluppet. En enkelt snodd line kaltes en kordel. Trosser kunne bestå av to slike (toslått, sjelden), tre (treslått, vanligst) eller flere som da ble kalt firslåtte osv. Snoingen av hver enkelt kordel ble da fortsatt og kordelene ble sluppet sammen slik at snoingen ble bevart. Taulengden ble da kortere og tykkelsen på trossa tilsvarende økt. Til å begynne med måtte mye av dette vries for hånd, men det ble utviklet maskiner med tannhjulsdrev, som etterhvert gjorde det mulig å få snoingen lik på alle kordelene. Det å få alt riktig, var en del av håndverket. Tauverk av denne typen kunne skjøtes sammen ved hjelp av spleising eller festes rundt master og beslag ved hjelp av øyespleis. De møtende endene kunne ofte være så kunstferdig sammenføyd at skjøten knapt ble synlig, og selve spleisen ikke tykkere enn at et spleiset tau likevel kunne brukes i en talje. Industrialiseringen har tatt over svært mye av dette. Etter hvert som reperbanene ble lagt ned, ble de tatt i bruk til andre formål. Der de ble til gater, har de ofte beholdt navnet, som i Hamburgs berømte og beryktede "Reeperbahn". Reperbaner i Norge. Den norske seilskipsfarten hadde stor framgang i Norge fra 1850-årene. Antall reperbaner i Norge økte også fra 29 baner i 1850 med totalt 276 arbeidere, til 44 reperbaner med totalt 356 arbeidere i 1860. I Bergen har det antakelig vært reperbaner siden 1200-tallet. Den eldste dokumenterte fra 1609 lå i Baneveien på Nøstet. Da produksjonen var på topp rundt 1850 hadde Bergen 28 reperbaner. I dag er det bevart to reperbaner i Bergen: Bruuns repslageri i Fjøsangerveien 71 og Stoltz' reperbane i Sandviksvei 62. Stoltzebanen er datert tilbake til 1690-tallet og regnes som den eldste bevarte reperbane i Europa. I Stavanger var det ti reperbanen som sysselsatte rundt 200 mann på slutten av 1800-tallet. I 1770-årene etablerte repslager Gert Gertsen fra Bergen en reperbane i Stavanger. Denne ble i 1787 overtatt av repslager Cornelius Middelthun fra Bergen. I 1785 etablerte Erik Tollefsen Berge en av Stavangers største repebaner, senere kalt Cederberghbanen eller Stavanger reperbane. Cederberghbanen var rundt 340 meter lang. To andre store reperbaner i Stavanger var Berentsens reperbane og Hillevågsbanen. Andre mindre baner i Stavanger var Stokkabanen, Andersens reperbane, Todnembanen, Birkelands reperbane, Verslandsbanen og Vålandsbanen. I 1749 slo Rasmus Falch seg ned kjøpstaden Kristiansund og etablerte en reperbane her. Rundt 1802 anla kjøpmann Friedrich Ludvig Walther nok en reperbane i byen. Ved begynnelsen av 1880-tallet var antall reperbaner i kristiansund steget til fem. «Maskin-reperbanen» som Lars Brun fikk oppført sammen med Hans Clausen i 1856 står fortsatt i Brunsvika i Kristiansund. Ved Hardanger Fartøyvernsenter produseres det idag handslått tauverk av naturfiber på en 80 meter lang reperbane. Litteratur. Egil Husby: Reperbaner og repslageri i Kristiansund. Utgitt av Nordmøre Museum 1981. ISBN 82-990789-0-3 Lille bjørn. Lille bjørn (latin: "Ursa Minor") er et stjernebilde på den nordlige himmelhalvkule. Nordstjernen (Polarstjernen) er en del av Lille bjørn. Fishbourne Roman Palace. Fishbourne Roman Palace ligger i landsbyen Fishbourne i West Sussex. Det er et av de viktigste stedene i England med hensyn til arkeologi. Selv om områdets innfødte visste at det skulle finnes spor etter romerne der, blei det ikke undersøkt systematisk før arkeologen Barry Cunliffe gjorde det i 1960. Siten hadde blitt oppdaga ved et uhell av arbeidsfolk som skulle legge en vannledning. Den romerske villaen som Cunliffe's team gravde fram var så stor at den ble kjent som "Fishbourne Roman Palace", og et museum blei oppretta for å beskytte og bevare noen av restene der de blei finni ("in situ"). Dette bestyres av Sussex Archaeological Society. Barry Cunliffe. Barrington Windsor Cunliffe (født 10. desember 1939), bedre kjent som Barry Cunliffe, er professor i europeisk arkeologi ved University of Oxford siden 1972. Cunliffe ble "Knight Bachelor" 17. juni 2006. Cunliffe ble i 2006 utnevnt til Knight Bachelor og derved opphøyet i ridderstanden. Han har deretter rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Han er også kommandør av Order of the British Empire. Bjarne Lingås. Bjarne Lingås (født 7. januar 1933 i Kristiansand, død 19. november 2011) var en norsk bokser. Han ble norgesmester seks ganger i vektklassene tungvekt og lett tungvekt. Han ble nordisk mester i lett tungvekt i 1955. I 1954 deltok han på europalaget i "Golden Glove"-turneringen i USA, og vant sine to matcher. For denne prestasjonen ble han tildelt Morgenbladets Gullmedalje. Under en bokselandskamp mot Sverige i 1951, arrangert på Bislett stadion, beseiret Lingås svenskenes stortalent Ingemar Johansson, som senere ble verdensmester for profesjonelle. Samme år fikk han sølvmedalje i EM, noe som fremdeles er den beste plasseringen en nordmann har tatt i et internasjonalt seniormesterskap i etterkrigstiden. Lingås representerte Norge under OL 1952 i Helsingfors. Han fikk walk-over i første runde, og ble slått ut av brasilianeren Lucio Grotone i andre runde. Til sammen hadde Bjarne Lingås 198 amatørkamper med 11 tap og 14 proffkamper med to tap. Etter sin aktive karriere var Bjarne Lingås trener i AIK Lund i Kristiansand. Svein-Åge Evenstad. Svein-Åge Evenstad (født 10. desember 1960) er en musiker fra Målselv. På 80- og 90-tallet bidro han aktivt i bandmiljø og folkemusikkmiljø, og er kjent for multiinstrumentell utøving og egne komposisjoner. Hovedinstrumenter er fele og gitar. Han ga i 2004 ut CD-en "Facades" med egne sanger. Sussex Archaeological Society. Sussex Archaeological Society, grunnlagt i 1846, er Storbritannias største regionale arkeologiske forening. Hovedkvarteret er i Lewes, East Sussex. Øverste leder er nå arkeologen John Manley. Reeperbahn. Reeperbahn'", også kalt «"Der Kiez"», er en 930 meter lang gate som strekker seg fra Nobistor til Millerntor i Hamburgs forlystelses- og bordellkvarter St. Pauli. Prostitusjon er lovlig og regulert i Tyskland. Gaten er kjent for sine mange barer, nattklubber og diskoteker, Panoktikum, St.Pauli-teateret, Schmidt-teateret og operettehuset. Om sommeren er det mye uteliv på Hans Albers Platz. Parallelt med Reeperbahn ligger Herbertstraße, en bordellgate hvor mindreårige og kvinnelige besøkende ikke har adgang. Det er også mange sidegater med vertshus. Reeperbahn var stedet hvor sjømennene festet da de kom i land i Hamburg. Den fikk navnet sitt fra repslagerne som måtte bruke en lang bane til fremstilling av skipstau, på norsk en reperbane. Egentlig var Hamburger Reperbahn ikke den egentlige reperbanen, men parallellgaten Simon-von-Utrecht-Straße. John Manley. John Manley (1952) er en britisk arkeolog og forfatter. Boka hans, "A.D. 43", som blei utgitt av Tempus i 2002, er den første som tar arkeologiske beviser for at den romerske overvinningen av Britannia fant sted via alternative ruter seriøst (dette i motsetning til den vanlige ideen at romerne landet først i Richborough i Kent). Manleys alma mater er University of Manchester, og han har drevet med utgravninger over hele Europa. Han var tidligere "County Archaeologist" (fylkesarkeolog) i Clwyd og er nå øverste sjef for Sussex Archaeological Society. Lewes. Lewes er en by i Lewes distriktet i East Sussex i Sørøst-England. Den er East Sussexs administrasjonsby. Lewes ligger i South Downs og elva Ouse renner gjennom der. Den ligger rundt ti engelske mil fra byen Brighton and Hove. Østafor den befinner en stor kalkklippe seg. Denne kan sees langt bortefra. Bydelen som ligger der er kjent som Cliffe. Sørenden av byen kalles Southover. Greenwichmeridianen går gjennom Lewes' vestlige del. Midt-Vestlandsbåt. Midt-Vestlandet regnes i robåtbygging som området fra Bergenshalvøya til Stad (Stadt), inklusive fjordstrekningene innenfor. Robåtene i dette området er overveiende bygd av 4 bordganger på hver side av kjølen, opp til ca 7,5 meters lengde. Om lag ved denne lengden og oppover bygges båtene gjerne av 5, 6 eller enda flere bord. Siden det idag nesten bare bygges båter opptil ca 6 m lengde, er (nesten?) alle nyere Midt-Vestlandsbåter 4-bords-båter. Sør-Vestlandsbåtene. Sør-Vestlandsbåter, særlig oselvere og Hardangerbåter, blir til en viss grad brukt også på Midt-Vestlandet. Oselverens utbredelse nordover kysten til Sognefjorden ble i løpet av første hlvpart av 1900-tallet ganske omfattende, og den fortrengte i stor grad Nordfjordsbåten (som først hadde fortrengt Sunnfjordsbåt og andre båttyper her!) Enkelte Hardangerbåter er også bygd i dette distriktet. Midt-Vestlandsbåtene. Midt-Vestlandsbåtene kan deles i tildels ganske særegne distriktstyper, som Osterfjordsbåt, Masfjordsbåt, Sognebåt, Sunnfjordsbåt, Nordfjordsbåt. Det finnes dessuten muligens en egen type Lindåsbåt. Men det kan diskuteres om Osterfjords- og Masfjordsbåt kun er varianter av Sunnfjordsbåten. Både denne, Sognebåten og Nordfjordsbåten finnes dessuten i flere utgaver, med ulik vekt, ulik bredde og ulik grad av "V"-formet bunn (noen temmelig flate og lave, andre mer "V"-formede). Tidligere var det dessuten snakk om to faste varianter av Sunnfjordsbåten, nemlig "Søranesing" og "Nordanesing", fra hhv. sør for og nord for Staveneset. Midt-Vestlandsbåtenes konstruksjon. Båtene kjennetegnes ellers ved at stevnbuen foran og bak nærmest er formet som kvartsirkler. Men i hvert fall en del av de nyere Nordfjordsbåtene har krappere stevnbue nederst enn videre oppover i stevnene. Esingen ligger alltid på nest øverste bordkant, slik at ripbordet står nokså ubeskyttet opp til båtens overkant. På en del båter er det derfor en "ripeforing/ripestø", et bord på høykant inntil innsiden av ripbordet i den midterste tredelen av båten. På grunn av esingens plassering er keipene sidekeiper naglet til innsiden av ripbordet. Hogde halser blir brukt på alle båttypene her. Gamle Sunnfjordbåter (og muligens også andre eldre båter fra dette distriktet) hadde også "hulgravde bunnbord", bunnbord mellom halsene som også hadde blitt hogd og høvlet til å få et innoverbuende tverrsnitt. Dessuten hadde mange båter hogde stamnvindebord (bord nr 2 nedenfra), i hvert fall fremme. Hele bunnen og deler av båten videre oppover kunne altså være hogd i form, hvilket ga svært gode båter – men de var meget material- og arbeidskrevende! Flere båttyper her hadde tidligere også en større eller mindre lyrodd, enten som en ekstra oppsvinget spiss på nest øverste bord opp langs stevnene, eller rett og slett et trekantet trestykke som sto som en slik spiss. Lars Øvrebø. Lars Øvrebø (født 15. juli 1984) er en tidligere norsk fotballspiller som har spilt for Vålerenga, Moss FK og Drøbak Frogn Selvmål. Lars Øvrebø er i nyere tid mest kjent for sitt spektakulære selvmål mot Hamarkameratene i 2009. Klippet ble lagt ut på nettstedet YouTube, og over så filmen på to dager. Dermed var den en av de mest sette klippene på YouTube på disse dagene. Long Man of Wilmington. Long Man of Wilmington befinner seg i East Sussex på Windover Hills steile helling 9,6 km nordvest for Eastbourne og er en av to lifigurer med menneskemotiv i England. Den andre figuren med menneskemotiv er Cerne Abbas Giant i Cerne Abbas, nord for Dorchester. Long Man of Wilmington er 69 meter lang, og laga slik at proporsjonene er riktige når den sees nedenfra. Geffen Records. Geffen Records er et amerikansk plateselskap eid avUniversal Music Group. Selskapet ble startet av David Geffen i 1980. Lewes Castle. thumb Lewes Castle (tidligere Bray Castle) befinner seg i Lewes, East Sussex, England og er bygd på byens høyeste punkt. Dette er en kunstig laga topp, opprinnelig bygd av kalkblokker. Opprinnelig var dette et tømmerfort, som seinere ble bygd om til stein. Det er en uvanlig motte and baileykonstruksjon fordi det har to topper. MacMasters dvergciklide. MacMasters dvergciklide er en liten ciklide fra Sør-Amerika. Det er en fredelig art, men blir territoriell under lek. Den foretrekker bløtt vann med en temperatur på 24-28 grader, og en pH på mellom 5,5 og 6,8. Den er kjøttetende. Den kan ta tørrfôr, men foretrekker levende eller frosne mygglarver, "Artemia" og lignende. Hannene blir opptil 7,5 cm lange, hunnene noe mindre. Hannene har en avrundet halefinne med røde kanter. Anne of Cleves House. Anne of Cleves House er et Wealden hall-hus i Southover High Street i Lewes, East Sussex fra det 16. århundre. Det var en del av boet som Anne of Cleves fikk etter skilsmissa fra Henry VIII i 1541. Det eies og administreres av Sussex Archaeological Society. Michelham Priory. Michelham Priory er et tidligere augustinerkloster ved Upper Dicker, East Sussex i England. Det eies og administreres av Sussex Archaeological Society. Sub Pop. Sub Pop er et amerikansk plateselskap startet av Bruce Pavitt i Olympia, Washington i 1979. Plateselskapet er kanskje best kjent for sin rolle under grungebevegelsen. Blant grungeband som først fikk kontrakt hos selskapet var Nirvana, Soundgarden og Mudhoney. University of Manchester. University of Manchester er et britisk universitet som ligger i Manchester, England. Med mer enn 40 000 studenter på 500 akademiske programmer, mer enn 10 000 ansatte og en årlig inntekt på mer enn £600 000 000, er det blant Storbritannias største institutter for høyere utdanning. Ifølge avisen "The Sunday Times" har Universitet i Manchester «et formidabel omdømme som strekker seg over de fleste fag, men mest kjent er vitenskapene for organisk liv, ingeniørkunst, humanitære fag, økonomi, sosiologi og sosiale vitenskaper.». Universitet i Manchester ønsker flerkultur velkommen med rundt 7400 internasjonale studenter fra rundt 180 land. De tre mest representerte landene er Kina (inkludert Hongkong), Malaysia og Hellas. Gul dvergciklide. Gul dvergciklide er en ciklide fra Sør-Amerika som blir opptil 9 cm lang. Den er relativt fredelig og kan holdes i et vanlig selskapsakvarium. Den foretrekker en temperatur på 16-25 grader og en pH på mellom 6 og 7,5. Den er populær som akvariefisk. Voksne hanner har en karakteristisk blåfarge. Hunnene er mindre og er gulaktige med gråsvarte mønstre. Man bør ha flere hunner for hver hann. Den leker i huler, og legger vanligvis mellom 50 og 70 egg, noen ganger opptil 200 stykker. Hvis det er andre fisker i akvariet som kan true yngelen, reagerer foreldrene med et skarpt vakthold. Møringsbåt. Møringsbåt betegner en robåttype på Sunnmøre som avløste snedbetningen på begynnelsen av 1900-tallet. Møringsbåter ble bygd både små og store, og de store hadde (oftest?) gaffelrigg i stedet for det eldre asymmetriske sunnmørs-råseilet. De hadde også brede vaterbord. I hvert fall på mindre Møringsbåter kunne man se den umiskjennelige sunnmørske båtformen, med bred og høy framskut, og ganske slank og skarp bakskut, ikke ulikt det snedbetningene hadde. I dag bygges det tre-robåter på Møre som nok er spisse i begge ender, men hvor formen på båten ellers har endret seg såpass mye de siste 60-70 år at man knapt kan kalle dem Sunnmørs- eller Møringsbåt. Fausa kraftverk. Fausa kraftverk er et vannkraftverk ved Storfjorden ca 8 km fra Stranda i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Deler av nedbørsområdet ligger i Sykkylven kommune. Kraftverket utnytter et fall på 338 i Fausaelva fra reguleringsmagasin i Nysætervannet til Storfjorden. Nysætervannet kan reguleres med 11 meter. Midlere årsproduksjon er på 38 GWh. Det er installert 3 peltonturbiner på hhv 5, 2 og 0,7 MW, Produksjonen startet i 1929 og ble utviden i 1939 og 1952. Eier er Stranda energi som igjen er heleid av Stranda kommune. Carlingford Lough. Carlingford Lough (irsk "Loch Cairlinn", eldre form "Loch Cathair Linn" «Byen ved dammen») er en fjord i Irland. Den danner del av den internasjonale grensen mellom Republikken Irland i sør og Nord-Irland i nord. Elven Newry renner ut i bunnen av fjorden. Den forbinder også fjorden via Newry-kanalen til byen Newry. (Kanalen går videre mot elven Bann og Lough Neagh. På nordsiden, i greskapet Down ligger kystbyene Warrenpoint og Rostrevor og fjellene Mourne Mountains. På sørsiden, på halvøya Cooley i Louth, finner vi byene Omeath, Carlingford og Greenore. 3. november 1916 kolliderte to dampskip, "SS Connemara" og "SS Retriever". Begge skipene sank, og 94 menneskeliv gikk tapt. På nordsiden av fjorden er det leire og slatvannsmyrer, og det er overvintringsområde for ringgås, "Branta bernicla hrota". Ved munningen av fjorden er det flere mindre skjær og klippeholmer som er hekkeområde for terner. Carlingford Lough er et populært sted for fisk og båtliv. Tranby. Tranby finnes flere steder i Norge Jason Everman. Jason Everman (født 16. august 1967 in Kodiak, Alaska) er en amerikansk gitarist som har spilt med Nirvana og Soundgarden. Bakgrunn. Everman ble med i Nirvana i februar 1989 som andregitarist. Han er kreditert som andregitarist på bandets debutalbum, "Bleach", men spilte faktisk ikke på noen av sporene. Kurt Cobain sa senere at krediteringen var en takk for at Everman hadde betalt de 606 dollar innspillingen av albumet kostet. Summen ble aldri tilbakebetalt. Everman turnerte med Nirvana under Bleach-promoteringen. Fra Nirvana til Soundgarden. Everman forlot Nirvana i juli 1989 og ble med i Soundgarden som Hiro Yamamotos etterfølger på bass. I april 1990 spilte han på bandets versjon av The Beatles-sangen «Come Together», som senere ble gitt ut på en EP kalt "Loudest Love". Everman dukket opp i Soundgardens hjemmevideo "Louder Than Live" og forlot bandet sent i 1990. Andre prosjekt. Everman spilte også gitar i Mind Funk. I september 1994 forlot han Mind Funk og vervet seg til hæren. Han har siden vært både i Afghanistan og Irak. En Nirvana-innspilling med Everman på gitar i to låter er tilgjengelig. En Kiss-cover kalt «Do You Love Me?» er blitt utgitt på et hyllestplate, mens «Dive» ble utgitt på samlealbumet "With The Lights Out" i 2004. Begge sporene ble spilt inn på Evergreen State Colleges 24-spors studio i juni 1989. Stranda energi. Stranda energi AS er en kraftprodusent i Stranda kommune i Møre og Romsdal. Kraftverket er heleid av kommunen. Selskapet ble grunnlagt i 1916 som Stranda kommunale Elverk. Navnet ble endret til Stranda energiverk i 1993 og det ble opprettet som eget aksjeselskap i 1998. Selskapet har i dag produksjon i Fausa. Selskapet startet i 2005 bygging av Furset Kraftverk med forventet midlere årsproduksjon på 7 GWh. Midlere årsproduksjon er 38 GWh. Apistogramma. "Apistogramma" er en gruppe dvergciklider fra Sør-Amerika. De finnes i tropiske områder i Amazonasvassdraget og Venezuela. "Apistogramma" betyr bokstavelig talt "ujevn sidelinje", en referanse til et fellestrekk hos artene i denne gruppen. Hos de fleste artene er det stor forskjell på kjønnene. Hannene er betydelig større og mer fargerike enn hunnene. Lek. Yngelpleien er høyt utviklet, som hos de fleste ciklider. Alle "Apistogramma"-artene leker i huler, vanligvis under steiner eller i hull i sunkne trær. Noen arter danner polygame haremer, mens andre danner monogame par. I de fleste tilfeller er hunnen sterkt involvert i yngelpleie mens hannen forsvarer territoriet mot sultne inntrengere. Føde. Alle "Apistogramma"-artene er mikropredatorer. De lever stort sett av insektlarver, yngel fra andre fisk, og virvelløse dyr. Akvaristikk. Dette er populære akvariefisk, spesielt i selskapsakvarier eller beplantede akvarier. De foretrekker bløtt, surt vann. Mange arter er svært følsomme ovenfor endringer i vannverdier. De holdes best i artsakvarier med godt dekke over (i form av planter og rekved). Selv om de er populære, anbefales ikke disse artene for nybegynnere. Torstein Flakne. Torstein Flakne (født 17. desember 1960) er en norsk gitarist, vokalist og låtskriver. Biografi. Flakne er mest kjent for sin medvirkning i rockgruppene "The Kids" og Stage Dolls, men har også gitt ut solo-materiale. Karrieren startet i Melhus i 1977 med popgruppa "Page 9". Gruppa skiftet året etter navn til "Harvest" og ble i 1979 til "The Kids", som ble spesielt kjent gjennom låta «Forelska i lærer'n» (1980). I 1983 dannet Flakne det melodiøse rock-bandet Stage Dolls sammen med Terje Storli og Erlend Antonsen. Med dette bandet, som er hans musikalske hovedprosjekt, ble det både turnering og plateutgivelser i det store utland, hovedsakelig USA. I 1995 kom soloalbumet "Shoot the Moon". Låtskriving. Flakne har en allsidig karriere bak seg som låtskriver og har skrevet låter for en rekke andre artister, deriblant Liv Marit Wedvik, Sie Gubba, Rene Andersen og TinDrum (sammen med Dag Ingebrigtsen). Flakne har også laget supportersanger som «Alt For Norge» (for det norske fotballandslaget) og et knippe supportersanger for Rosenborg, sammen med Dag Ingebrigtsen. Blant disse finner vi «Rosenborgsangen» (1988), som i 2007 ble kåret til den beste RBK-sangen i en avstemning foretatt av NRK Trøndelag. I et intervju med Trønderbladet antyder Flakne at han skriver de fleste av sine låter på kassegitar, assistert av blyant, blyantspisser, viskelær og kaffe. Han anslår selv å ha skrevet omkring 300 låter i løpet av den tiden han har jobbet som musiker, men mistenker også å ha "like mange som ble for dårlig og aldri ble helt ferdig"." Kuriositeter. I NRK's TV-program "Landeplage" (2007) kom det også frem at Flakne og Storli medvirker på studioversjonen av DumDum Boys-sangen «Splitter Pine» (1989) som musikere. I 2002 deltok Flakne på scenen sammen med den britiske rockelegenden Ian Hunter i anledning av at den norske musikeren Kjetil Bjerkestrand hadde arrangert Hunters solo- og Mott The Hoople-låter for strykere. Denne konserten ble senere sluppet på DVD. I et intervju med Adresseavisen røper Flakne hva som er hans førstevalg når det kommer til gitarer, og beskriver seg selv som en "Gibson-mannj". Leonardo Piepoli. Leonardo Piepoli (født 29. september 1971) er en italiensk landeveissyklist. Han har vunnet det baskiske endagsrittet Subida a Urkiola fire ganger, noe som er rekord. Han er en dyktig klatrer, noe han beviste under Giro d'Italia 2006 der han vant to etapper. 14. juni 2007 kom det alvorlige anklager mot han om at han brukte doping under Giro d' Italia der han blant annet vant klatretrøya, to etapper og var den viktigste hjelperytteren til Simoni. Piepoli skal ha brukt astmamedisin som kan ha gjort at han fikk unormale høye verdier. Under Tour de France 2008 vant han den 10. etappen opp til Hautacam. To dager senere ble hans lagkamerat Riccardo Riccò tatt for doping, og hele laget trakk seg fra Touren. Piepoli skal ha innrømmet å ha gjort det samme som Riccò, og de ble begge sparket fra laget. Piepoli har senere benektet å ha dopet seg. Han ble i januar 2009 utestengt i to år. Ve (Ringerike). Norderhovhjemmet (Ve) og Nedre Heradsbygda Ve er en urgård som lå sentralt i Heradsbygda og nå er synonym med Norderhovhjemmet i Ringerike kommune. Området rundt regnes også som ei grend i denne bygda. Gården ble trolig ryddet flere århundrer før år 0. Den har gårdsnummer 54 i Ringerike. Urgården Ve. Ve er den gården som har hatt den strategisk viktigste beliggenheten i forhistorisk tid. Herfra kunne man kontrollere all trafikk opp mot Ådal og Valdres, og Soknedalen og Hallingdal. Ve ga opphav til en rekke av brukene som en gang fantes i bygda. Trolig omfattet gården opprinnelig området helt fra Veme til Hønefossen, med Storelva som skille ned mot Tyrifjorden og Sogna som skille mot Ask. Andre har anslått at den opprinnelig var på minst enn 50 000 dekar, kanskje til og med opp mot 100 000. En av gårdene som ble skilt ut fra urgården Ve var Veien, som siden langt senere ble delt øvre og nedre. Veien er i dag kjent for det store gravfeltet i Veienmarka. Feltet stammer fra jernalder og bronsealder og er lokalt kjent som Veien-feltet, nasjonalt og internasjonalt som Hringariki Kulturminnepark. Gravfeltet omfatter mer enn 100 gravhauger og trolig nærmere 600 flatmarksgraver. Området har vært et knutepukt og handelssenter i fordums tid. Alt tyder imidlertid på at dette området ble kontrollert av en høvding som satt på Ve, uten at dette lar seg dokumentere i dag. Også storgårdene Oppen, Hallum, Follum og Sørumgårdene er etter all sannsynlighet utskilt fra Ve, som må har vært Ringerikes mest betydningsfulle gårdanlegg i tiden før vikingtiden. Også det doble bygdeborganlegget Oppenborgen, som består av de to bygdeborgene Ormekula og Slotteberget bidrar til å forsterke inntrykket av Ves betydning som et maktsentrum før vikingtiden. Norderhovhjemmet. I 1887 kjøpte tidligere Norderhov herredskommune den tidligere storgården Ve for å bruke den som aldershjem for sine innbyggere. Da var gården på 846 dekar og den ble betalt med 32 300 kroner. Det nye aldershjemmet fikk navnet "Ve gamlehjem". Dette ble omgjort til "Ve pleiehjem" i 1903. I 1922 ble det imidlertid bestemt å bygge et nytt aldershjem på stedet. Dette kom i bruk utpå sommeren i 1924 og ble etter hvert kjent som "Norderhov gamlehjem". I dag kalles sykehjemmet "Norderhovhjemmet". Blå ciklide. Blå ciklide eller blå acara er en ciklide fra Sør-Amerika. Den blir opptil 20 cm lang. Den danner monogame par, der hunnen passer yngelen mens hannen vokter territoriet. Det kan være vanskelig å se forskjell på kjønnene, men hannen har vanligvis spissere rygg- og gattfinne. Den foretrekker en temperatur på 22-30 grader, helst mellom 26 og 28. Den foretrekker en pH på mellom 6,5 og 7, men kan tåle opptil 8. Sommerfuglciklide. Sommerfuglciklide er en art av ferskvannsfisk som er endemisk til Orinoco, Venezuela og Colombia i Sør-Amerika. Arten har vært studert i undersøkelser om fiskeadferd, og er en populær akvariefisk. Den ville varianten av arten har en gulgrønn bakgrunnsfarge og blå prikker som strekker seg ut på rygg-, hale- og gattfinnene. De har også syv svake avbrutte mørke loddrette striper på flankene og en loddrett stripe gjennom øyet. Hunnene er mindre enn hannene, og har en mer rosa-aktig farge på fremre del av kroppen. Hanner blir maksimalt 7 cm lange. Newry (elv). Newryelven og Clanrye to betegnelser som begge brukes om en elv i Nord-Irland. Elven renner gjennom byen Newry og ut i Carlingford Lough nær Warrenpoint. På noen kart kalles delen nedstrøms fra byen 'Newry River' mens strekningen fra utspringet i Mournefjellene til byen kalles 'Clanrye'. Det finnes imidlertid også andre kilder som ikke gjør dette skillet. Rådhuset i Newry er bygget på en brokonstruksjon over elven. Lokalt kalles også elven 'The County River' («grevskapselven») fordi det utgjør store deler av grensen mellom grevskapene Down og Armagh (grevskap). I følge tradisjonen skal St. Patrick på en av sine reiser i Irland ha slått leir ved elven. Her plantet han et barlindtre som skulle symbolisere Irlands voksende kristne tro. Et klostersamfunn ble opprettet ved elven, og fra 1144 et Cistercienser-kloster. Fylkesvei 650 (Rogaland). Fylkesvei 650 i Rogaland går mellom Vikaneset og Randa på Randøy i Hjelmeland. Veien er 8,8 km lang. Sammen med danner den ringvei på Randøy. Eksterne lenker. 650 Sebraciklide. Sebraciklide er en art ciklider fra Mellom-Amerika. De er populære akvariefisk og har også vært gjenstand for flere studier av fiskeadferd. Viltformen av arten har 8-9 svarte loddrette striper på en blågrå kropp, og en mørk flekk på gjellelokkene. Unge eksemplarer er monomorfe til de blir kjønnsmodne. Hunnen har sterkere farger enn hannen. De er også mindre. Hannen har spissere rygg-, gatt-, og halefinne. Eldre hanner får også større panner. De kan bli opp til 10 cm lange. Selektiv avl har resultert i en lysere variant av fiskene. De livnærer seg på krepsdyr, små fisk, insekter, forskjellige makk, samt planter og alger. Henry Howard, jarl av Surrey. Henry Howard, jarl av Surrey (født 1517, død 19. januar 1547) var en engelsk aristokrat og en av grunnleggerne av den engelske renessansepoesien med sonett og blankvers. Han var den siste som ble henrettet under kong Henrik VIII av Englands kongedømme. Betydningsfulle familieforbindelser. Henry Howard var født inn i en adelig og svært mektig familie. Hans bestefar, Thomas Howard ble gjort til hertug av Norfolk av Rikard III av England i 1514. Han giftet seg to ganger og fikk 11 barn som alle ble gift med adelige og innflytelsesrike familier, og Henry Howard ble således i nær slekt med mange ved det engelske hoffet. Blant disse var hans onkel admiral Edward Howard som døde i kamp mot franskmennene; hans onkel Edmund Howard som ble far til Katarina Howard, den femte ektefellen til Henrik VIII; og hans tante Elizabeth Howard som ble gift med Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire, og som fødte Anne Boleyn som ble den andre hustruen til Henrik VIII. Faren, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, malt av Hans Holbein.Hans far, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og den 2. jarl av Surrey, var en av Englands mektigste menn. Han var en konservativ, hensynsløs og egenrådig politiker som var lite imponert av nye ideer og ukomfortabel med å være likestilt av menn som kom fra lav herkomst, og oppnådde selv posisjonen nær kongen som "Lord High Treasurer" og "Earl Marshal", og etterfulgte sin bror som "Lord High Admiral" i 1513. Thomas Howard giftet seg først med Anne av York, datter av Edvard IV og søster av Elizabeth av York som ble gift med Henrik VII og mor til Henrik VIII og søster til Edvard V. Da Anne døde i 1511 giftet han seg med den 15 år gamle Elizabeth Stafford, datteren av Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham, og hun fødte ham fire barn: Catherine Howard, den eldste, Henry Howard, Thomas Howard og Mary Howard. Via sin mor nedstammet Henry Howard fra Edvard III og hans onkel giftet seg med datteren av Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury, som ble helligkåret i 1886. Henry Howard nedstammet således fra engelske konger både fra morssiden som farssiden. Faktisk var Henry Howards mange familieforbindelse så imponerende at det en tid var snakk om at han skulle bli giftet inn i kongefamilien. Anne Boleyn forsøkte å arrangere ekteskapet mellom hennes slektning Henry Howard og prinsesse Maria Tudor (senere dronning av Frankrike), datter av Henrik VIII. På samme tid forsøkte den spanske ambassadøren å få unge Henry inngift i den spanske kongefamilien, men Anne Boylyn endret mening og fikk i stedet, så tidlig som i oktober 1530, arrangert et ekteskap med Frances de Vere, datter av John de Vere, 15. jarl av Oxford, da Henry var antagelig knapt 13 år gammel. De ble gift i februar 1532, men på grunn av ekteparets svært unge alder kom ikke bruden til sin ektemann før i 1535. Oppvekst ved kongens slott. Henry Howard, detalje fra et større portrett. Howard ble født i Hunsdon, Hertfordshire, England, men tilbrakte sine første år i de ulike husene til familien Howard, hovedsakelig i Kenninghail i Norfolk. Da hans far ble gjort til hertug av Norfolk i 1524 ved hans bestefars død ble han selv i en alder av 7 år gjort til jarl av Surrey. Hans lærer var John Clerke som lærte ham opp i de fag som var forventet av en ung adelsmann: latin og fransk, grammatikk, retorikk, logikk, noe matematikk og musikk, men han lærte også klassikerne og fikk en beundring for italiensk litteratur. Deretter vokste han opp ved Windsor Castle hvor han møtte Henrik VIII av Englands sønn utenfor ekteskap, Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset, og de ble nære venner, og senere også svogere. Antagelig er det fra de første årene på 1530-tallet som han minnes i en linje senere skrevet i fengsel: "«...at Windsor, where I, in lust and joy, with a kings son, my childish years did pass...»" I 1532, etter å ha giftet seg med jarlen av Oxfords datter Frances de Vere, fulgte han kongen og Henry FitzRoy til Frankrike og de ble boende der for mer enn et år som medlemmer av følget til kong Frans I av Frankrike til han kom tilbake til England høsten 1533 da Henry FitzRoy ble gift med hans søster Mary Howard. Han bosatte seg ved farens hus i Kenninghall, og ble her vitne til den endelige skilsmissen mellom faren og moren. Ekteskapet mellom den unge hustruen Elizabeth Stafford og den langt eldre ektemannen Thomas Howard var tilsynelatende aldri lykkelig, og tillegg synes Howard å ha vært fysisk brutal mot sin hustru, men det endelige bruddet kom da han innledet et forhold en av hustruens kvinnelige tjenere, Elizabeth Holland. Henry Howard tok sin fars side og ble på Kenninghall mens moren flyttet ut. I 1535 kom hans egen unge hustru til ham og året etter fødte hun ham en sønn, Thomas (den senere 4. hertug av Norfolk). Det samme året var han sammen med sin far i funksjonen som earl marshal med på å dømme sin slektning dronning Anne Boleyn til døden for forræderi og incest med sin bror George Boleyn, til tross for at anklagene var urimelige. Det samme året døde hans et år yngre svoger Henry Fitzroy i en alder av 17 år og han ble gravlagt ved ett av Howard-familiens hjem, Thetford Abbey. Det var også det samme året som Howard deltok sammen med sin far med å slå ned det ublodige katolske opprøret i nordlige England. Disse ble kalt for «Pilgrimage of Grace» ("Nådens pilegrimsferd") og de protesterte mot nedleggelsen av klostrene og bruddet med Roma. Krig og fyllebråk. Howard-familien hadde i lang tid vært lojale mot kronen, selv om de i utgangspunktet var katolske, men de kom i vanskeligheter da Jane Seymour ble dronning i 1536. Hennes familie var en rivaliserende fraksjon ved hoffet, men det var Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex, som var familien Howards mest innbitte fiende i kretsen nærmest kongen. Det ble spredt rykter om at faren og sønn støttet det katolske opprøret i nord. Henry Howard var lettsint og slo ned en mann fra Seymour-fraksjon som gjentok beskyldning i parken til Hampton Court Palace i 1537. For å ha brutt kongens fred ble han arrestert, men i påvente av domstolen fikk han husarrest på Windsor. I løpet av denne arresten og siden forvisningen til Kenninghall hadde han tid nok til å skrive poesi og hans berømte dikt «Prisoned in Windsor» hvor han minnes sine guttedagene ved Windsor ble skrevet senere det samme året. Beskyldningen var selvsagt falske ettersom både han selv som hans far hadde vært med på å slå ned opprøret de var anklaget for å ha støttet. I 1539 var han igjen tilbake i kongens gunst. I mai 1540 var han en av deltagerne i en ridderturnering som ble feiret ved hoffet. Thomas Cromwells arrestasjon, fengsling, dom og henrettelse en måned senere var en stor tilfredsstillelse for familien Howard og økte deres makt ytterligere. I august samme året giftet kong Henrik VIII seg med Henry Howards kusine Katarina Howard. Han ble selv utnevnt til ridder tidlig i 1541 og kort tid etter mottok han Order av Garter. Han ble utnevnt til kansler for hertugdømmet Lancaster og i samarbeid med sin far ble han utnevnt til «grand seneschal» av University of Cambridge. Han var til stede og aksepterte at Katarina Howard ble henrettet den 13. februar 1542. Henry Howards temperament fikk ham igjen i vanskeligheter da han i 1542 havnet i en voldsom krangel med en John Leigh, ble arrestert og bundet av en straff på 10 000 marks for å holde fred med Leigh ble han igjen løslatt. Kort tid etter løslatelsen deltok han i farens straffeekspedisjon i Skottland og la landet øde, men de hadde trukket seg tilbake til England igjen da Thomas Wharton, 1. baron Wharton, møtte skottene i slaget ved Solway Moss den 24. november 1542. Han ble dog ikke sittende lenge i fengsel og i oktober deltok han i krigen i Flandern med den engelske hæren sammen med den tyskromerske keiseren Karl V som forsøkte å erobre Nederland. Det påfølgende året ble han såret ved beleiringen av Montreuil. I 1545 og 1546 var han kommandant av garnisonen av Boulogne i Frankrike. Han oppnådde betydelig suksess i den kommandoen, men insisterte på å beholde byen til tross for at Kongens råd ønsket at den skulle bli overgitt til franskmennene. I mars 1546 ble han tilbakekalt til England. Henrettet for forræderi. Tower of LondonEtter henrettelsen av hans kusine Katarina Howard i 1542 var Howard-familiens innflytelse sterkt dalende. Faren Thomas ble presset til side i en posisjon som kun militær leder, og andre fraksjoner kom seg fram. I 1543 ble Katarina Parr Englands dronning og Henrik VIIIs sjette og siste hustru. Etter hvert som kongens helse begynte å svikte i 1546 ble det viktige for motstanderne å få fjernet Howard-familien. Da hans søster Mary, hertuginnen av Richmond, synes å akseptere et ekteskap med Thomas Seymour, familiens innbitte motstander, skrev Henry et rasende brev til sin søster hvor han insinuerte at hun bare var et skritt unna å til bli kongens frille. Således fikk han også sin søster blant sine stadig flere fiender. Samtidig gjorde Henry Howard den feiltagelse å uttrykke sin mening om Englands framtid. Han mente at det var opplagt at hans far burde bli verge for den unge prins Edvard. Familien Seymour brukte uttalelsen for alt det den var verd og klarte å overbevise den syke kongen at Howard var en tronrøver som forsøkte å frarøve hans sønn tronen. Seymour rykket ut og fikk Henry Thomas arrestert, og anklagene mot Henry for forræderi ble utvidet til også å inkludere hans far. Hertugen av Norfolk og hans sønn jarlen av Surrey ble sendt til Tower of London den 12. desember 1546. Hans egen husholdning ble tvunget til å vitne i mot ham, og også hans søster Mary gjorde det samme. Den 3. januar 1547 forsvarte Henry Howard seg i Guildhall mot tiltalen om høyforræderi ved å ulovlig å ha benyttet våpnene til Edvard Bekjenneren, en symbolsk handling som kun var tillatt for kongens arving, overfor dommere som var utvalgt for sitt hat for ham. Han ble dømt skyldig av juryen for å bli hengt, trukket og kvartert, men denne dommen ble ikke utført. Han ble i stedet halshugget den 19. januar 1547 på Tower Hill og ble gravlagt i Allehelgenkirken i Barking. Hans etterlatenskaper ble senere flyttet av hans sønn og gravlagt i et spektakulært malt alabastgrav i St Michael the Archangel i Framlingham. Hans far som var tiltalt for å ha vært medskyldig i Henry Howards forbrytelse kunne ikke på grunn av sin høye adelsgrad ikke bli dømt av menn som ikke var hans like, og denne utsettelsen reddet livet hans. Han satt fengslet i løpet av resten av Henrik VIIIs regime, men i løpet av kongens siste dager ble anmodingen om henrettelsen presset fram. Alle bekvemmeligheter ble fjernet fra ham, inkludert bøker og sengeteppe, og retten til mosjon. Denne samme dagen han skulle henrettes dør kong Henrik VIII uten at hans signatur foreligger, og Thomas Howard berget livet. Hans sønn Henry Howard, allerede da kjent som en utdannet mann som stundom ble kalt for «poeten», ble således den siste som ble henrettet i løpet av kong Henrik VIIIs omstridte kongedømme. Sønn og arving. Sønnen Thomas som Henry Howard fikk med Frances de Vere, datteren av jarlen av Oxford i 1536, arvet farens tittel ved at bestefaren Thomas Howard hadde sendt en bønn fra fengselet til kongen om at hans eiendommer skulle bli gitt til sønnsønnen, noe kongen hadde gått med på. Ved at Henry Howard døde før sin far ble han aldri hertug av Norfolk, og komplikasjonen ved dette førte til at Henry Howard, jarl av Surrey, falt ut av tellingen slik at sønnen Thomas også blir omtalt som den 3. jarl av Surrey. Hans hustru Frances de Vere (født 1517) døde den 30. juni 1577, og overlevde således sin ektemann med 30 år. Også Thomas Howard, 4 hertug av Norfolk, skulle komme i konflikt med kronen. Dronning Elisabeth I av England fengslet ham i 1569 for å forsøke å gifte seg med Maria Stuart, skottenes dronning. Etter at han ble løslatt blandet han seg inn i en komplott med Filip II av Spania for å gjøre Maria Stuart til dronning av England og gjeninnføre katolisismen. Han ble henrettet, som sin far Henry Howard, for høyforræderi i Tower of London i 1572. Litterær arv. Thomas Wyatt den eldre.Henry Howard og hans venn Thomas Wyatt var de første engelske poeter som skrev i sonettformen. For den nye begynnelsen av den engelske litteraturen under Tudortiden og før den elisabethanske tid er navnene Thomas Wyatt og Henry Howard uløselig knyttet til hverandre. Det nøyaktige forholdet mellom Wyatt til den femten år yngre Howard er ikke helt klart, men synes å ha vært et rent litterært vennskap hvor begge påvirket hverandre, men det var Wyatt som var pioneren. Den nære samtid så uten tvil på Howard som den fremste av dem og i løpet av 1500-tallet ble Wyatt knapt ble husket. Begge hadde noenlunde lik bakgrunn: De var adelige, skjønt Howards slekt var mer fornem med kongelig blod. Begge hadde fått en humanistisk oppdragelse, begge utmerket seg i kongens tjeneste, Howard som soldat, Wyatt som diplomat, og begge ble utsatt for Henrik VIIIs mistenksomhet, men hvor Howard ble henrettet klarte Wyatt å vri seg unna og døde først av feber i alder av 39 år i 1542 da han på kongens ordre måtte møte Spanias ambassadør. Det de først og fremst hadde til felles var en kjærlighet til italiensk poesi, og da til Petrarca som sto som det fremst forbilde. Ingen av dem utga dikt mens de levde. Den slags sto under adelens verdighet. Isteden ble diktene spredt ved hoffet, og først i 1557 utga boktrykkeren Richard Tottel ut en samling lyrikk med flere forfattere og hvor Wyatt og Howard var de fremste. Grunnet Howards tittel ble han også nevnt på tittelbladet: "«Songs and Sonnettes, written by the ryght honorable Lorde Henry Howard Late Earle of Surrey, and other»". I litteraturhistorien kjennes verket som «Tottel’s Miscellany» – «Tottels Blanding». Verket ble en enestående suksess og kom i hele ni nyutgivelser i løpet av 1500-tallet alene, og dannet skole og ga mange etterfølgere. På den tiden hvor Wyatt og Howard skrev var det meste av den engelske litteraturen skrevet på latin, slik Thomas More gjorde med sin "Utopia" i 1516, og man måtte helt tilbake til den store Geoffrey Chaucer for å finne en forfatter som mesterlig benyttet det engelske språk. I løpet av tiden mellom Chauchers "Canterburyfortellinger" og Tudortiden hadde det engelske språket endret seg sterkt; mange ord hadde fått færre stavelser og ikke minst hadde betoningen og trykket flyttet på seg. Endringene hadde bakgrunn i perioden av innbyrdes engelsk strid og uro som hadde brutt den litterære kontinuiteten. Middelengelsk hadde blitt til moderne engelsk. Det nye språket forlangte en ny poetisk teknikk. Tottel selv understreket i forordet til sin samling at det var en mangel både nasjonalt og estetisk at det engelske språket ikke ble benyttet like mesterlig slik franske og italienske diktere gjorde. I hans mening beviste Wyatt og Howard at det engelske språket var like smidig og velegnet for kunstspråk som andre språk. Hensikten med diktsamlingen var derfor å hedre det engelske språket. Den litterære bølgen kalles ofte for "Tudor-renessansen", og stolthet over morsmålet var et renessansetrekk. Howard og Wyatt ble kalt for «courtly makers» ved at de var både hoffmenn ("courtly") og poeter ("makers"). De representerte således det ypperste av tidens dannelse. Howard og Wyatt tilpasset Petrarca til engelsk.Verken Wyatt eller Howard gjorde krav på originalitet, noe som var dem fremmed og en tanke som først ble fremmet med romantikken langt senere. De oversatte, overtok, lånte og etterlignet friskt fra sine italienske mestere. På en av sine diplomatreiser til kontinentet hadde Wyatt besøkt Italia. Han ble begeistret for skjønnheten i den italienske lyrikken i motsetningen til den grove engelske visen og balladen. Den italienske poesien var i seg selv en imitasjon av den provençalske lyrikken i sydlige Frankrike og hadde funnet sin mester i Petrarca som skrev hundrevis av kjærlighetsdikt, det meste sonetter. Det var denne vakre, men kunstferdige poetiske moten som Wyatt ønsket å introdusere i England. Også Wyatt imiterte Petrarcas innhold som priser fiktive kvinner, men også han berører stundom, nærmest på tross av, en egen engelsk tone. I sin vilje til å etterligne sonettens rimmønster viser han stundom en usikker hånd. Både Wyatt og Howard oversatte noen av de samme diktene fra Petraca og de kan således sammenlignes ord for ord, linje for linje. Howards håndverksmessige dyktighet er overlegen. Han forenkelt rimene, tilførte letthet og slo fast at verserytmen ikke skulle være avhengig av unaturlige betoninger, men være uanstrengte. Hvor Wyatt var fornøyd med to rim for sin "oktav" i Petracas ånd er Howard modig nok til å la sin sonett bestå av tre "quatrainer" (firestavingsord) og en "couplet" (versepar) som var den form som ble benyttet av hans elisabethanske etterfølgere, blant annet William Shakespeare. Uansett hvilken vending Howards dikt tok forbedret han Wyatts anstrengelser til en enkel symfonisk effekt. Der hvor de italienske dikterne i sonetten hadde benyttet 4 + 4 + 3 + 3 lot Howard elegent strofeinndelingen være 4 + 4 + 4 + 2 verselinjer. Like viktig som Howards arbeid med sonetten var hans oversettelse av andre og fjerde bok av Vergils "Æneiden". For å få overført den klassiske heltediktets heksameter skapte han blankverset, det vil si det femfotede, urimede jambiske versemålet som siden ble de elisabethanske dramatikernes viktigste verktøy. Blankverset har en parallell i "versi sciolti", et ellevestavet urimet vers de italienske humanistene oversatte latinens urimede heksameter med. Noen ny stor dikter kom ikke i kjølvannet av Henry Howard, kun etterlignere, og det skulle gå tretti år før en ny stor engelsk dikter dukket opp i form av Edmund Spenser. Howard har i nyere tid blitt oversatt til svensk av Erik Blomberg. Øst-Veme. Øst-Veme, Øst Veme, Østre Veme eller Østveme er ei grend og en tidligere holdeplass langs Bergensbanen (nedlagt 1970) som ligger i Ytre Soknedalen. Øst-Veme omfatter området på begge sider fylkesvei 175 mellom Bergensbanen og grensa mot Vestre Ådal, fra Øvre Veme, inkludert Heggelia, til vestbredden av Hegga, som er skilleelv mot Heggen. Veistrekningen fikk i 1978 navnet Vemeveien og begynner like ved Veme kirke. Tilkomst til Vemeveien finnes fra riksvei 7 ved Veme og Heggen, eller via Heradsbygdveien. Veme-gårdene. Gården Veme er for lengst delt opptil flere ganger. Først trolig i Østre Veme og Vestre Veme. Så ble Vestre Veme del i Øvre Veme og Nedre Veme. Det er grunn til å tro at også Borgerud og Fonkalsrud, kanskje også Jonsrud, opprinnelig er utskilt fra Veme, som kanskje selv er skilt ut fra urgården Ve i Heradsbygda. Det er usikkert hvor gammel den opprinnelig er, men trolig er den svært gammel. Den er imidlertid ikke omtalt i gamle diplomer, men dukker først opp i skriftlige kilder på 1500-tallet. Fylkesvei 640 (Rogaland). Fylkesvei 640 i Rogaland går mellom Hetland og Nessa i Hjelmeland. Veien er 4,5 km lang. Eksterne lenker. 640 Kurvciklide. Kurvciklide er en art i gruppen ciklider. Hannen blir opptil 9 cm lange, hunnene opptil 7 cm. Vanligvis er ryggen og hodet olivengrønt. Flankene er grønne til blå på farge. De lever nær bredden på saktestrømmende elver og innsjøer. Haredisk jødedom. Haredisk jødedom eller ultraortodoks jødedom er en konservativ fløy av ortodoks jødedom som har et fundamentalistisk syn på den religiøse tradisjonen og som oftest er sterke motstandere av sekularisme og i større eller mindre grad andre sider ved det moderne vestlige samfunnet. Blant harediske jøder finnes det et relativt vidt politisk spenn – for eksempel er mange harediske grupper sterkt sionistiske, mens andre grupper (som f.eks. Neturei Karta) er erklærte motstandere av staten Israel, ettersom de hevder at den er et inngrep i Guds plan med det jødiske folk. Hovedtendensen, politisk sett, er at Haredím sympatiserer med høyresiden i generelle politiske spørsmål. Haredi. Haredi (flertall: "Haredim") er den egentlige betegnelsen på de strengt religiøse jødene som vier sine liv til å studere de hellige skriftene og som målrettet etterlever samtlige 613 påbud og forbud som kan bli utledet av de fem Mosebøkene. Betegnelsen "haredi" (hebraisk: "חֲרֵדִי", «å frykte»), originalt den hebraiske oversettelsen for «ortodoks», er avledet fra ordet "charada". Dette ordet blir i denne sammenhengen ofte oversatt med «den som skjelver i ærefrykt for Gud». Selv liker de ikke betegnelsen "ultraortodoks". I Israel lever det mellom 600 000 og 800 000 haredim. Flere av dem er bosatt i Jerusalem og byen Bnei Brak utenfor Tel Aviv. De har kun begrenset kontakt med den israelske staten og med det verdslige samfunnet. Skotlandveien. Skotlandveien (fylkesvei 176 i Buskerud) går mellom Veme og Gardhammar i Ytre Soknedalen, langs sørvestsiden av Sogna, i Ringerike komnune. Navnet "Skotlandveien" fikk strekningen i 1978. Veiens lengde er 4,2 km. Fylkesvei 176 (Buskerud). Fylkesvei 176 (Fv176) i Buskerud går mellom Kvernvollen (Veme) og Gardhammar i Ringerike kommune. Veien er 4,2 km lang. Eksterne lenker. 176 Mizrahisk jødedom. Mizrahisk jødedom er en fellesbetegnelse for de tradisjonene av jødedommen som stammer fra Midtøsten, med hovedvekt på området fra Egypt til Irak og Den arabiske halvøya. Man inkluderer gjerne også persisk jødedom under samlebetegnelsen mizrahisk jødedom, selv om denne tradisjonen har tydelig selvstendige trekk. Rituelt sett har mizrahisk jødedom fellestrekk med både sefardisk jødedom og askenasisk jødedom, men blir ofte sett i sammenheng med sefardisk jødedom på grunn av den sterke påverknaden derifra fra senmiddelalderen av. I snever forstand inkluderer ikke mizrahisk jødedom den jemenittiske jødedommen og de lokale indiske tradisjonene blant Bene Israel i Mumbai-området og cochin-jøder i den indiske delstaten Kerala (se indiske jøder. Den mizrahiske jødedommen i snever forstand følger den rituelle tradisjonen «‘edót hammizráh». DTMF. DTMF er en forkortelse for «Dual-tone multi-frequency» og er et system for tonesignalering over analoge telefonlinjer. I signaleringssystemet er alle tallene på telefonen (også * og #) tildelt et par med toner. Systemet er spesifisert av ITU-T (tidligere CCITT) i «CCITT Volume VI: General Recommendations on Telephone Switching and Signalling Recommendation Q.23: Technical Features of Push-Button Telephone Sets». DTMF-signalering ble gradvis innført i Norge sammen med telefonapparater med knappsats og datastyrte telefonsentraler. Ved ISDN og bredbåndstelefoni overføres signaleringsinformasjon digitalt mellom apparatet og sentralen. Telefonsentralen kan likevel konfigureres til å sende DTMF mot B-abonnenten (mottaker). Virkemåte. Frekvensparet i DTMF sikrer pålitlighet og diskriminering fra andre signaler. De er valgt slik at summen ikke tilsvarer noen av de andre (ca 21/19 i forhold). Det er definert totalt 16 DTMF-signaler, men det er vanlige telefoner bruker kun tallene 0 til 9 samt * og #. A, B, C og D brukes stort sett til spesielle formål bl.a. internt i telefonsentraler. Fjernstyring. I dag brukes DTMF i flere tekniske løsninger for fjernstyring ved at det ringes til en DTMF-mottaker, og det sendes DTMF-toner etter at forbindelsen er satt opp. I dette tilfellet overføres tonene altså transparent gjennom telefonnettet fra fra A- til B-abonnent, eller tonene settes på av en sentral som følge av digital signalering fra A. Dette anvendes blant annet i nettbank, bestilling over telefon, styring/avspilling av telefonsvarere, fjernstyring av hyttestrøm osv. Connemara. Utsikt over Connemara sett fra riksveien N59. Connemara på gælisk Conamara, som kommer fra "Conmhaicne Mara" som betyr etterkommere av Con Mhac/ fra havet. Connemara er et område vest i Irland som består av en bred halvøy mellom Killary havn og Cuan Chill Chiaráin/Kilkieran bukta vest i grevskapet Galway eller sydvest i Connacht. Conmhaicne Mara var en gren av stammen Conmhaicne, som var en tidlig folkegruppe, eller stamme som hadde mindre bosettinger flere steder i Connacht. Siden denne bosettingen av Conmhaicne-folket bodde ved sjøen, ble de kjent som Conmhaicne Mara. Connemara ligger i området Iar Connacht, «Vest-Connacht», som er en del av grevskapet Galway vest for sjøen Corrib, og en del av grevskapet Mayo i baroniet Ross. Connemara er vanligvis delt i nord og sør, avgrenset av fjellkjeden Na Beanna Beola og elva Owenglin som renner ut i sjøen ved An Clochán/Clifden. Conamara har Atlanterhavet både mot nord, vest og mot sør. Diamantklippen i Connemara er et av litt få steder i Irland der geologiske bergarter ligger åpent. Begrepet Connemara brukes feilaktig om hele delen av grevskapet Galway vest for sjøen Corrib. Det er også brukt som beskrivelse av området i vestlige Galway der det snakkes gælisk. Slike områder i Irland kalles språklig sett Gaeltacht. Deler av dette språkområdet ligger likevel utenfor Connemaras grenser. Connemara består av de katolske sognene Carna, Clifden, Ballinakill, Roundstone og Inishbofin. Ó Cadhla-klanen (også kalt Kealy) hersket i Connemara til det 13. århundre. Da mistet de makten til O Flaherty-klanen som flyktet til Connacht fra Maigh Seola under den engelske invasjonen i Connacht på 1200 tallet. Både Mac Conghaile (Conneely)- og Ó Cadhla-klanene tilhørte bosettinger av Conmhaicne Mara-stammen. Connemaras kyst består av mange halvøyer. En av dem, Iorras Ainbhtheach, av og til forkortet til Iorras Aithneach, i sør er den største, og der ligger småbyene Carna og Cill Chiaráin. Halvøya Errismore består av området vest for småbyen Ballyconneely. Halvøya Errisbeg ligger sør for landsbyen Roundstone. Halvøya Errislannan ligger like sør for småbyen Clifden. Halvøyene Aughris, Cleggan og Rinville (eller Renvyle) ligger i det nordvestre Connemara. Det er flere øyer utenfor Connemara. Den største byen er Clifden. Omkring byen er det flere grotter med store krystalldannelser i berget. Den berømte grønnhvite Connemara-marmoren har betydd mye for handel og økonomi fra historisk tid og i våre dager. Viktige småbyer og tettsteder i Connemara. Den franske sangeren Michel Sardou skrev en populær sang om området. Fransk tittel er "Les Lacs du Connemara". Inis Mór. Inishmore (irsk: "Árainn" eller "Árainn Mhór") er den største av Aranøyene i Galwaybukten i Republikken Irland. Den er om lag 14 kilometer lang (nordvest-sørøst) og 3,8 kimlometer bred. Det er 522 fastboende på øya (2006). På irsk er den også kjent som Inis Mór, den irske formen av navnet «Inishmore» som det britiske kartverket ("Ordnance Survey") fant opp på midten av 1800-tallet. Tidligere, og lokalt også langt ut på 1900-tallet, var øya mer kjent som "Aranmore" (dvs. «Store Aran») på engelsk, fra det tradisjonelle irske navnet. Dette førte ofte til forveksling med Arranmore i grevskapet Donegal. Det irske ordet "Árainn" betyr «lang åsrygg», hvilket er en passende beskrivelse på øya. Øya er kjent for sin sterke irske kultur, lojaliteten til det irske språket og en mengde fornminner fra førkristen og tidlig kristen tid, blant dem Dún Aengus. Gælisk er det mest brukte språket, og den regnes til Gaeltacht-området. Inishmore er et viktig turistmål. Private minibusser, hestevogner og sykkel er de vanligste måtene de mange turistene tar seg fram på øya på. Det er et lite museum som illustrerer historien til festingen Dún Aengus. I nærheten er det også en neolittisk grav. Den største landsbyen er Kilronan. AMD Opteron. AMD Opteron («SledgeHammer» / K8) er en mikroprosessor som ble lansert den 22. april 2003. Opteron var den første 64-bit mikroprosessor i «80x86-familien» (x86-64), med et 64-bit instruksjons-sett (AMD64). Opteron kan kjøre både 32-bit og 64-bit programvare. I motsetning til andre 64-bit prosessorer, blir ikke hastigheten til 32-bit programmer redusert under kjøring. AMD64 ble kopiert av Intel og kalt henholdsvis EMT64 (Extended Memory 64-bit Technology) og Intel 64. AMD Opteron var den første 80x86 mikroprosessor med integrert minnekontroller (DDR SDRAM og DDR2 SDRAM). Tidligere 80x86-prosessorer hadde minne-kontrolleren utenfor mikroprosessoren. De første Opteron-prosessorene (22. april 2003) ble laget for datamaskiner med 1, 2 eller 8 prosessorer. Spesialbygde brikker (rutere) kunne utvide antall prosessorer. I motsetning til symmetrisk multiprosessering, der prosessorer deler et felles minne, har hver Opteron-prosessor sin egen minnebank gjennom Hypertransport-bussen. Andre generasjon (14. februar 2005) ble produsert med 90 nanometers transistorer, høyere klokkefrekvens, lavere intern elektrisk spenning, optimalisert strøm-håndtering (OPM), og ble kalt «Venus» (1 prosessor), «Troya» (2 prosessorer) og «Athen» (8 prosessorer) Tomatciklide. Tomatciklide er en ciklide og den eneste arten i gruppen "Etroplus" som kan overleve i helt ferskt vann. Den er gul på farge, med flekker på sidene. Den blir opptil 8 cm lang og mer enn 10 år gammel. Akvaristikk. Dette er ikke en fisk for nybegynnende akvarister, men kan egne seg for den som nylig har satt opp et brakkvannsakvarium. Den foretrekker relativt hardt vann med en temperatur på 24-26 °C og en pH på mellom 6 og 7,5. De fleste eksemplarer tar det meste av tørrfôr, og bør ha en balansert diett mellom grønt og animalsk fôr. Andre individer, spesielt viltfangede, begynner aldri å ta tørrfôr, og må fôres med mygglarver og annet. Erik Wøllo. Erik Wøllo er en norsk komponist og musiker. Han har vært yrkesaktiv musiker og komponist på hel tid siden 1980, med erfaring fra flere typer genrer. Fra rock og jazz til eksperimentelle elektroniske og klassiske musikktyper. Utifra dette har han utviklet sin egen personlige musikk. En musikk som ofte er både lyrisk og rytmisk med stor vekt på melodisk og strukturell form. Mest kjent er han for sine ambiente elektroniske synth og gitar lydlandskaper, og hans mange innspillinger har blitt distribuert over hele verden siden 1985. Hans varierte produksjon inkluderer i tillegg til hans egne album, også en hel mengde musikk til film, teater, ballett og multimedia. Samt verk for strykekvartetter, fløytekvintetter, sinfonietta og andre større besetninger. Som gitarist har han ledet egne ensembler og med disse turnert på klubber, konserter og festivaler i Europa, USA og Canada. Trond Granlund. Trond Granlund (født 29. juli 1950 i Oslo) er en norsk rockesanger, komponist og gitarist. Granlund platedebuterte i 1973, og utga sin første soloplate i 1976. Fra slutten av 80-tallet utviklet han seg i retning av rootsmusikk og norske tekster. Han vant Spellemannprisen 1981 i klassen pop for "Pleasant Surprise" og Gammleng-prisen i klassen pop i 1985. Selvbiografien "På vei til rock 'n roll" utkom i 2001, og hans neste bok "Kommer tid, kommer råd" i 2007. I 2012 utgav han boka "Sanger jeg lærte av mamma og pappa". Granlund vokste opp på Torshov og Manglerud i Oslo, og har bodd på Lørenskog siden 1968. Velle Espeland. Velle Nils Espeland (født 6. juli 1945 i Sør-Fron) er en norsk folklorist, skribent, tegneserieoversetter og daglig leder av Norsk visearkiv. Han tok artium på Gudbrandsdalens gymnas i 1964 og mag. art. i folkeminnevitskap i 1974. Han har vært daglig leder for Norsk visearkiv siden stiftelsen i 1982. Kulesnutebiller. Kulesnutebiller (Orobitidinae) er en artsfattig gruppe av snutebiller med et karakteristisk utseende: kroppen er nesten kulerund. I Norge finnes det bare én art som lever på fioler. Utseende. Små (ca. 3 mm), nærmest kulerunde snutebiller, den lange, tynne snuten og de kraftige beina stikker ut fra kuleformen. Oversiden er glatt og blank, hos den norske arten blåsvart, undersiden er tett kledt med lyse skjell. Hodet er ganske lite med store, utstående fasettøyne. Snuten er lang og tynn, temmelig rett. Antennene sitter festet i snutens innerste halvdel, er 11-leddete og knebøyde. Antenneskaftet (det innerste leddet) er forholdsvis kort og kølleformet. Det andre leddet er kjegleformet (spissen vendt innover) og mye større enn de seks neste leddene. De tre ytterste leddene danner en markert kølle. Brystskjoldet (pronotum) er høyt hvelvet, glatt og blankt, med tydelig punktering. Det sitter en flekk av skjell på og rundt scutellum, ellers er oversiden glatt og blank. Dekkvingene har tydelige punktrader. Beina er lange og kraftige, lårene har ikke tenner på undersiden og leggene (tibiae) ender ikke i en pigg. Memorial Address. "Memorial Address" er Ayumi Hamasaki's første mini-album, og ble gitt ut sent i 2003. Til dags dato har albumet solgt over en million eksemplarer, noe som gjør Memorial address til mestselgende mini-album i Japan gjennom tidene. Albumet ble lasert 17. desember 2003. Alle sangene på albumet har egne musikkvideoer, som ble lagt ved i en eksklusiv DVD. Listeplasseringer. Den første uken solgte Memorial Address 220 000 kopier, men dette økte kraftig i uke to da den gikk opp til å selge over 559 000 kopier. Den fikk en god plassering på United World Chart med tredje plass. Oppgangen i salgstall fra første uke skyldes først og fremst de to nye hit sangene «Because of You» and «Memorial Address» som ble promotert kraftig og oppdaget av folk i uke nummer to. Geophagus. "Geophagus" («jordspisere») er en gruppe ciklider. Som navnet antyder, finner de føde ved å ta bunnsubstrat i munnen og spyle de uspiselige bestanddelene ut gjennom gjellene. Gruppen er for øyeblikket polyfyletisk og trenger mer taksonomisk arbeide. Noen ciklider som tidligere ble talt i denne gruppen, har blitt flyttet til "Gymnogeophagus" eller "Satanoperca". Totto Osvold. Totto Werner Osvold (født 21. juni 1941 i Ålesund) er en norsk programleder i NRK radio, kjent blant annet fra Nitimen og Søndagsposten. Han var ansatt i NRK 1965–2006, det meste av tiden i underholdningsavdelingen, Radio, hvor han var programredaktør 1986–1990. Sammen med Bjørn Sand («Stutum») vant han Spellemannprisen 1973 i åpen klasse for "Stutum Speaking". Han har også gitt ut plate sammen med Harald Heide-Steen jr. og Odd Børretzen. Han er gift med Sissel Benneche Osvold og sammen har de datteren Katja, og hadde sønnen Eirik. Taylor Momsen. Taylor Michel Momsen (født 26. juli 1993 i St. Louis i Missouri) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er datter av Michael og Collette Momsen, og eldre søster til Sloane Momsen. Taylor begynte sin profesjonelle skuespillerkarriere i en alder av 3 med en amerikansk reklamefilm for Shake 'N' Bake. Senere fikk hun en rolle i "The Prophet's Game". I 2000 spilte Taylor «Cindy Lou Who» i Dr. Seuss' "Grinchen", og to år senere fikk hun roller i både "Hans og Grethe", og "Småspioner 2 - Operasjon drømmeøya". Etter disse rollene var Taylor ute av rampelyset i over tre år før hun dukket opp igjen. I 2006 spilte Momsen i filmene "Doubting Thomas" og "Saving Shiloh". Under Cannes-festivalen i 2007 var hun med og promoterte Gus Van Sants "Paranoid Park". Taylor Momsen spiller også rollefiguren Jenny Humphrey i serien Gossip Girl. Tour of Secret. Tour of Secret er den første internasjonale Konsert Turnén holdt av Ayumi Hamasaki, Japan's mestselgende kvinnelige artist. Konserten promoterer i hovedsak låter fra hennes siste album Secret, men også eldre mer kjente favoritter. Turnén startet 10. mars, 2007, og vil runde av sent i Juni. Johannes Ulltveit-Moe. Johannes Ulltveit-Moe (født i Oslo 8. oktober 1941, død 27. januar 2012) var en norsk teolog og embetsmann. Han var spesialrådgiver i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (fram til 1.1.2010 Fornyings- og administrasjonsdepartementet, (FAD)). Han arbeidet i Avdeling for IKT og fornying (AIF), Forvaltningspolitisk enhet (FPE). Hans særlige arbeidsfelt var statlig forvaltningsutvikling, forvaltningsetikk og ledelsespolitikk, jf 2008 og Han var seniorrådgiver i Kultur- og kirkedepartementet 2003-2008, seniorrådgiver, faggruppeleder og avdelingsdirektør i Statskonsult 1991-2003, direktør i Kirkerådet 1979-1990, konsulent i Kirkerådet 1977-1979, sokneprest i Ballangen 1972-1977, bibeloversetter i Det norske bibelselskap 1968-1972, prest i Sjøforsvaret 1967-1968, og geodetoperatør i Norges Geografiske Oppmåling (nå Statens kartverk) 1964-1966. Ulltveit-Moe hadde doktorgrad fra Chicago 1992 på feltet organisasjonsutvikling og lederskap (executive management). Han skrev 15 bøker og over 100 artikler, og var dessuten medforfatter av en rekke andre publikasjoner, i første rekke om kirkelige og ledelsesmessige spørsmål. Han ledet eller deltok i en rekke styrer, råd og utvalg. Sverre Kjelsberg. Sverre Kjelsberg (født 18. oktober 1946 i Tromsø) er en norsk vokalist, bassist, gitarist, komponist og skuespiller, men best kjent som bassist og vokalist i gruppen The Pussycats (1964–), og for sin deltakelse sammen med Mattis Hætta i Eurovision Song Contest 1980 med «"Sámiid ædnan"», komponert av Kjelsberg og Ragnar Olsen, samt en av Norges nasjonalviser, «Ellinors vise». Tidlig liv. Som ung var han sentral i hjembyens rockemiljø, og etablerte "The Typhoones" med Ottar Aasegg og Friedel Brandt. Dette bandet ble omdøpt til "Artics" før det fikk sitt endelige navn, "The Pussycats", i 1964. Han spilte også i "Taboo" (1967) og "Clan" (1968). Soloalbum, musikkutdannelse og Hålogaland teater. Kjelsberg forlot rocken for en stund etter at "Pussycats" ble oppløst. Han ønsket å lære mer om musikk, og tok derfor utdannelse ved Musikkonservatoriet i Tromsø fra 1970. Fem år senere ble han ansatt ved Hålogaland Teater som komponist, skuespiller og «førstetrubadur». I løpet av andre halvdel av 70-tallet fremsto Sverre Kjelsberg som en politisk engasjert visesanger, og hans første soloalbum fra 1979 inneholdt flere viser som stammet fra teaterstykker ved Hålogaland Teater. Blant disse var «Ellinors vise» med tekst av Klaus Hagerup, hentet fra teaterstykket «Dikt å førbainna løgn». Visa ble tidlig på 90-tallet valgt til en av Norges nasjonalviser av Nitimens lyttere. Kjelsbergs neste plateprosjekt var et samarbeid med den svenske pianisten Tage Löf. Innholdet på "Kära Syster" (1980) var en blanding av svenske og norske viser, med vekt på Evert Taube, Carl Michael Bellman, Idar Lind og Alf Prøysen. Produsent og medmusiker på platen var Steinar Ofsdal. På denne platen var også ei vise komponert av Kjelsberg og Ragnar Olsen: «Sámiid ædnan». Den skulle få atskillig større betydning et par måneder senere. Melodi Grand Prix. Sammen med Mattis Hætta skrev Kjelsberg internasjonal musikkhistorie i 1980. Det året ble de valgt til å representere Norge i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix med «Sámiid ædnan». Dette var i utgangspunktet en svært politisk komposisjon som ikke hørte hjemme i en så konservativ og kommersiell konkurranse som Melodi Grand Prix. Seieren var derfor dobbel; Kjelsberg og Hætta nådde også frem med sitt politiske budskap om fredning av Alta-vassdraget. Sangen, og ikke minst Hættas fargerike samedrakt, fikk stor oppmerksomhet under finaleuken i Haag. Duoen Kjelsberg/Hætta laget også en hel plate med joik, viser og rock i skjønn forening. Produsent og arrangør for "Låla!" (1980) var amerikaneren David Chocron. Gjenforening med Pussycats og ny soloplate. Etter å ha deltatt på en svært vellykket gjenforeningsturné med Pussycats tidlig i 1981, gikk Kjelsberg i studio for å lage en ny soloplate. "Sverre" (1982) inneholdt tolv nye viser, og produsenter var Arvid Esperø og David Chocron. Flere gjenforeningsturneer med "Pussycats" fulgte, og dette tok mye av Kjelsbergs tid det neste tiåret. Albumet Drømmen e fri (1994) ble utgitt på det lokale Nord-Norsk Plateselskap i 1994. I tillegg til nye sanger, inneholdt platen en nyinnspilling av «Ellinors vise». Ellers har Kjelsberg medvirket på utgivelser med Ole Paus, Arthur Arntzen ("Olufs jubileumsfarse", 1986). Kjelsberg var «Ukas P2-artist» i programmene "Fra rockestjerne til teaterkomponist" (NRK, 2006), og mottok «Nordnorsk markedsføringspris» 2007. Carl Gustaf von Rosen. Bengt Nordenskiöld dekorerer Carl Gustaf von Rosen (1975) Carl Gustaf von Rosen (født 19. august 1909 i Helgesta i Sverige, død 13. juli 1977 i Etiopia) var en svensk greve, flyver, grunnlegger av det etiopiske flyvåpenet under Haile Selassie, hjelpeflyver i Afrika på 1950- og 1960-tallet og en av pionerene i svensk luftfart. Han var sønn til grev Eric von Rosen (1879–1948) og Mary Fock (1869–1967). Faren var forsker og etnograf. Carl Gustafs tante var Carin Göring, gift med Hermann Göring, hans ene bror var maleren, grafikeren og forfatteren Bjørn von Rosen (1905–1989). Han var først gift med Mille Wijmark, så med Hanny Krijgsman og til slutt med Gunvor Lilian Martin. von Rosen tilegnet seg flyvesertifikat i 1929 og drev etter det med flyoppvisninger. Etter å ha hørt en forelesning av Gunnar Agge i 1939 om konflikten mellom Italia og Etiopia, tilbød han seg og sitt fly til tjeneste som sambands- og ambulansefly for Røde Kors i Etiopia. Han fikk i stedet for kommandoen over keiser Haile Selassies personlige fly, som hadde større kapasitet som luftambulanse. Da andre verdenskrig brøt ut fløy han som pilot i KLM. Etter krigsutbruddet søkte han seg inn i britiske RAF, men ble avslått på grunn av slektskapet med Hermann Göring. von Rosen søkte seg da til Finland, hvor han ved hjelp av en DC-2 han hadde lånt av KLM, utførte bombeoppdrag mot sovjetiske styrker. Etter krigen ble han forespurt av Haile Selassie om han kunne bygge opp det etiopiske flyvåpenet. Under Biafrakonflikten fløy von Rosen hjelpesendinger, men han skapte også et lite flyvåpen med små MFI-9 Militrainer sportsfly. Etter eksport til Frankrike ble flyene modifisert for å bære raketter, og fløy deretter over til Afrika for å delta i konflikten. Innsatsen i Biafra ble ganske framgangsrik, og det lille biafriske flyvåpenet ødela nigerianske kampfly og hindret derfor flyangrep mot militære og spesielt sivile mål i Biafra. I perioden 1975 til 1977 drev von Rosen flyslipp av mat i utilgjengelige områder i Etiopia med et antall MFI-17 Supporter. Han ble tildelt KSAKs gullmedalje med vinger i 1947. von Rosen ble drept under et overraskende geriljaangrep 13. juli 1977 nær Gode i den omstridte etiopiske provinsen Ogaden. Ulltveit-Moe. Ulltveit-Moe er et slektsnavn fra Gjerstad i Aust-Agder som ble skriftlig bekreftet av Kirkedepartementet i 1929 etter å ha vært brukt fra ca 1893. Olav Nilsen Ulltveit (1861–1938) fra gården Ulltveit giftet seg i 1888 med Ingeborg Jensdatter Moe (1871–1910) og bosatte seg på Mo. De fikk åtte barn. I 2. ekteskap med Agnes Sunde hadde han to barn. Tina Soli. Tina Soli (født 18. september 1972 i Fredrikstad) er en norsk grafisk designer og illustratør og driver firmaet TINA SOLI DESIGN i Drøbak. Tina Soli har utdannelse fra Kunst- og håndverksskolen (KHiO) i Oslo. Hun har blant annet illustrert en serie billedbøker skrevet av Tor Åge Bringsværd. I 2008 debuterte hun som forfatter med billedboken "Dumme Teo!". I 2011 har hun illustrert flere billedbøker om den populære TV-figuren Kosinus. Alternate Reality Game. Et Alternate Reality Game (ARG) eller Alternativ virkelighetsspill er et spill eller en lek som spilles ut i den virkelige verden. En målsetning med spillet er ofte å svekke eller viske ut grensen mellom virkeligheten og spillet. Deltakerne forholder seg både til hverandre og til karakterer som er kontrollert av arrangørene. Et ARG involverer ofte utfordringer, oppgaver og gåter som må løses for å nå målet. Vanligvis samarbeider ARG-spillere om å finne veien via spillene, i etablerte «lag» eller på nettsteder, slik som og. Til tross for at de mest kjente er koblet til PR-kampanjer, oppstår det stadig flere uavhengige og seriøse ARG-spill, ettersom det ikke krever mye kapital eller datakunnskap for å lage dem. Det finnes ikke en etablert norsk terminologi for denne typen spill. Grensene mellom konseptene ARG og pervasive game er flytende, og disse to uttrykkene brukes noen ganger om hverandre. Ricki Lake. Ricki Pamela Lake (født 21. september 1968) er en amerikansk skuespiller og talkshow-vert, best kjent for det mangeårige "Ricki Lake Show", og for hennes rolle i originalversjonen av filmen "Hairspray". Fonkalsrud. Fonkalsrud er ei lita grend og en tidligere holdeplass langs Bergensbanen i Ytre Soknedalen, i Ringerike kommune. Stedet er oppkalt etter gården med samme navn. Grend. Grenda ligger langs riksvei 7, mellom Borgerud og Jonsrud. Holdeplassen ble nedlagt i 1970. Tidligere tilhørte Fonkalsrud Borglund skolekrets, men siden den ble nedlagt på slutten av 1970-tallet har Fonkalsrud tilhørt Heggen skolekrets. Ungdomstrinnet sokner til Sokna skole. Gård. Fonkalsrud nevnes først i 1723 og er etter all sannsynlighet utskilt fra Borgerud en tid etter dette, for dette året nevnes "Borgerud med Fonkalsrud". Den har kanskje eksistert som en plass under denne i tiden før den ble eget bruk, for navnet som sådan er nok ganske mye eldre. Kanskje ble den ryddet tidligere og liggende øde etter svartedauden i 1349, og så innlemmet under Veme på et senere tidspunkt. Den har gårdsnummer 64 i Ringerike. Navnet stammer trolig fra norrønt "Fornkarlsruð" og er sammensatt av de to ordene "fornkarl" og "ruð", i betydningen "trollmannens rydning". Alt tyder derfor på at det har bodd en mann der som folk har regnet som en trollkarl (hedning), noe som kan peke mot en opprinnelse fra førkristen tid. Mournefjellene. Mournefjellene (engelsk: "Mourne Mountains" eller "Mournes", irsk: "Na Beanna Boirche") er en fjellkjede av granitt i grevskapet Down sørøst i Nord-Irland. Området rundt fjellene har status som Area of Outstanding Natural Beauty («område med fremragende vakker natur»), og har blitt foreslått som Nord-irlands første nasjonalpark. Det høyeste fjellet er Slieve Donard som er 849 meter over havet. Fjellområdet er mye besøkt av turister, vandrere, terrengsyklister og fjellklatrere. "Mournemuren" er en av de mer kjente landemerkene i Mournefjellene. Det er en 35  km lang mur som går over femten topper, og den ble bygget for å markere et 36 km² stort område som Belfasts hovedleverandør av ferskvann kjøpte på slutten av 1800-tallet. Arbeidet med muren startet i 1904 og ble fullført i 1922. Mange av toppene i Mournefjellene har navn som begynner med "Slieve", fra det irske ordet "sliabh" som betyr 'fjell'. I tillegg til de kjente toppene som Slieve Donard, Slieve Lamagan and Slieve Muck, er det mindre topper med mer kuriøse navn som Pigeon Rock, Buzzard's Roost, Brandy Pad, Percy Bysshe, the Devil's Coach Road og Pollaphuca. Catalonia rundt. Catalonia rundt er et populært sykkelritt som arrangeres årlig i den spanske regionen Catalonia. Rittet er en del av UCIs ProTour, og er etter Vuelta a España det mest populære sykkelrittet i Spania. Rittet ble vanligvis arrangert under Giro d'Italia, og sett på som et viktig forberedelsesritt til Tour de France, men i 2010 ble det flyttet fra mai til mars. Sammmenlagtvinneren blir tildelt en hvit- og grønnstripet trøye. Volta a Catalunya ble arrangert for første gang i 1911, og er med det verdens tredje eldste etapperitt på sykkel, kun overgått av Tour de France (1903) og Giro d'Italia (1909). Nord-Norsk Plateselskap. Nord-Norsk Plateselskap er et norsk plateselskap, kjent for utgivelser av musikk fra Nord-Norge. Selskapet ble etablert i 1993 i Silsand på Senja. Merket eies av platestudioet "Aktiv Audio" (etablert 1986), som er ledet av Tore Stefanussen. Selskapet er en videreføring av selskapet BAT Records (1976–1978) drevet av Stefanussen og Olav Eriksen. De samarbeidet endel med Experience Records ledet av Nils Øybakken frem til 2001. Skellig Michael. Skellig Michael (irsk: "Sceilig Mhichíl", betyr «Michaels klippe»), også kjent som Great Skellig («Store Skellig»), er en bratt klippeøy om lag femten kilometer vestover fra kysten av grevskapet Kerry i Republikken Irland. Den er den største av de to Skelligøyene. Øya var i 600 år et viktig senter for irske munker. Et kloster på toppen av den 230 meter høye klippen, bygget i 588, ble i 1996 anerkjent som et verdensarv-sted av UNESCO. Skellig Michael er et av de mer kjente, men mindre tilgjengelige klostrene i Europa. Siden øya er så avsidesliggende har den inntil nylig bare i liten grad vært besøkt av turister. Dette har bidratt til at klosteranlegget er uvanlig godt bevart. De svært spartanske forholdene i klosteret illustrerer den asketiske levemåten til de tidlige kristne munkene i Irland. Munkene bodde i bikubelignende hytter av stein (såkalte clochan) over nesten loddrette klippevegger. Historie. Klosteret ble i følge tradisjonen grunnlagt i 588. Det overlevde flere plyndringer av vikinger, det første omtalte i 823. Klosteret ble senere utvidet, og et nytt kapell ble bygget rett etter tusenårsskiftet. Klostersamfunnet på Skellig Michael var aldri spesielt stort – sannsynligvis var det bare om lag 12 munker og en abbed. På et tidspunkt på 1100-tallet forlot munkene øya og sluttet seg til det augustinske klosteret ved Ballinskelligs på fastlandet. Fra 1500-tallet ble Skellig Michael et populært mål for årlige pilgrimsreiser, men hadde ingen fast bosetning. På 1800-tallet ble to fyrlykter bygget, og øya var igjen bebodd, nå av fyrvoktere som tjenestegjorde der etter en turnus. Det andre fyret som ble bygget er fortsatt i drift, men det ble ombygd på 60-tallet og har vært automatisert siden 80-tallet. I 1986 ble det gjort noen restaureringsarbeider, og et offisielt turistkontor med tilknytning til øya ble opprettet. Nylig ble det imidlertid innført strenge begrensninger på adgangen for turister, siden den økende antallet besøkende kunne forårsake skade på stedet. Spesielt bekymringsfull var slitasjen på de gamle steintrinnene opp klippen. Alternative måter å gi tilgang til stedet på blir vurdert. Naturreservat. Sammen med sin mindre nabo, Lille Skellig, er Skellig Michael et viktig naturreservat. Skelligøyene har en stor bestand av sjøfugler, blant annet havsule, havhest, krykkje, alke, lomvi og lunde. Havsvale og havlire hekker også i stort antall der. Simrad. Heleiet datterselskap av Kongsberg Maritime Simrad er et heleid datterselskap av Kongsberg Maritime. Bedriften leverer systemer for fiskeleting og fiskeriforskning. Historie. Simrads historie startet i 1947, da Willy Simonsen startet et firma for å produsere radiotelefoner for fiskeflåten. Med finansiell oppbakking av Johan Mustad, ble "Simonsen Radio A/S" etablert i Oslo 31. desember 1946. Firmaet skiftet navn til Simrad i 1957 da det åpnet kontor i Horten. Simonsen arbeidet i selskapet i 21 år, og forlot det i 1968. Sonar. Simrad er en av verdens ledende produsenter av sonarer. Firmaet har utviklet sonarer siden 1953. Den først kommersielle sonaren som ble utviklet ble kjent som 'Basdic'. I 1955 ble dette den første masseproduserte sonar montert i lettbåt. Basdic sonaren solgte over 5000 enheter og er fremdeles i bruk enkelte steder. I 1959 lanserte Simrad 'Silde-ASDICen' med full kommersiell tyngde. Denne sonaren ble så populær at den faktisk fikk skylden for at silda nesten forsvant fra Nordsjøen i en kort periode. Portela lufthavn. Portela lufthavn (Portugisisk: "Aeroporto da Portela" eller "Aeroporto da Portela de Sacavém") (IATA: LIS, ICAO: LPPT) ligger i Lisboa, hovedstaden i Portugal. Flyplassen er også kjent som Lisboa lufthavn (Portugisisk: "Aeroporto de Lisboa"). Jordløpere. Jordløpere (Carabinae) er en gruppe av middels store til store løpebiller som omfatter mange vanlige og velkjente arter, men også noen sjeldne og truede. Jordløperne er ofte forholdsvis tallrike i skog og hager. De har et allsidig kosthold som inkluderer snegler, mark, insekter og åtsler. Utseende. Middelsstore til store (ca. 10 – 70 mm) biller med avlang kroppsform og lange bein. På farge er de vanligvis enten svarte eller metalliske. De har store, framoverstrakte mandibler (overkjever) og lange, trådformede, 11-leddete antenner. Brystskjoldet (pronotum) er bredere enn langt, mer eller mindre firkantet med markerte bakhjørner og markert siderand som ofte er i en kontrasterende farge. Dekkvingene er hvelvede, glatte, med eller uten punktrader, ofte med rader av avlange groper eller knøler. De fleste har tilbakedannede flygevinger og kan ikke fly. Beina er lange og tynne. Larvene er store og kraftige, mørke på farge, med kraftige, fremoverrettede kjever og korte bein, bakerst med et par korte halevedheng. Slekten "Cychrus" er nærmest pæreformet, hodet og munndelene er forlengede. Levevis. Mange jordløpere er nærmest altetende når det gjelder animalsk materiale. De spiser mark, snegler, det de måtte få tak i av insekter og også åtsler. Vanlig jordløper ("Carabus nemoralis") ser ut til å spise mange snegler og kan kanskje være en viktig naturlig fiende for skadearten brunskogsnegl ("Arion lusitanicus"). Lærløper, "Carabus coriaceus", er den største arten som finnes i Norge og kan bli opptil 5 cm lang. Denne store, tunge og trege billen er ganske vanlig i løvskog og rikere barskog i Sør-Norge. Den er matt svart, og dekkvingene har en læraktig rynkete overflatestruktur. De voksne billene finner man helst på ettersommeren, og som de fleste medlemmene i denne slekten er de for det meste nattaktive. Fiolett jordløper, "Carabus violaceus", er en stor, svart art som lett kjennes på at sidekantene av brystskjoldet og dekkvingene er metallisk fiolette. Dekkvingene mangler lengdestriper. Vanlig over det meste av landet. Den er noe slankere og raskere enn lærløperen. To andre vanlige arter som ligner er "Carabus glabratus" som mangler den fiolette sidestripen, og "Carabus problematicus", som ofte har metallisk sidestripe men som har et tydelig lengdestripet mønster på dekkvingene. Den sistnevnte arten er vanlig i fjellet. Vanlig jordløper, "Carabus nemoralis", er vanlig i byparker og på dyrket mark. Den ligner fiolett jordløper, men er litt mindre og bredere, og dekkvingene har lett metallglans og lengderekker av punktgroper. Denne arten ser ut til å være et viktig rovdyr som blant annet spiser mange snegler som ellers kunne gjort skade i åkre og hager. Det finnes også mange andre, store arter i slekten "Carabus". Larverøvere, "Calosoma" spp., er store, metalliske, litt flattrykte arter som klatrer rundt i trærne. De er viktige rovdyr som særlig spiser mange sommerfugl-åmer, og blir regnet som nyttedyr i skog. De to artene som er funnet i Norge er sjeldne og lever bare i sør, men minst én av dem finnes nord til Sognefjorden. De norske artene forekommer oftest knyttet til eik. "Cychrus caraboides" er en middelsstor, mattsvart, nærmest pæreformet løpebille som er spesialisert på snegler. Hodet er sterkt forlenget, noe som hjelper billen til å nå inn i sneglehuset for å få fatt i sneglen. Vanlig i skog over hele landet. "Procerus gigas" er Europas største løpebille, opptil 70 mm lang. Den finnes ikke i Norden. De spiser hovedsakelig snegler og de voksne kan leve flere år. Systematisk inndeling med norske arter. Denne oversikten er mangelfull, denne gruppen med løpebiller er artsrik og her er stort sett bare de norske artene tatt med. Barn og unges kommunestyre. Barn og unges kommunestyre (forkortet BUK)er et kommunalt organ som er blitt innført i flere norske kommuner. Formålet med BUK er å lære opp unge i demokratiske prosesser og arbeidsmåter. Representantene er gjerne hentet fra elevrådene ved barne- og ungdomsskoler i kommunene, samt representanter fra kommunale ungdomsklubber. Det er kommunestyret i den enkelte kommunen som kan vedta å opprette et BUK, og kommunens kommunestyre bevilger ofte et pengebeløp som BUK selv for fordele videre. På møtene i BUK behandles søknader om penger til alt fra huskestativ og skateramper til fotoutstyr og musikkinstrumenter. Søknadene kommer fra kommunens barn og ungdom selv, gjennom representantene fra elevråd og ungdomsklubber. Egilsstaðir lufthavn. Egilsstaðir lufthavn ("Egilsstaðaflugvöllur" in Islandsk) (IATA: EGS, ICAO: BIEG) er en flyplass beliggende utenfor Egilsstaðir på Island. Det største selskapet på flyplassen er Flugfélag Íslands. Iceland Express flyr også sommerruter til København sommeren 2007. Ragnar Robertsen. Ragnar Robertsen (født 1. juni 1932) er en norsk klarinettist, kjent fra flere jazzutgivelser og orkestre. Han ble med sin cool jazz, engasjert i Frank Ottersens orkester på Grand Hotel fra 1951, Kjell Johansens eksperimentband (1952), samt orkestre og utgivelser ledet av Willy Andresen, Eilif Holm og Einar Iversen. Senere forlot han jazzen og ble bassklarinettist i Den Norske Operas orkester og senere alternerende 1. klarinettist. Akureyri lufthavn. Akureyri Airport ("Akureyrarflugvöllur" på islandsk) (IATA: AEY, ICAO: BIAR) er en flyplass beliggende utenfor Akureyri på Island. Flugfélag Íslands har ruter til flere andre lufthavner på Island. Flyplassens eneste utenlandsrute blir fløyet av Iceland Express til København. Helge Sandøy. Helge Sandøy (født 4. juni 1947 i Bud) er en norsk professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han er kjent for å ha formulert reglene for hvordan importord bør norvagiseres (gis norsk skrivemåte) når de blir tatt inn i det norske språket. Prinsippene ble lagt fram i boka "Lånte fjør eller bunad – Om norsk skrivemåte av importord" og ble vedtatt på Språkrådets årsmøte i 1998. Reidar Rudjord. Reidar Rudjord (født 21. september 1930 i Farsund, død 25. mai 2011 i Farsund), var en norsk grafiker og maler. Rudjord debuterte med akvatinten "Generasjonen" på Høstutstillingen i 1955, og fikk Grafikerprisen i 1959. Rudjord studerte først ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1948-1952, og fortsatte på kveldstid i radérklassen til Chrix Dahl. Videre studerte han på Kunstakademiet 1952-1954 og 1955-1957 under professorene Jean Heiberg, Åge Storstein, Axel Revold og Per Krohg. I 1957-1958 studerte han i grafikkklassen ved Accademia di Belle Arti i Firenze under professor Guiseppe Viviani, i 1960 i grafikklassen ved Rijksacademie van Beeldende Kunsten i Amsterdam under professor Kuno Brinks. I 1960-1962 studerte han hos Stanley William Hayter i det kjente grafikkverkstedet Atelier 17 i Paris, der han lærte å trykke flerfargetrykk fra én og samme plate. Sammen med Anne Breivik startet han i februar 1963 Atelier Nord i Oslo, som skulle få stor betydning i fornyelsen av norsk grafikk. I juni 1966 flyttet Rudjord hjem til Farsund, hvor han etablerte sitt eget atelier, "Bellevue". Rudjord skrev selv: «Atelieret har jeg bygget på en fjellhøyde ved Farsund. Herfra kan jeg studere de skiftende årstider og værforhold omkring en linje fra Lindesnes i øst til Egersund i vest, og Lista-landet, vårherres palett, er en rik kilde å øse av». I nærmere femti år utforsket han trofast landskapet ved Lista. Her utnyttet han Hayters prinsipper til å skape en helt særpreget grafisk uttrykksform, der han skildret landskapet i poetiske, sterkt abstraherte bilder. Rudjord forklarte det slik: «Jeg etser og risser inn linjer og streker i sinkplaten, og oppnår i avtrykkene litt av myrens underlige struktur. Horisontlinjen og det som oppstår omkring denne er av stor betydning. Den er for meg noe av det mest spennende i et bilde.» Selv om Rudjord også behandlet en rekke andre temaer, er det arbeidene fra landskapet på Lista han er mest kjent for. Han ble representert i offentlige kunstsamlinger i Norge, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og USA. Han stilte ut ved biennalene i São Paulo og Venezia, og deltok på grafikkbiennaler og andre kollektivmønstringer i Sverige, Finland, Danmark, Italia, Polen, Jugoslavia, Orknøyene, England, Tsjekkoslovakia, Tunis, USA og Japan. Han mottok videre statsstipend fra Nederland og Italia. I 2007 kom kunstnerbiografien "Reidar Rudjord", skrevet av Gunvald Opstad. Rudjord ble 12. februar 2011 tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv, overrakt i Farsund av ordfører Stein A. Ytterdahl. Rovløpere. Rovløpere (Nebriinae) er en gruppe (underfamilie) av løpebiller. Det norske navnet er litt misvisende siden de fleste løpebiller er rovdyr, ikke bare denne gruppen. Rovløperne er små til middelsstore, langbeinte, rasktløpende biller. Utseende. Små til middelsstore (5 – 15 mm), oftest litt flate, langbeinte biller. Overflaten er temmelig blank, på farge kan de være metallisk svarte eller rødlige. Hodet er temmelig stort med store, utstående fasettøyne. Overkjevene (mandiblene) er store, hos slekten "Leistus" er de sterkt utvidet sidelengs. Slekten "Notiophilus" har et påfallende stort hode med store fasettøyne og flere dype lengdefurer i den brede pannen. Antennene er trådformede og ganske lange. Brystskjoldet (pronotum) er mer eller mindre hjerteformet, bredere enn langt, med markerte bakhjørner. Dekkvingene er jevnbrede og noe flate, med tydelige punktrader. Hos slekten "Notiophilus" finnes det valigvis et blankt, upunktert felt i midten. Beina er lange og tynne. Levevis. Rovløperne er generaliserte rovdyr som er i stand til å fange ganske raske byttedyr. Slekten "Notiophilus" ser ut til å ha spesialisert seg på spretthaler (Collembola). Flere arter i slekten "Nebria" er svært kuldetolerante og kan finnes blant annet på snøfenner der de lever av insekter som blåser inn over snøen. "Notiophilus" er dagaktive, de andre slektene er mest aktive om natten. Systematisk inndeling med norske arter. Systematikken følger Carabidae of the World Gallarus oratorium. Gallarus oratorium (irsk: "Séipéilín Ghallarais") antas å være en tidlig kristen kirke, og ligger på Dinglehalvøya i Kerry i Republikken Irland. Den er antatt å være fra tidlig kristen tid, bygget mellom 500-tallet og 800-tallet. Det at vinduet i øst har en avrundet topp laget av to tilhugde stener kan imidlertid tyde på at bygget ikke ble oppført før 1100-tallet. I følge lokal tradisjon blir sjelen renset for synd dersom man klatrer ut gjennom vinduet i oratoriumet. Dette er imidlertid ikke verifiserbart, ettersom det er fysisk umulig både å måle sjelens syndfrihet og å klatre ut gjennom vinduet som er 18 cm bredt og 12 cm høyt. Gallarus oratorium er kjent for å være formet som et båthvelv. Det er bygget uten mørtel, og ved en spesiell teknikk for hver enkelt stein skrår svakt utover, slik at steinene ligger høyere på innsiden enn på utsiden. Dette gjør at regnvann ikke siver inn trass i mangelen på mørtel, og har bidratt til at bygget er såpass godt bevart som det er. Vopnafjörður lufthavn. Vopnafjörður Airport (IATA: VPN, ICAO: BIVO) er en flyplass på Vopnafjörður på Island. Niš. Niš (serbisk: Ниш / "Niš", latin: "Naissus", gresk: Ναισσός "Naissos") er en by i Serbia. Den kjente elven som går gjennom byen er Nišava. Når det gjelder størrelsen og arealet, så er dette en stor by som er den tredje største by i Serbia. Niš Constantine the Great Airport (Аеродром Константин Велики) er en internasjonal flyplass med destinasjons koden INI. Niš er også hovedstaden og senter for distriktet Nišava i Serbia. Junior Eurovision Song Contest 2005. Junior Eurovision Song Contest 2005 var den 3. Junior Eurovision Song Contest for unge sangere i alderen fra 8 til 15. Den 26. november ble konkurransen sendt direkte fra Ethias Arena i Hasselt, Belgia. Så mange som 20 land kunne ha deltatt dette året; imidlertid trakk Kypros seg på grunn av at sangen deres ble anklaget for å være et plagiat, men det påvirka ikke stemmerettighetene til landet. Litauen og Ukraina skulle delta men trakk seg, mens Georgia klarte ikke fristen for deltagelse. Vinneren var 10 år gamle Ksenia Sitnik fra Hviterussland med sangen «My vmeste». Hun fikk 149 poeng, tre poeng mer enn Spania. Kringkastiningene til Sveits og Polen kunne ikke sende deltagere på grunn av finansielle problemer. Frankrike trakk seg fordi rekonstruering på kringkastingen. Dette året ble det gitt 12 poeng til alle land før stemmegivinga for å forhindre at noen fikk null poeng. 12 poeng. Under er en liste over land som fikk 12 poeng. Biola. Biola er et registrert varemerke som det norske meieriselskapet Tine BA har kjøpt rettighetene til i Norge. Biola-produktene omfatter syrnet melk, fruktdrikk og yoghurt. En studie fra Universitetssykehuset Nord-Norge viser at bakteriekulturen som brukes i Biola syrnet lettmelk, LGG, reduserer risiko for diaréplager i forbindelse med antibiotikabruk. Produkter syrnet med LGG markedsføres i mer enn 30 land. LGG er en patentert bakteriekultur og et registrert varemerke som markedsføres internasjonalt av den finske selskapet Valio OY. Subotica. Subotica, på serbisk Суботица eller "Subotica" (), på ungarsk Szabadka og på kroatisk "Subotica", er en by og kommune i den selvstyrte deltstaten Vojvodina nord i Serbia. Byen ligger bare 10 km fra grensa til Ungarn. Subotica hadde i 2002 en befolkning på 148 401 personer og er dermed den nest største byen i Vojvodina-regionen etter Novi Sad. I 1919 var byen nest størst i Serbia, i dag femte størst. Byen danner også sentrum for Nord Bačka-distriktet. Det gamle teateret før ødeleggelsen Absolute Music 3. "Absolute Music 3" er det tredje samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1991. Sporliste. 03 Sandjegere. Sandjegere er rovdyr med store kraftige kjever. Sandjegere (Cicindelinae) er en delgruppe av løpebillene (Carabidae). De er vanligvis livlig fargede, svært raske biller. Munnskjoldet (clypus) er bredere enn avstanden mellom antennene, dette skiller denne gruppen fra resten av løpebillene. Sandjegerne er predatore (rovdyr) som innhenter byttet ved hjelp av sin ekstreme hurtighet, de løper meget raskt og flyr også godt. I vårt kalde klima finnes de bare på varme, solåpne steder, i tropene kan de finnes nesten over alt på bakken. I motsetning til de voksne billene er larvene tunge og trege, de sitter nedgravd og venter på at byttet skal spasere rett i gapet på dem. Utbredelse. Sandjegerne finnes på alle landområder bortsett fra Antarktis og Tasmania. Det finnes mange arter i tropiske områder men ganske få i Nord-Europa, bare fire er registrert i Norge. Utseende. Middelsstore (7 – 40 mm), slanke biller med lange bein, oftest livlig fargede, gjerne med metalliske farger. Undersiden er ofte annerledes farget enn oversiden. Hodet er stort og bredt med store, runde fasettøyne og meget store, sigdformede overkjever (mandibler), som de bruker til å gripe byttet. Antennene er forholdsvis korte og trådformede. Munnskjoldet (clypus) er bredere enn avstanden mellom antennene. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så bredt som hodet eller noe smalere, firkantet med markerte sidekanter og bakhjørner. Det har som oftest en markert midtfure som er gaffeldelt i begge ender ("dobbel Y"). Dekkvingene er vanligvis avlange, parallellsidige, litt flate uten markerte punktrader. De har gjern lyse flekker som kontrasterer mot den brune eller metallgrønne grunnfargen. De fleste flyr godt og gjerne og har velutviklede flygevinger, men noen av de større artene har disse redusert og kan ikke fly. Beina er lange og tynne. Larvene er pølseformede med kraftige ryggplater på bryst (thorax)-segmentene og en kraftig hodekapsel med lange, sigdformede kjever. Beina er middels lange og kraftige. På det åttende kroppsleddet sitter det på ryggen et par kroker som tjener til å forankre larven i sjakten den sitter i. Noen tropiske sandjegere etterligner (mimikry) andre insekter, for eksempel viser noen arter en slående likhet med rovfluer (Asilidae). Levevis. Sandjegerne er dagaktive, solelskende insekter som finner byttet ved hjelp av sitt gode syn. De norske artene er alle knyttet til åpne, solrike habitater, som sandstrender, grusveier og grustak. Den vanligste arten er den fargerike grønn sandjeger ("Cindela campestris") som finnes over det meste av landet og er aktiv på solskinnsdager tidlig på våren. Denne arten er gressgrønn med hvite flekker på oversiden og bronsefarget på undersiden. Larvene lever som predatore, nedgravd i bakken, i en sjakt. De sitter i huleåpningen med de lange overkjevene klar til å fange potensielle byttedyr. Sandjegerne finnes på alle landområder bortsett fra Antarktis og Tasmania. Da de er lette å registrere og forholdsvis lette å bestemme til art, har det blitt foreslått å bruke tallet på sandjegerarter i et område som en indikator på generelt biologisk mangfold i området. Metoden er neppe anvendelig i nordlige områder der sandjegerne er svært artsfattige. Systematisk inndeling med norske arter. Sandjegerne blir av og til regnet som en søstergruppe til løpebillene, det vil si en familie for seg selv, Cicindelidae. Men i oversikten under er de oppført som en delgruppe (underfamilie) av løpebillene. Systematikken følger Carabidae of the World. Quaggy. Quaggy er en elv i London. Den er 17 km lang, og renner gjennom bydelene Bromley, Greenwich og Lewisham. Den øvre delen er kjent som Kyd Brook (også stavet Kidbrooke). Elven har sitt utspring ved Locksbottom vest for Orpington, med en sekundær kilde ved Bromley Common. Den renner nordover gjennom Chinbrook Meadows i Grove Park, og så gjennom Lee til Lewisham hvor den renner inn i Ravensbourne ved siden av Lewisham stasjon. Mye av strekningen er lagt gjennom en kanal. Strekningen gjennom Chinbrook Meadows var frem til 2002 i kanal, men har fått tilbake sitt naturlige utseende. Navnet er antagelig opprinnelig en beskrivelse av området langs elven, "quaggy" betyr «myrlendt» eller «gjørmete». Lille Skellig. Utsikt fra Skellig Michael mot Lille Skellig, i bakgrunnen skimtes fastlandet Lille Skellig (engelsk: "Little Skellig", irsk: "Sceilig Bheag") er den minste av de to Skelligøyene, om lag 12 kilometer fra Iveraghhalvøya i Kerry i Republikken Irland. Som sin større og mer kjente nabo Skellig Michael er den en bratt klippeøy som ikke er bebodd av mennesker. Den er på sitt høyeste 134 meter over havet, og er mest kjent for Irlands største koloni av havsule, med over 22 500 par i 1993. Øya har i flere år vært et naturreservat. Skellig lille Diamond Head. Diamond Head er et britisk heavy metal band som ble startet i 1976 i Stourbridge, England. De var et av de ledende bandene innenfor New Wave of British Heavy Metal, og har senere blitt anerkjent av band som Metallica og Megadeth som en viktig innflytelse. Bandet består av Nick Tart, Brian Tatler, Eddie «Chaos» Moohan og Karl Wilcox. De har utgitt totalt 5 studioalbum og et "What's In Your Head" er planlagt utgitt i løpet av 2007. Ungdommens Kulturpris. Ungdommens Kulturpris blir gitt i de fleste kommuner rundt i landet til en ungdom eller gruppe av ungdommer som har vist et positivt engasjement innen sang, musikk, dans, drama, teater, bildende kunst, idrett eller lignende i året som gikk. Fra venstrestat til kriseforlik. Industri. Fra 1905 til 1917 opplevde Norge stor økonomisk vekst. Birkeland og Eide utviklet en måte å binde nitrogen i lufta slik at man kunne bruke den industrielt. Utenlandske selskap kjøpte opp norske bedrifter og kjøpte rettigheter til å bygge ut vannkraftverk. Det var stor vilje fra utenlandske selskaper til å investere i Norge. Konsesjonslovene. I 1906 var 75% av den utbygde fossekraften og 80% av den kjemiske industrien i Norge på utenlandske hender. Dette skapte en del debatt i Stortinget, og i 1909 det ble vedtatt en permanent lov som begrenset utlendingers adgang til å eie fosser og gruver i Norge. Loven inneholdt også en bestemmelse om at fosser, kraftverk og gruver eid av utlendinger eller private selskaper skulle tilfalle Statens etter 60 eller høyst 80 år. I 1917 ble loven skjerpet til 50 år, eller 60 år med Stortingets godkjennelse. (se Hjemfallsrett). Første verdenskrig. Under første verdenskrig ble det stor etterspørsel etter norske råvarer. Både hermetikk, nikkel, kobber, salpeter og hvalolje var svært etterspurt i Europa. Dermed begynte en tid med enorm økonomisk vekst i Norge, også kalt jobbetid. Skipsfart. Den store norske handelsflåten kom til å bli viktig for de krigførende partene i Europa. I 1914 kostet det kr. 4,60 å frakte ett tonn kull fra Storbritannia til Norge, og i 1917 hadde det steget til kr. 260. Skipsaksjer steg med en faktor på 6, og rederier utbetalte utbytte før skip var ferdige med sin første tur. Det ble en kortvarig vekst, og de var få som greide å holde på rikdommene. Nøytralitet. Med konflikten fra Unionsoppløsningen friskt i minne bestemte myndighetene i Sverige og Norge at de ikke ville risikere at det ble krig mellom de to nasjonene i tilfelle de ble trukket med i en storkrig. Da første verdenskrig brøt ut ble Danmark, Sverige og Norge enige om en "nøytralitetserklæring". I 1916 fikk Storbritannia nok av at Norge forsynte Tyskland med varer, og gav Norge et ultimatum; Slutt å selge fisk til Tyskland ellers er det slutt på import av kull. Dette førte til en flåteavtale der store deler av handelsflåten ble stilt til britenes disposisjon, uten at regjeringen innrømmet at Norge ikke lenger var nøytralt. Det førte også til at handelsflåten ble utsatt for tyskernes ubåtkrig der Norge mistet 800 skip, 1 200 000 tonnasje og 2000 sjøfolk. Dyrtid. Den store veksten under krigen førte til at de som hadde penger fikk mye mer, men lønnsveksten forholdt seg normal. Dette, sammen med at import av varer var begrenset pga. krigen, førte til stor prisvekst på mange vanlige varer. Siden vanlige lønnstakere ikke hadde råd til å kjøpe mange vanlige varer, førte det til en polarisering både politisk og økonomisk i det norske samfunnet. Av frykt for konflikter grep storting og regjering inn med en rekke tiltak, men i arbeiderbevegelsen mente man at de kom for sent. Paripolitikk. Etter krigen så myndighetene at tilstanden på økonomien i Norge var uheldig, og satte i gang en paripolitikk med mål om at kronen igjen skulle følge gullstandarden, dvs. at kronen skulle ha samme verdi som i 1914 (pari kurs). For å styrke kronen måtte penger trekkes ut av omløp, og bankene ble tvunget til å redusere utlån og heve rentene. Langsomt fikk myndighetene kontroll over økonomien, og pari kurs ble nådd i 1928. Verdenskrise. I 1929 kom krakket på børskrakket i 1929, og krisen nådde Norge i 1931. Dette førte til stor arbeidsløshet og vanskelige forhold i Norge. Krisen varte helt til krigsutbruddet i 1940. Glitter / fated. "glitter / fated" er den 41. singelen av den japanske popmusikeren Ayumi Hamasaki, og skal lanseres under Avex Trax i Japan 18. juli 2007. Dette er Hamasakis første singel siden sommerlåten Blue Bird ble utgitt i juni 2006. Historie. De første tegnene på at en ny singel var underveis kom da Hamasaki skrev i en blogg på sin nettside 26. april 2007. Hun kunne fortelle at en ny sang var skrevet og komponert, og at kun studioinnspilling gjensto. 17. mai 2007 ble tittelen røpet på Tower Records' nettsider i Japan, samtidig med at det ble skrevet på hennes offisielle nettside at singelen ville «starte hennes tredje kapittel». Da singelen ble lagt ut for forhåndsbestilling 19. mai lå "glitter / fated" på førsteplass på salgslistene i den japanske musikkkjeden Neowing og dens engelske motpart, CDJapan. 22. mai kunne flere nyhetssider rapportere at Fated skulle være tema sang for grøsseren Kaidan. Sangen skal ikke bare representere lanseringen av filmen i Japan, men bli brukt i en internasjonal lansering i over 50 land. Den 30. mai fortalte Ayumi i en blogg på sin nettside, at hun ville fly til til Hongkong rett etter den siste Asia Tour fremføringen i Osaka for å filme en kortfilm, på omtrent 20 minutter med den kinesiske skuespilleren Shawn Yue. Den 12. juni lakk både Glitter og Fated ut på nett, hele en måned før lanseringsdato. Begge sangene mottok god kritikk fra forskjellige fan-forum i flere land, spesielt med hensyn til den instrumentale pausen halvveis i Glitter. Kortfilm. Begge sangene er representert i en kortfilm, der Ayumi Hamasaki spiller seg selv, sammen med den kinesiske skuespilleren Shawn Yue fra Hongkong. Hamasaki reiste til Hongkong allerede 1. juni, 2007 for å klare å fullføre filmen på kun åtte dager. Dette er første gang Hamasaki har arbeidet med en skuespiller fra Kina Hun hadde hele tiden med seg tre personlige oversettere, mens Shawn Yue hadde to. Hovedsakelig forteller filmen om Ayumi Hamasaki, hun spiller seg selv som en superstjerne i en tragisk kjærlighetshistorie. Hun forelsker seg i en av sine livakter under et besøk i Hongkong (Shawn Yue), og de bestemmer seg for å gifte seg i skjul. De planlegger å møtes nede ved havnen, for å flykte fra presse og media. Hun gir opp sin personlige karriere for ham, i håp om å leve et normalt liv utenfor Asia. Når hun ankommer havnen og møtestedet finner hun Shawn Yue døende, offer for en alvorlig trafikkulykke Samfunnsøkonomenes forening. Samfunnsøkonomenes forening har som formål å «være et samlende forum for medlemmene og andre med tilknytning til samfunnsøkonomi som fag/arbeidsfelt, samt å bidra til medlemmenes kompetanseutvikling innenfor faget og virke for fagets og utøvernes anseelse og innflytelse i samfunnet.» Foreningen ble stiftet 12. mars 1908. Den gang het den Statsøkonomiske Studenters Forening. Tre år tidligere hadde Stortinget vedatt en lov om statsøkonomisk eksmaen, og i 1908 ble eksamen avlagt for første gang. Kandidater med mastergrad eller høyere eksamen fra Norge eller utlandet kan opptas som medlemmer. Graden bør inneholde et rimelig antall emner i samfunnsøkonomi eller samfunnsøkonomisk relaterte områder. Alle medlemmer i Samfunnsøkonomenes forening er i utgangspunktet tilknyttet Samfunnsøkonomenes fagforening, men har mulighet til å reservere seg mot dette. Samfunnsøkonomenes forening utgir tidsskriftene Samfunnsøkonomen og Norsk Økonomisk Tidsskrift. Samfunnsøkonomenes fagforening. Samfunnsøkonomenes fagforening er et fagforbund som er tilsluttet Akademikerne. Alle medlemmer i Samfunnsøkonomenes fagforening er medlem i Samfunnsøkonomenes forening, men det motsatte er ikke tilfellet. Medlemstallet ligger på vel 1 600. Forbundet ble stiftet i 1883 under navnet "Den Statsøkonomiske Forening" av professor T. H. Aschehoug. Formålet var å etablere en møteplass. Tre år senere kom første utgave av Statsøkonomisk Tidsskrift. I 1932 endres navnet til "Socialøkonomisk Samfund" og blir en fagforening. Høsten 1942 avvikles organisasjonen, blant annet i protest mot at universitetets rektor og studentutvalgene blir avsatt av de tyske okkupantene under den annen verdenskrig. organisasjonen gjenoppstår i 1945, og tar i 1947 navnet "Sosialøkonomisk Samfunn". I 1956 slutter organisasjonen seg til Embetsmennenes Landsforbund som er forløperen til Akademikernes Fellesorganisasjon. I 1969 kommer nytt navneskifte, denne gangen til "Norske Sosialøkonomers Forening". I 1975 melder organisasjonen seg inn i det nyetablerte Akademikernes Fellesorganisasjon. I 1986 endres navnet igjen, denne gangen til "Sosialøkonomenes Forening". I 1999 blir organisasjonen med over til den nyetablerte hovedorganisasjonen Akademikerne. John Fallon. John Fallon (født 16. august 1940 i Blantyre utenfor Glasgow) er en skotsk fotballspiller som er kjent for sin karriere i Celtic FC. Fallon var målmann og signerte for Celtic som 18-åring høsten 1958 og debuterte i 1-1-kampen mot Clyde FC 26.september 1958. De to første sesongene vekslet han med å stå i mål med Frank Haffey, men i de to neste var Fallon stort sett forvist til innbytterbenken. Men fra høsten 1964 var Fallon førstevalget. Fallon ble i Celtic fram til våren 1972. Etter det hadde han et kort opphold i Motherwell FC og et annet i Morton FC, før han la opp samme høst. Fallon var kjent som en ekte Celtic-supporter. Både hans familiebakgrunn, men også under sin opptreden på kampene. Da han opplevde et Old Firm-tap i mars 1964, fikk han en advarsel av politiet etter kampen for måten han fra keeperplass hadde agitert med Celtic-supporterne. I sine 13 sesonger i Celtic spilte han 184 kamper og holdt nullen i 61 av dem, en tredjedel. Faro lufthavn. Faro lufthavn (Portugisisk: "Aeroporto Internacional de Faro") (IATA: FAO, ICAO: EPFR) ligger ca 7 km vest for Faro, Portugal. Flyplassen bli primært brukt av turister på ferie i Algarve, men har også stor betydning for næringslivet Sørvest på den Iberiske halvøy. Flyplassen er også en av Europas største lavprisflyplasser. Eksterne lenker. Faro Airport Norvagisering. Norvagisering er en av tre måter folk i Norge behandler importord. De to andre er fornorsking eller å la dem være uten å gjøre noe med dem. Norvagisering er å ta utgangspunkt i den importerte formen og tilpasse det norsk både fonetisk, som i uttale fra djuce til jus, og ortografisk, som i å skrive jus i stedet for juice. Formålet med norvagisering er ikke å samsvare skrivemåte med tale. Dette er ikke mulig fordi norsk rettskriving er mer historisk enn lydrett og er derfor full av stumme bokstaver og andre forskjeller mellom tale og skrift. Derimot er hensikten ved å norvagisere å ha faste skriftregler i det norske skriftspråket med færrest mulig unntak. Første gang norske ord ble norvagisert og tilpasset norske former skjedde i 1862. Det var i stor grad Knud Knudsen som stod bak. I 1860 skrev han til departementet og bad om endringer i rettskrivingen. Argumentet hans var at hver lyd skal ha et tegn (bokstav), og at hvert tegn kun betyr en lyd. Departementet godkjente flere av forslagene og sendte i 1862 ut et skriv med nærmere beskrivelse av endringene. I dag har vi en tradisjon for å gi importerte ord en norsk skrivemåte. Mer om dette er formulert av professor Helge Sandøy Neil Lennon. Neil Francis Lennon (født 25. juni 1971 i Lurgan i County Armagh) er en tidligere nordirsk fotballspiller og nåværende fotballtrener, som for tiden er manager for Celtic FC. Han startet karrieren som læregutt i Manchester City. Etter å ha debutert som profesjonell spiller, ble han i 1990 overført til Crewe Alexandra og senere i 1995 til Leicester City. I begge disse klubbene gjorde han rask karriere, og vinteren 2000 ble han solgt til sin egen favorittklubb Celtic FC for 8,625 millioner Euro. I Celtic var han kaptein fra 2005. 25. april 2007 kunngjorde han at dette var hans siste sesong og skulle etter planen legger opp etter den skotske cupfinalen 26. mai, men valgte i stedet å gå til Nottingham Forest hvor han dessverre ikke har slått helt til. Lennon har vært kaptein på, hvor han tilsammen har spilt 40 kamper. I august 2002 ble han forut for en kamp mot Kypros utsatt for dødstrusler, angivelig fra Loyalist Volunteer Force etter at Lennon hadde uttalt han han ønsket å spille for et landslag som omfattet hele Irland. Begge sider i den nordirske konflikten tok sterk avstand fra disse truslene. Etter at Tony Mowbray fikk sparken som Celtic-manager 25. mars 2010, ble Neil Lennon utnevnt til midlertidig manager. Han utnevnte Johan Mjällby som sin assistent. Den 9. juni 2010 fikk han stillingen på permanent basis. I sesongen 2011-2012 ble han skotsk mester som trener for Celtic og utnevnt til årets manager. Esbjerg lufthavn. Esbjerg Airport (IATA: EBJ, ICAO: EKEB) ligger 9.2 km nordøst for Esbjerg, Danmark. Historie. Flyplassen ble innviet 4. april 1971. Det Danske Luftfartsselskab (DDL) – det senere SAS – startet samtidig med to daglige avganger til København. I 1979 overtok Mærsk Air (Nå Sterling Airlines) flyvningen på ruten, og i 1999 forsøkte Cimber Air seg, men de måtte innstille ruten allerede året etter. Der er i dag ingen innenriksflyvninger fra Esbjerg lufthavn, bl.a. som følge av Storebæltsforbindelsens åpning for hhv. tog og biler i 1997 og 1998 samt en ny lov om passasjeravgift. Til gjengjeld er det avganger til Stavanger med Danish Air Transport, bmi flyr til Aberdeen og Ryanair flyr til London. Flyplassen er også base for helikopterflyvninger til oliefeltene i Nordsjøen. Det har før ligget en annen flyplass i Esbjerg. Den lå i Kjersing, som i dag er en del av Esbjerg by. Den ble åpnet 18. juli 1937, hvor DDL startet sin første innenriksrute. Allerede i 1920–1922 hadde et annet selskap ruteflyvning til København ved å bruke stranden på Fanø som startbane. Turfan (Turfan). Turfan (تۇرپان Turpan, kinesisk: 吐魯番, pinyin: "Tǔlǔfān") er en oase i Xinjiang i Folkerepublikken Kina. Den hadde en befolkning på 254 900 ved utgangen av 2003. Turfan er en by på fylkesnivå i prefekturet Turfan. Den ligger ca 150 km sørøst for Ürümqi, Xinjiangs hovedstad, i Turfansenkningen, bare 33 meter over havet. Historie. Turfan ble anlagt ved en stor oase og ble et viktig handelssted. Den lå på den nordlige ruta av handels- og karavaneveien mellom Kina og Vesten (den såkalte "silkeveien"), og var i sin tid nabo til kongedømmene Korla og Karashahr i sørvest og byen Qarakhoja (Gaochang) i sørøst. Mange fragmenter av dokumenter knyttet til den iranske religionen manikeismen er blitt funnet i Turfan. Samferdsel. Kinas riksvei 312 løper gjennom området. Den fører fra Shanghai og ender på grensen mot Kasakhstan, og passerer blant annet Suzhou, Nanjing, Hefei, Xinyang, Xi'an, Lanzhou, Jiayuguan og Urumqi. Hypersonisk. Hypersonisk brukes innenfor aerodynamikken some en betegnelse på veldig høye supersoniske hastigheter. På 1970-tallet var uttrykket vanligvis brukt om hastigheter fra Mach 5 (5 ganger lydens hastighet) og oppover. Nicholas Hawksmoor. Nicholas Hawksmoor (sannsynligvis 1661 – 25. mars 1736), engelsk arkitekt født i East Drayton, Nottinghamshire. Hawksmoor kom til London 1679 eller 1680 og ble assistent for Christopher Wren. Omkrimg 1684 ble han Wren's personlige sekretær, og arbeidet på en rekke av Wrens prosjekter i og omkring London, bl.a. St. Paul's Cathedral, flere av kirkene i City som var ødelagt av brannen 1666, Chelsea Hospital, Greenwich Hospital og Hampton Court Palace. Fra 1699 samarbeidet han med Sir John Vanbrugh, et samarbeid som ble en uvanlig kreativ kombinasjon av komplementære begavelser. Dette resulterte bl.a. i de store slottsanleggene Castle Howard (1699–21) og Blenheim Palace (1705–1725), som Vanbrugh vanligvis har fått æren for. Hawksmoors berømmelse som selvstendig arkitekt hviler først og fremst på de seks kirkene han tegnet i London etter oppdrag fra en kommisjon oppnevnt av Parlamentet 1711, St Alfege's Church, Greenwich (1712–16), St Anne's, Limehouse (1714–22), Christ Church, Spitalfields (1714–28) St George in the East, Wapping (1714–22), St George's Church, Bloomsbury (1716–30) og St Mary Woolnoth (1716–26). Han tegnet også i et "modernisert" gotisk formuttrykk, bl.a. flere bygninger for All Souls College, Oxford (1716–33), og vesttårnene på Westminster Abbey (1734–45). Taronga Zoo. Taronga Zoo er en stor dyrehage i Sydney i Australia som ble åpnet 7. oktober 1916. Den ligger ved bredden av Sydney Harbour i Mosman. I Taronga Zoo er det over 2 600 dyr og 340 forskjellige arter. Noen av de nyeste attraksjonene er blant annet fem asiatiske elefanter, og en stor "asiatisk villmark". Dan Peters. Dan Peters (født 18. august 1967) er en amerikansk musiker best kjent som trommeslageren i Mudhoney. Han spilte også trommer på studioinnspillingen av Nirvana låten «Sliver». Totto Johannessen. Sigurd Johannessen (født 28. oktober 1929, død 13. juni 2003), mest kjent som Totto Johannessen, var en norsk platedirektør. Han var en av drivkreftene i Oslo Jazz Circle på 50-tallet. I 1960 ansatte Egil Monn-Iversen ham som direktør i sitt eget plateselskap Nor-Disc. Han var direktør her og etterhvert i PolyGram i Norge fram til 1987, og var styreformann i PolyGram til 1999. Han var en av initiativtakerne til opprettelsen av Spellemannprisen og mottok selv juryens hederspris under Spellemannprisen 1984. Sigurd Johannessen. Sigurd Halvorsen Johannessen (født 1881, død 1964) var en norsk sjøoffiser og embedsmann. Johannessen gikk ut av Sjøkrigsskolen i 1902. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i Nøytralitetsvernet, og senere ble han ekspedisjonssjef i Provianteringsdepartementet. Etter krigen ble han handelsråd for Øst-Europa. Sigurd Johannessen var konstituert («kommisarisk») statsråd i Handels- og Industridepartementet i det okkuperte Norge 1940–1942, selv om han ikke var medlem av NS. Johannessen ble frifunnet i landssvikoppgjøret etter krigen. Southern Football League Premier Division. Southern Football League Premier Division er en fotball-liga for sentral- og sørvest-England. Siden 2004-05 sesongen har den vært trinn tre i National League System, og trinn syv av alle nasjonale ligaer i hele England. Ved slutten av hver sesong rykker vinneren av Southern League Premier Division opp til enten Conference North eller Conference South, sammen med vinneren av alle kvalifikasjonskampene som blir spilt mellom lagene som ender på andre til femte plass. De fire nederste lagene blir degradert til trinn fire i National League System, som sannsynligvis er enten Southern Football League Division One South & West eller Southern Football League Division One Midlands. Southern League Premier Division er på samme divisjonsnivå som Isthmian League Premier Division og Northern Premier League Premier Division. Vinneren av 2006-07-sesongen var Bath City F.C. Nordre Trysil kirke. Nordre Trysil kirke er en kirke fra 2000 i Jordet i Trysil kommune, Hedmark fylke. Contemporary Music from Norway. "Contemporary Music from Norway" var en serie med musikkalbum opprinnelig utgitt av Philips fra 60-tallet og etterhvert PolyGram. Serien bestod av musikkalbum med ny norsk musikk innen klassisk og samtidsmusikk. Plateserien vant Spellemannprisen 1980 i åpen klasse. I tillegg vant Knut Nystedt Spellemannprisen 1978 for sitt album i serien. Øvrige artister som har gitt ut album på serien er blant andre Grex Vocalis, Hege Tunaal og Arne Nordheim. Serien endret i 1983 navn til Norwegian Composers. Jan Paulsen. Jan Paulsen (født 9. april 1946) er en norsk platedirektør, plateprodusent, og var styreformann og daglig leder i FONO fram til 2000, da han gikk over i en rådgiverrolle. Han hadde fortid fra PolyGram da han i 1981 startet han det norske plateselskapet Slagerfabrikken sammen med blant andre Audun Tylden. De to drev selskapet sammen til Paulsen sluttet i 1990. Selskapet var da blitt kjøpt opp av Sonet i 1989. I denne perioden produserte han også plater for Vazelina Bilopphøggers. Paulsen startet i 1990 plateselskapet MajorStudio, et selskap han fortsatt er daglig leder for. Etter at han gikk av som daglig leder for FONO ved årsskiftet 2004/2005, fikk han Bjellesauprisen fra FONO og "Bransjeprisen" under utdelingen av Spellemannprisen 2005 for sin mangeårige innsats for norsk musikk. Ayumi Hamasakis diskografi. Dette er diskografien til Ayumi Hamasaki, en de største artistene i Asia. Ayumi har solgt godt over 46 millioner album, singler og remix-CDer. Hun har spilt inn 1 album på Colombia Records Japan, 8 studioalbum, 1 minialbum og 4 samlealbum på Avex Tracks, dette i tillegg til en mengde singler og remixalbum med et totalt salgstall på over 50 millioner solgte kopier. Studioalbum. ! width="50" rowspan="2"| Solgte kopier (Oricon) ! width="50" rowspan="2"| Solgte kopier (Avex Trax) Mandal Golfklubb. Mandal Golfklubb er en lokal golfklubb lokalisert i Mandal i Vest-Agder. Klubben ble stiftet 18. februar 1993 og har ifølge sine vedtekter til formål «å virke for kjennskap til og utbredelse av golfsporten i Mandal og omegn. Den skal søke å skaffe seg de best mulig betingelser både for konkurranse – og mosjonsspill, herunder anlegg og drift av golfbane i sitt distrikt.» Klubben har ca. 600 medlemmer og er tilsluttet Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske Komité (NIF) gjennom Norges Golfforbund og Vest-Agder Idrettskrets. Klubben er også medlem av Idrettsrådet i Mandal. Golfbanen som klubben bruker, er Norges sørligste golfbane og ligger ved Valle gård på Skjebstad, circa 2 km vest for Mandal sentrum, og like ved Skogsfjorden. Banen benytter GolfScore fra Gobex. Torkil Bye. Torkil Bye (født 11. april 1942) er en prisbelønt norsk fløytist og professor ved Norges Musikkhøgskole. Han er sønn av Herman Bye og pianistinnen Ebba Isene (1919–2009) og ble 16 år gammel ansatt i Den Norske Operas orkester som vikar. Etter studier i Zürich i 1961 fikk han stillingen som solofløytist i Musikkselskapet Harmoniens orkester og ble til 1966. Han var så solofløytist i San Antonio Symphony frem til 1970. Han var alternerende solofløytist i Oslo Filharmoniske orkester 1970–1985 og solofløytist 1985–2007. Han mottok sammen med Brynjar Hoff Spellemannprisen 1973 i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for en plate med verker av Mozart. I 1981-82 gjestet han som professor ved The University of Texas at Austin der han også videreførte sitt flysertifikat fra 1973. Selv har han vært førsteamanuensis både ved Østlandets Musikkonservatorium og Norges Musikkhøgskole. Bye har gitt mesterklasser i Europa, Japan, USA, Argentina og Peru. Blant hans mange elever står Tom Ottar Andreassen i første rekke som solofløytist og kammermusiker og som Torkil Byes etterfølger som professor i fløyte og kammermusikk ved Norges Musikkhøgskole fra høsten 2009. Hans sønn er fløytemekaniker og flyger. Tjora. Tjora er ett stedsnavn i Sola kommune, som ligger midt mellom Stavanger lufthavn, Sola og Tananger. Tjora er stort sett dominert av landbruk, men både byggefelt og industri kryper stadig nærmere. Severdigheter: Tjora gamle kirkegård Iljusjin Il-18 (1946). Iljusjin Il-18 var et passasjerfly utviklet i Sovjetunionen av Iljusjin, og det første med betegnelsen Il-18 ("for det senere og mer kjente Il-18 se" "her"). Flyet fløy antageligvis første gang 17. august 1946, men ble aldri satt i serieproduksjon. Testresultatene etter evaluering av prototypen hadde vært tilfredsstillende, men passasjertrafikken var på dette tidspunktet for lav til at man så behovet for passasjerfly av denne størrelsen. Il-18 var et lav-vinget monoplan med konvensjonelle vinger og haleparti. Det var utstyrt med fire Sjvetsov ASj-73 doble stjernemotorer med en ytelse på 2 300 hk hver. Il-18 hadde en passasjerkapasitet på 66 passasjerer, en rekkevidde på opptil 2 800 km, og var det første sovjetiske passasjerflyet som ble utstyrt med trykk-kabin. Stiftelsen. Stiftelsen var en norsk visegruppe 1972-75 og 1979-82. Blant gruppens første medlemmer var senere leksikonredaktør Petter Henriksen, og i gruppens andre fase var Kari Bremnes medlem. Stiftelsen ga ut to plater "Kva hjelp det å syngje" (Spellemannprisen 1974 i klassen gruppe) og "Stiftelsens fristelser" (1981). Gruppen deltok i norsk Melodi Grand Prix 1982. Svein Gundersen (1949). Svein Gundersen (født 15. mai 1949 i Fredrikstad) er en norsk musiker, komponist og plateprodusent. Han har spilt med Aunt Mary, og produsert plater for Alex, Jan Groth, The Pussycats, Trond Granlund, Jørn Hoel og Sissel Kyrkjebø, og laget musikk til 11 av Wam & Vennerøds filmer. Som komponist står han også bak kjempesuksessene "Jungelboka", melodien til "Har en drøm" og i tillegg melodien til "Ei hand å holde i" (fremført av Jørn Hoel). Han mottok "bransjeprisen" ved utdelingen av Spellemannprisen 1986. Annet. Gundersen ble livstruende skadd i 1980 da en turnebuss han var ombord i kjørte utfor veien. Veksal. Veksal (eller Veshall og Weksal) er en gård og en tidligere holdeplass langs Bergensbanen i Ringerike kommune i Buskerud. Gården lå i Heradsbygda, like etter der riksvei 7 tar av mot Soknedalen fra europavei 16. Holdeplassen er for lengst nedlagt. Veksal er i dag utbygd med villabebyggelse, og regnes om den søndre delen av de nedre delene av Heradsbygda. Gården har gårdsnummer 55 i Ringerike. Lev Trotskij var bosatt her i eksil i perioden 1935-36. Halsteinrud. Halsteinrud (Hallsteinrud, Halsteinsrud eller Halstenrud) er en gård som ligger langs Heradsbygdveien i Heradsbygda (der tettbebyggelsen i Heradsbygda slutter når en kommer fra Hønefoss mot Heggen), i Ringerike kommune. Stedet er også kjent som en tidligere holdeplass langs Bergensbanen, men den er for lengst nedlagt. Gården Halsteinrud nevnes første gang i et diplom fra 1657, men den er trolig ryddet på 1000-tallet. Den har gårdsnummer 58 i Ringerike. Moonsorrow. Moonsorrow er et finsk heavy metal-band grunnlagt i Helsingfors i Finland i 1995. Sangene deres handler for det meste om tradisjoner og fortellinger lagt til Finland i høymiddelalderen, for det meste relatert til Paganisme riter og eventyr-liknende sagaer. Bandet selv har klassifisert seg som "Epic Majesctic Heathen Metal" (episk majestetisk hedninge-metall"), selv om mange fans fortrekker å beskrive dem som "pagan metal" (paganist-metall) og "folk metal" (folkemetall). Så langt har alle sangtekstene deres blitt skrevet på finsk foruten deler av teksten av "Hvergelmir" slik den fremstår på 2009-albumet Tulimyrsky, hvor den har en del tekst på Svensk. Sidsel Westbø. Sidsel Westbø (født 23. mars 1943) er en norsk grafiker, tegner og maler. Hun arbeider i et nonfigurativt formspråk med enkle, geometriske former og rene fargeblandinger. Fylkesvei 474 (Rogaland). Fylkesvei 474 i Rogaland går mellom Randaberg og Goa i Randaberg. Veien er 3,4 km lang. Eksterne lenker. 474 Fylkesvei 473 (Rogaland). Fylkesvei 473 i Rogaland går mellom Indre Bø og Randaberg i Randaberg. Veien er 6,1 km lang. Eksterne lenker. 473 Fylkesvei 471 (Rogaland). Fylkesvei 471 i Rogaland går mellom Bø og Randaberg i Randaberg. Veien er 2,8 km lang. Eksterne lenker. 471 Fylkesvei 472 (Rogaland). Fylkesvei 472 i Rogaland går mellom Indre Bø og Sande i Randaberg. Veien er 3,9 km lang. Eksterne lenker. 472 Ambrosius av Milano. Ambrosius av Milano (lat: "Sanctus Ambrosius", "Ambrosius episcopus Mediolanensis"; italiensk: "Sant'Ambrogio"; lombardisk: "Sant’Ambroeus") (født mellom 337 og 340 – død 4. april 397), var biskop av Milano og en av de fire første kirkelærerne. Bakgrunn. Ambrosius var en romersk borger av adelen. Faren var prefekt i pretonianergarden ("Praefectus praetorio Galliarum") og stattholder for Gallia, inkludert Spania, Nederland og Britannia. Familien var kristne. Det fortelles at en bisverm satte seg i munnen hans da han var liten, uten å skade ham, og da den fløy bort, lå det igjen en liten dråpe honning på tungen hans. Dette skal ha gjort ham svært veltalende, og er også bakgrunnen for at bier er sentrale i hans helgen-attributter. Etter farens død reiste familien tilbake til Roma. Søsteren gikk i kloster mens Ambrosius tok utdannelse innen jus, retorikk og litteratur. Han fikk etter hvert embeter, blant annet som guvernør for Liguria og Emilia, noe som medførte at han ble stasjonert i Milano, Romerrikets nest største by. Ambrosius' dyktighet gjorde ham til en populær og aktet mann. Biskop. På den tiden var det stor konflikt innen bispedømmet mellom ortodokse og arianismen. Biskop Auxentius døde i 374 og det var fare for uro. Som prefekt ville Ambrosius formane befolkningen til ro, men ble avbrutt av folkelige rop om at han skulle bli den nye biskopen. Selv om han var en lærd mann med visse teologiske kunnskaper, var han ingen fullbefaren teolog, og avviste ønsket om å gjøre ham til biskop. Men til slutt grep keiseren inn, og Ambrosius ble innsatt som biskop og gitt nødvendig opplæring. Som biskop gikk han over til å en asketisk og enkel livsførsel, ga bort alt han eide, bortsett fra det søsteren Marcellina trengte for å klare seg i klosteret, den senere helgenen St. Marcellina. Hans brødre fikk oppgaven med å ta seg av familien. Han ble snart regnet som en svært god predikant og hans karisma dro mange mennesker til kirken. Ambrosius unngikk som biskop kontroverser og deltok ikke i ekteskapsarrangementer, som ofte impliserte eiendomstransaksjoner. Han overtalte aldri noen å gå inn i hæren eller anbefale aldri noen for hoffet. Bispesetet i Milano var meget viktig, da byen var det administrative sentrum for hele den vestlige del av Romerriket. Slik ville biskopen lett bli innblandet i politikk og komme i konflikter. Samtidig var det svært mange som konverterte og dette medførte et stort undervisningsansvar. Dette var i politisk urolige tider og som kirkens mann medførte dette mange utfordringer for Ambrosius. Særlig kjent er hendelsen da han tuktet keiser Theodosius den store. I år 390 var det opptøyer i Thessaloniki i Hellas, hvor også guvernøren ble drept. Keiser Theodosios var da i Milano og befalte brutal avstraffelse hvor rundt syv tusen, skyldige og uskyldig, menn, kvinner og barn ble drept i en tre times massakre på det lokale sirkus. Da dette ble kjent for Ambrosius, gjorde han etter å ha konsultert de andre biskopene Theodosios personlig ansvarlig for drapene, og forlangte at keiseren skulle gjøre bot før han kunne få nattverden. Theodosios svarte ved å holde seg borte fra kirken en stund, men måtte til slutt godta Ambrosius' krav. I full offentlighet i kirken tok han av seg sine praktfulle keiserlige gevanter og ba om tilgivelse for sine synder. Etter flere slike seanser fikk han endelig sakramentet av Ambrosius juledagen. Menigheten beundret keiseren og elsket biskopen for dette oppriktige oppgjør mellom rikets to førende menn. Theodosios var meget troende, og kom under sterk innflytelse av Ambrosius. Selv om de også senere skulle komme i konflikt med hverandre ved utallige anledninger, anerkjente de hverandres posisjoner. Theodosios roste Ambrosius ved å si at han var den eneste biskop han visste om som var tittelen verdig. Kirkelærer. Nettopp fordi Ambrosius var lite skolert teologisk da han ble valgt til biskop, hev han seg over teologiske studier med stor kraft. Natten gikk med til studier og bønn, mens dagen var fylt med embetspliktene. Men Ambrosius' sterke engasjement og pliktfølelse førte til at han sammen med Den hellige Augustin, Den hellige Hieronymus og Gregor I den store regnes blant de første kirkelærerne. Han sammenlignes med Hilarius av Poitiers, som riktignok ikke hadde Ambrosius' administrative dyktighet, men kanskje enda større teologiske ferdigheter. Til tross for sin juridiske bakgrunn og sene teologiske studier, lyktes allikevel Ambrosius som teolog. Hans åndelige etterfølger Augustin av Hippo tillegger Ambrosius' innflytelse svært stor betydning, kanskje bare overgått av apostelen Paulus. Høsten 386 ble Augustin døpt av Ambrosius, bare seks måneder etter at han hadde kommet til Milano fra Afrika. Blant Ambrosius' arbeider var katekismen "De mysteriis" for nydøpte om dåpen, konfirmasjonen og nattverden. Han ga undervisning i første rekke i form av prekener, mer enn skriftlig avhandlinger. Målgruppen hans var vanlige folk, slik at han uttrykte seg rett fram og konkret. Ambrosius var stor nok som teolog til at han fant plass til Seneca og Cicero i sin kristne lære. Da hans søster Marcellina avla de evige klosterløftene, samlet han sine prekener om kyskhet til en traktat som ble svært populær, "De Virginibus" eller "Libri III de virginibus ad Marcellinam". Det var Ambrosius' prekener som fikk æren av å ha omvendt Augustin til kristendommen. I år 384 kom den da trettiårige professoren i latinsk retorikk, Augustin, til Milano for å undervise i litteratur og veltalenhet. Han oppsøkte byens biskop for å stille ham noen spørsmål om troen. Ambrosius satt og leste i sin celle, og Augustin forteller i sin selvbiografi, "Bekjennelser": "Når han leste, løp hans øyne over siden, og hans hjerte søkte meningen, men hans stemme var taus, og tungen stille. Hvem som helst kunne fritt nærme seg ham, og gjester ble vanligvis ikke meldt. Derfor skjedde det ofte når vi kom for å besøke ham, at vi fant ham slik, lesende i stillhet. For han leste aldri høyt." Dette skal være ett av de første eksemplene på stillelesing i vestlig litteratur. I dag ser vi ikke noe rart i dette, men den gang leste folk som regel høyt. Tegnsetting som komma, punktum og små og store bokstaver kom først i bruk utover 400-tallet, og gjorde stillelesing lettere. Augustin, som Cicero før ham, måtte øve på en tekst før han leste den opp. Skrifter. Ambrosius var den første som benyttet sanger og hymner for å nå ut til folket og fremme av den rette tro. Han både diktet, komponerte og skrev bøker. Det hevdes at den såkalte ambrosiske sang (av ambrosia, gudenes føde), den liturgiske sangen i kirken i Milano, stammer fra ham. Noen få av hans salmer har overlevd og brukes stadig, for eksempel breviarhymnen "Aeterne rerum conditor" og adventshymnen "Veni redemptor gentium" («Folkefrelsar til oss kom»). Flere av hans hymner står i "Breviarium Romanum". Det berømte "Te Deum", som kalles «Den ambrosianske lovsang» og som tradisjonen hevder at Ambrosius og Augustin skrev sammen til Augustins dåp, er likevel ikke av ham. Noen moderne forskere foreslår den hellige biskop Niketas av Remesiana (ca 340-414) som "Te Deum"s opphavsmann, men hymnen har først gradvis fått sin nåværende form. Ambrosius var den første brukte begrepet «Messe» om nattverdsfeiringen. Han innførte seks søndager i advent, som begynner nærmeste søndag etter 11. november, "festa di San Martino". Meg White. thumb Megan Martha White (født 10. desember 1974 i Grosse Pointe Farms, Michigan) er en amerikansk trommeslager best kjent fra rock-duoen The White Stripes. Kutná Hora. Kutná Horakatedralen viet til Sta. Barbara Kutná Hora eller på tysk: "Kuttenberg" ligger ca 70 km. øst for Praha i den sentralbøhmiske regionen i Tsjekkia. Byen ligger på en ås som hadde store mengder sølvmalm i fjellgrunnen. I motsetning til andre gruvebyer, ble byen lagt oppå malmen, slik at alle gruvenedgangene ligger inne i selve byen. I løpet av middelalderen gjorde byen flere forsøk på å overgå Praha, både når det gjaldt prakt, rikdom og makt. Nåværende innbyggertall er om lag 21 000, og de sentrale deler av byen er på UNESCOs verdensarvliste fra 1995 av. Historisk. Allerede i 1142 anla sistersienserordenen et kloster der. Tyskspråklige sagn vil ha det til at en munk fant sølv, mens han arbeidet i en av vingårdene, og la kutten sin der for å markere stedet – derav navnet Kuttenberg. Kutná Horas suksesshistorie startet med at sølvet ble viktig under det økonomiske oppsvinget på 1200-tallet. Kunnskapen om det var nok eldre, i det minste tilbake til omkring år 1000. Kong Wenceslaus II av Böhmen utstedte år 1300 en kongelig forordning som regulerte bergverksdrift, og snart etter var en del erfarne gruvefolk importert, og driften og resultatene tok seg raskt opp. Mange av de påfølgende kongene trivdes godt, og oppholdt seg i byen i lengre perioder. En del av de historisk viktige dokumentene for nasjonen Tsjekkia har vært utstedt der. Byen ble erobret av Taborittene på 1420-tallet, og så godt som helt nedbrent i stridighetene som fulgte. Tross tilbakeslaget, ble den gjenreist og blomstret inntil det brøt inn store mengder vann i den rikeste gruven i 1541. Dette var begynnelsen på slutten av storhetstiden. Nedgangen fortsatte med svartedauden og tredveårskrigene. Gruvegangene forfalt, og nyåpningsforsøk lyktes ikke, slik at byen ble fattig. I tillegg brant den ned i 1770. Ved inngangen til 1900-tallet var all gruvevirksomhet opphørt. Utsikt fra balustraden mot St. Jakobskirken Byen og bygningene. I likhet med nabobyen eller forstaden Sedlec har byen strøk som er verdensarv. Gateløpene snor seg gjennom den eldste byen som de gjorde fra den tidligste tiden og brede nok til den tids kjerretransport, men er i dag for ca. en bil og en fotgjenger på det smaleste. Gruveåpningene ligger bak høye murer. Det eldste huset som fortsatt står er "det italienske hoffet" fra slutten av 1200-tallet, som tidligere var kongelig residens, gildehall/hoff og kongelig myntstøperi. "Santa Barbarakatedralen" (viet til gruvefolkenes skytshelgen) ble påbegynt i 1368 og var ment å overstråle Karlskatedralen i Praha. Den er et godt eksempel på høygotisk byggekunst, men ble først fullført lenge senere. Også "St. Jakobskirken" er gotisk, med tårnhøyde på 83 meter på det ene tårnet, og sviktende grunn under det andre, som dermed ikke ble så høyt. I Sedlec finnes også den gotiske "Vår Frues kirke" sammen med det berømte beinkapellet. Ennå et gotisk bygg: Steinhuset som har fungert som arkiv og museum fra 1902 rommer et av de mest rikholdige arkiver i landet. An Lushan-opprøret. An Lushan-opprøret, også kalt An Shi-opprøret (forenklet kinesisk: 安史之乱, tradisjonell kinesisk: 安史之亂, pinyin: "Ān Shǐ Zhī Luàn") fant sted i Kina under Tang-dynastiet, fra 755 til 763. Det er også kjent som "Tianbao-opprøret" (天寶之亂) ettersom An Lushan startet det i det fjortende år av Tiabao-æraen. Det er blitt anslått at opprøret førte til 36 millioner menneskers død på grunn av direkte kamphandlinger, massakre og sult utløst av urolighetene. Bakgrunn. An Lushan var general av ikkekinesisk etnisk bakgrunn; han hadde turkisk-sodgianske forfedre. Han ble utnevnt av keiser Xuanzong til kommandant 節度使 for tre garnisoner i nord: Pinglu, Fanyang og Hedong. Det innebar i praksis at han hadde overkommandoen over alle områder nord for Den gule flod. Med så stor makt over vide områder om kommando over omtrent 164.000 mann begynte An Lushan å planlegge opprør. Det var ingen sterke troppestyrker som beskyttet det keiserlige palass, og etter en rekke naturkatastrofer var folket provosert av og misfornøyd med det ekstravagante Tang-hoffet. For å unngå mistanke innyndet han seg hos keiseren på alle måter han kunne, og gikk til og med så langt som å kalle seg adoptivsønn av keiserens favorittkonkubine Yang Guifei. Slik skjermet han seg fra kritikk, og selv da hovedministeren Yang Guozhong krevde hans avsettelse gikk han fri. (Denne versjonen av hendelsesforløpet anfektes av noen historikere.) Forløp. I 755 begynte opprøret. An Lushans påskudd var at han ville straffe sin plageånd Yang Guozhong. Hans hær hastet ned fra Fanyang (nær Beijing i dagens Hebei), marsjerte langs Keiserkanalen, og erobret innen et år byen Luoyang. Der utropte An Lushan seg til keiser av et nytt dynasti som han kalte Det store Yan-dynastiet (大燕皇帝). Men han klarte ikke å trenge frem til den viktigste keiserlige hovedstad, Chang'an, på grunn av keiserlojale styrker som bevoktet fjellpassene på veien dit. Men Yang Guozhong foretok så en alvorlig militær feilvurdering og beordret forsvarstroppene ned fra sine uangripelige stillinger for å konfrontere Ans hær i åpent lende. De ble knust, og dermed lå veien åpen til Chang'an. Xuanzong flyktet til Sichuan med hele sitt hus. På veien, på vertshuset Mawei i Shaanxi krevde Xuanzongs livgarde den inderlig hatede Yang Guozhongs og hans kusines madame Yangs død. Mytteriet truet, og keiseren så seg nødt til å gå med på det, og beordret Yang Guozhongs henrettelse og madame Yangs selvmord. Imens hadde kronprins Li Heng flyktet i motsatt retning, mot Lingzhou (nå "Lingwu" i Ningxia Hui). Etter at han nådde Sichuan abdiserte Xuanzong til fordel for kronprinsen. Denne (tredje eller fjerde) sønn av Xuanzong, nå kalt Suzong, ble så erklært keiser, selv om en annen gruppe konfucianske mandariner forsøkte å utrope en annen av prinsene i Jinling (i dag Nanjing). En av Suzongs første tiltak som keiser var å beordre generalene Guo Ziyi og Li Guangbi som ansvarshavende for kampen mot opprørerne. Etter mye om og men bestemte de seg for å gjøre bruk av leiesoldater fra en utbrytergruppe av den tyrkiske tujuestammen, nemlig huihestammen (forfedrene til dagens uighurer). Med deres hjelp gjenerobret de keiserlige styrke både Chang'an og Luoyang, men de lot de flyktende opprørerne komme seg unna. De keiserlige styrke ble hjulpet av indre splid i opprørernes dynasti. An Lushan ble drept av sin sønn An Qingxu. Sønnen ble i sin tur drept av en underordnet, general Shi Siming. Shi kunne kort tid etter gjenerobre Luoyang. Men så ble Shi Siming også drept, av "sin" sønn, Shi Chaoyi. Det var da klart at det nye dynastiet ikke var liv laget, og dets troppestyrker begynte gradvis å desertere til Tang-hæren. Etter å ha gjenerobret Luoyang en nok en gang begikk Shi Chaoyi selvmord (i 763), og dermed var det åtte år lange opprøret over. Opprøret spente over tre keiseres regjeringstider; det begynte under keiser Xuanzong og var over under keiser Daizong. Det er blitt anslått at opprøret førte til 36 millioner menneskers død på grunn av direkte kamphandlinger, massakre og sult utløst av urolighetene. Hvis dette er riktig, må man vente helt til annen verdenskrig for en blodigere krig (over 62 millioner døde). Konsekvenser. Tang-dynastiet var etter opprøret bare en skygge av seg selv. Ettersom mange av opprørerne var blitt benådet og noen til og med gitt egne garnisoner under sin kommando var det ikke lenger mulig å videreføre et så sentraldirigert styre som tidligere. Også i nabofolkenes øyne var Tang-dynastiets prestisje svekket, og det kom til nye raid på tang-byene. I en kort periode i 764 var Tang-Kina til og med okkupert av tibetanernes hærer. Opprøret var selve vendepunktet i Tang-dynastiets historie. Under de neste 144 år av dets eksistens var det nærmest bare på papiret at det regjerte. Isabel Lucas. Isabel Lucas (født 29. januar 1985 i Melbourne, Victoria, Australia) er en australsk skuespillerinne. Hun er spesielt kjent for rollen sin som "Tasha Andrews" i tv-serien "Home and Away" som går på TV 2. Isabel og familien hennes flyttet til Sveits for et år siden moren hennes ble født der. Karriere. Isabel Lucas prøvde seg først på rollen som Kit Hunter i serien home and away, men de syntest ikke hun passet som Kit. De syntes hun hadde masse talent, og ville at ha henne i serie, så de lagde rollen Tasha Andrews kun for henne! Isabel har startet innspillingen av sin første film kalt Daybreakers hvor hun vil spille en vampyr, sammen med kjente navn som Willem Defoe og Ethan Hawke. Filmen er sagt at skal komme ut september 2009 i USA. Hun har også spilt i et par reklamer, blant andre Crest toothpaste og PSP. Nylig fikk hun en birolle i filmen 'Transformers 2'. Isabel Lucas er for tiden aktuell i den kritikerroste serien fra 2.verdenskrig, "The Pacific", som går på Nrk1. Der spiller hun den vakre soldatkjæresten "Gwen" som blir igjen alene i Australia når kjæresten atter drar ut på tokt. Referanser. http://www.seashepherd.org/australia/isabel-lucas-psa.html Isabel Lucas, Starship and Sea Shepherd join forces for the Whales Fylkesvei 582 (Rogaland). Fylkesvei 582 i Rogaland går mellom Vikevåg og Lilledal i Rennesøy. Veiens lengde er 2,7 km. Eksterne lenker. 582 Socijaldemokratska partija Bosne i Hercegovine. Socijaldemokratska Partija Bosne i Hercegovine – Socijaldemokrati (Sosialdemokratisk parti i Bosnia-Hercegovina – Sosialdemokratene/Socijaldemokratska Partija BiH – Socijaldemokrati/Социјалдемократска Партија БиХ – Социјалдемократи), er et multietnisk sosialdemokratisk politisk parti i Bosnia-Hercegovina. Partiet er en fortsettelse av Bosnia og Hercegovinas kommunistparti, og justerte navnet til også å inkludere Socijaldemokrati BiH i tillegg til det opprinnelige partinavnet SDP. SDP ble etablert i 1909. Partiets leder er tidligere bosnisk utenriksminister Zlatko Lagumdžija. Partido Liberal Colombiano. Colombias liberale parti (spansk: Partido Liberal Colombiano; PLC) er et sosialliberalt-sosialdemokratisk parti i Colombia. Partiets nåværende leder ble valgt i juni 2005 og er tidligere president César Gaviria Trujillo. Rigel. Rigel («kjempens bein») er en ung, blåhvit kjempestjerne med en masse som er 17 ganger solas. Rigel ligger 700 - 900 lysår unna Jorda og er en del av stjernebildet Orion. Den stråler ca. 60 000 ganger sterkere enn sola, og er dermed den mest lyssterke stjerna i hele melkeveisystemet. Den er himmelens 7. mest lyssterke objekt. Rigel er omgitt av et skall av gass utstøtt fra stjernen av solvind, eller et resultat av at stjernen pulserer. Rigel er en dobbeltstjerne, hvor Rigel A er 500 ganger mer lyssterk enn Rigel B. Disse to stjernene ligger langt fra hverandre, 2200 astronomiske enheter, så stjernene kretser ikke omkring hverandre. Rigel B er faktisk også en dobbeltstjerne, og disse kretser rundt hverandre på bare 9.8 dager Navnet har den fra sin plass som «Orions venstre bein». Det stammer fra arabisk «Rijl Jauza al-Yusra», som betyr «Foten til den i midten». Navnet kan også bety: "Foten til den store". I stjernenavigasjon er Rigel en av de viktigste stjernene, siden den skinner klart, er lett å finne og er synlig på alle verdenshav. Alagesia. Alagesia er en fiktive verden i Arven-syklusen oppdiktet av forfatteren Christopher Paolini. landet har både ørken, storskoger, innsjøer og store fjellkjeder.. Styreform: Kongedømme, det er fire kongedømmer i Alagesia. Større byer: Tirm, Gil`ead, Dras-Leona, Ceunon, Kusta og Araf. Historie. Alegesia har opp gjennom tidene vært preget av uroligheter, landet var først innvandret av Alver som kom til et land yrende av drager og dyr. Alvene, som opprinnelig kom fra andre siden av havet, lagde kolonier i landet og jaktet og dyrket jorda. Men en gang gjore en ung alv en fryktelig feil, han jaktet på og drepte en drage. Dragene som var både smarte og store, startet nå en krig mot alvene, det ble fryktige tap på begge sider. I og med at de ikke kunne snakke med hverandre ble det et problem å finne løsninger på konflikten. Men en av alvene hadde stjålet ett drageegg fra en av dragene, egget klekket og alven, Eragon, prøvde å oppdra dragen. Han oppdaget fort at han kunne snakke med dragen med å bruke tankene, dette ble redningen alvene hadde ventet på. De dro rundt å snakket med begge sidene. Og det ble en slutt på konfliken, alvene lovet å ikke drepe noen drager og dragene det samme. Det ble også dyrket ett vennskap blant rasene, dette var begynnelsen på dragerytterene. Hovedpersonen i bøkene til Paolini heter også Eragon, han er oppkalt etter den første dragerytteren. Etter rundt åtte hundre år kom menneskene til landet, de gjorde også seg merket med å gå inn i lande å bli herrefolk. Menneskene ble også drageryttere og fellesskapet ble sterkere. Men det at menneskene gjore entre gjore også at dragerytterene ble utryddet. Den unge gutten Galbatorix hadde akkurat blitt ferdig med utdannelsen som dragerytter da han dro ut på en tur med dragen sin, de trodde de var så gode at de kunne beseire noen urgaler, men om natten da Galbatorix og dragen hans sov snek urgalene seg innpå å såret dragen hans kraftig. Dette ble slutten for dragen hans, dragen døde og han såret. Han måtte gå den lange veien tilbake til der han hadde fått utdannelsen sin, der spurte han om å få en ny drage (noe han trodde man bare kunne få), han ble nektet dette. Derfor stjal han en drage med hjelp fra en annen ridder (Morzan) å rømte, ved at de hadde nektet han en drage bygget han opp et hat mot de andre dragerytterne. Han fikk med seg noen få venner som hjalp han å flyktet, disse ble hans nærmeste tilhengere. Han oppdro dragen og ble en ny dragerytter, etter hvert fikk han flere allierte av dragerytterene. Disse skulle få navnet De frafalne. Disse gjore et statskupp mot dragrytterene som satt med makten. Galbatorix og hans allierte drepte alle motstandere og tok makten i Alagesia. Han ble en hensynsløs konge, han drepte og ryddet all motstand. Men han har ikke klart å rydde all motstand, nabolandet Surda greide å løsrive seg fra Alagesia da han tok makten, også en gruppe motstandere greide å unnslippe hans utryddelse, disse er kalt Varden. Det er nå han som sitter på tronen i Alagesia. Geografi. Landet er veldig stort og har mye variasjon i terreng. Landet har to store fjellkjeder, Ryggen og Beorfjellene. En ørken midt i landet heter Hadarakørkenen. Nord for denne og nord i landet ligger den kjempestor skogen Du Weldenvarden, denne strekker seg også helt øst i lande. Ryggen ligger langs kysten i vest, fjellkjeden strekker seg langs hele kysten. Øst for Ryggen er det mye slett land, her finner vi også de største byene i lande. Sør- vest for ryggen ligget innsjøen Leonasjøen, denne er landes største. Beorfjellene er helt sør-øst i alagesia det er der farthen dur og tronsheim ligger, som er dvergenes hovedstad. Mitt i beorfjellen ligger menoasjøen, og sør-øst får menoasjøen ligger Tarnag (en av de største dverglandsbyene). Bimini. Bimini (Bi-mini), betyr Mor til mange vann, og er et begrep tainoene bruker om Karibien. Det er også et tidligere navn for delstaten Florida i USA. Bimini er et distrikt i Bahamas, og er en øygruppe. De største øyene er Nord-Bimini og Sør-Bimini. Nord-Bimini er ca. 11 km lang og 210 meter bred. Denne øya har et tettsted som kalles Alice Town. Sør-Bimini har en flystripe og to hoteller. Bimini ligger rundt 80 km øst for Fort Lauderdale i Florida, og er det punktet i Bahamas som er nærmest USAs fastland. Bimini er også kjent for fisking, og mange fra Florida pleier å reise over med båt for å fiske og oppdage nattelivet på øya. Cream-whisky. Cream-whisky er benevnelse på de skotske whiskymerkene som er mest preget av lagring på gamle sherryfat. Navnet kommer av britenes forkjærlighet for søtlig sherry, eksempelvis Bristol Cream, som ble importert på fat, som siden endte i Skottland. Eksempler på cream-whiskyer er: "Kings Legend" (kort lagring), "Teacher's" (middels lagring) og "Johnny Walker" «Black Label» (lang lagring). Disse er blended whiskies. Noen destillerier er i de senere årene begynt å prøve seg fram med single malt whisky fra sherryfat, og til og med «single malt single barrel whisky». David Lazzaroni. David Lazzaroni i Holmenkollen, mars 2010. David Lazzaroni (født 4. februar 1985) er en fransk, tidligere skihopper som hoppet for klubben "Autrans". Sammen med Emmanuel Chedal og Vincent Descombes Sevoie utgjorde han det franske landslaget på midten av 2000-tallet. Lazzaroni debuterte i verdenscupen i Holmenkollen med en 39. plass 17. mars 2002, men tok ikke verdenscuppoeng før i desember 2005 i Harrachov med en 22. plass. Hans beste plassering i verdenscupen kom i Harrachov i 08-sesongen, da han havnet på 6. plass. Den sesongen endte han på 23. plass i verdenscupen med 239 verdenscuppoeng og ble beste franskmann sammenlagt. Lazzaroni har deltatt i tre Ski-VM, 2005, 2007 og 2009 hvor hans beste plasseringer er 28. plass i storbakke (2007), og 27. plass i normalbakke (2005). I VM i skiflyging 2006 i Kulm endte han på en 29. plass, samme plassering fikk han i VM i skiflyging 2008 i Oberstdorf. Hans far, Eric Lazzaroni, har tidligere vært trener for det franske landslaget. Da Lazzaroni var 13 år hoppet han for første gang i K120-bakken i Courchevel, Frankrike. Da han var 17 år begynte han i skiflyvningsbakken i Planica, Slovenia. Grand Cay. Grand Cay er et distrikt i Bahamas, i Abakoøyene. Bernt Sørum. Bernt Sørum (født 21. januar 1857, død 1924) fra Sørum vant historiens andre Landsskytterstevne i Skien i 1894. Han gikk i lære hos børsemaker Larsen i Drammen, og drev børsemakerforretning i Skien til han døde. Knut Fauske. Knut Fauske (født 31. januar 1862, død 1947) fra Aurdal i Valdres fikk det første kongetrofeét som ble utdelt på Landsskytterstevnet, da han vant i Trondheim i 1897. Det var Kong Oscar II som hadde gitt premien. Fauske representerte Stange skytterlag. Nils D. Drange. Nils D. Drange (født 22. desember 1872, død 1947) fra Os ved Bergen ble skytterkonge på Landsskytterstevnet på Nesttun ved Bergen i 1898. Kristian Søbakken. Kristian Søbakken (født 21. april 1870, død 1936) fra Stange var en norsk skytter. Han ble skytterkonge på Landsskytterstevnet på Gressholmen i Oslo i 1899. Han drev landhandleri i Åsbygda, senere var han handelsmann i Brumunddal. Sigrid Moldestad. Sigrid Terese Moldestad (født 19. juli 1972 på Breim i Gloppen kommune) er en norsk folkemusiker, som spiller fele, hardingfele, og sang. Hun er utdannet ved Ole Bull Akademiet, og spiller sammen med Håkon Høgemo og Einar Mjølsnes i "Gamaltnymalt" som fikk Spellemannprisen 2005 i klassen folkemusikk/gammeldans for debutplata "Gamaltnymalt". Hun spiller i duoen "Spindel" sammen med Liv Merete Kroken og deres band: Ivar Kolve, Olav Tveitane og Dagfinn Andersen. De har gitt ut platene "Spindel" og "Aminje". Spindel deltok med Christine Guldbrandsen under Eurosong 2006. Sammen med Kroken og Unni Løvlid utgjør hun scene- og kabaret-trioen "Fjøgl". Hun har også vært sangsolist på oppsetninger med "Breimskoret", blant annet som Édith Piaf. Hun vant Spellemannprisen 2007 i klassen Folkemusikk/gammaldans, for plata "Taus". I 2008 fikk hun Gloppen kommunes "kulturpris". I 2010 ble hun tildelt Folkelarmprisen som Årets folkemusiker av kulturminister Anniken Huitfeldt. Samme år fikk hun Fylkeskulturprisen for Sogn og Fjordane. Hun gikk på Firda videregående skole fra 1988 til 1991, og arbeidet i NRK Sogn og Fjordane mot slutten av 1990-tallet. Fulltids frilansmusiker ble hun fra 2000, og fikk arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipend i 2001 og 2002. TTT Eindhoven 2007. TTT Eindhoven 2007 var den 3. utgaven av sykkelrittet TTT Eindhoven (Team Time Trial Eindhoven), og ble arrangert 24. juni 2007 i og rundt Eindhoven i Nederland. Alle de 20 ProTour-lagene stilte til start i dette årets ritt. Team CSC tok sin andre strake seier, og lagets ryttere David Zabriskie, Christian Vandevelde, Nicki Sørensen, Luke Roberts, Marcus Ljungqvist, Bobby Julich, Íñigo Cuesta og Michael Blaudzun beviste at CSC fortsatt er ett av de beste lagtempo-lagene i verden, selv om de bare slo Tinkoff med 0.43 sekund. Ole Holm. Ole Martin Holm (født 25. desember 1870 i Stange, død 24. januar 1956 på Rena) ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Bodø i 1900. Med det ble han den tredje skytterkonge fra Stange på kun fire år. Han jobbet som stasjonsmester på Jømna fra 1910 til han ble pensjonist i 1935, deretter bosatte han seg på Steinvik. Holm var samlagsformann i Østerdal skyttersamlag fra 1909 til 1950. Han har for sin innsats fått både Skyttervesenets fortjenstmedalje og samlagets fortjenstmedalje. For sin tjeneste i NSB fikk han Kongens fortjenstmedalje. Trygve Aasland. Trygve Aasland (født 1964) er en norsk konsernsjef. Han er administrerende direktør i Fora Form. Fra 2005-1010 var han administrerende direktør i Norman ASA. Tidligere var Aasland direktør i Tandberg ASA med ansvar for Europa, Midtøsten og Afrika. Før dette arbeidet han innen shipping. Aasland er utdannet siviløkonom. Limnisk. Limnisk (av gresk "limne", «sjø»), ferskvanns-, betegner en organisme som lever i ferskvann. Mandal historielag. a> hvor laget holder sine møter Mandal historielag er en lokalhistorisk forening som virker i Mandal i Vest-Agder. Foreningen ble stiftet i 1991 og har idag rundt 200 medlemmer. Lagets formål er at alt av historisk interesse i lagets virkeområde blir tatt vare på og vernet om. Videre skal laget øke og spre kunnskap om alle sider av kommunens historie. For å gjennomføre dette har laget ca. seks medlemsmøter i året hvor foredragsholdere tar for seg ulike aspekter av lokalhistorien. Mange av foredragene bygger på materiale som ikke tidligere er publisert. Siden stiftelsen har foreningen gitt ut årsskriftet «Slekters Gang». Historielagets formann er Helga Saanum pr. 2008. Foreningen er et lokallag av Agder historielag. Darkside of the Force. Darkside of the Force er en norsk hiphop gruppe med tilholdssted Kristiansand. Gruppen består av halvbrødrene og rapperne Salvador Sanchez og Oscar Sepulveda og DJ Breakneck (Christian Sørensen). I 1998 ga de ut debutalbumet "Darkside of the Force" mens det gikk åtte år før oppfølgeren "El dia de los puercos" kom i 2006. For den vant gruppen Spellemannprisen 2006 i klassen hip hop. Dj Shadow. Josh Davis, med artisnavnet DJ Shadow, (født 1. januar 1973 i California) er en hiphop-DJ, vinylperkusjonist produsent og låtskriver. Han er kjent for sitt bidrag til utviklingen av instrumental hiphop på 1990-tallet og fusjonering med (prog)rock og elektronika/tekno, også kalt trip hop. Biografi. Davis vokste opp i Hayward California. Han ble tidlig tiltrukket hip-hop laget av DJer ved hjelp av turntables og samplemaskiner. Allerede på High School lagde han sine egne samples og sanger ved hjelp av en enkel samplingsmaskin. Nyskapende musikk til tross, det var først når han flytta til NorCal det ble utgivelse av hans musikk. Etter en tid på Universitetet opprettet han sitt eget plateselskap. Han ga deretter ut sine gamle sanger (Reconstruccted from the ground up) igjennom skoleradioen. Han gav ut sin 17 minutt lange hip-hop symfoni med navn "Entropy" i 1993 med hiphop-kollektivet og plate-labelen Soulside (senere Quannum). Sangene hans spredde seg rundt blant en rekke DJer i hip-hop undergrunnen og vakte til slutt oppsikt hos plateselskapet Mo' Wax. Noe som til sist skulle resultere i hans debutplate Endtroucing... Plata ble svært godt mottatt av kritikere i Storbritannia og Amerika. Plata er i guiness world records for første full sampla album. Etter suksessen med det første albumet gav han ut sine tidligere singler tidlig i 1998 på albumet Preemptive Strike. Etter Preemptive Strike jobba Davis med sanger fra andre artister under det samme plateselskapet. Han samarbeidet med debutalbumet til UNKLE. Det neste prosjektet han startet med var en utgivelse under sitt nå fornyede plateselskap Solesides. Platen Quannum Projects var resultatet, utgitt i 1999. Hans andre soloalbum (The Private press) kom ut i 2002, nesten seks år etter debutalbumet. Både Entroducing... og The private press hadde sine likhetstrekk, de var unike men fulgte Davis sin kunstneriske stil. Derfor ble det store reaksjoner når hans tredje og nyeste soloalbum kom ut i 2006 (The Outsider). Der fikk han hjelp av lokale rappere. Musikkstilen var totalt forandret fra tidligere arbeid, noe som vakte sterke reaksjoner samtidig som han vant nye tilhengere. Mixtapes. Shadow, Dj Hornblad. Hornblad er en vannplante som kan danne store stender. Bladene er stilt i krans. Blomstene sitter i bladhjørnene. Dette er eneste art i gruppen hornblader som vokser vilt i Norge. Den finnes i stillestående eller veldig saktestrømmende vann i dammer og elver med sommertemperaturer på 10-28 °C og høyt innhold av næringsstoffer. Den slår «rot» i mudder på bunnen, skjønt disse røttene egentlig er modifiserte blader og ikke røtter i ordets rette forstand. Stenglene blir 5-100 cm lange, med flere sideskudd som gjør at et enkelt eksemplar av planten fremstår som en stor, buskete masse. Bladene står i vindinger på seks til tolv; hvert blad er 8-40 mm langt, enkelt eller forgrenet til 2-8 trådaktige segmenter. Hornblad er sambu, med adskilte hann- og hunnblomster på samme plante. Blomstene er små, 2 mm lange med ett eller flere grønnbrune kronblader. Frukten er en liten, 4-5 mm lang nøtt. Bruk. Planten regnes som enkel å holde i akvarium, den er hurtigvoksende og danner gode gjemmesteder for yngel. Den brukes ofte som flytende ferskvannsplante i både kaldtvanns- og tropiske akvarier, men den kan også finne feste i bunnlaget, røtter eller andre objekter i akvariet. On the Lot. "On the Lot" er en amerikansk reality-serie fra 2007, produsert av Steven Spielberg og Mark Burnett. Serien handler om en gruppe håpefulle filmskapere som skal kjempe om en 1 million dollar-avtale med DreamWorks til å regissere en film. Av 12 000 søkere, ble 50 plukket ut til å delta. Serien hadde premiere på FOX 22. mai 2007, og sendes to ganger i uka. De to første episodene bestod av audiotions hvor deltakerene skulle Seriens faste dommere er Carrie Fisher og Garry Marshall. I tillegg er en annen kjent regissør vært dommer i hver episode, inkl. Michael Bay, Wes Craven og Brett Ratner. Jon Avnet var step in-dommer i andre audition-runde, da Garry Marshall ikke kunne møte. Arnfinn Clementsen. Arnfinn Clementsen (født 25. august 1953 i Skotselv) er pastor, leder og rådgiver. Clementsen er innen kristen-Norge kanskje mest kjent for sitt samfunnsengasjement for at kristne å ta større medansvar i samfunnet. Han var drivkraften for etableringen av menigheten Karisma Senter i Stavanger hvor han er pastor og leder for TV Karisma. Clementsen har skrevet en flere bøker og holdt flere kampanjer og lederseminarer i Norge og utlandet. Arnfinn Clementsen giftet seg i 1978 med Liss-Bente Clementsen. Hun har siden vært hans nære medarbeider og medpastor i Karisma Senter. Unge år. Arnfinn Clementsen vokste opp i Skotselv i Øvre Eiker kommune, og ble som femtenåring, døpt og tillagt pinsemenigheten i Skotselv. Som attenåring begynte Clementsen som evangelist og predikant. Siviltjenesten ble avtjent i Hokksund pinsemenighet. Han begynte i fulltidstjeneste som evangelist og bibellærer (predikant) i 1975 og virket i forskjellige kristne sammenhenger til 1978. Mellom 1978 og 1980 var Clementsen pastor i en misjonsmenighet i Nordjylland i Danmark. Fra 1980 til 1981 var han en periode fast predikant i Tabernaklet Skien. Karisma Senter. Høsten 1981 flyttet familien Clementsen til Stavanger og han ble pastor i "pinsemenigheten Zion". Det er fra tiden som pastor i Stavanger at Clementsen evner som forkynner og leder ble kjent i Norge. Han omstrukturerte menigheten. En stor gruppe av menigheten, med pastor Clementsen, ønsket en forandret virksomhet og menighetsstruktur. I 1988 ble menighetens statutter endret og navn på «den nye menigheten» ble Karisma Senter, samtidig stod et nytt, stort og praktisk menighetsbygg ferdig. Foruten menigheten drives det grunnskole, bibelskole, lokalradio og nær-TV. Et forandret Norge. Arnfinn Clementsen er samfunnsengasjert og ønsker at kristne skal ta mer ansvar for Norge. Derfor har han tatt intiviativ til flere nasjonale og internasjonale bønneaksjoner. I 1995 reiste Clementsen rundt i alle norske fylker og besøkte 35 byer, med sin "Norgeskampanje – Et forandret Norge." Kampanjen hensikt var å inspirere til bønn og økt samfunnsansvar. Samtidig hadde han med seg sin bok "Norge tilbake til Gud.", den ble spredt i 70 000 eksemplar under kampanjen. Kampanjen fikk ikke bare ringvirkninger i Norge men lignende kampanjer har blitt holdt også i utlandet. I 1997 og 2001 tok Clementsen, sammen med en rekke kristenledere, initiativet til landsomfattende bønnaksjoner foran stortingsvalgene. I 2003, under kommune- og fylkestingsvalget, tok Clementsen igjen initiativet til en lignende bønneaksjon. En del av menigheten Karisma Senters misjonsarbeid er å holde kampanjer, pastor- og lederseminarer i utlandet. Seminaret, "Turn your nation to God", har blitt holdt i Russland, Hviterussland, Romania, India, Estland, Serbia og Kasakhstan. Clementsens bok "Turn your nation to God" er en internasjonal versjon av "Norge tilbake til Gud" og den er blitt utgitt på de nasjonale språk i forbindelse med seminarene. Bibliografi. Arnfinn Clementsen har skrevet flere bøker og bidratt med artikler i mange tidsskrift. Særlig kristen vekkelse og menighetsbygging har vært tema i Clementsens bøker. Kjetil Svanemyr. Kjetil Svanemyr (født 14. november 1959), bosatt i Folldal, tidligere redaktør i lokalavisen Folldals Marked og for nettstedet www.folldalsportalen.no, nå freelancejournalist. Hundekjører og fjellklatrer. Han var blant annet med på den første norske vinterbestigningen av Trollveggen (Svenskeruta 1980 sammen med Hans Christian Doseth og Håvard Nesheim) og den første vinterbestigningen av Jubileumsveggen i Hurrungane i 1979 (sammen med Hans Christian Doseth, Ulf Geir Hansen og Finn Dæhlie). Fanyang. Fanyang (kinesisk: 范陽) var en gammel by i det nordlige Kina, et eller annet sted nær det nåværende Beijing. Byen var også kjent under navnene Youzhou 幽州 og Ji 薊, i siste tilfelle som hovedstad for staten Yan. Fanyang ble grunnlagt under De stridende staters tid av staten Yan, som så gjorde den til sin hovedstad. Etter at Yan var blitt erobret av Qin ble byen hovedstad for dens provins ved navn Guangyang 廣陽郡. Under Han-dynastiet ble byen hovedstad for provinsen Yuyang 漁陽郡. Fanyang var administrativt sentrum for staten Youzhou i det østlige Han. På grunn av sin utsatte beliggenhet i nord ble den stadig utsatt fror angrep fra barbariske stammer. Også under de gule turbaners opprør ble byen angrepet. Byen er også omtalt i "Beretningen om de tre kongedømmer". Under Jin- og Tang-dynastiene var Fanyang en viktig garnisonsby og et stort handelssenter. An Lushan innledet opprør i Fanyang, og etter at han hadde utropt seg selv til keiser gjorde han Fanyang til sin hovedstad. Carrauntuohill. Carrauntuohill eller Carrauntoohill (irsk: "Corrán Tuathail") er et fjell i grevskapet Kerry i Republikken Irland. Det er det høyeste fjellet på øya Irland, med sine 1 038 meter over havet.Carrauntuohill er den sentrale toppen i fjellkjeden Macgillycuddy's Reeks range. I denne fjellkjeden er det to andre topper som rager over 1 000 meter (Beenkeragh 1 010 m; og Caher, 1 001 m). Navnet kommer av det irske "Corrán Tuathail" som betyr «Tuathals sigd». ENPS. ENPS (forkortelse for "Electronic News Production System") er et dataprogram utviklet av Associated Press, som brukes for å planlegge, produsere, redigere, organisere og kjøre nyhetssaker, både på radio og fjernsyn. Programmet brukes bl.a. av BBC og NRK. Permisjon. Permisjon (av latin "permissio", «tillatelse») er tjenestefrihet fra arbeid i begrenset tid. I Norge har arbeidstakere har gjerne rett til permisjon ved svangerskap og adopsjon og ved barns og barnepassers sykdom. Dersom den ansatte får lønn fra arbeidsgiveren under permisjonen regnes fraværet som "lønnet permisjon". Dersom den ansatte ikke får lønn eller får lønn fra andre enn arbeidsgiveren, regnes fraværet som "ulønnet permisjon". Permisjon kan på norsk også kalles perm, for eksempel når det gjelder pappaperm eller fri under militærtjeneste. Permisjon fra militæret kan også kalles orlov, eller landlov i marinen, som er tjenestefri til å gå fra et skip og på land. Også fanger og pasienter kan få permisjon, altså få tillatelse til å være fraværende fra opphold i et fengsel eller på et sjukehus i et bestemt tidsrom. Permittering er arbeidsoppsigelse eller midlertidig fristilling av kontrakt, det vil si det å sette noen ut av arbeid ved at kontraktsforpliktelsen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker opphører midlertidig. Foreldrepermisjon. Foreldrene har rett til permisjon så lenge det ytes foreldrepenger fra folketrygden via NAV. Hvis foreldrene velger å ta ut foreldrepenger til 100 % av grunnlaget har de fra 1. juli 2011 rett på permisjon i 47 uker eller hvis de velger 80% av grunnlaget kan de ta ut permisjon i 57 uker. Foreldre kan fordele disse ukene mellom seg slik de ønsker med unntak av 3 uker før fødselen og 6 uker etter fødselen som er forbeholdt moren og 12 uker "fedrekvote" som er forbeholdt faren. Utgangspunktet for utregning av foreldrepenger er hver av forelderenes lønn basert på samme regler som utregning av sykepenger. Svangerskapspermisjon. Gravide arbeidstakere har rett på svangerskapspermisjon i inntil 12 uker under svangerskapet. Uttak av foreldrepenger kan starte fra samme tidspunkt. Uttak av foreldrepenger må senest starte 3 uker før fødselen, og denne permisjonstiden er forbeholdt moren. Fødselspermisjon. De 6 første ukene etter fødselen er også forbeholdt moren. Fedrekvote. Fedrekvoten er fra 1.juli 2011 på 12 uker og er forbeholdt faren. Omsorgspermisjon. Omsorgspermisjon er en 2 ukers velferdspermisjon faren har rett på i forbindelse med fødselen, men som ikke inngår i fødselspermisjonen. Inntekt. Inntekter er enhver fordel vunnet ved arbeid, kapital eller virksomhet (samt pensjon, føderåd og livrente) ifølge Skatteloven. "Arbeidsinntekt" er godgjørelsen en arbeidstaker får for utført arbeid, også kalt lønn. "Kapitalinntekt" er avkastning i form av renter og utbytte som investorer tjener på kapitalplasseringene sine. "Næringsinntekt", "virksomhetsinntekt" eller "omsetning" er det et foretak tjener ved å selge produkter eller tjenester. Begrepet "salg" blir ofte brukt istedenfor omsetning. Experience Records. Experience Records (etablert 1970 i Mosjøen) var et norsk plateselskap drevet av plateprodusent Nils Johan Øybakken (1947–2001), som drev opptaksstudio i boligen i Elvegata 11 i Mosjøen og senere i sin bolig ved Fustvatnet nord for Mosjøen. Plateselskapet ble kjent som det første i Nord-Norge, og for å være første utgiver av musikk med Åge Aleksandersen (i bandet Prudence), Halvdan Sivertsen, ZOO, Terje Nilsen, og D.D.E. (via Rollaug og Haugums Reviderte). Artistene kom i hovedsak fra Nordland og Nord-Trøndelag, og tidvis ble utgivelsene distribuert gjennom Nord-Norsk Plateselskap. Utgivelsene ble i en periode også distribuert av Arne Bendiksen AS i Oslo, og de siste årene gjennom bensinstasjonenes distribusjonssystem. Børsteløpere. Børsteløpere (Loricerinae) er en artsfattig gruppe av løpebiller som lettest kan kjennes på at de innerste antenneleddene har mange kraftige børster. De er forholdsvis små og slanke løpebiller. I Europa (bortsett fra Madeira) finnes det bare én art, børsteløper ("Loricera pilicornis"). Den er også vanlig i Norge. Utseende. Små til middelsstore (gjerne 5 – 7 mm), slanke, litt flate løpebiller, mer eller mindre svarte uten metallglans. Hodet er ganske stort og bredt, nærmest trekantet sett ovenfra, med utstående fasettøyne. Antennenes første ledd er stort og krumt (bananformet), de påfølgende leddene er små og korte med påfallende lange, kraftige børster. Brystskjoldet (pronotum) er litt bredere enn hodet og litt bredere enn langt, omtrent hjerteformet med avrundede bakhjørner. Det har en markert midtfure og også to avlange, dype groper ved roten. Ved roten er det sterkt og grovt punktert, på resten av overflaten svakere, men tydelig. Dekkvingene har avrundede skuldre og kraftige punktrader. De kan ha noen store punktgroper med en børste i, men er ellers hårløse. Beina er lange og tynne som vanlig for løpebiller. Larvene er slanke og langbeinte med et par lange haletråder. Levevis. Børsteløperne er aktive rovdyr. Det antas at de bruker de kraftige børstene på antennene til å danne et "bur" som hjelper dem å fange små byttedyr. De er nattaktive, om dagen kan man gjerne finne dem under steiner. "Loricera pilicornis" er vanlig i litt rikere skogtyper og i hager. Prosodi. Prosodi (dannet av de greske ordene "pros", som betyr «til», og "ode", «sang») er læren om lengden, styrken, stemmefargen og tonehøyden på lydene i et språk. I antikken var prosodi også navn på læren om hvordan stavelselengden skulle brukes i versekunsten. I seinere språkvitenskap er begrepet brukt om trykkrytme og pauser, og i fonologien er det blitt et samlebegrep for aksent og intonasjon. Prosodi er den delen av lingvistikken som studerer fonologiske fenomener som strekker seg over flere segmenter (vokaler/konsonanter) i ordformen. Et annet ord for prosodi er dermed "suprasegmental fonologi", i motsetning til segmental fonologi, som studerer fenomener som er knytta til hvert enkelt segment. Prosodi omfatter tre ulike emner; trykk, tone og kvantitet (lengde); alle disse er knytta til stavingen. Prosodi i lingvistisk teori. Det har gjennom lingvistikkens historie vært uenighet om i hvilken grad lingvistiske fenomen i det hele skal analyseres suprasegmentalt, dvs. om det finnes et prosodisk komponent i det hele, og i tilfelle, hvor omfattende det skal vere. Et minimal prosodisk komponent finner man i strukturalismen og den klassiske generative fonologien, som vil redusere så mange fenomener som mulig til segmental fonologi. På motsett ytterkant finner vi fonologiske teorier som ser hele den fonologiske strukturen som et sett av ulike lag, der det eneste som står igjen på segmentnivå er et sett tidsenheter, såkalt X-fonologi, der den segmentale strukturen kun er en streng abstrakte X-enheter, ikke engang spesifisert for om de er konsonant eller vokal. Henrik O. Anshushaug. Henrik O. Anshushaug født 10. mai 1879, død 1929 gårdbruker fra Soknedal ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Trondheim i 1901. Han var nettopp fylt 22 år da han ble skytterkonge, og var den til da yngste skytterkonge som var kåret på Landsskytterstevnet. Granatkaster. En granatkaster er et våpen som kaster en granat lenger og mer presist enn en soldat klarer for hånd. Granatkastere finnes som separate håndvåpen, som tilbehør til geværer og som støttevåpen på forskjellige typer montasjer. Eksempler på separate håndvåpen er amerikanske enkeltskudds M79 og sørafrikanske Milkor MGL. Eksempler på tilbehør til geværer er amerikanske M203 og tyske Heckler & Koch AG36. Eksempler på fastmonterte støttevåpen er amerikanske Mk 19 og russiske AGS-30. De vanligste kaliberne på granatkastere er 40 mm for vestlige våpen og 30 mm for tidligere østblokkvåpen. Petter A. Røstad. Petter A. Røstad født 20. november 1873, død 1954 fra Frol ved Levanger ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Kristiansand i 1902. Røstad var også aktiv som organisasjonsmann, og satt som formann i Frol skytterlag i 9 år, i Inntrøndelag skyttersamlag i 20 år, og han var medlem av Skytterstyret i 17 år. Han var også ordfører i hjemkommunen. For sin innsats for DFS fikk han Skyttervesenets Fortjenstmedalje i 1927. Han sønn, Ottar, vant forøvrig Stangmedaljen på Landsskytterstevnet både i 1922 og 1930. Heterobathmia. "Heterobathmia" er en slekt av primitive sommerfugler som står ganske for seg selv systematisk. I likhet med kjevesommerfugler (Micropterigidae) og slekten "Agathiphaga" mangler de sugesnabel men har derimot funksjonelle mandibler (overkjever). De er bare kjent fra Chile og Argentina og er sterkt knyttet til slekten sørbøk ("Nothofagus" spp.). Larvene minerer i sørbøkens blader og de voksne møllene lever av pollenet. "Heterobathmia" flyr om dagen og er metallisk fargede, de ligner slik på kjevesommerfugler (Micropterigidae). Fylogenetisk er "Heterobathmia" regnet for å være søstergruppen til alle sommerfuglene med sugesnabel, Glossata. Det er kjent rundt 10 arter, men bare tre av dem ser ut til å være beskrevet foreløpig. Kirkerådsdirektør. Kirkerådsdirektør er betegnelse på stillingen som daglig leder av Kirkerådets sekretariat. Kirkerådet er sentralorgan i Den norske kirke og er forberedende og iverksettende organ for Kirkemøtet. Martin Monsen. Martin Monsen født 29. desember 1864 – død 1952 fra Løten ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Øystese i Hardanger i 1904. Han mottok dermed det siste kongetrofeét fra Kong Oscar II. Han representerte Gjøvik & Brusveen skytterlag da han ble skytterkonge, senere representerte han Trondhjems skytterlag, hvor han også var formann i over 20 år. Han er belønnet med Skyttervesenets fortjenstmedalje for sin innsats for skyttersaken. Ingvard Thune. Ingvard Thune født 9. desember 1880, død 1938 fra Alen ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Harstad i 1905. Det var kun 195 deltagere på dette stevnet, og er det laveste deltakerantallet på noe landsskytterstevne. Haddon Sundblom. Haddon Sundblom (født 22. juni 1899 i Muskegon, Michigan, død 1976) var en amerikansk kunstner og reklametegner, mest kjent for å ha skapt det moderne bildet av julenissen gjennom sine arbeider for Coca-Cola fra 1931. Han vokste opp som den yngste av 9 søsken, og arbeidet en stund i bygningsbransjen før han begynte i reklame. Fra midten av 1920-tallet hadde han eget reklamestudio med flere oppdrag. Hans første tegning av "Cola-Santa" ble publisert i Saturday Evening Post i 1931, og han fortsatte å tegne for Coca-Cola inntil 1964. Forbildene for sin versjon av Santa hentet Sundblom i en hundreårig tradisjon, som begynte med Clement Clark Moores dikt "A Visit from St. Nicholas" (med åpningslinjen "Twas the Night before Christmas") fra 1822, og en billedtradisjon hvor Thomas Nast la mange av premissene, først i "Harper's Weekly" i 1863. Modell for figuren var Sundbloms nabo "Lou Prentice". Sundblom var også kjent som pinuptegner, og for å ha skapt dagligvarelogoene "Quaker Man" og "Aunt Jemima". Haddon Sundbloms far "Karl Wilhelm" kom fra Föglö på Åland, moren "Karin" var fra Sverige. Ålands postvesen ga i 2007 ut et frimerke med Sundbloms illustrasjon. Mathias Glomnes. Mathias "(eller Matias som han selv skrev navnet)" Glomnes'", ("født Eliassen" 2. februar 1869 i Stryn, død 5. juni 1956 i Oslo) ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Steinkjer i 1906 og i Oslo i 1907. Han ble dermed den første dobbeltkonge i Landsskytterstevnets historie. Han representerte Oslo Nordre (Kristiania N.) skytterlag. Han ble den første som fikk kongepokal fra Kong Haakon VII da han vant i Steinkjer, og året etter i Oslo ble også premien delt ut av Kong Haakon personlig. På premieutdelingen som foregikk på St. Hanshaugen var også Christian Michelsen og Gunnar Knudsen samt en rekke andre politikere og forsvarstopper tilstede. Den gang kunne man kun få kongepokalen en gang, det var derfor Anders Skuterud som fikk kongepokalen i 1907, mens Glomnes fikk en sykkel, som straks fikk tilnavnet «Kongesykkelen». Han hadde stilling som sekretær på Skytterkontoret og etablerte egen engrosforretning innen frukt og hermetikk. Han var formann i Oslo Nordre skytterlag i 25 år, og medlem i Oslo skyttersamlags styre i 28 år. Han er hedret med forjenstmedalje fra både lag, samlag og skyttervesenet, samt fra de nordiske lands skytterorganisasjoner. Sønnen Sverre Glomnes ble skytterkonge i 1933. Marius Eriksen. Fra 332 skvadrons hvilerom på Catterick i april 1942. Marius Eriksen sittende helt til høyre i bildet Spitfire, foto tatt i 1943, samme fly som Marius Eriksen fløy under Andre verdenskrig Marius Eriksen (født 8. desember 1922 i Kristiania, død 6. juli 2009 i Oslo) var en norsk alpinist og jagerflyver. Andre verdenskrig. Løytnant Eriksen var jagerflyver i 332 (N) Squadron under andre verdenskrig. Han fikk sin flyverutdannelse fra Little Norway i Canada, etter å ha flyktet fra Norge til Skottland, via Ålesund 5. november 1940, bare 17 år gammel. Han skjøt ned ni fiendtlige fly og skadet tre. Med mer enn fem nedskutte fly kvalifiserte han seg til betegnelsen flyveress. Han ble selv skutt ned i sin Spitfire 2. mai 1943 av Hauptmann Dietrich Wickop fra Jagdgeschwader 1, Woensdrecht utenfor kysten av Nederland, og satt som krigsfange ved Stalag Luft III nær byen Żagań i Polen til frigjøringen 1945. Wickop måtte selv nødlande med sin Focke-Wulf Fw 190 etter duellen med Eriksen. Idrett og film. Han ble norgesmester i slalåm i 1947 og 1948. Han deltok under vinter-OL for Norge i 1948 i St. Moritz med 20. plass i utfor og 20. plass i alpin kombinasjon. I 1954 debuterte Eriksen som filmskuespiller og hadde rollen som skiinstruktør i komedien "Troll i ord" av Jon Lennart Mjøen og samme år som journalist i "Kasserer Jensen" av Nils R. Müller. I filmen "Slalåm under himmelen" (regi: Edith Carlmar 1957) spiller han flyger på F-84 Thunderjet. Familie. Etter krigen drev Eriksen egen sportsforretning og åpnet klesbutikken «Bentestova» i Oslo. Han var sønn av turneren Marius Eriksen sr., bror av alpinisten Stein Eriksen, svigersønn av Bjart Ording og far til Beate Eriksen. Den såkalte mariusgenseren er oppkalt etter ham. Utmerkelser. For sin krigsinnsats ble Eriksen tildelt høyt dekorert. Han mottok Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Han ble også tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen, Deltagermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje. Han fikk i tillegg de britiske utmerkelsene Distinguished Flying Cross og Distinguished Flying Medal, samt den amerikanske Silver Star. Landlov. Landlov er tillatelse for sjøfolk til å gå i land under skipets opphold i havn innenfor eventuelle stedlige eller tidsmessige begrensninger som er fastsatt av offentlige myndigheter. Det forlanges normalt ikke visum av sjøfolk for landlov, men i henhold til ILO-konvensjon nr. 185 kan det kreves at en sjømann innehar et gyldig "sjøfolks identitetsbevis". Bispevalg. Bispevalg betegner prosessen med å utpeke biskoper i et kristent kirkesamfunn som har en episkopal ordning. Oversikt. Biskoper utpekes på forskjellig måte i ulike kirkesamfunn. I den romersk-katolske kirke er det paven som velger biskopene. Innenfor den anglikanske tradisjonen skjer valget gjerne av domkapitlet i vedkommende bispedømme. Innenfor metodismen og beslektede tradisjoner skjer valget av synoden. Dette er også vanlig i de fleste lutherske kirker. Kandidater framkommer gjennom ulike nominasjonsordninger. Den norske kirke har egen ordning ved at biskopene utnavnes av Kongen i kirkelig statsråd. I de andre nordiske folkekirkene utpekes biskopene gjennom avstemning blant prester og stemmeberettigede lekfolk, prester og andre ansatte. Church of England har en særskilt ordning der både statsoverhode og statsminister deltar i prosessen, men hvor kirken selv foretar det endelige valget av biskop. Valgordninger i de nordiske folkekirkene. Majoritetskirkene i de andre nordiske landene har utviklet særskilte ordninger med nominasjon og urnevalg. Det er mange likhetstrekk mellom ordningene både i Island, Finland, Sverige og Danmark. Valgene foregår i alle landene gjennom en nominasjonsfase og en avstemningsfase. Mulighetene for å foreslå kandidater er tilrettelagt på ulik måte. I Svenska kyrkan avholdes først et prøvevalg for å få fram kandidater. Dette skjer ved at de stemmeberettigede sender forslag på kandidater til stiftsstyrelsen, som administrerer valget. En ansvarsnemnd for biskoper vurderer før avstemningen om foreslåtte kandidater er kvalifisert. I Finland kan en kandidat til bispevalg bli foreslått av en valggruppe som er sammensatt av minst 10 av de stemmeberettigede. Den kandidaten som blir foreslått må ha gitt sitt skriftlige samtykke. I den danske folkekirken har de stemmeberettigede ved bispevalget også rett til å fremme kandidater til valget. Et forslag på kandidater må være underskrevet av minst 75 og maksimum 150 stemmeberettigede forslagsstillere. Avstemningsfasen kan gå i flere omganger hvis ikke noen av de foreslåtte kandidatene har fått flertall. To eller tre valgomganger er ikke uvanlig, men fristen for stemmegivning er gjerne så vidt kort at prosessen likevel ikke tar veldig lang tid. Både i Sverige, Finland og på Island har valgreglene en bestemmelse om loddtrekning hvis det er stemmelikhet på avgjørende punkter i prosessen. I alle de fire folkekirkene er hovedregelen at valget er avgjort dersom en kandidat har fått mer enn halvparten av stemmene i avgjørende valgomgang. Den norske kirke. Reglene om nominasjon m.v. ved utnevning av biskop er fastsatt ved kongelig resolusjon 6. juni 1997. Prosessen starter med at departementet ved ledighet i et bispeembete ber bispedømmerådet om å nominere minst tre og maksimum fem kandidater. Det skal tilstrebes at begge kjønn er representert (§ 1). For nominasjonen i bispedømmerådet gjelder særskilte regler. Før vedtak skal bispedømmerådet holde et forberedende møte for å avklare om mulige kandidater ønsker å motta nominasjon. Det enkelte medlem i bispedømmerådet kan stemme på tre kandidater, og de som har fått flest stemmer, er nominert. De skal nevnes i alfabetisk orden. Nominasjonsmøtet holdes for lukkede dører, og rådslagningen er hemmelig. Utskrift av forhandlingsprotokollen sendes departementet sammen med sentrale biografiske opplysninger om hver av de nominerte kandidatene (§ 2). Departementet sender listen med kandidater og de biografiske opplysningene til dem som kan avgi stemme: Prester og vigslede kateketer, diakoner og kantorer i offentlig kirkelig stilling i bispedømmet, menighetsrådene i bispedømmet, prostene i øvrige bispedømmer, teologiske professorer ved de teologiske fakultetene og rektorene ved de praktisk-teologiske seminarene. Disse skal innen en gitt frist gi stemme til de tre som de anser mest skikket til å bli utnevnt til bispeembetet (§ 3). For avstemningen i menighetsrådet finnes særskilte regler, blant annet at stemmegivningen foregår ved vanlig flertallsvotering og er hemmelig. Resultatet skal protokollføres og en utskrift sendes departementet (§ 4). Departementet offentliggjør resultatet av avstemningen (§ 5). Melding om avstemningsresultatet sendes samtidig til Kirkerådet og biskopene med anmodning om å avgi uttalelse om hvem de anser mest skikket til å bli utnevnt før saken forelegges kongen i kirkelig statsråd. Kirkelig statsråd består av de regjeringsmedlemmene som tilhører Den norske kirke, jf Grunnloven § 12 annet ledd. Bispevalg i andre lutherske kirker. De fleste lutherske kirker, med unntak av de nordiske, har ordninger med at biskopene velges gjennom valg på en synode eller kirkemøte. Slike synodale valg kan være lokale og foregå på en bispedømmesynode (bispedømmemøte), eller de kan foregå sentralt på et kirkemøte eller generalsynode. Valg på bispedømmeplan er det mest vanlige i større kirkesamfunn. Eksempler på dette er landskirkene i Tyskland, de store lutherske kirkesamfunnene i USA, foruten større kirker som er resultat blant annet av norsk misjon. Eksempelvis har den gassisk-lutherske kirke, med mer enn 3 millioner medlemmer, 20 synoder eller bispedømmer, med biskoper valgt av synodemøtet. Tilsvarende ordning finnes for eksempel i Mekane Jesus-kirken i Etiopia med over 3 millioner medlemmer og 21 synoder. I mindre lutherske kirker er det større innslag av sentrale valg. Det gjelder den evangelisk-lutherske frikirke i vårt eget land (som velger synodeformann) og flere av de lutherske minoritetskirkesamfunnene i Europa. Fremmedord. Fremmedord er ord som har er lånt fra andre språk og som føles fremmede når det gjelder uttale, rettskrivning eller bøying. Mange ord som tidligere ble oppfattet som fremmedord, er blitt vanlige i språket og kalles derfor oftere lånord. Begrepet "fremmedord" kalles "fremmedord" på dansk og "främmande ord" på svensk. Eksempler og bruk. I norsk språk kan fremmedord være lånord med tydelig opphav i gresk, latin og andre språk der grunnbetydingen ikke er umiddelbart forståelig på norsk, ord som for eksempel "telefon", satt sammen av de greske ordene for «fjern» og «lyd», eller "demokrati", «folkestyre». Det kan også gjelde utenlandske ord der den originale skrivemåten er beholdt, for eksempel "nachspiel" fra tysk, "gelé" fra fransk og "off shore" fra engelsk. Fremmedord er særlig vanlig i fagspråk. Der er sjargongen og terminologien spesialisert, og deler av ordforrådet er svært ofte hentet utenfra som varianter av internasjonale faguttrykk. I mange land har det vært sterke språkpolitiske bevegelser som har kjempet for å erstatte fremmedord med nasjonale synonymer eller gjøre skrivemåten mer lik det som er vanlig ellers i språket. Begrunnelsen er ofte å styrke eget språk og egen nasjonal kultur i forhold til et sterkere utenlandsk språk, men også å gjøre et spesialisert maktspråk lettere å forstå for folk flest. Slik politikk har vært viktig for de relativt små språkene i Norden, særlig islandsk, men også i Frankrike og andre land. Fremmedordbøker. En fremmedordbok er en ordbok eller et kortfattet leksikon som forklarer betydningen av fremmedord. Episkopal. Episkopal kommer av det greske ordet "episkopos" som betyr tilsynsmann eller biskop. Kristne kirkesamfunn som har biskoper betegnes gjerne episkopale. Kirkesamfunn som legger hovedvekten på den enkelte menighets selvstendighet, kalles kongregasjonalistiske. Kirkesamfunn kalles synodale når de er organisert slik at valgte utsendinger utgjør et kirkemøte (en synode) som representerer kirkesamfunnet. Den norske kirke er både episkopal (med 11 biskoper), synodal (med Kirkemøtet som øverste valgte organ) og kongregasjonalistisk (med juridisk selvstendige sokn). Polymorfisme. Genetisk polymorfisme betyr at en monogen egenskap finnes i to eller flere varianter i en befolkning, hvor minst 1% av befolkningen har dette genet. Genetisk polyformisme kan gi ulik reaksjon ved bruk av legemidler, og er derfor viktig for legevitenskapen at er kjent. Forekomsten av blodtypegenene A, B og 0 er et godt eksempel på genetisk polymorfisme. Liste over ordførere i Kristiansund. Liste over ordførere i Kristiansund etter innføringen av formannskapsloven i 1837. Kristiansund St. Pauls universitetskollegium i Macao. St. Pauls universitetskollegium lå i tilknytning til dagens kirkeruin São Paulo i Macao St. Pauls universitetskollegium i Macao (portugisisk: "Colégio de São Paulo") var det første universitet av europeisk type i Øst-Asia. Det var et katolsk universitet som ble etablert etter pavelig approbasjon den 1. desember 1594 og bestod frem til 1762, da jesuittene, som drev det, ble undertrykket som ordenssamfunn. Kollegiets forløperinstitusjon var vokst frem som en opprinnelig svært beskjeden skole. Det var jesuittenes regionale leder pater Alessandro Valignano som etter samråd med jesuittene som misjonerte i Japan i 1592 tok initiativet til opprettelsen av kollegiet og til at det måtte ha universitetsrang. Hans primære mål var å ha en institusjon i Østasia som kunne utdanne japanere til prester og forberede europeiske prester til prestetjeneste i Japan. Macao var en tryggere beliggenhet enn Japan, der man følte seg mindre trygg på de vekslende makthaveres innstillig til misjonen. Men universitetskollegiet tjente også lignende funksjon for jesuittenes kinamisjon. Etter at Japan noen år senere ble lukket for kristen misjon, ble universitetskollegiet mer eksklusivt orientert mot kinamisjonens behov. Men det skulle også få noe betydning for Korea. Et stort antall av de europeiske jesuitter som ble sendt til Kina gjorde opphold i Macao og fikk fullført sine forberedelser på virket i Kina ved St. Pauls universitetskollegium. Mer enn 200 jesuitter, det vil si over 42 % av alle de 467 jesuitter i Kina i den aktuelle periode, ble formet for sitt virke ved kollegiet. Vestbygdveien. Vestbygdveien (fylkesvei 179) er en vei i Ringerike kommune som går fra riksvei 7 ved Sokna langs nordsiden av Verkenselva og vestover langs Torevannet og Eidselva gjennom Vestbygda til Solli ved Eidsdammen, der veien igjen møter riksvei 7. Strekningen mellom Sokna og Olde bru er skiltet "Brekkebygdveien". Veiens lengde er 7,1 km. Fylkesvei 179 (Buskerud). Fylkesvei 179 (Fv179) i Buskerud går mellom Sokna og Solli i Ringerike kommune. Veien er 7,2 km lang. Eksterne lenker. 179 Fylkesvei 175 (Buskerud). Fylkesvei 175 i Buskerud (Vemeveien) går over Øst-Veme mellom riksvei 7 ved Heggen og Veme i Ytre Soknedalen, i Ringerike komnune. Den fikk navnet "Vemeveien" i 1978. Veistrekningen har oljegrusdekke. Veiens lengde er 3,0 km. Eksterne lenker. 175 Tilsyn. Tilsyn eller pass betyr å passe på, føre tilsyn med, eller stelle for eller med noe eller noen. Likeledes er tilsyn en felles betegnelse på instanser innenfor offentlig forvaltning som ser etter at lov- og regelverk blir overholdt. Vigevano. Vigevano er en by og en kommune i provinsen Pavia i regionen Lombardia i Italia med rundt 60 000 innbyggere. Byen ligger rundt 35 km sør for Milano ved elven Ticino. Kjent er den rettvinklede plassen "Piazza Ducale" med renessansebebyggelsen rundt og slottet "Castell Sforzesco". Historie. Romerne kalte byen "Victumulae" og ble berørt av andre punerkrig da Slaget ved Ticinus mot Hannibal i 218 f.Kr. ble utkjempet i nærheten og romerne slo Hannibal. Vigevano blir også nevnt på 1100-tallet som favorittresidensen til den lombardiske kongen Arduin på grunn av de gode jaktmulighetene i omegnen. Vigevano ble i middelalderen beseiret og tatt av Milano (i 1201 og 1275). I 1328 ble den overgitt til Azzone Visconti og deretter ble den del av Milanos politikkområde. Kirken "St Pietro Martiere" ble bygget med det tilhørende dominikanske klosteret av Filippo Maria Visconti i 1445, som da var hersker i Milano. De siste årene av hans styre ble byen tatt under kontroll av Francesco Sforza som selv var fra byen. Da han hadde sikret sitt maktgrunnlag i Lombardia, sørget Sforza at byens posisjon ble viktigere, blant annet med et bispesete. Kjente mennesker fra Vigevano. Skuespilleren Eleonora Duse ble født her i 1858 og matematikeren Gian-Carlo Rota i 1932. Ichirou Mizuki. Ichirou Mizuki (水木一郎, "Mizuki Ichirou"), født Toshio Hayakawa (早川俊夫, "Hayakawa Toshio") 7. januar, 1948 i Tokyo, Japan, er en japansk anison sanger, komponist, seiyū og skuespiller. Han er signert til Yellow Bird og Columbia Music Entertainment. I 1968, han debut fra Nippon Columbia som J-pop sanger med hans første singel «Kimi ni sasageru Boku no Uta», og hans anison debut være starte i 1971 som første temasang «Genshi Shounen Ryuu ga Yuku» fra animasjon serie "Genshi Shounen Ryuu". Etter denne sang stå frigjort, han bestandig frigjort mest populær animasjon sang som "Mazinger Z" (1972), "Great Mazinger" (1974), "Steel Jeeg" (1975), "Combattler V" (1976), "Captain Harlock" (1978), "Golion" (1981) og "Godannar" (2003). I 1972 kom den soundtrack album «Mazinger Z» slo alle rekorder og solgte over 700.000 eksemplar. I 1978 lagde de albumet «Captain Harlock» som solgte hele 150.000 eksemplar. Ichirou Mizuki hadde også hovedrollen i animeserien "Koraru no Tanken", "Space Carrier Blue Noah" og i tokusatsu "Jikuu Senshi Spielvan" og "Voicelugger". Han spilte også i OVA "Dangaioh" sammen med skuespilleren Mitsuko Horie som blant annet er kjent fra "Mahou Shoujo Lalabel", "Ai Shite Night" og "Daddy Long Legs". Ichirou Mizuki er produsert av det populære japanske rockebandet JAM Project fra 2000 til 2002. Kirkedemokrati. Kirkedemokrati eller kirkelig demokrati gjelder spørsmålet om demokratiske ordninger i en kirke og mulighetene for at kirkens medlemmer kan involvere seg i kirkens virksomhet, organer og valg. Nedenfor gis en kort oversikt over demokratiet i Den norske kirke. Historisk. Statskirkeordningen var i starten en lite demokratisk ordning. Med kongen som øverste kirkestyre foregikk styringen ovenfra. Særlig markant var dette i enevoldstiden. Grunnloven av 1814 videreførte denne ordningen. Kirkestyret var en kongelig særrett som var unndratt Stortingets allmenne lovgivningsmyndighet. Etter hvert har Stortinget fått mer å si når det gjelder lovgivning på det kirkelige området, samtidig som den kongelige særretten er beholdt som prinsipp. De vanlige demokratiseringsprosessene i samfunnet har slått inn i Den norske kirke som organisasjon. Gradvis har kirken fått en mer demokratisk struktur med valgte organer på alle nivåer og med muligheter for kirkemedlemmene til å delta gjennom valg og i praktisk oppgaveløsning. Det begynte på lokalt nivå, først med menighetsmøtet (1870) og senere med menighetsrådet (1920) og de nye kirkelige fellesrådene (1997). Bispedømmeråd ble innført i 1933 og Kirkemøtet i 1984. Bispedømmerådenes fellesråd fra 1953 gikk etter hvert over til å bli kalt Kirkerådet, og ble fra 1984 forberedende og iverksettende organ for Kirkemøtet, som da overtok etter Bispedømmerådenes fellesmøte. Dagens valgordninger. Kirkens valgordning på soknenivå er i dag grunnleggende demokratisk. Dåpen er eneste kriterium for medlemskap. Det er allmenn stemmerett og valgbarhet for alle døpte kirkemedlemmer over en viss alder. Valgordningene i Den norske kirke er en kombinasjon av direkte og indirekte valg. Direkte valg. Valg av medlemmer til lokale menighetsråd foregår direkte hvert fjerde år, samme år som det holdes Stortingsvalg. Stemmerett har hvert medlem av Den norske kirke som bor i soknet og senest i valgåret vil ha fylt 18 år, og som ikke er fradømt stemmerett i offentlige anliggender. Det er gjennomført forsøk med stemmerett fra 15 år. Enhver gruppe på 10 stemmeberettigede eller flere har rett til å fremme alternative valglister. Kirkemøtet har fastsatt reglene for valg av menighetsråd med hjemmel i kirkeloven § 6 første ledd. Kirkemøtet har også fastsatt regler for andre valg. Valgdeltakelsen har ved de siste valgene ligget på omkring 3 prosent i gjennomsnitt. Forsøk med ulike tiltak for å fremme valgdeltakelsen er blitt gjennomført ved de siste menighetsrådsvalgene, med det resultat at deltakelsen mange steder er blitt betydelig høyere. Kvinneandelen i menighetsrådene er 58 % og i bispedømmerådene og Kirkemøtet 48 %. Indirekte valg. Valg til kirkelig fellesråd og til bispedømmeråd foregår indirekte. Menighetsrådene utpeker en eller flere representanter til det kirkelige fellesrådet i kommunen, og de deltar i valget av leke representanter til bispedømmerådet. Prestene og øvrige kirkelig tilsatte utpeker sine representanter til bispedømmerådet gjennom egne, gruppevise valg. Kirkemøtet består av medlemmene i bispedømmerådene, foruten fem valgt utenom bispedømmerådene. Kirkemøtet velger medlemmene til Kirkerådet med unntak av biskopen, som velges av Bispemøtet. Medbestemmelse og bedriftsdemokrati. Den norske kirke har også etablert ordninger for bedriftsdemokrati og medbestemmelse. Å være fagorganisert er allment akseptert i kirken, og de fleste ansatte i kirken er medlemmer i en fagorganisasjon. Ansatte i kirken deltar i partssammensatte utvalg etter fastsatte ordninger og avtaler. Representanter for presteskapet har sete i de kirkelige møter og råd på ulike nivåer. Andre ansatte er representert i bispedømmeråd og Kirkemøtet gjennom særskilte valg. Begrunnelsen har blant annet vært å uttrykke samvirket mellom presteskap og lekfolk i en evangelisk-luthersk kirke og å sikre organene best mulig kompetanse. På soknenivå skal de tilsatte minst en gang i året inviteres for å ta del i menighetsrådets drøftinger om menighetsforholdene og de oppgavene som foreligger. Sukhoj Su-24. Sukhoj Su-24 (NATO-kallenavn: «"Fencer"») er et taktisk angrepsfly utviklet i Sovjetunionen. Flyet fløy opprinnelig med deltavinger i form av prototypen T-6-1 første gang 2. juli 1967, og første gang med variabel vingegeometri som T-6-2I 17. januar 1970. Su-24 ble satt i produksjon i 1971, og ble ble formelt tatt i bruk av det sovjetiske flyvåpen i 1974. Su-24 har også blitt eksportert til en rekke land. Produksjonen av Su-24 stanset i 1993, og flyet er ment å bli erstattet av Su-34. Men når de to første Su-34 ble levert i 2006 ble og fire oppgraderte Su-24M2 levert til det russiske flyvåpenet, noe som tyder på at Su-24 vil være i bruk i mange år ennå. Su-24. De første 500 flyene som gikk under betegnelsen Su-24 ble først utstyrt med to Ljulka AL-21F-1 turbojetmotorer, men disse ble snart erstattet av de mer kraftige Ljulka AL-31F-3. Omtrent halvveis i produsksjonsserien ble skroget mer avrundet rundt utløpsdysene og kapselen som inneholdt bremseskjermen ble flyttet til oversiden av skroget og plassert i roten av halefinnen (disse fikk NATO-kallenavnet «"Fencer-B"», mens de tidligere flyene ble «"Fencer-A"»). Senere ble også luftinntakene endret, og flyet fikk oppgradert avionikk («"Fencer-C"»). Su-24M/MK. En oppgradert variant som fløy første gang 23. juni 1977, og ble satt i produksjon i 1978 under betegnelsen Su-24M («"Fencer-D"»). Denne hadde et oppgradert våpensystem som inkluderte kompatibilitet med laser- og TV-styrte missiler og forbedret avionikk. Utvendig ble skroget forlenget og radomen ble senket. En eksportvariant med mindre avansert avionikk og begrensninger i våpensystemet ble produsert fra 1988 under betegnelsen Su-24MK. Su-24MR. Den aller første prototypen T-6-1, som fløy med deltavinger Su-24MR («"Fencer-F"») er et taktisk rekognoseringsfly basert på Su-24M. Denne fløy første gang september 1980 og over 200 av denne varianten ble produsert. Den interne kanonen ble fjernet, våpensystemet ble nedgradert, og flyet ble utstyrt med rekognoseringssystemet BKR-1 som var svært omfattende og ble regnet for et av de mest avanserte i verden. Visuelt er det lite som skiller Su-24MR fra Su-24M, mest tydelig er den forstørrede kondesatoren, plassert på ryggen av flyet, som er nødvendig for å gi tilstrekkelig med kjøling til flyets rekognoseringspakke. Su-24MP. Su-24MP er et elektronisk overvåkningsfly basert på Su-24M. Bare 10 Su-24MP ble produsert, og de har ikke blitt benyttet i større grad. Su-24 i kamp. Su-24 fikk sin ilddåp i Afghanistan under den sovjetiske offensiven i Panjshir i 1984, hvor de fløy regulære bombetokt, vanligvis utstyrt med to 1500 kg bomber, i grupper med opptil 30 fly. Laserstyrte våpen ble brukt i Afghanistan, men med liten suksess, angivelig på grunn av terrenget. I kampanjen i 1988/89 for å dekke tilbaketrekningen av sovjetiske tropper ble Su-24M brukt til å bombe mål i de nordlige delene av Afghanistan, vanligvis med bruk av konvensjonelle bomber eller klasebomber. Ingen Su-24 gikk tapt under krigen i Afghanistan. Russland har brukt Su-24 i kamp ved flere anledninger siden. I 1993 ble Su-24M brukt mot islamistiske opprørere støttet av Taliban i Tadsjikistan. Både Su-24M og Su-24MR ble brukt i den første kampanjen i Tsjetsjenia som startet i 1994. Her ble også laser- og TV-styrte våpen brukt med større hell. I 1996 ble den tsjetsjenske opprørslederen Dzjokhar Dudajev drept av en laserstyrt bombe sluppet fra en Su-24M. I den andre kampanjen i Tsjetsjenia i 1999/2000 ble Su-24M og Su-24MR brukt igjen, men denne gangen mest med konvensjonelle bomber mot opprørere i fjellregionene. Her ble også en Su-24M skutt ned for første gang av en håndholdt bakke-til-luftrakett, i oktober 1999. Algerie har også benyttet sine Su-24MK til angrep på islamistiske opprørsgrupper. De har stort sett brukt konvensjonelle bomber uten imponerende resultater, noe som angivelig har motivert Algeries flyvåpen til å investere i oppgraderinger av deres fly. Iran har også brukt Su-24MK mot mål i Irak i september og oktober 1997, mot iranske opposisjonelle. Kvernbergsund. a> kan sees mot nedre billedkant Kvernbergsund er et gammelt sundsted ved Storelva mellom Eikli i tidligere Norderhov kommune og den gamle bykommunen Hønefoss. Kvernbergsundet har i dag bilbru med to kjørefil og fortau på begge sider. Kvernbergsund bru. Kvernbergsund bru, som lokalt også kalles både «Sundbrua» og «Rådhusbrua», er i dag hovedforbindelse mellom Eikliområdet og Hønefoss sentrum. Brua som står der i dag sto klar i 1941/1942, etter at det hadde blitt jobbet med den i perioden 1939–1940. Da tyskerne kom til Hønefoss i april 1940 sto brukarene klare til å få lagt stålbjelkene, men krigen medførte at brua ikke ble klar før noe senere. Ved det sørlige bruhodet ligger henholdsvis Ringerike rådhus og Eikli skole på hver sin side av bruenden. Disse marker starten på Osloveien (stamveien mellom Hønefoss og Oslo). På bysiden går tafikken inn i Owrens gate og Kongens gate, som fører til Hønefoss bru over Hønefossen. Det er også avkjøring til Storgata fra bruenden. Den første brua over Kvernbergsund ble bygget av tre og var en såkalt "pelebru". Den sto klar i 1861 og hadde fjorten spenn og en lengde på cirka 129 meter. Pelebrua endte opp vest for Thornegården på Hønefoss siden, litt vest for der gang- og sykkelstien kommer opp fra Schjong i dag. Det er fortsatt spor etter gamlebrua der. Brua ble betydelig ombygget og forsterket i 1887. Før denne brua kom ble det gjort flytebru på elveisen vinterstid i en periode. Fylkesvei 156 (Buskerud). Fylkesvei 156 (Fv156) i Buskerud går mellom Sundvollen i Hole og Hesselberg i Ringerike kommune. Veien er 14,2 km lang. Eksterne lenker. 156 Fylkesvei 172 (Buskerud). Fylkesvei 172 i Buskerud går mellom Hønefoss og Elsrud i Vestre Ådal i Ringerike kommune. Veien går via Kilemoen og opp langs vestsiden av Ådalselva og Sperillen. Eksterne lenker. 172 Elsrud. Elsrud er ei lita grend nord i Vestre Ådal, i Ringerike kommune. Stedet ligger i nordenden av Vestsideveien, mellom Vikerfjell og Sperillen. Det er også tilkomst via avkjøring fra europavei 16 ved Ringmoen i Ådal og brua over Killingstrømmen. Rain (Lech). Rain am Lech (Bayern) er en middelalderby (eller på tysk; Dorf) som ligger ved utløpet av elven Lech der den renner ut i Donau, geografisk plassert mellom Augsburg, Ingolstadt, Donauwörth. Byporten ble gjennom flere hundre år brukt som innfallport – og kontrollpost – for trafikk av bønder på vei sydover i Bayern. Rain am Lech har store landbruksområder med sukkerroer og maisproduksjon. Egen sukkerfabrikk. Jernbanelinjen mellom Ingolstadt og Donauwörth går rett forbi byen, med forbindelse til sukkerfabrikken. Plastrørfabrikken Drossbach har sin hovedfabrikk rett utenfor sentrum. Hovedsentralen for en av Bayerns største gartneri og hagesenterkjede – Dehner – ligger også her. Historie. Under 30-årskrigen sto det store slag utenfor Rain, med svært store tap av soldater. Det anslås tall over 10 000 drepte soldater. Reineskarvet. Reineskarvet (1791 moh.) er et markant fjell i Ål kommune i Buskerud fylke. Sonoritetssekvenseringsprinsippet. Sonoritetssekvenseringsprinsippet er prinsippet som fastlegger rekkefølgen på lydene i ord. Alle ord består av en eller flere stavelser. Disse er oftest vokaler, men i uttale kan også konsonanter ha stavelsesbærende funksjon (syllabisk funksjon). Eksempler på sistnevnte er ord som der den siste -en vanligvis ikke uttales, og dermed er det -en som får stavelsesbærende funksjon. I alle språk er det sånn at konsonanter som står foran stavelseskjernen (opptakten) må begynne med de minst lydsterke for så å bli sterke og sterkere, og omvendt etter kjernen (kodaen). Slik ser vi at ord som er uproblematiske, mens og ikke fungerer. I første tilfelle fordi en er mer lydsterk enn en og kan derfor ikke kommer foran i opptakt. I siste tilfellet er det omvendt. S-en er spesiell i dette tilfellet fordi den kan kommer fremst selv om den er mer lydsterk enn lydene etter. Dette ser vi tydelig i ord som . S er mer lydsterk enn , men kan likevel komme foran. Spansk har løst dette dilemmaet på en veldig elegant måte ved å sette en foran alle s-er sånn at s-en fungerer som kodaen til -en i stedet for opptakten til den påfølgende kjernen. Galwaybukten. Galwaybukten (engelsk. "Galway Bay", irsk: "Loch Lurgain" eller "Cuan na Gaillimhe") er en stor bukt eller fjord på vestkysten av Irland. Den ligger mellom grevskapet Galway i provinsen Connacht og distriktet Burren i Clare (grevskap) i provinsen Munster. Galwaybukten er om lag 50 kilometer lang, og mellom 10 og 30 kilometer bred. Aranøyene ligger ved åpningen av bukten i vest, og det er flere mindre øyer i bukta. Overlyshastighet. Overlyshastighet kommunikasjon eller reise referer til bølger av informasjon eller reise som har en hastighet som er raskere enn lysets ("c" = 299 792 458 m/s). Emnet er svært populært innenfor fysikk og science fiction. Spekulasjoner og muligheter for FTL-reise (Faster-than-light). Det finnes mange spekulasjoner hvordan man skal sende informasjon eller et eventuelt fartøy raskere enn "c". Et ormehull er ”snarveier” gjennom rom-tid fra ett sted i universet til et annet. Ormehullene ville tillate deg å reise fra den ene enden til den andre raskere enn lyset ville brukt langs den vanlige ruten. Dette er et fenomen fra generell relativitetsteori. For å lage et ormhull må man forandre på topologien for romtiden. Dette kan være mulig innenfor den såkalte kvantegravitasjonen. For å holde et ormhull åpent kreves det regioner med negativ energi. Slik eksotisk materie derimot med negativ energi vil muligens ikke finnes. Man har funnet ut av at hvis ormhull kan bli laget, så kan de brukes til å lage tidslike løkker i romtid som ville medføre en mulighet til å reise i tid. Takyoner. Takyoner er hypotetiske partikler med overlysfart. Takyoner har en imaginær masse, men utgir likevel virkelig energi og bevegelsesmengde. Fysikere flest tviler på takyonenes eksitens. Disse "partiklene" gir oss foruten kausalitetsproblemer også problem ved å destabilisere vakuum. Ofte nevnt i science fiction. Dagens resultater. Det har lenge vært kjent at teoretisk sett er det mulig for gruppefarten av lys å overgå lyshastigheten. Et nylig eksperiment gjorde slik at gruppefarten av laserstråler reiste gjennom veldig korte avtander gjennom Cesiumatomer (Cs) 300 ganger raskere en "c"! I 2002 gjorde fysikeren Alain Haché historie ved å sende pulser i en gruppefart tre ganger raskere en lysfarten over en lang avstand for aller første gang. Pulsene ble sendt gjennom en 120 meter lang kabel laget av en type krystall. Men det er ikke mulig å bruke denne teknikken for å sende informasjon raskere en c. Stangnes videregående skole. Stangnes videregående skole er en av Troms fylkes største videregående skoler med over 500 elever. Skolen har opplæring innen 8 ulike yrkesfaglige utdanningsprogram. Rektor er Kåre Bakken. Kongens kirkestyre. Kongens kirkestyre dreier seg om Kongens rolle som øverste myndighet i Den norske kirke og er hjemlet i Grunnloven, jf. statskirkeordningen. Ytre Ådal. Ytre Ådal er ett av tre områder i dalføret Ådal i Ringerike kommune. Området omfatter strekningen fra Nymoen via Hallingby til Bergsund langs begge sider av europavei 16 langs østsiden av Ådalselva, øst til grensen mot Oppland. Kirkelig statsråd. Kirkelig statsråd var det øverste styringsorgan i Den norske kirke og bestod av de medlemmer av regjeringen som tilhører kirken. Kirkelig statsråd var Kongens kirkestyre. Så lenge man hadde den ordningen, måtte minst halvparten av regjeringens medlemmer tilhøre Den norske kirke. I Grunnloven het det at "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion." Så lenge den paragrafen gjaldt, måtte biskoper og proster i Den norske kirke utnevnes av Kongen i kirkelig statsråd. Fram til 1989 ble også sokneprester utnevnt i kirkelig statsråd. Etter hvert som kirken har fått mer selvstyre, har disse oppgavene blitt delegert til bispedømmerådene. Kirkelig statsråd ble avviklet etter grunnlovsendringen 21. mai 2012, og utnevning av proster og biskoper er nå tillagt Kirkerådet. Vestre Ådal. Vestre Ådal er ett av tre områder i dalføret Ådal i Ringerike kommune. Området strekker seg langs begge sider av Vestsideveien på vestsiden av Ådalselva og Sperillen, fra Semmen i sør til Elsrud i nord, der også veien stopper. Området omfatter også Ådalsfjellene og grenser i vest inn mot Strømsoddbygda i Soknedalen og i nord mot Vidalen og Vassfaret, på grensen mot Sør-Aurdal kommune i Oppland. Vestre Ådal er det mest fjellrike området på hele Ringerike. Det omfatter flere fjelltopper på over 1 000 meters høyde. Høyest er Gyranfisen med sine 1 127 moh. Montasje (band). Montasje var et norsk band med én utgivelse, plata "Presence!" fra 1982. Bandet oppsto etter at trommeslageren Michael Krohn forlot Kjøtt. De fire andre medlemmene, Helge Gaarder (sang), Erik Aasheim (gitar), Jøran Rudi (gitar) og Per Tro (bass) hentet da inn danske Michael Rasmussen på trommer. Krohn deltok imidlertid på en sang på plata, det samme gjorde Holy Toy-trommeslageren Sven Kalmar. Etter plata overtok Ola Snortheim fra DePress trommestikkene. Sammen med Gaarder startet han kort tid etter bandet Cirkus Modern. Musikalsk beveget Montasje seg ytterligere vekk fra punken som hadde vært Kjøtts grunnlag. Fra å ha vært et prototypisk punk-band i starten hadde Kjøtt etter hvert begynt å eksperimentere mer. Dette hadde sammenheng med at Krohns lekne låtskriverstil gradvis ble erstattet av Gaarders mer dystre og eksperimentielle stil, særlig på bandets siste utgivelse «Op». Denne stilen ble ytterligere videreutviklet av Montasje som best kan beskrives som et kunstrock-band. Flere av medlemmene har etter Montasje da også fortsatt med samtidsmusikk. Poulnabrone Dolmen. Poulnabrone Dolmen eller Poulnabronedyssen (Engelsk: "The hole of the sorrows", «Sorgenes hull») er en gammel dysse i kalksteinslandskapet Burren i grevskapet Clare i Republikken Irland. Dyssen kan dateres tilbake til den neolittiske perioden, sannsynligvis mellom 3800 og 3200 f.kr. Dyssen består av en toppstein på om lag fire meter støttet av to mindre pillarer. Like ved er det en varde. Det ble oppdaget en sprekk i en av pillarene i 1985. Dyssen ble demontert og den ødelagte steinen ble erstattet. Det ble foretatt utgravninger ved denne anledningen, og man fant restene av seksten voksne og barn gravlagt under monumentet. Det ble også funnet et øksehode og flere pilspisser av flint. Tempo (tegneserieblad). Tempo var et tegneserieblad som ble gitt ut av Hjemmet forlag fra 1966 til 1979. Bladet presenterte først og fremst franske og belgiske tegneserier og bortsett fra enkelte serier som Tintin, var dette første gang franske og belgiske serier ble oversatt til norsk. Blant seriene var S Gentlemen, Asterix, Ompa-pa, Bernard Prince, Bruno Brazil, Buddy Longway, Iznogood, Lucky Luke, Red Kelly, Allan Falk, Blueberry, Mark Breton og mange flere. Manetho. Manetho, også kjent som Manethon fra Sebennytos, var en egyptisk historiker og prest som levde i det tredje århundre før Kristus. Manetho skrev det autoritative historieverket "Aigyptiaka" ("Egypts historie"), et standardverk for egyptologer og historikere. Blant annet brukes verket for å datere regimene til de ulike faraoene. Manetho var trolig prest ved solguden Ras tempel i Heliopolis. Aigyptiaka. "Aigyptiaka" (latinisert form: "Aegyptiaca", «Egypts historie») er et autoritativt historieverk om Egypts oldtidshistorie skrevet av historikeren og presten Manetho. "Aigyptiaka" er standardverket for egyptologer og historikere og brukes blant annet for å datere regjeringstiden til de ulike faraoene. Io (mytologi). Io (gresk: Ἰώ) var prestinne og en av Zevs' elskerinner. Han forvandlet henne til en kvige for å skjule sin utroskap for sin kone Hera. De joniske øyer er oppkalt etter Io. Som kvige flyktet hun fra Lilleasia etter å ha blitt stukket av en klegg, og passerte De joniske øyene på svømmeturen mot Egypt. Zevs forvandlet seg til en okse og svømte med avkommet deres, Europa, til verdensdelen som har fått navn etter henne. West Grand Bahama. West Grand Bahama er et av de 31 distriktene i Bahamassamveldet. Black Point (Bahamas). Black Point er et av de 31 distriktene i Bahamassamveldet. Donato Bramante. Fra "Santa Maira della Pace" Donato Bramante (født 1444 i Urbino, Italia, død 11. mars 1514 i Roma) var en italiensk arkitekt under renessansen. Bramante var sammen med Michelangelo og Rafael den romerske høyrenessansens fremste eksponent. Under paven Julius II skapte disse tre kunstnerne en rekke kunstverk og bygninger. Mest kjent er Bramante for sitt lille rundtempel "Tempietto" som ligger i klostergården til den fransiskanske kirken "San Pietro in Montorio" på høyden Janiculum i Roma. Dette ble oppført rundt 1502 på det stedet hvor en antar at apostelen Peter ble korsfestet. Bygningen består av et podium og en kuppeldekket rom som omgis av seksten toscanske søyler. Klostergården fra 1503 som ligger til kirken "Santa Maria della Pace" var Bramantes første store verk i Roma. Den har harmoniske proporsjoner, arkader med murpillarer og pilastrer opp mot en mindre overetasje. "Santa Maria delle Grazie" i Milano er en gotisk kirke fra årene 1492–99, hvor særlig apsisen tilskrives Bramante. Bramante var også den arkitekt som fikk i oppdrag av Julius II å prosjektere og påbegynne Peterskirken i 1506. Donato Bramante har fått et krater oppkalt etter seg på Merkur, "Bramantekrateret". Folkekirke. Folkekirke brukes vanligvis om kirker som har oppslutning fra størstedelen av befolkningen i et land. Det er også navnet på statskirken i Danmark og Den norske kirke blir omtalt som dette i grunnloven. Danmark. Folkekirken er navnet på statskirken i Danmark. Kirken har siden Reformasjonen i Danmark-Norge vært evangelisk-luthersk og var frem til 1814 organisatorisk sammenvevd med kirken i Norge. I Danmark er Folkekirken administrativt underlagt Kirkedepartementet og sammenvevd med statsadministrasjonen på mange områder. Norge. Begrepet folkekirke brukes om Den norske kirke i kirkeloven av 1996, som i § 1 sier at lovens formål "er å legge til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge." Kirkemøtet har definert Den norske kirke som "en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke." I Den norske kirke er dåpen kriteriet for medlemskap. Kirken er landsdekkende og i tillegg til det som faller inn under alle trossamfunn, ivaretar deb offentlige oppgaver i henhold til lover og avtaler, f eks når det gjelder gravplassforvaltningen. Dette betyr ikke at det er sammenfall mellom kirke og folk, til tross for nær forbindelse både historisk og aktuelt. Kirkemøtet i Den norske kirke har understreket at begrepet folkekirke ikke skal brukes ekskluderende eller diskriminerende. Norges konge må være medlem av kirken. Savage Rose. Savage Rose, eller The Savage Rose, er en dansk rock/visegruppe som ble grunnlagt i 1967. Bandet startet som et psykedelia-band, og oppnådde en gryende suksess i USA. Etter at plateselskapet ville ha bandet til å spille for amerikanske soldater i Vietnam valgte de først og fremst å satse på det danske markedet. Også musikalsk gjennomgikk bandet forandringer. Etter fem plater der psykedeliaen sto i fokus ga de i 1972 ut plata til teaterstykket «Dødens triumf», en hovedsakelig instrumentalplate som var ledsaget av sitater av Frantz Fanon og rettet mot EEC, som Danmark på dette tidspunktet var i ferd med å bli en del av. Samme år kom også soul/gospel-plata «Babylon» som var dedisert til Malcolm X og sterkt påvirket av Black Panther Party. Savage Rose var for øvrig invitert, som første og eneste helhvite band, til å spille på et Black Panther Party-arrangement, men oppdraget gikk i vasken grunnet arrestasjoner av arrangørene. Den mer pop-inspirerte plata «Wild Child» fra 1973 skulle bli bandets siste plate på fem år. På dette tidspunktet brøt også bandet med den etablerte musikkindustrien. Kjernen i bandet var på denne tiden ekteparet Thomas (klaver, trekkspill) og Annisette Koppel (sang) og John Ravn (trommer). Inspirert blant annet av den svenske progg-bevegelsen ble bandet på dette tidspunktet her også et mye mer uttalt politisk band, og det støttet blant annet opp om Marxister-Leninister. Senere spilte bandet også i Albania, i flyktningleire i Palestina og i Tyrkia, der de såvidt unngikk å bli arrestert for å uttrykke støtte kurdisk separatisme. Tre av plateutgivelsene på 1980-tallet, «En vugge af stål», «Vi kæmper for at sejre» og «Ild og frihed» besto da også av revolusjonære arbeidersanger og frigjøringssanger fra den tredje verden. Selv om bandet senere gikk tilbake til den etablerte musikkindustrien har det politiske aspektet siden vært svært viktig for Savage Rose. I forbindelse med bruddet med den etablerte musikkindustrien skiftet også bandet språk fra engelsk til dansk. Den første danskspråklige plata «Solen var også din» kom for øvrig ut på det norske plateselskapet MAI. I 1985 fikk de i oppdrag å lage en oppsetning til EM i kunstløp som ble avholdt i Danmark samme år. Resultatet ble en ny variant av H. C. Andersens «Keiserens nye klær», der tekstilarbeidernes rolle ga stykket en helt ny dimensjon. Med platene «Gadens dronning» og «Månebørn» i 1990 forsøkte Savage Rose seg for første gang på 17 år igjen med et samarbeid med etablerte plateselskaper, henholdsvis BMG og EMI, men begge utgivelsene ble stoppet kort tid etterpå, og ikke gjort tilgjengelige før hele bandets katalog ble nyutgitt på CD i 2001. Musikalsk representerte også disse platene en viss utvikling, da de gikk over til et mer komplekst lydbilde og beveget seg tilbake i retning av rock og soul. Denne utviklingen fortsatte også gjennom bandets senere plater, der de for øvrig også var gått tilbake til å synge på engelsk. Fra dette tidspunktet ble også det politiske aspektet mer fjernt fra tekstene, og de brukte heller sin kjendisstatus til å fronte politiske synspunkter på andre måter. Da den selvtitulerte debutplata ble kåret til å være en del av den danske kulturkanonen det offentlige Danmarks kåring av de fremste danske kulturproduktene, var Savage Rose sammen med Kim Larsen ute og kritiserte hele prosjektet og ba om å slippe å stå på disse listene, dog uten hell. Selv om en rekke andre musikere var innom er det ekteparet Koppel som regnes som selve Savage Rose. Da Thomas Koppel i februar 2006 brått døde valgte likevel de gjenværende medlemmene å fortsette. J.P. Morgan. John Pierpont Morgan (født 7. april 1837 i Hartford i Connecticut i USA, død 31. mars 1913 i Roma) var en amerikansk finansmann, bankmann, filantrop og kunstsamler som dominerte finans og industriell konsolidering i sin samtid. Han grunnla banken JP Morgan, som den i dag lever videre som de to bankene Morgan Stanley og JP Morgan. I 1892 organiserte Morgan sammenslåingen av Edison General Electric og Thompson-Houson Electric Company til General Electric. Han tok også initiativet til en rekke fusjoner mellom jernbaneselskaper de siste par tiårene av 1800-tallet. Morgan spilte en viktig rolle under finanskrisen i 1907, da han tilførte likviditet til finanssystemet og organiserte et samarbeid mellom banker og meglerhus, for å hindre et systematisk sammenbrudd. Morgan etterlot seg en av tidenes største private samlinger av kunstverker, både malerier, skulpturer og manuskripter. Hans private bibliotek i New York var legendarisk som møtelokale under flere finanskriser. I dag er dette et museum. Morgan hadde tre døtre og en sønn, John Piermont "Jack" Morgan, som overtok driften av banken. Kaj Birksted. Kaj Birksted i november 1942 da han var skvadronsjef ved den norske 331 skvadron Kaj Birksted, (født 2. mars 1915 i Danmark, død 21. januar 1996 i London) var en dansk offiser, under andre verdenskrig jagerpilot i det norske luftforsvaret i England. Han er den eneste utlending som har mottatt det norske Krigskorset to ganger (Krigskorset med sverd og stjerne, senere endret til to sverd). Oppvekst i USA. Birksted var født i Danmark, men bodde de første tolv årene av sitt liv i USA, inntil familien flyttet tilbake til hjemlandet. Han tok handelsutdannelse før han i 1936 ble tatt opp ved den danske marinens flyveskole. To år senere ble han utnevnt til flyløytnant i reserven. Andre verdenskrig. Kort etter den tyske invasjonen av Danmark i 1940 flyktet Birksted sammen med en kollega, Charles M. Sundby, til Norge hvor han sluttet seg til de norske styrkene. Han fulgte med under evakueringen til Storbritannia, og ble opptatt som elev, senere instruktør, ved den norske flyskolen Little Norway i Canada. I 1941 ble han overført til England, hvor han ble jagerflyver først ved 43 Squadron, deretter ved den norske 331 (N) Squadron. Her ble han flyveress, med 10 bekreftede og 10 ubekreftede nedskytninger av fiendtlige fly. Etter en kort tid som instruktør ved Fighter Leaders School i 1943, vendte han tilbake til 331 som Wing Commander og norsk oberstløytnant. I 1944 var han vekselvis i aktiv tjeneste og i stabsjobber, blant annet som planlegger ved RAFs 11. Group’s Combined Control Center. Utmerkelser. Birksted mottok flere dekorasjoner og ordener for sitt virke under andre verdenskrig, og er den eneste utenlandske borger som har mottatt det norske Krigskorset to ganger. Han ble også hedret med Krigsmedaljen. Birksted mottok også de britiske utmerkelsene Distinguished Flying Cross (i 1942), Distinguished Service Order (i 1943) og ble utnevnt til offiser av Order of the British Empire i 1944. Birksted ble utnevnt til Kommandør med stjerne av Den Kgl. Norske St. Olavs Orden i 1946 og ridder av den danske Dannebrogordenen i 1949. Etter krigen. Etter frigjøringen i 1945 ble Birksted oberstløytnant i det danske forsvaret og leder for Kontoret for luftmilitære saker, senere formann for Det luftmilitære utvalg og luftmilitær rådgiver for forsvarsministeren. I 1950 ble han utnevnt til oberst og sjef for flyverstaben, fra 1960 tilknyttet NATO. Ettermæle. I 2009 ble en byste av Birksted, utført av den færøyske billedhuggeren Hans Pauli Olsen, satt opp i Flyvevåbenmuseet ved Danmarks Flymuseum. Året etter, 5. mai 2010, ble et minnesmerke, en byste utført av billedhuggeren Gudrun Steen-Andersen montert på en sokkel av norsk granitt, satt opp i Churchillparken ved Frihedsmuseet i København. Workers' Party of Singapore. Singapore Arbeiderparti (engelsk: Workers' party of Singapore) er ett av de største opposisjonspartiene i Singapore. Ideologien er sosialdemokrati. Lichtspielhaus. "Lichtspielhaus" er en DVD fra bandet Rammstein, som er et av Tysklands mest suksessfulle band gjennom tidene. "Lichtspielhaus" inneholder videoer, konsertopptak fra hele verden, intervjuer og premieutdelinger. Utgivelsen er en samling av Rammsteins beste musikk og en dokumentasjon av Rammsteins suksess verden over. Det norske forsvarets utskifting av AG-3. Norske soldater med AG-3 på en øvelse i 1983. Forsvaret hadde fra midten av 1990-tallet jobbet med å bytte ut AG-3 med et mer moderne våpen. Etter prosessen hadde vart i 11 år, med svært sterke og forskjellige meninger innad i forsvaret, falt valget til slutt på Heckler & Koch HK416 AG-3. Heckler & Koch G36, uten magasinet i. I 1960 startet utprøvingen av kandidater for ny enhetsrifle til Forsvaret. Blant annet AR-10, Beretta BM-59, FN FAL og SIG 510 var aktuelle. Det var av økonomiske og politiske årsaker at G3 tilslutt ble approbert i 1966, da under navnet AG-3. Kongsberg Våpenfabrikk hadde allerede startet forberedelse for produksjon av deler til 100 000 G3-rifler for den vest-tyske hæren, Bundeswehr, som en del av en gjenkjøpsavtale. Hanevik mener at det allerede var blitt tatt for gitt at Norge skulle velge G3 da denne avtalen ble undertegnet. Under en avtale med Heckler & Koch produserte daværende Kongsberg Våpenfabrikk (nå Kongsberg Defence & Aerospace) våpnene på lisens. Totalt 253 497 våpen ble levert Forsvaret fra februar 1967 til november 1974. De pressede delene – låskasse, avtrekkerhus og en del av kolben – ble levert fra daværende Vest-Tyskland. Den norske versjonen av G3 har noen forskjeller fra den tyske originalen: Kolben er 2 cm lenger, sluttstykkebæreren har frest ut et serratert tommelfingergrep for å forenkle fremføring av sluttstykkebæreren ved ufullstendig ladegrep og ladearmen og bajonettfestet har litt annerledes utførelse. Man kan se at det er et norskprodusert våpen gjennom Kongsberg-symbolet (en "K" med krone) slått inn forskjellige steder. Riksvåpenet er slått inn på glidekassen sammen med produksjons- måned/år, samt serienummer. En ny tid. På grunn av vekt, alder, ammunisjonstype og små tilpasningsmuligheter hadde Forsvaret fra midten av 1990-tallet jobbet med å bytte ut AG-3 med et mer moderne våpen. Spesielt hadde skarpe oppdrag i utlandet på 90- og 2000-tallet gjort situasjonen prekær. De fleste NATO-land har per dags dato gått over til å bruke 5,56 × 45 mm NATO-ammunisjon til sine enhetsvåpen, mens Norge var blant de få landene som fortsatt hadde enhetsvåpen kamret i 7,62 × 51 mm. En av fordelene med 5,56 mm ammunisjon er at denne er lettere, noe som betyr mye når soldatene er på skarpe oppdrag og har med seg ekstra ammunisjon. Med 200 ekstra patroner vil det bli flere kilo ekstra som hver soldat må bære dersom man bruker 7,62 mm i stedenfor 5,56 mm. Dette førte til at det norske forsvaret gjorde noen mindre innkjøp av andre typer automatgeværer til styrker som opererte på skarpe oppdrag i utlandet. 5,56 mm viste seg som fremtidsalternativet innad i NATO og for spesial- og utenlands-styrkene, men 7,62 mm har på sin side i utgangspunktet større gjennomslagskraft. Kampen innad i forsvaret var i bunn og grunn ikke en kamp om hvilket våpen, men om hvilken type ammunisjon. Det ble en stor debatt innad i forsvaret, og valget falt til slutt på 5,56 mm. Krav. Det var ingen politiske bindinger på utskiftingen, som for eksempel at våpenet måtte produserer i Norge, og Forsvaret fikk dermed velge akkurat det våpenet de mente var best. Tidsforløp. SIG SG 551 var en kort periode aktuell. Man ønsket opprinnelig å få et vedtak på utskiftning av AG-3 i 2004, men man valgte å utsette prosessen noe. Aktuelle kandidater på dette tidspunktet var C8, G36 og F2000. 13. oktober 2005 meldte Forsvarsnett at Forsvaret i tillegg har valgt å oppgradere AG-3 samtidig som nye våpen kjøpes inn, men dette avstedkom protester innad i Forsvaret og ble en periode avlyst. Oppgraderingen skulle gå på nye siktemidler, ny type innskyvbar kolbe og R.I.S Forskjefte. I 2006 testet skyttere fra alle forsvarsgrenene både kandidatvåpen og oppgradert AG-3. På dette tidspunktet var SIG SG 551 også en kandidat. I april 2007 undertegnet Forsvaret kontrakt med Heckler & Koch om leveranse av 8200 stk Heckler & Koch HK416 til en verdi av cirka 100 millioner kroner. HK416 hadde tidligere blitt utelukket på grunn av høy pris, men igjen aktuell etter at produksjonsvolumet ble større og prisen lavere enn tidligere. I tillegg har Forsvaret tegnet avtale med svenske Aimpoint om siktemidler til en verdi av ca. 50 millioner kroner Våpnene vil bli levert til Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og innsatsstyrkene i Heimevernet, reservestyrkene til Heimevernet vil beholde AG-3. I 2007 ble også 100 000 AG-3 vurdert, og rundt 2 500 av disse ble oppgradert med Picatinny-skinne, innskyvbar kolbe og nytt forskjefte. Prosjektet het «Attraktive våpen og ammunisjon», og det oppgraderte våpenet ble hetende AG-3F2. Det er ennå ikke bestemt hvilke avdelinger som skal bruke det oppgraderte geværet. Marco Storari. Marco Storari (født 7. januar 1977 i Pisa) er keeper i den italienske fotballklubben Juventus. 17. januar 2007 ble Storari hentet til Milan som en nødløsning ettersom både Dida og Zeljko Kalac var ute med skade. Debuten hans var strålende, da han hadde flere matchvinner redninger mot Livorno. 12. august 2007, ble Storari lånt ut til den spanske klubben Levante. 5. januar 2008 gikk Storari tilbake til Italia på lån til Cagliari, ettersom Levante slet med økonomiske problemer, og hadde ikke råd til å betale lønnen hans.Juli 2008 ble han på ny sendt på utlån, denne gangen til Fiorentina. Der skulle han være reserve for Sébastien Frey. Bøyg. Bøyg, ofte omtalt i bestemt form Bøygen, det vil si «den som er bøyd», er et overnaturlig vesen eller troll som opptrer i form av en kjempeslange i norsk folketro. Skikkelsen, som også kan være usynlig, prøver å stille seg i veien og ødelegge for folk. I dag er figuren mest kjent fra Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt fra 1867. Peer møter der Bøygen, opprinnelig stavet "Bøjgen", som en gåtefull, altomsluttende stemme som ber Peer «gå utenom», men som likevel holder ham fast i en indre kamp, et symbol på trangen til å vike unna for det vanskelige i livet. Bøygen representerer dermed en ukjent hindring og farlig motkraft som Peer Gynt må kjempe mot. Etymologi. Det norrøne ordet "baugr" betød «ring» eller «krumning», men kunne også brukes som en omskrivning for «orm». Ordene "bøyg" og "Bøygen" kan i overført betydning også brukes om en forhindring, gjerne stor og ubestemmelig, eller et problem. Bøygen i folketroen. Bøygen kan være et troll eller en kjempeslange kjent fra sagn og eventyr fra Telemark og Gudbrandsdalen, blant annet fra Asbjørnsens historier om storskytteren Per Gynt. Liknende historier er også kjent fra Danmark og Sverige. Noen har også knyttet forestillingene om Bøygen til dyreornamentikken i germansk folkekunst, der ormer og vesener kan slynge seg inn i seg selv. Bøygen i Peer Gynt. I Ibsens dramatiske dikt Peer Gynt møter hovedpersonen Peer Gynt Bøygen i akt 2, scene 7. Der er Bøygen en ukjent og gåtefull hindring som Peer må kjempe mot. Scenen begynner med at Peer, som har flyktet til fjells og akkurat har forlatt Dovregubben og trollene i kongshallen, våkner i stummende mørke. Han befinner seg i en kamp med en stemme, i rollelista kalt «En stemme i mørket», som omtaler seg som «meg selv» eller «den store Bøjgen». Peer finner ikke form på det, stemmen sier bare "«Gå udenom, Peer! Den er stor nok, hejen»" da han forgjeves prøver å slå seg fram og nå toppen. Disse ordene gjentar han for seg selv gjennom resten av stykket. Til slutt i scenen faller Peer sammen av utmattelse, Bøygen er uovervinnelig og Peer har slått seg selv til blods. Men Peer har påkalt hjelp fra Solveig, som han er forelsket i, og når klokkene ringer i det fjerne etter ham, trekker Bøygen seg vekk med ordene "«Han var for stærk. Der stod kvinder bag ham.»". I neste scene våkner Peer opp utenfor Mor Åses seterstue og møter Helga og Solveig. Han flykter videre. I akt 4, scene 12, når Peer på sin årelange utenlandsreise har kommet til Kairo i Egypt, sammenlikner han Bøygen med Sfinxen i Giza: "«- Ja så da, Bøjg; du ligner en løve, når en ser dig bagfra og træffer dig om dagen! Kand du endnu gåder?»" Bakgrunn. Henrik Ibsen bygger sitt skuespill på historiene om den historiske Per Gynt, egentlig Peer Hågå som levde i Gudbrandsdalen på 1650-tallet, slik de er fortalt i Peter Christen Asbjørnsens "Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn" fra 1845. Bøygen har Ibsen hentet fra fortellinga der Per og hundene møter «stortrølle», «den store Bøygen i Ætendalé». Det er for øvrig reist en liten bauta av stein med inskripsjonen "«Her trefte Per Gynt Bøygen»" på det stedet der storskytteren angivelig skal ha møtt Bøygen, ved Straumbu nord for Atnasjøen i Rondane. Der hadde Per Gynt også fiskebu. Tolkning. I Ibsens symbolske drama representerer Bøygen den indre fienden som alle bærer i seg og må kjempe mot, den stemmen som råder en til å «gå utenom» men som samtidig holder en fast. Bøygen blir dermed den svakheten, tregheten eller passiviteten som gjør at en velger minste motstands vei når en møter problemer, slik Peer aldri tar et ordentlig valg i livet, men stadig flykter fra avgjørelser og seg selv. Annen bruk av navnet Bøygen. Bøygen har gitt navn til litterturtidssskriftet Bøygen, utgitt av studenter ved Universitetet i Oslo, og til Bøygen camping nord for Vinstra i Nord-Fron kommune. Skikkelsen har også gitt opphav til «Bøygenøl» som Atna Bryggeri har laget for Per Gynt AS på Vinstra, et arrangements- og utviklingsselskap for kultur og næringsliv i Gudbrandsdalen som blant annet står bak knutepunktfestivalen Peer Gynt-stemnet og Spelet på Gålå. I 2008 søkte Per Gynt AS Patentstyret om patentbeskyttelse av flere kjente begreper fra Ibsens skuespill Per Gynt for å begrense bruken av ordene til egne kommersielle produkter og tjenester. Det private selskapet fikk dermed enerett til å bruke «Bøygen», «Anitra», «Juv» og «Verdensborgeren» som varemerker. Egmont Hjemmet Mortensen. Egmont Hjemmet Mortensen A/S er et norsk forlag, og er Norges største utgiver av ukeblader og magasiner. Selskapet gir ut 89 titler, der 60 er norske. Selskapet er oppstått som følge av sammenslåinger med Hjemmet Forlag og Ernst G. Mortensens forlag. Egmont Hjemmet Mortensen er utgiver av kjente ukeblader som "Familien", "Her og Nå", "Hjemmet", kvinnemagasinet "Kamille", "Norsk Ukeblad" og "Vi Menn". Forlaget gir også ut en rekke temablader, som blant annet "Bedre Helse", "C!", "Det Nye", "Foreldre & Barn", "HjemmePC" og "Villmarksliv". I tillegg gir de ut annonseblader, "Elle", og "Elle Decotation", samt bøker og bokklubber. Egmont Hjemmet Mortensen utgir nettstedet Klikk.no, som i januar 2012 nådde over 1,1 million unike brukere og er landets største redaksjonelle forbrukernettsted. Egmont Hjemmet Mortensen eier i tillegg en rekke større og mindre nettsteder. Egmont kjøpte i 2008 Orkla Medias eierandel for 950 millioner kroner og er dermed eneeiere av Hjemmet Mortensen. Administrerende direktør er Olav Terjeson Sandnes. Lerkefamilien. Lerkefamilien er en gruppe spurvefugler som finnes i Eurasia, Afrika og Australia. Fjellerke er den eneste arten som har spredd seg til Nord-Amerika og Colombia. De er små fugler ofte med ekstravagante sanger og oppvisningsflukt. De bygger reir på bakken, og legger 2-6 spettede egg. Som mange bakkelevende fugler, har lerker lange baktær, noe som trolig gjør dem mer stabile når de står. De fleste lerker har ganske duse farger. De lever av insekter og frø. Piplerker tilhører ikke lerkefamilien til tross for navnet. Krusty the Clown. Herschel Pinkus Yerucham Krustofski (hebraisk: הרשל שמויקל פינקוס ירוחם קרסטופסקי, født ca. 1935), bedre kjent som Krusty The Clown, er en fiktiv figur i "The Simpsons". Navnet hans var opprinnelig Herschel Schmoikel Krustofski, men har hatt sitt nåværende navn siden episoden "Today I Am a Clown". Han blir stemmegitt av Dan Castellaneta. Krusty er programlederen for Bart og Lisas favoritt TV-show. TV-showet består av humorinnslag og tegneserier deriblant Tom og Jerry parodien, "Itchy and Scratchy". En av Krustys kjennemerker er å endre stavelsen av mange ord som starter med C til K, noe som han også gjenspeiler i sitt eget navn. Dette fører noen ganger til misforståelser, blant annet ved arrangementer som Krusty's Komedy Klassics (KKK). Inspirasjoner. Matt Groening sa at Krusty var basert på Rusty Nails, en klovn som skaper Matt Groening så på TV som ung. Dan Castellaneta har uttalt at Krustys stemme var inspirert av Bob Bell, en kjent skuespiller som spilte Bozo The Clown fra 1960–1984. Den fiktive hurtigmatkjeden i serien Krusty Burger er en parodi av McDonalds' og klovnen Ronald McDonald. Krustys personlighet utenfor kamera er basert på David Lettermans reaksjoner til manusforfatterne på showet han ledet. Noen av manusforfatterne begynte i "Simpsons" og tok inspirasjon derfra. Hans figur er delvis basert på Homer Simpson, og som en av forfatterne sa under et kommentarspor; «Krusty is pretty much Homer in clown make-up» («Krusty er stort sett Homer i klovneutstyr»). Denne teorien ble senere bevist i episoden "Homie The Clown" hvor Homer flere ganger blir tatt for å være Krusty. Biografi. Et gjennomgangstema er Krustys alder. Det er blitt antydet mange forskjellige tall, men i episoden "Day of the Jackanapes" annonserer Krusty sin slutt i underholdningsbransjen som han sier har vart i 61 år. Dette har fått mange til å tro at han er i slutten av 70 årene. I episoden "Like Father, Like Clown" (basert på filmen "The Jazz Singer"), fikk vi vite mer om Krustys bakgrunn. I følge episoden ble han født Herschel Schmoeckel Krustofski og er av jødisk arv. Krusty er tredje-generasjons amerikaner. I 1902 forlot Zeev Krustofski, Krustys bestefar Russland for å prøve lykken i USA. Hans sønn, Hyman Krustofski utdannet seg som en rabbiner. Rabbi Krustofski (stemmegitt av Jackie Mason), ønsket at sønnen skulle følge farens fotspor. Krusty ville imidlertid bli en klovn. Da brøt faren kontakten med sønnen. Flere tiår senere ble Krusty gjenforent med faren med hjelp av Bart og Lisa. Det har blitt avslørt av Krusty aldri hadde bar mitzvah på grunn av farens strenge krav. Krusty har senere hatt to bar mitzvah seremonier som voksen. En på en Hollywood-galla, og en for å bli gjenforent med faren. Etter å ha flyttet fra «Lower East Side» i Springfield (en referanse til New Yorks Lower East Side, et kjent jødisk nabolag på starten av 1900-tallet), startet Krusty sin karriere som en gateunderholder i Tupelo, Mississippi. Han opptrådte senere på en rekke komedieprogram, men i 50-årene ble Krusty bannlyst fra amerikansk TV etter å ha sagt «pants» (sleng for «bukser») på lufta, noe som var forbudt på den tiden. På 60-tallet fikk han sitt eget TV-show, The Krusty the Klown Show som inneholdt seriøse intervjuer med aktuelle gjester. Dette formatet ble snart utdatert, og Krustys bruk av narkotiske stoffer begynte å skade ryktet hans. På 80-tallet begynte Krusty med underholdning for barn. Senere historie. Det ble avslørt at Krusty er en analfabet i episoden «Krusty Gets Busted». Han har senere blitt sett med varierende leseferdigheter. I «Like Father, Like Clown» sliter han med å lese et brev fra Bart. Krusty var imidlertid svært dyktig på skolen, så at han skal ha hatt manglende leselæring virker usannsynlig. Den mest sannsynlige grunnen til analfabetismen stammer fra en hjerneskade. Hatholmen fyr. Hatholmen fyr er et fyr på Indre Hatholmen i Mannefjorden midt i innseilingen til Mandal i Vest-Agder. Fyret ble opprettet i 1867 og hadde bemannet drift fram til 1984 da det ble avfolket og automatisert. Den 6. mai 1991 overtok Mandal Kystlag driften og vedlikeholdet av fyret. Fyret ble bygget samtidig med Ryvingen fyrstasjon og har funksjonell og visuell forbindelse med denne. Selve fyrbygningen er i tre og er et 1 1/2 etasjers bolighus med tilhørende lykterom. Fyret har 4. ordens linseapparat fra 1931. Det ble ombygd til solcelledrift i 1985. Anlegget omfatter for øvrig uthus, hønsehus, maskinhus og oppheng for taubane, trapper og bro, samt naust og landing. Anlegget ble tilrettelagt for beboelse av fyrmesteren og hans familie, og på holmen finnes hage og bedd. Hatholmen fyrstasjon er idag fredet etter lov om kulturminner. Det er i sommermånedene mulighet for overnatting på fyret eller såkalt «fyrferie». Ordliste til robåter. Ordliste til robåter er en liste over aktuelle ord som brukes om robåter. Som til alle andre deler av levende kultur, hører det til tradisjonelle norske robåter en mengde ord og begreper, hvorav mange er helt forsvunnet, og de fleste andre bare kjennes av noen meget få. Grunnen til at så mange ord og uttrykk her er blitt borte, er at tre-robåtenes betydning i kystkulturen har gått fra omfattende og dominerende frem til ca 1900, til nærmest forsvinnende etter ca 1960. Robåtkulturen og robåtene hadde antagelig sitt lavmål rundt 1970; siden har det gått litt oppover igjen, med utdanning av noen unge båtbyggere, ganske intens forskning på gamle robåttyper både i Norge, Danmark og ellers, og med styrkingen og tydeliggjøring av forestillingen om de nære forbindelser mellom båtene i vikingtid og de norske robåttypene frem mot 1900-tallet. Ikke minst var det nettopp likheten i ord og begreper, ved siden av likhetene i både byggings- og bruksteknikker, som avslørte dette nære slektskapet. Forskning på vikingskip er da også mer eller mindre blitt slått sammen med, og utføres delvis av samme personer som, forskning på gamle norske robåttyper. Nordvestlandsbåter. sunnmørsbåt (snidbotning, snedbetning); nordmørsbåt eller geitbåt – søfjording; nordmørsbåt eller geitbåt – aurgjeldsgeit; Andre betegnelser på båtstørrelser. Treroing, triroing, Tendring (båt), Båtdeler. band (i båt), hals i båtbord, hogde halser, rang (i robåt), rong (i robåt), saum (i båt), Andre ord som har med robåter å gjøre. ro, skåte/hamle, vrikke, gafle, andøve trutning, mauring, tjærebredning Levang. Levang er et tettsted sør i Kragerø kommune i Telemark fylke. Det finnes dagligvarehandel og bensinstasjon. Riksvei 351 går gjennom stedet, og det er avstikker (fylkesvei 254) fra Levang til Portør havn. Levangsheia i nord har spredt bebyggelse med fastboende og enkel næringsstruktur, mens området mot øst vender mot sjøen ved Levangsbukten der det er mange sommerhytter. Levangsheia skole som inkluderer skolefritidsordning omfatter klassetrinnet 1. – 7. klasse fordelt på tre skoleklasser. Stedet har fergesamband med Kragerø by samt bussrute. Riksveien mot nordøst rundt Kilsfjorden ble åpnet i 1980, mot vest går veien til Søndeled og etterhvert E18. Croatia Airlines. Croatia Airlines er det nasjonale flyselskapet i Kroatia med hovedsete i Zagreb. Selskapet er også regionalmedlem av Star Alliance. Det betjener destinasjoner både innenriks og utenlands. Selskapets hovedbase er Zagreb lufthavn. Samfylkingin. Samfylkingin ("Sosialdemokratene", "Samfylkingen" eller "Alliansen") er et sosialdemokratisk parti på Island. Partiet er et resultat av en sammenslåing av fire partier; det sosialdemokratiske Alþýðuflokkurinn, Samtök um kvennalista ("Kvinnelisten"), Alþýðubandalagið ("Folkealliansen") og den nasjonale bevegelsen Þjóðvaki. Partiet stilte felles liste til alltingsvalget 1999, selv om partiet formelt sett ikke ble etablert før i mai 2000. Sammenslåingen var et forsøk på å forene sentrum-venstre i islandsk politikk for å etablere en motvekt til Sjálfstæðisflokkurinn ("Selvstendighetspartiet") sin dominerende rolle i Islandsk politikk. Partietableringen gikk imidlertid ikke rolig for seg og en gruppe alltingsrepresentanter motsatte seg det nye partiets politiske plattform, som blant annet var inspirert av Tony Blairs New Labour. Gruppen trakk seg før sammenslåingen og slo seg sammen med Vinstri hreyfingin – grænt framboð ("Venstrebevegelsen – de grønne"). Partileder er Johanna Sigurdardottir som også har vært landets statsminister siden februar 2009. Samfylkingin gjorde et rekordvalg ved alltingsvalget 25. april 2009. Arne Vidar Moen. Arne Vidar Moen (født 17. november 1971) er en tidligere norsk fotballspiller fra Storsteinnes i Balsfjord. Han startet sin fotballkarriere i moderklubben Storsteinnes IL. Arne Vidar Moen spilte midtstopper i tre forskjellige eliteserieklubber i sin karriere. Han spilte flesteparten av sine kamper for Tromsø og Brann, men var likevel nærmest seriegullet i 2001, for Lillestrøm. Klubben endte på andreplass, ett fattig poeng bak Rosenborg. Han er en av de norske spillerne med flest kamper i den norske eliteserien med 310 kamper. Moen la opp som spiller i 2005. Partidul Social Democrat. Mircea Geoana er partileder for PSD Partidul Social Democrat («Det sosialdemokratiske partiet», "PSD") er et sosialdemokratisk politisk parti i Romania. Partiet blei danna i januar 2001 gjennom en sammenslåing av de tidligere partiene PDSR og PSDR. Partiet er medlem av Det europeiske sosialdemokratiske partiet ("PES"). Før parlamentsvalget i 2008 satt partiet i opposisjon. Etter valget inngikk imidlertid partiet i en koalisjonsregjering med det liberalkonservative Partidul Democrat-Liberal. Steve Morgan. Steve Morgan født i 1953 i Liverpool er en engelsk forretningsmann som blant annet eier fotballklubben Wolverhampton Wanderers FC. Morgan er utnevnt til offiser av Order of the British Empire. Forretningskarriere. Steve Morgan grunnla bygningsfirmaet Redrow plc i 1974 som han senere solgte og han sitter nå som direktør i tre store selskap: Bridgmere Group of Companies, Harrow Estates plc og Salamanca Finance plc. Morgan gjorde store penger på forretninger og var i 2007 rangert som den 177. rikeste personen i Storbritannia. Liverpool FC. Morgan er en livslang Liverpool tilhenger og har vært klubbens tredje største aksjonær med en aksjepost på 5%. I 2003 og 2004, da klubben var på utkikk etter nye midler for å bygge ny stadion, Stanley Park Stadium, gjorde Morgan mange godt publiserte forslag for å investere mange titalls millioner pund i klubben, noe som til slutt endte i et bud på 73 millioner britiske pund, uten at han klarte å bli enig med direktøren i klubben David Moores. I 2007 valgte Moores heller å selge klubben til de amerikanske forretningsfolkene Tom Hicks og George Gillett. Wolverhampton Wanderers FC. Den 21. mai 2007 fikk han kjøpe Wolves fra Jack Hayward for den symbolske summen 10 pund mot at han forpliktet seg til å investere 30 millioner pund i klubben. Calvinsyklus. Oversikt over Calvin-syklusen og karbonfiksering. Calvinsyklus blir også kalt Calvin-Bensensyklus eller mørkereaksjonen. Dette kommer av at kjemi-professoren Melvin Calvin og Andrew Benson, beskrev detaljene i mørkereaksjonen i 1950-årene. Calvinsyklus er den lysuavhengige reaksjonen i fotosyntesen. Karbondioksid blir bundet til 5-karbonforbindelsen ribulose-1,5-bisfosfat av enzymet rubisko (Ribulose-1,5-bisfosfat-karboksylase-oksidase). Det er nå blitt dannet en ustabil 6-karbonforbindelse, som videre blir spaltet til to 3-karbonforbindelser. Energi fra ATP og NADPH blir brukt til å endre oppbygningen av karbonforbindelsene som deltar i syklusen. Etter at syklusen har gått 6 omganger/runder er det blitt produsert ett glukosemolekyl (C6H12O6). Glukosen kan videre bli brukt til å danne cellulose eller stivelse. Glukosen kan også omdannes til andre organiske molekyler eller transporteres til cellens mitokondrier hvor energien igjen kan frigjøres til bruk i cellens metabolisme og andre energikrevende prosesser. De katabole prosessene i mitokondriene går under betegnelsen celleånding. Santa Maria delle Grazie (Milano). Santa Maria delle Grazie er en berømt kirke og kloster i Milano og er innskrevet i UNESCO verdensarvliste. Santa Maria delle Grazie er kjent for freskoen "Nattverden" av Leonardo da Vinci, som er i klosterets refektorium. Hertugen av Milano, Francesco I Sforza, ville at det ble bygget et dominikansk kloster og kirke på stedet hvor det stod et lite kapell dedikert til "Santa Maria delle Grazie". Hovedarkitekten var Guiniforte Solari, klosteret ble fullført 1469 mens kirken tok lengre tid. Den nye hertugen Ludovico Sforza ønsket at den nye kirken skulle bli Sforza-familiens familiegravsted og fikk bygget om korsgangen og apsiden, som ble fullført etter 1490. Det er antatt at Donato Bramante tegnet apsiden. Ludovicos hustru Beatrice d'Este ble gravlagt i kirken i 1497. Napoleons okkupasjonsstryker gjorde om refektoriet til en hestestall og dette medførte stor slitasje. Natten til 15. august 1943 traff engelske og amerikanske bomber både kirken og klosteret, og endel vegger ble ødelagt. Eksterne lenker. Maria delle Grazie Pteropus. "Pteropus" er en gruppe storflaggermus, også kalt flygehunder, og er de største flaggermusene i verden. De eldste fossilene av pteropuser som er funnet ser nesten akkurat ut som i dag. Den viktigste forskjellen er tidlige flygetilpasninger, som hale for stabilitet. Det eldste fossilet av storflaggermus er ca. 35 millioner år gammelt. Alle artene lever av nektar, blomster, pollen og frukt, noe som forklarer hvorfor de bare finnes i tropene. I likhet med de fleste andre storflaggermus, har de ikke ekkolokasjon som småflaggermusene. De stoler i stedet på lukte- og synssansen, som er godt utviklet. Viker. Viker er ei lita grend nord i Vestre Ådal, i Ringerike kommune. Stedet ligger mellom Elsrud og Strande langs Vestsideveien, mellom Vikerfjell og Sperillen. Det er også tilkomst via avkjøring fra europavei 16 ved Ringmoen i Øvre Ådal og brua over Killingstrømmen. Viker kirke, som er Ringerikes eldste trekirke, ligger i Viker, som er den største grenda på vestsiden av Sperillen. Viker var anløpssted for dampskipstrafikken på innsjøen mellom 13. oktober 1868 og 1933, da denne ferdelsåren ble nedlagt. Tidligere fantes det både skysstasjon, gjestgiveri, skole og kolonialbutikk der. Da Ådal ble egen kommune (herred) i 1857 ble Viker administrajonssentrum for den nye kommunen, likeledes som Viker kirke ble sognekirke da Ådal prestegjeld ble opprettet samme året. Disse funksjonene ble imidlertid senere overtatt av Hallingby og Hval kirke. Fra 1964 inngikk Ådal i den nye storkommunen Ringerike. I dag sogner innbyggerne i grenda til Ringmoen skole på barneskoletrinnet og Hallingby skole på ungdomsskoletrinnet, mens elevene må til Hønefoss for videregående skole. Strande. Strande er ei lita grend nord i Vestre Ådal, i Ringerike kommune. Stedet ligger mellom Viker og Tossevika langs Vestsideveien, mellom Vikerfjell og Sperillen. Det er også tilkomst via avkjøring fra europavei 16 ved Ringmoen i Ådal og brua over Killingstrømmen. Tossevika. Tossevika er ei lita grend nord i Vestre Ådal, i Ringerike kommune. Stedet ligger like sør for Strande langs Vestsideveien, mellom Vikerfjell og Sperillen. Det er også tilkomst via avkjøring fra europavei 16 ved Ringmoen i Ådal og brua over Killingstrømmen. Bergsund. Bergsund er ei halvøy i Ådalselva mellom Ringmoen og Somdalen. Halvøya har kun tilkomst via Vestsideveien, enten fra Kilemoen eller via Hvalbrua på Hallingby sørfra eller via brua over Killingstrømmen nordfra. Fra 1868 var Bergsund et av anløpsstedene for DS «Bægna», som trafikkerte Ådalselva og Sperillen fram til 1929, da en motorbåt tok over. Dette fortsatte fram til 1933, da båttrafikken ble nedlagt for godt. På elva ble imidlertid trafikken nedlagt i 1926, da Sperillbanen ble åpnet. Somdalen. Somdalen er ei lita grend i Ytre Ådal, i Ringerike kommune. Stedet ligger mellom Bergsund og Hallingby langs europavei 16 gjennom Ådal. Elva Somma renner ut i Ådalselva (del av Begna) ved Somdalen. Flygehunder. Flygehunder (Pteropodidae) er den ene av de to gruppene av flaggermus, den andre er småflaggermus. De fleste (men ikke alle) artene er større enn småflaggermus: De minste er 6 cm lange, de største blir 40 cm lange og har et vingespenn på 1,5 m. Disse kjempene kan bli over et kilo tunge. De fleste flygehunder har store øyne som gjør at de kan orientere seg i halvmørke og i huler. Luktesansen er utmerket. I motsetning til småflaggermusene, bruker flygehundene ikke ekkolokasjon. Unntaket er grotteflygehunder (slekten "Rousettus"), som bruker høyfrekvente klikkelyder for å orientere seg i huler. Flygehunder er utbredd i tropiske og subtropiske strøk fra Afrika til Øst-Asia og Australia. Flygehunder lever av frukt og nektar fra blomster. Ofte blir frukten most, og bare fruktsaften blir konsumert. Tennene er tilpasset til å bite gjennom harde fruktskall. Store flygehunder må lande for å ete fruktene, mens de mindre artene er i stand til å stå stille i luften foran en blomst eller frukt. Mange flygehunder hjelper til med å spre pollen og frø. Storflaggermus. Storflaggermus er en art i gruppen flaggermus. Fargen varierer mellom gyllen- og mørkebrun ovenfra, og blekbrun nedenfra. Den lever stort sett av insekter. Ved ett tilfelle har man observert at den har tatt husmus. Bromley Common. Bromley Common er et område i Bromley i London. Det ligger langs Bromley Common Road, mellom Masons Hill i Bromley og Hastings Road i Locksbottom. Elven Ravensbourne renner gjennom området, mens Quaggy har en sekundær kilde der. Stedet er sterkt knyttet til crickethistorie. Det blir nevnt i den forbindelse i omtalen av en cricketkamp i 1735 der Kents klubb vant over Londons. En stor folkemengde var samlet for å se kampen, og det var en del uro blant publikum. Noen hester fikk panikk; ryttere ble kastet av og personer i mengden ble tråkket på av hestene. En man skal ha omkommet, og ble båret ut da Frederick, prins av Wales red forbi inngangen. Det ble spilt minst et dusin store kamper på Bromley Common mellom 1735 og 1752, en periode som sammenfaller med at Bromley Cricket Club hadde et av Englands sterkeste lag mens Robert Colchin spilte for dem. Den siste store kampen ble spilt 30. juni 1752, og endte uavgjort mellom Bromley og London. Jack Hayward. Jack Hayward (født 1923 i Wolverhampton) er en engelsk forretningsmann som blant annet er kjent for sitt langvarige engasjement i fotballklubben Wolverhampton Wanderers FC. Biografi. Hayward ble utdannet ved Northaw Preparatory School og ved Stowe school i Buckingham. I 1941, under andre verdenskrig, vervet han seg til Royal Air Force og fikk sin flytrening i Florida. Hans far, Sir Charles Hayward, startet firma på Bahamas på 1950-tallet. Sir Jack kom til Bahamas i 1956 og ble visepresident i The Grand Bahama Port Authority som har hjulpet til med utviklingen av Freeport. Sir Jack tok over sin fars interesser på Bahamas og er fremdeles involvert i videreutviklingen av Freeport, noe skolen Jack Hayward High School er et synlig bevis for. Hayward har gjort store penger på sine forretninger og ble i 2007 rangert som den 438. rikeste personen i Storbritannia Hayward ble adlet i 1986 og har rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Han er offiser av Order of the British Empire. Wolverhampton Wanderers FC. Hayward var eier og direktør av fotballklubben i sitt hjerte, Wolverhampton Wanderers FC, i nesten 17 år, fra 1990 til 2007. Man mener at han har investert så mye som £60 millioner av sin personlige formue på klubben, blant annet ved å bygge ut stadion og innkjøp av spillere. Dette har ført til at Sir Jack har blitt hedret med et livstids presidentverv i Wolves. 21. mai 2007 solgte Hayward 100% av aksjene i klubben til den engelske forretningsmannen Steve Morgan for £10 mot at han forpliktet seg til å investere £30 millioner i klubben. Gunther Schuller. Gunther Schuller (født 22. november 1925) er en amerikansk komponist, musikkpedagog, hornist og jazzforsker. Karup lufthavn. Karup lufthavn (IATA: KRP, ICAO: EKKA) er en flyplass ved Karup på Midtjylland omtrent midt mellom Herning og Viborg. Flyplassen er en sivil lufthavn, men benytter Flyvestation Karups baner. Historie. På foranledning av rekke midt- og vestjyske politikere ble flyplassen åpnet 1. november 1965 i forbindelse med etableringen av den første flyruten mellom Karup og København. Lufthavnens eierkrets besto av Viborg og Ringkjøbing amter samt kommunene Herning, Holstebro, Viborg, Skive, Ikast, Karup, Struer, Ringkøbing, Lemvig og Skjern. Det blev avtalt, at Det Danske Luftfartsselskab – det senere SAS – skulle starte flyvning på ruten, mot at eierne stilte en underskuddsgaranti. Ruten ble dog en suksess, og det ble ikke bruk for garantien. Tvertimot har lufthavnens løpende utvikling kunnet finansieres av driften uten annet offentlige tilskudd enn eiernes opprinnelige innskudd. I starten var der en enkelt daglig avgang med et 15 personers fly. I dag har lufthavnen 14 daglige avganger og ca. 200 000 passasjerer årlig. Lufthavnen betjenes i dag av Cimber Sterling. I 1968 ble lufthavnens første terminal bygget. Inntil da hadde man lånt lokaler på flystasjonen. I 1991 ble den nåværende terminal innviet, "Glashuset på Heden". Den nye terminal er tegnet av Arkitektfirmaet Torsten Riis Andersen etter en arkitektkonkurranse Lemvig og Skjern Kommuner solgte i 2002 sine eierandeler til Karup Kommune. Johannesøgle. Johannesøgle er en liten skink. I likhet med de andre brilleskinkene beveger den ikke øyelokkene, og kan derfor minne litt om en slange. Dette er den europeiske skinkarten som går lengst nord, ettersom den finnes på pusztaen i Ungarn og Sør-Slovakia. Ellers lever den på Balkan, og på mange av de greske øyene, som Korfu, Kykladene, Sør-Sporadene, Lesbos og Samos. Arten finnes også i vestlige og sentrale deler av Anatolia. Tre nærstående former ble i 1997 skilt ut som egne arter: Det er "A. budaki" fra Sør-Anatolia, Kypros, Vest-Syria og Libanon, "A. chernovi" fra Øst-Anatolia og Transkaukasia, og "A. rueppellii", som lever i Israel og Vest-Jordan, og på Sinaihalvøya. Nyere forskning har vist at "A. kitaibelii" i denne snevre betydingen heller ikke er monofyletisk. Populasjonen på øya Kastelorizo fortjener sannsynligvis artstatus, og midt blant øyene i Egeerhavet går det en grense mellom en europeisk og en asiatisk klade. Chris Slade. Chris Slade (født Christopher Rees 30. oktober 1946 i Pontypridd i Glamorgan) er en walisisk trommeslager. Han har hatt en variert karriere, og har blant annet spilt for Gary Numan, Tom Jones, Olivia Newton-John, Uriah Heep og Manfred Mann's Earth Band. Tidlig på 1980-tallet spilte Slade med Paul Rodgers (kjent fra Free og Bad Company) i The Firm, samt med Pink Floyds David Gilmour i mange prosjekter. Slade var i en periode også trommeslager i bandet Asia (1999–2005). Slade er likevel kanskje best kjent fra oppholdet i DC. I 1989 ble han bedt om å bli med i den australske hardrockgruppa etter at deres forrige trommeslager, Simon Wright, hadde sluttet. Han ble i bandet til 1993. Klemens X. Klemens X (f. 13. juli 1590, d. 22. juli 1676), født Emilio Bonaventura Altieri, var pave fra 29. april 1670 til 22. juli 1676. Martinius Skarkerud. Martinius Skarkerud (født 17. februar 1882, død 1958) fra Vardal ved Gjøvik ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Bergen i 1908. Han representerte Gjøvik & Brusveen skytterlag, men flyttet senere til Rakkestad hvor han var lensmannsfullmektig. Etterhvert ble han eiendomsmegler. Eksterne lenker. Skarkerud, Martinius Halvor Kålstad. Halvor Kålstad (født 6. oktober 1877, død 1937) fra Valebø i Telemark ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Kristiansand i 1909. Han representerte Tønsberg skytterlag. Kålstad jobbet i politiet, og hadde etterhvert mange kommunale verv i Tønsberg. Foruten kongetittelen tok han Normapokalen som beste mesterskapsskytter over 50 år i 1931. Olaf Husby. Olav Karentsius Husby (født 17. januar 1878 i Trondheim, død 30. juni 1948 samme sted) ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Tromsø i 1910. Husby var deltaker på det norske laget til OL i Stockholm i 1912. Senere flyttet han til USA og bodde der noen år, før han kom tilbake igjen. Han var bl.a. sekretær for Landsskytterstevnet i 1922 i Trondheim. Enrico Gasparotto. Enrico Gasparotto (født 22. mars 1982) er en italiensk landeveissyklist som sykler for Astana. På den første etappen av Giro d'Italia 2007, som var en lagtempo, krysset Gasparotto mållinjen først av rytterne på Liquigas som vant etappen, og fikk derfor sykle i den rosa ledertrøyen. Lagkaptein Danilo Di Luca ble tydelig irritert over at ikke han fikk krysse mållinjen først og ikle seg den rosa trøya. Olaf Fosvik. Olav Fosvik (født 31. august 1884, død 1959) fra Lyngen ved Namsos ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Trondheim i 1911. Han representerte Lyngen skytterlag, men gikk senere over til Bangsund skytterlag. Guren A. Gløtvold. Guren A. Gløtvold født 3. mars 1869 – død 1951 fra Engerdal ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Elverum i 1912. Han representerte Fjeld skytterlag i Østerdal skyttersamlag. Han var ordfører i Engerdal og var varamann til Stortinget i to perioder. Dark Hall. "Dark Hall" er et amerikansk jazz-fusion-band. Det ble startet i 1992 av bassist Steve DiGiorgio, som har skrevet de fleste av bandets låter. Bandet besto i begynnelsen av fløytist/saksofonist Flamp Sorvari, gitarist Eric Cutler og trommeslager Chris Dugan, men Cutler ble erstattet av Ken Schultz i 1995. Bandet utga 5 demoer er på 90-tallet, som de selv solgte, men de fikk aldri platekontrakt. Bandet har vært inaktivt siden 1998, men er ikke formelt splittet opp. I dag trykker ikke bandet opp noen av demoene sine lenger, men har valgt å tilby låtene fra demoen fra 1998 gratis på hjemmesiden. Nils H. Bolstad. Nils H. Bolstad født 22. januar 1885, død 1966 fra Bolstadøyri i Evanger ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Øystese i Hardanger i 1913. Bolstad var fra 1918 til pensjonsalderen bestyrer for Vaksdal koop. handelslag. Han mottok Kongens fortjenstmedalje. Eidsfjorden (Gulen). Eidsfjorden sett mot nord fra Glenja Eidsfjorden er en fjordarm av Gulafjorden i Gulen kommune i Sogn og Fjordane fylke. Fjorden er 10 km lang, fjordåpningen er mot nord og fjordbunnen mot sør. Fjorden er smal, omtrent 1 km på det bredeste, og omgitt av bratte fjell. I fjordbunnen ligger bygden Eidsbotn. Langs vestsiden går Fv4 omtrent 2,5 km til Glenja, før den svinger vekk fra fjorden. Fylkesvei 57 følger hele østsiden til Dalsøyra. John Voje. John Voje (født 1879, død 1921) fra Drangedal ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Oslo i 1914. Erna Ansnes. Erna Ansnes (født 20. august 1956) har hatt en rekke verv i Oslo Arbeiderparti. Hun ble valgt som medlem av Oslo Bystyre i perioden 1987–1991, og ble kommunalråd for bolig- og byutviklingssaker. Hun var mange år nesleder i faglig/politisk utvalg i Oslo Arbeiderparti. Hun jobbet 15 år med europapolitikk og internasjonal politikk i LO, og sluttet der våren 2006 for å gå over i det private næringsliv. Erna Ansnes var nesleder i styret for Oslo Havn KF fra 2000 – 2010. Ansnes er nå ansatt som leder av Interenasjonalt kontor i Byrådslederens kontor i Oslo kommune. John Bang-Holmset. John Bang-Holmset født 19. mai 1893, død 1971 fra Korgen ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Mosjøen i 1915. Han var gårdbruker av yrke. Kværnerdumpa. Kværnerdumpa ligger i bydel Gamle Oslo og er et tradisjonelt folkelig navn på Kværnerområdet vest for Enebakkveien i Lodalen i Oslo. På 1990-tallet dukket "Kværnerdalen" opp som alternativ benevnelse på tomta der industribedriften Kværner holdt det gående til 1999. "Kværnerdalen" fikk noe vind i seglene i samband med den kommersielle utviklinga av konseptet Kværnerbyen, men ser nå ut til å være overflødig og på vei ut da "Kværnerbyen" er dekkende. Definering av området. Gjøvikbanen definerer Kværnerdumpas nordgrense mot Vålerenga. I øst og sør utgjør Enebakkveien og Konows gate skillet mot de øvre Kværnerområdene som bl.a. inkluderer Svartdalen og Kværnerskogen. Etter at Lodalsbruene med blant annet Riksvei 190 kom i 1995, kan disse sies å avgrense Kværnerdumpa i vest. Navnet. ... Det var ingen barn på min alder akkurat i Kværnerdumpa... «Kværnerdumpa» virker presiserende på flere nivå. Det refererer til det området av Kværner gård Nyvinningen Kværnerdalen har vist seg å være noe mer uklar og benevnelsen har dermed i enkelte nyere skriftlige sammenhenger blitt brukt synonymt med Lodalen. Dette er historisk og geografisk unøyaktig på samme måte som når Sofienberg og Torshov omtales som Grünerløkka. Her må det legges til at «Kværnerdalen» ikke er med i Oslo byleksikon og navneredaksjonen for den nye Kværnerbyen ser også ut til bevisst å ha unngått «Kværnerdalen». Derimot er betegnelsen Lodalsparken valgt som benevnelse i den nye boligbyen med følgende argumentasjon: «Navnet synliggjør områdets navn, Lodalen». Industribyen Kværner. I 1853 ble Kværner Brug etablert i tilknytning til Kværnerfossene av Oluf Onsum som hadde kjøpt Kværner gård året før. Kværner Brug utviklet seg til en stor støperibedrift. Arbeiderne bodde for en stor del i området og hadde blant annet felles badehus. I 1869 ble det etablert skole for barna av de Kværneransatte. Oppe på selve Kværner, nærmere bestemt på sørsida av Svartdalen, kom etterhvert Kværnerkolonien opp – en rekke murhus tegnet av Harald Hals og reist som boliger for arbeiderne på bruket i 1914. Fra gammelt av var Kværner Brug kjent for blant annet å lage støpejernsovner. Da industrivirksomheten i Kværnerdumpa ble nedlagt i 1999 etter mange omkamper, var produksjonen først og fremst turbiner og skipsutstyr. Kværnerbyen. I 2006 begynte OBOS å bygge Kværnerbyen på tomta der Kværner Brug hadde ligget. Det nye boligområdet skal inneholde rundt 1800 leiligheter. I samarbeid med kommunen er det tilrettelagt for barnehager og skole, parkområde med vannspeil, nytt torg med serveringssteder og butikker, gang- og sykkelveier til sentrum og marka. Busslinje 32 er etablert med ny endeholdeplass i Kværnerbyen, og det foreligger planer om flere kollektivforbindelser med buss og trikk. Innflytting i de første leilighetene skjer høsten 2007, mens byggearbeidene vil foregå i 10-15 år til. Alna og Kværnerfossene. I området for Kværnerbyen er det etablert et langstrakt vannspeil der Alna skal løftes fram i lyset når elva er tilstrekkelig renset. Alna har sitt utløp i Alnsjøen i Lillomarka, renner nedover Groruddalen og videre gjennom den trange og mystiske Svartdalen. I området ved Svartdalsparken åpner dalen seg mot Kværnerområdet. I 1948 ble Kværnerfossene lagt i kulvert. Nedre del av Alna var lagt i tunell gjennom Ekebergåsen allerede i 1922 i forbindelse med anleggingen av jernbanen. I visjonene som foreligger fra Vann- og avløpsetaten utpensles storstilte planer for gjenåpning av elva. I området for de gamle Kværnerfallene planlegges et kontrollert vannfall knytta til et økologisenter. Videre skal Alna føres gjennom et vannspeil i Kværnerbyen og derfra via et et lokk over Lodalsbrua. Her er visjonen å skape en dam som grunnlag for et fossefall, "Den nye kværnerfossen", som skal føre Alna videre nedover Lodalen og Alnafet og derfra ut gjennom vannspeilet ved Middelalderparken. Kværner (bedrift). Kværner ASA ble etablert 2. februar 2011, endret navn til Kværner ASA 6. april og notert på Oslo børs 8. juli samme år. Konsernet ble etablert etter en fisjon av Aker Solutions, hvor det hovedsakelig var EPC-delen (engineering, procurement og construction) innen Aker Solutions som ble flyttet over i det nye konsernet. Kværner hadde ved børsnotering samme eiere som Aker Solutions, med den norske stat og Aker som hovedeiere gjennom holdingselskapet Aker Kværner Holding. Kværners hovedkontor er på Fornebu i Bærum kommune. I Norge består Kværner hovedsakelig av Kværner Verdal og Kværner Stord. Konsernet har virksomhet i 13 land, blant annet i USA, Canada, Russland, Storbritannia, Kasakhstan, Australia og Kina. Hovedproduktene er plattformdekk (på faste installasjoner, halvt nedsenkbare, FPSO'er, borerigger), oppstrøms og nedstrøms landanlegg og plattformunderstell i betong og stål. Historie. Kværner ble grunnlagt i Oslo i 1853 som Kværner Brug. Virksomheten var lokalisert ved Kværnerfossene i Lodalen. Selskapets aksjer ble tatt opp til notering på Oslo Børs i 1967. I 1992 kjøpte Kværner det svenske selskapet Götaverken. I 1997 ble det britiske konglomeratet Trafalgar House kjøpt opp, og Kværner-ledelsen besluttet å flyttet sitt hovedkontor fra Oslo til London. På 1990-tallet kjøpte Kværner også opp en rekke forskjellige selskaper innen skipsbygging, offshorekonstruksjon, olje- og gassplattformer, produksjon av papir og -masse, samt utstyr for skip og rederivirksomheter. Oppkjøpene var i hovedsak lånefinansiert. I november 2000 ble bygg- og anleggsdivisjonen solgt til svenske Skanska. I 2001 førte den økonomiske nedgangen samt en serie ledelsesfeil til at selskapet stod på randen av konkurs. I denne situasjonen ble Kværner tvunget til å fusjonere med Aker ASA, en selskapsgruppe som var kontrollert av Kjell Inge Røkke. Røkkes inngripen torpederte den løsningen Kværner-ledelsen foretrakk, en redningsaksjon fra det russiske oljeselskapet Yukos. Erik Tønseth var konsernsjef i Kværner fra 1989 til 1998, da han ble erstattet av Kjell Almskog. Kjell Almskog var konsernsjef fram til 2001. Kværners internasjonale hovedkvarter ble flyttet tilbake til Oslo og selskapet ble restrukturert og fortsatte som et holdningselskap, mens den operative driften ble lagt til selskapene Aker Kværner og Aker Yards. I 2005 ble Kværner ASA fusjonert med Aker Maritime Finance AS, et selskap som var heleid av Aker ASA, og selskapet Kværner gikk inn i historien. Kværner ASA var et holdingselskap, fundert på det tidligere selvstendige industriselskapet Kværner, opprinnelig Kværner Brug opprettet i 1853. Selskapet holdt på å gå konkurs på begynnelsen av 2000-tallet, og Kjell Inge Røkke kjøpte seg opp som hovedaksjonær. Røkke initierte da en omstruktuering av selskapet, hvor moderselskapet ble lagt ned og aksjene overført til Aker. Tour de l'Avenir. Tour de l'Avenir ("Fremtidens rundtur") er et fransk etapperitt på sykkel. Det arrangeres av ASO i september og går over 10 etapper. Rittet startet i 1961 som et amatørritt. Fra 1992 var rittet reservert for ryttere opp til 25 år. Fra og med 2007-utgaven konkurreres det med nasjonslag med seks ryttere i alderen 19-22 år på hvert lag. Rittet kalles ofte "Ungdommens Tour de France". I 2006 vant Edvald Boasson Hagen tre etapper. Ragnvald Maseng. Ragnvald Maseng (født 21. oktober 1891 i Askim, død 4. juli 1920 i Bjoreia) ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Egersund i 1916. Han representerte Kristiania skytterlag. Han var utdannet børsemaker, og deltok i OL i Stockholm i 1912 bare 20 år gammel. Han druknet i et fjellvann på Hardangervidda bare 28 år gammel. American International Group. American International Group er et amerikansk forsikringsselskap med hovedkontor i New York. Det europeiske hovedkontoret ligger i Croydon i London, og det asiatiske hovedkontoret i Hongkong. Ifølge Forbes var AIG i 2008 verdens attende største selskap, en sterk tilbakegang fra 2006, da selskapet var rangert som det fjerde største. 16. september 2008, etter at selskapet kom inn i en likviditetskrise som følge av en nedgradering av kredittverdigheten, tok den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, affære for å forhindre selskapets konkurs. Sentralbanken kunngjorde at AIG hadde blitt gitt en kreditt på opp til 85 milliarder dollar, til en rente på 8,5%, i bytte mot sikkerhet i 79,9% av selskapet. Dette var den største redningsaksjonen av et enkeltselskap i amerikansk historie. American International Group har i 2008 116 000 ansatte. Historikk. AIGs historie går tilbake til 1919 da Cornelius Vander Starr åpnet et forsikringskontor i Shanghai. Starr var den første vestlige i Shanghai som solgte forsikring til kineserne. Da det viste seg at dette gikk veldig bra utvidet han driften til resten av Asia, Latin-Amerika, Europa og Midtøsten. I 1962 overlot Starr ledelsen av den lite suksessfulle amerikanske delen av selskapet til Maurice R. «Hank» Greenberg. Greenberg endret selskapets fokusområde i USA fra personforsikring til bedriftsmarkedet, hvor marginene var større. Selskapet solgte forsikring gjennom meglere istedenfor gjennom egne ansatte, for å holde nede de faste driftsutgiftene. I 1968 etterfulgte Greenberg Starr som leder for hele konsernet, en stilling han satt i frem til februar 2005, da han ble tvunget til å avgå som leder etter anklager fra statsadvokat Eliot Spitzer i New York om bedrageri samt andre straffbare forhold. 6. april 2006 kunne den nye toppsjefen, Martin J. Sullivan, kunngjøre at AIG var Manchester Uniteds nye trøyesponsor gjennom en rekordstor avtale over fire år. I 2008 er Robert B. Willumstad daglig leder og styreleder. Krise i 2008. I september 2008 bad AIG den amerikanske Federal Reserve om en kortsiktig kreditt på rundt 40 milliarder dollar. Dette ble innvilget noen dager etter, men i mellomtiden hadde Lehman Brothers gått konkurs, og krisen i amerikansk økonomi blitt langt mer alvorlig. Kreditten ble hevet til inntil 85 milliarder dollar, med tosifret rente, mot at den amerikanske stat overtok 79,9 prosent av eierskapet i selskapet og med vetorett vedrørende avkastningsutbetalingers størrelse. Konsernet. AIG eier ILFC, verdens største flyleasingselskap. Selskapet eier flere hundre fly, fra Airbus A319 til Boeing 747. Gjennom ulike underavdelinger eier AIG ca 62% av "21st Century Insurance Group" (se http://finance.yahoo.com/q?s=TW) AIG har direkte eierskap i 9,9% of PICC. I tillegg har forskjellige underselskaper eierandeler her som gir AIG reell kontroll over 19,8%. AIG eier og en privat golfbane i Vermont. Forbindelsen hit startet i 1946 da firmaets grunnlegger C. V. Starr gjorde en investering her. Dette er den eneste skivirksomheten AIG er involvert i. Fra mai 2007 har AIG også vært majoritetseier i Bulgarian Telecommunications Company og den tredje største bulgarske mobiloperatøren, Vivate. Selskapet er hovedsponsor for det engelske fotballaget Manchester United. Nølkkeltall. Omsetningen i 2007 var på 110 milliarder dollar (tilsvarende 630 milliarder norske kroner), 8,9 milliarder dollar (tilsvarende 51 milliarder norske kroner) og 5,4 milliarder dollar (tilsvarende 31 milliarder norske kroner) i nettoresultat. Vesleelva (Ringerike). Vesleelva er ei lita elv i Soknedalen, i Ringerike kommune. Elva dannes på Holleia og renner ut i Sogna rett nedenfor Bårnås bru ved Bårnås i Soknedalen. Paul Vikhals. Paul Vighals (født 31. mars 1886 i Aure; død 1. september 1962 samme sted) fra Stemshaug ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Steinkjer i 1917. Han skjøt først for Årvågfjord skytterlag, men da dette ble nedlagt var han med og stiftet Dromnessund skytterlag, som han skjøt for da han ble skytterkonge. Han var gårdbruker, poståpner, sildnoteier og bas. Han hadde tillitsverv i skytterlag, skyttersamlag og kommunen. Sønderborg lufthavn. Sønderborg lufthavn (IATA: SGD, ICAO: EKSB) er en flyplass som ligger i Sønderborg i Danmark. Karl Hagen. Karl Hagen født 24. mars 1886, død 1974 fra Skoger ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Molde i 1919, hvor han også vant Stangskytingen og tok Stangmedaljen. Deretter tok han sin andre tittel i Stavanger i 1928. Han satt i Drammen skyttersamlags styre i 27 år, og fikk samlagets fortjenstmedalje. Die Sendung mit der Maus. "Die Sendung mit der Maus" («sendingen med musa») er et barneprogram som sendes av den tyske fjernsynskanalen ARD. Programmet har blitt sendt nesten hver søndag siden 1971, vanligvis kl. 11:30. "Die Sendung mit der Maus" legger vekt på å formidle viten til barn, og dets målgruppe er eldre barnehagebarn og barn i barneskolealder til ca 3. klasse. Programmet ses likevel også av mange voksne, og ifølge "Welt am Sonntag" er seernes gjennomsnittsalder 39 år. Det produseres av Westdeutscher Rundfunk, Rundfunk Berlin-Brandenburg, Saarländischer Rundfunk og Südwestrundfunk. Fra 6. oktober 2005 har den fransk-tyske fjernsynskanalen arte sendt en fransk versjon av "Die Sendung mit der Maus". Klubb Nødutgang. Klubb Nødutgang er en klubb som arrangerer konserter hele året i Bodø. Hver sommer rundt St. Hans arrangerte de Nødutgangfestivalen, viet såkalt avant-gardeisk musikk. Denne er nå etter tre år flyttet til høsten og avvikles nå i oktober. Første festival gikk av stabelen i 2006. Klubbens oppgaver er å arrangere konserter med musikk innenfor avant-gardebegrepet. I dette begrepet ligger samtidsmusikk, improvisasjonsmusikk, noise (støy) og industrimusikk, og andre former for kunstmusikk. Inishtrahull. Inishtrahull Island er en øy i grevskapet Donegal i Republikken Irland. Den ligger om lag 10 kilometer nordøst for Malin Head, det nordligste punktet på øya Irland. Inishtrahull er den nordligste øya i Republikken Irland og Nord-Irland. Øya er formet av den metamorfe gneisarten kjent som "Inishtrahull Gneiss", datert til å være 1700 millioner år gammel. Denne steinen er med det den eldste kjente på de irske øyene. Øya har ikke vært befolket de siste tiårene. Det er imidlertid fortsatt flere hus og til og med en liten skole som viser at det ikke er lenge siden denne øya var bebodd av et lite samfunn. Santa Maria della Concezione dei Cappuccini. Santa Maria della Concezione dei Cappuccini, eller "Vår Frue av kapusinernes stiftelses kirke" i Roma, Italia, var bestilt av pave Urban VIII til broren Antonio Barberini, som var medlem av kapusinerordenen. Den ligger til Via Veneto, nær Piazza Barberini Interiøret. Kirken er tegnet av arkitekten Antonio Casoni og bygd mellom 1626 og 1631. Den består av et lite midtskip og flere sideskip brukt som kapeller med egne altere. I et av kapellene finnes levningene etter St. Felix av Cantalice og i et annet graven til Den hellige Crispin av Viterbo. Kunstverkene. Det første kapellet har det dramatiske alterbildet "(ill.)" "Erkeengelen Michael", malt av Guido Reni ca. 1635. og Gherardo delle Nottis "Kristi bespottelse", foruten "Paulus får synet igjen" (ca. 1631) av Pietro da Cortona. Det andre kapellet har "Forvandlingen" av Mario Balassi, og en "Nedkomst" (ca. 1632) av Lanfranco samt "Santa Felice da Catalice" av Alessandro Turchi. I det tredje finnes "Sankt Fransiscus mottar sine stigmata" av Domenichino og "Bevitnelsen" av Andrea Camassei. Det fjerde inneholder "Bønn i Getsemane" (ca. 1632) av Baccio Ciarpi. Der er to bilder av maleren Andrea Sacchi i det femte kapellet: "Den hellige Antonius" og "Jomfruens tilsynekomst" (1645, viet til St. Bonaventure. Der er også et skulptert gravmele for "Alexander Sobieski" utført av Camillo Rusconi. Kapusinerkrypten og ossuariet. Kirken er mest kjent som ossuarium, som inneholder beinrestene av mere enn 4 000 kapusinermunker, samlet mellom år 1528 og 1870. De er dandert i dekorative mønstre i barokk- og rokokkostil. Som turistattraksjon konkurrerer denne med katakombene. Det tsjekkiske Sedlec-ossuariet (1870) sies å ha blitt inspirert av dette. Anette Olzon. Anette Olzon (født Anette Blyckert 21. juni 1971 i Katrineholm) er en svensk musiker. Olzon tok over for Tarja Turunen som vokalist i det finske symphonic metal-bandet Nightwish i 2007, da hun ble plukket ut blant 2000 søkere. Hennes identitet ble holdt hemmelig i flere måneder, som førte til en rekke spekulasjoner og teorier i hvem som var den nye vokalisten. Nightwish offentliggjorde at deres nye vokalist var Anette Olzon den 24. mai 2007. Hun sluttet i Nightwish 01. oktober 2012. Anette Olzon vokste opp i en musikalsk familie og har sunget siden hun var liten. Sammen med morens band turnerte hun og spilte instrumentet obo, som moren tvang henne til å spille i 8 år. Noen ganger var hun også med å synge. Som 17-åring ble hun med i coverbandet Take Cover, og som 21-åring spilte hun hovedrollen i rockeopera-musikalen Gränsland i Helsingborg. Etter dette studerte hun ved Balettakademien i Göteborg. Anette Olzon var tidligere fast medlem av Alyson Avenue, som ga ut debutalbumet "Presence of Mind" i 2000 og "Omega" i 2003. Olzon sang på begge albumene. Bandet splittet opp da Olzon ble med i Nightwish i 2007 og de resterende medlemmene ville fokusere på andre prosjekter. I 2006 gjestet hun Michael Bormanns album "Conspiracy". Mehran Iqbal. Mehran Iqbal (født 1988) er en norsk-pakistansk skuespiller. Han ble kjent gjennom filmen Tommys inferno i 2005. Etter denne har han hatt andre roller i film og på fjernsyn. Valseskinker. Valseskinker er en slekt av skinker. De fleste artene finnes i Marokko, men de lever også andre steder i Nord-Afrika, samt i Sør-Europa, på Kanariøyene, og østover i Asia til kyststrøkene av Iran og Pakistan. Gruppen er nært beslektet med noen av de andre skinkene i området, som "Scincus", "Scincopus" og "Eumeces". Det norske navnet viser til kroppen er sylinderformet, i motsetning til de fleste andre skinker som har er en litt flattrykt kropp. De mest opprinnelige artene har fem tær på hver fot, og kroppsproporsjoner som ligner andre skinker. Det er en tendens i slekten til å redusere lemmene, og utvikle en langstrakt kropp med et høyt antall ryggvirvler. Dette henger sammen med en overgang til enten å leve i tett vegetasjon, eller til å grave i sand. I mange områder lever en art med opprinnelig kroppsbygning sammen med en langstrakt art med reduserte lemmer. Valseskinkene føder levende unger. Egget er lite, og fosteret får nesten all næring fra en morkake. Dette minner mye om drektigheten hos placentale pattedyr, men denne typen fosterutvikling er også oppstått flere ganger hos ulike skinker. Arter. Den spanske forskeren Salvador Carranza publiserte i 2008 en studie av mitokondrielt DNA innen slekten, og følgende oversikt bygger på denne studien. De sandsvømmende artene i slekten "Sphenops" viste seg å tilhøre to ulike klader innenfor "Chalcides", og regnes derfor her til den sistnevnte slekten. Opplysninger om forekomst i de spanske "Plazas de soberanía" er hentet fra Fahd et al. Grassvømmende arter. Disse artene «svømmer» gjennom tett gras, og annen vegetasjon. De har en lang, smal kropp, og som regel tre tær på hver fot. Hvis en ser bort fra "C. mauritanicus", finnes de bare i relativt fuktige habitater. I gruppen finnes både de minste ("C. mauritanicus", "C. minutus") og største ("C. mertensi", "C. pseudostriatus") valseskinkene. Nordlige arter. Denne gruppen har antakelig oppstått i nordre Marokko. De fleste artene har opprinnelige bygningstrekk, som fem tær på hver fot, og lever i relativt fuktig habitater. Men gruppen omfatter også to ørkenarter som har tilpasset å leve i løs sand. Vestlige arter. Denne kladen har oppstått i vestre Marokko. I området rundt Agadir og Essaouira lever tre av artene side om side: "C. mionecton", "C. manueli" og "C. polylepis". Det ser ut til at Kanariøyene har blitt kolonisert to ganger. For 7 millioner år siden kom stamfaren til artene på de vestligste øyene, mens stamfaren til "C. simonyi" skilte lag med formene på fastlandet for 5 millioner år siden. Sørlige arter. Fem arter av valseskinker lever i Sahel, og videre sør og øst helt til Kenya og Somalia. Carranza hadde ikke tilgang på DNA fra dem til sin studie. Det kan tenkes at forfedrene til disse artene har krysset Sahara nordfra, men det er også mulig at "Chalcides" opprinnelig hørte hjemme lenger sør. Reus lufthavn. Reus lufthavn (katalansk:"Aeroport de Reus") er en flyplass ved den katalanske byen Reus. Passasjertallet på denne flyplassen har økt drastisk de siste åra, fra 500 000 i 1995, til 1,4 millioner i 2005. Flyplassen blir særlig brukt av reisende til feriestedene Salou og Cambrils, og det går en direktebuss til Barcelona. Flyplassen ligger også nær en av Europas største fornøyelsesparker, Port Aventura. Nylatin. Nylatin, "Neolatin" ofte kalt "legelatin", betegner den utviklingen det døde språket latin har gjennomgått siden det sluttet å være et folkespråk en gang i middelalderen. Språket delte seg i to grener. Det ene er nå moderne italiensk, det andre og arkaiske latin ble kirkens og prestenes språk. Dette var logisk fordi alle kirkens grunnskrifter etterhvert var oversatt til latin, samtidig med at den katolske tro ble utbredt til stadig flere språkgrupper. Den indre kommunikasjonen ble avhengig av et felles språk, som da ble latin. Etterhvert ble latin de lærdes språk også utover religionens grenser. Nye vitenskapsgrener kom til og hadde behov for ny terminologi. Mellom år 1600 og 1900 ble det avfattet et betydelig antall større vitenskapelige verker på latin. I disse finnes et antall ord og begreper som ikke fantes i språket eller folks begrepsverden før den tid. Vitenskapelig latin med noe tilsetning av gresk ble, og er trolig fortsatt, et språk i utvikling. Sabadell. Plaça de Sant Roc i Sabadell Sabadell er en av de største byene i comarcaet Vallès Occidental i Catalonia, Spania. Sammen med Terrassa deler den tittelen som hovedstad i comarcaet. Sabadell ligger rundt 20 km nord-vest for Barcelona. Den er hovedsakelig en handels- og industriby. Byen hadde 200 000 innbyggere i 2006, og har et areal på 36,47 km². Sabadell lufthavn. Sabadell lufthavn (katalansk: "Aeroport de Sabadell"), er en flyplass ved den katalanske byen Sabadell, 10 km fra Barcelona. Den er en av de viktigste flyplassene for generell flyvning i Spania. Den er ikke for kommersiell trafikk. Det er registrert mer enn 200 fly på flyplassen. 70 % av aktiviteten på Sabadell Flyplass er i forbindelse med pilottrening. De resterende 30 % er fly med reklamebannere, fotografi, flytaxi, privatfly og institusjonelle flyvninger. Fortune Green. Fortune Green er et område i Camden i London. Det var tidligere en del av Hampstead, men i 1830-årene ble det adskilt fra det området da en ny hovedvei, nå Finchley Road, ble anlagt der. Ettersom Fortune Green havnet på «gal side» av Finchley Road bestemte byrådet i Hampstead seg i 1840-årene for å legge en ny gravlund der. Iveragh. Lokalisering av Iveragh-halvøya i Irland Iveragh (engelsk: "Iveragh Peninsula", irsk:"Uíbh Ráthach") er en halvøy i grevskapet Kerry i Republikken Irland. Den er den største halvøya i den sørvestlige delen av øya Irland. Midt på halvøya ligger fjellkjeden Macgillycuddy's Reeks med fjellet Carrauntoohill som er det høyeste på Irland. Blant byer eller landsbyer på halvøya kan nevnes Killorglin, Cahersiveen, Portmagee, Waterville (Kerry), Caherdaniel, Sneem og Kenmare. Den populære turiststien Ring of Kerry går rundt halvøya, og begynner og slutter i Killarney, like øst for halvøya. Øya Valentia, som var det østlige endepunktet for den første kabelforbindelsen over Atlanteren, ligger utenfor nordvestspissen av halvøya. Den har landforbindelse med Iveragh gjennom en bro ved landsbyen Portmagee, men kan også nås ved en ferge. Skelligøyene, kjente for fuglelivet og klosteranlegget på Skellig Michael ligger om lag 12 kilometer ut fra vestkysten. Dauphiné-Alpene. Dauphiné-Alpene (fransk "Alpes du Dauphiné") er en gruppe fjellkjeder med beliggenhet sørøst i Frankrike, vest for hovedkjeden i Alpene. Øst for passet Col du Galibier og den øvre Durancedalen ligger De cottiske Alpene, nordøst for elven Arc ligger De graiiske Alpene (Vanoise), og vest for elvene Drac og Isère ligger de mindre fjellene på Vercors-platået og Chartreuse. Flere topper når høyere enn 3 000 meter over havet. Barre des Écrins (4 102 m) er den høyeste fjelltoppen i området. Av fjellkjeder innenfor Dauphiné-Alpene finner man Massif des Écrins (i Parc national des Écrins) og Belledonne. Sykkel. Dauphiné-Alpene spiller en sentral del i sykkelrittet Dauphiné Libéré, som årlig sykles i området rundt Dauphiné. De mest kjente fjellovergangene, som regelmessig er en del av de ulike etappene i rittet, er eksempelvis Col du Galibier, Col de la Chartreuse, Col de la Croix de Fer og Mont Ventoux. De samme fjellpassene frekventers også ofte i Tour de France. Gospel Oak. Gospel Oak er et område i Camden i London. Det regnes som en av de indre forsteder. Navnet kommer fra et eiketre som stod der, hvor innbyggerne i sognet pleide å samle seg en gang i året for å høre en evangelielesning dengang stedet lå på landet. Fra midten av det 19. århundre begynte lordene Mansfield, Southampton og Lisburne, som var de lokale jordeierne, å utvikle området. Det ble lagt planer for elegante gater som gikk ut fra Lismore Circus, med boliger av høy standard. Disse planene ble endret da to jernbanelinjer ble lagt gjennom Gospel Oak; i stedet kom enkle arbeiderboliger på to eller tre etasjer. Senere fikk området noe høyere standard, og ble et rent boligområde. Det var allikevel ikke regnet blant de bedre stedene å bo, og John Betjeman, som selv flyttet med sin familie til West Hill i Highgate i 1909, mente at hans hjemsted var et hakk over Gospel Oak da han skrev: «Here from my eyrie, as the sun went down, / I heard that old North London puff and shunt, / Glad that I did not live in Gospel Oak.». Etter andre verdenskrig ble mange av de eldste husene rundt Lismore Circus revet, og bydelsforvaltningen satte opp offentlige boliger i stedet. Gospel Oak stasjon betjenes av London Overgrounds ruter på North London-linjen og linjen mellom Gospel Oak og Barking. De to jernbanebruene er vist på omslaget til Sinéad O'Connors EP "Gospel Oak". Lluís Domènech i Montaner. Lluís Domènech i Montaner (født i Barcelona 21. desember 1850, død i Barcelona 27. desember 1923) var en katalansk arkitekt som var hadde stor innflytelse på den såkalte "katalanske modernismen", den katalanske art nouveau-bevegelsen. Han var også en prominent katalansk politiker. Hans mest berømte bygninger, Hospital de Sant Pau og Palau de la Música Catalana i Barcelona, står på UNESCOs verdensarvliste. Les Corts. Les Corts er et distrikt i den katalanske byen Barcelona. Her ligger Barcelonas universitet samt flere høyskoler. I Les Corts ligger også flere av byens mest eksklusive boligområder. Det samme gjør Camp Nou, hjemmebanen til fotballklubben FC Barcelona og Europas største fotballstadion. Bård Bergrabb. Bård Ove Bergrabb (født 24. mai 1966 i Bodø)er en norsk bassist. Bergrabb har medvirket på innspillinger og i konsertsammenhenger med blant andre Halvdan Sivertsen, Henning Gravrok, Terje Nilsen, Eva Trones, Ola Bremnes, 4 vise menn, Glass, ET phone home, Asylrevyen, Svolvær Byteater og Nordnorsk Revyfestival. Sumpløpere. Sumpløpere (Elaphrinae) er en artsfattig gruppe av løpebiller (Carabidae) som stort sett lever ved bredden av elver og innsjøer, eller på andre fuktige steder. De er som oftest lett kjennelige på at dekkvingene har mange runde, grunne, metallisk glinsende groper, og på det store hodet med utstående fasettøyne. Den vanligste arten i Norge er "Elaphrus riparius". Utsende. Middelsstore løpebiller (gjerne 7 – 10 mm), kroppen nokså bred. Overflaten er matt glinsende, ofte blyfarget eller grønnlig, gropene på dekkvingene er blankere. Hodet er stort og bredt med utstående fasettøyne. Overkjevene (mandiblene) er forholdsvis korte og sigdformede. Antennene er nokså korte og trådformede. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så bredt som langt, smalere enn hodet og mye smalere enn dekkvingene. Det er mer eller mindre timeglass-formet sett ovenfra, med markerte bakhjørner, kraftig punktert og med markert mikroskulptur. Dekkvingene er brede med markerte skuldre, med mange store, runde, iridiserende groper som er tett punkterte i bunnen. Beina er slanke, forholdsvis korte til løpebiller å være. Levevis. Sumpløperne finnes på fuktige steder, vanligvis ved bredden av ferskvann, der de lever av små insekter og deres larver, særlig slike som har blitt skylt opp av vannet. De kan også finnes på fuktige enger og myrer. Systematisk inndeling med norske arter. Systematikken følger Carabidae of the World. I Norge er det 8 arter. Hallum. Hallum og Hallumsdalen er ei lita grend i Heradsbygda, like vest for Hønefoss i Ringerike kommune. Hallumsdalen er egentlig dalsøkket sør for Hallum, der villabebyggelsen starter. Før området ble bebygt gigg den søndre delen av dette under navnet "Mastedalen". Vinterstid fantes det en liten hoppbakke der, i skråningen opp mot Veien, som ble kalt "Mastebakken". Den var hvert år gjenstand for hopprenn i skolesammenheng. Bakkerekorden var på ca. 26 meter. Hallum, som har fått navn etter den gamle storgården der med samme navn, grenser mot Oppen gård, Ve og Follum langs vestsiden av europavei 16 og mot Veien øst for denne. Området preges i sør av nyere villabebyggelse og i nord av landbruksarealer med kornproduksjon og barskog som tilhører gården. Den har gårdsnummer 53 i Ringerike. Oppen gård. Oppen gård i Nedre Heradsbygda Oppen er en gammel storgård som ligger sentralt i Heradsbygda, like vest for Hønefoss i Ringerike kommune. Gården ligger like nord for Ve og grenser mot Hallum i øst og Kile i nord. Oppen gård har avstått mye av grunnen nord i Heradsbygda (Oppenåsen) til villabebyggelse. Den har gårdsnummer 52 i Ringerike. Løpsjøen. Løpsjøen er et vann som ligger i Åmot kommune i Hedmark. Ved sørenden av vannet ligger Løpet kraftverk. Jacob Bjerke. Jacob Bjerke (født 13. september 1889, død 1966) fra Overhalla ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Narvik i 1920. Han representerte Øisletten skytterlag. Bjerke var småbruker av yrke, og svært idrettsinteressert. Han hadde flere gode plasseringer i hopprenn og kombinert. Oppenåsen. Oppenåsen er en skogkledt åsområde som ligger nord for Heradsbygda, like vest for Hønefoss i Ringerike kommune. Området strekker seg fra Oppen gård og nordvestover mot Midttjern på grensen mot Anbjørgåsen i Ytre Soknedalen og østover til Vestsideveien og Kilemoen. I sistnevnte område ligger de to eldgamle bygdeborgene Ormekula og og Slotteberget, trolig fra folkevandringstiden. Franke Onsrud. August Hermann Franke Hanssen Onsrud (født 19. oktober 1885 på Vestre Toten, død 4. oktober 1945 samme sted) fra Oslo Østre skytterlag ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Bergen i 1921. Han var opprinnelig fra Oppland, og begynte sin skytterkarriere i Vestre Toten skytterlag, men flyttet til Oslo i 1907. Han drev en blikkenslagerforretning. Onsrud var linksskytter og det var derfor en stor prestasjon å vinne stangmedaljen med et våpen som var beregnet for høyrehendte. Onsrud deltok under sommer-OL for Norge i 1924 i Paris med 26. plass i 50 m rifle, liggende og 35. plass i 600 m frigevær. Han er bror til skytteren Jacob Onsrud. Rasmus R. Skjerpe. Rasmus Skjerpe og Martin Saur ved Landsskytterstevnet (1967) Rasmus R. Skjerpe (født 31. mai 1882, død 1976) fra Nærbø ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Kristiansand i 1923. Skjerpe var ansatt i NSB og representerte forskjellige lag i sin karriere siden han flyttet mye rundt i landet. Sigv. Kuløy. Sigv. Kuløy født 30. mai 1886, død 1967 skytter og gårdbruker fra Smøla ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Trondheim i 1922. Ola Mo. Ola Mo (født 1893, død 1977) fra Bergen ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Oslo i 1924. Mo var håndverkslærer på Stend jordbruksskole. Anbjørgåsen. Anbjørgåsen er en skogkledt åskam som ligger mellom Midttjern på grensen mot Oppenåsen i sørøst, Søndre Semmentjern i Vestre Ådal i nordøst, Heradsbygdveien med Nøkleby og Heggen og Vemeveien med Øst-Veme til Heggelia i Ytre Soknedalen i sør og vest og Flåmyr i Vestre Ådal i nord. Herman Skøien. Herman Skøien født 10. august 1884, død 1968 fra Løten ble skytterkonge på Landsskytterstevnet på Sortland i 1925. Skøien deltok på tilsammen 50 landsskytterstevner. Han var aktiv både i lag og samlag som formann, og fikk både samlagets og Skyttervesenets fortjenstmedalje. Hans sønn Kjell Skøien ble skytterkonge to ganger, mens sønnen Odd tok et napp i Officerspokalen i 1956. Ottar Ødegaard. Ottar Ødegaard født 22. januar 1906 fra Oslo ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Bergen i 1926. Han tok også Hagens Krus, til beste mesterskapsskytter under vernepliktsalder. Han var bare 20 år da han ble skytterkonge. Senere flyttet han til Canada. Herman Kjærås. Herman Kjærås født 20. november 1885, død 1955, skytter og gårdbruker fra Andebu i Vestfold ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Steinkjer i 1927. Hans lagkamerat fra Andebu skytterlag Kristoffer Skjelland ble skytterprins slik at det ble dobbeltseier til Andebu. Nordlands Postkontor. Nordlands Postkontor ble opprettet ved plakat av 10. november 1804, som Nordlands (og Nord-Norges) første postkontor. Fra starten og frem til 1813 lå Nordlands Postkontor på gården Terråk i Bindal. Postkontorets (og Nord-Norges) første postmester var Peder Knoph (født 1760, død 1821), som eide gården Terråk. Ved kongelig resolusjon av 18. juni 1812 ble postkontoret fra 11. august 1813 flyttet til gården Hildringen, og fra 15. juni 1850 flyttet til gården Ottersøy i Nærøy. Janette Oke. Janette Oke (født 18. februar 1935 i Champion, Alberta) er en kanadisk forfatter, kjent for en lang rekke romaner fra den nordamerikanske nybyggertiden på 1800-tallet, som regel med kvinnelige hovedpersoner og en uttrykt kristen intensjon. Hennes første roman "Love comes softly", ble utgitt i 1979, og hun har til nå skrevet over 75 bøker. Flere er oversatt til norsk, og hun har mottatt Emmausprisen for barneboka "Hvordan tegner vi kjærlighet?". Hun utdannet seg ved "Mountain View Bible College" i Didsbury, Alberta, hvor hun møtte sin ektemann Edward. De giftet seg i 1957, og har vært "prestefolk" i Indiana, Calgary og Edmonton. Erter, Kjøtt og Flesk. Erter, Kjøtt og Flesk (etablert 1972 i Tromsø, nedlagt 1975) var en norsk vise- og rockegruppe. Musikere som var med innbefatter Bjørn Vassnes og Jens Harald Eilertsen, samt Jan Arvid Johansen, Espen Haugen og Odd Arvid Eilertsen. Turid Pedersen, Yngve Jørgensen, Louis Cambolini, og Yngve Moe. De utga egne komposisjoner med norske tekster, blant annet av André Bjerke. Gruppen var oppvarming for Fairport (1975). De hadde 30-års jubileum på Festspillene i Nord-Norge (2002). Heros (ciklider). "Heros" er en gruppe ciklider. Mange arter fra denne gruppen ble tidligere beskrevet i «samlesekk»-gruppen "Cichlasoma". Den vanligste arten i akvariehandelen er "Heros severus", som er å få tak i både i en gullfarget oppdrettsvariant og i den grønne viltformen. Det er uklart om akvarie-"serevuser egentlig er rene "Heros severus" eller om de er hybrider av "Heros efasciatus". Finske euromynter. Euro er felles valuta for de fleste medlemslandene i EU, inkludert Finland. Alle euromyntene har en felles fremside som viser myntens verdi. Den andre siden er ulik for hvert land. De finske euromyntenes bakside har tre forskjellige symboler, men to av disse finnes bare på en mynt hver. 1-,2-,5-,10-,20- og 50-cent myntene har Finlands riksvåpen som motiv og er designet av Heikki Häiväoja. 1-euro mynten har to flyvende sangsvaner som motiv og designeren er Pertti Mäkinen, mens 2-euromynten har to multer som motiv og er designet av Raimo Heino. Alle myntene viser det året mynten er preget. 2-euromynten har påskrevet "SUOMI FINLAND" på kanten. 1- og 2-cent myntene brukes ikke i Finland, men det preges alltid noen til samlere. Summer som slutter på 1 og 2 eller 5,6 og 7 cent rundes ned, mens de summer som slutter på 3 og 4 eller 8 og 9 rundes opp til nærmeste 5 cent. Første serie. Finske euromynter fra 1999 til 2006 bærer myntmerket M, som er initialet for myntmesteren for Finlands Bank, Raimo Makkonen. Den andre serien. I desember 2006 kunngjorde Finlands Bank at euromyntenes nasjonale sider ville bli forandret, ved å tilføye eurostatenes navn eller forkortelser. Disse endringene gjelder hele eurosonen, men Finland var den første medlemsstaten som innførte dem. På de finske myntene ble forbokstaven M for Raimo Makkonen, skiftet ut med logoen til Finlands mynt. Skelligøyene. Skelligøyene er to små bratte klippeholmer som ligger om lag 16 kilometer vest for Bolus Head på Iveraghhalvøya i Kerry i Republikken Irland. De er kjente for sine store bestander av havsule og lunde, og for det gamle klosteret nær toppen av den største øya. Lille Skellig. Den minste øya er Little Skellig ("Sceilig Bheag" på irsk). Den er stengt for publikum, og har verdens nest største koloni av havsuler med nesten 30 000 par. Øya ligger halvannen kilometer øst den større Skellig Michael. Skellig Michael. Den største øya er kjent som Skellig Michael ("Sceilig Mhichíl" på irsk) eller bare "Great Skellig" («Store Skellig»), den er på sitt høyeste over 230 meter over havet. På toppen av øya er det et tidlig kristent kloster fra 500-tallet, og øya er erklært som et verdensarvområde av UNESCO. Natur. Skelligøyene er kjente for sine sjøfugl-kolonier, og de er en av de viktigste områdene for sjøfugl i Irland, både på grunn av de store bestandene og på grunn av mangfoldet i arter. Blant de artene som hekker her er havsule, havhest, krykkje, havsvale, havlire, alke, lomvi og lunde (mer enn 4 000 lundefugl bare på Skellig Michael). I mindre antall forekommer også alpekråke ("Pyrrhocorax pyrrhocorax") og vandrefalk. Det er et rikt dyreliv i havet rundt øyene også. Havert (gråsel) er vanlig, og brugde, vågehval, delfinarter og havlærskilpadde har også blitt observert. Det er mange interessante steder for dykking rundt øyene, siden vannet er svært klart og det er undervannsklipper ned til om lag seksti meters dyp. Alstahaug kommunes kulturpris. Alstahaug kommunes kulturpris deles ut årlig til «om har nedlagt et særlig betydningsfullt arbeid for og innen kulturlivet i kommunen». Autentisering. Autentisering (fra gresk "αυθεντικός"; ekte eller genuin) er handlingen å bekrefte noe eller noen som "autentisk", altså ekte eller sann. Å autentisere en gjenstand kan bety å bekrefte dens opprinnelse eller kilde, å autentisere en person kan bety å kontrollere vedkommendes identitet. Innenfor informatikk betyr autentisering å verifisere den digitale identiteten til en avsender som forsøker å kommunisere. Avsenderen kan være en person som bruker en datamaskin, kun en datamaskin eller et program. Kommunikasjonen kan for eksempel være et forsøk på å logge inn på en datamaskin. Bjærangen. Bjærangen er en dal som ligger mellom Halsa og Engavågen, i enden av Bjærangsfjorden. Fjorden er rik på fisk og dalen er rik på elg. Fjorden er også populær på sommeren da en lakseelv renner ut i Bjærangsfjorden. Clarion (programmeringsspråk). Clarion er navnet på et utviklingsverktøy og et 4GL objektorientert programmeringsspråk som har fokus på database-applikasjoner. Det har støtte for ISAM, SQL og ADO for tilgang til data, i tillegg til lese-/skrivestøtte for flere typer flat-fil formater som f.eks CSV, og kommunikasjon med relatsjonsdatabaser via ODBC. Sør-Østlandsbåt. Sør-østnorge regnes i robåtbyggingen området østover fra Åna-Sira til svenskegrensen. Området henger naturlig sammen med vestkysten av Sverige og det nordlige Danmark (Skagerrak-området) og svenskegrensen ved Svinesund er derfor nokså kunstig i robåtsammenheng. Robåtene som ble bygd i dette området var gjerne bredere og dypere enn robåter på resten av kysten, med flere og tykkere bordganger, som stundom ble festet til hverandre med trenagler i stedet for med jernsøm. De hadde dermed større lasteevne og andre sjøegenskaper enn tilsvarende Vestlands- og nordlandstyper. De ble regnet for mere tungrodd, men var stødigere seilbåter som tålte større rigg enn andre robåter. De ble brukt til frakt og fiske, og tålte mer av slag mot brygger og sjøbunn uten å ta skade, enn de lettere båtene vest- og nordpå. Ordliste til robåter Spygatt. Spygattene eller "spylegattene" er små portåpninger i relingen på større skip og båter. De har ofte et lukedeksel som er hengslet i overkant slik at det åpner seg utover. Dermed slipper det mere vann ut ved innslag av bølger, enn de som må bryte seg høyere opp for å slå over rekka, som relingen ofte kalles. Uten disse gattene, ville dekket ofte vært fylt med vann i lengre tid av gangen. Navnet gatt er det samme som brukes om fiskens åpning for avfallsstoffer fra fordøyelsen (kloakken). Mjølkeslekta. Mjølke ("Epilobium") er en planteslekt i mjølkefamilien (tidligere også kalt nattlysfamilien). Nordvestlandsbåt. Nord-Vestlandet regnes i robåtbyggingen området fra Stad (Stadt) til Hitra (med litt usikkerhet om nordgrensen), altså om lag de to Mørefylkene. Egentlig kan man her snakke om to ulike distriktstyper, nemlig "Sunnmørsbåt" (snidbotning, snedbetning) og "Nordmørsbåt". Begge har flere bord foran enn bak, Sunnmørsbåten flest. Båtene kjennetegnes ved å ha svært avrundede lotter og stevner, slakest på Nordmørsbåten. Begge undertypene har atskillig fyldigere og høyere framskut enn bakskut, og trekket med flere bord forut kommer blant annet av at båtbyggerne vil få dette til. Georg C.C.W. Prahl. Georg Carl Christian Wedel Prahl (født 28. september 1798 i Grimstad, død 29. mars 1883 i Bergen), var en norsk litograf og militær. Prahl var utdannet ved Krigsskolen og ble etter fullført utdanning utnevnt til sekondløytnant i det norske Jegerkorpset. Han hadde en rekke stillinger i den norske hær og gikk av som kompanisjef i 1878. Prahl som litograf. I 1827 etablerte han et stentrykkeri i Bergen. Dette var det første trykkeri av sitt slag i Bergen og det andre i hele landet. Før dette ble nedlagt i 1864 hadde han publisert en rekke litografiske bilder og notetrykk, bl.a. ti nummer av et musikalsk periodikum ved navn "Apollo", i 1840. Han var også utgiver av flere norgeskart, atlas og et praktverk om norske nasjonaldrakter. Han var også eier av et boktrykkeri i noen år. Prahl Støperi. Georg Prahl grunnla Bergens første jernstøperi våren 1845. "Prahl Støperi" lå opprinnelig sentralt i byen, i Marken 1-3. For å utvide produksjonen ble virksomheten flyttet til Tørrisneset på Laksevåg. For å skaffe kapital solgte Prahl støperiet i Marken til Wingaard Jernstøperier i 1855. Det nye støperiet, Laxevaag Værk, ble samtidig etablert. Laxevaag Værk ble solgt i 1882. Firmanavnet og varebeholdningen ble kjøpt av kjøpmann Christoffer Faye Huun og ingeniør Niels Henrik Brun som anla et støperi på gården Stranden på Laksevåg under navnet Laxevaag Værk (Huunværkene). Botn. En botn er en hulformet depresjon som er slipt ut i fjell av isbreens øverste del. Botnene blir erodert av isbreer og er vanlige landformer i Norge. Botnene kan bli dannet på steder det ellers ikke er breer på grunn av lokale klimaforhold. Typiske botner på den nordlige halvkulen ligger i et skyggeparti på en nordvest-vendt fjellside og i le for den vanlige vindretningen, som gjør at snø blir akkumulert her. Dersom breen trekker seg tilbake eller forsvinner kan endemorenen nederst i botnen demme opp en liten innsjø som kalles bresjø. Gamle postgården (Mandal). Gamle postgården er en murbygning fra 1923 på vestsiden av Tiedemands Plass i Mandal i Vest-Agder. Bygningen var tidligere byens posthus, men Posten flyttet høsten 1988 til Øvrebyen senter. Fra 1992 er gamle postgården brukt som et allaktivitetshus, drevet som en stiftelse av lokale lag og organisasjoner. I 1998 overtok Mandal kommune driftsansvaret for allaktivitetshuset. Bygningen huser idag blant annet Mandal kulturkontor og en ungdomsklubb. På plassen hvor Gamle postgården idag ligger, stod der tidligere to store trebygninger fra 1868. Det var Lauritz Olsens sal (senere Støhlmachers sal) og Lauritz Olsens hotell. En januarnatt i 1911 ble imidlertid hele det store bygningskomplekset lagt i aske i løpet av tre timer. Gamle postgården er idag fredet. Av denne grunn kan man fortsatt besiktige riksvåpenet og posthornet på bygningens fasade. Nymoen. Nymoen er ei grend helt sør i Ytre Ådal, i Ringerike kommune. Stedet ligger langs begge sider av europavei 16s nordligste innkjøring mot Hønefoss, noen kilometer sør for Hensmoen. Ved Nymoen er det også avkjøring til det lille tettstedet Hen og grenda Vågård. Hensmoen. Hensmoen er et industriområde sør i Ytre Ådal, i Ringerike kommune. Stedet ligger langs begge sider av europavei 16, mellom Hønefoss og Hallingby, og har innkjøring et par kilometer nord for Nymoen. Samme innkjøring kan man også benytte for å komme til grenda Vågård. Industrifeltet har blant annet industri innen elektro-, spennbetong-, emballasje-, galvanisering-, plast- og mekanisk industri. Også Statens vegvesen har tilhold i industrifeltet. Vågård. Vågård er ei lita grend helt sør i Ytre Ådal, i Ringerike kommune. Stedet ligger noen kilometer øst for europavei 16. Innkjøring til området går enten via avkjøringen til Nymoen eller Hensmoen fra E16. Vågård er i dag helst kjent for en tragisk hendelse som fant sted der den 22. august i 1926; lensmannsmordene på Vågard. Finn Aasheim. Finn Aasheim (født 16. april 1946, død 8. april 2008 i Oslo) var redaktør for Klassekampen i avisens tidlige periode. Finn Aasheim tok examen artium på Grefsen gymnas i 1965, og ble etterhvert med i Grefsen-Sinsen SUF. Aasheim ble tidlig involvert i arbeidet med avisen Klassekampen. Fra avisens andre nummer i 1969 til det fjerde nummeret var han redaktør sammen med Anders M. Andersen. Etter så å ha vært redaktør alene en stund utgjorde han et redaktørteam sammen med Sigurd Allern, inntil Allern tok over sommeren 1970. Redaktørarbeidet i Klassekampen innebar på den tiden også deltagelse i alle produksjonsledd, i distribusjon og salg. Som nyutdannet samfunnsviter ble Aasheim i 1970 ansatt i Helsedirektoratet. Fra 1972 var han involvert i arbeidet for mennesker med psykiske lidelser, og hadde frem til sin død flere tillitsverv og lederstillinger, som kontorsjef i Statens helsetilsyn og fungerende avdelingsdirektør i avdeling for psykisk helse i Sosial- og helsedirektoratet. Aasheim var fra 1988 til sin død med i rådgivende komité for prinsesse Märtha Louises fond. Han var dessuten sentral i gjennomføringen av "Opptrappingsplanen for psykisk helse" (1999–2008). Finn Aasheim var sønn av Normann Anker Aasheim og Eva Stubberud ("«Mor Soon»"). Han var gift med Anne Steigan, og svoger til Pål Steigan. Fossbakk. Fossbakk er et norsk slektsnavn og etternavn. Det er 150 personer i Norge som har Fossbakk som etternavn (desember 2010). Navnet er etter alt å dømme satt sammen av ordene «foss» (vannfall, brusende vannmengde) og «bakk» (terrengskråning). Kilemoen. Kilemoen er en industri og skogsområde som ligger langs østsiden av Vestsideveien og vestsiden av Ådalselva ved Hensfossen, lengst sør i Vestre Ådal og like nord for Begnamoen. Adkomst går via avkjøring fra europavei 16 ved Follum, like nord for Heradsbygda. Kilemoen, som er i grusmorene fra siste istid bekledt med barskog, har fått navn etter den gamle storgården Kile, som ligger like ovenfor Follum. Duff Killigan. Duff Killigan er en fiktiv skurk fra Disneyserien "Kim Possible". Originalstemmen tilhører Brian George. Killigans første opptreden var i episode syv, sesong en. Han dukket opp igjen midtveis i sesong en, og hadde flere mindre opptredener i sesong to og tre. Han var også med i alle delene av trippelepisoden "I tide og utide". Beskrivelse. Killigan er en temperamentsfull skotte som vanligvis går kledt i tradisjonell kilt og skottelue. Favorittvåpenet hans er et sett golfkøller og eksploderende golfballer. Etter eget utsagn er han «verdens dødeligste golfer». Historie. Killigan var engang en profesjonell golfspiller som viet livet til kriminalitet etter å ha blitt utestengt fra alle golfbaner i verden (selv minigolf) på grunn av sitt voldsomme temperament. Kim traff Duff for første gang i episode syv, etter at Global Sikkerhet kalte henne inn for å hjelpe dem med å løse en sak, der våpeningeniøren Professor Sylvan Green var forsvunnet. GS fryktet at Professor Green ble holdt fanget på grunn av hans ekspertise på rakettforsvarssystemer, men fragmenter av Killigans golfballer og kjemikalierester brukt til å lage gjødsel satte Kim på sporet av Duff. Planen hans var å bruke Greens formel for hurtigvoksende gress til å gjøre hele verden om til en enorm golfbane, og han ville begynne med Japan, det første landet som utestengte ham. Neste møte med Killigan var i episode 14, da han forsøkte å selge en cybertronisk kampdrakt (kalt Centurionprosjektet) til Doktor Drakken. Kim saboterte salget, noe som førte til at Killigan både mistet prosjektet og ikke fikk betalingen fra Drakken. Killigan kidnappet deretter Ron i håp om å få tak i Kim på den måten. Killigans tredje opptreden kom i løpet av sesong to, i «Adventures in Rufus-Sitting», da han var en del av en kavalkade med faste skurker som alle prøvde å få fatt i en microchip som Rufus hadde svelget ved et uhell. Under "I tide og utide" (sendt som del av sesong to) samarbeidet Killigan med de andre faste skurkene Monkey Fist, Drakken og Shego. Disse fire samarbeidet om å stjele delene som trengtes for å sette sammen Tempus Simia (tidsape), før de brukte den til å reise i tid for å forsøke å sette Kim ut av spill på tidlige stadier i livet hennes. Killigan ble pågrepet i slutten av del to, men dukket opp igjen i del tre, da i en noe annen form. Killigan dukket opp for femte gang (tredje gang sammen med Drakken) i «Sick Day», når Drakken tilkaller ham som en erstatning for Shego, som hadde fått influensa. Han var også å se under SS Juniors dansenummer i fengselet, men hadde ingen betydning for episoden ellers. Killigan hadde kun en liten opptreden i sesong tre, da han dukket opp i en scene sammen med Ron i halvepisoden «Overdue». Denne episoden antyder at Kim og Killigan har hatt trefninger minst en gang utenom episodene, selv om ingen videre detaljer ble gitt. Fremtidig Killigan. I del tre av "I tide og utide" gjør Killigan en kort opptreden som selvoppnevnt «verdens dødeligste golfende cyborg» (et felt det ikke er særlig stor konkurranse på, som Ron påpeker). Sørumsmarka. Sørumsmarka og Sørum-gårdene ligger i tidligere Norderhov kommune, nå del av storkommunen Ringerike. Motorisert tilkomst til området går via Ringveien og avkjøringen på sørsiden av Skjæringsbrua. Sørumsmarka består av et skogs- og åkerlandskap som strekker seg langs østsiden av Sogna og vestsiden av riksvei 7 fra Sandaker bru i Ytre Soknedalen til avkjøingen mot Hokksund og riksvei 35 langs europavei 16, rett sør for Heradsbygda og vest for Hønefoss i Ringerike kommune. Sørum-gårdene ligger i områdene like vest for europaveien. Dette preges av kornproduksjon. Gårdene var opprinnelig en gammel storgård, men denne er for lengst delt i flere bruk. På motsatt side av europaveien ligger Hringariki Kulturminnepark, som er kommunens og Buskerud fylkes tusenårssted. Bergensbanen krysser også over dette landskapet, og i tidligere tider var Sørumtoppen en holdeplass for folk som bodde i dette området. Veienmoen. Veienmoen (også kalt Høyby og av og til "Tatermoen") er både et eldre villaområde som ligger på en platålignende (mo på et høydedrag) grusmorene mellom Randsfjordbanen i sør, Hønefoss i øst, og Bergensbanen i nord, og et byggefelt for det meste bestående av firemannsboliger. Veiene som fører rundt inne på byggefeltet har også adresse Veienmoen. Fra gammelt av ble Veienmoen (eller en del av den) også kalt Tatermoen. Dette henger sammen med at taterfolk ofte tok tilhold vest på moen sommerstid, der byggefeltet Veienmoen finnes i dag. Veienmoen har gangavstand til sentrum i Hønefoss og ligger i tidligere Norderhov kommune, nå del av storkommunen Ringerike. Veier som fører inn til området er Ringveien, Vinteroveien og Riperbakken. Alle disse veiene fører fram til Høybyveien, som krysser på langs over Veienmoen, fra vest mot øst. Høybyveien ender opp i det området på Veienmoen som opprinnelig het Høyby. Andre veier på Veienmoen er Vestliveien (som fører ned i et lavereliggende område som lokalt har blitt kalt "Oladalen", like over Storskjæringa på Bergensbanen), Jordbruveien og Furulundveien, som alle er blindveier. Vinterroveien er delt. En del av den går ned på et lavereliggende platå der Furulundveien begynner, og ender opp i en lite område som lokalt har gått under navnet "Busebakk". Veienmoen har tradisjonelt hørt inn under den gamle storgården Veien, og sokner således til Veien skole og Norderhov prestegjeld. Slieve League. Slieve League klippene (irsk: "Sliabh Liag" oversatt "grå berg") i grevskapet Donegal i Republikken Irland hører til de høyeste klippene i Europa. De er om lag 600 meter høye og omtales i turistbrosjyrer ofte som de høyeste havklippene i Europa. Dette er imidlertid ikke korrekt, siden både klippene på Achill Island (også i Irland) og klippeformasjoner i Skandinavia er høyere. Klippene ligger på vestkysten av Donegal, ut mot Atlanterhavet mellom landsbyene Carrick og Malin Beg. De regnes som en av viktigste severdighetene i denne regionen Panorama over Slieve League klippene Kirsten Storms. Kirsten Renee Storms (født 8. april 1984 i Orlando i Florida) er en amerikansk skuespiller. Da hun var liten gikk hun på teaterskole for barn, og i en alder av fem år ble hun oppdaget av en talentspeider. Hun begynte sin karriere med å spille inn reklamefilmer. Hun sier selv at hun alltid har visst at hun ville bli skuespiller. John Grisham er hennes yndlingsforfatter. Kirsten tok over rollen som Belle Black i serien I gode og onde dager 5. august 1999, og forlot serien i 2004. I 2005 fikk hun rollen som Maxie Jones i dagsåpen General Hospital. I 2008 ble hun gjenforent med sin gode venn som også tidligere hadde spilt i I gode og onde dager, Jason Cook i General Hospital. Høsten 2011 ble hun sykmeldt, og skulle returnere igjen i februar 2012. Dessverre ble hun lengre borte enn det som var planlagt og hun ble erstattet på permanent basis. Det ble bekreftet at hun lider av alvorlig tilfelle av endometriose, og det var derfor hun hadde vanskeligheter med å konsetrere seg foran kamera. Håndkledagen. a>, hvor Adams ifølge ham selv fikk inspirasjonen til å skrive «guiden». Håndkledagen feires hver 25. mai for å minnes forfatteren Douglas Adams. Markeringen ble holdt første gang i 2001, to uker etter hans plutselige død den 11. mai, og har siden blitt en årlig hendelse. Fans bærer med seg håndkler hele denne dagen; en referanse til science fiction-komedien "Haikerens guide til galaksen". Jon Gjedebo. Jon Gjedebo (født 1945) er en norsk oppfinner og forretningsmann fra Jørpeland. Gjedebo er spesielt kjent for å ha utviklet fjernstyring av boreoperasjoner. Ved salg av sitt selskap Hitec til amerikanske National Oilwell i 1999 la Gjedebo grunnlaget for en milliardformue. Gjedebo gikk på spesialskole grunnet sine lesevansker. Han ble i 2007 kåret til Norgesvinner av Ernst & Young Entrepreneur of the Year. André Støylen. André Støylen (født 9. april 1968 i Ørsta) er en norsk siviløkonom og politiker (H). Støylen er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen BI fra 1995. Han har jobbet som blant annet informasjonsrådgiver i Geelmuyden.Kiese 1996–1998, aksjonsleder i TV-aksjonen for SOS-barnebyer i 2000, informasjonssjef i IconMedialab i 2001, konsulent i McKinsey & Company 2008–2009, prosjektleder i Ringnes Bryggeri i 2009 og økonomidirektør i Norges Røde Kors fra 2009. Fra 2008 er han styremedlem i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Støylen var 4. vararepresentant til Stortinget for Møre og Romsdal 1989–1993. I Unge Høyre var han blant annet formann i Møre og Romsdal Unge Høyre 1986–1988, valgkampleder i 1991, 1. nestleder 1990–1992, generalsekretær 1992–1994, leder 1994–1996 og medlem av desisjonskomiteen 1996–2008. Han har også vært visepresident i Youth of the European People's Party. Støylen var statssekretær i Miljøverndepartementet 2001–2002, Oslos byråd for finans og utvikling 2002–2007 og nestleder i Oslo Høyre 2006–2008. Tolpinrud. Tolpinrud er et eldre villaområde i Ringerike kommune i Buskerud. Stedet ligger på begge sider av Askveien (en strekning på riksvei 35) like vest av Hønefoss. Det er gangavstand inn til sentrum av byen. Området begrenses av Randsfjordbanen i nord, Storelva i øst, og E16 i vest. Området ligger i tidligere Norderhov kommune og sokner til Eikli skole og Norderhov prestegjeld. Kai Henriksen. Det er flere personer med navnet Kai Henriksen John Lee Hooker. John Lee Hooker (22. august 1917 – 21. juni 2001) var en blues-musiker og gitarist som regnes for en av de viktigste personene i rockens tidlige historie. På 1940-tallet begynte han og andre musikere å lage sin musikk som ble kjent som 40-tallets rhythm & blues. I 1980 ble Hooker valgt inn i Blues Hall of Fame. Eikli skole. Eikli skole er en barneskole med ca. 200 elever fordelt på 7 klasser. Skolen, som ble grunnlagt i 1914, ligger i tidligere Norderhov kommune, ved grensen mot Hønefoss langs Storelva og Osloveien på Eikli, rett sør for Kvernbergsund bru og like ved Ringerike rådhus i Ringerike kommune. Skolen har ca. 30 ansatte og har vært utbygd flere ganger. Matti Rönkä. Matti Rönkä (født 1959 i Kuusjärvi i Norra Karelen i Finland) er utdannet journalist og ansatt som nyhetssjef for finske Yleisradion TV1 og forfatter. Rönkä har skrevet seks kriminalromaner. Med romanen "Ystävät kaukana" (ikke oversatt til norsk, tittelen betyr "Langt fra venner") vant han Glassnøkkelen 2007 for beste nordiske kriminalroman. Boken vant også Vuoden johtolanka ("Årens ledetråd") -prisen 2006 for beste finske kriminalroman. Rönkäs fiktive faste etterforsker er Viktor Kärppä, en av de russiskfødte etterkommere av finner bosatte i Ingermanland som under president Mauno Koivisto ble gitt finsk statsborgerskap. Kärppä er en ufrivillig privatdetektiv, en bygningsentrepenør og fikser fra Helsingfors som på grunn av sin bakgrunn som innvandrer østfra og tidligere spesialsoldat i den russiske armeen kommer i berøring med østblokk-kriminalitet. Osloveien (Ringerike). Osloveien er veien mellom Hønefoss og grensen til Hole kommune. Veien begynner ved Kvernbergsund bru og passerer over Eikli opp til Hvervenkastet, der den den blir synonym med europavei 16 fram til kommunegrensen. Der skifter veien navn til Holeveien. Holeveien går siden over til å hete Ringeriksveien ved fylkesgrensen mellom Buskerud og Akershus. Alfio Basile. Alfio Rubén Basile (født 1. november 1943 i Bahía Blanca), kjent som «Coco», er en argentinsk fotballtrener, tidligere spiller. Fra september 2006 ble han utpekt til trener for, da han etterfulgte José Pekerman. Han trente også Argentina i perioden 1990–1994. Eikli. Eikli, Dalsbråten, Benterud eller Dump-i-Dal er et område og en gård i Ringerike kommune. Området ligger mellom Kvernbergsund bru og Hvervenmoen. I dag regnes det som en del av Hønefoss, men det ligger ikke innenfor de gamle bygrensene fra før kommunesammenslåingen i 1964. Derimot ligger det i tidligere Norderhov kommune. "Eikli" er opprinnelig en gård som ikke ligger i det området som kalles Eikli, men på vestbredden av Storelva, som danner en meander rundt det landområdet som kalles Eikli i dag, på Tolpinrud-siden av elva. Trolig har gården en gang i tiden eid mark (havn) på området Eikli, som derfor har fått navn etter gården. Gården har gårdsnummer 46 i Ringerike. Den nordvestre delen av Eikli kalles "Benterud", fra Eikli skole og vestover til den gamle utstillings- og skueplassen (der det var fesjå til inn på 1960-tallet). Den gamle gården som ga navn til området lå omtrent der barneskole ligger i dag. Den midtre delen av Eikli kalles "Dalsbråten". Området er oppkalt etter et småbruk med samme navn, som lå i dette området. "Domp-i-Dal" er området lengst mot sør og sørøst på Eikli, der blant annet Høgskolen i Buskerud holder til. Det strekker seg like over krysset mellom Osloveien og Dronning Åstas gate i Hønefoss. Eikli preges av eldre villabebyggelse og forretningsvirksomhet. Ved Kvernbergsund bru ligger Ringerike rådhus og Eikli skole. Kverbergsundet er egentlig en gammel sundplass, der en fergemann fraktet folk over elva. Sentralt langs Osloveien ligger også Hønefoss videregående skole. Det meste av forretningsvirksomheten ligger i Benterud-området, mens Dalsbråten blant annet omfatter flere bensinstasjoner, en postsorteringsterminal og Høgskolen i Buskerud som på Ringerike omfatter institutt for økonomi og ledelse, lærerutdanning, og informasjonsteknologi. Nevado Huascarán. Nevado Huascarán er et fjell i Peru i Sør-Amerika som måler 6 768 meter over havet. Det er det høyeste fjellet i Peru og det fjerde høyeste i Sør-Amerika. Det ligger i Huascarán nasjonalpark i Andes i Ancash-regionen i det nordlige Peru. Huascarán er et fjellmassiv med tvillingtopper; en nord- og en sørtopp. Oppstigninger. Den nordlige toppen har flest oppstigninger. Et klatrelag med A. S. Peck, R. Taugwalder og G. zum Taugwald var de første som nådde nordtoppen den 2. september 1908, mens P. Borchers, W. Bernhard, H. Hoerlin, E. Hein og E. Schneider var de første på sørtoppen den 20. juli 1932. I mai 1970 skjedde en naturkatastrofe ved Huascarán da et snø- og steinskred utslettet byen Yungay med over 20 000 innbyggere. Skredet ble utløst av et stort jordskjelv som ellers gjorde mye skade i det nordlige Peru. Chris Boardman. Chris Boardman (født 26. august 1968 i Hoylake) er en tidligere engelsk syklist. Han ble den første verdensmester på tempo i 1994 og tok gull på 4000 m forfølgelsesritt i OL i Barcelona og bronse på tempo under OL i Atlanta. Han var kjent som en meget dyktig temposyklist gjennom hele karrieren, og fikk kallenavnet "Mr Prologue" etter seire i prologer og tempoetapper i store etapperitt. Boardman har også blitt kritisert for å være en temposyklist som ikke kan klatre, noe han beviste med mange svake opptredener i Tour de France. Marzio Bruseghin. Marzio Bruseghin (født 15. juni 1974 i Conegliano) er en italiensk landeveissyklist som sykler for ProTour-laget Movistar Team. Blant hans største meritter er seieren på den tunge bakketempoen på den 13. etappen under Giro d'Italia 2007, og den 10. etappen i Giro d'Italia 2008. Canadas generalguvernør. Dagens flagg for generalguvernøren er fra 1981 Canadas generalguvernør eng: "Governor General"not1, fr: "Gouverneur(e) général(e)") er den kanadiske monarkens representant. Seksten av landene i Samveldet av nasjoner har felles monark, for tiden dronning Elizabeth II, og Canada er et av dem. Som dronningens visekonge betraktes de facto generalguvernøren som Canadas statssjef. Generalguvernøren er gjennom privilegiebrev fra 1947 øverstkommanderende over Canadas militære styrker i dronningens navn. Ettersom Canada er et konstitusjonelt monarki er generalguvernørens oppgaver først og fremst seremonielle og den reelle politiske makten ligger i det parlamentet som består av dronningen, senatet, underhuset. I praksis er det generalguvernøren som representerer dronningen, samtidig som verken denne, dronningen eller den britiske regjeringen blander seg inn i canadisk politikk. Offisielt utnevnes generalguvernøren av dronningen, men dette er alltid den personen som blir foreslått av den canadiske regjeringen. Generalguvernør siden 1. oktober 2010 er "HE the Right Honourable/SE le très honorable" David Lloyd Johnston. Historie. Den franske koloniseringen av Nord-Amerika ble innledet på 1580-tallet, men Ny-Frankrike, som foruten Canada også bestod av Louisiana og Acadia, begynte ikke å vokse før på halvdelen av 1600-tallet. Oppdagelsesreisende Samuel de Champlain ble den første uoffisielle guvernøren av Ny-Frankrike rundt 1613. I 1636 ble Charles Huault de Montmagny den første som ble ansatt med disse oppgavene. Opprinnelig ble Ny-Frankrike administrert av "Compagnie des Cent-Associés", men Ludvig XIV tok kontrollen over kolonien i 1663 og utnevnte den første generalguvernøren samme år, Augstin de Saffray de Mésy. Frankrike tapte de fleste av sine nordamerikanske territorier, inklusive Canada, til Storbritannia etter Syvårskrigen (1756–1763). Gjennom «den kongelige britiske kunngjøringen» av 1763 ("Royal Proclamation of 1763") skiftet området navn til "Province of Quebec" samtidig som guvernørposten ble innstiftet. Generalløytnant Jeffrey Amherst styrte provinsen under krigens siste år. Den første sivile administratoren ble James Murray som tiltrådte i 1764. Nova Scotia og New Brunswick fortsatte som separate provinser med egne guvernører, men på 1780-tallet aksepterte den britiske statsministeren William Pitt og hans regjering idéen om at provinsene skulle bli styrt av en felles guvernør og den første som tiltrådte denne posten ble Guy Carleton. Han hadde riktignok bare direkte innflytelse over Nedre Canada -Øvre Canada, New Brunswick og Nova Scotia ble styrt av viseguvernører. Da Øvre og Nedre Canada ble slått sammen til Provinsen Quebec i 1840 ble kontrollen over denne liggende hos generalguvernøren. Generalguvernørens rolle ble endret i forbindelse med revoltene i 1837 ("Rebellions of 1837"). Rett etter dette opprøret besluttet den britiske regjeringen å gi de canadiske provinsene egne regjeringer, noe som førte til at både generalguvernørens og viseguvernørenes roller først og fremst ble formelle posisjoner, og den virkelige makten ble overført til de demokratisk valgte forsamlingene og deres statsministere. Slik var det også etter at Canadas status ble endret til en dominion i 1867. Generalguvernøren og viseguvernørene i provinsene fortsatte som den britiske kronens lokale representanter, men den virkelige politiske makten ble delt mellom Canadas statsminister og regjeringssjefene i provinsene. Generalguvernørens rolle ble påvirket sterkt på 1920- og 1930-tallet som følge av King-Byng-affæren. I 1926 ba den liberale statsministeren William Lyon Mackenzie King at generalguvernøren Julian Byng skulle oppløse parlamentet. Generalguvernøren henviste imidlertid til valget som hadde blitt avholdt bare noen få måneder tidligere og nølte med å etterkomme statsministerens anmodning. Denne gikk så av og Byng valgte Arthur Meighen som hans etterfølger. Men noen uker senere tapte Meighens konservative regjering en mistillitsvotering i underhuset, noe som tvang generalguvernøren å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg. Mackenzie King vant valget stort og fikk tilbake regjeringsmakten og begynte arbeidet med å reformere generalguvernørens rolle. På en Imperial Conference senere samme år aksepterte Storbritannia at Canada og andre britiske dominions Balfourdeklarasjonen som slo fast at de britiske protektoratene ble likestilt med Storbritannia. Generalguvernørene skulle i fortsettelsen ha en rent representativ rolle i stedet for å være den britiske regjeringens stedfortreder, dette ble i stedet ivaretatt av en høykommissær ("The High Commissioner"). Likestillingen mellom Storbritannia og de tidligere koloniene ble forsterket i 1931, da hver dominion ble ansett for et eget kongedømme og at den britiske monarken var monark over flere kongedømmer parallelt. Selv om Canada i dette ble anerkjent som et uavhengig land, var generalguvernøren også i fortsettelsen en engelskmann. Etter at man gikk bort fra betegnelsen «dominion» kunne den første canadiske generalguvernøren Vincent Massey tiltre i 1952. Under Roland Micheners embetstid (1967–1974) gjennomgikk embetet en rekke betydelige endringer. Han forenklet etiketten og formalitetene, som at skikken med å bukke for generalguvernøren. Michener fortsatte allikevel å bære den tradisjonelle tjenesteuniformen, men han var den siste som gjorde det. Micheners reise til Trinidad og Tobago i 1971 var det første utenlandske statsbesøke av en canadisk generalguvernør. Dette medførte imidlertid noe strid, da en mente at det var monarken og ikke generalguvernøren var Canadas statssjef. Nå er det imidlertid akseptert at generalguvernøren representerer Canada i utlandet. Generalguvernørens rolle kan fortsatt forårsake en viss kontrovers i Canada. Organisasjoner som Citizens for a Canadian Republic («Borgere for canadisk republikk») arbeider for å forandre og «demokratisere» embetet slik at en kan få en president slik en har i de tidligere koloniene Irland og i India. På den andre siden har monarken og dens representant generalguvernøren sine tilhengere i organisasjoner som Monarchist League of Canada («Canadas monarkistiske forbund»). Etter de mislykkede Meech Lake-overenskomsten fra 1987 og Charlottetown-overenskomsten fra 1992 har slike konstitusjonelle spørsmål fått liten plass i canadisk politikk og havnet i skyggen av mer alvorlige spørsmål som Quebecs selvstendighet. Tilhengerne av republikk har i Canada fått en mindre innflytelse enn for eksempel i Australia. Utnevnelse. Monarken utnevner generalguvernøren i henhold til statsministerens ønsker. I perioden 1867-1952 var alle generalguvernører britiske statsborgere og medlemmer av det britiske aristokratiet. Den siste britiske generalguvernøren i Canada var Harold Alexander (1946–1952), etterfulgt av den første canadiske generalguvernøren Vincent Massey. Siden har alle vært canadiere. Posten alternerer mellom engelsk-canadiere og fransk-canadiere. Fra utnevningen i 1967 har statsministeren kun foreslått et navn, i stedet for en liste som det var forutgående. Generalguvernørens rolle er upolitisk, men det har ofte vært tidligere politikere i embetet. Siden 1952 har tidigere diplomater, regjeringsmedlemmer og leder av underhuset hatt embetet. Den forrige generalguvernøren Adrienne Clarkson var den første uten politisk eller militær bakgrunn som tidligere forfatter og programleder på TV. Hun var også den første asiatisk-canadieren og den andre kvinnen i embetet etter Jeanne Sauvé (1984–1990). Den tredje kvinnen i embetet ble generalguvernør Michaëlle Jean, som tiltrådte i 2005 som den første svarte canadieren. Tradisjonelt er embetstiden fem år, men det har hendt ved noen få anledninger at den har blitt forlenget. For eksempel skulle Adrienne Clarksons embetstid gått ut 2004 men statsministeren Paul Martin vurderte situasjonen i underhuset med en minoritetsregjering gjorde det ønskelig med en erfaren generalguvernør, slik at Adrienne ble sittende. Tidigere har George Vanier og Roland Michener fått sine embetsperioder forlenget under lignende omstendigheter. Generalguvernører kan også ble seg fritatt fra embetet, noe som skjedde da Roméo LeBlanc forlot embetet av helsemessige årsaker i 1999. Om generalguvernøren dør eller forlater landet i mer enn en måned, overtar høyesterettsjustitiarius ("Chief Justice of the Supreme Court") generalguvernørens oppgaver og plikter. Om også denne posten er vakant, er det den eldste andredommeren ("Puisne Justice"). Dette har skjedd ved to anledninger da generalguvernører har dødd: I 1940 overtok Lyman Poore Duff generalguvernørens rolle og 1967 gjorde Robert Tascheraeu det samme. Konstitusjonelle oppgaver. Generalguvernør Michaëlle Jean sommeren 2007 Som representant for Canadas monark kan generalguvernøren utøve den makt som kronen besitter, bortsett fra retten til å endre antall seter i senatet. Når monarken er personlig i landet kan denne selv utøve den makten generalguvernøren har på vegne av monarken. Det er generalguvernøren som innkaller, referer og oppløser Canadas parlament. De parlamentariske sesjonene innledes med parlamentets høytidelige åpning, hvor generalguvernøren i senatet, sittende på sin trone, leser regjeringserklæringen. Innen fem år er mandatperioden over og det må skrives ut nyvalg til underhuset, dette gjøres av generalguvernøren, men på statsministerens anmodning. Monarken kan oppheve en lov innen to år. I praksis gir imidlertid alltid generalguvernøren sitt bifall, og de andre alternativene har ikke blitt brukt. Ministrer, dommere og senatorer på føderalt nivå utnevnes av generalguvernøren, disse etter statsministerens anmodning. Videre utnevner generalguvernøren provinsenes viseguvernører, men dette er på provinsenes statsministres anmodning. Viseguvernørene kan, som sin føderale kollega, videresende et lovforslag for provinsen videre til generalguvernøren. Dette skjedde i Saskatchewan i 1961. Imidlertid er ikke generalguvernøren kongelig representant eller har embetsplikter overfor Canadas territorier hvor den føderale regjeringen utnevner en kommissær som sin lokale representant. Dette kommer av at den canadiske forfatningen ikke regulerer territoriene konstitusjonelle rettigheter. Generalguvernøren har også statssjefens forpliktelser og gir statsbesøk til utlandet, tar imot utenlandske statssjefer, delegater og ambassadører. Tidligere overlot ambassadører og samveldet overkommissærer son akkreditiver til dronningen, men etter 2005 tar generalguvernøren imot dem – noe som har opprørt landets monarkister. Generalguvernøren er formelt øverstkommanderende for landets militære styrker og befalshaver ("Colonel of the Regiment", underlagt monarken som bærer tittelen "Colonel-in-Chief") over Canadas tre livgarder: "Govenor General's Horse Guras" («Generalguvernørens hestegarde»), "Governor General's Foot Guards" («Generalguvernørens fotgarde») og "Canadian Grenadier Guards" («Canadas grenadergarde»). Noter. Generalguvernør Sorocaba. Sorocaba er en by og kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil.Byen har 517 000 innbyggere i selve byen og 565 000 innbyggere (2005) i hele kommunen. Sorocaba fikk bystatus i 1661. I dag er byen er et viktig industrisentrum i delstaten og har blant annet en omfattende metallindustri og celluloseindustri. Liste over Canadas generalguvernører. Liste over Canadas generalguvernører Rover 800. 1988 Rover 827si, en av få som ble solgt ny i Norge Rover 800-serien kom på markedet i 1986 og var det første resultatet av samarbeidet mellom Honda og Rover. Honda hadde bruk for en større bil enn Accord på det amerikanske markedet, og Rover hadde lite penger til å utvikle en helt ny modell, så da ble samarbeidet innledet. Rover produserte sin 800-serie som erstatter for SD1 og Honda startet sin produksjon av Legend. Bilene hadde samme plattform, men var ganske ulike å se til. Bilene hadde samme V6-motor, men Rover hadde sin egen firesylindrede motor på 820-modellen. Interiøret var veldig forskjellig, men i karosseriet kan en se en viss likhet. De første modellen med V6 motor hadde ett sylindervolum på 2500 ccm (Rover 825), disse motorene hadde lavt dreiemoment i bunn og ble derfor erstattet av en oppboret modell med 2700 ccm som kom i 1988 (Rover 827). Interiøret i disse bilene hadde mye av de engelske tradisjonene i seg, trepaneler og skinnseter ga en eksklusiv atmosfære. I Norge er disse bilene sjelden vare, det ble solgt noen biler på åttitallet, de fleste i 1988. Her hjemme var det stort sett 820si og 827si som ble solgt. Det ble også solgt noen 820 sterling, men disse var dyre her i landet, 827-modellen kostet ca 400 000  og 820-modellen ca 300 000 kr i 1988. De første modellene (MK1) hadde mye problemer en del problemer. Rust og problemer med elektronikken (fra Lukas) bidro til å gi bilen et dårlig rykte. I USA ble bilene solgt som Sterling og ikke Rover, men det hjalp lite. Både i Norge og USA stoppet salget opp etter få år og ble aldri solgt igjen. I 1992 kom det en ny utgave av 800 serien, den var basert på den gamle MK1 modellen men med litt rundere former og ett oppgradert interiør. Understell, dører, V6 motor og det meste av interiøret var det samme. Det som ble endret var fronten og bakparten, ny midtkonsoll og ny 4 sylindret motor med og uten turbo. MK2-modellen hadde mye bedre kvalitet, mye bedre elektronikk og nesten ikke rustproblemer men ble aldri solgt ny i Norge. Det finnes noen privatimporterte MK2-modeller i Norge, men på landsbasis er det ikke mer enn ca. 10 eksemplarer. Det ble også lansert en coupemodell i 1992, for å vise at at Rover kunne lage eksklusive biler. Designen var bra og interiøret var meget eksklusivt, men kjøreegenskapene var ikke på høyde med de beste, så det ble en bil for de spesielt interesserte (kun noen få tusen ble produsert). Mk2-modellen hadde frem til 1996, 2,0-liters firesylindrede motorer med 136 hk, 180 hk og 200 hk og V6-utgave med 170 hk (Honda Legend-motor). I 1996 fikk 800 serien en liten ansiktsløfting med nye motorer, oppgradert interiør, hellakkert listverk og oppgradert elektronikk. En ny V6-motor produsert av Rover ble introdusert, denne hadde 2500 ccm og 175 hk (finnes i dag i Rover 75). Rover 800-serien ble produsert fra 1986 til 1999, da den ble erstattet av Rover 75. 1993 Rover 827 coupe interiør Dan Waern. Dan John Rune Waern (født 17. januar 1933) er en tidligere svensk friidrettsutøver. Under OL 1960 i Roma kom Waern på fjerde plass på 1500 meter. Under EM 1958 i Stockholm tok han sølvmedalje på den samme distansen. I 1957 ble han den første svenske utøveren som løp drømmemilen, det vil si en engelsk mile (1609,4 meter) på under fire minutter. Dette året ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. I årene 1958–59 satte Waern tre verdensrekorder på den ikke-olympiske distansen 1000 meter, den siste rekorden var på 2.17,8. Waerns bestenotering på 1500 meter var 3.38,6 (1960). Jane Cederqvist. Jane Cederqvist (født 1. juli 1945) er en tidligere svensk svømmer. I en alder av 15 år tok hun sølv på 400 m fri under OL 1960 i Roma. Hun fikk tilnavnet «Silver-Jane» i svenske medier, og ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje i 1960. Allerede året etter la hun opp, bare 16 år gammel. La Maddalena. La Maddalena er en by og kommune på øya med samme navn. Byen ligger nord på Sardinia, og er en del av provinsen Olbia-Tempio. Byen ligger 2 km fra den nordøstlige kysten av Sardinia, like ved Bonifaciostredet, som skiller Sardinia og Korsika. Som øyenes viktigste by har La Maddalena ofte vært åsted for viktige militære hendelser. Piemonteserne okkuperte byen i 1767, og Benito Mussolini ble holdt som fange her 139 år senere, før han ble flyttet til "Campo Imperatore". Historie. Det er kjent fra arkeologiske spor at øya har vært bosatt siden forhistorisk tid, men den skriftlige historien begynner med Romerriket. Øya var et stridsemne mellom republikkene Pisa og Genova på 1100-tallet og ble senere forlatt kun for å bli kolonisert på nytt av saubønder fra Korsika og senere av de første bosettere fra Sardinia på 1500-tallet. La Maddalena har gjennomgått mange nevnendringer. Romerne kalte øya for Ilva, Fussa og Bucina, og middelalderen var øya kjent som Bicinara før den til sist fikk sitt katolske navn Santa Maria Magdalena på 1500-tallet. Etter det ble den endelig kjent som La Maddalena. Dets lokalisering ved Bonifaciostredet hvor det går mye skipstrafikk har gitt øygruppen militær betydning. I 1793 ble den bombardert av franske revolusjonsstyrker under ledelse av en ung Napoléon Bonaparte. I 1803 etablerte britiske admiral Horatio Nelson en marinebase under 1804-blokaden av Toulon, og i 1887 etablerte den kongelige italienske marine (Regia Marina Italiana) sin marinebase der. I 1973 opprettet NATO sin marinebase. Fylkesvei 321 (Rogaland). Fylkesvei 321 i Rogaland går mellom Folkvord og Lea i Sandnes. Veiens lengde er 2,6 km og heter Todnheimveien. Eksterne lenker. 321 Sabine Ginther. Sabine Ginther (født 3. februar 1970 i Vorderhornbach) er en tidligere østerriksk alpinist. I løpet av karrieren vant hun seks renn i verdenscupen (tre utforrenn, ett slalåmrenn og to kombinasjonsøvelser). I sesongene 91 og 92 gikk hun også til topps i sammendraget i kombinasjonscupen. I sesongen 1990/91 kom hun på andre plass sammenlagt i verdenscupen sammenlagt, bare slått av Petra Kronberger. Under VM 1991 kom hun på sjette plass i utfor. Helge Andre Njåstad. Helge Andre Njåstad (født 5. juni 1980) er en norsk politiker (FrP). Han er ordfører i Austevoll kommune fra 2003. Han har vært medlem av Austevoll kommunestyre siden 1999 og av Hordaland fylkesting fra 2003. Han er også medlem av samferdselsutvalget i fylkeskommunen og av Fremskrittspartiets kommunalpolitiske utvalg fra 2005 (leder fra 2010). Han var formann i Austevoll Fremskrittsparti 2000–2003. Njåstad var dessuten varamedlem til sentralstyret i Noregs Mållag i perioden 2007–2008. Han gikk almenfaglig linje ved Fiskarfagskulen i Austevoll 1996–1997 og ved Bergen Handelsgymnasium 1997–1999. Han var markedsmedarbeider i Austevoll forlag A/S 1999–2003 og overtok som daglig leder i 2003. Fra høsten samme år har han permisjon for å skjøtte ordførervervet. Fylkesvei 380 (Rogaland). Fylkesvei 380 i Rogaland går mellom Solamarken og Vestbø i Sola. Veiens lengde er 2,7 km. Eksterne lenker. 380 Lufthansas destinasjoner. Dette er en liste over byer og flyplasser som Lufthansa flyr til. Listen inkluderer destinasjoner som betjenes av Lufthansa CityLine og Lufthansa Regionals partnere. Fylkesvei 511 (Rogaland). Fylkesvei 511 i Rogaland går mellom Vasstveit og Fiskå i Strand. Veien er 6,2 km lang. Eksterne lenker. 511 Roger Pihl. Roger Pihl (født Roger Kristiansen 17. november 1954) er en norsk reklamemann, forfatter og litteraturkonsulent. Han har vært grynder, art director, tekstforfatter og daglig leder i reklamebyrå i Oslo 1987 – 2010. Sammen med Tor Åge Bringsværd og Eilert Sundt (d.y.) er han generalsekretær i Norsk Kartozoologisk Forening. Initiativtager til www.bestigbjerge.dk. Æresborger av Montgomery, Alabama. Alna Bydels miljøpris 2004. Æresmedlem i Ejer Baunehøj venner 2005. Grynder og tidligere eier i 4 Fakta markedsanalyse (senere MMI, nå Synovate), grynder i softwareselskapet IT-Makeriet. Odense lufthavn. Odense lufthavn (ofte kalt "Beldringe Lufthavn") (IATA: ODE, ICAO: EKOD) er en liten flyplass utenfor den danske byen Odense. Den ligger i tettstedet Beldringe, nordvest for Odense. Flystripen ble bygd for militær bruk på 1940-tallet under den tyske okkupasjonen av Danmark. Fylkesvei 524 (Rogaland). Fylkesvei 524 i Rogaland går mellom Solbakk og Tjøstheim i Strand. Veien er 8,7 km lang. Eksterne lenker. 524 Fylkesvei 525 (Rogaland). Fylkesvei 525 i Rogaland går mellom Kvam og Strand kirke i Strand. Veien er 2,1 km lang. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 521. Eksterne lenker. 525 Mwai Kibaki. Mwai Kibaki (født 15. november 1931) er en økonom, politiker og Kenyas president, noe han ble i 2002, da han tok over for Daniel arap Moi. Tidlig liv. Han ble født i landsbyen Gatuyaini i Nyeri District, og var den yngste sønnen av kikuyu-bonden Kibaki Gĩthĩnji og Teresia Wanjikũ. Han ble døpt Emilio Stanley av italienske misjonærer i sin ungdom, men bruker det navnet sjelden. Han tilhører Kenyas største etniske gruppe: Kikuyu, som utgjør 22% av befolkningen. Han ble utdannet ved Gatuyainĩ School (2 år), Karĩma Mission School (3 år), Mathari Boarding Primary School (mellom 1944 og 1946). Han studerte ved det prestisjefulle Mang'u High School mellom 1947 og 1950 og fikk beste karakter ved siste eksamen. Han var ivrig etter å bli med i hæren etter high school, men på grunn av en avgjørelse i koloni-styresmaktene, ble folk fra samfunn som det Kibaki tilhørte, forhindret fra å bli med i den britiske armé. Han studerte økonomi, historie og statsvitenskap ved Makerere University College i Kampala, Uganda. I 1955 gikk han ut som beste student i sin klasse, og ble deretter tildelt et stipend for å fortsette sine studier i Storbritannia. Han fikk sin grad med særlig utmerkelse i offentlig økonomi ("Public Finance") ved London School of Economics. Kenya African National Union (KANU). Etter å ha avsluttet sine studier, begynte han å forelese økonomi ved Makerere. Tidlig på 1960-tallet ga han opp jobben som lærer, for å arbeide i Kenya African National Union (KANU). Han hjalp til med å utarbeide den første grunnloven i landet. I valget i 1963 ble han valgt som parlamentsmedlem fra Makadara Constituency i Nairobi. Han har vært medlem av parlamentet siden. Hans innvelgelse var starten på en lang politisk karriere. Han ble utpekt til vise-finansminister og formann i the Economic Planning Commission i 1963, og ble forfremmet til finans- og næringsminister i 1966. I 1969 ble han minister for finans- og økonomisk planlegging, en stilling han innehadde til 1978. Kibaki valgte så å flytte sin politiske base fra Nairobi til sin hjemby. Han ble gjenvalgt til parlamentet i 1974, denne gang som representant for hjemlige Othaya Constituency. Det samme året rangerte Time Magazine Kibaki blant de 100 med størst potensial som verdensledere. Han ble gjenvalgt til parlamentet fra det samme området ved valgene i 1979, 1983, 1988, 1992, 1997 og 2002. Da Daniel arap Moi overtok som president etter Jomo Kenyatta i 1978, ble Kibaki utpekt som visepresident. Han fikk samtidig beholde statsrådsposten som finansminister, men skiftet denne med Innenriksdepartementet i 1982. Kibaki ble uvenner med president Moi i 1988, han ble fjernet som visepresident og flyttet til Helsedepartementet. Flerparti-politikk. I desember 1991, bare dager etter at grunnloven ble endret for å tillate flere partier i landet, forlot Kibaki KANU og startet partiet Democratic Party (DP). Han stilte som partiets presidentkandidat i 1992 og kom på 3. plass. Ved presidentvalget i 1997, kom Kibaki på andreplass etter sittende president Moi, men foran Raila Odinga. President. I forberedelsene til valget i 2002, allierte Kibakis Democratic Party seg med flere andre partier og dannet National Alliance Party of Kenya (NAK). NAK allierte seg videre med Liberal Democratic Party (LDP) og dannet the National Rainbow Coalition (NARC). 27. desember 2002 vant NARC en overveldende valgseier over KANU. Kibaki fikk 62% av stemmene i presidentvalget, mot kun 31% på KANU-kandidaten Uhuru Kenyatta. 30. desember 2002, fremdeles pleietrengende etter en motorsykkel-ulykke, og plassert i en rullestol, ble Mwai Kibaki tatt i ed som den tredje presidenten, og leder for de militære styrkene til Republikken Kenya. Kibakis første regjering ble en balanse med en statsråd fra hvert av Kenyas 42 områder. Hans lederstil er veldig lite detaljorientert, mye ulikt sin forgjenger, som forsøkte å kontrollere alt fra sentrum. Kibakis lederstil ga de ulike statsrådene frihet til å styre sine respektive departementer, og introdusere svært nødvendige reformer, men i opposisjonen ble det snakk om at Kibaki-regjeringen var lite villig til å bekjempe korrupsjon. Fremdeles (pr januar 2008) er ingen høy-profilerte personer i Kenya tiltalt eller dømt for korrupsjon. I november 2004, i et intervju med ABC PrimeTime sin journalist Peter Jennings, sa tidligere president Bill Clinton at Kibaki var den levende personen han helst ville treffe, «"because of the Kenyan government's decision to abolish school fees for primary education"». Clinton la til at det å sikre gratis og obligatorisk utdanning for alle barn ville påvirke flere liv enn noen annen president hadde gjort, eller ville gjøre i løpet av det året. Utdanningsprogrammet førte til at nesten 1,7 millioner flere skoleelever ble innrullert i skolen ved slutten av det året. Clinton fikk sitt ønske oppfylt da han besøkte Kenya sommeren 2005 og endelig traff president Kibaki 22. juli. Folkeavstemning og fjerning av regjeringen. President Kibaki utnevnte ikke Raila Odinga til statsministerposten da han ble president, slik avtalen mellom partiene var (Kenyas nåværende grunnlov har ingen henvisninger til en statsministerpost); ei heller ga Kibaki LDP halvparten av ministerpostene. Han søkte heller støtte til sitt NAK-parti ved å utnevne ministere fra KANU og FORD. Bedraget førte til et åpent parlamentarisk opprør og en splittelse av regjeringen, som kulminerte med en uenighet over den foreslåtte nye grunnloven til landet. Regjeringens forslag til ny grunnlov inneholdt elementer som ville styrke presidentens rolle, og svekke regionale regjeringer. Raila Odinga opponerte sterkt mot dette, og da regjeringens forslag ble lagt ut for en folkeavstemning 21. november 2005, ble det avvist med 57% mot 43%. Etter dette nederlaget, sparket president Kibaki hele regjeringen 23. november 2005. Da den nye regjeringen ble dannet to uker senere, ble Raila Odinga og hele LDP-partiet holdt utenfor. Ny regjering. 24. juli 2006 vant Narc-Kenya, et nytt parti organisert av allierte av Kibaki 75% av alle setene i parlamentet. Dette indikerte at Kibakis regjering hadde kommet over tapet ved folkeavstemningen. Vision 2030, en plan for å øke landets BNP 10% var offentliggjort av Kibaki 30. oktober 2006. Den gode økonomiske styringen under Kibakis styre har medført en økning av Kenyas BNP gjennom 4 år fra en lav vekst på 0,6% i 2002 til 3% i 2003, 4,9% i 2004, 5,8% i 2005 og 6% i 2006. En økning i BNP på 7% ble estimert for 2007, noe som var en meget bemerkelsesverdig endring fra perioden før Kibaki overtok som president. 15. november 2006 gjeninnsatte han Kiraitu Murungi, som hadde trukket seg for å tillate uavhengig etterforskning av korrupsjonsanklager da han var energiminister, og George Saitoti, som tidligere hadde vært anklaget som utdanningsminister. Begge statsrådene ble frifunnet av etterforskningen. Presidentvalget i 2007. I presidentvalget i 2007 vant Kibaki en omdiskutert og liten seier over opposisjonens kandidat Raila Odinga. Kibaki ble erklært som vinner og sverget inn 30. desember 2007, på tross av påstander fra opposisjonsleder Raila Odinga om valgfusk, som i sin tur ledet til omfattende voldelige opptøyer. 28. februar signerte Kibaki og opposisjonslederen Raila Odinga en avtale, fremforhandlet av Kofi Annan, om maktdeling i landet for å bidra til å stoppe urolighetene. Etter at Annan klarte å framforhandle grunnlaget for en felles politisk plattform i februar, var det mange runder og avbrudd i de videre forhandlingene. Men 12. april møttes Kibaki og Odinga i hemmelighet og klarte å komme til enighet om utnevnelsen av en koalisjonsregjering. Odinga ble statsminister i regjeringen. Privat liv. a> under et statsbesøk i USA i 2003. Han er gift med Lucy Kibaki (født Muthoni), og de har en datter sammen, Judy Wanjiku, og tre sønner, Jimmy Kibaki, David Kagai, og Tony Githinji. I 2004 rapporterte media at Kibaki hadde nok en kone, Mary Wambui, og en felles datter Wangui Mwai. Mary Wambui skal være utstyrt med statlige livvakter og andre VIP-privilegier. Hun er også en aktivist i National Rainbow Coalition-partiet. Etter at nyheten ble kjent, sendte Kibaki sin stab ut en melding om at Kibakis nærmeste familie er hans kone Lucy og deres fire barn. Mwai Kibaki er kjent for å være en ivrig golf-spiller og er et langvarig medlem av Muthaiga Golf Club. Kibaki er medlem av den romersk-katolske kirken og deltok på gudstjenester i the Holy family basilica Church ved flere anledninger. Urgaler. Urgalene er med i Arven bøkene og Eragon filmen. De er monstere som ønsker å ta Eragon med til sin leder. Laure Pequegnot. Laure Pequegnot (født 30. september 1975 i Échirolles) er en tidligere fransk alpinist. Spesialdisiplinen til Peguegnot var slalåm. I denne disiplinen ble hun juniorverdensmester i 1994. Hun har hittil vunnet tre verdenscuprenn i slalåm, og gikk 2002 til topps sammenlagt i slalåmcupen. Under OL 2002 i Salt Lake City tok hun sølvmedaljen i slalåm. På grunn av skader og formsvikt oppnådde hun ikke like gode resultater de påfølgende sesongene. Under VM 2005 i Bormio var hun med på å vinne bronse for Frankrike i lagkonkurransen. I februar kunngjorde Laure Pequegnot at hun la opp som alpinist. Reddalskanalen. Reddalskanalen er en kanal i Grimstad som forbinder Landvikvannet og Reddalsvannet med havet. Kanalen er delt opp i to deler, den første mellom havet og Landvikvannet, og den andre mellom Landvikvannet og Reddalsvannet. Kanalen ble laget i 1877 for å gi plass til mer dyrkningsjord til bygdene. Kanalen er tre kilometer mellom sjøen og Landvikvannet, og 500 meter mellom Landvikvannet og Reddalsvannet. Anleggelsen av kanalen førte til at Reddalsvannet ble 2,5 meter lavere, og Landviksvannet ble 2 meter lavere. De nye arealene ble tilgodesett de 84 bøndene som hadde jord i området, men de måtte betale for dette. Bekostningen av kanalen var det staten og kommunene Grimstad og Landvik som sto for. Fra 1881 til 1885 kjørte dampbåten «Tryg» mellom Grimstad og Reddal via kanalen. I dag er kanalen et mye brukt utfartssted for småbåter, og dette førte etter hvert med seg en merkbar slitasje, særlig ved forbygningene. Kanalen er derfor blitt bygd opp og tilbakeført til sin opprinnelige stand. Gjenåpningen foregikk i 2004. I Kulturminneåret 1997 ble Reddalskanalen valgt til Grimstad kommunes fremste kulturminne, og dette er markert med informasjonstavle ved innseilingen fra Strandfjorden. Her er også stilt opp møllesteinene etter den gamle mølla som en gang sto ved fossen her. Nod. en graf med 6 noder og 7 kanter I grafteorien er en Nod (eng. "vertex") en fundamental brikke i hvordan grafer tegnes: en udirekte graf inneholder et sett med noder og et sett med kanter, mens en direkte graf inneholder er sett med noder og et sett med halvsirkler (ordnede par av noder). Sogn hagekoloni. Sogn hagekoloni er en hagekoloni som ligger helt sør i strøket Sogn i Bydel Nordre Aker i Oslo. I vest ligger Vestgrensa studentby og strøket Gaustadbekkdalen, i sør avgrenser Sognsvannsbanen hagekolonien fra strøket Ullevål Hageby, i øst avgrenser Sognsveien og i nord Ring 3 hagekolonien fra resten av Sogn. Hagekolonien ble opprinnelig etablert i 1909 på jordene tvers overfor derUllevål universitetssykehus i dag er etablert. På grunn av bygging av aldershjem ble hagekolonien flyttet til jordene ved siden av Ullevaal Stadion i 1929, som tidligere var en søppelfylling. Det hindrer ikke at området i dag er en oase i Oslos støyende og travle hverdag. Hagekolonien har 204 hytter av forskjellig standard. Størrelsen på hyttene varierer, men maks størrelse er 30 m² + bod på 2 m². Størrelsen på parsellene er i gjennomsnitt 300 m². Parsellene leies av Oslo kommune, mens hyttene eies av den enkelte kolonist. Parsellene på Sogn er tilknyttet sommervann, men det er ikke tilknyttet kloakknett, bortsett fra hovedhuset som er hagekoloniens forsamlingslokale. Huset leies ut hele året både til kolonister og til andre interesserte. Husets festsal har plass til 80 personer og har alt av dekketøy. Huset har et moderne kjøkken med oppvaskmaskiner. Det er stor aktivitet i hagen i sesongen (april-oktober). Bl.a. arrangeres det høstmarked hvor kolonistene har laget syltetøy, gelé, saft og masse annet fra hagenes grøde. Markedet er åpen for alle og annonseres på hagens egne internettsider. I tillegg arrangeres det bingo, pub-kvelder, barne- og ungdomssamlinger og grillkvelder. Det er åpen kafé hver søndag i sesongen fra kl. 13-15. Kaféen er åpen for alle. Sogn Hagekoloni er tilknyttet Norges Kolonihageforbund og er medlem av Oslo krets av NKHF. Sortland Rockeklubb. Sortland Rockeklubb (SRK) er en konsertarrangør og paraply for det lokale rockemiljøet på Sortland. Rockeklubben ble dannet i 2002 og sprang ut av de 3 unge rockebandene som var aktive i byen på det tidspunktet. Klubben ble startet av bandenes medlemmer for å få anledningen til å spille konserter selv. I dag har SRK en mer permanent drift, og langt flere involverte. Medlemstallet ligger nå på omtrent 60 og det er til enhver tid om lag 20 aktive band i miljøet. SRK arrangerer konserter i alle sjangre, og klubben stod i spissen for å skaffe øvingslokale for ungdom i Vesterålen. Klubben arrangerer Blabla-festivalen, som er en alternativ musikkfestival. Den er også involvert i Nature Aids musikkfestival på Sortland. Band som har tatt del i Sortland rockeklubb gjennom tidene. Noen av disse bandene har holdt på lengre enn andre, og har skaffet seg et rykte i musikkbransjen. 2002–2003 er nå oppløst, men i løpet av det knappe året Cataleptic var aktivt spilte de 21 konserter Medlemmene i Iskald er: Aage Krekling (trommer), Lars Johannessen (gitar), Simon Larsen (gitar/vokal) og René Zonneveld (bass). Medlemmene i Quiritatio er: Fredrik Hartvigsen (vokal), Stig Krig Vågbø (bass/vokal), Tor-Håkon Gabriel Håvardsen (trommer), Andreas Frivåg (gitar), Øyvind Berg (gitar/vokal). Kristian M. Gylstad. Kristian M. Gylstad født 23. september 1897, død 1966, skytter og gårdbruker fra Trøgstad i Østfold ble skytterkonge på Landsskytterstevnet på Hønefoss i 1929. Kristoffer Flesaker. Kristoffer Flesaker født 21. mars 1897, død 1965, skytter og gårdbruker fra Fiskum ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Trondheim i 1930. Ingulv Barstad. Ingulv Barstad født 22. desember 1893, død 1982 fra Klinga er dobbelt skytterkonge fra Landsskytterstevnet i Bodø i 1931 og Oslo i 1934. Han representerte Trondhjems skytterlag da han vant første gang, men flyttet siden til Namsos, som han representerte da han tok den andre tittelen. I 1931 tok han også et napp i Officerspokalen. Barstad var medlem av Skytterstyret fra 1945-1959 og har mottatt Skyttervesenets fortjenstmedalje. Giuseppe. Giuseppe er en opprinnelig italiensk variant av mannsnavnet Josef, som har opprinnelse i det hebraiske navnet "Yosef" som betyr «han skal mangfoldiggjøre», underforstått «Gud skal mangfoldiggjøre». Utbredelse. Giuseppe er det vanligste mannsnavnet i Italia, men er lite utbredt i andre land. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Giuseppe i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Nattefrieri. Nattefriing var en skikk blant ungdommene i det gamle bondesamfunnet, som gikk ut på at guttene i helgene dro i flokk rundt på gårdene i bygda og oppsøkte de ugifte jentene, som lå og ventet oppe på stabburet. Tradisjonen er nært beslektet med natteløperi. Besøkenes form. Om sommeren flyttet gjerne de gifteferdige jentene ut i loftet over stabburet, i trygg avstand fra de voksne. Med seg fikk de gjerne noe å by eventuelt besøk på, for eksempel brennevin og småkaker. På lørdagskvelden gikk så en guttegjeng fra stabbur til stabbur, og bråkte og ståket litt utenfor før de slapp inn. Inne hos jenta gjaldt det å komme opp i senga hennes, og for å avgjøre hvem av guttene som fikk denne æren, brøt man gjerne håndbak eller på annet vis beviste for jenta hvem som var den sterkeste. Det var på ingen måte snakk om å komme under dyna til jenta, men det var fortsatt stor stas å være gutten som fikk sitte ved henne under hele besøket. "De andre fikk så slå seg ned der de kunde. Så lå man og pratet og hadde det hyggelig en stund, og guttene dro videre til næste gjente." Siden man kom i flokk, var selve møtene uforpliktende, enten om en gutt var med på hele runden eller hadde enkelte stabbur han holdt mer kjær, var det ikke lett å vite om han gikk etter noen spesielle. Etter hvert som helgene gikk, fikk kanskje ei jente et spesielt godt øye til en av gutta, og da ble det slutt på å la beilerflokken komme inn, selv om den utkårede måtte være en av dem. Isteden måtte han snike seg tilbake alene senere på kvelden. I slike tilfeller ble gutten gjerne utsatt for bjølling av de andre. Sosialhistorisk bakgrunn for nattefriingen. Nattefriing var en nødvendighet i det gamle jordbrukssamfunnet, og en naturlig følge av at både arbeidsliv og privatliv var kjønnsdelt. Selv det mest sentrale samlingsstedet, kirken, hadde forskjellige benker for menn og kvinner. Det var rett og slett ikke mange muligheter for kontakt med det motsatte kjønn, langt mindre på tomannshånd. Samtidig skulle slekter følge slekters gang, om samfunnet skulle gå videre. Hvilke muligheter hadde så ungdommen til å orientere seg på ekteskapsmarkedet, uten å bli forstyrret av voksne? "Det var ikke god folkeskikk at ein gut og ei gjente synte dei var glade i kvarandre. Reine sædløysa var det om ein gut og ei gjente gjekk toeine etter vegen på lyse dagen. Einaste måten å bli kjent på, var gjennom nattefriing." Det betyr imidlertid ikke at dette var noe man ropte høyt om. Det ble ikke åpenlyst oppfordret til det av de voksne, men de kjente tross alt skikken av egen erfaring, og lot det gå "om det var slike dei likte. Elles blei dei no' forbatt og jagde". Nattefriingen møtte ikke ordentlig motstand før utpå 1800-tallet, da en oppfatning av skikken som umoralsk og usedelig begynte å bre seg. Selv om det i all hovedsak bare var "sosial" omgang inne i bildet, var fenomenet uglesett av samtidens biskoper, som dro en klar kobling til brennevin og utenomekteskapelige fødsler, henholdsvis som årsak og konsekvens. Nattefriing i seg selv bidro imidlertid ikke til flere uekte barn. Danmark, som det vil være naturlig å sammenligne med, hadde ikke organisert nattefriing på samme måte, og der var antallet av såkalt "illegitime fødsler" mye høyere. Geografisk utbredelse og variasjoner. Noe forenklet kan man si at nattefriing var utbredt over hele landet, særlig i bygdene i Sør-Norge, men det var slett ikke akseptert overalt. Romsdalsfjorden er ett eksempel på et slikt geografisk skille, hvor "skikken med nattefriing var vanlig nord for fjorden, men ikke på sørsida!" Sogn var det mest belastede området i Bergen stift. I Sunnfjord var fenomenet nesten ukjent, mens nattefriing igjen var mer vanlig i Nordfjords indre strøk. Nattefriing var jevnt over en selvregulerende praksis blant ungdommen. Normene var sterke, og skikken hadde således en oppdragende sosial funksjon. I Oppland var sosial tilhørighet et særdeles viktig stikkord. Ugifte unge gutter og menn holdt sammen, og var fiendtlig innstilt overfor fremmede, særlig hva angikk nattefriingen. Ungkarene i ei bygd hadde tilnærmet monopol på jentene der. Hvor man i enkelte andre land kunne kjøpe seg inn i de mer organiserte ungdomslagene, måtte man her ha en venn, slektning eller bekjent blant gjengen. Ellers kom det lett til slagsmål mellom de ulike grupperingene av natteløpere, som de ble kalt. I Alvdalsområdet var angivelig nattefriingen meget utbredt. Prestearkivet der inneholder en åtte sider lang invitasjon fra starten av 1860-årene til en "Forening mod Nattefrieri og Natteløberi i Elverum", hvis formål var "at udbede en bestemt Opinion mod denne fordærvelige Uskik. Ikke alene Husfædre og Husmødre, men ogsaa Ugifte indbydes til at indgaa og tegne sig som Medlemmer af Foreningen". Ellers er det registrert tilfeller av nattefriing i Fyresdal. Her hadde frieren med seg en mellommann ("belegut") når han skulle inn i stabburet, og med jentas samtykke fikk frieren være med opp på loftet. Nattefriing slik den er omtalt i denne artikkelen, er registrert i hvert fall så langt nord som Trøndelag. På Karlsøy i Troms var det ingen organisert nattefriing i så måte. Her eksisterte den bare på det individuelle planet, aldri i grupper. Fylkesvei 778 (Rogaland). Fylkesvei 778 i Rogaland går mellom Førland og Tysvær kirke i Tysvær kommune. Veiens lengde er 12,1 km. Eksterne lenker. 778 Rasmus Rysdalsnes. Rasmus Rysdalsnes (født 6. desember 1886, død 1973) var en skytter og gårdbruker fra Gloppen i Nordfjord som ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Molde i 1932. Se også. Liste over kjente personer fra Gloppen kommune Sverre Glomnes. Sverre Glomnes født 25. juni 1904, død 1988 fra Oslo ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Kristiansand i 1933. Han fulgte dermed i sin far, dobbeltkongen fra 1906 og 1907 Mathias Glomnes fotspor. Fredrik Nilsen (skytter). Fredrik Nilsen (født 9. august 1899, død 1968) fra Vestre Toten ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Hammerfest i 1935. Oscar Esplund. Oscar Esplund født 30. mai 1903, død 6. januar 1944, skytter og jernbanemann fra Herefoss ble skytterkonge på Landsskytterstevnet i Bergen i 1936. Han representerte Herefoss skytterlag. Esplund ble arrestert av tyskerne for illegal virksomhet og døde i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Jiri. Jiri (Jiří) er en tsjekkisk form av mannsnavnet Georg, som har opprinnelse i det greske ordet "georgos" som betyr «bonde». Utbredelse. Jiří er det mest brukte mannsnavnet i Tsjekkia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Jiří i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Sabine Egger. Sabine Egger (født 22. april 1977 i Klagenfurt) er en tidligere østerriksk alpinist. Sabine Egger bor i Globasnitz (Kärnten). Sesongen 1993/94 ble hun for første gang tatt ut på Østerrikes alpinlandslag. I løpet av karrieren vant hun to slalåmrenn i verdenscupen. I 1999 gikk hun til topps i slalåmcupen sammenlagt. Ved store mesterskap hadde hun som best en fjerdeplass i slalåm under VM 2001 og en femteplass fra slalåmrennet i OL 1998 i Nagano. Hun la opp etter 2005-sesongen. Kuberingssetningene. Kuberingsreglene er regler innen algebra om hvordan man løser Dette er spesialtilfeller av den mer generelle binomialformelen. Christa Kinshofer. Christa Kinshofer-Güthlein (født 24. januar 1961 i München) er en tidligere tysk alpinist. Kinshofer vant sju renn i verdenscupen i alpint|verdenscupen i løpet av karrieren, det første som 17-åring i Val-d'Isère. Hun tok sølv i slalåm under OL 1980 i Lake Placid. Deretter hadde hun skadeproblemer, og hadde samarbeidsproblemer med det tyske skiforbundet. En kortere periode startet hun for Nederland. Hun kom etter hvert tilbake til det tyske forbundet, og under OL 1988 i Calgary viste hun igjen noe av sin gamle storhet. Hun tok sølv i storslalåm, og dagen etter fulgte hun opp med en bronsemedalje i slalåm. Etter OL la hun opp som alpinist. Regina Häusl. Regina Häusl (født 17. desember 1973 i Bad Reichenhall) er en tidligere tysk alpinist. I 1992 ble hun juniorverdensmester i storslalåm og Super-G. Karrierens høydepunkt var sammenlagtseieren i verdenscupen i utfor i 2000. Hun vant ett enkeltrenn i verdenscupen, 9. mars 1993 i Cortina d'Ampezzo. Etter at hun slo opp en gammel korsbåndskade i februar 2005, la hun opp som alpinist. Špela Pretnar. Špela Pretnar (født 5. mars 1973 i Bled) er en tidligere slovensk alpinist. Hun tilhørte i mange år verdenseliten i disiplinene slalåm og storslalåm. Hun oppnådde også en pallplass i Super-G. Den første seieren i verdenscupen kom i 1995, i slalåmrennet i Bormio. Etter denne seieren fulgte ytterligere fem, samtlige i slalåm. I 2000 gikk hun til topps i sammendraget i disiplincupen i slalåm. Under VM 1993 i Morioka kom hun på 6. og 7. plass i henholdsvis storslalåm og Super-G. Spela Pretnar la opp i 2003. Kåre Enerud. Kåre Enerud (født 11. august 1915, død 1987) fra Sande i Vestfold ble skytterkonge på Landsskytterstevnet på Kongsberg i 1938. Limfjordbroen. Limfjordsbroen sett fra vest ved havna Limfjordsbroen er ei bru som knytter sammen Nørresundby og Aalborg over Limfjorden. Brua ble innviet 30. mars 1933 med rundt 30 000 tilskuere og med statsminister Thorvald Stauning til stede. Brua var betalingsbru fram til 1935, da den ble avgiftsfri samtidig med åpningen av den gamle Lillebæltsbrua, som det også skulle være gratis å bruke. Forgjenger. Den første faste forbindelse mellom de to byene ble etablert i 1865 i form av en pontongbro, som var i bruk til den nåværende brua ble etablert i 1933. Pontongbrua kunne bare klare begrensede belastninger og klarte for eksempel ikke å ta datidens fullt lastede lastevogner. Den var også hemmet av at den åpnet og lukket seg svært langsomt når skipstrafikk skulle passere. Bygging. Brua ble bygget i løpet av 150 uker i 1930-1933 av 100-200 arbeidere fra Aalborg. De fleste av elementene ble bygget på Aalborgs havnefront vest for bruas nåværende plassering. Byggingen ble gjennomført uten dødsulykker. En uke før innvielsen ble det gjennomført en belastningsprøve, ved at 48 fullt lastede lastebiler ble plassert på broklappene. Den 9. mai 1960 ble en utvidelse innviet, da bredden på kjørebanens ble økt fra 8,5 m til 12,5 m og sykkelsti og gangvei plassert utenfor den opprinnelige brua. Thorbjørn Hårstad. Thorbjørn Hårstad (født 16. mai 1889, død 1967), skytter og gårdbruker fra Grue ble skytterkonge på det siste Landsskytterstevnet før 2. verdenskrig, som ble arrangert i Kongsvinger i 1939. Siden han var over 50 år, vant han også Normapokalen, men den ble først utdelt flere år etterpå, da man først mente at man ikke kunne bli både konge og vinner av Normapokalen samtidig. Louis Bonaparte. Louis Bonaparte (født 2. september 1778 på Korsika, død 25. juli 1846) var bror av Napoleon. Familien var av gammel italiensk adelsslekt, og han ble døpt "Luigi". Louis' mor het Laetitia og hans søsken var: Joseph, Napoleon, Lucien, Elisa, Pauline, Caroline og Jerome. På sine eldre dager var han svært bevegelseshemmet og satt i rullestol, og ble med tiden svært religiøs. Louis døde i 1846, 67 år gammel. Louis ville være forfatter og skrev blant annet dikt og romaner. Han har også skrevet et historisk verk, men han regnes som en middelmådig forfatter. Under de hundre dagene ble Louis værende i Italia, og han protesterte offentlig da broren Napoleon vendte tilbake fra Elba. Men allikevel ble han nevnt i Napoleons testamente, noe som tyder på tilgivelse. Det var bare en av sønnene hans som vokste opp, Louis Napoleon. Etter to års mislykkete kuppforsøk klarte Louis Napoleon å bli Frankrikes president i 1848, og å utrope seg til keiser i 1852 under navnet Napoleon III. Florian Eckert. Florian Eckert (født 7. februar 1979 i Lörrach) er en tidligere tysk alpinist. Spesialdisiplinen var utfor. Under VM 2001 i St. Anton am Arlberg tok Eckert en overraskende bronsemedalje i utforrennet, bare slått av østerrikerne Hannes Trinkl og Hermann Maier. Han fulgte opp med to andreplasser i renn i Norge. På grunn av en alvorlig kneskade måtte han ta to års pause fra konkurranseidrett. Karrierens høydepunkt kom under VM 2005 i Bormio, da han var med på å ta gull for Tyskland i lagkonkurransen. I tillegg kom han på sjette plass i Super-G og på 12. plass i utfor. På grunn av stadige kneproblemer kunngjorde Eckert i september 2005 at han la opp. Brattås skole (Nøtterøy). Brattås skole er en barneskole sørvest på Nøtterøy. Den ble bygd i 1966, da de tre skolekretsene Skjerve, Tømmerholt og Lysheim ble nedlagt. Skolen fikk et tilbygg i 1993, og i 2001 og 2003 fikk den satt opp brakker, som også brukes til undervisning. Brattås skole har cirka 200 elever. Rektor er Helge Bjerke Føynland skole. Føynland skole er en barneskole på øya Føynland i Nøtterøy kommune i Vestfold. Den ble bygd ferdig i 2003 og tatt i bruk fra 1. februar. Skolen har cirka 160 elever. Rektor er Lars Ottar Svensen Den gamle skolebygningen fra 1914 ble revet i august 2005 etter en del protester. Det eldste bygget, som ble reist i 1877, ble bevart. Nøtterøy Historielag ønsker å få etablere et skolemuseum i dette huset. Skolen fikk ballbinge i 2005. Føynland skole er en av flere skoler i Nøtterøy kommune som bruker Howard Gardners teori om de åtte intelligenser for å fremme læring. Skolen ble invitert til å prøve ut alternativ læring under navnet «Kunsten å lære» av kommunen i 1998. Føynland skole og Føynland barnehage samarbeider om læringsstrategiene. Elevene fra Føynland skole fortsetter på Teigar ungdomsskole. Grindløkken skole. Grindløkken skole er en mellomtrinnskole på Teie i Nøtterøy kommune. Den ble bygd ferdig i 1929, og ble tatt i bruk året etter. Den har blitt bygd på tre ganger, siste gang i 1974. Siden skolen er en mellomtrinnskole, er den for 5., 6., og 7. klassetrinn. I 1948 ble det som da kaltes 4., 5., og 6. klasse på Teie skole flytta over til Grindløkken. Rektor ved skolen er Arnstein Larsen Harold Alexander. Harold Rupert Leofric George Alexander (født 10. desember 1891 i London, død 16. juni 1969 i Slough), 1. jarl Alexander av Tunis var en britisk offiser som tjenestegjorde i begge verdenskrigene og var senere både generalguvernør i Canada og forsvarsminister. Første verdenskrig. Alexander var sønn av James Alexander, 4. jarl av Caledon og ble utdannet ved Harrow School og Sandhurst. Han startet sin militære tjeneste som offiser i 1911 i "Irish Guards". Under første verdenskrig kjempet han på vestfronten i British Expeditionary Force, først som 22 år gammel løytnant og troppsjef, etter hvert avanserte han og ble den yngste oberstløytnant i British Army. Han ble såret to ganger, og da krigen var over hadde han avansert til brigader. Etter krigens slutt tjenestegjorde han hovedsakelig i utlandet, blant annet i "Det baltiske landvernet", bestående av baltiske tyskere i Latvia under Den russiske borgerkrigen, hvor han lyktes i å drive de bolsjevikiske styrkene ut av provinsen Latgale. Etter dette tjenestegjorde han i Tyrkia og i Gibraltar før han vendte tilbake til England hvor han ble lærer ved stabsskolen i "Camberley". Ved innledningen til andre verdenskrig. I 1937 ble han utnevnt til generalmajor og inntrådte i tjeneste ved Den britiske ekspedisjonsstyrken BEF igjen, hvor han ble sjef for den britiske 1. divisjon i 1940. Alexander hadde det overordnede ansvaret for Operasjon Dynamo, evakueringen fra Dunkerque og etter dette ble han utnevnt til generalløytnant og ble overført til Burma som sjef for 1. armékorps. Japans stridskrefter var så overmektige han britene ble tvunget tilbake til India. Nord-Afrika og Italia. I august 1942 ble Alexander og Bernard Montgomery sendt til Nord-Afrika for å avløse general Claude Auchinleck. Alexander var øverstkommanderende for de allierte styrkene i Midtøsten og var slik Montgomerys overordnede ved kampene der. De kom begge vel overens og løste i fellesskap oppgavene slik at det tyske Afrikakorpset kapitulerte den 12. april 1943 for de da forente styrkene fra ørkenkrigen og de framrykkende styrkene etter Operation Torch. Etter disse suksessene ble Alexander utnevnt til Dwight Eisenhowers stedfortreder og ble samtidig overordnet for de allierte styrkene i Italia. Ved andre verdenskrigens avslutning. Alexander var vel ansett både blant britiske og amerikanske offiserer, og var Eisenhowers første valg for å lede styrkene i Operation Overlord. Winston Churchill besluttet imidlertid at Alexander skulle fortsette å lede kampene i Italia og Alexander inntok Roma 4. juni 1944, og mottok senere den tyske kapitulasjonen i Italia 29. april 1945. I 1944 ble Alexander utnevnt til feltmarskalk. Etter krigen: generalguvernør i Canada og forsvarsminister. I 1946 ble Alexander til "Viscount Alexander av Tunis". I perioden 1946–1952 var Alexander den siste britiske generalguvernør i Canada, hvor han var meget populær og vel ansett av befolkningen, mye på grunn av sine karismatiske egenskaper og gode kommunikasjonsevner. I 1952 ble han av Winston Churchill kalt tilbake til Storbritannia for å bli britisk forsvarsminister. Da hadde han allerede vært nesten et år utover den vanlige fem-årsperioden som generalguvernør. Etter sin tjeneste i Canada ble hans adelskap forhøyet til "1. jarl av Tunis". Utmerkelser. Alexander ble hedret med en rekke ordener og utmerkelser. Utnevnelsen til ridder av Hosebåndordenen i 1946 var den fremste av disse. Han ble også tildelt Order of Merit og ble utnevnt til ridder storkors av Order of the Bath, ridder storkommandør av Indias stjerneorden, ridder storkors av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden og ridder storkors av Royal Victorian Order. Alexander ble dekorert med Distinguished Service Order og Military Cross. Alexander ble utnevnt til medlem av Det kongelige råd for Canada. Herstad skole. Herstad skole er en barneskole på Herstad i Nøtterøy kommune. Skolen har cirka 180 elever. Dagens skolebygning ble bygd i 1956, med påbygg som ble fullført skoleåret 97/98. Den første skolen på Herstad ble bygd i 1856. Wenche Danielsen er rektor ved skolen. Athletic Bilbao. Athletic Club er en fotballklubb fra Bilbao fra området i Spania som kalles Baskerland. De spiller sine hjemmekamper på San Mamés Stadion, oppkalt etter en kirke i nærheten. Kapasiteten er på 39 750 tilskuere. Historie. Selv om klubben ikke nevnes i samme åndedrag som de aller største spanske klubbene, har den holdt til i Primera División helt siden starten i 1928. Det er en bragd klubben kun deler med FC Barcelona og Real Madrid. Klubben er kjent for sin cantera-policy, som går ut på å fostre opp spillere fra egen juniorstall. Athletic har dratt politikken sin enda litt lenger, og i stallen deres finner man kun spillere med baskiske røtter. Dette har gjort Athletic til en klubb som er elsket og hatet i Spania. De har et av verdens beste ungdomssystem, men kritiske røster hevder at politikken deres er rasistisk. Dominerte Copa del Rey. I 1898 ble Athletic Club stiftet av baskiske studenter som hadde lært seg fotball mens de studerte i Storbritannia, og det tok ikke mange årene før Athletic vant sin første tittel. I 1902 vant de Copa del Rey etter å ha slått FC Barcelona i finalen. Det herskes dog tvil om dette troféet virkelig skal tilkjennes Athletic, for Copa del Rey ble i 1902 vunnet av Club Vizcaya, et lag sammensatt av spillere fra Athletic Club og Bilbao FC. Athletic regner troféet som sitt, men offisielle statistikker har ikke oppført Athletic som vinner. I 1903 ble lagene offisielt slått sammen under navnet Athletic Club de Bilbao. Athletic dominerte de første sesongene i Copa del Rey, og vant cupen hele åtte ganger på 1900- og 1910-tallet. Det gylne tiåret. 1930-tallet ble det store tiåret i Athletics historie. Med engelskmannen Fred Pentland, eller El Bombín som han ble kalt, som trener tok Athletic sin første La Liga-tittel i 1930, og fulgte opp med å forsvare tittelen året etter. I 1930 og 1931 tok de også hjem Copa del Rey-trofeet. I løpet av 1930-tallet vant Athletic fire La Liga-titler og fire Copa del Rey-troféer. Debut i Europa. I 1941 ble Athletic nødt til å endre navn til Atlético Bilbao, etter at Franco la ned forbud mot ikke-spanske navn. Samme året debuterte Telmo Zarra på førstelaget. De neste 13 sesongene scorte han hele 294 mål for laget, og 20 mål på like mange landskamper for. I 1943 ble Athletic igjen kronet som seriemestere. Tidlig på 1950-tallet stilte klubben med den legendariske angrepskvintetten Zarra, Panizo, Rafa Iriondo, Venancio og Agustín Gaínza, som førte til at de i 1956 gjorde sin debut i Europa-cupen, hvor de til slutt røk ut mot Manchester United. Gjennom 30-, 40- og 50-tallet var det strenge regler på å stille med utenlandske spillere. Vanligvis kunne en klubb bare ha tre utlendinger i troppen, noe som betydde at minst åtte spanjoler måtte spille hver kamp. Og mens Real Madrid og Barcelona lurte seg unna disse reglene ved å skaffe spillere som Alfredo Di Stéfano, Fernc Puskás, José Santamaria og Ladislao Kubala dobbelt statsborgerskap, holdt Athletic seg til sin strenge cantera-policy. «Besteforelder-regelen». På samme måte som flere landslag har Athletic brukt «besteforelder-regelen», som forteller at man kan spille på et landslag dersom man har en bestemor eller bestefar fra det landet, kan en med baskiske besteforeldre spille for Athletic. Dette gjorde at Barcelona-fødte Armando Merodio kunne spille for klubben. På 1960-tallet ble spillere som Jesus María Pereda, Miguel Jones og José Eulogio Gárate oversett. Selv om ingen av dem var baskere, hadde alle tre vokst opp i Baskerland, og ble derfor klassifisert som naturlige baskere. Det mest positive med 1960-tallet var Athletic-legenden José Ángel Iribar. De vant ingenting, bortsett fra Copa del Rey i 1960. 1970-tallet var ikke særlig bedre, og Copa del Rey-triumfen i 1973 skulle vise seg å bli den eneste. I desember 1976, før en kamp mot erkerival Real Sociedad, bar Iribar og Real-kaptein Ignacio Kortabarria ut det baskiske flagget, og plasserte det i midtsirkelen. Dette var første gang siden Francos død at flagget ble vist i offentlighet. I 1977 kom Athletic til UEFA-cup-finalen, men tapte på bortemål mot Juventus. Da hadde også klubben skiftet navn til Athletic Bilbao igjen. Javier Clemente. I 1981 ble unge Javier Clemente ansatt som ny manager. Han hadde gått gradene i klubben, startet som manager for C-laget, Baskonia, avansert til B-laget, Bilbao Athletic, før han fikk i oppgave å lede førstelaget mot gamle høyder. Det tok ikke lang tid før han hadde et av de mest suksessfulle Athletic-lagene i klubbens historie. Unge spillere som hadde kommet opp som en følge av cantera-politikken, som Santiago Urkiaga, Miguel De Andres, Ismael Urtubi, Estanislao Argote og Andoni Zubizarreta, spilte sammen med veteranene Dani og Goikoetxea. I Clementes første sesong som sjef ledet han Athletic til en sterk fjerde plass, og i 1983 vant Athletic La Liga for første gang siden 1956. Året etter vant han både serien og Copa del Rey. Clemente var kjent for sin aggressive spillestil, og derfor passet spillere som Goikotetxea godt inn i spillestilen hans. Han spilte med to defensive midtbanespiller foran to midtstoppere og en sweeper, og kritikere mente at laget spilte kjedelig, men effektivt. Athletic Bilbao har ikke vunnet et stort trofe siden Clemente-æraen. Managere som José Ángel Iribar, Howard Kendall, Jupp Heynckes, Javier Irureta, og Clemente selv har forsøkt, men ingen har klart det. De senere årene. I 1996 ble Luis Fernández ansatt som ny trener i klubben, og i 1998 ledet han klubben til en sterk andreplass i La Liga, noe som gjorde at de kvalifiserte seg for Champions League. Der ble det imidlertid ingen suksess, og Athletic endte sist i en gruppe med Juventus, Galatasaray og Rosenborg. De siste årene har Athletic vært en middelhavsfarer i La Liga, og har de to siste årene har de kjempet mot nedrykk, men sikret plassen med et nødskrik. 2007/08-sesongen ble imidlertid en opptur, og klubben avsluttet på en 11. plass. Oserød skole. Oserød skole er en barneskole på Oserød i Nøtterøy kommune. Den ble tatt i bruk i 2004, da Bergan skole og Hårkollen skole ble lagt ned. Skolebygningen er forma som ei hånd med fire fingre, og har et areal på 6350 m². Rektor ved skolen er André Fürst Aune. Gamle Bergan skole brant ned til grunnen den 17. Oktober 2010. Bare SFO bygningen står igjen. Repslager. Repslager er en håndverker som lager tau, trosser og kabler, en som slår rep. Å "slå" betyr i denne sammenhengen å "tvinne". Råmaterialet for repproduksjon er garn spunnet av fibre. Opprinnelig var garnet fremstilt av naturfibre som manila, sisalhamp, langhamp, stry, bomull, kokos, lindebast eller hestetagl. Rep er også slått av huder fra dyr. Seilgarn eller kabelgarn som er relativt tynt, tvinnes til stadig tykkere liner, snorer eller strenger. Disse samles i bunter som tvinnes om sin egen akse. Disse tvunne trådene kalles kordeler er utgangspunktet for å slå fibertauverk. I neste trinn av fremstillingen slås (som oftest) tre eller fire kordeler sammen til et tau. Kordelene føres gjennom en blokk som roteres samtidig som den føres fremover. Blokken dreies i motsatt retning av den som er brukt under fremstillingen av kordelene. Om diameteren er større enn 25 mm kalles sluttproduktet en trosse (som kan være laget av line, tau eller kabel). Repslageryrket utviklet seg parallelt med seilskipsfarten. Etter hvert som tau fikk større utbredelse også på land og på gårdsbruk, overtok det en rekke funksjoner som tidligere var løst bl.a ved hjelp av vidjespenninger som f.eks kuband, til inngjerding og på kløvmeiser. Repslagerne arbeidet gjerne under tak fordi regn og fukt under fremstillingen kunne ødelegge naturfibrenens og repets egenskaper. De lange verkstedsbygningene de arbeidet i kalles reperbaner. Leonardo da Vinci tegnet en maskin for repslaging på 1500-tallet. Etter at garn av Nylon var laget i 1954, overtok kunstfibrene mer og mer. I dag brukes fibre av perlon, polyamid, polyester, polypropylen og polyetylen. Norske forhold. I Norge ble repslagerne organisert etter den etablerte modellen for håndverkere med laug, mestre, svenner og lærlinger fra 1600-tallet. Yrket hadde sin storhetstid fra 1850 og frem til 1900, da dampskipene overtok. Folketellingen for 1900 har registrert opp mot 350 personer med et yrke relatert til repslagingsfaget. Ifølge Hardanger fartøyvernsenter var det tre faglærte yrkesutøvere i Norge i 2000. (Dette kan tolkes som tilbakegang på ca 99,15%, men er i realiteten et fremskritt ettersom rekrutteringen til faget lå nede helt fra 1960-tallet og først nå har fått sin renessanse). Litteratur. Egil Husby: Reperbaner og repslageri i Kristiansund. Utgitt av Nordmøre Museum 1981. ISBN 82-990789-0-3 Torød skole. Torød skole er en barneskole på Torød i Nøtterøy kommune. Den har cirka 170 elever, og ligger nær både skogen og Torødstranda. Dagens skolebygning ble påbegynt i 1932. Under andre verdenskrig ble den okkupert av tyskerne og brukt av en stab hadde ansvar for tyske kystfestninger. Den første skolen på Torød åpna høsten 1856. Denne hadde ett klasserom og én lærer, Olaf Knudsen, som var uekte sønn av Henrik Wergeland. Rektor på skolen er Kirsten Idland Veierland skole. Veierland skole er en barneskole på øya Veierland i Nøtterøy kommune. Den har bare cirka 10 elever fra og med høsten 2010, alle i en klasse. Det første skolebygget på Veierland ble bygd ferdig i 1863, på grunn av en ny lov som sa at alle skolekretser måtte ha sin egen skolebygning. Skolen ble flytta dit den er i dag i 1918. På slutten av 1960-tallet var antallet elever nede i 6, og skolen ble nesten nedlagt, men de seneste åra har elevtallet vært stigende. Rektor på skolen er Terje Holm-Nilsen Teigar ungdomsskole. Teigar ungdomsskole er én av to ungdomsskoler på Nøtterøy i Vestfold. Skolen flyttet våren 2011 inn i fullstendig nytt skolebygg i Øvreveien på Teie, like ved Teie Idrettspark. Skolen er delt inn i fire avdelinger som ledes av hver sin inspektør. 8., 9., 10. trinn og Teigar sør. Elevene kommer fra Føynland, Husøy, Grindløkken og Vestskogen barneskoler. I sammenheng med skolen ligger Nøtterøyhallen, kommunens nye storstue med aktiviteter på kveldende og i de fleste helger. Skolebygget rommer ellers en stor aula med kvaliteter som gjør at den kan brukes til konserter og andre kulturelle arrangementer på kveldstid. Den gamle ungdomsskolen i Grindstuveien er nå under total ombygging og fra høsten 2012 vil Grindløkken og Teie barneskoler slås sammen til én skole her. Rudolf Steinerskolen i Vestfold. Rudolf Steinerskolen i Vestfold er en steinerskole som ligger i Vestskogen på Nøtterøy. Den har klasser helt fra første klassetrinn opp til 3. videregående trinn. Det er til sammen cirka 320 elever på skolen. Skolen ble grunnlagt i 1973. Rudolf Steinerskolen i Vestfold arrangerer julemarked siste lørdag i november og vårmarked i begynnelsen av mai hvert år. Da selges produkter som har blitt samlet sammen fra mange forskjellige steder, f.eks. Baltiske varer, hjemmelagede kaker og varer, økologiske matvarer, leker, klær osv. Det er cafeer og kulturelle innslag i løpet av markedene, i tillegg til leketilbud til barn som f.eks. fiskebrygga. Skolen har mange kulturelle innslag i løpet av året, så som julekonsert med alle skolens elever i Nøtterøy Kulturhus, julespill i desember, hellig tre konger-spill i januar, revy i mars, årsoppgaver i mars samt skuespill med alle skolens klassetrinn i løpet av året. Feios. Feios er en bygd i Vik kommune i Sogn og Fjordane. Historie. Bygda ligger i et dalføre og strandsone rett over Sognefjorden fra Leikanger. Det er ca. halvannen mil innover fjorden fra Vik, omtrent halvveis mellom Sygnefest og Skjolden. Her har stedsnavn som Hove og Berdal hatt stor tidsdybde med flere arkeologiske funn. Langs fjorden finner man stedsnavn som Rinde, Feidjane (Feidje, Fedje) og Bårlog (Borlaug). Fram til 1991 var bygda en del av Leikanger kommune, Sogn og Fjordanes fylkeshovedstad. Ved kommunereguleringen ble bygda en del av Vik kommune. Feios har en egen grunnskole, Feios skule, tidligere Feidje skule, bygget i 1959, som har ca. 35-40 elever fordelt på trinn fra 1. til 10.klasse. Fra høsten 2010 er skolen utvidet med ungdomstrinnselever fra nabobygda Fresvik. Nye barnehage lokaliteter var under planlegging for 25 barn.Men ble stoppet etter Terraskandalen i Vik kommune. Feios har i de senere årene blitt en flerkulturell bygd, og fått flere innbyggere fra Nederland, Polen og Asia. Fram til slutten av 1990-tallet var det eget postkontor i bygda. Da kommunereguleringen ble vedtatt førte det til at legekontoret ble nedlagt. Det skjedde rundt 1991. Den lokale butikken i bygda ligger i Osen, den blir kalt «Feiosbui». Bygda har egen avis; "Feiosposten" som kommer ut en gang hver måned.. Sparebanken Sogn og Fjordane har hatt kontortid i bygda en dag ukentlig, iallfall etter 1950. Men på tross av at banken har gått med solid økonomisk overskudd er bankfilialene både i Feios og Fresvik nedlagt. Dermed ble en lang banktradisjon avsluttet. Leikanger Sparebank,(fusjonert med Sparebanken Sogn og Fjordane) har betjent bygda siden den ble stiftet i 1864. Bygdefolket har derfor ikke lenger tilgang til bankfaglig rådgiving, men minibankuttak er tilgjengelig når Feiosbui er åpen. I 1971 fikk bygda veiforbindelse vestover til Vangsnes, og senere østover til Fresvik.Disse veiene kan være rasfarlige, sommeren 2010 raste flere store steinblokker ned mellom Risju og Vangsnes ferjekai. Tidligere var det hovedsakelig Sognefjorden som var ferdselsåren. I bygdas umiddelbare nærhet finnes mange løyper for fotturer, blant annet til Vidasethovden, Haoaklukjen, Smidjeklukjen og Nonhaugen. Vannet i Feioselva kommer fra Fresvikbreen og renner ut i Svartevatnet som ligger om lag 3 timers gangtur til Haugasete. På veien passerer man Gullsete og Hestfjellet. Sæterplatået Gullsete har utsyn nedover dalen, her har tidligere vært stølsdrift. Det forteller de mange grunnmurene til stølshusene om. Selv om disse murene er i ferd med å forvitre, kan man se at de er laget av dyktige murerhåndverkere. Navnet Gullsetet skal komme av at smøret ble så lysende gult på grunn av det saftige gresset. På Botolvsneset, grensen mellom Rinde og Feidjane ligger en gammel gravrøys, her skal det være en høvdinggrav. Rindesfjøra like ved, gir bademuligheter i et gammelt naustmiljø. Friskt vann kommer fra Rindesbekken, en gammel olle. Feios ungdomshus er samfunnshuset og samlingsstedet i bygda, opphavlig med navnet Vonheim. Det ble bygget i 1922, og var et resultat av den frilynte ungdomsbevegelsen med utspring fra Noregs Ungdomslag. Ungdomshuset ble restaurert på 80-tallet med stor dugnadsinnsats fra bygdefolket. Her var det vanlig med sosiale aktiviteter som julemarknad, 17. mai fester, dans og folkedans inntil det ble funksjonsendring til frittstående samfunnshus. Men etter at det ble endret til samfunnshus, er ikke ungdomslaget lenger en del av kulturaktivitetene. Bygda har fått sin egen sang, "Feiossangen" etter framhaldsskolelærer i Leikanger kommune, H.Halvorsen. Soga om Fridtjov den frøkne i Ivar Aasen sin versjon refererer til området Baldershagen på Leikanger og rett over fjorden ligger Feios, omtalt i bokverket som Framnes. På Perhaugen ved Botolvsneset oppe på en høyde fra fjorden, ligger den gamle gravrøysa, som er av nasjonal verdi i følge Riksantikvaren. Denne gravrøysa er knyttet til sagnet om Fridtjov den frøkne. Torstein Vikingson, far til Fridtjov bodde i Feios, i følge Ivar Aasens omsetting fra islandsk, fra serien Norrøne bokverk. Denne gravrøysa er imidlertid ikke inkludert i kulturminneløypa som ble etablert i 2009. Fiske. Det er gode muligheter for fiske både i Feioselva og i fjorden. "Kjøefisket" i elva har lange tradisjoner. Det er et rikt fiske – dyre og fugleliv i bygda som ligger innenfor UNESCOs verneområde. Fiskerne langs fjorden har hatt mange plasser til fjordlaksefiske eller lakseverpe. Såkalte giljer (tårn) ble benyttet ved «sitjenot», mens en annen fiskemåte var «kilenot». I Osen, strandsittermiljøet, er en tradisjonsrik og gammel jektehavn som har gammel oppmerking i form av en hvit sirkel med svart blink og omkrets. Denne oppmerkingen er gjort av Kystverket i sin tid. I Osen er ellers en solid betongkai som egner seg godt for båtanløp. Om sommeren blir den benyttet av motorbåter og cabincrusere. Jordbruk. En god del av befolkningen driver jordbruk, der de blant annet høster epler, pærer og plommer, og det plukkes jordbær og bringebær på gårdene og hagene i bygda. Tidligere var bygda kjent for vakker fruktblomstring. Fruktdyrkingen har imidlertid avtatt noe de senere år. Håndverk og kunsthåndverk stod sterkt i bygdekulturen. Flere dyktige håndverkere har nå sin base i Feios. En viktig jorbruksnæring er for øvrig husdyrhold, både sauer og kuer. Hesteholdet har også fått sin renessanse i bygda.På Rusteneiendommen stod det inntil for et par årr siden et vakker gammelt eiketre. Det gav Vik kommune tillatelse til å felle, selv om det stod på kommunens felles areal. Dette var det eneste eksemplaret av et eiketre som vokste i bygda og har sannsynlig vært plantet. I folkekulturen snakker man om: «Eik føre ask gir plask og ask føre eik gir steik.» Slike værtegn i folkeminnekulturen spår noe om hvordan sommeren vil bli. Kirken. I Feios ligger en kirke fra 1866, Feios kirke. Kirken ble bygget etter at stavkirken, først omtalt i skriftlige materiale fra 1323, ble revet etter en dyptgripende forfallsperiode. G. Bull laget imidlertid opptegning av kirken. Kirkebygget kommer i kategorien enskipa kirker uten midtstolpe. Det skal ha vært to klokker i kirka. Den gamle stavkirken fra 1300-tallet ble restaurert på 1600-tallet. Noe rosemalingsornamentikk er bevart, men ligger bortgjemt. Alterskapet er bevart ved Knut Rumohrs samlinger i Frønningen. Kjente personer. Vitenskapsmannen og Nobels fredspris-vinner dr. Norman Borlaug har sine røtter fra bygda. Han er kjent for «Den Grønne Revolusjonen». Forfatteren Brynjulf Jung Tjønn har utgitt bøkene "Eg kom for å elska" (nynorsk) og "Lyden av noen som dør" (samnorsk). Anna Schwartz. Anna Jacobson Schwartz (født 11. november 1915, død 21. juni 2012) var en økonom ved National Bureau of Economic Research i New York City som er mest kjent for boken "A Monetary History of the United States, 1867-1963" som hun skrev sammen med Milton Friedman. Schwartz ble født Anna Jacobson i Bronx, New York City av jødiske foreldre som hadde innvandret fra Øst-Europa. Hun var den tredje av fem søsken. I 1936 giftet hun seg med Isaac Schwartz, paret fikk to sønner og to døtre. Etter en mastergrad i økonomi ved Columbia University ble Anna Schwarz i 1941 ansatt ved National Bureau of Economic Research i New York og arbeidet der i over 70 år. Hun tok en PhD grad i økonomi ved Columbia i 1964. Gjennom sitt arbeid ble hun kjent med Milton Friedman som var ansatt ved University of Chicago. De innledet et langvarig samarbeid som i stor grad skjedde gjennom brevveksling. I 1963 utga de to boken "A Monetary History of the United States, 1867-1963" som hevder at endringer i pengepolitikken har store effekter på økonomien. De ga Federal Reserve mye av skylden for den store depresjonen. Boken er regnet som en klassiker i økonomifaget. Anna Schwartz hadde også en omfattende produksjon i eget navn med spesialområdet finanshistorie og bankstatistikk i USA og England. I 1981 ble hun utnevnt til direktør for United States Gold Commission som ble satt ned under president Ronald Reagan og skulle utrede gullets stilling i amerikansk pengepolitikk. Shwartz og flertallet i kommisjonen lot være å anbefale en tilbakegang til en gullstandard. I 2009 skrev hun et innlegg i New York Times med sterk kritikk av hvordan sentralbanksjef Ben Bernanke hadde handlet finanskrisen som startet i 2008 og ga uttrykk for at Bernanke ikke burde gjenoppnevnes til stillingen. Hun døde 96 år gammel i sitt hjem på Manhattan 21. juni 2012. Gramenet UEA. Gramenet Unió Esportiva Atlètica er en fotballklubb fra Gramenet i Catalonia. Klubben ble grunnlagt i 1923, og spiller i dag i Segunda División B. Hjemmebanen er "Estadio Nou Municipal de Gramenet", som har en tilskuerkapasitet på 5 000. FC Barcelona-spilleren Oleguer Presas starta sin karriére i Gramenet UEA. CF Badalona. Club de Futbol Badalona er en fotballklubb fra Badalona i Catalonia. Den ble grunnlagt i 1903, og spiller for tida i Segunda División B. Hjemmebanen er Camp del Centenari, som har en tilskuerkapasitet på 10 000. Liverpool-spilleren Luis García starta sin karrière i CF Badalona. Badalona Badalona Sæmund Fiskvik. Sæmund Olav Fiskvik (født 22. juni 1948 i Trondheim) er en norsk plateprodusent, musikkorganisasjonsmann og "Spellemann-general", som ansvarlig for kåringen gjennom 25 år. Han er utdannet sykepleier og har mellomfag i historie. Fiskvik var leder i AKP(m-l) i Trondheim i 1970-årene og deltok i visegruppa Isenkram. Han var sjef for ml-bevegelsens plateselskap MAI 1976–1983, konsulent for platebransjen 1983–1990, direktør for organisasjonen til de internasjonale plateselskapene i Norge, IFPI 1990–2005 og styreleder i Grammofonplategrossistenes Forening. Han har vært sekretær for Spellemannkomiteen siden 1983. Fiskvik mottok "bransjeprisen" under utdelingen av Spellemannprisen 2005. Han er sønnesønn av småbruker, organist og Sp-politiker Sæmund Fiskvik. Rasmus. Rasmus er et mannsnavn som stammer fra det latinske navnet «Erasmus», som betyr «elsket», «verd å elske». Den norske navnedagen for navnet er 3. juni. Både 2. og 3. juni har vært brukt som minnedag for Erasmus, også kalt Elmo – sjøfarernes skytshelgen, han var en biskop i Antiokia og ble martyr i 303, og er opphavet til St.Elms-ild, et glimt i skipets mastetopp som varslet storm på havet, man påkalte ham som vern mot uværet, han var også skytshelgen for enker og foreldreløse – i norske primstaver kalt Rasmusdagen eller Skoklefall. Utbredelse. Rasmus er et svært vanlig navn i Danmark og er også mye brukt i Sverige. I Norge var det i 2006 1360 menn som hadde Rasmus som første fornavn og 1019 menn som hadde Rasmus som eneste fornavn. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Rasmus i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Rasmus var det tiende mest brukte mannsnavnet i Norge på første halvdel av 1600-tallet. I Danmark har "Rasmus" vært et svært populært navn på guttebarn siden 1980-årene. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår Annen bruk av navnet. Kjartan Fløgstad skrev boken "Rasmus" i 1974 UE Sant Andreu. Camp Municipal Narcís Sala, UE Sant Andreus hjemmebane. Unió Esportiva Sant Andreu er et katalansk fotballag fra distriktet Sant Andreu i Barcelona. Det ble grunnlagt i 1907, og spiller for tida i Segunda División B. Hjemmebanen er "Camp Municiplal Narcís Sala". Sant Andreu Sant Andreu Jure Košir. Jure Košir (født 24. april 1972 i Mojstrana) er en tidligere slovensk alpinist. Den første internasjonale triumfen kom under junior-VM 1991 i Hemsedal, der han gikk til topps i Super-G. Senere spesialiserte han seg i storslalåm og fremfor alt slalåm. I 1993 vant han som første utøver for det uavhengige Slovenia et renn i verdenscupen. Under OL 1994 i Lillehammer fikk han bronse i slalåmrennet, slått av Thomas Stangassinger og Alberto Tomba. Han kom på tredje plass sammenlagt i slalåmcupen i sesongen 1993/94. Sesongen 1994/95 ble enda mer suksessrik. På grunn av den overlegne Alberto Tomba vant han ingen renn, men kom på andreplass i verdenscupen i storslalåm, og på tredjeplass i slalåmcupen samt i totalsammendraget. De påfølgende sesongene oppnådde han ikke like gode resultater, men sesongen 1998/99 ble et nytt høydepunkt i karrieren. Da vant han to slalåmrenn, og kom på andre plass i slalåmcupen sammenlagt. Foran sesongen 2005/06 kunngjorde han at han la opp. I tillegg til tre verdenscupseire stod han totalt 20 ganger på seierspallen, 18 av dem i slalåm. Harald Christian Strand Nilsen. Harald Christian Strand Nilsen (født 7. mai 1971 i Gjøvik) er en tidligere norsk alpinist. Allrounderen Strand Nilsen vant ingen verdenscuprenn, men fikk flere pallplasseringer i storslalåm og kombinasjon i 1995-sesongen. Han kom på tredje plass i storslalåmcupen denne sesongen, bare slått av Alberto Tomba og Jure Kosir. 13. plass i totalverdenscupen samme sesong var karrierens beste plassering. De følgende årene spesialiserte Strand Nilsen seg som slalåmkjører, og plukket regelmessig plasseringer blant de 15 beste, men han nådde aldri opp på nivået fra 1994- og 1995-sesongene. Under OL 1994 på Lillehammer var han med på å ta tredobbelt seier i kombinasjonsøvelsen, da han tok bronsemedaljen etter Lasse Kjus og Kjetil André Aamodt. Han deltok også i 1998 i Nagano. Han la opp etter sesongen 2002/03. Strand Nilsen er i dag bosatt i hjembyen Gjøvik hvor han driver egen praksis som kiropraktor. BI Athletics. BI Athletics er studentidrettsforeningen ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Foreningen ble stiftet høsten 2005 etter at BI-avdelingene Sandvika, Schous plass og Ekeberg ble innlemmet under ett tak i Nydalen. BI Athletics drives alene av studenter ved BI, med finansiell støtte fra Studentforeningen ved Handelshøyskolen BI i Oslo (SBIO). Baseball. BI Baseball er baseballaget ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Cheerleading. BIA Midas Cheerleading er et «Senior All Female» cheerleadinglag ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Fotball. BI Athletics Fotball er fotballaget ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Håndball. BI Athletics Håndball er håndballaget ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Lacrosse. BI Lacrosse er lacrosse laget ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Langrenn. SBIO Athletics Langrenn er langrenn utvalget ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Jeff Waters. Jeff Waters (født 13. februar 1966) er en canadisk musiker. I 1984 startet han thrash metal-bandet Annihilator, som han selv er frontmann, låtskriver og hjernen bak. Debutalbumet "Alice in Hell" fra 1989 blir sett på som en av de beste albumene i sin sjanger, og bandet ga ut en solid andreplate kalt "Never, Neverland" året etter. I senere tid har bandets suksess gått litt i bølger, med jevne utskiftinger av bandmedlemmer. Jeff Waters er det eneste medlemmet som har vært medlem siden starten, og Annihilator blir sett på som «hans band». I dag skriver han alt materiale selv, og med hjelp fra den faste rytmegitaristen og vokalisten Dave Padden (medlem siden 2003) leier Waters inn musikere til sine turneene. Som liten flyttet Jeff Waters rundt i Canada, ettersom hans far var med i militæret. Som 9-åring bosatte de seg fast i Ottawa, hvor han begynte å studere klassisk gitar. På plata "After forever" som det nederlandske bandet After forever ga ut i 2007, er han gjestemusiker på et av sporene. Kiminobu Kimura. Kiminobu Kimura (født 24. oktober 1970 i Hirosaki) er en tidligere japansk alpinist. På slutten av 1990-årene ble Kimura regnet blant verdens fremste slalåmkjørere, og ble regnet for å være en utmerket tekniker. Kimuras karriere begynte langsomt. Etter deltakelse i OL 1992 deltok han fra januar 1993 regelmessig i rennene i verdenscupen. Han oppnådde bare svake plasseringer den første tiden, og måtte ta et lengre konkurranseopphold på grunn av ryggproblemer. Da han kom tilbake etter et to måneders sykehusopphold, begynte han å etablere seg som toppalpinist. Fra januar 1996 til mars 1998 oppnådde han 16 topp 10-plasseringer. Den beste plasseringen oppnådde han i januar 1998, med en tredjeplass i slalåmrennet i Veysonnaz. Dette var den beste plasseringen noensinne for en japansk alpinist siden Tetsuya Okabe i 1990. I 97 kom han på åttende plass sammenlagt i slalåmcupen, og året deretter ble han nummer fem. Han la opp etter 2002/03-sesongen. Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset. Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset.Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset (15. juni 1519 – 18. juni 1536) var sønn av kong Henrik VIII av England og hans tenårige elskerinne Elizabeth Blount, det eneste avkom utenfor ekteskap som kong Henrik anerkjente. FitzRoy fikk dannet jarldømmet Nottingham og hertugdømmet av Richmond og Somerset den 16. juni 1525. Henry FitzRoy, etternavnet er fransk for «sønn av kongen», ble født i Blackmore i Essex ble oppdratt som en prins ved Sheriff Hutton Castle i Yorkshire. Hans far hadde en spesiell glede av ham og hadde stor interesse i å følge hans oppvekst. Ved et tidspunkt var det også samtaler om å gjøre ham til kongens legitime arving. Det fantes til og med en plan på å forsøke få en pavelig dispensasjon slik han skulle kunne gifte seg med sin halvsøster Mary og på den måten forene kongens legitime datter med hans illegitime sønn. Begge disse planene ble forkastet da rådgiverne påpekte at folket ikke ville akseptere dette. Han giftet seg med Mary Howard, den eneste datteren til Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, den 28. november 1533, blant annet ved ønske fra Anne Boleyn, kong Henrik VIIIs andre hustru, som også var en slektning av Howard. Tradisjonen har sagt at dronningen var motstander av ekteskapet, men historikerne er nå overbevist om at det tvert imot var hun som arrangerte forholdet. Således kom Howard-familien enda tettere tilknyttet kongens gunst. Like betydningsfullt var vennskapet mellom Henry FitzRoy og hans et år eldre svoger, Henry Howard, jarl av Surrey, ettersom begge vokste opp sammen ved Windsor Castle og det er disse årene som Henry Howard minnes i diktstrofen: «...at Windsor, where I, in lust and joy, with a kings son, my childish years did pass...» Den unge hertugens lovende karriere ble brått avbrutt i 1536. For en tid hadde han sett meget dårlig ut og mange historikere mener det er sannsynlig at han led av sykdommen tuberkulose. I mai da Anne Boleyn ble anklaget for forræderi tillot kongen dommerne for å anklage henne for å forsøke å forgifte den unge hertugen. Som med alle de andre anklagene som ble fabrikkert mot dronningen var også denne uten bevis. Anne Boleyn ble henrettet den 19. mai 1536. Til tross for at kongen trøstende fortalte sin sønn at han var heldig som hadde unnsluppet «heksens planer» døde gutten av sykdommen ved St. James's Palace. Ved tidspunktet av hans død arbeidet parlamentet med et lovforslag som skulle gjøre det mulig for kongen å utnevne ham som sin arving. Thomas Howard ga ordre om at liket skulle ble støpt i bly og fraktet i en lukket vogn for en hemmelig begravelse, men hans tjenere fraktet liket i høyvogn og de eneste sørgende var to tilskuere som fulgte med på avstand. Hertugens dekorerte gravkammer er i kirken i Framlingham i Suffolk. Hans far overlevde sin sønn med mer enn et tiår, og ble etterfulgt av sin legitime sønn, prins Edvard som ble Edvard VI av England, født kort til etter at Henry FitzRoy døde. Edvard VI (1537 – 1553) døde også av tuberkulose. I litteraturen. En litterær figur basert på Henry FitzRoy finnes i romanserien "Blood Book" av Tanya Huff, og i TV-serien "Blood Ties" som er basert på romanene. Den fiktive Henry blir en vampyr, forfalsker sin egen død og etter mer enn fire hundre år lever han i Toronto, Ontario i Canada. Eksterne lenker. Richmond og Somerset, Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset, Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset, Henry FitzRoy, 1. hertug av BI Athletics Fotball. BI Athletics Fotball er fotballaget ved Handelshøyskolen BI i Oslo. Formelt startet laget opp høsten 2006 og startet seriespill i 2007-sesongen. Fotballagets interesser er todelt; sørge for et fritidstilbud for BI Nydalens studenter, og etablere seg som et anerkjent studentidrettslag, slik som NTNUI og OSI. Laget er kun drevet av studenter ved BI. Herrer. Laget ble plassert i 8. divisjon, avdeling 1, og hadde allerede ambisjoner om å rykke opp. 2007-sesongen endte med 31 poeng og 5. plass, 9 poeng bak avdelingsvinner Heming 2. Mellom endte Christianssand, Frelsesarmeen og Lommedalen 3, alle med 35 poeng. For 2008-sesongen ble laget plassert i 7. divisjon, avdeling 2. Etter sluttspilt sesong endte laget på en 3. plass med 35 poeng, kun ett fattig poeng bak opprykksplassen som Vinderen tok. Avdelingen ble vunnet av Frognerparken 2 på 41 poeng. Da avdelingsoppsettet for 2009-sesongen ble klart, viste det at laget skulle spille i 6. divisjon, avdeling 3. Men etter å ha rykket opp to år på rad, endte det kun med 21 poeng og 7. plass dette året. VUL vant avdelingen suverent, med dobbelt så mange poeng som BI Athletics. Damer. Etter initiativ fra den kvinnelige bestanden på BI, ble det i 2008 startet opp et damelag. De ble plassert i 2. divisjon kvinner 7'er, avdeling 2 og endte sesongen nest sist, med kun Oslo Døve under seg. Foran 2009-sesongen ble laget flyttet til avdeling 1, uten at det innebærte noen forbedring. BI Athletics endte nest sist igjen, med kun et uteslutet Snarøya-lag under seg. Eksterne lenker. Fotball Grønligrotta. Grønligrotta er en 4200 meter lang kalkstein-grotte i Røvassdalen i Rana kommune, rundt 30 km fra Mo i Rana. Grotta har en helning nedover på 20°. Laveste punkt ligger 107 meter under inngangen. Turister tas med ca.400 meter innenfor fjellsiden utenfor, med opptil 80 meter fjell over seg. Kalksteinen er enkelte steder omdannet til et tynt marmor-bånd, innhyllet i glimmerskifer. Taket i grotta består av glimmerskifer Grotta ble oppdaget i 1730. Den første utforskning av grotta ble foretatt i 1914 av den norske geologen Oxaal. I 1988 ble det foretatt videre undersøkelser av dens sedimenter av geologene StPierre og Løvlie. Grotten er Nordens eneste opplyste turistgrotte, og har årlig 10 000 besøkende. Grotta ble dannet som en hule under vann, og veggene fremviser klare spor av erosjon. Gjennom Grønligrotta renner en underjordisk elv med fosser og stryk. Den inneholder også flere jettegryter. En granittblokk inne i det såkalte «kapellet» i grotta, er blitt fraktet flere km med isbreen for 10 000 år siden under istidens sluttfase. Canadas liberale parti. Canadas liberale parti ("Liberal Party of Canada") er et liberalt politisk parti i Canada grunnlagt i 1867. Partiet bruker selv betegnelsen socialliberalt parti og er talsmann for et fritt marked kombinert med en sterk velferdsstat. Partiet tapte etter tretten år regjeringsmakten ved valgene i februar 2006. Etter dette valget gikk partilederen Paul Martin av og Bill Graham fungerte som partileder fram til valget av Stéphane Dion i desember 2006. Forbindelsen mellom Liberal Party of Canada og de liberale partiene i provinsene og territoriene varierer. De fleste provinspartiene er lokalavdelinger av det føderale partiet, men i Ontario, Alberta, British Columbia og Quebec er de separate partier. Partiene i de to første provinsene ligger nært det føderale partiet ideologisk, mens i de to siste ligger provinspartiene mer til høyre. I tillegg har mange medlemmene Saskatchewan-avdelingen gått over til Saskatchewan Party. Stéphane Dion. Stéphane Maurice Dion (født 28. september 1955 i Québec) er en canadisk politiker og vitenskapsmann. Han har siden 2. desember 2006 vært leder av Canadas liberale parti. Som tidligere regjeringsmedlem sitter han i Det kongelige råd for Canada. Karriere. Dion har en magistergrad i statsvitenskap fra Université Laval og en doktorgrad i sosiologi fra Institut d'études politiques de Paris (Sciences Po). Dion har vært valgt inn i underhuset fra valgretsen Saint-Laurent—Cartierville siden 1996. Prinsessen av Burundi (fisk). Prinsessen av Burundi er en art ciklider, endemisk til de harde vannmassene i Tanganyikasjøen i Østafrika. Den er en populær akvariefisk som blir ca. 10 cm lang. Den har også blitt brukt i en rekke studier om fiskeadferd. Som de fleste ciklider, viser den omfattende yngelpleie og eldre yngel er med på å pleie sine yngre søsken. Arten har blitt oppkalt etter den belgiske iktyologen Pierre Brichard. Jesse Jackson. Jesse Louis Jackson, Sr. (født 8. oktober 1941 i Greenville, Sør-Carolina i USA) er en amerikansk menneskerettsaktivist, politiker og baptistpastor. Etter universitets- og teologistudier begynte han å arbeide for Martin Luther King og ble en av hans nærmeste menn. Sammen med ham organiserte han "Southern Christian Leadership Conference" (SCLC) og var mot sluttet av 1960-årene leder for "Operation Breadbasket". I 1971 grunnla han "People United to Serve Humanity" (PUSH), en organisasjon for selvhjelp for den sorte befolkningen, og 1984 "Rainbow Coalition". I 1980-årene ble han en velkjent politiker og talsmann i borgerrettsspørsmål og for den afroamerikanske befolkningsgruppen. Han drev i 1984 og 1988 kampanjer for å bli presidentkandidat for Det demokratiske parti. Han har deretter blant annet støttet Bill Clinton og til tider vært en av hans rådgivere. Han har også agert internasjonalt og ved en rekke anledninger medvirket til å få amerikanske fanger og gisler frigitt. Han har senere fremtrådt som kritiker av amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten og Latin-Amerika, som i forbindelse med krigen i Irak. Ed Podivinsky. Ed Podivinsky (født 8. mars 1970 i Toronto) er en tidligere kanadisk alpinist. I løpet av karrieren vant han ett renn i verdenscupen, et utforrenn i Saalbach-Hinterglemm 6. januar 1994. I tillegg oppnådde han flere topplasseringer i Super-G og alpin kombinasjon. Karrierens høydepunkt var nok bronsemedaljen i utforrennet under OL 1994 på Lillehammer. Det skilte bare 12 hundredels sekunder opp til vinneren, Tommy Moe. Fire år senere, under OL 1998 i Nagano oppnådde han også en sterk plassering, han kom på femte plass og vare bare åtte hundredels sekunder for sent til å ta en ny bronsemedalje. Han la opp som alpinist etter OL 2002 i Salt Lake City. Florence Masnada. Florence Masnada (født 16. desember 1968 i Grenoble) er en tidligere fransk alpinist. Hun tilhørte verdenseliten i 1990-årene i spesialdisiplinene utfor og Super-G. I starten av karrieren var hun også glimrende tekniker og tok i 1990 en tredjeplass i storslalåm i Stranda, og en fjerdeplass i slalåm i Morzine (Frankrike). Ved store mesterskap vant hun tre medaljer. Under OL 1992 i Albertville tok hun bronse i kombinasjonen, og under OL 1998 i Nagano sikret hun seg sølv i utfor, kun slått av Katja Seizinger. I tillegg har hun en sølvmedalje i kombinasjonen fra VM 1999 i Vail, der Pernilla Wiberg tok gullmedaljen. I verdenscupen vant hun ett renn, Super-G i Garmisch-Partenkirchen i 1995. Florence Masnada la opp i 1999. Håkon Meyer. Håkon Ludvig Meyer, (født 11. februar 1896, død 23. oktober 1989) var en sentral norsk fagforeningsmann som under andre verdenskrig gikk inn i Nasjonal Samling. Mellomkrigstiden. I mellomkrigstiden var han en sentral debattant, skribent og kulturpolitiker i Arbeiderpartiet. Han var blant annet redaktør av Arbeiderpartiets tidsskrift "Det 20.århundre", formann i Kristiania Arbeidersamfund, første formann i Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning fra 1923, samt forretningsfører for Folketeaterbygningen. I 1924 ble han dømt til 150 dagers fengsel for oppfordring til militærstreik. Han representerte Arbeiderpartiet ved en rekke anledninger, også internasjonalt. Han var en av sosialismens ledende ideologer i Norge og en av dem som advarte sterkest mot fascismens frammarsj i Europa. Mot slutten av 1930-årene var han anfører for en løs venstreopposisjon innen Arbeiderpartiet. Okkupasjonen. Etter den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940 var Meyer blant dem som ønsket å få en ordning med tyskerne. Han var sentral i Fagopposisjonen av 1940, stiftet 15. juni 1940, men denne gikk i oppløsning da en gruppe med Meyer i spissen gikk i direkte forhandlinger med NS. I desember samme år meldte Meyer seg inn i NS. Under okkupasjonen var han såkalt kommissarisk leder i Norsk Kommuneforbund fra september 1941 til september 1942. Meyer mente at arbeidernes interesser måtte ivaretas innenfor rammene av den situasjonen Norge var i og de makthaverne som landet hadde, og slik kunne holde fagbevegelsen intakt. Slik aksepterte han nasjonalsosialismen som en uunngåelig ny ramme, men det er ikke tydelig hvilken sympati han hadde for denne. Han hadde kvaler da NS under den dramatiske unntakstilstanden i september 1941 overtok ledelsen av LO. Etter 1943 holdt han en lav politisk profil. Landsvikoppgjøret. I landsvikoppgjøret ble han i en rettssak som startet 30. april 1946 dømt til 10 års tvangsarbeid. Som formidlende omstendighet ble det lagt vekt på at han med fare for egen sikkerhet hadde benyttet seg av sine politiske kontakter og hjulpet en rekke tyske emigranter og jøder å flykte fra Norge. Han ble løslatt i 1949. Etter dette flyttet han og slo seg ned i Sverige. Meyer, Håkon Meyer, Håkon Meyer, Håkon RMVB. RealMedia Variable Bitrate (RMVB) er en utvidelse av multimediaformatet RealMedia utviklet av RealNetworks. RMVB er vanligvis brukt til multimediainnhold lagret lokalt. Filer som bruker dette formatet har filutvidelsen.rmvb. RMVB filer er har ofte mindre størrelse enn filer laget med MPEG4-part2-kodeker, som for eksempel DivX og Xvid. Grunnet dette har filformatet blitt ganske vanlig (men ikke veldig populært) på fildelingsclienter slik som Bittorent, eDonkey og Gnutella. Filformatet er ikke støttet av veldig mange medieavspillere, men er tilgjengelig på blant annet RealPlayer 10 og Media Player Classic. MPlayer kan spille av RMVB-filer i Linux/UNIX. RMVB kan også spilles av i VLC Media Player v.1.0.1. ID-blokk. De første 4 bytene av filen er «.RMF» (standard RealMedia-format), som er 2E 52 4D 46 i hex, slik at systemet kan gjenkjenne filen lettere. Mehmet. Mehmet er en tyrkisk variant av mannsnavnet Muhammed, som er avledet av det arabiske ordet "hamid" som betyr «lovpriset». I Tyrkia brukes også "Mehmet" som en betegnelse for en menig soldat. Utbredelse. Mehmet er det mest brukte mannsnavnet i Tyrkia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Mehmet i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Acadia. Acadia (fransk: "Acadie") var en samling av franske kolonier som ble grunnlagt på 1600-tallet i New England. Acadia hadde hovedsakelig sentrum rundt Nova Scotia i dagens Canada. Området omfatter i hovedsak dagens New Brunswick, Nova Scotia og Prince Edward Island. De franske innbyggerne i Acadia skapte sitt egen samfunn med utgangspunkt i Québec. Under britenes krig mot de innfødte, stolte de ikke på de franske innbyggerne, da de hadde hatt et godt samarbeid med de innfødte og Frankrike støtte de innfødte i krigen mot England. Dette gjorde at de britiske styrkene forsøkte å tvinge fram en troskapsed fra den franske befolkningen. Da disse vegret for dette, raserte britene bosetningene og fordrev dem fra deres hjem i 1755, som et tidlig eksempel på etnisk rensning ("the Grand Expulsion"). Fem år senere overtok britiske lojalister acadiernes eiendommer. Hypancistrus. "Hypancistrus" (fra gresk "hypo", «under», og "agkistron", «krok») er en gruppe harniskmaller fra Amazonasvassdraget i Sør-Amerika. I motsetning til mange av de andre harniskmallene, er noen av "Hypancistrus"-artene mer kjøttetende, og foretrekker en proteinrik diett. Arter av "Hypancistrus" er også populære akvariefisk. Taksonomi. Denne slekten er relativt ny, og ble beskrevet i 1991, med zebramalle som typeart. Den neste arten, "Hypancistrus inspector" ble beskrevet i 2002. I 2007 ble fire nye arter beskrevet. Det er imidlertid mange ubeskrevne arter enda. Disse benevnes ofte med L-nummer. Man har trodd at slekten ikke er monofyletisk, men dette synet har siden endret seg. De lever i sakte- og moderat strømmende vann. Øistein Hølleland. Øistein Hølleland (født 6. juni 1950 i Oslo) er norsk forfatter. Han debuterte med diktsamlingen "Vi lærte" i 1977. Diktene handler om Høllelands oppvekst på Oslos østkant, og oppvekstromanene "Vi er kamerater, vi" (1984) og "Morna, kamerat" (1987) har også klare selvbiografiske trekk. Flere av Høllelands dikt er tonsatt av Trond Granlund og innspilt på hans CD'er. I siste halvdel av 1980-årene skrev Hølleland Tekniske Etaters Fagforenings jubileumsbok ("Under samholdets fane" (1987)) og jubileumsboken til Elektromontørenes forening ("Det historiske lys" (1989)). I 1994 var han medforfatter til Oslo Sporveisbetjenings Forenings jubileumsbok ("Bare trøkk på …") der han blant annet skrev om sporveisbetjeningens mye omtalte, ulovlige streik i Hølleland ble styremedlem i Ungdomslitteraturens forfatterlag (nå Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere) i 1989, men tok over som formann året etter. I løpet av de seks årene han var formann, forhandlet foreningen blant annet gjennom et avtaleverk som sikret likestilling mellom skjønnlitterære utgivelser for barn og unge med skjønnlitteratur for voksne. På begynnelsen av 1990-tallet skrev Hølleland lærebøkene til faget livssyn for grunnskolen bestående av bøkene "Mål og mening" (1991), "Valg og verdi" (1992) og "Tid og tanke" (1993). I 1994 kom første bok i en trilogi bestående av bøker som tar opp vanskelige og eksistensielle spørsmål ("Lines rom" (1994), "Ewas album" (1997) og "Idas øy" (1999)). I forbindelse med tusenårsskiftet skrev Hølleland boken "Tid" (1999), som kan ses på som en reise gjennom klokkenes og kalendrenes historie, industritid, drømmetid, religionenes syn på tid, relativitet og filosofi. Fra slutten av 1990-tallet og utover på 2000-tallet har Hølleland skrevet over 20 bøker for barn og unge. Mange av bøkene har referanser utover Norges grenser, eksempelvis serien på tre bøker om og fra Australia ("Bumerang" (2003), "Drømmetid" (2004) og "Sydkorset" (2005)). Hølleland har gitt ut til sammen fjorten bøker i Cappelen Damms minileseløveserie, blant annet en serie om dyrene på savannen i Afrika og kattene i Roma. Flere av utgivelsene er også spilt inn på lydbok. Hølleland er mye brukt av skoler og utdanningsinstitusjoner i forbindelse med forfatterbesøk og skrivekurs. 23 år gammel ble Hølleland cand. mag. fra Universitetet i Oslo med fagkombinasjonen historie, sosiologi og nordisk arkeologi. I 1976 fullførte han Sagene lærerhøgskole, og virket fra samme år og frem til 1989 som lærer i Oslo kommune. Hølleland har ved siden av dette hatt en rekke verv innen norsk kulturliv. Han har blant annet vært sekretariatsleder i fellessekretariatet mellom Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norsk Oversetterforening og Norske Dramatikeres Forbund (NDF), nestformann i Norsk Forfatter- og Oversetterfond, hovedstyremedlem i Norsk Bibliotekforening (NBF) og leder i Norsk Forfattersentrums medlemsfond. På 1990-tallet ledet han et barnebokprosjekt i Zimbabwe i regi av Norad sammen med forfatteren Unni Nielsen (1942–2005). John Howard, 1. hertug av Norfolk. John Howard, 1. hertug av Norfolk.John Howard (født på midten av 1420-tallet – død 1485) var en betydningfull engelsk adelsmann og en maktfaktor i England på 1400-tallet. Også hans etterkommere kom til å bli politisk aktive, blant annet som inngiftet med kongehuset. Familie. John var sønn av Robert Howard (ca 1385–1436) og Margaret Mowbray (ca 1391–1459), den eldste datteren av Thomas de Mowbray, 1. hertug av Norfolk (1365–1399) og Elizabeth FitzAlan (1366–1425). John Howard ble gjort til 1. hertug av Norfolk i dets tredje dannelse i 1483. Tittelen hadde blitt nedlagt ved dødsfallet til John de Mowbray, 4. hertug av Norfolk (1444–1476) i årene 1461 til 1476, og igjen ved dødsfallet til Richard av Shrewsbury, 1. hertug York, i 1483, som hadde blitt hertug av Norfolk ved å gifte seg med datteren til den siste Norfolk-hertugen. Det var John Howard som førte Howard-familien til dens prominente maktposisjoner i England. John Howard var kjent som «Jack (eller «Jock» derav «Jockey») av Norfolk». Han hadde støtte fra kong Edvard IV av England som gjorde ham til Konstabel av Norwich Castle, Sheriff av Norfolk og Suffolk, og Skattemester av det kongelig hushold. For sin støtte til Rikard III av England i løpet av avsettelsen av Edvard V av England i 1483 ble han gjort til hertug av Norfolk, Earl Marshal av England og Lord Admiral av hele England, Irland, og Aquitaine (en region i sørlige Frankrike). Han ble først gift med Katherine Moleyns (1424–1465), datter av William de Moleyns og Margery Whalesborough; og deretter til Margaret Chedworth (1436–1494), datter av John Chedworth og Margaret Bowett. Sistnevntes pikenavn er noen ganger skrevet som Wyfold, men det er en gjentatt feil ved at det var hennes datter, Margaret Chedworth som hadde først giftet seg med Nicholas Wyfold (1420–1456), borgermester av London, i 1455. Margaret Bowetts foreldre var Nicholas Bowett av Rippingale i Lincolnshire og Elizabeth La Zouche av Harringworth i Northampton. Kongens lojale. Han blir første gang nevnt i 1451 da han fulgte Thomas Talbot, 2. viscount av Lisle, til Aquitaine. I 1453 deltok han i slaget ved Chatillon og i det samme tiåret synes han å ha tjenestegjort under John de Mowbray, 4. hertug av Norfolk. Han kjempet for Huset York og hans innblanding med nye tropper i slaget ved Towton i 1461 var avgjørende for seieren til Huset York og Edvard av York som ble kong Edvard IV av England det samme året. Kongen gjorde John Howard til ridder og utpekte ham til Konstabel av Colchester Castle og til Sheriff av Norfolk og Suffolk i takknemlighet. Som så mange av hans etterkommere synes han å ha hatt et brutalt gemytt viste han seg en av kongens meste lojale tjenere. Gjennom hele kong Edvards regime i både 1461–1470 og i 1471–1483 nøt han kongens gunst og i løpet av det korte kongedømmet til Henrik VI i 1470-1471 forble han trofast. Han ble gjort til baron i oktober 1470, men da Edvard kom tilbake til England erklærte han øyeblikkelig Edvard for konge, og ved kongens begravelse i april 1483 bar han kongens fane. De gjenværende årene av hans liv var han en lojal alliert av Rikard III av England. Ved kuppet i april-juni 1483 var Howard involvert i å få fraktet Rikard, hertug av York, ut av det fangenskapet som hans mor, Elizabeth Wydville, hadde holdt ham i. Den 28. juni 1483, to dager etter Rikard III utropte seg selv som konge ble Howard gjort til hertug av Norfolk, Earl Marshal og Earl Surrey. Den siste tittel var arvelig. Howard var også hovedansvarlig i å slå ned opprøret som var ledet av Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham, ved at Howard allerede var i London den 10. oktober 1483. Han samlet øyeblikkelig sammen soldater og da opprørene trakk seg tilbake til Guildford mens Buckinghams eget angrep via Wales ble også slått tilbake. Buckingham ble halshugget den 2. november 1483. Slaget ved Bosworth Field. Slaget endte i nederlag for Rikard III og Huset York, og hvor kongen døde som den siste engelske konge på slagmarken. Tidligere i slaget hadde også hertugen av Norfolk blitt drept. Tradisjonen vil ha det til at han kom i nærkamp med John de Vere, 13. jarl av Oxford, maktet å såre ham, men Oxford hadde slått av ham armeringen over ansiktet og han ble truffet av en pil. Hans sønn Thomas Howard, jarl av Surrey, overga sitt sverd til Gilbert Talbot av Slottesden. Rikard IIIs nederlag og død åpnet for kroningen av Henry Tudor som Henrik VII. Han ble gravlagt i Thetford Priory, men hans lik synes å ha blitt flyttet ved Reformasjonen, sannsynligvis til gravkammeret til Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, ved Framlingham Church. Det monumentale messingmonumentet av hans første hustru Katherine Moleyns kan derimot fotsatt bli sett i Suffolk. John Howard var farfar til Anne Boleyn og Catherine Howard, den andre og den femte hustruene til kong Henrik VIII av England. Hans datter Margaret som han fikk med Katherine Moleyns ble gift med John Wyndham. Norfolk 3-01 Fatma. Fatma er en variant av kvinnenavnet Fatima som kommer av et arabisk uttrykk for «avholdenhet» eller «å venne et barn fra brystet». Utbredelse. Fatma er det mest brukte kvinnenavnet i Tyrkia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Fatma i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Engebråten skole. Engebråten skole er en 8–10 skole (ungdomsskole) på Kjelsås i bydel Nordre Aker i Oslo. Skolen er tegnet av Østgaard arkitekter A/S ved arkitekt Terje Grønmo og ble tatt i bruk høsten 1997, samtidig som Nordberg skole. Skolen har ca 750 elever fordelt på åtte og ni paralleller på hvert trinn med 30 elever i hver klasse. I skoleåret 2011/2012 er det ni åttendeklasser ved skolen. Ved oppstart av skoleåret 2013/2014 vil antakelig noen av elevene bli flyttet over til den nye Grefsen ungdomsskole. Skolen tar primært i mot elever fra barneskolene Grefsen skole, Kjelsås skole, Disen skole og Maridalen skole. Engebråten skole tar også imot elever fra andre skoler når det er ledige plasser. Fra oktober 2010 skal Kjelsås skole rehabiliteres og utvides. Det er i den forbindelse satt opp paviljonger ved Engebråten, der de om lag 740 elevene fra Kjelsås skal oppholde seg i de to årene utbyggingen ved Kjelsås er planlagt å vare. Da står Grefsen skole i tur for rehabilitering, og denne skolens elever overtar da paviljongene på Engebråten, også det i en planlagt toårsperiode. Natriumklorat. Natriumklorat (NaClO3) er et oksidasjonsmiddel. Det blir nå primært benyttet som blekemiddel i papirindustri, men blir også benyttet til produksjon av andre klorater. Natriumklorat ble tidligere også benyttet som ugressmiddel, men denne bruken har avtatt i Norge på grunn av stoffets kjemiske egenskaper. Norge har per i dag to produksjonssteder for natriumklorat. Egenskaper. Natriumklorat er i ren tilstand et hvitt krystallisk pulver, og det er lett løselig i vann. Stoffets sterkt oksiderende evne gjør det ekstremt brannfarlig i tørr tilstand, og blandet med organisk materiale er det stor fare for at brann eller eksplosjon kan oppstå. Stoffet er også sterkt reaktivt med svovel, fosfor og metaller i pulverform og sterke syrer. Spesielt i kontakt med sukker er det eksplosivt, og den lette tilgjengeligheten av disse to stoffene har gjort det til et vanlig valg for hjemmelagede bomber. Dets oksiderende evne gjør det godt egnet til sine bruksområder. Natriumklorat er i tillegg vannabsorberende. Ved oppvarming til temperaturer over 250 °C, dekomponeres det, oksygenet frigjøres, og det etterlater seg natriumklorid. Bruksområder. Natriumklorat er et ikke-selektivt plantebekjempende middel. Det blir regnet for å være skadelig for alle de grønne delene av planten. Det kan også drepe gjennom rot-absorbasjon. Som plantebekjempende middel blir det primært benyttet i områder som ikke blir benyttet som dyrket mark, og hvor man ønsker en total fjerning av vegetasjon, som langs veier, gjerder, grøfter o.l. Det blir også benyttet til andre formål under dyrking av en rekke nyttevekster. I papirindustri benyttes natriumklorat til massebleking, som en erstatning til klorbleking. Ved bruk av natriumklorat vil man ikke få utslipp av klorgass. Produksjon. "NaCl + 3 H2O → NaClO3 + 3 H2" Under prosessen dannes hydrogengass som et biprodukt. Utfordringer under produksjon er ofte knyttet til korrosjonsproblemer og kontroll av hydrogengass i elektrolysecellene. Trygg Katalog. Trygg Katalog er en medlemsorganisasjon for katalogselskaper i Norge, og er et initiativ fra bransjen selv da mange næringsdrivende opplever at ikke alle følger god forretningsskikk. Organisasjonen skal sikre rettighetene til privat og offentlig virksomhet som kjøper profilering (eller annonserer) hos katalogselskapene. Trygg Katalog har i samarbeid med Mediebedriftenes Landsforening (MBL) opprettet en nemnd som informerer om hvilke aktører som har forpliktet seg til å følge et sett med retningslinjer/kvalitetskrav. Disse kvalitetskravene skal sørge for at bedrifter som kjøper katalogoppføring hos medlemmer av Trygg Katalog vet at som minimum følges disse kravene. Bedrifter som forplikter seg til retningslinjene kan bruke stempelet Trygg Katalog. Dette vil gi kunder en kvalitetssikring og bidra til å rydde opp i markedet for slike tjenester. Alle medlemsfirma forplikter seg blant annet til å ha oppdaterte brukertall tilgjengelig på den ukentlig oppdaterte topplisten fra TNS Gallup. Medlemsfirma. Alle medlemsfirma er godkjent av Trygg Katalog og oppfyller de ti kvalitetskravene utarbeidet av organisasjoen. Canadas senat. Canadas senat, eng.: "Senate of Canada"; fr.: "Le Sénat du Canada" er en del av Canadas parlament og består av 105 representanter utnevnt av generalguvernøren på bakgrunn av statsministerens nominasjoner. Senatorene sitter til de fyller 75 år. Senatets fremste oppgave er å godkjenne de lover som Underhuset har vedtatt, før disse går til generalguvernøren for endelig sanksjon. Senatet kan også fremme egne lovforslag. Den årlige åpningen av parlamentssesjonen forgår også i senatet, ved at generalguvernør i dette leser regjeringserklæringen. Senatorene er fordelt mellom Canadas provinser, slik at hver av de fire grupperingene Ontario, Quebec; de maritime provinsene New Brunswick, Nova Scotia og Prince Edward Island; samt de vestlige provinsene Britisk Columbia, Alberta, Saskatchewan og Manitoba har 24 seter. Territoriene Newfoundland og Labrador, Nordvestterritoriene, Yukon og Nunavut fordeles utenom disse regionale inndelingene. Harald Stoltenberg. Harald Maximillian Stoltenberg (født 17. april 1965) er en norsk skuespiller, manusforfatter og barnebokforfatter fra Fetsund. Han er for tiden bosatt i København. Han har blant annet skrevet boken "Hester danser ikke ballett" og manus til en rekke hørespill i NRK Radio og novellefilmer til barne-tv. Harald Stoltenberg spilte Albert i NRKs barne-tv-serie Uhu. Harald M. Stoltenberg er tvillingbror til komikeren Robert Stoltenberg, og har jobbet mye sammen med Robert i blant annet radio- og Tv-programmene Ungdommens radioavis, Panorama, Hundehjørnet og Jul i Borettslaget. Strømsbu videregående skole. Strømsbu videregående skole er en tidligere videregående skole i Arendal. Skolen var den største yrkesfaglige skolen i Aust-Agder, med 180 ansatte og cirka 800 elever fordelt på 6 utdanningsprogram og 7 studieretninger det siste året før den ble nedlagt. Historie. Skolen hadde ved avviklingen to avdelinger, en avdeling på Strømsbu, som tidligere var delt i Arendal Husmorskole og Arendal Yrkesskole, og en avdeling på Fløyheia, som tidligere var Arendal Sjømannsskole som besto av Arendal Kokk- og Stuertskole, Arendal Maskinistskole, Arendal Navigasjons- og Radioskole og Arendal Tekniske Fagskole. Arendal Husmorskole. Husmorskolen ble startet i 1925 i midlertidige lokaler i Nesbakken i Arendal med 12 elever, etter initiativ fra Arendal Husmorforening. Arendal kommune overtok skolen i 1939, og skolen gikk over til Aust-Agder fylkeskommune i 1964. På 1960-tallet byttet den navn til «Arendal fagskole i husstell», men gikk i ti-år etter dette fremdeles på folkemunne under navnet Arendal Husmorskole. Fra 1930 til 1976 holdt skolen til på Langsæ gård, og den flyttet så til nye lokaler på Strømsbu, hvor den etter hvert ble en del av det videregående skolesystemet og fikk navnet «Strømsbuveien videregående skole». Skolen ble slått sammen med Arendal Yrkesskole 1. august 1994, og fikk navnet «Strømsbu videregående skole». Arendal Yrkesskole. Skolen ble etablert i 1937 i en brakke på Strømsbusletta som et snekkerkurs for arbeidsledig ungdom. Under andre verdenskrig ble kurset utvidet med en mekanisk grunnkursklasse i bilverkstedet til Henning Stæger-Holst i Engekjærdalen i Barbu. Etter krigen ble de to klassene sammenslått under en administrasjon og fikk navnet «Arendal Yrkesskole». Skolen fikk nye lokaler på Strømsbu i 1962. Samtidig overtok Aust-Agder fylkeskommune skolen. Det kom så nye bygg til i 1964 og 1976. 1. august 1994 ble skolen slått sammen med «Arendal fagskole i husstell», og fikk navnet «Strømsbu videregående skole». Arendal Sjømannsskole. Avdelingen for kokk og stuerter på Fløyheia ble innviet 10. desember 1954, og i 1956 var lokalene for skippere, styrmenn og radioskolens elever ferdig. Sistnevnte avdeling ble innviet 30. mars 1957, og regnes som skolens offisielle åpningsår. Det tredje byggetrinnet, som besto av Arendal Maskinistskole, ble innviet 20. mars 1960. Drivkraften bak byggingen av skolen var skipsreder Arnt J. Mørland, som ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St.Olavs Orden, blant annet grunnet sin innsats for etablering av skolen. Skolen gikk under navnet «Arendal Maritime Videregående Skole» (AMVS) før den ble slått sammen med Strømsbu videregående skole i 2004. Nedlegging. I 2012 ble skolen nedlagt og erstattet av den nybyggede Sam Eyde videregående skole på Myra. London Gazette. Faksimile av London Gazette fra mandag 3 - 10 september 1666 med rapport om brannen i London "London Gazette" er et av den britiske regjeringens lysningsblader, og det viktigste blant disse i Storbritannia. Det er også den eldste, gjenlevende engelske avisen. Den utkom første gang 7. november 1665. Federal Reserve Note. En Federal Reserve Note er en pengeseddel som utstedes av det amerikanske Federal Reserve System. Federale Reserve Notes er den vanligste typen pengesedler i USA. Federal Reserve Notes kan ikke veksles inn i gull eller sølv, og er derfor såkalt fiat money. Sedlene er imidlertid et tvunget betalingsmiddel, og har derfor påskriften «this note is legal tender for all debts, public and private». International Work Group for Indigenous Affairs. International Work Group for Indigenous Affairs, eller Den Internasjonale Arbeidsgruppen for Urfolk, er en uavhengig internasjonal organisasjon som arbeider med urfolks rettigheter. IWGIA ble etablert i 1968 og fungerte opprinnelig som et nettverk av aktivister, forskere og rådgivere. I 2000 ble IWGIA en medlemsbasert organisasjon. IWGIA arbeider særlig med urfolks menneskerettigheter, selvbestemmelse, rett til land og kontroll over ressurser, kulturell integritet og utvikling. Organisasjonens sekretariat holder til i København. IWGIA har konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) og har observatørstatus i Arktisk Råd. Voisey’s Bay. Voisey’s Bay er et lokalsamfunn på nordøstkysten av Labrador i provinsen Newfoundland i Canada. Stedet bærer navn etter familien Voisey, som var av inuitisk og europeisk herkomst og som bosatte seg på stedet for å drive selfangst. Voisey’s Bay ble senere senter for mineralutvinning. Det ble først drevet ut jernmalm og senere uran. I 1993 ble det gjort funn av nikkel, et av de største og viktigste mineralfunn i Canada på flere tiår, og det ble startet utvinning også av dette. Utbyggingen ledet til strid mellom urbefolkningen, myndighetene og gruveselskapet om land og rettigheter til naturressursene. Arktisk Råd. Arktisk Råd er et mellomstatlig organ for samarbeid om spørsmål knyttet til utfordringer landene i Arktis står overfor. Formålet er å fremme bærekraftig utvikling med hensyn til miljø, sosiale forhold og økonomi. Rådet ble formelt etablert i 1996 da medlemslandenes utenriksministre møttes i Ottawa, Canada, og der vedtok Ottawa-erklæringen om samarbeid i Arktis. Medlemslandene er Canada, Danmark med Færøyene og Grønland, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA. Videre har seks internasjonale urfolksorganisasjoner status av permanente deltakere i rådet. Flere ikke-arktiske stater, internasjonale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner har observatørstatus i Arktisk Råd. Urfolk i rådet. Arktisk Råd inkluderer seks internasjonale urfolksorganisasjoner som organiseres under paraplyorganisasjonen Arktisk Råds urfolksekretariat (IPS) i København. Arktisk Råd er den første overnasjonale organisasjon som gir denne denne formelle deltakerstatusen til urfolk. Aarhus lufthavn. Aarhus lufthavn (IATA: AAR, ICAO: EKAH) er en sivil flyplass som ligger i Tirstrup i Danmark, 40 km nordøst for Århus. Turkana. Turkana er en region og et administrativt distrikt beliggende i Rift Valley-provinsen i Kenya. Turkana-distriktet ligger i det nordvestlige Kenya mot grensen til Uganda, Sudan og Etiopia. Distriktet tar navn etter Turkanasjøen. Det har en flate på 77 000 km² og et folketall på 450 860. Hovedstaden er Lodwar. United States Note. United States Notes fra 1880 United States Note er en pengeseddel utstedt av finansdepartementet i USA mellom 1862 og 1971. Sedlene er fortsatt gyldige betalingsmidler, men er for alle praktiske formål nå erstattet av Federal Reserve Notes, utstedt av sentralbanken Federal Reserve. United States Notes var USAs første, nasjonale pengesedler, og ble satt i omløp under Den amerikanske borgerkrigen. Kongressen vedtok da at mengden United States Notes skulle begrenses til tre hundre millioner dollar, en relativt stor sum på den tiden. Frem til 1933 kunne United States Notes byttes inn i gull, men landet gikk bort fra gullstandarden under depresjonen. Dermed forsvant forskjellen mellom Federal Reserve Notes og United States Notes, og man bestemte seg etter hvert for å fase ut sistnevnte. De siste United States Notes ble satt i omløp i januar 1971. De United States Notes som fortsatt er i omløp utgjør i dag en forsvinnende liten del av seddelmengden i USA. University of Hawaii. University of Hawaii, formelt "University of Hawaiʻi System", er et delstatseid universitet i delstaten Hawaii i USA. Det består av tre universitetssentre, sju "community colleges" og en rekke mindre sentre og forskningsinstitusjoner spredt over øygruppen. Hovedcampus er i Manoa like utenfor Honolulu. University of Hawaii ble etablert i 1908. Det er et space-, sea- og land-grant-universitet. Læresteder og studentforhold. Det planlegges også en fjerde universitetscampus i Kapolei utenfor Honolulu. Studentene er i all overveiende grad etniske asiater eller hawaiiere. Ved Honolulu Community College var eksempelvis bare 10,8 % hvite og 1,7 % svarte høsten 2005 – resten kommer opprinnelig hovedsakelig fra Japan, Kina, Filippinene og Hawaii. Enkelte av lærestedene har opp til 26 % hvite studenter. Skolepengene er US$ 3 148 ved "Hilo" og US$ 5.390 ved "Manoa" i 2006. Ved Hilo tildeles mastergrad og ved Manoa doktorgrad som høyeste eksamener. Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics. Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics (CASTL), er et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Tromsø. CASTL ble etablert i juni 2002 og er finansiert av Norges Forskningsråd. Senteret driver lingvistisk forskning innen komparativ lingvistikk og generativ grammatikk og står i tradisjonen fra den amerikanske forskeren Noam Chomsky. CASTL var ledet av professor Curt Rice inntil han ble etterfulgt av Marit Westergaard da Rice ble prorektor. Senteret har redaktøransvar for tidsskriftet "Linguistic Inquiry" som er et av verdens fremste tidsskrift i fagfeltet generativ grammatikk. CASTL-professor Peter Svenonius ble i 2004 kåret til Yngre fremragende forsker Undervisning. Forskere ved CASTL underviser i toårige kurs på mastergradsnivå i generell lingvistikk og i engelsk lingvistikk. Senteret har om lag 15 PhD-studenter, nesten alle rekruttert internasjonalt. Nordisk institutt for Asiastudier. Nordisk institutt for Asiastudier (NIAS) er et forskningsinstitutt i København som spesialiserer seg på studier av asiatiske politikk, samfunn, kultur og økonomi. NIAS ble etablert i 1968 og er støttet av Nordisk Ministerråd, som tidligere også var instituttets eier. Fra 2005 overtok et konsortium bestående av Copenhagen Business School, Universitetet i København og Lunds Universitet eierskapet. Nordisk institutt for Asiastudiers forskningsaktiviteter drives av en forskerstab på 11 personer. Nordisk institutt for Asiastudier har et søsterinstitutt for Afrikastudier i Uppsala, Nordiska Afrikainstitutet. Et tredje nordisk senter for Latinamerikastudier var tenkt lagt til Norge, men ble aldri etablert. Smarthus. Smarthus eller hjemautomasjon (eng: Home automation, dansk: Bygningsautomatik) er helheten av overvåkning, styring, regulering og optimeringsinnredninger i en bygning. Målet er å samkjøre og automatisere prosessene i en bygning. Ordet smarthus er ikke et entydig definert begrep, men et samlebegrep for mer eller mindre automatiserte og intelligente funksjoner som skal bidra til lavere energiforbruk, bedre komfort, enklere betjening og et høyere sikkerhetsnivå. Smarthus brukes ofte om ulike styringssystemer for lys, varme og ventilasjon i boliger. Med enkelhet kan du kontrollere lys, varme, strømforbruk, persienner, garasjeport, kamera, ventilasjon, lyd og bilde i boligen din bare ved hjelp av noen enkle brytere. Smarthusteknologi i kommunale tjenestener. Stadig flere kommuner i Norge har i løpet av de siste årene valgt å innføre smarthusteknologi. Eksempel på funksjoner i et smarthus. Slik kan mulighetene i dagens smarthus-verden fungere. Du forlater boligen med en fjærlett berøring på den vegghengte skjermen som avskjedshilsen. Huset reagerer umiddelbart: Lamper slukkes, og panelovnene går i sparemodus, innbruddsalarmen aktiviseres, og dørene låses. Med all enkelhet kan du fjernåpne dører, sjekke temperaturer, kamera m.m. fra din telefon eller laptop. Vel hjemme igjen sørger fingertuppen for å tenne lamper og slå av alarmen. Ovnene og badstuen ble aktivisert for en time siden for at det skulle være lunt til du kom hjem, slik du hadde programmert. Lampene dimmes, en projektor senkes ned fra en luke i taket, et lerret ruller ned foran bokhyllene og markisene stenger sollyset ute. Filmen starter og du nyter ditt smarte hjem. Mange smarthus har også link mellom styringssystemet. Følgende tekniske løsninger. Vannbåren varme, ventilasjon, Audio TV HIFI, solavskjerming, porter, dører, Internett og TV Nivåer. Det finnes flere nivåer for styring. Fra enkel installasjoner som detektorer, timere, til mer omfattende løsninger som ovenfor. Generelt så har Norge en del igjen i forhold til både passiv-hus, og totale integrerte bus systemer som man i større grad benytter i for eksempel Tyskland. Styringssystemer. Bus systemer, el-bus, LONworks, X10 mye brukt i USA, Stefano Garzelli. Stefano Garzelli (født 16. juli 1973) er en italiensk landeveissyklist som for tiden sykler for Acqua & Sapone. Høydepunktet i karrieren hans kom i 2000 da han vant Giro d'Italia i tett konkurranse med Gilberto Simoni og Fransesco Casagrande. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) er et forskningsinstitutt knyttet til ernæring, fisk som mat og fôr til fisk. Instituttet ligger i Bergen. NIFES driver rådgiving for norske myndigheter og forvaltning og har selv forvaltningsoppgaver knyttet til Fiskeri- og kystdepartementet. NIFES driver også rådgivning for havbruksnæringen og øvrig næringsliv. Instituttets formål er å arbeide for å sikre trygg og sunn sjømat. I samarbeid med Universitetet i Bergen utdanner NIFES forskere på master- og doktorgradsnivå. Sosiologisk årbok. Sosiologisk årbok er en norsk publikasjon for faget sosiologi. Sosiologisk årbok kom ut første gang i 1985. Årboken sprang ut av miljøet ved "Institutt for sosiologi" (i dag Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi), Universitetet i Oslo. Redaktører ved starten var Dag Østerberg og Per Otnes. I 2003 gikk årboken over til å bli et fagfellevurdert tidsskrift. Fra 2004 utgis årboken av Novus forlag i Oslo. Selskapsformer i Italia. Selskapsformer i Italia er delt inn i to grupper, "società di persone" («personlige foretak»), og "società di capitali" («kapitalforetak»). Disse er igjen delt inn i ytterligere former. Dombes. Dombes er en historisk region i det sørøstlige Frankrike. Regionen tilhørte tidligere provinsen Burgund og er nå en del av departementet Ain. Dombes-området avgrenses av elvene Saône i vest, Rhône i øst, Ain i nord og av Bresse-distriktet i sør. University of Minnesota. University of Minnesota er et offentlig (delstateid) universitet i Minnesota i USA. Det har fire avdelinger, og ble grunnlagt i 1851 som delstatens første lærested. Morrill Act ga delfinansiering til lærestedet etter borgerkrigen. Det tilhører den eksklusive gruppen av offentlige eide kvalitetsuniversiteter i USA – Public Ivy. Campusen i Saint Paul har bakgrunn fra Duluth Mormal School (1895) og er fokusert på landbruksfag og farmasi. Minnesota-campusen har et bredt studietilbud. Morris-campusen har røtter i en katolsk skole for indianere. Med sine over 65 500 studenter (2006) er University of Minnesota USAs fjerde største universitet. Det har 3 100 ansatte, og i studieåret 2006-07 var skolepengene US$ 9 200 for studenter folkeregistrert i Minnesota. Loddo. Loddo er det høyeste punktet/fjellet i Austevoll og er 244 meter over havet. For å komme opp til Loddo kan man (2007) velge mellom tre forskjellige løyper: Rød (kortest), Hvit og Blå (lengst). Tårnet på Loddo ble laget av Lions Club Austevoll. Blå løype starter i enden av traktorvei ca 200 meter sør for bedehus på høyre side av veien ca 1 km sør for krysset avkjørselen til Kolbeinshamn. Løypen går noen steder over myr. Enhver blir salig i sin tro. a>. «"Die Religionen Müsen alle Tolleriret werden"» osv. er den midterste til venstre i bildet. «"Enhver blir salig i sin tro"» er en oversettelse av det tyske «"Jeder soll nach seiner Façon selig werden"», som igjen er en kortform av en lengre randbemerkning i et skrift rettet til Fredrik den store av Preussen i 1740. Randbemerkningen er antagelig kongens egen; se faksimile av bemerkning med underskriften «"Fr"» til slutt. Ut fra datidens mer kollektivistiske tankegang er det mulig "nach Seiner Façon Selich werden" skal forstås mindre individuelt enn vi vil gjøre i dag. Ediktet i Potsdam av 1685, som dette sitatet gjerne settes i sammenheng med, gjaldt fri innvandring for kalvinistiske hugenotter til det i overveiende grad lutherske Brandenburg, altså mennesker med en bestemt religiøs tilhørighet. Da vil en oversettelse «for her må enhver finne sin salighet ut fra hvilket kirkesamfunn man tilhører» Gabriel A. Almond. Gabriel A. Almond (født 1911 i Rock Island, Illinois, USA, død 2003 i Pacific Grove, California, USA) var en amerikansk statsviter. Han tok i 1938 doktorgraden ved University of Chicago på avhandlingen "Plutocracy and Politics in New York City". Hans innflytelse gjorde seg særlig gjeldende i sammenlignende politikk, da i særdeleshet i studiet av politisk kultur som han startet og utviklet. Sammen med Sidney Verba utga Almond i 1963 boken "The Civic Culture. Political attitudes and democracy in five nations", et verk som nå anses som en av statsvitenskapens klassikere. Gabriel A. Almond arbeidet ved Brooklyn College, Yale University og Princeton University før han i 1963 begynte ved Stanford University der han ble til han i 1976 gikk av med pensjon. Almond utga 18 bøker og utallige vitenskapelige artikler. Blant bøkene er læreboken "Comparative politics today", første gang utgitt i 1974, som i sin sjette utgave har den norske statsviteren Kaare Strøm som medforfatter. Gulafjorden. Gulafjorden er en fjord i Gulen kommune i Sogn og Fjordane fylke. Fjordåpningen er mot vest, rett sør for Sognefjorden, og fjorden streker seg nesten rett østover. Fjorden er omtrent 8 km lang og deler seg i tre fjordarmer; Eidsfjorden, Nordgulfjorden og Austgulfjorden. På nordsiden av fjorden ligger kommunesenteret Eivindvik og tusenårsstedet i Sogn og Fjordane, Gulatinget. Det ligger flere oppdrettsanlegg for laks i fjorden. Hamsun (film). "Hamsun" er en norsk/svensk/dansk spillefilm fra 1996 om forfatteren Knut Hamsuns liv. Filmen er regissert av Jan Troell, manus er av Per Olov Enquist. Filmen er basert på Marie Hamsuns bok "Regnbuen" og Thorkild Hansens bok "Prosessen mot Hamsun". Mesteparten av filmens handling foregår under krigsårene og i årene etter frem til Hamsuns død i 1952, og det er lagt mest vekt på Hamsuns landssvik og sympati for nazismen – og rettergangen mot ekteparet Hamsun etter krigen. Knut Hamsun spilles av Max von Sydow, mens Ghita Nørby spiller Marie. Anette Hoff og Sverre Anker Ousdal spiller henholdsvis Ellinor Hamsun og Vidkun Quisling. Kontinentaltourene i landeveissykling. Kontinentaltourene i landeveissykling (Engelsk: "UCI Continental Circuits") er en serie landeveissyklings-konkurranser som arrangeres av UCI. De fem tourene (en for hvert kontinent; Europa, Afrika, Oseania, Asia og Amerika) består av en serie ritt der ulike sykkellag konkurrerer regelmessig. Tourene ble utviklet av UCI for å eksportere landeveissykling til steder utenfor Europa, der sykkelsporten er mest populær og der Grand Tourene blir arrangert. Kontinentaltourene er "lillebrødre" av UCI ProTour. ProTour-lagene, de profesjonelle kontinentallagene, kontinentallagene, nasjonslag og regionale lag deltar i disse rittene, etter gitte kriterier. De profesjonelle kontinentallagene kan også inviteres til ProTour-rittene som såkalte "wild card"-lag. Vinnere av Afrikatouren. Afrikatouren starter i oktober og avsluttes i september året etter. Tor Midtbø. Tor Midtbø er en norsk statsviter. Han er professor ved Institutt for sammenliknende politikk, Universitetet i Bergen. Midtbø ble cand.polit. i 1989 og dr.polit i 1993 på avhandlingen "Økonomiske effekter av valg og regjeringsskifter". Han ble i 1993 førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk og har fra 1999 vært professor samme sted. I sin forskning har Midtbø hovedsakelig konsentrert seg om spørsmål knyttet til politisk økonomi, økonomiske valgsykler, og valgatferd. Han har også utgitt en lærebok i metode, "Regresjonsanalyse for samfunnsvitere" (2007). I 2006 ble Tor Midtbø tildelt Universitetsforlagets fagbokpris for et bokprosjekt om politiske skandaler i Norge (utgitt 2007). Midtbø har videre vært spaltist i avisen Bergens Tidende. Hüsker Dü. Hüsker Dü var et amerikansk alternativt rockeband som ble dannet i 1979 i Minneapolis, Minnesota. Bandets medlemmer var Bob Mould, Greg Norton og Grant Hart. Navnet kommer fra det danske brettspillet «Husker Du?» som var populært på 1960-tallet. Mould og Hart delte på låtskrivingen og vokalrollen, vanligvis sang de sangene de selv skrev, selv om de ofte harmoniserte. Mould var kjent for for sine intense tekster, mens Hart ofte skrev svært kryptiske tekster. Hüsker Dü fikk tidlig rykte for å være et støyete og raskt hardcoreband, men også også et band med melodiske påvirkninger, som ble tydelige på bandets senere album. Med tiden ble Hüsker Dü et av de mest innflytelsesrike bandene innen alternativ rock. Selv om Hüsker Dü aldri fikk noen stor kommersiell suksess, har bandet inspirert flere band enn hva deres moderate listeplasseringer skulle tilsi. Bandet er også kjent for å være en av de første undergrunns-bandene på 1980-tallet som signerte med et stort plateselskap. Starten. Bandet begynte da Mould, Hart, Norton og keyboardist Charlie Pine begynte å spille sammen i 1978. På denne tiden hadde Mould akkurat begynt på Macalester College og møtte Hart for første gang i en plateforretning hvor han jobbet. Hart og Norton hadde møtt hverandre da de begge søkte om den samme jobben i plateforretningen. Hart og Mould delte begge interessen for punkbandet Ramones og sammen med Norton og Pine dannet de snart bandet som senere skulle bli kjent som Hüsker Dü. De spilte for det meste coverlåter og Ramones-sanger. Bandet kvittet seg snart med Pine da de mislikte sounden, og de begynte å øve på egenhånd. Hüsker Düs unike navn har sin opprinnelse etter at bandet prøvde å spille Talking Heads' «Psycho Killer». Bandet fikk problemer med de franske frasene i teksten («qu'est-ce que c'est...»). Da begynte de å diskutere fremmedspråklige ord til en av bandmedlemmene sa «husker du», etter et brettspill som var populært i 1960-årene. Gruppen la til heavy-metal tødler og de hadde et nytt navn. Mould sa senere at bandet likte lyden av «husker du» og navnets mysteriske kvaliteter. Navnet skilte seg ut fra de andre navnene i hardcoremiljøet på denne tiden som gjerne hadde radikale og aggressive bandnavn. Mould uttalte også at de aldri så seg selv som bare et hardcoreband, og at bandnavnet var et forsøk på å unngå å bli forhånds-stemplet som et hardcoreband. Hart, Mould, og Norton sparket Pine etter gruppens første konsert den 30. mars 1979 og fortsatte som en trio. Rundt 1980 var spilte bandet jevnlig rundt om i Minneapolis' mange spillesteder, og musikken deres utviklet seg til å bli rask og aggressiv. Bandet fikk snart oppmerksomhet av punk-storheter som Black Flag og Dead Kennedys' Jello Biafra som introduserte bandet til mange nye fans. Black Flag gitarist Greg Ginn signerte bandet senere til sitt plateselskap, SST Records. Platekontrakt. Bandet begynte å slippe ut singler på Terry Katzmans plateslaskap Reflex Records i 1981, og deres to første album, "Land Speed Record" (et liveopptak) og "Everything Falls Apart" fikk mye positiv omtale. Bandet ble under turneen oppmerksom på The Minutemen, som slapp sitt debutalbum og en singel på sitt plateselskap, New Alliance Records. Dette førte til at bandet signerte med SST Records. EP-platen/mini-albumet "Metal Circus" ble bandets første album med SST og ble sluppet ut i 1983. Neste år kom "Zen Arcade", et dobbel-album innspilt og mikset på tre og en halv dag, noe som ble sett på som en utrolig prestasjon. "Zen Arcade" er et konseptalbum som fulger en utilpass ungdom som forlater hjemmet for å så finne verdenen utenfor enda verre. For et punkband var dette en noe uvanlig utgivelse da artistiske konseptalbum var uhørt i punken. "Zen Arcade" mottok betydelig oppmerksomhet (blant annet sammenlignet Rolling Stone journalist Mikal Gilmore albumet med klassikere som London Calling og Exile on Main Street), og havnet ifølge musikkbiografen Michael Azerrad på toppen av landets mange albumlister det året. Faktisk så ble albumet etterspurt så mye at SST Records hadde problemer med å trykke opp nok kopier for butikkene. Med etterfølgerene "New Day Rising" og "Flip Your Wig" fortsatte bandet sin musikalske utforskelse. Bandets tidlige fans reagerte forskjellig på utviklingen, og albumene blir vurdert å være av varierende kvalitet. Selv om bandet opplevde internasjonal suksess fortsatte de også å involvere seg i den lokale musikkscenen. En referanse til bandets røtter i Minneapolis finnes på EP-en "Makes No Sense At All" fra 1985. EP-en inneholdt «Love Is All Around», kjenningsmelodien til Mary Tyler Moore Show som ble spilt inn i Minneapolis. Kommersielt gjennombrudd. I 1986 signerte bandet med Warner Bros. Fansen mente bandet solgte seg selv til det kommersielle, men Mould forsvarte kontrakten med å si at bandet fikk ubegrenset artistisk kontroll på platene sine og at med Warner Brothers kunne de nå et publikum som de aldri kunne ha nådd med SST. (Dette inspirerte senere alternative band som Sonic Youth og Nirvana til å signere med et stort plateselskap.) Warner sjefene så på kontrakten som en «prestisje-signering» da de aldri forventet å selge mange plater, men brukte bandet for å støtte opp argumentet ved å la undergrunns-artister få platekontrakt. Deres to album på Warner Bros, "Candy Apple Grey" og ', viste et mer modent band musikalskt. Blant fans varierer meningene om disse endringene var verdt albumene. Begge albumenes singeler fikk noen moderate listeplasseringer (hovedsakelig på collegeradio), mens albumene så vidt fikk noen plassering på listene. Grant Hart i 2005. a> etter tiden i Hüsker Dü. Her er han avbildet i 2005. Oppløsning. Kreative og personlige stridigheter mellom Mould og Hart begynte å bli synlige etter utgivelsen av Warehouse. Manageren David Savoys selvmord på turneen som fulgte bidro til oppløsningen. Hart uttalte til det britiske musikkmagasinet Q at han følte skyld for selvmordet til Savoy på grunn av presset fra Mould og Hart. I tillegg begynte Harts heroinmisbruk å skade bandet, samtidig som Mould slet med alkohol og amfetaminmisbruk. I januar 1988 klarte ikke bandet å jobbe sammen lenger. Det er delte meninger om hvorvidt Hart sluttet frivillig eller ble sparket, men etter hans avskjed kollapset bandet. "The Living End", et livealbum spilt inn under bandets siste turne ble gitt ut etter bandet ble oppløst. Mould og Hart har begge vært aktive etter Hüsker Dü. Begge har gitt ut soloalbum, og var med i to suksessfylte band på 90-tallet, Sugar og Nova Mob. Mould har også spilt med Richard Morel i bandet Blowoff. Norton startet bandet Grey Area, men gav aldri ut noen album. Han startet i 2003 en resturant i Wisconsin. I 2006 returnerte Norton som bassist i Minnesota bandet The Gang Font. De gav ut et album i 2007. Gjenforening. Mould og Hart gjorde en kort uannonsert gjenforening i 2004 på en veldedighetskonsert for Soul Asylum bassisten, Karl Mueller, som gjennomgikk kreftbehandling. På slutten av konserten skulle Mould egentlig spille et solo-sett, men han fikk Hart opp på scenen og de spilte to Hüsker Dü-sanger, «Hardly Getting Over It» og «Never Talking To You Again». Mould skrev senere på bloggen sin at opptredenen var et forslag av Hart i siste sekund, og at han ikke ville skape noen falske forhåpninger om en gjenforening. Fremtiden. I juni 2005 fortalte Mould til Billboard magazine at remasterede utgivelser av albumene deres ble hindret av uenigheter mellom de tidligere bandmedlemmene. Musikalsk stil. En av styrkene til bandet var at de hadde to hovedlåtskrivere og vokalister, Mould og Hart. Kreative forskjeller mellom deres musikalske stil (Mould skrev hovedsakelig aggressive låter, mens Hart var den melodiske) og deres samarbeidvilje gjorde at de tilsammen skrev en svært variert sangkatalog. Bandets musikk hentet inspirasjon av folkrock, sekstitallets popmusikk, psykedeliske gitarsoler, ofte kombinert med hurtighet, forvrenging og aggresjon. Tekstene deres var ofte preget av personlige og sosiale problemer hvor de ofte viste sympati for hovedpersonene i låtene. En annen styrke var Moulds unike forvrengte gitarlyd. Hüsker Dü sanger fra den suksessfylte perioden er øyeblikkelig gjenskjennelige gjennom Moulds spesielle gitarlyd. Studiomiksing samt hans MXR Distortion+ effektpedal var blant de grunnene til den unike lyden. Innflytelser. a> var blant de som uttalte at Hüsker Dü var en stor innflytelse. Hüsker Dü blitt kreditert som en av de viktigste og mest innflytelsesrike band fra 1980-tallet. Bandets dobbel-album "Zen Arcade" blir ofte sagt å være den første formen av emo. Bandets karriere er historisk fortalt i boken "Our Band Could Be Your Life", en bok om det amerikanske undergrunnmiljøet på 1980-tallet. Green Day, Lifetime, Gravenhurst, Million Dead, Entombed, Deacon Blue, Therapy?, 59 Times The Pain og Anthrax er blant de bandene som har innspilt coverversjoner av Hüsker Dü låter. The Replacements, Sebadoh, Foo Fighters, Buffalo Tom, Trip Shakespeare, The Posies, Sonic Youth, Norton, Jason Anderson, The Ataris, The Wildhearts, The Promise Ring, The Choir, og Dead Milkmen har alle gjort referanser til Hüsker Dü i låtene sine. Pixies og Nirvana har begge uttalt at Hüsker Dü var en stor innflytelse. VH1 har kreditert Hüsker Du som en av de to viktigste post-punk bandene sammen med R.E.M. I tillegg ble bandet rangert på 68. plass på «VH1's 100 Greatest Hard Rock Artists» bak Rolling Stones. Konserter i Norge. Førstnevnte konsert dukket senere opp på en illegal utgivelse, en såkalt «bootleg». Både Hart og Mould har siden spilt flere ganger i Norge. Kirurgfisker. Kirurgfisker er en gruppe piggfinnefisker som stort sett lever rundt korallrev. Mange av artene har sterke farger og er veldig populære akvariefisk. Noe som skiller kirurgfisker fra andre piggfinnefisker, er et par pigger, en på hver side av halen. Disse er skarpe nok til å skade uaktsomme akvarister. Både rygg- og gattfinnen er store, og strekker seg langs det meste av kroppslengden. De har små munner med en enkel tannrekke for å beite på alger. De fleste artene er små, opptil 30 cm lengde, men "Naso annulatus" kan bli opptil en meter lang. Helga Hernes. Helga Maria Hernes (født 16. januar 1938 i det daværende Tyskland, nåværende Polen) er en norsk statsviter, Arbeiderparti-politiker og diplomat. Hernes har sin utdannelse fra USA der hun i 1967 tok mastergraden og i 1970 doktorgraden ved Johns Hopkins University. Fra 1970 til 1980 var Hernes tilknyttet Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen og i årene 1974–1975 gjorde hun postdoktorarbeid ved Stanford University. Fra 1980 til 1983 var Hernes forskningsdirektør i Norges Forskningsråd. I to perioder, 1983-1988 og 1989-1990, innehadde hun stillingen som forskningsdirektør ved Institutt for samfunnsforskning. I årene 1993 til 1996 var Hernes leder for forskningsprogrammet CICERO ved Universitetet i Oslo. Fra 1993 til 1998 var hun professor II ved Institutt for statsvitenskap samme sted. Fra 2004 til 2005 var hun seniorforsker ved NOVA i Oslo og fra 2006 er hun seniorrådgiver for PRIO. Hernes har i sin faglige virksomhet først konsentrert seg om spørsmål knyttet til velferdsstatsforskning og kvinneforskning. Senere har hennes oppmerksomhet vært rettet mot internasjonale forhold og multinasjonale selskaper. Hernes har også hatt en politisk og diplomatisk karriere. Hun har to ganger vært statssekretær for Arbeiderpartiet i Utenriksdepartementet, første gang 1988-1989, andre gang fra 1990-1993. Deretter startet hun sin diplomatiske karriere, først som spesialrådgiver for fredsbevarende operasjoner og fredsbygging i Utenriksdepartementet, etterfulgt av perioder som Norges ambassadør til Østerrike og Slovakia (1998–2003), samt Sveits og Vatikanet (2002–2004). Hernes har vært gift med professor og statsråd Gudmund Hernes. Utmerkelser. I 1993 ble Helga Hernes æresdoktor ved Universitetet i Tromsø og i 2003 ved Stockholms Universitet. Hernes ble i 2002 utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Nøkkelhullciklide. Nøkkelhullciklide er en art i gruppen ciklider. Den er eneste art i slekten "Cleithracara". Den er populær som akvariefisk. Den har en svart flekk oppe på siden, som noen ganger strekker seg ut til en kort stripe. Dette er bakgrunnen for det norske navnet. Når denne arten blir skremt eller nervøs, inntar den en flekkete drakt og trykker seg mot steiner eller røtter i et forsøk på kamuflasje. Dette er en monogam ciklide som leker på flate steiner, stokker eller blader. Hunnen legger 300-400 egg som begge foreldrene vokter. Det er vanskelig å se forskjell på kjønnene, men noen hanner har en lengre og spissere gattfinne. Den eter krepsdyr, insekter og andre smådyr. Arten passer i et selskapsakvarium, og vil ta det meste av fôr den blir tilbudt. Den bør ha tilgang på planter og rikelig med gjemmesteder. Sidney Verba. Sidney Verba (født 26. mai 1932 i New York, USA) er en amerikansk statsviter. Verba er professor ved Harvard University. Fra 1984 til 2007 var han direktør for Harvards universitetsbibliotek. Verba har sitt faglige tyngdepunkt innen forskning på politikk i USA og i sammenlignende politikk. Han har her vært sentral i utviklingen av begrepet politisk kultur. Sammen med Gabriel A. Almond utga Verba i 1963 boken "The Civic Culture. Political attitudes and democracy in five nations", et verk som nå anses som en av statsvitenskapens klassikere. Blant bøkene er læreboken "Comparative politics today", første gang utgitt i 1974, som i sin sjette utgave har den norske statsviteren Kaare Strøm som medforfatter. I 2002 mottok Verba den svenske Johan Skytte-prisen. Giancarlo Abete. Giancarlo Abete (født 26. august 1950 i Roma) er en italiensk forretningsmann og idrettsleder. Han er president for FIGC, det italienske fotballforbundet. Abete ble valgt etter at fotballforbundet var satt under administrasjon under dommerskandalen i 2006. Før dette var Abete visepresident under Franco Carraro. Som politiker har Abete representert "Dc". Federazione Italiana Giuoco Calcio. Federazione Italiana Giuoco Calcio er det italienske fotballforbundet. Det ble grunnlagt i 1898 og sluttet seg til FIFA i 1905. Anders Todal Jenssen. Anders Todal Jenssen (født 28. oktober 1957) er en norsk statsviter og sosiolog. Anders Todal Jenssen tok i 1986 hovedfag i sosoiologi med en oppgave om "Klasse og etnosentrisme". Han har siden 1999 vært professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim. Anders Todal Jenssen har i sin forskning konsentrert seg om politisk atferd, herunder valgforskning, og politisk psykologi. Amantino Mancini. Amantino Mancini (født 1. august 1980 i Belo Horizonte, Brasil) er en fotballspiller på AC Milan, på lån fra Inter. Han har også noen kamper for s landslag, siden debuten mot 28. april 2004. Debuten i Serie A kom for AS Roma mot Udinese 31. august 2003. Ernst Good. Ernst Good (født 14. januar 1950 i Tannenheim) er en tidligere sveitsisk alpinist. Good hadde sine beste sesonger i midten av 1970-årene. Mellom 1975 og 1977 plasserte han seg ni ganger blant de ti beste i verdenscuprenn. Hans beste resultat var en andreplass i storslalåm i Madonna di Campiglio i desember 1975. Høydepunktet kom under OL 1976 i Innsbruck. Der tok han sølvmedaljen i storslalåm, som ble vunnet av landsmannen Heini Hemmi. Mustafa. Mustafa er et mannsnavn som betyr «den utvalgte» på arabisk. Det er et epitet for Muhammed. Utbredelse. Mustafa er et svært vanlig navn i Tyrkia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Mustafa i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Tromelinøya. Tromelinøya (fransk: "Île Tromelin") er en lav, flat øy på 0,8 km² som ligger i det indiske hav, ca. 350 kilometer øst for Madagaskar. Det er ingen havn eller sted for å ligge til anker og tilgangen til øya fra havet er derfor vanskelig. Øya har en flystripe på 1000 m (3300 fot). Øya er underlagt Îles éparses i De franske sørterritorier, men Mauritius gjør også krav på øya. Willi Frommelt. Willi Frommelt (født 18. november 1952 i Schaan) er en tidligere liechtensteinsk alpinist. Johan Skytte-prisen. Johan Skytte-prisen i statsvitenskap er en internasjonal utmerkelse som deles ut av Uppsala Universitet. Prisen ble etablert i 1994 og er nå på 500 000 svenske kroner. Den tildeles den som etter utdelers vurdering har ytt det mest verdifulle bidrag til statsvitenskap, alle underdispliner inkludert. Prisen er oppkalt etter Johan Skytte (1577–1645), en av Sveriges ledende politikere og statslærde i første halvdel av 1600-tallet. Skytte opprettet i 1622 et læresete i veltalenhet og statskunnskap ved Uppsala Universitet, der prisen nå utdeles av statsvetenskapliga institutionen. Prisen ble første gang utdelt i 1995. Paul Frommelt. Paul Frommelt (født 9. august 1957 i Schaan) er en tidligere alpinist fra Liechtenstein. I 1970- og 80-årene kjørte han for Liechtensteins landslag sammen med søsknene Andreas og Hanni Wenzel. Slalåmspesialisten vant fire renn i verdenscupen. Han tok bronse i slalåm under VM 1978 i Garmisch-Partenkirchen, og oppnådde samme plassering under OL 1988 i Calgary. Washington Allston. Washington Allston (født 5. november 1779, død 9. juli 1843) var en amerikansk dikter og innflytelsesrik maler, født i Waccamaw i Sør-Carolina. Allston var en pionér i den amerikanske romantikkbevegelsen innen landskapsmalerier. Han var kjent i sin samtid for sin eksperimentering med dramatiske motiver og dristig bruk av lys og amtosfæriske farger. Utdanning og reiser. Allston gikk ut fra Harvard College i 1800, deretter seilte han til Europa, der han tilbragte tre år med å studere kunst ved Royal Academy i London. Den anglo-amerikanske maleren Benjamin West ledet akademiet da. Fra 1803 til 1808 besøkte han store museer i Paris, deretter museer i Italia, der han møtte Coleridge, en venn han beholdte livet ut. Samuel F. B. Morse var en av Allstons kunststudenter, og fulgte Allston til Europa i 1811. Etter sin reise gjennom Vest-Europa bosatte han seg i London, der han mottok berømmelse og priser for sine bilder. Han er onkel de malerne George Whiting Flagg og Jared Bradley Flagg, begge disse studerte også under Allston. Anerkjennelse. Allston ble av og til kalt "Den amerikanske Titian" fordi hans stil minnet om den store venezianske renessansemaleren, med deres bruk av dramatiske fargekontraster. I 1818 reiste han tilbake til USA, og bodde i Cambridge, Massachusetts i 25 år, fram til sin død i 1843, i en alder av 64 år. Juan Linz. Juan José Linz Storch de Gracia (født 24. desember 1926 i Bonn, Tyskland) er en spansk-amerikansk statsviter. Linz er professor emeritus ved Yale University, USA, og æresmedlem av det vitenskapelige råd ved Juan March-instituttet i Madrid. Juan Linz er best kjent for sine teorier om demokratisk sammenbrudd, totalitære og autoritære politiske systemer, og overgang fra diktatur til demokrati. Linz mottok i 1996 Johan Skytte-prisen i statsvitenskap. I 1988 holdt Juan Linz Stein Rokkan-forelesningen ved Universitetet i Bergen. Våkn opp! "Våkn opp!" er et blad som utgis av Jehovas vitner gjennom Vakttårnets bibel- og traktatselskap og som kommer ut én gang i måneden. Akkurat som det andre tidsskriftet til Jehovas vitner, "Vakttårnet", er "Våkn opp!" et redskap som sprer organisasjonens budskap. Sammenlignet med søstertidsskriftet er "Våkn opp!" ikke i like sterk grad rettet mot religiøse og teologiske temaer, men tar opp alle sider ved livet og samfunnet. Tidsskriftet har gjennomgått en lengre utvikling. I 1919 utga bibelstudentene et blad som ble kalt "The Golden Age". I 1937 ble det erstattet av bladet "Consolation". På noen språk ble det i en periode kalt "Ny verden". I 1946 kom det nåværende bladet, "Awake!", ut. Inntil desember 2005 ble det utgitt to ganger i måneden. Men siden januar 2006 har bladet blitt utgitt månedlig. For tiden blir det utgitt en gang i måneden på de fleste språk som det utgis på. Bladet har 16 sider og er trykt i farger. Fra og med starten av 2013 er det tilgjengelig på 98 forskjellige språk (inkludert punktskrift-utgaver) hvert nummer kommer i et opplag på eksemplarer. Arend Lijphart. Arend d'Engremont Lijphart (født 17. august 1936 i Apeldoorn, Nederland) er en nederlandsk-amerikansk statsviter. Lijphart er professor emeritus ved University of California, San Diego, USA. Han tok i 1963 doktorgraden i statsvitenskap ved Yale University. Arend Lijphart har forfattet et tyvetalls bøker, spesielt innenfor feltet sammenlignende politikk. Han har vært opptatt av hvordan splittede og segmenterte samfunn kan opprettholde demokrati gjennom institusjoner basert på maktdeling, noe han kalte konsosiert demokrati. Lijphart er videre kjent for sine sammenlikneninger av politiske systemer og klassifisering av disse i ulike typer eller modeller av demokratisk styresett. Her kontrasterer han de såkalte konsensusdemokratier med demokratier som bygger på majoritetsmodellen. Lijphart ble i 1996 tildelt Johan Skytte-prisen. Steve Cook. Steve Cook (født 11. juli 1968 i Salt Lake City) er en amerikansk handikapidrettsutøver innen langrenn og sykling. Han mistet sin høyre fot under kneet i en ulykke på en gård sin i 1988, da han satt fast foten i en kornsnegl. Han konkurrerer i klasse LW4. Etter ulykken begynte han å trene fjellklatring, alpint og mountain bike. Han deltok i sine første Paralympiske leker i 1996, som syklist. Han var ikke fornøyd med resultatene, derfor endret han satsingen sin, og gikk mer over til langrenn. Under Paralympiske leker 2006 sto han for 2 av USAs 7 gullmedaljer. Som syklist har han også deltatt i paralympiske sommerleker. Paralympiske vinterleker 2006 Paralympiske vinterleker 2002 Paralympiske vinterleker 1998 Paralympiske sommerleker 1996 Marianne Kjørstad. Marianne Kjørstad (født 27. mars 1970 i Nordfjordeid) er en tidligere norsk alpinist. På 1990-tallet var hun spesialist i de tekniske disiplinene, og oppnådde flere pallplasseringer i verdenscupen, både i slalåm og storslalåm. Iblant oppnådde hun også gode plasseringer i Super-G og kombinasjonsøvelsen. I verdenscupen oppnådde hun følgende sammenlagtplasseringer i de tre beste sesongene: nr. 9 i 94, nr. 10 i 95 og nr. 12 i 96. Karrierens høydepunkt var bronsemedaljen i alpin kombinasjon under VM 1996 i Sierra Nevada, der hun ble slått av Pernilla Wiberg og Anita Wachter. I 1997 la Kjørstad opp som alpinist. Hedda Berntsen. Hedda Helene Berntsen (født 24. april 1976 i Oslo) er en tidligere norsk alpinist, nå skicross-utøver og olympisk sølvmedaljevinner. Telemarkskjøring. Berntsen startet skikarrieren med telemarkskjøring og vant NM i telemarkskjøring i klassisk 1997, og VM i telemarkskjøring 1997 i Meiringen i Sveits. Alpint. Berntsen deltok i den alpine verdenscupen siden 2000. Hun deltok nesten utelukkende i slalåm, og oppnådde åtte plasseringer blant de ti beste. De beste plasseringene er fire femteplasser som hun oppnådde mellom januar og november 2001. Hun deltok også i slalåm under vinter-OL 2002 i Salt Lake City, men kjørte ut og fikk ingen plassering. Alpinkarrierens store høydepunkt kom under VM 2001 i St. Anton i Østerrike, der hun overrasket alle med å ta bronsemedaljen i slalåm. Skicross. Da Berntsen startet sin skicross-karriere, kom hun igjen i tetskiktet i verden. Under den store konkurransen X-Games tok hun sølv i januar 2008. Under Vinter-OL 2010 i Vancouver deltok Berntsen i skicross. Både i åttendedelsfinalen, kvartfinalen og semifinalen var hun først over målstreken. I finalen ble hun kun slått av det canadiske hjemmehåpet Ashleigh McIvor, og vant en sølvmedalje. AtmosFear. AtmosFear slipper deg ned 116 meter i fritt fall Lisebergsentrén med Lisebergstårnet i bakgrunnen, før tårnet ble omgjort til et frittfall-tårn. AtmosFear, i perioden før 2010 kjent som Lisebergtårnet, er en 116-meter høy attraksjon i fornøyelsesparken Liseberg i Göteborg, Sverige bygget i 1990. Tårnet er det høyeste frittfallstårnet i Europa og en av Göteborgs høyeste bygninger, og er designet av Intamin AG. Tårnet fungerte tidligere kun som et utsiktstårn med sin bygningshøyde på 116 meter og en total høyde på 146 meter over havet. Tårnets smalere del har en diameter på tre meter. En kabin i form av en rund glassheis tok besøkende 85 meter opp til der den roterte i høyden 125 meter over havet og man kunne se utover hele byen. Fram til 2000 ble turen innledet med et besøk i "Kaninernas land", der de reisende fikk se hvor kaninene hadde tatt veien etter at de hadde landet på jorden med romskipet "Ufo 23" (som attraksjonen da ble kalt). Blant kaninene fantes det da bla et antall dukker som forestilte datidens politikere. Nå finnes kaninene (men ikke politikerne) i attraksjonen Kaninresan. Den 29. mai 2010 var siste gang tårnet ble brukt som utsiktstårn. Tårnet ble bygget om til Europas høyeste frittfalltårn og fikk navnet "AtmosFear" da den åpnet våren 2011. Turen opp til toppen tar ca 100 sekunder, man opplever tre sekunders fritt fall på vei ned i en hastighet på 110 km/t, og under oppbremsingen utsettes man for 4 g-krefter. Blå delfinciklide. Blå delfinciklide er eneste art i gruppen "Cyrtocara". Arten er endemisk til Malawisjøen i Østafrika, og lever i grunt vann med sandbunn. Den er populær som akvariefisk. Hannene har en kraftigere blåfarge, og lengre rygg- og gattfinne enn hunnene. I naturen har den ganske spesielle matvaner; den oppsøker andre ciklider som graver i bunnlaget. I slamskyen som blir virvlet opp, finner delfincikliden små, spiselige organismer som den lever av. Paralympiske vinterleker 2002. De Paralympiske vinterleker 2002 ble arrangert sammen med Vinter-OL 2002 i Salt Lake City i Utah i USA. Norge stilte med 27 utøvere og 28 ledere. Norge ble 3. beste nasjon, bak Tyskland og USA. Norge hadde deltakere i langrenn, skiskyting, kjelkehockey og alpint. Ragnhild Myklebust deltok i en alder av 58 år, men tok likevel fem gullmedaljer. Dette var de første paralympiske leker der en utøver ble tatt i doping. Tyskeren Thomas Oelsner ble tatt, og måtte levere sine gullmedaljer til hhv. sin landsmann Josef Giesen og nordmannen Andreas Hustveit. Åpningsseremonien foregikk på "Rice-Eccles Olympic Stadium", foran 46 000 tilskuere. Avslutningsseremonien var et halvannen times show der bl.a. Patti LaBelle opptrådte. Denne foregikk på "Olympic Medals Plaza". Den offisielle maskoten for lekene het "Otto". Deltakerland. Trettiseks land deltok i de paralympiske vinterlekene i 2002. Tallene i parentes er antall representanter fra hvert land. Dette var de første paralympiske lekene Andorra, Chile, Kina, Hellas og Ungarn sendte deltakere. Norske medaljevinnere. Norske utøvere tok tilsammen 19 medaljer i De paralympiske vinterlekene 2002 – ti gull, tre sølv og seks bronse. Holarktis. Holarktis er et begrep benyttet innen økologien for et dyre- og plantegeografisk område som omfatter både Palæarktis og Nearktis. Palæarktis dekker hele Europa og Afrika ned til den sørlige grensen for Sahara, og Asia sør til Himalaya. Grønland og hele Nord-Amerika ned til Mexico hører derimot til Nearktis. Perinatalmedisin. Perinatalmedisin ("omkring fødselen") er et fellesbegrep for jordmorfaget, gynekologi, fostermedisin, nyfødtsjukepleie og neonatalogi. Fra 2002 til 2004 var Ola Didrik Saugstad president for The European Association of Perinatal Medicine. Oksval. Badestrand, badehus, kai og båthavn ved Oksval. Utsikt mot Bunnefjorden og Oslo. Nesoddbåten kan skimtes på fjorden. Oksval er et strøk og et boligområde i Nesodden kommune i Akershus, 1-2 kilometer sør for fergekaia på Tangen. Oksval ligger på østsida av Nesoddlandet mot Bunnefjorden og grenser i sør til Ursvik. Området er tett bygd ut og er en del av tettstedet Nesoddtangen. Ved Oksval brygge finnes båthavn og ei offentlig badestrand. Her er også flere av de særpregede badehusene Nesodden er kjent for. Kyststien på Nesodden går via Oksval fra Tangen til Hellvik og videre til Blylaget. Steinerskolen driver barnehage på Oksval. Oksval-posten har kommet ut med ujevne mellomrom siden august 1945. Det er Oksval Vel som er utgiver. Navnet Oksval kommer av at tyske munker fra Cistercienserordenen (fra klosteret på Hovedøya) hadde beite for sitt fe i området: Oxwald, Ox = okse, Wald = skog Île-d'Aix. Île-d'Aix er en kommune i departementet Charente-Maritime i regionen Poitou-Charentes sør-vest i Frankrike. Île-d'Aix er ei lita øy i Biscayabukta i Atlanterhavet, utenfor vestkysten av Frankrike. Den har et areal på om lag 1,2 km². Øya ligger ved munningen av elva Charente mellom Oléron og det franske fastlandet. Øya ligger nær Fort Boyard og er et populært turiststed for dagsturer om sommeren. Jean-Daniel Dätwyler. Jean-Daniel Dätwyler (født 12. april 1945 i Villars-sur-Ollon) er en tidligere sveitsisk alpinist. Han deltok utelukkende i utforrenn. I verdenscupen vant Dätwyler to renn. Høydepunktet i karrieren var bronsemedaljen i utfor under OL 1968 i Grenoble. Dätwyler la opp i februar 1972. I dag driver han en sportsbutikk i hjembyen Villars-sur-Ollon. Mickaël Antoine-Curier. Mickaël Antoine-Curier (født 5. mars 1983 i Frankrike) er en fransk fotballspiller. Han er 183 cm høy og veier rundt 80 kg. For tiden spiller han i Hamilton Academical FC hvor han er på utlån fra Dundee FC. Han har tidligere spilt for blant annet FK Haugesund. Jaguarciklide. Jaguarciklide er en art i gruppen ciklider. Den lever ved atlanterhavskysten på Honduras og Costa Rica i Mellom-Amerika. Det vitenskapelige epitetet "managuensis" betyr «fra Managua». Det er en matfisk, og finnes også i akvariehandelen. Dette er en kjøttetende fisk. De lever stort sett av småfisk og større virvelløse dyr. De foretrekker grumsete og næringsrike innsjøer, og finnes ofte i varmt vann med lavt innhold av oksygen, med en pH på mellom 7 og 8,7, en hardhet på 10-15 dGH, og en temperatur på mellom 25 og 36 °C. Tordivelen flyr i skumringen. "Tordivelen flyr i skumringen" (originaltittel: "Tordyveln flyger i skymningen") er en barnebok skrevet av den svenske forfatteren Maria Gripe og utgitt i Sverige i 1978 og i Norge i 1979. Boken er basert på et hørespill ved samme navn fra 1976, av Maria Gripe og Kay Pollak. Boken er egentlig mest en ungdomsroman. Den blir sett på som en bokklassiker, og er en svært gjennomført og handlingsrik bok, spesielt tilegnet ungdom. Boken tar opp mange forskjellige temaer og momenter som overnaturlighet, mystikk, historikk, kjærlighet, vennskap, sanndrømming og tapte og glemte minner fra en svunnen tid. Dette mangfoldet av temaer og handlingstrekk preger boken i stor grad, og dette er blant annet, i et helhetlig perspektiv, noe som gir boken dens endelige karakter og ikke minst dens boksjanger. Handling. Handlingen i boken foregår i den oppdiktede småbyen Ringaryd i Småland i Sverige. Det er slutten av juli og sommerferie. Annika, Jonas og David venter på toget fordi Jonas, som fått ny kassettspiller, ønsker å ta opp lyden av toget når det passerer. Men toget er forsinket. Det viser seg at en lastebilsjåfør som skulle levere last til toget flere stasjoner unna, ble truffet i øyet av et større insekt, en tordivel, noe som gjorde at han måtte stanse bilen. Derfor blir toget forsinket, og barna som venter på det, begynner å vandre omkring. Plutselig befinner de seg i hagen til den gamle Selandergården ("Selanderska gården" på svensk). Umiddelbart føler David at han har vært der før, selv om han vet at han ikke har det. Barna blir dratt inn i en spennede og mystiske situasjoner. Da de vanner blomster på Selandergården finner de gamle brev sendt til Emilie som levde på 1700-tallet. Disse forteller at det finnes en tre tusen år gammel egyptisk gravstatue i Ringaryd. Viskninger som på uforklarig vis kan høres på Jonas' kassettopptak fører dem nærmere statuen. De føler også at en blå blomst prøver å fortelle dem noe. Ungdommene blir oppringt av en eldre dame de ikke kjenner. Hun vil spille sjakk med dem gjennom telefonen. et sjakkspill som etter hvert sier noe om de gåtene de står ovenfor. Gradvis finner de ut av et gammelt mysterium hvor det viser seg at tordivelen har en sentral betydning. Hørespill. NRKs hørespillversjon av boken kom allerede i 1979. Den ble i 2000 kåret til til tidenes beste barnehørespill i forbindelse med Radioteatrets 75-årsjubileum. Musikken var skrevet av Arne Olsson. Lyden var ved Sture Bakke. Produsent var Yngvil Kiran. Regien var ved Per Christensen. JCB. JCB (J.C.Bamford (Excavators) Ltd.) er en britisk produsent av jordbruks- og anleggssmaskiner. Selskapet ble grunnlagt i oktober 1945 av Joseph Cyril Bamford, i Uttoxeter, Staffordshire, England. Selskapet er først og fremst kjent for sine traktorgravere. JCB har 6 300 ansatte og opererer i 150 land. Løvehodeciklide. Løvehodeciklide er en art i gruppen ciklider. Det er en ferskvannsfisk som blir ca. 10 cm lang. Den lever i hurtigstrømmende vann, og har derfor utviklet en usedvanlig svømmestil som kan minne om måten kutlinger svømmer på. Svømmeblæren er underutviklet, og fisken svømmer med «rykkende» bevegelser. Det vitenskapelige navnet "Steatocranus casuarius" (kan oversettes til «fett-skalle-hjelm») refererer til den store kulen som hannene har på hodet. Inger Tragethon. Inger Tragethon (født 1948 på Geilo) er en norsk sølvsmed, knivkunstner og forfatter. Hun har drevet mye med musikk; hun spilte i The Dandy Girls på 1960-tallet, og har senere spilt bl.a. torader. Hun har reist mye, særlig i Russland, og har både skrevet og holdt foredrag om Russland. Wilhelm Rediess. Wilhelm Rediess (født 10. oktober 1900 i Heinsberg, død 8. mai 1945 på Skaugum i Asker) var en SS– og politileder under Tysklands okkupasjon av Norge ved andre verdenskrig. Han var også kommanderende general (Obergruppenführer) over alle SS–tropper stasjonert i Norge fra han overtok denne kommandoen den 22. juli 1940 til sin død. Tidlig liv. Rediess ble født i Heinsberg, Rhinland i Det tyske keiserrike som sønn av en domstolsansatt. Etter skole og utdannelse ble Rediess elektriker, og i juni 1918 ble han kalt inn i den tyske hæren hvor han tjenestegjorde som infanterist inntil slutten på første verdenskrig i november 1918. Deretter jobbet han igjen som elektriker til han mistet jobben som følge av depresjonen i 1929. I mai 1925 ble Rediess med i SA og i desember 1925 ble han godkjent som medlem i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti. I 1927 ledet han et SA–kompani i Düsseldorf hvorpå han sammen med sin enhet ble overført til SS i 1930. Som følge av dette fikk han hyppige forfremmelser, og fikk grad av Generalløytnant ("SS–Gruppenführer") allerede i 1935. Andre verdenskrig. I starten av krigen hadde Rediess ansvaret for å implementere Raselovene fra Nürnberg i Preussen, hvor han overvåket deportasjonene av jødene fra Østpreussen. Rediess fikk så oppgaven med å utrydde 1 558 jøder som var ansett som mentalt forstyrret eller sinnssyke. Rediess lånte såkalte gassvogner og personell fra andre SS–enheter, hvorpå han utlovet en dusør på ti Reichsmark for hver jøde som ble drept. Oppdraget med å drepe alle sammen tok 17 dager, og Rediess frafalt løftene om dusør. Som en direkte følge av sitt initiativ ble Rediess gitt kommandoen av SS–enhetene i Norge som belønning. I mars 1941 kom det inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater, noe som førte til at Rediess implementerte "Lebensborn–programmet" i Norge. Programmet oppmuntret til å få barn av den ariske rasen og var vanligvis rettet mot SS–enheter. Tilsammen ble det født 8 000 barn i Norge under Lebensborn, noe som gjorde Norge til det landet etter Tyskland med flest registrerte fødsler av ariske barn under andre verdenskrig. Rediess begikk selvmord ved skyting da det tyske riket kollapset i Norge den 8. mai 1945. Hans levninger ble ødelagt da Rikskommissær Josef Terboven detonerte rundt femti kilo med dynamitt i en bunker på Skaugum–komplekset samme dag. Tshivenda. TshiVenda er et bantuspråk som snakkes i Sør-Afrika og Zimbabwe. Det tales av rundt 870 000 mennesker i Sør-Afrika (rundt 2 % av landets befolkning) og av undt 84 000 mennesker i Zimbabwe. Bantustanen Venda ble oppretta av den sørafrikanske regjeringa under apartheid for den tshivendatalende befolkninga som ikke ble regna som sørafrikansk av myndighetene. Jødeirakisk arabisk. Jødeirakisk arabisk er den formen av jødearabisk som snakkes av irakiske jøder. Språket tales av 100 100 mennesker, hvorav 100 000 bor i Israel og kun 100–150 bor i Irak. Det tales også av grupper i India og Storbritannia. Trøndelagsbåt. Trøndelag er i robåtbyggingen området mellom Hitra og Folla. Sørgrensen er usikker. Den mest kjente typen båt her, er Åfjordsbåten, også kalt Staværing eller Staværingsbåt. Det var tidligere også en Innherredsbåt; denne er dårlig kjent, men var visstnok mer lik Nordmørsbåten enn Åfjordsbåten som vi kjenner. Se også Ordliste til robåter. Jødemarokkansk arabisk. Jødemarokkansk arabisk er formen for jødearabisk som snakkes av marokkanske jøder. Språket tales av rundt 259 000 mennesker, hvorav rundt 250 000 bor i Israel og rundt 9 000 i Marokko. Det snakkes også av grupper i Canada og Frankrike. Brukere av jødemarokkansk arabisk og jødetunisisk arabisk kan forstå hverandre uten store vanskeligheter, mens det er liten forståelse mellom jødemarokkansk og jødeirakisk arabisk. Under jødenes lange historie i Marokko har språket deres blitt påvirka fra flere hold. Spansk, haketia (en variant av jødespansk) og fransk er språk som har påvirka jødemarokkansk arabisk, i tillegg til hebraisk (som har påvirka alle jødiske språk). De aller fleste av Marokkos 265 000 jøder utvandra til Israel etter 1948. Det er fortsatt rundt 9 000 brukere av språket igjen i Marokko, men de fleste i yngre generasjoner snakker fransk som morsmål istedet for arabisk, og arabisken deres står nærmere marokkansk arabisk en jødemarokkansk arabisk. De fleste talere av jødemarokkansk arabisk er eldre mennesker. Jødetripolitansk arabisk. Jødetripolitansk arabisk er formen av jødearabisk som snakkes av tripolitanske jøder. Det oppsto rundt Tripoli i dagens Libya, men i dag har alle brukerne av språket utvandra fra Libya, hovedsakelig til Israel. Det finnes også grupper av brukere i Italia. De fleste brukerne av språket er eldre enn førti år. Det er en middels grad av forståelse mellom brukere av jødetripolitansk og jødetunisisk arabisk og jødemarokkansk arabisk. Heckels ciklide. Heckels ciklide er en art i gruppen ciklider. Den lever i Amazonas i Peru, Colombia og Brasil, Tocantins og Capim, Branco og Essequibo. Den blir opptil 13,4 cm lang SL. Den lever av detritus, virvelløse dyr i bunnlaget og i vannet, og alger. Den har begrenset kommersiell verdi som matfisk, og finnes også i akvariehandelen. Arten er oppkalt etter den østerrikske zoologen Johann Jakob Heckel. Akvaristikk. Heckels ciklide foretrekker en hardhet på opptil 18 dGH, og en temperatur på 23-26 grader. International Organization for Migration. International Organization for Migration (IOM) er en internasjonal organisasjon med sete i Genève i Sveits. Organisasjonen ble dannet i 1951 for å bistå i omplasseringen av flyktninger etter annen verdenskrig. Medlemskapet består av 125 medlemsstater og 16 observatørstater. IOM har 5300 ansatte og et årlig budsjett på 952 millioner dollar. Organisasjonens offisielle språk er engelsk, fransk og spansk. Tagaytay City. Tagatay Citys beliggenhet i Cavite Tagaytay City er en by på Filippinene som ligger i provinsen Cavite i regionen Calabarzon. Den har 45 287 innbyggere (1. mai 2000). Byen er inndelt i 35 smådistrikter, barangayer, hvorav 26 er klassifisert som landsbygdsdistrikt og 9 som tettstedsdistrikt. Mudhoney. Mudhoney er et grungeband som ble dannet i Seattle, Washington i 1988. De har vært en inspirasjon og innflytelse for mange grunge- og alternativ rockmusikere, spesielt Kurt Cobain fra Nirvana. Mudhoney har gitt ut åtte studioalbum, fire samlealbum, fire EP-er, ett konsertalbum og ett filmalbum. Mudhoney sin karriere ble dokumentert i dokumentarfilmen "Our Band Could Be Your Life" av Michael Azerrad, en studie av flere viktige amerikanske undergrunnsgrupper. Etablering. Green River fikk aldri noen kommersiell suksess av betydning, og bandet ble oppløst i 1988 på grunn av musikalsk uenighet. Flere av gruppas medlemmer fikk større suksess i sine senere band. Vokalist Mark Arm og den opprinnelige gitaristen Steve Turner dannet Mudhoney, som var mer punk-preget enn Green River. Bassist Jeff Ament og gitaristene Stone Gossard og Bruce Fairweather dannet det mer rock-inspirerte Mother Love Bone, og da dette bandet ble oppløst som følge av Andrew Woods død, dannet Ament og Gossard det som skulle bli et av 1990-tallets største og mest innflytelsesrike band, Pearl Jam. 1988-1992. Steve Turner ønsket å starte et band som faktisk øvde før de skulle spilte foran et publikum. Han startet et nytt samarbeid med Mark Arm og trommeslageren Dan Peters fra Bundle of Hiss. Trioen besluttet at Matt Lukin, som nylig hadde forlatt Melvins, burde bli bassist i bandet. De fikk navnet sitt fra Russ Meyers film "Mudhoney", som ingen av band-medlemmene faktisk hadde sett. I 1988 spilte bandet inn og lanserte sin debut EP, «Superfuzz Bigmuff», og deres første singel, «Touch Me I'm Sick», for Sub Pop. Singlen tiltrakk mye oppmerksomhet, og bandet fikk moderat suksess i USA. I 1989 inviterte Sonic Youth Mudhoney til å bli med på turné i England. Etter denne turnéen fikk EP-en "Superfuzz Bigmuff" overraskende mye oppmerksomhet i Storbritannia. Bandet utga sitt debutalbum "Mudhoney" senere i 1989. Mudhoneys moderate suksess hjalp en rekke andre Seattle-band med å få større anerkjennelse. Blant annet gjaldt dette Soundgarden, Nirvana, og Pearl Jam. Tidlig på 1990-tallet hadde plateselskapet Sub Pop økonomiske problemer. Dette var et resultat av at flere av bandene som tidligere hadde signert med dem søkte seg til større plateselskaper. Mudhoney ble værende hos Sub Pop, og lanserte sitt andre studioalbum "Every Good Boy Deserves Fudge" i 1991. Etter utgivelsen av albumet fikk de et tilbud av Reprise Records, noe som medførte at de forlot Sup Pop i 1992. 1992-2000. Mens de andre grungebandene hadde slått an i «mainstream»-markedet, forble Mudhoney et ukjent Seattle-band. Mudhoneys første album på Reprise var "Piece of Cake", et album som lente mer mot garage rock enn grunge. Til tross for det faktum at bandet nå hadde kontrakt med et stort plateselskap, hadde de beholdt sin litt rare stil og sine holdninger. De bidro med sangen «Overblown» på lydsporet til «generation X»-filmen "Singles". a> I 1995 var grunge gått ut av mote, og Mudhoney ønsket å returnere til sine tidligere lyd. Med sitt album "My Brother the Cow", blandet de sin tidligere og sin nyere lyd og endte opp med å produsere en fan-favoritt. I 1996 dukket Mudhoney opp i komediefilmen "Black Sheep" med stjerner som Chris Farley og David Spade. Mudhoney sin miksing av stiler ville bli mer uthevet på deres neste album, "Tomorrow Hit Day" lansert i 1998. På dette albumet fortsatte bandet med sin garage rock og grunge lyd, men viste en sterk blues-rockinnflytelse og blir av mange sett på som albumets «varemerke». Etter noen år på Reprise, valgte plateselskapet å frigjøre Mudhoney fra kontrakten. Senere sluttet bassisten Matt Lukin i bandet, først og fremst på grunn av at han mislikte å dra på turneer. Bandet lanserte sitt andre samlealbum "March to Fuzz" i mars 2000. Albumet er blant deres best solgte. 2000-2008. Etter at Matt Lukin hadde forlatt bandet, rekrutterte de bassisten Guy Maddison som hadde spilt med Mark Arm i et av hans mange sideprosjekter. I 2002, etter sin tilbakekomst til plateselskapet Sub Pop, startet bandet innspillingene av et nytt studioalbum. Tidlig i 2003 dro bandet tilbake til studio for å spille inn en ny sang, «Hard-On For War», som kun ble utgitt på Travis Kellers samlealbum "Buddyhead Presents: Gimme Skelter". Senere det året dro bandet tilbake til studio og spilte inn albumet "Under a Billion Suns". Albumet ble utgitt i 2006 og fikk gode anmeldelser. Det ble gitt ut en singel, «It Is Us». I løpet av 2007 spilte Mudhoney i Brasil igjen, og dro senere på en kort Europa-turné. I november samme år ga bandet ut konsertalbumet "Live Mud", som inneholder sanger spilt inn på en konsert i Mexico. I 2008 begynte Mudhoney innspillingen av sitt neste album. Albumet fikk navnet "The Lucky Ones" og ble utgitt i mai 2008. Kort tid etterpå lanserte Sub Pop en deluxe-utgave av "Superfuzz Bigmuff". Nyutgivelsen inneholder den opprinnelige EP-en med korrekt sang-rekkefølge, sammen med nye singler, demoer og to konsertopptak fra 1988. Jonas Isacsson. Jonas Isacsson (født 1959) er en svensk gitarist. Jonas har spilt med bl.a. Roxette og Hansson de Wolfe United (der han erstattet Claes Palmkvist). Jonas har blitt kalt Sveriges beste gitarist av Mats "MP" Persson. Jonas fikk i 1991 juryens spesialpris på Grammisgalan. Misti. Misti er en stratovulkan i Peru. Misti er en 5 822 meter høy stratovulkan som ligger utenfor Arequipa i Peru. Misti hade sitt seneste utbrudd i 1784. Sadelciklide. Sadelciklide er en art i gruppen ciklider. Kroppsformen er oval, og pannen er stor. Den blir opptil 25 cm lang. Den lever i stillestående og sakteflytende vann i Guyana, Venezuela, Brasil, Colombia og Peru. Det finnes flere adskilte populasjoner. Den blir brukt som matfisk, og har en viss utbredelse i akvariehandelen. Det er vanskelig å se forskjell på kjønnene. Hannene er vanligvis mer fargerike, og har spissere rygg- og gattfinne. Akvaristikk. Sadelcikliden krever hyppige vannbytter for å trives. I tillegg bør den ha et åpent område å svømme på og god tilgang på gjemmesteder. Hvis man har planter i akvariet, bør de ha solide røtter, da fisken graver. Den foretrekker en temperatur på 23-27 °C, en pH på mellom 6 og 7,5, og en hardhet på mellom 3 og 18 dH. Sadelcikliden er vanskelig å drette opp. For oppdrett bør pH ligge på rundt 6,5 og hardheten mellom 5 og 10 dH. Hunnen legger opptil 1000 egg på steiner og røtter. Foreldrene passer godt på yngelen, som klekkes etter 3-4 dager og svømmer fritt etter ytterligere 3-5 dager. Dan Bratt. Dan Bratt (født "Dan Christian Bratt" 9. oktober 1956 i Stockholm) er en svensk skuespiller og regissør. Han er sønn av skuespilleren Christian Bratt. Dan Bratt gikk Teaterhögskolan i Malmö 1976–79. Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley. Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley.Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley (ca 1508 – 20. mars 1549), var en engelsk adelsmann og en maktfaktor under regimet til kong Henrik VIII av England, spesielt da hans søster Jane Seymour ble dronning av England. Familiens maktkamp. Thomas Seymour var sønn av John Seymour og Margaret Wentworth. Foreldrene hadde åtte overlevende barn hvor den eldste sønnen var Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, og Thomas var den andre. Hans eldre søster Jane Seymour ble dronning av England som kong Henrik VIIIs tredje hustru. Thomas tilbrakte barndommen i Wulfhall utenfor Savernake Forest i Wiltshire. Historikeren David Starkey har fortalt at Thomas var «en høy, velbygget og med et imponerende skjegg og rødlig hår, uimotståelig for kvinner». En prominent hoffmann, Nicholas Throckmorton, beskrev Thomas som hard, klok og liberal… modig, moteriktig, staut, velklingende, men noe tom som person. Seymour-familiens makt og innflytelse vokste i løpet av Henrik VIIIs ekteskap med Anne Boleyn. John Seymour hadde maktet å skaffe en posisjon for sin datter Jane som hoffdame, og da Anne Boleyn mislykket i å framskaffe en sønn ga det de to Seymour-brødrene en sjanse til å dytte deres søster Jane i kongens retning. Kong Henrik VIII giftet seg med Jane kun 11 dager etter at Anne Boleyn var blitt henrettet i mai 1536. Det var dog broren Edward som mottok de største fordelene av søsterens ekteskap med kongen. Historikerne har spekulert på om dette var årsaken til at det gode forholdet mellom brødrene begynte å falme. Til tross for at han ble forfremmet til Lord High Admiral, men hans sjalusi overfor broren gikk øyensynlig ikke over Catherine Parr. Catherine Parr.I 1543 døde John Nevill, 3. baron Latymer, og etterlot seg den rike enken Catherine Parr. En hengivenhet vokste mellom Catherine og Thomas, men til all ulykke for ham ble også kong Henrik VIII interessert i enken og senere giftet seg med henne, tilsynelatende imponert av hennes intelligens og verdighet. Irritert over Thomas' fortsatte oppmerksomhet overfor Catherine fikk kongen til sende ham av sted på en diplomatisk reise til Nederland. Henrik VIII døde i januar 1547 og etterlot seg Catherine som en av de rikeste kvinner i England. Thomas hadde blitt gjort til øverste general for ordinansen i 1544 og til Lord Warden i 1545. Han kom tilbake til hoffet noen få måneder før kongens død og ble vitne til at hans bror ble forfremmet til Lord Protector av England, noe som innebar at han var kongerikets reelle hersker. Seymour-brødrene var onkler til Henrik VIIIs unge sønn og arving, den framtidige Edvard VI av England. Som en del av en muntlig avtale ikke nevnt i kongens testamente ble Thomas gitt tittelen baron Seymour av Sudeley, men hans egen ambisjon var å erstatte sin bror som Lord Protector. Selv Thomas Seymours navn har blitt knyttet til Mary Howard, hertuginne av Richmond, datter av Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, var han fortsatt ugift da kongen døde. Det er mulig at Thomas hadde som utsikt å enten gifte seg med prinsesse Maria eller prinsesse Elisabeth, men uansett hva som var tilfellet ble ingen av delene noe av. Derimot giftet han seg med Catherine i all hemmelighet sent i april 1547. Mange mente at ekteskapet ble inngått altfor tidlig etter kongens død. Anne Stanhope, den stolte hustruen til broren Edward Seymour, mislikte sterkt både Catherine og Thomas og begynte å snu hoffets mening om dem. Et eksempel på hennes hat for paret har vært å vise til at hun hadde beholdt dronningens juveler, hvilket rettmessig tilhørte Catherine. Mange så på ekteskapet mellom Catherine og Thomas som et eksempel på hans maktambisjoner. Begjærte prinsessen. Prinsesse Elisabeth, den senere Elisabeth I av England, var Catherines myndling og etter farens død flyttet hun til sin stemor i Chelsea. Således hadde Thomas formynderskapet over Elisabeth, foruten også over Jane Grey. Tilsynelatende begynte Thomas å gjøre tilnærmelser til Eliasabeth, blant annet ved å komme inn til hennes rom og således begynte det å gå rykter om ham og prinsessen. Kuriøst nok gjorde Catherine lite for å skåne prinsessens rykte, eksempelvis ved å sende henne vekk. Da hun døde i barsel i august 1548 fornyet Thomas sin interesse for den unge prinsessen. Han begynte å bestikke en mann ved navn John Fowler, en av kong Edvard VI av Englands nærmeste tjenere, og denne fortalte Thomas at kongen stadig klagde over mangelen på lommepenger som han fikk. Thomas smuglet da penger til kongen mens han samtidig begynte offentlig å klage på brorens administrative evner. Som Lord High Admiral kunne han kontrollere Englands marineflåte og ganske åpent forhørte han seg om støtte i tilfelle et kupp. Finansieringen av et potensielt statskupp ble planlagt ved å bestikke viseskatteministeren av Bristol Mint, William Sharington. Denne hadde begynte å trikse med regnskapet og holdt overskuddet tilbake, noe Thomas fant ut og begynte presset ham. Thomas' undergang. En eller annen informerte rådet om Thomas’ aktiviteter og på slutten av 1548 var hans planer kjent av de fleste. Bristol Mint ble etterforsket og Sharington la alle kortene på bordet. Edward Seymour forsøkte å få sin bror benådet for et råd hvor Thomas kunne forklare sine motiver. Thomas møtte ikke opp og utviklet isteden en plan for å kidnappe den unge kongen. Om natten til den 16. januar brøt Thomas seg inn i kongens leilighet i Hampton Court Palace. Han kom seg inn i den private hagen og vekket en av kongens hunder. Vokterne kom til og arresterte Thomas og han ble sendt til Tower of London. Den 18. januar sendte rådet agenter for å spørre ut alle rundt Thomas, blant annet prinsesse Elisabeth. Den 22. februar anklaget rådet ham offisielt for 33 tiltaler for forræderi. Edward Seymour nektet å signere ordren om henrettelse slik at rådet, ledet av John Dudley, 1. jarl av Warwick, gikk til Edvard VI for kongens signatur. Den 20. mars ble Thomas Seymour henrettet på Tower Hill, og etter sigende døde han «farlig irriterende og forskrekkelig». Thomas’ datter med Catherine, Mary Seymour, ble plassert i varetekt hos Catherine Willoughby, hertuginnen av Suffolk. Datteren ville normalt ha vært en rik kvinne, men hennes mor hadde overført hele sin formue til sin ektemann. Da Thomas Seymour ble henrettet konfiskerte kronen hele hans formue og hans eiendommer, inkludert Catherines testamentarisk gave. Barnet synes å ha dødd i en alder av kun to år ettersom det ikke finnes historiske opptegnelser om henne siden. Tittelen baron av Sudeley gikk videre til Catherines bror William Parr. Det har usant blitt påstått at da prinsesse Elisabeth hørte om Thomas Seymours henrettelse skal hun ha sagt: «I dag døde en mann med stor humor og dårlig dømmekraft». Etter å ha blitt nesten forført av Thomas Seymour skal Elisabeth ha lært å bli svært forsiktig i sin omgang med menn. Broren Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, ble også dratt med i dragsuget ved brorens undergang. Hans posisjon ble overtatt av John Dudley, 1. jarl av Warwick, senere også 1. hertug av Northumberland, og hans eiendommer ble konfiskert av kronen, og han ble selv henrettet for høyforræderi ved Tower Hill den 22. januar 1552. Heresznye. Heresznye er et sted i Somogy i Ungarn. Heresznye ligger i Barcsi kommune og dekker et område på 9,90 km². År 2001 hadde Heresznye totalt 293 innbyggere. Lysterbåt. Lysterbåt er en robåttype på Nord-Vestlandet som oppsto tidlig på 1900-tallet, mye enklere enn de opprinnelige båttypene. Liberal Alliance. Liberal Alliance (LA) er et liberalistisk politisk parti i Danmark. Partiet ble stiftet under navnet Ny Alliance av utbrytere fra Radikale Venstre og Konservative Folkeparti i 2007, og i 2008 fikk det sitt nåværende navn. Endel indre uro og partibytter ble avsluttet i 2009, da partiet gikk inn i en mer stabil periode. Denne gjenoppstandelsen for et politisk parti fremstår som unik dansk historie. Liberal Alliance gjorde for alvor sin inntreden i dansk politikk ved folketingsvalget 2011. Liberal Alliance har fire merkesaker, nemlig bedre rammebetingelser for næringslivet, skattelettelser, mindre byråkrati i offentlig sektor og mer personlig frihet. Partiet ønsker blant annet å bevilge mer til utdannelse og forskning, redusere inntektsskatten til maksimalt 40 %, halvere selskapsskatten, fjerne toppskatten, avskaffe etterlønnen, heve pensjonsalderen til 68 år, avskaffe all offentlig næringsstøtte, konkurranseutsette flere offentlige tjenester, åpne for mer arbeidsinnvandring og ta et oppgjør med det såkalte Big Mother-samfunnet. På stemmesedlene benytter partiet bokstaven «I». Liberal Alliance har 9 mandater i Folketinget. Anders Samuelsen er politisk leder i partiet fra 2009, Leif Mikkelsen er partiformann fra 2007, og Simon Emil Ammitzbøll er parlamentarisk leder fra 2010. Politisk plattform. Liberal Alliance oppfatter seg selv som et rendyrket liberalistisk parti, altså fundert på en klassisk liberalisme. Partiets program bygger på fem hovedprinsipper om personlig frihet, frisinn, mindre offentlig inngripen, frihet under ansvar og frihet til å disponere egne ressurser. Organisasjon. Partiets øverste myndighet er landsmøtet, som delegerer myndighet til hovedstyret. Fra hovedstyret utgår et forretningsutvalg med fem medlemmer og to assosierte medlemmer. Alle medlemmer er medlemmer av lokalforeninger, som hører under ti storkretsforeninger, som i sin tur svarer til valgkretsene til Folketinget. Per mai 2012 har partiet 61 lokalforeninger. Partiorganisasjonens formann på landsplan behøver ikke å være den samme som den politiske lederen, altså partiets frontfigur og statsministerkandidat. Liberal Alliance får forholdsvis stor finansiell støtte fra næringslivet, og i 2011 mottok partiet ialt 17,5 millioner danske kroner fra blant andre Dansk Arbejdsgiverforening, A.P. Møller-Mærsk A/S, Saxo Bank, Provinsindustriens Arbejdsgiverforening, Industriens Arbejdsgivere i København (IAK), Landbrug & Fødevarer, Finanssektorens forening og Danmarks Rederiforening. Året før fikk partiet ialt 6,5 millioner kroner fra private givere. Stiftelse og fremvekst. Partiet Ny Alliance ble lansert under en pressekonferanse den 7. mai 2007 av Naser Khader, Gitte Seeberg og Anders Samuelsen. Folketingsmedlemmet Khader hadde i lang tid vært misfornøyd med Radikale Venstres konsekvente avvisning av et samarbeid med Anders Fogh Rasmussen samt Marianne Jelveds ultimate krav. Seeberg, medlem av Europaparlamentet, var utilfreds med Konservative Folkepartis tette samarbeid med Dansk Folkeparti. Morgenen etter hadde 5 400 personer meldt seg inn i partiet, og Ny Alliance var dermed betydelig større enn Enhedslisten. Ifølge partiet selv hadde det fått rundt 9 000 medlemmer etter ett døgn. En meningsmåling den 11. mai viste at Ny Alliance ville ha fått 22 mandater i Folketinget hvis det hadde vært valg den dagen. Etter én uke hadde Ny Alliance nærmere 20 000 medlemmer, hvorav halvparten hadde betalt kontingent. Den 10. mai 2007 meldte Leif Mikkelsen, folketingsmedlem for Venstre, seg inn i Ny Alliance, som dermed hadde to representanter. Mikkelsen tilhørte Venstres såkalte liberalistiske fløy, som ønsker skattelettelser og brukerbetaling. Han ble raskt gitt rollen som formann i partiorganisasjonen, mens Khader fremdeles fungerte som politisk og parlamentarisk leder. Centrum-Demokraterne tilbød dagen etter Ny Alliance å stille kandidater på deres lister, hvis det ble utskrevet valg før Ny Alliance hadde samlet det tilstrekkelige antallet underskrifter. Ny Alliance tok ikke stilling til tilbudet, og kunne seks måneder etter opprettelsen stille til folketingsvalg som eget parti. Partiet fremla i begynnelsen bare noen få overordnede synspunkter, men etterhvert skulle et mer detaljert partiprogram komme. Ifølge Naser Khader burde ikke Ny Alliances prinsipprogram være lengre enn fem sider med tekst. Partiet ble tidlig beskyldt for å mangle en sammenhengende politikk og basere seg på Khaders store popularitet. En meningsmåling og analyse for "Ugebrevet A4", utgitt av LO, konkluderte med at «holdningerne blandt Ny Alliances vælgere stritter i alle retninger,» og at «vælgerne bag det nye parti på en lang række politiske områder [ligger] snublende tæt op ad den danske gennemsnitsvælger.» Enkelte mente at det ville være uunngåelig at noen velgere ble støtet vekk fra partiet når et partiprogram skulle formuleres, mens andre mente at partiets brede appell ville være en fordel. For partiet ble Naser Khader, Gitte Seeberg, Anders Samuelsen, Jørgen Poulsen og Malou Aamund innvalgt ved folketingsvalget 2007, og samlet fikk partiet en oppslutning på 2,8 %, en enorm forskjell sammenlignet med meningsmålingene noen måneder tidligere. I januar 2008 meldte Seeberg seg ut etter partiets beslutning om ikke å gå imot regjeringen og Dansk Folkepartis nye avtale i asylpolitikken. Måneden etter meldte Aamund seg ut, mens Poulsen ble ekskludert i juni samme år, etter at han hadde kritisert partiet offentlig i lengre tid. På grunn av det skuffende folketingsvalget og den interne uroen, falt partiets tilslutning gradvis inntil det nådde et bunnpunkt på 0,2 % den 15. juni 2008. Relansering og liberalistisk dreining. a>, parlamentarisk leder for Liberal Alliance siden 2010. Den 28. august 2008 ble partiets opprinnelige arbeidsprogram erstattet av et nytt prinsipprogram, mens partiets hovedstyre vedtok et navneskifte til Liberal Alliance. Navneskiftet ble enstemmig bifalt av partiets landsmøte året etter. Dette skulle gjenspeile partiets profil, som hadde blitt mer rendyrket liberalistisk. I september 2008 fikk Gitte Seeberg permisjon fra Folketinget, og vararepresentanten Villum Christensen tilsluttet seg Liberal Alliances gruppe. Den 5. januar 2009 brøt Khader med partiet, og Anders Samuelsen overtok hans posisjoner. Med Samuelsen fulgte også en mer klassisk liberalisme. Partiet skulle relanseres som «Danmarks eneste liberale parti», og dermed forsøkte man å appellere til velgerne fra Venstre og Konservative Folkeparti som syntes at disse partier hadde kommet for langt vekk fra sitt borgerlige utgangspunkt. Den 16. juni 2009 kom Simon Emil Ammitzbøll til Liberal Alliance fra Radikale Venstre. Europaparlamentsvalget samme år gav en oppslutning på 0,6 %, og ved kommunalvalget ble bare Anders Samuelsen valgt (samlet oppslutning på 0,3 %). Senere har imidlertid en rekke kommunalpolitikere tilsluttet seg partiet. I 2010 overtok Ammitzbøll vervet som parlamentarisk leder, og Liberal Alliance gikk inn i en periode med stabilisering. I løpet av året kom en rekke oppløftende meningsmålinger som gav partiet en oppslutning godt over sperregrensen på 2 %. Året etter trådte Malou Aamund ut av Folketinget, og Niels Høiby kom inn som vararepresentant og sikret dermed Liberal Alliance et fjerde folketingsmedlem. Ved folketingsvalget 2011 gikk Liberal Alliance frem til 9 mandater og en oppslutning på 5 %, og ble større enn Konservative Folkeparti. De innvalgte var Anders Samuelsen, Villum Christensen, Simon Emil Ammitzbøll, Mette Bock, Merete Riisager, Ole Birk Olesen, Leif Mikkelsen, Joachim B. Olsen og Thyra Frank. Patricia Espinosa. Patricia Espinosa Cantellano (født 21. oktober 1958) er en mexikansk diplomat. Hun er en tidligere ambassadør til Østerrike, Tyskland, Slovenia og Slovakia og tjener for tiden som utenriksminister i Mexico i regjeringen til president Felipe Calderón. Hun har en bachelorgrad i internasjonale relasjoner og tok videreutdanning i internasjonal rett i Sveits. Hun er gift og har to barn. Diplomatisk karriere. Espinosa ble ansatt i meksikansk utenrikstjeneste i 1981 og arbeidet i delegasjonen til FN i Genev. Fra 1992 til 1997 arbeidet hun i delegasjonen til FN i New York City og tjente som generaldirektør for det spanskamerikanske toppmøtet og det amerikanske toppmøtet. Hun ble forfremmet til ambassadør i 2000 og tjente ved Mexicos ambassade i Tyskland fra januar 2001 til juni 2002, da hun overtok posten som ambassadør i Østerrike, hvor hun også representerte ved en rekke internasjonale orgaisasjoner basert i Wien fra juni 2002 til noember 2006. 28. november 2006 annonserte Calderon at hun skulle bli utenriksminister og begynne 1. desember. Hennes prioriteringer var særlig saker som gjaldt forholdet mellom USA og Mexico, særlig immigrasjon og sikkerhet, og å bygge opp igjen diplomatiske forbindelser til Cuba og Venezuela, som hadde hatt store problemer under den forrige regjering. Espinosa ledet klimakonferansen i Cancún i 2010. Føllet. Føllet ("Equuleus") er et stjernebilde på den nordlige himmelhalvkule. Flores (Guatemala). Flores er hovedstaden i provinsen Petén i Guatemala. Den har et innbyggertall på 13 700 (2003). Den gamle bydelen ligger på en øy i Petén Itza-sjøen, som er forbundet med fastlandet med en kort demning. I førcolumbiansk tid var Flores mayabyen Tayasal. Eksterne lenker. Flores Ponta Delgada. Ponta Delgada er hovedstad for den portugisiske øygruppa Asorene. Den ligger på sørsiden av hovedøya, Saõ Miguel. Abrantes. Kart med markering av Abrantes Abrantes er en by og kommune i Portugal. Den ligger på den høyre bredden av Tagus ved krysningen av Madrid-Badajoz-Lisboa- og Guarda-Abrantes-jernbanene. Komnunens har et areal på 714,7 km² og har en befolkning på 41 560 personer. Fresno. Fresno er en by i California i (USA). Byen, som ligger i Fresno County i San Joaquin-dalen 256 km sør for Sacramento, har innbyggere i 2010, og er dermed den sjette største byen i delstaten. Byen ble grunnlagt i 1872. I 1910 hadde byen innbyggere. Byen het tidligere Millerton. La Mancha. La Mancha er et område i Spania sør for Madrid, som er en sentral del av den autonome regionen Castilla-La Mancha. Handlingen i den berømte romanen "Don Quijote" av Miguel de Cervantes foregår i La Mancha, og derfor er området særlig kjent for sine vindmøller. Gjeddeciklider. Gjeddeciklider ("Crenicichla") er en gruppe ciklider. De lever i elver, bekker, innsjøer og vann i området rundt Amazonas. Noen arter finnes også nord for Amazonas, i Guyana, Venezuela og Colombia. Det finnes også arter sør for Amazonas i kystområder helt sør til midten av Argentina. De fleste artene lever i varmt vann, men det er flere unntak i kaldere deler av Argentina og Uruguay. De minste gjeddeciklide-artene er ikke lenger enn 8-10 cm, mens de største kan bli mer enn 60 cm lange. Adferden er imidlertid svært lik fra art til art. De er rovfisk som lever av andre fisk og insekter. MS «Birka Paradise». Birka Paradise er det nye skipet til rederiet Birka crusies som trafikkerer linjen mellom Stockholm og Mariehamn. Skipet ble bygget av Aker Finnyards (Raumo, Finland) og levert til "Birka crusies" den 8. november 2004. Skipet ble døpt den 10. oktober 2004 kl 15:00 av gudmor Arja Saijonmaa. Skipet erstattet det daværende skipet "Birka Princess". Birka Paradise er 177 m langt, 28 m bredt og 6,50 m dypt, den kan gå i 21 knop og kan ta 1800 passasjerer. Grå gjeddeciklide. Grå gjeddeciklide er en art i gruppen gjeddeciklider. Den blir opptil 35 cm lang. Den finnes i Amazonasvassdraget, Peru, Brasil, Bolivia, Orinoco i Colombia og Venezuela, i Guyana, Oyapock og Fransk Guyana. I akvariet foretrekker den en pH på ca 7, en temperatur på 23–26 °C, og en hardhet på opptil 20 dH. Stripet gjeddeciklide. Stripet gjeddeciklide er en art i gruppen gjeddeciklider. Den blir opptil 30 cm lang. Den foretrekker en pH på mellom 6,5 og 7,5, en temperatur på 23–27 °C og en hardhet på opptil 20 dH. Kaliumklorat. Kaliumklorat kan produseres ved elektrolyse av en varm og mettet vann-oppløsning av kaliumklorid. Det dannes klorgass ved anoden og kaliumhydroksid ved katoden, som så reagerer med hverandre og danner kaliumklorat. Alternativt kan det produseres ved elektrolyse av en varm og mettet natriumklorid oppløsning, og siden tilsette kaliumklorid slik at det utfelles kaliumklorat i løsningen. Det må brukes elektroder av et materiale som tåler klor og kaliumhydroksid (platina). Kaliumklorat kan også produseres ved å boble klorgass gjennom en mettet kalsiumhydroksid oppløsning, og så tilsette kaliumklorid slik at det utfelles kaliumklorat i løsningen (den skalte Liebig prosessen). Kaliumklorat var en hovedingrediens i tennhetter i patroner før i tiden. I dag er det ofte erstattet med kaliumperklorat. Kaliumklorat må behandles med forsiktighet. Det er svært reaktivt, og kan i enkelte tilfeller eksplodere spontant hvis det blandes med lettantennelige stoffer, spesielt svovel og sulfider. Kaliumklorat er brukt i enkelte kruttoppskrifter, da hovedsakelig som erstatning for, eller i tillegg til det noe svakere kaliumnitrat (for eksempel i Pyrodex-krutt). Klorat-basert krutt er mer effektivt enn tradisjonelt krutt, og er mindre utsatt for vannskader. Det er imidlertid ustabilt, spesielt blandet med svovel, og er langt dyrere enn tradisjonelt krutt. Kloratbasert krutt må bare brukes i utstyr beregnet for det, ellers kan det lett føre til ulykker. I kombinasjon med andre materialer, kan kaliumklorat bli høyeksplosivt. Klorat-sprengstoffer ble mye brukt i granater og bomber under første verdenskrig av både Tyskland og Frankrike. Frankrike begynte å forske på klorat-sprengstoffer i 1897. Disse sprengstoffene ble kalt for Cheddite i Frankrike. En av mange blandinger var 90% kaliumklorat, 4% Vaselin og 5% Parafin. Andre blandinger inneholdt olje, stivelse og dinitronaftalen. Tyskland utviklet lignende blandinger av kaliumklorat, dinitrobenzen og dinitronaftalen. Det vannabsorberende og noe svakere natriumklorat benyttes noen ganger som et tryggere og rimeligere alternativ til kaliumklorat. 2KClO3(s) → 3O2(g) + 2KCl(s) Av sikkerhetsmesige årsaker er det påkrevd med helt rent laberatorieutstyr og nøye kontroll med temperaturen. Smeltet kaliumklorat er et ekstremt kraftig oksidasjonsmiddel, og vil kunne uten forvarsel reagere med mange helt vanlige stoffer. Det har forekommet at flytende klorat har forårsaket eksplosjoner da det har kommet i kontakt med gummi- eller plastslangen som er benyttet i forsøket, likeså når det har kommet i kontakt med tetningsfett av hydrokarboner. Til og med urenheter i kaliumkloratet selv kan forårsake problemer. Når man arbeider med en ny forsendelse av kaliumkarbonat, er det tilrådelig å ta en liten prøve (~1 gram), og varme den kraftig opp på en glassplate. Forårsakes en liten eksplosjon, indikerer det at kloratet er forurenset, og ikke bør benyttes videre. Natriumklorat blir brukt i oksygenforsyningssystemet i fly, og har vært årsaken til minst ett flykrasj. En brann i romstasjonen MIR var også forårsaket av dette stoffet. Kaliumklorat blir også brukt som et plantebekjempende middel. I Finland ble det solgt under navnet Fegabit. Finland benytter også kaliumklorat som hovedingrediens, anslagsvis 60 %, i en raffinert utgave av Molotov Cocktails. Mark Cavendish. Mark Cavendish (født 21. mai 1985 i Douglas, Man) er en bane- og landeveissyklist, som sykler for Team Sky. Han er av mange betegnet som verdens raskeste spurter. Han ble verdensmester i landeveisritt i 2011, og i løpet av fem utgaver av Tour de France har han vunnet 23 etappeseire. Han har også ti etappeseire fra Giro d'Italia og tre fra Vuelta a España. I tillegg har han vunnet Milano–Sanremo og har to verdensmesterskap i banesykling. Cavendish ble i dronningens fødselsdagsliste for 2011 utnevnt til medlem av Den britiske imperieordenen for sin innsats for sykkelsporten. Sesongen 2007. Cavendish ble profesjonell i 2007, og var den nest yngste i T-Mobile Teams stall dette året, og blant de aller yngste i hele Pro Touren. Gjennombruddet kom i da han vant det første rittet han klarte å fullføre, Scheldeprijs. Deretter tok han to etapper i Catalonia rundt og Firedagers i Dunkerque, og ble tatt ut til å delta i sin første Tour de France. Der veltet han på de to første etappene, og brøt under den 8. etappen da rittet gikk inn i Alpene. Senere i sesongen tok han en etappeseier i Eneco Tour, og tok sesongens 11. seier under Circuit Franco-Belge. Sesongen 2008. I slutten av mars ble Cavendish verdensmester i Madison sammen med Bradley Wiggins under VM i Manchester. Noen dager senere vant han to etapper i Tredagers i De Panne, før han slo Tom Boonen på målstreken i Scheldeprijs. I mai fikk han sin første etappeseier i en Grand Tour da han vant to etapper i Giro d'Italia. I sin andre Tour de France fortsatte han suksessen og vant fire etapper, før han gav seg etter 14. etappe for å forberede seg til OL i Beijing der han skulle delta i madison sammen med Bradley Wiggins. OL ble ingen suksess for Cavendish, og han ble den eneste britiske syklisten som ikke tok medalje. På landeveien gikk det bedre, og Cavendish tok totalt 17 seire i løpet av sesongen. Sesongen 2009. Cavendish startet sesongen med to etappeseire i Tour of Qatar og to i Tour of California der han også vant poengkonkurransen. Han tok også en etappeseier i Tirreno–Adriatico. Sesongen første høydepunkt kom da han slo Heinrich Haussler på målstreken i kampen om klassikermonumentet Milano–Sanremo. Under Giro d'Italia vant Columbia-Highroad den innledende lagtempoen, og Cavendish fikk æren av å sykle med den rosa ledertrøyen. Han tok også tre etappeseire før han gav seg for å forberede seg til Tour de France. Under Tour de France tok han seks etappeseire, men det var ikke nok til å vinne den grønne trøya. I alt tok han 23 seire i 2009-sesongen. Sesongen 2010. 2010-sesongen startet trådt, og i etappeseieren hans i Tour of California i mai var bare den tredje seieren for året. Cavendish stilte til start i Tour de France med mål om å ta poengtrøya. Han fikk en dårlig start med krasj på første etappe og bare en 12. plass på den fjerde etappen, men klarte likevel å vinne fem etapper. To av etappeseirene kom etter at hans faste opptrekker Mark Renshaw var sendt hjem. Cavendish måtte tross sine seire se seg slått i kampen om poengtrøya nok en gang. Tigergjeddeciklide. Tigergjeddeciklide er en art i gruppen gjeddeciklider. Den blir opptil 28 cm lang, og finnes i Amazonas, i elva Trombetas nær Cachoeira Porteira. Arten ble beskrevet i 1991. Kjønnene har forskjellige farger, hunnene er relativt fargeløse, med et mørkt langsgående bånd. Det har ikke blitt rapportert vellykket oppdrett i akvarium. Issa Ba. Issa Ba (født 7. oktober 1981 i Dakar, Senegal) er en senegalesisk fotballspiller. Han spiller i dag fotball for den franske klubben Auxerre. I kvalifiseringskampene til VM 2006 var han med på. Han har bokført 8 kamper og 0 mål for Senegal. Edward Seymour, 1. hertug av Somerset. Edward Seymour fra et portrett fra 1540-tallet.Edward Seymour (født ca. 1506, død 22. januar 1552) var Lord Protector i England på vegne av kong Edvard VI fra Henrik VIIIs død i 1547 til han ble avsatt i 1549. Han ble født omkring 1506, som eldste sønn av John Seymour og Margaret Wentworth. Hans søster Jane Seymour ble Henrik VIIIs tredje dronninggemalinne. Broren Thomas fikk også fremtredende posisjoner gjennom søsteren. Seymour var gift to ganger. Hans første ekteskap, med Catharine Filliol, ble annullert da det kom frem at hun hadde et forhold til hans far. Det andre ekteskapet var med Anne Stanhope. Etter at søsteren giftet seg med kongen i 1536 ble Seymour den 5. juni samme år utnevnt til vicomte Beauchamp og den 15. oktober til jarl av Hertford (tredje opprettelse). Han ble Vokter av Scottish Marshes, og fortsatte å være i kongens nåde etter søsterens død i 1537. Etter Henrik VIIIs død hadde han stor innflytelse på guttekongen Edvard VI, og styrte England i hans navn som Lord Protector. Den 15. februar 1547 ble han utnevnt til hertug av Somerset. Etter å ha beseiret skottene i slaget ved Pinkie Cleugh var hans posisjon tilsynelatende urokkelig. Men Seymourbrødrene hadde samlet seg en del fiender, og da broren falt fra nåde gikk det bare en kort tid før også Edvard falt. John Dudley, 1. jarl av Warwick tok over hans posisjoner, dog ikke som Lord Protector. Eiendommene ble konfiskert av kronen, og Seymour ble henrettet for høyforræderi på Tower Hill den 22. januar 1552. Jarledømmet Hertford ble i 1559 gjenopprettet for hans sønn, Edward Seymour, 1. jarl av Hertford. Somerset 01 Hertford 01 Rockeopptøyene i Oslo (1956). Hovedinngangen til det som tidligere var Sentrum kino.Rockeopptøyene i Oslo var opptøyer som ble satt i sammenheng med premièren til filmen «Rock Around the Clock» 20. september 1956. Urolighetene startet utenfor Sentrum kino i Oslo, men ble spredt til Studenterlunden, Ankertorget og Grønlands torg. Opptøyene blusset opp igjen på Grønlands torg da flere berusede personer blandet seg med ungdommene fra Sentrum kino. Flere av de mest aktive i opptøyene hadde ikke sett filmen «Rock Around the Clock», og på direkte spørsmål fra en journalist svarte en av ungdommene «Nei'a. Det er'ke nødvendig det!». Filmen fikk generelt dårlig kritikk, og store deler av den opphissede folkemengden hadde ikke sett filmen. Det ble hevdet ovenfor en avis at en regissør fra Norsk Film blant annet hisset folkemengden opp for å redde «æren», det ble nærmest forventet at det skulle bli lignende opptøyer som i andre land. Politimesteren i Oslo, Sigurd Skalmerud, uttalte overfor pressen at han trodde bråket senere på natten ikke bare skyldtes ungdommer som ble påvirket av filmen, men også av «pøbel som i den senere tid har holdt til i Studenterlunden», som trakk mot Sentrum kino senere på kvelden. Det var også opptøyer 21. september 1956, politiinspektør Jon Qvale uttalte overfor pressen at opptøyene denne kvelden var «betydelig vanskeligere enn dem vi hadde å kjempe med torsdag aften». Den siste kvelden helte noen solarolje i rundkjøringen ved Arne Garborgs plass, dette lagde problemer for trafikken. Politiinspektør Qvale anslo at det var 90 prosent nysgjerrige i alle aldre og 10 prosent ungdommelige bråkmakere, og politiet gikk stort ut i mediene for å be nysgjerrige om å ikke trekke mot sentrum. Fysiologiske egenskaper. Fysiologiske egenskaper er sportsterminologi og refererer til en persons kroppslige bevegelsesegenskaper. De "fysiologiske egenskapene" vil være bestemmende for nivå eller kvaliteten på en persons kroppslige bevegelsesegenskaper. "Fysiologiske egenskaper" blir i idrettskretser omtalt som fysiske egenskaper, eller "fysiske forutsetninger". Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk. Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk.Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk (10. mars 1536 – 2. juni 1572) var en engelsk adelsmann som også var den 1. jarl av Southampton og den 3. jarl av Surrey. Han er kjent som sønn av poeten Henry Howard som ble henrettet for forræderi, og selv konspirerte han for å erstatte dronning Elisabeth I av England til fordel for skottenes dronning Maria Stuart, noe som ble hans fall. Howard ble oppdratt av John Foxe, en protestantisk martyrolog, som hele livet ble understøttet av Howard. Hans far døde før bestefaren slik at Howard arvet hertugdømmet Norfolk da hans bestefar, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, døde i 1554. Howard fikk tilliten til dronning Elisabeth I med en posisjon til tross for familiens historie og hans egen tidligere støtte for katolisismens sak, skjønt han hevdet selv å være en protestant. Første hustru. Thomas Howards første hustru var Mary FitzAlan, arvingen til Arundel-eiendommene etter at hennes far Henry FitzAlan, 19. jarl av Arundel, døde. Etter kun ett års ekteskap døde hustruen i barsel da sønnen Philip Howard ble født. Det er fra dette ekteskapet hvor den nåværende hertug av Norfolk har tatt sitt navn «FitzAlan-Howard» og hvorfor hans sete er i Arundel. Til tross for at hennes gravstøtte er i Framlingham ble hun aldri gravlagt der, men i kirken St Clement Danes i London. Andre hustru. Thomas Howard giftet seg deretter med en annen arving, Margaret, datter av Thomas Audley, 1. baron Audley av Walden. Også Margaret døde ung. Han fikk to sønner og to døtre med henne og hun fikk sin gravstein i deres gravkammer i St Michael the Archangel i Framlingham. Tredje hustru. Etter at Margaret døde giftet Thomas Howard seg med Elizabeth Leyburne, enke etter Thomas Dacre, 4. baron Dacre av Gillesland. Forsøk på et fjerde ekteskap, konspirasjon og død. Dronning Elisabeth I av England lot Thomas Howard bli arrestert i 1569 for å ha konspirert til å forsøke å gifte seg med Skottlands dronning Maria Stuart. Da han ble løslatt deltok han i, skjønt bevisene for hans deltagelse blir betvilt av enkelte historikere, Ridolfi-konspirasjonen sammen med kong Filip II av Spania med den hensikt å plassere Maria Stuart på den engelske tronen og gjeninnføre katolisismen i England. Han ble på nytt arrestert og henrettet for høyforræderi i 1572. Han er gravlagt i St Peter ad Vincula i Tower of London. Hans eiendommer og titler ble inndratt, men de fleste ble igjen gitt tilbake til hans sønner. Tittelen hertug av Norfolk ble gjenopprettet, fire generasjoner senere, til en slektning, Thomas Howard, 5. hertug av Norfolk (1627–1677) I fiksjonen. En svært fiktiv versjon av Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk, som en erkeskurk ble spilt av Christopher Eccleston i filmen "Elizabeth". En annen versjon av hertugen finnes i en miniserie for TV, utgitt av BBC, kalt for "The Virgin Queen", hvor han blir spilt av Kevin McKidd. Litteratur. Norfolk 04 Surrey 03 Curiepunkt. Curiepunktet eller Curietemperaturen betegner kritisk temperatur for ferromagnetisme. Over Curietemperaturen mister et ferromagnetisk stoff sine ferromagnetiske egenskaper og går over til å bli paramagnetisk. Tilstandsendringen er et eksempel på en faseovergang. Begrepet har fått navnet sitt etter Pierre Curie. Begrepet brukes også om temperaturen der et piezoelektrisk materiale mister sine piezoelektriske egenskaper, og der et ferroelektrisk materiale mister sine ferroelektriske egenskaper. Som et eksempel er Curietemperaturen for jern omtrent 770 °C. Sarbel. Charbel Michael (gresk: Σαρμπέλ Μιχαήλ, Sarbél Mikhaíl; født 14. mai 1981), bedre kjent som bare Sarbel, er en gresk-kypriotisk pop- og moderne laïkaartist. Han ble en av de nye stjernene i både Hellas og Kypros da han kom ut med sin debutsingle, "Se Pira Sovara", som han sang sammen med Irini Merkouri. Hans senere album "Paraxeno Synesthima" og "Sahara" har blitt store suksesser i Hellas og Kypros. Biografi. Sarbel ble født 14. mai 1981 i London, England. Faren var en kypriotisk musiker, mens moren var libanesisk advokat. Faren Elias tok ofte med familien med på ferie til Hellas og Kypros, og han tok også ofte med seg Sarbel på jobb da han opptrådte, og fikk Sarbel til å være med å synge. På denne måten ble Sarbel oppvokst med musikk rundt han og musikken ble en del av hans liv. Sarbel studerte musikk (stemme), drama, og scenekunst på universitetet. Fra da han var fem til 16 år opptrådte han på the English Nastional Opera og the Royal Opera House Covent Garden og han har spilt inn "Toska" på engelsk for Chandos Recordings, i rollen som gjetergutten. Han har også vært med i forskjellige programmer på BBC og Channel 4, og i teaterstykker som "The Prince and the Goose Girl", "Carmen", "Turando'l", og i Shakespeares "The Merchant of Venice". Sarbel er oppkalt etter den libanesiske Saint Charbel, men grunnen til at hans navn skrives «Sarbel» er at det ble oversatt direkte fra den greske versjonen av navnet med det greske alfabetet, 'Σαρμπέλ', som mangler 'sh'-lyden. Musikkarriere. Da Sarbel var 18 år gammel, bestemte han seg for å besøke øya Kreta. Det endte opp med at han jobbet der i syv måneder sammen med et britisk orkester på Kretas Palladium Teater hvor de opptrådte med musikk fra ABBA, The Blues Brothers og mange flere. På Kreta utforsket han Hellas, greske folkekostymer og han ble kjent på nytt med den greske folkemusikken som hans far hadde presentert for ham tidligere. Etter denne opplevelsen følte Sarbel seg mye mer knyttet til hans greske røtter enn han noen gang hadde gjort før. Tre år senere, etter han hadde begynt å synge profesjonelt på greske nattklubber rundt omkring i London, bestemte Sarbel seg for å dra tilbake til Hellas. Der møtte han musikeren Panagiotis Stergiou og produsenten Yannis Doulamis og fikk platekontrakt med Sony BMG (Hellas). Våren 2005 ble hans første singlel med navnet "Se Pira Sovara" gitt ut. "Se Pira Sovara", som han sang med artisten Irini Merkouri, er en coverlåt av en arabisk sang med tittelen "Sidi Mansour". Låten ble en kjempestor suksess i Hellas, Kypros og Midtøsten, spesielt i Libanon. På den samme CD-en (CD-singelen) slapp han enda en duett med Irini Merkouri kalt "Agapi Mou Eisai". I 2005 kom hans første album ut med tittelen "Paraxeno Synesthima". Albumet solgte til gull, og ble gitt ut om igjen med den Wella-sponset sangen "Thelo Na Petakso" og bonuslåten "Boro Boro" av Arash, som han fremførte på MAD Music Awards. Det ble laget tre musikkvideoer fra denne albumet; "Se Pira Sovara", "Sokolata", og "Thelo Na Petakso". 2006: "Sahara". I juli 2006, kom hans andre album ut, "Sahara". Det samme året spilte han inn en duett med den greske artisten Natassa Theodoriou kalt "Na'soun Thalassa" som var inkludert som en bonuslåt på CD-en. Han opptrådte igjen på MAD Music Awards med sangen "Thriller", av Michael Jackson, noe som gjore han ennå mer populær. 2007: Eurovision Song Contest og "Sahara: Euro Edition". På grunn av hans økende popularitet, spurte den greske statskanalen ERT om han kunne tenke seg å delta i den greske Melodi Grand Prix, noe han takket ja til. Der måtte han konkurrere mot den kjente greske artisten Christos Dantis og nykommeren Tamta om billetten til Eurovision Song Contest-finalen i Helsingfors, Finland. Sarbel fikk hjelp til å skrive låten av de populære gresk-svenske komponistene Alex Papacostantinou, Marcus Englof, og Mack, som alle har skrevet for de populære gresk-svenske og persisk-svenske artistene Elena Paparizou og Cameron Cartio. De skrev sangen 'Yassou Maria', som han spilte inn på engelsk med kun ordene «geia sou» og navnet Maria på gresk. Den 28. februar 2007 kjempet Sarbel mot de to andre om billetten til Helsingfors og sang "Yassou Maria" live. Selv om han hadde noen lydproblemer, vant han med et flertall av stemmene fra både folket og juryen. Sarbel fikk totalt til sammen 39.69 % av stemmene. På grunn av at han vant finalen hjemme, har han vært rundt på turné i Europa for å reklamere for låten "Yassou Maria". Den 12. mars 2007 ble "Sahara" gitt ut på nytt igjen, men denne gangen under tittelen "Saraha: Euro Edition" hvor "Yassou Maria"-singlen som fulgte med som bonus. Singelen innholdt "Yassou Maria", "Yassou Maria (Greeklish Version)", "Enas Apo Mas (Special Holiday Mix)" og en duett med den persisk-svenske artisten Cameron Cartio med tittelen "Mi Chica". "Mi Chica" blir sunget på fire språk; gresk, persisk, engelsk, spansk, og låten er i en spansk stil med greske pop-elementer. Eurovision Song Contest 2007 Helsingfors. Sarbel var allerede kvalifisert til finalen i Eurovision Song Contest 2007 siden Anna Vissi klarte å bringe Hellas en niende plass i 2006 i Athen, og han var nummer ti til å fremføre låten sin og etter at 24 sanger var fremført ble de klart at Hellas og Sarbel kom på en syvende plass med 139 poeng. Han fikk de høyeste poengene fra landene Kypros og Bulgaria som gav 12 poeng mens Storbritannia, Tyskland og Polen gav ti poeng. Sarbels syvende plass gjør at Hellas igjen gikk direkte til finalen i Eurovision Song Contest 2008 i Beograd. Cyclops. "Cyclops" er en utbredt gruppe hoppekreps. Navnet kommer fra kyklopene i gresk mytologi, og de deler den egenskapen at de bare har ett enkelt, stort øye. "Cyclops" kan bli fra ½–5 mm lange, og er tydelig delt i to seksjoner. Den brede, ovale fremdelen består av hodet og de første fem thorax-segmentene. Bakdelen er betydelig slankere og består av det sjette thorax-segmentet og de fire fotløse pleoniske segmentene. Cyclops finnes over hele verden i ferskvann, men er mindre utbredt i brakkvann. De lever langs plantedekkede bredder i stillestående og sakteflytende vannmasser, hvor de eter små fragmenter av plantemateriale, dyr og annet. Kirstin Hagen. Kirstin Hagen (født 20. desember 1922 i Oslo) er pinsevenn og har vært evangelist i Norge, misjonær i Kina, Formosa og Japan i over 50 år. Kirstin Hagen vokste opp i Ski, og ble som elleveåring frelst, og etterhvert en ivrig evangelist. Misjonær. Kirstin Hagen har gått misjonsskole i Norge og USA. I 1946, som 24-åring, reiste hun ut som misjonærer i den norske pinsebevegelsen, til det nordlige Kina. Menigheten Salem Ski var utsendermenighet. Oppholdet i Kina ble kortvarig. Mens hun ennå holdt på med språkstudier, erklærte Mao Tse Tung sin maktovertakelse. I 1949, måtte alle misjonærer forlate Kina. Et misjonsfly hentet ut vestlige misjonærer. Kirsten Hagen ble hentet ut fra Peking, bare tre dager før kommunistene overtok byen. Etter et kort opphold i Shanghai, gikk turen til Formosa (i dag Taiwan). Oppholdet på Formosa kom også til å bli kort fordi det var frykt for at kommunismen i Kina også ville erobre Formosa. Neste stopp var Japan, høsten 1950. De norske pinsemisjonærene, Elin og Willy Rudolf, Aagot Berge, Marta Mjøs og Kirsten havnet i området ved havnebyen Nagoya. I februar 1952 flyttet Kirsten til «porselensbyen» Seto, som ligger litt nord for Nagoya. Seto var et nytt område for misjonen og det første Kirsten fikk som oppgave var å finne et egnet lokale. Innen ti dager var gått hadde hun leid et nedlagt sykehus. I løpet av det første året ble 17 japanere frelst og døpt og en ny menighet grunnlagt i byen. Under sitt 50 år lang arbeid som misjonær i Japan, har Kirsten Hagen vært med å bygge kirkebygninger. Hun har fått utmerkelse av de lokale myndigheter for sin innsats for det japanske folk. Centre for Medieval Studies. Senter for middelalderstudier, engelsk: Centre for Medieval Studies (CMS), er et senter for fremragende forskning ved Universitetet i Bergen. CMS ble etablert i januar 2003 og er finansiert av Norges Forskningsråd for perioden fram til utgangen av 2012. Rundt 25 personer er tilknyttet senteret. CMS ledes av professor Sverre Bagge. Senteret driver forskning på europeisering i utkanten av den vestlige kristenhet i middelalderen, da særlig i Skandinavia og Øst-Europa. Fire utvalgte felt gjøres til gjenstand for denne forskningen: Introduksjonen av skriftspråk, innføring av kristendommen, statsdannelse og konstruksjoner av fortiden. CMS driver også forskerskole for middelalderstudier. Fra september 2005 fungerer CMS som vert for et felles nordisk senter for fremragende forskning. Dette heter "Nordic Centre for Medieval Studies" (NCMS). Frank Matre. Frank Martin Matre (født 16. oktober 1936 i Oslo) er tilknyttet den norske pinsebevegelsen, hans virke har vært som pastor, misjonær og rektor. Matre har vært engasjert i lokalpolitikken i Sandefjord. Han har vært med å etablere bibelskole og lokalradio. Matre har doktorgrad fra Fuller Theological Seminary. Matre vokste opp i Oslo, og ble som trettenåring, døpt og tillagt Salem Oslo. Matre giftet seg i 1962 med svenske Maino Birgitta (født 1941). I Sandefjord var Matre med å etablere menighetsbibelskolen, barnehage, nærradio i tilknytning til menigheten Salem Sandefjord. Han var også engasjert i å bygge opp det nye menighetsbygget for pinsemenigheten. Predikant. Han ble som 22-åring utsendt som evangelist og virket både i Norge og Sverige. Han har vært forkynner i 50 år, fra 1958 til 2008. I 1958 begynte han studier ved Örebrobaptistenes teologiske seminar. I perioden 1983 til 1985 bodde familien i California. Frank M. Matre tok doktorgrad ved Fuller Theological Seminary, den kalles: "Doctor of Ministry in Theology". Doktoravhandlingen fra 1985 er på 277 sider og fikk tittelen: "A theological foundation to design a strategy for the renewal and growth of the Norwegian Pentecostal Movement". Misjonær. Matre var utsendt som misjonær av menigheten Salem Oslo fra januar 1966 til sommeren 1972, til tidligere Zaire, idag, den demokratiske republikken Kongo. Han reiste ut sammen med sin ektefelle, for den norske pinsebevegelsen, og var leder for trykkeri og forlagsvirksomhet i Bukavu. Maino og Frank Matre bodde i provinshovedstaden Bukavu og i en periode på misjonsstasjonen Kalonge. Gjennom aksjonen: «Guds Ord til Afrika», samlet Matre penger til å bygge opp misjonens trykkeri og forlagsvirksomhet i Kongo. Rektor og lærer. Matre var med å etablere en bibelskole med statlig godkjenning, MBS – menighetsbibelskole, i tilknytning til menigheten Salem i Sandefjord. Matre var rektor ved menighetsbibelskolen fra 1975 til 1983 og i perioden 1985 -1990. I perioden 1993 – 1999 var Matre rektor ved Hedmarktoppen Folkehøyskole, ved Hamar. Gaute Ivarsson. Gaute Ivarsson (født 1437, død i midten av mai 1510) var formann i Norges riksråd og erkebiskop av Nidaros. Sør-Trøndelag Fylkesvåpen, basert på Gaute Ivarssons våpenskjold __TOC__ Historie. Gaute tok over som erkebiskop i Nidaros i 15. juni 1475 ved pavelig provisjon etter Olav Trondsson.Den nye erkebiskopen ble innviet straks etter utnevnelsen, antakelig søndag 18. juni 1475. Han utredet sine avgifter til det apostoliske kammer og til kardinalkollegiet, og etter å ha fått innrømmet flere supplikker hos kurien, synes han å ha reist hjem straks etter. I hvert fall var han tilbake i erkebispegården i Nidaros 4. desember samme år. Den relativt korte tiden mellom erkebiskop Olavs død i Roma og utnevnelsen av hans etterfølger samme sted, gjør det rimelig å tro at magister Gaute selv har vært i erkebiskopens følge da han dro til Roma. Gaute Ivarsson hadde som så mange av sin samtids høygeistlighet studert i Rostock, der han ble innmatrikulert i 1462, ble baccalaureus året etter og fikk magistergraden i 1466. Som korsbror i Nidaros nevnes han første gang i 1472. Ved hjemkomsten i 1475 fikk Gaute Trøndelagen i len av kongen. Ved overtakelsen av lenet fikk ikke erkebiskopen noen jordebok over krongodset, han lot derfor oppta en slik, og av denne kan vi se at forleningen gjaldt hele det gamle Trøndelagen, unntatt Sparbu, Stjørdal, Gauldal og Ytterøy. Denne forleningen kom heretter til å følge erkestolen. Erkebiskop Gaute tok seg ivrig av erkestolens økonomiske forhold og fortsatte da den den samme linjen som Aslak Bolt. Vi ser at han gjennom sitt lange erkeepiskopat stadig har ervervet jordegods til erkestolen. Det er tydelig at erkestolen har rådd over betydelige likvide midler på denne tiden. Om erkebiskopens forhold til domkapitlet vet vi lite. I året 1500 slutter Gaute en overenskomst med domkapitlet om at dette i sitt kommun heretter skulle underholde den ene av de prestene som holdt førstemessen i domkirken. Om kannikenes «mensa communis» ble det i 1493 ført korrespondanse med bispen og domkapitlet i Åbo, som gjerne ville ha opplysninger om forholdene i Nidaros, da de selv hadde tenkt å grunne et slikt, og da de regler som gjaldt i Nidaros var allment kjent. Han synes også å ha tatt seg av arbeidet med domkirken. Om hans virksomhet i stiftet ellers, vet vi at 4. september 1476 innviet han et alter til Kristi legeme, apostelen Andreas og St. Olav i Trondenes kirke. Formodentlig har han da vært på visitasreise i Nord-Norge. I 1495 var han på visitas i Melhus, og skal en gang ha visitert på Tønset i Østerdalen. Om noe provinsialkonsil synes det ikke noen gang å ha vært tale, det ser ut som om dette hadde utspilt sin rolle. Med kurien synes forbindelsen å ha vært god, og Gaute oppnådde vesentlige innrømmelser hos pavene. Allerede da han hentet palliet fikk han innvilget to supplikker som var av stor betydning for erkestolen. Gaute fikk erkebiskopens visitasjonsplikt ved kurien endret fra hvert tredje til hvert tiende år. Derimot lyktes det ikke for Gaute å gjenvinne metropolitanmyndigheten over Suderøyene og Orknøyene. I 1490 ble han av paven oppnevnt til sammen med biskopen av Øsel å undersøke saken mellom dronning Dorothea og den svenske riksforstander Sten Sture. Etter at Christian I døde i 1481, tok det norske riksrådet med Gaute som formann kontakt med Sverige for å prøve å få støtte for norsk uavhengighet. Gaute Ivarsson deltok i riksrådsmøtene og ivret sterkt for at Norge skulle være selvstendig. Men i 1483 gikk nordmennene med på å velge sønnen til Christian I, Hans, til konge. Kong Hans måtte skrive under på en håndfesting som skulle sikre nordmennene full likestilling med danskene. Gaute Ivarsson kronet kong Hans i Nidarosdomen i 1483, men nektet å krone sønnen Christian II, som da var utsendt som visekonge til Norge, så lenge faren var i live. Dette gjorde at Christian II og Gaute Ivarsson ble bitre uvenner. «Likeledes ville Vi tillate etter råds råd i Norge at det skal myntes og slås penninger i Trondheim etter Nidaros domkirkes privilegier.» Hvidene fra erkebiskop Gaute Ivarsson er forsynt med det norske riksvåpenet og innskriften SAN OLAWS REX. Det er Hellig Olav, byens og erkebispedømmets helgen og landets evige konge, som fremstår som overherre. Gaute Ivarsson Gaute kom til å få den lengste regjeringstid av alle erkebiskoper i Nidaros. I hele 35 år var han den norske kirkens primas. I denne tiden reiste han mye rundt i Trøndelag, der han også opptrådte som dommer i verdslige saker. Han engasjerte seg sterkt i de byggearbeidene som foregikk i Nidarosdomen på den tiden. Spor etter Gaute i dag. Fylkesvåpenet til Sør-Trøndelag er tegnet etter seglet til Gaute Ivarsson, erkebiskop i Trondheim. Han hadde både verdslig og sekulær makt og en dyktig politiker, og satt som leder av Riksrådet som i en periode styrte landet.Motivet er to korslagte røde økser belagt med en rød korsstav. Kombinasjonen av økser og korsstav har vært tolket som bilde på geistlig og verdslig makt, men i virkeligheten er dette rent kirkelige motiver. Korsstaven er erkebiskopens verdighetstegn, og øksene er rikshelgenens eget merke - Olav den hellige ble drept med øksehugg. Joan of Arcadia. Joan of Arcadia er en amerikansk fantasi/familiedrama-TV-serie. Den ble først sendt den 26. september 2003 i USA og avsluttet i 2005. I Norge sendes serien fortsatt på ZTV på lørdager kl 10.10 og på søndager kl 21.00. Internasjonal organisasjon. En internasjonal organisasjon er en organisasjon som har flere stater som medlemmer. Disse kalles også mellomstatlige organisasjoner. Betegnelsen IGO, fra engelsk "intergovernmental organisation", er også kjent. Landene som er med i slike organisasjoner omtales som medlemsstater. Folkerettslig etableres internasjonal organisasjoner ved en traktat som gir organisasjonen rettslig grunnlag og anerkjennelse, samt regulerer dens formål, virkefelt og oppbygning. Traktatfestelsen gir den internasjonal organisasjonen mulighet til å opptre som en part i internasjonale relasjoner. Internasjonal organisasjoner skiller seg gjennom dette fra uformelle grupperinger av land, som G8 eller Visegrádgruppen, som til tross for at de noen ganger omtales som internasjonale organisasjoner, mangler formelt folkerettslige grunnlag og ikke har selvstendig juridisk eksistens etter folkeretten. Det er også slik at en traktat ikke alltid oppretter en internasjonal organisasjon, selv om en også kan se traktater omtalt som internasjonal organisasjoner. Internasjonale, mellomstatlige organisasjoner teller om lag 250 stykker totalt og har ulike formål, medlemskap og nedslagsfelt. Noen internasjonale organisasjoner er avgrenset til et bestemt saksfelt, mens andre omfatter flere saksfelt eller er etablert for å ivareta allmenne internasjonale forbindelser. Mellomstatlige organisasjoner kan klassifiseres ut fra saksfelt det samarbeides om, både med hensyn til type saksfelt og avgrensningen av saksfelter, men også med hensyn til medlemskapskriteier eller medlemskapets omfang. Enkelte organisasjoner er globale med hensyn til medlemskap og setter ikke begrensninger på hvilke stater som kan være med. FN og dens særorganisasjoner er de viktigste blant disse. Langt de fleste mellomstatlige organisasjoner er i dag likevel regionale i den forstand at de opptar som medlemmer stater som grenser til hverandre eller som er geografisk konsentrert til et bestemt område. Eksempler på slike organisasjoner er Kommisjonen for det indiske hav, Nordisk Råd og Den arabiske liga. Med hensyn til saksfelt varierer internasjonale organisasjoner fra organisasjoner som konsentrerer seg om et utvalgt saksfelt til organisasjoner som omfatter flere saksfelter eller som er tilnærmet generelle. Saksfeltene kan gjelde det meste og inkluderer kultur, sosiale forhold, militære forhold og økonomi. Mellomstatlige organisasjoner som virker innenfor kulturspørsmål omfatter en rekke ulike typer samarbeid. Noen er basert på felles religion, eksempelvis Den Islamske konferanse, mens andre er basert på historiske bånd, språklige eller kulturelle bånd, slik som La Francophonie, Samveldet av nasjoner eller Samveldet av portugisiskspråklige land er. Visse internasjonale organisasjoner er knyttet til avgrensede økonomiske forhold, for eksempel det som gjelder et spesielt produkt. Eksempler på slike internasjonale organisasjoner er OPEC, International Coffee Organization. Andre tar sikte på å regulere eller forvalte en bestemt ressurs, slik Den internasjonale hvalfangstkommisjonen eller Den sør-øst atlantiske fiskeriorganisasjon gjør. Andre internasjonale organisasjoner innen mellomstatlig økonomisk samarbeid er mer generelle, som for eksempel OECD, mens andre tar sikte på å regulere internasjonale økonomiske forbindelser, slik Verdens handelsorganisasjon gjør. Internasjonale finansielle organisasjoner, som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, utgjør en viktig gruppe internasjonale, mellomstatlige organisasjoner. En særlig gruppe internasjonale organisasjoner innenfor økonomiske samarbeid er mellomstatlige organisasjoner som etablerer fellesmarkeder og felles valutaer. I denne gruppen finner vi mellomstatlige organisasjoner som EU, CARICOM, Mercosur eller Den vestafrikanske økonomiske og monetære union. Blant internasjonale organisasjoner som har militære spørsmål som sitt primære virkefelt står militæralliansene, eller forsvarsforbundene, i en særstilling. Blant disse teller NATO og den tidligere Warszawapakten, men også nyere organisasjoner som samarbeider om sikkerhetsspørsmål for å redusere mulighetene for krig og konflikt, som for eksempel Det euro-atlantiske partnerskap. Internasjonale ikke-statlige organisasjoner. Det forekommer etterhvert også at frivillige organisasjoner av ikke-statlig karakter som arbeider i flere land omtales som internasjonal organisasjoner. Disse er også kjent under den engelske betegnelsen "international non-governmental organisations" eller INGOer. Internasjonale ikke-statlige organisasjoner dekker de fleste saksfelt. Det finnes således organisasjoner for de fleste vitenskapelige, kunstneriske og kulturelle fagfelt, men også for yrker og profesjoner, bransjer og industrier. Andre internasjonale ikke-statlige organisasjoner er dannet for å kjempe for bestemte politiske saker eller for å ivareta humanitære interesser. Som eksempler på slike organisasjoner med internasjonalt engasjement kan nevnes Amnesty International, Greenpeace eller Leger uten grenser. En særlig stor gruppe internasjonale ikke-statlige organisasjoner finnes innen idrett, der hver idrettsgren har sin internasjonale organisasjon som regulerer utøvelsen av idretten både internasjonalt og nasjonalt. En annen type internasjonale ikke-statlige organisasjoner er den som er inrettet mot medlemmenes sosiale liv, forbrødring og allment uegennyttig arbeid, slik som Lions eller Rotary. Den første typen mellomstatlige organisasjoner representerer likevel de som må betegnes som de egentlige internasjonal organisasjoner. Karisma Senter. Karisma Senter (tidligere, Zion Menighet og Pinsemenigheten Zion) er en frittstående, evangelisk menighet i Stavanger. Menigheten hører med i den karismatiske del av kristenheten, som kjennetegnes av frihet for Den Hellige Ånd og en klar, bibelsk trosforkynnelse. Menigheten har ca. 500 medlemmer (tall fra 2007). Historie. Menigheten ble grunnlagt i 1916 under navnet "Zion Menighet" og som en menighet i den norske pinsebevegelsen. Senere ble navnet "Pinsemenigheten Zion" brukt om menigheten. Tidlig på 1980-tallet ble Arnfinn Clementsen pastor og menigheten opplevde en sterk fornyelsestid med store forandringer. I 1988 ble menigheten omstrukturert og fra januar 1992 etablerte som en frittstående og selvstendig menighet under navnet "Karisma Senter". Den var ikke lengre en del av den norske pinsebevegelsen. I 1988 hadde menigheten nytt menighetsbygg klart. Foruten menigheten drives det også grunnskole, bibelskole, lokalradio og nær-TV i lokalene. Fensfjorden. Fensfjorden (lengst ute) og Austfjorden (nærmast) sett fra Djupedalseggane Fensfjorden er en fjord på grensen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane fylker. Fjordåpningen er mot vest ved Holmengrå like sør for Sognefjorden. Fensfjorden fortsetter mot sørøst i 30 km før den går over i Austfjorden. Mot nordøst ligger en fjordarm, Masfjorden. Fjorden er 3-5 km bred. På sørsiden av fjorden ligger kommunene Fedje, Austrheim og Lindås, på nordsiden kommunene Gulen og Masfjorden. Det er stor skipstrafikk i den ytterste delen av fjorden inn til oljeraffineriet på Mongstad som er Norges største havn i tonnasje og Nord-Europas nest største oljehavn. Fylkesvei 57 krysser fjorden via fergesambandet Leirvåg-Sløvåg. Ved Fensfjorden finnes sandsteiner fra devontiden. Tilsvarende rester etter avsetningene i devontiden finnes også i Solund, på Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen. Tilsammen utgjør disse geologiske feltene, Devonfeltene på Vestlandet, en viktig del av Norges geologi. Bob Mould. Bob Mould (født 16. oktober 1960) er en amerikansk musiker best kjent som gitarist, vokalist og låtskriver i bandene Hüsker Dü på 1980-tallet og Sugar på 1990-tallet. Hüsker Dü. Hüsker Dü ble startet sent på 1970-tallet etter at Mould flyttet til Minneapolis for å gå på Macalester College. Bandet fikk tidlig oppmerksomhet som et aggressivt hardcoreband på det uavhengige plateselskapet SST Records. Hüsker Dü endret seg musikalsk over tid etter bidrag fra de øvrige bandmedlemmene, Grant Hart og Greg Norton, med melodiske melodier til gruppens eksplosive sound. Bandet ble senere en av hoved-innflytelsene på sjangeren som senere ble kjent som alternativ rock. Både Mould og tidligere bandkamerat Grant Hart har stått fram som homofil, og det gikk rykter om at de to skulle ha vært romantisk involvert. Begge har imidlertid benektet å noensinne hatt et forhold. På midten av 1980-tallet signerte Hüsker Dü med Warner Bros, men de gav ut bare to album før de bittert oppløste bandet. Mould og Hart kommer stadig med negative utspill mot hverandre gjennom pressen, selv om de i 2004 spilte sammen på en veldedighetskonsert. Solokarriere. Moulds første soloalbum kom mer en et år etter at Hüsker Dü ble oppløst. Med debuten "Workbook" fra 1989 forlot Mould sitt tidligere varemerke med forvrengte gitarer, og satset i stedet på akustiske gitarer og celloer. På oppfølgeren "Black Sheets of Rain" fra 1991 gikk Mould tilbake til sin tidligere forvrengte sound, og tilbakekalte noen av de mest bråkete og intense øyeblikkene i Hüsker Dü. Mould startet så bandet Sugar, et band som senere ble populært blant de amerikanske studentkretsene på midten av 1990-tallet. Sugar gav ut to album, en EP, og en samleplate med b-sider før de ble oppløst. Mould returnerte til studioet som soloartist med å gi ut en selvtitulert plate (som ofte har blitt referert til som «Hubcap» på grunn av coveret) i 1996 og "The Last Dog and Pony Show" i 1998. Etter å ha flyttet til New York sent på 1990-tallet, fikk Mould øynene opp for dance og elektronika. Disse innflytelsene var tydelig klare på hans neste album "Modulate", som eksperimenterte tungt med elektronika, til fansens og kritikernes store overraskelse. For å følge opp denne sounden begynte Mould å bruke psevdonymet "LoudBomb" (et anagram av navnet hans). Han har til nå sluppet ut en utgivelse under dette navnet. Bob Mould under "Body of Song" turnéen i 2005. Mould tok en kort pause fra musikken for å bli involvert med profesjonell bryting, da han ble med i WCW som tekstforfatter for en kort periode. Etter kreative uenigheter mellom han de andre tekstforfatterene, forlot han selskapet til fordel for musikken. I tekstheftet som fulgte med albumet "Modulate" takker han noen av de wrestlerene han var assosiert med, inkludert Kevin Nash og Kevin Sullivan. I tillegg til sine solo-prosjekter driver Mould også med DJ-ing. Han jobbet i 2005 med dance-artisten Richard Morel under navnet "Blowoff", som resulterte i en utgivelse som ble gitt ut i september 2006. Etter "LoudBomb" og "Blowoff" har Mould fått forespørsler om å gjøre remikser for en mengde dance- og rockeartister. En remiks av Interpols låt «Length Of Love» fikk varm mottakelse da den nylig ble gitt ut. I store deler av 1990-tallet turnérte Mould med akustiske utgaver av sin sangkatalog (selv om han også spilte elektrisk gitar ved noen anledninger). Da soloalbumet "Body of Song" ble utgitt i 2005 annonserte Mould at han skulle ut på sin første bandturné siden 1998. Brendan Canty, best kjent som trommeslager i Fugazi, og Moulds "Blowoff" kollega, Morel, spiller henholdsvis trommer og keyboard for turnéen som hadde sin oppstart høsten 2005. Mould har på denne turnéen spilt flere låter fra Hüsker Dü-katalogen enn han har gjort siden bandet ble oppløst. I februar 2008 blir Moulds siste album, "District Line", utgitt. I populærkultur. Den 29. september 2005 ble Moulds låt «Circles» brukt i tv-serien "The O.C." under scenen hvor Marissa Cooper begynte sin første dag på offentlig skole i sesong 3. Moulds låt «Dog on Fire» er kjenningsmelodien i "The Daily Show". Gruppen They Might Be Giants spiller den aktuelle låten. Senere ble «See a Little Light» brukt som en av kjenningsmelodiene for HBO-serien "The Mind of the Married Man". Mould komponerte også kjenningsmelodien for TLC programmet, "In a Fix". Han og regissør Cameron Crowe (som var tidligere Rolling Stone journalist på 1970-tallet) er nære venner; "Bob Sugar" (spilt av Jay Mohr) i Crowes «Jerry Maguire» er oppkalt etter Bob Mould og hans tidligere band, Sugar. Mould var med i en episode av IFCs, "The Henry Rollins Show" den 15. juni 2007. Indiana Evans. Indiana Evans (født 27. juli 1990) er en australsk skuespiller. Hun er mest kjent for rollene sine i "Home and Away" og "Snobs". I "Home and Away" spiller Indiana rollen som Matilda Hunter, en 17 år gammel jente. Hun spilte rollen som Matilda fra 2004 til 2008. I 2005 var hun nominert for Beste nykommer for rollen som Matilda på Logie Award. For øyeblikket spiller hun havfruen Bella i serien. Harald Stake. Harald Stake (født 20. juni 1598, død 28. september 1677) var en svensk guvernør, riksråd og friherre. Han ble født i Västergötland som sønn av stattholderen Erik Stake. Han ble kammerpasje hos hertug Johans kone i 1614 og kammerjunker hos Gustav II Adolf i 1618. Kongen likte hans hurtige vesen og så tidlig hans krigertalenter, så han sendte den unge Stake til prins Moritz av Oranien for å lære krigskunsten. Etter hjemkomsten i 1624 ble Stake kornett, deretter løytnant i 1627 og rittmester i 1629. Året etter fulgte han Gustav II Adolf i krigen mot Russland, og reddet i 1631 kongen fra å bli tatt til fange. Med bare et kompani ryttere angrep han et fiendtlig regiment, og sørget for at Gustav II Adolf slapp unna fangenskap. Heltegjerningen gjorde ham til kongens faste sidemann i strid, og denne plassen hadde han til Gustav II Adolfs død i 1632. Siden steg han raskt i gradene inntil han i 1638 ble oberst i Västgöte kavaleri. Undertiden utviste han det mot som senere gjorde ham til en av Sveriges fremste helter. Under Hannibalfeiden forsvarte han Göteborg mot danske angrep, og ble etter krigen utnevnt til landshøvding for Skaraborgs län. I 1654 ble han friherre og innlemmet i den svenske lavadelen. Under krigen mot danskene i 1657 ble han generalmajor, og fikk kommandoen over troppene som opererte mot Norge. Etter freden i Roskilde ble han utnevnt til guvernør over det nye svenske länet Bohus. Da Karl X Gustav gikk til angrep på Danmark-Norge i 1658, fikk Stake i oppdrag å gå mot Norge. Etter denne krigen fortsatte han som guvernør for Bohuslän, en stilling han hadde til sin død i 1677. Han er ansett som en av Sveriges dyktigste feltherrer og gjorde mange bragder for sitt land. Sandnes kirkegård. Sandnes gravsted ligger på Holmemstranda, ved Rødvenfjorden i Rauma kommune. Pottenstein. Pottenstein er en by i den tyske delstaten Bayern, i det sydlige Tyskland. Byen hadde i 2005 ca. 5500 innbyggere. Geografi. Byen ligger i Bayreuth distriktet i "Oberfranken" i hjertet av naturparken "Fränkische Schweiz", ca. 23 km sydvest for byen Bayreuth og ca. 26 km øst for Forchheim. Byen ligger ved foten av en høy klippe hvor den 1000 år gamle borgen ligger. Historie. Pottensteins historie kan spores tilbake til år 918, men den fikk bystatus først i 1323. Byen hørte inn under Bamberg i lang tid. Under en stor bybrann i 1736 ble 60 hus ødelagt og kirken ble også skadet. Pottenstein blir en del av Bayern i 1803. Under Andre verdenskrig anla tyskerne en konsentrasjonsleir her som var underlagt Flossenbürg leir. John Ajvide Lindqvist. John Ajvide Lindqvist (født 2. desember 1968 i Blackeberg, Stockholm i Sverige) er en svensk forfatter. Lindqvist arbeidet i 12 år som tryllekunstner og stand up-komiker før han ble forfatter. Det var en glidende overgang, fra å skrive tekster for andre stand-up komikere og TV til å skrive romaner. Selv om Lindqvist definerer seg som skrekkforfatter, inneholder litteraturen hans soialrealistiske skildringer av høy kvalitet. Forfatteren er opptatt av samfunnets og karakterenes møte med "det andra" – hva skjer når man møter noe man ikke kan være forberedt på, når det ikke finnes noen mal? Han debuterte i 2004 med romanen "Låt den rätte komma in", en sosialrealistisk vampyr-fantasi/thriller. Året etter fulgte han opp med "Hanteringen av odöda", denne gangen med motiv fra zombie-sjangeren. I 2008 kom "Människohamn", som omhandler kjærlighetem mellom far og datter når jentungen bokstavelig talt forsvinner i løse luften. I "Lilla Stjärna" (2010) inntar skrekken "Idol" og "Allsång på Skansen", når to mistilpassede jenter finner sammen. Her sitter man og undrer på om hovedpersonen har en psykisk diagnose, eller om hun er et overnaturlig vesen. Boka balanserer på en knivsegg mellom hjertevarme og tragedie, og der blir den værende lenge etter at man er ferdig med den. "Tjärven" (2011) er en ren zombiehistorie, hvor forfatteren tvang seg til å "holde det enkelt" ved å skrive hele romanen på 35 dager. Den spesielle sjangerblandingen har ført til stor oppmerksomhet, og bøkene er utgitt i elleve land. I pressen i hjemlandet er han blitt omtalt som «Sveriges rysar-kung», samt «Sveriges for tidens kanskje beste historieforteller». Utover sine bokutgivelser har Lindqvist skrevet manus til enkeltepisoder i SVTs thrillerserie "Kommissionen", fjernsynsserien "Reuter & Skoog", samt til Ulla Skoog og Tomas von Brömssens revy "Fritt fall". "La den rette komme inn" er filmatisert to ganger: La den rette komme inn (film) (2008), regissert av Tomas Alfredson, hvor Lindqvist har skrevet manus til filmen, og amerikanske Let Me In (film) (2010) manus og regi av Matt Reeves. Det er også planer om å filmatisere "Håndteringen av udøde" og "Menneskehavn", sistnevnte også sannsynligvis regissert av Tomas Alfredson Dinkelsbühl. Dinkelsbühl er en by i den tyske delstaten Bayern. Byen har et areal på 7519 km², og har 11 584 innbyggere (2006). Byen er en av de best bevarte middelalderbyene i Tyskland. Det er kun tre byer som i dag fremdeles har en komplett mur rundt seg, de er foruten Dinkelsbühl Nördlingen og Rothenburg ob der Tauber. Murene rundt byen har fire porter med tårn, og disse er i hovedsak intakte. Bolighusene er for det meste bindingsverkshus. Geografi. Dinkelsbühl ligger i Landkreis Ansbach ved elva "Wörnitz" sydøst for naturparken "Frankenhöhe". Historie. Byen nevnes første gang i 1188 som "Burgus Tinkelspuhel" i offisielle dokumenter. På 1300-tallet ble byen pantsatt gjentatte ganger, og innbyggerne måtte betale dyrt for å få tilbake sin frihet. Dinkelsbühl mottok viktige privilegier som motytelse. Byen fikk status som riksstad i 1351 og hadde denne status inntil byen ble annektert av Bayern i 1802. Gunmetall. Gunmetall er en bronselegering av kobber og tinn samt litt sink (ca. 2%). Gunmetall blir ikke lenger benyttet til våpen, men derimot til industriell forarbeidning, statuer, billige ur, knapper osv. Håkan Norlén. Håkan Norlén (født 14. april 1917, død 21. november 2003) var en svensk musikkforfatter, komponist av viser og programredaktør i Sveriges Radio. Adamello. Adamello er en fjellkjede på grensen mellom de italienske provinsene Trentino og Brescia. Dens nesthøyeste topp har samme navn: ("Cima") "Adamello" (3554 moh.). Etter gruppas høyeste fjell, Presanella (3558 moh.), omtales fjellkjeden også som Adamello-Presanella. Avgrensning. I syd, ved byen Iseo, grenser Adamello mot Posletta. Daler og videre inndeling. Valle Sabbia og Crocedominipasset skiller den høyere, nordlige delen av Adamello fra de sydlige, lavere delene. Disse går under navnet Brescia-Foralpene ("Prealpi Bresciane") og når høyest i Monte Columbine (2215 moh.). Adria. Adria er en by i provinsen Rovigo i Veneto i Italia. Byen har gitt navn til Adriaterhavet. Historie. Det er usikkert om byen ble grunnlagt av lokale stammer, av etruskerne eller av grekerne. Fra det 6. til det 5. århundre f.Kr. hadde byen en storhetstid som havn for handel mellom grekerne og befolkningen på posletten. Byen kan ha vært gresk koloni, men kan også ha vært etruskisk. De før-romerske arkeologiske lagene ligger helt ned til 7 meter under dagens nivå, og er bare i liten grad utforsket. Agira. Agira (tidligere San Filippo d'Argiriò) er en by i provinsen Enna på Sicilia, som ligger 15 kilometer sørøst for Nicosia på en 650 meter høy klippe. Byen hadde i 2004 8 171 innbyggere. Agira, som er en av Sicilias eldste byer, het i oldtiden Agyrium og er historikeren Diodorus Siculus' fødeby. Blues-skala. Blues-skalaen er en skala som brukes til å improvisere en solo innenfor blant annet jazz, blues, metal og rock. Den er karakteristisk ved å ha en liten ters med fra grunntonen, som ellers hører til moll, men som her spilles i dur, det er med til å gi bluesen sin klagende karakter. Blues-skalaen stammer fra Moll-pentatone skalaen(Femtoners-skalaen, Pentaskalaen). Oppbyggning. En vanlig moll-pentatone skala består av en prim, liten ters, ren kvart, ren kvint og liten septim. I blues-skalaen legger man til en førstørret kvart (også kallt Tritonus) mellom kvarten og kvinten. Dette gjør at en blues-skala spilt fra C vil bli; C – Eb – F – F# – G – Bb – C Dette er ikke den eneste bluesskalaen, og det er ikke den eneste som blir brukt i improvisering. Man kan også bruke mollpentaton skala (C-Eb-F-G-Bb)/(C-D-F-G-A), eller harmonisk moll-skala, eller dimskalaer, frygisk, dorisk, lydisk eller mixolydisk. Peder Olsen Normand. Peder Olsen Normand (født 1615 på Idd, død 1676) var en norsk handelsmann og offiser. Nordmand var sønn av sognepresten på Idd, herr Oluf Nielsen, som selv var en bondesønn fra gården Torp på Idd. Det var herfra Peders bror, Nils Olufsen Dorph – som sin far sogneprest i Idd kirke, hentet det senere brukte familienavnet Dorph. Peder var bosatt på Halden som handelsmann, og det er uenighet om han er den løytnant Peter Norman som nevnes under Hannibalsfeiden i 1644. Da Tønne Huitfeldt i 1658 ble lensmann for Idd og Marker Len, men ennå var opptatt i krigen mot Karl X Gustav i Danmark, ble Peder av stattholder Niels Trolle beskikket som fullmektig lensmann. Som lensmann like ved svenskegrensen gjorde han sammen med svogeren, toller Mathias Bjørn, nødvendige forberedelser for å slå tilbake det svenske angrepet på Halden den 14. September 1658. Peder var på denne tiden også major ved det Smålenske Landdragonregiment. Etter krigen ble han forfremmet til oberstløytnant. Han deltok også ved senere anledninger i kamper mot svenske angripere. Han skulle deltatt i angrepet på Sverige under Gyldenløvefeiden i 1676, da han ble syk og døde. På årsdagen for hans død gav hans enke, etter hans ønske, betydelig gods til Fredrikshalds fattige. Hennes navn var Mette Meng, og hun var en datter av den senere borgermester Niels Hansen Meng. I 1681 giftet hun seg på ny med Niels Kjeldsen Stub, assessor og president i Christiania. Jason Donovan. Jason Sean Donovan (født 1. juni 1968) er en sanger og skuespiller fra Australia. Han debuterte med albumet "Ten good reasons" i 1989, som ble det mestselgende albumet i Europa dette året. Han har hatt fire låter som har nådd førsteplassen på de britiske hitlistene. En av disse singlene var «Especially For You» som var en duett sammen med Kylie Minogue. I Norge er han også kjent gjennom tv-serien "Naboer" som gikk på TV3 på slutten av åttitallet. I de senere årene har han hatt flere hovedroller i ulike musikaler i London. Salvasjonist. Salvasjonist er fellesbetegnelsen på medlemmer (tilhørige, soldater og offiserer) i Frelsesarmeen, det vil si de som assosierer seg med bevegelsens lære – «salvasjonismen». Begrepet er en fornorskning av det engelske «Salvationist» som ble den naturlige fellesbetegnelsen på soldater og offiserer i "The Salvation Army". Begrepene frelsessoldater og frelsesoffiserer nyttes også for Frelsesarmeens arbeidende. På verdensbasis finnes det over 1 million salvasjonister fordelt på 111 land. En «lojal salvasjonist» er en salvasjonist som undertegner Frelsesarmeens trosartikler og krigsartikler. Videre undertegnes løfter og retningslinjer for den praktiske tjenesten og ansvaret en frelsessoldat påtar seg i sitt arbeid for Frelsesarmeen. Det er ikke er krav fra Frelsesarmeen at en salvasjonist skal undertegne disse. Skyways Express. Skyways Express var et svensk flyselskap med hovedbase i Linköping Sverige som flyr regionale og innenriksruter. Den 22 Mai 2012 gikk Skyways i konkurs. Historie. Selskapet ble etablert i 1987 og var tidligere kjent som Avia. Skyways overtok Salair 15. juli 1991 og Highland Air mars 1997. Skyways inngikk samarbeidsavtale med SAS som i 1998 kjøpte 25% av Skyways. Dagens eiere er Salenia (72,7%), SAS (25%) og Janus (2,3%). Selskapet har 740 ansatte. Destinasjoner. Begge rutene opereres fra Jönköping fra og med 28. mars 2011. Rosa trøye (Giro d'Italia). Maglia rosa (italiensk for «rosa trøye») blir premiert til sammenlagtlederen (General Classification) av Giro d'Italia. Sammenlagtlederen er rytteren som har den raskeste tiden når resultatene fra alle etappene blir lagt sammen. Den som leder sammenlagt etter den siste etappen blir kåret til vinner av Giro d'Italia. Trøya tilsvarer maillot jaune i Tour de France og Jersey rojo i Vuelta a España. Den rosa fargen ble valgt som en hyllest til rittets grunnlegger, avisen La Gazzetta dello Sport, som er kjent for det lyserosa papiret avisen er trykket på. En håndfull tid. "En håndfull tid" er en norsk-svensk dramafilm fra 1989 regissert av Martin Asphaug. Hovedrollene spilles av Espen Skjønberg og Nicolay Lange-Nielsen. Den er i deler av utlandet kjent under den engelsklydende tittelen "A Handful of Time". I Sverige fikk den tittelen "Tidlös kärlek". Handling. Den aldrende Martin blir påkalt av sitt hjertes utkårede, ungdomskjæresten Anna, hvoretter han stikker av fra aldershjemmet og setter ut på leting etter henne. Underveis får han sterke minner fra fortiden. Om filmen. Filmen vant i 1990 to Amanda-priser, en for beste norske film og en for beste kvinnelige hovedrolle (Camilla Strøm-Henriksen). Ved samme anledning ble filmen tildelt «den norske kritikerprisen» av Norsk Filmkritikerlag. Den vant dessuten samme år to priser ved Rouen Nordic Film Festival (A.C.O.R.-prisen og presseprisen). Poengtrøya (Giro d'Italia). Poengtrøya i Giro d'Italia (Maglia Rosso Passione) er rød og bæres (og vinnes) av rytteren som har tatt flest poeng på etappene. Den ble innført i 1967 og var rød fram til den ble byttet ut med enn lilla trøye i 1970. Den ble kalt Maglia ciclamino (Navnet kommer fra fargen til alpeblomsten cyclamen) og ble brukt fram til og med 2009 da den ble byttet ut med den nåværende. Francesco Moser og Giuseppe Saronni har vunnet trøya fire ganger, mens Mario Cipollini, Roger De Vlaeminck og Johan Van der Velde har vunnet den tre ganger hver. Trøyen tilsvarer den grønne trøya i Tour de France og den grønne (pr. 2010) trøyen i Vuelta a España. I motsetning til i Tour de France gis det like mange poeng på alle typer etapper, noe som fører til at sammenlagtryttere og ikke bare sprintere kan konkurrere om den. Telomer. En telomer er et område med små repeterte sekvenser i enden av et kromosom. For hver celledeling som foregår, blir telomeren litt kortere. På grunn av problemer i replikasjonsprosessen vil biter av telomeren mistes etter hver celledeling og føre til en forkorting av kromosomet. Etter et variabelt antall celledelinger vil kromosomet være såpass forkortet at videre deling ikke blir mulig. For å forhindre dette kan cellen bruke et enzym kalt telomerase for å fullføre replikasjonen. Klatretrøya (Giro d'Italia). Maglia azzurra (italiensk for «blå trøye») blir premiert til lederen av klatrekonkurransen i Giro d'Italia. Poeng blir utdelt til de første rytterne over kategoriserte klatringer. Kategoriseringen vurderes etter vanskelighetsgraden og hvor på etappen klatringen er. Bonuspoeng blir gitt der målgang er på toppen av en klatring, og til de første rytterne over Cima Coppi, et navn som gis til det høyeste punktet under Giroen. Cima Coppi ble arrangert for første gang i 1965 til ære for den italienske syklisten Fausto Coppi. Gino Bartali har vunnet trøya syv ganger, José Manuel Fuente fire ganger, mens Claudio Chiappucci, Claudio Bortolotto, Franco Bitossi og Fausto Coppi har vunnet tre ganger. Trøyen tilsvarer den rødprikkede Maillot à pois rouges i Tour de France og den blåprikkete (pr. 2010) trøyen i Vuelta a España. Fra 1974 til 2011 var trøya grønn ("maglia verde"). Jødetunisisk arabisk. Jødetunisisk arabisk er formen av jødearabisk som snakkes av tunisiske jøder. Det tales av rundt 45 500 mennesker, hvorav 45 000 bor i Israel, og 500 i Tunisia. De fleste brukerne av språket er eldre mennesker. En studie i 1950 viste at 79 % av ordene i språket har arabisk opphav, 15 % har romansk opphav, 4,4 % hebraisk opphav og 1,6 % kommer fra andre språk. Ungdomstrøya (Giro d'Italia). Richie Porte vant ungdomstrøya i 2010 Maglia bianca (italiensk for hvit trøye) blir premiert til den rytteren under 25 år som gjør det best i sammendraget (General Classification) i Giro d'Italia. Den ble gjeninnført i 2007 og erstattet den blå kombinasjonstrøyen. Trøyen tilsvarer Tour de Frances Maillot blanc. Andreas Ulvo. Andreas Ulvo (født 22. juli 1983) er en norsk jazzpianist, organist, keyboardist og komponist fra Eidskog i Hedmark. Ulvo har mastergrad fra den utøvende jazzlinja ved Norges Musikkhøgskole. Han har i tillegg til sine egne prosjekter Eple Trio og Ulvo Ensemble jobbet med band som Shining, Mathias Eick Quartet, Solveig Slettahjell Slow Motion Orchestra, Frøy Aagre Offbeat, Karl Seglem og Thom Hell. Square Enix. Square Enix Company, Limited (株式会社スクウェア・エニックス "Kabushiki-gaisha Sukuwea Enikkusu") er et videospillselskap best kjent for sine rollespillserier "Final Fantasy", "Dragon Quest" og "Kingdom Hearts". Square Enix ble etablert som et resultat av en fusjonering mellom Square og Enix. USAs finansminister. USAs finansminister (engelsk: United States Secretary of the Treasury) er et amerikansk føderalt embete i USAs regjering som ble opprettet den 17. september 1789 med Alexander Hamilton som første minister. Finansministeren er leder av Finansdepartementet med arbeidsfelt innenfor finans– og pengepolitikk, og inntil 2003, enkelte saker innenfor nasjonal sikkerhet og forsvar. Flesteparten av departementets etater innenfor lovhåndhevelse, som ATF, United States Customs Service og U.S. Secret Service ble omstrukturert til andre departementer i 2003 i forbindelse med opprettelsen av Sikkerhetsdepartementet. Ministeren fungerer som presidentens ledende økonomiske rådgiver ved at denne tilhører en del av presidentens kabinett sammen med flere andre i ministerposisjoner, og gir råd i henhold til økonomisk utvikling både innenlands og internasjonalt. Finansministeren representerer for øvrig også USA i internasjonale fora, slik som i Det internasjonale pengefondet, Den interamerikanske banken, Den asiatiske utviklingsbanken og Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling. Innenlands har finansministeren blant annet som oppgave å signere Federal Reserve Notes før de kan bli gangbare, samt at han siden 1965 har sittet som styremedlem i Medicare Trust Funds. Etter Bill Clinton–perioden har finansministeren også hatt en plass i National Security Council. Stillingen nomineres av USAs president og utnevnes etter godkjennelse av USAs senat. Sammen med de fleste andre ministre i presidentens kabinett blir finansministeren vanligvis erstattet av den etterfølgende presidentens administrasjon, siden presidenten velger sine individuelle etter hvordan de har støttet deres mål og politikk. Finansministeren er også den femte i arvefølgen til presidenten rett etter utenriksministeren. Hvis ikke en midlertidig finansminister leder departementet eller at finansministeren ikke er en naturlig amerikansk statsborger, vil det si at denne potensielt kan tjenestegjøre som USAs president, selv om dette opp gjennom historien aldri har hendt og vil regnes for å være nærmest usannsynlig. Rent historisk har bakgrunnen til de ulike finansministerne vært innenfor rettsvitenskap og advokatbransjen samt i nyere tid også innenfor privat næringsliv med verv fra den offentlige finanssektoren. Det finnes også eksempler på ministre som har arbeidet seg opp i gradene ved finansdepartementet i alt fra praktiserende advokater, samfunnsøkonomer, senatorer, guvernører og høyesterettsdommere. Liste over USAs finansministre. Liste over Amerikas forente staters finansministre er en kronologisk oversikt over USAs finansministre fra og med førstemann Alexander Hamilton, som startet i embetet i 1789 til dagens finansminister. Listen viser finansministrenes delstatsopphav, regjeringstid og tilhørende presidenter. Nummereringen viser hvilket nummer i rekken de var som finansminister; det gjøres ikke forskjell på om de satt en eller to perioder. Eksterne lenker. Amerikanske finansministre Nitrøse gasser. Nitrøse gasser er en gruppe usynlige og luktfrie gasser. Gassene er giftige, og lammer åndedrettet umiddelbart ved inhalering, noe som fører til tap av bevisstheten. Et eksempel på en kilde til nitrøse gasser er kongevann. Arbeid med kongevann eller produksjon av dette må derfor skje under godt avtrekk. Av sikkerhetsgrunner bør arbeid med nitrøse gasser aldri utføres alene. Mathias Bjørn. Mathias Bjørn (ukjent fødselsår, død 21. september 1676), var en norsk toller og «admiral». Han var sønn av viseadmiral Jørgen Bjørnsen. Han ble i 1656 utnevnt til toller på Svinesund og Sponviken, en stilling han hadde til 1673, da han ble etterfulgt av sin svigersønn. Under de svenske angrep på Halden 1658–60 tok han og hans svoger, kjøpmann og major Peder Olsen Normand, seg av forsvaret. I oktober 1658 ble Mathias med 17 skjærbåter sendt inn mot Bohuslenskysten for å hjelpe til med å erobre Marstrand. Han nevnes da og senere under krigen som admiral over skjærbåtene. Hans omsorg for troppenes proviantering under krigen, da han selv led store tap, omtales med ros. Også under Gyldenløvefeiden var han i tjeneste og ble som «Admiral over Galejerne og Skjærbaadene» utkommandert både i 1675 og 1676. Han ble dødelig såret på toktet 1676. To dager etter hjemkomsten døde han, 21. september 1676. Hans enke, Dorothea Meng, datter av den senere borgermester i Fredrikshald, Niels Hansen Meng, ga i 1677 penger og en tomt til Fredrikshalds Fattigvesen. Niels Hansen Meng. Nils Hansen Meng (1604- 1676) var en godseier og kjøpmann fra Fredrikstad. Meng var en av de borgere som ivret sterkest for anleggelsen av kjøpstaden Fredrikshald (Halden), og ble senere selv magistratspresident der. Allerede omkring 1630 ble han ansatt i offentlig virksomhet, først i lengre tid som Herredsskriver i Nordre Viken, og var i 1640-årene fogd samme sted samt i Idde og Marker Len. Han var også en tid toller på Svinesund. Med sin hustru Johanne skal han ha fått betydelige midler, blant annet Dyne Gård i Hogdals sogn i Bohuslen., hvor han bodde inntil han omkring 1640 flyttet til Halden. Her eide han blant annet gården Eskeviken. Til sammen eide han 72 gårder. Under krigen 1644-45 var han en nyttig mann og kom i kontakt med atskillige innflytelsesrike personer. I Halden drev han en stor egen næring og forpaktet blant annet 2 sagbruk for Bjelke-familien som også var hans nærmeste foresatte som fogd. Han var en rik mann, men led betydelige tap under Haldens beleiringer 1658-60, krigen som i Norge ble kalt Bjelkefeiden, og i Sverige den andre av Karl Gustav-krigene. 1659 ble han utnevnt til Land- og Proviantkommissær og i 1661 som grensekommissær. Da Halden i 1665 fikk byprivilegier, som følge av han og hans ansette svigersønners initiativ, utnevnte Stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve ham til den nye byen, Fredrikshald, første borgermester. Han døde under Gyldenløvefeiden i 1676 og etterlot seg en anselig slekt. Yoshitaka Amano. Yoshitaka Amano (天野 喜孝 "Amano Yoshitaka", født 28. juli 1952) er en japansk kunstner best kjent for sine illustrasjoner til Vampire Hunter D og for sine figurdesign, bildeillustrasjoner og tittellogodesign til "Final Fantasy"-serien utviklet av Square Enix Co., Ltd. (tidligere Square Co., Ltd.). Edinson Cavani. Edinson Roberto Cavani Gómez (født 14. februar 1987 i Salto) er en uruguayansk fotballspiller. Han spiller for den italienske klubben Napoli, og debuterte i Serie A mot Fiorentina den 11. mars 2007 med utlikningsmålet, og scoret også i den påfølgende kampen mot UC Sampdoria. Cavani startet karrieren sin som 7- åring for Danubio i Uruguay, men fikk sitt gjennombrudd i den italienske Serie A klubben Palermo. One Penny. Den britiske desimaliserte 1 penny (1p)-mynten, produsert av Royal Mint, ble utgitt 15. februar 1971. Det var denne dagen at det britiske myntsystemet ble desimalisert. Design. Baksiden av mynten er designet av Christopher Ironside. Motivet er av et kronet fallgitter med kjettinger. Under fallgitteret står tallet 1. Over står det enten NEW PENNY (1971-1984) eller ONE PENNY (1982–>). Det har opp gjennom tidene blitt designet tre forskjellige fremsider. I alle tilfeller har inskripsjonen vært ELIZABETH II D.G.REG.F.D. (årstall) Begge sidene på mynten er omringet av punkter. 1971–1984. Fra 1971 til 1984 ble Arnold Machins portrett i profil av Donning Elisabeth II brukt. Hun hadde på seg 'Girls of Great Britain and Ireland' Tiaraen. Ordene NEW PENNY ble brukt inntil 1981. I 1982 skiftet det til ONE PENNY. I denne perioden ble mynten produsert i bronse. 1985–1997. I denne perioden ble Raphael Maklouf portrett av dronningen brukt. Her bruker dronningen George IV State Diadem. Denne versjonen ble produsert i bronse frem til 1992 da bronsen ble erstattet av kobberbelagt stål. 1998–2007. Siden 1998 har et dronningportrett laget av Ian Rank-Broadley blitt brukt sammen med initialene til designeren (IRB). Nytt design. I april 2007 rapporterte BBC at mynten skulle få et nytt design som skulle reflektere det «moderne Storbritannia». En uttalelse er ventet fra Royal Mint senere i år. Til sammen er seks milliarder 1 penny mynter forsvunnet siden den ble introdusert i 1971. Kenji Terada. Kenji Terada (寺田 憲史 "Terada Kenji") (født 1952) er en japansk manusforfatter, animasjonsdirektør, serieorganiserer, romanforfatter og scenarioforfatter. Han er antakelig best kjent for å ha skrevet manus til de tre første spillene i "Final Fantasy"-serien, ' og for å være serieorganiserer og hovedmanusforfatter i "Kimagure Orange Road"-serien. Københavngata (Oslo). Københavngata er ei gate i bydel Grünerløkka i Oslo. Den regnes gjerne som Rodeløkkas grense mot vest. Gata går fra Helgesens gate ved Sofienbergparken til Christian Michelsens gate (ring 2), men er delt i en øvre og en nedre del, som ikke henger sammen. Gatas nederste kvartal er leiegårdsbebyggelse og småindustri. Videre oppover ligger så Freia sjokoladefabrikk med Freiaparken og Johan Throne Holsts plass på østsida av gateløpet. En del av området er i 2007 under utbygging til boliger (Sofies hage). På vestsida av gata ligger Dælenenga idrettsplass. Københavngata stopper så ved Malmøgata. Her ligger nr 10, der Bergene sjokoladefabrikk AS holdt til fra 1906 til 1990 med opp til 500 ansatte. I 1898 hadde Asola (AS Olaf Larsen) sjokoladeproduksjon samme sted. I seinere år har hovedbygninga vært kontorbygg, blant annet for Patentstyret og Pensjonstrygden for sjømenn. I desember 2010 blei bygget kjøpt av Stiftelsen Anker, som planlegger å bygge om til studentboliger og hotell. Københavngata fortsetter på nordsida av Bergene med flere leiegårder, blant annet nr 14 med heile 100 boligenheter. Gata ender ved Ring 2, men en gang- og sykkelveg fortsetter under ringen og oppover mot Torshovdalen. Fra 1955 til 1961 gikk det trikk i Dælenenggata med vendesløyfe i Københavngata. En kan ennå se spor etter dette i brusteinen. Busstoppet «Københavngata» ligger i Christian Michelsens gate. Elling (figur). Elling er navnet på hovedpersonen i Ingvar Ambjørnsens tetralogi, Elling. Det finnes ingen holdepunkter fra forfatteren for at Elling har noen bestemt diagnose. Likevel oppviser han mange likhetstrekk med personer diagnostisert med autisme. Elling fremstår som en person med mangel på sosiale antenner, "hang-ups" og liten evne til å se en sak fra noen annen synsvinkel enn sin egen. Han er svært kunnskapsrik men kan i liten grad utnytte sine evner til noe praktisk. Han er en tenkende, undrende, fantaserende og drømmende person og lever mer eller mindre i sin egen verden. Elling blir spilt av Per Christian Ellefsen i filmserien. Nasir Gebelli. Nasir Gebelli (født i 1957) er en iransk programmerer og videospillutvikler. Gebelli arbeidet for Sirius Software og Square Co., Ltd. (nå Square Enix Co., Ltd.) og skapte også sitt eget selskap, Gebelli Software. Han bor foreløpig i Sacramento, California, hvor han har levd mesteparten av livet sitt. Aleksej Pazjitnov. Aleksej Leonidovitsj Pazjitnov (Алексей Леонидович Пажитнов) (født 1956) er en russisk matematiker som fant opp det populære spillet Tetris i 1985. James Guthrie (politiker). James Guthrie (født 5. desember 1792 i Nelson County i Kentucky, død 3. mars 1869 i Louisville) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var finansminister under Franklin Pierce fra 1853 til 1857. Guthrie var advokat av yrke. Han var også leder for Louisville and Nashville Railroad, og var med på å grunnlegge University of Louisville, der han også var rektor en periode. Guthrie satt i Senatet for Kentucky i perioden 1865 til 1868. Danmarks Kommunistiske Parti/Marxister-Leninister. Danmarks Kommunistiske Parti/Marxister-Leninister (DKP/ML) var et dansk kommunistisk parti. Partiet ble grunnlagt 31. desember 1978 av krefter som hadde forsvunnet ut av Kommunistisk Arbejderparti fordi de valgte å støtte Albania i forbindelse med bruddet med Kina. Partiet ga fra 1982 ut Dagbladet Arbejderen, som fortsatt eksisterer, og avisa var helt sentral i oppbyggingen av partiet. Formann fra 1978 til 1997 var Klaus Riis, han ble etterfulgt av Jørgen Petersen som var partiformann frem til partiet i 2006 gikk inn i det nystiftede Kommunistisk Parti som i dag også er utgiver av Arbejderen. Partiet stilte til valg i 1984 og 1987 under navnet "Marxistisk-Leninistisk Parti", men fikk under 1 000 stemmer begge ganger. Med bakgrunn i sin sterke støtte til Albania og også til Sovjetunionen under Josef Stalin, samt sin sterke indre disiplin, fikk partiet av sine motstandere betegnelsen «munkemarxister». Samtidig var DKP/ML et av få partier på dansk ytre venstre fløy som vokste i løpet av 1980-tallet. Ramiz Alias fall i Albania i 1992 skapte imidlertid en teoretisk krise i partiet, men i stedet for å gå i oppløsning slik flere av deres søsterpartier gjorde betydde dette starten på en politisk nyorientering. Internasjonalt betydde dette støtte til land de ikke hadde støttet før, som Cuba, Nord-Korea og Vietnam. Innenfor det faglige arbeidet ble strategien endret til fordel for økt samarbeid med andre venstreopposisjonelle krefter. Dette ga seg også uttrykk i en ny linje for Dagbladet Arbejderen, som nå forsøkte å favne bredere. Det ble også innledet forsøk på enhetsarbeid med andre revolusjonære partier, dog på et annet grunnlag enn det som skulle utkrystallisere seg i Enhedslisten. Ideologisk var utarbeidelsen av "Program for et socialistisk Danmark" sentralt. Denne nyorienteringen skapte imidlertid spenninger internt, og i 1997, kort tid etter at han var gått av som partiformann, ble Klaus Riis og to av hans politisk nærmeste ekskludert for fraksjonsvirksomhet. Disse fikk med seg partiavdelingen i Odense og en rekke medlemmer i København og startet "Foreningen Oktober", som senere ble til Arbejderpartiet Kommunisterne, som i dag i stor grad opprettholder DKP/MLs politikk fra 1980-tallet. På denne tiden fikk også det kommunistiske samlingsarbeidet større betydning. Etter å ha ført forhandlinger med både Fælles Kurs og Danmarks Kommunistiske Parti ble samlingsforhandlingene til slutt begrenset til DKP/ML og Kommunistisk Parti i Danmark (KPiD). Da dette også strandet gikk imidlertid et mindretall i KPiD ut og startet "Kommunistisk Samling". I desember 2006 gikk disse sammen med DKP/ML i Kommunistisk Parti. DKP/ML har blant annet lagt stor vekt på arbeidet mot EU, og har vært en av drivkreftene i Folkebevægelsen mod EU og blant annet hatt personer i støtteapparatet rundt bevegelsens representanter i Europaparlamentet. Partiet hadde også bokhandler/butikker i flere byer, hvorav "Arbejderens Bogbutik" i København og "Café Oskar" i Århus er ført videre til Kommunistisk Parti. Anisette og Thomas Koppel fra Savage Rose var i en årrekke medlemmer av DKP/ML. Orkla Aluminium Extrusion. Orkla Aluminium Extrusion omfatter Sapas samlede virksomhet innen aluminiumsprofiler, byggsystemer og varmevekslere. Virksomheten innen aluminiumsprofiler er i ferd med å bli fusjonert med Alcoas tilsvarende virksomhet. G. William Miller. George William Miller (født 9. mars 1925 i Sapulpa i Oklahoma, død 17. mars 2006 i Washington, D.C.) var en amerikansk politiker og sentralbanksjef. Miller ble uteksaminert fra United States Coast Guard Academy i 1945, og tjenestegjorde deretter i United States Coast Guard. Etter fire år som offiser begynte han jusstudier ved University of California, Berkeley. I 1952 avla han embedseksamen i jus og begynte å jobbe i advokatfirmaet Cravath, Swaine & Moore i New York. I 1956 begynte han i Textron, og ble med årene administrerende direktør. I perioden 1978–1979 var Miller formann i styret i sentralbanken Federal Reserve. I august 1979 ble han utnevnt til finansminister av president Jimmy Carter. Han er dermed den eneste som har ledet både Federal Reserve og finansdepartementet. Serie A 2006–2007. Serie A 2006–2007 var preget av straffene etter dommerskandalen året før, og det ble tidlig klart at Inter kom til å vinne komfortabelt. Palermo, som startet sesongen godt og lenge lå à poeng med Inter, ble etterhvert hektet av, og passert av Roma (som i tillegg til sølv i serien vant Coppa Italia) og tre klubber som startet med minuspoeng: Lazio, Milan og Fiorentina. Det ble tidlig klart at Messina og Ascoli rykket ned til Serie B, men den siste nedrykksplassen ble ikke klar før i siste runde. Chievo var det eneste av nedrykkskandidatene som tapte, og ble det tredje laget som rykket ned. Ligatabell. "K=kamper spilt, V= vunnet, U= uavgjort, T= tap, MF-MM= mål for-mål mot, P = Poeng" Grant Hart. Grant Hart (født 18. mars 1961 som Grantzberg Vernon Hart) er en amerikansk musiker best kjent som trommeslager og låtskriver i bandet Hüsker Dü. Etter bandets oppløsning i 1987 startet Hart rock-trioen Nova Mob, hvor han sang og spilte gitar. Hart opplevde begrenset suksess med begge bandene, og Harts solokarriere ble hans hovedfokus etter oppløsningen av Nova Mob i 1997. Som låtskriver i Hüsker Dü mottok Harts sanger (som «The Girl Who Lives on Heaven Hill» og «Turn On The News») skryt fra kritikere og med-musikere. Harts sanger i Hüsker Dü var hovedsakelig melodiske og tilgjengelige, i motsetning til rivalen Bob Moulds skrikende sang-stil. Hart er også notabel for temaer i sangene sine, som inkluderte en ungdoms fremmedgjøring i «Standing By The Sea» og beskrivelsen av et mord i «Diane», temaer som var uhørt i 1980-tallets hardcore. Oppvekst. Grant Hart ble født i 1961 som det yngste barnet i en «typisk amerikansk dysfunksjonell familie». Når Hart var 10 år ble hans eldre bror drept i en bilulykke. Hart tok over brorens platesamling og trommesett, og han begynte snart å spille i mange band. På denne tiden viste Hart liten interesse for rockemusikk. Han foretakk å høre på filmmusikk og hitlåter fra 1950- og 1960-tallet. Hart møtte Bob Mould mens han jobbet på en musikk-forretning. Mould, som på denne tiden nylig hadde begynt på college, skulle kjøpe marijuana av Hart. Hart beskrev senere hvordan han analyserte Mould som en «uerfaren nybegynner som latet som han var en fast marijuana-bruker». De ble imidlertid gode venner etterhvert. Hüsker Dü. Hart startet Hüsker Dü i 1979 sammen med Bob Mould og kameraten hans Greg Norton. Med bandets tidlige matriell fikk gruppen seg et navn i hardcore-bevegelsen på starten av 1980-tallet. Bandmedlemmene fikk hjelp av foreldrene tidlig i karrieren, som i Harts tilfelle fikk låne morens kopimaskin på jobben for å lage flygeblader. Bandet lånte 2,000 dollar på farens lån for å finansiere gruppens første singel, «Statues» på Reflex Records. Den begrensede suksessen var blitt merkbar i 1982 da Hart var arbeidsløs og måtte ha støtte av venner og familie for å dekke livskonstnadene. Hüsker Düs musikk ble mer melodisk og strukturert med tiden. I 1982 var Harts tromming «betydelig teknisk forbedret og mer presis enn tidligere», samtidig som han og Mould som delte syngingen, ble mer samstemte. Mens Mould var bandets hoved-låtskriver, begynte Hart å skrive flere låter. Hart skrev to sanger på "Metal Circus" EP-en, den mørke «Diane» og den lystige «It's Not Funny Anymore». Hüsker Dü ble snart populære blant college-studenter, og flere spor fra "Metal Circus", spesielt Harts «Diane» ble hyppig spilt på student-radio rundt i USA. Hart fikk raskt tilnavnet «hippieen» av fans på grunn av hans lange hår og tendens til å spille barfot. Musikkbiograf Michael Azerrad uttalte i tillegg at Harts sanger var «mye mer San Francisco '67 enn New York '77», noe som stod i kontrast til Moulds bitre låter. Med tiden som Hart og Mould utviklet seg musikere og låtskrivere, ble uenighetene stadig større og konkurransen mellom de to ble stor. Spenningene ble større da Mould krevde at de skulle krediteres enkeltvis på bandets neste album, "Zen Arcade". Til tross for kreative forskjeller fikk "Zen Arcade" og deres påfølgende album god mottakelse. Michael Azerrad sa senere at rivalene på "Flip Your Wig" «prøvde å gjøre sitt beste for å utkonkurrere hverandre, med positive resultater». Hüsker Dü hadde på denne tiden forlatt sin opprinnelige hardcore-bakgrunn, noe som førte til uenigheter med deres daværende plateselskap, SST Records. Hart uttalte senere i et intervju at at SST mislikte bandet «fordi de bodde på moteller på turné og skrev glade låter», noe som plateselskapet følte gikk imot deres filosofi. I 1986 signerte platekontrakt med Warner Bros. som en av de første bandene fra den amerikanske indie-scenen. Spenningene mellom Mould og Hart ble imidlertid større etter at de signerte med Warner Bros. Hart ble heroinavhengig på deres turnéen som fulgte med debutplaten deres, "Candy Apple Grey" fra 1986, og senere det året ble Hart diagnostisert som hiv-positiv. Mould og Hart hadde åpne krangler om hans dop-misbruk og de kreative forskjellene mellom de to. Hart beskyldte Mould for å hindre at han ikke fikk flere enn 45 prosent av sangene på hvert album. Bandet ble oppløst etter en konsert i Columbia, Missouri på turné for bandets siste album, '. Hart prøvde å få bukt med heroinavhengigheten med å forsyne seg med metadon, men flasken han oppbevarte dopet hadde lekket. Han spilte den påfølgende konserten, men Mould og Norton bekymret seg for Harts tilbakeholdne holdning, og trodde han ikke var i stand til å spille de neste konsertene. Hart insisterte at han kunne spille, men Mould hadde allerede avlyst bandets neste konserter. Han sluttet i bandet fire dager senere. Hart sa senere at hans dopmisbruk ikke var grunnen til bandets oppløsning, men snarere uenighetene mellom bandmedlemmene. Hart uttalte at det «var enklere å forholde seg til Mould om du fulgte hans regler», og sa at Moulds låter hadde utviklet seg til å bli «firkantede». Solokarriere og Nova Mob. Seks måneder etter Hüsker Düs oppløsning oppdaget Hart at hans hiv-diagnose var feil. I 1989 slapp han ut sin debut-EP, "2541" på Hüsker Düs tidligere plateselskap, SST. Interessant nok kommer tittelen fra adressen fra hvor hans tidligere bandkamerater hadde leiligheter og øvningslokale. Marshall Crenshaw, samt The Go-Betweens' Robert Forster gjorde senere en coverversjon av tittelsporet. Etter utgivelsen av EP-en jobbet Hart for å bli rusfri. Sent i 1989 startet han et nytt band, Nova Mob. Besetningen besto av Michael Crego på trommer, Tom Merkl på bass og Hart selv som gitarist og vokalist. Bandet gav ut sin første singel «All of My Senses» i 1990, og EP-en "Admiral of the Sea" et år senere. Besetningen i bandet ble senere endret med Marc Retish og så Steve Sutherland på trommer, samt Chris Hesler på solo-gitar. Bandet turnérte flere ganger i Europa til varm mottakelse. Nova Mob gav ut to studioalbum, og en EP. Bandet ble oppløst på den påfølgende turnéen til deres siste album. Hart returnerte til studioet som soloartist med "Ecce Homo" i 1996 og "Good News for Modern Man" fra 1999. I 2004 gjenforentes Mould og Hart på en veldedighetskonsert for Karl Mueller, bassisten i Minneapolis-bandet Soul Asylum som kjempet mot det som senere skulle vise seg å være en tapt kamp mot kreften. I følge hans hjemmeside spiller Hart for tiden inn et album i Montreal med forventet utslippsdato i 2007. I september 2006 sa Hart til musikkmagasinet Q; «jeg jobber med bandet Godspeed You! Black Emperor. De har gitt mer av seg selv på et par uker enn hva Bob gjorde på ni år med Hüsker Dü». Musikalsk stil. Som vokalist kan Grant Hart bli kreditert (sammen med bandkamerat Bob Mould) som en av forfedrene av emo-bevegelsen. Hans følelsesladede synging og lyriske temaer på sanger som «Keep Hanging On», «Standing By The Sea», «Diane», «It's Not Funny Anymore», «Turn On The News», «The Girl Who Lives on Heaven Hill», «If I Told You» og «Sorry Somehow» viste retninger for dypere personlige uttrykksmåter i hardcore punk og rock generelt. Som trommeslager spiller Hart mange forskjellige stilarter med en jazzete stil hørt på "Zen Arcade", pulserende basstromme-rytmer på "Flip Your Wig", og den slagkraftige punk-trommingen på "Land Speed Record". Etter Hüsker Dü forlot Hart trommestolen for å konsentrere seg om vokal og gitar. Hart spilte returnerte imidlertid tilbake på trommene i 2005 på Melvins' "Pigskin", en singel som ble gitt ut i få eksemplarer. Arbejderpartiet Kommunisterne. Arbejderpartiet Kommunisterne (APK) er et dansk kommunistisk parti. Partiet, som ble grunnlagt i 2000, hadde bakgrunn i "Foreningen Oktober" som i sin tur ble opprettet etter at MLs mangeårige formann Klaus Riis, hans kone Dorthe Grenaa og krigsveteranen Frede Klitgård ble ekskludert fra partiet for fraksjonsvirksomhet i 1997. Med seg fikk de partiavdelingen i Odense samt deler av partiets apparat i København. Politisk er partiet en videreføring av den politikken DKP/ML sto for på 1980-tallet. Sentralt i det ideologiske fundamentet står støtten til Josef Stalin og Enver Hoxha, og partiet bruker mye tid på å kritisere den politiske nyorienteringen DKP/ML foretok etter Ramiz Alias fall i Albania i 1992. Blant partiets viktigste kampsaker er kampen mot EU og kampen mot rasisme og nazisme. Partiet gir ut 14-dagersbladet "Kommunistisk Politik" og tidsskriftet "Orientering", som kommer med mer ujevne mellomrom. Det har også en hyppig oppdatert nettavis, samt bokhandler i Odende, København og Århus. Partiets ungdomsorganisasjon er Danmarks Kommunistiske Ungdomsforbund som er ledet av Cathrine Pedersen. Partiet er også aktivt i "Den Internasjonale Konferansen av Marxist-Leninistiske Partier og Organisasjoner". APK har også stilt til valg flere ganger, dog med svært begrenset suksess. Kiss of Death. "Kiss of Death" er det 19. studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Deathpunk. Deathpunk er en form for rock som blander hard rock, heavy metal og punk rock. Thomas Knyvett. Thomas Knyvett (ca 1482 – 10. august 1512), også stavet "Knivet, Knevit" eller "Knevet", var en ung engelsk adelsmann som var tett knyttet til kong Henrik VIII av England kort tid etter kroningen. Thomas ble født ved Buckingham Castle som sønn av Edmund Knyvett og Eleanor Tyrell. Han giftet seg med Muriel Howard, datter til Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, i 1506 i Norfolk. De fikk fem sønner og to døtre. Muriel døde kun noen få måneder etter sin ektemann. I henhold til Edward Halls krønike var Knyvett en hyppig deltaker i turneringer og opptog ved den nye kongens glitrende hoff. Da Henrik VIII erklærte krig mot Frankrike i 1512 ble Knyvett sammen med John Carew gitt kommandoen på et kongelig flaggskip, "Regent". Med et antall av andre adelsmenn fra hoffet på andre skip satte den lille flåten dumdristig og overmodig seil for kysten av Bretagne. Den 10. august 1512 kom de i kamp med en atskillige større franske flåte. Knyvetts skip klarte å borde det fransk skipet "Cordeliere" da det franske kruttmagasinet eksploderte, muligens satt fyr på med vilje, og begge skipene gikk opp i flammer. Både Knyvett og Carew døde sammen med den franske kapteinen og mer enn 1700 menn, franske som engelske. Øverste admiral for den engelske flåten, Edward Howard svor hevn over svogerens død med det resultat at også han ble drept den 25. april 1513. Ekstern lenke. Knyvett, Thomas Knyvett, Thomas Kommunistisk Parti. Kommunistisk Parti er et dansk kommunistisk parti som ble grunnlagt i 2006 etter at Marxister-Leninister og "Kommunistisk Samling", en gruppe som var brutt ut av Kommunistisk Parti i Danmark for å starte et nytt parti, slo seg sammen. Partiets politisk grunnlag samsvarer i stor grad med det politiske grunnlaget DKP/ML har utviklet siden 1992, med vekt på å bryte med ettpartimodellen og å skape en deltakende sosialismemodell. Kritikere på venstresida, fremfor alt Arbejderpartiet Kommunisterne, anklager imidlertid partiet for å ha overtatt de reformistiske standpunktene Danmarks Kommunistiske Parti sto for på 1970-tallet. Partiet hadde ved stiftelsen 13 lokallag og står som utgiver av Dagbladet Arbejderen. Partiet driver bokhandler/kafeer i København, Århus og Ålborg. Det stiller ikke opp til valg, men oppfordrer medlemmer og sympatisører til å stemme Enhedslisten. Partiformann er Jørgen Petersen. William de Warenne, 1. jarl av Surrey. William de Warenne (død 1088 var den første jarl av Surrey. Han var en av de høyest rangerte normanniske aristokratene som kjempet ved Hastings, og ble en av Englands største jordeiere. William var sønn av Ralph de Warenne og hans hustru Emma, og grandnevø av Gunnor, hertuginne av Normandie som var gift med Richard I av Normandie. Som ung man hjalp han hertug Vilhelm å feste grepet om Normandie, spesielt i felttoget fra 1052 til 1054 som endte i slaget ved Mortemer. Etter slaget mistet Roger de Mortemer de fleste av sine eiendommer, som hertugen gav til William de Warenne. Navnet kommer fra et slott han fikk ved den anledning, som ligger ved elven Varenne. Han regnes som en av de adelsmennene som gav råd til Vilhelm da en invasjon av England ble vurdert. Etter slaget ved Hastings fikk han store eiendommer i Lewes i Sussex og senere ble han også tildelt områder i tolv andre "shires". Ved siden av eiendommene rundt Lewes var de viktigste besittelsene hans området rundt Castle Acre i Norfolk og Conisbrough i Yorkshire. Da "Domesday Book" ble nedtegnet i 1086 var han en av Englands rikeste menn. William var lojal mot Vilhelm Rufus, og det var antagelig i forbindelse med at han forsvarte kongen under opprøret i 1088 at han ble utnevnt til jarl av Surrey. Han døde kort tid etter av skader han pådro seg i kamp mot opprørerne. Referanser. Surrey 1-01 Elling (filmserie). Elling blir spilt av Per Christian Ellefsen i filmserien. Kommunistisk Parti i Danmark. Kommunistisk Parti i Danmark (KPiD) er et dansk kommunistisk parti. Partiet ble grunnlagt i 1993, med bakgrunn i organisasjonen "Kommunistisk Forum", som hadde brutt med Danmarks Kommunistiske Parti (DKP) i protest mot partiets selvkritikk i kjølvannet av omveltningene i Øst-Europa i 1989 og opprettelsen av Enhedslisten, der DKP var en av grunnleggerne. Politisk fører partiet videre de politiske linjene som dominerte den Moskva-orienterte delen av den kommunistiske verdensbevegelsen før Mikhail Gorbatsjov, og omtales derfor ofte som "bresjnevistisk". Fra midten av 1990-tallet deltok partiet i samlingsforhandlinger med DKP, Fælles Kurs og Marxister-Leninister (DKP/ML). I 2005, da kun DKP/ML var igjen av forhandlingspartnerne, valgte partiet imidlertid å legge dette på is. I kjølvannet av dette brøt en gruppe ut og startet "Kommunistisk Samling", som i 2006 gikk inn i det nystiftede Kommunistisk Parti. Partiet legger mye arbeid inn i kampen mot EU, og har også en viss innflytelse i venstreopposisjonen i fagbevegelsen. De er også blant drivkreftene i solidaritetsarbeidet med land som Nord-Korea og Cuba. Partiet stiller til valg, men har hatt svært begrenset suksess med dette. Det gir også ut avisa "Kommunist" med 14 dagers mellomrom og driver bokkafeen "Ny Tid" i København. Partiformann er Betty Frydensbjerg Carlsson Oksen Anton. Oksen Anton (engelsk: "Ox Tales") er en animert tv-serie produsert av Telecable Benelux B.V., Tele-Image Japan Inc. og Meander Studio. Det var en Nederlandsk/Japansk co-produksjon basert på den nederlandske tegneserien "Ox Tales" laget av Wil Raymakers og Thijs Wilms. Serien gikk på japanske TV Tokyo fra 7. april 1987 til 29. mars 1988. Serien består av 102 stk. 12 minutters episoder, men vanligvis blir 2 stk. episoder sendt sammen som et 24 minutters program. Serien har blitt vist i mange land utenfor Japan og Nederland, og har blitt oversatt til fransk, tysk, spansk, gresk, portugisisk, arabisk, engelsk, svensk, norsk, dansk, italiensk og hebraisk. Serien handler om livet til Oksen Anton og gården han driver, som er befolket av alle slags dyr. Antons beste venn er Skilpadden Putte. Hun har det med å miste skallet sitt. To stk. VHS-filmer ble gitt ut på 90-tallet, og det ble sluppet en DVD i Portugal og Spania i 2006. Oksen Anton produseres fortsatt som tegneserie i nederlanskspråkelige aviser. Spin City. "Spin City" var en amerikansk tv-serie som tar utgangspunkt i konfliktene med å styre New York City. Serien gikk på ABC fra 1996 til 2002. Michael J. Fox har hovedrollen som vise-borgermester, han spiller en narsissistisk arbeidsnarkoman som tar jobben svært alvorlig. Serien tar en brå vending når Michael J. Fox må forlate serien pga sin dårlige helse. Fox blir byttet ut med Charlie Sheen, men selv hvor godt Sheen spiller blir ikke serien den samme og den blir tatt av luften. Paul Volcker. Paul Adolph Volcker (født 5. september 1927 i Cape May i New Jersey i USA) var formann for den amerikanske sentralbanken Federal Reserve fra august 1979 til august 1987. Volcker har fått æren for å ta knekken på inflasjonen som plaget amerikansk økonomi på 1970-tallet, gjennom å holde igjen på pengemengden. Denne politikken førte til en resesjon på kort sikt med tilhørende arbeidsledighet, men fikk også ned inflasjonen fra 13,5% i 1981 til 3,1% i 1983. Volcker begynte utdannelsen på Princeton University, før han tok mastergrad i politisk økonomi ved Harvard University i 1951. Fra 1951 til 1952 gikk han på London School of Economics. Etter endt utdannelse begynte Volcker å jobbe ved Federal Reserve Bank of New York. Fra 1957 var han i Chase Manhattan Bank. I 1962 gikk han over i finansdepartementet, før han i 1965 dro tilbake til Chase, nå som visepresident. Fra 1969 til 1974 var Volcker igjen ansatt i finansdepartementet, der han spilte en viktig rolle i beslutningen om at dollaren ikke lenger skulle backes av gull. Dette ble slutten på Bretton Woods-systemet. I 1975 ble Volcker leder for Federal Reserve Bank of New York, noe han var frem til han gikk over i Board of Governors som sentralbanksjef. Ash Ketchum. Ash Ketchum (サトシ "Satoshi") er protagonisten i "Pokémon"-animeen fra den fiktive landsbyen Pallet by. Han er løst basert på den mannlige protagonsiten i "Pokémon Red" og "Blue". Etternavnet «Ketchum» er en parodi av animeens tidligere slagord «Gotta catch 'em all!» ("Må fange alle"). Den engelske stemmen ble gitt av Veronica Taylor fra 1998 til 2006 og nå av Sarah Natochenny, mens den norske blir gitt av Nils-Martin Crawfurd. Rica Matsumoto står for den japanske stemmen. Mange fans tror at Ash's far er mannen som brukte Nidorino og Onix i pokemon kampen Ash så på TV dagen før han fikk Pikachu. Støttekomiteen for Vest-Sahara. Støttekomiteen for Vest-Sahara (SKVS) ble opprettet 1. oktober 1993 av Hans Morten Haugen, Are Hovdenak, Arnljot Ask og Ronny Hansen. Komiteen er en norsk medlemsorganisasjon som arbeider for å fremme saharawienes rett til selvbestemmelse og et fritt Vest-Sahara. Komiteen har et arbeidsutvalg bestående av seks personer. Organisasjonen sprer informasjon om den marokkanske okkupasjonen av landet. De viktigste kampanjeområdene har vært å stanse de utenlandske selskapene som jobber for marokkanske myndigheter inne i de okkuperte områdene, samt å legge press på Marokko når alvorlige overgrep til stadighet blir begått overfor den saharawiske sivilbefolkningen. I tillegg jobber SKVS for å øke norsk bistand til flyktningleirene i Algerie. Fram til 2005 la organisasjonen stort press på Vest-Saharas frigjøringsbevegelse Polisario for å løslate marokkanske krigsfanger som ble tatt til fange under frigjøringskrigen på 70- og 80-tallet. Organisasjonens mål er å jobbe for at den saharawiske befolkningen skal få utøve sin legitime rett til selvbestemmelse, og delta i en folkeavstemning om landets fremtid, slik den er nedfelt i en lang rekke FN-resolusjoner. For SKVS er det viktig å knytte allianser med andre frivillige organisasjoner, samt politiske partier, fagforeninger, forskningsmiljøer og myndigheter i inn- og utland. Organisasjonens viktigste partner i Norge gjennom det siste tiåret har vært Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), som har støttet de afrikanske frigjøringsbevegelsene siden 60-tallet. Organisasjonens høyeste organ er Årsmøtet. I tiden mellom årsmøtene er Støttekomiteen styrt av et arbeidsutvalg. Organisasjonen har ingen fast ansatte, men har som mål å etablere et fast sekretariat i løpet av få år. Hittil har alt arbeid blitt gjort frivillig. Støttekomiteen er medlem av Fellesrådet for Afrika. Organisasjonen har de fleste år etter opprettelsen i 1993 vært ledet Ronny Hansen, som gikk av ved årsmøtet i 2010. Henry Parker Willis. Henry Parker Willis (født 14. august 1874, død 17. juli 1937) var en amerikansk professor og samfunnsøkonom. Willis tok doktorgraden ved University of Chicago i 1897. Han underviste senere ved Washington and Lee University, før han ble professor i finans ved George Washington University. Willis fungerte som rådgiver for flere komiteer i Representantenes hus. Han jobbet også for president Woodrow Wilson med lovforslaget som endte med opprettelsen av Federal Reserve System. Riksskattmester. Lord High Treasurer eller Lord Treasurer er en gammel engelsk og siden 1707 britisk embetstittel. Embetsinnehaveren er leder for 's Treasury og tredje høyest i rang av riksembetmennene. Siden Charles Talbot, 1. hertug av Shrewsbury hadde embedet en kort periode i 1714 har det ikke blitt holdt av en enkelt person, men av en gruppe som kalles "Lords Commissioners of the Treasury". I henhold til sedvane er premierministeren "First Lord of the Treasury", mens finansministeren ("Chancellor of the Exchequer") er "Second Lord of the Treasury". Andre medlemmer av regjeringen, gjerne hentet blant "whips" i Underhuset, blir utnevnt som juniormedlemmer av gruppen. Historie. Riksskattkammeret ser ut til å ha blitt opprettet omkring 1126 som en egen enhet, da finansielle spørsmål ble utskilt fra det embetet som senere ble Lord High Chamberlain. Det var opprinnelig en del av det kongelige hushold, men i 1216 ble en riksskattmester oppnevnt for å styre skattkammeret i Winchester. Innen Tudortiden hadde riksskattmesteren blitt den tredje høyest rangerte av riksembetsmennene. I det 16. århundre var riksskattmesteren den viktigste av regjeringsmedlemmene, og fungerte som "de facto" premierminister. Dette er spesielt synlig i tilfellet William Cecil, 1. baron Burghley, som fra 1572 til 1598 dominerte Elizabeth Is administrasjon. KNM «Roald Amundsen». KNM «Roald Amundsen» (F 311) er en norsk fregatt av Fridtjof Nansen-klassen som ble overlevert til Forsvaret fra det spanske verftet Navantia 21. mai 2007. Overleveringen skjedde i den spanske byen Ferrol. Forsvaret skal i perioden 2006-2009 overta fem fregatter i denne klassen, samt seks NH90-helikoptre til bruk på fregattene. Totalprisen for de fem fregattene er 21 milliarder kroner, det største prosjektet i forsvaret noensinne. KNM «Roald Amundsen» var det andre fartøyet som ble overlevert. Verné Lesche. Verné Lesche, gift Vanberg (født 11. oktober 1917 i Helsingfors, død 21. april 2002 i Kongsberg) var en finsk skøyteløper. Hun ble verdensmester for første gang i 1939, da Tammerfors var vertsby for verdensmesterskapet. Hun vant det for andre gang etter andre verdenskrig, i 1947 i Drammen. Kommunistisk Arbejderparti. Kommunistisk Arbejderparti (KAP) er et tidligere dansk kommunistisk parti. Det ble grunnlagt 22. november 1976 med utgangspunkt i organisasjonen "Kommunistisk Forbund Marxister Leninister" (KFML) som hadde blitt stiftet 15. september 1968. KAP ble oppløst i 1994, og medlemmene ble oppfordret til å gå inn i Enhedslisten. Allerede i 1963 hadde den maoistiske opposisjonsgruppa Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) brutt ut av Danmarks Kommunistiske Parti (DKP). En fløy i KAK, ledet av historikeren Benito Scocozza, brøt ut av dette i 1965 på grunn av uenigheter om i hvilken grad det i det hele tatt var noe behov revolusjonær organisering i den vestlige verden, eller om man kun skulle drive solidaritetsarbeid med revolusjonære bevegelser i den tredje verden. En annen kilde til KFML var Venstresocialisterne, som i 1967 hadde brutt ut av Socialistisk Folkeparti. Da trotskistene i løpet av sommeren 1968 utmanøvrerte maoistene i partiet, førte dette til at disse søkte mot Scocozzas krets, og KFML ble dannet. Allerede fra starten var KFML preget av motsetninger. Særlig spørsmålet om vurderingen av Stalin skapte problemer, og i 1970 var KFML redusert til en studiekrets i København. Partibyggingsprosessen ble dermed satt tilbake. Frem mot 1975, blant annet gjennom arbeidet mot dansk medlemskap i EEC og gjennom arbeidet i fagbevegelsen, klarte imidlertid KFML å komme ut som den dominerende anti-revisjonistiske organisasjonen i Danmark, og i 1976 ble partiet grunnlagt. Politisk inntok KAP de samme standpunktene som andre vestlige maoistpartier, med støtte til Kina og Albania, vektlegging av å radikalisere fagbevegelsen, bygging av allianser innenfor arbeiderklassen osv. I forbindelse med bruddet mellom Albania og Kina forlot Albania-tilhengerne partiet i to omganger, noe som i sin tur skulle føre til dannelsen av Marxister-Leninister. Disse hadde også kritisert KAPs analyse av klassene i Danmark, som tilsa at alle lønnsarbeidere, ikke bare merverdiproduserende arbeidere, tilhørte arbeiderklassen. Rundt 1979 hadde partiet omkring 1000 medlemmer. De oppnådde likevel kun 13 000 stemmer ved valget. Ved valget i 1981 fikk de rundt 4000 stemmer. Rundt 1980 begynte KAP en utvikling der de begynte å løsrive seg fra de kinesiske standpunktene, noe som skapte uenigheter i og problemer for partiorganisasjonen, og i løpet av 1980-tallet gikk medlemstallet ned fra omkring 1000 til 100. Da Enhedslisten ble grunnlagt i 1989 var KAP opprinnelig positivt innstilt til å delta, men DKP, som var en av initativtakerne, la ned veto mot dette. Da imidlertid Enhedslisten åpnet for individuelt medlemskap i 1991, gikk de fleste av KAPs medlemmer inn, og det tok ikke lang tid før det meste av aktiviteten deres ble lagt hit. KAP så dermed ikke lenger behovet for en egen organisasjon, og den ble oppløst i november 1994. Gaffelmoser. Gaffelmoser er en gruppe planter. Flere av artene står i norsk rødliste for 2006. Cent. Cent er et vanlig navn for subdivisjonene av en valuta. For eksempel er amerikansk dollar og euro delt inn i 100 cent. Liste over Kenyas presidenter. Dette er en liste over Kenyas presidenter siden landet ble en republikk i 1964. Fra landet ble uavhengig i desember 1963 til det ble en republikk i desember 1964 var landets leder generalguvernør Malcolm MacDonald, som styrte på vegne av Elisabeth II. Se også. Kenya Presidenter Jødegeorgisk. Jødegeorgisk () er det eneste jødiske språket i den kartvelske språkfamilien. Det er rundt 80 000 brukere av språket, hvorav 60 000 i dag bor i Israel, og 20 000 i Georgia. Statusen som eget språk skilt fra georgisk er gjenstand for debatt; enkelte hevder det kun er en dialekt av georgisk som bruker en del hebraiske lånord. I likhet med andre jødiske språk er jødegeorgisk på tilbakegang i Israel, til fordel for hebraisk. I Georgia er språkets status uforandra fra tidligere, med det unntak av at store deler av de som talte det utvandra til Israel fra 1970-åra og senere. László. László er en ungarsk variant av mannsnavnet Vladislav. Utbredelse. László er det mest brukte mannsnavnet i Ungarn. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Klatretrøye. Klatretrøye er den sykkeltrøya som bæres av den rytteren som leder klatrekonkurransen i et etapperitt. Man får poeng på stigninger underveis i løpet. Klatrekonkurransen kalles ofte "King of the Mountains" (KOM) Pop-punk. Pop-punk er en form for rock musikk som blander punkmusikk med popmusikk. Betegnelsen er mye brukt om band fra 1990- og 2000-tallet, men brukes også om band fra 1970- og 1980-tallet som blandet punkmusikk med popmusikk. Sjangeren er i dag svært lite utbredt i Norge. Buttsnutefrosk. Buttsnutefrosk eller vanlig frosk ("Rana temporaria") er den vanligste froskearten i Norge. Den kan bli litt større enn spissnutet frosk, ca. 7-10 cm lang, og har en butt snute. Fargene varierer en del med temperaturen, men undersiden er lys (gjerne med mørke flekker) og oversiden brun, rødbrun eller gråbrun med mørke tegninger, særlig på bakbeina. Vanlig frosk og spissnutet frosk er såpass like at de fleste vil ha vanskelig for å se forskjell på dem. Det sikreste skilletegnet er hannenes sang om våren. Buttsnutefrosk finnes over hele landet opp til 1000 meter over havet. Arten er den amfibiearten som finnes lengst nord i Eurasia og er en robust art med små krav til leveområdene. Her i nord foretrekker arten å gyte i dammer med en relativt grunn, soleksponert strand, men den gyter også i tjern og gårdsdammer. Vanlig frosk finnes sjelden i dammer med fisk, og egg og rumpetroll tåler ikke like surt vann som spissnutet frosk. Vanlig frosk gyter derfor fortrinnsvis i midlertidige vannsamlinger, derav artsnavnet "temporaria" (midlertidig). I april-mai (avhengig av klima) samles begge kjønn til gyting i gytedammen så snart isen går. Hannen lokker med en vedvarende knurrende "rrrrrrrr". Hunnen legger de 400-2000 eggene i faste geléklumper. Eggklasene vil oftest synke til bunnen, men flyter gjerne opp i senere faser av utviklingen. Larvene (rompetrollene) går på land i juli-august og blir kjønnsmodne etter 2 til 3 år. Arten overvintrer som oftest på bunnen av en dam eller bekk, der den puster med huden for å få oksygen. Buttsnutefrosk er fredet (sammen med alle norske amfibier og reptiler), men er et relativt vanlig dyr og står ikke oppført på Nasjonal rødliste 2006. Klorat. Struktur og bindinger i et klorat-ion Klorat-ionet har den kjemiske formelen ClO3-. Klorat-ionet har en pyramideformet struktur. Klorat blir også brukt som fellesbetegnelse for kjemiske forbindelser som inneholder ett eller flere klorat-ioner, med klor i oksidasjonstilstanden +5. Klorater er salter Framstilling. I industriell skala blir natriumklorat framstilt med basis i natriumklorid, gjennom en elektrolyse av en løsning på 50-70°C. En mere utførlig beskrivelse av produksjonsprosessen er forklart på siden for natriumklorat. Egenskaper. Klorater er kraftige oksidasjonsmidler, og bør holdes adskilt fra organiske stoffer og lett oksiderbare stoffer. Enkelte klorater kan uten forvarsel eksplodere i kontakt med slike stoffer. Bruksområder. Klorater ble tidligere benyttet i utstrakt grad i pyroteknikk, som ammunisjon, fyrverkeri og fyrstikker. Bruken på disse områdene har imidlertid avtatt i senere tid, på grunn av kloratenes ustabilitet. I de fleste pyrotekniske innretningene er kloratene erstattet av perklorater. Klorater blir også benyttet i plantebekjempende midler og som blekemiddel i treforedlingsindustri. Casino Steel. Stein Groven (født 22. februar 1952 i Trondheim), best kjent under navnet Casino Steel, er en norsk keyboardist og vokalist. Han har spilt i flere ulike band og sammensetninger innen rock og country i Norge, Storbritannia og USA og har gitt ut flere soloalbum. Som 18 åring flyttet han til London hvor han på 70-tallet blant annet var medlem av punk-rockbandene Hollywood Brats og senere The Boys som fortsatt er aktivt. I Norge ble han først kjent for sitt samarbeid med Gary Holton som han ga ut fire album med på starten av 80-tallet. I 1983 startet han samarbeidet med Claudia Scott og Ottar «Big Hand» Johansen i countrytrioen Claudia / Big Hand / Casino. Trioen ga ut tre plater og fikk Spellemannprisen 1985 i klassen roots & country for albumet "Oh Yeah!". Samarbeidet med Claudia Scott fortsatte utover 80-tallet, først som duo og deretter i bandet CCCP hvor også Carlene Carter og John Payne var medlemmer. I 1990 ga han ut sitt første soloalbum som fikk navnet "Casino Steel". Året etter startet han plateselskapet Revolution Records. I 2007 startet han The Last Rock 'N' Roll Band sammen med blant andre Honest John Plain fra The Boys. Rosa (kvinnenavn). Rosa er et kvinnenavn dannet av det latinske ordet for «rose». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Rosa i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Eksterne lenker. Rosa (nome) Richard Virenque. Richard Virenque (født 19. november 1969 i Casablanca, Marokko) er en fransk syklist. Han begynte å sykle da han var 10 år og familien flyttet til Frankrike. Han ble profesjonell i 1991, men det drøyde ytterligere to år før han tok sin første seier, en etappe på Tour du Limousin, der han ble nummer to totalt. Virenque har vunnet klatrekonkurransen i Tour de France hele syv ganger. Sitt beste sammenlagtresultat oppnådde han i 1997 da han ble nummer to. Han tok syv etappeseire. I forbindelse med Tour de France i 1998 ble Willy Woet, fysioterapeut for Festina, Virenques lag, tatt med en mengde dopingpreparat. Virenque viste seg å være innblandet, til tross for at han i en lang periode selv iherdig fornektet dette på tross av klare bevis. I 2000 innrømmet han å ha dopet seg. Kartvelske språk. Georgisk og jødegeorgisk er de eneste språkene i familien som har en skrifttradisjon. Georgisk har blitt skrevet med det georgiske alfabetet siden 3. århundre f.Kr., mens jødegeorgisk blir skrevet med det hebraiske alfabetet. Disse er også de enste innbyrdes forståelige språkene i familien. Georgisk er det mest talte språket i familien, med over 4 000 000 brukere. Det er også det eneste språket med offisiell status. Mange språkforskere har forsøkt å forbinde de kartvelske språkene med andre språkfamilier, men har ikke klart det. Familier som man har prøvd å forbinde med de nordvestkaukasiske språkene og de nordøstkaukasiske språkene, samt baskisk, men ingen har hittil kunnet bevise det. Alfredo Binda. Alfredo Binda (født 11. august 1902 i Cittiglio utenfor Varese, død 1. januar 1986) var en italiensk syklist på 1920- og 30-tallet. Han ble senere trener for Gino Bartali og Fausto Coppi. Binda ble profesjonell i 1922 og fikk sitt gjennombrudd i 1925. Først vant han Giro d'Italia og siden klassikeren Giro di Lombardia, to sykkelritt han skulle dominere i flere år framover. Giro di Lombardia vant han fire ganger (1925-1927 og 1931). Han vant Giro d'Italia fem ganger (1925, 1927-1929, 1933), noe som er rekord. Hans dominans i Giro'en var overveldende, han vant totalt 41 etapper (en rekord som ikke ble slått før i 2003 av Mario Cipollini) og bar den rosa ledertrøyen i totalt 60 dager. I 1927 vant han 12 av 15 etapper og i 1929 vant han 8 etapper etter hverandre. Ettersom han var så overlegen ble han i 1930 tilbudt penger for å ikke stille opp i Giro d'Italia. Istedet deltok han i Tour de France, der han vant to etapper. I verdensmesterskapet hadde Binda også suksess. Han vant tre ganger (1927, 1930 og 1932), en rekord som ble tangert av belgierne Rik Van Steenbergen og Eddy Merckx, samt av spanjolen Oscar Freire. Binda vant også det italienske mesterskapet (fire ganger) og Milano-Sanremo (to ganger). ISD Records. ISD Records er et plateselskap som gir ut nynazistisk musikk. ISD står for Ian Stuart Donaldson, som var frontmann i Oi!-bandet Skrewdriver. Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk. Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, malt av Hans Holbein.Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk (1473 – 25. august 1554), var betydningsfull engelsk adelsmann og hensynsløs politiker som var overhodet for Howard-familien. Howard var en mester i å overleve det forræderske politiske miljøet ved hoffet til kong Henrik VIII av England. Howard ble beskrevet i samtiden av Ludovico Falieri, en ambassadør fra Venezia, i november 1531 som en «forsiktig, liberal, beleven og kløktig, kjenner alle, har meget stor erfaring i politisk styring, diskuterer verdenspolitikk beundringsverdig, streber etter større oppgaver, og er fordomsfull mot utlendinger... liten og spe som person, håret hans er svart...» Hans utdannelse og instinkter var gammeldags, og både i politikk som i religion var han konservativ, lite imponert over nye ideer og følte ubehag av ikke-adelige fra middelklassen som var kommet inn i administrasjonen og ved hoffet. Howard mente at landet måtte ledes av den tradisjonelle adelen. Howard-familien. Thomas var sønn av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, og Elizabeth Tilney, enke etter Humphrey Bourchier. Inntil 1524 ble han tiltalt som jarl av Surrey til han ble hertug av Norfolk. Han giftet seg først med Anne av York, datter av kong Edvard IV av England og Elizabeth Woodville. Han fikk fire barn med sin første hustru, hvor den førstefødte, Thomas Howard (1496 – 1508) ble kun tolv år gammel, og de tre andre døde også som småbarn. Da Anne av York døde i 1511 var han etter 17 år fortsatt barnløs og han giftet seg året etter med den betydelig yngre Elizabeth Stafford, datter av Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham og Alianore Percy. Ekteskapet var ulykkelig, etter sigende ettersom han viste fram sitt utroskap med sin hustrus kammerpike Bess (Elizabeth) Holland, og brutalt banket opp sin hustru når hun protesterte. De fikk fire barn sammen. Deres eldste sønn var poeten Henry Howard, jarl av Surrey. De andre var Mary Howard, Thomas Howard og Katarina Howard. Han fikk i tillegg sannsynligvis datteren Jane Goodman utenfor ekteskap med Bess Holland. Thomas etterfulgte sin yngre bror Edward Howard som "Lord High Admiral" i 1513 da broren døde i kamp mot franskmennene, og ved sin fars død i 1524 arvet han hertugdømmet Nordfolk. Han ble også "Lord High Treasurer" og "Earl Marshal", noe som gjorde ham til den fremste blant de adelige i kongedømmet. Han utmerket seg i flere ganger i krig og var en dyktig soldat. De første årene. Thomas Howard fikk en typisk utdannelse for middelalderen som inkluderte latin og fransk, grammatikk, retorikk, logikk, foruten noe matematikk og musikk. Det synes som om han som ung mann studerte sammen med sin halvbror, John Bourchier, 2. baron Berners. I 1484 han til det kongelige hoffet og ble forlovet med Anne av York, datter av Edvard IV og niese av Rikard III. Sammen med sin bror Edward ble han plassert i husholdningen til kong Henrik VII som pasje og hvor de lærte seg underdanighet til det nye kongelige dynastiet, ble opplært som herrer og tjente som fornemme gisler for jarlen av Surreys lojalitet. Den 4. februar 1495 ble han gift med Anne i Westminster Abbey og ble således svoger til Henrik VII. Han ville likevel ha vært uten eiendommer og formue ettersom Anne ikke brakte noe annet navnet inn i ekteskapet. Dronning Elizabeth av York støttet sin søster med en beskjeden ukentlig sum og betalte for et lite antall personlige tjenere mens jarlen av Surrey ga dem en rekke hus og en mindre inntekt. Våren 1497 begynte han sin militære karriere ved å slå ned et opprør i Cornwall som endte ved Blackheath den 17. juni. Han ble deretter sendt nordover til sin far som tjenestegjorde som visekongen i kampen mot skottene. Etter en rekke mindre slag og reid over grensen kom kong Jakob IV av Skottland og kong Henrik VII til en fredsavtale i januar 1502. For deres andel i krigen ble Thomas og hans bror Edward forfremmet til riddere av deres far ved Ayton Castle i september. Året etter da hans far eskorterte Margaret Tudor til Skottland ble Howard-familien med. Thomas fulgte også sin far på en diplomatreise til Flandern i 1507. Det er sparsommelig informasjon om Thomas Howards gjøren i resten av regimet til kong Henrik VII og han synes ikke å ha utmerket seg spesielt, men levde stort sett fredelig i Stoke og Lambeth med hustru. Det var først da Henrik VIII ble konge at Thomas Howard trår fram i lyset. Politisk manipulator. Når Henrik VII dør i april 1509 var Thomas Howard sammen med sin far ved begravelsen, og han deltok også ved ridderturneringen som feiret kroningen av den nye kongen. På den første dagen vant Thomas Howard og Sir John Carre prisen på 500 merker som de dyktigste ridderne. Han ble nominert til Order av Garter i 1510, og i august ble han sendt med sin bror Edward for å bekjempe den beryktede skotske sjøkapteinen og sett fra engelsk side også piraten Andrew Barton. Etter et regulært sjøsalg i Nordsjøen utenfor kysten av Kent ble Barton drept og hans to skip erobret. I oktober ble Den hellige forbund signert i Roma og kong Henrik VIII og kong Ferdinand II av Spania ble enige om England skulle bli med i krigen mot Frankrike fra 30. april 1512, og her fant Howard-familien nye muligheter. Thomas Howard ble sendt for vokte kongedømmets nordlige områder mens broren Edward fikk en kommando til sjøs. Sammen med deres framtidige svoger Rhys ap Griffith (som ble gift seg med deres søster Katharine Howard) deltok de i den engelske hæren som støttet den spanske invasjonen av sørlige Frankrike. Thomas Howard var nestkommanderende under Thomas Greys, 2. marki av Dorset, ledelse, men ekspedisjonen var en fiasko. Han skrev til kardinal Thomas Wolsey (for øvrig det første dokumenterte skriv etter Howard) hvor han ikke la skjul på katastrofen. «Spanjolene», skrev han, «ville ikke gi engelskmennene noe militær støtte for de elsket penger mer enn deres egne». Etter at hans første hustru døde giftet han seg med Elizabeth Stafford som var omtrent nitten mens han selv var en mann på rundt førti. Ekteskapet ble hurtig arrangert, hennes kjærlighetsforhold til den unge Ralph Neville, den senere 4. jarl av Westmorland, ble satt til side og de var gift ved påsketider. Også økonomisk var det nye ekteskapet lønnsomt, men ga i tillegg nye slektsallianser som jarlene av Derby, Oxford, Sussex, Bridgewater, Devon og Wiltshire foruten baronene Lisles og Dacres. Den 12. august 1512 ble hans svoger Thomas Knyvett drept i et dumdristig tokt til sjøs utenfor Brest i kamp mot franskmennene. Edward Howard svor hevn med det resultat at også han ble drept den 25. april 1513, og tapet av broren betydde nye muligheter for Thomas da han ble utnevnt som den nye øverste admiral. Den 7. mai reiste han til Plymouth for ta den engelske flåten i øyesyn. Ut av sin fars skygge. Kong Henrik VIII.Thomas Howard slåss mot skottene i slaget ved Flodden Field i september 1513 og ble året etter jarl av Surrey da hans far ble gjort til hertug av Norfolk. Thomas Howard den yngre etablerte seg selv som en betydningsfull soldat til lands som til vanns, og var nå utenfor sin fars skygge og en maktfaktor i eget navn. Han tjenestegjorde som visekonge av Irland i årene 1520–1521 og etterfulgte sin far som øverste skatteminster i 1522 og ble selv hertug av Norfolk i 1524, og ledet den politiske opposisjonen mot kardinal Thomas Wolsey. Det var først da Howards niese Anne Boleyn ble kong Henrik VIIIs elskerinne en gang rundt 1527 at hans innflytelse begynte å gjøre seg gjeldende, men samtidig var forholdet til Anne Boleyn vanskelig da hun oppfattet sin onkel som både selvisk og ikke til å stole på, men de forble politiske allierte til begynnelsen av 1530-tallet. Han skal ha klaget på at Anne Boleyn brukte ord om ham «som man ikke vil ha benyttet på en hund». Hun ble kronet som dronning i 1533 og var den som sannsynlige var ansvarlig for å arrangere et ekteskap mellom Howards datter Mary Howard til kongens sønn utenfor ekteskap, Henry Fitzroy, hertug av Richmond. Anne Boleyn.Dronning Annes religiøse og politiske visjoner var langt mer radikale enn Howards, og deres forhold ble langt dårligere i årene 1535 og 1536. Det er mulig at han bidro til kongens forhold til Anne Boleyns kusine og hans egen niese Margaret Shelton. Ved å sette sin egen sikkerhet og politiske ambisjoner over familielojaliteten ble han en av dommerne som dømte Anne Boleyn i 1536 og ga henne en dødsdom til tross for hennes opplagte uskyldighet i anklagene. Dagen etter bidro han til å dømme Annes bror George Boleyn, vicomte av Rochford, til døden for den usannsynlige anklagen om å ha begått incest med sin søster, dronningen, mens den egentlige grunnen var at Anne Boleyn ikke kunne føde kongen en sønn. Det var åpenbart at Howards ambisjoner var først og fremst å gjøre sin egen familie den mest betydningsfulle adelsfamilien i England, og deretter, om mulig, å plassere en Howard på den engelske tronen, sekundært å være i en posisjon hvor han var uunnværlig for tronen, og i sine mørkeste dager beholde sitt hode. Han var uten tvil villig til å ofre både religion og familiemedlemmer for å fremme sine egne ærgjerrige ambisjoner. Blodige hoffintriger. Catherine Howard, malt av Hans Holbein d.y.Til tross for tragedien med Anne Boleyn benyttet Thomas Howard en annen niese, den svært unge Catherine Howard, for å styrke sin egen makt ved hoffet eller ved å arrangere et forhold mellom niesen og den nå aldrende kongen. Han benyttet seg av kongens bryllup med Katarina Howard den 28. juli 1540 til å endelig kvitte seg med sin innbitte fiende Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex, som ble arrestert og halshugget den samme dagen som kongens bryllup blr feiret. Dronning Katarinas regime ble likevel kortvarig ettersom Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury, oppdaget at hun allerede hadde vært hemmelig forlovet før ekteskapet med kong Henrik VIII og hadde vært åpent indiskret siden. Hun ble halshugget i februar 1542 og flere medlemmer av familien Howard ble fengslet i Tower of London samtidig, blant annet Thomas Howards stemor, brødre, to svigerinner og et antall tjenere. Katarina Howards henrettelse i 1542 var vendepunktet for Thomas Howards politiske klatring og han mistet brått kongens gunst til tross for hans desperate anstrengelser for å lege spliden. Han ble tvunget tilbake til en posisjon som ren militær offiser. Han ble også betraktet som en leder av det katolske partiet da kirken i England ble reformert. Han var en venn av Thomas More, og støttet William Roper, svoger av William Dauntesey, begge svigersønner av Thomas More. Et mektig tilbakeslag kom i 1546 da hans sønn Henry Howard, jarl av Surrey, ble anklaget for forræderi. Hans sønn var en utdannet mann, stundom kalt for «poeten», men hadde også et rykte som en dyktig soldat. Han ble beskyldt for å innkvartere Edvard Bekjennerens våpen som sin egne, en symbolsk handling som betydde at han strebet etter tronen. Seymour-fraksjonen ved tronen, Howard-familiens fiender, ledet av brødrene Edward og Thomas Seymour, sto bak anklagen og fikk også faren Thomas Howard inkludert i tiltalen for høyforræderi. Tiltalt for høyforræderi. a>.Hertugen av Norfolk og hans sønn jarlen av Surrey ble sendt til Tower of London den 12. desember 1546. Hans egen husholdning ble tvunget til å vitne i mot ham, og også hans søster Mary gjorde det samme. Den 3. januar 1547 forsvarte sønnen Henry seg i Guildhall overfor partiske dommere som var utvalgt for sitt hat for ham. Han ble dømt skyldig av juryen for å bli hengt, trukket og kvartert, men denne dommen ble ikke utført. Han ble i stedet halshugget den 19. januar 1547 på Tower Hill og ble gravlagt i Allehelgenkirken i Barking. Hans etterlatenskaper ble senere flyttet av hans sønn og gravlagt i et spektakulært malt alabastgrav i Framlingham. Thomas Howard kunne ikke på grunn av sin høye adelsgrad ikke bli dømt av menn som ikke var hans like, og denne utsettelsen reddet livet hans. Han satt fengslet, sannsynligvis i Beauchamp Tower, i løpet av resten av Henrik VIIIs regime, men i kongens siste dager ble anmodingen om henrettelsen presset fram. Alle bekvemmeligheter ble fjernet fra ham, inkludert bøker og sengeteppe, og retten til mosjon. Denne samme dagen han skulle henrettes døde kong Henrik VIII uten at hans signatur foreligger, og Thomas Howard berget livet ved en tilfeldighet. Hans sønn Henry Howard ble således den siste som ble henrettet i løpet av kong Henrik VIIIs omstridte kongedømme. Tidlig i unge kong Edvard VIs kongedømme var hertugen av Norfolk fortsatt fengslet. Den 3. mars 1547 ble John Markham, løytnant ved festningen, beordret om å gi fangen klær og personlige effekter tilbake og i februar 1547 ble han tillatt besøk fra familien. Da John Dudley, 1. hertug av Northumberland, kom til politisk makt fikk Howard stadig økte privilegier tilbake og i april 1551 fikk han lov til å få besøk av sin sønn Thomas Howard. Etter at Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, ble henrettet i 22. januar 1552, ble det klart at den gamle hertugen ikke lenger ble betraktet som en større trussel og kunne i prinsippet bli frigitt. Det eneste som hindret det var de som hadde skodd seg økonomisk på hans fall. Han forble fengslet helt til Maria Tudor kom til London i august 1552. Da den katolske Maria ble kronet som Maria I av England ble han løslatt ved at han representerte en viktig katolsk familie og hans titler gjeninnsatt. Det ble en gledens dag for familien, og hertuginnen av Norfolk, som hadde vært separert fra sin ektemann i de siste tyve årene, benyttet anledningen til å bli gjenforent med sin ektemann. De siste årene. Thomas Howards første viktige oppgave for den nye dronningen var å presidere rettssaken mot hertugen av Northumberland som ble dømt til døden og henrettet den 23. august 1553. Hans andre oppgave var å lede de militære styrkene mot et opprør som protesterte mot dronningens kommende ekteskap med en spansk prins og planla å sette prinsesse Elisabeth, Anne Boleyns datter, på tronen. Opprøret ble ledet av Thomas Wyatt den yngre, som kuriøst nok var sønn av Henry Howards litterære partner Thomas Wyatt. Resultatet av Howards nedkjemping av Wyatt-opprøret var at prinsesse Elisabeth ble arrestert og forvart i Tower of London, men det var ingen planer om å tiltale henne for forræderi. Thomas Howard selv, nå gammel og slitt, døde ved Kenninghall kort tid etter Wyatt-opprøret den 25. august 1554. Han ble etterfulgt av sin sønnesønn, Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk. Sønnesønnen var også katolikk og endte opp med å få sin fars dystre skjebne ved å bli halshugget for høyforræderi på ordre av dronning Elisabeth I i 1572. En siste endring i hans testamente ga £100 til Jane Goodman, en unge kvinne som levde hans hus i London. Hun var sannsynligvis hans datter utenfor ekteskap og selv i 1571 ble hun nevnt som en av Howard-familiens husholdning. Ingenting ble derimot gitt til hennes mor Elizabeth Holland, hans tidligere elskerinne. Hans grav er i kirken Framlingham i Suffolk og er sannsynligvis det beste bevarte eksempelet på utsmykket steinarbeid i England. Kaliumklorid. Kaliumklorid (KCl) er et metall halid salt som består av kalium og klor. I ren form er det luktfritt. Det danner hvite eller fargeløse glassaktige krystaller, med en krystallstruktur som kløver lett i tre retninger. Kaliumkloridkrystaller er flatesentrert kubiske. Kaliumklorid kalles også "Muriate of Potash". Potash varierer i farge fra rosa eller rød til hvit avhengig av gruve og utvinningsprosess. White potash, også kallt soluble potash, er vanligvis høyere i analyse og brukes mest til å lage flytende starter-gjødsel. KCl brukes i medisin, vitenskapelig anvendelse, matpreservering og i judisiell eksekusjon ved giftdrap. Det forekommer naturlig som mineralet sylvitt og i kombination med natriumklorid som sylvinitt. Felice Gimondi. Felice Gimondi ligger foran under VM i 1966 Felice Gimondi (født 29. september 1942 i Sedrina utenfor Bergamo) er en italiensk tidligere profesjonell syklist. I 1968 vant han Vuelta a España, bare tre år etter at han ble profesjonell, og ble den andre syklisten (av fire) til å vinne alle tre "Grand Tours" i sykling: Tour de France (1965, hans første år som profesjonell), Giro d'Italia (1967, 1969 og 1976), og Vuelta a España (1968). Etter å ha vunnet amatørversjonen av Tour de France ("Tour de l'Avenir"), ble han i 1965 profesjonell i laget "Salvarani". En av lagets syklister trakk seg fra Tour de France-laget, og Gimondi fikk plass i siste minutt. Han endte opp med å vinne hele rittet, og ble italiensk nasjonalhelt. I 1966 vant han to av Monumentene: Paris-Roubaix og Giro di Lombardia. Gimondi vant også verdensmesterskapet i 1973, etter å ha tatt sølv i 1971 og bronse i 1970. I Giro d'Italia har Gimondi rekorden for flest pallplasseringer: ni totalt; tre seirer, to andreplasser og fire tredjeplasser. Et større sykkelarrangement som årlig holdes rundt Bergamo har fått hans navn – "Gran Fondo Felice Gimondi". Bondebridge. Bondebridge er et kortspill som også kalles Selbu-whist, Tieren og Selbu-bridge Hensikt. Hensikten med kortspillet bondebridge er å melde og ta riktig antall stikk i hver runde etter spillets regler, som beskrives senere i artikkelen. Forberedelser. Spillet er for 2-5 spillere. Man trenger en vanlig kortstokk uten jokere (52 kort), og noe å skrive med. Spillets gang. Det finnes 2 versoner av dette spillet. Verson 1: Spillet består av 20 runder. I runde én får hver spiller utdelt ett kort, i runde to får hver spiller utdelt to kort etc., og dette mønsteret følges til og med runde ti. I runde elleve får hver spiller utdelt ti kort, i runde tolv får hver spiller utdelt 9 kort, og vi teller ned igjen fram til siste runde (runde 20), der hver spiller får ett kort på hånda. Når alle har fått riktig antall kort kan de se på korta og melde hvor mange stikk de tror de tar. Alle skal melde samtidig, og dette gjøres ved at alle legger knyttnevene i bordet og én teller til tre. På tre så viser alle hva de melder ved hjelp av fingerne, og meldinga noteres. Spilleren til venstre for dealer har det første utspillet, og man vinner stikk på samme måte som i bridge. Man må alltid følge fargen til det første kortet som blir spilt ut i et stikk dersom man kan. Om man ikke kan følge farge må man enten sake (kaste) et kort fra en annen farge, eller trumfe med en eventuell trumffarge. Dersom et stikk blir trumfet av en eller flere spillere vinner høyeste trumfen stikket. Dersom det ikke er trumfet vinner det høyeste kortet i fargen som ble spilt ut. Spilleren som vinner stikket får utspillet. Dealeroppgaven går på rundgang, hvem som dealer første runden avgjøres ved hjelp av stein, saks, papir e.l. Man må ta nøyaktig det som er meldt, dersom man får overstikk får man altså ingen poeng Verson 2: Her bestemmes antal runder av 52 kort del på antall spillere. Alså ved 3 spillere er det 17 runder, 4 spillere 13 og 5 spillere 10 runder. Trumfen trekkes fra bunken før kortene deles ut. Er det 2-10 i en farge, er det denne fargen som er trumf (Kløver, ruter, hjerter, spar). Men trekkes et billedkort (knekt – ess), er det grand (ingen trumf). Etter at alle kortene er delt ut, byr og spiller man på samme måte som i verson 1, med unntak av at man går fra at alle kortene er i spill til at alle spillerene har ett kort. Byr man over 10, knytter man den ene hånden og vrir den 90 grader, og supplerer med fingre på den andre hånden. Er man 3 eller 5 spillere er det kort til overs i første runden. (Et for 3 spillere og to for 5.) Disse byttes mot en/to toer(e) i en farge(r) som ikke er trumf, slik at man vet hvilke kort som er med den første runden. En vri på den siste runden er at man ikke ser på sitt eget kort, men setter den i pannen slik at alle andre ser kortet ditt, men ikke du selv. Dermed byr alle på vanlig måte, men basert på hvilke kort de andre har, og ikke ditt eget. Poeng. Dersom man ikke klarer å ta like mange stikk som man har meldt, får man ingen poeng den runden. Dersom man klarer det som er meldt får man ti poeng pluss ett poeng for hvert stikk. Dersom man for eksempel har meldt og tatt 4 stikk får man 14 poeng (10 poeng for å klare meldinga og 4 x 1 poeng for antall stikk) Den spilleren som har flest poeng etter runde 20 vinner. Norgesmesterskap. Første NM i bondebridge ble arrangert i Bergen 2010. Vinner ble Elena Virnovskaia fra Stavanger. Fausto Coppi. Minnemonument av Fausto Coppi på Passo Pordoi, Italia Fausto Coppi (født 15. september 1919 i Castellania, død 2. januar 1960 i Tortona) var en italiensk profesjonell syklist. Han er en av de største syklistene gjennom tidene. Han vant Giro d'Italia fem ganger og Tour de France to ganger. Coppi vant også første gangen man kjørte opp l'Alpe d'Huez. Coppi døde av malaria etter å ha blitt feildiagnostisert etter et besøk i Burkina Faso. For å hylle Fausto Coppi har man bestemt at det høyeste punktet på hvert års Giro d'Italia skal kalles "Cima Coppi". Han er kjent for samarbeidet og konkurransen med Gino Bartali. Politikk i Bergen. Bergen kommune innførte i juni 2000 parlamentarisme som styringsform. Det innebærer at bystyret fungerer som byens storting, og at byrådet fungerer som byens regjering. Tilsvarende fungerer ordføreren som byens stortingspresident, og byrådslederen som byens statsminister. Bystyret er kommunens øverste politiske myndighet og ledes av ordføreren. Bystyret har et overordnet tilsynsansvar som omfatter alle sider ved kommunens virksomhet. Bystyret har 67 medlemmer. Syv av medlemmene er kommunalråder (heltidspolitikere) som er ledere eller nestledere for bystyrets komiteer. Bystyrets medlemmer er fordelt på finanskomiteen, byutviklingskomiteen, oppvekstkomiteen, kultur- og næringskomiteen og helse- og sosialkomiteen. I tillegg har bystyret et kontrollutvalg, en klagenemd, et valgstyre, et forretningsutvalg og en komite for fullmakter og politisk styringssystem. Bystyret avholder normalt møte en gang i måneden i tillegg til komitemøter mellom disse. Byrådet har den utøvende politiske makten i kommunen, og ledes av byrådslederen. Byrådet leder kommunens administrasjon, legger frem forslag for bystyret og er ansvarlig for gjennomføring av kommunale vedtak. Byrådet i Bergen har inntil syv byråder. Hver byråd er politisk leder for en byrådsavdeling som ledes administrativt av en kommunaldirektør. Det er flertallet i bystyret som bestemmer hvem som skal ha byrådsmakt. "Se også: Liste over Bergens ordførere og Liste over Bergens byråder" Bergen bystyre 2011-2015. I perioden har bystyret et borgerlig flertall og et flertallsbyråd bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Monica Mæland (H) er byrådsleder, Trude Drevland (H) er ordfører, og Tor A. Woldseth (FrP) er varaordfører. Kommunevalget 2011. Kommunestyrevalget i 2011 ble en stor fremgang for Høyre, som økte med seks mandater i bystyret, og for Arbeiderpartiet som økte med tre mandater. Også Venstre økte med ett mandat. Byluftlisten og Miljøpartiet De Grønne ble begge for første gang representert i bystyret, med ett mandat hver. Taperne ble Fremskrittspartiet som mistet syv mandater, Sosialistisk Venstreparti som mistet to mandater, og Senterpartiet og Rødt som mistet ett mandat hver. Pensjonistpartiet mistet sitt ene mandat og falt dermed ut av bystyret. Flertallskoalisjonen fra foregående valgperiode fikk fornyet tillit og beholdt byrådsmakten. Byrådet. Byrådene erstattes i bystyret av representantene Anne Lorgen Riise (H), Therese Hjortland (H), Sondre Leiren Rasch (H), Morten Myksvoll (F), Helene Kongshavn (F), Rebekka Rossland (K) og Harald Berge Breistein (K). Kommunevalget 2007. Forut for kommunevalget i 2007 ble byen styrt av et mindretallsbyråd utgått av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, som hadde en samarbeidsavtale med Fremskrittspartiet. Ved valget fikk disse fire partiene til sammen flest stemmer i 55 av byens 58 valgkretser, mens Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt til sammen fikk flest stemmer i 3 kretser. I to av disse, Rothaugen og Riple, var det svært jevnt mellom blokkene (henholdsvis 0,7 og 0,8 prosentpoengs overvekt i venstresidens favør). Den eneste kretsen hvor venstresiden oppnådde over 50 % samlet, var på Møhlenpris (54,1 %), mens høyresiden hadde over 50 % i 51 kretser (4 kretser med over 70 %, 25 kretser med mellom 60 og 70 %, og 22 kretser med mellom 50 og 60 % av stemmene). Valget ble en fremgang for Fremskrittspartiet og Venstre som begge økte med to mandater i bystyret, og for Arbeiderpartiet og Senterpartiet som økte med ett mandat hver. Taperne var Sosialistisk Venstreparti, som mistet tre mandater, Pensjonistpartiet som mistet to mandater, og Rød Valgallianse (senere Rødt) som mistet ett mandat. Etter valget aksepterte Høyre og Kristelig Folkeparti Fremskrittspartiets krav om å få bli med i byrådet. Venstre aksepterte derimot ikke dette, og valgte da å tre ut av byrådet. Det nye byrådet ble dermed et flertallsbyråd utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Ordfører Herman Friele (H) søkte ikke gjenvalg, og ble erstattet av Gunnar Bakke (FrP). Varaordfører Kristian Helland (KrF) søkte heller ikke gjenvalg, og ble erstattet av Høyres ordførerkandidat Trude Drevland. Medlemmer av byrådet. Etter kommunevalget i 2007 ble Byrådet konstituert med et flertall i bystyret bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Fremskrittspartiet valgte 29. april 2009 å. Etter dette fortsatte Høyre og Kristelig Folkeparti i et mindretallsbyråd. Byråd Christine Meyer ble i desember 2010 utnevnt til ny Konkurransedirektør i Konkurransetilsynet. Hilde Onarheim (H) overtok som byråd for helse og inkludering fra 24. januar 2011. Ungdommens bystyre. Bergen kommune vedtok i juni 2007 å opprette Ungdommens Bystyre (UB). Hver ungdomsskole og videregående skole, offentlig som privat, utnevner en representant og en vararepresentant, som enten utnevnes av elevrådet, eller ved direkte personvalg blant elevene på skolen. Formålet med ordningen er at byens ungdom skal kunne medvirke i kommunens beslutningsprosesser i saker som berører dem, og at de generelt skal bevisstgjøres om muligheten til å påvirke verden de lever i. Ungdommens Bystyre er uavhengig av politiske partier og interesser. Møtene finner sted i den ordinære bystyresalen, og innledes med en åpen halvtime der barn og unge kan legge frem saker for medlemmene av Ungdommens Bystyre. UB kan velge å jobbe videre med problemstillingen som blir presentert. Dette kan skje ved at UB fremmer spørsmål til byrådet, utreder egne saker eller bruker informasjonen som kommer frem i sin behandling av saker som skal besluttes i Bergen bystyre. Kommunen holder årlig også en egen spørretime der barn og unge i alderen 11-18 år kan stille spørsmål direkte til byens politikere. Medlemmer av UB reiser rundt på skolene og informerer og hjelper barna med å formulere spørsmål og er faddere for barna og ungdommene på selve dagen. Viktige temaer er hvordan barn og unge har det i dag og hvordan de ønsker at det skal være, og de får dele erfaringer og stille direkte spørsmål som politikerne må svare på. Eksterne lenker. Bergen Sosialrealisme. Sosialrealisme er en retning innen litteratur, film, og billedkunst, vanligvis forstått som en underretning av realismen. Sosialrealismen som kunstretning uttrykker seg både gjennom valg av "tema", gjennom sin tolkning av hva som er de reelle "konfliktene" i og mellom aktørene, og gjennom skildringen av omgivelser, miljø og scenografi. Den sosialrealistiske litteraturen er problemorientert, den skildrer det virkelige liv, og den legger særlig vekt på de sosiale forholdene mellom grupper/klasser. Den er ofte, men ikke nødvendigvis, politisert. En avgrensning av sosialrealisme vil først gjelde "realismens" avgrensning i forhold til idealistisk, romantisk kunst og fantastisk kunst; dernest avgrensning i forhold til "psykologisk realisme". Den sosialrealistiske litteraturen faller i tid sammen med realismen, bredt forstått, og dens begynnelse kan derved tidfestes til siste halvdel av 1800-tallet. I snever forstand er det en sjanger som har hatt sine distinkte gullaldre. Sosialrealisme må ikke forveksles med sosialistisk realisme, Sovjetunionens programfestede kunstretning. De to sjangrene har dog berøringspunkter med hverandre. I Norge er sosialrealismen blant annet knyttet til arbeiderlitteraturen (ca 1920-1950) og litteraturen fra 1970-tallet. Sosialrealismen har tradisjonelt stått svært sterkt i Nordnorsk litteratur. Andreas Markusson (1893–1952) Greg Norton. Greg Norton (født 13. mars 1959 i Rock Island, Illinois) er en amerikansk bassist best kjent som medlem i bandet Hüsker Dü. Han er lett gjenkjennelig på grunn av den karakteristiske snurrebarten. På 1980-tallet ble det kjent at et av medlemmene i Hüsker Dü var homofil, og mange av bandets fans trodde at det var Norton. Faktisk så var Norton det eneste medlemmet i Hüsker Dü som ikke var homofil. Han skrev seks låter i Hüsker Dü, «MTC», «Don't Have a Life» og «Let's Go Die» fra livealbumet "Land Speed Record" samt «From the Gut» og «Blah Blah Blah» fra "Everything Falls Apart". I tillegg skrev han «Everytime» fra "The Living End". Norton har siden Hüsker Dü vært i kokkebransjen på heltid. I 2001 giftet han seg med samboeren Sarah, og i 2003 åpnet de en prisvinnende restaurant i Bay City, Wisconsin. Berild kraftverk. Berild Kraftverk er et vannkraftverk i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Kraftverket utnytter et fall på 276 meter fra inntaksmagasin i Berildvatn til kraftstasjonen som ligger ved Berill. Det overføres også vann fra Heimste Storstaugrova. Midlere årsproduksjon er på 45 GWh og det er installert en francisturbin på 12 MW. Kraftverket startet produksjonen i 1999. Eier er Rauma Energi. Rauma Energi. Rauma energi AS er en kraftprodusent i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Selskapet er heleid av kommunen og har forretningskontor i Åndalsnes. Selskapet har i dag produksjon i kraftverkene Berild og Verma. Årsproduksjon i 2005 var på 131 GWh. Mål og Makt. "Mål og Makt" er et tidsskrift som gis ut av Studentmållaget i Oslo (). "Mål og Makt" ble gitt ut første gang i 1934, men gikk raskt inn. Etter 1934 gav Studentmållaget ut flere aviser og blader, men noe nytt tidsskrift over samme lest ble det ikke før på slutten av 1970-årene. I 1971 ble tidsskriftet grunnlagt under navnet "Sentrum og Periferi", og det byttet navn til "Mål og Makt" allerede året etter. Frem til 1998 var bladet først og fremst et målteoretisk tidsskrift, men etter den redaksjonelle endringen dette året ligner bladet nå mer på 30-tallsbladet med samme navn. Bladet kommer ut med tre til fire nummer i året, og har et opplag på 1200. Elling (film). "Elling" er en norsk, Oscar-nominert film fra 2001 regissert av Petter Næss og basert på den tredje romanen om «Elling» – "Brødre i blodet" av Ingvar Ambjørnsen. "Elling" er den første filmen i trilogien om «Elling». Filmen ble nominert for Oscar for beste fremmedspråklige film i 2002. Handlingen. "Elling" er en hjertevarm historie om to av livets gutter på usikre skritt i verden. Fra en skjermet tilværelse på Brøynes behandlingshjem møter vi Elling og Kjell-Bjarne som med ett skal klare seg alene i en trygdeleilighet på Majorstuen i Oslo. Men for de to kompisene som sliter med engstelse og angst, er ikke alt like hverdagslig og enkelt. Det kan være tøft nok å forlate leiligheten. Et mareritt å gå i butikken. Utenkelig å nærme seg kvinner. Om ikke på strak arm, våger de seg etterhvert likevel ut for å overvinne utfordringene. Å krysse et restaurantgulv blir for Elling en prestasjon på linje med en Sydpolekspedisjon. Absolute Music 1. "Absolute Music 1" er det første samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1991. Sporliste. 01 Absolute Music 4. "Absolute Music 4" er det fjerde samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1992. Sporliste. 04 Absolute Music 5. "Absolute Music 5" er det femte samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1992. Sporliste. 05 Absolute Music 6. "Absolute Music 6" er det sjette samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1992. Sporliste. 06 Absolute Music 7. "Absolute Music 7" er det syvende samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1993. Sporliste. 07 Kringsjaa. "Kringsjaa" var et tidsskrift som kom ut annen hver uke i perioden 1893–1910. Det ble utgitt ved Olaf Norlis forlag i Kristiania (Oslo). Bladet kom som hefter med om lag 80–100 sider og var basert på abonnement. Forlaget tilbød abonnementene å binde heftene inn i bind på om lag ti hefter. Tidsskriftet ble grunnlagt i 1893 av den fra Amerika hjemvendte unitariske prest Hans Tambs Lyche (1859–1898), som også redigerte det frem til 1898. Redaktør fra 1898 til 1907 var Christopher Brinchmann, Vilhelm Krag fra 1907 til 1909 og Alf Harbitz fra 1909 til 1910. I 1910 ble "Kringsjaa" kjøpt av forfatteren og nynorskforkjemperen Marta Steinsvik, som hadde vært sekretær i tidsskriftet siden 1895. Hun ønsket å bringe nynorsk inn i Kringsjaa sammen med det dansk-norske målet som frem til da hadde vært enerådende. Det viste seg imidlertid raskt at det ikke var god nok økonomi til å drive bladet videre, og det gikk følgelig inn samme år. Innholdet i "Kringsjaa" favnet bredt. Her kunne man finne artikler av populærvitenskapelig karakter, politikk, kultur, religion og samfunn. Mange av artiklene var illustrert med fotografier eller tegninger. Store deler av innholdet var oversatte artikler fra utenlandske blader, men særlig i grunnleggerens tid som redaktør var det mye egenprodusert stoff. Absolute Music 8. "Absolute Music 8" er det åttende samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1993. Sporliste. 08 Absolute Music 10. "Absolute Music 10" er det tiende samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1994. Skiskyting under de paralympiske vinterlekene 2002. Under Paralympiske vinterleker 2002 var skiskyting en av grenene det ble konkurrert i. Både kvinner og menn gikk 7,5 km, og øvelsene ble arrangert 8. mars, på "Soldier Hollow" stadion. Reell tid justeres for utøverens faktor i prosentsystemet i handikappidrett, og hver bom gir ett tilleggsminutt. Absolute Music 11. "Absolute Music 11" er det ellevte samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1994. Blood Bowl. Blood Bowl er et brettspill for to personer basert på amerikansk fotball, satt i et fantasy-univers. Det er skapt av Jervis Johnson for det britiske miniatyrspill-selskapet Games Workshop. Spillet spilles på et brett oppdelt i ruter, og med miniatyrer som spillebrikker. Det meste av spillmekanikken ligner brettspill, mens miniatyrene med sine ferdigheter gir assosiasjoner til typiske miniatyrspill. Det er også klare bånd til rollespill ettersom spillerene på lagene får erfaringspoeng til utvikling av ferdigheter og spesielle evner. Spillet er lagt til Games Workshop sitt Warhammer-univers, hvor det også henter de forskjellige lagene fra. Orker, mennesker, alver, dverger, muterte rotter som man kaller Skaven, levende døde og mange flere møtes på banen for å måle krefter. Målet er å score flest touchdowns, men det er ikke grenser for stygge taklinger som spillerne kan benytte seg av. Det er alltids en fordel å sette motstanderens spillere ut av spill, enten ved kritiske skader eller direkte drap, noe dommerene ikke nødvendigvis slår hardt ned på. Spillet ble første gang gitt ut i 1987, og den siste utgaven, femte utgave, kom ut 1. august 2005. Tredjeutgaven fikk i 1994 Origins Award-prisen for beste minitayrspillregler. Stor haimalle. Stor haimalle, også kjent som paroonhai, er en ferskvannsfisk med bredt, flatt hode uten skjeggtråder. Undersiden er sølvfarget, og ryggen mørkebrun. Fullvoksne individer kan bli opptil tre meter lange og veie opptil 300 kg. Unge og voksne fisk lever av krepsdyr og andre fisk. Større individer kan ta døde fugler og pattedyr. Arten er rødlistet og regnes som kritisk truet (CE). Rudolf Weber. Rudolf Weber (født 23. november 1959) er en Sveitsisk handikappidrettsutøver. Han konkurrerer i langrenn og skiskyting, og konkurrerer i klassen LW11. Kent Bergersen. Kent Roger «Kenta» Bergersen (født 8. februar 1967) er en norsk fotballtrener for Aalesunds FK og tidligere fotballspiller. Han var som spiller kjent som en klubbnomade, og var innom en lang rekke ulike klubber i flere land. Som trener ledet han Frogn fra 2003 til 2005, før han tok over Glimt i 2005 og sørget for opprykk i 2007. Deretter dro han til Lyn hvor han tjenestegjorde fra 2008 til 2009 under særs vanskelige økonomiske forhold. Han var tvunget til å selge de beste spillerne og ble fortsatt holdt ansvarlig for klubbens prestasjoner. Han fikk derfor sparken fra Lyn uten at det bedret poengfangsten for klubben resten av året. Før sesongen 2010 ble han tilbudt jobb som assistenttrener under Kjetil Rekdal i Tippeligaklubben Aalesunds FK og takket ja til dette tilbudet, noe flere spillere i spillergruppen til Aalesunds FK uttalte seg meget positive til. Allerede fra starten i sin treningsgjerning har det vært klart at Bergersens evner til å utvikle individuelle egenskaper hos spillerne vil være hans fokus i klubben, mens hovedtrener Kjetil Rekdal vil konsentrere seg mer om strategi og spillestil. Bergersen spilte i sin aktive karriere i Grue IL (1983–1985), Frogn (1986–1990), Lyn (1991–1992), Rosenborg (1993–1994), Vålerenga (1995–1996), Raith Rovers (1996), Panionios (1997–1999), Strømsgodset (1999), Stockport (1999), og Moss (2000–2001). Høstsesongen 2002 spilte han i Fredrikstad FK og var med på opprykket fra 2. divisjon til 1. divisjon. Deretter gikk turen til 3. divisjon og Frogn, hvor han i 2003 var spillende hovedtrener. Sesongene 2004 og 2005 var han hovedtrener og sportslig leder i Frogn. Etter at Bodø/Glimt rykket ned fra Tippeligaen i 2005, sparket de daværende trener Ola Haldorsen. Som erstatning hentet de inn Kent Bergersen og Erik Hoftun (som allerede var spiller i klubben). De fikk i oppdrag å ta klubben tilbake til Tippeligaen. Til tross for at de lenge kjempet om opprykk, ble den første sesongen i Adeccoligaen vanskelig for Bodø/Glimt. Ved sesongslutt 2006 havnet de på 5. plass. Langt unna opprykk. Etter 2006-sesongen trengte både Bergersen og Hoftun betenkningstid før de takket ja til å fortsette som trenere for klubben. I 2007-sesongen endte Bodø Glimt på en kvalik-plass til Tippeligaen. Odd Grenland ble slått i begge kampene og Bodø Glimt ble klar for Tippeligaspill i 2008-sesongen. Bergersen gikk da til Lyn som assisterende trener under Henning Berg. Han ble i september 2008 ansatt som hovedtrener for Lyn og hadde opprinnelig kontrakt ut 2011-sesongen, men den 29. juli 2009 fikk han avskjed fra trenerjobben. Statistikk som trener. "(Sist oppdatert 26. november 2011)" Haimaller. Haimaller er en gruppe maller. som lever i fersk- og brakkvann i Sør-Asia, fra Pakistan til Borneo. I den mest artsrike slekten, "Pangasius", finnes bl.a. artene haimalle og stor haimalle. Mekongkjempemalle er den eneste arten i slekten "Pangasianodon". Den kan bli opptil 300 kg tung, og er dermed den mest storvokste av haimallene. Beskrivelse. Ryggfinnen befinner seg langt fremme, og er ofte høy og trekantet. Gattfinnen er også ganske lang, med 26-46 finnestråler. De har vanligvis to par med skjeggtråder. Pelycosaurer. Pelycosaurer er en gruppe fossile krypdyr som hadde sin største utbredelse i perm og begynnelsen av trias. De er de mest primitive av de pattedyrliknende krypdyrene. Pelykosaurene gav opphav til Therapsidene, som er pattedyrenes forfedre, og regnes derfor ikke som en naturlig gruppe (se Systematikk). Tradisjonelt har Pelycosaurene vært regnet som en orden av reptiler, men slektskapsforholdet mellom Pleycosaurene og de øvrige reptilgruppene (skilpadder og diapsider) er ikke skikkelig klartlagt. Pelycosaurene hadde en enkel åpning i skalletaket bak hvert øye som gav rom for tyggemuskler. Det fantes både planteetende og kjøttetende utgaver. Flere grupper utviklet en form for segl på ryggen, som trolig har hjulpet til med å regulere kroppstemperaturen. Absolute Music 12. "Absolute Music 12" er det tolvte samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1994. Absolute Music 13. "Absolute Music 13" er det 13. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1995. Absolute Music 15. "Absolute Music 15" er det 15. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1995. Absolute Music 16. "Absolute Music 16" er det 16. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1995. Absolute Music 17. "Absolute Music 17" er det 17. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1996. Absolute Music 18. "Absolute Music 18" er det 18. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1996. Absolute Music 19. "Absolute Music 19" er det 19. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1997. Absolute Music 20. "Absolute Music 20" er det 20. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1997. Absolute Music 21. "Absolute Music 21" er det 21. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1997. Absolute Music 22. "Absolute Music 22" er det 22. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1998. Absolute Music 23. "Absolute Music 23" er det 23. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1998. Absolute Music 24. "Absolute Music 24" er det 24. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1998. Absolute Music 25. "Absolute Music 25" er det 25. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 13. november 1998. Absolute Music 26. "Absolute Music 26" er det 26. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1999. Absolute Music 27. "Absolute Music 27" er det 27. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1999. Absolute Music 28. "Absolute Music 28" er det 28. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 1999. Absolute Music 29. "Absolute Music 29" er det 29. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 31. desember 1999. Absolute Music 30. "Absolute Music 30" er det 30. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 2000. Absolute Music 31. "Absolute Music 31" er det 31. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 2000. Hortens Ungdomsmusikkorps. Hortens Ungdomsmusikkorps ble stiftet i 1917. (90 år i 2007) HUMK er et janitsjarkorps med aspiranter/medlemmer fra 15 år og oppover. Korpset marsjerer og spiller konserter. Noen av medlemmene er også instruktører i skolekorps. Absolute Music 32. "Absolute Music 32" er det 32. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 2000. Absolute Music 33. "Absolute Music 33" er det 33. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 2000. Absolute Music 34. "Absolute Music 34" er det 34. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 5. mars 2001. Absolute Music 35. "Absolute Music 35" er det 35. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 2001. Absolute Music 36. "Absolute Music 36" er det 36. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 2001. Absolute Music 37. "Absolute Music 37" er det 37. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 2001. Absolute Music 38. "Absolute Music 38" er det 38. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 18. mars 2001. Absolute Music 39. "Absolute Music 39" er det 39. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 3. juni 2002. Absolute Music 40. "Absolute Music 40" er det 40. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 30. september 2002. Absolute Music 41. "Absolute Music 41" er det 41. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 3. mars 2003. Absolute Music 42. "Absolute Music 42" er det 42. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 2003. Kongelige Norske Marines Musikkorps. Kongelige Norske Marines Musikkorps (KNMM), tidligere Marinemusikken, er ett av Forsvarets fem profesjonelle musikkorps organisert under Forsvarets musikk. Korpset et av to korps i Sjøforsvaret – det andre er Forsvarets Musikkorps Vestlandet. Korpset ble etablert i Stavern i 1820, men har nå tilhold i Horten. Korpset mottok Spellemannprisen 2003 i viseklassen for plata "I Dur og Brott" sammen med Erik Bye. Korpset kombinerer militære tradisjoner, og har gjestet flere festarrangementer rundt om i landet. I alt 11 000 personer var til stede på Fyrverkerikonsertene i Horten i 2006, en konsertform som korpset grunnla i 1992. Orlogskaptein Terje Gravningsmyhr er korpsets sjef. Han er selv hornist. Eksterne lenker. Marinemusikken Marinemusikken Marinemusikken Marinemusikken Absolute Music 43. "Absolute Music 43" er det 43. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 15. september 2003. Absolute Music 44. "Absolute Music 44" er det 44. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 1. desember 2003. Absolute Music 45. "Absolute Music 45" er det 45. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 15. mars 2004. Absolute Music 46. "Absolute Music 46" er det 46. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 28. juni 2004. Absolute Music 47. "Absolute Music 47" er det 47. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 4. oktober 2004. Absolute Music 48. "Absolute Music 48" er det 48. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 28. februar 2005. Absolute Music 49. "Absolute Music 49" er det 49. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt i 2005. Absolute Music 51. "Absolute Music 51" er det 51. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 2. desember 2005. Jane Seymour. Jane Seymour (født 1507 eller 1508, død 24. oktober 1537) var Henrik VIII av Englands tredje kone. Hun døde av komplikasjoner ved fødselen til deres eneste sønn, Edward. Hun var datter av sir John Seymour og Margaret Wentworth. Hennes fødselsår har tradisjonelt blitt oppgitt å være 1509, men historikeren Alison Weir bemerket i "The Six Wives fo Henry VIII" at det ved hennes begravelse var 29 kvinner som fulgte båren, og tradisjonen var at antallet markerte avdødes alder. 1507 eller 1508 er derfor sannsynligvis riktig år. Etter å ha vært hoffdame for både Katarina av Aragon og Anne Boleyn, Henrik VIIIs to første dronninger, ble kongen betatt av henne. Hans ønske om å gifte seg med henne kan ha motivert ham til å tro på, eller late som om han trodde på, de falske anklagene mot Anne. Henrik og Jane ble forlovet 20. mai 1536, dagen etter at Anne ble henrettet. De giftet seg 30. mai, bare elleve dager etter henrettelsen. Den 4. juni ble Jane offisielt proklamert som dronning. Hun ble aldri kronet, fordi en pestepidemi herjet London da kroningen skulle finnes sted, slik at den ble utsatt. Henrik var svært redd for pest, og holdt både seg selv og Jane unna byen. Det ble også sagt at han ikke ville krone henne før hun hadde gitt ham en mannlig arving. Som dronning var Jane streng og formell. Hun hadde nære forhold bare med sine svigerinne Anne Stanhope og sin søster Elizabeth Seymour. Det storslagne sosiale livet som hadde vært ved hoffet under Anne Boleyn, ble erstattet av streng observasjon av etikette under Jane. Kleskoden ble så detaljert at det til og med var foreskrevet hvor mange perler som skulle være påsydd skjørtene, og de franske motene Anne hadde innført, ble bannlyst. Politisk ser hun ut til å ha vært konservativ, men det er lite å bedømme dette ut fra. Den eneste gangen hun tok affære i en viktig sak var i 1536, da hun ba om at de overlevende fra "Pilgrimage of Grace" måtte benådes. Kongen minte henne på hvordan det hadde gått med andre dronninger som hadde blandet seg i hans saker, og hun trakk da sin forespørsel. Tidlig i 1537 ble Jane gravid. I september ble hun plassert i barselsrom, og den 12. oktober fødte hun en velskapt mannlig arving på Hampton Court Palace. Etter at hun deltok ved dåpen den 15. oktober, ble det klart at hun var alvorlig syk. Hun fikk barselfeber, og døde den 24. oktober på Hampton Court. Jane ble gravlagt på Windsor Castle, hvor hennes stedatter Mary var den fremste blant de sørgende. Henrik VIII bar etter hennes død sorte klær i to år. Han mintes hennes som sin favoritthustru; historikere har spekulert i om dette i stor grad skyldtes at han var den eneste som gav ham en mannlig arving. Han ble selv gravlagt ved hennes side. Janes to ambisiøse brødre Thomas Seymour, 1. baron Seymour av Sudeley og Edward Seymour, 1. hertug av Somerset hadde fått innpass ved hoffet gjennom søsteren, og brukte minnet om henne for å styrke sine posisjoner. Etter Henrik VIIIs død giftet Thomas seg med hans enke, Catherine Parr, mens Edward ble "Lord Protector" og dermed den faktiske hersker i England under den mindreårige Edvard VI. Begge brødre falt senere i unåde og ble henrettet. Absolute Music 52. "Absolute Music 52" er det 52. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 30. januar 2006. Absolute Music 53. "Absolute Music 53" er det 53. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 3. april 2006. Absolute Music 54. "Absolute Music 54" er det 54. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien og ble utgitt 26. juni 2006. Absolute Music 50. "Absolute Music 50" er en dobbel jubileumsutgave av det 50. samlealbumet i den norske Absolute Music-serien. Albumet kom ut 3. oktober 2005 og har både de nyeste hit-ene og eldre låter fra de 15 årene serien har eksistert. Femkamp (kortspill). Femkamp er et kortspill for 3-5 spillere, men 4 er ideelt. Spillet består av fem runder, og hensikten er å unngå å få poeng. Alle korta deles ut, og det spilles på samme måte som whist, bridge, og amerikaner, der man må følge den fargen som spilles ut så lenge man kan. Når man spiller med 3 eller 5 spillere må man ta ut henholdsvis 1 eller 2 kort (normalt hjerter/ruter 2) for at alle spillere skal få like mange kort på hånda. Det spilles uten trumf i femkamp. Runde 1 (Passrunda). I runde 1 er det om å gjøre å få så få stikk som mulig. Hvert stikk teller 1 poeng Runde 2 (Kløverrunda). I runde 2 er det om å gjøre å få så få kløver som mulig. Hver kløver teller 1 poeng. Runde 3 (Damerunda). I runde 3 må man unngå damer. Hver dame teller 4 poeng Runde 4 (Grandrunda). I runde 4 skal man ta så mange stikk som mulig. Hvert stikk teller 1 minuspoeng Runde 5 (Kabalrunda). I runde 5 skal alle 52 kort være med uansett antall spillere. Det er om å gjøre å bli kvitt alle korta man har må hånda, men de må legges ut i riktig rekkefølge. Sjuere skal først i bordet, og fra sjuer bygger man opp til konge og ned til ess. Førstemann etter dealer legger ut ett kort først, og det går på rundgang. Når for eksempel hjerter 7 er lagt ut, kan man legge ut hjerter 6 eller hjerter 8, men bare ett kort av gangen. Dersom man ikke kan legge ut noe sier man "prikk". Hver prikk teller ett poeng. Kabalrunda er ferdig når en spiller har lagt ut alle korta, og de andre spillerne får ett poeng for hvert kort de har igjen på hånda. Denne summen legges til antall prikker og poeng fra tidligere runder, og vinneren er den med færrest poeng Serge Chaloff. Serge Chaloff (født 24. november 1923, død 16. juli 1957) var en amerikansk barytonsaxofonist av russisk avstamning. Hans far var pianist i Boston Symphony Orchestra og hans mor arbeidet ved Boston Conservatory of Music, hvor hun underviste blant andre Keith Jarrett og Herbie Hancock. Chaloff regnes som en av de store barytonsaxofonistene innen bop-jazz. Han slet tidlig i karrieren med store stoffproblemer. Ironisk nok fikk Chaloff ryggmargskreft etter at han hadde klart å slutte med heroin, og døde bare 33 år gammel. Hans store gjennombrudd kom som en av "Four Brothers" med Woody Herrman´s second Herd (1947–49). Albumet "Blue Serge", fra 1957 regnes som et mesterverk innen bob-litteraturen. Bergljot Bech. Bergljot Bech (født i 1873 i Trondheim, død i 1943) var Knut Hamsuns første kone. Hun var datter av skipsreder Thomas Bech. Hun var gift med østerrikeren Eduard Göpfert og bar navnet Bergljot Bech Göpfert. Sammen fikk de datteren Maria Bergljot 29. juli 1894. Familien bodde i Wien. Hun traff Knut Hamsun på Frøken Hammers Pensjonat på Ljan i Kristiania i 1895. Hennes skilsmisse fra Eduard Göpfert ble innvilget 13. november 1897. Den 13. mai 1898 giftet hun seg med Knut Hamsun og tok navnet Bergljot Bech Hamsun. Sammen fikk de datteren Victoria 15. august 1902. De ble skilt i 1906. Diktene «Feberdigte» (fra 1895) og «Til ungdommens vår» (egentlig «Til Bergljot») fra diktsamlingen "Det vilde Kor" (1904) handler om Bergljot. Blackwater (Munster). Elven Blackwater eller Munster Blackwater (irsk An Abhainn Mhór, «den store elva») er en av tre større elver i Irland som bærer dette navnet på engelsk. De ander to er Blackwater i Nord-Irland og Blackwater i grevskapet Meath. Blackwater Munster er den lengste og den sørligste av disse tre elvene. Den har sitt utspring i Mullaghareirk fjellene i grevskapet Kerry og flyter så i en østlig retning gjennom grevskapet Cork hvor den går gjennom Mallow og Fermoy. Den går så inn i grevskapet Waterford hvor den passerer Lismore før den brått skifter retning of flyter sørover ved Cappoquin. Den når havet ved Youghal. Elven er totalt om lag 160 kilometer, og med det den fjerde lengste elven i Irland. Den er kjent for å være en god elv for laksefiske. Liste over Estlands presidenter. Liste over Estlands presidenter er en liste over presidenter i Estland siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Kneiphof. Kneiphof (polsk: "Knipawa", russisk: "Кнайпхоф") var en bydel i byen Königsberg i Østpreussen og en øy i elven Pregel. Kneiphof het opprinnelig "Knypabe" ("Kneip-ape"), som betyr 'plass utskylt med vann' (omringet av en strøm eller en elv ["ape"]) på gammelprøyssisk. Sven Påhlsson. Sven Påhlsson (født 6. oktober 1965 i Lund) er en norsk billedkunstner kjent fra flere nasjonale og internasjonale utstillinger. Han jobber med elektronisk billedkunst som video, 3D-animasjon og digital fotografi. Han er medlem i NBK og UKS, og bosatt i Oslo. Irlands geografi. Irland er kjent som den grønne øya Irlands geografi beskriver øya Irland, som ligger ved Atlanterhavet nordvest i Europa. Erosjon fra havet har formet den opprevne vestlige kystlinjen, som har mange øyer, halvøyer og bukter. Det viktigste geografiske kjennetegnet ved Irland er den lavtliggende sentrale sletta omgitt av en ring av fjell langs kysten. Det høyeste fjellet er Carrauntuohill (irsk: "Corrán Tuathail"), som er 1 038 meter over havet. Det er flere større innsjøer langs elvene i Irland, med Lough Neagh som den største. Den lengste elven i Irland er Shannon som er 340 km lang, fra utspringet i Cavan til utløpet i Atlanteren sør for Limerick. Øya Irland er politisk delt mellom den selvstendige Republikken Irland og Nord-Irland, (som er del av Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland) i nordøst. Øya har et totalt areal på 84 079 km², hvorav 83 % (70 280 km²) tilhører republikken. Øya har kyst mot Atlanterhavet i nord og vest og sør. Mellom Irland og øya Storbritannia i øst, ligger Irskesjøen. Geologisk utvikling. a> er et godt eksempel på tidlige irske fjellformasjoner. Bilde fra Den eldste kjente irske bergarten er om lag 1,7 milliarder år gammel, en gneistype på øya Inishtrahull utenfor kysten av grevskapet Donegal. For om lag 600 millioner år siden, ved slutten av den prekambriske perioden, var den irske landmassen delt i to. De to halvdelene på hver sin kontinentalplate befant seg på dette tidspunkt på omtrent samme breddegrad som Sør-Afrika i dag. Fossiler funnet ved Bray i grevskapet Wicklow indikerer at landmassen lå under havnivået på dette tidspunktet. I løpet av de neste 150 millioner årene drev disse to landmassene mot hverandre, og ble forent for om lag 440 millioner år siden. Fossiler oppdaget nær Clogher Head i Louth viser sammenføyningen av fauna fra kystene fra begge sider av havet som opprinnelig delte landmassene. I løpet av denne kollisjonen ble fjellene nordvest i Irland formet, likeledes granitten som finnes på steder i Donegal og Wicklow. Den irske landmassen var nå over havnivå og lå nær ekvator, og det finnes fossile spor av landbaserte livsformer fra denne perioden. Dette inkluderer fossilerte tre fra Kiltorcan i Kilkenny, og flere fossiler av beinfisk og ferskvannsmuslinger samt fotavtrykk fra et firbeint amfibisk dyr bevart i skifer på øya Valentia i Kerry. I denne perioden ble også den eldre rødlige sandsteinen dannet. For mellom 400 og 300 millioner år siden var Irland (og resten av Nord-Europa) senket under et varmt hav. Store korallrev ble formet, og det var forhold som førte til dannelsen av kalksteinen som fortsatt utgjør berggrunnen på øya. Etter hvert som vannet trakk seg tilbake blomstret tropiske skoger og fruktbare sumper oppsto. De organiske restene av dette ble gjennom millioner av år omdannet til kull, det meste av dette har siden erodert bort. Denne perioden, som er kjent som karbontiden, endte med ytterligere bevegelse i jordplatene som flyttet Irland enda lenger mot nord. Presset fra disse platebevegelsene skapte de irske fjell- og åskjedene som strekker seg i retningen nordøst-sørvest. For 250 millioner år siden var Irland på samme breddegrad som dagens Egypt og hadde et ørkenklima. På denne tiden eroderte mesteparten av kullet og sandsteinen bort. De tynnere lagene av kalkstein sør på øya ble også delvis påvirket av denne erosjonen. Da mantelen av sandstein ble borte ble kalksteinen eksponert for karbondioksid og andre faktorer som skapte karstlandskapet som særlig kjennetegner Burren i grevskapet Clare. Kort tid etter dette begynte rester av organisk materiale i havet rundt Irland å bli omdannet til reservoarene av olje og gass som nå spiller en viktig rolle i øyas økonomi. Så, for om lag 150 millioner år siden, ble Irland igjen dekket av vann, og det ble dannet nye kalkformasjoner over store deler av overflaten. Spor av dette har overlevd under basalt-lavaen som finnes i noen nordlige deler av øya. For 65 millioner år siden begynte den vulkanske aktiviteten som formet denne lavaen, Mournefjellene og andre fjell i nord har sitt opphav fra dette. Det var varme klimatiske forhold på denne tiden, og gode forhold for vegetasjonen. Rester av vegetasjonen i depresjonen i Antrim ble til deponier av lignitt (brunkull) som fortsatt er uberørte. De varme forholdene førte til mye nedbør som akselererte erosjonen og utviklingen av de karstiske landskapsformene. Irland var nær sin nåværende posisjon for 25 millioner år siden. Den lange erosjonsperioden hadde skapt betydelige mengder jord og det meste av berggrunnen var dekket av denne. I områder hvor dreneringen var god var det brun eller grå jord, mens det i områder hvor avrenningen ikke var så god var svart leire som dominerte. Etter hvert som klimaet ble kjøligere stabiliserte jordforholdene seg, og den flora og fauna som rådet før menneskene inntok øya begynte å vokse fram. For omtrent tre millioner år siden hadde det naturlige landskapet mer eller mindre fått den formen vi kjenner fra i dag. De siste 1,7 millioner år har jordkloden vært preget av sykluser mellom varme og kalde perioder. Det tidligste beviset på hvordan dette har påvirket øya Irland kommer fra perioden som kalles den ballyninske varmeperioden for om lag 500 000 år siden. På denne tiden var mesteparten av de opprinnelige irske treslagene allerede etablert på øya. Isens aktivitet i de kalde periodene var med på å gi det irske landskapet sin nåværende form. Svært synlige spor av isbreene finner vi i dannelsen av U-daler som Glendalough i Wicklow, og botner og små innsjøer av smeltevann. Under den smeltende isen ble det samlet opp hauger av sand og avfall som skapte drumliner, som er et vanlig kjennetegn for landskapene nord i de sentrale områdene av øya. Det oppsto også elver av smeltevann under isen, og jord og stein flyttet av disse strømmene formet eskere. Den største av disse, Esker Riada, deler den nordlige og sørlige halvdelen av Irland og ryggen av den fungerte en gang som den viktigste ferdselsåren mellom øst- og vestkysten. Bergarter og jordtyper. Fjellene langs kysten har store variasjoner i geologisk sammensetning. I sør består fjellene av gammel rødlig sandstein med elvedaler av kalkstein. I grevskapene Galway, Mayo, Donegal, Down og Wicklow er fjellene stort sett av granitt, mens mye av den nordøstlige delen er et basalt-platå. Spesielt bemerkelsesverdig her er området kjent som Giant's Causeway i Antrim, et særpreget basaltlandskap som er på UNESCOs verdensarvliste. Jordsmonnet i nord og vest, hvor det er størst nedbørsmengder, er hovedsakelig dårlig drenert torv og gleijord, med en torvaktig podsol. I kontrast er jordsmonnet i sør og øst i hovedsak godt drenert brunjord og brun og gråbrun podsol. Nord i grevskapet Clare finnes et uvanlig landskapsmiljø i området som er kjent som Burren. Dette karstpregede landskapet består av grunnfjell av kalkstein, og i de innerste delene av Burren er det lite eller ingen jord slik at de karstiske kalksteinsformasjonene ligger i dagen. Det er mange groper, hvor overflatevannet forsvinner gjennom den porøse overflaten, og omfattende grottesystemer har oppstått i noen områder. Grotten Pol an Ionain nær Doolin har en av verdens lengste kjente fritthengende stalaktitter. Fjellkjeder. Irland består av et lavtliggende sentralt område som i hovedsak har en flat topografi, omgitt av fjellkjeder langs kysten. Noen viktige fjellområder er (fra Kerry i sørvest og langs kysten mot klokkeretningen) Macgillycuddy's Reeks, Knockmealdown, Wicklowfjellene, Mournefjellene, Antrimplatået, Sperrinfjellene, Derryveaghfjellene og Twelve Bens/Maumturks-gruppen. Noen fjellkjeder i sør er lengre inn i landet, som Galteefjellene, Silvermines og Slieve Bloom. Fjellene i Irland er ikke spesielt høye, bare tre topper er over 1000 meter og 455 over 500 meter. Den høyeste toppen er Carrauntuohill, som er 1038 meter høy. Den er i Macgillycuddy's Reeks, en kjede av breformede sandsteinformede fjell i Kerry, hvor også de to andre irske fjellene som er over tusen meter ligger. Andre kjente fjell på Irland er Mount Brandon og Croagh Patrick. Myrlandet. Det store lavlandet sentralt på øya er av kalkstein dekket med bredeponier av leire og sand, med vidstrakte myrer og sjøer. En av de største myrene er Bog of Allen. Irland har til sammen 12 000 km² myrland, av to forskjellige slag: teppemyr og høymyrer. Illustrasjon av utviklingen fra sjø til myr (lavmose) til høymyr (højmose) Teppemyrer er den mest utbredte myrtypen. De er stort sett skapt av menneskelig aktivitet hjulpet av det irske klimaet. Teppemyrer oppsto i områder hvor mennesker i neolittisk tid ryddet skogen for å dyrke jorda. Ettersom det ryddede landet fikk lavere næringsinnhold ble det liggende brakk, og jorda ble gradvis surere og det ble gunstige forhold for røsslyng og siv. Organisk materiale fra dette ble samlet opp, og lag av torv oppsto. Høymyrer er mest vanlige i Shannonbassenget. De ble dannet da fordypninger etter isbreene ble fylt med vann og dannet små sjøer. Avfall fra siv og andre vekster i disse sjøene formet et lag på bunnen av vannet, som etter hvert vokste og til slutt nådde over vannspeilet og gjorde at sjøen grodde igjen. Elver og innsjøer. a> over den sørlige delen av Lough Derg Den viktigste elven i Irland er Shannon. Om man regner med det 113 km lange utløpet (estuaret) som er påvirket av tidevann og saltvann er den 340 kilometer lang, og med det den lengste elven på De britiske øyer. Elven skiller de myrlendte sentrale delene av øya fra den mer kuperte vestlige delen. Med til elven regnes tre innsjøer, Lough Allen, Lough Ree og Lough Derg, hvor Derg er den største. Shannon renner ut i Atlanterhavet sør for Limerick. Andre større elver er Bann, Blackwater, «de tre søstre» Nore, Suir og Barrow, Liffey og Boyne. Lough Neagh i Ulster er den største innsjøen på øya Irland, med et areal på 381 km². Den er også den største innsjøen i det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, og den tredje største i Vest-Europa. Den er nesten like stor som de tre nest største innsjøene på Irland til sammen, Lough Corrib (172 km², størst i Republikken Irland), Lough Derg (118 km²) og Lough Erne (112 km²). Kystlinjen. Kysten av Irland kjennetegnes av mange kapp og halvøyer med bukter og fjorder. Både bukter, fjorder og innsjøer betegnes med det irsk gæliske "Lough" (tilsvarer skotsk "Loch"). Lengst i nord finner vi Inishowenhalvøya i Donegal, med det nordligste punktet på øya, Malin Head. Det nordligste punktet på øya ligger i republikken, ikke i Nord-Irland. Nordvest for Malin Head er den lille øya Inishtrahull som utgjør det nordligste territoriet til Republikken Irland, om en ser bort fra den omstridte Rockall. Fjorden Lough Swilly ligger på vestsiden av Inishhowen, og Lough Foyle som danner grense mellom republikken og Nord-Irland på østsiden. Nord for Nord-Irland ligger den øya Rathlin, som er den nordligste bebodde øya utenfor kysten av Irland. Langs kysten av Nord-Irland finner vi ellers Belfast Lough med byen Belfast innerst mellom Antrim og Down. I Down ligger også den smale Strangford Lough som skiller Ardshalvøya fra fastlandet, og Carlingford Lough som danner grense mot Louth og republikken. Østkysten sør for Nord-Irland er i hovedsak uten større innbuktninger, unntakene er først og fremst Cooleyhalvøya mellom Carlingford Lough og Dundalkbukten, halvøya Howth og Dublinbukten ved utløpet av Liffey og Wexford Harbour i sør ved byen Wexford. Helt i sørøst ligger Carnsore Point. Den største øya på østkysten er Lambay like nord for Dublin. På sørkysten ligger fjordene Waterford Harbour utenfor munningen av Suir ved byen Waterford, og Cork Harbour ved munningen av Lee. I sørøst ligger Salteeøyene og i sørvest øya Clear. Her er det ingen større halvøyer, de mest kjente nesene er Hook Head ved Waterford Harbour, Old Head of Kinsale utenfor byen Kinsale sør for Cork og helt i sørvest Mizen Head. Uttrykket "Mizen Head til Malin Head" brukes på samme måte som det norske "Lindesnes til Nordkapp". Det sørligste punktet i Republikken Irland er imidlertid den lille klippeøya Fastnet Rock. Vestkysten kjennetegnes av et dramatisk landskap med mange bukter og halvøyer. Fra sør finner vi fjordene Dunmanus og Bantry i grevskapet Cork, og nord for Bantry Bearahalvøya. Ved grensen til Kerry ligger innløpet til Kenmore som er et fjordlignende estuar. Mellom Kenmore og Dinglebukten ligger den store halvøya Iveragh og nord for Dinglebukten den kjente Dinglehalvøya. Rett utenfor Iveragh ligger den store øya Valentia, lenger vest de små klippeformasjonene Skelligøyene. Vest for Dinglehalvøya finner vi Blasketøyene. Ved grensen mellom Kerry og Clare møter elven Shannon Atlanteren i et stort estuar som også kalles «Shannonfjorden». Rett nord for estuaret ligger Loop Head. Kysten av Clare er ellers jevn og uten innbuktninger før Galwaybukten, de mest bemerkelsesverdige formasjonene på Clarekysten er Moherklippene. Nord for den store Galwaybukten og Aranøyene finner vi landskapet Connemara. Det er flere øyer på kysten av grevskapene Galway og Mayo, blant dem Achill som er den største av øyene rundt Irland, Inishbofin, Killary og Clare Island. Innenfor øya Clare er Clewbukten. Den store Donegalbukten ligger mellom Mayo og grevskapet Donegal. På vestkysten av Donegal ligger også øya Arranmore (som ikke må forveksles med Aranøyene ved Galwaybukten) og i nordvest Tory Island. Klima. Irlands klima er temperert, men betraktelig varmere enn de fleste andre steder på samme breddegrad, som Polen på kontinentet eller Newfoundland på motsatt side av Atlanteren. Dette skyldes den oppvarmende effekten fra havet på grunn av Golfstrømmen. Vindretningen er i hovedsak fra sørvest mot nordøst, med lavtrykk som kommer inn fra Atlanteren og brytes mot fjellene på vestkysten. Dette gir betraktelig mer nedbør på vestkysten enn lenger øst, Valentia utenfor kysten av Kerry i vest har nesten dobbelt så mye nedbør pr. år (1400 mm) som Dublin på østkysten (762 mm). For hele øya gjelder det at høst og vinter er årstidene med mest nedbør, omtrent 60 % av den årlige nedbøren kommer mellom august og januar. Januar og februar er de kaldeste månedene i året, og den gjennomsnittlige dagstemperaturen i disse månedene er mellom 4 og 7 °C. Juli og august er de varmeste månedene, men en gjennomsnittlig dagstemperatur mellom 14 og 16 °C. Månedene med mest solskinn er mai og juni, men et gjennomsnitt på mellom fem og sju timer solskinn per dag. Ekstreme værforhold forekommer, selv om de er relativt uvanlige på Irland sammenlignet med mange områder på det europeiske kontinentet. Kraftige atlantiske lavtrykk, som først og fremst inntreffer i desember, januar og februar, kan gi vinterstormer med vind opp mot 160 km/t i de vestlige kystområdene. Om sommeren, spesielt i slutten av juli/begynnelsen av august, kan kraftig uvær med torden plutselig oppstå, først og fremst i sentrale strøk og på vestkysten. Denne tabellen viser gjennomsnittlige klimatall fra værstasjonen ved flyplassen i Dublin for perioden 1961 til 1990. Flora og fauna. a> som hekker på Grønland, overvintrer på Irland Irland har vært adskilt fra resten av den europeiske landmassen siden siste istid, og har derfor mindre mangfold innenfor flora og fauna enn vi finner mange andre steder i Europa. Det meste av øya var en gang dekket av skog. De opprinnelige skogene er hovedsakelig ryddet bort i de fleste områdene, og et program for å gjenetablere skogsområder er igangsatt gjennom EUs habitatsdirektiv. I Burrens karstlandskap er det arktisk-alpin vegetasjon som har overlevd siden siste istid. I de store våtmarksområdene sentralt på øya finnes svært mange slag myrmose, og røsslyng og ulike planter innen sivfamilien. I de sørvestlige områdene i grevskapene Cork og Kerry finnes områder med planter som trives i et mildt og fuktig klima. Irland har et rikt fugleliv, over 380 forskjellige arter er registrert på øya og 135 arter hekker på Irland og tilhørende småøyer. Mange trekkfugler holder til på Irland om vinteren. Det er store kolonier av sjøfugl langs kysten og på småøyene, blant annet havsule i naturreservatet på Lille Skellig. I sjøer og elver i innlandet finnes store bestander av svaner, ender, vadefugler, gås, terner og måser. Det finner 31 arter av pattedyr på øya, den irske røyskatten og den irske haren ("Lepus tidimus") er regnet som spesielt interessante. Av andre pattedyr på Irland kan nevnes hjort, rødrev, grevling, oter, steinkobbe og havert. Av amfibier finnes det en enkelt art av både frosk, padde og salamander, mens den eneste reptilen er vanlig firfisle. Det er ikke slanger på Irland. Historie. Den første mesolittiske jeger- og samlerkulturen ble etablert på øya Irland rundt år 7000 f.Kr. Fra rundt år 3000 f.Kr. tok en neolittisk kultur til, som holdt husdyr og drev jordbruk. Fra omtrent 600 f.Kr. begynte en massiv innvandring av keltere, og de neste 1700 årene var Irland språklig og kulturelt en enhet, selv om øya aldri ble var forent i politisk forstand under kelterne. Den idealiserte irske historieskrivingen forteller om overkongenes herredømme over øya, men dette var mer en symbolsk enn en reell tittel. Det er mulig at noen konger som Flann Sinna og Brian Boru faktisk hadde politisk herredømme over hele øya i deler av sine perioder som overkonger, men ikke lenge nok til at en virkelig forening av de rivaliserende småkongedømmene og klanene kunne finne sted. Fra det 5. århundre e.Kr. begynte kristningen av Irland, gjennom St. Patrick og en rekke andre misjonærer. Innen år 600 hadde det oppstått en keltisk form for kristendom, som først inneholdt en rekke elementer fra keltisk mytologi. Kristendommen har siden spilt en betydelig rolle i Irlands kulturelle og politiske utvikling. Klostersamfunnene ble viktige sentra, både kulturelt, kommersielt og politisk. De første spirene til bydannelser var ved monastiske hovedseter som Armagh og Emly. Fra 800-tallet ble øya utsatt for plyndringer fra vikinger, og det fulgte en betydelig norrøn innvandring. De norrøne brakte med seg handel og kommunikasjon med omverdenen på en ny måte, og det oppsto bysamfunn ved norrøne bosetninger som Dublin, Limerick og Waterford. De norrøne ble imidlertid raskt assimilert inn i den rådende kulturen, og allerede fra siste halvdel av 800-tallet kan de betegnes som norrøn-gælere. I 1169 ankom normannerne, og vant kontroll over store deler av øya. Dermed startet en periode på over 800 år hvor England var sterkt involvert i styret. Fra 1541 tok den engelske monarken direkte kontroll, og et betydelig antall nybyggere fra England og Skottland reiste over. Dette førte til at den gamle adelen ble presset ut, og til at det oppstod en religiøs konflikt mellom de protestantiske nybyggerne og de katolske irene. Denne konflikten har siden vært et gjennomgangstema i irsk historie. Irland fikk sitt eget parlament, og hadde et begrenset selvstyre, men makten lå i anglo-irske, protestantiske hender mens den katolske majoriteten ikke hadde stemmerett. I 1801 ble øya innlemmet i Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og det irske parlamentet ble avskaffet. På begynnelsen av det 20. århundre skjøt uavhengighetskampen på ny fart, og i 1922, etter den irske uavhengighetskrig, ble øya delt i to. I nord oppstod Nord-Irland, en britisk provins som med unntak av perioden 1971–1998 har hatt begrenset selvstyre. I sør opprettet britene Sør-Irland, mens irene opprettet Den irske republikk. Med den anglo-irske traktat ble den sørirske staten så til Den irske fristat, som deretter ble dagens Republikken Irland. Demografi. Irland har hatt en negativ utvikling av folketall fra midten av 1800-tallet fram til midten av 1900-tallet. Folketallet sank fra åtte millioner i 1840 til i overkant av fire millioner i 1930. Denne utviklingen begynte i den store hungersnøden i 1845-49, og fortsatte gjennom utvandring. Folketallet stabiliserte seg etter 1950, og er i dag økende. Det bor i dag til sammen rundt seks millioner mennesker på øya Irland, fordelt som 4 234 925 i Republikken Irland (2006) og 1 685 267 i Nord-Irland (2001). Republikken har en folketetthet på 57/km² mens Nord-Irland har en over dobbelt så høy folketetthet med 122/km². I begge områdene er befolkningen konsentrert i og rundt de store byene: Belfast og Londonderry i Nord-Irland, og Dublin, Cork, Limerick, Waterford og Galway i Republikken Irland. Befolkningen i Republikken Irland er i hovedsak katolikker (rundt 90 %), mens det i Nord-Irland er omtrent like mange katolikker som protestanter. Ved folketellingen i Nord-Irland i 2001 oppga 40,3 % tilhørighet til den katolske kirke, mens 20,7 % (Presbyteriansk) og 15,3 % (Church of Ireland) oppga protestantiske tilhørighet. I 1961 var de tilsvarende tallene 34,9 %, 29,0 % og 24,2 %. Administrativ inndeling. Irland er delt inn i fire provinser: Connacht, Leinster, Munster og Ulster, Det er tradisjonelt 32 grevskap på øya Irland. 26 av disse ligger i Republikken Irland, mens de resterende seks ligger i Nord-Irland. Grevskapene ble opprettet i det 19. århundre for å forbedre ordningen for lokalstyre innenfor de fire eldgamle provinsene. De er basert på distrikter som til dels ble definert allerede i normannisk tid. Selv om enkelte av grevskapene i nyere tid har blitt endret, og de seks i Nord-Irland ikke lenger er administrative enheter, brukes de fortsatt i flere sammenhenger, som for eksempel organiseringen av idrett. Seks av de 26 grevskapene i Republikken har mer enn ett administrativt distrikt, slik at det er total 34 enheter på grevskapsnivå. Tipperary ble delt i nord og sør allerede i 1898, da grevskapene formelt ble administrative enheter. Dublin ble delt i fire (Dun laoghaire-Rathdown, Fingal, South Dublin og City of Dublin i 1992. I tillegg utgjør byene Cork, Galway, Limerick og Waterford egne distrikter. I Nord-Irland ble det i 1973 gjennomført en omfattende reform. De åtte enhetene, seks grevskap og de to distriktene Belfast og Derry, ble erstattet av 26 distrikter. Flere av disse krysser de tradisjonelle grevskapsgrensene. De åtte eldre enheten er bevart som stattholderskap. Myrer. Siden 1600-tallet har torvskjæring vært en mye brukt metode for å skaffe brensel til oppvarming og matlaging i hjemmene. Dette tiltok i omfang etter hvert som myrene kunne utnyttes kommersielt, og på 1940-tallet ble maskinell torvskjæring introdusert. I Republikken Irland ble ansvaret for dette gitt til et delvis offentlig foretak kalt Bord na Móna. I tillegg til bruk i private hjem brukes kommersielt uthentet torv også industrielt, spesielt innenfor produksjon av elektrisitet. De siste årene har det blitt fokusert på de miljømessige konsekvensene av det store antallet myrer som blir ødelagt av denne kommersielle torvproduksjonen. Problemet er spesielt akutt for høymyrene, siden torv herfra gir en større varmeeffekt enn torv fra teppemyrer. Det er nå planer under utvikling både i republikken og i Nord-Irland for å bevare de gjenværende myrene på øya. Olje, gass og mineraler. Leting etter olje og gass utenfor kysten av Irland tok til i 1970. Det første større funnet var Kinsale gassfelt i 1971. I 1989 ble gassfeltet Ballycotton oppdaget, og i 1996 Corribfeltet. Utnyttelse av Corribfeltet er ennå ikke kommet i gang, men gass fra de andre feltene blir ført til land via rørledninger og brukt i husholdninger og til industrielle formål. Oljefeltet Helvick, som er beregnet til å inneholde 5 millioner fat, er en annet felt som nylig er blitt oppdaget. Irland er Europas største produsent av sink. Andre mineralforekomster som enten allerede er, eller potensielt kan utnyttes er gull, sølv, gips, kleberstein, kalk, dolomitt, takskifer, kalkstein, sand og grus. Sekundær litteratur. Deler av artikkelen er opprettet som en oversettelse av artikkelen på vårt engelskspråklige søsterprosjekt. Følgende trykte referanser er oppgitt for denne artikkelen. (Nettside besøkt 29.mai 2007) Malin Head. thumb thumb thumb Malin Head, (på gaelisk: Cionn Mhálanna) er det nordligste punktet i Irland. Det ligger på Inishowenhalvøya i grevskapet Donegal, som er en del av Republikken Irland, selv om Malin Head ligger lenger nord enn hele Nord-Irland med sine seks grevskaper, som er del av Storbritannia. Værstasjonen Malin Head ble bygget i 1955 og er en av de viktigere stasjonene for det irske meteorologiske instituttet, Met Éireann. Stasjonen sender regelmessig værrapporter og inngår i det internasjonale meterologisamarbeidet. Malin er betegnelse for et havområde som ofte har egen beskrivelse i værmeldingene for sjøfarten. Værstasjonen er samlokalisert med Irish Marine Emergency Service, den irske sjøredningstjenesten, og er en av de viktigere stasjonene i organisasjonen. Banba's Crown på Malin Head er Irlands nordligste punkt, selv om øya Inishtrahull ligger litt lenger nord og kan sees fra Malin Head. (Banba er et metaforisk navn på Irland.). Landsbyen Malin ligger 16 km sør for Malin Head. Bygninger. «Tårnet» er en høy, forfallen bygning som ble bygget av den britiske marinen i 1908. Under annen verdenskrig bygget det irske forsvaret flere små vakthytter for å kontrollere havet utenfor, og for å beskytte den irske nøytraliteten. Fyret på Malin Head lyser med ett blink hvert 30. sekund. Det første fyrtårnet ble tatt i bruk i 1813. Geologi. Mot øst sees «Ballyhillion-stranda», som er et område med tydelig strandsone 27 meter høyere enn sjøen. Denne høye strandsonen har betydelig internasjonal interesse. Ved slutten av istiden var det en tykk iskappe over hele Donegal, som antas å ha presset landskapet ned og gitt den høye strandlinjen. Ved Lagg finnes Europas største sanddyner ved nordlige del av Trawbrega-bukta. En grotte i en liten fjellside kalles «Wee house of Malin». Sagnet sier at grotten er hjemmet til St. Muirdealach, og at samme hvor mange som kom inn i grotten, var det alltid plass til flere. Ved siden av grotten er det ruiner av en kirke som ifølge sagnet ble bygget av St. Muirdealach. Det eneste som står nå er deler av nordøst og sørveggene. Ornitologi. Malin Head er et av de få stedene i Europa man kan høre den sky åkerriksen (vitenskapelig navn Crex crex). Vår og høst sees også trekkfuglene havsuler, lirer, joer, alkefugler og andre. Edward Howard (admiral). Edward Howard (ca 1476 – 25. april 1513), sønn av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk og Elizabeth Tilney, den yngre broren til Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, var engelsk admiral. Av de to brødrene Howard var det Edward som først utmerket seg ved å vinne berømmelse som en stor admiral, og han begynte sin marinekarriere svært ung og deltok i sitt første sjøslag mens han ennå var i tenårene. Han hadde kommandoen i slaget ved St. Mathieu som kan ha vært det første sjøslag som ble utkjempet mellom skip utstyrt med kanoner i egne kanonporter langs skipssiden. Han ble drept kort tid etter da han ledet et dumdristig angrep på franske galeier. De unge år. Som en følge av slaget ved Bosworth Field i 1485, som var det siste store slag under Rosekrigene, hadde hans far blitt fratatt sine titler, men jarldømmet Surrey ble gjenopprettet for ham i 1489. Edward Howard begynte sin militære karriere i en alder av 15 år under Edward Poyning, visekonge for kong Henrik VII av England. I 1497 fikk faren Thomas Howard en kommando mot skottene og han dro til Skottland med sine to sønner. Selv om de ikke ble involvert i kamper maktet han å gjøre begge til riddere ved Ayton Castle i september 1502. I 1502 eskorterte også jarlen av Surrey Margaret Tudor til hennes bryllup i Skottland og han tok hele familien med seg. En mindre episode ble rapportert i 1506 da begge brødrene Howard ble sammen med en del andre menn løslatt etter at de ulovlig hadde tatt seg inn i huset til avdøde John Grey, 2. viscount Lisle. Da kong Henrik VII døde den 21. april 1509 bar Edward kongens fane i begravelsesprosesjonen mens han red på en hest dekorert med det kongelige våpenskjold. Ved ridderturneringen som ble holdt for å feire kroningen av kong Henrik VIII av England red Edward og hans brødre Thomas og Edmund, foruten en svoger av dem, Thomas Knyvett, og Charles Brandon, som utfordrere mot kong Henriks riddere. Han ble gjort til kongens fanebærer den 20. mai 1509 ved å betale £40, noe som antyder at han kan ha stått den framtidige kongen når, men det er ingen direkte bevis som støtter denne antagelsen. Marinekarriere. "«Lord Howard he took sword in hand" "And off he smote Sir Andrew's head»" Ved begynnelsen av Englands deltagelse i krigen mot Den hellige liga ble Edward Howard gjort til admiral, og de 3000 menn i den engelske flåten ble behandlet som en del av Howards private følge. Under ham fikk den engelske flåten sin overlegenhet i Den engelske kanal og kapret skip fra flere nasjoner under den begrunnelse at deres last var fransk. Han eskorterte en engelsk hær på veg til Aquitaine i sørlige Frankrike så langt som til Bretagne. På tilbaketuren herjet den engelske flåten Bretagne og brente områdene Le Conquet og Crozon. Kongens flåte under Lord Howard hadde nylig utmerket seg selv ved å ta mange fiendtlige skip og invaderte hans land. I fire dager ble engelskmennene i Bretagne, vann flere slag, slo mange fiender, tok mange riddere og andre adelsmenn til fange, brente byer og landsbyer i 50 km omkrets og med deres lille styrke på 5000 utfordret de 15 000 franskmenn og bretonere. De siste avsto, og sa at det var bare av tvang at de forsvarte den franske kongen mot paven. Deretter var Lord Howard med kongen i Hampton hvor det er sagt at han ble for samråd med flåten. Han tok mange skip med rikdom av mange typer og artilleri sent av den franske kongen til hertugen av Guelders som var ment for en invasjon av Flandern. I løpet av juni og juli 1512 hevdet Edward Howard å ha kapret over seksti skip. Etter en reparasjon gikk Howard igjen i kamp med den flåte som langsomt var satt sammen av franskmennene i det som kan ha vært det første sjøslag hvor skipene benyttet kanoner i kanonporter langs skipssiden i slaget ved St. Mathieu den 10. august 1512. Slaget i seg selv fikk ingen avgjørelse mellom partene, men Howard greide å drive den franske flåten tilbake til Brest, noe som gjorde det mulig for å fortsette sine operasjoner. I løpet av slaget ble hans svoger Thomas Knyvett drept. Et resultat av hans ry etter dette sjøslaget var at kong Henrik VIII ga Howard en annuitet på 100 merker og gjorde ham til øverste admiral for den engelske flåten. Det siste sjøslaget. Den påfølgende våren seilte Howard ut fra Thames den 19. mars 1513 og nådde Plymouth den 5. april etter å ha hatt problemer med forsyninger. Han dro uten å møte sine forsyningsskip den 10. april. Den 12. april møtte han den franske flåten utenfor Brest, men uten større kjennskap til den franske kysten ville han ikke gå i direkte konfrontasjon, og uten sine forsyningsskip kunne han ikke blokkere fienden. I løpet av vinteren hadde den franske kongen overført seks galeier under ledelse av Prégent de Bidoux fra Middelhavet. Da Howard blokkerte Brest var disse ved St Malo og den 22. april nådde de Brest. På Sankt Markus’ dag den 25. april utpekte admiralen fire kapteiner og seg selv for å borde galleiene. Admiralen selv, med 160 menn, dro inn med en galei og i den andre dro Ferris, og i en av to små skip dro Thomas Cheyne and Walop og i de andre dro Henry Shirborne og William Sidnaye. Disse foretagendene for å vinne de franske galleier ved hjelp av båter, vannet var for grunt for skip. Galeiene var beskyttet på begge sider av skansekledninger plantet så tykt med geværer og armbrøster at stridene kom tett som haglstormer. Til tross for dette bordet admiralen den galeien som Preyer John var i, og Charran spanjolen med ham og 16 andre. Etter råd fra admiralen og Charran hadde de kastet anker i... av den franske galeien, og hadde festet kabelen og falt av, men franskmennene hugde kabelen, eller noen av våre sjøfolk slapp den. Og så de etterlot denne edle admiralen i hendene til hans fiender. Det var en sjømann, såret på atten steder, som ved dristighet kom seg under bøyen til galeien, slik at galeiens båt tok ham opp. Han sa at han så min herre admiralen kastet seg mot rekkverket til galeien med mauriske spyd. Charrans gutt foreller noe lignende for da hans herre og admiralen hadde entret galeien hadde Charran sent ham av sted etter hans pistol, men før han kunne komme med den hadde den ene galeien drevet fra den andre, og han så min herre admiralen vifte med sine hender og skrike til galeiene «Kom om bord igjen! Kom om bord igjen!» noe min herre så at de ikke kunne, han tok sin fløyte fra nakken, pakket den sammen og kastet den i sjøen. "(forkortelsene i orignalen er utelatt)" Franskmennene stakk Edward Howard på spydene sine, løftet ham opp og kastet ham over bord slik at tyngden av rustning hans trakk ham under og han druknet. Han var 35 år gammel da han døde. Franskmennene gjenfant liket hans tre dager senere og sendte hans rustning til den franske prinsessen Claude og hans admiralemblem og hans sølvfløyte ble sendt til den franske dronningen Anne av Bretagne. Bidoux fikk Howards lik balsamert, men det er ikke kjent hvor det er gravlagt. Hans enke skaffet dog en gravstein for ham i Bretagne i hennes testament fra 1518. Edward Howard hadde blitt valgt til Order av Garter i 1513, men døde før han var blitt installert. Den engelske flåten, demoralisert ved Howards død, uten forsyninger og preget av sykdom, opphevet blokaden og kom seg tilbake til Plymouth hvor Thomas Howard overtok kommandoen. Franskmennene klarte ikke å utnytte seieren ved Edward Howards død, og etter en suksessfull engelsk kampanje i Picardie i nordlige Frankrike og i Skottland ble en fredsavtale inngått i mars 1514. Ekteskap og arving. Edward Howard giftet seg to ganger, men døde uten en arving. Hans første hustru var den to ganger enken Elizabeth Stapleton, men hun døde i 1504 eller i 1505. Han giftet seg deretter med Alice Lovel, datter og arving til William Lovel, Lord Morley, en gang i 1505. Han skrev til henne mens han var på tokt, men i hans testamente ga han midler til to navnløse sønner utenfor ekteskap, kommanderte den ene til tjeneste under kongen og ga ham et skip, og den andre til Charles Brandon og etterlot ham 100 merker. Som en yngre sønn med far som fortsatt levde hadde Edward kun herregård i Morley som han overlot til sin stesønn Henry Parker. Batnfjord kirkegård. Batnfjord kirkegård ligger ved Batnfjordsøra, i Gjemnes kommune. Coverlåt. En coverlåt eller coverversjon (ofte bare forkortet til cover) er en innspilling eller fremføring av en tidligere laget sang eller musikkstykke. Den musikalske utformingen blir ofte en del endret, slik at nyinnspillingen ikke framstår som en ren kopi og artisten sette sitt musikalske og personlige «merke» på den. Som regel har nyinnspillingen samme tekst som originalen, men den kan også være gitt ut på et annet språk (enten oversatt eller med en helt annen tekst) eller en ny tekst på originalspråket. Et slikt eksempel er Limp Bizkits versjon fra 2003 av The Whos sang «Behind Blue Eyes» fra 1971. Tidlig på 1900-tallet var det vanlig at sanger ble spilt inn av ulike artister for ulike plateselskap. I dag, hvor hele verden er ett marked, er det helst amatørmusikere som framstår som coverband, selv om det er eksempler på profesjonelle slike, som The Musical Box fra Canada som spiller tidlig Genesis-musikk. Men også kjente og etablerte artister fortar coverinnspilliger, fortrinnsvis av sanger de liker særlig godt og gjerne som en hyllest til originalartisten. Ellers er coverinnspillinger særlig vanlig innen pop-sjangeren. Om bare deler av en annen sang mikses inn, gjerne i originalversjon, men også som cover, kalles dette sampling, noe som er svært vanlig innen hiphopsjangeren. Mohammed Hossein Fahmideh. Mohammed Hossein Fahmideh var en 13 år gammel iransk gutt som ofret livet sitt under Irak-Iran-krigen i 1980 og siden ble hyllet som en nasjonal helt. Uten lov fra sine foreldre sluttet han seg til en tropp av frivillige soldater, basij. De aksepterte folk under den iranske hærens lavalderskrav og lot gutten få være med i kampene. Under et slag ved en smal passasje over en kanal hadde store deler av troppen blitt drept eller såret og det så ut til at irakerne skulle komme gjennom med sine panservogner. Da tok Mohammed Hossein Fahmideh en granat fra en av de døde soldatene og løp mot den fremste stridsvognen. Han kom seg under den, nappet ut splinten og detonerte granaten. Han ble drept og vognen ødelagt, noe som hindret vognene bak å komme fram. Dermed fikk iranerne tid til å forsterke forsvaret og irakerne ble drevet tilbake. Ayatollah Khomeini utpekte Mohammed Hossein Fahmideh til helt og eksempel for andre unge, en "shahid" (martyr). Det ble reist et monument til hans ære i Teheran, et sted for unge å valfarte til for å hedre hans minne. I byen finner man en rekke veggmalerier av ham og regjeringen delte ut ryggsekker til skolebarn med bilde av ham. I 1986 ble det gitt ut et frimerke til hans minne. I filmen: "The cult of the Suicide Bomber", hvor Robert Baer leter etter opprinnelsen til selvmordsbombere, sporer han dem tilbake til Mohammed Hassan Fahmideh. Etter ham har tusenvis av ungdommer ofret livet på tilsvarende måte. Operasjon Val-Fajr. Operasjon Val-Fajr 1 (Operasjon Daggry 1), en iransk offensiv startet den 10. april 1983 og fortsatte for syv dager fremover under Irak-Iran-krigen. I et forsøk på å gjenstarte deres offensiv etter slutten av Operasjon Val-Fajr-P rettet mot Al-Amarah fra Musain-området startet iranerne et nytt angrep ved Fakkeh. Forspillet. Etter nederlaget i februar 1983 overtok den regulære hæren arbeidet med planlegging av den neste offensiven tross befalhavendes politiske makt i pasdaran styrkene. Nord for Fakkeh lå et høydedrag på tretti kilometer strekning langs frontlinjen mot den irakiske-iranske grensen med byen Musain nordøstover. Mellom høydene lå det iranske oljefeltet Somaideh. Over grensen hadde irakerne deres egne oljefelt i Bezergan. Derfra ligget veien mot den strategiske viktige byen Al-Amarah. Planleggerne håpet å kunne ta seg fram fra høydene som i seg selv var et viktig krigsmål. Men planleggerne som fulgt deres opplærning som fokusert på metodisk forberedelse og logistisk oppbygging, hadde ikke den nødvendige politiske støtten. Utålmodighet og stor tro på fanatisk pågangsvilje i Teheran ledet til hastverk, for forberedelsene for den nye offensiven ble aldri fullstendig, de nye styrkene som hadde overtatt etter de falne i 1982 og 1983 var for dårlig trent med nytt befal uten erfaring. Pasdaran styrkene var kanskje taktisk dyktig i større infanterioperasjoner, men de manglet logistisk oppfølgning og effektiv ledelse i forflytting av deres reservestyrker. Operasjonen. 10. april 1983 så begynnelsen på "Operasjon Val-Fajr 1" med minst to pasdaran divisjoner som var opptil halvparten av en vanlig divisjon med mellom 3 000 og 6 000 mann i spissen. Etter den sedvanlige nattlige starten der man hadde gjort suksess og tatt flere høyder, kom iranerne ut for rasende motangrep av irakerne. Fra flankene var irakerne i stand til å lansere motangrep på utmattede kontingenter av pasdaran og basij soldater som hadde ikke fått forsterkninger eller logistisk støtte for å holde på deres vinningene. Reservestyrkene var entens for langt vekk eller opptatt og etterforsyningene av ammunisjon, mat og drikke var ikke på plass. Tross sterk motstand som påførte irakerne stor tap, ble de to pasdaran divisjonene sønderrevet og drevet tilbake fra de fleste vinningene, idet de iranske forsterkningene hadde kommet fram var det for sent med å berge situasjonen. Det irakiske flyvåpenet ble først forhindret fra å delta i slaget av de iranske kampflyene, men etter flere dager fløy flere irakiske jagerflyer i stor styrke over frontavsnittet, holdt de iranske kampflyene opptatt så angrepsflyene gikk til angrep på de iranske bakkestyrkene. Etter en uke med harde kamper måtte iranerne avblåste offensiven etter å ha lidd et tap på mellom 4 000 og 7 000 døde, sårede og fanger. To pasdaran divisjoner var nesten tilintetgjort. De irakiske tapene er ikke kjent, men ikke mye mindre enn de iranske dersom man hadde mistet 400 soldater i begynnelsen som var tatt til fange. Iranerne hadde ikke realisert at irakerne i Bagdad var i viten om forberedelsene i forveien fordi tross stor forsøk på å skjule bort konsentreringen av styrkene og forberedelsene hadde rekognoseringsflyer av type MiG-25RB oppdaget disse. Dermed var irakerne forberedert på offensiven og hadde deres reservestyrkene på posisjon for motangrep sammen med kamphelikoptrene. Etterspillet. De to første offensiver i året 1983, Operasjon Val-Fajr-P i februar og "Operasjon Val-Fajr 1" hadde kostet de iranske styrkene mellom 14 000 og 21 000 døde, sårede og fanger på det samme frontavsnittet mot Al-Amarah. Begge tilbakeslagene var typisk for den svekkede kapasiteten på Irans side til å føre en krig med muligheter for suksess, dessuten hadde den politiske overstyrelsen gjennom pasdaran befal og mullahene i Teheran i større grad enn tidligere grepet inn i de militære forberedelsene enn før. Manglende samarbeid, utålmodighet og manglende erkjenning av de militære utfordringene var de største svakhetene ved disse to offensiver. Angrepene var hendt på terreng som gav mekaniserte enhetene stor angrepskraft i motangrep. Det iranske flyvåpenet hadde ikke nok fly for å sikre luftherredømmet over slagmarken, dessuten var det mistro mellom flyoffiserne og pasdaran offiserne. Erik Eriksen. Det finnes flere med dette navnet Den første byenes krig. Den første byenes krig (7.-22. februar 1984) i februar 1984 under Irak-Iran-krigen var en periode med luftangrep og bruk av taktiske bakke-til-bakke missiler mellom begge parter mot befolkningssentre. Terrorbombing var formålet for Iraks ledelse i hensikt for å lansere et politisk press på Teheran gjennom demoralisering av sivilbefolkningen med bruk av terrortaktikk mot byene. Irans ledelse var ikke sent med gjengjeldelse i svar. Forspillet. I senåret 1983 hadde irakerne flere ganger ønsket å stoppe stridighetene i bytte mot forhandlingene for en fredelig løsning på krigen, men mullahene i Teheran vil ikke går med å akseptere disse forsøkene på en fredelig løsning. Som svar på Saddam Husseins siste anmodning ved begynnelsen av det nye året 1984 publiserte mullahene på nytt deres besluttsomheten om å fjerne Saddam Husseins regimet i Bagdad, tok avstand fra enhver fredelig løsning på konflikten mellom Irak og Iran. I mai og november 1983 hadde irakerne angrepet flere byer på sørvestlige Iran med raketter og bombefly, etter den felles erklæringen om å velte det irakiske regimet i Teheran truet irakerne ved 1. februar med en bombeoffensiv mot 11 utvalgte byer i Iran som burde ble evakuerte av det iranske regimet som hadde avslått fra forhandlingene. Som svar på trusselen fra Bagdad truet iranerne ved 3. februar med å angripe industrielle og sivile mål i tre byer, Basra, Kanaqin og Mandali i gjengjeldelse. I 7. februar 1984 hadde et mindre iransk bakkeangrep hendt på det nordlige frontavsnittet i Kurdistan, en av de mange begrensede taktiske operasjoner under krigen. Irakerne hadde ikke annet valg enn å gjør alvor av deres trusler. Første byenes krig. 2 Scud-B "kortdistanseraketter" rammet ned i byen Dezful cirka hundre kilometer innover i Iran, fulgt av andre raketter som rammet fem andre byer. Ikke lenge etter startet det iranske flyvåpenet de planlagte gjengjeldelsesangrepene med Phantom jagerbombefly mot politiske følsomme mål og befolkede strøk på de tre byene i Irak. Irakerne gjengjeldte med flere Scud raketter mot fem flere iranske byer der de gjorde stor ødeleggelse. Den 11. februar 1984 hadde irakerne avfyrte to nye Scud-B raketter mot Dezful, tre dager senere bombet en formasjon på 20 jagerbombefly byen Ilam. I mellomtiden hevnet det iranske flyvåpenet disse angrepene med angrep på Baqubah, Al-Amarah, Al-Kut og Ali-al-Gharbi i dagene fram til 15. februar med begrensede suksess. I natten til 17. februar brøt en MiG-25 lydmuren over Irans hovedstad Teheran, åtte minuttene senere hadde også det samme flyet brutt lydmuren over den religiøse byen Qom 125 kilometer sørover. Millioner av sivilister var bråvekket av sjokkbølgene fra atmosfæren midt om natten. Den neste dagen kommet irakerne med et tilbud om våpenstillstand på angrep mot sivile mål, men det var i første omgang avslått av iranerne. FN klart å overtale iranerne til å gå med på irakernes forslag ved 22. februar 1984. Etterspillet. Begge parter hadde tatt lærdom av bombeoffensivene på hverandres befolkningssentre, det irakiske luftforsvaret var for svak mot penetreringsangrep med to og fire fly om gang på lav høyde. Det var besluttet på den irakiske siden å konsentrere flystyrkene om mot den persiske gulfen for deltagelse i «tankskipskrigen» som hadde oppstått som en del av den økonomiske krigføringen. Terrorbombingen hadde ikke gitt hurtige resultater av verken militære eller politiske karakter. Sjokkvirkningen på sivilbefolkningen var kortvarig og minimalt. Iranerne hadde for få fly i det iranske flyvåpenet som kan ikke settes i risiko under oppdrag mot mål av mindre viktig verdi dypt inn i Irak, derfor bestemte iranerne seg for å ha egne kortdistanseraketter eller taktiske bakke-til-bakke raketter som Scud for strategisk angrep mot irakiske byene som et avskrekkende våpen mot fremtidige terrorbombing. De tok kontakt med Syria og Libya som senere var kommet til enighet med iranerne etter flere måneder om en overføring av avfyringskjøretøyer sammen med flere dusin av Scud raketter til Iran fra høsten 1984 samt opplæring av personell som skulle betjente avfyringskjøretøyene. Flere hundrer var drept eller såret på begge sider under "den første byenes krig". Amsterdam Stranded. "Amsterdam Stranded" er et musikkalbum fra 1998 av den norske gruppen Midnight Choir. Det vant Spellemannprisen 1998 i klassen rock og nådde nr. 12 på VG-lista. Musikken har et melankolsk «Americana»-preg, og noen av tekstene synes å bruke religiøse bilder på verdslige situasjoner. Albumet ble innspilt analogt i Estúdios Valentim de Carvalho i Lisboa februar–mars 1998 og mikset digitalt. En samlerutgave med bonusmateriale ble utgitt i 2008. Personell. Eckman og Moeller var medlemmer av den amerikanske gruppen The Walkabouts. Erik Eriksen (statsminister). Erik Eriksen (født 20. november 1902 i Ringe på Midtfyn, død 7. oktober 1972) var dansk statsminister fra 30. oktober 1950 til 30. september 1953. I Folketinget var han valgt for Venstre. Erik Eriksen var født på en gård i et miljø preget av grundtvigianisme og høgskolebevegelsen. Han ble formann for Venstres Ungdom i 1929 og ble medlem av Folketinget i 1935 og fram til 1968. I samlingsregjeringen etter andre verdenskrig ble han i 1945 ble han landbruksminister og fortsatte derfor i Knud Kristensens regjering (1945–47). Da regjeringen Hans Hedtoft måtte gå i 1950 måtte gå, tok Erik Eriksen over og etablerte en borgerlig regjering sammen med De Konservative. Eriksens politiske mesterstykke var den nye grunnloven i 1953, som han klarte å få igjennom til tross for motstand i hans egne rekker, blant annet fra tidlige statsminister Knud Kristensen. På tross av valgseier 1953 lykkes han ikke å beholde regjeringsmakten. Eriksen ville beholde samarbeidet med De Konservative, noe flere av partiets sentrale politikere mislikte. Den tidligere og høyt ansette finansminister Thorkil Kristensen forlot partiet, og da Erik Eriksen kom i mindretall i folketingsgruppen på et spørsmål om en sammenslutning med Det Konservative Folkeparti, valgte han at gå av som formann og tok heller ikke gjenvalg ved folketingsvalget i 1968. Eriksen var president i Nordisk Råd i 1956 og 1961. Eriksen. Eriksen er trettende mest vanligste etternavn i Norge. Det er også vanlig i Danmark. I 2010 hadde nordmenn Eriksen som etternavn (15 287 dansker i 2005). Navnet brukes også i Sverige, men som oftest med andre skrivemåter, der Ericsson er den vanligste. Navnet er et patronymikon og betyr «sønn av Erik». Andre skrivemåter inkluderer Erikssen og Erikssøn. Stein Eriksen Lodge Botanical Garden. Stein Eriksen Lodge Botanical Garden er en botanisk hage på Stein Eriksen Lodge i Park City, Utah, USA. Stedet er utviklet rundt alpintesset Stein Eriksen der han er vert (men ikke eier). Eriksen flyttet til USA etter suksessen i vinter-OL i Oslo i 1952. Den andre byenes krig. Den andre byenes krig ble utkjempet fra mars til juni 1985, og var den andre perioden med bombe- og rakettangrep på befolkningssentre i begge land under Irak-Iran-krigen. Saddam Hussein startet en bombeoffensiv mot de iranske byene som gjengjeldelse for nederlaget i Operasjon Badr. Dermed brøt han FN-våpenhvilen fra februar 1984 som forbød angrep på sivile mål. Prolog. I februar 1985 startet det Irakiske flyvåpenet en strategisk bombeoffensiv mot industrielle og militære mål. Den 12. februar avfyrte to Super Etendard fly fra Irak hver sin AM.39 Exocet mot det nye kjernekraftverket i Bushehr, på over 50 kilometers hold. Sjømålsmissilene, som var ombygget for angrep på større bakkemål, nådde ikke fram og gjorde mindre skader. Den 12. mars gikk Super Etendard flyene, på lån fra Frankrike, til angrep på kjernekraftverket med sine Exocet missiler, denne gang på 42 kilometers avstand. Disse missilene rammet reaktorbygningen, som ble påført betydelige skader. Ett døgn senere angrep Irakerne stålfabrikken i Ahvaz. Som svar på dette ble iransk artilleri rettet mot sivile mål i byen Basra. Dette igjen utløste irakiske angrep på mindre iranske grensebyer. Den andre byenes krig. 22. mars 1985 erklærte Saddam Hussein at hele Iran var en krigssone, og dermed var "den andre byenes krig" en realitet. Sivile mål hadde vært angrepet av irakerne i forveien i den siste uken. Etter 15. mars ble byene Tabriz, Orumiyeh, Rasht, Kermanshah, Hamedan, Teheran, Esfahan, Dezful, Ahvaz, Bushehr, Shiraz og Khark-øya utsatt for flyangrep fra bombefly, angrepsfly og raketter. I Teheran bombet seks bombefly av typen Tu-22B, eskortert av Mirage F1EQ-fly, sivile mål med 54 tonn bomber i løpet av én dag. Det Iranske flyvåpenet kunne ikke forsvare byene i Iran lenge. De hadde rundt 20? F-14 Tomcat jagerfly, halvparten av dem langt sør i landet der de var plassert for å forsvare kjernekraftverket i Bushehr og oljeterminalen på Khark-øya. Irakerne hadde funnet flere korridorer over grensen til innlandet over fjellene, da den iranske radardekningen var mangelfull ettersom mange av radarstasjonene og luftvernsystemene i det Iranske luftforsvaret var inoperative eller tatt ut av tjeneste. Konsekvensen ble at de gjenværende stasjonene ikke fikk varslet de iranske pilotene før det var gått for lang tid. Som et mottiltak avfyrte iranerne sine første Scud-B raketter mot Bagdad, og i flere dager framover ble et ukjent antall Scud-B sendt mot Bagdad. Angrepet kom overraskende siden irakisk etterretning ikke visste at Iran hadde et arsenal av Scud-B-missiler. Den 31. mars 1985 var FNs generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar på rundreise i Midtøsten, der han også avla visitter i Bagdad og Teheran. Generalsekretærens besøk førte til en syv ukers pause i stridighetene mellom Irak og Iran. Ifølge de iranske myndighetene var 1 450 sivilister drept siden 4. mars og ytterligere 4 000 skadet. 25. mai 1985 gjenopptok det irakiske flyvåpenet bombeoffensiven med alle 8 Tu-22B bombefly mot Teheran, Esfahan og Shiraz. Iranerne gjengjeldte med flere Scud-raketter og flyangrep. I perioden mars-juni ble 12 iranske Scud raketter sendt mot Bagdad. Under angrepene ble over 300 sivile drept, de fleste i løpet av syv netter i april. Mens Tu-22B-flyene bombet tettbygde strøk i byene med en bombelast på 9 tonn, avfyrte Tu-16 bombefly luft-til-bakke missiler som AS-5B Kelt på lang avstand mot både militære og sivile mål i Teheran. Den 2. juni, hadde iranerne flyttet luftvernsmissiler til hovedstaden, i denne dagen ble et irakisk fly truffet, som styrtet på tilbaketuren. Det var antakelig et Tu-16 bombefly. 8. juni ble presidentpalasset i Bagdad forsøkt angrepet av to F-4 Phantom jagerbombefly som ble stoppet av luftforsvaret rundt den irakiske hovedstaden som skjøt ned det ene av disse flyene. Besetningen i flyet berget seg, men ble tatt til fange. Natt til 14. juni angrep to Tu-16 bombefly med deres AS-5 Kelt missiler den iranske hovedstaden. Dette var det siste av totalt 43 tokt mot Teheran hvorav 10 var dagbombing. Ifølge et iranske nyhetsbyrå ble 78 drept og 325 skadet under angrepet. Saddam Hussein stoppet bombeoffensiven, og erklærte et forbud mot angrep rettet mot sivile mål i femten dager. Han valgt også å ignorere en Iransk Scud-B rakett som rammet Bagdad den 15. juni 1985. 30. juni ble forbudet avløst av en ny våpenhvile. Epilog. "Den andre byenes krig" hadde vist at det iranske luftforsvaret var svak mot konsentrerte angrep. Lageret av bakke-til-luft missiler på de operative luftvernbatteriene som var utplassert på frontlinjene og omkring de strategiske viktige posisjonene som Khark-øya var nesten tomme. Antall virksomme fly var bare 50 F-4E og 30 F-14A fly, hvor flere hadde skader på vitale systemer. Regimet i Teheran var ikke så opptatt av å beskytte befolkningen, men fokuserte på forsvaret av installasjoner som oljeterminalen på Khark-øya. Det iranske luftforsvaret hadde store gap i sin radardekning, og irakerne med deres radarstasjoner kunne utvide sin radardekning langt inn i Iran. Det ble meget vanskelig å opprettholde et effektivt forsvar mot flyangrep fra Irak. Iraks forsøk på å demoralisere Iran var relativt resultatløs, og det samme med irans scud-missiler. krigen endte i et slags «status quo». Cikada Strykekvartett. Cikada Strykekvartett, eller Cikadakvartetten, et en norsk strykekvartett tilknyttet ensemblet Cikada som ble stiftet i 1989. Kvartetten er internasjonalt anerkjent og jobber med å bringe nye musikalske elementer som elektronisk musikk inn i strykekvartettsjangeren. Kvartetten har samarbeidet med en rekke komponister og musikere, gitt ut flere album og deltatt på plateinnspillinger med andre artister. For albumet "Black Angels" med verker av George Crumb, Anton Webern og Witold Lutoslawski fikk de Spellemannprisen 1995 i klassen kammermusikk. Kjelkehockey under de paralympiske vinterlekene 2002. Under de Paralympiske vinterleker 2002 var kjelkehockey en av de grenene det ble konkurrert i. Gruppespillet foregikk i perioden 8. – 14. mars, og finalene og plasseringskampene 15. mars. Islandslav. Islandslav ("Cetraria islandica") (andre norske navn: islandsmose, brødmose, brødlav, matmose, ælsnæver, brestemose, ørelav, dravlemose, fiskemose, grisemose) er en lavart innen slekten kruslav ("Cetraria") med buskformet thallus opprettstående eller mer eller mindre liggende på bakken. Opp til 10 cm høyt, moderat innskåret og grenet. Thallus er ganske løst festet til underlaget. Farge grågrønt, gråbrunt eller mørk brunt, som regel mer rødt ved basis. Vokser på marken, vanlig i hele landet. Islandslav var høyt verdsatt både som næringsmiddel og medisin i eldre tider. I en islandsk lovbok fra 1200-tallet ble islandslav satt i klasse med bær og man fikk ikke samle den fra annen manns eiendom uten tillatelse. I år med misvekst har befolkningen på Island overlevd ved å spise store mengder islandslav. Enkelte steder kalles den "brødmose" og i Osen i Østerdalen kalles den "grisemose". Der ble da raket sammen og lagt i baller om høsten for å bli kjørt hjem når det var sledeføre på senvinteren. Den ble kokt og brukt til grisemat. Under den engelske handelsblokaden (1807–1814) arbeidet Regjeringskommisjonen for at islandslav skulle komme i alminnelig bruk som kornerstatning på de norske bygdene. Naturhistorikeren M. R. Flor og presten M. W. Münster ble i den anledning sendt ut på omfattende folkeopplysningsreiser (i 1808) for å overtale befolkningen om islandslavens fortreffelighet. De ble derfor kalt moseprester. Islandslav har vært mye brukt som medisin mot en rekke plager og sykdommer. Blant annet fra norsk, samisk og tysk tradisjon har avkok av islandslav vært brukt mot hodepine, hoste, luftveisplager, mageproblemer. Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Ardennes (hest). Ardenneren er en massiv, tung trekkhest fra Ardennene (fjelldrag i Frankrike og Belgia), og er blant de eldste hesterasene i verden. De ble utviklet på 1800-tallet for å tilfredsstille forskjellige krav, og det ble utviklet to typer; En livlig, lett trekktype og en tyngre og langsommere trekkhest som ble brukt som arbeidshest i Nord-Frankrike. Opprinnelse/avl. Utstrakt kryssavl utviklet forskjellige typer. Det ble brukt araberhest, engelsk fullblod, percheron og boulonnais for å få fram den nå sjeldne, lette postier-typen. De større ardennes du Nord, kom fra krysninger med brabant, og det samme gjorde auxois, den massive burgunder-hesten. Rasebeskrivelse. Denne rolige og letthåndterlige rasen er hardfør på grunn av de karrige omgivelsene den kommer fra. Den brukes fremdeles i jordbruket, samt til kjøttproduksjon. Innflytelse. Skogshest: Kilden til rasens størrelse, tyngde og rolige temperament. Majoran Vivekananthan. Majoran Vivekananthan (født 1977) initiativtaker og ansvarlig redaktør i Norges første flerkulturelle avis Utrop. Vivekananthan jobbet også som rådgiver ved Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og som prosjektrådgiver for ved Kulturdepartementet. Han har cand.mag.-grad fra Universitetet i Bergen i tillegg til medie- og kommunikasjon fra Høgskolen i Buskerud og TV-reportasje fra Danvik Mediefolkehøyskole. Aftenposten ga ham honnør for avsløringene av utelivsdiskriminering i Oslo. Han er også initiativtaker for ungdomsmagasinet Lixom. K.I.N.G.. "«K.I.N.G.»" (utgitt 2006) er den tredje singlen til det norske black metal bandet Satyricon. «K.I.N.G» er den første singelen fra albumet "Now, Diabolical". Singelen ble kun gitt ut i Norge og var begrenset til 1000 kopier. Musikkvideoen ble spilt av på den amerikanske TV-stasjonen MTV. Megiddo. Ruinene på toppen av Tel Megiddo. Megiddo (hebraisk: מגידו‎; gresk: Μεγιδδώ/Μαγεδδών, Megiddó/Mageddón i "Septuaginta"; latin: "Mageddo"; arabisk: المجیدو, assyrisk: "Magiddu, Magaddu; Magidda" og "Makida" i Amarnatavlene; egyptisk: "Maketi, Makitu", og "Makedo") er en oldtidsby på en høyde oldtidens Israel som ligger i nærheten av dagens israelske kibbutz Megiddo, kjent for sin historiske, geografiske og religiøse betydning. I oldtiden var Megiddo en betydningsfull bystat. Stedets alternative navn er "Tel Megiddo" (hebraisk) og "Tell al-Mutesellim" (arabisk). Megiddo er en "tel" (høyde eller jordhaug) gjort av 26 lag av ruinene av oldtidens byer. Den ligger på et strategisk sted ved enden av en gjennomgang i Karmelberget.. Det har overoppsyn utover Jesreeldalen fra vest. Navnet Harmageddon er nevnt i "Det nye testamente", og er avledet fra "Har Megiddo" som betyr «Megiddos fjell». Historie. Utsyn fra Megiddo mot Jesreeldalen og fjellet Tabor. Megiddo var et sted med stor betydning i oldtidens verden da den voktet den vestlige delen av et smalt pass eller gjennomfartsveg og den gamle handelsruten som knyttet land som Egypt og Assyria sammen kommersielt. På grunn av stedets strategiske betydning som korsvei mellom flere viktige handelsruter ble Megiddo og dens omgivelser lokaliseringen av flere betydelige slag gjennom historien. Stedet var bebodd fra iallfall rundt 7000 f.Kr. og fram til 586 f.Kr., den samme tid som ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem av babylonerne, og deretter nedgangen til israelittene og deres landflyktighet. Et indisium på stedets betydning er at siden denne tiden har stedet forblitt ubebodd og forlatt, og derav bevart ruinene fra tiden før 586 f.Kr. uten at nyere bebyggelse har forstyrret dem. Megiddo er nevnt i oldtidens egyptiske skrifter ettersom en av Egypts mektigste konger, Thutmosis III, var krig mot byen i år 1478 f.Kr. Slaget er beskrevet i detalj i hieroglyfer funnet på veggene i hans tempel i Øvre Egypt. Stedet er navngitt i "Bibelen" som Derekh HaYam (hebraisk: דרך הים‎), eller «Sjøens veg», det ble en viktig militær pulsåre for Romerriket og var kjent som "Via Maris". Dagens kibbutz Megiddo ligger rett i nærheten, kun 1 km lengre sør. I dag er Megiddo en viktig forbindelse på hovedvegen som knytter Israels senter med nedre Galilea og de nordlige regioner. Det er av samme grunn at oldtidens sted hadde strategisk betydning da den ligger ved nordlige inngangen til Wadi Ara, en viktig fjellgjennomgang som knytter Jisreeldalen til Israels kystområder. Boken "Johannes' åpenbaring" i "Bibelen" nevner apokalyptisk militær opphoping ved Harmageddon, et navn som er avledet fra Megiddo. Dette ordet har blitt en stående vending for å være slutten på en tidsalder. Arkeologi. Megiddo har blitt arkeologisk undersøkt tre ganger, og er for øyeblikket, anno 2010, igjen under utgravning. De første undersøkelsene skjedde mellom 1903 og 1905 ved Gottlieb Schumacher ved Det tyske samfunn for studier av Palestina. De teknikkene som ble benyttet var rudimentære i henhold til dagens standard og Schumachers feltnotater og nedtegnelser ble i tillegg ødelagt i løpet av den første verdenskrig før de var blitt publisert. Etter krigen utga Carl Watzinger de gjenværende data som var tilgjengelige fra utgravningene. I 1925 ble utgravningene gjenopptatt av Orientalske instituttet ved Universitet i Chicago, finansiert av John D. Rockefeller jr., og fortsatte fram til utbruddet av den andre verdenskrigen. Arbeidet ble opprinnelig ledet av Clarence Fisher, og senere av P. L. O. Guy, Robert Lamon, og Gordon Loud. I løpet av disse utgravningene ble det avdekket at det var rundt 8 nivåer av tidligere bebyggelser, og mange de uavdekkede levningene er bevart ved Rockefeller Museum i Jerusalem og Det orientalske instituttet i Chicago. Yigael Yadin ledet utgravninger i årene 1960, 1966, 1967, og 1971 for Det hebraiske universitetet i Jerusalem. De formelle resultatene av disse utgravningene har dog ennå ikke blitt publisert, skjønt i 2005 ble det gitt et tilskudd av Shelby White – Leon Levys program for arkeologiske publikasjoner for å få produsert en endelig ekspedisjonsrapport. Megiddo har mest nylig (siden 1994) vært evne for halvårlige utgravninger ledet av Megiddo-ekspedisjonen ved Universitetet i Tel Aviv, for øyeblikket ledet i team av Israel Finkelstein og David Ussishkin, sammen med Eric H. Cline fra George Washington University i USA som har fungert som meddirektør, foruten også et konsortium av universiteter fra hele verden. Stallene i Megiddo. Det ble avdekket to stallkomplekser fra "Stratum IVA", den ene i nord og den andre i sør. Det sørlige komplekset inneholdt fem strukturer som var bygget rundt en gårdsplass dekket av kalkstein. Bygningene i seg selv var delt inn i tre seksjoner. To lange midtskip dekker stein var bygget tilstøtende til hovedkorridoren med et gulvdekke av kalkstein. Bygningene var på rundt 21 meter lange og 11 meter brede. Atskilt fra hovedkorridoren fra de ytre midtskipene var en rekke steinsøyler. Det var boret hull i mange av disse søylene slik at hestene kunne bli bundet til dem. Det var også levninger krybber av stein funnet i bygningene. Disse krybbene var plassert mellom søylene for å mate hestene. Det er foreslått at hver side kunne betjene femten hester, i alt tretti hester. Bygningene på nordsiden av byen var tilsvarende i konstruksjon, men det var ingen sentral gårdsplass. Kapasiteten for de nordlige bygningene var på 300 hester til sammen. Begge kompleksene kunne betjene fra 450 til 480 hester til sammen. Bygningene ble avdekket i løpet av utgravninger mellom 1927 og 1934 ved Megiddo. Den opprinnelige tolkningen var at disse var staller. Siden da har konklusjonen blitt utfordret av forskere som James Pritchard, Ze'ev Herzog, og Yohanan Aharoni. De har foreslått at bygningene kan bli tolket som enten lagerbygninger, markedsplasser eller brakker. Uansett har Yigael Yadin og J. S. Holladay argumentert imot i denne konklusjonen. Andre tredelte bygninger har også blitt funnet ved andre steder som Hazor og Beer-Sheba. Funnene derfra er ikke absolutt entydige. Det er også mulig, slik Amihai Mazar, har foreslått, at tilsvarende formet bygninger i andre byer kan ha hatt annen bruk. Oldtidskirke funnet under fengsel. I 2005 avdekket den israelske arkeologen Yotam Tepper fra Universitetet i Tel Aviv levninger av en kirke, antatt å stamme fra 200-tallet e.Kr. og fra en tid da kristne fortsatt ble forfulgt av Romerriket. Levningene ble funnet i Megiddos fengsel som er lokalisert noen få hundre meter sør for Tel Megiddo. Blant funnene var en omtrentlig 54 kvadratmeter stor mosaikk med gresk inskripsjon som hevdet at kirken var viet til «Guden Jesus Kristus». Mosaikken var godt bevart og hadde geometriske figurer og bilder av en fisk. Det er spekulert at dette kan være en av de aller eldste levningene av en kirke i Det hellige land. Levningene ble funnet innenfor området av et militært fengsel og de israelske myndighetene har siden vurdert å flytte fengselet. En inskripsjon i kirken i Megiddo nevner navnet på en romersk offiser, «Gaianus», som donerte «sine egne penger» for å få laget mosaikken. Antropologen Joe Zias, tidligere kurator for Israels myndighet for fortidsminner har uttalt at «Min mavefølelse er at vi ser på en romersk bygning som kan ha blitt innviet som en kirke tidlig på et senere tidspunkt.» På den andre siden, forfølgelse av kristne var sporadisk i Romerriket i løpet av tidlig på 200-tallet. De arkeologiske funnene peker mot en senere dato og plasserer kirken i den siste fjerdedelen av 200-tallet eller første fjerdedelen av 300-tallet. Besøk fra pave Paul VI. I 1964 i løpet av pave Paul VIs besøk til Det hellige land, det første besøk fra noen pave, ble Megiddo stedet hvor han møtte israelske høye embetsmenn, inkludert den israelske president Zalman Shazar og statsminister Levi Eshkol. Aventura Forlag. Aventura Forlag var et norsk forlag som ble grunnlagt i 1982. I 1990 ble det overtatt av Cappelen, men drevet videre som selvstendige forlag. I 1999 ble Aventura oppløst og gikk inn i Cappelen. Dænsebændet. Dænsebændet er et norsk danseband fra Snertingdal. Bandet ble grunnlagt i 1981 av vokalist Arnstein Tungvåg som tidligere hadde vært av Torry Enghs og Ole Ivars. I starten gikk bandet under navnet Dænsebændet Hass Arnstein, men endret det til Dænsebændet etter sitt andre album. Bandet vant Spellemannprisen 2002 med albumet "Får vi lov?" og Spellemannprisen 2011 for albumet "Vi talas!", begge i klassen danseorkester. Eminol.com. Ethnical Minorities On-Line (EMINOL) er navnet på et europeisk minoritetsportal som drives av Utrop og som er en videreføring av det norske konseptet. Målet å samle alle etniske grupper i Europa under ett og å drive seriøs og kritisk journalistikk på europeisk nivå. Nettportalen skal fungere som minoritetenes arena for fri informasjon, samfunnskritikk og debatt. Wunsiedel. Wunsiedel er en by i det nordlige Bayern i Tyskland, cirka 40 kilometer øst for Bayreuth. Wunsiedel er hovedstad i Wunsiedle im Fichtelgebirge-distriktet og ligger i fjellkjeden Fichtelgebirge. Byen har 10 250 innbyggere (2005). Byen er blitt kjent for sin årlige Luisenburg Festival og de nynazistiske minnemarsjene for Rudolf Hess som ble holdt i byen fram til 2005. Historie. Wunsiedel er første gang nevnte i 1163. Navnet skal komme av "wunne" («glenne»/«åpning») og "sedel" («adelssete»). I 1285 ble byen et len under grev Frederik III av Nürnberg av keiser Rudolf I av Tyskland. I 1326 fikk Wunsiedel bergrettigheter av grev Frederik IV og dette ble stadfestet av keiser Ludvig IV av Det tysk-romerske rike to år etter. I middelalderen spilte Wunsiedel en viktig rolle ved tinngruvedrift og produksjon av tinnplater. I 1613 ble byen hovedstad i "Sechsämterland", et område som tilsvarer dagens distrikt Wunsiedel im Fichtelgebirge. Byen var en del av Hohenzollern-grevskapet Bayreuth fra til 1791/1792, da den siste markgreven abdiserte og området kom under prøyssisk administrasjon. I 1810 ble det en del av Kongeriket Bayern. Wunsiedel fikk dagens nyklassisistiske utseende etter en større bybrann i 1834 som ødela 2/3 av byen. Tidligere hadde byen vært rammet av større bybranner i 1476, 1547, 1607, 1636, 1644, 1646, 1657 og 1731. Nyere tid. Byen ble ikke rammet av kampene under andre verdenskrig og ble etter krigens avslutning en del av den amerikanske okkupasjonssonen. På slutten av 1980-tallet ble gravlunden i Wunsiedel berømt etter at Hitlers stedfortreder Rudolf Hess som døde i Spandaufengselet 17. august 1987 ble gravlagt i byen. I de følgende årene hadde nynazistiske grupper marsjer på dødsdagen 17. august. Deltakerantallet steg fra 120 i 1988 til mer enn tusen i 1990. Disse samlingene møtte store protester fra befolkningen. I frykt for åpen voldutøvelse mellom disse gruppene, ble marsjene forbudt i 1991. Ut fra en oppfatning om at situasjonen var rolig, ble marsjene tillatt igjen i 2001. Men dette førte til nye uroligheter. Byen befolkning svarte med motdemonstrasjoner, under slagordet «"Wunsiedel ist bunt, nicht braun"» («Wunsiedel er fargerikt, ikke brunt») og pyntet hele byen med regnbueflagg og hev fargerik konfetti over de marsjerende nynazistene. Byen befolkning fikk etter dette "Bündnispreis" av de føderale myndighetene, representert ved Otto Schily og Brigitte Zypries. Næringsliv. Gårdsplass i den gamle byen, nå et museum Byen næringsliv er dominert av kjemisk industri (særlig maling), klesindustri, porselen, glass, byggeindustri og steinindustri, herunder et marmor-brudd i nærheten. I tillegg har en rekke bilforhandlere sine hovedkontor i byen, hvor "Autowelt König" er den største. Byen har også ti bryggerier og en rekke håndverksbedrifter. Halvmetall. Halvmetall, også kalt metalloider, er grunnstoffer med en blanding av metalliske og ikke-metalliske egenskaper. De er alle faste stoffer og ligger på en diffus skrå linje mellom metallene og ikke-metallene i p-blokken i periodesystemet. Halvmetallene er bor, silisium, germanium, arsen, antimon, tellur og polonium. Halvmetallene er i hovedsak også halvledere, men disse egenskapene er likevel forskjellige og må ikke forveksles. Halvmetaller er de grunnstoffer som faller utenom den vanlige kjemiske klassifiseringen som metall kontra ikke-metall. Halvledere er derimot en elektrisk egenskap som brukes om alle «svake» isolatorer, inkludert legeringer. Pattedyrliknende krypdyr. Pattedyrliknende krypdyr eller synapsider er navnet på den gruppen av krypdyr som er stamfar til pattedyrene. Det vitenskapelige navnet "Synapsida" henviser til at hodeskallen er «synapsid», med en enkel åpning i skalletaket bak hvert øye. I vid forstand inkluderer gruppen både pattedyrene og dere forfedre, men i paleontologien brukes begrepet om de den delen av gruppa som ikke er pattedyr. Systematikken (til høyre) gjelder for gruppen i vid forstand, inkludert pattedyr. Grupper. Med unntak av pattedyrene er dette ikke fullstendige systematiske enheter, men representerer utviklingstrinn (grader). De første pattedyrliknende krypdyrene. De pattedyrliknende krypdyrene oppsto i karbon, og stammer fra de primitive reptilene captorinidene. De fleste reptilene i denne perioden var relativt små med lave, flate hodeskaller. De første pattedyrliknende krypdyrene var derimot ganske store rovdyr med stor og smal hodeskalle. Hodeskallen kjennetegnes av at skalletaket har en åpning bak hvert øye (mellom postorbitalknoklen, kinnbeinet (jugale) og tinningbeinet (squamosum). Denne formen for hodeskalle kalles «synapsid», i motsetning til anapsid, slik som hodeskallen til primitive reptilene og skilpadder som har tyggemuskelen skult under et massivt skalletak. Anatomi. Kjevemusklene hos alle synapsider er festet langs den øverste kanten av åpningen. Åpningene tillot musklene å bevege seg, slik at det ble plass til mer muskler. Dette gav et kraftigere bitt enn hos anapsidene, der en slik åpning mangler. Trolig var dette en tilpasning hos de tidlige synnapsidene til å kunne jakte på større byttedyr. En parallell utvikling skjedde omtrent samtidig hos diapsidene, der skalletaket har to åpninger bak øyet på hver side. Denne åpningen rakte helt inn til hjernen hos primitive og avanserte pattedyrliknende krypdyr (henholdsvis pelycosaurer og therapsider), men hos pattedyr er åpningen dekket av kilebeinet og knoklene rundt, slik at tyggemuskelen blir liggende utenpå hodeskallen (men under kinnbuen). Åpningen i hodeskallen ligger mellom kinnbeinet (jugale), bakhodebeina (quadratojugale) og tinningbeinet (squamosum). Mellom åpningen og øyet lå postorbitalknoklen (postorbitale) hos primitive former, hos pattedyr er denne knoklen forsvunnet og åpningen løpt sammen med øyehulen. Hos noen pattedyr, som menneske og hest har skillet mellom åpningen og øyehulen blitt lukket av utløpere fra Pannebeinet, kinnbuen og kilebeinet. Huggtenner. "Eothyris" hadde lange huggtenner på sidene. Allerede de aller tidligste pattedyrliknende krypdyrene hadde en tendens til at noen av tennene foran og på siden i overkjeven var kraftigere og lengre enn de andre. Hos andre reptiler er alle tennene omtrent like store. Hos de primitive pelycosaurerene kunne det være både to og tre slike huggtenner på hver side i overkjeven, men hos de mer avanserte therapsidene og pattedyrene ble disse tennene mer spesialiserte og reduserte til et enkelt par med hjørnetenner. Hos de mer avanserte therapsidene utviklet det seg tilsvarende huggtenner i underkjeven, slik vi finner hos nålevende pattedyr. Kroppsbygning. "Ophiacodon", et tidlig pattedyrliknende krypdyr De mer primitive pattedyrliknende krypdyrene hadde sprikende ben og en lang kropp, slik som vi finner hos de fleste krypdyr. For en moderne observatør ville de tatt seg ut som en storhodet varan, og økologien var sannsynligvis tilsvarende det vi finner hos varaner. I perm var de pattedyrliknende krypdyrene den dominerende livsformen, med stor variasjon i størrelse og bygning. Den mest kjente av disse er ’’Dimetrodon’’ med det karakteristiske seilet over ryggen. Flere grupper utviklet slike seil som trolig tjente en funksjon i temperaturregulering. I løpet av perm utviklet therapsidene seg fra rovpelycosaurer. Therapsidene hadde beina mer innunder kroppen, og de mer avanserte formene hadde pels. Therapsidene hadde sin storhetstid i slutten av perm og begynnelsen av trias, men ble etter hvert utkonkurrert av dinosaurene. Therapsidene utviklet små, nattlevende former, og fra disse utviklet pattedyrene seg i jura. De første pattedyrene. Det formelle skillet mellom pattedyr og eldre pattedyrliknende krypdyr går verken på pels eller varmblodighet, men på øreknoklene. Hos pattedyr har det gamle kjeveleddet hos amfibier og krypdyr, quadrate i overkjeven og angulare i underkjeven, ikke lenger kontakt med kjeven, men utgjør de små ørebeina hammeren og ambolten. Dette gjør at pattedyrene er den gruppen av tetrapoder som hører best, og er trolig et resultat av tilpasning til et liv i mørke. Mellomørebeina er små og skjøre knokler, og det er sjeldent så fine strukturer finnes oppbevart som fossiler. Nøyaktig hvor gerensen går mellom pattedyr og deres forfedre blir i noen grad et tolkningsspørsmål, og en del av fossilene har gjennom historien blitt utsatt for stadige reklassefiseringer. Andre pattedyrtrekk som pels, værhår og trolig melk var tilstede hos de mer avanserte therapsidene som Thrinaxodon og Oligokyphus. Fylogeni. Dette kladogrammet illustrerer fylogenien (familietreet) til amniotene. Det viser at Sauropsider og Synapsider (pattedyrliknende krypdyr) er søstergrupper. Det er en enkel versjon av slektsforholdene Laurin & Reisz beskrev i 1995. Kladogrammet følger gruppene som definert av Gauthier i 1988. Palle Rosenkrantz. Palle Rosenkrantz (født 22. april 1867 i Helsingør i Danmark, død 1. oktober 1941 i Charlottenlund) var en dansk baron, jurist, forfatter og oversetter. Etter en offentlig skandale, der han ble beskyldt for underslag, måtte Rosenkrantz oppgi sitt virke som jurist. Han begynte å skrive for å brødfø familien, og utga etterhvert et åttitalls bøker. Han arbeidet også for avisen Politiken, oversatte, skrev teaterstykker og hørespill. I perioden 1911–25 skrev han dessuten manuskript til tolv stumfilmer. Fram til første verdenskrig skal han ha vært Danmarks mest produktive og mest solgte forfatter. Rosenkrantz regnes som forfatter av den første danske kriminalroman, med "Hvad Skovsøen gemte" i 1903. Flere av Rosenkrantz bøker hadde tilsnitt av sosialkritikk. Utover sitt forfatterskap arbeidet han i den offentlige debatt og holdt foredrag for en reform av den danske strafferettspleien, særlig for en adskillelse av den dømmende makt og anklagerembedet som ikke ble gjennomført før i 1919. Han var sønn av baron Iver Holger Rosenkrantz (1813–73). Eksterne lenker. Rosenkrantz, Palle Rosenkrantz, Palle Ishqhet.no. Ishqnet.no eller Finnvenn.no er et flerkulturelt kontaktforum som drives av Utrop hvor minoritetsungdom kan komme i kontakt med hverandre. Det som er spesielt med kontaktforumet er at det har lagt inn etnisk bakgrunn og religion som variabler i tillegg til de vanlige spørsmål som fødselsdato, kjønn, bosted, seksuell legning mv. Nettportalen ble opprettet i 2002, og er eneste kontaktpunkt på Internett i Norge mellom ulike innvandrergrupper, og mellom innvandrere og nordmenn. Forumet er et tiltak mot tvangsekteskap og ble startet med støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet. Atle Kvålsvoll. Atle Sturla Kvålsvoll (født 10. april 1962 i Trondheim) er en tidligere norsk proffsyklist. Han deltok under sommer-OL for Norge i 1984 i Los Angeles med 20. plass i landeveisrittet. Han var kjent som en av Greg LeMonds hjelperyttere. Han deltok i seks utgaver av Tour de France i perioden 1988-1994, og fullførte fire av dem, med en 26. plass som beste sammenlagtplassering. Kvålsvoll er nå tilknyttet Olympiatoppen, og er Thor Hushovds personlige trener. Al Sharpton. Alfred Charles Sharpton, best kjent som Al Sharpton (født 3. oktober 1954 i Brooklyn i New York City i USA) er en predikant i pinsebevegelsen i USA. Han var presidentkandidat i 2004, men vant ikke nok støtte i nominasjonsprosessen for det demokratiske parti og oppgav sitt kandidatur. Den afroamerikanske borgerrettsforkjemperen går for å være en rebelsk sosialkritisk predikant. Allerede i 1992 og 1994 kandiderte han uten hell til det amerikanske senat og i 1997 likeså til borgermester av New York. Han er krigsmotstander, og mye av hans engasjement har kretset om minoriteter og underpriviligerte. Enkelte av hans utsagn har vakt stor oppsikt og kritikk, som for eksempel noen nedsettende karakteristikker av jøder. Badminton World Federation. Badminton World Federation (BWF) er det internasjonale organet for sporten badminton. Organisasjonen ble grunnlagt i 1934 under navnet "International Badminton Federation" med ni medlemsland (Canada, Danmark, England, Frankrike, Irland, Nederland, New Zealand, Skottland og Wales, men har i dag mange medlemsland fra alle kontinenter. Golden (ciklide). Golden er en ferskvannsfisk som er endemisk til de nordlige kystregionene i Malawisjøen i Østafrika. Den er en populær akvariefisk Kroppsfargen er sterkt gul. Hanner har svarte streker på rygg-, gatt-, hale- buk- og brystfinnene. Eksemplarer som holdes i akvarier er vanligvis lysegule med svarte markeringer, mens individer fra andre områder av Malawisjøen kan ha andre fargetegninger. I naturen blir de opptil 9 cm lange, og i fangenskap har det vært registrert individer på 15 cm. Hannen graver ut en grop i sanden innenfor territoriet sitt, hvor hunnen legger eggene. Hunnen tar deretter eggene inn i munnen, hvor hannen befrukter dem. Denne arten foretrekker en pH mellom 7,8 og 8,9, og en temperatur på 23–26 °C. Lek kan utløses av et temperaturfall, som i naturen indikerer at det regner på Malawisjøen. Ingrid Engelsdatter. Ingrid Engelsdatter (født i 1595, død 1624) var en norsk tjenestejente som ble skjendet, deretter beskyldt og dømt for trolldomsutøvelse og henrettet ved brenning. Hun ble født på en fattigslig ødegård i grenda Sauer i Efterløt sogn i Sandsvær. Som femtenåring kom hun i tjeneste på storgården Steg i Efterløt. Stegbonden var mektig, både som bonde og vertshusholder langs en ferdselåre i Lågendalen. Det var på Steg hun ble skjendet av bonden selv, og det var på Steg hun fikk heksebeskyldningene på seg. At den unge jenta var vakker og hadde kunnskap om urter til bot og for både mennesker og budskap, gjorde at hun ble offer for sjalusi og misunnelse. Heksedommen fikk hun på Sandsvær, og hun flyktet med den vesle dattera si, Helle, til Eiker i 1615. Hun ble brent som heks på bålet i 1624. Teaterlaget Øvre Eiker, nåværende Hokksund by teater, hadde en oppsetning av stykket i 1999. Stykket ble skrevet av Svanaug Gevelt. I rollen som Ingrid Engelsdatter finner vi Elin Støa. Robert Roy MacGregor. Robert Roy Macgregor var en skotsk klanleder på 1700-tallet. Han ble født i 1671 i Glengyle og døde 28. desember 1734 i huset sitt på Inverlochlarig Beg, Balquihidder. Han ble kalt Rob Roy eller Red Mcgregor (Røde Mcgregor) fordi han hadde rødt hår. Faren hans het Donald Macgregor, og moren het Margaret Campbell. Etterhvert møtte han Mary Helen Macgregor av Comar. Senere ble de gift og fikk barna James, Ranald, Coll og Robert (kjent som Robin Oig eller Young Rob). Som 18 åring dro han sammen med faren sin og mange andre klaner i kamp for å støtte Jakob II av England fra huset Stuart i kampen mot Vilhelm III av England. Ola Lindh. Ola Lindh (født 12. juni 1977) er en norsk slagverker og vibrafonist i Made in Corea, et band inspirert av Chick Corea. Made in Corea har gjort en rekke konserter og prosjekter i mange ulike formater, der det meste av Coreas ulike genre/stilarter presenteres. Made in Corea hadde gleden av å spille med Corea selv, på Kongsberg Jazzfestival i 2005. Lindh er også delaktig i bandet Dead Dino Storage, som blant annet spiller musikk av Frank Zappa. Christopher Ironside. Christopher Ironside (født 11. juli 1913, død 13. juli 1992) designet ulike mynter for Royal Mint, blant annet baksidene på de nåværende britiske myntene 50 pence, 10 pence, 5 pence, 2 pence og 1 penny pluss den tidligere Half Penny-mynten. Mary Howard, hertuginne av Richmond. Mary Howard, hertuginne av Richmond Mary Howard, hertuginne av Richmond (1519 – 9. desember 1557) var datter av Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og Elizabeth Stafford, datter av Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham. Mary var ved hoffet i posisjonen som «Lady in Waiting», det vil si en kvinnelig personlig assistent for Anne Boleyn og Anna av Kleve. Hun var søster av poeten Henry Howard, jarl av Surrey, som var en barndomsvenn av kong Henrik VIII av Englands sønn utenfor ekteskap med Elizabeth Blount, Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset. Det var dronningen selv, Anne Boleyn, som arrangerte ekeskapet mellom Henry Howard og Frances de Vere i 1532, og samtidig mellom Mary Howard og Henry FitzRoy som ble gift den 28. november 1533. Henry FitzRoy var ynglingssønnen til kongen, spesielt siden han ellers var uten en mannlig arving, og det var snakk om å gjøre ham offisielt til arving av tronen – hvilket ville ha gjort Mary til Englands dronning. Knapt 19 år gammel blir den unge hertugens lovende karriere brått avbrutt i 1536. For en tid hadde han sett meget dårlig ut og mange historikere mener det er sannsynlig at han led av sykdommen tuberkulose. Han dør av sykdommen den 18. juni 1536) ved St. James's Palace. Hans gravkammer er i kirken i Framlingham i Suffolk. Etter at hennes ektemann var død tok Mary Steward omsorgen for sine nevøer da hennes brors død. Det synes ikke som om hun giftet seg igjen. Hun døde i 1557, 38 år gammel. Einar Mjølsnes. Einar Mjølsnes (født 20. mai 1952 på Voss) er en norsk folkemusiker (hardingfele), komponist og arrangør. Han jobber som fylkesmusiker i folkemusikk i Hordaland og som frilansmusiker. Han spiller blant annet i folkemusikkgruppen "Gamaltnymalt" sammen med Sigrid Moldestad og Håkon Høgemo. Trioen vant Spellemannprisen 2005 i klassen folkemusikk/gammeldans for debutalbumet "Gamaltnymalt". Han har deltatt på en rekke innspillinger og festivaler og samarbeidet med artister som Gabriel Fliflet, Ivar Kolve, Geir Botnen, Øystein Sunde, Kari Bremnes, Lars Klevstrand og Sondre Bratland. Made in Corea. Made in Corea er et jazzband som spiller musikk av Chick Corea. Bandet ble dannet i februar 2001. Utrop TV. Utrop TV er den første norske TV-kanalen som hovedsakelig fokuserer på flerkulturalisme. I forbindelse med femårsmarkeringen av nettportalen Utrop.no, ble Utrop TV lansert 24. oktober 2006. Lazisk. Lazisk er et kartvelsk språk som snakkes av ca. 150 000 mennesker i Tyrkia. Offisielt anses lazisk og mingrelsk som ett språk, men språkforskere ser på dem som to ulike språk, siden de ikke er innbyrdes forståelige. Lazisk har ikke noe skriftspråk, og brukes for det meste i uformelle sammenhenger. I formelle sammenhenger bruker talerne sitt lands offisielle språk, tyrkisk eller georgisk. Sidi Barrani. Sidi Barrani er en landsby i Egypt, nær Middelhavet, om lag 95 kilometer øst for grensen til Libya og om lag 240 kilometer fra Tobruk. Det er mest beduiner som bor i Sidi Barrani og stedet er lite besøkt av turister. Stedet er mest kjent for å være den italienske hærens østligste punkt ved invasjonen av Egypt under andre verdenskrig. Melvins. Melvins er et amerikansk rockeband fra Montesano, Washington. Bandet er kjent for sin innflytelse på sjangeren som senere fikk navnet grunge. Den tredje byenes krig. Den tredje byenes krig (januar til februar 1987) i begynnelsen av året 1987 under Irak-Iran-krigen var høydepunktet under en lengre periode av strategisk bombing med terrorbombing i 1986 og begynnelsen av 1987. Den strategiske bombingen i 1986. Etter et halvt år uten strategiske bombeangrep av det irakiske flyvåpenet bestemte Saddam Hussein seg for å begynne med nye strategiske angrep som gjengjeldelse for tapet av Al-Faw halvøya sør for Basra under Operasjon Val-Fajr 8. 6 Tu-22B bombefly eskorterte av MiG-25 og Mirage F1EQ bombet Teheran med liten virkning ved 10. februar 1986. Angrepet på Teheran startet en ny omgang i de såkalte "byenes krigene" som var ikke registrert av internasjonale observatører fordi Iran hadde konsentrerte deres gjengjeldelsesangrep mot de nærmeste byene i Irak med nye taktiske bakke-til-bakke raketter som hadde vært utviklet i iranske fabrikker som «Oghab» med en rekkevidde på 40 kilometer. Scud-angrepene fra den iranske siden var få og sporadiske. Fem dager senere bombet Tu-22B i to formasjoner den iranske hovedstaden. Men den samme dagen var to MiG-25RB rekognoserings/bombeflyer på tokt over Arak 460 kilometer sørvest for Teheran der de var overfalt av to F-14 Tomcat jagerflyer som skjøt ned det ene. Piloten skjøt seg ut med katapultsetet og dalte i fallskjerm ned på bakken i byen, men ble slått ihjel av et rasende folkemengde i lynsjestemning. De irakiske pilotene i skvadronen med MiG-25RB flyene som var blitt informert om deres venns skjebne, svor hevn over byen Arak. Men de store tapene under operasjonene over frontlinjene i februar til april over Al-Faw tvang irakerne til å redustere antall strategiske tokter mot mål i Iran. I 20. februar, en irakisk MiG-23ML skjøt ned et iransk passasjerfly fra Ahvaz som var brukt som transport for flere politikerne og offiserer til Teheran. Alle 44 ombord på Fokker F27 flyet omkommet. Et heldig flyangrep på en jernbanestasjon ikke langt fra Dezful ødelagt et tog der 77 militære var drept av to irakiske kampflyer ved 14. mai. 7. mai 1986 så det meste destruktive flyangrepet på Teheran med Tu-22B som satt Irans største oljeraffineriet i brann tross mindre vitale ødeleggelse. Den voldsomme brannen som preget horisonten i Teheran satt et voldsomt støkk på befolkningen i den iranske hovedstaden. Etter brannen var slukket, måtte de omfattende skadene på de vitale systemene rettes ut før produksjonen ble restartet. I 23. mai angrepet flere Mirage F1EQ en ammunisjonfabrikk nordøst for Teheran som var påførte lettere skader av bombene. I juli kunne det irakiske flyvåpenet økte deres antall fly på tokter under den strategiske bombeoffensiven og startet en ny terrorbombing mot sivile beliggenheter med nå daglige angrep på Teheran og Isfahan. Store formasjoner på mellom 40 og 50 kampfly fløyet over både frontlinjene og innlandet av Iran. Dessuten var den irakiske planleggingen bak strategisk angrep mye bedre med god etterretning som kom av vestlige støtte, bilder fra satellitter var tatt med i vurderingen av fremtidige angrepsmål. Den 27. juli 1986 droppet to MiG-25RB flere bomber mot byen Arak som hevn for pilotens død i 15. februar. Over 70 sivilister ble drept under en av de blodigste luftangreper mot sivile mål i krigen. Det var ikke den eneste ulykken for beboere i Arak, den 1. august så et voldsomt luftangrep på industrielle mål med et stort antall kampfly som etterlatt seg fire ødelagte fabrikkanlegger. 260 arbeiderne var drept under angrepene. Som gjengjeldelse angrepet flere av de gjenværende kampflyene i det iranske flyvåpenet oljeraffineriet Ad-Dowrah ved Bagdad, forårsaket mindre skader. I september fortsatte de strategiske bombeangrepene på industrielle mål med suksess, avsluttet dette med ødeleggelsen av Shiraz oljeraffineriet som i to flyangreper var totalrasert av Mirage F1EQ jagerbombere som hadde vært ryggraden for den strategiske bombingen over Iran i året 1986. Bare tre dager senere, den 15 oktober, ble Shiraz flybasen som delte flystriper med den sivile flyplassen angrepet av Mirage F1EQ som forårsaket store ødeleggelser. 2 Boeing 747 strategiske tanksfly var totalødelagt, et Boeing 737 passasjerfly ble ødelagt der 6 sivilister var drept og andre 20 var skadet. Ved slutten av dagen truffet to Mirage F1EQ flyer kraftverket i Dez med deres AS.30L luft-til-bakke missiler. Dette fulgte til strømavbrudd over store deler av landet etter kraftverket var blitt dels ødelagt. Som svar på disse angrepene avfyrte iranerne 1 Scud-B rakett mot Bagdad. Men dette var senere besvarte av store flyangreper med mellom tjue og femti fly rettet mot militære og krigsvitale mål på sørvestlige Iran, blant annet ødela Kermanshah oljeraffineriet som eksplodert i et inferno som var synlig opptil førti kilometer vekk. Den økonomiske krigføringen ved bruk av strategisk bombing hadde nå fulgte til de første synlige konsekvensene. Kutt i oljeeksport fra Iran samt mindre mengder av oljeprodukter som bensin og sterke forstyrrelse i den iranske siviløkonomien hadde hendt som resultat av Iraks flyangrepene. Irans eksporten av olje var senket til bare halvparten av det normalt, raffinerte oljeprodukter måtte importeres og myndighetene måtte økte den daglige rasjoneringen på bensin og annet drivstoff for sivilbefolkningen. Årskiftet 1986-1987. Den 1. desember 1986 traff en iransk Scud-B rakett sivile strøk i Bagdad der 48 var drept, 52 skadet. 8. desember så et nytt artilleriangrep på Basra av iranerne. Disse to episoder startet en eskalering i den strategiske bombingen fordi irakerne hadde ansett disse som alvorlige provokasjoner for en gjentaking av flyangrep på sivile mål i terrorformål. Siden 13. desember var flere byer bombet med tap av sivil liv og flere sårede. Disse flyangrepene ble intensiverte etter Operasjon Karbala 4 hadde begynt natten til 25. desember. 31. desember 1986 så kanskje krigens blodigste flyangrep noensinne under krigen da en mindre by ved navn Islamabad-e-gharb i Kermanshah-provinsen var angrepet og bombet av Tu-22B bombeflyer som etter nyhetsbyråene skulle ha forårsaket et menneskelig tap på 311 drepte sivilister. Tu-16, MiG-25RB, Mirage F1EQ og Tu-22B siden 25. desember hadde angrepet flere byer hver dag med fokus på terrorbombing mot sivile befolkningssentre. I løpet av januar 1987 var over 200 luftangrep og rakettangrep gjennomførte mot 35 byer. Listen over byene som var tatt under angrep, ble utvidet til 66 byer i begynnelsen av februar. Ved 22. januar var 1 800 sivilister drept og andre 6 200 skadet i løpet av årskiftet. Den tredje byenes krig. Det iranske luftforsvaret var ikke bare i mangel på antall operative luftvernssystemer, men også delt i separate militære organisasjoner. Pasdaran hadde fått dannet sitt egne flyvåpen med egne luftvernskapasitet, de utplasserte et luftvernsmissilebatteri med kinsiskbygde kopier av SA-2 missiler ved Esfahan. Det iranske flyvåpenet også flyttet deres egne mer avanserte amerikanskbygde luftvernsmissilebatteri til forsvaret av byen. En MiG-25RB som hadde unnsluppet to SA-2 missiler, var skutt ned av en HAWK missil den 14. januar. 17. januar var begynnelsen på den tredje krigen mellom byene med bruk av Scud-B raketter mot hverandres befolkningssentre i Irak og Iran. 8 irakiske Scud-raketter var avfyrt i dagene fram til 25. januar 1987 som en del av 18 rapporterte rakettangrepene mot 15 iranske rakettangrepene hvorav 9 iranske Scud-raketter. Samtidig opplevde iranske befolkningen den verste bombingen hittil i krigen av det irakiske flyvåpenet med flere hundrer av døde og sårede hver dag. Etterspillet. Etter 25. januar fortsatte den irakiske bombeoffensiven uten stans, men de iranske angrepene med Scud-rakettene hadde stoppet opp etter 11 raketter var sendt i januar. 300 irakiske sivilister var drept og 1 000 andre skadet. Flyangrepene siden februar 1986 fortsatte inn i en fase, Den fjerde byenes krig i februar til april 1987. Læreboknormalen av 1959. Læreboknormalen av 1959 var en reform for bokmål og nynorsk som hadde til hensikt å lage en strammere norm for lærebøkene i skolen. Det gis ofte et feilaktig inntrykk av at det ikke fantes en læreboknormal før 1959. Læreboknormalen er alltid den alminnelige rettskrivningen unntatt sideformene. Det mange mente var et problem, var at 1938-rettskrivningen hadde for mange hovedformer. Poenget med læreboknormalen av 1959 var derfor å gjøre flere hovedformer (der det var dobbeltformer) enten til sideformer eller ta dem ut av rettskrivningen. Det ble også gjort andre endringer enn disse rangeringene, derfor er ikke "læreboknormal" en helt presis betegnelse på denne reformen. Den var i virkeligheten en revisjon av 1938-rettskrivningen. Denne bredere revisjonen var delvis et forsøk på å roe ned språkstriden som raste i Norge på denne tiden (se foreldreaksjonen mot samnorsk). En alminnelig oppfatning er at denne revisjonen var "et halvt skritt tilbake" i forhold til 1938-reformen. Dette var imidlertid ikke nok til å stagge striden, da språknormeringen fremdeles bygde på den samme språkpolitikken som 1938-reformen, nemlig "samnorsk folkemål". Dette skyldtes blant annet at normalen ble utviklet av Norsk språknemnd, en institusjon som ble opprettet av Stortinget åtte år tidligere, og som hadde samnorsk folkemål som sitt mandat. __NOTOC__ Bokmål. For bokmålet gjorde reformen at ord med -ere nå fikk dobbelkonsonant og noen ord på hv- i stedet fikk v-. Antallet valgfrie former ble innskrenket, og det var de mest «fornorskede» formene som ble hovedformer. Eksempelvis ble vatn, ramn, botn, dokke, mjøl og bein hovedformer som lærebøkene måtte bruke. Formene vann, ravn, bunn, dukke, mel og ben ble stående som sideformer (klammeformer). Mer generelt ble antall ord med obligatorisk diftong, a-endelse i bestemt form entall, og a-endelse i preteritum, kraftig redusert. Nynorsk. Nynorsken fikk gjeninnført noen gamle former som hadde blitt fjernet i tidligere reformer. Kløyvd infinitiv ble sideform, og infinitiv kunne nå valgfritt ende på -a eller -e. Mange av endringene i nynorsk innebar en tilnærming til bokmål. Eirik Wangberg. Eirik Wilhelm Wangberg (født 19. januar 1944) er en norsk plateprodusent, lydmann, musiker og låtskriver bosatt i Los Angeles. På begynnelsen av 60-tallet var han bassist i det norske The Cool Cats før han startet bandet "Eirik Wangberg with The Noisemen". Etterhvert flyttet han til USA hvor han har har jobbet som produsent og lydmann for flere internasjonale artister og deltatt på en rekke innspillinger som har toppet salgslistene. Blant artistene han har samarbeidet med er Paul McCartney, Diana Ross, John Travolta, The Beach Boys og Jimi Hendrix. Wangberg ble tildelt bransjepris som plateprodusent under Spellemannprisen 1983. Han går også under tilnavnet Eirik the Norwegian, et tilnavn han fikk av Paul McCartney. Óscar Sevilla. Óscar Miguel Sevilla Ribera (født 29. september 1976) er en spansk landeveissyklist som for tiden sykler for UCI Kontinental Tour-laget Relax GAM. Han er en utpreget klatrer med mange sterke resultater i etappperitt, som i Tour de France og Vuelta a España der han flere ganger har vært blant de ti beste i sammendraget. Sevilla, Óscar Sevilla, Óscar Putball. Putball er et ballspill som er en blanding mellom fotball og golf. Spillet går ut på å få ballen ned i et visst antall hull på færrest mulig spark, og kan spilles enten som individuell konkurranse eller som lagkonkurranse med inntil 4 spillere pr. lag. Spillet. Spillet går ut på å sparke en ball fra utsparkstedet og ned i et hull på færrest mulig tilslag. Banen hvor sporten spilles består ofte av 9 hull, der en del av hullene har putballhindre som skal passeres. Disse hindrene er; Tunnelen, Vinduet, Kurven og Labyrinten. Hvert spark gir 1 poeng, og det er satt en grense på maks antall spark (denne varierer fra bane til bane). Blir det brukt mer enn maksgrensen blir det 2 ekstra poeng. Utstyr. Putball spilles med fotballer i størrelse nr. 4. Disse har fire fargekombinasjoner (rød, blå, gul, og grønn) og er nummerert fra 1-4. I tillegg består utstyret av scorekort som fylles ut fortløpende og brikker med samme farge- og tallkombinasjon som ballen. Disse brikkene legges ned i steden for ballen for å ikke treffe hverandre. Norges Putballforbund. Norges Putballforbund (NPF) ble stiftet 17. juli 2002, men er foreløpig et inaktivt forbund uten aktive medlemmer. Forbundet kommer til å bli aktivisert når behovet melder seg. Burren. Burren (irsk "Boireann" «store berg» (det irske kartverket bruker den moderne irske formen "Boirinn") er et unikt karst-landskap nordvest i grevskapet Clare i Republikken Irland. Området er om lag 250 km², og er innsirklet av av landsbyene Ballyvaughan, Kinvara, Tubber, Kilnaboy, Kilfenora og Lisdoonvarna, i vest grenser det mot Atlanterhavet og i nord Galwaybukten. Historie. Burren har mange historiske og arkeologiske steder. Det er mange megalittiske graver, dysser og flere ringfort, blant dem det triple ringfortet Cahercommaun ved kanten av en innlandsklippe og det usedvanlig godt bevarte steinfortet Caherconnell. I landsbyen Kilfenora er det et keltisk høykors. Corcomroe Abbey er en av hovedattraksjonene i området, en annen er dyssegraven Poulnabrone Dolmen. De avrundede åsene i Burren er sammensatt av kalkstein med karakteristiske sprekker og groper. I området finnes arktisk, alpin og middalshabsvegetasjon side om side. De mange klippene i området gjør det til et populært sted for fjellklatring. Det er også flere grotter som oppsøkes av grottevandrere. Eksterne lenker. Burren Grevens tid. Grevens tid brukes både om den såkalte grevefeiden i Danmark på 1500-tallet og om styret til grev Per Brahe d.y. i 1600-tallets Finland, som da var underlagt Sverige. Uttrykket «å komme i grevens tid» betyr å komme i akkurat rette øyeblikk, gjerne også med bibetydning at det er i siste liten. Denne bruken av uttrykket skriver seg antagelig fra Sverige. Alessandro Rosina. Alessandro Rosina (født 31. januar 1984 i Cesena, Italia) er en fotballspiller for Zenit. Han debuterte i Serie A for Parma mot Juventus 16. februar 2003, men spilte en halv sesong i Serie B for Verona før han gikk til Torino i 2005. Fra reformasjon til enevelde. I perioden fra reformasjonen ble innført i Norge i 1537 til grunnloven ble vedtatt i 1814, var Norge ikke et rike i union med Danmark, men en provins i kongeriket Danmark. Fram til eneveldet ble innført av Fredrik III i 1660 ble riket styrt av kongen sammen med et adelig riksråd. Oppsummering. Selv om Norge var underlagt Danmark etter 1537, var Norge fortsatt i praksis et eget rike. Norsk talespråk og skikker levde videre, men det var kongen og riksrådet i København som bestemte, og adelige lensherrer styrte Norge på vegne av kongen. Danmark-Norge og Sverige førte krig med hverandre flere ganger i perioden, og Sverige vokste til en stormakt i Norden. På grunn av skattetrykket presset de rike borgerne i København igjennom at adelen også skulle betale skatt, og under denne konflikten benyttet kong Fredrik III muligheten til å innføre eneveldet i Danmark. Reformasjonen. I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge. Det nye med Luthers lære var, forenklet sagt, at den bygde på Bibelen alene, ikke på pavens autoritet og kirkens tradisjoner. Munker og nonner måtte forlate klostrene og leve et vanlig liv, og i kirkene forsvant alle relikviene. I Trondheim ble Olav den helliges kiste hogget opp, fraktet til København og smeltet om til mynter. Kongens makt etter reformasjonen. Den nye protestantiske statskirken i Norge hadde kongen som overhode. Dermed overtok kongen eierskapet av alle kirkens eiendommer i Danmark-Norge, i Norge ca. 40% av jorda. Kongen innkasserte også bøtene folk måtte betale dersom de brøt kristenretten. De lutherske prestene forkynte ikke bare evangeliet, men mante også til lydighet mot kongen og øvrigheten. Dermed ble kongehuset rikere, og kongens makt ble styrket som et resultat av reformasjonen. Reformasjonen. Noen katolske prester lot seg overtale til å fortsette som prester etter reformasjonen, mens andre gikk av. Man gav ordre om at de gamle skikkene skulle opprettholdes, for at det ikke skulle bli «forskrekkelse eller uenighet blant den fattige, simple og uforstandige allmue». Slik ble protestantismen forsiktig innført de første årene. Senere utnevnte kongen mer luthersk rettroende prester og biskoper, mange av dem danske. Utover på 1500-tallet kom myndighetene til å slå hardt ned på dem som drev med såkalt vranglære (dvs. forkynte katolsk lære), blant annet ved brenning. Lensstyret. Norge var delt inn i fire hovedlen, og hvert av disse var videre delt inn i mindre len. Lenene ble styrt av lensherrer som for det meste bestod av dansk adel, men i noen tilfeller norsk adel. Lensherrene hadde ansvaret med å kreve inn skatt og toll, lede soldater i krig, tilsette prester og dømme i de høyeste domstolene. Kontrollen med lensherrene var ikke den beste, og mange av dem puttet mye penger i egen lomme. Stattholder i Norge. Etter den nordiske sjuårskrigen (1563–1570) innså kongen at det var for vanskelig å styre Norge fra København. Kommunikasjon var vanskelig på grunn av fjell og fjord, og det var lang vei til konge og riksråd. Derfor bestemte kongen seg for å utnevne lensherren av Akershus len til stattholder i Norge; han skulle være kongens stedfortreder. Stattholderen fikk først ikke mye innflytelse utenfor Akershus slottslen, men utnevnelsen viste at kongen så på Norge som et eget rike. Maktkamp. Ved midten av 1500-tallet var Danmark-Norge og Sverige omtrent like store. Siste halvdel av 1500-tallet bygde svenskene opp en disiplinert bondehær. I Sverige hadde de inntekter fra rike sølv- og kobbergruver og et effektivt skattevesen. Dermed kunne kongen betale profesjonelle leiesoldater som supplerte bondehæren. Dette gjorde det mulig for Sverige å ekspandere kraftig i det neste århundret. Nordkalotten. Svenskene ønsket å få kontroll over Norskekysten fra nordre del av Nordland og nordøstover. Rundt 1600 ble striden om Nordkalotten hissigere, og Christian IV erklærte krig mot Sverige i 1611. (se kalmarkrigen) Selv om målet med krigen, å erobre hele Sverige, ikke ble nådd, gav svenskene avkall på sine krav på kysten av Troms og Finnmark. Det tok lang tid før Sverige og Danmark ble enige om hvor grensen mellom Sverige og Norge skulle gå. Trettiårskrigen. Etter kalmarkrigen tok svenskene kontrollen over Østersjøen og erobret Livland fra Russland. Christian IV var urolig for den svenske ekspansjonen og gikk inn i trettiårskrigen på protestantisk side. Etter et katastrofalt nederlag måtte han flykte nordover. Sverige gikk også inn i krigen og vant store seire på tysk jord. I 1643 gikk Sverige til angrep på Danmark og okkuperte Jylland. Ved Brømsebro-freden måtte Danmark-Norge avstå flere landområder. Roskildefreden. Midt på 1650-tallet førte svenskene et felttog mot Polen, uten å lykkes. Nå så kong Fredrik III sjansen til å hevne seg for Brømsebro-freden og erklærte krig mot Sverige. Men det var svenskene som kom på offensiven. Vinteren 1657-58 frøs sjøen mellom de danske øyene, og svenskene marsjerte til Danmark og erobret Fyn og gikk i land på Sjælland. Ved freden i Roskilde måtte Danmark-Norge avstå enda mer land, og Norge ble delt i to. Københavnfreden. Svenskene drømte fremdeles om et Stor-Sverige og beleiret København. Beleiringen ble brutt da kong Karl X Gustav døde plutselig under angrepet på Halden. Ved freden i København fikk Danmark-Norge tilbake Trondheims len og Bornholm, men Sverige beholdt sin plass som stormakt i Norden. Eneveldet blir innført. Før 1660 styrte kongen sammen med et adelig riksråd. Kongens makt var begrenset, og riksrådet kunne velge hvem som skulle være kongens etterfølger når han døde. Dermed kunne riksrådet sikre privilegier for adelen, og bare adelen fikk toppstillinger i administrasjonen. Men i første halvdel av 1600-tallet klarte ikke adelen å oppfylle sin plikt i landets forsvar. Ny krigsteknikk, leiesoldater og kanoner svekket adelens militære betydning. Det var først og fremst leiesoldater, københavnborgere og norske bondesoldater som forsvarte riket mot svenskene. Stendermøte. Kongen hadde lånt penger, blant annet fra rike borgere i København, for å dekke utgiftene til krig. Når krigene var slutt var borgerne interessert i å få mer innflytelse i administrasjonen for å sikre sine økonomiske interesser. Dermed var det naturlig at borgerne og kongen gikk inn i en allianse. På stendermøtet foreslo borgerne og prestene at Fredrik III og hans etterkommere skulle få arverett til tronen. Kongen og hans tilhengere mente at krigsnederlagene viste at riket trengte en sterkere statsmakt. Statskupp. Adelen var upopulær fordi mange mente at de ikke hadde gjort sin plikt i krigene mot Sverige. Fredrik III stengte byporten og kongetro leiesoldater holdt vakt. Sperret inne i et fiendtlig København gikk riksrådet med på kongens og borgernes forslag. Stendene bestemte at Fredrik III skulle bestemme hvordan rikene skulle styres i fremtiden. Dermed grep kongen sjansen og sikret seg "enevoldsmakt." I Kongeloven 1665 ble den eneveldige styreformel endelig fastslått. Den fjerde byenes krig. Den fjerde byenes krig (februar–april 1987) under Irak-Iran-krigen på våren 1987 var sluttfasen på en lang strategisk bombeoffensiv av industrielle, økonomiske, infrastrukturmessige og deretter sivile mål siden februar 1986. Februar 1987. Etter den kortvarige, men intense tredje byenes krigen i januar fortsatte den strategiske bombingen av mål i Iran. Den 2. februar var det 600 flygninger av det irakiske flyvåpenet. Men i mellomtiden hadde det iranske flyvåpenet reorganisert seg med flere operative fly. Det var utført flere tokter til beskyttelse av det iranske luftherredømmet, sammen med bedre operasjonell tilstand på luftvernssystemene. Uheldigvis var de nye luftvernssystemene med 35mm luftvernskyts som var kjøpt fra Sveits ikke modifisert for positiv identifisering av egne fly slik at de kunne bli truffet av egne luftvernmissiler. 11. og 12. februar angrep minst seks formasjoner av irakiske kampfly Teheran. Tre dager senere gjorde det iranske flyvåpenet et dypt penetreringsraid 650 kilometer inn i Irak med 4 F-4E mot H-2 pumpestasjonen for oljerøret til Jordan som var blitt skadet under flyangrepene. Denne såkalte "Operasjon Ra´d-2" i 15. februar så også den lengste redningsoperasjon i det iranske flyvåpenets historie. Et av F-4E flyene var skutt ned av en Mirage F1EQ på ødemarken i vestlige Irak. Dagen etterpå vendte 6 F-4E tilbake til området sammen med et propelldrevet PC-6B treningsfly som landet og plukket opp besetningen over 600 kilometer inn i Irak. Våpentilstandene. Den 18. februar 1987 stoppet Saddam Hussein av flere grunner den strategiske bombeoffensiven som hadde foregått i flere faser siden februar 1986. I følge irakiske opplysninger hadde Massoud Rajavi, den iranske opposisjonslederen for Mujahideen e-Khalq, anmodet om at angrepene måtte avsluttes under henvisning til at folket var hardere rammet enn regimet i Teheran. Men Khomeini hadde i det skjulte gått med på å stoppe og avslo fra å starte artilleriangrep på Basra. Det irakiske flyvåpenet hadde dessuten stor tap under vinteren 1986-1987, etter iranske påstander var 71 irakiske kampfly skutt ned i de siste dagene av januar. Irakiske kilder innrømmet et tap på 38 fly, 19 andre fly var rapportert skutt ned. Med det iranske luftforsvaret i bedre tilstand hadde tapene blitt merkbart, spesielt tapet av trente piloter. Det var færre piloter med høy kompetanse enn det var fly i det irakiske flyvåpenet. Irakerne måtte stoppe operasjonene for å bevare styrkene sine som ble konsentrert om å angripe mindre farefulle mål. Men den første våpentilstanden som varte i to uker, var den første i en rekke som fortsatte med kortvarige avbrytelser av rakettangrep og flyangrep på sivile mål fram til april 1987. Da hadde den konstante uroen blitt avløst av ro mellom de to landene som konsentrert flyene sine mot maritime mål under «tankskipkrigen» og for taktiske nærstøtte av deres bakkestyrkene. Resultatene. Etter "den tredje byenes krig" og "den fjerde byenes krig" i vinteren 1986-1987 samt den strategiske bombeoffensiven siden februar 1986 var ødeleggelsene meget stor med tegn på demoralisering og utmattelse hos det iranske folket. Irakerne hadde gjennomført en effektiv og hensynløs bombeoffensiv mot industrielle, økonomiske, krigsvitale og ikke minst sivil mål. Hensikten hadde vært å påføre befolkningen påkjenninger og ved det påvirke regimet. Men bombeoffensiven var foretatt med et flyvåpen på noe få hundre kampfly mot et stort antall mål som de irakiske planleggerne ikke maktet å ha en systematisk angrepsplan for. Mål ble valgt tilfeldig etter politisk inngriping og noe effektiv konsentrasjon mot vitale mål for det iranske samfunnets evne til å føre krig var ikke med i planene. Det var en spredning av ressursene mot alle vitale mål istedenfor systematisk utradering av en bestemte type mål som oljefasiliteter, kraftverk, fabrikker, vannforsyning eller energiproduksjon. Det var for få fly mot for mange mål som man rammet tilfeldig så det ble for langt mellom suksessene. Det iranske luftforsvaret var i perioder helt uten av stand til å forhindre større flyangrep, men kom seg tilbake. Dessuten hadde "Operasjon Ra´d-2" demonstrert at det iranske flyvåpenet fremdeles kunne forårsake stor skade på den irakiske oljeindustrien. Flere raid med fly og helikoptre ødelagt flere radarstasjoner som fjernet noe av den irakiske radardekningen inn i Iran. Forsøkene på effektiv i teppebombing på sivile strøk med de strategiske bombeflyene Tu-16 og Tu-22B, med en bombelast på 9 tonn, hadde begrenset virkning da sikteutstyret for bombedropp ikke var godt. MiG-25RB som var et rekognoseringsfly som kunne fraktet flere bomber, var ustoppelig med deres høye hastighet og kunne slippe sine bomber på trygg avstand fra byen i stor høyde. Bare to MiG-25RB var skutt ned under krigen over Iran. Suksessen bak de franskbygde Mirage F1EQ skyldes mer pilotenes utdanning enn flyene. Pilotene for disse flyene var opplært i vestlig flygerutdanning med stor kompetanse. Iran hadde lidd store sivile tap i perioden desember 1986 til mars 1987, 66 byer var rammet hvorav 35 under vedvarende angrep. 3 050 sivilister var drept i midten av februar, etter iranske opplysninger var tre tusen drept i løpet av bare en uke i februar. Over 4 000 sivilister skal ha omkommet og 12 000 var blitt skadet under rakettangrep og flyangrep. Antallet sivilister som hadde blitt drept i februar til desember 1986 er ikke kjent, men det var flere hundre som døde eller ble såret. De sivile tapene var ikke det som utløste demoraliseringen ved begynnelsen av 1987, men at de irakiske flyene kunne få angripe gang på gang uten hindring. Med mellom 200 og 500 tokter hver dag var det for få fly som var skutt ned i den lange perioden. Arnold Machin. Arnold Machin (30. september 1911 – 9. mars 1999) var en britisk kunstner, skulptør og mynt- og frimerkedesigner. Han har laget et portrett av dronningen som blir brukt på mange frimerker og mynter, inkludert de første One Penny myntene. Sjette armé (Tyskland). Sjette armé var en tysk armé, virksom under første verdenskrig og andre verdenskrig. Sjette armé er mest kjent for sin innsats i slaget om Stalingrad hvor den til sist måtte overgi seg. Reinarknuten. Reinarknuten med Tysdalsvannet i forgrunnen Reinarknuten (787 moh.) ligger i Hjelmeland kommune i Rogaland. Fjellet ligger på sørsiden av Tysdalsvannet, der fjellet reiser seg loddrett mot toppen. Det finnes en merket turløype fra Bjørheimshei hyttefelt. På toppen av fjellet har man utsikt over hele Ryfylke. Sveits' parlament. Det sveitsiske parlament representerer den lovgivende makt og gjenspeiler gjennom sine to kamre det folkevalgte og det føderale element i forbundsstaten Sveits. De to kamrene velges for fire år og har lik makt. Nasjonalrådet. Nasjonalrådet (tysk: "Nationalrat", fransk: "Conseil national", italiensk: "Consiglio nazionale") består av 200 representanter og er landets folkevalgte forsamling. Valg til Nasjonalrådet foregår etter proporsjonal representasjon med kantonene som valgkretser. En gjennomsnittlig valgkrets har 36 000 velgere, men alle kantoner har rett til å velge minst én representant, uavhengig av kantonens størrelse. Kvinner fikk stemmerett til Nasjonalrådet i 1971. Stemmerettsalderen er fra 1991 av 18 år. Stenderrådet. Stenderrådet (tysk: "Ständerat", fransk: "Conseil des Etats", italiensk: "Consiglio degli Stati") er et organ for representasjon av kantonene, delstatene i den sveitsiske konføderasjonen. I alt har Stenderrådet 46 representanter. Kantonene har to representanter hver uavhengig av folketall, da slik at halvkantonene (Obwalden, Nidwalden, Basel-Stadt, Basel-Land, Appenzell Ausserrhoden og Appenzell Innerrhoden) har en representant hver. Den forente forbundsforsamlingen. Den forente forbundsforsamlingen (tysk: "Vereinigte Bundesversammlung", fransk: "L’Assemblée fédérale (Chambres réunies)", italiensk: "L’Assemblea federale plenaria") utgjøres av Nasjonalrådet og Stenderrådet i fellesskap. Representantene i de to kamrene møtes som en forent nasjonalforsamling for behandling av bestemte saker knyttet til valg, løsning av kompetansekonflikter mellom føderale organer, samt benådninger. Det er Den forente forbundsforsamlingen som velger regjeringen (tysk: "Bundesrat", fransk: "Conseil fédéral", italiensk: "Consiglio federale"). Valget skjer etter formannskapsprinsippet, det vil si slik at alle de største partiene er representert i regjeringen. Regjeringen har sju medlemmer og har samme funksjonstid som parlamentet, fire år. Forbundspresidenten velges for ett år av gangen blant regjeringens medlemmer og fungerer som den første av likemenn. RCTV. Protester mot stengningen av kanalen Radio Caracas Televisión ("RCTV") er en privat fjernsynskanal i Venezuela med hovedkvarter i Caracas. Kanalen ble tildelt sin sendingskonsesjon av Venezuelas militærdiktator Marcos Perez Jiménez 15. november 1953, og sprang ut fra landets eldste radiokanal, Radio Caracas Radio, grunnlagt 1930. RCTV er en av Venezuelas mest populære TV-kanaler, og har vært kritisk til Hugo Chávez' styre, som den har ment var autoritært. Kanalen er først og fremst kjent for sine såpeoperaer og underholdninsprogram. Kanalen fikk ikke lenger fornyet sin konsesjon som allmennkringkaster av den venezuelanske regjeringen, da konsesjonen gikk ut i mai 2007. Begrunnelsen var at RCTV hadde brutt en rekke av konsesjonsvilkårene;som minimumskrav til nasjonalt produserte programmer; vilkår for reklamesendinger og brudd på skatteloven, i tillegg til at noen mener kanalen aktivt støttet militærkuppet mot Chávez-regjeringen i 2002.Frekvenser og sendere ble tildelt den statlig finansierte stasjonen TVes. RCTV har fortsatt konsesjon for å sende over satellitt og kabel, og sender i tillegg over internett. RCTVs sendinger er svært populære og har fortsatt flere seere enn alle de offentlige tv-kanalene til sammen. I mai 2007 var det store protestdemonstrasjoner i Venezuela mot at den opposisjonelle kanalen ikke fikk fornyet sin konsesjon. Utenlandske observatører har uttrykt bekymring over pressefriheten i landet. Politikk i Trondheim. Trondheim bystyre besto av 85 representanter fordelt på 11 partier i perioden 2007–11. Fra oktober 2011 er antallet representanter redusert til 67, og 10 partier er representert. Kommunen har Norges største bystyre og styres etter formannskapsmodellen. Flertallskonstellasjon besto fra 2003 til 2011 av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet. Etter valget i 2011 er også Kristelig Folkeparti trukket inn i flertallalliansen. Firepartisamarbeidet ble etablert for å erstatte byens Høyre-dominerte politiske ledelse som kom til makten i valget i 1989, først to perioder under den populære ordfører Marvin Wiseth som skaffet Høyre den såkalte «Marvin-effekten» med betydelig framgang, deretter en periode med Anne Kathrine Slungård. Høyre gikk kraftig tilbake ved kommunestyrevalget i 2003 og gav posisjonen som byens største parti tilbake til Ap. Kommunevalget i 2007 ble en tillitserklæring til ordfører Ottervik og hennes politiske samarbeidspartiere ettersom partienes oppslutning økte og flertallet i bystyret ble styrket. Arbeiderpartiet og De Grønne gikk mer fram enn det SV og Senterpartiet gikk tilbake. Høyre gikk ut av valget med sitt dårligste resultat siden andre verdenskrig. Fremskrittspartiet gikk noe fram, men til lavere nivå enn på landsbasis. Ved valget i 2011 økte Høyre kraftig på bekostning av Fremskrittspartiet, mens Arbeiderpartiet beholdt en sterk oppslutning, til tross for en liten prosentvis tilbakegang. Av de fire samarbeidende partiene var det bare MDG som økte sin prosentvise oppslutning, alle de andre gikk tilbake såvel i oppslutning som i mandat-tall, noe som hadde sammenheng med reduksjonen i antallet plasser. På borgerlig side hadde Venstre framgang ved siden av Høyre. Ordfører. Siden 2003 har Rita Ottervik fra Arbeiderpartiet vært ordfører, med varaordfører Knut Fagerbakke fra Sosialistisk Venstreparti. Valget av Ottervik i 2003 gjorde slutt på 13 år med borgerlig styre med Høyres Marvin Wiseth (1990–98) og Anne Kathrine Slungård (1998–2003). Lian-erklæringa 2007. Flertallet i bystyret etter kommunevalget i 2007 vedtok gjennom Lian-erklæringa hvordan Trondheim skulle styres i perioden 2007–2011. Partiene bak avtalen var Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Lerkendal-avtalen. Etter valget i 2011, ble også KRF inkludert i flertallsstyret i Trondheim. Det nye sentrum-venstre flertallet etter kommunevalget 2011 har formulert sine felles målsettinger i den såkalte Lerkendal-avtalen. Einar Andersen. Einar «Bror» Andersen (født 24. desember 1929 i Drammen, død 19. januar 2001 i Sandefjord) var en idrettsutøver fra Drammen kjent for sin allsidighet. Han representerte Drafn i bandy, fotball og ishockey, og spilte på landslaget i både bandy og ishockey. Han tok 11 NM-titler i bandy med 23 år mellom første og siste kongepokal. Einar Andersen er absolutt mest kjent under kallenavnet «Bror», i Sverige som «Brorsan». Bandy. Som 17-åring spilte Andersen seg inn på førstelaget til Drafn på en tid da laget var ledende i landet. Denne plassen beholdt han i 25 år og han var med på samtlige av Drafns store triumfer på 1950-, 1960- og første halvdel av 1970-tallet. Han fikk med seg 11 norgesmesterskap og 400 obligatoriske kamper. Andersen la opp i 1973. «Bror» var gjennom en årrekke sentral på det norske landslaget. Under OL i Oslo i 1952, da bandy var prøvegren, scoret han det avgjørende målet da Norge slo Sverige 2–1. Dette var første gang noensinne at Norge slo Sverige i en landskamp i bandy. «Bror» var også med på sølvlaget under VM i 1965 i Sovjetunionen. Til sammen fikk han 31 landskamper. Han var for øvrig den første nordmann som oppnådde 25 landskamper. «Brorsan» var ingen stor skytter og derfor heller ingen toppscorer, men med sin eminente teknikk, sitt store overblikk og enorme ballkontroll, var han gjennom hele karrieren ofte nest sist på ballen ved scoring.Han var dessuten den suverent beste skøyteløperen gjennom hele karrieren, med sin dype, kattemyke stil. Ishockey. Drafns bandyspillere begynte i 1952 å spille ishockey på hobbybasis ved siden av bandyen. «Knickers Lions» spilte seg rett opp fra 4. til 1. divisjon og Andersen spilte seg inn på landslaget. Ved ett tilfelle (av svensk presse uoffisielt) ble han kåret til europas beste ishockeyspiller, mest for sin unnvikende skøytestil. Han hadde gitt seg med ishockey da Drafn la ned aktiviteten i 1960. Etter karrieren. Drafn nominerte Andersen til Egebergs ærespris, men komiteen syntes at idrettene han hadde utmerket seg i var for ensartede til at han kunne tildeles prisen. Etter sine aktive år som lagspiller i fotball, bandy og ishockey, begynte «Bror» Andersen å sysle med tennis, og sikret seg en rekke norgesmesterskap i veteran-klassen, der han var aktiv langt opp i årene. Det siste norgesmesterskapet i tennis tok han så sent som i 1998, tre år før han døde. Frøysnes. Frøysnes er en bygd i Bygland kommune i Aust-Agder fylke. Den ligger 13 km nord for kommunesenteret Bygland. Bygda ligger på vestsiden av Åraksfjorden, som er en del av Byglandsfjorden. Kjente mennesker med tilknytning til Frøysnes er dikteren Hans E. Kinck, bibeloversetter Alexander Seippel og lensmann og statsråd Lars Knutson Liestøl, som alle bodde på Frøysnes i perioder på 1800-tallet. Kongsvold Fjeldstue. Kongsvold Fjeldstue er et hotell og tidligere skysstasjon på Dovrefjell i Sør-Trøndelag. De eldste bygningene på stedet er fra 1720. Både Pilegrimsleden og Kongeveien går gjennom tunet. Frederik IV av Danmark og Norge har, som en av mange, besøkt lokaliteten. Hotellet er også utgangspunkt for flere av DNTs ruter. På Kongsvold fjeldstue finnes en utstilling om verneområdene i nærheten, og om Kongsvolds historie, samt en samling med historiske gjenstander fra fjellstuedriften. 150 meter lenger syd retning Hjerkinn ligger Kongsvoll fjellhage og en forskningsstasjon drevet av Vitenskapsmuseet i Trondheim, anlagt av Thekla R. Resvoll. Historikk. Ferdselen mellom Trøndelag og Østlandet har i århundrer gått over Dovrefjell. Nidaros sin betydning som kongssete var lenge det viktigste grunnlaget for reiser over fjellet. Etter kristningen av Norge begynte pilegrimene å søke mot Olav den helliges grav og Olavskilden. Denne ferdselen varte helt frem til Reformasjonen i 1536. I mange hundre år foregikk all ferdsel over fjellet til fots eller på hesteryggen gjennom tunet på Kongsvold. Fjellstuene bød på mat og husly for alle slags farende folk. Alt på 1100-tallet ble det etablert sælehus, ­den tids selvbetjeningshytte på fjellovergangene for å gjøre turen over fjellet tryggere for veifarende. Senere kom fjellstuene. Kongsvold fjeldstue fikk offisiell status som statlig fjellstue i 1670. Opprinnelig het fjellstua "Holet" og lå to km lenger nord i Drivdalen, der Vårstigen starter. I 1701 gikk det et ras som tok med seg et halvt hus. Da ble det bestemt å flytte Kongsvold til dagens plassering. Der ble Kongsvold bygd opp igjen. Navnet Kongsvold fikk fjellstuen i 1704, bestemt av Kong Fredrik IV. I 1712 startet byggingen av det nye Kongsvold, men under den store nordiske krig i 1718 ble Kongsvold og de andre fjellstuene på Dovrefjell (Drivstua, Hjerkinn og Fokstua) brent. I all hast gjorde de norske soldatene tiltak for å forhindre at Karolinerne skulle finne mat og beskyttelse på fremrykking over fjellet sørover. Det stanset svenskene, og den svenske fortroppen snudde bare 10 km nord for Kongsvold Fjeldstue. Gjenreisningen av fjellstuen der den nå ligger startet i 1720. Alle Statens Fjellstuer i Sør-Norge ble etterhvert overdratt til private. Kongsvold ble testamentarisk tilbakeført til statlig eierskap på 1970-tallet av den siste private eieren, Per Holaker. Bygningene. Stedet består av 20 bygninger rundt et tun, og har i alt 74 sengerplasser. De eldste delene av hovedbygnigen på tunet er 1720. I perioden 1979 - ca 1990 har det pågått et stort restaureringsarbeid i nært samarbeid med Riksantikvaren. Det gamle skyssmiljøet er tatt vare på både inn- og utvendig. Dagens virksomhet. Kongsvold Fjeldstue driver overnatting, kro- og restaurant og organiserer utflukter på Dovrefjell. Stedet benyttes også til konferanser og kulturarrangementer. Miljøverndepartementet er eier. Ellen og Knut Nyhus har drevet fjellstuen siden 1998. Fjeld. Per 7. desember 2007 og ifølge Statistisk sentralbyrå, bar 2623 personer i Norge etternavnet Fjeld. Harald Hals. Harald Hals (født 10. mai 1876 i Kristiania, død 1959) var en norsk arkitekt og byplanlegger. Han var kjent som en drivende kraft i byplanlegging og sosial boligbygging i Oslo fra 1914 til annen verdenskrigs slutt. I periodene 1938-1941 og 1945-1946 var han president i Norske Arkitekters Landsforbund. Han fikk St. Hallvardsmedaljen i 1957. Harald Hals' park ligger nord for Ullevål Hageby i Oslo. Sønnen til Harald Hals var Harald Olaf Hugo Hals (1905–1968), kunsthistoriker, museumsdirektør og forfatter, ofte omtalt som Harald Hals II. Bakgrunn, utdannelse og stillinger. Harald Hals var sønn av en sorenskriver. Etter arkitektutdannelse arbeidet Hals i London og USA (Chicago og Seattle) frem til 1911. Han fikk her erfaring som arkitekt med bygging av skyskrapere. Han drev arkitektpraksis i Kristiania 1912-1914, før han fikk sin første offentlige stilling som sekretær i kommunens boligtilsyn. Fra 1918 var han kommunens boligdirektør. I 1926 ble han reguleringssjef i Oslo kommune, en stilling han hadde til 1947. Boligprosjekter i Oslo. Hals hadde en sentral rolle i de fleste av de store kommunale boligprosjektene fra 1914 til 1930: Kværnerkolonien, Ullevål Hageby, Lindern, Torshov, Ila, Søndre og Nordre Åsen. Han regulerte og var en av flere arkitekter som tegnet. Disse områdene er storgårdskvartaler, ikke nødvendigvis lukket, ofte med buede gater og vekt på plasser og siktlinjer. Dette innebar brudd med det Hals senere kalte tvangen fra ”sjakkbrettet” (jf. Kvadraturen i Oslo). Iladalen ble bygget ut fra slutten av 1930-tallet. Av planen han utformet i 1928 for Etterstad ble bare den første bygningen realisert. «Fra Christiania til Stor-Oslo». I boken "Fra Christiania til Stor-Oslo. Et forslag til generalplan for Oslo" fra 1929 gjør Hals en historisk gjennomgang av Oslos utbyggingshistorie, og sammenholder de prinsippene og mønstrene han finner i Oslo, og mangelen på planmessighet, med kunnskap om utviklingen i byer i andre land. De senere delene av boken er en bredt anlagt plan for videre utvikling av Oslo, med soneinndeling for næring, bolig, trafikk, sentrumsfunksjoner og friområder og parker. Det var blant annet den første plan for et funksjonsdelt vegnett i by i Norge, bygget på drøfting av erfaringene med privatbil i byer i USA. Hals etablerer årer av parkgater, først og fremst Store Ringgate fra Tøyenparken til Frognerparken, det som var tenkt flere tiår før Hals og som først etter annen verdenskrig ble Kirkeveiringen (ring 2). Hals har satt preg på utformingen av ring 2 ved Akerselva og fra Carl Berners plass til Tøyen. Andre parkgater ble også realisert, som Colletts gate. Planen beskriver dekningen av parker og friområder i byen og videre utvikling av et system av parkårer og lekeplasser. Planen for Stor-Oslo ble, sammen med generalplan felles for Oslo og Aker fra 1934, retningsgivende til en tid etter annen verdenskrig. Utmerkelser. Hals ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble 23. juni 1930 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden «for fremragende planleggelse av sosial boligbebyggelse». Han var også kommandør av Sverdordenen og ridder av Nordstjerneordenen. Elisabeth Kværne. Elisabeth Kværne (født 31. august 1953) er en norsk folkemusiker på langeleik fra Nord-Aurdal i Valdres. Hun ga i 1985 ut albumet "På langeleik" og fikk for det Spellemannprisen 1985 i klassen folkemusikk/gammeldans. Albumet ble gjenutgitt i ny versjon i 1995. I 2005 fikk hun sammen med Ingar Ranheim Nord-Aurdals kulturpris for sin innsats for å bevare norsk og lokal folkemusikk. Hun er til daglig leder for folkemusikkarkivet på Valdres Folkemuseum. Kvikkpass. Systemet brukes blant annet av Tide Reiser, Veolia Transport, Lost Weekend-festivalen, Round Table, Junior Chamber (JCI). InterCityExpress. InterCityExpress (ICE, tysk uttale: [iːtseːˈeː]) er et system av høyhastighetstog som hovedsakelig kjører i Tyskland og dets naboland. Toget, som er Deutsche Bahns (DB) flaggskip, er også den høyeste produktkategorien fra DB Fernverkehr. Varemerket "ICE" er blant de best kjente i Tyskland med et kjennskap blant befolkningen tett på 100 % ifølge DB. Det knytter sammen byer i Tyskland samt en del omkringliggende land. Systemet brukes med unntak av et fåtall posttransporter kun for passasjertrafikk. Den første strekningen åpnet i 1989 og gikk mellom Hannover og Würzburg. ICE oppnår hastigheter på 320 km/t (200 mph) i kommersiell drift. Navnet "ICE" blir også brukt som en betegnelse for materiellet som kjører på systemet. Dette materiellet er blitt utviklet siden de tidlige 1980-årene og er designet spesifikt til systemet. Tre forskjellige utgaver av ICE-toget kjører for øyeblikket i Tyskland: ICE 1 (tatt i bruk i 1991), ICE 2 (1996) og ICE 3 (1999) samt ICE-T og ICE-TD. De fire førstnevnte togtypene kjører på strøm, mens ICE-TD kjører på diesel. ICE 3-toget, herunder forskjellige variansmodeller, blir produsert både av Bombardier og Siemens AG. Generelt er ICE-togene tunge sammenlignet med en del andre høyhastighetstog av samme årgang – både i tonn/m eller tonn pr. sitteplass. Samme togsystem, eller system basert på ICE, finnes i Nederland, Kina, Spania, Russland, Østerrike og Sveits. Det finnes f.eks. ICE 1 og ICE 2-linjer til Zürich og Interlaken i Sveits og Wien i Østerrike. ICE 3-togene kjører også til Liège og Bruxelles i Belgia og ved lavere hastigheter til Amsterdam i Nederland. I 2007 åpnet en ny rute mellom Paris og Frankfurt / Stuttgart - en rute som opereres med både ICE- og TGV-tog. Fra 2008 går dieseltoget ICE-TD fra Berlin til København og Århus. Den spanske jernbaneoperatøren RENFE bruker også tog basert på ICE 3-toget, Siemens Velaro. Disse togene kan komme opp i hastigheter omkring 350 km/t. Bredere versjoner av toget er også blitt bestilt av Kina til Beijing - Tianjin-høyhastighetslinjen (CRH 3) og av Russland til Moskva - St Petersburg og Moskva - Nizjnij Novgorod-rutene (Velaro RUS). ICEs historie. I 1985 startet det tyske statlige jernbaneselskapet DB en serie av tester av InterCityExperimental-testtoget (også kalt ICE-V). IC Experimental ble brukt som et demonstrasjonstog og til bruk ved tester i høy hastighet, hvor toget satte ny verdensrekord på 406,9 km/t i fart for tog den 1. mai 1988. Toget ble tatt ut av drift i 1996 og erstattet av en ny testenhet kalt ICE S. Etter en heftig debatt mellom DB og det tyske transportministerium vedrørende utstyret om bord, togets lengde og bredde og det påkrevde antallet av togsett, ble det bestilt 41 enheter i 1988. Ordren ble utvidet til 60 tog i 1990 med den tyske gjenforeningen i tankene. Alle togene kunne dog ikke leveres i tide. ICE-nettverket ble offisielt åpnet den 29. mai 1991 med flere nye tog som møttes på den nylig oppførte Kassel-Wilhelmshöhe stasjon fra forskjellige retninger. Første generasjon. ICE 1 på høyhastighetslinjen Nürnberg-München. De første ICE-togene var noen togsett med navnet "DB klasse 401" (ICE 1). Disse ble satt inn i drift i 1989, mens de første regelmessige ICE-togene kjørte fra den 2. juni 1991. Togene kjørte fra Hamburg-Altona stasjon via Hamburg sentralstasjon, Hannover sentralstasjon, Kassel-Wilhemshöhe stasjon, Fulda stasjon, Frankfurt am Main sentralstasjon, Mannheim sentralstasjon og Stuttgart sentralstasjon mot München sentralstasjon – den såkalte ICE-linje 6. Høyhastighetslinjene Hannover-Würzburg og Mannheim-Stuttgart, som begge hadde åpnet samme år, ble dermed integrert i ICE-nettverket helt fra begynnelsen. På grunn av mangel på togsett i 1991 og i starten av 1992, ble ICE-linje 4 (Bremen sentralstasjon – München sentralstasjon) først åpnet den 1. juni 1992. Før dette ble ICE-togsettene brukt når de var tilgjengelige, og integrert i InterCity-nettverket med IC-nummerering. I 1993 ble ICE-linje 6's endestasjon flyttet fra Hamburg til Berlin (senere, i 1998, via Hannover-Berlin-høyhastighetslinjen), og den tidligere IC linje 3 fra Hamburg-Altona mot Basel ble oppgradert til ICE-standarder som erstatning. Andre generasjon. ICE 2 med åpen koblingsdekk. Fra 1997 ble ICE 1s etterfølger, ICE 2, innsatt i drift. Disse togsettene blir trukket av DBAG klasse 402-lokomotiver. Togene ble først satt inn i drift på ICE-linje 10, Berlin-Köln/Bonn, men siden styrevognen ennå ikke hadde blitt godkjent til drift, sammensatte DB to deler av togsettene (med et lokomotiv hver), slik at man fikk et tog bestående av to lokomotiver og ingen styrevogner – i likhet med forgjengeren, ICE 1. Først fra 24. mai 1998 ble ICE 2-enhetene fullt utstyrte med styrevogner, og de kunne deles opp på deres vei fra Hamm via enten Dortmund, Essen, Duisburg, Düsseldorf eller Hagen til Wuppertal og Solingen-Ohligs. I slutten av 1998 ble høyhastighetslinjen Hannover-Berlin åpnet som den tredje høyhastighetslinjen i Tyskland. Dermed ble reisetiden på linje 10 (mellom Berlin og Ruhr-dalen) redusert med 2½ time. ICE 1- og ICE 2-togene overskrider målene for den frittromsprofilen som er anbefalt av Den Internasjonale jernbaneunionen (UIC). Selv om togene opprinnelig kun var ment trafikk innenfor Tysklands grenser, ble noen enheter til å kunne operere i Sveits og Østerrike. Noen ICE 1-enheter har blitt utstyrt med en mindre pantograf, slik at de kan kjøre på forskjellige kjørestrømsledninger i Sveits. Alle ICE 1- og ICE 2-togene kan bare kjøre på 15 kV vekselstrøm, og dermed kan de stort sett kun kjøre i de tysk-talende landene i Europa. Tredje generasjon. ICE 3 - et nytt design. For å overholde de restriksjonene som ble pålagt ICE 1 og ICE 2 ble deres etterfølger ICE 3 bygget smalere, slik at toget kunne kjøre i hele Europa. I motsetning til ICE 3s forgjengere ble ICE 3-toget ikke bygd som et lokomotiv-trukket tog, men som et elektrisk togsett med motorer under gulvet gjennom hele toget. Dermed ble også noe av vekten pr. aksel mindre, slik at UICs standard kunne overholdes. Også dette toget er imidlertid tungt, med en nettovekt på 409 eller (ICE 3M) 435 tonn, mens et TGV-tog med samme lengde veier ca. 385 tonn netto. To typer ble utviklet: DBAG klasse 403 (nasjonale ICE 3), og DB klasse 406 (ICE 3M), hvor M'en står for "Mehrsystem" (multispenning). Togene ble døpt og markedsført som "Velaro" av deres produsent, Siemens. I likhet med ICE 2 er ICE 3 og ICE 3M utviklet som halvlengdetog, sammenlignet med ICE 1, og er i stand til å kjøre oppdelt med individuelle enheter som kan kjøre på forskjellige ruter og koble automatisk sammen for å kunne reise sammen. Siden ICE 3-togene er de eneste ICE-togene som er i stand til å kjøre på Köln-Frankfurt-høyhastighetslinjen med dens 4 %-stigning, blir de fotrinnsvis brukt her. Deutsche Bahn planlegger å sende ordrer på ytterligere 30 enheter til en verdi av 900 millioner – til bruk for internasjonal trafikk, hovedsakelig til Frankrike. Høyhastighetslinjen Nürnberg-Ingolstadt, som åpnet i mai 2006, er den seneste tilføyelsen til ICE-nettverket. Den er en av to linjer i Tyskland (sammen med linjen som går fra Köln til Frankfurt) som er bygd for hastigheter opp imot 300 km/t. Siden det kun er tredje generasjon av ICE-togene som er i stand til at oppnå slike hastigheter, ble ICE-linje 41 som før kjørte fra Essen via Duisburg til Nürnberg, forlenget over Nürnberg-Ingolstadt-høyhastighetslinjen, og i dag trafikkerer linjen Oberhausen, Duisburg, Frankfurt am Main, Nürnberg, Ingolstadt og München. ICE T og ICE TD. Samtidig med utviklingen av ICE 3 utviklet Siemens lignende tog med krengeteknikk. ICE T (også kalt DBAG klasse 411 og 415) som er elektrisk og både finnes med fem eller syv vogner, og ICE TD (også kalt DBAG klasse 605) som er diesel-elektrisk, ble bygget med identisk design både innendørs og utendørs. Designet la vekt på at toget skulle egne seg til strekninger som ikke er egnet til høyhastighetskjøring, slik som de kurvede strekningene i Thüringen. ICE TD-toget var imidlertid ustabilt, tilbøyelig til feil og ble vurdert for dyrt til å kjøre, og ble dermed satt ut av drift fra sent 2003 til midten av 2006. Togene blir på nåværende tidspunkt brukt til supplerende kjøring. Siden 2004 har den andre generasjonen av ICE 2-togene, ICE T2 (DB klasse 411,5) blitt satt inn som erstatter. I Tyskland har diesel til tog den samme avgiften som diesel til biler. Søndag 9. desember 2007 ble ICE TD satt inn som direkte tog fra København eller Århus til Berlin via Hamburg. Denne ruten er billigere i drift da diesel til tog har lavere avgift i Danmark. Eschede-ulykken. Restene av ICE 884 "Wilhem Conrad Röntgen". Den 3. juni 1998 skjedde en av de verste jernbaneulykkene i nyere tid. Ulykken, som både er den verste ulykken for høyhastighetstogs noensinne, samt den verste jernbaneulykken siden det moderne Tysklands grunnleggelse i 1949, var en avsporingsulykke med et ICE-tog av typen ICE 1. Toget, ICE 884, "Wilhelm Conrad Röntgen", fra München til Hamburg, sporet av i en hastighet på 200 km/t. 101 passasjerer døde og 88 ble såret. Årsaken til ulykken var at en hjulring på forreste vogns tredje aksel brøt sammen og deretter boret seg opp gjennom vognbunnen og satte seg fast. Da vognen passerte et sporskifte, traff den nederste enden av den avrevne hjulringen tvangsskinnen på det første av de to sporskiftene. Tvangsskinnen ble revet løs av sin befestigelse og boret seg også opp i vognbunnen og løftet derved bogien slik at hjulene sporet av. Et av de avsporte hjulene traff tungepartiet på det neste sporskiftet og brakte dette ut av sin stilling, noe som medførte at den bakerste akselen på vogn tre ble ført inn mot nabosporet. Hastigheten var fortsatt omkring 200 km/t og den tredje vognen ble fullstendig avsporet og smalt inn i en bropilar på en veibro, som deretter styrtet sammen. Fjerde vogn som også hadde blitt avsporet klarte å passere broen. De øvrige vognene hopet seg opp i zig-zag mønster under og mot den sammenraste broen og ble til slutt også truffet av det bakerste lokomotivet. ExpoExpress. Til EXPO 2000 i Hannover leverte Deutsche Bahn 120 ekstraordinære togturer. Noen av disse spesielle kjøringene ble kjørt med ICE-tog med betegnelsen "ExpoExpress (EXE). Disse turene bød også på den første storen debuten for de på daværende tidspunkt nye ICE 3-togene, som ble presentert for både det nasjonale og internasjonale publikummet. ICE-V. InterCityExperimental kjører for første gang som et komplett togsett, nær München (25. september 1985). I begynnelsen av 1980-årene startet utviklingsarbeidet for en ny generasjon høyhastighetstog med topphastighet på 350 km/t (DB hadde allerede begynt å kjøre regulært i 200 km/t siden 1977). Et nytt prototypetog med betegnelsen ICE-V, der V stod for Versuch (det tyske ordet for "forsøk"), ble lansert i 1985. ICE-V bestod bare av mellomvogner samt et lokomotiv i hver sin ende. (Krupp, Düwag og Krauss-Maffei inngår i Siemens mens Henschel inngår i Bombardier). I mai 1988 passerte et ICE-V tog med stålhjul på stålskinner for første gang i verdenshistorien 400 km/t. Testen foregikk i en nedoverbakke på strekningen Hannover-Würzburg (Gmünden). Innredningen i mellomvognene ble på den tiden ansett som meget eksklusiv. Utvendig var overflaten malt i blank, hvit farge. Vinduene var innfelte i et svart bånd som gikk langs hele vognen. Innvendig gikk innredningen i diskrete farger med vinrøde tekstiler og bagasjehyller med luker (akkurat som i fly). Seteavstanden i første klasse var 123 cm og togsettet var utrustet med luftkondisjonering (var ingen selvfølge på den tiden). ICE 1. ICE 1 er den første generasjonen ICE-tog og også de lensgte. Normalt er opp imot 12 mellomvogner innkoplet i togsettet og i hver ende finnes en elektrisk drivenhet. Toget er dog konstruert for å ha opp imot 14 mellomvogner (kan sammenlignes med japanske Shinkansen-tog, som kan ha opp imot 16 vognenheter). Mellomvognene er av samme lengde som normale tyske passasjervogner, dvs. 26,4 meter (også normal lengde for passasjervogner i Sverige). Spesifikasjonskravene for passasjervognene begynte i DB å ta frem i mai 1986 og i desember samme år begynte vognene å produseres. Første prøvekjøring av ICE 1 fant sted i 1990 og i 1991 ble de satt i kommersiell trafikk. Mellomvognene er til forskjell fra tidligere tyske vogner, bygget i lettmetall. Tross dette er ICE-vognene tunge; tomvekten ligger for en andre klasse vogn rundt 52 tonn. Innvendig går tonene i lysblått og hvitt, og til og med i andre klasse brukes heldekkende gulvtepper. Lydnivået innvendig anses som lav, men er høyere enn i svenske X2000. Drivenhetene er fireakslede og veier nesten 80 tonn per enhet (likt svenske Rc-lokomotiv). Boggiene er konstruert for 280 (300) km/t. Derfor har de til forskjell fra boggiene på vanlige vogner hele fire bremseskiver per hjulaksel i stedet for to. Togsettet akselererer fra stillestående til 200 km/t på 3 minutter og 20 sekunder. Fra 0 til 250 km/t tar det imidlertid hele 6 minutter og 20 sekunder. Ved nødbremsing fra 250 km/t til stillestående er strekningen ca. 2 300 meter. E ICE 2. Den andre generasjonen av ICE-tog er betydelig kortere enn den første; bare syv vogner er innkoplet. Det finnes kun en drivenhet og i den andre enden er det en styrevogn innkoplet akkurat som X 2000 i Sverige. ICE 2 ble levert i perioden 1996-1998. De første togene ble satt i drift i 1996, og i 1997 begynte togene å brukes på linjene Berlin-Köln samt Berlin-Bremen. Sittekomforten i ICE 2-togene kan anses som noe lavere enn i ICE 1 da seteavstanden i andre klasse har minket fra 102 cm til bare 96 cm. Boggiekonstruksjonen for vognene er fra Østerrike (SGP). Boggiene er utstyrt med luftfjæring. ICE 3. Den tredje generasjonen av ICE-tog består til forskjell fra ICE 1 og ICE 2 av et elektrisk togsett med elektriske motorer fordelt i togsettet, i stedet for separat drivenhet. Hvert togsett består av åtte vognenheter og er ca. 200 meter langt (det vil si nøyaktig samme lengde som den første generasjonen av TGV-PSE-tog eller britiske IC 125). Bare fire av togets åtte vognenheter er motorvogner med drivende hjulaksler, resten er vanlige slepvogner (men med mye elektrisk utstyr ombord for fremdriften). Topphastighet ved kontaktledningsspenningene 25 og 15 kV er 330 km/t. Togene går i 320 km/t på den franske linjen Paris-Strasbourg og i 300 km/t på to tyske linjer, Nürnberg-Ingolstadt og Köln-Frankfurt. Vognenhetene er kraftig forkortet sammenlignet med tidligere ICE-tog; fra 26,40 meter til bare 24,78 meter. Likeså er vognbredden redusert fra 302 cm til kun 295 cm (smalere seter, samme komfort). ICE 3s store aksellast i og med at de elektriske motorene er fordelte i togsettet, tillater togene å gå på franske høyhastighetsbaner. De kan også gå på banen Köln–Frankfurt som har 4 % stigning, noe som blir vanskelig for andre ICE-tog. Den spesifikke (kontinuerlige) effekten er 18,1 kW/tonn. Tilsvarende for de nyeste TGV-ene og Bombardiers Zefiro 380-tog er til sammenligning henholdsvis 24,2 og 21,4 kW/tonn. ICE T. ICE T er et krengetog med italienske boggier (modell Pendolino) og toppfart 230 km/t. Det finnes i to versjoner: Littera 411 (syv enheter) og Littera 415 (fem enheter). Toget er i drift på eldre og mer kurvede strekninger siden 1999. De trafikkerer linjene Zürich–Stuttgart, Frankfurt am Main–Dresden og Berlin–München. I alt ble 76 ICE-tog av denne typen bestilt. I likhet med ICE 3 er ICE T-togets vogner betydelig mindre enn konvensjonelle vogner, både i bredde og lengde. Tomvekten per vognenhet ligger i gjennomsnitt på rundt 50 tonn og et fem-vogners sett har den maksimale, kontinuerlige effekten på 3 000 kW (det vil si ca. 600 kW per vogn). I likhet med ICE 3 er ICE T-togets vogner betydelig mindre enn konvensjonelle vogner, både i bredde og lengde – men vognene er praktisk talt like tunge. Et togsett med fem vogner veier ca. 250 tonn og har en maksimal kontinuerlig effekt på 3000 kW, dvs. 12 kW/tonn eller 600 kW pr. vogn. ICE-VT. ICE-VT (Verbrennungs-Triebwagen, forbrenningsmotorvogn), ICE-TD (Tilting Diesel) eller Littera 605, er et dieselelektrisk krengetog. Det består av fire motorvogner og veier ca. 214 tonn netto. Hver vogn drives av en 19-liters, USA-produsert Cummins-dieselmotor (modifisert lastebilmotor). ICE-VT har en toppfart på 200 km/t og er blant de raskeste dieseltogene. Togene har vært brukt på linjene München–Zürich og Dresden–Nürnberg. De går også som ekstratog på linjen Hamburg-Köln. Fra 2008 begynte de å trafikkere linjene Berlin–Hamburg–København/Århus. De har gått gjennom betydelig teknisk utvikling med tanke på signalsystem for å passe danske krav. Danmark mangler langdistansetog ettersom leveransen av nye IC4-tog er forsinket. Opp mot 13 togsettav (20 bestilte) skal anvendes for trafikken mellom Danmark og Tyskland, noe som vil frigjøre en del andre tog. I Tyskland brukes ikke togene mye, da de er dyre i drift. DB må betale full dieselskatt for drivstoffet, mens elektriske tog drives av eller produseres med kullkraft med mye lavere skatt. På flere linjer der ICE-VT brukes har man gått over til eldre dieseltog med mindre motorer. I Danmark er diesel for tog billigere, og togene mellom Tyskland og Danmark kan dermed fylle tankene i sistnevnte land for å spare en del utgifter. ICEs design. Et nevneverdig karaktertrekk ved ICE-togene er deres fargedesign som har blitt registrert av DB som en estetisk model, og dermed har blitt beskyttet som en intellektuel eiendom. Togene er malt i "mattgrå" (RAL 7035) med en "trafikkrød" (RAL 3020) stripe på den nedre delen av toget. Det ubrutte sorte båndet av vinduer og deres ovale dører skiller ICE-togene fra alle andre DB-tog. ICE 1 og ICE 2-modellene hadde til å starte med en "orient rød" (RAL 3031) stripe, med en 29 cm bred "pastellilla" (RAL 4009) stripe nedenfor denne. Disse stripene ble ommalt med den nåværende trafikkrøde fargen mellom 1998 og 2000, da alle enhetene skulle sjekkes og ommales i anledning av EXPO 2000. ICE-logoen på toget er malt med "agate-grå" (RAL 7038), og dets ramme er malt i "kvartsgrå" (RAL 7039). Plastplatene i togets interiør er alle malt i "mattgrå" (RAL 7035). Originalt var ICE 1-togenes interiør designet i pastelfarger med mint som den dominerende fargen, da dette var DBs daværende designmanual. ICE 1-enhetene har alle blitt ombygget i midten av 2000-årene, og følger nå de samme forskriftene for designet som ICE 3, som i stor grad benytter seg av indirekte belysning og tremøblement. Det karakteristiske ICE-designet ble utviklet av et lag av designere med Alexander Neumeister i spissen i de tidlige 1980-årene, og ble først brukt på InterCity Experimental (ICE V)-togene. Laget, med Neumeister i spissen, designet etterfølgende ICE 1, ICE 2 og ICE 3/T/TD. Togenes interiør ble designet av BPR-Designs Jens Peters i Stuttgart. Blant annet er han ansvarlig for det høye taket i restaurantvognen og den spesielle belysningen. Det samme designlaget var også ansvarlig for de nå utgåtte InterRegio-togene midt i firserne. Ulikheter i design. ICE 1 - brukt siden 1991. ICE T2 (2. utgave av ICE 2). Interiør. Første klasse på ICE 2. ICE-togene har en høy standard når det gjelder teknologi: alle vogner har air conditioning, og nesten alle seter har en tilkobling for en hodetelefon som tillater passasjeren å lytte til flere interne radioprogrammer, såvel som vanlig radio. Noen plasser på første klasse (tidligere også på andre klasse) er utstyrt med videoskjermer som viser film og underholdning. Hvert enkelt tog er utstyrt med spesielle vogner som har spesielle mobilantenner for innendørs bruk, slik at passasjerene vil oppleve bedre signal. Dessuten er det stillekupeer i hvert tog, hvor bruken av mobiltelefoner og andre støykilder ikke er tillatt. Første klasse på ICE 3. ICE 1-togene var opprinnelig utstyrt med et informasjonssystem basert på BTX, men etter hvert ble skjermene tildekket. ICE 3-togene har en touch screen i noen vogner, hvor passasjerene kan skrive ut kjøreplaner. Dette systemet finnes også i ICE 2-togenes restaurantvogner. ICE 1-flåten er på nåværende tidspunkt under ombygging, som skal gi togene en forlenget levetid på 15 til 20 år. Setene og interiøret blir ensrettet til ICE 3s standard, ved at hver sete får innlagt strømuttak, lyd/video underholdningssystemene blir fjernet og elektroniske reserveringsskjermer blir montert over setene. ICE 2-togene har strømuttak ved utvalgte seter, mens ICE 3 og ICE T-togene har uttak ved nesten hvert sete. ICE 3- og ICE T-togene har lik interiør, men de andre ICE-typene er annerledes. ICE 1, ICE 2 og syv-vognsutgaven av ICE T (klasse 411) er utstyrt med en fullt utrustet restaurantvogn. ICE 3 og fem-vognsutgaven av ICE T (klasse 415) har derimot blitt designet uten en restaurant. De har derimot en bistro. Siden 1. oktober 2006 har røyking vært forbudt i bistrovognene, mens det alltid har vært forbudt å røyke i restaurantvognene. Alle tog har handikaptoalett og plasser til kjørestoler. ICE 1 og ICE 2 har en spesiell konferanseavdeling, mens ICE 3 inneholder en avdeling spesielt utformet for småbarn. ICE 3 og ICE T har ikke den normale førerkabinen til togføreren, men i stedet en åpen skranke døpt "ServicePoint". Her kan passasjerene henvende seg med spørsmål vedrørende toget eller kjøringen. Et elektronisk display over hvert sete viser de strekningene setet er reservert på. Passasjerer uten plassreservasjoner må kun ta seter med et blankt display, eller seter uten reservasjoner på den nåværende strekningen. Internettadgang i ICE-tog. ICE 3-tog med T-Mobile Hotspot-reklame i Ulm. Senest i 2005 ble syv ICE 3-enheter utstyrt med trådløst LAN, slik at passasjerene kunne surfe på internett. Utstyret blir markedsført under varemerket "Railnet". Disse togene kan kjennes igjen fra tog uten internettadgang ved de store T-Mobile-reklamene omkring togenes vestibuler. I begynnelsen fungerte forbindelsen kun mellom Dortmund og Köln, men DB har offentliggjort planer med T-Mobile om å tilby internettadgang på hele Köln-Frankfurt-strekningen. Adgangen var gratis under prøveperioden som sluttet 10. april 2006. Internettadgangen er nå begrenset til T-Mobile-kunder som får regningen over deres vanlige internettregning, eller kunder som kjøper spesiell adgang i 15 minutter eller en, tre eller 24 timer. Reparasjon. Et ICE 1-tog inspiseres på et ICE-verksted i München. Reparasjonene utføres i spesielle ICE-verksteder i Basel, Köln, Dortmund, Frankfurt, Hamburg og München. I fremtiden skal det bygges et verksted i Leipzig. Hvis toget har problemer sendes det automatisk en feilrapport til verkstedene i forveien for å holde reparasjonstiden på et minimum. ICE-nettverket. ICE-systemet er et polysentrisk nettverk. Det kjøres normalt med 30 minutter, en time eller to-timers intervaller. Dessuten kjører spesielle tog i rushtiden, og noen tog stopper ved et mindre antall stasjoner utenom rushtiden. I motsetning til det franske TGV eller det japanske Skinkansen-systemet, er togene og sporene ikke utformet som et integrert (eget) konsept, men i stedet er ICE-systemet blitt integrert i Tysklands eksisterende togsystemer. En av konsekvensene av dette har vært at ICE 3-togene bare kan nå deres topphastighet, 300 km/t, på noen få delstrekninger av rutene. Den linjen som er mest trafikkert av ICE-tog er Riedbahn-banen mellom Frankfurt og Mannheim på grunn av mange sammenfallende ICE-linjer i nettopp denen regionen. Når man tar all trafikk (frakt-, lokal- og langdistansetog) med i betraktningen er den travleste linjen som opererer med ICE-tog Bayerische Maximiliansbahn-banen mellom München og Augsburg. Her kjører det normalt 300 tog om dagen. Tog i Sveits. For å unngå tomme kjøreturer og for lange ventetider, er det opprettet flere ruter som utelukkende kjører i Sveits. Selv om disse rutene offisielt er ICE-ruter, kan de bedre sammenlignes med de sveitsiske InterRegio- eller RegioExpress-rutene, fordi de bl.a. stopper ved små stasjoner som f.eks. Möhlin og Sissach. På grunn av den generelt høye standarden i Sveits kan disse togene brukes uten å betale ekstra. Prisstruktur. ICE-togene er den høyeste kategorien av (klasse A) tog i Deutsche Bahns prissystem. Prisene blir ikke beregnet på en ordnet per-kilometer-skala som andre tog, men i stedet er det faste priser for stasjon-til-stasjon forbindelser, avhengig av en håndfull faktorer som f.eks. jernbanens kategori og den generelle etterspørselen på ruten. Selv på linjer hvor ICE ikke er raskere enn vanlige InterCity- eller EuroCity-tog (f.eks. fra Hamburg til Dortmund), blir det lagt et spesielt tillegg til prisen på bakgrunn av at ICE har høyere standard- og komfortnivå enn IC/EC-tog. I Nederlanden blir det lagt et tillegg på kun €2 til den normale prisen for hver tur på "ICE Internasjonal". Måneds- og årskort inkluderer denne ekstraavgiften. På de internasjonale rutene fra Østerrike (Wien-Innsbruck-Bregenz, Wien-Salzburg(-München), Wien-Passau(-Hamburg) og Innsbruck-Kufstein(-Berlin)) er det ingen ekstraavgifter. Akkurat som i Østerrike blir det ikke lagt en ekstraavgift på avgangene fra Zürich, Interlaken og Chur i likhet med at det heller ikke blir lagt en ekstraavgift på internasjonale ruter fra Sveits (se overfor). I Sveits og Østerrike tar en tur med ICE-tog nesten like lang tid som med et regionaltog. Dette skyldes den forholdsvis korte rutelengden og de lave hastighetene som finnes i disse landene (ofte overstiger hastigheten ikke 160 km/t, noen ganger 200 km/t) når de blir sammenlignet med Tyskland. ICE har den samme prisen som regionaltog Nykøbing-København og Åbenrå-Århus, og den samme prisen som EC-tog Hamburg-København. Heder. ICE 3 på et tysk frimerke. Sør-Afrika under de paralympiske vinterlekene 2002. Sør-Afrika deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2002 i Salt Lake City. Det var det eneste afrikanske landet som deltar. Arvidsjaur lufthavn. Arvidsjaur flygplats (IATA: AJR, ICAO: ESNX) ligger i Arvidsjaur kommune i Norrbottens län i Sverige, 11 km fra Arvidsjaur tettsted. I 2012 hadde flyplassen 49320 passasjerer. Av disse var 29625 innenrikspassasjerer og 19695 utenrikspassasjerer. Ruter og selskaper. Ruten til Stockholm-Arlanda via Lycksele er en anbudsrute med støtte fra Trafikverket og flys pr 2012 2-3 ganger om dagen, avhengig av sesong. Om vinteren kommer det 2-3 charterfly i uka fra Frankfurt, Stuttgart, Hannover og München. I 2012 var disse flyvningene operert av Austrian Airlines. Like i nærheten av flyplassen har forskjellige tyske bilprodusenter testbaner for snø og is, og charterflygningene er retta mot den tyske bilindustriens behov. Andorra under de paralympiske vinterlekene 2002. Andorra deltok med to deltakere i de paralympiske vinterlekene 2002 i Salt Lake City, begge i alpin skiidrett. Eventyr-ensemblet. Eventyr-ensemblet er et norsk ensemble for barn med blant andre Ingrid Kindem. Ensemblet har gitt ut albumet "Manndattera og Kjerringdattera / Huldra som var så giftesjuk" som besto av to hørespill for barn med sanger, regler og lydkulisser. For albumet fikk de Spellemannprisen 1996 i klassen barneplate. Alfa Livsforsikring. Alfa Livsforsikring AS var et livsforsikringsselskap bestående av tidligere Andvake LL og Liv Nor AS. Selskapet gikk inn i Sparebanken NOR konsernet og endret da navn til NOR Forsikring AS. I 1993, i fusjonen mellom Gjensidige og Sparebanken NOR, ble NOR Forsikring fusjonert med Gjensidige Forsikring. Bulgaria under de paralympiske vinterlekene 2002. Bulgaria deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2002 i Salt Lake City. Hun deltok i langrenn. BitComet. BitComet er en BitTorrent-klient skrevet i C++ for Microsoft Windows. Programmet er utgitt som proprietær freeware og er tilgjengelig på 43 ulike språk, inkludert norsk. BitComet-klienten er et peer-to-peer-program som benytter BitTorrent-protokollen, og støtter blant annet samtidig nedlasting av flere torrenter, nedlastingskøer, muligheten til å velge nedlasting innen en torrentfil, muligheten til å hurtig gjenoppta nedlastinger, protokoll-kryptering, disk cache, muligheten til å sette maks opp- og nedlastingshastighet og UDP NAT traversal. BitComet har også et innlagt Internet Explorer-vindu som gjør det mulig å søke etter torrentfiler fra klienten. Amerikas forente stater under de paralympiske vinterlekene 2002. Amerikas forente stater deltok med 57 deltakere i de paralympiske vinterlekene 2002 i Salt Lake City. Saw II. Saw II er oppfølgeren til den amerikanske skrekkfilmen Saw. I filmen finner vi ut at Amanda, som var et tidligere offer for Jigsaw`s spill, nå har fulgt med Jigsaws syke spill. Handlingen er at 6 mennesker er fanget inne i et hus. De puster inn farlig nervegass. Det er gjemt 6 motgifter inne i huset. Detektiven Eric Matthews og detektiven Kerry finner en mann som heter Mike. Han er spion for politiet. Jigsaw har satt opp spillet slik at Mark må skjære ut sitt høyre øye for å få tak i en nøkkel som ligger inni. Denne nøkkelen åpner "Death Mask" som Jigsaw har satt rundt hodet hans. Eric Matthews finner ut hvor Jigsaw har hovedbasen sin. Der finner han ut at sønnen hans, Daniel, er med i Jigsaw`s syke spill. Amanda er en av disse 6 personene i huset. I huset er det mange feller. Når politiet finner ut hvor dette er, finner de ut at bildene på skjermene er ikke direkte. I mellomtiden har Eric Matthews dratt til huset hvor alt har skjedd. Han blir fanget på samme måte som Dr. Gordon og Adam ble fanget i Saw I. Hvordan det går med Matthews, finner man ut i Saw III. Cast Away. "Cast Away" er en amerikansk drama- og eventyrfilm fra 2000 med Tom Hanks i hovedrollen. Den er regissert av Robert Zemeckis mens manuset ble skrevet av William Broyles jr. Filmen skildrer livet til en mann som blir tvunget til å tilbringe flere år på en øde stillehavsøy etter en dramatisk flystyrt. Livet på øya blir en kamp for å holde seg i live, både fysisk og psykisk. "Cast Away" ble godt mottatt av anmelderne og ble en stor publikumssuksess. Den endte opp som den nest mest innbringene filmen som gikk på amerikanske kinoer i 2000 (bare slått av barnefilmen "How the Grinch Stole Christmas"). Tom Hank vant en Golden Globe for rollen og ble i tillegg nominert til både en Oscar, BAFTA, Screen Actors Guild og en MTV Movie Award. Det kan også nevnes at filmens lydansvarlige ble nominert til Oscar for beste lyd. Handling. Chuck Noland er en amerikansk forretningsmann som lever slavisk etter klokka, både privat og på jobb. Og som ansvarlig i FedEx må han ofte ut på lange reiser, vekk fra kjæresten Kelly. På en flyreise fra Russland til USA styrkter imidlertid flyet i Stillehavet og Noland er eneste overlevende. Han klarer under dramatiske omstendigheter å karre seg ombord i en livbåt og strander omsider på en øde øy. Isolert i det mest ensomme miljøet man kan forestille seg og ribbet for alle dagliglivets bekvemmeligheter, må han først løse de primære behovene for å overleve: vann, mat og tak over hodet. Noland, som alltid har vært en overlegent dyktig problemløser, finner med tiden ut hvordan han skal holde seg oppe fysisk, men hans største prøvelse blir ensomheten og derav kampen for å bevare sinnstilstanden sin. Da han finner en volleyball fra en ilanddrevet FedEx-pakke maler han tilfeldig et ansikt ved hjelp av blod på ballen og kaller den Wilson. «Wilson» blir fra det tidspunkt hans lenge etterlengtede samtalepartner og dekker dermed deler av hans sosiale behov. Fire år går og han har i løpet av denne tiden blitt stadig sterkere knyttet til «Wilson». En dag finner han noe vrakgodt på stranden og bestemmer seg for å lage en flåte. Han legger så ut på det åpne hav i håp om å bli reddet, men etter en tid blir flåten skadet i en storm og til hans fortvilelse går «Wilson» tapt. Noland blir nedbrutt og gir opp håpet om å bli reddet. Halvdød og solbrent blir han etter en tid plukket opp av et kargoskip og fraktet tilbake til USA. Hjemme i USA oppdager han raskt at mye er endret siden alle der trodde han var død. Om filmen. Filmen ble innspilt på øya Monuriki som er en del av øygruppen Mamanuca på Fiji. TV-serien "LOST" var delvis inspirert av filmen. Anmeldere og publikum. "Cast Away" ble godt mottatt av filmanmelderne og har oppnådd så mye som 90% på Rotten Tomatoes og 73% på Metacritic. Den amerikanske kritikeren Roger Ebert gav den tre av fire stjerner og gav særlig ros til Tom Hanks skuespillerprestasjoner. Filmen fikk særlig mye ros av kritikerne i "New York Post", "Entertainment Weekly", "USA Today", "Philadelphia Inquirer" og "The Baltimore Sun". Et mindretall, som blant annet "Chicago Reader" og "San Francisco Chronicle", vendte imidlertid tommelen ned for filmen. Filmen ble en stor publikumssuksess både i USA og utenfor. Den innbrakte over $233 millioner på amerikanske kinoer alene og endte opp som den nest mest innbringende filmen i USA for 2000. På verdensbasis innbrakte den $429 millioner og ble bare overgått av "Gladiator" ($457 millioner) og ' ($546). Norge. "Cast Away" fikk jevnt over gode omtale i toneangivende norske medier. "Dagbladets" anmelder gav den terningast fem og roste særlig Hanks sin skuespillerprestasjon. "VGs" anmelder gav den også terningkast fem og fremhevet særlig Hanks, som de mente langt på vei bar filmen på sine skuldre. Men anmelderen var mindre begeistret for slutten, som hun beskrev som «merkverdig ubrukt og tafatt». DVD-arkivet gav den 6 av 10 oppnåelige i 2001 og mente Tom Hanks hadde mye av æren. De mente imidlertid at filmens story var svak. Priser og nominasjoner. "Cast Away" ble nominert til over 20 priser, blant dem to Oscar-priser (Tom Hanks og lyd), en BAFTA (Tom Hanks), en Screen Actors Guild Awards (Tom Hanks) og fire MTV Movie Award. Paul Ansteinsson. Paul Ansteinsson (født 1885 i Vallset, Stange), død 1939 var en kjent dekoratør og kinomaler. Han begynte som lakkerer i Hamar i tenårene. Han tilbragte den første delen av sin studietid i Kristiania, og fortsatte utdannelsen i Paris og Düsseldorf. Ansteinsson utførte flere store dekorasjonsoppdrag, for eksempel "Mauriske hall" (Hotell Bristol), Parkteatret i Oslo (1932, senere fjernet), Den norske Amerikalinjes bygg i Oslo, Løvenvold kino i Ålesund (1923) og Munken kino i Larvik. Han arbeidet i fresco- og seccoteknikk, og dekorerte store vegger i en rekke bygninger, også i utlandet. I Norge er han mest kjent for sine kinodekorasjoner, derav oppnavnet "kinomaleren". Ansteinsson underviste i 1930-årene ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Katarina Howard. Katarina Howard (født en gang mellom 1520 og 1525, henrettet 13. februar 1542 i London), på engelsk også kalt for "Catherine Howard", var den femte hustruen til kong Henrik VIII av England. De var gift med hverandre i tidsrommet 1540–1542. Katarina er også kjent ved det tilnavn kongen gav henne, som «rosen uten torner». Hun er født i Norfolk House, et sted 6 km unna London. Katarina var datter av Lord Edmund Howard, en fattig yngre sønn av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, og således bror av den mektige Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk. Katarina ble gift med Henrik VIII den 28. juli 1540 ved Oatlands Palace i Surrey, nesten straks etter at hans ekteskap med Anna av Kleve var blitt erklært ugyldig. Imidlertid viste det seg at Katarinas seksuelle fortid og hennes ekteskapelige liv ikke var så kyskt og tro. Hun ble halshugget etter mindre enn to års ekteskap med begrunnelsen høyforræderi. Første år. Katarina Howard var tiende barn av Lord Edmund Howard og Joyce (Jocasta) Culpepper. Hennes eldre søsken (ikke i kronologisk rekkefølge) var: Ralph, George, Henry, Charles, Mary, Thomas, Isabel, Joyce og Margaret. Det vites ikke når hun ble født, skjønt det er blitt beregnet til å ha vært en gang mellom 1520 og 1525. Sannsynligvis var hun født i 1521. Hun var niese av Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, og hennes kusiner var Henrik VIIIs annen hustru dronning Anne Boleyn, og dennes søster Mary Boleyn. Sistnevnte hadde også vært en av Henrik VIIIs elskerinner. Katarinas familie hadde derfor en aristokratisk stamtavle. Men faren var av de yngste sønnene av sine foreldre, hadde dårlig økonomi, og måtte ofte tigge om almisser fra sine mer velstående slektninger. Hans niese Anne Boleyn skaffet ham en stilling i kongens styringsverk i Calais i 1531. På dette tidspunktet ble den unge Katarina sendt avsted for å leve med sin eldre slektning Agnes Tilney, enkehertuginne av Norfolk. Hertuginnen drev en stor husholdning i Lambeth Palace og hun hadde mange tjenere og tjenerinner som var med på å ta hånd om mange barn av hennes slektninger. Oppassingen av barna var løselig og tilfeldig ettersom hertuginnen ofte var ved hoffet og viste liten interesse for barnas oppdragelse og utdannelse. Katarina ble dermed den av Henrik VIIIs hustruer som var svakest utdannet. Men hun kunne lese og skrive, i motsetning til mange av sine engelske medsøstre på denne tiden. Hun blir ofte beskrevet som lystig og livlig, men aldri som lærd eller from. Den løse oppdragelsen i det utsvevende miljøet rundt hertuginnens hus førte henne inn i et romantisk forhold til hennes musikklærer, Henry Mannox, i 1536 da hun var mellom 11 og 13 år gammel. Da hun senere ble dronning, ble Mannox utpekt som musiker i hennes husholdning. Han vitnet senere i rettssaken mot henne. Mannox og Katarina innrømmet begge i løpet av rettssaken at de hadde hadde hatt fysisk kontakt tilsvarende seksuelt forspill. «Ved Mannox' smiger og hans vakre overtalelser lot jeg meg som ungpike ved forskjellige anledninger berøre på hemmelige steder av min kropp...» sa hun og la til: «Og jeg innrømmer også at jeg ble behaget av hans forhold til meg, skjønt jeg vil aldri gå med på at jeg elsket ham, for nå elsker jeg Henrik». Denne affæren ble avsluttet på slutten av 1538. Da ble Katarina interessert i en sekretær i hertuginnens husholdning, Francis Dereham, og ble hans elskerinne. De kalte hverandre for «ektemann» og «hustru». Dereham ga henne også ekteskapelige oppgaver som å ta seg av hans penger når han var ute på forretninger. Mange av Katarinas romkamerater kjente til forholdet, men det ble tilsynelatende avsluttet i 1539 da hertuginnen fikk vite om det. Til tross for dette kan Katarina og Dereham ha kommet sammen med den hensikt å bli gift når han kom tilbake fra Irland – en form for bindende trolovelse. Om det var tilfelle at de hadde utvekslet ekteskapelige løfter, var de å betrakte som gifte i kirkens øyne, uavhengig om dette var blitt beseglet seksuelt. Ved kongens hoff. Katarinas onkel Thomas Howard klarte å sikre henne en stilling ved Henrik VIIIs hoff. Hun var ung og attraktiv, og var «lady-in-waiting» for Henriks nye tyske hustru, Anna av Kleve. Slik ble hun snart gjenstand for kongens oppmerksomhet; han hadde vist liten interesse for dronningen. Katarinas slektninger tvilte iblant på om hun var moden nok til å kunne håndtere det å være kongens elskerinne, ettersom hun kun hadde vært ved hoffet i noen få måneder. Men det var andre faktorer som også gjorde seg gjeldende. Anne Boleyns henrettelse, på grunn av mistenkt utroskap og incest, hadde satt den framgangsrike Howard-familien tilbake ved hoffet og i kretsen nærmest kongen. Det er også blitt påstått at som katolsk familie, der Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, ble sett på som en av lederne for den katolske og politiske fløy, betraktet familien Katarina som en gallionsfigur for deres ambisjoner om å gjenreise katolisismen i England. Etterhvert som kongens interesse for deres unge slektning vokste, vokste også deres innflytelse. I løpet av noen få måneder ved hoffet neddynget Henrik den unge Katarina med dyrebare klær, gaver og eiendommer. Da kongen fikk sitt ekteskap med Anna erklært ugyldig i juni 1540, begynte ryktene å gå om at Katarina skulle være gravid med hans sønn. En hastig bryllupsseremoni ble gjennomført en måned senere, den 28. juli 1540, noe som uttrykker Henriks livslange sterke ønske om å sikre Tudor-slekten en arvtager, en frisk ektefødt kongssønn. Ekteskap. Kong Henrik VIII, som nærmet seg 50 år og tiltok sterkt i fysisk omfang, overøste sin unge brud med smykker og fantastisk kostbare gaver. Krigen mot Frankrike og reformasjonen hadde kostet ham godvilje blant folket, og han begynte å lide av en rekke små sykdommer. Nærværet av den unge og tilsynelatende dydige Katarina i hans liv gjorde ham svært lykkelig. Hennes motto, "«Non autre volonte que la sienne»" eller «Intet annet ønske enn hans», reflekterte hennes ønske om vilje å gjøre Henrik, en mann tretti år eldre enn henne, tilfreds. Imidlertid, til tross for hennes rikdom og makt fant hun ekteskapet lite tiltalende. Hun var ikke gravid da hun ble gift og ble frastøtt av ektemannens kropp – han må ha veid rundt 135 kg på denne tiden, og han hadde verkebyller på maven som måtte bli tømt for væske hver dag. Tidlig i 1541 innledet hun et halvhjertet forhold med Henriks favoritthoffmann, Thomas Culpepper, som hun opprinnelig hadde kastet sine øyne på da hun kom til hoffet to år tidligere. Deres møter ble arrangert av en av Katarinas eldre hoffdamer, Jane Boleyn, vicomtesse Rochford (ca 1505 – 1542), enke etter George Boleyn, vicomte av Rochford, bror av Mary Boleyn og Anne Boleyn. Det er uklart om Katarina og Culpepper innledet et fysisk forhold, men lengden og intensiteten av deres forhold kunne peke i den retning. Henrik VIII og Katarina reiste rundt i England sammen på sommeren 1541, og forberedelsene for hvert eneste tegn på graviditet (noe som ville bety kroning) ble gjort, noe som indikerte at ekteparet var seksuelt aktive med hverandre. Etter hvert som Katarinas utenomekteskapelige forhold utviklet seg, begynte folk som var vitne til hennes indiskresjoner ved Lambeth Palace å kontakte henne for utnytte sin kunnskap. For å kjøpe deres taushet ble mange av disse gitt stillinger ved hennes husholdning. Det mest katastrofale var at hun utpekte Henry Mannox som sin musiker og Francis Dereham som sekretær. Undergang. På slutten av 1541 var kongeferden nord i England avsluttet. Men Katarinas indiskresjoner var blitt alment kjent takket være John Lascelles, en protestantisk reformator hvis søster Mary Hall var stuepike hos enkehertuginnen av Norfolk og slik var blitt klar over Katarinas ungdomsforhold. Alarmert av konservative katolikker økende innpass i de høyere sirkler la Lascelles frem sine farlige opplysninger om dronningen for Thomas Cranmer, den daværende erkebiskop av Canterbury og en av kongens nærmeste rådgivere. Cranmer mente at hvis Katarina hadde hatt et fysisk forhold med Dereham før hun ble dronning, ville det gjøre ekteskapet med kongen ugyldig og han overrakte kongen et brev med beskyldninger mot Katarina den 2. november 1541 mens de var til stede ved Allehelgensmessen. Kong Henrik nektet først å tro på beskyldningene og mente at brevet var en forfalskning, og beordret Cranmer å undersøke saken nærmere. I løpet av et par dager ble det frembragt avgjørende bevis, blant annet tilståelser undertegnet av Dereham og Culpepper etter at de var blitt torturert i Tower of London, foruten et kjærlighetsbrev åpenbart skrevet med Katarinas håndskrift til Culpepper. Katarina ble arrestert den 12. november. Det hevdes at hun klarte å unnslippe fra sine voktere en kort stund for å løpe til kirken der Henrik deltok i messen. Hun banket på kirkedørene og skrek kongens navn. Til slutt ble hun arrestert av vaktene og bragt til sitt rom i Hampton Court der hun ble låst inne, kun sammen med sin hoffdame Jane Boleyn. Hennes ønske om å få møte kongen ble avvist og Cranmer avhørte henne. Selv den trauste Cranmer fant Katarinas fortvilte, usammenhengende tilstand ynkelig og sa «Jeg fant henne i en slik sorg og tungsinn som jeg aldri tidligere har opplevd av et menneske slik at enhver mann ville ha syntes synd på henne». Han ga ordre til vaktene om å fjerne enhver gjenstand som kunne tenkes å kunne bli brukt til å begå selvmord. Mens en forhånds ekteskapskontrakt mellom Katarina og Dereham ville ha hatt den effekt å avslutte hennes kongelige ekteskap, ville den også ha tillatt kongen raskt å annullere ekteskapet og forvise henne fra hoffet. Katarina ville da ha blitt vanæret, blitt fattig og sendt i eksil, men ville ha sluppet den grimme skjebnen til Anne Boleyn. Imidlertid holdt hun selv standhaftig fast på at en slik kontrakt aldri hadde eksistert og uttalte at Dereham hadde tvunget seg på henne. Fengsling og død. Katarina ble ribbet for sin tittel som dronning den 22. november og satt i fengsel i Syon House i Middlesex i løpet av vinteren 1541. Thomas Culpepper og Francis Dereham ble henrettet ved Tyburn den 10. desember 1541, den første halshugd og den siste hengt, trukket og kvartert, forræderens tradisjonelle straff. Av sedvane ble deres hoder plassert på toppen av London Bridge. Flere av Katarinas slektninger ble også fengslet i Tower of London, dog ikke hennes onkel, den mektige Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, som hadde klart å skaffe seg nok avstand til skandalen. Alle de fengslede fra Howard-familien ble stilt for retten og funnet skyldige i såkalt skjult forræderi og dømt til fengsel på livstid og inndragelse av deres eiendommer. Med tiden ble de likevel løslatt og deres eiendommer gitt tilbake. Katarina forble i forvaring inntil parlamentet utstedte et vedtak den 21. januar 1542 som gjorde det mulig å straffe hensikten å begå forræderi med døden. Dette løste problemet med Katarinas antatte forhåndskontrakt og gjorde henne utvetydig skyldig ettersom en dronnings ekteskapsbrudd eller hor var å betrakte som høyforræderi. Hun ble fraktet til Tower of London den 10. februar 1542, og dagen etter signerte kong Henrik det overstående parlamentsvedtaket og Katarinas henrettelse ble satt for klokken 7 den 13. februar. Natten før henrettelsen tilbrakte Katarina mange timer ved å øve på hvordan hodet hennes skulle hvile på blokken. Hun døde relativt fattet, men så blek og forskremt ut, rimelig nok, og ba om hjelp for å bestige skafottet. Hun talte om «den fortjente og rettferdige straffen» og ba om nåde for sin familie og om bønn for sin sjel. Hennes siste ord var «Jeg dør som en dronning, men jeg vil heller ha dødd som hustruen til Culpepper». Hun ble raskt halshugd med et hogg, og hennes kropp ble gravlagt i en umerket grav i kapellet St Peter ad Vincula nær der hennes kusine Anne Boleyn lå. Kong Henrik VIII var ikke tilstede ved henrettelsen. Hennes lik ble senere identifisert i løpet av restaureringen av kapellet under dronning Victoria og hun blir minnet på en plakett på vestveggen som er dedikert til de som døde på Tower Green. Kong Frans I av Frankrike skrev et brev til Henrik hvor han spurte om Katarinas død, og beklaget «den lidderlige og klanderverdige oppførselen til dronningen» og ga ham råd om at «kvinners letthet ikke kan bøye en manns ære». Katarina Howard i billedkunsten. Malere fortsatte å inkludere Jane Seymour i bilder med kong Henrik VIII i flere år etter at hun var død, kongen så tilbake på henne med glede ettersom hun var den hustru som ga ham en sønn. De fleste av disse bildene var kopier av et portrett malt av Hans Holbein den yngre ettersom det var det eneste maleri i full størrelse som var tilgjengelig. Etter at Katarina Howard ble henrettet, ble imidlertid alle hennes portretter fjernet, selv Howard-familien fjernet hennes bilde fra deres familieportretter. Henrik tilgav henne aldri hennes troløshet og ingen våget å male portretter av henne etter hennes død. I flere århundrer ble et maleri av Hans Holbein ment å være det eneste eksisterende portrett av henne – bilde eid av Det nasjonale portrettgalleri i London, med tittelen «Ukjent kvinne, tidligere kjent som Catherine Howard». Noen historikere tviler i dag på at kvinnen avbildet virkelig er Katarina. I den senere tid har historikeren Antonia Fraser overbevisende argumentert for at dette portrettet er et av Jane Seymours søster Elizabeth Seymour. Denne kvinnen har en bemerkelsesverdig likhet med Jane, spesielt rundt kinnene, og hun bærer en enkes klær, noe Katarina ikke hadde noen grunn til, men som Elizabeth hadde. I tillegg blir alderen på kvinnen i bildet gitt å være 21 år, men Katarina nådde aldri denne alderen. Selv om vi aksepterer den tidligste mulige datoen for hennes fødsel, 1520, ville ikke Katarina blitt 21 år før på slutten av 1541 eller 1542 hvor hun da var enten fengslet eller død. Det er et annet portrett som er blitt tilegnet Katarina, en akvarell i miniatyr som har blitt datert (i henhold til hennes klær og hvordan miniatyren ble malt) til den korte perioden da hun var dronning. I dette bildet bærer hun smykker som er bemerkelsesverdig like de som Jane Seymour bærer i hennes offisielle portrett. Opptegnelser viser at disse smykkene tilhørte kronen og ikke dronningen selv og det er ingen opptegnelser som viser at smykkene har blitt fjernet eller gitt til noen annen. Den eneste andre muligheten er at dette portrettet viser Henriks skotske niese, Margaret Douglas, hertuginne av Lennox, svigermor til Maria Stuart, skottenes dronning. Katarina Howard i filmen. Katarina ble første gang fremstilt på film i 1926 i stumfilmen "Hampton Court Palace" hvor hun ble spilt av Gabrielle Morton. I 1933 i "The Private Life of Henry VIII" ble hun spilt av den sensuelle britiske danseren Binnie Barnes. I denne komedien velger Katarina å gi opp sin kjærlighet og går ambisiøst i gang med å forføre kongen. Hennes tragedie skjer når hun forelsker seg i den elskverdige Thomas Culpepper. Denne unøyaktige fremstillingen har siden dominert forestillingen av henne på film som begynte med henrettelsen av Anne Boleyn (spilt av Merle Oberon) og ender med Henriks ekteskap med Catherine Parr (spilt av Everley Gregg). Den amerikanske skuespilleren Dawn Addams gjorde en 10 sekunders opptreden som den dømte dronningen i den romantiske filmen "Young Bess" fra 1952 med Charles Laughton som Henrik VIII, Stewart Granger som Thomas Seymour og Jean Simmons som Elizabeth I. I 1970 spilte Angela Pleasance Katarina i en BBC dramafilm på 90 minutter som en del av fjernsynsserien "The Six Wives of Henry VIII". Keith Michell hadde rollen som kongen, Patrick Troughton som hertugen av Norfolk og Sheila Burrell som hennes hoffdame Jane Boleyn. I denne versjonen av hendelsene er Katarina en skarp, ettergivende, ondskapsfull, og nytelsessyk kvinne som benytter seg av en naiv Culpepper for å kunne bli gravid og for slik å sikre sin posisjon som dronning. Denne karakteriseringen og handlingen er meget historisk ukorrekt, noe som var uvanlig ettersom de andre fem dramaepisodene om de øvrige hustruene ble utstrakt priset for å være historisk korrekte. Katarina Howard gjorde en såkalt cameo-opptreden, spilt av Monika Dietrich i den britiske slapstickkomedien "Carry On Henry" med Sid James som kong Henrik. To år senere portretterte Lynne Frederick dronningen i filmen "Henry VIII and his Six Wives" med Keith Michell som kong Henrik VIII. I 2001 spilte Michelle Abrahams dronning Katarina i David Starkeys fjernsynsdokumentar om kong Henriks dronninger. I 2003 spilte Emily Blunt en langt mer sympatisk Katarina i ITVs fjernsynsdrama om Henrik VIII og som valgte å fokusere utelukkende på Katarinas seksuelle forhold. Atter en gang ble hennes ekteskapsbrudd forklart som hennes slektningers ønske om å gjøre henne gravid. Hun ble vist skrikende og gråtende av frykt ved henrettelsen, noe som ikke er korrekt da de historiske opptegnelser viser at hun døde langt mer verdig. Katarina Howard i historieskrivningen. Den viktorianske skribenten Agnes Strickland argumenterte for at Katarina var uskyldig i alle anklagene som ble rettet mot henne. Andre som den amerikanske historikeren Lacey Baldwin Smith har beskrevet hennes liv som «hedonistisk» og Katarina som en «ungdomsforbryter». Alison Weir har i sin bok fra 1999, "The Six Wives of Henry VIII", har beskrevet henne som «en tomhodet, løsaktig kvinne». Andre biografier har vært mer velvillige, særlig David Starkey som har fremsatt revolusjonære teorier om Katarinas ekteskapsbrudd, og feministaktivisten Karen Lindsey, som er velvillig skjønt realistisk i sin vurdering av Katarinas personlighet. Chefookonvensjonen. Chefoo-konvensjonen (kinesisk: 烟台条约) var en traktat mellom Qing-Kina og Storbritannia som ble undertegnet av Sir Thomas Wade og Li Hongzhang i Chefoo i den kinesiske provinsen Shandong den 21. august 1876. Den offisielle foranledning å løse «Margary-affæren», men de viktigere deler av traktaten hadde ingen direkte sammenheng med mordet på diplomaten Augustus Raymond Margary året før. Det var britene som hadde overtaket og kineserne regnet senere traktaten som en av de ulikeverdige traktater som landet på den tiden ble presset til å inngå med utenlandske kolonimakter. Traktatens innhold. Konvensjonen bestod av 16 punkter organisert i tre seksjoner. Første seksjon dreide seg om straffetiltak mot morderne av Margary og erstatning til hans slekt. Annen seksjon handlet om den offisielle kontakt mellom det kinesiske og det britiske riket og om britenes ekstraterritoriale rettigheter. Tredje del handlet om handel. Den forbød at det ble ilagt lijin (likin) i traktathavnene og forbød også andre former for kinesisk beskatning av utenlandske varer. Den fikk også åpnet en rekke nye traktatshavner. Blant dem var Anqing ved Yangtzeelven. Det skulle imidlertid ta to år før det første britisk-registrerte dampskipet stevnet opp floden ovenfor Hankou. Et annet resultat av traktaten var at den offisielle delegasjon kineserne måtte sende til Storbritannia for å uttrykke sin nasjonale beklagelse, ble til en permanent diplomatisk misjon. Det var starten på den kinesiske utenriksstjenestes permanente stasjoner utenlands. Ratifisering og ettermæle. Chefoo-konvensjonen ble ratifisert med det samme av kineserne, men ikke av britene før i juli 1885. Den betraktes i dag som en av de ulikeverdige traktater som på den tid ble påtvunget Kina. Den første ambassadøren ble Guo Songtao. Colnago CSF Inox. Colnago Csf Bardiani (UCI-kode CSF) er et irsk/italiensk sykkellag. Laget er registrert som er som profesjonelt kontinentallag, og deltar i enkelte World Tour-ritt gjennom "wildcards". Laget er ledet av Bruno Reverberi med assistanse fra sportsdirektørene Renato Braguglia og Fabiano Fontanelli. Reverberi har ledet laget siden oppstarten i 1982 med Termolan. Laget har vært sponset av en rekke selskaper, men en gjenganger som sponsor har vært Navigare. Fra 2000-2007 var laget hovedsakelig sponset av Cermica Panaria. I dag sponses laget av den tradisjonsrike sykkelfabrikanten Colnago og pumpeprodusenten CSF Inox. Laget har gjennom historien hatt en rekke store ryttere i stallen som; Fabrizio Guidi, Alessandro Petacchi, Graeme Brown, Brett Lancaster og Emanuele Sella. Tønsberg Society of Jazz & Poetry. Tønsberg Society of Jazz & Poetry ble startet på Restaurant Fregatten i Tønsberg i 1967 med Ditlef Eckhoff, president, Brinck Johnsen, sekretær, Bjørn Floberg, litterær "attachè", Anne Marie Thorsen, kasserer og Eivind Henriksen, styremedlem. Fregatten var vannhullet for datidens forfattere, lyrikere og kunstnere som hadde en tilknytning til Vestfold og i særdeleshet Tønsberg-distriktet. Her vanket Aasmund Brynildsen, Karin Bang, Gunnar Bull Gundersen, Harald Sverdrup, Stein Mehren, Mathis Mathisen, Knut Ødegård, Jens Bjørneboe, Bjørn Gunnar Olsen, Idar Kristiansen, Niels Fredrik Nielsen, Øivind Thorsen m.fl. I og med at det befant seg et flygel i et hjørne på restauranten i denne bygningen, som også huset Hotel Maritim, hadde man anledning til å fremføre jazz med lokale og tilreisende musikere. Konseptet som utviklet seg på lørdagskveldene besto av to jazzavdelinger med kunstneriske innslag fra tilstedeværende eller inviterte diktere og/eller skuespillere. Innslagene var inspirert av strømningene i tiden som sprang ut fra Beat Generation-miiljøet fra vestkysten av USA, med eksponenter som Allen Ginsberg og Jack Kerouac. Det var også noen større konsertarrangementer med for eksempel Jan Garbarek Kvartett med Jan Erik Vold. Dette var ting som kunne trekke over 400 publikummere, men først etter at Hotel Klubbens store bankettsal var blitt tilgjengelig. Den 7. desember 1967 ble Tønsberg Jazz & Poetry satt på Norgeskartet. Randi Hultin kom ned med stjernesaksofonisten til Charles Mingus, Clifford Jordan og bassisten Arild Andersen. Deler av klubbens virkeområde ble senere adoptert av den lokale klubben Urijazz (etablert i 1979). Gamlebyen skole. Gamlebyen skole er en barneskole i bydel Gamle Oslo. Skolen ble grunnlagt i 1881 under navnet Oslo skole og bestod da av et 3 etasjers bygg. På begynnelsen av 90-tallet ble skolen totalrestaurert og den ble gjenåpnet i 1994. I dag har skolen om lag 250 elever fordelt på 1.-7. klasse. Skolens rektor er Hanne Hauge. Eldste fløy, mot Egedes gate. I 1998 ga skolen ut musikkalbumet "Syng som småfolk" og fikk for det Spellemannprisen 1998 i klassen barneplate. Utgivelsen og prisen førte til opprettelsen av Gamlebyen skolekor og trommegruppe startet. Eksterne lenker. Gamlebyen Mogens Thorsens park. Mogens Thorsens park er en park langs vestsiden av Drammensveien mellom Lapsetorvet (Solli plass) og Skillebekk i Oslo. Parken. Parken grenser i sydvest til Drammensveien, i vest og nord til bebyggelse til Niels Juels gate og Hydrobygget i Bygdøy allé 2, og i nord til Hydroparken (atskilt av nedkjøring til et parkeringsanlegg). Mye av parken er brukt til to barnehager, slik at den ikke er offentlig tilgjengelig park i vanlig forstand. Parken har mange store, flotte trær. Historie. Mogens Thorsens og hustrus stiftelse 1863, med formål å gi 50 enker eller ugifte kvinner av den dannede klasse fri bolig i den bygningen som oppførtes på eiendommen. Området lå på løkken Bellevue, som skipsreder Mogens Thorsen kjøpte i 1835. Stiftelsens hus lå langs Bygdøy allé og parken omkring dekket det som i dag er Hydrobygget, Hydroparken og Mogens Thorsens park. Hydroparken ble etablert da stiftelsens bygning ble revet og Hydrobygget stor ferdig i 1960. Distriktet Kufstein. Distriktet Kufstein er et av ni forvaltningsdistrikter ("Bezirke") i den østerrikske delstaten Tirol. Det er oppkalt etter byen Kufstein, som er forvaltningssetet. Nabodistriktene er Schwaz i vest og Kitzbühel i syd; dessuten grenser det til Bayern (Tyskland) i nord. Distriktet har til sammen 98 000 innbyggere (2005) og dekker et areal på 970 km². Distriktet Kufstein består av den laveste delen (ned mot 499 moh.) av Unterinntal samt flere mindre nordlige (Brandenberger Tal og Thierseetal) og sydlige sidedaler (Alpbachtal og Wildschönau). Kommuner. Kufstein Kufstein. Kufstein er med 17 500 innbyggere (2006) den nest største byen i den østerrikske delstaten Tirol. Den ligger ved elven Inn, der denne krysser grensen mellom Tirol og Tyskland (Bayern). Kufstein er forvaltningssete for distriktet med samme navn. Bybildet domineres av festningen Kufstein fra 1100-tallet. Med sin beliggenhet ved inngangen til Inndalen har festningen hatt stor strategisk betydning. Festningen (og byen) var opprinnelig i Regensburg bispedømmes besittelse og tilhørte lenge Bayern. 1504 tilfalt festningen, byen og tilliggende områder Tirol, men det måtte en beleiring av festningen til før borgens kommandant overga seg. En av de mest kjente folkemusikkinspirerte viser i den tyskspråklige delen av Europa er Kufsteinlied, og på grunn av denne blir byen Kufstein omtalt som «Tirols perle» og «Byen ved den grønne elva Inn», og bidrar til Kufsteins popularitet som turistby. Kufstein er også tilholdssted for skiprodusenten Kneissl. Innsbruck Land. Innsbruck Land er et av ni forvaltningsdistrikter ("Bezirke") i den østerrikske delstaten Tirol. Det omslutter byen Innsbruck, som ikke hører til distriktet, men er forvaltningssetet for det. De andre nabodistriktene er Imst i vest og Schwaz i øst. Innsbruck Land grenser dessuten til Bayern (Tyskland) i nord og til Syd-Tirol (Italia) i syd. Distriktet har til sammen 155 000 innbyggere (2001) og dekker et areal på 2000 km². Innsbruck Land består av den sentrale delen av Inndalen på begge sider av Innsbruck, samt Wipptal syd for Inndalen og flere mindre sidedaler. Telfs. Telfs er med om lag 15 000 innbyggere den tredje største kommunen i den østerrikske delstaten Tirol og det største tettstedet i Oberinntal. Mesteparten av befolkningsveksten skjedde i senere tid (siden 1980-tallet) grunnet arbeidsinnvandring. Hovednæringer er industri og energiproduksjon. Telfs er et trafikknutepunkt siden den ligger nær veien fra Inndalen til både Fernpasset samt Außerfern i nordvest og Seefeld pluss Bayern (Garmisch-Partenkirchen i nordøst. Distriktet Schwaz. Distriktet Schwaz er et av ni forvaltningsdistrikter ("Bezirke") i den østerrikske delstaten Tirol. Det er oppkalt etter byen Schwaz, som er forvaltningssetet. Nabodistriktene er Innsbruck Land i vest, og Kufstein og Kitzbühel pluss Zell am See (Salzburg) i øst; dessuten grenser det til Bayern (Tyskland) i nord og Syd-Tirol (Italia) i syd. Distriktet har til sammen 76 000 innbyggere (2005) og dekker et areal på 1800 km². Distriktet Schwaz består av det midterste avsnittet av Unterinntal samt de to store sidedalene Achental i nord og Zillertal i syd. Kommuner. Schwaz Schwaz. Schwaz (uttales «sjva:ts») er en by i Unterinntal i den østerrikske delstaten Tirol. Den har 12 700 innbyggere og er forvaltningssetet i distriktet av samme navn. Schwaz har en lang historie som gruveby. Selv om byen ble nevnt for første gang i 930 (som "Suates"), var området allerede bebodd siden neolittisk tid. I bronsealderen begynte utvinningen av kopper. Fra 1400-tallet ble det også utvunnet sølv. I Schwaz' storhetstid var den med rundt 20 000 innbyggere etter Wien den nest største byen i det habsburgske riket (og større enn i dag). Fra 1600-tallet gikk gruvedriften tilbake og ble innstilt i 1827. Byggverkene i og rundt Schwaz vitner om både historien og rikdommen. Eksempler er borgen Freundsberg (påbegynt 1150 og flere ganger utvidet) og betydelige kirker og klostre i gotisk og barokk-stil. Hall in Tirol. Hall in Tirol er en by i den østerrikske delstaten Tirol rett øst for Innsbruck. Byen har 12 400 innbyggere. Hall fikk stor betydning på 1200-tallet på grunn av saltgruven nord for byen. Saltet ble eksportert til store deler av Europa og la grunnlaget for byens rikdom. Hall fikk byrettighetene i 1303 og ble i 1477 også setet for Tirols myntpregeri. Byen forble en av Østerrike-Ungarns myntpregerier frem til begynnelsen av 1900-tallet. Alt dette gjorde Hall til et av de viktigste handelsstedene i Tirol. Saltgruvedriften ble avviklet i 1967. Mange bygninger fra storhetstiden på 1500- og 1600-tallet er godt bevart, selv om et jordskjelv i 1670 gjorde stor skade. Bybildet preges av bl.a. flere klostre i renessanse- og barokkstil, mange kirker bl.a. i gotisk stil, borgen Hasegg med "Münzerturm" (myntpregertårnet), og bo- og butikkvartaler i middelalderpregede, trange smyg. Wörgl. Wörgl er en by i den østerrikske delstaten Tirol. Den har 12 500 innbyggere (2007). Wörgl var et forholdsvis ubetydelig tettsted inntil jernbaneforbindelsen mellom Tirol og Salzburg ble bygget på 1870-tallet. Med sin beliggenhet ved møtepunktet mellom Inndalen (mot Innsbruck i vest og Bayern i nord) og Brixental (mot Kitzbühel og Salzburg i øst), ble Wörgl plutselig et trafikknutepunkt. Dette førte til en voldsom økonomisk oppgangsperiode med bl.a. sement- og celluloseproduksjon. Også i dag er industri og handel de viktigste næringsgrenene. I tillegg kommer små og mellomstore bedrifter innen teknologi og logistikk. Wörgl tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet da det i 1932/33 bekjempet den høye arbeidsledigheten med en rentefri bytteøkonomi. Dette ble gjort ved å innføre byttelapper, som ble kalt "Wörgler Schilling" og som erstattet de offisielle schillingene som betalingsmiddel. Enkelt sagt ble hele byen gjort om til en stor byttering. Siden man ikke kunne putte byttelappene i banken og de tvert imot ble devaluert med 1 % hver måned, kom det ny fart i økonomien. Mens arbeidsledigheten fortsatte å øke i resten av landet, ble den i Wörgl redusert fra 21 til 15 % i løpet av ett år, og byen opplevde en bygge- og investeringsboom. Tiltaket vekket internasjonal interesse hos ledende økonomer og politikere, men også forargelsen til Østerrikes nasjonalbank, som så sitt pengemonopol krenket. Etter at banken hadde vunnet en rettssak og myndighetene truet med å bruke militær makt, ble «eksperimentet» derfor avsluttet etter 14 måneder. Imst. Imst er en by i den østerrikske delstaten Tirol. Byen ligger i Oberinntal ved inngangen til Pitztal i syd og Gurgltal i nord. Imst er forvaltningsstedet i distriktet av samme navn og har 9000 innbyggere. Imst er bl.a. kjent for sin fastelavensfeiring, som er en gammel tradisjon som har blitt holdt i hevd. Imsts fastelavensfeiring arrangeres hvert fjerde år og kalles "Schemenlaufen" («skyggeløp»). Verdens første SOS-barneby ble grunnlagt i Imst av Hermann Gmeiner i 1951. Distriktet Kitzbühel. Distriktet Kitzbühel er et av ni forvaltningsdistrikter ("Bezirke") i den østerrikske delstaten Tirol. Det er oppkalt etter byen Kitzbühel, som er forvaltningssetet. Nabodistriktene er Schwaz i vest, Kufstein i nord, og Zell am See (Salzburg) i øst og syd; dessuten grenser det til Bayern (Tyskland) i nord. Distriktet har til sammen 59 000 innbyggere (2001) og dekker et areal på 1200 km². Distriktet Kitzbühel er den østligste delen av Nord-Tirol og består overveiende av to store daler: Brixental, som er en sidedal til Inndalen, og Leukental med sine sidedaler. Kommuner. Kitzbühel St. Johann in Tirol. St. Johann in Tirol er en kommune nordøst i den østerrikske delstaten Tirol. Byen har 8500 innbyggere (per 2007). Den ligger i Leukental der tre små elver (Reither Ache fra vest, Kitzbüheler Ache fra syd og Fieberbrunner Ache fra øst) danner Großache, som (under navnet Tiroler Ache) munner ut i Chiemsee i Bayern. På 700-tallet ble det bygget en kirke som var vigslet Johannes Døperen, og som ga navnet til kommunen. St. Johann kom til rikdom gjennom gruvedrift av kopper og sølv fra 1500- til 1700-tallet. Den gang var gruven ved Oberndorf med 780 meters dybde verdens dypeste sjakt. I dag er turismen hovednæringen i St. Johann. Panorama med Kaisergebirge i bakgrunnen Avis Bilutleie. Avis Bilutleie, eller "Avis Rent A Car system" et er amerikansk bilutleieselskap, med nettverk i 170 land. Om selskapet. "Avis Rent A Car system" ble etablert i bilbyen Detroit, Michigan i 1946 av Warren E. Avis. Warren Avis startet sitt første utleiekontor ved flyplassene "Willow Run Airport" i Michigan, og ved "Miami International Airport" i Florida. Selskapet ble det første bilutleieselskapet som hadde nye biler til utleie. Selskapet var også først ute med forretningsideen "franchise". Warren Avis solgte selskapet i 1954 til større investorer. "Avis Rent A Car system" er i dag markedsledende i Europa, i følge egen nettside. Selskapet har nærmere 5 000 utleiestasjoner, 400 000 biler og omtrent 18 700 ansatte, fordelt på de 170 landene "Avis Rent A Car system" er etablert. Seskapet har rundt 70 % omsetning fra forretningstrafikk, de resterende 30 % kommer hovedsakelig fra private kunder i forbindelse med ferie og fritid. Selskapet har inngått ulike former for samarbeid med alle større aktører innen luftfart, reisebyråkjeder, hotell, turoperatører, togselskaper, nasjonale turistkontorer og kredittkortselskaper. Selskapet har arbeidet ut fra slagordet «"We try harder"» («Vi prøver hardere») siden 1962. Slagordet har referanse til Avis' posisjon som nr. 2 på det amerikanske markedet, etter Hertz. Landeck. Landeck er en by i den østerrikske delstaten Tirol. Byen er forvaltningsstedet i distriktet av samme navn og har 7600 innbyggere (per 2005). Den ligger i en utvidelse av dalen til Inn, der denne svinger mot øst, og nær inngangen til Paznaun- og Stanzer Tal. På grunn av Landecks beliggenhet må all trafikken fra Innsbruck (dvs. fra øst) over både Arlberg- og Reschenpasset (dvs. vest- resp. sørover) passere byen. Allerede i middelalderen fantes det derfor flere borger her (Burg Landeck, Schrofenstein og Kronburg). Den eldste er sannsynligvis fra 1200-tallet. Julianus. Julianus er et mannsnavn med latinsk utspring. Dette er på sin side et romersk familienavn, som man tror kommer fra det latinske ordet "ioulos", "dunskjegg", altså ung. Navnedag: Før 1901 var navnedagen den 9. januar, til minne om den romerske keiser og martyr som levde fra slutten av 200-tallet (død år 302). Außerfern. Außerfern (uttales «aosafern») er den delen av Tirol som ligger «bortenfor Fernpasset» («außer dem Fern»), dvs. nord for Lechtaler Alpen. Området utgjør forvaltningsdistriktet ("Bezirk") Reutte i Østerrikes delstat Tirol. Nabodistriktene er Imst og Landeck i syd, og Bregenz og Bludenz (begge Vorarlberg) i vest; dessuten grenser det til Bayern (Tyskland) i nord. Kommunen Jungholz er en eksklave av Außerfern som er omgitt av bayersk territorium, men berører Tirol i ett punkt. Außerferns forvaltningssete er Reutte. Außerfern består hovedsakelig av en stor dal (Lechtal), som begynner i Vorarlberg i sydvest og fortsetter nordøstover i Bayern. Områdene som ikke hører til Lechtal er Tannheimer Tal, Zwischentoren og Jungholz. Historisk og kulturelt sett var det et nært forhold til Allgäu og Oberbayern. De nordlige delene av Außerfern hørte til Bayern inntil 1400-tallet. På det kirkelige plan varte tilhørigheten til Bayern (nærmere bestemt bispedømmet Augsburg) enda lenger. De tyske dialektene som tales i Außerfern er overveiende bairiske som ligner på dialektene fra Oberinntal. I flere områder tales imidlertid alemannisk: Helt i nord taler man de samme dialektene som i de tilgrensende bayriske områdene (dvs. "schwäbisch"), og lengst sydvest walserspråket ("höchstalemannisch"). Reutte. Reutte (uttales «råite») er en kommune nordvest i den østerrikske delstaten Tirol. Kommunen er forvaltningsstedet i distriktet av samme navn og har 5700 innbyggere. Tørla. Tørla er ei øy innerst i Borgundfjorden i Ålesund kommune i Møre og Romsdal. Øya er bare noe over 1 km² stor, og er formet som en bue rundt bukta Tørlevågen som åpner seg mot vest. Mesteparten av bebyggelsen på øya ligger på den vestlige halvparten, mens den østlige delen er skogkledt. Her ligger også øyas høyeste punkt på 41 moh. Midt på øya ligger «Grendahuset», som opprinnelig var en skole. Strendene på Tørla er preget av steinvører som er lagt opp for tørking av klippfisk. Fylkesvei 397 går over øya fra øst til vest. Veien knytter Tørla til fastlandet i øst med ei bru over Tjørsundet, og i vest med bru over Humlesundet til øya Humla. Nøkkelart. Nøkkelart er en organisme som er en av de viktigste delene av grunnlaget for et økosystem. Det er en art som mange andre arter er direkte avhengig av. Det er oftere arter som er vanlige enn sjeldne som blåbærlyng og osp i skogen og krill og plankton i havet. Ofte er nøkkelarten nede i næringskjeden og har god spredningsevne. Terry O'Quinn. Terrance «Terry» O'Quinn (født 15. juli 1952) er en Emmy-nominert amerikansk skuespiller. Han er best kjent for rollen som John Locke i den populære TV-serien Lost. Kim Yoon-jin. Kim Yoon-jin (født 7. november 1973 i Seoul i Sør-Korea) er en koreansk-amerikansk skuespiller. Kim har spilt i en rekke TV-serier og filmer. Utenfor Sør-Korea er hun kanskje mest kjent for å spille Sun Kwon i TV-serien Lost. Staind. Staind er et Nu metal-band fra California, USA, grunnlagt i 1993 av Mike Mushok og Jon Wysocki i Springfield, Massachusetts. De begynte å spille coverlåter fra klassiske grunge-band som Pearl Jam, Alice in Chains, Nirvana og Stone Temple Pilots. Gjennombruddet kom i 1997, da bandet Sugarmilk inviterte dem til en spiling med Limp Bizkit. Finansminister. Finansminister er en betegnelse som benyttes om ministeren som har ansvaret for statens økonomi. I Danmark og Finland er dette tittelen på ministeren, mens betegnelsen i Norge og Sverige er en uformell daglig betegnelse på det som i Norge heter "statsråd og sjef for Finansdepartementet" og i Sverige heter "statsråd och chef för finansdepartementet". USAs finansminister har tittelen "secretary of the treasury". Caspar Weinberger. Offisielt foto av Caspar Weinberger Caspar Willard «Cap» Weinberger (født 18. august 1917 i San Francisco, død 28. mars 2006 i Bangor) var en amerikansk republikansk politiker. Han var helse-, utdannings- og velferdsminister under presidentene Richard Nixon og Gerald Ford fra 12. februar 1973 til 8. august 1975. Han var senere forsvarsminister under president Ronald Reagan fra 21. januar 1981 til 23. november 1987, noe som gjorde han den lengst sittende forsvarsminister etter Robert McNamara og Donald Rumsfeld. Han er kjent for sin rolle i Strategic Defense Initiative-programmet (populært kjent som Star Wars) og for Iran-Contras-skandalen. Weinberger ble tildelt Presidentens frihetsmedalje og var "Knight Grand Cross" av Order of the British Empire. Hedly Gustav Ridderseth. Hedly Ridderseth (født 13. juli 1886, død 30. desember 1941 ) var distriktslege på Røros, han var en nær venn av Johan Falkberget og en betydelig person i bergbyens samfunn. Barndom og skolegang. Hedly Gustav var født på gården Ridderseth i Sigerfjord. Han var den førstefødte av en søskenflokk på 11. Hedly hadde en lidenskap for bøker, noe som fulgte ham livet igjennom. Hans far Anton Ridderseth drev eget notbruk. At notbruket genererte penger samt at Hedly tidlig viste seg å være flittig hva angikk skolearbeid, var nok de avgjørende faktorene for at Hedly fikk utdanne seg videre. Etter sin konfirmasjon 1901 kom Hedly til Bodø; her ventet seks år ved Bodø offentlige allmennskole. I 1907 ble han elev ved reallinja; etter å ha vært innom tanken om å bli handelsmann bestemte han seg etter hvert for å vie sitt liv til legegjerningen. Unge Ridderseth tok fatt på det medisinske embetsstudiet ved universitetet i Christiania høsten 1907. I studietiden bidro han aktivt i det akademiske livet i hovedstaden og foretok sin første utenlandsreise – til Sveits. Våren 1916 fullførte han den medisinske embedseksamen. Tiden som lege. Hedlys første skritt som ferdigutdannet lege gjorde han under nøytralitetsvakten i Randøysund. Etter dette sto Andenes for tur -her var han konstituert distriktslege i to måneder. Videre var han lege en tid ved Ullevål sykehus før han i januar 1918 kom til Bergstaden (Røros). Her startet han først som vikarlege, etterhvert også sin egen praksis. 1. april 1926 ble han utnevnt til distriktslege for Røros distrikt. Dette distriktet var 500 km² større enn Vestfold fylke. Mang en strabasiøs tur på kryss og tvers over rørosvidda i ugjestmildt klima ventet ham. Spanskesykens herjinger blant folk på denne tiden krevde sitt av en lege. Klima, stort ansvarsområde og et svakt og dårlig hjerte førte til at Hedly i 1935 bestemte seg for å søke til et varmere område. Høsten 1935 tiltrådte han son distriktslege i Elverum. Hedlys forhold til legegjerningen. "«En leges gjerning er en tjeners gjerning. Den lege som ikke skjønner det blir aldri noen god lege. Og han må om og om igjen forsøke å sette seg i den stolen den syke og lidende sitter i, -der er også hans plass. Han må framfor alt ikke ta plass i en stol høyere oppe, men helst en litt lengre nede. En virkelig lege må lide med den lidende og ha den dypeste respekt for sin broders smerte og angst. Følger han disse grunnreglene, kan ha håp om å komme den syke og nedbøyde en smule til hjelp»" Minako Honda. Minako Honda (本田美奈子, Honda Minako?), født Minako Kudo (工藤美奈子 Kudō Minako, 31. juli 1967 – 6. november 2005) var en japansk pop-stjerne og sanger. Hun ble kjent og populær i 1980-årene som «Japans Madonna» på grunn av sin sexy klesstil og live-forestillinger. Etter hennes pop-karriere satset hun som sanger og skuespiller på teater, mest kjent ble hun i Tokyo produksjonen av "Miss Saigon". På slutten av sitt liv, ga hun ut flere klassiskmusikk album hvor hun demonstrer sin sopranostemme. Hun var en for prosjektet «LIVE FOR LIFE», en kampanje for behandling av leukemi. 8. serierunde i Adeccoligaen 2007. 8. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet som en full serierunde den 28. mai klokken 18:00 med åtte kamper. Juliet Burke. Dr. Juliet Burke er en rollefigur i den amerikanske TV-serien "Lost". Juliet dukker opp først i tredje sesong som en av "The Others". Hun var sammen med Sawyer fra og med femte sesong, før hun døde i armene hans i begynnelsen av sjette. Dødsfallet skyldtes at hun detonerte en bombe som skulle få de overlevende vekk fra øya; altså som en slags tidskapsel. Rolleinformasjon. Burke, Juliet Støtputebil. En støtputebil, også bare kalt putebil, er som regel en lastebil eller et chassis påmontert en støtpute og en lystavle med blinkende lys og lyspil. Den brukes som beskyttelse ved arbeid på veg, i forbindelse med ulykker o.l. Støtputa og lystavla heves og senkes som regel hydraulisk. På de fleste motor- og riksveger er putebil påkrevd ved kortvarig arbeid i eller ved siden av vegbanen. Two Pence. Den britiske desimal two pence (2p) mynten – ofte uttalt «two pee», «tuppence» eller «toppence» – ble utgitt av Royal Mint 15. februar 1971, dagen da den britiske valutaen ble desimalisert. Reelt sett hadde mynten vært mulig å få tak i hos banker i poser med mynter tilsvarende 1 pund flere uker tidligere. Tom (Lost). Tom er en rollefigur i den amerikanske TV-serien "Lost". Rolleinformasjon. Tom var en av de første medlemmene av The Others vi ble kjent med i sesong 1 da han kidnappet Walt fra flåten til Michael og Sawyer. Da hadde han skjegg, men senere viste det seg at det bare var løsskjegg da han tok det av seg etter å ha kidnappet Kate, Jack og Sawyer i sesong 2. I sesong 3 hjelper han til med operasjonen av Ben, og han er også med når The Others skal ta alle de gravide kvinnene i slutten av tredje sesong der han blir skutt av Sawyer og dør. Loten. Loten er en halvøy ytterst sørvest på øya Bokn i Rogaland med rester av festningsanlegg fra andre verdenskrig. Halvøya har en værbitt kystlinje full av svaberg mot Karmøy på vestsiden og med en lun våg med holmer og skjær på østsiden. Landskapet er kupert, med småfjell, hauger og hamrer, oppdyrkede myrer og utmarker med lyng og stein.Den sørlige enden av halvøya, Klepp, vender ut mot innseglingen til Boknafjorden, og derfra ser man Skudeneshavn på Karmøy, Kvitsøy, Stavanger, Rennesøy og videre innover Ryfylke. På halvøya er det en gård som også kalles Loten, som er på omtrent 1600 mål; ca. seksti av disse er oppdyrket. Per dags dato har bruket seksti vinterforede sauer og en flokk på omtrent tyve dyr med ferasen Angus. Tyskerne bygget et stort festningsanlegg under den andre verdenskrig på dette stedet, for å ha kontroll over fjorden. Svært mange av bunkerene står ennå. På østsiden av halvøyen er det i senere år bygget flere hytter. Moses Amschel Bauer. Moses Amschel Bauer (fødselsår ukjent, død 6. oktober 1755) var tysk jødisk pengeveksler, gullsmed og far til grunnleggeren av Rothschild dynastiet, Mayer Amschel Bauer (Mayer Amschel Rothschild). I 1750, åpnet han virksomheten sin i "Judengasse" (Jødekvarteret) i Frankfurt am Main, hvor han hadde forskjellige virksomheter som pengeveksling, gullsmed, og tekstilsalg. For å skille sin virksomhet fra andres, hengte Bauer opp et rødt skilt med en romersk ørn. Dette var et symbol hans sønn Mayer Amschel Rothschild tok som sitt navn, Rothschild (tysk for: rødt skilt) og ble berømt senere som en av de største bankfamilier i Europa. Hufthamar. Hufthamar er Austevolls største ferjested, og brukes av ferjene M/F Trondheim og M/F Marstein Den brukes også av de lokale hurtigbåtene og flaggruten. Kaien har fem rader som brukes i sambandet Hufthamar-Krokeide. Ved ferjeanløp har det vært svært vanskelige trafikkforhold ved ferjekaien, da det ikke har vært skille mellom biltrafikk og myke trafikanter. Men ved regjeringens tildeling av «krisepakkemidler» i januar 2009 ble 6 millioner kroner tildelt et prosjekt for å bygge gang- og sykkelsti på strekningen Hufthamar – Haugland på riksvei 546. Dette gir sammenhengende sykkelsti fra Lagunen i Fana til Eidsbø i Austevoll. Edmund Howard. Lord Edmund Howard (født mellom 1472 og 1497, død 19. mars 1539) var sønn av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk. Han er mest kjent som faren til Katarina Howard, Henrik VIIIs femte hustru. Hans første ekteskap endte i skilsmisse. Howards andre hustru var Joyce Culpeper, som han fikk ti barn med, hvorav Katarina var den siste. Han var som yngre sønn i en adelsfamilie av god byrd men hadde lite penger, og måtte leve av gaver fra slektninger. Hans niese Anne Boleyn, Henrik VIIIs andre hustru, sørget for at kongen gav ham en jobb i Calais. Wesley Clark. Wesley Kanne «Wes» Clark (født Wesley Kanne 23. desember 1944 i Chicago, Illinois) er en amerikansk Vietnam-veteran og pensjonert fire-stjerners general som tjenestegjorde i den amerikanske hæren. Clark gikk ut fra West Point som den med best karakterer i sitt årskull. Han tilbrakte 34 år i den amerikanske hæren og det amerikanske forsvarsdepartementet, og ble i perioden høyt dekorert, inkludert flere utnevnelser til ridder, og Presidentens frihetsmedalje. Han er født i Chicago, men vokste opp i Little Rock, Arkansas. Clark var også leder for NATO-styrkene under «Operation Allied Force» i 1999, der NATO-styrker utførte bombetokt i Kosovo. Dette var på grunn av hans funksjon som overordnet militær leder for NATO-styrkene i Europa i perioden fra 1997 til 2000. Clark mottok mye kritikk for enkelte av avgjørelsene sine under denne konflikten. På dette tidspunktet hadde han et vanskelig forhold til daværende forsvarsminister William Cohen og leder for generalstaben, Hugh Shelton, noe som førte til en del rykter om at Clark ble tvunget til å pensjonere seg før tiden, til tross for at både han og forsvarsdepartementet uttalte at det kun var normal prosedyre som ledet til at han pensjonerte seg. Clark var en kandidat i primærvalget i et forsøk på å bli demokratenes representant i presidentvalget i 2004, men trakk seg 17. september 2003 for å konsentrere seg om å hjelpe John Kerry, som til slutt ble demokratenes kandidat. Clark ble også regnet som en mulig kandidat for demokratene til presidentvalget i 2008. Torvald Moseid. Torvald Kildal Moseid, (født 4. august 1917 på Byglandsfjord, død 13. januar 2000 i Oslo) var en norsk billedkunstner. Han er særlig kjent for sine svært lange, broderte friser. Frisen "De fire årstider", som han laget fra 1965 til 1977 er 62 meter lang. Et annet betydelig arbeid er "Draumkvedet", fullført i 1993. Torvald Moseid var den yngste i en søskenflokk på åtte barn etter foreldrene Telllef O. Moseid og Mari Moseid, født Kildal. Han prøvde seg i flere jobber på hjemstedet, men utmerket seg allerede i ung alder ved sin evne til å tegne. Etter oppfordring søkte han Statens håndverks- og kunstindustriskole og fikk plass der våren 1940. På grunn av andre verdenskrig ble studiene amputerte, men våren 1943 ble han tatt opp på Statens Kunstakademi. Også der ble studiene hindret av krigen. I 1945 var han i et halvt år hospitant ved Marie Gudme Leths stofftrykkverksted i København. Deretter fikk han jobb som assistent ved tegnekontoret til Christiania Glasmagasin før han ble hospitant ved Den kongelige Porcelainsfabrik i København igjen. Han hadde også oppdrag for Magnor Glassverk. I 1949 giftet Moseid seg med pianisten og klaverpedagogen Ingebjørg Christensen (1916–2001). Paret var siden bosatt i Oslo. I 1996 fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull for sin kunstneriske virksomhet. Inspirasjon. Moseid fikk sin inspirasjon fra mange studiereiser både i Europa og Asia. Han har hentet inspirasjon fra bysantinsk, romansk og gotisk kunst, men ikke minst fra norsk folkekunst. Fem år gammel opplevde han for første gang de rosemalte veggene i Bykle kirke, det glemte han aldri siden. Moseid arbeidet med en rekke teknikker: keramikk, skulptur, tre, glass og glassmalerier. Men han er mest kjent som for sine tekstilarbeider. Grunnen til at han begynte med dette var at det under andre verdenskrig var mangel på alle slags materialer. Men tekstil var det lett å få tak i og det var lett å frakte med seg. Ettersom han som yngst i en barneflokk hadde lært å bruke nål og tråd av sine større søstre, var ikke dette en ukjent teknikk. Men han videreutviklet det tradisjonelle håndarbeidet til å bli kunst på høyt nivå. Emily Osment. Osment på premieren til i 2009 Emily Jordan Osment (født 10. mars 1992 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller, sanger og sangskriver. Osment begynte sin skuespillerkarriere ved å spille i flere reklamefilmer, før hun debuterte i spillefilmen "The Secret Life of Girls". Det samme året fikk hun en rolle i Hallmark-filmen "Sarah, Plain and Tall: Winter's End", som datteren til Glenn Close og Christopher Walken. Denne rollen førte til en nominasjon for Beste unge skuespiller. Etter det spilte Osment flere mindre roller på tv, som inkluderer "3rd Rock from the Sun", "Touched by an Angel", og "Venner for livet". Osment er mest berømt for rollen som «Lilly Truscott» i "Hannah Montana" og «Gerti Giggles» i to av "Spy Kids" filmene. Hun har en av hovedrollene i filmen "Finn Far", en Disney Channel Original Movie. Hun arbeider for tiden som musiker og jobber med å gi ut sitt første album som er klart for utgivelse juni 2010. Hun har tidligere gitt ut en EP kalt "All the right wrongs" i 2009, hvor alle sangene var skrevet av henne selv. Barndom og oppvekst. Emily Osment ble født i Los Angeles, hvor hennes familie fortsatt bor. Hennes far er skuespiller Michael Eugene Osment, og hennes mor er Theresa Osment, en engelsk lærer. Hennes bror er den Oscar-nominerte skuespilleren Haley Joel Osment. Osment er oppdratt katolsk. Hun var elev ved "Flintridge Preparatory School" i La Cañada Flintridge i California, men har nå en privat lærer. Musikk-karriere. Emily Osment på scenen i 2010. Emily Osment sang sammen med Billy Ray Cyrus på sangen «You've Got a Friend» fra hans album "Home at Last" fra 2007. Osment har også spilt inn en sang kalt «I Don't Think About It» for filmen "The Haunting Hour" som hun hadde hovedrollen i. Osment har også spilt inn en ny versjon av sangen «If I Didn't Have You» med Mitchel Musso, en av skuespillerne hun spiller sammen med i "Hannah Montana". Musikkstilen på hennes EP "All The Right Wrongs" indie rock. Osment beskriver musikken som «definitivt pop, men med en alternativ rock vinkel». Hennes debutalbum heter Fight or Flight, og lanseres i oktober 2010. Nathan Mayer Rothschild. Nathan Mayer Rothschild (16. september 1777 – 28. juli 1836) var en britisk finansmann av tysk opprinnelse. Han stiftet den engelske banken N M Rothschilds & sons i 1811. Denne banken var en del av det internasjonale bankdynastiet Rothschild. Han ble født i jødekvarteret i Frankfurt am Main, som tredje av i alt fem sønner av Mayer Amschel Rothschild (1744–1812) og Gutle Schnapper (1753–1849). Nathan Rothshild giftet seg med Hannah Barent Cohen i 1806. Sammen fikk de fire sønner og tre døtre. Liv og virke. I 1798, 21 år gammel bosatte han seg i Manchester og etablerte virksomhet innen tekstiler, handel, finans. Han flyttet senere til London, og tjente en formue i valutaveksling og annen finansvirksomhet gjennom oppstart av egen bankvirksomhet i 1805. De fem brødrene Rothschild drev finanshus i London, Wien, Frankfurt, Paris og Napoli. Nathan var den dominerende broren, både i kraft av sin personlighet og i kraft av hans base i London, verdens ledende finans- og handelsby på begynnelsen av 1800-tallet. Brødrene, og særlig Nathan, tjente godt på tilrettelegging og spekulasjon i statsobligasjoner, utstedt av alle de store europeiske maktene, særlig Storbritannia. Rotschild var verdens rikeste mann da han døde. Arvingene ble tilgodesett med om lag 3,5 millioner pund. Nathans fire sønner, Lionel, Anthony, Nat og Mayer, overtok forretningsvirksomheten da Nathan døde. Banken er fremdeles en stor investeringsbank, med kontorer i 40 land over hele verden. Øverste sjef nå er Sir Evelyn Robert de Rothschild. Skarpsnoparken. Skarsnoparken er en park på Skarpsno ved Frognerkilen i Oslo. Parken. Parken, som er 7 mål stor, ligger mellom Drammensveien med Gimlehøyden bak i nordøst og Drammenbanen i sydvest. Bak jernbanen ligger Frognerkilen med båthavn. I det sydvestlige hjørnet av parken er det en undergang under jernbanen til Frognerkilen og et mindre inngjerdet område for teknisk anlegg. Vest i Skarpsnoparken står et poppeltre som er cirka 23 meter høyt, opp til 30 meter i diameter i kronen, og har en omkrets på drøyt 7 meter en meter over bakkenivå. Etter motstand fra Skarpsno Vel ble et forslag om felling lagt til side av Friluftsetaten i 2008. I parken er det lekeplass med mulighet for ballspill. Historie. Oslo kommune kjøpte i 1889 Drammensveien 88 og Skarpsno fergested. I 1899 kjøpte kommunen Drammensveien 84 og besluttet at grunnen som hørte til disse to eiendommene skulle legges ut som park. Opparbeidelse av området som park tok til i 1910 og var en av de første oppgavene for det nye Tilsynsrådet med byens utseende. Arbeidet var nokså planløst og fikk liten betydning for parkens senere utforming. Fra 1927 til 1931 behandlet Kloakkvesenet og Parkvesenet hvordan kloakkrenseanlegget på Skarpsno i den sydlige delen av parken kunne innpasses uten at verdien som park eller utsikten mot sjøen ble skadelidende. Parken ble anlagt som park i 1930-34 og fikk sitt nåværende navn i 1934. Den nedlagte Skarpsno stasjon på Drammenbanen lå ved undergangen til Frognerkilen. Oatlands Palace. Oatlands Palace, maleri fra 17. århundre. Outlands Palace var et kongelig palass i England. Det stod i Oatlands, en landsby utenfor Weybridge i Surrey. Henrik VIII kjøpte herregården i 1538, og fikk den bygget om for sin andre hustru Anna av Kleve. Det ble senere tidvis residens for Maria I, Elizabeth I, Jakob I og Karl I. Sistnevnte brukte det som dronningresidens. Han leide inn John Tradescant den eldre til å ta seg av hagen. I 1647, ved slutten av den engelske borgerkrig, ble kongen fengslet der. Etter at kongen ble henrettet ble palasset solgt og revet; bare en bygning ble stående. Denne ble senere bebodd av Edward Herbert, "Lord Chief Justice", men da han fulgte Jakob II i eksil ble huset inndratt av kronen. Det ble så gitt til Arthur Herbert, 1. jarl av Torrington, kommandanten for de engelske og nederlandske flåtene i slaget ved Beachy Head. Senere utvidet Henry Pelham-Clinton, 2. hertug av Newcastle-under-Lyne huset, og anla en formell hage. I 1790 leide kronen huset til Frederick, hertug av York og Albany. I 1794 brant det ned, og ble gjenoppbygget i gotisk stil. Etter at hertuginnen av York døde i 1820 ble eiendommen solgt til Edward Hughes Ball Hughes. Etter en ombygging delte han opp eiendommen i 1856. Huset ble så innredet som hotell et South Western, senere Oatlands Park Hotel. Fra 1916 ble huset brukt til sårede ANZAC-soldater. En av hovedgatene i Walton-on-Thames ikke langt unna fikk navnet New Zealand Avenue til ære for disse soldatene. Büsum. Büsum er en by og kommune i Ditmarsken i Schleswig-Holstein, Tyskland. Den ligger ved kysten av Nordsjøen, 18 km sørvest for Heide. Den er en velkjent fiskeri- og turistby, og de lange strendene med de gode bademulighetene i umiddelbar nærhet til byen gjør at innbyggertallet mangedobles i sommermånedene. Büsum er administrasjonssenter i Büsum-Wesselburens amt, og det samme for Büsums amt inntil 1. januar 2008. 31. desember 2008 hadde kommunen 4 904 innbyggere. Historie. Büsum blir for første gang nevnt (som en øy) i 1140. Øyas navn i middelalderdokumenter har skiftet flere ganger fra det originale "Bivsne" (1140), til "Busin" (1208), "Busen" (1281), og "Buzen" (1447), til øya endte opp med navnet "Büsen" (og videre "Büsum"). Büsums middelalderhistorie har blitt dokumentert gjennom krønikene av Neocorus (Johannes Adolph Köster), en lokal pastor og lærer i det 16. århundre. Gjennom middelalderen var Büsum en øy med tre landsbyer; Süderdorp, Middeldorp og Norddorp. Storflommer i henholdsvis 1362, 1436 og 1570 oversvømte det meste av øya og ødela Süderdorp og Middeldorp. Det tidligere Norddorp med St. Clemenskirken danner det som i dag er Büsums gamleby. I 1585 ble øya knyttet til fastlandet via en demning. Gjentatte oppdemninger gjore sitt til at det ble skapt nytt land, som igjen ble sikret av diker. Storflommer fortsatte å kreve sitt i blant andre Burchardi-flommen (1634) som krevde 168 menneskeliv og ødela 102 hjem. Senere, i 1717, da Juleflommen herjet på sitt verste, ble landsbyen Werven totalskadd. Den siste store flommen som rammet Büsum kom i februar 1825. I den senere tid har gjentatte forsterkninger og utvidelser av dikene gjort sitt til at Büsum har vært skånet mot slike storflommer. Øya Büsum hørte til å begynne med til bispedømmet Hamburg og Bremen inntil Ditmarsken ble en selvstendig bonderepublikk. I middelalderen ble Büsum ofte besøkt av handelsmenn, såkalte hanseater. Hansaen var Ditmarskens nærmeste allierte, men bonderepublikken ble aldri en del av selve forbundet. Det fattige folket på øya Büsum hadde en lei tendens til å bedrive sjørøveri for å forbedre sine levevilkår, noe som resulterte i gjentatte konflikter. I 1420 seilte Rackler Kersten og hans menn fra Büsum inn til havna i Hamburg for å plyndre hanseatenes handelsskip. Som hevn brente sinte hanseater ned kirken i Middeldorf på Büsum. Den nye kirken ble bygd i Norddorf, og møblert med flere gjenstander plyndret fra øya Pellworm av piraten Cord Widderich. Fra 1559 inntil 1867 var Büsum (og Ditmarsken) dansk territorium, og ble deretter en del av Kongeriket Preussen. Under Andre verdenskrig ble verftet og havna i Büsum brukt av Kriegsmarine, noe som gjorde byen til et yndet bombemål for allierte fly. Büsum ble bombet den 4. mai 1945, samme dag dag som tyske tropper overga seg i Nord-Tyskland. Under bombingen mistet ni mennesker livet, 19 ble skadd og fem hus ble totalskadd. Etter krigen var Büsum en del av den britiske okkupasjonssonen, frem til 1955, da Forbundsrepublikken Vest-Tyskland ble opprettet. Fiskeri. Neocorus skrev at den største næringsveien for folket på Büsum var fiske og landbruk. Büsum som en fiskeby er mest kjent for sin spesialitet «Büsumer Krabben» (reker fra Nordsjøen, "Crangon crangon"), som blir behandlet og lagt ut for salg. De første rapportene om rekefiske på øya Büsum daterer seg fra 1624, og forteller at fisket blir hovedsakelig gjort av kvinner med fiskenett i Vadehavet. På slutten av 1800-tallet ble fiske ved høyvann populært, og banet vei for de første sjøfarende rekefiskebåtene stasjonert i Büsum. Før Andre verdenskrig bestod Büsums fiskeflåte av 132 fartøyer. Siden da har antallet fartøy sunket betraktelig, og i 1998 bestod fiskeflåten av bare 35 fartøy. Havna i Büsum er fortsatt tilrettelagt for enda 20 fartøy, og disse plassene er brukt av båter utenifra, hovedsakelig fra Nederland. Büsum hadde et aktivt skipsverft som startet med reparasjoner av fiskebåter i 1902, og som senere utvidet til å bygge og reparere store skip. Under Andre verdenskrig bygde verftet u-båtdeler. Verftet stengte i 1986, hovedsakelig på grunn av oversjøisk konkurranse Turisme. Siden 1818 har Büsum blitt brukt som en spa-by, med flere spa-hoteller. Mange kommer for å oppleve de helsebringende effektene av sjøvann og leire fra Vadehavet. Büsum fikk offisiell status som "Nordseebad" (Nordsjø-spa) i 1837. For å gjøre det lettere for spa-gjester å ankomme byen ble Büsum koblet til det prøyssiske jernbanenettverket i 1883. Under nazistenes styre i Tyskland på 1930-tallet ble Büsum en destinasjon for turister gjennom "Kraft durch Freude" («styrke gjennom glede»), et rekreasjonsprogram organisert av NSDAP I 1949 fikk Büsum offisielt statusen som "Nordseeheilbad" (Nordsjø-helsespa). I disse dager er Büsum et populært feriemål om sommeren for familier og folk på dagsturer fra Hamburg. I 2002 hadde Büsum en rekord med 658 723 overnattinger fordelt på 83 295 gjester. Så si alle (99,5 %) av Büsums besøkende er tyskere. Befolkning. Inntil 1900-tallet var Ditmarsken en liten prikk på kartet med lite påvirkning utenifra. Büsum var intet unntak. Dette forandret seg drastisk under 2. verdenskrig da byen ble et hjem for evakuerte fra det istykkerbombede Hamburg og andre bombede byer in Schleswig-Holstein, så vel som flyktinger fra øst. Den konstante strømmen av nykommere doblet nesten folketallet, og mange flyktinger levde i brakker i årevis Det tok nesten et tiår før livet i Büsum, som mange andre byer, gikk tilbake til det normale. På 1970- og 1980-tallet fikk Büsum mange utenlandske gjestearbeidere, da disse arbeidet ved det lokale verftet. Disse forsvant like fort som de hadde kommet da verftet stengte i 1986. Utdanning. Büsum har to skoler: "Neocorus-Schule" (kombinert barne- og ungdomsskole), mens "Nordsee-Gymnasium" tjener som videregående skole for Büsum and de tilgrensende byene Wöhrden og Wesselburen. I 1988 etablerte Universitetet i Kiel "Forschungs- und Technologiezentrum Westküste" (Vestkystens forsknings- og teknologisenter) i Büsum. Senteret fokuserer på forskning innen områder som har med maritim virksomhet å gjøre. Resultatet er økt kompetanse innen teknologi for blant annet vindkraft. Språk. Det tradisjonelle språket i Büsum er "Dithmarscher Platt", en variant av lavtysk. Den gamle dialekten er fortsatt i bruk, spesielt blant fiskere og den innfødte delen av den eldre generasjonen. En av de mest brukte dialekt-setningene er "«Moin, moin!»" («Morn, morn!»). «Dithmarscher Platt» var også språket poeten Klaus Groth brukte i diktet «Ol Büsum» («Gamle Büsum») som ble utgitt i 1853. Religion. Büsum var til å begynne med en del av det katolske bispedømmet "Hamburg og Bremen", men gikk over til protestantismen under reformasjonen. Inntil 1800-tallet var Ditmarsken så si utelukkende luthersk, men senere har en katolsk minoritet etablert seg. Siden 1982 har bispedømmet Hamburg vært representert i Büsum igjen med den nybygde St. Andreaskirken Severdigheter. St. Clemenskirken, oppkalt etter Pave Clement I (fiskernes skytsengel), ble bygd mellom 1434 og 1442. Som en bevis på Büsums sjørøverfortid, huser St. Clemenskirken en døpefont og flere andre ting som ble stjålet fra øya Pellworm av piraten Cord Widderich, og senere gitt i gave til kirken. En garvet portrett av Martin Luther fra 1564 markerer skiftet fra katolisismen til protestantismen i sen-middelalderen. Alteret i gotisk stil ble byttet ut med et alter i tre på 1800-tallet pga. svakheter i konstruksjonen. Et av Büsums landemerker er fyrtårnet. Det ble bygd 1912–1913 av 55 tonn med jernplater. Det var egentlig farget svart, men fikk sitt røde og hvite design i 1952. Det ble automatisert i 1976. Fra havna i Büsum kan turister dra på sjøturer, enten som fisketurer, sightseeing eller til øya Helgoland. I den første helgen i august, kappkjører Büsums fiskere med fiskebåtene sine i den tradisjonelle regattaen "Kutterregatta". Den første regattaen ble avholdt i 1894, og den er kanskje det største høydepunktet på sommeren. En annen sommertradisjon i Büsum er "Wattenlaufen mit Musik" og "Watterpolonaise". Det ble arrangert for første gang i 1900, da spa-gjest Julius Scholz forstod de helsebringende resultatene av vadevandring. For å kombinere trening med underholdning kan spa-gjester, sammen med et band, løpe ut i Vadehavet ved lavvann, og stoppe ved jevne intervaller for å danse og spille spill. Blæresnegler. Blæresnegler er en familiegruppe av snegler og de er en av delgruppene blant vannlungesneglene (Basommatophora). Blæresneglene er utbredt i hele verden. Utseende. Blæresnegler kan variere noe i skallform og farge og er derfor være vanskelige å artsbestemme. De er små snegler med et rundt, kuleformet, glatt skall. Skallet har tynne vegger og mange arter er grønn-brune på farge. Hos blæresnegler blir skallet sjelden over 11-12 millimeter bredt. I likhet med skivesnegler er skallet er snodd mot venstre i motsetning til de fleste andre snegler som har høyrevridd skall. Å lese et skall vil si å holde det på en spesiell måte slik at antall vridinger kan telles og høyden kan måles. Åpningen skal vende mot deg og toppen opp. Lungeåpningen hos en blæresnegl vil da være på venstre side. Mål er skallhøyde og nummer er vridninger. Levevis. Blæresneglen lever i ferskvann, vanligvis i brakkvann, myrer og innsjøer. De trives best i tett vegetasjonrike steder. De har ingen problemer med å tørke ut en kort periodee. Den formerer seg raskt, og kan rekke flere generasjoner i løpet av en sommer. De kan lett bli mange. Eggene er gjennomsiktige og innkapslet i faste, geleaktige klaser og legges på planter, steiner og andre objekter. Størrelsen på blæresneglene er fra 13 millimeter ("Physa fontinalis") til 20 millimeter ("Physa acuta"). Systematisk inndeling med europeiske arter. Denne inndelingen omfatter stort sett bare de europeiske ned til artsnivå. Blæresnegler er en delgruppe av vannlungesnegler. Valsøyfjord kraftverk. Valsøyfjord kommunale elektrisitetsverk var et vannkraftverk i tidligere Valsøyfjord kommune i Møre og Romsdal. Etter kommunesammenslåingen i 1965 ble navnet "Halsa kommunale kraftverk". Senere ble det slått sammen med Svorka energiverk. Kraftverket utnytter fallet i elven Grytåa fra Englivatnet, som reguleres mellom 243 til 235 moh og Valsøyfjorden. Midlere årsproduksjon er på 17,1 GWh. Eier er Svorka Produksjon. Lungesnegler. Lungesnegler (Pulmonata) er bløtdyr med et spiralvridd skall. Noen arter har ikke et synlig skall og omtales som «nakensnegler». Lungesnegler utgjør en gruppe snegler som har utviklet lunger. I klassisk biologi regnes lungesneglene som en orden innenfor snegler. Alle de landlevende sneglene tilhører lungesneglene, men det finnes også lungesnegler i ferskvann. Snegler er viktige i næringskjede da de er mat for flere dyr, som insekter, gnagere spissmus, fisk og fugler. Utseende. Alle lungesnegler har skall eller et anlegg til skall. Flere arter omtales som «nakensnegler» fordi de ikke har skall, men disse har rudimentært (lite utviklet) skall som kan være helt overvokst av kappen. Lungesneglene har en kappehule som er en del av åndedrettet til sneglen. Kappehulen har mange blodårer og fungerer som en lunge. Kappehulen mangler gjeller. På nakne arter kan man lett se åpningen til kappehulen som et hull, normalt på høyre siden av kappen. Landlungesnegler har to par (fire) tentakler og på spissen av det bakerste paret finnes øynene. For at de skal kunne bevege seg fremover, utskiller de landlevende sneglene, et slim fra kjertler foran på foten. Ikke alle har skall. Ferskvannslungesnegler har bar ett par (to) tentakler og øynene er plassert ved basis. Alle ferskvannssnegler har et synlig skall. Levevis. Snegler beveger seg sakte. Få av artene er rovdyr. Snegler stiller krav til sitt habitat (leveområde), både til maten de spiser, underlaget de lever på (sand, berg eller jord) og vannkvaliteten. Snegler i vann. Ferskvannsnegler beiter på alger på planter og stein. Snegler i vann er føde for fisk og fugler. De legger egg i lange eggkapsler omgitt av gelé og festet til steiner og planter. Snegler på land. Landsneglene lever av planter, bær, sopp, moser og døde dyr (åtsler), som makk og snegler. Fordi luftfuktigheten er større om natten, er de landlevende artene vanligvis nattaktive. Om dagen eller i varme perioder er de passive og søker til fuktige omgivelser. Snegler med skall trekker seg inn i skallet, eller huset og venter på fuktigere vær. Med foten tetter de åpningen. Om vinteren ligger de i dvale under røtter, stokker, steiner eller i kompost (blant råttnende planterester). Snegler er viktige i næringskjede da de er mat for flere dyr, som insekter, gnagere spissmus og fugler. Formering. Lungesnegler er tvekjønnet, hermafroditter. De har kompliserte kjønnsorgan. De utvikler ofte hannlige kjønnskarakterer før de hunnlige. De hannlige organene tilbakedannes samtidig med at de hunnlige utvikles. For å kunne legge egg kreves allikevel to snegler, som under parringen, befrukter hverandre gjensidig. Vanligvis legger de egg, men noen føder «levende» unger. Sneglene kan legge opptil 700 egg. Snegler dør ofte like etter parring og egglegging. Når eggene klekkes er de små sneglene fullt utviklet og ser ut som miniatyrer av de voksne individene. Noen arter blir to år, men de fleste lever bare ett år. Voksne snegler har liten eller ingen vekst. Systematisk inndeling. Denne inndelingen følger Bouchet, P. & Rocroi, J.-P. 2005., ned til familienivå. Antall arter for Europa er hentet fra Fauna Europaea Web Service Lungesnegler deles ofte inn i bare to hovedgrupper, ferskvann lungesnegler og land lungesnegler, etter hvor de lever. Inndelingen inkluderer familiegrupper som er utdødde, basert på funn av fossiler. De er merket med †. Strandebarmer. Strandebarmer eller Strandebarmsbåt er betegnele på en robåttype fra Strandebarm i Hardanger, altså en av de Sør-Vestlandske robåttypene (se Sør-Vestlandsbåt). Strandebarmerne har visstnok ”alltid” vært ekstra brede og dype og med lavt spring i forhold til båter fra Indre Hardanger (se Hardangerbåt), Oselvere o. fl., men også Strandebarmerne ble i gamle dager (for det meste?) bygd av kun 3 bord på hver side, som de fleste andre båter på Sør-Vestlandet. Vaterbord og skvettlist ble også ofte bygd på en Strandebarmsbåt, ofte av båtbyggeren selv. Strandebarmerne er godt kjent særlig fra tiden etter 1920-30. De har som oftest 4, 5 eller 6 bord på hver side. (4 bord på hver side og det nederste bordet med stor bredde brukes i flere distrikter på Sør-Vestlandet, og er så distinkt at man kan snakke om en egen type båt, "4-bords Sør-Vestlandsbåt", altså en lokaltype med langt større utbredelse enn de gamle lokaldistriktene.) Strandebarmerne fikk stor utbredelse i et meste av Sør-Norge, fordi de var billige, og fordi de hadde flere bord og så mer solide ut enn de mer sofistikerte Oselverne. Begge typer ble livlig markedsført langt ut over sitt distrikt, ikke minst på Sør-Østlandet, men Strandebarmerne fikk langt den største utbredelsen. Importen av Strandebarmere til Sør-Østlandet (se Sør-Østlandsbåt) har falt sterkt etter ca 1970, mens typen fortsatt kjøpes på store deler av Sør-Vestlandet. Strandebarmeren fikk tydelig innflytelse på utformingen av rosjekter på Sør-Østlandet bygd etter ca 1950. Se også Ordliste til robåter. Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury. Margaret Pole, 8 grevinne av Salisbury (14. august 1473 – 27. mai 1541), var datter av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence og Isabella Neville. Hennes far var en bror av begge kongene Edvard IV og Rikard III. Hun var det siste medlemmet av Plantagenet-dynastiet. Første år. Margaret ble født på Farleigh Castle i det engelske grevskapet Somerset den 14. august 1473 som datter av George Plantagenet, 1. hertug av Clarence, og Isabella Neville. Hennes mor var den eldste datteren til «kongeskaperen» Richard Neville, 16. jarl av Warwick og Anne Neville, 16. hertuginne av Warwick. Margarets bror var Edward, jarl av Warwick, som var det siste mannlige medlemmet av Huset York. Han ble sett på som en fare for det nye Tudor-dynastiet og ble henrettet på ordre av kong Henrik VII av England den 28. november 1499. En gang i 1491 hadde Henrik VII gitt Margaret i ekteskap til Richard Pole. Hans mor var halvsøster til kongens mor, Margaret Beaufort. Da hennes ektemann døde i 1505 ble Margaret etterlatt med fem barn hvor den fjerde, Reginald Pole, skulle bli først kardinal og deretter erkebiskop av Canterbury. Gudmor for kongens datter. Familielykken var vekslende. Ved kong Henrik VIII av Englands tiltredelse ga han tilbake hennes brors gods, og i 1513 gjorde han henne til hertuginne av Salisbury i egen rett. En lov om erstatning ble innført og da kom hun i besittelse av de øvrige slektseiendommer. Hennes hovedbosted var Warblington Castle i Hampshire. Etter prinsesse Mary ble født, den senere dronning Maria I av England, ble Margaret hennes gudmor og ble senere utpekt som guvernante av prinsessen og hennes husholdning. Ettersom årene gikk ble samtaler om et ekteskap mellom prinsessen og hertuginnens sønn Raginald som fortsatt var lekmann. Imidlertid da kongens skilsmisse fra Katarina av Aragon ble samtale hadde Reginald Pole dumdristig gitt sin mening om dette og ble kort tid etter sendt vekk fra England. Prinsessen var fortsatt i hertuginnes forvaring da Henrik giftet seg med sin tidligere elskerinne Anne Boleyn, men da Margaret Pole satte seg imot at hans døtre skulle bli behandlet som illegitime fjernet han hertuginnen fra hennes post selv hun tigget og ba om å få fortsette å følge og tjene Mary, uten omkostninger og fra sin egen formue. Familiens fall. Hun kom tilbake til hoffet etter at Anne Boleyn var blitt henrettet, men i 1530 sendte Reginald Pole kongen en kopi av sin avhandling "Pro ecclesiasticae unitatis defensione" som svar på de spørsmål som var stilt til ham på kongens vegne av Thomas Cromwell, Cuthbert Tunstall, Thomas Starkey og andre. Foruten å være et teologisk svar til spørsmålene var boken en fordømmelse og avvisning av kongens politikk. Kong Henrik ble rasende og selv om hertuginnen og hennes eldste sønn skrev til Reginald og bebreidet ham for hans holdning og handlinger ble det bestemt at familien skulle betale for denne fornærmelsen. I november 1538 ble hennes eldste sønn Henry Pole, 1. baron Montagu, en annen sønn og andre slektninger arrestert, tiltalt for høyforræderi. De ble sendt til Tower of London og i januar, med unntak av Geoffrey Pole, ble de henrettet. Ti dager etter at hennes sønner ble arrestert ble Margaret Pole, til tross for hennes høye alder, også arrestert og forhørt av William FitzWilliam, jarl av Southampton, og Thomas Goodrich, biskop av Ely, men disse rapporterte til Cromwell at selv om de hadde «slitt med henne» i mange timer ville hun ikke ytre et eneste ord, og de var derfor tvunget til å konkludere med at enten hadde ikke hennes sønner gjort henne delaktig i deres «forræderi» eller var hun «den mest åpenbare forræder som noen gang har levd». I jarl av Southamptons forvaring ble hun sendt til Cowdray Park, nær Midhurst, og der underkastet alle former for ydmykende behandling. I mai frambrakte Cromwell en hvit silketunika som var blitt funnet i en av hennes kister. Det var brodert på baksiden med «De fem hellige sår» som representerte Kristus’ sår, men som også ble sett på som et katolsk symbol. Med dette «katolske beviset» mot og sammen med «opprøret i nord» ble hun dømt til døden etter vedtak fra parlamentet og til å tape sine titler. De andre tiltalene mot henne, som hun ikke fikk tillatelse til å forsvare seg imot, var med hennes prests flukt fra England og at han hadde fraktet med seg beskjeder til utlandet. Hun ble deretter flyttet til Tower of London og der ble hun i de neste to årene «plaget på det meste av været og med utilstrekkelige kledning». I april 1541 var enda et opprør i Yorkshire, og det ble da bestemt å gjennomføre henrettelsen av henne uten flere prosedyrer ved at «Act of Attainder» var blitt vedtatt i 1539, et lovvedtak om tap av ære og gods når en person eller en gruppe av personer var skyldige i forbrytelser og kunne da straffe dem uten rettssak. På en måte var henrettelse av Margaret Pole en fortsettelse av kong Henrik VIIs politikk om å fjerne flest mulige utfordrere til tronen. Henrettelsen. Om morgenen den 27. mai 1541 ble Margaret fortalt at hun ville dø i løpet av den neste timen. Hun svarte at ingen forbrytelse var blitt lagt på henne, men hun ble uansett fraktet fra sin celle og til det sted innfor Tower of London hvor en lav treblokk var blitt forberedt. Ettersom hun var av adelig herkomst ville hun ikke bli henrettet offentlig blant folk, men det var likevel rundt 150 vitner til stede. I henhold til noen opptegnelser ble hertuginnen, som var 67 år gammel, skrøpelig og syk, dratt mot blokken, men hun nektet å legge ned hodet frivillig og det ble da presset ned. Mens hun kjempet falt det første hogget fra bøddelen og traff henne i skulderen. Hun klarte deretter kaste seg av blokken og hinke av sted med bøddelen etter seg og hun ble truffet 11 ganger før hun lå død igjen. Ettermæle. Hennes sønn kardinal Reginald Pole sa at han ville «... aldri frykte å kalle seg selv for en sønn av en martyr». Hun ble senere aktet av katolikkene som det og ble saligkåret i 1886 av pave Leo XIII. Litteratur og kilder. Salisbury 08 Salvinia. "Salvinia" er en gruppe flyteplanter, og eneste slekt (undergruppe) av familien Salviniaceae. Denne slekten har 13 arter. Det er vanlig innen moderne botanisk taksonomi å henregne Salvinia og Salviniaceae-familien til en «orden» eller gruppe "Salvinales" innenfor klassen bregner Ofte inkluderes også en underfamilie Azollaceae til Salviniaceae-familien. "Salvinia molesta" er et utbredt ugress i varme klima, og har blitt introdusert flere steder. Den vokser fort og danner tette tepper over stille vann. "Salvinia minima" holdes noen ganger i akvarier. Arter. "For en mer utfyllende taksonomi, se: Salvinales" Lena Philipsson. Lena Philipsson (født 19. januar 1966 i Vetlanda i Sverige), populært kalt «Lena PH», er en svensk popsangerinne. Hun har deltatt i Melodifestivalen og Eurovision Song Contest. Gult kort. Gult kort i fotball blir tildelt av dommeren til en spiller som bryter regelverket. Dette kortet skal være en straff og en advarsel. Hvis en spiller som er tildelt gult kort og senere gjør en ny forseelse som tilsvarer gult kort blir dermed tildelt rødt kort som vil si at spilleren utvises fra kampen og må sone en karantene. Et gult kort har en størrelse på ca. 9x12 cm. Spice Boys. Spice Boys var en betegnelse fra midten av 1990-tallet som ble gitt til et løst utvalg av Liverpool-spillere av tabloidmedia, nærmere bestemt Daily Mail, etter spekulasjoner om at spissen Robbie Fowler hadde stevnemøter med Spice Girls-medlemmet Emma Bunton. Liverpool hadde på det tidspunktet ikke vunnet noen trofeer å snakke om på en stund, og gjennomgikk også et generasjonsskifte fra 1980-tallets mer trauste fotballtyper som John Barnes, Peter Beardsley, Alan Hansen, Kenny Dalglish og Ian Rush. Den nye generasjonen spillere ble opplevd av mange supportere og media som mer opptatt av utenomsportslig status og forfengelighet enn sine forgjengere, målvakt David James ble da også fra 1995 brukt som Armani-modell. "Spice Boys" ble dermed sittende som et nedlatende, samt kanskje også ufortjent og ukorrekt, økenavn på den nye typen fotballspillere, som man da mente var for opptatt av egen status og karriere, og for lite opptatt av å støtte klubben og vinne trofeer. Foruten Robbie Fowler og David James, ble også «Spice Boys»-merkelappen satt på spillere som Stan Collymore, Steve McManaman, Dominic Matteo og ikke minst Jamie Redknapp. Det kan jo være verdt å huske at Robbie Fowler i ettertid fikk tilnavnet «God» av The Kop, og at få i dag vil anse ham som noe annet enn en Liverpool-legende. Henrik IV av Det tysk-romerske rike. Henrik IV av det tysk-romerske rike (født 11. november 1050 i Goslar, død 7. august 1106 i Liége), var en tysk konge fra 1056, og tysk-romersk keiser 1084–1105. Sønn av Henrik III og Agnes av Poitou og tilhørte Salier-dynastiet. Da Henrik IV okkuperte erkebiskopsdømet Milano, kom han i konflikt med paven Gregor VII, noe som utløste investiturstriden. Pavens bannlysning av Henrik i 1076 ble først oppløst da Henrik tok den berømte botvandringen til Canossa 1077, men konflikten blåste opp igjen ganske snart med uforminsket styrke. Henrik lot seg krone til keiser av motpaven Clemens III og fordrev Gregor fra Roma. Basij. Basij (også Bassij eller Baseej, persisk) er en iransk paramilitær organisasjon som består av frivillige som vervet seg inn i troppene underordnet Pasdaran. Det offisielte navnet på militærorganisasjonen stiftet av Ayatollah Ruhollah Khomeini i november 1979 mente Den Mobiliserte Motstandsbevegelsen (persisk: "Nirouye Moqavemate Basij"). Organisasjonen. Basij som en paramilitær hurtigmobiliseringsstyrke av frivillige i sivilsamfunnet på ideologiske motivasjon underlagt religiøs kontroll fra mullahsregimet i Teheran var konstruert som et massemobiliseringsapparat for et stort antall medlemmer rett fra sivilbefolkningen. I mars 2004 hadde kommandanten for Basijstyrkene, brigadegeneral Mohammed Hejazi beregnet antallet basijmedlemmer til 10,3 millioner menn og få kvinner som kunne mobiliseres for større aksjoner. Basijmedlemmene som hadde blitt tatt opp i styrkene, fungerte som paramilitære sikkerhetsstyrker for den indre sikkerheten av Iran mot kriminalitet, narkosmugling og væpnede dissidenter som politioppdrag deriblant for overvåkning av den sivile atferden i befolkningen som skulle overholdt de islamske kodekser og påbud som er en del av Irans lover. Ved naturkatastrofer som jordskjelv ble basijmedlemmene mobilisert for nødhjelp og assistanse til de rammede områdene. Basijfrivillige. Som medlem av basij styrkene hadde man forpliktet seg til å stille seg til disposisjon ved mobilisering for en kort periode som basij paramilitære før demobiliseringsordren var gitt, dermed var en liten styrke alltid i tjeneste, av det store antallet medlemmer. I motsetning til soldatene i de regulære styrkene eller pasdaranstyrkene som måtte gjennomførte deres militære tjeneste i opptil 21 måneder, hadde en basij få måneder på seg. Privilegier ved medlemskap i det sivile livet gjorde det attraktivt for folk som ønsket seg statusen som "basij" medførte. Med i tjenestetiden var også en ideologisk lære i religiøs regi. Basij hadde gjort seg beryktet for hensynsløshet og voldelige fremferd mot dissidenter, og de hadde gjort seg bemerket ved bruk av dødelige midler der andre militære styrker hadde nektet å følge ordre, for eksempel mot demonstranter. Som en ideologisk motiverte styrke, med en viss frihet fra normale normer og straffrihet for egne handlinger, fungerte basijmedlemmene som et apparat som brukte vold mot avvikerne i samfunnet. De yngste medlemmer i basij styrkene må være minst 12 år, noe som har medført kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner som også hadde mye å utsette på menneskerettighetsbrudd begått av basijmedlemmene i det iranske sivilsamfunnet. Under Irak-Iran-krigen. I krigstid, under Irak-Iran-krigen i årene mellom 1980 og 1988 var hurtigmobiliseringsstyrken som ble benyttet for politisk kontroll og ideologisk propaganda, omorganisert til støttestyrkene for de pasdaran revolusjonære styrkene. De ble omorganisert til mindre infanteriavdelinger med minimal militær trening på mellom to uker og to måneder. Denne bransjen av basijfrivillige som rykket ut til frontlinjene var gitt økenavnet "Basij e-Mustazafin" ("mobilisering av de berøvde") med patriotiske og religiøse motiver. Som "basij e-Mustazafin", ble flere hundretusen menn sendt til frontlinjene i løpet av krigen. Mange var motivert av regjeringens sterke propagandaapparat med bruk av fjernsyn, radio, folkelige demonstrasjoner og massemøter for å påvirke folk, og mange lot seg rive med i stemningen. Spesielt gjaldt det tenåringer og barn ned til 12 eller 13 års alder som mange steder var avvist, men her ble akseptert. Den politiske ledelsen i Teheran gjorde ikke noe for å stoppe fenomenet med barn som meldt seg frivillige. For mullahene med Khomeini i spissen var selvofring med trekk av martyrdom og villigheten til å slåss mer viktigere enn moralske og etiske betenkninger med basis i deres ideologiske vekkelse. Under stridighetene var basij underordnet pasdaran befalhavende som ofte brukte dem i frontstyrkene under konsentrerte angrep med infanteri mot irakerne. Deres mangel på militærtrening ble kompensert av deres fanatiske kampvilje og evne til å tåle enorme tap under angrep på sterke Irakiske stillinger og posisjoner med støtte av de mer erfarne og bedre trente pasdaranstyrkene. Styrkene hadde også offiserer med liten ledelseskompetanse. Ifølge iranske dissidenter ble basijfrivillige brukt som kanonføde i «menneskebølgeangrep» eller som minerydderne med deres egne føtter. Flere ganger i desperate omgivelser under et gjennombrudd som var gått galt. I mars 1982 under det iranske nyttåret hadde ayatollah Khomeini kommet med en kunngjøring der han lovte at skolegutter mellom tolv og atten år fikk slutte seg til basijstyrkene. Flere tusener i årene framover fulgte hans budskap og meldte seg til tjeneste. Senere samme år kom de første påstandene om bruk av barn utstyrt med plastikknøkler til å rydde minefelt. Plastikknøklene var religiøs symbolikk med henvisning til ønsket om martyrdom for bæreren. Som med påstandene om bevisst bruk av «menneskebølgeangrep» har man ikke sikre kilder som kunne støttet disse opplysningene selv om det faktisk ble funnet plastikknøkler i halsbånd på både drepte og tilfangetatte barn og voksne basijfrivillige. Antall basijfrivillige under krigen var ikke så stor som antatt, hver gang en storoffensiv var under planlegging ble flere titusener av basijmedlemmer kalt til styrkene for militærtrening og for å bli sendt ut til frontlinjene. De som hadde vært mobilisert i forveien, var enten tatt opp i pasdaranstyrkene eller ble dimittert etter to måneder. Men utmattelsen i det iranske folket hadde begynte med å bli merkbar rundt 1986. Etter Det andre slaget ved Basra var evnen til å mobilisere frivillige til krigsinnsats svekket. Av planlagte 500 000 menn som var ønsket inn i de væpnede styrkene inkludert basij, meldte bare 200 000 seg til tjeneste i 1987. Av disse var bare 40 000 basijmedlemmer. Dagens basijstyrker. Nyere opplysninger sier at den paramilitære organisasjonen har en stående styrke på om lag 90 000 aktive medlemmer til ethvert tidspunkt, med 300 000 andre medlemmer i reserve for umiddelbar mobilisering. Ved krigstid vil de statlige treningsfasilitene for basijparamilitære ha kapasitet for 1 million aktive medlemmer, med to millioner i reserve. Gjennom mediene har basjimedlemmer i demonstrasjonene mot Mahmoud Ahmadinejads påståtte valgseier i juni 2009, blitt kjent for å være et ekstra brutalt politi, fryktet for sin fremferd. De har vært lett gjenkjennelige når de kommer kjørende på mørke motorsykler i sorte skinndresser, utstyrt med batonger. Farleigh Hungerford Castle. Hovedporten til Farleigh Hungerford Castle. Farleigh Hungerford Castle, også kjent som Farleigh Castle eller Hungerford Castle, er en slottsruin i Farleigh Hungerford i Somerset. Det bestod opprinnelig av en ringmur med et rundt tårn i hvert hjørne og bygninger i borggården. To av tårnene, hovedporten og deler av ringmuren er bevart. Det ble reist omkring 1370. Den første eieren var Thomas Hungerford, som var speaker i Underhuset. Hans sønn Walter Hungerford, 1. baron Hungerford, utvidet slottet tidlig i det 15. århundre. Den gamle sognekirken ble da innlemmet i slottet, og ble tatt i bruk som slottskapell. Man mener at den nåværende sognekirken ble bygget av Lord Hungerford som erstatning. Margaret Pole, 8. grevinne av Salisbury ble født på slottet i 1473 Under den engelske borgerkrig var den daværende Lord Hungerford kommandant for parlamentarianernes styrker i Wiltshire. Broren var rojalist, og fikk kommando over garnisonen i Farleigh i 1644. Han overgav seg til Lord Hungerford i 1645, uten kamp. En senere Lord Hungerford tok imot Karl II på slottet i 1675. Etter Rye House-komplottet i 1683 ble slottet raidet, og våpen ble beslaglagt. Det eies og vedlikeholdes av English Heritage, og er åpent for publikum. Killingbergs. Killingbergs er et norsk familieband fra Leksvik i Nord-Trøndelag som ble startet i 1925 av Boye Asbjørn Killingberg. Bandet har spilt rundt om i Trøndelag og resten av landet omtrent hver helg siden den gang. For mange er Killingbergs kjent som et gammeldansband, men bandet spiller en rekke musikkstiler. Fra hard-rock til gammeldans. Besetning. Besetningen i bandet består stort sett av folk med slektskap i Killingbergfamilien. Boye Asbjørn som startet bandet er far og bestefar til flere av dagens bandmedlemmer. Han er far til Arnstein Killingberg og bestefar til Alexander Killingberg og Ida Christina Killingberg. Arnstein spiller trekkspill, mens Alexander spiller gitar og synger. Ida Christina spiller torader, piano, gitar og synger. Arnstein er gift med Grete Killingberg, og også hun er selvfølgelig med i bandet. Grete spiller torader, trekkspill og synger. Arnsteins niese Hilde Marie Killingberg synger og spiller gitar. Hun skaper liv og røre på scenen, og synger for det meste ballader og rock. Hildes storebror Kjell Asbjørn Høyer spilte trommer i bandet på 90-tallet, men er også i dag med enkelte ganger. Det er faktisk tre personer i dagens bandsammensettning som ikke er i slekt eller inngiftet i Killingbergfamilien. Svein Arild Bjerkan spiller bassgitar og synger, Thomas Stenkjær spiller trommer og Eirik Hovstein spiller gitar og synger. Historie. Bandet ble startet i 1925 av Boye Asbjørn Killingberg. De første årene var bandet en gammeldans duo med to violiner. Etterhvert byttet Asbjørn ut violinen med trekkspill og det kom senere med både gitar, vokalist, bassist og trommeslager. Bandet spilte i radioen på 1930-tallet med en selvskrevet låt kalt "Solrenning". Denne låten ble laget ombord på båten fra Leksvik til Trondheim samme dag som radiospillingen fant sted. Under krigen var det forbudt å ha offentlige arrangementer, så derfor ble det heller få spillejobber. Killingbergs spilte derimot på festen i Leksvik på frigjøringsdagen 8. mai 1945. Utover på 50- og 1960-tallet begynte barna til Asbjørn å spille i bandet. Sylvi Killingberg og Aud Mary Killingberg sang, mens Sven Killingberg spilte gitar og bass. Dagens trekkspiller Arnstein begynte i 1965 og har holdt det gående uten stopp siden den gang. Utover 70- og 1980-tallet utvidet bandet sine jobboppdrag til Nordland, Hordaland og Østlandet. Men mesteparten av spillingene foregikk fortsatt i Trøndelag. Utover 80-tallet ble flere av Asbjørns barnebarn med, og bandet var på den tiden et rent familieband. På 1990-tallet dro Killingbergs ut på en rekke USA-turneer i regi av Sons of Norway. Hovedsakelig i Midtvesten, men senere også i Canada. Ida Christina Killingberg ble Nord-Amerikansk mester på torader i sin klasse i Kimberley, Canada i 1995. Fem år senere tok hun tredjeplass i samme mesterskap. Dagens gitarist Alexander Killingberg fikk Fosenprisen innen kultur i 2006 for sin gitarspilling. Gjennom de vel 80 årene Killingbergs har eksistert har over 100 personer spilt i bandet. Musikkstil. Idag spiller bandet en variert og livlig musikk, spesielt rettet mot fester. Bandet prøver å variere musikkstilen etter alder på besetningen på festene. På offentlige fester med mye ungdom spilles det mest trønderrock og utenlandsk rock, mens det på gammeldansoppdrag selvfølgelig blir spilt gammeldans og dansebandpreget musikk. Lydbildet er mye preget av samspillet mellom trekkspill og sologitar, noe som muligens ikke er helt standard. Killingbergs rykte på seg for å være et gammeldansband, noe som i grunn blir feil å påstå. Bandet har flere forskjellige besetninger som det byttes på alt etter oppdrag. Bare kjernen i bandet er med på alle spillingene. Killingbergs har like bra mannskap og musikk til å spille på en rockefestival som en gammeldansfest. En liten del av repertoaret består av selvskrevne låter, og i kjent Vømmølstil. Det er humoristiske låter skrevet for og om trøndersk festkultur. Tondo. Kart over Manila; Tondo i nordvest Tondo er et av distriktene i Manila, hovedstaden på Filippinene. Distriktet er et av de tettest befolkede områder i hele verden. Tondo ligger nordvest i Manila og har også endel industri i tilllegg til bostedsområder. Tondo er det fattigste og mest underutviklede området i Manila, og mange av byens slumområder ligger her. Det er også fødestedet til tidligere president Joseph Estrada, sanger og skuespillerinne Regine Velasquez og katipuneroslederen Andres Bonifacio. Tondo I har et areal på 5,64 km², med en befolkning på 364 965 (1995); 64 710 personer per km². Tondo II har et areal på 3,46 km², med en befolkning på 224 679 (1995); 64 936 personer per km². Dette gir en samlet befolkningstetthet på 64 796 personer per km². Historie. Tondo har hatt fast bosetning siden før 900-tallet, og den første omtalen man vet om var i en inskripsjon på en kobberplate "(Laguna Copperplate Inscription)" fra 21. april 900. Tondo fikk etterhvert en stor kinesisk befolkning med innvandrere og deres etterkommere primært fra Fujian i Kina. Under den spanske kolonitid var Tondo også en provins, også kalt Manila, og en av de første provinsene som i 1896 gjorde opprør mot Spania under den filippinske revolusjon. I 1911 reorganiserte amerikanerne de filippinske provinsene, og provinsen Tondo forsvant. Dens byer ble overført til provinsene Rizal og Bulacan. Idag er Tondo kun et distrikt i Manila. Den andre siden. "Den andre siden" (tysk: "Auf der anderen Seite", tyrkisk: "Yaşamın kıyısında") er en spillefilm av Fatih Akın, og etter "Mot veggen" den andre delen av en planlagt trilogi av den tyske regissøren. Filmen hadde première på filmfestivalen i Cannes i 2007, der den var det tyske bidraget i konkurransen om Gullpalmen og vant prisen for beste manus og spesialprisen "Prix du Jury oecuménique". Handling. Handlingen finner hovedsakelig sted i Bremen, Hamburg og Istanbul, og forteller i tre kapitler historien om seks mennesker. Utgangspunktet er forholdet mellom en mor og datter og en far og sønn, og filmen viser «at dødens tragikk også kan være en forbindende kraft, som lar mennesker møte hverandre på nytt». Ved siden av avskjed og død er også hjemvendelse og tilgivelse viktige temaer. Yeters død. Nejat er en innadvendt tyskprofessor av tyrkisk opprinnelse. Hans far Ali innleder et forhold til Yeter, en tyrkisk prostituert. Nejat misliker først dette, men får et mer positivt syn på henne etter at han oppdager at hun sender penger hjem til datteren for å betale for hennes utdannelse. Under en krangel slår Ali Yeter til døde i fylla. Etter dette beslutter Nejat seg for å finne Yeters forsvunne datter Ayten, og håper å betale for hennes utdannelse. Ved et tilfelle blir han eier av en tysk bokhandel i Istanbul, og bestemmer seg for å bli der. Å være i Tyrkia gjør også at hans tyrkiske identitet våkner til live, og han finner ut at han er misfornøyd med å forelese om Goethe for unge tyskere. Han har brutt med faren, som soner en fengselsstraff i Bremen og senere blir utvist fra Tyskland. Lottes død. I den andre delen, kalt «Lottes død», kommer det frem at Ayten er en politisk aktivist som er på flukt fra tyrkisk politi og nå oppholder seg i Tyskland, der hun håper å få politisk asyl. Den opprørske Ayten forelsker seg i den jevngamle studenten Lotte, som mot viljen til sin mor Susanne lar Ayten bo hos seg og bestemmer seg for å beskytte henne. Lotte hjelper Ayten å lete etter moren, som hun tror jobber som skoselger i Tyskland. Mens de kjører bil blir de stanset av politiet i en rutinekontroll, og Ayten flykter. Hun blir tatt og politiet oppdager hennes falske identitet. Etter at Aytens asylsøknad blir avslått og hun blir utvist til Tyrkia, reiser Lotte etter henne. Ayten sitter nå i fengsel, og Lotte kan ikke hjelpe henne. I forsøket på å smugle et våpen gjennom Istanbul i Aytens sted mister Lotte livet, da noen små gutter stjeler vesken hennes med våpenet. Hun løper etter dem, og oppdager dem mens en av guttene undersøker våpenet. Han retter det mot henne, avfyrer det og – til sin overraskelse – dreper henne. Den andre siden. I filmens siste del reiser Susanne til Istanbul, i håpet om å komme datteren nærmere. Hun og Ali passerer tollen samtidig. Lotte hadde kort før sin død besøkt Nejats bokhandel, og han hadde tilbudt henne å leie et rom. Senere møtes Nejat og Lottes mor, som nå hjelper den fengslede Ayten. Filmen ender med at Nejat venter på en strand for å møte faren, som skal komme tilbake fra en fisketur i Svartehavet. Filmen lar det være et åpent spørsmål om Nejat vil reise tilbake til Istanbul, hvor Ayten venter hjemme hos ham, eller om han ikke vil finne henne. Seerne får ane muligheten for at Nejats far begikk selvmord under fisketuren, og at Nejat kan komme til å gjøre det samme. Lars Skytøen. Lars Maurits Skytøen (født 13. desember 1929 på Nøtterøy) er en norsk tidligere fagforeningsleder. Han har utdannelse som elektrisk sveiser fra Kaldnes Mekaniske Verksted i Tønsberg. I 1965 ble han ansatt i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og i 1976 ble han valgt til leder i forbundet. Skytøen var industriminister fra 1979 til 1981 i Odvar Nordlis regjering. Han var med og stiftet Norsk bedriftsidrettsforbund og var formann der i perioden fra 1966 til 1968. Han er mest kjent for LOs kamp for kortere arbeidstid i 1986. Norsk Arbeidsgiverforening varslet lockout for over 100 000 medlemmer av LO. Da slo Lars Skytøen neven så hardt i bordet at LOs krav fikk sympati selv i arbeidsgivernes rekker. Resultatet ble ikke bare at LO fikk gjennom sitt krav, men også at NAF ble påført et så alvorlig nederlag at organisasjonens leder Pål Kraby måtte forlate sin stilling. Litteraturvitenskapelig leksikon. Litteraturvitenskapelig leksikon av Jakob Lothe, Christian Refsum og Unni Solberg er et norsk fagleksikon med definerende artikler om litteraturhistoriske og tekstanalytiske begreper. Boken ble utgitt av Kunnskapsforlaget i 1997. ISBN 82-573-0637-1. En revidert og utvidet 2. utgave ble utgitt i 2007. ISBN 978-82-573-1714-0 Drumlin. grafisk framstilling av en drumlin. Pilen representerer bevegelsesretningen til isen som formet den. En drumlin (fra irsk: "droimnín" som betyr «liten rygg») er en spesiell landsskapsform forårsaket av isbreer. Den består av en svakt hvelvet langstrakt haug dannet av bunnmorene fra en isbre i bevegelse, lengderetningen følger isebvegelsen og den er normalt bredere i enden som vender mot isbevegelsesretningen. Drumliner ble helst dannet på flat og jevn grunn, de er vanlige i deler av USA, Polen, Baltikum og Irland. I Norge er drumliner først og fremst kjent fra Finnmarksvidda. Drumlin er nylig observert i Antarktis i Rutford Ice Stream. Stalaktitt. Stalaktitt (fra gresk: Σταλακτίτης, "stalaktites", «dryppende») er en betegelse for en bestemt type dryppstein, som kan forekomme i kalksteinsgrotter. En stalaktitt er en tapp som vokser eller har vokst nedover fra taket, i motsetning til en stalagmitt som vokser oppover fra gulvet. Tower Hill. Tower Hill er en høyde nordvest for Tower of London i bydelen Tower Hamlets i London. Det tilhørte tidligere Liberties of the Tower of London, og ble administrert direkte fra slottet. Området er en av de eldste bebodde delene av London, og arkeologiske funn viser at det var en bosetning der i bronsealderen og senere en romersk landsby som ble brent ned under Boadiceas opprør. Tower Hill regnes sammen med Cornhill og Ludgate Hill som en av Londons tre historiske høyder. Kirken All Hallows-by-the-Tower er kjent for fragmenter av romansk arkitektur som er datert til 680. Offentlige henrettelser av personer av høy rang ble utført på høyden. Det var forbeholdt de som skulle henrettes ved halshogging; de av lavere rang ble oftest hengt ved Tyburn eller andre steder. Noen kvinner som egentlig skulle vært henrettet på Tower Hill ble i stedet ført til skafott På stedet finner man Tower Hill Memorial, en kenotaf for de falne fra handelsmarinen og fiskeflåten under begge verdenskriger som ikke har noen grav. Tower Gateway DLR-stasjon og Tower Hill undergrunnsstasjon ligger på høyden. Tower of London undergrunnsstasjon lå der tidligere. Angedalen. Angedalen er en bunndal som strekker seg ca 20 kilometer østover fra Førde sentrum. Innbyggertall er på ca. 350. Angedalen er også kjent for Kvefjordraset ved Ramstadstølen i 18. juni 1992. Angedalen har en barneskole med 37 elever på klassetrinnen 1 til 7. I Angedalen ble det tidlig på 1800-tallet opprettet et eget epidemisykehus etter at en epidemi kom til regionen med soldater som hadde vært i krig i Sverige kom tilbake til Fjordane. Det har også vært drevet gullgraving i området, i Flugedalen, som er en del av Angedalen. James Baker. James Addison Baker III (født 28. april 1930 i Houston) er en amerikansk republikansk jurist og politiker. Han var finansminister under Ronald Reagan fra 1985 til 1988, og utenriksminister fra 1989 til 1992 under George H.W. Bush. Han er også kjent som grunnleggeren av James Baker Institute. Baker tok først eksamen ved Princeton University i 1952, før han gikk inn i United States Marine Corps, hvor han tjenestegjorde som løytnant i to år. Etter militærtjenesten studerte Baker rettsvitenskap ved University of Texas, og avla eksamen i 1957. Han praktiserte som advokat fra 1957 til 1969 og igjen fra 1973 til 1975 hos Andrews & Kurth LLP i Houston. Baker gikk inn i politikken på 1970-tallet, og var blant annet underminister for handel i Gerald Fords regjering i 1975. I 1976 ledet Baker Fords mislykkede valgkamp for gjenvalg. Etter å ha ledet valgkampen til George H.W. Bush under primærvalgene i 1980, fikk Baker stillingen som stabssjef i Det hvite hus da Ronald Reagan ble valgt til president med Bush som sin visepresident. Baker hadde denne stillingen fra 1981 til 1985, da han ble finansminister. Etter nok en gang å ha ledet valgkampen til Bush ble Baker utenriksminister etter valgseieren i 1988. Han ble i posisjonen frem til 1992, og fikk blant annet Presidentens frihetsmedalje for tjenesten. Fra 1992 til 1993 var Baker igjen stabssjef i Det hvite hus. Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire. Thomas Boleyn, etter en tegning av Hans Holbein.Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire og jarl av Ormonde (ca 1477 – 12. mars 1539), var en engelsk diplomat og politiker i Tudor-perioden, og mest kjent som far til Anne Boleyn, den andre dronningen til kong Henrik VIII av England. Som sådan var han bestefar på morsiden til dronning Elisabeth I av England. Han ble født og gravlagt på familiens hjem, Hever Castle. Familie. Han var sønn av William Boleyn (ca 1451 – 10. oktober 1505) og Margaret Butler (1465–1540). Hans besteforeldre på farssiden var Geoffrey Boleyn (død 1471) som hadde tjenestegjort som borgermester av London i 1457. Han bestemor på farssiden var Anne Hoo (ca 1425–1484) som var datter av Thomas, 1. baron Hoo og Hastings, og Elizabeth Wychingham. Hans bestefar på morssiden var Thomas Butler, 7. jarl av Ormonde (ca 1424 – 3. august 1515). Hans bestemor på morssiden var Anne Hankford som var sønnedatter av John Montacute, 3. jarl av Salisbury. Mary var sannsynligvis den eldste datteren ved blant annet at hennes dattersønn George Carey, 2. baron Hunsdon, søkte om å overta tittelen Jarl av Ormonde ved hennes rett, en tittel som ellers ville ha tilhørt dronning Elisabeth om Anne hadde vært den eldste datteren. Karriere. I mellomtiden hadde han ofret medlemmer av sin egen familie for vinne kongens gunst, noe han iallfall oppnådde ved å la kongen «leke» med hans eldste datter Mary, og deretter la ham gifte seg med sin yngre datter Anne. Boleyns ambisjoner var så betydelige at det faktisk også gikk rykter om at han hadde latt kongen ha en affære med sin egen hustru, men dette blir avvist av dagens moderne historikere. Boleyn fikk opprettet adelstittelen vicomte Rochford i den engelske adelskalenderen i 1525 og Jarl av Wiltshire i den engelske adelskalenderen og Jarl av Ormonde i den irske adelskalenderen den 8. desember 1529, høyst sannsynlig på grunn av Annes forhold til kongen. Hans sønn fikk tittelen vicomte Rochford da selv fikk sine øvrige titler. Han gjorde ingen innskytelser i justismordet på sin datter Anne og hans sønn vicomte Rochford da kongen forkastet Anne tilfordel for Jane Seymour. Den vennligste vurderingen av ham er at han var på godt og vondt en mann av sin tid. Vicomte Rochford. Vicomte Rochford er en aristokratisk tittel som ble gitt til Thomas Boleyn i 1525 av kong Henrik VIII. Tittelen ble tatt fra hans eiendommer i Rochford i Essex. I 1529 ble han forfremmet ytterligere da kongen opprettet Jarl av Wiltshire for ham. I det samme året arvet han også rikdom og titler fra sin mors slekt, jarldømmet Ormonde. Derfor gikk tittelen vicomte Rochford til hans eneste sønn George. Tittelen vicomte Rochford falt ut av bruk i 1536 da George ble henrettet på den falske anklagen om høyforræderi. I 1542 ble Georges enke også henrettet etter at hun ble implisert i undergangen til dronning Katarina Howard. I populærkulturen. Thomas Boleyn ble portrettert av Michael Hordern i filmen "Anne of the Thousand Days" (1969) hvor Benjamin Whitrow fremstilte Henrik VIII. Skuespillerne Jack Shepherd og Mark Rylance spilte ham i henholdsvis 2003 og 2007-utegavene av filmen "The Other Boleyn Girl". I fjernsynsdramaet "The Tudors" hadde Nick Dunning hans rolle. Ekstern lenke. Wiltshire 01 Doolin. Kart som viser Doolins lokalisering på vestkysten av Irland Doolin (irsk: "Dubh Linn") er en liten by ved Atlanterhavskysten i grevskapet Clare i Republikken Irland. Nabobyen er Lisdoonvarna. Doolin er et velkjent senter for irsk folkemusikk. Det er konserter hver kveld i alle byens tre pub'er, og byen er et populært turistmål. Det er flere steder av arkeologisk interesse rundt byen, mange kan dateres tilbake til jernalderen og tidligere. Borgene Doonagore Castle og Ballinalacken Castle ligger også i området. Doolin er et av tre steder som har fergeforbindelse med Aranøyene, de to andre er Galway og landsbyen Rossaveal på nordsiden av Galwaybukten. Øyene er synlige fra Doolin. Moherklippene ligger også i nærheten. Doolin ligger i det sørvestlige hjørnet av Burren-området. «Fisher Street» området i Doolin Alberto Gonzales. Alberto Gonzales (født 4. august 1955 i San Antonio) er en amerikansk jurist og politiker. Han var justisminister i regjeringen til George W. Bush fra 2005 til 2007 Gonzales tjenestegjorde i to år i United States Air Force, før han tok en bachelorgrad i statsvitenskap ved Lovett College i 1979. Deretter gikk han ved Harvard Law School, der han ble utdannet jurist i 1982. Gonzales jobbet som advokat fra 1982 til 1994, da han ble rådgiver for Bush. I 1997 ble han Secretary of State i Texas, før han i 1999 ble utnevnt til høyesterettsdommer i Texas. I november 2002 ble Gonzales utpekt til John Ashcrofts etterfølger som justisminister. Utnevnelsen ble møtte med motstand fra demokratene, men ble godkjent av det republikansk-dominerte Senatet. Han begynte som justisminister den 14. februar 2005, og ble med det latinsk-amerikaneren med det høyeste vervet i USA noensinne. Den 27. august 2007 ble det kungjort at han trekker seg som justisminister. Gonzales har vært involvert i flere kontroversielle saker, der sparkingen av flere føderale statsadvokater har vært den som har skapt størst oppstyr. Dette skapte oppstyr blant begge partier i Senatet, da det ble mistenkt at utskiftningene var politisk motiverte. USAs justisminister. USAs justisminister (engelsk: "United States Attorney General") er et amerikansk føderalt embete og medlem av USAs regjering. Justisministeren utnevnes av presidenten med godkjenning av Senatet og er sjef for Justisdepartementet. Embetet som USAs justisminister ble opprettet av Kongressen i 1789. Vinmonopol. Et vinmonopol er en offentlig bedrift som har enerett på detaljomsetning av alkoholholdig drikke, oftest brennevin og i mange tilfeller også vin og sterkøl. Vinmonopolene har sin historiske rot i mellomkrigstiden og dens utbredte forbud mot alkoholomsetning. I mange land ble forbudstiden opphevet i 1920-årene mot at staten fikk monopol på den lovlige omsetningen. Det er særlig de nordamerikanske, nordiske og muslimske landene som har slike omsetningsmonopoler. I Midtøsten er salget dessuten oftest forbeholdt utlendinger eller ikke-muslimer. Alle de nordiske landene unntatt Danmark har vinmonopol, og da Sverige og Finland ble medlemmer av EU ble det hevdvunnet et eget unntak i EU-retten som tillater et slikt statsmonopol. I Nord-Amerika har bare noen få delstater i USA fortsatt monopol, men alle provinsene i Canada har offentlige monopoler. Verdens største vinmonopol målt i omsetning er LCBO i Ontario, Canada. Jafet. Jafet er en av Noahs sønner i Det gamle testamente. Han er vanligvis ansett som den yngste sønn, selv om enkelte tradisjoner ser på ham som den eldste. Første Mosebok 10:21 henviser til relative aldersangivelser for Jafet og hans bror Sem, men tilstrekkelig tvetydighet til å gi grunnlag for forskjellige oversettelser. Verset er oversatt i bibelen omtrent som følger: "Inntil også Sem, stamfar til alle Ebers barn, bror til Jafet den eldre, selv for ham fødtes barn." En senere versjon sier: Også for Sem, stamfar til alle barn av Eber, den eldre bror av Jafet, fødtes sønner. På arabisk blir han navn normalt gjengitt som Yafeth (יפת) ibnu Nuh (Jafet sønn av Noah). Begrepet «jafetisk» ble også brukt av filologen William Jones og andre tidlige språkforskere om det som senere ble kjent som den indo-europeiske språkgruppen. I en annen betydning ble begrepet også brukt av den sovjetiske språkforsker Nikolai Marr i det som i han kalte "Den jafetiske språkteori". Den jafetiske stammen. "Jashers bok", utgitt på 1600-tallet, bringer frem en del nye navn på Jafets barnebarn som ikke er kjent verken fra Bibelen eller andre kilder, og la frem en langt mer detaljert genealogi. I den samme ånden assosierer georgiske, nasjonalistiske historikere Jafets sønner med bestemte, gamle stammer, kalt tubaler eller tabaler ("Tibarenoi" på gresk), som de hevder å representere ikke-indoeuropeiske og ikke-semittiske, muligens uriberiske stammer fra Lilleasia fra det 3. årtusen f.Kr. til det 1. årtusen f.Kr.) På 1800-tallet assosierte bibel-synkretister Noas sønner med gamle hedenske guder. Jafet ble av noen forskere identifisert med skikkelser i andre mytologier, medregnet Iapetos, den greske Titan, og videre de indiske skikkelsene "Dyaus Pitar" og "Pra-Japati", samt de romerske "Iu-Pater" eller «fader Jove», som senere ble Jupiter. Noen, eller alle disse tilsynelatende likhetene kan høyst sannsynlig være mer eller mindre tilfeldige. William Shakespeare's skuespill "Henrik den 4., 2. akt" inneholder en ironisk kommentar om folk som hevder seg å være i slekt med kongelige familier. Prince Hal bemerker om slike: "...de vil være i slekt med oss, eller de vil henvise til Japhet." (II.ii 117-18), Første Mosebok 10:5 ble ofte tolket i den betydningen at Europas folk var etterkommere av Jafet. Jānis. Jānis er et latvisk mannsnavn. Det har opprinnelse i den latviske guden Jānis som gjennom synkretisme ble koblet til Johannes Døperen. Navnet er derfor også en latvisk variant av mannsnavnet Johannes, som betyr «Gud er nådig». Det diakritiske tegnet over a-en i navnet er en makron, og indikerer at det er en vokal med lang uttale. Utbredelse. Jānis er det mest brukte mannsnavnet i Latvia. Det er svært lite utbredt i andre land. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Carl Haakon Waadeland. Carl Haakon Waadeland (født 8. november 1952) er en norsk musikkteoretiker og jazzmusiker (slagverk), kjent fra flere band og utgivelser. Han var en av drivkreftene bak Jazzlinja (NTNU) som han også har ledet. Han har hovedfag i matematikk og doktorgrad fra Institutt for musikk (NTNU), der han i dag er professor med fokus på rytmikk, swing, musikkframføring (performologi), rytme og bevegelse. I doktoravhandlingen utviklet han simulerings-modeller av rytmeavvik (2000). Waadeland har spilt og utgitt flere plater med jazzbandene Bodega Band, Siris svale band og Dadafon (1995–2002). Han har ellers bidratt en rekke utgivelser med midtnorske artister som Knutsen & Ludvigsen, Gary Holton & Casino Steel (1982), Hans Rotmo, Terje Tysland, Halvdan Sivertsen, Hilde Heltberg, Åge Aleksandersen, Øystein Dolmen, Dum Dum Boys og Henning Sommerro. Graveløpere. Graveløpere (Scaritinae) er en gruppe av løpebiller som lever mer eller mindre underjordiske. De er vanligvis lange og tynne, beina er forholdsvis korte og frambeina har kraftige tenner på leggene som de bruker til å grave med. Et karakteristisk trekk er at kroppen er snevret inn til en "stilk" ("pedicel") mellom brystskjoldet og dekkvingene. Scutellum sitter på denne innsnevrede delen. Det er kjent 12 arter fra Norge. Utseende. Små til store biller (2 – minst 40 mm), vanligvis avlange, slanke, noe flate, mørkfargede og blanke. Hodet er stort og flatt, særlig hos undergruppen Scaritini, som omfatter store arter med sterkt forstørrede overkjever. Fasettøynene er runde og utstående hos de fleste. Pannen er bred og flat, noen ganger med flere dype lengdefurer. Antennene er middels lange (korte til løpebiller å være), perlekjede-formede. Overkjevene (mandiblene) er noe forlenget og peker framover foran hodet. Brystskjoldet (pronotum) er noe bredere enn langt, omtrent så bredt som hodet eller noe bredere, omtrent ovalt på form. Fram- og bakhjørnene er avrundede, sidene jevnt krummede. Brystskjoldet er blankt med en markert midtfure. Hos den artsrike slekten "Dyschirius" er det høyt hvelvet og nærmest kuleformet, ellers vanligvis nokså flatt. Mellom brystskjoldet og dekkvingene er kroppen snevret inn til en smal "stilk". Dekkvingene er avlange med svakt krummede sider, markerte skuldre og tydelige punktrader på oversiden. Beina er forholdsvis korte (til løpebiller å være), framleggene (tibiae) er korte og kraftige med flere store tenner på utsiden som de bruker til å grave med. Levevis. Graveløperne er rovdyr som lever mer eller mindre underjordisk, der de graver ganger. I Norge er graveløperen ("Clivina fossor") og den lille arten "Dyschirius globosus" blant de vanligste billene på dyrket mark. Ellers er mange av artene i slekten "Dyschirius" knyttet til strender og fuktige steder. Noen er spesialiserte rovdyr som angriper gravende kortvinger av slekten "Bledius". Enkelte arter kan leve i fjæra, de holder seg da gjerne nedgravd ved flo sjø. Perlemorciklide. Perlemorciklide er en art i gruppen ciklider. Den lever i klart, hardt vann i elver og innsjøer, vanligvis over sandbunn, men også mudder. Temperaturen ligger mellom 18 og 28ºC, pH mellom 7,5 og 9. Akvaristikk. Perlemorcikliden bør ha rikelig med gjemmesteder i akvariet. Den blir opptil 20 cm lang, og kan ta mindre fisk. Fisken kan bli noe aggressiv under lek. BR 120. BR 120BR 120 er et elektrisk lokomotiv innsatt hos de tyske statsbanene (DB). Lokomotivet har 4 aksler og er utstyrt med asynkronmotorer. Lokomotivtypen brukes primært i persontog. Den norske El. 17 er basert på denne lokomotivtypen. NSB B3. NSB type 3 eller B3-generasjonen er betegnelsen på en vogngenerasjon hos NSB. Vogntypen utgjorde ryggraden i NSBs personvognpark fra 60-tallet og i over 30 år framover. Tog med vogner type 3 kjøres med lok El18 på Østfoldbanen og Bergensbanen, Di4 på Nordlandsbanen, og El17 på Flåmsbana. Varianter. Vogntyper merket med gul farge er fortsatt i bruk pr. 2010. NSB B7. NSB B7 er den mest tallrike av jernbanevognene som inngår i type 7-vogner, en norsk personvogngenerasjon som stammer fra tidlig på 1980-tallet. Vogner av type 7 har gjennom årene blitt ombygget ved flere anledninger, spesielt vognene for servering på toget. Samtlige vogner er utstyrt med strømuttak på setene, WiFi/WLAN og gratis tilgang til internett. Vogner type 7 benyttes i fjerntog og nattog på Sørlandsbanen (Oslo-Kristiansand-Stavanger), Bergensbanen (Oslo-Bergen) og Dovrebanen (Oslo-Trondheim). Fjerntog og nattog med vogner type 7 kjøres med lok El18. Varianter av type 7-generasjonen. Vogntyper merket med gul farge er fortsatt i bruk pr. 2012. Burlington Northern. Burlington Northern Railroad (kort BN) var et amerikansk jernbaneselskap som var virksomt mellom 1970 og 1995. Det ble dannet ved at fire store jernbaneselskaper i nord-amerika slo seg sammen, disse var Great Northern Railway, Northern Pacific Railway, Chicago, Burlington and Quincy Railway og Spokane, Portland and Seattle Railway. Det nye selskapet malte sine lokomotiver grønne, med sort tak og hvit merking. Selskapet ble i 1995 slått sammen med Santa Fe og dannet Burlington Northern and Santa Fe Railway. Absolute Hits '99. Absolute Hits '99 er et samlealbum som inneholder flere av de største hit-låtene i musikkåret 1999. Albumet kom ut i 1999 ved siden av Absolute Music-serien. Hilde Heltberg. Hilde Heltberg (født 30. september 1959, død 4. september 2011) var en norsk musiker, vokalist og låtskriver fra Oslo, kjent fra flere country, rock og pop-band og innspillinger. Levned. Hilde Heltberg ble oppdaget av Stein Ove Berg sent på 70-tallet og ga ut sin debutplate i 1982. Hun deltok i Melodi Grand Prix i 1980, 1984 og 1985, og skrev låta «If» sammen med Kari Iveland som Leif Anders Wentzel framførte i 2000. Hun var også med i en Ole Paus-revy i 1986 og var med i Trond Granlunds orkester X-tra. Hun skrev sangen «Hockeyfeber» til filmen med samme navn og begynte et langvarig samarbeid med musikere og produsentene Åge Aleksandersen, Marius Müller og Jonas Fjeld. Heltberg har skrevet mange sanger, blant annet melodiene til Kari Ivelands "Vektløs" (2004). Fra 2006 spilte Heltberg i trioen Queen Bees, og den siste tiden turnerte hun med Henning Kvitnes såvel som Jonas Fjeld. Absolute Hits 2000. Absolute Hits 2000 er et samlealbum som inneholder flere av de største hit-låtene i musikkåret 2000. Albumet kom ut i 2000 ved siden av Absolute Music-serien. Absolute Hits 2001. "Absolute Hits 2001" er et samlealbum som inneholder flere av de største hit-låtene i musikkåret 2001. Albumet kom ut i 2001 ved siden av Absolute Music-serien. Absolute Hits 2002. "Absolute Hits 2002" er et samlealbum som inneholder flere av de største hit-låtene i musikkåret 2002. Albumet kom ut i 2002 ved siden av Absolute Music-serien. Heckler & Koch AG36. AG36 er et granatrør, altså en granatkaster montert på et gevær, fra tyske Heckler & Koch. Det ble først lansert i forbindelsen med den amerikanske hærens konkurranse for et granatrør til bruk med automatgeværene XM8 og FN SCAR. Kaliberet er 40 × 46 mm. Det er i bruk med den britiske hæren under navnet L7A1/A2 på deres L85A2 automatgeværer. En variant kalt XM320 er under utprøving av den amerikanske hæren, og det er ventet at den vil bli approbert som M320. AG36 Absolute Hits 2003. "Absolute Hits 2003" er et samlealbum som inneholder flere av de største hit-låtene i musikkåret 2003. Albumet kom ut i 2003 ved siden av Absolute Music-serien. Absolute Hits 2004. "Absolute Hits 2004" er et samlealbum som inneholder flere av de største hit-låtene i musikkåret 2004. Albumet kom ut i 2004 ved siden av Absolute Music-serien. SIG P228. SIG P228 er en pistol fra sveitsiske Schweizerische Industrie Gesellschaft (SIG) i kaliber 9 x 19 mm Luger. Den er en kompakt utgave av SIG P226. Begge pistolene er basert på SIG-Sauer P220. P228 er bl.a brukt som tjenestepistol av Sveriges politi, deler av USAs forsvar (under navnet M11) og enkelte amerikanske politistyrker. I motsetning til P226 er P228 bare tilgjengelig i 9 mm. Utvendige forskjeller er at P228 har en rundere avtrekkerbøyle og kortere løp, sleide og pistolgrep. Våpenmagasinene fra P226 passer, men er lengre og stikker ut under pistolgrepet. Yochanan Vollach. Yochanan Vollach (på hebraisk; født 14. mai 1945) er en fotballspiller fra Israel som har spilt for blant annet Hapoel Haifa og Maccabi Haifa Han begynte karrieren i Maccabi Kiryat Bialik i 1962 og avsluttet den i HKFC i 1990. Absolute Hits 2005. Absolute Hits 2005 er et samlealbum som inneholder flere av de største hit-låtene i musikkåret 2005. Albumet kom ut 14. november 2005 ved siden av Absolute Music-serien. Sam Simon. Sam Simon er en amerikansk tv-produsent og manusforfatter best kjent som en av de opprinnelige skaperene av Simpsons, sammen med Matt Groening og James L. Brooks. Han er også skaperen av mange Simpsons-figurer inkludert Jacqueline Bouvier. Han har også jobbet med "Taxi", "Cheers", "The Tracey Ullman Show", og "The Drew Carey Show". Han skrev «The Bitter Half», en enkel-episodesitcom for Howard Sterns «Howard 100 show» på Sirius Satellite Radio. Den ble sendt 25. oktober 2006. Han var gift med Jennifer Tilly fra 1984 til 1991. Absolute Hits 2006. "Absolute Hits 2006" er et samlealbum som inneholder flere av de største hit-låtene i musikkåret 2006. Albumet kom ut 4. november 2006 ved siden av Absolute Music-serien. Skyggeløpere. Skyggeløpere (Trechinae) er en artsrik gruppe av små løpebiller, gjerne rødbrune på farge. Mange arter i denne gruppen lever i huler, og har utviklet en spesiell morfologi, med reduserte eller helt manglende øyne, bleke farger og lange antenner og bein. Det finnes også tallrike overflatelevende arter. Utseende. Små til middelsstore (2 – 10 mm) løpebiller, kroppsformen forholdsvis slank og oftest litt flat, overflaten oftest blank. Mange er mer eller mindre rødbrune, men det finnes også mange blanksvarte eller metalliske arter. Hodet er ofte forholdsvis lite og smalt med store, fremstrakte overkjever (mandibler). Fasettøynene varierer fra store og utstående (slektene "Asaphidion" og "Bembidion") til helt manglende (slekten "Aepus" og hulelevende arter). Antennene er vanligvis lange og tynne, gjerne med påfallende, fine børster som virker som sansehår. Hos mange arter er det ytterste leddet på maksillarpalpene (munnfølere) redusert til en nålefin tapp. Brystskjoldet (pronotum) er oftest relativt lite og gjerne mer eller mindre hjerteformet, vanligvis med markerte bakhjørner. Partiet mellom brystskjoldet og dekkvingene er noe innsnevret til en "stilk", men dette er mindre utpreget enn hos underfamilien graveløpere (Scaritinae). Dekkvingene er gjern mer eller mindre ovale uten framtredende "skuldre". Vanligvis har de i alle fall noen tydelige punktrader, men disse kan være reduserte. Beina er som oftest lange og slanke, hos hulelevende arter ofte ekstremt lange og tynne. Levevis. Skyggeløperne kan finnes i mange ulike miljøer på bakken, og er ofte svært tallrike. De er rovdyr og angriper ulike små byttedyr. De fleste er raske løpere, men en god del arter har mistet flygeevnen. De artene som lever i huler har ofte reduserte eller helt manglende øyne, lang og slank kroppsform, og meget lange antenner og bein. Siden de lever i mørke har de ingen bruk for synssansen, men bruker derimot antennene til å finne fram og finne bytte. De hulelevende artene finnes gjerne bare i et enkelt hulesystem og er derfor svært sårbare for aktiviteter som forstyrrer hulene, for eksempel turisme. Det finnes tallrike arter i områder der huler er vanlige, for eksempel der berggrunnen er kalkstein (karst-områder) og vulkanske områder (blant annet Azorene). En annen art med reduserte øyne er den lille "Aepus marinus", som lever mellom steiner og i bergsprekker i fjæra. Den er funnet her og der langs norskekysten, men er trolig vanligere enn de få funnene tyder på, da den lever i et miljø der få har lett etter insekter. Den meget artsrike slekten "Bembidion" omfatter over 1000 kjente, små, mørke, glinsende arter med store, utstående fasettøyne og et lite, tappformet ytterste ledd på maksillarpalpene. Disse billene er dagaktive i motsetning til de fleste andre skyggeløperne. De er ofte meget vanlige på lysåpne steder, men unngår skog. En gruppe har spesialisert seg på steinete eller grusdekte elvebredder, andre arter er tallrike på dyrket mark. Mange biller i denne slekten blir angrepet av parasittiske sopp i gruppen Laboulbeniales. Slektene "Trechus" og "Patrobus" omfatter små til middelsstore, rødbrune, nattaktive arter som gjerne er mest tallrike i skog, noen "Trechus"-arter lever også i huler. Soghomon Tehlirian. Soghomon Tehlirian (armensk: Սողոմոն Թեհլերյան) (født 2. april 1897, død 23. mai 1960) var en armensk overlevende fra det som senere ofte refereres til som folkemordet på armenerne. Han var aktivt med på Operasjon Nemesis som var en hevnaksjon mot hovedpersonene bak disse hendelsene som førte til at et stort antall armenere ble drept under første verdenskrig. Han var også med i Dashnak-organisasjonen, som kjempet for en selvstendig Armenia, i østlige deler av Det osmanske rike. Han drepte Talat Pasja på åpen gate, midt på dagen i Charlottenburg- distriktet i Berlin 15. mars 1921. Han ble imidlertid av retten frifunnet for straffeansvar for drapet da retten la vekt på de mentale lidelsene Tehlirian hadde gjennomgått under deportasjonen. Den internasjonale patentavtalen. TRIPS ("Agreement on Trade-Related Aspects of Intellectual Property Rights") er en internasjonal avtale som omhandler patenter på intellektuelle rettigheter. Avtalen omfatter opphavsrett, patent, varemerker, forretningshemmeligheter, industridesign, geografisk informasjon og kretskortarkitektur. TRIPS ble framforhandlet i 1994 som et tillegg til GATT-avtalen og utgjør i dag grunnen for WTOs virksomhet. Tillegget var et resultat av intensiv lobbying fra amerikansk side, men hadde sterk støtte fra EU, Japan og andra mektige handelsnasjoner. Alle nasjoner som ønsker bli medlemmer i WTO og få tilgang til de markedsfordeler dette innebærer, må godkjenne TRIPS. Kritikk. TRIPS prioriterer opphavsretten framfor andre menneskerettigheter og har blitt møtt hard kritikk fra framfor alt ikke-statlige organisasjoner som Attac og nasjoner i den Den tredje verden. En av de mest omdiskuterte konfliktene som har oppstått i skyggen av TRIPS er spørsmålet om tilgangen på AIDS-medisiner i Afrika. Naturhistorie. Naturhistorie er en fellesbetgnelse for de fagene som studerer naturen, slik som geologi, botanikk og zoologi. Betegnelsen blir dels brukt for å beskrive interessefeltene til tidligere tiders naturforskere (dvs. før midten av 1800-tallet), men også for å beskrive formålet med de naturhistoriske museene. Naturhistorie blir dermed den delen av den moderne naturvitenskapen som handler om innsamling og systematisering av objekter som planter, dyr og berggrunnsprøver. Begrepet naturhistoriker, i den grad det brukes i norsk, betegner tidligere tiders naturforskere som studerte disse temaene og som i de fleste tilfeller, var interessert i og kompetente innenfor alle greiner av naturhistorien. Disse tidligere tiders naturhistorikere, hadde bare unntaksvis stillinger innenfor naturhistorie: noen var teologer som Gunnerus (eller forsåvidt Darwin), mens andre var medisinere som Printz (eller Linné). I tillegg har vi de som ikke hadde noen særlig utdannelse innenfor disse tema i det hele, som f.eks. Havaas (eller Wallace). Five Pence. Five pence er en Britisk mynt verdt en tyvendedel av et Britisk pund. Mynten blir ofte kalt shilling ettersom den er verdt en tyvendedel av et pund, noe som også den gamle britiske shillingen var. Iljusjin Il-8. Iljusjin Il-8 var et sovjetisk angrepsfly. Utseendemessig lignet Il-8 svært mye på Il-2, og var i høy grad basert på Il-2 og erfaringene med dette, men det var et helt nytt fly som var tyngre og større enn Il-2. Il-8 ble utviklet etter et behov for et angrepsfly som var bedre pansret, kunne ta en større bombelast og, ikke minst, hadde større rekkevidde enn Il-2. Disse behovene ble dekket av Il-10, et annet angrepsfly med utgangspunkt i Il-2, som allerede var i produksjon før Il-8 selv var klar for produksjon, og derfor ble Il-8 kansellert. Bente Kahan. Bente Kahan (født 1958 i Oslo) er en norsk skuespiller og musiker (gitar), kjent for sin formidling av jiddisch kultur. Etter utdanning fra Tel Aviv og New York City (1981) har hun virket ved teatre i Israel såvel som ved Nationaltheatret, Kahan etablerte "Teater Dybbuk – Oslo" (TDO, 1990) og har derigjennom produsert flere musikalske oppsetninger. Videre har hun spilt klezmer med Gjertrud Økland, nederlandske Di Gijom og andre. Hun er kunstnerisk leder for "Jewish Cultural and Educational Center of the White Stork Synagogue" i Wrocław (2005–), der man blant annet finner "The Bente Kahan Foundation". (etablert 2006). Foreldreansvar. Foreldreansvar er ansvar knyttet til rollen som biologiske foreldre eller adoptivforeldre har knyttet til barn i sin omsorg eller plikter og rettigheter i forhold til å utøve beslutning på vegne av sine barn. Barneloven § 30 og §§ 31-33. Foreldreansvaret inneholder retter og plikter og er etter loven knyttet til utøvelse av omsorg til barnets beste. Valdresskifer. Valdresskifer er en fyllittskifer. Den er grå/grønn av farge. Der er forekomster flere steder, særlig i Øystre Slidre, bl.a. med gruver i Rogne. Det er over 50 gruver i området. Skifer herfra har blitt brukt særlig til taktekking, heller og gravsteiner. Skiferdrift var en omfattende industriell virksomhet i Valdres fra 1810, men uttak av skifer er kjent tilbake til 1600-tallet. I 1893 var 100 personer sysselsatt med produksjon av skifer. Valdres Skiferbrudd ble stiftet 1899 og omkring 1910 var 150 personer ansatt. Det var stor eksport til utlandet bl.a. England, Belgia, Nederland og Italia. I mellomkrigstiden sank produksjonen av skifer, og driften ble lagt ned i 1953. Fra 1960 har Fjellhammar bruk (senere Icopal) produsert knust skifer til bestrøying av takpapp. Jana. "Yana" er en bulgarsk variant av navnet. Utbredelse. Jana er et svært vanlig navn i Tsjekkia og Slovakia. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Clewbukten. lokalisering av Clewbukten på øya Irland Clewbukten (engelsk "Clew Bay", irsk "Cuan Mó") er en naturlig havbukt i grevskapet Mayo i Republikken Irland. Den ligger på den vestlige Atlanterhavskysten av øya Irland. Bukta inneholder de beste eksemplene i Irland på drumliner som har blitt senket i havet og danner små øyer. I følge tradisjonen er det en øy for hver dag i året i bukten, dette er en overdrivelse selv om det er mange øyer og skjær der. Man kan se ut over bukten fra Croagh Patrick, som også kaller "Irlands hellige fjell". Øya Clare Island ligger midt i åpningen av bukten. Like nord for bukten ligger Achill Island, den største øye tilknyttet Irland. Av bebyggelse i området kan nevnes fra sørvest Louisburgh, Lecanvey, Murrisk og Westport, nord for Westport ligger Newport og vest for Newport på nordsiden av bukten Mulranny. I Clewbukten ligger den lille øya "Dorinish" som er kjent fordi den ble kjøpt av John Lennon i 1967. Etter Lennons død ble øya solgt. Strategic Defense Initiative. Strategic Defense Initiative (SDI), på folkemunne kalt Star Wars etter de populære science fiction-filmene Star Wars, var et forslag fra USAs president Ronald Reagan. Framlegget som kom 23. mars 1983 gikk ut på å benytte forsvarsmidler på bakken og i verdensrommet for å verne USA mot ballistiske raketter med atomvåpen. Brunntore. Brunntore er et pedagogisk fiksjonsvesen som ble brukt til å skremme barn fra å leke ved eller på brønnen. Slike vesen er ikke folketrovesener, selv om det var meningen at barna skulle tro at de fantes. Nøkken kunne brukes på samme måten. Rødknappvikler. Rødknappvikler ("Selenodes karelica") er en rødlistet sommerfuglart. Så vidt man vet finnes den bare et par steder i Norge, i skrenten ved Kjevik lufthavn i Kristiansand og i nærheten av Arendal. Det er også et gammelt funn fra Ringebu i Oppland. I Sverige finnes den spredt fra Skåne til Västergötland. Utseende. En liten til middelsstor (vingespenn 12-14 millimeter), noe mørk, spraglete vikler. Forvingen er avrundet og spraglet i brunt, svart, gult og hvitt, midt i vingen er det et diffust, bredt, mørkere tverrbånd. Bakvingen er gråbrun. Habitat. Denne vikleren lever på rødknapp ("Knautia arvensis") og biotopen er blomsterrike tørrenger og bakker. Larven lever i juni i rotstokk og stilk av rødknapp. Utbredelse. Arten er utbredt i Europa, bortsett fra de vestligste og nordligste delene. Sjelden i Norge. For å kunne gjennomføre utbyggingen av Kjevik lufthavn er det blitt vurdert å flytte hele lokaliteten til et annet sted. Men å flytte et helt habitat for en art er omtrent umulig og blir omtalt som «meningsløst og utopisk». Det involverer topografi, fuktighet, jordsmonn, eksposisjon i forhold til sola. I tillegg må plantevekst gjenskapes. Alt dette må skje uten at arten dør ut mens det pågår. I 2010 ble arten vurdert som Kritisk truet (CR) ved revisjonen av den norske rødlisten. Smørås Idrettslag. Smørås Idrettslag (stiftet 11. august 1973) er et norsk idrettslag fra Fana i Bergen. Smørås er primært en fotballklubb, og har over 40 lag i forskjellige aldersklasser. Klubbens A-lag i fotball holder for øyeblikket til i 3. divisjon, mens andrelaget holder til i 6. divisjon. Smørås har også to juniorlag, et i 1. divisjon og et i 2. divisjon, fire guttelag, hvorav ett ligger i gutter elite og tre i 2. divisjon, og to småguttelag, der Smågutter 1 vant Kretsmesterskapet i 2006. Klubben hører hjemme på Slåtthaug Idrettsanlegg like sør for Nesttun, der man nylig har fått lagt topp moderne krøllgress tilsvarende det dekket Tromsø Idrettslag har på Alfheim Stadion, og man har bygget nytt og moderne klubbhus, blant annet takket være midler fra Trond Mohn. Historikk. Idrettslaget ble stiftet den 11. august 1973, og har de siste årene opplevd en god vekst som følge av tilflytting og familier som etablerer seg i området, i det siste spesielt i området rundt Apeltun. Per mai 2007 ligger tallet for aktive medlemmer på ca. 500, i all hovedsak fordelt på de aldersbestemte lagene. Smørås har innledet et samarbeid med teamet fra Coerver Coaching, med mål om å utvikle både spillere og trenere gjennom Coerver-modellene der ballbehandling står i fokus. Hvert år arrangerer klubben fotballskoler for de yngste i sommerferien, i de senere år i samarbeid med TINE. Siltstein. Siltstein er en klastisk sedimentær bergart som er satt sammen av partikler med størrelse mellom de grovere partiklene i sandstein og de finere i leirskifer. Den består mer enn to tredeler av siltpartikler, dvs. kornstørrelse som er mellom 0,002 og 0,006 mm. Olga. Olga er et russisk kvinnenavn. Navnet stammer fra Vikingetiden, da det norrøne Helga, som betyr «hellig», etterhvert ble endret til Olga. Utbredelse. Olga er blant de mest brukte navnene i Russland, Estland og Hellas ("Ólga", "Όλγα") og er også mye brukt blant annet i Slovenia, Chile, Tsjekkia, Spania, Ungarn og Italia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Olga i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Sandgravere. Sandgravere (Broscinae) er en artsfattig gruppe av løpebiller som særlig finnes i sandete områder, der de lever som predatore i utgravde ganger. Utbredelse. Disse billene finnes i tempererte og kalde områder både på den nordlige og den sørlige halvkulen, men de mangler i varme områder bortsett fra én slekt i Mexico. Det finnes bare to arter i Norge, ingen av dem vanlige. Størst artsmangfold har de på New Zealand der det finnes over 60 arter. Utseende. Stor sett middelsstore, ofte 10 – 30 mm, avlnge, slanke biller, svarte på farge. Brystskjoldet (pronotum) er hjerteformet eller nærmest sirkelrundt, litt bredere enn hodet og litt bredere enn langt. Bakhjørnene er ikke markerte. Det er en kort «hals» (stilk eller innsnøring) mellom brystskjoldet og dekkvingene, men denne er mindre utpreget enn hos graveløpere (Scaritinae). Dekkvingene er avlange, nesten parallellsidige, med svake punktstriper. Hodet er stort og bredt med små fasettøyne, overkjevene (mandiblene) er store og framstrakte. Antennene er korte til løpebiller å være (kortere enn hodet og brystskjoldet til sammen). Beina er middels lange. Framleggene ("protibiae") har et dypt innsnitt som de bruker til å rense antennene med. Levevis. Sandgraverne er knyttet til områder med løs sandjord, der de graver tunneler der de sitter og venter på bytte, selv om de også kan spise noe åtsler og av og til litt plantekost. "Broscus cephalotes" er den vanligste arten i slekten "Broscus", den finnes også i Norge, hvor den lever på lysåpne, varme habitater, for eksempel tørrenger og sanddyner. Den kan være vanlig på dyrket mark på sandjord. Den andre arten som finnes i Norge, "Miscodera arctica" er en holarktisk art, det vil si at den finnes både i Europa, Nord-Asia og Nord-Amerika. Den lever i de nordlige områdene og noen steder i fjellene lenger sør, på sandige områder i og ved skog (særlig furuskog). Den synes spesielt å leve av larvene til pillebiller (Byrrhidae). Systematisk inndeling. Systematikken følger Carabidae of the World Ellis Le Geyt Troughton. Ellis Le Geyt Troughton (født 29. april 1893 i Sydney, New South Wales, Australia, død 30. november 1974) var en australsk zoolog. Troughton var kurator for pattedyr ved Australian Museum i Sydney i årene 1921–1958. Alt i alt av han ansatt der i over femti år. Under første verdenskrig jobbet han som portør, men i 1921 ble han ansatt som kurator og virket som det fram til han sluttet i 1958. Hans mest kjente verk er "Furred Animals of Australia", som opprinnelig kom ut i 1941 og siden er trykt i en rekke reviderte utgaver. Troughton jobbet med å kartlegge nye arter og slekter i Australia og på Ny-Guinea. Under andre verdenskrig drev han med forskning på tyfus på Ny-Guinea. Under et senere besøk der oppdaget han i 1957 Ny-Guinea syngehund på Irian Jaya (den vestlige halvparten av øya). Året etter bragte han med seg et par tilbake til Australia, som ble plassert i Taronga Zoo og gitt det vitenskapelige navnet "Canis hallstromi" (oppkalt etter daværende president i Taronga Zoo, Sir Edward Hallstrom). Boyne. Boyne (irsk: "Abhainn na Bóinne") er en elv i provinsen Leinster i Republikken Irland. Den er om lag 112 kilometer lang. Boyne har sitt utspring ved Trinity Well i Newbury Hall, nær Carbury i grevskapet Kildare, og renner mot nordøst gjennom grevskapet Meath før den når Irskesjøen ved byen Drogheda i grevskapet Louth. Dalføret elven renner gjennom kalles Boynedalen. Det er mulig å fiske laks og ørret i elven. Trass i at det er en forholdsvis kort elv, har Boyne hatt stor historisk betydning. Den passerer nær den gamle byen Trim og Trim Castle, det gamle hovedsetet for Irlands overkonger i Tara, Navan, Newgrange med sine rike arkeologiske funnsteder (på UNESCOs verdensarvliste), Mellifont Abbey og endelig middelalderbyen Drogheda. I Boynedalen finnes også andre arkelologiske og historiske minnesmerker, som Kells, keltiske høykors, gamle slott og festningsanlegg og mere. Slaget ved Boyne var et av de viktigste slagene i Irlands historie, og fant sted ved elven i nærheten av Drogheda i 1690. Elven har vært kjent i uminnelige tider. Allerede Ptolemaios som tegnet det første kjente kart over Irland på 100-tallet took med Boyne. På hans kart kalles elven "Bovinda". I irsk mytologi fortelles det at elven ble skapt av Boann. Vikingskip. I 2006 ble det funnet levninger av et norrønt skip i Drogheda mens man drev oppmudring. Skipet skal bli utgravd da det er en fare for navigasjonen. Det er mellom 9 og 16 meter lang og beskrevet som klinkerbygd, og dateres antagelig fra tidlig middelalder. Luis. Luis er en spansk variant av mannsnavnet "Louis", som er en fransk variant av det tyske navnet "Ludwig" som betyr «berømt kriger». "Lluis" er en katalansk, "Luís" en portugisisk og "Luiz" en brasiliansk-portugisisk variant av navnet. Utbredelse. Luis er et svært vanlig navn i Chile og Spania. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Luis i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Mandal dykkerklubb. Mandal dykkerklubb er en lokal dykkeklubb lokalisert i Mandal i Vest-Agder. Klubben ble stiftet allerede i 1966 og driver, i tillegg til alminnelig dykkerturer, også med marinearkeologi og UV-rugby. Klubben har rundt 80 medlemmer og er tilsluttet Norges Dykkeforbund. Klubben disponerer et klubbhus, beliggende under brokrysset, midt i Mandal sentrum. I tillegg eier klubben skøyten «Haganes» fra 1963 og 2 gummibåter, en 12`med 15 hk og en 16` med tunet 40hk som brukes til dykkerturene. Stage Dolls. Stage Dolls er et norsk rockeband med base i Trondheim. Gruppa ble stiftet av Torstein Flakne som fra før hadde hatt stor suksess i popbandet The Kids. Medlemmer. Medlemmene i den første konstellasjonen av bandet var gitarist og vokalist Torstein Flakne, bassist Terje Storli og trommeslager Erlend Antonsen. Antonsen forlot gruppen i 1985 og ble erstattet av Steinar Krokstad, som igjen forlot gruppen i 1993 og ble erstattet av Morten Skogstad. Utgivelser. Etter å ha feilet å bli signert av et plateselskap ga bandet ut sitt debutalbum "Soldier's Gun" med egne midler i 1985. Musikkalbumet ble senere nominert til Spellemannprisen. Oppfølgeralbumet "Commandos" (1986) kom året etter på plateselskapet "Grappa". I 1987 signerte bandet platekontrakt med det amerikanske plateselskapet "Big Times Records", og ble dermed lansert internasjonalt. Det selvtitulerte tredjealbumet "Stage Dolls" kom i 1988. I kjølvannet av utgivelsen fulgte turnering i USA. Turnéplakaten ble frontet av slagordet «Twenty Feet Norwegian Rock», og bandet fikk plassering på den amerikanske Billboard-listen med singelen "Love Cries", som nådde 46. plass. Samme singel var helt oppe på 3. plass på Billboard Rock Charts. Etter tre år ble det fjerde albumet "Stripped" (1991) utgitt. Albumet var preget av enklere arrangementer, mindre synthesizer, og et lydbilde som lå tettere opp til hvordan bandet hørtes ut på konserter. Flakne hadde samarbeidet med den amerikanske tekstforfatteren Bobby Icon på albumet. Singelen "«Love Don't Bother Me»" ble remikset av den amerikanske musikkprodusenten Ron Nevison. Resten av tiåret markerte en roligere periode for bandet. I 1993 ble samlealbumet "Stories We Could Tell" utgitt, og bandet ansatte Morten Skogstad som fast trommeslager. Samleplata solgte bra, men kom også i en tid da de musikalske trendene holdt på å forandre seg. Interessen var dalende for den type radio-rock som Stage Dolls spilte. På midten av 1990-tallet var bandet midlertidig oppløst. Flakne ga ut soloalbumet "Shoot the Moon", mens Storli startet booking-byrå. Bandet kom sammen igjen i 1997, men opplevde liten interesse omkring utgivelsen av sitt femte studioalbum "Dig". Selv om "Dig" ikke ble noen stor salgs-suksess, viste gjenforeningen at bandet fortsatt var produktivt. I forberedelsene til plateinnspillingen hadde Flakne skrevet nærmere 30 nye låter. På 2000-tallet opplevde bandet fornyet interesse. Samlealbumet "Good Times - The Essential Stage Dolls" kom i 2002, og ble en salgs-suksess. I 2004 kom et nytt studioalbum, "Get a Life" (2004), hvor de fortsatte med et lydbilde inspirert av klassisk amerikansk radio-rock. Også denne gang var den gamle samarbeidspartneren Marc Spiro med på prosjektet, blant annet som medkomponist, og korist (long distance). Albumet "Always" ble gitt ut 4. januar 2010, mer enn fem år etter det forrige albumet "Get a Life", og 25 år etter bandets debutalbum. Albumet gikk rett til topps på VG-lista i uke 2. Konsertband. Bandet har alltid prioritert å spille foran publikum. Etter en tidlig og strabasiøs turne i Nord-Norge på starten av 1980-tallet ble bandet gradvis etablert som en konsertattraksjon, og antallet reisedøgn steg betraktelig. En spesielt aktiv konsertperiode kom mot slutten av 1980-tallet, og inkluderte utenlandslansering og opptreden på sentrale rockscener som Marquee Club og Hammersmith i London, og Palace i Los Angeles. Utover på 2000-tallet opplevde bandet en fornyet interesse, og gode besøkstall på konsertene. I 2003 feiret de 20-års jubileum, med en Jubileumsturne. Slieve Bloom. Slieve Bloom (irsk "Sliabh Bladhma") er en mindre fjellkjede i grevskapet Laois i Republikken Irland. Fra det sentrale slettelandet på øya Irland når toppene i Slieve Bloome over 500 meter, ut fra de lokale forholdene er fjellkjeden mer omfattende enn de forholdsvis beskjedne høydemeterne skulle tilsi. Den høyeste toppen er Arderin (526 moh) sørvest i Slieve Bloom og Baunreaghcong (511 moh) ved enden av Capard åsryggen. Fjellene ligger sentralt i Irland, sør for det store våtmarksområdet Bog of Allen og byene Banagher og Tullamore i grevskapet Offaly, øst for elven Shannon og vest for Portlaoise, administrasjonsbyen i Laois. Den vestligste delen av Slieve Bloom fjellene er i grevskapet Tipperary nær Roscrea. Silvermines. Silvermines er navnet på en fjellkjede, en landsby og en gruve (nå nedlagt) i grevskapet Tipperary i Republikken Irland. Silvermines ligger nær byen Nenagh. Den høyeste toppen i Silvermines er "Keeper Hill" (på irsk "Sliabh Cimeálta") helt sør i kjeden. Den når 695 meter over havet. Området har vært omtalt i irsk media nylig, i forbindelse med at vannforsyningen til landsbyen Silvermines har blitt truet av forurensing fra slagg fra gruvedriften. Ralph Wiggum. Ralph Wiggum (stemme av Nancy Cartwright) er en figur i tegnefilmserien om The Simpsons. Ralph er sønn av Sarah og politimester Clancy Wiggum og går i 2. klasse på Springfield barneskole sammen med blant andre Lisa Simpson. Ralph er fremstilt som en liten, tykk og noe enkel, til dels tilbakestående, figur. Han har en lei tendens til å putte ulike gjenstander, som lim, fargestifter og meitemark, i munnen og svelge dem, og viser også en nærmest fullstensig manglende evne til å ta til seg lærdom. Han er også kjent for sine på overflaten naive one-linere. Samtidig viser han i blant også trekk som kan tyde på at han egentlig er misforstått intelligent. Han blir ofte også mobbet. I en episode forelsker Ralph seg også i Lisa, og i en senere episode har også Lisa et mareritt om at hun i fremtiden vil ende opp gift med ham. Han har ikke mange venner, selv om Bart til tider tar ham under sine vinger. I en fremtidsvisjon deler da også Bart og Ralph leilighet og spiller i band sammen. Ralph opptrådte allerede i første sesong av serien, men siden Ralph-figuren fra første sesong var til dels svært annerledes enn den Ralph seerne senere er blitt kjent med regnes han ofte som en figur fra den andre sesongen. North American A-27. North American A-27 var et amerikansk angrepsfly basert på treningsflyet AT-6 Texan. A-27 ble utstyrt med en Wright R-1820-75 9-sylindret stjernemotor med en ytelse på 785 hk, en bestykning på i alt fem 7,62 mm mitraljøser (to i nesen, én i hver vinge og én operert av naviagtøren) og kunne ta en bombelast på opptil 180 kg. Prototypen NA-44 ble utstyrt med en Wright R-1820-F52 motor på 750 hk og bakre del av skroget, som på tidligere modeller var kledd med duk, ble nå bygget i aluminium. NA-44, den ene prototypen ble i august 1940 overført til det Canadiske flyvåpenet hvor den uformelt fikk navnet «Super Harvard» på grunn av den kraftige motoren, ble annonsert for eksportsalg, noe som første til bestillinger fra Brasil (30), Chile (12) og Thailand (10). Disse flyene ble levert under betegnelsene NA-69 (opprinnelig for Thailand), NA-72 (Brasil) og NA-74 (Chile) med R-1820-75 motor og en bestykning bestående av fem 7,7 mm mitraljøser (flyene til Chile med fire, bare én 7,7 mm mitraljøse i nesen). Flyene som skulle til Thailand ble på grunn av Thailiands forhold til Japan rekvirert av amerikanske myndigheter og overført til USAAC og utstyrt med amerikanske 7,62 mm mitraljøser under betegnelsen A-27. De 10 A-27 ble operative med 4th Composite Group på Filippinene våren 1941. Av disse var bare fem operative når Japan angrep 7. desember 1941 (fire var vraket, og én var under reparasjon). Lite tyder på at de gjenværende ble brukt i kamp, og flere av dem kan ha blitt erobret av japanske styrker. Sveriges Kommunistiska Arbetareförbund. Sveriges Kommunistiska Arbetareförbund (SKA) var et svensk kommunistisk parti som eksisterte mellom 1956 og 1967. Partiet var fremfor alt assosiert med Set Persson. Persson hadde mellom 1940 og 1946 vært medlem av Riksdagen for Sveriges Kommunistiske Parti (SKP). At han ikke tok gjenvalg til Riksdagen hadde å gjøre med kritikken hans mot tesen om en fredelig overgang til sosialismen og partiets forsonlige forhold til Socialdemokraterna. Selv om han fikk noe støtte for denne kritikken på landsmøtet i 1950 ble han på landsmøtet i 1953 kraftig kritisert, også av tidligere allierte i disse kampene, og han meldte seg ut av partiet. Partibyggingen skjedde gjennom bevegelsen "Marxistiska Cirkler", der Persson og allierte i og utenfor partiet forsøkte å påvirke dette. I 1954 ble også "Kommunistiska Ungdomsklubben Revolt" grunnlagt med dette formålet. Etter landsmøtet i 1955 ble flere medlemmer ekskludert fra SKP, og det ble etter hvert klart for kretsen rundt Persson at SKP ikke lengre var mulig å benytte som basis for en revolusjonær kommunistisk politikk. I juni 1956 ble dermed SKA grunnlagt. Partiet stilte kun til valg i Stockholm i 1958, uten å bli representert. Etter Perssons død i 1960 hørte man lite til partiet, selv om det eksisterte frem til 1967 da de fleste av de få gjenværende gikk inn i det nystiftede Kommunistiska Förbundet Marxister Leninister. Partiets betydning ligger fremfor alt i at det var det første anti-revisjonistiske partiet som brøt ut av et kommunistparti og etablerte seg i vesten, kanskje i hele verden. Politisk sto SKA først og fremst for en videreføring av kommunistenes politikk fra Stalins tid. De gikk hardt ut mot Khrustsjovs reformer, som ble omtalt som opportunistiske og i strid med marxismen. De forkastet også muligheten for en parlamentarisk strategi for sosialismen, som både Khrustsjov og SKP tok til orde for. Partiet støttet likevel opp om invasjonen i Ungarn i 1956. Fristillingen fra Sovjetunionen gjorde imidlertid partiet i stand til å innta et kritisk blikk på blant annet Moskvaprosessene, og partiet begynte etter hvert å kritisere praktiseringen av dødsstraff og andre brudd på menneskerettighetene i de sosialistiske landene i øst. Dette endret imidlertid ikke på det generelle perspektivet som lå til grunn for partiet: betoningen av imperialismens krigerske karakter og behovet for kompromissløs klassekamp. Etter hvert som motsetningene mellom Kina og Sovjetunionen tok til tok SKA klart stilling for Kina, og partiet kan derfor også betegnes som et av de første maoistiske partiene i verden. Kaare Tronitz Refsland. Kaare Tronitz Refsland (født 1909 død 1981) var en norsk maler og forfatter fra Egersund. Han var utdannet ved SHKS og ved Karl von Hannos malerskole. Han hadde stor produkjon av malerier, akvareller og tegninger. Han holdt på med en bok da han omkom som følge av en husbrann i sitt hjem i 1981. Carter Glass. Carter Glass (født 4. januar 1858 i Lynchburg i Virginia, død 28. mai 1946 i Washington, D.C.) var en amerikansk demokratisk politiker. Glass startet sin karriere som journalist. I 1899 ble han innvalgt i delstatssenatet i Virginia, og han var også delegat til Virginias konstitusjonskonvent 1901–1902. I 1902 ble Glass invalgt i Representantenes hus. I 1913 ble Glass formann i representanthusets bank- og valutakomité, og samarbeidet med president Woodrow Wilson med Federal Reserve Act, loven som førte til opprettelsen av sentralbanken Federal Reserve. Glass var USAs finansminister fra 1918 til 1920. Etter at han fikk et sete i Senatet forlot Glass stillingen som finansminister. Glass forble senator inntil sin død, og takket nei til Franklin D. Roosevelts tilbud om å igjen bli finansminister, i 1933. I perioden 1941–1945 var Glass "president pro tempore" i Senatet. Den viktigste arven etter Glass i Senatet var bankloven Glass-Steagall Act fra 1933, som blant annet førte til opprettelsen av "Federal Deposit Insurance Corporation". San Andreas Fault Observatory at Depth. Skjematisk fremstilling av SAFOD-borehullet og pilothull. San Andreas Fault Observatory at Depth (SAFOD) er en av tre deler av Earthscope prosjektet, finansiert av National Science Foundation sammen med USGS og NASA. SAFOD er lokalisert like nord for byen Parkfield, California. SAFOD-hullet ble boret ned til et dyp på ~3.4 km i 2004 og 2005 og krysset San Andreasforkastningen i et område med hyppige Magnitude 2 jordskjelv. Et formål med dette prosjektet er å montere instrumenter til å samle inn data nær kilden til disse jordskjelvene. I tillegg til at instrumentene ble montert, ble det tatt prøver av bergarter og væsker som vil bli brukt til å analysere endringer i geokjemi og fysikalske egenskaper i forkastningssonen. Prosjektet vil gi bedre forståelse for de prosesser som styrer San Andreasforkastningen, og det er håp om at utvikling av instrumenter og målemetoder kan gjøre seismologer i stand til å gi jordskjelvvarsel. Boring vil bli gjennomført i tre faser. Boringen startet sommeren 2004 (Phase 1) da det ble boret ned til et dyp på 1.5 km (~4,500 ft), hvor det ble ble boret et sidehull i en vinkel mot forkastningen. Boringen ble fortsatt sommeren 2005 da San Andreasforkastningen ble krysset i et dyp på omtrent tre kilometer. Fase tre vil bli utført i 2007 da en 1 km lang kjerne skal hentes opp fra aktive deler av forkastningen. Etter at fase tre er ferdig vil instrumenter plasseres i hullet for å registrere forkasningens oppførsel over tid. Arbetarpartiet Kommunisterna. Arbetarpartiet Kommunisterna (APK) var et svensk kommunistisk parti som ble grunnlagt i 1977 og som gikk konkurs i 1995. Partiet er i all hovedsak videreført i det Sveriges Kommunistiska Parti (SKP) som ble grunnlagt etter konkursen. Bakgrunnen for partiet var misnøye Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK) sin utvikling i retning vekk fra den politikken den Moskva-tro delen av den kommunistiske verdensbevegelsen sto for og i retning en venstresosialistisk plattform ikke ulik den Sosialistisk Venstreparti i Norge på den tiden sto på. Splittelsen kan derfor, ulikt splittelsen som førte til danelsen av Kommunistiska Förbundet Marxister Leninister, som oppsto i protest mot Moskva, karakteriseres som en pro-Moskva-splittelse. Om lag en fjerdedel av medlemmene, samt Riksdagsrepresentantene Rolf Hagel og Alf Löwenborg gikk ut. Utbryterne fikk også med seg Norrbotten-avisa Norrskensflamman som ble partiets hovedorgan frem til den ble uavhengig i 1990. Politisk sto APK i stor grad på de samme politiske standpunktene som VPK tidligere hadde gjort, med det antimonopolittiske demokratiet i sentrum for politikken. Partiet la stor vekt på solidaritet med det de så på som den sosialistiske verden og ulike frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Partiet inntok opprinnelig en noe ambivalent holdning til reformene Mikhail Gorbatsjov initierte i Sovjetunionen, men ble etter hvert mer og mer kritisk til dette. Dette medførte at ungdomsforbundet i 1990 rev seg løs fra partiet og fikk følge av et betydelig antall partimedlemmer, inkludert redaksjonen i Norrskensflamman. Også oppslutningsmessig representerte hendelsene rundt 1989-90 en knekk for partiet, selv om de aldri oppnådde den oppslutningen de håpte på ved bruddet med VPK. Partiet gikk som første svenske parti konkurs i 1995. Dagens SKP regnes ofte som en direkte fortsettelse av APK. Partiformann var Rolf Hagel. Boye Asbjørn Killingberg. Boye Asbjørn Killingberg (18. november 1913 – 16. januar 1993) var en norsk musiker fra Leksvik i Nord-Trøndelag. Asbjørn spilte trekkspill, og ble på 1930 og 1940-tallet regnet som en av de fremste på sitt instrument i landet. I 1925 startet han bandet Killingbergs som 12-åring og han spilte i bandet til sin død i 1993. I 1975 startet han Leksvik trekkspillklubb og i sine 20 siste leveår virket Asbjørn som musikklærer på Fosen. Hans elever i gruppen "trekløvern" vant gull på NM på 1980-tallet. Boye Asbjørn Killingberg døde på scenen 16. januar i 1993 etter å ha spilt sitt favorittnummer "gjøkvalsen" til siste tone. Rødknapp. Rødknapp ("Knautia arvensis") er en plante i kardeborrefamilien. Den er en flerårig urt som blir 30 til 80 cm høy. Stengelen er stivhåret. Blomsten er ei flat korg med store korgdekkblad, som er ca. 3-4 cm brede. De matt grågrønne, motsatt stilte og lodne bladene langs stilken er flikete, men de nederste grunnbladene er ofte hele eller bare delvis flikete – og smalt lansettformede. Ungt eksemplar med tydelig flikete stilkblad. Rødknappens pollen spres av insekter. Sommerstid har blomsten nesten konstant besøk. Blomsterkrona er blålilla, rødlilla eller rosa. Blomsterkorga består av en rekke sammenstilte blomster som hver har fire kronfliker, sammenstilt slik at det ser ut som en enkelt blomst. Blomsterkorgene står enkeltvis i enden av stilken. Før blomsten er helt utvokst består blomsterkorga av grønne blomsterknopper slik at hele korga kan se ut som et bær eller en frukt. Den modne blomsten har både mindre rosa og større lilla pollenbærere. De ulike enkeltblomstene i blomsterkorga er på en og samme tid både helt utbrettet og delvis lukkede. Planten vokser i tørre enger, og som ugras i veikanter. Den er vanlig i nesten hele Europa, men sjelden eller manglende i nordlige deler av Europa. Plantearten vokser også stedvis i Asia og nordvest Nord-Afrika. Den har blitt innført til Nord-Amerika. I Norge er planten vanlig i lavlandet nord til Helgeland, og kun spredte forekomster i fjordstrøk videre nordover. Den trives også godt ved kysten, i tørre skrenter og på enger med begrenset fuktighet. Rødknapp blomstrer i juni-august. Den er svært populær blant humler, og har nesten konstant besøk av pollenspredende insekter, også biller. Robert Barro. Robert J. Barro (født 1944) er en amerikansk økonom og professor ved Harvard University. 30. mai-bevegelsen. 30. mai-bevegelsen () var en arbeider- og antiimperialistbevegelse som ble født da Shanghai Municipal Police den 30. mai 1925, for det meste kinesere og sikher under britisk kommando, utenfor politistasjonen Louza Station på Nanking Road i Shanghais internasjonale bosetting (Shanghai International Settlement) åpnet ild mot kinesiske demonstrerende og streikende arbeidere. Foranledningen var et overgrep mot syv arbeidere den 15. mai; stemningen ble mer og mer opphetet og den 28. mai bestemte kommunistiske agitatorer seg for å mobilisere arbeidere og studenter til demonstrasjon. På ordre av en yngre og antagelig redd politiløytnant ble det åpnet ild mot dem under demonstrasjonene i byens internasjonale bosetting to dager etter. Han ropte ut at demonstrantene måtte spre seg ellers ville han beordre ild, men gav ordren allerede etter ti sekunder, altså før de var blitt gitt noen sjanse til å reagere. Løytnantens stasjonssjef, som var gott kjent med at demonstrasjoner kunne finne sted, var fraværende på en lang lunch. Episoden utløste demonstrasjoner mot utlendinger over hele landet. Kommunistene svarte med å organisere til streiker, som tok til 1. juni og spredte seg også utenfor Shanghai. Kommunistiska Förbundet. Kommunistiska Förbundet (KF) er et svensk kommunistisk parti som tilhører den såkalte Pathfinder-tendensen. Det oppsto på 1980-tallet da en gruppe medlemmer av Socialistiska Partiet forlot partiet for å starte en mer arbeiderklasseorientert organisasjon. Partiet har i tråd med dette gått inn for selvproletarisering blant medlemmer og sympatisører. Utover dette legger partiet stor vekt på solidaritetsarbeid, særlig med Cuba. KF stiller til valg både til Riksdagen og til Europaparlamentet, men har hittil ikke oppnådd et tresifret stemmetall ved noe valg. De driver også bokhandelen "Pathfinder" i Stockholm og distribuerer utgivelser fra amerikanske Socialist Workers' Party og andre partier innenfor Pathfinder-tendensen. Danielsen Intensivgymnas. Danielsen Intensivgymnas er et privatgymnas i Bergen sentrum. Gymnaset er en del av Egill Danielsens Stiftelse, som driver flere skoler i Bergensområdet. Skolen hadde 330 elever høsten 2011. Historie. Danielsen Intensivgymnas startet som privatistgymnas i Bergen sentrum i 1932. I 1974 ble Egill Danielsen Stiftelse opprettet for å eie og drive kristne friskoler, og skolevirksomheten ble lagt inn i denne. Flere skoler ble etter hvert startet, og fom 01. januar 2006 ble disse organisert som selvstendige foreninger, men likevel knyttet opp mot stiftelsen. Det er stiftelsen som eier og leier ut lokaler for skoledriften. Intensivgymnaset, eller «Danaen» som skolen heter på folkemunne, er en anerkjent og respektert pedagogisk institusjon. Navnet "Intensivgymnaset" er meget beskrivende hva gjelder skolens særpreg – en tilbyder av komprimerte kurs for voksne (elevene fullfører kursene på færre timer enn i ordinære videregående skoler). Skolens voksne elever kan deles i tre relativt jevnstore kategorier: Elever som forbedrer karakterer fra tidligere videregående utdanning, elever som har gjennomført videregående utdanning tidligere, men som trenger å ta nye fag (f.eks. programfag innen realfagområdet) for å komme inn på ønsket høyskole- og universitetsudanning, og elever som ikke har fullført videregående utdanning i utgangspunktet, og som trenger å skaffe seg generell studiekompetanse for første gang. Skolen levde i mange år et omflakkende og turbulent liv i leide klasserom rundt i byen, inntil den for noen år siden flyttet inn i egne lokaler. Intensivgymnaset har blitt en topp moderne undervisningsinstitusjon som har en stor søkning av elever fra hele landet. I år 2000 fikk skolen offentlig godkjenning med eksamensrett, og gikk da over fra å være et privatistgymnas til å gi ordinære standpunktkarakterer. Skolen feiret i 2007 75-årsjubileum, noe som ble markert med ulike arrangementer og utgivelse av jubileumsboken "Våg å stå som Daniel". Selv om Intensivgymnaset gjennom Egill Danielsen Stiftelse er medlem av Kristne friskolers forbund, har skolen hatt en friere stilling med hensyn til det religiøse aspektet enn de andre skolene i stiftelsen. Intensivgymnaset driver ikke aktiv forkynnervirksomhet eller har daglige andakter, noe som er vanlig på de andre skolene i stiftelsen. I tillegg til Intensivgymnaset kan nevnes Danielsen videregående skole, Danielsen ungdomsskole Bergen og Danielsen barne og ungdomskule Sotra. Albersdorf. Albersdorf er en landsby i distriktet Ditmarsken i Schleswig-Holstein, Tyskland. Den ligger nært Kielkanalen, 14 km sørøst for Heide. Stedet ble først nevnt i 1281, da under navnet "Aluerdesdorpe" som betød "den gamle vokterens landsby". Albertsdorf var administrasjonssentret for amtet med samme navn, som hele ti kommuner rundt byen lå under. I dag er Albersdorf en del av Midtre Ditmarskens amt. Geografi. Det er mange gravhauger fra neolittisk tid og bronsealderen i området, og disse ligger i sentrum av Ditmarsken, et skogslandskap med mange små åser. Albersdorf er i dag, i likhet med byen Büsum, et populært spa-sted, kjent for sine rene og friske luft. Derfor er Albersdorf et populært reisemål i hjertet av Ditmarsken. Økonomi. Den største arbeidsgiveren i Albersdorf er "Bundeswehr", med flere enn 780 arbeidsplasser. I november 2004 ble det derimot lagt frem at militærbasen kanskje skal legges ned. Kultur. Det arkeologisk-økologiske senteret prøver å gjenskape kulturlandskapet fra neolittisk tid, fra godt og vel 5000 år siden. Senteret har vel 40,000 m² til rådighet, og målet er å gjenskape en gård fra tidsperioden i størrelse 1:1. I 1999 åpnet senteret en steinalderboplass der besøkende kan se hvilke teknikker som ble brukt på den tiden. I sentrum av byen finner man bl.a. en spa-park med en åpen luftscene med plass til 2000 personer. I Albersdorf kan man finne den eldste folkehøyskolen som fortsatt er i drift på tysk jord. Den ble åpnet da Holstein var dansk territorium. Folkehøyskoler i resten av Tyskland ble først introdusert i 1919 under dannelsen av Weimar-Republikken. I mer enn hundre år har Albersdorf feiret "Pfingstvolkfest" (pinsefest), en tradisjon som trekker flere tusen personer hvert år. Parkfield (California). Parkfield er en landsby i Monterey County, California på 35.45'11.45"N, 120.41'48.08"V i midtre del av Californiakysten. Landsbyen levde tidligere av gruvedrift, men i dag lever de 900 innbyggerne av jordbruk, handel og litt turisme. Parkfield ligger langs San Andreasforkastningen som her har jordskjelv med styrke 6 eller større hvert 22. år. Turismen dreier seg om å observere jordskjelvaktiviteten, og stedets motto er "Eat here when it happens, sleep here when it happens." I 2004 ble San Andreas Fault Observatory at Depth (SAFOD) etablert like nord for Parkfield. Dette jordskjelvobservatoriet er ledende i verden på forskning innen jordskjelv. Parkfield-jordskjelvet er navnet på flere kraftige jordskjelv i nærheten av landsbyen. Seks styrke 6-skjelv med mellom 21 og 24 års mellomrom fra 1857 til 1966. Siste kraftige skjelv var den 28. september 2004. Mingrelsk. Mingrelsk eller megrelsk er et kartvelsk språk som snakkes i nordvestlige Georgia. Det er i nær slekt med lazisk, som det har skilt seg med i løpet av de siste 500 åra, etter at det nordlige (laziske) og sørlige (mingrelske) området ble skilt av tyrkiske invasjoner. Det er noe fjerne beslekta med georgisk, og enda fjernere med svanisk. De eldste overlevende tekster på mingrelsk daterer seg fra det 19. århundre, og er for det mest etnografisk litteratur. Fra 1930 til 1938 ble flere aviser utgitt på mingrelsk, blant annet Kazaxishi Gazeti, Komuna, Samargalosh Chai Narazenish Chai og Samargalosh Tutumi. Det har i det siste vært igangsatt prosesser for å gjeoppfriske bruken av språket, med utgivelse av ordbøker og poesi på mingrelsk. Wesselburen. Wesselburen () er en by og kommune i distriktet Ditmarsken i delstaten Schleswig-Holstein, Tyskland. Den ligger ved kysten av Nordsjøen, 11 kilometer vest for Heide. Wesselburen er en del av Büsum-Wesselburens amt, men var en amtsfri by inntil 1. januar 2008. Byen huset allikevel det omkringliggende Wesselburens amts administrasjon. Izzy Stradlin. Izzy Stradlin (født Jeffrey Dean Isbell 8. april 1962 i Lafayette) startet bandet Hollywood Rose sammen med Chris Weber. De fikk med seg Axl Rose på vokal, Johnny Kreis på trommer og Andre Troxx på bass. I en av de tidligere konsertene kunne ikke Chris, Johnny og Andre opptre. Så Axl Ringte Slash, Duff McKagan og Steven Adler for å ha noen som kunne opptre. Dette endte til slutt med at de ble faste bandmedlemmer og de fem startet Guns N' Roses. Izzy Stradlin var fast bandmedlem og låtskriver i Guns N' Roses fram til 1991, da de skulle ut på en 28-måneders verdensturné. Han syntes at det ble for stort, han ville bare være med i et lite band med noen konserter i blant. Så han sluttet i G N'R, etter å ha skrevet sanger og spilt på albumene "Appetite For Destruction", "G N' R Lies", "Use Your Illusion I" og "Use Your Illusion II". Brunsbüttel. Brunsbüttel (, lavtysk: "Bruunsbüddel") er en by og kommune i Ditmarsken i delstaten Schleswig-Holstein i Tyskland. Den er viktig havne- og industriby ved munningen av Kielkanalen og elven Elbe ved Nordsjøen. Brunsbüttel har status som amtsfri by og er Ditmarskens nest største by. 31. mars 2010 hadde Brunsbüttel 13 202 innbyggere. Politikk. Sluser ved utløpet av Kielkanalen Solidaritetspartiet. Solidaritetspartiet er et tidligere svensk politisk parti som opprinnelig var kommunistisk, men som endte opp som et sosialdemokratisk parti. Partiet oppsto opprinnelig som en utbrytergruppe fra Sveriges Kommunistiska Parti (SKP) i 1967, et brudd som var utløst av at partiet endret navn til "Vänsterpartiet Kommunisterna", men som var resultatet av en langvarig strid mellom partiledelsen og en pro-kinesisk venstreopposisjon under ledelse av Nils Holmberg. Disse grunnla sammen med deler av Clarté-bevegelsen og restene av Sveriges Kommunistiska Arbetareförbund i 1967 "Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninisterna" (KFML) som en partibyggende organisasjon. En betydelig splittelse fant sted i 1970 da KFML(r) ble grunnlagt av elementer som la større vekt på arbeiderklassens egenorganisering, men i 1973 ble organisasjonen omgjort til "Sveriges Kommunistiska Parti", et navn som var blitt ledig i og med det gamle SKPs navneskifte. På partikongressen i 1976 ble et mindretall i partiet, med partiformann Bo Gustafsson i spissen, ekskludert. Bakgrunnen var et påstått høyreavvik i forbindelse med at disse gikk inn for et valgsamarbeid med VPK. Flertallet mente imidlertid at VPK og deres støtte til Sovjetunionen gjorde dem farlige i en situasjon som ble omfattet å være preget av en overhengende krigsfare. Å sikre forsvaret av Sverige fikk nå høy prioritet, noe som i sin tur førte til nye linjeskifter. Den nasjonale alliansen måtte sikres, og i forbindelse med lønnsoppgjøret i 1980 gikk SKP bort fra sin tradisjonelle linje med kritikk av LO-ledelsen. På denne tiden gikk en venstrefløy på omkring 15% av partiet ut og dannet Sveriges Kommunistiska Parti (marxister-leninister), som senere skiftet navn til "Sveriges Kommunistiska Arbetarparti". I 1982 støttet SKP Socialdemokraterna ved valget, og kommunisme og maoisme forsvant gradvis fra det politiske grunnlaget. I 1986 ble det fjernet fra programmet, og partiet skiftet navn til Solidaritetspartiet. Tidsskriftet "Marxistiskt Forum hadde blitt lagt ned i 1985. Avisa "Gnistan" endret i 1986 navn til "Solidaritets-Gnistan", og ble til slutt lagt ned i 1989. I 1990 opphørte partiet å eksistere som landsdekkende organisasjon, selv om de frem til 1998 var representert i kommunestyret i Vallentuna. Curtiss PW-8. Curtiss PW-8 var et amerikansk jagerfly basert på konkurranseflyene til Curtiss (R2C/R3C). Det regnes som opphavet til serien med Curtiss jagerfly som gikk under navnet «Hawk». Prefikset «PW» står for «Pursuit Watercooled», og ble brukt på jagerfly med vannavkjølte motorer, mens «PA» («Pursuit Aircooled») ble brukt på jagerfly med luftavkjølte motorer. Fra 1925 fikk alle nye jagerfly prefikset «P» for «Pursuit». I alt tre prototyper ble bygget under betegnelsen PW-8, men i mai 1924 ble betegnelsen tilbakedatert til XPW-8. Den første prototypen ble fløyet første gang i januar 1923. Den var utstyrt med en Curtiss D12 V-motor med en ytelse på 440 hk. Bestykningen var to 7,62 mm mitraljøser. Denne prototypen ble forløperen til observasjonsflyet O-1 Falcon. Den andre prototypen, som fløy første gang i mars 1924, var mer aerodynamisk og skulle danne grunnlaget for produksjonsserien. United States Army Air Corps var imponert over konkurranseflyene til Curtiss og bestilte 25 PW-8 i september 1923, som ble levert i perioden juni til august 1924. Disse skilte seg stort sett fra den andre prototypen kun ved endringer i drivstoffsystemet. En standard PW-8 satte 23. juni 1924 ny fartsrekord for flyging kyst til kyst i USA, med 21 timer og 58 minutter. Dette var første gang et fly hadde krysset denne distansen på under et døgn. Den tredje prototypen (XPW-8A) gikk gjennom en rekke endringer, blant annet plasseringen av radiatoren – og ble senere under betegnelsen XPW-8B blant annet utstyrt med nye trapesoide vinger av samme type som Boeing hadde utviklet til sin PW-9. Boeing hadde i 1924 med XPW-9 utklasset både en serieprodusert PW-8 og en Fokker XPW-7 (en amerikansk versjon av Fokker D.XI), alle utstyrt med den samme Curtiss D12-motoren. Dette fikk Curtiss til å følge Boeings eksempel både med vingeform og plassering av radiatoren, og i desember 1924 var XPW-8B klar for evaluering. Denne skulle bli prototypen til P-1 Hawk. Direktoratet for nødkommunikasjon. Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK) er en norsk statlig etat som har ansvar for utbygging, innføring og forvaltning av Nytt digitalt nødnett, Norges digitale nødnett. Etaten ble opprettet 1. april 2007 og er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. DNK ble offisielt åpnet 29. mai 2007 av daværende justisminister Knut Storberget. Tor Helge Lyngstøl er direktør i DNK, mens Dagfinn Sjøvik er prosjektleder for første utbyggingsfase i Østfold, Oslo, Akershus og Søndre Buskerud («Fase 0»). Per september 2010 har alle politidistrikter samt de første enhetene i helsevesenet og brannvesenet i første utbyggingstrinn tatt i bruk det nye nødnettet. Hever Castle. Hever Castles portbygning i 2005. Hever Castle er et slott i landsbyen Hever i Kent i det sørlige England. Det var sete for slekten Boleyn. Bygningen var opprinnelig et gårdshus fra det 13. århundre. I 1462 ble det bygget om til en befestet herregård av Geoffrey Boleyn, som var "Lord Mayor of London". Restene av tømmerbygningen er fortsatt synlig innenfor steinveggene. På et tidspunkt etter 1505 flyttet Boleynfamilien inn. Anne Boleyn og hennes søsken Mary og George tilbrakte deler av sin oppvekst der, mens Annes far Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire ble født og gravlagt der. I 1536 ble Anne og George Boleyn henrettet, og da faren døde i 1539 tilfalt slottet kronen. Han gav det til Anna av Kleve da han ble skilt fra henne i 1540, men det ser ikke ut til at hun tilbrakte mye tid der. Slottet har siden hatt flere eiere. Blant annet er Waldegravefamilien nevnt i 1557, og Meade Waldo-familien fra 1749 til 1903. I sistnevnte periode forfalt slottet stadig mer, og eierne begynte å leie det ut. I 1903 ble det kjøpt av den amerikanske millionæren William Waldorf Astor, som fikk det fullstendig restaurert og brukte det som familieresidens. Eiendommen brukes nå som konferansesenter. Slottet er åpent for publikum, og er spesielt kjent for sine labyrinter i hageanlegget og for en omfattende samling av torturinstrumenter. Den eneste delen som er i sin opprinnelige stand er portbygningen. Vincent Lebbe. Frédéric Vincent Lebbe, kjent som Vincent Lebbe, kinesisk: Lei Mingyuan 雷鳴遠 (født 19. august 1877 i Gent i Belgia, død 24. juni 1940 i Chongqing i Kina) var en belgisk katolsk prest og kinamisjonær fra lasaristenes orden. Han grunnla to katolsk e ordener og er kjent for sitt engasjement for at den katolske kirke i Kina skulle utvikle sitt eget kinesiske presteskap og få kinesiske biskoper. Liv og virke. Vincent var sønn av en flamsk far og en engelsk mor med halvfranske aner. Faren var notar. Han fikk en moderne katolsk oppdragelse der det særlig var den franske kultur som ble formidlet. Under skoleårene bestemte han seg for å bli prest og forsøke å bli sendt til Kina som misjonær; han var inspirert av lasaristpater Gabriel Perboyres virke og martyrium der. Han sluttet seg derfor til den samme ordenen som ham, lasaristene. I februar 1901 reiste han som teologistudent til Beijing, sammen med den apostoliske vikar av Beijing, Pierre-Marie-Alphonse Favier. På denne tiden var Qing-Kina i etterdønningene av bokseropprøret, og den nasjonale forbitrelese over de traktater landet var blitt påtvunget av konolialistiske utenlandske makter for en generasjon siden var økende i folket. Vincent Lebbe tok avstand fra det franske protektoratet over misjonene, og ble også dypt skuffet over den nedlatende og tildels sjåvinistiske holdning enkelte av hans medbrødre i lasaristene la for dagen. Han oppfattet dette som arrogant og paternalistisk overlegenhetsfølelse. Selv avviste han enhver europeisme i misjonsarbeidet og gikk utrettelig inn for at man snarest mulig satset på en bredere og bedre utvikling av et kinesisk presteskap som man så kunne overføre ansvaret for kirkestyret til. Etter sin prestevielse i 1901 virket pater Lebbe først i fire år som kapellan og sogneprest i menigheter på landsbygden. I 1905 ble han sendt til Tianjin, Nordkinas nest største by med én million innbyggere, en by som skulle bli kanskje det viktigste utgangspunkt for Kinas modernisering. Pater Lebbe avviste mange trekk ved den inntil den tid gjengse misjonsmetode, der materielle fordeler spilte inn og bidro til å motivere folks omvendelse til katolisismen, og utviklet det som ble kalt «Tientsinmetoden». Den gikk i korthet ut på å inkulturere det kristne budskap i den kinesiske kontekst. Det ble utviklet et slagkraftig lekapostolat som selv definerte sine virkeområder, Lebbe etablerte god kontakt med byens politiske og kulturelle lederskap og var ved foredragsvirksomhet og på annet vis med på å ta for seg tidens brennende problemer, den katolske sosiallære og de sosiale misforhold. Da Tianjin ble kirkelig utskilt fra Beijing i 1912 og fikk egen biskop, ble pater Lebbe gjort til generalvikar der. Pater Lebbe utviklet også et betydelig presseapostolat. Sammen med kinesiske katolikker grunnla han i 1912 Kinas første katolske ukeblad, og tre år etter den katolske dagsavisen "Yi shi bao" («Det offentlige vel») for Nordkina som snart utviklet seg til et høyt ansett partipolitisk uavhengig organ som også var fritt for kirkelig overformynderi. Han grunnla også et misjonstidsskrift og et ukemagasin for kvinner og barn. I 1918 ble han ferdig med sin oversettelse av "Corpus Paulinum" (apostelen Paulus' brever i Det nye testamente). På grunn av sitt sterke engasjement på kinesernes side i «Laoxikaiaffæren» (1916/17) ble han i 1917 sendt/forvist til Ningbo i Zhejiang i Sørøstkina. Denne affæren dreide seg om franskmennenes ønske om å utvide sitt konsesjonsområde i Tianjin slik at også blant annet Laoxikai, den katolske domkirken der kom innenfor deres territorium. Biskopen og pater Lebbe hadde forskjellig syn på saken. Fra 1920 til 1927 virket han i Europa og var sjelesorger for kinesiske utenlandsstudenter. Han etablerte et hjelpeapparat for dem i Paris i 1923, «Associatio catholica iuventutis Sinensis». I Belgia opprettet han et fellesskap for sekularprester som skulle stå til disposisjon for misjonene: «Société des Auxiliaires des Missions» (SAM) (kirkerettslig approbert i 1939), og dessuten en kvinnelig gren noe senere. Lebbes skarpe kritikk av misjonsarbeidets prinsipper og praksis og hans iherdige iver for en nyorientering fant gjenklang i de pavelige misjonsencyklikaer "«Maximum illud»" (Benedikt XV, 1919) og "«Rerum ecclesiae»" (Pius XI, 1926), og da sistnevnte pave konsekrerte seks kinesiske biskoper i Peterskirken den 28. oktober 1926 var pater Lebbe til stede som æresgjest. Etter tilbakekomsten til Kina virket pater Lebbe først i Anguo i Zhili (Hebei) under den nyviede biskop Melchior Sun C.M.. Her grunnla de i fellesskap i 1928 «Congrégation des Petits Frères de Saint-Jean-Baptiste» ("Yaohan xiao xiongdi hui" 耀漢小兄弟會). Lebbe grunnla også søsterkongregasjonen "Petites Soeurs de Sainte-Thérèse de l'Enfant-Jésus", Da de første krigshandlinger mellom Japan og Kina brøt ut, organiserte pater Lebbe en sanitetsgruppe; ut av patriotisk pliktfølelse for sitt nye fedreland ledsaget han frivillige sykepleiere og sykebærere i felten. Tyve av medlemmene av Congrégation des Petits Frères de Saint-Jean-Baptiste inngikk i denne gruppen. Dette begynte så tidlig som i 1933, etter den japanske invasjon av Rehe. Ettersom lasaistordene var svært avvisende til dette engasjementet, trådte Lebbe ut av lasaristordenen. avla løfter hos Petits Frères, og i desember 1933 overtok han personlig ledelsen av denne nye kongregasjonen. Han ble en personlig venn av marskalk Chiang Kai-shek. I mars 1940 ble han tatt til fange av kommunistene. De anså han som agent for Kuomintang og underkastet ham seks ukers hjernevask og tortur. Etter at han ble fri var hans helseytilstand så svekket at han døde kort etter sin ankomst til Chongqing. Den nasjonalistiske Kuomintangregjeringen forordnet at hans dødsdag skulle være nasjonal sørgedag, og utropte ham til en «nasjonens helt». Ekstern lenke. Lebbe, Vincent Lebbe, Vincent Lebbe, Vincent Lebbe, Vincent Lebbe, Vincent Den nordamerikanske kontinentalplate. Den nordamerikanske kontinentalplate er en tektonisk plate som dekker det meste av Nord-Amerika, og fortsetter østover til Den midtatlantiske rygg og vestover til Cherskiy Range i Øst-Sibir. Plategrensen i øst er en divergent grense med Eurasiaplaten i nord og Den afrikanske platen i sør som danner nordlige del av Den midtatlantiske rygg. Plategrensen i sør har Cocosplaten i vest og Karibiaplaten i øst. Plategrensen i vest er en konvergent grense med den innsynkende Juan de Fuca-platen i nord og en transform grense med Stillehavsplaten i sør langs San Andreasforkastningen. På nordsiden er en fortsettelse av den midtatlantiske rygg, som her kalles Den midtarktiske rygg. På sin vestlige plategrense har Farallonplaten blitt presset ned under den nordamerikanske platen siden juratiden. Farallonplaten har nesten fullstendig blitt presset under vestlige del av den nordamerikanske platen slik at den delen av den nordamerikanske platen har kommet i kontakt med Stillehavsplaten og dannet San Andreasforkastningen. Juan de Fuca-, Cocos- og Nazca-platene er rester av Farallonplaten. Everything Falls Apart. "Everything Falls Apart" er det første studioalbumet til hardcorebandet Hüsker Dü. Tidlige opplag som inkluderte et teksthefte er en populær gjenstand for samlere, men senere opplag uten tekstheftet har også en verdi. Albumet ble bare trykt opp i to opplag, med bare 5000 kopier i hvert opplag. Det sirkulerer et rykte om at mastertapen av albumet har gått tapt, hvorvidt dette stemmer er ukjent. Platen ble sluppet ut på CD i 1993 som "Everything Falls Apart and More" med bonusspor som bandets to første singler, originalutgaven av «Statues» som varer i over 8 minutter og den tidligere uutgitte låten «Do You Remember?». Denne utgivelsen inkluderer også en tekst av Terry Katzman (en av personene bak Reflex Records og bandets lydmann fra 1980 til 1983) i tillegg til tekstene til noen av låtene. French Open 2005. French Open 2005 ble spilt på Roland Garros-stadion i Paris mellom 23. mai og 5. juni. French Open er en Grand Slam-turnering i tennis på grus. Rafael Nadal fra Spania vant singleturneringen for herrer og Justine Henin-Hardenne fra Belgia vant dameturneringen. Double for herrer ble vunnet av Jonas Björkman fra Sverige og Max Mirnyi fra Hviterussland. Damedoublen ble vunnet av det spansk-argentinske paret Virginia Ruano Pascual & Paola Suárez og mixeddoublen av Daniela Hantuchová og Fabrice Santoro fra henholdsvis Slovakia og Frankrike. Spot (produsent). SPOT, (født Glen Lockett i 1951), var produsent og tekniker for det innflytelsesrike indie-plateselskapet SST Records. Han spilte inn, mikset, og produserte de fleste av SSTs hovedartister mellom 1979 og 1985. Han er kreditert på album til nevneverdige band som Black Flag, The Minutemen, Meat Puppets, Hüsker Dü, Saint Vitus, The Descendents, Minor Threat, The Misfits, Big Boys og The Dicks. SPOT har også produsert andre artister utenfor SST og startet sitt eget plateselskap, No Auditions i 1987. Som en dyktig musiker og multi-instrumentalist har SPOT selv gitt ut sitt eget matriell på No Auditions og i 2000 på Upland Records. Han bor for tiden i Austin, Texas. Selly Oak. Selly Oak er en bydel og en valgkrets sør i Birmingham, England. Navnet kommer fra et gammelt eiketre som tidligere stod i veikrysset mellom Bristol Road og Harbourne Lane. Det opprinnelige treet har siden blitt erstattet med et nytt tre, som så igjen ble fjernet allerede i 1909. Det står ikke noen nevneverdige trær i krysset nå. Bydelen avgrenses ved to av områdets mange kanaler. En folketelling i 2001 viste at bydelen har 25 792 innbyggere, med en befolkningstetthet på 4 236 innbyggere pr kvadratkilometer, som er noe høyere enn gjennomsnittet for resten av Birmingham, som har 3 649 innbyggere pr kvadratkilometer. Hjertet av Selly Oak kan sies å være det nevnte krysset mellom Bristol Road og Harbourne Lane, hvor det i dag ligger et Sainsbury's supermarked. Bydelen er tilknyttet Birmingham sentrum via lokaltog fra Selly Oak Station, hovedjernbanestasjonen Birmingham New Street ligger kun tre stopp unna. Man kan også ta buss, kjøre eller gå langs Bristol Road eller kanalene inn til sentrum. Bristol Road, noen meter nedenfor jernbanestasjonen Universitetet i Birmingham har noen av fakultetene sine i Selly Oak, og bydelen, særlig rundt de to travle hovedgatene Harbourne Lane og Bristol Road, bærer preg av å være studentområde, med mange utleiehus, utesteder og curryrestauranter, hvorav noen av disse er velkjente også utenfor bydelen. Tilknyttet universitetet og bydelen er også sykehusene Selly Oak Hospital og Queen Elizabeth Hospital, som innen 2010 skal slås sammen og danne det nye Birmingham Super Hospital. Selly Oak-området er også hjem for den velkjente sjokoladefabrikken til Cadbury. Bydelen skal, i tillegg til moderniseringen av sykehuset, gjennomgå en omfattende ombygging, viktigst er utbyggingen av Bristol Road og tomten hvor i dag Sainsbury's ligger. Dette er planlagt å stå ferdig til 2010. Macgillycuddy's Reeks. a> i midten av bildet er med sine 1039 meter det høyeste fjellet på Irland. Macgillycuddy's Reeks eller McGillycuddy's Reeks (irsk: "Na Cruacha Dubha", som betyr «de sorte søylene») er en fjellkjede i grevskapet Kerry i Republikken Irland. Fjellkjeden er er litt over 19 kilometer lang. Blant fjellene i kjeden er Irlands høyeste fjell, Carrauntuohill på 1 039 meter og også de eneste andre to toppene på Irland som når over tusen meter, "Beenkeragh" som er 1 010 meter og "Caher" som er 1 001 meter. Det er også over 100 andre topper som er over 600 meter. Fjellkjeden er del av det Armorikanske høylandet. De er dannet av sandstein som er formet av isbreer og ligger på Iveraghhalvøya nær Killarney. Navnet på fjellkjeden kommer fra 1700-tallet, fra den irske klanen Macgillicuddy (eller McGillicuddy) som eide land i denne delen av grevskapet Kerry. "MacGillycuddy's Reeks" er også navnet på en sang av Warren Zevon og den nordirske poeten Paul Muldoon, utgitt på Zevons album My Ride's Here. Ana Ivanović. Ana Ivanović "Ана Ивановић" (født 6. november 1987 i Beograd) er en profesjonell kvinnelig serbisk tennisspiller. Hun kom til finalen i Grand Slam-turneringen French Open i 2007 der hun tapte for Justine Henin med 6-1, 6-2. Hun spilte sin andre Grand Slam-finale i Australian Open 2008. I semifinalen beseiret hun Daniela Hantuchová med 0-6, 6-3, 6-4. Men Ivanović tapte også denne finalen, denne gangen til Marija Sjarapova som vant med 7-5, 6-3. I sin tredje Grand Slam-finale og andre på rad i French Open klarte hun å vinne med 6-4, 6-3 mot Dinara Safina i 2008. Dermed vant hun sin første Grand Slam-turnering, og passerte samtidig Marija Sjarapova på rankingen og ble den nye nummer 1 på verdensrankingen. Pol an Ionain. Pol an Ionain (engelsk: "Doolin's Cave") er en grotte nær landsbyen Doolin i grevskapet Clare i Republikken Irland. Grotten er kjent for en fritthengende stalaktitt på 6,54 meter, som skal være den lengste i sitt slag på den nordlige halvkule. Stalaktitten ble oppdaget i 1952. Grotten har vært åpen for publikum siden 2006. Jelena Janković. Jelena Janković "Јелена Јанковић" (født 28. februar 1985 i Beograd i Serbia) er en profesjonell kvinnelig tennisspiller. Kragujevac. Kragujevac (serbisk: "Крагујевац";) er en by i Serbia. Det er den største byen i Šumadija region og senter for Šumadija Distrikt. Byen er også den fjerde største byen i landet etter Beograd, Novi Sad og Nis. Byen var i to perioder hovedstad da Miloš Obrenović I var regent i det 19. århundre. Damefallet. Damefallet (eller Damefallene) er en parkmessig trasé som danner en naturlig grenselinje mellom strøkene Nordberg og Sogn i Bydel Nordre Aker i Oslo. Det går rett nordover fra Ullevålsletta, på tvers av Nils Bays vei, opp forbi Konvallveien, Bregneveien, Nordbergveien og Hamborgveien, og ender til slutt oppe ved krysset Sognsveien/Carl Kjelsens vei/Kongleveien. Damefallet muliggjør dermed et «sammenhengende grøntdrag fra Sognsvann til Ullevålsletta». Navnet Damefallet har sitt opphav tidligst fra 1880-årene, og hentyder til et vanskelig passerbart bekkefar som lå i bunnen av en skiløype som den gang gikk fra Sognsvann via Sogn gård og ned til Ullevålsletta. Fremdeles er Damefallet en viktig adkomståre til Nordmarka for mange mennesker i området, men fremstår i dag som et klart definert og sammenhengende grøntdrag gjennom villabebyggelsen som ble dannet på 1920- og 1930-tallet. Årsaken til dette finnes i arkitekt Kristofer Langes vinnerforslag "Solgryten", som ble lagt til grunn for utbygging av området Sogn haveby. Damefallet utgjorde et viktig element i Langes forslag, som i første rekke var særpreget av terrengtilpasset bebyggelse og veistruktur, samt prioritering av parker og grøntområder. Damefallet eies delvis av de private grunneierne langs Damefallet, delvis av Oslo kommune. Ardnacrusha. Ardnacrusha (irsk: "Árd na Croise") er et vannkraftverk i Irlands største elv Shannon. Det ligger nær Limerick i grevskapet Clare i Republikken Irland. Til anlegget hører også laksetrapper slik at fisk trygt kan vandre opp i elva forbi kraftverket. Kraftgeneratorene i Ardnacrusha består av tre vertikalbrønn Francisturbiner (installert i 1929) og en Kaplanturbin (installert i 1934). Da anlegget sto ferdig var det det største vannkraftverket i verden, og produserte nok kraft til å dekke hele det daværende elektrisitetsbehovet i Irland. På årsbasis produserer dagens anlegg om lag 332 gigawatt. Eiterfeld. Eiterfeld er en kommune i landkretsen Fulda, øst i den tyske delstaten Hessen, nær grensen til Thüringen. Kommunen har 7650 innbyggere. Den lille elven Eitra har sitt utspring innenfor kommunens grenser. Historie. «Eitrahafeldon» er første gang omtalt i to kunngjøringer fra 18. juli 845, som omhandler et bytte av eiendom mellom kong Ludvig den tyske og abbeden Hatto I. ved klosteret i Fulda. Kong Ludvig kunngjorde at han ga fra seg sine landeiendommer i Eitrahafeldon i bytte mot noen landsbyer i Thüringen. I 1816 kom Eiterfeld under landgrevskapet Hessen-Kassel, som fra 1866 av tilhørte Preussen. Zrenjanin. Zrenjanin (Зрењанин) er en by i Serbia. Den ligger i Vojvodina i nord-Serbia, på 45° 22' nord, 20° 23' øst. Byen er sentrum for Sentral Banat okrug i Serbia. I 2002, var byens befolkning 79 773, mens hele det urbane området hadde 132 051 innbyggere. Zrenjanin er også den største byen i Serbisk Banat og den tredje største byen i provinsen Vojvodina, etter Novi Sad og Subotica. Haukvik kraftverk. Haukvik kraftverk er et vannkraftverk ved Vinjefjorden ca 2,5 km fra Vinjeøra i Hemne kommune i Sør-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 328 fra reguleringsmagasin i Oppsalvatnet til sjønivå ved Vinjefjorden. Det overføres også vann fra Skittenholvatnet og elven Spjotna reguleres av verket. Midlere årsproduksjon er på 12,4 GWh. Installert effekt er 2,25 MW. Eier er Haukvik kraft som igjen er eid av Istad kraft med 34%. Wicklowfjellene. Wicklowfjellene er en fjellkjede i provinsen Leinster i Republikken Irland. Fjellkjeden strekker seg fra i retning nord-sør fra sør i grevskapet Dublin gjennom grevskapet Wicklow inn i grevskapet Wexford. De nordligste fjellene kalles også "Dublinfjellene". Deler av Wicklowfjellene har vært en nasjonalpark siden 1991. Det er ingen irske fjell som er spesielt høye, i Wicklowfjellene er den høyeste toppen Lugnaquilla med 926 meter fulgt av "Mullaghcleevaun" på 847 meter. Toppen av Kippure er det høyeste punktet i grevskapet Dublin med sine 757 m. Elven Slaney har sitt utspring sørvest for Lugnaquilla og renner så sørover langs vestsiden av Wicklowfjellene før den når Irskesjøen ved Wexford. Vannkraftverket Turlough Hill ligger i "Wicklow Gap" midt mellom landsbyen Hollywood and Glendalough. I Glendalough lå et kloster som i følge tradisjonen ble grunnlagt av st. Kevin. Sørgrensen for Wicklowfjellene er toppen Croghan, som var åsted for Irlands gullrush på 1800-tallet. Wicklowfjellene er mye besøkt av folk fra Dublin, spesielt i helgene. Området tilbyr flere rekreasjonsmuligheter, som fisking, rafting og fotturer. Keeper of the Seven Keys Part II. "Keeper of the Seven Keys Part II" er det tredje studioalbumet til det tyske power metal-bandet Helloween. Albumet er oppfølgeren til "Keeper of the Seven Keys Part I", selv om ingen av dem er rene konseptalbum. Helloween ville egentlig gi ut begge albumene som et dobbeltalbum, men plateselskapet deres på den tiden insisterte på at de skulle gi de ut separat. Barbizon-skolen. "Angelus", 1857-1859. Musée d'Orsay, Paris. Barbizon-skolen (ca. 1830–1870) var en gruppe franske malere, som har fått navn etter landsbyen Barbizon nær Fontainebleauskogen, Frankrike, der de møttes og malte. De var med i en strømning i tiden som beveget seg mot realisme i kunsten, i motsetning til den mere formaliserte romantikken som lå under det meste av samtidig kunst. I 1824 viste Parissalongen arbeider av John Constable. Hans landsbygdscenerier inspirerte en del yngre malere til å velge tilsvarende motiver og gi avkall på noe av det formelle med å komponere landskaper, og heller ta utgangspunkt i det som var der. Landskapet ble dermed tema, og ikke kulisse for mere dramatiske scener. Mens Europa gjennomgikk sine revolusjoner i 1848, samlet kunstnerne seg i Barbizon for å prøve ut Constables ideer. En av dem, Jean-François Millet, utvidet ideen til også å omfatte figurer – bønder som arbeidet på markene og andre landlige sysler. I "Aksplukkerne" ser vi tre kvinner som plukker de siste rester av høsten for hånd. Der er ikke noen story, intet drama, bare tre kvinner. De førende i Barbizon var Jean-Baptiste Camille Corot, Théodore Rousseau, Jean-François Millet og Charles-François Daubigny – andre medlemmer var Jules Dupré, Narcisse Virgilio Diaz, Henri Harpignies, Félix Ziem og Alexandre DeFaux. Både Rousseau (1867) og Millet (1875) døde i Barbizon. I ettertid kan tanker og impulser fra Barbizon spores hos mange kunstnere fra flere land, både i Europa og Amerika. Svanisk. Svanisk er et kartvelsk språk som snakkes av 15 000 mennesker i nordvest-Georgia. Det er det kartvelske språket som skiller seg mest fra de andre; man antar at det skilte lag med georgisk, mingrelsk og lazisk rundt år 2000 f.Kr. Svanisk blir for det meste brukt i uformelle sammenhenger. Det har ikke noe skriftspråk og ikke noen offisiell status. De fleste brukerne snakker også georgisk, og det er dette som brukes i formelle sammenhenger. Det er mindre kunnskaper om språket blant de yngre, og dette fører til at språket står i fare for å dø ut. Zen Arcade. "Zen Arcade" er det andre studioalbumet av hardcorebandet Hüsker Dü. Albumet ble sluppet ut i juli 1984 på SST Records, og ble opprinnelig sluppet ut som et dobbel-album. "Zen Arcade" er et konseptalbum om en tenåring som drar hjemmefra for å slippe det utilpasse livet for å så finne verdenen utenfor enda verre. Albumet inneholder musikalske elementer fra jazz, psykedelia, folkrock, pop, og piano-sekvenser; konsepter som var uhørt av hardcoreband på 80-tallet. "Zen Arcade" og de påfølgende platene til Hüsker Dü la større vekt på melodiske og gitar-baserte melodier. Platen har hatt større innflytelse enn hva salgstallene skulle tilsi, og albumet dukker stadig opp på kåringer av tidenes beste rock-album. Bakgrunn. Hüsker Dü hadde fått et rykte i den amerikanske musikkscenen som et energisk og aggressivt hardcore punk band i starten av 1980-årene. Bandet var det første bandet som ikke kom fra vestkysten i USA til å signere med SST Records, som på den tiden spesialiserte seg på hardcore-band. Hüsker Düs musikk begynte imidlertid å bli mer melodisk-orientert etter hvert som bandet gav ut flere album. Låter som «Diane» omhandlet voldtekt og mord, temaer som ikke ble hørt i hardcore på den tiden. Bandet viste også interesse for 1960-tallets rock med sin coverversjon av The Byrds' «Eight Miles High». Hüsker Dü begynte å øve på det nye materiellet til albumet sommeren 1983 i bandets øvningslokaler i St.Paul, Minnesota. Bandet kom opp med mange idéer i løpet av denne perioden, og en stor del av disse låtene endte opp på "Zen Arcade". Bob Mould og trommeslager Grant Hart var bandets hovedlåtskrivere, og på grunn av uenigheter mellom de to insisterte Mould på å kreditere hverandre enkeltvis. Denne trenden fortsatte på bandets påfølgende album, og bidro til spenningene mellom Mould og Hart som tilslutt øppløste bandet. Innspilling og produksjon. Ifølge heftet som fulgte med albumet ble "Zen Arcade" innspilt og mikset på 85 timer. «Something I Learned Today» og «Newest Industry» ble begge spilt inn på et opptak. «What's Going On» inneholder gjeste-vokal av tidligere Black Flag vokalist Dez Cadena. Musikk. "Zen Arcade" preges i likhet med deres tidligere album av hardcore punk. Sanger som «Something I Learned Today» og «Indecision Time» viste bandets tøffe sider, men albumet hadde også sine melodiske sider med elementer fra folkrock («Never Talking To You Again»), psykedelia («Hare Krsna» og «The Tooth Fairy And The Princess»), samt piano-mellomspill («One Step At A Time», «Monday Will Never Be The Same»); konsepter som var uhørt i 1980-årenes hardcoremiljø. Temaer. Tekstene i "Zen Arcade" forteller en historie om en ungdom som drar for å slippe det utilpasse livet hjemme (som fortalt i tekstene «Broken Home, Broken Heart», «Indecision Time» og «Somewhere»). Personen prøver dop («Pink Turns to Blue»), og religion («Hare Krsna»), men konkluderer tilslutt med at dette ikke forandrer de vanskelige omstendighetene («Newest Industry»). Han oppdager tidlig at verdenen utenfor er enda verre. Mot albumets slutt etter at han «skrur på nyhetene» («Turn on the News»), blir det avslørt at det hele var en drøm, med den desorienterte 14 minutter lange instrumentalen «Reoccurring Dreams». Under bandets ønske ble det ikke sluppet ut noen singler fra albumet, da de ønsket at albumet skulle bli hørt i sin helhet. Mottakelse og status. Bandet insisterte på at platesalget for "Zen Arcade" ville være høyt, men SST trykket bare opp mellom 3 500 – 5 000 kopier av platen. Dette førte til at butikkene var tomme i månedvis, noe som påvirket salget. Til tross for leveringsproblemer fikk "Zen Arcade" mange positive anmeldelser i store magasin som "NME", "The New York Times", og "Rolling Stone". I David Frickes anmeldelse for "Rolling Stone" beskrev han "Zen Arcade" som «det nærmeste hardcore noensinne vil nå en opera». "Zen Arcade" havnet på 8. plass i "Village Voice" årlige Pazz & Jop poll avstemmning. "Village Voice" journalist Robert Christgau uttalte at selv om han foretrakk rivalene The Replacements' album "Let it Be", så ville han nominere sangen «Turn On the News» som årets låt. Platens positive omtaler gjorde at store selskap fikk øynene opp for bandet, inkludert Warner Bros som bandet tilslutt signerte med i 1985. Innen våren 1985 hadde "Zen Arcade" solgt over 20 000 eksemplarer, og har i sine påfølgende år mottatt høy status, uavhengig av platesalget. I 1989 ble albumet rangert på 33. plass i "Rolling Stone liste over 1980-tallets beste album. Rock and Roll Hall of Fame plasserte «Turn On the News» på sin «500 songs that shaped rock and roll» liste. Sporliste. CD- og kassett-utgivelsene av albumet ble begge sluppet ut på en disk/kassett. Warren Avis. Warren Edward Avis (født 4. august 1915 i Bay City i Michigan i USA, død 24. april 2007 i Ann Arbor i Michigan) var en amerikansk forretningsmann som stiftet Avis Rent A Car System Inc. i 1946. Biografi. Warren Avis gjorde tjeneste i United States Army Air Force under den andre verdenskrig. Han var utdannet pilot og fikk idéen til å starte bilutleie ved flyplassene, siden han selv slet med å få skyss hjem. Etter militæret kjøpte han seg inn hos en Ford-forhandler, og satte planene om å starte eget bilutleiefirma ut i livet. Warren Avis åpnet "Avis Bilutleie" ved flyplassene Willow Run Airport i Ypsilanti, Michigan og ved Miami International Airport i Florida. Selskapet ble fort en suksess, og i 1954 omsatte virksomheten for 8 millioner dollar. Warren Avis ledet også investeringsselskapet "Avis Enterprises", og startet også "Avis Sports inc." med sportsutsalg flere steder i USA. Warren Avis døde av alder, 91 år gammel, i sitt hjem i Ann Arbor i Michigan. Der bodde han på en gård han kjøpte i 1970. Metal Circus. "Metal Circus" er en EP fra 1983 av hardcorebandet Hüsker Dü. Som en av deres tidligste plater bærer den preg av deres opprinnelige punkete-stil. Endringene er imidlertid merkbare, spesielt på låtene sunget av Grant Hart («It's Not Funny Anymore» og «Diane»). "Metal Circus" inkluderer også noen av Bob Moulds mest følelsesmessige låter og platen viser også hans framgang på gitaren. Videre musikalsk endring ble for alvor synlig på bandets neste album, "Zen Arcade". Mordet beskrevet i låten «Diane» er basert på mordet på Diane Edwards av Joseph Ture i 1980. EP-en endte nesten om som et 30 minutters langt album med 11 låter, men endringer senere gjorde at imidlertid ikke endte slik. Låtene som ikke ble med var; «Standing by the Sea» (senere brukt på Zen Arcade), «Today's the Day», «You Think I'm Scared», og «Won't Change». Antrimplatået. Glenariff, et av de vakre dalførene som går fra Antrimplåtået ut mot kysten. Antrimplatået eller Antrimfjellene er en fjellkjede på nordvestkysten av øya Irland. Den ligger i grevskapet Antrim i Nord-Irland, og strekker seg fra nordøst mot sørvest. Fjellene er ikke høye, den høyeste toppen er Trostan på 554 meter. Blant øvrige topper rundt 500 meter finner vi fra nord mot sør Knocklayd, Slieveanorra, Slemish og Divis. Til landskapet hører de ni dalførene kjent som Glens of Antrim. Som del av området Antrims kyst og daler ("Antrim Coast and Glens") ble Antrimplatået erklært som et «område med spesielt vakker natur» (Area of Outstanding Natural Beauty) i 1988. Sperrinfjellene. Sperrinfjellene, irsk Na Speiríní, på engelsk ofte bare kalt the Sperrins, er en kjede av åser i Nord-Irland og et av de største høylandsområdene på øya Irland. Sperrinfjellene ligger midt i Nord-Irland, og strekker seg fra vestsiden av innsjøen Lough Neagh i grevskapet Tyrone til de sørlige delene av grevskapet Londonderry. Det bor om lag 150 000 mennesker innenfor området. Det karakteristiske landskapet, formet av isbreer, regnes som et av de mest idylliske områdene i Irland. Siden 1968 har området hatt status som «et område med spesielt vakker natur» (Area of Outstanding Natural Beauty). Næs Jernverk. Næs Jernverk eller Næs verk i Holt (nå Tvedestrand kommune), var et jernverk som ble startet i 1665 under navnet «Baaseland Værk». Masovn og støperi lå ved gården Båsland, mens den tilhørende hammersmia lå en kilometer lenger øst, ved Storelva på Næs. Dette var et nytt jernverk og ikke en forsettelse av Barbu jernverk ved Arendal som opphørte i 1650-årene. Baaseland jernverk fikk navnet Næs jernverk da driftsbygningene ble konsentrert ved Storelva i 1738. Omkring 1840 ble firmaet endret til «Jacob Aall & Søn». Virksomheten ble nedlagt i 1959. Historie. Da Ulrich Schnell ble ene-eier av Baaselands Værk, besluttet han å flytte masovnen til den vannrike Storelva. I 1738 ble virksomheten samlet ved Næs, og navnet ble forandret til Næs Jernverk. Samtidig ble ny Hammer-dam bygd i Storelva. I 1740 fikk verket egen fast skole. I 1750- og 1760-årene var det gode konjunkturer for jernverkene, og Schnell utvidet og bygde virksomheten til et stort og betydelig verk. Tvedestrand havn var utskipningssted for produktene. Jernmalmen kom, foruten fra Arendal, fra gruver på Lyngroth i Froland og Solberg i Holt. Masovnene brukte trekull til drivstoff, og bøndene i skogdistriktet rundt (Holt, Vegårshei, Åmli) ble tilpliktet å brenne trekull og levere til verket. I 1799 kjøpte Jacob Aall Næs Verk for 170 000 riksdaler. Han gjennomførte så betydelige forbedringer og utvidelser at Næs ble landets kanskje best drevne jernverk, spesielt kjent for sine elegante ovner og andre støperiprodukter. Under krigen med England 1807–1814 gjorde Aall en stor innsats for å skaffe brødkorn fra Danmark til de rundt 2 000 mennesker som «sognet til» Næs Verk. Verket hadde rundt 1820 egen sparekasse, samt syke- og trygdeordninger. Verket hadde også ca. 70 husmannsplasser som arbeidere bodde på og drev. I 1830 ble masovnanlegget fordoblet, og man kunne nå støpe svært store elementer. I 1837 leverte verket støpejernsbroen ved Fosstveit. Den står et par kilometer lenger nede i Storelva og er i dag fredet. Verket leverte også Krohgstøtten i Christiania, landets første offentlige monument av støpejern, som ble avduket 17. mai 1833. I 1840 ble Aalls sønn Nicolay Benjamin opptatt i firmaet og firmaets navn ble endret til «Jacob Aall & Søn». I 1853 ble Egelands Verk kjøpt inn for 80 000 Spd, og drevet som underbruk av Næs. På 1850-tallet kom det ny teknologi som gjorde bruk av masovner drevet med trekull umoderne, men Næs verk valgte å beholde den gamle teknologien, og satset heller på spesialiserte produkter. Det ble anlagt hesteskosømfabrikk, øksefabrikk, filfabrikk, digelstålverk og valseverk. De store investeringene førte til at bedriften gikk konkurs i 1884. Egelands Verk ble solgt og senere nedlagt. Driften på Næs ble startet igjen som et aksjeselskap, der familien Aall etter hvert fikk majoriteten. A/S Jacob Aall & Søn ble etter hvert betegnelsen på det nye selskapet. I tillegg til jernverksdriften ble det drevet tresliperi, skogbruk, jordbruk, gruver og sagbruk. I 1886 ble det bygget ny masovn etter svensk mønster, og digelstålverket ble utvidet. Selve jernverket hadde ved århundreskiftet 400 mann i arbeid, hvorav 120 var fast ansatt. Dårlige tider førte til at masovndriften ble nedlagt for godt i 1909. Siden fortsatte bedriften som stålverk, der stålet var innkjøpt. Det ble produsert "stangjern" og plater. Valseverket brant ned for annen gang i 1942 og ble ikke gjenreist. Sagbruket ble nedlagt omtrent samtidig. Driften i digelstålverket, hammeren og maskinverkstedet fortsatte som før, inntil en flom i november 1959 ødela dammene i Storelva. Da stanset hjulene for godt. Museum. I desember 1966 ble hammeren, digelstålverket og stålbua fredet med inventar og utstyr, som tekniske kulturminner, etter at A/S Jacob Aall & Søn forærte bygningene til museumsbruk, og Staten løste inn arealet de sto på. Næs Jernverksmuseum ble etablert med et styre bestående av Norsk Teknisk Museum, Riksantikvaren og Aust-Agder-Museet, med administrasjonen tillagt sistnevnte. Annet. En del av arealene som tilhørte verket, er blitt omgjort til en 18 hulls golfbane, og en 9 hulls «Pay & Play» bane, tilhørende «Arendal og omegn golfklubb». Næs Jernverk ble i forbindelse med tusenårsskiftet valgt til Aust-Agders fylkes tusenårssted. Ordosplatået. Ordos er det opplyste området Ordosplatået, også kalt Ordosørkenen (forenklet kinesisk: 鄂尔多斯沙漠; tradisjonell kinesisk: 鄂爾多斯沙漠; pinyin: "È'ěrduōsī Shāmò"), er et steppe- og ørkenlandskap for det meste i Indre Mongolia nord i Folkerepublikken Kina. Tidligere ble platået også kalt "He-tau" og senere "He-nan". Regionen ligger i gjennomsnitt 1200 moh. Platået omgis i vest, nord og øst av Den Gule Flods nordlige store bue. I sør og øst avgrenser den kinesiske mur platået fra det fruktbare løssplatået i provinsen Shaanxi. Selv om størstedelen av Ordos ligger i Indre Mongolia er det også deler av platået som strekker seg inn den autonome regionen Ningxia Hui og provinsene Shaanxi og Gansu. Den nordlige delen av platået består av stepper og halvørkener som her og der går over i sandørken. Selv om det meste er steppeland er det endel geografer som definerer området som en del av ørkenene Alashan eller Gobi. Kubuqiørkenen ligger på Ordosplatået. I sør er det her og der mulig med åkerbruk, dersom vannføringen i elvene der tillater det. Desto lenger øst man kommer desto mer nedbør får området, slik at sauehold og geitehold flere steder går over områder der vanlig jordbruk er mulig. Området var i mange århundrer bebodd av nomadiske rytterfolk, ofte av tyrkiske folkeslag, som ofte lå i krig med den kinesiske sentralregjering. De to første hundreår e.Kr. tilhørte det xiongnuene. Etter at de muslimske hui-kinesere der gikk til opprør i 1869 ble regionen tildels avfolket. I 1989 var befolkningen på Ordosplatået beregnet til 1,2 millioner, hvorav 88 % var hankinesere og kun 12 % mongoler. Sensa Anima. Sensa Anima var et norsk heavy metal-band fra Oslo som ga ut én plate i 2000, og siden har gjort lite av seg. De vant Spellemannprisen 2000 i klassen hardrock for debutplaten "Synthetic". Bandet startet som "Crownfall" på slutten av 90-tallet, men skiftet navn til Sensa Anima. Bandet besto av Eric Si (, vokal), (gitar), Terje Andersen (gitar), (bass), (trommer). Kildahl, Andersen, Stokland og Berglie har alle spilt med Old Man's Child; Stokland og Berglie har også spilt sammen i Khold; Andersen har spilt live med Satyricon, mens "Si" tidligere spilte i Jack In The Box Derryveaghfjellene. Errigal, den høyeste toppen i Deveraghfjellene. Derryveaghfjellene er et fjellområde nordvest på øya Irland. Området utgjør en stor del av grevskapet Donegal i Republikken Irland, og er det området i Irland som har lavest befolkninstetthet. Den høyeste toppen i Derryveaghfjellene er Errigal, 752 meter over havet. Salvatore (band). Salvatore var et norsk "postrock" elektronikaband som eksisterte i perioden 1998 til 2008. Bandet ble etablert av John Birger Wormdahl sammen med Ola Fløttum, Bjarne Larsen og Kjell-Olav Jørgensen. De var et av vinnerbandene under Zoom 1998 og ble sendt på den påfølgende Zoom-turneen i Norge, England og Skottland våren 1999. Bandet vant Spellemannprisen 2002 for albumet "Tempo" og Spellemannprisen 2007 for albumet "Days of Rage", begge i klassen elektronika. Etter at Salvatore ble oppløst sommeren 2008, startet de tre gjenværende originalmedlemmene bandet Masselys. Portugals historie. Del av en rekonstruert bygdeborg fra forhistorisk tid i Portugal. Citânia of Sanfins - Paços de Ferreira. Portugals historie som en europeisk nasjon har sin opprinnelse i tidlig middelalder. På 1400-tallet og 1500-tallet vokste Portugal fram som en verdensmakt i løpet av Europas oppdagelsestid da det bygde opp et utstrakt verdensrike gjennom besettelser i Sør-Amerika, Afrika og Asia. I de to neste århundrene mistet Portugal mye av sin rikdom og status til Nederland, England og Frankrike som tok gradvis del av krydder- og slavehandelen som var det økonomiske grunnlaget for Portugals makt. Den tidligste tid. Portugal og Spania ligger på den iberiske halvøy, navngitt etter den tidligst kjente befolkning, som var kjent som iberere. Fra 500 f.Kr. og i det påfølgende hundreåret skjedde en større keltisk innvandring. På 100-tallet f.Kr. ble den iberiske halvøy erobret av romerne, og hele området ble en del av Romerriket. Halvøya ble sterkt påvirket av kristningsprosessen som foregikk i Romerriket på 300-tallet,og da keiser Teodosius forbød andre religioner enn kristendommen i 394 og kristendommen ble en integrert del av staten, dette gjaldt også Iberia. På 400-tallet gikk Romerriket i oppløsning, og vestgotere strømmet inn og tok kontroll over halvøya. Kristendommen beholdt sin sterke posisjon. I perioden 711-716 ble mesteparten av halvøya erobret av de muslimske maurere fra Nord-Afrika. Bare i de nordligste fjellområdene holdt de kristne kongene stand. Fra 1000-tallet begynner disse kongene en gradvis gjenerobring av den iberiske halvøy fra muslimene. Denne gjenerobringen er en sentral del av bakgrunnen for Portugals oppståen som selvstendig stat. 1100- og 1200-tallet. På begynnelsen av 1100-tallet var fortsatt bare de nordligste områdene av det nåværende Portugal, området rundt Oporto, gjenerobret fra muslimene. Dette området var en del av Castilla, men i 1143 erklærer greven av Oporto uavhengighet fra Castilla og blir konge av Portugal. Portugal utvider sine grenser sørover i kampen mot muslimene parallelt med Castilla. I løpet av 1200-tallet når portugiserne Algarvekysten og får den utstrekning som landet siden har hatt. Hovedstaden flyttes fra Oporto til Lisboa i 1256. I 1385 inngår Johan I ("Dom João I") en allianse med England i bestrebelsen på å holde Castilla fra livet. Denne alliansen har holdt til denne dag, og bidratt til at portvin like til i dag har dominert vinmarkedet i England. Fra 1400-tallet. Johan Is sønn Henrik Sjøfareren innleder fra 1420-tallet en ekspansjonspolitikk til havs som gjør Portugal til ledende sjøfartsnasjon. Henrik, med tilnavnet Sjøfareren, til tross for at han aldri selv dro på noen sjøreise, sendte sine kapteiner sørover langs Afrikakysten for å finne sjøveien til kildene for gull, elfenben og slaver. Denne jaktet ble startet da han ble kjent med de rike handelskaravanene gjennom Saharaørkenen da han i 1419 besøkte en nylig erobret maurisk by på kysten av Nord-Afrika. I perioden 1420–1480 lyktes det portugiserne å nå fram til Gullkysten, Elfenbenskysten og Slavekysten i Vest-Afrika. Men da portugiserne oppdaget at kysten dreide østover, startet de fra 1460-tallet jakten på sjøveien til India, hvis rikdommer var kjent fra før, men tilgangen sperret av muslimske regimer i Midtøsten. Da Bartolomeu Dias lyktes i å nå Kapp det gode håp i 1488, visste portugiserne at veien til Indias rikdommer lå åpen. Det var først i 1498 at Vasco da Gama nådde India og startet Portugals økonomiske gullalder. Portugiserne lyktes i å legge det indiske hav under portugisisk kontroll i løpet av 20 år, og portugisiske festninger og handelsstasjoner ble reist langs kystene like til øya Timor i Indonesia. Portugal hadde full kontroll over handelen fra Sør- og Sør-Øst-Asia, samt fra Afrikas kyster til langt ut på 1500-tallet, og fant beskyttelse i Englands og Frankrikes interesse i å bremse Spanias frammarsj som stormakt. Sebastian av PortugalEtter Sebastian Is katastrofale død sammen med hele det portugisiske aristokrati i et slag mot muslimene i Marokko i 1578, var ikke Portugals handelsrike en beskyttet sone lenger. Spania innlemmet Portugal i sitt rike i 1580. England og Frankrike satte igang med egen ekspansjon langs Afrikas og Asias kyster. De fleste av Portugals festninger og handelsstasjoner ble erobret, og Spanias drømmer om verdensherredømme falt etterhvert i grus. Spanias okkupasjon av Portugal ble for portugiserne en økonomisk katastrofe, og da Portugal endelig ble selvstendig på nytt i 1640, var det ikke mye igjen av landets tidligere handelsvelde. Noen få posisjoner hadde landet imidlertid fortsatt i Afrika og Asia, i Guinea Bissau, langs Angola- og Mosambik-kysten, i Goa i India, Macau i Kina og på Timor i Indonesia. Disse områdene beholdt Portugal fram til 1974/1975. Brasil. Et område som Portugal hadde kolonisert viste seg å bli mer verdifull enn Portugal hadde tenkt seg; nemlig Brasil. Brasils kyster ble oppdaget ved en tilfeldighet av en portugisisk ekspedisjon til India i 1500 da den under seilingen sørover i Atlanteren kom lenger vest enn beregnet. Fra 1530 begynte etableringen av sukkerrørsplantasjer som skulle gi Portugal gode inntekter. Negerslaver ble hentet fra handelsstasjonene i Afrika; i tiden etter 1640 i stadig større mengder fra Angola og Mosambik. På 1600- og 1700-tallet fikk vi den portugisiske trekanthandel Portugal – Angola/Mosambik-Brasil – Portugal. Særlig på 1700-tallet blomstret sukkerrørs-industrien, og antallet negerslaver i Brasil ble betydelig. 1. november 1755 ble Portugal rammet av et voldsomt undersjøisk jordskjelv som gikk hardt utover Lisboa. Jordskjelvet ble etterfulgt av en enorm flodbølge (etter dagens terminologi ville den bli kalt en tsunami) som slo inn over kysten, og 30 000 mennesker omkom bare i hovedstaden. Erobret av Frankrike. Utsikt over den portugisiske byen Óbidos med bymuren i bakgrunnen.Under Napoleonskrigene var Portugal fortsatt alliert med Storbritannia, og lot seg ikke presse til å bli med i kontinentalblokaden Napoléon Bonaparte forsøkte å innføre mot Storbritannia i 1806. Napoleon inngikk en avtale med Spanias konge om fri gjennommarsj for å kue Portugal. Da franskmennene marsjerte fram flyktet det portugisiske kongehuset til Brasil og ble der under resten av Napoleonskrigene. De franske styrkers arroganse under framrykningen i Spania førte imidlertid til et folkeopprør, og mens Napoleons styrker ble opptatt med å forsøke å knuse det spanske opprøret, mobiliserte britene og sendte en hær til Portugal for å beskytte landet og stanse franskmennene. I 1813 rykket britene inn i Nord-Spania fra Portugal og drev franskmennene på flukt. Da Napoleonskrigene var over i 1815 med det endelige nederlaget ved Waterloo, ble den portugisiske kronprinsen igjen i Brasil. Da kongen forsøkte å tvinge ham tilbake til Portugal i 1822, ble han utropt som keiser av Brasil, som dermed løsrev seg fra Portugal. Se Keiserdømmet Brasil. Handelssamkvemmet med Brasil fortsatte, men båndene ble gradvis løsere, og mens britene overtok mer og mer av handelen med Brasil, sank Portugal inn i økonomisk krise som vedvarte til 1970-tallet. Under «Kappløpet om Afrika» mellom de europeiske kolonimakter fra 1880-årene sørget Portugal for å befeste kontrollen over kysten av Angola og Mosambik og ekspandere innover i kontinentet, til koloniene hadde fått den geografiske utstrekning disse to landene har i dag. Men ettersom slavehandelen opphørte med forbudet mot slaveri i Brasil i 1888 (det siste land i verden som innførte slikt forbud), var den økonomiske verdien av de afrikanske koloniene begrenset. 1900-tallet frem til 1926. António de Oliveira Salazar, Portugals diktator, men formelt statsminister. Monarkiets slutt. I siste halvdel av 1800-tallet ble Portugal preget av indre politisk uro med harde stridigheter mellom liberale republikanere og konservative rojalister. Fra 1906 forsøkte ministerpresident João Franco å styre en mykere linje mot republikanere, men fremprovoserte bare flere krav og demonstrasjoner. Det førte til diktatoriske fullmakter for Franco og ytterlige polarisering. I dette klimaet ble kong Carlos I. og tronfølgeren Luís Filipe myrdet den 1. februar 1908. Kongens yngre sønn Emanuel II. ble Portugals siste konge, men 18-åringen klarte ikke å redde monarkiet. Etter to ytterlige kaotiske år ble republikken utropt den 6. Oktober 1910 i Porto. Kongen gikk til eksil i Storbritannia og 771 år med monarki tok slutt. Den første republikken. I 16 år fra 1910 til 1926 var Portugal en republikk. I den tiden hadde landet ni presidenter og 45 forskjellige regjeringer. En oppsplitting av partiene og mindretallsregjeringer, samt en konstitusjonell svak president gjorde demokratiet ustabil med stadige angrep fra både høyre og venstresiden. Estado Novo. Portugal var et av de første landene i Europa til å komme under et fascistisk regime og det siste til å komme seg ut av det 48 år senere. Militærdiktatur og etablering av Estado Novo. I 1926 gjør en militærkupp slutt på den svake første republikken. General Óscar Fragoso Carmona ble president og forble i embedet til 1951. Allerede i 1928 kommer António de Oliveira Salazar i regjeringen som finansminister med uinnskrenket kontroll av statsbudsjettet. Allerede da er han Portugals mektigste person og blir ministerpresident i 1932, en posisjon han holdt til 1968. Hans restriktive budsjettpolitikk også når det gjaldt skole og utdannelse stanset Portugals utvikling slik at landet forble et av Europas mest underutviklete og tilbakestående. Begrepet "Estado Novo" ble preget av Salazar i flere taler på denne tiden. Et nytt parti for denne ettpartistaten ble grunnlagt i 1930, União Nacional. Den «nye staten» ble et faktum med en ny grunnlov i 1933 baserende på en fascistisk ideologi etter italiensk forbilde. Salazar forble nominell ministerpresident selv om han i virkeligheten var en diktator. Et hemmelig politi ble grunnlagt i samme år, Polícia Internacional e de Defesa do Estado (PIDE) for å skjerpe kontrollen i staten. Forsøk på motstand i Portugal ble slått ned, selv om Salazar ble utsatt for et bombeattentat i 1937, som han overlevde. Men det var utenrikspolitikken som ble snart viktigere for landet. Den spanske borgerkrigen førte Salazar på de spanske fascistenes side og over 20.000 menn ble sendt til nabolandet for å kjempe på general Francos side. I andre verdenskrig erklærte landet seg som nøytral, men hadde til tross for det en del handelsforbindelser med Aksemaktene. Med det terget Portugal sin tradisjonelle allierte Storbritannia og under press avsluttet Salazar hjelpen til Tyskland i 1944. Som strengt troende katolikk var han mer skeptisk ovenfor den tyske versjonen av fascismen enn den italienske eller spanske. Etter andre verdenskrig ble Salazar bedt av president Carmona å vurdere en demokratisering. En forsiktig liberalisering ble gjennomført; andre partier ble tillatt, uten å få reell tilgang til makten; motkandidater i presidentvalgene ble nominert. Også sensuren ble lettet noe. i 1949 ble Portugal med i NATO og forlot sin nøytralitetspolitikk. Medlemskapet i FN ble motarbeidet av Sovjetunionen inntil landet ble tatt opp i 1955. Salazar var en diktator, men hadde ingen uttalt personkult. Fascismen var tidens høyreekstreme regjeringsform, men ideologien satte ikke veldig dype spor i Portugals politikk. Landets ideologi under Salazar ble av og til beskrevet som „fado, Fátima og fotball“, altså musikk, religion og sport. En balansering av ulike interessegrupper i samfunnet som militære, handel og økonomi, landeiere, kolonialinteresser og den katolske kirken var viktigst. Kolonikrigen. Portugisiske kolonier 1916-1974 (Uavhengighetsår i rødt) Forsøk å kvitte seg med koloniene på 1950-tallet var for forsiktige og opprørsgrupper satte igang geriljakriger ifra cirka 1960, særlig i Angola, Guinea-Bissau og Mosambik. Dessuten hadde FN i en resolusjon (nr 1514) forbudt all eierskap av kolonialterritorier. I 1961 tok den indiske hæren de indiske koloniene Goa, Damão og Diu. Militærtjeneste i koloniene var upopulær blant unge portugisere. Soldatene så med egne øyne kolonialsystemets urettferdigheter og sympatiserte ofte med de innfødte, noe som selvfølgelig svekket portugisernes kampevne. I tillegg ble soldatene radikalisert og kom i opposisjon med Salazars styre. Problemene med en dyr og håpløs krig i koloniene økte utover 1960-tallet. På 7.september 1968 fikk Salazar et hjerneslag, han overlevde, men det var klart at han ikke kunne lede regjeringen videre. Istedenfor utnevnte presidenten Marcello Caetano til ny ministerpresident. Estado Novos siste år. Den nye regjeringen under Caetao grep ikke sjansen å avslutte kolonialkrigen. Militærtjenesten ble istedenfor økt fra tre til fire år og kampene fortsatte med uminsket styrke. De høye utgiftene for krigen førte til en inflasjon av valutaen. En forsiktig liberaliseringspolitikk styrket den demokratiske opposisjonen betydelig uten å skape enighet. Regjeringen hadde ikke kraft nok for virkelige reformer, økonomien var svært dårlig og oljekrisen i 1973 skjerpet dette. En radikal løsning ble derfor utveien. Nellikrevolusjonen og prosessen til demokrati. Det ble dannet en overgangsregjering, Nasjonal Redningsfront (Junta de Salvação Nacional) med Spinola som president som oppnevnte den konservative advokaten Adelino da Palma Carlos til ministerpresident, men også de andre strømningene ble med i regjeringen, for eksempel Soares som utenriksminister. Oppløsning av koloniriket. Det var enighet at man måtte avslutte kolonikrigen, men hvordan ble et sentralt tema man skulle gi statene uavhengighet. På den en siden ville noen ha portugisiske soldater ut av krigen, på den andre siden ville en rask tilbaketrekning utsette portugisere i koloniene i fare. Etterhvert ble en rask løsning utfallet av den politiske diskusjonen. Guinea-Bissaus uavhengighet ble anerkjent 10. september 1974, deretter i 1975 Mosambik (25. juni), Cape Verde (5. juli), São Tomé und Príncipe (12. juli) og Angola (11. november). Øst-Timor fikk uavhengigheten 25.november for å bli okkupert av Indonesia (med USAs velsignelse) ni dager senere og fikk ikke sin endelige uavhengighet før 2002. Invasjonen var svært blodig med rundt sivile ofre. Angola og Mosambik gikk fra kriger mot kolonialherren til brutale borgerkriger som varte mange år og kostet millioner mennesker livet. Byen Macao forble en portugisisk koloni til 1999. Som forventet måtte mange portugisere gi opp sitt liv i koloniene, over en million flyttet eller flyktet til Portugal ("ritornados"), flest fra Angola og Mosambik. I tillegg kom alle hjemvendte soldater, denne store og uoversiktlige gruppe ble et uromoment i overgangstiden. Grunnlovgivende forsamling. Innenrikspolitisk var det lange stridigheter om hvordan man skulle lage en lovgivende forsamling. Prosessen var ikke uproblematisk med det store spennet i politiske posisjoner og forsøk på militærkupp, men man ble til slutt enig om en grunnlovgivende forsamling som ble valgt på 25.april 1975. Seieren gikk til Soares' sosialistene og de moderat konservative kreftene. Deretter begynte den «hete sommeren» preget av kuppforsøk, unntakstilstand og bombeattentat. Den dramatiske situasjonen roet seg før valget i april 1976. Til tross for problemene klarte man å føre prosessen mot en ny grunnlov videre til den ble vedtatt 2.april 1976 og avløste Salazars grunnlov fra 1933. De første parlamentsvalgene etter dette ble holdt 25.april, to sosialdemokratiske partier klarte å få flertallet og Mario Soares ble første ministerpresident i den tredje republikken. Den tredje republikken. Mário Soares, sosialistisk partiformann og tredje republikkens første demokratisk valgte regjeringssjef I 1986 ble Portugal medlem av EF. Portugal, den gang et av Europas fattigste land, hadde stor nytte av EFs subsidier og fikk en økonomisk oppgang. I dag tjener landet godt på turisme til Algarvekysten og på vinproduksjon. Umberto I av Italia. Umberto I (født 14. mars 1844 i Torino, død 29. juli 1900 i Monza) var konge av Italia fra 1878 til 1900. Han var sønn av Viktor Emmanuel II og Adelaïde av Østerrike. Umberto var gift med sin kusine, Margherita av Savoia-Genova, fra 22. april 1868. Han medvirket aktivt til å forbedre Italias relasjoner til det tyske riket og Østerrike-Ungarn som ledet til trippelalliansen i 1882. Han ble myrdet i Monza 29. juli 1900 av anarkisten Gaetano Bresci. Umberto I er gravlagt i Pantheon i Roma. Jennifer Warnes. Jennifer Jean Warnes (født 3. mars 1947 i Seattle) er en amerikansk sangerinne og låtskriver. Hun ble fortalt av rådgivere i musikkindustrien at etternavnet hennes, "Warnes", var for vanskelig og forslo at hun skulle endre det til det mer vanlige «Warren». Fordi dette etterhvert ledet til forveksling med skuespilleren Jennifer Warren, tok hun i en kort periode på 60-tallet artistnavnet «Jennifer» (uten etternavn), og endret det til slutt tilbake til «Jennifer Warnes». Hennes talent ble tidlig åpenbart, og i en alder av 7 år ble hun tilbudt sin første platekontrakt, noe faren hennes avslo. Hun hadde likevel en spektakulær professionell debut. Svøpt i det amerikanske flagget og akkompagnert av 300 trekkspill, sang ni år gamle Warnes den amerikanske nasjonalsangen, «The Star spangled Banner», i Shrine Auditorium i Los Angeles. Etter at hun gikk ut fra videregående ble hun tilbudt et opera stipendium, men valgte å heller synge folkeviser, noe som var populært på den tiden. I 1968 skrev hun kontrakt med Parrot Records, et datterselskap av Decca, som spilte inn hennes først LP. Samme år fikk hun også en rolle i tv-serien "The Smother Brothers Comedy Hour". I november 1968 fikk Warnes (da kjent under navnet "Jennifer Warren") den kvinnelige hovedrollen "Sheila" i Los Angeles oppsetningen av musicalen "Hair". I 1970 møtte hun den kanadiske dikter og låtskriveren Leonard Cohen, som påvirket karrieren hennes dypt, og siden ble en livslang venn. Med tiden dro hun på turné til Europa med Cohens band som en bakgrunnssanger og kom siden til å også være gjestevokalist på hans album "Live Songs", "Various Positions", "I'm Your Man" og "The Future". Cohens "Recent Songs" inkluderte også en duett med henne på sangen «The Smokey Life». I januar 1987 slapp Warnes selv det kritikerroste albumet «Famous Blue Raincoat: Songs of Leonard Cohen», der Cohen var med som gjestevokalist på to av sangene. Hennes 1977 singel «Right Time of the Night» ble rost av kritikerne, og sangen nådde til topps på «Billboards Adult Contemporary Singles chart». Sangen spilte også i bakgrunnen i en av scenene i filmen "Da han møtte henne" (originaltittel: "When Harry Met Sally"). I 1980 sang hun låta «It Goes LIke It Goes» fra filmen "Norma Rae" (1979), som fikk Oscar for beste originale sang. Warnes sin sang «One More Hour», fra 1981, komponert av Randy Newman, og spilt inn som en del av tittelplaten for filmen "Ragtime", ble også nominert til Oscar-pris. Påfølgende år slo hun seg sammen med Joe Cocker for å synge Buffy Sainte-Maries sang «Up Where We Belong». Sangen var skrevet for filmen «En offiser og en gentleman», og ble sluppet som en singel som nådde helt til topps på «Billboard's Hot 100» listen i USA. I 1983 vant hun sammen med Joe Cocker en Grammy Award for sangen «Up Where We Belong», mens låtskriverne (Buffy Sainte-Marie og Will Jennings) ble tildelt både en Golden Globe Award og en Oscar for beste originale sang. I 1987 ble hennes duett med Bill Medley på sangen «(I've Had) The Time of My Life» inkludert på tittelplaten for filmen "Dirty Dancing", og nådde nok en gang til topps på Billboard Hot 100s singleliste. Sangen vant i 1988 både Grammy og Oscar for beste originale sang. Rolf Lislevand. Rolf Lislevand (født 1961 i Oslo) er luttspiller, tidligmusikk-utøver, og professor ved Staatliche Hochschule für Musik i Trossingen, Tyskland. Han er bosatt i Verona. Han studerte ved Norges Musikkhøgskole 1980-84 og ved Schola Cantorum Basiliensis i Sveits 1984-87. Han spilte deretter sammen med Jordi Savall i flere tidligmusikk-ensembler, især Hesperion XXI. Han har også sitt eget "Emsemble Kapsberger". Twelve Bens. Bencorr sett fra andre siden av Lough Inagh Benbaun sett fra nordsiden av Lough Inagh Twelve Bens, Twelve Pins eller på irsk Na Beanna Beola er en fjellkjede i Connemara vest på øya Irland. Navnet betyr "de tolv tindene". Twelwe Bens ligger i grevskapet Galway i republikken Irland. Topografisk sett henger fjellene her sammen med Maumturksfjellene selv om dalen Glen Inagh ("Gleann Eidhneach") skiller dem. Det høyeste fjellet er Binn Bhán som er 729 meter over havet. Det er vanligst å bruke de irske navnene på toppene, særlig siden den engelske navngivningen ikke har vært stabil. (De nåværende anglifiserte navnene står i parentes). Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire. Elizabeth Howard, senere Elizabeth Boleyn, grevinne av Wiltshire (ca 1480–1538) var en av de mange døtrene til Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, med sin første hustru Elizabeth Tilney. Hun er mest kjent for å ha vært mor til Anne Boleyn, den andre hustruen til kong Henrik VIII av England. Således ble bestemoren til dronning Elizabeth I av England, og var selv en direkte etterkommer etter kong Edvard I av England. Ekteskap og barn. Svært lite kjent om Elizabeth Howard, men det er mulig å sette sammen løs kronologi av hennes liv gjennom kommentarer og mytologier fra hennes samtidige. Som hoffdame ved hoffet. I løpet av denne tiden var Elizabeth en hoffdame, en såkalt «lady-in-waiting», først for Elizabeth av York og deretter for hennes etterfølger Katarina av Aragon. Om man dømmer fra den senere hoffsladderen må hun ha vært en attraktiv kvinne. Ryktene påsto også at hun var elskerinnen til den unge konge Henrik VIII, men svært få moderne forskere legger noe i dette ryktet som også ble benektet av kongen selv og heller aldri nevnt i den strøm av dispensasjoner han søkte for senere å gjøre ekteskapet med Anne Boleyn ugyldig. Ryktet har sannsynligvis oppstått ved å blande sammen Elizabeth med kongens egentlige elskerinne Elizabeth Blount, eller fra den voksende upopulæritet til Boleyn-familien etter 1527. Skandalene som involverte begge døtrene. I 1519 ble Elizabeths eldste datter Mary, som da levde ved det kongelig hoff i Frankrike, brakt hjem i vanære etter en rekke seksuelle eventyr. Den franske kongen kalte henne hevngjerrig for «min engelske merr», og senere i sitt liv beskrev han henne som «ei svær hore, den mest beryktede av dem alle». Elizabeth tilga aldri Mary for denne fornærmelsen på familiens rykte, og i ordene til historikeren M.L. Bruce utviklet begge foreldrene «misnøye» med begge døtrene. I de senere årene ville Marys romantiske forhold ytterligere legge slitasje på forbindelsen til foreldrene. En gang i 1520 klarte foreldrene å sørge for at Mary ble gift med William Carey, en respektabel og populær adelsmann ved hoffet. Det var en tid etter bryllupet av Mary ble kongens elskerinne, skjønt den nøyaktige datoen når forholdet begynte og ble avsluttet er ikke kjent, men hun hadde aldri noen tittel som «offisiell kongelig elskerinne». Det gikk lenge hoffsladder om at den ene eller begge av barna til Mary Boleyn hadde kong Henrik som far og ikke Carey. Noen historikere, som Alison Weir, har dog satt spørsmål ved om Henry Carvey (Marys sønn) egentlig hadde kongen som far. Svært få av kongens elskerinner ble noen gang offentlig æret, unntatt Elizabeth Blount som ble nevnt i parlamentet og hvor hennes sønn fikk dannet jarldømmet Richmond i større offentlig seremoni i 1525. Henriks forhold til Mary var så hemmelig og diskré at etter ti år var det flere som undret på om det i det hele tatt hadde eksistert. I kontrast til Mary hadde Elizabeths andre datter, Anne Boleyn, et nært og tett forhold til sin mor. Elizabeth hadde ansvaret for Annes første utdannelse og hun hadde lært henne musikk og om religion foruten brodering, lesning og skriving. I 1525 ble Henrik VIII forelsket i henne og Elizabeth ble hennes beskyttende chaperone (anstand). Hun fulgte Anne til hoffet ettersom Anne forsøkte å unngå et seksuelt forhold til kongen. Det var Elizabeth som reiste sammen med Anne for å se Palace of Whitehall etter fallet til Boleyn-familiens store politiske motstander, kardinal Thomas Wolsey – en intrige som hadde gikk Anne hennes første virkelige smak på politisk makt. Hun ble kronet som dronning av England fire år senere. Elizabeth forble i sin datters husholdning i hele hennes tid som dronning. Tradisjonen vil ha det at Annes eneste datter, Elizabeth I av England, ble oppkalt etter sin bestemor, men det er mer sannsynlig at hun ble oppkalt etter Henriks mor, Elizabeth av York, skjønt det ene utelukker ikke det andre. Elizabeth Boleyn valgte side med resten av familien da hennes eldste datter Mary ble forvist i 1535 for å ha rømt og giftet seg med en vanlig borger. Mary hadde opprinnelig forventet støtte fra sin søster ved at Anne hadde vært Marys eneste fortrolige innenfor Boleyn-familien siden 1529, men Anne var rasende over bruddet på etikette og nektet å se henne. Kun ett år senere ble familien overveldet av en enda større skandale. Elizabeths yngste datter Anne og hennes eneste sønn George ble begge henrettet på anklagen av høyforræderi, utroskap og incest. Annes to hovedbiografer, Eric Ives og Retha Warnicke, har begge konkludert med at disse anklagene var fabrikkerte. Begge er enige om at kongen ønsket å gifte seg med sin elskerinne Jane Seymour. Utover dette opplagte fakta er rekken av hendelsene ikke helt klare og historikerne er delt om hovedmotivet for Annes undergang var hennes ektemanns hat for henne eller om det var hennes egne politiske ambisjoner som førte henne utenfor stupet. Til tross for påstandene i flere nyere romaner har akademiske historikere i overveiende grad vært enige om at Anne Boleyn var uskyldig og at hun var seksuelt aktiv med sin ektemann. Uansett, dommerne adlød og parerte kongens ordre og dømte to fra familien Boleyn og fire andre til døden. Mennene ble halshugget med øks den 17. mai 1536 og Anne av en fransk sverdmann to dager senere. Denne skandalen betydde en tilintetgjørelse av Boleyn-familiens ambisjoner. Elizabeth trakk seg tilbake til landet. Familiens undergang har blitt sammenlignet med en gresk tragedie, men det er noe tragisk patetisk og antiklimatisk over Elizabeths stille og hendelseløse død kun to år senere etter at hun hadde vært vitne til det grusomme renkespillet ved det kongelige slott som hadde frarøvet hennes to yngste og glamorøse barn. Hun forsøkte ikke på en forsoning med hennes eneste overlevende datter Mary som selv skulle leve kun fem år lengre. Referanser. Wiltshire, Elizabeth SA80. Small Arms 80 (SA80) er en britisk serie skytevåpen. Pga stabilitetsproblemer fikk i år 2000 Heckler & Koch (som på daværende tidspunkt var en del av British Aerospace) i oppdrag av det britiske forsvarsdepartementet å oppgradere L85 til L85A2-standard. Dette har gjort at SA80-klassen fremdeles er oppegående stridsmessig, og forventes å være i tjeneste til 2015. Curtiss P-3 Hawk. Curtiss P-3 Hawk var et amerikansk jagerfly basert på P-1 Hawk. Den første prototypen var en P-1A utstyrt med en Wright R-1454 9-sylindret luftavkjølt stjernemotor med en ytelse på 390 hk. Denne fløy første gang i oktober 1926 under betegnelsen XP-3. Denne versjonen var ikke tilfredsstillende, og den første motoren ble erstattet av en Pratt & Whitney R-1340-9 Wasp stjernemotor, med en ytelse på 410 hk, som flyet fløy med under betegnelsen XP-3A første gang i april 1928. Produksjonsserien på fem P-3A ble levert til USAAC fra september 1928, disse utstyrt med en Pratt & Whitney R-1340-3 stjernemotor og en bestykning på to 7,62 mm mitraljøser. Disse hadde bedre topphøyde enn P-1. Men klatrehastigheten og topphastigheten var omtrent den samme, og USAAC bestemte seg for ikke å bruke stjernemotorer. Maumturks. Maumturksfjellene, irsk: Na Sléibhte Mhám Toirc er en fjellkjede i Connemara i grevskapet Galway i Republikken Irland. På engelsk omtales de ofte som «"Maumturks"», «"Maamturks"» eller bare «"the Turks"». Maumturks er mindre kjent enn sine berømte naboer Twelve Bens på den andre siden av dalen Glen Inagh. Fjellene er ikke spesielt høye, de tre høyeste toppene er "Binn Bhriocáin" (667 moh), "Binn Mhór" (661 moh) og sørøsttoppen av "Binn idir an Dá Log" (659 moh). Svensk Interkontinental Lufttrafik AB. Svensk Interkontinental Lufttrafik AB (SILA) var et svensk flyselskap som idag inngår i den svenske delen av Scandinavian Airlines (SAS). SILA ble etablert i 1943 av Wallenbergs for å starte en flyrute mellom Sverige og England. Per Norlin ble bedriftens første VD og allerede 25. november 1943 undertegnet han en kontrakt med Douglas om kjøp av ti DC-4. Den første sivile flygningen mellom Europa og USA ble gjennomført 27. juni 1945 med en modifisert Boeing B-17 Flying Fortress (døpt av SILA til "Jim"), med mellomlanding i Reykjavík og Newfoundland. Våren 1946 utgikk B-17 av selskapets flyflåte og ble erstattet av Douglas DC-4. 1948 ble SILA sammenslått med flyselskapet AB Aerotransport (ABA). I 1946 ble SILA til den svenske delen av SAS. SILA uopphørte som eget flyselskap i 1977, og kom deretter til å bare fungere som holdingselskap for den svenske delen av SAS via datterselskapet ABA. I 1996 ble navnet SILA endret til SAS Sverige AB, og senere samme år fusjonerte selskapet med ABA. AB Aerotransport. a>. Her er flyet i ferd med å ta av fra Lindarängen i Stockholm med Helsningfors som mål AB Aerotransport (ABA) var et flyselskap som senere gikk inn i den svenske delen av Scandinavian Airlines. Oppstarten. ABA ble etablert i 1924 av Carl og Adrian Florman. Den første flyturen var 2. juni 1924 fra Lindarängen i Stockholm til Helsingfors med en Junkers F 13 pontonplan, et fly som kunne ta fire passasjerer. Det hadde registrering S-AAAC som i 1929 ble endret til SE-AAC. Dette flyet kan i dag ses på "Tekniska Museet" i Stockholm. Flyet fortsatte å trafikkere strekningen Stockholm-Helsingfors til 1928, for deretter å fly som nattpostfly på ruten Stockholm–Malmö–Amsterdam–London. I 1925 åpnet selskapet en rute til Berlin i samarbeid med "Deutsche LuftHansa", nåværende Lufthansa. ABA ble verdens første operatør med tremotors passasjerfly da ruten til Amsterdam ble innviet 15. mai 1925 med tre svenskproduserte Junkers G 24 kjøpt fra "AB Flygindustri". ABA kjøpte flere fly og i 1931 opererte man med et flertall Junkersmodeller F 33, F 34, G 23 og G 24 av land- og pontonvarianter. På de lengre strekningene brukte man det tremotors flyet "Fokker F XII". I 1938 kjøpte de en "Junkers Ju 86 Z-7" som fikk navnet «Svalen» og registreringen SE-BAE. Flyet ble kjøpt for å transportere post, men i 1940 ble det rekvirert av "Svenska Flygvapnet" som noen måneder senere kjøpte det fra ABA. I flyvåpenet fikk den betegnelsen Tp 9. I 1937 ble ABA Europas andre operatør av Douglas DC-3 etter KLM. Med den flytypen fikk man mulighet til å opprette nye langstrekninger, som til Moskva i 1939. Samme år ble merket SWEDISH AIR LINES malt på flyene. Utover tre DC-3 besto flyparken av fem Junkers Ju 52/3m, et Junkers F 13 pontonplan, samt to Fokker F XII. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig forsøkte ABA å opprettholde hele sitt linjenett, men Moskvalinjen stoppet i juni 1941 og strekningen til Berlin ble stoppet like før Tysklands kapitulasjon. En kurerlinje til London startet i mai 1942. Dessverre ble to DC-3 skutt ned i 1943, men etter forhandliger med de krigførende partene om fritt leide, ble kurertrafikken gjenopptatt med nattflyvninger, der flyene var merket med SWEDEN med store bokstaver på flykroppen samt nasjonalitetsflagget malt på halen. På tross av dette ble en tredje DC-3 angrepet, men slapp unna med skrekken. Man sluttet da å bruke DC-3, men gjenopptok senere kurerflyvningene med Boeing B-17. ABA utvider. Mot slutten av andre verdenskrig fortsatte ABA å utvide sitt linjenett i Europa. I takt med at den tyske okkupasjonen av Europa opphørte ble strekninger til Paris, Oslo og Prestwick i Skottland åpnet. Den 30. juni 1948, etter en statlig utredning, ble det da statseide ABA slått sammen med SILA på 50/50-basis. Det nye selskapet fikk navnet ABA. Allerede i 1946 ble SILA den svenske delen av SAS, som da bare var et samarbeidsorgan mellom de nordiske selskapene DDL i Danmark, DNL i Norge og ABA i Sverige. Virksomheten overføres til SAS. Den 1. oktober 1950 undertegnet representanter for de ovennevnte selskapene en avtale hvor de overlot til SAS å for egen regning drive flyvirksomhet. ABA sto etter dette som eierselskap for 3/7 av SAS fram til 1996. ABA, som i sin tur var eid av SILA, ble dette året slått sammen og endret navn til SAS Sverige AB. Sykehusapotekene. Sykehusapotekene HF (tidligere Sykehusapotekene ANS) er et norsk statlig selskap som eies av Helse Sør-Øst RHF. Selskapet eier 19 sykehusapotek og har omkring 600 ansatte og en samlet omsetning på 1,8 milliarder kroner (2008). Sykehusapotekene HF er nå organisert i tre områder: Stor-Oslo, Sør og Øst. Historie. Sykehusapotekene ANS ble etablert 1. januar 2002. Sykehusapotekene HF overtok 1. januar 2008 all virksomhet som det tidligere selskapet Sykehusapotekene ANS hadde. Sykehusapotekene ANS var organisert i fem driftsenheter: Oslo Øst, Oslo Vest, Innlandet, Sør og Akershus/Østfold. I 2004 var samlet omsetning på 1,27 milliarder kroner. Rolf Andersen (1920). Rolf Andersen (født 1920) er en norsk offiser og korpsdirigent. Han var "musikkløytnant" og sjef for Gardemusikken 1961-1970, senere oberstløytnant og "musikkinspektør" i Forsvaret. Han har komponert flere musikkstykker, blant annet "Formaningssignalet" som fremføres ved gardeoppstillingene; "Hjerkinn skytefelts marsj" og "Unionsmarsjen". Andersen vant Spellemannprisen 1978 i åpen klasse (instrumentalplate) for platen "Forsvaret spiller", hvor han ledet et korps sammensatt av Forsvarets stabsmusikkorps, Marinemusikken og Forsvarets distriksmusikkorps Østlandet. Svein Olav Herstad. Svein Olav Herstad (født 7. juli 1969 i Odda) er en norsk jazzmusiker, kjent fra flere innspillinger og egne besetninger. Herstad er utdannet ved musikkskolen i Haugesund, samt Jazzlinja (NTNU) (1990–93). I studietiden utviklet han sin Svein Olav Herstad trio'", som med variert besetning har gitt flere plater med Herstads egne komposisjoner. Som bosatt i Oslo (1996–2001) var han i Jan Erik Kongshaug kvartett på to utgivelser (1998, 2003). Etter flytting til Haugesund (2001) har han vært engasjert i Sildajazz, samt spilt i Christina Bjordal band. Robert Riefling. Robert Dankwart Leo Riefling (født 17. september 1911 i Oslo, død 1. juli 1988) var en norsk pianist og musikkpedagog, ansett som en av landets ypperste i sin tid med turnering verden over. Han debuterte 11 år gammel med Oslo filharmoniske orkester, og med solokonsert som fjortenåring i Gamle Logens store sal (September, 1925). Han ledet "Rieflings Klaverinstitutt" 1941-52, sammen med broren Reimar Riefling (1898–1981). I 1942-43 var han på Grini fangeleir og Bredtvet. Han var professor ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium 1965-73 og ved Norges musikkhøgskole 1973-80. Riefling utga om lag 60 plateinnspillinger: Bachs "Das Wohltemperierte Klavier" to ganger (han var første norske som fremførte denne i 1946), samtlige klaversonater Beethoven og Fartein Valens klaververk. Flere komponister har skrevet musikk for ham, blant dem Klaus Egge og Harald Sæverud. Til 75-årsdagen i 1986 avholdt Kong Olav V en festmatine for Riefling. Han skulle være æresgjest ved Festspillene i Nord-Norge i juni 1988 og dele ut "Riefling"-prisen, men ble syk og måtte melde avbud. Riefling var gift med pianisten Amalie Christie 1944-47 (dermed svigerbror av Werner Christie og Johan Koren Christie), filantropen Borghild Hammerich 1949-78 og Bibbi Lindstrøm i 1988. 13. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Handschar». 13. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Handschar», også kalt 1. kroatiske divisjon var en divisjon i Waffen-SS under andre verdenskrig. Dette var den største divisjonen i Waffen-SS og hadde på det meste mann. Divisjonen rekrutterte mannskaper fra Balkan og rettet seg opprinnelig særlig inn mot den muslimske befolkningen. Divisjonen var en fjelljeger-avdeling (tysk «"Gebirgsjäger"»). Den ble benyttet til operasjoner mot de jugoslaviske partisaner i fjellene på Balkan i perioden februar – september 1944. Divisjonen var den første innen SS som ble etablert utelukkende med ikke-germanere som soldater. Divisjonen besto hovedsakelig av bosniske muslimer, og med jugoslaviske folketyskere som offiserer og underoffiserer. Divisjonen sverget ed til både Adolf Hitler og lederen av Den uavhengige staten Kroatia, Ante Pavelić. Egne symboler og uniformseffekter. «"Handschar"» (bosnisk/kroatisk: "Handžar") var det lokale ordet for det buete, krumme tyrkiske sverdet (arabisk: «"Khanjar"» خنجر), som ble båret av tyrkiske politimenn den gangen området var en del av Det osmanske rike. Sverdet var en del av divisjonens symboler. I tillegg brukte de soldatene som ønsket det fez som uniformslue. De ble utstyrt med to typer fez, en feltgrå utgave til bruk i kamp og tjeneste, og en rød til parader og til fritid. Begge hadde Waffen-SS' hodeskalle og SS' ørn. Bakgrunn. Bakgrunnen for opprettelsen av divisjonen var både det at tyskerne begynte å mangle mannskaper sent i krigen og måtte lette litt på de tidligere strenge kravene om «arisk bakgrunn». Etter at Sarajevo falt 16. april 1941 og Den uavhengige staten Kroatia ble opprettet (bestående av Kroatia, Bosnia og deler av Serbia) og satt under tyskvennlig styre ledet av Ante Pavelić og Ustaša; ønsket disse å inkludere den muslimske befolkningen som en integrert del av sitt styre. Det muslimske presteskapet svarte imidlertid med å utstede fatwa mot alle som deltok i utrydding av jøder og serbere i regi av det nye styret. Forsøkene på å integrere muslimene i en fascistisk kroatisk stat falt dermed sammen. Ledelsen i SS var imidlertid imponert, både over den militære motstanden muslimene viste mot det nye fascistiske styret og Ustaša, men også erfaringene fra første verdenskrig med et eget bosnisk infanteriregiment. Reichsführer-SS Heinrich Himmler tilskrev dette den religiøse bakgrunnen og observerte både lydighet, dedikasjon og mangel på frykt for å dø i kamp. Himmler tok derfor høsten 1942 initiativ til opprettelse av en egen muslimsk enhet innen Waffen-SS. Hitler godkjente planene 10. februar 1943 og den rumenske-fødte, etniske tyskeren Artur Phleps ble satt til å bygge opp divisjonen. Rekruttering. Våren 1943 ble det rekruttert til enheten, assistert av Mohammad Amin al-Husayni, muftien av Jerusalem. Resultatet var nok skuffende for tyskerne, da de fikk bare rundt halvparten av de 20 000 – 25 000 soldatene de hadde forventet. Mytteri. Avdelingen ble sendt til Villefranche-de-Rouergue i Frankrike for opplæring i september 1943, men det ble sterke aggresjoner mot arrogante tyske offiserer og det brøt ut mytteri, også fordi de ville tilbake til Bosnia for å beskytte sine egne landsbyer. Mytteristene tok de fleste tyskerne til fange og henrettet fem offiserer, herunder kommandanten SS-Obersturmbannführer Oskar Kirchbaum. Mytteristene synes å ha antatt at de ville få sterk støtte fra de menige slik at de kunne ta seg over til de allierte. Mytteriet ble slått ned ved hjelp av avdelingens imam.Det ble innledet en omfattende jakt på mytteristene drept under kamper eller flukt, bortsett fra to av lederne som kom seg unna. Det hersker usikkerhet med hensyn til hvor mange av mytteristene som ble drept. Anslagene varierer fra at 150 mytterister ble umiddelbart drept, at 78 eller 14 ble drept mens ytterligere fire desertører ble funnet og skutt i slutten av september. Tyskerne tilskrev årsaken at avdelingen var infiltrert av Titos partisaner som sluttet seg til avdelingen imidlertid for å få tilgang på bedre våpen, uniformer og opplæring for senere å desertere. Soldater som ble ansett for å være «uskikket» eller «politisk upålitelige» ble umiddelbart fjernet. Rundt 825 bosniere ble fjernet fra divisjonen og sendt til Tyskland for arbeidstjeneste i "Organisation Todt". Av disse nektet 265 og ble sendt til Neuengamme konsentrasjonsleir hvor mange ble drept. Som følge av mytteriet ble avdelingen flyttet til Neuhammer i Schlesien for den resterende delen av opplæringen. 9. oktober 1943 ble avdelingen formelt opprettet som en SS-divisjon.. I tjeneste. Avdelingen vendte tilbake til Balkan i februar året etter og ble satt inn mot partisanene i den østlige delen av "Den uavhengige staten Kroatia" fram til august samme år. Pavelić og Ustaša var ikke så begeistret for en ren muslimsk militær enhet, da de fryktet at dette kunne true deres egen posisjon over tid. De insisterte derfor på at enheten også måtte åpnes for andre, og kompromisset var at enheten skulle kalles «kroatisk» og bestå av minst 10 % ikke-muslimer. Høsten 1944 ble også 23. Waffen-Gebirgs-Division der SS «Kama» inkorporert i avdelingen, noe som økte andelen ikke-muslimer betraktelig. Divisjonen oppnådde en viss suksess og viste seg i stand til å drive anti-partisankrigføring. men fikk også en renomme for brutalitet og villskap, ikke bare i kamp og massakre mot serbere. Mange av de rekrutterte soldatene opplevde snart at de var rekruttert på gale premisser. Opprinnelig ble det framstilt at de skulle gå inn i en mer paramilitær politistyrke som skulle sikre ro og orden. Rykter om at de skulle settes inn på Østfronten mot Den røde arme medførte også deserteringer. Etter hvert som Den røde arme rykket stadig nærmere, ble det viktig for tyskerne å holde linjen langs Donau i Baranja. Fra 9. november 1944 var divisjonen i en rekke kamper mot Den røde arme som en del av Østfronten. Da Den røde arme brøt linjene og avanserte over Donau 20. november, trakk avdelingen seg sammen med de tyske soldatene tilbake fra Balkan og nådde Siklós i Ungarn 29. november. På denne tiden forlot et stort antall soldater divisjonen. Disse ble erstattet av ulike andre tyske grupper som hadde vært på Balkan-området. Enheten, som etter dette ikke lenger var av den divisjons størrelse, snarere en brigade, deltok i kamper i Kroatia og Ungarn. I Ungarn ble divisjonen utplassert i en forsvarlinje sør for Balatonsjøen. Etter en rekke russiske angrep, gikk kampene her over til en skyttergravskrig i desember 1944 og januar 1945. Deler av divisjonen ble satt inn i Operasjon Frühlingserwachen i mars 1945, som var den siste større tyske offensiv under krigen. Andre deler ble liggende i forsvarslinjen, og disse angrep natten mellom 16.-17. mars de russiske flankene under den russiske fremrykningen mot Heresznye. 29. mars brøt Den røde arme gjennom de tyske forsvarlinjene ved Nagybajom i det sørvestlige Ungarn, og divisjonen som lå rett sør for gjennombruddet, trakk seg tilbake til elva Mur og klarte å krysse denne med store tap under tungt angrep fra Den røde arme. Da det ikke var mulig å etablere noen god forsvarslinje i dette området, krysset de tyske strykene grensen til Det stortyske riket 6. april og etablerte seg i Pettau som en del av en større forsvarslinje hvor de ble stående fram til 5. mai. Oppløsning. 5. mai startet divisjonen, sammen med de øvrige tyske styrkene tilbaketrekning inn i Østerrike, og 8. mai fikk de ordre om å dra til Wolfsberg i Kärnten. PÅ dette tidspunktet kontakten divisjonens imamer den øverste tyske kommandanten i området, Hans Hanke om at alle bosniere skulle bli dimittert og kunne få reise tilbake til sitt hjemland. De som ville fikk anledning til dette, men det ble rapportert om massehenrettelser av av tidligere «Handschar»-medlemmer fra partisanenes side. 11. mai fortsatte tilbaketrekningene til Sankt Veit an der Glan i Kärnten, og dagen etter overga restene av divisjonen seg til British Army i denne byen. 15. mai ble de fleste transportert til Rimini i Italia, hvor de ble internert som krigsfanger sammen med rester fra «Prinz Eugen» og «Reichsführer-SS». Noen spredte enheter var på flukt og overga seg ikke før 18. mai. Øverstkommanderende Hampel flyktet fra en krigsfangeleir i Fallingbostel. Straffeforfølgelser. 38 medlemmer av divisjonen ble utvist til Jugoslavia for å straffeforfølges der. Noen begikk selvmord, som den tidligere kommandanten "Gruppenführer und Generalleutnant" Karl-Gustav Sauberzweig den20. oktober 1946 og "SS-Obersturmführer" Hans König. Rettssakene ble gjennomført 22.–30. august 1947 ved en militærdomstol i Sarajevo. De anklagede ble forsvart av tre jugoslaviske advokater, to sivile og en militær. Alle de 38 ble funnet skyldige og 10 ble dømt til døden og de øvrige fikk fengselsstraffer varierende mellom fem år og livsvarig. "SS-Obersturmführer" imamen Halim Malkoč hadde allerede blitt henrettet i Bihać 7. mars 1947. Nesten alle de fengslede ble løslatt tidlig, og i 1952 var alle løslatt, bortsett fra "SS-Sturmmann" Wilhelm Mahn som hadde dødd i fengselet. Siden han hadde lyktes med å flykte, ble ikke Hampel stilt for noen domstol og levde fram til sin død 11. januar 1981 i Graz i Østerrike. Jordskjelvstasjon. Jordskjelvstasjon eller jordskjelvobservatorium er en målestasjon for innsamling av data fra naturlige rystelser i jordskorpen og kjernefysiske sprengninger. Data fra jordskjelvstasjoner over hele verden samles inn i henhold til Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty (CTBT). Den mest kjente og mest besøkte jordskjelvstasjonen er San Andreas Fault Observatory at Depth som ligger ved Parkfield (California). Norsk forskning. NORSAR opererer Norwegian National Data Center (NDC), som får data fra seks norske stasjoner, som er med i International Monitoring System (IMS). Disse dataene overføres til International Data Centre (IDC) i Wien. Speak to Me. «Speak to Me» er det første sporet på det Britiske progressive-rock bandet Pink Floyds album "The Dark Side of the Moon" fra 1973. Dette er en av få sanger som er kreditert til bare Nick Mason, en gave fra Roger Waters. Komposisjon. Sangen har ingen tekst, men inneholder samtaler Pink Floyd spilte inn til albumet og en kort bit av Clare Torrys vokalsolo fra The Great Gig in the Sky, og består for det meste av lydeffekter. Den leder direkte inn i det neste sporet på albumet, Breathe (også kalt Breathe in the Air, og de blir derfor ofte regnet for samme sang. Lydeffekter. Lydeffektene som benyttes kan finnes igjen på andre sanger på albumet, og «Speak to Me» blir derfor en slags overtyre. Robert Zoellick. Robert Zoellick fra sin tid som viseutenriksminister i USA. Robert Bruce Zoellick (født 25. juli 1953 i Naperville i Illinois) er president for Verdensbanken. Han var USAs handelsrepresentant fra 7. februar 2001 til 22. februar 2005 og viseutenriksminister fra 22. februar 2005 til 7. juli 2006. Han annonserte sin avgang som viseutenriksminister 19. juni 2006 for å ta over som administrerende direktør og formann for den internasjonale rådgivningsavdeling i selskapet Goldman Sachs. President George W. Bush nominerte 29. mai 2007 Zoellick som USAs kandidat til stillingen som president for Verdensbanken. Bankens styre godkjente nominasjonen 25. juni 2007 og gav Zoellick jobben. Han tiltrådte 1. juli 2007. Helga (navn). Helga er et kvinnenavn dannet av mannsnavnet Helge, som er dannet av det norrøne ordet "heilagr" som betyr «hellig». Utbredelse. Helga er et svært vanlig navn i Tyskland og på Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Helga i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Teatertruppen Syltetøys. Teatertruppen Syltetøys (tidl. Barneteateret Syltetøys) er en teatergruppe i Bergen, og er mest kjent for sine forestillinger fra Marmeladeby. Historie. Barneteateret Syltetøys ble stiftet i 1997 av Terje Ulvestad Haugen, Kate Elin Lid (tidl. Samuelsen) og Tone Solerød (tidl. Olsen.) Per 01.01.2007 er gruppens faste medlemmer Tone Solerød, Kate Elin Lid og Andreas Holt. Skiftet i 2008 navn til "Teatertruppen Syltetøys" Marmeladeby. Teatertruppen Syltetøys har laget sin egen lille verden, kalt "Marmeladeby". Fra den springer forestillinger som "«Jakten på den magiske Purre», «Lurendreieri i Heksehytta»" og "«Fanget i en blomsterpotte»." Syltetøys har spilt over 200 forestillinger fra Marmeladeby siden 1997. Annet. Gruppen gjør også mange opptredener i diverse rollefigurer på ulike arrangement i Bergen, og ellers der det er ønskelig. Disse rollefigurene er morsomme og populære innslag på alt fra temadager til festspill. Iljusjin Il-1. Iljusjin Il-1 var et sovjetisk «pansret» jagerfly utviklet av Iljusjin for å møte de da nyeste tyske jagerflyene. To prototyper ble bygget, én en-seter etter de spesifikasjonene byrået fikk fra myndighetene, og én to-seter fordi Sergej Iljusjin ifølge enkelte kilder ikke hadde noen tro på flyet som jagerfly. Denne to-seteren skulle bli prototypen til angrepsflyet Il-10. En-seteren fløy første gang 19. juni 1944. Denne var utstyrt med en Mikulin AM-42 vannavkjølt 12-sylindret V-motor med en ytelse på 1973 hk, og hadde en bestykning bestående av 2 VJa 23 mm kanoner. To-seteren ble prioritert fra starten av og fløy 18. april 1944, før en-seteren. Denne hadde samme dimensjoner som en-seteren, men var bygget helt i metall og hadde i tillegg til de to 23 mm kanonene i vingene en 20 mm kanon i et tårn plassert i cockpitens akterende. Siden de allierte ved midten av 1944 hadde luftherredømme, så man ikke lenger noe behov for et tungt pansret jagerfly og en-seteren ble kansellert av byrået selv. To-seteren ble utviklet til angrepsflyet Il-10. Matti Breschel. Matti Breschel (født 31. august 1984 i Ballerup, Danmark) er en landeveissyklist som sykler for Rabobank. Han er en spurter, og ble profesjonell i 2005. Sin første seier som profesjonell fikk han på 2. etappe av Danmark Rundt i 2007. Breschel vant den siste etappen i Vuelta a España 2008. Han tok bronsemedalje på landeveisrittet under VM i landeveissykling 2008, og sølv to år senere. Nasjonalparker i Republikken Irland. Nasjonalparkene i Republikken Irland er områder som en den irske staten verner for å ta vare på viktige naturverdier. I 2007 var det seks området som hadde fått status som nasjonalpark, etter "International Union for the Conservation of Nature" (IUCN) definisjon fra 1969. I Nord-Irland er det ingen nasjonalparker, med flere områder som er vernet som Areas of Outstanding Natural Beauty. Andrzej. Andrzej er en polsk variant av mannsnavnet Andreas, som er av gresk opprinnelse og betyr «mann». "Jędrzej" er en eldre polsk variant av navnet. Utbredelse. Andrzej er et svært vanlig navn i Polen, men er lite utbredt ellers. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Andrzej i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Purpurmøll. Purpurmøll (Dacnonypha eller Eriocraniidae) er en liten gruppe av primitive sommerfugler som har larver som minerer i bladene på løvtrær, særlig bjørk, eik og bøk. De er ganske vanlige, men blir lett oversett fordi de voksne sommerfuglene flyr svært tidlig på våren. Arten "Eriocrania sparrmannella" kan av og til gjøre noe skade på bjørkeskog om den forekommer i store mengder, men gruppen er ikke av større økonomisk betydning. Utseende. Små sommerfugler (vingelengde 4 – 6,5 mm), framvingene sjakkbrettaktig spraglete, gjerne purpuraktige og med en viss, gyllen, glans. Hodet og kroppen er dekket av nokså lange hår og ser "bustete" ut. Fasettøynene er ganske små og runde. Disse sommerfuglene har en kort sugesnabel. De har også noen små mandibler (overkjever), men disse mangler tenner og leddet fungerer ikke. Puppen har funksjonelle mandibler som den bruker til å gnage hull i kokongen før den voksne sommerfuglen klekkes. Antennene er forholdsvis korte og trådformede. Framvingene er avlange og tilspissede, noe bredere enn hos de fleste andre småsommerfugler. De er spraglete, ofte i brunlig purpurfarget og metallisk gyllent, med en litt matt metallglans. Rundt vingespissen er kanten kledt med ganske lange hårfrynser. Bakvingene er av omtrent samme form som framvingene, men ensfarget brunlige. Beina er forholdsvis korte og kraftige. Larvene er bleke, beinløse og litt flate. Levevis. Artene lever som minerere på nyutsprungne blad av bøkefamilien (Fagaceae), bortsett fra én art som angriper rosefamilien. De voksne møllene flyr om dagen tidlig på våren, i Norge vanligvis i april. Hunnene bruker sitt knivskarpe eggleggingsrør til å bore eggene inn i bladknopper på vertstreet. De europeiske artene angriper enten bjørk eller eik, mens de nordamerikanske stort sett er knyttet til bøk. Eggene klekkes når bladene springer ut og larven begynner å minere i de nye, myke bladene. Minen begynner som en enkel gang men utvikler seg etter hvert til en flatemine der bare huden står igjen, alt bladkjøttet er spist opp. Et speiselt trekk er at larvens ekskrementer ligger igjen som et perlekjede over hele minen. Larveutviklingen tar 4-6 uker, deretter gnager den utvokste larven seg ut, slipper seg ned på bakken og spinner seg inn i en kokong. Der blir den liggende til høsten før den forvandler seg til en puppe, som overvintrer. Systematisk inndeling / norske arter. Alle de nordeuropeiske artene blir ofte ført til slekten "Eriocrania". Centers for Disease Control and Prevention. Centers for Disease Control and Prevention (CDC) er en amerikansk føderal etat underlagt Helse- og sosialdepartementet med hovedkontor i Atlanta. Etaten har ansvar for beskyttelse av folkehelsa, spesielt smittsomme sykdommer, miljømedisin, arbeidsmedisin, forebygging og opplæring. Budsjettet for 2006 var 8,5 milliarder dollar. CDC har omkring 15 000 ansatte. Jesper Halle. Jesper Halle (født 1956 i Oslo) er en norsk dramatiker, kjent fra flere verk for teater, radio og fjernsyn. Enkelte verk har vært oppsatt internasjonalt. Hørespill. Videre har han skrevet manus for TV-seriene Offshore (TV-serie), Soria Moria (TV-serie), I de beste familier og Mia (TV-serie). Tsjetsjensk. Tsjetsjensk er et dagestansk språk som snakkes av 1 331 000 mennesker i Russland. Det snakkes for det meste i republikken Tsjetsjenia, men også av tsjetsjenere andre steder (blant annet av 3000 tsjetsjenere i Jordan). Tsjetsjensk er et offisielt språk Tsjetsjenia sammen med russisk, og skrives med det kyrilliske alfabetet. Tsjetsjensk er det største av de tre nakh-språkene, etterfulgt av ingusjisk. Det er kun ingusjisk og tsjetsjensk som er innbyrdes forståelige; batsisk er litt fjernere beslekta. Théodore Rousseau. Pierre Étienne Théodore Rousseau (15. april 1812 – 22. desember 1867) var en fransk maler tilhørende Barbizon-skolen, født i Paris i en bourgeoisfamilie med kunstnere i slekten. Han begynte med å lære forretningsliv, men overtalte faren til å godta at han ville bli kunstner. Selv om faren (som overlevde sønnen) nok angret, støttet han ham også i tunge perioder, som i konflikten med de styrende for Paris-salonen. I likhet med de andre romantiske malerne på den tid (omkring 1830) hadde han problemer med å få stilt ut det han selv betraktet som gode bilder på den årlige utstillingen. Den klassisistisk pregede juryen var mot de nye strømningene, slik at hans bilder først ble skikkelig presentert for et større publikum fra 1848 av. Han hadde fått med noen ubetydelige bilder i 1831 og 1834, men hans store verk "Kyrnes hjemkomst" "(La Déscente des vaches)" ble refusert av juryen for de klassiske malerne i 1836. Etter det ble han permanent refusert til etter 1848-revolusjonen. Helt uten kritikerstøtte var han ikke, men det betydde lite om han i mellomtiden ble kjent som "«le grand refuse»". I løpet av denne kunstneriske eksiltiden skapte han noen av sine beste bilder. De henger i dag i noen av de beste kunstsamlingene i verden. Fra 1848 flyttet han permanent til Barbizon, som på den tid var en liten landsby i Fontainebleau-skogen. Han ble stort sett boende der resten av livet. Bildene gikk nå for rimelig bra priser, selv om disse steg til det tidoble etter hans død. Makter og myndigheter overså ham fortsatt. Hans malerkollega Narcisse Virgilio Diaz ble ridder av Æreslegionen i 1851. Rousseau ble nominert først noen år senere. På en stor utstilling ("Exposition Universelle") i 1853 ble alle hans refuserte bilder presentert samlet. De fleste var enige om at dette var noen av de beste bildene på utstillingen, men han slo ikke gjennom i forhold til fransk smak. En auksjon i 1861 ga så lite at han sterkt overveide å emigrere. De få som kjøpte var tydeligvis utlendinger. Deretter fulgte en serie med uheldige omstendigheter. Kona, som aldri hadde vært særlig nervesterk, ble håpløst sinnssyk. Hans far, som var godt oppe i årene, trådte stadig til med økonomiske forsterkninger, siden andre støtter var fåtallige. Mens han var midlertidig bortreist med kona, bodde en ung mann i huset — og tok livet av seg. Han var på studietur til Mont Blanc i 1863 og fikk lungebetennelse, noe som kunne være dødelig på den tid. Vel hjemme ble han søvnløs og gradvis svekket fysisk. Til verdensutstillingen i 1867 skulle han være leder av kunstjuryen, og kunne dermed ikke nominere seg selv til noen pris. Dette dilemmaet syntes å svekke ham ytterligere. Han fikk lammelser som gikk nesten over før de forverret seg til han gled over i koma og døde 22. desember 1867. Vennen Millet var hos ham til det siste. Hans andre venn og Barbizon-nabo, Jules Dupré, som selv var en glimrende landskapsmaler, fortalte senere om Rousseaus vansker med å se når et bilde var ferdig. Han hadde selv «beslaglagt» bilder han mente var i ferd med å bli overbearbeidet. En annen nabo, Diaz, fikk opplæring i kunsten å male trær, siden han selv syntes han bare fikk til figurer. Rousseaus bilder er preget av en viss melankoli. Han arbeidet stadig på flere prosjekter og etterlot seg relativt få helt fullførte verker. Svært mange har klare hovedmotiver, mens omgivelser og bakgrunn fortsatt er halvferdig skissert. Ingusjisk. Ingusjisk er et dagestansk språk som snakkes av rundt 405 000 ingusjere i den russiske republikken Ingusjetia. Ingusjisk utgjør sammen med tsjetsjensk og batsisk grenen nakh-språk i den dagestanske språkfamilien. Det er imidlertid kun tsjetsjensk og ingusjisk som er innbyrdes forståelige. Ingusjisk ble tidlig i det 20. århundre skrevet med det arabiske alfabetet, men etter Oktoberrevolusjonen bytta de til det latinske alfabetet, som senere ble erstatta av det kyrilliske. Dyplenking. Dyplenking på World Wide Web er å sette opp en lenke som peker til en spesiell side, bilde eller en annen nettside istedenfor nettsidens hovedside. Slike lenker kalles av enkelte "dype lenker". Det regnes alminnelig som god nettskikk og brukervennlighet å lenke direkte til en enkeltside. Begrepet dyplenke stammer fra 90-tallet da enkelte nettredaktører av kommersielle grunner forsøkte å hindre eksterne nettsteder lenke til andre sider enn forsiden. I norsk opphavsrett er det tvilsomt om det i det hele tatt eksisterer noe skille mellom såkalte "dyplenker" og "overflatelenker". Eksempel. Denne lenken: er et eksempel på en dyplenke. URL-en inneholder all informasjon nødvendig for å peke til en bestemt side eller emne, i dette tilfellet Menneskerettighetserklæringen, istedenfor De Forente Nasjoners hjemmeside på. Dyplenking og HTTP-protokollen. Teknologien bak World Wide Web, Hypertext Transfer Protocol (HTTP), skiller ikke mellom «dyplenker» og alle andre lenker – alle lenker er funksjonelt like. En av de konstruerte hensiktene med nettet er å tillate de som oppretter nettsider å lenke til hvilket som helst publisert dokument på en annen side. Muligheten for den såkalte «dyplenkingen» er derfor bygget inn i netteknologien til HTTP og URL-er som default, men slik lenking kan introdusere legale problemstillinger som ikke er relatert til de tekniske mulighetene. Et nettsted kan forsøke å hindre dype lenker, men det krever ekstra innsats. I henhold til "World Wide Web Consortium Technical Architecture Group", «any attempt to forbid the practice of deep linking is based on a misunderstanding of the technology, and threatens to undermine the functioning of the Web as a whole». Bruk. Noen kommersielle nettsteder protesterer mot at andre nettsteder lager dype lenker inn i deres innhold. Enten fordi disse dype lenkene går forbi reklame på deres hovedside, viser innholdet som sitt eget ved hjelp av innramming (embedding) eller som "The Wall Street Journal", de krever betalt av brukere for permanent gyldige lenker. Av og til kan dyplenking medføre juridiske skritt slik som 1997-saken Ticketmaster versus Microsoft, hvor Microsoft dyplenket til Ticketmasters nettside fra dets Sidewalk-service. Denne saken ble løst da Microsoft og Ticketmaster arrangerte et lisenssamarbeid. Ticketmaster forsøkte seg igjen senere med en tilsvarende sak mot Tickets.com, og dommeren i denne saken dømte at slik lenking var lovlig så lenge man klargjorde hvilken nettside som eide lenken. Kritikk. Mange kritikere hevder at slike nettsider bare vil etablere en politikk som vil «lisensiere» slike ting som lenker til høyeste tilbyder. De argumenterer med at lenker er en fundamental del av den «brukervennlige» nettsurfingen, og at begrepet 'dyplenking' er unødvendig: dyplenking er ikke noe annet enn hyperlenking. Selv de som ikke finner feil med å benytte dyplenking tolererer sjelden innramming (embedding) av andre nettsteders innhold (hentelenking?), der man benytter medieinnhold fra andre sider inne på ens egen nettside. Det forårsaker f.eks. at nettleseren henter bildet direkte fra originale nettserveren, ved bruk av skaperens nettverksbåndbredde uten noen fordel for dem, og ofte i strid med verkeiers intensjoner. Rettsavgjørelser. Antagelig er den tidligste saken som omhandler dyplenking-temaet den skotske 1996-saken "Shetland Times vs Shetland News" hvor "Times" beskyldte "News" for å hente inn historier fra Times' nettside som sine egne. I begynnelsen av 2006 i en sak mellom søkemotoren Bixee.com og arbeidsformidlingsnettsiden Naukri.com, forbød Delhi High Court i India Bixee.com fra å dyplenke Naukri.com. I desember 2006 bestemte en domstol i Texas at det å lenke til videoinnhold fra en motocross-nettside til videoer på en Texas-baser motocross-videoproduksjonsnettside ikke kunne betraktes som "fair use". Retten ga deretter en "injunction". WestLaw-siteringen for denne saken som er 2006 WL 745161 er ikke fritt tilgjengelig. I en dom fra februar 2006 bestemte den danske maritime og kommersielle rett i København at systematisk nettsøk, indeksering og dyplenking av portalnettsiden ofir.dk av eiendomsnettsiden Home.dk ikke var i konflikt med dansk lov eller EUs databsedirektiv. Retten stadfestet til og med at søkemotorer er ønsket for å få en fungernde Internett i dag. Og når man publiserer informasjon på Internett, må man anta og akseptere at søkemotorer dyplenker til individuelle nettsider til ens nettsted. I Norge har FINN Eiendom gått til sak mot eiendomsmeglerselskapet Notar fordi de dyplenket fra sin egen portal direkte inn i FINNs database. Dette sier dommen som frikjente Notar på alle punkt og idømte saksøker FINN alle omkostninger: «Retten ønsker å påpeke at all den tid FINN har valgt å publisere sin database på Internett har det allerede skjedd en lovlig tilgjengeliggjøring for allmennheten. Det må dermed også presumeres at FINN for sin database har akseptert normal bruk av Internett som medium. Bruk av hyperlenker er en av de mest grunnleggende og mest benyttede funksjoner ved Internett, [...] Det er ikke slik at Notar utnytter FINNs database utover det som må sies å være normalt. [...] Ifølge saksøktes undersøkelser er det for eksempel nærmere 75 000 linker som peker mot FINNs sider. Disse pekerne må som utgangspunkt karakteriseres som positive for FINN, all den tid de genererer økt trafikk hos FINN.» Gisle Hannemyr har skrevet følgende betrakning: «Blant juristene har bl.a. professorene Jon Bing og Ole-Andreas Rognstad (2005) tatt til orde for at hyperlenking er å forstå som «tilgjengeliggjøring» i opphavsrettslig forstand. Rognstad argumenterer samtidig med at opphavsmannen i mange tilfeller må anses å ha gitt et stilltiende samtykke til at det lenkes til innholdet, så lenge dette skjer på en måte som er lojal mot opphavspersonens interesser. Legger vi denne betraktningsmåten til grunn ser vi at det er uproblematisk å lenke til de fleste andre websider så lenge sidene det pekes til i seg selv er lovlige og også er lagt lovlig ut på nettet. Alle som legger sider ut på nettet vet at det kan lenkes til sidene, og at dette endog er vanlig å gjøre.» Opt out. Nettsideeiere som ønsker å hindre søkemotorer fra å dyplenke kan benytte den eksisternde Robots Exclusion Standard (codice_1 file) for å spesifisere deres ønske eller ellers hvordan innholdet skal indekseres. Noen føler at innholdseiere som ikke angir en codice_1-fil implisitt sier at de godtar dyplenking enten av søkemotorer eller andre som vil lenke til deres innhold. Andre tror at innholdseiere er uoppmerksomme på Robots Exclusion Standard eller ikke bruker robots.txt for andre grunner. Dyplenking praktiseres også utenfor søkemotorsammenhengen, så noen deltagere i debatten spør om relevansen til Robots Exclusion Standard rundt kontroversene rundt dyplenking. Robots Exclusion Standard er ikke en standard som programmeringsmessig implementerer politikken, dermed er det opp til søkemotorer og andre å følge de settingene som er satt. Dag F Gravem. Dag Falang Gravem (født 27. mars 1974) er musiker, skribent og oversetter. Han var bassist i Kåre & the Cavemen fra tidlig 90-tall til 2000. Oversetter av den svenske tegneserien Rocky. Medforfatter til boka "1968: opprør og motkultur på norsk" (prof. Tor Egil Førland, red.), utgitt 2006. Spaltist i magasinet "Rocky". Han har spilt i black metal bandet Arcturus sitt album "The Sham Mirrors" Melis (album). "Melis" er debutalbumet til den norske rockegruppen Postgirobygget og ble utgitt i 1996. Albumet er produsert av Ulf Risnes, mikset av Ulf Holand og spilt inn i Brygga Studio i Trondheim i mars 1996. Alle tekster er skrevet av Arne Hurlen, unntatt «Engel» som er skrevet av Børre Gjelsten og Arne Hurlen. Låtene på denne platen er nyinnspilte versjoner av utvalgte låter fra demoalbumene "Vennligst lukk døren" og "Rivd". Et begrenset antall eksemplarer av albumet har dessuten et ekstraspor med live-opptak av tre sanger som ikke angis på omslaget. Albumet lå totalt 70 uker på VG-lista i 1996, 1997 og 1998, hvor den hadde 2. plass som beste plassering. Erytropoietin. Erytropoietin (forkortet EPO) øker kroppens egenproduksjon av røde blodlegemer. Stoffet produseres normalt i spesielle celler i nyrene med øket produksjon ved redusert oksygenmetning. Stoffet virker i benmargen og øker produksjonen av hemoglobin. I 1989 ble kunstig fremstilt EPO godkjent som legemiddel. Stoffet brukes som legemiddel for behandlingen av pasienter med alvorlig blodmangel. EPO kan være et alternativ til blodoverføring. Opphold i høyden gir redusert trykk av oksygen og gir dermed øket produksjon av EPO og høyere produksjon av hemoglobin og er bakgrunnen for idrettsutøverenes høydetrening. Denne effekten kan også oppnås ved å oppholde seg i rom med redusert gasstrykk og dermed lavere oksygentrykk, såkalte høydehus. På grunn av effekten på økt hemoglobinkonsentra­sjon i kroppen, er middelet nyttet som dopingmiddel og er oppført på WADAs liste over forbudte stoffer. EPO er farlig siden det kan forårsake blodpropp, spesielt i kombinasjon med væsketap. I forbindelse med Tour de France 2008 ble flere utøvere utestsengt for bruk av «tredjegenerasjons-EPO»: (Continuous erythropoietin receptor activator, CERA. Siden har også utøvere fra flere utholdenhetsidretter testet positivt for bruk av CERA. Preparatet står på WADAs liste over forbudte stoffer i idretten. Ragnar Danielsen. Ragnar Danielsen (født 4. august 1917, død 6. juni 1976) var en norsk pianist, komponist, musikkarrangør og orkesterleder. Han var født i Tistedalen utenfor Halden. Han fikk sin utdannelse som pianist i Oslo hvor han også studerte musikkteori. Han arbeidet som restaurantpianist, kapellmester, studiomusiker og arrangør for Philips plateselskap. Fra 1961 til sin død var han ansatt i NRK hvor han var knyttet til grammofonarkivet og arbeidet som arrangør og instrumentator. Han tilrettela i en årrekke musikken i tilknytning til "Ord for dagen" i NRK Radio og viste her en fin sans for koblingen mellom lyrikk og musikk. En særlig forkjærlighet for fransk tonekunst kunne spores. Komposisjoner og arrangementer. Hans komposisjoner er typisk «light music», med titler som "Valse caprice", "Lystig intermezzo" og "Musikalske flanerier". Som arrangør var han svært produktiv. Hans arrangementer av norske bygdedanser for ensemble bestående av 1. fiolin, 2. fiolin, klarinett, cello, kontrabass og klaver teller hundrevis av titler, og disse ble spilt i radiosendingene av Rolf Myklebusts ensemble, Turdansensemblet, Birger Lundbys ensemble og Kai Angel Næstebys ensemble. I nyere tid har Mjøsensemblet spilt Danielsens arrangementer av norske danser i radiosendinger fra norske storgarder og på tre album "Mjøsmusikk i wienerstil", "Musikk langs Glomma" og "Mjøsensemblet avec". Innspillinger. Ragnar Danielsen "Musikalske flanerier" er spilt inn på LP av Den Norske Blåsekvintett, og Øivind Bergh og Kringkastingsorkestret har lydfestet en rekke av hans orkesterkomposisjoner i plateserien "Light Music from Norway". Dansearrangementene er spilt inn på LP av Birger Lundbys ensemble og på 3 CD' er av Mjøsensemblet. Han arrangerte sanger for Alf Prøysen og akkompagnerte ham med Ragnar Danielsens orkester i 1950- og 60-årene. Utmerkelser. Han mottok Spellemannprisen 1975 i klassen folkemusikk/gammaldans sammen med Sture Rogne og "Ragnar Danielsens ensemble" for platen "Det glade Aalesund". Tre ganger vant han NOPA-prisen Årets verk: for «Jazzetyde» og «Liten vals» i 1967, for «5 Sanger» i 1969 og for for arrangement av Kåre Siems «Små tanker om store ting» i 1971. New Day Rising. "New Day Rising" er et musikkalbum fra 1985 av rockebandet Hüsker Dü. Albumet ble sluppet ut på SST Records. Selv om albumet er mindre ambisiøst enn forgjengeren "Zen Arcade", har albumet hatt stor innflytelse på 90-tallets alternativ rock. Bandet gav opp den støyete punk-stilen som preget bandets foregående plater, og begynte å med en litt mer tilgjengelig og mindre støyete sound. Selv om albumet inneholder melodier sterkt influert av pop hadde bandet fortsatt holdt punk-kredibiliteten intakt med støyete og forvrengte gitarer. Platen har ofte blitt sagt å være bandets beste album, selv om mange gir den tittelen til "Zen Arcade". "New Day Rising" ble rangert på 13. plass på Spins «100 Greatest Albums, 1985-2005» og i 2003 kom albumet på 495. plass på Rolling Stones liste over tidenes beste album gjennom tidene. Dette var Hüsker Düs eneste album på listen. Låten «New Day Rising» åpner albumet med Moulds forvrengte gitar og tempoendringer. Platen inneholder også noen av bandets mest kjente sanger som «The Girl Who Lives on Heaven Hill» og «Celebrated Summer». På slutten av avslutningslåten «Plans I Make» kan høre en nesten uhørbar samtale mellom produsent Spot, Hart og Mould som startet rett etter innspillingen av låten. En humoristisk video ble laget for lydcollage-låten «How to Skin a Cat». Et svensk punkband kalt «59 Times the Pain» kalte seg opp etter låten med samme navn. Denne sangen ble senere kreditert av Allmusic som en av de første emo-låtene. "New Day Rising" har i likhet med resten av Hüsker Düs katalog på SST Records ikke blitt remastret på CD. Langvassgrenda. Langvassgrenda er en grend i Rana kommune som omfatter de fleste gårdene og fritidsbebyggelsen omkring Langvatnet og nordvestover langs Glomåga. I vest strekker fjelltoppen Høgtuva seg til 1268 meter over havet, og er synlig fra nesten overalt i Langvassgrenda. Glomådeltaet landskapsvernområde ble opprettet i 1997, Hammarnesflåget naturreservat ble opprettet i år 2000 og Fisktjørna naturreservat ble opprettet i 1992. I Glomdalen, lengst nordvest i Langvassgrenda, er det et unikt karstlandskap. Glomåga forsvinner et sted under jorda for så å komme fram i dagen igjen lengre nede i dalen. Ett sted ved elva er gitt navnet Marmorslottet, for der har elva laget merkelige skulpturer som setter fantasien hos de besøkende i aktivitet. Næringslivet er preget av land- og skogbruk samt videreforedling av landbruksprodukter. De første gårdene, Hammernes, Ravnå og Gullvik, ble etablert på 1640- og 1650-tallet. Grenda har tidligere hatt egen skole, men denne er i dag nedlagt. Langvassgrenda ble etter hvert kjent for et sterkt og meget aktivt åndsliv. I 1893 ble «Langvassgrendens læse og diskutionsklub» stiftet av den svært aktive sosialistagitatoren Hans Berntsen. Denne foreningen var en av de aller første i Nord Norge som ble betraktet som en del av arbeiderbevegelsen. Klubbens ti første år ble preget av intens åndskamp og splittelse, for da vokste vekkelsesbevegelsen og frikirken seg sterk med mange tilhengere. Først på 1900-tallet gjorde brødrene Ole O. Ravnaa (1868–1948) og Nils O. Ravnaa (1870–1947) seg bemerket i vide kretser med sitt forsker- og samlerarbeid. Begge var sterke i naturvitenskap, mens Nils også samlet mye verdifullt innen folkeminnevitenskap. Langvassgrenda fikk veiforbindelser med resten av Rana i 1958 og 1967. Før den tid måtte befolkningen benytte seg av båt- eller is-trafikk over Langvatnet. 14. oktober 1982 ble det åpnet en veiforbindelse til bygda Melfjordbotn innerst i Melfjorden i Rødøy kommune. Melfjordbotn har per 17. juli 2009 kun 3 fastboende. Hansi Kürsch. Hansi Jürgen Kürsch (født 10. august 1966 i Tyskland) er vokalisten for power metal-bandet Blind Guardian. Sammen med André Olbrich er begge to låtskrivere for bandet. Han har også vært bassist for bandet mellom perioden 1984-1998. Kürsch har sunget på alle Blind Guardians utgivelser, i alt åtte studioalbum og to livealbum. Han har blitt kjent for sine opptak i studio, hvor han tar opp hver eneste vokalsekvens i mange forskjellige toneleier. Disse opptakene blir så lagt over hverandre, og man får følelsen av at det er et kor som synger. Kürsch er, sammen med gitarist Jon Schaffer fra Iced Earth, involvert i side-prosjektet Demons & Wizards. Dagestanske språk. Dagestanske eller nordøstkaukasiske språk (også kalt østkaukasiske eller kaspiske språk) er en språkfamilie som snakkes i de russiske republikkene Dagestan, Tsjetsjenia og Ingusjetia, i nordlige Aserbajdsjan og Georgia, samt av utvandrere fra disse områdene. Den er én av tre språkfamilier som kun snakkes i Kaukasus "(se kaukasiske språk for mer informasjon)". Familien er kjent for sitt komplekse lydverk (opptil 60 konsonanter og 30 vokaler i enkelte språk), substantivklasser, ergative setningsstruktur, og et stort antall kasus, inkludert flere lokative kasus. Nakh-språk. Snakkes i Tsjetsjenia, Ingusjetia og Georgia. Tsjetsjensk og ingusjisk er offisielle språk i sine respektive republikker. Avarisk-andiske språk. Snakkes i nordvestlige og vestlige Dagestan. Avarisk er "lingua franca" for alle disse språkene, samt for de tseziske språkene. Tseziske språk. Snakkes for det meste i sørvestlige Dagestan. Ingen av dem er litteraturspråk. Lezgiske språk. De lezgiske språkene snakkes i sørøstlige Dagestan og nordlige Aserbajdsjan. Lezgisk er det største språket i gruppa, og lezgisk og tabassaransk er de eneste litteraturspråkene. Isolerte språk. Språk som ikke kan klassifiseres ytterligere enn som dagestanske språk. Slektskap med andre familier. Mange språkforskere mener at de nordøstlige (dagestanske) og nordvestlige (pontiske) kaukasiske språkene danner en nordkaukasisk familie, noen ganger kalt kakukasiske språk (selv om dette ikke er ment å dekke den sørkaukasiske familien). Denne teorien er imidlertid ikke godt bevist. Noen språkforskere, som Igor Diakonov og Sergej Starostin, hevder at det fins likheter mellom dagestanske språk og de utdødde språkene hurrittisk og urartisk. Hurrittisk ble snakket flere steder i den fruktbare halvmåne på den 3. og 2. årtusen f.Kr. Urartisk var språket som ble talt i Urartu, et stort rike sentrert rundt Vansjøen i dagens Tyrkia, som eksisterte fra rundt 1000 f.Kr. til 585 f.Kr. George P. Shultz. George Pratt Shultz (født 13. desember 1920 i New York City i USA) er en amerikansk republikansk politiker. Han var USA arbeidsminister 1969–1970, finansminister 1972–1974 og utenriksminister 1982–1989. Shultz har en doktorgrad i industriell økonomi fra Massachusetts Institute of Technology (1949). I 1989 fikk Shultz Presidentens frihetsmedalje. Kilebeinet. Kilebeinet er en liten knokkel i hodeskallen som hører med til de indre strukturene i skallen og er delvis dekket av andre bein (særlig ganebeinet og ansiktet). Beinet ligger på undersiden av hjernekassa og utgjør den fremste delen av innerkraniet. Utstikkere fra kilebeinet stikker ned i ganen, opp bak øyet og dekker den innerste del tinningen hos pattedyr. På toppen av benet er "sella turcica", som holder hypofysen. Inni benet nedenfor denne er en to-delt bihule med ørtynn vegg man kan operere på hypofysen gjennom, og betennelse i denne bihulen kan ha dødelig innvirkning på venesinusene nærved. Det meste av de øvrige delene i den synlige delen av hjernekassa tilhører skalletaket. Siden kilebeinet er en del av innerkraniet er det tynnere og mindre solid enn andre bein i hjernekassa, og et slag mot tinningen vil derfor være farlig for mennesker og andre pattedyr med stor hjernekasse, især fordi at det kan forårsake store blodomløpsforstyrrelser til hjernen. Beslutningsvegring. Beslutningsvegring er en betegnelse på en sinnstilstand hvor evnen til å ta en beslutning angående et hvilket som helst spørsmål er betydelig svekket. Tilstanden vil ofte gi seg utslag i at personen aktivt motsetter seg å ta noen beslutning, gjerne kombinert med handlingslammelse: Man gjør ingenting – uansett om eventuelt andre har tatt en beslutning og prøver å sette den ut i livet. Narcisse Virgilio Diaz. Narcisse Virgilio Díaz de la Peña (25. august 1807 i Bordeaux i Frankrike, død 18. november 1876 i Menton) var en fransk maler som var tilknyttet Barbizon-skolen. Diaz ble født i Bordeaux av spanske foreldre, som han mistet da han var i tiårsalderen. Noe venner av moren tok ham til seg. De bodde nær Sèvres, hvor han ble bitt av et krypdyr. Såret ble infisert, og han mistet foten og gikk med trebein resten av livet. Sèvres var allerede da berømt for porselenet som ble laget der. Diaz begynte å interessere seg for maling, men likte ikke den bundne stilen og fast arbeidstid. Han begynte å male orientalske figurer i farge- og folderike kostymer. Mange av disse maleriene er bevart. Selv om han begynte karrieren som fargerik figurmaler, ble han etterhvert en skildrer av skogsinteriører med en var tonalitet. Han tilbragte mye av sin tid i Barbizon, og regnes i dag som en av de «små» malerne derfra – dog med noen svært gode verker iblant. Han støtte på Théodore Rousseau for første gang trolig i 1831. Selv om Rosseau var yngre, beundret Diaz ham. Ti år senere ble de nære naboer. Rousseau var da i gang med sine skogsbilder, og Diaz fikk ikke kontakt med ham, nok mye på grunn av Rousseaus hjemlige og andre bekymringer. Resultatet var at Diaz listet seg rundt i skogen på trebein for å avlure mesteren mest mulig om teknikken. De ble venner etter en tid. Rousseau ble såpass rørt av historien, at han villig vekk ga undervisning. Diaz stilte bilder på salonen i flere år, og ble dekorert med Æreslegionen i 1851. Han holdt seg i Brussel under den fransk-tyske krigen. Etter 1871 ble arbeidene hans regnet som fasjonable, og samlere begynte å vise interesse. Han hadde derfor god økonomi de siste årene. I 1876 ble han sterkt forkjølet ved sin sønns begravelse og døde 18. november i Menton på Rivieraen, hvor han hadde reist i håp om å få bedre helse. I ettertid er Diaz mest kjent for sine skogsscener og stormbilder. Bildene hans finnes i flere museer og samlinger i England og Frankrike. Han hadde ingen elever, men noen av de andre Barbizon-malerne tok opp elementer fra ham i sine bilder. Sveriges Kommunistiska Arbetarparti. Sveriges Kommunistiska Arbetarparti (SKA), opprinnelig kalt "Sveriges Kommunistiska Parti (marxist-leninisterna)", var et svensk kommunistisk parti som eksisterte mellom 1980 og 1993. Restene av partiet finnes i dag i redaksjonen til Nya Arbetartidningen. Bakgrunnen for partistiftelsen var at en venstrefløy i Sveriges Kommunistiska Parti (SKP), som hadde sett seg lei på det nasjonale enhetsarbeidet SKP i tråd med analysen om en overhengende krigsfare drev særlig overfor Socialdemokraterna, delvis ble ekskludert, delvis frivillig forlot partiet. Disse utgjorde omkring 15% av SKPs medlemsmasse. I 1981 ble "Kommunistiska Arbetartidningen" opprettet og gjort til partiorgan, og i 1982 skiftet partiet navn. Det ble nedlagt i 1993 da det som var igjen av SKA slo seg sammen med det som var igjen av Kommunistiska Partiet i Sverige (KPS) for å starte Nya Arbetartidningen. Politisk sto SKA hovedsakelig på det maoistiske grunnlaget SKP hadde forlatt til fordel for den nasjonale enhetstanken. Etter hvert som SKP fortsatte driften mot høyre, og blant annet valgte å støtte Socialdemokraterna ved valget i 1982, tok også SKA over det internasjonale nettverket SKP tidligere hadde hatt, deriblant forbindelsene med AKP(m-l) i Norge. SKA la seg også på en linje der de tok avstand fra begge supermaktene. Partiet ble imidlertid rammet av den krisa som rammet de fleste anti-revisjonistiske partiene på 1980-tallet, og hen også før den formelle oppløsningen. SKA oppfattet aldri at de var sterke nok til å stille til valg, og oppfordret medlemmene og sympatisørene sine til å stemme blankt. Partiformann var Per-Åke Lindblom. San Francisco Zoo. San Francisco Zoo er en stor dyrehage i San Francisco i USA som ble opprettet i 1954 uten noe profitt, av en organisasjon kalt Zoological Society. Idag har denne organisasjonen over 25 000 medlemmer. Dette gjør at San Francisco Zoo er blant de 10 beste dyrehagene i USA. I San Francisco Zoo er det ca. 340 forskjellige arter i naturtro omgivelser. Johan Hegg. Johan Hegg (født 29. april 1973) er vokalist og frontfigur i det svenske death metal-bandet Amon Amarth. Han har vært medlem i bandet siden 1991. Han er kjent for sin dype stemme og growleteknikk. Noen av hans idoler er James Hetfield, Ozzy Osbourne, Bon Scott og Bruce Dickinson. Kommunistiska Partiet i Sverige. Kommunistiska Partiet i Sverige (KPS) var en svensk pro-albansk kommunistisk parti som eksisterte mellom 1982 og 1993. Restene av partiet er i dag å finne i Nya Arbetartidningen. KPS hadde sitt opphav i en gruppe som hadde brutt ut av Sveriges Kommunistiska Parti (SKP) i Norrköping på slutten av 1970-tallet i protest mot partiets vektlegging av å skape en nasjonal samling mot det som ble sett på som en overhengende krigsfare og i protest mot partiets stilling for Kina i konflikten med Albania, samt i en gruppe som hadde brutt ut av KPML(r) i Stockholm. Disse, samt andre som sluttet seg til det politiske grunnlaget, grunnla organet "Kommunisten" i 1979 og virket under flere navn før KPS ble grunnlagt i 1982. Partiet opprettet også ungdomsforbundet "Ungkommunisterna". En rekke eksklusjoner i 1983–84 bidro til å svekke partiet, og som for de fleste andre anti-revisjonistiske partier i Vest-Europa var 1980-tallet en nedgangstid for KPS. I 1989 forlot også en relativt stor gruppe partiet og grunnla Vänstertidningen, som var ment å representere en bredere plattform. Det ble nedlagt i 1993 da det som var igjen av KPS slo seg sammen med det som var igjen av Sveriges Kommunistiska Arbetarparti (SKA) for å starte Nya Arbetartidningen. Politisk videreførte partiet mye av det SKP hadde stått for før rundt 1976, med vekt på klassekamp og kamp mot begge supermaktene. Partiet sto opprinnelig for en sosialismevisjon basert på en ettpartimodell ikke ulikt den albanske. Ulikt de fleste pro-albanske partiene i Vest-Europa beveget imidlertid KPS seg vekk fra Tirana og i retning en mer uavhengig linje. Dette muliggjorde også grunnleggelsen av Nya Arbetartidningen sammen med SKA, som representerte en pro-kinesisk tradisjon. Partiet stilte aldri til valg. Medlemstallet antas å ha ligget mellom 100 og 200. Partiformann var Gösta Torstensson. Burg. Burg er en kommune og en landsby i kretsen Ditmarsken i delstaten Schleswig-Holstein, Tyskland. Burg ligger godt inne i Ditmarsken, på grensen mot delstaten Niedersachsen. Burg er en av Ditmarskens største byer målt i folketall. Iván Parra. Iván Ramiro Parra Pinto (født 14. oktober 1975) i Sogamoso) er en colombiansk profesjonell sykkelrytter. Han kjørte for det franske laget Cofidis, men han nå vent tilbake til "Colombia es Pasión" i hjemlandet. Sveriges Kommunistiska Parti (1995). Sveriges Kommunistiska Parti (SKP) ble dannet etter at Arbetarpartiet Kommunisterna (APK) ble slått konkurs i 1995. Politisk og i stor grad også organisatorisk er partiet en videreføring av APK. Partiet er det femte partiet i Sverige som benytter seg av SKP-navnet. Selv om partiet er den fremste etterfølgeren etter APK oppsto det også andre grupper i kjølvannet av dette. En av disse, ledet av tidligere Riksdagsrepresentant John Takman, gjorde først hevd på SKP-navnet. Selv om denne gruppa aldri har stilt til valg og i dag er så godt som ikke-eksisterende har dette gjort at SKP stiller til valg som "Kommunisterna". Partiet er i dag kun representert i kommunestyret i Gällivare. I 2000 opprettet partiet også Sveriges Kommunistiska Ungdomsförbund (SKU). Partiets hovedorgan er månedsavisa "RiktpunKt". Logogriff. Logogriff (av gresk logos som betyr ord, og grifos som betyr gåte, eg. fiskegarn) er en bokstav/tall-gåte hvor man får oppgitt en rekke tallkombinasjoner der hver kombinasjon står for et ord, og hvert tall for en bokstav. Acanthopteroctetidae. Acanthopteroctetidae er en liten familie av sommerfugler som hører til de mest primitive av sommerfuglene med sugesnabel (Glossata). De ligner på purpurmøll (Eriocraniidae), men skiller seg fra disse blant annet på at larvene har velutviklede bein. Det er bare beskrevet fem arter. Utseende. Små (vingespenn 11 – 16 mm) møll med svært smale vinger. Hodet har punktøyne (ocelli) mellom fasettøynene. I likhet med purpurmøll (Eriocraniidae) har de en kort sugesnabel, men mangler muskler til å bevege denne. Forvingene har varierende mønster, ofte med en iridiserende glans. Beina har ingen sporer på framleggene, fire på mellom- og bakleggene. Levevis. Livssyklusen er kjent for bare én av artene. Denne utvikler seg som minerer i bladene av "Ceanothus" sp. (Rhamnaceae). Hunnene har et kvasst eggleggingsrør som de bruker til å stikke eggene inn i bladet. Tannin. Tannin eller garvestoffer er en naturlig forekommende syre som finnes i mange forskjellige planter og plantedeler. Foruten i te, kaffe m.fl. nytelsesmidler ble den utnyttet i form av quebracho (bark av en spesiell eikeart) til garving av dyrehuder til skinn og lær. Tanniner tilhører en klasse av kjemiske forbindelser kalt polyfenoler. Tanniner og andre polyfenoler gir gjerne et bittert smaksbilde, og stoffene kamuflerer også ofte andre mer behagelige smaker slik som fruktigheten i vin eller juice, eller rikheten i kaffe, te, sjokolade, whisky og andre typer brennevin. Tanniner og lignende polyfenoler finner man spesielt i skall og frø til frukt og grønnsaker samt i bladverket til planter, som for eksempel teblader. Når det gjelder vin, kommer tanninene fra drueskall, steiner, stilker og trefat. Tannin finnes også i store mengder i eikenøtter. For å bli kvitt tanninen måtte man male/knuse nøttene til mel og la dem ligge i et nett i rennende vann i et par dager, koke eller riste dem, noe som gjør nøttene spiselige. Tanniner i vin. Det er tanninene i vinen som gir den beske og tørre smaken som «tørker ut» munnhulen. De kommer fra skall og steiner og stilker på druer, og fra eikefatlagring av vin. Tannin er vesentlig for at rødvin skal utvikle seg ved lagring. Den fungerer som konserveringsmiddel i vinen på samme måte som syre i hvitvin. Tannin renser og forfrisker også munnen når du spiser fet kjøttmat. Treverk inneholder også mye bitter tannin, og trefat brukt til modning av vin bidrar derfor mye til vinens bitre munnfølelse. En eiket vin kan få sitt bitre preg ved lagring i et tradisjonelt eikefat, eller effekten kan tilføres på annet vis gjennom bruk av eikestaver, eikeflis eller -spon. Tretanniner kan gi en raspende bitterhet og dekke over en ellers smakfull og fruktig vin. Eikefatlagring av sprit gir både farge og smak til forskjellige sorter brunt brennevin der tannininnholdet øker med økende lagringstid. Tanniner i vin er bittesmå negativt elektrisk ladede partikler. I århundrer har vinmakere brukt en spesiell teknikk for å såkalt «klare» vinen før ytterligere lagring og tapping på flaske. En slik klaring består i å tilføre fatet positivt ladede partikler i form av proteiner som for eksempel eggehvite. Metoden brukes den dag i dag på toppviner fra Bordeaux, ved at man knekker eggehviter opp i en bøtte og heller det hele over i vinfatet. Eggehvitemassen faller sakte til bunns og trekker underveis med seg aggressive tanniner. Dette skjer fordi de positivt ladede proteinene i eggehviten tiltrekker seg de negativt ladede tanninpartiklene. Deretter kan man omstikke den klarede vinen over på et nytt fat. Viner av høy kvalitet egnet for lagring blir med årene modnet til å bli mer smaksrike og komplekse. I løpet av lagringstiden mister tanninene sin elektromagnetiske ladning og klumper seg sammen til større partikler. Større tanninstrukturer er mye mer behagelige i munnen enn de små mer harde tanninene. Til slutt blir tanninstrukturen såpass stor at de ikke lenger klarer å holde seg oppløst i vinen. De faller da ned i bunnen av flasken som bunnfall. En annen teknikk for å gjøre tanninene rundere er å sørge for en viss tilførsel av oksygen under modningen. Eikefatet er ikke 100 % lufttett og gjør at små mengder med oksygen slipper til. I ståltanken kan man kunstig tilføre ørsmå mengder med luft, såkalt mikrooksidering. Under modningen kan man også velge å la luft slippe til når vinen omstikkes /tappes over på annet fat. I alle tilfeller gjør oksygenet at tanninene blir av en rundere og mer behagelig karakter. Før servering kan vinen dekanteres, dvs. helles over i en karaffel, noe som gjør at vinen luftes enda mer og blir rundere og mer kompleks. I mange tilfeller er det også slik at vinen smaker bedre dagen etter flasken er blitt åpnet. Oksygen er altså vinens venn når det tillates å virke i passe mengde. Lynx (snøscooter). Lynx er en snøscooter-type som blir produsert i Finland av det kanadiske firmaet Bombardier (BRP) i Finland. Tidligere var Lynx en finsk snøscooter og het "Valmet Lynx". Usikker på hva dette er. Den første modellen fra Lynx var Valmet Lynx som hadde en 350 cm³ motor fra Sachs. Analog (programvare). Analog er et gratis og åpent web-analyseverktøy som er tilgjengelig for nesten alle typer operativsystem, inkludert Microsoft Windows, Mac OS, Linux, BSD og et stort utvalg forskjellige UNIX-varianter. Analog gir støtte for analysering av en webservers logger, slik at data lettere kan leses og forstås. Trafikkmønsteret kan deles inn i timer, dager, måneder og år, og man kan enkelt få oversikt over brukerens operativsystem og nettlesere. Analog er svært hurtig og fleksibelt, en test viser at den kan analysere over 2 millioner logglinjer på rundt 15 sekunder på et moderne x86-system. Som analyseverktøy kan Analog være et alternativ til Webalizer og AWStats, men Analog bruker enklere grafikk, hovedsakelig bare kakediagram og streker. I tillegg er Analog enkel å modifisere igjennom konfigurasjonsfiler, og det analyserte materialet kan presenteres enten i webformat eller via e-post. Ved å bruke tilleggsprogramvare kan man også forskjønne webpresentasjonen, eller til og med også analysere andre typer loggfiler, som mail-logger. Analog finnes i totalt 32 språk. Helgelandsmoen leir. Helgelandsmoen leir er en nedlagt militærleir på Helgelandsmoen i Hole kommune. Våren 2004 ble leiren kjøpt av lokale investorer som senere stiftet Helgelandsmoen Næringspark as. Her finnes fredede objekter bl.a. friluftskirke, kapell, vanntårn, kornmagasin og minnesmerker. Maleren Edvard Munch var i en periode innlagt på sykestua her. Sommeren 1868 etablerte 2. Akershusske Infanteribrigade seg på Helgelandsmoen, etter at Armédepartementet i 1867 inngikk leieavtale med eieren av gården Helgeland om leie av det arealet som het Stormoen. Samme år trådte også den nye hærordningen i kraft. Det medførte blant annet til at det tidligere Hallingdalske Musketérkorps, Ringerigske Compagni forsvant til fordel for bataljonsbetegnelsen. Samtidig ble det Ringerigske Compagni delt. Hole ble da tillagt den Hallingdalske Bataljon, men Hønefoss, Norderhov og Ådal ble overført til Valdres Bataljon. I moderne tid var imidlertid leiren ved Helgelandsmoen kjent som Hærens våpentekniske korps skole og øvingsavdeling (HVKSØ) og senere Våpenteknisk Regiment (VTR). Befalskolen for hærens våpentekniske korps (BSHVK) og Hærens yrkesskole for våpenteknisk befal (HYSVT) var også lokalisert her. I 1987 ble HYSVT lagt ned, og gjenoppsto som Hærens våpentekniske fagskole (HVTFS). Det siste kullet fra HYSVT med billinje, våpenlinje og elektrooptisk linje ble uteksaminert i 1989. På 90-tallet ble også Befalskolen for transport og intendantur (BSHTI) flyttet fra Vatneleiren til Helgelandsmoen, og slått sammen med BSHVK under navnet Befalsskolen for Hærens trenvåpen (BSHT). Det var tidligere i alt tre militærleirer rundt Hønefoss: Hvalsmoen, Helgelandsmoen og Eggemoen. Alle ble vedtatt nedlagt 13. juni 2001. Kaukasiske språk. Kaukasiske språk er en språkbunt som omfatter flere språkfamilier. Noen av familiene har ingen kjente medlemmer utenfor Kaukasus, mens andre familier har språk som tales over større områder. Familier som kun finnes i Kaukasus. De fleste språkene som tales i Kaukasus kan deles inn i tre språkfamilier. Disse språkene har sjelden eller aldri vært brukt utenfor Kaukasus-området. Betegnelsen kaukasiske språk benyttes ofte som en fellesbetegnelse for disse språkene, til tross for at det ikke er påvist noe genetisk slektskap mellom dem. Disse innfødte språkene deler en del områdetrekk, som ejektive konsonanter og en agglutinerende struktur, og alle språkene utenom mingrelsk utviser en grad av ergativitet. Pontiske og dagestanske språk har også et stort antall konsonanter, som i ubykhisk, som har mellom 80 og 84 konsonanter; kartvelske språk, derimot, har relativt få konsonanter; georgisk har 28 konsonanter, og lazisk har 30; sammenlign med språk som arabisk (28 konsonanter) og russisk (35–37 konsonanter). Familier med større utbredelse. Andre språk som er brukt i Kaukasus, tidligere eller nåværende, kan plasseres inn i større språkfamilier med en mye større geografisk utbredelse. For en detaljert klassifikasjon av disse språkene, se hver families respektive artikkel. Foreslåtte klassifikasjoner på høyere nivå. Et emne det har blitt forska mye på siden det 19. århundre er klassifiseringa av de tre store kaukasiske familiene inn i større familier. Dette feltet er uheldigvis ganske sensitivt, på grunn av den komplekse etniske og politiske situasjonen i Kaukasus, både før og etter oppløsninga av Sovjetunionen. Som i mange andre regioner på kloden brukes språklige argumenter ofte for å underbygge eller avslå territorielle krangler og separatistbevegelser. Gitt manglene i språklige og historiske bevis for mellomfamiliære forhold, er det ofte de politiske implikasjonene som dominerer debatten. Nordkaukasiske språk. Noen språkforskere mener at de nordøstlige (dagestanske) og nordvestlige (pontiske) språkene er i slekt, og har foreslått å sette dem sammen til en nordkaukasisk familie, som ofte kalles kaukisk eller kaukasisk, til tross for at den ikke er ment å dekke de sørkaukasiske (kartvelske) språkene. Dette forslaget har imidlertid ikke blitt allment akseptert enda. Se artikkelen om nordkaukasiske språk for mer informasjon. Iberokaukasiske språk. Det er ikke noe kjent slektskap mellom sør- og nordkaukasiske språk, men noen spesialister har foreslått navnet iberokaukasiske språk får alle de kaukasiske språkfamiliene. ("Ibero"-delen av navnet kommer fra det gamle kongedømmet Kaukasisk Iberia som lå i østlige Georgia, og har ikke noe med den iberiske halvøy å gjøre.) Se artikkelen om iberokaukasiske språk for mer informasjon. Mulig slektskap med andre språk. Siden begynnelsen av komparativ lingvistikk i det 19. århundre, har de øyensynlig isolerte kaukasiske språkene tiltrukket seg oppmerksomheten til mange forskere som har forsøkt å koble dem sammen med språk som snakkes utenfor Kaukasus. De fleste lingvister aksepterer ikke disse forslagene, men det kan være forbindelser mellom kaukasiske språk og noen utdødde språk som ble snakka i Anatolia og nordlige Mesopotamia. Baskisk. Mange av de kaukasiske språkene har kasussystemer av en spesiell type, ergativ, som typologisk sett skiller dem fra de fleste europeiske språk. Baskisk, et isolert språk som snakkes i Pyreneene, har leksikalske og morfologiske trekk (blant annet ergativ) som minner om de kaukasiske språkene. Man har forsøkt å sette baskisk i forbindelse med alle de tre kaukasiske familiene, og det mest ambisiøse forslaget hittil er forslaget om dené-kaukasisk, fremma av Sergej Starostin. Iberisk. Det har blitt spekulert i at de kartvelske språkene var i slekt med det utdødde språket iberisk, som ble talt på den iberiske halvøya (som er kjent som «Vestlige Iberia» i Kaukasus, for å skille det fra Kaukasisk Iberia). Det virker ikke som om det er noen beviser for dette, annet enn at navnene ligner; noen overlevende inskripsjoner på iberisk antyder et slektskap med baskisk, som er blitt kobla med kaukasiske språk (se over). Dené-kaukasisk makrofamilie. Lingvister som Sergej Starostin har foreslått en makrofamilie kalt dené-kaukasisk, som blant annet inneholder nordkaukasiske språk og na-dené-språk. I Sarostins versjon er hurrourartisk kun beslekta med nordkaukasiske språk på et høyere nivå i denne familien, kalt sinokaukasisk. Himmelens tempel. På en forhøyning av hvit marmor ligger det sirkelformede tempelet og lyser mot sitt blå glasserte tegltak, opp mot Beijings himmel som et unikt eksempel på Kinas tradisjonelle arkitektur. Himmelens Tempel i Beijing sto ferdig i år 1420 e.Kr. og er laget i tre. Den regnes for å være en av de vakreste bygningene i Kina. Tempelet er utformet som et møtested mellom himmel og jord – den menneskelige verden og gudenes verden. Forhøyningen tempelet sto på, hadde fire kanter som skulle symbolisere de fire verdenshjørnene, mens tempelet var rundt og skulle symbolisere himmelen. Arkitekturen er klassisk Ming. Bindeleddet mellom himmelen og jorden var keiseren av Kina, for han var himmelens sønn. To ganger i året gjennom fem hundre år ble keiseren båret fra Den Forbudte By, i bærestol på en vei bestrødd med gul sand til tempelet for å faste og be i tre dager til himmelens makter, for å sikre det enorme Kina gode avlinger i det kommende året. I disse dager er den store Tiantan-parken som omgir Himmelens Tempel med gamle furutrær svært populær blant byens befolkning. Her driver de med morgengymmnastikk, spiller badminton, danser, går på turer med fugler i bur, sender opp drager, eller rett og slett sitter på plenen og drikker medbragt te. La Brabançonne. La Brabançonne er nasjonalsangen til Belgia. Nasjonalsangen har tre versjoner for de tre hovedspråkene i landet; nederlandsk, fransk og tysk. I følge en legende ble sangen skrevet i september 1830, under den belgiske revolusjonen av en ung revolusjonær. Den unge revolusjonær som het Jenneval skulle etter legende ha fremført teksten under et møte på Aigle d'Or café. Set Persson. Set Erik Persson (1897–1960) var en svensk kommunistisk politiker. Han var født 5. mars 1897 i Stockholm, men ble oppfostret som foreldreløs i Hälsingland. Han gjorde det bra på skolen, men sluttet for å bli jernbanearbeider i en alder av 14 år. Han sluttet seg snart til Socialdemokraternas ungdomsforbund. Senere sluttet han seg til Sveriges Kommunistiska Parti, som hadde blitt grunnlagt av ungdomsforbundet i 1917. I kjølvannet av drapene i Ådalen i 1931 ledet Persson en ti-dagers generalstreik i Söderhamn der det kom til konfrontasjoner med politiet. Året etter var han, sammen med Anders Beckström hovedtaler på en arbeiderdemonstrasjon mot streikebrytere i Sandarne. Etter talene marsjerte arbeiderne mot brygga. Med ett ble demonstrasjonen angrepet bakfra av politiet, som brukte køller og røykbomber. Det kom til vold, og tre demonstranter ble skadet av politiets kuler. Persson ble arrestert, tiltalt for å ha deltatt i organiseringen av demonstrasjonen, og dømt til fire måneders straffarbeid. Ulike deltakere i demonstrasjonen ble dømt til til sammen 73 måneders fangenskap. En arbeider ved navn Zetterström ble dømt til to og et halvt år i fengsel. Persson fikk også sparken fra Statens Järnvägar og mistet pensjonsrettene sine. Senere tilbød regjeringen seg to ganger å omgjøre beslutningen, men han avslo. Etter å ha blitt sluppet fri ble Persson en fulltids partiarbeider. I 1934 flyttet han til Stockholm og ble supplert inn i partiets sentralledelse. Han arbeidet nært med partiformann Sven Linderot og var redaktør for lokale og faglige saker i partiavisa "Ny Dag". I 1940 ble han innvalgt i Riksdagen. Under krigen protesterte han mot regjeringens politikk om å internere kommunister i arbeidsleire, som offisielt var militære enheter de ble innkalt til, men i realiteten fangeleire. Ved valget i 1946, der partiet fikk 11,2% av stemmene på landsplan, ble Persson valgt inn i bystyret i Stockholm. Han forlot Riksdagen for å bli den første kommunistiske kommunalråden, med ansvar for boligpolitikk. I 1947 sto han bak en kommunal boligplan. Han gikk inn for å bygge kommunale boligkomplekser for å løse leilighetsmangelen i byen. På mange måter var han en pioner innenfor svensk boligpolitikk. Gjennom sitt kommunale verv ble han også, for en kort stund, formann for byens politiråd. I 1948 slo han offentlig fast at Stockholmspolitiet ikke ville følge de sentrale anti-kommunistiske retningslinjene fo å rekruttere nye politibetjenter. Han mistet vervet som kommunalråd etter valget i 1950. Persson ble snart assosiert med venstreopposisjonen i partiet. Flere spørsmål sto på den interne dagsorden, fremfor alt forholdet til regjeringspartiet Socialdemokraterna. Etter den annen verdenskrig fikk ideen om at en fredelig overgang til sosialismen var mulig fotfeste i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. I Sverige kan denne ideen spores tilbake til 1944. Det var en fremvoksende tanke innenfor kommunistpartiet at det burde søke å bygge allianser med sosialdemokatene og legge større vekt på den parlamentariske kampen. Linderot hadde lansert ideen om en 'samlet from' med sosialdemokratene og agumentert for at det hadde vært feil å sette likhetstegn mellom sosialdemokratee og statsmakta. Partiet inntok også en ny faglig politikk som var mindre konfliktorientert enn tidligere. Persson og Nils Holmberg utgjorde kjernen av kritikerne av denne utviklingen. I suppleringsvalgene til Riksdagen i Jämtland og Kistianstad hadde partiet bestemt seg for å trekke listene sine for å sikre at Sosialdemokraterna ikke tapte valgene. Partiledelsen argumenterte for at kommunistene måtte anstrenge seg for å «sikre et arbeiderflertall i Riksdagen». Videre var disse valgkretsene kretser der det var svært lite sannsynlig at noen kommunist ville bli valgt. Persson og folkene rundt ham vurderte imidlertid den nye linja som en kapitulasjon for sosialdemokratiet. Et annet spørsmål omhandlet ungdomsforbundet. Med forbilde fra Finland tok partiet initiativet til en bred ungdomsbevegelse. I 1952 ble Demokratisk Ungdom grunnlagt som en bred ungdomsbevegelse ved siden av det eksisterende kommunistiske ungdomsforbundet. Persson og hans allierte så på dette som en utvanning av ungdomsbevegelsens politiske karakter. Et spørsmål med stor symbolsk betydning var vedtaket om at partiet skulle fronte felles demonstrasjoner med sosialdemokratene 1. mai. Et annet stridsspørsmål omhandlet vedtaket om å gi økonomisk støtte til «arbeiderpressa», som i all hovedsak var styrt av sosialdemokratene. Polemikken nådde sitt høydepunkt på landsmøtet i 1953. Persson gikk hardt ut med kritikken sin, særlig mot den nye partiformannen Hilding Hagberg, som han betegnet som en opportunist. Persson ble så beskyldt for å være en egoist som ville splitte og skade partiet. Kritikken mot Persson ble servert av Knut Senander og også den tidligere allierte Nils Holmberg, som sa at Persson måtte holdes ansvarlig for mangel på politisk orientering og angrep mot partiet. Både Senander og Holmberg ble ansett som tilhørende partiets venstrefløy, men her fremsto de som de fremste forsvarerne av partiets linje. Bare en håndfull delegater forsvarte Persson, og de som gjorde det poengterte at de ikke fullt ut delte Perssons kritikk av partiledelsens linje. Under en svært emosjonell avslutning av debatten erklærte Persson i en tale til landsmøtet at han forlot partiet. Etter å ha forlatt partiet ble Persson mål for omfattende kritikk fra partiet. Kritikken sto på trykk i partipressa. Persson selv holdt imidlertid først løftet om ikke å kommentere utmeldelsen av partiet til den ikke-kommunistiske pressa. I januar 1954 beskyldte partiet ham for å ha kontaktet den sosialdemokratiske pressa. Også andre beskyldninger ble rettet mot ham, særlig det faktum at han levde på kommunalrådpensjon. Etter disse beskyldningene brøt Persson stillheten og snakket åpent om hendelsene på landsmøtet. Samtidig foregikk det utrenskninger i partiet. Medlemmer som ble ansett som sympatisører av Persson ble ekskludert. Persson samlet sine tilhengere i hemmelige "Marxistiske Cirklar", der noen av deltakerne fortsatt var partimedlemmer. I 1956 sto han i spissen for et nytt parti, Sveriges Kommunistiska Arbetareförbund (SKA). Partiet ga ut bladet "Revolt". SKA fikk imidlertid ingen særlig betydning utover å trolig være det første anti-revisjonistiske utbruddet fra et kommunistparti i verden. På sitt meste hadde SKA rundt 100 medlemmer. Selv om Persson på 1950-tallet hadde fremstått som lederen for den mest beinharde delen innen den kommunistiske bevegelsen var han blant de første som offentlig kritiserte menneskerettighetssituasjonen i den sosialistiske verden. Han gikk også prinsipielt mot bruk av dødsstraff. Set Persson døde 15. juli 1960. SKA svant etter dette hen, og i 1967 ble partiet nedlagt og de fleste av de gjenværende medlemmer gikk inn i Nils Holmberg, som nå hadde forlatt SKP, sitt nye Kommunistiska Förbundet Marxist-Leninister. Da Marxist-Leninistisk Kampförbund (MLK) oppsto på 1970-tallet kalte de opp bokhandlene sine etter Persson. Set Persson-bokhandler fantes i Stockholm, Göteborg, Trollhättan, Sundsvall og Kiruna. En annen gruppe som skulle hevde å representere Perssons arv var Kommunistiska Partiet i Sverige (KPS). Av fortsatt eksisterende partier gjør i dag Kommunistiska Partiet også hevd på deler av Perssons politiske arv. Kilder. Persson, Set Persson, Set Persson, Set Persson, Set Persson, Set Danny Tripp. Danny Tripp er en fiktiv rollefigur i TV-serien Studio 60 on the Sunset Strip spilt av Bradley Withford, kjent fra Presidenten. I serien er Danny Tripp en produksjonsleder, sammen med Matt Albie. I den første episoden tar de over styringen på Studio 60, det fiktive tv-programmet som serien handler om. Før det, regisserte han filmer som Albie hadde skrevet, men den neste filmen kunne han ikke jobbe med, fordi han hadde testet positivt for kokain, og derfor takket han ja til tilbudet fra NBS om å overta programmet. Han blir forelsket i Jordan McDeere, og de får senere i serien et forhold. Andris. Andris er en latvisk variant av mannsnavnet Andreas, som har gresk opprinnelse og betyr «mann». Andris er også en ungarsk kjæleform av Andreas. "Andrejs" er en annen, mindre vanlig, latvisk variant av Andreas. Utbredelse. Andris er svært vanlig i Latvia, men er lite utbredt ellers. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Andris i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Matt Albie. Matt Albie er en fiktiv rollefigur i TV-serien Studio 60 on the Sunset Strip, spilt av Matthew L. Perry, kjent fra Venner for Livet. I serien er Matt Albie en forfatter for film og TV, og jobber i det fiktive TV-programmet som serien Studio 60 handler om. Det var der han startet karrieren sin, som en stabsforfatter, men han sluttet/ble sparket fire år før der serien er nå, grunnet krangler og uenigheter med overstående personer. Samtidig sluttet hans bestevenn, Danny Tripp, for å vise sin støtte. De gikk ut og laget to filmer, hvor Albie skrev og Tripp regisserte. Begge filmene ble populære, og da Wes Mendell gikk til angrep på NBS og amerikansk TV på direkten, fikk han sparken, og Albie og Tripp ble hyret inn for å overta. Matt Albie har også hatt vært kjæresten til Harriet Hayes, men de slo opp like før han overtok Studio 60. Krangelen de i mellom har preget serien i flere episoder. Arild Arnardo. Arild Otto Arnardo (født 16. januar 1942) er sønn av den kjente sirkuskongen Arne Arnardo. Han er etter farens død i 1995 direktør for Norges eldste sirkus. I sine yngre dager opptrådte han som linedanser. På turnéene Norge rundt i sommerhalvåret har Arild Arnardo med seg sin kone Bjørg Helene, datteren, «cirkusprinsessen» Helen Arnardo, sønnen Are, svigerdatteren Paola og barnebarna Arne Otto Luigi og Shannon. Lophocorona. "Lophocorona" er en slekt av små sommerfugler som bare finnes i Australia. Larvene og hva de lever av er ukjente, og nesten ingenting er kjent om biologien til denne gruppen. De ble tidligere regnet til gruppen Dacnonypha sammen med purpurmøll og Acanthopteroctetidae, men nyere fylogenetiske undersøkelser tyder på at "Lophocorona" bør stå for seg selv som søstergruppen til gruppen Myoglossata, som omfatter nesten alle sommerfugler. Det er kjent seks arter, den vanligste av dem er "Lophocorona pediasia". Utseende. Små sommerfugler (vingespenn ca. 10–13 mm). De mangler skjell på oversiden av vingene. Vingene er forholdsvis brede (til småsommerfugler å være) med avrundede spisser og lange hårfrynser nær spissen. Framvingene er mer eller mindre spraglete, bakvingene mørke. Antennene er trådformede og middels lange. Et særtrekk er at de mangler muskulatur knyttet til munndelene hos de voksne sommerfuglene. Levevis. Alle de kjente artene er funnet i tørr skog eller buskmark i Australias innland, såkalt sklerofyllskog eller Mallee. De flyr om natten. Elles er veldig lite kjent om biologien deres. Kilde. Nielsen, E. og Kristensen, N.P. 1997. Asutralia's Lophocoronid Moths: Evolution and Conservation. ANIC News 10, April 1997. Vänsterpartiet. Vänsterpartiet er et svensk sosialistisk parti. De har i dag 19 representanter i Riksdagen. Partileder er Lars Ohly. Partiet ble grunnlagt i 1917 under navnet "Sveriges Socialdemokratiska Vänsterparti" av det sosialdemokratiske ungdomsforbundet, som hadde brutt med partiet på et revolusjonært grunnlag. Partiet var en av medstifterne av Komintern, og skiftet i 1921 navn til "Sveriges Kommunistiska Parti". I 1929 brøt et flertall med Komintern og grunnla det som skulle bli Socialistiska Partiet. Etter å i en årrekke ha orientert seg i retning samarbeid med Socialdemokraterna, begynte partiet på 1960-tallet å orientere seg i retning både Eurokommunisme og den formen for venstresosialisme som blant andre Sosialistisk Folkeparti sto for i Norge. I tråd med dette ble navnet endret til "Vänsterpartiet Kommunisterna" i 1967. I 1990 ble "Kommunisterna" fjernet fra partinavnet, selv om mange i partiet fortsatt omtaler seg selv som kommunister. Partiet er i dag det partiet som står lengst til venstre i den svenske Riksdagen. Blant sakene som partiet har markert seg på kan nevnes motstand mot kjernekraft, motstand mot EU, samt diverse feministiske saker. Trollhegg. Trollhegg ("Frangula alnus") er en løvfellende busk i trollheggslekten innenfor trollheggfamilien. Beskrivelse. Trollhegg blir fra 2 til 6 meter høy. Barken er først grå og fint håra med lyse barkporer på langs. Senere blir den mørk brun med mer tydelige porer. Gamle grener kan få oppspukket, grå bark. Bladene er oftest skruestilte, ovale med hel rand. Oversiden er skinnende blank friskt grønn, mens underside er mer matt og lysegrønn. Høstfargen er klart gul. Blomstene, som kommer fram fra begynnelsen av juni, sitter samla i kvaster i bladhjørnene. Blomstene er tokjønna, og gulgrønne og bittesmå. Fruktene er ertestore bær som skifter farge fra grønt over rødt til svart. Blomster og bær kan sees i alle grader av modenhet samtidig. Frøene spirer villig. Rotnettet er kun litt forgreina, men når langt ut og djupt ned. Alle deler av planta har ei spesiell, ram lukt. Hele planta er giftig og framkaller kraftige oppkastninger. Biene trekker gjerne etter trollhegg, som yter god nektar. Utbredelse og habitat. Planta opptrer som underskog i nesten alle jordtyper, men især på fuktig og sur jordbunn. Dessuten danner den kratt ved bredden av dammer, sjøer og vannløp sammen f. eks svartor, vanlig bjørk, pors og selje. Trollhegg er vanlig i nesten hele Europa, med mangler nordlige deler. Den går også inn i den asiatiske delen av Russland, samt Kaukasus og Lilleasia. Den er innført i Nord-Amerika. I Norge vokser den i lavlandet nord til Grane i Nordland. Bruk. I folkemedisinen har trollhegg et ry som avførende middel. Det var viktig at man skrellet av barken på riktig måte, ovenfra og ned. Ellers ville man få brekninger av barken hvis man drar den av motsatt vei. Brekningen skyldes et atranol-derivat, som etter langvarig lagring omdannes til antrakin-glyoksid som virker avførende. Barken blir også brukt til plantefarging, og gir en grønn farge. Coelolepida. Coelolepida er en gruppe som omfatter nesten alle kjente grupper av sommerfugler. Det viktigste kjennetegnet er at de har hule skjell på vingene. Coeloepida deles i tre grener: familien Acanthopteroctetidae (fem arter, Nord-Amerika og Europa), slekten "Lophocorona" (seks arter, Australia) og gruppen Myoglossata, som omfatter nesten alle sommerfugler. Elcon Securities. Elcon Securities var et norsk verdipapirforetak som var et datterselskap av Gjensidige. Selskapet ble oppløst i 1999. Bakgrunnen var sammenslåingen av Sparebanken NOR og Gjensidige og den derav planlagte sammenslåing av de respektive foretaks datterselskap, Karl Johan Fonds og Elcon Securities. Tilnærmet samtlige ansatte i Elcon Securities ble ansatt i First Securities ved etableringen av dette selskapet. Keiserkonserten. Klaverkonsert nr. 5 i Ess-dur, op. 73, ofte kalt "Keiserkonserten", er Ludwig van Beethovens siste klaverkonsert, komponert mellom 1809 og 1811 i Wien. Verket er dedisert til hans velgjører og elev Rudolf von Habsburg-Lothringen. Tilnavnet «Keiserkonserten» stammer ikke fra Beethoven. Konserten er instrumentert for solo piano, to fløyter, to oboer, to klarinetter (stemt i B og C), to fagotter, to valthorn, to trompeter, pauker (i Ess og B) og strykere. Den ble urframført i Leipzig i 28. november 1811. Satser. Konsertens varighet er til sammen ca. 40 minutter. Sten & Stanley. Sten & Stanley er en svensk musikkgruppe som ble dannet som en popgruppe i 1962. I løpet av 1970- og 80-årene byttet de stil og gikk i retning danseband. Gruppen var på denne tiden også påvirket av diskomusikk, både med coverlåter og egenprodusert materiale. Gruppen har hatt mange låter på Svensktoppen, og har også medvirket i TV-programmer, blant annet "Så ska det låta" og "Hallå Sverige". Orkesteret bestod fra begynnelsen av sangeren Sten Nilsson og musikerne Stanley Granström (gitar), Per Nilsson (bass), Ebbe Nilsson (orgel, piano) og Bo Carlén (trommer), men består per 2007 av følgende: Sten Nilsson og Ebbe Nilsson, Thomas Widén, Johan Ryding og B-O Söderberg. Blant deres mest kjente låter er «Dra dit pepparn växer» og «Hallå Västindien» samt «Jag vill vara din Margareta». MicroSD. microSD er et lite og flyttbart minnekort. Formatet ble laget av SanDisk og lansert som TransFlash. Toshiba og Panasonic presset på for å få formatert standardisert og microSD-formatet ble lansert som en standard av SD Card Association 14 mars 2005. Brikken har en størrelse på 15 mm × 11 mm × 1 mm som er det minste minnekortformatet, og baserer seg på flashminne. Størrelsen er en fjerdedel av standard SD-kort og ved hjelp av et adapter kan man bruke det som et vanlig SD-kort. Ring of Honor. Ring of Honor (ROH) er et uavhengig wrestling-forbund i USA. Det ble stiftet i 2002 av Rob Feinstein, men eies nå av Cary Silkin. ROH holder et par show i måneden; de har også noen faste show i året som er Anniversary Show(s), Death Before Dishonor, Survival of the Fittest, Glory by Honour og Final Battle. ROH tar opp alle showene sine og gir dem ut på DVD via sin hjemmeside. Detta har ført til at ROHs popularitet sakte, men sikkert har vokst i USA og resten av verden. Liège. Panorama over Liège fra 2006. Liège (vallonsk: "Lîdje", nederlandsk: "Luik", tysk: "Lüttich") er en by i Belgia og en kommune i Vallonia og Liège. Stavemåten Liège er den offisielle franske, men frem til 1949 var navnet skrevet Liége. Byen ligger ved elva Meuse (Maas) nær Belgias grense mot Nederland og Tyskland, der Meuse møter elven Ourthe. Liège er den største og viktigste byen i Vallonia, den fransktalende delen av Belgia. Kommunen Liège inkluderer de tidligere kommunene Angleur, Bressoux, Chênée, Glain, Grivegnée, Jupille-sur-Meuse, Rocourt og Wandre. Selve byen Liège hadde i 2006 cirka 190 000 innbyggere, men i området rundt Liège bor det cirka 600 000. Byen er et av de store økonomiske og kulturelle sentra i Vallonia, og innbyggerne er hovedsakelig fransktalende. I tillegg er byen en stor studentby med mer enn 24 skoler og totalt 42 000 studenter (inkludert Universitetet i Liège, som ble grunnlagt i 1817, som har 17 000 studenter). Det var bosetninger her i romertiden, og Liège ble først nevnt i 558 som "Vicus Leudicus". Terje Rootwelt. Terje Rootwelt (født 25. oktober 1961) er en norsk lege, dr. med. og klinikksjef for Barneklinikken ved Rikshospitalet. Han tok doktorgraden under Ola Didrik Saugstad i 1995 med avhandlingen "Resuscitation with 21% or 100% oxygen". Eroica. Original tittelside til Eroica med den berømte opprinnelige dedikasjonen til Napoleon Eroica er navnet på Ludwig van Beethovens symfoni nummer 3 Op.55 iEss-dur, første gang oppført i 1804 (privat) og 23. januar 1805 (offentlig). Eroica er "heltemodig" på italiensk og ble først dedisert Napoleon Bonaparte, men etter at denne lot seg krone til keiser rev Beethoven av tittelsiden i raseri og endret han dedikasjonen "For å feire minnet av en stor mann". Bakgrunn. Den opprinnelige inspirasjonen til verket skal ha kommet fra den franske sendemannen i Wien, greve Jean-Baptiste Bernadotte (senere kong Karl XIV Johan av Sverige og Norge), som hadde kontakt med Beethoven ved sitt besøk i byen i 1798 og synes å ha påvirket komponisten til å skrive et verk for å hedre general Bonaparte. I Napoleon så Beethoven en personifisering av de dyder som den gamle romerske republikken representerte. I 1804 viste Beethoven arrangementet for sine venner, hvor han over sitt eget navn hadde skrevet "Bounaparte", men da Napoleon utropte seg til keiser 2. desember 1804 rev Beethoven av siden og skrev i stedet "Sinfonia Grande" på sitt eksemplar, men allikevel med en blyantnotering som sa "Geschrieben auf Bonaparte". Til slutt tilegnet Beethoven verket til fyrst Lobkowitz, etter at denne hadde betalt 400 dukater for æren. Satser. Symfonien består av fire satser og har flere originale avvik fra det klassiske mønsteret, for eksempel består den langsomme satsen av en begravelsesmarsj: "Marcia Funebre", og menuetten er erstattet med et "Scherzo". Videre kan en høre variasjoner på temaet fra balletten "Prometheus" i finalen. Kurdistans Demokratiske Parti i Iran. Kurdistans Demokratiske Parti i Iran og Kurdistans Demokratiske Parti (kurdisk: Hizbi Demokirati Kurdistani Êran) er en kurdisk opposisjonsgruppe i iransk Kurdistan som søkte politiske rettigheter og nasjonale rettigheter for kurderne i Iran. KDP-I ble delt inn i to retninger for andre gang i 2008. Det nye partiet har gått med navnet Kurdistans Demokratiske Parti (KDP, må ikke forveksles med Kurdistan demokratiske parti som holder til i Irak og med Messoud Barzani som leder) Dr. Abdul Reham Qasemlo er en av de viktigste symbolene for en kurdisk autonomi i Kurdistan-Iran, og det var Qasemlo som utformet partiet KDP-I. Han ble skutt og drept av iranske agenter i Vienna i 1989. I Mykonos-attentatet i Berlin ble fire kurdiske eksilpolitikere drept på oppdrag fra de iranske hemmelige tjenestene. Generalsekretæren for KDP-I er Mustafa Hizri og Khalid Haziz for KDP. Partiene kjemper for de samme rettighetene, men ble delt på grunn av en rekke uenigheter innad i partiet i 2008. Begge to partiene holder til i Nord-Irak i den kurdiske byen Koye. Christian Christensen Kollerud. Christian Christensen Kollerud (født 6. juni 1767, død 28. mars 1833) var en bonde og eidsvollsmann. Kollerud var fra Høland i Akershus og stilte som medlem av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Der representerte han Akershus amt. Han var bonde, men eide flere gårder og drev sagbruk. Kollerud var ikke spesielt aktiv i riksforsamlingen og kildene er uenige om hvorvidt han kunne regnes til Selvstendighetspartiet eller unionspartiet. Han skal ha støttet kravet om opphevelse av sagbruksprivilegiene. Han var far til Halvor Christensen, og bestefar til Thorvald Christian Christensen. Kurdistans demokratiske parti. Kurdistans demokratiske parti (KDP) (kurdisk: "Partiya demokrata kurdistanê") er et politisk parti blant kurderne i Irak. Partiets president Massoud Barzani er også president for Regionen Kurdistan i Irak. Historie fram til 1991. Kurdistans Demokratiske Parti ble opprettet i 1946 etter mønster av det iranske partiet med samme navn. Frigjøringshelten Mustafa Barzani ble valgt til partiets første president, selv om han ikke var tilstede på stiftelseskongressen i Suleimania. Barzani var på dette tidspunktet militær leder for den kurdiske Mahabad-republikken i Iran. Barzani flyktet i 1947 til Sovjetunionen, mens partiet førte en lavintensiv geriljakrig mot den irakiske regjering. Etter revolusjonen i 1958 vendte Mustafa Barzani tilbake til Irak, men ble snart uenig med den arabiske eliten i Bagdad. Han stilte seg i spissen for KDPs væpnede styrker," pesh merga" (de som står overfor døden) og etablerte kontroll over store deler av de kurdiske fjellområdene. I 1970 ble det inngått en avtale mellom KDP og det nye Baath-regimet i Bagdad, som etablerte et selvstyrt kurdisk område i Nordirak. Det brøt likevel snart ut nye kamper, og KDP fikk støtte fra såvel Iran som Israel. I 1975 inngikk baathlederen Saddam Hussein en avtale med sjahen av Iran om Shatt al-Arab, en omstridt grenseelv mellom Iran og Irak i sør. Sjahen avbrøt umiddelbart all støtte til KDP, og Mustafa Barzani måtte igjen flykte, denne gangen til USA der han døde året etter. Barzanis autoritære lederstil hadde drevet flere grupper ut av partiet. Etter nederlaget i 1975 slo noen av disse seg sammen med den marxistleninistiske organisasjonen Komala og opprettet det konkurrerende partiet Kurdistans Patriotiske Union, med Jalal Talabani som leder. PUK og KDP har siden knivet om å være den fremste representanten for kurderne i Irak. Etter at Saddam Hussein i 1980 gikk til krig mot Iran, gjenopptok KDP under ledelse av Mustafa Barzanis sønn Massoud barzani den væpnede kampen med iransk støtte. Store deler av irakisk kurdistan ble frigjort av "pesh mergas" fra KDP, PUK og andre væpnede kurdsike grupper. I 1987 og 1988 gikk den irakiske hæren til motoffensiv, raserte tusenvis av landsbyer og massakrerte titusener av kurdere. Det ble også brukt giftagass under denne kampanjen som av internasjonale observatører karakteriseres som folkemord. Etter gassangrepet på byen Halabja i mars 1988 brøt den kurdiske motstanden sammen, og KDPs ledelse flyktet til Iran. Fra 1991 til 2003. Ettere den første gulfkrigen i 1991 oppsto det et maktvakum i Nordirak. Kurdere gjorde opprør og jaget den irakiske hæren på flukt. Lederne for KDP og PUK vendte tilbake fra eksil og forsøkte å ta kontroll over situasjonen. Regjeringshæren slo imidlertid nok engang tilbake, og jagde hundretusener av kurdere på flukt. En sikker sone for noen av disse flyktningene ble opprettet ved grensa til Tyrkia etter mandat fra FN. I 1992 trakk Saddam Hussein sin administrasjon ut av de kurdiske områdene, og regnet med at samfunnet der ville bryte sammen. De kurdiske partiene klarte imidlertid å etablere en ny administrasjon, og KDP tok på denne måten makta over et område fra utkanten av byen Arbil til den tyrkiske grensa ved Zakho, mens PUK kontrollerte området østover til Iran. I 1994 brøt det ut kamper mellom PUK og KDP. KDPs styrker ble drevet på defensiven, og Massoud Barzani ba Saddam Hussein om hjelp. Irakiske regjeringsstyrker erobret deretter Arbil sammen med KDPs folk og jaget PUK over grensa til Iran. Derfra vendte PUK snart tilbake med støtte fra den iranske hæren. I 1998 ble det etter amerikansk press mot både PUK og KDP opprettet en våpenhvilelinje øst for Arbil. I praksis var det dermed etablert to kurdiske ministater i Nordirak. Situasjonen etter 2003. Massoud Barzani og George W. Bush I 2003 støttet både KDP og PUK den amerikanskledede invasjon av Irak, og kurdiske styrker tok kontroll over byene Kirkuk og Mosul og andre områder med betydelig kurdisk bosetting. KDP deltar etter 2003 aktivt i koalisjonsregjeringen i Bagdad, og har også forsonet seg med sine rivaler i PUK. De to partienes områder er slått sammen til regionen Kurdistan, som nå er offisielt anerkjent i den irakiske grunnloven. Massoud Barzani ble valgt til president for Kurdistan av det kurdiske parlamentet i 2005, og ble gjenvalgt med nesten 70% av stemmene ved alment valg i 2009. Hans nevø Nechirvan Barzani har vært statsminister for regionen, og mange andre medlemmer av Barzaniklanen har framtredende posisjoner. Nani. Luís Carlos Almeida da Cunha (født 17. november 1986 i Praia, Kapp Verde), vanligvis bare kjent som Nani, er en portugisisk fotballspiller. Han er ving, og spiller for den engelske klubben Manchester United. Nani emigrerte i ung alder med familien til Amadora–distriktet i Lisboa. Nani startet sin karriere i den lokale klubben Real de Massamá, og ble senere hentet til storklubben Sporting Lisboa. Den 6. juni 2007 ble han enig med den engelske klubben Manchester United om en overgang, og ble offisielt United–spiller 2. juli 2007 etter å ha skrevet under på en femårskontrakt. Nani scoret sitt første mål i engelsk ligafotball med et langskudd mot Tottenham den 26. august 2007. Nani endte med tre ligamål i sin første sesong i United–trøyen, og utmerket seg blant annet med ett mål og tre målgivende i seieren 4–0 mot Arsenal i FA–cupens femte runde. 2007/08–sesongen ble en suksess for Nani og United, og endte i både Premier League– og Champions League–seier. Nani kom på som innbytter i Champions League–finalen, og scoret på straffespark i straffesparkkonkurransen. Nani har sin spesielle måte å feire scoringer på, der han slår en salto som på engelsk blir kalt «leap of death». Nani trente capoeira som gutt, noe som er inspirasjonen til feiringen. Nani fikk sin debut på i september 2006, og scoret ett mål i 2–4–tapet mot. Han var også med i Portugals tropp til EM i fotball 2008. Han var uttatt til Portugals tropp til VM 2010, men måtte trekke seg grunnet skade. Manchester United (2007 -). Nani var tidlig etter overgangen fra United et stort talent fra Sir Alex Ferguson å dømme. Men var fortsatt ung og trengte tid på å tilpasse seg det engelske spillet. Han levde i skyggen av Cristiano Ronaldo sin enorme suksess og det var ikke før Ronaldo dro til Real Madrid at Nani fikk ordent fart på karrieren i United drakta. Han står med flest assist i Premier League (per 26-2-2011) og regnes som en nøkkelspiller blant Uniteds mannskap. Hans fart, tekniske ferdigheter er helt klart i verdensklasse, han er ekstremt farlig når han rettvender seg. Hans ferdigheter med å håndtere ballen med begge bein, gjør han veldig uberegnelig. Nani sesongen 07/08. Motstander / Nani scoring / Sluttresultat / Vinner / Liga Tottenham Hotspur / 0-1 / 0-1 / Manchester United / Premier League Middlesbrough FC / 0-1 / 1-4 / Manchester United / Premier League Arsenal FC / 0-3 / 0-4 / Manchester United / FA-Cup Liverpool FC / 0-3 / 0-3 / Manchester United / Premier League Derby County / 0-1 / 1-4 / Manchester United / FA-Cup Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 18. mai 2011" Mary Douglas. Mary Douglas (født 25. mars 1921 i San Remo i Italia, død 16. mai 2007) var en britisk sosialantropolog, kjent for originale studier om renslighet og tabu, og for studier innenfor sammenlignende religionsvitenskap. Hun ble født som "Margaret Mary Tew"; hennes far arbeidet i den britiske koloniforvaltning. Moren var troende katolikk, og både Mary og søsteren ble oppdratt som katolikker. Hun studerte ved St Anne's College, Oxford 1939-1943, arbeidet deretter i koloniforvaltningen, før hun i 1947 vendte tilbake til Oxford for å fullføre studiene. Hennes feltarbeid ble gjort blant Lelefolket i det sørlige Kongo (den gang Belgisk Kongo) i 1949. På 1950-tallet fullførte hun doktorgraden, stiftet familie og begynte å undervise ved "University College", London. Hun underviste der i 25 år, avbrutt av 11 år i USA. Hun ble utnevnt til "Dame Commander" av Order of the British Empire i dronningens "Nyttårsliste" 30. desember 2006. Hun ble derigjennom opphøyet i ridderstanden og fikk rett til å føre tiltaleformen "Dame" foran sitt navn. Selv om hun utga et monografi om lelene, er det først og fremst de teoretiske bidragene til antropologien Douglas er kjent for. Hennes renommé som faglig banebrytende ble etablert med boken "Rent og urent" (Purity and Danger) som kom i 1966. Boken åpner med påstanden «tvetydige ting kan oppfattes som truende» og fortsetter med «tabu er en spontan foranstaltning for å opprettholde distinkte kategorier». Her lanserte hun teorien om at kosher, de jødiske matforskriftene, verken var ernæringsbasert, eller vilkårlige tegn på lydighet, men basert på forestillinger om at "det som ikke lar seg kategorisere, er problematisk". Grisen er «u-kategoriserbar» fordi den er det eneste klovdyret som ikke er drøvtygger. Absolute Music. Absolute Music er en serie med samlealbum hvor hvert album er satt sammen av aktuelle og populære poplåter. Serien gis ut av samlelabelen EVA Records og startet i Sverige i november 1986. På begynnelsen av 90-tallet kom serien også til Norge og Danmark med utgivelser tilpasset de enkelte landene. Det første Absolute Music albumet i Norge kom i mars 1991 under navnet Absolute Music 1. Samlingene ble først utgitt med bare tre album i året, først en i mars, en i september og en i desember. Fra 1998 begynte de å sende ut en ekstra plate i juni, og samlingen kommer nå altså ut fire ganger i året. Absolute Music hadde sin storhetstid på 90-tallet hvor de kunne selge over 200 000 eksemplarer i året. I 2007 solgte de rundt 35 000 eksemplarer. EVA Records står også bak andre Absolute-serier som "Absolute Hits", "Absolute Dance", "Absolute Reggae" og "Absolute Kids". Labelen har rettighetene til navnet Absolute, noe som førte til at det norske bandet Luxus Leverpostei måtte endre navnet på sitt album fra "Absolute Bullshit" til "100% Bullshit". I 2009 ble Absolute Music og McMusic slått sammen til Now That's What I Call Music, som er et verdenskjent varemerke i samlealbumsbransjen, og som har vært innbegrepet på hitsamlinger i UK og USA i en årrekke. Absolute Music kom til nummer 60, mens McMusic stoppet på nummer 47. EVA Records har vært samleplateselskapet til EMI og Warner Music, mens McMusic har vært tilsvarende for Universal og Sony Music. Universal Music, Sony Music, EMI Music og Warner Music i Norge har altså slått seg sammen om ett samleplateselskap. Now That's What I Call Music! nummer 1 ble utgitt 23. november 2009 og distribuerett via Universal. Now That's What I Call Music! nummer 2 ble utgitt 22. mars 2010, Now That's What I Call Music! nummer 3 ble utgitt 28. juni 2010 og Now That's What I Call Music! nummer 4 ble utgitt 11. oktober 2010. Nyeste Now-produkter er Now That's What I Call Music! nummer 5 som ble utgitt 23. februar 2011, Now That's What I Call Music! nummer 6 som ble utgitt 15. april 2011, Now That's What I Call Music! nummer 7 som ble utgitt 8. juli 2011, Now That's What I Call Music! nummer 8 som ble utgitt 23. mars 2012, Now That's What I Call Music! nummer 9 Dance Edition som ble utgitt 18. mai 2012 og Now That's What I Call Music! nummer 10 som ble utgitt 24. august 2012. NOW – That's What I Call Music! White Christmas ble utgitt 15. november 2010, og God Jul – Now That's What I Call Music ble utgitt 18. november 2011. Now That’s What I Call Music ! Woman ble utgitt 23. desember 2011 via Sony. Now That's What I Call Music! Hits 2009 ble utgitt 7. desember 2009 via EMI, Now That's What I Call Music! Hits 2010 ble utgitt 29. november 2010 via Sony Music, Now That's What I Call Music! Hits 2011 ble utgitt 25. november 2011 via Sony Music og Now That's What I Call Music! Hits 2012 ble utgitt 16. november 2011 via Sony Music. Now That's What I Call Music! Dance 1 ble utgitt 23. august 2010 via Universal Music og Now That's What I Call Music! Dance 2 ble utgitt 2. september 2011. Vestlandske Teatersenter. Vestlandske Teatersenter (VT) er et kompetansesenter for teater og drama på Vestlandet. Teatersenteret ble etablert i Bergen 16. desember 1967 som en frivillig organisasjon. Gjennom sine aktiviteter vil teatersenteret at så mange som mulig skal få spille teater, lære om teater, se teater og bli inspirert av teater. Hovedfokus er på barn, unge, amatørteater og organisasjoner. God scenekunst og ny dramatikk er et hovedmål, og VTs intensjon er å stå for et best mulig samlet teatertilbud for barn og unge på Vestlandet. Teaterskole for barn og unge. VTs Teaterskole for barn og unge ble startet i 1988, og underviser årlig ca. 190 elever i alderen 6 – 20 år. Teaterskolen gir elevene teaterfaglig kunnskap, personlig vekst og samfunnsengasjement gjennom samarbeid med andre. Undervisningstilbudet er tilpasset elevenes alder og forutsetninger. Fagplaner for hvert klassetrinn sørger for progresjon og utvikling. Teaterskolen arbeider produksjonsrettet, men prosessen er en viktig del av undervisningen. Elevene arbeider med ulike teaterformer og teknikker, blir utfordret på egen tekstproduksjon, og får opplæring i formidling av tekst og sceneuttrykk. Improvisasjon, samarbeid og trygghet er viktige elementer for et kreativt miljø på Teaterskolen. Teaterskolen følger skoleåret, og tar inn nye elever hver høst. Teaterskolen har 12 aldersfordelte grupper med ca 15 elever i hver. Gruppene har undervisning én ettermiddag i uken. De yngste elevene har i hovedsak interne presentasjoner for familie og venner. De eldre elevene jobber med større produksjoner som blir presentert i løpet av vårsemesteret. Men Teaterskolen har også fellesforestillinger og arbeider gjerne med felles tema på tvers av grupper. Teater Extra: VTs Teaterskole setter hvert år sammen en gruppe av 10-15 elever i alderen 13-20 år som er ekstra motiverte og interesserte i å spille teater. Teater Extra er et utviklende og supplerende tilskudd til de elevene som brenner mest for å drive med teater, og som ønsker å utvikle sine skuespillerferdigheter og lære enda mer om teaterarbeidet. VT arrangerer intern audition for Teater Extra. Kurs og kompetansesenter. Kurs og kompetansesenteret arrangerer kurs og workshops rettet mot både amatørteater og profesjonelt teater. VT arrangerer hvert år en rekke kurs rettet mot både amatørteater og profesjonelt teater i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. I tillegg til kurs i VTs egne lokaler, arrangerer VT skreddersydde kurs hvor instruktørerene reiser ut og holder det kurset man har behov for (f.eks: sminke, kostyme, regi, lys, koreografi, produksjonsledelse, pyroeffekter, flammeblåsing, scenekamp, dukkemaling osv.). VT formidler kursholdere, instruktører og andre fagpersoner til grupper som ønsker å gjennomføre egne forestillinger eller kurs. Teaterfestivalen mini midi maxi. Mini midi maxi er en internasjonal teaterfestival for barn og unge, som arrangeres i Bergen av Vestlandske Teatersenter for barnehager og skoler på dagtid og barnefamilier på ettermiddag. Festivalen ble første gang arrangert i 2005 av Vestlandske Teatersenter, som avviklet den første festivalen i samarbeid med Den Nationale Scene, Barnas Kulturhus, Ole Bull Scene og Høgskolen i Bergen. Siden da har festivalen vært en årlig, senhøstes begivenhet. Det er først og fremst en arena hvor man kan oppleve forestillinger fra inn- og utland, men er også et forum for diskusjon, informasjonsutveksling og inspirasjon for folk som jobber med teater for og med barn og unge, med interesse for barneteater. Markhus&Lid. Markhus&Lid er en musikalsk duo fra Osterøy, bestående av Knut Markhus og Lars Sveinung Lid. Deres første EP heter «Fru Jørgensen» og ble sluppet i 2004. Tory Island. Tory Island ligger nordvest for Irland Tory Island (irsk: "Oileán Thoraigh" eller tidligere "Oileéan Thúr Rí" som betyr «øya med kongens tårn») er en øy utenfor Irland. Den ligger om lag 12 kilometer fra nordvestkysten av grevskapet Donegal i Republikken Irland. Øya har en avlang form fra nordvest til sørøst, og er omtrent 5 km lang og 1 km bred. Øya har en befolkning på om lag 136 mennesker (2006)., fordelt på fire landsbyer: "An Baile Thoir" (East Town), "An Baile Thiar" (West Town), "An Lár" (Middletown) og "Úrbaile" (Newtown). Talespråket på øya er i hovedsak gælisk (Ulsterirsk) og den regnes som del av det gælisktalende Gaeltacht. Siden 1950-tallet har øya vært hjem for et lite samfunn av kunstnere, og det er også et eget kunstgalleri på øya. Den engelske kunstneren Derek Hill har forbindelser med kunstnersamfunnet på Tory Island. En av kunstnerne som holder til på øya er Patsaí Dan Mac Ruaidhrí (Patsy Dan Rodgers), som innehar det uformelle embetet som "Rí Thoraí" (konge av Tory). Denne kongetittelen gir ikke noen formell makt, men kongen er valgt gjennom en konsensusavgjørelse blant øyboerne for å representere samfunnet. I september 1884 fant et alvorlig forlis sted da den britiske fregatten HMS «Wasp» gikk på grunn ved fyret på Tory. Av et mannskap på 58 omkom 52 i forliset. Øya er kjent for det store tårnet sentralt på øya og ruinene av "Tory castle". Øya er et viktig hekkeområde for åkerrikse, som har mistet mange andre hekkeområder og nå er en truet art på grunn av landbruket. Eric Robert Rudolph. Eric Robert Rudolph (født 19. september 1966) er en amerikansk anti-abort-terrorist. Han har stått bak en serie bombinger i USA på 1990-tallet, som til sammen har drept tre personer og skadet minst 150. Mest kjent er bomben som gikk av i Olympiaparken i Atlanta i midten av sommer-OL 1996, hvor én ble drept og 111 skadet. Rudolph var på FBIs liste over de ti mest ettersøkte i USA da han ved en tilfeldighet ble arrestert 31. mai 2003. Han gjorde en avtale med myndighetene for ikke å få dødsstraff ved å si seg skyldig i alt han var anklaget for. I stedet fikk han fem livstidsdommer. Kristian Eivind Espedal. Kristian Eivind Espedal (født i Espedal), mest kjent under sitt artistnavn «Gaahl», er en norsk black metal-vokalist. Han er best kjent fra bandenene Gorgoroth og Trelldom. Musikk. Gaahl sitt første band var Trelldom, et black metal-band fra Sunnfjord som ble startet i 1992. Trelldom ga ut sitt første album, "Til evighet", i 1995. Deres andre album "Til et annet..." kom i 1998. Samme året ble Gaahl medlem av Gorgoroth og Trelldom ble et sideprosjekt. På denne tiden hadde Gorgoroth gitt ut tre studioalbum, og deres fjerde, "Destroyer", var rett rundt hjørnet. Gaahl sang kun på tittelsporet av dette albumet. Resten hadde deres tidligere vokalist Pest allerede spilt inn. I 1998 startet Gaahl også to nye sideprosjekt, kalt Gaahlskagg og Sigfader. Begge disse to bandene er et samarbeid med Skagg, som også var opphavet til navnet Gaahlskagg. Teater. Tidlig i januar 2010 ble det kjent at Gaahl var blitt hyret for å spille «Heimdal» i Den Nationale Scene-musikalen «Svartediket». Teatersjef Bjarte Hjelmeland uttalte at han ble hyret for sine kunstneriske kvaliteter. Debuten var 26. mai 2010 under Festspillene i Bergen. Religion og tro. Gaahl er kjent som satanist i media. Dette sier han selv at han ikke er, men aksepterer å bli kalt det. I virkeligheten er han sjamanist og mener alt i naturen er besjelet. Han mener at alt i naturen har en mening og er like mye verdt, og er en motstander av, og er angivelig også vegetarianer. Gaahl er også en stor tilhenger av norrøn mytologi og kultur, hvor enkeltpersoner ikke er «snille» eller «slemme», men har forskjellige sider ved personligheten sin, i motsetning til f.eks. kristendommen hvor godhet er definert. I dokumentaren ' fortalte Gaahl at han støttet kirkebranner fullt ut og at dette var noe Norge og verden kom til å se mer av i fremtiden. I følge en artikkel i Bergens Tidende sa han: «Så lenge kirken står for den makten den har og for undertrykkelse, bør vi ikke vise kirken sympati. Derfor synes jeg ikke det er galt hvis det skjer igjen; at noen brenner ned kirker.» og «Jeg mener veldig, veldig sterkt at symbolverdien ved å brenne ned kirker er bra. Men jeg er blitt usikker på om effekten av kirkebrenning er blitt mindre enn verdien av å gjøre det. Jeg frykter det vil styrke kirken at noen angriper den. At de kristne vil stå mer sammen da. Men jeg forsvarer dem som brente ned kirkebygg.» Voldshandlinger. I 2001 ble Gaahl dømt til ett års fengsel samt 158 000 kroner til offeret for legemsfornærmelse i Høyanger. I 2002 ble han på nytt dømt for vold, etter at han mishandlet en annen mann i 6 timer. Det ble også sagt at Gaahl skal ha truet med å tappe neseblod fra offeret og truet med å drikke det. Gaahl hevder selv at bloddrikkingen aldri skjedde, og at blodet ble samlet i en kopp fordi det ikke skulle renne på gulvteppet, men står for resten, angrer ikke, og hevder han handlet i selvforsvar. For mishandlingen ble Gaahl dømt til 14 måneders fengsel og å betale offeret 190 000 kroner. Gaahl slapp ut av fengselet i desember 2006. Privatliv. Han har åpent gått ut om sin homofile legning. Ayşe. Ayşe er en tyrkisk variant av det arabiske kvinnenavnet "Aisha" (عائشة) som betyr «levende». Utbredelse. Ayşe er et svært vanlig navn i Tyrkia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Ayşe eller Ayse i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Friskvernklinikken. Friskvernklinikken i Asker er en spesialistklinikk for muskel- og skjelettlidelser, idrettskader, fedmeproblematikk og lettere, psykiske lidelser. Klinikken ble etablert av lege Jan Erik Ødegård i mars 1996 og var under Jorunn Tangen Holes ledelse ut juni 2009. Høsten 2001 fikk Friskvernklinikken godkjennelse fra Sosial- og helsedepartementet til økonomiske rettigheter på lik linje med offentlige poliklinikker. Klinikken har idag samarbeidsavtaler med Helse Sør-Øst. Klinikken er godkjent som utdanningsinstitusjon for fysikalsk medisin og rehabilitering, og dessuten som voksenpsykiatrisk poliklinikk. Deres satsningsområder er videreutviklingen av et tverrfaglig rehabiliteringstilbud til pasienter med sammensatte og komplekse problemstillinger innen både somatikk og psykiatri, i tillegg til pasienter med helseplager knyttet til overvekt. August 2009 tok Øydis Jahren over som direktør etter Jorunn Tangen Hole. Vinteren 2010 ble det kjent at Friskvernklinikken måtte nedbemanne kraftig, som en følge av Helse Sør Øst avvisning av Friskvernklinikkens anbud. Aslak Bolts jordebok. Aslak Bolts jordebok er en oversikt fra 1432 over Nidaros erkebispedømmes jordegods og eiendommer, og inntektene fra det. Jordeboken har navn etter Aslak Bolt (erkebiskop 1428–1450). Boken er en viktig kilde til norsk økonomisk historie i senmiddelalderen. Over 3 000 gårder og steder er nevnt. Bolt gjeninnførte også en rekke mindre avgifter som var gått i glemmeboken. Trykte utgaver. P.A. Munch gav ut et nytt trykk av Aslaks Bolts jordebok allerede i 1852. Boka har vært en viktig middelalderkilde i Norge i halvannet hundreår. Oluf Rygh sammenlignet Munchs utgave med originalmanuskriptet da han arbeidet med Norske Gaardnavne, og Ryghs korrigerte utgave finnes i Riksarkivet. I 1997 gav Riksarkivet ved Jon Gunnar Jørgensen ut en ny utgave av jordeboka. Denne utgaven er tospråklig, slik at venstre oppslagsark er ordrett tolking eller avskrift, høyre oppslagsark er moderne bokmål. Russo-Baltique. 40. Dette er faktisk den eneste brannbilen laget av fabrikken. Frimerke med en 1909-modell Russo-Balt. Russo-Baltique (også kalt Russo-Balt og Russobalt) er et russisk bilmerke. Det var det første russiske selskapet som produserte biler. Navnet henviser til at konsernet hadde fabrikker i Latvia; bilproduksjonen foregikk på jernbanefabrikken RBVZ i Riga fra 1909 til 1915. Historie. Russo-Baltique var opprinnelig et industriselskap, men i 1907 bestemte de seg for å begynne å produsere biler. Den første modellen sto ferdig i 1909, under navnet "Russo-Baltique 24-30". Dette var en åpen 2-seters bil med 30 hk. Som mange andre bilmerker i samme periode, satset de på billøp, og fikk gjennom dette et godt omdømme. I 1913 ble de utnevnt til offisiell hoffleverandør til keiseren. Fra 1914 begynte de også å produsere fly, og det samme året hadde de produsert verdens første dedikerte bombefly. Dette flyet fikk navnet "Ilya Muromets". Dette flyet var også verdens største på sin tid. Igor Sikorsky stod bak konstruksjonen. Etter oktoberrevolusjonen i 1917 avtok produksjonen, og de siste årene fram til 1923 ble det stort sett produsert lastebiler og militære kjøretøyer ved den andre fabrikken deres i St. Petersburg. I dag. Dagens Russo-Balt holder til i Riga, og produserer tilhengere for bil. I 2003 ble det imidlertid besluttet å reetablere Russo-Baltique som bilmerke. Merket ble etablert i 2005, med hovedkontor i Moskva, og produksjon delt mellom Moskva og Tyskland. Disse bilene skal ifølge selskapet selv produseres i kun 10-15 eksemplarer totalt, og kun 2-3 pr år, til en pris av 50 millioner rubler, ca 12 millioner kroner. Modellen heter "Russo-Baltique Impression", en luksus-sportbil basert på Mercedes-Benz, nærmere bestemt CL63 AMG, med Mercedes' V12-motor på 555 hk. Karin. Karin er en svensk variant av kvinnenavnet Katherine som har gresk opprinnelse men usikker betydning. Utbredelse. Carin og/eller Karin er svært vanlige navn i Tyskland og Sverige. Karin er også mye brukt i Norge. Karin er kjent i Sverige siden 1400-tallet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Karin og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Tomorrow May Be Vanished. "Tomorrow May Be Vanished" er det første albumet som ble gitt ut av den norske gruppa Prudence. Albumet ble utgitt i 1972. Den fulle tittelen er "Tomorrow May Be Vanished Victoria "Så Bærre Pass Dæ!" Den lå femten uker på den norske albumlista i 1972 og 1973 med en 14. plass som beste plassering. Henrik den hellige. Henrik den hellige, født i England ca år 1100, død ca.1156 i Finland er Finlands nasjonalhelgen. Han var biskop i Uppsala, og ble drept under korstog til Finland sammen med kongen Erik den hellige. Han døde trolig 20.januar, men minnedagen i Sverige og Finland er 19. januar. St. Henriks dag kalles på finsk Heikinpäivä eller Talviheikki («Vinter-Henrik») og markerer tradisjonelt midtvinter (Keskitalvi). Hans andre festdag, translasjonsdagen 18. juni, ble kalt Kesäheikki, «Sommer-Henrik». De fire årstider (frise). "De fire årstider (frise)" er en brodert frise på 0,58 x 62 meter av Torvald Moseid (1917–2000). Han begynte på verket i 1961 og fullførte det i 1977. Men ideen til verket hadde han hatt helt fra ungdommen. Det er det største teppet fra det 20. århundres Europa og blir sammenlignet med Bayeux-teppet. Motiver. Motivene i teppet er karakteristiske for Torvald Moseids kunst. Blomster, trær, fugler og mennesker i klassisk ro og i flytende bevegelser. Spirende vår, flammende sommer, gyllen høst og mørk vinter skaper en stor symfoni i tekstil. Materialer og teknikk. "De fire årstider" er sydd med håndspunnet, plantefarget spelsaugarn på ufarget lin. Teknikken er for det meste enkel leggsøm, han legger tråden på bunnstoffet og fester den med små sting. På den måten kan han tegne med tråd. Museum og mer. Da teppet ble stilt ut på Kunstindustrimuseet i Oslo, ble det en sensasjon. Folk sto i kø for å komme inn og se teppet. Museet hadde ikke hatt så stor tilstrømning på 60 år, 27 000 personer ville se det. Så mange hadde museet ikke hatt til en utstilling sidenGustav Vigeland stilte ut utkastet til fonteneanlegget i Frognerparken i 1916, året før Moseid ble født. Utstillingen ble forlenget først med noen dager, siden med uker. En av de som kom og så teppet på utstillingen, var Kristian Ottosen, direktør i Studentsamskipnaden i Oslo og Universitetsforlaget. På den tiden bygget man et nytt bygg for Universitetsforlaget på Tøyen. Ottosen fikk utvidet bygget med en etasje for å få plass til "De fire årstider" og der havnet teppet etter utstillingen. Rommet ble kalt Torvald Moseids galleri. Da Universitetsforlaget fusjonerte med Aschehoug, kom teppet i dette forlagets eie. Fra 2006 har det vært utlånt til Setesdalsmuseet på Rysstad, som i første omgang skal ha det til 2008. Jon-Roar Bjørkvold har foreslått at det bør få en permanent plassering i Den norske opera i Bjørvika. Pontiske språk. Pontiske eller nordvestkaukasiske språk er en språkfamilie som snakkes i Kaukasus, hovedsakelig i Russland (Adygia, Kabardino-Balkaria og Karatsjajevo-Tsjerkessia), Georgia (Abkhasia) og Tyrkia. Familien er en av tre som kun snakkes i Kaukasus, og noen ser på den som beslekta med dagestanske språk. Lydverk. Hele familien karakteriseres ved en fattigdom på fonemiske vokaler (to eller tre avhengig av analyse) kombinert med et rikt konsonantsystem som inkludere mange former av sekundær uttale. Ubykhisk, for eksempel, har både det minste antallet vokaler (to) og et konsonantforråd som kun kan måle seg med de i språk i sørlige Afrika (ca. 80). Lingvistiske rekonstruksjoner antyder at både rikdommen i konsonantforrådet og fattigdommen i vokalforrådet kan være resultatet av en historisk prosess hvor vokaltrekk som labialisering og palatalisering ble gitt til nærliggende konsonanter. For eksempel kan opprinnelig ha blitt til, og blit til, slik at de gamle vokalene og har blitt til de nye konsonantene og. Grammatikk. Pontiske språk har relativt enkle substantivsystemer, og bruker relativt få kasus, kombinert med et agglutinerende verbsystem så komplekse at så å si hele den syntaktiske strukturen i setningen innehas i verbet. Språkene godkjenner gjerne ikke mer enn ett endelig verb per setning, noe som fjerner muligheten for bisatser på den måten de brukes i indoeuropeiske språk; likeverdige funksjoner utføres av et stort antall nominelle og partisippelle ikke-endelige verbformer. Klassifikasjon. Det er fem språk i den pontiske familien: abkhasisk, abazinsk, kabardisk, adygeisk og ubykhisk. De klassifiseres på følgende måte. Strangford Lough. Strangford Lough er en fjord på nordøstkysten av øya Irland. Den ligger i grevskapet Down i Nord-Irland, og skiller Ardshalvøya fra resten av øya Irland. Fjorden dekker et område på 150 km², og er nesten å regne for en innsjø. Innløpet fra Irskesjøen er langt og trangt, med sterke strømmer. I 2007 ble et kraftverk som produserer elektrisk strøm ved hjelp av tidevannsstrømmer plassert i innløpet. Det er mange øyer og skjær i fjorden, både klippeøyer og drumliner som er oversvømmet. Mange trekkfugler overvintrer i Strangford Lough, blant annet ringgås. Det er også steinkobbe og brugde i fjorden. Strangford Lough var en viktig base for vikingene i deres tidlige plyndringstokt i Irland. Kurdisk oppstand i Iran 1979–1983. Kurdisk Oppstand i Iran 1979-1983 var en intern konflikt i etterkant av den iranske revolusjonen mellom det nye iranske regimet som innførte et islamistisk styresett og den kurdiske opposisjon som ønsket politiske og nasjonale rettigheter for den kurdiske minoriteten i nordvestlige Iran. Etter fire år med intense og blodige stridigheter var oppstanden slått ned av det iranske militæret i året 1983 i ly av Irak-Iran-krigen. Innledningen. I forbindelse med den sovjetiske okkupasjonen av det nordlige Iran under annen verdenskrig var en separat stat, den såkalte "Mahabad-republikken" for den kurdiske minoriteten dannet ved siden av en aserbajdsjansk republikk i 1946. Men etter at de sovjetiske okkupasjonsstyrkene hadde trukket seg tilbake, opphørte den aserbajdsjanske republikken i juni 1946 etter at makthaverne frivillig gikk over til Persia. Etter at republikken var sikret av det persiske militæret rykket perserne inn i Mahabad-republikken som da var i oppløsning, i desember 1946. En av disse som unnslapp den persiske overtakelsen av republikken var sjefen for militæret, Mustafa Barzani som sammen med fem hundre andre rømte til Sovjetunionen for et langt opphold der fram til 1958. Han skulle returerte til sitt hjemland i Irak og startet de kurdiske oppstandene mot irakerne. I mellomtiden hadde de gjenværende opposisjonelle i KDPI gått under jorden. Som marxistiske eller kommunistisk partiorganisasjon med nære bånd til Sovjetunionen, var de utsatt for undertrykkelse og forfølgelse av sjah Muhammed Reza Pahlavis regime, som bekjempet all venstreorientert opposisjon under Den kalde krigen. I årene 1967 til 1968 startet KDPI-aktivister et opprør som varte i 18 måneder før de persiske militære hadde knust oppstanden. Ved ideologiske bånd var KDPI med i en felles front av venstreradikale opposisjonelle i hele landet Persia som gradvis vant seg styrke utover 1970-tallet. Den iranske revolusjonen startet i 1978 med spontale protester, som var forsøkt stoppet, og stigende konflikter med arbeiderklassen, som etterhvert sluttet seg til studentene, og middelklassen som var kommet i konfrontasjon med det strenge regimet under sjahen. Kurderne deltok i protestene og aksjonene mot det persiske regimet som hadde vært undertrykkende mot kurdisk kultur siden 1950-tallet, snart var et væpnet opprør på gang i vinteren 1978 til 1979 i nordvestlige Persia. Men det var lojale kurderne i militære avdelinger overfor sjahen, som i økende grad var benyttet mot demonstrantene som under Svarte Fredag (1978), som skapte spenning mellom perserne og kurderne flere steder. Dessuten hadde de ideologiske motsetninger mellom de islamistiske revolusjonære og de marxistiske revolusjonære blitt mer uforsonlige med flere og flere sammenstøt i vinteren. De kurdiske politikerne hadde likevel håpet på et tøvær med utvidede rettigheter for den kurdiske minoritet med omfattende selvstyre for "østlige Kurdistan". De lykkes å samle de ulike fraksjonene i iransk Kurdistan under enslig politisk ledelse uten større vanskeligheter i februar 1979 og oppnådde kontakt med de nye makthaverne i Teheran med Ayatollah Khomeini som hadde blitt landets største autoritet. Men de oppdaget til deres bestyrtelse at ayatollahen var fundamentalistisk i spørsmål om religion, statstyre og ideologiske stridsspørsmål uten toleranse for kompromiss eller politisk handel med «fremmede lære». En blodig innbyrdeskrig mellom de venstreradikale og islamistene som fortsatte i Iran med bomber, snikmord og geriljaoperasjoner for flere år framover, var startet. Dessuten ønsket Khomeini en islamsk enhetsstat uten plass for autonome områder i teokratisk regi. Den kurdiske oppstandens start. Allerede før Khomeini hadde landet ved Teheran var de første væpnede sammenstøtene i Kurdistan sett. Tre uker etter han ankommet den iranske hovedstaden, brøt de første kampene ut mellom de kurdiske opposisjonelle og de iranske militære underordnet ledelse fra revolusjonære komiteer. På den kurdiske siden var opposisjonen delt, den islamistiske fraksjonen ledet av Ahmad Muftizadeh, KDPI-partiet ledet av Abdol-Rahman Qasemlu og den radikale fraksjonen ledet av Shaykh Ezz ad Din Husaini. Den førstnevnte ville aksepterte det nye regimets bestemmelser for Kurdistan mens de to sistnevnte erklært at de ønsket en utvidelse av Kurdistan til å inkludere alle områder befolket av kurdere med kurdisk som offisiell språk, kurdisk dominans i de lokale myndighetene og statsorganene blant dem sikkerhetsstyrkene i en autonom republikk. Dette ville ikke Khomeini aksepterte. Etter de første sprede kampene i våren 1979 hadde Khomeini konsolidert sin maktovertakelse etter flere uker med blodige og dels opprørende utrenskninger, indre strid, innskrenkelse av rettigheter på de fleste felter i sommeren. Etter å ha utnevnt seg til øverstkommanderende for de iranske styrkene beordret han 19. august alminnelig mobilisering mot den kurdiske oppstanden, erklært jihad mot kurderne som var betegnet som gudløse og vantro ved at disse er sunnimuslimsk. Sammen med de iranske styrkene sendte han sin bøddel Saqeh Khalkhali, en sjiamuslimsk geistlig som i løpet av to uker henrettet over 200 kurdiske menn etter standrettsdom. Grensebyen Paveh falt kort etter offensiven hadde startet før regjeringsstyrkene avanserte mot storbyen Sanandaj som var oppgitt av de fåtallige kurdiske opprørerne som kunne ikke forsvare et så stort område. De trakk seg opp i fjellene i nordvest ved sjøen Urmia der de fremdeles holdte byene Saqqez, Bukān, Mahabad og grensebyene mot Irak. De regulære enhetene i større grad enn de nydannede pasdaran revolusjonære styrker var satset inn i en hurtig offensiv med helikopteroperasjoner mot posisjoner bak opprørernes linjer. Den 24. august ble byen Saqqez angrepet og lagt under beleiring av iranerne som fortsatt videre mordover mot byen Mahabad. Begge byene falt i 3. september 1979. Med byene tatt, måtte kurderne trekke seg mot grensen der de kunne få assistanse fra Saddam Hussein som i juli hadde innsett at den politiske situasjonen i Iran ville lede til skadevirkninger i Irak om det ikke ble gjort noe mot den mer agitatoriske Khomeini, som hadde reist flere radiostasjoner med oppmuntring om å gjør opprør mot regimet i Bagdad. Krigen i fjellene i iransk Kurdistan ble hardere med irakisk assistanse til opprørerne, som fikk våpen mot fly og helikoptre. I det første året var 2 kampfly og 30 helikoptre skutt ned. Men konflikten ble overskygget av den stadige mer intense grensekrigen med Irak som hadde pågått siden april 1980. Irak-Iran-krigen. På 22. september 1980 brøt en større krig mellom Irak og Iran ut, den såkalte Irak-Iran-krigen etter opptil 200 000 irakiske soldatene i tre til fire korpser rykket over grensen fra nord til sør. Mot den iranske delen av Kurdistan var 1st. irakiske korpset med fire infanteridivisjoner hvorav 4th og 11th. divisjoner i spissen deployert av irakerne. I begynnelsen var deployeringen bare for et forsvar av innfartsveiene inn i nordlige Irak, men etter invasjonen hadde kjørt seg fast i sør startet de irakiske styrkene i 4th. infanteridivisjon fra 1st. korpset deres egne offensiv inn i Marivan-området fra Panjwin i desember 1980. Offensiven fortsatte nedover Marivan dalen og flere fjellene mot Sanandaj før irakerne stoppet. Med dette hadde irakerne dannet et brohode som de kurdiske opprørerne i KDPI kunne benyttet, for med Marivan-området var innfartsveien til Halabja ved Darbandikhan-reservoaret sikret for KDPI som etablerte deres baser i nærheten av Halabja. 28th. og 64th. iranske infanteridivisjonene som holdte stand, var ikke i en posisjon til å stanse irakerne fra å erobre store områder som strategisk sett var lite viktig for iranerne. Med de nye baser kunne KDPI øket deres antall geriljasoldatene til mellom 7 000 og 10 000 mann med støtte av mellom 15 000 og 20 000 geriljakrigerne som bare kjempet i deltid. En politisk allianse av flere kurdiske fraksjoner deriblant PUK og opposisjonsgrupper mot Khomeini var dannet med frontlinjene i Kurdistan. I våren 1981 gikk de kurdiske opprørsstyrkene til angrep i en våroffensiv med stor suksess, støttet av det irakiske flyvåpenet. Våroffensiven i Kurdistan var forsøkt bekjempet av det iranske flyvåpenet og hærens helikopterstyrkene, men under luftkampene tross stor tap hadde irakerne desimerte de iranske skvadronene for verdifulle kampfly etterhvert flere ble inoperativt og måtte holdes på bakken. Tapet av assistanse fra de iranske kampflyene som var meget viktig i årene 1979 og 1980, fulgte til rask avansement for de kurdiske opprørerne. Staben for de iranske styrkene kunne ikke forsterket det lokale forsvaret idet alle krefter var konsentrert mot sør for fremtidige offensiver i Khuzestan. I sommeren 1981 hadde kurderne tatt flere byer inkludert Bukān, Mahabad, Saqqez, Sanandaj og Urumiyeh opptil hundre kilometer inn i iransk Kurdistan. Fra nord og øst i september 1981 startet iranerne en ny offensiv med pasdaran styrkene og regulære enheter, tok kontroll over veistrekningene gjennom Kurdistan og med helikoptre gjenerobret byene Mahabad, Piranshahr, Sanandaj og Urumiyeh. Iranerne etter offensiven var nødt til å elimintere de samme motstandslommene spredt rundt om i høsten og vinteren 1981. For å komme en ny kurdisk våroffensiv i forkjøpet lanserte iranerne en viktig offensiv i april 1982. Den iranske våroffensiven ble en suksess, for de kurdiske opprørsstyrkene ble stoppet og drevet tilbake fra deres posisjonene man hadde tatt for den planlagte offensiven. I juni startet kurderne deres lenge planlagte motoffensiven, men denne ble slått tilbake av iranerne som gradvis drevet tilbake de fåtallige kurdiske styrkene som hadde lidd stor tap under kampene i året. I september til november 1982 hadde en ny iransk offensiv fra Urumiyeh utviklet seg til et stort slag mellom kurdiske geriljastyrker og iranske regulære og paramilitære styrkene hvor iranerne behersket veiene mens kurderne kontrollerte høydene og fjellene langs grensen. Været stoppet kampene med vinterens ankomsten sent november. I mars 1983 startet iranerne deres andre våroffensiv med store styrker som gav dem en overlegenhet i numerisk forhold med fire menn mot en kurdisk mann og overlegne ildkraft. I sommeren og høsten hadde kurderne konsoliderte deres posisjonene ved Saqqez, Bukhān og Mahabad tross angrep fra iranerne. I våroffensiven klarte iranerne etter betydelige innsatser å erobre disse strategiske viktige posisjoner og fordrevet opprørerne fra det indre landet av iransk Kurdistan mot grensene. I sommeren 1983 hadde iranerne konsentrert store styrker som var frigjort fra sør siden det første slaget ved Basra i Kurdistan for en storoffensiv som startet den 23. juli 1983. Etter en uke med konstant kamp og stor suksess hadde iranerne tatt over de viktige fjellene langs grensen med deres luftbårne avdelinger og dannet et brohode for deres kurdiske allierte i KDP. Med Operasjon Val-Fajr 2 var den kurdiske oppstanden siden 1979 avsluttet. Med tapet av deres baser og innfartsveiene til Irak samt sterke militær nærhet i Kurdistan hadde de kurdiske opprørsstyrkene mistet deres kapasitet for en krig på større skala etter de større kampene i 1981 til 1983 som så flere titusener av menn bare på den kurdiske siden. Slutten på de siste stridighetene kommet i 1985 med et politisk oppbrudd mellom KDPI og fronten av opposisjonelle opprettet av Saddam Hussein mot Khomeinis regimet i Teheran. KDPI tok kontakt med de iranske myndighetene for forhandlinger men det var tatt ille opp av allierte som den radikale fraksjonen Komala, en venstreradikal partiorganisasjon som angrepet KDPI med våpenmakt. De politiske begivenhetene ledet til kraftige kamper under sommeren og høsten. I juli 1985 startet en langvarig strid mellom de irakiskstøttede kurderne og de iranskstøttede kurderne støttet av deres allierte fra Irak og fra Iran. Kampene sluttet i midten av september i et inferno av heftige kamper på alle kanter i og omkring Ruwandez-dalen mot nord og sør vest for byen Piranshahr med tap av flere tusener døde på begge sider. Iran vant kampene ved å sikret seg posisjonen som den dominerende kraften i Kurdistan med deres allierte kurderne i KDP, eliminterte KDPI som avgjørende maktfaktor. I et eneste slag var 2 000 drept i løpet av ti timer mellom partene. Med det blodige oppgjøret om herredømmet over grensetraktene i Kurdistan mellom Irak og Iran hadde de kurdiske opprørerne i østlige Kurdistan utspilt deres rolle under Irak-Iran-krigen. For resten av krigen var den kurdiske motstanden mot regimet i Teheran bare et irritasjonselement. Etterspillet. Oppstanden som hadde startet i mars 1979, er ikke formelt avsluttet mange år senere selv om åpen strid hadde opphørt i den iranske Kurdistan siden 1985 med få episoder av voldsbruk og terroristshandlinger. Hvor mange hadde omkommet under den kurdiske oppstanden i årene 1979 til 1983 er ikke kjent, men det fantes ulike anslag fra flere kilder. Etter en selvstendig kilde var 10 000 kurdiske militante drept, etter KDPI 54 000 døde hvorav 4 000 væpnede medlemmer av partiet og etter Cordesman fra 1991 var 27 000 kurdiske opprørssoldater drept. Flere tusener skulle ha vært henrettet av regimet i Teheran etter standsrett eller uten lov og dom. Ardshalvøya. Ardshalvøya ligger helt nordøst på øya Irland Ardshalvøya er en halvøy i grevskapet Down i Nord-Irland. Den skiller Strangford Lough fra North Channel, forbindelsen mellom Irskesjøen og Atlanterhavet. Det er flere byer og landsbyer på halvøya, blant andre Donaghadee, Newtownards og Portaferry. Belfast Lough ligger nord for halvøya. Końskowola. Końskowola er en liten landsby i sør-østre Polen, mellom Puławy og Lublin, nær Kurów og elven Kurówka. Det er kommunesentrum i en egen kommune (gmina) i Puławy fylke. Befolkningen i år 2004 var 2188 innbyggere. Navnet Końskowola stammer fra 1442, og er basert på ordet Wola, en jordbrukslandsby og den tidligere herskeren over landsbyen Jan Koniński. I byen finnes det to kirker oppført i 1613 og 1670. Det finnes også rester etter en luthersk kirkegård. Historie. Landsbyen ble antakeligvis grunnlagt på 1200-tallet med navnet Witowska Wola, men på 1300-tallet ble navnet endret til Konińskawola. Byen fikk byrettigheter i 1532. Etter den tredje delingen av Polen i 1795 ble byen annektert av Østerrike. I 1809 ble landsbyen innlemmet i Hertugdømmet Warszawa, men allerede i 1815 kom landsbyen inn under Kongedømmet Polen. Etter januaropprøret i 1870 mistet byen byrettighetene sine, og fikk de aldri igjen. Under den russiske revolusjonen i 1905 ble det organisert mange demonstrasjoner og solidaritetsstreiker her. Siden 1918 ble byen igjen en del av Polen. Under den andre verdenskrig 15. september 1939 ble Końskowola tatt av tyske tropper og okkupert. Tyskerne bygde opp krigsfangeleir og en konsentrasjonsleir for slavearbeid i landsbyen. Leiren for krigsfanger ble raskt nedlagt, men konsentrasjonsleiren var i drift ut 1943. De innsatte arbeidet for tyskerne på gårder eller med å bygge veier og jernbaner. Det ble opprettet en getto i landsbyen der mange grupper av jøder ble plassert, inkludert mange jøder fra Slovakia. 8. mai 1942 førte nazistene mange av jødene til utryddingsleiren Sobibór. I oktober 1942 var nesten hele menneskemengden i gettoen ble henrettet, da tyske tropper tok 800–1000 jøder, inkludert kvinner og barn, til en skog i nærheten og drepte alle. Resten av innbyggerne i gettoen ble ført til en annen leir. Da Den røde armé nærmet seg sommeren 1944 planla tyskerne å brenne ned landsbyen. 25. juli 1944 måtte de tyske okkupasjonsstyrkene ut i kamp mot den polske Armia Krajowa og de polske partisanene Bataliony Chłopskie. Da Den røde arméen kom til byen ble tyskerne drevet bort. San Diego Wild Animal Park. San Diego Wild Animal Park er en dyrehage i San Pasqual Valley-området i San Diego, California. Den er en av de største turistattraksjonene både i byen og i det sørlige California. Parken har cirka 2 millioner besøkende hvert år, et areal på 7 km² og hadde i 2005 rundt 3000 dyr av over 400 forskjellige arter, pluss 3500 unike plantearter. Den ble åpna i 1972. Avhengig av årstida er det mellom 400 og 600 ansatte i parken. Den har også verdens største dyresykehus. Wallaby. WallabyWallaby er en samlebetegnelse på rundt 30 arter av pungdyr som ser ut som kenguruer, men er mindre. Når den blir født er den på størrelse med en drue, og må kravle opp til pungen til moren på egenhånd. Den blir liggende i morens pung til den er noen måneder gammel. Selv når den er eldre enn ett år kan den gjemme seg i mors pung når farer truer, eller stikke hodet nedi pungen for å drikke melk. Wallabyen skiller seg også ut fra kenguruen ved at den spiser blader i tillegg til bare gress. Hos wallabyen er hunnene større enn hannene. Det latinske slektsnavnet er "Lagorchestes", som betyr «dansende hare». Wallabyen er veldig spretten, og ikke så mye større enn en hare. Bellona (Salomonøyene). Bellona ("Mu Ngiki") er ei av de to øyene som utgjør provinsen Rennell og Bellona i Salomonøyene i Stillehavet. Den er omtrent 10 kilometer lang og 15 kvadratkilometer stor (det vil si noe mindre enn Helgøya i Mjøsa). Folketallet er på rundt 1000. Kysten består i stor grad av 30-70 meter høye skogkledte klipper. Innlandet, som er svært fruktbart, ligger mange steder mye lavere enn klippene, til tider ned på havnivå. På grunn av formen brukes i blant navnet "Te Baka" (Kanoen) om øya. Det er funnet spor etter bosetninger fra Lapita-kulturen fra ca 1000 år før vår tidsregning. Dagens innbyggere regner seg å være etterkommere etter folk som kom fra Wallis- og Futuna-øyene rundt år 1400 e.Kr. De første europeerne skal ha kommet til Bellona i 1793, og øya er oppkalt etter skipet deres. Bellona og naboøya Rennell hadde imidlertid relativt lite kontakt med fremmede før på 1930-tallet. Forsøk på å innføre kristendommen rundt 1910 hadde mislykkes, fordi misjonærene blei assosiert med sjukdom, ettersom det brøyt ut epidemi rett etter deres ankomst. Nye forsøk på midten av 1930-tallet var mer vellykka, og da særlig etter en hendelse i 1938. En kristen lærer overlevde en forferdelig storm til havs. Han ødela så to tradisjonelle gudebilder uten å bli straffa av gudene, og endelig klarte han å helbrede flere innfødte som lå for døden. Dette førte til at kristendommen fikk ei sterk stilling på øya, til dels i en fundamentalistisk variant. Fra slutten av 1970-tallet har det vært tendenser til reaksjon mot at dette har ødelagt mye av den tradisjonelle kulturen på øya. Bellona har store fosfatleier, men det skjer ennå ikke utvinning fra disse. Mineralutvinning på andre stillehavsøyer har ført til store miljøødeleggelser, og dette er erfaringer som er kjent hos lokalbefolkninga. Det danske Nationalmuseet er blant verdens fremste på innsamling av tradisjonell kultur fra Rennell og Bellona. Galteefjellene. Galteemore er det høyeste fjellet i Galteefjellene. Galteefjellene, engelsk Galtee Mountains og irsk Na Gaibhlte er en fjellkjede i provinsen Munster sentralt på øya Irland. Kjeden strekker seg gjennom grevskapene Limerick, Tipperary og Cork. Galteefjellene er den høyeste fjellformasjonen i det irske innlandet, og har form som en høy rygg som stiger bratt opp fra det omliggende slettelandskapet. Den høyeste toppen i Galteefjellene er Galteemore, som med sine 920 meter over havet også er det høyeste fjellet i hele provinsen Munster. Galteefjellene ble formet under den kaledonske foldingen, som fikk de underliggende silurske bergartene til å foldes sammen i store rygger. De silurske bergartene var imidlertid relativt myke, og ble raskt utsatt for erosjon. Det eroderte støvet fra disse bergartene dannet i løpet av flere millioner år gammel rødlig sandstein (Old Red Sandstone) som er en betraktelig hardere steintype. Galteefjellene består av sandstein med en kjerne av mykere silurske bergarter. To lengre perioder med breaktivitet har påvirket området. De rudne toppene i Galteefjellene ble formet siden de høyeste toppene lå over isen og ble utsatt for gjentatt vekselvirkning mellom frost og mildvær. Dette førte til all løssteinen som i dag dekker toppene. Breene formet også botner høyt på fjellsidene, som nå er små innsjøer. Området har en lang tradisjon for melkeproduksjon. Mitchelstown, på Cork-siden av fjellene og Tipperary på nordsiden er de viktigste byene i området. 25-øre. 25-øre var frem til 1. oktober 2008 den minste, sirkulerende mynt i Danmark. Mynten er verdt en fjerdedel (0,25) av en dansk krone. Kjetil Theodorsen. Kjetil Theodorsen (født 4. juni 1973) er en norsk høydehopper. Han representerer Tromsø FIK, men har tidligere representerrt BUL Tromsø og SK Vidar. Hans personlige rekord er 2,08 meter, noe som plasserer ham på delt 48. plass på Norgessstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 18. august 1991 i Fredrikstad. Han har klart 2,11 meter innendørs. Når det gjelder norske mesterskap har han hatt mest suksess i høyde uten tilløp. Referanser. Theodorsen, Kjetil Theodorsen, Kjetil Paul Watson. Paul Watson (født 2. desember 1950 i Toronto) er en kanadisk miljø- og dyrevernaktivist som ble kjent i mediene på 1990-tallet på grunn av en rekke omstridte aksjoner mot norsk, islandsk og japansk hvalfangst. Han er grunnlegger og leder av dyrevernorganisasjonen Sea Shepherd. På begynnelsen av 1970-tallet var han med på en rekke aksjoner i regi av Greenpeace både som mannskap og kaptein. I 1977 ble han utestengt fra Greenpeace grunnet voldelige aksjoner, og dannet sin egen organisasjon, Sea Shepherd. Watson ble dømt i norsk rett i 1997 for forsøket på å senke skipet «Nybrænna» på Steine i Lofoten i 1992, men Nederland nektet å utlevere ham. Vinteren 2011 deltok han i søket etter det norske skipet Berserk, som sank sammen med deler av besetningen. Sverresborg i Bergen. Sverresborg er et festningsområde i Bergen. Det ble bygget etter 1184, like ved Bergenhus festning. Området mellom Holmen og middelalderborgen Sverresborg, var i middelalderen et sumpet myrområde, som gikk under navnet Veisan (i dag Koengen). Det er ikke foretatt store arkeologiske utgravinger på Sverresborg. Sverre Sigurdsson var norsk konge fra 1177 til sin død 9. mars 1202. Han lot bygge borger i Trondheim og Bergen – begge kalles fremdeles Sverresborg. __NOTOC__ Bygningens historie. Borgen i Bergen ble oppført på den høyeste knausen på "Holmen" etter slaget ved Fimreite i 1184. Borgen var antakeligvis bygget med ringmurer i stein, mens mange bygninger innenfor murene høyst sannsynlig var bygget i tre. Borgen var sterk, men underbemannet og i 1207 inntok baglerne den og rev den ned. Den ble gjenoppbygget i første del av Håkon Håkonssons regjeringstid etter den stor bybrannen i 1248. I 1477 klaget bymennene over at hanseatene rev ned borgmurene. Mye av restene vi finner etter borgen i dag er fra 1600-tallet da borgen ble bygget ut med voller og skanseverk, og det ble bygget to batteri der. Dette var ledd i en betydelig utbygging av Bergenhus som festning. Sverresborg ble brukt under slaget på Vågen i 1665. Blant andre generalmajor Jacob von Wilster tegnet kart tidlig på 1700-tallet som viser at det var sammenhengende festningsverk fra Bergenhus over Koengen til Sverresborg. Sverresborgs siste kjente viktige utbygging ble utført tidlig på 1800-tallet, og festningsmessig ble borgen adskilt fra Bergenhus i første halvdel av 1800-tallet. På 1830-tallet ble det laget park på området. I parkområdet fant og identifiserede snegleforskeren Joachim Friele i 1853 de første eksemplarer av rød skogsnegl (arion rufus) i Norge. I 1911 ble kasernene på Sverresborg bygget for underoffiserskolen til Bergen Brigade. Under den andre verdenskrig hadde tyskerne to luftvernbatteri på Sverresborg. Etter krigen ble Sverresborg brukt som rettersted i forbindelse med landssvikoppgjøret. Kjetil Særsland Midthun. Kjetil Særsland Midthun (født 4. februar 1981) er en norsk høydehopper. Han representerer IL Norna-Salhus, og har tidligere representert Os Turn. Hans personlige rekord er 2,04 meter, noe som plasserer ham på delt 88. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 21. august 2005 på under NM på Fana stadion. Referanser. Midthun, Kjetil Særsland Midthun, Kjetil Særsland Sex og Singelliv. "Sex og Singelliv" (org. "Sex and the City") er en amerikansk situasjonskomedie om fire single venninner i tredveårene fra New York. I USA ble serien sendt gjennom TV-nettverket HBO fra 1998 til 2004. I Norge gikk serien på TV3. I alt ble det laget 94 episoder fordelt på 6 sesonger. Hovedkarakteren er skribenten Carrie Bradshaw (spilt av Sarah Jessica Parker), som er seriens forteller, mannehungrige Samantha (spilt av Kim Cattrall), galleristen Charlotte York (spilt av Kristin Davis) samt advokaten Miranda Hobbes (spilt av Cynthia Nixon). "Sex and the City: The Movie" er filmen fra serien. Den hadde premiere i Norge 6. juni 2008. Vegard Andre Hansen. Vegard Andre Hansen (født 22. juni 1978) er en tidligere norsk høydehopper. Han representerte SK Vidar. Hans personlige rekord er 2,17 meter, noe som plasserer ham på 13. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 31. juli 1998 på under NM på Ravnanger. Referanser. Hansen, Vegard Andre Hansen, Vegard Andre Bjørn Eskild Ødegård. Bjørn Eskild Ødegård (født 2. mai 1961) er en tidligere norsk høydehopper. Han representerte Larvik Turn. Hans personlige rekord er 2,14 meter, noe som plasserer ham på delt 17. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 1. juli 1984 på Byrkjelo. Lars Myhre (friidrett). Lars Myhre (født 15. juli 1964) er en tidligere norsk høydehopper. Han representerte Veldre IL. Hans personlige rekord er 2,14 meter, noe som plasserer ham på delt 17. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 16. juni 1984 i Malmö. Jan Hegland. Jan Hegland (født 2. mars 1961) er en tidligere norsk høydehopper. Han representerte IL Skjalg. Hans personlige rekord er 2,16 meter, noe som plasserer ham på 14. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 6. juli 1980 i Bodø. Han klarte 2,17 meter innendørs. Jan Albrigtsen. Jan Albrigtsen (født 22. januar 1950) er en tidligere norsk høydehopper. Han representerte IL Stålkameratene. Hans personlige rekord er 2,12 meter, noe som plasserer ham på delt 28. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 25. august 1974 i Kil, Sverige. Lars Erik Drevvatne. Lars Erik Drevvatne (født 16. mars 1960) er en norsk jazzmusiker (piano), siv.ing. og tidligere norsk høydehopper, bosatt i Mo i Rana. Han representerte IL Gular i Bergen. Hans personlige rekord er 2,13 meter, noe som plasserer ham på delt 23. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt som 23-åring, den 31. juli 1983 på Leangen. Som musiker har han spilt med Mo i Rana-musikerne Bjørn Alterhaug, Guttorm Guttormsen og Ernst-Wiggo Sandbakk, såvel som jazzvokalistene Susanne Fuhr og Silje Nergaard. I studietiden var han en tid komponist og pianist i gruppa First Set i Trondheim. Han har selv utgitt plate (2001). Drevvatne er utdannet siv.ing. ved NTNU og har den senere tid engasjert seg i utviklingen av en flyplass ved Mo i Rana. Roar Haugland. Roar Haugland (født 10. januar 1964) er en tidligere norsk friidrettsutøver. Han representerte IL Gular og BFG Fana (IL Gneist). Hans personlige rekord i høydehopp er 2,13 meter, noe som plasserer ham på delt 23. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 26. august 1984 i Øvre Årdal. Per Kristian Vik. Per Kristian Vik (født 27. august 1947) er en tidligere norsk høydehopper. Han representerte TIF Viking i Bergen. Hans personlige rekord er 2,18 meter, noe som plasserer ham på delt 11. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 7. september 1975 i Bergen. Han er faren til den norske musikeren Maya Vik. Stein Landsem. Stein Landsem (født 19. mai 1949) er en tidligere norsk høydehopper. Han representerte Malm IL. Hans personlige rekord er 2,15 meter, noe som plasserer ham på delt 15. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden ble satt under Norgesmesterskapet, 10. august 1975 på Fana stadion. Referanser. Landsem, Stein Landsem, Stein Ove Matland. Ove Matland (født 11. mai 1963) er en tidligere norsk høydehopper. Han representerte Eidsvåg IL. Hans personlige rekord er 2,12 meter, noe som plasserer ham på delt 28. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 21. juni 1981 på Fana stadion. Rune Gjengedal. Rune Gjengedal (født 8. desember 1947 på Sandane i Gloppen, død 18. februar 1999) var en norsk høydehopper. Han representerte Vereide IL og seinere IL Gular. Hans personlige rekord var 2,12 meter, noe som plasserer ham på delt 28. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden ble satt 3. oktober 1974 i Bergen. Han arbeidet som lege i Bergen frem til han døde i 1999. Rune Gjengedal var onkel til fire ganger norsk mester på 400 meter hekk, Harald Gjengedal, og hans yngre bror Terje Gjengedal, professor og forsker i kraftproduksjon. Se også. Liste over kjente personer fra Gloppen kommune Stroh. Stroh rom, 80% og 60%Stroh er en sterk krydret rom fra Østerrike. "Stroh original" fåes i 5 varianter, "Stroh 38", "Stroh 40", "Stroh 54", "Stroh 60" og "Stroh 80". Tallene i variantene beskriver alkoholstyrken. Stroh er oppkalt etter grunnleggeren Sebastian Stroh som startet selskapet i Klagenfurt under navnet «Stroh Rum». Den sterkeste varianten av Stroh blir oftest drukket rent, men andre varianter er å finne i drinken B52. I Norge er det ikke lovlig med innførsel av "Stroh 80". I tillegg til "Stroh original", produseres det også en del andre typer. Ronny Skårdal. Ronny Skårdal (født 22. januar 1975) er en tidligere norsk tresteghopper. Han representerte Kristiansands IF og Lyngdal IL. Hans personlige rekord er 15,47 meter, noe som plasserer ham på 25. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 8. august 1999 i Byrkjelo. Referanser. Skårdal, Ronny Skårdal, Ronny Michael Hopsdahl. Michael Hopsdahl (født 6. oktober 1985) er en tidligere norsk tresteghopper. Han representerte IL Norna-Salhus. Hopsdals personlige rekord er 15,19 meter, noe som plasserer ham på 37. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 21. august 2005 under NM på Fana stadion. Hopsdal gjorde comeback under NM i Byrkjelo. Han satte personlig rekord med 11 cm i høyde og ble nr. 4 med 2,05 m. Han deltok også i tresteg, der han blei nr. 6 med 14,36 m. Referanser. Hopsdahl, Michael Hopsdahl, Michael Manatee Racket. Manatee Racket er et indierockband fra Sandefjord. Bandet består av Anders Fjellberg (vokal, synth), Kristoffer Bonsaksen (førstegitar, synth), Lasse Grotdal (bass) og Tim Robin Jacobsen (andregitar), og ble dannet i 2006. Manatee Racket har tidligere spilt blant annet på Quartfestivalen og Slottsfjellfestivalen, i tillegg til jobber på anerkjente scener som Rockefeller, John Dee og Skuret i Oslo, Samfundet i Trondheim og Union Rock i Drammen. Bandet har også varmet opp for britisk-norske The Wombats. Manatee Racket spiller på by:Larm i 2009. Joakim Urdahl. Joakim Urdahl (født 6. desember 1983) er en norsk tresteghopper. Han representerer IL Norna-Salhus. Tidlig i karrieren representerte han Syril IL i Leikanger. Urdahls personlige rekord er 15,17 meter, noe som plasserer ham på en delt 40. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 25. mai 2011 i Damstadt i Tyskland. Han tok sølv under Hovedmesterskapet i tresteg i Byrkjelo 2011 med 14,95 m, bak Sindre Almsengen. Referanser. Urdahl, Joakim Urdahl, Joakim 50-øre (dansk mynt). 50-øre er en dansk mynt som er i sirkulasjon. Den produseres av den Kongelige Mønt for Nationalbanken. St. Olafs slott. St. Olafs Slott eller Olofsborg (fi. "Olavinlinna") festning utenfor byen Nyslott (fi. "Savonlinna") i Øst-Finland, anlagt 1475. Erik Axelsson (Tott) var festningens byggherre, og i senmiddelalderen var festningen et strategisk viktig forsvarsanlegg ved Finlands daværende østgrense. I krigene mellom Sverige og Russland var festningen et viktig støttepunkt. Den er restaurert, og er nå nasjonalminnesmerke. Det arrangeres en årlig operafestival i borgen. Slottets eldste historie. Festningen ble anlagt på Kyrönsaari holme i Kyrönsalmi sundet, i Savolax, og ble kalt "Sankt Olofsborg". Slottsherren på Viborg Erik Axelsson (Tott), bygde først en borg i tre i 1475 og i 1477 i stein. Borgen ble bygget som et vern for Savolax mot russerne. Da Freden i Nöteborg ble avtalt mellom Sverige og Russland i 1323, var Kyrönsaari holme og sund russiske besittelser. Strategisk sett var det viktig å befeste dette området for å hindre russiske plyndringstokt i området rundt Savolax. Fra Erik Axelsson og hans brors Lars Axelsson tid står ennå de tre eldste tårnene; "Kyrktornet", "Klocktornet" og det eldste tårent "Sankt Eriks tårn". Forsterkning under Vasasønnenes tid. Under Erik XIVs, Johan III av Sverige og Karl IX av Sveriges styre ble slottet forsterket og ombygget. i perioden 1560–1562 ble det såkalte "Tjocka tornet" oppført. Under Johan III's tid var det opp mot 300 mann stasjonert i borgen. Da Sverige ekspanderte mot Russland på 1600-tallet tapte slottet sin viktige stilling som grensefestning. Gustav II Adolf besøker Olofsborg. I den tid Sverige og Finland var samme rike, var Gustav II Adolf den eneste kongen som besøkte Olofsborg. Det var vinteren 1622; kongen var på vei til Stockholm fra krigsskueplassen i Polen, som også betydde besøk i blant annet Viborg og Torneå. Kongens bror Karl Filip besøkte slottet ni år tidigere, etter forhandlinger med byen Novgorod, som stod under svensk beskyttelse, i Viborg 1612–1613. Karl Filip var Novgorods kandidat til tsar av Russland. Olofsborg med Nyslott i förgrunden på 1880-talet. Morten Næss. Morten Næss (født 29. juni 1967) er en tidligere norsk friidrettsutøver som dreiv med lengdehopp og tresteg. Han representerte Sørild FIK og seinere IK Tjalve. Hans personlige rekord i lengde er 7,81 meter, noe som plasserer ham på 6. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 30. mai 1991 i Jessheim. Hans personlige rekord i tresteg er 16,05 meter, noe som plasserer ham på 7. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 3. august 1991 på Fana stadion. Gøran Moen. Gøran Moen (født 24. februar 1971) er en tidligere norsk friidrettsutøver som dreiv med lengdehopp og tresteg. Han representerte IL Gular og, for en kort periode, IL Norna-Salhus. Hans personlige rekord i lengde er 7,80 meter, noe som plasserer ham på 7. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden ble satt 18. august 1995 i Lillehammer. Hans personlige rekord i tresteg er 16,03 meter, noe som plasserer ham på 8. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden ble satt 15. august 1992 i Mosjøen. Referanser. Moen, Gøran Moen, Gøran Moen, Gøran .bh. .bh er Bahrains nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av BATELCO. Registrering. Registrering er direkte på andre nivå, eller på tredje nivå under subdomener på andre nivå. For å kunne registrere et domenenavn må registranten være et selskap registrert i Bahrain. Registranten må også ha en telefonnummerkonto i Bahrain som betalingen for registreringen kan belastes til. Registreringer leveres som pakkeløsninger sammen med webhosting hos BATELCO / INET. Eksterne lenker. B h Bjarte Holmelid. Bjarte Holmelid (født 15. april 1977) er en tidligere norsk lengdehopper fra Askvoll i Sogn og Fjordane. Han representerte IL Gular. Hans personlige rekord er 7,43 meter, noe som plasserer ham på delt 29. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 8. august 2003 under NM i Lisleby, Fredrikstad. Referanser. Holmelid, Bjarte Holmelid, Bjarte Pål Sæther. Pål Sæther (født 19. februar 1972) er en tidligere norsk lengdehopper. Han representerte Follo FIK. Hans personlige rekord er 7,40 meter, noe som plasserer ham på delt 36. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 19. august 1994 under NM i Jessheim. Han klarte 7.41 meter innendørs. Referanser. Sæther, Pål Sæther, Pål Ole Morten Mardal. Ole Morten Mardal (født 4. oktober 1969 på Sandane) er en norsk lærer og tidligere lengdehopper fra Gloppen kommune. Han representerte Gloppen FIL som aktiv utøver og er nå trener for samme klubb. Hans personlige rekord er 7,42 meter, noe som plasserer ham på 34. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 3. juli 1993 i Byrkjelo. Mardal er i dag lærer ved idrettsfag på Firda vidaregåande skule, en skole han selv gikk på fra 1985 til 1988. Han var med i et godt friidrettsmiljø i Gloppen, med blant annet de jevnaldrende utøverne Arne Indrebø (spydkaster) og Kjell Ove Hauge (kulestøter) som treningskamerater og medelever på idrettsfag ved Firda vidaregåande skule. Cat Island (Bahamas). Cat Island er en øy i Karibia og et av de 31 distriktene i staten Bahamas. Øya har en befolkning på 1 647 (2000). De største landsbyene på øya er Arthur's Town (hjemstedet til Sidney Poitier), Orange Creek og Port Howe. Cat Island var også fødestedet til musikeren Tony McKay, bedre kjent som Exuma. Bahamas' høyeste punkt er Mount Alvernia, 63 meter over havnivået, ligger på Cat Island. Små tibetanske hunderaser. Små tibetanske hunderaser er en liten gruppe tamhunder som tilhører seksjon 5 i FCIs gruppe av selskapshunder. Dette er små hunder som trolig har en opprinnelse fra Tibet, men som nødvendigvis ikke har oppstått der. Tre av dem har et tibetanske navn, mens den fjerde har et kinesisk navn. Central Abaco. Central Abaco er et av de 31 distriktene i Bahamas, og ligger på Abaco øyene. Leif Rune Heng. Leif Rune Heng (født 28. januar 1973) er en tidligere norsk lengdehopper. Han representerte Midtbygdens IL i Tau og seinere IL Skjalg. Hans personlige rekord er 7,31 meter, noe som plasserer ham på delt 58. plass på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 18. august 1995 i Lillehammer. Han klarte 7,34 meter innendørs. Referanser. Heng, Leif Rune Heng, Leif Rune Central Andros. Central Andros er et av de 31 distriktene i Bahamas. Leptis Magna. Leptis Magna (eller "Lepcis Magna"; arabisk "Lebda") er en ruinby i dagens Libya. Den ligger ca 120 km øst for Tripoli. Byen ble antagelig grunnlagt av fønikerne omkring 1100 f.Kr., og fikk en betydeligere rolle etter at Karthago ble en maktfaktor i Middelhavsområdet på 300-tallet f.Kr. Romersk by. Etter tredje punerkrig 146 f.Kr. ble Leptis Magna en del av Romerriket, selv om den fra ca 200 f.Kr. hadde hatt stor grad av selvstendighet. Selvstendigheten vedvarte inntil Tiberius regjeringstid, da byen ble en del av den romerske provinsen Africa terra, hvor den snart ble en av de viktigste handelsbyene. Byens betydning økte under Septimius Severus' keisertid (193-211). Septimus var født og oppvokst her og bidro til byens vekst. Den ble på denne tiden regnet som den tredje viktigste byen i den afrikanske provinsen, etter Alexandria og Karthago. Byen mistet sin betydning på 200-tallet, da handelen avtok under en økonomisk nedgangstid. Ved midten av 300-tallet var store deler av byen forlatt, og i 439 havnet byen og det øvrige Tripolitanaområdet i vandalernes makt, og bymurene ble revet på keiser Geiseriks ordre. I 523 ble byen ytterligere ødelagt av berberne, før den bysantinske keiser Belisarius tok kontroll over området ti år senere. I ca 120 var byen en beskjeden bysantinsk provinshovedstad, før den ble forlatt rundt 650. Ruinene. I dag står ruinene av Leptis Magna som et av de mest omfattende og imponerende byanleggene fra romersk tid, med amfiteater, tempel og romerske bad. I juni 2005 ble fem fargerike mosaikker på tilsammen 9 meter offentliggjort av tyske arkeologer. Mosaikkene viser en jeger som nærmer seg en hjort, fire unge menn som slåss med en okse, og en trøtt gladiator som hviler mens han betrakter sin slagne motstander. Mosaikkene ble funnet på veggen i badehuset i en romersk villa i Wadi Lebda. Arkeologene karakteriserte funnet som et av de fineste som noen gang var gjort. Mosaikken ble funnet i 2000, men funnet ble holdt hemmelig for å unngå hærverk og plyndring. Faidros. "Faidros" (gresk: Φαῖδρος) er en dialog av Platon. Den dateres til rundt år 370 f.Kr. og er en av hans midtre dialoger. Den står sentralt i hans filosofiske forfatterskap og regnes også som et litterært høydepunkt. Tid, sted og struktur. Sokrates og Faidros treffes tilfeldig utenfor Aten. Faidros kommer fra et besøk hos Lysias, som har skrevet en tale om kjærlighet. Sokrates overtaler Faidros til å referere talen, og de to vandrer sammen i landskapet utenfor Atens bymurer. Dialogen er ikke komponert som en gjenfortelling av dagens hendelser, men gis i presens gjennom samtalen mellom Sokrates og Faidros. Dette er noe uvanlig fra Platons hånd og står i skarp kontrast til en dialog som Symposion, der opptil flere lag med gjenfortellinger skiller dagens hendelser fra den refererte historien. Karpathos. Karpathos (gresk Κάρπαθος, tyrkisk "Kerpe", italiensk "Scarpanto", latin "Carpathus") er den nest største og den sydligste øya i den greske øygruppa Dodekanesene (Tolvøyene), som ligger øst i Egeerhavet. Karpathos er 50 km. lang og 11 km. på det bredeste og er ca. 300 km². Høyeste fjell er Kali Limni (1215 moh.). Øyen har ca. 5,500 innbyggere, hvorav ca. 3,000 i hovedstaden Pigadia. Aperi ligger i fjellene 320 moh., og var inntil 1892 administrasjonssentrum. Ca. 60% av Karpathos innbyggere emigrerte til USA etter andre verdenskrig. Dette førte til sterkt forfall av øyas eiendommer. På 80-tallet kom mange av gresk-amerikanerne hjem igjen og øyas økonomi skjøt fart. Etterhvert som oppsvinget i økonomien ga øya flyplass og hoteller, kom turistene. De tradisjonelle øylofferne er det få av på Karpathos på grunn av øyas beliggenhet. Finn Tysland Johnsen. Finn Tysland Johnsen (født 16. april 1980) er en tidligere norsk lengdehopper. Han representerte IL Sørfjell. Hans personlige rekord er 7,50 meter, noe som plasserer ham på delt 18. plass (med klubbkamerat Lars Jacob Woie) på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 3. juni 2000 i Øyestad. Referanser. Johnsen, Finn Tysland Johnsen, Finn Tysland Gamelan. Gamelan er en type musikalsk ensemble med indonesisk opprinnelse. Det består vanligvis av instrumenter som metallofoner, xylofoner, trommer og gonger; det kan også inneholde blant annet bambusfløyter og vokalister. Begrepet referer mer til sammensetninga av instrumenter enn til dem som spiller dem. En gamelan er en sammensetning av instrumenter som til sammen danner en enhet. Ordet «gamelan» kommer av det javanesiske ordet "gamel", som betyr «å slå» eller «å hamre». Suffikset "-an" gjør det til et kollektivt substantiv. Lars Jacob Woie. Lars Jacob Woie (født 10. mars 1982) er en tidligere norsk lengdehopper. Han representerte IL Sørfjell. Hans personlige rekord er 7,50 meter, noe som plasserer ham på delt 18. plass (med klubbkamerat Finn Tysland Johnsen) på Norgesstatistikken gjennom alle tider. Rekorden blei satt 8. august 2000 under NM i Steinkjer. Lars Jacob Woie tok gull i dette norgesmesterskapet, i en alder av bare 18 år. Han deltok i EYOF i 1999 og tok bronse i lengde samt 4. plass i 4 x 100 meter stafett. Han deltok også i junior-VM 2000 sammen med bl.a. Andreas Thorkildsen, men denne gangen uten noen form for suksess. Referanser. Woie, Lars Jacob Woie, Lars Jacob Lampedusa. Lampedusa er en italiensk øy, som ligger i Middelhavet 205 km fra Sicilia, og 113 km fra Tunisia. Den er den største av De pelagiske øyer. Sammen med naboøyene Linosa, og den nå ubebodde Lampione, danner Lampedusa kommunen "Lampedusa e Linosa" i provinsen Agrigento i regionen Sicilia. Øya er befolket med rundt innbyggere, og de viktigste næringsveiene er fiske, landbruk og turisme. I de senere årene har øya særlig blitt kjent som en ankomststed for ulovlig innvandring fra Afrika til Europa. Geografi. Selv om Lampedusa administrativt tilhører Italia, er den geografisk en del av Afrika siden havområdet mellom øya og det afrikanske kontinentet ikke er dypere enn 120 meter. Lampedusa er en øy uten egen naturlige vannforekomster og har uregelmessig nedbør. Dyre- og plantelivet har mye til felles med det en finner i Nord-Afrika. Øya Isola dei Conigli like sør for Lampedusa, er en av de få gjenværende stedene hvor en kan finne karettskilpadden, som er utrydningstruet i Middelhavet. Stranda og naboøya er en del av et naturreservat. Andre arter som lever langs kysten er Manater og delfiner. Kommunikasjon. Lampedusa har fergeforbindelse med Sicilia til havnen Porto Empedocle, ikke langt fra Agrigento. Lampedusa flyplass har flyforbindelser med Palermo og Trapani hele året, og til Catania og Milano om sommeren. Historie. Lampedusa har en historie som går langt tilbake i tid, men ikke mye er kjent om den. Arkeologiske undersøkelser har fastslått at et forhistorisk folk bodde her, men mangelen på vann gjorde det mer til sted hvor sjøfolk stoppet på veg til andre områder framfor å bygge bosetninger. Gjennom historien har øya således vært landingsplass og ankringssted for oldtidens fønikere, grekere, romerne og arabere. Romerne innførte en plante for produksjonen av en ettertraktet fiskesaus kalt "garum". På grunn av angrep fra arabiske pirater forsvant alle innbyggerne fra øya, men etter at araberne ble forvist i år 813 ble øya spredt bosatt av ulike befolkningsgrupper. Den første prinsen av Lampedusa og Linosa var Giulio Tomasi, en av forfedrene til den kjente forfatteren Giuseppe Tomasi di Lampedusa, og som skal ha fått tittelen som prins av Karl II av Spania i 1630. Et århundre senere begynte Tomasi-familien et program for bosetning av øynene. På 1840-tallet solgte derimot øynene til kongedømmet Napoli. I 1860 ved Italias samling ble øya en del av det nye kongedømmet Italia, men den nye staten nøyde seg i første omgang med å bruke Lampedusa som en straffekoloni. Under andre verdenskrig ble øya inntatt uten kamp av britiske styrker i forbindelse med invasjonen av Sicilia. Den første telefonforbindelsen med øya ble opprettet først i 1960-årene og på samme tid fikk øya en egen elektrisk kraftstasjon og på vestsiden av øya ble det etablert en NATO-stasjon tilknyttet radionavigasjonssystemet LORAN. 15. april 1986 skjøt Libya to eller tre Scud-raketter mot navigasjonsstasjonen på øya, som en hevn for den amerikanske bombingen av Tripoli og Benghazi. Missilene landet imidlertid i havet, like ved øya, og medførte ikke noen skade. NATO-installasjonen ble lagt ned i 1994 og overført til Italia. Flyktningstrøm 2011. Under Borgerkrigen i Libya i 2011 ble øya mottak for en stor flyktningestrøm på over og bare i helgen 25.-27 mars kom nye flyktninger borgerkrigen og fra det øvrige Nord-Afrika, særlig Tunisia. Dette skapte kaos både på øya og i Italia. Øyas mottakskapasitet er på rundt 850 flyktninger, mens det i perioder var over flyktninger på øya samtidig. Lady. Lady er et engelsk ord for dame, husfrue, herskerinne, og et kvinnelig motstykke til en lord. Lady kan også være det kvinnelige motstykke til "gentleman", herre. "Lady" brukes også som adelig kvinnetittel i Storbritannia, tilsvarende "lord" for menn. Det brukes av hustruer av baroner, baronetter og riddere, samt at hertugers, markiers og jarlers døtre. Jomfru Maria omtales ofte som "Our Lady", «Vår Frue». Belgfrukt. En belgfrukt er en frukt av en plante i erteblomstfamilien (Fabaceae). Kjente belgfrukter er alfalfa, kløvere, erter, bønner, linser, lupiner og peanøtter. Belger dannes fra ett fruktblad og åpner seg for å slippe frø ved å sprekke opp både i buksømmen og ryggsømmen. Belgfruktenes historie er sterkt knytta til menneskets historie. De oppsto i Asia under steinalderen og spredte seg til Amerika og Europa rundt år, hvor de ble essensielle i kostholdet som proteinsupplement for dem som ikke fikk tak i nok kjøtt å spise. Svarte fredag (1978). Den svarte fredagen var en serie av masseprotester den 8. september 1978 (17 Shahvrivar 1357 i lokal kalender) i Teheran, den persiske hovedstaden i monarkiet Persia. Etter lange perioder med kontinuerlig uro og voldshandlinger begått av demonstrantene som satte fyr på symboler over vestlige påvirkning, inkludert en kino, måtte sjahen Mohammad Reza Pahlavi erklære unntakstilstand i Teheran og flere andre byer. Sjahen forbød alle demonstrasjoner som truet med å destabilisere landet. Erklæringen om at alle som demonstrerte og brøt unntakslovene og portforbudet ville ble møtt med voldelige maktmidler, ble møtt med en massedemonstrasjon med cirka 20 000 menn i området rundt Jaleh-torget i hovedstaden. De militære satte inn stridsvogner og pansrede kjøretøyer mot demonstrantene, men hadde ikke anvendt disse for skyting inn i folkmengdene, som først skulle skremmes bort. De militære enhetene, deriblant kurdiske avdelinger, konfronterte demonstrantene på gatene med full styrke, med stridsvogner i spissen. I den anspente atmosfæren skulle det lite til før situasjonen eskalerte. Hva som hendte i konfrontasjonen mellom de militære og demonstrantene er i ettertid ikke helt klart. De kurdiske soldatene mente seg beskutt av demonstrantene og åpnet ild mot demonstrantene, som med dette ble spredt. Massakren på Jaleh-torget etterlot seg mange døde og sårede. Men mens regjeringen i Teheran opplyste at minst 86 var drept og 204 skadet, av militæret og politiet i Teheran, hvorav 66 døde var funnet på torget, oppsto det rykter og propagandautrop i timene og dagene etterpå med helt andre tall. En fransk journalist, Michel Foucault, hevdet å ha snakket med øynevitner som anslo antall dødsofre til «mange tusener», og han gikk selv ut med rapporter om at 2–3 000 hadde blitt drept 8. september på Jaleh-torget og i gatene omkring. Et problem var at den franske journalisten ikke hadde ankommet Persia før den 16. september, tre dager etter at opposisjonen hadde organisert protester med sterke påstander i parlamentet i Teheran. I parlamentet hevdet Ahmad Bani-Ahmed at nærmere 4 000 hadde blitt drept på «den svarte fredagen». Ryktesprederiet var så effektivt at harme og rystelse over påstandene om flere tusener av drepte gikk som en bølge over hele landet i de fleste miljøene. I realiteten er de fleste kilder uenige om hvor mange egentlige ble drept og såret av militæret. En historiker som hadde gjennomgått de offentlige arkivene om «martyrene» som skulle ha vært drept i årene mellom 1963 og 1979 i motstanden mot sjahen, oppdaget at antall bekreftede drepte var mye lavere enn hva som hadde kommet fram av Khomeini og hans tilhengeres påstander. Urolighetene hadde, etter historikerens anslag, krevd tilsammen 2 781 dødsofre fra 1978 til 1979, hvorav 88 den 8. september 1978. Om hans opplysninger var korrekte er ikke godt å vite, men det er klart at det teokratiske regimet i Teheran under Khomeini, som da var ved makten, hadde satset mye av sin legimititet på sjahstyrets brutalitet og grusomme fremferd mot opposisjonelle – noe som villig ble rapportert av vestlige mediafolk. Overdriving av antall dødsofre var utbredt i propagandamaskineriet under og etter den iranske revolusjonen. 15 000 var sagt å ha blitt drept. Massakren på Jaleh-torget var begynnelsen på slutten for sjahstyret, fordi blodbadet, sammen med sterke påstander fra opposisjonen om flere tusen drepte, moralsk sett hadde ødelagt grunnlaget for sjah Mohammad Reza Pahlevi, som fant at den folkelige støtten gradvis, men sikkert, smuldret bort. I oktober kom en generalstreik organisert av arbeidsklassen som paralyserte oljeindustrien som var vital for regimets overlevelse. El Hierro. El Hierro er vist med brun farge El Hierro er den vestligste og minste av Kanariøyene. Som alle de andre øyene på Kanariøyene er el Hierro en turistdestinasjon og er kjent for sine vindskeive einer (Juniperus turbinata), det hellige treet Garoé og El Hierro-kjempeøglen. I Valverde ligger øyas flyplass og fergeterminal, som begge har forbindelse med Tenerife. I løpet av 2007 hadde flyplassen besøk av passasjerer, en økning på 7,8 prosent fra året før. Merkenavn. Et merkenavn, iblant bare merke, er et navn, logo, slagord eller designuttrykk assosiert med et produkt eller tjeneste. Merkenavnet er på denne måten en symbolsk personifisering eller legemliggjøring av all informasjon knyttet til produktet, og bidrar til å danne assosiasjoner og forventninger rundt det i kundenes bevissthet. Et merkenavn består gjerne av en logo, skriftsnitt, fargeplan, symboler og lyd, som utvikles for å representere egenskaper, fordeler, verdier, ideer og sågar personlighet. Ofte er merkenavnet et registrert varemerke. Et kjent eksempel er brusen Coca-Cola som for mange representerer noe amerikansk og ungdommelig, og ikke bare er en tørsteslukker. Merker i markedsføring. Merkevarebygging bygger i stor grad på generelle teorier hentet fra kognitiv og sosial psykologi, økonomi og til en viss grad antropologi og sosiologi. De ledende merkevareforskerne i verden er for det meste psykologer og publiserer sine studier i journaler innen forskning på forbrukeratferd og markedsføring. Merkevarebygging, også kalt (engelsk) "branding", er en svært viktig del av virksomhetenes markedsføring. Sterke, etablerte merkevarer gir virksomhetene mange fordeler. Noen av disse fordelene er økt gjenkjøpsfrekvens, høyere prismargin, motstandsdyktighet mot angrep fra nye merker i kategorien og muligheter for attraktive vekstmuligheter gjennom merkeutvidelser, merkeallianser og lisensiater. I de senere år har merkevareledelse og det nært beslektete begrepet omdømmeledelse fått stor fokus i næringslivet. Norske forskere på merkevareledelse er primært knyttet til Norges Handelshøyskole, Handelshøyskolen BI og Markedshøyskolen – Campus Kristiania, og disse skolene tilbyr også flere kurs i merkevareledelse. I 2007 kom den første norske læreboken i merkevareledelse; "Merkevareledelse på norsk" (Samuelsen, Peretz og Olsen) på Cappelen Akademiske forlag. "Branding" kommer forøvrig egentlig fra et norrønt uttrykk: brandr (der d er stemt lyd) som betyr bumerke. Ordet ble brukt bl.a. på utskjæringer på vikingskip. I Valdres ses ennå slike utskjæringer i takgavler på låver som viser gårdens identitetsmerke. Esquilinhøyden. Esquilinhøyden (italiensk Monte Esquilino) er en av Romas syv høyder. Berget er ca. 75 m høyt og ligger øst for Forum og Capitolium. Her ligger kirken Santa Maria Maggiore. a>, på Esquilinhøyden Esquilin er den største av Romas syv høyder. Navnets betydning er usikker. Noen mener det kommer av "aesculus" som er latin for den typen eiketre som skal ha dekket området før det ble bebygd. Andre hevder at høyden er oppkalt etter "exquilini", de som ikke hadde romersk statsborgerskap, og derfor måtte bosette seg utenfor bygrensen. Det tryggere området innenfor Den serviske mur var forbeholdt "inquilini", dvs romerske borgere. I antikken hadde Esquilin tre topper: Cispius, Fagutal og Oppius, som pga all bebyggelsen vanskelig lar seg skjelne fra hverandre i dag. Cispius var høyeste punkt, og svarer til dagens Piazza S. Maria Maggiore. I republikkens tid gav den østlige delen av Esquilin plass for svære massegraver for de fattige. Ulver, hunder og fugler tok for seg av restene av dem som ikke var skikkelig begravd. Rundt 50 f.Kr ble området imidlertid attraktivt, og romerske rikmenn kjøpte opp tomter de omdannet til forseggjorte parker. En elegant bydel, "Collis Hortulorum" (= Hagehøyden), vokste frem. Mest kjent av de som hadde råd til å bo her, var Augustus' rådgiver Mæcenas. Datidens store kunstnere var velkomne på hans eiendom, som strakte seg på begge sider av den nåværende Via Merulana. Horats har beskrevet endringen i strøkets karakter, og lagt ordene i munnen på en såkalt "priapus", en fruktbarhetsstøtte, som utbryter: «"Nå er det herlig å bo her og spasere over den åpne terrassen, der nylig den vandrende snek seg, ille til mote ved synet av marken med heslige knokler."» Foynlandsbrua. Foynlandsbrua eller Føynlandsbrua er navnet på to bruer over Ekenessundet mellom Nøtterøy og Føynland i Vestfold. Den første brua ble åpna 17. mai 1908. På grunn av stadig økende biltrafikk måtte brua forsterkes i 1922. En ny bru i betong stod ferdig i 1976 litt lenger sør i sundet. Den er en del av fylkesvei 430. Den gamle brua er stengt for biltrafikk. Shalom. "Shalom" er et hebraisk ord som vanligvis oversettes med «fred». Ordet brukes som hilsen, da i betydningen "fred være med deg" eller "måtte du ha det vel". Shalom kam også oversettes med velvære, trygghet, harmoni eller vennskap. Jiddisk bruker tilsvarende ordet "sholem" med trykk på første stavelse, og hilsenen "sholem aleikum" (som besvares "aleikum sholem") som betyr "fred være med deg". Det tilsvarende ordet på arabisk er "salaam", på etiopiske språk "sälam", og på det utdødde språket akkadisk "sulmu". Dusørjeger. En dusørjeger er en privatperson som, mot betaling (dusør), sporer opp og arresterer rømte fanger og overleverer dem til myndighetene, eventuelt domstolene. Borgervern. Borgervern er et frivillig ordensvern eller en lignende privat virksomhet som har til formål å opprettholde ro og orden eller drive andre former for rettshåndhevelse på offentlig sted. Borgervernet samarbeider iblant med de lovlige rettslige myndighetene, men fører iblant også en kamp mot disse, spesielt om borgervernet oppfatter dem som upålitelige og korrupte. I Norge. Norge hadde flere borgervernsorganisasjoner i førkrigstiden. Dette kan sees i sammenheng med et svakt politi og forsvar og gryende politiske trusler (fascisme og kommunisme). I politiloven av 1936 ble det ble innført et totalforbud mot frivillige ordensvern i Norge med bakgrunn i en politisering av borgervernsorganisasjonene. Stortinget så på disse organisasjonene som en trussel mot demokratiet og fryktet et statskupp. Forbudet ble videreført i den nye politiloven av 1995. I Europa. I de italienske sikkerhetslovene av 2009 innført av Silvio Berlusconi er borgervern legalisert. Dette har medført en fremvekst av politiske borgervernsorganisasjoner som mange har uttrykt har sterke likhetstrekk med fascistiske organisasjoner fra mellomkrigstiden. Mordbrannen i Rex-kinoen. Mordbrannen i Rex-kinoen i Abadan, Iran den 19. august 1978 var en av de verste mordbranner i den moderne historie. Brannen ble trolig påsatt av islamister og regnes som en av de verste terrorhandlingene i verden med ca 447 døde (bare overgått av Terrorangrepet 11. september 2001 og Terrorangrepet mot Yazidiene i Irak 2007). Det har også blitt hevdet at den iranske etterretningstjenesten, SAVAK, stod bak brannen. Mordbrannen. Sent på kvelden 19. august 1978 var cirka fem hundre mennesker samlet til kinovisning i en overfylt kinosal i Abadan. I følge det lokale politiet ble alle hjørnene av bygningen antent med bensinbomber av ukjente gjerningsmenn. Politiet pågrep flere personer etter at det ble påsatt brann inne i bygningen. Politimennene fikk imidlertid ordre over radio om å låse døren til kinosalen fram til politimesteren og andre politioffiserer var ankommet. De var ikke klar over at terroristene hadde kommet seg ut og etterlatt seg brannbomber som eksploderte på innsiden. Bare fjorten mennesker klarte å berge seg ut gjennom en luke i taket på bygningen, alle de øvrige omkom i den eksplosjonsaktige brannen. Etter at brannen var slukket, oppdaget brannmennene at mesteparten av de ihjelbrente hadde vært rammet av tung freongass fra luftkjølingssystemet før flammene nådde dem. Brannen hadde trolig først slått ut luftkjølingssystemet og deretter frigjort store mengder freongass. Mordbrannen ble påsatt av en islamistisk allianse av religiøse grupper som var blant de fremste tilhengerne av Ayatollah Khomeini. Motivet for terroristene var at kinogjengerne hadde forbrutt islamsk skikk ved å se på film under ramadan, den islamske fasten. Dødstallene. 447 er det offisielle tallet for antall omkomne. Anslagene varierer mellom 377 til over 800. Motivene bak mordbrannen. Under den iranske revolusjonen hadde islamistene gjort kinoene til et symbol for vestliggjøring, kulturell besmittelse og fordervelse av moral for det iranske folk. 180 av landets 430 kinoer var stengt eller brent ned. I store deler av det religiøse Iran, ble mordbrannen sett på som en islamsk triumf over Vesten. Etterspillet. Tragedien bidro imidlertid ikke til å sette de islamistiske opposisjonelle i Iran i vannry. Derimot hadde folkets mistro mot den sittende Sjahen og hans regime økt til uante høyder slik at opposisjonens propagandamaskineri (som var svært effektivt) klarte å skape mer misnøye mot Sjahen. Dagen etter demonstrerte 10 000 mennesker (med slektninger etter de døde i spissen) under begravelsesfølget mot sjahen med slagord «brenne sjahen» og «sjahen er den skyldige». Denne stemningen ledet til flere tragedier etter at Khomeini hadde tatt makten i Iran. En kaptein, Monar Taheri, som var anklaget for å ha medvirket til mordbrannen, ble av en islamsk standsrett henrettet den 23. februar 1979. Dommen fulgte til sterke protester fra slektningene av kapteinen som fant støtte hos de etterlatte til ofrene i Abadan – som ønsket å få vite alle omstendighetene omkring mordbrannen. Dette førte til en rettssak der den siste gjenlevende av de fire arresterte ble dømt til døden sammen med fem andre. Det islamske regimet måtte innrømme at mordbrannen ikke ble begått av sikkerhetstjenesten i Iran. Markløpere. Markløpere (Harpalinae) er en meget formrik gruppe av løpebiller, omtrent to tredjedeler av alle kjente løpebillearter tilhører denne underfamilien. Disse stort sett middelsstore løpebillene er vanlige i de fleste miljøer på bakken, noen lever også oppe i busker og trær. Markløperne er ofte mer eller mindre altetende, og noen (særlig slekten "Amara") har blitt planteetere som ernærer seg av frø. Utseende. Små til middelsstore (2,5 – 30 mm), stort sett litt bredt bygde løpebiller. De er sterkt varierende i formen og noen grupper avviker ganske mye fra det vanlige utseendet. Oversiden er snau med enkelte hår, sjelden mer hårete. På farge er de vanligvis svarte, eller gul-, rød- eller brunlige, ofte med noe metallisk glans. Hodet er vanligvis stort med middels store fasettøyne. Hos enkelte er det trukket ut til en lang hals bakerst. Overkjevene (mandiblene) er framstrakte men ikke spesielt store. Antennene er lange og tynne. Brystskjoldet (pronotum) varierer mye i formen, men er ofte mer eller mindre hjerteformet og bredere enn langt. Ofte er bakhjørnene markerte med en lang børste nær hjørnet, og de har gjerne et par korte, men dype lengdefurer nær roten. De har ingen "stilk" mellom brystskjoldet og dekkvingene. Dekkvingene er ovale eller mer eller mindre parallellsidige, vanligvis med markerte, nedsenkede punktstriper, ofte med noen få lange, oppstående børster som sitter festet i porer. Beina er lange, framleggene (protibiae) har en innskjæring på som de bruker til å rense antennene med. Viktige skillekarakterer ved bestemming av de ulike gruppene er tallet på børster ved fasettøynenes innerkant, om dekkvingenes sidekant (epipleura) er vridd nær spissen eller ikke, og om klørne er kamformede eller glatte. Levevis. Mange av markløperne er generalister som kan finnes i mange ulike miljøer, først og fremst på bakken. Eksempler er artene "Pterostichus niger" og "Pt. melanarius", som blant annet er svært vanlige i hager og på dyrket mark, der de kan være viktige naturlige fiender for skadedyr. Slekten "Amara" og noen nærtstående slekter utmerker seg ved å være planteetere, som særlig spiser gressfrø. Enkelte av disse artene kan gjøre litt skade i korndyrking. Noen arter, spesielt i slekten "Dromius", har forlatt bakken og lever i trekroner. Conan. Conan (også kjent som barbaren Conan eller Conan fra Cimmeria) er en fiktiv person skapt av den amerikanske forfatteren Robert E. Howard i en serie historier som opprinnelig ble publisert i science fiction- og skrekkbladet "Weird Tales" i 1930-årene. I alt 21 komplette fortellinger om Conan ble skrevet av Howard, i tillegg til at han etterlot seg ideer og fragmenter til andre historier hvorav noen siden ble fullført av L. Sprague de Camp. En voksende mengde historier er siden forfatterens død blitt skrevet av et utall forskjellige forfattere. Historiene om Conan som utspiller seg i en fiktiv historisk epoke (den «hyboriske tidsalder») er et tidlig eksempel på fantasy-genren. Figuren er også, med sin forholdsvis amoralske legning, et godt eksempel på en antihelt. Han er en hard mann, men ikke uten humor (i hvert fall i Howards opprinnelige historier). Han er en høyreist og sterk krigskjempe, men går ikke i strid hvis han kan unngå det. Conan er Howards mest kjente figur, og har gitt opphav til en flom av imitasjoner og «spin-offs» i form av bøker og tegneserier. I tillegg har filmer som er (løst) baserte på figuren blitt innspilt, blant annet med Arnold Schwarzenegger i rollen som Conan. I mai 2008 kom MMORPG (Massively Multiplayer Online Role-Playing Games) Age of Conan ut. Dette nettspillet er basert på Robert E. Howards Conan og er utviklet av norske Funcom. "Mens jeg ikke går så langt at jeg påstår at inspirasjon til historiene blir inngitt av virkelige ånder eller krefter (selv om jeg er motstander av å direkte avvise noe som helst) har jeg noen ganger under meg over om det kan være mulig at ukjente, eller uoppdagete, krefter fra igår eller idag – ja, til og med fra fremtiden – arbeider gjennom tankene og handlingene til dagens mennesker. Især slo denne tanken meg da jeg arbeidet med de første fortellingene om Conan. Jeg vet at jeg i måneder hadde vært tom for ideer, helt ute av stand til å få til noe salgbart. Da syntes mennesket Conan bare å vokse fram i hodet mitt uten stort arbeid fra min side og øyeblikkelig strømmet en flom av historier ut av pennen min – eller rettere, fra skrivemaskinen – nesten uten noen anstrenger for mitt vedkommende. For meg virket det som om jeg ikke diktet, men bare gjenfortalte ting som hadde skjedd. Episode på episode trengte seg på i en slik fart at det var så vidt jeg kunne holde tritt med dem. I ukevis gjorde jeg ikke annet enn å skrive om Conans eventyr. Figuren tok fullstendig makt over meg og fortrengte alt annet når det gjaldt å skrive noveller. Når jeg bevisst gjorde forsøk på å skrive noe annet, klarte jeg det ikke. Å forklare dette ut fra noen okkult eller esoterisk teori vil jeg ikke, men faktum er at jeg stadig skriver om Conan på en langt bedre måte og med langt større innsikt enn om noen av de andre skikkelsene jeg har skapt. Men antagelig vil stunden komme da jeg med ett oppdager at jeg ikke lenger er i stand til å skrive overbevisende om ham. Dette har hendt tidligere med nesten samtlige av mine oppdiktede heltskikkelser. Plutselig er det som om jeg og skapelsen min kommer i utakt, som om mannen selv har stått ved skulderen min og styrt anstrengelsene mine og så med ett bare har snudd seg bort og gått avsted og overlatt til meg å søke en annen hovedperson." Utgivelser. Disse fantes lenge bare på trykk i sin opprinnelige form siden de ble utgitt for første gang i Weird Tales. Senere gjengivelser ble alle utsatt for mer eller mindre revidering. Kun relativt nylig har de vært gjengitt i sin "reneste" form. To av disse ble i sin tid dessuten omskrevet av Howard selv og utgitt som selvstendige noveller uten Conans deltagelse. "The Black Stranger" ble omgjort til en ren sjørøverfortelling og omdøpt til "Swords of the Red Brotherhood" (1976) og Conan erstattet med den irske piraten Black Vulmea, mens "The Frost Giant's Daughter" ble endret til "Gods of the North" (1934) (også kjent som "The Frost King's Daughter"), hvor hovedpersonen ikke lenger heter Conan, men Amra av Akbitana. Som de andre redigerte utgavene, er også disse senere gjengitt i uredigert versjon. István. István er en ungarsk variant av mannsnavnet Stefan, som har gresk opprinnelse og betyr «krone». Utbredelse. István er et svært vanlig navn i Ungarn. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet István i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Anders Jormin. Anders Jormin (født 7. september 1957 i Jönköping) er en svensk jazzmusiker (bass), arrangør og bandleder, kjent fra flere innspillinger og samarbeid med norske musikere. Han er utdannet i bass, improvisasjon og pedagogikk ved Musikhögskolan (1979). Som leder av sitt eget Nordic Light band (1984–) har han gitt ut flere plater. Jormin har medvirket på flere titalls utgivelser med internasjonalt kjente artister som Bobo Stenson trio, Charles Lloyd (1992–), Tomasz Stanko (1993–), Don Cherry, Elvin Jones, Django Bates. I Norge har han spilt i Audun Kleives gruppe "Entra", i Bendik Hofseths besetning ("Metamorfoser", 1995), samt med Jon Balke i hans Magnetic North Orchestra. Med Per Jørgensen er han i Marilyn Mazur trio. Han har ellers spilt med Eldbjørg Raknes (2004) og Trygve Seim/Fathy Salama Group (2006). professor i improvisasjon ved Musikhögskolan i Göteborg, hedersdoktor ved Sibelius-akademiet, samt timelærer i bass ved Norges Musikkhøgskole. Andrew Lawson. Andrew Cowper Lawson (født 25. juli 1861 i Anstruther, Skottland, død 16. juni 1952) var professor i geologi ved University of California i Berkeley, USA. Han var redaktør for 1908-reporten om 1906 San Francisco Earthquake som ble kjent som the "Lawson Report". Han var også den første til å identifisere navnet San Andreas Fault i 1895, og etter 1906-skjelvet den første til å tegne opp hele lengden til the San Andreasforkastningen som tidligere bare var blitt omtalt i San Francisco Bay Area. Han flyttet til Hamilton, Canada med foreldrene da han var seks år. I 1883 mottok han sin B.A. degree i naturfag ved University of Toronto. Hane arbeidet for Geological Survey of Canada mens han tok universitetsgradene sine. Han tok M.A. fra University of Toronto i 1885 og Ph.D. fra Johns Hopkins University i 1888. I 1890 forlot han Geological Survey of Canada for å arbeide som geologisk konsulent iVancouver i Canada. I oktober samme år tok han en stilling som Assistant Professor of Mineralogy and Geology ved University of California i Berkeley. Han ble full professor i 1892 og Professor Emeritus fra 1928 til sin død i 1952. Professor Lawson var geologisk konsulent for byggingen av Golden Gate Bridge i 1930 årene. Hans hjem i La Loma Park området av Berkeley Hills i Berkeley, California, nå kjent som «Lawson House», var konstruert for ham av den anerkjente arkitekten Bernard Maybeck for å tåle jordskjelv. Huset er i dag et lokalt landemerke. Nevernes (Brønnøy). Nevernes er en liten plass i Brønnøy kommune. På Nevernes er det nå blitt bygd Nevernes havn som er museum. Torbjørn Sunde. Torbjørn Sunde (født 16. februar 1954 i Oslo) er en norsk jazzmusiker (trombone) kjent fra flere innspillinger. Etter oppvekst på Gjøvik tok han mellomfag i fotball fra Norges Idrettshøgskole og hovedfag i musikkvitenskap. Han medvirket på en rekke utgivelser med Terje Rypdal ("Odyssey", 1975), Edward Vesala (1977), Oslo 13 (mottok Spellemannprisen 1988), Oslo Rhythm & Blues Ensemble, Four Roosters, Etno Funk, Chipahua, Horns for Hire, Jazzpunkensemblet, og Mezzoforte. Han har medvirket på utgivelser med Jon Eberson ("Stash", 1988), Jon Balke ("Nonsentration", 1990) og Knut Værnes (1993). Han har spilt med Rickie Lee Jones, Randy Crawford, Dr. John, Jan Eggum ("Deilig", 1999) og Jan Garbarek. Selv har han ledet Meridians of Music (med blant andre Terje Rypdal, Bugge Wesseltoft, Eivind Aarset og Jon Balke) og Torbjørn Sunde oktett (med Jon Eberson, Rob Waring, Morten Halle, Håvard Lund, Trude Eick, Aslak Hartberg og Jens Petter Antonsen) til utgivelser. Han leder sin egen egen kvartett med Tom Olstad, Roy Powell og Per Mathisen ("The Blue Note sessions"). Skøyter. Sunde var i barn- og undommen en meget lovende skøyteløper og representerte Gjøvik Skøiteklub. Han gikk 500 meter på tiden 41,5 bare 17 år gammel, noe som i 1971 var en imponerende prestasjon. Skøytesprinteren Sunde deltok i tre sprint-NM (1971, 1972 og 1973) med en 9. plass som best i 1973. Skøyteløperen Arnulf Sunde (OL-deltager 1976) er en eldre bror av Torbjørn. Omophron. "Omophron" er en slekt av billene i delgruppen (underfamilien) Omophroninae i familiegruppen løpebiller. Utbredelse. "Omophron" er en stor slekt og har i overkant av 60 arter. De er utbredt på varme steder på den nordlige halvkule. To av artene finnes lengre sør i Europa, men ingen finnes i Norge. Utseende. "Omophron" er ovale, høyt hvelvede, nesten sirkelrunde små uvanlig utseende løpebiller. De er middelsstore, gjerne 5 – 7 mm lange. Oversiden er glatt og sterkt punktert, mønstret i gult/rødt og svart. Den runde, høyt hvelvede formen er ganske karakteristisk og skiller dem fra de aller fleste andre løpebiller. De er ikke helt ulik marihøner i fasong, men beina er lange og dekkvingene har mange tydelige langsgående striper av punktrekker. Marihøner har glatte dekkvinger, korte antenner og korte bein. Hodet er stort og bredt med nokså små fasettøyne, antennene er lange og slanke. Overkjevene (mandiblene) stikker fram foran hodet men er ikke spesielt store. Brystskjoldet er mye bredere enn langt, sterkt hvelvet. Dekkvingene er ovale uten oppstående børster, med markerte punktrader. Beina er lange og tynne. Levevis. "Omophron" lever på sandete områder ved vann, der de graver i sanden. Systematisk inndeling. Systematikken følger Carabidae of the World. Kitwe. Kitwe er Zambias tredje største by. Kitwe ligger på 1219 moh og har 363 734 innbyggere. (2000) Grunnlagt i 1936 i forbindelse med etableringen av Nkana koppergruve. Kitwe fikk bystatus i 1953. I 1959 var den totale befolkningen på 46 070, hvorav 6 000 hvite. Zambia andre president Frederick Chiluba er født i Kitwe. Kitwe ligger i området og provinsen Copperbelt, som har fått sitt navn etter de rike kopperforekomstene i området. Klima. Kitwe har to årstider eller sesonger. Den tørre årstiden mellom april og oktober, hvor det ikke faller nedbør, og regntiden mellom november og mars. Den årlige nedbør varierer mellom 1100 og 1400 mm. Byen ligger på den sørlige halvkule slik at den kaldeste perioden er i juni-juli. Temperaturen kan falle ned i 2–4 °C om natta, men stiger i solskinnet opp til 20–30 °C om dagen. Den varmeste tiden er i oktober hvor dagstemperaturen ofte kommer opp i 40 °C, men på grunn av at byen ligger så høgt over havet er kveldene og nettene svale. Kitwe-Nkana gruver. Fra dagbruddet i Nkana gruver, Kitwe Det er to store underjordiske gruver i Kitwe og dessuten flere dagbrudd. Nkanaanlegget i sør-vest og Mindolo gruvene i nordvest. Nkana inkluderer i tillegg til gruver; konsentrator, smelteverk og raffineri. Gruvene var fram til 2000 eid av det statlige gruveselskapet ZCCM (Zambia Consolidated Copper Mines), men er nå privatisert. Copperbelt universitet. Zambias tekniske universitet (CBU) ligger i Kitwe. Universitetet ble åpnet i 1977 og ligger i Jambo Drive i bydelen Riverside. Markedet. Markedet er et stort utendørsområdet hvor det er satt opp mer eller mindre provisoriske skur. De smale smugene mellom handelsbodene har gatenavn og gateskilt. På markedet selges alt mulig, men hovedsakelig klær, sko og andre nødvendighetsartikler. Ved inngangen ligger et meget godt suvenirmarked som heter Chisokone Curio Marked. Der selges det varer med høy kvalitet til en svært overkommelig pris. Jernbane. Kitwe er endeholdeplass for ZR (Zambia Railway) sin passasjertransport for strekningen Livingstone, Lusaka, Ndola. Det er for øyeblikket (april2007) ingen passasjertransport fra Ndola til Kitwe. Jernbanen fortsetter videre til gruvebyene Chingola, Mufulira og Chililabombwe i vest, men da kun godstransport. Jernbanesporet til Kongo går via Ndola, og har blitt satt istand og det går nå regelmessige tog med diesel og bensin fra raffineriet Indeni. Fra Lubumbashi i Kongo går sporet videre til Angola, men har ikke vært i bruke på mange tiår. Det er under planlegging å forlenge jernbanen ytterligere til Solwezi, på grunn av utbyggingen av det kjempestore nye dagbrudd (gruve) Kansanshi der. Bilveg. Hovedvegen til Kitwe (T3) kommer fra Ndola og er en firefelts motorveg, med relativ liten trafikk. Riksvegen (T3) fortsetter vestover til gruvebyene Chingola i vest og Mufilira og Chililabombwe i nord-vest. Fra Chillabombwe kan en krysse grensen inn til Kongo og fortsette til provinshovedstaden Lubumbashi (turen anbefales ikke på grunn av ustabile forhold i Kongo). Fra Chingola fortsetter riksveg N1 vestover til Solwesi. Fly. Kitwe sin flyplass heter Southdowns Airport, og er en sivil flyplass. Den ble åpnet i 1971. Rullebanen er på 2000 x 30 meter, og ligger 1263 moh, og er asfaltert. Flyplassen er kun godkjent for landinger mellom soloppgang og solnedgang. Det er ingen tollbehandling, slik at fly fra utlandet må først lande i Lusaka eller Ndola for tollklarering. Den ligger ca 12 kilometer sør-vest for byen på vegen mot Kalulushi. Det har vært regulære ruteflyvningenr fram til 2005. Da blei flyplassen stengt for vedlikehold. Nå (besøk på flyplassen i april 2007) er også brannberedskapen og brannbilen flyttet og det ser ikke ut som om flyplassen vil åpne igjen. Nærmeste flyplass er Ndola International Airport som ligger 60 km fra Kitwe. Flyplassens ICAO (International Civil Aviation Organization) identitet er FLSO. Flyplassens koordinater er 12° 54' 01.69" S og 028° 08' 59.49" E. Kjente personer. Frederick Chiluba som var Zambias andre president i perioden 2. november 1991 – 2. januar 2002 er født i Kitwe. Christensensgården (Mandal). Christensensgården, også kalt «Store Elvegården», er en bygård beliggende på Adolph Tidemands plass i Mandal sentrum i Vest-Agder. Gården ble bygd i 1759 av dansken Johan Friedrich Knutsen som senere bosatte seg i Mandal. Den er oppført i tre, noe som arkitektonisk passer godt inn i Mandals øvrige gamle trehusbebyggelse. Da bygningen stod ferdig, fremstod den som Mandals største kjøpsmannsgård. Idag blir den fortsatt benyttet som forretningsgård med butikk i første etasje. Olaf Isaachsen er født i bygningen. Blaklihøgda. Blaklihøgda er en vei i bydelen Risvollan i Trondheim. Veien går nordvest fra Steinanvegen. Blaklivegen går over i Steinanvegen i T-krysset som utgjør starten på veien Blaklihøgda. Ved dette krysset finnes og en bussholdeplass, "Blakli". Kullmile. En kullmile er et anlegg for fremstilling av trekull. Hensikten med å omgjøre ved til trekull er at man fjerner det meste av vanninnholdet i veden for å oppnå høyere temperatur ved videre forbrenning. Produksjon av trekull har foregått i flere tusen år, og har sammenheng med utvinning og bearbeiding av metaller (særlig jern). I begynnelsen ble kullene produsert i ca. 1 meter dype groper i bakken, og med en diameter på inntil 1,5 meter, såkalte kullgroper, som det finnes mange rester av, de fleste fra folkevandringstiden. Den tradisjonelle kullmilen ble introdusert tidlig i middelalderen, og prinsippet med «reismilen» kom fra Tyskland til Skandinavia på 1500-tallet, og var dominerende helt til slutten av 1800-tallet. Restene etter gamle kullmiler sees ennå som nærmest vegetasjonsfrie områder i skogen (kølabonn), med en diameter på fra 8 til 20 meter, med askerester i marken, og med en jordvoll rundt. I tilknytning til mila var det bygget en koie til vaktmannskapet (kullbrennerkoie). Både bar- og løvtrevirke er egnet til produksjon av trekull. Veden bør være så tørr som mulig før produksjonen starter. Reismilen. Marken der milen skal bygges jevnes. Byggingen starter ved at det blir reist en stokk på høykant i midten av milen («kongen»). Denne stokken blir gjerne slått ned i marken, og stives av, slik at den står støtt. På siden av stokken blir det laget en sjakt vertikalt, som skal fungere for opptenning av milen og som midlertidig avtrekk. Fra denne stokken legges runde trestrangler radialt ut, nesten til kanten av milen. Over disse stranglene legges kløvet ved horisontalt, slik at det blir et luftrom under milen. Veden i denne grunnkonstruksjonen trenger ikke å være tørr. Deretter starter stablingen av veden i selve milen. Veden reises på høykant med en liten helling inn mot «kongen». Nederst og nærmest kongen stables ekstra tørr granved, gjerne også med innslag av tyrived. Årsaken er at denne delen av milen skal fungere som brennkammer. Videre utover reises veden, hele tiden med helling mot midten av milen. Lengden på vedkubbene kan være fra ca. 1m til ca.2m, avhengig av størrelsen på milen. Den groveste veden legges midtveis mellom senter og kanten. Hellingen på milen er størst nærmest kanten, og ytterst er hellingen ca. 60°. Ytterst jevnes milen til med større og mindre vedkubber, slik av overflaten blir mest mulig jevn. Deretter dekkes milen med et lag granbar og gjerne lett torv, som skal fungere som en slags isolering. Til slutt dekkes til med et lag leirholdig jord. Dekklaget over milen skal i alt være ca. 20 cm. Ved bakken lages noen få kanaler inn til luftrommet under milen. Disse kanalene skal sørge for oksygentilførsel til forbrenningen. Milebrenningen startes ved at det lages et bål på toppen av milen. Den brennende veden stappes ned til bunnen av den vertikale kanalen, og antenner milen. Milen antennes i bunnen. En del av virket brenner, og varmen omdanner etterhvert resten til trekull. Store miler (som f.eks. ble brukt til fremstilling av trekull til jernverk), må passes i flere uker før kullet er ferdig, og oksygentilførselen må justeres hele tiden, så ilden blir holdt ved like, men at forbrenningen heller ikke blir for kraftig, slik at hele milen blir omgjordt til aske. Forbrenningen justeres ved regulering av oksygentilgangen i luftekanalene. Ideellt sett skal den produserende massen holde en temperatur på ca. 250 – 300 grader Celsius, mens den blir tilført oksygen. Etter en viss tid, som er avhengig av størrelsen på milen, blir kanalene tettet. Etter at kanalene er tettet vil temperaturen i milen fremdeles øke (inntil max. 700 grader). Deretter vil milen kjøles ned og trekullet kan hentes ut. Det ferdige trekull skal etter riktig behandling inneholde fra 82% til 95% carbon (C). Jernverk og kullbrenning. Jernverkene var de store forbrukerne av trekull; de første ble opprettet på 1500-tallet, mens virksomheten var stor på 1600- og 1700-tallet, og frem til ca. 1860. Jernverkene, som brukte trekull til fyring i masovnene. De norske jernverkene var i grove trekk lokalisert etter muligheten til å skaffe trekull. Hvert jernverk hadde et sirkumferens-område rundt seg der verket hadde enerett til å kjøpe trekull. Behovet for trekull ble sterkt redusert etter 1860; da ble de norske jernverkene nedlagt eller la om driften til ren støperivirksomhet med importert koks som brensel. Trekull ble også brukt til smiing. Mange steder ble det produsert trekull i reismiler helt frem til ca. 1940-tallet, og i enkelte knivsmedbygder, ble det fremdeles brent kullmiler i 1990-åra. Nyere utgaver. Nyere utgave av kullmile - for produksjon av trekull til grillkull Nyere utgaver av kullmiler baserer seg på ferdig konstruerte beholdere av stål, der stålbeholderen erstatter den leirholdige jorden som dekke over milen. Røyk- og luftekanaler av stål erstatter de håndgjorte kanalene i leirmassen. Trekull som produseres på denne måten blir vesentlig benyttet til vanlige utegriller. Produksjonsprossessen i en reismile. Bildene under viser prosessen fra en mile i Schwarzwald, Tyskland, ca. 1900. Trude Eick. Trude Eick (født 1969 i Hof) er en norsk musiker (valthorn og elektronikk), kjent fra varierte musikkformer, der hun spiller faste repertoar såvel som friimprovisasjon. Hun er søster til musikerne Mathias Eick og Johannes Eick, studerte ved Norges Musikkhøgskole og har jobbet i Forsvarets Musikkorps, Trøndelag i en periode. Eick er mest kjent fra improviserering i Eick/Viddal duo med bassklarinettist og saksofonist Mathilde Grooss Viddal, som var sentral i serien «Kvinnelige improviserende instrumentalister». Duoen turnerte med forestillingen "Konkylia van Tare og Tusen Tang" (2005). I trioform har de med Hedvig Mollestad Thomassen gitar, og i kvartett har de med Øyvind Brække trombone, Børge Are Halvorsen saksofon. Hun har medvirket på utgivelser med Bugge Wesseltoft ("New conceptions of jazz", 1996) og Torbjørn Sunde oktett (2001). Hun har turnert med blant annet Ole Bolås og Sigrun Eng (cello), og har til tider dirigert Chateau Neuf Storband. Hun spiller med Frøy Aagre's Offbeat (Dølajazz 2007). Eick er tilknyttet Toneheim folkehøgskole og musikklinja ved Rud videregående skole. Espresso con panna. Espresso con panna (italiensk «espresso med krem») er en enkel eller dobbel espresso toppet med kald, lettristet fløte. Drikken serveres i en espressokopp, eller i et glass på samme størrelse. Blandingen av varmt og kaldt, bittert og mildt gir en spennende smaksopplevelse, og er derfor ansett som en av de beste espressobaserte kaffedrikker blant baristaer. I Italia er det vanligere å se denne drikken på kaffemenyen som Caffè con panna. På fransk kalles denne «Café Viennois» og tillages da gjerne av en Café Allongé. George Cayley. George Cayley (født 27. desember 1773, død 15. desember 1857) var en engelsk ingeniør og oppfinner. Han ble betraktet som pionér innenfor aerodynamikken. Han var den første, som i sin forskning benyttet en modell av et fly, og han konstruerte i 1853 det første glideflyet. Med Cayleys kusk om bord klarte det å fly ca. 450 meter ned over en dalsenkning. Lungo. Lungo (italiensk for lang) refererer til kaffedrikken espresso lungo. Denne drikken består av en enkel eller dobbel espresso, laget i en espressomaskin hvor man lar det renne vesentlig mer vann gjennom kaffen, opptil dobbelt så mye som ved en vanlig espresso. Resultatet er en espresso lungo, altså en lang eller strukket espresso. På fransk heter denne drikken "café allongé", på italiensk "caffè lungo" og på tysk kalles den "verlängerter". En espresso lungo må ikke forveksles med en americano, som er en enkel eller dobbel espresso tilsatt varmt vann. En lungo er mildere enn vanlig espresso, men likevel bitrere enn americano på smak. Dette er fordi mengden av varmt vann som renner gjennom kaffen ekstraherer flere stoffer som vanligvis ville være uberørt ved en mindre vannmengde. Ved å la mindre vann enn vanlig renne gjennom kaffen får man en kraftigere og rikere espresso, kjent som en espresso ristretto. Janez. Janez er en slovensk variant av mannsnavnet Johannes. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Janez i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Jens Petter Antonsen. Jens Petter Antonsen (født 2. august 1963) er en norsk musiker (trompet), kjent studiomusiker fra et stort antall innspillinger og tv-show. Han har spilt i en rekke band, som Mezzoforte, Chipahua, Alejandro Fujentes, Soulslave, Dance With a Stranger, Jon Balke "Magnetic North", Mrs.Robinson, Jahn Teigen, Jens Wendelboe's Crazy energy ("Vol 1", 1991), Oslo 13 og 1300 Oslo. Morten Halle's oktett, i Soul Inc, samt studiobandet Horns for Hire (mottok Gammleng-prisen 2006). Jens Petter er sønn av orkesterlederen Odd R. Antonsen og bror av musikerne Ole Edvard og Tom Erik Antonsen. The Fast and the Furious. "The Fast and the Furious" er et amerikansk actiondrama og bilfilm fra 2001 regissert av Rob Cohen. Hovedrollene spilles av Paul Walker og Vin Diesel, mens andre sentrale roller spilles av Michelle Rodriguez og Jordana Brewster. Filmen ble til etter at regissør Rob Cohen leste en artikkel om gatebilløp i "Vibe magazine". Sammen med produsent Neal H. Moritz utarbeidet han idéen til den første filmen. Selve plottet i filmen er inspirert av filmer som "No Man's Land" (1987) og "Point Break" (1991). Filmen fikk blandet mottakelse av kritikerne, men ble en forholdsvis stor publikumsuksess. Den fikk raskt kultstatus og la grunnlaget for fire oppfølgere. Ved siden av underholdningsaspektet kan filmen også sees på som en skildring av det amerikanske street racing-miljøet, en subkultur som snart vokste seg stor i mange land. Den vant åtte priser og ble nominert til 11 andre. Blant annet så ble Van Diesel og Paul Walker tildelt hver sin MTV Movie Awards. Vin Diesel fikk sitt stor gjennombrudd som skuespiller i denne filmen. Handling. Handlingen er lagt til Los Angeles der streetracing er en populær aktivitet. Bil- og fartsglade møtes i øde områder, gambler og bedriver ulovlig kappkjøringskonkuranser. Den harde kjerne blant disse ledes av "Dom" Toretto (Vin Diesel), og i tillegg til illegale kappkjøringer bedriver de hasardiøse ran av trailere med verdifullt elektronisk utstyr. Brian er en ung etterforsker (Paul Walker) som får i oppgave å infiltrere miljøet for å få greie på om det er gjengen til "Dom" som står bak disse spektakulære ranene. Han anskaffer seg en rask gatebil og klarer etterhvert å få innpass i gjengen. Flere av dem er skeptiske til denne nykomlingen som hiver seg rett inn i konkurransene og prøver å gli naturlig inn i miljøet. Etter hvert som han kommer lenger inn i kretsen, begynner han å tvile på sin egen rolle i spillet, og om denne hyggelige Dom virkelig kan ha noe med trailerranene å gjøre. I tillegg til dette blir han romantisk involver med Doms søster, Mira. Da Brian omsider oppdager at Dom og gjengen virkelig driver med disse trailerranene havner Brian i et moralsk dilemma. Både vennskap, lojalitet, moral og kjærlighet blir satt på prøve. Om filmen. a>) som Diesel benyttet i filmen Når den første "The Fast and the Furious"-filmen kom i 2001 var det få som var klar over hvilket fenomen man sto ovenfor. Det hele startet med at regissør Rob Cohen leste en artikkel om gatebilløp i New York i "Vibe magazine". Sammen med produsent Neal H. Moritz utarbeidet han idéen til den første filmen. Slike ulovlige gatebilløp toppet seg i California på slutten av 1990-tallet. Enkelte steder (særlig i Ontario, California) skjedde det så mange dødsulykker at politiet nedsatte en egen arbeidsgruppe som skulle ta seg av problemet. En av dem som var involvert i illegale gateløp på 90-tallet var dragracelegenden Stephan Papadakis (som forøvrig var teamsjef til Fredric Aasbø på 2000-tallet). Papadakis hevdet at det var gateløp og dragracing over hele Los Angeles 5-6 kvelder i uka. Det mest vanlige var dragracing, der banen er en gatestubb på en «quarter mile», 402 meter. I perioden 2000 til 2006 behandlet politiet i Los Angeles-regionen 50 000 saker der sjåfører sa seg skyldig i å ha deltatt i illegale gateløp. Antallet ungdommer som drev med illegal streetracing økte betraktelig, både i USA og Skandinavia, etter at filmen ble lansert. Den ble innspilt ulike steder i California, blant annet i Los Angeles, Malibu og San Bernardino. Anmelderne. Filmen fikk blandet mottakelse av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 52% på Rotten Tomatoes (2012) og 58% på Metacritic. Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den 3 av 4 stjerner. Dagbladets anmelder gav den terningkast fire og skrev: «Regissør Rob Cohen leverer varene uten noe om og men. Det går raskt unna. Både på de flate strekningene og i svingene. Det venter ingen ny erkjennelse ved målstreken, men det er gøy å sitte på». VGs anmelder gav den terningkast fem, mens Aftenposten gav den terningkast to. Nettstedet CINERAMA gav DVD-utgaven terningkast fem i 2002 og skrev følgende: «Bilstuntene er over all forventning, selv om det tar seg opp for alvor først mot slutten. Noen biljakter og andre scener med kraftige motorer i hovedrollen er så blodig tøffe at man sitter med gåsehud og fryder seg over opplevelsen. Her er det lagt liten vekt på historien, og heller ikke skuespillerne kommer til å bli slitne i hånda av autografskrivning etter dette. Derimot skårer lyden topp-poeng, og bildet og filmens visuelle effekter er også meget bra». Publikum. Filmen innbrakte $207,3 millioner på verdensbasis, hvorav $144,5 millioner i USA alene. Den havnet på en 18-plass over de mest innbringende filmene på verdensbasis i 2001 og på en 14-plass i USA. Produksjonskostnadene er estimert til $38 millioner, mens det ble benyttet ytterligere $35 millioner på annonsering og reklame. De totale kostnadene endte dermed på rundt $73 millioner. TV-rettighetene til det amerikanske markedet ble solgt til ABC for $22 millioner. Filmen dannet grunnlag for fire oppfølgere: "2 fast 2 furious" (2003), ' (2006), "Fast and furious" (2009) og "Fast five" (2011), samt et dataspill (2004). Sigurd. Sigurd er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne navnet "Sigurðr" som betyr «seier» og «vokter». Utbredelse. Sigurd er et mye brukt navn i Norge. Varianten "Sigurður" er svært mye brukt på Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Sigurd i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Sigurd var det mest brukte mannsnavnet i Norge på midten 1300-tallet. Det var også blant de mest populære navnene på guttebarn født i Norge i perioden ca. 1885–1915. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Valerius Valens. Aurelius Valerius Valens død 317, var romersk keiser fra desember 316 til 1.Mars 317. Valens hadde tidliger vært Dux limitis i Dacia. I den første borgerkrigen mellom Licinius og Konstantin I ble en våpenhvile undertegnet 8.oktober 314. På tross av dette ble Valens utnevnt til medkeiser av Licinius som viste at freden ikke ville holde lenger, og for å vise Konstantin at han hadde mistet tålmodigheten med ham. Etter Licinius nederlag Campus Ardiensis 1.mars 317, krevde Konstantin at Licinius skulle henrette Valens. Licinius brukte det samme knepet senere, men dog ikke fult så vellykket under den andre borgerkrigen mot Konstantin utnevnte han Martinianus som medkeiser. Ndola. Geografisk plassering av Ndola i ZambiaSlavetreet i Ndola Ndola er Zambias nest største by. Ndola ligger på ca 1300 moh og har 374.757 innbyggere(2000). Byen ligger 320 km nord for hovedstaden Lusaka. Ndola er administrativ hovedstad for provinsen Copperbelt. Det er en viss vennskapelig rivalisering mellom Kitwe og Ndola, om hvilken by som er den viktigste i Copperbelt. Slavetre. Rundt slavetreet holdt de arabiske slavehandlerne sitt slavemarked på 1800-tallet. Det opprinnelige slavetreet er av typen "Pos Mahogany" men det treet er i ferd med å bli kvalt av to fikentrær som slynger seg rundt det. Slavetreet står på Zambias liste over nasjonal monument. Til tross for status som nasjonal monument er det ikke skiltet til treet, men det er lett å finne dersom en kjører inn Moffat Avenue fra Nkana road (et par hundre meter nedenfor Ndola Hospital) Dag Hammarskjöld minnesmerke. På vegen mellom Ndola og Kitwe er det reist et minnesmerke på det stedet der daværende FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld omkom i et flystyrt 18. september 1961. Næringsliv. Dagsavisen Times of Zambia utkommer her og blir distribuert til hele landet. Avisen har tradisjonelt vært regjeringens talerør. Ndola har variert industri: Sementfabrikk, skoindustri,såpefabrikk, trebearbeidingsfabrikk, metallurgisk prosessering (koblet til kopperindustrien), sukkerraffineri, bildekkfabrikk og ulike mekanisk virksomhet mot gruveindustrien. Ndolas gruvevirksomhet ligger 10 kilometer sørøst for Ndola langs hovedvegen mot Lusaka. Gruven heter Bwana Mkubwa og er eid av First Quantum Minerals. Selve gruvevirksomheten ble lagt ned i 1984, men virksomheten ble gjenopptatt i 1991 og bruker ny teknologi, og utvinner kopper fra de gamle slagghaugene. Navnet kommer fra Swahili:"Bwana" som betyr herre, mister, betydningsfull osv, mens "Kubwa" betyr stor. Altså på norsk "Stor herre". I Ndola ligger Indeni oljeraffineri. Detaljert satellittfoto finner man på Råoljen kommer hit gjennom en 1710 km lang oljerørledning fra Dar Es Salaam i Tanzania. Oljerørledningen ble tatt i bruk i 1968,og blei bygget av Tazama. I Dar Es Salaam er det en egen oljeterminal hvor råoljen blir tatt i land. Fra Indeni oljeraffineri blir bensin, diesel og andre raffineriet produkter distribuert til hele Zambia, og Katanga provinsen i Kongo. Indeni har vært rammet av flere branner, den siste i 1999. det tok 2 år før virksomheten var i full drift. I mellomtiden blei diesel og bensin importert med tankbiler fra Sør-Afrika. Jernbane. Ndola ligger på Zambias hovedjernbanelinje fra Livingstone-via Lusaka- til Kitwe. Jernbanestrekningen ble åpnet allerede i 1909, 20 år før kobbergruvene i Copperbeltprovincen ble åpnet. Fra Ndola går det jernbanelinje videre inn til Lubumbashi i Kongo. Det er ingen persontrafikk på den strekningen, kun gods. Derfra ligger det jernbaneskinner inn i Angola og ned til Atlanterhavskysten, det har på grunn av uroligheter i Angola og Kongo ikke vært trafikk på den strekningen siden 1970-tallet. Grunnskoler. Byen har offentlige skoler på grunnskolenivå. Zimba School er en privat internasjonal skole av bra kvalitet. Universitet. Ndola capus av UNZA (University of Zambia i Lusaka), åpnet 1978 Bolstad. Bolstad er et vanlig norsk gårdsnavn og etternavn. «Bol» betyr bolig eller gård og nyttes i flere sammensetninger i gårds- og stedsnavn. Personer. oppgir at 1627 personer i Norge bærer etternavnet Bolstad (per 1. januar 2007) Austareim. Utsikt over "Hereimsdalen" fra "Brekkeheia". Austareim er et delområde i Sauda, som dekker vestre del av Hereimsdalen nord for Sauda sentrum og strekker seg fra Åbø til enden av dalen som på folkemunne kalles «verdens ende». Området ble utbygget med store boligfelt på 1980-tallet. Næringsvirksomhet i området er stort sett jordbruk. På Hereim har Statnett en større transformatorstasjon som transformerer opp spenning som sendes videre på linjer til Hydro Aluminium i Kopervik i Karmøy. Delområdet er delt opp i grunnkretsene Brekke, Teig/Gunnarsrød og Hereim/Austareim Se også Grunnkretser i Sauda kommune. Licinius. Licinius ("Flavius Galerius Valerius Licinianus Licinius"), født cirka 250, død 325, var romersk keiser 308 til 324. Licinius var offiser fra Dakia som flere av tetrarkiets keisere var han av bondefamilie. Han stod Galerius nær og deltok sammen med ham i hans felttog, men trådde først frem i politikken under tronstriden, hvor han i 308 ble gjort til overkeiser i vest som avløser for keiser Valerius Severus, som var blitt henrettet av Maximian Herculiuss familie. I praksis overlot Licinius dog herredømmet i vest og konsentrerete seg om de lilleasias provinser, hvor han med dyktighet bekjemte perserne og indre rivaler. I de følgende år kjempet han seg opp som østrikets dominerende hersker, samtidig som Konstantin den Store ble det i vest. Etter Galerius død 311 utmanøvrerte Licinius hans nevø Maximinus Daia militært og stod 314 som enekeiser i øst. Han søkte i denne periode samarbeid med Konstantin, og støttet offisielt toleransepolitikke overfor de kristne og giftede seg med hans søster. 314-323 delte Licinius med Konstantin herredømmet i riket. Det ble dog ikke noe harmonisk samarbeid, allerede 316-317,da han utnevnte Valerius Valens som medkeiser kom det til mindre grensestridigheter, hvor Licinius måtte gjøre indrømmelser og avstå landområder. Omkring 320 slo han inn på en antikristen kurs, noe som forverret forholdet til svogeren. Omsider kom det i 323-24 til et endelig militært oppgjør, Licinius hær ble slått ved Adrianopel og Krysopolis (juli og september 324), og han overgav seg mot at han skulle bli skånet, men ble allikevel hengt året etter sammen med sin sønn. Omstendighetene rundt hans død er dårlig kjent, men den offisielle grunnen var, at han hadde stått bak konspirasjoner, som ikke var omfattet av den tidligere benådningen. Martinianus som var utnevent som medkeiser i 324 ble også henrettet samme år som Licinius. Licinius har fått et frynsete ettermæle som en brutal og fordrukken voldshersker. Mye av dette skyldes uten tvil seierherren Konstantin, selv om flere av hans handlinger (blnt annet henrettelsen av Diocletians hustru og datter) understøtter påstandene. Han hadde utvilsomt en betydelig militær begavelse. Kolinda Grabar-Kitarović. Kolinda Grabar-Kitarović (født 29. april 1968) er en kroatisk diplomat. Fra 2005 er hun utenriksminister i Kroatia. Kolinda Grabar ble født i Rijeka i Kroatia. Hun bodde i USA en periode som barn og har eksamen fra Los Alamos High School i Los Alamos, New Mexico. Hun studerte så ved universitetet i Zagreb og tok en mastergrad i internasjonal politikk i 1992. Deretter ble hun rådgiver i avdelingen for internasjonalt samarbeid i departementet for vitenskap og teknologi i Kroatia. I 1993 ble hun så rådgiver i utenriksdepartementet. I 1995 ble hun leder av Nord-Amerika-avdelingen i utenriksdepartementet, en stilling hun hadde til hun fikk en stilling ved den kroatiske ambassaden i Canada som diplomatisk rådgiver i 1997 til 2000. I 2001 ble hun rådgiver for ministerens i utenriksdepartementet, en stilling hun hadde til hun i 2003 ble valgt til Kroatias parlament som representant for Kroatias demokratiske union (HDZ). I regjeringen som ble dannet i 2003, ble hun minister for europeisk integrasjon. I 2004 begynte hun medlemsforhandlingene for å knytte Kroatia til EU og da utenriksminister Miomir Žužul gikk av i februar 2005, ble hun nominert som hans etterfølger. 17. februar 2005 ble hun utenriksminister. Hennes viktigste oppgave har vært å føre Kroatia inn i EU. Grabar-Kitarović er gift med Jakov Kitarović. De har to barn. Hun snakker engelsk, spansk og portugisisk flytende. .bi. .bi er Burundis nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av «Burundi nasjonale senter for informasjonsteknologi». Registrering. Registrering gjøres direkte på andre nivå. Det finnes et antall nettsteder med domenenavn på tredje nivå under kategoriserte subdomener på andre nivå. Men registreringsenhetens nettside nevner imidlertid bare at domenene gov, net, edu, ac, com, co, int, mil og gouv ikke er tillatt som domenenavn på andre nivå, og det later til at registrering på tredje nivå ikke lenger er mulig. Registreringssiden slår fast at «.BI registeret har en heller liberal holdning vedrørende domenenavn så fremt domenenavnet har sammenheng med forretningsnavnet eller et av dets varemerker. Hovedprinsippet er at et domene må gjenspeile sannheten.» Registreringer er åpen for alle i hele verden, men registrering eller bruk er ikke ment å kunne gjøres i villedende hensikt, men det foretas tydeligvis ingen kontroll for å sikre dette. Nettstedet slår også fast at «Vi motarbeider sterkt bruk av vårt lands koder for å villede folk. Vi minner om at.bi står for republikken Burundi og intet annet». Dette har åpenbart til hensikt å motarbeide at.bi skal bli brukt i annen hensikt, slik som det er blitt gjort med andre ccTLDer (eksempelvis .tv for fjernsyn, og .la for Los Angeles), eller bruk i "domenehacking" hvor TLDen blir en del av et ord eller vending (som i del.icio.us). Bruk av «bi» i betydningen biseksualitet er sannsynligvis den typen ting de ønsker å forhindre, men det er uklart hvorvidt det har forekommet faktiske tilfeller hvor ccTLDet har vært brukt på denne måten. Det synes ikke å være mye bruk av domenet i det hele tatt, hverken innen eller utenfor Burundi, til tross for det liberale regelverket for registrering. Konflikthåndtering. .bi er et av de få ccTLDer som har signert et «Memorandum of Understanding (MoU)» med ICANN, noe ICANN med begrenset hell har forsøkt å få alle ccTLD-registreringsenheter til å gjøre. Registreringsavtalen for.bi legger også registrantene under UDRPs policy for konflikthåndtering, men de ser ikke ut til å ha noen kontrakt med WIPO om å legge konflikter i dette ccTLDet under WIPOs jurisdiksjon, og det finnes ingen indikasjon på registreringssiden på at noen som helst andre instanser er autorisert til å behandle slike konflikter. Raphael Maklouf. Raphael Maklouf (f. 10. september 1937) er en skulptør mest kjent for å ha designet dronningportrettet på britiske mynter som ble laget fra 1985-1997. Bombardérbiller. Bombardérbiller (Brachininae) er en delgruppe (underfamilie) av billene i familiegruppen løpebiller. De utmerker seg særlig ved sin evne til å sprøyte «kokende», etsende kjemikalier mot truende fiender. Flere andre grupper av løpebiller forsvarer seg også med etsende kjemikalier, men bombardérbillene er de som har trukket dette forsvaret lengst. De er mest artsrike i varme områder, én art finnes i Sør-Skandinavia men er ikke funnet i Norge. Utseende. Middelsstore (5 – 15 mm), avlange, noe flate løpebiller. De er ofte kontrastrikt farget i rødt og svart eller metallisk, noe som trolig gir en advarsel om at de er giftige. Hodet er forholdsvis langt og smalt med små fasettøyne, antennene lange og tynne. Brystskjoldet (pronotum) er oftest lengre enn bredt, mer eller mindre hjerteformet, litt bredere enn hodet, mye smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er brede med markerte punktstriper. De dekker ikke hele bakkroppen men er ender tvert slik at et eller to bakkroppsledd er udekket. De er kledt med mikroskopiske hår og derfor mer eller mindre matte. Flygevingene er vanligvis velutviklede. Beina er lange og tynne. Levevis. Bombardérbillene trives helst på tørre, varme steder der de ofte kan finnes under steiner. De er rovdyr i likhet med de fleste andre løpebiller. Avansert kjemisk forsvar. Det som særlig kjennetegner denne gruppen er måten der forsvarer seg mot fiender (for eksempel frosk, edderkopper og fugler) på. Bombardérbillene kan sprøyte ut en blanding av kokvarme, etsende kjemikalier med stor treffsikkerhet. Billene produserer hydrokinon og hydrogenperoksid. Dette er reaktive kjemikalier men de kan lagrest sammen når det ikke er katalysatorer til stede. Kjemikalieblandingen lagres i en blære i bakkroppen. Om billen blir truet, sprøyter den noe av kjemikalieblandingen inn i et tykkvegget reaksjonskammer nær bakkroppsspissen. Her finnes det to slags enzymer: katalase og en peroksidase. Disse virker som katalysatorer for reaksjonen mellom hydrokinon og hydrogenperoksid, og det blir dannet benzokinoner, vann og oksygengass. Reaksjonen er rask og eksplosjonsaktig, og temperaturen i reaksjonsblandingen kan gå opp i ca. 100° C. I og med at det blir dannet mye gass, utvider blandingen seg eksplosivt, og det skytes ut gjennom den dyseaktige utførselsgangen med et hørbart smell. Benzokinonene er etsende, i tillegg kan varmen skade en angriper. På mennesker kan kjemikaliene gi etsingssår om man får dem på huden, og man risikerer store skader om man skulle få stoffet på øynene. Mindre dyr kan i noen tilfelle dø av kjemikaliene. Utførselsgangene er bevegelige, og forsøk har vist at billene kan sprute med ganske stor treffsikkerhet på noen centimeters avstand. Billene er i stand til å fyre av flere "skudd" i rask rekkefølge. Systematisk inndeling. Systematikken følger Carabidae of the World. Tyven, tyven. "Tyven, tyven" er en norsk spillefilm fra 2002, med Jørgen Langhelle, Vera Rudi og Andrea Bræin Hovig i hovedrollene. Regi var ved Trygve Allister Diesen, manus ved Knut Kristiansen og Trygve Allister Diesen, og produsenter var Hilde Berg og Bent Rognlien for Norsk filmproduksjon AS. "Tyven, tyven" var Norges kandidat til Oscar for beste fremmedspråklige film. Deltavinge. Det britiske bombeflyet Avro Vulcan med deltavinger. Deltavinge er en vingetype som er formet som en triangel. Navnet kommer fra den greske store bokstaven delta, som er formet som en triangel (Δ). Etter den andre verdenskrig ble den haleløse deltakonstruksjonen svært populær blant utviklere av høyhastighetsfly og ble brukt nesten uten unntak av Convair i USA og av Dassault i Frankrike. Flere britiske design brukte også deltavinger, der den mest kjente trolig er bombeflyet Avro Vulcan. Denne tidlige bruken av haleløse deltavinge-fly ble forbedret ved utviklingen av kombinasjonen hale og deltavinger, som ble utviklet ved "TsAGI" (Det sentrale Aero- og hydrodynamiske instituttet i Moskva). Denne nyutviklingen gjorde det mulig å utvikle fly som kunne manøvrere med høy angrepsvinkel og oppnå svært høye hastigheter. Det ble brukt av de sovjetiske jagerflyene MiG-21 og Su-9/Su-11/Su-15, som det ble bygget flere titusener av. Den største fordelen med deltavinge-designet er at vingens forkant ligger bak trykkbølgen som skapes av nesen på flyet ved flyging i supersonisk hastighet, noe som er en forbedring over tradisjonell vingedesign. Mens dette også gjelder for fly med sterkt bakovervinklede vinger, gjør deltavingen dette gjeldende langs hele bakkroppen på flyet, noe som gjør det mulig å lage en sterkere vingekonstruksjon for deltavinger, enn for vanlige bakovervinklede vinger der vingebjelken går inn i flyskroget langt foran likevektspunktet. Generelt vil en deltavinge være sterkere enn en liknende bakovervinklet vinge, og i tillegg ha langt større internt volum til oppbevaring av drivstoff og annet. En australsk Mirage III med deltavinger. En annen fordel ved deltavinger er at når angrepsvinkelen øker så oppstår det en virvel i forkanten av vingene som holder seg over vingene og gjør at angrepsvinkelen kan bli veldig høy før flyet steiler. En normal vinge som er bygget for høye hastigheter er vanligvis farlig ved lave hastigheter, mens den ovenfornevnte virvelen på en deltavinge vil sørge for ekstra løft. Ulempene, spesielt tydelig i de eldre haleløse delta-designene, er fullstendig tap av løft forårsaket av at man svinger krapt oppover enten med å bevege bakkanten av vingene eller høyderoret. I tillegg skaper konstruksjonen en økning i luftmostanden relatert til vingetippvirvler, og da spesielt merkbart ved krappe manøvrer, noe som gjør at fly med deltavinger mister mye energi (hastighet eller høyde) ved krappe manøvrer. Andre fordeler er at deltavinger er enkle å produsere, sterke, og har et relativt stort volum for intern lagring av drivstoff og annet utstyr. Fordi deltavingekonstruksjoner er så enkle kan de bli konstruert svært robuste, selv om de er tynne, og konstruksjonskostnadene er også forholdsvis lave – noe som har vært en betydelig faktor i suksessen til flytyper som MiG-21 og Mirage-serien. Humanitys Team. Humanitys Team (Norsk: Menneskehetens lag) er en verdensomspennende organisasjon som har sitt utspring i Neal Donald Walsh sine bøker Himmelske Samtaler. Liverpool Scene. The Liverpool Scene med medlemmene Adrian Henri, Andy Roberts, Mike Evans, Mike Hart, Percy Jones og Brian Dodson var en svært populær jazz-rock-folk-poesigruppe som var aktive på 60- og 70-tallet. De gav ut fire album med Henri som det dominerende, verbale midtpunkt. Bandet turnerte i Norge ved noen anledninger tidlig på 70-tallet, bl.a. på jazzfestivalen i Molde 1970. Diskografi. "The Amazing Adventures of.." og "Bread On The Night" ble relansert på CD i 2001. I 2009 kom den doble samle-CD-en "The Amazing Adventures of... The Liverpool Scene" (Esoteric Records/Cherry Red). Andy Roberts og Adrian Henri. I 1973 bidro gruppas gitarist Andy Roberts med sin R i etternavnet til dannelsen av "The Grimms". De andre kjernemedlemmene var John Gorman, Neil Innes, Mike McGear, Roger McGough og Vivian S'"tanshall" fra komigruppene The Scaffold" og "The Bonzo Dog Band". G-R-I-M-M-S ble satt sammen av forbokstavene i hver av bandmedlemmenes etternavn. Snart kom også flere artister med fra det samme musikk- og komikermiljøet, blant annet knyttet Adrian Henri seg til gruppa. "The Grimms" utga til sammen tre album; "Grimms" (1973), "Rocking Duck" (1973) og "Sleepers" (1976) som alle finnes tilgjengelige på CD. Andy Roberts er en høyt verdsatt gitarist med egen solokarriere. Han har også deltatt på andres platinnspillinger, blant annet på Roy Harpers "Bullinamingvase" og "Unknown Soldier". Han hjalp dessuten Eric Idle med TV-serien "Rutland Weekend Television". Ian Rank-Broadley. Ian Rank-Brodley (født 1952) er en britisk skulptør som har produsert mange anerkjente kunstverk, blant dem er mange laget til britiske mynter. Han vant en konkurranse i 1997 der vinnerens portrett av dronningen skulle pryde mynter som ble produsert fra 1997 og så videre. Steven Reid. Steven John Reid (født 10. mars 1981) er en irsk fotballspiller som for øyeblikket spiller for West Bromwich Albion FC. Han begynte sin profesjonelle karriere i Millwall FC i 1997, hvor han spilte 139 ligakamper og scoret 18 mål til han gikk til Blackburn i 2003. I 2009 ble han utlånt til Queens Park Rangers. Backåkra. Backåkra er en fyrlängad gård som ligger mellom Löderups strandbad og Sandhammaren. Den kjøptes av Dag Hammarskjöld som dog aldri utnyttet den. Gården testamentertes med inventar til Svenska Turistföreningen, som idag driver anlegget som museum. Museet er endast åpent på sommeren. Backåkra ligger ved Hagestads naturreservat hvor mektige sanddyner utmed den tre kilometer lange beskyttede sandstranden hele tiden förandras av hav og vind. Inåt land har tallskog planterats for å binde sanden, og bakom tallskogen finnes ljunghed og blandskog på klinten høyt over Östersjön. Der, i en forsenkning på lyngheden, ligger Backåkra. I øst overgår Hagestads naturreservat i Sandhammarens naturreservat. Speleologi. Speleologi er den vitenskapelige disiplinen som dreier seg om ulike aspekter ved grotter. Deriblant grottedannelse, sedimenter i grotter, kjemi vedrørende kalksteinsoppløsning osv. I Norge har Stein Erik Lauritzen, en geologiprofessor, viet mye av sine studier til grotter. Ved Universitetet i Bergen er det også et eget studieemne i speleologi. Dolomitt. Dolomitt er et bergartsdannende karbonat-mineral som består av kalsium magnesium karbonat (CaMg (CO3)2). Dolomitt er en metamorf sedimentær bergart. Fargen er ofte hvit, men kan inneholde grålige årer. I likhet med marmor er utgangspunktet kalkskall fra små sjødyr. Disse fantes i havet, der de sank ned og avleiret seg i flere meter tykke lag (sedimenter) på bunnen. Senere geologiske omveltninger har over tid hevet fjellene og endret den opprinnelige strukturen fra leireaktig til stein (metamorfose). Oppmalt dolomitt leveres i sekkevis og brukes vanligvis til kalking av åkre og hager. Store mengder blir også spredt i vann og vassdrag for å dempe virkningen av sur nedbør. Dolomitt dannes fra karbonatavsetninger ved at magnesium erstatter kalsium. Gunnar Garbo. Gunnar Garbo holder appell under en demonstrasjon mot bombingen av Libya i mars 2011 Gunnar Garbo (født 19. april 1924 i Bergen) er en tidligere stortingsrepresentant for Venstre fra Bergen i perioden 1958 til 1973, formann i Venstre fra 1964 til 1970 og parlamentarisk leder for partiet fra 1972 til 1973. Garbo var journalist i "Bergens Tidende" fra 1945 til 1954, deretter redaktør for "Nidaros" fram til 1957. Etter en kort ny periode i Bergens Tidende, ble han valgt inn på Stortinget. Han var medlem av bystyret i Bergen 1948–54 og i Trondheim 1956–57. Han har senere hatt ulike verv innenfor FN-systemet. Han var underdirektør i Utenriksdepartementet fra 1975 til 1987 og deretter Norges ambassadør til Tanzania fram til 1992. Garbo har utgitt blant annet "Makt og bistand" (Spartacus forlag 1993), "Kampen om FN" (PAF/Universitetsforlaget 1995) og "Nu går jeg fra dere. En fars liv og død – fra krigens dager i Bergen" (Eide Forlag 2000). Garbo var i mange år medlem av Regjeringens nedrustningsutvalg. Han har de senere år markert seg som en sterk forsvarer av FN kritisk til Venstre og hevdet at «[partiet] har gått altfor langt til høyre»; til «økonomisk liberalisme»; og som motstander av Natos «out of area»-strategi. Foran stortingsvalget 2009 uttalte Garbo at han stemmer rødgrønt. Garbo er gift med professor Birgit Brock-Utne. Sveriges Kommunistiska Parti (1924). Sveriges Kommunistiska Parti (SKP) som ble grunnlagt i 1924 var et svensk parti som eksisterte frem til 1926. Partiet oppsto gjennom et brudd med Sveriges Kommunistiska Parti som var grunnlagt i 1917 og oppløste seg selv i Socialdemokraterna. Det opprinnelige SKP hadde i 1919 vært et av de opprinnelige partiene bak Komintern, men stadig sterkere sentralstyring, ikke minst gjennom Moskvatesene, skapte uenigheter i det svenske partiet. Partiformann Zeth Höglund var blant dem som var kritiske til utviklingen, og fikk flertall for dette på partilandsmøtet i 1923. Da Moskva året etter imidlertid satte hardt mot hardt var maktforholdene endret, og Komintern-tilhengerne hadde flertall. Sammen med sine allierte brøt Höglund med partiet og dannet sitt eget SKP. Partiet hadde omkring 5000 medlemmer og ungdomsorganisasjonen "Arbetarnas Ungdomsförbund". Politisk kan partiet sammenlignes med Det norske Arbeiderparti (DnA) i perioden etter bruddet med Komintern. Grunnlaget for bruddet var mye det samme i begge land – begge partiene regnet seg fortsatt som kommunistiske og positivt innstilt til Sovjetunionen, samtidig som de ikke ville underlegge seg Moskvas stadig sterkere sentralisme. Men der DnA var det dominerende av de tre arbeiderpartiene i Norge var SKP det minste av de tre. Det var derfor mindre rom til å manøvrere, og ettersom en gjeninntreden i det opprinnelige SKP var utelukket valgte Höglund og de fleste av hans tilhengere å gå inn i det sosialdemokratiske partiet i 1926. Boknakaran. Boknakaran er en nordnorsk visegruppe som består av Ragnar Olsen, Jan Arvid Johansen, Malvin Skullbru og Pål Thorstensen. De har gitt ut en rekke plater, og har turnert mye i Nord-Norge. Saltbro. Saltbro blir brukt i et galvanisk element som en bro for ioners vandring. Stort sett blir NaSO4 eller K2SO4 (Aq) brukt. Saltbroen inneholder posititivt- og negativt ladde ioner, som har i oppgave å uligne ladningsforskjellene som oppstår i et galvanisk element. Odd Borg. Odd Borg (født 1931 i Oslo, død 13. november 1965 i Oslo), begravet på Vestre Gravlund 18. november var en norsk skuespiller og sanger. Han var ved sin død ansatt ved Nationaltheatret. Borg ble funnet død bak Amfiscenen etter premieren på stykket "Hva skal vi gjøre?" etter å ha tatt sitt eget liv. Som sanger spilte han blant annet inn «Jeg plystrer mens jeg går» på grammofonplate. Det var en norsk versjon av den amerikanske slageren "«Just Walkin' in the Rain»". Han huskes for roller som den ufordragelige pappagutten og skipsrederen Rieber-Larsen jr. i "Operasjon Løvsprett", som marinebefal i "Operasjon Sjøsprøyt" og for den mannlige hovedrollen i "Støv på hjernen". Samme år som han døde, spilte han i den nest siste Stompa-filmen, "Stompa forelsker seg". Eksterne lenker. Borg, Odd Pontisk gresk. Pontisk gresk (også kalt bare pontisk) er en form for gresk som tidligere ble snakket i Pontos-området på sørkysten av Svartehavet, men som i dag snakkes for det meste i Hellas, av pontiske grekere. Pontisk gresk stammer fra jonisk gresk via koiné og middelaldergresk, og har vært påvirka av tyrkisk, persisk og diverse kaukasiske språk. Geografisk utbredelse. Pontisk gresk ble opprinnelig snakka ved sørkysten av Svartehavet, men store deler av den pontisktalende befolkninga flytta til nord- og vestkysten av Svartehavet i det som var Det russiske keiserdømmet i det 18. og 19. århundre; pontisk gresk snakkes fortsatt av store grupper i Ukraina og rundt Stavropol i Russland, og i Georgia. Etter massakrene i 1910-årene ble de fleste gjenværende pontisktalende i Lilleasia flytta til Hellas, hovedsakelig i nord. Innbyggerne i Of-dalen, som hadde konvertert til islam i det 17. århundre, ble værende i Tyrkia, og snakker fortsatt pontisk gresk. Ida Elise Broch. Ida Elise Broch (født 25. juni 1987 i Oslo) er en norsk skuespiller. Hun er halvsøsteren til Nicolai Cleve Broch. Ida Elise Broch spiller Kathrine i filmen "Mannen som elsket Yngve" og har en av hovedrollene i "Switch". Utdanning. Siden barneskolen har Ida drevet med teater, og hun endte opp på dramalinja på Hartvig Nissen, og deretter Romerike Folkehøgskole. Hun måtte slutte der på grunn av sin rolle i "Mannen som elsket Yngve", da det kolliderte med filminspillingen våren 2007. Ida begynte som elev ved Teaterhøgskolen høsten 2008. Karriere. I "Switch" spiller Ida den sympatiske Nina, som bor på Voss, står på snowboard og er sammen med den tøffeste gutten i bygda, men havner i et heftig trekantdrama. Hun fikk deretter en rolle i "Mannen som elsket Yngve" der hun spiller Katrine. Jarle Klepp, Katrine og kameraten Helge er en sammensveiset gjeng med palestinaskjerf og sterke meninger. Men så dukker den mystiske streitingen Yngve opp, og Jarle forandrer seg. Filmen inneholdt bl.a flere nakenscener med Rolf Kristian Larsen og Ida Elise Broch. Jonathan Motzfeldt. Motzfeldt i Oslo i 2003. Motzfeldt på BogForum i København i 2008. Jørgen Jonathan Motzfeldt (født 25. september 1938 i Qassimiut, død 28. oktober 2010 i Nuuk) var en grønlandsk prest og sosialdemokratisk politiker (S). Han var Grønlands første statsminister, og har vært en sentral skikkelse i utviklingen av det moderne Grønland og i dets politiske liv. To ganger statsminister og partiformann, og har dessuten vært formann for tallrike utvalg, styrer og kommisjoner. Motzfeldt var skeptisk til fullt grønlandsk selvstyre fremfor indre selvstyre, da han mente at verdens stormakter aldri vil tillate et selvstendig Grønland. Tidlig liv. Jonathan Motzfeldt var sønn av fangstmannen Søren Motzfeldt (død 1984) og Kirsten Motzfeldt (født Klemmensen, død 1979). Jonathan Motzfeldt var fetter av politikeren Josef Motzfeldt, og tilhørte den grønlandske grenen av Motzfeldt-slekten. Motzfeldt tok lærerutdannelse i Nuuk i 1960, og studerte deretter teologi ved Københavns Universitet. Under studietiden var han medlem av studentrådet ved Københavns Universitet 1962–1963, og formann i grønlederforeningen i byen, Kalatdlit, 1962–1964. Han arbeidet som sogneprest i Alluitsup Paa fra 1966 til 1969, og deretter i Qaqortoq til 1979. Han var formann for presteforeningen på Grønland, og samtidig også Kommunenes tilsynsråd, fra 1975 til 1979. Han ble senere også formann i Kommunenes tilsynsråd i perioden 1997–2002. Arbeid for selvstyre. Fra 1971 var han nestformann i Grønlands Landsråd, og la der frem forslag til indre selvstyre for Grønland. Han var samtidig medlem av Grønlandsrådet fra 1971 til 1990. I 1973 var han medlem av Hjemmestyreutvalget, og senere medlem av Hjemmestyrekommisjonen fra 1975 til 1979. Motzfeldt ble valgt til første formann i Siumut i 1975. Formann for Landsplansutvalget i 1978. Motzfeldts arbeid var med på å gjøre opprettelsen av Grønlands Hjemmestyre, altså en grønlandsk stat med indre selvstyre, i 1979 til virkelighet, samt opprettelsen av Grønlands landsting samme år. Motzfeldt var medlem av Landstinget fra opprettelsesåret og frem til 2009. Formann for Fellesrådet vedrørende mineralske råstoffer på Grønland 1979–1991, medlem av Kommisjonen for vitenskapelige undersøkelser på Grønland 1979–1997. Statsminister. Motzfeldt var først statsminister fra 1. mai 1979 til 18. mars 1991, da han måtte trekke seg grunnet flere skandaler og et høyt alkoholmisbruk. Partifellen, og partiformann siden 1987, Lars Emil Johansen tok over, mens Motzfeldt dro til USA for å behandles for alkoholisme. Da Motzfeldt kom tilbake ledet han noen statseide foretak fra konkurs, deriblant Grønlandsfly A/S (i dag Air Greenland) fra 1991 til 1997. Han ledet dessuten kommunalreformkommisjonen fra 1992 til 1995. Han giftet seg 9. august 1992 med Kristjána Guðrun Guðmonsdóttir (født 15. februar 1951 i Reykjavík). Han ble statsminister igjen fra 19. september 1997, da Johansen trakk seg, også han delvis grunnet alkoholisme. Motzfeldt tok samtidig fatt på en ny periode som partiformann. Motzfeldt ble sittende som statsminister til han ble tvunget til å utskrive nyvalg i 2002, grunnet alvorlig kritikk fra Landstinget angående forvaltningen av hjemmestyrets økonomi. 14. desember 2002 ble Siumuts nye partiformann Hans Enoksen valgt til ny statsminister av Landstinget. Sykdom og skandaler. Motzfeldt ble deretter landstingsformann, og markerte seg her som en politisk reaksjonær. Hans siste politiske år ble preget av fornyet alkoholisme og et ukontrollert økonomisk forbruk til reiser og såkalt representasjon. I 2006 ledet Motzfeldt Grønlandsk-dansk selvstyrekommisjon. I juli samme år ble Motzfeldt alvorlig syk, og ble fløyet til Reykjavík på Island, hvor han ble innlagt på sykehus. 26. juli rapporterte han at han igjen kunne puste uten maskiner, men forble i dialyse en kort stund der. Etter å ha blitt anmeldt til politiet for et påstått seksuelt overgrep, valgte Motzfeldt den 18. januar 2008 å trekke seg som landstingsformann. Saken er senere blitt frafalt, uten at det ble reist noen siktelse, angivelig fordi politiet mente det var mangel på objektive bevis i saken. I 2009 ble Motzfeldt rammet av en større skandale for å ha misbrukt offentlige midler til private formål. Avisen AG dokumenterte at Motzfeldt helt frem til 2008 hadde latt hjemmestyret betale for blant annet private middager, og at det var hjemmestyret som måtte betale når den tidligere statsministeren inntok store mengder alkohol. Skandalen kulminerte da han kort tid før landstingsvalget den 2. juni 2009 ble nektet ombordstigning på et helikopter i Qaqortoq fordi han var beruset. 27. oktober 2010 ble han innlagt på sykhus for lungebetennelse, etter lengre tids kreftsykdom, og døde 28. oktober av hjerneblødning. Utmerkelser. Motzfeldt mottok en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke. Han var kommandør av 1. grad av "Dannebrogordenen". Motzfeldt ble i 1989 hedret med "Nersornaat", Grønlands Hjemmestyres fortjenstmedalje, i gull. I 1986 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av "Den Kongelige Norske Fortjenstorden". Motzfeldt var også innehaver av "Den islandske falkeorden", "Nordstjerneordenen", "Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden" og den belgiske "Kroneordenen". Han var dessuten æresdoktor ved University of Alaska fra 1985. Liste over Grønlands statsministre. Grønlands statsminister (egentlig landsstyreformann) er Grønlands regjeringssjef. Grønland bruker selv tittelen «Landsstyreformand», siden Grønlands Landsstyre er navnet på regjeringen. Statsministeren er vanligvis lederen for det største partiet i parlamentet, Grønlands landsting. Jonathan Motzfeldt ble valgt til landets første statsminister i 1979. Det sosialdemokratiske partiet Siumut satt videre med makten inntil det tapte ved valget i 2009. Kuupik Kleist (IA) har siden da vært statsminister. Grønlands statsministre Grønland Thomas Rotherham. Thomas Rotherham (født 24. august 1423, død 29. mai 1500), også kjent som Thomas (Scot) de Rotherham) var en engelsk biskop og statsmann. Han ble født i Rotherham i South Yorkshire som eldste sønn av sir Thomas Rotheram fra Brookgate i Rotherham og hans hustru Alice Scot. Som ung gutt fikk han utdannelse av en grammatikklærer. Han ble så sendt til det nyopprettede Eton College for å forberede seg til universitetsstudier. Rotherham studerte så ved King's College i Cambridge, hvor han ble bachelor i grammatikk, teologi og filosofi. Etter å ha blitt ordinert som prest fikk han flere viktige verv i kirken blant annet som prebendar i Lincoln i 1462 og i Salisbury i 1465. Han ble så utnevnt til biskop av Rochester i 1468, biskop av Lincoln i 1472 og til slutt erkebiskop av York fra 1480 til sin død. Edvard IV utnevnte ham til vokter av geheimeseglet i 1467. Året etter ble han ambassadør til Frankrike, og i 1471 til Burgund. Han var også rikskansler to ganger, fra 1475 til 1483 samt en kort periode i 1485. Etter Edvard IVs død fulgte en strid om tronen. Edvard V ble avsatt, og Richard, hertug av Gloucester ble kronet som Rikard III. Rotherham ble en periode fengslet i Tower of London for sin lojalitet til Elizabeth Woodville, Edvard IVs dronninggemalinne. Under Henrik VII ble han fratatt rikskanslerembetet. Han trakk seg etter det fra det meste av offentlige oppgaver. I 1500 døde han av pest i Cawood nær York. Hans legeme ble flyttet til en storslagen marmorgrav i York Minster i 1506. Socialistiska Partiet (1929). Socialistiska Partiet (SP) var et svensk politisk parti som startet som et kommunistisk parti, men som i løpet av andre verdenskrig utviklet seg til å bli et pro-nazistisk parti. Partiet oppsto i 1929 i forbindelse med en splittelse i Sveriges Kommunistiska Parti (SKP) der om lag to tredeler av SKPs medlemmer, inkludert partiformann Nils Flyg, forsvant ut av partiet etter ordre fra Komintern. Bakgrunnen for splittelsen var at Flyg sammen med blant andre Karl Kilbom hadde tatt til orde for en sterkere aksjonsenhet med sosialdemokratiet i kampen mot fascismen. Splittelsen medførte skarpe fronter, og begge partiene gjorde hevd på SKP-navnet. Flertallet fikk også med seg partiorganet "Folkets Dagblad". I forbindelse med at en gruppe som hadde forlatt Socialdemokraterna i Göteborg sluttet seg til partiet i 1934 ble navnet endret til Socialistiska Partiet. I årene etter splittelsen var SKP/SP det største partiet til venstre for sosialdemokratiet. Ved valget til Riksdagen i 1932 fikk partiet 5,3% av stemmene og seks mandater, i 1936 gikk det tilbake til 4,4%, men beholdt sine seks mandater. Internasjonalt orienterte partiet seg på denne tiden mot den uavhengige internasjonale kommunistiske bevegelsen, blant annet opp mot Mot Dag i Norge og Partido Obrero de Unificación Marxista (POUM) i Spania. Kilbom og Flyg, som tidligere hadde stått i spissen for venstrefløyen i SKP, begynte på dette tidspunktet også et visst samarbeid med såkalt høyre-kommunister de tidligere hadde bekjempet, og man begynte også allerede tidlig i partiets liv å kritisere Sovjetunionen. Etter hvert som fascistiske bevegelser begynte å vokse i Sverige sto partiet ofte i spissen for kampen mot disse. Stor var derfor overraskelsen da SP våren 1936 stemte mot sanksjoner mot Mussolinis Italia i kjølvannet av angrepet på Etiopia, et synspunkt som i Riksdagen kun ble delt av en håndfull fascist-sympatisører på høyresida. I forbindelse med den spanske borgerkrigen tok SP ikke overraskende stilling for POUM. Samtidig var partiet kritisk til å kreve at våpenblokaden skulle oppheves – tvert imot, i tråd med POUMs synspunkter var alternativet til fascismen sosialisme, og ikke et borgerlig demokrati. Sovjetunionens støtte til det spanske kommunistpartiets folkefrontstrategi, og dermed dets kamp mot POUM, bidro til ytterligere avstand mellom SP og Moskva. Også nasjonalt førte tilsvarende spørsmål til problemer. Karl Kilbom, som hadde vært redaktør av Folkets Dagblad siden 1924, begynte å ta til orde for å slutte seg til folkefrontstrategien også nasjonalt. Det resulterte i at han ble avsatt som redaktør og at han, og med ham omkring halve medlemsmassen, forsvant ut av partiet. Kilbom gikk i 1938 inn i det sosialdemokratiske partiet, og partiet klarte verken organisatorisk eller økonomisk å reise seg fra denne knekken. Mot slutten av 1930-tallet begynte SP å orientere seg vekk fra klassisk sosialistisk ideologi. For å forhindre at Sverige ble dradd inn i stormaktspillet gikk partiet ikke bare inn for nøytralitet, men også for isolasjon. I tråd med dette gikk partiet mot sanksjoner i forbindelse med innlemmelsen av Østerrike og Tsjekkoslovakia i Hitlers Tyskland, det ble snarere vurdert som korrigeringer av Versailles-traktaten. Den sovjetiske invasjonen av Finland, derimot, ble vurdert ganske annerledes, og Nils Flyg tok i Folkts Dagblad endog til orde for å forby det svenske kommunistpartiet. Der partiet tidligere hadde gått mot offentlig svensk innblanding i Etiopia, Spania, Østerrike og Tsjekkoslovakia gikk det nå inn for svensk deltakelse i krigen mot Sovjetunionen. På denne tiden begynte også krefter i partiet åpent å diskutere hvorvidt man ikke heller burde støtte opp om Tyskland enn Sovjetunionen. Finland-spørsmålet bidro også til å svekke partiet organisatorisk i og med at mange mente at partiledelsen, som nå i stadig større grad fremsto som synonym med Nils Flyg, gikk for langt. Samtidig førte partiets stanspunkt til at de fikk nye politiske venner på ytre høyre fløy, ikke ulikt det som hadde skjedd i forbindelse med Italia/Etiopia noen år tidligere. Denne alliansen var trolig en viktig grunn til at partiet ved valget i 1940 kun fikk 0,6% av stemmene og mistet alle madatene sine. Allerede på slutten av 1930-tallet hadde Flyg sondert mulighetene for å danne nye allianser med krefter på ytre høyre fløy for å sikre Folkets Dagblad. Det lyktes ikke, og avisa gikk inn i 1940. I 1941 startet imidlertid partiet "Tidens Röst". Da Tyskland angrep Sovjetunionen gikk Tidens Röst til frontalangrep på Stalin, ikke på Hitler. Den pro-tyske politikken ble befestet av partilandsmøtet i desember 1941. Frem til partiet, som nå var forholdsvis ubetydelig, ble oppløst i 1945 fremsto det fremfor alt som nazismens venstrefløy i Sverige. Partiet, som mindre enn ti år tidligere hadde kalt seg Sveriges Kommunistiska Parti, deltok på arrangementer med titler som «För Sverige – mot kommunism». I den grad partiet fortsatt hadde en sosialistisk politikk var denne at nazismen og Tysklands krigføring var en nødvendig forutsetning for en fremtidig sosialisme. Den nazistiske karakteren ble ytterlige styrket etter Flygs død i 1943. Da Hitler tok sitt liv beskrev Folkets Dagblad, som gjenoppsto i 1942, Hitler som det største mennesket som hadde levd nest etter Jesus Kristus, og da distributørene etter Tysklands nederlag nektet å selge avisa ble dette beskrevet som et jødisk-bolsjevikisk angrep. Flere av partiets ledende medlemmer ble siden dømt for å ha truet Sveriges nøytralitet gjennom utstrakt samarbeid med Tyskland. Partiet hadde sitt siste landsmøte i 1941 og fungerte etter krigen kun som lokalgrupper på ulike steder, men ble ikke oppløst før i 1948. John Alcock (biskop). John Alcock (født ca. 1430, død 1. oktober 1500) var rikskansler i England og biskop. Han ble født i Beverley i Yorkshire, som sønn av sir William Alcock fra Kingston upon Hull. Etter utdannelse ved University of Cambridge ble han dekan i Westminster Abbey, og fikk raskt forfremmelser innen både kirken og staten. I 1462 ble han "Master of the Rolls", og i 1470 sendte kongen ham som ambassadør til hoffet i Castilla. Han ble biskop av Rochester i 1472, av Worcester i 1476 og av Ely i 1486. Alcock var rikskansler to ganger, først en kort periode i 1475 og deretter fra 1485 til 1487. Alcock var en av Englands ledende teologer før reformasjonen. Han var svært kunnskapsrik, og var en dyktig arkitekt. I tillegg til å grunnlegge en veldedig institusjon i Beverley og en skole i Kingston upon Hull restaurerte han mange kirker og høyskoler. Hans største bragd var byggingen av Jesus College i Cambridge, som ble lagt på eiendommen til et tidligere kloster viet til St. Radegund. Han ble utnevnt til geheimekonsilet i 1470 og ble igjen "Master of the Rolls" året etter, kort tid etter at han ble utnevnt til privatlærer til Edvard IVs eldste sønn, Edward. Etter kongens død var han sammen med prinsen og hans yngre bror da de ble stoppet av Richard, hertug av Gloucester ved Stony Stratford. Alcock ble arrestert og fratatt sine embeter, men kom snart inn i geheimerådet igjen. Han var med Rikard III til York i august 1483, og var med i den engelske delegasjonen som møtte skottene ved Nottingham. Senere var han en av flere høyere klerikere som åpent drev en kampanje for at Henry Tudor skulle gifte seg med Elizabeth av York. Som midlertidig utnevnt rikskansler åpnet han den 7. november 1485 Henrik VIIs første parlament, og han ble en av tudorkongens nærmeste medarbeidere. Alcock døde i 1500, og ble gravlagt i Elykatedralen. Kapellet hvor han er stedt til hvile har fått navnet "Alcock Chantry". Amanda Peet. Amanda Peet (født 11. januar 1972 i New York City i New York) er en amerikansk TV- og filmskuespiller. Hun startet som teaterskuespiller, men debuterte på film da hun fikk en rolle i en film fra 1995, Animal Room. Samme år fikk hun også en gjesterolle i serien Law & Order. Hun fortsatte med flere mindre roller i filmer og TV-serier, frem til 1999, da hun fikk en hovedrolle i TV-serien Jack & Jill, i rollen som Jacqueline 'Jack' Barrett. I 2006 fikk hun rollen som Jordan McDeere i Aaron Sorkins serie Studio 60 on the Sunset Strip, hvor hun spilte sammen med blant annet Matthew L. Perry og Bradley Withford. Serien ble riktignok ingen seersuksess, og fikk kun én sesong av NBC, den amerikanske kanalen som sendte og produserte serien. North American NA-50. North American NA-50 var et amerikansk jagerfly produsert for det peruanske flyvåpenet. NA-50 var basert på AT-6 Texan, men hadde i motsetning til denne en en-seters cockpit. Flyet var også utstyrt med en Wright R-1820-G3 9-sylindret stjernemotor med en ytelse på 825 hk, og bestykningen besto av to 7,62 mm mitraljøser. NA-50 hadde også festemekanismer under vingene for to bomber på opptil 45 kg hver. I alt syv fly ble levert til Peru mellom mars og mai 1939. NA-50 ble brukt av Peru i kamp under krigen med Ecuador i juli 1941, hvor én ble skutt ned av ild fra bakken. Den siste NA-50 var fremdeles i operativ tjeneste så sent som i 1961. Leeds’ historie. Kart av Leeds fra 1866 Leeds’ historie er sterkt knyttet til tekstilindustrien som begynte å etablere seg i byen på 1300-tallet. Det er ikke bevist at det har vært noen romersk bebyggelse på plassen, selv om det er sannsynlig. Byen fikk sine markedsrettigheter i et vellykket forsøk på å gjøre den eiendom byen var en del av mer lønnsom. Byens ble mer og mer viktig i takt med økningen i tekstilindustrien. I samband med den industrielle revolusjonen vokste byen, som mange andre omliggende byer, veldig raskt. Nå har tekstilindustrien liten betydning og byens næringsliv er relativt variert. Røyknes. Røyknes er et lite tettsted med rundt 100 innbyggere i Vennesla kommune i Vest-Agder. Stedet grodde opp som stasjonssted for Setesdalsbanen i 1895 og som følge av utbyggingen av Nomeland kraftverk i nabokommunen Iveland fra 1920. Dengue. Dengue eller Denguefeber er en virussykdom som finnes i tropiske strøk. Sykdommen kalles også «breakbone disease», og det navnet kommer av den sterke smerten som ledsager sykdommen. Dengue er en vektorbåret sykdom, det vil si at den blir spredt fra en enkelt smittekilde. For Dengue er vektoren mygg av Aedes familien, da hovedsakelig Aedes aegypti og Aedes albopictus. Sykdommen skyldes et virus som heter Denguevirus av Flaviviridaevirusfamilien. Det finnes fire ulike serotyper av viruset. Dersom en har ervervet immunitet mot en serotype beholder en vanligvis den livet ut, det gir imidlertid ikke immunitet mot andre serotyper. Dengue forekommer ikke i Norge. Dengeue gir hurtig innsettende høy feber, sterke smerter i armer og bein, sterk hodepine og en rekke andre symptomer. Dengue har vanligvis et ukomplisert forløp, og går over av seg selv i løpet av 14 dager. Det finnes i dag ingen behandling for selve sykdommen, og behandlingen retter seg mot å lindre symptomene. En sjelden komplikasjon er Dengue hemoragisk feber (DHF) som vanligvis rammer barn i endemiske områder. For å kunne utvikle DHF må en tidligere vært smittet av en annen serotype av viruset. Også voksne kan bli rammet, men det er langt sjeldnere. DHF kan utvikle seg til Denguesjokk. Både DHF og Denguesjokk er potensielt livstruende, spesielt for barn, heldigvis er det sjeldne tilstander. North American P-64. North American P-64 var et amerikansk jagerfly basert på AT-6 Texan, av samme type som NA-50. P-64 ble egentlig produsert for Thailand under betegnelsen NA-68, men ble rekvirert av amerikanske myndigheter og tatt i bruk av det amerikanske flyvåpenet. P-64 var utstyrt med en Wright R-1820-77 9-sylindret stjernemotor med en ytelse på 870 hk, og hadde en bestykning bestående av to 7,62 mm mitraljøser og to 20 mm kanoner. Flyet hadde også festepunkter for bomber, én under buken og én under hver vinge, og kunne bære en bombelast på opptil 250 kg. Til tross for at USAAC tok over flyene som jagerfly, fikk de etterhvert fjernet våpnene og ble brukt som treningsfly eller «hacks». Liste over lufthavner i Mexico. Liste over lufthavner i Mexico, sortert etter plassering. Eksterne lenker. Mexico, lufthavner, liste Dimitrovgrad (Serbia). Dimitrovgrad (Serbisk: Димитровград, "Dimitrovgrad" (offisiell), men også brukt Цариброд,"Caribrod"; på bulgarsk "Цариброд" er en by i Serbia. Byen ligger i Pirot Distrikt i Republikken Serbia. I 1991 var byens befolkning på 13 488 innbyggere. Henry Deane. Henry Deane (født ca. 1440, død 1503) var erkebiskop av Canterbury og rikskansler i England. Den første nedtegningen om ham er fra 1457, da han var kannik i Llanthony nær Gloucester. Han leide rom på Exeter College i Oxford i 1473 og 1488, og det antas at han studerte der i den perioden. I 1489 kom han inn i foreningen ved Lincoln's Inn, hvilket antyder kunnskap om sekulær jus. 13. september 1494 ble han kansler for Irland under sir Edward Poynings, og i desember samme år holdt han åpningstalen for parlamentet i Drogheda. Da Poynings ble kalt hjem i januar 1496 ble Deane utnevnt til stedfortredende guvernør, men dårlige forhold mellom ham og det lokale kleresiet førte til at han ble tilbakekalt allerede i august samme år. Den 13. april 1494 ble han utnevnt til biskop av Bangor i Wales. Han måtte der bygge opp igjen bispedømmets finanser, som hadde blitt rammet av Owain Glyndŵrs opprør. Utnevnelsen ble bekreftet av paven i juli 1495. Den 7. desember 1499 ble han så utnevnt til biskop av Salisbury av Henrik VII. Dette var et langt mer fremtredende bispedømme. Paven godkjente utnevnelsen 8. januar 1500. Etter at erkebiskop John Morton døde i 1500, ble Deane den 13. oktober det året utnevnt til rikskansler og vokter av det store riksseglet. Thomas Langton ble ny erkebiskop av Canterbury, men da han døde allerede 27. januar 1501 ble Deane utnevnt til hans etterfølger 26. april samme år. Han var det første ordensmedlem som ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury på 135 år, og den siste. Hans viktigste bragd som erkebiskop var å forhandle frem traktaten om evig fred mellom England og Skottland i januar 1502. Traktaten omfattet også arrangering av ekteskap mellom Henrik VIIs datter Margaret Tudor og Jakob IV av Skottland. Deane viet den 14. november 1501, sammen med 19 andre biskoper, Arthur, prins av Wales og Katarina av Aragon. Han døde 15. februar 1503, og ble gravlagt i Canterbury. Liepāja internasjonale lufthavn. Liepāja internasjonale lufthavn er en regional flyplass vest i Latvia som er sertifisert for internasjonal trafikk. Sammen med Riga internasjonale lufthavn og Ventspils lufthavn er en flyplassen blant de viktigste i Latvia. Liepāja internasjonale lufthavn ligger 7 km fra Liepāja, 210 km fra hovedstaden Riga, og 60 km fra grensen til Litauen. Monique. Monique er en opprinnelig fransk variant av kvinnenavnet Monica som har usikker opprinnelse og betydning. Utbredelse. Monique er et svært vanlig navn i Belgia og Frankrike. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Monique i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. John Russell (biskop). John Russell (død 30. desember 1494) var vokter av geheimeseglet og rikskansler i England og biskop. Fra 1474 til 1483 var han vokter av geheimeseglet, og fra 1483 til 1485 rikskansler. Han ble i 1480 utnevnt til biskop av Lincoln, et embete han hadde til 1494. Wilhelm Peterson-Berger. Olof Wilhelm Peterson-Berger (født 27. februar 1867 i Ullånger i Ångermanland, død 3. desember 1942 i Östersund) var en svensk komponist og musikkskribent. Peterson-Berger er kanskje mest kjent for en rekke avholdte pianostykker i nasjonalromantisk stil (samlingen «Frösöblomster», med de ofte spilte «Vid Frösö kyrka» og «Sommarsång»). Han var framfor alt påvirket av Edvard Grieg og Richard Wagner. Han komponerte fem symfonier, blant annet «Sunnanfärd» (nr 2) og «Same Ätnam» (nr 3). Peterson-Bergers fiolinkonsert er sett på som det beste av orkesterverkene hans. Det har ofte vært sagt at han hadde sine mangler på dette området, men på den andre siden var han original og ukonvesjonell. Han var også operakomponist, mest kjent for "Ran" (1903) og "Arnljot" (1910), «den svenske nasjonaloperaen». Den sistnevnte blir ennå i dag framfør som taledrama med musikkinslag på Arnljotlägden nær Peterson-Bergers hjem "Sommarhagen" på Frösön i Jämtland. En kortere periode jobbet han som operaregissør. Han tonesatte mange dikt av nordiske forfattere, blant annet Erik Axel Karlfeldt (f.eks. "«Aspåkerspolska»"). Peterson-Berger var også en skarp og omstridt musikkritiker i "Dagens Nyheter" i årene 1896–1930. Eksterne lenker. Peterson-Berger, Wilhelm Peterson-Berger, Wilhelm Peterson-Berger, Wilhelm Peterson-Berger, Wilhelm Lincoln bispedømme (England). Lincoln bispedømme er et anglikansk bispedømme med sete i Lincoln i England. Det var frem til 1584 katolsk. Lincoln har en ubrutt linje tilbake til Lindine bispedømme, som ble grunnlagt i 678. Det var en periode Europas største bispedømme, men har gått kraftig ned i størrelse. Bispedømmet ble opprettet av Vilhelm Erobreren i 1072. I det 16. århundre ble Peterborough og Oxford utskilt. Dette førte til at Lincoln ble bestående av to deler, nord og sør, uten direkte forbindelse. Den sørlige delen ble i det 19. århundre overført til andre bispedømmet, mens Leicester bispedømme ble skilt ut i nord. Poison. Poison er et amerikansk hardrock-band fra Mechanicsburg i Pennsylvania. Bandet ble startet i 1983 med navnet Paris, og navnet Poison ble tatt etter bandet hadde sett Spinal Tap på en konsert. De oppnådde stor internasjonal suksess på 1980- og 1990-tallet. Debutalbumet "Look What the Cat Dragged In" fra 1986 endte på en tredjeplass på den amerikanske Billboard albumlisten, og solgte til tre ganger platinaplate i USA, en platinaplate i Canada, og fikk sølvplate i Storbritannia. I 1988 gikk de til topps på Billboard singellisten med sangen «Every Rose Has Its Thorn» fra albumet "Open Up and Say...Ahh!". Albumet solgte til fem ganger platinaplate i USA, fire i Canada, og gullplate i Storbritannia. Oppfølgeren Flesh & Blood fikk tre platinaplater i USA, og fire i Canada. Native Tongue fra 1993 klarte kun å selge til gullplate i USA; men fikk platinaplate i Canada. Bandet har også mottatt platinaplate i USA for salg av konsertalbumet "Swallow This Live" (1991) og samlealbumet ' (1996). Rocambole. "Rocambole er også navn på to forskjellige sorter løk." Rocambole er en fiktiv romanhelt som ble skapt av den franske forfatteren Pierre Alexis Ponson du Terrail. Fortellingene ble opprinnelig skrevet som føljetonger til et ukeblad fra midten av 1800-tallet, men kom raskt i bokform og ble populære og oversatt til flere språk, deriblant også til norsk. Historiene var starten på en ny sjanger innen kriminalfortellinger, med den heltemodige og hardkokte helten på stadig nye, fantastiske og farlige eventyr. Om historiene. Rocambole presenteres som en ressurssterk ungdom, som er foreldreløs og blir tatt vare på av en eldre «dame», Maman Fipart. Han hjelper først den onde Andrea de Felipone, a.k.a. Sir Williams, i hans kamp mot Andreas halvbror, grev de Kergar. Han har dels hjelp og dels fiendeforhold til den skjønne, men umoralske (prostituerte) Louise Charmet, aka "Baccarat". Senere dreper han Sir Williams, men blir overlistet av Baccarat, og han ender i den samme straffarbeidsleiren i Toulon som Jean Valjean i "Les Miserables". Den fjerde fortellingen presenterte en eldre og klokere Rocambole, etter at han ble benådet og frigitt. Føljetongen slo dårlig an, så den ble skrevet om til at han rømmer og begynner på en serie med heltemodige eventyr der han kjemper mot alle slag underlige gjenger og skurker. Han er en mester i forkledninger og rekrutterer mange hjelpere med nærmest magiske evner. Rocambole står dermed som den første i rekken av helter som: A.J. Raffles, Arsène Lupin, Fantômas, Helgenen, Doc Savage, Judex og Fantomet. I Norge: Jonas Fjeld og Knut Gribb. I et siste kapittel i bind seks «røper» forfatteren at han bare har skrevet ned det som er blitt ham fortalt av den virkelige Rocambole. Rocambole blir dermed den første metafiksjonelle helten i litteraturhistorien. I Norge. Selv om bøkene solgte godt nok til å komme i nyutgivelse i etterkrigstiden, ble de aldri betraktet som noe mere enn kiosklitteratur. Store Norske Leksikon har kun en av løksortene som oppslagsord (1980-årsutgaven). Uttrykk som: «- men Rocambole var ikke død!» og «Hvem skulle i disse kledebon kunne gjenkjenne Rocambole?» er likevel blitt stående og er i bruk i kretser som ellers tok klar avstand fra verdien av slik litteratur. Av andre forfattere. As Maravilhas do Homem Pardo(188?)sequel Portuguese á La Corde du Pendu. (portug. påfølger til den uavsluttede "La Corde du Pendu".) Fjernsyn. Rocambole (French ORTF, B&W., Tre sesonger med 15 minutters episoder, 1964-65) Råstad stasjon. Råstad stasjon. Bildet tatt ved innflyging til Torp lufthavn.Råstad var opprinnelig en stasjon på Vestfoldbanen, den ble opprettet i 1881 da banen ble bygget. I 1971 ble stasjonen nedlagt og Råstad ble nedgradert til holdeplass. Stasjonsbygningen har blitt restaurert og brukes nå som museum, og senere ble persontrafikken helt nedlagt. Den 21. januar 2008 ble stasjonen åpnet igjen som tilbringer for Torp lufthavn, med betegnelsen "Torp (Sandefjord lufthavn)". For å opprette stoppestedet ble det bevilget 7 mill. kroner for å bygge perrong, leskur og snuplass for buss. Det er opprettet skyttelbuss mellom stoppestedet og lufthavnen. .bj. .bj er Benins nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Fylkesvei 260 (Vestfold). Fylkesvei 260 i Vestfold går mellom sentrum og Rørvika i Sandefjord kommune. Veiens lengde er 9,3 km. Eksterne lenker. 260 Funhouse (album). "Funhouse" er et studioalbum av Marius Müllers band Funhouse, utgitt i 1990 på Sonet. Thisted lufthavn. Thisted lufthavn (IATA: TED, ICAO: EKTS) er en liten flyplass som ligger utenfor den danske byen Thisted. Flyplassen eies av Thisted kommune. Thisted lufthavn hadde tidligere to daglige flyvninger til København, som ble fløyet av "flying.dk" som også drev flyplassen. Flying.dk avsluttet all trafikk på flyplassen fra 1. februar 2007. Thisted kommune har støttet driften av flyplassen med 2.5 millioner DKK. I april 2007, har kommunen ennå ikke funnet et nytt selskap som vil drive flyplassen. Adkomst. Flyplassen ligger ved riksvei 26, 8 kilometer fra Hanstholm og 15 kilometer fra Thisted. Fylkesvei 275 (Vestfold). Fylkesvei 275 i Vestfold går mellom Sandefjord prestegård og Haugtuft i Sandefjord kommune. Veiens lengde er 7,5 km. Eksterne lenker. 275 Arne Halaas. Arne Halaas (født 20. september 1943) er en profilert professor i datateknikk og telematikk ved NTNU. Halaas var sentral i utviklingen av teknologien som ledet til Fast Search & Transfer ASA. John M. Lervik, adm. dir. i selskapet, var en av hans studenter. Fylkesvei 270 (Vestfold). Fylkesvei 270 i Vestfold går mellom Hasle i Sandefjord og Elverhøy i Stokke kommune. Veiens lengde er 8,8 km. Eksterne lenker. 270 Fylkesvei 265 (Vestfold). Fylkesvei 265 i Vestfold går mellom Gokstad og Skogan i Sandefjord kommune. Veiens lengde er 8,3 km. Eksterne lenker. 265 Fylkesvei 272 (Vestfold). Fylkesvei 272 i Vestfold går mellom Skravestad og Torp i Sandefjord kommune. Traséer: Skravestad – Råstad (2,5 km), Stange – Torp (2,6 km) Eksterne lenker. 272 Proteinsyntese. Proteinsyntesen foregår på ribosomene som ligger utenfor cellekjernen, i cytoplasmaet. Informasjon om hvordan et protein skal bygges opp, finnes i DNA-molekylene i kjernen. Den aktuelle informasjonen må derfor ut i cytoplasmaet før proteinsyntesen kan starte. DNA-molekylet (deoksyribonukleinsyre) i cellekjernen er bygd opp av sukkermolekyler, fosforsyremolekyler og de fire nitrogenbasene adenin, tymin, cytosin og guanin. Inne i cellen blir den delen av DNA-molekylet som inneholder den aktuelle proteinoppskriften (genet), kopiert. Kopien kalles m-RNA (messenger-ribonukleinsyre) og likner på DNA. Man kan forestille seg DNA-molekylet som en vindeltrapp hvor trinnene er laget av par med nitrogenbaser og sidene av sukkermolekyler og fosforsyremolekyler. Forskjellen mellom DNA og RNA er at RNA er bygd opp av en enkelt "side" av vindeltrappa og bare har èn nitrogenbase i stedet for et par, og at RNA har nitrogenbasen uracil i stedet for tymin. I en eukaryot organisme beveger m-RNAet seg deretter gjennom kjernemembranen og ut i cytoplasma, der det fester seg til et ribosom. Siden prokaryote organismer ikke har cellekjerne kan m-RNAet feste seg til et ribosom allerede før m-RNA er ferdig laget. Tre nitrogenbaser koder for èn aminosyre og kalles en triplett eller et kodon. Tripletter på m-RNA fungerer som koder for aminosyrer. Siden vi har fire nitrogenbaser og det trengs tre for å lage en triplett, får vi 43 = 64 aminosyrekombinasjoner (det er bare 20 aminosyrer derfor fungerer noen av triplettene som koder for samme aminosyre mens andre kan være "start" og "stopp" koder). Aminosyrene bindes til sin spesifikke t-RNA (transport-RNA). Det finnes èn type t-RNA for hver aminosyre. t-RNA har koder som er ”speilbilder” av kodene på m-RNA. Siden adenin bare kan danne par med tymin eller uracil og guanin med cytosin vil f.eks. guanin på m-RNA bindes til cytosin på t-RNA. Aminosyrene kobles derfor sammen på den måten m-RNA bestemmer. Etter hvert som ribosomet beveger seg bortover m-RNA tråden, vokser kjeden av aminosyrer og det dannes et peptid. Peptidet blir sendt inn i det endoplasmatiske nettverk og får en spesiell tredimensjonal struktur som er avgjørende for egenskapene. Det har blitt et funksjonelt protein. Endring av baserekkefølgen i DNA, kalles en mutasjon. Spiralis. Spiralis (belgisk originalnavn Marsupilami) er en langhalet, apeliknende fantasiskikkelse som ble skapt av den belgiske tegneserieskaperen André Franquin som bifigur til serien Sprint i 1951. Første seriealbum Spiralis er med i, er "Kampen om arven". Spiralis var så med i alle Sprint-album Franquin tegnet. Spiralis ble seinere hovedfigur i egne serier, også tegnet og forfattet av andre enn Franquin. Utseende og egenskaper. Spiralis framstilles som et apelignende dyr med en svært lang hale, om lag 7 meter. Lengden varierer endel i ulike album. Halen brukes som arm, verktøy og våpen. Halen er forbløffende sterk i forhold til tykkelsen. Gul med sorte prikker er den vanligste fargevarianten, men enkelte helt sorte individer finnes og. Spiralis' opprinnelige belgiske navn "Marsupilami" antyder at spiralis er et pungdyr, siden marsupial er det latinske ordet for «pungdyr». Dyret har pels og legger egg, men har likevel navle. Dyret kan puste under vann. «Huba!» er den vanligste lyden, men spiralis er også observert med tale, både enkelt ord og setninger. Hunnen er noe mindre enn hannen og har kortere hale. Hunnen går på tåspissene, pynter seg ofte med blomster og den vanligste lyden er «hubi!». Spiralis lever jungelen i Palombia, et oppdiktet land i Sør-Amerika. Yndlingsføden er piraya, men også insekter, særlig maur, står på menyen. Tegneserien. Spiralis har sin egen serie med tolv tegneseriealbum utgitt i Norge, men det finnes hele 21 numre. Gjennom hele serien møter Spiralis trusler og ting som overhode ikke hører hjemme i jungelen. André Franquin og tegnefilm. André Franquin (1924–1997) er også kjent for å ha skapt tegneseriekarakterene Viggo (Gaston Lagaffe), og var i lang tid ansvarlig for tegneserien Sprint. I 1987 hadde Franquin gitt opp håp om å lage tegnefilm av Spiralis og solgte karakterens rettigheter til en diamanthandler, som grunnla Marsu-Productions og som nå utgir serien om Spiralis. Rettigheten til å lage film ble derimot solgte videre til Disney som lagde en serie på 13 episoder om "Marsupilami – The Hairy Ape" i Raw Toonage i 1992. Bombi Bitt och jag. Bombi Bitt och jag (norsk "Bombi Bitt og jeg") er en roman fra 1932 av den svenske forfatteren Fritiof Nilsson Piraten. Romanen har blitt beskrevet som en svensk versjon av Tom Sawyer. "Bombi Bitt og jeg" er ei humoristisk bok med mange innslag. Den er en slags sjølbiografi fra forfatterens barndom. Han forteller om en sommers opplevelser sammen med kameraten Bombi Bitt, en slyngel og døgenikt i følge lærerne, men et stort ideal for medelevene. Andre viktige figurer er maleren Vricklund og forbryteren Nils Gallilé. Boka blei Nilssons gjennombrudd. Den kom ut på norsk i 1933 og på nytt i 1968. Dette siste var i samband med visningen av en fem episoders tv-serie basert på romanen. Serien var en stor suksess i heile Norden. Stellan Skarsgård hadde her en av sine første roller, som Bombi Bitt, mens Reiner Albrecht spilte «jeg». Fritiof Nilsson hadde sjøl rollen som fortelleren. Boka blei også filmatisert i 1936. Åpningssetninger. Min vugge vugget i Tosterup i Färs herred i Malmöhus len. Min far var stasjonsmester i Tosterup. Mine foreldre var gode og kjærlige. Jeg var en vanartet gutt. (Nils Lies oversettelse) George Keller. George Keller (født 10. februar 1953 i Trondheim) er en norsk musiker (piano, fiolin, gitar og mellotron), produsent og låtskriver. På 70-tallet og starten av 80-tallet ga han ut fire album under sitt eget navn eller som George Keller Band. Albumet "Let's move together" ble utgitt sammen med Anita Skorgan som han også produserte et album for. På slutten av 70-tallet samarbeidet han med Trond-Viggo Torgersen som låtskriver og produsent på albumene "Bare barn er barn" og "Det by’ner nå". For det andre albumet fikk de Spellemannprisen 1981 i klassen barneplate. Han har dessuten samarbeidet med artister som Ole Paus, Trond Granlund og ZOO. Keller er bosatt i København og jobber med å komponere filmmusikk. Aedes aegypti. "Aedes aegypti", også kalt gulfebermygg, er en stikkmygg kjent for å være en alvorlig smittebærer og kunne overføre sykdommene Dengue og Gulfeber til mennesker. Den stammer opprinnelig fra Afrika, men har spredt seg og finnes i store deler av tropiske strøk, særlig i byene og tettbebygde områder. De aktuelle sykdommene er ikke utbredt i hele det tropiske beltet. Utseende. "Aedes aegypti" er en liten mygg, 3-4 mm lang, den er mørk farget og kjennes på de hvite ringene på beina, særlig er disse markert på bakbeina. Den har også et lyreformet merke på ryggen (pronotum). Stikkesnabelen er svart. Hannen er vanligvis litt større enn hunnen, den kan skilles fra henne særlig på antennene. Hos hannen er de mer «buskete», mens hunn har enkle trådformede antenner. Levevis. Hannmygg stikker ikke, eller suger blod. De lever blant annet av nektar fra blomster. Bare hunnen suger blod, først og fremst fra mennesker, men om nødvendig også fra virveldyr. Den suger blod til alle døgnets tider, men vanligvis i skumringen. Etter at en hunnmygg har sugd nok blod, har den fått tilskudd av proteiner, og kan produsere langt flere egg enn hva hun hadde klart uten et blodmåltid. Jan Ketil Simonsen. Jan Ketil Simonsen (født 10. april 1958 i Oslo) er en norsk sosialantropolog som har forsket på Afrika. Han tok hovedfag ved Universitetet i Oslo i 1993 og doktorgraden samme sted i 2000 med avhandlingen "Webs of Life. An Ethnographic Account of Cisungu Female Initiation Rituals among Mambwe-speaking Women in Zambia". Han er ansatt som førsteamanuensis ved NTNU. I perioden 2004-2008 var han instituttleder ved Sosialantropologisk institutt ved NTNU. Triviallitteratur. a> i Rana i Nordland.Kiosklitteratur eller underholdningslitteratur, også kalt "trival-" og "populærlitteratur", selges flere steder som serieromaner, ukeblader og annet lesestoff, spesielt i kiosker. Det er en form for lettlest litteratur som er skrevet for å underholde og beregnet på et stort publikum. Historikk. Underholdningslitteratur fantes allerede med renessanens folkebøker, 1600-tallets ridderromaner og skrekkromantikken i 1700-tallets gotiske romaner, men det var først fra midten av 1800-tallet at bøkene virkelig ble intressante som kommersiell vare. Da oppstod det blant annet billige aviser, og i 1836 trykte "La Presse" i Paris den første romanføljetongen i en dagsavis. Beskrivelse. Underholdningslitteraturen omfatter alle typer oppdiktet litteratur som er lett tilgjengelig og antas å ha liten kunstnerisk verdi. Det kan gjelde romaner og seriebøker, ukeblader og føljetonger. Enkelte definerer også tegneserier og kjendisbiografier som underholdningslitteratur. Underholdningslitteraturen utgis ofte som fargerike blader eller billige pocketbøker i store opplag og lange serier og er til salgs i kiosker, på bensinstasjoner og i dagligvarehandelen. Triviallitteratur blir på engelsk karakterisert som "light reading". Den brede underholdningslitteraturen har også blitt karakterisert "kvantitetslitteratur" for å unngå et belastende uttrykk i motsetning til den noe smalere "kvalitetslitteraturen" som mange betrakter som mer høyverdig enn populærkulturelle uttrykk. I dag finnes en del av den rene kiosklitteraturen også i vanlige bokhandler. Innen barnelitteraturen har flere nordiske kritikere tatt i bruk begrepet "fascinasjonslitteratur" istedenfor trivial- eller populærlitteratur. Betegnelsen gjenspeiler at de kommeriselle bokutgivelsene har fått økt oppmerksomhet de seinere åra og at de nok er i ferd med å få høyere status. Underholdningslitteratur står i et motsetningsforhold til tradisjonell skjønnlitteratur ved at den ikke har et kunstnerisk formål, fremmer ingen annen kvalitet enn øyeblikkets underholdning. Av samme grunn blir underholdningslitteraturen ofte kritisert for dårlig kvalitet, særlig enkelt, rutinepreget språk og flate, stereotype person- og miljøskildringer. Fellestrekk. Vanligvis er selve fortellingen det viktigste i kioskromanene, og den kan være overdrevent dramatisk eller romantisk. Litterært betraktet bruker underholdningsforfatterne derfor ofte enkle og gjenkjennelige fortellermønstre, klisjépreget språk, stereotype metaforer og sjablonert personkarakterstikk. Mange trivialforfattere bruker pseudonym. Enkelte skriver også anonymt for populære serier under kollektivpseudonym. Kjærlighet for kvinner og krig for menn. Underholdningslitteraturen kan behandle mange slags temaer og motiver for ulikt publikum. Ofte er det sjangerlitteratur som krim-, spion-, detektiv-, krigs-, western- og science-fiction-bøker, kjærlighetsromaner (dame- og legeromaner) samt romanserier fra historiske miljøer. For kvinner kombineres ofte flere sjangre som mer eller mindre går i forholdet spenning, mystikk, romantikk og seksualitet, det siste ofte framstilt i mykpornografisk form. Graden av beskrivende seksuelle skildringer har i de siste tiårene blitt mer framtredende for litteratur rettet mot unge kvinner. For menn er sjangrene mer rene ved at det er spenningsbøker innenfor bestemte temaer som western, spion, krig og bøker med rene pornografiske skildringer for unge menn. Diffust skille. Mange av disse sjangrene har også tiltrukket seg anerkjente forfattere med kunstneriske ambisjoner og kalles da ikke underholdningslitteratur. På den annen side vil det ofte være naturlig å ta med populære, men antatt skjønnlitterære romaner i underholdningskategorien. Det er derfor i svært mange tilfeller en flytende grense mellom den lette, upretensiøse triviallitteraturen, som kan være mer eller mindre banal, og såkalt skjønnlitteratur, det vil si prosa som vurderes som rikere, mer utfordrende, mer original og nyskapende. Det kan eksistere mer flytende overgangsformer: det finnes skjønnlitteratur som låner populære trekk eller underholdningslitteratur som har kvaliteter over gjennomsnittet. Tidligere var skillet mellom skjønnlitteratur og underholdningslitteratur skarpere. En del litterære diskusjoner om underholdningslitteratur kan således kritisere 1930- og 1950-tallets bokserier. Norsk triviallitteratur. Av kjente norske serie- og underholdningsforfattere kan nevnes Rudolf Muus, Elias Kræmmer, Kjell Hallbing, Frid Ingulstad, Margit Sandemo, May Grethe Lerum, Bente Pedersen og Trude Brænne Larssen. Enkelte kan ha en produksjon på opptil 8-10 bøker i året som selger i store opplag. Tilsvarende er det flere forlag som spesialiserer seg på utgivelse av triviallitteratur, for eksempel Bladkompaniet som ble etablert allerede i 1915, og en rekke reine tegneserie- og ukebladforlag. Norsk Grotteforbund. Norsk Grotteforbund (NGB) (i Enhetsregisteret) er en organisasjon som organiserer grottere. NGB har om lag 200 medlemmer. NGB gir ut tidsskriftet ', som kommer ut ett par ganger i året. NGB organiserer også Norsk Grotteredningstjeneste, som er en særskilt redningstjeneste for å redde ut skadde fra grotter. NGB er opptatt av grottevern og er aktiv i den offentlige debatten om grotteturisme og inngrep i naturen som kan skade grotter. Leder er per april 2011 Svein Grundstrøm. Thomas Audley, 1. baron Audley av Walden. Thomas Audley, 1. baron Audley av Walden Thomas Audley, 1. baron Audley of Walden (født ca. 1488, død 30. april 1544) var rikskansler i England. Han ble født i Earls Colne, av foreldre som ikke er kjent for ettertiden. Det antas at han studerte ved Buckingham College i Cambridge. Han studerte jus, og gikk inn i Middle Temple. Audley var en periode byskriver i Colchester, og han var i fredskommisjonen for Essex i 1521. I 1523 ble han valgt inn i parlamentet for Essex, og han representerte kretsen i flere perioder. I 1527 ble han "Groom of the Chamber" og medlem av Thomas Wolseys husholdning. Da Wolsey falt i unåde i 1529 ble han kansler for hertugdømmet Lancaster, og samme år ble han valgt til speaker i Underhuset. Han presiderte over det svarte parlamentet under reformasjonen, da pavens jurisdiksjon over England ble avskaffet. Samme år ledet han en gruppe fra Underhuset som ble sendt til kongen for å klage på biskop John Fishers tale mot deres vedtak. Han tolket kongens «moralske skrupler» i forbindelse med ekteskapet med Katarina av Aragon overfor parlamentet, og ble gjorde seg selv til kongens instrument i angrepet på kleresiet og i forberedelsen av "Act of Supremacy". I 1531 ble han "serjeant-at-law" og "king’s serjeant", hvilket vil si at han deretter tilhørte den høyest rangerte gruppen blant engelske jurister. Han etterfulgte Thomas More som vokter av det store riksseglet og rikskansler, embeter han ble utnevnt til den 26. januar 1533. Audley støttet Henrik VIIIs skilsmisse fra Katarina av Aragon og hans nye ekteskap med Anne Boleyn. Han presiderte under rettssaken mot Fisher og More i 1535, hvor hans oppførsel og hans åpenbare intensjon om å sikre en fellende dom har blitt kritisert av enkelte. Året etter tok han del i rettssaken mot Anne Boleyn og hennes påståtte elskere. Audley var tilstede under henrettelsen i Tower of London, og han anbefalte en ny tronfølgelov for parlamentet slik at Jane Seymours barn med kongen ville bli arveberettiget mens Annes datter Elizabeth ble erklært uektefødt. I 1537 dømte han opprørere fra Lincolnshire og Yorkshire til døden for høyforræderi. Den 29. november 1538 ble han utnevnt til baron Audley av Walden, og kort tid etter var han "Lord Steward" under rettssakene mot Henry Pole, 1. baron Montagu og Henry Courtenay, 1. marki av Exeter. I 1539 ble han kongens redskap ved innføringen av religiøs enhet og bidro til å få vedtatt "Six Articles Act", til tross for at han personlig ønsket en protestantisk reformasjon. 24. april 1540 ble han slått til ridder av Hosebåndsordenen. Han besørget senere oppløsningen av kongens ekteskap med Anna av Kleve. I 1542 forsvarte han Underhusets privilegier, tilsynelatende mer ut fra servilitet overfor domstolene som ønsket subsidier fra parlamentet enn ut fra prinsipper. I forbindelse med oppløsningen av Englands klostre fikk han flere eiendommer, blant annet Christ Church i London og abbediet i Walden Essex. Hans barnebarn Thomas Howard, 1. jarl av Suffolk bygde Audley End der. Audley var føst gift med Christina, datter av sir Thomas Barnardiston og senere med Elizabeth, datter av Thomas Grey, 2. marki av Dorset. Han fikk to barn med sin andre kone, begge døtre. Han gikk av som seglvokter og rikskansler 21. april 1544, og døde 30. april samme år. Han ble gravlagt i Saffron Walden, hvor han selv hadde sørget for et storslagent gravmonument. Baroniet døde ut med ham. Palombia. Palombia er et oppdiktet land i Sør-Amerika. Flere av Sprint og Spiralis historiene er lagt til Palombia. Palombia (offisielt: Estados Unidos de Palombia, engelsk: United States of Palombia) er et lite land mellom elva Orinoco i nord, Amazonas regnskog i sør og Andesfjellene i vest. Hele Palombia ligger innenfor grensene til Venezuela. Offisielt språk er spansk. Hovedstaden heter Chiquito, men omtales ofte bare som Ciudad Grande (den store byen) Landet er først og fremst kjent for Spiralis men og for sine mange statskupp. Päronsoda. Päronsoda er en norsk musikkduo som spiller en blanding av hiphop, jazz og sval techno. Gruppen består av Marius Våreid og Espen Enger, begge fra Kongsvinger. Gruppen ble etablert midt på 1990-tallet, under navnet "Frydenstund", senere kalt "Phileas Fog", og fra 1998 "Päronsoda". De har gitt ut tre plater, den første under navnet "Phileas Fog": "The Lost Adventures of Princess Summer Fall Winter Spring" (1997, som Phileas Fog), "A Nightclub in Tunisia" (1998) og "2" (2002). Alle platene er utgitt på C+C Records. De vant Spellemannprisen 1998 i klassen dance for "A Nightclub In Tunisia". Gluntan. Gluntan er et danseband fra Trondheim. Bandet ble startet i 1965 av Ørnulf Holthe (vokalist, bass), Torbjørn Strøm (tangenter) og Hans Thoresen (gitar, trompet) og spilte og for det meste visemusikk i starten. I 1967 ble bandet utvidet med vokalist og gitarist Øystein Mihle. Året etter ga det ut sitt første album, "Langs hver en vei", og i 1969 "La oss leve for hverandre". Bandet ble deretter utvidet med trommeslageren Per Gunnar Hansen i 1970 og begynte etterhvert å spille mer dansbar musikk, men fortsatt blandet med vise og country. Bandet ga ut en rekke album på 1970-tallet og var første nordiske band som oppnådde platinaplate for albumet "Gluntan i studio". Gluntan er også første europiske gruppe som solgte til diamantplate. Bandet laget dessuten en barneplate og ga ut egne plater for det svenske markedet. Bandet ble oppløst i 1980, men startet opp igjen i 1988. For konsertalbumet "Levandes live" vant de Spellemannprisen 1997 i klassen danseorkester/gammaldans. Deathprod. Helge Sten, best kjent under artistnavnet Deathprod, er en norsk musiker og produsent. Han har vært knyttet til en rekke ulike bandprosjekter, blant annet Motorpsycho og Supersilent. Som artist er det vanskelig å plassere ham i en bestemt sjanger. Han lager musikk i skjæringspunktet mellom støy, jazz, samtidsmusikk, elektronisk musikk og rock. Deathprod blir ofte omtalt som støykunstner. Deathprod har gitt ut en rekke plater, blant annet på plateselskapet Rune Grammofon. Deathprod er også en mye brukt produsent for bl.a. Motorpsycho, Unni Løvlid og Susanna & the Magical Orchestra. Månefisk. Månefisk, også kalt klumpfisk, er en art av store og saktesvømmende fisk med en særegen kroppsform, som er svært høy i forhold til lengden. Det er den tyngste kjente beinfisken i verden, med en normal voksenvekt på 1 tonn. Den kan bli opptil 3,5 meter lang og veie over 2 300 kg. Rygg- og gattfinnen ligner på ror. Halefinnen har ingen smal base, men går direkte ut fra kroppen i linje med bakkanten på rygg- og gattfinnen. Munnen er liten, brystfinnene er små, og bukfinnene mangler. Fargen er normalt gråbrun, men kan raskt veksle mellom ulike nyanser. Månefisken spiser stort sett maneter, men også planter og småfisk. De sees ofte «flytende» nær vannoverflaten hvor de varmer seg i solen før de går ned på dypere, kaldere vann for å finne føde. Under gyting sprer månefisken enorme mengder rogn, opptil 300 millioner egg. Kant (matematikk). En kant er en forbindelse mellom noder i en graf. Kanter kan også omtales som sider fra node til node. Dersom nodene sluttes i en lukket form kan vi omtale grafen som en figur. Trekant: likesidet trekant, likebeint trekant, rettvinklet trekant Firkant: kvadrat, rektangel, rombe, parallellogram, trapes I en geometrisk figur er nodene sluttet sammen i et hjørne og det er ikke dette som er kanten, men forbindelsen mellom nodene som er kanten. Hjørnet utgjør nå en vinkel og på Engelsk kalles dette "The Angle" som kommer fra det latinske ordet Angulus. Kanten er altså ikke hjørnet, men forbindelsen mellom nodene. Picazzo. Picazzo var et danseband fra Solør i Hedmark, etablert i 1992. Bandet vant Spellemannprisen 1998 i klassen danseorkester/gammaldans for debutalbumet "Blanke ark". Bandet ble oppløst i 2008. Green Cortinas. Green Cortinas var et pop/rock-band fra Drammen. Bandet ble startet under navnet "10 000 Rifles" i 1989 og endret senere navn til "K.R.A.G. Jørgensen" før de endte opp med navnet "Green Cortinas". Bandet ga ut sitt eneste album, "Sleep", i 1995 hvor «I Don’t Wanna Sleep Tonight» ble mye spilt på radio. Albumet førte dessuten til at bandet ble kåret til årets nykommer under Spellemannprisen 1995. Bandet har vært backingband for og samarbeidet med artister som Somebody's Darling, Claudia Scott, Kjartan Kristiansen og Rick Danko. Brattvåg Idrettslag. Brattvåg Idrettslag (stiftet i 1940) er en idrettsklubb som ligger i Haram kommune i Møre og Romsdal. Det som blir lagt mest vekt på i klubben er fotball. Brattvåg ligger nå i 3. divisjon. NM. Brattvåg har også vært med i NM, de kom seg til andre runde i 2004 etter å ha slått ut Hareid 3-0. Målskårer i den kampen var Martin Sundnes og Thomas Roald, Martin skåra to mål. Kampen mot Hareid var spilt den 16. april. Brattvåg tapte i andre runde mot Træff 6-1, kampen var den 28. april. 1946 og 1947. I 1946 starta kampen om å bli et av laga i fotballkretsen. Krava for dette er å ha bane av minstemål på 90 x 60 meter. Dette mangla det en god grann på straks etter krigen og en så det som et stort handicap å ikke komme seg med i kretsen allerede i 1946. En solid dugnadsaktivitet ble starta opp, og allerede påfølgende år ble flere kamper spilt på stadion, men som framledes manglet rette størrelsen. Arbeidet var ei blanding mellom pliktarbeid og dugnad der en kunne bli stryket av medlemslista om en ikke stilte opp. Banen ble samme året utleid til Fjørtoft Turn- og Idrottslag som spilte sine kretskamper der. I 1947 spilte Brattvåg hele 13 fotballkamper. Treningene tok til i mai etter en kald vinter, barna var ikke spesielt gode på grunn av isen som hadde vært den vinteren og ising på banen kom av at turbinrøra lakk veldig mye på vinterstid. «Oppmøte på treningene hadde vært delvis bra, spesielt blant de yngste» ble det skrevet i en protokoll. Same året (1947) var det ellers avholdt 1 skøyteløp, 2 skirenn, 2 håndballkamper og 2 utøvere fullførte merketaking. Sentralanlegg i fotball allerede i 1947. Den største utfordringa de hadde i 1947 var å få banen stor nok slik at de kunne melde seg inn i fotballkretsen. De nådde ikke målet i 1947 men siden den gang har de hatt både verktøy, skinner, traller og steinbukk. Arbeidet vært ikke lagt ned. Brattvågarene nekta å gi opp de fortsatte arbeidet og var fast bestemt på at Brattvåg IL skulle ha et sentralt liggende anlegg i kommunen. Den viktigste jobben var å få på plass måla på bane så alt skulle bli godkjent av fotballkretsen, men at overflata på banen var svært dårlig skulle ikke komme i andre rekke. Mini-cup. Brattvåg IL arrangerer vært år en turnering for de som er 12 år og mindre, de lagene/klubbene som inviteres er i området eller i nærheten av Haram. Cupen kalles Mini-cup fordi det er bare de som er 12 år og yngre som deltar som spillere. Mini-cup er en fotballfest for de som er mindre og ikke har mulighet til å vøre med på Norway cup. Banene. Det finest tre baner i Brattvåg en kunstgressbane og to gressbaner, den ene har løpebane og blir brukt som oftest av ungdomsskolen i Brattvåg når de arrangerer idrettsdag for skolen. Den andre gressbanen er laget for de som er mindre, det vil si 12 år og yngre. Den er ca 30 m lang og ca 10 m bred. Gunhild Tømmerås. Gunhild Tømmerås er en norsk folkemusiker (hardingfele, fele og kveding) fra Birkenes i Aust-Agder. Hun har vunnet Landskappleiken i kveding fire ganger. Sammen med Vidar Lande vant hun Spellemannprisen 2004 i klassen folkemusikk/gammaldans for albumet "Sordølen – Slåtter og Slåttestev fra Setesdal". Relasjonsmodellen. Relasjonsmodellen for databaseadministrasjon er en modell basert på predikatlogikk og mengdelære. Den ble utformet og foreslått i 1969 av Edgar F. Codd med det mål å unngå nødvendigheten av å skrive dataprogrammer for å uttrykke databasespørringer og opprettholde integritetsbeskrankninger i databasen. Fingerfisk. Fingerfisk, også kalt "månefisk", er en piggfinnefisk med sølvfarget, trekantet kropp. Øynene er store. Den har en loddrett mørk stripe over øyet. Finnene er sølvfargede med gulskjær. Den holdes ofte i brakkvannsakvarier. Hans Husum. Hans Petter Husum (født 9. november 1947) er en norsk ortopedisk kirurg og politisk aktivist med bakgrunn fra ml-bevegelsen. Husum har jobbet mye med skadebehandling og krigskirurgi i den tredje verden. Han har blant annet arbeidet mange år som krigskirurg i Afghanistan for den norske Afghanistankomiteen. Han er kjent for å være svært frittalende, og hans uttalelser har en rekke ganger skapt debatt i Norge. Han er nå knyttet til Tromsø mineskadesenter hvor han driver opplæring i enkel og avansert skadebehandling i en rekke konfliktområder. I 2003 disputerte han til doktorgraden i medisin på en avhandling om prehospital skadebehandling i den tredje verden. Fylkesvei 18 (Finnmark). Fylkesvei 18 i Finnmark går mellom Kvenvik og Simanes i Alta kommune. Veien er 2,5 km lang. Eksterne lenker. 018 Appendix. Appendix er en rapgruppe fra Oslo og Lillehammer bestående av Hank Nova og H-Pak, pluss det de kaller det usynlige tredjemedlemmet Krise. De gir ut musikken sin på det selvdrevne plateselskapet Crunkfunk Records. Appendix karakteriseres hovedsakelig som en venstrevridd politisk rapgruppe. Roller inad i gruppa. Appendix er i all hovedsak en selvforsynt gruppe, med H-Pak som mer eller mindre fast musikkprodusent. Både han og Hank Nova skriver og framfører sine egne tekster. Krise er med som ekstra livebesetning (populært kalt hypeman på Hip-Hopspråk) og lager også musikkvideoer og andre videorelaterte ting for gruppa. Historie. Hank Nova og H-Pak møttes først på en Hip-Hop konsert i Lillehammer (februar 2003), hvor Hank Nova spilte med sin daværende gruppe Ekstrem Pågang, og H-Pak figurerte solo. Dagen etter konserten var begge i Krise sitt hjemmestudio med Lillehammergruppa Under Konstruksjon. Etter at låta Neste Generasjon var ferdig innspilt bestemte de seg for å starte rapkollektivet No Shirr Crew (som senere også tok opp Røde Sauer). Ekstrem Pågang skifta etter hvert navn til Appendix, og når Redrock gikk ut av gruppa i starten av 2004 kom H-Pak inn. I løpet av dette året spilte de for det meste konserter med No Shirr Crew mens de jobbet med nytt låtmateriale. I november 2004 slapp de sin debut EP "Ungdommen Nåtildags" som de solgte fra sine egne hjemmesider og på konserter, det ble to opplag og skiva solgte i overkant av 400 eks. Utover i 2005 gikk No Shirr Crew mer og mer opp i liminga og det ble stadig flere konserter med bare Appendix. I de drøye to og et halvt årene det tok før oppfølger EPen "Idoler Med Paroler" kom (07.05.07), spilte de om lag 40 konserter bla. som oppvarming for Gatas Parlament på Rockefeller, Blå, Storåsfestivalen og på mindre steder fra Risør til Trondheim. "Idoler Med Paroler" er første utgivelse på Crunkfunk Records med distribusjon, og låter har per i dag vært hotlista på P3s Urørt og a-lista på Radio Nova. De har også fått sin første musikkvideo, men den er per i dag ikke spilt på TV. Edgar F. Codd. Edgar Frank «Ted» Codd (født 23. august 1923, død 18. april 2003) var en britisk informatiker. Han er mest kjent for sitt bidrag til relasjonsdatabaseteorien. Mens Codd var ansatt hos IBM utviklet han relasjonsmodellen for databaseadministrasjon i 1970. Han formulerte den gang 12 prinsipper for databasedesign, og disse har fortsatt avgjørende betydning for oppbygningen av databasehåndteringssystemer. Innenfor databaseteorien har han blant annet (sammen med kollagaen Raymond F. Boyce) gitt navn til Boyce-Codd normalform (BCNF). Hallgerd Benum Dahl. Hallgerd Benum Dahl (født 1937) er en norsk sopran. Hun studerte ved Det Jyske Musikkonservatorium i Århus og konsertdebuterte samme sted i 1968. Hun har hatt flere roller ved Den Jyske Opera og Det Kongelige Theater i København, blant annet Violetta i "La Traviata" og Pamina i "Tryllefløyten". Hun har dessuten gjestet Den Norske Opera hvor hun blant annet har hatt rollen som Poppea i "Poppeas kroning". Hun vant Spellemannprisen 1975 i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for albumet "Halfdan Kjerulf – romanser". Cochrane Collaboration. Cochrane Collaboration er en uavhengig ikke-kommersiell organisasjon som har som formål å systematisere forskningsresultater fra helseforskning. Cochrane-samarbeidet består av 28 000 frivillige i mer enn hundre land. Cochrane Collaboration har en omfattende database over evidensbasert medisin som består av tusenvis av reviewartikler som bedømmer effekten av ulike typer medisinsk behandling. Artiklene søker å være oppdatert på all relevant litteratur på fagområdet. Hensikten er at leger og forskere skal kunne bedømme på et trygt faglig grunnlag hvor godt dokumentert en behandlingtype er. Cochranebasen er i utgangspunktet en betalingstjeneste, men den norske staten har inngått en avtale hvor staten betaler for fri tilgang for alle med norske IP-adresser. Pianotrio. En pianotrio er et musikalsk ensemble bestående av piano og to andre instrument. Innenfor klassisk musikk mener man med pianotrio fiolin og cello i tillegg til piano; eller en komposisjon skrevet for en slik besetning. Innenfor jazzen menes et ensemble med piano, bass og trommesett. Fylkesvei 255 (Vestfold). Fylkesvei 255 i Vestfold går mellom Bugården og Skolmerød i Sandefjord kommune. Veiens lengde er 3,4 km. Eksterne lenker. 255 Fylkesvei 251 (Vestfold). Fylkesvei 251 i Vestfold går mellom Krokmo og Hasle øst i Sandefjord kommune. Veiens lengde er 5,6 km. Eksterne lenker. 251 Fylkesvei 281 (Vestfold). Fylkesvei 281 i Vestfold går mellom Goksjø og Hjertås i Sandefjord kommune. Veiens lengde er 2,4 km. Eksterne lenker. 281 Fylkesvei 290 (Vestfold). Gjennestadveien mellom Skjee og brua over E18. Fylkesvei 290 i Vestfold går mellom Svines i Sandefjord og Skjee i Stokke kommune. Veiens lengde er 10,8 km. Eksterne lenker. 290 Jaime Pressly. Jaime Elizabeth Pressly (født 30. juli 1977 i Kinston i North Carolina) er en amerikansk skuespiller og modell. Hun spilte Joy i suksess-serien My Name Is Earl helt fra den begynte til den ble kanselert i 2009 og hun har flere ganger vært modell i Playboy. Fylkesvei 295 (Vestfold). Fylkesvei 295 i Vestfold går mellom Gjein i Stokke og Hørdal i Sandefjord kommune. Veiens lengde er 7,3 km. Eksterne lenker. 295 Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham. Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham (3. februar 1478 – 17. mai 1521) var en engelsk adelsmann og sønn av Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham og Catherine Woodville. Oppdratt av kongens mor. Edward ble født ved Brecknock Castle, Brecon, Wales, hvor hans far ble arrestert og henrettet for å ha gjort opprør mot kong Rikard III av England da sønnen var fem år gammel. Da kong Henrik VII overtok tronen ble tapet av ære, liv og gods, og ikke minst tittelen omgjort og Edward ble den neste hertug av Buckingham. Ansvaret som hans formynder ble gitt til kongens mor, Margaret Beaufort. En grunn til at inndragelsen av tittelen ble omgjort var muligens at Edward var fetter av dronning Elizabeth av York, kongens hustru. Hans søster Anne ble også tatt inn ved hoffet, og skal i 1514 ha hatt et kortvarig forhold til Henrik VIII. Som en ung mann ble Stafford gjort til ridder av Order of the Garter i 1495 og han hadde flere seremonielle funksjoner ved det kongelige hoffet. Det fortsatte i en mer fremtredende posisjon ved kroningen av kong Henrik VIII hvor han var "Lord High Steward" ved kroningen i 1509 og bar kongens krone, og i 1514 var han blitt "Lord High Constable". Leder av de misfornøyde. Likevel lå den virkelige politiske makten ved kong Henrik VIIIs hoff ikke hos adelen, men hos lærde menn som hadde kommet opp fra middelklassen, eksempelvis Thomas Wolsey, og disse viste ofte større lojalitet til kongen ved at deres posisjoner hvilte på deres dyktighet alene, og ikke deres adelskap. Edward Stafford, som med sitt kongelige blod og utallige forbindelser via avstamming eller inngifte med den øvrige adelen, ble en leder for de misfornøyde adelsmennene. Den alltid mistenksomme kongen forhørte personlig flere vitner og fikk Stafford arrestert i 1521. Tiltalene, blant annet at Stafford hadde hørt på profetier og spådommer om at kongen ville dø, er av historikerne blitt sett på som oppdiktet. Det var i sin tid hevdet at Wolsey sto bak arrestasjonen av Stafford, men det finnes kun indikasjoner og ingen grunnleggende bevis for at dette er riktig. Stafford ble dømt for en jury av 17 menn av hans like, men kongens beslutning var allerede blitt tatt og domfellelsen var gitt. Edward Stafford ble henrettet på Tower Hill den 17. mai 1521, 43 år gammel. Hans ære og skyld ble senere posthumt omgjort av et parlamentsvedtak den 31. juli 1523. I filmen. Stafford ble portrettert av Ray Winstone i den svært historisk ukorrekte filmen "Henry VIII" fra 2003. I filmen organiserer Stafford et opprør utenfor London som blir rapportert til Wolsey. Kongens livgarde overrasket gruppen og Henrik VIII møter Stafford utenfor London og tilbyr ham den kongelige ring om han ville «drepe meg først». Stafford gjør et forsøk mens Henrik VIII har ryggen vendt mot ham, men har forutsett den andres forsøk og dytter Stafford mot vaktene. Henrik gir deretter ordre om å føre Stafford til Tower of London. Denne handlingen har ingen rot i virkeligheten. Referanse. Buckingham 1-03 Fylkesvei 605 (Vestfold). Fylkesvei 605 i Vestfold går mellom Presebøen og Bråvoll i Andebu kommune. Veiens lengde er 10,0 km. Eksterne lenker. 605 Thomas Wriothesley, 1. jarl av Southampton. Thomas Wriothesley, 1. jarl av Southampton Thomas Wriothesley, 1. jarl av Southampton (født 1505, død 30. juli 1550) var en engelsk politiker som blant annet hadde vervet som rikskansler. Han gikk i tjeneste hos Henrik VIII i ung alder, og viste seg å være til stor nytte. Da klostrene ble oppløst ble han rikt belønnet med eiendommer mellom Southampton og Winchester. Etter oppdrag i utlandet ble han en av kongens fremste sekretærer i 1540, og samme år ble han slått til ridder. Hans mentor, Thomas Cromwell, falt i unåde, men Wriothesley klarte å holde seg inne med kongen. Det ble i 1542 sagt at han styrte det meste av England. Han forsøkte å få til en allianse mellom England og Spania i 1543, og ble adlet som baron Wriothesley av Titchfield i 1544. Etter å ha vært vokter av geheimeseglet i noen måneder ble han rikskansler i 1544. Han ble beryktet for rettsforfølgelsen av Anne Askew, som var tiltalt for heresi. Det ble fortalt at sir Anthony Kingston, som var "constable" i Tower of London, ikke klarte å torturere henne etter å ha sett hennes mot på strekkbenken, og at Wriothesley personlig tok over avhøret av henne. Han var en av eksekutørene av Henrik VIIIs testamente, og i henhold til det ble han i februar 1547 utnevnet til jarl av Southampton. Hans fall ble at han hadde vært uforsiktig nok til å utnevne fire personer som sin etterfølger som rikskansler. Da dette ble kjent måtte han gå av, i mars 1547. Han gikk da også ut av Det kongelige råd. Wriothesley ble senere gjeninnlemmet i Det kongelige råd, og hadde en ledende rolle i å sørge for Edward Seymours fall. Han klarte allikevel ikke å komme tilbake til sin tidligere posisjon før han døde i juli 1550. Han ble etterfulgt som jarl av sin sønn Henry. Southampton 01 Herman Andersen. Herman AndersenHerman Andersen (født 3. november 1848 i Jarlsberg, død 14. mars 1928 i Raael, Slagen) var seilskuteskipper og reder. Han ble født på småbruket Syrbekken under Jarlsberg hovedgård. Han giftet seg i 1875 med Anne Kristine Thorsen (1849–1934) og fikk syv barn med henne. Otto I av Det tysk-romerske rike. Otto I av Det tysk-romerske rike Otto Is grav i Magdeburg. Otto I eller Otto den store (tysk "Otto I." eller "Otto der Große"), født 912, død 7. mai 973, var den første tysk-romerske keiseren, etter gjenopprettelsen av det tysk-romerske rike i 962 og gav navnet til Det ottonianske dynasti. Fra 936 var Otto I tysk konge og fra 951 konge av Italia. Han ble utnevnt til tysk-romersk keiser i år 962, et rike som offisielt besto fram til år 1806. I sine forsøk på å kristne Norden og de slaviske folkene, sendte han ut mange misjonærer, noe som senere førte til dannelsen av nasjonene Polen og Tsjekkia, tidligere kjent som Bøhmen. Ikke minst førte dette til at disse folkene ble katolske og ikke ortodokse slik som resten av de slaviske folkene. Han reddet til og med kristenheten gjennom å avverge ungarske angrep, og ble derfor kalt for «Europas befrier». Det avgjørende slaget, Lechfeldslaget, fant sted den 10. august 955. Tidlig styre. Otto ble gift med angelsaksiske Ædgyth (910-946), datter av Edvard den eldre, konge av England, i 929. I 936 etterfulgte han sin far Henrik Fuglefangeren på tronen. Han sørget for å bli kronet i Karl den stores tidligere hovedstad Aachen hvor han ble salvet av Hildebert, erkebiskop av Mainz, overhode av den tyske kirke. I henhold til den saksiske historikeren Widukind av Corvey var det fire andre hertuger fra riket tilstede, fra Franken, Schwaben, Bayern og Lorraine, og som fungerte som hans personlige ledsagere: Arnulf I av Bayern som marskalk (stallmester); Herman I av Schwaben som munnskjenk; Eberhard III av Franken som hovmester, og Gilbert av Lorraine som kammerherre. Fra begynnelsen av Ottos styre ga han klare signaler at han var en etterfølger av Karl den store, hvis siste arvinger til Øst-Franken hadde dødd i 911, og at han hadde den tyske kirke med dens mektige biskoper og abbeder bak seg. Imidlertid var Vest-Franken fortsatt underlagt herskeren fra det karolingske dynasti. Otto hadde til hensikt å dominere kirken og således kunne forente de tyske landområdene. Kirken tilbød rikdom, militære mannskaper og sitt monopol på lese- og skrivekunnskap. Han kunne til gjengjeld tilby beskyttelse mot adelen, løfte om økonomiske tilskudd, og en veg til makt som hans administrative tjenere. I 938 ble en sølvkilde oppdaget i Rammelsberg i Sachsen. Denne gruvedriften sørget til å finansiere Ottos aktiviteter gjennom hele hans styre, faktisk bidro det til skaffe det meste av Europas sølv, kobber, og bly for de neste to hundre år. Årsaken til at tilkomsten var av betydning er andre sølvkilder hadde tørket ut allerede på 820- og 830-tallet på grunn av politiske vanskeligheter i det muslimske Abbasidriket og som igjen hadde ført til krise i Europa. Ottos tidlige styre var markert med rekke opprør fra hertugene. I 938 hadde Eberhard, hertug av Bayern, nektet å betale ham hyllest. Otto svarte med å gå til krig to ganger, først i løpet av våren og deretter om høsten 938, beseiret Eberhard og forviste ham. Berthold, bror av Arnulf, tidligere hertug av Kärnten, ble den nye hertug av Bayern. Etter at Siegfried, greve av Merseburg, døde i 937, krevde Thankmar dette grevskapet, men Otto utpekte Gero, bror av Siegfried, som den nye greve. I løpet av denne striden gikk Eberhard III av Franken, og Wichmann den eldre til opprør mot Otto, og Thankmar slo seg sammen med dem. Thankmar og Eberhard erobret Belecke ved elven Möhne. Wichmann den eldre kom til en forsoning med Otto, og opprøret i Sachsen brøt sammen. Festningen Eresburg ble beleiret og til sist okkupert av Ottos hær. Thankmar ble drept ved alteret i kirken. Eberhard ble for en tid holdt fengslet ved Hildesheim, men ble senere sluppet fri. Han gikk siden inn i en sammenslutning med Henrik I av Bayern, Ottos yngre bror. .bn. .bn er Bruneis nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Telekom Brunei Berhad, eller bare TelBru (tidligere kjent som Jabatan Telekom Brunei). Registrering. For å kunne registrere et domene må registranten være et selskap eller organisasjon registrert i Brunei. Herta Müller. Herta Müller under bokmessen i Leipzig i 2007. Herta Müller (født 17. august 1953 i Nitzkydorf i Romania) er en tysk forfatter. Hun er oppvokst i det tyskspråklige Banat i Romania, og utvandret fra kommunistregimet til Vest-Tyskland i 1987. Müller er oversatt til et stort antall språk og har fått en rekke priser. I 2009 fikk hun Nobelprisen i litteratur. Mange av bøkene hennes handler om eller er fortalt fra perspektivet til den tyske folkegruppen i Romania som hun selv tilhører. Tjora gamle kirkegård. Tjora gamle kirkegård ligger på Tjora i Sola kommune. Kirkegården har vært den kristne gravplass i Tjora sogn fra kristendommen ble innført og til sognet ble innlemmet i Sola sogn i 1842. Kirkegården er nå om lag 40 m x 60 m stor og omgitt av en voll, trolig et nedrast steingjerde. Vestenden er ødelagt i nyere tid. Avlange forhøyninger, ca. 1 m x 2 m store, viser ennå hvor de seneste gravene ble anlagt. Kirken. Tjora kirke kjennes fra 1270. Kirke med kirkegård er trolig eldre enn dette. l kirkegårdsmuren ble det funnet en 2,3 m lang gravstein med innskriften: «Sjelemessedagen (dvs. dødsdagen) for Bjørn Ulvgersson er to netter før Marie (messe) – Stein (ristet disse runer)». Runene forteller at kirkegården i hvert fall var i bruk fra rundt år 1150. Arkeologiske utgravninger som vil kunne bekrefte dette, er ennå ikke foretatt. Trolig har det gjennom århundrene stått flere kirker på stedet. Den siste sognekirken på Tjora ble revet i 1842. Det var en stavkirke med et 8 m langt hovedskip for menigheten. Det er ingen synlige spor etter denne i dag. Steinkorsene. I tidlig kristen tid, 1000 – 1100-årene, ble det reist fire store steinkors på Tjora. Disse kan ha markert gravplassen før det ble bygget kirke. Etter tradisjonen, skal tre av dem ha stått på Orshaug, ca. 800 m lenger nord. l 1840 sto tre kors øst for kirken og det siste sør for den. Det største korset, som ennå står på Tjora er 2,2 m høyt. På to av korsene var det hugget et korsmerke. Korsene sto uskadet på gravplassen fram til 1870 – 80-årene. Da ble to sendt til Bergen. Et av dem ble ødelagt ved et uhell. Det siste ble ødelagt under den 2. verdenskrig. De to ødelagte korsene er restaurert og satt opp igjen. Et av disse er utformet på samme måte som korset over Erling Skjalgsson, som nå står i inngangspartiet i Stavanger Museum, og kan derfor være laget i første halvdel av 1000-årene. Middelalderkirker og steinkors i Sola-bygda. Denne samlingen av steinkors fra tidlig middelalder er enestående i Norge, og må sees i lys av at Tjora var blant de største gårder i Rogaland. Kirken og kirkegården ble trolig anlagt som en privat kirke for en storbonde og senere omgjort til sognekirke. På Sola reiste Erling Skjalgssons slektninger en steinkirke i tidlig kristen tid, og det ble også bygget kirker på Håland og Madla. Kirkegårdene er bevart alle steder. Steinkors ble også reist flere steder i Rogaland blant annet på Tjelta og Madla. De mange steinkors, kirker og kirkegårder i Sola-bygda vitner ikke bare om tett bosetning og om storfolk som kunne samle befolkningen til fellestiltak, men også om den store religiøse og økonomiske makt den katolske kirke hadde i middelalderen. Bansalan. Kartet viser Bansalan plassering i provinsen Davao del Sur Bansalan er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 51 781 i 11 073 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Hagonoy (Davao del Sur). Hagonoy er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 43 871 i 9 293 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Don Marcelino. Don Marcelino er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 33 403 i 6 544 husstander. Jose Abad Santos. Jose Abad Santos er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 57 147 i 11 259 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Kiblawan. Kiblawan er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 41 275 i 8 339 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Magsaysay (Davao del Sur). Magsaysay er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 43 172 i 9 066 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Magsaysay er inndelt i 23 barangayer. Malalag. Malalagy er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 33 334 i 7 069 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Den Gyldne Edderkopp. Den Gylne Edderkopp var opprinnelig symbolet for Fagerborg Gymnasiesamfund og er senere blitt til Fagerborg skoles symbol. Overrekkelse av ordenen skjer under en seremoni som innledes med "Hyldningssang til Den Gyldne Edderkopp". Den som av Ordenskapittelet er blitt funnet verdig, ved å ha ytt Samfundet store tjenester og har vist stor iver overfor skolen, blir ved midnatt bedt om å trede frem for å bli slått til Ridder, Kommandør eller Stormester til musikken av Richard Strauss' "Also sprach Zarathustra (Strauss)" og Griegs "I Dovregubbens Hall". Selve seremonien er utover dette hemmelig. Ordenen overrekkes i hovedsak til lærerkrefter og tidligere elever, og etter krigen er ordenen kun unntaksvis blitt tildelt elever som fortsatt er ved skolen. Blant de mest kjente riddere finner vi blant andre forfatterne Rolf Jacobsen, Jan Erik Vold og André Bjerke, skuespillerne Henki Kolstad, Carsten Byhring og Aase Bye, advokat Fridtjof Feydt, tidl. statsråd Gudmund Harlem, TV-personlighetene Anne-Kat. Hærland og Aksel Hennie, debattredaktør Simen Ekern og romanforfatter Christian Valeur. Riddere av den Gyldne Edderkopp. Ordensutdeling har ikke funnet sted hvert eneste år. R står for ridder, K for kommandør og S for storkors. Ordenen er blitt tildelt rektorer (rek), lærere (l), tidligere lærere (tl), elever (e), tidligere elever (te), sekretærer (sek), vaktmestere (v) og bibliotekarer (b). Kun rektorer kan bli slått til Stormester. 1926 R Finn Anders Thorn (e) 1927 K Rolf Jacobsen (te) 1930 R Olaf Trampe Kindt (e) 1932 R Henki Kolstad (e) 1934 R Gudmund Harlem (e) 1937 R Carsten Byhring (e) 1938 K Carsten Byhring (e) 1939 R André Bjerke (te) 1947 K Henki Kolstad (te) 1950 R Dagfinn Aamodt Olsen (te) 1956 R Aase Bye (te) 1957 R Jonas Wilhelm Myhre (te) 1959 R Jan Erik Vold (te) 1962 R Hans Petter Arnesen (te) 1965 R Fridtjof Feydt (te) 1974 R Eivin Rudberg Larsen (te) 1980 R Ole Christian Sunde (te) 1984 K Ole Christian Sunde (te) 1990 R Remi Schrøder Padoin (e) 1993 R Anne Kristin Hildrum (sek) 1994 R Simen Ekern (te) 1998 R Anne Cathrine Voss (b) 2000 R Jeroen v.d. Kooij (l) 2000 R Kjell Wilhelm Wold-Hansen (l) 2004 R Christian Valeur (e) 2005 R Anne-Kat. Hærland (te) 2007 R Aksel Hennie (te) Malita. Malita er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 100 000 i 20 526 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Matanao. Matanao er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 46 916 i 9 859 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Padada. Padada er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 24 112 i 5 202 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Santa Cruz (Davao del Sur). Santa Cruz er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene.Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 67 317 i 13 881 hushold. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Santa Maria (Davao del Sur). Santa Maria er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 45 571 i 9 291 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Sarangani (Davao del Sur). Sarangani er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 18 391 i 3 546 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Sulop. Sulop er en kommune i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 27 340 i 5 800 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Digos City. Digos City er en bykommune og hovedstaden i provinsen Davao del Sur på Filippinene. Digos City grenser i sør til Hagonoy, i nord til Bansalan, og i nordøst til Santa Cruz. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 125 171 i 26 306 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Øystein Eiring. Øystein Eiring (født 14. april 1966) er avdelingssjef ved Avdeling for kunnskapsstøtte, Sykehuset Innlandet, som har ansvar for kunnskapshåndtering og bruk av kunnskapsbasert praksis i foretaket. Han er redaktør for Helsebiblioteket.no/psykiskhelse, et av Helsebibliotekets emnebiblioteker. Tjenesten er beregnet på fagfolk innen psykisk helse, og inneholder blant annet kvalitetsvurderte retningslinjer, oppsummert forskning, og en oversikt over skåringsverktøy. Helsebiblioteket gir helsepersonell i Norge fri tilgang til fagtidsskrifter, databaser, oppslagsverk og annet innhold gjennom nasjonale avtaler. Eiring er overlege og spesialist i psykiatri ved DPS Hamar, og medisinsk redaktør for dobbeltdiagnose.no. Han er utdannet lege ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Strasbourg, og har bakgrunn som allmennlege, og som journalist i Dagens Medisin. Han er cand.mag ved det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo med fagkretsen spansk og idéhistorie grunnfag, og litteraturvitenskap mellomfag. I 2009 var han fungerende redaktør ved Helsebiblioteket frem til 1. september. Eiring er bosatt i Furnes i Ringsaker. Spedbarn. Et spedbarn (eller en baby) er et barn i alderen fra nyfødt inntil 12 måneder (av og til hevdet 24 måneder) gammelt. Navlestrengen hos det nyfødte og normale spedbarn måler mellom 35 og 70 cm og inneholder en pulsåre, som blodet til morkaken strømmer igjennom samt to blodkar, hvorigjennom blodet kommer tilbake til barnet. Et foster etter 3. svangerskapsmåned kalles føtus, før 3. svangerskapsmåned kalles det embryo. Å gråte er den tydeligste måten de minste babyene klarer å kommunisere på, og dette gjør de fra fødselsøyeblikket. De siste ti årene har forskningen om samspill og tilknytning kommet frem til at selv helt små barn er både observante og aktive samspillpartnere. Synet er best på 25 cm avstand. Hørselen er utviklet lenge før fødselen. Foredling. Foredling eller raffinering er å konvertere, rense, avle eller danne fram noe nytt av en eller flere gamle objekt/stoff. Foredling er å omforme råvarer til ferdige produkter. Raffinering er en kjemisk-teknisk rensningsprosess. Man kan for eksempel foredle sukker, metaller og råolje. For industriell foredling anvender man et raffineri, som er en virksomhet der petroleum destilleres til ulike fraksjoner av olje og gass. John Dee Live Club & Pub. John Dee Live Club & Pub (som regel bare kalt John Dee) er et innendørs konsertlokale i Torggata i Oslo. John Dee er en del av Rockefeller Music Hall Company og har plass til ca 400 stående tilskuere. Andre konsertlokaler tilhørende Rockefeller Music Hall Company er Rockefeller Music Hall og Sentrum Scene. Sentrum Scene. Samfunnshuset i Oslo med Sentrum Scene Sentrum Scene er et innendørs konsertlokale på Arbeidersamfunnets plass i Oslo. Sentrum Scene er en del av Rockefeller Music Hall Company og har plass til ca. 1750 tilskuere, fordelt på gulvet og en balkong med seter. Det er også mulig å bare ha sitteplasser. Da rommer lokalet 1000 personer. Andre konsertlokaler tilhørende Rockefeller Music Hall Company er Rockefeller Music Hall og John Dee. Inside Out (band). Inside Out var et amerikansk hardcore-band fra Orange County, California. Bandets mest kjente medlem var vokalisten Zack de la Rocha som senere skulle bli vokalist og frontfigur i Rage Against the Machine. I løpet av sin eksistens, som varte fra 1988 til 1991, ga bandet kun ut en EP, "No Spiritual Surrender", som kom på Revelation Records i 1990. En nytt album, som skulle hete "Rage Against the Machine", var under planlegging da gitarist Vic DiCara, som senere har spilt i blant annet Shelter, 108 og Bold, forlot bandet for å bli Hare Krishna-munk. Bandet la inn årene kort tid etterpå. Selv om Inside Outs EP er en av Revelation Records' bestselgende album, er bandet først og fremst kjent gjennom de la Rocha. Rundt tiden det ble oppløst hadde det imidlertid begynt å få en viss oppmerksomhet i California, ikke minst på grunn av det energiske sceneshowet deres. Nuclear Blast. Nuclear Blast er et uavhengig, tysk plateselskap med avdelinger i Tyskland, USA og Brasil. Nuclear Blasts hovedkvarter ligger i Donzdorf i Göppingen. Plateselskapet ble startet i 1987 av tyskeren Markus Staiger, og ga opprinnelig ut hardcore punk-materiale. Etter hvert begynte plateselskapet å gi ut mer melodisk metal og ekstrem metal-band. Nuclear Blast er sammen med Century Media de to største, uavhengige plateselskapene til å gi ut melodisk heavy metal. Signerte band. Se: Liste over Nuclear Blast band Oslo Trio. Oslo Trio er en norsk pianotrio, etablert i 1974, med Jens Harald Bratlie (klaver), Aage Kvalbein (cello) og Stig Nilsson (1946) (fiolin). Alle tre har utgitt musikkalbum solo, som trio, og som orkestermusikere. De vant Spellemannprisen 1979 i klassen klassisk musikk/samtidsmusikk for "Felix Mendelsohn og Frank Martin komposisjoner". Diskografi. Samlealbum_ Roadrunner Records. Roadrunner Records er et nederlandsk plateselskap under Warner Music Group som fokuserer på hard rock og heavy metal-utgivelser. Plateselskapet ble stiftet under navnet Roadracer Records i Nederland i 1980. Den gangen var hovedformålet å utgi amerikanske heavy metal-band i Europa. I 1986 åpnet Roadrunner Records sitt hovedkvarter i New York, og senere også ulike avdelinger i England, Tyskland, Frankrike, Japan og Australia. Roadrunner Records første suksessrike band var King Diamond og Annihilator. Patrick. Patrick er et mannsnavn med opprinnelse i det romerske navnet "Patricius" som betyr «adelig». St. Patrick, Irlands apostel og skytshelgen feires på St. Patricks dag, 17. mars, som er Republikken Irlands nasjonaldag. Utbredelse. Patrick er et svært vanlig navn i Frankrike og Belgia. Det er antakelig også svært utbredt i Irland. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Baganga. Baganga er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 43 122 i 8 221 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Abdülmecid II. Abdülmecid II (arabisk: عبد المجيد الثانى) (født 29. mai 1868, død 23. august 1944) var det 37. overhodet av Det osmanske dynastiet og den 101. kalifen fra linjen til Abu Bakr. Han var også den siste kalifen fra det osmanske dynastiet. Han ble født sønn av den daværende sultanen Abdülâziz i Istanbul. Da hans fetter Mehmet VI ble utnevnt til sultan 4. juli 1918, ble Abdülmecid II utnevnt til kronprins. Etter at Mehmet VI ble avsatt 1. november 1922, ble også sultanatet avskaffet. Men Abdülmecid II ble valgt til kalif av den tyrkiske nasjonalforsamlingen i Ankara 19. november samme året. Han etablerte sitt hovedkontor i Istanbul, men allerede 3. mars 1924 ble han utvist fra Tyrkia sammen med resten av sin familie. Amasonmaur. Amasonmaur er en maurart som er utbredt over store deler av Europa nord til Sør-Sverige, men ikke i Norge. Arbeiderne er rødbrune til brune, 7-9 mm lange og bevæpnet med lange, sigdformede kjever. Arten gjør seg bemerket ved at den tar pupper fra andre maurarter og bruker arbeiderne som klekkes til slaver. Repetervåpen. Repetervåpen er en type skytevåpen med magasin, hvor det kan avfyres flere skudd etter hverandre uten å fylle ny ammunisjon i våpnet. Motsatsen til repetervåpen er enkeltskuddsvåpen, der skudd lades enkeltvis gjennom mekanismen (bakladere) eller via munningen (forladere). Skytevåpen med flere løp, slik som haglegevær vanligvis har, er heller ikke repetervåpen. Vanligvis brukes begrepet om våpen der lading av nytt skudd skjer med et enkelt håndgrep, men selvladere, der energien i skuddet brukes til å lade om er også repetervåpen. Historie. Repetervåpen ble utviklet på midten av 1800-tallet. De første praktiske repetermekanismene var revolvermekanismer, der en tønne med en serie kamre fungerte som magasin. Siden hvert enkelt kammer var ladet med et enkelt skudd som ikke ble skiftet ut mellom to skudd, står revolverne i grenselandet mellom våpen med flere løp, og de virkelige repetervåpnene. Virkelige repetervåpen ble først praktiske ved innføringen av patroner på 1860-tallet. Disse ble først og fremst benyttet i geværer, med en rekke forskjellige repetermekanismer, slik som boltmekanisme, bøylemekanisme og pumpemekanisme. Først på 1890-tallet kom halv- og helautomatiske skytevåpen, der rekylen eller kruttgassen fra avfyring av våpenet drev mekanismen uten av skytteren trengte å ta ladegrep. Manuelle repetervåpen fortsatte likevel å være populære, særlig til sivilt bruk. Revolver. Colt Navy revolver, modell 1851 Revolvermekanismen, hvor en tønne roterte for å føre frem et ladd kammer foran et enkelt løp, var den første repetermekanismen som ble tatt i bred bruk. Selv om noen riflevåpen benyttet denne mekanismen, ble den først og fremst benyttet i håndvåpen. De første revolverne var munnladere, der krutt og kule fylt i hvert kammer i tønna, og en tennhette på en nippel bak hvert kammer. Moderne revolvere bruker patroner som lades i kamrene, men fungerer eller på samme måte. Når hanen spennes (enten separat eller via avtrekkeren) vris tønnen slik at et nytt kammer kommer mellom avfyringsmekanismen og løpet. Boltmekanisme. a>, en av verdens mest produserte boltrifler En boltrifle har et sluttstykke som føres frem og forsegler kammeret. Sluttstykket har også avfyringsmekanismen, vanligvis en slagpinne. Sluttstykket holdes på plass av låseklakker som føres ned i utfreste spor i gliedkassen. Ved å løfte en ladearm kommer låseklakkene ut av sporet og sluttstykket kan føres tilbake. En ejektor tar tak i patronen og trekker patronen tilbake sammen med bolten, og kaster patronen ut av boltsporet. En fjær i bunnen av magasinet fører en ny patron opp i posisjon mellom sluttstykket og kammeret. Når sluttstykket føres fremover, presses patronen inn i kammeret og låses på plass, slik at neste skudd kan avfyres. Bevegelsen av bolten klargjør også slagpinnen for nytt anslag. Boltmekanismer brukes nesten utelukkende på rifler, men det finnes også pistoler med boltmekanismer. Det fins tre velkjente boltmekanismer som til dags dato benyttes i moderne våpen: Mauser-mekanismen, Lee-Enfield og Mosin-Nagant. Av disse er nok Mausers mekanisme den mest velkjente, og de fleste nåværende rifler har videreført dette designet. I tillegg finnes mindre kjente mekanismer slik som Norske Krag-Jørgensen, Kanadiske Ross rifle og Sveitsiske Schmidt-Rubin. Bøylemekanisme. En bøylerifle lades ved at et bøyleformet håndtak ved kolben til våpenet føres ned og fremover, noe som senker en heis ned til magasinet. Her dytter en fjær et skudd inn i heisen. Når bøylen føres tilbake bringer heisen patronen opp til kammeret, fører sluttstykket fram og låser det. Samtidig spennes en kort bolt eller hane tilbake og klargjør avfyringsmekanismen. Etter avfyring føres bøylen ned og fremover igjen, og hylsen trekkes ut fra kammeret og kastes ut, samtidig som heisen igjen henter neste patron. Kjente bøylerifler er Henry Modell 1860 og Winchester Modell 1873. Pumpemekanisme. Winchester modell 1912, en velkjent pumpehagle Pumpemekanismen ble først og fremst benyttet på haglevåpen, men det fins et eksempel på en pumpeladet rifle, Remington Modell 7600 serien. Magasinet er oftest et rør som ligger parallelt på undersiden av løpet. I en pumpemekanisme er vanligvis forskjeftet en del av mekanismen, og våpenet lades ved å føre forskjeftet bakover og deretter frem igjen. Når skjeftet trekkes tilbake, kastes forrige tomme patron ut ved hjelp av en ejektor. Neste patron presses bakover av en fjær, og løftes opp og inn i kammeret når forskjeftet føres fremover igjen. Denne pumpebevegelsen spenner også tennstempelet. Kilemekanisme (Fallblokk). Krag-Petersson rifle med kilemekanisme Selv om de aller fleste våpen med kilemekanisme er enkeltskuddsvåpen, benyttet noen tidlige repetergevær denne mekanismen, for eksempel norske Krag-Petersson og den amerikanske Spencer rifle. I en kilemekanisme forsegles kammeret av en blokk som føres på plass bak kammeret etter at patronen har blitt ført inn. Ved avfyring trekkes kilen unna og patronen blir kastet ut av ejektorer. Siden denne mekanismen forsegler kammeret med en stålblokk, er denne konstruksjonen meget kraftig, og kan benyttes med store kalibre og høye ladninger. Konstruksjonens styrke gjorde at mekanismens hovedsaklig ble benyttet i kanoner. Automatiske mekanismer. Med en automatisk lademekanisme kreves ingen manuell handling av brukeren for å lade neste skudd til kammeret eller for å spenne hanen eller tennstempelet. Det er viktig å bemerke forskjellen mellom et helautomatisk våpen og en helautomatisk lademekanisme. Selv om et våpen er i stand til å lade neste skudd automatisk, kan ikke våpenet nødvendigvis avfyres helautomatisk. Blowback. Blowback mekanismer har en såkalt «løs bolt», hvor sluttstykket ikke låses mot kammeret. Kammeret holdes forseglet bare ved hjelp av sluttstykkets vekt. Rekylen og trykket fra skuddgassene presser sluttstykket tilbake når skuddet avfyres. På sin vei bakover i glidekassa presser sluttstykket sammen en spiralfjær, som så skyver sluttstykket tilbake igjen. Siden fjæra og vekten av sluttstykket er det eneste som holder kammeret lukket under avfyring, er det begrenset hvor kraftig ammunisjon som kan brukes. Vanligvis brukes blowback mekanismer bare til våpen som skyter pistolammunisjon, slik som automatpistoler og maskinpistoler. Kraftigere patroner vil åpne kammeret så tidlig at det vil være farlig for skytteren, eller kreve et så tungt sluttstykke at våpnet ville blitt uhåndterlig. Gassdreven. I et våpen med gassdrevet mekanisme blir en del av avgassene som driver prosjektilet ut av løpet tappet av og avledet for å drive et stempel. Stempel og stempelstag finnes oftest i et eget rør over eller under selve løpet. Stempelet virker normalt gjennom et stag som skyver til side låseklakkene som holder sluttstykket på plass og skyver selve sluttstykket bakover. Sluttstykket trekker med seg og kaster ut den avfyrte patronen, og lader neste skudd ved hjelp av en fjærmekanisme. De fleste moderne halv- og helautomatiske rifler benytter mekanismer av denne typen, de best kjente er trolig AK-47 og M-16. Rekyl. Med en rekylmekanisme er kammer og sluttstykke låst sammen når skuddet avfyres. Rekylen fra skuddet beveger de sammenføyde delene, vanligvis i en glidekasse på geværer eller sleide på pistoler, og kammer og sluttstykke beveger seg først fra hverandre når sleiden har blitt drevet helt tilbake. En fjær driver løpet og kammeret fremover igjen, mens sluttstykket holdes tilbake. Den brukte patronen kastes ut, og en ny patron løftes. Kammeret og sluttstykket føres til slutt sammen av en rekylfjær som igjen låser kammer og sluttstykke, med neste patron ladd i kammeret. Denne konstruksjonen er sterkere enn blowback mekanismen, og kan dermed håndtere større kaliber. Gatling. En gatlingmekanisme er strengt talt ikke en automatisk mekanisme. Den benytter ikke energien fra patronen, men mekanisk energi fra en sveiv for å lade en rekke løp montert i en sylinder. Mens sveiven blir brukt dreies løpene rundt, og patroner mates, vanligvis bare ved hjelp av gravitasjon, ned i et spor og føres inn i løpets kammer. Løpet avfyres, og mens det dreies rundt etter avfyring blir den brukte patronen kastet ut, og løpet er igjen klart til å lades. Gatlingmekansmen var den første praktiske formen for mitraljøse. Senere maskingevær og maskinkanoner bruker for det meste rekyl- eller gassdrevne mekanismer som beskrevet over. Kjedemekanisme. En Bofors maskinkanon montert på et skip. Kanonen bruker kjedemekanisme for å lade. I en kjedemekanisme hentes energien fra en ekstern kilde, slik som en elektrisk motor, istedet for avgasser eller rekylkraft. Et kjede beveger seg i et firkantet mønster rundt fire tannhjul, og er koblet direkte til boltbæreren. (Derav det engelske navnet Chain gun) Denne beveges frem og tilbake for å lade, avfyre, trekke ut og kaste patroner. Til forskjellen fra en gatling gun har et kjededrevet maskingevær kun et løp. De fleste våpenene som benytter denne mekanismen er kanoner som avfyrer 20mm kaliber eller større, men det fins også maskingevær slik som HK EX-34 (Montert koaksialt med kanontårnet på Britiske Challenger 2) som avfyrer mindre kaliber (7.62). Siden hastigheten på kjedet bestemmer hvor raskt våpenet lades og avfyres, kan kjedevåpen i prinsippet avfyres i variabel hastighet, fra enkeltskudd og helt opp til det som bedømmes trygt for modellen, ofte flere hundre skudd i minuttet. Hansker. Hansker er klesplagg til å ha på hendene som har rom til alle fingrene, noe som skiller dem fra votter. Hansker som er laget i et tynnere stoff kalles vanter. Hansker fins av ulike slag og brukes mest til beskyttelse mot kulde. Noen typer av hansker brukes til pynt. Materialer kan være ull, bomull, silke, skinn, pels, tekstiler og i våre dager også forskjellige kunststoffer. Til riddertidens rustninger brukte man vanligvis jernhansker. Menn kan til visse anledninger bruke hansker, gjerne sammen med livkjole eller andre særlig formelle klær. De er små og tynne og gjerne i et fint stoff, og som regel sorte eller hvite. Kvinner kan bruke store og lange hansker, særlig sammen med selskapskjole (og gjerne støvler). Slike hansker kan være i mange forskjellige farger. Liste over Domain Name System-servere. Dette er en liste over Domain Name System-tjenere. Oslo Sinfonietta. Oslo Sinfonietta er et norsk samtidsmusikkemsemble, og ble etablert i 1986 av komponisten Asbjørn Schaathun. Christian Eggen er kunstnerisk leder og fast dirigent. Oslo Sinfonietta er organisert som en "musikerpool" med musikere som til daglig spiller i Oslo Filharmoniske Orkester, Den Norske Operas orkester, Kringkastingsorkesteret og som frilansere. Oslo Sinfonietta vant Spellemannprisen 1999 i klassen samtidsmusikk for Rolf Wallin: "Boyl". Minako Oba. Minako Oba (大庭 みな子 – Oba Minako, født 11. november 1930, død 24. mai 2007) var en japansk forfatter og samfunnskritiker. Hun ble i 1968 tildelt Akutagawaprisen for "Sanbiki no kani" (Tre krabber), og i 1982 Tanizakiprisen for "Katachi mo naku" (寂兮寥兮). Oba Minako var slagpasient fra 1996. Ertuğrul. Ertuğrul (arabisk:أرطغرل) (født 1198, død 1281) var far til Osman I, grunnlegger av Det osmanske rike. I 1227 arvet han kommandoen over Oghuz-tyrkerne fra sin far Süleyman Shah og fikk tildelt landområder i nærheten av det moderne Ankara. Chevrolet Camaro. Chevrolet Camaro er en bilmodell fra den amerikanske bilprodusenten General Motors' Chevrolet-avdeling. Historie. Camaro ble første gang introdusert den 26. september 1966, og ble utviklet som en konkurrent til Ford Mustang. Bilen var bygget på GMs F-plattform, og delte en rekke komponenter med Pontiac Firebird, som ble introdusert samtidig. Det ble produsert fire ulike generasjoner av Camaro frem til produksjonen ble stanset i 2002, og en ny modell forventes i 2009. Navnet «Camaro» har ingen direkte mening, men historien vil ha det til at GM fant ordet i en fransk ordbok, som et slanguttrykk for «følgesvenn». I flere motortidsskrifter før introduksjonen ble bilen kalt «Panther», mens det interne kodenavnet hos GM var «XP-836». Samtidig viser enkelte produktfotografier en bil merket «Chaparral», men det er ikke kjent om dette ble vurdert som navn. Ved introduksjonen ble Chevrolet spurt av pressen hva Camaro betød, og ble fortalt at det «er et lite, hissig dyr som spiser Mustanger», en henvisning til Fords Mustang-modell, som var Camaros konkurrent. (Mustang er også en hesterase). «Camaro» følger også opp Chevrolets vane for å navngi biler med ord på «C», som Corvair, Chevelle og Corvette. Første generasjon. Første generasjon Chevrolet Camaro debuterte 26. september 1966 som et svar på den særdeles suksessfulle Ford Mustang. Denne generasjonen varte til modellåret 1969. Takami Itō. Takami Itō (伊藤 たかみ, Itō Takami, født 5. april 1971 i Kobe i Japan) er en japansk forfatter. Han ble universitetsutdannet ved Waseda-universitetet. Chen-dynastiet. Chen-dynastiet (kinesisk: 陳朝, pinyin: "Chén cháo", 557-589) var det fjerde og siste av Kinas Sørdynastier, som til slutt ble knust av Sui-dynastiet. Da dynastiet ble dannet av keiser Wu var det svært svakt og behersket bare en liten flik av det territorium som var blitt holdt av forgjengerdynastiet Liang-dynastiet – og dette området var stygt herjet av de krigene som hadde veltet Liang-dynastiret omkull. Men keiser Wus etterfølgere keiser Wen og keiser Xuan var dyktige herskere, og staten ble konsolidert og tiltok i styrke, til den var omtrent likeverdig i makt med sine rivaler Det nordlige Zhou og Det nordlige Qi. Etter at Nord-Zhou ødela Nord-Qi i 577 kom imidlertid Chen i en knipe. Dessuten var dynastiets siste keiser, Chen Shubao, en inkompetent og ufordragelig hersker, og Chen ble til slutt knust av Nord-Zhous etterfølgerstat Sui. Verket Chenshu er ett av de mest fullstendige verker om Chendynastiet som er blitt bevart for ettertiden. Isnåler. Isnåler er en form for nedbør som består av ørsmå frosne vanndråper. Dette regnes av og til feilaktig som hagl, men måten de dannes på er forskjellig, og isnålene er som regel (men ikke alltid) mindre. Isnåler oppstår når snøflak faller gjennom et lite lag med varmere luft i atmosfæren og begynner å smelte. De kan fryse på nytt om de går inn i et kaldere lag før de når bakken, og dette fører til små kuler av is. Disse iskulene kan sprette når de treffer bakken, og fryser ikke til en solid masse med mindre de er blandet med underkjølt regn. METAR-koden for isnåler er PL. Grynet Molvig. Ann-Kristin «Grynet» Molvig (født 23. desember 1942 i Rygge) er en norsk skuespiller og vokalist. Hun ble en meget kjent vokalist, først i Kjell Karlsen og Willy Andresens swing-utgivelser, etterfulgt av egne pop-singler. Hun fikk innpass i filmer (1961–) og revyscenen, med debut Chat Noir (1964). Hun vant den norske Melodi Grand Prix-finalen (1966) med "Intet er nytt under solen" av Arne Bendiksen, men Åse Kleveland fremførte sangen i den internasjonale finalen. Som skuespiller har Molvig operert i mange seriøse og lettere sammenhenger. Hun var ved Stockholms stadsteater (1968–82) og samarbeidet meget med Povel Ramel. I 1973 hadde hun hovedrollen i Alfred Jansons og Anders Byes syngespill "Et fjelleventyr" på Den Norske Opera. Hun har også opptrådt jevnlig på revyscenen. I 2006 gjorde hun comeback i stor sammenheng i rollen som Jackie i musikalen "Sweet Charity", som ble en stor kritiker- og publikumssuksess i Stockholm og senere på turné i Sverige. Hun var gift med komponist Alfred Janson og den svenske greven Carl Adam Lewenhaupt ("Noppe") (1984–96). Hun er mor til skuespilleren Teodor Janson. Paussinae. Paussinae er en gruppe (underfamilie) av løpebiller med sterkt varierende utseende. De er beslektet med bombardérbiller (Brachininae) og har som disse et avansert kjemisk forsvar som omfatter varme, etsende kjemikalier. Et flertall av artene er lever i maurtuer (obligate myrmekofiler, dvs. de kan bare leve sammen med maur), men det finnes også mange frittlevende arter. Gruppen mangler i Nord-Europa og har flest arter i tropiske områder. Utseende. Små til middelsstore (1,3 – 20 mm) biller, de ulike underguppene med svært forskjellig utseende. Et fellestrekk for alle er at dekkvingene på utsiden nær spissen har en merkelig fold som oftest er synlig ovenfra. Gruppen Metriini ligner sterkt på brede arter i underfamilien jordløpere (Carabinae) – svarte, matte, kraftige løpebiller med lange, tynne antenner. Gruppen Ozaenini er avlange og smale biller med tykke, perlekjede-formede antenner. Hodet er stort og bredt med små fasettøyne, brystskjoldet ikke eller lite bredere enn hodet, mer eller mindre hjerteformet med markerte fram- og bakhjørner. Dekkvingene er avlange og parallellsidige med eller uten punktrader. Beina er middels lange, framleggene (protibiae) har svært dype innskjæringen (som brukes til å rense antennene) på innsiden. Gruppen Paussini er gjerne rødbrune, kort og brede biller som særlig utmerker seg ved antennenes spesielle form. De kan være ulikt utviklet men er nesten alltid oppsiktsvekkende. Antennene har forholdsvis få (9 eller færre) ledd. Hos noen er alle leddene brede og flate, ellers er det vanlig at det ytterste leddet er sterkt forstørret og forskjellig utviklet, for eksempel sigdformet eller til en stor, rund plate. Brystskjoldet er sterkt varierende i form og størrelse. Dekkvingene er parallellsidige eller med svakt krummede utkanter, uten punktrader. De dekker av og til ikke de bakerste bakkroppsleddene. Beina er nokså korte, av og til flate og brede. Gruppen Proptopaussini er avlange og smale biller som overflatisk kan ligne bløtvinger (Cantharidae). Antennene er lange og tykke, 11-leddete, perlekjede-formede. Brystskjoldet er spesielt utformet, bredere enn langt, med dype inntrykk på sidene og i midten. Bakhjørnene er spisst tilbaketrukket, og den bakerste delen i midten danner en "stilk". Dekkvingene har fremst et par "horn" som peker mot brystskjoldets bakhjørner. De er kraftige punkterte uten punktrader, og fint hårete. Beina er nokså korte, uten spesielle særtrekk. Larvene til alle gruppene (de er kjent for nokså få arter) utmerker seg ved at de bakerst har en stor "analskive" som er dannet av bakkroppsvedhengene og den bakerste ryggplaten. Levevis. I likhet med sine slektninger bombardérbillene (Brachininae) kan paussinene forsvare seg ved hjelp av varme, etsende kjemikalieblandinger som inneholder kinoner. Hos gruppen Metriini skilles disse ut som et skum rundt bakkroppsspissen. Om trusselen er mot billens framende, kan skummet renne framover langs spesielle furer som leder fram til hodet. Denne mekanismen er mer primitiv enn det som finnes hos andre bombardérbiller og paussiner, og man antar at den representerer et tidlig stadium i utviklingen sv slikt kjemisk forsvar. Gruppene Metriini og Ozaenini er frittlevende rovdyr som lever av små leddyr, bortsett fra slekten "Physea" i Ozaenini som lever i maurtuer. Larvene i slekten "Goniotropis" sitter på lur i ganger i bakken og fanger passerende byttedyr ved hjelp at den spesielle analskiven. Det er sannsynlig at andre slekter har et lignende levevis. Gruppene Paussini og trolig også Protopaussini er sterkt knyttet til maur og lever i maurtuer (obligate myrmekofiler). Mange av artene flyr om natten og kommer gjerne til lys. Tidsreise. Tidsreiser, det å dra tilbake i tid for å justere fortiden, er en idé som har blitt brukt av mange science fiction-forfattere. Tidsreisemaskiner/-mekanismer. Robert Heinleins variant ligner på en firesidet pyramide og kan innstilles til både varianter i tid, rom og forfatterskapte universer "(The Number of the Beast)". Poul Anderson gir inntrykk av et møbiusband med en kontrollmekanisme utviklet mere enn 15 000 år fram i tid og bragt tilbake for å forsvare en utviklingslinje mot uvettig manipulering ved å konsentrere seg om sentrale historiske hendelsesforløp, der utfallet måtte bli slik historien fortalte. Tidsreise og relativistisk tankegang. Albert Einstein kom med teorien om at lysets hastighet var den eneste konstanten i universet. Farten til lyset vil være lik uansett hvilket treghetssystem vi observerer den fra. Dette betyr at noe annet må endre seg. Tiden endrer seg for at vi skal kunne observere lysfarten slik vi gjør. Dette medfører at en person som beveger seg veldig fort i forhold til et treghetssystem vil ha en helt annen tidsregning. Tiden for personen som beveger seg vil gå mye senere. Dette gjelder også biologiske prosesser i kroppen. Kommunikasjon og tidsreiser. En konsekvens av relativitetsteorien og at lyshastigheten ansees konstant, er at en reise med hastighet som nærmer seg lysets, vil gi økende forsinkelser i kommunikasjon mellom fartøy og base. Signal/støyforhold vil også bidra til at en ganske fort vil miste kontakt. Science fiction løser dette med at identiske tvillinger med latente telepatiske evner blir brukt som forbindelsesledd. Tankeoverføring synes å være spontan og uten forsinkelse. Tidsreiseparadokset. «Hva skjer, dersom jeg drar tilbake og eliminerer en av mine forfedre/formødre?» Dette er det mest kjente paradokset innenfor tidsreiser og gir mange spørsmål til hvorvidt det teoretisk er mulig å reise tilbake i tiden. Du reiser tilbake i tid for å ta livet av din biologiske far, som enda ikke har møtt din biologiske mor. I det du skyter ham, kan han aldri ha møtt moren din, og derfor har du teoretisk sett aldri eksistert. Problemet her er at hvis du aldri har eksistert, så kan du heller aldri ta livet hans, som gjør at han fortsatt lever. En ny teori derimot forklarer hva som kan hindre dette paradokset i å inntreffe. Teorien går ut på at du ikke kan endre fortiden. Hvis du reiser tilbake i tid med hensikt å ta livet av faren din, sier teorien at du aldri vil få muligheten til å ta livet hans, i hvertfall ikke hvis du vet at han er i live i dag. Teorien, som er bygget på teoriene om kvantemekanikk, sier at hvis du vet at faren din sitter hjemme hos deg og leser en bok i fremtiden, har du ikke sjansen til å drepe ham. Derimot, hvis du ikke kjenner faren din i fremtiden, og sjansen bare er 90% for at han er i live, så er det mulig du kan drepe ham i fortiden. Forskerne forklarer det slik: Når du kommer til fortiden, med den spesifikke hensikt å drepe din far, vil du komme akkurat når han har forlatt huset og du vil ikke ha noen mulighet til å finne ham. Eller så vil du rett og slett ombestemme deg. Denne teorien er mye diskutert, og mange forskere er skeptisk til forklaringene. .bo. .bo er Bolivias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av BolNet. Eksterne lenker. B o Spiritual Healing. "Spiritual Healing" er Deaths tredje studioalbum, utgitt på Combat Records i 1990. Julia Jusik. Julia Jusik (født 1981) er en russisk journalist har fått stor oppmerksomhet med boken "Allahs sorte enker" hvor hun beskriver konflikten i Tsjetsjenia. Jusik beskirver hvordan islamistiske terrorister samarbeider med russiske menneskerettighetsorganisasjoner og vestlige etterretningsagenter for å undergrave Russland. Boken gir slik innsikt i arbeidsmetodene til de islamske terrorgruppene i Tsjetsjenia. Deler av bokens innhold er ansett for å være kontroversielt. Human. "Human" er Deaths fjerde studioalbum. Det ble gitt ut i 1991, og var Deaths første album på Relativity Records. Etter å ha hørt albumet for første gang, brøt bassist Steve Digiorgio med bandet fordi han mente bassen på albumet var for lav i miksen. DiGiorgio var allikevel med igjen da bandet spilte inn "Individual Thought Patterns" i 1993. Curtiss P-5 Superhawk. Curtiss P-5 Superhawk var et amerikansk jagerfly basert på P-1 Hawk, utstyrt med en turboladet Curtiss V-1150-3 vannavkjølt 12-sylindret motor. Turboladeren gav P-5 Superhawk en topphøyde på 9 450 m, en økning på over 900 m i forhold til en P-1A, og topphastigheten økte til 278 km/t i 7 500 m høyde. Men installasjonen av turboladeren økte vekten på flyet, og ved lavere høyder gav turboladerene bare økt luftmotstand. Klatrehastigheten ble også betydelig redusert. Tekniske problemer med turboladeren gjorde også sitt til at P-5 ikke ble produsert i større antall. I tillegg til prototypen XP-5, ble fire fly under betegnelsen P-5 levert til United States Army Air Corps mellom januar og juni 1928. De siste P-5 ble faset ut i April 1932. Republikken Venezia. Republikken Venezia (venetiansk: "(Serenìsima) Repùblica Vèneta" eller "Repùblica de Venesia", italiensk: "Serenissima Repubblica di Venezia") var en stat i Italia som utviklet seg fra byen Venezia og eksisterte i nærmere 1 000 år, med statsdannelsen uavhengig av Det bysantinske riket fra slutten av 800-tallet til den opphørte i 1797 som følge av Napoleons invasjon av området. Republikken Venezia var også kjent som "Serenissima", som er latin for «den mest lysende». Bakgrunn. Staten ble grunnlagt i byen Venezia i Italia, som ble anlagt i en lagune for at befolkningen skulle kunne søke tilflukt fra lombardene da Det bysantinske rikes makt i Nord-Italia var på hell på 800-tallet. I 726 valgte byen sin første historisk kjente leder, Orso Ipato, som ble anerkjent av keiser Leo III av Det bysantinske rike og gitt tittelen "hypatus" og "dux". Han var den første historiske kjente doge av Venezia. Tradisjonelt har man siden 1100-tallet sagt at venetianerne først utnevnte Anafestus Paulicius, eller Paolo Lucio Anafesto som hertug i 697. Denne tradisjonen stammer fra krønikene til Johannes Diakonen. Uansett, hadde de første makthaverne i Venezia sin maktbase i Eraclea. Med den reduserte bysantinske innflytelsen i området, fikk etter hvert en orientering mot Frankerriket og det nye karolingiske dynastiet en større oppslutning, da republikken Venezia var avhengig av internasjonal støtte i å forsvare seg mot langobarderne. Denne støtte fikk byen hos den frankiske kongen Pipin den yngre. Middelalderen. Republikken Venezias utbredelse ca år 1000, markert som rødt, med lyse røde grenser Med fredsavtlen Pax Nicephori fra 803 mellom den frankiske kongen Karl den store og den bysantinske keiseren Nikeforos I Logothetes sikret venetiansk uavhengighet da de to toneangivende makthaverne i området garanterte byens uavhengighet. I kjølvannet av denne skiftet Venezia formelt side over på den frankiske siden. I tiden som fulgte, særlig under dogen Agnello Participazio begynte utviklingen av det som er dagens Venezia beliggende i Venezialagunen på en rekke små øyer, og byggingen av broer, kanaler, bolverk, befestninger og steinbygninger. Agnello selv var en av de første som flyttet inn på øya Rialto og slik la grunnlaget for dagens bysentrum. Angellos sønn Giustiniano Participazio sørget for at levningene etter evangelisten Markus ble fjernet fra Alexandria og flyttet til Venezia i 826 og ble byen nye skytshelgen. Giovanni I Participazio overtok etter broren som doge i 829 og fullførte byggingen av den første Markuskirken. Den neste dogen, Pietro Tradonico, sørget for en militær utrustning av byen og startet slik den militære oppbyggingen som også var ekspansiv, og ikke bare til det umiddelbare forsvaret av selve byen. Slik la han grunnlaget for den senere dominansen av Adriaterhavet. Utgangspunktet for dette var blant annet bekjempelsen av slaviske og muslimske pirater. Fram til høymiddelalderen hadde Venezia utviklet seg til å bli en økonomisk og militær stormakt fra og byen hadde sin største utbredelse i middelalderen. Det økonomiske grunnlaget lå blant annet i byen kontroll over handelen mellom Europa og Levanten. Den militære styrken var særlig knyttet til den sterke krigsflåtenog ble etter hvert blant de største og sterkeste i Middelhavet. Staten var engasjert i korstogene helt fra begynnelsen, og utkjempet i tillegg en rekke kriger i området, foruten i korstogene, (hvor de i 1123 fikk kontroll over Kongeriket Jerusalem) mot handelsrivalen Republikken Ragusa (som sikret Venezia kontrollen over Adriaterhavets østbredd) og mot Det bysantinske riket og senere Det osmanske riket. Ved Det bysantinske rikets endelige sammenbrudd og påfølgende deling, fikk Venezia kontroll over 3/8 av dets territorium, blant annet store områder i Egeerhavet, herunder Kreta og Evvia. I slaget ved Chioggia i juni 1380 slo Venezia flåte den genovesiske flåten og sørget slik for å holde rivalen Republikken Genova ute av det østlige Middelhavet. I 1420 ble hele Friuli samt Cadore og patriarkatet Aquileia lagt under republikken. I Den hellige liga spilte den venetianske flåten en avgjørende betydning i seieren Det osmanske riket i Slaget ved Lepanto Nedgangstiden. Republikken opplevde en stagnasjon utover på 1600-tallet og 1700-tallet, med et stadig sterkere trykk fra Det osmanske riket. Den siste store krigen mellom de to statene var i årene 1714–1718 og endte med osmansk seier og venetiansk tap av de greske besittelsene. Venezia kunne ha gått på et langt verre nederlag, men ble reddet av det habsburgske Østerrike som gikk til krig mot osmanerne i 1716. Undergang. Da Napoleon invaderte byen i 1797 gikk republikken under for godt. På denne tiden var det praktisk talt ikke noe igjen av venetianske flåten. Våren 1796 falt byen Piemonte til Napoleon og de østerrikske styrkene i området ble slått tilbake. For å jage sine østerrikske fiender, gikk Napoleons hær inn på det nøytrale Venezias territorium og okkuperte etter hvert området fram til Adige, mens østerrikske tropper okkuperte områdene ved Vicenza, Cadore og Friuli. Da Napoleons oppmerksomhet senere vendte seg til områdene nord for Alpene, ble de i fredsavtalen bestemt at Østerrike skulle få kontrollen over Venezia. Den siste dogen, Lodovico Manin ble da tvunget til å trekke seg. En kortlivet republikk, "Repubblica di San Marco" ble opprettet i byen etter et venetiansk opprør mot den østerrikske okkupasjonen i 1848, men ble gjenerobret av østerrikerne etter harde kamper året etter. Etter det østerrikske nederlaget i Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 ble Venezia og områdene omkring overført til Kongeriket Italia etter tidligere avtale mellom Italia og Preussen. Fiolinbiller. Fiolinbiller også kalt spøkelsesløpere ("Mormolyce" spp.), er en slekt av meget spesielt utseende løpebiller. De er store, 5 – 10 cm lange, og flate, kroppsomrisset ligner på en fiolin eller gitar, med hodet og brystskjoldet som hals, fasettøynene som stemmeskruer, og de utvidete dekkvingene som kasse. På grunn av sitt spesielle utseende er disse billene populære suvenirer og samleobjekter, men handelen med dem ser ikke ut til å true dem foreløpig, derimot kan de være truet av ødeleggelse av regnskogen der de lever. De finnes bare i Sørøst-Asia, vanligst på øyene i Indonesia og Malaysia men også i Thailand. Utseende. Meget store (50 – 100 mm) biller med umiskjennelig kroppsform, blankt svarte eller mørkt rødbrune. Hodet er svært langstrakt bak de små, runde fasettøynene. Antennene er lamge og tynne, det innerste leddet er omtrent bananformet. Brystskjoldet (pronotum) er lengre enn bredt, mer eller mindre trekantet sett ovenfra. Sidene er tannete eller med skarpe pigger. De har en kort «stilk» mellom brystskjoldet og dekkvingene. Dekkvingenes midtre del er «normalt» formet, avlang og parallellsidig med punktrader, men på sidene er de utvidet til brede, flate, rynkete «vinger» som gjør at omrisset blir bredt ovalt. Utvekstene når langt bak bakkroppsspissen. Beina er lange og tynne, framleggene (protibiae) har som hos mange andre løpebiller en innskjæring som brukes til å rense antennene. Levevis. Fiolinbillene lever i tropisk regnskog. De voksne billene kan man finne under bark eller mellom bladstilkene på planter i ananasfamilien (Bromeliaceae). Den flate kroppsformen gjør at de kan gjemme seg i ganske trange rom selv om de er så store. Det lange, smale hodet er til god hjelp når de undersøker barksprekker på jakt etter de små insektene de lever av. Man vet ikke om de kan fly. De har forsvarskjertler som skiller ut illeluktende og noe etsende smørsyre. Larvene lever i tunneler på undersiden av store kjuker som vokser på død ved. Særpreget og ettertraktet. Med en størrelse på nær 10 centimeter og sitt særegne utseende er preparerte fiolinbiller ofte lagt fram for salg som suvenirer eller samleobjekt. Særlig skjer dette i de områdene hvor de lever. Høye priser er blitt utbetalt for sjeldne og eksotiske biller, og fram til midten av det 19. århundre var dette utbredt blant annet i Europa, et museum i Paris utbetalte en sum på 1000 franc for en fiolinbille. Det er generelt ikke tilrådelig å kjøpe slike ting da innsamlingen av dem kan bidra til utryddelse av sjeldne arter, og det kan også være ulovlig å ta dem over landegrenser. Fiolinbillene synes ikke å være spesielt truet av denne handelen, derimot av den store ødeleggelsen av regnskog som skjer i Sørøst-Asia. Systematisk inndeling. Fiolinbillenes plassering i systematikken er uklar. De synes å tilhøre løpebillene, slik som i oversikten her. Men de har vært regnet som søstergruppe til løpebillene, da som familien Harpalidae. Systematikken følger Carabidae of the World. .br. .br er Brasils nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det ble administrert av Styringskomiteen for Internett i Brasil ("Comitê Gestor da Internet no Brasil") frem til 2005 og blir nå administrert av Senteret for informasjon og koordinasjon av dot br ("Núcleo de Informação e Coordenação do Ponto br"). .br er det mest vanlige portugisiskspråklige nettsidesuffikset. Registrering. Subdomenet på andre nivå er låst, og definerer kategorien. For eksempel: site.art.br er i kategorien «kunst» (musikk, folklore, etc.), og othersite.org.br er i kategorien «ikke-statlig organisasjon». Høyere utdanningsinstitusjoner ble tillatt å bruke andrenivådomenet og.edu.br, selv om noen av dem også bruker.com.br. Det var også noen få andre unntak som var tillatt å bruke annetnivådomenet frem til utgangen av 2000. Situasjonen pr. februar 2007 er imidlertid at de fleste domeneregistreringene ignorerer kategorier og registrerer i.com.br domenet, som har over 90% av alle registrerte domener. Eksterne lenker. B r Dahlakøyene. DahlakøyeneDahlakøyene er en øygruppe som ligger i Rødehavet utenfor Massawa ved kysten av Eritrea. Øygruppen består av to store og 124 mindre øyer. Den største øyen heter Dakhlak Kebir. Bare fire av øyene er befolket. Øyene har siden romertiden vært kjent for perler og perledykking, og det hentes fortsatt opp perler der. Ellers holder mange sjøfuglearter til på øyene som er omgitt av korallrev. Øyene ble under den 30 år lange krigen mellom Eritrea og Etiopia brukt til militære formål, og har siden forblitt relativt isolerte. Dermed er øyene nå et fristed for maritimt plante- og dyreliv, og er i dag kjent for et av de rikeste økosystemene i Rødehavet. Zlatko. Zlatko (kyrillisk Златко) er et mannlig fornavn. Navnet er en kjæleform av Zlatan som stammer fra ordet "zlato" i sør europeiske- og sentral europeiske språk og har betydningen «gull» eller «gylden». Utbredelse. Navnet er brukt i sentraleuropeiske land som Tyskland, Østerrike, Sveits samtidig som man hyppig finner navnet i søreuropeiske land. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Zlatko i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Dramapedagogikk. Dramapedagogikkkan defineres som en pedagogisk metode som tar i bruk drama og teater. Fagfeltet spenner vidt, eksmepler kan være skolerevy, forskjellige dramaleker og øvelser, dramatiske fiksjonsreiser hvor deltakerne improviserer seg gjennom organiserte løp med et gitt didaktisk mål eller pedagogisk teater. Fagfeltet er også beslektet med dramaterapi, og et begrep som har blitt brukt internasjonalt om det samme i de senere årene, er anvendt drama eller anvendt teater. I Norge undervises det i dramapedagogikk ved de fleste høyskoler som også har lærer- eller førskolelærerutdanning. I Norge er dramapedagogikk sterkt influert av amerikansk og engelsk dramapedagogikk. relaterte temaer. Den kulturelle skolesekkenTeatersportLandslaget Drama i Skolen DRAMA (tidsskrift) Berømte dramapedagoger, eller folk som har inspirert dramapedagogikken. Augusto Boal Keith Johnstone Nils Braanaas Noen barn er brune. «Noen barn er brune» er en norsk barnesang skrevet av forfatteren og oversetteren Jo Tenfjord og komponisten og pianisten Johan Øian. Sangen ble utgitt i 1960 med sang av Per Asplin på hans klassiske barneplate "HEI – alle barn!". «Noen barn er brune» var opprinnelig knyttet til Berit Brænnes opplesningsserie fra hennes barnebøker om "Tamar og Trine" i Barnetimen for de minste sist på 1950-tallet. Sangen representerer et tidstypisk forsøk på å spre toleranse og positiv nysgjerrighet i forhold til fremmede kulturer og folkeslag. Skare (snø). Skare er en benevning på en type snødekke. På skaresnø er overflaten hard, gjerne med et tynt lag av is, men under er snøen ofte løs. Skaresnø kommer gjerne om snøen smelter litt og senere fryser til igjen. Det kan også skyldes at det har kommet regn på snøen. Om man går på ski, er det glatt å gå på skaresnø. Fjellski og telemarkski har gjerne stålkanter, slik at det blir lettere å gå på skaresnø. Skrubbsår som følge av fall på skaresnøVed fall på skaresnø kan skrubbsår og andre kuttskader oppstå, fordi kanten av skaren kan være svært skarp. Marjane Satrapi. Marjane Sarapi (persisk: مرجان ساتراپی, født 22. november 1969 i Rasht i Iran) er en tegneseriekunstner som er født og oppvokst i Iran. Hun kommer fra en radikal familie, som var i opposisjon til sjahens styre, og også etterhvert Ayatollah Khomeini. I sine tegneserieromaner beskriver hun sin oppvekst i Iran i tiden etter den iranske revolusjonen. I 2007 vakte en tegnefilm basert på hennes tegneserieroman Persepolis oppsikt ved filmfestivalen i Cannes da iranske myndigheter kritiserte filmen sterkt. Sastrugi. Sastrugi (flertallsform av russisk "заструга" – sastruga) er strømlinjeformede forhøyninger eller riller som dannes på vinderoderte snøflater. Sastrugi kan bli ca 30 cm høye og finnes i fjellet og i polare områder. De minner litt om sanddyner, men skiller seg fra disse ved å ligge parallelt med den dominerende vindretningen. Sastrugi kan bli svært harde og være slitsomme å forsere på ski. Faren for å brekke skiene øker også. På grunn av transkripsjon fra russisk skrives ordet ulikt på forskjellige språk, som sastrugus, sastruga, zastruga. Til tross for at de minner om små snøskavler oppstår ikke sastrugi gjennom opphopning av snø, men ved at vinden eroderer snøen. Vinden freser ut sastrugi fra det tidligere dypere snødekket på steder med noe hardere snø. Til forskjell fra for snøskavler ligger den bratte siden av sastrugi lovart, mens den flatere siden ligger i le. I alpint terreng kan denne kunnskapen være til hjelp ved vurdering av faren for snøskred: Fordi det er liten akutt snøskredfare i umiddelbar nærhet av sastrugi kan man på relativt trygg grunn også etter at vinden har løyet vurdere vindstyrke og framfor alt -retning. Dermed kan den erfarne skiløper trekke slutninger om hvor den eroderte snøen ble fraktet og hvor det kan ligge farlige snødriver. Povel Ramel. Povel Karl Henric Ramel (født 1. juni 1922 Östermalm i Stockholm, død 5. juni 2007 på Lidingö) var en svensk musiker, komponist, forfatter, revyartist og skuespiller. I Sverige ble han kjent med komposisjonen "Vårt eget Blue Hawaii" sunget av Alice Babs (1942) og "Johanssons boogie-woogie-vals" i 1944. Senere har han skrevet drøyt 800 verk, deriblant til musikalen "Ta av deg skorna!" (1964) og "Mera burk i baljan boys". Han spilte inn jazz-inspirerte hits som "Tjo vad de va livat i holken" (1948), "Far, jag kan inte få upp min kokosnöt" (1950. Melodi: Fred Heatherton), Sangen "Dom små, små detaljerna" (1948) var duett med hans tilkommende Susanna Gillgren. Han ledet Frukostklubben på 40-tallet og etablerte AB Knäppupp (1952) som ble et sentralt revyselskap. I hjemlandet har han samarbeidet med Brita Borg (1946–), Martin Ljung og en rekke andre som Monica Zetterlund. Povel Ramel samarbeidet med norske artister, blant annet Wenche Myhre og Grynet Molvig. Ramel tilhørte en svensk adelsslekt og hadde tittelen friherre. Han var gift med Susanna, født Östberg, fra 1949 og frem til sin død i 2007. Deres datter Lotta Ramel er skuespiller. Sønnen Mikael Ramel er musiker. Neopseustidae. Neopseustidae er en liten familie av primitive sommerfugler som finnes i Sør-Amerika og Sørøst-Asia. De kan fly både om natten og om dagen, ellers er ingenting kjent om biologien deres. De er regnet som de mest primitive medlemmene av gruppen Myoglossata, sommerfuglene som har muskler knyttet til sugesnabelen, en gruppe som omfatter de aller fleste sommerfuglene. Neopseustidae er trolig søstergruppen til Neolepidoptera, som omfatter alle andre Myoglossata. Utseende. Små sommerfugler (forvingelengde ca. 1 cm) med brede vinger, brunspraglete. Et karakteristisk trekk er at vingene er bare delvis skjellkledte – den ytterste delen er meget sparsomt dekt med skjell. Vingeformen minner om enkelte nettvinger. Hodet er ganske stort med lange, trådformede antenner. Vingene er bredt ovale, bakvingene litt kortere og bredere enn forvingene. De har markerte årer. Beina er ganske lange og tynne. Årsverk. Årsverk er en betegnelse på det arbeid en arbeidstaker kan utføre i løpet av et helt arbeidsår og brukes også om resultatet av et års arbeidsinnsats. I forskjellige sammenhenger, f.eks når det gjelder store byggverk eller konstruksjoner, uttrykker man helheten ved at det f.eks er gått med 2 500 årsverk til å komme frem til ferdig resultat. Utregningen av et årsverk er ukentlig arbeidstid i antall timer multiplisert med antall arbeidsuker i året. Faktiske årsverk ligger som regel noe under dette teoretiske årsverksbegrepet på grunn av helligdager, ferieavvikling, sykefravær etc. I Norge, hvor mange arbeidstakere har tariffestet 37,5 timers arbeidsuke og 5 ukers ferie, vil et årsverk utgjøre ca 1 750 timer. I SSBs lønnsstatistikker regnes et årsverk som 1 950 timer (inkludert ferie). 1 750 timer (eksklusive ferie) brukes som årsverk i bygg- og tjenestestatistikk. Definisjonen av utførte årsverk tar utgangspunkt i avtalte og utførte timer per uke i SSBs arbeidskraftundersøkelse. For arbeidstakere som jobber i turnus (dag, kveld, natt) er normalarbeidstiden i dag 35,5 timer per uke for f.eks en sykepleier, mens en skiftarbeider i industrien har en arbeidsuke på 33,6 timer. I 2009 ble det lagt frem et nytt lovforslag som setter normalarbeidstiden for alle som jobber i turnus til 33,6 timer. Utvalget foreslår at en time om natten (kl 21-06) skal regnes som en time og 15 minutter og en time på en søndag vil telle som en time og ti minutter. Et årsverk i turnus vil etter dette utgjøre 1.568 timer. Lærerårsverk. Undervisningens andel av den planfestede arbeidstiden er definert gjennom årsrammene og lengden på undervisningstimen. Arbeidsplanfestet tid utgjør 1 300 timer på barnetrinnet, 1 225 timer på ungdomstrinnet og 1 150 timer i videregående opplæring. Antiglobaliseringsbevegelsen. Anti-globaliseringsbevegelsen defineres ofte som en løs sammenslutning av mennesker og organisasjoner som mener at en annen økonomisk verdensordning er nødvendig og mulig, og finner en felles fiende i nyliberalismen. De hevder at markedsliberale styringssystemer gir Multinasjonale selskaper økt kontroll over verdens ressurser og økonomi, med stadig mindre demokratisk kontroll. Historie. Demonstrasjonene under WTO-møtet i Seattle i 1999 anses som en av de viktigste hendelsene og startskuddet for en ny giv i antiglobaliserings-bevegelsene. Attac er en av de organisasjonene som ofte assosieres med antiglobaliserings-bevegelsene, og ble startet i Frankrike i 1998. Attac fremmer en såkalt Tobin skatt på all transaksjon av valuta med spekulative motiv, som vil ligge på 0,001%. Organisasjonens medlemmer har vært blant deltakerne ved de fleste demonstrasjoner og fellesoppslutninger sammen med fagbevegelse, arbeiderbevegelse i antiglobaliserings treff. Fra 24. til 26. juni i 2002 holdt Verdensbanken sin årlige konferanse om utviklingsøkonomi i Oslo, ABCDE-konferansen (Annual Bank Conference on Development Economy). Møtet var ikke et toppmøte, men en samling for forskere, politikere og andre med tilknytning til Verdensbankens utviklingsøkonomiske politikk. I følge banken selv dreide det seg om "verdens mest kjente serie av konferanser for presentasjon av og diskusjon om ny kunnskap om utvikling". Demonstrasjonen mot verdensbanken og de verdensøkonomiske forholdene og trendene som ble holdt i Oslo, organisert av paraplyorganisasjonen Oslo2002 trakk mer enn 10 000 mennesker og var med det den største demonstrasjonen i Norge i nyere tid. Antiglobalisering i Norge. Disse har gjennom bøker som "Tredje venstre", "Makten bak makten" og "Økonomisk Apartheid" pekt ut noen av ulempene ved deregulering, privatisering og nyliberalisme på norsk jord. Regiment Nordland. Regiment Nordland, fra november 1942 11. SS-Freiwilligen-Panzergrenadier-Division "Nordland" var en avdeling i Waffen-SS. Den ble først opprettet som en motorisert enhet i Wien i 1940. I regimentet tjenestegjorde frivillige fra blant annet Norge og Danmark og det inngikk i 5. SS-Panzer-Division «Wiking». Hele denne divisjonen ble satt inn på Østfronten allerede ved operasjon Barbarossa og tjenestegjorde her hele krigen. Ca. 800 nordmenn tjenestegjorde i denne avdelingen. Fra november 1942, da regimentet fikk nytt navn opp oppgradert status, var det meningen at det skulle være divisjonens lette, motoriserte regiment. Opprinnelig skulle divisjonen få navnet "Waräger" («Væringer»), men dette navnet ble avvist av Hitler personlig. Det ble da bestemt at den nyopprettede divisjonen skulle fortsette å bruke navnet «Nordland». Navnet viser også til hvor divisjonens to pansergrenader-regimenter var rekruttert fra. Sommeren 1943 gikk det tidligere Regiment Nordland inn som det nye "SS-Panzergrenadier-Regiment 23 Norge" og det danske "SS-Panzergrenadier Regiment 24 Danmark" og inngikk i "11. SS Pansergrenaderdivisjon Nordland", og ble en divisjon i Waffen-SS med sterkt innslag av skandinaver. Det var da tenkt å skulle være et tysk-finsk regiment (Regiment Kalevala), men etter at avtalen mellom Tyskland og Finland løp ut i 1943, reiste de fleste finnene hjem. Resten av regimentet ble da slått sammen med Den norske legion og dannet det nye SS-Panzergrenadier-Regiment (23) Norge. Regimentet deltok under fremrykningen i 1941 i kampene i Ukraina og Kaukasus og andre frontavsnitt i den sørlige delen på Østfronten, men etter at de ble overført til SS-Panzergrenadier-Regiment (23) Norge var de ved Narvafronten og gjennom hele tilbaketoget langs østersjøkysten og til sluttkampene i Berlin. Konkubinatparagrafen. Konkubinatparagrafen er det folkelige navnet på den paragrafen i kriminalloven av 1842 og senere straffeloven av 1902, som forbød konkubinat (samboerskap) mellom to ugifte personer av motsatt kjønn. «"Leve ugifte Personer sammen som de være Ægtefolk, straffes de med Bøder eller Fængsel."» «"Den, som trods Paatalemyndighedens Advarsel, fortsætter et offentlig Forargelse vækkende samliv i utugtig Omgjængelse med en Person af det andet Kjøn, straffes med Bøder eller Fængsel i indtil 3 Maaneder."» Paragrafen ble foreslått opphevet i 1954 sammen med forbudet mot homoseksuell omgang mellom menn samt dyresex i straffeloven § 213, men forslaget ble forkastet av Stortinget med stort flertall. Den ble først opphevet ved lov av 21. april 1972, som trådte i kraft samme dag. HKB 18./979 Landehovden. HKB 18./979 Landehovden eller Landehobde, er et ex-tysk kystfort fra andre verdenskrig lokalisert på gården Lande på Sånum i Mandal. Stedet ligger om lag 6 km vest for Mandal. Landehobde hadde fire K331(f)-kanoner på 10,5 cm med en rekkevidde på 12 000 meter. Batteriet dekket havet utenfor Ryvingen fyr, Sjøsanden og innseilingen til Mandal by. Kanonene var opprinnelig plassert i åpne ringstillinger på lavett og svingskive. Kanonene skulle flyttes til kasematter av type R 671, men bare en ble fullført. Her står kanonen i sokkellavett. Mellom stillingene var det løpegraver og tunneler til de ti bunkerne, som rommet både en flislagt sykehusavdeling, kontorer og rom for mannskapene. Til stillingen hørte også en rekke bygninger av tre. Anlegget hadde en bemanning på mellom 100 og 200 mann, og det var også om lag 40 polske og russiske krigsfanger der som måtte delta i byggingen av anlegget. Fortet ble overtatt av det norske forsvaret etter krigen, men ble nedlagt alt i 1948. I dag er det et mål for spaserturer i området. Pål Thowsen. Pål Thowsen (født 15. juli 1955 på Lillestrøm) er en norsk trommeslager, hovedsakelig innen jazz. Han er kjent for sitt samarbeid med en rekke norske og internasjonale jazzmusikere, og har dessuten gitt ut flere soloalbum og mottatt to Spellemannpriser. Han startet karrieren tidlig på 1970-tallet som musiker i Arild Andersens kvartett som opplevde internasjonal suksess gjennom hele tiåret. Samtidig var han også medlem av jazzrock-bandet Moose Loose. I 1973 samarbeid han for første gang med jazzgitaristen Jon Eberson, et samarbeid som har vart gjennom hele karrieren i ulike konstellasjoner. Har ellers spilt med musikere som Radka Toneff, Terje Rypdal, Palle Mikkelborg, Odd Riisnæs og Dag Arnesen og vært medlem av Jazzpunkensemblet, the Net, Halle/Eberson/Thowsen/Kjellemyr og Metropolitan. Thowsen har gitt ut flere album under eget navn. Han vant Spellemannprisen 1977 i jazz sammen med Jon Christensen for albumet "No Time for Time" og Spellemannprisen 1979 i jazz for sitt album "Surprise". Han har dessuten deltatt på flere albuminnspillinger med andre, blant annet har han spilt på rundt ti album med Ketil Bjørnstad og deltatt på innspillinger med Ole Paus og Finn Kalvik, såvel som Sinikka Langeland. Orly lufthavn. Paris – Orly lufthavn (fransk: Aéroport de Paris – Orly) (IATA: ORY, ICAO: LFPO) er en flyplass som ligger i Orly og i Villeneuve-le-Roi, rett sør for Paris i Frankrike. Flyplassen har ruter til byer i Europa, Midtøsten, Afrika og Karibien. Før Charles de Gaulle internasjonale lufthavn ble bygget, var Orly hovedflyplassen i Paris. Samvirkelaget (musikkgruppe). Samvirkelaget er en musikkgruppe bestående av ska-bandet Hopalong Knut og hip-hop gruppa Gatas Parlament. Bandet sier selv i intervjuer at historien om Samvirkelaget startet på Storåsfestivalen. Hopalong Knut skulle avslutte festivalen og ville ha noe ekstra på sin konsert, de inviterte så Gatas Parlament opp på scenen og samarbeidet begynte så smått. Samvirkelaget ble nominert til Alarmprisen 2007 både for beste hip-hop/rap-album og som beste liveband. Obiora-saken. Etter at norsk-nigerianeren Eugene Obiora omkom som følge av å ha motsatt seg arrestasjon utenfor et sosialkontor i Trondheim, reagerte Samvirkelaget på måten saken ble behandlet på, og ville sette søkelys på politivold, statlig rasisme og at politiet selv gransker saker med tjenestemenn innblandet. Låten Stopp Volden, som omhandler denne hendelsen og en annen situasjon hvor samme politimann var involvert, ble lagt ut på nettstedet. Låten skapte enorm oppmerksomhet, og Samvirkelaget ble trukket for retten av Politiets Fellesforbund, med hensikt i å få gjort låten ulovlig. Noe som ville medført at Samvirkelaget ikke kunne ha framført den på konserter eller gi den ut på plate, som da var planen. Samvirkelaget prøvde å inngå et kompromiss med Politiets Fellesforbund om å fjerne bare navnet på låten, men PF gikk ikke med på andre alternativer enn å fjerne låten helt. Trondheim tingrett kom fram til at politimannen ærekrenkes i låten, men at det å stoppe den vil være i strid med ytringsfriheten. Saken fikk ingen juridiske følger for Samvirkelaget, allikevel bestemte de seg for å fjerne navnet på politimannen fra teksten. De påstår at dette var fordi de ikke ville at saken skulle gli over i en injuriesak eller ytringsfrihetssak, men sette fokus på de opprinnelige problemstillingene. Politiets Fellesforbund var ikke fornøyde med avgjørelsen og vurderte injuriesøksmål, dette ble imidlertid droppet. Grunnen til det var ifølge Politiets Fellesforbund at det var naturlig å sette punktum når saken mot de fire politimennene var henlagt og navnet fjerna fra låten. Samvirkelaget bidro sannsynligvis i stor grad til å blusse opp den offentlige debatten og det folkelige engasjementet som kom i kjølvannet av saken. Stone Sour. Stone Sour er et Post-Grunge/Alternativ metal-band dannet av Corey Taylor (frontfigur for det amerikanske metal-bandet Slipknot) og Joel Ekman (trommeslager). Banaybanay. Banaybanay er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 33 714 i 6 448 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. SST Records. SST Records er et uavhengig amerikansk plateselskap basert i Lawndale, California. Selskapet ble startet i 1978 av Black Flag gitarist Greg Ginn. SST spesialiserte seg i starten med hardcore-utgivelser, men har senere beveget seg mot sjangere som jazz og alternativ rock. Telemuseet. Telemuseet, tidligere "Norsk Telemuseum", er et norsk museum som har utstillinger og samlinger av telekommunikasjonsutstyr flere steder i Norge. Telemuseet i Oslo - hovedutstillingen. Telemuseet formidler norsk telehistorie fra vikingenes varder via telegraf og telefon til dagens mobiltelefoner og Internett. De nyeste og kommende utstillinger er: "Electrobotique Pop Up" (15.mars-20.august, 2012), "Norsk design ble svensk eventyr", en utstilling om bakelittelefonen fra 1932 (åpner 19.5. 2012), "Telefonkiosken 80 år" (åpner 13. september 2012). I helger og skoleferier er det egne aktivitetsprogram der publikum blant annet kan møte roboten Isak, se skuespillere som levendegjør historien eller bli med på ett av museets spennende verksteder. Museet har flere undervisningsopplegg etter verkstedmodellen, der elever lærer gjennom egen aktivitet. Telemuseet het Norsk Telemuseum til 2011. Telemuseet i Stavanger. Avdelingen i Stavanger har utstillinger som handler om norsk telehistorie, fra telegrafen til telefoner og Internett. Telemuseets faste utstilling i Stavanger viser også hvilken betydning Rogaland har hatt for trådløs kommunikasjon ut mot verden. En av utstillingene viser morsens endelikt, 1. februar 1999 var det slutt, «gnisten» ble definitivt borte fra skipene. Samuel Morses prikker og streker, som en gang var selve livlinen for folk på havet, ble historie. Siste rest av informasjonsalderens første nettverk er lagt ned. Barn kan selv prøve en morsetelegraf, radiopeiler, bildetelefon og se på ny teknologi i tilknytning til Internett. Det finnes også en modell av klaffetelegraf fra Napoleonskrigene og Stavangers første sentralbord fra 1881. Bygget har besøksadresse St. Svithuns gate 12 og ligger i krysset mellom St. Svithuns gate og Løkkeveien Telemuseet i Tromsø. Tromsø-avdelingen holder til i huset hvor Tromsø kringkaster var lokalisert fra 1936 til 1991. Tromsø kringkaster var den siste frie senderen på norsk landjord under krigen, og var i drift i Norge fram til 7. juni 1940, da tyskerne tok kommandoen over senderen og telegrafistene som var ansatt. Marxist-Leninistisk Front. Marxist-Leninistisk Front (MLF) var en maoistisk organisasjon som oppsto som en opposisjon i Norges Kommunistiske Parti (NKP) og der flertallet senere grunnla Kommunistisk Arbeiderforbund (KA) og mindretallet sluttet seg til Arbeidernes Kommunistparti (AKP). Under stridighetene i NKP på 1960-tallet hadde det utviklet seg et mindretall bestående av høyrefløyen i partiet og et flertall bestående av sentrum og venstrefløyen. Etter at mindretallet var utmanøvrert i 1967 gikk imidlertid flertallsalliansen i oppløsning, og en maoistisk/pro-kinesisk gruppering rundt Kjell Hovden, Ester Bergerud og partiets bokhandel i Oslo begynte å utkrystallisere seg. Denne sørget blant annet for at partiforlaget ga ut fire bind med verker av Mao Zedong. I 1969 ble tidsskriftet "Røde Fane" grunnlagt og det ble opprettet et nærmere samarbeid med SUF(m-l), som nylig hadde brutt med Sosialistisk Folkeparti på et maoistisk grunnlag. I 1970 ble 27 medlemmer i kretsen rundt Røde Fane ekskludert, og 22. mai ble Marxist-Leninistisk Front grunnlagt med det mål for øyet å skape et nytt kommunistisk parti i samarbeid med SUF(m-l) og Marxist-Leninistiske Grupper (MLG). På landsmøtet i april 1971 forlot ytterligere 32 medlemmer NKP. Samarbeidet mellom MLF og MLG var imidlertid langt fra harmonisk. Da MLG begynte å orientere seg i rening Folkebevegelsen mot EEC og nasjonal argumentasjon mot norsk medlemskap i EEC ble dette møtt med protester fra MLF. MLF var også kritisk til den klassemessige sammensetningen av MLG, og mente det ville skape problemer for et nytt kommunistisk parti. Allerede i oktober 1971 hadde disse uenighetene forplantet seg inn i MLF til en slik grad at landsmøtet delte seg i to, som begge hevdet å være det offisielle MLF. Det ble også opprettet to ulike versjoner av Røde Fane, hvorav den ene fortsatt eksisterer som Rødts tidsskrift Rødt!. Mindretallet, med Georg Vaagen som den mest prominente talspersonen, gikk i mars 1972 inn i MLG, mens flertallet, med Hovden i spissen, i 1972 grunnla Kommunistisk Arbeiderforbund. Marxist-Leninistiske Grupper. Marxist-Leninistiske Grupper (MLG), eventuelt "Marxist-Leninistiske Arbeids- og Studiegrupper", var en organisasjon som ble opprettet i mars 1970 med det formål å skape et nytt kommunistisk parti i Norge. Den ble oppløst i 1973 da Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) ble stiftet. Organisasjonen hadde sitt opphav i "Sosialistiske Arbeids- og Studiegrupper" (SASG), men der SASG hadde vært et studie- og diskusjonsforum for de eldste og mest erfarne medlemmene i SUF(m-l) samt eldre allierte som hadde forlatt Sosialistisk Folkeparti sammen med SUF, var MLG strammere organisert, med strenge opptakskrav og kadervurderinger der ikke alle som ville ble tatt opp. Første formann I MLG ble Thorstein Haldorsen, som satt fram til august 1971 da Sigurd Allern overtok vervet. Samme år opplevde MLG et brudd med flertallet i Marxist-Leninistisk Front (MLF) som tidligere hadde vært vurdert som en nær alliert i forhold til å bygge det nye partiet. MLG spilte en viktig rolle i Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid og vokste kraftig i forbindelse med EEC-striden i 1972. Blant andre politiske saker som var viktige for MLG kan nevnes solidaritetsarbeid i forhold til Vietnam-krigen og solidaritet med Palestina. Medlemstallet for MLG er ukjent, men anslås til å ha ligget på noen få tusen. Balfourdeklarasjonen. Balfourdeklarasjonen er navnet på to ulike deklarasjoner som de britiske styresmaktene assosierte med Arthur Balfour, en tidligere statsminister. Josef fra Arimatea. Den hellige Josef fra Arimatea var en rådsherre, eller snarere en representant til rådet, som kom fra åkerlandet Arimatea. Han var blant dem som trodde på Jesus. Derfor gikk han til Pontius Pilatus og ba om tillatelse til å gravlegge ham. Josef kjøpte et fint linklede og svøpte Jesu legeme i dette. Det var også han som eide den ubrukte graven i klippen hvor Jesus ble lagt. Her sørget han for at det ble veltet en stor stein foran åpningen, slik skikken var. Rådsherren Nikodemus fulgte med ham sørget for at det ble en verdig begravelse. Hendelsen er omtalt i Johannes evangelium 19,39-40, og blir tolket som en oppfyllelse av Jesaja 53,9. Han regnes for en helgen i den katolske kirke. St. Josefs festdag er 31. juli. Liang-dynastiet. Liang-dynastiet (kinesisk: 梁朝, pinyin: "Liáng cháo" (502-557), også kjent som Det sørlige Liang-dynasti (南梁), var det tredje av Sørdynastiene i Kina, og ble etterfulgt av Chen-dynastiet. Det vestlige Liang-dynastiet (西梁), med sin hovedstad lagt til Jiangling i 555 av keiser Xuan, et barnebarn av Liangs grunnlegger keiser Wu, gjorde krav på å være Liang-dynastiets legitime fortsettelse; det var understilt i tur og orden Det vestlige Wei-dynasti, Det nordlige Zhou-dynasti og Sui-dynastiet, og ble avskaffet av keiser Wen av Sui i 587. Noen historikere oppfatter Liang-dynastiet som en «gullalder» i det gamle Kina, og at dynastiets fall vesentlig hemmet Kinas fremvekst som stormakt. Men denne teorien er omstridt. Sluttåret for Liang-dynastiet er gjenstand for uenighet blant historikerne. Mange historikere anser at slutten var ved avslutningen av keiser Jings herrevelde i 556, da han ble tvunget til å fratre tronen til fordel for Chen Baxian, som opprettet Chen-dynastiet. Andre anser avskaffelsen av Vest-Liang i 587 som Liang-dynastiets egentlige avslutning. Boston (Davao Oriental). Boston er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 10 266 i 1 885 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Höskuldur Eiriksson. Höskuldur Eiríksson (født 5. mai 1981 i Reykjavík) er en islandsk fotballspiller som i 2007-sesongen var utlånt til Viking. I juli 2007 ble klubben og Eiríksson enig om å avslutte låneavtalen før tiden. Han spilte fotball på deltid for Vikingur og KR i hjemlandet, samtidig som han arbeidet som advokat. Eksterne lenker. Hoskuldur Eiriksson Hoskuldur Eiriksson Hoskuldur Eiriksson Hilding Hagberg. Karl Hilding Hagberg, født 28. oktober 1899 i Gällivare, död 17. desember 1993 i Luleå, var en svensk politiker og formann for Sveriges Kommunistiska Parti i årene 1951–1964. Han ble født i Gällivare, men representerte Malmberget politisk i begynnelsen av sin karriere. Hagberg gjorde seg kjent for sin sterkt sovjet-vennlige linje. Dette førte blant annet til et sviende nederlag for partiet i kommunevalget i 1962 noe som til slutt skulle fremtvinge hans avgang. Ved partisplittelsen i 1977, da Arbetarpartiet Kommunisterna (APK) ble grunnlagt gikk Hagberg over til dette partiet. Hagberg var i lang tid skribent i Norrskensflamman og som forfatter skrev han blant annet «I Marx och Lenins anda» og den selvbiografiske «Jag är och förblir kommunist». Hagberg, Karl Hilding Hagberg, Karl Hilding Hagberg, Karl Hilding Hagberg, Karl Hilding Côte d'Azur internasjonale lufthavn. Côte d'Azur internasjonale lufthavn (IATA: NCE, ICAO: LFMN) (fransk:Aéroport Nice Côte d'Azur) ligger i Nice, i Alpes-Maritimes-departementet i Frankrike. Det er den nest viktigste flyplassen i Frankrike etter Aéroports de Paris. Flyplassen ligger på Promenade des Anglais ved l'Arénas i Nice og har to terminaler. På grunn av flyplassens nærhet til Monaco fungerer den derfor også som Monacos flyplass, med helikopterrute mellom byen og flyplassen. I 2006, reiste 9 948 035 passasjerer gjennom flyplassen Fakta. Flyplassen omfatter et område på 3,70 km². Olav Sylte. Olav Sylte (født 10. januar 1970) er en norsk advokat. Olav Sylte ble advokat i 2001. Før dette arbeidet Sylte som dommerfullmektig i Kristiansand tingrett. Sylte har også arbeidet som politijurist og i skattevesenet. Han har drevet advokatfirmaet Sylte siden 2001, hvor det er flere advokater ansatt. Sylte er blant annet kjent for å ha representert ofre for de store pyramidespillene som var aktive i Norge i perioden 2002 - 2005, blant annet T5PC og WGI. Sistnevnte saksøkte ham på grunn av ærekrenkelser og krevde flere millioner i erstatning for å ha ødelagt for pyramiden både i Norge og i utlandet med uttalelser om svindel og lignende. Sylte ble frifunnet og motparten ble dømt til å betale flere hundre tusen kroner i saksomkostnigner. I etterkant av T5PC-saken ble Sylte klaget inn for disiplinærutvalget til Den Norske Advokatforening av tre av sine klienter. Han fikk kritikk for brudd på god avdokatskikk i forhold til alle tre, blant annet for ikke å følge opp oppdraget, at Sylte skulle ha 35 % av det klientene eventuelt fikk tilbakebetalt av T5PC og på grunn av at han uttalte i media hvem som var og ikke var hans klienter. Georges Gilles de la Tourette. Georges Albert Édouard Brutus Gilles de la Tourette (født 30. oktober 1857 i Saint-Gervais-les-Trois-Clochers, Vienne, Frankrike, død 26. mai 1904 i Lausanne, Sveits) var en fransk nevrolog. Den nevrologiske sykdommen Tourettes syndrom fikk sitt navn etter ham, ettersom han i 1884 ble den første lege som dokumenterte de sykdomsspesifikke symptomene hos ni av sine pasienter. Opprinnelig kalte han sykdommen for «tics-syken» («maladie des tics»). Magnus Svensson. Jan Tore Magnus «Turbo» Svensson (født 10. mars 1969 i Vinberg) er en svensk tidligere fotballspiller. Han spiller stort sett sentralt på midtbanen og er kjent som en hardt arbeidene lagspiller, noe som har gitt han tilnavnet «turbo». Magnus Svensson startet sin karriere i Vinbergs IF, som han var med på å få opp fra svenske 6.divisjon til 2.divisjon, innen han ble hentet av Halmstads BK i 1994. Han debuterte i Allsvenskan samme år, som 25-åring, og ble umiddelbart en hit og klart førstevalg på A-laget. I 1995 vant han den svenske cupen i fotball med klubben og Allsvenskan i 1997. I 1998 kom Magnus til Norge og Viking FK. I Stavanger ble han kjent som en utrettelig midtbaneterrier som aldri sluttet å løpe og stresse motstanderne og med en god pasningsfot, og dyktig til å frarøve motstanderen ballen. Han ble kåret til årets spiller i Norge i 1999 av Verdens Gang. Svensson rakk å få spilt 103 kamper og score 14 mål på sine to sesonger i Viking. Etter to vellykkede år i Viking ble han solgt som Vikings dyreste salg for 12 millioner kroner til Brøndby IF. Der ble han dansk mester i år 2002 før han returnerte til Halmstads BK, sommeren samme år. I HBK var han i flere år en nøkkelspiller på laget, blant annet da de vant sølv i 2004. Etter to skadeforfulgte år bestemte Svensson seg i 2006 for å trappe ned og gikk tilbake til moderklubben Vinberg. Da hadde han spilt 189 kamper i Allsvenskan og scoret syv mål for Halmstads BK. Han spilte også flere landskamper for Sverige, blant annet spilte han i EM 2000 og VM 2002 Likvorren i Kristiansund. Likvorren i Kristiansund ligger i Vågen på øya Gomalandet (Bydel Nordøst i Kristiansund). Hit ble alle døde fraktet med ro- og seilbåt fra de andre bydelene for gravlegging på Gomalandet kirkegård, som var den første kirkegården i Kristiansund. Tidligere måtte de døde fraktes til gravstedet ved Kvernes kirke på Averøy. En vorr er et sted der en kunne legge til med båt. I dag ligger restene av stedet mellom småbåtlagets marina og brygge (tidligere Arnesens saltlager (Monge Brygga)) og Havnevesenets lager. Stedet var i mange år brukt av fergemannen (lokalt også kalt "fløttmann") i Vågen som anløpssted på Gomasiden. Nils Holmberg. Nils Gösta Holmberg (født 23. desember 1902, død 4. august 1981) var en svensk kommunistisk politiker, født i Stockholm. Holmberg var medlem av Sveriges Kommunistiska Ungdomsförbund, der han mellom 1926 og 1929 var medlem av sentralstyret. Senere ble han et ledende medlem av Sveriges Kommunistiska Parti og satt i partiledelsen mellom 1933 og 1956. I 1967 brøt han med partiet og var blant grunnleggerne av Kommunistiska förbundet marxist-leninisterna. Mellom 1933 og 1958 var han medlem av partiledelsen i Göteborg der han også var medlem av bystyret mellom 1935 og 1944. Han var også redaktør av partiets dagsavis i Göteborg, "Arbetar-Tidningen". Under andre verdenskrig, der Sverige holdt seg formelt nøytralt, vedtok myndighetene et forbud mot distribusjon av avisa. Den ble konfiskert 34 ganger av politiet, og tre ganger ble det reist tiltale. Ved to tilfeller ble den ansvarlige utgiveren dømt til fengselsstraff, men Holmberg unnslapp fengsel fordi avisa offisielt hadde registrert ett enkelt partimedlem som utgiver. Holmberg kritiserte under krigen, i egenskap av bystyremedlem, regjeringens politikk med å internere kommunister i leire som selv om de offisielt var militærenheter kommunister ble innkalt til i realiteten var fangeleire. Holmberg kalte disse for «konsentrasjonsleirer» og poengterte det faktum at myndighetene samtidig hadde en rekke nazister som militære offiserer. I 1944 ble Holmberg valgt inn i Riksdagen. I 1946, da SKP fikk 11,2% i kommunevalget, forlot Holmberg Riksdagen og gikk tilbake til kommunepolitikk i Göteborg. Med et styrket SKP i ryggen ble Holmberg varaordfører i bystyret. Han representerte partiet i bystyret til 1958. I tiden etter annen verdenskrig endret partiet politikken sin og gikk inn for allianser med Socialdemokraterna. Sammen med sin Göteborg-kollega Knut Senander utgjorde Holmberg nå et mindretall som kritiserte denne utviklingen fra venstre. Lederen for opposisjonen var Set Persson i Stockholm. I 1953 var imidlertid Holmerg og Senander tilbake i folden og kritiserte på landsmøtet Persson for å være en egoist og sabotør. I forbindelse med bruddet mellom Kina og Sovjetunionen ble Holmberg en frontfigur i den pro-kinesiske fløyen, og her utgjorde kretsen rundt ham i Göteborg en viktig del. På noen måter fant grupperingen rundt Holmberg en allianse med reformistiske anti-sovjetiske elementer i partiet, men bare overfladisk. I 1965 ga Holmberg ut boka "Vart går Sveriges Kommunistiska Parti", en skarp kritikk av partiets politikk. Samme året tok han initiativ til tidsskriftet "Marxistisk Forum", og to år senere grunnla han publikasjonen Gnistan. I 1967 var Holmberg en del av en splittelse fra SKP. Gruppa hans og en relativt sett større del av de yngre partimedlemmene samt sympatisører utenfor dannet organisasjonen "Kommunistiska förbundet marxist-leninisterna" (KFML). Gnistan ble KFMLs hovedorgan, og Holmberg ble medlem av sentralkomiteen. Der var han studieansvarlig. Holmberg spilte en viktig rolle i organisasjonen i og med at han var det eneste medlemmet med røtter i det tradisjonelle kommunistiske lederskapet. Han satt i sentralkomiteen til 1973. Holmberg jobbet mye som oversetter og oversatte blant annet "Den store polemikken" og tekster av Mao Zedong til svensk. Holmberg sto også bak ulike litterære og politiske arbeider, som "Till kamp för Sveriges kommunistiska Parti", "Fredlig kontrarevolution", "Hur ungdomen arbetar samt Varför den bör ansluta sig till Sveriges Kommunistiska Ungdomsförbund" og "Mot Rådande Vind: Kommunistiska Texter" (redigert av Robert Aschberg). Under pseudonymet A. M. Marksman ga han også ut ungdomsbøkene om "Per Stigmans äventyr", fra Sverige på 1300-tallet. Historiene var opprinnelig blitt publisert i det svenske ungdomsbladet "Rekord-Magasinet" på 1940-tallet. OLA (andre betydninger). OLA og Ola kan referere til Sven Linderot. Sven Linderot (1889–1956), Også kalt "Sven-Lasse" var en svensk kommunistisk politiker. Han var født som "Sven Larsson", men skiftet navn til "Linderot" i 1918. Linderot ble aktiv i det svenske sosialdemokratiske partiet i 1914 og sluttet seg til venstreopposisjonen i forbindelse med partisplittelsen i 1917, som snart skulle resultere i Sveriges Kommunistiska Parti. Linderot var en av lederne for partiets ungdomsorganisasjon, og i 1921 ble han sendt til Moskva for å arbeide for Komintern. Da partiet ble splittet i 1929 fremsto Linderot som en av hovedfigurene på Komintern-siden sammen med Hugo Sillén, som etter ordre fra Moskva ekskluderte et flertall av partimedlemmene, lederne inkludert. Linderot erstattet den ekskluderte Nils Flyg som partiformann, et verv han holdt frem til 1951 I 1940 ble Sven Linderot valgt inn i Riksdagen, et verv han hadde til 1949. Linderot, Sven Linderot, Sven Linderot, Sven Linderot, Sven Hugo Sillén. Hugo Sillén (født 18. desember 1892, død 4. desember 1971) var en svensk kommunistisk politiker. I 1929 sto Sillén i spissen for den Komintern-tro fløyen som ekskluderte Karl Kilbom og flertallet av medlemmene i Sveriges Kommunistiska Parti, med støtte hos Komintern, som fryktet at Kilbom ville støtte Nikolaj Bukharins høyreopposisjon mot Josef Stalin. I forbindelse med splittelsen ble denne fraksjonen kjent som "sillénerna", etter Sillén. Sillén var siden en lojal støttespiller for Moskva. Henning Siverts. Henning Siverts (født 21. mai 1928, død 1. desember 2001) var en norsk sosialantropolog. Siverts arbeidet i mange år som førsteamanuensis og senere som professor ved Universitetet i Bergen og øvde stor innflytelse på en rekke studenter der. Siverts utførte feltarbeid i Peru og Mexico og kom ved viktige bidrag til de etnografiske samlinger ved Bergen Museum. Siverts var en av grunnleggerne av Norsk Antropologisk forening. Martin Hansson. Martin Hansson (født 6. april 1971 i Holmsjö) er en svensk fotballdommer. Hansson tilhører UEFAs elitedommere, som er de høyest rangerte dommerne i Europa. Hanssons yrke er brannmann. Han har aldri dømt VM eller EM, men han har (pr. 15. juni 2009) dømt ni kamper i Champions League og ti kamper i UEFA-cupen. I juni 2009 var han en av dommerne som i Confederations Cup. Han dømte finalen mellom og, som Brasil vant 3–2. Han er en av 38 kandidater til å dømme i verdensmesterskapet i fotball 2010 i Sør-Afrika. Havok Physics. "Havok Physics", ofte omtalt som bare "Havok", er en mellomvare-fysikkmotor utviklet av det irske selskapet Havok. Det er spesielt laget for data- og videospill ved å legge til rette for kommunikasjon mellom objekter eller andre karakterer i sanntid. Ved å benytte dynamisk simulering, åpner "Havok" for mer realistiske verdener og animasjoner, som for eksempel ragdoll-fysikk. Selskapet har også sluppet "Havok Animation" og "Havok FX", som bruker "Shader Model 3.0" på spillerenes GPU'er for å få til ulike effekter som for eksempel røyk. Støttede plattformer. Versjon 1.0 av Havok-SDK'en ble første gang vist frem på Game Developers Conference (GDC) i 2000. Siden den gang har den utviklet seg til å bli flere forskjellige programmer, men hovedsakelig "Havok Physics 4". Denne ble sluppet i juli, 2006. Kildekoden til motoren blir distribuert via lisensiering, og det er foreløpig bekreftet at den virker på Microsoft's Windows, Xbox og Xbox 360, Nintendo's GameCube og Wii, Sony's PlayStation 2, PlayStation 3 og PlayStation Portable, Apple's Mac OS X og på Linux. Selve motoren er skrevet i C/C++, og er derfor mulig å portere til ethvert system som har en kompatibel kompilator tilgjengelig. Bruk. Siden SDK'ens utgivelse i 2000 har den blitt brukt i mer enn 150 video- og dataspill. De fleste av disse spillene er førstepersons skytespill, men motoren har også blitt benyttet i andre sjangre, som for eksempel i sanntidsstrategi-spillet "Company of Heroes", og i Blizzard Entertainment's "StarCraft II". Havok finnes også i Autodesk Media & Entertainment's 3D Studio Max som en medfølgende plug-in. En plug-in for Autodesk's animasjonsprogramvare Maya er også tilgjengelig. Konkurranse. Havok's største konkurrent på markedet er AGEIA, utviklerene av PhysX-SDK'en og PPU'en (physics processing unit). Tanken bak PPU'en er å hjelpe CPU'en med oppgaver som omhandler fysikk, omtrent slik en GPU hjelper til med 3D- og video-utregninger. Havok har ikke en tilsvarende maskinvare-komponent til deres SDK, men selskapet lager et spesialisert sett kalt "Havok FX" som bruker GPU'ene på ATI og NVIDIA sine videokort til fysikk-utregninger. Merseybeat. Merseybeat (også kjent som Liverpool Sound eller Mersey Sound) er et navn som ble brukt om musikken til popgrupper fra området rundt elva Mersey i England tidlig på 60-tallet. Blant gruppene som spilte Merseybeat var The Beatles, Hollies og The Searchers. The Mersey Beat er også navnet på musikkmagasinet som Beatles-manager Brian Epstein hadde en fast spalte i. Tommelise. Tommelise er et eventyr ført i pennen av den danske forfatteren H.C. Andersen. Eventyret ble publisert for første gang den 16. desember 1835. Eventyret handler om en kone som så inderlig ønsker seg et lite barn, at hun går til en heks for å få hjelp. For tolv sølvskilling får kona et frø, som hun planter, og inni blomsten som kommer opp, sitter den ørvesle Tommelise. Men allerede første natt blir Tommelise kidnappet av en stor, stygg padde på leting etter en kone til sønnen sin. Borghild. Borghild er et kvinnenavn av norrøn opprinnelse. Navnet kommer fra "borg", som betyr nettopp "borg" eller "vern", og "hildr" som betyr "slag", "kamp" eller "strid". Navnet har samme betydningen som mannsnavnet Bård. Utbredelse. Om lag 4 400 kvinner i Norge har Borghild som første eller eneste fornavn. Navnet Borghild var mest populært på begynnelsen av 1900-tallet, og har siden den gang hatt nedgang i popularitet. Claus Bo Larsen. Claus Bo Larsen i september 2012 Claus Bo Larsen (født 28. oktober 1965 i Odense) er en dansk fotballdommer. Han tilhører UEFAs elitedommere, som er de høyst rangerte dommerne i Europa. Han har ennå ikke (pr. 2008) dømt i EM eller VM, men han dømte i sommer-OL i 2004 og han har flere kamper i Champions League og UEFA-cupen, og han dømte supercupfinalen 2008 mellom Manchester United og Zenit St.Petersburg. Caraga (Davao Oriental). Caraga er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 33 481 i 6 171 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Cateel. Cateel er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 28 655 i 5 731 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Atlanten ungdomsskole. Atlanten ungdomsskole er en ny og moderne ungdomsskole i Kristiansund, Møre og Romsdal. Skolen ble åpnet til skoleåret 2005–2006, og tok over elevene som tidligere gikk på Langveien ungdomsskole som nå er nedlagt. Skolen ligger ved Atlanten videregående skole, Kristiansund idrettshall, Atlanterhavsbadet og Atlanten stadion, og har et fint område ved sjøen med et eget naust. Skolen tar i mot elever fra Allanengen-, Dalabrekka- og Innlandet barneskole, samt noen elever fra Gomalandet barneskole. Skolen er en av tre ungdomsskoler i Kristiansund. Kjetil Audsen. Kjetil Weholt Audsen (født 23. mars 1970) er en norsk filosof. Han har tidligere vært ansatt som universitetsstipendiat ved NTNU. Audsen har jobbet med problemstillinger som kunstig intelligens, roboter og sinnsfilosofi. Han er kjent for sine tanker om muligheten av reduksjon av filosofi til nevrovitenskap. Langveien ungdomsskole. Langveien ungdomsskole var en tidligere ungdomsskole i Kristiansund, Møre og Romsdal. Den eldste delen av bygningen ble oppført i 1924, og siste byggetrinn stod ferdig i 1964. Skolen ble nedlagt etter skoleåret 2004-2005, og elevene som tidligere gikk på Langveien ungdomsskole går nå på Atlanten ungdomsskole. Skolen holdt til i nedre ende av Langveien, i Kristiansund sentrum. Elevene som gikk på Langveien ungdomsskole kom fra Kirkelandet og Innlandet. Governor Generoso. Governor Generoso er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 42 705 i 8 297 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Linate lufthavn. Linate lufthavn (IATA: LIN, ICAO: LIML) er en av to store flyplasser i Milano i Italia sammen med Malpensa. Flyplassen blir primært bruk til innenriks og kortdistanse internasjonale flyvninger, men over 9.6 millioner passasjerer i 2006. Navnet Linate kommer fra tettstedet der flyplassen ligger. Flyplassen egentlige navn er "Airport Enrico Forlanini", fra den italienske inventoren og flypioneeren født i Milano. En annen, større flyplass betjener også Milano, det er Milano-Malpensa lufthavn (IATA: MXP, ICAO: LIMC). Linate og Malpensa er koblet sammen med motorveier og buss. En tredje flyplass ligger også i nærheten av Milano. Denne er Orio al Serio, som ligger 1 km øst for Bergamo, 42 km øst for Milano. Ulykker. Linate lufthavn var åsted for Linate-ulykken 8. oktober 2001, da Scandinavian Airlines rute 686, som var i ferd med å starte flyvningen til Kastrup Lufthavn i København, kolliderte med en business-jet som i tåken hadde rotet seg ut på rullebanen som allerede var i bruk. Nordlandet ungdomsskole. Nordlandet ungdomsskole er en ungdomsskole på Nordlandet i Kristiansund, Møre og Romsdal. Skolen ble tatt i bruk høsten 1968 og tar i mot elever fra Dale- og Nordlandet barneskole. I skoleåret 2005-2006 hadde skolen 295 elever og 30 lærere. Skolen er en av tre ungdomsskoler i Kristiansund. Lupon. Lupon er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 57 092 i 10 812 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Manay. Manay er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 36 697 i 7 136 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Mati. Mati er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 105 908 i 21 293 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Mati er inndelt i 26 barangayer. Vigdelstranden. Vigdelstranden er en sandstrand i Sola kommune. Vigdelstranden ligger i en bukt med sandstrand mellom Tjelta og Ræge. Det er parkeringsplass like ved, og området egner seg fint til småturer. Strandstrekningen er mindre enn nabostranden lenger nord, Solastranden. San Isidro. San Isidro er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 31 705 i 6 117 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Rebus. En rebus (latin: "av ting") er et ordspill der man bruker bilder, tegninger, symboler eller enkeltbokstaver for å symbolisere ord. Rebuser brukes i dag både for underholdning og som en del av IQ-tester. Eksempler. To klassiske rebuser.Den første viser en mann som heter Trond og et hus; Trond+heim. Den andre viser fjell + tallet 1; berg+en. Tarragona (Davao Oriental). Tarragona er en kommune i provinsen Davao Oriental på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 22 846 i 4 458 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Orio al Serio lufthavn. Orio al Serio lufthavn (IATA: BGY, ICAO: LIME) er en flyplass som ligger i Bergamo, øst for Milano i Italia. Flyplassen betjener mesteparten av lavpristrafikken til Milano. Flyplassen dannes sammen med Linate lufthavn og Malpensa lufthavn, Milanos flyplassnettverk. Frode Hagen. Frode Hagen (født 23. juli 1974 i Drammen) er en norsk håndballspiller som nå spiller for ungdomsklubben sin, Drammen HK. Han spilte for Drammen HK, SG Flensburg-Handewitt, HSG Nordhorn og FC Barcelona, før han i 2004 gikk over til THW Kiel. Fra 2006 var han tilbake i Drammen HK. Han debuterte på landslaget 29. oktober 1994 i Arendal mot Egypt. I 2005 gav han seg på landslaget, men gjorde comeback i forbindelse med EM 2008. Han har spilt 188 landskamper og scoret 574 mål. Johnny Jensen. Johnny Jensen (født 17. februar 1972 i Tønsberg) er en norsk håndballspiller som spiller for Nøtterøy Idrettsforening i eliteserien i håndball for menn. Han har tidligere spilt elleve år i Tyskland. Karriere. Fra 1987 til 1999 spilte Jensen for Sandefjord før han gikk til tyske VfL Bad Schwartau. Fra ThSV Eisenach (2001–2003) kom han til SG Flensburg-Handewitt hvor han spilte til 2010. Da vendte han tilbake til norsk håndball der han spiller for Nøtterøy, først én sesong i 1. divisjon, deretter i eliteserien. Johnny Jensen debuterte på det norske landslaget mot Romania 9. mars 1995. Etter VM 2009 spilte han ikke landskamper på nesten tre år, inntil han gjorde comeback 3. november 2011. Jan Thomas Lauritzen. Jan Thomas Lauritzen (født 6. februar 1974 i Sarpsborg) er en norsk håndballspiller som spiller for Halden Topphåndball. Lauritzen startet å spille håndball i 1984 i Sarpsborg IL. I 1993 gikk han til Urædd og i 1995 videre til Viking Håndball der han ble seriemester og to ganger cupmester. I 2002 gikk han til tysk håndball, først til TUSEM Essen, i 2004 til TuS Nettelstedt-Lübbecke og i 2005 til SG Flensburg-Handewitt. Fra 2007 til 2009 spilte han for Bjerringbro-Silkeborg i Danmark. Etter etter sju års spill i utlandet vendte han hjem til Norge og Tistedalens Turn & Idrettsforening i 1. divisjon i 2009. Tistedalens håndballsatsing på seniornivå ble overført til den nye håndballklubben Halden Topphåndball i 2011. Lauritzen debuterte på det norske landslaget 25. juni 1993 mot Polen. Han har spilt 254 landskamper og skåret 557 mål. Dermed er han nummer to på listen over flest spilte landskamper på Norges herrelandslag i håndball. Bare Steinar Ege har flere. Børge Lund. "For den norske tegneserieskaperen Børge Lund, se Børge Lund (tegneserieskaper)" Børge Lund (født 13. mars 1979 i Bodø) er en norsk håndballspiller som siden 2006 har spilt i Tyskland, for HSG Nordhorn, THW Kiel og nå Rhein-Neckar Löwen. Han spilte tidligere for Bodø HK og AaB Håndbold i Aalborg i Danmark. Han har (pr. 14. september 2010) spilt 166 landskamper og skåret 315 mål for Norge siden han debuterte mot Portugal i 2000. Lund er utdannet Computer Assistent. Alexander Buchmann. Alexander Buchmann (født 24. januar 1982 i Trondheim) er en norsk tidligere håndballspiller. Biografi. Hans siste klubb var den franske klubben US d’Ivry som han kjøpte seg fri fra i desember 2008 etter en lengre uenighet med klubben. Tidligere spilte han for blant andre Astor, Byåsen, Sjetne, Heimdal, tyske SG Flensburg-Handewitt, danske Århus GF, danske Altea, samt på et utlån til franske Toulouse. Han spilte 61 landskamper og skåret 196 mål for det norske landslaget. Han la opp som håndballspiller etter at akillessenen røk under VM i 2009. Etter at han la opp har han jobbet med analyse og video for Norges Håndballforbund. Høsten 2010 skal han jobbe for Leger uten grenser i Niger. Kjetil Strand. Kjetil Øvrelid Strand (født 2. oktober 1979 i Stavanger) er en norsk håndballspiller som spiller for Stavangerklubben Viking Håndball. Karriere. Strand spilte for danske Bjerringbro-Silkeborg før håndball-EM i 2006. Etterpå signerte han for AaB Håndbold. I 2007 gikk han til tyske Füchse Berlin der han spilte i tre sesonger. 2. februar 2006 scoret han 19 mål i en gruppespillskamp mot Island i EM, noe som er norsk landslagsrekord. Strand innehar også rekorden for flest antall skåringer i en sesong i Eliteserien med 281 mål. Rekorden satte han mens han spilte for Stavanger Håndball i 2002/2003-sesongen. Kjetil Strand giftet seg med Lene Lie den 15. desember 2008 i sjømannskirken i Berlin. Sammen har de et barn, Andreas. Hallvard Kvåle. Hallvard Kvåle (født 21. januar 1941 på Voss, død 25. desember 2006) var en norsk folkemusiker (hardingfele), plateprodusent og plateutgiver. Han flyttet til Bærum som ung og var aktiv i jazzmiljøet fram til han som 30 åring startet opp med folkemusikk og hardingfele. Han jobbet som plateprodusent og produserte blant annet albumet "I heitaste slåtten" som Ånon Egeland og Per Midtstigen fikk Spellemannprisen 1977 for. I 1979 startet han plateselskapet Heilo, og selskapets første album "Slinkombas" vant også Spellemannprisen 1979. På Heilo stod Kvåle bak en rekke album innen folkemusikk og fram til 1995 ga selskapet ut 150 album. Selskapet ble da overtatt av Grappa hvor Kvåle fortsatte sin jobb. For sin innsats som plateprodusent ble Hallvard Kvåle belønnet med bransjeprisen under Spellemannprisen 1985. Han fikk dessuten Rff-prisen av Rådet for folkemusikk og folkedans i 2002 og Bjellesauprisen av FONO i 2006 for sin fremragende innsats for norsk folkemusikk både som utøver, plateprodusent og utgiver. Heilo (plateselskap). Heilo er et norsk plateselskap som hovedsakelige gir ut norsk folkemusikk. Selskapet ble startet av Hallvard Kvåle i 1979 og selskapets første utgivelse, "Slinkombas", vant Spellemannprisen 1979. Fram til 1995 stod selskapet bak rundt 150 utgivelser, og seleskapets opphavsmann fikk bransjeprisen under Spellemannprisen 1985. I 1995 overtok Grappa Musikkforlag Heilo som fortsatt gir ut album innen norsk folkemusikk. Canterbury-fortellingene. Et tresnitt for Canterbury-fortellingene, 1484.Canterbury-fortellingene ("The Canterbury Tales") er en samling med fortellinger skrevet av den engelske forfatteren Geoffrey Chaucer på 1300-tallet (to av dem i prosa, de øvrige på vers). Fortellingene, noen er originale og andre ikke, blir fortalt i en rammefortelling og fortalt av en gruppe pilegrimer på en pilegrimsreise fra Southwark til Canterbury for å besøke Thomas Beckets grav i katedralen. "Canterbury-fortellingene" er skrevet på mellomengelsk. Selv om fortellingene er betraktet som Chaucers hovedverk er noen forskere som mener at strukturen står i gjeld til "Decameronen" til italieneren Giovanni Boccaccio som det er sagt at Chaucer skal ha lest da han besøkte Italia på midten av 1300-tallet. Prologen og de individuelle fortellingene. Figurene som blir introdusert i prologen av boken forteller historier av stor kulturell betydning. Den første delen av prologen begynner med "«Whan that Aprill with his shoures soote»" som indikerer begynnelsen på våren og slutten på en hard vinter. Fortellingenes tema varierer og har blant annet emner som høvisk kjærlighet, forræderi, og griskhet. Genrene varierer også og inkluderer romance, Breton lai (fortellende sang), preken, fabel (om beist), og fabliaux (grov og humoristisk fortelling). Selv om det er overliggende ramme er det ingen enkeltstående poetisk struktur over verket, og det er også to prosafortellinger. Noen av fortellingene er seriøse og andre er komiske, imidlertid er de alle omhyggelig nøyaktig i å beskrive egenskaper og feil i den menneskelige natur. Religiøs forsømmelse er gjennomgående trekk og tema foruten å fokusere på de tre stander, samfunnsklassene i middelalderen. De fleste fortellingene er sammenkoblet med tilsvarende temaer og noen er fortalt som en gjengjeldelse til andre fortellinger i form av en argumentasjon. Verket er ikke fullført ettersom det var opprinnelig ment at hver figur skulle fortelle fire fortellinger, to på veg til Canterbury og to på tilbaketuren. Det ville ha gitt et antall på 120 fortellinger i motsetning til de 24 som faktisk eksisterer. Mange i England har søkt etter politiske overtoner i fortellingene, spesielt ettersom Chaucer var en betydningsfull hoffmann og en politisk figur i samtiden og sto plassert nær den politiske makt. Det er mange hentydninger til samtidige hendelser, skjønt få er bevist, og ekteskapstemaet er vanlige i middelalderens fortellinger slik at det er antatt at det referer til flere ulike ekteskap, men kanskje spesielt til det for John av Gaunt. Bortsett fra Chaucer var Harry Bailly fra vertshuset Tabard Inn en virkelig historisk figur og det er antatt at det er sannsynlig at kokken er den faktiske Roger Knight de Ware, en samtidig kokk i London. Gjennomgang av verkets personer. "Ridderen" blir introdusert først som den sosialt høyest rangerte figuren, verten kaller ham for «my mayster og my lord», «min mester og herre». Han er en profesjonell soldat som kommer rett fra utenlandske kriger, og han har reiste omfattende i mange land. Han er en «varray, parfit, gentil knight», en høvisk ridder i enkel klesdrakt og beskjedent vesen. "Væpneren" er hans sønn og kontrast, en elegant laps, kostbare klær og beleven i hoffetikette. "Priorinnen" er en av de som er mest omfattende beskrevet, og det er her fortelleren opplyser at han ikke ville dømme verdien av det han opplever. Hennes portrett billedgjøres av at det fortelles mer om hva hun spiser enn hvordan hun ber. Det sies at hun er snill mot dyr, men ikke hvordan hun behandler mennesker. Hun har en "nonne" med seg og «tre» prester. Tallet tre gjør at antallet vanskelig går opp og ble antagelig lagt til senere med hensyn til den poetiske rytmen. "Munken" er den neste i serien av representanter fra kirken. Han har mange hester hjemme, respekterer ikke kongens styre, og går heller på jakt enn å be. "Klosterbroren" følger deretter, noe som viser at Chaucer har en egen interesse i representanter fra kirken som lever motstridende til hva som man forventer av dem. Fortelleren opplyser at det ikke er et problem at han unngår spedalske og tiggere. "Handelsmannen" er kort beskrevet, og blir fulgt av "skriveren" fra Oxenford (Oxford) som er hva man kan forvente av en student, fattig, tynn som sin hest, og elsker bøker. "Lovmannen" er ekspert på juss og sammen med ham er "odelsbonden", en herre fra landet, som er mest opptatt av mat: «Det snør i hans hus av mat og drikke». Deretter nevner Chaucer flere håndverkere, kledd i sin karakteristiske drakter, men er ikke beskrevet videre og er ikke gitt noen fortellinger. Med seg har de "kokken" og hans dyktighet listes med noen uvanlige detaljer. "Sjømannen" er også en ekspert i sitt yrke, men stjeler vinen til sine passasjer og fremtrer som en skummel figur. "Legen" blir rost av fortelleren, skjønt han som alle leger elsker gull. "Enken fra Bath" er den eneste kvinnen, bortsett fra priorinnen og nonnen, på pilegrimsreisen. Hun har hatt fem ektefeller, og jakter på den sjette. Hun er rik og kledd som sådan, og fortelleren har sympati for henne. Den mest idealiserte personen er opplagt "sognepresten" som er i følge med sin like idealiserte bror, "plogmannen", «a true swinkler» — en hardtarbeidende mann som lever i fred og i perfekt fromhet. Om sognepresten er den gode representanten for kirken er plogmannen den sympatiske representanten for den kristne sjel. De siste er gruppe som ikke fremstår sympatisk. "Mølleren" er stygg type uten forsonende trekk, "forvalteren" snyter alle og "reeven" passer også best på sin egen lommebok. De to mest groteske er dog "stevningsmannen" og "avlatskremmeren", to representanter for de som lever av kirken på dens utkant, den ene selger avlat mens den andre administrerer kirkeretten. Det komplette verket. Åpningssiden av «Enken fra Baths fortelling», fra Ellesmere-manuskriptet av Geoffrey Chaucers "Canterbury-fortellingene".Verket ble påbegynt en gang på 1380-tallet, men Chaucer stoppet skrivingen på slutten av 1390-tallet. Det er ikke fullført slik det synes å ha vært planlagt: det synes som det har vært flere redigeringer og hvor nye fortellinger ble lagt til på ulike tider. Planen med et hundre og tyve fortellinger er fra prologen. Det er kunngjort av Harry Bailly, verten, at det vil bli fire fortellinger på hver (to fortalt på veg til Canterbury og to på tilbaketuren til vertshuset). Det er ikke nødvendigvis meningen til Chaucer selv som også opptrer i verket som den som forteller mer enn én fortelling. Det har blitt foreslått at verkets antatte uferdige forfatning faktisk var bevisst fra Chaucers side. "Canterbury-fortellingenes" struktur er en rammefortelling og det er enkelt å finne tilsvarende i andre samtidige verker, som for eksempel "El Libro de Buen Amor" ("Boken om den gode kjærlighet") av Juan Ruiz og Boccaccios "Decameronen", sistnevnte kan ha vært Chaucers store inspirasjonskilde. Chaucer har faktisk tilpasset flere av Boccaccios fortellinger i munnen til sine egne pilegrimer, men hva som skiller Chaucers verk fra hans samtidige er hans figurer. Sammenlignet med Boccaccios hovedpersoner – syv kvinner og tre menn, alle unge, friske og velstående, og gitt klassiske navn – er figurene hos Chaucer av en meget variert flokk, inkludert representanter fra flere deler av middelklassen på den tiden. Ikke bare er deltagerne svært ulike, men de forteller svært forskjellige typer fortellinger hvor deres personligheter blir vist i deres valg av historier og måten de forteller dem på. Ideen med pilegrimsreise synes å ha vært et nyttig litterært virkemiddel for å kunne samle sammen en broket forsamling. Munken ville sannsynligvis ikke ha fått tillatelse til å dra som pilegrim og for en del av de øvrige ville det kanskje ha vært usannsynlig om de hadde ønsket å delta. En annen ting er at alle pilegrimene rir på hester og det er ingen hentydninger om at de lider for sin religion. Ingen av de populære helligdommene på vegen Canterbury blir besøkt og det er ingen hentydninger om at noen deltar på messe, slik at det fremstår mer som en turists utflukt. Chaucer gir liten oppmerksomhet til reisens progresjon. Han gir hentydninger om at fortellingene tar flere dager for å bli fortalt, men gir ingen detaljer om overnattinger. Selv om reisen kunne ha blitt gjort i løpet av en dag ville det ha gjort muligheten av fortelle flere historier umulig var tre til fire dager den vanlige tiden for en tilsvarende pilegrimsreise. Den 18. april er nevnt i fortellingene og Walter William Skeat, en redaktør på 1800-tallet, har fastslått at den 17. april 1387 var den sannsynlige første dagen for fortellingene. Forskere har delt fortellingene inn i ti fragmenter. Fortellingene som danner et fragment er direkte sammenknyttet, vanligvis ved at en person snakker til og handlingen blir videreført av en annen person, men det er ingen sammenheng mellom de fleste av de andre fragmentene. Det betyr at det er flere mulige kombinasjoner for fragmentenes rekkefølge og sluttelig for fortellingene selv. Listingen over er kanskje den mest vanlige i moderne tider hvor fragmentene blir nummeret I-X, men en alternativ orden er å liste dem som A-G med fortellingene fra Legen inntil Nonnens prest blir plassert før Enken fra Bath. Unntaket for fragmentenes uavhengigheten er de siste to. Handelsmannens fortelling er den siste fortellingen i IX, men fragment X begynner med Sogneprestens prolog ved å hevde at Handelsmannen har gjort ferdig sin fortelling. Grunnen at de blir skilt som to ulike fragmenter er at Handelsmannen begynner sin korte fortelling om morgen mens Sogneprestens fortelling blir fortalt klokken fire om ettermiddagen. Det er antatt at Chaucer ville ha forbedret manuskriptet eller lagt til flere fortellinger for dekke tidsrommet. I 2008 vil forlaget Modern Library publisere en betydelig ny oversettelse av hele verket ved den berømte oversetteren Burton Raffel. Betydning. Det er flere ganger blitt argumentert at det største bidraget som dette verket har tilført engelsk litteratur var i popularisere dagligspråk og dialekt, men først og fremst ved å bruke engelsk språk isteden for fransk-normannisk eller latin som var det vanlige på Chaucers tid. Likevel var det flere av Chaucers samtidige — John Gower, William Langland, og den såkalte Pearl Poet — som også skrev betydelige verker på engelsk, noe som gjør det vanskelig å avgjøre i hvilken grad Chaucer kan få æren for å ha startet en retning heller enn å ha vært deltager i den. I 2004 var professor Linne Mooney i stand til å identifisere en skriver som arbeidet for Chaucer som en Adam Pinkhurst. Mooney, som da var professor ved Universitet i Maine og besøkte et medlem av Corpus Christi College ved University of Cambridge klarte å finne en overensstemmelse mellom Pinkhursts signatur på ed med hans håndskrift på en kopi av Canterbury-fortellingene som han hadde skrevet av fra Chaucers arbeidskopi. Canterbury-fortellingene kan også fortelle den moderne leser mye om det «okkulte» på Chaucers tid, spesielt i henhold til astrologi og astrologiske kunnskap som var alminnelig på Chaucers tid. Det er hundrevis om ikke tusener av astrologiske hentydninger som er funnet i verket, noen er ganske åpenbare mens andre er mer tilslørte. Mens noen lesere forsøker å tolke personene i "Canterbury-fortellingene" som historiske figurer ønsker andre lesere å tolke deres betydning i mindre bokstavelig retning. Etter en analyse av hans ordvalg og uttrykksmåte og historiske sammenheng synes det som om hans verk utvikler en kritikk mot samfunnet av hans tid. Innenfor et antall av hans beskrivelser, hans kommentarer kan synes smigrende, men ved listig språkføring er fremstillingene til syvende og sist kritisk til figurenes handlinger. Isteden virker det som om Chaucer skaper fiktive figurer som er generelle representasjoner av folk i deres arbeid og klassebakgrunn. Med en forståelse for middelalderens samfunn kan man observere en finurlig kritikk mot medlemmer av samfunnet som opptrer tilsvarende som Chaucers pilegrimer. Antisemittisme. Edvard I av England utviste alle jøder fra England i 1290, men antisemittisme forsvant ikke med fraværet av jøder. «I 1385 utga Geoffrey Chaucer sitt verk Canterbury-fortellingene som inkluderte en opptegnelse av jøder som drepte en dypt from og uskyldig gutt. Denne blodige krenkelsen ble en del av den engelske litterære tradisjonen». Jeremy Cohen argumentere i sitt tilsvar at «fra Chaucer til Margery Kempe, fra syklusen til Corpus Christi-dagenes mirakelspill til lyrikken på 1600-tallet, har europeisk litteratur opprettholdt bildet av den jødiske kristus-morder som påførte vold på hva som var det mest hellige i den vestlige kristenhetens kultur og samfunn». Det er i Chaucers "Priorinnens prolog og fortelling" at antisemittismen finnes i "Canterbury-fortellingene". Fortellingen er kort og handler om en ung kristen gutts martyrium ved at han ble drept av jøder. Gutten, en sønn av en enke, synger en sang, "Alma Redemptoris", uten å vite hva ordene handler om, opprører noen jøder som deretter får gutten drept. Enken leter etter gutten og med guddommelig innblanding finner hun hans lik. Selv om gutten er død synger han fortsatt sin sang. Han blir fraktet til et kloster hvor munkene undersøker hvordan dette er mulig. Som en form for rettferdighet blir alle jøder beordret drept. Således kan gutten komme til himmelen. Denne historiens opphav finnes sannsynligvis i en William av Norwich som ble funnet død av flere stikksår i 1144 og jødene i Norwich ble anklaget for drapet. Jødene blir referert til som blant annet «det forbannede folket til Herodes». Chaucer benytter seg av sin fortelling som et medium for å fremvise hva han betraktet som «den jødiske karakter». "Canterbury-fortellingene" i seg selv er ikke et antisemittisk verk, men den enkeltstående historien "Priorinnens fortelling" handler derimot om hat mot jøder. Pilegrimenes rute og virkelige steder. Illustrasjon fra en utgave Ellesmere-manuskriptet (ca 1410) som viser Kokken (med sin kjøtthake) i "Canterbury-fortellingene".Byen Canterbury har et museum dedikert "Canterbury-fortellingene". Den postulerte returreisen har fengslet mange og derfor har den manglende fortsettelsen har blitt skrevet, ofte til skrekk og en sjelden gang til skrekkblandet fryd for Chaucer-tilhengere. Således har de figurer som er nevnt men som ikke fikk sjansen til å fortelle sin historie gjort det. "Beryns fortelling" ("Tale of Beryn") er en historie skrevet av en anonym forfatter som eksisterte i det såkalte Northumberland-manuskript på midten av 1400-tallet. I et mellomspill av en viss lengde fortelles det om pilegrimenes ankomst til byen Canterbury, deres besøk hos helligdommen til Thomas Becket i katedralen, deres overnatting på det lokale vertshuset, avlatskremmerens uhell med lumsk vintapper, og selskapets avskjed den nesten morgen for å dra tilbake til London. Ved dette tidspunkt inviterer verten handelsmannen til å fortelle Beryns fortelling (hans andre tilbud i denne samlingen) som den innledende fortellingen på tilbakevegen. John Lydgates "Thebens beleiring" ("Siege of Thebes") er også en tilsvarende beskrivelse av tilbaketuren, men fortellingene i seg selv er egentlig en gjentagelse av de fortellinger som blir fortalt av ridderen i Chaucers tekst. Trivia. Tittelen på Chaucers verk har blitt en dagligdags frase i det engelske språk og har blitt tilpasset andre medier på ulikt vis. En animert utgave av noen av fortellingene har blitt produsert for britisk fjernsyn. Foruten en versjon med moderne engelsk dialog var det også versjoner i den opprinnelige middelengelsk og walisisk. Mange litterære utgaver, både litterære og faglitterære, har benyttet en tilsvarende rammefortelling som Canterbury-fortellingene som en opplagt hyllest. Science-fiction-forfatteren Dan Simmons skrev sin roman "Hyperion" basert rundt utenomjordisk gruppe pilegrimer. Evolusjonisten Richard Dawkins benyttet "Canterbury-fortellingene" som en struktur for hans faglitterære bok om evolusjonen - "The Ancestor's Tale: A Pilgrimage to the Dawn of Evolution". Hans dyrepilegrimer er på veg til å finne deres felles stamfar og hver av dem forteller en historie om evolusjonen. Henry Dudeneys bok "The Canterbury Puzzles" inneholder en del som fremstilles som en tapt tekst fra Chaucers verk. Bjellesauprisen. Bjellesauprisen er en musikkpris som gis ut av FONO. Prisen ble første gang gitt ut i 1994 og gis ut til personer eller institusjoner som har gjort en spesiell innsats for norsk musikk. Prisvinneren mottar en sauebjelle med inngravert navn og omtales gjerne Årets bjellesau. Husum. Husum (frisisk "Hüsem") er en by som ligger ved Slesvig-Holstens vestkyst i Nordfrisland i Tyskland. Byen er hovedstad for Nordfrislands krets. Den blir også kalt for "den grå by ved havet". Husum har cirka 21 000 innbyggere. Husum nevnes for første gang i 1252 for "Husumbro" (broen mellom husene). Ved stormfloden i 1362 ("Den store mannedrukningen") oppsto en forbindelse til havet. Byen utviklet seg da til en havneby. Husum er i dag mest kjent for at slottsparken hver vår er full av blomstrende krokus, slik at plenen får en blålilla farge i stedetfor grønn. Panoramabilde over havna i Husum. Candy Apple Grey. "Candy Apple Grey" er det femte studioalbumet til rockebandet Hüsker Dü, først gitt ut i 1986. Utgivelsen var bandets første utgivelse på Warner Bros. "Flip Your Wig" var opprinnelig var planlagt å bli gitt ut på Warner Bros, men bandet lot imidlertid SST Records få den. "Candy Apple Grey" markerer også bandets utvikling fra å være et hardcoreband til å få en mer mykere stil som senere skulle bli kjent som alternativ rock. Som vanlig komponerte Bob Mould og Grant Hart alle låtene på albumet. Selv om bandets tidlige rå stil er merkbar, inneholder platen også roligere materiell og albumet har flere spor med akustiske gitarer. Med dette albumet gikk også bandet bort fra sin punkete produksjon, og begynte med klarere produksjoner. Singelene som ble sluppet ut fra dette albumet var «Sorry Somehow» og «Don't Want to Know If You Are Lonely», begge sunget og skrevet av Hart. Sistnevte ble akkompagnert med en musikkvideo som fikk noe spilletid på MTV. Hans-Kristian Kjos Sørensen. Hans-Kristian Kjos Sørensen (født 1965) er en norsk musiker. Han spiller slagverk, perkusjon og melodiske slagverkinstrument som vibrafon, marimba og cimbalom og er aktiv innen klassisk og improvisert musikk. I 2002 ga han ut soloalbumet "Open" hvor han spiller musikk av Iannis Xenakis, John Cage, Rolf Wallin, Franco Donatoni, Åse Hedstrøm i tillegg til egne komposisjoner, på slagverk, vibrafon, marimba, piano og vokal. Albumet vant klassen samtidsmusikk under Spellemannprisen 2003. Monica. Monica (eller Monika) er et kvinnenavn av usikker opprinnelse. Navnet stammer trolig fra berberisk eller fønikisk. Kirkefaren Augustins mor het Monica, og da hun var berber, har navnet trolig berberisk opphav. Det kan også komme fra latin "moneo", som betyr "rådgiver". En annen teori er at navnet stammer fra det greske ordet "monachós", som betyr «munk». Monica har trolig samme betydning som Mona og Ragna. Monika har navnedag 4. mai i Norge, Sverige og på Færøyene, og 15. juni i Finland. Utbredelse. "Monique" er et svært vanlig navn i Frankrike og Belgia. "Monica" og "Monika" er svært vanlig i Tyskland og er ellers mye brukt i mange vestlige land. Nærmere 12 000 personer i Norge idag har Monica som første eller eneste fornavn. Navnets popularitet nådde toppen på 1970-tallet, det hadde da vært stigende siden 2. verdenskrigs slutt. Navnet har dog falt i popularitet de seneste årene. Musikkfest Oslo. Musikkfest Oslo (MFO) (tidligere Musikkens Dag) er en gratis musikkfestival i Oslo som blir gjennomført den første lørdagen i juni hvert år. Festivalen er Norges største éndags festival, og i samarbeid med en rekke lokale arrangører blir det satt opp scener i rundt 25 parker, plasser, gater og utesteder i indre by i Oslo. Konsertene er gratis og nesten alle musikksjangre er representert. Om lag 270 artister og grupper opptrådte på 30 scener under festivalen i 2009. Musikkfest Oslo ble arrangert første gang i 1992 og er inspirert fra den franske "Fête de la Musique" (engelsk: "National Music Day"), som startet i 1982 og arrangeres i mer enn 100 land verden over hvert år den 21. juni. I Oslo er tidspunktet lagt tidligere av hensyn til ferietiden, og festivalen er på grunn av det ikke formelt medlem i "Fête de la Musique". .bs. .bs er Bahamas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av College of the Bahamas. Registrering. Det er ingen restriksjoner for registrering, med unntak av de sedvanlige restriksjonene for subdomener som gov.bs. Øyvind. Øyvind eller Øivind er et mannsnavn av urnordisk opprinnelse. Navnet er utledet av det norrøne navnet Eyvindr, med usikker betydning. Noen forslag er at "ey" kommer fra "auja" (gave) og "wandia": (vendt mot, – for å få eller gi) – eller "øy" (gavmild eller lykke, hell) og "vindr" (kriger). Altså "den gavmilde eller den som får gaver" eller "heldig kriger". Andre forslag er at "ey" betyr øy, en som bor på ei øy, og "vindr" betyr stridsmann eller seierherre, altså en heldig kriger som bor på ei øy – eller en som alltid vinner. Eller at et norrønt "ei" som betyr alltid og "vind" som da betyr vind, pust, pågangsmot, gir oversettelsen: en som alltid har pust igjen til ny dyst, eller en som alltid har vind i seilene. Trolig det norske mannsnavn med flest forslag til betydning.. Utbredelse. Øyvind er et vanlig navn i Norge, men er lite brukt i andre land. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Øyvind og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Om lag 14 000 personer i Norge hadde i 2006 Øyvind som første eller eneste fornavn. I tillegg hadde vel 2200 Øyvind som andre fornavn. Navnets popularitet nådde toppen tidlig på 80-tallet med opptil 400 nye i 1982. Da hadde populariteten vært stigende siden begynnelsen av 1900-tallet. De siste årene har navnebruken gått ned til under 50 nye per år. Frances Bean Cobain. Frances Bean Cobain (født 18. august 1992) er datteren til Courtney Love og Kurt Cobain. Frances har hatt en dramatisk oppvekst, først med farens død i 1994, og deretter med morens voldsomme stoffmisbruk. Courtney Love har vært i retten flere ganger, fordi myndighetene har tvilt på hennes evner som mor. Pyrros Dimas. Pyrros Dimas (gresk: Πύρρος Δήμας; født 13. oktober 1971) er en gresk vektløfter som har vunnet 3 olympiske gullmedaljer. Han ble født i Himara i Albania og han hadde greske aner. Han flyttet til Hellas i 1991 og deltok i Sommer-OL 1992 i Barcelona i Spania for Hellas og vant gull i 82,5 kg klassen. Han vant også VM i 1993 og 1995 og var derfor stor favoritt ved Sommer-OL 1996 i Atlanta i USA, og han innfridde med en ny gullmedalje. Under Sommer-OL 2000 i Sydney i Australia vant han sin tredje gullmedalje under et OL. Foran Sommer-OL 2004 i Aten i Hellas var han skadet og hadde ikke fått tilstrekkelig opplading og trening, til tross for det vant han en bronsemedalje på hjemmebane. Dermed hadde han befestet sin stilling som nasjonal helt i Hellas. .bt. .bt er Bhutans nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Bhutans kommunikasjonsdepartement. Pr. 7. november 2005 er det totalt 84 registrerte navn på dette toppnivådomenet. Registrering. For å registrere domenenavn på.bt stilles det krav om lokal tilstedeværelse i Bhutan, samt gyldig handelslisens. Registrering direkte på andre nivå er planlagt for fremtiden. Det sørlige Qi-dynasti. Det sørlige Qi-dynasti (kinesisk: 齊朝, pinyin: "Qí cháo", 479-502) var det annet av Sørdynastiene i Kina, og det ble etterfulgt av Liang-dynastiet. I dets 23 år lange historie var det for det meste preget av ustabilitet. Etter de dyktige keiser Gao og keiser Wu ble Wus barnebarn prinsen av Yulin myrdet av keiser Wus intelligente, men grusomme og mistroiske nevø Xiao Luan. Han overtok som keiser Ming og henrettet alle keiser Gaos og keiser Wus sønner og sønnesønner, og alle embedsmenn han mistenkte for å konspirere mot ham. Vilkårligheten ved disse henrettelsene ble verre da keiser Ming ble etterfulgt av sin sønn, markgreven av Donghun. Hans fremferd utløste en rekke opprør, og det siste av dem, ledet av general Xiao Yan førte til dynastiets undergang. Xiao Yans Liang-dynasti overtok. Documenta. Thomas Schüttes «Fremde», laget til documenta IX (1992). a>' berømte eik, plantet under documenta 7 i 1982 som en del av kunstaksjonen «7000 Eichen». documenta er en toneangivende internasjonal kunstmønstring i Kassel, Tyskland. Utstillingen arrangeres hvert femte år, og ble første gang arrangert i 1955 som en del av det tyske "Bundesgartenschau" – den offisielle tyske hageutstillingen. Arnold Bode som selv var kunstner, kurator og professor, tok initiativet til den første utstillingen. Han ønsket å gjenreise den kulturelle bevisstheten i sin utbombede hjemby etter andre verdenskrigs lidelser. Videre ønsket han å introdusere moderne kunst for det tyske publikum etter at nazistene hadde stemplet denne kunsten som «entartet» eller degenerert. Tittelen «documenta» ble valgt fordi utstillingen skulle dokumentere og knytte kunsten til virkeligheten, og skape avstand til den historiserende akademismen som de totalitære statene hadde idealisert. "documenta" regnes for å være en av de viktigste begivenhetene for samtidskunsten, og utstillingen blir møtt med enorm interesse fra både presse, profesjonelle utøvere i kunstverdenen og et stort publikum. "documenta 11" i 2002 ble besøkt av over 650 000 publikummere i løpet av de hundre dagene utstillingen varte, mens "documenta 12" i 2007 samlet 754 301 besøkende. Anna-Eva Bergman deltok på "documenta 2" i 1959 og Olav Christopher Jenssen på "documenta IX" i 1992. Hannah Ryggen, Arne Nordheim, Aase Texmon Rygh, Matias Faldbakken og Toril Johannessen er norske kunstnere med verk som blir presentert under documenta 13 i 2012. Det norske rockebandet Kaizers Orchestra spilte under åpningsfesten for "documenta 12" i juni 2007. MGP Junior Nordic. Melodi Grand Prix Junior Nordic er en sangkonkurranse for unge mellom 8 og 15 år. Konkurransen er den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix Junior i Norge, Danmark, Sverige og Finland. Den blir arrangert på omgang av NRK (Norge), DR (Danmark), SVT (Sverige) og YLE (Finland). Den ble avholdt første gang i 2000 i Danmark, og suksessen ble gjentatt i 2001. I 2002 hadde idéen slått så godt an at den ble utvidet til hele Norden, som i et samarbeid mellom Norge, Sverige og Danmark avholdt MGP Nordic. I 2003 ble denne konkurransen enda større da det, i samarbeid med EBU, ble avholdt europeisk MGP Junior i Forum i København den 15. november 2003. Den har blitt hetende Junior Eurovision Song Contest. I 2006 ønsket de skandinaviske landene ikke lenger å delta i den europeiske finalen og arrangerte da igjen MGP Junior Nordic utelukkende for de nordiske landene. Fra og med 2007 har også Finland deltatt i denne konkurransen. fra og med 2010 har svt valgt å delta i junior eurovision song contest igjen og konkurransen er dermed over inntil videre. Frank McParland. Frank McParland er sammen med Eduardo Macia ansvarlig for Liverpool FCs speidersystem. Han har sammen med blant annet Paco Herrera hjulpet Rafael Benitez med og gjøre om Liverpools reservelag til et lag for unge spillere som har stort talent. De har skaffet Liverpool et stort speidersystem over hele verden. Den siste tiden har han hentet inn spillere som Jack Hobbs, Paul Anderson og Ramon Calliste til klubben. McParland, Frank Myra (Vegårshei). Myra er et tettsted og administrasjonssenteret i Vegårshei kommune i Aust-Agder. Myra er kommunens eneste tettsted med innbyggere per 1. januar. Sørlandsbanen går nord for Myra. Nils Henning Hontvedt. Nils Henning Hontvedt (født 27. august 1952) var ordfører (Ap) i Horten kommune fra 2001 til 2011. Før han ble ordfører, var han lektor med eksamen i historie fra 1978. Hans hovedfagsoppgave var "Arbeiderforeninger i Buskerud amt 1868-1904". Astrid Versto. Astrid Versto (født 3. august 1953 i Vinje i Telemark) er ministerråd ved Norges ambassade i Østerrike. Hun er utdannet ved Telemark lærerhøgskole og Norsk journalisthøgskole og har arbeidet som lærer. Som journalist i NRK hadde hun flere oppgaver, blant annet nyhetsanker i Dagsrevyen og leder av politisk avdeling. Før hun begynte i stillingen som informasjonssjef på Slottet, hvor hun etterfulgte Wenche Rasch, arbeidet hun i Norad, hvor hun både var kommunikasjonsdirektør og leder for personalavdelingen. Hun er datter av Aslak Versto og søster til Olav Versto. Hun er gift med Terje Svabø. John Austrheim. John A. Austrheim (født 10. oktober 1912 på Sandane, død 13. april 1995) var en norsk politiker, leder for Senterpartiet, samferdselsminister, og ordfører fra Gloppen kommune. Han hadde sin bakgrunn som bonde. Biografi. John Austrheim ble født på gården Austrheim vest for Sandane. Han var eldste sønn av gardbruker Anders J. Austrheim (1882–1977) og Malene Sande (1884–1968). Tradisjonen tro fra bygdene på Vestlandet tok han sin fars fornavnsinitial som mellomnavn. Dette var for å skille seg fra andre John Austrheim i bygda. Austrheim gikk på Nordfjord ungdomsskole fra 1932–1933. Austrheim ble medlem av kommunestyret i Gloppen kommune etter den andre verdenskrig, i 1945, og satt til 1951. Han tok over ordførervervet i Gloppen etter Elias Faleide, et verv han hadde i to perioder. Han ble valgt til leder for Senterpartiet i 1967, og satt der frem til 1973. I perioden fra 1969 frem til 1971 var han parlamentarisk leder for partiet. Austrheim var midlertidig president i Odelstinget 12. november–18.desember 1970. Han var samferdselsminister i Lars Korvalds regjering fra 1972 til 1973. Offentlige verv. Austrheim hadde en rekke verv, og satt som medlem av skolestyret i Gloppen fra 1947 til 1954, hvorpå han ble formann frem til 1956. Han var formann i styret for Nordfjord folkehøgskole i over tjue år (1960 til 1981). Han var medlem av pensjonsutredningskomiteen av 1962 fra 1962 til 1963. Han satt som nestformann for hovedstyret i Den Norske Stats Husbank i årene 1966–1982. Videre hadde han sentrale verv i Gartnerhallen, og var formann i styret Gartnerhallen, avdeling Bergen i femten år, (1955–1970). Nicolae Rainea. Nicolae Rainea (født 19. november 1933) er en tidligere rumensk fotballdommer. Han dømte i tre VM-slutttspill, finalen i det ene EM-sluttspillet han dømte i og Europacupfinalen i 1983. Bertnes. Bertnes er et strøk sørvest i bydel Støver på Innstranda i Bodø, om lag 10 km øst for Bodø sentrum. I dag finnes noe bebyggelse fra 1800-tallet i området, men utviklingen i området rundt Bertnes skjøt fart på 1970-tallet med ny boligbygging. Etter 2000 er flere boligfelt i området bygget ut, primært basert på boligsystemer importert fra Estland. Bertnes Geocenter har en stor utstilling med geologiske forekomster fra inn- og utland. Nordly grendehus er et naturlig samlingssted for befolkningen på Bertnes. Bertnesdagan. Bertnesdagan arrangeres hver høst på Bertnes i regi av Innstrandens Idrettslag. På Bertnesdagan foregår blant annet kulturelle arrangement, auksjon, loppemarked og salg av lokal mat og håndverk. Odin (navn). Odin er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne navnet "Óðinn" dannet av ordet "óðr", «ode» og «rasende», som igjen har opphav i det tidlig germanske "*Woðanaz". Navnet er identisk med navnet på den norrøne guden Odin. Utbredelse. "Odin" er et nokså sjeldent navn, men størst utbredelse i formen "Óðinn" på Island. Navnet "Odin" har hatt relativt lav popularitet i Norge, dog har populariteten tatt seg kraftig opp fra 1980-tallet til idag. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Odin i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Hallingstuene. Hallingstuene er en tradisjonsrik restaurant på Geilo, Hallingdal, Buskerud. På Hallingstuene serverer de hovedsakelig vilt, men har også andre spennende retter å tilby. Restauranten blir drevet av Frode Aga og kona Berit Kongsvik noe de har gjort siden 1989. Hallingstuene er også hedret med to glass i den berømte vinguiden Winespectator for sin vinkjeller. Vilde. Vilde er en norsk og svensk kortform av kvinnenavnet "Alvilde", som har opprinnelse i det norrøne navnet "Alfhildr", dannet av "alfr", «alv», og "hildr", «kamp». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Vilde i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Vilde var blant de mest brukte navnene på jentebarn født i Norge på 1990- og 2000-tallet. Morten Kristiansen. Morten Kristiansen (født 1971) er en musiker og låtskriver fra Trondheim Rock City. Vokalist og gitarist i Hedge Hog 1989 – 1998. De ga ut 4 CDs og 3 EPS på Voices of Wonder Records. Spilte senere i Thrush 2000-2004. De ga ut en EP på Twozero Records og en CD på Dead Letter Records. Gitarist i The Sound Syndicate 2004 – ?. Var vokalist i coverbandet The Detroit Dogs på 90-tallet. Bandet besto av medlemmer fra Hedge Hog og Motorpsycho. Ljungsbro. Ljungsbro er et tettsted i Linköping kommune i Östergötlands län i Östergötland i Sverige. I 2005 hadde tettstedet 6 510 innbyggere. Tettstedet ligger cirka 10 kilometer nordvest for Linköping, ved Motala ström og Göta kanal. I Ljungsbro finnes sjokoladefabrikken Cloetta. Nyholmen fyr. Nyholmen fyr er et fyr på Nyholmen i innselingen til Bodø by. Fyret ble opprettet i 1875 under navnet Bodø fyr. Fyret ble nedlagt allerede i 1907 etter endringer i Bodø havn. Fyret er bare en del av bolighuset til fyrvokteren. Fredet i 1999, eies siden 1987 av Fortidsminneforeningen i Nordland. Havanna Bade- og Lekeland. Havanna Bade- og Lekeland var et badeanlegg i Havannasenteret på Hana i Sandnes. Badelandet var 7000 m² stort og var Norges største innendørs badeland. Stedet hadde flere forskjellige vannsklier, boblebad, barnebasseng, romerbad og flere andre fasiliteter. Havanna Bade- og Lekeland ble lagt ned i august 2007. William Paulet, 1. marki av Winchester. William Paulet, 1. marki av Winchester William Paulet, 1. marki av Winchester (født ca. 1483, død 10. mars 1572) var en engelsk statsmann. Han var blant annet rikskansler, og ble gitt flere adelstitler: Baron St John i 1539, jarl av Wiltshire i 1550 og marki av Winchester i 1551. Familie, barndom og tidlig karriere. Han var eldste sønn av sir John Paulet fra Basing nær Basingstoke og hans hustru, kusinen Alice Paulet. Fødselsåret er uklart, med både 1483 og 1485 oppgitt i kilder. Det ble hevdet at han var 97 år da han døde, hvilket tilsier at han ble født i 1474 eller 1475, men dette virker mindre troverdig. Faren hadde hatt militær kommando under det korniske opprøret 1497. Han var overhode for en yngre gren av en gammel slekt i Somerset, som hadde sete i Pawlet eller Paulet ved Bridgwater. Williams oldefar fikk familiens eiendom i Hampshire da han gifte seg med Constance, barnebarn og medarving etter Thomas Poynings, baron St John av Basing. I 1512, 1519, 1523 og 1527 var William Paulet sheriff i Hampshire. Han ble slått til ridder før utgangen av 1525, og utnevnt til "Master of the King's Wards" i november 1526. Samme år møtte han i Det kongelige råd. Hans andre kone var Winifrid, som døde i 1586. Hun var datter av sir John Bruges som var alderman i London, og enke etter sir Richard Sackville, "Chancellor of the Exchequer. Winifrid fikk ingen barn med Paulet. Politisk karriere. Paulets politiske karriere skjøt fart i 1529, da han ble parlamentsmedlem for Hampshire. I 1532 fulgte han Henrik VIII til Calais, og neste vår var han med Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk da han skulle slutte seg til Frans I av Frankrike for å få audiens hos paven for å diskutere kongens skilsmisse fra Katarina av Aragon. I 1536 fikk han ansvaret for Pamber Forest, og tre år senere ble han baron St John. Han ble også kongelig stedfortreder for Winchester bispedømme, en nær medarbeider av kardinal Thomas Wolsey og venn av Thomas Cromwell. Flere andre høye posisjoner fulgte. I 1535 og 1536 var han en av dommerne under rettssakene mot John Fisher, Thomas More og Anne Boleyns påståtte medsammensvorne. I 1535 ble han også Lord Chamberlain. Han ledet deler av de kongelige styrkene mot "Pilgrimage of Grace", et opprør som brøt ut høsten 1536. Deretter fulgte nye embeter og titler i rask rekkefølge: skattmester i det kongelige hushold i 1538, sjef for Court of Wards and Liveries i 1540, ridder av Hosebåndsordenen i 1543, guvernør for Portsmouth og "Lord Steward" for the kongelige hushold i 1545. I 1546 ble han president for Det kongelige råd, og i Henrik VIIIs testamente ble han navngitt som en av atten menn som skulle fungere som regentråd mens Henriks sønn var mindreårig. I 1550 støttet han John Dudley, jarl av Warwick mot Edward Seymour, 1. hertug av Somerset. Som belønning for dette fikk han jarledømmet Winchester og Somersets emebete som riksskattmester. Da Warwick i 1551 ble hertug av Northumberland fikk Paulet sin markitittel. Seks uker etter var han kongens stedfortreder under rettssaken mot Somerset. Dudley og Paulet sies å ha styrt hoffet under den mindreårige Edvard VI. Paulet ble beskyttet for å støtte hertugens forsøk på å endre tronfølgeordningen for å sikre Lady Jane Greys posisjon, selv om han faktisk var sterkt mot en slik endring. I mars 1554, etter kroningen av Maria I, bekreftet dronningen alle hans posisjoner selv om han hadde vært nært tilknyttet Dudley. Sistnevnte ble noe senere henrettet for høyforræderi. Etter Marias død fortsatte han som riksskattmester og i andre posisjoner. Så sent som i 1559 og 1566 var han speaker i Underhuset, selv om han var over 70 år gammel. Paulet klarte å holde seg inne også med Elizabeth I. Sent i sitt liv motsatte han seg en protestantisk reformasjon slik man hadde hatt på kontinentet, av frykt for et brudd med Spania. Da han døde i høy alder var han fortsatt aktiv. Han døde i sitt hjem, Basing House, den 10. mars 1572, og ble gravlagt i sognekirken i Basing. Winchester 01 Catarman. Catarman er en kommune i provinsen Camiguin på Filippinene. Under folketellingen i 2007 kom man til et befolkningstall på 16 060 i 3 236 husstander. I Catarman, barangay Bonbon, lå den tidligere største byen kalt Tangub av lokalbefolkningen som var hovedstaden på Camiguin. Byen var tidlgere Camiguins handelssentrum. Byen ble 1. mai 1871 utslettet av et vulkanutbrudd fra fjellet Mt Daan. Kirkegården ble etter utbruddet gjenfunnet ute i sjøen og er populært sted for dykking. I mange år var korset på kirkegården synlig i sjøen. Det er reist et nytt stort kors over den sunkne kirkegården. Catarman har også en kald kilde: Sto. Niño Cold Spring som har norsk badetemperatur. Kilden er åpen fra kl. 10 – til 17.00 og ligger 15 minutters kjøring oppi fjellsiden fra hovedveien. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Sagay. Sagay er en kommune i provinsen Camiguin på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 10 356 i 2 058 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Mahinog. Mahinog er en kommune i provinsen Camiguin på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 12 592 i 2 488 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Guinsiliban. Guinsiliban er en kommune i provinsen Camiguin på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 5 092 i 1 066 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Mambajao. Mambajao er en av 5 kommuner i provinsen Camiguin på Filippinene. Mambajao har et flateinnhold på 89 km2. Under folketellingen i 2007 kom man til et befolkningstall på 35 308 i 5 978 husstander. Mambajao ble grunnlagt i 1855 og er hovedstaden i Camiguin. Mambajao har hurtigbåtforbindelse til Bohol som ligger nord for Camiguin. Det går også en ordinær rutebåt til byen Dumaguete på øya Negros. Mambajo har egen flyplass med forbindelse til Cebu. Mambajo ble hovedstad som følge av et vulkanutbrudd som utslettet den tidligere hovedstaden kalt Tangub i kommunen Catarman. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Basco. Basco (også kalt Santo Domingo de Basco) er en kommune i provinsen Batanes på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 6 717 i 1 469 husstander. Basco er hovedstaden i provinsen Batanes. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay men våre bydeler, alle med et visst selvstyre. Ivana. Ivana er en kommune i provinsen Batanes på Filippinene. Under folketellingen i 2000 kom man til et befolkningstall på 1 293 i 283 husstander. Barangayer. På landsbygda er en barangay en landsby med omland. I byene kan man sammenligne en barangay med bydeler, alle med et visst selvstyre. Richard Rich, 1. baron Rich. Richard Rich, 1. baron Rich Richard Rich, 1. baron Rich (født 1496 eller 1497, død 12. juni 1567) var rikskansler i England under Edvard VI. Han er for mange kjent fra skuespillet og filmen "A Man for All Seasons", hvor han ble spilt av John Hurt. Det diskukteres hvorvidt han der fikk en helt rettferdig behandling. Thomas More sa under sin rettssak om Rich at han skal ha vært pratsom og glad i terning- og andre spill. Tidlig liv. Rich ble født i sognet St Lawrence Jewry i City of London. Hans oldefar, ved samme navn, var en rik handelsmann og ble sheriff i City i 1441. Richards far, også han ved samme navn, sendte sin sønn til Middle Temple. Han ble der kjent med Thomas More. I 1528 var han i fredskommisjonen i Hertfordshire, og på høsten samme år ble han lektor i Middle Temple. Karriere. Ytterligere verv fulgte, og i 1533 ble han slått til ridder og ble generaladvokat. Han virket under Thomas Cromwell, og ble sett på som «en mindre hammer» under oppløsningen av Englands klostre og kampen for å sikre Henrik VIIIs "Act of Supremacy". Rich deltok under rettssakene mot John Fisher og Thomas More. I begge saker omfattet hans vitnemål betroelser som var gitt under samtaler mellom venner, og i Mores tilfeller var det som ble gjengitt så forvrengt at han må ha konstruert det med hensikt. More uttrykte sin mening om Rich for åpen rett og på en direkte måte. Rich spilte også en viktig rolle ved Thomas Cromwells fall, og han brukte der like tvilsomme metoder. Den 19. april 1536 ble Rich den første kansleren for Court of Augmentations, en domstol som skulle besørge fordelingen av midler fra klostrene. Han fikk selv, som gaver eller som kjøp til spottpris, Leez Priory og omkring hundre herregårder i Essex. Han fikk også eiendommene til klosteret St Bartholomew the Great ved Smithfield. Han grev klosteret, og bygde et hus i tudorstil som er bevart som øvre del av Smithfield Gate. Samme år var han speaker i Underhuset, hvor han talte kongens sak. Til tross for at han deltok aktivt i oppløsningen av klostrene forble han katolikk. Hans vitnemål bidro til at Thomas Cromwell falt, og han var en villig medhjelper under den katolske reaksjonen som fulgte. Protestanten Anne Askew uttalte at rikskansler Wriothesley og Rich sammen torturerte henne på strekkbenken i Tower of London. Rich var en av eksekutørene av Henrik VIIIs testamente, noe som var forbundet med mange mistanker om urent spill. Den 28. februar 1548 ble han baron Rich av Leez. Måneden etter tok ble han rikskansler, et embete hvor han kunne utnytte sine talenter innen forretninger og jus. Han støttet Edward Seymour, 1. hertug av Somersets kirkelige reformer, som undergravde den nye kirkeordningen. Rich støttet også Somersets tiltale mot broren Thomas Seymour og stod ved hans side i andre saker inntil Somerset selv falt i unåde i 1549. Rich gikk da over til å støtte John Dudley, jarl av Warwick, og presederte under saken mot Somerset. Hans datter hadde giftet seg med Dudleys sønn, og ingen av dem hadde stor begeistring over den nye troen. Rich tok del i rettsforfølgelsen av biskopene Stephen Gardiner og Edmund Bonner, og i den harde behandlingen av den fremtidige Maria I. Hun viste allikevel etter sin tiltredelse på tronen ikke noen motvilje mot Rich. Han trakk seg som rikskansler mot slutten av 1551 på grunn av dårlig helse. På samme tid kom det endelige bruddet mellom Dudley, som da var blitt hertug av Northumberland, og Somerset. Det er ingen grunn til å tro at det var andre årsaker som lå bak hans avgang, men det gikk en usannsynlig historie om at han forsøkte å advare Somerset mot fare i Tower of London, og at dette brevet ved en feiltagelse ble levert til Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk som i sin tur gav det til Northumberland. Under Maria I tok Rich aktivt del i å gjeninnføre katolsk tro i Essex, og han var en av de mest aktive i forfølgelsen av reformerte kristne. Han deltok sjelden i Det kongelige råd under Maria, men under Elizabeth I satt han i en kommisjon som skulle granske tildelinger av eiendommer under Marias styre. I 1566 ble han tilkalt for å gi råd om dronningens ekteskap. Rich døde i Rochford i Essex den 12. juni 1567, og ble gravlagt i sognekirken i Felsted. Under Marias styre hadde han gitt midler til opprettelsen av en kapellanstilling der, og sørget for at det skulle synges messer og ringes med klokker i sognet. Donasjonene ble i 1564 overført til en skole i Felsted, hvor primært barn født på hans eiendommer skulle undervises i latin, gammelgresk og teologi. Familien var beskyttere for denne skolen helt til 1851. Rich fikk femten barn med sin hustru Elizabeth Jenks, eller Gynkes. Den eldste sønnen Robert Rich, 2. baron Rich var Catherine Knyvets første ektemann, og støtter reformasjonen. Barnebarnet Robert ble i 1618 jarl av Warwick. Rich 01 Christer Lystad. Christer Lystad (født 13. juli 1972) er en norsk bandyspiller fra Sarpsborg. Han har flere ganger vært landslagskaptein, og er ellers en meget meritert spiller med hele 126 landskamper, noe som er rekord i Norge. Lystad, som går under kallenavnet "Crille", tok NM-gull med Sarpsborg i 1992, gull med Stabæk i 1996 og 1997, gull med svenske Västerås i 1998, bronse med russiske Zorkij i 2004. Lystad er trolig eneste bandyspiller med mesterskapsmedaljer fra tre nasjoner. Han er første nordmann som spilte profesjonelt i Russland, uavhengig av idrett. Leo III. Pave Leo III (død 12. juni 816) var pave fra 795 til 816. Leo kom fra en beskjeden sør-italiensk bakgrunn og gikk tidlig inn i kirkens tjeneste. Han skal ha vært en vennlig og from prest, og kom tilslutt i pavelig tjeneste, hvor han steg i hierarkiet. Da pave Hadrian I døde, ble Leo enstemmig valgt til dennes etterfølger. Leo meddelte valget til Karl den store ved å sende ham de symbolske nøklene til apostelen Peters grav og Romas banner. På denne måten anerkjente han Karl den store som byens beskytter. Keiseren svarte «Vår oppgave er med våpen i hånd å forsvare Kristi hellige kirke mot hedningenes anfall, og befeste den kristne tro innad. Deres oppgave, hellige Far, består i å understøtte våre våpens fremgang ved som Moses å oppløfte Deres hender til Gud og anrope Ham om å gi de kristne seier.» Leos folkelige bakgrunn gjorde at han høstet en viss fiendtlighet og motstand fra det romerske aristokratiet, som heller ville ha en pave fra deres eget miljø. Han fikk en rekke tvilsomme beskyldninger rettet mot seg, som utroskap og mened. På Markusdagen, 25. april 799 ble han overfalt av en gjeng som rev av ham de pavelige gevantene og prøvde å stikke ut øynene og skjære av ham tungen. Han ble deretter formelt avsatt og plassert i et gresk kloster; men det viste seg at han verken hadde mistet synet eller taleevnen. Han flyktet ved hjelp av venner fra klosteret og kom seg til Karl den store som eskorterte ham tilbake til Roma under sin beskyttelse. Gjenkomsten til Roma den 29. november ble et triumtog da avsettelsen av Leo hadde hatt svært liten folkelig støtte. I den følgende måneden holdt en synode for å klare opp i de forhold som hadde medført Leos avsettelse. Begge parter var representert. 23. desember trådte Leo fram i plenum og med evangelieboken høyt løftet sverget han høytidelig en ed som fritok ham beskyldningene. Dette virket så sterkt på forsamlingen at de nektet å sette seg til doms over ham og istemte i stedet "Te Deum". Leos motstandere ble i stedet dømt til døden som opprørere, men Leo ba for dem slik at de ble sendt i eksil i stedet. To dager senere, på juledagen 800 ble Karl den store kronet av Leo III som personlig satte kronen på keiserens hode og slik gjenopprettet en linje til det gamle romerske keiserdømme. Middelalderens begynnelse blir ofte symbolsk tidfestet til Leos keiserkroning av Karl den store, noe som nok er avhengig av hvilke variabler en vektlegger. Dessuten er overganger fra en historisk epoke til en annen epoke gradvise. Leo hjalp kong Eardwulf av Northumbria tilbake på tronen og fikk løst opp i en del konflikter mellom erkebiskopene i York og Canterbury. Han omgjorde sin forgjengers beslutning om å tildele "pallium" til Higbert, erkebiskopen i Lichfield, da Leo mente at den engelske kirken ikke hadde vært riktig representert overfor Hadrian og at dennes handlinger i denne saken derfor var ugyldige. Leo forbød de tilføyelser som hadde kommet til Den nikenske trosbekjennelse i Aachen i 809. Han fikk også inngravert den nikenske trosbekjennelse på sølvtavler slik at dette ikke kunne endres senere. Han skrev «HAEC LEO POSUI AMORE ET CAUTELA ORTHODOXAE FIDEI» («Jeg, Leo, for kjærlighet og beskyttelse av den ortodokse tro»). Mange av hendelsene rundt Leo er omtvistet blant historikere, men Leo var en dyktig administrator og utviklet også kirkens sosiale velferdsordninger og sammen med sin forgjenger Hadrian bidro han vesentlig til å stoppe forfalle av Roma og bidro til å utvikle byen videre. Geisha. Geisha (japansk 芸者 «kunstnerisk person») er tradisjonelle japanske kunstnere og underholdere. Geisha var vanlige i det 18. og 19. århundre, og de finnes fortsatt, men i et stadig mindre antall. En geisha er ikke prostituert, som mange i den vestlige verdenen gjerne tror, men en del av kultureliten og sosieteten. De ansees som kunstnere og bruker mange år på å lære seg å synge, spille og danse. Historie. Geishatradisjonen utviklet seg fra "taikomochi" eller "hōkan", tilsvarende til en hoffnarr. De første geisha var utelukkende menn. Etterhvert som kvinner begynte å overta rollen, ble de kjent som "onna geisha" (女芸者), eller kvinnelige geisha. Geisha i dag er utelukkende kvinner. I Kyoto har de holdt fast på navnet "geiko", den første delen "gei" av ordet betyr kunst, mens "ko" er det kvinnelige etterhenget. I 1920-årene var det ca 80 000 geisha i Japan, men idag er antallet falt til omkring 10 000 på grunn av vestens innflytelse på den japanske kulturen, og antallet er stadig synkende. Opplæring. En jente bruker ofte seks år på å bli en geisha, omtrent like lang tid som det tar å bli en doktor. Alle bor i en okiya i denne perioden, noen klarer å tilbakebetale gjelden etter utdannelsen og flytter så for seg selv. En lærling får opplæring i sang, dans, språk, blomsterdekorasjoner, te-seremoni og shamisen. Shamisen ligner litt på en liten gitar, har tre strenger og spilles med et stort plekter. Det er vanlig å spesialisere seg i enten sang, dans, shamisen eller en japansk fløyte kalt fue. Når jenta kan det grunnleggende innenfor alle ovennevnte emner er hun kvalifisert nok til å bli en maiko, sammenlignbart med en lærling. I en høytidelig seremoni binder jenta seg med en «storesøster», en geiko eller maiko som blir deres mentor. Jenta har nå blitt en maiko og kan nå begynne å underholde i selskaper og på fester. Maikoen sitter i de første årene som regel stille og observerer det som skjer rundt henne. Før hun kan bli en suksessfull geisha må hun lære seg flere ting enn det man kan lære i et klasserom. En geisha må kunne helle te i en kopp på en elegant måte, uten å dyppe de lange ermene i teen. De må vite hvordan da skal føre en konversasjon, gå i de tunge kimonoene og snakke med den dialekten som hører til stedet hvor de jobber. De må kunne reglene til drikkespill og vite hvordan de skal oppføre seg for å få mennene rundt til å ha det hyggelig. Arbeidsoppgaver. En geisha er en profesjonell vertinne som underholder gjester med forskjellige performance-arts i tehus kalt "O-chaya". De blir lært opp i en rekke forskjellige tradisjonelle ferdigheter som dans, sang, instrumenter, blomsteranretninger, teseremonier, konversasjon og mye mer. En geisha fortsetter med å studere og perfeksjonere sine ferdigheter gjennom hele sin karrière. En geisha arbeider med å underholde gjester i meget dyre tehus. En geisha er en meget dyr affære, og et geisha-selskap kan fort koste flere tusen kroner. En suksessfull geisha må demonstrere skjønnhet, verdighet, kunstnerisk talent, sjarme og en suveren etikette. De serverer drinker, konverserer med gjestene og utøver sine kunstneriske ferdigheter. De underholder også ved forretningsmøter eller fester for en betydelig pris hvor de foruten å konversere også vil vise enten "Tachikata", som er tradisjonell japansk dans, eller "Jikata" som er sang og instrumenter. Utseende. Maikoer og unge geishaer er sminkelt helt hvite i ansiktet og med de karakteristiske røde leppene og den sorte og røde øyensminken. De begynner med å gni inn et lag med voks på huden. Så blander de et hvit pudder med vann, som de påfører over hele ansiktet, i nakken og i utringningen. Øyenbrynene blir malt i halvmåneform i svart og litt rødt. Før ble det alltid brukt kull, men det er ikke tilfelle i dag. Så sminker de øynene med rødt og sort. Leppenes utseende forandres under utdannelsens gang. I begynnelsen males bare midten av underleppen fordi små lepper ble ansett som veldig attraktivt. En geisha vil alltid ha en stripe med hud synlig langs hele hårfestet og på ryggen, for å få sminken til å se kunstig og maskeaktig ut, dette skal få mennene til å bli vare huden under sminken og ha en erotisk effekt. Når den formelle kimonoen bæres etterlates tre «spisser» i nakken usmiket. Ellers etterlates bare to. Nakken og ryggen blir nemlig ansett som den mest opphissende kroppsdelen i Japan, og disse spissene så ut til å forlenge nakken. Geisha bruker å ha sine kimonoer lavere i nakken, for å vise mer av ryggen, dette kan ses i sammenligning med kvinner som bruker korte skjørt i vesten. Kimonoene geisha bærer er annerledes enn de vanlige kvinner bærer. De er lengre, har lengre armer og viser som sagt mer av nakken. Fargene er ofte gladere og mer fargesprakende, med sirlige og intrikate mønstre. Som sminken viser kimonoen hvor gammel og erfaren geishaen er. Geisha bærer kimonoer med enklere farger og kortere, lettere obier. Geishaer bruker høye sandaler kalt okobo. En geiko må ha langt nok hår til å kunne sette det opp i karakteristiske hårfrisyren. Frisyren forandrer seg over tid, maikoer bruker hovedsakelig variasjoner av en type kalt wareshinobu og geishaer en type kalt ofuku. Alle frisyrene er så arbeidskrevende at håret vanligvis bare vaskes en gang i uken, og geishaer sover på spesielle "puter" som gjør at de ikke ødelegger frisyren. Maiko - Geisha-lærling. En maiko er en geishalærling. En maiko kjennetegnes ved sine lange ermer og darari obi (dinglende obi). En maiko bruker sterkere farger på sin kimono, og har i det hele et mer pafallende og fargesprakende utseende. Maikoer bruker røde krager med hvite sjatteringer. Etter hvert som maikoen blir eldre blir det hvite mer fremtredende. Når hun blir atten oppgraderes hun automatisk til geiko, noe som kalles "å snu kragen". Dette referer til at kragen deres nå er helt hvit uten noe rødt. I dag finnes bare maiko i Kyoto, og de fleste maiko der blir aldri geisha, men velger å gå tilbake til skole og vanlige liv når de blir 18. Dette godtas fordi det er få unge jenter som vil bli geisha i dag, og maiko er en av Kyotos turiststraksjoner. Disse maiko som ikke velger å bli geisha undergår vanligvis ikke danse og sangtreningen som kreves for å bli geisha i Kyoto. Geishaen og mannen. En geisha har mange forskjellige slags forhold til menn. De er ikke prostituerte, men det er vanlig for en geisha å ha en mann som hun er involvert med følelsesmessig, økonomisk og seksuelt – men det er opp til den enkelte geisha å bestemme seg for om hun vil eller ikke. Et annet kjennetegn for en geisha er at hun aldri har one-night stands. I den vestlige verden er det en vanlig misforståelse at geisha er prostituerte. Dette kan ha sin opprinnelse i likheten utseendemessig til kurtisanene og at begge yrkesgruppene under edo-perioden jobbet i det såkalte Red Light-distriktet. Denne misoppfatningen ble ytterligere forsterket da de amerikanske soldatene som tjenestegjorde i Japan under andre verdenskrig kom tilbake til USA og fortalte historier om det de kalte "Gee-sha Girls". Det kan også ha med likheten med oiran, som var høy-klasse prostituerte i japan. Boken og filmen «Memoirs Of A Geisha» ble sterkt kritisert av geisha, fordi den tar opp hvordan hovedpersonen i boken selger sin uskyld til høystbydende i et såkalt mizuage-ritual. Dette ble forbudt i Japan og hører ikke lenger ved geishaenes liv. Det hørte til de prostituerte geishalignende kvinnene. I klassiske japanske tresnitt, "Ukiyo-e", kan man skille mellom geisha og kurtisaner ved at geisha alltid knytter sin obi med knuten på ryggen og kurtisanen har knuten på magen (dette fordi de prostituerte ikke kan være brydd med å knyte knuten på ryggen hver gang de kler på seg i løpet av en kveld). Geisha og prostituerte må registere seg, og man kan bare ha èn registrering av gangen, og man sa gjerne at geisha som "sov rundt" hadde dobbel registrering. Dette var er veldig dumt for en geisha å gjøre, fordi det vil ødelegge henne i øynene på en mann som kunne tenke seg å være hennes "danna". En danna er en slags "sugardaddy". Han kjøper dyre gaver til henne, gir henne betalte ferier, tar henne med på fester, arrangerer forestillinger for henne og dekker mange av de daglige utgiftene hennes. Til gjengjeld er det forventet at hun skal stå til hans disposisjon når han måtte ønske. Dette er også den ene eneste mannen en geisha skal ha et seksuelt forhold til. En geisha kan ha flere danna i løpet av sin karrière, men hun er mer attraktiv hvis hun bare har hatt èn eller noen veldig få. Kirsten Marathon Melkevik. Kirsten Marathon Melkevik (født 29. mai 1970 i Øystese) er en norsk langdistanseløper, tidligere het hun Kirsten Melkevik Otterbu. Hun løper for BFG Fana. Melkevik kom på 28. plass i maraton under friidretts-VM i Helsingfors 2005. To år senere ble hun nummer 29 under friidretts-VM i Osaka 2007, etter å hatt mageproblemer underveis. Hun vant både halvmaratonsløpet Göteborgsvarvet i 2007 og 2008 og Stockholm Marathon i 2007. Hun ble nr 34 i maraton i Sommer-OL 2008‎. I 2010 tok hun tilbake pikenavnet, og la til Marathon som mellomnavn. Hun bestemte seg for navneendringen under 10 000-meteren i forbindelse med NM i Sandnes. I 2011 vant hun gull i NM i terrengløp, og sølv på både 5000 og 10000 meter ved NM i friidrett 2011. Viskan. Viskan er den nordligste av de fire stor elvene i Halland. Med en lengde på 140 km renner Viskan fra sjøen Tolken vest om Ulricehamn har tilsig fra deler av de sydsvenske høylandet. Elven renner gjennom Borås, og i Marks kommun tar den mot Häggån, Surteån og et par mindre elver. Viskan renner ut i Klosterfjorden, i Kattegat rett nord for Åsklosters tettsted, omtrent 15 km fra Varbergs sentrum. Vannkraft fra Viskan har gjennom årene gitt kraft til mange foretak og var grunnlaget for den oppblomstring Viskadalen opplevde i tidligere tider. Jernbanen mellom Varberg og Borås som ble innviet i november 1880, følger stort sett elvens dalføre. Kjøttøks. Kjøttøks er et kjøkkenredskap som brukes mest til å dele opp kjøtt som er vanskelig å skjære opp med kniv. I motsetning til kniven som skal dras fram og tilbake på kjøttstykket, skal kjøttøksa svinges gjennom luften for å få slagkraft. En god kjøttøks skal være tung nok til å kunne kutte gjennom bein og frossent kjøtt. .bw. .bw er Botswanas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av University of Botswana. Registrering. Det ser ikke ut til at det finnes noe offisielt registernettsted eller noe informasjon online om hvordan en kan registrere domener i dette TLDet, men noen ISPer i Botswana tilbyr denne tjenesten, og det gjøres ved å fylle ut et skjema som sendes inn pr. brev. De fleste nåværende registreringer er på tredje nivå under subdomener på andre nivå, så som co.bw og org.bw, men noen registreringer direkte på andre nivå finnes også. Eksterne lenker. B w Normalisering. Normalisering (av databaser) er en teknikk for å designe tabeller i relasjonsdatabaser slik at man minimerer duplisering av informasjon. Hvis samme informasjon lagres på flere ulike steder i en tabell, risikerer man at en endring fører til at databasen blir inkonsistent når noe endres. Hvis for eksempel en persons adresse er lagret på flere ulike steder i tabellen og adressen endres på ett av stedene kan man ikke lenger vite hvilken adresse som er riktig, tabellen har mistet dataintegritet. Høyere normaliseringsgrad fører vanligvis til flere tabeller i databasen, noe som kan gi redusert ytelse(hastighet) fordi man må gjøre flere joiner av ulike tabeller for å finne sammensatt informasjon. I systemer der man ofte trenger komplisert, sammensatt informasjon kan det derfor enkelte ganger være en fordel med en lavere normaliseringsgrad. For å oppnå en viss normalform, er det et krav at alle lavere normalformer er oppnådd. Første normalform. Man kan ta som utgangspunkt at en tabell oppfyller første normalform hvis alle poster i relasjonen er atomære. Det er en viss faglig diskusjon rundt dette, men kjernen er at tabellen skal oppfylle grunnleggende regler for en relasjon. Tabellen over bryter første normalform fordi verdiene ikke er atomære. Nedenfor er samme data normalisert. Andre normalform (2NF). For at en relasjon skal være på andre normalform må den oppfylle kravene til første normalform. I tillegg skal det ikke finnes noen ikke-nøkkelattributter som er avhengige av en del av en kandidatnøkkel. Eller sagt på en annen måte, alle kolonner i tabellen skal være fakta om en hel nøkkel, og ikke bare en del av nøkkelen. Tredje normalform (3NF). For at en relasjon skal være på tredje normalform må den oppfylle kravene til andre normalform. I tillegg skal ingen ikke-nøkkelattributter være transitivt avhengig av primærnøkkelen. Det vil si at ingen attributter skal være avhengige av noe annet enn primærnøkkelen, hvis de ikke er nøkkelattributter. Boyce-Codd normalform (BCNF). En relasjon er på Boyce-Codd normalform hvis alle attributter kun er avhengige av supernøkler. Vanligvis vil relasjoner som er på tredje normalform også oppfylle BCNF. Dersom du har en tabell T, med et sett av funksjonelle avhengigheter F, vil du, ved å dekomponere T i tabellene T1...,Tn for hver funksjonelle avhengighet (1...,n), stå igjen med tabeller som oppfyller kravene til BCNF. Fjerde normalform (4NF). En relasjon R er på fjerde normalform hvis X er en supernøkkel i R i alle ikketrivielle flerverdiavhengigheter X →→ Y Stavanger stadion. Vikings tidligere stadion, «Stavanger stadion», før kampen Viking vs Man. United 30. juli 1991. Stavanger stadion er et idrettsstadion i Stavanger. Anlegget, som er lokalisert på Eiganes, var inntil 2003 Viking FKs hjemmestadion. Etter at klubben flyttet derfra har stadionet blitt pusset opp og brukes i dag til forskjellige aktiviteter, som for eksempel friidrett. Anlegget kan også brukes til konserter, blant annet har Elton John gjestet stadionet. Historie. Stavanger stadion ble åpnet 13. august 1917. Åpningskampen ble spilt mellom Brodd og Frem, Bergen. Stavanger stadion var den første moderne gressbane som ble bygget i Norge. I 1917 ble cupfinalen mellom Sarpsborg og Brann spilt på Stavanger stadion. Dette var den første cupfinale som spilt på gress. Allerede i 1940 forelå det planer om en ombygging av Stavanger stadion, men på grunn av krigen ble ikke disse planene iverksatt. I 1946 ble planene vedtatt på nytt. Første byggetrinn var Vestbanen, som stod ferdig i 1949. Denne banen skulle i hovedsak benyttes til trening, men ble også benyttet til kamper mens stadion ble ombygget med nye betongtribuner. Da nye Stavanger stadion stod ferdig i august 1955, var den snudd 90 grader i forhold til den gamle, og den nye tribunen hadde en kapasitet på 10 000 tilskuere. Etter at Viking kvalifiserte seg for europacupspill ved å bli nr. 3 i serien i 1971, ble det satt fart på planene om å bygge flomlysanlegg på Stavanger stadion. 13. september 1972 ble flomlysanlegget innviet da Viking møtte islandske IBV i UEFA-cupens 1. runde. Mot slutten av 1970-årene ble tribuneanlegget utbygget med 5 555 overbygde sitteplasser. Den 1. november 2003 spilte Viking sin siste seriekamp på Stavanger stadion. I januar 2010 ble de 47 meter høye lysmastene skiftet ut med 37 meter høye master. Samtidig ble også lysarmaturene byttet ut. De nye bruker bare halvparten så my strøm som de gamle. Hver mast har en effekt på 18kW. Landskamper. Det ble totalt spilt ni A-landskamper på Stavanger stadion. I 1955 ble det for første gang spilt landskamp på Stavanger stadion. Norge møtte i ungdomslandskamp, og Finland vant 4–1. I 1966 ble det for første gang spilt på Stavanger stadion. Også denne gang var Finland motstander, og resultatet ble 1–1. Den 21. juli 1971 spilte Norge mot, en privatlandskamp som Norge vant 2-1 etter mål av Olav Nilsen og Ola Dybwad-Olsen. Den siste ble spilt 22. august 1990 mot. Dette var den første A-landskampen Norge tapte på Stavanger stadion. Publikumsrekord. Den offisielle publikumsrekorden på Stavanger stadion er 18 892 fra semifinalen mellom Viking og Odd 4. oktober 1959. Viking vant 4–0, og senere slo de Sandefjord i cupfinalen. Det blir hevdet at 20 000 så semifinalen mellom Viking og Mjøndalen i 1947, men dette tallet er nok høyst uoffisielt. Flip Your Wig. "Flip Your Wig" er et musikkalbum av rockebandet Hüsker Dü, sluppet ut i 1985 på SST Records. Bakgrunn. Med hver nye utgivelse bandet slapp ut utviklet sounden seg til å bli mer raffinert, og når dette albumet ble sluppet ut satt bandet med en kontrakt på Warner Bros. Bandet følte imidlertid de skyldte SST Records et album så de gav rettighetene til de. Albumet fikk generelt høye karakterer, selv om produksjonen og musikken var mer melodisk enn deres tidligere utgivelser. Dette reagerte fansen forskjellig på, og albumet har ikke fått den samme klassikker-statusen i ettertid som "New Day Rising" og "Zen Arcade". Tittelsporet og «Keep Hanging on» ble raskt livefavoritter blant fansen, mens «Makes No Sense At All» ble gitt ut som singel og fikk egen musikkvideo. Bob Mould framførte denne låten ofte live under hans solokarriere på 1990-tallet. Albumet inkluderer to instrumentaler. «Makes No Sense At All» ble sluppet ut som singel fra albumet, sammen med «Love Is All Around» (kjenningsmelodien fra Mary Tyler Moore Show) på b-siden. «Makes No Sense At All» videoen som ble laget inkluderer begge låtene. "Flip Your Wig" har som resten av bandets katalog på SST Records ikke blitt remasteret. Risnefjorden. Risnefjorden fra E39 mot stedet der «Inger Seks» ble senket Risnefjorden er en fjordarm i ytre del av Sognefjorden i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Fjorden strekker seg omtrent 6 km sørover fra fjordåpningen som ligger mot nord. Langs østsiden av fjorden ligger som går til Ytre Oppedal, hvorfra det går ferge over Sognefjorden til Lavik. På vestsiden ligger Fv 1. I april 1945 ble skipet «Inger Seks», som var rekvirert av de tyske okkupasjonsstyrkene i Norge, senket av britiske fly mens det lå i Risnefjorden. Lars Vavik. Lars Ingebrigt Vavik (født i 1946) er førsteamanuensis ved Haugesund. Han tok graden dr. polit. ved Universitetet i Bergen i 2000. Vavik jobber særlig med spørsmål rundt IKT og læring. Interessen ble vekket etter et forskningsopphold ved Stanford University i California 1982–1983, finansiert av Norges Forskningsråd, og han har beskjeftiget seg med spørsmål knyttet til design, utvikling og evaluering av læringsmiljø basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Threepence. Threepence, uttalt thruppence (og thre-pence i nord), var en myntbenevnelse som ble brukt av ulike domsmyndigheter i England, Skottland, Irland og Wales, frem til desimaliseringen av Britisk pund og Irsk pund. Før desimaliseringen brakte inn den nye pennyen som også førte med seg kunstige uttalelser, ble summen av tre pence vanligvis uttalt «thripp'nce», «thrupp'nce» eller «threpp'nce». Mynten i seg selv ble kalt for «thripp'ny bit» (eller «thrupp'ny bit», o.l.). Tidlig threepence-mynter. Threepence mynten ble først introdusert som en engelsk mynt under "fine silver" myntpregingen av kong Edward VI, og den var en del av et nytt sett med valutabenevnelser. Selv om mynten var lett å ha med å gjøre i forhold til det gamle sterlingsystemet (verdt en fjerdedel av en shilling), ble aldri threepencen like populær som groatmynten (fire pence) henholdsvis på grunn av at threepencen ikke ble preget under de neste to herskerne. Edward VIs threepence-mynter ble produsert på London og York myntverksted. Fremsiden viste et kongeportrett som ikke var i profil, en rose til venstre og valørnummeret III til høyre og omringet av frasen EDWARD VI D G ANG FRA Z HIB REX. Baksiden viser et langt kors som er over det kongelige segl, og er omringet av frasen POSUI DEUM ADIUTOREM MEUM fra London Mint "I have made God my helper" eller CIVITAS EBORACI for York Mint. Elisabeth I (1558-1603) produserte threepence mynter under sin tredje myntpreging (1561-1577). De fleste myntene som ble preget i 1561 var 21 mm i diameter, mens det senere ble redusert til 19 mm. Det som viste myntens verdi var rosen bak portrettet av dronningen på fremsiden og datoen på baksiden. Fremsidens portrett er en kronet byste som avbilder dronningen når hun ser mot venstre. Portrettet er omringet av frasen POSUI DEU ADIUTOREM MEU. Dato brukt for de minste myntene er 1561-1577. Threepence mynter fra den fjerde perioden med myntprodusksjon (1578-1582) er nesten identiske med de tidligere myntene., utenom at sølvinnholdet var lavere. Det fantes også noen få mynter fra denne perioden som ble produsert av maskiner istedet for manuelt med hammer, men disse hadde samme design som de andre. Under Jakob IIs styre ble threepence mynten tatt ut av sirkulasjon og produksjon, mens under Karl I ble mynten ikke produsert av London Tower myntverksted, men ble produsert av ulike lokale provinsielle myntverk. Mynten ble i denne tiden identifisert av romertallet III bak portrettet av kongens hode på fremsiden. Reintroduksjon av mynten. De fleste vanlige threepence-myntene ble produsert i Aberystwyth myntverksted under Karl I styre mellom 1638 og 1642. Disse myntene hadde en byste av kongen seende mot venstre som motiv med romertallet III til venstre for han og en fjær til høyre. Baksiden viste kongevåpenet på et skjold med fjær over og billedteksten CHRISTO AUSPICE REGNO, som kan oversettes: «Jeg regjerer under råd fra Kristus». Mellom 1644 og 1646 ble mynten produsert i Oxford myntverksted med pregestempelet fra Aberystwyth brukt på den ene siden mens den andre siden viste oxforderklæringen. Mono (lydteknikk). Mono er en kortform for monofoni som i lydteknisk sammenheng betyr at kun ett signal går ut av mikseren. Dette i motsetning til stereo som har to utgående signaler og surround som har tre eller flere. Ved mono hører man samme lyd i alle høyttalere. Det er ikke mulig å få fram noe panorering. Frem til LP-platenes inntog var mono det vanligste innspillingsformatet for lyd, og de første LP-platene kom kun i mono. I 1957 kom de første stereo-LP'ene i vanlig salg. King Arthur. "King Arthur" er en episk film laget i 2004. Filmen ble produsert av Jerry Bruckheimer som også står bak filmen "Pearl Harbor". Antoine Fuqua hadde regien på filmen. Clive Owen spiller hovedrollen som Kong Arthur, og medvirkende i filmen er også Keira Knightley, svenske Stellan Skarsgård og danske Mads Mikkelsen. Handlingen. Det romerske imperiet har hatt herredømmet over Britannia i 500 år. Men når imperiet faller, trekker romerne seg ut av Britannia, og overlater landet og dets befolkning til de blodtørstige sakserne som invaderer nordfra. Arthur (Clive Owen), sønn av en romersk far og en britisk mor, leder en avdeling riddere på vegne av Romerriket. Slitt mellom personlige ambisjoner og pliktfølelse ser Arthur frem til å forlate Britainnia, og vende tilbake til stillheten og stabiliteten i Roma. Men før Arthur og hans riddere av det runde bord – Lancelot (Ioan Gruffudd), Galahad (Hughes Dancy), Bors (Ray Winstone), Tristan (Mads Mikkelsen), Dagonet (Ray Stevenson) og Gawain (Joel Edgerton) – blir løst fra tjenesten får de ett siste oppdrag – å bringe en høytstående romersk familie i sikkerhet bak Hadrians mur, før sakserne med den grusomme Cerdic (Stellan Skarsgård) i spissen får klørne i dem. På sin vei støter de på en ung kvinne som blir torturert for religiøst kjetteri – en tapper og vakker kvinne ved navn Guinevere (Keira Knightley), som forsøker å få Arthur og hans ridderne til å forstå at de er alt som står mellom de innfødte og sakserne som vil slakte dem ned. Mens ridderne eskorterer de adelige og et følge av uskyldige sivile i sikkerhet, må Arthur avgjøre sin egen skjebne – flukt og frihet eller den visse død i kampen mot hæren som stormer mot dem. Og nå når Romerriket er borte trenger Britainnia en leder til å fylle tomrommet – en som ikke bare kan møte den nåværende trusselen, men siden lede øyriket inn i en ny alder. Sammen med sin tidligere fiende Merlin (Stephan Dillane), og med Guinevere ved sin side, må Arthur finne styrken i seg selv for å forandre historiens gang. Rollene. Arthur – Clive Owen Guinevere – Keira Knightley Cedric – Stellan Skarsgård Lancelot – Ioan Gruffudd Galahad – Hugh Dancy Bors – Ray Winstone Tristan – Mads Mikkelsen Dagonet – Ray Stevenson Gawain – Joel Edgerton Tsjekkiske korunamynter. Tsjekkiske korunamynter er en del av den fysiske delen av den nåværende tsjekkiske valutaen, tsjekkisk koruna. Merina. Merinaene er den største etniske gruppen på Madagaskar med en befolkning på omtrent 3 millioner. De snakker gassisk og holder hovedsakelig til rundt Antananarivo-området. Merinaene stammer fra malayerne som kom fra det malayiske arkipelet ved begynnelsen av vår tidsregning. I dag er de indonesiske trekkene ved merinaene fortsatt ganske tydelige. På lik linje med de fleste andre stammene på Madagaskar, praktiserer malayene en synkretisme av kristendom og animisme. Mot slutten av det 18. århundre hevdet merinafolket politisk herredømme over mesteparten av øya. I 1895–96 avskaffet franskmennene merinafolkets kongedømme ved makt. Skjold Garnison. a> som er hærens halvautomatiske gevær. Skjold Garnison var en militæravdeling som var stasjonert i Øverbygd i Troms under den kalde krigen. Garnisonen besto av leirene Maukstadmoen og Holmen som i dag kalles Skjold leir, og i tillegg av Brennfjell leir i Skibotndalen og Helligskogen grensestasjon ved Finlands grense. Hæravdelingen besto av en infanteribataljon og noen stasjonerte kompanier. Infanteribataljonen hadde to geværkompanier stasjonert på Maukstadmoen sammen med et støttekompani og et stabskompani. Videre var et kløvkompani og en motorisert oppklaringseskvadron stasjonert i Maukstadmoen leir. I Holmen leir like ved i Øverbygd var et ingeniørkompani stasjonert. Bataljonens tredje geværkompani var forlagt i Brennfjell leir og på grensestasjonen, en oppgave geværkompaniene byttet på. Garnisonen hadde kaserner til seks kompanier i Maukstadmoen leir i tillegg til de to kompaniene i Holmen leir og i Skibotn. Avdelingen var andre bataljon i Brigade Nord, og brigaden hadde tilsvarende infanteriavdelinger i Setermoen leir (1. bataljon) og i Åsegården i Harstad (3. bataljon) i tillegg til stabs- og støtteavdelinger på Setermoen. Avdelingene gjennomførte systematisk forskjellige typer feltøvelser, og soldatene hadde 50-60 netter i bivuakk i løpet av tjenestetida på stedet som var ni måneder. Hver øvelse varte fra to til fem døgn. I tillegg ble det gjennomført to storøvelser (NATO-øvelser) i februar og september som hadde varighet over ei uke. I storøvelsene deltok andre militæravdelinger fra hæren, marinen og flyvåpnet (Luftforsvaret), og også avdelinger fra andre NATO-land. I løpet av ni måneders tjeneste i Brigade Nord hadde soldatene to langpermisjoner med gratis hjemreise. Tjenesten i brigaden ble påbegynt etter å ha gjennomført rekruttskole. Marseille Provence lufthavn. Marseille Provence lufthavn (IATA: MRS, ICAO: LFML) er en flyplass beliggende 27 km nordvest for Marseille, i kommunen Marignane, i Bouches-du-Rhône départementet (så flyplassen blir ofte kalt "Marignane"). Flyplassen har to hovedterminaler, en innenriks og en utenlands terminal. Disse ligger i gangavstand fra hverandre. Flyplassen er Frankrikes 3. største etter antall passasjerer og nr. 2 etter antall tonn frakt. I 2005, hadde flyplassen 5,859,480 passasjerer og i 2006, 6,155,654 passasjerer. I september 2006 åpnet flyplassens lavpris-terminal MP2. Jernskjegge. På AustråttJernskjegge (død 997), egentlig Skjegge Asbjørnson, var en trøndersk stormann, og ifølge Sagaen om Olav Tryggvason (avsnitt 66 til 71) var han en av kong Olav Tryggvasons motstandere, som var lederen for de hedenske bøndene i Trøndelag. Han skal ha bodd på Opphaug i Ørland. Skjegge var den første som talte mot kong Olav da de møttes på Frostatinget, og det var han som mest fikk bøndene til å sette seg mot kristendommen. Jernskjegge ble drept av kongsmennene utenfor hoveddøren til hovet på Lade i 997. Etter at han var drept, ble liket hans ifølge sagaen ført ut på Ørlandet, hvor han visst nok skal ligge i "Skjeggehaugen" ved Austrått. Det er i dag flere hauger ved Austrått som kalles "Skjeggehaugen". Skjegges datter Gudrun giftet seg med kong Olav som et ledd i et forlik mellom kongen og Skjegges slektninger, men etter at hun dro fram en kniv under bryllupsnatten ble hun sendt bort fra kongen. Dragon Ball Online. "Dragon Ball Online" ("DBO") er et MMORPG (Massively Multiplayer Online Role-Playing Game, eller massiv flerspiller online rollespill) for PC. Spillet er utviklet i Japan og Sør-Korea, og er foreløpig bare utgitt i Sør-Korea. Spillet er basert på universet fra "Dragon Ball". Prim (intervall). Prim kan referere til pseudo-intervall dannet av en tone og en tone med samme tonehøyde. For eksempel C-C til forskjell fra sekund (intervall), C-D. I musikk er intervallen "ren prim" lik null halvtoner, det vil si to toner i forholdet 1:1. En tone og dens prim har samme høyde, men skilles fordi de kommer fra ulike kilder fordi de kan ha ulik klangfarge som eksempel ulike musikkinstrument eller menneskestemmer. Stemmer med ulik klangfarge har lydbølger med forskjellig bølgeform. Disse bølgeformene har den samme grunnfrekvensen, men har ulik amplitude i overtonene. Prim regnes for å være den mest stabile og harmoniske intervallen, og regnes derfor blant de rene intervallene sammen med oktav, kvart og kvint. Prim er også den enkleste intervallet å stemme etter. En prim forkortes P1. Tonene i en prim har samme høyde men kan ha ulik klang, fordi de kommer fra forskjellige instrumenter eller menneskestemmer. Ringerike Grand Prix 2007. Den 32. utgaven av Ringerike Grand Prix ble arrangert 30. mai – 3. juni 2007. Rittet ble vunnet av supertalentet Edvald Boasson Hagen fra Team Maxbo Bianchi, som i tillegg til sammenlagtseieren også vant undgomskonkurransen, fire av de fem etappene og tok tredjeplassen i poengkonkurransen. Med sine fire etappeseire satte Boasson Hagen ny rekord i Ringeriket GP. Lagkonkurransen. 2007 Lhasa apso. Lhasa apso (FCI# 227) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og stammer trolig opprinnelig fra fjellene i Tibet. Denne lille hunden hevdes å ha eksistert i århundrer og ha vært en favoritt i hjemlandet. Opprinnelse og alder. Lhasa apso hevdes av mange å være en urhund og en nær slektning av små asiatiske hunderaser som tibetansk spaniel, shih tzu, tibetansk terrier og pekingeser (for å nevne noen). Hvem av disse hundene som er mest opprinnelig er imidlertid uklart. Skal man bedømme hundene etter deres praktiske og anatomiske egenskaper, må det bli den tibetanske spanielen (som slettes ikke er noen spaniel). Den har en pels som er nærmest perfekt tilpasset det ekstreme klimaet i Tibet, noe de andre ikke er i samme grad. Man snakker allikevel om hunder som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv, men de ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Man snakker allikevel om en hund som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv, men den ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Det genetiske utvalget viser også at lhasa apso er beslektet med gruppen av typiske gjeterhunder som shetland sheepdog, collie og belgisk fårehund (en gruppe som forøvrig også inkluderer flere mynder (bl.a. irsk ulvehund, borzoi og greyhound). Tempelhunder fungerte som vakthunder og var små av praktiske årsaker, for de fungerte også som sengevarmere og fulgte gjerne i helene på sine «eiere» (munkene og andre mennesker) når disse hadde et ærend. Hundene munkene hadde ble betraktet som «små løver», noe som ga dem stor verdi og høy anseelse, for løven har en sentral plass i østlig kultur og symboliserer styrke og samhold. Denne kombinasjonen har ført til en rekke misforståelser. De små tibetanske hundene har i vestlig kultur feilaktig blitt kalt hellige, men det har de aldri blitt regnet som i Tibet. De ble heller aldri alet opp i klostrene spesielt, selv om nok noen også kom til i slike omgivelser. Tibetanere ser ikke på hunder som hellige, men deres buddhistiske tro på reinkarnasjon oppmuntrer til godhet mot alle dyr. Slik godhet kom gjerne til uttrykk rundt de hellige klostrene i Tibet, der gatene ofte var (og er) fulle av løshunder. Pilegrimens behandling av disse hundene har så feilaktig av vestlige blitt tatt til inntekt for at hundene som bodde i de hellige klostrene også var hellige. Hvor gammel lhasa apso er blir et sprøsmål om hvordan man regner alder. Som alle andre hunder nedstammer også denne fra urhunder, men dette er så fjernt i tid at det ikke på noen måte kan tas til inntekt til dagens hunderase. En rekke nettsteder og bøker om hunder har gått langt i å rettferdiggjøre at lhasa apso skal ha vært en slags favoritt for Dalai Lama gjennom århundrer, men dette medfører ikke riktighet og savner dokumentasjon. Lhasa apso har fått navn etter hovedstaden i Tibet, der såkalte "apsohunder" lever som løshunder. Navnet betyr rett og slett "langhåret hund fra Lhasa". Det gjør de imidlertid over store deler av Tibet, der typen kalles "apso" (som betyr "langhåret") og ser ganske annerledes ut i de utstillingshundene vi kjenner fra vesten. Lhasa apso og apso er da heler ikke samme hund. De skiller seg blant annet gjennom å ha ulik pelsstruktur. Lhasa apso kan derfor sies å være en moderne vestlig variant av den opprinnelige apsohunden, og som sådan ble den formet først i moderne tid. Til vesten kom apsohundene først mot slutten av 1920-tallet, og den første rasestandarden ble fastsatt i Storbritannia i 1934. Storbritannia er i dag også ansvarlig for rasestandarden. Man kan derfor hevde at lhasa apso først ble formet i perioden etter dette, og da helst av britiske oppdrettere på 1950-tallet og framover. Til Norge kom rasen først på 1970-tallet. Utseende, anatomi og fysikk. Lhasa apso er en liten hund med langstrakt, kompakt kropp. Hodet er rundt og skallen noe smal. Måtlig stopp og rett neserygg. Snutepartiet må ikke være kvadratisk og den skal helst ha et komplett tannsett. Øynene er middels store og skal være mørke. Den har hengeører med rikelig hårbekledning. Ryggen er rett, bakdelen er velutviklet og lendet kraftig. Halen er høyt ansat og har rikelig behåring. Den bæres over ryggen. Lemmene er korte og muskuløse, og labbene runde i formen (kattefot) og har sterke poter på undersiden. Idealhøyden er 25,4 cm for hanner, mens tispene gjerne er noe mindre. Vekten skal være 4-7 kg, avhengig av kjønn og type. Pelsen er lang og rikelig, slett og relativt hard (nærmest stri). Underullen er måtlig tett. Behåringen (hårtufsen) på hodet er lang og skal henge ned langs sidene. Snutepartiet har velutvilet skjegg. Flere farger og nyanser er tillatt, herunder også kombinasjoner med flere farger. Bruksområde. Lhasa apso er en utpreget selskapshund og en meget hendig familiehund, som også har flotte kvaliteter som vakthund. Lynne og væremåte. Av type er lhasa apso livlig, modig, selvsikker og lojal, men gjerne litt mistroisk overfor fremmede. Den vil varsle når det kommer fremmede, men det er ingen bråkebøtte som står å gjr hele dagen. Den regnes også som en stødig hund for barnefamilier. Pelsen trenger daglig stell, men rasen regnes ellers som sunn. Tryggve Olavsson. Tryggve Olavsson (født mellom 925-935, død 963) var sønn av Olav Geirstadalv Haraldsson og far til Olav Tryggvason, norsk konge 995-1000. Han var en lokal stormann på Østlandet. Håkon Adelsteinsfostre var konge på Vestlandet etter Eirik Blodøks. I Trøndelag var han nok anerkjent som øverste herre, men her rådde først og fremst Sigurd jarl. Noen reell innflytelse på Østlandet hadde han neppe. Ågrip forteller at Tryggve bodde på Ranrike. Forfatteren av Fagrskinna har ingen opplysninger om hvor han bodde. Snorre forteller at kong Håkon lot han brorsønnene Tryggve Olavsson og Gudrød Bjørnsson sitte med styret i Viken. I realiteten var dette dansk område på denne tiden, og det er lite trolig at Snorres beretning har noe for seg. Snorre beretter at Tryggve skal ha blitt drept i Båhuslen, enten av opprørske bønder eller av fetteren Harald Gråfell i 960-årene. Det er ikke andre kilder som bekrefter dette. Trygve var gift med Astrid Eiriksdatter, som ifølge sagaen var datter av Eirik Bjodaskalle på Obrestad. Mary Boleyn. Mary BoleynMary Boleyn (ca 1499 – 19. juli 1543) var et medlem av den adelige Boleyn-familien som nøt betydelig innflytelse i de første årene av 1500-tallet i England. Mary var en av kong Henrik VIII av Englands elskerinner, og det ble påstått at hun også var elskerinne til Henriks franske rival kong Frans I. Hennes søster, Anne Boleyn, ble også kongens elskerinne, siden dronning av England og mor til dronning Elizabeth I av England. Hun ble selv gift to ganger. Detaljer om Mary Boleyns liv er uklare, men hun var en kvinne utenom det vanlige som levde i en dramatisk tid. Familien opplevde klatring oppover i samfunnet etterfulgt av et tragisk fall da søsteren Anne urettmessig ble anklaget for høyforræderi, utukt og en incestuøs forbindelse med sin yngre bror George. De første årene. Marys far, den ambisiøse diplomaten Thomas Boleyn.Mary ble født enten i Blickling Hall i Norfolk, eller ved Hever Castle i Kent, som den eldste datteren av en rik diplomat, Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire og hans hustru Elizabeth Howard, datter av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk. Hennes fødselsår er ikke kjent, men de fleste historikere peker mot en dato rundt 1499. Noen eldre kilder hevder at Mary fikk sin utdannelse i utlandet og tilbrakte en tid som selskapsdame for erkehertuginnen Margarete av Østerrike (1480–1530), dette skyldes en forveksling med søsteren Anne. Mary ble værende i England mesteparten av sin barndom. Det var ikke før i august 1514, da hun var omtrent 15 år, at hun reiste utenlands. Hennes far sikret henne en posisjon som hoffpike, såkalt "maid-of-honour", for kong Henrik VIIIs yngre søster, prinsesse Maria Tudor, som reiste til Frankrike for å bli gift med Ludvig XII av Frankrike. Etter noen få uker i Paris ble de fleste av dronningens engelske piker beordret til å reise hjem. Mary Boleyn fikk imidlertid tillatelse til å bli, antagelig på grunn av sin fars forbindelse til den nye engelske ambassadøren. Den 1. januar 1515 døde kong Ludvig XII og etterlot sin unge dronning som enke etter bare tre måneders ekteskap. Kort tid etter kongens død giftet hun seg i hemmelighet med Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk, og måtte forlate Frankrike i all hast. Thomas Boleyn fjernet datteren Mary fra Maria Tudors tjeneste og fikk henne plassert i husholdningen til den nye dronningen av Frankrike, Claude. I 1517 kom kong Frans I i triumf tilbake fra militær seier i Milano med nye ideer og tyvegods. Hans mest verdifulle bytte var den 65 år gamle Leonardo da Vinci. Om Mary også møtte den italienske geniet er uvisst og kanskje også usannsynlig. Ved hoffet ble i alle fall Frankrikes nye konge, Frans I, oppmerksom på henne. Et forhold til kongen av Frankrike. Frans I av Frankrike.Mary hadde fått selskap i Paris av sin far, Thomas Boleyn, som ble fransk ambassadør i 1519, og av sin yngre søster Anne, som hadde studert i Nederlandene i det siste året. Mary var blond og blåøyd og svært vakker i henhold til tidens skjønnhetsidealer som favoriserte en lys farge. Hun ble betraktet som vakrere enn sin mørke søster Anne. Det later til at Mary ble elskerinnen til kong Frans under sitt opphold i Paris, og at konget senere angret på dette forholdet. Den franske dronningen Claude skal ha kalt den vakre Mary Boleyn «La petite Boullain». Mary skal ha vært vennlig og omgjengelig, søt og frisk. Til tross for dette synes det klart at hun fikk et rykte i Frankrike «per una grandissima ribalda et infame sopre tutte» – «som en meget stor hore med en meget beryktet omdømme». Kilden til denne lite flatterende beskrivelsen skal ha vært kongen selv, og andre har hevdet at han også refererte nedsettende til Mary som «min engelske merr». Etter at kong Frans Is forhold til henne ble avsluttet, tilsynelatende bittert, skal hun senere ha inngått en rekke andre forhold med andre menn, noe som førte til at hun ble forvist fra hoffet og sendt tilbake til England. En del historikere har satt spørsmålstegn ved disse historiene fra Paris om Marys promiskuitet og funnet dem meget overdrevet, men det er generell enighet om at de iallfall i det minste er delvis sanne. Hennes foreldre og søster skal ha vært forskrekket over hennes handlinger og var meget lettet da de fikk sendt henne på et skip tilbake til England i 1519. Thomas Boleyn, som beviselig hadde langt større ambisjoner enn sin datter, sørget deretter for å skaffe Mary en ny posisjon som hoffpike for den engelske dronningen, Katarina av Aragon, i dennes siste ti år av sitt ekteskap med kong Henrik VIII. Farens bevisste hensikt var uten tvil at kongen skulle merke seg henne og hennes skjønnhet. Det gjorde han også. Kongelig elskerinne. a>Den 4. februar 1520, et år etter at Mary Boleyn kom tilbake til England giftet hun seg med William Carey, en velstående hoffmann med gode forbindelser og kongens gunst. Kong Henrik VIII var selv til stede som gjest ved bryllupet. Hennes far var derimot i Frankrike og det er mulig at dette ekteskapet ikke hadde hans velsignelse. Kongen ga Carey en del inntekter og en ubetydelig posisjon ved husholdningen, slik at det var mulig for ekteparet å oppholde seg ved hoffet. Slik begynte Marys, nå Lady Carey, seks års forhold til Englands konge. Det var flere andre kvinner som hadde hatt kongens oppmerksomhet før Mary, men kun en av dem, Elizabeth Blount – som hadde født kongen en sønn i 1519, hadde tilsvarende innvirkning. Forholdet til kongen later ikke til å ha ført til konflikter med dronningen, på samme måte som dronning Claude i Frankrike hadde Katarina lært seg å leve med situasjonen. At Mary hadde et forhold av en slik varighet må si en del om hennes personlighet og ytre skjønnhet. Selv etter at hun i cirka 1524 fødte sitt første barn (Catherine) synes det ikke som om forholdet var over. Kardinal Reginald Pole rapporterte at et parlamentsmedlem skulle ha fornærmet kongens moral i 1528 ved å anklage kong Henrik VIII for å sove med både Anne Boleyns mor og søster. Kanskje ikke helt uten å være smigret skal kongen ha svart: «Aldri med hennes mor!» Av naturlige grunner er det vanskelig å ha klar kunnskap om de nøyaktige datoer for både når forholdet startet og når det ble avsluttet. Det var aldri offentlig og hun fikk aldri sole seg i glansen av kongens oppmerksomhet. Ryktene ville ha det til at det ene eller begge av barna Mary fikk i løpet av affæren med kong Henrik VIII hadde ham som far, men det er ingen bevis som støtter dette. Et vitne har ment at Marys sønn Henry (født 1526) lignet på Henrik VIII, men dette vitnet var John Hale, sogneprest i Isleworth, som møtte barnet da han var ti år gammel. Det er ingen samtidige bevis som tyder på at Henry Carvey var kongens utenomekteskapelige sønn. Søsterens klatring til makt. Anne Boleyn.Marys søster Anne kom tilbake til England i 1522 og fikk en betydelig popularitet ved hoffet. Søstrene var ikke spesielt nære og Anne bevegde seg i andre sosiale sirkler. Kongen skulle snart merke seg den nye kvinnen og bli forelsket. Selv om Mary skal ha vært sett på som mer attraktiv enn sin søster synes det som om Anne var både mer intelligent og mer ambisiøs. Hun avslo i begynnelsen å bli kongens elskerinne, sannsynligvis ikke så mye på grunn av dyd som av beregning og ambisjon. Anne visste at det var kongens karakter å måtte ha det han ikke kunne få. Ved midten av 1527 var kongen fast bestemt på å gifte seg med henne, og Anne aksepterte hans forslag og ble således «den andre kvinnen» i kongens skilsmisse fra Katarina av Aragon. Et år senere døde Marys ektemann i et utbrudd av en pestsykdom kalt «engelsk svette». Kong Henrik VIII ga sin tillatelse til at Anne Boleyn overtok formynderskapet til sin nevø, Marys sønn Henry Carey. Det var vanlig i det engelske aristokrati å plassere sine barn hos rikere slektninger, noe som var nødvendig i Marys tilfelle ettersom hennes ektemanns død satte henne i en vanskelig økonomisk stilling. Anne sørget for at Marys sønn ble utdannet ved et respektabelt Cistercienserkloster, mens Marys far ikke viste noen interesse for å hjelpe sin datter. Det var bare Annes forbønn som sikret Mary en årlig pensjon på 100 pund. Andre ekteskap. Da Anne Boleyn reiste til Calais sammen med Henrik VIII på et statsbesøk i 1532 var Mary med i hennes følge. Anne ble kronet som dronning den 1. juni 1533 og fødte en datter (den senere dronning Elizabeth I) den samme høsten. I 1534 giftet Mary seg i hemmelighet med William Stafford, en borgerlig og ikke-adelig uten grad og med kun beskjeden inntekt. Man har antatt at det var et rent kjærlighetsekteskap, ettersom det ikke er noen annen åpenbar grunn til at hun skulle gifte seg utenfor sin klasse. Da ekteskapet ble kjent ble hun utstøtt av sin familie for å ha giftet seg under sin stand. Mary fikk ingen støtte fra sin søster; Anne var rasende over dette bruddet på etikette, og forviste henne fra hoffet. Mary Boleyn måtte tigge kongens rådgiver, Thomas Cromwell, om hjelp.Marys økonomiske situasjon ble så desperat at hun måtte nedverdige seg til å tigge kongens rådgiver, Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex, om å snakke til kongen på hennes vegne. Henrik VIII var derimot likeglad og uten interesse for sin tidligere elskerinne. Mary ba da Cromwell å snakke med hennes far, hennes onkel, og hennes brødre, men heller ikke dette ga noe resultat. Overraskende nok var det Anne som først kom til hjelp. Hun sendte Mary en praktfull kopp av gull og noen penger, men nektet fortsatt å la henne komme tilbake til hoffet. Denne delvis forsoningen var det nærmeste de to søstrene noen ganger kom sammen igjen. De møttes ikke mellom 1534 og Annes død i 1536. Mary Boleyns liv mellom 1534 og hennes søsters henrettelse den 19. mai 1536 er svært vanskelig å etterspore. Hun besøkte ikke moren; og besøkte heller ikke sin søster mens Anne satt fengslet i Tower of London. Hun gjorde ingen forsøk på å besøke sin bror George som også var dømt til døden tiltalt for høyforræderi. Det er heller ingen bevis på at hun skrev til dem. Som deres onkel, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, må hun ha ment at det klokeste var å unngå enhver form for forbindelse med sine nå vanærede slektninger. Mary og hennes ektemann forble utstøtte som levde tilbaketrukket i Rochford i Essex. Etter Annes henrettelse trakk hennes mor seg tilbake fra hoffet, og døde avsondret et år etter. Faren Thomas Boleyn døde det påfølgende året. Etter sine foreldres død arvet Mary Boleyn noen av familiens eiendommer i Essex. Hun synes å ha levd der resten av livet i anonymitet og i relativ velstand sammen med sin ektemann som overlevde henne. Hun døde mens hun var i førtiårene, en relativt ung alder selv for denne tiden, den 19. juli 1543. Barn. Marys ekteskap med William Stafford (død 5. mai 1556) resulterte i en sønn som antagelig ble født en gang i 1535 og som døde i 1545. Det kan også ha vært en datter ved navn Anne, men dette er usikkert. Mary Boleyn er en fjern formoder til mange notable engelskmenn, som Winston Churchill, forfatteren P.G. Wodehouse, Elizabeth Bowes-Lyon, prinsesse Diana, og Sarah Ferguson, hertuginne av York. Litterære fremstillinger. Mary Boleyn opptrådte i filmen "Anne of the Thousand Days" fra 1969 hvor hun ble presentert som gravid, avvist og bitter. Hun ble spilt av Valerie Gearon. Geneviève Bujold spilte hennes søster Anne Boleyn, Richard Burton spilte Henrik VIII og William Squire spilte Thomas Boleyn. Mary Boleyn har også en framtredende rolle i romanene "The Secret Diary of Anne Boleyn" av Robin Maxwell, "I, Elizabeth" av Rosalind Miles, "The Rose of Hever" av Maureen Peters, "The Lady in the Tower" av Jean Plaidy, "Mistress Anne" av Norah Lofts, "Anne Boleyn" av Evelyn Anthony, "Dear Heart, How Like You This?" av Wendy J. Dunn og "Young Royals: Doomed Queen Anne" av Carolyn Meyer. Hun var også en sentral figur i Karen Harpers roman "The Last Boleyn", som er en mer medfølende gjengivelse av Marys tidligste barndom og liv fram til hennes søsters død. Mary er også hovedpersonen i "The Other Boleyn Girl" (2002), en roman av Philippa Gregory. Denne boken ble filmatisert som et fjernsynsdrama av BBC i januar 2003 med Natascha McElhone som Mary, Jodhi May som Anne Boleyn, Jared Harris som Henrik VIII og Steven Mackintosh som George Boleyn. I 2006 ble en Hollywood-utgave av boken produsert med Scarlett Johansson som Mary, Eric Bana som kongen og Natalie Portman som Anne. Kongeøya. Kongeøya, også Kongøya, liten øy i Randsfjorden utenfor Eidsand i Gran kommune. Areal ca 60 da. Etter lokal tradisjon regnes dette som Olav Tryggvasons fødested i år 963. Den 9. september i år 2000 (1000 år etter hans død) ble det satt opp en bauta på øya. Kongsøya var i tidligere tider kjent for festlige sammenkomster og i tiden med dampbåter på fjorden la disse til med passasjerer. Øya er uten bosetning. Thomas Goodrich. Thomas Goodrich eller Goodricke (død 10. mai 1554) var en engelsk biskop og statsmann. Han var sønn av Edward Goodrich fra East Kirkny i Lincolnshire. Goodrich ble utdannet ved Corpus Christi College i Cambridge, og ble etterpå tilknyttet Jesus College ved samme universitet. Han var blant teologene som ble konsultert i forbindelse med Henrik VIIIs ekteskap med Katarina av Aragon. Dette bidro til at han omkring 1530 ble kongelig kapellan. I 1534 ble han biskop av Ely. Han var positiv til reformasjonen, og ble den første anglikanske biskopen der, og sørget for at klosteret ved katedralen ble oppløst. I 1537 bidro han til å skrive "Institution of a Christian Man", og han oversatte Johannesevangeliet til engelsk. Da Edvard VI tiltrådte i 1547 ble Goodrich tatt inn i Det kongelige råd. Han hadde en sterk tilstedeværelse i offentlige affærer under Edvard, og Burnet omtalte han som «en travel sekulært innstilt mann». Han var motstander av de mest ekstreme på begge sider av det religiøse spekteret. Goodrich var med på å sette sammen "Edvard VIs første bønnebok". Han var også delaktig i rettssaken mot biskop Stephen Gardiner. I januar 1551 etterfulgte han Richard Rich som rikskansler, et embete han beholdt i de ni dagene Lady Jane Grey styrte landet. Da Maria I tiltrådte ble han forsont med henne, og gikk tilbake til katolisismen. Han ble fratatt embetet som rikskansler, men fikk fortsette som biskop. Obrestad. Obrestad er et område og en gård i Hå kommune på Jæren i Rogaland. Gården ligger ut mot Nordsjøen. Obrestad er også et norsk etternavn og stedsnavn. Det ble opprettet en redningsstasjon for sjøfarende på Obrestad i 1854. Den var i drift til 1977. Historie. Stormannen Eirik Bjodaskalle, som levde i årene rundt 950, skal ha hatt sin storgård her på Obrestad. Eirik Bjodaskalle var far til Astrid, mor til kong Olav Tryggvason. Snorre Sturlason skriver om dette i sagaen om Olav Tryggvason i Heimskringla. Det var her Astrid og Olav måtte søke tilflukt før de dro østover. Eirik Bjodaskalle. Da Astrids mann Tryggve Olavsson ble drept rundt 963 flyktet hun med sin lille sønn Olav til sin far. Dronning Gunhild og Gunhildssønnene fulgte etter henne til Oprekstad, men Eirik klarte å få datteren og barnebarnet i sikkerhet. Astrid og Olav flyktet etterhvert til Astrids onkel Sigurd i Gardarike (Kiev). Vladimir I. Vladimir I Svjatoslavitsj (Russisk; Владимир, "Vladimir" eller den nordiske skrivemåten "Valdemar"), kalt "Vladimir den store" ("Vladimir Velikij") eller "Vladimir den hellige" ("Vladimir Svatoj"), født omkring 956-958, død 15. juli 1015, var storfyrste av Kiev. Han var sønn av Svjatoslav I og Malusja. Han var fyrste av Holmgard 970 – ca 980, og storfyrste av Kiev ca 980 – 1015. Med ambisjonen om å forene folket i Kievriket ville storfyrste Vladimir gi dem en felles religion. Han prøvde å slå sammen alle de hedenske gudene i riket til en religion, men det mislyktes og han lot seg døpe i 988 og dermed ble den gresk-ortodokse kirken etablert i landet. Vladimir kristnet da hele Kievriket. Han giftet seg i 989 med Anna av Bysants. Vendland. Vendland var i vikingtiden og middelalderen den delen av Østersjøkysten som var bebodd av det vestslaviske folket venderne. I dag er dette landområdet en del av Polen. VM i sjakk 2007. VM-turneringen i sjakk 2007 ble spilt i Mexico by fra 12. september 2007. Åtte spillere deltok i turneringen, og alle deltakerne spilte to innbyrdes partier. Kandidatturneringen, som ble avviklet som kvalifisering til fire ledige plasser, ble arrangert fra 26. mai til 14. juni 2007 i Elista, hovedstaden i den russiske republikken Kalmykia. Allerede kvalifiserte spillere. Ytterligere fire spillere ble kvalifisert fra kandidatturneringen (se under). Verdenscupen 2005. Verdenscupen 2005, som ble spilt i Khanty-Mansijsk i Russland, var første del av kvalifiseringen til kandidatturneringen. Turneringen ble arrangert som en cupturnering med minimatcher à to partier. Etter at 16 spillere gjenstod, ble ikke spillerne lenger slått ut med en gang, de spilte plasseringsmatcher for å bestemme den endelige rekkefølgen fra nr. 1 til 16. Kandidatturneringen 2007. En plass i kandidatturneringen var reservert for FIDE-verdensmesteren fra 2004, Rustam Kasimdzjanov. Fem plasser var reservert for de fem høyest ratede spillerne (gjennomsnitt av ratingen juli 2004 og januar 2005) som ikke var kvalifisert på annen måte. Dette var Peter Leko, Michael Adams, Judit Polgar, Aleksej Sjirov og Etienne Bacrot. De gjenværende ti plassene gikk til de høyest plasserte i verdenscupen 2005, som ikke allerede var kvalifisert på annen måte. Kandidatturneringen, som arrangeres i Elista, i Kalmykia, Russland fra 26. mai til 14. juni 2007, arrangeres som en to runders knockout-turnering, der en spiller kvalifiserte seg fra hver fjerdedel av trekningen. Vinneren av verdenscupturneringen 2005, Levon Aronian, er seedet som nummer 1, mens de resterende spillerne er seedet etter offisiell FIDE-rating per januar 2006. Den høyest og lavest seedede spilleren spiller mot hverandre i den første runden, nr. 2 mot nr. 15 osv. Hver match består av seks partier, med fire hurtigsjakkpartier dersom det står uavgjort 3-3. I tre av matchene (Aronian-Carlsen, Shirov-Adams og Kazimdzhanov-Gelfand) skjedde dette, og de avgjørende hurtigpartiene spilles søndag 3. juni. Hvis stillingen fremdeles er lik etter hurtigsjakkpartiene, spilles det to lynsjakkpartier. Er det også likt etter disse partiene, trekker spillerne lodd om fargen i et siste sudden death-parti, der hvit har seks minutter og svart har fem. Hvit må vinne for å gå videre, ved remis (eller seier til sort) går sortspilleren videre. Saksland. Saksland var i vikingtiden navnet på områdene nord i Tyskland. Gata Kamskij. Gata Rustemovitsj Kamskij (født 2. juni 1974) er en sovjetiskfødt amerikansk stormester i sjakk. Han var på et tidspunkt nummer tre på FIDEs ratingliste, men han spilte nesten ingen offisielle partier mellom 1997 og 2004. Per november 2009 har han en offisiell FIDE-rating på 2695. Tidlig karriere. Kamskij er en tatar, født i Sibir. Han vant sovjetmesterskapet for spillere under 20 år to ganger. I 1989 flyttet han til USA sammen med sin far. Han fikk stormestertittelen i 1990, og året etter vant han det amerikanske mesterskapet. I 1993-1995 spilte han seg frem til VM-match mot Anatolij Karpov. Kampen gikk over 20 partier, og endte 10,5–7,5 i Karpovs favør. Etter tapet mot Karpov, la Kamskij vekk sjakkbrikkene, og studerte først medisin en kort periode, deretter juss. Comeback som sjakkspiller (fra 2004). Kamskij holdt seg borte fra turneringssjakk til juni 2004, da han deltok i New York Masters, og endte på delt førsteplass. I april 2005 var han rangert som nummer 19 på FIDEs ELO-liste. Han deltok i flere internasjonale turneringer med gode resultater, og ledet det amerikanske laget til bronsemedalje under Sjakk-OL 2006 i Torino. I 2005 deltok Kamskij i FIDEs verdenscupturnering i Khantij-Mansijsk, og kvalifiserte seg til kandidatturneringen til VM-turneringen i sjakk 2007. I mai 2007 vant han første runde mot franskmannen Étienne Bacrot (3,5-0,5). Alltingsvalget 2007. Alltingsvalget 2007 ble avholdt 12. mai 2007. Islandske parlamentsvalg avholdes hvert fjerde år, sist gang 10. mai 2003. Det velges 63 representanter fra seks valgkretser som fordeles etter St. Laguës metode, med en sperregrense på fem prosent. I 2007 deltok seks partier i valgene til nasjonalfosamlingen Alltinget. De to sittende regjeringspartiene høyrepartiet Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet) og Framsóknarflokkurinn (Fremskrittspartiet) som tilsvarer det norske Senterpartiet, samt de fire opposisjonspartiene Samfylkingin (sosialdemokratisk), Vinstri hreyfingin – grænt framboð (Venstrebevegelsen – de grønne), Frjálslyndi flokkurinn (liberale) samt et nytt parti, en miljøliste Íslandshreyfingin – lifandi land (Bevegelsen for levende land). Et parti som kjempet for bedre vilkår for funksjomshemmede og eldre klarte ikke å levere en liste innen fristen i fem av de seks valgkretsene og valgte derfor å tregge seg. De to regjerende partiene beholdt flertallet med ett mandats overvekt. Fremskrittspartiet måtte imidlertid notere seg for sitt dårligste valgresultat noen sinne. Partileder Jón Sigurðsson valgte å trekke seg og ble erstattet av nestleder Guðni Ágústsson. Et annet trekk ved valget var posisjonen til Venstrebevegelsen – de grønne, som ble valgets største vinner, samtidig som en annen miljøliste, Bevegelsen for levende land, ikke klarte å passere sperregrensen. Etter fem dager bestemte den sittende 12 år gamle koalisjonsregjeringen seg for å gå av. Senere samme dag møttes lederne for det største regjeringspartiet Geir H. Haarde og lederen av Samfylkingin som ble det største opposisjonspartiet og det nest største partiet etter valget, Ingibjörg Sólrún Gísladóttir å forsøke å etablere en koalisjon med bedere støtte enn det den avgående koalisjonen hadde. Den nye samlingsregjeringen fikk solid flertall i det nye Alltinget, med 43 av 63 seter. Regjeringen ønsket å prioritere barn, eldre og miljøet. I tillegg var det planlagt skattereduksjon, økte trygdeordninger og invesreringer i utdanning og samferdsel. Corratec. Corratec er et tysk sykkelmerke som hadde sin opprinnelse i 1982. I de første årene utviklet Corratec sykkelutstyr, alt fra hjul til kranker. I 1990 startet de også med å produsere dekk. Bruno Risi ble verdensmester i terrengsykkel på nettopp en Corratecsykkel i 1994. I 1996 tok Corratec egenpatent på sine superlette pedaler. I 2001 lanserte de og patenterte de sitt nye rammekonsept som de kalte "Airtech". Det har vært flere VM og World Cup seirer på Corratecsykler opp gjennom årene. Produksjonen av sykler foregår i Rosenheim i Tyskland der produksjonen er alt ifra racere til hybridsykler. Lue. a> i enkel, moderne fasong 2006 a> har eksistert i mange kulturer. En lue, også kalt hue, er et hodeplagg av mykt materiale som, til forskjell fra hatt, er uten brem, men kan ha skygge. Luer finnes i en mengde varianter for barn og voksne, kvinner og menn, både historiske, seremonielle og moderne. Før ble luer særlig brukt som varmende og beskyttende plagg av arbeidsfolk, syke, kvinner og barn, hvilket gjorde at den hadde lavere status enn hatten. Moderne luer. Enkle strikkeluer finnes i dag i med forskjellige farger og merker, snitt og materialer. Mens luer tidligere nesten utelukkende var uteplagg, kan de i dag også bæres som moteplagg innendørs. Markedsføringen av luer av merker som DC, Burton og Volcom retter seg først og fremst mot det store markedet for ungdomsmoter, særlig snowboard- og hiphop-miljøer. Andre populære luemerker i Norge er Kari Traa, Dæhlie, Ulvang, Helly Hansen og andre. De siste årene har topplue med ball fått sin renessanse. De store utvalget er beregnet på både kvinner og menn, voksne og barn. Priser på nye luer varierier fra under 100 kroner til 300. DC Talk. DC Talk er en kristen popgruppe som ble startet i 1987 av Toby McKeehan, Michael Tait og Kevin Max. Gruppa, først kalt for «DC Talk» og senere stilisert med små bokstaver som «dc talk», ble dannet på slutten av 1980-tallet i Lynchburg, Virginia av Toby McKeehan, Kevin Max Smith, og Michael Tait. De begynte som en hip hop-gruppe, men fra midten av 1990-tallet endret de sin musikalske stil til en mer tradisjonell pop-rock-stil. Endringen førte til at de fikk både kritisk og kommersiell suksess i både den kristne musikk-industrien foruten i det generelle markedet. I 2000 ble gruppa satt på et sidespor mens medlemmene forfulgte deres individuelle solokarrierer. Republikken Irlands demografi. De første som bosatte seg på øya Irland i mesolittisk tid kom fra den iberiske halvøy og de sørlige områdene av dagens Frankrike. De som i dag befolker øya er i hovedsak av keltisk/gælisk opphav. Selv om deler av befolkningen er av engelsk, skotsk (ofte også gælisk), normannisk, norrøn eller walisisk avstamming har alle disse gruppene blitt assimilert i samfunnet, og utgjør ikke distinkte minoritetsgrupper. Paveefolket er en etnisk minoritetsgruppe med eget språk, de teller 22 369 mennesker ifølge folketellingen i 2006. Det bor til sammen rundt 6 millioner mennesker på øya Irland, fordelt på 4 234 925 i Republikken Irland (2006) og 1 685 267 i Nord-Irland (2001). Befolkningsutvikling på øya Irland. Denne grafen viser befolkningstettheten på Irland og i Europa siden 1750. Grafisk sammenstilling av utviklingen i folketall på Irland og i resten av Europa fra 1750 til i dag. Befolkningsutviklingen på øya Irland har vært dramatisk annerledes enn i resten av Europa de siste 200 årene. Det var en viss utvandring fra Irland til Amerika allerede fra slutten av 1700-tallet, men i siste halvdel av 1800-tallet og første del av 1900-tallet var utvandringen svært stor i forhold til folketallet. Utvandringen kan ha sammenheng med de politiske forholdene, men skjøt for alvor fart etter hungersnøden som fulgte potetpesten mellom 1845 og 1849. Anslagene for hvor mange som døde i denne hungersnøden varierer mellom 500 000 og over en million mennesker. Rundt to millioner mennesker flyktet til andre land, i første rekke Storbritannia og USA. Folketallet gikk ned fra over åtte millioner rundt 1840 til under seks millioner i 1860, og fortsatte å synke gjennom utvandring til rundt fire millioner i 1930. Før 1840 var Irland et av de tettest befolkede landområdene i Europa, men fram til 30-tallet har utviklingen på Irland gått motsatt vei av det vi finner i Europa for øvrig. Befolkningsutvikling i Republikken Irland. Grafisk framstilling av folketall i Republikken Irland på 1900-tallet. (Tallene før 1921 refererer til de 26 grevskapene som utgjør republikken.) Under er en grafisk framstilling av kjønnsfordeling, menn er markert med rødt og kvinner med gult. Folketallet i Republikken Irland sank fra rundt tre millioner i 1922 til 2,8 millioner i 1961. Til sammenligning økte folketallet i Nord-Irland i samme periode fra 1,2 til 1,4 millioner. Siden 1961 har folketallet i Republikken økt. Nedgangen i første halvdel av 1900-tallet skyldtes først og fremst utvandring, og oppgangen i den senere tiden skyldes i stor grad innvandring. Det har vært en betydelig arbeidsinnvandring til Republikken Irland, ikke minst fra land i Øst-Europa. I 2006 var det 63 276 polakker som bodde i Irland, og 24 628 mennesker fra Litauen. Den eneste nasjonalitetsgruppen som var større enn disse var briter med 112 548. Det var litt over 80 000 mennesker fra Asia og Afrika i Republikken Irland i 2006. Språk. De offisielle språkene i Republikken Irland er irsk og engelsk. Engelsk er det dominerende språket i dag. Områdene hvor irsk er det dominerende språket er i dag hovedsakelig begrenset til forholdsvis isolerte områder på vestkysten, de såkalte Gaeltacht-områdene. Det finnes også endel mennesker som bruker irsk som førstespråk i Dublin og andre urbane områder. I folketellingen i 2002 var det 340 000 mennesker som oppga at de brukte irsk daglig. Irsk språk er et obligatorisk fag i skolen i Republikken Irland. Offentlige skilt er i regelen på både engelsk og irsk, og det finnes både en riksdekkende irskspråklig Tv-kanal (TG4) og radiokanal (Raidió na Gaeltachta). Språket shelta blir brukt av mellom 6000 og 25000 mennesker, først og fremst medlemmer av paveefolket. Dette språket har ingen offisiell status. Religion. Offisielt er 86,8 % av befolkningen i republikken katolikker. Det har dog vært en kraftig nedgang i antallet katolikker som regnes som praktiserende. Fra 1996 til 2001 sank andelen som går regelmessig til messe fra 60 % til 48 %. Går man tilbake til 1973 var andelen over 90 %. Kun to katolske presteseminarer er fortsatt i drift. Hovedårsakene for nedgangen er dels en generell trend til sekularisering i Vest-Europa, og dels spesielle forhold i Irland. Den katolske kirke ble i 1990-årene rammet av flere sexskandaler, både saker som involverte misbruk av barn og saker der geistlige som var forpliktet til å leve i sølibat viste seg å ha seksuelle forhold. Det nest største trossamfunnet er Den irske kirke, som er en del av den anglikanske kommunion. Medlemmene har lenge vært hovedsakelig eldre mennesker, og antallet har lenge vært synkende. Mange kirker har blitt stengt, særlig på landsbygden, men også i enkelte byer. I senere år har medlemstallet begynt å stige, på grunn av stor innvandring av afrikanske anglikanere. Det jødiske trossamfunnet har også opplevd en nedgang. Mange av de yngre medlemmene har emigrert, særlig til Israel, og medlemsmassen har en høy gjennomsnittsalder. I 2006 var det i følge folketellingen 1930 jøder bosatt i republikken. De raskest voksende trossamfunnene er islam og mindre protestantiske grupper, mange av dem i pinsetradisjonen. Demografiske nøkkeltall. 20,6 % (gutter 438 100; jenter 415 200) 68,14 % (menn 1 418 600; kvinner 1 398 300) 11,15 % (menn 202 300; kvinner 258 300) 14,47 fødsler per 1000 innbyggere (2004 anslag) 7,91 døde per 1000 innbyggere(2004 anslag) 11,4 innvandrere per 1000 innbyggere (2006 folketelling) 5,5 dødsfall per 1 000 levende fødte 6,04 dødsfall per 1 000 levende fødte 4,92 dødsfall per 1 000 levende fødte (2004 anslag) 1,87 barn født per kvinne(2004 est.) Referanser. Demografi Jekketralle. En jekketralle er et verktøy med styrehjul, hydraulisk jekk og gaffel med boggihjul som blir brukt til å løfte paller og flytte dem over kortere avstander med manuell kraft. Pallene som løftes og transporteres kan veie opp til flere tonn, løfteevnen er som regel spesifisert på selve trallen. Jekketraller fåes i mange forskjellige farger, gjerne oransje, gul eller rød. En jekketralle må ikke forveksles med en snile. Indianerreservat. Et indianerreservat er et fredet område som er forbeholdt indianere. Det bor rundt 700 000 indianere i Amazonas, 400 000 av dem i reservater der de forsøker å beskytte sin tradisjonelle kultur, språket og måten å leve på. I Canada finnes over 600 indianerreservater. I USA finnes ca. 300 indianerreservat, hvilket innebærer at ikke alle 500 indianerstammer har egne reservater: visse stammer har mer enn ett reservat mens andre ikke har noen. Dessuten er det visse reservater som på grunn av videresalg og omfordeling av områdene utgjør en separat enklave. Dette kan medføre store administrative vanskeligheter. Reservatene er ujevnt fordelt over USA; i visse stater finnes det ingen indianerreservater. Den lovgivende makten i indianerreservatet er stammerådet. Indianerreservatene har ofte en egen form for regjering, selv om mange har likheter med hverandre. For øyeblikket bor det et stort antall indianere og inuitter på andre steder enn i reservatene. Ofte bor de på store steder i den vestlige USA, som Phoenix og Los Angeles. Historie. USAs policy som gikk ut på å skape reservater for Amerikas urbefolkning ble etablert av Ulysses S. Grants administrasjon sent på 1860-tallet som en respons på de innfødtes stadige konflikter med nybyggerne. Forholdet mellom nybyggerne og indianerne hadde blitt svært dårlig etter at settlerne slo seg ned på stammenes jaktmarker og tok over ressursene som disse tidligere hadde brukt. Grant fulgte en påstått "fredspolitikk" som en mulig løsning på konflikten. Den inneholdt blant annet en forflytning av stammene fra deres hjemlige trakter, til områder som var spesielt opprettet for dem å bosette seg på. Dette innebar også en utskiftning av stammenes interne regjeringrepresentanter til religiøse menn som kulle ha ansvaret for å holde oppsikt over reservatene og for å kunne spre det kristne budskap. Kvekerne var spesielt engasjert i denne politikken. Ettersom stammene ikke lenger hadde tillatelse til å jakte slik som de tidligere hadde gjort, skulle de læres opp i grunnleggende jordbruk for å kunne livnære seg bedre av sitt nye land. I mange tilfeller var dog ikke landområdene egnet for dyrking, så mange av stammene som startet opp med jordbruk levde på randen til sult. Sultproblematikken medførte noen ganger at den føderale regjeringen gav en stamme en viss mengde ressurser. Fordelingen av disse ressursene var ofte svært ujevn, og i mange tilfeller ble ikke varene levert. Tvister. Politikken var kontroversiell allerede fra begynnelsen. Reservatet ble ofte etablert på beordring fra staten, men i mange tilfeller krympet reservatenes størrelse etterhvert, ettersom de hvite settlerne leverte klager på dem. En rapport fra USAs kongress i 1868 påpekte stor utbredelse av korrupsjon blant de føderale indianerbyråene, og allment dårlige vilkår for de forflyttede stammene. Mange stammer ignorerte i første omgang forflytningsordrene, og ble dermed tvunget til sine nye forminskede områder. I mange tilfeller tvang den amerikanske armeen dem til forflytning. Disse tvangsoperasjonene resulterte i et antall "Indian Wars". Det mest kjente slaget er konflikten med Siouxstammen i de nordlige slettelandene mellom 1876 og 1881, som inkluderte Slaget ved Little Bighorn. En annen krig var mellom USAs hær og Nez Perce. På slutten av 1870-tallet ble Grants politikk ansett som mislykket, fremfor alt fordi den hadde ledet til noen av de blodigste krigene mellom urbefolkningen og USA. I 1877 begynte president Rutherford B. Hayes å fase ut politikken, og i løpet av 1882 hadde alle religiøse organisasjoner gitt sin myndighet tilbake til de føderale indianerbyråene. I 1887 slo den amerikanske kongressen inn på en ganske annerledes reservatpolitikk, da den opprettet Dawes Act, eller "General Allotment (Severality) Act". Bestemmelsen avbrøt den allmenne politikken som gikk ut på å bevilge landområder til stammene som en helhet, og begynte nå i stedet å dele ut små landområder til de individuelle stammemedlemmene. I enkelte tilfeller minsket dette reservatenes størrelse, ettersom overskuddet av land ofte ble gitt til hvite innbyggere. Den individuelle utdelingen pågikk helt frem til 1934, da den ble nedlagt gjennom bestemmelsen "Wheeler-Howard Act". Stan Collymore. Stanley Victor Collymore (født 22. januar 1971 i Stone) er en tidligere engelsk fotballspiller. Collymore spilte for Wolverhampton, Stafford Rangers, Crystal Palace og Southend før han ble solgt til Nottingham Forest FC for £3.000.000 sommeren 1993. Her scorte han 50 mål på 71 kamper noe som gjorde at Liverpool manager Roy Evans kjøpte ham for £8.500.000 1. juli 1995. Dette var britisk overgangsrekord på denne tiden. Han spilte 81 kamper og scorte 35 mål for de røde. 13. mai 1997 ble han kjøpt av Aston Villa for £7.000.000. Han ble i klubben i tre år. På disse årene scorte han kun 15 mål totalt. Han spilte også for en rekke andre klubber etter dette, uten å bli noen stor hit i noen av de nye klubbene. Han la opp i 2001. Static-X. Static-X er et amerikansk industrielt metal-band. Det ble stiftet i 1994 i Los Angeles, California av gitaristen Wayne Static og trommeslageren Ken Jay. Static-X regnes som et av de mest kjente bandene innen den industrielle metal-sjangeren. Bandet har uttalt at de i stor grad er influert av band som Ministry, Prong, Pantera og Type O Negative. Per 2007 har Static-X lansert fem studioalbum, én EP og ett samlealbum. Den mest suksessfulle platen er debutalbumet "Wisconsin Death Trip" som solgte over én million eksemplarer i USA og ble platina-sertifisert i 2001. "Machine" og "Cannibal", som henholdsvis ble utgitt i 2001 og 2007, har også mottatt betydelig suksess. 1994–2000. Vokalist og gitarist Wayne Static. Static-X ble stiftet i 1994 av Wayne Static og Ken Jay, som tidligere var medlemmer av bandet Deep Blue Dream. Static og Jay begynte å lete etter medlemmer til det nye bandet i Chicago, men etter en nytteløs leting bestemte de seg for å fortsette letingen i Los Angeles. Der møtte de bassisten Tony Campos og gitaristen Koichi Fukuda og fullførte bandets originale lineup. Bandet signerte med Warner Bros. Records tidlig i 1998, og lanserte sitt debutalbum "Wisconsin Death Trip" 23. mars 1999. Kort etter lanserte de sin første singel «Push It», etterfulgt av «I'm with Stupid» og «Bled for Days» i 2000. Static-X turnerte for alvor til fordel for albumet, og opptrådte to ganger på Ozzfest. I det følgende året ble den ukjente EP-en "The Death Trip Continues" utgitt. Bandet bidro med sangen «Otsegolation» til PlayStation 2-spillet "Omega Boost", og «Push It» til "Street Skater 2" og '. I 2001 nådde "Wisconsin Death Trip" platinum, og er til nå Static-X' eneste album som har nådd slik suksess. 2001–2003. Bassist og bakgrunnsvokalist Tony Campos. Etter å ha spilt inn deres andre album; "Machine", forlot Koichi Fukuda bandet for å tilbringe tid med sin familie og oppnå andre musikalske muligheter. Tripp Eisen, tidligere medlem av Dope, ble Fukudas erstatter. Tony Campos var med i en motorsykkelulykke i 2001 som resulterte i et brukket kragebein. Han gikk dermed glipp av mesteparten av den pågående Static-X-turneringen, og ble midlertidig erstattet av Marty O'Brien. "Machine" ble gitt ut 22. mai 2001, og mottok betydelig suksess. Like etter begynte Static-X å jobbe med deres tredje album, "Shadow Zone", og denne gangen bidro Eisen med å opptre og skrive låter. Men før de kunne starte innspillingen, dro Ken Jay fra bandet grunnet musikalske og politiske uoverensstemmelser. Trommeslageren til albumet var A Perfect Circle- og The Vandals-medlemmet Josh Freese. Nick Oshiro, som tidligere spilte i Seether, ble valgt som Jays erstatter og bandets faste trommeslager. Under produksjonen av albumet kalte Korn-vokalisten Jonathan Davis inn Wayne Static for å spille inn vokalene til sangen han skrev til filmen "Queen of the Damned" kalt «Not Meant for Me». "Shadow Zone" ble senere lansert 7. oktober 2003. 20. juli 2004 ble "Beneath... Between... Beyond..." lansert, en samling sjeldenheter og demoer. På grunn av utgivelsen trodde mange at det var slutten for Static-X, men bandet begynte kort etter å jobbe med sitt fjerde studioalbum, "Start a War". I februar 2005 ble Tripp Eisen arrestert for en sexskandale som involverte en mindreårig, og ble dermed sparket fra Static-X. Tidligere gitarist Koichi Fukuda, som hadde mikset det nye albumet, sluttet seg til bandet igjen for å ta over for Eisen. "Start a War" ble endelig utgitt 14. juli 2005 og «I'm the One» og «Dirthouse» ble lansert som singler til albumet. Sangen «Skinnyman» fra albumet ble inkludert i det kjente bilspillet ', og «Start a War» ble inkludert i wrestlingspillet "WWE SmackDown! vs. RAW 2006". 2007–i dag. Hovedgitarist og keyboardist Koichi Fukuda. "Cannibal" ble utgitt 3. april 2007 og markerte studioreturneringen til bandets originale gitarist, Koichi Fukuda. «No Submission» er tilgjengelig på "Saw III"-soundtracket, og har også blitt lansert på Static-X' MySpace-side. Sangen «Cannibal» ble utgitt som en digital download-single på iTunes. Den nyeste singlen «Destroyer» ble utgitt i februar, og ble også utgitt som en EP 20. mars. Albumet debuterte som #36 på Billboard 200-listen med 30 000 solgte eksemplarer. Til dags dato har det solgt omtrent 100 000 eksemplarer. 10. mai ble det annonsert gjennom Blabbermouth.net at Static-X skal opptre på hovedscenen på Ozzfest 2007-turneringen. I tillegg avslørte Wayne Static i et intervju sitt nye sideprosjekt kalt «Pighammer». Mirjana Sandra Mladenovic. Mirjana Sandra Mladenovic (f. 1947) er en Kroatisk teaterpedagog. Hun har 20 års erfaring som skuespiller-lærer ved Lecoq-skolen og arbeider for tiden som høgskolelektor på skuespiller-linja ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. I 1995 var hun med på å grunnlegge halvårsenheten i Maskespill ved Høgskolen i Oslo sammen med sin tidligere elev ved Lecoq-skolen, Niels-Peter Underland. Angers. Angers er en kommune i departementet Maine-et-Loire i regionen Pays de la Loire vest i Frankrike. Angers ligger ved elven Maine, en sideelv til Loire, ca. 300 km syd-vest for Paris. Det er en åpen og «grønn» by med mange parker og plasser. Angers er en aktiv by med kontakter til utlandet på mange områder, ikke minst når det gjelder næringslivet. Midt i byen ligger det mektige middelalderslottet til kong René, og det er bare et av flere eksempler på Angers rike historie. Embraer C-390. Embraer C-390 er et transportfly under utvikling av den brasilianske flyprodusenten Embraer. C-390 bruker samme vinge og blant annet samme kontrollsystem som Embraer 190. Flyet er beregnet å kunne ta opptil 19 300 kg last, inkludert lette militære kjøretøyer, 64 fullt utstyrte fallskjermsoldater eller 84 regulære tropper. Embraer har annonsert at C-390 kan være klar for levering i 2012. Melodi Grand Prix junior 2007. Melodi Grand Prix junior 2007 ble arrangert 2. juni 2007 i Oslo spektrum. Ni bidrag ble framført enten av solodeltakere eller grupper, hvorav fire gikk videre til den såkalte superfinalen samme kveld. 11 år gamle Celine fra Orkdal vant til slutt med sin sang "Bæstevænna" etter å ha mottatt 16 877 stemmer. På andre plass kom Martin og Johannes med sangen "Når vi blir berømt". Og på tredje plass kom Tre små pønkere med sangen "Vibira". Deltakere. De fire med flest stemmer etter første runde gikk videre til superfinalen. Kontrovers. Det oppsto en del kontrovers om programmet i dagene før finalen, da Dagbladet trykket en artikkel hvor eksperter gikk ut og mente sangen "Vibira" med Tre små pønkere burde fjernes fra konkurransen. De mente sangens tekst var av for grov karakter til at den kunne sendes og at den var «en gavepakke til mobbere». NRK valgte å trosse kritikken og Tre små pønkere framførte sangen som planlagt. Irvin Kershner. Irvin Kershner (født 29. april 1923, død 27. november 2010) var en amerikansk filmregissør, skuespiller og fotograf. Han er best kjent for å ha regissert filmene ', Aldri si aldri og "RoboCop 2". Richard Marquand. Richard Marquand (født 22. september 1938, død 4. september 1987) var en walisisk filmregissør. Han er best kjent for å ha regissert filmene "Eye of the Needle" og '. Innbygda (Trysil). Innbygda er et tettsted og administrasjonssenteret i Trysil kommune i Hedmark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Trysilelva, 70 kilometer nordøst for Elverum og 77 kilometer øst for Rena. Laugardalsvöllur. Laugardalsvöllur er landslagsarenaen for fotball på Island, den ligger i Reykjavík og har en kapasitet på 9 800 sitteplasser. Det er plass til ytterligere 5 200 på de delene av stadion som ikke har plastseter, i tillegg finnes det to midlertidige sittetribuner som har plass til 1 500 hver. I tillegg til fotball brukes anlegget også til friidrett. Tilskuerrekorden er 20 204 fra en vennskapskamp mellom og i 2004, som Island vant 2–0. Banen er tidligere hjemmebanen til den islandske fotballklubben Knattspyrnufélag Reykjavíkur, Bedre kjent som KR Reykjavík. I 1984 skiftet klubben hjemmebane til KR-völlur. Wagnertuba. Wagnertuba er et messingblåseinstrument som kan sees på som en krysning av valthorn og tuba. Det regnes å tilhøre valthorn-familien. Instrumentet har konisk boring, og er videre enn er valthorn, men trangere enn en tuba. Det finnes i to størrelser, tenor og bass, stemt i henholdsvis Bb og F, tilsvarende Bb- og F-valthorn. Det finnes dog nyere instrumenter som med en ventil kan endre stemmingen fra Bb til F, og slik tilsvarer dobbelhornet. Wagnertuba noteres vanligvis som transponerende instrument i G-nøkkel, men ulik notasjonspraksis har eksistert. Wagnertubaen ble spesialutvilket på forespørsel fra komponisten Richard Wagner på 1860-tallet, da han på sin storhetstid som operakomponist ville utvide orkesterets klanglige kompetanse. Han hadde i 1853 besøkt Adolphe Sax og sett hans saxhorn, og hentet inspirasjon fra disse. Wagner fikk de første wagnertubaene laget til operasyklusen Nibelungenringen, hvor han lot fire av de åtte hornistene alternere mellom valthorn og wagnertubaer – to tenortubaer og to basstubaer, en praksis også senere komponister har benyttet. Wagnertubaen spilles med valthorn-munnstykke, og de 3-4 ventilene opereres med venstre hånd, som på et valthorn, hvilket legger til rette for alternering mellom instrumentene. Wagnertubaen var lenge svært uvanlig i operahus utenfor Tyskland, og wagnertubastemmer ble derfor ofte spilt på eufonium eller tuba. Denne praksisen benyttes fortsatt når wagnertubaer ikke kan oppdrives. Hvor wagnertubaer blir notert i et partitur, kommer an på hvem som spiller dem. Spilles de som alternerende instrument av hornister, noteres de under valthornene, over trompetene. Ellers noteres de under trombonene, over tubaen, som da gjerne noteres som "kontrabasstuba". I enkelte partitur står det oppført tenor- og basstuba, og da dette er vanlige navn på wagnertubaene, kan det oppstå usikkerhet om hvilke instrumenter komponisten egentlig spør etter; vanlige tubaer eller wagnertubaer. Broen til Terabithia. "Broen til Terabithia" er ei barnebok skrevet av Katherine Paterson som ble første gang utgitt i 1977. Boka handler om gutten Jesse Aarons og jenta Leslie Burke, som begge er ensomme i klassen, men som finner fram til hverandre og utvikler et sterkt vennskap. Disse to barna skaper sammen et magisk kongedømme i en gammel skog, kalt Terabithia. Boka vant Newbery-medaljen i 1978. En film med samme navn basert på boka ble lansert i 2007. Broen til Terabithia (film). "Broen til Terabithia" er et eventyr-drama fra 2007 regissert av Gabor Csupo for Disney/Walden Media. Den er basert på barneboka ved samme navn av Katherine Paterson. Filmen hadde premiere 16. februar 2007 og ble den nest mest sette kinofilmen i USA og Canada den første uka. Til sammen spilte den inn 137 millioner dollar. Filmen fikk 7-års aldersgrense i Norge. Handling. Tolv år gamle Jess Aarons (Josh Hutcherson) har alltid vært en outsider. Han har ingen venner på skolen og familien på sju sliter med økonomien, så han blir mobbet for både det ene og det andre. Det hjelper heller ikke at han er en av skolens raskeste sprintere eller at han har god fantasi. Så møter han den jevngamle nabojenta Leslie Burke (AnnaSophia Robb), som nettopp har flyttet inn i nabolaget. Jess er først irritert på at hun er enda raskere enn ham, men de finner raskt ut at de har mye til felles og utvikler et nært vennskap. Sammen skaper de den imaginære alternative verdenen Terabithia, som inneholder troll, kjemper og andre monstre, og lærer hverandre å stå opp mot resten av den virkelige verden. Når så en tragedie oppstår må Jess bruke det han har lært fra Leslie for alt det er verdt. Regnstav. Regnstav er et svært primitivt «musikkinstrument». Det ble utviklet av en urbefolkning med uvisst opphav, trolig en indianerstamme, da instrumentet i dag ses mest brukt av omstreifende indianergrupper som fremfører sin musikk. Instrumentet produserer ingen tone, ei heller er det noe rytmeinstrument. Ved bruk produserer instrumentet, som navnet tilsier, lyden av regn. Dette instrumentet kan på mange måter kalles den første «synthen», da dens oppgave er å gjengi en lyd fra naturen. Vel å merke er dette ikke noe elektrisk instrument. «Resonanskassen» er en sylinder i tre, med topp og bunn. Altså er det ingen munnstykker eller annet til å produsere lyd med. Inni sylinderen er det festet flerfoldige trepinner mot hverandre, som danner et slags nett av pinner som gjennomsyrer sylinderens indre. I tillegg er sylinderen fylt med erter eller lignende. Småstein kan også brukes, eller tørkede maiskorn med mer. Den aktuelle indianerstammen brukte det de hadde til rådighet. Historie. Opprinnelig ble regnstaven brukt av «heksedoktorer» eller sjamaner som et hjelpemiddel til å påkalle regn eller annen værforandring, mer enn å produsere musikk. Det er først i senere tid at instrumentet er blitt brukt i musikken, og da mer som en effekt enn et solistisk instrument. Duatlon. Duatlon er en sport i kategorien mangekamp, som kombinerer en løpsetappe, fulgt av en sykkeletappe for så å avslutte med en ny løpsetappe. Løpene kan være av både typen gateløp og terrengløp. Duatlon har mye til felles med triatlon, og organiseres også av International Triathlon Union, det internasjonale triatlonforbundet. Forskjellen er da den manglende svømmeetappen. En annen variant av triatlon er aquathlon, som kombinerer løping og svømming. Vinterduatlon. Duatlon har en egen vintervariant, kalt vinterduatlon som kombinerer løp – langrenn – løp i en tredelt konkurranse. Duatlon i langrenn. Duatlon er også brukt for langrennsvarianten jaktstart med stilskifte, der utøverne først går en del i klassisk langrenn etter fellesstart, og bytter ski til fristil (skøyteteknikk) før den andre delen. Løpene er også referert til som 2 × 15 kilometer jaktstart for menn og 2 × 7,5 kilometer jaktstart for kvinner. Betegnelsen «dobbel jaktstart» brukes også. Øvelsen starter med fellesstart i klassisk stil, og skibyttet foregår i et eget område der ski og staver ligger klare. Raske ski- og stavskifter, samt rask teknisk omstilling er sentralt. Øvelsen ble først introdusert under ski-VM 2003 i Val di Fiemme, da som 2 × 10 kilometer for menn, og 2 × 5 kilometer for kvinner. Fra ski-VM 2005 i Oberstdorf ble dagens distanser innført. Duatlon må ikke forveksles med "biatlon", som er den engelske betegnelsen på skiskyting. Elizabeth Stafford. Elizabeth Stafford (født 1494, død 30. november 1558) var den eldste datteren til Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham og Alianore Percy, og som ble gift med den betydelig eldre Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, den 8. januar 1512. Elizabeth hadde vært en av hoffdamene til dronning Katarina av Aragon, kanskje også et medlem av dronnings husholdning, noe også flere av hennes tanter hadde vært. Ekteskapet ble hurtig arrangert, Elizabeths kjærlighetsforhold til den unge Ralph Neville, den senere 4. jarl av Westmorland, ble satt til side og hun ble gift med Thomas Howard ved påsketider. Hun ble hans andre hustru etter Anne av York døde uten barn som vokste opp etter 17 års ekteskap. Hun var da 18 eller 19 år gammel og han var nesten 40 år gammel, dobbelt så gammel som henne. Senere ble hennes søster Catherine gift med Ralph Neville. Ekteskapet ble ikke lykkelig. Etter sigende skal Thomas viste fram sitt utroskap med sin hustrus kammerpike Bess (Elizabeth) Holland som antagelig fødte ham en datter Jane Goodman, og brutalt banket opp sin hustru da hun protesterte mot at han vanæret henne. Hennes brev til Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex, kongens rådgiver, viser at hun var meget ulykkelig i sitt samliv med ektemannen. De fikk likevel fire barn sammen, to sønner og to døtre. I 1534 kom den endelige adskillelsen mellom Elizabeth og hennes ektemann Thomas. Hun sparket Bess Hollands far fra tjenerstaben og Thomas tok tjenerens side mot henne. Den eldste sønnen Henry og søsteren stilte seg på farens side og moren måtte reise fra deres hjem i Kenninghall og hun levde siden alene i Redbourne på en minimal økonomisk understøttelse. Elizabeth Stafford skal ha vært en frittalende kvinne med et løftet hode. Hennes bemerkning til kongens daværende favoritt Anne Boleyn da denne satte seg imot et ekteskapsforslag for hennes datter Mary var nesten nok til at Elizabeth ble forvist fra hoffet. Thomas Howard var en av de mektigste menn i England, men etter at hans slektning Katarina Howard ble henrettet i 1542 av kong Henrik VIII av England snudde lykken. Han ble arrestert sammen med sin sønn Henry i slutten av 1546, og den 19. januar 1547 ble sønnen henrettet. Meningen var at også Thomas skulle ende på skafottet, men kongen dør selv 28. januar 1547 og uten kongens signatur på henrettelsesordren blir han isteden sittende i fengsel. Etter hvert bedrer forholdene seg og han får lov til å motta besøk fra familien. Hans datter Mary og hans forviste hustru Elizabeth besøker ham i hans elendighet. Etter at dronning Maria I av England til slutt løslot Thomas fra fengselet i august 1553 var han nær 80 år gammel. I over 30 år hadde han vært en av de mektigste menn i England, og han maktet å dø av alderdom. Da han hadde tapt det meste av sin makt ble han tilsynelatende forsont med sin hustru og han døde i sitt hjem i Kenninghal den 25. august 1554. Elizabeth døde selv kun fire år senere, den 30. november 1558. Det er likevel hennes gravstein som hviler ved siden av sin ektemann i kirken i Framlingham, Suffolk, og ikke hans første hustru Anne. Per Karang. Per Karang (født 6. desember 1955 i Oslo) er en norsk pianist, cimbalomspiller og etnomusikolog. Hans spesialområde er ungarsk sigøynermusikk. 1982 Danner orkesteret Oslo Tangoforening sammen med Nils Økland, og etablerer senere sigøynermusikkmiljøet på Krølle Kro. Han er også en av aktørene i orkesteret Sturm und Drang sammen med Ragnar Heyerdahl, Eilif Moe, Svein Haugen og Magne Henriksen. Medlem av orkestrene Primas, Gypsy Stars of Grünerløkka og Café Zigan. Mangeårig samarbeid med Roar Engelberg. Akkompagnatør for Victoria Perskaya. Fra 1989 organist i Iladalen kirke. I denne forbindelse flere egne komposisjoner, bl.a. kantate til kirkens 50-års jubileum 1991. Innehar fra 2010 statens garantiinntekt for kunstnere. «Love Stamp». «Love Stamp» er et frimerke utgitt av United States Postal Service, designet av Robert Indiana. Dette er kanskje et av de kanskje mest kjente eksemplene på popkunst. Ordet «Love» i en firkant med en veltet «o». Bildet var et julekort for Museum of Modern Art i 1964, og ble deretter brukt som et 8 cent frimerke av United States Postal Service i 1973. Siden har de fulgt opp med flere frimerker i det som er blitt kjent som serien med «love stamps». Skulpturere over samme tema er å finne på Sixth Avenue i New York, Indianapolis Museum of Art, Scottsdale's Civic Center og i LOVE Park in Philadelphia. Indiana registrerte aldri copyright for dette verket, og i ettertid har det vært vanskelig å stoppe uautorisert kommersiell bruk. Dette har gjort at bildet har blitt gjengitt i et utall former, inkludert skulpturer, postere og pyntegjenstander. Ordet "Love" er oversatt til andre språk slik som hebraisk, kinesisk og spansk. Omslaget på Erich Segal sin novelle "Love Story" viser også en kraftig påvirkning fra arbeidet, som igjen ble parodiert på Rage Against the Machines omslag for albumet "Renegades". Artisten Mathew Jones lagde også en Aids-protest, «Dead», over det samme temaet. Love stamps Selbu videregående skole. Selbu videregående skole er en videregående skole i Selbu i Sør-Trøndelag fylke. Cachoeira do Sul. Cachoeira do Sul er hovedstad og en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Med sine 89 669 innbyggere (2005) er det en av de største byene i den sørlige delen av landet. Den ble imidlertid offisielt etablert først i 1820. Substitutt (økonomi). Goder er substitutter når en økning i prisen til det ene leder til økt etterspørsel av det andre. Andre språklige betydninger av ordet substitutt kan være stedfortreder eller erstatning. Denne definisjonen sammenfaller med den økonomiske definisjonen. Markedsmekanismer. For normale goder betyr økt pris på et substitutt at betalingsviljen øker. Derfor skifter etterspørselskurven mot høyre og markedsprisen øker og produsentene ønsker å tilby mer. Markedet vil da tilpasse seg slik at det etterspørres mer og tilbys mer til en høyere pris. Dersom prisen på et substitutt minker, vil betalingsviljen minke, etterspørselskurven skifte mot venstre og markedet vil tilpasse seg slik at det etterspørres mindre og tilbys mindre til en lavere pris. Markedsmakt. Tilgangen på substitutter som kan fylle tilnærmet samme funksjon som et gode er viktig for markedsmakten både til produsentene og konsumentene. Dersom det ikke eksisterer noen substitutter som enkelt kan utfylle samme funksjon som en industris vare, vil produsentene ha en betydelig (eller signifikant) markedsmakt. Dersom det i tillegg eksisterer få eller kun én produsent snakker vi om oligopoler eller monopoler. Slik markedsmakt skaper inngangsbarrierer og hindrer dermed konkurranse. Microsoft Game Studios. Microsoft Game Studios (MGS) er en spilldivisjon i selskapet Microsoft. Den utvikler og publiserer spill for PC-er med windows, xbox og xbox 360. MGS publiserer også spill for andre Microsofteide selskap som Bungie Studios, Rare Ltd, Bioware og Bizarre Creations. Spill publisert under MGS-merket. Denne listen over spill er sortert etter plattform og inneholder spill som er publisert av Microsoft. For de spillene som ikke er utviklet med Microsoftmeke, er navnet til utvikleren skrevet etter datoen spillet ble utgitt. Anne av York. Anne av York (2. november 1475 – 23. november 1511) var kong Edvard IV av England og Elizabeth Woodvilles syvende barn og hans femte datter. Anne ble født i palasset i Westminster. Hun var en yngre søster av Elizabeth, Mary, Cecily, Edvard V, Margaret Plantagenet (prinsesse av York) og Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York. Hun var også en eldre søster av George Plantagenet, hertug av Bedford, Catherine og Bridget. Den 18. juli 1479 signerte Edvard IV en avtale med Maximilian I av det tysk-romerske rike. I henhold til avtalen var det meningen at Anne skulle bli giftet bort til dennes eldste sønn, Filip. Avtalen hadde også betingelsen at Maximilian ikke skulle inngå andre kontrakter i de neste tre årene. Maximilian var den eldste sønnen til Fredrik III og hadde en god mulighet for å bli den neste tysk-romerske keiseren. Maximilian var derfor en viktig alliert å binde til seg med ekteskap, men ekteskapsavtalen ble tilbakevist da Edvard døde i 1483 og den ble aldri siden etterfulgt. Filip ble isteden gift med Johanna av Castilla, og ble dermed konge av Spania. Anne ble således gift med Thomas Howard, 2. jarl av Surrey, den 4. februar 1494. Han var på denne tiden den eldste sønnen og arvingen til Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, med dennes hustru Elizabeth Tilney. Deres eneste kjente sønn var Thomas Howard (ca 1496–1508). Det er også hentydninger om to andre sønner, Henry og William, som begge døde i spebarnsalderen, og i tillegg også minst et dødfødt barn. Anne synes å ha vært svakelig og døde kort tid etter den 22. november 1511 og ble gravlagt først ved klosteret Thetford Priory, men etter reformasjonen, sammen med andre medlemmer av Howard-familien, ble hun flyttet til sideskipet i kirken i Framlingham. Thomas var barnløs enkemann ved hennes død. Han giftet seg senere på nytt med Elizabeth Stafford, datter av Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham og Alianore Percy. Da var Thomas Howard en av de mektigste menn i England. Eksterne lenker. York, Anne av York, Anne av Asymmetrisk informasjon. Med asymmetrisk informasjon mener vi i økonomisk teori at informasjonsfordelingen mellom kjøper og selger er skjev. Vanligvis sitter selger med mer informasjon om varen enn kjøper. Bruktmarkeder. Særlig ved salg av brukte produkter sitter selgeren med mye mer informasjon enn kunden om gjenstandens tilstand. Vi tenker oss at det finnes to typer av den samme gjenstanden i bruktmarkedet. God kvalitet som kan selges til en høy pris og dårlig kvalitet som må selges til en lav pris. Ettersom kjøperen ikke kan vite om en tilfeldig gjenstand er av god eller dårlig kvalitet, vil kjøperen automatisk anta at gjenstanden er av dårlig kvalitet, fordi kjøperen ikke kan vite hvorfor selgeren ønsker å selge en brukt gjenstand av god kvalitet. Derfor er kjøperen vanligvis kun tilbøyelig til å kjøpe til lav pris i bruktmarkedet, med mindre selgeren kan overbevise om at gjenstanden er av god kvalitet. Markedsformer. Når vi snakker om markedsformer med få aktører (oligopoler) eller monopoler er det vanskelig for konsumentene å vite noe om produsentens kostnadstruktur eller grensekostnader. Det er derfor vanskelig for konsumentene å vite om de betaler en god eller dårlig pris for varen. Den samme asymmetriske informasjonen fører til at eventuelle konkurrenter kan vegre seg fra å gå inn i markedet, fordi de vanskelig kan vite hvor vidt de kan produsere den samme varen til en lavere kostnad enn monopolisten eller oligopolistene. Asymmetrisk informasjon skaper dermed inngangsbarrierer. Dong Zhongshu. Dong Zhongshu (kinesisk: 董仲舒, pinyin: "Dŏng Zhòngshū", født 179 f.Kr. i Kina, død 104 f.Kr.) var en kinesisk filosof. Han var en eksponent for den konfucianske Nytekstskolen. Dong hadde tro på at mennesket kunne endre sitt liv ved å følge den såkalte «himmelens vei», og var sterkt influert av Yin og Yang-ideen. Isidor Markus Emanuel. Isidor Markus Emanuel (født 7. oktober 1905 i Merzalben, død 30. november 1991 i Maria Rosenberg) var katolsk biskop av Speyer fra 1953 til 1968. Emanuel gikk på gymnaset i Speyer og tok Abitur i 1928. Han studerte deretter ved det pavelige universitetet Gregoriana, og ble presteviet i Roma 26. oktober 1930. Samme år tok han doktorgraden i teologi. Fra august 1931 virket han i halvannet år som kapellan i Dudenhofen, og 1. mai 1933 ble han domkapellan i Speyer. Han ble i august samme år utnevnt til subregens ved presteseminaret i Maria Rosenberg, og 16. juli 1939 ble han sogneprest i Hohenecken. Fra 1. mars 1941 var han rektor for valfarten og leder for eksersisverket i Maria Rosenberg i bispedømmet Speyer. 28. juni 1950 ble Emanuel utnevnt til domkapitular. Pave Pius XII utnevnte ham så 22. september 1952 til biskop av Speyer. Han ble bispeviet 1. februar 1953 i katedralen i Speyer. På grunn av dårlig helse trådte han tilbake 10. februar 1968. Han ble kort etter utnevnt til titulærerkebiskop av Mazaranae. Sine siste år tilbragte han på Maria Rosenberg. Han ble 6. desember 1991 bisatt i rekken av bispegraver foran kongekoret i Speyer-katedralen. John de Vere, 15. jarl av Oxford. John de Vere, 15. jarl av Oxford (1488 – 21. mars 1539), var en protestant og sønn av John de Vere og Alice Kilrington (også kjent som Colbroke), og nedstammet blant annet fra sin bestefar, den 11. jarl, Richard de Vere (død 1417). John de Vere giftet seg først i 1493 med Christian Foderingey (ca 1481 – ca 1498), datter av Thomas Foderingey (ca 1446–1491), Lord av South Acre og dennes hustru Elizabeth Dorewood (ca 1473–1491), bestemor til John Dorewood (ca 1390–1462), en "Serjeant-at-law" og president i Underhuset. Ekteskapet ble barnløst. Han giftet seg deretter for andre gang den 10. april 1509 i Bentley med Elizabeth Trussell (1496–1527), datter av Edward Trussell av Kibblestone, Staffordshire, som ga ham fire sønner og tre døtre. John de Vere var i kong Henrik VIII av Englands tjeneste i 1507. Han ble utnevnt til ridder av kongen i 1513, var i følget til kongen i løpet av dennes statsbesøk med Frans I av Frankrike og Karl V av det tysk-romerske rike i 1520. Han signerte kongens skriv mot kardinal Thomas Wolsey i 1529 og ble ridder av "Orden av Garter" i 1530. Han ble kongelig rådsherre året etter, og han fikk æren av å bære kronen ved Anne Boleyns kroning, men tjenestegjorde senere i rettssaken som dømte henne til døden i 1536. Han var også med i rettssaken mot Courtenay-konspirasjonen i 1538. En rapport fra Venezia i 1531 vitnet at han var «en mann av tapperhet og autoritet» og «det er hans vane å alltid delta i kavalkader med to hundre hester» ("CSP Venice, 1527–33, 295") Anne Boleyn fikk i oktober 1530 arrangert et ekteskap med hans datter Frances de Vere og dronningens slektning Henry Howard, jarl av Surrey, sønn av den mektige Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk. Henry var da knapt 13 år gammel og datteren noe yngre. De ble gift i februar 1532, men på grunn av ekteparets svært unge alder kom ikke bruden til sin ektemann før i 1535. De fikk en sønn sammen, Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk, men Henry Howard, også kjent som en betydningsfull poet, ble henrettet for påstått landsforræderi av kongen i 1547. John de Vere døde den 21. mars 1540 i Colne i Essex og ble gravlagt ved Castle Hedingham. Eksterne lenker. Oxford 1-15 Kazimierz Nycz. Kazimierz Nycz (født 1. februar 1950 i Stara Wieś) er katolsk erkebiskop av Warszawa. Nycz ble presteviet 20. mai 1973, og tok doktorgraden i teologi ved Det katolske universitetet i Lublin. Han arbeidet først i administrasjonen i erkebispedømmet Kraków, og ble i 1981 tilknyttet sjelesorgen i Skawina. I 1987 ble han så utnevnt til subregens ved presteseminaret i Kraków. 14. mai 1988 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titulærbiskop av "Villa Regis" og hjelpebiskop i Kraków. Han ble bispeviet av kardinal Franciszek Macharski 4. juni samme år. Den polske bispekonferansen valgte ham 26. november 1999 til president for kommisjonen for katolsk utdannelse. 9. juni 2004 utnevnte Johannes Paul II ham så til biskop av Koszalin-Kołobrzeg. I desember 2004 ble han medlem av den polske bispekonferansens råd. Pave Benedikt XVI utnevnte 3. mars 2007 Kazimierz Nycz til erkebiskop av Warszawa, etter at Stanisław Wielgus hadde blitt nødt til å gå av etter bare en dag som erkebiskop på grunn av sin fortid som informant for kommunistregimet. Nycz ble innsatt som erkebiskop 1. april samme år i Warszawas Johanneskatedral. Ettersom erkebiskopen av Warszawa vanligvis er kardinal er det forventet at paven til utnevne Nycz til kardinal ved et fremtidig konsistorium. All Good Things (Come to an End). All Good Things (Come to an End) er ei poplåt av Nelly Furtado, Timbaland, Nate "Danja" Hills og Chris Martin. Låta er fra Nelly Furtados tredje album "Loose" (2006). Homogent gode. Et homogent gode oppstår når konsumentene er likegyldige til hva de skal velge mellom to bedrifters produkter eller goder. Et velbrukt eksempel på homogene goder er 10 liters plastbøtter med samme farge. Dersom disse har samme pris vil konsumentene normalt være likegyldige til hvilken bedrifts plastspann de velger. Kvantitetskonkurranse. Bedrifter som konkurrerer i industrier med homogene produkter er tilbøyelig til å velge produksjonsmengde som strategisk variabel. Bertrand modellen og Stackelberg modellen er eksempler på teorier som forutsetter homogene goder. Antakelser. En konkurranseutsatt bedrift som selger et homogent gode vil miste hele markedsandelen dersom den setter en pris som er høyere enn markedsprisen. Hotellings lov. Hotellings lov er en observasjon innen økonomi som sier at i mange markeder er det rasjonelt for produsenter å lage deres produkter så like som mulig. Hotellings lov refereres også til som prinsippet om minimal differensiering (eller minimaldifferensieringsprinsippet). Observasjonen ble fremstilt av Harold Hotelling (1895–1973) i en artikkel "Stability in Competition" i "Economic Journal" i 1929. Tit-for-tat. Tit-for-tat er en spillteori hvor man setter en verdi for den strategiske variabelen som gir et godt utfall for begge i et fangens dilemmaspill og ser om konkurrenten følger etter. Denne strategien er høyst effektiv særlig dersom bedriftene kan endre avgjørelsen et uendelig antall ganger. Ulempen med tit-for-tat er at i et oligopol må man senke tilbudt mengde i forhold til likevektspunktet i en Bertrand modell for å initiere en tit-for-tat strategi. Dersom konkurrenten ikke skjønner at bedriften spiller tit-for-tat vil den øke sin produksjon og kapre markedsandeler før bedriften igjen kan endre sin produksjon. Bedriftene vil da havne i en Stackelberg modell hvor konkurrenten allerede har satt en høyere produksjon enn Bertrandlikevekten. Det vil føre til en permanent lavere markedsandel med en lavere profitt for begge bedriftene. En rasjonell spiller vil derfor ikke spille tit-for-tat dersom han tror at motspilleren ikke skjønner at det er tit-for-tat som spilles eller hvis det mistenkes at motspilleren spiller irrasjonelt. Differensierte produkter. Produkter som ikke er homogene er differensierte. Et eksempel kan være joggebukser versus jeans. At to produkter er forskjellige gjør de ikke nødvendigvis til differensierte produkter. Eksemplet blå versus røde plastbøtter av samme form og volum er et eksempel. De fleste forbrukere ville ikke anstrenge seg for å få fatt i en blå plastbøtte dersom en rød var mer tilgjengelig eller betale en høyere pris for den ene. Man kan heller ikke vite om flere mennesker foretrekker rødt fremfor blått. Røde og blå 10 liters plastspann er derfor homogene produkter på tross av at de har forskjellig farge. Stephen Gardiner. Stephen Gardiner (født ca. 1497, død 12. november 1555) var en engelsk biskop og statsmann. Han var blant annet rikskansler under Maria I. Tidlig liv. Han ble født i Bury St Edmunds; fødselsåret er ikke sikkert kjent. Faren het John Gardiner og var en velstående tekstilhandler som var født i byen. Han sørget for at sønnen fikk en god utdannelse. Moren Helen var ifølge ubekreftede historier en uektefødt datter av Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford. Gardiner møtte i 1511, da han ser ut til å ha vært tidlig i tenårene, Erasmus i Paris. Han hadde da sannsynligvis allerede begynt sine studier ved Trinity Hall i Cambrdige, hvor han utmerket seg i klassiske fag, spesielt gammelgresk. Han viet seg så til jus, både kirkerett og sivilrett, og var få fremragende at ingen kunne utfordre hans ledende rolle innen fagene. I 1520 tok han doktorgraden i sivilrett, og året etter i kirkerett. Diplomatisk karriere. Hans evner tiltrakk seg raskt Thomas Wolseys oppmerksomhet, og han ble hentet inn som kardinalens sekretær. Gardiner var med Wolsey til More Park i Hertfordshire da Henrik VIII og de franske ambassadørene kom dit for å undertegne Moretraktaten. Dette var antagelig første gang kongen traff ham, og det ser ut til at det tok tre år før han kom i kongelig tjeneste. Han samlet mye kunnskap om utenriksaffærer mens han jobbet for Wolsey, og i 1527 ble han sammen med Thomas More utnevnt til kommissær for England og sendt for å utarbeide en traktat med de franske ambassadørene om støtte til en hær i Italia som kunne kjempe mot Karl V av det tysk-romerske rike. Gardiner ser ut til å ha vært den i følget som best forsto viktigheten av oppdraget. Henrik VIII ville sikre sin allianse med Frans I av Frankrike, og sikre seg den franske kongens støtte for sine planer om å skille seg fra Katarina av Aragon. Under oppdraget i Frankrike kom det beskjed fra kongen om at Gardiner, kjent ved hoffet som "Master Stevens", skulle sendes tilbake for å få nye instruksjoner. Wolsey svarte at han ikke kunne avse Gardiner, fordi han var det eneste redskapet han hadde for å fremme kongens «hemmelige sak». Året etter ble Gardiner, som fortsatt jobbet for Wolsey, sent til Italia sammen med Edward Fox, profossen ved King's College i Cambridge. Denne gang var oppdraget å fremme skilsmisseplanen overfor paven. Brevene Gardiner sendte under dette oppdraget er bevart, og gir et godt bilde av hans arbeidsiver og hans gode evner til å utføre sitt oppdrag. Kjennskapen til kirkerett gav ham en stor fordel. Instruksen var å sikre en pavelig tillatelse til at Wolsey og Campeggio kunne høre saken og bestemme uten noen ankemulighet. Dette var en uvanlig forespørsel, som under normale omstendigheter ikke kunne bli innvilget. Klemens VII var i Orvieto, og hadde nylig kommet seg unna tysk-romersk fangenskap i Castel Sant'Angelo. Selv om frykten for keiseren var stor, hadde også Henrik VIII en slik status at en legitim forespørsel ikke kunne avvises. Paven la frem spørsmålet for kardinalene som ledsaget ham, og Gardiner talte kongens sak overfor dem. Paven gav til slutt tillatelse til at Campeggio og Wolsey kunne høre saken i England, men uten rett til å foreta en endelig beslutning. Wolsey anså ikke at dette var nok, og han instruerte Gardiner om å takke paven, men å forsøke en gang til. Paven skulle minnes på at han ville miste velvilje hos Henrik, og det skulle avgis løfte om at dekretet skulle ødelegges etter å ha blitt vist til kongen, slik at det senere ikke kunne brukes mot paven. Klemens gav til slutt etter, med det forbehold at dekretet skulle gis til Campeggio som skulle vise det til Wolsey og kongen og deretter ødelegge det. Gardiner kunne etter dette vende hjemover, men ble allerede neste år sendt tilbake til Roma. Forhandlingene hadde da blitt forsinket på grunn av at dekretets eksistens hadde blitt kjent i Spania, og denne gang gav paven ikke etter. Biskop. Selv om målet ikke ble nådd, satte kongen stor pris på Gardiners tjenester og ansatte han som sekretær. Han hadde allerede vært erkediakon i Taunton i flere år, og i mars 1529 ble han også erkediakon i Norfolk. To år etter byttet han over til Leicester. I 1530 ble han sendt til Cambridge for å innhente en avgjørelse fra universitetet om ulovligheten i å gifte seg med sin avdøde brors kone; Katarina av Aragon hadde først vært gift med Henriks bror Arthur, prins av Wales. Gardiner lyktes med å få en fordelaktig uttalelse, noe som krevde mer kreativitet enn dyd. I november 1531 ble han belønnet med en utnevnelse som biskop av Winchester, et sete som hadde vært vakant siden Wolseys død. I tillegg til den uventede utnevnelsen lå det stor ære i uttalelsen kongen kom med, der han sa at om Gardiner hadde vært servil var det ikke for å oppnå fordeler for seg selv. Kongen og Gardiner hadde ved flere tilfeller hatt åpne diskusjoner. Normalt var dette svært uheldig for karrieren under Henrik VIII, men han hadde stor respekt for Gardiner. I 1532 oppstod det imidlertid en konflikt mellom dem fra Gardiner mot kongens vilje tok del i å skrive "Answer of the Ordinaries", et tilsvar til Underhuset som hadde kommet med klager på biskopene. Han skrev selv et forsvarsbrev til kongen. Han ble ofte oppfattet som en av Thomas Cranmers assessorer, men ifølge Cranmer selv var han bare en assistent som advokat for kongen under prosessen som førte frem til at erkebiskopen erklærte ekteskapet ugyldig 23. mai 1533. Umiddelbart etter ble Gardiner sent til Marselle, hvor paven og Frans I traff hverandre i september. Henrik var mistenksom, ettersom Frans, som var hans allierte, tidligere hadde forsvart ham i forhold til skilsmissen. Under samtalen la Edmund Bonner frem at kongen ville appellere til et konsil dersom paven skulle felle dom mot ham. I 1535 ble Gardiner og andre biskoper invitert til å forsvare kongens nye tittel, «øverste leder for kirken i England». Resultatet var hans høyt roste verk "De vera obdientia", som ble regnet som det beste forsvaret av kongelig overhøyhet. Samme år hadde han en disputt med Cranmer om visitas av bispedømmet. Han fikk også i oppdrag å svare på pavens brev hvor det ble truet med å frata Henrik riket. I det påfølgende årene deltok han i flere ambassader til Frankrike og Tyskland. På grunn av de hyppige utenlandsreisende hadde han liten innflytelse på kongens råd, men i 1539 deltok han i å sette "Six Articles" ut i livet. Dette førte til at biskopene Hugh Latimer og Nicholas Shaxton gikk av, og at den protestantiske fløyen i kirken ble forfulgt. I 1540, da Thomas Cromwell ble henrettet, ble Gardiner kansler for University of Cambridge. Noen år senere forsøkte han å få Cranmer dømt for heresi i forbindelse med "Six Articles". Hadde det ikke vært for at kongen personlig grep inn kunne dette ha lykkes. Til tross for at Gardiner støttet kongen var han motstander av reformasjonen på doktrinært grunnlag. Han støttet ikke Henriks behandling av kirken, spesielt i perioden hvor Cromwell steg i rang. En slektning av ham, German Gardiner som jobbet som hans sekretær, ble i 1544 henrettet for høyforræderi. Dette var utløst av sekretærens syn på kongens overhøyhet, og Gardiners fiender antydet overfor kongen av det ikke bare var sekretæren som hadde slik meninger, men også biskopen selv. Men kongen trengte Gardiner like mye som han trengte Cranmer. Mens Cranmers autoritet som primas var nødvendig for å opprettholde kongens overhøyhet var Gardiner sentral i å vise at England ikke hadde falt bort fra troen. De to fikk således ha helt forskjellig syn på kongens kirkepolitikk. Gardiner ble til og med oppmuntret av kongen til å fremme anklager om heresi mot erkebiskopen; Cranmer kunne på sin side stole på at kongen ville beskytte ham i siste instans. Kjetterske ideer spredde seg til stadig flere, og spesielt ble de utbredt etter at kongen giftet seg med Katarina Parr. Dronningen ble selv nesten dømt for heresi ved et tilfelle, da Gardiner med kongens godkjenning grep inn etter at hun hadde kommet med noen uheldige uttalelser under en samtale. Rett etter at hun giftet seg med Henrik ble fire menn ved hoffet dømt i Windsor, og tre av dem ble brent. Den fjerde, musikeren Marbeck, ble benådet etter anbefaling fra Gardiner. Under Edvard VI. Selv om Gardiner hadde stor innflytelse under Henrik VIII ble han ikke nevnt i kongens testamentet. Mange hadde trodd at han skulle bli en av eksekutørene. Under Edvard VI stod Gardiner i opposisjon til de dominerende gruppene innen både kirkelige og sivile affærer. Han opponerte mot endringer i kirkeordningen både på prinsipielt grunnlag og fordi de ble utført mens kongen var mindreårig. Han var spesielt mot Cranmers prosjekt om generalvisitas. Dette førte til at han ble satt i Fleet fengsel, og visitasen i Winchester ble utført mens han satt der. Han ble raskt løslatt, men ble innkalt til rådet. Da han nektet å gi tilfredsstillende svar på noen av spørsmålene som ble stilt ble han satt i Tower of London, der han satt resten av Edvards regjeringstid, det vil si i fem år. I denne perioden forsøkte han, uten hell, å bli innkalt for parlamentet slik personer av adelig rang, inkludert biskoper, hadde rett til. Hans bispesete ble gitt til John Ponet, en av Cranmers kapellaner som inntil da hadde vært biskop av Rochester. Under Maria I. Da Maria I kom til makten satt Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og andre statsfanger av høy rang sammen med Gardiner i Tower. Da dronningen kom til London for første gang etter tiltredelsen slapp hun dem alle fri. Gardiner ble gjeninnsatt som biskop av Winchester, og utnevnt til rikskansler. Han fikk æren av å sette kronen på Marias hode under kroningsseremonien, og han åpnet hennes første parlament. I en periode etter kroningen var han hennes fremste rådgiver. Som eldre mann fikk han under Maria i oppdrag å omgjøre mye av det han hadde bidratt til i tidligere år. Ikke minst var det viktig å vise at dronningen var ektefødt og at hennes mors ekteskap hadde vært gyldig. Maria var også katolikk, og Gardiners prinsipielle innvendinger mot reformasjonen førte til at han ble viktig i gjeninnføringen av katolsk trosliv. Han måtte formelt trekke tilbake det han hadde sagt offentlig om kongens overhøyhet i forhold til kirken. Det har blitt sagt at han skrev en formell tilbaketrekking av "De vera obedientia", men det er antagelig en misforståelse. Skriftet det siktes til er antagelig hans preken på adventssøndag i 1554, etter at kardinal Reginald Pole hadde gitt riket absolusjon for skisma. Som kansler hadde han den lite takknemlige jobben å forhandle frem en ekteskapsavtale mellom dronningen og Filip II av Spania. Han mislikte den spanske kongen, men gjorde sitt beste for å få en god avtale. Hans mål var generelt å sikre så gode vilkår for England som mulig, og spesielt at spanjolene ikke fikk noen innflytelse på styringen av England. Det er uklart hvilken rolle han spilte i forfølgelsene av protestanter som fant sted i Marias regjeringstid. Det er ingen tvil om at han støttet den fornyede heresiloven, som ble vedtatt mens han presederte over House of Lords som rikskansler. Han var dommer i saken mot biskop John Hooper og i saker mot predikanter som ble fratatt retten til å virke som prester. Den kirkelige domstolen dømte ingen til døde, men dersom den dømte nektet å gå tilbake til Den katolske kirke var konsekvensen at de ble overlevert til sekulære myndigheter og brent. Det er tydelig at Gardiner forsøkte å overtale dem til å velge samme vei han selv hadde tatt tidligere, å tilfredsstille et minimumskrav for konfirmitet for å redde livet. Ingen fra hans eget bispedømme ble henrettet mens han levde, hvilket tyder på at han la mye i å redde dem fra bålet ved å finne formuleringer både den dømte og staten kunne akseptere. I mai 1555 dro han til Calais for å forhandle om fred med Frankrike, men dette lyktes ikke. Han åpnet parlamentet i oktober samme år, men mot slutten av måneden ble han syk. Sykdommen utviklet seg raskt til det verre, og 12. november 1555 døde han. Han ble stedt til hvile i Winchesterkatedralen. Umbrella (sang). «Umbrella» er en sang skrevet av Terius «The Dream» Nash, Rihanna og rapperen Shawn «Jay-Z» Carter. Sangen ble skrevet for Rihannas tredje studioalbum "Good Girl Gone Bad". Ut ifra dette albumet kom hele åtte singler, hvorav hver eneste av dem kom fra 1.-20.plass på Billboard-listen. Sangen ble utgitt flere steder i USA 28. mars 2007, selv om den egentlige utgivelsesdatoen var 29. mars. Den nådde førsteplassen på VG-lista i Norge og ble en av de største hit'ene i 2007. I tillegg til å fylle åtte 1.plasser i forskjellige land, beholdt "Umbrella" 1.plassen i Storbritannia i hele ti(10) uker på rad – noe som gjorde singelen til den mest langvarige første-plass singelen siden 1994 (Wet Wets single "Love Is All Around" hadde da holdt plassen i femten(15) uker). Umbrella fikk dessuten en tredje-plass kåret av "Rolling Stone Magazine" i listen "Årets (2007) beste 100 sanger." .bz. .bz er Belizes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Universitetet i Belize. Bruk av.bz-domenet. Domenet.bz har vært tillagt en mangfoldighet av betydninger, noe som har medført at domenet i dag brukes av en lang rekke forskjelligartede nettsteder, svært mange av dem utenfor Belize. .bz for business. På et tidspunkt ble.bz domener markedsført av et amerikansk selskap som hevdet det stod for "business", og det samme selskapet saksøkte endog ICANN i et forsøk på å blokkere .biz domenet som "urettferdig konkurranse", men søksmålet nådde ikke frem. For øyeblikket er registreringsenheten i Belize, men domenet markedsføres fremdeles utenfor landet i betydningen "business". .bz for Syd-Tyrol. Mange nettsteder i Italia bruker dette domenet, ettersom forkortelsen for Bolzano og den offisielle forkortelsen for Syd-Tyrol er BZ. Mange nettsteder bruker det italienske underdomenet.bz.it. Annen bruk av.bz. Servere for Åpen kildekode-spillet BZFlag bruker ofte navn som slutter på.bz. Registrering. Internasjonaliserte domener med et bredt assortement av ikke-ASCII bokstaver er også tilgjengelig. Eksterne lenker. B z Achill. Fjellet Slievemore dominerer midten av øya Achill (engelsk:Achill Island, irsk:Acaill eller Oileán Acla) er den største øya utenfor kysten av Irland. Den ligger på nordvestkysten mot Atlanterhavet, i grevskapet Mayo i Republikken Irland. Øya er 147,6 km², og har en befolkning på om lag 2 700 mennesker. Øya har fastlandsforbindelse over "Michael Davitt-broen", en svingbro bygget i 1949 til erstatning for en tidligere bro fra 1887. Det er flere landsbyer på øya, de største er Achill Sound, Keel, Dooagh, Dooega og Dugort. I løpet av 1600-tallet og 1700-tallet vare det en god del innvandring fra Ulster til Achill på grunn av den religiøse og politiske uroen som hersket. Det påvirket språket, og da det irske kartverket gjorde sin store undersøkelse i 1824 ble det for mange steder oppgitt to forskjellige stedsnavn, avhengig av dialekt. Achill regnes i dag til de irsktalende Gaeltacht områdene, og den lokale dialektenn har fortsatt spor av "Ulsterirsk". De mest kjente landemerkene på Achill er Croaghaunklippene og fjellet Slievemore. Croaghaunklippene ligger på nordsiden av øya, og regnes som de høyeste sjøklippene i Europa. Slievemore er 672 meter høyt, og dominerer den sentrale delen av øya. .bu. .bu var Burmas reserverte nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Historie. BU var tidligere ISO 3166-1 koden for Burma, før navnet på landet ble offisielt endret til Myanmar i 1989. Toppnivådomenet.bu var reservert for Burma, men ble imidlertid aldri tildelt, og landet hadde faktisk intet nasjonalt toppnivådomene før i 1997, da det ble tildelt .mm. Gogol Bordello. Gogol Bordello er et amerikansk punkband. Bandet ble startet i Lower East Side i New York City i 1999, men de fleste musikerne har emigrert fra Øst-Europa. Musikken deres kan minne om en raskere og mer punka stil enn Kaizers Orchestra. Bandet kaller musikken sin selv for «gypsy punk» eller «sigøyner-punk» på norsk, og er inspirert av romanesmusikk (sigøynermusikk). Gogol Bordello bruker både trekkspill, fiolin, gitar, trommer og bass. Saksofon er også benyttet på et av albumene. Italiensk litteratur. Italiensk litteratur er den litteratur som er skrevet i Italia, hovedsakelig på italiensk. Det kan også referere til litteratur som er skrevet på italiensk utenfor Italia. Den italienske litteraturen har en lang og innflytelsesrik historie med framstående forfattere som blant annet Dante Alighieri, Niccolò Machiavelli og Francesco Petrarca. Fra moderne tid er blant Umberto Eco, Italo Calvino og Dario Fo. For verker fra antikkens Roma, se "Latinsk litteratur". Italiensk litteratur med utenlandsk grunnlag. En avbildning av Boetius som underviser sine elever (1385). Boetius var en kristen filosof fra 500-tallet som bidro til holde den klassiske tradisjonen levende i det post-romerske Italia.Da Vestromerriket brøt sammen ble den latinske tradisjonen holdt levende av forfattere som Cassiodorus, Boethius, og Symmachus. Litteraturen blomstret i byen Ravenna under Teoderik den store og gotiske konger holdt seg med mestre i retorikk og grammatikk. Italienere som var interessert i teologi ble trukket mot Paris, men de som ble igjen i hjemlandet studerte ofte romersk lov. Dette fortsatte da middelalderens universiteter ble etablert i Bologna, Padova, Vicenza, Napoli, Modena og Parma og bidro til å spre kultur og forberede grunnen for den nye folkelige kulturen som ville bli skrevet på italiensk framfor latin. Den klassiske tradisjonen forsvant ikke: kjærligheten til minnet om Roma, interessen for politikk, og en forkjærlighet for praksis framfor teori ble grunnlaget for den italienske litteraturen. Ulikt mange andre land manglet Italia legender, fortellinger, episke dikt og satirer. Den italienske litteraturen oppsto derfor fra utenlandske kilder. "Historia de excidio Trojae", tilskrevet Dares Phrygius, hevdet å være en øyevitneopptegnelse fra Den trojanske krig. Verket ga inspirasjon for forfattere i andre land som Benoît de Sainte-Maure, Hermann av Fritzlar (også kalt Herbort von Fritzlar), Konrad von Würzburg. Mens Benoît skrev på fransk hentet han sitt materiale fra en latinsk historie. De to andre benyttet en fransk kilde for skrive hvert sitt originale verk på eget språk. Guido delle Colonne fra Messina, en av poetene fra den sicilianske skolen som skrev på folkespråket, skrev "Historia destructionis Troiae". I lyrikken etterlignet Guido den provençalske lyrikken i Frankrike, men i denne boken omdannet han Benoîts franske romanse til noe som minnet om en virkelig latinsk historie. Det intellektuelle livet i Italia var nesten vitenskapelig i studiet av romersk lov. Farfa, Marsicano og andre lærde oversatte Aristoteles, skrifter fra Salerno-skolen, og reisene til Marco Polo, og således knyttet antikken og renessansen sammen. Latin forsvant aldri fra Italia. Bruken av folkespråket i italiensk litteratur var opprinnelig sjeldent, etterfulgt av to perioder av italiensk litteratur på fransk og andre språk. Det var mange italienere som skrev provençalsk lyrikk, blant annet Alberto Malaspina (1100-tallet), Maestro Ferrari Ferrara, Cigala av Genoa, Zorzi av Venezia, Sordello, Buvarello av Bologna, Nicoletto av Torino, og andre. Deres lyrikk om kjærlighet og krig gjorde folket og hoffene vant med nye lyder og harmonier. Episk poesi ble skrevet på et blandet språk, en italiensk dialekt basert på fransk. Hybridord framviste en behandling av lyder i henhold til regler fra begge språk som hadde franske røtter med italiensk avslutning, og ble uttalt i henhold til italienske eller latinske regler. Språket til denne epikken tilhørte begge språk. Eksempler var blant annet "chansons de geste", "Macaire", "Entre en Espagne" skrevet av Niccola av Padua, "Prise de Pampelune", og andre. Alle dette var betingelser for den rene italienske litteraturen. framveksten av en ren italiensk litteratur. Gradvis gled fransk språk unna for hjemlandets italienske språk i skiftspråket. Hybrider og blandingsspråk skjedde fortsatt, men var ikke lenger dominerende. I "Bovo d'Antona" og i "Rainaldo e Lesengrino" er den venetianske dialekten nærværende, skjønt språket er påvirket av franske former. Disse skriftene, som Graziadio Isaia Ascoli har kalt «miste» (blandet), var det som gikk forut et rent italiensk skriftspråk. Det er bevis på at denne formen for litteratur eksisterte før 1200-tallet. "Ritmo cassinese, Ritmo su Sant'Alessio, Laudes creaturarum, Ritmo Lucchese, Ritmo laurenziano, Ritmo bellunese" er klassifisert av Cesare Segre og andre som «arkaiske verker». Den tidlige utviklingen skjedde samtidig over hele Italia. I nord var diktene til Giacomino da Verona og Bonvicino da Riva spesielt religiøse og ment for å bli sitert av folket. De ble skrevet i dialekter fra Milano og Venezia, deres stil var påvirket av fransk fortellende poesi. De kan bli sett på som en form for «populærpoesi» i utvidet mening. Denne formen for komposisjon kan ha blitt oppmuntret av de gamle skikker i nordlige Italia ved å høre på sangene til sjonglere ved piazzaer og vegkantene. Tilhørerne var entusiastiske om å høre fortellinger fra romanser, ondskapen til Macaire og ulykkene til Blanziflor, og sangerne av religiøs poesi på folkespråket ble en del av disse sammenkomstene. Den sicilianske skolen. a>", et av de steder som huset Fredrik IIs "Magna Curia".1230 markerte året som begynnelsen på den sicilianske skolen og av en litteratur som viste felles trekk. Dens viktighet ligger mer i språket (danningen av den første standard av italiensk) enn i dets emner, en kjærlighetssang modellert på den provençalske lyrikken importert fra sør av normannerne og sørtyskere fra Schwaben under Fredrik II. Denne poesien adskiller seg fra dens franske motstykke i dens oppvartning av kvinnen, mindre erotisk og mer platonisk, en åre som ble ytterligere utviklet av Dolce Stil Novo senere på 1200-tallet i Bologna og Firenze. Det vanlige utvalget av riddertemaer ble tatt opp av italienske fonetisk ordbyggere og skapte et nytt italiensk ordforråd. De franske endelsene "-ière" og "–ce" skapte hundrevis av nye italienske ord med endelsene "-iera" og "–za", eksempelvis som i "riv-iera" og "costan-za". Disse ble igjen tatt opp og benyttet av Dante og hans samtidige og gitt videre til framtidige generasjoner av italienske forfattere. Til den sicilianske skolen hører Enzio, konge av Sardinia, Pietro della Vigna, Inghilfredi, Guido og Odo delle Colonne, Jacopo d'Aquino, Ruggieri Apugliese, Giacomo da Lentini, Arrigo Testa, og andre. Det mest berømte er "No m'aggio posto in core" av Giacomo da Lentini som ledet bevegelsen, men det er faktisk også poesi skrevet av Fredrik II selv. Giacomo da Lentini er også blitt tilskrevet oppfinnelsen av sonetten, en poesiform som senere ble gjort perfekt av Dante og Petrarch. Fredrik IIs sensur betydde at ingen politiske emner ble tålt. I denne respekt er poesien i nord fortsatt delt i kommuner, opprinnelig bystater med relativt demokratiske myndigheter, som frambrakte nye ideer. Disse nye idene er vist i Sirventese-sjangeren, og senere i Dantes hovedverk: hans tekster er full av skjellsord mot samtidige politiske ledere og paver. Den religiøse litteraturen. Det skjedde en religiøs bevegelse i Italia på 1200-tallet med framgang til munkeordenene til dominikanerne og fransiskanerne. Mystikeren og reformeren av den katolske kirke, Frans av Assisi, skrev også poesi. Selv om han var utdannet lærd var hans poesi under den raffinerte poesi ved Fredriks hoff. I henhold til legenden dedikerte Frans hymnen "Cantico del Sole" i det attende år av hans botsøving, bortimot henført i ekstase (det er dog noe tvil om diktets ekthet). Det var det første større poetiske verk fra Nord-Italia, skrevet i en form for vers som var markert av klanglikhet, et poetisk virkemiddel mer utbredt i nordlige Europa. Andre dikt som tidligere ble tilskrevet Frans er nå generelt akseptert at de mangler autentisitet. Jacopone da Todi var en poet som representerte den religiøse følelse som hadde gjort spesiell stor framgang i Umbria. Dikteren var besatt av Frans av Assisis mystikk, men han var også en satiriker som hånte kirkens korrupsjon og hykleri, personifisert av pave Bonifatius VIII, og som forfulgte både Jacopone og Dante. Hans hustru døde etter at sittetribunen ved en offentlig turnering raste sammen, og sorgen over hennes plutselig død fikk Jacopone til å selge alle sine eiendeler til fordel for de fattige. Selv dekket han seg i filler og gikk inn Frans’ Tredjeorden, fant glede i flere år av å bli ledd av og forfulgt av mennesker som hånte hans elendighet. Han henga seg til sin sorg og lidelser, men ga luft til sine religiøse forgiftning i sine dikt. Han var mystiker som fra sitt asketiske hjørne skottet ut på verden og voktet spesielt pavestolen, og pisket pavene med ord, noe som førte til at han ble fengslet. Den religiøse bevegelsen i Umbria ble fulgt av et annet litterært fenomen, det religiøse drama. I 1258 forlot eremitt Raniero Fasani sin hule han hadde levd i flere år og dukket brått opp i Perugia. Han sa at han var sendt av Gud for å avsløre mystiske visjoner, og for annonsere til verden forferdelige besøkende. Dette var en turbulent tid med politiske fraksjoner, interdikter og bannlysninger utstedt av pavene, og represalier av det keiserlig partiet. I dette miljøet stimulerte Fasanis utsagn formasjonen av "Compagnie di Disciplinanti", som, for en botsøving, som tuktet seg selv til de silblødde, og sang "laudi" i dialog med deres brorskap. Disse "laudi", tett forbundet til kirkeliturgien, var det første eksempel på drama på morsmålet i Italia. De ble skrevet på dialekten i Umbria, på vers i åtte stavelser, men hadde liten litterær verdi. Utviklingen av dramaet var derimot rask. På slutten av 1200-tallet dukket "Devozioni del Giovedi e Venerdi Santo" opp, en blanding av liturgi og drama, og senere nådde "di un Monaco c/fe ando al servizio di Dio" («en munk som går i Guds tjeneste») den endelige formen for religøst drama som ville bli fortsatt i de påfølgende århundrene. Den toskanske litteraturen. Toscana var på 1200-tallet i en unik situasjon. Befolkningen snakket en dialekt som lignet på latin og denne dialekten skulle på slutten av hundreåret bli det språket som dominerte både litteraturen og dagligtalen i Italia. "«Lingua Tusca magis apta est ad literam sive literaturam»" — «Den toskanske tunge er best egnet for brev eller litteratur», skrev Antonio da Tempo av Padova, født ca 1275. Ettersom dette området ikke ble preget av den germanske invasjonen ble det heller ikke preget av føydalismen. Etter at Huset Hohenstaufen tapte i slaget ved Benevento i 1266 ble Toscana den fremste provinsen i Italia. Fra 1266 skjedde det politiske reformer som i 1282 resulterte i opprettelsen av "Priori delle Arti", og etableringen av "Arti Minori". Disse institusjonene ble senere hermet av byen Siena i samme region med "Magistrato dei Nove", deretter av Lucca, av Pistoia, og andre byer med tilsvarende populære institusjoner. Laugene overtok styringen og det var en god tid med sosial og politisk framgang og vekst. Også i Toscana blomstret kjærlighetsdikt. En rekke poeter som imiterte den sicilianske skolen ble ledet av Dante da Majano, men dens litterære egenart tok en annen retning, med humoristisk og satirisk poesi. Byenes demokratiske styring skrapte grobunn for en poesi som sto støtt mot middelalderens mystikk og høviske stil. Inderlig påkalling av Gud eller en dame kom henholdsvis fra klosteret og festningen, men i byenes gater ble alt som hadde foregått behandlet med latterliggjøring eller bitende sarkasme. Folgore da San Gimignano ler når han i sine sonetter forteller om en gruppe ungdommer fra Siena som okkuperer hver måned i året, eller når han lærer en gruppe florentinske gutter gledene av hver dag i uken. Cenne della Chitarra ler når han skriver parodier av Folgores sonetter. Rustico di Filippos sonetter var delvis skjemt, men også delvis alvor, det samme var verkene til Cecco Angiolieri av Siena, en av de eldste humoristene vi kjenner, en tidlig forgjenger til Rabelais og Montaigne. En annen form for poesi begynte også i Toscana. Guittone d'Arezzo fikk kunsten til se bort fra høviskhet, provençalske nasjonalmotiver og latinske former, og isteden forsøkte han gjøre poesien politisk. Selv om hans verker ofte er obskure forberedte han vegen for Bolognaskolen. Bologna var byen for vitenskap og filosofisk poesi oppsto der. Guido Guinizelli ble den nye populære poeten. I hans verker er ideene om høviskhet endret og forstørret. Kun de med rene hjerter kan bli velsignet med ekte kjærlighet, uansett klasse og stand. Han motsa den tradisjonelle trosbekjennelse om høvisk kjærlighet hvor kjærligheten er en finurlig filosofi som kun noen få utvalgte riddere og prinsesser kan oppnå. Isteden er kjærligheten blind for ridderens våpenskjold, men ikke for det godt hjerte: når kjærligheten lykkes er resultatet åndelig, ikke fysisk tiltrekning mellom to sjeler. Guinizzellis demokratiske syn kan bli bedre forstått i lyset av den store likhet og frihet som bystatene i nord hadde, samt framveksten av en borgerklasse som ønsket å legitimere seg selv for den gamle adel. Guinizellis Canzoni (bokstavelig "sanger") framstår som bibel av "Dolce Stil Novo", og spesielt en av dem, «Al cor gentil» («Til et vennlig hjerte») er betraktet som et manifest for den nye bevegelsen som kom til å blomstre i Firenze i pennen til Cavalcanti og Dante og deres etterfølgere. Hans poesi har noen av de feilgrep preget av tilhengerne av Guittone d'Arezzo, men er uansett en betydningsfull utviklingsteg i italiensk kunst, kanskje spesielt for hans nære forbindelse til Dantes lyriske poesi. På 1200-tallet var det flere betydelige allegoriske diktere. Et av disse var av Brunetto Latini, også en nær venn av Dante. Hans "Tesoretto" er et kort dikt i vers på syv stavelser og med rimvers. Her forkynner forfatteren at han er fortapt i villniset hvor han møter en dame som representerer Naturen og som han mottar instruksjoner fra. Her møter leseren visjonen, allegorien, og det moralske objekt, de samme tre elementene som gjenfinnes i Dantes "Den guddommelige komedie" ("La Divina commedia"). Francesco da Barberino, en lærd sakfører som var sekretær for biskoper, en dommer og en notarius, skrev to små allegoriske dikt, "Documenti d'amore" og "Del reggimento e dei costumi delle donne". Begge er i dag dog betraktet mer i en historisk sammenheng enn for de litterære kvaliteter. Et fjerde allegorisk verk var "Intelligenza" som stundom blir tilskrevet Compagni, men var sannsynligvis en oversettelse av franske dikt. På 1400-tallet utga humanisten og boktrykkeren Aldo Manuzio (Aldus Manutius) de tuskanske dikterne Petrarca og Dante, og skapte således den modellen som ble standarden for det moderne italienske språket. Tidlig prosa. Italiensk prosa etter 1200-tallet var like overveldende og variert som dens poesi. De tidligste eksemplene er datert fra 1231 og består av korte notiser om oppføringer og utgifter av Mattasala di Spinello dei Lambertini fra Siena. På denne tiden var det ingen tegn på litterær prosa på italiensk slik som på fransk. På midten av 1300-tallet var det en viss Aldobrando eller Aldobrandino fra enten Firenze eller Siena som skrev en bok for Beatrice av Savoia, hertuginne av Provence, ved navn "Le Régime du corps". I 1267 skrev Martino da Canale Venezias historie på gammelfransk ("langue d'oïl"). Rusticiano av Pisa, som lenge var ved hoffet til Edvard I av England, skrev flere høviske romanser, avledet fra den arthurianske syklus, og deretter skrev om reisene til Marco Polo. Sistnevnte verk kan ha bli skrevet på diktat fra Marco Polo selv. Brunetto Latini skrev sitt verk "Tesoro", også på fransk, men han skrev også på italiensk, "La rettorica", en bearbeidelse av Ciceros "De inventione", og oversatte tre av talene til Cicero: "Pro Ligario", "Pro Marcello" og "Pro rege Deiotaro". En annen betydningsfull skribent var den florentinske dommeren Bono Giamboni som oversatte Orosius’ "Historiæ adversus paganos", Vegetius’ "Epitoma rei militaris", gjorde også en oversettelse og tilpasning av Ciceros "De inventione" som han blandet med "Rethorica ad Erennium", og oversatte og tilpasset pave Innocent IIIs "De miseria humane conditionis". Han skrev også en allegorisk roman med tittelen "Libro de' Vizi e delle Virtudi". En tidligere versjon, "Trattato delle virtù e dei vizi", er også blitt bevart. Etter at verkene hadde vært skrevet på fransk ble de oversatt eller tilpasset til italiensk. Det er noen moralfortellinger med innhold hentet fra religiøse legender, en romanse om Julius Cæsar, noen korte fortellinger om oldtidsriddere som "Tavola rotunda", oversettelser av fortellingen om Marco Polo og Latinis "Tesoro". På samme tid kom det også oversettelser av gamle latinske verker om asketiske og moralske fortellinger, historie og avhandlinger om retorikk og talekunst. Noen av verkene som har blitt betraktet som de eldste på italiensk har senere blitt avslørt som senere forfalskninger. Den antatt eldste prosateksten er en vitenskapelig bok, "Composizione del mondo" av Ristoro d'Arezzo som levde på midten av 1200-tallet. Dette er en vidløftig avhandling om astronomi og geografi. Ristoro var en oppmerksom observatør av naturlige fenomen, mange av de tingene som han forholder seg til var et resultat av hans personlige undersøkelser og således mer pålitelig enn mange andre skribenter i samtiden. En annen kort avhandling eksisterer: "De regimine rectoris", av Fra Paolino, en fransikanermunk fra Venezia som sannsynligvis var biskop av Pozzuoli og som også skrev en latinsk krønike. Hans avhandling slekter på en tilsvarende fra Egidio Colonna, "De regimine principum", og var skrevet på venesisk dialekt. 1200-tallet var rikt på fortellinger. En samling med tittelen "Cento Novelle antiche" inneholder historier fra mange kilder, blant annet asiatiske, greske og trojanske tradisjoner, fra oldtiden og middelalderenhistorien, legender fra Bretagne, Provence og Italia, dyrefabler og historier fra gammel mytologi. Boken minner fjernt om en spansk samling kjent som "El Conde Lucanor". Det underlige med den italienske boken er at fortellingene er svært korte og minner mer om en disposisjon med den hensikt å bli utfylt av en forteller mens han holder på. Andre fortellinger i prosa ble satt inn av Francesco Barberino i hans verk "Del reggimento e dei costumi delle donne", men disse er av mindre betydning. Jevnt over har de italienske romanene på 1200-tallet liten selvstendig originalitet, og er dunkle refleksjoner av den rike legendelitteraturen i Frankrike. En del oppmerksomhet bør bli gitt til "Lettere" av Fra Guittone d'Arezzo, som skrev mange dikt og en del brev i prosa av moralske og religiøse emner. Hans kjærlighet til antikken og Romas tradisjoner og dets språk var så sterk at han forsøkte å skrive italiensk i en latinsk stil. Brevene er obskure, kompliserte og ukyndige. Han modellerte sin stil etter Seneca den yngre og ble derfor svulstig. Selv betraktet han sin stil som kunstnerisk, men ettertiden har mer sett på den som overdreven og til dels grotesk. En ny litteratur. Den første siden av en tidlig trykt utgave av Dantes Guddommelige komedie.I år 1282 begynte en periode, utviklet fra dens toskansk begynnelse, med ny litteratur i Italia. Med forfattere som Lapo Gianni, Guido Cavalcanti, Cino da Pistoia og Dante Alighieri ble lyrisk poesi eksklusivt toskansk. Hele den nye og poetiske kraften i denne litterære skolen, i henhold til Dante, besto av "Quando Amore spira, noto, ed a quel niodo Ch'ei detta dentro, vo significando": en kraft i å uttrykke sjelens følelser inspirert av kjærligheten, på en velegnet og stilfull måte, tilpasse form til emne, og ved å parre kunst med hverandre. Kjærlighet er en himmelsk gave som forløser mennesket i Guds øyne, og poetens elskerinne er den engel som er sendt fra himmelen for vise vegen til frelse. Dette er nyplatonisk tilnærmelse bredt omfavnet av "Dolce Stil Novo", og selv om det i Cavalcantis tilfelle kan bli oppskakende og selvdestruktivt er det uansett en metafysisk erfaring som kan løfte mennesket opp til en høyere, åndelig dimensjon. Giannis nye stil var fortsatt påvirket av den siciliansk-provençalsk skolen. Cavalcantis dikt kan bli delt inn i to klasser: de som portretterer filosofens ("il sottilissimo dialettico" som Lorenzo de' Medici kalt dem) og de som er mer et produkt av hans poetiske natur gjennomtrukket av mystikk og metafysikk. Til de første tilhører det berømte diktet "Sulla natura d'amore" som faktisk er en avhandling om amorøs metafysikk og ble senere kommentert på lærd vis av platonske filosofer på 1400-tallet som Marsilius Ficinus og andre. På den annen side, i hans "Ballate" tømmer han ærlig seg selv ut, men samtidig med en bevissthet om sin kunst. Det største av disse er antagelig "balata" komponert av Cavalcanti da han var bannlyst fra Firenze av Bianchi-partiet i 1300 og måtte søke tilflukt i Sarzana. Den tredje poeten blant denne nye skolen var Cino da Pistoia, i slekt med Sinibaldi-familien. Hans dikt var søte, milde og musikalske. Dante. Dante, ubestridt den største av de italienske poeter, skrev i 1293 "La Vita Nuova" ("Nytt liv"), tittelen ved at hans første møte med Beatrice var begynnelsen på et nytt liv. Boken er Dantes idealisering av kjærligheten, en samling dikt med fortellinger og forklaringer. Alt er oversanselig, luftig, himmelsk og den virkelige Beatrice er erstattet med en idealisert visjon av henne hvor hun taper sin menneskelige form og blir en representasjon av det guddommelig. Dante er selv hovedfiguren i verket og fortellingens hensikt hevder å være selvbiografisk, men historisk forskning har vist Dante omskrev dikterisk sitt eget liv. Den guddommelige komedie. "Dentro dal monte" Dantes "Guddommelige komedie" - illustrasjon av John Flaxman, gravert av Tommaso Piroli. 1793.Det verk som har gjort Dante udødelig og løftet ham over alle andre poeter i Italia er hans "Divina Commedia", "Den guddommelige komedie", som storslått forteller om poetens reise gjennom de tre verdener i dødsriket: Helvete, Skjærsilden og Himmelen. Med seg som vegviser har han den latinske poeten Vergil. En allegorisk mening ligger skjult under den litterære mening. Hans reise gjennom dødsriket er et symbol på menneskehetens sikte mot det doble mål av midlertidig og evig lykke. Den skog som poeten mister seg selv i symboliserer samfunnets sivile og religiøse forvirring, adskilt fra sine to ledere, keiseren og paven. Fjellet opplyst av solen er det universelle monarki. De tre udyrene er de tre laster og de tre makter som blir tilbudt den store hindring til Dantes plan: misunnelse er Firenze, upålitelig og delt av de politiske partiene Bianchi og Neri; og stolthet er det franske hus; griskhet er den pavelige domstol. Vergil representerer fornuft og rike, og Beatrice er symbolet på den overnaturlige bistand som intet menneske kan oppnå i høyeste slutt – som er Gud selv. Diktverkets fortreffelighet ligger ikke i allegorien, som er forbundet til middelalderens litteratur, men hva som er nyskapende er poetens individuelle kunst. Det er den klassiske kunst overført og fylt for første gang til en romantisk form. Når Dante beskriver naturen, analyserer lidenskap, fordømmer lastene eller synger hymner til dydene, er det bemerkelsesverdige i hans kunst det storslåtte og delikate. Han benyttet seg av emner fra teologi, filosofi, historie og mytologi og ikke minst fra sine egne lidenskaper, hat og kjærlighet. Under hans penn kom de døde igjen til liv, de ble menn igjen og talte igjen språket fra sin egen tid. Militærlederen Farinata degli Uberti, pave Bonifatius VIII, grev Ugolino, Manfred av Sicilia, trubaduren Sordello, den franske kongen Hugo Capet, teologenThomas Aquinas, korsfareren Cacciaguida, Benedikt av Nursia, og apostelen Peter er noen av de mange faktiske skikkelser som blir brakt til liv med deres karakterer, følelser og vaner, ytterligere udødeliggjort ved sin blotte eksistens i verket. Den egentlige dommer av synder og belønner av dyder er forfatteren selv. Den personlige interesse som han har for de tre verdener er det som interesserer og berører leserne mest. Dante omskaper verden etter hans egne følelser og således er "Den guddommelige komedie" ikke bare et livaktig drama av samtidige tanker og følelser, men også klare og spontane refleksjoner fra poten selv, fra den indignasjon han har som borger, troens landflyktighet og filosofens fyrrighet. "Den guddommelige komedie" definerte skjebnen til den italienske litteraturen, ga kunstnerisk glans til alle former for litteratur som middelalderen frambrakte. Dante, har noen forskere sagt, begynte renessansen. Petrarca. To fakta karakteriserer Petrarcas litterære liv: klassisk undersøkelser og den nye menneskelige følelse som han introduserte i sin lyriske poesi. Disse er ikke adskilte, men danner heller årsak for hverandre. At Petrarca gravde fram verkene til de store latinske skribentene fra fortiden har hjulpet oss å forstå at han elsket en virkelig kvinne ved navn Laura og at han feiret henne mens hun levde og etter hennes død med dikt preget av lærd eleganse. Petrarca var en av de første humanister, og han var på samme tid en av de første moderne lyriske poeter. Hans karriere var lang og stormfull. Han levde mange år i Avignon i Frankrike hvor han forbannet korrupsjonen ved Den hellige stol i Roma. Han reiste over det meste av Europa, unntatt den nordlige delen, brevvekslet med keisere og paver og han ble betraktet som en av de mest betydningsfulle skribenter i sin tid. Hans "Canzoniere" er delt i tre deler: den første inneholder dikt skrevet i løpet av Lauras levetid; den andre dikt skrevet etter hennes død; og den tredje "Trionfi". Det eneste emne for samtlige dikt er kjærligheten, men den blir behandlet i talløse varianter, i billedspråk og i stemning, avledet fra de meste forskjelligartede naturinntrykk. Petrarcas lyriske vers er ganske forskjellige, ikke bare fra de provençalske trubadurer og de italienske poetene før ham, men også fra Dantes lyrikk. Petrarca er en psykologisk poet som undersøker sine følelser og smelter de sammen med en kunst preget av utsøkt søthet. Hans dikt er ikke like oversanselige som Dantes, men holder seg innenfor de menneskelige grenser. Den andre delen av "Canzoniere" er mer følelesladd, mens "Trionfi" er av lavere kvalitet ved at han forsøker å imitere "Den guddommelige komedie", men feiler. "Canzoniere" har også noen få politiske dikt, ett er antatt å være adressert til Cola di Rienzi og flere sonetter mot hoffet i Avignon. Disse er bemerkelsesverdige for deres styrke i følelsene, men viser også at, sammenlignet med Dante, at han hadde en bredere italiensk bevissthet. Det Italia som han beilet til var forskjellige fra noe som ble unnfanget av noen annen forfatter i middelalderen, og i dette var han også forløper til moderne tider og streben. Han hadde ingen bestemt politisk ide, men var begeistret for Cola di Rienzi, påberopte seg keiser Karl IV, og priset Visconti. Faktisk var hans politikk mer preget av inntrykk enn av prinsipper. Over alt dette sto hans kjærlighet til Italia som i hans sinn var forent med Roma, den store byen for hans forbilder Cicero og Scipio Africanus. Boccaccio. Fra en utgave av Boccaccios "De Casibus Virorum Illustrium" som viser Skjebnen spinne hennes hjul.Boccaccio hadde den samme entusiastiske kjærligheten til antikken og for den nye italienske litteraturen som Petrarca. Han satte sammen en latinsk oversettelse av "Iliaden", og deretter i 1375 også "Odysseen". Hans klassiske lærdom ble også vist i "De genealogia deorum" hvor han regnet opp gudene i henhold til slektstrærne til forskjellige forfattere. Verket var et leksikon over mytologisk kunnskap og ble en forløper til den humanistiske bevegelsen på 1400-tallet. Boccaccio ble også den første historiker om kvinner i hans "De casibus virorum illustrium" og den første til å forelle historien til de store ulykkelige i hans "De casibus virorum illustrium". Han fortsatte og perfeksjonerte "De montibus, silvis, fontibus, lacubus, fluminibus, stagnis, et paludibus, et de nominibus maris" hvor han gjorde bruk av Vibius Sequester. Av hans verker på italiensk når hans lyrikk ikke opp til det samme nivå som Petrarcas. Hans fortellende poesi er bedre. Han oppfant ikke oktavpoesi (vers på åtte linjer), men var den første til å bruke den i et lengre verk, hans "Teseide", det eldste italiensk romantiske dikt. "Filostrato" handler om kjærligheten til "Troiolo og Griseida" ("Troilus og Kressida"). Det kan være at Boccaccio kjente til det franske verket om den trojanske krigen av Benoit de Sainte-More, men det interessante i hans dikt ligger i analysen av kjærlighetens lidenskap. "Ninfale fiesolano" forteller om kjærlighetshistorien til nymfen Mesola og hyrden Africo. "Amorosa Visione", et dikt i tre rimlinjer, som har sin gjeld i Dantes "Guddommelige komedie". Diktet er en blanding av prosa og poesi og er den første italienske hyrdedikt. Det verk som har gitt Boccaccio berømmelse er først og fremst "Decameronen", en novellesamling med 100 erotiske historier, og handler om et selskap med menn og kvinner som hadde trukket seg tilbake til herskapshus i nærheten av Firenze for unngå pesten i 1348. Romanformen, som hadde vært rikelig i tidligere århundrer, spesielt i Frankrike, fikk nå en kunstnerisk form. Stilen til Boccaccio tenderer til å etterligne latin, men med ham tok prosaen form av utpenslet kunst. Den gamle strukturen gir plass for en omsorgsfull og et bevisst verk som har en følelse av hva som er vakkert og som han har studert hos klassikerne. I "Decameronen" skildrer han karakterer og observerer lidenskap. Mangt har blitt skrevet om Boccaccios kilder, og sannsynligvis har han benyttet seg av både skrevne og muntlige kilder. Ulikt Petrarca som alltid var utilfreds, åndsfraværende, bekymret over livet, forstyrret av skuffelser, er Boccaccio rolig, uforstyrret, tilfreds med seg selv og sine omgivelser. På tross av disse ulikhetene var de to forfatterne gamle og gode venner, men deres hengivenhet for Dante var ikke lik. Petrarca som sa at han så en gang i barndommen opprettholdt ikke et godt minne av ham og var sannsynligvis sjalu på Dantes berømmelse. "Den guddommelige komedie" ble tilsendt ham av Boccaccio da han var en gammel mann, og han tilsto da at han aldri hadde lest det. Boccaccio på den annen side var begeistret for Dante og skrev en biografi over ham som dog ikke er betraktet som spesielt nøyaktig. Han ga også forelesninger over Dantes dikt i Santa Maria del Fiore i Firenze. Imitatorer. Både Fazio degli Uberti og Federigo Frezzi etterlignet "Den guddommelige komedie", men kun i dens ytre form. Den førstnevnte skrev "Dittamondo", et langt dikt hvor dikteren later som om geografen Solinus som tok ham med til forskjellige steder i verden, og forteller om historien til disse stedene. Frezzi, biskop i sin hjemby Foligno, skrev diktet "Quadriregio", en allegori om de fire kongedømmene «Kjærlighet», «Satan», «Lastene» og «Dydene». Diktet har mange likheter med Dantes verk, og Frezzi beskriver en mann som går fra en tilstand av laster til en tilstand av dyder, og beskriver helvete, limbo, skjærsilden og himmelen. Ser Giovanni Fiorentino skrev en samling av fortellinger som er antatt å handle om en munk og en nonne i klosterets forværelse. Han imiterer Boccaccio og lånte fra Giovanni Villanis krønike for sine historiske historier. Franco Sacchetti skrev også fortellinger som stort sett har handling fra florentinsk historie. Hans bok gir et realistisk bilde av det florentinske livet på slutten av 1300-tallet. Figurene er nesten alltid uanstendige, men Sacchetti samlet disse historiene for kunne gi sine egne moralske konklusjoner i slutten av hver fortelling. En tredje forteller var Giovanni Sercambi fra Lucca som en gang etter 1374 skrev en bok, også en imitasjon av Boccaccio, om et selskap av mennesker som antagelig flykter fra en pest og reiser mellom forskjellige italienske byer, stopper her og der og forteller historier. Krøniker. Giovanni Villani, født i 1300, var mer krønikeskriver enn en historiker, og skriver om historiske hendelser opp til 1347. De reisene han gjorde i Italia og Frankrike dannet grunnlaget for hans krønike, "Historie Fiorentine", som dekker hendelser i hele Europa. Han skriver om det meste, ikke bare om politikk og krig, men også om banale ting som om hvor mye penger som soldatene fikk betalt, noe historikerne er takknemlig for. Hans fortellinger er dog ofte belemret med fabler og direkte feil, spesielt det som skjedde i hans egen tid, noe som gjør han mindre interessant for ettertiden. Asketene. Mange forfattere på denne tiden kan klassifiseres som asketer: Katarina av Sienas mystikk var politisk og denne spesielle kvinnen strebet etter å gi kirken i Roma sin evangeliske dyd tilbake, og etterlot seg en samling av brev skrevet i en høy og luftig tone til alle lesere, også paven, og uttrykte et brennende ønske om moralsk endring, og hun var kanskje en av dem som forberedte de religiøse bevegelser på 1500-tallet. Giovanni Colombini, også fra Siena, grunnla den religiøse orden Jesuati i 1360. Han prekte fattigdom som rettesnor og eksempel, inspirert av Frans av Assisi. Hans brev er noe av det mest bemerkelsesverdige i denne asketiske litteraturen. Andre asketer var Jacopo Passavanti med hans "Specchio della vera penitenza", og Franco Sacchetti. Alt i alt var den religiøse diktningen markant i Italia på 1300-tallet. Populære verker. Humoristisk poesi, stort set utviklet på 1200-tallet, ble fort videre inn i 1300-tallet av Bindo Bonichi, Arrigo di Castruccio, Cecco Nuccoli, Andrea Orgagna, Filippo de Bardi, Adriano de Rossi, Antonio Pucci og andre forfattere. Orgagna var spesielt morsom mens Bonichi var mer satirisk og med en moralsk hensikt. Over dem alle sto Antonio Pucci i å variere sine emner. Han satte krønikene til Giovanni Villani på vers, og skrev mange historiske dikt kalt "Serventesi", og mange komiske dikt. Politiske verk. Mange av dikterne på 1300-tallet skrev politiske verk. Fazio degli Uberti, forfatteren av "Dittamondo", skrev et dikt om Roma og et bistert, hånende verk mot keiser Karl IV. Andre tilsvarende forfattere var Francesco di Vannozzo, Frate Stoppa og Matteo Frescobaldi. Det kan neppe ha vært et totalt tomrom av dramatisk litteratur i Italia på 1300-tallet, men svært få spor er funnet. Bakgrunn. Piazza del Campidoglio i Roma.Minnet om Roma fremmet en lidenskap på 1400-tallet. Dyrkelsen av Romas latinske språk og institusjoner som i en tid hadde hemmet utviklingen av italiensk litteratur, hadde nå podet den gamle latinske del av oldtidens klassisisme på en ny blomstrende grunnstamme. Ledende intellektuelle figurer på 1400-tallet var Niccolò Niccoli, Giannozzo Manetti, Palla Strozzi, Leonardo Bruni, Francesco Filelfo, Poggio Bracciolini, Carlo d'Arezzo, og Lorenzo Valla. Manetti gravde seg ned i bøker, sov kun for noen få timer i løpet av natten, gikk knapt utendørs, og tilbrakte all sin tid med å oversette fra gresk, studerte hebraisk, og gi sine kommentarer til Aristoteles. Strozzi dro til Hellas på egne midler for å søke etter gamle bøker, og fikk Plutark og Platon plassert foran seg. Bracciolini dro til det økumenisk konsil i Konstanz og fant Ciceros "Taler" i et kloster der og han kopierte Quintilianus for egen hånd, oppdaget Lucretius, Plautus, Plinius den eldre, og mange andre latinske forfattere. Guarino reiste gjennom Midtøsten på jakt etter skrifter. Giovanni Aurispa kom tilbake til Venezia med mange hundre manuskripter. Alt dette var en fortsettelse av et fenomen som hadde eksistert i flere år. Det er tanken på Roma som alltid har dominert italienerne, tanken som var framtredende fra Boëthius til Dante, fra Arnold av Brescia til Cola di Rienzo, og ble ytterligere heftig hos Petrarca og Boccaccio. Alt, både hos den enkelte og samfunnet, ble endret av kunnskapen om oldtiden. Det første som ble endret fra middelalderen var innstillingen til den menneskelige individualitet. Som Jakob Burckhardt uttrykte det, mennesket ble forandret til et individ. Som en konsekvens begynte ideen og begjæret etter berømmelse og omtale å stige. En kultivert klasse vokste fram, og ideen om at en manns verdi hvilte på hans fortjenester, og ikke utelukkende på hans fødsel. Poggio erklærer i "De nobilitate" at han er helt enig med hans samtalepartnere Niccolo Niccoli og Lorenzo de Medici at det er ingen annen adel enn de med egne fortjenester. Livet ble mer foredlet for de midterste og øverste klasser, menneskets plass i samfunnet ble bedret, regler for sivilisert liv ble formet, og det ble et øket behov for kunstnerisk underholdning. Middelalderens tanke for eksistens ble snudd oppned: mennesket hadde tidligere vendt sine tanker utelukkende mot himmelen, men begynte nå å tenke på å forskjønne sin jordiske eksistens, og fikk nå en overbevisning om deres menneskelige rettigheter. Firenze. a>.I Firenze skrev de mest feirede humanister på italiensk om Dante og Plutark og forsvarte dem mot angrep og kritikk. Leone Battista Alberti, en lærd i gresk og latin, skrev på italiensk, og Vespasiano da Bisticci, selv om han var fordypet i antikke skrifter, brukte morsmålet for å skrive "Vite di uomini illustri". Andrea da Barberino skrev i vakker prosa "Reali di Francia", og ga farge og "romanità" til høviske romanser. Det var først og fremst statsmannen Lorenzo de Medici, også kalt for «Lorenzo den praktfulle», som påvirket Firenze spesielt og renessansen generelt. Hans tanker var formet av antikken og var en stor samler av oldtidsskrifter, skulpturer, vaser, bilder og tegninger for å grunnlegge et bibliotek som er navngitt etter ham. I stuene i hans palass i Firenze, i hans villaer i Careggi, Fiesole og Anibra sto det vakre utsmykninger av fortellinger fra antikkens store skikkelser. Han levde utelukkende for den klassiske verden, men når man leser hans dikt ser vi at han også var en mann av sin egen tid, en beundrer av Dante og gamle poeter, en rik mann som alltid var elegant, alltid en florentiner, men en som leste Anakreon, Ovid og Tibullus, og som ønsket å nyte livet til det fulle. Kort sagt, en mann for renessansen. Akademiene. Som en konsekvens av den intellektuelle bevegelsen mot renessansen i Italia ble det grunnlagt tre akademier i Firenze, Napoli og Roma. Akademiet i Firenze ble grunnlagt av Cosimo I de' Medici, etter at han hørte Gemistos Plethons prising av platonsk filosofi, planla han en litterær kongress for å diskutere dem. Marsilio Ficino har beskrevet akademiene: Her, skrev han, lærte unge menn gladelig forskriftene for atferd og å praktisere veltalenhet, her studerte velvoksne menn republikkens styring og familien; her trøstet eldre seg selv med en tro på framtiden. Akademiet i Roma ble grunnlagt av Giulio Pomponio Leto for å fremme oppdagelser og undersøkelser av antikkens monumenter og skrifter. Det var en form for religiøs klassisisme, blandet med læring og filosofi. Bartolomeo Platina, en feiret forfatter om livene til de første hundre pavene, tilhørte denne. Akademiet i Napoli, kjent som "Pontaniana", ble grunnlagt av Antonio Beccadelli. Poesi. Italia har aldri hatt en sann form for episk poesi, men hadde dog mange dikt kalt "cantari" ettersom de inneholdt fortellinger som ble sunget, og i tillegg fantes det romantiske dikt som "Buovo d'Antona", "Regina Ancroja" og andre. Den første som skrev i denne stilen var Luigi Pulci som vokste opp i Medici-huset og som skrev "Morgante Maggiore" på forespørsel av Lucrezia Tornabuoni, mor til Lorenzo de' Medici. Innholdet til Morgante Maggiore er bortimot fullstendig tatt fra et obskurt høvisk dikt fra 1400-tallet, men Pulci reiser sin egen struktur hvor han snur sin emne til det latterlige, benytter seg av burleske personer og mange digresjoner, og til slutt hevet det romantiske epos til en kunstform som forente det seriøse med det komiske. Med en mer seriøs hensikt skrev Matteo Boiardo, grev av Scandiano, "Orlando innamorato" hvor han synes å omfavne samtlige karolinske legender, men han maktet ikke å fullføre denne oppgaven. Også her blandes humor med det burleske, men Boiardo er også tiltrukket den romantiske verden med en sympati for høvisk oppførsel og følelser. Et tredje romantisk dikt fra 1400-tallet var "Mambriano" av Francesco Bello (Cieco av Ferrara). Han låner også fra de karolinske legender, fra romansene om kong Arthur og fra den klassisiske antikken. Hyrdedikt og karnevalsanger. Fra Petrarca og framover var hyrdediktningen en form for litteratur som var godt likt av italienerne. Skjønt disse hyrdediktene var ikke spesielt preget av en ikke-urban opplevelse, som "Arcadia" av Jacopo Sannazzaro fra Napoli, en forfatter av et besværlig latinsk dikt "De Partu Virginis". "Arcadia" er delt i ti ekloger hvor festivalene, spillene, ofrene og oppførselen til en koloni av hyrder er beskrevet. De er skrevet i elegante vers, men man leter forgjeves etter en følelse av et landlig liv. I denne stilen var Lorenzo de Medici overlegen. Hans "Nencia da Barberino" var en ny og klar reproduksjon av populære sanger fra Firenzes omgivelser, smeltet sammen med en majestetisk bølge av jambiske strofer i åtte rekker. Lorenzo fremmet det landlig realisme i klar kontrast til andre forfattere. En fullstendig ny form for poesi var "Canto carnascialesco", en form av korsang som ble forbundet med symbolske maskerader og vanlig i Firenze under karnevalene. De ble skrevet i en metrikk lik "ballate", og ble hovedsakelig sunget av arbeidsfolk og handelsmenn som priset sitt arbeid. Disse maskerader ble regissert av Lorenzo selv. Om kvelden var det store grupper på hest som spilte og sang disse sangene. Også Lorenzo skrev karnevalsanger og hvor "Bacco ed Arianna" er det mest berømte. Drama. Det var en stor utvikling av det italienske dramaet på 1400-tallet. En form for semipopulær litteratur ble født i Firenze, og knyttet seg til bestemte populære festivaler som vanligvis ble holdt i ære for Johannes Døperen, byens beskytter. "Sacra Rappresentazione" var en utvikling av det middelalderske mysteriespill ("Mistero"). Selv om det tilhørte populær poesi var noen av dens forfattere kjente som Lorenzo de Medici, som skrev "San Giovanni e Paolo", og Feo Belcari som skrev "San Panunzio". Fra 1400-tallet er det også funnet noen elementer av komisk-verdslige i "Sacra Rappresentazione". I dens ytre form tilhørte det religiøst teater, men dens detaljer pekte mot kunstneriske idealer. Savonarola og andre. Girolamo Savonarola, som kom til Firenze i 1489, var en heftig motstander av den litterære og sosiale bevegelsen i renessansen. Et syn har forsøkt å se på Savonarola som en kamp for frihet, mens et annet syn har tolket ham som en forløper til reformasjonen, men sannsynligvis var han ingen av delene. I hans kamp med Lorenzo de Medici angrep han den som fremmet klassiske studier, selve beskytteren av hedensk litteratur heller enn en politisk tyrann. Oppløftet av en mystisk nidkjærhet tok han rollen som en profet og prekte mot å lese vellystige forfattere, mot Medici-familiens tyranni, og krevde et folkelig styre. Dette var dog ikke utfra et ønske om borgerlig frihet, men for at Savonarola så på Lorenzo og hans hoff som en hindring mot å vende tilbake til sanne katolske verdier. Historiefaget hadde ikke mange eller spesielt gode studenter på 1400-tallet. Det meste ble skrevet på latin. Leonardo Bruni fra Arezzo skrev Firenzes historie, Gioviano Pontano om Napoli, mens Bernardino Corio skrev Milanos historie på italiensk, men uten å imponere. Leonardo da Vinci skrev en avhandling om maleriet, og Leone Battista Alberti skrev en om skulptur og arkitektur, men selv om disse to navnene er betydningsfulle, var det ikke som forfattere. Historisk-politiske skrifter. Karakteristisk for den litterære epoken som fulgte renessansen er at den perfeksjonerte seg i alle kunstneriske aspekter, spesielt i å forene det rene italienske språket med en klassisk stil. Perioden varte fra omtrent 1494 og til omtrent 1560. 1494 var året da Karl VIII av Frankrike invaderte Italia og markerte begynnelsen på Italias politiske dekadanse og utenlandske herredømme. Machiavelli og Francesco Guicciardini utmerket seg i politisk historieskrivning. Machiavellis hovedverk "Il principe" ("Fyrsten") (1513) og noe senere "Drøftelser av de første ti bøker hos Titus Livius" (1513–1521) er noen ganger unøyaktige i detaljene, mer politisk enn historisk, men hans geni lå i behandlingen av den politiske diskusjon, uten hensyn til å la seg abstrahere fra den partisk framtoningen av den forbigående nåtiden. I dag er kanskje Machiavelli mest kjent for sin behandling av maktbegrepet, selv om hans tanker om temaet nå blir kritisert for å være kynisk. Ved siden av Machiavelli, både som historiker og statsmann, er Guicciardini, som bestrebet seg på å redusere sin observasjoner til en vitenskap. Hans "Storia d'Italia", som strekker seg fra Lorenzo de Medicis død til 1534, er preget av politisk visdom, dyktig tilrettelagt i dens deler, og gir en livlig bilde til personer og karakterer, og skrevet i en storslått stil. Ved å gå tilbake til årsakene til hendelsene ser han etter forklaringer for de avvikende interessene til prinsene og for deres tilsvarende sjalusier og nidkjærhet. Det faktum at han selv var vitne til mange av de hendelser som han beskriver, og selv tatt del i dem, har gitt autoritet til teksten. Poesi. Ludovico Ariostos "Orlando furioso" ("Den rasende Orlando") var en fortsettelse av Matteo Maria Boiardos "Orlando innamorato" ("Den forelskede Orlando"). Karakteristisk er hans fletting av den romantiske høviskhet med den klassiske stil og modeller. Hans eneste mål var å gjøre en romanse som ville glede ham selv og sin tids generasjon. Ved hans penn blir den litterære stil kultivert til den fremste perfeksjon og versene nådde et høyt nivå av ynde og variasjon. Ved siden av den romantiske poesi var den historiske epikk. Gian Giorgio Trissino fra Vicenza komponerte et dikt kalt "Italia liberata dai Goti". Lærd om antikken formet han seg etter klassiskerne for besynge den østromerske generalen Belisarius fra 500-tallet, skjønt diktet er ikke nyskapende forteller det noe om renessansens tankegang på 1500-tallet. Lyrisk poesi var ikke den fremste kunstarten på 1500-tallet. Originalitet var mangelvare og landet som helhet synes å etterape Petrarca, men noen poeter stakk seg ut: Giovanni Guidiccioni fra Lucca (1500–1541) viste et edelmodig hjerte i noen sonetter hvor han uttrykte sin sorg for den sørgelige tilstand som Italia var blitt redusert til. Francesco Molza fra Modena (1489-1544) skrev i en yndefull stil. Giovanni della Casa (1503–1556) og Pietro Bembo (1470–1547) som til tross for at de lå i kjølvannet av Petrarca, viste også lyrisk eleganse. På 1500-tallet var det mange læredikt og didaktiske verker. I sitt dikt "Api" viste Giovanni Rucellai en perfeksjon tilsvarende latineren Vergil. Hans stil var klar og lett, og hans hyppige hentydninger til samtidens hendelser gjør verket interessant også for ettertiden. Det fremste didaktiske diktet var uten tvil Baldassare Castigliones "Cortigiano" hvor han tenker seg en diskusjon i palasset til hertugene av Urbino mellom riddere og hoffdamer om hvilken gave som vil være mest riktig for den perfekt beiler. Boken er verdigull som en illustrasjon for den intellektuelle og moralske tilstand til den øverste elite på siste halvdel av 1500-tallet. Teater. Mange tragedier ble skrevet på 1500-tallet, men det fleste er svake. Grunnen var italienernes moralske og religiøse likegyldighet, mangelen på sterke følelser og sterke karakterer. Noen dramatikere var Giovanni Rucellai, Luigi Alamanni, Giraldi Cintio og andre. Den italienske komedie på samme tidsrom var utelukkende modellert etter den latinske komedie og bortimot alle hadde lik handling, en besetning bestående av en gammel mann, en tjener, hoffpike, og de samme argumenter. En del forfattere som likevel huskes er Agnolo Firenzuola, Donato Giannotti og Lodovico Dolce. Prosa. Av romanforfatterne på 1500-tallet var en av de viktigste Matteo Bandello. Han var en dominikansk munk og biskop, noe som ikke preget hans romaner, og han holdt ofte opp de geistlige av sin tid for latterliggjøring og kritikk. Beundringen for en stil basert på klassisk eleganse ble også vist i oversettelsen av latinske og greske forfattere. Blant de mange oversettelser var blant annet "Æneiden", Ovids "Metamorfoser", og Apuleius’ "Det gyldne esel", og andre antikke skrifter. Tasso. Torquato Tasso, motreformasjonens store dikter, danner nesten en epoke for seg selv og hadde stor betydning på sine etterfølgere, men selv var han dypt ut av harmoni med sin egen tid. Hans religiøse tro, hans dype melankoli og hans hvileløse søken etter perfeksjon plasserer ham utenfor den epoken som var preget av Machiavelli, Ariosto, og Berni. Tasso var Dantes etterfølger: han var troende basert på hans tillit til filosofi; han elsket og kommenterte sin kjærlighet for den lærde stil; han er en kunstner som skrev dialoger basert på skolastiske spekulasjoner som minnet om platonismen. Tasso var kun 18 år gammel da han i 1562 forsøkte seg på episk poesi og skrev "Rinaldo". Senere skrev han "Aminta", et drama som hyrdedikt, men det verket som opptok ham mest var det heroiske dikt med et grandiøst tema: "Gerusalemme liberate" ("Frigjøringen av Jerusalem"). Verkets innhold var frigjøringen av Jesus’ grav på 1000-tallet av korsfaren Godfred av Boullion. Poeten følger ikke de historiske fakta i detaljer, men er opptatt av de vesentlige grunnene, formidling av den overnaturlige tilstedeværelsen til Gud og Satan. "Gerusalemme liberate" er italienernes mest betydningsfulle epos som framstår i klassisk perfeksjon, vakker og med en dypsindig grunntone som reflekterer poetens melankoli. Ettertiden har derimot funnet hans flittige bruk av metaforer for overdreven. Mannerisme. Fra rundt 1559 begynte den dekadent perioden i italiensk litteratur. Filosofen Tommaso Campanella ble torturert av inkvisisjonen, og presten og filosofen Giordano Bruno ble brent til døde. Perioden er i den italienske litteraturhistorien kjent som "Secentismo". Tidens forfattere tok tilflukt i overdrivelser, de forsøkte å skape den effekt som i kunsten blir kalt for mannerisme (kunstferdighet). Forfatterne tevlet med hverandre i bruken av metaforer, kunstigheter, overdrivelser og andre merkverdigheter som mørkla verkenes grunntanker. En hovedfigur i denne perioden var Giambattista Marino fra Napoli, født i 1569, og spesielt kjent for sitt lange dikt "Adone". Marino benyttet seg av de mest ekstravagante metaforer, den mest påtvugne motsetninger og den mest søkte forunderligheter. Alessandro Achillini fra Bologna fulgte i Marinos fotspor, men hans forunderligheter var om mulig enda mer sære. Bortimot samtlige poeter på 1600-tallet var preget av mannerismen. Alessandro Guidi, selv om han ikke gikk til de samme ytterligheter som mange andre, var bombastisk og svulstig, mens Fulvio Testi var kunstferdig og affektert. Både Guidi som Testi følte innflytelsen av en annen lyriker, Gabriello Chiabrera, født i Savona i 1552. Vicenzo da Filicaja fra Firenze hadde et lyrisk talent, spesielt for sanger om Wien beleiret av tyrkerne, som hevet ham over de fleste av sine samtidige, men også denne var preget av de samme retoriske kunstferdigheter som andre poeter i samtiden. Generelt led de fleste poeter den samme manglene, men i ulik grad, som besto av et fravær av følelser og overdrivelser i den litterære formen. Arcadia. Til slutt kom det en motreaksjon om at det var nødvendig å endre formen for å gjenopprette litteraturen. I 1690 ble Akademiet i Arcadia (Roma) grunnlagt av Giovan Maria Crescimbeni og Gian Vincenzo Gravina. Det ble kalt «Arcadia» ettersom dets mål var etterligne enkelheten til de antikke hyrdene som man antok levde i greske Arkadia i gullalderen. Mens samtidens forfattere var preget av en villfaren lengsel etter det nyskapende søkte Arcadia å finne tilbake til sanne verdier og landlige enkelhet. Det ble dog å bytte en kunstferdighet mot en annen. Arcadia var en reaksjon mot Secentismo, men reaksjonen ble etterfulgt av en fattigdom som fortsatt føles i italiensk litteratur. Arcadia skrev mengder av dikt, sonetter, madrigaler, canzonetter og blankvers. Den ene som utmerket seg forfatterne av sonetter var Felice Zappi og blant de som skrev sanger var Paolo Rolli utmerket. Den mest berømte av dem var Innocenzo Frugoni, en skribent med rik fantasi, men med et smalt intellekt. Galileo Galilei. Mens de politiske og sosiale forholdene i Italia på 1600-tallet ikke synes å ha hatt en grobunn for å fremme høyverdig litteratur produserte perioden dog en del sterke og uavhengige filosofiske tenkere som Bernardino Telesio og Lucilio Vanini som førte filosofisk undersøkelse inn i nye kanaler og åpnet for de vitenskapelige erobringene til Galileo Galilei, den framstående samtidige med René Descartes i Frankrike og Francis Bacon i England. Galileo utmerket seg ikke bare i vitenskap, men har også satt merke etter seg som en fremragende brevskriver. Hans prosa var preget av klarhet og frimodig uttrykk, presis og enkel, men på samme tid elegant. Hans prosa var på mange måter antitesen til samtidens poesi. Satiren. Et lyspunkt var periodens satirer, spesielt de til Salvator Rosa og Alessandro Tassoni. Rosa, født i 1615 i nærheten av Napoli, var en maler, musiker og poet. Som det siste sørget han over nasjonens triste tilstand, og har blitt sett på som en forløper til den patriotiske litteraturen på 1700-tallet. Tassoni var større enn Rosa og framviste en uavhengig bedømmelse i en tid preget av servilitet. Hans "Secchia Rapita" viste at han var en eminent forfatter av komiske heltedikt som på samme tid var et epos og en personlig satire. Han var modig nok til å angripe spanjolene i verket "Filippiche" hvor han innstendig ba hertug Carlo Emanuele av Savoia fortsette i krigen mot Spania. Opplysningstiden. I løpet av 1700-tallet førte nye politiske forhold til bedre forhold under Josef II av Det tysk-romerske rike, og dennes etterfølgere. De kongelige var påvirket av filosofer som var preget opplysningstiden, som var følbar i mange deler av Europa. Historieskrivningen. Giambattista Vico viste den våknende historiske bevissthet i Italia i sitt verk "Scienza nuova". Fra psykologisk studier av mennesket forsøkte han endre de universale lovene i historien, "comune natura delle nazioni", som har frambrakt sivilisasjoner, fått dem til å blomstre og gå under. Lodovico Antonio Muratori, etter å ha samlet krøniker, biografier, brev og dagbøker fra italiensk historie fra år 500 og fram til 1500 i sitt verk "Rerum Italicarum scriptores", og etter å ha diskutert de mer obskure historiske spørsmål i "Antiquitates Italicae medii aevi", skrev han Annali d'Italia, en italiensk historisk årbok. Mens tidens ny ånd førte til undersøkelser av historiske kilder, oppmuntret den også til undersøke mekanismene i økonomiske og sosiale lover. Francesco Galiani skrev om valuta; Gaetano Filangieri skrev en "Scienza della legislazione"; og Cesare Beccaria, i hans "Trattato dei delitti e delle pene", ga et bidrag til reformasjonen av kriminalsystemet og bidro til å avskaffe tortur. Parini og hans etterfølgere. Det ledende navnet i den litterære oppblomstringen på 1700-tallet var Giuseppe Parini. Han var født i nordlige Italia i 1729, utdannet i Milano, og som ungdom kjent blant poetene i Arcadia som «Darisbo Elidonio». Selv mens han var tilknyttet Arcadia viste han originalitet. I en samling av dikt han utga 23 år gammel under navnet «Ripano Eupilino», viser han en evne til å ta scener fra virkelighetens liv og i hans satiriske stykker viste han en uttalt motstand mot sin egen tid. Som eldre omskrev han sine ungdoms lyrikk og avviste da tidligere poetiske idealer til Petrarca, Secentismo og Arcadia, som han mente hadde svekket Italia i de påfølgende århundrer. Hans poesi var preget av nye harmonier, og noen ganger harde og brukne, som en åpen protest mot Arcadias ensformighet. Som en kunstner som gikk direkte tilbake til de klassiske former, spesielt Virgil og Dante, åpnet han for en litterær skole med Vittorio Alfieri, Ugo Foscolo og Vincenzo Monti. Gasparo Gozzis satirer var mindre utpenslet, men rettet mot det samme mål som Parini. I hans "Osservatore", "Gazzetta veneta" og "Mondo morale" rammet han lastene med et vart grep ved hjelp av allegorier. Hans prosa var grasiøs, men ikke original. En annen satirisk forfatter på begynnelsen av 1700-tallet var Giuseppe Baretti fra Torino. I et magasin kalt "Frusta letteraria" kritiserte han nådeløst de verker som ble utgitt i Italia. Han hadde lært mye på sine reiser, hans lange opphold i England bidratt til en uavhengighet og "Frusta letteraria" var den første boken med uavhengig kritikk rettet direkte mot Arcadia og dens pedanter. Drama. Reformbevegelsen søkte å avvise det konvensjonelle og kunstferdig og vende tilbake til den litterære ‘sannhet’. Apostolo Zeno og Pietro Trapassi (Metastasio) hadde bestrebet seg på å forene melodramet og fornuften. Metastasio ga et friskt uttrykk til følelsene, en naturlig dialog og handling, men henfalt ofte til det søtladne og anakronismer. Carlo Goldoni benyttet seg av den gamle komedie med figurene pantalone, doktoren, harlekin og andre, og skapte en komedie basert på karakter og fulgte således franskmannens Molières eksempel. Hans figurer var ofte overnaturlige, men han skrev livlig dialog. Han produserte mer enn 150 komedier, men brukte liten tid på å finpusse dem. En nasjonalistisk litteratur. Tankene bak den franske revolusjonen av 1789 ga en spesiell retning for italiensk litteratur i den andre halvparten av 1700-tallet. Lengselen etter frihet og likhet skapte en litteratur som søkte den nasjonale identitet, og å forbedre nasjonens politiske forhold. De som søkte en politisk forløsning mente den ikke kunne skilles fra en intellektuell fornyelse og samtidig med en forening med antikkens klassisisme, noe som var en gjentagelse av hva som hadde skjedd på første halvdel av 1400-tallet. Patriotisme og klassisisme var de to prinsipper som inspirerte litteraturen som begynte med Vittorio Alfieri. Han dyrket den greske og romerske ide om folkelig frihet til gjøre opprør mot tyranniet. Emner for hans tragedier ble tatt fra gresk og romersk historie og lot antikkens figurer være talsmenn for revolusjonære fra hans egen tid. Han avviste Arcadias idealer og hans litterære mål var å være kort, presis, sterk og bitter. Ugo Foscolo var en ivrig patriot, og inspirert av klassiske modeller. Hans "Lettere di Jacopo Ortis", inspirert av Goethes "Den unge Werthers lidelser", er en kjærlighetsfortelling blandet med fedrelandskjærlighet. Verket var en voldsom protest mot Freden i Campo Formio 1797, men også et utbrudd fra forfatterens hjerte om egen ulykkelig kjærlighetsforhold. Foscolos prosa er svulstig og pompøs, og hans figurer tenderer å posere i dramatiske positurer. Han dro senere i landflyktighet til England hvor han for engelske lesere skrev noen essay om Petrarca og Dante som hever seg for sin tid. Han kom også til å inspirerte de revolusjonære av 1848. Også Vincenzo Monti var en patriot, men ikke preget av en dyp forakt for herskerne. Han så på den franske revolusjon som en fare for Italia og skrev "Pellegrino apostolico", "Bassvilliana" og "Feroniade"; og Napoléon Bonapartes seire fikk ham til å skrive "Pronreteo" og "Musagonia". I ham synes det som om klassisk poesi ble gjenopplivet i all sin blomstrende storhet. Giambattista Niccolini var i en litterær klassisist, og i politikken en ghibelliner. I å imitere antikkens Aiskhylos ved å skrive "Discorsi sulla tragedia greca" og med "Sublime Michelangelo" viste han sin lidenskapelige hengivelse for antikkens litteratur. I sine tragedier frigjorte han seg fra overdrevne rigiditet til Vittorio Alfieri, og lot seg delvis inspirere av engelsk og tysk tragedie. Nesten uten unntak valgte han politiske emner hvor han hevet frihetstanken. Hans tragedier viser mer en rik lyrisk åre enn en ditto dramatisk, men hans fortjeneste er å ha forfektet liberale ideer og således åpnet et nytt spor for italiensk tragedie. Språklig rensning. Mens de brennende politiske følelsene raste og mens de fleste i den nye klassiske og patriotiske skole var purister innerst inn, vokste spørsmålet om en språklig purisme. På den andre halvparten av 1700-tallet var italiensk preget av mange franske uttrykk. Det var stor uenighet om dugelighet, elegant stil, men ikke om at det var nødvendig å gjenreise italiensk til en ny nasjonal verdighet. For å nå det måtte man gå tilbake til forfatterne på 1300-tallet, "aurei trecentisti". En av talsmennene for dette var Antonio Cesari fra Verona, som utga antikke forfattere. Han skrev en avhandling om språket og hevdet at dialekten fra Toscana og de tre forfatterne Dante, Petrarca og Boccaccio måtte være retningssnor for italiensk. Men patriotisme i Italia har alltid vært bypreget, og Toscanas overlegenhet var ikke selvsagt for hele Italia. En patriot, klassisist og purist over alle andre var Pietro Giordani, født i 1774. Belært i greske og latinske forfattere og i den italienske trecentisti etterlot han selv kun noen få skrifter, men de var alle velgjorte, og hans stil ble meget beundret i samtiden, og Giordani avsluttet den klassisistiske perioden i italiensk litteratur. 1800-tallet og etter. Giacomo LeopardiRomantikken fikk sin stemme da det romantiske tidsskriftet "Il Conciliatore" ble etablert i 1818 i Milano av navn som Silvio Pellico, Tommaso Grossi, Giovanni Berchet, Alessandro Manzoni og andre. Alle var påvirket av romantikken fra Tyskland, men i Italia tok den litterære bevegelsen en annen retning. Den mest betydningsfulle i gruppen var Manzoni som formulerte gruppens formål ved å si at de søkte å oppdage og uttrykke "il vero storico" og "il vero morale", ikke som et endepunkt, men som den bredeste og mest evige kilde for det estetiske. Fra Manzoni og framover er det realismen som karakteriserer italiensk litteratur. "Promessi Sposi" er det verk som har gjort Manzoni kjent, inspirert av Walter Scotts historiske romaner, men Manzoni er mer realistisk enn "kun" historisk. Det er først og fremst romanens figurer som har betydning i deres ulike faser. Han skrev også "Promessi Don Abbondio", "Renzo" og "Azzeccagarbugli". Han var også poet, og hans napoleonske ode "Il Cinque Maggio" har blitt framhevet. Alessandro ManzoniDen store poeten i denne tidsalderen var Giacomo Leopardi, født 13 år etter Manzoni i Recanati. Ensomhet, sykdom og hjemlig tyranni gjorde Leopardi til en gjennomgående melankoliker, og han utviklet seg til en religiøs skeptiker, men fant oppbyggelse i kunsten. Alt er forferdelig og storslått i hans poesi, som er de mest pinefull skrik i moderne litteratur, uttrykt med en høytidelig ro som både oppløfter og forskrekker leseren. Han var også en eminent prosaforfatter. I hans "Operette morali" er dialogene merket av et kaldt og bittert smil for de menneskelige skjebner. Med stilens klarhet, språkets enkelhet og begrepenes dybde har han blitt trukket fram som en av Italias større diktere siden Dante. Da realismen fikk større fotfeste fulgte forskningen etter. Historiefaget vendte tilbake til lærd undersøkelse slik det er vist i verker som "Archivio storico italiano", etablert i Firenze av Giampietro Vieusseux; "Storia d'Italia nel medioevo" av Carlo Troya; og en bemerkelsesverdig avhandling av Manzoni selv, "Discorso sopra alcuni punti della storia longobardica in Italia" (1822). Ved siden av disse nevnte var det i løpet av første halvdelen av 1800-tallet også en omfattende patriotisk litteratur. Giampietro Vieusseux hadde en bestemt politisk formål da han i 1820 etablerte det månedlige magasinet "Antologia". Hans "Archivio storico italiano" (1842) var en fortsettelse av "Antologia" som ble forbudt i 1833. Firenze var et tilfluktsted for alle italienske flyktninger som møttes og ble kjent i huset til Vieusseux. Det var flere litterære enn politiske samtaler der, men den var uansett dominert av det store italienske spørsmål. Den litterære bevegelsen som var samtidig med den politiske revolusjonen av 1848 kan sies å være representert av hovedsakelig fire forfattere: Giuseppe Giusti, Francesco Domenico Guerrazzi, Vincenzo Gioberti og Cesare Balbo. Giusti skrev epigrammatiske satirer i et populært språk. I flengende faser tuktet han Italias fiender. Han var en politisk forfatter med et betydelig mindre poetisk talent. Guerrazzi hadde et stort omdømme og stor innflytelse, men hans historiske romaner som ble meget lest før 1848 har siden blitt glemt. Gioberti, en kraftfull, polemisk forfatter med et edelt hjerte. Hans filosofiske verker har ikke overlevd ettertiden, men var viktige i samtiden. Balbo var en adelsmann som var en nidkjær forkjemper for et uavhengig Italia, bestående av en føderasjon av de italienske stater, men ikke dominert av pavedømmet. Hans "Sommario della storia d'Italia" er det verk han huskes for. Politisk litteratur blir mindre viktig. Etter 1850 ble politisk litteratur mindre viktig. En av de siste poeter som utmerket seg i denne sjangren var Francesco dall'Ongaro med hans "stornelli politici". Giovanni Prati og Aleardo Aleardi fortsatte i den romantiske tradisjonen. De dominerende navn i den senere perioden er først og fremst Giosuè Carducci, en motstander av romantikken og som gjeninnførte de antikke versemål og ånd. Om han var stor som poet var han av mindre betydning som litterær kritiker og historiker. Andre klassiske poeter var Giuseppe Chiarini, Domenico Guoli, Arturo Graf, Guido Mazzoni og Giovanni Marradi, hvor de to siste navnene kan bli sett på som disipler av Carducci, mens andre, som Giovanni Pascoli, er best kjent for hans "Myricae" og "Poemetti". I sitt indre var Enrico Panzacchi en romantiker, mens Olindo Guerrini under pseudonymet «Lorenzo Stecchetti» var en representant for "verismo" i poesien, og selv om hans tidligste verk var preget av en "succès de scandale" er han forfatter av lyrikk av vesentlig verdi. Alfredo Baccelli og Mario Rapisardi var episke poeter mens Felice Cavallotti er forfatteren av det gripende verket "Marcia de Leonida". Blant de som skrev på dialekt kom det flere etterfølgere til den romerske poeten Giuseppe Gioacchino Belli, blant annet Renato Fucini (Pisa), Berto Barbarani (Verona) og Cesare Pascarella (Roma). Også flere kvinner utmerket seg, Ada Negri med hennes sosialistiske "Fatalità" og "Tempeste" fikk et godt omdømme, og andre som Vittoria Aganoor, A. Brunacci-Brunamonti, og Annie Vivanti ble høyt verdsatt. Blant dramatikerne fantes Pietro Cossa med tragedier, Gherardi del Testa, Ferdinando Martini, og Paolo Ferrari med komedien, alle representanter av de gamle skoler. De som var mer moderne i uttrykket var Giuseppe Giacosa og Gerolamo Rovetta. I fiksjonen hadde den historiske romansen mistet anseelse, skjønt Emilio de Marchi skrev flere gode. Intrigeromanen ble kultivert av Anton Giulio Barrili og Salvatore Farina, den psykologiske roman av Enrico Annibale Butti, den realistiske heimstadsfortelling av Giovanni Verga, mens den mystisk-psykologiske roman ble håndtert av Antonio Fogazzaro. Edmondo de Amicis er mest kjent for sine moralske verker og reiseskildringer enn for sin fiksjon. To kvinnelige romanforfattere, Matilde Serao og Grazia Deledda, var også ganske populære. Gabriele d'Annunzio skrev nyskapende poesi, drama og fiksjon av høy kvalitet. Han begynte med lyrikk som utmerket seg av sjelden skjønnhet. Italo Calvino introduserte postmodernismen i italiensk litteratur. Videre lesning. Betydningsfulle eldre tysk verk, foruten Gaspary, er de av Wilse og Percopo (illustrated; Leipzig, 1899), og av Tommaso Casini (i Grober's Grundr. der rom. Phil., Strasbourg, 1896-1899). Engelske leser kan studere de dog noe gamle John Addington Symondss "Renaissance in Italy" (spesielt, men ikke utelukkende, bind IV og V; London, 1902), og Richard Garnetts "History of Italian Literature" (London, 1898). SpareBank 1 Nord-Norge. a>" SpareBank 1 Nord-Norge, forkortet SNN, er et bankkonsern med hovedkontor i Storgata i Tromsø. Den er en del av SpareBank 1-alliansen. SpareBank 1 Nord-Norge har i dag 75 bankkontorer, og er representert i de fleste kommunene i Nord-Norge, samt på Svalbard og i Murmansk. Bankkonsernet har 244 000 personkunder og 36500 bedrifts- og organisasjonskunder SNN hadde i 2010 en forvaltningskapital på 65,9 milliarder kroner og over 750 årsverk. __NOTOC__ Historie. Tromsø Sparebank ble etablert som Nord-Norges første sparebank i 1836. I årene som fulgte ble det også opprettet sparebanker i Ibestad (1843), Vadsø (1853), Bodø (1857), Alstadhaug og Vaagen (1859). Senere ble det også grunnlagt banker på Trondenæs, i Målselv og på Skjervøy. På 1960-tallet og senere ble 40-talls sparebanker i Nord-Norge sammenslått til det som nå heter SpareBank 1 Nord-Norge. Tromsø Sparebank fusjonerte i perioden 1963-1984 med ti sparebanker i Troms og Finnmark. Tromsøsundets Sparebank etablerte i 1980 Sparebanken Nord sammen med 13 andre sparebanker i Troms og Finnmark. Alstadhaug Sparebank, Bodø Sparebank og Vaagan Sparebank og 11 sparebanker i Nordland fusjonerte og etablerte i 1985 Sparebanken Nordland. I 1988 ble Sparebanken Nord-Norge opprettet som en sammenslåing av Tromsø Sparebank og Sparebanken Nord. I 1995 inngikk denne banken i SpareBank 1-alliansen. Senere ble Nordkapp Sparebank (1991) og Sparebanken Nordland (1992) innfusjonert. Ledelse. Hans Olav Karde har vært administrerende direktør siden 1989 Ås Boligbyggelag. Ås Boligbyggelag var et boligbyggelag i Ås i Akershus som ble etablert 3. desember 1957. I 2007 ble Ås Boligbyggelag innlemmet i Follo Boligbyggelag. Boligbyggelaget hardde vel 1 700 medlemmer og forvaltet 500 boliger i 13 borettslag, sameier og andre selskap (2006). Frodeåsen. Frodeåsen er et lite fjell og et park- og friluftsområde rett nord for Tønsberg by i Vestfold. Frodeåsen er på det høyeste 75 meter og gir utsyn over byen og landskapet rundt. Terrenget er preget av turstier, åpen blandingsskog og knauser. Gjennom åsen går Frodeåstunnelen, en 1910 meter lang veitunnel som åpnet 2008, og Jarlsbergtunnelen, en 1750 meter lang togtunnel som åpnet 2011. I Tønsberg utgjør Slottsfjellet, Haugar og Frodeåsen karakteristiske landemerker i et ellers flatt og bølget kulturlandskap. Historikk. Frodeåsen er oppkalt etter den norske sagnkongen Frode. De eldste sporene finnes i kanten av Frodeåsen mot Jarlsberg hovedgård, det vil si i Greveskogen («Greveskauen») øst for jernbanesporet, der det ligger et gravfelt fra eldre jernalder. Det såkalte Teaterslaget skal ha stått i Frodeåsen omkring 1200. Det var en fingert manøvre der kong Sverre ifølge Sverres Saga i Snorres kongesagaer forsøkte å lure baglerne ned fra Tunsberghus festning. Fra 1876 ble Frodeåsen anlagt som en naturpark av Tønsberg Treplantningsselskap. Et nett av spaserveier og utsiktspunkter med benker ble opprettet på 1890-tallet. Thaulowhullet, også kalt Thaulowhølet eller bare Hølet, fra 1932 forteller om problemer med vannforsyning til Tønsberg. Det er oppkalt etter statsingeniør Thaulow som ville sprenge et basseng for å skape større vanntrykk i brannslangene i byen. Under Frodeåsen mot sør, mellom innfartsveien til sentrum og jernbanelinja, ligger kildeutspringet Kjelleolla. Det antas at kilden har gitt navn til gården Kjelle like øst. I byloven fra 1276 kalles Kjelleolla «Frodakelda». Den var én av ti offentlige brønner eller oller i Tønsberg i 1850. Den ble erstattet med vann fra Farrisvannet ved Larvik i 1968. I skogområdet like vest for Frodeåsen ble Sankt Peders olle demmet opp i 1848 og fikk navnet «Førstedammen» eller «Sootedammen», oppkalt etter fløtningsinspektør Engebret Soot. Derfra ble det ledet vann i stokkeledninger til vannkar forskjellige steder i byen. Fram til 1881 ble det i området mot Eik anlagt ytterligere fire dammer som forsynte byen med vann fram til 1924. Under Frodeåsen går også Jernbaneverkets toglinje inn til Tønsberg stasjon som ble tatt i bruk i 1915. Bebyggelsen i veistumpen under fjellet i vest kalles Frodeløkka. Frodeåsens østre del mot Solvang, der Stenmalveien går opp fra byen til Eik, kalles Steinmalen («Steinmar'n»). Skogen i Frodeåsen er en del av Greveskogen, som tilhører Jarlsberg hovedgård. Rett vest for Frodeåsen ligger Kjelle og Kjellelia med Kjelle ungdomsskole som var i bruk fra 1962 til 2006. På toppen av Frodeåsen var det fram til 1980-tallet en hoppbakke med stillas av tre. Det er også sprengt et tilfluktsrom i fjellet mot Stenmalen. Inngangen er igjenvokst av trær. Området i dag. Frodeåsen og området like vest inneholder turstier, Tønsberg ishall, Tønsberg stadion og Messeområdet der varemessen Tønsbergmessa blir arrangert hver vår. På Messeområdet ligger et naturlig amfi for utendørskonserter, to av de gamle vannforsyningsdammene («Førstedammen» og «Andredammen»), to treningshaller (Messehall A og B) og Messehuset. Øverst i Frodeåsen ligger en vanntank, Frodeåsen høydebasseng, som er koblet til Vestfold Interkommunale Vannverks ledningsnett til Farrisvannet og som rommer et vannreservoar på 12 000 m3 til bruk for Tønsberg. Rett sør for tanken ligger Thaulowhullet. Det tilgrodde bassenget eller hullet har siden 1999 blitt benyttet av byens friteatergruppe Thesbiteateret som utescene for deres sommerteater. Tunneler. a>s søndre åpning i Frodeåsen. Foto fra byggingen 2011. Våren 2008 åpnet Frodeåstunnelen, en 1,9 km lang veitunnel som leder biltrafikken i en ringvei utenom bysentrum, men isteden under Frodeåsen og Solvang mellom Kjelle i vest og Velle ved Kilen i øst. I forbindelse med utbyggingen av nytt dobbeltspor for toglinja mellom Barkåker og Tønsberg ble Jarlsbergtunnelen tatt i bruk i 2011. Denne tunnelen går også gjennom Frodeåsen og gjør reisetiden med tog nordover fra Tønsberg kortere. Samtidig båndlegger den framtidige løsninger for Vestfoldbanen sørover. Al Jarreau. Alwyn Lopez "Al" Jarreau (født 12. mars 1940 i Milwaukee, Wisconsin) er en amerikansk sanger. Han har blitt tildelt 7 Grammy Awards og er den eneste som har vunnet i tre forskjellige kategorier: jazz, pop og R&B. Disse vant han over tiårene 1970-,1980-,1990- og 2000-årene. Biografi. Han ble født i Milwaukee som sønn av en kirketjener. Jarreaus første sangopplevelse ble i et kirkekor. Han valgte en karriere som sosialarbeider etter å ha mottatt et eksamensbevis i psykologi, men i løpet av 1970-årene bestemte han seg for å prøve seg innen show-business. Han begynte som sanger og pianist på flere små klubber langs vestkysten, spesielt California. I 1975 ble han kjent med albumet "We Got By", som var en blanding av pop, funk og jazz. Det var Kari Diesen dy som brakte en svært ukjent Jarreau til sitt første Oslobesøk på Club 7 den 3.2.1977, dokumentert i et halvtimes NRK-program like efter, og fulgt opp med to konserter i Chateau Neuf, november 1977. Året efter ble han bestselger også i USA og gjorde sin første verdensturne. Den 4.2.1981 spilte han i et utsolgt Oslo Konserthus som ikke passet med Jarreau sin elektriske musikk, men den 14 år gamle Silje Nergaard ga ham en rose på scenen. Den 13.2.1987 fremførte han sin nyutkomne «L is for lover» foran tre tusen i Skedsmohallen, med David Sanborn og septett som oppvarmingsband. Året efter, den 3.12.1988, sang han to låter fra sin ferske «Heart's Horizon» i LørDan. Han komponerte tittelmusikken til Bøllen og Blondinen som hadde NRK-premiere 29.3.1989 og holdt konsert samme uke, i Skedsmohallen 3.4.1989 med blant andre Abraham Laboriel på bass. Jarreaus underholdt i åpningskonserten ved Moldejazz den 15.7.1996. Den 22. oktober samme år lanserte han «Best of Jarreau» på Oslo Konserthus og i Storsalen på Harstad kulturhus 24.10. Sommeren 2004 var han i Norge med kvintett for å lansere platen «Accentuate The Positive», først i Trondheims Olavshallen den 4.8, i Oslo Konserthus den 5.8 og i Stavanger konserthus den 27.10. Ved Sildajazz i Haugesund hadde han to konserter den 10.8.2005. Samme høst spilte han inn duetten «We Should Be Happier By Now» med Silje Nergaard, utgitt på hennes «Be still my heart - The Essential» fra 2005. Med Norddeutscher Rundfunk radiostorband opptrådte han atter i Oslo Konserthus den 8.12.2007. Kølabonn. En kølabonn er restene etter en gammel kullmile. Det er en flat slette i skogen med en diameter på 8 – 20 meter, omkranset av en jordvoll. Vollen er rester etter materialet som dekket mila. Det flate området er gjerne nærmest vegetasjonsfritt og marken er svart av kullrestene. I nærheten kan det finnes rester etter bygningen som vaktmannskaper til mila benyttet (kullbrennerkoia). De fleste kølabonnene er fra perioden 1600 – 1900. Stedsnavn. Flere stedsnavn har tilknytning til slike steder, f.eks. «Persbonn», «Ståvibonn» og «Grønnebonn» i Bærum kommune. Serveringsstedet «Mikkelsbonn» har fått navn etter Mikkels kølabonn, som ligger like i nærheten. «Den grønne bånn» i Bærumsmarka ligger i sti- og løypekrysset nord for Østernvann. Kulturminnet er skiltet av Bærumsmarkas venner. Fornminner. Alle kølabonner er kulturminner som gir dagens mennesker kunnskap om virksomheter i eldre tid. Kølabonner fra før 1537 er automatisk fredede fornminner. VM i sjakk 2005. VM-turneringen i sjakk 2005 ble arrangert av FIDE i San Luis i Argentina fra 27. september til 16. oktober 2005. Etter mye kritikk i forbindelse med VM-turneringene FIDE arrangerte som cupspill i perioden 1998–2004, endret FIDE opplegget foran VM-turneringen i 2005. Man gikk tilbake til lengre betenkningstid, og endret formatet til en turnering mellom åtte spillere, der alle spillerne skulle møtes to ganger (ett parti med hvitt, ett med sort). Åpningsseremonien fant sted 27. september, turneringen startet 28. september, og avslutningsseremonien ble arrangert 16. oktober. Resultater. N Navn Land ELO 1 2 3 4 5 6 7 8 Totalt 1 Veselin Topalov BUL 2788 – - ½ ½ 1 ½ 1 ½ 1 ½ 1 ½ 1 ½ 1 ½ 10,0 2 Viswanathan Anand IND 2788 ½ ½ – - ½ ½ 0 ½ ½ 1 0 1 1 ½ 1 1 8,5 3 Peter Svidler RUS 2738 0 ½ ½ ½ – - 1 1 1 ½ ½ ½ ½ ½ 1 ½ 8,5 4 Alexander Morozevich RUS 2707 0 ½ 1 ½ 0 0 – - ½ 1 ½ 1 ½ ½ ½ ½ 7,0 5 Péter Lékó HUN 2763 0 ½ ½ 0 0 ½ ½ 0 – - ½ 1 1 ½ 1 ½ 6,5 6 Rustam Kasimdzhanov UZB 2670 0 ½ 1 0 ½ ½ ½ 0 ½ 0 – - ½ ½ 0 1 5,5 7 Michael Adams ENG 2719 0 ½ 0 ½ ½ ½ ½ ½ 0 ½ ½ ½ – - ½ ½ 5,5 8 Judit Polgár HUN 2735 0 ½ 0 0 0 ½ ½ ½ 0 ½ 1 0 ½ ½ – - 4,5 Ved lik poengsum avgjorde innbyrdes resultater plasseringene, deretter antall partiseire. Topalov scoret hele 6,5 av 7 poeng i første halvdel av turneringen, og spilte deretter sju remier i andr ehalvdel. Dermed var Topalov FIDEs verdensmester. Før turneringen erklærte FIDE at de ville anse vinneren av turneringen som verdensmester. Det faktum at den "klassiske" verdensmesteren, Vladimir Kramnik, ikke deltok, innebar imidlertid at det fremdeles var to spillere som gjorde krav på VM-tittelen, FIDE-mesteren Topalov og den «klassiske» mesteren Kramnik. Selv om Topalov først avslo Kramniks tilbud om en tittelmatch for å gjenforene titlene, møttes de i en tittelkamp i 2006, som Kramnik gikk seirende ut av. Jevgenij Barejev. Jevgenij Ilgizovitsj Barejev (russisk Евгений Ильгизович Бареев, født 21. november 1966 i Jemanzjelinsk) er en russisk stormester i sjakk. Han var en gang rangert som nummer 3 på FIDEs ratingliste, bak Garri Kasparov og Anatolij Karpov. På FIDEs ratingliste per januar 2009 er han rangert som nummer 86 med en FIDE-rating på 2645. Barejev ble verdensmester for spillere under 16 år i 1982. Han deltok på Russlands lag i sjakkolympiaden i 1994 og 1996. Karrierens hittil største triumf kom da han vant Corus-turneringen i sjakk i Wijk aan Zee i 2002. Her scoret han 9/13 poeng mot spillere som Aleksandr Grisjtsjuk, Michael Adams, Aleksandr Morozevitsj og Péter Lékó. Han var sekundant for Vladimir Kramnik da han vant den klassiske VM-tittelen i sjakk i 2000 mot Garri Kasparov. Barejev deltar i kandidatturneringen som er kvalifiserende til VM-turneringen i sjakk 2007. I første kvalifiseringsrunde slo han Judit Polgar med sifrene 3,5–2,5. Nedre Buskerud Boligbyggelag. Nedre Buskerud Boligbyggelag ble startet 1. januar 2007 etter en fusjon mellom Drammen og Omegn Boligbyggelag og Nedre Eiker Boligbyggelag. I 2010 ble Midt Buskerud Boligbyggelag innfusjonert i laget som opererer i Drammen, Svelvik, Sande, Røyken, Lier, Nedre- og Øvre Eiker, Modum og Sigdal. Boligbyggelaget har ca. 21 500 medlemmer og forvalter ca 12 000 boliger i ca 300 borettslag, sameier og andre selskap. Nedre Buskerud Boligbyggelag er en del av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL). .cf. .cf er Den sentralafrikanske republikks nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Société centrafricaine de Télécommunications (Socatel). Eksterne lenker. C f C f Viktoria. Viktoria og Victoria er kvinnenavn med opprinnelse i latinske "victor", «seierherre». Utbredelse. "Victoria" har vært et populært navn på norske jentebarn siden 1990-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. William Goldie. William Goldie (født 22. januar 1878, død 1924) var en skotsk fotballspiller. Mest kjent er han fra tiden i Liverpool FC. Goldie ble født i Ayrshire i Skottland. Han spilte for Hurlford Thistle og Clyde før han ble hentet til Liverpool av manager John McKenna 25. november 1897. Goldie gjorde sin debut for Anfield-klubben 2. april 1898. På denne tiden spilte også hans bror Archie på laget. Goldie fortsatte å spille fast på Liverpool. Fra 23. desember 1899 til 27. april 1903 var han involvert i alle de 129 kampene Liverpool spilte i denne perioden. Totalt spilte han 174 kamper og scorte 6 mål for de røde. Han vant ligaen i 1901. I januar 1904 signerte han for Fulham. Senere spilte han også for Leicester Fosse. Latter. Latter er et spontant emosjonelt utbrudd som kan forekomme når man ser noe som er komisk eller «lattervekkende», og i sosiale situasjoner hvor den leende ønsker å bli akseptert. Selve latteren fremkommer som et uttrykk for glede, forundring eller aksept, ofte med hørbar lyd. Den kan fremkalles av en spøk eller en vittig kommentar, kiling eller annen stimuli. Innånding av dinitrogenoksid kan også utløse latter; andre medikamenter og psykofarmaka slik som cannabis kan også utløse sterk latter. Hvis latteren blir svært sterk kan den utløse tåreflod, og også moderat hodepine og muskelsmerte på grunn av den fysiske belastningen. Latter er ansett for å være en del av den menneskelige oppførsel som er regulert av hjernen. Den vil ofte være et hjelpemiddel for mennesker til å klargjøre deres sosiale interaksjonsmønstre, og gir en følelsesmessig kontekst i konversasjon. Latter synes noen ganger å være smittsom, og det at en person ler medfører at andre som observerer situasjonen responderer på tilsvarende vis, med latter. Dette kan delvis forklare populariteten til komedier, og er en drivende faktor for bruk av ferdiginnspilt latter på TV-show. Som fenomen studeres humor og latter og deres effekter på mennesker innen fagfeltet gelotologi. Jack Balmer. Jack Balmer (født 6. februar 1916, død 25. desember 1984) var en engelsk fotballspiller i Liverpool FC. Balmer ble født i West Derby i Liverpool. Han signerte for de røde 23. august 1935. Balmer ble værende i Liverpool helt frem til 1952, og var med på laget som vant det første ligamesterskapet etter 2. verdenskrig, i sesongen 1946/1947. I sesongen 1948/1949 var han den eneste spilleren som var involvert i samtlige av de 46 kampene Liverpool spilte. Totalt spilte han 312 kamper og scoret 111 mål for Anfield-klubben. Balmer døde i 1984, 68 år gammel. Adam Savage. Adam Whitney Savage (født 15. juli 1967) er en av de to vertene i tv-serien Mythbusters som blir vist på Discovery Channel, sammen med Jamie Hyneman. Han jobber også innen spesialeffektsindustrien. Sergej Rubljovskij. Sergej Vladimirovitsj Rubljovskij (russisk Сергей Владимирович Рублёвский; født 15. oktober 1974) er en russisk stormester i sjakk. Han vant den prestisjetunge turneringen Aeroflot Open i 2004, og vant det russiske mesterskapet i 2005, ett poeng foran Dmitrij Jakovenko og Aleksandr Morozevitsj. Per september 2009 ligger han på 29. plass på FIDEs liste med en rating på 2703. Han endte blant de 10 fremste i FIDEs verdenscupturnering i 2005, og kvalifiserte seg dermed til kandidatturneringen, en kvalifiseringsrunde til VM-turneringen i sjakk 2007. I den første kvalifiseringsrunden slo han ut ukraineren Ruslan Ponomarjov. Stor ters. En stor ters er den største av to svært vanlige musikalske intervaller som spenner over tre diatoniske trinn. "Stor" innebærer at den er den største av disse; en stors ters er et sprang på fire halvtoner mens en liten ters er tre. Den kan noteres M3, og dens inverterte motstykke er en liten sekst. Den store tersen er den viktigste karakteristikken til en durskala, som har en ters mellom tonika og mediant (første og tredje trinn). Således kjennetegnes durakkorder av en stor ters (fulgt av en ren kvint). Med utgangspunkt i tonen A med frekvens 440 Hz, vil tonen Ciss utgjøre en stor ters oppover på skalaen, og dermed 554,4 Hz, mens en stor ters nedover på skalaen vil være tonen F på 349,2 Hz. Dette forutsetter imidlertid "likestemming". Ved temperert stemming vil en skala "strekkes" mer ved at intervallavstandene økes marginalt, noe som potensielt vil kunne gi forholdstall på over 1,26 for en stor ters. Se også. Ters stor Liten ters. En liten ters er det minste av to vanlige musikalske intervaller som springer over tre diatoniske trinn. En liten ters utgjør tre halvtoner og er én halvtone mindre enn en stor ters. Den forkortes m3 og er i sin inverterte form en stor sekst. En liten ters er den viktigste karakteristikken til et mollskala fordi den har en liten ters mellom tonika og mediant. Likeledes har mollakkorder en liten ters fra grunntonen (fulgt av en ren kvint). Se også. Ters liten Sekund (intervall). En sekund er i musikkteorien et intervall som springer over to diatoniske trinn. Moche. Moche-sivilisasjonen, også kalt mochica-kulturen, tidlig chimu, før-chimu, proto-chimu, og så vider, blomstret i nordre Peru fra omkring 200 e.Kr. til 700 e.Kr. I dag regner man at det politisk ikke var det samme folket som folket i kongeriket Chimú, og noen tror det ikke en gang var et rike, men heller en gruppe av samfunn som delte felles ikonografi og teknologi. Noen regner moche-epoken så vidt som 300 f.Kr. til 1000 e.Kr. Moche har ry for kunstferdig malt steintøy, gullarbeid og irrigasjonssystemer. Mochehistoria er grovt delt inn i fem perioder hvor økende kompleksitet i dekorasjonane avgjør kategorien. Vi kan i dag se keramikkstykker, detaljert erotisk dekorert steintøy og annet fra Moche på museene "Museo de la Nacion" og "Museo Larco Herrera" i Lima. Mochefolket levde hovedsakelig i tre dalfører: Chicama, Moche, og Viru. Vektige steder er blant andre Sipán og Huancaco. I områder omkring byen Trujillo kan man finne flere moche-ruiner. Huaca del Sol, en pyramidestruktur, har vært den største strukturen før Columbus i Peru, men ble svært ødelagt da europeere gravde etter gull. Til alt hell ser det ut til at Huaca de la Luna har vært viktigere for Moche og er bevart i fullgod stand. Den inneholder mange fargefulle malerier på vegg med kompleks ikonografi. Utgravingen foregikk i 2004. Keramikk. Mochekeramikken er en av de mest varierte i verden. Pottemakerne brukte former til å masseprodusere keramikk, men hadde likevel stor variasjon både i form og avbildninger. Så godt som alle grønnsakene og viktige aktiviteter er dokumentert gjennom keramikken, blant annet krig, sex, metallarbeid og veving. Figurene ble satt på før keramikken tørket, noe som sjelden blir gjort i dag på grunn av faren for at de skal eksplodere i ovnen om det kommer luft mellom lagene. De var tydeligvis også svært opptatt av individualitet. Hver av de 100 000 000 mursteinene i Huaca del Sol hadde et merke som viste hvem som hadde laget dem. Viktige personer ville få vaser med form som hodet deres laget. Portrettvasene viser også personligheten til den avbildede: Noen ler, andre grubler, noen er sinte, og så videre. Fargene brukt på mochekeramikken er ikke særlig variert, hvit og rød er dominerende mens svart og en gulaktig kremfarge er funnet på noen få verk. De fleste husene, laget av soltørket leirestein, er blitt ødelagte av vær og plyndrere over de siste 1300 åra, men de to huacaene som er igjen viser at veggmaleriene deres var mye mer fargerike. Vi vet lite om klærne deres siden alt stoff har gått i oppløsning; mochefolket levde nord i Peru som blir oversvømt i år med El Niño. Religion. Mochefolket tilba en figur kalt "halshuggeren" som ofte ble framstilt som en edderkopp, men også som et vesen med vinger eller et slags sjømonster med tentakler. Når kroppen er med i fremstillingen blir han alltid vist med en kniv i den ene hånden og et hode holdt etter håret i den andre. Man tror dette sto for menneskeofringsritualer av fremmede soldater. Undergangen. Det finnes ulike teorier om årsaken til undergangen til mochesivilisasjonen. Klimatiske studier har vist at det forekom en klimatisk katastrofe mellom år 550 og 600. Først ble kysten rammet av en 30 år lang periode med flom og regn (en stor El Niño). Dette ble etterfulgt av en tørkeperiode på 30 år eller mer. Det er boringer av iskjerner fra isbreer i Andes som har avdekt dette. Nyere oppdagelser av den nordamerikanske arkeologen Tom Dillehay viser at sivilisasjonen overlevde så lenge som til år 650, og at bosetninger etter det var opptatt av livsopphold og defensivt arbeid. Ettersom det ikke er funnet tegn på fremmede invasjoner, peker dette i retning av at sivilisasjonen gikk i oppløsning innenfra etter en urolig periode, som ble etterfulgt av klimatiske forandringer. Annet. Moche var en kultur i tidlig mellomhorisont, som eksisterte samtidig med nazcakulturen. De kom begge etter chavín, og de ble etterfulgt av wari og chimú. Man tenker at mennesker i moche hadde innskrenket kontakt med nazcakulturen, fordi de gravde ut guano til gjødsling i territoriet til nazca. Moche-steintøy er funnet nær Ica, mens man ikke har funnet nazca-keramikk på moche-territorium. Merk: Mochica var språket som ble benyttet i området da konkvistadorene kom, men det finnes ingen indikasjon på at det er språket som ble snakket i moche-sivilisasjonen. Fremdeles kaller derfor vitenskapsfolk kulturen "moche" etter et grunnleggende arkeologisk funnsted. Det er enkelte funn som tyder på at de var det samme folket som i den etterfølgende kulturen chimú. Valencia lufthavn. Valencia lufthavn (IATA: VLC, ICAO: LEVC) er en flyplass beliggende utenfor Valencia. Flyplassen betjener hovedsakelig business passasjerer som til og fra Valencia i tillegg til turister til Costa del Azahar. Flyplassen har ruter til 15 europeiske land. I 2007 hadde flyplassen ca 6 millioner passasjerer og håndterte 12 000 tonn frakt. Stor sekund. En stor sekund eller heltone er en musikalsk intervall som springer over to diatone trinn. Den er en halvtone større enn en liten sekund og en halvtone mindre enn en forstørret sekund. En stor sekund forkortes til M2, og er en invertert liten septim. Andre trinn supertonika både i en dur- og mollskala er en stor sekund over tonika. Stor sekund regnes å være en av de mer dissonante intervallene i en diatonisk skala. Den brukes særlig i arabisk og tyrkisk musikk og musikk fra Balkan. En akkord der medianten er senket til en stor sekund betegnes med -sus2. Se også. Sekund stor Sekst. En sekst er i musikk et intervall over seks diatoniske trinn. Begrepet kan vise til en stor sekst eller en liten sekst. En "stor sekst" er et sprang på ni halvtoner og forkortes M6. Dens omvendte (inverterte) intervall er en liten ters. En "liten sekst" er en halvtone mindre enn en stor sekst og springer over åtte halvtoner. En liten sekst forkortes m6 og inverteres til en stor ters. På sjette trinn i en durskala finnes skalaens parallelltoneart; den mollskalaen som har samme antall og samme type faste fortegn (eller). Så er for eksempel a-moll er parallelltoneart til C-dur, g-moll parallelltoneart til H-dur, c-moll parallelltoneart til E-dur. U2-affæren. U-2-affæren startet i 1960, da et amerikansk rekognoseringsfly av typen U-2 ble skutt ned over Sovjetunionen på vei fra en NATO-base i Peshawar i Pakistan til Bodø. Amerikanske myndigheter benektet hendelsen inntil det ble klart at flyveren Francis Gary Powers var tatt til fange. Han ble dømt til 10 års fengsel for spionasje. U-2-affæren førte direkte til at Nikita Khrusjtsjov avlyste et toppmøte i Paris. Hendelsen forverret forholdet øst-vest under den kalde krigen. Norge protesterte overfor USA mot at flyet skulle ha landet i Bodø. Hendelsen. Den 1. mai 1960, femten dager før den planlagte åpningen av Øst-Vest-konferansen i Paris, lettet et amerikansk spionfly fra Peshawar i Pakistan, med Francis Gary Powers ved spakene. Planen var at flyet skulle fly over Sovjetunionen og deretter lande i Bodø. Oppdraget gikk ut på å fotografere ICBMer under utplassering i området rundt Sverdlovsk og Plesetsk. Flyet ble ført ut av Pakistan av Francis Powers, mens oberst Marty Knutson ventet i Bodø, for å overta flyet og fly det videre, ut av Norge. Det hadde tidligere blitt gjort flere forsøk på å skyte ned flyet, men dette hadde mislyktes fordi flyet opererte i en ekstrem høyde i forhold til de fleste andre kjente fly. Noen få typer rakettluftskyts var istand til å nå opp til flyet, men ved å unngå å komme for nær rampene, og ved å unngå å gi disse tilstrekkelig varslingstid, hadde de tidligere flyvningene lykkes. Under denne flyturen var det lagt inn en sving som brakte flyet innen rekkevidden til et rakettbatteri to ganger. Da flyet ble oppdaget, ble det skutt til sammen 14 SA–2 Guideline bakke-til-luft-missiler, hvorav ett av disse detonerte tilstrekkelig nær flyet. Viktor Belenko, en russisk avhopper, har senere fortalt at en sovjetisk jager som forfulgte flyet ble truffet av et av missilene. Flyet ble kraftig skadet og krasjet dypt inne i Sovjetunionen, nær Sverdlovsk. Powers hoppet ut og landet i fallskjerm, uten å utløse flyets selvødeleggelsesmekanisme. Det er senere antatt at han fryktet at mekanismen ikke hadde den påståtte forsinkelsen. Amerikanske forsøk på å dekke over hendelsen. Vrakrester etter Francis Gary Powers’ U–2. Rester etter U–2 hendelsen utstilt ved The National Cryptologic Museum. Fire dager etter at Powers forsvant over Sovjetunionen gav NASA ut en detaljert pressemelding om at et fly hadde forsvunnet nord for Tyrkia. I pressemeldingen ble det spekulert om piloten hadde fått problemer med oksygentilførselen og besvimt mens autopiloten var påslått. Det fremgikk at piloten hadde rapportert om slike problemer, «the pilot reported over the emergency frequency that he was experiencing oxygen difficulties». For å sannsynliggjøre historien ble en annen U–2, malt om i NASAs farver, vist frem for media. Da dette ble kjent, fortalte Khrusjtsjov det øverste sovjet at et spionfly var blitt skutt ned. Kort etter kom det en amerikansk uttalelse om at flyet var et forskningsfly, brukt for å samle inn værdata, og at det hadde kommet på avveie og havnet i Sovjetunionen etter at piloten fikk problemer med oksygentilførselen. Det hvite hus antok at Powers var død og antok at Khrusjtsjov refererte til det samme flyet. Samtidig uttalte de at «there was absolutely no deliberate attempt to violate Soviet airspace and never has been», og annonserte at de gjenværende flyene var satt på bakken og ble grundig undersøkt for mulige «oxygen problems». Ikke bare var Powers i live, men flyet var mer eller mindre intakt. Selv fotoutrustningen fra flyet ble funnet og bildene fremkalt. Powers' overlevelsespakke, inneholdende 7500 rubler og smykker for bestikkelser, ble funnet. I dag er rester av flyet utstilt i Sentralmuseet for de væpnede styrker i Moskva. Noen deler er returnert til USA og er utstilt i The National Cryptologic Museum. Ringvirkninger. Møtet mellom Dwight Eisenhower og Nikita Khrusjtsjov under Øst-vest-konferansen i Paris falt sammen. Det er antatt at hovedgrunnen var at Eisenhower ikke gav noen innrømmelser eller beklagelser ovenfor Khrusjtsjov, noe han krevde. Khrusjtsjov forlot samtalene 16. mai. Powers sa seg skyldig i tiltalene og ble dømt for spionasje 19. august, og ble deretter idømt 3 års fengsel og 7 års tvangsarbeid. Han avtjente ett år og ni måneder før han ble utvekslet med Rudolf Abel, den 10. februar 1962. Utvekslingen skjedde på Glienicker Brücke, som går fra Potsdam i tidligere DDR til Vest-Berlin. Et annet resultat av nedskytningen var at det amerikanske spionsatellittprogrammet Corona ble akselerert, samtidig som at CIA akselererte utvikling og utstasjonering av A–12 OXCART. Dette flyet ble senere omarbeidet til det mer kjente SR-71. For operasjoner i spesielt utsatte områder ble den ubemannede dronen M-21 utviklet. Liu Xi. Liu Xi 劉熙 (død 329 i Kina) var kronprins og sønn av Liu Yao, den siste keiser av xiongnustaten Han Zhao. Han ble kastet inn i ledeskapsposisjon etter at hans far ble tatt til fange av de konkurrerende styrker fra Det senere Zhoukongedømmet. Man hv var ute av stand til å stå i mor Det senere Zhou, og ble drept mindre enn ett år etter. Stor sekst. En stor sekst er i musikkteori intervallen som spenner over seks diatone trinn. En stor sekst er en halvtone større enn en liten sekst, som spenner over like mange trinn. En stor sekst er et sprang på ni halvtoner og forkortes til M6. Dens omvendte intervall er en liten ters. Se også. Sekst stor Liten sekst. En liten sekst er den minste av to intervaller som springer over seks diatone trinn, derav navnet, eller åtte halvtoner. Den er en halvtone mindre enn en stor sekst. En liten sekst forkortes m6 og inverteres til en stor ters. Se også. Sekst liten Liu Xin. Dermed ble hans antall dager i ett år 365,25016, noe som er bare 11 minutter lenger enn vår tids beregninger. Han utgav også en katalog over 1080 stjerner, der han benyttet en skala på seks magnituder. Han kalkuerte også planetperioder. Som historiker huskes han for sin granskning av opphavet til "ru", et grunnleggende begrep innen konfucianismen, eller rett og slett det eldste kinesiske ordet brukt for grunnleggende konfuciansk filosofering. Den ble kalt "ju jia, ru jiao" eller "ru xue"; Liu Xin mente at dannelsen av "ru" som en profesjon fant sted tidlig under Zhou-dynastiet. Septim. En septim er i musikk et intervall over seks diatoniske trinn. Begrepet kan vise til en stor septim eller en liten septim. En "stor septim" er et sprang på elleve halvtoner og forkortes M7. Dens omvendte (inverterte) intervall er en liten sekund. En "liten septim" er en halvtone mindre enn en stor septim og springer over ti halvtoner. En liten septim forkortes m7 og inverteres til en stor sekund. En stor septim kan forstørres. Det betyr at topptonen heves med en halvtone, eller bunntonen senkes med en halvtone. En liten septim kan forminskes. Det betyr at topptonen senkes med en halvtone, eller bunntonen heves med en halvtone. Den store septimen regnes for å være det mest dissonante (ustabile) intervallet nest etter den lille sekunden. Derfor gjaldt det bestemte regler i komposisjon av klassisk musikk fram til ca. 1915. I beskrivelsen av akkorder, den så kalte akkordbesifring, forkortes den store septimen med symbolet maj7 (for "major seventh"). Den lille septimen er del av den så kalte dominantseptimakkorden, en firklang på en dur- eller mollskalas femte trinn. I akkordbesifringen forkortes den lille septimen med symbolet 7. Den forminskede septimen er del av den såkalte "dim."- eller forminskede septimakkorden (for eksempel f - a - c - e). Symbolet i akkordbesifringen er dim eller o. Huan Tan. Huan Tan (kinesisk: 桓譚, født 43 f.Kr., død 28 e.Kr. i Kina) var en kinesisk filosof. Han er forfatteren av "Xinlun" 新論, «Nye diskusjoner». Dessuten skrev han en rapsodier, essays og memorialer. Huan var en nær medarbeider av hoffastronomen og matematikeren Liu Xin (død 23 e.Kr.) og forfatteren og dikteren Yang Xiong (53 f.Kr.–18 e.Kr.), og arbeidet som embedsmann under keiser Ai av Han (regj. 27–1 f.Kr.), Wang Mang (regj. 9–23 e.Kr.), keiser Gengshi av Han (regj. 23–25 e.Kr.) og keiser Guangwu av Han (regj. 25–57 e.Kr.). Stor septim. En stor septim er i musikk et intervall som omfatter elleve halvtoner fra grunntonen. Den er én halvtone større enn en liten septim. I akkordbesifring noteres en stor septim som M7 eller maj7. Den store septimen regnes for å være det mest dissonante (ustabile) intervallet nest etter den lille sekunden. Derfor gjaldt det bestemte regler i komposisjon av klassisk musikk fram til ca. 1910. I jazz er den store septimen derimot flittig i bruk. Den store septimen er enharmonisk med en forminsket oktav. Se også. Septim stor Jean Anthelme Brillat-Savarin. Tittelsiden i "Physiologie du Goût" med portrett av Brillat-Savarin (1848). Jean Anthelme Brillat-Savarin (født 1. april 1755, i Belley, Frankrike, død 2. februar 1826, i Paris) var en fransk advokat og politiker, kjent som gastronom. Hovedverk. Han har skrevet en berømt bok om gastronomi, "Physiologie du Goût" "(Smakens fysiologi)" som ble publisert anonymt i desember, 1825, to måneder før hans død. I en serie meditasjoner, skrevet etter mønster av Montaignes Essayer, holdt i et bedagelig tempo, utleder Brillat-Savarin bordets gleder som en sann vitenskap. Ved siden av latin snakket han fem moderne språk, og bruker dem flittig når de er egnet til å klarlegge. Epikureisk livsnytelse ligger bak hver side. Den moderne leser vil særlig ha glede av Brillat-Savarins anekdoter. Karriere. Tidlig studerte han jus, kjemi og medisin i Dijon og praktiserte deretter som advokat i Savoie. Ved innledningen til revolusjonen i 1789 ble han sendt som deputert til Stenderforsamlingen. Der oppnådde han begrenset berømmelse ved å forsvare dødsstraff. Senere under Revolusjonen ble det utlovet en belønning for å fange ham, og han rømte landet. Først var han i Sveits, senere i Nederland og USA. Han vendte tilbake til Frankrike i 1797 og fikk et dommerembede ved Høyesterett som han skulle beholde resten av livet. Han fikk utgitt flere verk om jus og politisk økonomi. Han forble ugift, selv om han regnet kjærligheten som den sjette sans. En ost og en kake er oppkalt til hans ære. Wang Chong. Wang Chong (kinesisk: 王充, pinyin: "Wáng Chōng", født i år 27 e.Kr. i Shangyu i Zhejiang i Kina, død i år 97 i Kina) var en kinesisk filosof under Han-dynastiet. Han utviklet en rasjonallm sekulær, naturalistisk og mekanisk forklaring for verden og for mennesket. Hans hovedverk var "Lun-Heng" 論衡 ("balanserte granskninger", "oppriktige diskusjoner", "kritiske essays"). Wang Chong var for det meste av sitt liv svært fattig (ikke selvvalgt, til forskjell fra en rekke andre filosofer i den kinesiske oldtid); det sies at han studerte ved å lese ved å stå ved utstilte bøker. Han lærte seg utenat de kinesiske klassikere, og ble etterhvert distriktsekretær, en stilling han mistet etter kort tid på grunn av sin stridbare og antiautoritære stil. Liten septim. En liten septim er en musikalsk intervall som springer over syv diatone trinn. Den springer over ti halvtoner og er én halvtone mindre enn en stor septim. En liten septim kan noteres m7 og inverteres til en stor sekund. Dens vanligste bruk er sammen med en treklang av grunntone, stor ters og kvint; de fire utgjør en svært viktig septimakkord. Når en akkord oppgis som 7 menes med det en slik akkord, med en liten septim. Lille septim regnes som mer dissonant enn terser og sekster men mindre dissonant enn liten sekund og stor septim. Se også. Septim liten Ma Rong. Ma Rong (kinesisk: 馬融, pinyin: "Mǎ Róng", født i 79 i Maoling i Kina, død i 166) var en konfuciansk filosof under Han-dynastiet 漢朝 i Kina. Han er kjent for sine kommentarer til De fem klassikere 五經; den første som etter det man vet skrev en slik. Han er også kjent for sin dobbelkolonnekommentar. Hans viktigste disipler var Lu Zhi 盧植 og Zheng Xuan 鄭玄. Han ble suspendert for en periode på ti år på grunn av noen kritiske kommentarer. Etterpå ble han gjeninnsatt som guvernør for den region som omtrent svarer til dagens Hubei. Han skrev "Rapsodi på langfløyte" 長笛賦, og muligens et annet verk som er kjent som "Lojalitetklassikeren" 忠經. Sverre Vegenor. Sverre Vegenor var det mest kjente pseudonymet for Sverre Nicolaisen (født 13. desember 1886 i Oslo, død 5. januar 1950 i Oppegård). Han var en svært produktiv norsk forfatter av humoresker, guttebøker, noveller og krimfortellinger. Han skrev 182 hovedfortellinger for Detektivmagasinet, alle var Knut Gribb-historier. Vegenor var en folkeskribent, og leverte til hundrevis av blader og aviser, typisk var publikasjoner som Detektiv-Magasinet, Romantikk og Tyrihans. Den første historien for Detektivmagasinet sto på trykk i nummer 14 i 1929, og het «Det gule gjenferd». Vegenor skrev for bladet helt til sin død. Vegenor blir gjerne regnet for å være den mest litterære av samtidige skribenter som leverte føljetonger, noveller og historier til ukeblader, magasiner, julehefter og vittighetsblader. Xi Kang. Xi Kang (kinesisk: 嵇康, pinyin: "Xī Kāng", også transkribert "Jí Kāng", også kjent som "Shūyè" 叔夜 og som "Zhōngsàn Dàifu" 中散大夫; født i 223 i staten Wei i Kina, død 262) var en dikter, filosof og musiker under De tre rikers tid. Han førte et tilbakketrukket og meditativt liv og regnet med å leve i hundre år ved hjelp av rett ernæring og livsstil. Når ikke det ble slik, er det fordi han ble henrettet i en alder av førti år. Han komponerte Qin-komposisjonen 琴赋 Qínfù, og skrev om musikkens betydning og beskaffenhet (声无哀乐论 "shēng wú āilè lùn" – «musikken er uten sorg og glede»), han befattet seg med daoistiske metoder for livsforlengelse (养生论 "yǎngshēng lùn") og mange andre emner. I kinesisk historieskrivning beskrives han som et åndshistorisk "enfant terrible" og som usedelig konfucianismemotstander. I sine verker gikk han inn for at man skulle gi sin egne forstand forrang foran autoritetsbeviser. Dette gjorde han ved hjelp av anekdotiske historier om kinesiske lærde skikkelser. Han satt under tvil en rekke overleverte beretninger. Men han betjente seg samtidig av konfucianske sitater for å underbygge sine oppfatninger. Xi Kang regnes som en av de syv vismenn i bambuslunden. Kilder. Robert G. Henricks (1983): "Philosophy and Argumentation in Third-Century China – The Essays of Hsi K‘ang", Princeton University Press. Robert G. Henricks (1976): "Hsi K‘ang (223-262): His Life, Literature and Thought", UMI Dissertation Services, Ann Arbor. Fylkesvei 420 (Vestfold). Fylkesvei 420 i Vestfold går mellom Borgheim og Rubberød i Nøtterøy kommune. Veiens lengde er 2,8 km. Eksterne lenker. 420 Fylkesvei 410 (Vestfold). Fylkesvei 410 i Vestfold går mellom Stangeby og Tenvik i Nøtterøy kommune. Veiens lengde er 5,7 km. Eksterne lenker. 410 Fylkesvei 390 (Vestfold). Fylkesvei 390 i Vestfold, heter Østre vei, og går mellom Sundene, nordligst på øya Tjøme og Tjøme kirke i Tjøme kommune. Veiens lengde er 6,9 km. Eksterne lenker. 390 Stoney Lane. Stoney Lane er den tidligere hjemmebanen til den engelske fotballklubben West Bromwich. Klubben benyttet Stoney Lane fra stiftelsen i 1878, til klubbens nåværende bane The Hawthorns ble åpnet i 1900. Geber. Jabir ibn Hayyan, også kalt "kjemiens far".Abu Musa Jabir ibn Hayyan (Arabisk جابر بن حيان)(ca 721 – ca 815), også kjent under sitt latinske navn Geber, var en framstående kjemiker, alkymist, farmasøyt, filosof, astronom/astrolog og fysiker. Han blir ofte referert til som "kjemiens far". Man er ikke helt sikker på hans etniske bakgrunn, selv om de fleste kilder som omtaler ham, betegner ham for å være av arabisk opprinnelse. Noen hevder at han er persisk. Ibn Hayyan regnes for å være den som innførte vitenskapelige metoder i alkymien, med oppfinnelsen av en rekke viktige prosesser som fortsatt benyttes i moderne kjemi, som framstilling av enkelte syrer, destillasjon og krystillasjon. Fylkesvei 380 (Vestfold). Fylkesvei 380 i Vestfold går mellom Lindhøy og Sandøysund i Tjøme kommune. Veiens lengde er 6,4 km. Eksterne lenker. 380 Huish Ground. Huish Ground er den tidligere hjemmebanen til den engelske fotballklubben Yeovil Town. Huish Ground ble benyttet fra stiftelsen av klubben i 1895, og var i bruk helt til Yeovil i 1990 skiftet hjemmearena til Huish Park. Banen var kjent og beryktet for en betydelig sideveis skråning. Det var ikke få ligaklubber som «skled ut» av FA-cupen på Huish Ground. Trent Bridge. Trent Bridge mot Radcliffe Road. Trent Bridge er et cricket-stadion i Nottingham i England, og hovedkvarteret til Nottinghamshire County Cricket Club. Den første kjente cricketkampen på området var i 1838. I tillegg til internasjonale kamper og hjemmekampene til Nottinghamshire, så har banen vært åsted for finalen i Twenty20 Cup to ganger. Navnet på banen kommer fra den nærliggende brua over elva Trent. Det er også den tidligere hjemmebanen til fotballklubben Notts County. Klubben benyttet arenaen permanent fra 1883 til 1910, da klubben skiftet hjemmearena til Meadow Lane. Musikknotasjon. Musikknotasjon betegner ethvert system som representerer toner og musikk ved skriftlige eller grafiske symboler. Gjennom historien har det blitt utviklet mange ulike systemer for å notere musikk. .nl. .nl er Nederlands nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registreringer av domenenavn under ".nl"-domenet blir gjort via et nettverk av deltakere. Det er et av verdens mest populære nasjonale toppnivådomener, plassert på 4. plass i en undersøkelse gjort av VeriSign, etter .de, .uk og .eu. Historie. Toppnivådomenet ".nl" ble registrert 25. april 1986 og var dermed det første nasjonale toppnivådomenet som ble registrert. Siden 31. januar 1996 har ".nl"-domener blitt registrert av Stichting Internet Domeinregistratie Nederland (SIDN). Registranter har måttet betale SIDN en avgift for å registrere domenenavn siden 1. april 1996, men registrering fram til da var gratis. Da domenenavnet ble startet opp var registrantene hovedsakelig universiteter og større selskaper. SIDN har åpnet for registrering av personlige domenenavn siden 2003. Mellom 2000 og 2003 kunne personlige domenenavn kun registreres på tredjenivå, og slike domenenavn hadde formen "janjansen.123.nl". Slike domenenavn ble imidlertid aldri særlig populære, og registrering av slike domenavn ble avsluttet i 2006. Det forventes at SIDN vil fjerne personlige domeneavn fra registrene sine ettersom det kun er rundt 500 slike domenavn registrert, i motsetning til omtrent 2 millioner annennivådomener. De syv vise i bambuslunden. De syv vise i bambuslunden (kinesisk: 竹林七賢, pinyin: "Zhúlín Qī Xián") var en gruppe kinesiske taoistiske Qingtan-vismenn, forfattere og musikere som fant hverandre under det blodige 200-tallet. Det er senere blitt fastslått gruppen er for det meste fiktiv som sammenslutning, selv om hver en av medlemmene nok er historiske. Det er sambandet mellom dem som er suspekt, likeså deler av deres biografier hva gjelder at de skulle ha vært tidligere embedsmenn. De var taoister som følte seg truet da det klart konfucianske Jin-dynastiet kom til makt. Legenden vil at de syv ønsket å unnslippe hofflivets intriger og korrupsjon og innestengte atmosfære under de tre rikers tid. De fant sammen i en bambuslund nær Xi Kangs hus i Shanyang (nå i provinsen Henan) der de nøt det enkle landlige liv og hverandres selskap, og satte pris på øl, personlig frihet, spontanitet og naturen. Liu Ling, Ruan Ji, Ruan Xian, Xiang Xiu, Wang Rong og Shan Tao var de øvrige seks vismenn i gruppen. En annen knyttet til de syv er Rong Qiqi (榮啟期), som er en mytisk skikkelse, muligens basert på en historisk person som i virkeligheten levde langt tidligere. Xi Kangs forakt for hofflivet førte til hans henrettelse etterhvert. Legenden om de syv har vært et sentralt tema i mye kinesisk diktning, musikk og billedkunst. De fremstilles gjerne i et homoerotisk lys. David Raven. David Haydn Raven (født 10. mars 1985 i Liverpool) er en engelsk fotballspiller. Ravens nåværende klubb er Carlisle, hvor han er forsvarsspiller. Raven fikk sin debut for Liverpool 1. desember 2004 i bortekampen mot Tottenham på White Hart Lane, i 5. runde kampen i Ligacupen. Kampen endte 1-1 etter ordinær tid, men Liverpool vant til slutt straffespark-konkurransen 5-4. I sesongen 2005/2006 var han på lån til Tranmere hvor han spilte 11 ligakamper. Han ble frigitt av Liverpool etter sesongen 2005/2006, og signerte deretter for Carlisle. Røde Holocaust. Røde Holocaust er en neologisme som betegner drapene på millioner av mennesker utført av totalitære stater i kommunismens navn i det 20. århundre, spesielt i områder under Sovjetunionens kontroll og i Kina, men også i en rekke mindre kommuniststater som Kambodsja under Pol Pot. Begrepet ble bl.a. kjent gjennom verket "Le Livre noir du communisme". Disse tallene møtes imidlertid også med kritikk av andre forskere. Den amerikanske historikeren J. Arch Getty har konkludert, på basis av de åpnede sovjetiske arkivene, at tallene som ofte presenteres for Sovjetunionen er overdrevne og at omkring 800 000 mennesker ble henrettet og omkring en million døde av andre årsaker i fangeleirene. Uenighetene i forhold til tallene har også å gjøre med hva som skal regnes med i tallene. Tallene som vanligvis oppgis inkluderer samtlige som falt som ofre for regimenes politikk, inkludert sultkatastrofer. Den indiske økonomen Amartya Sen har imidlertid regnet ut at den økte levealderen som har utviklet seg i Kina siden 1949, sammenlignet med India, tilsvarer fire millioner menneskeliv pr. år. Blant andre Noam Chomsky har argumentert for at dette også er tall som må tas med i betraktning så lenge sultkatastrofer o.l. som har vært et resultat av regimenes politikk tas med. Curtis Sliwa. Curtis Sliwa (født 26. mars 1954 i Brooklyn, New York) er grunnleggeren av organisasjonen Guardian Angels i 1979 for å bekjempe utbredt vold og kriminalitet på New Yorks undergrunnsbane. 19. juni 1992 ble Sliwa utsatt for et attentat. Fylkesvei 945 (Vestfold). Fylkesvei 945 i Vestfold går mellom Kløvstad og sentrum i Sande kommune. Veiens lengde er 7,5 km. Eksterne lenker. 945 Fylkesvei 958 (Vestfold). Fylkesvei 958 i Vestfold går mellom Gutu og Skoger i Sande kommune. Veiens lengde er 2,7 km. Eksterne lenker. 958 Fylkesvei 950 (Vestfold). Fylkesvei 950 i Vestfold går mellom Gunnestad og Skoger i Sande kommune. Traséer: Gunnestad – Fløta bru (8,9 km), Karlsrud – Jonsrud (0,6 km), Skoger jernbanebru øst – Skoger sør(0,1 km). Eksterne lenker. 950 UEFAs elitedommere. UEFAs elitedommere er de høyest rangerte dommerne i Europa. Det er disse dommerne som dømmer EM, VM og Europacupfinalene. UEFAs elitedommere. Dette er UEFAs elitedommere for første halvdel av sesongen 2010/11. Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex. Thomas Cromwell, maleri av Hans Holbein den yngre. Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex (født ca. 1485, død 28. juli 1540) var en engelsk statsmann. Han var Henrik VIIIs viktigste minister, i forskjellige poster, fra 1532 til 1540. Tidlig liv. Cromwell ble født omkring 1485 i Putney i London. Han var sønn av Walter Cromwell, som i forskjellige kilder er omtalt som tekstilarbeider, smed eller ølhuseier. Få detaljer fra Thomas Cromwell tidligste år er kjent. Innen 1512 hadde han blitt ansatt av en mektig florentisk bankfamilie, Frescobaldiene, og drev handel med tekstiler på Syngsson's Mart i Middelburg i Nederland. Dokumenter fra Vatikanets arkiver viser at han var agent for kardinal Reginald Bainbridge, og håndterte engelske kirkerettssaker for Den romerske rota. Han snakket i tillegg til engelsk flytende latin, italiensk og fransk. Da Bainbridge døde i 1514 vendte Cromwell hjem til England i august samme år. Han arbeidet hos kardinal Thomas Wolsey, hvor han tok seg av viktige kirkesaker til tross for at han var legmann. Innen 1519 giftet han seg med en tekstilhandlers datter, Elizabeth Wyckes (1489–1527). De fikk sønnen Gregory. Etter jusstudier ble Cromwell valgt inn i Det engelske parlamentet i 1523. Etter oppløsningen av parlamentet skrev han et brev til en venn hvor han spøkte med de uproduktive arbeidsmetodene I 1524 ble han tatt inn ved Gray's Inn. Mot slutten av tiåret hjalp han Wolsey med å oppløse tretti klostre for å skaffe penger til kardinalens skole i Ipswich og Cardinal's College i Oxford. I 1529 kalte Henrik VIII inn et nytt parlament, kjent som Reformasjonsparlamentet, for å få innvilget skilsmisse fra Katarina av Aragon. Cromwell ble mot slutten av 1530 eller tidlig i 1531 utnevnt til kongelig rådgiver for parlamentsaffærer, og innen utgangen av 1531 var han en del av kongens innerste krets. Han ble kongens viktigste minister i 1532, uten å ha noe offisielt embete som tilsa en slik posisjon, men rett og slett på grunn av kongens enorme tillit til ham. Først året etter ble han statssekretær. Minister. Cromwell spilte en viktig rolle i reformasjonen i England. Parlamentet 1529–1531 førte ikke kongen noe nærmere en skilsmisse. Men i 1532, med Cromwell som kongens fremste mann, begynte man å komme fremover i spørsmålet. Viktige inntektskilder for paven ble avskåret, og kirkelovgivningen ble overført til kongen. I løpet av de neste årene kom den grunnleggende loven under den engelske reformasjonen, "Act in Restraint of Appeals" som forbød anker til Roma og dermed åpnet for at skilsmisse kunne innvilges i England uten mulighet for at paven kunne behandle en anke. Det var Cromwell som skrev utkastet til denne loven. En detalj med stor betydning var at han beskrev England som et "imperium". Engelske monarker hadde også tidligere omtalt seg selv om keisere, fordi de styrte mer enn ett rike. Men i denne loven betydde det noe annet; England ble erklært å være et imperium i seg selv, fritt fra fremmede herskeres autoritet. Dette var rettet mot pavedømmet, som ikke lenger hadde noen makt i riket. Cromwell var den fremste blant de som foreslo for Henrik VIII at han skulle utnevne seg selv til overhode for kirken i England. Han sørget i 1534 for at "Act of Supremacy" ble vedtatt i parlamentet, og året etter ble han utnevnt til Henriks siste viseregent hos "Lords Spiriuals". Dette gav ham makt som høyeste dommer i kirkelige saker. Embetet var også en institusjon som samlet de to kirkelige provinsene i England, Canterbury og York. Det var i kraft av dette embetet Cromwell ledet oppløsningen av Englands klostre, som begynte med hans visitasjon som ble annonsert i 1535 og påbegynt vinteren 1536. Som belønning ble han jarl av Essex den 18. april 1540. Cromwell var også arkitekten bak "Laws in Wales Acts 1535–1542", som formelt forente England og Wales. Selv om oppløsningen av klostrene i ettertid først og fremst har blitt sett som et kynisk tiltak for å skaffe penger, hadde Cromwell og hans støttespillere genuine reservasjoner mot klosterlivet. De var spesielt negative til forbønn for avdøde. Mens Cromwell satt i posisjon var Henrik VIII langt mer velvillig innstilt til protestantismen enn han ble senere. Cromwell ble beskytter for en gruppe intellektuelle engelske humanister, som han brukte for å fremme reformasjonen gjennom trykte skriftet. Gruppen omfattet blant annet Thomas Gibson, William Marshall, Richard Morison, John Rastell, Thomas Starkey, Richard Taverner og John Uvedale. Blant annet fikk Marshall tyve pund av Cromwell for å oversette og trykke Marsilius av Padovas "Defensor pacis". Da Erasmus forsøkte å innkreve utestående pensjon fra Aldington i Kent nektet den daværende pastoren å utbetale pengene, fordi det var hans forgjenger som hadde lovet pensjonen, og ikke ham selv. Cromwell sendte Erasmus tyve engler, og hans venn Thomas Bedyll forsikret Erasmus om at Cromwell beundret ham svært høyt. Fallet. Cromwell støttet Henrik VIII da kongen ville kvitte seg med Anne Boleyn og i stedet gifte seg med Jane Seymour. Hans sønn Gregory var gift med Janes søster Elizabeth Seymour. Årsaken til at hans fall var at han oppfordret kongen sterkt til å skynde seg å gifte seg på nytt etter Janes død. Ekteskapet med Anna av Kleve, en politisk allianse som Cromwell hadde presset på kongen, var en katastrofe. Cromwells konservative fiender, spesielt Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, grep sjansen og krevde at Cromwell skulle arresteres. Under et møte i Det kongelige råd den 10. juni 1540 ble han pågrepet og ført til Tower of London. Han ble rammet av en "Act of Attainder", men ble holdt i live en stund slik at kongen kunne skille seg fra Anna. Etter at skilsmissen var i orden ble Cromwell henrettet i Tower den 28. juli 1540. Han var en av bare to menn som ble henrettet inne i Tower i stedet for å bli ført til Tower Hill. Den unge mannen som virket som bøddel skal ha brukt tre hugg for å skille hodet fra kroppen. Etter henrettelsen ble hodet lagt i kokende saltvann og så satt på en stake på London Bridge, med ansiktet vendt vekk fra City of London. Den samtidige krønikeskriveren Edward Hall skrev at Cromwell holdt en tale på skafottet, og så viste stor selvkontroll da bøddelen feilet. Den senere statslederen Oliver Cromwell nedstammet fra Thomas Cromwell gjennom søsteren Catherine. Hennes barn valgt å ta morens etternavn i stedet for farens, øyensynlig fordi de ville vise frem tilknytningen til sin berømte onkel. Dette illustrerer de delte meningene man hadde om Thomas Cromwell; mens mange feiret hans fall og død var det også mange som sørget over ham. Referanser. Essex 01 Nigel Short. Nigel David Short (født 1. juni 1965 i Leigh, Lancashire) betraktes som Storbritannias sterkeste sjakkspiller på 1900-tallet. Short ble betraktet som et vidunderbarn, allerede 10 år gammel fikk han stor medieomtale etter at han hadde slått Viktor Kortsjnoj i en simultanoppvisning. I 1977 ble han tidenes yngste deltaker i det britiske sjakkmesterskapet, da han kvalifiserte seg tre dager før han fylte tolv år. To år senere delte han førsteplassen i det britiske mesterskapet med John Nunn og Robert Bellin, og fikk sin første inntegning i IM-normen. Han ble tidenes nest yngste internasjonale mester i sjakkhistorien, ved å score 8 av 15 i Hastings-turneringen i 1979/80. I 1980 kom han på andre plass i junior-VM, bare slått av den kommende verdensmesteren Garry Kasparov. Han ble tildelt stormestertittelen i 1984, 19 år gammel, den gang verdens yngste. I 1992 beseiret Short Anatolij Karpov i kandidatturneringen, etter at han allerede hadde eliminert Jonathan Speelman og Boris Gelfand. I 1993 slo han Jan Timman i kandidatfinalen og fikk retten til å møte Kasparov i tittelkamp om VM-tronen. Da ingen av spillerne godtok å spille under de betingelsene FIDE kunne tilby, ble begge spillerne diskvalifisert av FIDE, som arrangerte et "erstatnings-VM". Short og Kasparov startet i 1993 Professional Chess Association (PCA), en organisasjon som ble oppløst etter ca. to år. PCA var en konkurrerende organisasjon til FIDE, og arrangerte egne verdensmesterskap. Kasparov ble PCA-verdensmester i 1993, etter å ha slått Short 12,5–7,5. Shorts FIDE-rating per september 2009 er 2706. Det gir ham en 29. plass på listen, som beste britiske spiller, foran Michael Adams. Han har vært fast sjakkspaltist i engelsk dagspresse, (september 2005 til oktober 2006 i The Guardian, tidligere i Daily Telegraph). Short er utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Fylkesvei 990 (Vestfold). Fylkesvei 990 i Vestfold går mellom Svelvik sør og Rørvik i Svelvik kommune. Veiens lengde er 2,3 km. Eksterne lenker. 990 Albert Stubbins. Albert Stubbins (født 17. juli 1919, død 28. desember 2002) var en engelsk spiss. Mest kjent er han fra tiden som måltyv i Liverpool FC. Stubbins ble født Wallsend i England, men vokste opp i USA. Stubbins signerte for Newcastle i 1937, og spilte 30 kamper og skåret seks mål for klubben. Under andre verdenskrig spilte han 231 kamper og skåret utrolige 188 mål. 12. september 1946 ble han kjøpt av Liverpool manager George Kay for £12 500. Han var veldig nær å signere for rival Everton, men et myntkast avgjorde at han bestemte seg for de røde. I sin første sesong, (1946/1947), ble han delt toppskårer med Jack Balmer med 24 mål i ligaen, og fire mål i andre turneringer. Han var med på laget som vant seriemesterskapet denne sesongen. Han ble i klubben til 1953, da skader gjorde at han måtte legge opp. Totalt spilte han 178 kamper og skåret 83 mål for Anfield-klubben. Fylkesvei 601 (Vestfold). Fylkesvei 601 i Vestfold går mellom Pipenholt og Snappen i Andebu kommune. Veiens lengde er 7,3 km. Eksterne lenker. 601 Rustam Kasimdzjanov. Rustam Kasimdzjanov (Rustam Qosimjonov på usbekisk, født 5. desember 1979) er en usbekisk sjakkspiller. På FIDEs ratingliste per september 2009 har Kasimdzjanov en rating på 2702, og ligger på 31. plass på verdensstatistikken. Han ble kåret til verdensmester i 2004, etter en svært kontroversiell turnering. Den ble avviklet i Libyas hovedstad Tripoli, hvor de israelske spillerne ikke kunne delta. I solidaritet boikottet flere stormestre turneringen. Åtte av verdens ti sterkeste spillere (hvorav de fem fremste) nektet å spille. I løpet av turneringen eliminerte imidlertid Kasimdzjanov så sterke spillere som Vassilij Ivantsjuk, Aleksandr Grisjtsjuk, Veselin Topalov og Michael Adams. Han vant retten til å møte Garri Kasparov i en kamp om VM-tittelen, men denne ble aldri arrangert. I 2007 deltok Kasimdzjanov i kandidatturneringen som kvalifiserte til deltakelse i VM-turneringen i sjakk 2007, men han ble slått ut i første runde av Boris Gelfand. Fylkesvei 285 (Vestfold). Fylkesvei 285 i Vestfold går mellom Kullerød og Torp lufthavn i Sandefjord kommune. Veiens lengde er 3,0 km. Den 1. januar 2010 ble veien omklassifisert til riksvei. Musikk i Final Fantasy og Final Fantasy II. Musikken i "Final Fantasy" ("I") og "Final Fantasy II" ble komponert av Nobuo Uematsu. Disse rollespillene ble gitt ut av Square Co. for Nintendo Entertainment System i henholdsvis 1987 og 1988. "All Sounds of Final Fantasy I•II". "All Sounds of Final Fantasy I•II" er et album med lydsporet fra "Final Fantasy I" og "II". Musikken er komponert, produsert og spilt av Nobuo Uematsu. Albumet ble utgitt 28. februar 1989 og andre opplag ble utgitt 25. mars 1994. Det har i alt 49 spor. Spor 1 og 49 er musikk fra spillene spilt på en synthesizer og resten av sporene er direkte fra Nintendo Entertainment System. Spor 2–21 er fra "Final Fantasy I" og 22–47 er fra "Final Fantasy II". Spor 48, «Dungeon», ble ikke brukt i spillene, men ble senere brukt i "Final Fantasy VI" hvor den ble kalt «The Magic House». "Symphonic Suite Final Fantasy". "Symphonic Suite Final Fantasy" inneholder musikk fra "Final Fantasy I" og II spilt av Tokyo Symphony Orchestra. Musikken er arrangert av Katsuhisa Hattori og sønnen Takayuki Hattori. Katsuhisa Hattori dirigerte også orkesteret. Albumet har sju spor med en lengde på 39.42 minutter. Det ble utgitt 25. juli 1989 av Polystar Co./DataM og utgitt på nytt 16. april 1993 i et opplag av ukjent opprinnelse. 25. mars 1994 ble det igjen utgitt av Polystar/NTT Publishing Co.. "Final Fantasy & Final Fantasy II Original Soundtrack". "Final Fantasy & Final Fantasy II Original Soundtrack" inneholder lydsporet fra de oppdaterte versjonene av "Final Fantasy I" og "II", som ble utgitt på PlayStation. Musikken er arrangert av Nobuo Uematsu og Tsuyoshi Sekito. Albumet er på to CD-er med totalt 65 spor og er 102.30 minutter langt. Det ble utgitt i Japan 23. oktober 2002. Cyril Done. Cyril Done, 21. oktober 1920 – 24. februar 1993, er en tidligere engelsk spiss. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Done ble født i Liverpool, og spilte for Bootle Boys Brigade da han ble oppdaget som 17-åring av Liverpool manager George Kay, og han kom gratis til Liverpool i januar 1938. Debuten hans kom 2. september 1939 mot Chelsea. Han scorte kampens eneste mål og ble dermed matchvinner i sin første kamp. Dette skulle vise seg å bli den siste offisielle kampen på grunn av 2. verdenskrig. Han ble værende i klubben og scorte en rekke mål i krigsårene. Han scorte utrolige 146 mål på 137 kamper under 2. verdenskrig. Altså over et mål i snitt pr. kamp. Done var med på laget som vant det første ligamesterskapet etter krigen i sesongen 1946/1947. I 1952 signerte Done for Tranmere hvor han scorte nesten 100 mål. Senere i karrieren spilte han også for både Port Vale og Winsford United. Han var manager for Skelmersdale United FC i årene 1959-1962. Comptroller of the Household. Comptroller of the Household er et gammelt embete i den britiske monarkens husholdning. Comptrolleren er den nest høyest rangerte i Lord Stewards avdeling, og er ofte kabinettmedlem. Tidligere var han "ex officio" medlem av Board of Green Cloth, inntil det ble avskaffet som del av en reform i 2004. "Comptroller" er en gammel stavemåte av "controller", som er kjent fra flere britiske siden omkring 1500, og fra senere amerikanske titler. I moderne tid har Comtroller hatt en lite fremtredende rolle i britisk politikk. Han er en av regjeringens innpiskere i Underhuset (Storbritannia). Hans ansvar for den kongelige husholdning er rent nominell, bortsett fra at han til tider kan bli innkalt for å motta gjester under kongelige hageselskap. Pr. 2007 er Thomas McAvoy Comtroller of the Household. Embetsinnehavere. Listen inneholder noen huller der Comptrollers navn ikke er kjent. Det er usikkert om det i slike perioder i det hele tatt var noen som hadde embetet. Titler i listen er ikke nødvendigvis den personen hadde i embetsperioden. Ex officio. Ex officio (på norsk "i embeds medfør" eller "på tjenestens vegne") innebærer at noen (for eksempel en myndighet) skal utføre noe på eget initiativ, dvs. uten at noen utomstående påkaller at det blir utført. Ex officio innebærer også at man gjennom sitt embete automatisk blir tildelt andre poster eller ansvarsområder. Et eksempel er USAs visepresident som gjennom sitt embete automatisk er president i USAs senat. Papa Roach. Papa Roach er et Nu metalband fra Vacvilla, California. Bandet ble stiftet i januar 1993, da Jacoby Shaddix (vokalist) og Dave Buckner (tromme) møttes på Vacavila videregående skoles fotballbane og begynte å snakke om musikk. De fikk senere med seg Will James og Ben Luther. Papa Roachs tidligere år. Gruppa Papa Roach begynte i Januar 1993, da Jacoby Shaddix (vokal) og Dave Buckner (trommer) møttes på fotballbanen på Vacaville High School under en intens kamp, da de to endte opp med å snakke om musikk. Senere kom Will James (bass) og Ben Luther (trombone) inn i bandet som skulle dannes. De bestemte seg for å bli med i skolens talentshow, hvor de fremførte en coverversjon av Jimi Hendrix' populære sang, Fire. De vant selvfølgelig ikke konkurransen. Bandets navn kommer fra Shaddix' ste-bestefar, Howard William Roatch, som hadde kallenavnet Papa Roach. Roatch tok livet sitt i 2006. Bandet viste sin sorg ved å fremføre sangen Roses on my grave live. Ben Luther ble byttet ut med Jerry Horton (gitar) fra Vanden High School. Jerry ble introdusert til bandet gjennom kjæresten hans, som var en fan. På den tiden øvde Papa Roach i Daves garasje hver dag og prøvde å sikre penger. I 1994 spilte Papa Roach inn sin første plate med 7 sanger, Potatoes For Christmas. David Buckner var midlertidig byttet ut med Ryan Brown, fordi Buckner var et år i Seattle for å studere kunst. Et år senere spilte de inn en plate med to sanger på Sound Farm Studios. Navnet på albumet ble Caca Bonita. På denne tiden hadde Dave Buckner kommet tilbake. For å komme videre som et band, byttet de ut Will James med Tobin Esperance. I 1997 produserte bandet sitt førte fulle album med navnet Old Friends from Young Years. Selv om de turnerte mye hadde de sponset band som Incubus, Powerman 5000, Hed PE, Snot, Far og Static-X. I 1998 slapp de et album med 5 spor med navnet 5 Tracks Deep. Det solgte mer enn 1,000 kopier i den første måneden. Et år senere produserte de enda en plate, som ville ende opp som deres siste uavhengige utgivelse, med navnet Let 'Em Know. Denne ble ansett å være Papa Roachs beste uavhengig innsats som en sammenbinding, den fremhever deres distinktive lyd. Platas suksess fanget oppmerksomheten til Warner Brothers, som finansierte produksjon av en 5-spors promo/demo-CD. Den uutgitte CD-en inneholdt sangene "Infest", "Last Resort", "Broken Home", "Dead Cell", og "She Loves Me Not" – De første fire ville senere være på deres "Infest", og den siste på Lovehatetragedy. Til slutt valgte Warner Brothers å ikke signere, basert på et manglende talet i deres tidligere musikalske innsatser. Litt etter ble Shaddix kontaktet av Dreamworks Records og ble tilbutd en platekontrakt. Papa Roach kom seg inn i "the mainstream" på grunn av albumet Infest, og hit singelen "Last Resort". Musikkstil. I deres første to albumer. Old Friends From Young Years(1997) og Infest (2000), var Papa Roach tilbøyelig til å inkorporere innflytelser fra nu metall og rapcore. Siden Lovehatetragedy (2002) begynte de med rap-divoide lyder som alternativ rock (unntatt sangene «Anxiety», spilt sammen med Black Eyed Peas, og «She Loves Me Not»). Frontman Jacoby Shaddix sa følgende i et intervju med The Dallas Music Guide i sammenheng med at de ikke lengre brukte rapping i sin musikk: “...The rapping's gone! I don't feel like rapping. I'm just over that... I just want to be a rocker. It's what I wanted to be when I was a kid." Shaddix har tilføyd denne bemerkningen i et intervju nylig: "We’re a band that tries to walk that line between metal, hardcore, punk rock and pop music, and we do our best at trying to make it all tasteful." Til overraskelse for mange fans blir “...to be loved» fra deres nyeste album The Paramour Sessions kjennetegnet av litt av den gamle nu metal lyden, og noe som mange mener er rapping i begynnelsen og slutten av versene. Teksten "I'm taking it back to a hardcore level" kan bety at de går tilbake til deres nu metallrøtter. «Roses On My Grave» er den eneste sangen som har orkesterinstrumenter, som gir det en annen stil enn resten av The Paramour Sessions. Frans I av Frankrike. Frans I av Frankrike (fransk "François Ier") (12. september 1494 – 31. mars 1547), kalt for «Far og Konservator av Brev» ("le Père et Restaurateur des Lettres"), ble kronet som konge av Frankrike i 1515 i katedralen Notre-Dame i Reims og regjerte til 1547. Frans I er sett på som Frankrikes første renessansemonark. I hans tid gjorde Frankrike store kulturelle framskritt. Han var en samtidig med kong Henrik VIII av England og Karl V av det tysk-romerske rike, hans store rivaler, og den tyrkiske Suleiman I den store som var hans allierte. De første årene. Frans I, et medlem av Huset Valois, ble født i Cognac, Charente, som sønn av Karl av Angoulême (1459 – 1. januar 1496), og Louise av Savoie (11. september 1476 – 22. september 1531). Hans far var fetter av kong Ludvig XII av Frankrike. I 1498 fikk den fire år gamle Frans, da allerede hertug av Angoulême, tittelen hertug av Valois. Han var utsett som arvingen til Ludvig XII som ikke selv hadde maktet å avle en sønn med noen av sine tre hustruer. Unge Frans ble, etter påtrykk fra kongen, forlovet i 1506 og den 18. mai 1514 gift med Claude av Frankrike (1499 – 1524), datter av Ludvig XII og Anne av Bretagne og arvingen av Bretagne. Ettersom salisk lov ("lex Salica") da slo fast at ingen kvinne kunne arve Frankrikes trone ble tronen gitt videre til Frans I ved Ludvig XIIs død. Grunnen var at han var etterkommer av den eldste overlevende mannlig linje av Huset Capet. Claude av Frankrike ble dronning. Da unge Frans overtok tronen i 1515 var han allerede en konge med humanistiske evner som savnet sidestykke. Mens hans to forgjengere, Karl VIII og Ludvig XII, hadde vært opptatt av Italia var de lite interessert i den nye intellektuelle bevegelsen som fantes i Italia. Begge monarkene fortsatte i de samme spor som hadde preget franske monarker i århundrer. De er således betraktet som de siste av middelalderens franske konger, men de la grunnlaget for at renessansen kunne komme til Frankrike med full styrke. Kontakten mellom franskmenn og italienere i en langvarig rekke av kriger under de forgående kongene hadde brakt nye ideer og impulser til Frankrike på den tiden unge Frans fikk sin utdannelse. Et antall av hans lærere, som hans latinlærer Desmoulins og Christophe de Longeuil var skolert i den nye tenkningen og således preget Frans, den kommende kongen. Hans mor hadde også stor interesse i renessansekunst som ble førte videre til hennes sønn. Velynder av kunsten. På den tiden hvor Frans ble kronet hadde renessansen allerede kommet til Frankrike og den nye kongen var en betydelig støtte for endringene. Han ble en betydelig velynder av kunsten. Han ga sin støtte til mange av de største kunstnere i sin tid og oppmuntret de til å komme til Frankrike. Noen av dem arbeidet for ham, blant annet Andrea del Sarto, og Leonardo da Vinci som Frans overtalte til å forlate Italia i sin siste og minst produktive del av livet. Mens Leonardo malte få malerier i sine år i Frankrike brakte han dog med seg mange av sine største verker, blant annet det verdensberømte "Mona Lisa" som siden ble i Frankrike etter hans død. Andre betydelige kunstnere som Frans ansatte var blant annet gullsmeden Benvenuto Cellini og malerne Rosso, Giulio Romano og Primaticcio som alle bidro tungt til å dekorere kongens ulike palasser. Frans ansette også en rekke agenter i Italia som bestrebet seg på å sikre seg kunstverk av italienske mestre som Michelangelo, Tizian og Raphael og sende disse til Frankrike. Disse agentene hadde betydelig suksess, skjønt planen om å flytte Leonardos "Nattverden", hans store freskomaleri, viste seg ikke mulig. Da Frans ble konge var de kongelige palassene kun dekorert med spredte malerier, og ikke en eneste statue, verken moderne eller antikk. I løpet av hans kongedømme begynte den enestående samlingen av kunstgjenstander som franske konger samlet og som fortsatt kan bli sett på Louvre. En mann med brev. Kong Frans var kjent som «en mann med brev». Ikke bare støttet Frans en rekke betydelige forfattere, men var også selv en poet, om enn ikke av stor kvalitet. Kongen arbeidet hardt med å forbedre det kongelige bibliotek. Han utpekte den store franske humanisten Guillaume Budé som sjefsbibliotekar og begynte å utvide bibliotekets samlinger. Frans ansatte agenter i Italia for å lete etter sjeldne bøker og manuskripter akkurat som han hadde lett etter kunstverk. I løpet av hans tid økte biblioteket betydelig. Ikke bare ekspanderte biblioteket, det er også, i henhold til Knecht, bevis på at han faktisk leste bøkene han skaffet for det, noe konger ikke var kjent for å gjøre. Frans satte en viktig presedens ved å åpne sitt bibliotek for lærde fra hele verden for at kunnskapen skulle bli spredt. I 1547 signert Frans "Ordonnance de Montpellier", en vedtak som betydde at hans bibliotek skulle motta en kopi av hver eneste bok som ble solgt i Frankrike. Frans’ eldre søster Margrete av Navarra (1492 – 1549), dronning av Navarra, var også deltagende ved at hun skrev klassikeren "L'Heptaméron", inspirert av "Decameronen", og som kom ut i 1559. Byggverker. Frans var en imponerende byggherre og pøste store økonomiske midler i ny byggverk. Han fortsatte arbeidet som hans forgjengere hadde gjort med palasset Château d'Amboise og påbegynte også ombyggingen av Château de Blois. Tidlig i sin regjering begynte han også byggingen av det storslåtte Château de Chambord, selvinnlysende inspirert av italiensk renessansearkitektur, og ble kanskje også formgitt av Leonardo. Frans ombygde også Louvre og forvandlet det fra en dyster middelalderfestning til en praktfull renessansebygning. Han finansierte byggingen av en nytt rådhus i Paris, Hôtel de Ville, for å ha kontroll over bygningens tegninger. Han konstruerte også Château de Madrid og bygde om på Château de St-Germain-en-Laye. Den største av Frans’ byggeprosjekter var rekonstruksjonen og utvidelsen av det kongelige slottet Fontainebleau som ble hans favorittsted foruten også å være stedet hvor han huset sin offisielle elskerinne, Anne de Pisseleu d'Heilly, hertuginnen av Etampes. Alle prosjektene hans var luksuriøse dekorert både på innsiden som på utsiden. Fontainebleau hadde for eksempel en overstrømmende fontene i haven hvor mengder av vin ble blandet med vann. Militæret. Frans hadde en sterkere økonomisk og politisk posisjon enn noen annen monark i Europa. Frankrike var Europas folkerikeste stat med rundt 15 millioner innbyggere, preget av et velstående jordbruk, selvforsynt med kjøtt, korn, vin og salt. Den mektige lensadelen var blitt knekket og sentraladministrasjonen var blitt bygget ut og effektivisert under kongens ledelse. Takket være solide skatter holdt kongen et sterkt militærvesen hvor de viktigste delene var et tungt rytteri (hvor adelen fortsatt spilte en rolle), et artilleri og et infanteri som hovedsakelig besto av utenlandske leiesoldater. Med sin kontroll over tilsettingen av kirkelige embeter kunne han også utnytte kirkens rikdom til belønne adels- og embetsmenn for trofast tjeneste. Militært og politisk var Frans’ regime likevel ikke preget av suksess. Han forsøkte og feilet med å bli den nye keiseren av det tysk-romerske riket, og han drev en rekke kriger i Italia, se "De italienske kriger". Han klarte å beseire sveitserne i slaget ved Marignano, noe som gjorde det mulig for ham å erobre den italienske bystaten Milano. Det meste av hans tid var preget av å bekjempe sin hovedfiende, Karl V av det tysk-romerske rike, som styrte over både Tyskland og Spania, også kjent som «Hansburg-omringingen», og var således en trussel mot Frankrike. Frans forsøkte å få til en allianse med Henrik VIII av England. Forhandlingene skjedde ved den berømte Camp du Drap d'Or, eller «Gullbrokadeleiren», i 1520, men det feilet. Hans mest knusende nederlag skjedde i slaget ved Pavia i 1525 hvor han ble tatt til fange av Karl V. Cesare Hercolani hadde skadet hesten hans og han ble tatt til fange av spanjolene Juan de Urbieta, Diego Dávila og Afonso Pita. Det har blitt sagt at den berømte matretten Zuppa alla Pavese ble oppfunnet der og da for å gi kongen mat etter slaget. Frans I av Frankrike ble holdt som fange i Madrid og tvunget til betydelig innrømmelser til Karl V før han ble satt fri. Da han kom tilbake til Frankrike argumenterte han at innrømmelsene var blitt gitt under tvang og han nektet å utføre dem. Den nye verden. Som konge ga han sin støtte til borgerne i byen Lyon i 1524 til å finansiere ekspedisjonen til italieneren Giovanni da Verrazzano til Nord-Amerika. På ekspedisjonen krevde Verrazzano Newfoundland for den franske kronen. I 1534 sendte han Jacques Cartier for å utforske elven St. Lawrence River i Quebec for å finne «certaines îles et pays où l'on dit qu'il se doit trouver grande quantité d'or et autres riches choses» – «bestemte øyer og land hvor det er sagt at det må være store mengder gull og andre rikdommer». I 1541 sendte hanJean-François de la Roque de Roberval for å bosette seg i Canada og for å spre den katolske tro. Byråkratiske reformer. I sitt palass i Villers-Cotterêts, Aisne, signerte Frans i 1539 den forordning som bestemte at fransk språk skulle være det administrative språket framfor latin. Den samme forordningen krevde at prester skulle registrere fødsler, giftemål og død, og han etablerte således et register for hver eneste borger. Det etablerte de første opptegnelser med statistikk over slektskapsforhold i Europa. En viktig endring som Frans skaffet europisk historie var at han kom til en forståelse med de ottomanske tyrkerne. Ingen formell avtale ble signert med «de vantro», men de var møter på høyt nivå mellom de to maktene som gjorde det mulig å samarbeide mot Karl V og i 1543 kombinerte de styrkene i et felles sjøangrep på Nice. Religion. Det var i de siste årene av hans regjering at den kristne religionen ble delt. Martin Luthers avvisning av korrupsjon og nytelsessyken i Den romersk-katolske kirke førte at den protestantiske bevegelsen spredte seg over hele Europa, også Frankrike. I begynnelsen var kong Frans I rimelig tolerant overfor den nye bevegelsen og så på den som faktisk nyttig ettersom mange tyske protestantiske prinser vendte seg mot hans arvefiende, Karl V, men om nettene til 17. og 18. oktober 1534 kom det oppslag på veggene i Paris og mange andre byer som fordømte den pavelige messen. Denne erklæring kom til og med på døra til kongens eget rom, og det ble også sagt at den var festet på boksen hvor han oppbevarte sine lommetørkler. De mest ivrige katolikker ble opprørte over oppslagenes påstander. Frans selv så på det som et komplott mot ham selv og svarte med å sette i gang forfølgelser hvor protestanter ble fengslet og henrettet i hopetall. I noen områder ble hele landsbyer ødelagt. Skrifter ble sensurert og ledende protestanter som Jean Calvin ble tvunget i landflyktighet. Det viste seg at det var Antoine Marcourt, en protestantisk prest, som var ansvarlig for oppslagene. Motreaksjonen gikk overstyr og de forfulgte talte etter hvert titusener. Opprørt over utviklingen i Frankrike døde Frans I av Frankrike i 1547. Det er blitt sagt at han døde mens han klagde over tyngden i kronen som han først hadde sett på som en gave fra Gud. Ettermæle. Frans I av Frankrikes ettermæle er delt. Han oppnådde store kulturelle prestasjoner, men de kom på bekostning av økonomien. Forfølgelsen av protestantene førte Frankrike i flere tiår ut i en borgerkrig som ikke sluttet før i 1598 med vedtaket i Nantes. Frans I døde ved Château de Rambouillet og er gravlagt med sin første hustru, Claude av Frankrike, hertuginne av Bretagne, i kirken Saint Denis Basilica. Han ble etterfulgt av sin sønn, Henrik II av Frankrike. 9. serierunde i Adeccoligaen 2007. 9. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet den 3. juni klokken 18.00 med seks kamper. De resterende to kampene ble spilt den 7. juni 2007 mellom Glimt og Molde som startet klokken 18.00 og avslutningsvis Hønefoss og Moss klokken 19.00. De sistnevnte kampene ble flyttet på grunn av at klubbene hadde spillere som ble tatt ut i U21-troppen til landskamp mot Estland samme dag. Sopotfestivalen. Sopotfestivalen (polsk: Sopot Festival, engelsk: Sopot International Song Festival) er en internasjonal musikkonkurranse, som årlig blir arrangert i den polske kystbyen Sopot. Den første Sopotfestivalen ble organisert og arrangert første gang i 1961 av Władysław Szpilman fra polsk radio sammen med Szymon Zakrzewski fra det polske artistbyrået Pagart. Mellom 1977 og 1980 ble festivalen erstattet med Intervision-musikkonkurransen. "Sopot International Music Festival" valgte ulike måter å kåre en vinner på. Festivalen var åpen for ikke-europeiske land som for eksempel Cuba, Den dominikanske republikk, Mongolia, New Zealand, Nigeria, Peru, Sør-Afrika. Konkurransen mistet popularitet og interesse utover 1980-tallet og enda mer på 1990-tallet, og den heller dårlige organiseringen fra det statlige polske kringkastingsselskapet TVPs side førte til at Sopots myndigheter gav organiseringen av 2005-arrangementet til den private TV-kanalen TVN. Siden 1999 har det ikke være en egen Grand Prix-konkurranse som en del av festivalen. TVP valgte istedet å invitere kjente artister. TVN er forventet å relansere konkurransen. Sopot International Song Festival er ansett som større enn Benidormfestivalen eller Karlshamnfestivalen på grunn av dens evne til å skaffe kjente artister. Vinnere av Sopotfestivalen 1. 1961-1973 – Price for the Masterpiece 1974-1976 – Grand Prix de disque 1984-1987 Sopot Music Festival Grand Prix 1991-1998 Sopot Music Festival Grand Prix 1 Listen inkluderer bare vinnere av den mest prestisjefylte konkurransen under Sopot Music Festival. Noen ganger overskygger en konkurranse en annen. "Grand Prix de disque" var den mest prestisjefylte mellom 1974 og 1976 men når Intervisjonen startet, ble den degradert, men fortsatte inntil 1979. Sopot Music Festival har også gitt priser for "beste utførelse" på 1960-tallet "Marmornattergalen" på 1980-tallet og 1990-tallet og "Winner Of The Polish Day" felere ganger fra 1960-tallet til 1980-tallet. Vinnere fordelt på land: Polen (10), Sovjetunionen, Storbritannia (4), USA (3), Canada, Finland, Hellas og Sveits (2), Østerrike, Tsjekkoslovakia, Frankrike, Tyskland, Italia, Latvia, Litauen, Nederland, Norge og Sverige (1) Tønsberg og Nøtterøy bibliotek. Tønsberg og Nøtterøy bibliotek ligger i Storgata 16 sentralt i Tønsberg i Vestfold. Bygget er tegnet av arkitektene Lunde & Løvseth og ble tatt i bruk i 1992. Prosjektet vant Norsk Stålkonstruksjonspris for 1993 og Houens fonds diplom i 2000. I underetasjen er ruinene fra Olavsklosteret i Tønsberg synlige. Seks vikinggraver ble funnet på bibliotektomta i perioden 1987–1991. To av dem var båtgraver og er markert i bibliotekets underetasje. Biblioteket ble opprettet som "Tønsberg bibliotek" i 1909. Fra 1946 til 1992 lå biblioteket i det som i dag kalles Villa Møllebakken, det vil si skipsreder Wilhelmsens tidligere bolig på Haugar like ved dagens Haugar Vestfold Kunstmuseum. Tromsø kunstforening. a> i klassisistisk stil, oppført i 1894. Tromsø kunstforening ble stiftet i 1877, og har drevet kontinuerlig siden 1924, noe som gjør den til en av Tromsøs eldste kulturinstitusjoner. Tromsø Kunstforening er et sentral visningssted for kunst i Nord-Norge, og legger vekt på nyere og eksperimentell samtidskunst i sitt program. I utstillinger og prosjekter arbeider kunstforeningen både med internasjonale kunstnere og med fokus på kunstnere og temaer spesielt knyttet til nordområdene. Blant kunstnerne som har stilt ut i Tromsø Kunstforening er Anne Katrine Dolven, Andres Serrano, Per Enoksen, Åsa Sonjasdotter, Olga og Alexander Florensky, Sven Påhlsson, Jesper Just, Carl Michael von Hausswolff, Annika Larsson og Geir Jenssen. I tillegg til utstillinger legger kunstforeningen stor vekt på undervisning og formidling til ulike grupper. Seminarer, debatter, foredrag og omvisninger arrangeres jevnlig. Hvert år besøkes kunstforeningen av flere tusen barn og unge i regi av Den kulturelle skolesekken. Kunstforeningen har siden 1981 holdt til i Tromsø museums gamle bygg fra 1894 – tegnet av arkitekt Lars Solberg. Den ligger mellom Fylkeshuset, Mack bryggeri og Polaria. Utstillingsarealet er omlag 450 m². PolArt. PolArt er et eksempel på et gjentagende prosjekt knyttet til nordområdene. I samarbeid med forskningsnettverket Arctos og Troms fylkeskommune inviterer kunstforeningen hvert år kunstnere til å delta i et tredelt prosjekt, som består av deltakelse på et forskningstokt med skip i nordishavet, et opphold ved Troms fylkeskommunes gjesteatelier og deltakelse i en gruppeutstilling i Tromsø Kunstforening. Prosjektet har pågått siden 2007, og har som mål å skape nye forbindelser mellom kunst og naturvitenskapelig forskning. Organisering. Tromsø Kunstforening er en medlemsbasert organisasjon. Dens øverste organ er generalforsamlingen, som velger kunstforeningens styre. Styret ansetter kunstforeningens intendant (leder). Intendanten er ansvarlig for kunstforeningens daglige drift og kunstneriske program. Kunstforeningen drives med offentlige og private midler, med Tromsø kommune som viktigste samarbeidspartner. Styreleder ved Tromsø Kunstforening er Hilde Sjurelv, intendant Svein Ingvoll Pedersen (2010). Melhus Idrettslag. Melhus Idrettslag (stiftet 1898) er det største idrettslaget i Melhus kommune i Sør-Trøndelag og tilbyr blant annet fotball, håndball*, ski, volleyball, orientering, styrkeløft og mye mer. Klubben har et eget idrettsanlegg, Gruva, med to gressbaner, én kunstgressbane for 11-er-fotball (ny i 2010), samt en kunstgressbane for femmer- og en for sjuerfotball, alle banene kompakt beliggende rundt et stort klubbhus. A-laget spilte i 5. divisjon, avdeling 4 sesongen 2011. 100 proof. 100 proof var et gammelt mål på alkoholinnhold i destillert alkohol (brennevin). Metoden for å måle var at en laget en liten en haug med svartkrutt. Denne ble dynket med sprit til den ikke kunne holde mer uten at det rant utover. Når en satte fyr på blandingen og den brant med klar blå flamme, var spriten «100 proof». Var den sterkere eller svakere enn 57,15 volumprosent, ble forbrenningen merkbart forskjellig. Målemåten er kanskje mest kjent fra «det ville vesten», hvor den fungerte fordi den var ukomplisert og bare behøvde ingredienser en hadde adgang til. I USA brukes enheten i dag slik at 1 proof er 1/2 vol.%, mens «100 Brit.Proof» fortsatt er 57 %. En del brennevinsprodusenter setter fortsatt på etiketter der alkoholstyrken oppgis til eksempelvis «80 proof», for å antyde at produktet holder på tradisjonene. Peter Herresthal. Peter Herresthal (født 3. november 1970) er en norsk fiolinist og fiolinpedagog. Herresthal er utdannet ved Norges musikkhøgskole og var allerede i studietiden aktiv som konsertmester og som medlem i Det Norske Kammerorkester. Etter studiene har han markert seg som en av Nordens fremste solister med samtidsmusikk som spesialfelt gjennom en rekke innspillinger på BIS og Simax samt som solist med orkester i Norge, Tyskland, Frankrike, Sverige, Japan, Spania, Italia, Baltikum, Polen og Portugal. Han er professor ved Norges Musikkhøgskole og gjesteprofessor ved Royal College of Music i London. 2002-2007 var han professor ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm og 2002-2004 professor ved Edsberg slott i Stockholm. Han har gitt ut plater for BIS og Simax med fiolinkonserter av Jon Øivind Ness, Henrik Hellstenius, Arne Nordheim, Gisle Kverndokk, Antonio Bibalo og Olav Anton Thommesen. Herresthal spiller på en fiolin av GB Guadagnini fra Milano 1753. Eksterne lenker. Herresthal Herresthal Herresthal Herresthal Europavei 85. Europavei 85 går mellom Klaipėda i Litauen og Alexandroúpoli i Hellas. Veiens lengde er 2310 km. Trasé fastlagt av UNECE: Klaipėda – Kaunas – Vilnius – Lida – Slonim – Kobrin – Luck – Černovcy – Siret – Suceava – Săbăoani – Roman – Bačau – Mărăsesti – Tisita – Buzău – Urziceni – București – Giurgiu – Ruse – Bjala – Veliko Tarnovo – Stara Zagora – Haskovo – Svilengrad – Ormenio – Kastanies – Didymoteicho – Alexandroúpoli. Sander Westerveld. Sander Westerveld (født 23. oktober 1974) er en nederlandsk fotballkeeper. Hans nåværende klubb er UD Almería. Westerveld begynte sin karriere i FC Twente, og spilte sin første profesjonelle kamp i 1994. Etter to sesonger i klubben signerte han for Vitesse Arnhem. I løpet av de tre sesongene han ble i klubben, utviklet han seg som en av de beste i landet. 15. juni 1999 ble han hentet til Liverpool for £4.000.000. Han tok over keeperplassen i Liverpool-målet fra David James. Etter en stor tabbe mot Bolton i 2001 som sørget for at Liverpool tapte 2-1, ble han plassert på benken, etter at manager Gérard Houllier kjøpte inn to nye keepere til klubben, nemlig Jerzy Dudek og Chris Kirkland. I 2001 signerte han for den spanske klubben Real Sociedad. Her ble han frem til 2005, med unntak av en sesong på utlån til Mallorca. Juli 2005 signerte han for Portsmouth hvor han ble førstekeeper for en periode. I februar 2006 ble han utlånt til Everton på grunn av skade på keeperne der. I mai 2006 ble han frigitt av Portsmouth manager Harry Redknapp, og i juli samme år ble han hentet til Almería. Klosterøya. Klosterøya er en bydel i Skien og lå i Solum inntil sammenslåing med Skien på midten av 1800-tallet. Over øya går hovedinnfartsveien til Skien sentrum fra Solumsiden. Det har vært broforbindelser her fra 1700-tallet. Øya ble kalt Gimsøy (lokal uttale er "Gjemsø") og navnet kan ha bakgrunn i at den ble brukt som beite for geiter. På øya lå Gimsøy kloster som var nonnekloster og ble overtatt av kronen som statlig eiendom ved reformasjonen. På midten av 1500-tallet var Klosterøya senter for bergverksdrift. Klosterbygningene brant i 1546 og deretter var det en enklere bebyggelse der. Lensherrene i Bratsberg hadde en tid en bolig der. Kronen solgte i 1662 øya med tilhørende eiendommer fra klostertiden. Et par danske adelsmenn eide dette inntil det ble kjøpt av admiral Cort Adeler i 1666. Hans etterkommere lot oppføre en herregård med store uthusbygninger, et større haveanlegg, senere med veksthus, badehus m.m. Hovedbygningen ble ombygd etter at eidsvollsmannen Didrich (von) Cappelen hadde kjøpt eiendomskomplekset med bl.a. Klosterøya i 1820, og da hans sønn Hans Cappelen (1803-1846) hadde arvet stedet. Hovedbygningen brant i 1885 og ble ikke gjenoppført. Portbygningen eksisterer imidlertid fortsatt, den ble flyttet og er nå hovedinngangen til Brekkeparken, Telemark museum. Fram til 1890-årene var Klosterøya administrasjonssenteret for trelastvirksomheten og de gamle eiendommene som til dels stammet fra klostertiden i middelalderen. Denne næringsvirksomheten gikk i Cappelens tid under navnet Gjemsø kloster, men firmanavnet «Hans Cappelens Enke» ble også brukt. Eiendommene og Klosterøya ble i 1890-årene solgt til forskjellige andre eiere etter at Cappelens virksomhet var innstilt. På øya sto et obeliskformet monument med kongekrone øverst og en høytravende innskrift. Det var til minne om et besøk der i 1788 av kronprins Fredrik (den senere unionskongen Fredrik VI). Idag står det en kopi på stedet, mens originalen står i Brekkeparken. På øya ligger fortsatt den gamle trebygningen Lagaardgården fra 1700-tallet. På 1800-tallet var det både utskipningsanlegg for tømmer og et mindre skipsverft på øya. På Klosterøya ble i 1890-årene oppført store industribygninger og sist drev Norske Skog Union papirfabrikk der. Etter at industrivirksomheten opphørte i 2005, er det utarbeidet flere planer om forskjellig bruk av bygningene og tomtene på Klosterøya. Bratsberggruppen kjøpte området av Norske Skog i 2010. Troms Kraft. Troms Kraft AS, forkortet TK, er et energikonsern med hovedkontor i Tromsø. Konsernet eies av Troms fylkeskommune (60 %) og Tromsø kommune (40 %), og har 450 ansatte. Selskapet har områdekonsesjon for 15 kommuner i Midt- og Nord-Troms. Ved fisjon 1. januar 2009 ble deler av Troms Kraft Marked AS slått sammen med Ishavskraft AS; Troms Kraft AS eier 50 % i Ishavskraft AS. Konsernstruktur. Selskapets konsernsjef var Oddbjørn Schei fra 2007 til 2012. Semming Semmingsen ble utnevnt som konstituert konsernsjef i 2012. Kraft & Kultur-saken. 22. november 2011 offentliggjorde Troms kraft at det var blitt oppdaget avvik i regnskapet til datterselskapet Kraft & Kultur i Sverige på mellom 1,2 og 1,8 milliarder svenske kroner. Saken etterforskes av Ekobrottsmyndigheten (svensk Økokrim) og tidligere leder i Kraft & Kultur ble varetektsfengslet. I mai 2012 konkluderte en revisorrapport med at selskapets inntekter var blåst opp med ca 1,5 milliarder kroner ved hjelp av regnskapsmanipulasjon. Charles Gounod. Charles Gounod (født 17. juni 1818, død 18. oktober 1893) var en fransk komponist. Han er mest kjent som operakomponist, blant annet med operaene Faust og Romeo og Julie. Biografi. Gounod ble født i Paris, hans mor var pianist og hans far var kunstner. Moren var hans første pianolærer. Under hennes veiledning viste Gounod sine første musikalske talenter. Han kom inn på Pariskonservatoriet hvor han studerte under Fromental Halévy og Pierre Zimmermann (han senere giftet seg med Zimmermanns datter). I 1839 vant han Prix de Rome med sin kantate "Fernand". Han fulgte dermed i sin fars, François-Louis Gounod (d. 1823), fotspor. Han hadde vunnet andre Prix de Rome i kategorien maleri i 1783. I Italia studerte han musikk av Palestrina og andre sakrale verk fra det sekstende århundre, og var hele livet påvirket av denne musikken. I denne perioden komponerte han blant annet "Messe a tre" (1841). I løpet av 1855 skrev Gounod to symfonier. Hans Symfoni nr. 1 i D-dur inspirerte Georges Bizet til å skrive sin Symfoni i C-dur. Gounod skrev sin første opera, "Sapho", i 1851, på oppfordring fra sin venninne Pauline Viardot, men den ble en kommersiell fiasko. Han hadde ingen stor scenisk suksess før operaen "Faust"(1859), basert på skuespillet med samme navn av Johann Wolfgang von Goethe. Dette er fortsatt hans mest kjente komposisjon, og selv om det tok en stund å oppnå berømmelse, ble det en av de mest iscenesatte operaer gjennom tidene. Allerede i 1894 var det oppført 1000 ganger på Parisoperaen, og i 1934 passerte det 2000 oppsetninger samme sted. Den romantiske og melodiøse operaen "Romeo og Julie" basert på William Shakespeares skuespill med samme navn, hadde premiere i 1867. Den er satt opp nå og da, men har aldri kommet i nærheten av Fausts popularitet. Operaen "Mireille" fra 1864 har vært beundret av kjennere, men slo ikke an hos allmennheten. De andre Gounod-operaene har stort sett gått i glemmeboken. Fra 1870 til 1874 bodde Gounod i England og ble den første dirigenten i det som nå er ”Royal Choral Society”. Mange av hans verker fra denne tiden er vokalmusikk. Senere i livet vendte Gounod tilbake til sine tidligere religiøse impulser og skrev mer kirkemusikk. Hans "Det pavelige Anthem" ble fra 1929 den offisielle nasjonalsangen for Vatikanstaten. Han ble Grand offiser av Æreslegionen i juli 1888. I 1893, kort tid etter at han hadde lagt siste hånd på et Requiem skrevet for sitt barnebarn, døde han av slag i Saint-Cloud, Frankrike. En av hans korte stykker, "Sørgemarsj for en dukke", fikk et ny og uventet liv fra 1955, da den ble brukt som tema for TV-serien "Alfred Hitchcock Presents". David Burrows. David Burrows (født 25. oktober 1968) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte i en rekke klubber. Mest kjent er han likevel fra tiden i Liverpool FC. Burrows begynte sin profesjonelle karriere i West Bromwich som 17 åring i 1985. Han ble i klubben i tre år. På denne tiden hadde han spilt 46 kamper og skåret ett mål for de blå-hvite. 20. oktober 1988 ble han kjøpt til Liverpool av manager Kenny Dalglish for £550 000. Han gjorde sin debut allerede to dager senere i hjemmekampen på Anfield, mot Coventry, i en kamp som endte 0-0. Han ble i klubben frem til 17. september 1993 da han ble solgt til West Ham. I tiden i Liverpool hadde han vært med å vinne ligamesterskapet i 1990, FA-Cupen i 1992 og Charity Shield i 1989 og 1990. Totalt spilte han 193 kamper, og scorte tre mål for de røde. Burrows ble kun en sesong i West Ham. I 1994 byttet han klubb til Everton FC. Han var også innom Coventry, Birmingham og Sheffield Wednesday før han la opp i 2003. Cominor. Cominor er et busselskap som ble etablert i 2008 med hovedkontor i Finnsnes, Troms. Virksomhet. Cominor består av de tidligere selskapene TIRB, Tromsbuss og Ofotens Bilruter (Fusjonert i 2008). Selskapet hadde lenge ansvar for store deler av rutegående busstrafikk i det meste av Troms, samt rutene til Alta og Bodø. I de senere år har selskapet mistet en del større anbud og vunnet noen mindre. Nevnelig tapte de langrutene Narvik-Tromsø-Alta samt lokalrutene i Nord-Troms til Torghatten Nord, skoleturene for Breivang til Bussring og deres største virksomhet, bybussene i Tromsø til svenskeide Nobina. I dag kjører selskapet fylkeskommunale rute på anbud i Narvik, Midt-troms og Andøya. De kjører også Flybussen i Tromsø, samt store mengder sightseeing for hurtigruten, cruiceskip og andre aktører. Selskapet er et heleid datterselskap av AS TIRB, som videre har Hurtigruten Group som majoritetsaksjonær. Selskapets omsetning i 2006 var 168 millioner kr. [ref?] Ved anbudskonkurransene om busstrafikken i Nordland og Troms i perioden 2007-2011 mistet Cominor en betydelig del av det rutenettet som tilhørte de tre selskapene som i utgangspunktet dannet selskapet. Det gjelder de tradisjonelle langrutene Fauske-Narvik-Tromsø/Alta som gjennom mange tiår ble markedsført som NordNorge-Ekspressen. Sommeren 2011 tapte Cominor konkurransen om by- og lokalruter i Tromsø og omland. Dette er rutene til tidligere Tromsbuss og overtas fra 2012 av Nobina. Trygve Beisvåg. Trygve Beisvåg (født 9. august 1904 i Namdalen, død5. november 1970 i Trondheim) var en norsk langrennsløper. Han vant det første Birkebeinerrennet i 1932 og konkurrerte for Vålerengens Idrettsforening. Plassert i 5-mila i Holmenkollen 1931 (7. plass), og flere topplasseringer i Birkebeinerrennet etter 1932. Seinere aktiv i Freidig, Trondheim. Delstatsborgerskap. Delstatsborgerskap er et begrep som gjerne knytter seg til USA, som er en føderasjon av 50 delstater. Borgerskap ble opprinnelig definert i artikkel 4 i USAs grunnlov, og senere tydeliggjort gjennom det 14. grunnlovstillegg, som deklarerer: «Alle personer født eller naturalisert i De forente stater, og underlagt slik jurisdiksjon, er borgere av De forente stater og av delstaten hvori de er bosatt.» Mens det å være statsborger av USA kommer som et resultat av fødsel eller naturalisering, er delstatsborgerskap basert på fødsel eller domisil. I amerikansk rett er delstatsborgerskap avgrenset fra statsborgerskap. Igor Bišćan. Igor Bišćan (født 4. mai 1978 i Zagreb) er en kroatisk fotballspiller. Han spiller for tiden i Dinamo Zagreb. Hans posisjon er midtbanespiller, men han har også blitt benyttet som forsvarsspiller. Bišćan begynte sin karriere i Dinamo Zagreb. I sesongen 1997/1998 ble han utlånt til Samobor hvor han spilte 12 ligakamper, og scorte et mål. Han returnerte til Dinamo Zagreb året etter, og ble senere lagets kaptein. 7. desember 2000 ble han hentet til Liverpool av manager Gérard Houllier for £5 500 000. Han ble i klubben frem til 1. juli 2005 etter å ha spilt 118 kamper og scort 3 mål for de røde. Han fikk vinnermedaljen da Liverpool vant Champions League i Istanbul 2005, selv om han ikke fikk spille i selve finalen. Han hadde derimot spilt nok kamper tidligere i turneringen, slik at han kunne motta medaljen av daværende UEFA president Lennart Johansson. Han signerte for Panathinaikos da han ble frigitt av Liverpool. Her ble han værende frem til 2007 da han på nytt signerte for Dinamo Zagreb. Valentia. Valentia (engelsk: Valentia Island, irsk: Oliean Dairbhre) er en øy på vestkysten av øya Irland. Øya ligger utenfor Iveraghhalvøya i grevskapet Kerry i Republikken Irland. Det er 650 fastboende på øya (2006). Øya har et areal på 33 km², og øyas høyeste punkt, "Fogher", ligger 268 meter over havet. Valentia har fastlandsforbindelse over en bro ved landsbyen Portmagee, og det går også en ferge fra fastlandet til den største bosettingen på øya, Knightstown. Minnesmerke over den første transatlantiske kabelforbindelsen. Minnesmerket er laget av den lokale kunsteren Alan Hall av skifer fra Valentia. Øya er kjent for at for at den var den østlige endepunktet for den første transatlantiske telegrafkabelen i 1866. Det vestlige endepunktet var landsbyen Heart's Content på Newfoundland. .ci. .ci er Elfenbenskystens nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registrering av domenenavn på.ci gjøres direkte på andre nivå, eller på tredje nivå under kategoriserte subdomener på andre nivå. Domenenavnet som ønskes registrert må matche det offisielle navnet på registrantens selskap, organisasjon, eller varemerke. Lademoen stasjon. Lademoen stoppested eller Lademoen / Nedre Elvehavn holdeplass som den heter i dag, er en jernbaneholdeplass på Meråkerbanen ved Nedre Elvehavn i Trondheims østre bydeler. Dagens holdeplass ble åpnet 7. januar 2007 og betjenes av lokaltog fra Norges Statsbaner. Den har ingen stasjonsbygning i bruk, kun én plattform og et leskur. Opprinnelige Lademoen stoppested. Ekspedisjonsbygningen på stedet ble bygget i 1904 til Lademoen stoppested, som etter jernbanens målesystem lå 50 meter lenger øst enn dagens holdeplass. Stoppestedet ble opprettet for å betjene den raskt voksende østre bydel i Trondheim. I 1960 ble stoppstedet nedgradert til holdeplass ved at den manuelle betjeningen ble nedlagt, og i 1967 ble den nedlagt, dvs. at det sluttet å stoppe tog ved holdeplassen. Samtidig ble en ny holdeplass etablert 800 hundre meter lenger nordøst. Denne overtok stasjonsnavnet "Lademoen", men ble omnavnet Lilleby_holdeplass fra 8. januar 2006. I 1972 skulle Nidelv bru, jernbanebrua mellom Lademoen og Brattøra, bygges om, og Trondheim ble uten jernbaneforbindelse østover. Gamle Lademoen stoppested ble derfor gjenåpnet noen måneder for lokaltogene, nå under navnet "«Strandveien midlertidige holdeplass»". Navnekonflikt. Lademoen stoppested lå like ved det gamle skipsverftet Trondheim Mekaniske Verksted (TMV). Dette ble nedlagt i 1983, og på 1990-tallet ble utbyggingen av den nye bydelen Nedre Elvehavn igangsatt. Første byggetrinn, Solsiden, sto ferdig i 2000. Næringslivet og politikerne ønsket å betjene den nye bydelen med tog, og i 2006 sto en ny holdeplass klar på samme sted som Lademoen stoppested hadde vært. Næringsinteressene ville kalle stasjonen "«Nedre Elvehavn»", mens de lokale beboerforeningene ønsket det tradisjonelle navnet "«Lademoen»". For å tilfredsstille begge parter har NSB valgt å betegne holdeplassen som "«Lademoen/Nedre Elvehavn»" i sine rutehefter. Navnet "Lademoen" hadde siden 1967 vært brukt av holdeplassen ved Voldsminde. Denne ble ved ruteskiftet 2006 omdøpt til "Lilleby". Forsinket gjenåpning. Den nye holdeplassen sto ferdig i januar 2006, men ble ikke tatt i bruk før 7. januar 2007. Forsinkelsen skyldtes en konflikt mellom Jernbaneverket og Statens Jernbanetilsyn, som ikke ville godkjenne de sikkerhetsmessige løsningene rundt den nye holdeplassen. Signalteknisk ligger den innenfor Trondheim sentralstasjons grenser, noe som ble en utfordring for tilsynshaverne. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Oppløsningen av Englands klostre. a>, et resultat av oppløsningen av klostrene. Oppløsningen av Englands klostre (engelsk "Dissolution of the Monasteries") var en prosess under reformasjonen, der de katolske klostrene i England ble oppløst og deres eiendommer overtatt av den engelske kronen. Prosessen strakk seg også til Irland og Wales, som var underlagt den engelske monarken. Dette skjedde under Henrik VIII, med en spesielt intens periode mellom 1538 og 1541. Kongen fikk myndighet til å gjøre dette gjennom tre lover som ble vedtatt av Det engelske parlamentet: "Act of Supremacy" som i 1534 gjorde ham til overhode for Den engelske kirke, "First Suppression Act" fra 1536 og "Second Suppression Act" fra 1539. Kontekst. Oppløsningen skjedde ikke som en isolert politiske hendelse. Det hadde mange steder vært en bevegelse rettet mot Den hellige stols jurisdiksjoner, spesielt i forbindelse med den protestantiske reformasjonen på kontinentet. De religiøse endringene i England var av en annen natur enn de som forekom i for eksempel Tyskland, idet den engelske reformasjonen ble utløst av politiske hensyn, og ikke teologiske. I utgangspunktet ble mange av de katolske tradisjonene bevart i Den engelske kirke. Protestantiske innovasjoner som kom med i "Ten Articles" ble stort sett reversert da Henrik VIII i 1539 gav ut "Six Articles", hvor han gjorde det klart at den gamle troen for det meste skulle bevares. Enkelte reformer hadde også blitt sanksjonert av Roma; kardinal Thomas Wolsey fikk allerede i 1518 utstedt en pavelig bulle som godkjente begrensede reformer i England. Den engelske kirke hadde dermed sterke katolske trekk helt til Edvard VI kom på tronen. De protestantiske skikkene som ble innført var stort sett knyttet til to personer som var sentrale under begge konger: Thomas Cranmer, erkebiskop av Canterbury, og Edward Seymour, 1. hertug av Somerset som var "Lord Protector" mens Edvard VI var mindreårig. Cranmer gikk så langt som til å gifte seg i all hemmelighet med niesen til en luthersk teolog fra Nürnberg. Enkelte reformlover ble vedtatt under Henrik VIII i november 1529. Det ble satt et tak på avgifter for probering av testamenter og for begravelse i vigslet mark, regler for kirkeasyl ble fastsatt og antallet kirkelige embeter en person kunne inneha ble redusert til fire. Disse endringene var ikke først og fremst religiøse reformer, men presiseringer av kongens juridiksjon i en del saker som berørte ham og hans undersåtter. Motstanden var allikevel kraftig. Reginald Pole var en av lederne for den pro-romerske fløyen, og Henrik VIII lovte ham erkebispesetet i York eller bispesetet i Winchester dersom han støttet kongens ønske om skilsmisse fra Katarina av Aragon. Pole nektet å gjøre dette, og gikk i 1532 i selvvalgt eksil. Presedenser i England. Da Henrik VIII startet sin kampanje mot klostrene hadde forskjellige monarker i mer enn 200 år gjort det samme i mindre målestokk. Det første tilfellet var såkalte fremmede klostre ("Alien Priories"). Som en følge av normannernes invasjon i 1066 hadde flere franske klostre betydelige eiendommer og datterklostre i England. Noen av disse var rene jordbrukseiendommer hvor det bodde én enkelt munk, mens andre var virkelige klostre. Blant annet var Lewes Priory et datterkloster av Cluny, og stod til ansvar overfor den franske abbeden. På grunn av en nokså konstant krigstilstand mellom England og Frankrike i senmiddelalderen hadde flere engelske regjeringer sett seg lei på at penger ble flyttet over til Frankrike, hvor den franske kongen kunne få tak i dem og bruke dem til å finansiere krigføring. I årene 1295–1303, under Edvard I, fant det første inngrepet mot disse fremmede klostrene sted. Dette gjentok seg flere ganger i løpet av det 14. århundre, spesielt under Edvard III. Klostrene som hadde en fungerende kommunitet måtte betale store summer til kongen, mens de som var rene jordbrukseiendommer ble konfiskert og overlatt til kongens menn; inntektene havnet i kongens skattkammer. Slike eiendommer ble viktige for å sikre inntekter til kronen. Noen av klostrene ble også naturalisert, som Castle Acre Priory, noe de kunne oppnå ved å betale store bøter og bestikkelser. I 1414 ble de siste gjenværende utenlandske klostre oppløst av Henrik V gjennom et parlamentsvedtak. Eiendommene gikk til kronen; noen ble beholdt, mens andre ble gitt til kongens støttespillere eller til nye, engelske klostergrunnleggelser. Noen ble også omgjort til skoler; Eton College har sitt opphav i en slik prosess. Omleggingen fra kloster til skole inspirerte biskopene, og i det 15. århundre skjedde dette en rekke ganger. Klostrene som ble rammet var stort sett små og fattige benediktiner- eller augustinerhus, eller nonneklostre som ikke hadde mektige velgjørere. De store abbediene og mektige ordenene ble spart for slikt; blant annet ble ikke cistercienserordenen rammet. De som tjente mest på dette var kollegiene ved University of Oxford og University of Cambridge. Eksempler er John Alcocks oppløsning av St. Radegunds benediktinernonnekloster for å grunnlegge Jesus College i Cambridge i 1496, og William Waynfletes nedleggelse av Selbourne Priory i 1484 til fordel for Magdalen College i Oxford. Selv John Fisher gjorde det samme i 1522, da han oppløste nonneklostre i Bromhall og Higham for å hjelpe St John's College i Cambridge. Kardinal Wolsey oppløste St. Frideswide's Priory, nå Oxfordkatedralen for å grunnlegge Christ Church College i Oxford, og i 1522 fikk han gjennom en pavelig bulle tillatelse til å oppløse ytterligere tyve klostre for å sikre institusjonens økonomiske fremtid. Prosessen. a>, etter å ha hengt abbeden og tatt klosterets rikdommer. Henrik VIII erklærte seg selv om Den engelske kirkes overhode i februar 1531. I april 1533 ble "Act in Restraint of Appeals" vedtatt, slik at det ikke lenger var tillatt å anke kongens avgjørelser i kirkelige saker, det være seg åndelige eller økonomiske, til paven. I 1534 fikk kongen parlamentet til å gi Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex makt til å utføre en visitasjon i alle klostre. Den offisielle årsaken var at han skulle sikre at ordensfolket respekterte den nye ordningen der kongen var deres overhode, og ikke paven. I realiteten var det først og fremst en vurdering av klostrenes verdi. Noen få måneder etter, da oppstyret over å ha hatt legvisitas hadde lagt seg, ble Cromwells myndighet delegert til en kommisjon av legfolk. Denne fasen kalles «visitasjonen av klostrene». Den effekt slik propaganda fikk på befolkningen var avgjørende for at kongens menn kunne gjennomføre prosessen uten at det brøt ut opprør. I løpet av høsten 1535 kom rapportet tilbake til Cromwell om hva visitørene hadde sett, både ting av økonomisk betydning og skandaløs oppførsel. Parlamentet vedtok "First Suppression Act" tidlig året etter, basert på disse rapportene. Kongen fikk da rett til å oppløse alle klostre med årlig inntekt på mindre enn 200 pund. Dette ble raskt gjennomført; de små og svake klostrene ble oppløst, og beboerne ble kastet ut og fikk sin eiendom konfiskert. For å fordele eiendommene ble Court of Augmentations opprettet i 1535. I 1536 ble Richard Rich, 1. baron Rich utnevnt til kanselliets første leder. Dette førte ikke til de forventede inntekter, ikke minst fordi personer tilknyttet Court of Augmentations, blant annet baron Rich selv, kjøpte eiendommer til spottpris. I et forsøk på å få mer ut av det ble enkelte av klostrene gjenåpnet, bare for å bli konfiskert igjen; heller ikke dette brakte inn nok midler i kongens kasse. I april 1539 ble derfor "Second Suppression Act" vedtatt; denne gav kongen lov til å oppløse resten av klostrene, uavhengig av størrelse. Noen av biskopene motsatte seg dette, og høsten 1539 ble abbedene av Colchester, Glastonbury og Reading henrettet for høyforræderi. Tre andre abbeder hadde blitt henrettet fire år tidligere for å nekte å anerkjenne kongen som kirkens overhode. Det eneste klosteret i England som unnslapp oppløsningen var St. Benet's Abbey i Norfolk. Andre abbeder signerte over eiendommene til kongen. Mange av bygningene ble revet; verdifullt bly ble fjernet fra takene, og stein ble gjenbrukt til sekulære bygninger. Noen av de mindre benediktinske husene ble overtatt som sognekirker. I ettertid har mange hatt en oppfatning av omfattende ødeleggelse og ikonoklasme; dette er en sammenblanding med puritanernes herjinger i det neste århundret. Men relikvier og pilegrimferder ble ikke lenger ansett som tjenlige, og en del steder som hadde hatt store inntekter fra pilegrimer fikk kraftig økonomisk nedgang. For å fylle kongens skattkammer ble mange av klostereiendommene solgt til den nye jordeiende klassen, som dermed også ble knyttet sterkere til den nye ordningen. Konsekvenser. Abbediene i England, Irland og Wales hadde vært blant de viktiste jordeierne i riket. De var også viktige institusjoner for lærdom, håndverk, medisinsk behandling og veldedighet, spesielt utenfor de største byene. Når mer enn 800 slike institusjoner ble fjernet i løpet av svært kort tid, etterlot dette seg mange tomrom i samfunnet. Ødeleggelsen av klosterbibliotekene regnes som et av de største kulturelle tap under den engelske reformasjonen. Worcester Priory hadde 600 bøker da oppløsningen fant sted, og bare seks av disse er bevart. I et augustinerkloster i York ble 646 bøker ødelagt, mens tre ble bevart. Mange av bøkene ble ødelagt fordi de hadde verdifulle innbindinger, mens andre ble solgt i vognlass og brukt til alskens formål. Blant de ødelagte bøkene var mange uerstattelige, tidlige engelske verk, blant annet en betydelig andel av de eldste angelsaksiske manuskriptene. Sykehusene som ble drevet av klostrene gikk også tapt, noe som mange steder fikk alvorlige konsekvenser. Det gikk også hardt ut over fattige, som var avhengige av klostrenes veldedige utdeling av mat og almisser. Dette var en av årsakene til at det ble så mange tiggere i tudortiden, noe som igjen førte til at fattiglover ble vedtatt under Edvard VI og Elizabeth I. De nye jordeierne var også generelt mer krevende enn klostrene hadde vært, slik at leilendinger måtte betale høyere leie og arbeide mer for godsherrene. I noen områder var oppløsningen upopulær, spesielt i Yorkshire og Lincolnshire. Der ble det utløst et opprør, "Pilgrimage of Grace", som i noen uker truet kronen. Kravet om gjenoppretting av klostrene kom tilbake i 1549, under bønnebokopprøret. Mange av klostrene ble solgt for nominelle summer, blant annet fordi de var beheftet med plikt til å betale pensjoner til munkene dersom de hadde gitt fra seg eiendommene frivillig. En del eiendommer ble gitt til sognene, mens andre ble gitt som belønninger til kongens støttespillere. Verdien av eiendommene hadde blitt vurdert til 200 000 pund pr. år, men i perioden 1536 1547 fikk kongen bare inn gjennomsnittlig 37 000 pund pr. år, omkring en femtedel av det de hadde tatt inn som klostre. Mediaverkstedet i Bergen. Mediaverkstedet i Bergen (MiB) er en ideell organisasjon i Bergen for folk som vil drive med filmarbeid – primært digital video (DV). Her blir det laget; kortfilm, musikkvideoer, installasjoner, dokumenteringer, søknadsfilmer til filmskoler, dokumentarer m.m. MiB er en organisasjon som har til formål å: Fremme allmenn interesse for arbeid med film og video, bilde og lyd, og skape bevissthet om medias virkemidler og påvirkningskraft. Skape et aktivt miljø hvor det utvikles og produseres fri, kunstnerisk og ikke-kommersiell film, video og andre mediauttrykk, samt medvirke til distribusjon og visning av slike produksjoner. Formål. - Stille til allmenn disposisjon utstyr for slike mediaproduksjoner, og gi opplæring i bruken av det. - Arrangere kurs, workshops, seminarer og temakvelder. - Være et forum for utveksling av råd, ideer og hjelp til prosjektutvikling, og en møteplass for ulike fagfelt og erfaringsnivåer. - Søke internasjonalt samarbeid med liknende verksteder og organisasjoner for utveksling av erfaring, kompetanse og materiale. - Utvikle kontakt med grupper og institusjoner innen teater, dans og ulike kunstneriske uttrykk, samt universitet, høyskoler og andre relevante læresteder og miljøer. - Knytte seg opp mot nettverk for distribusjon av frie mediaproduksjoner og aktivt medvirke til utveksling og visning av slike. Clear. Øya Clear ligger sørvest i Irland Clear Island eller på irsk: Oileán Chléire, også kjent som Cape Clear er en øy på sørvestkysten av øya Irland. Den ligger i grevskapet Cork i Republikken Irland. Øya er det sørligste området i Republikken Irland med fast bosetning, og har en befolkning på 125. Det er hovedsakelig irsk gælisk som er talespråket på øya, og den regnes som et av Gaeltacht områdene. Øya er delt i en vestlig og en østlig halvdel av et eid. Det er havner nord og sør på øya. Fra havnen på nordsiden er det fergeforbindelser til Schull og Baltimore på fastlandet. Sørhavnen er et populær for fritidsbåter. Øya er kjent som fødestedet til en av Irlands tolv apostler, Kieran av Saighir, og for sitt rike fugleliv med teist, lomvi, storskarv og stormsvaler. I havet rundt øya finnes foruten fisk også sel, brugde og delfin. Det er også et fyr og et fugleobservatorium på øya. Røros stasjon. Røros stasjon er en jernbanestasjon på Rørosbanen og ligger ved Røros i Sør-Trøndelag. Stasjonen ligger 399,05 kilometer fra Oslo S og rundt 628 meter over havet. Stasjonen er endestasjon for regiontogene som går til stasjonene i henholdsvis Trondheim og Hamar. Stasjonsbygningen ble offisiselt åpnet i 1877 ved åpningen og ferdigstillelsen av Rørosbanen. Den 4. januar 2000 kom stasjonen i søkelyset ved et togførerbytte da en togulykke ved Åsta lenger sør førte til at et tog fra Trondheim kolliderte med et lokaltog fra Hamar, i det som senere har blitt kalt Åsta-ulykken. I 2002 ble rundt 12 millioner kroner investert i Røros stasjon, som ble åpnet på nytt den 11. oktober samme år samtidig med en markering av 125-års jubiléet til Rørosbanen. Julian Dicks. Julian Andrew Dicks (født 8. august 1968 i Bristol) er en tidligere engelsk fotballspiller. Hans posisjon på banen var venstreback. Han var kjent som en hardhaus, og kallenavnet hans var «The Terminator». Dicks begynte sin karriere i 1985 i Birmingham. Han ble i klubben til 1988, da han ble kjøpt til West Ham for £300 000. Han spilte 159 ligakamper og scoret 29 mål for London-klubben. 17. september 1993 ble han kjøpt til Liverpool for £1 500 000 av manager Graeme Souness. Dicks ble ikke noen suksess i Anfield-klubben, og etter kun en sesong returnerte han til West Ham etter å ha spilt 28 kamper og scoret 3 mål for de røde. I sin andre periode i West Ham ble han en stor suksess. Han ble fire ganger kåret til årets spiller av supporterne. Dicks forlot fotballen for godt i 2002 på grunn av skader. Han begynte med golf, og ble faktisk profesjonell spiller. Skadene gjorde at han ikke kunne satse fullt på golfen, og spiller nå kun for moro skyld. Dicks følger nøye med hva som skjer i West Ham, og i sesongen 2004/2005 kritiserte han offentlig daværende manager Alan Pardew. Marit Tennfjord. Marit Tennfjord (født 24. desember 1911 i Østfold, død 27. august 2004 i Oslo) var organist, musikkpedagog og kordirigent. Hun studerte ved Musikkonservatoriet i Oslo, arbeidet som klaverlærer, organistvikar og etterhvert som organist i Drøbak kirke. I 1962 fikk hun ansettelse i Oppsal kirke, Oslo; en stilling hun hadde helt til oppnådd pensjonsalder i 1981. Hun var en merittert kordirigent, med ansvar for "By- og bygdelagskoret", "Oslo damekor" og Oppsal skoles pikekor. Under Marit Tennfjords ledelse fra 1966 til 1985 gjorde skolens kor flere plateinnspillinger, og hentet hjem en rekke utmerkelser: flere førstepriser i NRKs landskonkurranse for barne- og ungdomskor, finaleplass i BBC‘s verdenskonkurranse "Let the people sing", og Spellemannprisen 1982 i åpen klasse for platen "Oppsal Skoles Pikekor". Hun mottok Kongens fortjenstmedalje i gull. Forsvarets musikk. Forsvarets musikk omfatter i dag fem profesjonelle musikkorps underlagt det norske forsvaret og fordelt over hele Norge. Dagens korpsordning ble etablert som følge av en ny «hærordning» i 1817-18. I tillegg kommer Hans Majestet Kongens Gardes musikkorps, 3. gardekompani, («Gardemusikken»), som består av vernepliktige. Korps fra Forsvarets musikk har vunnet flere Spellemannpriser og deltatt med ære ved flere tattooer der både musikk og drill er en spesialitet. Det er også en musikktropp på KNM Harald Haarfagre (Madla) som består av rekrutter. Forsvarets Musikk er underlagt Forsvarsstabens Fellesstab (FST/FS) som favner om alle de enheter i Forsvaret som ikke kan plasseres direkte under én av de fire hovedgrenene; Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret eller Heimevernet. Sjefen for Forsvarsstabens Fellesstab er i denne sammenheng likestilt med generalinspektørene. I dag er Forsvarets Musikk en del av Forsvarssjefens strategiske kommunikative verktøy både internt og eksternt for Forsvaret. Blant oppgavene finner vi blant annet utstrakt konsertvirksomhet, seremonielle oppdrag og representasjonsvirksomhet i vid forstand. Historie. Militærmusikk, musikk skrevet for militære musikkorps, også betegnelse for de musikkorps som er knyttet til militærvesenet. Et militærorkester består av tre- og messingblåsere og slagverk. Repertoaret består av marsjer og bearbeidelser av komposisjoner skrevet for andre orkestertyper, men også mye originalmusikk. Militærmusikk har i tidligere tider vært ensbetydende med «krigsmusikk». Helt siden antikkens dager har mange folkeslag brukt signalinstrumenter for flere formål: til å formidle ordrer, til å oppildne egne soldater og for å skremme fienden. Hærene har benyttet slag- og blåseinstrumenter som pauker, lurer, skalmeier, fløyter, trompeter, oboer og annet. Moderne, europeisk militærmusikk med musikkorps oppstod på 1700-tallet under innflytelse av den tyrkiske janitsjarmusikken. I Norge har militærmusikk spilt en rolle fra sagatidens bruk av lursignaler, gjennom middelalderens og den nyere tids trommeslagere (tamburer), skalmeieblåsere (oboister) og andre instrumentalister og til vår tids korps. Etter hærordningen av 1810 skulle hvert regiment ha seks oboister og én hornblåser. Ved inndelingen i brigader 1817 fikk hver infanteribrigade 19 musikere, 23 fra 1880. Fra 1954 er det 7 militære musikkorps med fast ansatte musikere, se Forsvarets musikk. Regnet fra 2003 er det 5. Militærmusikken har vært en betydelig kulturfaktor med innvirkning på det øvrige musikkliv, på 1800-tallet under ledere som Friedrich August Reissiger, Paolo Speratiog Ole Olsen. Flere berømte norske musikere har gått ut fra militærorkestre, som Johan Svendsen, Gudbrand Bøhn, Fredrik Ursin og Johan Halvorsen. Kjente militærmusikere for øvrig: Georg Andersen, Oscar Borg, Adolf Hansen, Knut Glomsaas, Fredrik Wilhelm Gomnæs, Ole Hjellemo, Johannes Hanssen, Alfred Evensenog Bjarne Th. Larsen. I de siste tiår; navn som Rolf Nøddelund, Christer Johannesen, Bjørn Mellemberg og Kjell Martinsen. I dag er det over hundre år siden musikkens funksjoner ble fjernet fra arméens taktiske direktiver. ARCHER Artillerisystem. ARCHER Artillerisystem eller Artillerisystem 08 er et multinasjonal prosjekt for å utvikle neste generasjons selvdrevet artilleri for Sverige og Norge. Hjertet i systemet er en automatisert 155 mm L/52 haubits montert på et hjulgående 6×6 chassis. Systemet som helhet består i tillegg av et forsyningskjøretøy for ammunisjon, et støttekjøretøy og Excalibur styrte granater. Våpenet ble tatt i bruk i 2012. Archer er i stand til å beskyte mål 60 kilometer unna med GPS-styrte 155 mm-granater. Hurtighet, mobilitet og presisjon er stikkord for artillerisystemet som i 2012 erstattet de drøyt 40 år gamle M109-skytsene. Historie. Prosjektet startet i 1995 som et svensk forskningsprosjekt basert på FH 77. Testsystemene ble hetende FH 77BD and FH 77BW. I 2004 hadde det blitt tatt fram to prototyper med FH 77B montert på en modifisert Volvo A30D dumper. Til å begynne med var Danmark del av prosjektet, men dro seg ut samtidig med at Norge kom med i 2006–2007. Kostnadsrammene for prosjektet var på 1 820 millioner kroner, og 24 skyts skal anskaffes til hver nasjon. Ett skyts er planlagt levert i 2011, og de resterende skal leveres i perioden 2012–2013. Prosjektets prisjusterte kostnadsramme er 1 947 millioner kroner. Magnetic North Orchestra. Magnetic North Orchestra (etablert 1992) er et norsk jazzorkester, ledet av Jon Balke. Det var opprinnelig et jazzensemble inspirert av Oslo 13, satt sammen med strykere og perkusjon Dette er videre utviklet med fjorten strengemusikere fra Stavanger symfoniorkester i oppsetningen "Grand Magnetic" (2001), samt i en versjon med TrondheimSolistene. Siden 2002 har de samarbeidet meget med Balke's Batagraf. Besetningen har variert fra syv til tretten, og inkluderer ("Diverted travels", 2004) Per Sæmund Bjørkum. Per Sæmund Bjørkum (født 27. juli 1970) er en norsk folkemusiker, fiolinist og førsteamanuensis i felespill ved Norges Musikkhøgskole. Han har hovedfag fra Norges Musikkhøgskole i 1995 med professor Magnus Ericsson som lærer. Bjørkum har folkemusikktradisjonen sin fra Vågå, og gikk i spelemannslære hos Pål Skogum 1977-1990. Bjørkum er medlem av Det Norske Kammerorkester fra 1990, og fra 1997 har han vært ansatt i Oslo-filharmonien. Per Sæmund Bjørkum har vunnet sin klasse på Landskappleiken flere ganger. Han har de siste 15 åra hatt utstrakt konsertvirksomhet sammen med bla Jon Faukstad, Kåre Nordstoga og Halvor Håkanes, og bla vært solist med Kringkastingsorkesteret og Trondheimsolistene i Henning Sommerros verk "BRIMI", som er skrevet til Per Sæmund. Eksterne lenker. Bjørkum Bjørkum Bjørkum Bjørkum Bjørkum .vg. .vg er De britiske jomfruøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. .vg er også brukt som en forkortelse for "Video Game" av Namco for et "Tekken 5" nettsted på og også av nettstedet, som leverer muligheten for å spille klassiske videospill. Eksterne lenker. V g V g Båtalen. Båtalen er en gammel lengdemålsehet som har vært brukt i Norge. Den svarer til 21 norske tommer eller 54,92445 cm, i motsetning til en vanlig alen som tilsvarer to norske fot eller 24 tommer. Måleenheten båtalen er utgangspunktet ved byggingen av tradisjonelle norske båttyper som oselvere og geitbåter. Dajti. Dajti (albansk: "Dajt" eller "Dajti") er et fjell i sentrale områder av Albania, like ved hovedstaden Tirana. Den høyeste toppen er 1 613 moh. Om vinteren er fjellet ofte dekket av snø, og er et populært sted for albanere som sjelden ser snøfall. Fjellet er en del av fjellkjeden "Kruja", som strekker seg fra Shkodër i nord og litt forbi Tirana i sør. Fjellsidene av fjellet er kledd med furu og bøk. Trollheimshytta. Trollheimshytta er ei betjent turisthytte som ligger i fjellområdet Trollheimen i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Hytta er eid av Trondhjems Turistforening. Hytta har 80 senger i sesongene, 26 senger i den selvbetjente perioden og er da låst med DNT-nøkkelen. Den har fått navn etter fjellkjeden den ligger i, nemlig Trollheimen. Beliggenhet. Trollheimshytta ligger i Surnadal kommune midt i Trollheimen i Møre og Romsdal. Hytta ligger sør for Gråsjøen i lavlandet i en bjørkeskog midt imellom mange fjell, blant annet Trollhetta, Snota og Geithøtta, der hytta ligger 540 moh. Troldheimshytten. I slutten av 1880-årene begynte turgåerne i Norge å oppdage mulighetene for turer i Trollheimen, og Trondhjems Turistforening og Kristiansund og Nordmøre Turistforening startet å planlegge en turisthytte som skulle ligge midt inne i Trollheimen. Fra før var det bare noen leide setrer som ble brukt til kvarterer i Trollheimen, og nå skulle dette bli den første turisthytta TT hadde bygd selv, nemlig Trollheimshytta, eller Troldheimshytten som den ble kalt den gangen. Hytta ble plassert på den plassen fordi den hadde mange fine turløyper og fjell i rimelige turer fra hytta, blant annet Trollhetta, Snota, Sadelen og Geithøtta. Byggingen av Trollheimshytta ble påstartet i 1889. Den avkjøpte tomtens tidligere eier Fiske ble satt til å bygge hytta, og den 11. juli 1890 ble hytta inviet. Hytta var et toetasjes hus med kjøkken, spisestue, peisestue og to små soverom samt vertinnerom i første etasje, og to store saler med mange soveplasser i den andre etasjen. Hytten hadde da 16 soveplasser, med mange av dem som dobbeltsenger, slik at det gikk fint an med sengeplasser til rundt 25 gjester. Samarbeidet mellom Trondhjems Turistforening og Kristiansund og Nordmøre Turistforening hadde hittil gått greit. Avtalen var at den økonomiske bekostningen av hytta skulle bli delt likt mellom de to foreningene. Men KNT hadde ikke betalt sin del av regningene, og TT ble da irriterte på dem over at de ikke kunne gjøre ferdig regnskapet. Men KNT betalte ikke, og etter nesten 5 års forhandlinger ble hytta overtatt av Trondhjems Turistforening den 17. mars 1895. Hytta var såpass ny at stiene til andre plasser fra hytta ikke var så gode. Derfor måtte folk fra TT restaurere stiene ofte. T-er ble malt på steiner, og stier ble ryddet for trær i lavlandet. Verre var det at frittgående, beitende kyr, særlig okser, som ble løslatt fra gårder i Rindalen, kom og raserte stiene, og i tillegg kunne være en trussel for turgåerne. Så, turer i okseområdet ble til og med frarådet å ferdes på i en av årbøkene til TT. Dette kunne være en en faktor til at besøkstallet gikk ned fra 1893 og til rundt 1900. I starten ble hytta godt besøkt, men etterhvert dalte gjesteantallet, noe TT ikke var særlig fornøyd med. Noen sa grunnen var nettopp oksene som streifet rundt i Trollheimen, TTs teori var at sykkelen hadde blitt populær i Norge, og at folk heller ville dra på sykkeltur enn å dra til fjells. Dette endret seg heldigvis i starten av 1900-årene, da folk begynte å gå på ski til hyttene, og besøksprotokollen, som var ganske liten, måtte byttes ut. Vedlikehold. Så, sommeren 1899 var det tid for oppussing. Nord- og sørveggen ble panelert og malt. Samtidig ble vinduslemmene byttet ut, og hoveddøren fikk en ytre dør, slik at den indre døren ble bevart lenger. I 1902 ble TT pålagt å ha brannsikring i tilfelle brann, slik at folk kunne komme seg ut fra andreetasjen via vinduene, så stiger ble satt opp til toppetasjen. I 1906 fikk betjeningen på Trollheimshytta satt opp et avkledningsrom ved en kulp nære hytta, og det ble anledning for å bade på Trollheimshytta. Året etter ble mulig å sende post ukentlig fra hytta, noe som ble en stor suksess, og i 1908 på sommeren ble dessuten en rute over Geithøtta lagt slik at man kunne komme tørskodd fra vest uten å gå om Trollhetta, da den ruten var veldig lang. Og så, i 1910, begynte besøksantallet å stige betraktelig. Dette var trolig på grunn av at Thamshavnbanen hadde blitt åpnet to år siden, og skapte lettere tilgang til hytta. Det begynte å bli trangt i spesielle deler av sesongen, og Trondhjems Turistforening begynte derfor å tenke på påbygning av hytta, noe som skulle starte to år senere. Påbyggingen. Høsten 1912 ble påbyggigen av Trollheimshytta startet og var forventet ferdig i påsken 1913, noe som ikke ble tilfelle. Grunnarbeidet ble med en gang gjort, og over vinteren og til den 6. juli 1913 var veggene ferdig. Så måtte arbeidet vente litt i sommersesongen på grunn av at det var svært vanskelig å få tak i arbeidskraft på grunn av slåttonna som var satt igang. Nå var byggingen allerede på overtid. 1. september samme året, ble arbeidet startet på igjen, og i oktober var taket ferdig oppsatt. Så ble det en pause over vinteren fordi det ble umulig å frakte tømmer opp til hytta på grunn av at myrene ikke hadde blitt frosset igjen, og ikke før i februar 1914 ble arbeidet påbegynt igjen. Da påsken satte inn samme år, var innredningen i hytta ferdig, og det som manglet da var bare noe småtteri hist og her, blant annet peisen som ble ferdig murt i 1916. Nå som Trollheimshytta hadde blitt større, hadde både spisestua og kjøkkenet blitt utvidet, hytta hadde fått en splitter ny pesiestue, og det ble nye soverom samt at de gamle ble delt opp, slik at det ble flere sengeplasser i hytta. Til sammen hadde det nå blitt en omtrent 23 senger å ligge på. På grunn av påbyggelsen ble pågangen til hytta stor, og Trollheimshytta holdt for første gang i 1914. Slik skulle det fortsette å være mange år fremover. På sommeren 1920 kjøpte Trondhjems Turistforening opp en gammel seterbygning samt 30 mål (enhet tomt rundt hytta. Den gamle setra ble revet året etter, og ble bygd opp til en stall. Stallen skulle brukes til å huse hester som kom oppover til Trollheimshytta med forsyninger, noe som sårt var trengt da man ikke kunne komme seg fra Rindalen til Trollheimshytta og tilbake igjen på én dagsmars. Enda en utvidelse. I tjue år fungerte Trollheimshytta som normalt. Små vedlikeholdsarbeider ble gjort av personalet som jobbet på hytta, og besøksantallet holdt seg på den samme plassen. Så, midt under andre verdenskrig, i 1943 ble Trollheimshytta okkupert av tyskerne, og dermed stengt for uvedkommende. Men da krigen var ferdig, ble det rekordantall av besøkende på sommeren, med hele 1366 gjester. Slik fortsatte besøkstallet å stige, med 1291 overnattinger i 1946 og hele 1536 i 1948. Hytta var ikke beregnet for så mange personer, og noe måtte helt klart bli gjort. Sommeren 1951 ble utvidelsen startet. Grunnmuren var ferdig i løpet av sommeren, og etter at høsten, vinteren hadde passert og påsken meldte seg, var byggingen i all hovedsak fullført, og den 28. juni 1952 var alt klargjort og innvielsesfasten kunne bli satt igang. Det som hadde skjedd av forbedring i hytta var mye. Hytta hadde i første øyekast blitt større. Kjøkkenet hadde også blitt utvidet betraktelig, og i den tidligere forholdsvis beskjedne entréen, hadde de nå fått plass til et kontoravlukke for betjeningen. Et nytt betjeningsrom hadde kommet, og en spisestue hadde blitt plassert i nybygget. I andre etasje ble det nye vaskerom for kvinner og herrer, og et trengt tørkerom ble godt mottatt sammen med 33 nye senger, slik at Trollheimshytta nå kunne huse 56 gjester. To vedovner ble også plassert i gangen slik at hytta enkelt kunne varmes opp i påska. Vedlikehold og fornyelser. Da midten av 1960-årene meldte seg, og årene videre utover, var det klart for oppussing, nybygging ov vedlikehold av hytta. Etter 14 år med det samme kjøkkenet, ble i 1966 kjøkkenet oppusset. Dessuten ble det bygd et uthus for å ha ved i, utetoaletter og en skistall, samt at et nødbu ble oppført. Men i 1974 ble uthuset bygget om til et midlertidig selvbetjeningskvarter, og et nytt uthus ble da plassert ved stallen. Dessuten ble veggene på Trollheimshytta panelert og taket ble lagt med eternitt slik at man ikke lenger skulle bekymre seg om lekkasje fra taket. Så, i 1978 ble hytta utstyrt med en mobiltelefon og to år senere fikk hytta et aggregat som ble hovedsakelig brukt til kjøkkenet samt noe lys i gangen. I årsskiftet 1986–1987 ble alle vinduene skiftet ut med nye, og året etter ble selvbetjeningskvarteret bygget ut slik at hytten skulle romme 8 flere gjester, og Trollheimshytta kunne nå huse 64 turgåere. Så kom det i 1990 påbud fra staten om at kjøkkenet, sanitæranlegg og brannsikkerheten måtte forbedres. Så, i 1992 startet fornyelsen av hytta. Utedo fra selvbetjeningskvarteret ble bygget om til hunderom, og nye utedo ble bygd i et eget hus bak hytta. Dessuten ble et nytt kjøkken bygd i en forlengelse bakover hytta, og en trapp ble satt på kjøkkenets gamle plass. Det var alt som skulle til for at brannsikringene var i orden. Over kjøkkenutbygget ble det nå plassert dusjrom for damer og menn samt et rom til å huse betjeninga. Spisesalen ble også større og en ny resepsjon hadde blitt bygd i entréen. Så da hytta var ferdig 25. juli 1994 ble det satt igang en stor feiring. I 1997 ble det lagt torvtak på hyttene i stedet for eternitt, noe som passet hytta mye bedre. Ruter. Trollheimshytta er et knutepunkt i Trollheimen. Den ligger inni «Den gyldne trekanten», forkortet og mer kjent «trekanten», som er ruten fra Gjevilvasshytta til Jøldalshytta til Trollheimshytta. Dessuten har hytta turer til andre hytter som er Kårvatn, Vassendsetra, Bårdsgården, og en lang tur til Todalshytta. Det skal også nevnes at det er en hel del fjell som det er mulig å besøke, som Snota, Trollhetta, Geithetta og Salen. Boston Legal. "Boston Legal" var en amerikansk TV-serie som har vunnet både Emmy- og Golden Globe-priser. Den er skapt av David E. Kelley og var en spin-off av serien "The Practice". Serien fulgte advokaten Alan Shore (James Spader) og hans kolleger ved firmaet Crane, Poole & Schmidt. Serien inkluderte skuespillere som Candice Bergen og William Shatner. Serien startet 3. oktober 2004 i USA og 8. desember 2008 ble den siste episoden, en dobbeltepisode, sendt på ABC i USA. I Norge vises serien på TV 2 Zebra og TV 2. Oddmund Finnseth. Oddmund Jarle Finnseth (født 11. februar 1957) er en norsk jazzmusiker (bass) og pedagog fra Sortland, kjent fra flere innspillinger. Han er utdannet ved Jazzlinja (NTNU) (1983–86) og ble i studietiden med i Asmund Bjørkens orkester. Senere har han spilt på utgivelser med Bjørn Krokfoss' oktett og Marit Sandviks band Bossa Nordpå (1993–), der han skrev "Rannveigs samba" (2004). Han var med i en Øystein Norvoll-ledet turne med Randy Johnston i regi av Nordnorsk jazzsenter (2002). Finnseth er tilknyttet Sortland videregående skole, Heggen videregående skole i Harstad, Sortland Storband, Steinar Kjeldsen kvartett, og var portrettert av Andreas Lunnan (Sølvsuper, NRK radio 2007). James Spader. James Todd Spader (født 7. februar 1960 i Boston i Massachusetts) er en amerikansk skuespiller. Han er mest kjent for sine eksentriske roller som i "Secretary", "Sex, løgner og videotape", "Stargate", "Crash" og sist i TV-serien "Boston Legal". Han har vunnet to Emmy Awards for sine roller i "Boston Legal" og "The Practice" som advokaten Alan Shore. Yì (konfucianisme). Yì er et viktig begrep innen konfucianismen. Det betyr "rettskaffenhet", og innebærer rettferdig og passende oppførsel. Yì er ett av de to grunnleggende elementene i konfuciansk lære fra opprinnelsen av. Det andre er "rén" eller "jén" (menneskelighet, godhet, innlevende velvilje overfor andre). På Konfucius' tid. "Yì" ligger forut for Konfucius (551–497 f.Kr.) i tid, men det var Konfucius' virke og undervisning som satte et skarpere fokus på prinsippet. Da ble "yì" en av de fem forordninger, de fem konfucianske dygder som også skulle ligge til grunn og gjennomsyre for det gode statsstyre: "rén" (menneskelighet) "yì", (rettskaffenhet), "lǐ (ritual/anbragthet), "zhī" (visdom) og "xīn" (troskap). Filosofene i hundreårene etter Konfucius. Filosofen Xunzi (eller Xun Qing, 313–238 f.Kr.) utviklet en modell der "yì" (og "rén") ble trengt sterkt tilbake til fordel for verdiene "fǎ" (lov) og "lǐ". To av hans disipler, Han Fei og Li Si skulle med dette nye filosofiske paradigmet i bunnen ble de mest fremtredende eksponenter for legalismen som under Qin-dynastiet satte seg fore å utrydde alternative filosofiske retninger inklusive "rú" (konfucianismen). Av disse grunner ble Xunzi særlig siden etter Tang-dynastiets tid ikke lenger et akseptert synspunkt at Xunzi skulle ha vært en ekte eksponent for konfucianisme. Den konfucianske filosofen Mengzi (372–289 f.Kr.) lærte at verdiene "rén", "yì", "lǐ" og "zhī" ikke blir innpodet i mennesket utenfra; det besitter allerede deres begynnelse ("duān") fra fødselen av. Neokonfucianismen. Den tidlige neokonfucianeren Zhou Dunyi (1017–73) modifiserte "yì"s plass i verdisystemet. Han fremmet forståelsen av mennesket som universets høyeste vesen, og at det i seg selv var i besittelse av intelligens og bevissthet til å forstå de universelle prinsipper. De problemer som oppstod på den menneskelige arena kunne, likesom de gamle vise etter Zhous utlegning forklarte det, løses ved rett anvendelse av verdene "zhōng" (middelveien), "chéng" (oppriktighet), "rén" og "yì". Det skulle bli Zhu Xi som utviklet neokonfucianismen i sin mer varige form, og i hans syntese av tidligere nykonfucianere beskriver han de verdier som utgjør de grunnleggende i menneskenaturen:"xīao" (barnlig pietet), "xīn" (lojalitet), "rén" (menneskelighet), "yì" (rettskaffenhet), "lǐ" (anbragthet) og "zhī" (visdom). Offeret. "Offeret" ("Offret") er en svensk film fra 1987. Den var den siste filmen som russeren Andrej Tarkovskij regisserte før han døde. Handling. Handlingen finner sted på ei lita svensk øy. Alexander (Erland Josephson) er en gammel forfatter. Han skal snart feire fødselsdag. Han inviterer venner og kjente til en sammenkomst, men natta før bryter en gedigen atomkrig ut i Europa. Alexander, som er svært religiøs, ber til Gud om at krigen skal slutte. Hvis Herren oppfyller ønsket hans, lover Alexander at han skal ofre seg helt og utslette seg selv psykisk. Ligner på Bergman. "Offeret" blir ofte sammenlignet med filmene til Ingmar Bergman. Tarkovskij har i denne filmen benyttet seg av flere av Bergmans medarbeidere, blant annet fotografen Sven Nykvist, skuespillerne Erland Josephson og Allan Edwall, samt scenografen Anna Asp. Fotografering. Fotografen Sven Nykvist benytter seg av lange og dvelende tagninger. Filmen åpner med en 9 minutter og 26 minutter lang tagning, som har rekorden som den lengste tagningen i en Tarkovskij-film. Tagninger som varer lengre enn 5 minutter er svært vanlig i denne filmen, og den består av tilsammen 115 tagninger (noe som er svært lite i en såpass langvarig film). Middlesbrough Ironopolis FC. Middlesbrough Ironopolis Football Club var et engelsk fotballag fra byen Middlesbrough. Klubben ble stiftet i 1889 og ble lagt ned allerede fem år senere i 1894. På denne korte tiden rakk klubben å vinne tre ligamesterskap i Northern League, to lokale cupmesterskap, i tillegg til å nå kvartfinalen i FA-cupen en gang. Klubben ble stiftet av noen medlemmer i Middlesbrough FC, som på den tiden kun var en amatørklubb. Mennene som stiftet klubben ville at Middlesbrough skulle ha et profesjonelt fotballag, og dermed ble Middlesbrough Ironopolis stiftet. Klubbens første kamp var hjemme mot Gainsborough Trinity 14. desember 1889, i en kamp som endte 1-1. Klubben spilte sine hjemmekamper på Paradise Ground, som lå omtrent på samme sted som Ayresome Park, hvor Middlesbrough FC senere spilte sine kamper. Mellom 1890 og 1893 var Middlesbrough Ironopolis medlem i Northern League, og vant denne ligaen hvert år. I 1893 ble klubben valgt inn i The Football League. Den kommende sesongen ble de nummer 11 av 15 klubber i 2. divisjon. I 1894 hadde Ironopolis store økonomiske problemer, og etter sesongslutt i mai samme år trakk de seg fra ligaen. Paretodiagram. Et Paretodiagram, oppkalt etter Vilfredo Pareto, et et diagram som sorterer en mengde med data etter antall forekomster (frekvens). Diagrammet er ofte en kombinasjon av et "stolpediagram" hvor stolpene er sortert fra venstre til høyre avtagende etter verdi, og et "linjediagram" med kumulativ frekvens. Paretodiagram er et viktig verktøy innen kvalitetskontroll. Norges litterære kanon. Norges litterære kanon er utformet i en rekke lister, redigerte utvalg og andre ulike versjoner, som hver for seg forsøker å etablere og definere en samlet oversikt over de viktigste, beste eller mest innflytelsesrike norske forfattere og bøker skrevet i Norge, i tråd med vanlig kanondannelse innen kulturfeltet. Intensjonene i utvalgene nedenfor er ulike: Noen skal være autoritative, andre er debattinnlegg, eller subjektive favoritt-lister. Sett under ett gir de et mangesidig bilde av hvilke tekster og forfattere som verdsettes blant norske lesere. Det er neppe mulig å definere ett av utvalgene som det viktigste, eller riktigste. Noen av utvalgene er skapt gjennom juryarbeid, andre er utformet av én enkelt redaktør, mens atter andre er basert på avstemning eller spørreundersøkelser. Tradisjonelt vil de fleste jury-baserte forsøk på å definere kanon inneholde et historisk lengdesnitt, med representanter fra flere stiler og perioder. Leseravstemninger avspeiler derimot ofte en kortere hukommelse hos leserne. De fleste listene har hovedvekt på romaner, mens poesi, drama, noveller og sakprosa er svakere representert. Gjengangere i de fleste utvalg av bøker/forfattere er Henrik Wergeland, Asbjørnsen og Moe, Henrik Ibsen, Amalie Skram, Arne Garborg, Knut Hamsun, Olav Duun og Sigrid Undset. Bjørnson og Falkberget regnes ikke alltid med. Fra etterkrigstiden nevnes oftest Tarjei Vesaas og lyrikerne Olav H. Hauge og Rolf Jacobsen. Av forfattere fra etter 1970 er de fleste enige om å regne Kjell Askildsen, Dag Solstad, Lars Saabye Christensen og Jon Fosse blant de mest sentrale. Nordahl Rolfsen. Nordahl Rolfsens "Læsebog for folkeskolen" har for flere generasjoner vært formende for oppfatningen av Norges litterære kanon. Verket utkom med sitt første bind i 1892, og var det dominerende leseverk i norsk skole inntil 1950-årene. Leseverket skal, med sine mange enkeltbind i flere reviderte utgaver, ha blitt trykket i mer enn 8 millioner eksemplarer. Her finnes «Fola, fola, Blakken», folkeviser, sagautdrag, Jørgen Moes "I brønden og i tjernet", J.B. Bulls «Vesleblakken», Andreas Aabels «Se Norges blomsterdal» og historien om Dale-Gudbrand, i Alexander Bugges gjenfortelling. Det er som regel også Rolfsen som har formet nordmenns oppfatning om hvilke tekster av Wergeland, Bjørnson, Aasen, Vinje, Ibsen, Blix, Garborg, Sivle, Munthe, Ring og Aanrud som er klassikere. I de senere utgavene av leseverket var det også tekster av 1900-tallsforfattere: Blant annet Fønhus' «Slagbjørnen Rugg», Øverlands «Redningsdåden på Hustadvika» og Rudolf Nilsens «Gartnerløkka». «Norges nasjonallitteratur» og lignende utvalg. Gyldendal forlag har fire ganger gitt ut bokverket "Norges nasjonallitteratur": I 1928, 1941, 1967 og 1996. Verket inneholder utvalgte romaner og andre litterære verk; oftest ett bind og ett verk for hver forfatter, men mange forfattere var også representert med flere kortere verk i samme bind. Størst oppmerksomhet og opplag fikk 1967-utgaven i 40 bind, redigert av Francis Bull. 1967-utgaven ble preget av at Bull ikke ville ta med romaner som var deler av et større verk, slik at for eksempel Sigrid Undset ikke ble representert med "Kransen", og av at de fleste lyrikere er representert i verkets diktantologier, og ikke med egne samlinger. "Søyler i norsk litteratur" er et tilsvarende verk i femten bind, utgitt av Aschehoug i 1987. Norsk Litteraturfestival presenterte i 2007 en liste på 25 verk, utarbeidet av en jury med ti personer, ledet av Janike Kampevold Larsen. Av de 25 verkene er det – i forhold til andre lister – mange diktsamlinger, seks eller åtte, alt etter hvordan man regner. Tabellen nedenfor gir en sammenlignende oppstilling av disse fem utvalgene av bøker. Tabellen er ordnet slik at samme forfatter kommer på samme rad i de ulike utvalgene; dette synliggjør hvilke forfattere som gjentas i flest av utvalgene, og gjør det lettere å sammenligne hvilke bøker av forfatteren som er valgt ut i hvert av de ulike utvalgene. Forfatternavn og boktitler er forkortet av plasshensyn. Nordmenns nistepakke. Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen utga i 1995 boken "Nordmenns nistepakke, en kritikk av den norske kanon", hvor han behandlet kanon i lys av to forhold spesielt: Akademia var opptatt av å drøfte relevansen av og innholdet i kanon i etterkant av Harold Blooms verk "The Western Canon" (1994). Samtidig var Eriksen medansvarlig for det pågående forskningsprosjektet "Norsk Sakprosa", som tre år senere skulle munne ut i et større verk om norsk sakprosas historie. Eriksen legger større vekt enn vanlig på at kanon skal gjenspeile hvilke tekster som har "gjort inntrykk på leserne", enn på hvilke tekster som er "stilhistorisk" og "estetisk" verdifulle. I dette henseende er det kanskje idéhistorikerens perspektiv som gjør seg gjeldende i motsetning til litteraturviterens. Eriksens «"nistepakke"» omfatter 64 verk fra flere litterære sjangre. Perler i prosa. Den norske Bokklubbens trebinds novelleantologi "Norske perler i prosa" er den mest omfattende novelleantologien med norske forfattere. Det første bindet, "Perler i prosa", redigert av Edvard Beyer, ble utgitt i 1966. Oppfølgeren "Nyere perler i prosa", redigert av Eiliv Eide utkom i 1975. Det tredje bindet "Norske perler i prosa: noveller 1975–1993", redigert av Janneken Øverland, ble utgitt til Den norske forfatterforenings 100-årsjubileum i 1993, innenfor rammen av Lillehammer-OLs kulturprogram. Samtidig ble de to første bindene relansert med nye titler: "Norske perler i prosa", bd 1 og 2. Det første bindet inneholder novellene: «Den gyldne hevn» av Tryggve Andersen, «Hvor er lammet til brennofferet?» av Nini Roll Anker, «Det blinde hjarta» av Engvald Bakken, «Thrond» og «Faderen» av Bjørnstjerne Bjørnson, «De ensomme» av Johan Bojer, «Mellom barken og veden» av Øivind Bolstad, «Kaprifolium» og «Elsk meg bort fra min bristende barndom» av Johan Borgen, «En hjemkomst» av Oskar Braaten, «Forskjællige glæder» av Camilla Collett, «Jørgen Jensa» og «Lykke-Per» av Olav Duun, «Helge» av Peter Egge, «En korsgang» av Kristian Elster, «De lykkelige feriedager» av Kristian Elster d.y., «I et lite rom» av Torolf Elster, «Fegd» av Johan Falkberget, «Stordåd» og «Han Lars i Lia» av Arne Garborg, «Har du hørt det?» av Ingeborg Refling Hagen, «Solen søn» av Knut Hamsun, «Luren» og «Novellen» av Maurits Hansen, «Det er Karl Johan som kommer med blomster» av Finn Havrevold, «Brua over fossen» av Johannes Heggland, «Fra plassgrenda» av Sigurd Hoel, «Hanna Valmoen» av Ragnhild Jølsen, «Balstemning» og «Karen» av Alexander Kielland, «Fele-Aasmund», «Ude i de store kulturlande» og «Keisarindepæretræet» av Hans E. Kinck, «Krefter» av Sigurd Kvåle, «Isak og Brønøpræsten» og «Andværs-skarven» av Jonas Lie, «Or vegen» av Rasmus Løland, «Skjenselens korinter» av Agnar Mykle, «Kjøreturen» og «Ingen avskjed» av Torborg Nedreaas, «Liv» av Sigbjørn Obstfelder, «Ål i karri» av Arthur Omre, «Julie og den hvite hesten» av Nils Johan Rud, «Kunsten å myrde» av Cora Sandel, «Agnes, min deilige sommerfugl» av Aksel Sandemose, «Fanta-Nils» av Per Sivle, «Karens jul» av Amalie Skram, «Kisten» av Terje Stigen, «Regnsommer» av Johannes Thrap-Meyer, «Omkring sædelighetsballet» av Sigrid Undset, «Vesle-Trask», «Hesten frå Hogget» og «Det snør og snør» av Tarjei Vesaas, «Den savnede» av Arnulf Øverland, «En vinternatt» og «Seminaristen og Finn-Katrine» av Hans Aanrud. Det andre bindet inneholder novellene: «Hjemme fra krigen» og «Møte» av Kjell Askildsen, «Tre skudd» av Karin Bang, «Broren» av Jens Bjørneboe, «Noen å være glad i» og «Vrakgods» av Finn Bjørnseth, «Med tommemål på livet» av Øivind Bolstad, «Brevet fra Yves» og «Desembersol» av Johan Borgen, «Eventyr» av Tor Åge Bringsværd, «Menneskets herlighet» av Solveig Christov, «I anledning dagen» av Tor Edvin Dahl, «Morgen i Eilert Sundts gate» av Torolf Elster, «Høst i parken» av Sigurd Evensmo, «Riksvegen vestover» av Kjartan Fløgstad, «Vi som frakter oljen» av Gunnar Bull Gundersen, «Venteromet» av Johannes Heggland, «Den lange skituren» av Kåre Holt, «Salt» av Åsta Holth, «Birte på Sveigenes» av Sigbjørn Hølmebakk, «Audhild» av Aslaug Høydal, «I mørket» av Magnhild Haalke, «Treneren» av Espen Haavardsholm, «Firmafesten» av Margaret Johansen, «Å fange en hest» av Nils Kvilekvål, «Innflyttarane» av Sigurd Kvåle, «Slutt på reisen» av Liv Køltzow, «Pedro Jesus går fra borde» av Herbrand Lavik, «17 Larsen» og «Tilfeldig møte» av Gunnar Lunde, «Åbortjern» av John Moen, «Vi menn» av Albert Henrik Mohn, «Forsoningen» og «Før solnedgang» av Petter Mørk, «Vind» av Tor Obrestad, «Et mesterskudd» av Ernst Orvil, «Og dæinsen går» og «En liten avlegger» av Alf Prøysen, «Du er ikke eldre enn du var» av Nils Johan Rud, «Bottlenose» av Svend Rønning, «Samson og Dalila» av Jacob Sande, «Nigards-hanen» av Halvor J. Sandsdalen, «Svarte fotefar» av Elling M. Solheim, «Språk» av Dag Solstad, «Benedicte Larsen» av Odd Solumsmoen, «Johansson» av Ingvald Svinsaas, «Gammel dame ved vinduet» av Helge Vatsend, «En gammel venn slentrer forbi» og «Liv» av Bjørg Vik, «Ikke til bry» av Merete Wiger, «Brødet» av Finn Aasen. Det tredje bindet inneholder novellene: «En falkepleiers bekjennelse» av Ingvar Ambjørnsen, «Carl Lange» og «Jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn» av Kjell Askildsen, «Frisøren» av Rune Belsvik, «Hjelpere» av Jonny Halberg, «Jakarandablomsten» av Toril Brekke, «Maleren» av Finn Carling, «Idealtid» av Lars Saabye Christensen, «Svevet over Haukeli» av Arild Dahl, «Dronningdager» av Gro Dahle, «Rød som en brannbil» av Rolf Enger, «Kjøtt og kjærlighet (all of me)» av Marianne Fastvold, «Flagget skal dere gjøre til et seil» av Willy Flock, «Vår alles kjære» av Kjartan Fløgstad, «Eg kunne ikkje seie det til deg» av Jon Fosse, «Piknik med døden» av Erling T. Gjelsvik, «Bommen» av Johan Fredrik Grøgaard, «Melk» av Erik Fosnes Hansen, «Ingen vanlig dag» av Ebba Haslund, «På Gamletun i Europa» av Hans Herbjørnsrud, «Dødsbryllup» av Lisbet Hiide, «Nattdyr» av Winnie Holsten, «Dei siste beat-poetane i Midthordland» av Ragnar Hovland, «Vera, den første» av Espen Haavardsholm, «Det nye vinduet» av Roy Jacobsen, «Piken som danset rumba med Vårherre» av Margaret Johansen, «Hjemkomst» av Jan Kjærstad, «Dervisjenes dans» av Sissel Lange-Nielsen, «Den nye maskina» av Arvid Torgeir Lie, «Ekko av en ung manns latter» av Sissel Lie, «Roten til alt ondt» av Merethe Lindstrøm, «Det er så jævlig stille'» av Øystein Lønn, «Sylvia Plath står opp» av Karin Moe, «Fri» av Sidsel Mørck, «Slakteren fra Sofia», «Vin i Kabelvåg» og «Mitt Norge» av Arild Nyquist, «Le bonheur» av Tor Obrestad, «Avgrunn» av Morten Harry Olsen, «Om å si nei» og «Drageegget» av Mari Osmundsen, «Som en tiger i bur» av Per Petterson, «I marskalk Konjevs hovedkvarter» av Dag Skogheim, «Smykket» av Dag Solstad, «Vestover» av Thorvald Steen, «Hvit brud» av Laila Stien, «Det gode hjertet» av Karin Sveen, «Ferien» av Marit Tusvik, «Ho blei borte i trappene» av Stein Versto. «Perleporten» og «Den lange reisen til et annet menneske» av Bjørg Vik, «Vivi, gørrheten og jeg» av Herbjørg Wassmo, «Budbringeren» av Jan Wiese, «Baksida av medaljen» av Einar Økland. Forlagsserier. Flere forlag har gitt ut "klassikerserier", av mindre definitiv karakter enn de utvalgene som nevnes ovenfor. Seksten forfattere fra 1900 til 1960. De fire litteraturviterne Jørgen M. Sejersted, Tone Selboe, Petter Aaslestad og Erik Bjerck Hagen utga boken "Den norske litterære kanon 1900–1960" på Aschehoug. Boken ble lansert 29. mai 2007, og omfatter seksten forfattere'". Innenfor sine premisser ("debut" mellom 1900–1960) var det de to sakprosaforfatterne Bull og Seip; og fraværet av Johan Falkberget (debut 1907) og Jens Bjørneboe (debut 1954) som ble bemerket. Redaktørene forsvarte fraværet av Bjørneboe med at han "tilhørte perioden etter 1960". Tretten forfattere fra 1700 til 1900. 1900-tallsantologien fra 2007 ble i 2009 fulgt opp av antologien "Den norske litterære kanon 1700-1900" hvor fem bidragsytere drøftet klassiker-status og kanon-verdighet for 13 forfattere, i tillegg til å behandle de tre sjangrene folkeviser, eventyr og salmer. Utvalget er gjort av fem professorer i litteratur: Erik Bjerck Hagen, Petter Aaslestad, Jørgen Sejerstedt, Tone Selboe og Jon Haarberg. Se også. Litteratur Paradise Ground. Paradise Ground var hjemmebanen til den tidligere fotballklubben Middlesbrough Ironopolis. Stadionet hadde en kapasitet på 20 000 tilskuere. Banen lå på samme sted som "Ayresome Park", som var den tidligere hjemmebanen til Middlesbrough FC. Billy Johansson. I 2003 fikk Johansson Amandaprisens fagpris «Gullklapperen» for sine bidrag til norsk film. Etter at Johansson fikk konstatert kreft nyåret 2006, begynte han å male på heltid, og rakk før han døde å gjennomføre to separatutstillinger, på Ål og i Kragerø. Karl Evald Johansson sovnet stille inn på Hospice Lovisenberg, 1. juni 2007. Shih tzu. Shih tzu (FCI# 208) tilhører gruppen av små tibetanske hunderaser og har røtter som strekker seg til fjellene i Tibet, men det er trolig en misforståelse rasen er tibetansk. Denne lille hunden hevdes å ha eksistert i århundrer og den var en favoritt blant aristokratiet i det tidligere Mansjuria og senere også i Kina. Opprinnelse og alder. Når kineserne kunne finne på å knytte "løve" til hundens navn, skyldes det at de kinesiske forestillinger av løver ble formet på en tid da kunstnerne ikke visste hvorden løver - et ikke-kinesisk dyr - så ut. Den kinesiske kunsts løver ligner på pekingesere og shihtzuer. Opprinnelsen til shih tzu er uklar og omdiskutert. Den er neppe tibetansk, men har trolig blodslinjer som stammer fra både Tibet og Kina (Mandsjuria). Opprinnelsen henger kanskje sammen med en hundegave (bestående av såkalte "små løvehunder" - 狮子狗, pinyin: "Shīzi Gǒu" betyr «løvehund») gitt av Dalai Lama Lobsang Gyatso til herskerne av Mandsjuria i 1643. Denne gaven må trolig sees i sammenheng med Mandsjurias massive maktoppbygging på denne tiden, noe som ledet fram til den mandsjurske invasjonen av Kina året etter. Man snakker allikevel om en hund som beviselig er nært beslektet med hunder fra antikken og ulv, men de ble ikke endelig formet før på et mye senere stadium. Det genetiske utvalget viser også at shih tzu er beslektet med gruppen av typiske gjeterhunder som shetland sheepdog, collie og belgisk fårehund (en gruppe som forøvrig også inkluderer flere mynder (bl.a. irsk ulvehund, borzoi og greyhound). De "små løvehundene" skal ha blitt svært populære ved det keiserlige hoffet, noe som senere trolig førte fram til den hunden vi i dag kjenner som shih tzu. Hvor lang tid det tok å forme rasen vet man ikke, men at den har et kinesisk navn tyder på at det ikke kan ha skjedd før mot slutten av 1600-tallet. Ei heller vet man nøyaktig hvilke hunder som ligger til grunn for rasen, annet enn at de var små og trolig kom fra Tibet. Det leder til enten apso (som trolig er opprinnelsen til lhasa apso) og jemtse apso (tibetansk spaniel), eller en blanding av disse og andre små tibetanske hunder. Utformingen av shih tzu mener man imidlertid skjedde i Kina. Det har mest sannsynlig også inngått lokale små kinesiske hunder, deriblant trolig pekingeser. En vitenskapelig studie av hundens morfologiske og atferdsmessige karakter konkluderer med at shih tzu og lhasa apso er svært nært beslektet. Studien, som ikke inkluderer andre tibetanske hunderaser (og derfor ikke sier noe endelig om slektskapet), viser også at shih tzu er nærmere beslektet med pekingeser enn noen av de andre hundene som inngikk i studien. En større genetisk studie i hunderaser inkluderer shih tzu i gruppen av eldgamle hunderaser (typer som er flere hundre år gamle i sin opprinnelse), men dette blir av og til feilaktig tatt til inntekt for at hunderasen shih tzu like gammel. Imidlertid betyr det kun at shih tzu har et felles opphav med hunder i denne gruppen, som altså inneholder noen av de eldste hundene man kjenner til i dag. Det er imidlertid lite trolig at shih tzu kan hevdes å ha blitt formet før mot slutten av 1600-tallet, i og med at rasen ikke kan ha utviklet seg før etter 1643. Det er nemlig ingen ting som taler for at denne hunden har eksistert i Tibet. Rasenavnet er, i motsetning til tibetanske hunderaser, unektelig kinesisk av opprinnelse og betyr av "tibetansk herkomst" eller "tibetansk klasse". At navnet er kinesisk mener nå stadig flere peker mot at det var opprinnelsen til denne hunden kineserne beskrev, altså gaven gitt fra Tibet i 1643, noe som også passer godt inn med de tradisjoner kineserne har med å sette navn på ting. Det er kjent at Kinas siste keiserinne, Cíxī (1835–1908), holdt shih tzu-hunder i sitt palass (først som regent ved keiserpalasset i Den forbudte by, senere som erkekeiserinne ved Sommerpalasset i Yiheyuan – begge i Beijing) like til sin død. Dame Daphne du Maurier (1907–1989), også kjent som Lady Browning, bragte de første eksemplaret av shih tzu til Storbritannia i 1930. Den kinesiske standarden er fra 1938. The Kennel Club anerkjente rasen i 1946, FCI i 1954. Utseende, anatomi og fysikk. Shih tzu er en liten hund med langstrakt, kraftig kropp. Hodet er rundt og skallen ganske bred. Markert stopp og ca. 2,5 cm lang neserygg. Snutepartiet er bredt og kvadratisk og har kort nese. Øynene er store og runde og kan være mørke eller lyse, avhengig av pelsfargen. Den har relativt store hengeører og ed lange ytterører. Ryggen er rett, bakdelen er velutviklet og lendet kraftig. Halen er høyt ansatt og har rikelig behåring. Den bæres i bue over ryggen. Lemmene er korte og muskuløse, og labbene runde i formen (kattefot) og har sterke poter på undersiden. Høyden skal ikke overstige 26,7 cm. Vekten skal være 4,5-8,1 kg (idealvekt 4,5-7,3 kg), avhengig av kjønn og type. Pelsen er lang, tett og rikelig, slett og ganske glatt. Underullen er relativt tett. Behåringen på hodet er lang og henger ned langs sidene og over øynene. Snutepartiet har velutviklet mustasje og skjegg som vokser helt opp til nesen lans snutesidene. Alle farger er tillatt, men hos flerfargede hunder foretrekkes hvitt bles i pannen og hvit haletipp. Bruksområde. Shih tzu er en utpreget selskapshund og en meget hendig familiehund, som også har flotte kvaliteter som vakthund. Den brukes også som utstillingshund. Lynne og væremåte. Shih tzu er normal svært aktiv og selvstendig, men vennlig, lite støyende og glad i å leke. Overfor fremmede er den likegyldig, men den vil typisk varsle når det kommer folk den ikke kjenner. Den store pelsprakten krever daglig vedlikehold (kamming og børsting). Mange velger også å sett opp det lange pannehåret, slik at øynene blir frie. På grunn av den rike pelsen tåler denne hunden dårlig varme. Fylkesvei 471 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 471 i Sør-Trøndelag går mellom Fannrem og Skjølberg i Orkdal kommune. Veiens lengde er 15,4 km. Eksterne lenker. 471 Jacob Stolt-Nielsen. Jacob Stolt-Nielsen jr. (født 12. mai 1931 i Haugesund) er en norsk skipsreder. Stolt-Nielsen jr. kommer fra en rederfamilie. Både bestefaren Botholf og faren Jacob sr. var skipsredere. Jacob jr. har imidlertid i stor grad bygd opp sitt eget konsern, Stolt-Nielsen SA, fra grunnen av til å bli et av verdens største rederier innen kjemikalietankere. Etter fullført handelsskole dro Stolt-Nielsen jr. til London for å arbeide innen skipsmekling. Han blei involvert i prosjekter med ombygging av oljetankere til såkalte parcel-skip, dvs båter som kunne flere ulike laster av flytende produkter. I 1959 kjøpte han sitt første egne skip og fikk det bygd om etter dette prinsippet. En regner dette som starten på konsernet. Stolt-Nielsen jr. fortsatte på samme kurs, og etter hvert satsa han også på nybygg. Da det blei krise i skipsfartnæringen mot slutten av 1970-tallet, inngikk han et vellykka samarbeid med British Petroleum (BP), og rederiet fortsatte å vokse. I 1988 flytta firmaet til USA og det gikk på børs. I tillegg til hovedvirksomheten med kjemikalietankere var konsernet lenge en av verdens største operatører innen undervannsoperasjoner gjennom Stolt-Nielsen Seaway (seinere Stolt Offshore). Dette videreføres nå av firmaet Acergy, og Stolt-Nielsen-konsernet har solgt seg ut av virksomheten. Gjennom datterselskapet Stolt Sea Farm drives ni oppdrettsanlegg i Norge, Portugal, Frankrike og Spania, pluss kaviarproduksjon i California. Selskapet er verdens største produsent av piggvar. Stolt-Nielsen jr. leda konsernet fram til 2000, da han overlot sjefsstillinga til sønnen Niels Gregers. Jacob Stolt-Nielsen er imidlertid fortsatt styreleder. Stolt-Nielsen jr. var en av stifterne av Det Norske Oljeselskap. I 2008 ble Stolt-Nielsen utnevnt til æresdoktor ved John B. Lacson Foundation Maritime University i Filippinene. Stolt-Nielsen SA. Stolt-Nielsen SA tidligere «Stolt Tankers and Terminals», registrert i Luxembourg. Morselskap til Stolt-Nielsen Inc., USA, grunnlagt i 1959. Stolt-Nielsen-gruppen er et av verdens største kjemikalierederier med en flåte på ca. 1,5 millioner tonn. Har terminaler i Sør og Nord-Amerika, og driver en verdensomspennende utleie av kjemikalie-containere. Stolt-Nielsen SA har aktiviteter innen offshore tidligere «Stolt Comex Seaway» og oppdrett «Stolt Sea Farm». Omsetning i år 2002 20 milliarder kroner. Mark Evans. Mark Whitmore Evans (født 2. mars 1956) var bassist i det australske tungrockbandet DC. Han var medlem fra 1975 til 1977 da det oppsto komplikasjoner mellom han og Malcolm Young. Han fikk sparken og ble erstattet av Cliff Williams. Bernt Holtsmark. Bernt Holtsmark (født 27. desember 1859 i Asker, død 20. april 1941) var en norsk gårdbruker, landbruksskolebestyrer og politiker. __NOTOC__ Bakgrunn og yrkeskarrière. Han ble født som odelsgutt på storgården Tveter i Asker, som sønn av gårdbruker Bent Holtsmark (1823–1903) og Anne Elisabeth Gabrielsen (1832–1887). Han var også bror av gårdbruker Torger Holtsmark, disponent William Holtsmark og fysiker Gabriel Gabrielsen Holtsmark, onkel til atomfysiker Johan Peter Holtsmark, filolog Anne Holtsmark og maler Karen Holtsmark samt fetter av brødrene Finn Blakstad, Wilhelm Blakstad og Ragnvald Blakstad. Bernt Holtsmark var fra 1887 gift med Johanne Amalie Koller, datter av agronom Carl Theodor Fredrik Koller, og etter to år som enkemann ble han gift med Ingeborg Mathilde Bye i 1919. Datteren Henriette Conradine «Henny» von der Recke Holtsmark var fra 1927 gift med fylkesmann og tidligere landbruksminister Håkon Five. Sønnen Torger Holtsmark (død 1936) var gårdbruker og gift i 1930 med Benny Holtsmark født Flood. Bernt Holtsmark gikk på Haakon Tveters private landbruksskole på Østensjø 1876–1878 og var deretter forpakter og gårdsfullmektig i Østre Aker og assistent i Selskabet for Norges Vel hos Tveter. Holtsmark var så student ved Ås høyere landbruksskole 1883–1884 og Landwirtschaftliche Hochschule i Berlin 1885–1886, før han i 1880-årene virket som landbruksjournalist i "Budstikken" og "Dagbladet". Senere var han også landbruksjournalist i "Verdens Gang", "Tidens Tegn" og "Allers Familiejournal". I 1887 opprettet han sammen med broren William Holtsmark en privat landbruksskole i Asker, Sem landbruksskole, hvor Bernt Holtsmark fungerte som bestyrer frem til 1914. Skolen oppnådde stor anseelse og stor søkning. I 1897 utgav han "Husdyrlære for landbruksskolerne", som lenge ble brukt av gårdbrukere og utkom i mange opplag. Holtsmark var gårdbruker på Tveter 1893–1923 og fungerte som direktør og kongevalgt styreformann i Norges Hypotekbank 1927–1936. Blant Holtsmarks øvrige verv kan nevnes formann i Norsk Brandvern Forening, styremedlem i Den Norske Husflidsforening, styremedlem i Norsk Landmandsforbund, styremedlem i Selskabet for Norges Vel 1898–1907 og 1919–1931, styremedlem i Selskapet Havedyrkningens Venner 1916–1935, styremedlem i Kristiania Hypotek- og Realkreditbank 1922–1930, ordfører i Livsforsikringsselskabet Brages representantskap 1930–1936 og styreformann i Akershus Gjensidige Brandassuranseforening. Politisk arbeid. Holtsmark var opprinnelig medlem av Centrum, en østlandsk avlegger av Moderate Venstre. Etter at dette partiet gikk inn i Høyre i 1900, representerte han Høyre på Stortinget 1904–1906, innvalgt fra Akershus amt. I den neste var han innvalgt for Bærum og Follo krets i Akershus amt og det nyopprettede Samlingspartiet, hvor Høyre og moderate krefter fra Venstre fant sammen. I Stortingets landbrukskomité var Holtsmark sekretær 1904–1906 og nestformann 1907–1909. Senere gikk han inn i Frisinnede Venstre, en slags arvtager etter Samlingspartiet og et haleheng til Høyre, og rundt 1920 var han tillike partiets formann. Han tjente som landbruksminister i Wollert Konows regjering 1910–1912 og var igjen innvalgt på Stortinget 1916–1921, da fra Mellem Romerike krets i Akershus amt. Han var først medlem av Stortingets lønningskomité 1919–1920, før han fungerte som formann i Stortingets landbrukskomité 1920–1921. Utmerkelser. Holtsmark ble tildelt 7. juni-medaljen i 1906 og var kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden fra 1912 og kommandør av Finlands hvite roses orden. Noatun. Noatun (norrønt Nóatún), i norrøn mytologi guden Njords bolig. Sleaze rock. Sleaze rock er en musikksjanger som er en blanding av klassisk rock og metal. Sub-grenen Sleaze Rock ble laget av Guns N' Roses Denne grenen gjorde at "Guns N' Roses" fikk flere fans. .mn. .mn er Mongolias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Datacom. Den amerikanske staten Minnesota benytter seg også av domenet, men i begrenset omfang. registreringsenheten krever vanligvis ikke spesifikke andrenivå domener. Pr. 2006 støtter registreringsenheten ennå ikke bruk av Internasjonaliserte domenenavn. Skrumplever. Skrumplever eller levercirrhose av gresk "kirrhos" som betyr gul er en leversykdom. Skrumplever består i at leverens celler gradvis ødelegges, slik at den ikke lenger kan utføre sine livsviktige funksjoner. Gulsott er et vanlig symptom. Innskrumpingen fører også til blokkering av portåren, som fører blod til leveren, og væske i bukhulen (bukvattersott). Skrumplever kan skyldes forskjellige leverlidelser, men mange giftstoffer tas opp og brytes ned i leveren, og det forklarer hvorfor leveren kan skades ved overbelastning eller forgiftning. Den vanligste årsak til skrumplever er misbruk av alkohol. Dalen. Dalen er et tettsted og administrasjonssenteret i Tokke kommune i Telemark. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger lengst vest ved innsjøen Bandak, rundt og på elvedeltaet der elva Tokke har sitt utløp. Dalen er vestre ende av Telemarkskanalen, og tettstedet har derfor betydelig turisttilstrømming om sommeren. Blant de kjente turistfasilitetene er «eventyrhotellet» Dalen Hotel. Inne i fjellet ved Dalen ligger Tokke kraftverk. Tokkeverkene regulerer den øverste vestre greinen av Skiensvassdraget. De ble bygd ut i fire etapper og stod ferdig i 1979. Fra Hardangervidda og ned til Bandak er det et fall på 1 000 meter. Fjellsidene på hver side av tettstedet er bratte og det er en serie med krappe hårnålssvinger på fylkesvei 45 både på nordsiden (mot Eidsborg og Høydalsmo) og sørsiden (mot Skafså og Åmdals Verk). På begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke molybden-forekomster utnyttet i Telemark, blant annet Dalen og Bandaksli. Eidsborg stavkirke ligger nordøst for Dalen, langs. Jimmy Melia. Jimmy Melia (født 1. november 1937 på Merseyside i Liverpool i England) er en tidligere fotballspiller og manager. Mest kjent er han fra de ti sesongene han tilbragte i Liverpool FC. Karriere som spiller. Melia ble hentet rett ut fra skolen som 15-åring, til Liverpool av manager Don Welsh. Han signerte sin første profesjonelle kontrakt på sin 17-årsdag 1. november 1954. Han gjorde sin debut for de røde som 18-åring 17. desember 1955, i en 2. divisjonskamp mot Nottingham Forest, hjemme på Anfield. Melia scoret sitt første mål i kampen som Liverpool vant 5-2. Sesongen etter spilte Melia 27 kamper for Liverpool. Han fulgte opp suksessen sesongen etter da han spilte 36 kamper og scorte ti mål. Liverpool klarte ikke å rykke opp til den øverste divisjonen i England, og på grunn av dette trakk daværende manager Phil Taylor seg fra ansvaret i å lede klubben. Mannen som tok over ansvaret for Liverpool, ble den legendariske manageren som løftet Liverpool tilbake til toppen i engelsk fotball, nemlig Bill Shankly. Shankly hadde stor sans for Melia, og lot han spille fast i jakten på opprykket til den øverste divisjonen. I sesongen 1961/1962 klarte endelig Liverpool det lenge ønskede opprykket, i det de vant ligaen med 8 poeng forsprang på Leyton Orient. Melia klarte overgangen til 1. divisjon på en utmerket måte. Han spilte 39 kamper, og Liverpool oppnådde en respektabel 8. plass i ligaen. I sesongen 1963/1964 vant Liverpool 1. divisjon for første gang siden sesongen 1946/1947. Melia spilte 24 kamper for mesterne dette året, men da han mottok medaljen spilte han for en annen klubb, Wolverhampton. Klubbskiftet skjedde i mars 1964. Han ble kun en kort periode i Wolverhampton. Han klarte ikke å tilrive seg en plass på førstelaget, så ikke lenge etter byttet Melia klubb til Southampton. Overgangen skjedde i desember 1964 og prisen var £30 000, noe som på dette tidspunktet var den høyeste overgangssummen Southampton noensinne hadde betalt. Han ble i klubben i 4 år, og var med på opprykket til 1. divisjon i sesongen 1965/1965, etter at klubben endte på 2. plass i 2. divisjon, 5 poeng bak Manchester City. Han spilte totalt 152 kamper, og scorte 12 mål for klubben. I november 1968 skiftet han igjen klubb, denne gang til Aldershot for £10 000. Her ble han i 4 år og spilte 135 ligakamper og scorte 14 mål. Han spilte også for Crewe før spillekarrieren var over. Karriere som manager. Melia fungerte som spillende manager i både Aldershot og Crewe. Da han la opp som spiller gikk han over til å arbeide 100% som manager. Melia tok senere over ansvaret for Brighton. Han førte laget til FA-Cup finalen i 1983, der de tapte etter omkamp mot Manchester United. Melia var også innom Southport, den portugisiske klubben Belenenses og Stockport. I 1989 flyttet han til De forente arabiske emirater for å trene et juniorlag. I dag jobber Melia som ungdomstrener for Texas Longhorns Soccer Club i Dallas USA. Perioden 1919 til 1929. Perioden 1919 til 1929 i økonomisk historie var peget av 1.verdenskrig og usikkerheten etter den. Etter første verdenskrig var Belgia og Frankrike sterkt svekket, fordi det i disse landene at hovedvekten av krigføringen på vestfronten hadde foregått. De landene som hadde holdt seg nøytrale derimot hadde opplevd økonomisk vekst under krigen, og denne veksten fortsatte i årene mellom 1919 til 1929. Med BNP = 100 i 1913 hadde Nederland, Danmark, Norge, Sverige og Sveits i 1929 BNP på i snitt 156%. Landene som hadde deltatt i krigen hadde derimot et BNP snitt på kun 122% i 1929. I perioden 1913 til 1929 økte BNP med 2,8% per år for de nøytrale, 1,25% for de landene om hadde deltatt i krigen, mens USA hadde en vekst på 3,1% og Japan hadde en vekst på 3,7% per år i denne perioden. Etter freden 11.11. 1918 begynte man fredsforhandlingene i Versailles. Tyskland,måtte avstå landområder, noe som skapte store tyske minoriteter i blant annet Tsjekkoslovakia, Frankrike og Polen (Dette viste seg å være lite heldig fra 30-tallet og inn i 2.verdenskrig.). Frankrike og Belgias krevde store summer krigsskadeerstatning, særlig Frankrike som ville rette ta et oppgjør med tyskland angående både 1.verdenskrig og krigen i 1870-71. Frankrike hadde også lånt store summer av USA under krigen, men ønsket å slippe å betale dette tilbake siden Frankrike hadde stått for det meste av krigsføringen, en unnskyldning USA ikke godtok, som krevde pengene igjen. Derfor innførte Frankrike ekstra krigsskadeerstatning som Tyskland måtte betale. Johan V av Portugal. Johan V av Portugal, portugisisk "João V", (født 22. oktober 1689 i Lisboa, Portugal, død 31. juli 1750 i Lisboa), var konge av Portugal fra 1706 til 1750. Han var sønn av Peter II av Portugal. Johan V giftet seg den 9. juli 1708 ved stedfortreder i Neuburg og senere personlig den 27. oktober i Lisboa med erkehertuginnen Maria Anna av Østerrike (1683–1754), datter av keiser Leopold I og hans hustru Eleonora av Pfalz-Neuburg. Johan V fikk også fire illegitime barn. Herdis Maria Siegert. Herdis Maria Siegert (født 1955) er en fotograf, bostatt på Tjøme, Vestfold. Europavei 95. Europavei 95 går mellom St. Petersburg i Russland og Merzifon i Tyrkia. Hele traséen: St. Petersburg – Pskov – Gomel – Kiev – Odessa... Samsun – Merzifon Fiskepinner. Fiskepinner eller fiskefingre er en matrett hovedsakelig bestående av hvit-fisk. Andre vanlige ingredienser er hvetemel, maismel, vann, olje, gjær, bakepulver, salt og krydder. Fiskepinner er ofte tilgjengelig som frossenvare i matbutikker. Storumans lufthavn. Storumans flygplats er en flyplass som ligger i Storuman i Sverige (35 km fra Storuman by). Ruter og selskaper. Det går fra juni 2010 ikke noen fly. Slaget ved Kasserinepasset. Slaget om Kasserinepasset fant sted under andre verdenskrig, under felttoget i Tunis. Dette var et i en rekke slag som ble utkjempet om Kasserinepasset, en tre kilometer bred åpning i Atlasfjellene vest i Tunis. Aksemaktenes styrker var fremst den tysk-italienske panserarmé (den reorganiserte tyske panserarmé i Afrika) under general Erwin Rommel og den femte panserarmé under general Hans-Jürgen von Arnim. Den allierte styrken kom for det meste fra 2. amerikanske korps under generalmajor Lloyd Fredendall, en del av den britiske 1. armé. Slaget ved Kasserinepasset var det første større slaget mellom tyske og amerikanske styrker under andre verdenskrig. De uerfarne amerikanske troppene ble dårlig ledet, fikk store tap og ble presset over 80 kilometer tilbake fra sine utgangsposisjoner vest av passet ved Faid. Slaget har siden blitt omtalt som første gang amatørene møtte de profesjonelle. Etter slaget gjennomførste US Army en rekke endringer, fra organisering av enheter til skifte av kommandanter. I påfølgende møter med tyske soldater var de amerikanske styrkene merkbart bedre i kamp. Eksterne lenker. Kasserinepasset Det somatiske nervesystem. Det somatiske nervesystem kontrollerer viljestyrt muskelaktivitet. Mottar bevisst informasjon, hovedsakelig om omverdenen. Styrer den tverrstripede skjelettmuskulaturen som er underlagt viljemessig kontroll. Sanser. Sanseinformasjon som kan bli bevisst og hovedsakelig dreier seg om forhold i omgivelsene, er knyttet til afferente signaler fra huden, bevegelsesapparatet og de fem spesialsansene. All sanseinformasjon fra reseptorer i huden og bevegelsesapparatet formidles gjennom perifere somatosensoriske nevroner til ryggmargens dorsalhorn eller tilsvarende sensoriske kjerner i hjernestammen. I CNS danner de perifere sensoriske nevronene synapser med et nytt sett nevroner som leder sanseinformasjonen til thalamus. Her er det enda en synaptisk omkobling til en tredje gruppe nevroner som bringer sanseinformasjonen til et bestemt område av hjernebarken slik at vi får en bevisst sanseopplevelse. Fenomener som nummenhet og manglende smertefølelse kan tyde på at hjernen ikke mottar sanseinformasjon fra huden. Nevrologiske utfall kan skyldes en blokkering av afferente sensoriske signaler. Dette kan skje på ulike nivåer. Et sansetap kan skyldes skade på reseptorer, hjernebarken eller den mellomliggende kjeden av tre nevroner. Nociseptorer er smertereseptorer som aktiveres av stimuli som kan forårsake vevsskade. Når de afferente signalene fra disse reseptorene når hjernebarken, får vi en følelse av kraftig, akutt smerte, som ofte kan lokaliseres presist. Dersom vevet blir virkelig skadet, vil nociseptorene fortsette å være aktivert lenge etter at den skadelige stimulus er fjernet. Dette skyldes lokale signalstoffer, blant annet arakidonsyremetabolitter, som frigjøres fra skadeområdet. Den vedvarende smerten tvinger oss til å holde det skadde området i ro, som er hensiktsmessig med tanke på den følgende reparasjonsprosessen. Slik kontinuerlig aktivering av nociseptorene gir en annen type smerte enn den akutte, den er mer sviende eller verkende og kan ikke lenger lokaliseres presist. Afferente signaler fra disse reseptorene bruker forholdsvis lang tid på å nå CNS, fordi de ledes gjennom tynne sensoriske nerver som leder signalene relativt langsomt. To ulike hudreseptorer reagerer på høye eller lave temperaturer. Disse er imidlertid mest følsomme for temperaturendringer. En rekke forskjellige mekanoreseptorer i huden gir informasjon om trykk og berøring, disse reagerer også først og fremst på endringer. Tettheten av mekanoreseptorene er spesielt stor i fingertuppene. Signalene fra mekanoreseptorene formidles i tykke, myeliniserte sensoriske nevroner, og de når derfor raskt til CNS. I musklene og ved overgangen mellom muskler og sener finnes det en gruppe avlange mekanoreseptorer som kalles henholdsvis muskelspoler og senespoler. Disse gir CNS info om hvor strukket en muskel er og om kraften i en muskelsammentrekning. Bindevevskapselen rundt leddene inneholder i tillegg mekanoreseptorer som gir informasjon om leddstilling og bevegelse. Disse reseptorene kalles med et samlenavn proprioreseptorer og gir CNS info om funksjonen til alle deler av bevegelsesapparatet. For at signalene fra de forskjellige reseptorene skal gi meningsfull informasjon må ryggmargen holde nøyaktig orden på to forhold: Hvor kommer signalene fra, og hva forteller de (altså hvilken reseptor utløste dem). Ryggmargens inndeling i segmenter er delvis svaret på det første forholdet. Hvert segment mottar sanseimpulser fra et bestemt kroppsområde. I huden kalles disse områdene dermatomer. En sykdom i ryggmargen vil føre til opphevet følesans i ett eller flere dermatomer, svarende til det eller de segmentene som er rammet. Dersom sykdommen påvirker begge dorsalhornene, som skjer i de fleste tilfeller, blir følelsestapet symmetrisk i hver kroppshalvdel. Ut i fra dette kan man se at sykdom i en nerve, i stedet for et segment, vil gi ensidig følelsestap. Ryggmargen holder orden på informasjonen fra ulike typer reseptorer ved å benytte separate nervebaner for signalformidlingen videre oppover til hjernen. Først skilles det mellom info fra mekanoreseptorer (går i nervebaner, dorsalstrengene, langs ryggmargens dorsalside) og impulser fra nociseptorene (går i baner lenger ut mot sideflatene). Fra thalamus formidles sanseinfo gjennom store nervebaner til et bestemt område av cortex cerebri øverst i parietallappen. Dette området kalles det primære sensoriske barkområdet, og stimulering av dette gir bevisste sanseopplevelser. Den nøyaktige sorteringen av sanseimpulser opprettholdes, slik at en bestemt del av det primære sensoriske barkområdet mottar sanseinformasjon fra en bestemt del av kroppen. Men fordi de sensoriske banene krysser midtlinjen, går sanseinformasjon fra venstre kroppshalvdel til hjernebarken i høyre hemisfære, og omvendt. Den store tettheten av mekanoreseptorer i fingrene fører til at en relativt stor del av det primære sensoriske barkområdet brukes til å motta sanseinfo herfra. CNS filtrerer hvor mye av den kontinuerlige sanseinformasjonen som sendes til det primære sensoriske barkområdet. Oppmerksomhet spiller en stor rolle i denne filtreringen. Smerte er underlagt spesielle kontrollsystemer. Impulser fra nociseptorene blir delvis blokkert ved stimulering av mekanoreseptorer i samme kroppsområde. Ved hjelp av internevroner i det aktuelle segmentet kan de nevronene som formidler trykk og berøring, hemme impulsoverføringen fra de nevronene som formidler smerte. Dette forklarer hvorfor det hjelper å gni eller klemme på huden når vi skader oss. Smerteimpulser kan også blokkeres gjennom nedstigende baner fra kjerner i retikulærsubstansen i hjernestammen. Nevronene her bruker blant annet endorfiner som transmittere. Endorfiner er kjemisk beslektet med morfin, som bidrar til å forklare legemiddelets smertestillende virkning. Luktesansen. Øverst i nesehulen finnes det et kvadratcentimeters stort område hvor utløpere fra tallrike nevroner trenger ned mellom epitelcellene og fungerer som luktreseptorer. Hver av disse har forskjellige proteiner i cellemembranen som binder seg til ulike molekyler i innåndingsluften. En bestemt kjemisk forbindelse stimulerer altså bare en eller noen få reseptorer. Afferente signaler ledes i 1. hjernenerve gjennom taket i nesehulen inn i kraniehulen. Herfra går de videre til et område av hjernebarken nær spissen av temporallappen. Luktimpulsene tar altså ikke veien om thalamus. Kun små områder av hjernen er engasjert i å bearbeide disse impulsene. Smakssansen. Smaksløkene er små strukturer som ligger spredt blant epitelcellene i tungeslimhinnen. Spesielle sanseceller har i likhet med luktreseptorene spesielle proteiner i membranen, og binder seg til bestemte kjemiske forbindelser i maten. Smakssansen alene kan bare skille mellom 4 smaker: søtt, surt, salt og bittert. Større sanseopplevelser fra mat og drikke er et samspill mellom lukt- og smakssansen. Impulsene fra smaksløkene ledes hovedsakelig i 7. hjernenerve til thalamus og derfra til det primære sensoriske barkområdet. Impulsene ledes i tillegg til områdene som bearbeider luktinformasjon. Dette er forutsetningen for en kombinert smaks- og luktopplevelse. Synssansen. Lys fra omgivelsene ledes gjennom cornea og pupillen til retina som inneholder tallrike fotoreseptorer. Signalene fra disse ledes av 2. hjernenerve til thalamus og videre til synsbarken som ligger i oksipitallappen. Synssansen med den 2. hjernenerve, nervus opticus, regnes av mange som en del av sentralnervesystemet og ikke det perifere nervesystem. Hørselssansen. Lyder i omgivelsene ledes via trommehinnen og knoklene i mellomøret til sneglehuset som inneholder spesielle mekanoreseptorer for hørsel, hårceller. Signalene ledes i 8. hjernenerve til ulike områder i hjernestammen, og videre til thalamus. Til sist går de til hørselsbarken som ligger i øvre del av temporallappen. Likevektssansen. Hårceller i likevektsorganet gir informasjon om hodets stilling og bevegelser. Signalene ledes i 8. hjernenerve til vestibularioskjernene som ligger i hjernestammen. Herfra ledes impulsene videre i flere ulike retninger. Normal balanse forutsetter et samarbeid mellom flere deler av nervesystemet. Likevektssansen gir info om hodets stilling og bevegelser, synssansen registrerer hvordan kroppen er plassert i forhold til omgivelsene, mekanoreseptorer i sener, muskler og ledd forteller om kroppsdelenes stilling, og mekanoreseptorer i fotsålene registrerer kroppens vektfordeling i forhold til underlaget. Områder i hjernebarken setter sammen sanseinformasjonen slik at vi opprettholder balansen. Viljestyrt bevegelse. Bevegelser som kan kontrolleres av viljen, skyldes sammentrekning av tverrstripet muskulatur. All tverrstripet muskulatur styres av motonevroner. Cellelegemene til disse ligger i ventralhornene og i tilsvarende motoriske hjernenervekjerner i hjernestammen. Vilje er, i likhet med bevissthet, knyttet til hjernebarken, og viljestyrte bevegelser forutsetter derfor nedadgående forbindelseslinjer til motonevronene. Disse forbindelsene ivaretas hovedsakelig av en gruppe lange nevroner som strekker seg fra det primære motoriske barkområdet til ventralhornene og til tilsvarende motoriske kjerner i hjernestammen. Mange viljestyrte bevegelser er altså kontrollert av en kjede på to nevroner. En sammensatt bevegelse forutsetter bruk av en rekke muskler samtidig. Dette krever at de motoriske og sensoriske områdene i hjernebarken samarbeider med cerebellum og basalgangliene. At en bevegelse kan styres av viljen, betyr ikke at den alltid er viljestyrt, som for eksempel ved reflekser. Respirasjonsreguleringen er et eksempel på hvordan vi viljemessig til en viss grad også kan oppheve en refleksmekanisme. Dersom motonevronene, musklene eller forbindelsen mellom dem ødelegges, er enhver muskelsammentrekning umulig og man blir lam. Hindret signaloverføring i de nedadgående banene fra hjernebarken blokkerer muligheten for viljestryte muskelsammentrekningen, men pasienten blir ikke fullstendig lammet – refleksene er fremdeles i funksjon. En muskel er bygd opp av trådformede muskelceller, muskelfibre, som er fullpakket med spesialiserte celleskjelettproteiner. Når disse proteinene beveger seg i forhold til hverandre, trekker muskelen seg sammen. Hver muskel i kroppen står i forbindelse med en nerve. Motonevronene i disse nervene danner synapser med flere muskelfibre i samme muskel, fordi aksonet forgrener seg i nærheten av muskeloverflaten. Et motonevron og de muskelfibrene nevronet innerverer, kalles en motorisk enhet. En muskel og den tilhørende nerven er altså en samling av mange motoriske enheter. Når et aksjonspotensial når synapsen, frigjøres acetylkolin, som er en aminosyreliknende forbindelse. Acetylkolin passerer over synapsespalten og binder seg til et reseptorprotein i muskelfibrenes cellemembran, som fører til et aksjonspotensial i muskelfibrene. Kalsiumioner blir frisatt fra intracellulære lagre, som i sin tur påvirker celleskjelettproteinene slik at de beveger seg i forhold til hverandre – en muskelsammentrekning. Acetylkolin brytes raskt ned av acetylkolinesterase, et enzym som finnes i synapsen. Stimuleringen av acetylkolinreseptorene stanser, og sammentrekningen opphører. En sammenhengende kontraksjon forutsetter en serie nerveimpulser og jo raskere disse impulsene kommer, jo kraftigere blir kontraksjonen i hver muskelfiber, opp mot en maksimumsgrense. Samlet sikrer disse mekanismene en svært nøyaktig kontroll med muskelfunksjonen. Enhver sammentrekning av en tverrstripet muskelfiber forutsetter en efferent impuls i det tilhørende motornevronet. For at en muskelfiber skal opprettholde normal struktur og funksjon, må den brukes jevnlig. Presis bevegelseskontroll forutsetter at CNS vet hvilke motonevroner som går til hvilke muskler. Dette behovet ivaretas ved at alle motonevronene som går til samme muskel, ligger samlet i ventralhornet, som søyler av nervecellelegemer. Disse søylene gjennom flere segmenter, slik at aksonene som skal til samme muskel, forlater ryggmargen gjennom ulike spinalnerver. Forholdene er altså ikke like som ved de sensoriske nevronene som kontrollerer dermatomer. Visse ryggmargssegmenter er hovedansvarlige for bestemte muskelgrupper og bevegelser. Kortvarig, hurtig strekk av en muskel utløser en refleks der den samme muskelen trekker seg sammen. Denne strekkrefleksen skyldes stimulering av bestemte mekanoreseptorer, muskelspoler, som registrerer muskelens lengde. De sensoriske nevronene fra muskelspolene er koplet direkte sammen med de tilhørende motonevronene i ryggmargen. Både de sensoriske nevronene og motonevronene i ryggmargen mottar imidlertid kontinuerlige impulser fra hjernebarken og hjernestammen som regulerer strekkbevegelsene sånn at de ikke forstyrrer viljestyrte bevegelser. En normal strekkrefleks forutsetter normale afferente og efferente impulser i sensoriske og motoriske nevroner, normal kobling i de aktuelle segmenter og normal funksjon av muskelfibrene i den aktuelle muskelen. Når man stryker med en skarp gjenstand under fotsålen, planta, fra hælen mot tærne, bøyer stortåen seg refleksmessig nedover. Denne plantarrefleksen skyldes ikke stimulering av muskelspoler, men mekanoreseptorer i huden. Plantarrefleksen er kontrollert av nedstigende baner fra hjernen. Dersom denne kontrollen faller bort, blir refleksen invertert: tåen bøyer seg opp istedenfor ned. Det primære motoriske barkområdet ligger rett foran det primære sensoriske barkområdet. Motornevronene i ventralhornet er direkte underlagt det primære motoriske barkområdet, som dermed får en avgjørende betydning for viljestyrte muskelsammentrekninger. Området står også i forbindelse med det sensoriske området, og får dermed kontinuerlig informasjon om konsekvensene av enhver muskelsammentrekning. Ordningen av de enkelte nevronene i det primære motoriske barkområdet følger ikke samme systematikk som i ryggmargen. I hjernebarken later det til at funksjon er et viktigere sorteringsprinsipp enn hvilke muskler det enkelte nevron skal til. Videre er nevronene også sortert etter hvilken kroppsdel de kontrollerer. Også her er det en sterk overvekt av nevroner som kontrollerer fingerbevegelser. Den direkte forbindelsen mellom det primære motoriske barkområdet og motornevronene kalles pyramidebanen og består av tykke bunter med aksoner som passerer mellom thalamus og basalgangliene. Pyramidebanen har først og fremst betydning for finmotoriske bevegelser som i stor grad er underlagt viljens kontroll. Den er også viktig for kontroll av spinale refleksbuer. Basalgangliene er en samlebetegnelse på store kjerner som hovedsakelig ligger mellom hjernebarken og thalamus på hver side. De står også i forbindelse med en kjerne i hjernestammen som heter substantia nigra, ofte regnes denne kjernen som en del av basalgangliene. Basalganglienes funksjon er bare delvis forstått: planlegging av kompliserte bevegelser i samarbeid med de motoriske barkområdene synes å være en viktig oppgave. Cerebellum mottar også tallrike efferente nervefibre fra motoriske områder av hjernebarken. Baner går i tillegg fra vestibulariskjernene, som formidler impulser fra likevektsorganet, og fra ryggmargens dorsalhorn. Samlet får lillehjernen info om både planlagte bevegelser og konsekvensen av disse bevegelsene. Cerebellum er følgelig nødvendig for at de ulike musklene i kroppen skal samarbeide for å gi koordinerte bevegelser. Sykdommer i lillehjernen kan dermed gi klumsete og usikre bevegelser uten at det trenger være noen lammelser tilstede, siden det ikke er noe brudd i forbindelsen mellom hjernebarken og skjelettmusklene. Talk. Talk er et mineral med hvit eller lysegrønn farge. Den kjemiske formelen er Mg3(OH)2Si4O10. Hardheten etter Mohs skala er 1. Som tilsetningsstoff i matvarer betegnes talk med E-nummeret E 553b. Talkpulver er ofte brukt i kollisjonsputer for biler. I Altermark nord for Ranafjorden i Nordland er det ei talkgruve i drift. Mellomnavn. Et mellomnavn er et personnavn som settes mellom fornavnet og etternavnet/slektsnavnet. Ofte er dette et navn som opprinnelig er et slektsnavn, men i enkelte land kan også flere fornavn omtales som mellomnavn. Mellomnavn i Danmark, Norge og Sverige. I Danmark, Norge og Sverige har "mellomnavn" (da. "mellemnavn", sv. "mellannamn") en spesiell betydning, og betegner kun navn som også kan være etternavn. Flere fornavn betegnes som fornavn. Mellomnavnet settes rett før etternavnet og regnes ikke som en del av etternavnet. For eksempel i Carl Viggo Manthey Lange er Carl det første fornavnet, Viggo det andre fornavnet, Manthey mellomnavnet og Lange etternavnet. Ved omtale uten fornavn skal han omtales som «Lange» (etternavnet), ikke som «Manthey Lange» (imidlertid "kunne" han hatt et dobbelt etternavn med eller uten bindestrek). I listeform sortert etter etternavn vil han dermed omtales som «Lange, Carl Viggo Manthey». Ettersom man i Skandinavia også kan ha doble etternavn både med og uten bindestrek er det noen ganger umulig å skille et mellomnavn og et etternavn fra et dobbelt etternavn annet enn i listeform der etternavnet står først (f.eks. er Bie Lorentzen et dobbelt etternavn, ikke et mellomnavn og et etternavn). Mellomnavn oppstod i Skandinavia gjerne gjennom oppkalling, og det var ikke alltid noe slektskapsforhold mellom personen som fikk mellomnavn og den han eller hun ble oppkalt etter. F.eks. kunne man bli oppkalt etter faddere ved dåpen, slik at man fikk deres fornavn og etternavn som fornavn og mellomnavn. Skikken med mellomnavn hadde bare en begrenset utbredelse, fortrinnsvis i borgerlige familier, før det 20. århundre. Tidligere hadde de fleste nordmenn bare patronymnavn, noen ganger med gårdsnavn som fungerte som en slags adresse snarere enn et egentlig slektsnavn. I løpet av det 20. århundre har det blitt en utbredt skikk å ta sin mors slektsnavn som mellomnavn i Skandinavia. Noen ganger går et mellomnavn og et etternavn over til å bli et dobbelt etternavn, særlig dersom samme mellomnavn er brukt gjennom flere generasjoner (dette er f.eks. tilfelle med navnet Bie Lorentzen). Man er ikke pliktig til å ha mellomnavn, og omtrent 18 prosent av Norges befolkning hadde i 2001 mellomnavn. Man kan ha så mange mellomnavn man ønsker, begrenset av hvilke navn man rett til å føre. Før den nye navneloven fra 2003 kunne man i Norge bare ta sine foreldres slektsnavn eller mellomnavn som mellomnavn. Med den nye navneloven kan man ta et hvilket som helst slektsnavn eller mellomnavn brukt av ens forfedre tilbake til tippoldeforeldre som etternavn eller mellomnavn. Europavei 20 (Danmark). E20 i Danmark er en vei som går mellom Esbjerg og Øresundsbroen i Danmark. Nesten hele strekningen er motorvei, og den er del av europavei 20. Feltskyting (pistol). Feltskyting er en gammel gren som er utøvet i mange år, hvis man ønsker kan man skyte Norgesmesterskap. Feltløypen. hold avstand 7 meter til 70 meter. Tiden er normalt 6 sekunder til 14 sekunder. Det skytes fri (begge hender eller bestehånd) Vanligvis pleier det å være liggende på 1 standplass Før 2006 fantes det også dårligste hånd. Scoring. Poeng tildeles basert på treff der man blir tildelt 1 poeng for hver skive man treffer, og 1 poeng per treff, f. eks en standplass med 3 skiver pr. skytter med forskjellig størrelse, og derfor vanskelighetsgrad, kan gi maks 9 poeng hvis skytteren skyter 2 skudd pr. skive: 1 poeng per treff og 1 poeng per skive. En skytter som ikke ligger på toppnivå kan derfor 'safe' på standplassen og skyte 6 treff i den letteste skiven og fortsatt få 7 poeng, eller skyte 5 sikre skudd for 6 poeng og gamble med ett på en annen for og prøve og oppnå 8 poeng. Nordisk mesterskap. Hvert år blir 4 junior, 4 kvinner og 6 menn tatt ut til å delta i Nordisk felt. Nordisk felt er nytt, det ble startet i 2005. Før dette var det kun landskamp mellom Norge og Sverige. Nå deltar Norge, Danmark, og Sverige. Arrangørene går på rundgang, 2008 var det Danmark, 2009 var det Norge, i 2010 er det Sveriges tur. Det er visstnok vist interesse fra Island og Storbritannia. NM 2010. Årets Felt Norgesmesterskap i felt arrangeres i 2010 den 14. – 17. juli av Sandnes Pistolklubb. Iste. Iste er nedkjølt te, gjerne tilsatt isbiter, sitronsaft eller limejuice og litt sukker. Denne drikken var populær som tørstedrikk for sjøfolk som seilte i varme farvann. Teen ga stimulans, sukkeret inneholdt energi og sitrussaften inneholdt C-vitamin. Den er lett å lage selv. Alle slags teer kan brukes som råvare for iste, det er et spørsmål om smakspreferanser. I tillegg til «ekte vare», hjemmelaget iste brygget og kjølt på ordinær måte, er fabrikkprodusert iste også blitt et viktig produkt i dagligvare-, servicehandel og kiosker - etter hvert også i Norge. Drikkeklar iste selger både i flasker og pappkartonger. Iste markedsføres også i pulverform pakket i poser, som røres ut i kaldt vann. Iste av frukt og bær. På samme måte som varme drikker med uttrekk av frukter og bær feilaktig kalles "te" (jordbærte/sitronte) kalles de tilsvarende kalde drikkene iste. Populære smaker for denne type iste er i tillegg til de nevnte: Fersken, bringebær, mango og lime. I tillegg til merker som Lipton og Snapples (Dr Pepper) har også TINE drikkeklar iste på markedet i Norge, både med te- og fruktsmaker. Lough Swilly. Lough Swilly ("Loch Súilí" på irsk) er en fjord på nordkysten av øya Irland. Fjorden ligger i grevskapet Donegal i Republikken Irland, og skiller Inishowenhalvøya i vest fra resten av det nordlige Donegal. Ved fjordmunningen i nord ligger nesene Fanad Head og Dunaff Head. Blant tettstedene som ligger ved fjorden finner vi Buncrana på Inishowensiden og Rathmullan på vestsiden. Innerst i fjorden ligger Letterkenny. Ved to anledninger har fjorden spilt en viktig rolle i irsk historie. Det var fra Lough Swilly den såkalte jarlenes flukt fant sted, da Hugh O'Neill, 2. jarl av Tyrone og Rory O'Donnell, 1. jarl av Tyrconnel flyktet fra Irland i spetember 1607 etter et mislykket opprør. I oktober 1798 ble en fransk flåtestyrke som forsøkte å sette i land Wolfe Tone og tropper som skulle støtte det irske opprøret, men ble avskåret ved fjordmunningen. Fjorden ble brukt som et ankringssted for Royal Navy under første verdenskrig. Restene av befestninger som britene bygde for å beskytte fjorden kan fortsatt sees ved Lenan Head (i dag et museum) og utenfor Buncrana. Lough Swilly var en av tre britiske traktathavner etter den anglo-irske traktat fra 1921, og var under britisk kontroll som flåtebase til 1938. Alderneys flagg. Alderneys flagg består av en hvit duk med et rødt kors der øyens våpen er satt inn på en skive over korsmidten. Flagget er i størrelsesforholdet 1:2. Det ble godkjent av dronning Elizabeth II 20. desember 1993, men daterer fra 1906. Det røde korset i hvit flaggduk, georgskorset, er Englands flagg og viser at Alderney er en besittelse under den engelske kronen. Alderneys våpen består av en opprett kronet løve som holder en kvist. I flagget er løven plassert på en grønn skive med ornamentert kant. .ca. .ca er Canadas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Historie. Domenenavnet ble opprinnelig tildelt av Jon Postel, operatør ved Internet Assigned Numbers Authority (IANA), til John Demco fra University of British Columbia (UBC) i 1988. På den årlige canadiske internettkonferansen i Halifax, Nova Scotia i 1997, bestemte det canadiske internettsamfunnet å gjennomføre en reform av registreringsenheten for.ca, med det for øye å liberalisere registreringsprosedyrene og å oppnå en betydelig forbedring i behandlingstidene. CIRA, (Canadian Internet Registration Authority) er et non-profit canadisk selskap som er ansvarlig for å betjene toppnivådomenet.ca i dag. Det overtok betjeningen av.ca den 1. desember 2000 fra UBC. Registrering. Registranter kan enten registrere domener på andre nivå (f.eks. "example.ca") eller på tredje nivå i et av de geografiske subdomenene på andre nivå som er definert av registreringsenheten (f.eks. "example.ab.ca"). Alle.ca registreringer må bestilles gjennom en sertifisert registreringsenhet for domenenavnet. Subdomener på andre nivå. De ovenfor nevnte geografiske subdomenene på andre nivå er en historisk overlevning fra tiden før CIRA styrte.ca-domenet. Føderalt inkorporerte selskaper kunne da ha et.ca domene, mens provinsielt inkorporerte selskaper måtte benytte provinsens eget domene, som.mb.ca. For øyeblikket kan hvilket som helst selskap registrere et domene med et selvvalgt navn, direkte etterfulgt av.ca SpareBank 1-alliansen. SpareBank 1 Alliansens er et norsk banksamarbeid, etablert i 1996. Alliansen er et samarbeid mellom SpareBank 1-bankene i Norge. Bevegelsesapparatet. Bevegelsesapparatet består av 206 knokler hos voksne og 300 hos nyfødte, samt over 600 muskler. Enhver bevegelse bygger på et enkelt grunnprinsipp: Et ledd lar to knokler bevege seg i forhold til hverandre når en muskel trekker seg sammen. Knokler. Bygd opp av stivt og ubevegelig beinvev som i de fleste tilfeller danner et hardt skall omkring hulrommet beinmargshulen. Mange knokler har fremspring som danner feste for muskler. Periost er en tynn bindevevshinne som dekker utsiden av knoklene. Periost inneholder tallrike nociseptorer. De største knoklene er rørformet, endene på disse kalles leddhoder – epifyser, midtpartiet kalles skaft – diafyse. Osteoblaster driver konstant oppbygging av benvev og osteoklaster nedbrytning av beinvev. Osteocytter vedlikeholder beinmassen. Remodelleringen tilpasses etter bruk, slik at knoklene er tilpasset de belastningene de er utsatt for. Epifyseskivene er bruskskiver som sitter et stykke fra endeflatene på knoklene. Veksthormoner stimulerer IGF til å kontrollene omdanningen av dette brusket til beinvev. Den delen av epifyseskiven som sitter ut mot knoklenes endeplate, produserer stadig nytt bruskvev. Den andre siden, inn mot knokkelen, omdanner brusket i epifyseskiven til beinvev, slik at knokkelen vokser. Kjønnshormoner stimulerer og medfører en langsom lukking av epifyseskiven, slik at den til slutt lukkes og lengdeveksten opphører i puberteten. Ledd. Betegnelsen på enhver forbindelse mellom to eller flere knokler. Ofte brukes betegnelsen snevrere, om det som kalles ”ekte ledd” – synovialledd. Her er knoklene atskilt med en leddspalte, og ikke bundet sammen. Dette gir større bevegelighet. Leddflatene er de delene av knoklene som kan komme i kontakt med hverandre, disse er kledd med glatt bruskvev for minimal friksjon. Av fast bindevev og omgir leddhodene og leddspalten, slik at et oppstår et hulrom – leddhulen. Knoklene kan også være forbundet med egne, kraftige bindevevsbånd, ligamenter, som forsterker leddkapselen. Mekanoreseptorer i leddkapselen gir konstant beskjed til CNS om stilling og bevegelse. Innsiden av leddkapselen er kledd av synovialhinnen, som produserer en seig, proteinrik leddvæske, som smører leddene og bidrar til ytterligere friksjonsredusering. Bursa – slimposer, kan ligge i forbindelse med eller i nærheten av leddhulen. Disse er synovialhinnekledde hulrom som bidrar til å nedsette friksjon mellom bevegelige strukturer. Leddkapselen, ligamentene og formen på leddflatene avgjør hvilke bevegelsesmuligheter det finnes i et synovialledd. Enaksede ledd. (Hengselledd) har ofte én leddflate med sylinderform. Bevegelse kan utelukkende skje rundt én omdreiningsakse som er parallell med sylinderen. For eksempel fingrenes ytterledd. Toaksede ledd har leddflate formet som en sadel eller ett egg. Bevegelse kan hovedsakelig skje omkring to leddaksler som står vinkelrett på hverandre. For eksempel tommelens grunnledd. Mangeaksede ledd. (Kuleledd) tillater bevegelse i alle retninger. For eksempel skulderledd og hofteledd. Endeflatene på to knokler kan også være direkte bundet til hverandre ved bindevev eller brusk. Dette gir liten eller ingen bevegelighet. Her er imidlertid leddene i virvelsøylen et unntak, mellomvirvelskivenes bygning sikrer at de enkelte virvlene kan bevege seg noe i forhold til hverandre. Fleksjon og ekstensjon beskriver to motsatte bevegelsesakser i sagittalplanet. For eksempel å bøye armen forover (fleksjon) og å trekke den bakover (ekstensjon). Adduksjon og abduksjon beskriver bevegelser medialt og lateral i frontalplanet og betyr at knokkelen føres innover mot midtlinjen (adduksjon) eller utover til siden (abduksjon). Rotasjon betyr at knokkelen dreies om sin egen lengdeakse, enten innover mot kroppen (innoverrotasjon) eller utover fra kroppen (utoverrotasjon). Kontraktilt vev er en felles betegnelse på vev som har evnen til sammentrekning og dermed kan utføre mekanisk arbeid. Alle muskelceller – muskelfibre, er formet som tråder opptil 30 cm lange. De lengste finnes i tverrstripet muskulatur og dannes ved at flere små celler smelter sammen. Dette gir store celler med flere cellekjerner. Hos fibre som ligger etter hverandre i lengderetningen, er celleskjelettet knyttet sammen ved hjelp av spesielle forankringer i cellemembranen. Slik dannes en vevsstruktur med sammenhengende, parallelle fiberdrag. Tverrstripet muskulatur omfatter all muskulatur som vi bevisst kan trekke sammen eller slappe av. I en muskelfiber er det to hovedtyper av celleskjelettproteiner. Den ene typen har strukturer som minner om bevegelige armer, mens den andre har strukturer som danner mothakerSammentrekning finner sted når armene drar i mothakene slik at de to celleskjelettproteinene beveger seg i forhold til hverandre. Ved hvile er mothakene skjult av en tredje type proteinstruktur, som påvirkes av den intracellulære konsentrasjonen av kalsiumioner (Ca2+). Konsentrasjonen er høyest ekstracellulært, og åpning av spesifikke kanalproteiner i membranen, innebærer en konsentrasjonsendring intracellulært. Dette påvirker proteinene som dekker mothakene, slik at de trekker seg tilbake og mothakene avdekkes. Skjelettmuskler. Består av parallelle bunter av tverrstripete muskelfibre bundet sammen ved hjelp av bindevev. Muskelfascien er en kraftig bindevevshinne som omslutter hele muskelen. I begge ender samles bindevevet til to kraftige bunter, muskelsenene. Disse forbinder muskelen med to eller flere knokler. Muskelen har sitt utspring fra den knokkelen som vanligvis beveger seg minst, mens den har sitt feste i den knokkelen som beveger seg mest. Enkelte steder er muskelsenene omgitt av seneskjeder av synovialhinne, som reduserer friksjonen mot nabostrukturer. Kraft og varighet av muskelsammentrekninger styres av nerveimpulser fra motonevroner. Effekten av en muskelsammentrekning er også avhengig av bygningsmessige forhold, spesielt hvor muskelen er festet i forhold til leddets omdreiningsakser. Muskler som fester seg på den ene siden av omdreiningsaksen beveger knoklene mot hverandre, slik at leddet flekteres (bøyes). Muskler festet på den andre siden bringer knoklene fra hverandre, slik at leddet ekstenderes (strekkes). Den maksimale kraften til en muskel er hovedsakelig bestemt av antall muskelfibre og diameteren på hver fiber. De maksimale kraften i en bevegelse avhenger av muskelkraften og avstanden mellom muskelfestet og leddets omdreiningsakse. Jo lenger avstand, desto kraftigere bevegelse. En muskelsammentrekning som forårsaker en bevegelse (og dermed en forkorting av selve muskelen) kalles dynamisk eller isoton. Dersom kraftretningen er feil i forhold til leddets omdreiningsakse, eller dersom bevegelsen er hindret av ytre forhold (for eksempel løfte en for tung gjenstand), blir det ingen bevegelse selv om muskelen arbeider. Slike sammentrekninger kalles statiske eller isometriske, og er blant annet viktig for å hindre bevegelse forårsaket av tyngdekraften, slik at vi holder oss oppreist. Musklene har rik blodforsyning, et nettverk av kapillærer sørger for kort transportvei for O2, næringsstoffer og avfallsstoffer. Ved muskelarbeid stiger konsentrasjonen av CO2 i ECV, mens konsentrasjonen av O2 reduseres. Dette virker på den glatte muskulaturen i arteriolene og gir en vasodilatasjon slik at blodstrømmen øker. Så lenge muskelen kontraherer seg, blir kapillærene klemt flate. Dermed hindres blodstrømmen til tross for dilaterte arterioler. Vedvarende statiske kontraksjoner fører dermed til at muskelen raskt blir trett. Muskelarbeid som veksler mellom dynamiske kontraksjoner og hvile kan pågå i lang tid da blodet slipper gjennom kapillærene hver gang muskelen slapper av. Hodeskallen. Kraniet består av hjerneskallen, som danner en kapsel rundt selve hjernen og ansiktsskallen. Det er ingen skarp overgang mellom de to delene. Hodeskallen består av 22 mindre knokler tett inntil hverandre, atskilt av smale spalter som kalles sømmer eller suturer. I barndommen inneholder suturene fast bindevev som muliggjør vekst, hos ferdig utvokste omdannes mange av suturene til beinvev slik at flertallet av de opprinnelige knoklene inngår i en stor knokkel. På hver side av hjerneskallens midtlinje er det et pannebein (os frontalis), et issebein (os parietale) og et tinningbein (os temporale). Bakhodet dannes av ett stort bakhodebein (os occipitale). I pannebeinet ligger pannebihulene som to små hulrom like over hver øyehule. Bakhodebeinet inneholder foramen magnum, hullet i bunnen av kraniehulen for passasjen av ryggmargen. På hver side av denne åpningen fines to eggformede fremspring som danner leddforbindelsen med den øverste ryggvirvelen eller atlas (første halsvirvel). De to overkjevebeina – maxillae, og underkjeven – mandibula, er de tre største knoklene i ansiktsskjelettet. Overkjevebeinet utgjør gulvet i øyehulen, sideveggen i nesehulen og taket i munnhulen, samt festet for tennene. Underkjeven har form som en bøyle og danner et synovialledd med tinningbeinet på hver side, rett foran ytre øregang. Disse to kjeveleddene tillater en form for hengselbevegelse (munnen åpnes og lukkes) og en sidebevegelse. Kinnbeinet – os zygomaticum, danner sammen med tinningbeinet kinnbeinsbuen. Fellesbetegnelse på en rekke små overfladiske muskler i hodet som beveger ansiktshuden i forhold til hodeskallen, og som dermed forandrer ansiktsuttrykket – mimikken. Disse musklene avviker fra de musklene som beveger knokler i forhold til hverandre. Pasienter med slag får ofte lammelser i denne muskulaturen, som er viktige for at munnen og øynene kan lukkes. De mimiske musklene innerveres av 7. hjernenerve, nervus facialis. Denne kommer ut av kraniehulen rett bak kjeveleddet og går tvers gjennom den store ørespyttkjertelen og sprer seg vifteformet ut til resten av ansiktet. Tyggemusklene springer ut fra kraniet og fester seg til underkjeven på hver side. Disse fem er ansvarlige for bevegelsen i kjeveleddene. Når tyggemusklene slapper av, bidrar tyngdekraften til at munnen åpnes. Underkjeven kan også senkes aktivt ved sammentrekning av de suprahyoide musklene som er med på å danne gulvet i munnhulen. Flertallet av tyggemusklene innerveres av 5. hjernenerve – nervus trigeminus. Tungen består av tverrstripet muskulatur kledd med slimhinne og hvelver seg opp fra bunnen i munnhulen, rett over de suprahyoide musklene. Tre ulike tungemuskler går på kryss og tvers i tre plan og forklarer hvorfor tungen kan beveges i alle retninger. Tungemusklene innerveres av 12. hjernenerve – nervus hypoglossus. Arteriae carotis communis deler seg i to ved strupehodet, og arteriae carotis interna fortsetter inn i kraniehulen og forsyner hjernen med blod. Arteriae carotis externa går til ansiktet, munnhulen og bihulene. Arteriae meningea media går inn i kraniehulen og forsyner hjernehinnen dura med blod. Ved hodeskader kan denne arterien skades, slik at det oppstår en blødning mellom dura og innsiden av hjerneskallen – et epiduralt hematom. Venene i hodet har et uregelmessig forløp, men de følger som regel arteriene. De tømmer seg i enten venae jugularis interna eller i venae jugularis externa. Virvelsøylen. Truncus omfatter ryggen, halsen, brystet, buken og bekkenområdet. Virvelsøylen – columna vertebralis, består av 33 ringformede knokler – ryggvirvler, stablet oppå hverandre slik at de danner virvelkanalen. Øverst er de 7 nakkevirvlene – cervikalvirvler. 12 brystvirvler – torakalvirvler, er forbundet til hvert sitt par ribbein, etterfulgt av 5 bukvirvler – øvre lumbarvirvler. Under disse ligger korsvirvler – sakralvirvler, som er sammenvokst til en knokkel, korsbeinet – os sacrum. Under korsbeinet finnes fire små halevirvler som hos mennesket er sterkt tilbakedannet. Mellom virvlene ligger mellomvirvelhullene som danner åpningen for spinalnervene. Hver virvel består av en sylindrisk fremre del, virvellegemet, og en buet bakre del, virvelbuen. På buen sitter 7 beintagger som enten danner leddforbindelser mellom virvlene eller er festepunkter for ryggmuskler. Ryggtaggen kan kjennes gjennom huden. I brystdelen danner tverrtaggene leddforbindelser med ribbeina. I de øverste cervikalvirvlene har tverrtaggene små hull hvor arteria vertebralis passerer på vei inn mot kraniehulen. De siste fire taggene står vertikalt og danner små synovialledd, såkalte bueledd, med tilsvarende tagger fra nabovirvlene. Mellomvirvelskivene er bruskskiver bygd opp av en indre del av myk geleaktig masse, med en ytre ring av spesielt sterk brusk. Skivene gjør det mulig for ryggvirvlene å bevege seg i forhold til hverandre, men sørger for at bevegelsesutslagene begrenses slik at ikke ryggmargen kommer i klem. Ved vanlig oppreist stilling har virvelsøylen en form som gjør at stillingen kan opprettholdes med minst mulig muskelarbeid. Nakkedelen og bukdelen buer noe fremover (ventralt), mens brystdelen og korsdelen buer bakover (dorsalt). Denne hvilestillingen påvirkes av stillingen på bekkenet, som henger sammen med korsbeinet. Skjevt bekken kompenseres ved at virvelsøylen krummer seg sideveis. Bevegelsen av virvelsøylen er hovedsakelig bestemt av leddforbindelsene (bueleddene og mellomvirvelskiven) og ligamentene. Ryggmargen og spinalnervene tåler ikke mye mekanisk belastning, derfor er det svært begrenset hvor mye to nabovirvler kan bevege seg i forhold til hverandre. Om to virvler glir i forhold til hverandre, kan ryggmargen komme i klem. Til sammen har imidlertid virvelsøylen overfor korsbeinet ganske stort bevegelsesutslag. Ryggen kan bøyes forover, bakover, mot sidene og rotere. I korsdelen skjer det ingen bevegelse, ettersom virvlene her er vokst sammen. Ryggvirvlene er forbundet med mange muskler, som ligger i flere lag. De lange ryggmusklene stabiliserer hele søylen. De springer stort sett ut fra bekkenet og korsbeinet og går opp til rygg- og tverrtaggene i nakke-, bryst- og bukdelene. De korte ryggmusklene beveger og stabiliserer de enkelte virvlene i forhold til hverandre. Begge muskelgruppene innerveres av korte nervegrener fra spinalnervene. Når ryggmusklene på begge sider trekker seg sammen, blir søylen strukket og eller bøyd bakover (ekstensjon). Sidebøying og rotasjon forårsakes av ensidige muskelsammentrekninger. Nakkemusklene ligger i forlengelsen av ryggmusklene og forbinder bakhodebeinet med de øverste nakkevirvlene. Nakkemusklene ivaretar bakoverbøying, sidebøying, og rotasjon av hodet. På ventralsiden av tverrtaggene i bukdelen, altså inn mot bukhulen, ligger det også muskler. De viktigste ryggbøyerne er bukmusklene. Thorax. Brystkassen består av 12 brystvirvler, 12 ribben – costae, og brystbeinet – sternum. Hvert ribbein danner to atskilte synovialledd med den tilhørende ryggvirvlene, ett på ventralsiden av tverrtaggen og ett på siden av virvellegemet. Kraftige ligamenter omkring disse leddene sørger for at brystkassen er tilstrekkelig stiv men samtidig noe bevegelig. Sternum er en plateformet, avlang knokkel som ligger fortil i midtlinjen. De 7 øverste ribbeina fester seg til sidekantene av sternum, mens 8., 9. og 10. ribbein fester seg til 7. ribbein ved hjelp av skråstilte bruskforbindelser. Sett forfra danner 10. ribbein en bue på hver side – kostalbuen. 11. og 12. ribbein er ikke forbundet med de andre ribbeina eller sternum. Den øverste kanten av sternum danner nedre begrensning av halsgropen. På hver side av halsgropen har sternum et synovialledd med kragebeinet – clavicula, som i sin tur står i forbindelse med skulderbladet – scapula. Interkostalmusklene er de egentlige brystmusklene som fyller mellomrommet mellom ribbeina og diafragma. Brystmusklene er inspirasjonsmuskler, men bidrar ikke til å holde overkroppen oppreist. Halsen begrenses oppover av underkjeven og nedover av høyre kant av sternum, kragebeina og det øverste ribbeinet. Foran i midtlinjen ligger strupehodet. Den kraftigste muskelen er den skrå halsmuskelen – musculus sternocleidomatsoideus. Denne går oppover og bakover fra høyre kant av sternum og tilhørende deler av kragebeinet til øreknuten, rett bak øremuslingen. Ved dobbeltsidig sammentrekning går hodet frem og tilbake – vi nikker. Ensidig muskelarbeid fører til at hodet roteres. I en liten fure rett under hvert ribben går interkostalnerven – n. intercostalis, sammen med en arterie og en vene med tilsvarende navn. Interkostalnervene stammer fra spinalnervene i brystregionen, mens arteriene er grener fra aorta descendens. Aortabuen ligger i brysthulen, i nivå med andre ribbein, og gir opphav til tre store arterier. Den ene av disse, a. carotis communis deler seg og gir opphav til aa. subclavia. Rett bak denne ligger armnervefletningen – plexus brachialis. Denne dannes av spinalnervene fra virvelsøylens nederste nakkesegmenter og øverste brystsegmenter. Nedenfor plexus brachialis ligger lungetoppen. Nervus phrenicus kommer fra nerveflettverket i nakkeområdet og følger de store årene på halsen ned i brysthulen hvor den legger seg tett inntil hjertet. 10. hjernenerve – nervus vagus, inneholder hovedsakelig parasympatiske nervefibre til fordøyelsesorganene, går også sammen med de store årene på halsen. 11. hjernenerve – nervus accessorius går ikke ned i brysthulen, men forblir i halsregionen og innerverer blant annet den skrå halsmuskelen. Mellom musklene, årene og nervene på halsen ligger det spredt en rekke lymfeknuter. Bekkenet – pelvis, består av korsbeinet som er forbundet med de to hoftebeina – os coxae. Disse bøyer seg forover og møtes i midtlinjen hvor de danner bekkenet. Hvert hoftebein består av tre separate knokler som vokser sammen i barneårene. På utsiden av hoftebeinet danner møtestedet for de tre knoklene en markert skålformet struktur, hofteskålen – acetabulum. Denne danner leddflaten mot lårbeinet. Bekkenet sørger for å overføre overkroppens tyngde til beina når man er i stående stilling. Hofteskålen er kraftig bygd, det samme gjelder leddforbindelsen mellom korsbeinet og tarmbeinet, iliosakralleddet, som er forsterket med tallrike ligamenter. Lyskebåndet – ligamentum inguinale, går fra den fremre hoftespissen på tarmbeinet ned mot underlivsbeinet ved symfysen. Korsbeinet og de to tarmbeina danner en vid, tallerkenformet struktur – det store bekken. Bekkeninngangen er den store åpningen i midten, denne leder ned til et mindre hulrom, det lille bekken. På undersiden danner sittebeina, halebeinet og tilhørende ligamenter enda en åpning, bekkenutgangen. Abdomen. Bukveggen omkranser bukhulen og skjermer bukorganene. Denne består av brede muskelplater som forbinder brystkassen med bekkenet. Disse musklene bøyer virvelsøylen fremover. De kan også gi en rotasjonsbevegelse og har stor betydning for søylens stabilitet. Sammentrekning av bukmusklene virker som et snøreliv og fører til økt trykk i bukhulen. Denne effekten kalles bukpressen og trykker mellomgulvet opp i brysthulen, som i sin tur presser luften ut av lungene. Bukmusklene er altså ekspirasjonsmuskler. Alle bukmusklene er innervert av de nederste interkostalnervene og av mindre grener fra nerveflettverket i bukområdet. Det meste av lyskebåndet er forbundet med bukmusklene eller de tilhørende fasciene. Lyskekanalen er samling av små spalter i nærheten av underlivsbeinet. Den indre åpningen av lyskekanalen er rett over lyskebåndet, med den ytre åpningen ligger over og litt til siden for symfysen. Hos kvinner har ikke lyskekanalen noen funksjon, men hos menn skaper den en passasje for sædlederen som fra den ytre lyskeåpningen fortsetter ned i pungen. Både indre og ytre lyskeåpning representerer svake punkter i bukveggen, der bukhinnen og bukinnhold kan presse seg fram slik at det dannes en brokk. Bekkenutgangen er dekket av muskler som er spent ut mellom bekkenknoklene og lukker bukhulen nedover. Disse kalles bekkenbunnsmuskulaturen. Disse danner et gulv for bekkenorganene og er i tillegg viktig for kontinens. I høyde med iliosakralstredet deler arteriae iliaca communis seg. Arteriaee iliaca interna forsyner bekkenbunnsmuskulaturen og de indre bekkenorganer med blod, mens a. iliaca externa fortsetter ned på låret som arteriae femoralis. Bekkenbunnsmuskulaturen innerveres av nervus pudendus. Skulderen. Skulderbladet – scapula, danner ledd med kragebeinet – clavicula, og sternum. Et sterkt synovialledd mellom kragebeinet og brystbeinet, like over første ribbein, er den eneste leddforbindelsen mellom skjelettet i truncus og skjelettet i overekstremitetene. I den andre enden danner kragebeinet ledd med et fremspring på skulderbladet. Skulderbladet ligger løst utenpå ribbeina og holdes hovedsakelig på plass ved hjelp av muskler. Sett bakfra har scapula en trekantet form med to store utspring – acromion og processus coracoideus. Ligamentum coracoacromiale forbinder de to fremspringene. Til sammen danner disse et tak over øvre del av overarmsbeinet – humerus. En skålformet fordypning i skulderbladet danner leddflaten for skulderleddet. Humerus er en lang rørknokkel, og den øverste enden har en halvkuleformet flate som utgjør leddflaten til skulderbladet. Under denne er det to fremspring som tjener som muskelfester. Den delen av underarmen som ligger her kalles den kirurgiske hals, fordi et brudd ofte rammer knokkelen her. Skulderleddet er et kuleledd. Leddflaten er liten og grunn, og er utvidet med en kraftig bruskring slik at den får form som en tydelig grop. Leddkapselen er svært romslig og tillater stor bevegelighet. Dersom skulderleddet i en periode beveges mindre enn normalt, vil kapselen skrumpe og bevegeligheten blir permanent redusert. Ligamenter mellom skulderbladet og overarmsbeinet bidrar til å forsterke leddkapselen. På undersiden har den relativt lav mekanisk styrke, og et fall mot armen kan føre til at caput humeri – leddflaten til spolebeinet – radius., hopper ut av leddskålen. Vi sier at skulderen har luksert eller er ute av ledd. Skulderleddets konstruksjon gir god bevegelighet i alle plan. Utslagene er imidlertid større for fleksjon, abduksjon og innoverrotasjon enn for ekstensjon, adduksjon og utoverrotasjon. Bevegelser i skulderleddet er alltid forbundet med bevegelser i skulderbladet. Muskler fra truncus til humerus påvirker både skulderleddet og posisjonen av skulderbladet på brystkassen. Den kraftigste er den store brystmuskelen – m. pectoralis major. Denne springer ut fra både kragebeinet, brystbeinet og de øverste ribbeina og danner den fremre folden av armhulen. Ved sammentrekning blir overarmen trukket kraftig innover samt nedover og forover. Den brede ryggmuskelen kommer fra ryggtaggene på bukvirvlene og de nederste brystvirvlene, samt fra bakre del av hoftekammen. Den samler seg til et smalt bånd som danner den bakre armhulefolden og fester seg til innsiden av humerus. Armen. Noen muskler går bare fra truncus til skulderbladet og er særlig ansvarlige for å rotere skulderbladet når armen føres over hodehøyde. En av de viktigste er kappemuskelen – musculus trapezius, en tynn muskelplate som springer ut fra ryggtaggene til alle ryggvirvlene i nakke- og brystnivå og fester seg på acromion og spina scapula. De egentlige skuldermusklene går fra skulderbladet til overarmsbeinet og virker bare på skulderleddet. Den viktigste abduktoren er deltamuskelen – musculus deltoideus, som går fra kragebeinet, acromion og spina scapulae til utsiden av overarmsbeinet. Fleksjonen i skulderleddet ivaretas blant annet av bicepsmuskelen – musculus biceps brachii. Muskelen har to deler som springer ut fra henholdsvis processus coracoideus og fra området rett over leddskålen i skulderleddet. Muskelen fester seg til spolebeinet på underarmen, slik at den får effekt på to ledd. Tricepsmuskelen – musculus triceps brachii, har tre utspring, to fra humerus og ett fra skulderbladet rett under skulderleddet. Den fester seg på olecranon på albuebeinet, og påvirker to ledd. Albubeinet – os ulna, har en halvsirkelformet utskjæring som danner leddflaten mot trochlea på overarmen. Toppen av beinet består av et kraftig fremspring, albuknoken – olecranon. Når ryggmuskulaturen avslappes ved at man lener albuen på bordet, er det olecranon tyngden av overkroppen hviler mot. I motsatt ende er albuebeinet ganske smalt, med et lite leddhode, caput ulnae, og en markert beintagg. Begge strukturene inngår i håndleddet. Spolebeinet – os radius, ligger parallelt med albuebeinet på tommelfingersiden av underarmen. Den proksimale enden, caput radii, har form som en skål. Innsiden danner en leddflate mot overarmsbeinet, mens kanten av skålen danner leddflaten mot albubeinet. Et par cm under skålen er festet for senen fra biceps. Den nederste enden av spolebeinet danner leddflaten i håndleddet. Leddet mellom overarmsbeinet og albuebeinet er et enakset synovialledd, med fleksjon (bøy) og ekstensjon (strekk) som eneste mulige bevegelser. En egen slimpose, bursa olecrani, ligger mellom huden og olecranon. Leddforbindelsen som spolebeinet danner med overarmsbeinet og albuebeinet, er også en del av albueleddet, med samme kapsel og synovialhinne. Disse forbindelsene sikrer at spolebeinet følger fleksjons- og ekstensjonsbevegelsene av albubeinet, men muliggjør samtidig en rotasjonsbevegelse. Undersiden av caput radii er bundet til albuebeinet med et slyngeformet ligament – ligamentum annulare radii, og inni denne slyngen kan spolebeinet rotere fritt. Spolebeinet kan dreies ca 150o, samtidig som det legger seg over albuebeinet omtrent som to pinner i kryss. Denne bevegelsen kalles pronasjon, mens bevegelsen tilbake til utgangsstillingen kalles supinasjon. Det finnes bare to muskler som utelukkende har effekt på hengselbevegelsen i albueleddet uten at andre ledd påvirkes samtidig. Musculus brachialis går fra forsiden av overarmsbeinet til albuebeinet. Dette er den viktigste fleksoren i dagligdagse situasjoner. Musculus brachioradialis kommer fra utsiden av overarmsbeinet og fester seg langt nede på spolebeinet like bak håndleddet. Triceps ekstenderer og adduserer i skulderleddet, men den viktigste funksjonen er ekstensjon i albuen. Senen fester seg på olecranon. De fleste musklene i underarmen går fra beinutspring – epikondyler, på overarmsbeinet til knoklene i håndroten eller fingrene. De virker dermed over flere ledd. Musklene som springer ut fra mediale epikondyl, bidrar til å flektere og pronere underarmen, og flektere i håndledd og fingerledd. Musklene som kommer fra laterale epikondyl ekstenderer og supinerer underarmen, samt ekstensjon i håndledd og fingerledd. Hånden. Håndrotsknoklene er et fellesnavn på 8 små knokler som ligger i forlengelsen av underarmsbeina. De innerste tre har leddflater mot albue- og spolebeinet, mens de ytterste fire danner leddforbindelse med mellomhåndsknoklene – metakarpene. Den siste bidrar til å lage en forhøyning på lillefingersiden av håndflaten. Herfra går det ligamenter til en tilsvarende, mindre forhøyning på tommelfingersiden, slik at det dannes en kanal – karpaltunnelen. Gjennom denne passerer sener og nerver. Forhøyningene tjener også som utspring for mange av håndens egne muskler, slik at det dannes en tommelfingerball – thenar, og en lillefingerball, hypothenar. Den viktigste håndrotsknokkelen er os scaphoideum som ligger på tommelfingersiden inntil spolebeinet. Metakarpene har form som tynne rør og nummereres fra en til fem fra tommelfingersiden. Leddflaten mot fingerknoklene har form som kraftige hoder, dette er kokene på håndryggen. Hver hånd har i alt 14 fingerknoker – falanger, to i tommelen og tre i hver av de andre fingrene. Grunnfalangen er den lengste og kraftigste, deretter følger midtfalangen og til slutt endefalangen. Sammen med metakarpene danner falangene fem fingerstråler. Hånden har i alt 27 knokler, disse gjør at det dannes tallrike leddforbindelser. Håndleddet har størst praktisk betydning. Dette er et synovialledd mellom de tre proksimale håndrotsknoklene (de som ligger nærmest kroppens midtlinje) og underarmsbeina. Leddets form tillater fleksjon, ekstensjon, adduksjon og abduksjon. Rotasjon er umulig. Leddspalten i håndleddet står ikke rett på underarmens lengdeakse, men vender litt nedover og mot lillefingersiden. Derfor har vi større bevegelsesutslag på fleksjon og adduksjon enn for ekstensjon og abduksjon. De åtte håndrotsknoklene har liten bevegelighet seg i mellom, det samme gjelder de fleste leddforbindelser håndrotsknoklene danner med metakarpene. Første metakarp danner imidlertid et salformet ledd, tommelfingerens grunnledd, med den tilhørende håndrotsknokkelen. Abduksjon-adduksjon beveger tommelen parallelt med neglen, mens fleksjon-ekstensjon betyr bevegelse vinkelrett på neglen. Leddene mellom metakarpene og falangene, MCP-ledd (metakarpofalangealleddene), er en form for kuleledd som i utgangspunktet tillater store bevegelsesutslag. Stramme leddkapsler og kraftige ligamenter sørger imidlertid for å begrense bevegelsene. Ved kraftig fleksjon er ligamentene rundt leddet likevel så stramme at abduksjon-adduksjonsbevegelsen blir umulig. Leddene mellom falangene, interfalangealledd, er rene hengselledd som bare tillatter bevegelse rundt en akse, nemlig fleksjon og ekstensjon. Leddene i hånden og fingrene er i stor grad fjernstyrt fra muskler i underarmen, ved hjelp av lange sener som kan ses og kjennes under huden i håndleddet. De fleste senene ligger i egne bindevevsskjeder som er kledd med synovialhinne for å hindre friksjon. I selve hånden finnes tallrike små muskler som stort sett fester seg til ulike falanger om som er viktig for finstyringen av fingeren. Her kan det skilles mellom to muskelgrupper. En gruppe springer hovedsakelig ut fra thenar, mens den andre springer ut fra hypothenar og beveger de øvrige fingrene. Kragebeinet, skulderleddet og ytterkanten av skulderbladet står litt ut fra brystkassen og danner hulrommet armhulen – aksillen. Musculus pectoralis major og musculus latissimus dorsi danner henholdsvis fremre og bakre armhulefold i aksillen. Arteriae subclavia kommer inn i aksillen mellom første ribbein og kragebeinet, og skifter navn til a. axillaris. Den passerer videre under skulderleddet og skifter navn til arteriae brachialis. Under albuen deler den seg og skifter navn til arteriae radialis og arteriae ulnaris. I hånden danner disse to hver sin arteriebue, grener fra disse forener seg slik at det dannes to arterier til hver finger. Arteriene er hele tiden fulgt av vener med samme navn. Arteria axillaris er omgitt av armnervefletningen – plexus brachialis, som er den nederste delen av flettverket fra spinalnervene i nakkeområdet. Blant de viktigste nervene er nervus musculocutaneus (innververer fleksjonsmuskler, inkludert biceps, musculus brachialis) og nervus axillaris (innerverer deltamuskelen samt huden på skulderen). Underekstremitetene. Underekstremitetene omfatter hoften, bena og føttene. Lårbeinet – femur, er kroppens lengste knokkel. Øvre del er halvkuleformet og utgjør et leddhode – caput femoris, som passer inn i hofteskålen – acetabulum. Caput femoris er festet på lårhalsen – collum femoris, som er ca 5 cm lang. Der lårhalsen går over i resten av lårbeinet, er det to kraftige fremspring: den store lårbeinsknuten – trochanter major, vender lateralt, mens den lille lårbeinsknuten – trochanter minor er rettet dorsalt og medialt. Begge fungerer som fester for muskler fra bekkenet. I nedre del av lårbeinet er det en kraftig knoke på hver side – mediale og laterale femurkondyl. Like nedenfor ligger spalten som markerer kneleddet, og undersiden av kondylene danner leddflaten mot skinnebeinet – tibia. På forsiden av lårbeinet, mellom kondylene, er det en liten grop som utgjør leddflaten mot kneskjellet – patella. Hofteskålen er dypere enn den tilsvarende leddflaten, som gjør at hofteleddet er betydelig mer stabilt en skulderleddet. Leddkapselen er kraftig og fester seg helt ned mot trochanter major og minor, slik at en stor del av lårhalsen ligger inni selve leddet. Fra de ulike bekkenknoklene går det sterke ligamenter til lårbeinet, som bidrar til ytterligere stabilitet på bekostning av redusert bevegelsesutslag. Ligamentum iliofemorale ligger foran og på oversiden av leddet. Dette er det kraftigste ligamentet, det kan alene tåle et strekk på 300 kg. Ligamentet gjør at hofteleddet, som er et kuleledd, ikke har større ekstensjonutslag enn 15o. Adduksjonsbevegelsen er også sterkt redusert. På baksiden av leddet er kapselen og ligamentene slappere, og lårbeinet kan flekteres (bøyes mot buken) ca 120o. Ved strakt kne er fleksjonsutslaget mindre, fordi bevegelsen hindres av muskulaturen på baksiden av låret. En rekke muskler går fra bekkenet til lårbeinet, og de anatomiske forholdene blir temmelig kompliserte. Musklene grupperes etter deres viktigste funksjon. Skinnebeinet – tibia, er en kraftig rørformet knokkel. Den øverste enden danner leddflaten mot kondylene på lårbeinet, og bærer hele kroppstyngden. Sidekantene kalles mediale og laterale tibiakondyl og kjennes lett gjennom huden. Foran og litt nedenfor den øverste enden ligger den kraftige skinnebeinsknuten – tuberositas tibiae. Fremre del av skinnebeinet er kun dekket av tynn hud, og kan lett følge med fingrene ned til den indre ankelknoken – mediale malleol. Her danner skinnebeinet leddflate mot både vristbeinet – talus i foten, og leggbeinet – fibula. Fibula, er betydelig mindre enn skinnebeinet. Leggbeinet har ingen vektbærende funksjon og inngår ikke i kneleddet. Den øverste delen, caput fibulae, danner imidlertid en leddforbindelse med laterale tibiakondyl. Ned mot ankelleddet er det også en leddforbindelse mellom de to knokene, og i det mellomliggende området er de fast bundet til hverandre med en sterk bindevevsmembran – syndemose. De kan dermed ikke beveges i forhold til hverandre, slik som underarmsbeina kan. Ytre ankelknoke – laterale malleol, er et markert fremspring nederst på leggbeinet. Sammen danner de to knokene en gaffelformet leddflate mot vristbeinet. Dette er ankelleddet. Kneleddet må ha nok mekanisk styrke til å bære det meste av kroppsvekten. Det må være helt stabilt i stående stilling, slik at vi ikke mister balansen. Normal gange forutsetter også stor bevegelighet. Stivt kne hindrer gangen. Oversiden av tibiakondylene danner to skålformede groper for femurkondylene. Leddflatene passer relativt dårlig sammen, sammenliknet med andre ledd i kroppen. Dette utliknes ved hjelp av to halvmåneformede bruskplater, mediale og laterale menisk. Meniskene presses frem og tilbake ved bevegelse i kneet, og er dermed utsatt for stor belastning. Kneskjellet – patella, er også en del av kneleddet. Knokkelen ligger an mot forflaten av lårbeinet mellom de to kondylene, men danner ikke noe ledd med knoklene i leggen. Rommet fra nedre kant av kneskjellet til øvre kant av skinnebeinet er fylt med fettvev. Flere kraftige ligamenter sikrer stabiliteten i kneleddet. Det mediale sidebåndet – ligamentum collaterale tibiale, ligger på innsiden og går fra lårbeinet til skinnebeinet. På utsiden ligger det laterale sidebåndet – ligamentum collaterale fibulare. De to korsbåndene ligger under selve leddkapselen. De går fra innsiden av femurkondylene til området mellom de to skålformede leddflatene på tibiakondylene. Fremre korsbånd- ligamentum cruciatum anterior, går fra laterale femurkondyl skrått fremover. Bakre korsbånd, ligamentum cruciatum posterior, går fra mediale femurkondyl skrått bakover. Synovialhinnen i leddet står i forbindelse med en bursa på fremsiden av lårbeinet. Ekstensjon og fleksjon er den mest iøynefallende bevegelsen i kneleddet, og skjer ved at femurkondylene dels ruller og dels sklir mot leddflaten på tibiakondylen, samtidig som patella glir mot fremsiden av lårbeinet. Meniskene sklir bakover når leddet flekteres. Kneleddet kan bøyes helt til det støter mot baksiden av låret. Bevegelsen fremover blir imidlertid hemmet ved at både leddkapselen, sidebåndene og korsbåndene strammes. Sidebåndene motvirker også abduksjon-adduksjon, mens fremre korsbånd sørger for at lårbeinet ikke sklir fremover i forhold til skinnebeinet. Bakre korsbånd sørger for at det ikke slik bakover. Alle båndene bidrar til å hindre rotasjon. Når kneet bøyes, slappes sidebåndene og korsbåndene, noe som tillater en rotasjonsbevegelse av skinnebeinet i forhold til lårbeinet. Denne bevegelsen er viktig for gangen, ettersom den blant annet bidrar til at foten kan tilpasse seg ujevnheter i underlaget. Den eneste strekkemuskelen for kneleddet er den firehodete knestrekkeren – musculus quadriceps femoris. Dette er kroppens største muskel og dekker forsiden av lårbeinet. Denne består av fire mindre muskler, hvor senene går sammen til ett bredt bånd som først fester seg på patella og går videre til skinnebeinsknuten – tuberositas tibiae. De viktigste musklene på baksiden av kneleddet er hamstringsmusklene. To av disse fester seg på medialsiden av skinnebeinet og gir fleksjon og utoverrotasjon. Den trehodede tykkleggsmuskelen – musculus triceps surae er den største muskelen på leggen og danner en stor valk som tydelig synes gjennom huden. De tre hodene på muskelen går sammen i en felles, tykk sene – akillessenen som fester seg på hælknoken. Den viktigste virkningen blir at foten bøyes nedover (sparker fra mot underlaget). De to øverste hodene bidrar også til fleksjon i kneleddet. Ankelleddet dannes av vristbeinet, skinnebeinet og leggbeinet, og vristleddet dannes sammen med hælbeinet og båtbeinet. De sju fotrotsknoklene tilsvarer de åtte håndrotsknoklene, men er større og kraftigere bygd. De tre viktigste er vristbeinet – talus, hælbeinet – calcaneus, og båtbeinet – os naviculare. Ankelleddet består av en valseformet leddflate på vristbeinet – trochlea tali, som passer inn i gaffelen dannet av skinnebeinet og leggbeinet. Vristbeinet danner også en leddflate mot hælbeinet som ligger rett under, og båtbeinet som ligger på fremsiden. Samlet kalles disse to leddforbindelsene vristleddet – subtalarleddet. Bakover stikker hælbeinet et stykke forbi vristbeinet og danner hælknoken – tuber calcanei. Oversiden utgjør festet for akillessenen, mens undersiden er med på å bære kroppstyngden. Foran fotroten ligger fem rørformede mellomfotsknokler – metatarser, som nummereres fra en til fem fra stortåsiden. Hver knokkel ender i et kraftig hode som sammen med hælbeinet utgjør understøttelsesflaten mot bakken og dermed bærer kroppstyngden. Metatarsene danner ledd med knoklene i tærne, som også heter falanger. Stortåen har to falanger, mens de andre tærne har tre. Både ankelleddet og vristleddet må tåle store mekaniske belastninger, og være stabile. De er derfor både på medial og lateralsiden omsluttet av kraftige ligamenter som går fra malleolene til flere av fotrotsknoklene. Fotens skjelett danner en langsgående bue, en lengdehvelving, som er tydelig når foten ses fra siden. Denne forklarer hvorfor kroppstyngden overføres til hælbeinet og metatarshodene. Denne spesielle konstruksjonen bidrar til fjæring og skaper samtidig plass til muskler, årer og nerver i fotsålen. Fra undersiden av hælbeinet går det kraftige bånd som bidrar til å spenne buen i hvelvingen. Ankelleddet er et hengselledd som tillater at fotbladet bøyes oppover – dorsalfleksjon, eller nedover – plantarfleksjon. Vristleddet kan også betraktes som et hengselsledd. Når indre fotrand heves og den ytre senkes, kalles det inversjon. Det motsatte kalles eversjon. Samlet er disse bevegelsene viktig for gange. Normalt fraspark forutsetter kraftig plantarfleksjon, mens dorsalfleksjon og eversjon er nødvendig for å hindre at tærne subber i bakken når vi flytter beina. Leddene mellom metatarsene, og mellom metatarsene og falangene er stort sett rene hengselledd. Bevegeligheten er betydelig mindre enn i fingrene og stortåen har, i motsetning til tommelen, ingen spesialfunksjon. Bevegelsene i ankelleddet, vristleddet og tåleddene er fjernstyrt ved hjelp av lange sener fra leggmusklene. Synovialhinnekledde seneskjeder omgir de fleste senene som rundt ankelleddet holdes på plass av båndformede bindevevsdrag. Det kan skilles mellom muskler som gir plantarfleksjon og inversjon, muskler som gir eversjon og muskler som gir dorsalfleksjon. I tillegg finnes det tallrike små muskler i fotsålen som bare virker på tåbevegelsene. Disse musklene har som hovedoppgave å opprettholde lengdehvelvingen. Sammentrekning av muscules triceps surae gir plantarfleksjon og inversjon. Under denne muskelen finnes flere mindre muskler som bidrar til de samme bevegelsene. Lateralsiden av leggbeinet sanner utspring for muskler som fester seg til metatarsene og som dermed er hovedansvarlige for eversjon. Musklene på fremsiden av leggen, som springer ut fra ventralflaten til skinnebeinet og leggbeinet, gir dorsalfleksjon. Arteria femoralis skifter navn til arteriae poplitea et stykke forbi midten av lårbeinets dorsalside. Rett under kneleddet deler den seg i to: arteriae tibialis anterior går skrått nedover på fremsiden av leggen til fotryggen, der den kalles arteriae dorsalis pedis. Arteriae tibialis posterior fortsetter nedover dorsalsiden av skinnebeinet og avgir underveis en stor gren, arteriae fibularis, som på tilsvarende måte følger leggbeinet. Arteriae tibialis posterior passerer rett under mediale malleol. I fotsålen danner den en arteriebue som avgir to små arterier til hver tå. De dype venene i underekstremiteten ligger klemt mellom de ulike muskellagene. Vedvarende muskelarbeid bidrar dermed til at beneblodet presses oppover mot hjertet. Dette kalles muskelvenepumpen. Små perforantvener setter de dype venene i forbindelse med et overfladisk venenettverk i huden. Den største hudvenen heter vena saphena magna og begynner på innsiden av leggen rett bak mediale malleol og passerer på innsiden av låret opp til lysken. Her forenes den med venae femoralis som fortsetter inn i bekkenet og skifter navn til venae iliaca externa. Nervus femoralis går sammen med arteriae- og venae femoralis under lyskebåndet til bøyemuskulaturen i hofteleddet og strekkemuskulaturen i kneleddet, men innerverer ingen muskler på leggen. Nervus obturatorius passerer gjennom foramen obturatorium i bekkenet og innerverer flertallet av musklene som adduserer i hofteleddet. Kroppens største nerve, nervus ischiadicus passerer nedover på baksiden av låret, der den innerverer hamstringsmusklene. I toppen av knehasen deler den seg i to mindre grener: nervus tibialis innerverer alle musklene i tykkleggen, og går til musklene og huden i fotsålen. Nervus fibularis communis passerer rett under øvre del av leggbeinet og innerverer huden og musklene på lateralsiden og fremsiden av leggen, samt huden på fotryggen. Pantone. Pantone Inc. er et firma basert i Carlstadt, New Jersey, USA som er særlig kjent for sitt fargereferansesystem Pantone Matching System (PMS). De gir ut en vifteformet katalog som brukes i trykkerier og av grafiske designere. Katalogen inneholder trykte prøver av 1114 farger, sammen med oppskrifter på hvordan trykkeriet kan blande seg fram til de tilsvarende trykkfargene ut fra 15 utgangsfarger. Firmaet tilvirker også fargestoffer for industrien, både til bruk i trykkfarger, maling, tekstiler og plast. Firmaet ble etablert i 1962. Pantone Matching System benyttes ofte for å fastsette offisielle referanser for fargene i flagg. Finpistol. Finpistol er en av de mest brukte pistoltyper som blir brukt til konkurranse innenfor Norsk Skytterforbund. Finpistol omfatter pistoler 5,6mm (kal.22), må kunne ta minst 5 skudd, 6 skudd hvis den skal brukes fullt ut til feltskyting. Godkjent våpen må ikke veie mer enn 1400 g med alt tilbehør, løpet skal ikke være lengre enn 153 mm, avstanden mellom for og baksiktet skal ikke være lengre enn 220 mm, avtrekksvekten skal være på minst 1000 g, og våpenet skal gå ned i en målekasse med dimensjonene 300 x 150 x 50mm. Royal Air Force Ensign. Royal Air Force Ensign er flagget for det britiske luftforsvaret. Det er laget etter mønster av britiske maritime flagg, de såkalte red ensigns og blue ensigns. Det har etter disse forbildene Storbritannias unionsflagg i kantonen av en flaggduk som har flyvåpenets gråblå farge. Det britiske identifikasjonsmerket for militære fly er plassert i flaggets frie ende. Pistolskyting. Pistolskyting er en idrett hvor håndvåpen benyttes. .vc. .vc er Saint Vincent og Grenadinenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Bruk. Registrering er tilgjengelig for alle, og domenet er blitt brukt av en mangfoldighet av sider, som ikke nødvendigvis har noen tilknytning til landet. ".vc" kan også ses på som stående for "Venture Capital", "Ventura County", eller andre ting, og det har også fra tid til annen blitt markedsført som sådan. Registrering. Registrering er tilgjengelig direkte på andre nivå uten restriksjoner, eller på tredje nivå under diverse kategorier på andre nivå. Nicholas Heath. Nicholas Heath (født ca. 1501, død 1578) var erkebiskop av York og rikskansler i England. Han ble født i London, og tok en bachelorgrad ved University of Oxford i 1519. Han flyttet så over til Christ's College ved University of Cambridge, hvor han tok en ny bachelorgrad i 1520, en mastergrad i 1522 og ble innlemmet som "fellow" i 1524. Etter å ha hatt flere mindre verv ble han erkediakon i Stafford i 1534, og året etter tok han en doktorgrad i teologi. Etter endt studium reiste han som misjonær sammen med biskop Edward Fox. Ders mål var å skape teologisk og politisk forståelse med de lutherske fyrstene i Tyskland. At han ble valgt ut til dette antyder at han hadde en viss grad av reformvilje. Hans møte med lutheranerne svekket denne tendensen, og hans senere karriere er nært knyttet til den katolske reaksjonen mot reformasjonen i England. I 1539, året "Six Articles" ble gitt ut, ble han utnevnt til biskop av Rochester. I 1543 etterfulgte han John Bell som biskop av Worcester. Hans katolisisme var mindre ridig enn den Stephen Gardiner og Edmund Bonner. Dette skyldtes ikke så mye teologiske innvendinger som at han hadde sympati for den nasjonale motviljen mot innblanding fra utlandet, enten den var kirkelig eller sekulær. Han var opptatt av tanken på nasjonal enhet, også i trosspørsmål. Da Edvard VIs tidlige reformer kom hadde han ingen problemer med å gjennomføre disse, og han aksepterte også den første utgaven av "Book of Common Prayer" etter at House of Lords hadde modifisert den noe i katolsk retning. Hans definitive brudd med reformasjonen kom da ordinalet ble satt opp i februar 1550. Det samme verket ble fire århundre senere den mest sentrale begrunnelsen for at Leo XIII nektet å anerkjenne den Den anglikanske kirkes preste- og bispevigsler som gyldige. Heath ble fengslet da han nektet å anerkjenne nyordningen, og i 1551 ble han fratatt sitt bispesete. Da Maria I tiltrådte ble han løslatt og gjeninnsatt som biskop av Worcester. Han ble også utnevnt til president for rådet for Scottish Marshes og Wales. I 1555 ble han erkebiskop av York, og gjorde mye for å gjenopprette økonomien der. Etter Gardiners død ble han utnevnt til rikskansler, antagelig etter Reginald Poles anbefaling; Pole og Heath mislikte begge den spanske fløyen i England. I motsetning til Pole var Heath ikke interessert i å drive aktiv forfølgelse av protestanter, og ingen ble brent i hans bispedømme. Samtidig hadde han liten innflytelse på dronning Marias kirkepolitikk. Da Maria døde var det Heath, i egenskap av rikskansler, som proklamerte Elizabeth I som dronning. I likhet med Thomas More mente han at det var nasjonalstaten, representert av parlamentet, som skulle bestemme i spørsmål om tronfølgen. Dronningen fornyet ikke hans tillit som rikskansler, men han fortsatte å sitte i Det kongelige råd i to måneder, inntil det endelige bruddet med Den katolske kirke ble bestemt. Så sent som i april 1559 tok han del i å organisere Westminsterkonferansen, og skjente da på sine mer standhaftige trosfeller. Han nektet å krone Elizabeth I idet hun nektet å ha en kroningsmesse med elevasjon av hostien; Heath mente at kirkelige seremonier og doktriner ikke kunne endres av en sekulær myndighet. Heath fortsatte å motsette seg stadig flere lover rettet mot Den katolske kirke. I likhet med andre katolske biskoper utnevnt under Henrik VIII ble han under Edward VI overbevist om at Thomas More hadde hatt rett, og at Henrik hadde tatt feil i sin holdning mot pavedømmet og kirken. I 1559 mistet han sitt bispesete, men han forble lojal mot Elizabeth. Etter en kortvarig fengsling fikk han leve de siste nitten år av sitt liv i fred og ro. Han deltok aldri i offentlige gudstjenester, men feiret noen ganger den katolske messen privat. Dronningen besøkte ham flere ganger i hans hjem i Chobham i Surrey. Han døde og ble gravlagt der mot slutten av 1578. Inishowen. Inishowen eller Inis Eoghain (irsk) er en stor halvøy helt nord på øya Irland. Halvøya ligger mellom Lough Swilly og Lough Foyle i grevskapet Donegal i Republikken Irland. Den har sitt navn etter "Eogain", sønn av av den legendariske overkonge Niall Noigíallach (se også Cenél nEógain). Historisk sett betegner også Inishowen en region som i tillegg til halvøya inkluderer Derryområdet vest for Lough Foyle. Halvøya er om lag 885 km², og regnes som den største i Irland. Innlandet av halvøya er dekket av lave åser, for det meste dekket av myrland. Det høyeste punktet er "Sliabh Sneacht" (Snøfjellet), som er 619 meter over havet. Helt nord på halvøya ligger Malin Head som er det nordligste punktet på øya Irland. Folketall og bosetninger. Ved folketellingen i 2006 var det tilsammen 31 802 innbyggere på Inishowenhalvøya. Den største byen er Buncrana med 3 394 innbyggere. De fleste landsbyene ligger langs kysten. Zakk Wylde. Zakk Wylde (født Jeffrey Phillip Wiedlandt 14. januar 1967 i New Jersey) er en amerikansk heavy metal-gitarist. Wylde er vokalist, pianist og gitarist i Black Label Society. Hans tredje band, Pride and Glory, ga ut musikkalbumet "Pride and Glory" i 1994, før de ble oppløst samme år. Han var soloartist en liten stund, men etter det mislykkede akustiske albumet "Book of Shadows" og et avslått tilbud om å få spille i Guns N' Roses, dannet han bandet Black Label Society i 1998. Han er også med i Guitar Hero World Tour, i «Zakk Wylde Guitar Duel». Wylde begynte å spille gitar som 15-åring. Han har selv sagt at han som regel spilte 12 timer hver dag og noen ganger i strekk fra da han kom hjem fra skolen, til han skulle tilbake på skolen neste dag, for så å sove gjennom hele dagen. Når han vokste opp, spilte han i det lokale bandet «Stone Henge». Noen år senere, skiftet han gruppe til «Zyris». I 1987 takket han ja til å bli fast medlem i Ozzy Osbournes band. Han debuterte på albumet "No Rest for the Wicked" i 1988. Zakk Wyldes spill er sterkt influert av både countrymusikk og blues. Zakk Wylde er kjent for sine «hylende» overtoner. John Alexander Reina Newlands. John Alexander Reina Newlands (født 26. november 1837, død 29. juli 1898) var en analytisk kjemiker fra England. I 1863 utarbeidet han det første periodiske system som rangerer grunnstoffene etter den relative atommassen. I 1865 presenterte han ('law of octaves'), som baserte seg på at man kunne se lignende egenskaper hos hvert 8. grunnstoff. Han ble latterliggjort den gang, men fem år senere publiserte den russiske kjemikeren Dmitrij Mendelejev, uavhengig av Newlands' arbeid, en mer utviklet utgave av periodesystemet. Også den var basert på atommassen. Det var den som la grunnlaget for den utgaven vi benytter i dag (basert på atomnummer). Newlands var født i London, og studerte der på Royal College of Chemistry. I 1860 tjente han som frivillig i Giuseppe Garibaldis kamp for et forent Italia (Newlands var av italiensk opprinnelse på morsiden). Han startet opp sin praksis som analytisk kjemiker i 1864. I 1868 ble han sjef for kjemikerne ved et sukkerraffineri, og introduserte en rekke forbedringer i prosessen der. Han forlot senere sukkerraffineriet for å starte opp som analytisk kjemiker igjen. Akkurat som mange av hans samtidige, brukte Newlands først uttrykk som 'ekvivalent vekt' og 'atomvekt' uten mål og mening. I sitt første arbeide fra 1863, brukte han de verdier som hans forgjengere brukte og godkjente. Ufullstendighetene i tabellen han tegnet opp i 1864, gjorde at han kunne beskrive eksistensen av nye, den gang ukjente grunnstoffer, for eksempel germanium. I 1894 ble han far til Christopher Maddocks Newlands. Det er en blå plakett på huset hvor Newlands ble født og oppvokst. Huset befinner seg i West Square, Newington, sør i London, og plaketten er satt opp av Royal Society of Chemistry ("den kongelige forening av kjemikere"). Luca Pitti. "Luca Pitti" Portrett fra midten av det 16. århundre, Dejneka kunstmuseum Luca Pitti (født 1398, død 1472) var en rik florentinsk bankier. Han ble "Gonfaloniere di Giustizia" (den ledende magistraten) mens Cosimo de' Medici styrte den florentinske republikken. I 1458 begikk han et statskupp som sikret at Cosimo de' Medici ble sittende med makten. Cosimo de' Medici var imidlertid en aldrende mann og Pitti ledet i praksis styret frem til Cosimo de' Medicis død. Niccolò Machiavelli omtaler Pitti i sin historie om Firenze, men det er mulig at hans omtale kan være negativt farget av at en av hans slektninger var Pittis største rival og ble forvist fra Firenze. Luca Pitti fikk bygget Palazzo Pitti. Byggingen startet samme år som kuppet fant sted. Legendene sier at han skal ha gitt detaljerte instruksjoner for å sikre at hans nye bygg overgikk palasset til Mediciene. Da Cosimo de' Medici døde vendte lykken seg for Luca Pitti. Special Olympics Norge. Special Olympics Norge er etablert som en del av den internasjonale Special Olympics-bevegelsen for å jobbe med utbredelse av idrett for mennesker med utviklingshemning. Special Olympics Norge er registrert som en frivillig organisasjon med Paal Aamaas som styreleder og Geir Smeby som direktør. Special Olympics Norge er etablert for å jobbe spesielt med utbredelse av idrett for mennesker med utviklingshemning, og er sammen med resten av norsk idrett ansvarlig for å legge til rette for idrett og fysisk aktivitet for mennesker med utviklingshemning. Familie, skole og helseprogrammene innehar stort fokus i Special Olympics Norge. Prinsesse Märtha Louise er beskytter for Special Olympics Norge. I tillegg har organisasjonen en rekke ambassadører, blant andre Arne Hjeltnes, Kjetil Andrè Aamodt Kari Traa, Siv Stubsveen, John Christian Elden, Ole Christer Basma, Ardian Gashi, Magne Hoseth, Azar Karadas og Eskil Ervik. Asfyksi. Asfyksi (fra gresk: "a-", «uten» og "σφυγμός" (sphygmos), «puls, hjerteslag») er en fysisk tilstand hvor kroppen ikke får tilstrekkelig oksygen ved at man ikke kan puste normalt. Tilstanden hvor kroppens indre organer mangler oksygen kalles hypoxi. Ett eksempel av asfyksi er kvelning. Oksygenmangel kan også oppstå uten at man merker det. Normalt øker trangen til å puste ved økt mengde kulldioksid (CO2) i blodet, men ikke alltid. Luften kan inneholde for lite kulldioksid til å gi denne effekten, man kan da få mangel på oksygen uten varsel. .sy. .sy er Syrias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Light in My Darkness. "Light in My Darkness" er en bok av Helen Keller. Den har blitt beskrevet som hennes «spirituelle biografi», og hun argumenterer i boken for idéene til Emanuel Swedenborg (swedenborgianisme). Boken ble opprinnelig utgitt i 1927 under tittelen "My Religion". Den opprinnelige utgivelsen bar preg av hastverksarbeid; boken har senere utkommet i reviderte utgaver der det er ryddet opp i kapittelstrukturen og språket har blitt modernisert. Boken kom i dansk oversettelse under tittelen "Min religion" på det danske forlaget Aschehoug i 1929 og i svensk oversettelse samme år under samme tittel. Pegazus. Pegazus er et power metal/tradisjonelt metal-band fra Australia. Bandet ble stiftet i Melbourne i 1993 av to brødre, 26 år gamle Johnny (gitar) og 19 år gamle Robbie Stojcevski (trommer). Deres første vokalist var Justin Fleming og deres første bassist Dave King. 5. august 1994 spilte de sin aller første konsert på en fullsatt Richmond Tavern, et lokalt utested. Etter å ha spilt rundt omkring Melbourne i noen måneder, spilte de inn det selvtitulerte og selvfinansierte debutalbumet deres "Pegazus", som ble gitt ut i mars 1995. Albumet mottok god kritikk og solgte bra, til tross for grunge rockens popularitet og mange store internasjonale utgivelser fra andre musikere samtidig. Mottakelsen ga bandet håp og har siden gitt ut studioalbumene "Wings Of Destiny", "Breaking the Chains" og "The Headless Horseman". Deres seneste utgivelser er konsertalbumet "Live! Thunder Down Under" og DVD-en "Mythology Chapter II (2000 – 2006)". Lough Foyle. Lough Foyle eller Loch Feabhail (irsk) er en fjord nord på øya Irland. Fjorden ligger mellom halvøya Inishowen i grevskapet Donegal i Republikken Irland, og grevskapet Londonderry i Nord-Irland. Den innerste delen av fjorden er et estuar for elven Foyle, som renner ut ved storbyen Londonderry. Den største byen på Inishiwensiden av fjorden er Moville. Skip som kommer inn mot Greencastle i Lough Foyle Pseudo-Geber. Pseudo-Geber ("falske-Geber") er et tillagt navn på en anonym alkymist født på 1300-tallet, trolig i Spania. Han skrev noen få bøker på latin innen alkymi og metallurgi, under pseudonymet Geber (Jabir ibn Hayyan), oppkalt etter den muslimske alkymisten med samme navn. Bøker av den opprinnelige Geber hadde blitt oversatt til latin gjennom det 11. til det 13. århundret, og hadde satt et dypt inntrykk på europeiske alkymister. Pseudo-Geber tok navnet etter sin framstående forgjenger, sannsynligvis for å profittere på det ryktemessig. Pseudo-Geber reflekterer imidlertid arbeid fra 1300-tallets europeiske alkymi heller enn tidig arabisk alkymi. Interkommunalt selskap. Interkommunalt selskap (IKS) er en norsk organisasjonsform for selskaper innen offentlig sektor der flere kommuner og/eller fylkeskommuner er eiere. Selskapsdriften reguleres av Lov om interkommunale selskaper. Interkommunale vannverk, arkivdrift og regionmuseer er typiske funksjonsområder for interkommunale selskaper. Det er viktig å merke seg at fordi et selskap eies av en eller flere kommuner/fylkeskommuner, så betyr ikke dette automatisk at det er et interkommunalt selskap. Blodsvernloven. a> som er tillatt ifølge Blodvernloven. Blodsvernloven var en av Nürnberglovene vedtatt av det tyske nasjonalsosialistiske NSDAPs rikspartidag «Rikspartidag for frihet» i september i 1935. Disse lovene dannet det juridiske grunnlaget for Hitler-Tysklands systematiske forfølgelse og seinere utslettelse av jøder i holocaust. Lovens angivelse faglige forankring stammet blant annet fra Eugen Fischers forskning. Tekst 11: Lov til beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære av 15. september 1935. Nürnberg, 15. september, 1935 Adolf HitlerFører og Rikskansler Wilhelm FrickInnenriksminister Dr. Franz GürtnerJustisminister Rudolf HessFørerens stedfortreder "(Oversatt fra Reichsgesetzblatt I, 1935, s. 1146-1147)" Urge Overkill. Urge Overkill under en konsert Urge Overkill er et alternativ rock-band fra Chicago, USA bestående av Nathan «Nash Kato» Kaatrud og Eddie «King» Roeser. Deres cover av Neil Diamonds sang "«Girl, You'll Be a Woman Soon»" var med i filmen Pulp Fiction og ble en stor hit i 1994. Sola videregående skole. Sola videregående skole er videregående skole i Sola kommune, det er en stor kombinert skole med ca.800elever fordelt på 38klasser. Skolen tilbyr utdanningsprogram for Studiespesialisering, Idrettsfag, Elektrofag, og Teknikk og industriell produksjon. Skolen har også landslinje for flyfag og egne tilbud for minoritetsspråklige elever. Sola vgs er også en MOT-skole. Skolen satser på IKT, og skolens lærere bruker It`s learning som LMS-plattform.Skolen har også flere datamaskiner tilgjengelige i studieverkstedet, på biblioteket eller andre datarom. Skolebygget er stort og åpent med rommelig kantine og trivelige fellesarealer hvor det er hyggelig å slå av en prat eller finne et rolig sted for å gjøre skolearbeid. Skolen ble bygget i 1985 og har er den eneste videregående skolen i landet som har mottatt A.C. Houens arkitektpris i 1991, sammen med arkitektene Hoem-Kloster-Jacobsen. Skoledagen er fra kl. 08.05 til 14.15 og hver arbeidsøkt er på 80 minutter, midt på dagen har elevene studietid som de kan disponerer fritt til eget skolearbeid. Nils Henrik Asheim. Nils Henrik Asheim (født 20. januar 1960) er en norsk komponist og organist, bosatt i Stavanger. Asheim er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og ved "Sweelinck-konservatoriet" i Amsterdam. Hans produksjon omfatter kammermusikk, orkesterverk, kirkemusikk, musikkteater og computerbasert musikk. Hans "Lillehammer -94 fanfare" er utgitt på plate med Gardemusikken. Han har vunnet Spellemannprisen to ganger: Spellemannprisen 2005 i klassen samtidsmusikk for "19 March 2004, Oslo Cathedral" og Spellemannprisen 2010 i klassen årets samtidskomponist for "Mazurka – remaking Chopin". Han var dessuten nominert til Spellemannprisen 2003 i åpen klasse for "Kom regn" sammen med Anne-Lise Berntsen. For verket «Chase» fikk han Edvard-prisen 2002 i klassen samtidsmusikk og i 2011 ble han tildelt Lindemanprisen. Dvergtejuer. Dvergtejuer er en familie av øgler som er utbredt fra det sørlige Mexico til Argentina. De lever i mange naturtyper fra ørken til tropisk regnskog, og går høyt opp i Andesfjellene. Disse øglene er i slekt med tejuene, og blir ofte regnet som en underfamilie av dem. De skiller seg ut ved å ha glatte skjell og reduserte bein; dette er trekk som minner om skinkene. Slektene "Bachia" og "Calyptommatus" er beinløse, og har et gravende levevis. Gerald FitzGerald, 9. jarl av Kildare. Gerald FitzGerald, 9. jarl av Kildare (1487 – 2. september 1534), også kjent ved sitt irske navn "Gearóid Óg", var en irsk adelsmann av normannisk slekt og var Lord Deputy (visekonge) av Irland på vegne av den engelske kronen. Egenrådig. Faren Gerald hadde styrt Irland, hovedsakelig den sørøstlige delen, med en jernhånd, og hadde slått ned flere opprør, men på en ekspedisjon ble han dødelig såret. Han klarte å komme seg tilbake til Kildare hvor han døde i 1513. Gerald ble den 9. jarl av Kildare ved sin fars død og overtok også posisjonen som visekonge av Irland. Han opprettet Irlands første universitet ved Maynooth i 1518. I de områdene han kontrollerte styrte han som en selvstendig konge lik han far hadde gjort før ham. Selv på høyden av sin makt måtte de begge bøye av for den engelske tronen. Faren hadde tilbrakt 2 år i Tower of London og sønnen i 11 år. Da den 9. jarlen ble kalt til London for atter å svare på anklagen om illojalitet fryktet han at oppholdet kunne bli langvaring. Han ga sin tyveårige sønn Thomas myndigheten som visekonge av Irland i sitt fravær og reiste i februar 1534 til London sammen med sine fem halvbrødre for å svare kong Henrik VIII av England. Død i Tower of London. I London lot kongen ham arrestere og forvares i Tower of London. Geralds stilling ble ytterligere forverret da ryktene om at han var blitt henrettet kom til Irland. Hans unge sønn Thomas fraskrev seg derfor i juni 1534 sin troskap til den engelske tronen og gjorde seg til leder for et irsk opprør, men som ikke fikk den oppslutning han hadde håpet på. Den 2. september dør Gerald, ikke ved kongens dom, men av naturlige årsaker og antagelig av de generelle dårlige forholdene i fengselet. Thomas overga seg til den engelske tronen i august 1535 mot løfte om tilgivelse, men Henrik VIII satte løftet til side og sendte ham til Tower of London. Da Irland var blitt fullstendig pasifisert ble han i 1537 sammen med sine fem onkler hengt, trukket og kvartert ved Tyburn. Thomas ble etterfulgt av sin halvbror Gerald som ble i Italia inntil kong Henrik VIII var godt og vel død i 1547. Han ble den 11. jarl av Kildare. North Country. "North Country" er en amerikansk spillefilm av Niki Caro fra 2005. Filmen handler om en kvinnelig gruvearbeider, spilt av Charlize Theron, som går til sak mot et gruveselskap i det nordlige Minnesota etter seksuell trakassering. Filmen bygger løst på saken "Jenson v. Eveleth Taconite Co.", det første amerikanske gruppesøksmål for seksuell trakassering, som er beskrevet i boken "Class Action" av Clara Bingham og Laura Leedy Gansler. Samtidig har filmen flere temaer som ikke har bakgrunn i den virkelige historien, spesielt voldtekt og forholdet mellom mor og sønn. Filmen tar også opp sosiale kår for arbeiderklassen i den nordligste delen av USA på 1980-tallet og utkonkurreringen og nedbyggingen av tradisjonell gruvedrift i USA. Charlize Theron ble nominert til Oscar for beste skuespillerinne for rollen. Opptakene til filmen er gjort i byene Eveleth, Virginia og Minneapolis i Minnesota, og i New Mexico. Mostly Robinson. Mostly Robinson er en pop/country-duo fra Bergen med Øyvind Haugland og Geir Johannessen. De mottok Spellemannprisen 1989 i klassen roots/country for debutalbumet "Roll On Down The Highway". De to har spilt i TV-programmet "Lollipop", med flere andre band, og lenge vært en del av Bergens musikkliv.Haugland og Johannessen begynte å spille sammen i 1965. Etter å ha jobbet på hver sin kant i utallige konstellasjoner, fant de tilbake til hverandre og musikken de vokste opp med – country – i 1988. Bandet de satte sammen, ble døpt Mostly Robinson som en hyllest til Ray Charles, hvis egentlige etternavn er Robinson. João Rodrigues. João Rodrigues med tilnavnet Tçuzu "(tolken)", Lou Jo-han (født 1561 i Sernãcelhe nær Lamego i Portugal, død 1. desember 1633 i Macao i Kina) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket i Japan og i Kina. Han la ut på reisen til Japan i 1576 og ankom i desember 1580. Etter en kortere periode i Macao fra 1594, der han ble presteviet, dro han i 1596 tilbake til Japan, der han ble offisiell hofftolk. Under denne tiden møtte han flere ganger både Toyotomi Hideyoshi og Toyotomi Iyeasu. Etter en reise til Macao kunne han i 1610 ikke reise tilbake, og etter 1614 var døren helt lukket for han i Japan. I den begynnende ritestriden var han en av jesuittene som mest resolutt gikk i mot deler av de akkomosasjonsmetoder som hans avdøde medbror Matteo Ricci hadde fått på plass. Blant annet gikk han sterkt i mot at man benyttet ordene "Shàngdì" og "Tiān" for Gud. Han var også i perioder tolk ved keiserhoffet i Beijing. Pater Rodrigues var en stor sinolog og japanolog, men det største av hans verker som han hadde utarbeidet sammen med pater Wenceslas Pantaleon Kirwitzer, om Kinas geografi, er senere gått tapt. Rathlin. Rathlin eller Reachlainn (irsk) er en øy utenfor nordvestkysten av Irland. Den ligger i grevskapet Antrim i Nord-Irland, om lag seks kilometer fra kysten. Rathlin er den nordligste bebodde øya utenfor kysten av Irland, og det nordligste territoriet til Nord-Irland. Ved folketellingen i 2001 hadde øya 75 innbyggere. a>.)Øya har en karakteristisk L-form. Den er omtrent 7 km fra vest mot øst, før den går i nitti graders vinkel 4 km fra nord mot sør. Øya ligger bare 25 km vest for Mull of Kintyre, sørspissen av den skotske halvøya Kintyre. På øya finnes et av 43 spesielle verneområder for flora og fauna ("Special Areas of Conservation") i Nord-Irland, fuglereservatet Kebbie med fuglefjell og spektakulære klippeformasjoner. 30 forskjellige fuglearter hekker på Rathlin, blant dem krykkje, lunde og alke. Øya Rathlin regnes med til "Antrims kyst og daler" som et «område med enestående vakker natur» – "Area of Outstanding Natural Beauty". Schlumberger. Schlumberger Oilfield Services er et et multinasjonalt oljeserviceselskap. Selskapet er petroleumsindustriens ledende leverandør av kompetanse og teknologiske løsninger innen utforskning og produksjon. Brødrene Conrad og Marcel Schlumberger grunnla i 1926 Société de Prospection Électrique, som etter hvert utviklet seg til å bli dagens selskap. Konsernet har omtrent 110 000 ansatte fra 140 ulike nasjonaliteter i over 80 land. Schlumberger ble etablert i Norge allerede i 1966 og i dag befinner selskapets teknologiske kompetanse seg ved basene i Stavanger, Bergen og Oslo, totalt 1500 personer. Det norske hovedkontoret ligger i Risavika i Tananger, Sola kommune. Schlumberger har flere avdelinger i Norge, blant annet i Bergen, Oslo, Asker og Trondheim. Omsetning i 2006 var 19,23 milliarder US dollar Schlumberger eier også verdens største seismikkselskap, WesternGeco. Matchstick Sun. Matchstick Sun var et norsk rockeband fra Oslo, som eksisterte fra 1984 til 1990. Bandet ga ut to plater. Bandet besto av Ivar Eidem, Rolf Recknagel, Geir Underdal og Rune Annaniassen. De skiftet i 1988 navn fra "Diamond Dogs" til "Matchstick Sun", fikk platekontrakt med BMG året etter; og utga platene "Flowerground" (1989) og "Itchy Bitchy" (1990). De medvirket også på lydsiden av den norske filmen "Giftige løgner" og har med en låt i "Mannen som elsket Yngve". Bandet fikk Spellemannprisen 1989 som "årets nykommer" for debutplata. Ivar Eidem vant siden Spellemannprisen 1996 for sin solodebut. Lilleby holdeplass. Lilleby holdeplass er en jernbaneholdeplass på Meråkerbanen. Lilleby ligger i bydelen Lademoen på Trondheims østkant. Holdeplassen åpnet i 1967, og betjenes av Norges Statsbaners lokaltog. Holdeplassen har kun én plattform og et leskur. Ved åpningen arvet holdeplassen navnet etter Lademoen stasjon, som ble nedlagt samtidig. I 2006 ble den omdøpt til "Lilleby", da Lademoen (noen hundre meter nærmere Trondheim) ble gjenåpnet. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Thomas FitzGerald, 10. jarl av Kildare. Thomas FitzGerald, 10. jarl av Kildare (1513–1537), også kjent som "Silken Thomas" (irsk "Tomás an tSíoda"), var en irsk adelsmann av normannisk slekt og er kjent for sitt irske opprør mot kong Henrik VIII av England. Thomas tilbrakte det meste av livet i England. Både hans far og hans bestefar hadde styrt Irland med en jernhånd i funksjonen som engelsk visekonge, men da reformasjonen i England ble gjennomført ble det stilt spørsmål ved faren Geralds lojalitet og han ble i februar 1534 kalt til London for å svare for seg. I sitt fravær ga han myndigheten som Lord Deputy (visekonge) av Irland til sin sønn. I juni kom ryktene til Irland om at Gerald FitzGerald var blitt henrettet. Med tanke på kong Henrik VIII tidligere hadde henrettet utallige prester, adelige og andre opposisjonelle var det liten grunn til å tvile på om det var sant. Antagelig lå den samme skjebne i vente for ham selv. Tresnitt fra 1500-tallet som viser Silken Thomas angripe Dublin Castle.Thomas sammenkalte rådet til St Mary's Abbey i Dublin og den 11. juni, fulgt av 140 ryttere med silkefrynser på hjelmene (derav hans tilnavn), red han til klosteret og offentlig frasa seg sin troskapsed til den engelske kongen. Isteden ga han sin troskap til den hellige stol i Roma. Hans opprør bygde på to forutsetninger som begge viste seg å være gale: Thomas antok at hans far var blitt henrettet og at det irske folket ville støtte hans opprør mot den engelske kongen og for katolisismens sak. Det viste seg at faren "ikke" var blitt henrettet, men faktisk fortsatt levde som fange i Tower of London, skjønt hans posisjon var blitt drastisk forverret grunnet sønnens opprør. I begynnelsen av september det samme året dør faren av naturlige årsaker, sannsynligvis av en sykdom forverret av de generelle dårlige vilkårene i fengselet. Thomas’ andre feilslutning var at opprøret ville få stor oppslutning: i juli angrep han Dublin Castle, men hans hær ble slått tilbake. Erkebiskop Alen av Dublin forsøkte å mekle, men en rasende Thomas fikk erkebiskopen henrettet ved Clontarf utenfor Dublin. Det var ytterligere et feilgrep som fratok ham støtten fra den irske kirken. Thomas trakk seg tilbake til sin festning ved Maynooth i Kildare, men i mars 1535 ble festningen erobret av en engelsk styrke ledet av William Skeffington, etter sigende ved å bestikke en vakt, mens Thomas selv var fraværende for å samle en større styrke. Festningens mannskap ble alle henrettet. I juli kom Leonard Grey, 1. viscount Grane, fra England som den nye visekonge av Irland. Thomas som ikke hadde fått den overveldende støtten han hadde håpet på og etter hvert måtte han konstatere at hans hær smeltet og at hans allierte underkastet seg den engelske kronen den ene etter den andre. Han innså at opprøret var nederlagsdømt og gikk inn i forhandlinger med Leonard Grey. Denne ønsket ikke å forlenge konflikten lengre enn høyst nødvendig og garanterte for Thomas FitzGeralds personlige trygghet og overtalte ham til underkaste seg kongens nåde betingelsesløst. Dette løftet var ikke verdt mye straks Thomas var i London hvor han øyeblikkelig ble plassert i Tower of London. Da Irland var blitt fullstendig pasifisert ble han i 1537 sammen med sine fem onkler hengt, trukket og kvartert ved Tyburn. Thomas ble etterfulgt av sin halvbror Gerald som ble i Italia inntil kong Henrik VIII var godt og vel død i 1547. Han ble da den 11. jarl av Kildare. For Leonard Grey som gitt Thomas løfte gikk det ikke bedre: For at han hadde latt unge Gerald slippe unna til Frankrike ble han arrestert for høyforræderi og henrettet ved Tower of London den 28. juli 1541. Idar Mathiassen. Idar Mathiassen (født 15. juni 1976) er en norsk fotballspiller som spiller for Kopervik Idrettslag. Han kom til klubben fra Åkra Idrettslag foran 2006-sesongen, da laget skulle forsterkes etter opprykket. Han kan både spille sentralt på midten og i angrep. Han har erfaring fra tippeligaen med 28 kamper og 4 mål for Viking fotballklubb. I Stavanger bar han kallenavnet "Zidane". Han har også en fortid i klubber som FK Haugesund og Vard Haugesund. Idar Mathiassen er per i dag Kopervik Idrettslags største profil. I 2007-sesongen ble han omtalt som en ustoppelig veteran av den lokale fotballeksperten Frode Nygaard. Ladalen holdeplass. Ladalen holdeplass var en jernbaneholdeplass på Meråkerbanen, øst for Trondheim. Holdeplassen ligger ved industriområdet på Lade. Den ble åpnet i 1989 og ble betjent av lokaltog fra Norges Statsbaner. Ladalen har kun én plattform og et leskur. Med virkning fra 15. juni 2008 ble holdeplassen lagt ned, med bakgrunn i lite trafikkgrunnlag, dårlige fasiliteter og flere nestenulykker Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Leangen stasjon. Leangen stasjon er en jernbanestasjon på Meråkerbanen i bydelen Leangen øst for Trondheim. Fra Leangen går forbindelseslinjen Stavne-Leangenbanen til Stavne stoppested på Dovrebanen. Stasjonen åpnet i 1882, og betjenes av lokaltog fra Norges Statsbaner. Stasjonen har vært fjernstyrt fra Trondheim stasjon siden 1976 og ubetjent siden 1984. Dagens stasjonsbygning er fra 1944, men er ikke i bruk og har lenge vært planlagt revet. Stasjonen betjener industriområder og nærliggende boligarealer på Leangen, samt Dronning Mauds Minne Høgskole og avdelingen for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. En skiftetraktor av typen Skd 220c var stasjonert på Leangen for å betjene industribedriftene langs Ladelinjen. Den ble nedlagt i 1995 grunnet manglende vedlikehold og økonomisk støtte fra de ulike bedriftene. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Rotvoll holdeplass. Rotvoll holdeplass er en jernbaneholdeplass på Meråkerbanen, øst for Trondheim. Holdeplassen betjenes av NSBs lokaltog, og ble opprettet ved satsningen på Trønderbanen i 1994. Mange av Rotvolls trafikanter er ansatt i Statoil, som har et større forskningssenter her, eller studenter ved lærer- og tolkeutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Omtrent 150 meter øst for dagens holdeplass lå gamle Rotvold holdeplass fra 1909 til 1940. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Haugesund Toppidrettgymnas. Holgersens videregående skole er et fotballgymnas i Haugesund sentrum. Det jobbes med et nytt stort og flott skolebygg oppe ved Idrettsparken i Haugesund. TAJ Holding. TAJ Holding AS er Tromsøs største eiendomskonsern. Selskapets navn er basert på initialene til selskapets eier Terje Arnulf Johansen fra Lenvik som har vært aktiv i byggebransjen i Tromsø og Finnsnes siden 1982. Selskapets forretningsadresse er på Silsand. Selskapet har bygd og solgt 1600 leiligheter i Tromsø og hadde en omsetning på over 500 millioner i 2006. Konsernregnskapet omfatter TAJ Eiendom AS, Tomasjordnesset AS, datterselskapene Bygg Gruppen AS og Eiendoms Gruppen AS, og datterdatterselskapene Bygg Gruppen Utbygging AS, Økohus Norge AS, Bygg Gruppen Boliger AS, Modul Bygg AS, E.G. Bygg Tromsø AS, E.G. Bygg Trondheim AS, og datterdatterdatterselskapene Balder AS og Probygg AS I 2007 solgte selskapet seg ut av Bygg Gruppen AS og Eiendomsgruppen AS og solgte til Bygg og Eiendomsgruppen AS. Selskapets største byggeprosjekter er Tomasjordnes (650 boenheter), Hamna (rundt 150 boliger). Solgård i Workinnmarka (150 boliger), sentrumsnære K1 (70 leiligheter) og Fagereng. Konsernet har sponset OL-søknaden Tromsø 2018 og Terje Arnulf Johansen. Terje Arnulf Johansen (født 1955) er en forretningsmann fra Silsand i Lenvik kommune innen byggebransjen. Eiendomselskap kontrollert av Terje Johansen hadde en årsomsetning på om lag 500 millioner i 2005/06. Hoveddelen av virksomheten er knyttet til Tromsø der konsernet har bygd om lag 1600 leiligheter siste ti år. Terje Johansen er aktiv i et 20-talls selskaper med TAJ Holding som konsernets morselskap. Terje Arnulf Johansen har ikke utdannelse utover syvårig folkeskole. Før han i 1982 begynte med forretningsvirksomhet i byggebransjen, jobbet han i Nordsjøen. På 80-tallet startet han Finnsnes Trelast som senere ble til Bygg i Nord. Virksomheten begynte med import av totomsfire fra Sverige, og ble gradvis utvidet til eiendomsutvikling i Tromsø Storhamar videregående skole. Storhamar videregående skole er en videregående skole ved Storhamar på Hamar vest. Skolen ble til under sitt nåværende navn i august 1995 og har i dag rundt 700 elever fordelt på programområdene Idrettsfag, Helse- og oppvekstfag, Restaurant- og matfag og påbygging til generell studiekompetanse, i tillegg til et bredt tilbud innenfor særskilt tilrettelagt opplæring og voksenopplæring. Fra skolestart i august 2009 har skolen tilbud for multifunksjonshemmede. Storhamar har også drevet institusjonsundervisning for Ilseng og Hamar fengsel, og i Fossumkollektivene Solvold og Sørligård. Hildegard Johannessen er fra 1. mai 2012 rektor ved skolen. Vg1, Vg2 og Vg3 Idrettsfag med breddeidrett og toppidrett (fotball, ishockey, utholdenhet); Alternative tilbud, inkludert særskilt tilrettelagte løp innenfor studiespesialisering. Skolens historie. Storhamar vgs har sin opprinnelse i "Hamar kommunale husmorskole" som ble etablert allerede i 1917 og fra 1954 hadde denne tilholdssted i Høiensalgata i bydelen "Sagatun". I 1976 fikk skolen navnet Ny-Sagatun videregående skole etter Sagatun Folkehøyskole som lå på samme sted, men som ble nedlagt i 1891. Ny-Sagatun vgs hadde to grunnkursklasser og én halvårsklasse i husstell samt filialklasser på både "Rollsløkken skole" i østbyen og Breidablikk skole på Ilseng. Skolen utvidet sitt fagtilbud med grunnkurs i kokk, servitør og husstell samt sosial- og helsefag. På videregående trinn 1 var det kurs innen ferskvarefag, servitørfag, barnepleie og tannlegeassistent. Senere i 1988 ble hjelpepleierutdanningen i Hamar og på "Sanderud" lagt til skolen. Etter at antallet kurstilbud vokste ble skolen av ren plassmangel tvunget til å leie lokaler flere steder i byen. I 1994 var fylket midt i planleggingen av en ny skole, samtidig som det ble innført en reform innen videregående opplæring kalt Reform-94. Dette gjorde at lokaler og utstyr ble valgt i tråd med den nye reformen og lokaliseringen ble bestemt å være på Storhamar. I nyere tid har skolen stått i fare for å bli sammenslått og innlemmet med Hamar katedralskole til en storskole, men fordi man ikke har funnet kjøpere til de nåværende eksisterende lokalene samt at prognosene for elevveksten i Hamarregionen tilsier en vekst som skaper behov for ytterligere skoleplasser, valgte fylkestinget å ikke benytte seg av opsjonen på det andre byggetrinnet ved storskolen. Under prosessen kom det også store protester mot en slik innlemmelse fra de ansatte på skolen. Nye studietilbud fra 2008 og 2009 har ført til plassmangel ved hovedskolen. Som en midlertidig løsning har skolen måttet ta i bruk lokaler ved tidligere Ankerskogen videregående skole, hvor blant annet senter for voksnes læring og alternative kurstilbud har sitt tilholdssted. Skolen og skoleeier har startet forprosjekt for utbygging, med utvidelser i 2014 og 2020. Fot (kroppsdel). 1. Ristbeinet, 2. Hælbeinet, 3. Fotrotsknoklene,4. Mellomfotsknoklene,5. Tåknoklene Fot (fra norrønt, latin: "pes") er en kroppsdel som sitter nederst på bena blant virveldyr. Betegnelsen brukes også for den delen av lemmene hos en del insekter som møter underlaget. Foten har som oppgave å fjære belastningen mot underlaget og holde kroppen oppreist og i balanse. Menneskefoten. Menneskefoten er bygget opp av 26 knokler. Det er vanlig å dele foten i tre hoveddeler: fotrot ("tarsus"), mellomfot ("metatarsus") og tær ("digiti"). Fotroten, består av ristbenet, hælbenet, båtbenet, tre kileformede ben og terningbenet. Mellomfoten, metatarsus, består av fem mellomfotsben. De fem tærne har fjorten tåben ("falanger"): to i stortåen og tre i hver av de andre. I ankelleddet møter leggens to ben, skinnebeinet og leggbeinet, ristbeinet. Mot underlaget danner foten en hvelving, fotbuen. Denne går både langsetter og på tvers, da det er bare hælknoken og de fem mellomfotsbenene som støtter mot underlaget. Konstruksjonen gjør foten egnet til å fjære trykk fra kroppens vekt. Foten er bygget for bevegelse i en rullende form fra hæl til tå. Mennesker har ulik form på fotbuen. En lav, flat, elle nedsunken bue kalles gjerne for plattfot. En tilstand av nedsunken fotbue kommer gjerne som et resultat av overbelastning av foten, spesielt dersom personen har en disposisjon. Medfødt plattfot er sjeldnere. Lettere grader av plattfot kan behandles med innleggssåler, gjerne i kombinasjon med trening av musklene i foten. I noen tilfeller av høyere grad av plattfot kreves operasjon. Knokler. Det er vanlig å dele fotens 26 knokler i: 7 fotrotsknokler, 5 mellomfotknokler og 14 tåknokler. Mellomfoten ("ossi metatarsus") består av 5 rørknokler som sammen med fotrotsknoklene danner spennet i foten. Disse rørknoklene deles i bunn ("basalis"), kropp("corpus"), hals ("collum") og hode ("caput"), beskrevet fra hæl mot tå. De kalles også metatarsale knokler ("Os metatarsi") 1 til 5, der 1 er den tykkeste og korteste på storetåsiden, 2 er den lengste og 5 er den tynneste knokkelen på lilletåsiden. Tåknoklene ("phalanges digitorum pedis") består av 14 mindre rørknokler, og danner tåleddene. Disse knoklene kalles også for falanger. Storetåa har to falanger, mens de fire andre tærne har tre falanger hver. Disse falangene kalles grunnfalangen ("phalanges proksimalis pedis"), midtfalangen ("phalanges media pedis") og endefalangen ("phalanges distalis pedis"). Endefalangen på lilletåa er kroppens minste rørknokkel. Tor Vaa. Tor Vaa (født i Oslo 31. mai 1928, død i Rauland 2008) var en norsk billedhugger. Han flyttet til Rauland sammen med foreldrene Thora og Dyre Vaa, og vokste opp i som eldst i en søskenflokk på 6. Han startet sin kunstutdannelse 18 år gammel som elev hos sin far. Senere studerte han ved Akademiet i Oslo under professor Per Palle Storm og ved Akademiet i København. Han foretok en rekke studiereiser i Europa, bl.a. sammen med sine foreldre. 19 år gammel debuterte Tor Vaa på Høstutstillingen med et portrett av søsteren Anne Joronn, hugget i klebersten. Han utviklet etter hvert en sikker sans for dyr og natur, noe man ikke minst ser i de to trerelieffene som finnes på Rauland Høgfjellshotell, med motivene reinsdyr og ryper. Tor Vaa har også laget en rekke byster av meget høy kvalitet. I tillegg til modellering laget han også tegninger og malerier. Han benyttet gjerne sine søsken som modeller. 24 år gammel laget han en fullfigur av Henrik Wergeland til Oslo Katedralskoles 800-års jubileum. Hans mest berømte arbeid er likevel "7 år" fra 1950, en statue av hans søster Sissel støpt i bronse. Denne finnes en rekke steder i Norge, bl.a. på Dyre og Thora Vaas gravsted på Rauland kirkegård. En anekdote forteller at da Tor var ung gutt lå han og faren Dyre værfast i familiehytta i Bitdalen. De fordrev tiden med å male på dørene, Dyre malte det øvre dørbladet og Tor det nedre. Da Bitdalsvannet ble demmet opp ble dørene berget, og er nå montert på Sporanes, hjemmet Thora og Dyre bygget opp i Rauland i 30-årene. Tor Vaa deltok gjennom årene på en rekke utstillinger og konkurranser. Han fikk Statens Kunstnerstipend to ganger, blitt tildelt Statens garantiinntekt og Vinje kommunes kunstnerlønn. Han er representert med en egen avdeling i Dyre Vaa-samlingane i Rauland. Han ble begravet fra Rauland kirke torsdag 8. mai 2008. Miling Svalastog. Miling Svalastog (født i 1919 i Trondheim) er en norsk vevkunstner, bosatt i Vinje kommune. Hun vokste opp i Trondheim, og tok sin utdannelse på tegnelinjen ved Industriskolen under Elsa Halling. Hun fullførte sin utdannelse og giftet seg i Rauland i 1942. Her etablerte hun etter hvert sin vevstue. Miling Svalastog spesialiserte seg på billedvev, og utfører i hovedsak arbeider på bestilling. For Norsk Hydro i Rjukan laget hun et teppe på 1,5 x 3,5 m som fremstiller elektrisitetens historie, i kommunestyresalen i Valle kommune i Setesdal henger et teppe som viser Valles utvikling fra den fattige til den rike kommune. På Rauland Høgfjellshotell henger teppet "Litt av vår fine flora" som viser 17 planter – med blomst, blad, rot og navn. Hotellet har også teppet "Morgenstund" i samme format, men som ikke er inkludert i katalogen. Miling Svalastog er ellers representert mange steder i inn- og utland, i offentlige bygninger og institusjoner, og hennes produksjon er meget rikholdig. Hun er fortsatt aktiv i sitt arbeide, 82 år gammel. Miling Svalastog her reist meget i utlandet og studert ulike kunstverker og hentet inspirasjon herfra. Miling Svalastog var sterkt engasjert i etableringen og oppbyggingen av Dyre Vaa-samlingane, hvor hun arbeidet tett sammen med Thora Vaa. Hun var også formann i stiftelsen i 15 år fra 1981. Miling Svalastog er også en sentral person i Rauland Kunstforening hvor hun har vært formann i over 20 år. I denne sammenheng har hun også nedlagt et stort arbeid ved gjennomføringen av den årvisse sommerutstillingen i Rauland. Miling Svalastog fikk i 1990 Statsstipend for eldre fortjente kunstnere. Hun har også blitt tildelt Vinje kommunes kulturpris og kunstnerlønn, samt flere reisestipend. Kari Iveland. Kari Iveland (født 10. oktober 1962) er en norsk vokalist og tekstforfatter. Etter oppvekst som misjonærbarn i Sylhet i Bangladesh, flyttet hun til Norge (1970), studerte musikk ved Universitetet i Oslo (1982–86), tok vokalstudier i Los Angeles (Dick Grove School of Music, 1985) og jobbet siden som frilans vokalist og tekstforfatter (1986–). Hun har medvirket på utgivelser med blant annet Odd Børretzen ("Noen ganger er det ålreit"), Jan Werner Danielsen, Øystein Sunde, Dance With a Stranger, Morten Harket, Torhild Sivertsen, Herodes Falsk og stått i Melodi Grand Prix – koret. Et lengre samarbeid som tekstforfatter med Hilde Heltberg (1998–) har gitt Melodi Grand Prix-bidrag ("If", 2000), tre utgivelser og utmerkelser. Hun har også bidratt med tekster til utgivelser med Anita Skorgan, Hilde Heltberg, Per Øystein Sørensen, Stephen Brandt-Hansen, Jannike Kruse, Marian Aas Hansen og Kvinner på randen. Hun er datter av Tobias og Else Iveland. Holsfjorden (Buskerud). Holsfjorden er en fjordarm av Tyrifjorden som ligger i kommunene Hole og Lier i Buskerud. Største dybde er ca. 330 meter. Holsfjorden er drikkevannskilde for Asker og Bærum. Holsfjorden er demmet opp av Sylling-morenen som ble avsatt etter siste istid. I dag ligger her Svangstrand med park, sandvolleyballbane, badebrygge, utegriller og toalett. Tidligere lå det også en kai for dampbåten S Ringerike som gikk til Sundvollen med turister. Lǐ (konfucianisme). Lǐ (礼, tradisjonelt tegn: 禮), som på norsk kunne oversettes til "ritual" eller "seremoni" eller "etikette", er et sentralt begrep i kinesisk filosofi, fremfor alt i konfucianismen. Forvirrende nok har konfucianismen to begreper som lyder "lǐ", med hver sin innholdsbestemmelse. Det er det eldste denne artikkelen handler om. Det neokonfucianske begrepet lǐ (理) behandles i egen artikkel. "Lǐ" var opprinnelig et rent religiøst begrep knyttet til tilbedelsen av guder og ånder. Det betegnet magiske riter som ble utført for å opprettholde den sosiale og kosmiske orden. Fra Konfucius' tid av ble begrepet gitt en annen innretning, ved at det ble beyttet om det nettverk av sosiale forpliktelser og omgangsformer som binder et samfunn sammen. I konfusiansk sammenheng ble begrepet en betegnelse for de formelle sosiale ordninger som de gamle vismenn hadde utledet av sin innsikt i den kosmiske orden. "Lǐ" betegnet derfor noe mer enn bare konvensjonelle sosiale normer; for ettersom det er avledet av de naturlige ordninger i kosmos, fortsatt begrepet å spille en kosmisk rolle ved at det harmoniserte forholdet mellom mennesket og sine omgivelser. Det dreide seg om riktig, passende eller anstendig holdning og adferd i alle sosiale relasjoner, avhengig av personens egen plass i relasjonen (som i de fem grunnleggende konfucianske relasjoner: mann-kone, foreldre-barn, hersker-undersått, eldre/yngre søsken, mellom venner). Ved å kalle disse sekulære omgangsreglene for "rituale" opphøyde Konfucius selve disse dagligdagse til noe sakralt, uten at de dermed nødvendigvis samtidig ble knyttet til noen religiøs transcendens. Samfunnets ritualstrukturalisering blir derved del av den store universale veven: Rituell strukturalisering av de naturlige prosesser som finner sted når «de ti tusen ting» stiger frem fra den opprinnelige tomhet. Ritualene er emnet for "Riteboken" (Liji) en av de fem konfucianske klassikere. Der behandles ritene i fem kategorier: Ekteskapsriter, sorgriter, militærriter, underholdningsriter og offerriter. Av dem beskrives offerritene som de viktigste og mest mneningsbærende. Under disse ritene bæres det frem offergaver for de avdøde forfedre eller til fordums ledere, keisere eller andre viktige skikkelser. Sluttspill. I sjakk er sluttspill et stadium av spillet hvor det er få offiserer, dvs. brikker som ikke er bønder, igjen. Noe klart skille mellom midtspill og sluttspill finnes imidlertid ikke. Prinsippene som spillere går etter i sluttspill er imidlertid annerledes enn i midtspill og gir denne fasen en annen karakter. Omtrent alle sluttspill med mindre en fem gjenværende brikker har blitt fullt ut utanalysert av datamaskiner, og databaser er i stand til å spille disse svært reduserte sluttspillene perfekt. Mål. Som regel er det ikke nok brikker igjen til å sette inn et direkte matt-angrep mot kongen, så målet er gjerne å skaffe seg en materiell overvekt ved å få til en bondeforvandling. Det reduserte materiellet gjør også at kongene kan bli brukt mer aktivt. I midtspillet er kongene utsatte mål som må holdes beskyttet, men i sluttspillet vil begge parter gjerne forsøke å bruke kongens slagkraft, derfor et av rådene i Reuben Fines "Basic Chess Endings", «Kongen er en kampbrikke, bruk den!». Den underlegne part vil ofte prøve å skape en stilling som motstanderen ikke kan bryte gjennom. Til dette er det ofte gunstig å få fjernet alle bøndene på den ene siden av brettet, slik at man kun må forsvare seg på en front. Den overlegne part vil derfor ofte prøve å unngå dette. Forskjellige typer sluttspill. Karakteren i sluttspillene blir påvirket av gjenværende offiserer. Bondesluttspill oppstår når det foruten kongene bare er bønder igjen på brettet. Viktige temaer i slike sluttspill er kampen for å få sin egen konge inn bak motstanderens bønder, eller hindre motstanderens konge i å gjøre det samme. Uten offiserer kan det bli mangel på ventetrekk, så trekktvang kan bli et tema. Tårnsluttspill, med et tårn igjen på hver side er det aller vanligste sluttspillet. Tårn blir gjerne stående i kroken et stykke ut i partiet og blir derfor ikke byttet av like ofte som andre brikker. I tårnsluttspill er det gjerne viktig å holde tårnet aktivt, selv om det skulle bety at en bonde må ofres. Tårnene prøver gjerne å enten dekke sine egne fribønder, eller angripe motstanderens fribønder, bakfra. Løpersluttspill kommer i to varianter. Løpersluttspill med likefarvede løpere betyr at begge spillerene har en løper igjen, og at de går på samme farve. Her er det oftest en fordel at bøndene ikke står på samme farve som løperen går på, fordi den da hemmes av egne bønder og er tvunget til å forsvare dem. Løpersluttspill med ulikefarvede løpere betyr at den ene løperen går på hvite felt, mens motstanderens løper går på svarte felt. Disse er beryktede for sin tendens til å ende med remis. Den svakere part har ofte god kontroll på feltene av sin løpers farge, og kan benytte seg av dette faktum til å sette opp et passivt forsvar det er umulig å komme igjennom. Derfor er slike sluttspill med en, to eller til og med tre bønder mindre ofte mulig å holde til remis. Springersluttspill, med en springer igjen på hver side er preget av at de gjenværende brikkene ikke kan bevege seg spesielt fort, og regneferdigheter i om springerene klarer å angripe motstanderens bønder blir et viktig tema. Springer-mot-løpersluttspill, der den ene har en løper og den andre en springer, blir påvirket av hvor godt offiserene står. Løpere er gjerne bedre i stillinger der det er bønder igjen på begge fløyene av brettet, siden dens lange rekkevidde kan gi støtte på to kanter. Springerene har en fordel hvis alle bøndene er igjen på den ene siden, på grunn av dens evne til å gå til alle felt mens løperens lange rekkevidde blir av mindre betydning. Dronningsluttspill, der dronningene er igjen, kan oppstå ved at de opprinnelige dronningen overlever til sluttspillet, eller fra et bondesluttspill ved at begge spillerne får en bonde frem til forvandling. Slike sluttspill kan ofte bli svært lange på grunn av at den svakere part vil prøve å bruke sin dronning til å sjakke motstanderens konge og dermed forstyrre forsøkene på å komme videre. I "Chess Curiosities" av Tim Krabbé, har forfatteren viet et kapittel til tabber gjort i dronningsluttspill, ofte forårasket av tretthet. Basissluttspill mot ensom konge. Konge og dronning kan vinne mot en ensom konge ved å jage kongen mot kanten av brettet og sette den matt der, selv om den vinnende part må se opp for patt. Konge og tårn vinner også, selv om dette tar litt lenger tid. En konge og lett offiser (enten springer eller løper) kan ikke vinne mot en ensom konge, selv om den ensomme kongen skulle være samarbeidsvillig. Disse sluttspillene er derfor remis. Konge og to løpere (under forutsetning at de går på felt av forskjellig farge) vinner mot en ensom konge ved å jage den inn i et hjørne. Konge, springer og løper vinner også mot ensom konge selv om dette er vanskeligere og flere sterke spillere har ikke klart det på de 50 trekkene de har til rådighet ifølge femtitrekksregelen. Konge og to springere kan ikke sette en ensom konge matt, medmindre den forsvarende part gjør en tabbe og tillater matt i et. Med konge og bonde mot ensom konge er det avgjørende om bonden kan forvandles. Mot randbønder (bønder i a- eller h-linjen) kan den forsvarende part holde remis hvis han får sin konge foran motstanderens bonde. Også mot andre bønder er det ofte mulig å holde remis i en slik situasjon, selv om det finnes mange unntak. Svart i trekket i Diagram 1 holder svart remis med 1...Ke8! 2.Kd6 (2.Kf6 Kf8!) Kd8! 3.e7+ Ke8 og hvit må enten gi bonden eller sette patt. Det hjelper ikke hvit stort å være i trekket i diagram 1, både etter 1.Kd5 og 1.Kf5, spiller svart fortsatt 1...Ke8! I diagram 2 illustreres trekktvang. Hvis svart må trekke, kommer den hvite kongen etter og får «brøytet» veien for å få bonden i mål. Hvis hvit må trekke må han slippe den svarte kongen rett foran den hvite bonden, noe som leder til en stilling omtrent som diagram 1. Å ikke være i trekket når kongene står mot hverandre slik som i denne stillingen kalles å ha «opposisjonen» og er et viktig tema i bondesluttspill. I diagram 3 er det et kappløp mellom den hvite bonden som prøver å komme i mål, og den svarte kongen som skal jage etter og fange den. Svart vinner kappløpet og holder remis hvis han er i trekket (1...Kd6 2.a6 Kc7 3.a7 Kb7 4.a8=D Kxa8). Hvit vinner hvis han er i trekket (1.a6 Kd6 2.a7 Kc7 3.a8=D med dronning over og lett vinst). Culaiakademiet. Culaiakademiet eller Culaiakademiet for klassisk lærdom (徂徕书院 "cúlái shūyuàn") ble bygget av vismannen og filosofen Shi Jie under det nordlige (dvs. tidligere (Song-dynastiets tid, under de tre år han var i den foreskrevne sørgeperiode etter sin fars død (1038–40). Ved siden av akademiets egentlige bygning stod «Duyi-tang» (读易堂 "dúyì-táng", «Hallen for studiet av Yi», der Shi Jie, Sun Fu og Shi Jies disippel Jiang Qian studerte Zuo Zhuans kommentarer til Vår- og høstannalene og Forandringenes bok. Akademiet regnes som et av den tidlige Song-tidens «Fire store akademier». Det lå på nordhellingen av Culaifjellet i provinsen Shandong, der nå byen Tai'an ligger. I dag er dette stedet kjent under navnet "Shufang" (書坊), som betyr "bibliotek". Tai'an (Shandong). Tai'an (eller "Taian", kinesisk: 泰安; pinyin: "Tài'ān") er et kinesisk byprefektur i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Befolkningen i hele byprefekturet anslås (2004) til 5.499.000. Selve byen har et folketall på 1,57 mill. innbyggere. Nord for selve byen ligger fjellet Tai Shan (1.545 m), som blir nevnt allerede i Konfucius' skrifter og som regnes som ett av det taoistiske Kinas fem mektige fjell. Det er verdens mest besøkte og bestegne fjell. Byens viktigste tempel er det daoistiske Daimiao-tempelanlegget. En del av den store Qi-muren står igjen i verneverdig tilstand her, og er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Det gjør også funnfeltet for Dawenkoukulturen. Dawenkoufeltet ble utgravd i 1959, 1974 og 1978. Bare dets midtre skikt betegnes som Dawenkoukultur, ettersom det tidligste laget svarer til Beixinkulturen og det yngste laget er en tidlig variant av Longshankulturen. Under Vår- og høstannalenes tid og De stridende rikers tid tilhørte området dels staten Qi, dels staten Lu. Jernbane. Beijing-Shanghai høyhastighetstog har stoppested her. Vei. Kinas riksvei 104 løper også gjennom fylket. Den begynner i Beijing, løper sørover via Dezhou og så til Jinan, Xuzhou, Nanjing, Hangzhou, Wenzhou og ender opp i Fuzhou. Yueluakademiet. Yueluakademiet (også kjent som Yueluakademiet for klassisk lærdom, kinesisk: forenklet kinesisk: 岳麓书院; tradisjonell kinesisk: 嶽麓書院; pinyin: "Yuèlǔ Shūyuàn") ligger på østsiden av Yuelufjellet i Changsha, hovedstaden for provinsen Hunan i Kina, på Xiangelvens venstre bredd. Det ble grunnlagt i 976, i det niende år av Song-dynastiet under keiser Kaibaos regjeringstid, og var et av de fire mest fremstående akademiene ("shuyuan") for høyere lærdom i nær tusen år. Både Zhu Xi og Zhang Shi, to ledende neokonfucianske filosofer, underviste der. I 1903 ble akademiet et universitet, og i 1925 ble Hunan-universitetet opprettet på stedet. Yueluakademiet er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Barinas (by). Barinas er hovedstad i delstaten Barinas, vest i Venezuela. Byen hadde en befolkning på 271 500 innbyggere i 2001. Barinas ble grunnlagt i 1577 av Juan Andrés Varela. Dalabrekka barneskole. Dalabrekka barneskole er en barneskole i Kristiansund, Møre og Romsdal. Skolen ligger på nordsiden av Kirkelandet, og tar stort sett i mot elever fra områdene Myra, Karihola, St. Hanshaugen og Dalen. Skolen er bygd i 1959, samt en mindre påbygning i 1998-1999. Skoleåret 2006-2007 bestod personalet av 28 lærere inkl. administrasjonen, 9 ansatte i skolefritidsordningen, 1 fremmedspråklig morsmållærer og to merkantilt ansatte. I tillegg er det flere lærlinger ved virksomheten. Elevtallet svinger litt opp og ned, pr. 1. mars 2007 er antallet 344 elever, inndelt i 21 grupper fordelt på 7 trinn. JUCO. JUCO (Juventud Comunista Colombiana), forkortet JUCO, er en marxist-leninistisk colombiansk ungdomsorganisasjon og er ungdomsorganisasjonen til det colombianske kommunistpartiet Partido Comunista Colombiano. Organisasjonen ble grunnlagt i 1935 og er i dag en viktig del av World Confederacy of the Democratic Youth. JUCO er per i dag en av de største ungdoms- og studentorganisasjonene i Colombia. Sirhan Sirhan. Sirhan Bishara Sirhan, (født 19. mars 1944 i Jerusalem i det daværende Palestinamandatet) er kjent for å ha blitt dømt for drapet på Robert Kennedy den 5. juni 1968. Sirhan flyttet til USA som 12-åring og kom fra en familie tilknyttet den maronittiske kirke. Etter at han ble voksen konverterte han flere ganger, blant annet til baptistene og syvendedagsadventistene. Familien bodde først i New York, men han har hovedsakelig bodd i California, hvor han fikk sin skolegang i Pasadena i Los Angeles. Han arbeidet fra 1965 i stallen til "Santa Anita Race Track" i Arcadia i California. Etter drapet på Robert Kennedy ble han først dømt til døden i gasskammer, men straffen ble i 1972 omgjort til livsvarig fengsel etter at delstaten California avskaffet dødsstraff. Han hevder at han er uskyldig og et offer for hjernevask av CIA. Han ble dømt av dommeren Buck Compton, en krigshelt fra andre verdenskrig. Han ble sendt til San Quentin State Prison i mai 1969, og ble senere overført til Corcoran State Prison, som ligger knapt 300 km mil nordvest for Los Angeles. Han søker jevnlig om benådning siste gang 15. mars 2006, men også denne søknaden ble avslått. Dette var 13. gang en slik søknad fra Sirhan ble avslått. Neste gang han kan søke om benådning er i 2011. Allanengen barneskole. Allanengen barneskole er en barneskole i Kristiansund, Møre og Romsdal. Skolen ligger på Kirkelandet, og tar stort sett i mot elever fra områdene rundt Kristiansund sentrum. Skolen ble tatt i bruk i 1919, og overlevde utrolig nok tyskernes bombing av Kristiansund i 1940.Under krigen var hele 1.etasje på skolen beslaglagt til forlegning for tyske soldater. En periode var faktisk hele skolen okkupert til forlegning. Skolebygningen på Allanengen er bygd i jugendstil, og dekorert med relieff med motiv ugler. Uglen er et symbol for klokskap. Det skal ha vært ca 1200 elever på skolen på det meste, men da fødselstallene gikk ned og familier med barn bosatte seg i andre deler av byen ble elevtallet redusert betraktelig. Skolen består av 4 etasjer, pluss kjeller. Den har en stor skoleplan og en liten fotballbane. Dale barneskole. Dale barneskole er en barneskole i Kristiansund, Møre og Romsdal. Skolen ligger på Dale, og tar stort sett i mot elever fra områdene rundt Dale. Skolen ligger i nærheten av Dahle kunstgresspark, Dahlehallen, Draget og Kvernberget. Gil Evans. Ian Ernest Gilmore Green (født 13. mai 1912 i Toronto, død 20. mars 1988 i Cuernavaca, Mexico) var en kanadisk jazzpianist og komponist, kjent som en av verdens ledende på 60-tallet. Evans ble kjent for sin vibratofrie «tørre» stil med valthorn og tuba, mest som arrangør i Claude Thornhills band (1941–48), og ble med i New York Citys jazzmiljø (1946–), der hans komposisjoner med Miles Davis og Gerry Mulligan ble brukt i Birth of the Cool (1949), eksempelvis "Boplicity" og "Moon dreams". Han samarbeidet meget med Davis på utgivelsene "Miles Ahead" (19-manns orkester), "Porgy and Bess" og "Sketches of Spain". Utover 60-tallet etablerte han flere større besetninger og samarbeid om blant annet filmmusikk, og med artister som Jimi Hendrix og Sting (turne, 1987), produsenten Martin Scorcese ("Color of money") og dramatiker Julian Temple ("Absolute beginners"). Hans orkester bidro til Kongsberg Jazzfestival (1978). Hans opptak med Scandinavian Jazzensemble på Nattjazz (i kantinen, 1981), omfattet John Pål Inderberg ("Nattjazz 20 år, Grappa (forlag), 1992). Subcomandante Marcos. thumbSubcomandante Insurgente Marcos (sannsynligvis født 19. juni 1957 i Tampico, Tamaulipas, Mexico), er psevdonym for en meksikansk geriljapolitiker, kjent fra flere anledninger som talsmann for den zapatistiske bevegelsen EZLN. Han er også kjent som «Delegado Cero» («Delegat Null») når det gjelder «the Other Campaign». Han betraktes av mange være en av EZLNs ledere. Gomalandet barneskole. Gomalandet barneskole er en barneskole i Kristiansund, Møre og Romsdal. Skolen ligger på yttersiden av Gomalandet, med utsikt over Talgsjøen, Grip, Tustna og Smøla. Skolen lå tidligere på Gomalandet sentrum, men flyttet i 1990 til tidligere Røsslyngveien skole. I samme bygg ligger også Røsslyngveien barnehage. Innlandet barneskole. Innlandet barneskole er en barneskole i Kristiansund, Møre og Romsdal. Skolen ligger på Innlandet, og tar i mot elever fra hele Innlandet. Nordlandet barneskole. Nordlandet barneskole er en barneskole i Kristiansund, Møre og Romsdal. Skolen ble tatt i bruk i 1949 og ligger på sørsiden av Nordlandet, og tar stort sett i mot elever fra hele Nordlandsøya bortsett fra Dale-området. Skolen vil i skoleåret 2006-2007 ha ca. 255 elever fordelt på 7 trinn. Åsebøen Stadion. Åsebøen Stadion er hjemmebanen til Kopervik Idrettslag (KIL). Banen ble åpnet i 1932 med kamp mot Djerv 1919, som KIL vant 3–2. Stadion har ca. 1 400 sitteplasser. I 2001 ble Åsebøen brukt som landslagsarena da Norges U21-landslag for kvinner spilte mot det danske U21-landslaget (2-0 til Norge). 26. mars 2008 ble det avholdt en U21-landskamp for herrer mellom Norge og Ukraina. I tillegg til naturgressbanen, har anlegget også en flott kunstgressbane, en mindre naturgressbane som kan brukes av syverlag og til trening, og en minikunstgressbane. Histogram. Et Histogram er en grafisk framstilling av data hvor det er fornuftig å samle svarene i forskjellige grupper. Et histogram skiller seg fra et søylediagram ved at det er arealet, og ikke høyden av søylen som sier noe om mengden. Iljusjin Il-20 (1948). Iljusjin Il-20 var et angrepsfly utviklet i Sovjetunionen av byrået til Iljusjin. Il-20 utmerket seg ved den ukonvensjonelle plasseringen av cockpiten over motoren, noe som gav bedre sikt men vanskeliggjorde vedlikehold. Prototypen fløy første gang i begynnelsen av desember 1948, utstyrt med en Mikulin M-47 motor med en ytelse på 3000 hk. Beste topphastighet som ble notert under evaluering var på 515 km/t, noe som ikke var spesielt imponerende sammenlignet med Iljusjins Il-10 som allerede var i produksjon og hadde en topphastighet på 551 km/t. Forskjellige typer bestykning ble evaluert, men den siste besto av én 23 mm kanon i cockpitens akterende, og fire 23 mm kanoner i vingene. Kanonene i vingene var montert på lavetter som kunne posisjoneres enten i flyets retning eller 23° nedover. Il-20 var også utstyrt med bomberom og festepunkter under vingene, og kunne ta en bombelast på opptil 1190 kg. Problemer med motoren, lite imponerende ytelser og overgang til jetmotorer førte til at Il-20 ble kansellert i mai 1949. Betegnelsen «Il-20» har blitt brukt igjen senere, på en sivil versjon av bombeflyet Il-28 og på et overvåkningsfly basert på passasjerflyet Il-18. «Elisabeth». «Elisabeth» var en tremastet bark, bygget ved verftet Stamann i Hamburg, Tyskland i 1836. Under norsk flagg ble hun eid av "Nygaard" fra 1867 til 1887, og av Herman Andersen fra 1887 til 1889. Hennes hjemmehavn i Norge var Tønsberg fram til hun ble kondemnert i august 1889 etter et forlis. Hun var under kommando av kaptein Herman Andersen i de siste år fram til 1889. Skipet ble bygget i tre, og ingen modifikasjoner er registrert. Skipet var ca. 30 meter (92 fot) langt, med en maksimum bredde på 8,5 meter. Hun hadde et dypgående på 5,3 meter og et deplasement på 309 tonn. Pieter Thomas Van Hamme. Pieter Thomas Van Hamme, kinesisk navn Wang Shihan (født 25. mars 1651 i Gent i dagens Belgia, død 17. august 1727 i Songjiang i Jiangnan i Kina) var en misjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket i Mexico og i Kina. Han trådte inn i jesuittordenen i 1672 i Mechelen og ble presteviet av biskopen av Antwerpen i 1682. Under sin tid i Europa studerte og/eller underviste han i Mechelen, Douai, Gent, Halle, Brugge og Leuven. Han ble så utpekt til kinamisjonen og forberedte seg på det i Paris og Italia, men før han fikk reist avsted til Østen ble dette omgjort til Mexico. Han kom til Veracruz i Mexico i 1984, og virket frem til 1689 blant tarahumaraindianerne der. Han krysset deretter Stillehavet, ankom den 6. juni 1687 Marianene og den 8. juli samme år Manila på de filippinske øyer. Etter en kort forberedelse på kinamisjonen kom var han den 9. desember 1689 til Kanton. I juni 1691 kom han til Wuchang i Huguang der han vorket i ni år. I 1700 ble han flyttet til Zhengzhou i Jiangnan, i 1703 til Beijing der han var rektor for jesuittkommuniteten, i 1713 til Qinjiang i Jiangnan. Han var visitator av misjonene i Kina og Japan i 1724 (det siste bare i teorien ettersom landet var lukket) og trakk seg tilbake i 1725 på grunn av sykdom. Se også. Van Hamme, Pieter Van Hamme, Pieter Van Hamme, Pieter Van Hamme, Pieter Van Hamme, Pieter Van Hamme, Pieter Pippi Langstrømpe går ombord. Pippi Langstrømpe går ombord (svensk: Pippi Långstrump går ombord) er en roman av Astrid Lindgren som ble publisert i oktober 1946 av det svenske forlaget Rabén & Sjögren. Den svenske utgaven er illustrert av Ingrid Vang Nyman. Boken er en oppfølger til "Pippi Langstrømpe" og etterfølges av "Pippi Langstrømpe går til sjøs". Oversettinger. Språk, tittel, forlagets navn, år for første publisering, evt. illustratør. Aaron Copland. Aaron Copland (født 14. november 1900 i Brooklyn i New York, død 2. desember 1990 i North Tarrytown i New York) var en amerikansk komponist. Bakgrunn. Copland ble født og vokste opp i rommene over foreldrenes butikk i Brooklyn, New York. Før faren emigrerte fra Litauen til USA hadde han mens han var i England anglifisert navnet fra "Kaplan" til "Copland". Copland fikk aldri noen oppmuntring hjemmefra i musikalsk retning, men da han var femten hadde han bestemt seg for å bli komponist. Han fikk timer hos Leopold Wolfsohn, Rubin Goldmark som også hadde undervist George Gershwin og Nadia Boulanger ved det amerikanske konservatoriet ved "Fontainebleau School of Music" i Paris i årene fra 1921 til 1924. Han oppnådde da å bli tildelt Guggenheim-stipend både i 1925 og 1926. Copland støttet det amerikanske kommunistpartiet ("Communist Party of the United States of America"-CPUSA) og deres kandidat Earl Browder ved presidentvalget i 1936 (som Franklin D. Roosevelt vant suverent). Men hans støtte til den gang til det kommunistiske partiet førte til at han ble etterforsket av FBI under Mccarthyismen på 1950-tallet og ble som så mange andre i den amerikanske underholdningsindustrien svartelistet. Under innsettelsen av Eisenhower som president i 1953, var det planlagt at Coplands komposisjon "A Lincoln Portrait" skulle spilles, men dette ble strøket av programmet. Senere samme år ble Copland innkalt til høring i Kongressen hvor han vitnet på at han aldri hadde vært kommunist selv. Sjokkert over anklagene, holdt mange i det amerikanske musikkmiljøet fram nettopp Coplands musikk som et eksempel på amerikansk patriotisk musikk, særlig hans komposisjoner under andre verdenskrig. Høringene opphørte i 1955 og anklagene mot Copland kunne aldri bevises. Copland hadde stor innflytelse på vennen Leonard Bernsteins arbeid som dirigent, og Bernstein er ansett som en av de beste dirigentene av Coplands musikk. Den britiske progrockgruppen Emerson, Lake & Palmer hadde stor suksess med innspilling av to av Coplands stykker: "Fanfare for the Common Man" og "Hoe-Down". Ved siden av å komponere, arbeidet Copland også som lærer og foreleser, og han skrev en rekke bøker og artikler, arbeidet som dirigent, i hovedsak for sine egne arbeider. Han hadde en rekke studenter som senere har blitt kjente komponister, blant dem Knut Nystedt og finnen Einojuhani Rautavaara. I årene 1940-1965 ledet han komposisjonsavdelingen ved Tanglewood. Copland døde av respirasjonssvikt på Phelps Memorial Hospital i New York. Musikalsk stil. Coplands musikk kan sies å være i balanse mellom såkalt moderne musikk og amerikansk folkemusikk, med åpne langsomt skiftende harmonier. Musikken kan tolkes som en beskrivelse av det åpne, vidstrakte amerikanske landskapet. Hans orkestrering inkluderer bruk av slagverk, polyrytme, taktskifte og flerstemte akkorder. Han har komponert balletter, konserter for piano, en konsert for klarinett bestilt av Benny Goodman og en del filmmusikk. Blant hans mest kjente verker "Appalachian Spring" og "Fanfare for the Common Man", begge komponert under andre verdenskrig og den siste som en hyldest til den felles, nasjonale innsatsen. I 1945 vant han Pulitzerprisen i musikk for balletten "Appalachian Spring". Melchior Miguel Carneiro. Melchior Miguel Carneiro Leitão (født 24. april 1543 i Coimbra i Portugal, død 19. august 1583 i Macao i Kina) var den første katolske biskop i Macao på Sørkinakysten, mellom 1576 til 1581. Han tilhørte jesuittordenen. Egentlig var han utsett for misjonen i Etiopia, og ble i 1555 utnevnt til titularbiskop av Nikea med det for øye å tre inn i fremtiden som etterfølger av patriarken av Etiopia. Men dette ble det ikke noe av; så han tok opp residens i Goa i India. Det var mens han bodde der at pave Pius V utnevnte han til biskop for Japan og Kina. Han begav seg dermed til portugisernes nye holdepunkt i Kina, Macao, og ankom der i 1568. Samme år dro han inn til Kanton for om mulig å hjelpe en ung bonse (buddhistmunk) som etter sin konversjon til katolisismen var blitt slått, lagt i lenker og fengslet. Msgr. Carneiro, som egentlig hadde fått passerseddel med fritt leide, holdt på å lide samme skjebne. Han klarte til slutt å få en overordnet mandarin til å frigi den unge mannen som så kunne bli med tilbake til Macao. I Macao grunnla han "Santa Casa de Misericórdia", St. Rafaelshospitalet og leprosariet "San Lázaro". Etter at han i 1581 fikk en etterfølger som biskop av Macao, trakk han seg tilbake der og døde den 19. august 1583. Han ble gravlagt i St. Paulskirken. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Carneiro, Melchior M Carneiro, Melchior M Carneiro, Melchior M Carneiro, Melchior M Carneiro, Melchior M Bergen byarkiv. Bergen byarkiv ble opprettet i 1979 og holder til i deler av Hansa bryggeris gamle anlegg i Kalfarveien 82 i strøket Kalfaret. Oppgaver. Bergen byarkiv har ansvar for det nåværende kommunale forvaltningsområdet, materiale fra tidligere kommunale forvaltningsområder fra den perioden de var kommunale, og fra privat sektor i Bergen. Sentralarkivet har i utgangspunktet ansvaret for arkiver fra inneværende arkivperiode. De enkelte avdelingene i kommunen har selv ansvar for det materialet som ikke er avlevert til byarkivet eller omfattes av Sentralarkivets tjenester. For det meste dreier dette seg om materiale etter kommunesammenslutningen i 1972, selv om en del enheter fremdeles har arkiver som er eldre enn dette. Byarkivets arkivmateriale er i hovedsak fra perioden 1702 (bybrannen) – 2000, det eldste materialet er fra 1550 og det yngste fra 2011. Det geografiske området som dekkes er stort sett begrenset til nåværende Bergen kommune, dvs. tidligere Bergen by/fylke samt de tidligere omegnskommunene Arna (inkl. Haus), Fana, Laksevåg (med de eldste delene av Askøy), Årstad, Åsane og Landsognenes formannskapsdistrikt. Enkelte privatarkiver inneholder informasjon om hele fylket eller Vestlandet, og noen har materiale fra hele verden. Arkivene. I samarbeid med veteranorganisasjonene i regionen, Bergen forsvarsforening og Hordaland fylkesarkiv ble prosjektet Motstandsarkiv i Bergen opprettet. Her er det beretninger, minnestoff og arkivmateriale om motstand og dagligliv i Bergen under siste krig, vesentlig innsendt av enkeltpersoner. Materialet oppbevares ved Bergen byarkiv. Byarkivet har i 2012 ca 30 000 hyllemeter arkivsaker fordelt på ca 3210 enkeltarkiver som er levert i ca 4868 omganger. Gjennomsnittlig tar byarkivet imot 800–1300 hyllemeter arkivsaker pr. år. Den gjennomsnittlige arkivproduksjon i kommunen er 700–800 hyllemeter. Tipper Gore. Mary Elizabeth Aitcheson Gore, kjent som Tipper Gore, (født 19. august 1948) er mest kjent som kona til USAs 45. visepresident Al Gore, samt for sin kamp for sensur av grovt språk innen musikken. Gore er utdannet psykolog og jobbet som fotograf frem til ektemannen ble innvalgt i Representantenes hus i 1976. I 1985 var hun en av grunnleggerne av Parents Music Resource Center (PMRC), et initiativ hun tok etter å ha hørt en tekst av Prince. PMRC rettet seg mot tekster som tok for seg sex, vold, okkultisme, alkohol og narkotika. Dette resulterte i en høring i Senatet der artister som John Denver, Frank Zappa og Dee Snider fra Twisted Sister deltok. Høringen førte blant annet til at medlemselskapene i Record Industry Association og America (RIAA) begynte å benytte seg av et klistremerke, kjent som "Tipper Sticker" etter Tipper Gore, som var ment å advare foreldre mot innholdet på platene. Denne episoden har siden bidratt til å gjøre Tipper Gore svært upopulær i mange musikerkretser, særlig innen rap- og rock-miljøer, og en rekke artister, blant annet Anthrax, Alice Donut, Ice T og Ministry, har på ulike måter uttrykt sitt mishag mot Gore. Etter årene som visepresidentfrue har Tipper Gore gjort seg bemerket for sine uttalelser og standpunkter i forhold til mental helse. Hun har også, sammen med ektemannen, vært aktiv i forhold til og skrevet to bøker om å bevare tradisjonelle familieverdier. Hun er i dag bosatt i Nashville, Tennessee og har fire voksne barn. Pablo Aimar. Pablo César Aimar (født 3. november 1979) er en liten, teknisk fotballspiller fra Argentina. Han spiller for det portugisiske laget SL Benfica. Han startet sin profesjonelle karriere i River Plate før han ble solgt til Valencia CF i 2001. I april 2006 ble han diagnostisert med akutt hjernehinnebetennelse (meningitt). Han ble solgt videre til Real Zaragoza i juni 2006. I juli 2008 ble han solgt fra Real Zaragoza til SL Benfica for € 6,5 millioner Han spilte for under VM i 2002 og 2006. Maradona har kalt ham for «hans legitime etterfølger som verdens beste spiller». Aimar var med på to seriegull og med i CL-finaletapet mot Bayern München for Valencia og var to ganger toppscorer for klubben. Belfast Lough. Belfast Lough eller Loch Lao/Laoihg (irsk) er en stor fjord (engelsk Sea Lough) på nord-østkysten av øya Irland. Fjorden ligger mellom grevskapet Antrim og Down i Nord-Irland. I bunnen av fjorden renner elven Lagan ut, og de indre delene består av mudderstrekninger og laguner. De ytre delene av fjorden er for det meste steinete kyst med små viker med sandstrender. Nesene ved fjordens utløp kalles "Orlock Point" og "Blackhead". Byen Belfast ligger innerst i fjorden. Andre større byer ved fjorden er Holywood og Bangor på sørsiden av fjorden (Down), og Carrickfergus på nordsiden (Antrim). I Carrickfergus er det et gammelt normannisk slott, og på gamle kart fra før byen Belfast begynte å vokse blir fjorden ofte kalt "Carrickfergus Lough". Fjorden er lang og bred, med svært små tidevannsforskjeller. Dette gjør den svært populær for seilere. RMS «Titanic» ble bygget på skipsverftet Harland & Wolff innerst i fjorden. Det er et fuglereservat i Belfast Lough. Mudderflatene innerst i fjorden er viktige næringsområder for forskjellige vadefugler, blant annet rødstilk, tjeld og svarthalespove. Lambay. Lambay Island sett fra sørsiden Lambay er en øy i Irskesjøen på østkysten av øya Irland. Den ligger på nordkysten av grevskapet Dublin i Republikken Irland, noen kilometer nord for Howth. Øya er 2,5 kvadratkilometer, og er den største øya på den irske østkysten. Det høyeste punktet på øya ligger 127 meter over havet. Øya het opprinnelig "Reachra", men dette ble erstattet av det norrøne "Lam øy" som ble til "Lambay". Det norrøne navnet har antakelig sin opprinnelse i at øya var brukt som sommerbeite for sau. Columba av Iona skal ha bygget et kloster på øya rundt år 530. Vikingenens plyndringstokt i Irland på 800-tallet og 900-tallet ble innledet med plyndringen av Lambay i 795. Øya er en av de viktigste fuglekoloniene i Irland. Det er over 50 000 lomvier, 5 000 krykkjer og 3 500 alker som holder til på øya. I tillegg finnes gråmåke, lunde, havlire, havhest og flere andre. Havert (gråsel) er det eneste større pattedyret som naturlig finnes på Lambay, øya har den eneste selkolonien på den irske østkysten. Men det er også to dyrearter som er introdusert av mennesker: dåhjort med en bestand på rundt 200 dyr og wallaby (!) – et pungdyr beslektet med kenguru som ble satt ut på 80-tallet da bestanden i dyrehagen i Dublin ble for stor. Mnesarchaea. "Mnesarchaea" er en slekt av primitive sommerfugler som bare finnes på New Zealand. Slekten blir regnet som en familie og overfamilie for seg selv, som er søstergruppen til den vidt utbredte overfamilien rotetere (Hepialoidea). I motsetning til disse har voksne "Mnesarchaea" fullt utviklede og funksjonelle munndeler. Det er beskrevet sju arter, i tillegg er det kjent omtrent like mange som foreløpig ikke er formelt beskrevet. Utseende. Små møll (én art har forvingelengde 3,5 mm), brokete farget i brunt, svart, gult og hvitt. Hodet og kroppen er tett og fint, nedliggende behåret. Fasettøynene er middels store, runde og utstående. Antennene er nokså lange og tynne, perlekjede-formede. Vingene er temmelig smale og tilspissede, med lange hårfrynser langs ytterkanten av forvingen og bakkanten av bakvingen. Forvingene er brokete farget med flekker og tverrbånd, bakvingene ensfarget mørkegrå. Levevis. Larvene lever i silkekledte gallerier mellom levermoser og i strølaget. De voksne møllene flyr om dagen og tar næring til seg, i motsetning til søstergruppen Hepialoidea. Systematisk inndeling. I tillegg er det kjent ca. 7 hittil ubeskrevne arter Jevgenij Petrov. Jevgenij Vladimirovitsj Petrov (russisk Евгений Владимирович Петров, født 25. mai 1978 i Belovo) er en russisk landeveissyklist som sykler for ProTour-laget Astana. Donegalbukten. Donegalbukten eller Donegal Bay (engelsk) eller Bá Dhún na nGall (irsk) er en stor bukt nordvest på øya Irland mot Atlanterhavet. Tre grevskap har kystlinje mot Donegalbukten, Donegal i nord og øst og Leitrim og Sligo i sør. Byen Donegal ligger innerst nordøst i bukten. Donegalbukten er den største bukten i Irland. Den har halvmåneform på samme måte som Biscayabukten mellom Frankrike og Spania. I Donelgalbukten ligger de høye klippene Slieve League, som lokalt blir regnet som Europas høyeste havklipper. Strendene i Donegalbukten er populære blant surfere. Byer og landsbyer ved Donegalbukten. Det er flere vakre strender ved Donegalbukten, her stranden ved Bundoran. Henning Warloe. Henning Warloe taler under buekorpsenes dag den 20. mai 2006. Henning Warloe (født 24. mars 1961 i Bergen) er en norsk politiker (H). Han er utdannet befal, og har eksamen som siviløkonom fra Norges Handelshøyskole fra 1986. Utenfor politikken har Henning Warloe vært selger i Strømsnes Tekniske AS 1980–1981, økonomisjef i Oskar Pedersen AS 1986–1988, senterleder ved Kløverhuset 1988–1993, daglig leder i Sommer Bergen AS 1993–1995 og arbeidende styreleder i Pepper AS 1995–2003. Han var en av stifterne av Ferieklubben i Bergen. En av Henning Warloes hobbyer er trylling, og i årene 2008–2010 var Warloe president i Magiske Cirkel Norge, en landsomfattende forening for tryllekunstnere. Warloe var medlem av Bergen bystyre 1995–2003. I valgperioden 2003–2007 var han byråd for finans, kultur og næring i Bergen kommune. Han var også leder i Europabevegelsen i Hordaland 1996–2001, medlem av Bergen Høyres hovedstyre 2003–2009 og nestleder i Hordaland Høyre 2007–2012. Fra 2007 var Warloe byråd for kultur, idrett og næring, og fra Fremskrittspartiets utreden fra byrådssamarbeidet våren 2009 fungerte han i tillegg som byråd for finans, konkurranse og utvikling. Fra 2. juni 2006 til 31. januar 2007 fungerte Warloe som byrådsleder, da Monica Mæland hadde barselpermisjon. Warloe gikk av som byråd høsten 2009, for å kunne tiltre på Stortinget, hvor han ble innvalgt fra Hordaland ved stortingsvalget 2009. I mars 2012 ble han pågrepet for narkotikabesittelse, og han trakk seg i den forbindelse fra alle politiske verv, med unntak av representasjonen på Stortinget, hvilket ikke er mulig. Jeg gikk så lange veier. "Jeg gikk så lange veier" er en diktsamling av den norske forfatteren Paal Brekke. Den kom ut i 1945 og var hans debutbok i Norge. Temaene i diktene er bl.a. angst, ensomhet og fortvilelse. Verden oppfattes som et kaotisk sted der individet vanskelig kan orientere seg. Brekke bryter med rim-og rytmetvangen som dominerte tidligere. Diktene kan være krevende å nærme seg fordi de ofte bryter med vanlig setningsbygging, i tillegg er det flettet inn allusjoner. Jeg gikk så lange veier / og segnet vel en dag, / men hørte gjennom stormen / et hjertes sprøde slag. / Et skimt av ild i mørket, der / jeg ravet uten venner. / Jeg holdt ditt hjerte foran meg / i mine valne hender. Her merker man tematikken som var vanlig hos de yngste dikterne etter 2. verdenskrig: ensomhet og angsten som krigen hadde skapt. David Arroyo. David Arroyo Durán (født 7. januar 1980 i Talavera de la Reina) er en spansk landeveissyklist som sykler for ProTour-laget Caisse d'Epargne. Han regnes som en av lagets beste klatrere sammen med Alejandro Valverde og Óscar Pereiro Sio. Etter at Valverde veltet og måtte bryte Tour de France 2006, ble Arroyo satt opp som kaptein for laget. Da Pereiro Sio tok over den gule ledertrøyen senere i rittet etter å ha slått Floyd Landis med en drøy halvtime, ble Arroyo gitt jobben med å hjelpe Pereiro Sio på de tunge fjelletappene. Arroyo vant den 19. etappen i Vuelta a España 2008. Philippine Department. Philippine Department var betegnelsen på de væpnede styrkene på Filippinene fra 1913. Øygruppen var okkupert av USA og styrkene var en blanding av amerikanske offiserer og soldater og filippinske soldater. Under den andre verdenskrig forsvarte «Philippine Department» øygruppen og kjempet fra 8. desember 1941 mot japanske angripende styrker. Den 6. mai 1942 måtte styrken kapitulere og Filippinene ble okkupert av Japan. Løwenstrasse (Sandnes). Løwenstrasse er en gate på Lura og Stokka i Sandnes. Gaten går fra Forussletta i øst til Forusbeen i vest og er to kilometer lang. Gaten er klassifisert som fylkesvei 349. Gaten er bygget over en 20 meter bred betongtrasé som ble anlagt av tyskerne under andre verdenskrig som taksebane mellom Sola flyplass og Forus flyplass. Betongveien ble kalt Løwenstrasse på folkemunne under krigen, uvisst av hvilken grunn. I 1959–60 ble banen rehabilitert og det bygget vanlig, åtte meter bred bilvei over betongen. Den opprinnelige Løwenstrasse fortsetter fra Vestre Stokka med navnet Forusbeen mot Sola. Mad Max. "Mad Max" er en australsk, futuristisk og apokalyptisk action-drama-film fra 1979. Hovedrollen som Mad Max spilles av Mel Gibson. Filmen er regissert av George Miller, produsert av Byron Kennedy og Bill Miller, og manuset er skrevet av George Miller, Byron Kennedy og James McCausland. Handling. Vi befinner oss i en nær fremtid i Australia. En motorsykkelbande dreper kona, barnet og kollegaen til politimannen Max, noe som driver ham til et intenst ønske om hevn. Han får tak i en 1973 Ford Falcon med interceptor V8 og dra ut for å ta hevn. Mad Max fikk to oppfølgere: ' (1981) og ' (1985). Om filmen. Vant flere priser ved Australian Film Institute i 1979. Skedsmohallen. Skedsmohallen er en idrettshall ved Lillestrøm i Skedsmo kommune, bygget i 1981/82. Den er Skedsmos viktigste innendørs idrettsanlegg. Lars Linderot. Lars Linderot, (født 7. august 1761 i Jörlanda sogn i Bohuslän, død 23. mai 1811 i Lindome på klokkergården der). Han ble student i Lund (by) i 1778 og ordinert til prest 21. april 1787. Han var prest i Göteborgs stift og vekkelsespredikant, først i Enslöf, siden ved Göteborgs domkyrka fra 1790. Årene 1800—1811 var han komminister i Tölö forsamling, utenför Kungsbacka. Lars Linderot finnes representert i 1986 års psalmbok med to verk (nr 265 og 266). I 1815 ble hans "Andelige Sånger och Tillfällighets-Verser" utgitt med 67 salmer, som også kom ut i et nytt opplag i 1829. Den siste inneholdt 68 salmer med "Tillägg af en hittills otryckt psalm." Gips. Gips er et mineral som består av kalsiumsulfat med formelen CaSO4+2H2O. Krystallstruktur. Gips har monoklin krystallstruktur og forekommer oftest i naturen som transparente flak med god kløv og ofte tvillinger som kalles selenitt. Mineralet kan også forekomme silkeaktig og fibrig som såkalt "satin spar". Dessuten kan mineralet også forekomme granulært eller kompakt. En svært finkornig hvit eller nesten fargeløs variant kalles alabast, og i ørkenområder finnes en blomstaktig opak variant med sandkorn som kalles ørkenrose. Slike ørkenrose-krystaller kan også oppstå ved inndampning fra løsning. Naturlige forekomster. Den finnes i større mengder og i forskjellige former over hele jorden. Man regner med at det finnes over 2000 milliarder tonn gips i tillegg til det som er løst ut i vann. Gips er et evaporitt-mineral som dannes ved total inndampning av sjøvann, vulkansk saltvann eller porevæske i bergarter. Gips dannes også når Kalsiumkarbonat CaCO3, ofte i form av kalsitt, reagerer med svovelsyre som stammer fra kjemisk forvitring av svovelkis. Praktisk bruk. For å bruke gips til avstøpning og for å forme det, må mineralet brennes til et hvitt pulver som man løser ut i vann, former og lar tørke slik at den krystalliserer til en størknet masse. Gips brukes i byggverk, blant annet i gipsplater for å lage vegger og som dekor, såkalt stukkatur, til modellering, formavtrykk og gipsbandasjer. Gips har også overtatt for kritt som materiale for å skrive på tavler, selv om det fremdeles kalles kritt. Jervis Johnson. Jervis Johnson (født 12. juni 1959 i London) er en britisk spilldesigner som jobber for "Games Workshop". Han skapte Blood Bowl, og har også deltatt i produksjonen og utformingen av andre miniatyrspill slik som Warhammer 40.000, Necromunda og. Bertram Ramsay. Bertram Home Ramsay (født 20. januar 1883, død 2. januar 1945) var britisk admiral under den andre verdenskrig. Han var en viktig bidragsyter innen fagfeltet amfibiekrigføring. Han forhindret en potensielt alvorlig konflikt mellom statsminister Winston Churchill, og den britiske kongen Georg VI, da statsministeren informerte kongen om at han aktet å observere D-dagen, den 6. juni 1944, fra ombord skipet HMS «Belfast», en britisk cruiser som skulle stå for en del av bombardementet av den tyske forsvarslinjen. Den britiske kongen, som selv var en erfaren sjømann og en veteran fra slaget ved Jylland under den første verdenskrig kunngjorde likeså at han ville følge med sin statsminister på denne observasjonen av hvordan D-dagen foregikk. Kongen og statsministeren var i tottene på hverandre før møtet med admiral Ramsay som plent nektet å ta ansvar for sikkerheten til hverken kong Georg eller Churchill. Ramsay beskrev faremomentene ved å ha både kongen og statsministeren ombord i HMS «Belfast», og det faktum at både kongen og Churchill ville være nødvendig på land i tilfelle landingene gikk svært dårlig og umiddelbare beslutninger var nødvendige. Dette avgjorde saken, og både Winston Churchill og kong George VI holdt seg i land på D-dagen. Han ble født i London innen en gammel skotsk slekt. I 1898 gikk han inn i Royal Navy. Han tjenestegjorde på HMS «Britannia», der han var leder midtskips innen et år. Ramsay var "Knight Commander" av Order of the Bath, kommandør av Order of the British Empire og medlem av Royal Victorian Order. Utnevnelsen til "Knight Commander" medførte at han ble adlet og at han fikk rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Den 2. januar 1945, bare få måneder før den andre verdenskrig var over, ble Ramsay drept da flyet han var ombord i krasjet under takeoff på Toussus-le-Noble, sørvest for Paris. Han var på vei til en konferanse, der blant andre general Bernard Montgomery skulle være med og som skulle foregå i Brussel. Britisk Nord-Amerika. Britisk Nord-Amerika er betegnelsen på områdene Storbritannia kontrollerte i det kontinentale Nord-Amerika etter anerkjennelsen av USA i 1783. Ved den amerikanske revolusjon i 1775 kontrollerte Storbritannia tyve kolonier nord av Mexico. Ved Parisavtalen fikk de tretten amerikanske koloniene sin selvstendighet og Florida (Østflorida og Vestflorida) ble avgitt til Spania. De gjenværende britiske koloniene sluttet seg etterhvert sammen i staten Canada. Unntaket var Newfoundland som ikke ble en del av Canada før 1949. Miniatyrflaske. Miniatyrflaske, miniflaske eller småflaske er en liten flaske med et volum på høyst 0,1 liter. Flasken er ofte en forminsket utgave av vanlige flasker med samme vare, oftest brennevin, bitterdram eller likør. Fra gammelt ble slike flasker laget for hånd. Det finnes derfor en del kunstferdige flasker, som er unika, eller bare finnes i få eksemplarer. Samling av miniatyrflasker er derfor blitt hobby for noen. I 2003 åpnet eiendomsinvestoren Christian Ringnes "Småflaskemuseet" i Oslo sentrum. Der er 12 500 av ialt 50 000 småflasker fra hans private samling utstilt i 50 installasjoner. Utstillinga, som på engelsk kalles "The Mini Bottle Gallery", er verdens eneste miniflaskemuseum. Den amerikanske forfatteren Graham Greene beskriver i romanen "Vår mann i Havana" en scene der «helten» spiller dam mot sjefen for det hemmelige politiet, der dambrikkene består av miniatyrwhiskyflasker, og en ikke kan ta neste trekk før en har drukket innholdet i de brikkene en har slått ut av spillet. Noen få produsenter av bitterdram leverer kun på slike flasker. Santa Isabel (øy). Santa Isabel (Bugotu, Mbughotu) er den største øya i Isabel-provinsen i Salomonøyene i Stillehavet. Den er 20 mil lang, og dermed den lengste øya i landet. Øya er vulkansk. Den består av flere bratte fjellkjeder som atskilles av djupe elvedaler. Det høyeste punktet er Sasari-fjellet (1220 meter). Santa Isabel var det første stedet på Salomonøyene som fikk kontakt med europeere. Det var da ekspedisjonen til Álvaro de Mendaña de Neira ankra opp i februar 1568. Isabel var skytshelgen for denne ekspedisjonen, som tilbrakte rundt to måneder på øya. Studentrabatt. Studentrabatt er et spesielt avslag på pris på et produkt eller en tjeneste, som er direkte rettet mot og eksklusivt for studenter. For å oppnå studentrabatt, må man kunne forevise et gyldig studentbevis med betalt semesteravgift. Dette får man dersom man studerer ved en høgskole eller et universitet i Norge. Roberto Bellarmino. Roberto Bellarmino S.J., alle dåpsnavn "Roberto Francesco Romolo" (født 4. oktober 1542 i Montepulciano i Toscana i Italia, død 17. september 1621 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var en nevø til pave Marcellus II, og stammet fra en fattig adelsfamilie. Han ble medlem av jesuittordenen og studerte ved det da helt nyopprettede Collegio Romano i Roma fra 1560 til 1563, og deretter i Firenze, Mondovì, Padova og Leuven, der han også underviste til 1576. Han ble presteviet i 1570 i Gent. Pave Gregor XIII bad ham i 1576 om å undervise i polemisk teologi på Collegio Romano; han viet elleve år til dette og skrev samtidig sine berømte "Disputationes de Controversiis Christianae Fidei adversus hujus temporis hereticos", som var datidens mest fullstendige arbeid skrevet til forsvar for den katolske tro mot protestantiske angrep. Han var Spiritual ved Collegio Romano fra 1588. Fra hans undervisning av jesuittlekbrødre og studenter utsprang hans "Dottrina cristiana breve" (en liten katekisme for barn), og en voksenkatekisme beregnet for lærere, "Dichiarazione piu copiosa della dottrina cristiana." Begge verker var i bruk i århundrer. På denne tiden var han skriftefar for Aloysius Gonzaga frem til han døde i 1591; mange år etter lyktes det ham å fremme saligkåringen av denne unge jesuitten. På oppfordring av pave Klemens VIII skrev han en liten katekisme om den katolske tro som fremdeles (2007) er noe i bruk i Italia. I 1590 ledsaget han kardinal Enrico Caetani som teolog på diplomatisk oppdrag til Frankrike for å forvarer den katolske kirkes interesser under borger- og religionskrigene der. Han var medlem av kommisjonen for den endelige versjon av "Vulgata"bibelen, og skrev dets forord som går under navnet "Sixto Clementine" i 1592. Han var rektor for Collegio Romano i 1592-1594, provinsial for den napolitanske jesuittprovins 1594-1597, teolog for pave Klemens VIII 1597-1599. I 1597 ble han også utnevnt til eksaminator av biskoper og konsultor for inkvisisjonskongregasjonen. Hans hovedoppgaver hva gjaldt biskopen var knyttet til utnevnelser, deres bostedsforpliktelser og deres forflytninger. Han ble kreert til kardinal 3. mars 1599 av pave Klemens VIII. Som var som kardinal og i embeds medfør involvert i en rekke av tidens teologiske kontroverser, som for eksempel rundt teologien til pater Luis Molina, S.J. I 1602 ble han utnevnt til erkebiskop av Capua. Han deltok i de to konklavene i år 1605. Samme år ble han kalt tilbake til Roma av den nye pave, og han gikk som erkebiskop av Capua. I 1606-1607 var han Vatikanets ekspert i en teologisk kontrovers mellom Pavestolen og republikken Venezia. Mellom 1607 og 1609 var han også involvert i en kontrovers med kong Jakob I av England, og senere med William Barclay og Roger Widdrington. Han var blant de teologer som ble konsultert vedrørende Galileo Galileis heliocentriske teori dan den først utløste kontroverser i Roma i 1615. Han var camerlengo for kardinalskollegiet fra 1617 til 1618. Han holdt hele tiden vennlig brevkontakt med Galileo, og det ble han som i 1621 gav den fotrmelle admonitio til Galileo og tok i mot hans underkastelse. Han deltok i konklavet i 1621. Senere ble han prefekt for Rituskongregasjonen og så for Indekskongregasjonen. Helligkåring. Robert Bellarmin ble saligkåret i 1923, helligkåret i 1930, erklært for kirkelærer i 1931 og utpekt til vernehelgen for kateketene. Bellarmino, Roberto Bellarmino, Roberto Bellarmino, Roberto Roberto Bellarmino Bellarmino, Roberto Bellarmino, Roberto Flerspiller. Flerspiller (engelsk: multiplayer) betyr at 2 eller flere spillere kan spille med eller mot hverandre, via LAN, Internett eller "splitscreen" (flere spillere på samme skjerm) på samme tid. Sistnevnte er spesielt brukt i mange konsollspill. Splitscreen fungerer ved at personerne som spiller, begge har hver sin kontroll. Skjermen deles nå opp i 2-4 deler, altså et slags mini-fjernsyn til hver person. Av de fem nåværende konsollene Playstation 2, Playstation 3, Nintendo Wii, Xbox og Xbox 360 er det kun de fire siste som har plass til fire kontrollere. Ved Playstation 2 skal man benytte seg av en spesiell multitap, som gjør at det er plass til to ekstra controllere. Playstation 3, Gamecube, Xbox og Xbox 360 er automatisk innebygget med plass til fire spillekontrollere. Elisabeth Schumann. Elisabeth Schumann (født 13. juni 1888, død 23. april 1952) var en kjent tysk sangerinne som sang opera, operetter og romanser og etterlot seg et stort antall opptak. Hun var svært beundret som kunstner. Eksterne lenker. Schumann, Elisabeth Schumann, Elisabeth Schumann, Elisabeth Enkeltspiller. a>" fra 1980-årene er et eksempel på et spill som kun støtter enkeltspiller. Enkeltspiller (engelsk: single player) i videospill er betegnelsen på en spiller, at spillet kun er mulig å spille en person om gangen. For at flere enn en spiller kan delta i et dataspill skal det gjeldende dataspillet understøtte en såkalt flerspiller-funksjon. Alicante lufthavn. Aeropuerto de Alicante (IATA: ALC, ICAO: LEAL), opprinnelig kalt El Altet, er hovedflyplassen i Alicante-provinsen i Spania. Flyplassen ligger i Elx (Elche) kommune, 9 km sørvest for Alicante. El Altet ble åpnet i 1967, da den erstattet den gamle La Rabassa, som hadde vært Alicantes flyplass siden 1936. Flyplassen tok da navn etter bydelen El Altet i Elx. 80% av trafikken er internasjonal trafikk. I 2006 var 8 893 749 passasjerer innom flyplassen. En ny terminal er under bygging og den er planlagt ferdig i 2009. Saipan. Saipan er en øy i Mikronesia i den vestlige delen av Stillehavet og tilhører Nord-Marianene. Saipan er 115 km² (om lag like stort som Austevoll) og ved folketellingen i 2000 var befolkningen på 62 392. Øya er et populært turiststed i Stillehavet. Under andre verdenskrig ble Saipan okkupert av japanske styrker og gjenerobret av USA i 1944. Air Greenland. Air Greenland S er et grønlandsk flyselskap og landets flag carrier. Det eies av Grønlands Selvstyre med en eierandel på 37,5 %, av SAS med en eierandel på 37,5 % og den danske stat med en eierandel på 25 %. Selskapet har hovedkontor i Nuuk og 668 ansatte i hele konsernet pr. desember 2009. Air Greenland har en flåte på 37 fly, inkludert en Airbus A330-200 som brukes til transatlantiske flygninger og charteroperasjoner, 10 fastvingede fly som betjener det grønlandske nettverk og forbindelsen til Island og 26 helikoptere som kobler passasjerer fra mindre befolkede steder med det nasjonale nettverket av flyplasser. Flyreiser til omliggende bygder er operert på en kontrakt med selvstyret på Grønland; nettverket av destinasjoner koordineres av departementet for boligbygging, infrastruktur og transport. Selskapet driver også charterflygninger, taxiflygninger og spesialflygninger i forbindelse med ettersøkning og redning og luftambulansetjeneste samt charterturer til Thule Air Base under kontrakt med US Air Force og ture til gruvedriftsområder og stasjoner på Grønlands innlandsis. I 2009 var lengden av det vanlige nettverket 14 235 km med en gjennomsnittlig utleiegrad på 79,3 %. 1960-årene. Selskapet ble stiftet 7. november 1960 som "Grønlandsfly" og grunnlagt av SAS Group (da kjent som Scandinavian Airlines System) og Kryolitselskabet Øresund, et gruveselskap med virksomhet i Ivittuut. I 1962 ble eiersirkelen utvitet til å omfatte Grønlands Landsråd og Kongelige Grønlandske Handel. De første turer til de amerikanske baser på Grønland ble gjennomført med lette DHC-3 Ottere og S-55-helikoptre, som man chartret fra Canada. Fra 1962 og fremover brukte Grønlandsfly Catalina-sjøfly og DHC-6 Twin Otter på de innenlandske rutene. I 1965 kom en Douglas DC-4 som den første store fly i bruk etterfulgt av Sikorsky S-61-helikoptre. S 61'erne har vært i bruk siden da; fra 2010 tjener de Kujalleq i Sør-Grønland året rundt og byer og bosetninger i Diskobukta under vinteren. 1970-årene. I løpet av 1970-årene investerte Grønlandsfly i en utvidelse av helikopterflåten og økt antallet av Sikorsky S-61'ere fra tre til åtte, som i 1972 tillot flyselskapet å utvide sitt nettverk til å inkludere lokalsamfunn i Øst-Grønland med helikopter med base i Tasiilaq, dergang kjent som Ammassalik. Senere begynte flyselskapet også å fly med Douglas DC-6, en oppgradering av den eldre DC-4-modellen. Kommersiell gruvedrift ved Maamorilik på fastlandet nord for bygden Ukkusissat i det indre av fjorden fremmet videre investeringer i helikopterflåten med de nye Bell 206'ere. Gruven stengte i 1990, men forventes å genåpne i november 2010, idet forekomster av sink og jernmalm ventes å vare 50 år. Forsyningsturer til gruven drives av Air Greenland med de nyere Bell 212-helikoptre fra Uummannaq Heliport. Flyselskapet har forsøkt å utvide målnettverket flere ganger. Bortsett fra ruten til København ble den første internasjonale ruten åpnet i 1979 mellom Nuuk og Iqaluit i Nunavut i Canada, men den måtte innstille i 1992. På slutten av 1970-årene økte selskapets passasjertall pr. år til 60.000 eller mer enn den totale befolkningen på Grønland. 1980-årene. På begynnelsen av 1980-tallet bestemte det nyopprettede Grønlands Hjemmestyre seg for å investere i det regionale nettverket av flyplasser med rullebaner for korte takeoffs og landinger i Nuuk, Ilulissat og Kulusuk. For å betjene det utvidede nettverket ervervet Grønlandsfly seg Dash-7-maskiner som var spesielt tilpasset de ofte vanskelige værforhold på Grønland. Den første Dash-7 ble levert 29. september 1979 og flere maskiner kom i det påfølgende tiåret. Flere flyplasser ble bygget dengang uden avisningsudstyr, noe som er problematisk i Grønland om vinteren, og som ifølge selskapet medfører økonomiske tap. Dash-7'erne er fortsatt i aktiv tjeneste på Grønland og betjener alle flyplasser unntatt Nerlerit Inaat lufthavn nær Ittoqqortoormiit, hvor tjenestene utføres av Air Island under kontrakt med selvstyret på Grønland. I 1981 åpnet Grønlandsfly sin første rute til Island, som forbinder selskapets viktigste sentrum i Kangerlussuaq lufthavn med Reykjavík lufthavn via Kulusuk flyplass. Mot slutten av 1980-tallet vokste antall ansatte til 400 og antall passasjerer til over 100.000 årlig for første gang. 1990-årene. I mai 1998 begynte Grønlandsfly flygninger med sin første jet, en Boeing 757-200. Selskapet fortsatte sin tradisjon med å gi sine fly kallenavn og kalt den nye passasjerfly "Kunuunnguaq" (lille Knud) til ære for grønlandsutforsker og -etnolog Knud Rasmussen, hvis byste pryder terminalen på Kangerlussuaq lufthavn, flyselskapets viktigste knutepunkt. Med dette kjøpet hadde Grønlandsfly planer om å bryte flyselskapet SAS' monopol på den lønnsomme ruten Kangerlussuaq-København og startet virksomheten umiddelbart etter kjøpet. Nettverket av regionale flyplasser ble utvidet i løpet av dette tiåret med flere nye flyplasser på kortbanenettet: Sisimiut flyplass, Maniitsoq flyplass og Aasiaat flyplass på vestkysten av Grønland og Qaarsut flyplass og Upernavik flyplass i Nordvest-Grønland. Med kjøpet av sitt femte Dash-7-fly ble Grønlandsfly for første gang i stand til å betjene alle større byer i Grønland, idet Uummannaq blir betjent av Qaarsut lufthavn via Uummannaqs heliport. I 1999 hadde selskapet 282.000 passasjerer, nesten tre ganger så mange som på slutten av forrige tiår. 2000-årene. På slutten av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet forsøkte flyselskapet å fornye sin aldrende flåte og tok flere av sine S-61- og 206-helikoptre ut for å erstatte de siste med Bell 212'ere og en AS350 Eurocopter. 18. april 2002 skiftet selskapet navn fra Grønlandsfly til Air Greenland og introduserte den fulle røde bemaling og en endret logo. I 2003 ga SAS opp ruten mellom Grønland og København, og Air Greenland ble da det eneste flyselskapet som tilbød forbindelser mellom Grønland og resten av Danmark. Selskapet var i stand til å fylle hullet med den nyinnkjøpte Airbus A330-200 med kallenavnet "Norsaq", det andre store passasjerflyet i flyselskapets flåte. SAS gjenopptok flyturer til Grønland i 2008, men gav opp igjen i januar 2009. I 2003 vant Air Greenland en kontrakt med US Air Force om driften av Thule Air Base (en kontrakt tidligere fløyet av SAS); flyreiserne begynte i februar 2004. Kontrakten ble fornyet for en fem-års-periode i 2008. 28. juli 2006 kjøpte Air Greenland selskapet Air Alpha Greenland, et datterselskap av Air Alpha, som er basert i Odense. Det oppkjøpte selskapet opererer helikopterflygninger Diskobukta og i Øst-Grønland. Siden overtakelsen har selskapet også benyttet Bell 222'ere til passasjeroverføringer mellom Nerlerit Inaat lufthavn og heliporten i Ittoqqortoormiit. 13. juni 2007 annonserte SAS Group sin intensjon om å selge sine aksjer i Air Greenland, et trekk som senere ble innlemmet i "Core SAS", gruppens omstillingsprogram. Pr. 2010 har flyselskapet dog ikke ført vedtaket ut i livet. 1. oktober 2007 innførte flyselskapet et elektronisk bestillingssystem. En rute til Baltimore i Maryland i USA ble åpnet sommeren 2007, men på grunn av synkende billettsalg lukket den igjen i mars 2008. Air Greenland tenkte å gjenåpne forbindelsen til Iqaluit i slutten av 2009, men avgjørelsen ble utsatt til tidligst 2011. I 2009 fraktede selskapet 399.000 passasjerer. 2010-årene. Den 1. januar 2010 suspendert Air Greenland sin deltakelse i Scandinavian Airlines' EuroBonus-program. Salget av selskapets Boeing 757-200, "Kunuunnguaq" kom i april, hvorefter ruten Narsarsuaq-København ble operert med en Boeing 757-200 leid fra Air Finland. I 2010 ble denne tjenesten etter turistsesongen (mai-september) erstattet av en lenke fra Narsarsuaq til København med transitt i Kangerlussuaq, første etappe betjent av selskapets nyinnkjøpte de Havilland Canada Dash-8 Q200. For å konkurrere med Air Island som opererer på Nuuk, Narsarsuaq, Ilulissat og alle flyplasser på østkysten har Air Greenland åpnet nye ruter til Island og fløyet fra Nuuk og Narsarsuaq til Keflavík lufthavn; senere flyves der dog kun fra Nuuk. I 2010 var ruten åpen fra mai til september med en mulig utvidelse til drift året rundt fra 2011. Destinasjoner. Air Greenlands nettverk av innenlandske flyplasser dekker 13 sivile flyplasser i Grønland. To internasjonale flyplasser kan betjene store fly: Kangerlussuaq lufthavn og Narsarsuaq lufthavn, som begge tidligere ble brukt av US Air Force som militære baser, men nå brukes som utgangspunkt for transatlantiske flygninger. Alle andre regionale flyplasser er STOL-flyplasser, som betjenes av fastvingede fly av type Dash-7 og Dash-8. Utenfor Grønland flyr selskapet en utenlandsk rute til Reykjavík og en innenriks til København. Grønlandsbygdene betjenes av lokale helikopter fra Upernavik Airport i Nordvest-Grønland, fra Uummannaq Heliport i Uummannaq-fjorden i nordvestlige Grønland, fra Ilulissat flyplass og Aasiaat flyplass på Diskobukta på vestkysten av Grønland, fra heliporte i Qaqortoq og Nanortalik i Sør-Grønland samt fra heliporten i Tasiilaq i sørøstlige Grønland. Blant de 45 steder med helikopteroperationer på Grønland er åtte primære (heliporte), mens resten er sekundære (helistop). Den fastvingede flåten. De Havilland Canada Dash-7 er Air Greenlands primære fly; det opererer på ruter mellom alle innenlandske flyplasser. Dørene til cockpiten av alle Dash-7 fly er dekorert med original kunst fra Grønland. Flyets pålitelighet har blitt testet i vanskelige værforhold på Grønland, men flyene med fire motorer, som selskapet kjøpte i 1980, krever hyppige reparasjoner og skaper dermed ifølge selskapet høye vedlikeholdskostnader. I 2010 kjøpte flyselskapet sit første de Havilland Canada Dash-8 Q200; flyet er levert og et annet er bestilt. Det nyere Dash-8 fly med to motorer vil være selskapets primære fly i fremtiden. Helikopterflåte. Bell 212 er den primære helikopter, som brukes til bygdeoperasjoner. De eldre Sikorsky S-61N-maskinene er stasjonert i Ilulissat lufthavn og Qaqortoq heliport. Med en kapasitet til 25 passasjerer brukes S-61'eren i Sør-Grønland til overføring av passasjerer, som ankommer fra København, mellem atlantflyplassen i Narsarsuaq og de øvrige sørgrønlandske byer og bygder. Salget av Boeing 757'eren i april 2010 har bidratt til demontering av flyplassen på lang sikt, og flyselskapet overveier nå å ta det gamle helikopteret ut av flåten. Tre av Bell 222-helikoptrene er trukket tilbake fra aktiv tjeneste og er nå stasjonert ved Kangerlussuaq lufthavn og blitt udbudt til salg. Økonomi og næringsliv. Air Greenland tilbyr fleksibel og begrenset økonomiklasse med gratis snacks og drikke på alle flygninger med fastvingede fly. På transatlantiske flygninger til København er der både økonomi- og business class-seter tilgjengelige med "in-flight"-måltider på alle klasser. Air Greenland utgir kvartalsmagasinet "Suluk" (som betyr "vinge" på grønlandsk), et in-flight magasin med generell informasjon om aktuelle politiske og kulturelle begivenheter på Grønland og med nyheter fra flyselskapet. Fleksibel business class, som på Air Greenland går under navnet "Nanoq class" efter det grønlandske ord for isbjørn, tilbys på transatlantiske flygninger med selskapets Airbus A330-200, kalt "Norsaq". Tjenesten inkluderer en individuell videoskjerm og strømkilde og andre fasiliteter i tillegg til tepper og et utvalg av aviser. Passasjerer i denne klassen har tilgang til "Novia Business Class Lounge" i København lufthavn. Bygdebilletter. Air Greenland opererer helikopterflygninger til de fleste bygder i Grønland under kontrakt med selvstyret på Grønland. Flyreiserne er klassifisert som "bygdeflygninger" (bookingklasse A) og er subsidiert av selvstyret. Bygdereiser vises ikke i planen, men kan bestilles på forhånd. Avgangstider for disse tjenestene som opplyst ved bestilling er pr. definisjon omtrentlige, da bygdeservicen søkes optimalisert avhengig av lokal etterspørsel på en gitt dag. Bygdeflygninger i Diskobukta-området gjennomføres bare vinter og vår. Om sommeren og på høsten betjenes bosetninger kun med havtransport, likevel etter en kontrakt med selvstyret. Diskoline, en passasjer- og godsferge basert i Ilulissat utfører seilasen. Datterselskaper. Departementet for boligbygging, infrastruktur og transport fører oppsyn med utviklingen av transportsektoren på Grønland og påvirker de beslutningene, som helt eller delvis offentlige selskaper tar, inkludert Mittarfeqarfiits lufthavnsskatter, Air Greenlands prispolitikk, fergetjenester som supplerer nettverket av flyplasser og heliporte samt utviklingsstrategien for turismen i Grønland. Arctic Umiaq Line. Med en eierandel på 50% er Air Greenland medeier i Arctic Umiaq Line, en passasjer- og godsferge der forbinder kystsamfunn fra Ilulissat i nord til Narsaq i sør. Fergen gikk inn i en turbulent periode på slutten av 2000-tallet. De årlige bidrag fra selvstyret var 5 millioner kroner (DKK)., men bruken av midlene ble kritisert og beslutningen om å selge et av de to skipene i flåten ble utfordret. Det har bidratt til trusselen om konkurs innen utgangen av 2010. Den 16. mars 2010 kunngjorde Air Greenland planer om å selge sine aksjer i selskapet. Denne meldingen fra flyselskapet gjør det sannsynlig, at den forventede konkurs fortsatt kan skje i 2010, idet operasjonerne kun er garantert til slutten av året. Reiselivsbedrifter. Air Greenland er eneeier Hotel Arctic A/S, et hotell og reisebyrå basert i Ilulissat, som delvis eier "World of Greenland", et outfitterselskap likevel basert i Ilulissat. Flyselskapet eier også "Greenland Travel", et pakkereisebyrå med base i København. Helmuth Johannes Ludwig von Moltke. Helmuth Johannes Ludwig von Moltke, også kjent som Moltke den yngre (født 25. mai 1848, død 18. juni 1916) var en tysk general og leder for den tyske generalstaben fra 1906-1914. Han var nevø av den kjente generalen Helmuth von Moltke (1800-1891). Moltkes rolle i utviklingen av tyske krigsplaner og starten på første verdenskrig er fremdeles omstridt. Aymara (språk). Aymara er et aymaransk språk som snakkes av aymaraene i Andesfjellene, de fleste av dem i Bolivia og Peru, men også i Chile. Sammen med quechua og spansk er det offisielt språk i Bolivia og deler av Peru. Det snakkes av rundt 2,2 millioner mennesker, og er et av få indianske språk i Amerika som har over én million talere. Noen språkforskere har hevdet at det er et slektskap mellom aymara og det andre store urspråket i regionen, quechua. Dette er imidlertid omstridt – selv om det er likheter mellom dem, mener de fleste språkforskere at disse likhetene bedre kan forklares som et resultat av en språkbunt heller enn en genetisk forbindelse. Aymara er et agglutinerende og til en viss grad polysyntetisk språk, og standard setningsoppbygging er subjekt–objekt–verb. Bones Pictures. Bones Pictures er et selvstendig amatørfilmselskap som ble etablert i Bergen i utgangen av 2006. Bones Pictures kommer fra stedsnavnet Bønes, gjort om til en mer internasjonal løsning, Bones. Selskapet ble opprinnelig grunnlagt av Anders Ulvang, Frederik Økland, Lars Andreas Mork Myking, Mats Sævig og Øyvind Svanes Lunde. Deres filmuttrykk varierer i takt med filmsjangrene, som de har benyttet seg mange forskjellige av. Akse. En akse er en (vanligvis tenkt) midtlinje gjennom figurer, legemer eller systemer, eller en linje som noe roterer omkring. Portuñol. Portuñol, sammentrekning av português og español, er en blandning av portugisisk og spansk som snakkes i Sør-Amerika, først og fremst i grensetraktene mellom Brasil og Uruguay. Saint-Valery-en-Caux. Saint-Valery-en-Caux er en kommune i departementet Seine-Maritime i regionen Haute-Normandie nord i Frankrike. Saint-Valery-en-Caux ligger ved den engelske kanal, ca 30 km vest for Dieppe og 30 km øst for Fécamp – og en mils vei fra kjernekraftverkene i Paluel. Den har status som badeby/strandsted (fransk: "Station balnéaire"). I følge franske krøniker ble byen grunnlagt av benediktinermunker år 990 e.Kr.. Den er i dag en liten fiskerlandsby inne i en vik i kalkklippene som kysten består av. Hovedinntekten i dag er turisme. I England er stedet kjent for å være byen der British 51st (Highland) Infantry Division og franske tropper overga seg til Rommel 12. juni 1940. Byen ble langt på vei ødelagt i kampene, der fransk ridende kavaleri faktisk forsøkte med angrep på tysk motorisert og pansret kavaleri (i stridsvogner). Hans-Peter Lindstrøm. Hans-Peter Lindstrøm (født 16. februar 1973 i Stavanger), kjent under artistnavnene Lindstrøm og slowSupreme, er en norsk produsent, DJ og musiker innen elektronisk musikk. Han har gitt ut tre album, en 20-talls EPer med egen musikk, om lag like mange remikser og bidratt på over 30 internasjonale og nasjonale samleplater med elektronisk musikk. De fleste av sine egne utgivelser er gitt ut på plateselskapet Feedelity Recordings som han selv startet i 2002. Flere av utgivelsene er i samarbeid med Prins Thomas under nanvnet Lindstrøm & Prins Thomas. Han har vunnet Spellemannprisen tre ganger: Spellemannprisen 2006 for albumet "It's a Feedelity Affair", Spellemannprisen 2008 for albumet "Where You Go I Go Too" og Spellemannprisen 2010 for albumet "Real Life Is No Cool" sammen med Christabelle, alle i klassen elektronika. Johorestredet. Moloen over Johorestredet binder sammen Singapore og Malaysia Johorestredet er grenseskille mellom Malaysia og Singapore. Det skiller Malaysias delstat Johor fra Singapore. Det er to forbindelser over stredet, den ene, moloen «Johor-Singapore Causeway», sees på bildet, den andre er en bro som kalles «Second link». Malaysia har ønsket å erstatte moloen med en bro, men har ikke kommet til enighet med Singapore om dette, blant annet fordi man ville endre økologiske forhold om det ble gjennomstrømning i et område som nå har vært tett siden moloen ble bygget. Man vet ikke konsekvensene for blant annet sjøkuarten dugong ved en slik endring. .pm. .pm er Saint-Pierre og Miquelons nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Dette toppnivådomenet administreres av AFNIC (Fransk Registreringsenhet), men registreringstjenestene er for tiden suspendert. .td. .td er Tsjads nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registreringer foretas direkte på andre nivå. Alex Zülle. Alex Zülle (født 5. juli 1968 i Wil) er en tidligere sveitsisk landeveissyklist. Han var ansett som en av verdens beste syklister på 1990-tallet. Selv om Zülle har en imponerende merittliste, klarte han aldri å vinne Tour de France. I hans aktive karriere ble rittet dominert først av Miguel Indurain (5 seire) og siden Lance Armstrong (7 seire), men Zülle tok med seg to andreplasser hjem til Sveits (i 1995 og 1999). Zülle hadde mer suksess i Vuelta a España, som han vant i 1996 og 1997. I 1996 ble han også verdensmester på tempo. I 1998 syklet Zülle for Festina-laget som ble kastet ut av Tour de France på grunn av alvorlige dopingbeskyldninger i den såkalte Festina-affæren. Han la opp som aktiv syklist i 2004. Avinguda Diagonal. Avinguda Diagonal er en av de lengste og viktigste gatene i den katalanske byen Barcelona. Den starter ved Plaça de Llevant, som ligger like ved Fòrum nede ved kysten, og går diagonalt gjennom byen, til kommunen Esplugues de Llobregat. Avenyen er rundt 11 kilometer lang og har en konstant bredde på 50 meter. .lt. .lt er Litauens nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. Registreringer foretas direkte på andre nivå. Abraham Olano. Abraham Olano Manzano (født 22. januar 1970 i Anoeta) er en tidligere spansk landeveissyklist. Han fikk en viss berømmelse da han ble verdensmester i landeveisritt i 1995 og verdensmester på tempo i 1998. Han vant Vuelta a España i 1998, og kom på pallen i Giro d'Italia to ganger (nummer 3 i 1996 og nummer to i 2001), i tillegg til seire i mindre etapperitt. Tex-Mex-mat. En variant av «Taco» i skjell som er typisk for Tex-Mex-mat Tex-Mex-mat, sammensatt av ordene «Texas» og «Mexico». Tex-Mex blander matprodukter tilgjengelig i USA med kulinariske tradisjoner i Mexico. Matkulturen spredde seg fra de amerikanske grensestatene i sør, særlig Texas, til resten av USA. Noe som gjenkjennes i Tex-Mex-mat er den søte smaken som man ikke finner i meksikansk mat. Matkulturen har siden spredt seg til resten av verden, særlig Europa. Sverige er det land i Europa som spiser mest tex-mex-mat. Bakgrunn. Texas var en del av Mexico fra 1600-tallet fram til 1836, og har hele tida hatt en spansktalende befolkning med opprinnelse i Mexico. Mexikansk mat er i seg selv et kjøkken som blander elementer fra prekolumbiansk (indianske kjøkken) og spansk kjøkken. Denne kulturelle samhørigheten har blitt styrket gjennom den massive innvandringen fra Mexico de siste tiårene. Dermed er det meksikanske kjøkkenet det nest eldste i Texas, etter maten som de ulike urfolkene i Texas tilberedte. I store deler av det 1900-tallet var det bare små forskjeller mellom tex-mex og mattradisjonene i Nord-Mexico. På grunn av innvandringen av europeiskættede engelsktalende fra begynnelsen av 1800-tallet og den politiske adskillelsen fra Mexico utviklet imidlertid kjøkkenet i Texas seg annerledes. Blant særdragene er forkjærligheten for ost og frityrmat. Ordet tex-mex var egentlig en forkortelse for jernbanen mellom Texas og Mexico, Texas-Mexican Railway, som ble åpnet i 1875. Ordet ble i 1920-årene brukt om meksikanskættede som var født i Texas. I de togtabellene som ble trykket i avisene på 1800-tallet ble navnene på de ulike jernbanene forkortet. Missouri Pacific ble forkortet til Mo.Pac. og Texas-Mexican til Tex. Mex. På 1920-tallet ble den forkortede og sammentrukne betegnelsen «Tex-Mex» benyttet i amerikanske aviser både som en referanse til jernbanen, og for å beskrive mennesker av meksikansk opprinnelse født i Texas. Matskribenten Diana Kennedy definerte i 1972 forskjellen mellom kjøkkenet i Texas og det mexikanske kjøkkenet i boka "The Cuisines of Mexico". I 1973 ble begrepet tex-mex for første gang brukt om mat i den engelskspråklige avisa The Mexico City News. Begrepet tex-mex er altså av relativt ny dato. Kjapp tex-mex. Et annet særdrag med Tex-mex-kjøkkenet, er at det har blitt tatt i bruk av den omfattende amerikanske hurtigmat-industrien. Kjeder som Taco Bell lager gjerne sine industrialiserte utgaver av de tradisjonelle rettene, og disse er ofte temmelig ulike tradisjonell mat fra Texas. En må altså skille mellom fastfood-variantene og tradisjonelt tex-mex-kjøkken, slik det lages hjemme hos "tejanos", spansktalende texanere. Spesialiteter. Tex-Mex-maten har mange av de samme grunningrediensene som i Mexico, slik som maistortillas, hvetetorillas, bønner, chili, koriander osv. Retter som vi gjerne oppfatter som typisk Tex-Mex er opprinnelig Meksikansk. Eksempler er gryteretten chili con carne og nachos. Nachos sies å være skapt i 1943, da kjøkkenet gikk tomt for råvarer, og kelneren Ignacio (forkortet Nacho) improviserte med cheddar og «totopos», som vi i dag kjenner som nacho-chips. Taco-skjell, som er ukjente i Mexico, brukes i stort omfang i Tex-Mex-kjøkkenet. Burritos, fajitas og chimichangas er også retter en finner i tex-mex, men som igjen er opprinnelige Meksikanske retter. .km. .km er Komorenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registrering av domenenavn gjøres direkte på andre nivå Eksterne lenker. K m Duma. Duma (russisk: "Ду́ма", opprinnelig betydning «å tenke etter») er den generelle betegnelsen på en lovgivende forsamling i det moderne og historiske Russland. Historisk sett kunne ordet også betegne et medlem av en slik lovgivende forsamling. Sinksulfat. Sinksulfat er et metall ion (salt) som har den kjemiske formelen "ZnSO4". Det blir ofte brukt ved galvanisering av stål for å hindre korrosjon (rust). Isopor. Isopor er et plastmateriale av ekspandert polystyren (EPS). Navnet "Isopor" er i Norge et varemerke eid av Brødr.Sunde as, men blir brukt som en generisk betegnelse for alle typer EPS. EPS-materialet blir brukt til isolasjon, kasser og emballasje. I følge Teknisk ukeblad bruker vi rundt 4 800 tonn EPS årlig, her til lands. Mesteparten av dette er til byggisolasjon og teknisk emballasje for hvite- og brunevarer, samt VVS. Ca. 1 700 tonn av det årlige forbruket går til fiskekasser. EPS består av 98 % luft og har som oftest hvit farge og fås i forskjellige trykkfasthetsklasser og lambdaklasser. Lambdaklasse og tykkelse avgjør isolasjonsevnen. VM i svømming 2003. VM i svømming 2003 ble arrangert i Barcelona, Catalonia, Spania fra 12. juli til 27. juli. Konkurransene ble avholdt i Palau Sant Jordi, Piscinas Bernat Picornell, Piscina Municipal de Montjuïc, Club de Natación de Barcelona og i havet utenfor Barcelonas strender for svømming i åpent hav. Dixie Chicks. Dixie Chicks er en amerikansk pop / country-trio. Gruppa ble dannet i 1989 i Dallas, Texas av Laura Lynch, Robin Lynn Macy, Emily og Martie Erwin. Bandet er det mestselgende kvinnelige band gjennom tidene uavhengig av sjanger. I mai 2008 hadde de solgt over 30 millioner musikkalbum. Dixie Chicks fikk 5 Grammy i 2007, inkludert «Album of the year» for "Taking the Long Way" (2006), og sangen «Not Ready to Make Nice» fra samme album fikk tre av Grammyene bl.a «Song of the year». Kontroversiell uttalelse. 10. mars 2003, ti dager før invasjonen av Irak, og mens oppslutningen om planer fra Det hvite hus var på det største i den amerikanske befolkningen, kom de med kraftig kritikk av president George W. Bush. Natalie sa under en konsert i London: Dette førte til massiv boikott av Dixie Chicks på amerikanske radiostasjoner og flere drapstrusler mot Natalie. Dette førte til at bandet la om stilen fra ren country til mer pop. Etterhvert som presidentens oppslutning gikk ned har Dixie Chicks sin popularitet gått opp igjen. Den Grammyvinnende sangen «Not Ready to Make Nice» handler om boikotten og ytringsfrihet. Sangen er den som har nådd høyest på Billboard Hot 100 av alle bandets sanger, med en 4. plass. Palau Blaugrana. Palau Blaugrana ("palau" betyr «palass», "blaugrana" betyr «blå og dyp rød») er en innendørs idrettshall i Barcelona i Catalonia. Den tilhører idrettsklubben FC Barcelona. Hallen har en kapasitet på 8 250 tilskuere, og er hjemmebanen til klubbens basketball-, håndball-, rullehockey- og futsallag. Palau Blaugrana ble bygd i 1971, og hadde en kapasitet på 5 696 tilskuere helt til den ble ombygd i 1994. Den ligger mellom fotballstadionene Camp Nou og Mini Estadi. Montmeló. Montmeló er en spansk kommune i provinsen Barcelona, i Catalonia. Den ligger 20 km nord for hovedstaden, langs elva Besòs i comarca Vallès Occidental. Det var tidligere en landbrukskommune, men industrien har nå tatt over. I Montmeló ligger Circuit de Catalunya, som brukes under blant annet Spania Grand Prix i Formel 1. Circuit de Catalunya. Circuit de Catalunya er en racerbane i Montmeló, nord for Barcelona i Catalonia, Spania. Her arrangeres Spania Grand Prix i Formel 1 og Catalunya Grand Prix for motorsykler hvert år. Bane har både lange strekninger og varierte svinger, og kan betegnes som en allroundbane. Derfor er den også en av idrettenes viktigste baner for testing. Banen ble bygd i 1991. Joventut Badalona. Club Joventut Badalona er en spansk basketballklubb fra Badalona i Catalonia. Blant tilhengerne er den kjent under navnet "La Penya" (Klubben). Den ble grunnlagt i 1930, og er en av tre klubber som aldri har rykka ned fra den spanske toppdivisjonen. De to andre er Real Madrid og CB Estudiantes. I 1994 ble de europamestere. Ringøgler. Ringøgler eller plateøgler er en familie øgler som bare finnes i Afrika sør for Sahara, og på Madagaskar. De er nært beslektet med belteøglene, og blir ofte regnet til den familien. Ringøglene har firkantede plateaktige skjell som er ordnet i ringer på tvers av kroppens lengderetning (derav navnene), og de har aldri så mange pigger som belteøglene. Disse øglene lever i mange forskjellige habitater som sandområder, grasmark, regnskog, eller på mer åpne steder. Mange arter har et gravende levevis. "Zonosaurus maximus" er delvis akvatisk, og flykter fra fare ved å hoppe ut i vannet. Hege Tunaal. Hege Tunaal (født 17. juni 1948 i Bærum) er en norsk musiker (sang og gitar), revyskuespiller og sangpedagog. Hun startet karrieren først innen skoleoperetter og siden som visesanger, begge deler i samarbeid med Lars Klevstrand. Sammen ga de ut albumet "Dobbeltportrett" i 1969, et album som hovedsakelig bestod av musikk av Geirr Tveitt og tekster av Herman Wildenvey. Senere har hun gitt ut totalt ti album hvor hun har tolket viser av ulike komponister som Hartvig Kiran, Violeta Parra, Mikis Theodorakis, Bertolt Brecht og Ketil Bjørnstad. Hun har senere samarbeidet med Klevstrand ved flere anledninger, blant annet på dobbeltalbumet "Hartvig Kirans viser – Historia om Ola Skutvik & Mariann" hvor også Ålesund Kammerensemble bidro og Henning Sommerro produserte. For albumet fikk de Spellemannprisen 1983 i klassen visesang. I 2003 ga Tunaal ut albumet "Ildluer" som var hennes første album med kun egne sanger. Samme år mottok hun Gammleng-prisen i viseklassen. Tunaal har er utdannet sangpedagog fra Norges musikkhøgskole og har undervist i sang ved Statens teaterhøgskole i over 20 år. .hn. .hn er Honduras' nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet blir en del brukt av nettsteder basert i Honduras. Registrering av domenenavn skjer direkte på andre nivå. Eksterne lenker. H n Eurovision Song Contest 1995. Eurovosion Song Contest 1995 var den 40. Eurovision Song Contest, og ble avholdt 13. mai 1995 i Point Theatre i Dublin, Irland. Programleder var Mary Kennedy. For å feire konkurransens 40-årsjubileum ble det vist en 2 minutter lang kavalkade av konkurransens historie. Den norske duoen Secret Garden vant dette året med den praktisk talt instrumentale sangen Nocturne. Dette brøt kjeden av irske seire som hadde strukket seg over tre år: 1992, 1993 og 1994. Et morsomt sammentreff er at Secret Gardens fiolistinne er iren Fionnuala Sherry. Det ble spekulert i om den irske kringkasteren, RTÉ, hadde plukket ut en dårligere sang dette året for å slippe å arrangere konkurransen for fjerde gang på rad. Denne påstanden ble aldri bevist. Den europeiske kringkastingsunionen bestemte at antallet deltakerland skulle reduseres til 23 for å unngå at showet varte i over 3 timer. På grunn av dette trakk Italia seg frivillig, som i 1994, og Luxembourg sluttet helt å delta. Makedonia hadde orndet et bidrag men trakk seg en tid før fristen. Makedonia debuterte først i 1998, etter at de ikke klarte å kvalifisere seg i 1996. Som forrige året fikk sju land ikke delta på grunn av dårlig plassering i forveien. Dette gjaldt Litauen, Estland, Nederland, Finland, Romania, Sveits og Slovakia. .sz. .sz er Swazilands nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Swaziland ISP Association ("SISPA"). Eksterne lenker. S Z Plaça d'Espanya. De venetianske tårna ved Plaça d'Espanya. Plaça d'Espanya (eller Plaça Espanya) er en plass i Barcelona, Spania, som ligger ved foten av Montjuïc. Den var sentrum for Verdensutstillinga i 1929, og det var på grunn av denne utstillinga at området ble bygd ut. Utbygginga begynte i 1908, og var ferdig det året som verdensutstillinga ble holdt. På midten av plassen er det en fontene utforma av Josep María Jujol, en av Antoni Gaudís læregutter. Fontena har tre bronseskulpturer som symboliserer handel, industri og sjøfart. Til verdensutstillinga ble det også bygd to venetianske tårn, som skulle ligne klokketårnet på Markusplassen i Venezia. De står på hver side av avenyen María Cristina, og fungerer som en inngangsport til Palau Nacional, den majestetiske bygninga som huser Museu Nacional d'Art de Catalunya (Catalonias Nasjonale Kunstmuseum). I sommermånedene er det lyd- og lysshow med fontenene ved plassen. Ved plassen ligger også Fira de Barcelona, som er et stort messeområde, og tyrefektingsarenaen Las Arenas, som ble åpna i 1900, men som har vært stengt siden 1970-tallet. Transport. Plaça d'Espanya er også et viktig transportknutepunkt som binder sammen de fleste delene av det urbane området. Ferrocarrils de la Generalitat de Catalunya. Espanya Fionnuala Sherry. Fionnuala Sherry (født 25. januar 1963) er en irsk fiolinistinne. Hun utgjør den kvinnelige delen av den keltisk inspirerte gruppen Secret Garden, som vant Eurovision Song Contest 1995 med den hovedsakelig instrumentale sangen Nocturne. Lough Erne. Lough Erne plassering på øya Irland. Nedre Lough Erne er nordvest for Øvre Lough Erne. Øvre og nedre Lough Erne eller Loch Éirne (irsk) er to innsjøer langs elven Erne på øya Irland. De ligger i grevskapet Fermanagh i Nord-Irland, innsjøen som ligger øverst i Erne kalles øvre Lough Erne (Upper Lough Erne). Den største innsjøen ligger nordvest og lenger ned i elven og kalles nedre Lough Erne (Lower Lough Erne). Vannveiene langs Ernesjøene er kjent for å ha en vakker natur. Området er også populært for sportsfiske. Byen Enniskillen ligger mellom øvre og nedre Lough Erne. Devenish Island i nedre Lough Erne med sitt rundtårn fra middelalderen. Det er flere små øyer i sjøene. Vannstanden har imidlertid sunket med halvannen meter etter drenering i 1880-årene, slik at mange forhøyninger som tidligere var øyer nå er halvøyer eller knauser langs strandlinjen. De mest kjente øyene er "Belle Isle" hvor Ulsterannalene ble skrevet på 1400-tallet, og Devenish Island med et kloster som skal ha blitt grunnlagt på 500-tallet og et ennå eksisterende rundtårn fra 1100-tallet. Kari Nordheim-Larsen. Kari Nordheim-Larsen (født 23. juni 1948) er norsk politiker (Ap) og fylkesmann i Telemark. Kari Nordheim-Larsen var blant annet varaordfører for Telemark fylkeskommune fra 1984 til 1990. De neste to årene var hun regionsekretær for Arbeiderpartiet, hun var bistandsminister fra 1992 til 1997 i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering og Thorbjørn Jaglands regjering, samt barne- og familieminister i fire måneder 24.12 1993 – 5.04 1994 (konstituert i Grete Bergets fødselspermisjon). Fra 1998 til 2002 var hun leder av FNs utviklingsprogram i Laos, og fra 2004 rådmann i Hol kommune, inntil hun i 2006 ble utnevnt til fylkesmann i Telemark. Gravitation (manga). Gravitation (グラビテーション Gurabitēshon) er en japansk tegneserie, "manga", skrevet av Maki Murakami. Den har blitt videreført som tegnefilm, "anime", produsert av Bob Shirohata. Historien handler om den unge gutten Shuichi som har et band med bestevennen Hiro. De får en spillejobb og alt går bra inntil en komplett fremmed mann kritiserer Shuichis sangtekster. Shuichi blir nedbrutt og klarer deretter ikke skrive noe som helst. Han er helt oppsatt på denne fremmede, forfatteren Eiri Yuki, og finner til slutt ut at han er forelsket i ham. Han oppsøker Eiri og de innleder et slags forhold der Shuichi ikke klarer seg uten Eiri, og Eiri helst skulle blitt kvitt Shuichi. Samtidig blir bandet til Shuichi og Hiro mer populært og de får kontrakt med et plateselskap. Tilfeldigvis kjenner både Eiri, manageren deres, Eiris søster og Shuichis store forbilde hverandre, og det blir et eneste stort sammensurium når Shuichi ikke klarer å synge når han og Eiri krangler, Eiri begynner å bli mer avhengig av Shuichi, og bandet blir mer og mer kjent. .md. .md er Moldovas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registrering foretas direkte på andre nivå. .md som medisinsk domene. .md har blitt markedsført som et internettdomene for legestanden, og markedførerne hevder at det er det eneste slike domenet. Mange uavhengige leger, legeforeninger, pasientorganisasjoner, legemiddelselskaper og medisinske institusjoner bruker.md domenet til sin nettadresse. Absolution. "Absolution" er bandet Muse sitt tredje studioalbum, utgitt i 2003. Sangene «Time Is Running Out», «Sing For Absolution», «Stockholm Syndrome», «Hysteria» og «Butterflies and Hurricanes» ble gitt ut som singler. Den singelen som solgte best var «Time Is Running Out». Sporliste. Alle spor er skrevet av Muse med mindre noe annet er nevnt. Bog of Allen. Bog of Allen eller Móin Alúine (irsk) er en stor torv-myr sentralt på øya Irland, mellom elvene Liffey og Shannon. Myren er 958 km², og strekker seg inn i grevskapene Offaly, Kildare, Laois og Westmeath i Republikken Irland. De store kanalene Grand Canal og Royal Canal går gjennom Bog of Allen. "Irish Peatland Conservation Council", som er et råd for bevaring av torvlandskap i Irland, har beskrevet myren som «et viktig område med torvlandsskap, like mye del av den irske kulturarven som Kellsboken». Myren er imidlertid i fare etter århundrer med kommersiell utnyttelse i landsbrukssammenheng, særlig etter at torvinnhøsting har blitt mer og mer mekanisert og effektivisert. Tiltak er i ferd med å bli iverksatt for å bevare myren og det sårbare økologiske landskapet der. Dagens Medisin. Dagens Medisin er en nyhetsavis og et fagblad for helsepersonell og andre ansatte innen helsesektoren. Avisen eies og utgis av Bonnier. Avisen ble etablert i 1998 og kommer ut hver 14. dag med nyheter om økonomi, politikk, organisasjon, medisin, forskning, IKT, litteratur og personalia. Avisen finnes både i papir- og internettutgave. Den viktigste målgruppen er leger, farmasøyter, sykepleiere, politikere og andre beslutningstakere i helsesektoren. Avisen distribueres i et opplag på 22 000 til leger, sykehus og institusjoner i Norge og kan derfor trykke annonser for reseptbelagte legemidler. Publikasjonen har søsteraviser i Sverige, Danmark, Finland og Polen. Ingen vinner frem til den evige ro. «Ingen vinner frem till den evige ro» er en salme av Lars Linderot fra 1798. Svensk historie. Den kom først på trykk i et trykk som kom ut i Karlskrona samme år med tittelen "Fem andeliga Wisor". I Linderots sangbok "Andeliga Sångar och Tillfällighet-Verser" fra 1815 heter den "Sång om eldigt bemödande att vinna evig sällhet". Sangen har fem vers opprinnelig og er inspirert av Jesu ord i Lukas 13,24: "Strid for å komme inn gjennom den trange dør!". Nåværende oversettelse lyder: "«Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!»" Norsk historie. På norsk synges salmen, som står med tre vers på nr. 108 i Norsk Salmebok, med en folketone fra Hallingdal. Den ble oversatt til norsk av Gustav Jensen i 1914, men var før det kjent i en oversettelse av Jens Monsen fra 1850. Knockmealdown. Knockmealdown er navnet på et fjell og en fjellkjede sør på øya Irland. Fjellkjeden strekker seg fra grevskapet Waterford og vestover inn i grevskapet Tipperary i Republikken Irland. Fjellet Knockmealdown er det høyeste i fjellkjeden med samme navn. Det er 794 meter over havet, og toppen ligger øst i Waterford. Christine Aspelund. Christine Aspelund (født 1966) er en norsk billedhugger. Hun ble i 2000 tildelt Sunnivastipendet for et prosjekt om utsmykking av Iladalen kirke. Magikarp. Magikarp er en av de første Pokémonene som kom ut (første generasjon). Det er en vann-Pokémon som er lett å fange, og den finnes de fleste steder der det er vann, i både hav og innsjøer. Av utseende kan den minne ganske mye om en fisk. Magikarp er en av de aller svakeste Pokémonene. Den klarer ikke å svømme mot selv svake strømmer i vannet, og kan lett skylles vekk. Magikarp plasker og spretter rundt av ukjente grunner, noe som gjør det enkelt for rov-Pokémon, som Pidgeotto, å fange den. Men selv om den kan være svak i kamp, er den ikke svak på alle områder. Den kan leve overalt, uansett hvor forurenset vannet er. En gang ble det sagt at Magikarp var en av de strekeste pokemon som fantes i forhistorisk tid Magikarp kan lære seg fire angrep på spillene: Splash, Tackle, Flail og Bounce. Bounce kan den kun lære gjennom Pokémon Platinum. Bonded by Blood. "Bonded by Blood" er debutalbumet til det amerikanske thrash metal-bandet Exodus, og ble utgitt i 1985. Victoria Perskaya. Victoria Perskaya (født Poltava, Ukraina, nå bosatt Berlin) er en ukrainsk sangerinne. Hun er kjent for sin særegne stemme og sitt rike uttrykk. Repertoaret omfatter ukrainske og russiske folkesanger, sigøynersanger og nostalgi. Perskaya har hatt flere turnéer og enkeltopptredener i Norge med Per Karang og orkesteret Sturm und Drang. Fête nationale du Québec. Fête nationale du Québec er den offisielle nasjonaldagen i den kanadiske provinsen Québec. Den finner sted på sankthansdagen 24. juni. I henhold til arbeidslivsbestemmelsene i provinsen er dette en offisiell fest- og fridag. Skulle dagen falle på en søndag, får arbeidstakerne fri den påfølgende mandagen. Dagen kalles på folkemunne for «Saint-Jean-Baptiste» eller sankthans. Siden 1984 har "Mouvement national des Québécoises et des Québecois" (kvinner og menn i Québecs nasjonale bevegelse) hatt ansvaret for avviklingen av festlighetene, som finner sted den 23. og 24. juni hvert år. Opprinnelse. Opprinnelsen til festlighetene den 24. juni går langt tilbake. I førkristen til var sommersolverv feiret med bålbrenning om kvelden. Som et redskap for å innføre kristendommen erstattet presteskapet denne feiringen med sankthansfeiringen, til minne om Johannes døperen. Flere steder i Frankrike fantes det tidligere helligdommer viet til Johannes Døperen og andre helgner med navnet Johannes, og feiringen er ennå en tradisjon i mange deler av Frankrike. De første franske nybyggerne i Nord-Amerika tok med seg tradisjonen, og vi hører første gang om sankthansfeiring i Ny-Frankrike i 1638. Sankthansfeiring. Sankthansfeiringen i Nedre Canada, som provinsen tidligere var kjent som, fikk en patriotisk overtone fra begynnelsen av 1800-tallet, da provinsen var blitt en del av Britisk Nord-Amerika. Blant pådriverne var Ludger Duvernay, som ble den første formannen i Société Saint-Jean-Baptiste. 24. juni 1834 ble sangen Ô Canada! Mon pays, mes amours (Å, Canada, mitt land, min kjærlighet) av Georges-Etienne Cartier, avsunget under en patriotisk bankett med seksti fransktalende og engelsktalende gjester, deriblant en rekke toneangivende reformister, i hagen til advokaten John McDonnell. Med Canada mente man på denne tida bare den fransktalende delen av landet, grovt sett den sørlige delen av dagens provins Québec. Avisa "La Minerve" konkluderte med at «denne festen, som har som mål å sementere det kanadiske samholdet, vil bære frukt. Den vil feires årlig som nasjonaldag og kan ikke annet enn å bringe de lykkeligste resultater» Fra denne datoen sammenfaller den fransk-kanadiske nasjonaldagen med den tradisjonelle katolske festdagen sankthansaften. Etter oppstanden i 1837-38 ble ikke nasjonaldagen feiret på flere år. Da den dukket opp igjen, var det i form av en religiøs fest, selv om bålene ennå var til stede. I Québec by i 1842 fant en stor religiøs prosesjon sted, noe som var opphavet til den kjente sankthansparaden. I 1843 grunnla Duveray l'Association Sain-Jean-Baptist (Sankthansforeningen), som var en veldedig og nasjonalistisk organisasjon etter det årets feiring i Montréal. 24. juni 1880 sang borgerne Ô Canada på nytt. Sangen ble fort populær, og ble snart kalt den fransk-kanadiske nasjonalsangen. Teksten er av Adolphe-Basile Routhier og melodien av Calixa Lavallée. I 1908 utnevnte paven Pius X Johannes døperen til fransk-kanadiernes skythelgen. Rullende scener med allegoriske opptrinn ble først innført i 1874. Mellom 1914 og 1923 fant det ikke sted noen feiring. Fra 1925 har sankthansdagen vært en fest- og fridag i provinsen Québec. "La revolution tranquille", den stille revolusjonen, som i løpet av sekstitallet endret det fransk-kanadiske samfunnet fra innsida fra å være et tradisjonelt, katolsk og autoritetstro samfunn til å tre inn i det 20. århundre, gjorde feiringen svært politisk. De yngre generasjonene kastet vrak på den religiøse symbolikken i feiringen. I 1968 fant et opptrinn sted under den tradisjonelle paraden. Nærværet av den nye statsministeren Pierre Trudeau og i forkant av et nytt valg oppsto det et oppløp hvor 290 personer ble arrestert. Trudeau ble filmet da han nektet å avbryte talen og gå ned fra talerstolen da demonstrantene kastet stein og flasker fylt med maling og syre. Opptaket ble vist på fjernsyn om kvelden, og bidro til seier for Trudeau og hans liberale parti. I 1969 ble et religiøst bilde av Johannes døperen ødelagt under et oppløp, noe som gjorde at feiringen ble avlyst i 1970. Nasjonaldag. 11. mai 1977 vedtok René Lévesques nye, separatistiske regjering at 24. juni skulle være Québecs offisielle nasjonaldag. Året etter ble organisasjonskomiteen for Québecs nasjonaldag opprettet. I 1984 ble ansvaret overlatt til "Mouvement national des Québecoises et des Québecois" (oversatt til: Kvinner og menn i Québecs nasjonale bevegelse), hvor det historiske Société Saint-Jean-Baptiste (Selskapet for Johannes døperen) utgjør en del. Sankthansdagen ble dermed nasjonaldagen for alle i Québec, ikke bare for den katolske, fransk-kanadiske befolkningen. Feiringen ble gradvis verdsliggjort, og feiringen utviklet seg til det den er i dag. Å tenne sankthansbål er fremdeles en levende tradisjon. I våre dager feires nasjonaldagen med en stor kulturfestival hvor "les québecois", fransk-kanadierne, viser sin eksistens og sin tilhørighet til landet. Den største feiringen finner sted på Abrahamsslettene utenfor bymuren i Québec by, hvor 300 000 mennesker samler seg hvert år. Fra 1978 har arbeidslovgivningen i Québec vedtatt at 24. juni skal være en offentlig fest- og fridag. Det vil si at dersom santkhansdagen faller på en søndag, vil man få fri den påfølgende mandag. Dette gjelder flere fest- og fridager i Canada. Arbeidstakere som må møte på jobb, har krav på tillegg. Feiring utenfor Québec. Sankthansfeiring, uten de nasjonale bindinger som finnes i Québec, er ikke bare et fransk-kanadisk fenomen. Både i de skandinaviske land, i Frankrike og i Spania er dette en dag som feires. Dagen kalles for øvrig fremdeles Saint-Jean-Baptiste, eller Johannes Døperen, på folkemunne i Québec. En million fransk-kanadiere bor utenfor Québec. Derfor feires dagen også i fransk-kanadiske kretser i Ontario, New England, i New Brunswick og i Manitoba og andre deler av den kanadiske vesten. Den største feiringen er Festival Franco-Ontarien, en festival for de fransktalende i Ontario som finner sted hvert år i hovedstaden Ottawa. Dagen feires også med et opptok i Paris, organisert av "Délégation génerale du Québec", provinsens offisielle representant i Frankrike. Også i New York, London, Brussel, Mexico by og Tokyo markerer "Délégation génerale" dagen med ulike aktiviteter. Politiske aspekter ved dagen. I noen kretser i de fransktalende samfunnene utenfor Québec beklager man at provinsen Québec har tatt beslag på denne festen, siden den i følge dem er en fest som forener alle fransktalende i Canada. På den andre siden har toneangivende kretser i Sociéte Saint-Jean-Baptiste beskyldt sentralregjeringen i Ottawa for å ha stjålet de historiske, nasjonale symbolene som lønnebladet og nasjonalhymnen Ô Canada. Intet av dette burde overraske, da alle aspektene ved nasjonsbyggingen i Québec både er omstridte og følsomme i Canada. Magne Henriksen. Magne Henriksen, (født 1945) er en norsk musiker, mest kjent som trekkspiller og vibrafonist. Leder av Magne Henriksens kor og orkester. Medlem av orkestrene Sturm und Drang, Gypsy Stars of Grünerløkka og Café Zigan. Tidligere med i dansebandene Bent Sølves og Terje Fjærns Orkester. Statens garantiinntekt for kunstnere fra 1999. Blasketøyene. Kart som viser plasseringen av Blasketøyene på vestkysten av Irland. Inis Tuaisceart sett fra Beiginis Irlands vestligste øy An Tiaracht Blasketøyene eller Blasket Islands (engelsk) eller Na Blascaoidí (irsk) er en liten øygruppe i Atlanterhavet på vestkysten av Irland. Øygruppen ligger like utenfor Dinglehalvøya i grevskapet Kerry i Republikken Irland. Blasketøyene er Irlands vestligste utpost. Noen regner dem også som Europas vestligste punkt, men minst tre andre øyer eller øygrupper ligger klart lenger vestlig; disse er (fra øst mot vest) Madeira, Island og Asorene. (Også enkelte av Kanariøyene ligger lenger vestlig, men Kanariøyene skal geografisk tilordnes Afrika). Inntil 1953 var øyene bebodd av en irsktalende befolkning, og var et Gaeltacht område. I 1953 ble det fra offentlig hold tatt initiativ til fraflytting. En stor del av den opprinnelige befolkningen emigrerte til USA, og bosatte seg i Springfield i Massachusetts. Andre bosatte seg på Dinglehalvøya. Omfattende antropologiske og lingvististiske studier ble gjort av øyboerne på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Great Blasket Island ("An Blascaod Mór") er den største av Blasketøyene. Den ligger om lag to kilometer fra fastlandet, og strekker seg seks kilometer i sørvestlig retning. Det høyeste punktet på An Blascaod Mór er "Croaghmore", 292 meter over havet. Det har ikke vært fastboende på øya siden 1953, men i sommerhalvåret er det endel mennesker som oppholder seg på øya. Beiginis (Beginish) er en mindre øy som ligger mellom An Blascaod Mór og fastlandet. Den er ikke mer enn 14 meter høy. Øya har en stor koloni av rødnebbterner, og er en viktig yngleplass for havert (gråsel). Inis Tuaisceart (Inishtooskert) er den nordligste av Blasketøyene, noe også navnet betyr. Den kalles også "An Fear Marbh", «den døde mannen», siden den sett fra Beiginis kan se ut som en mann som ligger på rygg med hendene langs siden. Øya har en koloni på rundt 20 000 havsvaler, som er en av verdens største havsvalekolonier (den største er regnet for å være Nólsoy på Færøyene). Det er også ruiner av gamle steinbygninger på øya. Øya er 172 meter høy. An Tiaracht (Tearaght Island) er den vestligste av Blasketøyene, og dermed også det vestligste punktet i Republikken Irland. Den ligger på 10 grader og 40 minutter vestlig lengde. Øya er omtrent en kilometer lang (øst-vest) og 500 meter bred (nord-sør). Den større østlige delen er 200 meter høy, mens toppen av den mindre delen i vest er 116 meter høy. De to delene er forent gjennom en smal klipperygg med en naturlig tunnel tvers gjennom. Som de andre øyene har også An Tiaracht et rikt fugleliv, med blant annet havlire og havsvale. Det er også forskjellige alkefugler, blant annet lunde. Av andre øyer blant Blasketøyene kan nevnes "Inis na Bró" (Inishnabro) og "Inis Mhic Uileáin" (Inishvickillane) .pa. .pa er Panamas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registrering av domenenavn på.pa-domenet gjøres på tredje nivå, under følgende kategoriserte Pennsylvania. Ettersom "PA" også er forkortelsen for den amerikanske staten Pennsylvania, så er domenet av og til blitt brukt i den betydningen, men dette er ikke blitt særlig utbredt. .gm. .gm er Gambias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Eksterne lenker. G m Siviltjeneste i Norge. Siviltjeneste i Norge er en ikke-militær form for vernepliktstjeneste. Personer som har slik tjeneste kalles sivilarbeidere. Tjenestens lengde er pr. dags dato 12 måneder, den samme tjenestetid som for vernepliktige i Forsvaret. Sivilarbeidere har normalt blitt satt inn i omsorgsyrker, særlig i barnehager og sykehjem. Mange har også arbeidet i ideelle organisasjoner; denne andelen har gått noe ned i senere år. Organisasjonen betaler da deler av deres lønn, men betraktelig mindre enn for en vanlig ansatt. Tidligere ble totalnektere offisielt klassifisert som sivilarbeidere som utførte tjeneste i en åpen anstalt; dette ble endret på grunn av internasjonalt press, ettersom de i realiteten var fengslet i opptil 16 måneder uten dom. "Balder magasin for militærnektere" er bladet om siviltjeneste. Den 1. juli 2011 signaliserte Jens Stoltenbergs andre regjering at den ønsket å avvikle den sivile verneplikten. Et lovforslag ble sendt ut på høring samme måned med høringsfrist 9. september 2011. Samtidig stanset innkalling av nye mannskaper. Stortinget behandlet saken 7. februar 2012 og vedtok å avvikle ordningen. En endringslov av 20. april 2012 trådte i kraft 1. juni 2012 iflg. resolusjon 25 mai 2012 nr. 462. Grunnlag for fritak fra militærtjeneste i Norge. Vernepliktige i Norge som av alvorlige overbevisningsgrunner ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, kan etter søknad fritas for militærtjeneste og overføres til sivil verneplikt. Dette er regulert i Militærnekterloven fra 1965, § 1. Tidligere måtte man inn til politiavhør for å grunngi sin overbevisning om ikke å delta i militæret, men i år 2000 ble det innført et system med egenerklæring da den tidligere ordningen ble sett på som både ressurskrevende og vilkårlig. I praksis betyr dette at enhver vernepliktig som underskriver et fastlagt skjema fra Justisdepartementet får innvilget sin søknad om siviltjeneste. Eneste unntak fra denne praksisen har vært vernepliktige som tidligere er straffedømt for vold, disse får som regel sin søknad avslått. Tjenestens innhold. Sivilarbeidere kan tjenestegjøre i omsorgsarbeid, ideelle organisasjoner m.m. Mange avtjener sin tjeneste hos organisasjoner, skoler og lignende som selv har søkt om godkjenning for mottak av sivilarbeidere. Siviltjenesten har imidlertid også egne samarbeidsprosjekter, for eksempel VOKT-prosjektet, en kameratstøtteordning ved ungdomsskoler. I tillegg utfører enkelte sin tjeneste i Dillingøy leir, eksempelvis kjøkkentjeneste. Arbeidet er definert som «oppdrag», noe som innebærer at sivilarbeideren har sitt ansettelsforhold hos Siviltjenesten, og ikke hos den aktuelle organisasjon. Sivilarbeidere faller således ikke inn under Arbeidsmiljøloven, se § 1-6 første ledd bokstav c. Administrasjon. Det er Siviltjenesten i Norge (tidligere kallt Siviltjenesteadministrasjonen), underlagt Justisdepartementet, som har ansvaret for landets sivilarbeidere. Virksomheten drives fra Dillingøy i Sperrebotn (nær Moss), og alle sivilarbeidere er innom denne leiren før de starter på selve tjenesten. Tidligere hadde man også Hustad leir, men denne ble nedlagt i 2004. Statistikk. 3008 søkte om siviltjeneste i 1998. Krølle Kro. Krølle Kro var et bevertningssted i Uranienborgveien 13, Oslo. I mange år var Krølle Kro samlingssted for kunstnere og studenter. Fra høsten 1985 frem til driften opphørte i 1992 var Krølle Kro viden kjent for sine onsdagskvelder med sigøynermusikk i regi av Oslo Tangoforening. Mange kjente artister var å høre på disse kveldene: Per Karang, Nils Økland, Erik Fossum Svendsen, Benone Damian, Stefan Bucur, Gjertruds sigøynerorkester, Roar Engelberg, Per Arntzen, Dag Hagen, Reidar Aarsand, Helge Ellingsen, Mikko Lampila. Orkestrene Gjertruds sigøynerorkester, Sturm und Drang og Primas har alle sitt utspring i musikkmiljøet på Krølle Kro. Fortsatt eksisterer det legendariske "Krøllepianoet", et 6-oktavers pianino fra Nordiska Pianofabriken. Pianoet er i Per Karangs eie. Et større maleri som allegorisk fremstiller folkelivet på "Krølle", dekket i sin tid en stor del av fondveggen. Bildet er utført av Sigrun Glomsås og Solveig Scharffenberg Larsen, og ble senere flyttet til restauranten Justisen i Møllergata. Erik Fossum Svendsen. Erik Fossum Svendsen (født 17. september 1955 i Moskva) er en norsk fiolinist og dirigent. Kjent som tolker av irsk og rumensk musikk. Medlem av orkestrene Primas, Gypsy Stars of Grünerløkka, Café Zigan, Tara. Samarbeider med Magne Henriksen, Per Karang,Roar Engelberg, Reidar Aarsand, Helge Ellingsen m.fl. Control+Alt+Delete. Control+Alt+Delete (ofte kortet ned til Ctrl+Alt+Del) er en tastekombinasjon på PC som brukes for å starte maskinen på nytt. På nyere Windows operativsystem starter man oppgavevelgeren, eller Windows Security som gir brukeren valget om å avslutte ett eller flere program. Operasjonen vil settes igang ved å trykke ned Delete(Del)-tasten på tastaturet samtidig som Control(ctrl)-tasten og Alt-tasten holdes nede. Denne tastekombinasjonen ble innført av David Bradley som jobbet som designer for det opprinnelige PC-konseptet hos IBM. David Bradley designet først Control+Alt+Escape som kombinasjonen som skulle iverksette en slik myk omstart av systemet, men han fant etter hvert ut at Control+Alt+Delete var en mer egnet kombinasjon ettersom man da måtte bruke to hender for å utføre kombinasjonen, noe som resulterte i at man ikke lenger kunne komme borti de utvalgte tastene og dermed starte maskinen tilfeldig. Selv om Bradley var hovedmannen bak tastekombinasjonen, er det Microsoft som har gjort den "kjent". I populærkultur. Ctrl+Alt+Del (CAD) er også en spillrelatert online tegneserie, skrevet av Tim Buckley Ctrl+Alt+Del er også Norges eldste radioprogram om dataspill som sendes på Studentradion fra Studentersamfundet i Trondhjem. Turi F. Lauenborg. Turi Frantze Lauenborg (født 30. oktober 1939) er en norsk illustratør. Hun har særlig arbeidet med tegninger og akvareller til barnebøker, blant annet Rune Belsviks bøker om Dustefjerten. Turi F. Lauenborg bor og arbeider i Oslo. Amsterdam-traktaten. Amsterdam-traktaten utgjorde ved sin ikrafttredelse den 1. mai 1999 den tredje revisjon av Den europeiske unions (EU) forfatningstraktater. Traktatens første del inneholder tekstjusteringer av EUs forfatningstraktater. Annen del er en forenkling av de tidligere traktatene hvor kun de relevante tidligere bestemmelsene er beholdt. I tredje del finnes 13 protokoller. Fjerde del består av 50 erklæringer. Amsterdam-traktatens viktigste endringer innebar blant annet at Europaparlamentet ble gitt en sterkere stilling ved at en ny «medbestemmelsesprosedyre» krevde at en gitt type lovgivning måtte godkjennes av parlamentet for å kunne vedtas. Flere politikkområder er lagt under «søyle 1» og krever derved flertallsvedtak. Kommisjonens president har fått et sterkere stilling. Det er blitt lagt større vekt på bærekraft i forhold til vekst og sysselsetting. Det er også blitt lagt til rette for «fleksibel integrasjon», slik at noen land kan utvikle tettere samarbeid enn andre. Ratifiseringshistorikk. I tabellen nedenfor vises hvilke land som har ratifisert Amsterdamtraktaten. Elisabeth Moseng. Elisabeth Moseng (født 12. april 1967) er en norsk illustratør. Hun har blant annet laget illustrasjoner for forlag, aviser, magasiner, design- og reklamebyråer. Moseng har to års utdannelse ved AD-linja på Westerdal Reklameskole, samt en bachelor-grad fra Kingston University i London. Hun arbeider særlig med grafiske teknikker og uttrykk, med flater og mønstre, og motivene og figurene har ofte et naivistisk, ekspressivt preg. Elisabeth Moseng er tilknyttet illustratør-fellesskapet "Illustratørene" i Oslo. Perseus av Makedonia. Perseus var konge av Oldtidens Makedonia fra 179-168 f.Kr. Han var sønn av Filip V. Året før Filip døde, hadde Perseus sørget for at hans romervennlige bror ble drept. Perseus hadde vært sjalu på brorens suksess som ambassadør i Roma, og hadde overbevist faren om at han måtte bli forgiftet som en potensiell usurpator. Et av Perseus første gjøremål etter å ha entret tronen var å fornye avtalen med Roma. Det var imidlertid andre handlinger fra Perseus side som uroet romerne. For det første begynte Perseus å blande seg inn i affærene til sine nabostater, og for det andre ga hans dynastiske ekteskap grobunn for bekymring i Roma. Like etter gikk Romerne og Perseus i krig, i det som i ettertiden er blitt kalt tredje makedonerkrig (171-168 f.Kr.). Selv om den makedonske kongen hadde suksess en liten periode, endte krigen i nederlag for Perseus, og han måtte overgi seg til den romerske generalen Lucius Aemilius Paullus etter slaget ved Pydna. Antigoniddynastiet ble oppløst og erstattet av fire republikker. I juni 2005 ble graven til Perseus funnet langs Via Valeria, nær Magliano de' Marsi (L'Aquila), av representanter fra det italienske departementet for kultur og en arkeologisk delegasjon fra Makedonia. Ivan. Ivan er en opprinnelig russisk variant av mannsnavnet Johannes, som betyr «Gud er nådig». Ivan har navnedag 22. januar i Norge og 24. mai i Sverige. Utbredelse. Ivan er et svært vanlig navn i Slovenia, Russland og Bulgaria. Det er også mye brukt i Spania og Chile. Varianten "Iván" er vanlig i Ungarn. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Ivan i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Marie Foss. Marie Foss (født 14. februar 1907 i Velje, Danmark, død 26. februar 1993 i Oslo) var musikkpedagog og kordirigent, kjent som leder av NRKs jentekor fra 1947 til 1985. Hun hadde musikkfaglig utdannelse fra København og hadde arbeidet som sang- og klaverpedagog før hun kom til Norge i 1938 som følge av sitt ekteskap. Hun startet jentekoret i 1947, først til bruk i Barnetimen, men koret fikk etter hvert stor betydning for flere deler av NRKs programtilbud. I 1972 startet hun "Studi0koret" som en videreføring for eldre sanger-jenter. Som eneste kor i verden erobret Studiekoret "The Silver Bowl" tre ganger i BBCs internasjonale korkonkurranse "Let the Peoples sing"; i 1972, 1975 og 1981. Hun mottok Kongens fortjenstmedalje i gull, Norges Landssangerforbunds "hederstegn i gull", og Spellemannsjuryens hederspris 1990, det siste sammen med Sølvguttenes leder Torstein Grythe. Aribert Heim. Aribert Ferdinand Heim (født 28. juni 1914 i Bad Radkersburg i Østerrike, antatt død i Kairo 10. august 1992), også kjent som «Dr. Død» eller «Slakteren fra Mauthausen», var en østerriksk medisiner og krigsforbryter. Som leirlege ved konsentrasjonsleirene Mauthausen og Buchenwald tok han i forbindelse med medisinske eksperimenter livet av mange fanger. SS-legens falske identitet og tilholdssted forble ukjent, og han var i 47 år ettersøkt over hele verden av nazijegere fra Simon Wiesenthal-senteret i Jerusalem. I det en i 2009 motvillig avblåser leteaksjonen ville Heim ha vært 94 år hvis han levde. De siste årene av sitt liv bodde Heim stille og tilbaketrukket, som gjest ved det nå nedlagte hotellet Kasr el Medina i Kairo, under pseudonymet Tarek Hussein Farid. Her opererte han som et medlem av eiererfamilien Doma. Dødsdatoen er oppgitt av sønnen Rüdiger Heim (f. 1955), som også opplyser at faren døde av kreft. Aribert Heim var sønn av en politimann og en husmor. Han studerte medisin, tok den medisinske doktorgrad i Wien og meldte seg i første del av 1940 som frivillig til Waffen-SS. I oktober 1941 ble han beordret til KZ Mauthausen. Der begynte han med menneskeforsøk. Når han anså seg å måtte studere friske indre organer kunne han velge ut friske fanger som så ble avlivet ved giftinjeksjoner direkte i hjertet (gjerne med fenol). Eller han fjernet levende organer fra syke under narkose, uten anestesi, slik at de døde i etterkant, gjerne etter at de våknet av narkosen. Eksperimentene var sadistiske, og ble utført blant annet på jødiske fanger og på spanske republikanere. Fangene i Mauthausen kalte ham «Doktor Død». Hans virksomhet har mange fellestrekk med hva legen Josef Mengele i Auschwitz foretok seg. Den 15. mars 1945 ble Heim arrestert av amerikanske militære styrker og internert i krigsfangeleir ved Ludwigsburg. I 1949 ble han under underlige omstendigheter løslatt. Han giftet seg og praktiserte som lege til 1961 i det sørlige Tyskland. I 1962 ble det reist tiltale mot ham, og da gikk han under jorden. Det gjelder en dusør til dem som hjelper politiet med å fakke ham: Politiet i Baden-Württemberg har utlovet euro, og dessuten er det utlovet euro fra Simon Wiesenthal-senteret. Heim er blant Tysklands mest ettersøkte personer. I oktober 2005 mente man å ha sterke indisier på at han bodde på den spanske middelhavskysten i nærheten av Dénia. Ved slutten av den måneden skal han angivelig ha flyktet via Madrid til Sør-Amerika, og angivelig har han siden tidlig 2006 oppholdt seg et sted i Chile. I juni 2007 ble den norske tidligere frontkjemperen Fredrik Jensen satt under politietterforskning for angivelig å ha assistert Heim mens han oppholdt seg i Spania. Død. I boken "Ingen glemsel – ingen tilgivelse" fra høsten 2007 hevder den tidligere obersten i den israelske hæren, Danny Baz, at han var med på å drepe Heim i 1982 gjennom en jødisk hevngruppe kalt «Uglen» på øya Catalina utenfor Los Angeles. Etter drapet skal de ha dumpet liket i Stillehavet. Dette blir avvist av nazijegerne. I 2009 rapporterte den tyske TV-stasjonen ZDF at Heim døde i Kairo den 10. august 1992. Dette bestrides imidlertid av andre, blant annet har det ikke vært mulig å oppspore graven eller levningene hans. I en BBC-dokumentar som ble sendt 12. september 2009 ble det hevdet at tysk politi hadde besøkte Kairo i 2009, uten å finne noen beviser på Heims død. I 2012 fastslo en tysk domstol at han døde av kreft i Kairo i 1992. Anomosetidae. Anomosetidae er en gruppe av primitive sommerfugler som bare omfatter én kjent art, "Anomoses hylecoetes", som lever i Queensland og New South Wales i Australia. Den hører til overfamilien rotetere (Hepialoidea). Utseende. En liten, brunspraglete møll. For- og bakvingene er nokså like på form, bakvingene er litt smalere og spissere. Antennene er omtrent dobbelt så lange som hodets bredde og trådformede. Forvingen er spraglet i brunt og metallisk, bakvingen er ensfarget grålig. I motsetning til den nært beslektede familien rotetere (Hepialidae) er bakkroppen liten og slank. Neotheoridae. Neotheoridae er en primitive gruppe sommerfugler som bare er kjent fra et enkelt eksemplar, en hunn som ble funnet i Mato Grosso i Brasil. Den ble beskrevet av Niels P. Kristensen i 1978 som "Neotheora chiloides". Ingenting er kjent om biologien. Lǐ (neokonfucianisme). 理 Lǐ (理) er et filosofisk konfuciansk begrep som ble utviklet under Song-dynastiets neokonfucianisme, da konfucianismen tok opp i seg noen nye elementer fra både taoisme og buddhisme. Forvirrende nok har konfucianismen to begreper som lyder "lǐ", med hver sin innholdsbestemmelse. Det er det yngste som denne artikkelen handler om. Det andre begrepet "lǐ" (礼, tradisjonelt tegn: 禮) som griper tilbake til konfucianismens opphav, behandles i egen artikkel. Det neokonfucianske Lǐ gjengis gjerne som «det ytterste prinsipp». Det står i relasjon til qì. Det er "lǐ" som i denne relasjonen fastsetter alle tings egentlige natur, mens "qì" er den substans som får sin form under innflytelse fra "lǐ". Prinsippet gjelder både for menneskelig adferd som for prosesser i naturen. Det var den neokonfucianske filosof Zhu Xi (1130–1200) som i særlig grad formet forståelsen av begrepet. Zhu Xis filosofi tok utgangspunkt i den naturlige verden, men hadd også moralske implikasjoner. "Lǐ" eksisterer i mennesket, og heri ligger menneskets evne til det gode. Men ikke alle mennesker makter å virkeliggjøre dette gode, la "lǐ" gi det gode form, fordi deres "qì" kommer i veien. Ennskjønt "qì" gir menneskets dets fysiske form, kan det virke hemmende eller blokkerende for dets sanne menneskelige natur. Dermed beveger "qì" oss til å handle galt og forhildrer oss fra å erkjenne hvorfor våre gjerninger er gale eller onde. Men heldigvis er det ved en prosess av selvgranskning og selverkjennelse mulig for menneskets å erkjenn sin egen "lǐ" og dermed unngå dårlig oppførsel. Zhu Xi sammenligner et sted "lǐ" (menneskenaturen) med en perle og "qì" (materien) med en vannpytt. Han ser for seg at perlen befinner seg nede i vanndammen, og sier at vannets beskaffenhet – om det er klart eller om det er grumsete – avhenger av betrakterens dygd og erkjennelse. Uvitende eller onde mennesker kan ha den samme natur ("lǐ") som de kloke og god, men deres "qì" er annerledes. For de vise er "qì" likesom rolig og klart vann som muliggjør "lǐ"-perlen å bli sett i all sin glans. Men for den uvitende eller onde er "qì" som sølevann. – Dyr har ifølge Zhu Qi egentlig også en dygdig natur, men deres "qì" er som tykk søle. Zhu Xi tolket denne erkjennelsen inn i noen av de konfucianske klassikere. Han fremholder at Mesteren selv, vismannen Konfucius, erkjente "lǐ" helt klart, både "lǐ" i verden, i tingene, i samfunnet og i seg selv, og som handlet deretter. I virkeligheten var Zhu Xis lære om "lǐ"/"qì" en nyskapning; under konfucianismens første 1.300 år var det få om noen metafysiske ansatser om tingenes indre natur (selv om man hadde utviklet lærer om menneskets iboende godhet eller ondskap). Konfucius avgrenset seg selv mye godt til å fokusere på personlig adferd, mellommenneskelige relasjoner og samfunnet i stort. Zhu Xi lærte at samfunnet har sin egen "lǐ", og samfunnslederne trenger å forstå den for å kunne være gode herskere. Av den grunn bør herskerrollen være forbeholdt de vise. Hvordan en hersker tilegner seg kunnskap av "lǐ", er det grunnleggende skillemerke mellom to hovedretninger innen neokonfucianismen. Zhu Xi betraktes som grunnlegger av "den rasjonalistiske skole" ("lǐxue"), hvoretter det er ved menneskets eget resonnement, ved dets analyser og observasjoner, at det erkjenner "lǐ". Men noen århundrer, under Ming-dynastiet, oppstod det en annen retning, "den idealistiske skole" ("lǐxiǎng"?). Dens ledende eksponent var filosofen Wang Yangming (1472–1529), og han promoverte begrepet "Det universelle sinn". Det var ikke i observasjoner eller resonnementer at mennesket ble oppyst om "lǐ"s sanne vesen; det skjedde ved intuitiv erkjennelse eller spontane inngivelser. Innvirkningen fra buddhismen, og særlig fra Chan-buddhismen, er her påtakelig. Selv om også Zhu Xi var influert av buddhismen, overtok han ikke så mange impulser derfra som Wang Yangming. Den buddhistiske innflytelse ble i øvrig fornektet av neokonfucianerne. Vel betjente de seg fra buddhistisk tankegods, men de mente å finne de tankene i den gamle konfucianisme og i de klassiske verker. Neokonfucianismen var i sine ytringer sterkt negativ til buddhismen. Factor 17. Factor 17 er et lokalt rockeband fra Haugesund. Det ble opprettet januar 2006, og har siden den gang spilt en rekke konserter og et par demoer. De gir nå ut sin første singel, «It's all happening!» Singelen kommer ut omkring september 2007. Bandet har deltatt på en rekke arrangementer, som Ungdommens kulturmønstring, Rockfest Vorespiel og Rocke Konsert Kopervik 07. Fremover jobber de med nye låter i øvelses lokalet og i studio, også et mulig album i 2008. De har også vært aktuelle på Radio Haugaland i februar-/mai-perioden med demolåten «Don't come back for more». I desember 2007 ble Factor 17 tilbudt plass på en punk-samle-CD "Punk Kills vol.2", produsert av 272Records i Los Angeles, USA. Låta som er på den er «High On Rock». Dette ble en nyhet på TV Haugaland, og så på TV Norge. Innslaget er å finne på YouTube. Wang Yangming. Wang Yangming (kinesisk: 王陽明, pinyin: "Wáng Yángmíng"; født 1472 i Yuyao ved Ningbo i Zhejiang i Kina, død 1529), også kalt "Wang Shouren", var en filosof, mandarin, kalliograf og general under Ming-dynastiets Kina. Han regnes som en av neokonfucianismens mest ledende filosofer, nesten på høyde med Zhu Xi (1130–1200) fra Song-dynastiets tider. Han forkastet Zhu Xis rasjonalistiske dualisme og forfektet det syn at menneskets erkjennelse av god og ondt og dermed av sin egen natur (av sin "lǐ") var en medfødt egenskap slik at den ble klart for mennesket som ved spontan inngivelse. Denne skoleretning innen neokonfucianismen er blitt gitt merkelappen "den idealistiske skole" (i motsetning til "den rasjonalistiske skole"). Wang Yangmings tenkning om spontan inngivelse, eller medfødt viten, skulle påvirke japanske filosofer som Motoori Norinaga og samuraietikken. I tett tilknytning til tanken om medfødt viten stod Wangs innstillng til handlinger. Innsikt i det gode skulle naturlig føre til god handling. Som eksempel anførte han barnlig pietet: Et barns hedring av foreldrene er ikke avhengig av hva foreldrene gjør eller av deres egenskaper, men er allerede nedlagt i menneskets hjerte og trenger seg derfor frem til virkeliggjørelse. Eksterne lenker. Wang Yangming Wang Yangming Østfold politidistrikt. Østfold politidistrikt har hovedsete i Sarpsborg og betjener kommunene Aremark, Fredrikstad, Halden, Hvaler, Marker, Moss, Rakkestad, Rygge, Rømskog, Råde, Sarpsborg og Våler. Øvrige kommuner i Østfold hører til Follo politidistrikt. Politimester i Østfold er Beate Gangås, som sitter i Sarpsborg med sin administrasjon. Koreansk hund. Koreansk hund ("noo-rung-yee" eller "nureongi" og "hwangu") er en mellomstor spisshundlignende pariahund med opprinnelse i Korea, der omkring en fjerdepart av befolkningen tradisjonelt spiser hundekjøtt. I tillegg til å være den mest populære mathunden i Korea, brukes denne hunden også som både som jakthund og vakthund i hjemlandet. Koreansk hund minner mye om koreansk jindo, men den er noe større og kraftigere og skal dessuten ha hjørnetenner som heller svakt innover i munnhulen. Koreanske kynologer hevder at koreansk hund og koreansk jindo er nære slektninger. Mange regner derfor med at den kan ha utviklet seg fra en felles progenitor. Man antar derfor at den er svært gammel av opprinnelse. Til tross for at den gjerne lever i en pariatilværelse, holder rasen seg homogen. Den blir imidlertid ikke akseptert som egen hunderase av de store internasjonale kennelklubbene. Stormvarselet. Stormvarselet på Bjørnehaugen i Kristiansund er Norges eneste stormvarsel som fortsatt er i daglig drift. Meningen med varselet er at det skal varsle båter og lignende om uvær. Tre loddrette lys forteller hvor sterk vinden er og hvor den kommer fra. Grønt lys varsler storm, og kombinasjoner med rødt og hvitt angir vindretningen. Varslingene styres fra brann- og redningsvesenet. Stormvarselet stod opprinnelig på Rådhusplassen, der det ble satt opp i 1898, men ble flyttet til Bjørnehaugen i 1932. Varslinger. I en periode fram til midten av 70-tallet ble Stormvarselet betjent av Havnebetjent Pål Bugge. Da han gikk av med pensjon ble Stormvarselet foreslått nedlagt, men nedleggelsen ble forhindret av daværende ordfører i Kristiansund Asbjørn Jordahl. Det ble bestemt å fortsette med varslene, men fra da av bare med nattsignaler (lys). De gamle dagsignalene bestod av kombinasjoner av kjegler og kuler. Rune Sørensen. Rune Jørgen Sørensen (født 1955) er cand.polit. (1982) og dr. philos (1986) i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Sørensen har vært professor ved Handelshøyskolen BI fra 1989. Han var prorektor ved BI i perioden 1993-97, og han var ansatt som stipendiat og førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap (Universitetet i Oslo) i perioden 1982-1989. Sørensen er professor II ved Forsvarets Stabsskole (2006–). Høsten 2007 hadde Sørensen sabbatts-halvår. Forskningsinteresser. Styrings- og effektivitetsproblemer i offentlig sektor omfatter effekter av ulike typer av offentlig regulering, eierskap/tilknytningsformer, og finansiering, samt hvilke politiske og økonomiske drivkrefter som kan forklare reformer i offentlig sektor. Også forskningen innenfor helsepolitikk og -økonomi omfatter virkninger av offentlig politikk på effektivitet og likhet. Hovedinteressen har vært allmennlegetjenesten, spesielt effekter av konkurranse, finansiering og ulike kontraktsformer på tjenesteproduksjonen innenfor sektoren. Kommuner og fylkeskommuner er både et laboratorium for empiriske analyser av allmenne politisk-økonomiske fenomener, og et interessefelt i seg selv. Forskningen er konsentrert om effekter av statlig styring og lokaldemokrati på kommunale oppgaveprioriteringer, tjenesteorganisering samt hensyn til effektivitet og likhet i tjenestetilbud. Publikasjoner. Sørensen har publisert bredt i en rekke internasjonalt anerkjente tidsskrifter og har også en betydelig publisering i norske tidsskrifter og i form av bøker på norske forlag. Åvella kraftverk. Åvella kraftverk ble satt i drift i desember 1924. Kraftverket er eid av VOKKS som er et kommunalt selskap eid av kommunene Etnedal og Nordre Land. Åvella får sin kraft fra Aksjøen, Svartvannene og Flesavassdraget. Da Åvella stod ferdig var den det kraftverket med tredje størst fallhøyde på Østlandet. Åvella var det andre kommunale elektrisitetsverket som ble etablert i Randsfjord-vassdraget. Fra før fantes Toverud kraftstasjon i Gran på Hadeland, etablert i 1915. Med etableringen av et kommunalt elektrisitetsverk i Land var industri og privatpersoner sikret elektrisk kraft. I 1931 hadde selskapet ca 1600 abonnenter, i alle kommunene i Land. Kraftsalget gikk først og fremst til privatpersoner siden det var begrenset industri i regionen. Åvella kraftverk eies fortsatt av VOKKS. Rikssvensk. Rikssvensk, også kalt standardsvensk, er den form for svensk som, i motsetning til dialekter, anses for å være nøytral og ikke forbundet med noe bestemt område hvor svensk tales. Begrepet brukes både om det skriftlige standardspråket, men også om et talt standardspråk. Det førstnevnte er et helhetlig skriftspråk som begynte vokste fram under yngre fornsvensk tid, og det sistnenvte er uttale som er fritt for regionalt preg og som anvendes i offentlig sammenheng, slik som i media. Uttale som er helt uten regionalt preg eksisterer imidlertid trolig kun i teorien, men i formelle sammenhenger blir uttale lagt så nære standardspråket som mulig. Man bytter for eksempel ut dialektale ord og snakker tydeligere. Utenfor Sverige benyttes ordet rikssvensk for å betegne de varianter av svensk som tales i Sverige, det vil si «sverigesvensk», i motsetning til finlandssvensk og estlandssvensk. På samme måte brukes uttrykket rikssvensker om svensker i Sverige, i motsetning til finlandssvensker. Standardisert skriftspråk. a> fra 1541 ble skrevet i en tid da svensk riksskriftspråk hadde begynt å vokse fram, og anvender også et relativt helhetlig språk. Før det talte skriftspråket vokste fram, eksisterte det et skriftspråk som var relativt enhetlig og likeformet, i motsetning til dialektene. Ifølge Elias Wessén var skriftspråket «et uttrykk for rikets enhet og selvstendighet, bæreren av høyere kultur, derfor temmelig utsatt for ytre innflytelse gjennom tidens løp.» De eldste bevarte skriftene på svensk er fra 1200- og 1300-tallet, blant disse Vestgøtaloven fra 1220. Det som førte til at skriftspråket ble påbegynt standardisert på 1500-tallet, var at riksdekkende tekster ble utgitt på svensk fra denne tidsperioden. Av særskilt betydning var Gustav Vasas bibel, den første bibeloversettelsen på svensk med relativt enhetlig staving. I yngre fornsvensk tid, det vil si mellom 1375 og 1526, kom mye av litteraturen fra Vadstena kloster, hvorav mye hadde religiøst innhold. Molde og Wessén skriver: «[At] den litterære virksomheten i så høy grad var samlet på et sted, var selvsagt gunstig for framveksten av en fast tradisjon innen skriftspråket.» Videre skriver de at ettersom klosteret egnet seg godt til avskrivning, skrev man ikke etter uttale, men heller etter mønstre etter tradisjonelle prinsipper. Det nyskapte skriftspråket som blir brukt i Vadstenahåndskriftene dominerte på denne måten over lokale svingninger, og slik ble det skrevne språket et riksspråk. I dag er standardspråket den språkformen svneske barn lærer å lese og skrive på skolen, og dets staving og bøyninger er normert i Svenska Akademiens ordliste. Det talte riksspråket. På begynnelsen av 1600-tallet begynte felles uttale å vokse fram blant den utdannede delen av befolkningen. Dette talespråket var sterkt påvirket av den leste uttalen av det standardiserte skriftspråket. Utviklingen hengte sammen med sentraliseringsprosessen hvor hovedstaden ble politisk, administrativt, religiøst og kulturelt midtpunkt. De dialektene som ble talt rundt Mälerområdet kom dermed til å utgjøre basen for riksspråket. De dialektene som ble brukt i området rundt hovedstaden har imidlertid vært utsatt for påvirkning utenfra, så flere dialekter har hatt felles påvirkning på riksspråket. Rikssvensk har ord og ordformer fra ulike dialekter, ettersom adelen flyttet til hovedstaden fra ulike steder rundt om på landsbygda, og dermed bidro til et blandet språk. For eksempel heter det på rikssvensk "smör", hvor den uppländska formen har vunnet fram, og ikke "smjör" som det kan hete på dialekt. På samme måte kommer andre ord og talemåter fra andre dialekter. Det kan man for eksempel se på ord hvor konsonantkombinasjonen "rd" blir erstattet av en tykk "l" (som imidlertid ikke er tykk på rikssvensk). Dette eksisterer i dag i mange svanske dialekter, og eksempler på slike ord er "vålnad" (norsk "spøkelse", ordet kommer fra "vårda"), og "utböling" (norsk "utskudd", ordet kommer fra "börd"). Den obligatoriske folkeskolen ble innført i 1842, og etter dette ble talespråket i enda høyere grad påvirket av skriftspråket. Den slipte bort dialektelle trekk, og lærte den oppvoksende generasjon skriftspråkuttalen. Mange tilfeller av talespråklige uttale av ord er derfor forsvunnet. Før kunne man i uttalt riksspråk uttale "av", "till" og "efter" som "å(v)", "te", og "etter", noe som i dag er dialektell uttale. Andre tilfeller av talespråklige ord lever fortsatt, slik som "skjuss" for "skjuts" og "bråsska" for "brådska". Innen det svenske språkområdet er det stadig mer vanlig at dialektene utjevnes, og at man beveger seg mot et mer enhetlig språk nærmere riksspråket. Dette skyldes stor grad økt grad av bevegelse i samfunnet, med innflytning til bygder og familiedannelser hvor en eller begge foreldrene kommer utenfra. Den største trusselen mot dialektene er overgang til standardspråk innen familier, og utflytning fra hjembygden. Trusselen mot de dialekter som ikke er gjensidig forståelig med standardspråk er stor, ettersom en av talerne av en dialekt kan komme til å måtte tilpasse seg til standardspråket ved samtlae med en som taler standardspråk, og hvor dialektuttalen på denne måten ikke lengre får en funksjonell anvendelse. Slik forårsaker økte bevegelser innenfor samfunnet en oppløsning av dialektene. Tidligere antok man at det var kringkastingsmedia som i sterkest grad bidro til utjevning av dialektene, men det er snarere slik at kringkastingsmedia legger et mønster for standardspråk, og enkelte steder er det bevist at kringkastingsmedia har styrket dialekten og vist at den har en funksjon utenfor lokalmiljøet. I Österbotten er det for eksempel tegn på at dialekt blir benyttet av ungdommer i SMS. Regionalt riksspråk. Ifølge Olle Josephson, professot i nordiske språk ved Stockholms universitet, bør man ikke bruke termen dialekt når en person i hovedsak taler riksspråk, men med et visst regional preg, slik som når intonasjonen kan avsløre hvor taleren kommer fra. Da er det, ifølge Josephson, heller snakk om "regionale varianter av riksspråket". En slik variant av riksspråket kalles også "regionalt riksspråk", eller "regionalt standardspråk". For det skrevne standardspråket er det en standard for helespråkområdet, mens det talte språket kan variere. Et eksempel på det er finlandssvensk, som er en regional variant av riksspråket med bestemte særskilte egenskaper som strekker seg over hele det svenskspråklige Finland. Innenfor regionen kan det så forekomme ulike regionale dialekter. Et regionalt skriftspråk er imidlertid et relativt begrep, og ligger mellom dialekter og et talt språk uten regionalt preg. Det regionale riksspråket er imidlertid mer sosialt akseptert og anvendelig også i formelle sammenhenger. Man bruker i Sverige å telle med noen få regionale riksspråk, som finlandssvensk, en sydsvensk, en vestsvensk, en norrländsk, en mellansvensk og eventuelt også en gotlandsk. Vesla Vetlesen. Vesla Gunvor Vetlesen (født 1930 i Farsund) er en norsk politiker (Arbeiderpartiet). Hun var bistandssekretær i LOs Internasjonale avdeling 1980—1994, og bistandsminister (statsråd i Departementet for utviklingshjelp) fra 1986 til 1988 i Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Hun har skrevet flere bøker – blant annet to bøker om orkideer og "Osloflora" fra 2005. Vesla Vetlesen var gift med organisasjonsmannen Leif Vetlesen (1921–2003). Pungsanhund. Pungsanhund ("poong-san gae/kae") er en mellomstor spisshundlignende urhundtype med opprinnelse fra fjellene i Pungso (Kaemaplatået) i Kimhyonggwon (tidligere kjent som Pungsan), sørøst i Ryanggang regionen i Nord-Korea. Den er endemisk for dette området og har levd der som pariahund gjennom århundrer. Opprinnelse og alder. Pungsanhund minner mye om koreansk jindo og kan ha et felles opphav med denne og østsibirsk laika (slik noen hevder), men dens nærmeste slektning er den i vesten helt ukjente miryanghunden fra regionen Sør-Gyeongsang i Sør-Korea. Pungsanhund ble erklært å være en nasjonalskatt i Korea i 1942. Under andre verdenskrig ble denne og andre lignende koreanske hunder (ikke koreansk jindo) slaktet ned av japanske invasjonsstyrker for skinnets skyld. I ettertid har det blitt anslått av forskere at inntil 300 000 hunder (alle raser inkludert) måtte bøte med livet for at japanske soldater ikke skulle fryse. Etter at Koreakrigen endte i 1953, har det imidlertid vært vanskelig å få tilgang på adekvat informasjon om pungsanhund. Man vet imidlertid at nordkoreanske myndigheter tok affære for å sikre hundens framtid. Det ble blant annet bygd kenneler for avl, som kontrolleres av myndighetene. Alle kull blir nøye registrert og skjebnen til hver enkelt hund styrt. Hunden brukes for det meste som brukshund av de milliære styrkene i landet. I dag hevdes det at renrasede pungsanhunder kun finnes blant de militære styrkene i Nord-Korea. Den 13. juni 2000 ble imidlertid to ekte pungsanhunder (valper) gitt i gave til den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung av nordkoreanske myndigheter, i forbindelse med toppmøtet som fant sted mellom de to statene. Valpene fikk navnet "Woo-ree" og "Doo-ree ", som betyr henholdsvis "vi (sammen)" og "to". På 1990-tallet begynte det imidlertid å spre seg et rykte om at pungsanhunder var blitt smuglet ut av Nord-Korea. Snart dukket det også opp oppdrettere utenfor landet som hevdet å kunne tilby ekte pungsanhunder, men dette ble tilbakevist av nordkoreanske myndigheter. Så langt kjent har denne hunden aldri blitt eksportert ut av hjemlandet før 2000. Dessverre er ellers svært lite kjent om denne urhunden, som trolig er minst like gammel som jindohunden, men noe større og kraftigere. Den er hvit eller kremhvit i fargen, og pelsen er tettere og kraftigere enn jindohundens. Pungsanhund skal, i likhet med koreansk jindo, være en usedvanlig dyktig jakthund, som alene nedlegger villsvin. Russiske jegere skal også ha brukt denne hunden som jakthund på tiger. Den blir imidlertid ikke akseptert av de store internasjonale kennelklubbene. Annet. Pungsanhund og amerikansk poongsan er ikke identiske. Sistnevnte er en moderne nordamerikansk gjenskapning som ble avlet fram på 1990-tallet i USA. Opphavet er uekte pungsanhunder som kom til USA fra Asia, under dekke av å være ekte pungsanhunder smuglet ut fra Nord-Korea. Dette medførte imidlertid ikke riktighet. Vanndamman. Vanndamman er en samling av flere vanndammer som ligger i Kristiansund. Tidligere ble de brukt som vannforsyning, men i dag er området brukt som turområde i de høyest beliggende områdene på Kirkelandet. Kristiansund fikk store problemer med vannforsyningen da byen vokste sterkt på 1800-tallet. Brann- og veiinspektør Peder Rosentræder planla og oppførte en dam som lå like ovenfor "Roligheten". Fra denne dammen førte en vannledning i uthulte trestokker ned til en vannpost nær den senere "Øverparken". Men demningen brast, og vannet fosset ned Langveien. De som fikk skikk på byens vannforsyning var først ingeniør Hagbart Brinchmann og senere stadsingeniør Carl G. Bäckstrøm. Rundt de dengang så nakne knausene på Vardefjellet ble det anlagt et sinnrikt «takrenneanlegg» for å samle vann. Anlegget ble tatt ut av drift i 1908 og omgjort til friområde, Kringsjå, med renneanleggene som spaserveier. Her kan du se de tre store dammene. Svanedammen er den eldste av dammene i det gamle vannverksystemet. Den brukes i dag som tilholdssted for fugler av mange arter. Standardspråk. Et standardspråk er en varietet av et språk som formelt eller de facto har fått offisiell status eller en spesiell status som prestisjespråk. Siden standardspråk vanligvis dominerer i mediene og undervises i skolene, blir de ofte oppfattet som mer «korrekt» enn (andre) dialekter eller sosiolekter. Ofte er standardspråket basert på språket til en sosial elite, gjerne (men ikke alltid) knyttet til hovedstaden. Det er i de fleste land vanlig at det eksisterer minst en standarduttale som har en særlig status og prestisje. Dette er tilfelle i land som Danmark, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Italia og Frankrike. Ingen av de to norske målformene bokmål og nynorsk har noen offisielt sanksjonert uttale. Riksmålets normeringsorgan fastholder derimot at riksmål er et standardisert skrift- og talespråk, og i realiteten er dette også situasjonen for det næridentiske bokmål, der talemålet standard østnorsk utgjør den standardiserte uttalen i det minste på Østlandet, mens penbergensk og fintrønder utgjør standardiserte talemål i andre landsdeler. Standard østnorsk har sine røtter i standardspråket dannet dagligtale, som var den norske overklassens uttale av det danske språket. Også nynorsk har en standardisert uttale, slik den brukes på teaterscener og i NRK, men standard nynorsk brukes lite av vanlige språkbrukere. Liste over Norges bistandsministre. Liste over Norges bistands- og utviklingsministre. Som følge av at Kåre Willochs regjering ble utvidet høsten 1983, ble statsrådsposten som bistandsminister opprettet med virkning fra 1. januar 1984 med ansvar for Departementet for utviklingshjelp. Dette departementet ble nedlagt 31. desember 1989. De senere regjeringer har likevel hatt en bistands- eller utviklingsminister, med sete i Utenriksdepartementet. Bistand Ordforråd. Ordforrådet eller vokabularet i et språk er settet av medlemmer i de åpne og lukkede ordklassene. Man kan også snakke om ordforrådet til en enkeltperson. Det "aktive ordforrådet" er mengden av ord man bruker når man snakker et visst språk, det "passive" er antallet ord man forstår. Størrelse. I teorien er ordforrådet i et språk tilnærmet uendelig stort, i og med at det alltid er mulig å danne nye ord, ved hjelp av sammensetting, avledning og låning. Om man bare regner antall røtter er det som regel bare mellom 10 000 og 20 000 røtter i et språk, og i språk med få lånord og godt utviklede avledningsprosesser kan det også være færre. Samtaler. Opptrykk av "Samtaler" eller "«Analects»", i Östasiatiska Museet, Stockholm. a>. Den kinesiske skriften betyr "Portrett av Den første lærer, Konfutse, idet han underviser. "Samtaler", "Samtalene" eller "Lunyu" (kinesisk: 论语 / 論語, pinyin: "Lùnyǔ" eller "Lún yǔ"), også kalt "Konfucius' analekter" , er et kinesisk skrift fra ca 450 f.Kr. som regnes som en av de konfucianske klassikere. Verket fremstilles som læreutsagn fra filosofen Konfutse (Konfucius, 551-479 f.Kr.), og ble antagelig sammenstilt kort tid etter hans død. Den eldste samlede utgaven er kjent i dag finnes i "Samlede forklaringer til Samtaler, Lunyu jijie" av He Yan (død 249). Verket utgjør et collage av ca 500 korte aforistiske fragmenter, og hvert enkelt utsagn står som regel uten å bli føyd inn i noen kontekst. I form og innhold kan boken minne om Platons opptegnelser om Sokrates' dialoger med sine disipler. Konfutse og hans samtaler. Teksten inneholder både korte dialoger i en form hvor eleven spør og mesteren svarer, og løsrevne aforistiske utsagn. Noen av utsagnene er karakteristikker av personer i samtida, mens andre er helt generelle. Det er en vanlig antagelse at Analektene ble forfattet over en periode på 30 til 50 år. De ble påbegynt under Vår- og høstannalenes tid, og ble i sin opprinnelige form fullført under De stridende staters tid. Bortimot tretti av Konfutses disipler er navngitt i Samtaler. Noen av dem nevnes bare en gang, mens andre som Zilu og Zigong er nevnt ca førti ganger. Versjonshistorie. Det er en rekke uklare steder i Analektene, og det er også utsagn som man i dag erkjenner at ikke kan ha stammet fra Konfutes egen munn. Slik verket slik er kjent i dag, synes det som om det i det vesentlige var tre originaltekster som stod til disposisjon. Den ene stammet fra den gamle staten Lu, der Konfutse ble født og der han tilbagte det meste av sitt liv. Den annen stammet fra Qi; denne teksten var mer utførlig og synes å ha oppstått senere enn den første. Den tredje teksten, gu-utgaven regnes som den mer autentiske, og den var også den aller eldste. Denne såkalte «Gamle Lunyu» ble oppdaget ca år 150 f.Kr. i Konfucius' bolig. Den var skrevet med tegn som datiden hadde vanskelig for å tolke, og derfor forble den upåaktet i lengre tid. Den eldste referansen til verket finnes i bibliografien i historieverket "Hanshu" (Historien om det forrige Han-dynastiet) av Ban Gu (32-92). Ban Gu nevner hele 12 titler i bibliografiens seksjon for "Samtaler", blant dem både Lu-, Qi- og Gu-utgaven. Også Mengzi (372-289 f.Kr.) og verket Zuozhuan (ca 390 f.Kr.) siterer utsagn av Konfutse, uten at "Samtaler" nevnes særskilt. Mye av det opprinnelige materiale fra de eldste utgavene er tapt, ikke minst på grunn av den omfattende bokbrenningen av konfucianske og nær alle andre skrifter som ble forordnet og gjennomført under Qing-dynastiet i 213 f.Kr.. Det som overlevde denne brannen var dokumenter som enkelte filosofer hadde holdt unna med fare for sine egne liv, dokumenter som ble oppdaget i ettertid, og nedtegnelser av gjenfortellinger eller utenatlærte segmenter av de gamle bøker. Den eldste samlede utgaven som er kjent i dag finnes i "Samlede forklaringer til Samtaler, Lunyu jijie" av He Yan (død 249). Tittelen og fremstillingen ser ut til å forutsette at det fantes tidligere kommentarer og forklaringer til verket. Etter denne er det flere kommentatorer. Ma Rong (79-166) og hans elev Zheng Xuan (127-200) skrev betydelige kommentarer til Lunyu; disse er ikke kjent for ettertiden annet enn indirekte og i fragmenter. Store utdrag fra Zheng Huans verk er imidlertid funnet i Dunhuang i 1899 og i Turfan i 1970-åra. Huang Kans (488-545) verk "Lunyu yishu" inneholder både teksten fra "Samtaler", He Yans kommentarer til teksten og andre kommentarer. He Yan siterer fra åtte andre verk, mens Huang Kan siterer fra hele tretti tidligere kommentarer, både konfutsianere, buddhister og daoister. Flere av Huang Kans kilder var høye embetsmenn og offiserer, noe som kan sees som uttrykk for Konfutses gjennomslagskraft.. Verkets betydning. Konfutse fikk en enestående innvirkning på den kinesiske kultur og historiske utvikling i over to årtusener etter sin tid. Han var imidlertid en praktiker, og formidlet sin lærdom direkte til sine disipler. Derfor er det etter all sannsynlighet intet verk som er blitt forfattet av ham (selv om tidlige konfucianere likte å forestille seg det). Analektene kommer imidlertid sannsynligvis svært tett på Mesterens egne ord. De ble skrevet og kompilert av hans disipler og etterfølgere. De fremstilles sm utsagn fra de dialoger han hadde med disiplene. Analektene inngikk sammen med de øvrige kinesiske klassikere som kjernepensum i de keiserlige embedsmannseksamener som nesten alle mandarin måtte bestå. Dette eksamenssystemet tok til allerede under Jin-dynastiet (265-420) og ble ikke avskaffet før tidlig på 1900-tallet. Oversettelser. Analektene er blitt oversatt til mange språk, ofte en rekke ganger. De er så fulle av konfucianske uttrykk som dessuten ofte benyttes upresist at det store antallet oversettelser kan være nyttig. Blant engelske oversettere må nevnes James Legge, Arthur Waley, Charles Muller og William Edward Soothill. De første oversettelser til vestlige språk var imidlertid foretatt av katolske kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen. Alle oversettelser av de kinesiske klassikere fra 1500-tallet og frem til ca 1770-årene var fra dette hold. De første utgavene på norsk var Sten Bugges utvalg i serien "Religionens stormenn" i 1942, og et utvalg via engelsk i 1949. Ole Bjørn Rongens nynorskoversettelse direkte fra kinesisk kom i 1998. Rongen har også oversatt andre kinesiske klassikere. Rongen gjør i forordet rede for sine oversettelsesvalg når det gjelder flere av nøkkelbegrepene. .cc. .cc er nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett for Kokosøyene, et australsk territorium. Domenet administreres av VeriSign gjennom datterselskapet eNIC, som markedsfører det for internasjonale registreringer som «det neste .com». Dette vises også på bruken av.cc domenet, som preges av et tilfeldig assortement av nettsteder, svært få med noen som helst tilknytning til Kokosøyene. Historie. Domenet ble opprinnelig tildelt eNIC Corporation i Seattle (USA) av IANA i oktober 1997. eNIC administrerte og markedsførte dette toppnivådomenet med betydelig suksess, med sikte på å bli det «nest største TLD registreringsselskapet i USA nest etter Verisign» i følge Brian Cartmell, grunnlegger og toppsjef for eNIC, som vitnet for det amerikanske senatet den 4. februar 2001, i forbindelse med «Styringen av domenenavnsystemet av ICANN (Internet Corporation for Assigned Names and Numbers)». Eksterne lenker. C c Betinget sannsynlighet. Betinget sannsynlighet er sannsynligheten for at noe skal skje gitt at en annen ting har skjedd. Notasjonen som brukes er formula_1 som angir sannsynligheten for A gitt at B har inntruffet. Det motsatte er ubetinget sannsynlighet der sannsynlighetene ikke er avhengig av hverandre. Brustuen Elektrisitetsverk. Brustuen Elektrisitetsverk var et kraftverk på Dokka i Nordre Land kommune som ble satt i drift i 1911. Det var et privat elektrisitetsverk etablert av eierne av Dokka Mølle og produserte kraft til Dokka Mølle, private kunder i sentrum av Dokka og Østsinni. Dette var et av flere private elektrisitetsverk som ble etablert i Land i denne perioden. Interessen for å ta i bruk den nye kraftkilden var stor. Siden kommunen ennå ikke hadde noe egne planer om å bygge kraftverk, valgte privatpersoner å bygge mindre elektrisitetsverk som for eksempel på Ankaltrud. Nordre Land kommune kjøpte elektrisitetsverket i 1917. Etterhvert som Åvella kraftverk ble etablert i 1924, gikk det meste av krafta til Dokka mølle. Brustuen elektristitetsverk var i drift til 1963. Da måtte det flyttes på grunn av utvidelser av Dokka Mølle. Verket ble da plassert på Randsfjordmuseene AS avdeling Lands Museum, som i dag er eier av verket. Anette Grøstad. Anette Grøstad er en norsk illustratør. Hun har blant annet tegnet til barnebøker av Anne B. Ragde og lærer Ragnhild Røren. Obersturmführer. Obersturmführer var en grad som ble benyttet i det nasjonalsosialistiske Tyskland innen "Schutzstaffel" (SS) og "Sturmabteilung" (SA'"). Den kan oversettes til norsk som «"overstormfører"». Den ble først benyttet i 1932 som følge av at SA vokste slik at det ble behov for flere offisersgrader. Samtidig ble den også innført i SS. En SA-Obersturmführer ledet ofte et kompani på ca 100 mann. Innen SS kunne en Obersturmführer blant annet være både stabsoffiser, offiser i Gestapo, leder i konsentrasjonsleir eller troppsjef i Waffen-SS. Både innen SS og SA tilsvarte graden Obersturmführer graden "Oberleutnant" i Wehrmacht, eller tilsvarende løytnant på norsk. Nordmenn som hadde denne graden under andre verdenskrig var blant andre Fredrik Jensen, Sophus Buck M. Kahrs, Rolf Ugelstad, Richard Børresen, Tor Marstrander, Oscar Olsen Rustand, Finn Rustad, Kristian Prytz, Peter Thomas Sandborg, Martin Skjefstad, Otto Andreas Holmen, Rolf Wirum, Harald N. Sødahl, Ole Brunæs, Hans Georg Holter, Thorvald Thronsen, Ola O. Furuseth, Frode Halle og Thorelius Dahl. Mosjøen Anode. Mosjøen Anode ANS er et selskap som produserer og baker anoder som brukes i elektrolyseproduksjon av aluminium. Fabrikken ligger i Mosjøen i Nordland og har om lag 70 ansatte og skal produsere om lag 290 000 tonn anoder hvert år. Kundene vil i all hovedsak være og Alcoas nye smelteverk på Fjardaal på Island. Fabrikken startet sin produksjon i mai 2007. Selskapet eies med 100% av Norsk Alcoa Investment. Gassnor har bygget et gassanlegg i tilknytning til fabrikken som skal forsyne anlegget med LNG-gass. Zheng Xuan. Zheng Xuan (tradisjonell kinesisk: 鄭玄, forenklet kinesisk: 郑玄, pinyin: "Zhèng Xuán", Wade-Giles: "Cheng Hsuan", født 127 i Gaomi i dagens provins Shandong i Kina, død 200) var en innflytelsesrik konfuciansk vismann under det senere Han-dynastiet 東漢朝 i antikkens Kina. Han var en disippel av Ma Rong (馬融). Han huskes for sitt arbeide med å utvikle en fullstendig og autoritativ versjon av "Samtaler", som så langt kun forelå i divergerende utgaver og fragmenter. Zheng Xuans samlede verker foreligger under tittelen "Zheng Kangcheng ji" (郑康成集) i samlingen "Han Wei Liuchao mingjia ji chuke" (汉魏六朝名家集初刻). Harald Martin Stokke. Harald Martin Stokke (født 30. juni 1939) er en tidligere arbeiderpartipolitiker og ordfører i Kristiansund. Han var ordfører i Kristiansund i perioden 1989–1995. Foruten å være politiker, har han også vært lærer og rektor på Atlanten videregående skole. Tatjana. Tatjana og Tatiana er et russisk kvinnenavn som oversettes 'fars pike' eller 'alvedronning'. Det kan også ha sin opprinnelse i det romerske navnet "Tatianus" som har ukjent betydning. Utbredelse. Tatjana er et svært vanlig navn i Russland, Estland og Slovenia. I Norge eren mye brukt variant. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Tatjana og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Lu Zhi (embedsmann). Lu Zhi (kinesisk: 盧植, død 192) var en lojal minister under Han-dynastiet, og dessuten en ledende filosof. Lu Zhi var lærer for både Liu Bei og Gongsun Zan. Tidlig under sin karriere ledet han på dyktig vis en hær mot de opprørske "gule turbaner". Lu Zhi Kangerlussuaq lufthavn. Kangerlussuaq lufthavn (IATA: SFJ, ICAO: BGSF), også kjent som Søndre Strømfjord lufthavn, ligger i Kangerlussuaq på Grønland. Flyplassen er den eneste på Grønland som er stopr nok til å handtere store fly av typen Boeing 757. Flyplassen er derfor internasjonal hub for Air Greenland. Flyplassen har også et mer stabilt vær enn de andre flyplassene på Grønland. Dette er fordi flyplassen ligger lenger fra kysten enn de andre flyplassene. .cd. .cd er Den demokratiske republikken Kongos nasjonale toppnivådomene for Internett (ccTLD). Det ble opprettet i 1997 som en erstatning for ccTLDet .zr (Zaire), som ble faset ut og etter hvert slettet i 2001. Med unntak for reserverte navn som.com.cd.net.cd.org.cd og lignende, så kan enhver person i verden registrere et.cd domene mot et gebyr, og mye av inntektene fra dette går inn i statskassen. Domenet er populært (og dermed økonomisk bærekraftig) i og med at CD er forkortelsen for compact disc (andre lignende ccTLDer er .fm, .am, .tv, .ws og .dj). Eksterne lenker. C d C d Dongpo-akademiet. Dongpo-akademiet, eller Dongpo-akademiet for klassisk lærdom (kinesisk: 东坡书院, pinyin: "Dōngpō shūyuàn") var et kinesisk akademi på Hainan. Det ble opprinnelig bygd i 1098 til minne om Su Dongpo, som var i eksil her. "Zaijiutang" (载酒堂) var den bygningen som Su Dongpo bodde og underviste i under eksilet. Dongpo-akademiet ligger nær byen Zhonghe, 40 km fra Danzhou (Nada). Det er nå en turistattraksjon. Sulfat. Sulfat (SO42-) er et anion bygd opp av ett svovelatom og 4 oksygenatomer. Svovelatomet i midten er omgitt av fire oksygenatomer. Ionet har en tetraedrisk struktur. Sulfat kan forekomme i bindinger med hydrogen og danner da svovelsyre H2SO4 2 H+ + 1 SO42- = H2SO4 Sulfater er en egen gruppe av kjemiske forbindelser som dannes i kjemiske reaksjoner mellom Gips er kalsiumsulfat med formelen CaSO4+2H2O. Gips har krystallvann, mens ved oppvarming dannes anhydritt som ikke har krystallvann. Alabast er en spesiell form for gips som brukes til utsmykning. .mg. .mg er Madagaskars nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Domenet administreres av organisasjonen Network Information Center Madagascar. Registrering. For noen av disse domenene må man kunne vise til offisielle dokumenter som spesifiserer den juridiske statusen til registranten. Langveien. Langveien er en vei på Kirkelandet i Kristiansund. Veien er en av hovedtraffikkårene i byen. Den går fra Storkaia til Dalabrekka, men dens naturlige fortsettelse er Wilhelm Dalls vei, da det er der den fysisk fortsetter. Langveien er en del av Riksvei 70. Toverud kraftstasjon. Toverud kraftstasjon er et vannkraftverk ved Toverud på vestsiden av Randsfjorden i Gran kommune i Oppland. Verket stod ferdig i 1915. Den er tegnet av arkitekt Heiberg. Kraftstasjonen er oppført av byggmester Joh. Olsen i teglstein fra Onsaker teglverk. Transport av alle materialer og stein foregikk med båt for det fantes ingen vei forbi Toverud på denne tiden. Tomta til Toverud kraftstasjon ble kjøpt av Hadeland elektrisitetskomite i 1913. Tidligere hadde Engnæs tresliperi ligget på eiendommen. Tresliperiet, som ble etablert 1895 hadde benyttet vannkraft fra Toverudfossen til drift og lys i tresliperiet. I 1913 ble tresliperiet nedlagt og kommunene kjøpte tomta og rettighetene til Toverudfossen. I Toverud kraftstasjon er det fortsatt drift og kraftstasjonen inneholder i tillegg Hadeland Energimuseum. Kraftverket ble ombygget i 1989 og eies av Hadeland Kraftproduksjon AS. Verket utnytter et fall på 236 meter fra reguleringsmagasinet i Sortungen til Randsfjorden. Det er installert en francisturbin på 6 MW. Midlere årsproduksjon er på 17 GWh. Randsfjordmuseene. Randsfjordmuseene er en museumsenhet sør i Oppland etablert i 2004, bestående av Lands Museum på Dokka, Hadeland Folkemuseum på Tingelstadhøgda, Hadeland Bergverksmuseum på Grua og Kittilbu Utmarksmuseum i Gausdal. Dean Saunders. Dean Nicholas Saunders (født 21. juni 1965 i Swansea) er en tidligere walisisk fotballspiller og nåværende trener som spilte i en rekke klubber i sin aktive karriere. Hans posisjon på banen var spiss. Han er for øyeblikket trener for Doncaster Rovers FC. Spillerkarriere. Saunders begynte sin karriere i Swansea, hvor faren hans var trener. Han signerte en juniorkontrakt med klubben i 1980. Saunders spilte nesten 50 kamper for klubben. Han hadde et kort opphold i naboklubben Cardiff mens han spilte for Swansea. I 1984 gikk han gratis til Brighton. Han ble i klubben frem til 1987 da han gikk til Oxford. Han gikk rett inn på laget, og målene hans hjalp klubben å forhindre nedrykk på slutten av sesongen 1986/1987. Året etter var ikke målene hans nok, og Oxford endte på sisteplass i ligaen sesongen 1987/1988. I begynnelsen av den påfølgende sesongen ble Saunders solgt til Derby for £1 000 000. Daværende Oxford manager Mark Lawrenson ble senere sparket for å ha kritisert klubbstyret for å ha solgt Saunders. Derby County. Saunders gjorde sin debut for Derby 29. oktober 1988 i hjemmekampen på Baseball Ground mot Wimbledon. Han gjorde en glimrende debut med to mål i kampen. I sin første sesong i klubben scorte han 14 ganger. Målene hans hjalp Derby til en imponerende 4. plass i ligaen, klubbens høyeste plassering siden de vant ligaen i 1975. Saunders scorte 24 ligamål i sesongen 1990/1991, men det hjalp ikke Derby som endte på sisteplass i ligaen, og dermed rykket ned en divisjon. Nedrykket førte til at en rekke klubber var interessert i å kjøpte Saunders, og Everton var favoritten til å kjøpte han. Liverpool FC. Han endte imidlertid hos rivalen Liverpool, i det manager Graeme Souness bladde opp £2 900 000. På denne tiden var det britisk overgangsrekord. Sesongen 1991/1992 dannet han angrepsparet til Liverpool sammen med Ian Rush, som han også spilte sammen med på det. Sammen med en ung Steve McManaman dannet de en målfarlig angrepstrio. Saunders var med på laget som vant FA-Cup finalen 2-0 mot Sunderland på Wembley. Totalt spilte han 61 kamper og scorte 25 mål for Anfield-klubben. Aston Villa. Den 10. september 1992 ble Saunders solgt til Aston Villa for £2 500 000 hvor han umiddelbart ble en stor hit blant Villa fansen. Saunders og Dalian Atkinson utgjorde en målfarlig angrepsduo, som sørget for at Aston Villa endte på 2. plass i ligaen. Sesongen etter var formen dalende for laget, men Saunders scorte 2 mål i finalen, og var med å vinne Liga-Cupen mot Manchester United. Galatasaray. Saunders ble i klubben til 1995 da han flyttet til Tyrkia for å spille for Galatasaray. Her ble han gjenforent med sin gamle Liverpool manager som nå var blitt sjef for den tyrkiske klubben. Han tilbragte en sesong i Tyrkia før han signerte for Nottingham Forest. Målene hans ble stadig færre, og de fire neste årene var han innom fire ulike klubber uten stor suksess. Han la opp i 2002. Internasjonal karriere. Saunders spilte 75 landskamper for Wales, og scorte 22 mål for landet sitt. Trenerkarriere. Da han la støvlene på hylla ble han trener for Bradford, før han ble ansatt av Newcastle som angrepstrener i 2004. Senere ble han ansatt som førstelagstrener av Graeme Souness, som på dette tidspunktet var blitt Newcastles manager. Den 2. februar 2006 fikk Souness sparken, og da mistet også hele trenerteamet jobben. Saunders var tidligere ekspert i studio for BBC når Wales spilte landskamper. Hans Jacob Henriksen. Hans Jacob Henriksen (født 9. oktober 1846 i Grimstad, død 1916 i Vestre Moland) var utenomekteskapelig sønn av dikteren Henrik Ibsen og den ti år eldre Else Sophie Birkedalen, og dermed halvbror av statsminister Sigurd Ibsen. Henrik Ibsen mottok et brev fra byfogden angående farskapet, og vedkjenner seg sønnen i et svarbrev 7. desember 1846: "da jeg desværre med hende har pleiet legemlig omgang". Ibsen betalte oppfostringsbidrag til gutten var 14 år, men ville aldri ha noe med ham å gjøre. Ettersom han ikke var født i ekteskap hadde han ikke rett til slektsnavnet Ibsen (som hadde vært et «stivnet» patronymikon siden 1600-tallet), og fikk i stedet det aktive patronymikonet «Henriksen». Hans Jacob var smed av yrke, men drev også med felemaking. Kun to av barna hans vokste opp, en døde da skipet "Norge" forliste, den andre døde av tuberkulose i 1922. Ingen av dem har etterkommere. Phil Campbell. Philip Anthony Campbell (født i Pontypridd i 7. mai 1961) er en walisisk musiker. Han er i dag gitarist for det britiske heavy metal-bandet Motörhead. Campbell begynte å spille gitar da han var 10 år, og er inspirert av gitarister som Jimi Hendrix, Tony Iommi, Jimmy Page og Todd Rundgren. I 1979 var Phil Campbell med å stifte heavy metal-bandet Persian Risk. Tidligere hadde han spilt i hard rock-bandet Rocktopus. I 1984 søkte Lemmy Kilmister fra Motörhead etter en ny gitarist. Phil Campbell møtte opp på audition. Lemmy satt igjen med de to gitaristene Campbell og Michael Burston, men da han ikke klarte å bestemme seg for hvem han skulle ansette; ansatte han dem begge. I 1986 ga Motörhead ut sitt første studioalbum med Phil Campbell på gitar, "Orgasmatron". I 1986 ga også Persian Risk ut "Rise Up", deres første og siste album. Phil Campbell har vært med i Motörhead siden. Langhe. Langhe er et vindistrikt i Cuneo-området i Piemonte i Italia.Navnet betyr «tunge», dvs. lange striper av jord. Langhe har status som DOC-område, og omfatter flere kommuner og mindre vindistrikter, bl.a. Barolo og Barbaresco. Langhes vin er «Langhe Rosso DOC», som fremstilles av druene Nebbiolo, Dolcetto og/eller Barbera. Det er opp til den enkelte produsent å bestemme blandingsforhold, eller om vinen skal være en «en-drue-vin», så lenge det kun brukes druer som er godkjent i regionen. Flere Barolo- og Barbaresco-produsenter velger å kalle sine viner Langhe Rosso DOC i år der topp-vinene ikke oppnår den ønskede kvaliteten. Lil' Kim. Kimberly Denise Jones (født 11. juli 1974 i Brooklyn i New York City i New York), bedre kjent som Lil' Kim, er en rap-artist og skuespiller fra USA. Hun er kjent for sine erotisk frekke sangtekster og en erotisk påkledning på grensen av det tillatte, og sin Grammy Awardvinnende rolle i 2000 med hiten "Lady Marmalade". Lil' Kim har jobbet sammen med flere andre kjente artister, blant andre Tommy Lee, trommeslageren i heavy metal bandet Motley Crue. Fra juli 2005 sonet Jones i fengslet "Federal Detention Center (FDC)" i Philadelphia i Pennsylvania en straff på ett år og en dag for falsk vitneforklaring. Hun ble løslatt den 3. juli 2006. .ck. .ck er Cookøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Eksterne lenker. C k Kid Rock. Robert James Ritchie, bedre kjent som Kid Rock, er en rock-musiker fra USA. Han ble født 17. januar 1971 i Romeo, Michigan. Kid Rock var gift med Pamela Anderson i 4 måneder fra juli til november 2006. Ekstern lenke. Rap rock-band Martin Hansen. Martin Hansen (født 15. juni 1990) er en dansk målvakt som spiller for Viborg FF Liverpool FC. Hansen kom fra Brøndby IF før sesongen 2006/2007. Hansen er en av de første utenlandske spillerne som har blitt rekruttert til Liverpools akademi. I 2007 var han en del av laget som vant FA Youth Cup, etter å ha spilt fast for det meste av sesongen. Som en følge av den gode innsatsen for juniorlaget, ble han etter 2006/2007-sesongen tatt opp til å trene med reservelaget på Melwood. Hansen signerte (sammen med Michael Collins) en 2-års proffkontrakt med Merseyside-klubben i juli 2007 på sin 17-årsdag. Bradford (lån). Den 28. juli 2011 ble det klart at Hansen hadde signert en lånekontrakt for en måned med Bradford. Så lørdag 6. august så debuterte han i en offisiell senior-klubbkamp mot Aldershot i en kamp som Bradford tapte 2-1. Hvor tidligere klubbkamerat i Liverpool Robbie Threlfall var uheldig å lage selvmål slik at Aldershot vant kampen. Hansen stod i 4 kamper for Bradford i fra sesongstarten 12 hvor resultatene ble 1-2 hjemme mot Aldershot, 1-1 borte mot Oxford, 0-1 borte mot Accrington Stanley, og 0-1 hjemme mot Dagenham & Redbridge. Etter siste kampen mot Dag./Red. ble ikke Liverpool og Bradford enig om en forlenget lånekontrakt, slik at Hansen deretter gikk tilbake til Liverpool. Viborg FF. Kom fra Liverpool FC på overgangsvinduets siste januardag i 2012. .kg. .kg er Kirgisistans nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Selv om registreringer vanligvis gjøres på andre nivå, så finnes det enkelte spesialiserte tredjenivå registreringer, som for eksempel de under gov.kg og mil.kg. Liji. Gjentrykket versjon i Östasiatiska Museet, Stockholm. "Lǐjì", eller "Riteboken" (tradisjonelle tegn: 禮記, forenklede: 礼记) er en av De konfucianske klassikere. Den beskriver de sosiale omgangsformer, gamle riter og hoffseremonier under Zhou-dynastiet. Originalteksten antas å ha vært sammensatt av en rekke av Konfucius' disipler og etterfølgere under De stridende staters tid. Teksten ble grundig overarbeidet under det tidlige Han-dynastiet i det første århundre f.Kr. av Dai De (Dai senior) og hans nevø Dai Sheng (Dai junior). Dai juniors versjon, som ble inndelt i 49 kapittel, er den som er overlevert til vår tid og som regnes som den autoritative versjon. Dai seniors versjon er bare kjent fra fragmenter. Den opprinnelige tittel på verket var antagelig "Lijing" ("Ritesklassikeren"), men ble antagelig endret til Liji for å kunne skjelne bedre mellom de konfucianske klassikere og de konfucianske bøker. Fragmenter av den ellers tapte "Musikk-klassikeren" gjenfinnes i "Liji"s kap. 19. Boken inneholder også to andre kapitler som antas opprinnelig å ha blitt kompilert av de tidligste av Konfucius' disipler: "Den store lærdom" (kap. 42), og "Læren om middelveien" (kap. 31). Disse to «bøker» inngår som separate enheter i den samling som kalles konfucianismens fire bøker. Sosialdemokratene. Sosialdemokratene er et norsk registrert politisk parti, som sist stilte til valg i 2001, men som fortsatt er registrert i Brønnøysundregistrene. Partiet oppsto med bakgrunn i et brudd i Pensjonistpartiet og stilte i 1993 til valg under navnet "Felles Framtid". I 1995 var navnet endret til "Folkets Vilje" før det i 1999 ble hetende Generasjonspartiet. Dagens navn ble godkjent i 2001 etter at Det norske Arbeiderparti sin protest mot dette ble avvist. I 2002 ble partiet forsøkt overtatt av en gruppe tidligere Fremskrittsparti-medlemmer med Vidar Kleppe i spissen. Dette lyktes imidlertid ikke, og Kleppe og hans allierte dannet i stedet Demokratene, og selv om dette opprinnelig var fremstilt som en fortsettelse av Sosialdemokratene fikk begge partiene oppstillingsrett. Ved valget i 2003 leverte imidlertid Sosialdemokratene inn flere protester mot Demokratenes lister med begrunnelse i at det var Sosialdemokratene som først hadde registrert navnet Demokratene. Dette ble imidlertid avvist. Partiet har aldri oppnådd representasjon i folkevalgte organer. Selv om partiet fortsatt er et registrert parti har det ikke stilt til valg siden 2001, og det er usikkert hvorvidt det eksisterer i praktisk betydning. Zengzi. Statue av Zengzi og hans mor Zengzi (kinesisk: 曾子; pinyin: "Zēngzǐ"; Wade–Giles: "Tsengtzu", også kalt Zeng Shen, 曾參 eller Ziyu, 子輿, født 505 f.Kr. i Pingyi i Linyi i Shandong i Kina, død 436 f.Kr.) var en filosof som hadde vært én av Konfucius' disipler. Zengzi anses som forfatteren av størsteparten av verket "Den store lærdom", inklusive dets forord. Det antas at Zengzis disipler var blant de viktigste bidragsyterne til å redigere en endelig versjon av Konfucius "Samtaler" og sannsynligvis av flere av de konfucianske klassikere. Xun Zi. Xun Zi (kinesisk: 荀子, pinyin: "Xúnzĭ", Wade-Giles: "Hsüntse"; født 310 i Kina, død 237 f.Kr.) var en kinesisk konfuciansk filosof. I motsetning til Mencius mente Xun Zi at mennesket var grunnleggende ondt og egoistisk og at naturtilstanden for et menneskelig samfunn er lovløshet, endeløs kriging og kaos. Xun Zi så på moral som en sosial institusjon og mente at godhet bare kan oppnås gjennom utdanning og gjennom å te seg høvelig ut faå sin status i samfunnet. Ideene hans ble videreutviklet av blant annet Li Si og Han Feizi. I deres fasong ble de til det filosofiske system legalismen, som skulle få sin sjanse under Qin-dynastiet. Den brutalitet som rådet der kastet en lang skygge også over filosofiens stamfar Xun Zi, som derfor ikke lenger ble ansett som konfucianer (tilhenger av "ruxue") etter Tang-dynastiets tid. .yu. .yu var det nasjonale toppnivådomenet (ccTLD) for Internett som var tildelt det tidligere Jugoslavia, og det ble brukt i Jugoslavia fra 1989 til 1994 og i den etterfølgende staten Serbia og Montenegro mellom 1994 og 2010. Etter Montenegros uavhengighet ble Serbia og Montenegro i 2007 tildelt de nye domenene .rs og .me. Det fulgte deretter en overgangsperiode, fram til.yu-domenet endelig ble nedlagt 30. mars 2010..yu er det mest brukte domenet som er blitt nedlagt. Historie. ".yu"-domenet ble opprinnelig tildelt Jugoslavia, og etter oppdelingen av landet i 1992 ble domenet «arvet» av rest-Jugoslavia, som igjen skiftet navn til Serbia og Montenegro i februar 2003, og til slutt ble oppløst i juli 2006. Domenet ble administrert av YUNET, en organisasjon basert på fakultetet for elektrisk ingeniørvitenskap ved Universitetet i Beograd. Etter oppløsningen av Jugoslavia var.yu et av de få ccTLD-ene som ikke korresponderte til en eksisterende ISO 3166-1 tobokstavskode. Koden YU ble erstattet av CS i juli 2003, etter den offisielle endringen av landets navn i februar samme år, og ccTLD-et ".cs" ble reservert for Serbia og Montenegro etter navneforandringen, men den ble aldri tatt i bruk. I september 2006 foreslo ISO kodene .rs for Serbia og .me for Montenegro, og den 26. september 2006 godtok ISO 3166 Maintenance Agency endringen av ISO 3166-1 Alpha-2 koden CS til RS. Registrering. Alle domenene under ".yu" var reservert for kun selskaper og organisasjoner, ikke enkeltpersoner. Toppnivådomener var reservert føderale institusjoner og offisielle regjeringsinstitusjoner, så vel som internettleverandører. Den serbisk-ortodokse kirke ble også tillatt å benytte ".yu" domenet. Atomkraft (band). Atomkraft er et speed metal-band fra England. Bandet var først aktivt i perioden 1979–1988, men ble startet opp igjen i 2005. Frontmannen Tony Dolan har også vært vokalist i black metal-bandet Venom. Lucius Aemilius Paullus Macedonicus. Lucius Aemilius Paulus Macedonicus (229 BC-160 BC) var en romersk general og politiker. Hans far var Lucius Aemilius Paullus, konsulen som ble nedkjempet og drept i slaget ved Cannae. Lucius Aemilius var i sin tid overhode for familien Aemilii Pauli, en gammel aristokratisk, patrisierfamilie. Deres innflytelse var stor, spesielt på grunn av deres formue og allianse med Cornelii Scipiones. Tilnavnet Macedonicus fikk han fordi han ledet hæren som erobret Makedonia, etter slaget ved Pydna i 168 f.Kr. Skei skule. Skei skule er en 1 til 10-skole (barne- og ungdomsskole) på Skei i Jølster (i Sogn og Fjordane). Skolen har rundt 200 elever, både på barneskolen og på ungdomsskolen. Skei skule ligger ikke langt fra sentrum, like nedenfor Skei stadion. Lucius Aemilius Paullus (general). Lucius Aemilius Paullus (død 216 f.Kr.) var en romersk general og konsul, to ganger, i 219 og 216 f.Kr. Første gang han tjente som konsul, beseiret han Demetrius av Faros i den andre illyriske krig. Under den andre punerkrigen ble han valgt til konsul for andre gang og ble drept i det romerske nederlaget i slaget ved Cannae. Han var far til Lucius Aemilius Paullus Makedonicus, og hans datter Aemilia Tertia giftet seg med Scipio Africanus. Paullus, Lucius Aemilius Doyen. Doyen (uttales "doa-jen") er den av ambassadørene i et land som har hatt posten lengst. Doyen ivaretar det diplomatiske korps' felles interesser overfor oppholdslandets utenriksministerium, og rådgir sine kolleger i f.eks. spørsmål om protokoll. I katolske land er Den Hellige Stols ambassadør (den pavelige nuntius) normalt doyen, uansett ansiennitet. Skrubbær. Skrubbær på BlefjellSkrubbær ("Chamaepericlymenum suecicum", syn.: "Cornus suecica") er en flerårig plante med teppedannede vekstform. Stenglene er glatte, opprette og firkanta. Bladene er motsatte og helrandede. Blomstringen skjer i mai-juli, hvor de bittesmå blomster sitter samla i tette endestilte hoder. De fire støttebladene er hvite, slik at blomsterhodet og støttebladene tilsammen danner en blomster-lignende struktur. Fruktene er bær som er røde og smakløse, men de er ikke giftige. Rotnettet består av jordstengler, og sprer seg kraftig med underjordiske utløpere. Skrubbær har en sirkumpolar utbredelse, og vokser i lyngheier og skog med sur jord. Mong. Mong er en grend som ligger sørøst i Eigersund kommune i Rogaland. Historie. Tradisjonelt har småbruk og fiske vært hovednæringen. Mange tok også loseoppdrag, den gang man speidet etter skip og rodde og seilte ut for å tilby losetjeneste. I mange år var det egen skole i bygda, som i så mange andre bygder på den tiden. Skolehuset står i dag ved siden av Mongveien fylkesvei 53 (Rogaland) som går fra riksvei 44 og ned til Mong. Det går også en gammel vei fra Ledre til Mong og videre mot Sokndal. Denne blir brukt som turvei og går i variert kystterreng, på deler av veien har en utsikt ut over havet. Fra krigshistorien er nok det mest kjente ferden til England med fiskeskøyta Hådyr. Her er et utdrag fra en jubileumsbok om hvordan Kåre Mong opplevde overfarten til England og krigsårene. Fiskeskøyta som er avbildet er sannsynligvis "nye" Haadyr, som ble bygd på "verven" i Høllen i Søgne etter krigen. Hådyr er også et kjent sjømerke litt sørøst for Mong, sjømerket et en hvitmalt fjelltopp. Stedet. Bygda Mong ligger helt på kysten og det er ingen skjærgård utenfor; Nordsjøen kan være hard og brutal. Landskapet vitner om at her gir ikke været så my gratis, toppene er blankskurt fjell. Trærne vokser opp av små daler og søkk, men stopper når de kommer «over» kanten. Dette har ikke hindret folk i å etablere flere småbruk. På 1960-tallet fant en småbruk med kuer, sau og høns mens en dyrket, gress, poteter og andre grønnsaker. Tidligere ble det også dyrket korn og skåret torv. I dag er det en blanding av bolighus og fritidsbebyggelse. Det er to naturlige havner Juvåg og Nesapollen/Tuepollen. I Juvåg var det i tidligere tider anløp av rutebåt. Linjetegningsalgoritme. To rastererte linjer. Øverst en algoritme som bruker én farge, og underst en som bruker Gupta-Sproull-kantutjevning, og den idelle linjen betraktes her med en gitt bredde. Innenfor datagrafikk forstås en linjetegningsalgoritme å være en algoritme med hensikt å tegne en linje på en skjerm eller annen enhet som viser rastergrafikk. Enkelte piksler eller bildelementer farges for å gi en best mulig tilnærming til den egentlige linjen. De enkleste algoritmene tegner linjer i én farge. De mer avanserte bruker kantutjevning eller anti-aliasing i flere farger. Innenfor datagrafikk lages også mer komplekse polygoner og kurver av sammensatte linjer. Metodene for linjetegning brukes også som basis for rasterering mer avansert grafikk. En type grafikk hvor linjer brukes i utstrakt grad er vektorgrafikk. Dublinbukten. Dublinbukten eller Dublin Bay er en deltaformet bukt på østkysten av øya Irland mot Irskesjøen. Bukten er omtrent 10 km bred, og går fra Howth i nord til Dalkey Point (ved Dún Laoghaire) i sør. Fra åpningen inn til byen Dublin innerst i bukten er den omtrent 7 km lang. Det urbane området tilknyttet Dublin strekker seg i dag rundt hele bukten. Elvene Liffey og Dodder møtes ved Dublin og renner ut i bukten. Flere mindre elver, blant annet Tolka, renner også ut i Dublinbukten. Ettersom Dublinbukten er forholdsvis grunn og har mange sandbanker og skjær har den vært beryktet for mange forlis, særlig når vinden sto fra øst var det vanskelig å ta seg trygt ut fra Dublin. Det forliset i bukten som krevde flest menneskeliv var imidlertid ikke forårsaket av naturforholdene, det var da dampskipet RMS Leinster ble torpedert av den tyske undervannsbåten "U-123" 10. oktober 1918. 501 av de 680 sjømennene og soldatene som var ombord omkom. Langs store deler av bukta er det ekstremt langgrunt og det er stor forskjell mellom høy- og lavvann. Om man går eller sykler utover ved lavvann kan tidevannet komme så fort at det kan være vanskelig å holde tritt med vannet. Havna i Dublin er dannet av to store moloer ut i bukta. Den sørlige moloen går rett østover fra sørlige bredden av Liffey fra sentrum av byen. Den nordlige ligger noe lenger nord og strekker seg ut i bukten mot øst sør-øst. Fra nordsiden av den nordligste moloen strekker øya «North Bull Island» seg nesten mot Howth. Øya ligger parallelt med stranda innenfor og består av en langgrunn strand og sivbevokste sanddyner med tallrike stier. På øya er et internasjonalt anerkjent fuglereservat. Old penny sterling. Old penny (flertall: "pence"), er et uttrykk brukt i Storbritannia for å beskrive valutaenheten penny som eksisterte før desimaliseringen av det britiske pundet. Før desimaliseringen var 1 Pund sterling delt opp i 20 shilling, og hver shilling var delt opp i 12 pence. 1 pund tilsvarte altså 240 gamle pence. Tegnet som ble satt etter summen av pence var bokstaven d. For en sum på 25 pence ble det altså 25d. Bokstaven står for den tidligere Romerske valutaen denarii. Mynter med pence som valør var Farthing (1/4d), Halfpenny (1/2d), Penny (1d), Threepence (3d) og Sixpence (6d). Innbyrdes forståelige språk. Innbyrdes forståelige språk er språk der brukerne av ett språk forstår et annet språk uten større problemer. Hvis det ikke er tilfellet, kaller man språka innbyrdes uforståelige. Det brukes noen ganger som et kriterium for å skille språk fra dialekter, selv om sosiolingvistiske faktorer også er viktige. Norsk, svensk og dansk er eksempler på innbyrdes forståelige språk. Forståelighet mellom språk kan være asymmetrisk, slik at brukerne av ett språk har større forståelighet av det andre språket enn dette språkets brukere har av deres språk igjen. Det er først når dette forholdet er noenlunde symmetrisk at forståeligheten kan karakteriseres som «innbyrdes» eller «gjensidig». Innbyrdes forståelighet finnes i forskjellig grad blant beslektede språk eller språk som ligger nære hverandre geografisk, og kan ofte dreie seg om dialektkontinuum. Cooleyhalvøya. Cooleyhalvøya er en halvøy nord på østkysten mot Irskesjøen av øya Irland. Den ligger i grevskapet Louth i Republikken Irland. Sør for halvøya ligger Dundalkbukten og nord for den fjorden Carlingford Lough som danner grense mot Nord-Irland. Det er et kupert landskap på halvøya, den høyeste toppen er "Slieve Foy". Blant byer og landsbyer på halvøya finner vi Omeath, Carlingford og Greenore. T. Rex (band). T. Rex var et engelsk rockeband som ble startet av frontfiguren Marc Bolan i 1967. T. Rex ble en av de største gruppene innen glamrock, og var til første halvdel av 1970-tallet utrolig populære, spesielt i Storbritannia. Bandet het opprinnelig Tyrannosaurus Rex, et navn som senere ble forkortet til T. Rex. T. Rex bestod av: Marc Bolan, Mickey Finn, Bill Legend og Steve Currie. Bandet hadde flere hits som blant andre «20th Century Boy», «Children of the Revolution», «Get It On», «Ride a White Swan», «Hot Love» og «Metal Guru». De blir ansett som pionérer innen glamrock, og har inspirert mange band, blant annet Queen og KISS. Bandet ble oppløst i 1977, etter at Bolan ble drept i en bilulykke. Kort tid etter Bolans død, dannet Mickey Finn et nytt band, kalt Mickey Finn's T.Rex. Vandresagn. Vandresagn er sagn som er blitt fortalt på mange steder og gjennom lang tid. Sagn er fortellinger som gir seg ut for å være sanne og knytter seg gjerne til kjente steder og personer. Dette gjelder også vandresagnene. Sagn som handler om Huldrebryllup for eksempel, er knyttet til nesten alle fjellområder der det har vært seterdrift. Men selv om om sagnet gir seg ut for å være sant, betyr det ikke nødvendigvis at den som forteller sagnet tror på det. Vandresagnene har først og fremst blitt fortalt fordi de er gode historier. Sagn er ikke primære kilder til folketro. Et sagn skal være utformet episk. Det forekommer både en-pisodiske og fler-pisodiske sagn. Men for å være et virkelig sagn, må det være utarbeidet som en fullstendig, avrundet fortelling. Når et folkloristisk stoff ikke er fullt episk utarbeidet, kalles det gjerne en sagnnotis. Det er ikke klart skille mellom sagn og sagnnotiser, og et vandremotiv som Trollkast eller «Kast etter kyrkja» har vært fortalt i de aller fleste bygder. Moderne vandresagn. Sagn er ingen utdødd genre, selv om muntlig tradisjon ikke lenger er viktigste medium. Vår tids sagn, på engelsk ofte kalt «urban legends», blir gjerne spredd via aviser, etermedier eller internett. Den svenske folkloristen Bengt af Klintberg er den skandinaviske forskeren som har skrevet mest om moderne vandrehistorier. Han har faktisk fått navnet sitt knyttet til genren. I den svenske nationalencyklopedien står det at “klintbergare” er en populær benevning på moderne vandresagn. Titler på sagn. I den muntlige tradisjonen har det ikke vært behov for å gi sagnene spesielle navn. Skulle man snakke om et sagn, kunne man greie seg for eksempel med «Sagnet om jutulen og Johannes Blessom». Men folkeminnesamlerne og forskerne trengte mer spesifikke navn særlig når de skulle behandle vandresagn. Å bruke navnet på hovedpersonen eller stedet hvor handlingen har skjedd som tittel er ingen god ide siden vandresagnene stadig har knyttet seg til nye personer og steder. Likevel har noen slike titler festet seg fordi den har vært brukt i tidlige eller velkjente varianter av sagnet. Sagnet om en magisk reise sammen med et troll har blitt kalt «Jutulen og Johannes Blessom» fordi P. Chr. Asbjørnsen brukte denne tittelen da han tok sagnet med i sine eventyrutgaver. Sagnet om det avbrutte huldrebryllupet på sætra er blitt kalt «Klevar-sagnet» fordi de første oppskriftene av sagnet knyttet det til gården Klevar i Sauherad. Forskjellige utgaver av sagn har etablert typetitler for vandresagn, men det var først professor Reidar Th. Christiansen som forsøkte å etablere mer beskrivende typetitler da han gav ut sin katalog over norske vandresagn i 1958. Reidar Th. Christiansens katalog over norske vandresagn. For folkloristene innenfor den finske skole, som professor Christiansen tilhørte, var formålet med forskningen å finne sagnene og eventyrenes urform. Metoden de brukte kaltes den historisk-geografisk metode. Den besto i at de ordnet alle varianter av en type etter alder og geografi. Ved å gjennomgå hele materialet mente de at de kunne rekonstruere både urformen, vandringsveiene og forklare de forandringene som hadde skjedd med fortellingene. En forutsetning for å arbeide på denne måten var at man kunne sortere sagnene i typer. Som et ledd i dette arbeidet laget Reidar Th. Christiansen både en katalog over norske eventyr (1921) og katalogen over norske vandresagn, "Migratory Legends" i 1958. Katalogen var beregnet på internasjonal forskning og bruker standardtitler på engelsk. Svakheten ved metoden viser seg for eksempel ved at både Reidar Th. Christiansen og Knut Liestøl analyserte variantene av Kjetta på Dovre (ML 6015), men kom til motsatte resultater. Typebegrepet har vært svært nyttig til å ordne arkivmateriale, men mange nyere forskere har vært skeptiske til begrepet. Tradisjonelle fortellinger er resultat av menneskelig fantasi og det innebærer at de ikke er generiske som planter eller dyr. En kreativ forteller kan når som helst forandre på en fortelling for å tilpasse den til et nytt publikum. Christiansen arbeidet før folkloristene begynte å interessere seg for vår tids folketradisjon. Typenumrene begynner på 3000 for å holde god avstand til nummereringen i den internasjonale eventyrkatalogen (ATh-katalogen). Svale Solheim, "Register til Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 1 – 49", Oslo 1943 Olav Bø, Ronald Grambo & al. "Norske segner", Oslo 1981. Vandresagntyper. 6045 Drinking Cup stolen from the Fairies (Huldrehornet, «Draugen i Vallarhaugen») Kilder. Reidar Th. Christiansen, "The Migratory Legends: A Proposed List of Types with a Systematic Catalogue of the Norwegian Variants", Helsinki 1958. Ny utgave 1992. Volley. Volley (uttales "vålli"; gjennom engelsk fra fransk "volée", flukt, av latin "volare", fly) betyr skuddsalve, eller (i sport) treff på ballen før den tar bakken. Altair. Altair (eller Atair) er den lyseste stjernen i stjernebildet Ørnen. Den ligger 17 lysår fra Jorden, og er en av de nærmeste stjernene som er synlige for det blotte øye. Altair roterer ekstremt fort. Målinger av bredden på spektrallinjene viste at dens ekvator fullfører en komplett omdreining på rundt 6 ½ timer (andre kilder gir 9 timer, eller 10,4 timer). Til sammenligning bruker vår egen Sol litt over 25 dager på dette. En konsekvens av den hurtige rotasjonen, er at Altair er flattrykt: Diameteren rundt ekvator er minst 14 % større enn diameteren gjennom polene. Aldersgrense. Aldersgrense er en lov, regel eller anbefaling som forteller hvor mange år en person må være for å oppnå en rettighet eller få tilgang til noe. Aldersgrenser kan handle om barn og unges adgang til filmer og dataspill, men også regulere muligheten for å få førerkort, kjøpe tobakk og alkohol, stifte gjeld og inngå ekteskap. Andre viktige aldersgrenser er den seksuelle lavalder, hvor voksne personer kan bli straffet for å sette seg ut over denne, den kriminelle lavalder som bestemmer hvor gammel en person må være for å være strafferettslig ansvarlig, og myndighetsalderen som blant annet definerer når en person får stemmerett. Både nedre og øvre aldersgrenser brukes i ulike sammenhenger for å avgrense alderen på personene som skal gjøre noe. Kinofilm. I Norge er det Medietilsynet som bestemmer hvilken aldersgrense en kinofilm skal ha. I 1921 ble det innført en aldersgrense på 16 år for å se kinofilm som Statens Filmkontroll definerte som voksenfilmer. I 1954 ble den norske filmsensuren delt i tre: barn (7 år), ungdom (12 år) og voksne (16 år). I 1969 ble det i tillegg innført grenser på 5 og 18 år (trådde i kraft den 1. januar 1970). Det gamle lovverket ble erstattet av en ny film- og videolov i 1987 (med virkning fra januar 1988). Fra da av fikk kinoene følgende aldersgrenser: for alle over 7 år (4 år hvis de er sammen med foresatte), 10 år (8 år med foresatte) og 15 år (12 år med foresatte). I juli 1994 ble aldersgrensen på 10 år erstattet med aldersgrense 11 år. .lb. .lb er Libanons nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. De offisielle registreringsreglene sier at det er nødvendig å ha et libanesisk sertifikat for et varemerke ("trademark") for det nøyaktige navnet som ønskes registrert (sett bort fra TLDet og andrenivåkategorien som navnet registreres innenfor). Imidlertid, sertifikatet som er vist som et eksempel på registreringsenhetens nettsted er tydelig et sertifikat for handelsnavn ("trade name"), hvilket tyder på at registreringsenheten muligens er usikker på forskjellen mellom varemerke og handelsnavn. Registranter i hvert av subdomenene (.com.lb.edu.lb, etc.) forventes å fremvise dokumentasjon på at de er av riktig type organisasjon for å kunne registrere i det subdomenet. I tillegg kreves det at registrerte navn er unike innen hele.lb domenet (for eksempel: example.com.lb og example.org.lb kan ikke begge bli registrert), fordi registreringsenheten ønsker å holde muligheten åpen for å droppe kravet om tredjenivå registrering og flytte alle navnene til andre nivå. Diatonisk funksjon. En funksjon er i funksjonsteorien den spesifikke "rollen" en treklang over en tone i en Dur- eller moll-skala fyller i forhold til de andre akkorder. En Dur- eller moll-skala består av syv ulike toner. Likevel finnes det ni forskjellige funksjoner. Dette henger sammen med at treklangene på 3. og 6. trinn kan tolkes på forskjellige måter, avhengig av i hvilken sammenheng treklangen brukes. Treklangene på 1., 4. og 5. trinn heter hovedfunksjonene. Treklangene på 2., 3., 6. og 7. trinn heter bifunksjonene. En bifunksjon har to fellestoner med tilsvarende hovedfunksjon (I C-Dur er f.eks. tonene c og e felles for både tonika og tonikasubmediant. I e-moll er tonene c og e felles for både subdominant og subdominantens mediant.) Funksjonsteorien ble først beskrevet av den tyske teoretikeren Hugo Riemann, men går i sine grunntrekk tilbake på den franske komponisten Jean-Philippe Rameau. Tabellen her er laget etter Oelmann. Funksjoner i moll. Begrepene subtonika og supertonika er oversatt fra det engelske subtonic og supertonic som strengt tatt ikke betegner en funksjon, men bare dens grunntone. Når det gjelder uttrykket subtonika, brukes det i engelskspråklig musikkteori i utgangspunkt til et lavt syvende trinn. Dette utelukker bruk av uttrykket subtonika til syvende trinn i Dur. 2. trinn i moll samt 7. trinn i Dur kan ikke danne en egen funksjon. Dette fordi det oppstår en forminsket treklang på disse trinn (f. eks. h-d-f i C-Dur eller fiss-a-c i e-moll). 2.trinnsakkorden i moll tolkes vanligvis som dominantseptim uten grunntone (forkortet dominantseptim) til Tm. 7.trinnsakkorden i Dur tolkes vanligvis som dominantseptim uten grunntone (forkortet dominantseptim) til T. 5.trinnsakkorden i moll er i utgangspunkt en mollakkord (f.eks. e-g-h i a-moll). I all regel blir denne akkorden likevel brukt som durakkord (e-giss-h istf. e-g-h). Tilleggstoner. Både subdominant og dominant opptrer gjerne med tilleggstoner. Til en subdominant kan det tilføyes en stor sekst, til en dominant en liten septim. I første tilfelle snakker man om en "sixte ajoutée" (fransk for "tilføyd sekst"), i andre tilfelle om en dominantseptimakkord.En særform for den tilføyde seksten er den såkalte neapolitanske sekstakkorden som baserer på en mollsubdominant. I denne akkorden er kvinten utelatt. Isteden er det tilføyd en liten sekst. Navnet til akkorden hentyder på dens utstrakte bruk i neapolitansk opera i barokken. Funksjonsbetegnelsen til en neapolitansk sekstakkord forkortes som regel til N. Fordelen med den norske varianten av funksjonsteorien er at funksjonene kan brukes likt i Dur og moll. Ulempen er at begrepet 'mediant' er i bruk på en annen måte i kontinental musikkteori. Her brukes 'mediant' også for treklanger som bare har én fellestone (f.eks. e-moll i forhold til c-moll eller Ass-Dur i forhold til C-Dur). Prey. Prey (Norsk: Bytte) er en av Michael Crichtons bøker om Sciencefiction. Den ble først utgitt i bokform i november 2002, og ett år senere som pocket, omskrevet av Harper Collins. Boken er på ca 500 sider og blir filmatisert og antatt ferdig til 2008. I likhet med Jurassic Park, handler romanen mye om utvikling innen forskning og teknologi, i dette tilfellet nanoteknologi. Den tapte verden (Michael Crichton). "Den tapte verden" (engelsk tittel: "The Lost World") er fortsettelsen til boka "Jurassic Park" av Michael Crichton, denne er også filmatisert av Steven Spielberg. Boka faller innenfor sjangeren techno-thriller. Boktittelen har forøvrig vært brukt av flere forfattere, bl.a. Sir Arthur Conan Doyle. Denne har vært dramatisert og gått som hørespill i NRK radio. Conan Doyle er ellers mest kjent som forfatter av Sherlock Holmes. På samme måte som boka til Conan Doyle omhandler Crichtons roman en ekspedisjon til et isolert område i Sentral-Amerika fylt med dinosaurer. I romanen til Conan Doyle har dinosaurene overlevet fra eldre tidsaldre før menneskeheten, men i romanen gjenskapt ved hjelp av avansert genetisk teknologi. Marianne Thorsen. Marianne Thorsen (født 13. mars 1972 i Trondheim) er en norsk fiolinist, bosatt i London. Gjennom oppveksten hadde hun Bjarne Fiskum som lærer. Hun studerte ved Royal Academy of Music, London, 1987-94. Hun gikk ut fra RAM med utmerkelse, har vært solist med en lang rekke europeiske orkestre og har fått en fiolinkonsert tilegnet seg av Ketil Hvoslef. Hun vant førstepris i "Sparre Olsen konkurransen" 1984, "Ungdommens Strykermesterskap" 1986, mottok "Outstanding Merit Prize" ved "Carl Flesch International Violin Competition" i London, 1992 og "Emily English Award" i 1995. Hun ble kåret av Rikskonsertene til "Årets Unge Solist 1998" og vant "Concours International de Violon de Sion-Valais" i 2003. Hun er leder av Leopold String Trio, ledende fiolinist i Nash Ensemble of London og underviser ved Royal Academy of Music og Musikkonservatoriet i Trondheim. Hun spiller på en "Pressenda" bygget i Torino, 1841. Nordic Green Left Alliance. Nordic Green Left Alliance (NGLA) er en partiallianse av de nordiske sosialistiske venstrepartia. Alliansen ble etablert den 31. januar 2004 på et møte i Reykjavík på Island. Med i NGLA er islandske Vinstri hreyfingin – grænt framboð (Venstrebevegelsen – de grønne), Vänsterförbundet (Finland), Vänsterpartiet (Sverige), Socialistisk Folkeparti (Danmark), Sosialistisk Venstreparti (Norge), Tjóðveldi (Færøyene) og Inuit Ataqatigiit (Grønland). Formålet med alliansen er å styrke samarbeidet og kontaktene mellom de nordiske venstrepartia, og det internasjonale samarbeidet generelt, både på europeisk og globalt plan. Partiene baserer det politiske arbeidet sitt på internasjonal solidaritet, sosial rettferd og bedre fordeling av samfunnsgodene, likestilling og solidaritet med de kommende generasjonene gjennom en bærekraftig utvikling. Samarbeidet har pågått lenge uformelt, og NGLA er en formalisering av dette samarbeidet. I statuttene blir det blant annet understreket at alle de deltakende partien er helt selvstendige, og at samarbeidet bygger på det konføderale prinsippet om enighet. Vinstrihreyfingin – grænt framboð. Vinstrihreyfingin – grænt framboð ("Venstrebevegelsen – de grønne") er et sosialistisk parti på Island. Partiet ble etablert 6. februar 1999 av noen medlemmer i Alltinget i et forsøk på å samle venstresosialister og miljøaktivister før Alltingsvalget i 1999. Da var det allerede gjort et forsøk på en bred samling på venstresiden med Alþýðubandalagið (Folkealliansen), Alþýðuflokkurinn (Sosialdemokratene), Samtök um kvennalista (Kvinnelista) og Þjóðvaki (utbrytere fra Sosialdemokratene) uten at det lyktes. Dermed endte det hele i to partier, det sosialdemokratiske Samfylkingin og det mer sosialistiske «Vinstrihreyfingin – grænt framboð». Målet for det nye partiet er å kjemte for sosial rettferdighet, en selvstendig utenrikspolitikk og miljøvern. Partiet fikk 9,1 prosent av stemmene i 1999 og 6 medlemmer av Alltinget. Ved valget i 2003 gikk partiet litt tilbake og fikk 8,8 prosent og 5 Alltingsrepresentanter. Valget i 2007 var en stor suksess og partiet fikk 14,3 prosent av stemmene og 9 representanter i Alltinget. Partiet er med i det nordiske venstrepartisamarbeidet Nordic Green Left Alliance sammen med blant annet norske Sosialistisk Venstreparti (SV). Partileder er Steingrímur J. Sigfússon. Frjálslyndi flokkurinn. Frjálslyndi flokkurinn (Liberale) er et Islandsk sosialiberalt politisk parti, etablert i 1998 av det tidligere Alltingsmedlemmet Sverrir Hermannsson. Han var selv aktiv innenfor det mer høyreorienterte Sjálfstæðisflokkurinn før han etablerte det nye partiet. Ved valget i 2003 fikk partiet fire mandat i Alltinget, en posisjon partiet beholdt ved Alltingsvalget 2007. Før valget 2007 gikk et lite liberalt parti, Nýtt afl ("Ny kraft") inn i partiet. Partiet støtter Islands NATO-medlemskap, men motsetter seg USAs invasjon i Irak. Partiet er motstander av Islandsk EU-medlemskap. Partileder er Guðjón Arnar Kristjánsson. Íslandshreyfingin – lifandi land. Íslandshreyfingin – lifandi land ("Bevegelsen for levende land") var et miljøorientert politisk parti på Island etablert av journalist og miljøaktivist Ómar Ragnarsson og Margrét Sverrisdóttir den 23. mars 2007, med tanke på det kommende alltingsvalget 2007. Partiet fikk en oppslutning på 3,3 prosent, og klarte dermed ikke sperregrensen på fem prosent. Partiet gikk inn i det sosialdemokratiske partiet Samfylkingin ved det nevnte partis landsmøte våren 2009. Island Island Politiske partier på Island. Politiske partier på Island kjennetegnes av noen større partier med en lang historie, samt mange små utbryterpartier som ofte har vært et politisk blaff. Islandsk politikk medfører ofte samarbeid over partigrenser som kan synes unaturlig for andre. Pityriasis rosea. Pityriasis rosea er en akutt oppstått hudlidelse som forsvinner av seg selv. Den har ikke eget norsk navn. Symptomer. Vi kjenner ikke årsaken til at noen får Pityriasis rosea. Mye tyder på at utslettet er en reaksjon i huden etter en virusinfeksjon. Utslettet starter som regel med en enkelt rødlig og lett skjellende flekk på huden. Denne kalles den primære medaljong, og kan sees opptil et par uker før det egentlige utslettet begynner. Det mer utbredte utslettet ved Pityriasis rosea, som oppstår etter den primære medaljongen, finnes på kroppen og litt ut på overarmene (det såkalt T-skjorte området). Noen ganger kan man få et enda mer utbredt utslett. Det kan være få eller mange flekker. Disse er blek-rødlige og lett skjellende. Flekkene er ellipseformede med ellipsens lange akse langs hudens naturlige hudfolder. Primærmedaljongen er som regel den største, og den kan være flere centimeter i diameter. Utslettet kan klø, men klør vanligvis ikke mye. Råd. Hudlidelsen er mest alminnelig hos unge, men kan sees i alle aldersgrupper. Diagnostisering. Diagnosen kan som regel stilles ved at legen ser på utslettet og dets utbredelse og får opplysninger om primærmedaljong og tidsforløpet. Hvis utslettet ikke er helt typisk, kan det være nødvendig å ta en vevsprøve fra huden. Overdrevet bruk av vann og såpe kan forverre utslettet. Prognose og behandling. Utslettet forsvinner av seg selv i løpet av en til to måneder. Som regel har man Pityriasis rosea kun én gang i livet, men hos enkelte kan hudlidelsen komme igjen. Som regel behøves ingen behandling. Ved sterk kløe kan man behandle utslettet med binyrebarkhormonkrem (steroider), eldre kløestillende antihistaminer eller med lysbehandling. Verdens flyktningedag. a> markerer verdens flyktningedag i 2005 Verdens flyktningedag er den 20. juni og er opprettet for å få oppmerksomhet for flyktningers liv verden over. Dagen ble etablert i år 2000 av FNs generalforsamling og ble først markert i 2001. Datoen ble valgt for å falle sammen med Afrikas flyktningedag. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) velger hvert år et tema og koordinerer markeringer verden over. Popemobile. Popemobile ("pavemobil") er det uformelle navnet på det spesialbygde motorkjøretøyet som brukes til kjøring av paven. Ordet har trolig sitt opphav fra ordet Batmobile som brukes av helten i serien Batman (Lynvingen). Bilen har ofte blitt konstruert slik at paven er synlig for store folkemengder. Etter mordforsøket på pave Johannes Paul II den 13. mai 1981 ble popemobilene forsterket med panserglass, selv om paven ikke alltid bruker dette. Under sin første tid som pave har Benedictus XVI brukt et åpent kjøretøy. Flere av kjøretøyene som er spesialbygd for pavens besøk har blitt igjen i de aktuelle landene og brukt ved senere besøk. De popemobilene som fantes i Mexico og Filippinene ble utstilt da Johannes Paulus II døde, og for menneskene i disse landene som ikke kunne reise til Roma ble disse naturlige samlingssteder. Kardinal Ratzinger. Den VW Golf som tidligere var eid av kardinal Josef Ratzinger innen han ble pave Benedictus XVI, ble av sin neste eier solgt på internettauksjonssiden eBay. Selv om denne strengt tatt ikke er en popomobil, har den fått mye oppmerksomhet siden paven er tidligere eier. Det antas at kardinal Ratzinger ikke har hatt førerkort og sannsynligvis bare har vært passasjer. Antagelig har hans personlige sekretær kjørt bilen og sørget for de fleste ærender som bilen ble brukt til. Bilen er nå utstilt i et kjøpesenter i Berlin. Yuejing. "Yue jing"(kinesisk: 樂經, pinyin: "Yuè jīng") eller "Musikk-klassikeren" var et verk som noen ganger omtales som det sjette av de (nå) fem konfucianske klassikere. Den var gått tapt før Han-dynastiet, vel under den stor bokbrenningen i 213 f.Kr. under Qin-dynastiet. Spor etter verket den kan gjenfinnes i andre gamle kinesiske klassikere som Zuo Zhuan (左傳) og "(Riteboken", 禮記). Det antas at "Yuè jīng" var en pendant til "Shijing" (詩經), en annen av de fem klassikerne, og nyttig for fortolkningen av Shijing. Hanahallen. Hanahallen er en idrettshall på Hana i Sandnes. Hallen åpnet oktober 2006 og ligger like ved Hana skole. Hallen er 1800 m² stor og har tribune med plass for 200 personer. Hallen er hjemmebane for blant annet Hana Idrettslag. Hanahallen brukes til innebandy og er hjemmearenen til Sandnes Innebandyklubb. Innebandy. Sandnes IBK er en innebandyklubb med tilhørighet i Hanahallen. Hallen brukes i forbindelse med Sandnes IBK sine hjemmekamper og minirunder i innebandy. Ladejarlen videregående skole. Ladejarlen videregående skole (tidligere Det maritime skolesenter i Trondheim) er en offentlig videregående skole på Ladehammeren i Trondheim. Skolen har ca. 400 elever, 130 studenter (tilknyttet Trondheim tekniske fagskole) og 120 ansatte. Linjer ved skolen er elektrofag, maritime fag, restaurant- og matfag og teknikk og industriell produksjon foruten teknisk fagskole og almenfaglig påbygging. Rektor ved skolen er Trond Hofstad. Historie. I 1950-årene ble det luftet tanker om et maritimt skolesenter i byen. De maritime skolene i byen opplevde økende søkertall og fikk behov for større og bedre lokaler. I 1964 ble Det maritime skolesenter i Trondheim åpnet av kong Olav V, og Stuertskolen, Navigasjonsskolen, Maskinistskolen og Statens kjølemaskinistskole var dermed samlet under ett tak. Frem mot år 2000 holdt Trondheim kokk- og stuertskole og Trondheim maritime videregående skole på området og i august 2001 ble disse slått sammen til dagens Ladejarlen videregående skole. Simultan dramaturgi. Simultan dramaturgi, er når vi bruker ulike kunstnerlige uttrykk (skulptur, dans, videokunst, sang, instrumentalmusikk, skuespill, dukketeater, osv) samtidig i det samme rommet. Det er opp til hver enkelt å bestemme hva en vil se på. Manovar. Salutt avfyres fra et hollandsk Man-of-War Maleri av Wilhelm Van de Velde d.y. 1707 Manovar, eller korrekt Man of War, var det gamle navnet på store krigsskip i seilskutetiden. Det ble mest brukt om skipene med to eller flere kanondekk. Uttrykket stammer fra engelsk og ble trolig brukt først om riddere i full rustning og andre lettkjennelige soldattyper. Ordet ble ofte brukt i sjøfortellinger fra napoleonskrigene. Henrik Ibsen bruker «Man of War» i diktet "Terje Vigen". Ordet er nå så godt som ute av bruk i denne forstand, men er tatt i bruk av bandet Manowar. Ellers er det vanligste navnet på manetkolonien Portugisisk krigsskip det engelske "portuguese mano'war" eller norsk: "Portugisisk manovar". Mano'War var en berømt USA galophest. Camphill. Camphill-bevegelsen ble startet i 1940 i Camphill, en liten landeiendom ved Aberdeen i Skottland. Det var en gruppe krigsflyktninger, med den østerrikske legen Karl König i spissen, som her grunnla en skole for barn med spesielle behov. Da disse barna var ferdige med skolegangen, ble den første Camphill-landsbyen opprettet. Nå var det ikke lenger undervisning og oppdragelse som var siktemålet, men en livsform tilpasset den voksne alderen. Menneskesyn. Arbeidet i Camphill-landsbyene er inspirert av antroposofien som i stor grad er basert på Rudolf Steiners (1861–1925) verk. Sentralt står bevisstheten om alle menneskers likeverd og menneskelivets åndelige perspektiv. Menneskets innerste vesen forstås i forhold til en større utviklingsprosess, overordnet livets ytre forhold og begrensninger. I en Camphill-landsby har derfor alle den samme rett til meningsfulle livsoppgaver og et innholdsrikt liv. Det finnes ca. 100 Camphill-landsbyer og -skoler fordelt på alle kontinenter. De fleste ligger i Europa og Nord-Amerika, men det er også landsbyer i drift i Afrika, Israel, samt noen små spirer i Asia. De norske Camphill-landsbyene har gitt praktisk og økonomisk støtte ved etableringen av landsbyer i Russland, Estland, Latvia og Tsjekkia 6 Camphill landsbyer i Norge. a>. a> Landsby. Camphill-landsbyene i Norge tilbyr et helhetlig bo- og arbeidsfellesskap for unge og voksne med særlige omsorgsbehov. Landsbyene er grunnet på ideen om et levende og aktivt samfunn der omsorgstrengende og medarbeidere, eventuelt med sine familier, bor sammen i store og små husfellesskap. I arbeidstiden er alle sysselsatt med landsbyens mange arbeidsoppgaver; med håndverksvirksomhet i ulike verksteder, jordbruk, matlaging og hushold. Det legges vekt på nærhet til natur og mennesker. Pleien av husdyrene, dyrkingen av jorda, arbeidet med tekstil, tre og leire gir livsnære erfaringer og har en positiv og styrkende virkning. I Camphill-landsbyene pleies et variert kulturliv med teateroppførelser, sang og musikk, høytidsfeiringer og utflukter. For medarbeiderne tilbys egen utdanning samt foredrag og fagseminarer. Camphill-landsbyene er et landsdekkende tilbud og eies av en stiftelse, Camphill Landsbystiftelse i Norge, som idag driver 6 landsbyer i Norge. Disse er Vidaråsen, Vallersund, Hogganvik, Jøssåsen, Solborg og Kristoffertunet og dessuten Det Økologiske Hus som er en Camphill virksomhet. Landsbystiftelsen utgir bladet "Landsbyliv' fire ganger i året. Helsepedagogiske hjem og skoler. I tillegg finnes det seks helsepedagogiske hjem i Norge, som er bofellesskap for mennesker med utviklingshemming og bygger på det antroposofiske menneskesynet. Dette er Granly, Grobunn, Helgeseter, Rostadsheimen og Verdandi. Det er tre Helsepedagogiske skoler: I Oslo, på Hedmarken og Skjold i Bergen. De Helsepedagogiske hjem, skoler og Camphill-stedene er alle samlet under Norsk Forbund for Helsepedagogikk og Sosialterapi. VM i fotball 2014. VM i fotball 2014 er det 20. verdensmesterskapet i fotball, og avholdes i Brasil fra 13. juni til 13. juli i 2014. FIFA hadde på forhånd bestemt at mesterskapet skulle avholdes i Sør-Amerika, og den 30. oktober 2007 ble vertsnasjonen offentliggjort. Brasil var eneste søker fra Sør-Amerika, og FIFA vedtok samme dag som annonseringen at roteringen mellom kontinenter vil stoppe fra og med VM 2018, for å få mer konkurranse. Finalen skal spilles på fotballstadionen Maracanã. VM i 2014 er andre gang Brasil avholder et VM. Første gang var i 1950, og Brasil blir dermed det femte landet som har avholdt VM to ganger, etter Mexico, Italia, Frankrike og Tyskland. For å delta i VM må lagene gjennom en kvalifisering. Lånord. Lånord er ord som har kommet inn i ordforrådet til et språk fra et annet språk, til forskjell fra arveord, som var en del av ordforrådet da språket (eller språkfamilien det er en del av) ble dannet. Et annet begrep for det samme er "importord". Man kan skille mellom lånord og fremmedord, der forskjellen er at lånord i større grad blir en naturlig del av mottagerspråket. Lånordsforskning er viktig i språkhistorisk forskning av flere grunner. For utforskningen av språkslektskap gjelder det å skille mellom arveord og lånord. Der to språk har samme ord med samme betydning, vil det være argument for språkslektskap, men bare dersom ordet ikke er et lånord. Et eksempel på tilfeller der dette er aktuelt, er spørsmålet om språkslektskap mellom uralske og tyrkiske språk, der lånord står sentralt. Lånord kan også fortelle noe om tidligere språktrinn i det långivende språket. For eksempel er det mange urnordiske lånord i finsk, ord som i finsk ikke har gått gjennom de lydendringene de senere gikk gjennom i nordisk, slik at man for eksempel har "kuningas" «konge» og "rastas", «trost» fra urnordisk "*kuningaR" og "*trastaR", der a-en i suffikset forsvant i synkopetiden i germansk. Lånord i norsk. Norsk har en stor andel lånord, hvorav størsteparten er hentet fra nedertysk. I senmiddelalderen skjedde en voldsom import av nedertyske ord i det skandinaviske ordforrådet, som endret de skandinaviske språkene dramatisk i forhold til slik språkene var i høymiddelalderen. Det er anslått at mellom 30 og 40 prosent av det norske ordforrådet i dag er hentet fra nedertysk. Ord av nedertysk opprinnelse er f.eks. "arbeid", "betale", "bruke", "føle" og "snakke". Det er også en god del lånord av latinsk og gresk opprinnelse i skandinaviske språk; dette er ord som gjerne gjenfinnes i de fleste europeiske språk, og som ble tatt opp i norsk langt senere, særlig gjennom universitetene og vitenskapen. Generelt er de nedertyske lånordene i skandinavisk i større grad basisvokabular, altså ord som brukes svært ofte av alle lag av befolkningen, er en nødvendig del av språket og som «føles norske», mens lånord av latinsk og gresk opprinnelse er mer utpregede fremmedord, gjerne ord knyttet til vitenskap og utdannelse (typisk eksempel: "leksikon"). Norsk har også endel lånord fra høytysk og lånord hentet fra diverse andre europeiske språk. Også i vår tid tar norsk opp lånord/fremmedord, særlig fra engelsk, men også fra andre språk. Nye fremmedord kommer inn i språket bl.a. gjennom fjernsynet og Internett. Snømannen. Snømannen er Jo Nesbøs syvende roman om politiførstebetjent Harry Hole. Den har fått blandede kritikker, men ble en bestselger allerede etter et par dager i salg. Handlingen i Snømannen er lagt til Oslo og Bergen. Også i denne boken bruker Jo Nesbø flere lenker tilbake til tidligere saker om Harry Hole. F.eks nevnes navnet «Toowoomba» flere ganger både i Flaggermusmannen og Snømannen. Boken skal filmatiseres, og regissøren er Martin Scorsese. Kåre Virud. Kåre Virud opptrer på Notodden bluesfestival 2004 Kåre Virud (født 31. desember 1943 i Notodden) er en norsk bluesmusiker, -komponist og -låtskriver. Etter «lære- og vandreår» i Oslo, København og til sjøs debuterte han i 1974 med "Barbeinte engel". Hans dragning mot Bob Dylan gjennomsyrer det meste av hans verk, og førte ham på 70-tallet i kontakt med Jan Erik Vold, som gjendiktet Dylans tekster til norsk, noe som førte til platen "Virud synger Vold skriver Dylan". Sammen med Lars Saabye Christensen dannet han «"poesibluesbandet"» Norsk Utflukt i 1991. Bandet ga ut fire plater 1993-2004. Virud fikk i 1995 Gammleng-prisen i klassen pop. Tregrening. Sosial tregrening, på tysk kalt "Dreigliederung des sozialen Organismus", er navn på et samfunnsyn som ble utviklet av den østerrikske filosofen Rudolf Steiner i perioden 1918–1920, og som betrakter samfunnet som en sosial organisme av tre deler med egne lover og virkemåter: åndslivet, rettslivet og det økonomiske livet. Å desentralisere samfunnet. I 1919 ga Rudolf Steiner ut boken "Die Kernpunkte der Sozialen Frage" i Tyskland. Den ble godt mottatt, og boken ble trykket i flere opplag samme år, og den solgte over 80 000 eksemplarer. Dette var rett etter Første verdenskrig, og Rudolf Steiner ville presentere et alternativ til de økonomisk orienterte og etnisk baserte nasjonalstatene, og til Lenins «vitenskapelige sosialisme». Steiner mente han hadde grepet samfunnets grunnleggende ide, og at det ville være riktig å desentralisere samfunnet og la dets tre funksjonsområder; kulturlivet, rettslivet og det økonomiske liv, organiseres etter hvert sitt prinsipp. Idéen kalte han «tregreningen av den sosiale organismen». I et foredrag fra 1919 (GA 329) trekker Steiner fram liberalisme, demokrati og sosialisme som "tre store og ærlige ideer som er kommet fram i menneskehetens utvikling". Liberalismen kommer med sin høye verdsettelse av frihet til full rett i ånds- eller kulturlivet. Demokratiet, som drives frem av opplevelsen av alle menneskers likeberettigelse, hører politikken eller rettslivet til – og sosialisme, med sin forståelse av solidaritet og broderskap, hører hjemme i det økonomsike livet. Allerede i 1920 ble boken oversatt til norsk ved Dora Bugge, med tittelen "Kjernepunkterne i det Sociale Spørsmaal". I 2008 er boken nyutgitt med tittelen "Tregrening" på Vidarforlaget i oversettelse og med et etterord ved Peter Normann Waage. Samfunnsøkonomi. Leif Holbæk-Hanssen, professor i markeds- og distribusjonsøkonomi ved Norges Handelshøyskole har arbeidet med tregreningstanken. For å fange de komplekse problemstillingene i det økonomiske livet, pekte han på nødvendigheten av en omfattende perspektivendring, og hvor samspillet mellom økonomi, politikk, (rettsliv) og kultur (åndsliv) sto i et gjensidig påvirkningsforhold. Hvert samfunnsområde får bidra med noe egenartet til samfunnsutviklingen. Det vil da skje et fruktbart samspill mellom alle tre kan komme i stand innenfor samfunnet som en sosial organisme. Samfunnet i dag trenger dette samspillet. For eksempel klarer ikke staten og politikerne miljøoppgavene alene. Vernetanken må stadig fornyes ut fra sin kilde i kulturlivet, og miljøvern forutsetter deltagelse også fra næringslivet. Det sivile samfunn. Tregrening bygger på individuelt engasjement, og dag er individet deltager på alle tre områder av samfunnslivet. Innenfor næringslivet har individet som forbruker store muligheter for å påvirke utviklingen mot en rettferdigere økonomi og fordeling (som fair trade, assosiativ handel, mikrokreditt m.fl). I løpet av 1990-årene har det sivile samfunnet våknet opp og sett sitt potensial som mektig protestbevegelse mot politisk og økonomisk eliteglobalisering. I praksis. I Norge finner man eksempel på tregrening i praksis i Camphillnettverket. Dialogos Ressurssenter for sivile initiativer som har som formål å bidra til et mer menneskelig og miljøbevisst samfunn, og Cultura Sparebank som arbeider for en ny, internasjonalt voksende bankkultur (ethical banking). Internasjonalt finnes flere aktive sivilsamfunnsinitiativer. Mest kjent er Nicanor Perlas og GlobeNet3 og Ibrahim Abouleishs Sekem. I Tyskland finnes bl.a. Initiative Netzwerk Dreigliedrung med et eget tidsskrift og Institut für Soziale Dreigliedrung. Alamogordo. Plansje som viser Alamogordos plassering i delstaten New Mexico. Alamogordo er en by i New Mexico i USA. Ved folketellingen i år 2000 var befolkningen i byen på 35 582 mennesker. Bynavnet kommer fra spansk og betyr «tykt cottonwood-tre». Alamogordo er administrasjonssenter i Otero County. Nær Alamogordo ligger to store militærbaser, Holloman Air Force Base og White Sands Missile Range. Alamogordo er kjent for at verdens første kjernefysiske eksplosjon, Trinityprøvesprengningen, fant sted ved byen den 16. juli 1945. Knut Hamre. Knut Hamre (født 3. mars 1952) fra Granvin i Hordaland er folkemusiker på hardingfele. Hamre har arbeidet som kulturskolelærer og som fylkesmusiker. Han har vunnet en lang rekke priser: Landskappleiken seks ganger, Myllargutprisen 1986, "Edvard Grieg-prisen", Hilmar Alexandersens minnepris 1993, og Anders Kjerlands minnepris 2000. Sammen med Bjarne Herrefoss og Hallvard T. Bjørgum vant han Spellemannprisen 1998 i klassen folkemusikk for albumet "Toneflaum". .na. .na er Namibias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. De er for tiden inne i prosessen med å skille registreringsenhet og registrar, slik som mange andre TLDer, men for nåværende (tidlig i 2006) er bare én registrar akkreditert. Registrering. Registrering er tilgjengelig på andre nivå, eller på tredje nivå under diverse kategorier, som inkluderer noen overflødige valg (f.eks. både.co.na og.com.na for kommersielle selskaper). Priser varierer avhengig av hvilket nivå registreringen gjøres på, hvilken andrenivå kategori en tredjenivå registrering gjøres under, og om registranten er innen- eller utenlands. Eksterne lenker. N a Han Yu. Han Yu (kinesisk: 韓愈, pinyin: "Hán Yù", født i 768 i Nanyang i Henan i Kina, død 824) var en forløper for neokonfucianismen som virket som dikter og forfatter i Tang-dynastiets Kina. Hans diktning er representert i den viktige 1700-talls-antologien "Tre hundre Tang-dikt". Han dro til Chang'an i 786 der han etter tre mislykkede forsøk bestod den keiserlige embedsmannseksamen og ble mandarin av "jinshi"grad. Mot slutten av århundret begynte han å danne en litterær krets rundt seg, og hans berømmelse og betydning bredte seg over hele riket. Han fikk sin første regjeringspost i 802, men ble snart sendt i eksil. Grunnen kan ha vært at han unnlot å støtte den etterhvert vinnendes parti under en tronfølgestrid. Det er også mulig at hans kritikk av keiserens tjenerskaps dårlige oppførsel, eller hans bønn om at skattetrykket ble dempet under en hungernød, gjorde utslaget. Fra 807 til 819 innehadde han forskjellige embeder først i Luoyang og deretter i Chang'an. Under denne tiden ivret han for at et sterkt sentralisert styre skulle ilegges de nordøstlige provinser, der det var sterke tilløp til separatisme. Han forfattet også sitt innflytelsesrike verk "Memoriale om buddhaens beinrelikvier", en protest mot den tiltagende buddhistiske innflytelse i landet. I sin diktning fulgte Han Yu prinsippet at form skal svare til innholdets art; et enkelt emne krevde en enkel stil, og omvendt. I prosa var han en tilhenger av "Den klassiske prosabevegelse" (古文運動), som gikk inn for et klart og konsist uttrykk (guwen). Hans tanker fikk tre hundre år etter hans død stor innflytelse på Ouyang Xiu, en av Song-dynastiets reformatorer. Erwin Ritter von Zach har oversatt Han Yus dikt til tysk. .ke. .ke er Kenyas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Eksterne lenker. K e Alltingsvalget 1999. Alltingsvalget 1999 ble avholdt 8. mai 1999. Alltingsvalget 2003. Alltingsvalget 2003 ble avholdt 10. mai 2003. John T. Scopes. John T. Scopes (født 3. august 1900, død 21. oktober 1970) var en amerikansk lærer i Dayton, Tennessee som i 1925 ble anklaget for å ha forbrutt seg mot en lov som la ned forbud mot å undervise elever i evolusjon. Rettssaken fikk stor publisitet, ble kjent som "Scopessaken" og den 21. juli samme år ble Scopes ilagt en bot på 100 US dollar. The Fragile Art of Existence. "The Fragile Art of Existence" er det eneste albumet gitt ut av det amerikanske power metal bandet Control Denied. Bandet ble oppløst etter at låtskriver Chuck Schuldiner døde av kreft i 2001. Hjalmar. Hjalmar er et nordisk guttenavn med opprinnelse i det norrøne navnet "Hjálmarr", som er dannet av det norrøne ordet "hjalmr", som betyr «hjelm», og navneleddet "-ar" som kan ha opprinnelse i de urnordiske ordene "*hariaR", «kriger», eller "*wariaR", «forsvarer». Hjalmar har navnedag 16. januar i Norge og Sverige og 20. november i Finland. Utbredelse. Hjalmar er et nokså sjeldent navn, men variantene "Jari" og "Jalmari" er mye brukt i Finland. Formen "Hjalmar" er, relativt sett, mest brukt på Færøyene. Varianten "Hjálmar" er også noe brukt på Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Hjalmar og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Hjalmar var et populært navn på norske guttebarn på 1880- og 1890-tallet. Per Kvist. Vidar Wexelsen (født 4. april 1890 i Overhalla i Nord-Trøndelag, død 23. mai 1947), bedre kjent under psevdonymet Per Kvist, var en norsk skuespiller, forfatter, sanger og revyartist. Han var tilknyttet flere revyscener i Oslo og skrev en rekke muntre viseslagertekster (deriblant "«Ola var fra Sandefjord»", "«K.N.S.-visen»" og "«Leve De forenede nasjoner»"), revyer og kabareter samt flere populære guttebøker.Han skrev teksten til "«Sommersangen»" (Melodi: H. Larssen) som vant Norsk Musikkforlags førstepris i «Sommerens konkurransemelodier» (1936). Sangen "«Pølsemaker, pølsemaker»", som ble fremført av Leif Juster i filmen "Den forsvundne pølsemaker" (1941), hadde også tekst av Per Kvist. Kvist var sønn av biskop Vilhelm Andreas Wexelsen i Nidaros bispedømme. Hepatitt C-virus. Hepatitt C-virus (HCV) er et RNA-virus i gruppen hepatittvirus som ved infeksjon fører til hepatitt (leverbetennelse). Svært mange med infeksjonen er asymptomatiske, men en liten andel er svært alvorlige og fører til utstrakt leverskade og leversvikt eller leverkreft. Overføring. HCV overføres med blod og andre serum-avledede kroppsvæsker. Vanligste smittemåte i Vest-Europa er sprøytemisbruk. Omtrent 80% av de som smittes blir kroniske bærere av viruset. Vaksinering. Det finnes ingen vaksine mot Hepatitt C. Behandling. Kronisk Hepatitt C behandles i dag med pegylert interferon kombinert med Ribavirin. Avhengig av hvilken undertype Hepatitt C virus du har og hvordan du svarer på behandlingen vil du måtte behandles i 24 eller 48 uker. Er du infisert med genotype 1 har du litt over 50% sjanse for å bli kvitt viruset med 48 ukers behandling. Med genotype 1 må du også ta leverbiopsi før oppstart av behandling er mulig. Er du smittet med genotype 2 eller 3 har du over 80% sjanse for å bli kvitt viruset med 24 ukers behandling. Oppdatering: Mot slutten av 2011 ble det lansert nye medisiner for genotype 1, som øker muligheten til å bli frisk til 75-80%. Sjansen for å bli frisk er dermed like for alle genotyper, men det er fortsatt slik at genotype 1 er den alvorligste av de 3, også når det gjelder mulige bivirkninger under behandlingen. Oikos Oslo. Oikos Oslo er en studentorganisasjon ved Handelshøyskolen BI som jobber for å motivere og engasjere studenter og næringsliv til å rette et aktivt fokus mot bærekraftig økonomisk vekst og ledelse. Oikos Oslo er underlagt Studentforeningen SBIO. Inger Jacobsen. Inger Johanne Jacobsen (født 13. oktober 1923 i Oslo, død 21. juli 1996) var en norsk sangartist og skuespiller. Jacobsen utgav sin første plate allerede i 1941. Det var «Du er alltid i mine tanker»/«To små hjerter» med Kristian Haugers Danseorkester på Telefunken. De var hentet fra filmen Den forsvundne pølsemaker. Etter krigen ble hun en svært populær sanger. Hun var på Musica (1946–1953) og Columbia (1954–1970) og var lett gjenkjennelig med sin myke, dype altstemme. Som skuespiller og artist opptrådte hun både i revyer, tv, radio og teatre helt fram til 1990-åra, fra 1976 som ansatt ved Riksteateret. Inger Jacobsen deltok i den norske Melodi Grand Prix-finalen fire ganger. Hennes største slager, singelen «Frøken Johansen og jeg» fra 1959, solgte i over 50 000 eksemplarer. Innspillingen var ment som en parodi på tidens mange skillingsvise-lignende slagere og måten de ble sunget på. Bokken Lasson. Caroline Lasson, kjent under kallenavnet Bokken Lasson (født 7. januar 1871 i Christiania, død 3. august 1970) var en norsk cabaretartist, sanger og antroposof. Bakgrunn. Hun var datter av regjeringsadvokat Christian Lasson og Alexandra von Munthe af Morgenstierne; mormoren Anastasia Soltikoff var russisk prinsesse og hoffdame hos tsarinaen. Bokken var en av ti søsken og vokste opp i en svært musikalsk familie. Blant disse var broren Per Lasson og søstrene Oda Krohg (født Othilia Pauline Christine Lasson) og Alexandra Lasson. Navnet "Bokken" fikk hun, fordi moren hennes sa "«Lille kroppen min»", da hun var liten. Søsteren misoppfattet det som "«bokken»". Hjemmet deres lå i en stor hage, populært kalt «Lassons løkke», som var samlingssted for flere kunstnere i hovedstaden, og Christian Krohg og Frits Thaulow ble hennes svogre. Hun giftet seg med advokaten Vilhelm Dybwad, som også var visedikter, musiker og revyforfatter. Kristiania-bohemen. Bokken var ti år yngre enn sin søster Oda, og hun ble i svært ung alder trukket med i Kristiania-bohemen. «Jeg følte mig med mine 16 år aldeles voksen, drakk vin som de andre, røkte cigaretter og lærte den fordervelige kunst å innånde røken, laget ringer og røkte gjennom nesen. Jeg vilde da ikke stå tilbake for de eldre kameratene og kanskje bli regnet for et barn!» Talentfull, eventyrlysten og frimodig levde hun et omflakkende liv, men med gudstroen i behold. I 1897 traff hun den danske dikteren Holger Drachmann i København. Han ville at hun skulle bli hans sekretær og være med ham på et sanatorieopphold i Gausdal. Bokken forgudet Drachmann og kalte ham «Kongen». De var også sammen i Skagen og Amerika i 1898. Senere giftet han seg med hennes dominerende søster Soffi. Romansesangerinne og cabaretartist. Bokken Lasson utdannet seg først som klassisk sangerinne og var elev av blant andre Eva Nansen og Raimund von zur Mühlen. Hun utdannet som såkalt romansesangerinne ved Musikkonservatoriet i Dresden. I 1894 debuterte hun som konsertsangerinne på Centralteatret og Fahlstrøms Theater. Hun dro på sin første turné i 1895 og sang og spilte lutt i Tyskland, Frankrike, England og USA. Hun var også skuespiller i den lettere sjangeren blant annet på Hoftheater in Stuttgart. Med sine nordiske folkesanger til luttakkompagnement var Bokken banebrytende, og hun forble aktiv helt opp i 90-årsalderen og fascinerte tilhørerne med sin vakre, kultiverte stemme. Hun deltok også i TV-programmer. Som sangpedagog var hun viden kjent. Chat Noir i Oslo. Sammen med mannen, Vilhelm Dybwad, grunnla Bokken Lasson kabareten Chat Noir i Kristiania i 1912, som det første i Norden. «Jeg var spent som en felebåge da jeg åpnet programmet med en liten orienterende tale om kabaret ute i verden, og om den lille her,» forteller hun fra åpningskvelden i erindringsboken "Livet og lykken". Hun hadde fire fast engasjerte, en gjesteartist og Maja Flagstad ved pianoet «til å spille før, etter, innimellom, og samtidig med oss andre». Det ble suksess, og Bokken ledet Chat Noir fram til 1917. I denne perioden ble hun også kjent med Arnulf Øverland, Herman Wildenvey og Kirsten Flagstad. Plateinnspillinger. Bokken Lasson gjorde grammofoninnspillinger for GC allerede i 1912. På Chat Noir sang hun "Tuppen og Lillemor" og "Det lille Vandspand", og samme år sang hun dem inn på plate. Flere innspillinger fulgte, også med elektriske opptak (blant annet for Brunswick). Så sent som i 1957 sang hun inn "Hvor meget må man tjene", "Maisangen", "Det lille vandspand" og ”Våren i Kristiania” (Columbia). I 1983 utkom LP-en "Chat Noir og norsk revyhistorie", som inneholder Bokken Lassons innspilling av "Tuppen og Lillemor" fra 1912. Antroposofi. Bokken var en kristen søkende sjel, og da hennes gode venninne, Ellen Hørup, (datter av en kjent dansk politiker), i 1917 fortalte henne om oversanselige fenomener og muligheten for en indre sjelelig utvikling, appellerte dette til Bokken. Blant de bøkene hun leste var Johannes Hohlenbergs "Yoga i dens betydning for Europa" (1916). Gjennom Hohlenberg, som hun traff, fikk hun kjennskap til Rudolf Steiner og hans åndsvitenskap. Med boken "Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?" (1909) begynte hun sine studier i antroposofi, og i erindringsboken "Veien jeg fant" skriver hun: «I de følgende årene drakk jeg av en rennende kilde som antroposofien hadde åpnet for meg». Hun ble medlem i Vidargruppen 12. desember 1921, samtidig med dikteren Olav Aukrust. I 1923 møtte hun Rudolf Steiner da han kom til Norge og medvirket under dannelsen av Antroposofisk Selskap i Norge 17. mai. Her medvirket Bokken, og i forbindelse med Rudolf Steiners død den 30. mars 1925, hadde Dagbladet en kritisk omtale av Steiner. Denne ble motsagt og etterfulgt av en omfattende diskusjon med bidrag av bl.a. Bokken Lasson. Da den første Steinerskole ble startet i Kristiania 1926, var hun lærer i fransk, musikk og sang, og hun oversatte Friedrich Rittelmeyers bok "Mitt livs møte med Rudolf Steiner" (Vidarforlaget, 1954). India og Gandhi. Vinteren 1930-31 dro Bokken, nærmere 60 år gammel, sammen med Ellen Horup og Carl Vett til India. Hun var interessert i frigjøringskampen som Mahatma Gandhi førte mot det britiske overherredømmet, og Bokken og Ellen Horup gjorde et intervju med Gandhi mens han var i Anand Bhavan, Allahabad, februar 1931. Allerede samme år ga hun ut en bok om reisen til India, kalt "Østens smil og tårer". Hedret. Bokken Lasson ble i 1962 hedret med en bronsestatue i Homansbyen i Oslo, utformet av Joseph Grimeland. Den står i krysset Hegdehaugsveien og Oscars gate 19. Statuen viser Bokken Lasson med sin lutt, og var en gave til Oslo by og byens borgere, gitt av skipsreder Anton Fredrik Klaveness. Bokken var selv til stede under avdukingen 1. mai 1962. Hun mottok Kongens fortjenstmedalje i gull. Bokken Lasson døde i sitt hundrede år. Innspillinger og musikkteater. «Det lille vandspand» og «Våren i Kristiania» (Columbia). I 1983 utkom LP-en Chat Noir og norsk revyhistorie, som inneholder Bokken Lassons innspilling av «Tuppen og Lillemor» fra 1912. I 2000 hadde NRK P2 urpremiere på "Bokken Lasson – sensibel suksess", en musikkteaterforestilling for radio, av Ivar Tindberg og Gisle Kverndokk. Dette programmet vant samme år 1. pris ved Prix Italia i Bologna. "Sensibel suksess" er fortellingen om hva som skjer med et sensibelt menneske som vil erobre verden med en spinkel liten stemme og en like spinkel lutt til akkompagnement. Forestillingen tar i bruk elementer fra både kabaret, musikal, opera, hørespill og radiodokumentar. Katrine Blomstrand har rollen som den unge Bokken, mens Kari Simonsen er den aldrende Bokken. Åsleik Engmark er Bokkens stormfulle, russiske elsker og ektemann Mischa (i et kortvarig ekteskap), og Marit Synnøve Berg er Bokkens søster Alexandra. I forestillingen sier Bokken Lasson: «Alt jeg forteller er sant, men jeg forteller ikke alt som er sant». Musikken er ved Kringkastingsorkesteret, og forestillingen er utgitt på CD av Grappa. Carnsore Point. Carnsore Point eller Carn tSóir (irsk) er et nes helt sørøst på øya Irland, i grevskapet Wexford i Republikken Irland. Carnsore Point er først og fremst kjent for at bygging av et atomkraftverk var planlagt der på 1970-tallet. Planene vakte stor motstand blant miljøvernere, og flere protestaksjoner ble iverksatt. Blant annet fikk to store konserter, «Get To The Point» i 1978 og «Back To The Point» i 1979, stor oppmerksomhet, og bidrog til å sette spørsmålet om atomkraftverk på dagsorden i Irland. Ironisk nok er nå et av Irlands første vindkraftverk lokalisert ved Carnsore Point. Det åpnet i 2002 og består av 14 Vestas 850kW turbiner med en kapasitet på like under tolv megawatt. Kalam. Kalam (arabisk: کلام) betegner en dogmatisk teologisk tradisjon i Islam. Utøverne benytter resonnementer og dialektiske argumenter i religionsutøvelsen. Selve ordet "Kalam" betyr "tale" eller "ord". En muslimsk teolog som er utdannet innen Kalam omtales som en "mutakallim" (pl. "mutakallimiin"). Muslimsk teologi tar utgangspunkt i Koranen og profet-tradisjonen. Teologene beskjeftiger seg med Gudsbilde, teodicé, eskatologi, menneskesyn, apofatisk teologi, fri vilje innenfor en ramme av sammenlignende religionsvitenskap. Gudsbilde-spørsmålene omfatter både Allahs vesen og egenskaper og spørsmålet om forholdet mellom skaperen og det skapte. Eskatologi betegnet læren om de siste tider, om døden, om dommedag og om "tilværelsen i Paradis", etter døden/dommedag. Apofatisk teologi er en gren som, i erkjennelse av at Gud ikke kan beskrives, søker å gi en "negativ framstilling", det vil si av hva og hvordan Gud ikke er. Ingibjörg Sólrún Gísladóttir. Ingibjörg Sólrún Gísladóttir (født 31. desember 1954 i Reykjavík, Island) er en islandsk politiker. Hun var leder av det sosialdemokratiske partiet Samfylkingin mellom 2005 og 2009, og islandsk utenriksminister fra 2007 til 2009. Gísladóttir startet sin politiske karriere i Samtök um kvennalista (Kvinnelista), som hun representerte i Reykjavík bystyre fra 1982 til 1988, samt i Alltinget fra 1991 til 1994. Hun ble ordfører i Reykjavík i 1994 da Sjálfstæðisflokkurinn "(Selvstendighetspartiet)" mistet majoriteten partiet hadde hatt i bystyret i 12 år, til en koalisjon som bestod av alle de andre politiske partiene som hadde samlet seg bak Reykjavíkurlistinn ("Reykjavíklista"). Hun var ordfører fram til 2003, og gikk av etter krav fra Framsóknarflokkurinn "(Fremskrittspartiet)" og Vinstri hreyfingin – grænt framboð "(Venstrebevegelsen – de grønne)" som mislikte at hun samtidig representerte Samfylkingin "(Sosialdemokratene)" i Alltinget, der hun ble innvalgt i 2003. De to partiene fryktet at hennes popularitet som ordfører skulle smitte over på riksplan, noe de fant uakseptabelt siden også disse to partiene var en del av den lokale alliansen, og siden det var ordførerrollen i Reykjavík som hadde bidratt til hennes popularitet. Hun ble valgt som leder i Samfylkingin etter hard konkurranse med tidligere partileder Össur Skarphéðinsson. I 2009 avslo hun et tilbud om å bli landets statsminister, og ble avløst av Jóhanna Sigurðardóttir som ble landets første kvinnelige statsministerster. Eksterne lenker. Ingibjorg Solrun Gisladottir Reykjavíkurlistinn. Reykjavíkurlistinn ("Reykjavíklista") eller "R-lista", var en fellesliste i Reykjavík på Island, som inkluderte alle politiske partier på Island, med unntak av Sjálfstæðisflokkurinn ("Selvstendighetspartiet"). Lista fikk flertall i Reykjavík bystyre i tre påfølgende valg 1994, 1998 og 2002, og hadde ordføreren like lenge, inntil lista ble lagt ned høsten 2005. Opprinnelig stod partiene de fire partiene Alþýðuflokkurinn, Alþýðubandalagið, Framsóknarflokkurinn og Samtök um kvennalista bak lista, sammen med Vinstrihreyfingin – grænt framboð. Ingibjörg Sólrún Gísladóttir var listas kandidat til borgermestervervet i 1994 og valgseieren var en stor sensasjon. Splittelsen blant partiene i sentrum og på venstresiden hadde sikret Sjálfstæðisflokkurinn flertall i bystyret i 61 av de siste 65 årene, unntaket var 1978–1982, da venstresiden fikk flertall, men uten å klare å samle seg om en felles borgermesterkandidat. En nøytral kompromisskandidat ble Egill Skúli Ingibergsson fra Sjálfstæðisflokkurinn. I 1994 gikk sentrum-venstrepartiene sammen om en felles ordførerkandidat, og der var Gísladóttirs egne politiske evner som bidro til at hun ble gjenvalgt to ganger. Sammenslåingen av fire sentrum-venstrepartier til det nye partiet Samfylkingin i år 2000 var godt forberedt i det politiske samarbeidet i Reykjavík. Det gikk da også nedover for lista da hun valgte å stille opp i alltingsvalget 2003. Samfylkingin gjorde det da også svært skarpt alene i Reykjavík noe som bidro til at Gísladóttir ble valgt til leder av Samfylkingin med tanke på alltingsvalget 2007. Hennes etterfølger Þórólfur Árnason måtte gå etter å ha medvirket til ulovlige prisavtaler da han var direktør i et oljeselskap, mens listas tredje borgermester Steinunn Valdís Óskarsdóttir aldri klarte å bli en samlende politisk figur. Ettersom Samfylkingin vokste krevde partiet stadig flere av plassene til Reykjavíkarlistinn, noe koalisjonspartnerne, og særlig Vinstrihreyfingin – grænt framboð hadde problemer med å aksepete. Etter en intern drakamp der også Framsóknarflokkurinn var med, valgte Vinstrihreyfingin – grænt framboð å droppe samarbeidet, og lista ble i realiteten lagt ned, med det resultat at partiene stilte hver for seg. Ved lokalvalget i Reykjavík i 2006 var Sjálfstæðisflokkurinn tilbake som byens største parti. Dundalkbukten. Dundalkbukten eller Dundalk Bay er den største bukten mot Irskesjøen på østkysten av øya Irland. Dundalkbukten ligger sør for Cooleyhalvøya i grevskapet Louth, nord på Republikken Irlands østkyst. Byen Dundalk ligger innerst i bukten. Østnordiske språk. Østnordiske språk er de språkene som har utvikla seg fra urnordiske, som rundt vikingtiden skilte seg fra de vestnordiske språkene. Til de østnordiske språkene regnes dansk og svensk. Noen ganger regnes også gutnisk som et østnordisk språk, men det regnes vanligvis som en egen gren av nordiske språk, på lik linje med vest- og østnordiske språk. Lawrence Booth. Lawrence Booth (død 1480) var erkebiskop av York og vokter av det store riksseglet i England. Hans studerte jus, både kirkerett og sivilrett, ved Pembroke Hall i Cambridge, og tok en lisensiatgrad der. I 1450 ble han "master" ved kollegiet, en post han hadde resten av livet. Han ble senere også kansler for universitetet. Mens han bodde i Cambridge startet han en bevegelse for å få opprettet læresteder for humaniora og sivilrett. Etter at han forlot Cambridge fikk han en rask stigning i karrieren. I 1449 ble han prebendar ved St. Pauls katedral, og 2. november 1456 ble han dekan ved katedralen. Han var også prebendar i York og Lichfield. Booth var også aktiv utenfor kirken. Han ble kansler for Margaret av Anjou, og omkring 1456 ble han vokter av geheimeseglet. Samme år, den 28. januar, ble han utnevnt til en av Edward av Westminsters privatlærere og verger. 15. september 1456 ble han utnevnt til biskop av Durham. Dette var et viktig bispesete, og siden det var et palatinat også en viktig sekulær post. Selv om han stod på huset Lancasters side, tilpasset han seg etter Henrik VIs fall raskt til de nye realitetene. Han mistet en periode kontroll over bispedømmet Durham, men ble i 1464 gjeninnsatt etter å ha formelt underkastet seg Edvard IV. Etter dette tok han aktivt del i Edvards regjering, og 27. juli 1473 ble han utnevnt til vokter av det store riksseglet. I 1476 ble han utnevnt til erkebiskop av York. Hans halvbror, William Booth hadde hatt samme embete 1452–1464. Lawrence Booth satt som erkebiskop til sin død i 1480, og ble gravlagt ved siden sin bror i kollegiekirken i Southwell, som de begge hadde gitt betydelige summer til. Wexford Harbour. Wexford Harbour (engelsk) eller Loch Garman (irsk) er en fjord som går fra munningen av elven Slaney sørøst på øya Irland ut mot Irskesjøen. Den blir også beskrevet som et estuar for Slaney. Fjorden danner en naturlig havn, derav dens engelske navn. Fjorden ligger i grevskapet Wexford i Republikken Irland, byen Wexford ligger innerst i fjorden ved elvemunningen. Fjorden var opprinnelig omtrent halvannen mil bred, med store mudderflater på begge sidene. På 1800-tallet ble det bygget diker og et pumpesystem for å drenere mudderflatene, og dette ga gode jordbruksområder under havnivå, lignende det vi finner i Nederland. Størrelsen på den naturlige havnen ble ved dette betraktelig redusert. Problemet med oppsamling av silt fra elven i nye og ustabile sandbanker tiltok, og den er ikke lenger egnet som havn for større skip. Vokter av det store riksseglet. Vokter av det store riksseglet (engelsk Lord Keeper of the Great Seal) var et engelsk og senere britisk embete, med ansvar for å vokte det store riksseglet. Embetsinnehaveren var en av riksembetsmennene. Det store riksseglet ble først tatt i bruk av Edvard bekjenneren, som satte rikskansleren til å vokte det. Fra Thomas Beckets tid ble rikskanslerembetet stadig viktigere, og embetsinnehaveren var ofte opptatt med annet. Han ble ofte sendt utenlands som ambassadør, og fordi det var vanlig å utnevne en biskop var han også opptatt med sine kirkelige plikter. Det var derfor ikke uvanlig av man gav seglet til en visekansler. Når det oppstod midlertidige vakanser i rikskanslerembetet begynte man å utnevne en seglvokter, slik at denne svært viktige oppgaven var ivaretatt. Etterhvert utviklet det seg til et fast embete. Utnevnelsen skjedde ganske enkelt gjennom overrekkelsen av seglet, og ikke ved et "letter patent" slik det var tilfelle med rikskansleren. Hans status ble endelig bestemt under Elizabeth I, da Nicholas Bacon satt i embetet. Det ble da lovfestet (5 Eliz. c. 18) at han skulle ha samme rang, jurisdiksjon, lovmessig status, skikker og priviligier som rikskansleren. Det ble vanlig at vokteren fikk tittelen rikskansler, og beholdt seglet i det embetet. Den siste som ble utnevnt til embetet var Robert Henley, da Georg III tiltrådte i 1760. .cn. .cn er Folkerepublikken Kinas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Administrasjonen av domenenavn i Kina gjøres gjennom en avdeling av Departementet for Informasjonsindustri. Dette departementet fører tilsyn med alt fra telekommunikasjoner til kringkasting, omtrent som FCC i USA. Registreringsenheten vedlikeholdes av China Internet Network Information Center (CNNIC). De faktiske registreringene gjøres gjennom kommersielle registrarer i likhet med i andre deler av verden. Neulevel har inngått et partnerskap med CNNIC for å markedsføre.cn utenfor Kina. Registrering. Som i de fleste andre land kan folk registrere domenenavn på andre nivå. Det finnes imidlertid forhåndsbestemte domener for visse typer organisasjoner og geografiske beliggenheter. Tredjenivå registreringer var tilgjengelige før registreringer på andre nivå ble tilgjengelig i 2004, og tredjenivås registranter ble gitt førstevalget på å få sitt navn på andre nivå da dette ble åpnet. Domenenavn med kinesiske tegn. Domenenavn med kinesiske skrifttegn kan også registreres på andre nivå under.cn toppnivådomenet. Videre så foreslår CNNIC også kinesiske domenenavn i.公司 (.com på kinesisk).网络 (.net på kinesisk) og.中国 (.kina på kinesisk). Imidlertid så er dette alternative registreringssystemet ikke anerkjent av ICANN og er bare tilgjengelig via innenlandske registrarer. Waterford Harbour. Waterford Harbour er en fjord på øya Irlands sørlige Atlanterhavskyst. Elvene «de tre søstre», Barrow, Nore og Suir renner ut i fjorden. Fjorden ligger i grevskapet Waterford i Republikken Irland, og byen Waterford ligger ved Suirs munning innerst i fjorden. På østsiden av fjorden ligger neset Hook Head. .mo. .mo er Macaos nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Ratt (band). Ratt er et glam metal-band fra San Diego, USA. Bandet hadde sin storhetstid på 80-tallet, men er fortsatt aktive. Petzl. Petzl er et fransk firma som produserer klatreutstyr (både for sportsklatring og industriklatring), utstyr for ferdsel i canyoner og huler, hodelykter, samt redningsutstyr for utsatt landskap. Firmaet ble grunnlagt midt på 70-tallet av Fernand Petzl. Petzl er kjent for høykvalitets utstyr som Grigri'en som er en selvlåsende taubrems for sikring av klatrere. Petzl var blant annet først ute sammen med HDS Systems med å bruke lysdioder (LED) i hodelyktene sine, noe som gjør lyktene mye mer effektive, og lar batteriet vare lengre. Dette var i år 2000 og siden har mange andre firmaer adoptert teknologien. .si. .si er Slovenias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av ARNES (Academic and Research Network of Slovenia). Fastnet Rock. Fastnet Rock (engelsk) eller An Charraig Aonair (irsk) er det sørligste punktet i Republikken Irland. Det engelske navnet kan komme av det norrøne "Hvastanney" («Kvass tann øya»), mens det irske navnet kan oversettes til "Ensomhetens klippe". Begge navnene er beskrivende, Fastnet Rock er en klippeøy i Atlanterhavet som ligger 6,5 km sør for øya Clear og dermed omtrent 20 km sør for øya Irland. Den består av leirskifer med årer av kvarts, og er om lag 30 meter over havoverflaten ved fjære. Øya fikk tilnavnet "Ireland's teardrop", «Irlands tåre», siden den lille klippeøya var det siste synet av Irland mange emigranter fikk før de krysset Atlanteren underveis til Amerika. Fastnet Rock er tørningsmerke i seilasen Fastnet Race som går fra Cowes rundt Fastnet Rock og til Plymouth. Det er et fyr på øya fra 1904, det erstattet da et eldre fyr fra 1854. Tårnet er nesten 50 meter høyt, og det høyeste fyrtårnet i Irland. Fyret ble automatisert i 1989. Fastnet Rock tilhører administrativt grevskapet Cork .qa. .qa er Qatars nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet blir en del brukt i Qatar, hovedsakelig for regjeringens nettsteder og diverse andre ikke-kommersielle nettsteder. Registrering. Registrering direkte på andre nivå er for tiden ikke mulig, men planlegges implementert i nær fremtid. I henhold til det offisielle nettstedet er personlig oppmøte på Q-Tels kontor den eneste mulige registreringsmetoden. Eksterne lenker. Q a Downey (California). Downey er en by sørøst i delstaten California i USA. Byen ble grunnlagt på 1800-tallet og ved folketellingen i 2000 hadde Downey 107 323 innbyggere. Før spanjolene kom til området, var det bebodd av Tongva-folket, et av de innfødte amerikanske folkeslagene. Downey er oppkalt etter borgerkrig-guvernøren John Gately Downey fra California. Ron Quintana. Ron Quintana (født i California) er en amerikansk heavy metal-promotør og DJ i San Francisco. Han startet radiokanalen Rampage Radio i 1981, hvor han spilte ukjent heavy metal og hjalp lokale musikere starte karrierene sine. Quintana er en musikksamler, og en stor fan av heavy metal. Han var en aktiv «tape trader» på 80-tallet, og satt på mange unike opptak han hadde gjort på diverse konserter. På denne tiden var det vanlig at man kopierte og byttet kassetter med hverandre og det var slik musikken ble spredd. En av Ron Quintanas venner/bekjente på begynnelsen av 80-tallet var Lars Ulrich, som han hadde møtt i San Francisco Bay Area i sommeren 1981. Ulrich pleide å komme over til Quintana og høre på Diamond Head-opptakene hans, og sammen byttet de kassetter. En dag da Quintana skulle finne et navn til et heavy metal-magasin, spurte han Lars Ulrich hva han mente magasinet burde hete. Noen av Ulrichs forslag var «Blitzer», «Grinder», «Helldriver», «Thunderfuck» og «Lars Ulrich» skrevet baklengs. Quintana hadde kommet opp med to forslag som han foreslo til Ulrich, disse var «Metallica» og «Metal Mania». Ulrich sa han burde bruke Metal Mania, noe han gjorde, og Ulrich valgte så å «stjele» navnet Metallica til sitt nystartede band med James Hetfield. Ron Quintana har også blitt intervjuet i dokumentaren ' fra 2006. Tom Vraalsen. Tom Eric Vraalsen (født 26. januar 1936 i Oslo) er norsk diplomat og politiker (Sp). Han var bistandsminister i Jan P. Syses regjering fra 16. oktober 1989 til 3. november 1990. Han har examen artium fra 1954 og studentfageksamen fra Oslo Handelsgymnasium fra 1955. Han gikk Utenriksdepartementets aspirantkurs 1960–1961, og er siviløkonom fra Handelshøjskolen i Århus fra 1960. Vraalsen tjenestegjorde i Utenriksdepartementet og ved ambassadene i Beijing, Kairo, Manila og Jakarta 1961–1975. Han var ministerråd ved den norske FN-delegasjonen i New York 1975–1979, spesialrådgiver i Utenriksdepartementets politiske avdeling 1981–1982, samt Norges faste representant ved FN i New York 1982–1989. Etter tiden som statsråd var Vraalsen direktør i Saga Petroleum i 1991, ambassadør i London 1994–1996, ambassadør i Washington, DC 1996–2001, og ambassadør i Helsingfors 2001–2003. FNs spesialutsending for Sudan 1998–2004. Han var formann i Oslo Senterparti 1979–1980, medlem av Senterpartiets programkomité i 1979, og har også vært medlem av Senterpartiets utenrikspolitiske utvalg. Vraalsen ble i 1987 utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han ble tildelt storkors av Royal Victorian Order i 1994. Han er æresdoktor ved Augustana College og Luther College i USA. Salteeøyene. Salteeøyene eller Saltee Islands (engelsk) er to små øyer i Atlanterhavet sør for øya Irland. Øyene tilhører Republikken Irland og ligger omtrent fem kilometer fra kysten av grevskapet Wexford. Det største øya ("Great Saltee") er på 89 hektar, den minste ("Little Saltee") er på 40 hektar. Øyene har vært ubebodde siden begynnelsen av 1900-tallet, og har vært i privat eie av familien Neale siden 1943. Camping på øyene er ikke tillatt, og besøkende har bare adgang mellom kl 11.00 og 16.30. Det går skyssbåt fra landsbyen Kilmore Quay på fastlandet. De to øyene utgjør et av Irlands største friområder for fugl. Mange forskjellige slags sjøfugl holder til her, blant annet havsule, storskarv, lunde, alke og lomvi. Havert (gråsel) holder også til på øyene. .gb. .gb er et reservert nasjonalt toppnivådomene (ccTLD) for Internett for Storbritannia. Det ble introdusert på samme tid som Storbritannias andre toppnivådomene (.uk), men det ble aldri mye brukt, og ettersom det ikke lenger er mulig å registrere under dette domenet har det falt ut av bruk. Regelen i domenenavnsystemet er at et toppnivådomene for et land utledes av den korresponderende tobokstavkoden i ISO 3166-1-listen. I henhold til dette er GB den korrekte koden for Storbritannia, og av den grunn ble toppnivådomenet.gb delegert. Det tidligere eksisterende navneregistreringssystemet JANET NRS hadde brukt «UK» som landskode, så Storbritannia søkte til Jon Postel fra IANA om også å få tildelt TLDen.uk. Dette ble innvilget, og alle domenenavnene i landet er nå utstedt som.uk i stedet for.gb. .gb ble brukt i mange år, hovedsakelig av institusjoner tilknyttet Storbritannias regjering, samt kommersielle e-mail tjenester som benyttet X.400-basert e-mail infrastruktur. Dette forenklet oversettelsen mellom DNS domener og X.400 adresser, som brukte "GB" som landskode. Ettersom X.400 e-mail opphørte og ettersom IANA's generelle mål var en TLD pr. land, falt bruken av.gb. Domenet eksisterer fortsatt, men er ikke åpen for registrering av nye subdomener. Et.gb subdomene eksisterer fremdeles i DNS'en (pr. 2006): "dra.hmg.gb", som tilhører regjeringens tidligere Defence Research Agency. Domenet er imidlertid ikke lenger i bruk. Lloyd Grant. Lloyd Grant er en jamaicansk musiker som er mest kjent for å ha bidratt som gitarist i Metallica. Grant var involvert en kort periode i 1981, og bidro med en solo på sangen «Hit the Lights» fra demoplaten «No Life 'Til Leather» som var Metallicas første studioinnspilling. Sammen med James Hetfield, Lars Ulrich og Ron McGovney var han en del av den første (midlertidige) Metallica-besetningen. Han ble erstattet da Dave Mustaine kom inn som fast medlem i 1982. Loop Head. Loop Head er et nes på østkysten av øya Irland. Det ligger rett nord for fjorden som utgjør elven Shannons estuar, i grevskapet Clare i Republikken Irland. Loop Head er godt synlig i terrenget takket være et stort fyrtårn og en stor LORAN mast. Kosmetikk. Kosmetikk kommer av det greske ordet "kosmetikos", som kan forklares som «kunsten eller teknikken å pynte seg», og omfatter metoder for å forskjønne særlig hud og hår ved hjelp av bad, massasje, salver og andre skjønnhetsmidler. Kosmetikk er også et samlebegrep på produkter og preparater som benyttes for å endre, utheve, forsterke, maskere, bevare eller beskytte kroppens utseende eller dufter. Begrepene sminke og make-up brukes ofte for å beskrive en del kosmetiske produkter som brukes skjønnhetsforsterkende eller maskerende, hovedsakelig for ansiktet. Uttrykket finnes også i «kosmetisk kirurgi», der utseendet forbedres gjennom kirurgi. Adjektivet "kosmetisk" angår alt som har med kosmetikk og skjønnhetspleie å gjøre, og er synonymt med «forskjønnende», både for utseende hos mennesker, men i overført betydning også av det ytre og overflatiske ellers. Norsk definisjon (EU-tilpasset). Den norske kosmetikkforskriften definerer kosmetikk som: «Ethvert produkt som er bestemt til bruk på kroppens overflate (så som hud, hodehår og annen hårvekst, negler, lepper og ytre kjønnsorganer) eller på tennene og munnhulens slimhinner for utelukkende eller hovedsakelig å rense, parfymere, endre deres utseende og/eller påvirke kroppslukter og/eller beskytte dem eller holde dem i god stand.» Produktområdet kosmetikk er i Norge underlagt Mattilsynet. Bruksområder. Kosmetikk inkluderer ulike pleiende midler som kremer, lotioner, pulver, pudder, gel eller geléer for huden. Mot kroppslukt (svette) finnes ulike parfymer, deodoranter og antiperspiranter. For utheving av ansiktstrekk finnes leppestifter, øyemaskara og en rekke øye- og hudkosmetiske produkter. For tå- og fingernegler finnes neglelakk. En rekke hårprodukter for farging og styling av frisyren er også for kosmetikk å regne. Også ulike typer såpe, sjampoer, badesalter, badeoljer, boblebad og liknende er kosmetikk. Tannkrem og munnvann er også i hovedsak regnet som kosmetikk. Selv om bruk av kosmetiske produkter er spesielt utbredt blant kjøpesterke forbukere i vesten, og da mer blant kvinner enn menn og yngre enn eldre, er sminke og kroppsdekor vanligere i mange andre land og kulturer. Kosmetikkbransjen er dominert av noen få multinasjonale selskaper. Produktene er til salgs både i dagligvare- og kolonialbutikker samt i parfymerier, helsekostforretninger, spesialbutikker for skjønnhetspleie og hos frisøer]. Amerikanske FDA som regulerer både mat og kosmetikk, definerer kosmetikk fritt oversatt som produkter ment for bruk på kroppen til renselse, skjønnhetspleie, og endre utseende uten å endre kroppens struktur eller funksjon (FDA regner ikke såpe som kosmetikk i denne definisjonen). Kosmetisk trening. Kosmetisk trening er trening rettet mot å endre kroppens utseende. Kroppsbygging (Bodybuilding) er den vanligste treningsformen. Ulike former for fitnesstrening der målet kan være å forme en fastere, eller mer muskuløs kropp, eller kroppsdeler, kan også komme under begrepet kosmetisk trening. Produkttesting på dyr. Det har vært konflikter mellom flere av selskapene som produserer kosmetikk og ulike dyrevernorganisasjoner. Produsenter og produkter ble kritisert på nettet og i media for å distribuere produkter som er testet på dyr. Denne diskusjonen er blitt noe mer dempet, siden testing av kosmetikk på dyr nå er forbudt i EU-området og seriøse aktører respekterer dette forbudet. Det er videre forbudt å selge produkter som er testet på dyr. I stedet testes nå produktene i utstrakt grad på frivillige forsøkspersoner slik at man sikrer at substanser og produkter ikke har uønskede bivirkninger eller gir allergiske reaksjoner. Iskaffe. Iskaffe er den kalde varianten av den (normalt) varme drikken kaffe. Den kan virke oppkvikkende, stimulerende og være god for tørsten på varme dager. Den opprinnelige iskaffen er kaffe som tilberedes sterkere enn normalt, søtes noe med sukker eller sirup, kjøles ned og så serveres over isbiter i et glass. I tillegg til den selvlagde, serveres iskaffe på kaffebarer og kan kjøpes drikkeklar i dagligvare-, servicehandel og kiosker. Enkelte kaffebarer lager iskaffe ved å fryse kaffe til «kaffebiter» (til forskjell fra vannbaserte isbiter) og så helle nylaget, varm kaffe over. Andre lager kaffen sterkere enn normalt og heller den over vanlige isbiter eller knust is. Uten at kaffen lages sterkere enn normalt, vil iskaffe da rask smake lite og minne om farget vann. Siden sukker ikke er lettoppløselig i en kald drikk, kan kaffen søtes med sukker mens den er varm eller med en sirup når den er kald. Kunstige søtningsstoff brukes også. Iskaffe serveres mange steder med melk eller melkeskum. Iskaffe kan også serveres som en dessert blandet med is. Det er vanlig å bruke forskjellige slags iskrem og kaffe, f.eks espresso, og så kjøre ingrediensene sammen ved hjelp av en stavmixer eller en shaker. Sjokolade er også en smakstilsetning som er mye brukt. .mz. .mz er Mosambiks nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. For å kunne registrere domener på.mz kreves at man har operative navneservere og bona fide til hensikt å bruke domenet. Chaussé. Chaussé eller chausse ble tidligere brukt som betegnelse på en bred landevei med solid, forholdsvis fast og støvfritt dekke og med grøfter på sidene. Chausseer var hovedlandeveier med befestelse eller fundament, såkalt chaussering, av grus- eller skjærvemakadamisering, eller med chaussé-brolegning av 8-10 cm firkantet stein. Etymologi og historikk. Ordet kommer fra fransk "chaussée" og uttales "sjåsé". Ordet er avledet fra "chaux" eller latin "calx", «kalk», og betyr egentlig «brolagt (eller fylt) med kalkstein». Chausse har samme opphav som det engelske "causeway", en opphøyd, ofte brolagt gangsti eller vei over for eksempel våte områder. "Chaussée" kan på fransk bety både «dam», «demning», «oppbygd vei» (særlig over myrlende), «kjørebane» og «langstrakt undervannskjær». Ordet inngår også i en lang rekke veinavn. Ordet chausse brukes i Norge blant annet i gate- og veinavn som Ullernchausseen og Ljabruchausséen i Oslo og i stien "Berges chaussé" opp til Skagastølstindene i Jotunheimen. Chausseer ble opprinnelig bygd av romerne i Gallia som steinbelagte diker og veifyllinger over våtmarker. Chaussé-betegnelsen ble vanlig fra rundt 1750 i Frankrike, et land som da var ledende innen veibygging i Europa. Mosseveien ut av Oslo ble påbegynt tidlig i Chausse-perioden. Pye. Pye Records var et britisk plateselskap. Pyes mest kjente artister var Lonnie Donegan (1956–69), Petula Clark (1957–71) og The Kinks (1964–71). Selskapet byttet navn i 1980 men tok navnet tilbake i 2006. The Pye Company solgte opprinnelig TV- og radioapparater. Selskapet kjøpte opp Nixa Records i 1953 og havnet dermed i platebransjen. I 1955 kjøpte selskapet opp Polygon Records, et selskap Petula Clarks far hadde oppretttet for å få kontroll over distribusjonen av hennes plater. Dermed oppsto Pye Nixa Records. I 1959 ble navnet endret til Pye Records, og ATV eide 50% av selskapet. ATV kjøpte opp de resterende aksjene i 1966. To underavdelinger oppsto, Pye Golden Guinea Records og Piccadilly Records. I 1970 lanserte Pye folk, jazz, blues og progressive artister på Dawn Records, og den mest kjente artisten der var Mungo Jerry. Da navnerettighetene opphørte i 1980, endret selskapet navn til PRT Records. Katalogen havnet da i eie hos Castle Communications. I 1958 ble Pye International Records startet. Selskapet distribuerte mange amerikanske etiketter, inkludert Chess Records, A&M Records, Kama Sutra Records, Colpix Records, Buddah Records, og King Records i UK. I 1960 lanserte Pye sin lavbudsjett-etikett Marble Arch som relanserte en rekke tidligere Pye-utgivelser. I juli 2006 ble Pye reaktivert av Sanctuary for å utgi «indie» pop og «alternative» artister. Myoglossata. Myoglossata er en gruppe av sommerfugler som omfatter alle utenom noen artsfattige, primitive familier. Navnet betyr «muskeltungede», og deres viktigste fellestrekk er at de har en velutviklet sugesnabel med tilhørende muskler, som ligger opprullet i hvile men kan rettes ut ved muskelkraft. Myoglossata omfatter to grupper av svært ulik størrelse: den artsfattige familien Neopseustidae og gruppen Neolepidoptera, som omfatter nesten alle sommerfuglene. Neolepidoptera. Neolepidoptera ("de nye skjellvingene") er en gruppe av sommerfugler som omfatter alle utenom noen få artsfattige, primitive familier. Av de familiene som finnes i Norge er det bare kjevesommerfugler (Micropterigidae) og purpurmøll (Eriocraniidae) som ikke hører til Neolepidoptera. Neolepidoptera deles i to grupper, Exoporia og Heteroneura. Et viktig skille mellom disse er at for- og bakvingene er omtrent like på form hos Exoporia, vanligvis temmelig ulike hos Heteroneura. Videre kobles for- og bakvingene hos Exoporia sammen ved et utskudd ("jugum") på bakvingen, hos Heteroneura ved et felt med små kroker ("frenulum"). De fleste Exoporia har tilbakedannede munndeler som voksne og tar ikke næring til seg. Av de familiene som finnes i Norge, hører familien rotetere (Hepialidae) til Exoporia, resten til Heteroneura. Selvbefruktning. Selvbefruktning vil si at et individ av en organisme har både hannlige og hunnlige deler og også befrukter seg selv. Dette er noe som særlig finner sted blant visse plantearter. Wenche Hallan. Wenche Hallan (født 27. mai 1949 på Hamar) er en norsk sanger og musikkpedagog. Hun er utdannet ved Østlandske musikkonservatorium og har siden 1972 arbeidet ved Lørenskog musikk- og kulturskole, etterhvert også ved Lillestrøm videregående skole. Som utøvende sanger har hun blant annet opptrådt med Radiostorbandet, Kjell Karlsens orkester, Philip Kruse, Bendik Singers, og Christopher Bean. Hun var en kort periode rundt 1970 vokalist i Ole Ivars. Med plata Match vant hun Spellemannprisen 1976 i klassen "pop/danseband". Hun har koret i Melodi Grand Prix og på plateinnspillinger.Som sanger i stallen til Arne Bendiksen opptrådte hun flere ganger i radio og tv i Øst-Tyskland og Sverige. Philippe. Philippe er en opprinnelig fransk variant av mannsnavnet Philip, som har opprinnelse i det greske "Philippos" som betyr «hestevenn». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Philippe i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Eyvind Olsen. Eyvind Olsen (født 27. januar 1940 i Kristiansund) er en norsk jazzmusiker (slagverk) kjent fra en rekke innspillinger og samarbeid. Etter oppveksten i Kristiansund, flyttet han til Sandefjord (1959), før studier i København (1961–64) og endelig til Oslo (1965–). Han spilte med Svein Finnerud og hadde et langvarig samarbeid med Bjarne Nerem, Kristian Bergheim og Harald Bergersen. Han spilte medTenor Gladness og Paul Weeden. Olsen spilte på utgivelser med Totti Bergh (1996), Eivin Sannes/Inge Stangvik (1997) og Hilde Hefte (1998). Siden 2000 har han spilt meget med Tore Sandnæs, Egil Kapstad, Terje Venaas og Erik Amundsen. Han har medvirket på utgivelser med Ola Calmeyer Louis Stewart ("Core business", 2004). Han endret navn til Eyvind Wahlen (2005). Cheng Hao. Cheng Hao (kinesisk: 程顥) født i 1032 i Yichuan ved Luoyang i Henan i Kina, død 1085 i Henan) var sammen med sin bror Cheng Yi med på å omdanne det som skulle bli kalt neokonfucianismen til en egen skole innen konfucianismen under Song-dynastiets Kina. Cheng Hao studerte buddhismen, daoismen og så konfucianismen. Etter at han ble oppsagt fra sin post i det offentlige embedsverk fordi han var motstander av Wang Anshis reformer, sluttet han seg til sin bror i Henan, og der samlet de en disippelskare rundt seg. Brødrene bygde sine filosofier rundt begrepet "li" (= grunnleggende sannheter, prinsipper). Cheng Hao la mer vekt på rolig introspeksjon mens Cheng Yi la vekten på granskning av universets myriader av ting og på aktiv deltagelse i samfunnslivet. Dermed ble Cheng Hao og Cheng Yi eksponenter for hver sin retning som skulle utvikle seg til forskjellige skoler innen neokonfucianismen. Cheng Haos «idealisme» ble fortsatt utviklet av Lu Xiangshan og Wang Yangming, og Cheng Yis «realisme» ble videreutviklet av Zhu Xi. Vladimir (navn). Vladimir er et mannsnavn dannet av det slaviske ordleddet "volod" «herske» el «prins», og "mir" «fred» evt "mer" «berømt». "Vladimír" er en tsjekkisk og slovakisk variant av navnet. Utbredelse. Vladimir er et svært vanlig mannsnavn i Russland og Estland. Vladimir (armensk ՎԼԱԴԻՄԻՐ) er også vanlig i Armenia. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Mai 1968. Mai 1968 (vanligvis referert til som Mai 68) er betegnelsen på en serie hendelser som startet med et studentopprør i Frankrike. Det hele utviklet seg til en generalstreik som lammet deler av landet og medførte politisk krise for de Gaulle-regjeringen. Majoriteten av opprørerne forfektet venstreradikale synspunkter, kommunisme og anarkisme, men de største venstreorienterte partiene tok avstand fra studentene og hjalp i stedet politiet og styresmaktene med å roe ned opprøret. Mange så hendelsene som en mulighet til å ryste ved «gamle samfunnsnormer» og da især undervisningsmetoder, seksuell frigjøring og fri kjærlighet. Mens noen av de samme venstreorienterte som kjempet med arbeidere og studenter nå kaller «Mai 68» for mislykket fra et politisk ståsted, var opprøret et tydelig revolusjonært øyeblikk i det 20. århundre og var en del av prosessen på 1960-tallet og videre utover som endret en del gamle fastsatte og stereotypiske normer som hersket fram til denne tiden. Kosmetisk kirurgi. Kosmetisk kirurgi er medisinske inngrep for å reparere visuelle fysiske skavanker, endre eller bedre kroppens utseende. Kosmetisk kirurgi utføres først og fremst på ansiktet. Historie. Før-og-etterbilde av en hudtransplantasjon på en britisk soldat i 1917. Før-og-etterbilde av en brystimplantasjon med saltløsning, 2009. Kosmetisk kirurgi har lange røtter tilbake til antikken i Hellas og middelalderens India. Bruken av slik kirurgi var imidlertid begrenset av mangel på effektiv bedøvelse for pasienten. I Europa ble slik kirurgi i utgangspunktet utviklet for å reparere krigsskader, særlig brannskader, under første- og andre verdenskrig. På 1980- på 1990-tallet var kirurgiske metoder blitt såpass velutviklet at rene kosmetiske inngrep ble vanlig. Blant de vanligere inngrepene er injeksjoner for å forstørre lepper, fylle eller strekke ut rynker og hudfolder til hårtransplantasjon og større inngrep som brystimplantasjoner/brystreduksjon og fettsuging. Chris Lee. Kristoffer Lie (født 28. oktober 1982), kjent under artistnavnet Chris Lee, er en norsk Hip Hop-artist fra Sandvika i Bærum. Han var opprinnelig kjent for måten han kombinerte Hip-Hop med akustiske elementer, og han både synger, rapper og spiller gitar. Nyere materiale er langt mer elektronisk og synthbasert og grenser til tider mer mot Pop enn Hip Hop. Han har i en årrekke vært affiliert med Hip Hop-kollektivet International Loose Cannons fra Oakland, California, og har tilbrakt store deler av karrièren på USAs vestkyst. Hans første singel, «Crawl Back», ble uventet listet på NRK Petre over en lang periode våren 2006. Flere vil nok derimot kjenne ham fra låten «Nightlife» som var listet på en rekke radiostasjoner, samt ofte spilt på ZTV, The Voice og en av de mest spilte videoene på NRK Svisj vinteren 2006/2007. Hans debutalbum "Worry No" ble gitt ut 21. januar 2008 på Oslo Records/Bonnier Amigo og ble nominert til Spellemannprisen 2008 i kategorien hip-hop. I februar 2009 returnerte Chris Lee med singelen «Monkey», men det var først da remixen med Joddski og OnklP ble sluppet i april at publikum fikk øynene opp. Remixen var en av de mest spilte låtene på blant annet NRK Petre, NRK mP3 og The Voice våren/sommeren 2009, og tilbrakte fem uker på VG-lista med tiendeplass som beste plassering. Som et resultat av denne suksessen ble han invitert til å opptre på VG Topp 20-showet på Rådhusplassen og var med på hele VG Topp 20-turneen sommeren 2009. Singelen solgte omsider til gull. Oppfølgeralbumet "Love Ghost" kom ut 9. november på Oslo Records/Bonnier Amigo. I tillegg til Monkey inneholder albumet singlene «Talk to the Hand» og «Drunk Dialer», som nådde henholdsvis andre og niendeplass på VG-lista. Albumet kom også inn på VG-lista med 30. plass den uken den ble lansert. Albumet ble en kritikerfavoritt og havnet på Aftenposten og Dagbladets lister over årets beste album i desember 2009 og ble i tillegg nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen hip-hop. Chris Lee er også vokalist og rapper i trioen Grifter City med Jamie Way og Dan Bruce fra Oakland, California. Lu Jiuyuan. Lu Jiuyuan (kinesisk: 陸九淵, pinyin: "Lù Jiǔyuān", også kalt 陆象山 "Lù Xiàngshān", født i 1139 i Jinxi i Fuzhou i Jiangxi i Kina, døde 10. januar 1193) var en kinesisk neokonfuciansk filosof under Det sørlige Song-dynasti. Han var mandarin og lærer, og rival til den store neokonfucianske rasjonalisten Zhu Xi. Lu lærte at den fulle innsikt om «veien» "(dao)" kommer fra den vedvarende indre refleksjon og selvgranskning. Ved dette utvikler eller gjenvinner man den fundamentale godhet som hviler i den menneskelige natur. Lus verker ble ikke offentliggjort før etter hans død. Hans lære skulle revideres og videreutvikles tre århundrer senere av Wang Yangming, som opprettet den neokonfucianske "Xinxue"-skolen, ofte kalt Lu-Wang-skolen. Hans filosofi ble gjenopplivet av Liang Sou-ming med boken "The Civilization and Philosophy of the East and the West" (1921). Chen Hongmou. Chen Hongmou (kinesisk: 陳宏謀; pinyin: "Chén Hóngmóu"; Wade–Giles: "Ch'en Hungmou", født 10. oktober 1696 i Lingui i Guangxi i Kina, død 14. juli 1771) var en kinesisk mandarin og filosof som ofte fremholdes som bilde på den gode embedsmann under Qing-dynastiet. Slekten hans var kommet fra Chenzhou i Hunan sent under Ming-dynastiet. Chen var den mandarin som tjenestegjorte lengst under hele Qing-tiden og han var en av dem som hadde tjenestegjort på flest poster. Chen så på seg selv som en disippel av Zhu Xi, men fordømte ellers forskjellige former for intellektuell partitenkning. Hans essays var svært progressive for sin tid – han gikk inn for at utdanning måtte være tilgjengelig for alle, og var blant de første filosofer som klart gav uttrykk for at dette også måtte gjelde kvinner og dessuten medlemmer av de ikkekinesiske stammer. Dai Zhen. Dai Zhen (tradisjonell kinesisk: 戴震, pinyin: "Dài Zhèn", Wade-Giles: "Tai Chen", født 1724 i Xiuning i Anhui i Kina, død 1777) var en fremragende vitenskapsmann under Qing-dynastiet. Han bidro innenfor områdene matematikk, geografi, fonologi og filosofi. Han regnes av noen som Qing-tidens fremste konfucianske filosof. Han var en fremragende kjenner av "Liji", en av de konfucianske klassikere. Dai Zhens filosofiske bidrag støttet opp om skoleretningene for Han-lærdom og evidentiell lærdom, som kritiserte den neokonfucianske Song-lærdomskolen. Selv kan han på en måte sies å stå "realisme"-retningen innen nykonfucianismen nærmest. For det var især to kritikker Dai Zhen rettet mot den idealistiske retning innen neokonfucianismen. Han mente at dens fokus på introvert selvgranskning var gal, ettersom sannheten var å finne ved granskningen av den ytre verden. Dessuten mente han at de menneskelige lyster var en god og nødvendig del av av den menneskelige erfaring, og at det å utestenge de menneskelige lyster fra filosofiens sfære hadde den dårlige følge at det dermed ble vanskeligere å forstå og kontrollere sine følelser, og dessuten umulig å utvikle empati for andre mennesker. John Sullivan (regissør). John Sullivan (født 1964) er en norsk dokumentarfilmregissør. Han har studert film ved San Francisco Art Institute, School of Visual Arts i New York og i Rockport, Maine. Han er kanskje mest kjent for dokumentaren Pornostjerne?, som ble vist på norske kinoer fra april 2007. Filmen følger kjæresten til pornostjernen Thomas Rocco Hansen. Tidligere har han fått en Amanda-pris for Afghanistan-dokumentaren Home of the Brave, Land of the Free. Han jobbet for TV 2 i en periode på 1990-tallet. Fredrikke Qvams gate (Oslo). Frederikke Qvams gate (1–25) er en vei i Oslo på St. Hanshaugen i bydel St. Hanshaugen. Veien starter i Bergstien og går til Bjerregaards gate ved Ilagarasjen. Gatens løp preges av nyere leiegårdsbebyggelse. Gaten het "Breidablikkgaten" før den i 1951 fikk sitt nåværende navn. Gaten er oppkalt etter Fredrikke Marie Qvam (1843–1938) som var formann i Norske Kvinners Sanitetsforening i perioden fra 1896 til 1933. Tvilling (mineraler). Tvilling (mineraler) er krystaller av et mineral som har vokst sammen. ActionScript. ActionScript er et programmeringsspråk basert på ECMAScript som blir brukt primært til utvikling av nettsider og programvare for Adobe Flash Player-plattformen, men også i noen databaseapplikasjoner og grunnleggende robotikk. Språket var først utviklet av Macromedia, men er nå eid av Adobe som tok over Macromedia i 2005. Under lanseringen av Flash CS5 ble det også mulighet for å lage apps (eller applikasjoner) til den populære iPhone-mobilen. Historie. ActionScript kom først i sin syntax med lansering i Flash 5, som var den første versjonen av Flash hvor det var mulig å programmere. Den første versjonen av ActionScript ble kalt ActionScript 1.0. Flash 6 (MX) utvidet funksjonene i forhold til programmering i ActionScript. Dette gjorde de ved å legge til litt flere innebygde funksjoner og bedre programmeringskontroller av SWF-filmelementer. Flash 7 (MX 2004) introduserte ActionScript 2.0 som kom med nye funksjoner som klassebasert programmering, og avansert dataskriving. Actiontscript 1.0 og 2.0 deler den samme komprisasjonen i Flash SWF-filer. Syntax. I ActionScript 2.0 kan det være klasser også et bibliotek object (et filmklipp) kan bli assosiert med en klasse. Klasser er vanligvis skrevet inni flash IDE-filen som en ekstern Actionscript-fil; uansett kan de bli programmert også i en vanlig tekst-editor; så lenge filen ender med.as-endelse. Klasser er utvidelser til ActionScript-språket, som programmereren kan skrive selv. Det er også mange innebygde klasser i Flash. Mye av dette gjelder også i ActionScript 3.0. ActionScript 2.0/3.0 Eksempel. Den følgende koden skriver Hello world i flash IDE out panel. Noter at dette vil kun fungere inni en flash IDE, som en function bare fungerer inni funksjonen. ActionScript 2.0 Eksempel. Den følgende koden vil skrive Hello world til scenen. _root.createTextField("myText", 1, 0,0,100,25); _root.myText.text = "Hello world!"; Den følgende koden skriver ut musen sin posisjon når musen beveges, ved å bruke onMouseMove (når musen beveger seg) eventet. Igjen vil dette bare fungere i Flash IDE Når den følgende koden blir skrevet på en knapp, starter den å spille tidslinjen til filmklippet hvor knappen er plassert. Dette er for hoved tidslinjen siden den også er et filmklipp (engelsk MovieClip). Dette er et mer avansert eksempel på å lage en array som inneholder tall og tekst, og som skriver et nummer til en variabel kalt codice_1 og en tekst steng til en variabel kalt codice_2 og bruker en prototype funksjon også deretter bruken filmklippet API, og et text felt blir kjørt/tegnet på skjermen hvor da variabel verdien blir skrevet. var myArray:Array = new Array ("Hello", "ActionScript", 3, 7, 11, "Flash"); _root.createTextField ("txt", 1, 10, 10, 530, 390); txt.text = "Array = "+myArray+"\nRandom Number = "+num+"\nRandom String = "+str; ActionScript 3.0 Eksempel. Dette «Hello World»-eksempelet er skrevet i ActionScript 3.0, og viser teksten "Hello World!" i hvitt med en svart skygge, etterfulgt av TextField-objektets pseudo-tilfeldige x- og y-posisjon på scenen, som er generert med Math.random-funksjonen. var mittTekstFelt:TextField = new TextField // Vi lager en ny variabel som heter "mittTesktFelt" Breidablikkgaten. Breidablikkgaten var et tidligere navn på Fredrikke Qvams gate i Oslo. Perthitt. a>. K-feldspaten (ortoklas) er farget orange, og albitt-lameller er farget gul. Lengde på bilde er 0.4 mm Perthitt er tvilling-dannelse mellom to typer av feltspat: En kaliumrik alkalifeltspat med lameller av en natriumrik alkalifeltspat. Hovedmineralet er ortoklas (mikroklin) og lamellene er albitt. Perthitt har fatt navnet sitt etter Perth i Canada, da man først trodde det dreide seg om et nytt mineral. Sammenvoksingen skjer ved partiell utfelling fra vulkansk lava ved avkjøling. Feltspat-mineralene plagioklas-serien har fullstendig blandbarhet i størknet masse, men ved størkningen felles mineralene ut ved ulike temperaturer slik at det skjer sammenvoksing av krystaller med ulik sammensetning. Smykkesteinsvariantene av kalifeltspat, amazonitt og månestein er perthitter med ulike farger. Sumé (mytologi). Sumé, Zumé, Pay Sumé, Pay Tumé... er navnet gitt en misjonær fra mytologien til Tupí- og Guaranífolket i Sør-Amerika. Han er beskrevet som en hvit skjeggete mann og skal ha oppholdt seg hos indianerene lenge før européerene kom til kontinentet og bragte med seg en rekke vaner og kunnskap. I tillegg skal han også ha vært ansvarlig for å introdusere noen innfødte matvaner, slikt som maniok, mate og søtpotet. Ordet Sumé betyr en høytstående prest og kommer fra oldtidens pelasga (fønisk språk). Tupiene ga ham dette navnet for å hedre ham. Jesuittene som ankom Brasil har assosiert denne figuren med Apostelen Tomas ("port." São Tomé), kjent for sine prekener rundt i verdenen, som da skal ha besøkt både Asia og Amerika. Sumé skal ha lært bort dåpen, som etter mye tid har blitt forvrengt men gjenstår som et ritual brukt i visse områder ved å markere et korssignal med vann over hodet på nyfødte. Sumé skal også ha sagt at mye av hans kunnskap ville gå tapt, men at han en dag vil komme tilbake og la seg gjenkjenne med sitt karakteristiske signal, korset. Dette førte derfor til at européerne som senere kom til Amerika ble assosiert med Sumé og at de ville bringe mer kunnskap, noe som ga et godt utgangspunkt for videre relasjon med disse. Denne myten eksisterer i en stor del av hele Sør-Amerika (fra Peru til Paraguay), noe som gjør den enda mere mystisk. Sumé skal ha blitt jagd ut av tupinambáene etter å ha forbudt polygami og kannibalisme. Legenden sier da at han gikk over til Paraguay og deretter til Peru, og denne reisen skal ha åpnet veien kalt «Peabiru» eller «Caminho das Montanhas do Sol» (Veien over solfjellene). Nyere arkeologiske undersøkelser har bekreftet at denne veien eksisterer og det finnes merker som kan ha tilknytning til denne reisen eller legenden. Hans Ross' gate (Oslo). Hans Ross' gate (1A–1C) er en vei i Oslo på St. Hanshaugen i bydel St. Hanshaugen. Veien starter i Bjerregaards gate og går til Fredrikke Qvams gate. Gatens løp preges av nyere leiegårdsbebyggelse. Gaten fikk i 1934 sitt nåværende navn etter dialektforskeren og teologen Hans Mathias Ross (1833–1914). Ørkenrose. Ørkenrose er blomstaktige opake krystaller av mineralet gips med sandkorn som finnes i ørkenområder. Den er brun/beige. Bilateral. Bilateral (fra lat., av II *bi- og latus 'side') tosidig, som angår eller forplikter to (begge) parter, til forskjell fra multilateral eller unilateral. I diplomati skilles det mellom bilateral kontakt mellom to stater og multilateralt arbeid i internasjonale organisasjoner. Begrepet bilateral brukes for eksempel handelsavtaler mellom to land, "bilaterale handelsavtaler". Utviklingshjelp på bilateral basis, er utviklingshjelp som gis av ett land til et annet land. Et annet eksempel er bilateral gjeld, som er gjeld et land skylder et annet. Samtök um kvennalista. Samtök um kvennalista ("Kvinnelista") var et islandsk feministparti som deltok i Alltingsvalg fra 1983 til 1998. Partiet var representert med mellom 3 til 6 alltingsrepresentanter i de fire valgene den deltok i. De fleste fra partiet ble med over da partiet fusjonerte med tre andre parti til det nye sosialdemokratiske Samfylkingin. Et mindretall var med på å etablere det mer sosialistiske partiet Vinstri hreyfingin – grænt framboð (Venstrebevegelsen – de grønne). Svensk fonologi. Svensk utmerker seg ved å ha et stort vokalforråd, med 9 vokaler med forskjellig kvalitet og kvantitet, som utgjør 17 fonemer, alle monoftonger. Den vanligste uttalen av konsonanten som en ustemt palatal-velar frikativ er ikke kjent i noe annet språk. Svensk uttale av konsonanter er lik den i de fleste andre germanske språk. Det er 18 konsonantfonemer, hvorav og utviser stor variasjon både avhengig av sosial og dielektal kontekst. Vokaler. Som i mange andre germanske språk, er det i svensk en kort og lang variant av samtlige vokaler. Generelt markeres trykksterke stavelser gjennom påfølgende dobbel konsonant ved kort vokal, og enkel konsonant ved lang vokal, ettersom trykksterke stavelser i svensk alltid er lange (kort vokal + lang konsonant eller motsatt). I trykksvake stavelser er både vokal og konsonant korte. For eksempel «glas»/«glass», «tak»/«tack» og «möt»/«mött». Konsonanter. Svensk uttale av konsonanter er likt uttalen i de fleste andre germanske språk. Noen konsonanter har «harde» og «myke» lyder. Konsonantene er harde når de følges av bakre vokal (a, o, u, å), og myke når de følges av fremre vokal (e, i, y, ä, ö). Det finnes to versjoner av klusiler: aspirerte eller uaspirerte. Uaspirerte forekommer etter frikativer. Jamfør «spalt» og «palt». .ga. .ga er Gabons nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Det administreres av Gabon Telecom. Registrering. Registreringer foretas direkte på andre nivå. Reidun Brusletten. Reidun Brusletten (født 29. november 1936 i Oslo) er en tidligere norsk lærer og politiker (KrF). Lærereksamen fra 1959, arbeidet i skoleverket 1959–1999. Medlem av Nes kommunestyre 1975–1979 og 1991–1999. Medlem av Buskerud fylkesting 1979–1991, av fylkesutvalget 1979–1983 og 1987–1991. Vararepresentant til Stortinget fra Buskerud 1977–1981. Medlem av KrFs sentralstyre 1985–1990. Konsultativ statsråd for utviklingshjelp i Kåre Willochs regjering i 1983, utviklingsminister 1984–1986. Hun var medlem av Norsk kulturråd 2001–2004. Ved kommunevalget i 2011 er hun kumulert på førsteplass på KrFs liste i Nes kommune. USS «Indianapolis» (CA-35). USS «Indianapolis» (CA-35) var en tung krysser av Portland-klassen, tilhørende US Navy. Skipet er kjent grunnet de spesielle omstendighetene rundt hennes forlis; det var det største enkeltstående tap av sjømenn i US Navys historie. Skipet fraktet uranbomben Little Boy til Tinian og leverte lasten der den 26. juli 1945. Fire dager etter ble krysseren senket i Filippinerhavet av den japanske ubåten I-58. De fleste av besetningen omkom, mange av angrep fra hai; av de 1 199 ombord var det bare 317 overlevende. USS «Indianapolis» var det nest siste amerikanske krigsskipet som ble senket under andre verdenskrig. Albitt. Albitt er et mineral i feltspatgruppen. Det er endeleddet i plagioklas-serien med mindre enn 10 % anortitt. Kjemisk formel for albitt er NaAlSi3O8. Det er et nettverkssilikat. Albitt krystalliserer med trikliniske pinakoidale former. Spesifikk gravitet er 2,62 og hardhet 6. Albitt danner nesten alltid tvillinger som ofte ses som tynne parallelle striper på krystalloverflaten. Albitt forekommer ofte som fine parallelle striper som alternerer med rosa mikroklin i perthitt, som et resultat av utfelling av smeltemasse ved avkjøling. Albitt forekommer i granitt og pegmatitt og også i enkelte hydrotermale sprekker. Albitt ble først beskrevet i 1815 for en forekomst i Sverige. Navnet er fra Latin, "albus" for den typiske hvite fargen. Sumé. Sumé er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Tumlere. Tumlere ("Tursiops") er en slekt blant delfinene som består av to eller tre kjente arter, hvorav en har ganske nylig blitt klassifisert som en egen art. Dette er klassiske delfiner som blir omkring 1,75-3,70 meter lange og veier omkring 150-650 kg. Tumlerene har et relativt kort kjeveparti med tenner. Oversiden av kroppen er mørkegrå og undersiden er lysegrå. Severance. "Severance" er en britisk komedieskrekkfilm fra 2006, skrevet av James Moran og Christopher Smith, regi ved Christopher Smith, og Danny Dyer og Laura Harris som medvirkende. Plott. Når det internasjonale våpenfirmaet Palisade Defence belønner sine europeiske salgsfolk med en team-byggingshelg i noen østeuropesike fjell, oppfatter ingen at deres feriested er område for en industri-«urban legend». Ukjent for deltagerne er feriestedet et tidligere asyl hvor krigsforbrytere tidligere ble henrettet med Palisade Defence-våpen. Noen av de kriminelle har overlevd og vil ha hevn. .sa. .sa er Saudi-Arabias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domener kan registreres gjennom Kong Abdulaziz' by for vitenskap & teknologi (Enhet for internettjenester). Eksterne lenker. S a Bjørn Klakegg. Bjørn Klakegg (født 30. januar 1958 i Skien) er en norsk jazzmusiker (gitar) og komponist, kjent fra flere innspillinger og samarbeid. Han er bror av jazzmusiker Rune Klakegg og spilte i oppveksten blant annet i band ledet av Guttorm Guttormsen. Derpå utdannet han seg ved Toneheim folkehøgskole (1978) og Jazzlinja (NTNU) ved Trøndelag Musikkonservatorium. (1979–83). I studietiden etablerte han egne besetninger (med blant annet medstudentene Nils Petter Molvær, Ernst-Wiggo Sandbakk, Frode Alnæs, og Tore Brunborg), før han i Oslo ble med i Sun (band), Extended Noise, Out to Lunch og Nuku. Han er i Sverre Gjørvad kvartett og har ellers medvirket til utgivelser med Tove Karoline Knutsen, Elsa Kvamme (1990) og Terje Gewelt (2004 og 2007). Han leder egen kvartett med Harald Skullerud (perkusjon), Andreas Utnem (tagenter) og Per Willy Aaserud (trompet). Den senere tid har han turnert for Rikskonsertene, i oppsetningen "På hodet og bak frem", sammen med Celio de Carvalho og Nils Einar Vinjor, samt bidratt til Ingun Bjørnsgaard prosjekt med sine komposisjoner (med Rolf Wallin). Han har vært musiker på flere av NRK Radioteaterets hørespill. Han spiller også i gruppen Needlepoint sammen med Nikolai Hængsle Eilertsen (bass) og Thomas Strønen (slagverk). Anortitt. Anortitt, CaAl2Si2O8, er et mineral i feltspatgruppen. Geokjemi. Anortitt er det kalsium-rike endeleddet i plagioklas-serien. Det andre endeleddet er albitt, (natrium-rikt). Plagioklas er en feltspat som består av albitt og anortitt. Konsentrasjonen mellom albitt og anortitt i plagioklas kan variere fra 0-100%. Innholdet mellom albitt og anortitt definerer de ulike variantene av plagioklas, i plagioklas-serien. Naturlig forekomst. Anortitt forekommer i vulkanske og metamorfe bergarter. Typelokaliteten er Monte Somma og Valle di Fassa, Italia. Anortitt ble først beskrevet i 1823. Det utgjør også en stor del av høydeområdene på månen, og mineralet ble oppdaget i prøver fra kometen Wild 2. .rw. .rw er Rwandas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. Registrering gjøres direkte på andre nivå. "gov", "net", "edu", "ac", "com", "co", "int", "mil" og "gouv". Anagni. Anagni er en by i provinsen Frosinone i regionen Lazio i Italia. Byen har rundt 20 000 innbyggere. Antikkens "Anagnia" ble antakelig grunnlagt på 500-tallet f.Kr. av "hernikerne". Stedet fikk etter romernes erobring i år 306 f.Kr. status som "municipium", det vil si en kommune under romersk overhøyhet, men med kommunalt selvstyre. Byen ble i år 756 e.Kr. gitt til kirken av Pipin den yngre. Som fødested og residens utenfor Roma for pavene Innocent II, Gregorius IX, Alexander IV og Bonifatius VIII fra slutten av 1100-tallet til begynnelsen av 1300-tallet opplevde byen, som var biskopsete fra 400-tallet, sin glanstid under høymiddelalderen. Arkitekturen i den såkalte "pavenes by" har derfor en tydelig preg av middelalderen. Poison Idea. Poison Idea var et hardcore punk band fra Portland, Oregon i USA. Bandet ble stiftet i 1980. Poison Idea har vært til stor inspirasjon for mange senere band, blant andre norske Turboneger. De kalte musikken sin for "deathpunk". Sant'Angelo in Pescheria. Sant'Angelo in Pescheria eller in Piscaria er en kirke i Roma fra det 8. århundre. Tilnavnet «In Pescheria» referer til beliggenheten rett ved fiskemarkedet som var bygget i ruinene av oldtidens Porticus Octaviae rett ved den jødiske ghettoen. Relikviene etter den hellige Den hellige Symforosa og hennes sju sønner ble overført til kirken av pave Stefan II i 752. En sarkofag ble funnet her i 1610 med innskriften: "Hic requiescunt corpora SS. Martyrum Simforosae, viri sui Zotici (Getulii) et Filiorum ejus a Stephano Papa translata". I et kapell er det fresker av "Madonna med barn og engler" som skal være av Benozzo Gozzoli (1450). Ctrl+Alt+Del (radioprogram). Ctrl+Alt+Del (Uttales KontrållAltDilit) er norges eldste radioprogram om dataspill. Programmet ble startet opp i 2005 av Knut Sørheim og Håvard Andreas Vibeto. Ctrl+Alt+Del annonserer seg selv som «Norges morsomste spillmagasin», og leverer anmeldelser av nye og gamle spill samt faste spalter som «Ukas Gadget» og «Retrogamer». Programmet er underlagt Radio Revolt, Studentradion i Trondheim og har sendetid hver onsdag fra kl. 17-18, på frekvens FM 100. Podcast er også tilgjengelig på Radiorevolt sine hjemmesider. Tittelen på programmet er hentet fra den populære tastekombinasjonen som ofte brukes av «gamere» verden over, Control+Alt+Delete. Ctrl+Alt+Del er blant de topp 10 mest hørte Podcastene i landet. Arendal bibliotek. Arendal bibliotek er Arendal kommunes folkebibliotek, og er et av landets eldste offentlige bibliotek. Arendal bibliotek har røtter tilbake til 1832, da institusjonen ble etablert som et kombinert bibliotek, arkiv og museum under navnet Arendal Skoles offentlige Bibliotech og Musæum. Biblioteket ble utskilt som egen institusjon i 1907 etter krav fra staten. Museumsdelen eksisterer i dag under navnet Aust-Agder kulturhistoriske senter. I 1941 fikk biblioteket eget bygning i Nygaten, hvor det holdt til helt frem til 1998, hvor det fikk nytt tilholdssted og ny bygning på byens tidligere gassverktomt ved Arendal torv, ved siden av tunnelen ut av sentrum. Byggingen startet 1995 etter en lang lokaliseringsdebatt. Arendal hadde lenge hatt sterkt behov for nytt bibliotek, da det blant annet var plaget av for liten plass, vannlekkasjer i taket, og mangel på handikapptilpasning. Kommunesammenslåingen i 1992 førte til at saken igjen kom på dagsorden. Det nye biblioteket ble innviet 7. mai 1998, da Arendal by feiret 275-års jubileum. Bygningen er tegnet av arkitekt Einar Myraker i Arendal. Arendal bibliotek kaller seg «Oasen i sentrum». Arendal bibliotek fikk en radikal økning av besøket etter at det nye bygget kom, opp mot 300 000 besøk årlig. Arendal flaskeskutesamling holder til i bygget. Foran biblioteket står skulpturen «Torso» av Kristian Blystad. Den er av grovhugget diabas, og står på lys glatt granittsokkel. Den ble innkjøpt av Arendal kommune i forbindelse med byggingen av biblioteket. Ved kongebesøket i 1999 var biblioteket et av stoppestedene. Det portugisiske imperiet. Det portugisiske imperiet var det første verdensomspennende imperiet i historien, og det eldste og mest langvarige av de vest-europeiske kolonirikene. Imperiet varte fra 1415 til 1999. Det var tilknytningen til havet som gjorde at kongedømmet kunne erobre Ceuta i 1415 og utforske Atlanterhavet tidlig på 1400-tallet. Henrik sjøfareren grunnla en sjøfartsskole i Sagres, og dette skapte grunnlag for oppfinnelser som karavellen i tillegg til at den portugisiske kartografien ble videreutviklet. Hundre år seinere klarte man å finne ei sjørute til India, og Portugal begynte å ekspandere utover i verden. De berømte oppdagerne Bartolomeu Diaz, Vasco da Gama og Magellan var portugisere, selv om den sistnevnte seilte for den spanske krone, som var Portugals konkurrent innen sjøfart etter 1492. Imperiet var avgrenset til en samling av små, men godt bevoktede utposter langs kysten, på grunn av Portugals relativt lave folketall og lille utstrekning. Imperiet var på sitt mektigste på 1500-tallet, men på grunn av manglende engasjement fra Habsburg-kongene og konkurransen fra de nye kolonimaktene England, Frankrike og Holland, startet et langvarig og gradvis forfall. Etter 1700-tallet konsentrerte Portugal seg om koloniseringen av Brasil og de afrikanske territoriene. Gull fra Brasil ga ny næring til imperiet, men det katastrofale jordskjelvet i Lisboa i 1755, gikk svært hardt ut over imperiehovedstaden, og ble begynnelsen på slutten av Portugals mektige posisjon på den internasjonale politiske arenaen. I 1822 ble Brasil uavhengig, og i 1890 gjorde det britiske ultimatumet slutt på de portugisiske planene om en lignende storkoloni i Afrika. Etter andre verdenskrig forsøkte Portugal under Salazar-regimet å motarbeide avkoloniseringen, noe som førte til at den portugisiske kolonikrigen brøt ut i 1961. Den varte til 1974. Etter at Goa og Daman og Diu ble overtatt av India, ble det portugisiske herredømmet i Asia redusert til å bare omfatte Macao (egentlig et kinesisk territorium forvalta av Portugal) og Øst-Timor. Etter nellikrevolusjonen i 1974 endret Portugal politisk kurs og begynte å støtte selvstendighet for koloniene sine. Det oversjøiske portugisiske imperiet fikk en endelig slutt da Portugal overleverte Macao til Kina i 1999, selv om Øst-Timor var et "de jure" portugisisk territorium fram til det ble uavhengig i 2002. Imperiet har fått en kulturell arvtaker gjennom Samveldet av portugisiskspråklige land, CPLP. Begynnelsen på imperiet (1415-1494). a>, prinsen som støttet mange av Portugals tidlige utforskingsekspedisjoner. Den portugisiske gjenerobringen av territoriet fra araberne (på portugisisk "reconquista"), nådde høydepunktet i 1249, da Alfonso III erobret Algarve, og dermed fastsatte de portugisiske grensene på den den iberiske halvøya, som har vært nærmest uendret til i dag. I løpet av 1500-tallet brukte kongehusene Aragon og Portugal sjøveien for å ekspandere territoriene sine. Den kastiljanske tronen erobret ikke det siste mauriske forsvarsverket før 1492. Det aragonske imperiet, som hadde gjennomført sin "reconquista" i 1266, konsentrerte seg om Middelhavet, mens det portugisiske imperiet fokuserte på Atlanterhavet og Nord-Afrika. Portugisiske soldater tok kontroll over Ceuta på den nordafrikanske kysten i 1415 og nedkjempet maurerne, som forsøkte en gjenerobring i 1418. I 1419 ble to av Henrik sjøfarerens kapteiner, João Gonçalves Zarco og Tristão Vaz Teixeira ført av en storm til øya Madeira. I 1427 oppdaget en annen portugisisk kaptein øygruppa Asorene. Under en ekspedisjon til Tanger i 1436, sendt ut av kong Edvard av Portugal, (1433–1438), ble den portugisiske hæren nedkjempet, men klarte å unngå å bli ødelagt ved at de lot prins Ferdinand, kongens yngste bror, bli tatt som gissel. Prins Henriks kapteiner fortsatte med å utforske Afrika og Atlanterhavet. I 1434 ble sjøveien rundt Cape Bojador funnet. I 1441 kom den første ladningen med slaver til Lisboa, og slavehandelen skulle snart bli en av de mest lønnsomme inntektskildene til det portugisiske imperiet. Senegal og Kapp Verde ble nådd i 1445. I 1446 var António Fernandes nær ved å nå Sierra Leone. I mellomtida fortsatte koloniseringen på Asorene (fra og med 1439) og Madeira, hvor nybyggere fra Portugal, Frankrike og Flandern produserte sukker og vin. Gull fra Guinea stimulerte den portugisiske handelsøkonomien, og det ble tydelig at oppdagelsene ikke bare hadde religiøse og vitenskapelige fordeler, men i tillegg hadde vært svært økonomisk lønnsomme. Under Alfonso V, "Afrikaneren" (1443–1481), ble Guineagolfen utforsket helt fram til Cape St Catherine, og det ble sendt tre ekspedisjoner til Marokko i 1458, 1461 og 1471. I 1458 ble Alcácer Ceguer (El Qsar es Seghir på arabisk) erobret fra maurerne, og i 1471 ble Arzila og Tanger erobret. I 1474 fikk oppdageren João Vaz Corte-Real et kapitani på Asorene for å ha oppdaget Terra Nova dos Bacalhaus (Det nye torskefisklandet) i 1472. Enkelte hevder at dette er Newfoundland. Det er mulig at dette kan være riktig, men det er få bevis på dette på grunn av at portugiserne ga ut svært lite informasjon om sine egne oppdagelser. Enkelte bevis kan kanskje bekrefte teorien. João Vaz Corte-Real var nemlig far til Corte-Real-brødrene som utforsket Newfoundland i 1500. Alfonso V gjorde krav på den kastiljansk-leonske tronen da han giftet seg med prinsesse Joan av Castilla, men Isabella utropte seg selv til dronning av Castilla. Alcáçovas-avtalen som ble undertegnet i 1479 ga Portugal enerett til å seile på havet nedenfor Kanariøyene, og portugiserne valgte da å anerkjenne Isabella som dronning av Castilla. Under João II av Portugal (1481–1495) ble fortet São Jorge da Mina, i dag Elmina i Ghana, grunnlagt for å verne Guinea-handelen. Dette ble det portugisiske hovedkvarteret i Vest-Afrika fram til 1637. Diogo Cão oppdaget Kongo i 1482 og nådde Cape Cross i 1486. I 1488 rundet Bartolomeu Diaz Kapp det gode håp, og dermed var passasjen til India åpen. Tordesillastraktaten (1494). a>, som delte verden mellom Spania og Portugal. Portugal så for seg et enormt handelspotensiale gjennom en mulig sjøvei rundt Afrika til India og resten av Asia, og arbeidet offensivt for å oppnå dette både med handelsutposter og festninger. Pavebullen "Inter caetera" i 1493 og Tordesillastraktaten i 1494 delte verden utenfor Europa mellom Portugal og Spania. Linjen ble bestemt til å være nord-sør-meridianen 1550 km vest for Kapp Verde-øyene utenfor vestkysten av Afrika. Dette resulterte i at hele Afrika og nesten hele Asia ville tilhøre Portugal, mens nesten hele den nye verden ville tilhøre Spania. Det første forslaget fra pave Aleksander VI om plasseringen av linjen ble flyttet litt vestover av João den II av Portugal, og dette ble godtatt. Denne nye linjen gjorde at Brasil og Newfoundland (etter datidas oppfatning) ble en del av Portugal i året 1500. Siden avstanden som ble foreslått av João II ikke er et «rundt» tall (370 sjømil), hevder enkelte at Portugal kjente til disse landområdene før Tordesillastraktaten i 1494. João den II døde året etter, i 1495. Imperiets glansdager (1494-1580). Etter at Tordesillastraktaten var signert, fikk Portugal enerett på å seile rundt Afrika, og i 1498 nådde Vasco da Gama India, og etablerte de første portugisiske utpostene der. Snart var Portugal senteret for handelen med Øst. I Øst-Afrika ble små muslimske stater langs kysten av Mosambik, Kilwa, Brava og Mombasa, enten ødelagt eller de ble undersåtter eller allierte av Portugal. Pêro da Covilhã nådde Etiopia allerede i 1490 ved å reise i skjul, og en delegasjon av diplomater møtte lederen for landet i 1520. Den 22. april 1500 gikk Pedro Álvares Cabral i land på det som i dag er Porto Seguro i Brasil, og det ble etablert midlertidige handelsstasjoner for å sanke inn brasiltre som ble brukt til farging. Sokotra i Det arabiske havet ble okkupert i 1506, og i det same året besøkte Lourenço d'Almeida Ceylon. I Det indiske havet ble Madagaskar oppdaget i 1507 av et av Pedro Álvares Cabrals skip, og landet ble delvis utforsket av Tristão da Cunha. Mauritius ble oppdaget i det samme året. I 1509 vant portugiserne sjøslaget ved Diu mot en koalisjon sammensatt av Ottoman-sultanen Beyazid II, sultanen av Gujarat, mamelukksultanen av Kairo, raja Samoothiri av Kozhikode, Den venetianske republikken og Ragusan-republikken (Dubrovnik). Det andre slaget om Diu i 1538 gjorde ende på de ottomanske framstøtene i India og bekreftet det portugisiske eneveldet i Det indiske havet. Portugal grunnla handelsstasjoner på fjerne steder som Goa, Malakka, Molukkene, Macao og Nagasaki. Portugal holdt både europeiske og asiatiske konkurrenter unna, og dominerte ikke bare handelen mellom Asia og Europa, men også mye av handelen mellom ulike regioner i Asia, slik som India, Indonesia, Kina og Japan. Jesuittmisjonærer som den spanske Francis Xavier fulgte portugiserne for å spre den romersk-katolske kristendommen til Asia med vekslende hell. Mens portugisiske skip utforsket Asia og Sør-Amerika, fikk João Fernandes Lavrador og Corte-Real-brødrene tillatelse av kong Manuel I av Portugal til å utforske Nord-Atlanteren. Lavrador gjenoppdaget Grønland og utforska området Labrador, som ble oppkalt etter ham. Miguel og Gaspar Corte-Real utforsket Newfoundland og omkringliggende områder. Torsken på Newfoundland banks ble utnyttet og det ble innført skatter for å gi inntekter til kongedømmet. João Álvares Fagundes ba i 1521 om tillatelse til å bygge en koloni i området, og fikk godkjenning av kongen. Kolonien ble forlatt i løpet av fem år, men årsaken til dette er ikke kjent. Siden de afrikanske og asiatiske territoriene var mer lukrative, dalte den portugisiske interessen for Nord-Amerika. I siste halvdel av det 16. hundreår hadde Portugal avgrenset aktiviteten i Newfoundland og Labrador til fiskeri. I 1503 oppdaget en portugisisk ekspedisjon under ledelse av Gonçalo Coelho at franskmennene gjorde landtog og plyndret området som tilsvarer dagens Brasil. I 1530 organiserte João III koloniseringen av Brasil rundt 15 "capitanias hereditárias" ('arvelige kapitani-områder'), som ble tilbudt alle de som ville administrere og utforske dem. Det samme året ble en ny ekspedisjon sendt ut under ledelse av Martim Afonso de Souza med ordre om å patruljere hele den brasilianske kysten, kaste ut franskmennene, og grunnlegge de første kolonibyene; São Vicente på kysten, og São Paulo ved høyslettene. Bare to av de 15 opprinnelige kapitania, Pernambuco og São Vicente, opplevde vekst. Da bosettingene ble permanente ble sukkerrør-industrien innført, og den krevde svært mye arbeidskraft. Først ble behovet dekket av indianere, og seinere afrikanske slaver. Den første generalguvernøren over Brasil, Tomé de Sousa ble sendt ut i 1549. Han erklærte "kapitani"-systemet for ineffektivt, og grunnla hovedstaden Salvador ved Baía de Todos os Santos. De første jesuittene kom samme år. Den tredje guvernørgeneralen i Brasil, portugiseren Mem de Sá, lyktes i å ødelegge den franske kolonien i Guanabarabukten, som hadde navnet France Antarctique, i årene mellom 1565 og 1567. Kolonien hadde da eksistert i 10 år. Mem de Sá grunnla da, sammen med nevøen Estácio de Sá, byen Rio de Janeiro i mars 1567. I 1578 kom portugisiske korsfarere inn mot Marokko, og ble møtt av Ahmed Mohammed av Fez ved Alcazarquivir. Det er sannsynlig at Kong Sebastian av Portugal ble drept i kampene eller at han ble henrettet i etterkant. Slaget markerte slutten på Portugals ambisjoner om verdensherredømme. Kongehuset Habsburg (1580-1640). Mellom 1580 og 1640 var den portugisiske tronen under de spanske Habsburg-kongene, noe som utgjorde det største koloniimperiet noensinne til da. I 1583 sendte Filip I av Portugal, II av Spania den sammenslåtte Iberiske flåten ut for å fjerne franske handelsmenn fra Asorene. Asorene var den siste delen av Portugal som sto imot Filips herredøme. Med to verdensomspennende imperier å styre over, og med konkurransen fra nederlenderne, engelskmennene og franskmennene, lot Habsburg-kongene være å verne om flere av de portugisiske territoriene rundt om i verden. I denne perioden mistet Portugal flere store område til de andre kolonimaktene. Den portugisiske ekspansjonen fortsatte i Amerika vest for meridianen som ble bestemt av Tordesillastraktaten. Portugal greide å mobilisere en militærekspedisjon som nedkjempet og kastet ut de franske nybyggerne i France Équinoxiale i 1615, mindre enn fire år etter at de kom til landet. Den 30. april 1625 gjenerobret en portugisisk flåte under ledelse av Fadrique de Toledo byen Salvador da Bahia fra nederlenderne. Skvadronen besto av 22 portugisiske skip, 34 spanske skip og 12 500 menn. Tre fjerdedeler var spanske og resten var portugisiske. I 1627 falt den kastiljanske økonomien sammen. Nederlenderne, som hadde prioritert å bygge opp flåten sin i løpet av tolvårs-våpenhvilen, knuste den spanske sjøfartshandelen etter at det på nytt hadde brutt ut krig. Spania hadde vært helt avhengig av denne handelen etter krakket. Selv om Spania vant flere seire, måtte de bruke ressursene sine over hele Europa, i tillegg til at den livsviktige sjøfarten måtte vernes mot den nederlandske flåten, som hadde blitt kraftig utbedret. Spanias fiender, slik som Nederland og England, higet etter den spanske rikdommen på den andre siden av havet, og valgte ofte å gå til angrep på de svake portugisiske utpostene enn de spanske. Spanjolene klarte ikke lenger å takle slaget om sjøen. Dermed oppsto den nederlandsk-portugisiske krigen. Mellom 1638 og 1640 skaffet Nederland kontroll over Nordøst-Brasil, med hovedsete i Recife. Portugiserne vant en viktig seier i det andre slaget om Guararapes i 1649. Innen 1654 hadde nederlenderne overgitt seg og gitt tilbake kontrollen av alle områdene til portugiserne. Selv om de nederlandske koloniene i Brasil ble utslettet, greide hollenderne å okkupere Ceylon, Kapp det gode håp og Østindia, og å ta over handelen med Japan i Nagasaki. De portugisiske territoriene i Asia ble redusert til noen baser i Macao, Øst-Timor og Portugisisk India. Den brasilianske rikdommen (1640-1822). Tapet av kolonier var en av grunnene til at unionen med Spania tok slutt. I 1640 ble João IV erklært konge av Portugal og den portugisiske gjenopprettelseskrigen startet. I 1668 anerkjente Spania slutten på den Iberiske unionen i bytte mot at Portugal ga Ceuta til den spanske kronen. I 1661 ga portugiserne Bombay og Tanger til England som del av en handel, og i løpet av de neste hundre åra utviklet britene seg til å bli den dominerende makten i India etter som Mogulimperiet gikk i oppløsning. Andre aktører var nesten totalt ekskludert fra å handle der, men Portugal greide å holde på Goa og flere mindre baser gjennom koloniperioden. I 1755 ble Lisboa rammet av et katastrofalt jordskjelv med en påfølgende tsunami som tok livet av mer enn 100.000 mennesker av en befolkning på 275.000. Dette hadde sterk innvirkning på de portugisiske koloniambisjonene på slutten av 1700-tallet. Selv om Brasil i starten ikke hadde så stor betydning, kom området til å bli hovedsenteret for det portugisiske koloniprosjektet, og Portugal hentet ut ressurser som gull, edelstein, sukkerrør, kaffe og andre avlinger. Frivillig utvandring til Brasil fra Europa og slavehandelen fra Afrika gjorde at befolkningen økte mye, og i dag er Brasil det største portugisisktalende landet i verden. I motsetning til spanjolene, delte ikke portugiserne opp det koloniserte området sitt i Amerika. Kapitaniene som ble opprettet i starten måtte innordne seg under en sentral administrasjon i Salvador som rapporterte direkte til kongehuset i Lisboa. I 1789 oppsto det ei opprørsgruppe som ville frigjøre Brasil fra Portugal, som fikk navnet Inconfidência Mineira. Dette ble det slått ned på, og lederen Tiradentes ble hengt. I 1808 invaderte de franske troppene Portugal under ledelse av Napoleon, og kronprinsen Dom João beordret at kongehuset og hoffet skulle flyttes til Brasil. I 1815 ble Brasil oppgradert til kongedømme, og den portugisiske staten fikk det offisielle namnet Det forente kongedømmet Portugal, Brasil og Algarve ("Reino Unido de Portugal, Brasil e Algarve"). I den konstitusjonelle rettsforsamlingen, Cortes Constitucionais Portuguesas ble det også valgt inn brasilianske representanter. Dom João flyttet regjeringshovedkvarteret til Brasil i 1808, i et forsøk på å flykte fra Napoleon. Brasil ble da et kongedømme under Dom João VI. Selv om kongefamilien returnerte til Portugal i 1821, var det skapt et voksende ønske om frihet blant brasilianerne. I 1822 erklærte sønnen til Dom João VI, da kronprins Dom Pedro I, selvstendighet fra Portugal, og ble kronet til keiser. Portugisisk Afrika og de oversjøiske provinsene (1822-1961). a>. Her sammen med konene sine, som også ble sendt i eksil, i 1899. Da den europeiske kolonialismen hadde sin glanstid på 1800-tallet, hadde Portugal mistet territoriet sitt i Sør-Amerika og nesten alle i Asia. I denne perioden fokuserte den portugisiske kolonimakten på å ekspandere utpostene i Afrika. Målet var å gjøre dem om til større landenheter slik at de kunne stå imot de andre europeiske kolonimaktene. De portugisiske territoriene ble da det som i dag tilsvarer Kapp Verde, São Tomé og Príncipe, Angola og Mosambik. Portugal utforsket innlandsområdene i Angola og Mosambik, og oppdagere som Hermenegildo Capelo og Roberto Ivens var blant de første europeerne som krysset Afrika fra vest til øst. På slutten av 1800-tallet var målet til portugiserne å gjennomføre prosjektet med «Det rosa kartet», som skulle innebære å knytte de to koloniene sammen. Denne idéen var uakseptabel for britene, som på sin side hadde et prosjekt om å lage en linje gjennom Afrika fra nord til sør, mellom Kairo og Cape Town. Det britiske ultimatum i 1890 ble godtatt av kong Carlos I av Portugal, og «Det rosa kartet» ble skrinlagt. Republikanerne brukte kongens reaksjon mot ultimatumet som ledd i den anti-monarkistbevegelsen. I 1908 ble kong Carlos og prins Luís Filipe drept i Lisboa. Broren til Luís Filipe, Manuel, ble kronet til kong Manuel II av Portugal. To år seinere ble Portugal omgjort til republikk. Under 1. verdenskrigen ble Mosambik truet av tyske styrker, og Portugal ble med i krigen for å verne om koloniene. Portugal var i dårlig forfatning på grunn av de ineffektive og kortvarige republikanske regjeringene, og dette ble forsterket av krigen. I 1926 fikk Portugal et fascistisk regime. António de Oliveira Salazar tok makten i 1933, og utøvde et diktatorisk regime. Han regnet de portugisiske koloniene som oversjøiske provinser tilhørende Portugal, og han motarbeidet aktivt frigjøringen av koloniene i motsetning til andre kolonimakter, som England, Frankrike og Nederland. Portugal ble dermed det landet som holdt lengst på de større koloniområdene sine. Den kalde krigen skapte enda mer ustabilitet, siden USA og Sovjetunionen jobbet for å utvide sine kontrollsfærer. I 1957 invaderte India Dadra og Nagar Haveli, og i 1961 ble Goa og Daman og Diu invadert. Dette betydde slutten for det portugisiske kolonistyret i India. I 1961 greide ikke lenger Portugal å stoppe frigjøringsbevegelsene i Afrika, og Den portugisiske kolonikrigen brøt ut. Forfall og kollaps (1961-1999). Den portugisiske kolonikrigen var hardest i Portugisisk Guinea (nå Guinea-Bissau), Angola og Mosambik, og de portugisiske styrkene var utsatt for mange dødelige angrep. Den feilslåtte krigen mot de ulike geriljabevegelsene fikk en altfor høy pris for Salazar-regimet, og i 1974 kollapset regimet under den såkalte Nellikrevolusjonen. Det nye, demokratiske regimet som kom etter Salazar, gjorde med en gang slutt på krigene, og startet forhandlingene om tilbaketrekking fra de afrikanske koloniene. I både Mosambik og Angola brøt det omgående ut borgerkrig mellom kommunistiske regjeringer dannet av tidligere opprørsgrupper mot kolonimakta, og støttet av Sovjetunionen og Cuba, mot rebellgrupper støttet av blant andre Zaire, Sør-Afrika og USA. Øst-Timor ble også uavhengig, men ble omgående invadert av nabolandet Indonesia, som okkuperte landet fram til 1999. Det portugisiske oversjøiske imperiet tok endelig slutt da Portugal overga Macao til Kina i 1999. Avtalen var forhandlet fram under lignende forutsetninger som avtalen for overleveringen av Hongkong fra Storbritannia. I 1999 ble Øst-Timor frigjort fra den indonesiske okkupasjonsmakten, og ble etablert som en selvstendig stat etter en folkeavstemning i 2002. De sju tidligere portugisiske koloniene som nå er selvstendige land, har sammen med Portugal dannet Samveldet for portugisisktalende stater, CPLP. I Afrika. Det portugisiske flagget blir firet for siste gang i Guinea-Bissau i 1974 Shijing. "Shijing" (tradisjonelle tegn: 詩經, forenklede tegn: 诗经, pinyin: "Shījīng", Wade-Giles: "Shih Ching"), som kan oversettes med "Odenes bok", "Sangenes bok", "Poesiboken", er en av "De fem klassikere" av de konfucianske kanoniske verker. Man antok tradisjonelt at de var forfattet eller kompilert av selve Konfucius (551-479 f.Kr.), men forskningen har senere fastslått at den er en samling av salmer fra enda eldre tider, fra mellom det 10. og det 7. århundre f.Kr. Oppbygning. "Shījīng" omfatter i alt 305 sanger/salmer. Av dem er 160 folkesanger (风 "fēng"); 74 mindre festsanger eller oder (小雅 "xiǎoyǎ"); 31 større festsanger (大雅 "dàyǎ") og 40 hymner (頌 "sòng"). I konfucianismen ble disse diktene tolket moralsk, mens andre (særlig vestlige sinologer) fremhever deres almene folkesangkarakteristika. Folkesangene er sortert etter Zhou-dynastiets vasallstater, kunstsangene ("xiǎoyǎ" og "dàyǎ") er tekster beregnet på seremonier og ofringer. "Xiǎoyǎ" gjelder undersåtter og "dàyǎ" gjelder konger. "Sòng"delen, som er den eldste i verket, er fest- og prissanger som priser forfedrene til dynastiene Shang og Zhou og staten Lu. De eldste ble formodentlig fremført i forfedretempler og ledsaget av dans, og har dermed en særlig religiøs bakgrunn. Forskeren Marcel Granet antar at folkesangene har sin opprinnelse i vekselsang mellom én mann og én kvinne, formodentlig mot en rituell bakgrunn, der rituell dans inngår for å mane frem goder som fruktbarhet og regn og for å feire årstidsspesifikke jordbruksfester. Sangene består for det meste av tekster med fire tegn per vers, og tre til fire strofer på seks linjer hver. Versene rimer og danner også tidvis symmetri, juxtaposisjoner, gjentagelser eller variasjoner. Et påfallende element ved sangene rer de såkalt "formulae", som sannsynligvis går tilbake til en muntlig overlevering. En "formula" er en gruppe ord som utgjør en semantisk enhet og som gjentas for å legge trykk på en sentral ide enten innen en enkeltsalme eller innen en gruppe salmer, Muligens er de naturmotiver man finner i verket knyttet til gammel fruktbarhetskult. Betydning i språkvitenskapen. Verket har stor betydning som ett av de eldste språklige uttrykk for klassisk kinesisk. Her finner man meget å arbeide med for utforskningen av den gammelkinesiske grammatikk, semantikk og til en viss grad fonetikk. De tre litterære hovedfigurer eller stiler som benyttes i diktene er gått inn i senere kinesisk litteraturteori: Direkte fortelling (賦 "fù"), eksplisitt sammenligning (比 "bǐ") og implisitt sammenligning (興 "xìng"). .um. .um er det nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett for USAs ytre småøyer. Det administreres av «United States Minor Outlying Islands Registry». Frem til slutten av 2006 ble det administrert av University of Southern California (Information Sciences Institute), som også var den opprinnelige administratoren av .us domenet, før NeuStar overtok den rollen. Til og begynne med kunne registranter bare registrere på tredje nivå eller høyere, men i april 2002 ble andrenivå domener tilgjengelige. er aktivt pr. april 2007, men et fant bare ett resultat, nemlig nettstedet til registreringsenheten selv. Går man inn på samme adressen uten www-subdomenet viser det seg at den er et speil for Det finnes en emailadresse man kan be om informasjon gjennom på dette nettstedet, men registreringsenheten aksepterer tydeligvis bare henvendelser «»av interesse, så ingen registreringer i dette domenet er for tiden mulig. I januar 2007 droppet ICANN (Internet Corporation for Assigned Names and Numbers) etter sigende.um-domenet fra masterlisten over domenenavn, som en respons på at domenet var uten bruk og et ønske fra University of Southern California Information Sciences Institute om å bli kvitt ansvaret for domenet. Men.um eksisterer fremdeles i den globale DNS pr. 25. mai 2007. Etter at University of Southern California Information Sciences Institute kvittet seg med denne registreringsenheten i slutten av 2006, har Bill Manning administrert det. Eksterne lenker. U m Strandgata (Sandnes). Strandgata er en gate i Sandnes som går parallelt med Jærbanen fra Indre Havn i sentrum nordover til Luravika. Gaten ble anlagt under prosjektet «Sandnesomleggingen» i 1847 og ble ny hovedvei gjennom byen. Gaten ble lagt langs kysten for en flatere trasé enn datidens hovedvei som gikk over store bakker på Trones. Den tidligere hovedveien fortsatte nordover i Gamleveien og sørover i Langgata. Strandgata har tradisjonelt industribygg og kaier på østsiden, og tette småhus med boliger og næring på vestsiden. I dag er området i forandring, industrien er på vei ut og det legges helhetlige planer for større boliger, kontorbygg og opprustning av sjøfronten samtidig som den historiske stilen skal bevares. En rekke bygninger i Strandgata er fredet som en del av bymiljøet på Norestraen. Gaten er i dag en del av riksvei 505 og har en årsdøgnstrafikk på 11 400–13 000. Jan Ledang. Jan Ledang (født 16. mars 1954 i Kristiansand er Land Direktør for Norsk Folkehjelp og tidligere norsk generalkonsul i Juba i Sør Sudan. Han er gift, har to barn, og er bosatt i Vennesla i Vest-Agder (2007). Ledang er befalsutdannet og tjenestegjorde som fenrik i Norges første kontingent til Libanon i 1977. Han har høyskole- og universitetseksamener i ledelse og administrasjon, sosialantropologi og valgobservasjon. Han har erfaring fra utenriksoppdrag, blant annet har han to perioder som fredsmegler og sjef for SLMM i Trincomalee, et år som FN-observatør i eks-Jugoslavia, og diverse utenriksoppdrag for norske UD. Jan Ledang ble «rikskjendis» da han så vidt overlevde den mye omtalte tsunamien i Trincomalee på Sri Lanka. Tidligere har han arbeidet som rådgiver og kursholder for det offentlige og for det private næringsliv. Blacksmith Institute. Blacksmith Institute er en privat organisasjon som ble etablert i 1999 i New York. Formålet til organisasjonen er å besiktige graverende miljøforurensere. De samarbeider med ikke-statlige organisasjoner og enkelte regjeringer. De har strategisk, teknisk og finansiell støtte til forføyninger ved at de besørger sponsorer for sine eksperter til å løse disse samfunnsproblemene. Navnet til instituttet kommer fra det engelske ordet for grovsmed, siden de tidligere utførte det skitneste arbeidet og også det nyttigste ved at de laget nyttige gjenstander. I november 2003 begynte instituttet sitt "Polluted Places Initiative" for å identifisere sterkt forurensede områder i verden. Over en online nominering blir ennå ukjente steder identifisert. Disse blir så overprøvd og rapportert. Deretter blir det tatt kontakt med regjeringen stedlige bedrifter og lokale interesseorganisasjoner. Den 18. oktober 2006 offentliggjorde instituttet ei liste over verdens mest forurensede områder. På forhånd var 300 områder undersøkt og derav ble de 10 dårligste formidlet. Den verdensomspennende forurensningen gjør mennesker syke og er i listen oppført å ha forårsaket inntil 20 % av dødsfall, ifølge instituttets direktør Richard Fuller. Stedene ble ikke rangert; det var ille nok å være med på listen; man ønsket ikke i tillegg å vise at disse byene var de dårligste. Stefan II. Pave Stefan II (død 26. april 757) var pave i årene 752-757. Han er for ettertiden mest kjent for kampen mot Langobardene og at han la et viktig grunnlag for etablering av Kirkestaten. Da pave Zacharias døde 15. mars 752, ble det valgt en annen pave som tok navnet Stefan II, men denne døde allerede 10 dager senere, slik at også den paven som deretter ble valgt tok det samme navnet og ordenstall. Stefan kom fra den adelige romerske Orsinislekten, og hans etterfølger i pavestolen, Paul I var hans yngre bror. Da Langobarderne hadde erobret Ravenna, den tidligere hovedstaden for den bystantiske eksarken i 751 økte presset mot Roma. På denne tiden var forholdet mellom pavene og den bysantiske keiserne anstrengte. Stefan kontaktet da Pipin den yngre som nylig hadde blitt kronet som konge for Frankerne og reiste også til ham i Paris for personlig appellere om hjelp. 6. januar 754 velsignet Stefan Pipin som konge og til gjengjeld tok Pipin roller som kirkens beskytter og gikk mot Langobarderne. Pipin invaderte Italia to ganger for å holde Langobarderne unna og overleverte området mellom Roma og Ravenna til paven, men fikk ikke avsatt den langobardiske kongen. De erobrede områdene, som også innefattet områder sør for Roma, dannet grunnlaget for etableringen av Kirkestaten. Italienske katolske biskoper Miryanghund. Miryanghund er en mellomstor spisshundlignende urhundtype med opprinnelse fra Miryang i Sør-Gyeongsang i Sør-Korea. Hunden er en svært nær slektning av pungsanhunden fra Nord-Korea og den er også beslektet med koreansk jindo, men ikke like nært. Av type minner den om andre pariahunder. Den er middels stor og blir normalt 43-55 cm høy. Fargen er typisk hvit eller kremhvit. Noen hevde at det er denne hunden amerikanske oppdrettere fikk tak i på 1990-tallet og trodde var ekte poongsan-hunder. Dette er imidlertid ikke bekreftet. Rasen anerkjennes ikke av noen større internasjonale kennelklubber. Zhou Dunyi. Bronsestatue av Zhou Dunyi i Hvite Hjort-grotte-akademiet i Lushan Zhou Dunyi (kinesisk: 周敦颐, 周敦頤, pinyin: "Zhōu Dūnyí", født 1017 i Dao i Hunan i Kina, død 1073), eller Zhou Lianxi 周濂溪. var en kinesisk neokonfuciansk filosof og kosmolog under Song-dynastiet. Han satte ord på og organiserte tidens neokonfucianske kosmologi ved å forklare forholdet mellom menneskelig oppførsel og universelle krefter. Han understreket at mennesker kan mestre sin "qi" for å handle i pakt med naturen. Spillmotor. En spillmotor er kjerneprogramvaren i et dataspill eller i andre interaktive programmer med sanntidsgrafikk. Grafikkmotoren er den grunnleggende teknologien og den gjør utvikling lettere fordi man kan bruke samme motorer til ulike spill. Det finnes spillmotorer for ulike plattformer som Game Boy og Nintendo, men også for Microsoft Windows, Linux og Mac OS X. Cock Sparrer. Cock Sparrer er et punk band fra London i England. De ble stiftet i 1974, og er regnet som et av de mest betydningsfulle banda innen Oi!-bevegelsen. Kanaaneisk mytologi. Kanaaneisk mytologi omfatter de guder og den religionen som ble praktisert i oldtidens Kanaan. Den høyeste guden var himmelguden El, hvis navn simpelthen betyr «gud». Hans hustru var Ashera (Athira). En annen viktig gud var Baal, hvis navn betyr «herre», «eier» eller «ektemann». Gudinnen Anat fremstilles vanligvis som hans elskerinne eller hustru. Underverdenens hersker het Mot. Mye av opplysningene om kanaanittenes guder kjenner man fra Ras Shamra-tekstene, som har blitt funnet i ruinene av oldtidens Ugarit. Norges Forbund for Praktisk Skyting. Norges Forbund for Praktisk Skyting (NFPS) er et norsk sportsforbund, konstituert i 1979, for skyttere som utøver praktisk skyting. Pistolklubbene i Norge som utøver denne skyteformen er tilsluttet NFPS. 1974-1979 Stridsskytterligaen. Før 1979 var praktisk skyting organisert gjennom Stridsskytterligaen, som oftest omtalt som Stridsskyting. International Practical Shooters Confederation (IPSC) blir konstituert i Mai 1976. 1979-nå NFPS. NFPS ble stiftet i 1979 og sporten ble, av mer eller mindre politiske grunner, omdøpt til praktisk skyting. Stridsskytterligaen (SSL) gikk over til å bli en klubb tilsluttet NFPS. Den nasjonale skytelederorganisasjonen (NROI) ble dannet og underlagt NFPS i 1992. Organisering. NFPS er tilsluttet det internasjonale forbundet; IPSC som bestyrer sporten internasjonalt, godkjenner våpen til bruk, skriver regler og organiserer verdensmesterskap (World Shoot). NFPS ledes av et forbundsstyre valgt på den årlige generalforsamlingen. Forbundet sørger bl.a. for at det blir arrangert Norgesmesterskap innen praktisk skyting med rifle og pistol, og de har en viktig rolle i forhold til myndighetene når det gjelder lover og forskrifter om innehav av våpen benyttet til praktisk skyting. EM i rifle 2009. NFPS arrangerer "European IPSC Rifle Championship", 13.–17. juli 2009. Mesterskapet blir avholdt på Hengsvann utenfor Kongsberg. USAs ytre småøyer. a> brukes for alle USAs ytre småøyer Kart med beliggenheten til øyene i Stillehavet (merket med røde bokser) USAs ytre småøyer (engelsk ') er en statistisk betegnelse definert av ISO 3166-1 og omfatter ni øybesittelser tilhørende Amerikas forente stater. For tiden har ingen av øyene permanent bosetning. Den siste foketellingen som oppga befolkningstall for øyene er fra 1980, og folketallet var da for tre av øyene: Johnston Atoll (327), Midwayøyene (453), og Wake Island (302). De påfølgende folketellingene i 1990 og 2000 bemerket bare at det ikke fantes noen innfødt befolkning på øyene, noe som følgelig også var tilfelle for forutgående folketellinger. Øyene grupperes sammen utelukkende ut fra statistisk bekvemmelighet. De administreres ikke sammen og deler heller ikke noen politisk eller kulturell historie, ut over at alle for tiden er ubebodd og underlagt USA. De aller fleste av øyene er nå naturfredningsområder, National Wildlife Refuge (NWR). De representeres samlet av ISO 3166-1 alfa-2 koden UM. På Internett har det nasjonale toppnivådomenet (ccTLD) «.um» historisk sett vært tildelt øyene, men.um-domenet ble slettet i januar 2007 på grunn av manglende bruk. Control. Control (eller Ctrl) er tasten som ligger nederst til venstre og høyre på vanlige tastaturer. Ctrl er en modifiseringstast som kan endre funksjonen til andre taster, ved at brukeren holder Ctrl nede samtidig som h*n trykker den andre tasten. Ctrl-tasten brukes også i kombinasjon med andre modifiseringstaster, da ofte Alt (tast) eller skifttasten. Slike kombinasjoner angis ofte ved at modifiseringstasten og den andre tasten sammenstilles med et pluss- eller minustegn imellom, f.eks. Ctrl+C eller Ctrl-C (kopier). For å merke flere elementer (for eksempel filer) i en liste kan Ctrl-tasten holdes inne helt til brukeren har valgt alle elementene som skal inkluderes. Tastekombinasjoner. Noen vanlige tastekombinasjoner og kommandoer i Windows. Werner Herzog. Werner Herzog (født Werner Stipetić 5. september 1942) er en tysk filmregissør, filmprodusent og skuespiller. Han nevnes ofte som en av de sentrale personene bak den nye tyske filmen sammen med kolleger som Rainer Werner Fassbinder, Volker Schlöndorff, Wim Wenders og andre. Blant Herzogs mest kjente filmer er "Jakten på El Dorado" (1975), "Nosferatu - Vampyrens hevn" (1979), "Fitzcarraldo" (1982) og "Grizzly Man" (2004). Oppvekst. Werner Herzog ble født som Werner Stipetić, men skiftet senere navn til Herzog (som betyr «hertug» på tysk). Da Herzog var 13 år, delte familien hans leilighet med skuespilleren Klaus Kinski. Herzog uttalte senere at han allerede på den tiden visste han ville bli filmregissør, og at han ville instruere Kinski foran kamera. Samme år ble Herzog bedt om å synge en sang foran skoleklassen sin. Han nektet, og det førte til at han nesten ble utvist fra skolen. Etter denne episoden mislikte han musikk i 5 år. Han hverken spilte eller hørte musikk i denne perioden. 14 år gammel leste Herzog ei bok om filmskaping. Den gav ham alt han trengte for å kunne lage film – unntatt et kamera. Han stjal et kamera fra Munich Film School og prøvde seg på sine første tagninger. Etter at han fullførte studiene ved Universitetet i München og Duquesne University i Pittsburgh, Pennsylvania, jobbet Herzog som sveiser, slik at han skaffet seg nok penger til å lage film. Samarbeid med Klaus Kinski. Herzog er kanskje mest kjent for å være den eneste regissøren som har klart å lage flere filmer med den meget aggressive skuespilleren Klaus Kinski, som hadde delt leilighet med familien Herzog da Werner var barn. Filmene som Herzog og Kinski samarbeidet om, var "Aguirre, gudenes vrede" (1972), "Jakten på El Dorado" (1975), "Nosferatu - Vampyrens hevn" (1979), "Woyzeck" (1979), "Fitzcarraldo" (1982) og "Cobra Verde" (1987). Forholdet mellom regissøren og skuespilleren er blant de merkeligste og mest omtalte i filmhistorien. Kinski var tidvis svært vanskelig, og det hendte flere ganger at det oppsto bråk på filmsettet. På det verste skal Herzog og Kinski ha vært nær ved å drepe hverandre. I 1999, åtte år etter at Kinski døde av hjerteinfarkt, lagde Herzog dokumentarfilmen "Min beste fiende". Den handler om det spente forholdet mellom ham selv og Kinski. William Dudley. William Dudley (død 29. november 1483) var en engelsk biskop i det 15. århundre. Han var dekan av Windsor, og ble i 1476 biskop av Durham. Dette var et viktig bispesete, som fordi Durham var et palatinat også medførte sekulær myndighet. Han satt i dette embetet til 1483, da han døde. French Open 2007. Justine Henin vant singelfinalen for kvinner. French Open 2007 ble spilt på Roland Garros-stadion i Paris mellom 27. mai og 10. juni. French Open er en Grand Slam-turnering i tennis på grus. Rafael Nadal fra Spania vant singleturneringen for herrer for tredje året på rad og det samme gjorde belgiske Justine Henin i dameturneringen. Damedoublen ble vunnet av Mara Santangelo og Alicia Molik. Blitz (band). Blitz var et britisk punk-band, stiftet i New Mills, Derbyshire i England. Bandet var aktivt fra 1980 – 2007. Blitz har vært til inspirasjon for nyere band som Rancid og The Distillers. Gitarist og låtskriver Alan "Nidge" Miller døde 10. februar 2007 i en trafikkulykke i Austin, Texas i USA. Norsk (skolefag). Norsk er et obligatorisk gjennomgående fag i norsk grunnskole og videregående skole. Faget skal gi eleven kunnskaper i skriftlig og muntlig norsk språk, samt språkhistorie, litteraturhistorie og andre sider ved faget. Det undervises i både hovedmål og sidemål, det vil si bokmål og nynorsk, der plasseringen av målformene avgjøres dels av kommunens valg av målform og dels av enkeltelevers preferanser. For elever som er fritatt fra undervisning og eksaminering i sidemål gis det ekstraundervisning i hovedmål, eventuelt morsmålsundervisning. Slikt fritak gis til elever med fremmedspråklig bakgrunn, inkludert norskfødte elever der en av eller begge foreldre har et annet morsmål og bruker dette i hjemmet, og til elever som på grunn av lese- og skrivevansker eller andre lærevansker trenger ekstra undervisning i hovedmål for å kunne mestre grunnleggende ferdigheter i faget. I grunnskolen gis det avgangskarakter (standpunktkarakter) i norsk hovedmål skriftlig, norsk sidemål skriftlig og norsk hovedmål muntlig. Elever som er fritatt for sidemål får dette anført på vitnemålet. Elever kan trekkes ut til å avlegge avsluttende grunnskoleeksamen i norsk, skriftlig og/eller muntlig. Skriftlig eksamen avlegges over to dager, med hovedmål en dag og sidemål den andre, eventuelt hovedmål begge dager dersom eleven er fritatt fra sidemålseksaminering. USS «West Virginia» (1921). USS «West Virginia» (BB-48) var et amerikansk slagskip, blant annet kjent for at det ble senket under angrepet på Pearl Harbor og etterpå hevet. Etter omfattende reparasjonsarbeider ble slagskipet satt inn i sluttkampene i krigen i Stillehavet. Engelsk (skolefag). Engelsk er et obligatorisk og gjennomgående fag i norsk grunnskole og videregående skole. Faget skal gi kunnskaper i engelsk språk muntlig og skriftlig, samt kunnskap om kultur og samfunn i engelsktalende land. Det gis generelt som avsluttende karakterer i grunnskolen standpunktkarakter i både skriftlig og muntlig, samt at elever kan trekkes ut til å avlegge skriftlig og/eller muntlig eksamen i faget. Elever som avlegger Grunnskole-avgangsprøve "før" 10. skoleår, basert på fritak fra videre undervisning i grunnskolens pensum i faget, får kun eksamenskarakter i faget. USS «Tennessee» (1919). USS «Tennessee» (BB-43) var et amerikansk slagskip, blant annet kjent for at det ble senket under angrepet på Pearl Harbor og etterpå hevet. Etter omfattende reparasjonsarbeider ble slagskipet satt inn i sluttkampene i krigen i Stillehavet. Ålesund Kammerensemble. Ålesund Kammerensemble var et prosjektokester som ble etablert i Ålesund i 1982 av kulturskolelærer Arne Sæther (født 1942) som et ledd i arbeidet med å utvikle en forestilling basert på Hartvig Kirans visesyklus om "Ola Skutvik & Mariann". Sæther engasjerte Henning Sommerro til å arrangere visene, som hadde både tekst og melodi fra Kirans hånd. Orkesteret ble deretter etablert "ad hoc", med en besetning av erfarne musikere fra Ålesund og området rundt. Sammen med Lars Klevstrand og Hege Tunaal mottok de Spellemannprisen 1983 i klassen visesang for dobbelalbumet "Hartvig Kirans viser – Historia om Ola Skutvik & Mariann". Orkesteret turnerte lenge med forestillingen, og en versjon av den ble vist på NRK Fjernsyn 26. desember 1985. Den gang med Per Oddvar Hildre i rollen som Ola Skutvik. Sæther var kulturskolelærer i Ålesund 1972-2004, og brukte orkesteret i flere ulike prosjekter og oppsetninger. Orkesteret har også opptrådt under andre navn, som "Lillesand Kammeremsemble". Helén Eriksen. Helén Eriksen (født 19. oktober 1971 på Dale) er en norsk saksofonist, vokalist, låtskriver og arrangør innen jazz. I perioden 1993 til 1995 var hun medlem av den Bergensbaserte popgruppen Animal Farm. I 1996 ga hun ut sitt første soloalbum "Standards" på jazz-plateselskapet Blue Note Records. Albumet ble produsert av hip-hop-produsenten Tommy Tee og ga henne prisen som årets nykommer under Spellemannprisen 1996. Også hennes neste album ble gitt ut på Blue Note og produsert av Tommy Tee før hun i 2000 ga ut albumet "City Dust" på Curling Legs. "City Dust" ble produsert av Jørgen Træen og var et renere jazzalbum enn hennes to første. Hennes fjerde album, "Small Hall Classic", ble gitt ut i 2006 og produsert av Kato Ådland og Hans Petter Gundersen, også kjent som The Sensible Twins. Hun er den første og eneste norske artist utgitt på Blue Note Records. Eriksen har skapt en særegen stil. Hun har deltatt på en rekke utgivelser som gjesteartist, for blant andre Dum Dum Boys, Pogo Pops, Sondre Lerche, Tommy Tee, Son of Light, BLee. Hun samarbeidet i 1999 med jazzlegenden og saxofonisten Alf Kjellman. Helen Eriksen. Helen Eriksen (født 30. september 1964) er en norsk billedkunstner bosatt i Oslo. Hun jobber med skulptur, installasjon, stedsspesifikk kunst og foto. .py. .py er Paraguays nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Petter Toppe. Petter Kristian Toppe (født 8. april 1982) er en norsk fotballdommer. Han representerer FK Bergen Nord og ble av Norges Fotballforbund satt opp til å dømme 1. divisjon fotball for herrer i 2006, og har dømt kamper der siden. Debutkampen i 1. divisjon var den 17. april 2006 i kampen mellom Sogndal og Tromsdalen. Han har siden dømt 71 seriekamper, samt to kamper under NM cupen 2007. I juli 2010 i oppgjøret mellom Alta og Nybergsund IL-Trysil gjorde Toppe det en feil som resulterte i at kampen måtte spilles på nytt. Etter Alta hadde tatt ledelsen 3-2 like før slutt, blåste han kampen igang før samtlige Alta-spillere var ferdige med å feire scoringen og før de hadde kommet seg tilbake til egen banehalvdel. Nybergsund-Trysil utlignet dermed og kampen endte 3-3. Doms- og sanksjonsutvalget i NFF fant at det var «overveiende sannsynlig» at feilen hadde påvirket kampresultatet og kampen måtte derfor spilles på nytt. I august 2010 konkluderte NFFs domsutvalg med at avgjørelsen til Toppe var en grov dommerfeil og kom med kraftig kritikk av kamplederen. Det ble dømt at kampen skulle spilles på nytt i Alta. Hørkelgaddan. Hørkelgaddan er en folkemusikkgruppe fra Tingvoll på Nordmøre, stiftet i 1974. Gruppen har gitt ut fem album med folkemusikk fra Nordmøte og deltatt på mer enn 25 radio- og TV-program. I tillegg til konserter og dansetilstellinger i Norge, har gruppen spilt en rekke konserter for Rikskonsertene og dessuten opptrådt i Polen, Sverige og USA. Gruppen vant Spellemannprisen 1981 i klassen folkemusikk/gammeldans for albumet "Tøffelmusikk". .kh. .kh er Kambodsjas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Departementet for post og telekommunikasjoner i Kambodsja. .mc. .mc er Monacos nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. Registrering på andre nivå krever at selskapet er registrert i Monaco. Bologna-prosessen. Bologna-prosessen er navnet på et samarbeid mellom europeiske utdanningsministre fra 46 land. Den søker å skape større bevegelse for studenter og lærere mellom de ulike landenes universiteter og høyskoler gjennom å lage sammenlignbare akademisk grader og sikre kvaliteten og nivået for disse. Målet er å skape ett felles europeisk område for høyere utdanning (EHEA) innen 2010. Prosessen bygger på landenes frivillige deltagelse og har hittil vært kjennetegnet av stor dynamikk. Prosessen har navn etter Universitetet i Bologna, som er regnet som et av Europas eldste, fortsatt operative universitet, fra det ble åpnet i 1088. Her startet prosessen da Bologna-deklarasjonen ble undertegnet i 1999, og denne ble utgangspunktet for den videre prosessen. Denne ble undertegnet av 29 europeiske undervisningsministere, og det ble åpnet for at også andre land som hadde sluttet seg til Europarådets kulturkonvensjon fra 1954 også kunne slutte seg til Bologna-deklarasjonen. I tillegg er det bli gjennomført oppfølgingsmøter hvert annet år, i Praha i 2001, Berlin i 2003, Bergen i 2005, London i 2007 og Leuven i 2009. En av de aller viktigste delene av Bologna-prosessen er enigheten om å dele opp høyere utdanning i tre såkalte sykluser. Syklusene kalles ofte bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad. Disse er definert gjennom European Credit Transfer and Accumulation System. Ministrene har også bl.a. blitt enige om å anvende studiepoengsystemet ECTS som en del av Bologna-prosessen. Deltakende land. Så langt er det bare Andorra og San Marino av Europarådets medlemmer som ikke deltar i samarbeidet. Hviterussland og Kasakhstan er forventet å vil slutte seg til. Kirgisistan, Nord-Kypros, Israel og Kosovo er av ulike, og hovedsakelig formelle årsaker blitt avvist som deltakere i samarbeidet. Thomas Savage. Thomas Savage (født 1463, død 1507) var erkebiskop av York i England. I 1493 ble han biskop av Rochester, og i 1497 ble han overført til London. I 1501 ble han opphøyet til erkebiskop av York, et embete han satt i til 1507. I denne perioden viet han Arthur, prins av Wales og Katarina av Aragon. Han fikk mens hans var erkebiskop bygget Savage Chapel i St. Michaels Church i Macclesfield. Kapellet er dekorert med våpenskjoldene til bispedømmene Rochester, London og York. Det er nå et privatkapell for markien av Cholmondeley. Savage ble stedt til hvile i York Minster, hvor hans gravmonument er bevart. Hans hjerte er gravlagt i Macclesfield, hvor familien hans kom fra. .co. .co er Colombias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Los Andes Universitet. Andrenivådomenet.co. "co" brukes også ofte som et andrenivå domene innen andre landskodedomener, i hvilke registranter (vanligvis kommersielle selskaper) kan registrere andrenivå domener på formatet.co.xx, hvor xx er landskoden. Israel (.co.il), Storbritannia (.co.uk), New Zealand (.co.nz), Japan (.co.jp), Sør-Korea (.co.kr) og Cookøyene (.co.ck) er alle eksempler. Visse andre landskoder bruker "com" i stedet, slik som Australia (.com.au) og Mexico (.com.mx), og også.co selv, som bruker.com.co. Remarkedsføring av.co. Rundt år 2000, da mange landskodedomener ble remarkedsført som verdensomspennende generiske domener, var det endel snakk om å tillate andrenivå registrering i.co for registranter fra hele verden for å kunne dra fordel av likheten mellom dette navnet og.com og til den overnevnte bruken av.co som et andrenivå domene i andre landskoder. Imidlertid, en rettsavgjørelse hindret Andes Universitet fra å gjøre dette, og registrering forble begrenset til tredjenivå domener og til colombiske registranter. Ivar Eidem. Ivar Christian Eidem (født 23. september 1964) er en norsk vokalist og keyboardist. På 80-tallet var han vokalist og frontfigur i det Spellemannprisvinnende Matchstick Sun og keyboardist i andre Oslo-band som The Cut, Norske Gutter og Kid D. & The Nightshades. I 1996 ga han ut soloalbumet "Missions of a Clown" på plateselskapet oh Yeah!. For albumet vant han klassen mannlige artist under Spellemannprisen 1996. Eidem er også en anerkjent kokk. Edward Lee (biskop). Edward Lee (født ca. 1482, død 13. september 1544 var erkebiskop av York i England fra 1531 til sin død. Han var kjent for sitt angrep på Erasmus, som svarte Lee i sin "Epistolae Aliquot Eruditorum Virorum". I forbindelse med Henrik VIIIs arbeid for å få skilsmisse fra Katarina av Aragon ble han sent som kongens ambassadør til Karl V av det tysk-romerske rike og pave Klemens VII. I 1531 ble han erkebiskop av York. Selv om han fikk utnevnelsen, var Henrik VIII skeptisk til ham, idet Lee mislikte at kongen regnet seg som overhode for kirken i England. Under "Pilgrimage of Grace", et katolsk opprør i 1536, ble Lee tvunget til å slutte seg til opprørerne ved Pontefract. Han var negativ til opprøret, og unnslapp dermed straff. I 1539 forsvarte han reformen "Six Articles" i Det engelske parlamentet. Lee var den siste erkebiskopen av York som slo egen mynt. Kvitkrull. Kvitkrull ("Cladonia stellaris") er en lav i slekten begerlav (cladonia) som tilhører gruppen reinlav. Den vokser på bakken med 5-15 cm høye podetier, og mangler horisontalthallus. Fargen er gulhvit til lys gul og den er rikt grenet. Grenspissene peker i alle retninger og danner tette og avrundede topper. Kvitrull er vanlig over hele landet med unntak av de ytterste kyststrøk. Relativt mer vanlig enn lys reinlav og grå reinlav i Sør-Norge. Kvitkrull har stor betydning som næring for rein. Spesielt vinterstid i Sør-Norge utgjør den en vesentlig del av fôret. Rein har en spesielt tilpasset flora av mikroorganismer i fordøyelsen som gjør at den kan fordøye opptil 80-90 % av karbohydratene i laven. Betegnelsen ”kumose” på kvitkrull indikerer at den også har vært benyttet som tilleggsfor til storfe. Drøvtyggere utenom rein kan utnytte opptil 40-50 % av karbohydratene. Kvitkrull sankes også i store mengder til dekorasjonsformål og eksport, spesielt i indre deler av østlandet (Hedmark) Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Eksterne lenker. http://www.mose.no/om_oss.asp Paul Walker. Paul William Walker IV (født 12. september 1973) er en amerikansk skuespiller, og tidligere modell. Han har også hovedrollen i filmen Into the Blue som dykkeren Jared. Han spiller også i de berømte streetracing filmene The Fast And The Furious, 2Fast 2Furious, Fast & Furious og Fast Five. Walker ble født i Glendale, California og vokste opp i San Fernando Valley-området i Los Angeles County. Hans far var Paul Walker III, en kloakk-entreprenør. Hans farfar var en profesjonell bokser. Walker er den eldste av fem barn, og har to brødre og to søstre. Walker vokste opp som mormoner og ble uteksaminert fra Village Christian School før han tok hovedfag i marinbiologi ved universitetet. Walker debuterte på skjermen i en TV-reklame for Pampers og han begynte med modellering ved fylte to år. Han hadde gjesteroller i TV-serier som The Young and the Restless og Touched by an Angel. Walkers begynte med filmer i 1987, men det var ikke før året etter at Walker fikk berømmelse med komedien Meet the Deedles. Dette førte senere til biroller i filmene Pleasantville, Varsity Blues og Shes All That. I 2001 fikk Walker sitt store gjennombrudd da han spilte mot skuespilleren Vin Diesel i den vellykkede og populære filmen The Fast and the Furious. Filmen etablerte Walker som en filmstjerne og i 2003 kom denne filmens oppfølger 2 Fast 2 Furious. I 2006 spilte Walker i regissør Clint Eastwoods film Flags of Our Fathers. Walker spilte hovedrollen i den uavhengige filmen The Lazarus Project, som ble utgitt direkte på DVD, den 21. oktober 2008. Han returnerte senere til The Fast and the Furious-serien som ble publisert 3. april 2009. Walker og hans daværende kjæreste Rebecca hadde en datter, Meadow (født i 1998), som er bosatt sammen med moren på Hawaii. Walker er en ivrig surfer og har en lilla belte i brasiliansk Jiu-Jitsu. .mq. .mq er Martiniques nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Toppnivådomenet.mq ble administrert av SYSTEL, men det selskapet opphørte, og landskodens tekniske kontakt er ikke å finne. SYSTEL ble etterpå kjøpt av Mediaserv, men registreringstjenestene er ikke blitt gjenåpnet til nå. Eksterne lenker. M q Z70. Z70 er et svensk dieselhydraulisk skiftelokomotiv (skiftetraktor), som også har blitt tatt i bruk av norske Ofotbanen AS og Cargolink under benevnelsen Z71. Lokomotivserien ble levert utover begynnelsen av 1990-tallet etter at 50 maskiner ble modernisert fra forgjengeren Z65 og fikk ny litera. Disse maskinene ble utstyrt med radiostyring og kraftigere motorer fra Scania til fordel for den tidligere utgaven fra Rolls Royce. Også kraftoverføringen ble byttet ut, noe som også resulterte i et par desimeters høyere skrog på grunn av plassen denne tok opp i motorrommet. Dette er for øvrig den største forskjellen i utseende mellom Z65 og Z70. Z70 fikk i forbindelse med moderniseringen også ny nummerering. Omtrent samtlige Z70–lokomotiver ble overført til godsfraktselskapet Green Cargo etter oppdelingen av Statens Järnvägar i 2001. Enkelte lokomotiver har siden blitt hugget opp, mens andre igjen har blitt solgt til private aktører som industrilokomotiver. Z70 blir brukt til veksling samt lettere godstrafikk og kan multippelkjøres med to lokomotiver ved behov. Banverket benevner for øvrig sine eksemplarer med DAL, som er en forkortelse for "dieselarbetslok". Z71 i Norge. Z71 er benevnelsen på lokomotivet etter at det har blitt modifisert med ATC-utstyr ombord, slik at det kan kjøre for egen maskin på det nasjonale jernbanenettet. Det eksisterer seks slike maskiner i Norge som ble kjøpt av Ofotbanen AS fra Green Cargo i 2007. Fem av disse seks maskinene ble høsten overført til Autolink for skiftetjeneste i biltransporttogene etter at Ofotbanen AS og Autolink hadde en disputt mellom seg angående bruken av Z71. Denne gikk på tilbakeholdelse av togradioer av typen GSM-R (for å kunne få sikkerhetsmessig kjøretillatelse) og ett lokomotiv, noe som gjorde at den rettmessige eieren Autolink dro saken inn i rettsvesenet. Etter først å ha tapt saken i Ofoten tingrett fikk selskapet medhold i Hålogaland lagmannsrett, noe som førte til at Ofotbanen AS ble tvunget til å levere tilbake togradioene slik at det nyopprettede jernbaneselskapet Cargolink kunne gjenoppta driften på vegne av Autolink. Kalenda Maya. Kalenda Maya er en norsk musikkgruppe som spiller middelaldermusikk med opprinnelse i land som Spania, Italia, Frankrike og Tyskland. Sentrale medlemmer i gruppen er ekteparet Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen og Sverre Jensen som også spilte i middelaldermusikkgruppen Aurora Borealis. Gruppens medlemmer spiller på en rekke ulike middelalderinstrument som lutt, harpe, lyre, kantele, dreielire, psalter, mandora, fele og fløyte i ulike varianter. Flere av instrumentene er autentiske og bygd av Sverre Jensen. Gruppen har gitt ut tre album og vant Spellemannprisen 1985 i åpen klasse for sitt første, "Kalenda Maya – Medieval and Renaissance Music". Gruppen har turnert og holdt konserter i en rekke land i Europa samt i Brasil. Fellesferie. Fellesferie er en ferieperiode da alle ansatte på en arbeidsplass, eller alle innen en yrkesgruppe, har fri fra arbeidet samtidig. Fellesferien er ikke noe formelt begrep i den norske Ferieloven, men en særnorsk betegnelse på den perioden da store arbeidsgrupper pleier å ta sommerferie, gjerne de tre siste ukene av juli. Bakgrunn. Begrepet fellesferie skal første gang ha kommet inn i avtaleverket mellom arbeidsgivere og arbeidstakere i den norske smelteverksindustrien i mellomkrigstida. Ved store fabrikker og smelteverk var det mer praktisk og lønnsomt å la alle arbeiderne få fri samtidig, og stenge smelteovnene helt en gitt periode, enn å la arbeidsgrupper feriere til ulik tid og dermed forstyrre og hemme en jevnt høy produksjon med store driftskostnader. Ordningen spredte seg siden til andre industribedrifter, og også byggebransjen, som etter hvert fikk tradisjon for å stoppe driften om sommeren. Fellesferien har vanligvis blitt lagt til de tre siste ukene i juli, ei tid da utetemperaturen er på sitt varmeste, dagene fremdeles er lange og lyse og barna har fri fra skolen. Noen bedrifter har forskjøvet oppstart for fellesferien fra den andre til den tredje uka den måneden, altså med varighet inn i august måned. Virksomheter som ikke har villet miste omsetning eller produksjon, eller har hatt andre avtaler med leverandører og kunder, har ikke hatt fellesferie. Sommerlukning. Fordelene og ulempene ved fellesferien har vært omdiskutert både i forhold til samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi. Når store deler av det norske nærings- og arbeidslivet helt eller delvis har lukket på samme tid, kan det være vanskelig å få utført tjenester i denne perioden. Dette kan gå ut over effektiviteten ved mange virksomheter. På den annen side kan driften også bli mindre effektiv når bedriftene ikke har fellesferie, men forsøker å drive som vanlig med ulik ferieavvikling, det vil si med noen på ferie og noen på jobb, altså i en periode uten normal arbeidsflyt og samarbeid, men i halv fart. Likevel velger stadig flere, særlig større selskaper med internasjonale kontakter, mer fleksible ferieløsninger uten fellesferie og sommerlukning. Dette gjelder også butikker og handelsbedrifter. For disse er det likevel mange steder vanlig å oppleve redusert aktivitet når samfunnet har sommerferie. En del offentlige kontorer, banker og andre serviceinstitusjoner har en times kortere åpningtid i sommermånedene juni, juli og august som en mellomløsning. Ferieloven. Ferieloven sier at arbeidstakere kan kreve å få ta ut tre uker i sammenheng i hovedferieperioden, som er fra 1. juni til 30. september. Feriepenger utgjør i vanlige ansettelsesforhold 10.2 % (12 % ved 5-ukers ferie) av forrige års lønn og utbetales uten skattetrekk, ofte i juni. Utenlandske ordninger. Ellers i Europa er den tradisjonelle feriemåneden ofte august da det er som varmest sør for Norden. Det norske ordet "fellesferie" kan oversettes med "general staff holiday" i britisk-engelsk og "general staff vacation" på amerikansk. Jungelboken. "Jungelboken" (originaltittel "The Jungle Book") er en samling historier for barn av den engelske forfatteren Rudyard Kipling fra 1894. Kipling var født i India og hadde tilegnet seg mye kunnskap om jungelen der. Alle historiene ble utgitt i tidsskrifter fra 1893 til 1894 og ble illustrert blant annet av Kiplings far. I 1895 utgav Kipling oppfølgeren "Den andre Jungelboken" ("The Second Jungle Book"). "Jungelboken" regnes som et av de klassiske verk i moderne barnelitteratur, og har vært gjenstand for en rekke tolkninger, blant annet spillefilmer, animasjonsfilmer og musikaler. Grizzly Man. "Grizzly Man" er en amerikansk dokumentarfilm fra 2005, regissert av den tyske filmskaperen Werner Herzog. Handling. Filmen tar for seg historien om aktivisten Timothy Treadwell, som ble drept av en grizzlybjørn i 2003. Treadwell ser seg selv som en soldat i kampen mot bjørnejakt, og er villig gjøre alt for å beskytte Alaskas bjørnebestand mot jegere og krypskyttere. Dette arbeidet utfører han på en særs kontroversiell og oppsiktsvekkende måte, om gir ham status som halvkjendis. Han tilbringer hver sommer i en nasjonalpark i Alaskas villmark uten våpen til forsvar mot grizzlybjørner, og overnatter i telt innenfor de potensielt livsfarlige bjørnenes territorium. Etter tretten somre tar det hele brått slutt. En grizzlybjørn spiser både ham og kjæresten, samtidig som de gjør filmopptak av bjørnene. Filmen viser både filmsnuttene Treadwell spilte inn og nyere opptak gjort av Herzog. En underliggende historie i filmen er Treadwells rusmismisbruk og dårlige psykiske helse. Ved å hengi seg til aktivisme til fordel for grizzlybjørnene klarer han å komme seg ut av rusmisbruket. Han får imidlertid ikke medisinsk hjelp for sin bipolare lidelse. Som tilskuer er det smertefullt å se hvordan vurderingsevnen hans gradvis blir dårligere etter hvert som han blir mer og mer manisk og paranoid. Til slutt gjør han noe han i utgangspunktet vet er livsfarlig: Han drar tilbake til nasjonalparken sent på høsten, når fremmede, sultne bjørner er på jakt etter energirik mat før vinterdvalen, og fører dermed seg selv og kjæresten rett inn i døden. Bergen Kino. Bergen Kino AS er et kommunalt aksjeselskap som driver kinovirksomhet i Bergen. Selskapet driver de to kinokompleksene Konsertpaleet og Magnus Barfot. Historisk har det vært kinofremvisninger flere steder i byen, bl. a. Eldorado kinoen som lå i krysset mellom Håkonsgaten/ Nygårdsgaten og Olav Kyrresgate. Den viste primært actionfilm, inklusive Western, og gikk populært under navnet «Revolverhuset». Virksomheten ble nedlagt i forbindelse med at Grieghallen ble åpnet og Konsertpalæet som tidligere huset Bergen filharmoniske orkester ble tilgjengelig for fast kinodrift. Konsertpalæet og "Engen kino" er med tiden bygd ut og slått sammen til en moderne storkino med flere saler, under navnet Konsertpaleet. "Magnus Barfot" som åpnet i 2004, noe meter unna i gaten, er på tilsvarende vis en flersalskino. En forsøker å holde state of the art- (så langt som utviklingen er kommet) nivå på lyd- og filmutstyret på minst en av salene. Den største kinosalen i Bergen er Kp1 i Konsertpaleet, med plass til over 500 personer. Forum kino på Danmarksplass var den største kinoen i Bergen frem til den ble lagt ned i 2003 etter å ha vist den siste Star Wars filmen i 2003. Den er et typisk eksempel på et bygg i funkisstil og ble tegnet og bygd til bare kinodrift. Forum kino var den største frittliggende kinobygning i Norge som ble bygd i 1930-årene. Arbeidet startet i 1936, men ble imidlertid stoppet under krigen og kinoen sto først ferdig i 1946. Etter krigen fortsatte byggearbeidene og kinoen var premiereklar den 4. oktober 1946. Den hadde da 1140 sitteplasser. Riksantikvaren har fredet bygget både interiør og eksteriør. Bygningen er per sommeren 2007 solgt to ganger, sist til en evangelisk bevegelse. Sveits rundt 2007. Sveits rundt 2007 var den 71. utgaven av sykkelrittet Sveits rundt, og ble arrangert 16.-24. juni 2007 i Sveits. Rittet var i løpet av de 10 etappene også innom nabolandene Liechtenstein og Østerrike. Rittet startet med prolog i Olten, og første etappe gikk til Luzern. 21 lag deltok i rittet; alle ProTour-lagene, samt kontinentallaget Team Volksbank. Ingen nordmenn deltok i årets tour. Vladimir Karpets tok sesongens andre sammenlagtseier foran Kim Kirchen og Stijn Devolder. .mx. .mx er Mexicos nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. St. Sunniva kirke (Molde). St. Sunniva kirke i Molde St. Sunniva kirke er en katolsk kirke i Molde. Menigheten daterer tilbake til 1923, mens selve kirkebygningen ble innviet i 1957. Inntil da hadde den holdt til i to forskjellige kapeller, de siste 24 årene i St. Carolus sykehus, forøvrig fødested til Kjell Magne Bondevik. .sb. .sb er Salomonøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registreringstjenester administreres av Solomon Islands Network Information Centre, som har utpekt TPP Internet for internasjonale registranter. Eksterne lenker. S b Robert Holgate. Robert Holgate (født 1481 eller 1482, død 1555) var erkebiskop av York. Han regnes som den første anglikanske erkebiskopen, idet han ikke ble anerkjent av Den hellige stol fordi han selv anerkjente Henrik VIII som overhode for kirken i England. Holgate var først biskop av Llandaff fra 1537 til 1545, og så erkebiskop av York frem til 1554. Bantryfjorden. Bantry Bay, sørvest på øya Irland Anker fra den franske armadaen fra 1796, funnet nordøst for Whiddy Island i 1981. Minnesmerke over omkomne fra "Betelgeuse", St Finbarr's Church kirkegård i Bantry Bantryfjorden (engelsk Bantry Bay eller irsk Cuan Baoi) er en fjord på sørvestkysten av øya Irland. Den ligger i grevskapet Cork i Republikken Irland. Fjorden går fra fjordbunnen fra nordøst mot sørvest, og munner ut i Atlanterhavet. Den er 33 kilometer lang, mellom tre og fire kilometer bred innerst og om lag ti kilometer bred ytterst. Fjorden danner en stor og dyp naturhavn, og er en av de lengste fjordene på øya Irland. Den grenser i nord mot Bearahalvøya, som skiller Bantryfjorden fra Kenmarefjorden. I sør ligger halvøya Sheep's Head som skiller Bantryfjorden fra Dunmanusfjorden. De største øyene i fjorden er Bere Island og Whiddy Island. Bere Island ligger nær fjordåpningen på nordsiden, ovenfor landsbyene Curryglass og Castletown Bearhaven. Rerrin er det største tettstedet på øya, og landsbyen Ballynakilla ligger også på Bere. Whiddy Island ligger innerst i fjorden nær sørkysten. Den er den viktigste oljeterminalen i Republikken Irland, med en havn som passer prefekt for store havgående tankskip. Blant tettsteder og landsbyer rundt fjorden finner vi Adrigole, Bantry, Ballylickey, Cahermore, Cappanolsha, Castletown Bearhaven (Castletownbere), Curryglass, Foilakill, Gerahies og Glengarriff. Veiene R572 og N71 går delvis langs fjorden. Byen Bantry innerst i fjorden er forbundet med Det irske opprøret i 1798 ved at Bantry var stedet for det første forsøket på å starte et opprør i 1796. En fransk flåtestyrke på 43 skip med 15 000 mann ombord (deriblant Wolfe Tone) hadde satt seil for Irland for å gjøre landgang. Flåten hadde delt seg i mindre grupper underveis for å unngå å bli avskåret av Royal Navy, og hadde ordrer om å samles i Bantryfjorden. Mesteparten av flåten ankom etter planen, men flere skip, blant dem flaggskipet "Fraternité" med general Hoche ombord, var forsinket. Mens de ventet på å bli fulltallige gjorde dårlig vær og mangel på lederskap, sammen men frykt for å bli fanget i fjorden, at flåten returnerte til Frankrike med uforrettet sak. Selv om det ikke kan sies å ha vært en et spesielt vellykket invasjonsforsøk er torget midt i byen Bantry oppkalt etter Wolfe Tone. 8. januar 1979 ble 50 mennesker drept da den franske oljetankeren «Betelgeuse» tok fyr mens den losset ved Whiddy Island. Brannen utviklet seg til en eksplosjon, og skipet brakk i tre deler. Det har vært mange forlis i fjorden i årenes løp. I 1981, under sonar-undersøkelser i forbindelse med opprydding etter Betelgeuseulykken fant man vraket av den franske fregatten "La Surveillante". Fregatten hadde sunket under en storm nord for Whiddy Island 2. januar 1797. .gw. .gw er Guinea-Bissaus nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Eksterne lenker. G w FrP-koden. FrP-koden er et begrep som ble skapt av Martin Kolberg, partisekretær i Arbeiderpartiet, høsten 2005. Hensikten var å identifisere en forklaring på at mange LO-medlemmer stemmer på Fremskrittspartiet fremfor på Arbeiderpartiet. Kolberg mener at Frp fører en svært fagforeningsfiendtlig politikk, og at det derfor er en gåte at så mange LO-medlemmer stemmer på partiet. Senere har Magnus Marsdal gitt ut boken "Frp-koden" på Forlaget Manifest. Peter A. Munch. Peter Andreas Munch (født 19. desember 1908 i Nes, død 10. januar 1984 i Pleasant Hill, Tennessee) var en norsk/amerikansk sosiolog. Han var blant annet med på Tristan da Cunha-ekspedisjonen i 1937. Hook Head. Hook Head er et nes på sørkysten av øya Irland. Det ligger i Republikken Irland, ved østsiden av munningen av Waterford Harbour. Det ligger derfor i grevskapet Wexford, selv om det ligger nært byen Waterford og 50 km fra Wexford. Området er kjent for å ha et av verdens eldste fyr i fortsatt drift, bygget på 1200-tallet. Isak Rypdal. Isak Rypdal (født 1971) er produsent og musiker fra Oslo. Han er best kjent for produksjoner som «Dr. No» (Warner Music), «Disco Valente» (Bonnier Music) og «Freeloader» (EMI / Bigstar). Han har i Norge hatt størst suksess singlene «Lastima» og «La Luna» som lå høyt på VG-lista Topp 20 i 2000 og 2001. Singlene lå også som #1 på MTV Nordic Top 5. Med Doctor No turnerte han i Norge og var med på VG-Lista Topp 20s sommerturne flere år, og spilte på Rådhusplassen i 2001 for over 50 000 tilskuere. I 2004 ble det nye bandet Freeloader og singelen «Pure Devotion» plukket opp av de aller største DJene og lå et halvt år på Judge Jules topp 10 liste på BBC Radio One. Singelen er kompilert i 750 000 eksemplarer, og er også inkludert i alle Samsungs mobiltelefoner årene etter. Det norske forsvarets nye håndvåpen. Våren 2007 bestilte Norges forsvar nye håndvåpen i flere kategorier. Inn kom Heckler & Koch MP7, Heckler & Koch HK416 og Heckler & Koch HK417. De gamle traverne MP5 og AG-3 skulle på sin side begynne å utfases. Automatgevær. På grunn av vekt, alder, ammunisjonstype og små tilpasningsmuligheter hadde Forsvaret fra midten av 1990-tallet jobbet med å bytte ut AG-3 med et mer moderne våpen. Spesielt hadde skarpe oppdrag i utlandet på 1990- og 2000-tallet gjort situasjonen prekær. De fleste NATO-land har per dags dato gått over til å bruke 5,56 × 45 mm NATO-ammunisjon til sine enhetsvåpen, mens Norge var blant de få landene som fortsatt hadde enhetsvåpen kamret i 7,62 × 51 mm. En av fordelene med 5,56 mm ammunisjon er at denne er lettere, noe som betyr mye når soldatene er på skarpe oppdrag og har med seg ekstra ammunisjon. Med 200 ekstra patroner vil det bli flere kilo ekstra som hver soldat må bære dersom man bruker 7,62 mm istedenfor 5,56 mm. Dette førte til at det norske forsvaret gjorde noen mindre innkjøp av andre typer automatgeværer til styrker som opererte på skarpe oppdrag i utlandet. 5,56 mm viste seg som fremtidsalternativet innad i NATO og for spesial- og utenlands-styrkene, men 7,62 mm har på sin side i utgangspunktet større gjennomslagskraft. Kampen innad i forsvaret var i bunn og grunn ikke en kamp om hvilket våpen, men om hvilken type ammunisjon. Det ble en stor debatt innad i forsvaret, men man falt til slutt ned på 5,56 mm. Forsvaret bestemte seg så for å kjøpe inn Heckler & Koch HK416, som samtlige avdelinger – spesialstyrkene inkludert – vil ta i bruk som nytt enhetsvåpen. HK416. HK416' er et moderne automatgevær fra tyske Heckler & Koch. Av utseende ligner det Colt M4, men mekanisk er det basert på G36. Det er i bruk av amerikanske Delta Force og den taiwanske kystvakten. I tillegg har noen amerikanske politistyrker tatt det i bruk. HK416 selges ikke på det sivile markedet. I april 2007 bestilte det norske forsvaret 8 200 geværer. Det skal innføres som arvtager til AG-3. De blir utstyrt med optiske sikter fra svenske Aimpoint. Kontrakten på våpnene er verdt 100 millioner kroner, mens siktemidlene koster 50 millioner kroner. Forsvaret vil sannsynligvis ta i bruk geværet i løpet av 2008. Maskinpistol. Den 31. mai 2007 undertegnet Forsvaret kontrakt med Heckler & Koch om leveranse av 6500 stk Heckler & Koch MP7. Våpenet skal erstatte den gamle MP5en og vil komme i tjeneste før sommeren 2008. Ammunisjonen på MP7 mer finkalibret, men med lengre patronhylse, og har kraftigere gjennomslagskraft enn den gamle MP5en. MP7 regnes derfor ikke som en maskinpistol, men som et selvforsvarsvåpen (engelsk: "Personal Defence Weapon"; "PDW"). I tillegg har MP7 et optisk sikte, noe MP5 ikke har i utgangspunktet. Skarpskyttergevær. HK417 er et moderne automatgevær som er «storebroren» til HK416. Det har kaliber 7,62 × 51 mm Nato (mens HK416 bruker 5,56mm). Norges forsvar har kjøpt inn et mindre antall av HK417, disse vil blant annet bli brukt som skarpskytter-rifler. Forsvaret har i dag Skarpskyttergevær 7,62×51 mm NM149, og har til tross for innkjøpet av HK417, ikke gitt noen uttalelser om at det skal byttes ut. Old Head of Kinsale. a>et på Old Head of Kinsale med folk som har piknik i protest mot at det ikke lenger er alminnelig adgang. Old Head of Kinsale er et nes på sørkysten av øya Irland. Det ligger nær byen Kinsale i grevskapet Cork i Republikken Irland. Det er et fyr på neset. Det er mest kjent for å være nærmeste landpunkt til stedet hvor RMS Lusitania sank i 1915. I 1997 åpnet en atten hulls golfbane ved Old Head of Kinsale. Siden den gang har adgangen til neset vært begrenset til golfspillere og gjester. Området var tidligere et populært utfartsområde, og en kampanje for å gi alminnelig adgang har blitt organisert av organisasjonen «Free the Old Head of Kinsale Campaign». Kampanjen de har gjennomført har i hovedsak bestått av ulovlig inntrengning på neset for å holde store «folkepikniker» ved fyret på neset. Ny York (Oslo). Kart over Ny York, 1860 «Ny York» var opprinnelig en humoristisk betegnelse på den sydvestlige og eldste delen av Grünerløkka, avgrenset av Nordre gate, Markveien, Akerselva ved Søndre gate og Akerselva ved Nedre gate. Området ble oppført svært raskt i 1858 før byutvidelsen og er regulert til spesialområde bevaring. Bygningene ble oppført i laftet tømmer og en av grunnene til farten var at en ville komme murtvangen som var innenfor byen i forkjøpet. Bygninger. Øvre gate 2B Bakgården med svalgang Betegnelsen «Ny York» er fortsatt i bruk. "Ny York Times", kvartalsavis for Stolmakergata borettslag, fungerer som bydelens lokalorgan. Stolmakergata borettslag. Stolmakergata borettslag er et borettslag i enden av Stolmakergata på søndre Grünerløkka i Oslo, oppført i forbindelse med byfornyelsen i 1983–1985. Bygningen som består av 103 leiligheter, er tegnet av arkitekt Truls Thorenfeldt og landskapsarkitekt Ragnhild Thorenfeldt. Stolmakergata borettslag er nye bygninger på området «Ny York», der en bygning er er en kopi av en verneverdig bygning ("Nordre gate 5") som ble brannskadd og revet. Resten av borettslaget består av 3, 4 og 5-etasjers blokker som ligger rundt et tun. Området har fått navnet «Ny York» på grunn av den eksplosive utbyggingen sent på 1800-tallet. Historie. Opprinnelig sto en liten leiegård, "Nordre gate 5", her. Den var i to etasjer og opprinnelig oppført i 1850. Bygningen var i bindingsverk med saltak og tekket med røde teglpanner og den tilhørte «Ny York»-bebyggelsen på søndre Grünerløkka. Bygningen ble sterkt skadet etter ildspåsettelse natt til 3. september 1981, totalskadet gjennom to nye branner og revet høsten 1983. På tomten ble det senere oppført en tilnærmet kopi av huset, som inngår som «oppgang H» i boligkomplekset Stolmakergata borettslag. Localhost. codice_1 localhost henviser alltid til loopback IP-adressen 127.0.0.1 i IPv4, eller::1 i IPv6. Se nedenfor. Å kunne kommunisere med sin lokale maskin som om det var en fjern maskin er nyttig i forbindelse med testing, og også for å kontakte tjenester som vanligvis ligger på fjerne maskiner (som for eksempel spillservere) som tilfeldigvis befinner seg på den lokale maskinen. Relatert spesifikasjon av IETF. IETF-dokumentet «Special-Use IPv4 Addresses» (RFC 3330) beskriver «127.0.0.0/8» som en reservert IPv4-adresseblokk for loopback. Denne adresseblokken vil ikke bli allokert eller tildelt noen organisasjon eller ISP. Enhver pakke med en adresse innen adresseblokken '127.0.0.0/8' kan ikke vises utenfor vertsystemet. Innenfor vertsystem er loopback-grensesnittet vanligvis tildelt adressen '127.0.0.1' med "sub-network mask" '255.0.0.0'. Dette gjør at rutertabellen til det lokale systemet settes til ruteroppføringen '127.0.0.0/8', slik at pakker beregnet til en adresse innenfor '127.0.0.0/8' vil bli rutet internt innen det lokale systemet. På den annen side, bare èn IPv6 adresse ‹› "::1/128 (det vil si, adressen med 1 på dens minst signifikant bit og null ellers) er spesifisert som "loopback-adresse" innen IPv6' adresserings-arkitekturspesifikasjon i RFC 3513. Spesifikasjonen i RFC 3513 sier: «Loopback-adressen må ikke bli brukt som kildeadresse i IPv6 pakker som blir sendt utenfor en enkelt node. En IPv6 pakke med en loopback destinasjonsadresse må aldri bli sendt utenfor en enkelt node og må aldri forwardes av en IPv6-ruter. En pakke som mottas på et grensesnitt med loopback-destinasjonsadresse må slettes». Meitnerium. Meitnerium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Mt og atomnummer 109. Historie. Framstillingen av dette grunnstoffet viste at fusjonsteknikker kunne brukes i framstillingen av nye, tunge atomkjerner. Meitnerium er oppkalt etter den østerrikske fysikeren og matematikeren Lise Meitner (1878 – 1968), og var en del av en kontrovers som omhandlet navnsettingen av grunnstoffene 101-109. The International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC) brukte navnet "unnilennium" (etter de latinske ordene for 1, 0 og 9) og kjemisk symbol Une, som en midlertidig løsning fram til 1997, da navnekontroversen ble løst. Grunnstoffet fikk da navnet det har i dag. Meitnerium har også vært kalt "eka-iridium". Egenskaper. Meitnerium er et radioaktivt transisjonsmetall. Siden mindre enn 10 atomer har vært fremstilt, vites svært lite om de kjemiske og fysiske egenskapene. Det antas å være et sølvgrått fast stoff ved romtemperatur. Isotoper. Hittil er 7 isotoper kjent eller beregnet, og alle er svært ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile er beregnet til å være: 279Mt med halveringstid 6 minutter, 265Mt med halveringstid 2 minutter, 273Mt med halveringstid 20 sekunder, 272Mt med halveringstid 10 sekunder, og 271Mt med halveringstid 5 sekunder. De resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 sekund. CAS-nummer: 54038-01-6 Forekomst. Meitnerium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig i laboratorier. Anvendelse. Meitnerium har ingen anvendelse, bortsett fra i forskningssammenheng. George Boleyn, vicomte Rochford. George Boleyn, vicomte Rochford (ca 1504 – 17. mai 1536) var dattersønn av Thomas Howard, 2. hertug av Norfolk, sønn av Elizabeth Howard og den fremstående diplomaten Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire, bror til Mary Boleyn og Anne Boleyn. Han ble henrettet da han var rundt 30 gammel. De første årene. George ble sannsynligvis født i Norfolk i sin families hjem i Blickling Hall. Han opptrådte ved flere festivaler ved hoffet ganske ung og antagelig studerte han ved University of Oxford. I motsetningen til sine søstre fikk han ingen utdannelse i utlandet og ble i England i ungdommen. Han ble medlem av kong Henrik VIII av Englands råd, det såkalte "privy chamber", og i desember 1529 fikk han sitt første oppdrag som diplomat til Frankrike. Det er antatt at det var etter påvirkning av sin eldre søster Anne som sikret ham denne posisjonen ettersom den franske ambassadøren, du Bellay, kommenterte hvor betydeligere yngre han var i forhold til mange av de andre utenlandske diplomatene. Imidlertid har en annen diplomat, poeten Thomas Wyatt, som ble sendt til Roma flere år tidligere, priste den unge mannen for å være «a great wit» i samtidig lyrikk, noe som på 1500-tallet ikke betydde at han var vittig, men intelligent. Historikeren og spesialist på Tudortiden, David Starkey, har karakterisert George ved at han hadde «noen av Annes talenter og all hennes stolthet». I 1525 ble han gift med Jane Parker, datter av Henry Parker, 8. baron Morley. Ekteskapet var ikke lykkelige, og George tilbrakte mer tid med sin søster enn med sin hustru. I januar 1525 mistet han sin posisjon ved kongens råd på grunn av Eltham-forordningen, som var ment å være en reform for den kongelige husholdning, men kardinal Thomas Wolsey benyttet anledningen for å fjerne flere hoffmenn som han mente sto i vegen for hans egen innflytelse. George forble dog i kongens nærmeste sirkler. Han ble antagelig gjort til ridder i 1529 og han var kjent som vicomte Rochford samme år etter at hans far var blitt jarl av Wiltshire. Det har vært spekulert i om George var homofil, men det har aldri blitt bevist og i tillegg motbevist ved at har han blitt beskrevet som en skjørtejeger. Det ulykkelige ekteskapet kan ha vært en dårlig sammensetning av personligheter, noe som ikke er uvanlig ved arrangerte ekteskap, og kanskje spesielt i denne tiden. Skandale, incest og henrettelse. Som en av dronning Annes største støttespillere ble hennes nederlag og fall hans eget i 1536. Den 2. mai 1536 ble han arrestert tiltalt for «Illicit Intercourse» – «ulovlig samleie», incest og forræderi. Tiltalen om incest gikk på at han skal ha gått til sengs med sin egen søster, kong Henrik VIIIs andre hustru. Hans far, lord Wiltshire, ble unnskyldt for byrden av å delta i juryen og han reiste utenlands. Anne Boleyn ble beskyldt for å ha drevet utroskap med fire andre menn som også ble arrestert, men det var anklagen om incest som ble betraktet som den verste. Selv om seksuelle forbindelser og ekteskap mellom fetter og kusiner ikke var uvanlig var det tilsvarende mellom søsken ikke vanlig og ble betraktet som et resultat av satanisme. I Tower of London var han svært rystet og spurte William Kingston, konstabel av Tower: «Når skal jeg møte kongens råd? Jeg tror jeg ikke skal møte før jeg blir dømt», og brøt deretter ut i tårer. Den 15. mai ble han dømt bare noen få timer etter Anne. Hans hustru Jane ga vitnemål imot ham, sannsynligvis mente hun å berge sitt eget liv ved å gi kongens advokater de utsagn som de trengte. Han ble enstemmig funnet skyldig, og han aksepterte dommen og sa at etter alt er alle menn syndere og fortjener døden, men var bekymret for de som skyldte ham penger, og fryktet at de ville bli ruinert. Han ble halshugd den 17. mai. Det er i dag alminnelig akseptert at anklagene mot ham ble fabrikkert, og selv i samtiden ble de ikke trodd av alle og ble gjentatt som fakta av ekstreme katolikker i den neste generasjonen. Hans tale ved skafottet besto hovedsakelig i et forsvar av den protestantiske religion som han hadde kommet til å omfavne i voksen alder. Han talte følelsesladet om Den hellige skrift og ondskapen i «verdens forfengelighet». Hans søster ble halshugget to dager senere og viste bemerkelsesverdig mot og fatning. I 1542 ble hans enke henrettet grunnet hennes deltagelse i Katarina Howards utenomekteskapelig forhold. Hun skal da ha sagt: «Gud har tillat meg å lide den skamfulle skjebne som straff for å bidratt til min ektemanns død. Jeg anklaget ham falskt for å ha drevet blodskam med hans søster, dronning Anne Boleyn. For dette fortjener jeg å dø.» Det har ikke overlevd noe portrett av George Boleyn og de ble alle sannsynligvis ødelagt i 1536. Hans rolle i Annes undergang har vært omdiskutert i de senere år hvor Eric Ives og Retha Warnicke har diskutert i hvilken grad anklagen om incest har hatt for betydningen av Anne Boleyns død, men til tross for deres uenighet har begge historikerne avvist anklagen som falsk. Uansett var det bestemt at søsknene skulle dø, og om de ikke var blitt dømt i henhold til tiltalen ville de ha blitt anklaget for noe annet. George Boleyn ble halshugget med øks på Tower Hill om morgenen den 17. mai. Han døde i henhold til tiden ved å akseptere sin død og ikke utfordre tiltalen: «Mine herrer, jeg har kommet hit, ikke for å holde en preken, men for å dø slik loven har funnet meg, og til loven vil jeg underkaste meg.» Eksterne lenker. Rochford, George Boleyn Marius Renberg. Marius Renberg (født 29. november 1965) er en norsk grafisk designer og illustratør. Han gikk på Rudolf Steinerskolen i Oslo og er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo og Kingston School of Polytechnics i London. Han er en av de mest brukte og billedlig siterte omslagsillustratører og grafiske designere i Norge i dag, både i eksklusive sammenhenger, blant annet for Gert Nygårdshaugs og for alle Erik Fosnes Hansens bøker, og i den større ikonografi, som NRKs og Donald Ducks nye logoer og designprogram). Marius Renberg er to ganger innehaver av "Merket for god design", samt en rekke andre utmerkelser. Menneskets evolusjon. Menneskets utvikling er den forandringsprosess eller evolusjon som ifølge evolusjonslæren førte til at mennesket ble en selvstendig art adskilt fra andre arter av menneskeaper. Ordet "menneske" i forbindelse med menneskets utvikling dekker slekten Homo, men studier av menneskets utvikling inkluderer ofte også primater som Australopithecus. Det moderne mennesket har ifølge evolusjonsteorien utviklet seg fra tidligere former. Flere slike antatte stamformer for mennesket er funnet som fossiler rundt omkring i verden. (Se for eksempel: pekingmannen, javamannen.) Det er også funnet spor i form av redskaper, boliger og annet. Til sammen hjelper disse funnene evolusjonsbiologene til å danne seg et bilde av den prosess som de hevder har gjort at arten Homo sapiens er blitt til. Følgende fremstilling omtaler de formene som i følge evolusjonsteorien ga opphav til slekten Homo for rundt 2,5 millioner år siden. Deretter følger vi slekten Homos utviklingshistorie gjennom mer enn 2 millioner år, før den eneste nålevende arten av slekten Homo dukker opp. Dens historie dekker de siste ca. 150 000 år. Oppreist gange. Moderne darwinister mener at adskillelsen mellom de to utviklingslinjene som har ført fram til henholdsvis mennesket og dets nærmeste nålevende slektning, sjimpansen, skjedde for ca. 4,1 millioner år siden. På dette tidspunktet fantes primater som levde i skogene både øst og vest for den nye kløften. Nålevende sjimpanser og gorillaer antas å være etterkommere etter noen av de som levde på vestsiden. For dem som levde på østsiden, betød klimaendringen i Øst-Afrika en trussel mot deres levemåte, hvor innsamling av mat var basert på på klatring og plukking av frukt i skogens trær. Funn av utdødde ape-mennesker, "Australopitheciner", viser at deres hjernestørrelse ikke adskiller seg fra de nålevende sjimpanser og ikke vokser i nevneverdig grad i de påfølgende 2 millioner år. Men så skjer det igjen noe "nytt". Det fører til to forskjellige evolusjonslinjer. En, slekten "Paranthropus", hvor det skjer tilpasning til grovere matvarer ved at tann- og tygge-apparat forstørres, og en, slekten Homo, hvor tann- og tygge-apparatet forminskes. Slekten Homo. Et nåværende syn på tidsmessig og geografisk spredning av menneskelignende befolkninger og arter. Andre fortolkninger kan atskille seg hovedsakelig i taksonomi (klassifikasjon) og geografisk spredning av menneskearter.De eldste fossiler som har blitt funnet og som kan henføres til slekten Homo er rundt 2,4 millioner år gamle. Det dreier seg om arten "Homo Habilis" og "Homo Rudolfensis" funnet i Øst-Afrika. Sammen med disse er funnet de eldste, primitive steinredskaper. Steinredskapene ble fremstilt ved avhogging av steinflak fra rullestein. Flakene har kunnet bli brukt til å skjære med, mens den tilhuggede kjernen har kunnet bli brukt til å dunke og hakke med. Redskapene har kunnet brukes til å grave fram og knuse rotfrukter med og har også muliggjort at skapningene har kunnet finne åtsler eller nedlagt bytte og skjære dem i småstykker. Selv marg og hjernemasse, som er meget næringsrikt, har de kunnet nå ved å knuse seg vei gjennom knoklene. Redskapene har således kunnet utgjøre en erstatning for et stort tannsett – som hos "Paranthropus". Samtidig har redskapsbruken kunnet igangsette en utvikling av hjernen, som det også blir bedre plass til i kraniet i takt med at tygge-apparatet har blitt mindre, og bedre «råd» til å utvikle, når det er bedre tilgang til fett- og proteinrik kost. Ikke mindre betydningsfullt er sporene av at det hos disse første arter av slekten Homo eller ved overgangen til deres etterfølgere er tegn på føde- og arbeidsdeling, et slags første skritt mot en samfunnsdannelse. Et revolusjonerende brudd med den naturhistoriske grunnregel om at individer – selv når de samarbeider som løvinner om å fange et bytte – alene er opptatt av å skaffe føde til seg selv og eget avkom. Denne nye samarbeidsform har også kunnet stimulere en utvikling av hjernen, blant annet utviklingen av kommunikasjon mellom gruppens medlemmer om føde- og arbeidsdelingen. Homo erectus er fulgt av en rekke helt sikre tegn på systematisk jaktadferd, bosetninger av en viss permanent karakter, en mer systematisk fremstilling av spesialredskaper i stein, den første bruk av ild og de første sikre tegn på en forlenget barndom. Slitemerker i tannemaljen viser videre at Homo erectus helt har gått over fra overveiende «fruktetende» til «altetende». Og den forskjell i størrelse mellom kjønnene, som har vært hos forgjengerne reduseres markant, mens hjernestørrelsen tar ennå et sprang fremover. Men kroppsstørrelsen vokser også og Homo erectus er med henblikk på fysisk yteevne, både forgjengeren og det moderne menneske klart overlegen. Arten Homo sapiens. De eldste fossiler som kan tilskrives arten "Homo sapiens" er opp i mot 500 000 år gamle. Det eksisterer dog fossiler som man mener kan være opp mot 800 000 år gamle, som man søker koblet til arten. En av de store utfordringene i menneskeartens utvikling er å kombinere det oppreiste gange og den bekkenform som trengs for en stor hjerne. Barnets hode skal kunne passere gjennom fødselskanalen. Et av særtrekkene ved mennesket er en forlengelse av barndommen, som muliggjør en relativt større hjerneutvikling etter fødslen. Samtidig forlenger det den perioden barnet er avhengig, og dermed foreldrerollen betydeligere. Men det gjør også muligheten for overføring av erfaringer fra generasjon til generasjon større – en av grunnpillarene i kultur i motsetning til natur. Hos Homo sapiens setter denne utviklingen riktig fart og kulturens stigende rolle muliggjør en tilpasning til praktisk talt alle klimasoner på jorden. Karakteristiske trekk i menneskets utviklingsprosess. Mennesket er som art karakterisert ved en rekke egenskaper av biologisk natur. I tillegg er vi som art spesielle ved å utvikle levesett innenfor kultur og samfunnsliv. Her følger en kort oversikt over en rekke på 13 av disse artsspesifikke trekk og deres plassering i utviklingsprosessen fra primatene for 50 millioner år siden til dagens menneske. Primatene utvikler seg tilpasset et liv i trærne med "1. Fremadrettede øyne med tredimensjonalt fargesyn." "2. Lemmer med gripefunksjon (motstilt tommel)" "3. Føder ofte kun 1 unge om gangen (to brystvorter)" "4. Relativt stor hjerne med sterk utvikling av sensoriske og motoriske områder samt områder for koordinasjon." "4. Større hjerner, hvor synsbarken er sterkt utviklet mens området for luktesansen er redusert" "5. Kinntenner beregnet til føde bestående av frukt" Australopithecinene er menneskeaper (hominoider), som utvikler seg tilpasset et liv i spredte skogsområder. med "Homo habilis" / "rudolfensis" utvikler seg tilpasset et liv hvor føde i form av frukt kombineres med grovere fødeemner og ådsler. Formodentlig fremskaffes føden gjennom arbeidsdeling og transporteres til en felles spiseplass. Denne sosiale organiseringen går sannsynligvis hånd i hånd med en utvikling av "8. Kommunikation i form av sprog (omend i rudimentær form på dette stadiet)" Større dyr parteres evt. og jordknolde og andre grove fødeemner fremgraves og knuses ved "5. Relativt spinkelt tyggeapparat og bredt uspesialisert fødevalg" "Homo erectus" / "ergaster" legger en rekke nye trekk til starten på en kultur-dannelse, som gjør en spredning til tempererte soner og ennå bredere fødevalg mulig, blant annet "10. Bruk av ild (kjøkken-teknologi)" Homo erectus er ikke bare en suksess i kraft av sin geografiske utbredelse. Også tidsmessig overlever arten i mer enn 1,5 millioner år. Først for ca. 500 000 år siden oppstår en enda mer suksessrik art, "Homo sapiens". Hjernestørrelsen stiger, mens kroppen for øvrig blir spinklere. De første mange hundretusener av år er det mange likheter som peker tilbake til Homo erectus både i kroopsbygning og med henhold til levevis. Riktig gang i utviklingen forstått på den måte, at "12. kulturell utvikling tar helt overhånd i forhold til genetisk utvikling," slår først igennem blant den underart Homo sapiens sapiens, som genetisk er utviklet tilbake fra et tidspunkt for ca. 150 tusen år siden. Men gjennombruddet synes å ha skjedd for ikke mye mer enn 40 000 år siden, da det går sterkt frem med utvikling og spredning av nye redskapskulturer som avløser hverandre med få tusen års mellomrom. "13. Kunstneriske uttrykk som hulemalerier, figurer og utsmykkede redskaper EK = hjernevekt / (0,059 * kroppsvekt0,76) Andre trekk ved mennesket - plassering i utviklingshistorien. Hos mennesket er behåringen nesten forsvunnet, mens selv de nærmeste slektninger – menneskeapene – har bevart sin. Samtidig er det en tendens til at antallet av svettekjertler øker jo nærmere beslektet apeartene er med mennesket. Hos mennesket inneholder stort sett hele overflatehuden de såkalte merokrine kjertler, som avgir klar saltholdig væske i motsetning til de apokrine kjertler, som finnes i armhuler og skrittet, som samtidig utskiller eggehvitestoffer (og er knyttet til hårsekkene). På bakgrunn av disse forskjellene er det fremsatt en teori at mennesket på sin utviklingsvei har vært igjennom en periode tilpasset liv i vann-miljø, vel å merke innenfor de seneste få millioner år etter forgreiningen fra de øvrige menneskeapene. Teorien er ikke bredt akseptert. Hos mennesket og hos menneskeapene – under ett kalt hominidene – går hunnene gjennom en spesiell syklus, hvor et egg frigjøres fra en av eggstokkene og enten befruktes og deretter setter seg fast i livmorens slimhinne eller utstøtes av livmoren sammen med slimhinnen fulgt av blødning. Samtidig skiller menstruerende arter seg fra andre pattedyr ved at menstruasjon og dermed evnen til å få avkom som regel stopper fra og med en viss alder – den såkalte menopause. For noen menstruerende arter er menopausens forekomst omdiskutert. Syklusens lengde varierer fra art til art, fra individ til individ og fra syklus til syklus, men den normale varigheten utgjør hos Hos alle andre pattedyr har hunnene i stedet en syklus med løpetid der et egg løsner fra eggstokken. Ved manglende befruktning fører dette ikke til at livmorens slimhinne avstøtes, selv om enkelte arter avgir små mengder blod. Utviklingsmessig indikerer det at menstruasjonen er felles for alle nålevende hominider at den er oppstått hos en felles stammor, det vil si før forgreningen frem til de nålevende hominid-artene. Forklaringen på dette kjennetegnet finnes i en fjern fortid, kanskje for 10 millioner år siden. En teori gjør menstruasjonen til en avgjørende faktor for dannelsen av den menneskelige kulturen. Teorien går ut på at mangelen på løpetid hos menstruerende kvinner har vært med på å sikre mennenes interesse for å holde sammen med kvinnene varig, hvilket har ført til at kvinnene har kunnet tvinge gjennom at «forsørgerbyrden» har kunnet deles mellom kjønnene og dannelsen av samfunn med fødedeling ved å presse mannen til å utveksle kjøtt (føde) for sex. Samtidig har menstruasjonens betydning dannet basis for at kvinner har utviklet symboler knyttet til den røde farven som første trinn i symbol-dannelse og kultur-utvikling. Teorien er ikke bredt akseptert. Orientalisme. Orientalisme, også kjent som orientalistikk, referer ofte til det vitenskapelige studiet av orientalske eller østlige kulturer. Studiet, som omfatter samfunn, kultur, språk og folk, hadde sin storhetstid under kolonitiden. Mer generelt kan orientalisme referere til et vestlig, og gjerne stereotypt, syn på østlig kultur. Motsatsen til orientalisme er oksidentalisme. Ordet «orientalisme» brukes idag ofte for å beskrive en eurosentrisk virkelighetsbeskrivelse, der «den andre» ikke selv får forklare hva som skjer, men beskrives gjennom et vestlig/europeisk filter og virkelighetsforståelse. Denne bruken av ordet «orientalisme», stammer fra Edward Said sin bok "Orientalismen" fra 1978, der han karakteriserer «orientalisme» som studiet av «det andre», og han kritiserer vestlige eksperter på Midtøsten for å legge eurosentriske kategorier til grunn for sin forståelse av området. Gjennom slike tolkninger av Midtøsten, og resten av Verden, som «den andre», som noe som stod i et motsetningsforhold til Vesten, mente Said, at slike forfattere rettferdiggjorde Vestens kolonisering og innblanding i resten av verden. Orientalisme, som studiet av Østen, behøver ikke å være eurosentrisk eller å være en pådriver for kolonisme og imperialisme. Etter at Said sin bok ble publisert, har ordet «orientalisme» blitt mindre brukt for å beskrive slike studier og ord som «område-studier» brukes istedet. Orientalismen i henhold til Said. Sentralt i orientalismen som tenkemåte står et hierarkisk forhold mellom den som ser og den som blir både sett og definert ut fra forestillingene til den som ser. Et hovedprinsipp sies å være det hierarkiske forholdet, basert på en serie dikotomier, mellom imperialister og kolonier, myndigheter og undersåtter, menn og kvinner, hvite og fargede, økonomisk akkumulasjon i vesten og utbytting i koloniene. I sin tid naturliggjorde og legitimerte denne tenkemåten imperialismen som politisk og økonomisk system. I dagens globaliserte verden kan orientalisme sies å finnes nærmest overalt. Den spiller på viktige temaer i vår egen tid som blir opplevd som naturlige, selvfølgelige og tilforlatelige. For eksempel skaper dagens orientalisme tanke- og følelsesstrukturer som støtter opp under økonomisk nyliberalisme og idealiserer demokratiet som politisk system. Hundespann. Hundespann er en hundefører og to eller flere hunder spent inn for å trekke redskapet (vogn, pulk, slede m.m.). Benevnelsen "spann" kommer av det tyske ordet "spannen", som betyr å spenne for flere enn ett trekkdyr til et redskap, i den hensikt å trekke redskapet mellom to punkter. Begrepet "ekvipasje" stammer fra det franske uttrykket "équiper", som egentlig betyr å utstyre seg med noe, i dette tilfellet med et hundespann (redskap og hunder). Historikk. Hundespann er brukt for jakt og reise for hundrevis av år. As far back as the 10. århundre har dette vært en del av menneskelig kultur. (Coppinger, L.) Å sette opp et hundespann innebærer å velge leaderhund, svinghunder og trekkrafthunder. Siberian_Husky eller Alaskan_Malamute er mest brukte trekkhund. Sleder. Dog sled team and riders basket sled har en seng som ligger noen desimeter over snøen. Denne sledetypen brukes i dogsled racing. Sprint sled er ofte korte basketsleder. toboggan slede har flatt understell og overbygget seng, slik at sleden kan gli eller flyte i dyp snø. Freight sled er tyngre og stødigere enn sprintslede, og kan være toboggan eller basketslede. Begge disse sledetypene har meier som stikker ut bak slik at hundekjøreren kan stå på. Komatik er en tradisjonell Inuitt slede, som brukes i Canada og Grønland. Disse er lange og med enten sitteplass eller liggeplass til hundekjøreren. Pulk er en kort, flat slede brukt i Nordisk stil der hunden er koblet til sleden og hundekjøreren går på ski etter med et tau festet til pulken. Roald Amundsen-ekspedisjonen brukte hundesleder for å nå Sørpolen. A recent innovation i slededesign ble introdusert i 2004 Iditarod av Jeff King, som brukte en splitslede. Denne Tail Dragger, har basket-design med lastebrett bak og er åpen på midten. Hundekjøreren kan sitte på bak eller på midten. Hundekjøring var prøvegren under 1932 Winter Olympics i Lake Placid, New York. Manuel. Manuel er en opprinnelig spansk variant av mannsnavnet Emanuel, som har hebraisk opprinnelse og betyr «Gud er med oss». Manuel er også en tysk kortform av Emanuel. Utbredelse. Figur som viser i grønt hvilke deler av Spania "Manuel" er mest utbredt Manuel er et svært vanlig navn i Spania og Chile. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Manuel i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Andrew Sachs. Andrew Sachs (født Andreas Siegfried Sachs den 7. april 1930) er en tysk-britisk skuespiller. Sachs ble født i Berlin, men familien flyttet til England allerede da han var åtte år gammel for å rømme nazistenes forfølgelse av jødene Sachs er mest kjent for sin rolle som Manuel, den spanske kelneren i situasjonskomedien "Hotell i særklasse" (1975 og 1979). I dag kan høres han ofte som fortellerstemme i TV- og radiodokumentarer, samt lydbøker. Sachs er gift med Melody Lang, som opptrådte i episoden «Basil the Rat» av "Hotell i særklasse", der hun spilte «Mrs. Taylor». Andrews stesønn er John Sachs, DJ i Capital Radio og kommentator av TV-programmet "Gladiators". Fra 1984 til 1986 opptrådte Sachs som «Father Brown» i en radioserie på BBC Radio. Serien var basert på historien til G.K. Chesterton. Sachs spilte også alle stemmene i den engelskspråklige versjonen av Jan Švankmajers versjon av "Faust" fra 1994. Sachs har også opptrådt i en rekke TV-serier for barn. I 2002 og i 2004 opptrådte Sachs som Dr. John Watson i to sesonger av BBC Radios innspilling av de originale Sherlock Holmes-historiene, der Clive Merrison spilte den berømte detektiven. Serien ble kalt "The Further Adventures of Sherlock Holmes", og har senere blitt lansert på CD og kassett. Hauptmann. Hauptmann er en tysk lederbenevnelse eller offisersgrad som for offisersgradens vedkommende oversettes til kaptein. Benevnelsen brukes som offisersgrad i den tyske, østerrikske og sveitsiske hæren. Den første delen, «"haupt"», betyr «"hoved"» på tysk, slik at graden kan oversettes med «"hovedmann"», noe som etymologisk tilsvarer bakgrunnen for ordet "kaptein" som kommer fra latin: «"caput"» som betyr «"hode/hoved"». Benevnelsen kan også bli brukt for å benevne en formann eller lignende leder i et strukturert hierarki, som "Feuerwehrhauptmann" er i Østerrike en brannmester, leder av et brannlag/vaktskift, mens benevnlsen "Räuberhauptmann" er en leder for en ransgjeng. I Østerrike finnes det også offisielle titler som "Landeshauptmann" (delstatsguvernør), "Bezirkshauptmann", "Burghauptmann" og "Berghauptmann". I Sachsen under Weimarrepublikken ble titlene "Kreishauptmann" og "Amtshauptmann" benyttet om høyere offentlige tjenestemenn. Johan Christian Lund. Johan Christian Lund (født 6. desember 1830 i Kristiansand, død 22. juli 1906 i Oslo) var en norsk lege. Han er kjent for å ha vært den første som skrev om den sykdommen som nå kalles Huntingtons sykdom, men som på folkemunne ofte er blitt kalt Setesdalsrykkja. Lund var sønn til ein kjøpmann i Kristiansand. Han fullførte medisinstudier i Christiania i 1857 og arbeidet deretter som distriktslege på Hvaler. Siden ble han utnevnt til distriktslege i Setesdal, men var der bare et år før han flyttet til Mandal og opprettet praksis der. Siden var han også lege på Vigsnes Kobberverk på Karmøy. Fra 1872 var han lege i Stange på Hedmark til han ble pensjonist i 1905. .ki. .ki er Kiribatis nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Fra først på 1990-tallet til like etter årtusenskiftet ble domenet administrert av en australsk ISP, Connect.com.au, på vegne av republikken Kiribati. Pr. 2007 blir registreringsenheten håndtert av Telecommunications Authority of Kiribati, som bruker et system med mange registrarer, lik det som brukes av gTLDer. Det er imidlertid få nettsteder som bruker.ki domener aktivt. På grunn av Kiribatis beliggenhet og begrensede internettforbindelser, er det ikke uvanlig for et nettsted i Kiribati, så som regjeringens nettsted, å være veldig treg eller utilgjengelig. Dog er mange.ki-nettsteder basert utenfor Kiribati. Domener på andre nivå. Domener kan registreres direkte under.ki, eller på tredje nivå under com.ki, biz.ki, net.ki, info.ki, org.ki, gov.ki, edu.ki, mob.ki, og tel.ki. Domenene edu.ki og gov.ki er reservert for sine respektive institusjoner i Kiribati. Registranten av "de.ki" tilbyr gratis omdirigerte subdomener under denne adressen til det tysktalende markedet, og dette står for en stor del av de nåværende brukerne av.ki på nettet. Eksterne lenker. K i Partikkelbevegelse. thumb Ifølge partikkelmodellen er all materie bygget opp av partikler (Se f.eks.: atomer, molekyler). Partiklene i et stoff er de minste bitene stoffet kan deles i. Det er mye tomrom mellom partiklene. I faste stoffer har partiklene en fast plass, og er "låst" i forhold til hverandre i sine respektive posisjoner. De har en viss på stedet-bevegelse: Vi kan si at de dirrer eller sjelver. Jo høyere temperatur stoffet har, jo mer dirrer partiklene. I væsker er partiklene bundet til hverandre som i faste stoffer. De er imidlertid ikke "låst" og kan flytte på seg i forhold til hverandre, som erter i et glass. I gasser kan vi tenke oss at partiklene flyr rundt som prosjektiler og kræsjer med hverandre hele tiden. En gass har hverken fast form eller fast volum. .mw. .mw er Malawis nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. I 2002 anbefalte IANA at administrasjonen av domenet ble overført til Malawi Sustainable Development Network Programme fra Computer Solutions LTD Registrering. I tillegg til registrering direkte på andre nivå er det også mulig å registrere på tredje nivå under disse kategoriene. Beskrivelsene av hvilken type organisasjon de forskjellige domenene er ment for er for en stor del rådgivende, og de blir ikke håndhevd. 4,6 x 30 mm. 4,6 x 30 mm er en patron for maskinpistol. Bruk. Patronen ble hovedsakelig produsert for maskinpistolen Heckler & Koch MP7 som er et våpen med redusert vekt, høyere presisjon og gjennomslagskraft, spesielt mot kroppspansring, enn tradisjonelle maskinpistoler. I tillegg til MP7 finnes det to andre våpen som bruker kaliberet; pistolen Heckler & Koch UCP og maskinpistolen Brugger & Thomet MP-9. Tilsvarende patroner. Et sammenlignbart kaliber er 5,7 x 28 mm, produsert for FN P90. Liste over norske sciencefictionbøker. Bokliste. a> (1684–1754) forfattet "Niels Kliems reise til den underjordiske verden", Norges første og sannsynligvis fremdeles eneste internasjonalt kjente bidrag til science fiction. a> (1742–1745) forfattet "Anno 7603", en tidsreise til en matriarkalsk framtidsverden. a>s (1745–1816) "Republikken paa Øen" var en satire mot den franske republikken. a> (1884–1934) skrev "Professor Umbrosus" – en satirisk verdenshistorie der tiden går baklengs og «avviklingen» bejubles. a>s (1932–2003) "Epp" er kanskje den mest omtalte norske SF-romanen fra 1960-tallet.© Robert E. Haraldsen a> advarte på 70-tallet i flere sjangere mot sovjetisk ekspansjonisme, også i framtidsromanen "Angrepet på Longyearbyen" a> er en av Norges mest betydelige forfattere av fabelprosa a> var den mest aktive norske SF-forfatteren ved inngangen til 2000-tallet. a> formidler populærvitenskap og er en entusiastisk talsmann for SF. Han har skrevet framtidsfabelen "Neopangea". Kilder. Science fiction .cr. .cr er Costa Ricas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Palaeosetidae. Palaeosetidae er en liten gruppe av små sommerfugler som hører til overfamilien rotetere (Hepialoidea). Av de sju kjente artene lever én i Colombia, de andre er funnet i Sørøst-Asia fra Assam og østover til Australia. Som hos andre medlemmer av Hepialoidea har de voksne insektene tilbakedannede munndeler og tar ikke næring til seg. Lite er kjent om biologien deres, men arten "Ogygiodes caliginosa", som lever på Taiwan, danner svermer om ettermiddagen, der 10 – 20 hanner svermer sammen. Slike svermer er vanlige blant annet mellom fluer og mygg, men ganske sjeldne blant sommerfugler. Porticus Octaviae. Porticus Octaviae slik det framstår idag Porticus Octaviae (Octavias portal; italiensk: "Portico di Ottavia") er en bygningsdeler i Roma som stammer fra oldtiden. Bygningen ble reist rundt år 27 f.Kr. av keiser Augustus i sin søster Octavia den yngres navn, rundt templene til Jupiter og Juno, rett ved Marcellusteateret. I følge Dio Cassius ble det bygget etter 33 f.Kr. av bytter etter krigen i Dalmatia. Det brant i år 80 og gjenoppbygget, sannsynligvis av Domitian, men brant igjen i 203 og gjenoppbygget av Septimius Severus og Caracalla. Den var dekket av marmor og var fylt med kunstskatter. Ruinene sett fra en annen kant I tillegg til templene inneholdt den lukkede anlegget et bibliotek reist av Octavia til minne av hennes sønn Marcellus, en såkalt "kuria" og en militær enhet. Det er usikkert om disse delene var ulike deler av samme bygning, eller separate bygninger. Det er sannsynlig at senatet holdt sine møter i kuriaen. Plinius den eldre referer til anlegget som "Octaviae opera". I middelalderen ble anlegget redusert til et fiskemarked, og dette varte helt fram til slutten av 1800-tallet. Rollen som fiskemarked blir husket gjennom navnet på den tilhørende kirken Sant'Angelo in Pescheria (italiensk for "St. Angelus i fiskemarkedet"). Fotgjengerovergang. Fotgjengerovergang eller gangfelt er en del av en vei, oppmerket og ment for fotgjengere som skal krysse veien. I Norge gir oppmerking og skilting fotgjengeren prioritet, mens ferdselen langs veien får vikeplikt. Det er imidlertid viktig å merke seg at fotgjengere har vikeplikt for sporvogn, selv om de befinner seg i en fotgjengerovergang når de krysser veien. Etter dagens regler er overganger merket med skiltet "gående mann" som varsel før overgangen og som informasjonsskilt ved overgangen. Noen steder er der egne trafikklys med signaler både til gående og kjørende («Grønn og rød mann»). I tillegg bruker kjørebanen å være merket med brede striper der gående skal krysse. (Stripene kan ofte være lite synlige, spesielt etter en vinter med mye bruk av kjettinger og piggdekk). I de seneste årene er det satt i gang forsøk med andre måter å markere gangfelt på. I kombinasjon med fartshumper har vi fått opphøyde gangfelt. Grunnen er at det skjer en del påkjørsler i gangfelt. I mange tilfeller tenker veimyndighetene at disse kunne vært unngått ved senket hastighet. I motsetning til mange andre land har norske trafikkregler intet forbud mot å krysse gater og veier utenom oppmerket gangfelt. Slik kryssing skal ikke foregå til fare, hinder eller sjenanse for annen trafikk – det kan medføre reaksjoner fra myndighetene. I andre land er rågjengeri en forseelse. Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon. KA Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) er en arbeidsgiver- og interesseorganisasjon for virksomheter med kirkelig forankring. KA har som formål å ivareta medlemmenes felles interesser og yte dem service i deres virksomhet. Medlemmene i KA. Den norske kirkes rådsorganer og enheter under disse. Kristne kirker, trossamfunn og menigheter og organer/enheter under disse. Virksomheter med et kirkelig/kristelig formål. Diakonale, pedagogiske og øvrige virksomheter med kirkelig forankring. KAs oppgaver. KA bistår sine medlemmer arbeidsgiverspørsmål, økonomiske spørsmål, lover og regelverk, styring og ledelsesutvikling, oppgave- og ansvarsdeling, forvaltnings- og organisasjonsutvikling, virksomhets- og kvalitetsutvikling, strategi- og planarbeid og innenfor opplæring og informasjon Organisering. KAs styre er ansvarlig for driften, mens en kontrollkomité skal føre kontroll med at organisasjonen og styret følger lover og regler, samt organisasjonens egne vedtekter, som til en hver tid gjelder. Osganisasjonen har også en valgkomité som skal foreslå medlemmer av styre og kontrollkomité til landsrådet. .sc. .sc er Seychellenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Organisasjoner basert på Seychellene prioriteres ved registrering. .sc som domene for Skottland. Toppnivådomenet.sc ble tidligere markedsført til bedrifter i Skottland som et skotsk domene. Men.sc-domenet er imidlertid underlagt Seychellenes registreringsregler. SCregistrars, et selskap som solgte.sc domener, er siden nedlagt. Eksterne lenker. S c Gypsy Stars of Grünerløkka. Gypsy Stars of Grünerløkka er et orkester som ble dannet 1999 på søndre Grünerløkka. Medlemmer er Erik Fossum Svendsen, fiolin, Magne Henriksen, trekkspill, Per Karang, piano og Svein Haugen alternerende med Helge Ellingsen, kontrabass. Repertoaret består av ungarsk, rumensk og russisk sigøynermusikk, klezmer og tango. Prototheoridae. Prototheoridae er en liten familie av primitive sommerfugler som bare er kjent fra det sørlige Afrika. De hører til overfamilien rotetere (Hepialoidea), og i likhet med andre medlemmer i denne gruppen har de voksne sommerfuglene reduserte munndeler og tar ikke næring til seg. Det er kjent 13 arter, 11 av dem fra Sør-Afrika, én fra Angola og én fra Malawi. Exoporia. Exoporia er en gruppe av primitive sommerfugler som omfatter en ganske artsrik familie med verdensvid utbredelse, rotetere (Hepialidae), og fem ganske små familier med sterkt begrenset utbredelse i tropene og på den sørlige halvkulen. Et fellestrekk er at for- og bakvingene er temmelig like i størrelse, form og årenett, mens de vanligvis er sterkt forskjellige hos de "høyere" sommerfuglene (Heteroneura). Hos alle gruppene bortsett fra "Mnesarchaea" har de voksne sommerfuglene reduserte munndeler, og de tar ikke næring til seg. Systematisk deles gruppen i to: på den ene siden slekten "Mnesarchaea" som bare finnes på New Zealand, på den andre siden gruppen rotetere (Hepialoidea) med fem familier. Også Hepialoidea har flest arten på den sørlige halvkulen, men familien Hepialidae finnes helt nord til Finnmark. .cu. .cu er Cubas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Kåre. Kåre er et mannsnavn. I norrønt var navnet tilnavn til adjektivet "kárr" som betyr «med krøllet hår». "Kári" er en islandsk og færøysk variant av navnet. Navnedag er den 22. september i lag med Kyrre. Utbredelse. "Kåre" er et vanlig navn i Norge, og formen "Kári" er vanlig på Færøyene og Island. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Kåre og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kåre er kjent én enkelt gang som fornavn i Norge på 800-tallet, og ble deretter først vanlig som fornavn på 1900-tallet. Kåre var blant de mest brukte navnene på guttebarn født i Norge i perioden ca 1910–1950. Paternosterheis. En paternosterheis er en anordning der noe transporteres langs en dobbeltlinje (slynge eller sløyfe, engelsk:"loop") slik at «banen» er endeløs og bevegelsen kontinuerlig. Til forskjell fra vanlig transportbånd eller rulletrapp, er transporten toveis. Det kan dreie seg om en form for heis med bokser som går opp eller ned i hvert sin sjakt. Denne typen heis ble oppfunnet i England i 1884. Etter hvert har heistypen gått ut av bruk de fleste steder, og er forbudt i Tyskland utover museal bruk. Det kan også være snakk om transportband med skuffer eller tønner eller i form av taubaner med råstoff en vei og ferdigprodukter eller halvfabrikata i retur. Fram til den ble nedlagt i 1960-årene, var taubanen for pitprops fra Lervika til Trelandsfoss i Kvinesdal, med papirmasse i retur, godt synlig for reisende langs gamle sørlandske hovedvei. De fleste taubaner man finner i verden, bygger på paternosterprinsippet, siden det er god energiøkonomisering. I japanske parkeringshus er paternosterprinsippet brukt for å få flest mulig biler parkert på færrest mulige kvadratmeter. Betegnelsen kan også brukes om mekanismen til dorgesnøret som går i en sløyfe med kroker med jevne mellomrom. Navnet stammer trolig fra den katolske rosenkransen som også kalles for "paternosterkrans", der "pater noster" er latin for Fader Vår. Paternosterheiser i Norge. I Norge er denne heistypen kun tillatt brukt i lukkede bygg, det vil si bygg med adgangskontroll. Det kreves også instruksjon av brukere. Kupeenes fart skal være mellom 0,3 og 0,4 meter i sekundet. Til tross for få heiser av denne typen her i landet, har det vært et betydelig antall ulykker. Første bygning i Norge med Paternosterheis var Sjøfartsbygningen i 1914. I 2011 var det kun en eneste paternosterheis som fortsatt var i drift, i Norges Bondelags bygg i Schweigaardsgate 34 c i Oslo. Denne heisen ble installert i 1958, den gang Fellesmeieriet hadde kontor i bygget. Tidligere fantes paternosterheiser blant annet i Aftenpostens bygg i Akersgata i Oslo, hos Oslo Lysverker på Solli plass, på Ullevål Sykehus, på gamle Rikshospitalet og i SAS sin hangar på Fornebu. Lewisit. Lewisit, "diklor-2-klorvinylarsin" (C2H2AsCl3), er en gassformig gift som brukes i kjemisk krigføring. Stoffet opptrer som en lysegul væske som først og fremst er anvendt som stridsgass under den første verdenskrig. Lewisit er også et eget mineral med formelen (CaSb3+)2(Sb5+Ti4+Fe3+)2O6(OH). Lewisit ble første gang brukt i 1917 av Tyskland. Verdens størst lager av lewisit i dag på 6000 tonn finnes i byen Kambarka i republikken Udmurtien i Russland. Etter den andre verdenskrig er det beregnet at de allierte har dumpet rundt 300 000 tonn lewisit i havet. Navnet kommer fra den amerikanske kjemikeren og soldaten W. Lee Lewis (1878–1943). I 1918 fant han forskningsoppgaven til Julius Arthur Nieuwland ved Maloney Hall, et kjemisk laboratorium ved The Catholic University of America, Washington D.C. hvor Nieuwland beskrev syntesen ved å la arsenikktriklorid reagere med acetylen i nærvær av en aluminiumkloridkatalysator. Det ble utviklet som et hemmelig våpen ved Nilo Park i Ohio. Det ble ikke brukt under første verdenskrig, men ble eksperimentert med på 1920-tallet som «Dew of Death». Lewisit virker hud- og vevskadende og er på grunn av sitt arsenikkinnhold, allmengiftig. Som motgift brukes dimercaprol («British Anti Lewisite» BAL). Levangerelva. Levangerelva renner gjennom Frol og munner ut ved Levanger sentrum. Kantsonene til vassdraget fungerer som viktige spredningskorridorer og leveområder for en rekke ulike arter. Vassdraget er laks- og sjøørret-førende. Carl Schulz. Carl Schulz (født 12. november 1851 i Trondheim, død 1944) var den første formannen i Trondhjems Turistforening. Schulz blei cand.real. i 1877 og studerte så landbrukskjemi ved Ås høiere landbruksskole. I 1878 blei han adjunkt ved Trondheim Katedralskole og i 1893 overlærer i fysikk ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt. Fra 1915 til 1921 var han direktør ved Trondhjems tekniske mellemskole. Han var i lang tid tilsynsmann for Elektrisitetsvesenet og arbeidde med utbygginga av Lerfossen og derigjennom etableringa av Trondhjems Elektrisitetsverk. Schulz satt også i direksjonen for Trondheims museum og bestyrte mineralsamlinga der fra 1879. Han var medlem av bystyret fra 1898 til 1901. Schulz var formann i Trondhjems Turistforening fra 1887 til 1906 og blei seinere utnevnt til æresmedlem. Han har fått ei turisthytte oppkalt etter seg, Schulzhytta i Sylan (bygd 1948), som han delfinansierte ved en pengegave ved Turistforeningas femtiårsjubileum. Gandsparkene. Sandvedparken årets grønne park i 1996. Gandsparkene eller Storånaparken er parkdraget langs elven Storåna i Sandnes. Parkdraget starter med Skeianeparken i sentrum og strekker seg ca. 3,5 kilometer sørover til Ganddal. Her fortsetter turstier langs Stokkelandsvannet. Parkdraget består av syv parker, Skeianeparken, Bruelandparken, Sandvedparken, Skeiparken, Sørbøparken, Åseparken og Lundeparken. Av disse er Sandvedparken den største og navnet blir på folkemunne brukt om hele parkområdet. Sandvedparken har amfiscene og blir brukt til både festivaler og andre arrangementer. Sandvedparken ble anlagt på tidlig 1900-tall av Sandved hagebruksskole og utleid til kommunen fra 1932. Kommunen har senere overtatt parken, og dagens parkdrag ble tegnet og anlagt i 60- og 70-årene. Sandvedparken ble kåret til «Årets grønne park 1996» av Norske anleggsgartnere. Frankfurts forstadsbaner. Frankfurts forstadsbaner ("S-Bahn") utgjør sammen med Frankfurts regionalbaner, Frankfurts undergrunnsbane ("U-Bahn"), Frankfurts sporvogner og busser regionen Frankfurts offentlige transportnett. De består av 111 stasjoner, og har et totalt nett på 303 km med over 127 millioner passasjerer per år. Gerhard Boldt. Gerhard Boldt (født 24. januar 1918, død 10. mai 1981) var en tysk offiser under andre verdenskrig som huskes særlig for den tiden han tilbrakte i Førerbunkeren i aprildagene 1945 og hans nedtegnelser fra denne tiden. Boldt hadde som en ung kavalerioffiser tjenestegjort ved Østfronten, men mot slutten av krigen tjenestegjorde han ved Reinhard Gehlens militære etterretningsstab og ble stasjonert i førerbunkeren. Boldt rapporterte til general Hans Krebs og deltok i den daglige etterretningsbriefingen av Adolf Hitler, øvrige generaler og Hitlers nærmeste rådgivere, særlig Martin Bormann, Hermann Göring og Joseph Goebbels. Slik kunne Boldt på nært hold følge hvordan den øverste ledelsen i Tyskland opplevde og håndterte slaget om Berlin. Etter krigen ga han ut disse observasjonene hvor han beskrev atmosfæren, først i det delvis ødelagte Rikskanselliet, dernest i den klaustrofobiske bunkeren. I disse skildringene beskrev han hele det nasjonalsosialistiske styrets undergang. De siste dagene arbeidet han som assistent for major Bernd Freytag von Loringhoven, de forsøkte i fellesskap å sette sammen etterretningsrapporter basert på BBC-nyheter og telefonsamtaler til adresser i Berlin de antok russerne var i nærheten av. Den 29. april flyktet de sammen med oberstløytnant Rudolf Weiss til britisk-kontrollert område, der han ble internert som krigsfange. Etter krigen ga han ut boken "Hitler's Last Days: An Eye-Witness Account". Denne boken lå til grunn for filmen "Hitler: The Last Ten Days" fra 1973 med Alec Guinness i hovedrollen som Hitler, og Boldt er en av manusforfatterne til filmen. Storåna (Sandnes). Storåna er ei elv i Sandnes. Elva er omtrent 4,5 kilometer lang og faller 18,5 meter fra Stokkelandsvannet på Ganddal til utløpet i Gandsfjorden. Langs elva går parkdraget Gandsparkene fram til Vågsgjerd i sentrum, før den går i rør ca. 600 meter og åpnes igjen like før utløpet i den innerste delen av Gandsfjorden, Vågen i Sandnes sentrum. Gjeldende kommuneplan foreslår å åpne elva og bygge park gjennom hele sentrum. Historie. Elva het opprinnelig Gandeelven eller Gandeåen etter Gand skipreide, men navnet ble endret til Storåna på midten av 1800-tallet. I dag er det bare i elvene lenger sør på Jæren at det fortsatt finnes perlemuslinger, men før i tida var også Storåna rein nok til å produsere ferskvannsperler. I dansketida var disse forbeholdt dronningen i København og ble oppfisket av en egen perleinspektør. Fallet i elva har blitt utnyttet industrielt siden 1850-årene. Den første industrien til å utnytte fallenergien var en gårdsindustri med grynmøller, som det i 1920 totalt var 12 av i Sandnes, to tredjedeler av alle havregrynsmøllene i Norge. Flere gårder fikk seg også private elektrisitetsverk drevet med vannkraft. I 1877 ble trevare- og møbel-industrien på Ganddal grunnlagt da Åse Dreieri ble anlagt med vannkraft fra elva. Denne industrien blomstret i mer enn 100 år, men er i dag nedlagt. Denne industrien forurenset lite og vannet i elva holdt seg så reint at Sandnes by for 100 år siden fikk sitt drikkevann fra badeplassen Laksen like øst for nåværende Sandnes stasjon på Skeiane, langt nede i Storånas nedre løp. Dette elvevannet ble pumpet opp i Gisketjernet på Trones for å få tilstrekkelig trykk. Fram til 1950-tallet var Storåna så rein at den kunne brukes til bading, men kloakkutslipp fra bebyggelsen førte deretter til økende forurensing. I løpet av de siste årene har målrettet innsats ført til at elva er blitt mye reinere, og fisk blir nå jevnlig observert. Det opprinnelige elveløpet er i tidens løp blitt forandret på og rettet ut. Ved elvas øvre løp for å skape fallhøyde til industrien, ett eksempel på dette er fossen ved det gamle kvernhuset på Sørbø, og ved elvas nedre løp i forbindelse med de mange planteskolene og gartneriene som ble til Sandvedparken. Halsstein bygdeborg. Halsstein bygdeborg ligger i Frol, en tidligere kommune i Levanger. Bygdeborgen ligger Levanger sentrum og nær jernalderens stormannsgård på Geite, og ligger godt synlig i terrenget. Områdets historie og synlige spor. Levanger by har vokst fram under en uvanlig stor borg som trolig er mer enn 2000 år gammel, 200 til 300 år f.Kr. I så henseende kan borgen kalles en byborg for Levanger, bygd i en tidsepoke vi vet veldig lite om. Annet enn at det var en betydelig jernkultur i fjellene innenfor. Men siden Levanger er et av de mest strategiske stedene i gamle Trøndelag, da maktgrunnlaget i landet lå nettopp her, bekrefter den uvanlig store borgen (langt større en f.eks. Sverresborg i Trondheim) at det må ha vært mye å verne og forsvare i dette distriktet. Siden det er et sammenfall i tid mellom de eldste dateringen av arkeologiske funn og utvikling av en betydelig jernkultur i fjellene, kan det være en sammenheng mellom jerutvinningen og den store borgen. Borgen ligger ikke langt fra gamle ferdselsårer mellom Stiklestad og gamle Nidaros, med unike havnemuligheter i Levanger-sundet. Området har nok i perioder vært knyttet til gården Halsan: Førsteleddet flertall av hals, trolig fordi gården ligger på «halsen» mellom Levangerelva og Eidsbotn; andreleddet stein, vanlig betegnelse på bratte, markerte koller, ofte sammenfallende med bygdeborger. De som anla borgene har søkt å finne utilgjengelige bergkoller, og der hvor det er adkomstmuligheter har disse vært sperret med tørrmurer av stein, trolig forsterket med tømmerpalisader. Bygdeborgene er de eldste forsvarsverkene vi kjenner til i Norge og har vanligvis vært datert til folkevandringstid (400-600 f.Kr.) Utgravninger de senere årene tyder på at bruksperioden strekker seg betydelig lenger bakover i tid når det gjelder Halssteinen. I så henseende er bygdeborgen på Levanger spesiell, da den både er større, mer sentralt plassert og etter alt å dømme langt eldre enn mange andre bygdeborger. Murene på Halsstein synes å ha strakt seg mer eller mindre sammenhengende rundt hele kronen på åsen og har i dag mer preg av voller enn murer. Enkelte steder har det vært flere murer utenom hverandre, bla. ved adkomstveien/porten mot V. Trolig har det også vært en adkomstvei fra Øst. Selv om de er svært ødelagt virker det også her som om det har vært flere murer. Borgen har igjen kommet i fokus i forkant av tusenårsmarkeringen for Levanger i 2011. Borgen er nevnt i skriftlige kilder fra 1700-tallet, bla. vier G. Schøning borgen atskillig interesse i sin reisebeskrivelse. Også L.D. Klüwer omtaler borgen i boken om norske «fornlevninger». Begge har tegnet kart over området. Sommeren 1996 ble det foretatt prøvegravinger på borgområdet. På et sted inne på borgområdet, hvor det tidligere var påvist mulige spor etter bygninger, ble det åpnet en sjakt. Det ble ikke påvist sikre hustufter men man avdekket kulturlag og et ildsted. Prøvestikk andre steder på borgområdet viste også spor etter bosetning. C14 datering av kullprøver gav dateringer fra yngre romertid og folkevandringstid (265 – 600 e.Kr.), men det er også funn som er betydelig eldre (200- 300 f.Kr.). Det ble gravd en sjakt gjennom muren/vollen i V, like ved det som synes å være hovedporten. 9 C14-prøver ble undersøkt og gav datering fra overgangen mellom bronsealder og førromersk jernalder til folkevandringstid. Vi vet ikke om borgen har vært i bruk sammenhengene hele denne tiden, eller om den bare har vært brukt i perioder. Det finnes et udatert kart som antyder at det har vært anlagt en fortifikasjon på høyden i nyere tid (16-1700-tallet) men dette har ikke vært mulig å bekrefte. Kanskje viser skissen bare planer som aldri ble realisert? Bygdeborgen er på linje med Levanger som tettsted aldri skikkelig utgravd; det eneste man vet er at det dreier seg om veldig tidlig og mer eller mindre sammenhengende bosetting i området på flere kvadratkilometer, med gårdene Gjeite, Heir, Hegle, (Munke)By, (Munk)Røstad, Okkenhaug, Storborg, Veske (Weche),Alstadhaug og Eggen som gamle hovedbruk. Historikeren Roy Vega er lokal guide på Hallssteinen og Munkeby kloster. Naturforhold og størrelse. Halsstein danner en nordøstlig utløper at et større NØ – SØ-orientert åsdrag. Berggrunnen består av amfibolitt og glimmerskifer som delvis er dekket av tynne løsmasseavsetninger. Kollen har tidligere vært nyttet som beite og dels framstått som åpent beiteland dels som hageskog. Inne på borgplatået er det et sumpig område, her har det sikkert vært en brønn den gang kollen tjente som forsvarsverk og for vanning av beitende dyr i nyere tid. De siste 50-60 årene hadde skogen vokst seg stor og tett, men nyttårsstormen 1991 gjorde så store skadet på skogen at topplatået ble snauhugget. Senere har det grodd opp mye løvkratt som man forsøker å bekjempe dels ved manuell rydding dels ved beiting. Åssidene er i dag dekket av granskog med endel innslag av løvskog. Det kommunale friområdet utgjør ca. 93 mål, selve det fredede borgområdet er noe mindre. Grottenveien (Oslo). Grottenveien (1-11, 2B-26) er en vei i Oslo på Bekkelaget i bydel Nordstrand. Veien starter i Bekkelagsveien og er en blindvei, med gangveiforbindelse til Bekkelagsterrassen. Veien fikk navn i 1917 etter "villa Grotten" i Grottenveien 12. Emanuel Geibel. Emanuel Geibel (født 17. oktober 1815, død 6. april 1884) var en tysk filolog og dikter. Han var samtidig og venn med Chamisso og Eichendorff. Geibel utga sin første diktsamling i 1840 og fikk livslang diktergasje av den prøyssiske kongen. Han ble æresprofessor i Tysk litteratur og poetikk i 1852. Berkelium. Berkelium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Bk og atomnummer 97. Historie. Berkelium ble framstilt for første gang ved Berkeley-universitetet i California desember 1949. Forskningsteamet, bestående av Glenn T. Seaborg, Albert Ghiorso, Stanley G. Thompson og Kenneth Street Jr., brukte en syklotron til å bombardere en liten mengde americium med alfapartikler (det samme som helium-ioner) i framstillingen av 243Bk. En av de mest stabile isotopene, 249Bk, ble senere framstilt ved å utsette 244Cm for intens nøytronstråling. Berkelium i ren metallisk form ble første gang fremstilt i 1968. Mengden som ble produsert var 1,7 µg. Berkelium var det femte transurane grunnstoffet som ble fremstilt, og det er oppkalt etter Berkeley-universitetet i California, USA. Egenskaper. Berkelium er et radioaktivt, kunstig framstilt tungmetall i aktinoide-serien. Det har et sølvaktig utseende og iksiderer lett i romtemperert luft. Berkelium løses opp i fortynnede uorganiske syrer. Målbare mengder med 249Bk (halveringstid på 320 døgn) gjør det mulig å fastslå noen av grunnstoffets egenskaper. Isotoper. 20 isotoper og 16 isomerer (eksiterte isotoper) av berkelium er beskrevet, samtlige av disse er radioaktive. De mest stabile isotopene er 247Bk med halveringstid 1 380 år, 248Bk med halveringstid 9 år, og 249Bk med halveringstid 320 døgn. Alle de resterende kjente isotopene har halveringstider kortere enn 5 døgn, og de fleste kortere enn 1 døgn. De ulike isotopene varierer i atomvekt fra 235,05658 u for 235Bk, til 254,0906 u for 254Bk. CAS-nummer: 7440-40-6 Forekomst. Berkelium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig. Siden oppdagelsen i 1949 er det i USA fremstilt omkring 1,1 gram berkelium. Forbindelser. Teknikker innen røntgenkrystallografi er blitt brukt til å identifisere forskjellige berkelium-forbindelser, som berkeliumdioksid (BkO2), berkeliumfluorid (BkF3, berkeliumoksyklorid (BkOCl) og berkeliumtrioksid (BkO3). I 1962 greide man for første gang å isolere synlige mengder av en berkelium-forbindelse. forbindelsen var berkeliumkorid (BkCl3), og den isolerte mengden veide 1 milliarddel av et gram. Anvendelse. Berkelium har, foruten forskningsformål, ingen praktiske bruksområder, og spiller ingen biologisk rolle. Public Enemy. Public Enemy, også kjent som PE er en amerikansk hiphopgruppe fra Long Island, New York. Gruppen markerte seg tidlig med sine politiske tekster, og kritikk av media. Jón Egill Kristjánsson. Jón Egill Kristjánsson (født 18. september 1960) er en islandsk meteorolog. Kristjánsson er utdanna fra Universitetet i Bergen. Han er dr.scient. på modellering av skyer i numeriske værvarslingsmodeller. Han har arbeidd som forsker ved Meteorologisk institutt og ved Los Alamos National Laboratory i USA. Han er nå professor ved Universitetet i Oslo, Institutt for geofag. Han har forska på skyenes rolla for klimaet og på samspillet mellom forurensingspartikler og sky- og nedbørdannelse. Et annet forskningsfelt er betydninga av Grønland for utviklinga av lavtrykk i det nordlige Atlanterhavet. I perioden 2007-2010 leder Kristjánsson forskningsprosjektet IPY-Thorpex under Det internasjonale polaråret. Dvergmøll. Dvergmøll (Nepticulidae) er en familie av sommerfugler som inneholder de aller minste sommerfuglene, med vingespenn på bare 2,5 mm. Det er beskrevet ca. 800 arter men det er sannsynlig at det finnes mange flere ubeskrevne. De fleste av dvergmøllene har larver som minerer (spiser innholdet i planten uten å bryte overflaten) i blader av ulike planter, men det finnes også noen som lever i frø eller bark. Dvergmøllene blir delt i to undergupper der den ene (Pectinivalvinae) finnes bare i Australia mens den andre (Nepticulinae) finnes på alle kontinenter bortsett fra Antarktis. Per i dag er det funnet 69 arter i Norge, men det er sannsynlig at vi har noen flere. Utseende. Knøttsmå til små møll (vingespenn 2,5 – 10 mm), forvingene er avrundede i spissen, ofte med et eller to lyse tverrbånd. Forvingenes grunnfarge er ofte bronseaktig brun, men kan være grå, rødlig eller andre farger. Hodet er forholdsvis stort og bredt, med en hårtufs i pannen. Sugesnabelen er kort og todelt, labialpalpene ganske korte og 2-3 leddete, maksillarpalpene lange, fem-leddete. Antennene er middels lange (rundt halvparten så lange som forvingene), trådformede. Det innerste antenneleddet er utvidet og danner et «øyelokk» over fasettøynene. Vingene har så, spredte torner på overflaten. Forvingene er nokså smale, avrundede i spissen. De har korte hårfrynser rundt spissen og lange, skrått utoverrettede hårfrynser langs de ytterste to tredjedelene av bakkanten. Bakvingene er redusert til smale staver, med middels lange hårfrynser langs fremkanten og svært lange hårfrynser langs bakkanten. Det er hårfrynsene som utgjør mesteparten av vingenes bæreflate, et trekk som man finner igjen hos svært små insekter i flere ulike ordener (veps, trips, vårfluer). Artene kan ofte være vanskelige å bestemme, men det er veldig nyttig å vite hvilken planteart den utviklet seg fra, fordi mange arter er ganske spesifikke når det gjelder vertsplanter. Den beste måten å registrere disse sommerfuglene på er derfor å samle inn blader med miner, og klekke fram de voksne sommerfuglene. Dette er gjerne relativt enkelt for denne gruppen på grunn av den raske larveutviklingen. Levevis. De fleste artene minerer i blader. Når hunnen legger egg, etterlater hun et lite skjul over egget. Dette sitter gjerne igjen på bladet etter at larven er klekket, og kan brukes til å kjenne igjen miner laget av dvergmøll. De ulike artene er spesialiserte på en eller noen få plantearter, men familien som helhet angriper en rekke forskjellige plantegrupper. Larveutviklingen går gjennom fire larvestadier med hudskifte mellom dem. Noen arter har svært rask utvikling, larveutviklingen kan ta bare noen få dager. Disse kan ha flere generasjoner per år. Den fullvoksne larven spinner seg inn i en avflatet kokong på bladet, og forvandler seg til en puppe. De gnager såkalte gangminer, dvs. larvene ganger ut snirklete ganger i bladenes indre. Det finnes også noen arter som minerer i frø eller under barken på levende trær. Noen arter lever på dyrkede planter, men fordi de er så små gjør de ikke økonomisk skade med mindre de forekommer i ekstremt høye tettheter. Relativt mange dvergmøll er regnet som truet, i den norske rødlisten fra 2006 er 20 av de 69 dvergmøllene som er funnet i Norge tatt med. H.264. H.264/AVC er en moderne standard for videokomprimering. Den er identisk med MPEG-4 Part 10. Historie. Utviklingen av H.264 startet i 1998, da Video Coding Experts Group (VCEG) startet prosjektet H.26L, hvor målet var å fordoble effektiviteten til datidens videokomprimeringsmetoder. Den ble standardisert av ITU-T Video Coding Experts Group sammen med ISO/IEC Moving Picture Experts Group (MPEG) som et resultat av samarbeidsprosjektet Joint Video Team (JVT). Første utgave av spesifikasjonen ble utgitt i mai 2003. Standarden er en utvidelse av MPEG-1 og MPEG-2 og støtter en rekke oppløsninger (fra level 1 – 128x96 til level 5.1 4096x2304). Utstyr som støtter H.264 er klassifisert i 7 forskjellige profiler. Gyran. Gyran er et norsk etternavn som har vært benyttet av 4 generasjoners etterkommere etter Gustav Emanuel Gyran (1897–1967). Sistnevnte – med familienavnet Halvorsen – fikk innvilget navnendringen tidlig på 1950-tallet. .tn. .tn er Tunisias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Estlandssvensk. a> på Ormsö, hvor hun bodde i størsteparten av livet sitt. Estlandssvensk er de østlige dialektene av svensk som ble talt i Estlands svenskebygder, "Aiboland", på øyene Ormsö, Ösel, Dagö og Runö, av de lokale estlandssvenskene. Fram til evakueringa av estlandssvensker under andre verdenskrig var svensk sammen med estisk omgangsspråk på de nevnte øyene, og etter Estlands selvstendighet har estlandssvensk fått en ny sjanse, med kurs i språket på folkeskoler på Dagö og Ösel. Estlandssvensk innfatter en rekke dialekter, for eksempel nuckömål og rågömål. Liste over Hærens utrustning. Liste over Hærens utrustning er ikke uttømmende, men gir en viss oversikt over det viktigste materiellet. Pansrede kjøretøy. Leopard 1 på øvelsen "Teamwork 88". Eksterne lenker. Hærens utrustning Hærens utrustning Brigade Nord. Brigade Nord er Hærens kapasitet innen ledelse av bataljoner som skal samvirke i kamp. Dagens brigade er moderne, og har evne til å planlegge, lede og gjennomføre koordinerte og målrettede operasjoner sammen med styrker fra andre forsvarsgrener og allierte styrker. Brigaden, som er den eneste brigaden i den norske Hæren og er lokalisert hovedsakelig i indre Troms, utdanner hvert år rundt 4 000 soldater, og leverer kontinuerlig styrker til operasjoner i utlandet. Brigaden er ledet av Brigadestaben på Bardufoss. Historie. Dagens brigade ble opprettet i 2009 og er videreføringen av (Brigaden i Nord-Norge) (1953–1996) som igjen ble etablert fra siste kontingent av (Tysklandsbrigaden) (1947–1953). Snømøll. Snømøll (Opostegidae) er en liten familie av små, stort sett hvite sommerfugler. Biologien deres er dårlig kjent, men man antar at de fleste artene minerer i stilker eller blader av ulike urter. Det er beskrevet litt over 100 arter, to av dem er funnet i Norge. Sammen med familien dvergmøll (Nepticulidae) utgjør snømøllene overfamilien Nepticuloidea. Utseende. Små (vingespenn 7 – 12 mm), hvite til lyst okergule møll med ensfargede eller litt mønstrede vinger. Det innerste leddet på antennene er utvidet sidelengs og danner et stort "øyelokk" over hvert fasettøye, sett forfra dekker dette øyet helt. Sugesnabelen er sterkt redusert eller mangler helt. Forvingene er ensfargede eller med små, svarte flekker eller brune bånd, tilspisset ytterst. De har middels lange hårfrynser rundt spissen, svært lange langs den ytterste halvdelen av bakkanten. Bakvingene er smale med lange hårfrynser. Vingene har små pigger spredt utover overflaten. Levevis. Biologien til snømøllene er dårlig kjent men trolig minerer larvene til alle artene i levende planter. De fleste lever i frukt eller i sevjelaget mellom barken og veden, på bjørkefamilien, slireknefamilien, soleiefamilien, sildrefamilien og bøkefamilien. Noen få lever i blader på planter i rutefamilien. De voksne møllene flyr i skumringen eller om natten. På grunn av de reduserte munndelene kan de ikke ta næring til seg. .tm. "For andre betydninger, se TM" .tm er Turkmenistans nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Internet Computer Bureau. Markedsføring av.tm. .tm har blitt markedsført som et domene for bedrifter med varemerker, på grunn av den vanlige bruk av «TM» i denne sammenhengen, men nye registreringer har fra tid til annen blitt suspendert av Turkmenistans regjering, grunnet bekymring over mulig bruk av domenet til «umoralske» hensikter. .tg. .tg er Togos nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Selv om det tydeligvis ikke er noen restriksjoner på hvem som kan registrere domener innen dette TLDet, så er det ikke mye brukt utenfor Togo. Pr. 8. oktober 2005 var nettstedets muligheter for online registrering og vedlikehold av domener ikke fungerende. Det finnes også registreringsformularer, i Microsoft Word format, som skal kunne skrives ut, fylles ut og postes eller fakses til registreringsenheten som en alternativ måte å registrere domener. Registreringsnettstedet er på fransk uten engelsk oversettelse. Republic XF-84H. Republic XF-84H var et amerikansk jagerfly utviklet etter interesse fra både det amerikanske flyvåpenet og den amerikanske marinen for en turbopropdrevet jagerbomber. En slik maskin ville ha kunnet løfte mer nyttelast og krevd kortere rullebaner en samtidige jetdrevne fly av samme type. XF-84H ble utviklet fra jagerflyet F-84F Thunderstreak. Flyet ble utstyrt med en Allison XT-40-A-1 turbopropmotor med en ytelse på 5 332 hk som drev en supersonisk propell. To prototyper ble bygget, en tredje som var planlagt bygget ble kansellert da marinen trakk seg fra prosjektet, og den første fløy første gang 22. juli 1955. Konseptet viste seg å være svært problematisk, ikke minst på grunn av den ekstreme støyen fra propellen ("som gav flyet kallenavnet «Thunderscreech»"), og prosjektet ble kansellert etter kort tid. World Monuments Fund. The World Monuments Fund (WMF) er en privat organisasjon som har som mål å bevare utsatte arkitektoniske og kulturelle steder. Siden 1965 har WMF arbeidet arbeidet for å verne byggverk på mer enn 450 steder i mer enn 80 land. Richard Kuklinski. Richard Kuklinski (født 11. april 1935 New Jersey – 5. mars 2006) var en amerikansk massemorder og leiemorder for mafiaen som hadde tilnavnen "The Iceman". Født av foreldre med polsk herkomst. Vokste opp i fattige kår i New Jersey med en far som var alkoholiker og som mishandlet ham med jevne mellomrom. Hadde en eldre bror som ble slått til døde av faren da Richard var 5 år. Faren fortalte sykehuset at gutten hadde falt ned en trapp. Moren prylte også barna med jevne mellomrom. Hadde sadistiske tilbøyeligheter i forhold til dyr. Plaget både katter og hunder til døde, ved blant annet å brenne dem til døde. Var allerede i tenårene kjent som en meget aggressiv ung mann. Begikk sitt første drap da han var 16 år da han drepte sin plageånd Charlie Lane som var lederen for en gjeng. Slo ham til døde og kastet liket ut i en frosset innsjø etter først å ha kappet av ham fingre og fjernet tennene. Slo så resten av gjengen halvt til døde med en metallstang. Fikk etterhvert kontakt med mafiaen som benyttet seg av hans evner som talentfull morder. Fikk tilnavnet "The Iceman" fordi han ofte pakket likene inn i is. Dette skapte forvirring rundt tidspunktet når vedkommende døde. Arrestert i 1986 og dømt til livsvarig fengsel i 1988. I løpet av sine siste år lot han seg intervjue av psykologer, forfattere og kriminolologer, noe som blant annet resulterte i dokumentarfilmen "Møte med en massemorder". Filmen ble sendt flere ganger på TV-Norge fra 2005 til 2007. Fortalte blant annet at han noen ganger fraktet med seg sine offer til en hule i skogen hvorpå han satte opp et videokamera som filmet mens rotter spiste offeret levende. Han oppsøkte også sine ofre på gaten og sprutet blåsyre, den luft-løselige utgaven av cyankalium, i hodet på dem. Offeret døde tilsynelatende av hjertestans, mens Kuklinski selv forsvant i folkemengden. Kuklinski drepte mellom 33 og 200 personer. Det hersker uklarhet om det eksakte antallet. Han døde, 70 år gammel i fengsel i 2006. Det hersker en del usikkerhet og spekulasjoner rundt hans død siden han skulle vitne mot den fengslede Sammy Gravano som var underboss i Gambino-familien. Få dager etter hans død henla myndighetene mordsaken mot Gravano. Richard Kuklinski ble rangert i programmet "Forstå ondskapen" som det ondeste som et menneske kunne være. Det er ikke rart med tanke på hans sadistiske atferd ovenfor andre mennesker. Han er eldre bror av den drapsdømte og voldtektsdømte Joseph M. Kuklinski. Richard Kuklinski var gift med Barbara Kulinski og hadde fem barn med henne. Heckler & Koch G3. G3 står for "Gewehr 3" (Gevær 3) og er et militært automatgevær som fremstilles av den tyske våpenfabrikanten Heckler & Koch. Geværet ble innført som standard tjenestevåpen i det tyske Bundeswehr i 1959, og er eller var i tjeneste i adskillige andre land. G3 bruker kaliber 7.62 x 51 mm NATO ammunisjon. I Norge ble geværet produsert på lisens av Kongsberg Våpenfabrikk som AG-3. Historie. I 1949 ansatte den spanske, statseide institusjonen CETME ("Centro de Estudios Técnicos de Materiales Especiales") den tyske ingeniøren Ludwig Vorgrimler, som hadde jobbet for det berømte tyske Mauserwerke før og under andre verdenskrig. Vorgrimler hadde jobbet med det eksperimentelle automatgeværet Sturmgewehr 45 (StG.45(M)). Dette våpenet tjente som utgangspunkt for forskjellige våpen hos CETME og senere hos Heckler & Koch. Da Vest-Tyskland trengte et nytt enhetsvåpen tidlig på 1950-tallet valgte de opprinnelig belgiske FN FAL, approbert som G1. De ønsket å produsere geværet selv på lisens, men fikk ikke til en avtale med belgierne. En lisens for CETME-riflen var derimot mulig å få kjøpt, og den tyske staten kjøpte produksjonslisens og overførte den til Heckler & Koch. I 1959 ble G3 innført i det vesttyske forsvaret. I 1960 startet utprøvingen av kandidater for ny enhetsrifle til det norske Forsvaret. Det var av økonomiske og politiske årsaker at G3 tilslutt ble approbert i 1966, da under navnet AG-3. Den viktigste konkurrenten FN FAL var dyr og produksjonsprosessen komplisert, samtidig som det var tvilsomt om våpenet kunne produseres på lisens i Norge. Hanevik mener at det allerede var blitt tatt for gitt at Norge skulle velge G3 da denne avtalen ble undertegnet. Varianter. G3 har tjent som basis for en rekke andre våpen fra Heckler & Koch. Spesialiserte G3er. 1, MSG90 / MSG3, PSG-1 og 1 er andre skarpskyttergeværer basert på G3. Referanser. G3 G3. 200px G3 er et prosjektband av Joe Satriani, og sammensatt av Satriani, i tillegg til to utvalgte gitarister, derifra navnet. G3 er basert på konsertturneer og ble startet opp i 1996. I løpet av flere år har mange gitarister vært involvert, og mange gjester har vært med på konsertene. .sn. .sn er Senegals nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. .gq. .gq er Ekvatorial-Guineas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Pr. november 2006 ser det ut til at det offisielle nettstedet for registrering er inaktivt. Få nettsteder er aktive innen dette domenet. Handelskammer. Et handelskammer er et representativt organ som arbeider for å fremme handelens og andre næringsgruppers (kommersielle) interesser. Handelskamre har eksistert siden 1599, da det første ble grunnlagt i Marseille. Handelskamre er regionale og uavhengige organisasjoner som arbeider for et bedre foretaksklima og for økte handelsrelasjoner, infrastrukturspørsmål og visse spørsmål om besiktningar og handelsbruk. Handelskamre er i de fleste land offentligrettslige subjekt, med obligatorisk medlemskap for foretakene i handelskammerets distrikt. I USA, Storbritannia og i de nordiske landene er dog handelskamre helt private og har frivillig medlemskap. I Sverige er omkring 10 000 foretak medlem i et handelskammer. Stryknin. Stryknin er et naturlig plantegift utvunnet av frøene fra det indiske brekknøttetreet ("Strychnos nux-vomica"). Formen til stryknin er fargeløse krystaller med ekstremt bitter smak. En prosent av den dødelige dosen i et glass vann kan lett merkes av offeret. Giften påvirker nervene slik at de konstant aktiverer musklene. Dødelig dose av stryknin er 15–50 mg. Symptomer. Først stivhet i kroppen og kvelningsfølelser, deretter groteske ansiktsgrimaser og rykninger i kropp og lemmer. Offeret dør etter få timer av utmattelse og lammelse av pustefunksjonen uten først å ha mistet bevisstheten. Spor av stryknin kan påvises i blodet. .cz. .cz er Tsjekkias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av CZ.NIC. Registrering må bestilles via akkrediterte registrarer. Det tidligere Tsjekkoslovakia brukte domenet .cs før delingen i 1993. Ferdinand Boberg. NK-varuhuset på Hamngatan i Stockholm Oakhill, den italienske ambassaden på Djurgården Gustaf Ferdinand Boberg (født 11 april 1860 i Falun, død 7. mai 1946 i Stockholm) var en svensk arkitekt. Ferdinand Boberg var en av Stockholms fremste og mest produktive arkitekter rundt forrige århundreskifte. Hans gjennombrudd som arkitekt kom 1890 med bygget av Värtagasverket i Hjorthagen, Stockholm. Der tegnet han mer eller mindre en hel by med et 20-talls røde teglbygninger. Han er også kjent for sin massive og borgliknende brannstasjon i Gävle. Han ble kjent blant allmennheten i samband med hans bygninger for de store utstillingene i Stockholm 1897 og 1909 og den baltiske utstillingen i Malmö 1914. Boberg ble etter første verdenskrig mindre verdsatt fordi hans stil ble ansett som foreldet. På 1920-tallet reiste han rundt i Sverige og dokumenterte eldre bygninger. Spesielt interessant er hans store antall tegninger av vanlige bondegårder, økonomibygninger m.m. som opp gjennom tiden er mindre dokumentert enn adelens og kirkens bygninger. Eksterne lenker. Boberg, Ferdinand Boberg, Ferdinand Boberg, Ferdinand .cx. .cx er Christmasøyas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Christmas Island Internet Administration (CIIA), et non-profit selskap eid av lokalsamfunnet, som også sørger for Internettjenester til øyas innbyggere. TLD'en ble tidligere administrert av Planet Three Limited, et selskap med kontor i Storbritannia og Australia, som gikk konkurs og innstilte driften, og som frivillig overførte styringen av domenet til CIIA (som ble kalt Dot CX Limited på den tid). Den lokale (shire) regjeringen på Christmas Island bifalt overføringen, men den føderale regjeringen i Australia (som har internasjonal autoritet over Christmas Island som et eksternt territorium) godkjente det ikke uten videre. Australia has senere publisert et «Memorandum of Understanding» som anerkjenner CIIA som den lovlige forvalter av.cx. Eksterne lenker. C x Mauritz Kartevoldsplass (Sandnes). Mauritz Kartevoldsplass er en plass i Indre Vågen i Sandnes. Plassen ble åpnet og navngitt ved byggingen av Sandnes kulturhus i 1999. Plassen ligger innerst i Vågen, mellom Havnegata og Elvegata. På plassen ligger kulturhuset, med scener, bibliotek og restaurant, samt kultursenteret Sandnes Brygge. Ved sjøfronten ligger båtplasser for gjestehavna. Plassen er oppkalt etter Mauritz Kartevold (1833–1921), filosof, forretningsmann og ordfører i Sandnes 1867–1868 og 1871–1874. Gustavo Gutiérrez. Gustavo Gutiérrez Merino (født 8. juni, 1928 i Lima i Peru) er en peruansk prest og en av de mest kjente frigjøringsteologene i Latin-Amerika. Det var han som skapte uttrykket «frigjøringsteologi». Gutierrez beskriver frigjøringsteologi som «kritisk refleksjon over praksis». Gutierrez var lenge sekularprest, men trådte på sine eldre år, i 2001, inn i dominikanerordenen. Han har "John Cardinal O'Hara Professorship" innen teologi ved University of Notre Dame. Han har vært professor ved Pontificia Universidad Católica del Perú, og han besøker mange professorer på universiteter i Nord-Amerika og Europa. CAVEman. CAVEman er en 4D høyoppløselig modell av et menneske laget ved Universitetet i Calgary. Den befinner seg i en kubisk kunstig virkelig rom, hvor modellen av menneskekroppen svever. Roy Albrigtsen. Roy Albrigtsen (født 8. april 1945) er billedkunstner bosatt i Forsand kommune i Rogaland. Han har kursbakgrunn fra Rogaland Kunstskole og tre år hos Kjell Pahr-Iversen og Roland Lengauer ved Stavanger Kunstforenings tegne- og malerskole fra 1989 til 1991. Albrigtsen ble profesjonell etter en periode (1998–2001) som hospitant hos Stavanger-kunstneren Kjell Pahr-Iversen. Han hadde sin debututstilling i Sola Kulturhus år 2000. Utstillingen ble kurert av Kjell Pahr-Iversen. Har siden hatt mange utstillinger separat og kollektivt i Rogaland, Bremanger, Ørnes i Nordland og Trondheim. Fermium. Fermium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med atomnummer 100 og kjemisk symbol Fm. Historie. Fermium ble først oppdaget i 1952 av et forskningsteam ledet av Albert Ghiorso ved Berkeley-universitetet i California, USA. Forskningsteamet identifiserte isotopen 255Fm i radioaktive rester etter den første prøvesprengningen av hydrogenbomben (Ivy Mike). Funnet ble hemmeligholdt til 1955 på grunn av den kalde krigen. I 1953 og tidlig i 1954, uavhengig av de amerikanske forskerne, bombarderte et forskningsteam ved Nobelinstituttet for fysikk i Stockholm 238U (uran) med 16O (oksygenioner). Resultatet var en alfakilde, med en atomvekt på ~257 u og med 100 protoner (med andre ord isotopen 250Fm). Svenskene påberopte seg ikke oppdagelsen av et nytt grunnstoff, men det ble senere bekreftet at isotopen de hadde fremstilt var 250Fm. Fermium er oppkalt etter kjernefysikeren Enrico Fermi. Egenskaper. Fermium er et metallisk transurant grunnstoff, og hører til aktinoidene. Siden relativt små mengder fermium er blitt framstilt, vet man forholdsvis lite om grunnstoffets kjemiske og fysiske egenskaper. Utseendet er ukjent, men det antas å være metallisk sølvhvitt eller grått. Isotoper. Fermium har ingen stabile isotoper. 19 isotoper av fermium er kjent hittil, og de mest stabile er 257Fm med halveringstid 100,5 døgn, 253Fm med halveringstid 3 døgn, 252Fm med halveringstid 1,058 døgn, og 255Fm med halveringstid 20,07 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 6 timer, og de fleste kortere enn 35 minutter. Over halvparten av de kjente isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon). Fermium-isotoper varierer i Atommasse fra 242,07343 u (242Fm) til 260,102678 u (260Fm). CAS-nummer: 7440-72-4 Forekomst. 254Fm og tyngre isotoper kan bli framstilt ved å bombardere lettere grunnstoff (spesielt uran og plutonium) med nøytroner. Vekselvist nøytronbombardement og betahenfall bygger gradvis opp fermium-isotopen. Anvendelse. Det er ingen kjente bruksområder for fermium bortsett fra forskningsformål. Tana (elv). a>ene er vist i lysegrått. (I hvite områder er elvene og tilsigsfeltene for små for kartets målestokk.) Tanaelva, på nordsamisk Deatnu («Storelva»), finsk Tenojoki, er ei 369 kilometer lang elv, den femte lengste i Norge, som renner gjennom kommunene Karasjok og Tana i Finnmark. Over 256 kilometer av elva utgjør grensa til Finland. Som elvas kilde regnes sammenløpet av elvene Kárášjohka og Anárjohka, ca. 14 km øst for tettstedet Karasjok og rundt 3 km nord for den finske bygda Karigasniemi. Elva er kjent for laksefisket og er den største lakseelva i Norge. Tanaelva har verdensrekorden for den største atlantiske laksen tatt på stang. Den veide 36 kilo og ble tatt i 1928. Denne rekorden er i midlertid omdiskutert, da historien ikke er bekreftet. Den offisielle norgesrekorden lyder på 32,5 kilo, og den laksen ble tatt av Nils Walle den 7. juli 1951. Tana bru ble bygd i 1948 og har et hovedspenn på 195 meter. Den er den lengste myke hengebrua i Norge. Grensepassering til og fra Finland skjer ved Polmak og over Samelandsbrua ved Utsjok. Elva har mange sideelver, blant annet Váljohka og Lákšjohka. Elva munner ut i Tanafjorden. Tanamunningen er et av de største urørte deltaområdene i Europa. Tanaelva er vernet i henhold til Verneplan II for vassdrag. Telemark kompani. Telemark kompani, forkortet TMKP'", var en avdeling innen Telemark bataljon, som nå er den eneste bataljonen i den norske Hæren som består av bare profesjonelle soldater. Kompaniet utførte Telemark bataljons første internasjonale oppdrag og deltok i NATO-styrken SFOR ("Stabilisation Force") i Bosnia-Hercegovina fra januar 1997 til juli 1999. Historie. Stortinget vedtok høsten 1996 å sende ett geværkompani fra Telemark bataljon til SFOR etter direkte anmodning fra SACEUR. Oppgaven gitt av SACEUR til kompaniet var å fungere som vakt- og sikringsstyrke underlagt det nye SFOR-hovedkvarteret i Sarajevo. Telemark bataljons Kompani D, som hadde dimittert i august samme høst, ble beordret innkalt i henhold til kontrakt og møtte til tjeneste ved Heistadmoen 3. desember 1996. Avdelingen ble supplert med en tropp frivillige soldater med tidligere erfaring fra norske FN- og NATO-oppdrag. Kompaniet, som besto av rundt 150 soldater, ankom Sarajevo 7. januar 1997. De var den første måneden stasjonert i den gamle OL-ishallen Zetra, men ble senere forlagt ved SFORs hovedkvarter i Ilidza. Kompaniet fikk raskt gode tilbakemeldinger fra NATO og andre internasjonale styrker i Bosnia, noe som førte til at avdelingen ble gitt oppgaven å fungere som hurtig reaksjonsstyrke for hele Bosnia, underlagt SFOR-hovedkvarteret ved COMSFOR og Den amerikanske divisjonen. Oppdraget var dermed vakt og sikring av hovedkvarteret i Ilidza samt forpleinings- og logistikkleiren i Zetra, hurtig reaksjonsstyrke for hele Bosnia og overtagelse av andre SFOR avdelingers oppdrag ved behov. Senere ble vakt og sikring av Butmir leir ved flyplassen i Sarajevo også en del av oppdraget. 7. juli 1997 ble Kompani D avløst av Kompani C, som nettopp hadde fullført førstegangstjenesten i Telemark bataljon. Dette kompaniet skiftet navn til Telemark kompani, et navn som avdelingen beholdt de neste 2 årene. Det siste kompaniet forlot Sarajevo etter endt oppdrag i juli 1999. .nu. .nu er Niues nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. Registrering gjøres direkte på andre nivå. Registrering av internasjonaliserte domenenavn er også tillatt, slik at domener kan registreres med blant annet bokstavene æ, ø, å, ä, ç og ñ. Alternativ bruk. Det var et av de første nasjonale toppnivådomenene som ble markedsført i stor grad som et alternativ til generiske toppnivådomener som .com, .net og .org. Ved å spille på de fonetiske likhetene mellom "nu" og det engelske ordet "new", ble det markedsført som et «nytt» toppnivådomene med mange gode domenenavn tilgjengelig. I dag har imidlertid de fleste populære domener blitt registrert. Domenet er spesielt populært i Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Belgia, blant annet ettersom "nu" betyr «nå» på svensk, dansk, norsk og nederlandsk. Delvis på grunn av begrensningene som ble satt for Sveriges toppnivådomener, .se, ble.nu brukt for kreativ markedsføring av nettsteder slik som "www.TV.nu" og "www.blogging.nu"..se-domenenavnene er imidlertid ansett for å være mer profesjonelle enn.nu og.com. VX. VX er et av de mest giftige stoffer som noen gang er fremstilt. VX nervegift er den mest kjente nervegiften. Det kjemiske navnet er O-etyl-S-[2(diisopropylamino)etyl] metylfosfonotiolat og molekylformel er C11H26NO2PS. Kjemikeren Ranajit Ghosh oppdaget nervegiftene i V-serien ved et offentlig forskningsinstitutt ved Porton Down, England i 1952; VX ble forkastet til fordel for å fortsette å bruke sarin som britisk kjemisk våpen. De eneste landene som bruker VX er USA og Russland. Men under Saddam Husseins regime var Irak mistenkt for å kjøpe VX; en sudansk farmasøytisk fabrikk ble bombet av USA i 1998 etterfulgt av beskyldninger om at den på noen måte brukte VX og at opprinnelsen til stoffet var assosiert med både Irak og Al Qaida. VX agent er regnet som area denial weapon på grunn av sine fysiske egenskaper. Med sin høye viskositet og lave volatilitet, har VX tekstur og føles som høykvalitets motorolje. Dette gjør det spesielt farlig, siden den holder seg lenge i miljøet. Det er lukt- og smakløst, og det kan spres som væske eller ved fordampning som små mengder av damp. Det virker som nervemiddel ved å blokkere enzymet acetylcholinesterase. Normalt skulle en elektrisk nervepuls frigjøre acetylcholine i en synapse som stimulerer muskelsammentrekning. Acetylkolin blir brutt ned til nøytrale stoffer som (eddiksyre og kolin) av acetylkolinesterase enzymet. Hvis mer muskelsammentrekning er nødvendig, må nerven avgi mer acetylcholine. VX blokkerer virkningen av acetylkolinesterase og fører til vedvarende sammentrekninger av alle musklene i kroppen. Vedvarende sammentrekning av mellomgulvsmusklene medfører død ved kveling. Så lite som 200 mikrogram er nok til å drepe et gjennomsnittsmenneske avhengig av måten stoffet inntas. Hvis den absorberte dosen ikke er for høy, kan døden unngås hvis motgift injiseres øyeblikkelig. Det mest vanlige motgift er atropin og pralidoksim. Militært personell er ofte utstyrt med en ferdigopptrukket sprøyteenhet med atropin. Atropin virker ved å binde og blokkere et sett av acetylcholin-reseptorer (kjent sommuskarin acetylcholin reseptor, mAchR), slik at oppbygningen av acetylcholine som er produsert ved tap av acetylcholinesterasefunksjonen ikke lenger kan påvirke sitt virkningssted. Dette forhindrer ufrivillige muskelbevegelser slik at musklene som diafragma ikke står i konstant sammentrekning. Injeksjon av pralidoxime regenererer bundet acetylcholinesterase. Syntese. VX produseres ved "Transester Processen". Dette omfatter en kompleks kjemisk prosess hvor fosfortriklorid blir metylisert for å danne metylfosfordiklorid. Deretter lar en det nye stoffet reagere med etanol for å danne en diester. Dette blir så transesterifisert for å produsere forløperen til VX. Tilslutt reagerer den nest siste substansen i prosessen med svovel og danner V-agent. VX kan også leveres i binære kjemiske våpen som blandes ved innflygingen for å danne stoffet før utslipp. Binært VX kalles VX2 og lages ved å blande O- (2-diisopropylaminoetyl) O'-etylmetylfosfonitt (Agent QL) med elementært svovel (Agent NE) slik som blir gjort i BIGEye aerial kjemisk bombe. Den kan også lages ved å blande med svovelforbindelser som væsken dimetylpolysulfid-blanding (Agent NM) i det kansellerte XM-768 8-inch binære prosjektil-programmet. Solvolyse. Som andre organofosfor-nervestoffer kan VX ødelegges ved reaksjon med sterke nukleofiler som pralidoksim. Reaksjon av VX med konsentrert vandig natriumhydroksid resulterer i konkurrerende spalting av P-O og P-S estere med P-S spalting som dominerende. Dette er litt problematisk siden produktet av P-O binding spalting (EA 2192) forblir giftig. Reaksjon med anion av hydrogenperoksid (hydroperoksidolyse) fører derimot til eksklusiv spalting av P-S binding. Historie. På tross av at de lager stoffet, avviste Storbritannia bruk av kjemiske og biologiske våpen i 1956. I 1958 delte den britiske regjering sitt forskningsmateriale på VX-teknologi med USA mot informasjon om kjernevåpen. USA startet så produksjon av store mengder med VX i 1961. Senere destruerte USA sine lagre av nervegiftgasser (ved forbrenning på Johnston Island i det Nordlige Stillehavet) etter ratifikasjon av Chemical Weapons Convention. Forarbeidene til avtalen omfattet også US Army's CHASE (Cut Holes And Sink 'Em) programmet, hvor gamle skip ble fylt med kjemiske våpen og senket. CHASE 8 ble gjennomført den 15. juni 1967 da S.S. "Cpl. Eric G. Gibson" ble fylt med 7,380 VX raketter og senket på 7,200 feet dyp utenfor kysten av Atlantic City New Jersey. De langvarige virkningene på miljøet ved å føre store mengder med VX i kontakt med sjøvann kunne være en alvorlig trussel, men dette er foreløpig ukjent. USA ødelegger også lagre av VX på ni andre steder hvorav ett er i Russland. Den 12. juni 2005 ble det rapportert at mer enn 250,000 US gallons (950 m³) kjemiske våpen er lagret på Newport Chemical Depot i Newport, Newport, Indiana, omtrent 30 miles (50 km) nord for Terre Haute, Indiana. VX kan hydrolyseres til langt mindre giftige biprodukter ved å bruke konsentrert kaliløsning. VX-hydrolysatet vil hovedsakelig inneholde et fosfatester og en tiolamin med mindre enn 20 ppm rester av VX igjen. Dette VX-innholdet er innenfor grensen for godkjent drikkevann til amerikanske kampstyrker. Det ble utviklet en plan for å transportere hydrolysatet fra Indiana til DuPont Chambers Works Secure Environmental Facility ved Deepwater, NJ, hvor det skulle destrueres videre og dumpes i Delawareelven. Guvernørene i Delaware, New Jersey, Pennsylvania og New York har protestert mot denne planen og Guvernør Codey i New Jersey beordret Transportavdelingen å nekte adgang for alle lastebiler som transporterer hydrolysatet til Deepwater-anlegget. Før denne planen ble foreslått var det planlagt å dumpe hydrolysatet i Great Miami River, en sideelv til Ohio River, nær Dayton, Ohio, men kommunen der klarte å nedstemme forslaget. VX hydrolyse begynte den 5. mai 2005 og den 12. juni hadde virksomheten destruert ca 10 955 liter (11 m³) av VX. Et svinn på 30 US gallons (100 L) fikk oppmerksomhet rundt destrueringsprosessen, men myndighetene sa at ingenting var gått tapt og ingen var skadet i lekkasjen. Irak under Saddam Hussein innrømmet til UNSCOM at de hadde forsket på VX, men nektet for å ha laget våpen av stoffet på grunn av produksjonsfeil. Påfølgende undersøkelse etter USAs 2003 Invasjon av Irak indikerer at Irak hadde fylt VX i bombebeholdere i 1988 og hadde droppet tre VX-fylte bomber over Iran. Den 5. januar 2007 annonserte DuPont at de hadde gått bort fra planer om å søke om kontrakten for transport, behandling og lagring av VX ved deres Chambersworks Secure Treatment Facility i Deepwater, NJ. De hevdet langvarige undersøkelser og sterk opposisjon fra New Jerseys guvernør, Jon Corzine, New Jersey senatorer og kongressmenn, og miljøgrupper inkludert NJ Audubon, Delaware Riverkeepers og Litoral Society i tillegg til den pågående etterforskning ved GAO som faktorer i deres avgjørelse om å trekke seg fra planen. Lutetium. Lutetium er et grunnstoff med kjemisk symbol Lu og atomnummer 71. Lutetium er et metall. Forekomster av lutetium er ofte i forbindelse med yttrium, og blir noen ganger brukt i metallegeringer og som katalysator i ulike kjemiske prosesser. I henhold stoffets plassering i det periodiske system, er det et transisjonsmetall, fordi det er i d-blokken, men ifølge International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC) tilhører det lantanoidene. Historie. Lutetium ble oppdaget i 1907 av både den franske vitenskapsmannen Georges Urbain, den østerrikske kjemikeren Baron Carl Auer von Welsbach, og den britiske kjemikeren Charles James, uavhengig av hverandre. Alle tre fant lutetium som en urenhet i mineralet ytterbia, som man den gang trodde inneholdt bare ytterbium. Urbain, som var den første av de to til å oppdage det nye grunnstoffet, fikk æren av å gi det et navn. Han valgte navnene "neoytterbium" (nye ytterbium) og "lutecium". I 1949 ble navnet endelig bestemt til lutetium. Lutetium er kalt opp etter det latinske navnet for Paris, Lutetia. Welsbach foreslo navnet "cassiopeium" for grunnstoff 71, etter stjernebildet kassiopeia, og "aldebaranium" (etter stjernen Aldebaran i stjernebildet Tyren) istedet for ytterbium, men disse navneforslagene ble avvist. Den tyskspråklige delen av verden brukte imidlertid navnet "cassiopeium" med kjemisk symbol Cp inntil 1949. Egenskaper. Lutetium er et smibart, formbart, korrosjonsbestandig sølvhvitt metall som tilhører lantanoidene og de sjeldne jordmetallene. Det er relativt stabilt i tørr luft, men i fuktig luft dannes et grått oksidsjikt. I vann reagerer det langsomt under dannelse av hydrogen og hydroksid. Det løses opp av mineralsyrer under dannelse av hydrogen. Lutetium er det hardeste og tyngste av de sjeldne jordmetallene. Isotoper. Naturlige forekommende lutetium består av to isotoper: den stabile isotopen 175Lu (97,41%), som også er den eneste stabile isotopen, og den ustabile, radioaktive isotopen 176Lu (2,59% av naturlig forekommende lutetium). Av de 34 radioaktive isotopene er den naturlig forekommende 176Lu mest stabil, med en halveringstid på 3,78 x 1010 (37,8 milliarder) år. 174Lu har en halveringstid på 3,31 år og 173Lu på 1,37 år. Alle andre isotoper har en halveringstid på 9 dager eller mindre. Isotopene av lutetium varierer i atomvekt fra 149,973228 u (150Lu) til 183,96091 u (184Lu). CAS-nummer: 7439-94-3 Forekomster. Lutetium forekommer ikke naturlig i ren form, men finnes i mineralet monazitt sammen med andre sjeldne jordmetaller. Lutetium er svært vanskelig å separere fra de andre grunnstoffene, og som en konsekvens av dette er det et av de dyreste metallene (ca seks ganger så dyrt som gull). Kommersiell utvinning av lutetium skjer fra mineralet monazitt; man skiller ut de andre metallene ved en ionebyttingsprosess, og utvinner så den rene metallet ved å redusere vannfritt lutetiumtriklorid (LuCl3) eller lutetiumtrifluorid (LuF3) med enten et alkalimetall eller et jordalkalimetall. Anvendelse. Lutetium er svært dyrt å utvinne i anvendbare mengder, så det har få kommersielle bruksområder. Det benyttes imidlertid som katalysator i krakking-prosesser i oljeraffinerier, og også i noen få andre prosesser. Lutetium-176 (176Lu) har også blitt brukt til aldersbestemming av meteoritter. Factoring. "Factoring" betyr at en virksomhet selger sine kundefordringer (dvs. fakturaer) til en tredjepart (kalt en faktor) som tar en provisjon for håndtering av fakturaene. Factoring er en form for finansiering til næringslivet. Finansieringen kommer gjerne i tillegg til annen finansiering som rene pantelån, leasing o.a. Factoring er finansiering på et selskaps fordringer, dvs. fakturaer de utsteder til sine kunder som handler på kreditt. Fakturaene sendes jevnlig til factoringselskapet som umiddelbart finansierer rundt 80% av verdien på disse fakturaene. Beløpet utbetales til selskapet. Fakturaene skal betales til factoringselskapet som overfører restbeløpet til selskapet med fradrag av sine gebyrer og renter. Factoringselskapet sørger samtidig for at fakturaene blir betalt til rett tid og sender purringer hvis så ikke skjer. Er fakturaen betalt for sent vil det bli produsert en rentefaktura som sendes til skyldner. Renteinntekten går normalt i sin helhet til factoringkunden. Historikk. Factoring, i noen form, kan noteres tilbake til antikken. En faktor var ofte en nøkkelfigur innen økonomien i gamle Roma. Rike senatorer og adelsmenn overlot ofte håndteringen av sine eiendommer og produkter fra sine enorme gårdsbruk til agenter som i sin tur tok en provisjon for sine tjenester. “outsourcing” heter det i dag. I det 14.århundre var denne form for “agentfactoring” svært utbredt i Nord-Italia. Agenten solgte produkter på vegne av eieren og han måtte nok også finne seg i å ta risikoen for at kjøper betalte for varene. Det ville ellers ha vært for fristende å kunne gi svært lange kreditter til kjøpere med svært dårlig risikoprofil. Agenten fikk riktignok en delkrederprovisjon av eieren for å ta kredittrisikoen Faktorene skal ha mye av æren for at verdenshandelen blomstret opp på tidlig 16. århundre. De fulgte portugiserne ut i den store verden, bl.a. til Øst-India. Faktorene ble etterhvert godt kjent på de lokale markeder og kunne tilby sine tjenester til kjøpmenn i de gamle kjøpesentre som Genova, Lyon, Madrid og Barcelona. Faktorene kjøpte og solgte varene på provisjonsbasis. Varesortimentet var vesentlig råmaterialer som ull, hamp, bomull, jern, sukker osv. Alt så tidlig som på 14.århundre kommer faktorene inn på tekstilindustrien og det er denne industrien som har påvirket den moderne factoring. Det var spesielt England som tok i bruk factoring som et instrument for å bygge opp tekstilindustrien. Øst-India Kompaniet ble en betydelig aktør på import og eksport, og så nødvendigheten av å ha en faktor på hver av handelspostene rundt i verden, som hadde kunnskap om kjøper og selger og tilgang på varer. Et nytt element kommer inn, faktor måtte etterhvert forskuttere salget av de ulike varer, og derved har vi det finansielle element på plass. Oppgavene til faktor inkluderte også å sørge for transport og utstedelse av ulike dokumenter. Gjennom 17. og 18.århundre var det spesielt Nederland som overtok rollen på det finansielle plan, de forskutterte på grunnlag av utestående fordringer. Rundt århundreskiftet innførte en rekke land i Europa forbud mot denne form for finansiering og factoring som var utviklet på denne tiden stoppet brått opp. I stedet dukket såkalte handelshus opp og gjenopptok finansieringen men denne gang som “confirming”, nærmest som en forsikring om betaling. Det var stort sett de samme handelshus som senere, rundt 1950, tok opp igjen factoring, mer eller mindre i sin nåværende form. Factoring hadde en formidabel vekst etter 1950, og viste meget gode resultater, hvilket resulterte i at de store amerikanske banker engasjerte seg. Dette medførte ytterligere vekst. I Norden kom vi meget sent igang, først på 1960 tallet begynte aktiviteten og Sverige var først ute med Svenska Finans, eiet av Svenska Handelsbanken. I Norge startet Møbel- og Tekstilfinans i Ålesund opp 1961, deretter fulgte Norinvest, Factoring Finans, Norsk Leasing og Factoring (Lefac), Kristiansund Finans, Norfactor, Norkreditt, Fabin, Nevi, Sørfinans og en del til etterhvert. Aktører per 2009 er bl.a. SG Finans AS, Nordea Finans Norge, DnBNOR Finans, Sparebank1 Factoring og Svea Finans. En rekke som Intrum Justitia, Lindorff, KrediNor og Aktiv Kapital driver også med oppkjøp av fordringer gjennom finansieringspartnere. For å drive factoringvirksomhet må man ha konsesjon som finansieringsselskap pga utlånsvirksomheten. Det er en rekke aktører i Norge som driver innkreving av fordringer før rettslig inkasso. Disse selskapene tilbyr ikke factoring. .cy. .cy er Kypros’ nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. (Denne ccTLD dekker ikke den tyrkisk-okkuperte nordlige delen av Kypros, som bruker ccSLDen .nc.tr). Registrering er begrenset til innbyggere på Kypros eller selskaper og organisasjoner som er registrert der. Person- eller selskapsnummer forlanges ved registreringen. Visse tilleggsrestriksjoner finnes for enkelte subdomener, men.com.cy er uten restriksjoner. Eksterne lenker. C y Okinawa. Okinawa er den største øya i øygruppen Ryukyu og har byen Naha som er provinshovedstad i prefekturet Okinawa. Okinawa er 1 201 kvadratkilometer. Mot slutten av andre verdenskrig ble øya angrepet og erobret av amerikanske styrker i Slaget om Okinawa og Okinawa var under USAs administrasjon inntil 1972, hvor den igjen ble en del av Japan. USA har fremdeles store baseanlegg på øya. I 1990 var øyas totale befolkning på 1,22 millioner mennesker. Mens den nordlige delen av øya har lite bebyggelse så er den sørlige delen urbanisert. Klimaet er subtropisk. På 1950-tallet skrev Edgar Johansen visa om «Okinawa» til melodi av Master. Den ble svært populær i Norge. Sangen kaltes også for «Sydhavets sang», og var en hyllest til øya. Visa er innspilt på "Frem fra Glemselen kap.15" med Rita Engebretsen. .sg. .sg er Singapores nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Singapore Network Information Centre. Registreringer behandles av akkrediterte registrarer. GameFAQs. GameFAQs er en nettside som publiserer OSS og guider til videospill. Den ble skapt i november 1995 av Jeff «CJayC» Veasey, og er eid av CNET Networks. GameFAQs har en enorm database av videospillinformasjon og har blitt kalt en nettside hvor leserne «kan få nesten all informasjon» angående spillstrategier. Systemene dekket serier fra 8-bit Atari-plattformen til dagens konsoller. OSS-ene, kodene, anmeldelsene, spillagringene og kredittene er fremlagt av frivillige spillere, og bidrag blir evaluert av nettsidens to redaktører, Jeff Veasey og Allen «Sailor Bacon» Tyner. Ciutat Vella. Ciutat Vella ("Gamlebyen") er et distrikt i den katalanske byen Barcelona. Det grenser til Sants-Montjuïc i vest, Eixample i nord, Sant Martí i øst og Middelhavet i sør. Som navnet tilsier, er Ciutat Vella den eldste delen av Barcelona, og omfatter byens historiske sentrum. Distriktet hadde 111 290 innbyggere 1. januar 2005. Kunsthalle Kiel. Kunsthalle Kiel er et kunstmuseum i Kiel, Schleswig-Holstein i Nordtyskland. Bygningen. Bygningen er oppført i 1909 og ligger helt nord i Kiel sentrum, ved Kieler Förde, nær slottshagen. Huset er videreført etappevis, slik at trappehallen er fra 1950-årene, mens en ny overlyssal ble tatt i bruk i 1986. Utstillingsflaten er på i alt 13 000 kvm. Dette er det største i landsdelen. I tillegg er foredragssaler,kontorer og en liten kafeteria. Skulpturparken er på utsiden. Samlinger og utstillinger. Grunnstammen i museets samlinger er arvet fra kunstforeningen i Schlesvig-Holstein "(Schleswig-Holsteinischen Kunstverein)" som ble grunnlagt i 1855. Til vanlig stilles der ut malerier, skulpturer (ikke værbestandige vises innendørs), objektkunst, samt foto- og videoarbeider. Den faste grunnstammen rommer noen eldre verker, men mest fra 18 og 1900-tallet. Mye av dette er verker av lokale kunstnere. Også nyere impresjonistisk og ekspresjonistisk kunst vises, inkludert Emil Nolde, den nye sakligheten og en del internasjonal kunst fra etter 1945. En stor del av samlingene gikk tapt i perioden 1933 til 1945. I en av salene henger noen få bilder med norske motiver kanskje også malt i Norge), av tyske malere, og ett av maleren Frits Thaulow. Bård Breivik har også hatt utstilling der. I 1986 flyttet man også inn til utstilling en mengde romersk antikke relieffer, byster og statuer – dels som gipskopier og -avstøpninger og dels i original i marmor. Kunsthallen er underlagt universitetet som en del av dettes virksomhet. Centralposthuset (Stockholm). Centralposthuset, Vasagatan 28-34 (Kvarteret Blåmannen 21), byggeår 1898-1903, arkitekt Ferdinand Boberg Fasadeoppbygningen gir visse assosiasjoner til Vadstena slott, noe som ikke er merkelig da Boberg var svært interessert i middelalderborger og akkurat til dette posthuset hentet han inspirasjon fra Vadstena slott, men bygningen er også karakteristisk for Bobergs strev mot en selvstendig og moderne stil. Granittsokkelen gjør en myk overgang til bunnvåningens røde sandstein, der dypt innskårne muråpninger og bygger en kraftfull arkade, hvor peler føres videre som tynne pilastrer i mellometasjens mur av mørkt rødgult tegl. Øverste etasje er av sandstein og det mykt rundede taket er kledt med svart skifer. Centralposthuset ble innviet under høytidelige former av kong Oscar II den 27. oktober 1903. Postverket gav i 1974 ut en frimerkeserie med blant annet to bilder av huset. Siden midten på 1990-tallet finnes ikke postkontor i huset og Postens hovedkontor flyttet ut høsten 2003. Huset eies av staten og forvaltes av Statens Fastighetsverk. Ferdinand Boberg har også tegnet posthuset i Malmö. Sants-Montjuïc. Museu Nacional d'Art de Catalunya. Sants-Montjuïc er et disktrikt i Barcelona, Catalonia. Det ligger sør i byen, og grenser til distriktene Les Corts, Eixample og Ciutat Vella, samt til kommunene Hospitalet de Llobregat og El Prat de Llobregat. Distriktet er Barcelonas største, med et areal på 21,35 km², og det tredje største med hensyn til folketall, med sine 177 636 innbyggere (2005). Eivind Heiberg. Eivind Heiberg (født 29. november 1870 i Kristiania, død 2. november 1939 i Oslo) var administrerende direktør i Norsk Arbeidsgiverforening fra 1912 til 1917. Han ledet senere Norges Statsbaner (NSB). Heiberg var utdannet ingeniør og arbeidet som tegner og konstruktør i Norges statsbaner fra 1890 til 1899. Etter årene i NSB ble han administrerende direktør i Skabo jernbanevognfabrik. Han gikk tilbake til NSB i 1924 som generaldirektør og holdt den stillingen frem til sin avgang i 1938. Formann i Norges Standardiseringsforbund 1924-34. Heiberg var gift med Gudrun Møller. De to er oldeforeldre til statsminister Jens Stoltenberg. Utmerkelser. Heiberg ble i 1934 gjort til kommandør av St. Olavs Orden «for embetsfortjeneste og fortjenester av Norges Standariseringsforbund». Heiberg var også innehaver av Dannebrogordenen, Finlands hvite roses orden og Nordstjerneordenen. Uppenbarelsekyrkan. Uppenbarelsekyrkan, kirke i Saltsjöbaden i Stockholms stift. Uppenbarelsekyrkan er en av to kirkebygninger som inngår i Saltsjöbadens Församling; den andre er Skogsö Kapell. Uppenbarelsekyrkan ble bygget i 1910-1913 etter tegninger av Ferdinand Boberg. Kirken var en donasjon fra Knut Agathon Wallenberg og Alice Wallenberg til Saltsjöbaden. K.A. og Alice Wallenberg ligger begravet i et gravkammer i kirken. Knut Agathon Wallenberg. Knut Wallenberg (1853–1938). Fotografi fra cirka 1915 Knut Agathon Wallenberg (født 19. mai 1853 i Stockholm, død 1. juni 1938 i Stockholm, var en svensk bankmann og politiker, sønn av bankmannen og politikeren André Oscar Wallenberg (1816–1886) og Catharina Wilhelmina Andersson (død 1855), gift 1878 med Alice Nickelsen (1858—1956). Knut Wallenberg var utenriksminister 1914–1917, riksdagsledamot (första kammaren) 1907–1919, ledamot av Stockholms stadsfullmäktige 1883–1914. Sammen med sin hustru skapte han 1917 Knut och Alice Wallenbergs Stiftelse. Han ses også som grunnleggeren av samfunnet Saltsjöbaden. Kuriosa. Knut Agathon har blitt kalt karikaturen av en kapitalist, da han i høy hatt og skjegg nærmest ligner gubben fra selskapsspillet Monopol. Han hadde gjerne på seg serafimerordern når han var ute på diverse tilstelninger, og gjerne i selskap med kongeligheter. .kn. .kn er Saint Kitts og Nevis nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av University of Puerto Rico. Domenet er nylig blitt åpnet for global registrering. Curtis LeMay. Curtis LeMay, general i US Air Force Curtis Emerson LeMay (født 15. november 1906, død 1. oktober 1990) var en amerikansk general i US Air Force. LeMay fikk æren for å ha utviklet og gjennomført den strategiske bombekampanjen mot Japan under andre verdenskrig. .np. .np er Nepals nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Registrering. Registrering under disse kategoriene krever lokal tilstedeværelse i Nepal. Registrering forventes også å være for navn basert direkte på navnet til selskapet eller organisasjonen, eller på et merkenavn for et produkt. Tor-Johan Ekeland. Tor-Johan Ekeland (født 21. mars 1949 i Langevåg) er professor i psykologi ved Høgskulen i Volda. Han avla psykologisk embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 1976 og ble i 1999 dr. philos. samme sted med avhandlingen «Meining som medisin. Ein analyse av placebofenomenet og implikasjonar for terapi og terapeutiske teoriar». Han har vært professor ved Høgskulen i Volda siden 1997, og har tidligere vært rektor for høyskolens forløper, Møre og Romsdal distriktshøgskole, Volda, fra 1986 til 1990, hvor han hadde faglig stilling som amanuensis fra 1979 og som førsteamanuensis fra 1986. Kigali. Kigali er hovedstaden i Rwanda, og med sine 965,398 innbyggere (2009) også den største byen. Byen befinner seg i midten av landet, og har vært Rwandas sentrum for økonomi, kultur og transport siden den ble landets hovedstad i 1962. Hjemmene og kontorene til Rwandas president, Paul Kagame, og andre ministre befinner seg her. Byen deler Kigalidistriktets grenser, som ble utvidet i januar 2006 som en del av en reorganisering av de lokale styrene i landet. Befolkningen til Kigali består av hutu (84%), tutsi (15%) og twa (1%). Den internasjonale flyplassen Kigali internasjonale lufthavn ligger i Kigali. Thetford Priory. Ruinene av Thetfordklosteret.Thetford Priory eller Thetford Abbey var et prioratkloster i Thetford i England som hadde utgått fra benediktinerklosteret Cluny i Frankrike. Thetfordklosteret var et av de viktigste i East Anglia og ble grunnlagt i 1103 av Roger Bigod, baron Bigod, og dedikert Vår frue. Klosteret skyldte mye av sin velstand og framgang til en mirakuløs fremtreden av Jomfru Maria og henne statue var reist her. På 1200-tallet ble det sagt at Jomfru Maria opptrådte i en visjon til de lokale, noe som førte til en utvidelse av stedet til kapell for helgenen. I løpet av byggingen ble det oppdaget at en gammel statue av henne på stedet hadde en hulning i hodet som inneholdt helgenens relikvier og ble således en dragningskraft for pilegrimer. Kapellet huset gravene til den betydningsfulle Howard-familien, men også til andre betydningsfulle skikkelser fra Tudortiden som Henry FitzRoy, 1. hertug av Richmond og Somerset, og andre. Til tross for stedets notable gravplass var ikke nok for å berge klosteret fra prosessen med Oppløsningen av Englands klostre og det ble stengt i 1536. Gravene til Howard-familien ble flyttet til kirken St Michael the Archangel i Framlingham. Klosterets ruiner, blant annet dets nedre vegger av kirken og buegangen, sammen med det imponerende velvet til munkenes sovesal og en bortimot komplett portnerbolig fra 1300-tallet (en gangveg fra hovedstedet), er åpent for publikum som et engelsk fortidsminne og drives av English Heritage. Som mange andre steder i England blir det påstått at stedet er gjensøkt og det var tema for en fjernsynsepisode av "Ghosthunters" ("Spøkelsesjegerne"). Kirken for Den hellige grav er innfor gangavstand fra ruinene. Ole Alexander Mekvik Ulvestad. Ole Alexander Mekvik Ulvestad (født 9. juli 1986 i Molde) er en norsk fotballspiller. Ulvestad debuterte for Tomrefjord som 14-åring. Gjorde seg bemerket allerede på kretslaget, noe som førte til fast plass på kretslag og distrikslag. Han ble ikke lenge etter dette kontaktet av Molde som ønsket hans bidrag i talentgruppen. Etter 2007-sesongen ble Ulvestad solgt til Alta, men avsluttet kontrakten etter ett år i klubben, grunnet sykdom. Sarrià-Sant Gervasi. Sarrià-Sant Gervasi er et distrikt i den katalanske byen Barcelona. Det ligger vest i byen, og store deler av distriktet utgjøres av fjellkjeden Collserola. Byens høyeste punkt, fjellet Tibidabo (512 moh.), befinner seg dermed i dette distriktet. Sarrià-Sant Gervasi grenser til distriktene Horta-Guinardó, Gràcia, Eixample, Les Corts og kommunene Sant Just Desvern, Sant Feliu de Llobregat, Molins de Rei og Sant Cugat del Vallès. Distriktet er et av de dyreste områdene å bo i Barcelona. Bjørn Hansen (trener). Bjørn Hansen (født 15. januar 1939 i Trondheim) er tidligere assistent-/hovedtrener til Rosenborg Ballklub. Han spilte aldri selv for Rosenborg, men ble ansatt som hovedtrener i 1984 etter å ha trent Stjørdals-Blink. I 2008 ble han ansatt som trenerkonsulent i Glimt. Biografi. Bjørn Hansen har som spiller spilt i Kvik, Oppdal IL og Sandefjord Ballklubb. Som trener har han trent, Flatås, G15-landslaget, G16-landslaget, G17-landslaget, G18-landslaget, G19-landslaget, Kvik, Oppdal, Stjørdals-Blink, Strindheim, U21-landslaget og Rosenborg. Han har vunnet 7 serie- og 3 cupgull med RBK. Ahyee Aye Elvis. Ahyee Aye Elvis (født 13. desember 1983 i Abidjan i Elfenbenskysten) er en ivoriansk fotballspiller som for øyeblikket har kontrakt med Sogndal Fotball. Ahyee Aye Elvis kan spille både i forsvar samt midtbanen og signerte kontrakt med Sogndal den 31. august 2004 etter tidligere å ha spilt for Stella Abidjan i hjemlandet sitt. Elvis, kjent for sin spenst, overtok drakten og posisjonen fra Robbie Russell. Kåre Rønnes. Kåre Rønnes (født 13. januar 1938) er en tidligere fotballspiller. Allerede som 22-åring ble han lagkaptein på Rosenborg, og han var med i hele perioden som kan sies å være Rosenborgs første storhetstid. Ingen vet nøyaktig hvor mange A-kamper han fikk med seg i løpet av sine 19 år på Lerkendal, men det antydes rundt 700. Da han la opp i 1974 som 36-åring hadde han prøvd seg i samtlige posisjoner på RBK-laget. I starten av karrieren spilte for det meste indreløper og defensiv midtbane, men ble etter hver dratt tilbake som en plasseringssterk midtstopper. Han vikarierte også som spiss og back, og fikk også prøvd seg som keeper. Rønnes ble cupmester tre ganger, tapte tre cupfinaler, ble seriemester tre ganger og fikk tre seriesølv. Sesongen 1975 var Kåre Rønnes hovedtrener for RBK. Viking tok gull det året, mens Rosenborg, Brann og Start alle endte med 27 poeng. Laget til Rønnes hadde imidlertid dårligst målforskjell, og havnet dermed på 4. plass. Kåre Rønnes er utnevnt som æresmedlem av Rosenborg Ballklub. .sk. .sk er Slovakias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av SK-NIC a.s.. Registrering er tillatt kun for slovakiske personer, selskaper eller organisasjoner. Det tidligere Tsjekkoslovakia brukte domenet .cs før delingen i 1993. La Barceloneta. Stranda på Barceloneta med Torres Bessones og metallfisken i bakgrunnen. La Barceloneta er en bydel ved kysten i distriktet Ciutat Vella i Barcelona. Den ble konstruert i 1753, og ble planlagt av ingeniøren Pròsper de Verboom, for å gi et sted å bo til de innbyggerne fra bydelen la Ribera som hadde mista boligene sine etter at kong Felipe V hadde revet dem for å bygge Ciutadella. Bydelen har form som en trekant, og grenser til strendene og havet, Moll d'Espanya i Port Vell og bydelen la Ribera. På 1800-tallet hadde Barceloneta en stor industriell utvikling, men fabrikkene er der ikke lenger i dag. Barcelonetas innbyggertall var i 2005 på 15 428. Barry Kader. Barry Kader (født 26. mars 1986 i Abidjan i Elfenbenskysten) er en ivoriansk fotballspiller som for øyeblikket har kontrakt med Sogndal Fotball. Barry Kader spiller sentralt på midtbanen og er kjent for sitt overblikk og sin venstre pasningsfot. Kader, som tidligere har spilt for Stella Abidjan og Africa Sport, signerte kontrakt med Sogndal den 31. mars 2006 etter først å ha prøvespilt med klubben på treningsleir i La Manga som et ledd i Sogndals Afrika–prosjekt i regi av talentspeideren Trond Fylling. Barry Kader var for øvrig på prøvespill i Rosenborg vinteren 2006 og har siden vært kaptein på U21–landslaget til Elfenbenskysten. .sl. .sl er Sierra Leones nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Pr. 1. mai 2007 gir adressen til det offisielle registreringsnettstedet som er listet i IANA WHOIS for denne TLDen en «404 Not Found» feilmelding. Ernst Busch (GFM). Ernst Busch, (født 6. juli 1885 i Essen, død 17. juli 1945 i fangeleir i Aldershot ved London), var en tysk general og generalfeltmarskalk under andre verdenskrig. Bakgrunn. Busch var sønn av direktør Wilhelm Ernst Busch ved Fürstin-Franziska-Christine-Stiftung, det kongelige waisenhus i Essen. Allerede i 12 års alderen ble han tilknyttet det militære da han begynte ved kadettskole, dvs en militær videregående skole i Bensberg. Han tok abitur i 1904 og ble fenrik i den prøyssiske hær og plassert i et infanteriregiment i Münster. Året etter ble han utnevnt til løytnant og i 1908 overført til et annet infanteriregiment i Wesel. 16. juni 1913 ble han utnevnt til "oberleutnant" og inspeksjonsoffiser ved krigsskolen i Kassel. Første verdenskrig. Da første verdenskrig brøt ut, ble han kompanisjef i et infanterikompani ved vestfronten. Han ble i 1915 utnevnt til "hauptmann" og sjef for en bataljon. Som følge av innsatsen mottok han blant annet Pour le Mérite i 1918. Han ble såret ved tre anledninger (21. mai 1915, 10. mars 1917 og 23. oktober 1917). Mellomkrigstiden. I mellomkrigstiden gikk han over i det nye Reichswehr og ble som følge av Versaillestraktatens bestemmelser om nedbygging av hæren til mann, kompanisjef 1. oktober 1920 i et infanteriregiment. I 1924 ble han satt i stabstjeneste i en områdekommando, og utnevnt til major 1. april 1925. I oktober samme år ble han inspektør for transporttroppene i Weimarrepublikkens "Reichswehrministerium". i 1928 ble han stabsoffiser ved en divisjon i Stettin. 1. februar 1930 ble han utnevnt til oberstløytnant og sjef for et bataljon i 9. prøyssiske infanteriregiment. Fra 1932 ble han sjef for regimentet, og ble fra 1. oktober samme år utnevnt til oberst. Han støttet den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i 1933. 1. september 1935 ble han generalmajor og sjef for 23. divisjon, 1. oktober 1937 ble han generalløytnant. Under Blomberg-Fritsch-affæren i månedskiftet januar/februar 1938 ga han Adolf Hitler klar støtte og ble i den følgende måneden utnevnt til "General der Infanterie" og sjef for 8. armékorps og områdesjef for Schlesien. I kraft av denne posisjonen deltok han på møtet 4. august 1938 sammen med Walter von Reichenau mot generalstabsjefen Ludwig Beck og støttet Hitlers aggressive politikk overfor Tsjekkoslovakia. Etter innmarsjen i Sudetenland ble dette lagt inn under hans kommandoområde. Busch hørte sammen med Walter von Reichenau, Wilhelm Keitel og Alfred Jodl til de mest trofaste støttespillerne for Hitler i den øverste militære ledelsen, og han deltok også i planlegging av angrepet på Polen. Andre verdenskrig. Under Felttoget i Polen i 1939 ledet han 8. armekorps. Under felttoget i Frankrike ledet han 16. arme som var en del av Armégruppe A under Gerd von Rundstedt og okkuperte Belgia. Han deltok senere i okkupasjonen av Frankrike. 26. mai 1940 ble han tildelt jernkorsets ridderkors, og 19. juli samme år ble han utnevnt til generaloberst. Fram til mai 1941 var han i Frankrike med 16. armé. Under Operasjon Barbarossa ledet han 16. arme i Baltikum som en del av Armégruppe Nord, og vinteren 1941–42 var han med på de harde kampene ved Staraja Russa. Han ledet evakueringen ut av innringningen ved Demjansk i januar/februar 1942. Deretter deltok han fra sommeren 1942 til januar 1944 i Beleiringen av Leningrad. Han ble utnevnt til generalfeltmarskalk 30. januar 1943, for øvrig sammen med Friedrich Paulus. Under tilbakeslagene under Operasjon Bagration i juni 1944 ble han avsatt av Adolf Hitler, og erstattet av Walter Model. Mot slutten av krigen var han øverstkommanderende for det nordvestre avsnittet på vestfronten og kapitulerte 4. mai 1945 til Bernard Law Montgomery med alle sine styrker i det nordvestre Tyskland, Nederland og Danmark. Ved fredsslutningen. Han ble plassert i krigsfangeleiren for høye offiserer i Aldershot, hvor han samme sommer døde av angina pectoris. Kjøpmannsgård. Kjøpmannsgård er en eiendomstype fra gamle byer, med bygninger tilpasset allsidig handelsvirksomhet, samt andre økonomibygninger. Selve kjøpmannsgården er oftest en prektig bygning, preget av tidens stilidealer, og med lokaler ut over hva en familie trenger. Representasjonslokaler er en viktig del av kjøpmannsgården. Lagerlokaler for kjøpmannsvarer og handel er en viktig del av kjøpmannsgården. De fleste norske byer var kystbyer, og kjøpmannsgårdene lå oftest i kvartalene ned mot sjøen, fordi sjøen var det viktigste transportvei. Ofte lå eiendommene slik at strandlinja ble utnyttet mest mulig effektivt. Sjøbodene lå tett i tett mot sjøen. Bak dem var det andre bygninger man trengte, og mot gaten høyere opp lå selve kjøpmannsgårdene. I Tønsberg er Foynegården et eksempel på en slik kjøpmannsgård. Jonas Øglends plass. S i forbindelse med byens 125 års jubileum. Jonas Øglends plass (også Øglændsparken) er en plass og park i Sandnes sentrum. Kvartalet ble gitt som gave til byen av Jonas Øglænd AS i 1939, men ble først opparbeidet til park etter annen verdenskrig. Plassen er oppkalt etter firmaets grunnlegger, Jonas Øglænd, som døde i 1931. Kvartalet ligger vest for Huset Vårt, Øglænds tidligere sykkelfabrikk. Henrik Furebotn. Henrik Furebotn (født 11. februar 1986 i Øvre Årdal) er en norsk fotballspiller som for øyeblikket har kontrakt med Sogndal Fotball. Furebotn har tidligere spilt for Årdal Fotballklubb i 2. divisjon og kom til klubben under 2006–sesongen etter å ha prøvespilt en periode. Han har også flere aldersbestemte ungdomslandskamper, sist for U21–landslaget til Norge. I 2004 var den 18–årige Furebotn aktuell for flere markante norske storklubber, som blant annet Brann, men han valgte til slutt Sogndal. Svanholmen. Svanholmen er en gate i Sandnes (5–7, 8, 11–23) og Stavanger (1–3, 2–4). Gaten er 1,1 km lang og strekker seg fra Forusbeen på Forus/Godeset i Stavanger i nord, til Vassbotnen på Stokka i Sandnes i sør. Gaten ble anlagt rundt 1990 ved utbygging av næringsområder og har navn etter gården næringsområdet og gaten er bygget på. Gårdsbruket tok navn fra en holme i den nå tørrlagte innsjøen Stokkavatnet, i matrikkelgården Stokka i Høiland (nå Sandnes). Holmen ble egentlig kalt Stokkaholmen eller bare Stokkholm, men gårdseieren registrerte gårdsnavnet Svanholm etter protester fra Sverige mot forsøk på å registrere Stokkholm. Navnet ble valgt fordi svaner hadde tilhold på holmen om vintrene. Hampton Court Palace. a>s port.Hampton Court Palace er et tidligere kongelig palass i sørvestlige London i England. Palasset er lokalisert rundt 19 km sørvest for Charing Cross og oppover mot strømmen fra sentrale London på elven Thames. Stedet er åpent for offentligheten som en betydelig turistattraksjon. Palassets parkanlegg er stedet for en årlig festival, "Hampton Court Palace Festival", og blomstershow, "Hampton Court Palace Flower Show". Kardinal Wolsey. På dette stedet hadde det siden 1300-tallet ligget et johanitterkloster som Thomas Wolsey, den daværende erkebiskopen av York og kongens førsteminister, overtok bygningene til i 1514 og bygget om herregodset i de neste syv årene (1515–1521) til bli kjernen av det som er dagens palass. Wolsey brukte overdådige midler for å kunne bygge det fineste palasset i England, men senere fant Wolsey det klokt å gi palasset til kong Henrik VIII da han mistet kongens gunst, men den store gaven forhindret ikke kongen senere fra å stille ham for retten for høyforræderi. Renessansebygg. a>s sørlige front. Tudorseksjonen av Hampton Court, som senere ble pusset opp og ombygd av Henrik VIII, antyder at Wolsey hadde til hensikt å bygge det ideelle kardinalplasset i renessansestil i henhold til italienske arkitekter som il Filarete og Leonardo da Vinci: et rektangulært, symmetrisk plan med storslåtte boliger på et opphevet "piano nobile", «den fornemme bygningen», med klassiske detaljer. Jonathan Foyle har antydet (se lenke) at det er sannsynlig at Wolsey har blitt inspirert av Paolo Corteses "De Cardinalatu", en manual for kardinaler som inkluderte råd for palassarkitektur, utgitt i 1510. Plantegningene for de lenge tapte strukturene av palasset tyder på å ha vært basert på geometriske renessanseprogrammer, en italiensk påvirkning mer subtil enn den berømte terrakottabysten av de romerske keiserne av Giovanni da Maiano som har overlevd i den store parken, se illustrasjon. Palasset ble overtatt av Henrik VIII en gang rundt 1525, skjønt kardinalen fortsatte å bo her fram til 1529. Henrik bygde den store hallen, "Great Hall", som var den siste tilsvarende store hall som ble bygget for en engelsk monark, og den kongelige tennisbanen som bygget og er fortsatt benyttet for ekte tennis som ikke tilsvarer dagens utgave av sporten. Senere monarker. Dronning Marias soverom er ett av de rom i seksjonen som ble formgitt av Christopher Wren.I 1604 ble palasset stedet for kong Jakob I av Englands møter med representanter for de engelske puritanere, kjent som Hampton Court-konferansen. Selv om det ikke kom til enighet med puritanerne førte møtet til at kongen bestilte en ny oversettelse av bibelen, den såkalte Kong Jakobs versjon. I løpet av regimet til Vilhelm III og Maria II ble deler av Henrik VIIIs tillegg revet og ny ving ble bygget, delvis under overoppsyn av Christopher Wren, og statsleiligheter kom i vanlig bruk. Halve Tudorpalasset ble erstattet i et prosjekt som varte fra 1689–1694. Etter at dronningen døde mistet Vilhelm interessen i videre renoveringer, men det var på Hampton Courts parkanlegg hvor han i 1702 falt av hesten og senere døde på Kensington Palace av skadene. I løpet av senere kongedømmer ble statsrommene neglisjert, men under Georg II og hans dronning Caroline ble det gjort flere oppussinger hvor arkitekter som William Kent ble hyret for å designe nye dekor. "Dronningens private leilighet" er i dag åpen for publikum og inkluderer hennes baderom og soverom. Offentlig bygg. Fra regimet til Georg III i 1760 opphørte Hampton Court å være en kongelig bolig ved at monarkene tenderte til å favorisere sine hjem i London. Stedet hadde 70 æresboliger, såkalte «grace and favour»-leiligheter, og en av dem var en tid hjemmet til Olave Baden-Powell, hustruen til grunnleggeren av speiderbevegelsen, men svært få av disse er fortsatt bebodd. En av betjentene ved palasset på midten av 1800-tallet var Samuel Parkes som vant Viktoriakorset for deltagelse i det skjebnesvangre angrepet til den lette brigaden i 1854. I 1796 ble Great Hall igjen pusset opp. I 1838 fikk dronning Viktoria fullført restaureringen og åpnet palasset for publikum. En storbrann i "Kongens bolig" i 1986 førte til et nytt program for restaurering som ble fullført i 1995. Forusbeen. Forusbeen er en gate i Stavanger (2–4, 10, 15–17, 20, 35, 50, 74, 80), Sandnes (200–210, 220–226, 248, 251, 330, 337, 390) og Sola (388, 410). Gaten starter i øst ved Gamle Forusvei på Forus øst i Stavanger, dreier sørover og inn i Sandnes kommune ved Forus flyplass, fortsetter sørover til Bærheim før den går vestover inn i Sola kommune og ender i kryss med riksvei 509 og 510. Gaten er 6,6 km lang, hvorav 2,5 km i Stavanger, 3,1 km i Sandnes og 1 km i Sola. Forusbeen er klassifisert som fylkesvei 443. Vassbotnen (Sandnes). Vassbotnen er en gate på Lura i Sandnes. Gaten går nordover fra Løwenstrasse ved Stokka til den møter Foruskanalen og følger den nord-vestover til Svanholmen. Gaten er omtrent 860 meter lang og huser kontorer og annen næring. Koppholen (Sandnes). Koppholen er en gate på Lura i Sandnes. Gaten er 1,1 km lang og strekker seg fra Forusbeen i vest til Svanholmen i øst. Gaten ligger på industriområdet på Stokka i det tidligere Stokkavatnet og er en del av Forus Næringspark. Moon Geun-young. Moon Geun-young (født 6. mai 1987 i Gwangju) er en sørkoreansk filmskuespiller. Kinsey Institute for Research in Sex, Gender and Reproduction. Kinsey Institute for Research in Sex, Gender and Reproduction (Kinsey Institute) har som formål "to promote interdisciplinary research and scholarship in the fields of human sexuality, gender, and reproduction". Instituttet ble grunnlagt som Institute for Sex Research ved Indiana University i 1947 av Alfred Kinsey, som da var entomolog og zoolog ved IU. Dets opprinnelige mål var å studere seksualitet og seksuell adferd hos mennesker. I 1948 og 1953 publiserte instituttet to monografier om human seksualitet, generelt kjent som Kinsey Reports. Siden da har instituttet, rapportene og Kinsey vært kontroversielle. Blant oppgavene til instituttet er å bevare grunnlagsmaterialet for Kinseyrapportene og påfølgende publikasjoner og gjøre materialet tilgjengelig for ny forskning samtidig som personvernet opprettholdes. Kinsey Instituttets omfatter problemer i human seksualitet og seksuell adferd. omfatter over 110,000 emner datert tilbake til 1600-tallet, med populærkulturelt materiale, filmer, databaser og arkivmateriale i tillegg til skolebøker og artikler. viser utvalgte stykker fra instituttets samling av kunst, artefakter og fotografier. Høyere grads skoleelever undervises via Indiana University, og forskningsbasert informasjon tilbys for studenter og publikum med Kinsey Institute Sexuality Information Service for Students (KISISS). Den baltiske utstillingen. Den baltiske utstillingen (Baltiska utställningen) var en kunstindustri- og håndverksutstilling som ble holdt i Malmö i perioden 15. mai–4. oktober 1914. Arkitekt Ferdinand Boberg var ansvarlig for utstillingens utforming. Han hadde vært en fremgangsrik utstillingsarkitekt med Stockholmsutstillingen 1897 og Kunstindustriutstillingen 1909 i Stockholm, og mellom disse hadde han tegnet de svenske paviljongene til verdensutstillingen i St. Louis i 1904, utstillingene i Berlin og Venezia i 1907 og St. Petersburg i 1908. På utstillingen var de daværende østersjøstatene, d.v.s. Sverige, Danmark, Tyskland og Russland representert. Den baltiske utstillingen var den siste manifestasjonen for jugendstilen i Sverige og det var Bobergs siste oppdrag innen faget. Utstillingen ble holdt på det område som senere ble Pildammsparken i Malmö. Daværende kronprinsesse Margareta var engasjert i arbeidet. Margaretapaviljongen og blomstergatan, som er oppkalt etter henne, finnes fremdeles i parken. I tilslutning til Pildammsparken finnes "Bobergsängen" som fikk dette navnet i 1945 til minne om utstillingens arkitekt. Først og fremst ble det vist frem nye industriprodukter, men de kulturelle ambisjonene var også høye. Kunstavdelningen var den største som noensinne hadde blitt organisert i Norden. Den inneholdt nummer og vakte stor oppmerksomhet. På grunn av første verdenskrigs utbrudd ble ikke den baltiske utstillingen det internasjonale trekkplaster som man forventet seg. Utstillerne fra Tyskland og Russland avbrøt sin deltagelse og returnerte til sine hjemland. Russerne glemte igjen en omfattende og verdifull kunstsamling. De verk der den rette eieren kunne fastsettes ble tilbakelevert etter krigen. Dette var dog ikke mulig for en stor del av verkene, og på tross av press, til og med fra Josef Stalin, om at disse verkene var den sovjetiske statens eiendom, unnlot Malmö by å levere dem tilbake. Denne kunstsamlingen finnes ennå idag på Malmö kunstmuseum. Betydning for Malmö. Utstillingen kom til å få stor betydning for Malmös byplanlegging. Flere år i forveien hadde forberedelser blitt gjort under ledelse av byingeniør Anders Nilsson for å vise gjestene hvilken moderne by Malmö hadde blitt. Hamngatan, veien mellom Stortorget og Malmö sentralstasjon, ble gjort langt bredere før utstillingen og ble en paradegate i byen med Frans Ekelunds nyoppførte Hotell Savoy. Langs kanalene ble det anlagt ny beplantning som skjønne promenadestrøk og flere innfartsveier bygdes om som Lundavägen som kom til å bli bredere liksom nye trikkelinjer kom til. Hva som formodentlig satte størst avtrykk er likevel de forskjønnende innsatser som gjordes i byen. Utover utstillingsområdet og forskjønnendet av kanalene ble det beplantet også ved S:t Paulis kyrkogård og Slottsparken, som kom til å få mye av sin nåværende utformning på denne tid. Malmös epitet som «parkernas stad» er et uttrykk som i mangt og meget kan henledes fra denne tids beplantningsinnsatser som ble gjort i en voksende industriby. Det høye hvite utsikttårnet som var symbol for utstillingen blåste sammen i en storm på slutten av september. Berg- og dalbanen som fantes på utstillingen ble nedmontert etterpå og flyttet til Tivoli i København, der den fremdeles står. Shujing. a>, bestående av 2100 bambusremser, inneholder deler av "Historieklassikeren". "Shujing" (tradisjonell kinesisk: 書經, forenklet kinesisk: 书经, pinyin: "Shūjīng", Wade-Giles: "Shu-ching"), eller "Historieklassikeren", er en samling av historiske dokumenter, som edikter og taler, som er knyttet til de eldste tider av Kinas historie. De kalles også "Shàngshū" (尚书, "Høyt ærede dokumenter"), eller i kortform "Shū" (书). Samlingen inngår som en av De fem klassikere. Sammensetning. Shujing består av 58 kapitler i åtte deler, hvorav 33, talt den nyere tekstutgave, anses som mest autentisk med opphav i De stridende rikers tid eller tidligere. Det er overlevert to utgaver av verket. Begge utgaver er bygd opp etter samme prinsipp: Etter kronologien for de fire første epoker av kinesisk historie. Det anses allment den såkalt eldre tekst ble bevisst forfalsket på 300-tallet, men at de mest interessante og uforfalskede kapitlene er i den såkalte nyere teksten. Men også hva gjelder disse kapitlene har forskningen indikert at de er nedtegnet endel senere enn etter at de beskrevne hendelser fant sted. Prospero Intorcetta. Prospero Intorcetta eller "Yin Duoze" (født den 28. august 1626 i Piazza Armerina på Sicilia i Italia,død 3. oktober 1696 i Hangzhou i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Liv og virke. Han gikk inn i jesuittordenen i 1642. I april 1657 seilte han fra Bom Jesus da Vidigueira i Portugal til Kina, dit han ankom i 1659. Han virket først i Kienchang i Jiangxi, hvorfra han ble forvist under forfølgelsene i 1665; først ble han og hans medbror pater Pietro Canevari ført til Beijing, og deretter ble han sendt i eksil til Kanton i oktober 1666. Han var egentlig blitt utnevnt til misjonsprokurator for Kina i Roma, men satt fast i Kanton i ett år før han kom seg via Macao (1668) og videre til Roma (ankomst 1671). Der var han i tre år. I august 1674 gikk veien tilbake til Kina. Han var da visitator fra 1676 til 1684 for Kina og Japan (det siste i teorien ettersom landet var lukket for utlendinger), og hadde Hangzhou som sin bostedskommunitet fra 1678. I Hangzhou gjenopplivet pater Intorcetta jesuittenes forsøk på å utvikle et kinesisk presteskap ved å etablere et presteseminar. Han lot også den lokale kirken, Vår Frelsers kirke, dekorere med 72 malerier som ble benyttet i religionsundervisningen som anskueliggjøring av den kristne lære. De kinesere som ikke var lesekyndige kunne få utbytte av maleriene, mens de lærde var tiltrukket av de klassiske kinesiske tekster og den fine kalligrafien som ledsaget dem. Fra 1686 til 1689 var han jesuittenes viseprovinsial i Kina. Fra 1671 var han igjen i Hangzhou, der det brøt ut forfølgelser. De ble avbrutt i og med Kangxi-keiserens toleranseedikt for de kristne i 1692. Samme år brant kirken i Hangzhou – den var regnet som den vakreste av alle kirkene i Kina. Intorcetta var en foregangsmann ved tilpasningen av en trykkmetode, xylografi, som lettet trykking i to spalter med kinesisk og romansk skrift. Han var en svært produktiv oversetter og forfatter: Han utferdiget latinske oversettelser av de kinesiske klassikere og oversatte til kinesisk jesuittenes ordensregel og den hellige Ignatius av Loyolas "Åndelige Øvelser". Han forfattet også et langt skriv til forsvar av jesuittenes innstilling til de kinesiske riter. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Simula Research Laboratory. Simulasenteret ble etablert som et prosjekt under Universitetet i Oslo i 2001, og ble stiftet som aksjeselskap i 2002. Selskapet skal drive grunnleggende langsiktig forskning på utvalgte områder innen programvare- og kommunikasjonsteknologi, og gjennom dette bidra til nyskaping og innovasjon i næringslivet. Statlig eierskap i Simulasenteret skal bidra til å sikre et høyt internasjonalt nivå på forskningen og utdanning av høyt kvalifiserte forskere. Selskapet har ikke erverv til formål, og skal ikke dele ut utbytte til sine eiere. Simula hadde ved utgangen av 2005 80 ansatte. Simula Research Laboratory er et ideelt og allmennyttig foretak. Selskapet har tre hovedoppgaver; forskning på høyt internasjonalt nivå, utdanning i samarbeid med norske universiteter og nyskaping basert på forskningen i senteret. Senteret driver forskning innen tre fagområder; Networks and Distributed Systems, Scientific Computing og Software Engineering. Simula Research Laboratory AS har sitt navn fra programmeringsspråket Simula som ble utviklet på 1960-tallet. Simula holder til på IT Fornebu i Bærum. Maria Tudor, dronning av Frankrike. Maria Tudor med sin nye ektemann Charles Brandon.Maria Tudor, (engelsk Mary Rose Tudor) (født 18. mars 1496, død 25. juni 1533), var en yngre søster av Henrik VIII av England og dronning av Frankrike ved sitt kortvarige ekteskap med Ludvig XII. Etter at den franske kongen døde giftet hun seg med Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk. Dronning av Frankrike. Maria var det femte barnet til Henrik VII av England og Elizabeth av York, og den yngste som overlevde barndommen. Hun og hennes bror Henrik VIII st hverandre nær da de var barn – han døpte sin datter, den framtidige dronning Maria (Mary) etter henne og krigsskipet «Mary Rose» ble også navngitt i hennes ære. Kjent i hennes ungdom som den vakreste prinsessen i Europa, og Maria ble forlovet i desember 1507 til Karl av Burgund, den senere tysk-romerske keiseren. Imidlertid da de politiske alliansene blant de europeiske maktene endret seg førte det til at ekteskapet ikke ble gjennomført. Isteden forhandlet kardinal Thomas Wolsey fram en fredsavtale med Frankrike og den 9. oktober 1514 da hun var 18 år gammel ble hun gift med den 52 år gamle kong Ludvig XII i Abbeville. Til tross for to tidligere ekteskap hadde ikke den franske kongen noen sønn og var opptatt av å skaffe seg en mannlig arving, men han døde fra henne den 1. januar 1515, kun tre måneder etter at han hadde giftet seg med henne, etter sigende slitt ut av sine anstrengelser sammen med henne i soverommet. Ekteskapet førte ikke til at dronningen ble gravid, og til tross for det kortvarige ekteskapet pleide de engelske samtidige ofte å referere til henne som «dronning av Frankrike». Hertuginne av Suffolk. Maria hadde vært ulykkelig i sitt ekteskap med den franske kongen, rimelig nok med tanke på den store aldersforskjellen, men også for at hun allerede var forelsket i Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk. Henrik kjente til sin søsters følelser, men han ønsket også at et framtidig ekteskap også skulle være til hans fordel. Da han sendte Brandon for å hendte henne tilbake til England å slutten av januar 1515 fikk han hertugen til å love at han "ikke" ville fri til henne. Imidlertid giftet paret seg i all hemmelighet i Frankrike den 3. mars 1515. Teknisk sett var dette forræderi ettersom han hadde giftet seg med en kongelig prinsesse uten Englands konges tillatelse. Kong Henrik var rasende og kongens råd insisterte at Brandon skulle bli fengslet eller henrettet, men ved megling fra Wolsey og kongens egen hengivenhet for sin søster og Brandon førte til at ekteparet slapp unna med en stor bot. Paret ble offisielt ektet den 13. mai 1515 ved Greenwich Palace. Forholdet mellom Henrik VIII og Maria ble anstrengt på slutten av 1520-tallet da hun motsatte seg kongens forsøk på å oppheve sitt ekteskap med dronning Katarina av Aragon som Maria hadde kjent i mange år. Hun hadde utviklet en sterk mistro til den framtidige dronning Anne Boleyn som hun først hadde blitt kjent med i Frankrike gjennom dennes søster Mary Boleyn. Maria døde ved Westhorpe den 25. juni 1533 og ble til begynne med gravlagt ved klosteret ved Bury St Edmunds i Suffolk. Hennes kropp ble senere flyttet til den nærliggende St. Mary's Church da klosteret senere ble ødelagt i Oppløsningen av Englands klostre. Pietro Canevari. Pietro Canevari eller Nie Shizong (født 1596 i Genova i Italia, død 1675 i Nanchang i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han var oppvokst i Milano. Han trådte inn i jesuittordenen i Roma i 1622 og ble sendt til Kina i 1629. Der virket han et stort antall steder; i Hangzhou, Kaifeng, Quanzhou i Fujian og i Nanchang i Jiangxi. Under forfølgelsene i 1665 ble han først ført til Beijing og deretter ført i eksil til Kanton i 1666. I 1671 ble det mulig for ham å vende tilbake til Nanchang. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Nanyue. Nanyue (kinesisk: 南越, pinyin: "Nányuè"), eller Nam Việt, var et gammelt kongedømme som på det meste omfattet hele eller deler av det som i dag er de kinesiske provinser Guangdong, Guangxi, Yunnan og dessuten mye av det nordlige Vietnam. Kongedømmet ble dannet av den han-kinesiske general Zhào Tuō 趙佗 (Triệu Đà) fra Qin-dynastiet, som assimilerte sedvanene til Yue-folkene og Sentralkina innen sitt område. Hovedstaden var i dagens Guangzhou. Historie. Nanyues historie ble nedtegnet av Han-historikeren Sima Qian mellom 109 f.Kr. og 91 f.Kr. Etter at Kinas første keiser Qin Shi Huang hadde forent Kina ved å erobre alle de da seks rivaliserende kongariker, beordret han i 219 f.Kr. sine generaler til å erobre områdene som i dag utgjør Guangdong og Guangxi. År 214 f.Kr. var erobringen fullbyrdet. En ny administrativ enhet, Nanhai-kommanderiet (南海郡), ble dannet for å beherske området omtrent tilsvarende dagens provins Guangdong. Zhao Tuu ble utnevntt til å styre en "lóngchuān" (龍川), en militærstrategisk plass. Han bad Qin Shi Huang om å sende 500 000 personer fra Mellomkina til Nanhai for å innføre Mellomkinas og yue-folkets kultur. Grunnleggelse. Etter Qin Shi Huangs bortgang skyllet en bølge av Qin-fiendtlige opprør over Midt-Kina og Qindynastiet gav snart opp. År 208 f.Kr. utnevnte Nanhai-kommanderiets leder, Rèn Xiāo (任囂), Zhào Tuō til å etterfølge seg og foreslo at Zhao skulle grunnlegge et rike i sør og utnytte fjellgrensen mot det nordenforliggende Kina. Snart forsterket Zhao forsvaret i de nordlige fjellpassene og erstattet Qin-embedsmennene med egne ettertredere. År 203 f.Kr. erobret han de to kommanderiene Guìlín (桂林郡, omtrent tilsvarende Guangxi) og Xiàng (象郡, omtrent tilsvarende Yunnan, og det nordlige og midtre Vietnam), sør for fjellene. Det nye kongeriket Nanyue ble til med Panyu som hovedstad; Zhao Tuo utropte seg til "wǔ wáng" (武王, "militærkonge)" av Nanyue. Etter årelange kriger med rivaler grunnla Liu Bang Handynastiet og gjenforente det midtre Kina 202 f.Kr.. Liu og hans ettertredere førte en fredelig politikk for å la keiserdømmet få tid til å konsolidere seg. År 211 f.Kr. sendte keiser Liu Lú Jiǎ (陸賈) til Nanyue for å utnevne Zhao Tuo til konge av Nanyue. Handelsforbindelser ble opprettet over grensen mellom Nanyue og Han-kongeriket Changsha. Ennskjønt formelt en lydstat under Hanveldet, opprettholdt Nanyue en stor grad av autonomi. Etter at Liu Bang falt fra i 195 f.Kr. ble styret overtatt av hans hustru, keiserinnen av Lǚ (呂后). Changshas konge bad Lǚ om å blokkere handelen mellom de to kongerikene og forberedte en erobring av Nanyue. Zhao Tuo ble vred og følte seg tilsidesatt. Som hevn utropte han seg til keiser over Nanyue og angrep Changsha for deretter å vende tilbake. Lǚ sendte generalen Zao (灶) for å knipe Zhao Tuo. Det varme og fuktige været gjorde soldatene syke og hæren ute av stand til å forflytte seg effektivt sør for fjellene. Hæren trakk seg tilbake. I och med den militære fremgangen gjenforente Zhao Tuo de omliggende statene Minyu (閩越) i øst og Ouluo (甌雒) i vest til lydstater. Keiserinnen lot deretter avlive Zhaos ætt i Han-keiserdømmet og herjet med hans forfedres graver. I 179 f.Kr. tiltrådte Liu Heng som Hankeiser. Han førte en omvendt politikk sammenlignet med keiserinnen. Han befalte embetsmenn å besøke slektsbyen Zhēndìng (真定), sende tropper for å bevokte byen og regelmessig ofre til forfedrene. Hans førsteminister Chen Ping (陳平) foreslo at Lu Jia skulle sendes til Nanyue ettersom de var fortrolige med hverandre. Zhao Tuo ble overrasket av Lus ankomst. Han frasa seg keisertittelen og Nanyue ble lydstat til Hanveldet. Under Hanregimets (Han Wudis) herrevelde ble yue-folket tvunget, pisket, torturert og slavebundet for å reparere og forsterke den kinesiske mur. Zhao Hu. Zhao Tuo døde i 137 f.Kr. Hans sønnesønn Zhao Hu (趙胡) ettertrådte ham som Nanyues konge. Minyues konge, Ying Xing (郢興), angrep Nanyue. Zhao Hu tryglet keiser Liu Che å sende tropper for å stanse Minyues angrep. Keiseren sendte to generaler til Minyue. Innen Han-troppene var nådd fram till Minyue, hadse Ying Xings lillebror Yu Shan (餘善) drept Ying Xing og kapitulert. Keiser Liu Che sendte Zhuang Zhu (莊助) til Nanyue. Zhao Hu takket keiseren og sendte sin sønn Zhao Yingqi (趙嬰齊) til Hanveldets hovedstad Chang'an. Han ville også reise til Chang'an men ble hindret av sin minister, som fryktet at han ikke skulle kunne vende tilbake og at kongedømmets historie dermed skulle være omme. Derfor lot han som om han var syk og forble i Nanyue. Så ble han virkelig syk i ti år og døde. Etter sin død fikk han navnet "Wén Dì" (文帝). Funnene fra graven til Zhao Hu er utstilt i Museet for mausoleet for kongen av Nanyue fra det vestlige Han-dynastiets tid. Zhao Yingqi. Zhao Yingqi vendte tilbake til Nanyue og etterfulgte kongen. Han giftetseg med en kvinnew fra slekten Jiū (樛) fra Handan oog fikk sønnen Zhao Xing (趙興) da de var i Chang'an. Han bad keiseren om å utnevne Jiū til dronning og Zhao Xing til kronprins. Han sendte sin andre sønn til Chang'an. Etter sin død fikk Zhao Yingqi navnet "Míng Wáng" (明王). Zhao Xing. Zhao Xing etterfulgte Zhao Yingqi som konge. Da kongen var ung, tok hans mor Jiū kontrollen over kongedømmet. I 113 f.Kr. sendte keiseren Anguo Shaoji (安國少季) til Nanyue for å innby kongen og kongens mor til keiseren. Anguo Shaoji hadde i virkeligheten vært Jiūs elsker da hun befant seg i Chang'an. De gjenopptok sine forbindelser, noe som fikk undersåttene til å mistro kongens mor. For å trygge sin stilling ville kongen og hans mor at Nanyue skulle være et kongedømme innen Hanveldet. Kongen, hans mor og Anguo Shaoji forsøkte å overtale Lǚ Jiā (呂嘉) og andre ministre for å åstadkomme dette. Lǚ Jiā lot seg ikke overbevise. Kungens mor forsøkte å myrde Lǚ Jiā men ble hindret av kongen. Lǚ Jiā nektet å møte kongen og planla å gjøre opprør. Ettersom han kjente til at kongen ikke hadde tenkt å drepe ham, drøyde det måneder innen planen ble satt ut i verket. Zhao Jiande. Ministeren Lǚ Jiā gjorde opprør og drepte kongen og kongens mor. Han utropte Zhao Jiande (趙建德), Zhào Yīngqís äldste son till konung av Nányuè. På høsten i 112 f.Kr. sendte keiseren en hundre tusen sterk flåte for å angripe Nanyue. På vinteren i 111 f.Kr. falt hovedstaden Panyu og mange kapitulerte. Lǚ Jiā og Zhào Jiàndé flyktet til sjøs men ble raskt tatt til fange. Nanyue ble formelt innlemmet i Hanveldet. Språk. Rikets administratorer og kinesiske innvandrere talte gammelkinesisk, men de aller fleste borgere talte gammelyue, et utdødd språk hvis etterfølgerspråk antas å være zhuang og tai. Det gammelkinesiske språk i regionen ble antagelig svært influert av gammeyue, og "vice versa". Fastmerkenivellement. Fastemerkenivellement er målinger for å kunne bestemme høydefastmerker og andre fastmerker som skal bli brukt i selve detaljmålingen. Når man skal bestemme fastmerkene er det viktig at en starter og slutter i punkter med kjente høyder. Start- og endepunkt kan uten problem være det samme. Starter og slutter en i samme høyde kaller man det en sløyfe. Greens teorem. Greens Teorem gir forholdet mellom et linjeintegral langs en enkel lukket kurve C og dobbeltintegralet over planet D. formula_1 Panyu. Panyu (kinesisk: 番禺区; pinyin: "Pānyú"; kantonesisk jyutping: "Pun1 Jyu4") er et distrikt i storbyen Guangzhou i Guangdong i Kina. Panyu var en egen by før den ble administrativt lagt inn under Guangzhou. Navnet Panyu går tilbake til Qin Shi Huangs erobring av Guangdong, og var det gamle navnet på dagens Guangzhou. Distriktet dekker 661,87 km². Kulturminner. I subdistriktet Nancun ligger Yuyinhagen (余荫山房), i storkommunen Xinzao er to graver fra det sørlige Han-rikets tid (南汉二陵, "Nan Han er ling") og i subdistriktet Shilou ligger det gamle Lianhua Shan-steinbruddet, som alle er oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Japan Airlines. Japan Airlines (JAL) (株式会社日本航空 – "Kabushiki-gaisha Nippon Kōkū") er verdens sjette største flyselskap. Selskapet ble grunnlagt i 1951 (som Japan Air Lines) og har hovedkvarter i Tokyo, Japan og har 18 000 ansatte. Selskapet ble erklært konkurs 19. januar 2010, men fortsetter flygningene inntil videre. Dets datterselskap er Japan Airlines International (日本航空インターナショナル – "Nippon Kōkū Intānashonaru") og Japan Airlines Domestic (日本航空ジャパン – "Nippon Kōkū Japan"). Maccabi Haifa FC. Maccabi Haifa FC (hebraisk: מועדון הכדורגל מכבי חיפה) er en israelsk fotballklubb som ble stiftet i 1913, og som er Haifas fremste fotballag. Alltingsvalget 1991. Alltingsvalget 1991 ble avholdt 20. april 1991. Alltingsvalget 1995. Alltingsvalget 1995 ble avholdt 8. april 1995. Menara internasjonale lufthavn. Menara internasjonale lufthavn (arabisk: مَطَار مَرَاكُش المَنَارَة, "maṭār marākushᵘ l-manāra") (IATA: RAK, ICAO: GMMX) i Marrakech i Marokko, er en liten internasjonal flyplass, men flyplassens rullebane er stor nok til å betjene fly som Boeing 747, fordi Marrakech er den forrige kongelige hovedstaden og den viktigste marokkanske religiøse byen. Fjellheim bibelskole. Fjellheim bibelskole er Norsk Luthersk Misjonssambands bibelskole i Tromsø. Bibelskolen ble startet opp i 1980, og har siden da byttet lokaler to ganger. Nå ligger skolen på Bjerkaker. Marrakech. Marrakech (arabisk:) er en by sørvest i Marokko. Byen har 1 030 000 innbyggere (2006), ligger ved foten av av Atlasfjellene, og er provinshovedstad for Marrakech-Tensift-Al Haouzregionen. Navnet "Marrakech" er amzigh (sannsynligvis "mur n akuch"), som betyr «Guds land». Byen er Marokkos fjerde største, etter Casablanca, Rabat og Fez. Den har det største tradisjonelle markedet (souk) i Marokko, og det store torget Djemaa el Fna skal være det travleste i Afrika. Lik mange andre marokkanske byer har Marrakech en gamleby, "medina", og en tilknyttet moderne by, kalt "Gueliz". Byen ble grunnlagt av Almoravidenes fyrst Abu-Bakr Ibn-Umar i 1070–1072, for å avløse Aghmat som hovedstad. Gjennom århundrene har den vært hovedstad, og senter for handel, fyrster, imamer og vitenskapsmenn. Byen har jernbane til Casablanca, og flyplassen Menara internasjonale lufthavn. I 1985 ble medinaen i Marrakech oppført på UNESCOs verdensarvliste. Begrunnelsen var gamlebyens store antall bygninger og anlegg fra dens historiske gullalder. Blant byens kulturhistoriske bygninger og severdigheter som var grunnlag for verdensarvstatus kan nevnes Saadidynastiets mausoleum, Koutoubia-moskéen, Bin Yousuf-madrassaen, flere andre moskéer, madrassaer, zaouiaer (religiøse skoler, nokså tilsvarende madrassaer), synagoger, Shrob ou shouf-fontenen, Almoravid Koubba fra 1117, gravene til byens syv hellige menn, El Badi-palasset, Bahia-palasset, garveriene, markedsbodene, bymuren, byportene, Blant byens nyere severdigheter er den franske maleren Jacques Majorelles hage "Jardin Majorelle" fra 1924. Aérospatiale CM 170 Magister. Finland brukte Magister i sitt flyvåpen Turbomeca Marboré II F 3 Aérospatiale CM 170 Magister er et fransk treningsfly, opprinnelig produsert av Fouga. Prototypen fløy første gang 23. juli 1952, og når serieproduserte eksemplarer ble operative i Armée de l'Air i 1956 var CM 170 verdens første operative jetdrevne treningsfly. Flyet ble produsert både i Frankrike, og under lisens i Tyskland, Finland og Israel. Heckler & Koch MSG90. Militärisches Scharfschützengewehr 90 (MSG90'") ("militært skarpskyttergevær") er et halvautomatisk skarpskyttergevær fra tyske Heckler & Koch beregnet for militære. Gjennom utnyttelse av frittliggende, tungt løp og tofot regnes disse som svært presise våpen. Geværet ble produsert første gang i 1990. Det ble utviklet som et rimeligere og lettere alternativ til PSG1, og bygger i motsetning til denne på mekanismen til G3 enn den sivile HK91. Effektiv rekkevidde er rundt 1000 meter. Se også. Liste over skarpskyttergeværer Þjóðvaki. Þjóðvaki (norsk: «Folkebevegelsen» eller «Landet våkner») var et populistisk venstreparti på Island, som ble etablert i 1994 av utbrytere fra det sosialdemokratiske Alþýðuflokkurinn, blant andre Jóhanna Sigurðardóttir som en respons på at hun tapte partiledervalget i Alþýðuflokkurinn. I alltingsvalget 1995 fikk partiet en oppslutning på 7,2 prosent og fire representanter. I 1998 gikk partiet inn i det nye partiet Samfylkingin ("Sosialdemokratene") sammen med Alþýðuflokkurinn, Samtök um kvennalista og Alþýðubandalagið ("Folkealliansen"). Abkhasia. Abkhasia (abkhasisk: "Аҧсны" ("Apsny"), georgisk: "აფხაზეთი" ("Apkhazeti" eller "Abkhazeti"), russisk: "Абхазия" ("Abhazia")) er en "de facto" selvstendig republikk innenfor grensene til Georgia. Landet ligger ved østkysten Svartehavet og grenser til Russland i nord. Russland har anerkjent selvstyret til Abkhasia, men det har vært regnet som en autonom republikk av Georgia (georgisk აფხაზეთის ავტონომიური რესპუბლიკა, abkhasisk: Аҧснытәи Автономтәи Республика) med Sukhumi som hovedstad. Foruten Russland er Abkhasia i dag anerkjent av Nicaragua, Venezuela, Nauru, Sør-Ossetia og Transnistria, hvorav de to siste ikke er internasjonalt anerkjente stater. En løsrivningsbevegelse av etniske abkhasere krevde selvstendighet fra Georgia i 1992 og dette utløste den georgisk-abkhasiske konflikten fra 1992 til 1993, der den georgiske hæren måtte se seg slått. Dette førte videre til masseutflytting av georgiere fra Abkhasia. Til tross for våpenhvile i 1994 og fredsbevarende FN-styrker i området (UNOMIG) inntil 2009, kom man ikke fram til noen løsning på konflikten, og området er fortsatt delt mellom de to rivaliserende styremaktene. Over 83 % av området er kontrollert av den russiskstøttede separatistregjeringen i Sukhumi, mens resten er styrt av representanter av en "de jure"-regjering i Abkhasia, det eneste organet som er internasjonalt anerkjent som styresmakt i Abkhasia. De holder til i Kodoridalen, som er under Georgias kontroll. Naturgeografi. Abkhasia dekker et areal på omtrent 8 600 km² i de vestlige områdene av Georgia. Kaukasusfjellene ligger i nord og nordøst langs grensen mellom Abkhasia og Russland. I øst og sørøst ligger den georgiske regionen Samegrelo-Zemo Svaneti; og i sør og sørøst Svartehavet. Abkhasia er svært fjellkledd, og Store Kaukasus, med enkelte andre fjellkjeder som utstikkere, dominerer store deler av området med dype daler i mellom. De høyeste toppene i Abkhasia ligger i nordøst, og flere strekker seg over 4 000 meter. Den komplekse topografien gjør at store deler av naturen i Abkhasia er urørt, og bare kystområdene og dalene er dyrket, der det produseres te, tobakk, vin og frukt. Mange elver med utspring i Kaukasusfjellene renner gjennom Abkhasia. De største elvene er Kodori, Bzyb, Ghalidzga og Gumista. Elva Psou fungerer som en grense mellom regionen og Russland, mens elven Inguri er grense mellom Abkhasia og resten av Georgia – sistnevnte elv utbygd med den enorme Inguri-demningen på 4.500 MW. Det finnes flere innsjøer i området, og Ritsa er den mest kjente av disse. Klima. Strand i Abkhasia. Abkhasia har et mildt, subtropisk klima Siden Abkhasia ligger ved Svartehavet og blir beskyttet mot nord- og østavind fra Kaukasusfjellene, er klimaet svært mildt. Kystområdene har et subtropisk klima med en årlig normaltemperatur på 15 ºC. Klimaet blir gradvis kaldere med høyden. Abkhasia får relativt mye nedbør og varierer fra 1 100 til 1 500 mm langs kysten til 1 700 til 3 500 mm i de høyere fjellområdene. Bibelskole. Bibelskole er en skole eller et undervisningstilbud som særlig konsentrerer seg om å lese og tolke Bibelen og som utdanner kristen ungdom til frivillig menighetsarbeid og misjonsvirksomhet. Bibelskolene tar sikte på modning og åndelig vekst hos elevene gjennom teologiske diskusjoner og studier av bibeltekstene. Varighet og omfang varierer fra enkeltsammenkomster og studiesirkler over noen uker til fulltids dagstudier over ett eller flere år. Skolene drives av ulike kristne trossamfunn og organisasjoner, deriblant flere frikirkelige menigheter. Noen bibelskoler er internatskoler og kombinerer kristendom og bibelkunnskap med andre fag som media, musikk, dans, idrett og friluftsliv. Noen bibelskoler utdanner elevene til predikanter, menighetssekretærer, misjonærer og emissærer, det vil si forkynnere som blir sendt ut av frivillige kristne organisasjoner. Bibelskoler i Norge. Det er en mengde bibelskoler i Norge og andre land. Ansgarskolen i Kristiansand, som omfatter Ansgar Teologiske Høgskole og Ansgar Bibelskole og er den største frikirkelige teologiske skolen i Norge, ble grunnlagt i 1913. Normisjon, som ble dannet i 2001 da Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Langesundsfjordens indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon slo seg sammen, eier og driver 15 kristne folkehøyskoler og fire bibelskoler i Norge. Deres bibelskoler ligger i Oslo (Staffeldtsgate), i Hurdal (Gå Ut Senteret), i Grimstad (Bibelskolen i Grimstad) og i Stavanger (Acta Bibelskole). Norsk Luthersk Misjonssamband eier de tre bibelskolene Fjellheim Bibelskole i Tromsø, Bibelskolen Fjellhaug i Oslo, grunnlagt i 1914, og Fjelltun Bibelskole i Stavanger. Indremisjonsforbundet eier Bildøy Bibelskole på Sotra utenfor Bergen. Ellers driver Levende Ord, Kristkirken og Kristent fellesskap hver sin skole i Bergen og Oslo Kristne Senter og Filadelfiamenigheten hver sin i Oslo. Det er finnes også to bibelskoler drevet av Syvendedagsadventister, European Bible School i Hokksund og Mattesonskolen på Mysen. Norsk Luthersk Lekmannsmisjon driver Bibelskolen på Fossnes i Stokke i Vestfold. Store Kaukasus. Store Kaukasus (russisk Большой Кавказ, aserbajdsjansk: Böyük Qafqaz Dağları) er den største fjellkjeden i Kaukasusfjellene. Den strekker seg om lag 1 200 kilometer fra vest til øst, og litt sørover, mellom Tamanhalvøya i Svartehavet, i nærheten av Sotsji til Abseronhalvøya i Kaspihavet, i nærheten av Baku. Grensen mellom Russland i nord og Georgia og Aserbajdsjan i sør går langs nesten hele fjellkjeden. .mu. .mu er Mauritius nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Mauritius Network Information Centre (MUNIC), og registreringer behandles via akkrediterte registrarer. Markedsføring. Enkelte registrarer markedsfører ".mu"-domenet som et domene for musikk og museer. Det finnes også en gratistjeneste som tilbyr tredjenivå ".mu" domener, under navnet MusicNIC. De opptar 97 andrenivå domener, inkludert ".eu.mu", ".fr.mu", ".uk.mu" og gis bort gratis som URL-omdirigeringer. Redelegering. ".mu" er for tiden i gang med å bli redelegert fra sin nåværende sponsororganisasjon Internet Direct Ltd. til Mauritius' myndigheter for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (). Redelegeringen til det nye ".mu"-registreringsenheten forventes å være fullført innen utgangen av 2007. Registrering. Registrering kan gjøres direkte på andre nivå, eller på tredje nivå under diverse kategorier på andre nivå. En del overlapping finnes, for eksempel så eksisterer både ".com.mu" og ".co.mu". Sukhumi. I bakgrunnen kan man se regjeringsbygget i Abkhasia som ble ødelagt under konflikten med Georgia i 1993. Bygningen er fremdeles en ruin. Satellittbilde av Sukhumi tatt nordfra. Sukhumi (abkhasisk: Аҟəа, "Aqwa"; georgisk სოხუმი, "Sokhumi", russisk Сухуми, "Sukhumi") er hovedstaden i Abkhasia, en "de facto" selvstendig republikk, som internasjonalt blir regnet som en autonom republikk i Georgia. Byen har en lang historie, og ble hardt rammet under den georgisk-abkhasiske konflikten tidlig i 1990-årene. Sukhumi har 81 546 innbyggere (2005). Sukhumi ligger i en vid bukt på østkysten av Svartehavet og er en havnby, et knutepunkt for jernbane og en ferieby. Byen er kjent for strendene, sanatoriumene, mineralkildene og det subtropiske klimaet. Sukhumi har flere små til mellomstore hoteller, som hovedsakelig tar i mot russiske turister. Byen har også botaniske hager opprettet i 1840. I sovjettiden ble det avlet apekatter her. Fra 1945 til 1954 var elektronfysikklaboratoriet i byen involvert i Sovjetunionens utvikling av atomvåpen. Landskapslov. Landskapslover var lokale lover fra middelalderen som gjaldt i et gitt geografisk område (landskap). Slike lovsamlinger fantes i alle de nordiske landene. I Norge var de gjeldende lov fram til Magnus Lagabøtes landslov fra 1274/76. I Sverige var de gjeldende lov fram til kong Magnus Eriksons landslov ("landslag") fra midten av 1300-tallet. Gulatingsloven. Gulatingslova er den eldste nordiske lovboka man kjenner. Det eldste brotstykket av lova kan være skrive ned om lag 1180. Vestgøtaloven. Den eldre Vestgøtaloven (Västgötalagen) er den eldste sammenhengende skrift/bok på det svenske språket fra ca. 1280. Danske landskapslover. Fra middelalderen kjennes fire danske landskapslover – Skånske Lov, Valdemars sjællandske Lov, Eriks sjællandske Lov og Jyske Lov. Skånske Lov kan til en viss grad sies å være veiledende for det eldste danske skriftspråk, da den ble nedskrevet på et tidspunkt mellom 1202 og 1216. Jyske lov kom noen år senere. Om tilblivelsen av Sjællandske Lov vet man ikke så mye. Det er derfor usikkert hvilken kong Erik og hvilken kong Valdemar det er som har gitt "Skånske lov" er bevart i flere middelaldermanuskripter, hvorav et er spesielt interessant: Det kalles Codex Runicus og hele teksten er skrevet ved hjelp av runer. Mitsubishi MU-2. Mitsubishi MU-2 er et japansk STOL passasjerfly / rekognoseringsfly. De fleste MU-2 er solgt til sivile operatører, men 53 fly er levert til de japanske selvforsvarsstyrkene. I sin sivile rolle er MU-2 utstyrt med trykk-kabin og sitteplasser til 7-9 passasjerer (MU-2B) eller 9-11 passasjerer i en strukket utgave (MU-2G). Japans hær bruker flyet som fotorekognoseringsfly (MU-2C og MU-2K) og luftforsvaret til søk- og redningsfly (MU-2S og MU-2J). Kodoridalen. Kart over Abkhasia som viser Kodoridalen omtrent midt på bildet. Kodoridalen (georgisk "კოდორის ხეობა") er en elvedal i den selvstyrte republikken Abkhasia i Georgia, og fungerer som en grense mellom republikken og resten av Georgia. De øvre delene av dalen er det eneste området i Abkhasia som den sentrale georgiske regjeringen har kontroll over, og blir kalt "Øvre Abkhazia" (georgisk ზემო აფხაზეთი, "Zemo Abkhazeti"). Kodoridalen ligger i de øvre områdene av elven Kodori på mellom 1 300 til 3 984 meter over havet, nordøst i Abkhasia. Med en høyde på mellom 1 300 og 3 984 meter dekker området over flere typer landskap. Klima er nesten alpint og fuktig. I løpet av et år kommer det normalt 1 600 til over 2 000 mm nedbør. Gjennomsnittstemperaturen varierer fra omtrent -3 ºC i januar til 14 ºC i juli. Flere landsbyer ligger oppover dalen, og de største er Sjkhara, Omarisjara, Zemo Azjara, Kvemo Azjara og Lata. Fjellhaug utdanningssenter. Fjellhaug utdanningssenter er en samlebetegnelse for to skoler i Oslo tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband, én misjonshøgskole og én bibelskole. De ligger samlet i "Fjellhaugområdet" høyt opp på Sinsen. Anlegget har også et studenthjem. Skolen huser Misjonssambandets omfattende misjonsarkiver. Tilknyttet området er også Norsk Luthersk Misjonssambands hovedkontor. Skolebygningen fra 1913 ligger på samme område. Den huser nå hovedkontoret til Norsk Luthersk MisjonssambandFjellhaug Internasjonale Høgskole (frem til 2011 Fjellhaug Misjonshøgskole) er en privat høgskole som gir utdanning i teologi og misjon. Skolen gir misjonærutdanning for Norsk Luthersk Misjonssamband. Misjonsskolen startet på Framnes i Hardanger i 1898, og ble bestemt flyttet til Fjeldhaug på Sinsen i 1912. Undervisningen startet der i 1914. Skolen fikk høyskolestatus i 1996. Skolen tilbyr bachelor- og mastergrader i teologi og missiologi (dette erstatter den tidligere 4-årige misjonærutdanningen), årsstudium i kristendom, årsstudium i musikk, årsstudium i bibel- og misjon samt et desentralisert studietilbud for teltmakere som gir 10 vekttall i tverrkulturell kommunikasjon. Masterstudiet har vært tilbudt ved skolen fra høsten 1995. Bibelskolen Fjellhaug er ettårig, og gir innføring i Bibelen og kristne hovedsannheter. Skolen tilbyr fire ulike linjevalg. Hovedbygningen ble oppført i 1913 og restaurert i 1998. British Antarctic Territorys flagg. British Antarctic Territorys flagg består av en hvit flaggduk der det britiske unionsflagget er plassert i kantonen og territoriets våpen i flaggdukens frie ende. Flagget ble først innført i 1963 og igjen bekreftet 21. april 1998. Det er i størrelsesforholdet 1:2. Våpenmerket viser en fakkel, et symbol for forskning og opplysning. Skjoldet viser bølgelinjer, som skal representere havet. Skjoldholderne, en løve og en keiserpingvin, representerer henholdsvis Storbritannia og det antarktiske kontinentet. Hjelmtegnet viser Discovery, forskningsskipet som ble benyttet av oppdagere som Robert Falcon Scott og Ernest Shackleton. Flagget benyttes på britiske forskningsstasjoner i Antarktis og ved hovedkvarteret til British Antarctic Survey i Cambridge i England. Skip tilhørende British Antarctic Survey benytter en såkalt "blue ensign" med British Antarctic Territory våpenskjold i flaggets frie ende. Dette flagget ble innført 30. mai 1969. Kommisjonærens flagg. Kommisjonæren er koloniens øverste myndighet og fører eget flagg etter samme modell som for guvernører i britiske besittelser. Det vil si det britiske unionsflagget med koloniens våpenskjold omgitt av en krans i midten. Flagget til kommisjonæren for British Antarctic Territory ble innført 21. april 1998. Mount Brandon. a>er på østsiden av Mount Brandon Mount Brandon eller Sliabh Bhreandáin (irsk: "Sliabh Bhreandáin") er et fjell på Dinglehalvøya sørvest på øya Irland. Det ligger i grevskapet Kerry i Republikken Irland. Fjellet er 953 meter høyt, og har sitt navn etter Brendan sjøfareren som i følge klatret opp på fjellet i 530 for å se Amerika før han seilte ut. Ved foten av fjellet ligger den lille landsbyen Brandon. Mount Brandon er del av den sentrale fjellkjeden på Dingehalvøya, den har ikke noe offisielt navn med refereres noen ganger til som «Dinglefjellene». Andre topper i disse fjellene er "Barr an Ghéaráin" (Brandon Peak), 840 m; "Piaras Mór", 748 m; and "Más an Tiompán", 763 m. Alpint klima. a> er over tregrensen og har et alpint klima Alpint klima eller fjellklima er klimaet over tregrensen i et fjellområde. Klimaet blir kaldere med høyden som følge av den adiabatiske temperaturendringen. Den tørradiabatiske temperaturendringen med høyden er omtrent 10 ºC per kilometer. Dermed vil man få omtrent samme temperaturendring om man flytter seg 100 m oppover et fjell, som når man flytter seg 80 km nærmere polene. Dette forholdet er derimot bare en grov tommelfingerregel fordi havet har en stor innvirkning på klimaet. I Köppens klimaklassifisering havner det alpine klimaet inn under det arktiske klimaet, fordi ingen av månedene har en gjennomsnittstemperatur over 10 ºC. Otto Nordenskiöld laget derimot et alternativ til Köppens system som sa at den varmeste måneden måtte være minst 9 grader minus 10 % av gjennomsnittstemperaturen i den kaldeste måneden. Om temperaturen i den kaldeste måneden er −20 ºC, må den varmeste måneden være 11 ºC. Man kan da få små forskjeller på hvilke områder som havner innenfor det alpine klimaet. Store deler av fjellområdene i Norge kommer inn under denne arktiske klimatypen. Dassault Étendard IV. Dassault Étendard IV er en fransk jagerbomber og rekognoseringsfly for bruk fra hangarskip. Étendard IV ble opprinnelig utviklet i forbindelse med et NATO-prospekt for en lett jagerbomber, men tapte konkurransen for Fiat G91. Étendard IV ble i stedet videreutviklet for å imøtekomme et behov for en jagerbomber / rekognoseringsfly hos den franske marinen. Jagerbomberen Étendard IVM var den første varianten. Prototypen fløy første gang 21. mai 1958 og 69 fly ble produsert for den franske marinen, de første levert fra 18. januar 1962. Étendard IVM ble faset ut i juli 1991 og erstattet av Super Étendard. Rekognoseringsvarianten Étendard IVP fløy første gang 19. november 1960, og i alt 21 fly ble produsert for den franske marinen. Alle flyene unntatt ett gikk igjennom en moderniseringsprosess i årene mellom 1989 og 1994 og fikk da betegnelsen Étendard IVPM. Flytypen ble faset ut i september 2000. Centre-du-Québec. Centre-du-Québec er en administrativ region, et fylke, i provinsen Québec i Canada. Regionen befinner seg sør for elva Saint-Laurent (Saint-Lawrence) på motsatt side av Trois-Rivières. Regionen består av 5 «regionkommuner», (MRC, municipalité regionale de comté) og 83 kommuner. Outaouais (Québec). Outaouais er en administrativ region, eller fylke, i provinsen Québec i Canada. Regionen ligger langs nordbredden av elva med samme navn, (Engelsk: Ottawa River), og har dermed en lang grense mot delstaten Ontario. Fylket består av 4 MRC'er (Municipalités regionales de comté) og 75 kommuner. Det meste av befolkningen er konsentrert rett over elva fra Canadas hovedstad Ottawa, nemlig i byen Gatineau. Ottawa-Gatineau har til sammen ca. 1,2 millioner innbyggere, og er Canadas fjerde største storbyregion, etter Toronto, Montréal og Vancouver. Nærheten til Ottawa gjør at mange arbeider for den kanadiske staten i Ottawa. Her har fransktalende en fordel, siden de i større grad er tospråklige enn de engelsktalende. Det finnes også en andel engelsktalende, og i noen av kommunene i Pontiac-området nordvest for Gatineau er de i flertall. Abitibi-Témiscamingue. Abitibi-Témiscamingue er en administrativ region, eller fylke, i delstaten Québec i Canada. Den består av 4 MRC'er (municipalité regionale de comté, større kommunale enheter) og 79 kommuner. Området har en avsides beliggenhet i forhold til de tettbefolkede områdene i Québec, og lever først og fremst av skogbruk, av gruvedrift langs Cadillac-forkastningen som strekker seg mellom Rouyn-Noranda og Val d'Or og av jordbruk. Grey Area. Grey Area var tidligere Hüsker Dü bassist Greg Nortons band. Historie. Grey Area ble startet etter at Colin Mansfield, Jo Jones og Greg Norton møttes på 1st Avenue i 1988. Bandets første konsert var på 7th Street Entry den 14. april, 1989. De spilte en coverversjon av The Beatles' «Taxman» (en referanse til siste frist til skattepapirene som måtte leveres neste dag). Grey Area ble fikk John Cleggs East Side Horns på flere av sine låter, inkludert ekstranummeret «Aboriginal» som også hadde synthesizer. Bandet spilte de påfølgende årene på de fleste av Minneapolis' spillesteder i tillegg til å spille i Midtvesten og Sørstatene. Grey Area spilte inn to studioinnspillinger som aldri har blitt gitt ut offisielt. Grey Area ble oppløst i 1991. Fuji T-1. Fuji T-1 er et japansk treningsfly, og det første serieproduserte jetdrevne flyet utviklet i Japan. T-1 ble utviklet for det japanske flyvåpenet, og prototypen fløy første gang 19. januar 1958. Den første produksjonserien på 44 fly fikk betegnelsen T-1A, og ble utstyrt med en britisk Rolls-Royce Orpheus Mk 805 jetmotor. Den andre serien på 20 fly ble levert under betegnelsen T-1B, utstyrt med en Ishikawashima-Harima J3-IHI-3 med en ytelse på 11,8 kN. Senere fikk fly utstyrt med den kraftigere motoren J3-IHI-7, med en ytelse på 13,8 kN, betegnelsen T-1C. T-1 bar navnet «Hatsutaka» fra 1964, men man sluttet etter en stund å bruke dette. T-1 er nå erstattet av Kawasaki T-4 i det japanske flyvåpenet. Ytterbium. Ytterbium er et grunnstoff med kjemisk symbol Yb og atomnummer 70. Man finner det blant annet i mineralene gadolinitt, monazitt og xenotim. Ytterbium blir noen ganger assosiert med yttrium og andre beslektede grunnstoffer, og blir brukt i bestemte typer stål. Naturlig ytterbium er en blanding av sju forskjellige isotoper. Historie. Ytterbium ble oppdaget av den sveitsiske kjemikeren Jean Charles Galissard de Marignac i 1878. Marignac fant et til da ukjent stoff i en type oksid som den gang ble kalt erbia. Han ga det nye stoffet navnet ytterbia, etter Ytterby gruve ved Stockholm, Sverige, hvor mineralet var funnet. Marignac antok at ytterbia inneholdt et inntil da ukjent grunnstoff som han kalte ytterbium. Ytterbia skulle imidlertid vise seg å inneholde to nye grunnstoff. I 1907 separerte den franske kjemikeren Georges Urbain Marignacs ytterbia i to nye stoffer, som han kalte neoytterbia og lutetia. Neoytterbium ble senere kjent som grunnstoffet ytterbium, og lutetia som grunnstoffet lutetium. Den østerrikske kjemikeren Baron Carl Auer von Welsbach isolerte disse grunnstoffene fra ytterbia omtrent samtidig, og uavhengig av Marignac, og kalte dem aldebaranium og cassiopeium, men disse navnene ble senere avvist. Ytterbiums kjemiske og fysiske egenskaper ble ikke fastslått før i 1953, da man for først gang greide å framstille tilnærmet rent ytterbium. Egenskaper. Ytterbium er et mykt, smibart og formbart sølvglinsende metall som tilhører sjeldne jordmetaller og lantanoidene. Som sjeldent jordmetall blir det lett angrepet og oppløst av uorganiske syrer, reagerer sakte med vann og oksiderer i luft. Avhengig av temperaturen, opptrer ytterbium i tre forskjellige allotropiske tilstander, alfa, beta og gamma. Under -13°C er det i α-formen, mens det mellom -17°C og 795 °C opptrer i β-form med kubisk flatesentrert krystallstruktur. Ved temperaturer over 795°C får det sin γ-form med kubisk romsentrert krystallstruktur. β-ytterbium har elektriske egenskaper som metall, men ved høyt trykk over 16 000 atm (1,6 GPa) får det halvleder-egenskaper. Isotoper. Naturlige forekommende ytterbium består av sju stabile isotoper, 168Yb, 170Yb, 171Yb, 172Yb, 173Yb, 174Yb og 176Yb, hvor 174Yb er den vanligste med en naturlig forekomst på 31,83 % av isotopene totalt. 27 kunstig fremstilte radioaktive isotoper er kjent, hvor de mest stabile er 169Yb med en halveringstid på 32,026 dager, 175Yb med en halveringstid på 4,185 dager og 166Yb med en halveringstid på 56,7 timer. Alle de gjenværende radioaktive isotopene har halveringstider på mindre enn to timer, og majoriteten av disse har halveringstider på mindre enn 20 minutter. Isotopene av ytterbium varierer i atomvekt fra 147,9674 u (148Yb) til 180,9562 u (181Yb). CAS-nummer: 7440-64-4 Forekomst. Ytterbium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i mineraler som monazitt, euxenitt og xenotim sammen med andre sjeldne jordmetall. Kommersiell utvinning foregår i hovedsak fra monazitt-sand som inneholder 0,03 % ytterbium. Ytterbium er vanskelig å separere fra andre sjeldne jordmetaller på grunn av de kjemiske likhetstrekkene, men nye teknikker innen ionebytting utviklet på 50-tallet har gjort separasjon lettere. Kjente ytterbium-forbindelser er sjeldne, og man vet ikke så mye om dem. Anvendelse. 169Yb (halveringstid 32 dager) har blitt brukt som gammastråle-kilde i bærbare radiografiske instrumenter for materialinspeksjon på utilgjengelige steder. Ytterbium kan også brukes i stållegeringer, hvor det forbedrer materialets styrke, kornstørrelse og andre egenskaper. Ytterbiumfluorid YbF3 brukes i tannfyllinger som beskytter mot karies ved utskillelse av fluor. Legeringer med ytterbium, kobolt, jern og mangan kan brukes til å lage sterke permanentmagneter. Forholdsregler. Selv om ytterbium er relativt stabilt, bør det uansett lagres i lukkede beholdere for å beskytte det mot luft og fuktighet. Alle forbindelser med ytterbium må behandles som om de er svært giftige, selv om enkelte studier av stoffet indikerer at faren er begrenset. Metallisk støv fra ytterbium er brann- og eksplosjonsfarlig. Mauricie. Île aux pins (Furuøya), nasjonalparken Mauricie Mauricie er en administrativ region, eller et fylke, i provinsen Québec i Canada. Regionen ligger ved åmotet mellom Saint Maurice-elva og Saint-Laurent-elva (Saint Lawrence River). Dalføret langs Saint Maurice-elva er 560 kilometer langt, og her ligger det flere viktige byer. Den største byen er provinsens tredje største by, nemlig Trois-Rivières. Regionen består av 47 kommuner, gruppert i tre MRC'er (kommunale regioner). Historie. Utviklingen i regionen har utgangspunkt i grunnleggelsen av byen Trois-Rivières i 1632. Her, hvor de store elvene fra dypet av kontinentet møttes, oppsto det et knutepunkt for den viktige pelshandelen. Fra 1800-tallet av dreide økonomien mer i retning av papirindustrien. De store tømmerreservene som kunne fløtes på Saint-Maurice mot Trois-Rivières. Tømmerfløting opphørte imidlertid på 1990-tallet, og er nå erstattet av transport på jernbanen. Ennå i dag er imidlertid elvebunnen helt dekket av tømmerstokker. Dette påvirker både vannkvalitetet og økologien i vannet. Regionen har derfor igangsatt opprydning, og i dag kan man igjen bade i Saint-Maurice. Lanaudière. Kart over Québec der Lanaudière er markert med rødt. Lanaudière er en administrativ region i provinsen Québec i Canada. Regionen befinner seg ca. 30 kilometer nordøst for Montréal. Innbyggerne omtales på fransk som lanaudois (damene som lanaudoises) Regionen befinner seg langs Saint-Laurent-elva, og omfatter også dalene langs elvene L'Assomption og Ouareau. De viktigste byene er Terrebonne, Repentigny, Joliette og Berthierville. Befolkning. Geografiske koordinater: 46° 46' 00" nord, 73° 50' 00" vest Historie. Regionen har hatt dette navnet siden 1985, selv om det lokale handelskammeret foreslo navnet allerede i 1964. Navnet kommer av Seigneurie de Lanaudière, som var et jordegods i området allerede i den franske kolonitida. Lenker. For den franskkyndige finnes det en del interessant om regionen. Ricin. Ricin er et naturlig protein fra bønnene av oljeplanten kristpalme ("Ricinus communis"). Formen kan være væske, pulver eller krystaller uten spesiell smak. Den blokkerer cellenes proteinsyntese og forårsaker indre blødninger og ødelagte organer. Hvis giften inntas, utvikler offeret symptomer som kvalme, oppkast og blodig diaré. Offeret dør av organsvikt etter noen dager. Pustes giften inn, dør man fordi åndedrettet blir lammet. Giften kan påvises på åstedet, men ikke spores i offeret. Giften regnes som 6000 ganger giftigere enn cyanid med en gjennomsnittlig dødelig dose som Det amerikanske helsedirektoratet har beregnet til 0,5 milligram dersom giften er blitt inhalert eller injisert. Dette er nok til at den er nevnt i Guinness Rekordbok som «mest dødelig». Norge. I April 2011 skal en mann fra Tromsø ha fremstilt giftstoffet hjemme og deretter tatt sitt eget liv ved hjelp av det. Dette var i følge Pål Aas ved Forsvarets Forskningsinstitutt den første ricin-episoden i Norge noensinne. Generalplan Ost. Generalplan Ost (tysk for «Generalplan Øst») var en tysk plan for å gjennomføre Adolf Hitlers ideer for de områder Tyskland erobret i Øst-Europa under andre verdenskrig. Planen ble utarbeidet i 1940 og bekreftet i 1942. Sentralt i Generalplan Ost var omfattende etnisk rensning av de okkuperte områdene. Elementer i planen var tvangsforflytting og massemord på befolkningene for å gi plass for tysk kolonisering. Cesare Mori. Cesare Mori (Pavia, 22. desember 1871 – Udine, 6. juli 1942) var en «"prefetto"» (prefekt) før og under fascisttiden i Italia. I Italia er han kjent som «"Prefetto di Ferro"» (jernprefekten). Tidlige år. Han vokste opp på et barnehjem, og ble anerkjent av sine biologiske foreldre i oktober 1879. Han studerte ved militærakademiet i Torino, men han giftet seg med en kvinne, Angelina Salvi, som ikke hadde medgiften som var fastsatt av de militære reguleringene på tiden, og han måtte trekke seg. I stedet gikk han inn i politiet. Først tjenestegjorde han i Ravenna, så i Castelvetrano i provinsen Trapani (Sicilia), før han dro til Firenze hvor han var visekvestor. Han returnerte til Sicilia med gode resultater, før han tjenestegjorde i Torino som kvestor, og deretter i Roma og Bologna. I 1921 var han prefekt i Bologna, og var en av få ansatte i politiet som motsatte seg den organiserte kriminaliteten ("squadrismo") av fascistbevegelsen. Han trakk seg i 1922, og flyttet med kona til Firenze. Kampen mot mafiaen. På grunn av sitt rykte som en handlingens mann, ble han i 1925 tilbakekalt til aktiv tjeneste av minister Luigi Federzoni. Han ble utnevnt til prefekt av Trapani, og ankom 6. juni samme år. Der var han bare noen måneder, før Benito Mussolini gjorde ham til prefekt av Palermo 20. oktober 1925. Mori fikk embete til å virke over hele Sicilia, med det formål å utrydde mafiaen på øya. Hvilke metoder han brukte var likegyldig. Han trådte i kraft i denne stillingen 22. oktober samme år, og var virkende frem til 1929. Mori satte i gang et voldelig angrep på den kriminelle aktiviteten, og slo særlig ned på ransgjenger og lokale bosser. 1. januar 1926 foretok han sin antakelig mest berømte aksjon, okkupasjonen av landsbyen i Gangi, som var en høyborg for diverse kriminelle gjenger. Han beordret Carabinieri og politistyrker til å foreta søk av hvert eneste hus, for å ta småbanditter, laverestående mafiamedlemmer og mistenkte på rømmen. Mori nølte ikke med å ta kvinner og barn som gisler for å tvinge de mistenkte til å overgi seg. Det var tøffe metoder som dette som gjorde at han fikk kallenavnet «jernprefekten». Taktikken han brukte lignet den man brukte rett etter Italias samling, da man gjennomførte en storstilt anti-kriminalitetskampanje. Denne taktikken ble brukt flittig i de kommende årene. Det var disse metodene som snart brakte frem koblinger mellom mafiabosser og viktige medlemmer av statsapparatet. 16. juni 1929 ble han gjort til senator og kalt tilbake til Roma, mens statspropagandaen i Italia stolt kunne erklære at mafiaen hadde blitt beseiret. Moris innflytelse. Effektiviteten og verdien av metodene Mori brukte mot mafiaen blir den dag i dag debattert. Hans ukonvensjonelle metoder var utvilsomt effektive, i hvert fall på kort sikt. På den annen side, så var det hovedsakelig småkriminelle som var målet, og man unnlot å ta de virkelig store mafiabossene. Dessuten førte hans metoder til misnøye blant de fattigere, og dette førte igjen til mistro mot staten. De siste årene. Som senator fortsatte Mori å følge nøye med på det som skjedde på Sicilia, og han sørget for å holde seg godt oppdatert. Men han hadde ingen innflytelse lenger. I 1932 skrev han sine memoarer. Han gikk av med pensjon og flyttet til Udine i 1941, og døde der året etter. Da var han en glemt figur i landet, og 2. verdenskrig raste. Eksterne lenker. Mori, Cesare Mori, Cesare Era Vulgaris. "Era Vulgaris" er det femte albumet til rock-bandet Queens of the Stone Age. Albumet blir sluppet 11. juni 2007. Navnet på albumet er hentet fra en latinsk term for tiden som starter i år 1 i den gregorianske kalenderen, på norsk kalt etter Kristus. Låten "«Era Vulgaris»" som ble tilgjengelig på internett i forkant av utgivelsen, er ikke med på albumet. Korsikas flagg. Korsikas flagg består av en hvit duk med et Maurerehode i svart. Flagget er øyas historiske og kan som sådant benyttes i noen offisielle sammenhenger selv om det ikke er offisielt anerkjent. Maurerhodet som Korsikas våpen og flagg har en århundrelang historie, men opphavet er omdiskutert. Det har vært i bruk siden 1300-tallet. Maurerhodet inngår også i naboøya Sardinias våpen og flagg, samt i våpenet for pave Benedikt XVI. I sistnevnte våpen representerer hodet det heraldiske merket til byen Freising i Tyskland. Bretagnes flagg. Bretagnes flagg er delt i fem svarte og fire hvit striper og har en hvit kanton med svarte heraldiske hermelinsmerker. Flagget kalles på bretonsk "gwenn-ha-du", som betyr hvitt og svart. Det ble skapt i 1923 av den bretonske aktivisten Morvan Marchal, som var aktiv i bevegelsen "Breizh Atao" (Bretagne for alltid). Forbildet er USAs flagg, men Marchals flaggtegning ligner også på våpenet for byen Rennes. De ni stripene representerer Bretagnes tradisjonelle regioner eller bispedømmer fra tiden da hertugdømmet Bretagne fortsatt var selvstendig: Cornouaille, Dol, Léon, Nantes, Rennes, Saint-Malo and Saint-Brieuc, Trégor og Vannes. Kantonen står som minne om hertugdømmet Bretagne. Dette førte et heraldisk våpen og flagg av hermelin. Utformingen av hermelinsmønsteret kan variere, da både tradisjonelle heraldiske og moderne stiliserte tegninger kan forekomme. Bretagnes våpen er bestrødd med hermelin, men tallet på merker slik det benyttes i flagget er nå som regel elleve (fire over tre over fire). Antallet hermelinsmerker har ikke noen spesiell betydning, men noen bretonske nasjonalister leser antallet bokstaver i ropet "breizh dieuh" (fritt Bretagne) inn i merket i kantonen av flagget. Flagget har vært benyttet som samlingsmerke for regionale aktivister og bretonske nasjonalister. Gjennom dette har det, særlig tidlig i sin historie, vært politisk kontroversielt. Flagget er ikke offisielt anerkjent av franske myndigheter, men er i dag i utstrakt bruk som regionens symbol. Stan Seymour. Stan Seymour (født 16. mai 1895 i Kelloe, død 1978) var en engelsk fotballspiller som spilte for og var manager for Newcastle United. Seymour nøt en lysende karriere i Newcastle inntil 1929, da han forlot klubben som en følge av uenighet med ledelsen. Etter at han forlot klubben ble han eier av en klesforretning og senere journalist. Hans tid i Newcastle var ikke glemt, og i 1938 ble han klubbens nye direktør. Som direktør hadde han kontroll over førstelaget, men i likhet med Frank Watt kunne han ikke ta ut laget under Direktørens Komité. Han hadde likevel mer innflytelse over lagoppstillingen enn hva Watt hadde hatt under hans tid i klubben. Seymour var manager i klubben fra 1938 til 1954 (med et lite opphold fra 1947 til 1950), sammen med Direktørens Komité. Klubben vant FA-cupen i 1951, og beskyttet trofeet i 1952 mens han hadde ansvaret for klubben. Hans sønn, Stan Seymour Jr., ble senere styreformann i Newcastle United. Port Moresby. Sentrum av Port Moresby, Papua Ny-Guinea Port Moresby (eller Pot Mosbi på tok pisin) er hovedstaden på Papua Ny-Guinea. I år 2000 hadde byen en befolkning på 225 000. Under andre verdenskrig var byen mål for japanske styrker, men angriperne ble stoppet av allierte australske tropper. Vegar Hoel. Vegar Hoel (født 15. november 1973) er en norsk skuespiller. Han har spilt i en rekke kortfilmer, men er kanskje mest kjent for filmen "Mongoland". Hoel har også hatt mange roller på TV, blant annet i Melonas. Han har spilt på Rogaland Teater og Haugesund Teater, og utgjør Skamteateret sammen med Jørgen Tjemsland. I 2005 ble han utnevnt til årets Stavangerkunstner av Stavanger kommune. Sardinias flagg. Sardinias flagg består av en hvit duk med rødt kors, såkalt georgskors, og med fire Maurerehoder i hver kvadrant. Flagget er basert på Sardinias heraldiske våpen og er øyas historiske merke. Det er offisielt anerkjent av Den autonome regionen Sardinia. Våpen og gonfalon ble vedtatt 5. juli 1952. Flagget ble videre regulert ved regionlov av 15. april 1999. Det er knyttet mange fortellinger til våpenets og flaggets opphav. I følge en spansk versjon skal de fire maurerhodene ha blitt til som følge av feiringen av de kristnes seier over araberne i et slag i 1096. I sardinsk tradisjon knyttes maurerhodene til banneret pave Benedikt II i 1017 skal ha gitt innbyggerne i Pisa som da ga støtte til Sardinias kamp mot sarasenerne. Disse forestillingene kan imidlertid ikke belegges med historisk dokumentasjon. Den første dokumenterte bruk av merket stammer fra et aragonesisk kongelig segl fra 1281. Først i andre halvdel av 1300-tallet knyttes det til Sardinia, da øya kom under den aragonesiske krone. Fra 1700-tallet av ble hodene tegnet vendt mot flaggets frie ende og med bind for øynene. Dette siste er endret i flagg og våpen slik disse benyttes i våre dager, slik at hodene tegnes med bånd rundt hodet. Det røde korset i Sardinias våpen og flagg knyttes til Genova, som selv fører rødt kors på hvitt i sitt våpen og flagg. Et maurerhode forekommer også i naboøya Korsika, samt i våpenet for pave Benedikt XVI. I sistnevnte våpen representerer hodet det heraldiske merket til byen Freising i Tyskland. Gonfalon. a> viser en gonfalon med tre ringer til oppheng og spesielt store splitter i underkanten. Gonfalon eller kirkefane er en fane som er utformet slik at tøyduken henger ned fra en tverrstang som igjen er festet til selve den vertikale bærestangen. Duken kan være splittet eller fliket nederst. Gonfaloner forveksles ofte språklig med gonfanon som har et annerledes utseende ved at gonfanonen er mer likt et flagg. Gonfanonen har tøyduken festet direkte til en vertikal stang med flikene i den frie enden som blir horisontale når de foldes ut. Både på fransk og tysk ses begge begrepene brukt om begge typene flaggduk. På skandinaviske språk brukes ofte betegnelsen "kirkefane" (tysk: Kirchenfahne) om gonfalon. Kirkefanen er brukt siden middelalderen ved kirkelige prosesjoner og andre seremonier, særlig i den katolske kirken. Motivet på slike kirkefaner er vanligvis av religiøs art. I vår tid er ofte faner for norske skoler, fagforeninger og idrettsforeninger formet nærmest som en gonfalon med frynser nederst. Denne formen er også benyttet som faner for laug og andre organisasjoner. I heraldiske skjoldmerker er en kirkefane våpenfigur i bl.a. landskapsvåpenet for Vorarlberg, Østerrike, (se avbildningen). Figuren finnes også i slektsvåpen, bl.a. for Montfort som er en berømt slekt med grener i Storbritannia og flere kontinentaleuropeiske land. Gonfaloner benyttes i Italia særlig som kommunale og regionale faner. Antonio Di Natale. Antonio Di Natale (født 13. oktober 1977 i Napoli, Italia) er en fotballspiller som spiller i angrepet til Udinese. Di Natale debuterte i Serie A for Empoli mot Como 14. september 2002. Han har 36 kamper for, og debuterte for landslaget mot i 1–1-kampen 20. november 2002. Han spilte også EM 2008 for Italia og i VM 2010 for Italia, hvor han skåret sitt første VM mål i 3-2 tapet mot Slovakia Manuele Blasi. Manuele Blasi (født 17. august 1980 i Civitavecchia, Italia) er en fotballspiller som spiller på Napoli. Blasi kom til Fiorentina med Adrian Mutu fra Juventus i en byttehandel før 2006–2007-sesongen. Han debuterte i Serie A for Roma mot Piacenza 22. januar 2000, og for mot 18. august 2004. Sicilias flagg. Sicilias flagg er skrådelt i gult og rød og har i midten en figur bestående av en triskelion med Medusas vingede hode og hveteaks mellom. Merket skal symbolisere hell og velstand. Flagget går tilbake til 1282 og knyttes til Den sicilianske vesper, opprøret mot det napolitanske styre da Sicilia i stedet gikk sammen med Aragon. Fargene representerer byene Palermo og Corleone, de første som gikk sammen i opprøret. Lenge manglet flagget offisiell anerkjennelse, selv om det var i utbredt bruk. Det ble anerkjent som Den autonome regionen Sicilias flagg i januar 2000. Våpen og gonfalon ble vedtatt tidligere. Sicilias flagg har likhetstrekk med Mans flagg, en triskelion på rød bakgrunn. Pilatus PC-7 Turbo Trainer. Pilatus PC-7 Turbo Trainer er et sveitsisk treningsfly. Den stammer direkte fra den tidligere modellen Pilatus P-3, men har gått igjennom store forandringer under utviklingsprosessen frem til prototypen til den moderne PC-7 fløy første gang 12. mai 1975. Den første serieproduserte PC-7 fløy første gang 18. august 1978, og Burmas flyvåpen ble første kunde i 1979. PC-7 Turbo Trainer har i tillegg til det sveitsiske flyvåpen blitt solgt til en rekke land. PC-7 ble brukt som utgangspunkt for etterfølgeren PC-9, som ble utviklet for å konkurrere med Embraer EMB-312 Tucano om markedet for avanserte treningsfly. PC-7 i kamp. Flytypen har skapt noe kontrovers internt i Sveits da flyet er utstyrt med seks festepunkter som kan brukes til å bære våpen, og på 80-tallet ble en debatt om PC-7 i det hele tatt skulle eksporteres utløst etter at flytypen ble brukt i kamphandlinger og interne konflikter i flere deler av verden. Borgerkrigen i Guatemala er antageligvis den konflikten hvor flytypen har sett mest utstrakt bruk i kamphandlinger, og i Burma har PC-7 blitt brukt i kamphandlinger med flere geriljagrupper. I Surinam ble minst én PC-7 utstyrt med raketter og brukt av flyvåpenet i kamphandlinger mot geriljastyrker i 1986, og i Irak ble flytypen brukt i tokt mot sjiadominerte områder i sør. I Bolivia ble seks PC-7 brukt under «Peace Eagle»-programmet mot narkotikatrafikken mellom 1992 og 1996 for å avskjære smuglerfly. I alt 337 avskjæringer ble gjennomført med disse flyene under denne perioden. I Angola ble flytypen brukt av det Sør-Afrikanske sikkerhetsfirmaet Executive Outcome i kamphandlinger mot UNITA i 1994. Flyene ble utstyrt med raketter, og to fly ble skutt ned under kamphandlingene. Spesifikasjoner. En PC-7 fra østerrikes flyvåpen ustyrt med blant annet raketter og maskinkanoner under vingene Nesvoldberget. Nesvoldberget er ei grend i Trysil ved riksvei 25, rundt 20 kilometer øst for Nybergsund. Nesvoldberget har rundt 30 husstander, trykkeri, hestehold samt grendehuset "«Granly»". Nesvoldberget er ellers en grunnkrets tilhørende delområdet Østby. Francis Fukuyama. Francis Fukuyama (født 27. oktober 1952 i Chicago i USA) er en amerikansk forfatter og professor ved Johns Hopkins University. Fukuyama er best kjent for sitt omdiskuterte verk "The End of History and the Last Man" der han hevder at historien som en kamp mellom ideologier er slutt etter avslutningen av Den kalde krigen med kommunismen og Sovjetunionens fall og spådde at politisk og økonomisk liberalisme vil triumfere i verden. Gjennom sin bok inspirerte Francis Fukuyama en rekke av amerikanske neokonservative. Samtidig fikk han dem som var uenig med ham, deriblant Samuel P. Huntington til å skrive motsvar. Huntingtons kjente artikkel (og senere bok) "The Clash of Civilizations?" (1993) handler primært om at han er svært uenig i Francis Fukuyamas synspunkter. Ball (dans). Et ball (fra fransk "baler", danse) er en finere dansetilstelning som vanligvis holdes i en ballsal. Deltakerne har på seg aftenantrekk, som er spesifisert på invitasjonen som smoking eller kjole og hvitt (det mest formelle). Pardans er en viktig del av ballet, da særlig i form av selskapsdans. Ballet avsluttes gjerne av kotiljong, "cotillon" (en kontradans). Varianter av ball inkluderer skoleball, studentball, avslutningsball, vår, jul og nyttårsball, kostyme- og maskeradeball. Ballsesongen i Wien og Tyskland sammenfaller med karnevalssesongen og regnes tradisjonelt fra 11. november og frem til faste, med de store operaballene helgen før fasten. Promenader – engelsk "proms" viser til at gjestene går – promenerer – i begynnelsen av et ball eller cotillon. Promenadeballene, proms, har sin forløper i de eksklusive debutanteballene Sjkhara. Sjkhara er det høyeste fjellet i Georgia. Det ligger i regionen Svaneti langs grensen til Russland. Sjkhara ligger 88 km nord for byen Kutaisi, den nest største byen i Georgia. Toppen ligger i sentrale deler av Store Kaukasus, sørøst for Elbrus, det høyeste fjellet i Europa. Sjkhara er det tredje høyeste fjellet i Kaukasus, like bak Dykh-Tau. Sjkhara er det høyeste punktet og den østliggende delen av et massiv kalt Bezingiveggen (eller Bezengi), en 12 km lang rygg. Fjellet er en stor og bratt topp dekket av isbreer. Nordveggen på russisk side er 1 500 meter høy og inneholder flere vanskelige klatreruter. Derimot er toppen Sjkhara Vest, med en høyde på 5 068 meter, et eget mål for fjellklatrere, og å gå Bezingiveggen på tvers blir regnet som «den lengste, mest krevende og mest forpliktende klatreekspedisjonen i Europa» Toppen ble først besteget i 1888 via nordøstryggen av et britisk og sveitsisk lag av U. Almer, J. Cockin og C. Roth. Ruten er fortsatt en av de lettere og mer populære rutene på fjellet. Den første totale kryssingen av bezingveggen var i 1931 av østerrikerne K. Poppinger, K. Moldan og S. Schintlmeister. Det er relativt få som klatrer på Sjkhara hvert år på grunn av de vanskelige rutene, høyden og den avsidesliggende plasseringen. Bankett. Bankett er et festmåltid, især i høytidelig eller offisielle sammenhenger. En spesiell fornem bankett kalles i blant taffel. På en bankett bør man i allmennhet bære festantrekk, for eksempel kjole og hvitt, smoking eller mørk dress. Croagh Patrick. Croagh Patrick, Irlands hellige fjell. Croagh Patrick, fra irsk "Cruach Phádraig" som betyr «Patricks fjell» er et 764 m høyt fjell på vestkysten av øya Irland. Fjellet er et viktig pilegrimsmål. Det ligger 8 km fra byen Westport i grevskapet Mayo i Republikken Irland, ved foten av fjellet ligger landsbyene Murrisk og Lecanvey. Fjellet utgjør sørdelen av en u-dal dannet av en isbre i siste istid. Dalen fører ut til Clewbukten. Croagh Patrick er del av en lengre åskjede som går fra øst til vest, i vest ligger fjellet Ben Goram. Fjellet har navn etter Patrick av Irland, men er lokal kjent som «the Reek». I Ulsterannalenes innførsel for året 1113 kalles fjellet "Cruachán Aigle" («Ørnefjellet»). Pilgrimsmål. Croagh Patrick har vært et valfartsted for pilegrimer i uminnelige tider. Det har vært hevdet at valfartene til fjellet er en førkristen tradisjon, den kristne valfarten er begrunnet i fortellingene om at St. Patrick på 400-tallet fastet på toppen av fjellet i førti dager og siden bygde en kirke der. Det blir sagt at Patrick etter å ha fullført fasten kastet en bjelle ned fjellsiden, og med det forviste alle slanger fra Irland. Det er særlig den siste søndagen i juli, som lokalt kalles "Reek Sunday", hvor pilegrimer kommer til Croagh Patrick. Flere tusen bestiger fjeller den dagen, mange av pilegrimene går barføtt opp fjellet. I 2006 var det 15 000 mennesker som gikk opp denne ene dagen, tidligere år har det sannsynligvis vært enda flere. På toppen ligger det et lite kapell som ble innviet i 1905. Kilder. Irish Times, artikkel om pilegrimsvalfarten i 2006 (engelsk) Holga. Holga-kamera av modell 120 GCFN Holga er et rimelig fotoapparat av lav teknisk kvalitet beregnet for fotografisk film i mellomformat (120 film). Det ble opprinnelig produsert i Hongkong. Holgaens billige konstruksjon og enkle objektiv gir ofte karakteristiske bilder med vignettering, dårlig fokus, lyslekkasjer og andre forstyrrelser. Ironisk nok var det kameraets kvalitetsproblemer og low-fidelity-estetikk som ble satt pris på av enkelte fotografer, og som bidro til at Holga etterhvert ble et slags kultfenomen. Historie. De første Holga-kameraene ble laget i Hongkong i 1982. Det var opprinnelig tenkt å være et rimelig masseprodusert kamera for den kinesiske arbeiderklassen. Westland Wasp. Westland Wasp er et britisk helikopter utviklet for bruk fra skip. Helikopteret kunne utstyres med torpedoer og dypvannsbomber for bruk mot undervannsbåter, eller missiler for bruk mot bakkemål. Av de 133 som ble produsert, var 98 produsert for Royal Navy og 35 for eksport til marinene til Brasil, Nederland, New Zealand og Sør-Afrika. 10 tidligere nederlandske helikoptre ble senere solgt til Indonesia, og seks eks-Royal Navy helikoptre til Malaysia. Magmortar. Magma (ブーバーン Būbān) er en av de sterkeste ildpokemonene. Den er mye rundere enn sine fettere Magby og Magmar, har ikke lenger hale, og pannen har vokst nesten ned i øynene på den. Etter at Magmar utviklet seg til Magmortar, fikk den langt større evne til å lede ild fra ildsekken i magen og ut til armene (noe den tidligere gjorde for å utføre angrepet Fire Punch). Magmortar har noen slags rør inne i armene, som munner ut i et hull i hver håndflate. Med andre ord, den kan nå sprute ild fra hendene så vel som munnen. I tillegg har den begrensede telepatiske evner, og kan fremkalle jordskjelv og steinras. Magmortars avstandsangrep er langt sterkere enn nærkampangrepene. Den er 1.6 m høy, og veier 68 kg. Douglas SBD Dauntless. Douglas SBD Dauntless var et amerikansk to-seters stupbombefly. SBD Dauntless hadde sin opprinnelse i stupbombeflyet Northrop BT-1, og videreutviklingen av denne i form av prototypen XBT-2, som ble XSBD-1 etter at Douglas Aircraft Corporation tok over utviklingen av flytypen. Den første produksjonsvarianten, SBD-1, ble operativ i juni 1940, fulgt av SBD-2. Den neste varianten, og den første som ble produsert i større antall, var SBD-3, som ble operativ våren 1942. Mot slutten av 1942 ble også SBD-4 introdusert, og i 1943 ble SBD-5 operativ. Den siste varianten var SBD-6, som ble operativ i mars 1944. Flytypen var svært populær blant mannskapene som fløy dem, og oppnådde gode resultater. Flyet var godt pansret, og kunne tåle ganske alvorlige skader. Mot slutten av andre verdenskrig ble SBD Dauntless erstattet av den langt mindre populære Curtiss SB2C Helldiver. SBD Dauntless var den første amerikanske flytypen som senket et japansk krigsskip da en SBD-2 senket den japanske ubåten I-70 10. desember 1941. SBD Dauntless spilte også en avgjørende rolle i slaget ved Midway. A-24 Banshee. SBD Dauntless ble også benyttet av United States Army Air Force, hvor flyet fikk betegnelsen A-24 og offisielt navnet Banshee. Forbygda. Forbygda er et dalføre og ei grend i Midtre Gauldal kommune, Sør-Trøndelag. Før 1. januar 1964 del av Singsås kommune. Tar av fra Bjørgen på Rv. 30 mellom Støren og Røros. Går i sør/sørøstlig retning til henholdsvis Løvrødsmo og Forodden ved foten av Styggfjellet. Videre går det på begge sider av dalen bomveier inn over fjellet til henholdsvis Nekjådalen og Nyådalen. I dalbunnen renner elva Fora (Forda). Høyeste foss, Høyfossen, har et fritt fall på 39 meter og er et mektig skue. Nekjådalen er en av innfallsportene til Forollhogna nasjonalpark. Betydelig antall hytter øverst i dalføret. Forbygda er også en skrivemåte for Forradal i Stjørdal. Radio-Activity. "Radio-Activity" er et musikkalbum fra 1975 av Kraftwerk. Albumet ble også sluppet ut under den tyske tittelen "Radio-Aktivität". Ulikt gruppens tidligere album ble dette albumet gitt ut på både tysk og engelsk. Tidligere hadde de bare gitt ut albumene sine på tysk. Sporliste. 1, 5, 6, 10, 11 (instrumentalspor) skrevet av Hütter/Schneider 2, 3, 4, 7, 8, 9, 12 skrevet av Hütter/Schneider/Schult Foundation for Environmental Education. Foundation for Environmental Education (FEE) er en internasjonal organisasjon som arbeider for bærekraftig utvikling gjennom miljøutdanning. Organisasjonen er hovedsakelig aktiv gjennom fem programmer: Blått flagg, Eco-Schools (med Grønt flagg), Young Reporters for the Environment (YRE), Lære med skogen og Green Key. FEE Norge. Leder for FEE Norge er Jan Braataas. Han forteller at Norge ligger an til å få fem strender og åtte marinaer med blått flagg sommeren 2008. Fairey Firefly. Fairey Firefly var et britisk jagerfly / rekognoseringsfly utviklet for bruk fra hangarskip. Flyet fløy første gang 22. desember 1941 og ble operativt fra oktober 1943. Produksjonen av Firefly fortsatte etter den andre verdenskrig, og i alt 1 702 fly ble bygget før produksjonen stanset 20. april 1956. Flyet deltok både i den andre verdenskrig, hvor det blant annet deltok i operasjoner mot «Tirpitz» i juli og august 1944, og i Koreakrigen. Lystbåthavn. Et vanlig syn i en marina En lystbåthavn er en havn for mindre, oftest privateide båter. I dagligtale blir navnet marina ofte brukt om lystbåthavner. En småbåthavn inneholder ofte en del servicemuligheter i form av slipp, drivstoff, kiosk osv.. En del lystbåthavner har egen brygge for gjestende båter, mens andre steder har egne gjestehavner med toaletter, dusj, kiosk, drivstoff og evt. tømming av septiktanker. Distriktet Inn. Kart over beliggenheten av og kommunene i distriktet Inn (før kommunesammenslåingen i Val Müstair 2009) Distriktet Inn (retoromansk "dertgira En", tysk "Bezirk Inn") er det østligste forvaltningsdistriktet i den sveitsiske kantonen Graubünden. Distriktet er oppkalt etter elven Inn og omfatter Nedre Engadin samt Val Müstair. Det dekker et areal på 1200 km² og har 8900 innbyggere. Området er overveiende retoromansktalende (vallader-dialekten; 58 %), selv om det tyske språket har økt andelen sin i løpet av 1900-tallet (36 %). To prosent snakker italiensk. Distriktet Inns nabodistrikter er Maloja i sydvest og Davos i vest. Dessuten grenser det til Tirol (Østerrike) i nord, Syd-Tirol i øst og Lombardia i syd (begge Italia). Forbindelsen til Prättigau/Davos skjer over Flüelapasset, til Lombardia enten over Umbrailpasset eller gjennom Munt La Schera-tunnelen (til Livigno). Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Inn Kristi Samfunn. Den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige eller Kristi Samfunn er den nest største kirken av Siste Dagers Hellige. Den oppgir å ha omkring 250 000 medlemmer i omkring 40 land. Dens hovedkvarter er i Independence i Missouri. Bakgrunn. Etter Joseph Smiths død var det tvister om hvem som skulle overta ledelsen. Flertallet av mormonere fulgte Brigham Young, som ledet dem til det som nå er Utah. Men noen ble værende tilbake i Illinois, inkludert noen av de nære slektningene til Smith. I 1850-årene stod det frem en gruppe som mente at Joseph Smith's sønn, som også het Joseph Smith, var den rette til å overta etter faren. Han var bare 11 år da faren ble myrdet. Da han vokste opp ble han lederen for den gruppen som dannet den reorganiserte kirke i april 1860. Hans mor støttet dannelsen av kirken, skjønt det er usikkert om hun virkelig var regnet som et formelt medlem. Smith døde i 1914. Året etter ble hans sønn Frederick Madison Smith anerkjent som den neste lederen. Han ble etterfulgt av sin bror Israel A. Smith, som igjen ble etterfulgt av en tredje bror, W. Wallace Smith. Han ble etterfulgt av sin sønn Wallace B. Smith. Etter ham kom den første som ikke tilhørte familien, W. Grant McMurray. I 2001 skiftet kirken formelt navn til Community of Christ. Kjennetegn. De som dannet kirken godtok ikke polygami. De benektet at Joseph Smith forkynte og praktiserte polygami. De forkastet mange av de læresetningene som Utah-kirken fremholdt og hevdet at det ikke var i tråd med den opprinnelige læren. De eier også tempelet i Kirtland i Ohio. Det ble tilkjennegitt dem i 1880 etter en rettssak. Kirken har et syn på Gud som ligner mer på det som er vanlig for kristne. Kirken forkaster dåp til fordel for avdøde og også mange av de andre seremoniene som Utah-kirken praktiserer. Imidlertid har kirken i den senere tid begynt å følge en mer liberal teologi. Kirken har for eksempel godtatt kvinnelige prester siden 1984. Dette har ført til at noen har brutt ut av kirken og dannet The Restoration Church of the Latter Day Saints og The Remnant Church of the Latter Day Saints. Eksterne lenker. Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige Distriktet Maloja. Kart over beliggenheten av og kommunene i distriktet Maloja Distriktet Maloja (tysk "Bezirk Maloja", italiensk "distretto di Maloggia", retoromansk "dertgira Maloja") er et forvaltningsdistrikt i den sveitsiske kantonen Graubünden. Distriktet er oppkalt etter Malojapasset og omfatter det overveiende tysktalende Øvre Engadin på passets nordøstside og det overveiende italienskspråklige Bregaglia på sydvestsiden. Øvre Engadin har dessuten en betydelig retoromansktalende minoritet (putér-dialekten). I gjennomsnitt over hele distriktet er språkandelene av tysk, italiensk og retoromansk hhv. 55 %, 22 % og 13 %. Distriktet dekker et areal på 975 km² og har 18 000 innbyggere Distriktet Malojas nabodistrikter er Hinterrhein og Albula i nordvest, Davos i nord, Inn i nordøst og Bernina i sydøst. Dessuten grenser det til Lombardia (Italia) i øst og i syd. Det fins ingen direkte trafikkforbindelser til distriktene Hinterrhein eller Prättigau/Davos. Forbindelsen til distriktet Albula skjer over Julier- eller Albulapasset eller gjennom Albulatunnelen (jernbarne). Jernbane- og veiforbindelsen til distriktet Bernina går over Berninapasset. Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Maloja Justvik. Justvik er et tettsted og en bydel i Kristiansand i Vest-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved vestsiden av Topdalsfjorden. Navnet er hentet fra gården Justvik. I dag består bydelen av kretsene Justnes-Dalsveien, Justvik, Jærnesheia, Grostøl og Eidsbukta. Før kommunesammenslåingen med Kristiansand i 1965, tilhørte Justvik Tveit kommune, mens Justnes og Eidsbukta (Eidet) tilhørte Oddernes kommune. Justvik har både gammel bebyggelse og flere boligfelt som ble bygd ut fra midten av 1960-årene og frem til midten av 1980-årene. Bydelens sentrum består av Justvik kirke, Justvik bydelshus, butikk og idrettsanlegg. Like i nærheten ligger Justvik skole, som er en barneskole og Havlimyra ungdomsskole på Justnes. Skolen holdt tidligere til i midlertidig lokaler i gamle Kongensgate skole i Kristiansand sentrum. Justvik tilhørte frem til omkring 1992 Tveit prestegjeld, men ble da overført til Oddernes prestegjeld, Tveit kirke var da kommunikasjonsmessig unaturlig. Surselva. Det øvre Surselva ved Sedrun Det nedre Surselva ved Ilanz Kart over beliggenheten av og kommunene i distriktet Surselva Surselva er dalen til Rein anteriur (tysk "Vorderrhein") i den sveitsiske kantonen Graubünden. Dalens forløp er fra vest til øst. Sammen med de sørlige sidedalene Val Medel, Val Sumvitg, Val Lumnezia og Safiental utgjør Surselva også det største og vestligste av Graubündens elleve forvaltningsdistrikter. Befolkningen i Surselva er retoromansk- og tysktalende (hhv. 58 og 36 %). Landskapets retoromanske dialekt heter sursilvansk" og er det offisielle språket i de fleste av distriktets kommuner. Noen av de tyske kommunene (nærmere bestemt de som har over 80 % tysk språkandel) er walserlandsbyer. Landskapets retoromanske navn "Surselva" betyr «ovenfor skogen». Skogen som menes er det ville, fremdeles forholdsvis urørte og store skogsområdet rundt juvet "Ruinaulta" (tysk "Rheinschlucht"), som oppstod etter et gedigent fjellskred etter den siste istiden for om lag 10 000 år siden. Juvet ligger på omtrent 800 moh. og er opptil 400 m dyp; det begrenser Surselva mot øst og de lavereliggende delene av Rhindalen (Imboden). Dalens sluttpunkt i vest er Alpsu-passet (2044 moh.; tysk "Oberalppass") mot kantonen Uri. I nærheten av dette passet ligger flere av kildene som kan betraktes som Rhinens hovedkilder (siden de ligger lengst fra Rhinens munning). På tysk betegnes dalen også som "Bündner Oberland" (eller bare "Oberland"), men betegnelsen "Surselva" har nå blitt vanlig på tysk òg. Surselva avgrenses av Glarner Alpen mot nord (3614 moh. i Piz Russein, tysk "Tödi") og av Adulagruppen i sør (3402 moh. i Rheinwaldhorn). Landskapet er derfor preget av til dels nokså uberørte alpine økosystemer. Med 22 300 innbyggere fordelt over 1377 km² er distriktet Surselva dessuten forholdsvis tynt befolket (16 innbyggere/km²). Nabodistrikter er Imboden i nordøst og Hinterrhein i sydøst. Dessuten grenser det til Ticino i syd, Uri i vest og Glarus i nord. Det fins ingen direkte trafikkforbindelser til Hinterrhein eller Glarus. Forbindelsen til Ticino skjer over Cuolm Lucmagn (1914 moh., tysk "Lukmanierpass") i slutten av Val Medel. Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Distriktet Hinterrhein. Kart over beliggenheten av og kommunene i distriktet Hinterrhein Distriktet Hinterrhein (tysk "Bezirk Hinterrhein", retoromansk "dertgira Rain posteriur") er et forvaltningsdistrikt i den sveitsiske kantonen Graubünden. Distriktet er oppkalt etter den sørlige (eller «bakre») kildeelven av Rhinen og omfatter dalen til denne samt dalen til Averser Rhein. Det dekker et areal på 615 km² og har 12 500 innbyggere. Området er overveiende tyskspråklig (85 %; inkludert enkelte walsertyske kommuner), men har en retoromansktalende minoritet (sutsilvan-dialekten; 6 %). To prosent snakker italiensk. Distriktet Hinterrheins nabodistrikter er Surselva i vest, Imboden og Plessur i nord, Albula i øst, Maloja i sydøst og Moesa i sydvest. Dessuten grenser det til Ticino i vest og Lombardia (Italia) i syd. Det fins ingen direkte trafikkforbindelser til Ticino, Surselva eller distriktet Maloja. Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Hinterrhein Abkhasias geografi. Abkhasia er en region sør i Kaukasus og er en "de facto" selvstendig republikk, men er internasjonalt anerkjent som en autonom republikk i Georgia, som bare har kontroll over en liten del av Abkhasia kalt Øvre Abkhasia. Abkhasia dekker et areal på 8 600 km² i de vestlige områdene av Georgia, på nordkysten av Svartehavet. Kaukasusfjellene ligger i nord og nordøst og skiller Abkhasia fra Cricassia. I øst grenser regionen til Svanetia, i sørøst til Samegrelo og i sør og sørvest til Svartehavet. Området er svært kupert og omtrent 75 % av arealet er regnet som fjell og åser, og bosetningene ligger hovedsakelig langs kysten i de dype dalene. Store Kaukasus går langs den nordlige grensen av regionen, med Russland på den andre siden. Fjellkjedene Gagra, Bzyb og Kodori stikker ut fra hovedkjeden av Store Kaukasus. De høyeste toppene i Abkhasia ligger i nodrøst og øst (langs grensen til Svanetia) og flere fjell strekker seg over 4 000 meter over havet. Det høyeste fjellet er Dombai-Ulgen (4 046 m). Klimaet er mildt, og i sovjettiden var området et populært feriemål, kjent som «den georgiske rivieraen». Landskap. Landskapet i Abkhasia består av alt fra kystskoger (endemiske furuskoger nær Bitsjvinta/Pitsunda) og sitrusplantasjer til fjelltopper dekket av et evig is- og snødekke i nord. På grunn av den komplekse topografien er store naturområder i Abkhasia urørt. Derfor er store deler av Abkhasia (omtrent 70 %) fortsatt dekket av skog. Abkhasia er kjent for mange endemiske planter som man bare finner i Kaukasus, bare i Georgia eller bare i Abkhasia. Den dypeste grotten i verden, Krubera eller Voronjagrotten ligger vest i de abkhasiske Kaukasusfjellene. Nylige målinger har vist at grotten har en høydeforskjell på hele 2 158 meter. Sørøstlige deler av Abkhasia er dekket av skog (or, agnbøk, eik og bøk) eller sitrus- og teplantasjer. Foten av fjellene opp til en høyde på 600 meter er dekket av løvtrær med trær som eik, agnbøk, bøk og buksbom. Skogen som dekker området fra 600 til 1 800 meter består av både løv- og bartrær, og de vanligste artene er bøk, orientgran og nordmannsgran. Blandingskogen her har noen av de høyeste trærne i Europa og i verden, der enkelte nordmannsgrantrær strekker seg over 70 meter, særlig rundt innsjøen Ritsa. Sonen fra 1 800 til 2 900 meter består av enten subalpine eller alpine enger. Området over 2 900 meter er hovedsakelig dekket av snø og isbreer. Klima. Utsikt over Kaukasusfjellene fra Pitsunda Siden Abkhasia ligger ved Svartehavet er klimaet svært mildt. Kaukasusfjellene er også med på å holde klimaet mildt, siden det verner området fra de kalde vindene fra nord. Kystområdene av republikken har et subtropisk klima med en årlig gjenomsnittstemperatur på 15 ºC. Gjennomsnittstemperaturen i januar varierer mellom 4 og 6 ºC, mens sommertemperaturen ligger på mellom 22 og 23 ºC. Kystområdene får sjelden frost om vinteren. De høyereliggende områdene, over 1 000 meter, har et maritimt fjellklima, og har relativt kalde vintre og lange, varme somre. Høyder over 2 000 meter har kaldere vintre og kortere somre. Abkhasia sine høyesteliggende områder har alpint klima uten spor av sommer. Abkhasia får relativt mye nedbør, men er kjent for det unike mikroklimaet langs det meste av kysten. Årsnedbøren varierer fra 1 100 til 1 500 mm. Foten av fjellene og de lavere fjellkjedene, og de indre dype dalane kan få opp til 1 800 mm i året. Enkelte indre områder som ikke blir påvirket av Svartehavet får minst nedbør i regionen, mens de høyereliggende fjellområdene får mellom 1 700 og 3 500 mm hvert år. Selv om kystområdene sjelden får snøfall, kommer det relativt mye snø i fjella, og snøras er en trussel for enkelte bosatte områder i nordøst. Snødybden kan være så mye som 5 meter i de høyereliggende områdene som vender mot Svartehavet. Monte Cassino. Det restaurerte klosteret på fjelltoppen Monte Cassino Monte Cassino er en fjelltopp om lag 130 kilometer sør for Roma i Italia, fjellet er om lag 520 meter høyt. Stedet er kjent for at Benedikt av Nursia etablerte et kloster der og for kampene under andre verdenskrig, slaget om Monte Cassino. Distriktet Albula. Kart over beliggenheten av og kommunene i distriktet Albula Distriktet Albula (tysk "Bezirk Albula", retoromansk "dertgira Alvra") er et forvaltningsdistrikt midt i den sveitsiske kantonen Graubünden. Distriktet er oppkalt etter elven Albula (ret. "Alvra") og omfatter dalen til denne samt dalen til bielven Julia (ret. "Gelgia"). Det dekker et areal på 723 km² og har 8700 innbyggere. Området var overveiende retoromansktalende (surmiran-dialekten; i dag 26 %), men tysk er nå det største språket i distriktet (66 %). Retoromansk er imidlertid fremdeles flertallsspråket i flere kommuner, spesielt i Surses (tysk "Oberhalbstein"), som er dalen til Julia og ett av distriktets kretser. Tre prosent snakker italiensk; mesteparten av disse bor i kommunen Bivio lengst syd i distriktet. Distriktet Albulas nabodistrikter er Hinterrhein og Plessur i vest, )Davos i nord og Maloja i øst. Forbindelsen til distriktet Maloja skjer over Julier- eller Albula-passet eller gjennom Albulatunnelen (jernbane) Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Albula Distriktet Plessur. Kart over beliggenheten av og kommunene i distriktet Plessur Distriktet Plessur (Il district da la Plessur på retoromansk) er et forvaltningsdistrikt (tysk "Bezirk") i den sveitsiske kantonen Graubünden. Distriktet er oppkalt etter elven Plessur og omfatter kantonshovedstaden Chur med dalen til Plessur. Det dekker et areal på 266 km² og har 39 000 innbyggere. Området hører til den tyskspråklige delen av Graubünden (82 % andel). Schanfigg, som er dalens høyeste avsnitt, består av walserbosetninger. Retoromansk og italiensk snakkes av bare 4 % (hver). Distriktet Plessurs nabodistrikter er Landquart i nord, Davos i øst, Albula i syd og Hinterrhein og Imboden i vest. Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Plessur Polikarpov I-16. Polikarpov I-16 var et jagerfly utviklet i Sovjetunionen. Prototypen fløy første gang 31. desember 1933 og de første serieproduserte flyene ble operative i begynnelsen av 1935. I-16 hadde sin ilddåp i november 1936 under den spanske borgerkrigen. I-16 satte en liten stund Sovjetunionen i ledelsen når det gjaldt jagerfly, men da Tyskland angrep i 1941 var flytypen allerede utdatert. Ilddåp i Spania. Under den spanske borgerkrigen solgte Sovjet en del fly til den republikanske regjeringen, blant annet I-16 og dobbeltdekkeren Polikarpov I-153. Særlig I-16 ble populær på de republikanske siden. Den kortvingede lille jageren var fullt på høyde med de tidlige Messerschmitt Bf 109-utgavene til Legion Condor. Falangistene kalte flyet «rata» (rotte), mens republikanerene gav den kjælenavnet «musca» (flua) på grunn av størrelsen og manøvrerbarheten. Etter at republikanerene var slått, ble de gjenværende I-16 brukt av Francos styrker. På tross av at Spania mottok nye og mer moderne fly etter hvert (særlig motorløse Messerschmitt 109, bygget om til Hispano-jagere), ble den lille jageren beholdt helt til 1950-åra. Kampene i 1941. Allerede i 1939 hadde en evalueringskomité kommet til at flytypen ikke lenger hadde potensial for videre utvikling. Stadig forbedringer av bevæpning, panser for piloten, radio m.m. hadde tynget ned flyet til det var blitt vanskelig å håndtere. I 1941 hadde Sovjetunionen flere nye flytyper på trappene, men det meste av jagerstyrken besto av I-16 og Polikarpov I-153 (verdens raskeste dobbeltdekker kampfly). Det var dermed disse flyene som kom til å bære hovedtyngden av kampene mot Luftwaffe. I Sovjet fikk disse to jagerflymodellene noe av den samme kulturelle stillingen som Hurricane og Spitfire nyter i Storbritannia. Russerene selv kalte flyet Ishak (Russisk: Ишак, esel) som likner på den russiske måten å uttale «I-16». Flyegenskaper. I-16 var driftsikker og de senere utgavene hadde utmerket bestykning i form av 2× 20 mm ShVAK maskinkanoner. Under 3000 meter høyde hadde den en ytelse sammenliknbar med Messerschmitt Bf 109 (E-utgaven). Den sovjetiske maskinen var noe langsommere og klatret dårligere, men var kjappere i svingene og kunne utmanøvrere en Bf 109 i horisontalplanet. Den hadde også høyere topphastighet i stup. Skroget var delvis av kryssfinér og vingene av seilduk, noe som gjorde den solid og lett å reparere. Flyegenskapene til I-16 var i utgangspunktet utmerkede. Særlig rolling og brå svinger var modellens styrke. De senere modellene var relativt tunge i forhold til vingeflaten, og flyegenskapene derved ikke de beste. Ved brå manøvre hadde flyet en lei tendens til å steile. Selv om maskinen var relativt grei å rette opp, gjorde dette den kortvingede lille jageren til et fly som krevde en erfaren hånd i kamp. Det fortelles at da russiske styrker i Murmansk fikk opplæring i å fly Hurricane av offiserer fra RAF, oppmuntret britene dem med at «Hurricane kan være vanskelig å fly, I-16 krever en ekspert!» Etter at mer moderne konstruksjoner som Mig-3, Lavochkin La-5 og Jakovlev Jak-1 kom på banen ble I-16 trukket tilbake til 2. linjeforsvar. Flyet ble tatt ut av operativ tjeneste i Sovjetunionen i 1943. Gjenværende I-16. Svært mange I-16 ble ødelagt under kampene i 1941, og de fleste overlevende fly ble etterhvert vraket. I forhold til mer kjente fly som Spitfire og P-51 Mustang finnes det relatvit få I-16 igjen. Fram til 1990-åra fantes det bare 4 komplette fly, men nå er antallet mer en doblet takket være the Alpine Fighter Collection på New Zealand. De har fått restaurert 5 stykker til flygedyktig stand og flere restaureringsprosjekter er på gang. Val Mesolcina. Utsikt over Val Mesolcina fra Pizzo Uccelo Kart over beliggenheten av og kommunene i Val Mesolcina Val Mesolcina (italiensk; tysk "Misox" og på retoromansk la val Mesauc) er en dal sør for Alpenes hovedvannskille i Sveits. Administrativt utgjør dalen også distriktet Moesa ("distretto di Moesa") i kantonen Graubünden. Distriktet er oppkalt etter elven Moesa som drenerer dalen. Val Mesolcina begynner med San Bernadino-passet i nord og møter Valle Leventina i Ticono i sør. Val Mesolcina er 496 km² stort og har 7700 innbyggere. Dalen har opplevd en sterk fraflytting gjennom de siste om lag hundre år, men denne negative befolkningstrenden ser nå ut til å ha stoppet opp. Val Mesolcina er ved siden av Val Bregaglia og Valposchiavo ett av Graubündens tre italienskspråklige områder. Her snakker 88 % italiensk og 7 % tysk, mens retoromansk praktisk talt ikke forekommer. Val Mesolcina sluttet seg mellom 1480 (den nordlige delen) og 1496 (den sørlige delen) til Graubünden. Val Mesolcinas eneste nabodistrikt i Graubünden er Hinterrhein i nord, som man når via San Bernadino-passet. Ellers grenser Val Mesolcina til kantonen Ticino i vest og til Lombardia (Italia) i øst. Til Italia fins det imidlertid ingen direkte trafikkforbindelse. Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Mesolcina Prättigau. Prättigau (Partenz eller Purtenza på retoromansk) er et landskap i den sveitsiske kantonen Graubünden. Det består av den 40 km lange dalen til elven Landquart mellom fjellkjeden Rätikon i nord og Plessur-Alpene i syd. Dalen strekker seg fra sydøst til nordvest. Krysser man Wolfgangpasset (1631 moh.) øverst i Prättigau, kommer man sydover til Davos. Flüelapasset (2383 moh.) i øst danner forbindelsen til Engadin. Via fotstier, f.eks. over Schlappinpasset (2203 moh.), består det også kontakt til den østerrikske dalen Montafon i nord. Sammen med kommunen Davos utgjør Prättigau (under navnet "Bezirk Prättigau/Davos" på tysk og Il district dal Partenz/Tavau på retoromansk) et forvaltningsdistrikt i Graubünden. Distriktet dekker et areal på 823 km² og har 25 200 innbyggere. Området er nesten rent tysktalende (90 %). I de to høyest beliggende kommunene (Davos og Klosters) tales walsertyske dialekter. Prättigau/Davos' nabodistrikter er Landquart og Plessur i vest, Albula og Maloja i syd, og Inn i øst. Dessuten grenser det til Vorarlberg (Østerrike) i nord. Det fins ingen direkte veiforbindelser til distriktet Maloja eller til Østerrike. Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Davos Prättigau Språkrådet (Sverige). Det svenske Språkrådet ved Institutet för språk och folkminnen ble etablert 1. juli 2006 gjennom en sammenslåing av de tidligere selvstendige organene "Sverigefinska språknämnden", "Svenska språknämnden" og "Klarspråksgruppen". Språkrådet overtok de tidligere organenes oppgaver, og har blant annet til oppgave å ivareta myndighetens språkbruk. Også minoritetsspråk som samisk og meänkieli inngår i språkrådets virksomhetsområde, likeledes tegnspråk. Språkrådet utgir tidsskriftene "Språkvård" og "Kieliviesti". Det finnes også et annet svensk språkorgan med offentlig støtte, nemlig Terminologicentrum. Dette organet arbeider med lignende spørsmål, men er spesielt innrettet mot fagspråk og terminologi. Det finnes ingen offisielt fastslått instans for regulering av svensk i Sverige. Språkrådet har imidlertid halvoffisiell status som språkorgan, og finansieres av den svenske regjeringen, men har ingen ambisjoner om å utøve direkte kontroll over språket, slik for eksempel "Académie française" har. Språkrådet består av representanter fra en rekke ulike organisasjoner, inkludert Svenska Akademien. Dets fremste middel for å regulere språket er gjennom ordbøker som "Svenska Akademiens ordlista" (SAOL), samt en rekke ulike håndbøker i grammatikk, staving og rettskriving. Selv om SAOL ofte betraktes som normerende, er dets funksjon først og fremst å beskrive den samtidige språkbruken. Valposchiavo. Utsikt over Valposchiavo mot syd Kart over beliggenheten av og kommunene i Valposchiavo Valposchiavo (italiensk; på lokal dialekt "Pus'ciav", tysk "Puschlav") er en dal syd for Alpenes hovedkam i Sveits. Administrativt utgjør dalen også distriktet Bernina ("distretto di Bernina") i kantonen Graubünden. Distriktet er oppkalt etter Bernina-Alpene, som dalen ligger i. Dalen strekker seg over 25 km lengde sydsydvestover fra 2338 moh. (Berninapasset) og ned til 550 moh. Dalen dreneres av Poschiavino, en bielv til Adda. Valposchiavo er 237 km² stort og har 4700 innbyggere. Valposchiavo er ved siden av Val Bregaglia og Val Mesolcina ett av Graubündens tre italienskspråklige områder. Her snakker 91 % italiensk og 7 % tysk, mens retoromansk praktisk talt ikke forekommer. Valposchiavo valgte å bli del av Chur bispedømme i 1408. Etter dette ble den en del av Graubünden. Valposchiavo er omgitt av Lombardia (Italia) på nesten alle kanter. Bare helt i nordvest grenser den til distriktet Maloja. Det fins vei- og jernbaneforbindelse til St. Moritz i nord og Tirano (Italia) i syd. Dessuten kan man via Livignopasset i nord nå den italienske kommunen Livigno. Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Poschiavo Imboden. Kart over beliggenheten av og kommunene i Imboden Imboden (il Plaun på retoromansk) er et landskap og et forvaltningsdistrikt (tysk "Bezirk Imboden", retoromansk "dertgira Plaun") i den sveitsiske kantonen Graubünden. Landskapet ligger ved sammenløpet av Vorderrhein og Hinterrhein, som danner Rhinen i kommunen Tamins. Imboden ligger dermed ved inngangen til disse to kildeelvenes daler, Surselva i vest og Hinterrheindalen (Sutselva) i sør. De resterende nabodistriktene er Plessur og Landquart i øst. Dessuten grenser Imboden til kantonene Glarus og St. Gallen i nord, men på grunn av fjellkjeden Glarner Alpen fins det ingen direkte trafikkforbindelse dit. Imboden har et areal på 203 km² og en befolkning på 17 700. Området har vært overveiende retoromansktalende (en blanding av sutsilvan- og sursilvan-dialekten) helt opptil siste halvdel av 1900-tallet (46 % i 1980, 29 % i 1990). I praksis kan dialekten i Imboden innordnes under sutsilvan-dialekten, men i det skriftlige har befolkninga her tradisjonelt benytta seg av sursilvan-dialekten. Selv om en stor del av befolkningen fremdeles forstår retoromansk, bruker nå bare 9 % det som førstespråk. Resten har gått over til (eller alltid snakket) tysk (80 %). Fire prosent snakker italiensk. Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Distriktet Landquart. Kart over beliggenheten av og kommunene i distriktet Landquart Distriktet Landquart er med et areal på 193 km² det minste forvaltningsdistriktet i den sveitsiske kantonen Graubünden. Distriktet er oppkalt etter elven Landquart, som munner ut i Rhinen midt i distriktet. Befolkningen på 22 700 er overveiende tysktalende. (Under to prosent snakker retoromansk eller italiensk.) Distriktet Landquarts nabodistrikter er Davos i øst og Plessur og Imboden i sør. Dessuten grenser det til St. Gallen i vest og Liechtenstein og Østerrike (Vorarlberg) i nord. Det fins imidlertid ingen direkte trafikkforbindelser til Østerrike. Alle befolkningstall og språkandeler bygger på folketellingen fra 2005. Landquart Svenska språkbyrån. Svenska språkbyrån er avdelingen for svenskspråklig språkbeskyttelse innen Institutet för de inhemska språken i Finland. Svenska språkbyrån har ansvaret for å ivareta det svenske språket i Finland og kan regnes som Finlands offisielle språkmyndighet for svensk. Den viktigste oppgaven til Svenska språkbyrån er å gi støtte til de som bruker svensk i sitt arbeide i Finland og trenger råd. Som del av sitt rådgivende arbeid gis Svenska språkbyrån ut ordbøker, ordlister og håndbøker. De gir også råd til publikum pr telefon og e-post. Svenska språkbyrån gir ut tidsskriftet "Språkbruk". Den inneholder artikler informasjon om språkrelatert litteratur og råd og anbefalinger i språkspørsmål. Ordnance Survey Ireland. Ordnance Survey Ireland (OSI, irsk Suirbhéireacht Ordanáis na hÉireann) er det statlige kartverket i Republikken Irland. Etaten utgjør sammen med Ordnance Survey of Northern Ireland en etterfølger til den irske avdelingen av den britiske Ordnance Survey. Denne avdelingen ble etablert i 1824 for å lage en detaljert kartlegging av hele øya i skala 6 tommer til en mile, det vil si 1:10 560. En viktig bakgrunn for dette var behovet for å kunne utarbeide en rettferdig ordning for skattlegging. I perioden 1825–1846 reiste landmålere ledet av offiserer fra Royal Engineers og mannskap fra Royal Sappers and Miners rundt på øya og gjorde en grundig oppmåling og kartlegging. Arbeidet ble ledet av oberstløytnant Thomas Frederick Colby og løytnant Thomas Larcom. Den topografiske seksjonen ble ledet av George Petrie, mens forskere som John O'Donovan og Eugene O'Curry ble ansatt for å undersøke stedsnavn. Kvaliteten på kartene de produserte var meget høy. Francisco Taveira. Francisco Taveira (født 1575 i Macao i Kina, død 9. februar 1652) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ble født av portugisiske foreldre i Macao trådte inn i ordenen der og ble presteviet 29. september 1621. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Taveira, Francisco Taveira, Francisco Taveira, Francisco Taveira, Francisco Taveira, Francisco Taveira, Francisco Thomas Wharton, 1. baron Wharton. Thomas Wharton, 1. baron Wharton (1495 – 23. august 1568) ble født i Kirkby Stephen, Westmorland, England, som den eldste sønnen av Thomas Wharton av Wharton Hall og hans hustru Agnes Warcup. I 1518 giftet han seg med Eleanor Stapleton, datter av Bryan Stapleton av Wighill. I 1531 kjøpte han herregården Healaugh hvor han bodde i den siste delen av livet sitt. Han ble gjort til ridder ved Windsor i 1527 og var medlem av parlamentet for Appleby i årene 1529–1536 og for Cumberland 1542–1544. Han var sheriff av Cumberland (1529), utpekt som vokter av de nordlige områdene mot Skottland i 1537, og i 1541 ble han kaptein for festningen Carlisle Castle. Han fikk en del positiv omtale for sin krigføring mot skottene i 1542, spesielt for hans seier i slaget ved Solway Moss, noe han ble belønnet med et baroni av kong Henrik VIII av England i 1544, og han tok sitt sete i Overhuset i 1545. Han er, for øvrig, fortsatt omtalt i negative vendinger i området rundt Kirkby Stephen for å ha ødelagt og fjernet byen Wharton ettersom den lå i vegen for hans utsikt over dalen. Han er beskrevet som en bestemt mann og en tyrannisk herre. Han var konstant i krangle med folk i sitt nabolag. Senere i livet flyttet han fra Wharton Hall til Healough i Yorkshire ettersom han var konstant i frykt for at noen av hans fiender ville drepe ham. Han døde ved Healaugh i 1568. Han giftet seg andre gang med Anne Talbot den 18. november 1561 i Sheffield. Ekteskapet synes å ha vært barnløst. Litteratur. Wharton 01 John Waters. John Samuel Waters, Jr. (født 22. april 1946 i Baltimore, Maryland) er en amerikansk filmskaper, som slo gjennom på 70-tallet med kontroversielle undergrunnsfilmer. De mest kjente filmene han har regissert er "Pink Flamingos" (1972), "Polyester" (1981), "Hairspray" (1988) og "Cry-Baby" (1990). Oppvekst og tidlig karriere. Waters vokste opp i Baltimore og en av hans barndomsvenner er Glenn Milstead, som senere skulle spille i flere av Waters' filmer under artistnavnet Divine. Milstead vokste opp like ved Waters. På sekstenårsdagen sin fikk Waters et videokamera i presang fra mormoren. Fire år senere laget han sin førte film: kortfilmen "Hag in a Black Leather Jacket". Ifølge ham selv ble den vist bare én gang. Det skjedde på en bohemcafé. «"NYU...I was there for about five minutes. I don't know what I was thinking about. I went to one class and they kept talking about Potemkin and that isn't what I wanted to talk about. I had just gone to to see. That was what I was more into.."» I 1966 lagde Waters sin andre film: "Roman Candle", som var den første med Divine på rollelisten. Januar samme år ble Waters og noen venner utvist fordi de røykte marijhuana på skoleområdet. Dermed returnerte Waters til Baltimore, hvor han startet arbeidet på den første langfilmen sin, "Eat Your Makeup", som ble ferdig i 1968. For å lage de første filmene sine, grunnla Waters sammen med andre unge filmfolk produksjonsselskapet Dreamlanders. Filmene til dette selskapet var noen av de første som ble plukket ut til distribusjon av New Line Cinema. Waters lagde to langfilmer, "Mondo Trasho" (1969) og "Multiple Maniacs" (1970), før han lagde kortfilmen "The Diane Linkletter Story" (1970). Gjennombrudd og senere karriere. Da Waters regisserte "Pink Flamingos" i 1972, oppnådde han og filmen kultstatus. Filmen sprengte grenser for hva som var lovlig å vise av tabuer på kino i USA. Han kalte den og de to neste filmene hans, "Female Trouble" (1974) og "Desperate Living" (1977), for "The Trash Trilogy". På 80-tallet ble filmene hans mindre kontroversielle og la seg tettere opp mot hovedstrømmen. "Polyester" (1981 og "Hairspray" (1988) beviser dette. Sistnevnte var den siste filmen som Divine spilte i før han døde av åndedrettsfeil som følge av pustestopp i søvne. Etter å ha regissert "Cry-Baby" (1990) med Johnny Depp, "Massemor" (1994) med Kathleen Turner, "Pecker" (1998) med Edward Furlong og "Cecil B. DeMented" (2000) med Melanie Griffith, fant Waters fram den gamle kontroversielle stilen igjen med filmen "A Dirty Shame" (2003) med Tracey Ullman og "Jackass"-stjernen Johnny Knoxville. Sitater. “Hobbien min er ekstrem katolsk atferd – FØR Reformasjonen.” ”Noen kaller meg regissør, produsent og filmskaper. Jeg liker å kalle meg pubertetskonge.” “For meg handler underholdning om dårlig smak. Hvis noen kaster opp mens de ser på en av filmene mine, er det som stående applaus. Men man må huske at det er noe som heter "god dårlig smak" og "dårlig dårlig smak".” ”Jeg er stolt over at ingenting av verkene mine har noen sosialt forsonet verdi." ”Jeg ville likt å lage en film for veldig nevrotiske barn. Men kanskje har jeg allerede gjort det. Jeg har vist fram filmene mine på barnebursdagsselskaper, og de har elsket dem – akkurat som om det var et "Punch and Judy"-show.” ”Jeg elsker Judy Garland, men hvis en reporter kommer hjem til meg, skal jeg ikke spille musikken hennes. En homse som elsker Judy ville vært som at en svart mann ser på trubaduropptredener." ”Hvem i all verden vil myrde Danny Thomas (en skuespiller)? Det ville ikke blitt førstesideoppslag engang.” ”Jeg vil aldri være i stand til å lage en oppfølger til "Pink Flamingos" (1972), fordi den ville ha sluttet med at Divine spiser hundebæsj der òg.” ”Min favorittfilmidé er å lage en film hvor absolutt alt er juks; trærne, gresset, til og med sola.” ”Jeg kommer aldri til å lage en hardpornofilm, fordi det ser ut som kirurgi.” ”Som barn ville jeg alltid sitte i (filmregissøren) Williwam Castles fang, – ikke i julenissens.” ”Jeg er 100% homo, men bare 20% homo i homsemiljøet. Noen ganger føler jeg meg mer komfortabel i punk rock-klubber enn homoklubber. Det er like mange regler jeg flykter fra i homoverdenen som i heteroverdenen.” ”Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var kvinne … slik at jeg kunne tatt en abort.” ”En filmstjerne er en som enten vil få deg full eller som vil ha sex med deg.” Michel Trigault. Michel Trigault (født 1602 i Douai i Frankrike, død 30. september 1667 i Kanton i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han var nevø til pater Nicolas Trigault, som også var kinamisjonær. Han kom til Kina i 1630 og virket først i Xian og fra 1660 i Jiangzhou. Der ble han arrestert sammen med pater Christian Herdtrich i 1665 under forfølgelsen av de kristne som tok til da, og først ført til Beijing og deretter i eksil til Kanton. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Trigault, Michel Trigault, Michel Trigault, Michel Trigault, Michel Trigault, Michel Trigault, Michel Bord na Móna. Bord na Móna er et delvis offentlig selskap i Republikken Irland. Det ble opprettet i 1946 som en videreføring av "Turf Development Board, Ltd." som hadde vært virksomt siden 1933. Selskapet er ansvarlig for mekanisert innhøsting av torv fra de store myrområdene sentralt på øya Irland, først og fremst i grevskapene Offaly, Longford og Westmeath og da særlig fra Bog of Allen. Torven brukes i dag i hovedsak til energiproduksjon. Selskapet har hovedkvarter i Newbridge i grevskapet Kildare. Den mekaniserte innhøstingen av torv har ført til at store myrområder nå er ødelagt eller truet av ødeleggelse. Bord na Móna koordinerer de irske myndighetenes kampanje for bevaring av gammelt torv- og myrlandskap. .re. .re er Réunions nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Det administreres av AFNIC, i likhet med .fr og .tf. Registrering. AFNIC tillater ikke ".re"-registrering fra organisasjoner eller personer utenfor Réunion. Individual Thought Patterns. "Individual Thought Patterns" er det femte albumet av det amerikanske death metal bandet Death, utgitt i 1993. Svenske Andy LaRoque, kjent fra King Diamond, var gitarist ved siden av Chuck Schuldiner i studio. .gd. .gd er Grenadas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registrering av domenenavn foregår direkte på andre nivå. Eksterne lenker. G d .gy. .gy er Guyanas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres og styres av Universitetet i Guyanas nettsted. Eksterne lenker. G y Ununpentium. Ununpentium er et midlertidig navn på et kunstig framstilt radioaktivt grunnstoff. Det har det midlertidige kjemiske symbolet Uup og atomnummer 115. Historie. 2. februar 2004 kunne det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Physical Review C rapportere at et forskningsteam med russiske forskere fra Joint Institute for Nuclear Research i Dubna, Russland, og amerikanske forskere fra Lawrence Livermore National Laboratory, hadde framstilt ununpentium og ununtrium. Navnet ununpentium er en midlertidig løsning fra "International Union of Pure and Applied Chemistry" (IUPAC). Det er en kvasi-latinisering av grunnstoffets atomnummer 115, fram til et endelig navn er bestemt. Stoffet er også kjent som eka-vismut. Egenskaper. Man vet foreløpig lite om de kjemiske og fysiske egenskapene, da det bare er framstilt noen få atomer av grunnstoffet. Stoffets plassering i periodesystemet kan imidlertid gi indikasjoner på hvilke kjemiske og fysiske egenskaper det har. Det er forventet å være et metall i fast form ved romtemperatur. Isotoper. Av de 5 isotopene som hittil er kjent er alle ustabile (og dermed radioaktive): 291Uup med halveringstid 1 minutt, 289Uup og 290Uuo med halveringstid 10 sekunder, 288Uup med halveringstid 1 sekund, og 287Uup med halveringstid 0,5 sekund. Ununpentium er i sentrum av den tenkte stabilitetsøya. Selv om man ikke har greid å framstille noen stabile isotoper, er det forutsagt ved hjelp av modeller av stabilitetsøya at stabile isotoper kan bli framstilt. De vil isåfall trenge et «magisk nummer» på 184 nøytroner, noe som vil bli 299Uup. De til nå framstilte isotopene har hatt 176 nøytroner (291Uup) på det meste. CAS-nummer: 54085-64-2 Forekomst. Ununpentium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier. Anvendelse. Bortsett fra til forskningsformål, har ikke ununpentium noe bruksområde per i dag. .ls. .ls er Lesothos nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Eksterne lenker. L s F-34. F-34 er et drivstoff som brukes av Forsvaret. Dette er en blanding av 97% parafin og 3% diesel som er standard blanding for hele Nato. Motoren vil miste ca 30% ytelse ved bruk av F-34 i forhold til diesel. Til gjengjeld så fryser den ikke så lett. Kreasjonismemuseet. Kreasjonismemuseet, på engelsk Creation Museum, er et pseudo- og antivitenskapelig utstillingsenter og «museum» i Petersburg i Kentucky i USA. Det ble åpnet for publikum 28. mai 2007. Det seks mål store senteret tar sikte på å fremme kreasjonisme ved å presentere historien om verden og universet slik de amerikanske ungjord-kreasjonistene tolker skapelsesberetningene i Bibelen. En stor andel amerikanske kristne støtter en bokstavelig fortolkning av Bibelen. De tror at jorda er ung, bare 6000 år gammel, og at den kristne guden skapte alt som beskrevet i fortellingene i 1. Mosebok i løpet av seks dager. Liknende utstillinger. Også i Glen Rose i Somervell County i Texas er det et lite senter for å fremme ungjordkreasjonisme; The Creation Evidence Museum åpnet der i 1984. I perioden 2001-2009 fantes det dessuten en liten temapark med samme budskap i Pensacola i Florida; Dinosaur Adventure Land (DAL) ble etablert av kreasjonisme-forkynneren Kent Hovind. Esker Riada. Esker Riada er en esker på øya Irland. Den strekker seg tvers over øya fra Dublin på østkysten til munningen av elven Claree ved Galwaybukten. Ordet "esker" kommer av det gamle gæliske ordet "eiscir" som betyr «rygg» eller «forhøyning». Esker Riada er mange steder omgitt av myrer, og ryggen av eskeren var i tidligere tider den enkleste veien å ta seg fram over land fra øst til vest. Kelterne kalte også Esker Riada for "An Slí Mór" som betyr «den store veien». Middelalderens irske historieskrivere beskriver en to-deling av Irland fra 100-tallet, i Leth Cuinn og Leth Moga (Conns og Mors haldeler). Det skal ha vært Esker Riada som utgjorde denne grensen mellom nord og sør. Den viktigste ferdselsåren mellom nord og sør var elven Shannon, mens Esker riada altså bandt sammen øst og vest. Klosteret Clonmacnoise ble grunnlagt der eskeren og elven krysser hverandre. Arranmore. Utsikt over østsiden av Arranmore mot fastlandet i Donegal Arranmore (irsk Árainn Mhór, på engelsk også kjent som Aran Island) er en øy nord på vestkysten av øya Irland. Den er den største bebodde øya i grevskapet Donegal, og den nest største i hele Irland. I 2006 hadde øya en befolkning på 528 fastboende (i 1996 var det over 600). Øya var den første øya uten fastlandsforbindelse i Republikken Irland som ble tilknyttet det offentlige strømnettet, de fikk elektrisitet i 1957. Øya var imidlertid blant de siste stedene i Irland som fikk offentlig vannforsyning (på 1980-tallet) og automatisk telefonsentral (på 1990-tallet). Øya ligger 4,5 km utenfor Burtonport, og det går ferge herfra daglig gjennom hele året. Mesteparten av befolkningen på Arranmore bor på sør- eller østkysten av øya. Den største landsbyen på øya er Leabgarrow. Det er et fyr helt nordvest på øya. Arranmore regnes til de irsktalende Gaeltacht-områdene. Om sommeren arrangeres det sommerskole i gælisk på øya. Mizen Head. Mizen Head, helt sørvest på øya Irland Mizen Head, på irsk Carn Uí Néid og tidligere også kjent som Ivaghahalvøya, er en mindre halvøy sørvest på den irske atlanterhavskysten. Den er det sørvestligste punktet på øya Irland. Den ligger i grevskapet Cork i Republikken Irland. Ytterst på halvøya ligger en signalstasjon, en værstasjon og et fyr. Signalstasjonen er i dag et museum. Landsbyene Ballydehob, Goleen og Schull ligger på halvøya. Mizen Head ikke egentlig er det sørligste punktet i Republikken Irland, omtales det ofte som det på samme måte som nordmenn ofte regner Nordkapp for Norges nordligste punkt. Uttrykket "Malin Head to Mizen Head" brukes på samme måte som det norske "Nordkapp til Lindesnes". Dinglebukten. Dinglebuktens lokalisering på øya Irland Dinglebukten er en bukt på øya Irlands vestlige atlanterhavskyst. Bukten lligger i grevskapet Kerry i Republikken Irland. Bukten er om lag 40 km fra åpningen i sørvest til bunnen i nordøst, og er om lag 20 km bred i åpningen og 3 km bred innerst. Nord for bukta ligger Dinglehalvøya og sør for bukta halvøya Iveragh. Elven Maine renner ut i bukta. Havnebyen Dingle ligger på nordsiden av bukten. João d'Espinha. João d'Espinha eller Gao Shensi (født 22. desember 1722 i Vilar Torpim nær Lamego i Portugal, død 10. juli 1788 i Beijing i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ble medlem av jesuittordenen i 1739 og ble ti år etter sendt til Goa i India. I 1751 ble han forflyttet til Kina og ankom først Macao og så Beijing i august 1751. Der ble han etter hvert utnevnt til mandarin. Han var viseprovinsial for jesuittordenen i landet fra 1762 til 1765 og på nytt fra 1775. Det var på denne tid at jesuittordenen ble opphevet med den følge at alle jesuitter i Kina opphørte å være ordensfolk og deres oppgaver ble overtatt av andre prester så snart det lot seg gjøre. Men eks-jesuittene forble stort sett i landet. I 1770 ble pater d'Espinha visepresident for det keiserlige astronomiske byrå og dets president fra 1781. Han ble også utnevnt av biskopen av Macao til generalvikar i Beijing – mot Vatikanets vilje. Roma anså biskop Gottfried Xavier von Laimbeckhofen S.J. som rettmessig leder av bispedømmet. Jurisdiksjonskonflikten var uttrykk for de problemer som Portugals fastholdelse av padroadorettigheter selv etter at Pavestolen hadde forsøkt å regulere ansvarsforholdene i misjonene annerledes. Han døde i Beijing og ble gravlagt på jesuittenes gravsted Zhalan i Beijing. Den italienske sosialrepublikk. Den italienske sosialrepublikk (italiensk:"Repubblica Sociale Italiana" eller RSI) var et tysk lydrike ledet av den såkalte «Duce» og utenriksminister Benito Mussolini under andre verdenskrig. RSI kontrollerte bare de områdene i Nord-Italia som den tyske hæren til enhver tid kontrollerte. Statsdannelsen ble uformelt også kalt Salò-republikken ("Repubblica di Salò") etter byen Salò, en liten by ved Gardasjøen hvor Mussolini etablerte seg. Den italienske sosialrepublikk var den andre og siste fascistiske italienske staten. Bakgrunn. Etter den allierte landgangen på Sicilia i juli 1943 og etter at Italia hadde lidt flere nederlag i andre verdenskrig, kalte Mussolini 24. juli 1943 sammen Det store rådet, som imidlertid vedtok mistillit mot Mussolini, med blant andres Mussolinis svigersønn Galeazzo Cianos stemme. Neste dag ble "Il Duce" fjernet fra regjeringen av kong Viktor Emanuel III og arrestert. De nye italienske makthaverne under ledelse av den nye statsminister Pietro Badoglio innledet hemmelige forhandlinger med de allierte og forberedte en kapitulasjon overfor de allierte. En forutsetning fra de alliertes side for å akseptere dette, var at Italia ikke bare skulle forlate aksemaktene, men også erklære Tyskland krig. I denne situasjonen iverksatte Tyskland Operasjon Achse og styrket sitt militære nærvær vesentlig i Italia. Den 3. september ble det undertegnet et våpenhvileavtale mellom Italia og de allierte. Mussolini forlater Hotel Campo Imperatore I mellomtiden ble Mussolini først plassert på øya Ponza og 7. august ble han plassert i flåtebasen på Maddalenaøyene. I slutten av august ble han flyttet til Hotel Campo Imperatore i byen Gran Sasso i Abruzzo. Her ble han 12. september «befridd» gjennom "Unternehmen Eiche" («Operasjon eik») fra fangenskapet av tyske Waffen SS fallskjermtropper ledet av Otto Skorzeny. Skorzeny tok med Mussolini til den tyske marinebasen Pratica di Mare, sørvest for Roma og ble deretter flyss til Wien, og videre dagen etter til München. Den følgende dagen ble han fløyet til Hitlers førerhovedkvarter Wolfsschanze ved Rastenburg hvor han ble bedt av Hitler om å danne en vennligsittet italiensk regjering. Den magesår-syke og utslitte Mussolini vegret seg først, men etter en kort tids nøling godtok han dette, og tyskerne kunngjorde det nye regimet over Radio Roma 15. september. 18. september holdt Mussolini en radiotale fra München som inneholdt lite annet enn at statskuppet mot ham hadde mislyktes og at han kom tilbake. Etablering. Selv om Mussolini ønsket å vendte tilbake til Roma, motsatte tyskerne denne tanken på grunn av nærheten til frontlinjen og av frykt for at det kunne utløse opprør blant befolkningen om han kom tilbake til Roma. Han ble fløyet tilbake til Italia 27. september, og ble installert i Villa Feltrinelli i Gargnano utenfor den lille byen Salò ved Gardasjøen i Nord-Italia. Han hadde med seg som medarbeidere den gjenværende delen av den harde kjernen i fascistpartiet som han selv ikke tidligere hadde skjøvet fra seg. Samtidig så tyskerne sin anledning til å kreve at de områdene som hadde blitt italienske etter første verdenskrig på Østerrikes bekostning, skulle tilbakeføres og innlemmes i Det stortyske rike. Områdene Sør-Tirol, Trieste og Istria ble derfor overlevert til Tyskland. Store deler av Midt-Italia, inklusive Roma, ned til Gustavslinjen var under direkte styring av Albert Kesselring. Organisering. Det var viktig for Mussolini å umiddelbart markere at statsdannelsen var noe mer enn en skyggeregjering foran en tysk okkupasjonsmakt. Men tyskerne så med stor mistro på fascistenes evne til å styre eget territorium. Mussolini ble både statsoverhode og regjeringssjef i den nye statsdannelsen, og regjeringen inneholdt stort sett tidligere mer eller mindre vellykkede medarbeidere av Mussolini. De fleste som stemte mot Mussolini på mistillitsvoteringen 24. juli hadde gått i dekning, men en del av dem ble senere arrestert og noen befant seg allerede i tysk varetekt, som grev Ciano. Disse ble 8. januar 1944 stilt for retten for høyforræderi, selv om de i realiteten bare hadde deltatt i en avstemning som Mussolini selv ønsket. Fem av de seks tiltalte ble dømt til døden, herunder Mussolinis egen svigersønn, grev Ciano. Dødsdommene ble fullbyrdet dagen etter, ved at de dødsdømte ble plassert bundet til stoler med ryggen til eksekusjonspelotongen. Bilder som ble tatt av de tilstedeværende SS-folkene, viser grev Ciano som klarte å vri seg rundt og ser sine bødler inn i øyene. Departementer. Selv innenfor sitt kjerneområde på Posletten hadde RSI begrenset myndighet. Og det at departementene både hadde begrenset myndighet og lå spredt omring innen RSIs område, gjorde koordinering og et selvstyre i tillegg langt vanskeligere. De viktige, men omstridte innenriksdepartementet, som blant annet hadde ansvaret for den indre sikkerhet, lå i Maderno, nabokommunen til Gargnano hvor Mussolini oppholdt seg. Videre lå utenriksdepartementet og propagandadepartementet i Saló, finansdepartementet i Verona, utdanningsdepartementet i Padova og departementet for offentlige arbeider i Venezia. Det reelle styret var imidlertid via den tyske ambassadøren, som oppholdt seg like sør for Mussiolini, sammen med SS-generalen Karl Wolff, som styrte innenriksminister Buffarino Guidi. Væpnede styrker. Det var et vanskelig arbeid å etablere egne væpnede styrker for Den Italienske sosialrepublikk, da en stor del av de militære var internert av tyskerne i 1943. Videre var mange italienere sendt i tvangsarbeid i Tyskland, og få ønsket å delta i krigen. RSI ble så desperat at den ga amnesti for innsatte i fengsler om de vervet seg til hæren, samtidig som det ble innført dødsstraff for dem som motsatte seg innkalling. Hær. 16. oktober 1943 ble det undertegnet en protokoll i Hitlers hovedkvarter i Rastenburg, hvor Tyskland aksepterte at RSI etablerte en egen hær på fire divisjoner. Totalt ville dette ha utgjort mann. I juli året etter var den første av disse fire divisjonene kla, og ble sendt til fronten. "Armégruppe Liguria" ble etablert i desember 1944 og var en kombinert hær bestående av italienske og tyske styrker under kommando av Alfredo Guzzoni. Flyvåpen. Videre eksisterte det et lite flykorps, Aeronautica Nazionale Repubblicana (ANR), som var organisert i 3 kampgrupper, 1 lufttorpedobombergruppe, 1 bombergruppe og andre transport- og mindre enheter. ANR kjempet sammen med det tyske Luftwaffe i Nord-Italia. Tyskerne prøvde å få dette korpset oppløst, slik at pilotene kunne bli overført til Luftwaffe, uten å lykkes. I 1944 ble alle tyske kampgrupper trukket ut av nord-Italia på grunn av den allierte framgangen i Vest-Europa som begynte å true selve Tyskland. ANR-gruppene var da alene og sterkt tallmessig underlegne i forhold til de allierte luftstridskreftene. Marine. Det var kun en liten del av det italienske marine som valgte å slutte seg til RSI. Denne opprettet Den nasjonale republikanske marinen (Marina Nazionale Repubblicana eller MNR) som utgjorde bare 1/20 av den italienske marinen og besto av fire motortorpedobåter (Motoscafo Armato Silurante eller MAS), to ubåtjagere og enkelte andre lette fartøyer. Det var også fem miniubåter som var stasjonert i nord-Italia og fem i Romania ved Svartehavet. De fem som var i nord-Italia valgte å slutte seg til MNR. På grunn av betalingsproblemer ble bare fire av de som var i Svartehavet returnert til RSI. Paramilitære enheter. Da det fascistiske regimet falt i Italia, medførte det at Den frivillige milits for nasjonal sikkerhet (MVSN) ble oppløst, og i stedet ble den nasjonale republikanergarden (Guardia Nazionale Repubblicana eller GNR) etablert, og de såkalte Svarte brigader (brigate nere) oppsto, direkte underlagt forsvarsminister Rodolfo Graziani. De 40 Svarte brigader besto av tidligere medlemmer av MVSN, tidligere Carabinieri, tidligere soldater og medlemmer av Det italienske afrikapoliti og andre som fortsatt var lojale til det fascistiske styret. Sammen med sine kolleger i Schutzstaffel (SS), utførte Svarte brigader en rekke grusomheter i kamp mot den italienske motstandsbevegelsen og politiske fiender. Fra august 1944 ble disse enhetene integrert i hæren. Politikk. Mussolini ønsket en revitalisering av fascismen gjennom denne statsdannelsen gjennom en serie radikale prosjekter, som sto i kontrast til den politikken som han hadde ført tidligere. Han lovet et ny start for den italienske folket om han fikk en ny sjanse og innførte en rekke populistiske tiltak. Mussolini hevdet at han aldri hadde forlatt sin venstreorientering og at han hadde planer om nasjonalisering av eiendommer i 1939–1940, men hadde måtte utsette dette av taktiske årsaker på grunn av krigen. På en partikongress under ledelse av Alessandro Pavolini i Verona 14. november 1943, den eneste som ble avviklet i RSI, ble det bestemt at de skulle stå for «en tredje vei» mellom kapitalisme og marxistisk sosialisme. I tråd med dette ble det innført lover for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført ett system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er dette i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mussolini gjorde ingenting for å redde de rundt 8 000 jødene som ble bortført fra Nord-Italia under Den italienske sosialrepublikkens område. Dette tallet hadde dog vært høyere dersom ikke disse aksjonene delvis ble sabotert av både sivile og militære, samt den katolske kirke. Opphør. Området skrumpet inn som følge av det allierte felttoget gjennom Italia. Statsdannelsen gikk delvis selv i oppløsning etter partisanopprøret 25. april 1945 og den allierte offensiven som startet samtidig. Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og regjeringsmedlemmene Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasomma, Paolo Zerbino og Archille Starace forsøkte å flykte til Sveits, men ble tatt av italienske partisaner. Disse ble 27. april 1945 henrettet ved arkebusering av partisanene. Likene ble fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på "Piazzale Loreto". Eksterne lenker. Italienske sosialrepublikk Pensjon. Pensjon er en betegnelse for en rekke offentlige og private ytelser som har det til felles at de skal gi kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt eller mangel på slik inntekt enten ved varig yrkeshemmende sykdom ("uførepensjon") eller ved oppnådd avtalt alder ("alderspensjon"). Norge. Folketrygdsystemet i Norge dekker behov i de fleste livsfaser. Som pensjonsordning dekker den alder ved alderspensjon og uførhet ved uførepensjon. De offentlige pensjonene administreres av NAV. NAV administrerer også dagpenger under sykdom (sykepenger), yrkesskadetrygd og attføringspenger av forskjellig slag. For å få full alderspensjon i Norge kreves det at en har bodd i landet i 40 år fra og med det kalenderåret en fylte 17 år. Ordinær pensjonsalder er 65 år. Tjenestepensjoner ble først innført for offentlig ansatte, og tilsvarende ordninger finnes i mange private bedrifter. Tjenestepensjoner med skattefordel kan være foretakspensjoner (ytelsesspensjoner) eller innskuddspensjoner, og utbetales fra fylte 65 år. Etter innføringen av obligatorisk tjenestepensjon (OTP) i 2006, vil de aller fleste få utbetalt noe tjenestepensjon. De fleste nye tjenestepensjonsordningene som er opprettet etter innføringen av OTP, er innskuddspensjoner. En annen ordning er Avtalefestet pensjon (AFP), som finansieres av arbeidsgiverne og staten i fellesskap. AFP ble første gang innført i 1989 med pensjonsalder 66 år. Pensjonsalderen er gradvis blitt redusert og er i dag 62 år. Tjenstepensjon kan ytes i henhold til avtale direkte fra foretaket ("pensjon over drift"), ved at bedriften oppretter en pensjonskasse eller ved at bedriften inngår en avtale om pensjonsforsikring med et livsforsikringsselskap. Trygghet at det finnes penger tilgjengelig når det enkelte medlem av pensjonsordningen skal få utbetalt den pensjon som vedkommende har opptjent, sikres oftest ved at pengene innbetales til livsforsikringsselskapet eller pensjonskassen, men kan også sikres med bruk av tradisjonell pantsikring eller garanti. Særaldersgrenser for særskilte yrkesgrupper gir mulighet til pensjonering før fylte 67 år. Fra 01.01.2011 innføres pensjonsreformen med ny fleksibel alderspensjon i Norge. Philosophiæ naturalis principia mathematica. a> på et eksemplar av hans "Philosophiae naturalis principia mathematica". "Philosophiae naturalis principia mathematica" (latin: «matematiske prinsipper for naturlig filosofi», ofte forkortet til "Principia" eller "Principia Mathematica") er et verk i tre bind av Isaac Newton som ble utgitt 5. juli 1687. Det inneholder formuleringen av det som har blitt kjent som Newtons bevegelseslover, som la grunnlaget for klassisk mekanikk og også Newtons universelle gravitasjonsteori. Han utledet også Keplers lover for planetenes bevegelser, som tidligere bare hadde vært empirisk fastslått. Gjennom formuleringen av sine teorier om fysikk, hadde Newton levert viktige bidrag til utviklingen av en gren av matematikken som senere har blitt kjent som "kalkulus" eller "matematisk analyse". Det analytiske matematiske språket ble imidlertid i liten grad brukt i "Principia", her formulerte Newton sine bevisføringer som geometriske argumenter i den euklidske tradisjonen. Det er i verket "Principia" at Newton uttrykker sin berømte "Hypotheses non fingo" («Jeg danner ingen hypoteser.»). Begynnelsen til den vitenskapelige revolusjon. a> sveiper over en like stor flate på like lang tid. Nikolaus Kopernikus hadde for alltid flyttet jorden bort fra universets sentrum med den heliosentriske teorien som han presenterte bevis for i "De revolutionibus orbium coelestium" ("Om verdenshimmellegemenes bevegelser") som kom ut i 1543. Systemet ble fullført da Johannes Kepler skrev sin bok "Astronomia nova" ("En ny astronomi") i 1609, og presenterte bevis for at planetene beveger seg i elliptiske baner som har solen som det ene brennpunktet, og at planetene ikke beveger seg med jevn hastighet langs denne banen. Derimot varierer farten slik at en linje mellom solen og en planet (baneradien) vil dekke et like stort areal i løpet av et gitt tidsrom, uavhengig av avstanden mellom sola og planeten. Planetens omløpshastighet er altså høyere jo nærmere den er sola. Dette er essensen i Keplers første og andre lov. Til dette la han ti år senere til en tredje lov, publisert i det ellers lite bemerkelsesverdige verket "Harmonices Mundi" (Verdens harmonier). Denne tredje loven sier at middelradien i tredje potens og kvadratet av omløpstiden er proporsjonale. Grunnlaget for den moderne dynamikken ble lagt i Galileo Galileis bok Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialog om verdens to hovedsystem) fra 1632, hvor begrepet treghet (at legemer motsetter seg endring av bevegelsestilstanden) var underforstått og ble tatt i bruk. (Bevegelseslovene skulle imidlertid ikke bli formulert i sin presise form før Newton gjorde det i "Principia"). Galileos eksperimenter med kulers bevegelse på skrått underlag hadde også gitt presise matematiske forhold mellom tid og akselerasjon, hastighet og distanse for legemer i jevn bevegelse eller som var utsatt for jevn akselerasjon. René Descartes hadde i sin bok "Principia philosophiae" fra 1644 erklært at legemer bare kan virke på hverandre gjennom berøring. Dette var et prinsipp som fikk folk, inkludert ham selv, til å lage hypoteser om et universelt medium som kunne formidle fenomen som lys og gravitasjon, den såkalte eter. En annen feil Descartes begikk var i hans forståelse av sirkulære bevegelser, men her bar hans feiltakelser frukt ved at de fikk andre til å se på sirkelbevegelse som et problem som bygget på treghet. Christiaan Huygens skulle løse dette problemet på 1650-tallet, selv om han ikke publiserte sin lov om sentrifugalkraften før langt senere. Huygens var forøvrig på linje med Descartes i teorien om at lys forplantet seg gjennom en eter som en slags bølge, og havnet i diskusjon med Newton som mente lys var en slags partikler. I dag vil man si at det ikke er mulig å oppfatte lyset som enten bølge eller partikkel uten å gå nærmere inn på hvordan lysfenomenet opptrer. Newtons rolle i den vitenskapelige revolusjon. Newton hadde studert disse bøkene, eller i noen tilfeller sekundære kilder som bygget på dem. Notater fra disse studiene ble senere publisert som "Quaestiones quaedam philosophicae" (spørsmål om filosofi). Det var i denne perioden (1664–66) at han skapte grunnlaget for den matematiske analysen og gjorde sine første eksperimenter med fargenes optiske egenskaper. Han tok også to avgjørende steg innenfor dynamikken. For det første analyserte han kollisjonen av to legemer og deduserte helt korrekt at massesenteret forblir i jevn bevegelse (altså at summen av momentum blir bevart). For det andre gjorde han sin første analyse av sirkulær bevegelse, men gjorde den feilaktige antakelsen at det måtte eksistere en sentrifugal (mot)kraft. På dette tidspunkt hadde han fortsatt ikke forstått betydningen av treghet som mekanisk begrep. Han oppsummerte sitt arbeide i et notat han kalte «The lawes of Motion» (må ikke forveksles med hans senere formuleringer av bevegelseslovene). I løpet av de følgende årene publiserte han sine eksperimenter med lys og fargeteorien disse resulterte i. Han fikk overveldende positiv respons, men havnet uunngåelig nok i vitenskapelige ordskifter med blant andre Robert Hooke, noe som tvang ham til å gjennomtenke og spisse teoriene sine så langt at han allerede på 1670-tallet hadde formulert flere avsnitt av det som senere ble boken "Opticks" (publisert i 1704). Han skrev også bruddstykker om matematisk analyse i forskjellige notater og brev, blant annet i to brev til Leibniz. Han ble medlem av Royal Society, og ble den andre lucasianske professor i matematikk (etter Isaac Barrow) ved Trinity College i Cambridge. I 1665, året for den store pesten i London, skal Newton allerede ha fått sin legendariske åpenbaring under epletreet. Hans analyse av fenomenet gravitasjon fikk ham til å sette Keplers tredje lov inn i sin egen (fortsatt litt forvirrede) derivasjon av sentrifugalkreftene, og han konkluderte at gravitasjonsstyrken avtar med kvadratet av avstanden. a>I 1674 skrev Hooke et brev til Newton, og det var gjennom dette brevet at Newton for første gang forsto hvilken rolle "treghet" spilte i sirkulære bevegelser. På grunn av tregheten vil et legeme i bevegelse i utgangspunktet bevege seg i en rett linje, det må være en kraft som trekker inn mot sirkelens sentrum for at det skal være en sirkelbevegelse. Som svar tegnet og beskrev Newton en forseggjort trajektorisk bane for et legeme som i utgangspunktet bare hadde tangentiell bevegelse, hvor legemet beveget seg i en spiralbane inn mot sentrum. Hooke la merke til denne feilen og rettet den, og sa at med kraften som det inverse kvadratet av avstanden ville den korrekte banen bli en ellipse. Hooke offentliggjorde så denne utvekslingen ved å lese både Newtons brev og sin egen rettelse høyt for Royal Society i 1676. Newton forsvarte seg med å beskrive baner for mange andre slags sentralkrefter, og viste med dette at han behersket metoden. I en samtale med Christopher Wren i 1677 skjønte Newton at Wren hadde kommet fram til den inverse kvadratloven på akkurat samme måte som han selv hadde. Det var imidlertid ikke bare matematisk analyse som førte Newton fram til disse erkjennelsene. Også hverdagslige observasjoner, som at man kan rotere enn bøtte full av vann uten at vannet renner ut, ga innsikt i hvordan krefter virker inn på legemer i bevegelse. Eksemplet med den roterende bøtten brukte han også senere i "Principia". I 1681 ble det observert en komet som passerte solen og vendte tilbake. Astronomen John Flamsteed forsto at det var dette som hendte, mens de fleste av samtidens vitenskapsmenn trodde det måtte være snakk om to kometer, en som forsvant forbi solen og en som kom i motsatt retning. Brevvekslingen mellom Newton og Flamsteed i etterkant av dette viser at Newton på dette tidspunkt ennå ikke hadde forstått gravitasjonsprinsippets universelle betydning. Skriving og publisering. a>s egen kopi av hans "Principia", med håndskrevne rettinger til andreutgaven. I august 1684 besøkte Edmund Halley Newton i Cambridge. Han hadde da gjenoppdaget den inverse kvadratloven ved å sette Keplers lover inn i Huygens formel for sentrifugalkraft. Halley hadde hatt en samtale med Wren og Hooke i januar, hvor Hooke hadde gjort krav på å ha utledet kvadratloven, og også alle lovene for planetbevegelser. Wren var ikke overbevist, og ettersom Halley ikke hadde lykkes med denne utledningen selv bestemte han seg for å spørre Newton. Newton sa at han allerede hadde gjort utledningene, men ikke kunne finne notatene sine. Samsvarende referat av dette møtet finnes fra Halley og Abraham De Moivre som Newton hadde betrodd seg til. I november 1684 mottok Halley en avhandling på ni sider fra Newton, kalt "De motu corporum in gyrum" (Om bevegelsen til legemer i bane). Der ble Keplers tre lover utledet ved hjelp av loven om at gravitasjonsstyrken avtar med kvadratet av avstanden, og generalisert i kjeglesnitt. Det utvidet dynamikkens metodologi ved å legge til løsningen av problemet med et legeme som beveger seg gjennom et medium som gjør motstand. Etter et nytt besøk hos Newton, la Halley disse resultatene fram for Royal Society 10. desember (juliansk kalender). Newton overbrakte også selv resultatene til Flamsteed, men insisterte på å revidere manuskriptet sitt. Det var disse viktige revisjonene, spesielt om treghetsbegrepet, som i løpet av det neste halvannet år langsomt utviklet seg til "Principia". Flamsteeds bidrag, gjennom å jevnlig levere observasjoner om planetenes bevegelse, var svært nyttige i denne perioden. Teksten til den første av de tre bindene ble presentert for Royal Society i slutten av april i 1686. Hookes krav om å ha vært først ute med disse oppdagelsene førte til noen forsinkelser, men i juni ble Samuel Pepys, som president for selskapet, autorisert til å lisensiere den for publisering. Beklageligvis hadde Royal Society nettopp brukt opp hele sitt publiseringsbudsjett på et verk om fiskens historie, så de opprinnelige kostnadene ved publisering ble båret av Edmund Halley. Verket forelå komplett neste år, den tredje boken ble publisert sommeren 1687. Andreutgaven kom 30. juni 1713, den var redigert av Roger Cotes, professor i astronomi ved Trinity, og hadde også korrekturbidrag fra Firmin Abauzit og David Gregory. Tredjeutgaven kom 25. mars 1726. Prefatio. En side fra Newtons "Principia"Det var kanskje kraften i "Principia", som på en økonomisk måte forklarte så mange aspekt om den naturlige verden, som gjorde at Newtons metode nærmest ble synonymt med begrepet «fysikk», selv slik fysikken blir praktisert 350 år etterpå. I dag kaller vi de to aspektene Newton understreker for "analyse" og "syntese". "Principia" er et verk i tre bind, men består egentlig av to bøker, hvor den første var så omfattende at den ble delt i to bind. De tre bindene er Definitiones. Rekkefølgen av definisjoner som brukes for å forklare dynamikk i "Principia" er nøyaktig den samme som brukes i alle lærebøker i dag. Newton gir åtte definisjoner. Først framsetter han definisjonen av masse. Denne ble så brukt til å definere «mengden av bevegelse» ("Quantitas Motum") som vi i dag benevner som bevegelsesmengde (av og til kalt impuls) (definisjon II), og treghetsprinsippet hvor masse erstatter det kartesiske begrepet "indre kraft"(III). Dette bereder så grunnen for å introdusere "krefter", som kan forandre et legemes bevegelsesmengde.(IV) De fire siste definisjonene er presiseringer av hvordan krefter og masse virker innenfor endring ("akselerasjon") av sentrifugale bevegelser. Etter disse åtte definisjonene følger et «Scholium», hvor han "ikke" definerer tid, rom, sted og bevegelse (Tempus, Spatium, Locum et Motium) siden dette er «kjent for alle». Han introduserer istedet begrepene «absolutt, sann og matematisk tid», «absolutt rom» og «absolutt bevegelse» («Tempus Absolutum, verum, et mathematicum», «Spatium Absolutum» og «Motus Absolutus»). Axiomata, sive Legus Motus. Etter definisjonene følger kapittelet "Axiomata, sive Legus Motus" (Aksiom eller bevegelseslover). Det er her vi finner Newtons bevegelseslover, som han formulerer som Disse lovene danner utgangspunktet for den klassiske mekanikken, og brukes fortsatt i pedagogiske framstillinger, selv om de moderne formuleringene er ganske forskjellige fra Newtons. Newtons "LEX II" formuleres for eksempel gjerne i dag som For moderne formuleringer av de andre lovene, se Newtons bevegelseslover. Til hver av lovene følger en kortere forklaring, før han i resten av dette kapitlet utleder konsekvensene av sine bevegelseslover, i form av seks "korrolat" og et "scholium". De moto corporum. "De moto corporum" (Om legemers bevegelse) må betraktes som hoveddelen av verket. Denne delen strekker seg gjennom resten av første bind og hele andre bind. Newton bruker her bevegelseslovene på forskjellige legemer i bane, og på legemer som blir utsatt for forskjellige former for friksjon. Newton bruker et formalistisk oppsett i klassisk euklidsk logisk form, med "lemma", "korrolat" og "scholia". "De moto corporum" er inndelt i tilsammen 23 seksjoner, 14 i det første bindet og 9 i det andre. De mundi systemate. Det tredje bindet består av essayet "De mundi systemate" (Om verdens system). Det er et essay om den universelle gravitasjon som bygger på framleggene i de første bøkene og bruker dem på bevegelsene som kan observeres i solsystemet – regularitetene og irregularitene i månens kretsløp, utledningene av Keplers lover, appliseringer på bevegelsene til Jupiters måner, til kometer og til tidevannet (mange av disse dataene kom fra John Flamsteed). Bindet tar også i betraktning den harmoniske oscillator i tre dimensjoner, og lover for bevegelse under forskjellige krefter. Det matematiske språket. Newton bruker klassisk euklidsk geometri til å formulere sine matematiske bevis og argumentasjonsrekker i "Principia". Dette synes underlig, ettersom et flertall av matematikerne på 1600-tallet hadde tatt i bruk analytisk geometri. Newton selv hadde brukt analytisk geometri i tidligere avhandlinger. Hans tidlige notater tyder på at Newton faktisk behersket analytisk geometri før han lærte seg den euklidske geometrien. Noen senere kommentatorer har foreslått at Newton tok i bruk euklidsk bevisførsel som et retorisk poeng for å vise hvor enkelt hans oppdagelser fulgte av den greske tradisjonen. I dag spekuleres det også om Newton bevisst førte et vanskelig matematisk språk i verket sitt for å unngå diskusjoner med andre vitenskapsmenn eller myndighetene. Den euklidske geometriens matematiske språk er i regelen ikke godt nok kjent for dagens fysikere til at de klarer å følge Newtons argumentasjonsrekker i "Principia". Det matematiske språket skal ha forvirret Richard Feynman så mye at han prøvde å utvikle nye euklidske bevisføringer. Et av de siste større arbeidene Subramanyan Chandrasekhar gjorde før sin død i 1995 var å oversette "Principia" til moderne matematisk språk slik at også dagens fysikere skulle kunne lese og verdsette verket som la grunnlaget for moderne fysikk. Mottakelse. Etter at den opprinnelige disputten med Hooke om hvem som hadde vært først ute med ideene var avklart, fikk Newtons "Principia" en god mottakelse i datidens vitenskapelige kretser. Framstillingen av "dynamikken" i de første to bøkene var så konsistent og selvforklarende at det øyeblikkelig ble akseptert. John Locke henvendte seg til Huygens og spurte om man kunne stole på den matematiske bevisføringen, og ble forsikret om dens riktighet. Gravitasjonsteoriens konsept med en kraft som øvde tiltrekking på avstand fikk en kjøligere mottakelse. I sine notater hadde Newton skrevet at den inverse kvadtratloven utgikk naturlig fra materiens struktur. Denne setningen trakk han tilbake i den publiserte utgaven, hvor han erklærte at planetenes bevegelser var konsistente med kvadratloven, men ikke ville spekulere i opprinnelsen til loven. Huygens og Gottfried Leibniz bemerket at loven ikke passet sammen med begrepet "eter". Fra en kartesisk synsvinkel måtte dette derfor være en feilslått teori. Newtons forsvar har senere blitt brukt av mange berømte fysikere – han påpekte at teoriens matematiske form måtte være korrekt siden den kunne forklare alle dataene, og nektet så å spekulere videre om gravitasjonskreftenes grunnleggende natur ("Hypotheses non fingo"). Mengden av fenomen som kunne organiserer ved hjelp av Newtons teori var så imponerende at de fleste yngre vitenskapsmenn («filosofer» etter datidens begrepsbruk) raskt begynte å bruke metodene og begrepene fra "Principia". Principia betraktes ofte som det menneskelige intellekts største triumf gjennom alle tider. Tross verkets omfang og hvor vanskelig tilgjengelig det var, ble Newton likevel umiddelbart berømt og voldsomt respektert som fysiker, matematiker og vitenskapsmann......Selve formen Principia ble skrevet på, måten Newton systematisk argumenterte og utledet sine slutninger, ble malen på hvordan vitenskapelig produksjon skulle utføres. Originale kopier. Flere større boksamlinger har førsteutgaver av "Philosophiæ naturalis principia mathematica", blant andre Sekundær litteratur. Deler av artikkelen er basert på en oversettelse av artikkelen fra engelsk wikipedia som oppgir følgende kilder. New Britain. Topografisk kart over New Britain New Britain (tidligere Neu Pommern) er den største øya i Bismarckarkipelet, tilhørende Papua Ny-Guinea. New Britains areal er 37 800 km², i år 2000 var det 404 873 innbyggere på øya. Før første verdenskrig var øya kontrollert av Tyskland, og ved utbruddet av krigen ble den erobret av australske soldater. I 1942 ble øya erobret av japanske soldater som kontrollerte øya inntil 1944. New Ireland (øy). New Ireland markert med rødt New Ireland er en øy i Bismarckarkipelet, tilhørende Papua Ny-Guinea. New Ireland Province er en øyprovins lokalisert i det nordøstlige hjørnet av nasjonalstaten Papua Ny-Guinea. Den største øyen i provinsen heter New Ireland. Totalt landområde for provinsen er rundt 9600 km². Provinsen har en befolkning på rundt 118 000 ifølge offisiell befolkningsstatistikk fra 2000. Provinshovedstaden heter Kavieng, og er lokalisert helt nord på øyen New Ireland. New Ireland er også kjent som "Niu Ailan" på Tok Pisin, som er et ny-melanesisk pidgin språk. Geografi. Topografisk kart over New Ireland. I tillegg til hovedøyen New Ireland, består provinsen av en rekke mindre øyer og øygrupper, som Saint Matthias gruppen (Mussau og Emirau), New Hanover (også kalt Lavongai), Dyaul, Tabar gruppen (Simberi, Tatau og Tabar), Lihir gruppen, Tanga gruppen og Feni gruppen (Ambitle og Babase). Øyen New Ireland er rundt 350 km lang og på det smaleste er øyen rundt 11 km bred. Øyen er av vulkansk opprinnelse. I innlandet, spesielt i det sentrale og sørlige New Ireland, kan fjelltoppene komme opp i rundt 1000 meter. Mellom øyene i provinsen er båt- og flytransport de vanligste kommunikasjonsmidlene. Mellom Kavieng og Namatanai er hovedferdselsåren det som kalles East Coast Road eller Boluminski Highway. Veien ble først døpt til Kaiser Wilhelmstrasse, men i 1921 ble det offisielle navnet endret til East Coast Road. Da Papua Ny-Guinea fikk sin uavhengighet i 1975, ble navnet igjen offisielt endret til Boluminski Highway etter Franz Boluminski, den tyske distriktsoffiseren som startet byggingen av veien mellom 1910 og første verdenskrig. Per i dag er veien kjørbar fra Kavieng til noen kilometer syd for Namatanai, hvor veinettet er dårligere utbygget. Flomelver, tropiske regnskyll og manglende vedlikehold gjør veistrekningen fra Namatanai og sydover vanskelig å forsere til tider. Veien langs østkysten har også avstikkere til vestsiden av øya, men veinettet på vestkysten av New Ireland er mindre utbygd enn på østkysten. Fra østkysten kan man kjøre over fjellet til vestkysten fra Fangalawa, en veiforbindelse som ble ferdigstilt sent på 1970-tallet. Lengre syd på østkysten, ved Dalom, er en relativt ny veiforbindelse også opprettet mellom Dalom og et innlandsplatå som heter Lelet. Lengre syd ved Karu kan man krysse over til vestkysten, der veien deler seg og følger kysten nord- og sydover. Ved Namatanai leder en vei over til vestkysten, der man kan chartre båt til Duke of York øyene og naboprovinsen East New Britain. Vegetasjonen i New Ireland Province er variert. Langs kysten preger mange steder store oljepalme- og kokosnøttplantasjer landskapet, mens innlandet generelt er preget av fjell og daler med tykk regnskog. Innimellom, og spesielt i og rundt bosettinger, er vegetasjonen preget av svedjebruk. Enkelte steder, slik som rundt Kavieng og enkelte steder i sør, preges landskapet også av gressmarker. Klimatisk kan året deles i to faser, som kontrolleres av vindretningen. Fra november til slutten av mars dominerer den nordvestige monsunen, en tid som kalles «tiden for regn», mens resten av året dominerer det som kalles «tiden for sol» og som domineres av sørøstlig vind. Det faller mye regn i perioder, også i den såkalte «tiden for sol» (mellom 100 og 140 mm), og luftfuktigheten er høy året rundt med rundt 80 % i snitt rundt klokken 09:00 om morgenen og rundt 75 % i snitt rundt klokken 03:00 om natten Nærheten til ekvator og havet rundt øyene gir en behagelig temperatur de fleste steder, der den årlige gjennomsnittstemperaturen i lavlandet ved havnivå ligger på litt over 27 ºC. Forskjellen mellom det årlige gjennomsnittet og gjennomsnittstemperaturen i den kaldeste og varmeste måneden er tilnærmet ubetydelig. Historie. Arkeologiske utgravninger viser at New Ireland har vært bebodd av mennesker i nærmere 40 000 år. Nyere arkeologiske funn av keramikk som kalles "Lapita" i provinsen tyder også på at en ny befolkning entret provinsen for rundt 3000 år siden. Det gjenstår fortsatt mye arkeologisk arbeid for å avdekke bosetting og folkevandringer i dette området, men en hypotese er at lapitakeramikk kom med en migrasjonsbølge som antas å ha startet rundt Taiwan og som har beveget seg syd og østover gjennom Filippinene, Indonesia, gjennom Papua Ny-Guinea og utover i øygruppene øst og nordøst for fastlandet. I historisk tid er hollandske oppdagere de første europeere som først gjorde seg kjent i farvannene rundt New Ireland i 1616. De seilt langs østkysten av øyen og antok at New Ireland var en landmasse som hang sammen med det som i dag er naboprovinsen East New Britain i vest. Det britiske oppdageren Philip Carteret konstaterte i 1767 at New Ireland var en egen landmasse separert fra New Britain, og gav det som i dag er kjent som New Ireland navnet "Nova Hibernia". En spektakulær, men tragisk begivenhet i New Irelands historie fant sted sent på 1870- og tidlig 1880-tallet da en svindler ved navn Marquis de Rays forsøkte å etablere en fransk koloni kalt La Nouvelle France i provinsen. De fire båtene "Chandernagore", "Génil", "India" og "Nouvelle Bretagne" fraktet henholdsvis 82, 32, 340, 150 svindlede kolonisatorer pluss mannskap. Kolonisatorene gikk i land sør på New Ireland, og møtte umiddelbart store problemer i form av sykdommer, mangel på mat og medisiner, fiendtlige innbyggere, samt problemer med å etablere jordbruk i et tropisk klima. Mellom 100 og 150 av kolonisatorene døde på New Ireland. Misjonsaktiviteten i provinsen startet i 1877, anført av metodisten George Brown, og etter påtrykk fra blant annet tyske handelskompanier som opererte i området, koloniserte Tyskland området i 1886 og gav området navnet Neu-Mecklenburg. Området ble dermed administrativt en del av det området som ble kalt German New Guinea, og som omfattet også den nordlige delen av det som i dag heter Papua Ny-Guinea. Deler av den tyske koloniale arven ser vi igjen i en rekke stedsnavn samt i en del tyske ord som har funnet veien til Tok Pisin språket. I de tidlige stadier av første verdenskrig tok australske styrker kontrollen over de tidligere tyske områdene, og i 1921 ble New Ireland del av et mandatområde administrert av Australia. I 1941 ble New Ireland okkupert av japanske invasjonsstyrker og forble på japanske hender til slutten av andre verdenskrig i 1945. Etter andre verdenskrig startet en administrativ enhet kalt A.N.G.A.U. ("Australian New Guinea Administrative Unit") gjenoppbyggingen av landsbyer, jordbruksarealer, kokosnøttplantasjer og veier. Dette arbeidet ble videreført fra midten av 1946 av den sivile administrasjonen. Etter krigen fortsatte den australske koloniadministrasjonen sitt styre frem til Papua Ny-Guinea fikk sin uavhengighet september 1975. Befolkning. Innbyggerne på New Ireland, som ved folketellingen i 2000 utgjorde rundt 118 000, bor i hovedsak i små landsbyer lang kysten. I tillegg til provinshovedstaden Kavieng, finnes det to andre småbyer i New Ireland Province. Det er Namatanai, som er et kommersielt, kommunikasjonsmessig og administrativt senter i sør, samt Londolovit på Lihirøyene. Alle tre byer har flyplass, fungerende bank- og postvesen, mottak av kopra (tørket kokosmasse), politi, sykehus, butikker og markeder. Det finnes rundt 21 språk registrert i provinsen (Mussau-Emira, Tungag, Tenis, Tigak, Tiang, Kara, Nalik, Kuot, Notsi, Lavatbura-Lamusong, Mandara, Lihir, Madak, Barok, Patpatar, Sursurunga, Tangga, Konomala, Siar-Lak, Kandas, Label) samt en del dialekter og underdialekter. Med unntak av Kuot, som er et ikke-austronenisk språk, tilhører alle språkene på New Ireland den austronesiske språkfamilien. Det sosiale og politiske livet preges av at alle mennesker er medlemmer av klaner og slektslinjer. På New Ireland er klanmedlemskap bestemt ved fødsel, og man arver automatisk medlemskap i en klan gjennom morssiden (også kalt matrilineær avstamning). Gjennom klanmedlemskap gis man også rettigheter i jord, samt tilhørighet til bestemte mannshus. Med noen få unntak bor de fleste innbyggerne langs kysten i landsbyer, som ofte består av forskjellige husklynger. Denne bosettingsformen er et resultat av tysk og senere australsk kolonipolitikk, der mennesker ble tvunget til å flytte ned til kysten for blant annet å delta i veiarbeid, arbeide på plantasjer, samt å bli tilgjengelig for registrering og kolonial kontroll. Arkeologiske funn og muntlige beretninger tyder på at mange av innbyggerne bodde i mindre, slektsbaserte husklynger både langs kysten og i innlandet før kolonitiden. En del innlandsområder brukes mange steder fortsatt til jordbruksformål, jakt og sanking, selv om flesteparten av innbyggerne bor i landsbyer på kysten. Kultur. New Ireland Province preges av språklig, etnisk og kulturell kompleksitet. Hver gruppe har gjerne sine egne kulturelle tradisjoner, men det foregår også mye kulturlån og kulturell utveksling på tvers av etniske og språklige grenser. Gjennom misjonsvirksomhet, moderne skolevesen, urbanisering og innflytelse fra forskjellige deler av global kultur, er kultur på New Ireland en blanding av gammelt og nytt. Mange New Irelandere har et nært forhold til tradisjonelle skikker og praksiser, slik som komplekse begravelsesritualer, mannshus, bruk av skjellpenger ("mis"), og i den nordligste halvdelen av New Ireland: de spektakulære "malanggan" seremoniene. "Malanggan" (eller "malangan") er de største og mest spektakulære seremoniene. Dette er komplekse seremonier som arrangeres til ære for avdøde mennesker mange år etter at de er begravd. Nære slektninger og alliansepartnere arrangerer slike seremonier, der også intrikate skulpturer i tre eller flettverk fremvises for fremmøtte gjester. Mange av disse skulpturene er i dag å finne på museer verden over, og kalles "malanggan" eller "malagan". Gjennomføringen av "malanggan" seremonier tar som regel mange dager, og forberedelsene til slike seremonier kan ta flere år. Gjennom slike seremonier minnes man avdøde, samt at en hel rekke med andre begivenheter finner sted. Gammel gjeld gjøres opp, mennesker utveksler gaver i form av griser og skjellpenger, gamle konflikter søkes bilagt, intrikate "malanggan" skulpturer vises frem til publikum, og tradisjonelle og nyere danser og sanger fremføres. Lengre sør og på øyene gjennomføres også tilsvarende seremonier, men i litt annen form og med andre navn. I det sentrale New Ireland kalles tilsvarende seremonier for "luka" og "lokpanga", mens de på Lihir kalles "karat". I de senere år, spesielt etter uavhengigheten i 1975, har det skjedd et oppsving i fokuset på og verdien av, forfedrenes seremonier og tradisjonell kultur. Tradisjoner omtales ofte som "kastam" (etter engelsk 'custom') på Tok Pisin, og flere steder blomstrer det opp grupper som spesialiserer seg på tradisjonelle former for sang og dans. Enkelte steder i provinsen, så som i Kavieng, mottar årlige kulturfestivaler økonomisk støtte både fra staten og private aktører. Olav Stokke (næringslivsleder). Olav Stokke (født 1957) er gründer av bredbåndsselskapet NextGenTel og var inntil februar 2008 administrerende direktør i selskapet. Stokke er utdannet sivilingeniør ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. Kolbein. Kolbein er et gammelt norsk mannsnavn, sammensatt av kull ’kol’ og bein ’bein’. Det kan referere til en som har svarte føtter, gråbein eller birkebein. Kawanishi H8K. Kawanishi H8K (alliert kodenavn: "«Emily»") var en japansk flybåt. Prototypen fløy første gang i 1940, og flyet ble satt i produksjon i 1941 under betegnelsen H8K1. Denne ble etterhvert erstattet av H8K2, utstyrt med kraftigere motorer, mer bestykning og radar. En variant for transport ble også produsert under betegnelsen H8K2-L. Denne hadde to dekk, og kunne transportere 29 passasjerer eller 64 soldater som troppetransport. H8K hadde festepunkter under vingene, og kunne utstyres med blant annet med enten to torpedoer, åtte bomber på 250 kg hver, 16 bomber på 60 kg hver eller dypvannsbomber. .kr. .kr er Sør-Koreas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registreringer behandles av registreringsagenter. Registrering er bare tillatt på tredje nivå under et antall andrenivå kategorier (.co.kr.or.kr...) for standard domenenavn. Fra september 2006 ble det mulig å registrere domenenavn direkte under.kr, men foreløpig er dette bare mulig for internasjonaliserte domenenavn). Innehavere av varemerker og offentlige instanser fikk fordel av en «tidlig registreringsperiode», og etter dette fikk eiere av tredje nivå.kr domener prioritet til de korresponderende andrenivå domenene. Eksterne lenker. K r Salò. Salò er en liten by og kommune i provinsen Brescia i regionen Lombardia i Italia og ligger til Gardasjøen. Byen har rundt 10 000 innbyggere. Salò ble grunnlagt under romerne og hadde navnet "Pagus Salodium" og i middelalderen ble den hjemmebase for den milanesiske Visconti familien. Fra 1440 ble byen underlagt Republikken Venezia. Fra 1943 til 1945 var Salò hovedstaden i Mussolinis Tyskland-støttede lydrike, Den italienske sosialrepublikk, også kalt Salò-republikken. Pier Paolo Pasolinis kontroversielle film "Salò eller Sodomas 120 dager" utspiller seg i denne tiden. Christian Obodo. Christian Obodo (født 11. mai 1984 i Lagos, Nigeria) er en fotballspiller som spiller midtbane for Udinese Calcio. Han debuterte i Serie A for Perugia mot Fiorentina 5. mai 2002. Obodo debuterte for mot 30. mai 2003. Obodo er den afrikanske spilleren med flest kamper i Serie A. Elias Faleide. Elias Paulson Faleide (født 10. oktober 1879 i Stryn, død 1967 i Gloppen), var fylkesagronom, ordfører og stortingsrepresentant for Venstre. Liv og virke. Elias Faleide ble født på gården Riise i Stryn kommune i 1879. Han var sønn av kommandersersjant Paul Hansen Faleide (1841–1918) og Kristi Eliasdatter Riise (Tonning) (1856–1940). Han er uteksaminert fra Landbrukshøgskolen i 1905, og ble fra 1912 fylkesagronom for Nordfjord, og bosatte seg på Sandane. Fra 1938 ble Faleide husdyragronom for hele fylket. Faleide satt som leder for Nordfjord og Sunnfjord Fjordhestlag i over 30 år, fra 1926 til 1959. Ordfører. Faleide var ordfører i Gloppen kommune i tre omganger perioder, 1919–1922, 1928–1941 og 1945–1947. Han var også formann i fylkestinget i Sogn og Fjordane i flere perioder. Faleide var også stortingsrepresentant for Venstre fra 1919-1921, og hadde senere en periode som vararepresentant. Faleide var aktiv i arbeidet med stiftelsen av kraftselskapet Firdakraft, og bidro også til utbygging av den første store kraftstasjonen i "Øksenelvane" tidlig på 1950-tallet. Han var styreformann i Firda Billag i mange år. Land Speed Record. "Land Speed Record" er debutalbumet til hardcorebandet Hüsker Dü, først gitt ut i januar 1982. Platen ble spilt inn live den 15. august, 1981 på «7th Street Entry», en mindre spillested tilknyttet den større «First Avenue» i Minneapolis, Minnesota. Albumet består av rask og rå hardcore som nesten ikke bærer noen likheter med den melodiske post-punken de senere skulle bli kjent for på midten av 1980-tallet. Tittelen har dobbel betydning, som refererer til både bandets vane å spille så raskt som de kunne (det er 17 sanger fordelt på 26½ minutter på albumet) og bandets bruk av amfetaminpiller, som de hovedsakelig tok for å dempe appetitten på grunn av medlemmenes mangel på penger for å kjøpe mat. Ved første høring kan albumet bli lett kategorisert som hardcore, med volum og kraft satt foran melodiene, som ofte er sagt av fans å være «det albumet som høres minst ut som Hüsker Dü». Bob Mould refererte en gang som «den dårlige delen av syren; albumet høres ut som de gangene du drar til en konsert og får ørene dine sprengt av». Albumet ble innspilt rett før de dro på turné rundt om i USA, og de som sto nærmest bandet uttalte at bandet på tilbakekomsten spilte høyere, raskere og mer støyete enn før. Musikkmagasinet Discords skrev: «Det er vanskelig å tro, men Hüsker Dü er det eneste hardcorebandet noensinne fra Minneapolis til å ha blitt enda raskere iløpet av sin tilbakekomst». Det er imidlertid noen elementer som skulle hinte om bandets fremtidige musikalske retning. «Don't Try To Call» er en av deres tidligste melodiske låter, mens Harts «Data Control» holder tempoet nede for å gjenspeile den mørke teksten. Med heller dårlig lydkvalitet (platen ble innspilt for bare 350 dollar) vil "Land Speed Record" være mest interessant for Hüsker Dü-fans og lyttere interessert i 1980-tallets hardcore. "Land Speed Record" har i likhet med resten av Hüsker Düs katalog på SST ikke blitt remastret for forbedret lyd på CD. Siden bandets katalog på CD er heller av dårlig kvalitet, vil interesserte lyttere finne albumets beste reprensentasjon på vinylplaten. Sporliste. Notering: CD-utgaven har bare to spor som som inneholder alle sangene. Bandet tok en pause midt i settet hvor sporet skifter. Spor 1 er sangene fra 1 til 8 og spor 2 er sangene 9 til 17. Coverversjoner. Albumet ble covret i sin helhet av Apple-O i 1993, med hver sang spilt i forskjellige stiler (inkludert reggae, folk og synth-pop). Boulton Paul Defiant. Boulton Paul Defiant var et britisk jagerfly. Defiant var et produkt av en doktrine som gikk ut på at et jagerfly med bestykningen plassert i et bevegelig tårn ville være mer effektiv enn jagerfly med konvensjonell bestykning. Denne doktrinen skulle vise seg å ha svakheter, selv om den også hadde sine sterke sider. Defiant viste seg svært effektiv mot bombefly og spesielt Ju 87 «Stuka», og hadde en imponerende start på karrieren sin. Men i møte med det tyske jagerflyet Bf 109 viste Defiant seg mindre vellykket, selv om det ikke var det lette byttet enkelte kilder har hevdet. Defiant ble trukket tilbake fra bruk om dagen i august 1940 og fikk en ny karriere som nattjager utstyrt med radar, en rolle som flyet viste seg å fungere bra i. Preben Elkjær Larsen. Preben Elkjær Larsen (født 11. september 1957 i København, Danmark) er en tidligere fotballspiller. Klubbkarriere. Elkjær Larsen kom til Verona fra belgiske Lokeren i 1984, og var avgjørende for å sikre klubben sin første og hittil siste "scudetto". Samme år fikk han utmerkelsen "Årets spiller" i Danmark. Landslagskarriere. Elkjær Larsen debuterte for mot i 22. juni 1977, og fikk med seg flere turneringer for landslaget. I VM i fotball 1986 var han en av de store profilene. Han avsluttet landslagskarrieren under EM i fotball 1988. Gamleveien (Sandnes). Gamleveien er en gate på Lura i Sandnes. Gaten strekker seg fra kommunegrensen til Stavanger i nord, over Lura øst til rundkjøring med Stavangerveien og Strandgata i sør. Gaten er 1,7 km lang. Veien har navn etter den gamle hovedveien mellom Stavanger og Jæren, som ble anlagt på slutten av 1700-tallet og gikk omtrent ved dagens trasé. Fra grensen til Stavanger får gaten navnet Gamle Forusveien. Gaten er en del av fylkesvei 314. Heckler & Koch HK79. Heckler & Koch HK79 er et granatutskytningsrør utviklet av den tyske våpenprodusenten Heckler & Koch. Utskytningsrøret festes til undersiden av løpet på automatgeværene G3 (AG-3 i Norge), HK33 og G41, og kan avfyre 40 mm granater av forskjellig type (spreng, røyk, lys og gass). Våpenet brukes primært mot personell og upansrede kjøretøy, og kan treffe mål på 350 m avstand. HK79 blir brukt av tyske Bundeswehr, det norske forsvaret og noen få andre land. Våpenet er på vei ut av bruk i Tyskland grunnet overgang til nye geværmodeller som ikke er kompatible med HK79. Heckler & Koch har ut i fra HK79 designet M320, som er beregnet for å brukes enten på våpen med Picatinnyskinne eller som selvstendig våpen. HK79 Forussletta (Sandnes). Forussletta er en gate på Lura i Sandnes. Gaten går over det sentrale handel- og næringsområdet på Lura, fra kommunegrensen til Stavanger i nord til rundkjøring med Stavangerveien og E39-kryss i sør. Gaten er 1,7 km lang og en del av riksvei 44. Videre inn i Stavanger kommune får gaten navnet Forusveien. Stavangerveien (Sandnes). Stavangerveien er en gate på Lura i Sandnes. Gaten går fra kryss med E39 og Forussletta i øst til kryss med Gamleveien i vest, der den fortsetter langs fjorden som Strandgata. Stavangerveien er 1 km lang og er en del av riksvei 505. Heinrich von Vietinghoff. Heinrich Gottfried von Vietinghoff gennant Scheel (født 6. desember 1887 i Mainz, død 23. februar 1952 i Pfronten-Ried i Allgäu, Bayern) var en tysk generaloberst under andre verdenskrig. Vietinghoff hadde kommandoen over 46. panzerkorps på Østfronten 1940-1942, var sjef for 15. armé i Frankrike 1942-1943 og sjef for 10. armé i Italia 1943-1944. I januar 1945 var han sjef for Armégruppe Kurland i Latvia, men returnerte til Italia i mars 1945 for å erstatte Albert Kesselring som var sendt til Vestfronten. Han undertegnet den tyske kapitulasjonen i Italia 29. april 1945. Han satt i krigsfangenskap i Bolzano i Italia fram til 1946. Etter krigen arbeidet han med spørsmålet om fortsatt tysk bevæpning/gjenopprusting og satt i en ekspertgruppe oppnevnt av Konrad Adenauers regjering til å utrede spørsmålet. Gruppen leverte i oktober 1950 sin innstilling om det vesttyske bidraget til det vesteuropeiske forsvarssamarbeidet. Siemens-Schuckert D.I. Siemens-Schuckert D.I var en tysk kopi av det franske jagerflyet Nieuport 11. Tyske myndigheter hadde etter at dette franske jagerflyet dukket opp på vestfronten, i erkjennelse av at Tyskland selv ikke hadde noe under utvikling som kunne måle seg med Nieuport 11, beordret Albatros Flugzeugwerke, Euler-Werke og Siemens-Schuckert Werke om å bygge en kopi. Siemens-Schuckert D.I skilte seg således ikke fra Nieuport 11 i stort annet enn motor og bestykning. En kontrakt på 150 fly ble gitt 25. november 1916. Men på grunn av problemer med motoren ble produksjonen forsinket, og ved midten av 1917 var bare 95 fly produsert. Da var flyet allerede utdatert, og produksjonen ble stanset. Eric Dane. Eric William Dane (født 9. november 1972 i San Francisco i California) er en amerikansk skuespiller. Han er blant annet kjent fra TV-serien Grey's Anatomy der han spiller plastikkirurg «Dr. Mark Sloan» som han har spilt siden 2006. I 1993 flyttet Dane til Los Angeles, hvor han hadde mindre roller i TV-seriene Saved by the Bell, The Wonder Years, Roseanne. Men i 2000 ble signerte han en kontrakt for en fast rolle i serien Gideon's Crossing. Hans første store spillefilm-opptreden var i The Basket (1999). I desember 2006 spilte han i TV-filmen Wedding Wars som broren til en homofil mann (spilt av John Stamos) som går i streik til støtte for likestilling i ekteskapet. Dane giftet seg med skuespillerinnen Rebecca Gayheart den 29. oktober 2004. Dane og Gayheart første barn, Billie Beatrice, ble født 3. mars 2010. 6. februar 2008 ble det rapportert at Dane hadde blitt diagnostisert med hudkreft. Men den 13. februar, gikk Danes representant ut til US Weekly og kommenterte at han ikke hadde kreft og at dette bare var feilaktige opplysninger. Altonagata (Sandnes). Altonagata er en gate på Norestraen i Sandnes. Gaten ligger på vestsiden av Strandgata og er 25 meter lang. Gaten er oppkalt etter Altona teglverk som hadde aktivitet både her og på østsiden av Strandgata. Verket la ned omkring 1920, og eiendommene ble solgt til kommunen. Eiendommene på østsiden er brukt til lager og ressurssenter for ungdom, mens Altonaparken ble anlagt på vestsiden. I dag er de fleste spor av teglverket borte, og Altonagata er bare en innkjørsel for fire bolighus. Psou. Psou (georgisk: "ფსოუ", russisk: Псоу) er en elv vest i Kaukasus, og renner nedover den sørlige siden av Store Kaukasus og danner grensen mellom den selvstyrte republikken i Georgia, Abkhasia, og Russland. Elven munner ut i Svartehavet. Den har en lengde på 57 km og et nedslagsfelt på omtrent 420 km². Psoudalen grenser til fjellkjeden Gagra i Abkhasia i øst. Sally Mann. Sally Mann (født 1. mai 1951 i Lexington, Virginia, USA) er en amerikansk fotograf. Hun ble først kjent for sitt kunstnerlige prosjekt "Immediate Family" der hun fotograferte sine egne barn avkledte på en både bokstavelig og symbolsk måte. Et helt annet område for hennes fotografier har vært det amerikanske sydlige landskap som munnet ut i utstillingen "Mother Land" fra 1997. Hun har også interessert seg for døden i sine fotografier, der motiv som hennes døde hund og forråtnede lik forekommer. Manns fotografier finnes i mange store kunstsamlinger, deriblant Metropolitan Museum of Art og Museum of Modern Art i New York. Mange av hennes fotografier har dog vært kontroversielle. Hennes andre og tredje publiserte samlinger "At Twelve: Portraits of Young Women" og "Immediate Family" har av kritikere blitt beskyldt for å være barnepornografiske. Mann fotograferer for det meste med en 8x10 storformatskamera. Hun har prøvet på en mengde ulike teknikker for fremstilling av fotografiene, og kopiert med egne kjemikalier. Hun har ikke arbeidet digitalt med fotografi og har også sagt å være uinteressert av teknikken. År 2001 ble Mann kåret til årets amerikanske fotograf av tidsskriftet TIME. TV-selskapet BBC laget i 2006 en dokumentarfilm om hennes karriere. Inguri. Inguri (abkhasisk "Ингур", "Ingur"; georgisk ნგური, "Enguri"; russisk: Ингури, "Inguri") er en elv vest i Georgia. Den er 213 km lang og har sitt utspring på grensen til den autonome republikken Abkhasia. Elven spiller en viktig rolle for vannkraftproduksjonen i området. Elvens kilde ligger høyt i Kaukasusfjellen nær det høyeste fjellet i Georgia, Sjkhara, og snor seg gjennom fjelldalene mot nordvest før den snur sørvestover og munner ut i Svartehavet nær Zugdidi. Etter den georgisk-abkhasiske konflikten (1992–1993) har både Georgia og Abkhasia tropper langs elven. Russland har også fredsbevarende styrker her. Det eneste lovlige kryssingspunktet er den 870 meter lange Inguribroen, som ble bygd av tyske krigsfanger fra 1944 til 1948. Det finnes imidlertid flere ulovlige overganger over elven. Elven spiller en viktig rolle i georgisk kraftproduksjon. I 1988 ble Inguridemningen bygd med en høyde på 240 meter. Dette er den største konstruksjonen i Kaukasus. Den har en kapasitet på 1,1 millioner kubikkmeter vann. Vannkraftverket produserer 4,5 millioner kWh per år, noe som tilsvarer omtrent 40 % av den nasjonale energiproduksjonen. Installert effekt er 1 300 MW. Siemens-Schuckert D.II. Siemens-Schuckert D.II var et tysk jagerfly, utviklet for å ta i bruk den nye 160 hk Siemens-Halske Sh.III 11-sylindrede stjernemotoren. Tre prototyper ble bygget i begynnelsen av 1917, under betegnelsene henholdsvis D.II, D.IIa og D.IIb. Testflygningene av disse var lovende, D.IIb nådde 5 000 m på 15½ minutt, og ytterligere tre prototyper ble bygget. Disse fikk betegnelsene henholdsvis D.IIc "kurz", D.IIc "lang" og D.IIe. D.IIc "kurz" og D.IIc "lang" skilte seg fra hverandre ved at den første hadde kortere vingespenn, men større vingeareale, enn den andre. D.IIc "kurz" ble prototypen for Siemens-Schuckert D.III, og i desember 1917 ble 20 fly bestilt under betegnelsen D.III. Siemens-Schuckert D.III. Siemens-Schuckert D.III var et tysk jagerfly. 20 fly hadde blitt bestilt i desember 1917 med utgangspunkt i prototypen D.IIc "kurz", og ytterligere 30 fly ble bestilt i februar 1918. De første serieproduserte D.III fløy i januar, og ble levert til fronten fra mars 1918. På grunn av problemer med den opprinnelige motoren ble fikk alle fly den forbedrede Sh.IIIa, de siste 30 ble produsert med denne motoren. Flerovium. Flerovium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff. Det har det kjemiske symbolet Fl og atomnummer 114. Stoffet hadde inntil 31. mai 2012 det midlertidige navnet ununquadium, og kjemisk symbol Uuq. Historie. I 2004 kunne forskerne i Dubna bekrefte framstillingen av dette grunnstoffet ved å benytte en annen metode for identifisering. De identifiserte nå grunnstoffet ved å se på restproduktene fra den radioaktive nedbrytningen. Oppdagelsen er offisielt anerkjent. Flerovium er oppkalt etter den russiske fysiker Georgij N. Flerov, gitt av International Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC). Navnet eka-bly er avledet av at grunnstoffet er ventet å ha lignende egenskaper som bly, ut fra dets plassering i periodesystemet. Egenskaper. Ifølge teorien om stabilitetsøya, kan man forvente at noen atomkjerner i området rundt 114 protoner og 184 nøytroner (for eksempel isotopen 298Fl) skal være relativt stabile. Flerovium finnes ikke i naturlig tilstand, så det blir bare framstilt i laboratorier. Alle isotopene av flerovium som er framstilt fram til nå, er nøytronfattige. Det betyr at de har hatt betydelig færre nøytroner enn 184, som er et «magisk tall» for å oppnå en mer stabil isotop. De fire isotopene framstilt så langt har alle blitt brutt ned i løpet av svært kort tid, så det har følgelig heller ikke vært mulig å gjøre noen studier av grunnstoffets kjemiske og fysiske egenskaper. Isotoper. 4 isotoper er hittil kjent, og de er alle ustabile (og dermed radioaktive): 289Fl med halveringstid 21 sekunder, 287Fl med halveringstid 0,48 sekunder, 286Fl med halveringstid 0,13 sekunder, og 285Fl med halveringstid 0,58 millisekunder. 286Fl kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon), de andre nedbrytes ved utsendelse av alfastråling (alfahenfall). CAS-nummer: 54085-16-4 Forekomst. Flerovium finnes ikke naturlig i noen form. Det kan bare bli framstilt kunstig i laboratorier. En metode er å bombardere 244Pu (plutonium) med tunge 48Ca (kalsium)-ioner. Framstilling av 298Fl er ønskelig, da denne isotopen er ventet å være mer stabil enn de andre kjente isotopene av grunnstoffet, men en slik framstilling vil bli svært vanskelig å gjennomføre, da kombinasjonen av atomkjerner som blir 114 protoner og 184 nøytoner (det samme som 298Fl), ikke er tilgjengelig i veibar mengde. Anvendelse. Bortsett fra forskningsformål har ikke flerovium noe bruksområde pr. i dag. LYS (seiling). LYS som er en forkortelse for Leading Yard Stick, tidligere Lidingö Yard Stick er et handicap-system som brukes innenfor seiling. LYS-tabellene ble første gang utgitt i 1970 av den svenske båtkonstruktør Lars-Olof Norlin. Han hadde utarbeidet tabellen ved å analysere resultatene fra regattaen Lidingö Runt. Han satte sin egen båtkonstruksjon, Allegro 27, til LYS 1,00. Forskjellige typer seilbåter tildeles LYS-tall som beskriver hvor fort båten går. Raskere båter har høyere LYS-tall og den korrigerte tid finnes ved å multiplisere den målte tid med LYS-tallet. En båt med LYS-tall 1,30 må for eksempel seile mer enn 30 % raskere enn en båt med LYS-tall 1,00 for å vinne over den. LYS-tabellen er empirisk, det vil si at den er basert på tidligere regattaresultater, mens nye konstruksjoner får beregnet et LYS-tall som justeres ut fra resultater på regattabanen. LYS 1,00 skal tilsvare båtens fartspotensiale ved en vindstyrke 5 m/s og utgjør ved en rundbane om lag 4,5 knops båtfart. LYS-tabell. Tabellen er utarbeidet av en nordisk gruppe og for enkelte båttyper kan LYS-tallet variere litt. Se for denne liste. I Norge er det som er ansvarlig for LYS-målebrev. Båter som ikke finnnes på LYS-listen, vil får fastsatt sitt LYS-tall basert på individuell vurdering. I det det finnes et tilstrekkelig antall tilsvarende båter, vil disse gå inn på LYS-listen med en LYS-standard. Handicap (sport). Handicap er innenfor sport en målestokk for en utøvers mulighet til å vinne. Handicap utjevner forskjellen i styrke eller ferdighet, og legger dermed til rette for at utøvere på forskjellig nivå kan konkurrere mot hverandre. Forskjellige handicap-systemer brukes blant annet innenfor golf og seiling. Marina Lewycka. Marina Lewycka (født 1946 i Kiel, Tyskland) er en tyskfødt, britisk forfatter av ukrainsk avstamning. Lewycka ble født etter annen verdenskrig i en flyktningleir i Kiel. Noen år senere flyttet hun med sin familie til Storbritannia. Hun studerte ved Keele University, og underviser i medievitenskap ved Sheffield Hallam University. I 2005 debuterte hun som forfatter med romanen "A Short History of Tractors in Ukrainian". Boken ble en internasjonal bestselger og vant flere priser, bl.a. "Bollinger Everyman Wodehouse Prize" og "Waverton Good Read Award". Den har blitt oversatt til flere språk, bl.a. norsk, tysk, nederlandsk, svensk og italiensk. Boken ble også nominert til "Orange Prize for Fiction". I februar 2007 utgav hun sin andre roman, "The Caravans". Sinus (konsertscene). Sinus er et konsertsted i Bodø. Etter at Bodøs rytmiske musikklubber Ad Lib, Bodø rockeklubb og Bodø viseklubb hadde arrangert sine konserter på flere forskjellige arenaer rundt i Bodø, kom de fram til at de ville ha et felles sted for å ha sine konserter. Etter forhandlinger med byens utesteder, ble det første Sinus åpnet i kjelleren på Sjøhuset i Sjøgt. 23 i 1983. Her arrangerte de nevnte klubbene sine konserter fram til Sinus ble flyttet til sine nåværende lokaler i Storgt. 7 i 1992. Stedet fikk ikke noen større organisering før på 90-tallet hvor et styre ble opprettet av representanter fra klubbene. Før den tid hadde det vært først til mølla-prinsippet som gjaldt. Dette kunne ikke fungere i lengden, og spesielt ikke når aktivitetsnivået økte. Sinus er i dag en av landets eldste steder med kontinuerlig drift av rytmisk musikk, og har hatt konserter med de fleste artistene som har turnert i Norge. I dag er det i all hovedsak Ad Lib, Bodø Bluesklubb, X Rockeklubb og Klubb Nødutgang som bruker lokalet. Sinus er en del av Norgesnettet. Eksterne lenker. Sinus Sandnes Sparebank. Sandnes Sparebank er en sparebank i Sør-Rogaland. Banken ble etablert i 1876 som konkurrent til Høyland Sparebank og forble en tradisjonell sparebank for personkunder i Sandnes fram til midten av 1990-årene. Banken har siden da vokst gjennom satsing på næringslivet og oppkjøp til å bli den antatt tredje største aktøren i regionen. Banken har rundt 200 ansatte og 50 000 kunder. Sandnes Sparebank har hovedkontor på Forus i Sandnes og avdelinger i Stavanger og Sandnes sentrum, på Hommersåk, og i Oslo. Ressurs. Ressurs er grunnlaget for en prosess og kan være alt fra mennesker eller materialer til ideer eller håp. Naturressurser. Bortimot alle ting som menneskene omgir seg med er bearbeidede naturressurser; mat, klær, strøm, trevarer, glass, betong, metaller, papir, drivstoff, plast, asfalt osv. Ordet "naturressurs" brukes derfor ofte ensbetydende med "råvarekilde". Menneskelige ressurser. Menneskelige ressurser er de som utføres, tilegnes eller opprettholdes av mennesker. Eksempler sysselsetting, evner, informasjon eller reproduksjon som er avhengi menneske. Trondheim Sporvei. Trondheim Sporvei var et kommunalt trikkeselskap i Trondheim. Det ble opprettet i 1936 og avviklet i 1974 da det ble integrert i Trondheim Trafikkselskap. Offentlig persontrafikk ble opprettet i Trondheim i 1893 med omnibusser med hest. I 1901 ble Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei opprettet av bystyret med formål å drive trikk, 1936 ble kraftverk og persontrafikk skilt i to forskjellige bedrifter: Trondheim Energiverk og Trondheim Sporvei. Ilalinjen og Lademolinjen (se Ladelinjen) var de første trikkelinjene som ble opprettet, med de tidligere hesteomnibuslinjene som grunnlag. Senere ble også Elgeseterlinjen (1913), Singsakerlinjen (1927) og forlengelsen av Lademolinjen til Lade (1958) satt i drift. Gråkallbanen var opprinnelig eid av et privatselskap, den ble kjøpt av kommunen i 1966 og integrert i Trondheim Sporvei i 1971. Claude Jacquemin. Claude Jacquemin, kinesisk: Peng Jiade (født 3. september 1669 i Verdun i Lorraine i Frankrike, død 17. august 1734) var en katolsk Kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han trådte inn i Jesu Selskap i 1685 i Nancy, og ble plukket ut til Kinamisjonene. Han ankom Macao den 11. juli 1703. Kildene gir ikke en fullstendig oversikt over hvor han virket. Men mellom 1713 og 1719 virket han på øya Chongming i Yangtzeflodens munning, og han var også et sted i samme region (Jiangnan) da han i 1729 ble forvist til Kanton. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Jacquemin, Claude Jacquemin, Claude Jacquemin, Claude Jacquemin, Claude Jacquemin, Claude Siemens-Schuckert D.IV. Siemens-Schuckert D.IV var et tysk jagerfly. D.IV var basert på forgjengeren D.III, og benyttet samme motor og bestykning, men hadde nye vinger som gav flyet bedre ytelser. I alt 119 D.IV ble produsert før den første verdenskrig sluttet, og av disse ble mellom 50 og 60 fly brukt ved fronten. Men D.IV ble fortsatt produsert etter krigen, og ble brukt av Reichswehr sammen med D.III i årene etter krigen. Poststadion. Baksiden av hovedtribunen på Poststadion i desember 2007 Poststadion er et idrettsstadion i ortsteilen Moabit i Berlins bydel Mitte. Stadionet i Lehrter Straße 59 har siden 1990 hatt status som kulturminne. Poststadion ble bygd mellom 1926 og 1929 på området til en tidligere ekserserplass for ułangarden i bydelen Moabit, ikke langt fra jernbanestasjonen Lehrter Stadtbahnhof. Arkitekt for stadionet var Georg Demmler. Mange viktige fotballkamper ble arrangert på stadionet, deriblant tyske seriefinaler, landskamper og fotballkamper under sommer-OL i Berlin i 1936. Poststadion ble åpnet 28. og 29. mai 1929. I nærheten av stadionet ble det også bygd flere treningsbaner og en idrettshall. Et friluftsbad og en svømmehall ble også bygd på området. På det meste hadde stadionet en tilskuerkapasitet på 60 100 tilskuere. Ved den tyske seriefinalen i 1934 mellom Schalke og Nürnberg var det 45 000 tilskuere på Poststadion. Tilskuerrekorden på stadionet ble satt 7. august 1936, da slo 2-0 i kvartfinalen i OL foran 55 000 tilskuere, deriblant rikskansler Adolf Hitler. Det skal ha vært den eneste fotballkampen Hitler noen gang overvar. 7. juli 1935 ble stadionet brukt som boksearena, for en kamp mellom tyskeren Max Schmeling og den baskiske spanjolen Paolino Uzcudun. Under andre verdenskrig ble Poststadion delvis ødelagt, men stadionet ble bygd opp igjen, og var jevnlig i bruk fram til 1970-tallet, blant annet som hjemmebane for fotballklubben Tennis Borussia Berlin. Så sent som i 1987 var det 12 000 tilskuere på Poststadion, på en kamp mellom Hertha Berlin og Türkiyemspor Berlin på nivå 3, før Hertha klatret opp i divisjonene igjen. I de senere årene har Poststadion vært lite brukt. I 2003 begynte et prosjekt for å restaurere stadionet, ved hjelp av arbeidsløse ungdommer. Slik har stadionet blant annet fått en ny løpebane rundt fotballbanen. Renoveringsarbeidet har imidlertid gått sakte fram, og i dag er stadionet et trist syn, og ligner mer på et grøntområde enn et idrettsstadion. Flere lokale fotballklubber spiller i dag på de mindre banene som tilhører stadionanlegget, men hovedbanen brukes i liten grad. Blant klubbene som benytter anlegget er BFC Tur Abdin, Union 06, Minerva 93 og ASV Berlin. Friluftsbadet ble nedlagt i 2002, og på det området åpnet i mai 2006 en campingplass. Svømmehallen ved Poststadion er imidlertid fremdeles i bruk. Høsten 2007 spilte Yeşilyurt Berlin hjemmekampene sine i Oberliga (nivå 4) på Poststadion. Klubben måtte imidlertid innstille driften på grunn av økonomiske problemer i november 2007. I mars 2008 meldte tysk presse at Tennis Borussia Berlin planlegger å ta i bruk Poststadion som hjemmebane igjen fra sesongen 2009/10. Anlegget skal da være fullt modernisert med en tilskuerkapasitet på 16 000. Hypotheses non fingo. Hypotheses non fingo (latin: "Jeg danner ingen hypoteser") er et berømt sitat fra Isaac Newton, som skriver seg fra essayet "General Scholium" som var lagt til tredjeutgaven av hans Philosophiæ naturalis principia mathematica (utgitt 25. mars 1726). Det var et tilsvar til dem som offentlig hadde utfordret ham til å gi en forklaring på "årsakene" til gravitasjon heller enn bare å redegjøre for de matematiske prinsippene for bevegelse. Sammen med Ockhams barberkniv er uttrykket en formulering av hvordan det aristoteliske konseptet for naturfilosofi ble forlatt. Barthélemy Boganda. Barthélemy Boganda (født 4. april 1910, død 29. mars 1959) var en framstående politiker i Fransk Ekvatorial-Afrika og i Den sentralafrikanske republikk. Boganda ivret for afrikansk og regional enhet. Han grunnla partiet Mouvement d’Évolution Sociale de l’Afrique Noire (MESAN) og ledet Ubangi-Sjari til uavhengighet under navnet Den sentralafrikanske republikk. Boganda var landets statsminister fra 1958 inntil sin død i en flyulykke i 1959. Sukhoj Su-15. Sukhoj Su-15 (NATO-kallenavn: "«Flagon»") var et jagerfly utviklet i Sovjetunionen. Su-15 var en ren avskjæringsjager optimert for å avskjære bombefly på bekostning av effektiviteten mot andre jagerfly, og ble kun brukt av Sovjetunionen. I resten av verden er Su-15 mest kjent for å ha skutt ned en Korean Air Lines Boeing 747 som forvillet seg inn i sovjetisk luftrom 1. september 1983. Su-15 var utstyrt med to Tumanski R-13F2-300 turbojetmotorer, og hadde en standard våpenutrustning som besto av to 23 mm kanoner i eksterne kapsler og fire luft-til-luft missiler. Kheperkheprure Ai. Kheperkheprure Ai var barnekongen Tut-ankh-Amons ledende embedsmann og rådgiver, og etterfulgte ham som konge da slekten ikke hadde flere arvinger. Han regjerte under det 18. egyptiske dynasti. Etter åpningen av Tut-ankh-Amons mumie ble det først konstatert at Tut-ankh-Amon ble myrdet. Søkelyset ble først rettet mot rådgiveren Ai, men dette regnes nå som usannsynlig. Nyere CT-scanninger av barnekongens mumie taler imot det. Ai giftet seg med Tut-ankh-Amons halvsøster etter kongens død, angivelig for å styrke sin posisjon som konge. Ai regjerte i fire år og ble etterfulgt som konge av hærføreren Horemheb. Ciaran Martyn. Ciaran Martyn (født 25. mars 1980 i Sligo) er en irsk fotballspiller som spilte for Fredrikstad fotballklubb vårsesongen 2007. Han kom til klubben før 2007-sesongen på utlån fra Derry. Han er 1.88 cm høy og er høyrebeint. Martyn trives best på den sentrale midtbanen. Han har en meget god pasningssfot og et godt skuddben. Han regnes som en målfarlig midtbanespiller. FFK prøvde gjennom Martyn å finne en god erstatter for Simen Brenne. Han startet 2007-sesongen svakt, og har levert varierende prestasjoner for A-laget. Fredrikstad FK valgte å avslutte kontraktsforholdet 1. juli 2007, og Martyn returnerte til Derry. Copernicium. Copernicium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff. Det har det kjemiske symbolet Cn og atomnummer 112. Stoffet hadde inntil 19. februar 2010 det midlertidige navnet Ununbium, og kjemisk symbol Uub. Historie. Etter dette gjennomgikk den siste atomkjernen i serien spontan kjernespalting (fisjon), til betydelig mindre atomer. IUPAC kunngjorde i mai 2009 at GSIs oppdagelse av grunnstoff 112 var godkjent. Som oppdager får GSI anledning til å foreslå navn for grunnstoffet, og 14. juli foreslo de navnet Copernicium med kjemisk symbol Cp etter astronomen Nikolaus Kopernikus (1473 – 1543). IUPAC og GSI ble enige om at det foreslåtte kjemiske symbolet Cp skulle endres til Cn, siden Cp allerede hadde andre betydninger og dermed kunne føre til misforståelser. IUPAC godkjente 19. februar 2010 navnet, etter syv måneder med diskusjon. Egenskaper. Hvis en følger trendene i det periodiske system, vil man forvente et flytende metall med lignende egenskaper som kvikksølv. Eksperimentelt arbeid hittil (2008) viser at stoffet har metalliske egenskaper, og opptrer sannsynligvis i fast form. Isotoper. 8 isotoper er beregnet eller kjent, og alle er svært ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile er 285mCn med halveringstid 34 sekunder, 283mCn med halveringstid 4 sekunder, og 280Cn med beregnet halveringstid 1 sekund. De resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 sekund. Flere av isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon). CAS-nummer: 54084-26-3 Forekomst. Copernicium forekommer ikke naturlig, men fremstilles kunstig i laboratorier. Anvendelse. Copernicium har ingen bruksområder, bortsett fra i forskningssammenheng. Dusty Cowshit. Dusty Cowshit er en norsk musikkgruppe som ble opprettet i 1991, bestående av musikere fra Mosse-området. Gruppen deltok i Melodi Grand Prix i 2007. Bandet er kjent for å gjøre coverversjoner av gamle sanger og å gjøre musikken mer country-preget, som for eksempel deres versjon av «Splitter pine», originalt sunget av DumDum Boys. Diskografi. Enkelte av platene er utgitt under navnet «Døsty Cåwshit». Gotlandsflyg. Gotlandsflyg er et svensk flyselskap med hovedsete i Visby. Det ble stiftet i 2001. Gotlandsflyg har Visby lufthavn som hovedbase. North American B-25 Mitchell. North American B-25 Mitchell var et amerikansk bombefly. Den opprinnelige prototypen fløy første gang i januar 1939 under betegnelsen NA-40. Etter noen endringer ble flyet satt i produksjon, og den første serieproduserte B-25 fløy første gang 19. august 1940. B-25 Mitchell ble brukt på alle fronter under den andre verdenskrig, og store antall fly ble gjennom lend-lease overført til Storbritannia og Sovjetunionen. B-25 ble også brukt av andre allierte, blant annet Australia og Kina. En Mitchell fra et flyshow i Polen 2007 Ilalinjen. Buss og trikkestopp ved Ila. Ilalinjen er en trikkelinje mellom Torget og Ila i Trondheim. Den ble opprettet i 1901 da Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei ble opprettet. Linjen var ute av drift fra 1988 til 1990. I dag blir Ilalinjen trafikkert av Gråkallbanen og er verdens nordligste trikkelinje. Som alle trikkelinjer i Trondheim er den bygd med meterspor. I 1921 ble det bygd en vendesløyfe rundt Ilaparken, dette ble nedlagt i 1983 og erstattet med et vendespor. I 1924 ble det bygd et sidespor for Gråkallbanen til St. Olavs gate. Den opprinnelige traséen over Torget og Munkegata ble i 1961 av estetiske grunner flyttet til Prinsens gate – skinnene gikk gjennom mosaikken rundt Olav Tryggvason-støtten. Postkubisme. Postkubisme var en videreutvikling av kubismen rundt 1912, og ble dannet av blant annet futuristene, kubistfuturistene i Russland, konstruktivistene i Moskva og puristene, orphistene og puteauxgruppen i Paris. Kubistfuturistene Malevitsj og Gontsarova geometriserte formelementene og tok inn elementer fra russisk kunst, blant annet ikoner og blandet det til et særegent moderne uttrykk. Orphistene Robert og Sonja Delaunay, Duchamp og Villon, i perioden 1911-1914, la vekt på fargen og var blant de første til å arbeide med modernistisk abstraksjon. Puteauxgruppen mente kubismen manglet dynamikk og farge og menneskelige, åndelige motiv. Den mest berømte arkitekten i modernismen var Le Corbusier. Sammen med Ozenfant skapte han purismen. De forsterket kubismen med geometriske former og den presise estetikken maskinen har. Postkubismen i Norge. Kubismen fikk ingen utøverer i Norge, men mange tok for seg mange av de kubistiske ideene. Axel Revold og flere Matisse-elever utviklet kunsten sin i kubistisk retning etter 1918. Hos Per Krohg kan vi finne spor av kubistiske trekk. Borghild Lærum malte bilder med kubistiske trekk og Stinius Fredriksen brukte kubistiske virkemidler i flere av skulpturene sine. Parkanleggene i Dessau-Wörlitz. Parkanleggene i Dessau-Wörlitz (tysk: "Dessau-Wörlitzer Gartenreich") er et ca 150 km² stort område mellom Dessau-Rosslau og Wittenberg i den tyske delstaten Sachsen-Anhalt. Parkanlegget er fra 2000 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Slott og kirker. Parkene ble anlagt av fyrst Leopold III av Anhalt-Dessau mellom 1765 og 1800 og omfatter slottene og parkene Luisium, Georgium (som inneholder Det anhaltinske bildegalleri), Mosigkau, Grosskühnau, Leiner Berg, Sieglitzer Berg, Oranienbaum og Wörlitz. Da parkområdene ble etablert, ble også flere kirker ombygget eller utvidet. Det var for eksempel kirkene i Jonitz (som i dag heter Waldersee) 1722–1725, Mosigkau 1789, Pönitz (i dag Mildensee) 1804–1806 og Grosskühnau 1828–1830. De ligger alle i dagens kommune Dessau-Roßlau. I den østre delen av området ble kirkene i Oranienbaum 1707–1712, Riesigk 1797–1800, Wörlitz 1804–1809, Vockerode 1810–1812 og Horstdorf 1872 ny- eller ombygd. Coop Dagligvaruhandel. Coop Dagligvaruhandel (tidligere Coop Sverige) er en virksomhet innen Kooperativa Förbundet (KF) og driver dagligvarehandel gjennom butikkjedene Coop Konsum, Coop Forum, Coop Nära, Coop Extra og Coop Bygg i tillegg til Mataffären.se og Daglivs i Stockholmsområdet. Coop Dagligvaruhandel driver dagligvarehandel for de fem konsumentföreninger som ikke selv driver med handel. Virksomheten omfatter cirka 55 % av den kooperative dagligvarehandelen i Sverige. Coop Nära. Coop Nära er små butikker som har lange åpningstider, og målet er å ligge nære kundene. Coop Konsum. Coop Konsum er navnet på de fleste butikkene som drives av Coop. Coop Konsum ble til da Coop valgte å samle alle butikkene under samme varemerke. De butikkene som tidligere var Gröna Konsum ble nå Coop Konsum. Den første butikken som byttet navn til Coop Konsum var Coop Konsum Eriksberg, nå Coop Extra Eriksberg, som byttet navn i november 2001. De øvrige butikkene fulgte etter i begynnelsen av 2002. Coop Konsum-kjeden består av 401 butikker (per januar 2008). 13 større butikker har skiftet konsept til Coop Extra. Coop Extra. Coop Extra er den nest største av butikkjedene og har som mål å «være stedets beste dagligvarebutikk». Den første Coop Extra-butikken åpnet i 2006. Coop Forum. Coop Forum er den største butikkjeden og omfatter mange av de stormarkedene som tidligere het "Obs!", "Robin Hood", "B&W" eller "Prix" (den siste Prix-butikken i Sverige lå i Hofors og ble omprofilert til en Coop Extra-butikk i 2009). Før navneendringen til Coop Forum i 2001 hadde KF 914 Konsum-butikker, 32 Obs!-stormarkeder, 10 B & W-stormarkeder, 16 Robin Hood og 33 Prix-varehus. Det finnes tre ulike former for Coop Forum-butikker, avhengig av hvor stor butikken er. Butikkens størrelse avgjør også hvor stort utvalget er. Coop Forum drives enten av Coop eller av en lokal konsumentförening (som en franchiselignende avtale med Coop). Wayne Static. Wayne Richard Wells (født 4. november 1965), bedre kjent som Wayne Static, er en amerikansk musiker, som er best kjent for å være vokalist, gitarist, keyboardist og programmerer i det industrielle metal-bandet Static-X. Wayne har nylig annonsert sitt nye sideprosjekt kalt «Pighammer». Syklistenes Landsforening. Syklistenes Landsforening (SLF) er en norsk forening for syklister som ble stiftet 16. juni 1947. Organisasjonen jobber for at flest mulig skal sykle. syklister. Foreningens arbeid. SLF arbeider for å bedre forholdene for syklister, og at sykling skal være trygt, opplevelsesrikt og attraktivt for folk flest! SLF har omlag 11 000 medlemmer(per mai 2011). SLF utgir alene eller i samarbeid med andre en rekke publikasjoner som: ”Sykkelferie i Norge” og ”Mekkeboka”, og har i tillegg utgitt "Trafikkregler for syklister" (2010) og "La barna sykle" (2011). Foreningen arbeider tett opp mot politikere og sentrale myndigheter for å bedre tilretteleggingen for syklister i Norge. Historie. a> Oslo holder hus. Lektor Henrik Ellestad var foreningens første formann. Fabrikkeier Aksel Gresvig var blant initiativtakerne til foreningen. Også andre kjente navn fra sykkelbransjen; Frank Sætrang og Jakob Øglænd Sandved var å finne blant de første entusiastene. Advokat Alf Kvaal var foreningens sekretær fra starten og senere formann en årrekke. Kvaal er nå æresmedlem i foreningen. I medlemsbladet "Vi syklister" nr. 1/47 het det at foreningen skulle arbeide for: Bedre trafikk-kultur og tryggere trafikkforhold • Anlegg av sykkelstier • Bedre parkeringsforhold og oppbevaringsmuligheter for sykler i byer og tettbebyggelse • Billig og hensiktsmessig forsikring • Billige turer og reiser • Bistå medlemmene med råd og opplysninger i trafikksaker. I 1956 endret foreningen navn til Norges Sykkel- og Mopedforening. Det opprinnelige navnet, Syklistenes Landsforening, ble tatt igjen på 60-tallet. «På sykkel». "Vi syklister" var foreningens tidsskrift som de første årene kom ut med opp til åtte nummer i året. Bladet skiftet i 1970 navnet til "På sykkel" og i 1982 kom bladet for første gang ut i dagens format, da med tre nummer pr. år. ”På sykkel” gis nå ut fem ganger i året. Bladet er fullt av ferietips, reparasjonsveiledning, stoff om helse og trening, produktnyheter og artikler om trafikk og samferdsel. Bladet sendes alle medlemmer i Syklistenes Landsforening og kan kjøpes i løssalg i Narvesen og enkelte sportsbutikker. SLF har også hovedansvaret for å arrangere ”Den nasjonale sykkelkonferanse” som arrangeres hvert annet år. SLF har også sekratariatsfunksjonen for Sykkelbynettverket dannet i 2005. Sykkelbynettverket har som formål å heve kompetansen på det sykkelfaglige området i Norge, og er Norges viktigste møteplass for sykkelfaglige spørsmål. Ibsenmuseet i Grimstad. Ibsenmuseet i Grimstad holder til i huset som Henrik Ibsen bodde og arbeidet i mens han var medhjelper hos apoteker Lars Nielsen. Museet åpnet i 1916. Våren 2007 overtok Anita Estensen ansvaret som daglig leder av museet. Ibsen i Grimstad. Henrik Ibsen ankom Grimstad 29. november 1843 med jakten «Lykkens Prøve» fra Skien, … Blandt mine bedste Minder fra hin Tid hører du, gamle Ven! Din lyse Aand og dit Humør fængslede mig strax og under det trivielle, stærkt materielle Liv i Grimstad, med sine evindelige Skibspærter, var det at besøge dig en Nydelse og Løftning, som jeg aldrig vil glemme og som jo bidrog adskillig til at vække og udvikle de Interesser, jeg af Naturen havde faaet Sands for, men som var lidet kjendte under Forholdene der. Min Hukommelse er endnu saa ualmindelig klar og levende. Jeg gjenoplever saaledes fremdeles i Tankerne de mange interessante Timer i det Værelse paa Apotheket, naar t. E. Daniel Martini maatte holde[s] for. Jeg ser endnu tydelig dine Illustrationer (med Text) af hans uheldige Hesteflugt mellem Frivold og Homedals Præstegaard, – jeg ser dig, Schul[e]rud, Gunder og mig sidde og spille Kort hos dig, med Punsch i Salvekrukker, der i Tilfælde af Forstyrrelse øieblikkelig maatte tømmes og puttes i Lommen. Jeg ser dit af Fryd straalende Ansig da du første Gang læste dit Produkt paa Tryk (Øhlenschlæger i Valhal), – jeg gjenoplever de frydefulde Aftener, da du for Schul[e]rud og mig læste, hvad du sidst havde skrevet af ”Catilina”. … Senere skrev Due en hel liten erindringsbok om samværet i Grimstad. Nettverket «Ibsenmuseene i Norge». De tre Ibsenmuseene har inngått et eget nettverkssamarbeid. Henrik Ibsen Museum på Venstøp like utenfor Skien har sitt fokus på Henrik Ibsens barndomsår, hans skolegang, oppvekst og familiære forhold, Ibsenmuseet i Grimstad ivaretar dikterens ungdom, første forelskelser og dikteriske debut, mens Ibsenmuseet i Oslo har ansvar for den gamle, verdensberømte dikter som etter 27 års opphold i utlandet vendte tilbake til Norge i 1891. Ibsenmuseene inngår også i et samarbeid med andre litterære museer i Norden. Blant annet arrangeres det årlige seminarer som går på rundgang mellom de ulike aktørene i samtlige deltakerlandene. Ibsenmuseene fungerer ikke bare som litterære møtepunkter og dramatiske arenaer lokalt, men er på flere hold engasjert i ulike internasjonale sammenhenger som følger opp de temaene dramatikeren selv reiste i sin diktning. Ole Georg Gjøsteen. Ole Georg Gjøsteen (født. 9. februar 1854, død 1936), var en norsk instrumentmaker og politiker, først for Venstre som han brøt med før han arbeidet for Arbeiderpartiet. Han hadde også studert fysikk og matematikk. Politisk arbeid. Gjøsteen, Ole Georg Gjøsteen, Ole Georg Gjøsteen, Ole Georg Carl Jeppesen. Carl Christian Jeppesen (født 1858 i København, død 1930), var en norsk politiker (Arbeiderpartiet) og redaktør. Jeppesen var formann i Arbeiderpartiet i to perioder og var redaktør i avisen Social-Demokraten. Bakgrunn. Carl Jeppesen ble født i København som sønn av en vertshusholder. Fra han var ett år voksten han imidlertid opp hos kullmåler Nils Petersen og kone. Som ung begynte han i lære som sigarsorterer. I 1878 dukket han opp i Christiania som børstebinder og etablerte egen børstefabrikk i 1881. Melle (Belgia). Melle er en kommune i den belgiske provinsen Øst-Flandern. Gustav Olsen-Berg. Gustav A. Olsen-Berg (født 31. mars 1862, død 19. august 1896), var en norsk typograf og politiker (Arbeiderpartiet). Olsen-Berg var formann i Arbeiderpartiet 1893–1894. Naturfilosofi. Naturfilosofi eller naturens filosofi (kjent på latin som "philosophia naturalis") er et begrep brukt om de objektive studier av naturen og det fysiske univers. Naturfilosofi var beslektet med naturteologi og var den dominerende formen for studier av naturen inntil den moderne vitenskapen vokste fram, og blir betraktet som en forløper for dagens begrep «naturvitenskap», særlig i forhold til fysikk. Former for vitenskap har historisk utviklet seg fra filosofi, og naturvitenskapene fra naturfilosofi. Ved eldre universitet er det gamle professorater som ble opprettet som professorater i naturfilosofi og som nå innehas av fysikere. De moderne begrepene «vitenskap» og «vitenskapsmann» ble ikke innført før på 1800-tallet. Bart Bunting. Burt Bunting (født 19. januar 1976 i Sydney) er en australsk funksjonshemmet alpinist. Han er født blind, og konkurrerer i klassen B1. Han begynte å konkurrere i 1999; i World cup. Han skimter lys, derfor konkurrerer han med blendere foran øynene. Ludvig Meyer. Ludvig Meyer (født 22. april 1861 i Åsgårdstrand, død 3. januar 1938 i Asker), var en norsk jurist og politiker (Arbeiderpartiet). Ludvig Meyer var formann i Arbeiderpartiet 1897–1900. I 1903 brøt han med partiet. Etter partisplittelsen i 1923 var han en tid medlem av Norges Kommunistiske Parti. Han ble landskjent som Jægers forsvarer for Høyesterett 1885–1886. Han var redaktør i Social-Demokraten i 1898–1900, og bidro med sin formue til å modernisere avisa. Han var også formann i Det norske Studentersamfund. Meyer kan gjenkjennes som "advokat Sibbern" i Kristofer Uppdals romanverk "Dansen gjenom skuggeheimen." Melhus Energi. Melhus energi er et tidligere kraftselskap i Melhus i Sør-Trøndelag. Selskapet var, helt til det fusjonerte med TrønderEnergi i 2001, eid av Melhus kommune. Selskapet produserte vannkraft. Kongeriket Jugoslavias flagg. Kongeriket Jugoslavias statsflagg og orlogsflagg Kongeriket Jugoslavias flagg var en trikolor i fargene blått over hvitt over rødt. Statsflagget hadde i tillegg det kongelige våpen satt inn i duken over alle tre striper og forskutt et stykke mot stangsiden av flaggduken. Kongeriket ble etablert i 1918 under navnet «Kongeriket av serbere, kroater og slovenere». Flagget, som i den enkle trikolorens form var i bruk fra 1918 av, men offisielt vedtatt først 28. februar 1922, gjør bruk av de tre pan-slaviske fargene som alle de tre sørslaviske nasjonene allerede gjorde bruk av. Fargerekkefølgen ble endret slik at flagget ikke skulle være identisk verken med slovenernes, kroatenes eller serbernes nasjonale flagg. Riksvåpenet i statsflagget er basert på det serbiske kongelige dynastis våpen, men har tillegg av symboler for Kroatia og Slovenia, henholdsvis sjakkruter i rødt og hvitt og halvmåne og tre stjerner. Egentlig skulle statsflagget bære den store versjonen av det kongelige våpen, men i praksis bar det en forenklet versjon uten våpenkappe. Dette ble i 1922 også offisielt innført som kongerikets orlogsflagg. Kongeriket Jugoslavias flagg ble benyttet fram til 1941, da landet ble oppløst i forbindelse med den annen verdenskrig. Trikoloren ble fra 1945 av videreført av det sosialistiske Jugoslavia, da med tillegg av en gulkantet rød stjerne. Protolyse. En protolyse er en kjemisk reaksjon der et proton (H+) avgis eller tas opp. Denne typen reaksjoner forbindes som oftest med syre-base-reaksjoner. Teorien ble beskrevet i 1923 av Johannes Brønsted og Martin Lowry. Fullstendig protolyse. Ved en fullstendig protolyse vil tilnærmet alle molekylene som kan avgi H+-ioner, gjøre det. Et eksempel på en slik reaksjon kan være tilførsel av HCl (saltsyre) til vann. HCl + H2O → H3O+ + Cl- Her avgis et H+-ion fra saltsyren til vannet, og vi får i tillegg oppløste kloridioner (Cl-). Tilnærmet alle HCl-molekylene reagerer slik, og vi sier derfor at HCl er en syre som protolyserer fullstendig. Andre syrer vil ikke protolysere fullstendig, og det vil i stedet opprettes en likevekt. Autoprotolyse. Autoprotolyse (også kjent som egenprotolyse) er en prosess hvor det foregår en overføring av protoner mellom to identiske molekyler. Det ene molekylet opptrer da som en Brønsted-syre, og det andre som en Brønsted-base. BAE Hawk. BAE Hawk er et britisk trenings- og angrepsfly. Hawk ble opprinnelig utviklet av Hawker Siddeley Aviation, og prototypen fløy første gang 21. august 1971. Det britiske flyvåpenet tok i bruk sine første Hawk T.1 i 1976. I 1977 ble Hawker Siddeley en del av British Aerospace og flyet ble produsert som BAe Hawk. I 1999 ble British Aerospace en del av BAE Systems. BAE Hawk har blitt utviklet og oppgradert flere ganger, og en egen en-seters jagerflyvariant blir også produsert under betegnelsen Hawk 200. BAE Hawk har blitt et populært treningsfly og har blitt eksportert til Australia, Finland, Indonesia, Kenya, Kuwait, Malaysia, Sveits, Sør-Korea, De forente arabiske emirater, Zimbabwe, og nå sist Sør-Afrika og India. Vikingfestivalen. Vikingfestivalen på Egge er et årlig arrangement på gamle Egge gård i Steinkjer kommune i Nord-Trøndelag. Egge var i historisk tid et høvdingesete hvor Olav den hellige sine banemenn bodde. Banemenne som førte an var Tore Hund og Kalv Arnesson. Bak disse stod den mektige kvinnen Sigrid Toresdatter. Vikingfestivalen samler tilreisende vikinger som viser håndverk og bor som vikinger. Historien formidles videre gjennom underholdning, lekeaktiviteter for barn, barnespelet Silkeskjegg, kveldsgilde, slagscener, foredrag og utstillinger. Eric Villalon. Eric Villalon (født 30. april 1970 i Barcelona) er en spansk funksjonshemmet alpinist. Han er nærsynt, og konkurrerer i klassen B2. Gamle Egge gård. Gamle Egge gård, ved Steinkjer i Nord-Trøndelag, nevnes som høvdingsete flere ganger i vår sagalitteratur. Da Hårfagre-ætten begynte å sveise sammen landet vårt til en norsk riksenhet, ser det ut som Egge var et av motstandssentrene hvor selvrådigheten og hedenskapen holdt stand lenge. Sagaene og skaldekvadene gir et helt galleri av folk på Egge, og første gang Egge nevnes i sagaen er i Snorre Sturlason sin saga om Håkon den gode, der det fortelles om Trond Haka fra Egge, som er høvding for bøndene i Sparbyggjafylket rundt år 940. Trond Haka var en av dem som tvang Håkon den gode til å blote på Mære for dermed å ødelegge kristendommen. I tida etter slaget ved Svolder (år 1000) er det også sannsynlig at Egge hadde en viktig rolle. I 1021 spilte igjen bonden på Egge en avgjørende rolle i striden mellom den hedenske og den kristne tro. I Olav den hellige sin saga forteller Snorre om en mann som het Olve på Egge, som var hovgode på Mære og bøndenes talsmann. Olve var en mektig og veltalende mann av stor ætt. Da Olav Haraldson overraskende dukket opp på midtsommerblot på Mære ble Olve arrestert og drept. Sigrid, Olves kone, ble etter dette giftet bort til Kalv Arnesson, som dermed ble den nye høvdingen på Egge. Sigrid var søster til Tore Hund, og det var nettopp Tore Hund og Kalv Arnesson som førte bondehæren mot Olav Haraldsson i slaget på Stiklestad i 1030. Hvert år midt i juli arrangeres vikingfestivalen på Egge til minne om historien på Egge Gård. Sol Cigar. Sol Cigar Co AS befinner seg i Oslo og er en av Norges eldste eksisterende spesialforretninger innen tobakk. Den ble grunnlagt i 1911 og i 2011 feiret de sitt 100 års jubileum. Forretningen har siden 1977 vært eid og drevet av Bjørg Svenøe. Dette er en av Oslos få spesialforretninger innenfor tobakksvarer og relaterte produkter, og den drives fremdeles i de samme lokalene som i 1911. Den hadde tidligere adresse Drammensveien, noe som i senere tid har blitt endret til Henrik Ibsens gate. De fører et stort utvalg av forskjellige sigarmerker, blant annet de fleste cubanske sigarmerkene og er Norges eneste avtalte Davidoff-forhandler med fullsortiment i alle merkets linjer. Historie. Sortimentet har hele tiden vært tobakksvarer, for det meste sigarer. Etter krigen måtte de gjøre et lite unntak og de solgte da også suvenirer og sukkervarer. I dag har forretningen nesten tusen sigarvarianter i assortimentet i tillegg til sigaretter, rulletobakk, pipetobakk, snus, snuff, skråtobakk og utstyr for røkere. Ladelinjen. Depoet ved Voldsminde, som nå er gjort om til skatepark. Ladelinjen var en trikkelinje mellom Buran og Lade i Trondheim. Ladelinjen ble åpnet i 1958 som en forlengelse av "Lademolinjen". I østgående retning grenet sporet av fra Lademolinjen ved Buran, mens den i vestgående retning gikk inn på Lademolinjen ved holdeplassen Anders Buens gate, like ved vognhallen på Voldsminde. Linjen ble nedlagt i 1988. Som alle trikkelinjer i Trondheim var den bygd med meterspor. Lademolinjen ble opprettet i 1901 da Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei ble opprettet. Lademolinjen var opprinnelig ensporet og gikk til Buran, i 1913 ble den ombygd til dobbeltspor og forlenget til den nye vognhallen på Voldsminde. I 1936 ble det bygget en sporsløyfe rundt bebyggelsen på Voldsminde. Denne fulgte traseen Buran – Innherredesveien – Thomas von Westens gate – Mellomveien – Buran. Traséen ble flyttet fra Munkegata til Prinsens gate i 1961. Steen & Strøm Norge. Steen og Strøm Norge AS er en norsk eiendomsselskap som eies av Steen & Strøm as. Selskapet eier og driver en lang rekke kjøpesentre tilsluttet den skandinaviske kjeden Steen & Strøm som har røtter tilbake til 1797. Steen og Strøm Norge AS ble stiftet 6. juni 1987. Kjøpesentrene. Steen og Strøm driver rundt 30 kjøpesentre i Norge. Hvitprikk. "Ichthyophthirius multifiliis" er en art av flimmerdyr som lever som parasitter på ferskvannsfisk. Det finnes også en «saltvanns-hvitprikk», men dette er et annet flimmerdyr i gruppen "Cryptocaryon". "Ichthyophthirius multifiliis" forårsaker det som trolig er den vanligste fiskesykdommen i akvarium, og kalles for prikkesyken eller hvitprikk på norsk. Arten er den største encellede eukaryoten man kjenner til som lever på fisk. Voksne individer er ovale eller runde, og måler 0,5 til 1,0 mm i størrelse. Hvitprikk er spesielt problematisk i lukkede områder, hvor den raskt sprer seg mellom fiskene. Etter omtrent en uke med parasittisme, forlater den modne organismen verten og gjemmer seg i bunnlaget, hvor den begynner å dele seg. Etter ca. 24 timer har den delt seg i 600-1000 datterceller som deretter kan infisere nye fisk. Hvitprikk gjennomgår en fullstendig livssyklus på 7-10 dager. Forebygging. Noen forebyggende tiltak mot hvitprikk er å kun kjøpe friske fisk fra velrenommerte selgere, isolere syke fisk fra de friske med karantene, opprettholde god vannkvalitet og ikke ha for høy tetthet av fisk i akvariet. Unngå stress, høye nivåer av ammonium eller nitrat, og plutselige temperaturforandringer. Diagnose. Når fisk blir infisert med hvitprikk, mister de ofte appetitten, gjemmer seg unormalt mye og/eller klør seg mot bunnen eller ting i karet. Tropiske fisk er sårbare overfor et stort utvalg av sykdommer. Derfor bør man ikke iverksette behandling mot hvitprikk hvis ikke minst en av fiskene har de karakteristiske hvite prikkene. Hud. Hvitprikk-infeksjoner er vanligvis synlige i form av karakteristiske hvite prikker på siden av fisken. Prikkene er lommer av fiske-epiteler som inneholder hvitprikk-celler som suger næring fra vevet til verten, og kan vokse opp til 1 mm størrelse. Finner. Finnene klappes sammen og viser hvite prikker ca. 1 mm i diameter. Øyne. Øynene kan se tåkete ut. Gjeller. Infeksjon i gjellene vil føre til hurtig åndedrett, og fisken puster ofte ved overflaten. Undersøkelser av gjellene kan vise et antall hvite prikker. Behandling. Ved all behandling må man ta hensyn til arten av fisk (noen tolererer ikke visse medisiner), hvor mange som er smittet, og størrelsen og typen miljø. Hvis det oppdages før det blir for alvorlig, kan man bruke flere forskjellige fremgangsmåter. Parasitten er sårbar overfor behandling kun i den frittsvømmende delen av livet. Man får ikke livet av dem verken når de sitter på fisken eller når de ligger i bunnlaget. Varmebehandling. Varmebehandling kan være svært effektivt, og det kan kombineres med andre behandlinger. De tre fasene i hvitprikkens liv tar omtrent fire uker ved 21 °C, men bare fem dager ved 27 grader. Av denne grunnen anbefales det at man øker temperaturen i vannet til 28-39 grader så lenge behandlingen pågår. Unngå hurtige endringer av temperaturen. Den kan økes 0,5 – 1 grad pr dag. Det finnes arter av fisk som ikke tåler de høyeste temperaturen som er effektive. Hvis fisken kan holde det ut, øk temperaturen til 32 °C. Temperaturer som dette dreper de frittsvømmende parasittene. Det er viktig å huske at om man øker temperaturen, men ikke nok til at parasitten dør, må man kombinere varmebehandlingen med medisin. Salt. I akvarier kan man bruke salt for å gjøre livet vanskeligere for hvitprikken. Dette er ikke praktisk i dammer, da det ville kreve store mengder salt. Fisk kan dyppes i en 3 % oppløsning (30,000 mg/L) i 30 sekunder til flere minutter, eller behandles med et langvarig bad ved mindre konsentrasjoner (0.05% = 500 mg/L). Dette er en god måte å kontrollere hvitprikk uten å skade det biologiske filteret. Man bør passe på at man ikke skader planter eller fisk som ikke tåler salt. Man bør spesielt ikke bruke salt på bløtvannstetraer som neontetra, kardinaltetra eller visse maller. Kjemisk behandling. Noen kjemiske behandlingsmidler er formalin, malakittgrønn, koppersulfat og kaliumpermanganat. Bløtdyr som snegler, samt noen planter, tar skade av disse stoffene og bør derfor fjernes før behandling. Det finnes også mange produkter som er laget for behandling mot hvitprikk og som man kan få kjøpt på dyrebutikken. Selv om de er basert på kjemikaliene listet opp ovenfor, regnes de generelt for å være tryggere for både akvaristen og fisken, enn å behandle med rene kjemikalier. All behandling er rettet mot de frittsvømmende individene, som bare overlever 2-3 dager uten en vert, så behandlingen bør fortsettes i noen dager etter at den siste hvite prikken har forsvunnet fra fisken. Dette tar vanligvis rundt en uke, 10 dager er typisk ved 27 °C og 6 dager ved 29 °C. Forsiktighet. All medisinering er i større eller mindre grad giftig, ikke bare for parasitten men også for fisken. Veldig svekkede fisk tåler mindre medisin enn mer robuste fisk som kanskje er i et tidligere stadium av sykdommen. Praktbotia, elefantfisk og mange tetraer reagerer dårlig på malaktittgrønt. Malaktittgrønt er også farlig å håndtere, den er kjent for å forårsake kreft, mutasjoner, og kan skade fostre. Hansker og ansiktsmaske bør alltid brukes når man håndterer konsentrert pulver. Gravide kvinner bør holde seg helt unna dette kjemikaliet. Cherrox. Cherrox er en type vanntette barnestøvler som blir produsert av Viking Fottøy. Støvelmerket ble lansert på slutten av 1960-tallet som en varmforet, vanntett, imitert skinnstøvel i plast. I 1990 fikk støvlene nytt design av Sigrid Eckhoff som siden laget en serie modeller under varemerket Cherrox Uno. Cherrox har solgt svært godt i hele Norden i flere tiår, og støvelen er blitt en klassiker blant barn og foreldre i Norge. Cherrox Uno ble belønnet med Norsk Designråds klassikerpris for god design i 1999. Produktnavnet, særlig i flertallsformen "cherroxer", har dessuten for mange blitt et degenerert varemerke, det vil si et nøytralt substantiv for alle slags «varme, vanntette barnestøvler». .nc. .nc er Ny-Caledonias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registreringer gjøres direkte på andre nivå. For å registrere.nc domenenavn må registranten være et registrert selskap eller organisasjon i Ny-Caledonia med en lokal kontakt. Enkeltpersoner tillates ikke å registrere domener. .nc.us. Andrenivå-domenet nc.us, innen det nasjonale toppnivådomenet .us, er et subdomene for den amerikanske delstaten North Carolina, og har ingen forbindelse med det nasjonale toppnivådomenet.nc. Hasso Plattner. Hasso Plattner (født 21. januar 1944 i Berlin) er en tysk entreprenør. Sammen med Dietmar Hopp, Claus Wellenreuther, Hans-Werner Hector og Klaus Tschira er han en av grunnleggere av softwarebedriften SAP i Walldorf. Plattner er styreformann i SAP. Ifølge Forbes er han en av de rikeste tyskere med en formue på 5 milliarder amerikanske dollar. Siden Plattner trakk seg tilbake fra den daglige driften av, har han vært aktiv som mesen. Ifølge mediene er han «en av de største private støttespillere for kunnskap i Tyskland». I 1998 grunnla han Hasso-Plattner-instituttet for softwaresystemteknikk ved Universitetet i Potsdam. Instituttet eies av den allmennyttige Hasso-Plattner-stiftelsen for softwaresystemteknikk. Han har forpliktet seg til å bidra med mer enn 50 millioner euro fra sin privatformue til stiftelsen over 20 år. I tillegg leder han faget "Enterprise Platform and Integration Concepts". I begynnelsen av oktober 2005 grunnla han sammen med Stanford University Hasso Plattner Institute of Design som han støttet med 35 millioner amerikanske dollar. Høsten 2003 gav han 10 millioner euro til biblioteket ved Universitetet i Mannheim. Plattner har i flere år pleiet forbindelser med Sør-Afrika, der han også periodevis bor. Han har støttet University of KwaZulu-Natal og Universitetet i Cape Town. Plattner er gift, har to barn og bor i Schriesheim-Altenbach ved Heidelberg. .ne. .ne er Nigers nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. Registrering gjøres direkte på andre nivå. Nasjonale.ne-subdomener. Uten at det har sammenheng med toppnivådomenet.ne, så blir «ne» av og til brukt som et andrenivå-domene innen andre nasjonale toppnivådomener, hvor registranter kan registrere andrenivå-domener på formen.ne.xx, hvor xx er ccTLD-et. To eksempler er Japan (.ne.jp) og Sør-Korea (.ne.kr). Andre ccTLD-er bruker «net» i stedet. Critérium du Dauphiné Libéré 2007. Critérium du Dauphiné Libéré 2007 var den 59. utgaven av Critérium du Dauphiné Libéré, og ble avholdt fra 10. til 17. juni 2007. Rittet bestod av en prolog og deretter sju etapper, en av dem en tempoetappe. Rittet startet i Grenoble og ble avsluttet i Annecy, og var 1140 km langt. Rittet er viktig i forberedelsen til Tour de France, og mange store stjerner stilte til start, blant dem regjerende mester Levi Leipheimer, spanjolene Alejandro Valverde og Óscar Pereiro Sio, Rabobanks Denis Mensjov og Alexander Vinokourov fra Astana. Christophe Moreau tok sammenlagtseieren foran Cadel Evans og Andrej Kasjetsjkin. Lagkonkurransen. Critérium du Dauphiné 2007 Sylling prestegård. Nabogårdene Sylling Vestre gård og Sylling prestegård har lange tradisjoner for dyrking av tidlig-jordbær og -grønnsaker. Nå produseres også anlegg for tidligjordbær ved Myhre AS i tilknytning til gårdene. Sylling prestegård har også kulturell interesse ved siden av Sylling kirke som religiøst samlingspunkt i historisk tid. Elgeseterlinjen. Elgeseterlinjen var en trikkelinje mellom Trondheim stasjon og Elgeseter i Trondheim. Den ble bygget i 1913 og nedlagt i 1983. Som alle trikkelinjer i Trondheim var den bygd med meterspor. I 1923 ble Elgeseterlinjen forlenget til Dalsenget og en ny vognhall ble bygget der. Sandane skole. Sandane skole (Sandane skule) er en barneskole, med 168 elever, som dekker klassetrinnene 1. til 7. Den ligger på Sandane i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Skolen ble grunnlagt i 1977, med ny utbygging i 1997. Den ligger i "Ulvesbakken", like ved Sandane sentrum, med Nordfjord Folkemuseum, og idrettshallen "Firdahallen" som nærmeste naboer. Skolen har SFO-ordning med rundt 50 påmeldte barn. Den tidligere Stortingsrepresentanten Magne Aarøen var rektor ved Sandane skole. Mon-khmer-språk. Mon-Khmerspråk er en språkfamilie fra Indokina. Sammen med Mundaspråka i India utgjør de en av de to hovedgreinene austroasiatiske språkfamilien. Underfamilier. Denne klassifiseringa er basert på Diffloths artikkel i "Encyclopedia Britannica" fra 1994. Referanser. Shorto, Harry L. edited by Sidwell, Paul, Cooper, Doug and Bauer, Christian (2006). "A Mon-Khmer comparative dictionary". Canberra: Australian National University. Pacific Linguistics. ISBN 0-85883-570-3 Davidoff. Davidoff er et sveitsisk merkevarefirma som produserer en rekke luksusvarer som sigarer, sigaretter, og pipetobakk. Dets sigarettmerke er eid av Imperial Tobacco, men selskapet er ellers uavhengig eid. Davidoff er også et konjakkhus, men uten egne vinmarker, slik at de driver som negociant. Konjakken deres produseres og tappes på flaske av Hennessy. Tobakk. Davidoff er et sigarmerke, også brukt for andre tobakksprodukter og etter hvert relaterte produkter som piper og humidorer. Virksomheten ble grunnlagt av Zino Davidoff i 1969. Davidoff-familien kom fra Ukraina, men flyktet fra uro og antisemittisme til Genève i Sveits i 1911. I august 2006 ble varemerkerettighetene for sigaretter kjøpt av Imperial Tobacco Group. Oettinger Davidoff Group eier merkevarerettighetene for øvrige tobakksprodukter. Davidoff-sigarer ble produsert på Cuba fra 1969 til 1991, da virksomheten ble flyttet til Den dominikanske republikk. Imperial Tobacco Norway AS driver med salg og distribusjon av Davidoff produkter i Norge. Brennevin. I tillegg har Davidoff en gavepakning med navnet «The Davidoff Classic luxury pack», som består av en flaske konjakk og to konjakkglass. .pw. .pw er Palaus nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. .pw har blitt åpnet for personlige registreringer under en lignende struktur som .name hadde ved dets opprinnelige lansering, hvor personer kunne oppnå tredjenivå registreringer på formen john.smith.pw sammen med den korresponderende e-mail adressen john@smith.pw. Andrenivå domeneregistrering er ikke tillatt, slik at registreringsenheten kan reservere alle andrenivå-navn til bruk i konstrueringen av disse adressene. Eiere av varemerker har muligheten til å søke om en defensiv registrering som vil forhindre andre i å registrere et tredjenivå-domene som inneholder det varemerket. Dette domenet er veldig lite brukt til noe som helst som har med Palau å gjøre, ut over et nettsted på som dreier seg om reality tv-programmet "Survivor: Palau". Selv regjeringen på Palau bruker ikke dette domenet for sine egne nettsider. Eksempelvis så er Palau's ambassade i USA på. Eksterne lenker. P w Oral Bee. Anders Kranmo Smedstad (født 24. mars 1979), bedre kjent som Oral Bee, er en norsk rapper og produsent fra Nesodden. Han har også brukt alias som Beezy Mac, Spawn Dough og Pimp Smedstad. Oral Bee er en del av det norske produsentkollektivet Da Playboy Foundation, som i tillegg til han selv består av Mr. Pimp Lotion og Big Ice (Andreas Wille Paulsen). Hans tredje album "Putter Det Ned As Usual" ble utgitt i 2009. Da Playboy Foundation. Da Playboy Foundation har samarbeidet med store amerikanske rappere som Baby Bash, Messy Marv, Chingo Bling, Jay Tee, Frost, Bullet, JT the Bigga Figga og Assassin. I 2003 spilte Baby Bash inn Oral Bee-låten «Mitt image som pimp» som «Image Of Pimp», der han beholdt det norske refrenget og et vers fra Oral Bee, i tillegg til å få med seg kompisen Lucky Lucciano på et vers. Låten var med på albumet "Tha Smokin’ Nephew", som solgte 500 000 eksemplarer i USA – og således gjorde Oral Bee seg fortjent til amerikansk gullplate, som den første norske rapperen noensinne. Sånn Vi Putter Det Ned (2001). Sommeren 2000 hadde Oral Bee en hit med singelen «Penger». «Alle hater Oral Bee», som kom på høsten samme år fikk også spilletid, men ble ikke en like stor hit. Etter mye styr med plateselskapet kom maxisingelen "Den Breiale Stilen" ut i juni 2001. Låta ble en stor sommerhit og lå på VG-lista i noen uker, med 15. plass som bestenotering. Debutalbumet "Sånn vi putter det ned" var å finne i platebutikkene i august samme år. Skiva var en snartur innom albumlista til VG. Fra albumet gav han også ut radiosinglene «Gangsta Gangsta» og «Seriemorder». Enkelte av beatsa på denne skiva er senere blitt brukt av store bay area-navn som bl. a. Baby Bash, San Quinn og Assassin. 2002-2003. Bortsett fra et par radiosingler skulle det gå et par år før Oral Bee igjen hørtes i Norge. I mellomtiden nøt Oral Bee sammen med Big Ice suksess som produsent for et bredt utvalg kjente og mindre kjente Bay Area-rappere. I 2003 var de klare for å vise frem dette for det norske publikum, og gav ut "Da Playboy Foundation Compilation" der artister som Baby Bash, Young Life, Jay Tee, Messy Marv og Frost bidro. Til tross for Topp 20-opptredener fikk skiva lite oppmerksomhet i Norge, men i USA kunne Big Ice og Oral Bee nyte suksessen hos rappere de selv digget. Still Putter Det Ned (2005). I 2005 gav Oral Bee ut sitt andre studioalbum, "Still Putter Det Ned", som inneholdt 18 tracks produsert av Da Playboy Foundation. Den ble utgitt uavhengig av plateselskap og ble derfor ikke like massivt markedsført som debutalbumet. Spiller Nummer 10 (2007). Mixtape-albumet "Spiller Nummer 10" kom ut i 2007, med gjester som danske CAS og MIV, svenske Shazaam, Coultrain og Devin the Dude. Da Playboy Foundation har produsert det meste, men vi finner også noen låter med «lånte» beats. Denne skiva ble også utgitt uavhengig av plateselskap uten noe særlig markedsføring. Putter Det Ned As Usual (2009). "Putter Det Ned As Usual" kom i 2009, og avsluttet "putter det ned"-trilogien. Pionerer (2011). Utgitt 25. februar 2011. Sangene er produsert av Big Ice og Oral Bee. Litteratur. Holen, Øyvind; Hiphop-hoder Fra Beat Street til bygde-rap, Oslo 2004 ISBN 82-430-0342-8 .lr. .lr er Liberias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet blir en del brukt i Liberia, blant annet av regjeringen og dens offisielle nettsteder. Registrering. For å registrere domenenavn på.lr-domenet kreves at registranten har lokal tilstedeværelse i Liberia og til hensikt å bruke domenet. Eksterne lenker. L r Thomas Wyatt. Thomas Wyatt (født 1503, død 13. oktober 1542) også kalt for "Thomas Wyatt den eldre" for å skille ham fra hans sønn ved samme navn, Thomas Wyatt den yngre. Wyatt var en engelsk adelsmann og diplomat i Tudortiden under kong Henrik VIII av England. Hans betydning for ettertiden er hans bidrag til den engelske renessansepoesi hvor han sammen med sin yngre samtidige Henry Howard, jarl av Surrey, introduserte blant sonett som litterær teknikk. De første årene. Wyatt ble født ved Allington Castle i nærhten av Maidstone i Kent i 1503 som sønn av Henry Wyatt og dennes hustru Anne. Familien kom opprinnelig fra Yorkshire. Hans far Henry hadde tilhørt kong Henrik VIIs geheimeråd ("Privy Councillor") og forble en betrodd rådgiver også da Henrik VIII kom på tronen i 1509. Svært lite kjennes til av Thomas Wyatts første år og utdannelse. Han fulgte sin far ved hoffet og hans første opptreden ved hoffet skjer i 1516 som «Sewer Extraordinary» og det samme året begynner han å studere på St. John’s Collage ved University of Cambridge. En gang rundt 1520 ble han rundt 17 år gammel giftet bort til Lord Cobhams datter Elizabeth Brook (1503 – 1560), søster av George Brooke, 9. baron Cobham, og året etter føder hun ham en sønn, Thomas Wyatt den yngre. Ekteskapet var ikke lykkelig, og i et brev datert 29. mars 1537 fra George Brooke til kongens minister Thomas Cromwell klages det over at Wyatt har reist til utlandet uten å etterlate seg tilstrekkelige midler for hans hustru å leve av. Han var populær ved hoffet og hadde spesielt Thomas Cromwells beskyttelse. Fra 1524 utførte flere oppdrag i utlandet for kongen og tjenestegjorde ved flere kontorer i hjemlandet. En gang i 1525 skiller han seg fra sin hustru grunnet hennes utroskap. Anne Boleyn. Antagelig ble han sterkt tiltrukket av Anne Boleyn, datter av diplomaten Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire, på den samme tiden hvor han skiller seg fra sin hustru. Hans far Henry Wyatt hadde vært assosiert med Thomas Boleyn som konstabel av Norwich Castle, og Wyatt hadde således tidlig vært kjent med Anne Boleyn. En vag referanse antyder at de hadde vært kjærester som barn, men Wyatts barnebarn rekonstruerte senere det øyeblikk hvor han hadde sett «denne nye skjønnheten» for første gang da hun hadde kommet tilbake fra Frankrike vinteren 1522 og i mars ble hun introdusert ved hoffet i forbindelse med en maskeradeball. Wyatt skrev flere kjærlighetsdikt med henne i tankene og ble en av hennes mange friere. Hoffsladderen ville ha det til at de ble elskere, men det er neppe sannsynlig. Tvert imot ble Anne Boleyn oppvartet av Henry Percy, 6. jarl av Northumberland, som sto høyere i rang enn Thomas Wyatt, og hun ble forlovet med Percy inntil forlovelsen ble hevet i 1523 da Percys far nektet å akseptere forholdet. Wyatts skrev diktet "Whoso List to Hunt" hvor han beskrev henne som utenfor rekkevidde og stivsinnet til tross for at hun synes sjenert og stille. Diktet referer til en «hind» som poeten «ikke lenger» kan jakte på ettersom det rundt hennes hals er et halsbånd med bokstavene «Noli me tangere for Caesar’s I am». «Cæsar» er her en omskrivning av kongen selv. Det er ingen bevis for at de var fysisk intime og det har blitt antydet at det var av denne grunn at Wyatts liv ble spart i løpet av den hastige rettssaken mot henne hvor hun ble beskyldt for utroskap og høyforræderi og deretter henrettet i 1536. Isteden hadde Anne lært av søster Mary Boleyns eksempel at det var bedre å være diskret og kysk i behandlingen av friere. Sannsynligvis trakk hun bevisst til seg kongens oppmerksomhet en gang i 1524 og Wyatt var således en av de siste av Annes øvrige friere som ble skjøvet til side av kongen selv. Etter en krangel om henne i løpet av en omgang bowling ble Wyatt behendig sett av sted på en diplomatisk reise til Italia. Diplomat. Wyatt fulgte Thomas Cheney på en diplomatreise til Frankrike i 1526 og ble med John Russell til Venezia og Den hellige stols hoff i Roma i 1527 for å hjelpe til med ansøkningen til pave Klemens VII fra Henrik VIII for å kunne skille seg fra sin hustru Katarina av Aragon. Wyatt ble tatt til fange av hæren til keiser Karl V av det tysk-romerske rike da den erobret Roma og satt paven i fengsel i 1527. Wyatt greie å flykte og ta seg tilbake til England. Han ble gjort til "High Marshal" av Calais (1528–1530) og kommissær ved freden i Essex i 1532. Også i 1532 fulgte Wyatt kong Henrik VIII og Anne Boleyn, som da var blitt kongens elskerinne, på deres besøk til Calais. Anne Boleyn giftet seg med kongen i januar 1533 og Wyatt tjenestegjorde ved hennes kroning i juni for sin far og skjenket parfymert vann over dronningens hender. I henhold til en spansk kronikør sørget kongen for at Wyatt ble fjernet fra hoffet i de neste to årene. Han unnslapp skjebnen som mange av Anne Boleyns bekjentskaper måtte lide under de falske tiltalene om utroskap mot henne og han ble løslatt senere det samme året. Hans far Henry døde i november det samme året. Anklaget for høyforræderi. Wyatt ble i 1539 sendt på en diplomatreise til hoffet til keiser Karl V i Spania. I juni 1539 var han tilbake i England og ble sendt på en ny reise som ambassadør til Karl V inntil mai 1540 hvor hadde han igjen fått kongens gunst, noe som er tydelig ved at han fikk stedet og mange av tilhørende eiendommene etter det oppløste klosteret Boxley Abbey. Hans prisning av livet i landlige omgivelser og hans kyniske kommentarer om utenlandske hoff i hans epistel på vers, "Mine Own John Poins", er således avledet fra hans egen erfaring. I 1541 ble Wyatt igjen anklaget for forræderi, en gjentagelse av de samme anklagene som ble fremmet mot ham i 1538 av Edmund Bonner, nå biskop av London, som hevdet at mens Wyatt var ambassadør hadde han uttalt seg nedsettende om kongen, og hadde vært involvert med kardinal Reginald Pole som kongen var rasende på ved at Pole stilte seg bak beslutningen til Den hellige stol angående kongens skilsmisse fra Katarina av Aragon. Wyatt ble igjen plassert i Tower of London hvor han skrev det lidenskapelige "Defence" ("Forsvar"). Til tross for alvoret i anklagene ble tiltalen ble satt til side og han ble løslatt, sannsynligvis takket være at dronning Katarina Howard hadde involvert seg, og på den betingelsen at han forsonte seg med sin fraskilte hustru Elizabeth etter femten års adskillelse. Han ble gitt full benådning og gjeninnsatt til sine plikter som ambassadør i 1542. Da han ble syk og likevel måtte ønske keiser Karl Vs ambassadør velkommen ved Falmouth ble hans tilstand forverret i den grad at han døde av feber ved Sherbourne den 11. oktober 1542. Hans venn John Leland skrev en latinsk elegi ved hans død: «Naenia in mortem Thomae Viati equitis incomparabilis». Hans litterære assosierte Henry Howard, jarl av Surrey, minnet sin venn i noen velkjente linjer som begynner «Wyat resteth here, that quick could never rest», og i to sonetter. Wyatts ettermæle. Den franske ambassadøren har beskrevet Wyatt som «en av de rikeste herrer i England, med en inntekt fra hans farsarv på seks til syv tusen dukater i året». I virkeligheten var han i stadig økonomiske vanskeligheter grunnet voldsom sløsing. John Leland beskrev ham som «høy skikkelse med kraftige muskler og sener. Hans rikelige hår var gylden i hans unge år, men som han mistet med årene og ble skallet, men grodde isteden et tykt og langt skjegg». Han var meget intelligent, vittig, fryktløs i sin tale på kanten av indiskresjon, impulsiv og vaklevoren, forkjælt av en beundrende far og venner. Roger Ascham erklærte ham som «en av de beste oversetterne av latinsk poesi fra den tid han levde i». Hans berømmelse hviler på hans virke som diplomat og hans poesi, og ikke minst på hans tidlige litterære vennskap med Henry Howard, jarl av Surrey, som han uten tvil bidro til å stimulere dennes lyriske interesse. Ikke noe av Wyatt poesi ble utgitt mens han levde. Den første boken som hadde hans dikt ble først trykket 15 år etter at han døde. Wyatt introduserte den poetiske teknikken sonett på engelsk som han og hans elev Henry Howard var de første i England som benyttet og videreutviklet. Umiddelbart etter hans død ble Wyatts navn hurtig glemt. Hans sønns opprør mot kronen i 1554 gjorde ikke navnet hans populært, og da hans dikt senere begynte å bli trykket sto han i skyggen av Henry Howard. Det er første i våre dager at Wyatt er blitt børstet støv av og blir stadig oftere studert som en av de første moderne poeter i England. Familie. I tillegg til sønnen Thomas Wyatt den yngre fikk han også en datter, Anne Wyatt. Hans fraskilte hustru giftet seg senere med Edward Warner (død 1565) som i 1554 ble innblandet i sin stesønn Thomas Wyatts opprør. Wyatt innledet også et forhold til en Elizabeth Darrell, datter av Edward Darrell av Littlecote (Wilts), som han ikke giftet seg med, men som han fikk tre barn med: Henry Wyatt (død i barndommen), Francis Wyatt (født i 1540 og senere tok morens navn) og Edward Wyatt (ukjent fødselsdato og ble drept i halvbrorens opprør i 1554). Hans søster Margaret Wyatt ble mor til Henry Lee av Ditchley som var i dronning Elizabeths tjeneste. Wyatt som lyriker. Thomas Wyatt ble inspirert av skjønnheten i den italienske lyrikken, først og fremst den italienske poeten Francesco Petrarca. Han oversatte flere av Petracas sonetter til engelsk og introduserte således den lyrisk sjangeren sonett med dens strenge metrikk til den engelske språk. Blant hans oversettelser av Petrarca er "I find no peace" ("Pace non trovo") og "Whoso List to Hunt" – den siste er svært ulik Petrarcas "Una candida cerva". I tillegg til å imitere verkene til klassiske forfattere som Seneca den yngre og Horatius eksperimenterte han med andre poetiske former som terza rima og rondeau, en form for fransk poesi som besto av 15 linjer på to vers, og skrev epigrammer, sanger og satirer. Imidlertid, selv om han tittet bakover til klassiske og italienske modeller beundret han også verkene til Englands store middelalderpoet Geoffrey Chaucer. Wyatts ordutvalg reflekterer Chaucers, eksempelvis hans bruk av Chaucers ord «newfangleness» (vankelmodig) i diktet "They flee from me that sometime did me seek". Hans best kjente dikt er de som omhandler den romantiske kjærlighetens prøver. Kritiske vurderinger av Wyatts arbeid har variert meget. C.S. Lewis har kalt ham «far av den triste tid», men andre har sett hans kjærlighetspoesi med dens komplekse bruk av litterære innbilskhet som foregripende på den metafysiske poesien i det kommende århundret. Hans navn er uløselig knyttet til sin yngre elev Henry Howard, jarl av Surrey, i å fremme og utvikle sonetten. De har begge fått betegnelsen «fedre av den engelske sonetten». Ingen av Wyatts dikt ble utgitt i hans levetid, unntatt noen få dikt som ble utgitt i blandet verk kalt "The Court of Venus". Hans første verk var "Certain Psalms" (1594), metriske oversettelser av botssalmer. Det var ikke før i 1557, 15 år etter hans død, at et antall av hans dikt ble utgitt side om side med de av Henry Howards. Utgiveren var boktrykkeren Richard Tottel som kalte boken for "Songs and Sonnets written by the Right Honorable Lord Henry Howard late Earl of Surrey and other". At Wyatts navn ble utelatt i tittelen til fordel for Howard har først å gjøre med at Howard hadde høyere adelstittel. Verket har siden blitt for kun "Songs and Sonnets", men har i moderne tid blitt referert til som "Tottel's Miscellany", det vil si "Tottels Blanding". Den øvrige poesien og andre skrifter som er tilskrevet Wyatt forble i manusskrifter inntil 1800-tallet og 1900-tallet gjenoppdaget dem. Kunsthalle Bremen. Kunsthalle Bremen inneholder Bremen i Tysklands mest betydelige samling av kunst fra før renessansen og til vår tid. Det ligger mellom Bremen Teater på Goetheplatz og gamlebyen. Grunnsteinen til huset ble lagt i juli 1847 med åpning den 1. mai 1849. Bremen kunstforening ble stiftet allerede i 1823 av senator Hieronymus Klugkist og 34 kunstinteresserte handelsmenn. Mottoet var å utvikle og utbre de skjønne kunster, selv om man i første omgang begrenset seg til malekunst. Ved å utstede andelsbrever, ble foreningen etterhvert eier av betydelige mengder av tegninger og trykk. Til å begynne med var andelshavertallet begrenset til 50, men det ble endret i 1843, og foreningen hadde 575 medlemmer per 1846. Foreningen fikk raskt litt offentlig støtte, og innledet samarbeide med andre kunstforeninger og museer, som Hannover, Lübeck, Greifswald og Rostock. Disse arrangerte felles vandreutstillinger. Ved gode meseners hjelp, startet byggingen av eget hus, og da det sto ferdig, var det det første i sitt slag i Tyskland. Kunsthallen var allerede da halvveis offentlig, siden tomten var Bremens, mens bilder og bygg tilhørte foreningen. Bohovet for mere plass førte til utvidelse som ble begynt 1898 og fortsatte til 1902. Fasaden slik den står i dag ble ikke ferdig før i 1904. Finansieringen ble igjen ordnet ved donasjoner fra stiftelser og gaver fra gode borgere. Bygningen slapp ikke helt uskadet fra den andre verdenskrig, og reparasjon ble kombinert med en mindre ombygning i 1961. Utvidelser og moderniseringer er også gjort i 1982 og 1990-92. De siste arbeidene gjorde mye for å bedre magasiner og verksteder, samt sørge for moderne standard for ventilasjonen. Mye av æren for at kunsthallen i dag er så omfattende som den er, tillegges de forskjellige direktørene, som hver ut fra sine interesser har gitt et samlet sett bredt og samtidig godt bilde av den kunsten som rørte seg i deres samtid. Fra 1904 fikk en offentlig støtte til å ansette en person til å arbeide med å systematisere og ta vare på - spesielt den omfattende samlingen av kopperstikk. Samlingen omfatter derfor bilder av tyske og franske impresjonister, inklusive Courbet, Corinth, Liebermann, Manet, Paula Modersohn-Becker, Monet, Pissarro, Renoir, Slevogt, van Gogh, og gaver fra kunstnere og testamentariske gaver fra: Barlach, Degas, Klinger, Liebermann, Adolph von Menzel, Pissarro, Renoir og Toulouse-Lautrec. Dette samtidig som den har plass for de store navn bakover i kunsthistorien, med mest vekt på kunstnere nord for Alpene. Aksjon entartete kunst førte til at i alt 15 malerier av Liebermann, Utrillo og Bonnard «forsvant» i depotet, for å dukke opp etter krigen. Bygningen ble tømt for bilder så snart den annen verdenskrig var i gang. Den ble truffet av en brannbombe, som ødela trappehuset og det store maleriet av Emanuel Leutze, som var for stort til å få flyttet. En replikk henger fortsatt i Metropolitan Museum of Art. Frykt for mere skader førte til at samlingen ble evakuert, og en stor del befant seg i territorium som ble erobret av russiske tropper. Deler av samlingen, spesielt av grafikk, befinner seg fortsatt spredt utover i Russland og tildels i tidligere Øst-Tyskland. Svinnet er anslått å være i samme størrelsesorden som det som gikk tapt under bombingen av Dresden. En sovjetisk offiser med kunsthistorisk bakgrunn fant en del av samlingen og tok med seg hjem til Russland en koffert full av tegninger og stikk av Rembrandt, Tizian, Rubens, Goya, Vincent van Gogh og Édouard Manet. I tillegg byttet han til seg flere blad som kameratene hadde «orget» på vei til Moskva. Han oppga senere at det var minst to malerier og 362 tegninger/ stikk. Sovjetmyndighetene var ikke villige til noen dialog, men samlingen ble stilt ut i Eremitasjen i St. Petersburg i 1995. Returen er fortsatt under forhandlinger. Flokkur Þjóðernissinna. Flokkur Þjóðernissinna ("Nasjonalistpartiet") var et lite islandsk parti som representerte en form for nazistisk ideologi før og under den andre verdenskrig. Partiet ble etablert i mars 1934 gjennom en sammenslutning av den anti-kommunistiske og anti-demokratiske islandske nasjonalistbevegelsen og det islandske nasjonalistpartiet som tidligere hadde brutt ut av bevegelsen. Det nye partiet hadde som mål å beskytte den islandske etniske identiteten og trodde på overlegenheten til den ariske rase og antisemittisme. Partiet støttet landbruksreform og var positive til korporativisme og til at myndighetene skulle investere i industri. Partiet ønsket også å avvikle Alltinget og erstatte dette med et korporativt parlament. Partiet avviste den klassiske høyre-venstre aksen i politikken og presenterte seg som et radikalt alternativ i islandsk politikk. Partiet var mer influert av ideene til den danske nazilederen Frits Clausen enn til Adolf Hitlers. Det er ingen bevis for en direkte kobling med det nasjonalsosialistiske Tyskland. Partiet tok noen ideer fra fascismen, og organiserte blant annet noen marsjerende avdelinger som paraderte 1. mai og bar på det islandske flagget og hakekorset. Medlemmene kledde seg i grå skjorter og armbånd med et rødt hakekors. Partiet gav ut avisa "Island" og tidsskriftet "Mjølnir" (etter Thor's hammer). Partiet tok ikke førerprinsippet i bruk og hadde fire ledere de 11 årene partiet eksisterte. Partiet fikk aldri noen politisk representasjon, med unntak av en fireårsperiode i studenttinget til Universitetet på Island. I 1936 fikk partiet oppmerksomhet da det skaffet seg en kopi av dagboka til finansministeren og publiserte denne i "Island". Partikontorene ble ransaket av politiet og flere ledende medlemmer arrestert, men saken endte uten tiltaler. Partiet hadde aldri mer enn 450 medlemmer og startet nedturen omtrent rett etter etableringen. I 1938 marsjerte partiets tropper for siste gang og i 1939 publiserte partiet sin siste store utgivelse, "Aims of the Nationalist Party", foruten sporadiske utgivelser av "Island". En debattklubb i Reykjavík ble arrangert vinteren 1939-1940, men den var uten betydning og partimøtene etter dette var i lokale smågrupper. Partiet ble formelt avviklet i 1944 da det var åpenbart at Tyskland ville tape krigen. Alþýðubandalagið. Alþýðubandalagið eller «Folkealliansen» var en islandsk venstreorientert valgallianse etablert den 4. april 1956 som varte til 1968, og et politisk parti fra 1968 til 1998 da partiet gikk inn i det nye sosialdemokratiske partiet Samfylkingin. Historie. I 1916 ble det islandske sosialdemokratiske partiet Alþýðuflokkurinn dannet. Partiet ble splittet i 1930, der utbryterne dannet Kommúnistaflokkur Íslands ("Islands kommunistiske parti") som ble islandsk seksjon av Komintern. I 1937 opplevde sosialdemokratene en ny splittelse og utbryterne etablerte i 1938 sammen med kommunistene det nye partiet Sameiningarflokkur alþýðu - Sósíalistaflokkurinn ("Sosialistpartiet"), men uten å bli medlem av Komintern. 4. april 1956 etablerte Sosialistpartiet sammen med en ny utbrytergruppe fra det sosialdemokratiske partiet den nye «Folkealliansen», med Hannibal Valdimarsson som første leder. I 1963 bidro Þjóðvarnarflokkurinn ("Partiet for nasjonalt vern") med representanter til valgalliansen, noe som brakte det tidligere Alltingsmedlemet for Þjóðvarnarflokkurinn (perioden 1953-1956) Gils Guðmundsson et sete i Alltinget, en plass han beholdt til 1979. I 1968 ble Folkealliansen et politisk parti. Samtidig forlot Valdimarsson partiet og etablerte det nye partiet Samtök frjálslyndra og vinstri manna ("Liberal-venstre samling"). Alliansen var ikke et kommunistparti, men pleide å være islandsk representant i World Communist Movement. Partiet var motstander av NATO og amerikanske militære styrkers tilstedeværelse på Island. Partiet var også EU og EØS-motstandere. I 1994 brøt en ny gruppe ut fra det sosialdemokratiske partiet og etablerte Þjóðvaki eller «Folkebevegelsen» som et populistisk venstreparti som etter alltingsvalget 1995 ble representert i nasjonalforsamlingen med fire representanter. Partisamling. I 1998 var det klart for en partisamling. Da etablerte Alþýðubandalagið sammen med det sosialdemokratiske Alþýðuflokkurinn, Samtök um kvennalista ("Kvinnelista "), og den nasjonale bevegelsen Þjóðvaki ("Folkebevegelsen") det nye sosialdemokratiske partiet Samfylkingin på en bredere sentrum-venstreplattform. Folkealliansen vil imidlertid fortsette på papiret inntil partiets gjeld er betalt. Noen av alliansens medlemmer valgte å stå utenfor inkludert noen alltingsmedlemmer, som istedet sluttet seg til det venstreorienterte Vinstri hreyfingin – grænt framboð ("Venstrebevegelsen – de grønne") i 1999. Folkealliansens første leder som politisk parti var Ragnar Arnalds. Islands president Ólafur Ragnar Grímsson var partileder fra 1987 til 1995 og kom da fra "Liberal-venstre samling" etter at han brøt med Framsóknarflokkurinn ("Fremskrittspartiet"). Partiet har deltatt i seks koalisjonsregjeringer fra 1956-1991. Første gang var i Hermann Jónassons siste regjering 1956-1958, så i begge regjeringene til Ólafur Jóhannesson i 1971-1974 og 1978-1979, så i Gunnar Thoroddsens regjering 1980-1983 og i Steingrímur Hermannssons to regjeringer 1988- 1989 og 1989-1991. Partiets ungdomsbevegelse var kjent som ÆFAB. Alliansen gav ut avisa Þjóðviljinn som først var organ for Kommunistpartiet, siden Sosialistpartiet og til slutt for Alþýðubandalagið og kom ut i perioden 1936 til 1992. Jan Pahle. Jan Pahle (født 3. mars 1948) er en norsk grafisk formgiver, kalligraf og kunstpedagog. Som elevarbeid ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo laget Jan Pahle i 1971 trestikk til Knut Hamsuns "Tre fortællinger: Paa Gaden, Ringen, Damen fra Tivoli". Han har siden blant annet tegnet og utformet omslagene på en rekke bøker utgitt av Solum forlag. Jan Pahle har siden 1970-tallet undervist i blant annet skrift ved SHKS og dermed påvirket flere norske designere og illustratører. Han har i to perioder vært dekanus: først ved SHKS og deretter ved Fakultet for design. Etter at Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) ble opprettet skiftet deler av SHKS navn til Fakultet for design. Han var også styremedlem ved KHiO fra 2002 til 2007. HAL HPT-32 Deepak. HAL HPT-32 Deepak er et indisk treningsfly utviklet for det indiske flyvåpenet, men kan også brukes i en rekke andre roller som rekognosering, observasjon og forbindelsesflyvning. Prototypen fløy første gang 6. januar 1977, men denne og den andre prototypen som fulgte i mars 1979 møtte ikke kravene fra flyvåpenet og måtte gå igjennom en rekke endringer. Den tredje prototypen fløy i juli 1981 og de første serieproduserte flyene ble levert 1984. I alt 134 fly ble produsert for det indiske flyvåpen, og åtte for den indiske marinen. Berliner Morgenpost. "Berliner Morgenpost" er en dagsavis som utkommer i Berlin. Den ble grunnlagt i 1898 av Leopold Ullstein. Avisen eies siden 1959 av Axel Springer AG og har daglig 460 000 lesere (2006). Dens sjefredaktør siden 2004 er Carsten Erdmann. Ved siden av "Berliner Zeitung" er det den største dagsavisen i Berlin. Avisen samarbeider tett med riksavisen "Die Welt", som også utgis av Axel Springer AG. Blanka av Namur. Blanka ("Blanca","Blanche") av Namur (død 1363) var svensk og norsk dronning fra 1335, gift med Magnus VII. Blanka ble født i slottet Namur i det nåværende Belgia som datter av grev Jean Dampierre av Namur og grevinne Marie av Artois, som nedstammet fra kong Ludvig VIII av Frankrike. Man vet ikke når hun ble født, men hun var trolig jevngammel med sin ektemann (født 1316). Det er ukjent hvordan kong Magnus først fikk kjennskap til Blanka. I juni 1334 reiste han sammen med et følge fra Sverige til grevskapet Namur for å fri. De forlovet seg, og han vendte tilbake til Sverige høsten 1334. Blanka forlot Namur høsten 1335, og de kongelige giftet seg i oktober eller tidlig i november 1335, muligens på Bohus fästning. Som morgengave fikk hun Tønsberg len og Lödöse fogderi med Lindholms slott på Hisingen. Kroningen i juli 1336 fant sannsynligvis sted 22. juli i Storkyrkan i Stockholm. Samtidige kilder indikerer at Blanka var både vakker og klok. Det finnes ingen samtidige bilder som man med sikkerhet kan si er av henne. Hennes segl er kjent fra et diplom fra 1346. Seglet viser en kvinne i fotsid kjole uten belte, med septer i høyre hånd og krone på hodet. Hennes 22 år gamle sønn Håkon giftet seg 9. april 1363 med Valdemar Atterdags datter Margrete, og han hadde da allerede vært norsk konge i navnet siden 1343/44. Hennes andre sønn, Erik, krevde i 1356 samkongedømme i Sverige med sin far. Da Erik døde i 1359 beskyldte han moren for å ha forgiftet ham. Blanka bodde i Tønsberg fra 1359 til 1363. Hun døde på Tunsberghus kort tid etter Håkons bryllup. Dødsårsak og gravsted er ukjent. Foruten de to sønnene som ble konger, hadde hun tre døtre. Barnevisa «Ride, ride, ranke, hesten heter Blanka» ble skrevet på slutten av 1800-tallet av svensken Hans Henric Hallbäck. PZL-Mielec TS-11 Iskra. PZL-Mielec TS-11 Iskra er et polsk treningsfly utviklet i konkurranse med det tsjekkiske treningsflyet Aero L-29 Delfin om kontraktene for et nytt treningsfly for Warsawapaktlandene. Selv om TS-11 tapte denne konkurransen, bestemte polske myndigheter seg for å velge flyet av hensyn til polens flyindustri. Produksjonen startet i 1963, og de første flyene ble levert til det polske flyvåpenet i 1964. Varianter inkluderer den første produksjonsmodellen Iskra bis A med to festepunkter under vingene for øvelsesvåpen og Iskra bis B med fire festepunkter. Iskra bis D tilsvarer bis B og 50 av disse ble levert til det indiske flyåpenet i 1975. En en-seter utstyrt som lett angrepsfly ble produsert i et lite antall som Iskra bis C, og en to-seters rekognoseringsvariant som Iskra bis DF. En annen rekognoseringsvariant ble levert til den polske marinen fra 1991 under betegnelsen TS-11R. Farthing. Farthing var en britisk mynt som var i sirkulasjon i Storbritannia med kolonier fra ca. 1200-tallet til 31. desember 1960 da den opphørte å være godkjent betalingsmiddel på grunn av den økende inflasjonen av det britiske pundet. En farthing var verdt en fjerdedel av en gammel penny. I en shilling fantes det dermed 48 farthing. 10. serierunde i Adeccoligaen 2007. 10. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet 9. juni klokken 16.00 med den TV-sendte kampen mellom Sogndal og Hamarkameratene. Runden ble avsluttet med syv kamper den 10. juni 2007 som alle startet klokken 18.00. Bandalag jafnaðarmanna. Bandalag Jafnaðarmanna ("Sosialistalliansen") var et islandsk politisk parti, etablert i 1983 av Vilmundur Gylfason, som var et tidligere medlem av det sosialdemokratiske Alþýðuflokkurinn. Gylfason fikk stor tilslutning blant flere med venstre-sympatier på grunn av hans harde angrep på sine motstandere. Ved alltingsvalget 1983 fikk partiet 7,3 prosent av stemmene og fire alltingsrepresentanter. I 1986 gikk partiet i oppløsning. Se også. Politiske partier på Island Samtök frjálslyndra og vinstri manna. Samtök frjálslyndra og vinstri manna ("Liberal-venstre samling") var et politisk parti på Island, etablert i 1969, etter bråk i det sosialdemokratiske Alþýðuflokkurinn og i det mer venstreorienterte Alþýðubandalagið da sistnevnte gikk fra å være en valgallianse til å bli et politisk parti. Partiet ble etablert av Hannibal Valdimarsson som også hadde vært Alþýðubandalagið (Folkealliansen) sin første leder. I tillegg til Valdimarsson var Björn Jónsson en av partiets sentrale skikkelser. Blant årsakene til det nye partiet var at de to mente de etablerte venstrepartiene var blitt for venstrevridde. Partiet fikk 8,9 prosent i alltingsvalget 1971, noe som gav fem representanter i Alltinget, og ble samtidig med som støtteparti i Ólafur Jóhannessons første regjering i perioden 1971-1974 og fikk to av statsrådene. Partiet var motstander av den amerikanske militærbasen på Island. Landets nåværende president, Ólafur Ragnar Grímsson var medlem av partiet, sammen med den senere utenriksminister Jón Baldvin Hannibalsson. I alltingsvalget 1974 mistet partiet tre av de fem representantene og forsvant i realiteten fra islandsk politikk. Borgaraflokkurinn. Borgaraflokkurinn ("Borgerpartiet") var et politisk parti på Island, som ble etablert av utbrytere fra Sjálfstæðisflokkurinn ("Selvstendighetspartiet") i 1987. Partiet gikk sakte men sikkert i oppløsning inntil det ble avviklet i 1994. Albert Guðmundsson var minister, men ble ansett som uskikket til dette etter en rettssak som involverte en konkurs i skipsfartsselskapet Hafskip. Han protesterte på dette ved å melde seg ut og etablerte "Borgaraflokkurinn" og fikk med seg et betydelig antall medlemmer. I alltingsvalget 1987 fikk partiet 10,9 prosents oppslutning og 7 alltingsrepresentanter. Guðmundsson gikk av som partileder i 1989 og ble utpekt som islandsk ambassadør til Frankrike. To av parlamentsmedlemmene etablerte sitt eget parti, som senere gikk inn i Selvstendighetspartiet. De resterende fem parlamentsmedlemmene deltok i en koalisjonsregjering under Steingrímur Hermannsson i perioden 1989-1991. Partiet hadde gått i oppløsning ved alltingsvalget 1991 og deltok ikke. Zino Davidoff. Zino Davidoff (født Зиновий Генрихович Давыдов – "Zinovij Genrikhovitsj Davydov", 11. mars 1906 i Kiev, død 14. januar 1994), var grunnlegger av det kjente varemerket Davidoff. Varemerket omfavner blant annet sigarer, sigaretter, og piper. Sameiningarflokkur alþýðu – Sósíalistaflokkurinn. Sameiningarflokkur alþýðu – Sósíalistaflokkurinn ("Sosialistpartiet") var et islandsk politisk parti i perioden 1938–1968, da partiet ble en del av "Alþýðubandalagið" ("Folkealliansen"). Historie. I 1916 ble det islandske sosialdemokratiske partiet Alþýðuflokkurinn dannet. Partiet ble splittet i 1930, der utbryterne dannet Kommúnistaflokkur Íslands ("Islands kommunistiske parti") som ble islandsk seksjon av Komintern. I 1937 opplevde sosialdemokratene en ny splittelse og utbryterne etablerte i 1938 sammen med kommunistene det nye partiet "Sameiningarflokkur alþýðu – Sósíalistaflokkurinn" ("Sosialistpartiet"), men uten å bli medlem av Komintern, men i tråd med Kominterns retningslinjer. Sosialistpartiet beholdt forbindelser med Sovjetunionens kommunistiske parti. I 1939 ble Einar Olgeirsson partileder etter at en ikke-kommunist hadde forlatt partiledervervet i protest mot Sovjetunionens angrep på Finland. Partiets innflytelse vokste under den andre verdenskrigen og ved alltingsvalget 1942 ble partiet større enn Sosialdemokratene. Partiet var tilhenger av å opprette den islandske republikken i 1944. I landets første to år deltok partiet i en bred samlingsregjering, men trakk seg på spørsmålet om USAs militærbase på Keflavik, noe partiet var sterkt uenig i. 4. april 1956 etablerte Sosialistpartiet sammen med en utbrytergruppe fra det sosialdemokratiske partiet den nye Alþýðubandalagið ("Folkealliansen"), med Hannibal Valdimarsson som første leder. Alliansen ble etablert som politisk parti i 1968. Þjóðvarnarflokkurinn. Þjóðvarnarflokkurinn ("Partiet for nasjonalt vern") var et politisk parti på Island, etablert 15. mars 1953 av den samme gruppen som stod bak ukeavisa "Frjáls Þjóð". Partiet var motstander av Islands medlemskap i NATO og krevde folkeavstemming, og var også motstander av USAs militærbase. Partiet var for blandingsøkonomi. Partiet fikk to representanter ved alltingsvalget 1953 (Gils Guðmundsson og Bergur Sigurbjörnsson) men mistet disse igjen ved valget fire år senere. Partiet fikk også representasjon i studenttinget ved Universitetet på Island, lokalstyret i Akureyri og Reykjavík bystyre. I 1963 stilte partiet kandidater på listene til Alþýðubandalagið ("Folkealliansen"), noe som brakte det tidligere alltingsmedlemet for Þjóðvarnarflokkurinn (perioden 1953-1956) Gils Guðmundsson et sete i Alltinget, en plass han beholdt til 1979. Sigurbjörnsson lyktes ikke, men var medlem av Alltinget i to perioder som vararepresentant. I 1968 ble Folkealliansen et politisk parti og restene av Þjóðvarnarflokkurinn ble en del av det nye partiet. Einar Skinnarland. Einar Skinnarland (født 27. april 1918 i Vinje, død 5. desember 2002 i Toronto, Canada) var en norsk motstandsmann og medlem av Kompani Linge under andre verdenskrig. Skinnarland deltok i tungvannsaksjonen på Rjukan. Han hadde nesten hele livet bodd nær fabrikken, broren og flere av vennene hans jobbet også på fabrikken. Skinnarland skaffet opplysninger om norsk Hydros anlegg på Rjukan og var dermed behjelpelig med på at aksjonen kunne gjennomføres. Skinnarland var med i gruppen som 15. mars 1942 kapret kystruteskipet DS «Galtesund» (1905). Han ble så sluppet i fallskjerm over Telemark for å delta i Operasjon Sunshine, hvor han blant annet prøvde å gjemme likene etter Leif Tronstad og Gunnar Syverstad etter at de ble drept av norske nazister. Skinnarland flyttet til Toronto i Canada i 1965 og var med på byggingen av noen av verdens største damanlegg. Utmerkelser. Einar Skinnarland ble høyt dekorert for sin innsats under andre verdenskrig. Han ble i 1944 tildelt "Krigskorset med sverd", Norges høyeste utmerkelse, og fikk sverd nr. 2 til medaljen i 1947. Han er dermed én av kun 11 mottakere som har fått Krigskorset flere ganger. Skinnarland mottok i tillegg flere høythengende utmerkelser fra andre nasjoner. Dette inkluderer den britiske Distinguished Conduct Medal, den amerikanske Medal of Freedom og det franske Croix de Guerre avec palme. Ulf. Ulf er et mannsnavn dannet av det norrøne ordet "ulfr" eller det gammelhøytyske ordet "wolf", begge med betydningen «ulv». Den norrøne formen av navnet var "Úlfr", mens "Ulf" var en gammeldansk form og "Olf" en gammelsvensk form. Navnene ble i norrøn tid brukt både som personnavn og som tilnavn. Utbredelse. "UlfR" er blant de ti vanligste mannsnavnene funnet i nordiske runeinskripsjoner fra vikingtiden, og navnet var derfor sannsynligvis svært vanlig i Norden i vikingtiden. De vanligste skrivemåtene for navnet var "ulfr", "ulfR" og "ulf". Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Ulf i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Nepticuloidea. Nepticuloidea er en overfamilie av sommerfugler som omfatter to familier, dvergmøll (Nepticulidae) og snømøll (Opostegidae). Det er beskrevet omtrent 900 arter men trolig finnes det langt flere. Denne gruppen omfatter de minste av alle sommerfugler med vingspenn på 3 mm eller mindre. Et viktig kjennetegn er at antennenes første ledd er sterkt utvidet sidelengs og danner et "øyelokk" over fasettøyet. Larvene lever som minerere inne i levende planter, dvergmøllene vanligvis i blader, snømøllene oftest i stengler eller frukter. Irena. Irena er en variant av kvinnenavnet Irene, som kommer fra det greske navnet "Irini" ("Ειρηνη") og betyr «fred». Navnet skrives Ирена på serbisk. Utbredelse. "Irena" er et svært vanlig navn i Litauen og Slovenia. Det er også mye brukt i Polen og Tsjekkia. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Bodyguard. "The Bodyguard" er en film fra 1992, regissert av Mick Jackson, med manus skrevet av Lawrence Kasdan, og med Kevin Costner og Whitney Houston i hovedrollene. Handling. Rachel Marron (Whitney Houston) er en internasjonal sangerinne og filmstjerne. Livet hennes settes i fare da en sykelig fan ønsker henne død. Sikkerhetseksperten Frank Farmer (Kevin Costner) blir satt på saken, og må beskytte sin klient uansett omstendigheter og pris. Farmer går aldri av vakt, og Marron viser seg som den divaen hun ryktes å være. De forventer begge å få være sjef over situasjonen, men ingen av dem forventer å bli forelsket. Ettersom drapsmannen nærmer seg, må Farmer nå beskytte den kvinnen han blir involvert med, uansett om følelsene tar overhånd. Mottakelse og priser. Filmen er en av de 100 mest innbringende filmene gjennom tidene og spilte inn over 400 millioner amerikanske doller verden over. Filmen ble nominert til 2 Oscar-statuetter, begge i kategorien for beste originale sang, men den tapte for Disney-filmen "Aladdin". Filmen ble imidlertid tildelt priser i andre utdelinger, blant annet på BRIT Awards og MTV Movie Awards. Filmen ble i tillegg også nominert til syv Golden Raspberry Awards under den 13. Razzie-utdelingen, inkludert verste film, verste skuespiller og verste skuespillerinne, men den vant ingen av prisene den var nominert til. Bakgrunn. Filmen var opprinnelig planlagt i 1976 med Steve McQueen og Diana Ross i hovedrollene. Etter at McQueen fikk kreft, foreslo man igjen at filmen skulle spilles inn i 1979, denne gangen med Ryan O'Neal og Diana Ross. Prosjektet lot seg ikke realisere etter at de to stjernene ble uenige. Madonna ble en periode vurdert i rollen som Rachel. I dokumentarfilmen ' vises en scene hvor hun uformelt får beskjed om at det ikke blir noen avtale. Lydspor. Lydsporet til filmen er tidenes nest mest solgte (det mest solgte album med musikk fra en film er "Saturday Night Fever". «I Will Always Love You» er en av de mest kjente sangene). Albumet solgte over 42 millioner verden over. .ma. .ma er Marokkos nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering. En lokal kontakt må utpekes for å registrere et domene under ".ma" og/eller ".co.ma". Øvrige subdomener på andre nivå, så som ".net.ma" og ".gov.ma" har strengere restriksjoner. Eksterne lenker. M a .sr. .sr er Surinams nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Dette toppnivådomenet har som sponsor Telesur, det lokale telekomselskapet, men registreringstjenestene for utenlandske registranter drives av selskapet DotSR Inc, som markedsfører det som et domene for «seniors» (eldre). Sergej. Sergej er et opprinnelig russisk og bulgarsk mannsnavn dannet av det romerske familienavnet "Sergius", som har usikker betydning. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. «Kast etter kyrkja». Kast etter kyrkja eller Trollkast er et svært utbredt vandremotiv som opptrer i sagnnotiser eller vandresagn over hele landet. Dette er opphavssagn som forklarer hvordan naturformasjoner har blitt til. Eksempel: "Første gangen kirkeklokkene i bygda ringte, ble et troll, eller en trollkjerring, så sint at hun tok tre kjempestore steiner og kastet dem etter kirken. Heldigvis traff hun ikke, men steinene ligger der ennå." Dette er ikke sagn som baserer seg på folketro. De er ren underholdning og det har også gjort at de raskt kunne spre seg til de fleste eldre kirker i landet. Tilsvarende sagn er blitt fortalt om flyttblokker på fjellet, holmer i sjøen og andre karakteristiske formasjoner. Folks kreativitet er stor og det finnes et utall av lokale tilpassinger av dette sagnet. En variant knyttet til Ringsaker kirke forteller at steinene ble kastet som del av uenighet mellom to troll (jf. Jutulhoggetsagnet) og en av steinene fór så nær kirka at tårnet ble skjevt av lufttrykket. Kommúnistaflokkur Íslands. Kommúnistaflokkur Íslands ("Islands kommunistiske parti") var et politisk parti på Island mellom 1930 og 1938. Historie. Tidlig på 1920-tallet kom en gruppe militante medlemmer av det islandske sosialdemokratiske partiet Alþýðuflokkurinn i kontakt med den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Gruppen begynte som en radikal gruppe innenfor partiet som ble kalt for Félag ungra kommúnista ("Ungkommunistene") i november 1922. Gruppen utviklet seg til Jafnaðarmannafélagið Sparta ("Den sosialdemokratiske bevegelsen Sparta") i 1926, men i 1928 forlot gruppen partiet helt og etablerte sitt eget, blant annet etter forslag fra Komintern. Islands kommunistiske parti ble etablert i november 1930 og ble Kominternmedlem. Partiet gav ut avisa Verkalýðsblaðið. I 1938 gikk en annen utbrytergruppe fra sosialdemokratene og kommunistpartiet sammen i Sameiningarflokkur alþýðu - Sósíalistaflokkurinn. Det nye partiet stod utenfor Komintern, men kommunistene domierte det nye partiet og det var stort sett som partiets forgjenger. 4. april 1956 etablerte Sosialistpartiet sammen med en utbrytergruppe fra det sosialdemokratiske partiet den nye Alþýðubandalagið ("Folkealliansen"), med Hannibal Valdimarsson som første leder. Alliansen ble etablert som politisk parti i 1968. Kommúnistaflokkur Íslands (m-l). Kommúnistaflokkur Íslands (m-l) ("Islands kommunistiske parti m-l") var et politisk parti på Island, etablert i april 1976 av 30 delegater. Partiet var først kjent som "Kommunistbevegelsen m-l". Partiet publiserte Stéttabaráttan ("Klassekamp") fra 1972. Partiteder var Gunnar Andrésson. Nýtt afl. Nýtt afl ("Ny kraft") var et politisk parti på Island som fusjonerte med det liberale partiet Frjálslyndi flokkurinn i 2007. Partiet oppnådde ingen politiske posisjoner. Pokkiri. Pokkiri en tamilsk film som er spilt av en syd-Indias mest kjente skuespillere, Vijay (IlayaThalaphati). Asin har den kvinnelige hovedrollen. Dette er Vijays 45th film. Denne filmen er Remake av en Tollywood film med samme tittel. Filmen er produsert av Ramesh Babu og regissert av Prabhudeva, en kjent indisk danser som også kalles Indian Michael Jackson. Musikken i filmen er laget av Mani Sharma. Íhaldsflokkurinn. Íhaldsflokkurinn ("Det konservative parti") var et politisk parti på Island etablert i Reykjavík den 24. februar 1924. Partiet gikk senere inn i Frjálslyndi flokkurinn (1926–1929) sammen med Borgaraflokkurinn (1923–1926), som var etterkommeren til Heimastjórnarflokkurinn ("Hjemmestyrepartiet") (1900–1923). I 1929 var partiet med på å etablere Sjálfstæðisflokkurinn ("Selvstendighetspartiet") som siden har vært islands største politiske parti. Partiet var det første egentlige høyrepartiet på Island og konkurrerte med Framsóknarflokkurinn ("Fremskrittspartiet") og Alþýðuflokkurinn ("Sosialdemokratene"). Partiavisa til Íhaldsflokkurinn var Morgunblaðið som ble med over til det nye "Selvstendighetspartiet". Partiets eneste leder var Jón Þorláksson. Cecidosidae. Cecidosidae er en liten familie av sommerfugler som bare finnes på den sørlige halvkulen. De er kjent fra det sørlige Sør-Amerika, Sør-Afrika og New Zealand. De fleste artene har larver som utvikler seg i galler på ulike planter, men det er også noen som minerer i bark. Den best kjente arten er "Scyrothis athleta" fra Sør-Afrika, som gir opphav til en slags «hoppende bønner». Utseende. Små (vingespenn ca. 10 mm), grå eller brunlige sommerfugler med avrundede vinger. Bakvingene er ganske brede og mangler lange hårfrynser. Sørafrikanske hoppende bønner. Arten "Scyrothis athleta" utvikler seg i knoppaktige galler på bladene av en sumak-art, "Rhus lucida". Når larven er ferdig utviklet, løsner gallen fra bladet og faller til bakken som en tønneformet "bønne". Denne kan bevege seg i hopp på opptil 10 cm. Det er ikke helt klart hvordan larven inne i gallen får til dette, men den bruker rask sammentrekning og avslapping av musklene, og forflytter seg brått inne i gallen. Hoppingen er en respons på solvarme og medfører at "bønnene" flytter seg fra solsteiken inn i skyggen, der det er passende vilkår for at larven kan forpuppe seg. Ved å bli værende inne i gallen oppnår trolig larven beskyttelse mot rovdyr og kanskje også mot uttørking. François-Xavier Dentrecolles. Trykket brev fra d'Entrecolles om porselensproduksjon, 1712 a>, fra en epoke da pater Dentrecolles fikk studere produksjonsmetoden François-Xavier Dentrecolles (kinesisk: " Yin Hong-Siu Ki-Tsong", født 25. februar 1664 nær Limoges i Frankrike, død 2. juli 1741 i Beijing), var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ble sendt til Kina i 1698 og kom sammen med sine medbrødre patrene Jean-François Foucquet, Jean-François de Pélisson, Pierre Frapperie og Bernard Rodes via Madras til Amoy den 29. juli 1699. Han virket i Nanchang i Jiangxi fra 1703, i Jaozhou og Jingdezhen (porselenbyen) 1707-1709, og så Jiujiang. Han var generalsuperior for den franske jesuittmisjon i Kina fra 1707 til 1719, og var atter i Jaozhou fra 1714, Jiujiang 1718, og i Beijing fra 30. desember 1719. De brev Dentrecolles skrev i 1712 og senere var de første nøyaktrige beskrivelser som nådde Europa om hvordan den mest berømte kinesiske porselenen ble tilvirket. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Cappelen Damm. Cappelen Damm AS er et norsk forlag som ble dannet da forlagene J. W. Cappelens Forlag AS, opprinnelig grunnlagt i 1829 og i dag eid av Nordens største mediekonsern Bonnier, og N.W. Damm & Søn AS, grunnlagt 1843 og eid av Egmont-konsernet, slo seg sammen i 2007. Fusjonen ble meldt på en pressekonferanse 11. juni 2007. Forlaget ledes av Tom Harald Jenssen, som har vært administrerende direktør i Damm siden 1990. Styreleder i Cappelen Damm er Maria Curman, administrerende direktør i Bonnier Books som omfatter bokforlag og bokklubber i blant annet Sverige, Danmark og Tyskland.Etter sammenslåingen har Cappelen Damm AS omtrent 700 ansatte, hvorav ca. 400 i forlaget, og det nye forlaget er eiet i fellesskap av Bonnier og Egmont (50/50). Bokhandelkjeden Tanum, som Damm kjøpte sommeren 2006, inngår i fusjonen som heleid datterselskap. Sentraldistribusjon AS er også et heleiet datterselskap i Cappelen Damm-gruppen. Flamme Forlag er formelt underlagt Cappelen Damm. Cappelen Damm eier også 66 % av Lars Monsens forlag, Larsforlaget. Forlag og bokklubbavdelingene i Cappelen Damm ble samlet i «Cappelen Damm-huset» i avisa Dagbladets tidligere lokaler i Akersgata 47/49 i Oslo i april 2009. Crinopterygidae. Crinopterygidae er en familie av sommerfugler som bare omfatter én kjent art, "Crinopteryx familiella". Denne lever i Middelhavs-området i Sør-Europa, og er kjent fra Frankrike, den Iberiske halvøya og Sicilia. Det er en liten møll med et vingespenn på ca. 7 mm. Larven lever i en sekk av silke på "Cistus-"busker. Senegals herrelandslag i fotball. Senegals herrelandslag i fotball med kallenavnet "les Lions de la Teranga" er det nasjonale fotballaget i Senegal, og dette landslaget blir administrert av Fédération Sénégalaise de Football. Det senegalesiske fotballforbundet ble stiftet i 1960, og ble medlem av FIFA i 1962. Senegal kvaliserte seg for VM for første gang i 2002, i mesterskapet som ble arrangert i Sør-Korea og Japan. De sjokkerte en hel fotballverden da de slo regjerende Verdensmester, og Europamester i åpningskampen i mesterskapet. Senegal ble slått ut av i kvartfinalen. Senegal klarte ikke å kvalifisere seg til VM i 2006. Nasjonen ble nr. 2 i kvalifiseringsgruppa bak. I kvalifiseringen til VM i 2010 ble de slått ut i andre kvalifiseringsrunde. Norsk Pensjonistforbund. Norsk Pensjonistforbund (NP) ble etablert i 1951 og er Norges største pensjonistorganisasjon med vel 170 000 medlemmer. Organisasjonen er partipolitisk uavhengig og har som oppgave er å følge og overvåke samfunnsutviklingen samt skape debatt om spørsmål omkring pensjonisters interesser. Organisasjonen gir ut bladet Pensjonisten seks ganger hvert år. NP samarbeider med Statens Seniorråd, Høgskolen i Lillehammer og ulike pensjonistforbund i offentlig sektor og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO). Lovis Corinth. Lovis Corinth (født 21. juli 1858, død 17. juli 1925) var en tysk maler og grafiker som i sine modne arbeider forente ekspresjonisme med impresjonisme. Corinth ble født i Tapiau, Østprøyssen. Han studerte i München og Paris, ble medlem av den kunstneriske opposisjonsgruppen i Berlin, som kalte seg Berlin Secession, og overtok formannskapet i gruppen etter Max Libermann. Hans tidlige arbeider var naturalistiske, og han var lite for de impresjonistiske strømningene i tiden. Han fikk et hjerneslag i 1911. Da han kom over det, var han ute av stand til å arbeide på samme måten, og stilen ble mykere og mere fargerik. Hans malerier etter det er regnet for svært gode, enten det var portretter eller landskapsbilder. Ett av hans selvportretter henger i dag på Museum of Modern Art, New York City. Biografisk. Hans talent for tegning førte til at han kom inn på kunstakademiet i München som var avantgarde senter på høyde med Paris omkring 1880. Lærerne var på den tid under innflytelse av Barbizon-skolen. Han reiste videre til Paris og Académie Julian hvor han studerte under William-Adolphe Bouguereau. Han returnerte til München i 1891, men etter ett år ga han opp akademiet og slo seg sammen med de friere kunstnerne som dannet sin egen organisasjon i 1894. Årene i München ble mindre produktive, kanskje mere preget av vin og champagne enn arbeide. Han flyttet til Berlin år 1900, og hadde separatutstilling hos galleristen Paul Cassirer. 43 år gammel startet han tegne- og maleskole for kvinner, og ble gift med en av sine første elever. De fikk to barn sammen. Hjerneslaget i 1911 lammet ham delvis på venstre side. Kona var til hjelp slik at han fikk trent seg opp i løpet av ett år til å male med høyre hånd. På denne tiden ble landskaper en mer fremtredende del av produksjonen. I 1925 dro han til Nederland for å se nærmere på verker av de gamle hollandske mestrene. Han fikk lungebetennelse og døde i Zandvoort. Som svarthvitkunstner prøvde han alle kjente grafiske teknikker med unntak av akvatint. Han laget sin første etsning i 1891 og første litografien i 1894. Av tresnitt finnes bare 11, alle gjort omkring 1919. De siste 15 årene av livet laget han mere enn 900 grafiske arbeider, deriblant 60 selvportretter. Lovis Corinth er begravet på Südwestkirchhof Stahnsdorf. BAC Jet Provost. BAC Jet Provost er et britisk treningsfly. Jet Provost ble opprinnelig utviklet av Hunting-Percival Aircraft som senere ble kjøpt opp av British Aircraft Corporation (BAC). Prototypen fløy første gang 26. juni 1954. Produksjonen begynte med ni Jet Provost T.Mk 1 og én T.Mk 2. Fra 1958 ble 201 T.Mk 3 levert til det britiske flyvåpenet, denne varianten var blant utstyrt med Martin-Baker utskytningsseter. Etter at BAC tok over produksjonen ble T.Mk 4 utstyrt med kraftigere motor og 198 fly av denne varianten ble levert fra 1961. Jet Provost T.Mk 5 introduserte blant annet nye vinger, trykk-kabin og festepunkter under vingene. Denne varianten fløy første gang 28. februar 1967, og i alt 110 ble levert til det britiske flyvåpenet. Eksportvarianter inkluderer Jet Provost T.Mk 51, basert på T.Mk 3, for Sri Lanka, Kuwait og Sudan. T.Mk 52, basert på T.Mk 4, for Irak, Sør-Jemen, Sudan og Venezuela. Og T.Mk 55, basert på T.Mk 5, for Sudan. Body of Evidence. "Body of Evidence" er en amerikansk erotisk film fra 1993, regissert av Uli Edel og skrevet av Brad Midman. Den originale musikken i filmen ble komponert av Graeme Revell. Handling. Filmen handler om forholdet mellom den siktede morderen Rebecca Carlson og hennes advokat, Frank Dulaney. Carlson er siktet for å ha brukt S&M-relatert sex for å ta livet av sin rike eldre elsker. Hun bruker sex for å forføre Dulaney, og blir til slutt funnet uskyldig i mordet (bare for straks å avsløre at hun er skyldig). Filmen ble sammenlignet med den lignende handlingen i "Basic Instinct". Mottakelse. Filmen ble nominert til flere Golden Raspberry Awards under den 14. Razzie-utdelingen, og Madonna vant prisen for verste skuespillerinne. Filmen var også på Roger Eberts liste over hans mest forhatte filmer i 2005. Mange kritikere syntes filmen var lite troverdig, og mente at Dafoe var «for stygg» til å spiller rollen som Frank Dulaney. I tillegg var filmens sexscener og nakenhet uvanlig vågale for en kommersiell film med en stor stjerne i hovedrollen, og vippet på grensen til å bli ansett som pornografi. MP3-loven. MP3-loven er et kallenavn på Åndsverklovens §53a. Navnet dukket opp i massemediene i perioden før paragrafen ble offisielt innlemmet 17. juni 2005. Tony Cragg. Tony Cragg (født 1949 i Liverpool) er en britisk skulptør. Han studerte kunst ved Gloucestershire College of Art and Design i Cheltenham, senere ved Wimbledon School of Art og fullførte studiene Royal College of Art i London. Han reiste fra England til Tyskland i 1977, og bosatte seg i Wuppertal i Nordrhein-Westfalen hvor han fortsatt bor. EU Copyright Directive. Også kjent som «EUCD» eller «Directive on the harmonisation of certain aspects of copyright and related rights in the information society». EUCD er et direktiv fra EU som pålegger medlemsstatene å implementere WIPOs opphavsrettstraktat fra 1996 i sine lokale lover om opphavsrett. Counting Crows. Counting Crows er et amerikansk band som spiller alternativ rock. Bandet ble opprettet i 1991, og debuterte med albumet "August and Everything After" i 1994. Bandet med veldig raskt populære med denne utgivelsen, spesielt takket være sangen «Mr. Jones». Huldrebryllup. Den eldste dokumentasjonen vi har av sagnet er en oppskrift av P. Chr. Asbjørnsen etter Olea Crøger muligens så tidlig som på 1830-tallet. Sagntypen er ofte blitt kalt Klevar-sagnet fordi denne varianten er knyttet til gården Klevar i Sauherad. Asbjørnsen hadde også skrevet opp en variant fra Vågå, men da han gjenfortalte sagnet i “Berte Tuppenhaugs fortellinger” i Norske huldreeventyr og folkesagn, valgte han en variant fra Gran på Hadeland. Senere er sagnet blitt dokumentert i nesten alle fjellområder hvor det har vært seterdrift. Sagnet er også blitt fortalt i Skåne, men der blir det sagt at jenta sitter alene igjen på gården mens resten av gårdsfolket er til messe første juledag. I Skåne er det trollfolk som kommer og brurpynter henne, men også her er det hunden som henter kjæresten hennes slik at hun kan bli reddet. Professor Svale Solheim prøvde i boka "Norsk setertradisjon" å forklare så mye som mulig av den overnaturlige tradisjonen ut ifra rasjonelle grunner. Han pekte på at huldretradisjonen ofte fungerte som en normvokter. Mange sagn forteller at ungdommer ståker og bråker på setra utover kvelden, og da viste huldra seg. Det var viktig at budeia kom seg i seng slik at hun kunne få tatt morgonstellet til rett tid. Huldra grep også gjerne inn dersom noen flytta til seters for tidlig eller satt på setra etter den vanlige buferdsdagen. Dette mente Solheim hang sammen med at fjellbeitene var en felles ressurs som alle skulle ha lik rett til. Dersom noen buførte for tidlig eller satt igjen på setra etter at de andre hadde flyttet til bygds, var det en ekstra tyning av beitet som i verste fall kunne gå ut over alle med beiterett. Også her var huldra normvokter. Det fins mange fortellinger om at huldra meldte sin rett til å bruke setra når høsten kom. I sagnet om huldrebryllupet sitter jenta igjen på setra etter at de andre budeiene hadde flyttet ned i bygda. Dermed er hun spesielt utsatt for en reaksjon fra huldrefolket. I Reidar Th. Christiansens katalog over norske vandresagn er Huldrebryllup nr. 6005 Gift med mara. "En gutt var mye plaget av mareritt. Så fikk han det rådet at han skulle tette alle sprekker og glugger i rommet der han sov. Bare ett hull måtte være åpent, og det skulle han tette mens mara red ham. Neste gang han hadde mareritt slo han en plugg inn i hullet, og da han våknet lå det en naken jente i senga ved siden av ham. Han giftet seg med jenta og de fikk flere barn. Men en gang de skulle gjøre rent i rommet, kom han til å ta pluggen ut. Da forsvant jenta ut gjennom hullet, og han så henne aldri mer." Både i sagnet og i folketro ble mara personifisert som en kvinne. Hun blir ofte skildret som en kvelerdemon. Men mange folketroutsagn tyder også på at man tenkte seg det å være mare, som en skjebne omtrent som å være varulv eller mannbjørn. I folketro kan man aldri forvente logikk eller konsekvens, og det er mange oppfatninger om hvordan man kunne bli en mare. Maren kunne være en gjenganger etter en gammel jomfru, skjebnen kunne være kastet på henne ved trolldom eller det kunne være resultatet av en spesiell fødsel. En vanskelig fødsel kunne bli satt igang ved at den fødende krøp gjennom fosterhinnen av et føll, men da ville det barnet som ble født, bli en mare om det var en jente, eller en varulv om det var en gutt. Litteratur. Mara Mara Bladhullmøll. Bladhullmøll (Heliozelidae) er en liten familie av små, mer eller mindre metalliske, dagflygende sommerfugler. Larvene minerer i blader, men i det siste larvestadiet gnager de seg løs fra bladet og tar med seg en bit av bladhuden som et beskyttende "skjold". De etterlater seg dermed runde hull i bladene som har gitt familien dens norske navn. Familien lever på en rekke forskjellige busker og trær, men hver art er ganske spesifikk når det gjelder vertsplanter. Fire arter er funnet i Norge, men en av dem er regnet for å være utdødd i Norge i dag. Utseende. Små (forvingelengde 1,7 – 7 mm), mer eller mindre metalliske møll. Hodet er blankt og skinnende, antennene trådformede. Forvingene er avrundede i spissen med ganske lange hårfrynser nær spissen og langs bakkanten. De har ofte lyse, kommalignende flekker ved bakkanten eller lyse tverrbånd. Bakvingene er nokså smale, tilspissede med lange hårfrynser. Larvene er flate og vanligvis uten bein. De beveger seg ved hjelp av bevegelige vorter på over- og undersiden av brystet (thorax). Levevis. Møllene lever på en rekke slags busker og trær. De nyklekte larvene lager en smal, slyngende mine i bladene, etter som larven vokser utvikler denne seg til en større blokkmine. Den nesten utvokste larven gnager løs runde skiver av bladets over- og underside og fester disse sammen med silke. Larven senker seg i en silketråd ned til en lavereliggende grein der den forvandler seg til en puppe. Den etterlater et karakteristisk, rundt "kulehull" i bladet. De voksne sommerfuglene flyr om dagen, men er kanskje en del oversett fordi de flyr ganske tidlig på våren. Figurisme. Med figurisme menes den kristne eksegese og fortolkning av steder i Det gamle testamente der konkrete begivenheter eller forutsigelser der også forstås "figurativt", slik at man i slike beretninger eller billedlige skildringer også ser belyst fremtidige hendelser, som for eksempel utviklingen av den kristne lære eller senere kirkehistoriske hendelser. Grunnlaget for ordet figurisme i eksegesen i denne forstand er inspirert av 1 Kor. der det heter I nyere norske oversettelser reflekteres ikke "figura" så tydelig. Der oversettes det greske ordet "typos" annerledes. Men eldre norske oversettelser kan nyttes for å illustrere: Bibelen 1930 Bokmål Kor 10,6.11: Men disse ting skjedde som "forbilleder... "Dette hendte dem som "forbilleder". Nynorskbibelen fra 1938 bruker her order "fyredøme". Mara. Mara er en elv som renner gjennom Kenya og Tanzania. Elven er en av flere elver som har sitt utspring i Mauskogen i Rift Valley i Kenya. Den munner ut i Maras sumper og Viktoriasjøen i Tanzania, 395 km senere. Mara går gjennom nasjonalparkene Masai Mara (Kenya), som den har fått navnet sitt fra, og Serengeti (Tanzania). Elven er ikke minst kjent for sin rolle i gnuenes årlige migrasjon mellom Serengeti og Masai Mara, der millioner av dyr må krysse elven omtrent ved grensen mellom Kenya og Tanzania. Krokodiller og flodhester finnes i store deler av elven. Mil Mi-14. Mil Mi-14 (NATO-kallenavn: "«Haze»") er et helikopter utviklet i Sovjetunionen. Mi-14 er basert på den tidligere Mi-8, og fløy første gang som prototype under betegnelsen V-14 i 1973. Den første produksjonserien Mi-14PL ("«Haze-A»") er fullt utstyrte anti-ubåthelikoptre med sonarer og relevant radarutstyr. Mi-14BT ("«Haze-B»") er en minesveiper, og Mi-14PS ("«Haze-C»") er et redningshelikopter basert på Mi-14BT. Mi-14 har blitt eksportert til blant annet Bulgaria, Cuba, Libya, Polen og Syria (Mi-14PL), og det tidligere Øst-Tyskland (Mi-14BT). Industrimekaniker. Industrimekaniker er en yrkesgruppe som utfører vedlikehold og montering av maskiner og utstyr. Faget kalles "Industrimekanikerfaget". De arbeider innen en rekke virksomheter, som i olje- og gassvirksomhet, prosessindustri, matvareproduksjon, offshore, mekaniske verksteder og servicebedrifter. Industrimekanikerfaget er svært variert og man må kunne tenke helhetlig, jobbe tverrfaglig og selvstendig. Man må kunne bruke PC-baserte vedlikeholdsprogrammer, lagerstyring og overvåkningsprogrammer i tillegg til å være allsidig i sin evne. Daglige gjøremål kan være alt fra rørarbeid, platearbeid, monteringsarbeid og feilsøking på maskiner og prosessutstyr. Man må kunne utføre sponfraskillende arbeid med ulike typer verktøy samt kjenne til sammenføyningsmetoder (Sveising og Lodding). I tillegg må man ha kunnskap om hydraulikk, pneumatikk, elektriske styresystemer og kunne tolke skjemaer og tekniske tegninger. Industrimekanikerfaget er fysisk krevende og det innebærer også en del overtidsarbeid da vedlikehold av maskiner kan kreve produksjonsstans. I Norge kan utdannelsen tas som to års videregående opplæring i skole og to år som lærling. Plano. Plano er en by i den amerikanske delstaten Texas, mesteparten beliggende i Collin County, men går også ut i Denton County. Plano er en forstadsby til Dallas, Texas. Plano er den niende største byen i Texas og den 71. største byen i USA etter befolkning. Tom Harald Jenssen. Tom Harald Eklund Jenssen (født 27. august 1953) er en norsk siviløkonom og forlagsmann. Han har vært administrerende direktør i forlaget N.W. Damm & Søn AS siden 1990. Han er også konserndirektør i Egmont med ansvar for Egmonts Bokdivisjon, som omfatter store forlag i Sverige og Danmark og virksomheter i flere land. Tom Harald Jenssen ble valgt til styreleder for Den norske Forleggerforening i 2012. Tom Harald Jenssen kom til Damm da mediegiganten Gutenberghus, seinere Egmont, som hadde kjøpt populærforlaget Damm i 1984, i 1988 også kjøpte det det mindre Teknologisk Forlag. Jenssen hadde i 1984 overtatt lederjobben i Teknologisk forlag etter faren Rudolf Jenssen, som grunnla forlaget. I 1999 kjøpte Jenssen opp det vesle forlaget Ex Libris sammen med de norske utgiverrettighetene til Harry Potter-bøkene. Noen år seinere passerte Damm Cappelen forlag i omsetning og ble Norges tredje største forlag etter Aschehoug og Gyldendal. I 2006 kjøpte Jenssen og Damm bokhandlerkjeden Tanum fra Anne Carine Tanum. Jenssen er toppleder for forlaget Cappelen Damm som er en sammenslåing av de tradisjonsrike forlagene Cappelen og Damm. Jenssen er gift med forfatteren Gudny Hagen. Solbrekk kapell. Solbrekk kapell er et kapell fra 1958 i Sauda kommune, Rogaland fylke. Byggverket er i mur og benyttes kun til begravelses-seremonier. Lupang Hinirang. "Lupang Hinirang" er nasjonalsangen til Filippinene. Musikken ble komponert i 1898 av Julian Felipe på spansk, mens teksten ble skrevet av Jose Palma i 1899. Den har vært offisiell siden "1956". Versjonen av 1898 var skrevet som instrumentalmarsj, den spanske teksten kom året etter. I 1920, etter at den amerikanske regjering hadde opphevet forbudet mot filippinske nasjonalsymboler, ble det utarbeidet en engelskspråklig versjon, I 1938 utropte den filippinske kongress den mest populære av de engelske versjoner til offisiell nasjonalsang. I 1948 ble en versjon på tagalog, "O Sintang Lupa", utropt til nasjonalhymne. Først 1956 forordnet president Ramon Magsaysay at man skulle ta i bruk den bearbeidede versjon "Lupang Hinirang". Senere er senere blitt omarbeidet i 1966, og denne justerte versjonen ble i 1998 erklært for eneste offisielle versjon. Offisiell tekst. Kun den filippinske versjonen er offisielt anerkjent av loven. Republic Act No. 8491, the 1998 Flag and Heraldic Code spesifiserer, "Nasjonal sangen skal alltid bli sunget på nasjonal språket innenfor eller utenfor landet", og gir bøter og fengsel for brudd. Radio 5 – Indre Østfold Nærradio. Radio 5 – Indre Østfold Nærradio er en nærradio som sender programmer i Rakkestad, Trøgstad og Marker, der kanalen har egne avdelinger. I tillegg sendes radiokanalen i Eidsberg. Kanalen sender omtrent 35 timer ukentlig fra de egne avdelinger. De resterende 133 timer i uken blir sendt ifra Radio Smaalenene. Isabel. Isabel, Isabell og Isabelle er kvinnenavn med opprinnelse i spanske varianter av Elisabeth. Utbredelse. Isabel er et svært vanlig navn i Spania og er også mye brukt i Chile. Isabelle er et svært vanlig navn i Frankrike og er også mye brukt i Belgia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Isabel og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Finn-sagnet. Sagnet er blitt fortalt om kirker over hele landet, men mange varianter handler om Nidarosdomen og Sankt Olav som byggherre. Voggesangen og navnet på trollet varierer i sagnene, men sagntypen er blitt kalt Finn-sagnet fordi en av de eldste variantene, knyttet til Lund domkirke, kaller trollet Finn. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog er sagnet typologisert som ML 7065 Se også eksempel på sagnet i artikkelen om Heddal stavkirke. Pierre Bonnard. Pierre Bonnard (3. oktober 1867 – 23. januar 1947) var en fransk maler og grafiker. Han var født i Fontenay-aux-Roses. Faren var ansatt i ledende stilling i forsvarsdepartementet og ønsket at sønnen skulle bli jurist. Bonnard tok eksamen og praktiserte som sakfører en kort periode før kunsten ble førsteprioritet. Hans første separatutstilling var i "Galerie Durand-Ruel" i 1896. Han stilte også jevnlig med bilder i Salon des Indépendants. På denne tiden var han også med i en gruppe som kalte seg Les Nabis, som forsøkte å legge inn symbolske og åndelige elementer i bildene sine. I 1910 forlot han Paris og slo seg ned i sydfrankrike. Bildene hans er kjent for intense farger og komplekse komposisjoner, gjerne befolket med venner og familiemedlemmer. En periode var bildene inspirert av japanske tresnitt. Martha, som han var gift med, var stadig modell, ved sytøyet, på kjøkkenet eller i badet. Han laget også selvportretter, landskaper og stilleben med blomster og frukt. Bonnard tok enten skisser med notat om farger, eller fotograferte i tillegg. Bildene ble deretter laget i atelieret.. Han fullførte sit siste maleri av mandeltrær i blomst få dager før han døde i Le Cannet, på den franske Rivieraen, i 1947. Museum of Modern Art i New York arrangerte en posthum utstilling for ham i 1948. Den var egentlig ment å være til hans 80-års jubileum. I 1998 ble det arrangert en stor utstilling i Tate Gallery, London som fortsatte i Museum of Modern Art. Margaret Yorke. Margaret Yorke er et pseudonym for den britiske forfatteren Margaret Beda Larminie Nicholson (født 1924 i Surrey, England). Inntil 1937 bodde hun i Dublin. Under andre verdenskrig tjenestegjorde hun som sjåfør i Women's Royal Naval Service. Deretter arbeidet hun i bibliotek ved to kollegier ved University of Oxford. Hun var den første kvinne ansatt ved Christ Church-biblioteket. Yorke debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1957 med romanen "Summer Flight", men er mest kjent som forfatter av krimromaner. Hennes kriminallitterære debut med "Dead in the Morning" i 1970 var starten på en serie klassiske kriminalmysterier. Fra midten av 1970-tallet begynte hun å skrive psykologiske kriminalromaner, og er lenge blitt regnet som en av Englands fremste krimforfattere. Fra 1979 til 1980 var hun forkvinne for britiske Crime Writers' Association. Yorke ble i 1999 tildelt æresprisen The Cartier Diamond Dagger for et livslangt krimforfatterskap av særlig høy kvalitet. Georgios Gemistos Plethon. Georgios Gemistos Plethon (gresk: Γεώργιος Πλήθων Γεμιστός, født ca 1355 i Det bysantinske rike, død 1452 i Mystras), var en gresk nyplatonsk filosof og lærd. Han var av stor betydning for den interesse for litterære studier som gjennomsyrte Vesteuropa under hans samtid, og som munnet ut i renessansen og humanismen. Sofja Kovalevskaja. Sofja Vasiljevna Kovalevskaja (russisk Софья Васильевна Ковалевская, født i Moskva, død i Stockholm) var en russisk matematiker og den første kvinnelige professor i matematikk noensinne (1889 Stockholm). Sofja Kovalevskaja var en kvinne med mange sider, og hadde betydning ikke bare innen matematikk. Hun hadde også suksess med sine "Barndomserindringer", som ble publisert i 1889. Hun var dessuten politisk svært bevisst og kjempet aktivt for kvinners rett til utdannelse. Liv. Kovalevskaja ble født som den andre datteren til Elisabeth Fjodorovna (født Schubert) og general Vassilij Vassilijevitsj Korvin-Krukovskij. Hennes mor var en kvinne med god dannelse, som hadde giftet seg med den tjue år eldre offiseren for å komme seg vekk fra foreldrenes hjem. Som vanlig var i hennes samfunnslag i datidens Russland, ble Sofjas oppdragelse overlatt til en guvernante. Foreldrene sine så hun bare under måltidene, og på grunn av aldersforskjellen hadde hun heller ikke mye kontakt med søsknene sine – søsteren Anjuta var sju år eldre og broren Fedja fem år yngre. Senere ble Anjuta likevel hennes nærmeste fortrolige, og takket være henne fikk Sofja kontakt med en intellektuell ungdomsbevegelse i Russland, de såkalte nihilistene, som også kjempet for kvinnefrigjøring, og som hjalp Sofja med å oppfylle drømmen om å studere i utlandet. Da Sofja var åtte år gammel, tok faren avskjed fra hæren og familien flyttet til landstedet Palibino i dagens Hviterussland. Her fikk hun også en ny guvernante, Miss Smith fra England, en svært restriktiv person, som fra nå av hadde ansvaret for Sofjas oppdragelse og utdannelse. Matematikk på veggene i barnerommet. Sonjas interesse for matematikk ble ikke vekket av hennes lærer, men på en helt annen og uvanlig måte. Da godset Palibino ble pusset opp, viste de seg at tapetet i barnerommet ikke lenger strakte til. Da det ville være for dyrt å skaffe nye tapeter, ble veggene i rommet ganske enkelt dekket med papir som hadde blitt funnet i husets loftsbod. Dermed ble Sofjas rom tapetsert med notater fra en forelesning i differensial- og integralregning, som hennes far hadde fulgt i sin ungdom. I timevis kunne hun se på disse uforståelige og hemmelighetsfulle tegnene, og hun forsøkte uten hell å forstå betydningen av dem. Hennes interesse for matematikk ble først og fremst fremmet av en av onklene hennes, en av farens brødre, som leste lidenskapelig og var enda gladere i å fortelle om hva han leste. Han hadde riktignok ikke studert matematikk, men han hadde lest seg til mye kunnskap og likte å legge til sine egne tanker. Sofja hørte på hans matematiske utlegninger og var så fascinert at han ofte ikke var seg bevisst at han snakket med et barn. På denne måten hørte hun for første gang om sirkelens kvadratur og asymptoter, «som en kurve kommer nærmere og nærmere, men bare berører i det uendelige». Alt dette begeistret henne, selv om det var mye av det onkelen fortalte som hun ikke forstod. Den elementære matematikkundervisningen hun fikk av sin polske privatlærer syntes hun til å begynne med var svært kjedelig, men gradvis begynte hun å fordype seg så mye i algebra og geometri at hun forsømte alt annet. Faren hennes ble så bekymret over dette at han forbød henne mer matematikkundervisning. Heldigvis klarte hun å tigge til seg en matematikkbok fra læreren, som hun leste i hemmelighet i senga om kvelden. Da hun var femten, fikk hun en fysikkbok i hendene, som var skrevet av en nabo, professor Tyrtov. Hun forsøkte å lese den, men forstod ikke mye av de trigonometriske formlene i kapittelet om optikk. Da ingen ville forklare henne hva de betydde, bestemte hun seg for å forstå dem på egen hånd. Etter at hun hadde arbeidet seg gjennom boka på denne måten, snakket hun med Tyrtov om den. Til å begynne med ville han ikke tro på at hun hadde forstått innholdet, men hun beviste det til ham ved å forklare ham sin fortolkning av sinus. Han ble svært imponert og gikk sterkt inn for at Sofja skulle få undervisning i høyere matematikk. På denne måten klarte Sofja å sette seg opp mot sin far, og fikk undervisning av professor Strannoljubskij i Sankt Petersburg. På denne tiden var det ikke mulig for kvinner i Russland å studere, og det var ikke engang tillatt for dem å være tilhørere ved forelesningene. Av denne grunn bestemte mange kvinner seg for å dra til det «progressive» Vesten, for å studere der. I Russland, som samfunnsmessig og politisk var et av de mest tilbakestående landene i Europa, hersket en utopisk forestilling blant unge kvinner om kvinners likestilling i Vesten. De trodde at alt var mulig for kvinner i de vestlige landene, og mange russiske kvinner som av denne grunn forlot hjemlandet sitt, måtte skuffet fastslå at de også i Vesten måtte være foregangskvinner. Ekteskap som studieforutsetning. Selv å komme seg til Vesteuropa var ikke så lett, siden russiske kvinner ikke hadde egne pass. Dermed var det bare mulig å reise til utlandet sammen med faren eller ektemannen. For Sofja – en ung russisk kvinne som ønsket å studere mot farens vilje – var den eneste utveien å inngå et proformaekteskap med en progressiv ung mann, som var tilhenger av nihilistene og tilbød kvinnen et ekteskap for å gjøre det mulig å studere i utlandet. Sofja hadde bestemt seg for at hun ville studere matematikk og naturvitenskap. Hun fant seg en ekteskapskandidat, studenten Vladimir O. Kovalevskij, og nok en gang nådde Sofja sitt mål mot farens vilje. Hun giftet seg med Kovalevskij i september 1868, og i april 1869 reiste de til Wien, hvor Vladimir ønsket å studere geologi. Han ble senere en kjent paleontolog. Egentlig var ekteskapet kun ment å være et rent skinnekteskap, men i løpet av livet hendte det flere ganger at Sofja og Vladimir bodde og levde sammen og så for seg en felles framtid. Dette varte riktignok for det meste en kort tid. Slike faser gikk alltid over i andre, hvor de levde atskilt, og til og med tenkte på å skilles. I Wien fikk Sofja tillatelse fra en fysikkprofessor til å delta på forelesningene hans. Imidlertid var byen for dyr for henne, og hun likte seg heller ikke så godt der. Derfor bestemte hun seg for istedet å dra til Heidelberg. Her måtte hun også innse at kvinner ikke kunne immatrikuleres. Men etter personlige samtaler med enkelte matematikk- og fysikkprofessorer, fikk hun til slutt lov til å begynne studiene sine i Heidelberg i sommersemesteret 1869, riktignok bare som gjest. En av professorene i Heidelberg, Leo Koenigsberger rådet henne til å istedet studere under en av datidens mest betydningsfulle matematikere, Karl Weierstrass. Vintersemesteret 1870, flyttet hun derfor til Berlin. Privattimer hos Weierstrass. Selv om hun hadde svært gode anbefalelsesbrev fra professorene sine i Heidelberg, valgte Weierstrass å sette henne på prøve ved å gi henne et vanskelig problem hun skulle løse. En uke senere kom hun til ham på ny med løsningen av problemet. Han var svært imponert over løsningen hennes, og begynte å gjøre en innsats for henne. Men han kunne heller ikke utrette noe overfor den konservative forvaltningen, så han tilbød henne privattimer istedet. Hun studerte i Berlin i fire år. En gang i uka kom læreren hennes på besøk til den lille leiligheten hennes, og på søndag besøkte hun ham. På denne måten oppstod et nært forhold mellom dem, som nok gikk langt forbi et vanlig lærer–elev-forhold. Etter at Sofja forklarte Weierstrass at ekteskapet hennes kun var pro forma, støttet han henne i arbeidet hennes med avhandlingen sin. Fra november 1872 arbeidet hun på denne avhandlingen. Sofja arbeidet det meste av tiden i den lille leiligheten sin, ofte inntil seksten timer om dagen, og forlot bare sjelden huset; hun hadde tilsynelatende ingen interesse for annet enn matematikk. Og så ble hun sommeren 1874 ferdig med tre arbeider, som hun kunne levere inn som sin doktoravhandling. Men det skulle vise seg at å skrive ferdig avhandlingen var det minste problemet hennes. Komplisert ble det først når de måtte finne et universitet som var villig til å gi Sofja en doktorgrad. Til slutt bestemte Weierstrass seg for Universitetet i Göttingen. Selv om han selv ikke støttet studier for kvinner, satte han seg inn for Sofja, og oppnådde til slutt at hun kunne ta doktorgraden "in absentia", det vil si uten disputas. Ernst Schering som bedømte arbeidene hennes ("Theorie der partiellen Differentialgleichungen", "Gestalt der Saturnringe" og "Klasse Abelscher Integrale") slo fast at alle tre hadde blitt skrevet med svært stor fagkunnskap og flid, og at ett av dem ville ha vært tilstrekkelig for en doktorgrad. I august 1874 fikk hun tittelen sin "summa cum laude". Etter at hun avla doktorgraden, reiste Sofja hjem. Hun ønsket å undervise i Russland, men trengte en russisk magistereksamen for å kunne gjøre det. Men siden hun som kvinne ikke kunne bli tatt opp på universitetet, hadde hun heller ingen mulighet til å ta eksamenen. Den eneste muligheten hun ville ha for å undervise var i de lavere klassene på pikeskoler. Ikke bare av denne grunnen vendte hun seg nå vekk fra matematikk. Hun forsøkte nå å føre et "normalt" liv; hun bodde igjen med sin ektemann, og forsøkte til og med å være en konvensjonell kone. For å bli økonomisk uavhengig viklet hun seg sammen med Vladimir inn i risikable grunnstykkespekulasjoner, som brakte familien på randen av ruin. Den 17. oktober 1878 satte hun sin datter til verden, som også ble døpt Sofja, men til vanlig ble kalt Fufa. I 1880 bestemte Sofja seg for igjen å vende seg mot matematikk. Siden hun fremdeles ikke kunne finne en stilling i Russland, gikk hun seg tilbake til forskning. Hun oversatte sin tredje avhandling, som hun ikke hadde offentliggjort ennå, til russisk, og i begynnelsen av 1880 foredro hun om den ved den sjette kongressen for naturvitere og leger. Selv om resultatene allerede var seks år gamle, hadde de ennå ikke blitt oppdaget av andre. Intermesso i Moskva. For å unnslippe sine kreditorer dro hun samme år sammen med sin mann og datter til Moskva og besøkte der regelmessig arrangementene til Moskvas matematiske selskap. Hun ble igjen så betatt av matematikk at hun bestemte seg for å oppdatere seg faglig, og dro for to måneder til Berlin for å komme i forbindelse med den aktuelle forskningen. Siden hun ikke lenger kunne hjelpe ham, forlot hun i mars 1881 sin mann, som i mellomtiden hadde gått inn i oljeindustrien og blitt finansiellt fullstendig ruinert. Med sin lille datter dro hun nå til Berlin, hvor hun umiddelbart gikk inn i arbeidet. På slutten av året dro hun til Paris, mens hennes datter ble brakt tilbake til Russland av barnepiken, og vokste opp hos Julia Lermontova, som var en god venninne av Sofja, og som også hadde vært sammen med henne under hennes studier i Heidelberg og Berlin. I mai 1882 besøkte den svenske matematikeren Gösta Mittag-Leffler, som også var elev av Weierstrass, Sofja i Paris og presenterte henne for de viktigste franske matematikerne, og allerede i juli samme år ble hun valgt inn i Det matematiske selskapet i Paris. Et år senere holdt hun igjen et foredrag på den sjuende kongressen for naturvitere og leger. Etter at Vladimir i april 1883 begikk selvmord, noe som gikk sterkt inn på Sofja, fikk hun en enkes respektable status, og Gösta Mittag-Leffler, som allerede i flere måneder hadde forsøkt å finne en stilling til henne uten hell (for en kvinne som levde atskilt fra sin mann var det på den tiden helt umulig), kunne nå tilby henne en stilling som privatdosent i Stockholm. Hennes ankomst på slutten av 1883 ble skrevet om i alle avisene i Sverige – så uvanlig var det at en kvinne fikk et dosentur, og spesielt i et for henne fullstendig fremmed land. I en artikkel av August Strindberg, som ble trykket i 1884, het det at å ha en kvinne som matematikkprofessor både er «skadlig, onyttig och obehaglig». Videre skrev han at det bare er Sveriges høflighet overfor det kvinnelige kjønn som kan forklare denne invitasjonen fra et land som selv har nok av mannlige professorer hvis kunnskap langt overstiger hennes. Sofja mistet ikke motet av slike angrep. Det første semesteret holdt hun fremdeles foredragene sine på tysk, men allerede neste semester holdt hun dem på svensk. Mittag-Leffler, som var utgiver av det eneste matematiske tidsskriftet i Skandinavia, ga henne i oppgave å ta seg av artikler skrevet av russiske matematikere, og også tyske og franske. Siden hun viste seg å være flink til dette arbeidet, ble hun i 1884 medutgiver, og dermed den første kvinnen i redaksjonen til et vitenskapelig tidsskrift. Sommeren samme år fikk hun, takket være innsatsen til Mittag-Leffler, et ordinært professorat i Stockholm til tross for motstand fra flere professorer i ikke-naturvitenskapelige fag, riktignok først begrenset til fem år. Lønnen hennes var ikke stor, men hun var den første kvinnelige professoren i Europa siden Laura Bassi (1711–1778) og Maria Gaetana Agnes (1718–1799). På slutten av 1887 ble Sofja kjent med Alfred Nobel, som også gjorde kur til henne; en affære ble det derimot ikke noe av. Inntil i dag går det et hardnakket rykte om at det ikke finnes noen Nobelpris i matematikk fordi Sofja Kovalevskaja skal ha hatt et forhold til Nobel og forlatt ham til fordel for Mittag-Leffler. Imidlertid finnes det ikke noe grunnlag for dette ryktet, for Kovalevskaja hadde heller ikke noe forhold med Mittag-Leffler. Det er mer naturlig å anta at Nobel, som ønsket å gi utmerkelser til arbeid som ga «nytte for menneskeheten», ikke fant at matematikk har en slik umiddelbar nytte. «Matematikk – en verden som eksisterer helt utenfor oss selv». I 1886 lyktes det Sofja Kovalevskaja å løse et spesialtilfelle av problemet om rotasjonen av solide legemer rundt et fikspunkt. Den neste Bordin-prisen til Vitenskapsakademiet (for året 1888) – en av dets mest renommerte priser – ble skrevet ut for et bidrag «til teorien om bevelgelsen til et solid legeme om et fikspunkt». Dette ga Sofja muligheten til å vinne denne prisen som hadde en verdi på 3000 franc. Det at prisutlysningen spesielt angikk Sofjas arbeidstema, viser hvor mye hun ble støttet av matematikkolleger i hele verden. De menneskene som la stener i veien for henne, og som tvilte på hennes egenskaper, var som regel professorer i andre fag, eller helt utenforstående. I tråd med dette utsagnet, fordypet hun seg helt i den siste ferdigskrivningen av arbeidet sitt for Bordin-prisen. Arbeidene for denne prisen måtte sendes inn anonymt; navnene til innsenderne ble først kjent etter avgjørelsen hadde blitt tatt. Sofjas arbeid ble valgt, og ansett for å være så bra at prispengene ble forhøyet til 5000 franc. Etter at hun mottok Bordin-prisen, begynte Sofja å skrive ned sine barndomserindringer. Boken ble utgitt julaften 1889 i Sverige, og ble med en gang en stor suksess. Da hennes professorat utløp i 1889, forsøkte hun å få en stilling i Frankrike og i Russland. På samme tid arbeidet Mittag-Leffler med å få en stilling til henne i Stockholm, og lyktes i å gi henne et livslangt professorat i juni 1889. I Frankrike ble hun utnevnt til "Officier de l’Instruction publique", noe som utover et flott diplom ikke hadde videre følger for henne. Heller ikke i Russland ble hun tilbudt noen stillingen, men ble istedet valgt til korresponderende medlem av Petersburgs vitenskapsakademi. Hun fikk ikke lang glede av sin livstidsstilling, da hun den 10. februar 1891 døde av lungebetennelse som hun hadde pådratt seg på en togreise. Hun var akkurat blitt førtien år gammel, og nyheten om hennes tidlige død rystet matematikkollegene hennes i hele Europa. Se også. Sofja Kovalevskaja har gitt navn til Sofja-Kovalevskaja-prisen som utdeles av Alexander von Humboldt-stiftelsen. Aspervika skole. Aspervika skole er en barneskole i Aspervika i bydelen Hana i Sandnes, som ble grunnlagt i 1986. Skolens rektor er Kåre Andreas Folkvord. Dronning Sonjas skolepris. I 2006 feiret skolen 20-års jubileum og mottok Dronning Sonjas skolepris. Det var første gang denne prisen ble utdelt og skolen ble besøkt av mange viktige personer innen norsk politikk. William Ling. William Ling (født 1. august 1908 – død 8. mai 1984) var en engelsk fotballdommer som er mest kjent for å ha dømt VM-finalen i 1954 mellom Ungarn og Vest-Tyskland. Ling dømte også FA-cupfinalen i 1951 mellom Newcastle og Blackpool. Tre år senere dømte han altså VM-finalen. Denne VM-finalen blir kalt «mirakelet i Bern». Ungarn hadde slått tyskerne 8–3 i gruppespillet og var trolig verdens beste lag. Men Vest-Tyskland vant finalen 3–2, selv om Ungarn tok ledelsen med to mål etter åtte minutter. Ling var den andre engelske dommeren som dømte en VM-finale. Den adre var George Reader fire år tidligere. Live Bressendorf Lindseth. Live Bressendorf Lindseth (født 21. januar 1950) er kommunikasjonsrådgiver i Kondor AS og forfatter. Zoran Petrović (fotballdommer). Zoran Petrović (født 10. april 1952) er en tidligere serbisk fotballdommer. Han har dømt i to verdensmesterskap. Han dømte to kamper i fotball-VM 1986 og to kamper i fotball-VM 1990. Rockwell-MBB X-31. Rockwell-MBB X-31A er et tysk-amerikansk eksperimentelt fly utviklet utelukkende for å utforske aerodynamiske egenskaper og drivsystemer, til senere bruk i utviklingen av nye jagerfly. X-31A har spesielt blitt brukt til å utforske manøvrering ved svært høye angrepsvinkler og de eventuelle taktiske fordelene ved slike manøvrer. To X-31A er bygget, den første fløy første gang 11. oktober 1990, og den andre 19. januar 1991. Marat Safin. Marat Mikhajlovitsj Safin (russisk Марат Михайлович Сафин, født 27. januar 1980 i Moskva) er en russisk profesjonell tennisspiller. safin er tidligere verdensener på ATP-rankingen. Han er kjent for sitt voldsomme temperament og for å være en "ladys" man. Han har en søster (Dinara) som også har vært verdensener på ATP-rankingen. Safin vant US Open i 2000. Han har spilt profesjonelt siden 1997. I Wimbledon 2008 klarte han å beseire en av favorittenene Novak Djocovic i andre runde, han kom helt til semifinalen dette året hvor han tapte for daværende verdensener Roger Federer. Heinrich Haussler. Heinrich Haussler (født 25. februar 1984) er en tysk landeveissyklist som sykler for det amerikanske laget Garmin-Barracuda. Haussler vokste opp i den australske byen Inverell sammen med sine tyske foreldre. I 1999 flyttet han til Tyskland for å prøve lykken som landeveissyklist. Han ble proff i 2005 og viste lovende takter med sin seier på den 19. etappen i Vuelta a España 2005. Han fikk sitt gjennombrudd i 2009 da han i vårsesongen blant annet tok en etappeseier i Paris–Nice og ble nummer to i både Milano–Sanremo og Flandern rundt. Haussler hadde dobbelt statsborgerskap, men sto over muligheten for å representere Tyskland, og i 2010 valgte han å gi fra seg sitt tyske statsborgerskap for å kunne stille for Australia i VM. Hugh Dallas. Hugh Dallas (født 26. oktober 1957) er en tidligere skotsk fotballdommer. I 1999 dømte han UEFA-cupfinalen og han dømte både i fotball-EM 2000 og fotball-VM 2002. Han var 4. dommer i VM-finalen i 2002. Han dømte Norge i den kontroversielle kampen mot Jugoslavia i EM 2000, som Jugoslavia til slutt vant 1–0 etter at Dallas hadde tillatt jugoslavernes uthaling av tid, samt en rekke ufinheter. I en kamp tidligere i mesterskapet ga han et omdiskutert straffespark til Italia mot Tyrkia. Straffesparket viste seg å være feil idømt. Som følge av det måtte Dallas ha politieskorte ut av stadion. I USA er han mest kjent for å ikke ha gitt USA straffespark i kampen mot Tyskland i kvartfinalen i VM 2002. Et skudd fra amerikanske Gregg Berhalter ble stoppa på mållinja av Tysklands Torsten Frings. Tyskland vant kampen og gikk senere til finalen som de tapte 0–2 for Brasil. I desember 2002 ble han utnevnt til medlem av Order of the British Empire for sin innsats for skotsk fotball. Hugh Dallas la opp etter 2004/05-sesongen i Skottland SRGB. sRGB er ett fargerom, det vil si spektre av farger som kan gjengis, og sørger blant annet for at fargene på dataskjermen er de samme som kommer ut av skriveren. For å få til dette, må både skjermen og skriveren støtter sRGB-standarden. Fargerommet ble utviklet samtidig av HP og Microsoft for bruk på dataskjermer, skrivere og på internett. sRGB er et av de to vanligste fargerommene. Det andre mye brukt er fargerommet Adobe RGB. Bell 214. Bell 214 er et amerikansk helikopter, utviklet for Iran som en forbedret variant av Bell 205. Bell 214A fløy første gang 13. mars 1974, og 287 av denne varianten ble levert til Iran hvor den fikk navnet «Isfahan». Iran fikk også levert 39 Bell 214C redningshelikoptre, og en kontrakt for ytterligere 400 Bell 214A ble tegnet før revolusjonen satte en stopper for leveringen av disse. En kommersiell utgave ble også produsert som Bell 214B BigLifter. Liste over norgesmestere i landeveissykling. Norgesmesterskapet i landeveissykling arrangeres hvert år, vanligvis i slutten av juni. Det er i hovedsak fire øvelser; individuell tempo og lagtempo, fellesstart og criterium/gateritt. Øvelsene arrangeres for kvinner og menn, senior og junior Norgesmesteren får kjøre med den norske trøya i alle tilsvarende sykkelritt frem til neste mesterskap. 1946-. Kurt Asle Arvesen etter seieren i 2009 Alexander Kristoff vant i 2007 Thor Hushovd vant i 2004 Gabriel Rasch vant i 2003 1 30 km frem til 1956 KVN. KVN (russisk: KBH, forkortelse av russiske: Клуб Весёлых и Находчивых, Klub Vesyolykh i Nakhodchivykh, klubben for de glade og skarpsindige mennesker) er et underholdningsprogram på TV hvor lag bestående av studenter konkurrerer ved å avgi vittige svar på spørsmål, improvisere og fremføre sketsjer. Programmet har blitt sendt på russiske Channel One siden 1961. Syv år etter oppstarten ble programmet imidlerid forbudt av Sovjetiske myndigheter fordi de fant morsomhetene fornærmende og anti-sovjetiske. Forbudet varte i fjorten år, før programmet ble startet opp igjen under Perestrojka-perioden, i 1986, med Alexander Maslyakov som programleder. Programmet er et av de lengstvarende på russisk TV gjennom tidene. Rhys Wakefield. Rhys Wakefield (født 20. november 1988) er en australsk skuespiller. Han er mest kjent for rollen som Lucas Holden i Home and Away. I 2005 da han begynte å som skuespiller i Home and Away var han 17 år, noes som gjorde han til den nest yngste av skuespillerne i Home and Away, bare Indiana Evans var yngre. Wakefield har hovedrollen i filmen The Black Balloon. The Black Balloon. "The Black Balloon" er en australsk dramafilm, spilt inn i begynnelsen av 2007. I filmen medvirker blant annet Rhys Wakefield, Toni Colette og supermodellen Gemma Ward. Verdenspremieren ble holdt 9. februar 2008, under filmfestivalen i Berlin. Filmen hadde premiere i australske kinoer 6. mars samme år. Filmen ble vist i Norge for første gang under Barnefilmfestivalen 2008 i Kristiansand den 23. april. Her vant den Don Quijote-prisen for beste ungdomsfilm av filmene i programmet. Filmen ble vist under filmfestivalen i Haugesund i august 2008, og hadde norgespremiere 10. oktober. Zurab Noghaideli. Zurab Noghaideli (georgisk: ზურაბ ნოღაიდელი) (født 22. oktober 1964 i Kobuleti, Ajaria, Georgia, Sovjetunionen) var fra februar 2005 til november 2007 statsminister i Georgia. Han representerer partiet Nasjonalbevegelsen–Demokrater. Han er utdanna ved Statsuniversitetet i Moskva, og ble graduert med diplom i fysikk i 1988. David Arquette. David Arquette (født 8. september 1971 i Winchester i Virginia) er en amerikansk skuespiller og tidligere profesjonell wrestler. Arquette er kjent fra flere Hollywood-filmer blant annet "Scream". Han har også en ganske sentral rolle i filmen; "The Party Never Stops". Han har spilt i en rekke filmer, inkludert Buffy the Vampire Slayer (som Benny) i 1992 og Airheads (som Carter) i 1994. Han hadde også flere gjesteopptredener i TV-serier som Blossom (1992), Beverly Hills, 90210 (1992), Venner for livet (1996) og Medium. Arquette har jobbet sammen med Drew Barrymore i filmen "Never Been Kissed" (1999). Arquette oppnådde sin største suksess i filmserien Scream der han fikk rollen som Dewey Riley. Det var under innspillingen av den første filmen i 1996 at han første gang møtte sin fremtidige kone, Courteney Cox. Paret giftet seg i 1999, og i 2003 opptrådte de sammen i en reklame for Coca Cola. Samme år dannet de produksjonsselskapet Coquette. Paret har produsert en rekke filmer og TV-serier sammen. Datteren Coco Riley Arquette ble født 13. juni 2004. Skuespilleren Jennifer Aniston er hennes gudmor. Den 11. oktober 2010, ble det annonsert at Arquette og Cox hadde tatt ut separasjon. Arquette hadde hovedrollen, sammen Jonathan Silverman og Kelly Hu komiserien "In Case of Emergency" fra 2007, som ble kansellert etter bare en sesong. Arquette var i en kortere periode i et band ved navn Ear2000, som bidro til lydsporet på filmen Scream 3. Arquette sjekket inn på rehab for behandling på grunn av alkohol-problemer den 1. januar 2011. Den 8. april 2011, annonserte Arquette på The Tonight Show med Jay Leno at han hadde vært edru i 100 dager. Den 8. oktober 2011, bekreftet Arquette at han hadde vært edru i over 9 måneder. Jeffrey Aubynn. Jeffrey Aubynn (født 12. mai 1977) er en svensk midtbanespiller/angrepsspiller i Malmö FF, opprinnelig fra Ghana. Han har tidligere blant annet spilt for klubbene Aalesund, Bayern München, Halmstad, Ørgryte, AGF Århus og Hammarby. Han har også flere A-landslagskamper og U-landslagskamper for Sverige. Aubynn slo igjennom i Gunnilse IS ungdomslag når laget vann ungdomsmesterskapet i 1995. Aubynn fikk deretter lærlingekontrakt med FC Bayern München men slo aldri igjennom og returnerte til Sverige for spill i Halmstads BK. Aubynn spiller vanligvis som offensiv midtbanespiller der hans gode teknikk kommer til sin rette. Aubynn debuterte i norsk Tippeliga for Aalesunds Fotballklubb borte mot Rosenborg 2. juli 2007 og i sin første kamp for «Tangotrøyene» skårte han. Kenneth Karlsson. Kenneth Karlsson (født 1952 i Åmål, Sverige) er en svensk pianist bosatt i Norge. Han er medlem av samtidsmusikkensemblet Cikada, Cikada Duo sammen med perkusjonist Bjørn Rabben og Point 4 sammen med Jon Balke, Ingar Zach og Bjørn Rabben. Han er også en mye brukt pianosolist innen samtidsmusikk og vant Spellemannprisen 2000 i klassen samtidsmusikk for albumet "Sofferte Onde Serene" hvor han spilte musikk av Giacinto Scelsi, Luciano Berio og Luigi Nono. Serbia og Montenegros flagg. Serbia og Montenegros flagg var en trikolor med vannrette striper i fargene blått over hvitt over rødt. Som nasjonalflagg på land var flagget i størrelsesforholdet 1:2, til sjøs som handelsflagg var størrelsesforholdet 2:3 i bruk. Historisk bakgrunn. Flagget var identisk med det som ble ført av Kongeriket Jugoslavia fra 1918 av, og bortsett fra stjernen i rødt med gule kanter, i tiden Jugoslavia var en sosialistisk føderalstat. Stjernen falt bort i 1992 i flagget for den stadig krympende forbundsstaten og i 1992 skiftet denne navn til Serbia og Montenegro. Fargene er de pan-slaviske. Både Serbia og Montenegro har benyttet disse fargene i sine tradisjonelle trikolorer, som forøvrig er identiske med hensyn til fargerekkefølgen. Statsforbundet Serbia og Montenegro. Statsforbundet Serbia og Montenegros konstitusjon bestemte at et nytt flagg skulle vedtas innen seks måneder etter statforbundets opprettelse 14. mars 2002, men i praksis forble flagget det samme som tidligere. Også orlogsflagget forble det samme: Nasjonalflagget i kantonen av en rød duk. Orlogsgjøsen var rød med statsforbundet Serbia og Montenegros riksvåpen i midten: En hvit dobbeltørn med et hjerteskjold der Serbias og Montenegros våpenmerker var gjentatt to ganger hver. Flaggene gikk ut av bruk da først Montenegro, og deretter Serbia, erklærte selvstendighet i 2006. Peter Orry Larsen. Peter Orry Larsen (født 25. februar 1989) er en norsk fotballspiller som spiller for Aalesunds FK. Han vanlige posisjon er på midtbanen. Han har tidligere spilt for Skavøypoll. Han har spilt flere kamper på G19-landslaget og U21-landslaget. Som 17-åring trente han med Manchester United, men mange skadeproblemer gjorde senere at interesse fra utenlandske klubber dalte. Februar 2008 kom det fram at Celtic FC i Skottland var interessert i å få Orry Larsen på prøvespill, men Aalesund takket nei. Dette begrunnet klubben med at Celtic heller kunne få reise til Norge for å se spilleren istedet for at Aalesund skal sende vekk en viktig spiller i sesongoppkjøringen. Larsen, Peter Orry Larsen, Peter Orry Larsen, Peter Orry Kai Hansen. Kai Michael Hansen (født 17. januar 1963) er en tysk musiker. Hansen var med å startet Helloween i 1984 sammen med Michael Weikath (gitar), Markus Grosskopf (bassgitar) og Ingo Schwichtenberg (slagverk). Han var både vokalist og gitarist på EP-en "Helloween" og debutalbumet "Walls of Jericho", begge fra 1985. Da han hadde problemer med å synge og spille gitar samtidig rekrutterte de ny vokalist for å avlaste Hansen. Han deltok så på de to studioalbumene "Keeper of the Seven Keys Part I" (1987) og "Keeper of the Seven Keys Part II" (1988) samt konsertalbumet "Live in the U.K." (1989), før han sluttet i bandet og startet sitt eget power metal-band Gamma Ray. Han ble med i Iron Savior som gitarist i 1997, men sluttet etter noen år for å konsentrere seg fullt ut med Gamma Ray. Hansen har vært gjestemusiker på en rekke musikkalbum for en rekke band: Angra, Blind Guardian, Avantasia, Hammerfall, Heavenly, Stormwarrior, Headhunter, Michael Kiske og Heavenwood. Noise Records. Noise Records er et tysk plateselskap grunnlagt av Karl-Ulrich Walterbach i 1984. Selskapet har spesialisert seg i heavy metal-musikk. Selskapet er en del av Sanctuary Records. Tungetaledebatten. Tungetaledebatten var en litterær debatt om den modernistiske lyrikken i Norge. På 1950-tallet møtte den modernistiske lyrikken motstand, da mange forfattere begynte å skrive modernistiske dikt. Da reagerte de veletablerte forfatterne, blant dem riksmålsforkjemperne og tradisjonalistene Arnulf Øverland og André Bjerke. Øverland holdt et foredrag med tittelen «Tungetale fra Parnasset», der han angrep den modernistiske lyrikken. Øverland mente det bare var en strøm av abrakadabra, rabbel, snikksnakk og tungetale. Da André Bjerke skulle anmelde debutboka «Drøm om havet» til Erling Christie benyttet han anledningen til å ta et oppgjør med modernismen. Han sa at store lyrikere hadde evnen til å uttrykke et komplisert innhold i en enkel form, mens modernistene istedet uttrykte enkle tanker i en komplisert form. Paal Brekke og Erling Christie forsvarte modernismen, og sa at heldigvis forandret diktningens form seg. Christie og Brekke seiret i debatten, men kom seinere til å bli angrepet av nye modernister, Profil-modernistene. Oskar Kokoschka. Oskar Kokoschkas fødehus i Pöchlarn, Niederösterreich (august 2006) Kokoschka på et tysk frimerke fra 1986 Oskar Kokoschka (født 1. mars 1886 i Pöchlarn, Niederösterreich, død 22. februar 1980 i Montreux, Sveits) var en østerriksk maler og poet mest kjent for sine intense ekspresjonistiske portretter og landskaper. Hans tidlige karriere var preget av portretter som han utførte sin egen måte. Disse slo ikke an blant Wiens selebriteter (kjendiser). En av hans lærere i Wien var Gustav Klimt. Kokoscha likte imidlertid ikke jugendstil, og tapte dermed en potensiell kundekrets. Han deltok som soldat på Østerrikes side i den første verdenskrig, og ble såret. Legene på sykehuset diagnostiserte ham som mentalt ustabil, men han fortsatte å reise rundt i Europa og male landskaper, foruten å inneha et professorat ved kunsthøyskolen i Dresden. Han hadde en stormfull affære med Alma Mahler fra 1912 av. Etter flere år fant hun at det ble for anstrengende med så mye lidenskap, og brøt ut. Han fortsatte å være forelsket livet ut, og malte sitt mesterstykke "Vindens brud (stormen)" som en hyllest til henne. I 1933 kom han på listen over entartete kunst, og han søkte tilflukt i Praha, hvor han startet en eksilkunstnerforening "Oskar-Kokoschka-Bund". I 1938 startet tsjekkerne mobilisering i forventning om tysk angrep. Han og vennene flyktet da til England, med støtte av et fond opprettet for å hjelpe ved flukten gjennom Polen og Sverige. Han ble britisk statsborger i 1946, og tok først tilbake sitt østerrikske borgerskap i 1978. Han var en tur til USA i 1947 før han slo seg ned for godt i Sveits i byen Villenueve. I 1953 var han og Friedrich Welz sammen om å stifte «Schule des Sehens» som del av det "internasjonale sommerakademi for bildende kunst i Salzburg" på Festung Hohensalzburg. Oskar Kokoschka deltok i documenta 1 (1955), documenta II (1959), og documenta III år 1964 i Kassel. Kokoscha og hans samtidige Max Beckmann hadde en del til felles. Begge holdt seg uavhengige av den tyske ekspresjonismen, men regnes i dag som mesterne som fordypet seg i de gamle mesterne for å hente fram sin egen stil. Samtidig holdt individualismen dem ute fra det tyvende århundres modernisme. Begge skrev om behovet for å utvikle det å «se» til en del av kunsten. Kokoscha snakket om dybdepersepsjon (dyp oppfattelse) mens Beckmann var opptatt av det mere mystisk/visjonære. Begge var mestre i innovativ oljemaling forankret i europeiske tradisjonelle teknikker. Hans siste år ble noe bitre etter at han fant seg redusert til en fotnote i kunsthistorien.. Han var ikke helt alene om å mene at han fortjente en bedre plass, selv om knapt mange vil mene at han var den største. Hans litterære verker er like sære og interessante som bildene. Hans memoarer "A Sea Ringed with Visions" er like psykedelisk som bøker skrevet i hallusinogenpåvirkning. Kokoschka ble i 1955 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Etter hans død, ble der startet en minnepris for billedkunstnere i hans navn. Kjell Hillveg. Kjell Hillveg (født 3. mai 1943) er en norsk musikkritiker, programleder i radio, foredragsholder og kjenner av klassisk musikk. Han arbeidet til daglig som leder for den klassiske cd-avdelingen i Norsk Musikforlag i Oslo til denne ble nedlagt i 2012. Sammen med Stein Eide lager han radioprogrammet «Klar en klassiker» i NRK P2 og er også av og til å høre som programleder for ønskeprogrammet «Ring inn musikken» i denne kanalen. Hillveg innledet sin virksomhet som musikkskribent i avisen Frisprog og gikk siden over til Aftenposten. Fra mai 2008 har han en egen spalte i Dagsavisen der han anmelder cd-utgivelser av klassisk musikk. Kjell Hillveg har vært deltaker på det norske laget i TV-programmet Kontrapunkt og var med å vinne denne musikkspørreleken fire ganger. Han ble hedret med bransjeprisen under Spellemannprisen 2000. I 2008 ble Hillveg utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs orden for sin innsats for formidling av klassisk musikk. Shenyang J-6. Shenyang J-6 (NATO-kallenavn: "«Farmer»") er et kinesisk jagerfly, og i utgangspunktet en kopi av MiG-19. Den første J-6, en MiG-19P satt sammen i Kina, fløy første gang 17. desember 1958, og den første kinesiskbygde J-6 fløy 30. september 1959. Noen få J-6 ble produsert, og disse ble fulgt av noen få MiG-19PM produsert under betegnelsen J-6B, men «det store spranget» ødela all kvalitetskontroll i flyindustrien. Ikke en eneste J-6 ble akseptert av det kinesiske flyvåpenet mellom 1958 og 1960, mange fly måtte skrapes, og produksjonen av J-6 kom ikke i gang igjen før i 1961. Fra 1961 valgte man å produsere en kopi av MiG-19S, fremdeles under betegnelsen J-6, og flyet ble operativt fra 1964. Men fra 1966 ble både produksjon og kvalitetskontroll igjen forstyrret, denne gang av kulturrevolusjonen, og ikke før i 1973 var man i en situasjon hvor man kunne tenke på videre utvikling. En to-seters treningsvariant ble produsert under betegnelsen JJ-6, og fra april 1976 begynte man å produsere en rekognoseringsvariant under betegnelsen JZ-6. J-6 ble produsert helt opp på 80-tallet, og omkring 3 000 fly av alle varianter ble bygget. J-6 ble eksportert til en rekke land under betegnelsen F-6, inkludert Albania, Bangladesh, Egypt, Iran, Irak, Nord-Korea, Pakistan, Somalia, Tanzania, Vietnam og Zambia. Hjalmar Sunde. Hjalmar Inge Sunde (født 29. desember 1937) var fylkesmann i Aust-Agder, fra 10. januar 1995 til 1. januar 2008. Utdannelse. Han gitt ut fra økonomisk gymnas ved Stavanger Handelsgymnasium i 1956, hvor han så tok Befalskolen for Infanteriet i 1957. Etter Krigsskolen ble han tilsatt som løytnant i Infanteriet i 1960. Han gikk ut av Hærens stabskole i 1971, U.S. Command and General Staff College, Kansas, USA i 1974, Forsvarets Høgskole i 1982 og U.S. Army War College, Carlisle, Pennsylvania i 1986. Militærkarrière. Sunde har vært kompanisjef ved Garnisonen i Sør-Varanger, bataljonsjef for Bn 2/Brig N, brigadesjef for Brig 12, forsvarsdistriktsjef for FDI 12/IR 12, divisjonssjef for 6. Divisjon. Han utnevnt til generalløytnant i 1987 og var øverstkommanderende i Sør-Norge (ØKS), frem til 1991. Han har tjenestegjort som instruktør ved Befalsskolen for Infanteriet i Sør-Norge, Befalsskolens øverste avdeling, Krigsskolen og Hærens stabsskole. Han var tidligere Norges representant i NATOs militærkomite med graden generalløytnant. Verv. Sunde var fra 1995 til 2001 president i Norges Forsvarsforening. Han var også medlem av regjeringens forsvarspolitiske utvalg i 2000, har vært president i Grimstad Rotaryklubb og medlem av faglig forum på Institutt for Forsvarsstudier Sunde har gitt ut boken "Av Sør-Trøndelag Infanteriregiment nr. 12's historie". Mario Power Tennis. "Mario Power Tennis", kjent i Japan som, er et sportspill utviklet av Camelot Software Planning og utgitt av Nintendo til Nintendo GameCube i 2004. Spillet er oppfølgeren til "Mario Tennis" til Nintendo 64. Super Mario Land. er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo til den bærbare spillkonsollen Game Boy. Spillet ble gitt ut 21. april 1989 i Japan, 30. august 1989 i Nord-Amerika, og 28. september 1990 i Europa. Oppfølgeren, ', ble også gitt ut til Game Boy. Handling. "Super Mario Land" finner sted i Sarasaland. En mystisk kjeltring, Tatanga, dukker opp og skaper uro i landet. Han kidnapper Prinsesse Daisy, i et forsøk på å gifte seg med henne. Mario er helten i spillet, og begir seg ut på en ferd gjennom fire ulike verdener med flere nivåer for å skape orden i landet og redde prinsessen fra Tatanga. Islams historie. Islams historie dreier seg om religionen islams etablering, utbredelse og utforming gjennom ulike tider, stater og samfunn. I 610 opplevde Muhammed en guddommelig åpenbaring som er beskrevet i Koranen, i sure 96. (Et «profetkall» er beskrivelsen til Kari Vogt.) Muhammed. Muhammed ble født i Mekka i år 570, og i år 610, 40 år gammel, mente han at han mottok en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i år 622 etter en forespørsel fra klansoverhodene i oasen Yathrib (Medina) om å megle i en årelang klansfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen, kalt hijra, markerer starten på islamsk tidsregning. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til Islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til Islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot dem, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilegrimsreise til Mekka i år 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og mange mekkanere begynte nok en gang å konverterte til Islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflaten, og i år 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer; Området under muslimsk styre ved Muhammeds død i år 632 Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble ingått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til Islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til Islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde Islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak. De fire første kalifene (632-661). Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første Kalifen. Både møtet og valget av "Abu Bakr" er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens Sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom Sjia og Sunnimuslimer. Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr ble dolket i ryggen og drept mens han ledet en bønn i ca. år 634, og i henhold til hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra det bysantinske riket. I år 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til Kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra Umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i år 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus. Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «Slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «Slaget ved Siffin» i år 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (Kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Gud som muslimenes leder, mente megling over Guds avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I år 661 ble han drept av en gruppe Kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige Umayyadkalifatet. Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens Sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble Sjiaislam og Sunniislam. Det betydde også slutten på den utvalgte Kalif, og fra da av forble Kalifatet en arvelig monarkisk institusjon. Kalifatets ekspansjon til år 750 Umayyadekalifatet (661-750). Et av Muawiyahs første gjøremål som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under Umayyadene, og innen år 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania og Sør-Frankrike falt under Islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med Umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse Islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til Islam, jo lavere ble disse skatteintektene. I 750 tok Abbasidene makten fra de stadig mer upopulære Umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både Sunni og Sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Guds vilje. Abbasidekalifatet fram til Bagdads fall (750-1258). Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over Kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase. Abbasidene fant det etterhvert vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la Abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamlukene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til Abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen av Spania. Innen år 1235 hadde hele den Iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada. I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske Fatimidene i realiteten selvstendig fra Abbasidene. I slutten av det 11. århundret begynte også de kristne korstogene i midtøsten, og frem til slutten av det 12. århundret eksisterte flere små korsfarerstater i midtøsten. Tiden under Abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til Islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av Abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om Abbasidene beholdt tittelen til 1517. Fra Bagdads fall til det 20. århundre. Etter Abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold. og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier; I tillegg spredte Islam seg til nye deler av verden; Til tross for dette ble de Islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon. Islam i det 20. århundre. Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det Osmanske Riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som Islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på Islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamsk ekstremisme og terrorisme. a>. Sterk farge angir høyere prosentandel av befolkningen enn svak farge. Utbredelse. Islam er en verdensreligion, og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes Islam som verdens nest største religion. I Norge var det ifølge Statistisk Sentralbyrå 1. januar 2004 nesten 78 000 mennesker i registrerte Islamske trossamfunn, disse var fordelt på 82 menigheter. Islamsk Råd Norge fungerer forøvrig som en paraplyorganisasjon. Islamisme. Islamistiske bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet. Islamisme er basert på troen om at Islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, og at alle muslimer bør arbeide for å innføre dette politiske systemet i de land hvor muslimer er i majoritet. Yon Santacana. Yon Santacana (født 1. november 1980 i San Sebastián) er en spansk funksjonshemmet alpinist. Han er svaksynt grunnet "stargard-syndromet", og konkurrerer i klassen B3. Han har konkurrert siden 1999. Ernő Rubik. Ernő Rubik (født 13. juli 1944 i Budapest) er en ungarsk oppfinner, skulptør og professor i arkitektur. Han er mest kjent for å ha oppfunnet det mekaniske puslespillet Rubiks kube i 1974. Biografi. Rubiks far var flyingeniør under andre verdenskrig og hans mor var en poet. Han fullførte i 1967 studier ved universitetet i Budapest som arkitektonisk ingeniør. Fra 1971–1975 fikk han jobb som arkitekt, men han gikk tilbake til Moholy-Nagy universitetet for kunst og design og ble senere professor. Han giftet seg i 1977 og fikk en datter i 1978 som heter Anne Rubik. På 80-tallet ble han redaktør for bladet..."És játék" (...og spill). I 1983 grunnla han Rubik Stúdió der han designer spill også den dag i dag. Han ble president for Det ungarske ingeniørakademiet i 1990. I dag lager han videospill ved Rubik Stúdió. Tsjernivtsi. Tsjernivtsi (rumensk: "Cernauti", tysk: "Czernowitz", russisk: "Tsjernovtsy", polsk: "Czerniowce") er en by i det vestlige Ukraina. Byen er administrativt senter i Tsjernivtsi oblast, i det historiske området Nord-Bukovina. Tsjernivtsi har rundt 200 000 innbyggere, og en mengde eksempler på klassisk arkitektur fra perioden under Habsburgerne. Frem til 1918 var byen en del av Østerrike-Ungarn. I mellomkrigstiden lå byen under Romania. Etter andre verdenskrig ble byen en del av Sovjetunionen, og etter dennes oppløsning en del av Ukraina. Tsjernivtsi hadde en stor andel tysktalende jøder før krigen. Den ukrainske forfatteren Jurij Fedkovitsj og ukrainske musikeren og sangeren Volodymyr Ivasiuk er knyttet til Tsjernivtsi. Den rumenske dikteren Paul Celan og den ukrainsk-amerikanske skuespilleren Mila Kunis er født i Tsjernivtsi. Mara Santangelo. Mara Santangelo (født 28. juni 1981 i Latina i Italia) er en tidligere profesjonell kvinnelig tennisspiller. Hun la opp 28. januar 2011. Hun vant doubletittelen sammen med Alicia Molik i Grand Slam-turneringen French Open i 2007. I finalen beseiret de paret Katarina Srebotnik & Ai Sugiyama med 7-6 6-4. Ottestad ungdomsskole. Ottestad ungdomsskole er en offentlig ungdomsskole i Stange kommune 4 km syd for Hamar. Ottestad ungdomsskole har elever fra 8. til 10. trinn, altså ungdommer i alderen 13-16 år. Skolen eies av Stange kommune. Skolen ble bygd i 1969 og ligger i landlige omgivelser i Ottestad. Elevene ved skolen kommer fra Arstad og Hoberg barneskoler. Skolen har fått moderne utstyr innen IKT og skolen har et mål om å få prosjektører og musikkanlegg i alle klasserommene innen kort tid. 1/3 av alle klasserommene har nå fått prosjektører. IKT-utstyret er meget godt tyverisikret, i forhold til ordinær kommunal standard, og tyverisikringen omfatter blant annet merking av alle flyttbare IKT-relaterte enheter som bærbare PCer, samt BIOS-tidslås og GPS/WLAN-basert sporingssystem. Tsing Yi. Promenaden på Tsing Yi "by night" Nordlige del av New Town Tsing Yi er en øy nordvest for Hongkong-øya; den tilhører byen Hongkong. På et areal på 10,25 km² bor ca 200.000 mennesker der. Sammen med Kwai Chung er Tsing Yi del av Tsuen Wan New Town og tilhører distriktet Kwai Tsing; dette distriktet regnes til New Territories. En av verdens lengste hengebroer, Tsing Ma-broen, har sitt ene brofeste her. Tsing Yi betyr oversatt "grønn (eller svart) påkledning". Det finnes imidlertid også et fiskeslag med navn, og det var å finne ikke så langt fra Tsing Yi tidligere. Da Playboy Foundation. Da Playboy Foundation er et produsentteam bestående av Oral Bee (Anders Kranmo Smedstad), Big Ice (Andreas Wille Paulsen) og Mr. Pimp Lotion (Thomas Huse). Da Playboy Foundation er Norges eneste produsenter av gangsta rap og G-funk, og lager west-coast inspirert musikk. Da playboy Foundation har i mange år drevet med eksport av beats til amerikanske west-coast rappere som Baby Bash, Sean T, Outlawz (gjengen til 2pac), Jay Tee, JT the Bigga Figga, Devin the Dude og Kid Frost. Utgivelser på eget plateselskap. Oral Bee – Still Putter Det Ned (2005) Oral Bee – Spiller Nummer 10: Da mixtape (2007) Big Ice – Stackin Beats (2009) Big Ice – Trunk Of Funk (2010) Big Ice & Oral Bee – Pionerer (2011) Utgivelser på andre plateselskap. Oral Bee – Sånn vi putter det ned (2001) EDEL RECORDS Big Ice & Oral Bee – Presents: Da Playboy Foundation Compilation (2003) NOBLE RECORDS Albumer der Da PlayBoy Foundation har bidratt produksjon. Jay Tee: How The Game Go (2006) A-Wax & Chewy L.O.C. Present Who Got It Part 2 (2006) Assassin & Mopreme Shakur Presents Black & Brown Pride (2006) Assassin & San Quinn – Fillmoe 2 San Jo 2 (2006) A-Wax & Baby Bash: So Quick Like A Heist (2004) Baby Bash: Menage A Trois (2004) Assassin & JT The Bigga Figga Presents From Fillmoe 2 San Jo (2004) Latin Kraze Presents Power Hitters Vol. 1. (2004) Chingo Bling: The Tamale Kingpin (2004) Baby Bash: Suga Suga (2004) Australian import single Baby Bash: Tha Smokin Nephew Screwed & Chopped version (2004) Baby Bash: Tha Smokin Nephew (2003) Assassin: The Hitman For Hire (2003) Bayriderz 3 Kalifornia: State Of Emergency (2003) Frost Presents Somethin For The Riderz (2003) Playas Association V.4 Northwest Hustlin (2002) Jay Tee & Baby Beesh: Velvetism (2002) Jay Tee & Baby Beesh feat. Frost: Whats Goin On? (2002) Baby Beesh: On Tha Cool (2002) D-Mac Presents West Coast Mobbin Compilation (2001) City Of Dope Vol. 4 Return Of Califas (2001) Sex, Alcohol & Pistol Grips Compilation (2000) Sac Sin: Point Blank Range Vol II (2000) Assassin: Presents City Of Dope (1999) Tai Mo Shan. Tai Mo Shan (kinesisk: 大帽山, pinyin: "Dàmàoshān") er Hongkongs høyeste fjell, med en høyde på 957 moh. Det ligger i "New Territories". Toppen er et yndet mål for turgåere, og er det eneste sted i Hongkong der temperaturen kan falle under frysepunktet. George Carlin. George Dennis Carlin (født 12. mai 1937 i New York i New York, død 22. juni 2008 i Santa Monica i California) var en Grammy-vinnende amerikansk standup-komiker, skuespiller og skribent. Han var spesielt kjent for sin uærbødige holdning og sine observasjoner om språk, psykologi og religion i tillegg til mange tabuemner. Carlin og hans standup-nummer «Seven Dirty Words» var sentral for en sak i amerikansk høyesterett i 1978 F.C.C. v. Pacifica Foundation, der en 5-4 rettsavgjørelse gikk imot regjeringens rett til å regulere Carlins nummer om offentlige blødmer. Carlins senere standupshow fokuserte primært på feilene i det moderne USA. Han tok ofte opp aktuelle politiske temaer og laget satire over den amerikanske overflodskulturen. Mange regner ham som etterfølgeren til Lenny Bruce, og han ble beskrevet av Comedy Central som den nest største standup-komikeren gjennom alle tider, etter Richard Pryor. Han var også den første verten i Saturday Night Live. Han ble født i New York, i et nabolag på Manhattan. Han vokste opp med moren som forlot faren da Carlin var to år gammel. Da han var 14 år gammel, ga han opp Cardinal Hayes High School. Senere gikk han inn i United States Air Force og fikk opplæring som radartekniker. På denne tiden begynte han å jobbe som disc jockey hos en radiostasjon basert i den nærliggende byen Shreveport. Han fullførte ikke innrulleringen hos USAF. Han ble stemplet som en «uproduktiv flysoldat» av sine overordnede, og dimitterte 29. juli 1957. I 1959 begynte Carlin og Jack Burns et komedieshow mens begge jobbet for radiostasjonen KXOL i Fort Worth. De to dro til California i februar 1960 og samarbeidet videre i to år før de beveget seg videre i hver sin retning. I 1960-årene begynte Carlin å opptre i TV-programmer, blant annet Ed Sullivan Show. Han ble populær som en hyppig opptredende og gjestevert på Tonight Show, og ble en av Johnny Carsons hyppigste stedfortredere. Carlin var også på Away We Go, et komedieshow fra 1967. Han har spilt i filmer som "Jersey Girl", "The Prince of Tides", "Dogma", "Scary Movie 3" og "Bill & Ted's Excellent Adventure". Martin Braxenthaler. Martin Braxenthaler (født 11. mars 1972 i Traunstein i Tyskland) er en tysk funksjonshemmet alpinist. Han fikk en lammelse etter en arbeidsulykke, og begynte å konkurrere i 1997. Han konkurrerer i klassen LW10. Devin the Dude. Devin the dude, er artistnavnet til Devin Copeland (født 4. juni 1970 i Houston, Dallas, USA) er en amerikansk rapper, som har vært aktiv siden 1994. Den norske hiphop-produsenten Hkon har også hatt et mindre samarbeid med Devin the Dude. Han bidro bl.a, på Dr. Dres album "2001", med låten «Fuck You» sammen med Snoop Dogg og Dr. Dre. Devin the Dude var også med på den omfattende «Up in smoke»-tour, der rappere som Dr. Dre, Snoop Dogg, Eminem, Xzibit, Ice Cube var med. I 2007 deltok Devin the dude på den norsk-chilianske El Axels (aka F'em One) album, "It Is Wha It Is". Bradley Wiggins. Bradley Wiggins (født 28. april 1980) er en engelsk landeveis- og banesyklist som sykler for det britiske laget Team Sky. Han har tatt seks medaljer i banesykling under Sommer-OL, og har også ti VM-medaljer i banesykling. I 2012 ble han første brite til å vinne Tour de France sammenlagt. Han vant også OL-gull på temporitt en drøy uke senere. Han ble utnevnt til offiser av "Order of the British Empire" i 2004, og forfremmet til kommandør i 2008 for prestasjoner i sykkelsporten. Wiggins ble født i Gent i Belgia. Da hans australske far, banesyklisten Gary Wiggins, forlot familien, flyttet de tilbake til Maida Vale, London. Han fulgte i farens fotspor og begynte å sykle konkurranser i en alder av 12 år i Herne Hill Velodrome. Han tok sin første olympiske medalje i 2000 i Sydney, da han vant bronse i forfølgelsesritt for lag. Han vant gull på 4 km forfølgelsesritt under OL i Aten, før han tok sølv i forfølgelsesritt for lag og bronse med Rob Hayles i Madison. I 2008 tok han gull både på individuell forfølgelse og lagforfølgelse. Samme år tok han også tre gull i VM. Etter 2008-sesongen bestemte han seg for å legge banesyklingen til side, og kun konsentrere seg om landeveien. Han byttet lag fra Team Columbia til Garmin-Slipstream, blant annet for å slippe å bare være opptrekker for Mark Cavendish. Han overrasket mange da han under Tour de France 2009 endte på fjerdeplass sammenlagt. I desember 2009 valgte han, etter lange spekulasjoner i media, å skrive under for Team Sky, ett år før hans toårskontrakt med Garmin-Slipstream gikk ut. Han satset alt på Tour de France 2010, men klarte ikke å følge opp fjerdeplassen fra året før, og endte på en skuffende 24. plass. I 2011 vant han det viktige oppkjøringsrittet Critérium du Dauphiné sammenlagt og satset på Tour de France igjen. På den 7. etappen måtte han gi seg etter etter et kravebeinsbrudd. Han var klar for konkurranse igjen til Vuelta a España og endte på tredjeplass, plassen bak lagkamerat Chris Froome. I september tok han sølv i temporittet under VM i København. Våren 2012 forsvarte han sin seier fra 2011 og ble første mann til å vinne Paris–Nice, Romandie rundt og Critérium du Dauphiné i én og samme sesong. Han kom til Tour de France som en av de største favorittene. Han overtok den gule trøya etter Fabian Cancellara etter den 7. etappen og beholdt den rittet ut. Hans nærmeste konkurrent var lagkamerat og landsmann Chris Froome som endte 3.21 bak i sammendraget. Han vant også OL-gull på tempo i London en uke senere, og ble med det den briten med flest OL-medaljer. Lars Utne. Lars Utne (født 1862, død 1922) var en billedhugger fra Hardanger. Lars Utne fikk opplæring av Lars Kinsarvik; senere studerte han ved Den kongelige norske Tegneskole. Han var åtte år i Berlin der han blant annet arbeidet med utsmykning av Riksdagsbygningen. I Norge er han først og fremst kjent for utsmykningene til Nationaltheatret i Oslo. Skulpturen «Gutten med beltet» er regnet som det viktigste enkeltverket hans. Griffene på taket på Nasjonalgalleriet er også laget av Lars Utne. Utne var far til Frithjof Utne, en høyt dekorert sjøkaptein under andre verdenskrig, samt visekonsul. Jon Hammer. Jon Hammer (født 17. august 1902 på Skatval, død 15. april 1940) var en norsk bonde og soldat. Han falt under slaget ved Hegra festning i aprildagene i 1940, hvor han var innkalt som nøytralitetsvakt, og er gravlagt ved Skatval kirke. Han er den eneste skatvalsbyggen som har dødd i rene kamphandlinger i nyere tid. 17. mai hvert år er det bekransning av Jon Hammers bauta på kirkegården. Han var eldste sønn av Marit (født Forbord) og Ole J. Hammer. Jon Hammer arbeidet på farsgården Hammer, som han hadde odelsretten til. Paula Modersohn-Becker. Paula Modersohn-Becker (født 8. februar 1876, død 21. november 1907) var en tysk maler og en viktig representant for den tidlige ekspresjonismen. Liv og karriere. Paula Becker ble født og vokste opp i Dresden-Friedrichstadt som det tredje av syv barn. Familien tilhørte lavadelen og hjemmet var borgerlig kulturelt. Familien flyttet til Bremen i 1888. Sin første kontakt med tegning fikk hun da hun besøkte en tante i London. I årene 1893-1895 fikk hun privattimer i maling og deltok i 1896 på et malekurs for kvinner som ble arrangert i Berlin. "Reclining Mother and Child" (Liggende mor og barn) Som 22-åring besøkte hun kunstnerkolonien Worpswede hvor kunstnere som Fritz Mackensen (1866–1953) og Heinrich Vogeler (1872–1942) hadde flyttet for å slippe unna den akademipregede dominansen i datidens ledende kunstkretser – og storbylivet. Paula fikk maletimer hos Mackensen. Hovedtemaene var livet og landskapet på den nordtyske landsbygda. I denne perioden fikk hun gode venner i skulptøren Clara Westhoff (1875–1954) og dikteren Rainer Maria Rilke (1875–1926). Hun forelsket seg også og ble i 1901 gift med maleren Otto Modersohn, som var enkemann med en datter, Elsbeth Modersohn. Mellom 1900 og 1907 dro Paula Modersohn-Becker flere ganger på lengre opphold til Paris (både med og uten mann). En gang tok hun kurs ved École des Beaux-Arts. Hun var ofte på utstillinger av samtidskunst og var spesielt opptatt av arbeidene til Paul Cézanne, Vincent Van Gogh og Paul Gaugin. En kan også spore at hun har latt seg påvirke av fauvister og Jean-Francois Millet, som var sterkt beundret av Worpswede-kunstnerne. På sin siste tur til Paris laget hun bilder hun selv følte var begynnelsen på noe. Hun laget også aktstudier med seg selv som modell, noe som til da var uhørt. Enkelte kjennere regner denne perioden for hennes beste. I 1907 dro hun tilbake til Worpswede. Forholdet i ekteskapet hadde skrantet, men tok seg opp igjen da hun ble gravid, noe hun lenge hadde ønsket. Mathilde (Tillie) Modersohn ble født 2. november 1907 til foreldrenes store glede. Knappe tre uker senere (20. november) var Paula Modersohn-Becker død av emboli. Mathilde og Paula, november 1907 I 1908 skrev Rainer Maria Rilke "Requiem für eine Freundin", til minne om Paula. Diktet ble skapt ut fra Rilkes vennskap med henne, og det inntrykket hennes liv og død hadde gjort på ham. Referanse. Oversatt fra den engelske oversettelsen fra tysk 20.06.2005 Kontaktsjonglering. Kontaktsjonglering er en form for objektmanipulasjon som hovedsakelig fokuserer på bevegelse av objekter, slik som kuler, i permanent kontakt med kroppen. Det har lite til felles med annen sjonglering, og dreier seg typisk om å rulle en eller flere gjennomsiktige kuler på hendene eller armene for å lage visuelle illusjoner, for eksempel en kule som hele tida befinner seg på samme sted i rommet mens den ruller. Kontaktsjonglering er også kjent under flere andre navn, blant annet "statisk sjonglering", "sfærelek" og "dynamisk manipulasjon". Max Slevogt. Max Slevogt portrettert av Emil Orlik Max Slevogt (født 8. oktober 1868 i Landshut, Tyskland, død 20. september 1932 i Leinsweiler, Tyskland) var en tysk impresjonistisk maler, kulissemaler, tegner og grafiker som spesialiserte seg på landskapsmalerier. Sammen med Lovis Corinth og Max Liebermann var han av de siste representantene for friluftsmalerne. Liv og arbeide. Hans mor ble enke da han var 2 år gammel. De flyttet da til Würzburg, der han ble til 1884. Han var elev ved "Akademie der Bildenden Künste München" fra 1885 til -89. Lærerne var bl.a. Wilhelm von Diez, Gabriel von Hackl, Karl Raupp og Johann Caspar Herterich. Han dro deretter til Paris og "Académie Julian" hvor han ble påvirket til å legge vekk den atelierbrune fargetonen som preget tidens akademiske stil, (som i Norge fikk navnet «Düsseldorferbrun» siden de fleste norske malere dro dit.) I 1890 dro han på studietur til Italia med malekameraten Robert Breyer. Vel hjemme slo han seg sammen med andre frie kunstnersjeler i München. Forbildene hans på denne tiden var Wilhelm Leibl, samt Arnold Böcklin med sin symbolisme. Hans verker omfatter både malerier, veggmalerier, teaterdekorasjoner, bokillustrasjoner, tegninger og grafikk. Mange av arbeidene sies å formidle mere enn det rent visuelle ved å stimulere tilskuerens egen fantasi. Han laget også karikaturtegninger til tidsskriftet "Simplicissimus". Han giftet seg i 1898 med Antonie (Nini) Finkler, som ble hyppig gjest i bildene hans. Han var også en tur til Amsterdam og studerte Rembrandts bilder. Hans neste store bilde "Danaë" ble stilt på Münchener Secessjon, men fjernet etter beskyldninger om obskønitet. Til neste Berliner Secessjon stilte han et triptyk om «den fortapte sønn» som ble svært godt mottatt. I 1900 stilte han bildet Sheherazade på den tyske paviljongen til verdensutstillingen i Paris. Under besøket der fikk han sterke impulser fra Édouard Manets bilder. Året etter deler han atelier med Lovis Corinth i Berlin og blir medlem av secessjonen (uavhengige kunstneres forening). Luitpold av Bayern sørger for at han får et professorat, noe som forhindrer at han blir sanger, tross både god stemme, begavelse og oppmuntring fra den portugisiske barytonsangeren Francisco d’Andrade, som sang rollen som Don Juan i Berlin på denne tiden. Mellom 1905 og 1913 har han oppdrag med større bilder, bokillustrasjoner, kulisser og scenografier. Til disse kan nevnes bestillingsverker fra prinsregenten og kulisser og kostymer til kammerspill av Max Reinhart. Ekteparet får to barn, Nina (1907) og Wolfgang (1908). I 1914 dro han til Egypt. Han kom hjemover med 21 malerier og et stort antall akvareller og tegninger, men stoppet lenge i Italia. Til den første verdenskrig ble han oppnevnt til krigsmaler på vestfronten. Krigen gjorde sterkt inntrykk som han slet med å gi kunstnerisk uttrykk for. I løpet av krigen ble han medlem av det kongelige akademi for kunst og fikk stilling som forstander av et mesteratelier ved Akademie der Künste in Berlin. I 1924 laget han kulissene til Mozarts "Don Giovanni" i Operaen i Dresden. Dessuten laget han illustrasjonene til en praktutgave av Goethes "Faust II" og veggbilder til musikksalen i sommerhuset sitt i Neukastel. Hans store religiøse veggmaleri av Golgata (1931–1932) i Friedenskirche, Ludwigshafen ble ødelagt under et flyangrep i den andre verdenskrig. Han er bisatt i Finklerfamiliens gravsted i Neukastel. Museer. Landesmuseum Mainz har i dag ansvar også for samlingen av Slevogtarbeider. De er plassert i Villa Ludwigshöhe som er et slott bygd av Ludwig I av Bayern. Foruten den faste utstillingen, legges opp til temautstillinger fra perioden omkring «"Berliner Impressionismus: Liebermann, Slevogt, Corinth und die Maler der Secession"» (i samarbeide med Berlins Nasjonalgaleri). Man kan også finne bilder i den tidligere sommerboligen i Slevogthof Neukastel i Leinsweiler/Pfalz. Her finnes også et gjenværende veggmaleri som sammen med ett i Bremen er de to som fortsatt er igjen etter ham. Litteratur. Hans-Jürgen Imiela: Max Slevogt. Eine Monographie, Karlsruhe 1968 "Max Slevogt – Die Berliner Jahre", mit Beiträgen von Sabine Fehlemann, Bernhard Geil u.a., Ausstellungskatalog. Wuppertal und Berlin 2005, ISBN 3-87909-862-X S. Paas, R. Krischke: "Max Slevogt in der Pfalz", Bestandskatalog der Slevogt-Galerie. Deutscher Kunstverlag, München und Berlin 2005, ISBN 3-422-06587-3 Berthold Roland: Max Slevogt. Pfälzische Landschaften, München 1991 "Max Slevogt. Gemälde, Aquarelle, Zeichnungen", Ausstellungskatalog. Saarbrücken und Mainz 1992 Bernhard Geil: Die Faust II-Illustrationen von Max Slevogt, Landau 2001 Eksterne lenker. Slevogt, Max Slevogt, Max Slevogt, Max Sykehuset i Vestfold. Sykehuset i Vestfold HF (SiV HF), tidligere Vestfold fylkessykehus og Vestfold sentralsykehus, er et helseforetak med hovedsykehuset lagt til Tønsberg i Vestfold. Sykehusdrift foregår også i Larvik og Sandefjord, mens det er en smerteklinikk i Horten. Sykehuset i Vestfold ligger i et tett befolket område med mer enn 300 000 innbyggere som kan nå sykehuset i løpet av en time, og SiV er ett av fire fullverdige akuttsykehus underlagt Helse Sør-Øst. Sykehuset har rundt 400 sengeplasser. Psykiatrien i Vestfold ble tidligere drevet som et selvstendig helseforetak, men fra 1. januar 2012 er det en del av sykehuset. Antall ansatte er rundt 5200 etter sammenslåingen i 2012. Historikk. Det fantes et sykehus i Tønsberg som ble bygget ca. 1840. Dette brant ned i 1871, og et nytt sykehus med 50-60 sengeplasser åpnet i 1879. På området der hovedsykehuset, det tidligere Tønsberg sykehus, ligger, stod det frem til ca. 1870 en mølle. Fra da og fremover til 1970 ble det oppført en rekke sykehusbygninger på stedet. Sykehuset ble betydelig utbygget i direktørperioden til Nikolai Nissen Paus (1918–1947). Fra 1990 har det vært en omfattende, planmessig utvidelse av sykehuset i flere trinn for å kunne holde sykehuset i full drift gjennom hele utbyggingen. I seks av syv byggetrinn er det blitt bygd blant annet parkeringshus, teknisk sentral, laboratoriebygg, kjøkkenbygg, to behandlingsbygg med operasjonsavdelinger, røntgenavdeling og poliklinikker nær de eksisterende sengepostfløyene samt en ny sengepostfløy. Deler av det gamle sykehuset blir revet når en ny østfløy blir oppført i siste byggetrinn. I 1998 fikk Vestfold sentralsykehus i Tønsberg og Horten sykehus, hvis forløper var Marinens Sykehus fra 1828, felles ledelse. I 2000 ble Vestfold sentralsykehus (Tønsberg og Horten) slått sammen med Sandefjord sykehus og Larvik sykehus til ett sykehus under navnet Sentralsykehuset i Vestfold. Sykehuset fikk dermed fire driftsteder med felles styre og direktør. Fra 1. januar 2002 overtok den norske staten spesialisthelsetjenestene fra fylkeskommunene gjennom regionale helseforetak. I Vestfold overtok da Helse Sør RHF eierskapet over SiV fra Vestfold fylkeskommune. Sykehuset skiftet samtidig navn fra Sentralsykehuset i Vestfold til Sykehuset i Vestfold HF. Helse Sør fusjonerte til Helse Sør-Øst 2007. Kysthospitalet i Stavern var en del av sentralsykehuset frem til 2002, da det ble underlagt Rikshospitalet HF. Mens SiV driver med somatikk, det vil si sykdomsbehandling, har Kysthospitalet spesialisert seg på rehabilitering og ortopedi. Fra 1. juli 2009 ble Kysthospitalet igjen en del av SiV. Hjerteskolen. I juli 2007 flyttet Sykehuset i Vestfold deler av hjertepoliklinikken ved SiV-Sandefjord til Sykehuset i Vestfold. Hjerteskolen er et rehabiliteringstilbud som bygger på den såkalte Tønsberg-modellen, hvor kardiolog, ernæringsfysiolog, fysioterapeut og sykepleier arbeider sammen for å sikre et tverrfaglig rehabiliteringstilbud til pasienten. Hjerteskolen mottar om lag 25 pasienter i uken. Det består av teori, i form av opplæring innen temaer som ernæringsfysiologi, stress og mestring, sykdomsforståelse, behandlingsmetodikk og fysisk aktivitet i gymrom og ute. Behandlingstilbudet varer i seks–åtte uker. Livet er herlig. "Livet er herlig" (italiensk "La Vita è bella") er en Oscar-belønnet italiensk film fra 1997. Roberto Benigni har hovedrollen i filmen. I tillegg skrev han manuset og regisserte filmen. Handling. Guido (Roberto Benigni), en gammel italiensk jøde, kommer til Arezzo hvor han åpner en bokhandel. Guido er både morsom og karismatisk, særlig når han prøver å sjarmere Dora (italiensk, men ikke jødisk; portrettert av Benignis kone i det virkelige liv, Nicoletta Braschi), som han klarer å kapre hjertet til – enda hun er forlovet – fra hennes ondskapsfulle forlovede. Flere år går, hvor Guido og Dora får en sønn i mellomtiden, Giosuè (Giorgio Cantarini). I filmen er Giosuè omtrent 5 år gammel. Likevel er både fortellerstemmen i begynnelsen av filmen og i slutten av filmen lest inn av en eldre Giosuè. I den andre halvdelen blir Guido, Guidos onkel Eliseo, og Joshua deportert til en konsentrasjonsleir på Giosuès bursdag. Dora krever å få bli med familien sin, og får lov til det. I et forsøk på å holde Giosuès mot oppe, overbeviser Guido ham om at leiren kun er et spill – en konkurranse hvor førstemann som klarer å samle 1000 poeng vil vinne en stridsvogn. Han forteller Giosuè at hvis man klager over sult så mister man poeng, mens stille gutter som gjemmer seg for vaktene får flere poeng. Han overbeviser Giosuè at vaktene er slemme fordi de vil ha stridsvognen for seg selv, og at alle de andre barna gjemmer seg for å samle flest mulig poeng. Han avleder alle Giosuès forsøk på å avbryte konkurransen for å vende hjem ved å overbevise ham om at det er like før de vinner og at spillet snart er slutt. Til tross for at de opplever syke mennesker og mange redselsfulle dødsfall omkring seg, setter ikke Giosuè spørsmålstegn ved hendelsene – dels på grunn av hans fars gode overbevisningsevner og dels hans egen uskyldighet. Guido holder konkurransen ved like helt fram til slutten, hvor – i kaoset skapt av amerikanernes plutselige nærvær – han beordrer sønnen sin til å gjemme seg i et skap helt til alle er borte. Dette skulle være den aller siste oppgaven før stridsvognen ble hans. Etter å ha prøvd å finne Dora blir Guido tatt til fange, bortført og skutt av en nazivakt, men ikke før han får sin sønn til å le en aller siste gang ved å imitere nazivakten som om de to marsjerte rundt i leiren sammen. Giosuè overlever og tror at han nå har vunnet konkurransen når en amerikansk stridsvogn ankommer for å frigjøre leiren, og han blir gjenforent med sin mor. Priser og nominasjoner. Livet er herlig ble nominert til sju Oscar, og vant tre av dem: beste mannlige hovedrolle, beste utenlandske film og beste musikk. Filmen vant også den norske Amanda-prisen for beste utenlandske film. .st. .st er São Tomé og Príncipes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Annen bruk. Domenet.st blir markedsført som et domene for generell bruk, med et antall forskjellige foreslåtte betydninger, inkludert forkortelsen for «street» (gate). Delstaten Steiermark, i Østerrike, har ST som sin uoffisielle men vanlige forkortelse. Endelsen.st brukes derfor av noen mindre bedrifter hjemmehørende i Steiermark, til tross for Østerrikes eget .at domene. Andrew Hannah. Andrew Boyd Hannah (født 17. september 1864 i Renton, Dumbartonshire i Skottland, død 17. juni 1940) var en skotsk fotballspiller. Hannah begynte sin profesjonelle karriere i sin lokale klubb Renton. Han ble i klubben i 5 sesonger, før han ble solgt til West Bromwich i 1888. Her ble han kun en kort stund, før han dro tilbake til Renton. I 1889 byttet Hannah klubb til Everton, hvor han ble i 2 sesonger. Deretter bar det nok en gang tilbake til Renton, hvor han spilte frem til 1892. I 1892 ble Hannah kjøpt av Liverpool managerene John McKenna og W. E. Barclay. Han fikk sin debut i Liverpools første obligatoriske kamp i Lancashire League, i 8-0 seieren i på Anfield mot "Higher Walton" 3. september samme år. Han var med på laget som vant ligaen dette året. Hannah var de rødes første lagkaptein, og han spilte alle de 29 kampene Liverpool spilte dette året. Hannah fikk æren over å være en av de 11 som spilte Liverpools første kamp i The Football League i 2-0 seieren borte mot Middlesbrough Ironopolis på Paradise Ground 2. september 1893. Han spilte 24 av 28 kamper for Liverpool denne sesongen og var med på seieren i 2. divisjon. Hannah spilte totalt 73 kamper, men scorte kun 1 mål. Målet kom mot Burslem Port Vale i en 2-0 seier 14. april 1894. I oktober 1895 ble han solgt til amatørklubben Kirkintilloch Rob Roy. Hannah fikk en landskamp for mens han spilte for Renton. Det var i 5-1 seieren i Edinburgh mot 10. mars 1888. Braathens Aviation. Braathens Aviation er et konsern eiet av Per G. Braathen, opprettet i 2007 etter at SAS sluttet å bruke merkenavnet Braathens. Konsernet er registrert i Sverige som Braathens Aviation AB, men deler av konsernet er også registrert i Norge som Braathens Aviation AS. I dag ligger det svenske innenriksflyselskapet Malmö Aviation under Braathens' kontroll. Også flyselskapet Transwede Airways, som flyr mellom Sverige og London, er eiet av Braathens. Braathens Aviation består av Braathens Technical (tekniske tjenester), Braathens Training (pilotutdannelse) og Braathens Leasing (flyutleie), samt IT-selskapet Branova. Tupolev Tu-142. Tupolev Tu-142 (NATO-kallenavn: "«Bear F og Bear J»") er et maritimt rekognoseringsfly basert på bombeflyet Tupolev Tu-95. Tu-142 ble produsert for Sovjetunionens marine fra 1970, og inkluderte en rekke endringer i forhold til Tu-95. Blant de viktigste var en forsterket vinge med nye dobbeltspaltede flaps og et 1,78 m forlenget skrog, i tillegg til ny avionikk og kommunikasjons- og radarutstyr relevant for flyets nye rolle. Tu-142 er også utstyrt med sonarer, anti-ubåttorpedoer og synkeminer for jakt på ubåter, og redningsutstyr. Flyets spesielle 8-bladede, kontraroterende propeller er kjent for å produsere kraftig støy. Tu-142 ("«Bear-F»") ble produsert fra 1970, før det ble erstattet av Tu-142A som introduserte noen mindre endringer. Større endringer ble introdusert med Tu-142M, blant annet ble skroget ytterligere forlenget med 23 cm og førerkabinen ble modernisert. Ytterligere oppgraderte varianter er Tu-142M2, som ble operativ i 1982, og Tu-142M3. Åtte Tu-142M har også blitt solgt til den indiske marine Tu-142MR ("«Bear-J»") er et flyvende kommunikasjonssenter som har som hovedoppgave å opprettholde kommunikasjon mellom kommandosentraler og strategiske ubåter. Den er lett gjenkjennelig med sine mange antenner ("se bilde"), og er blant annet utstyrt med en vinsj med en flere kilometer lang antenne. .sv. .sv er El Salvadors nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Microsofts Internet Explorer 6 hadde en bug i den svenske versjonen, hvor.sv ble brukt i stedet for .se når man tastet ctrl+return for å legge til suffikset. Eksterne lenker. S v Den tradisjonelle martinistorden. Den tradisjonelle martinistorden er en rituell, initiatorisk, esoterisk og kristen orden som drives av Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. Medlemskap er reservert medlemmer av A.M.O.R.C. som tilhører 9. − 12 Tempelgrad. Ordenens grader kalles heptad-grader, og opptak i gradene foregår ved rituelle innvielser. Historie. Under pseudonymet Papus, grunnla Gerard Encausse sammen med August Chaboseau i 1884 en mystisk og okkult orden ved navn "Ordre Martiniste". Encausse og Chaboseau hadde mottatt hver sin Martinist-innvielse gjennom to adskilte kjeder av innviere, som begge gikk tilbake til Louis-Claude De Saint-Martin. Første verdenskrig ble katastrofal for ordenen. Papus døde på slagmarken i sin tjeneste som lege, og mange andre fremtredende ledere omkom også. Den 24. juli 1931 ble ordenen gjenopprettet i Frankrike under navnet "Ordre Martiniste Traditionnel" (OMT) av Augustin Chaboseau, Victor-Emile Michelet og Victor Blanchard. Singsakerlinjen. Singsakerlinjen, eller linje 3, var en trikkelinje mellom jernbanestasjonen og Rosenborg i Trondheim. Den ble bygget i 1927 og nedlagt i 1968. Som alle trikkelinjer i Trondheim var den bygd med meterspor. Opprinnelig gikk linjen til Ankers gate, 1935 ble den forlenget til Asbjørnsens gate og 1955 ble det bygget en sløyfe til Rosenborg og tilbake til Ankers gate. Baneeffekten. Da banen ble betjent av trikker i 1968 var antallet passasjerer 2,1 millioner. I 1969 da den samme traseen ble betjent av buss, falt passasjertallet til 1,6 millioner. En reduksjon på 24 prosent. Den samme traseen har siden da vært betjent av bussrute nr 3, senere nr 63. Busslinje nr 3 kjørte fra trikkenedleggelsen en endret trase en tid, før man endret traseen tilbake tilsvarende trikkens trase. Randy Barnes. Barnes i El Paso, Texas, 1994. 16. juni 1966 23,12 m (VR) USA Randy Barnes (fullt navn: Eric Randolph Barnes) (født 16. juni 1966 i Charleston, West Virginia, USA) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Han er også verdensrekordholder i kulestøt, både utendørs og innendørs. Han har olympisk sølv fra 1988 og ble olympisk mester i 1996. Biografi. Barnes er født i Charleston, West Virginia. Han var tidlig atletisk, og mens han gikk på "St. Albans High School" (videregående) drev han både med amerikansk fotball og bryting, før han begynte med kulestøt. Siste skoleåret, i 1985, støtte han ungdomskula på 5,44 kg hele 20,36 m. Dette gav Barnes fullt idrettsstipend ved Texas A&M University i byen College Station. Barnes slo skolerekorden til skolens olympiske mester fra 1968, Randy Matson, med 21,88 m (nå med seniorkula på 7,26 kg). Barnes dro til 1988-lekene i Seoul som outsider, men ledet konkurransen med olympisk rekord og 22,39 m. Øst-Tyskeren Ulf Timmermann hadde tidligere samme år støtt kula over 23 meter, og klarte 22,47 m i konkurransens siste støt. Den 20. januar 1989 satte Barnes ny innendørs verdensrekord i Los Angeles med 22,66 m. Den 20. mai 1990 slo han Timmermanns to år gamle rekord med 6 centimeter, da kula landet på 23,12 meter. Bare seks dager senere støtte han tidenes nest lengste kulestøt med 23,10 m, under et stevne i San Diego. Det ryktes at Randy Barnes hadde treningsstøt opp mot 24 meter denne våren. Under en konkurranse i Malmö 7. august samme år testet Randy Barnes positivt på "metyltestosteron", et anabolt steroid. Barnes tok saken til retten for å få utestengelsen opphevet, men han fikk 27 måneder. Dette gjorde at han ikke fikk være med i Barcelona 1992, hvor Barnes' tidligere treningspartner og studiekamerat ved Texas A&M, Mike Stulce, vant OL-gullet. I hundreårslekene i Atlanta i 1996 vant Barnes og ble olympisk mester. I 1998 testet han igjen positivt for bruk av dopingmiddel, denne gang for "androstenedione", et supplement som selges over disk i USA. (Det samme stoffet som baseballstjernen Mark McGwire også ble anklaget for å bruke.) Barnes forsøkte igjen å bedyre sin uskyld. Denne gang mente han at han ikke var klar over at stoffet var på dopinglisten, men han ble utestengt på livstid. .gi. .gi er Gibraltars nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. På grunn av sammenfallet i forkortelsene har det også blitt brukt for enkelte domener i den spanske provinsen Girona. Stjørdal stasjon. Stjørdal stasjon er en jernbanestasjon på Nordlandsbanen ved Stjørdal i Nord-Trøndelag. Stasjonen ble åpnet i 1902 da Hell–Sunnanbanen var ferdig fram til Levanger og blir i dag betjent av både ekspresstog mellom Trondheim og Bodø samt lokaltog mellom Steinkjer og Trondheim med Trønderbanen fra Norges Statsbaner. Stjørdal stasjon ligger 34,67 kilometer fra Trondheim sentralstasjon og ligger rundt 6,6 meter over havet. Stasjonsbygningen er bygget i sveitserstil og er tegnet av Paul Due. .gf. .gf er Fransk Guyanas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det er delegert til ISP'en Net Plus, men dennes nettsted ser ikke ut til å ha noe informasjon om hvordan man kan registrere domener på.gf, som er lite brukt. Johan Furunes. Johan Lund Furunes (født 5. august 1984 i Trondheim) er en norsk politiker (FrP). Furunes er oppvokst på Støren i Midtre Gauldal kommune. Han har vært kommunestyrerepresentant i Melhus kommune siden 2006, og formann i Melhus FrP fra 2005. Furunes var Melhus FrPs ordførerkandidat ved valget i 2007. Han var femtekandidat for Sør-Trøndelag FrP til Stortinget 2009, og er tredje vararepresentant i perioden 2009-2013. Steinkjer stasjon. Steinkjer stasjon er en jernbanestasjon på Nordlandsbanen ved Steinkjer i Nord-Trøndelag. Stasjonen ble åpnet i 1905 da Hell–Sunnanbanen sto ferdig og blir i dag betjent av både ekspresstog mellom Trondheim og Bodø samt lokaltog mellom Steinkjer og Trondheim med Trønderbanen fra Norges Statsbaner. Steinkjer stasjon ligger 125,50 kilometer fra Trondheim og ligger rundt 3,6 meter over havet. Steinkjer er også endestasjon for lokaltogene på Trønderbanen. Stasjonsbygningen er preget av jugendstil og enkel nordtysk nyrenessanse og er tegnet av Paul Armin Due, sønn av Paul Due. .ht. .ht er Haitis nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Eksterne lenker. H t Hærens intendantur. Hærens intendantur er den del av Hæren som er ansvarlig for skaffe forsyninger og bringe disse til avdelingene som skal bruke dem. Tidligere var man mest bekymret for fordelingen av brød, høy og brennevinsrasjoner. I dag er hovedutfordringene å fordele mat, vann, diesel og ammunisjon. I dag er Hærens intendantur en del av logistikkvåpenet. Etter utbyggingen av Gardermoen Flyplass på slutten av 1990-tallet ble intendanturregimentets virksomhet overflyttet til trenregimentet på Sessvollmoen. Generalintendanten er øverste leder av intendanturen. Jim og Tim Possible. James «Jim» Possible jr. og Timothy «Tim» Possible er oppdiktede figurer i Disneys tegnefilmserie "Kim Possible". Begge har samme stemme, og den gis av Shaun Fleming (sesong 1-3) og Spencer Fox (sesong 4) på engelsk. På norsk spilles de av Mads Launy og Marcus Ravneberg. Om Jim og Tim. Jim (grønn skjorte) og Tim (rød skjorte) er Kims yngre tvillingbrødre. De er barnegenier med en hang til sprø oppfinnelser og å plage storesøstra. De er begge oppkalt etter faren, Dr. James Timothy Possible, eller Jim Tim Possible. De refereres ofte til som «tverder» (Kims idé, en blanding av «tvillinger» og «nerder»). Bortsett fra fargene på skjortene deres, er eneste måten å skille dem fra hverandre på at Tim har noen flere (og mindre) pigger i håret. Jim og Tim var 10 år gamle da serien begynte. I sesong 4 er de 12, og framstår som en god del eldre også (de har muligens gjennomgått bråvekst i løpet av sommeren). Til likhet med faren, later de til å mangle grunnleggende sunn fornuft og gjør ting som man kan sette spørsmålstegn ved, som å fyre av raketter innendørs ("I tide og utide") og å ale opp mutantbier som morsdagsgave («Mother's Day»). Selv om de for det meste terroriserer Kim, reddet de både henne og Shego fra Doktor Drakken ved å slå av hjernekontrollchipene de hadde i pannen («The Twin Factor»). De deltok også på oppdrag med Kim i «A Very Possible Christmas», «Showdown at Crooked D» og «Sick Day». Det virker som de liker Ron, som er den eneste gutten som kan tilbringe tid med Kim uten å bli plaget av tvillingene, muligens fordi vennskapet deres strekker seg lengre tilbake enn tvillingene selv. De anser Ron som en del av familien. Standardfrasen deres er at Tim sier «Hicka-Bicka-Boo?», hvorpå Jim svarer «Hoo-Sha!». Ingen andre aner hva dette betyr, noe som kan være en henvisning til at tvillinger ofte utvikler egne språk de kun forstår selv. I den alternative fremtiden i filmen "I tide og utide" er voksenutgavene av Jim og Tim høye, muskuløse motstandskrigere som kjemper mot den Høyeste høye. De er venner med Wade og er langt mer voksne enn deres tidsreisende søster skulle tro. Kjøretøyet deres, Kimminatoren, ble oppkalt etter henne. Sørdynastiene. Sørdynastiene (kinesisk: 南朝, pinyin: "Nán Cháo") var Liu Song, Det sørlige Qi, Liang-dynastiet og Chen-dynastiet. Deres hovedstad var Jiankang (skjønt Det sørlige Qis hovedstad i en kort periode var Jiangling (江陵, det moderne Jingzhou i Hubei) under keiser He av Det sørlige Qi og keiser Yuan av Liang. Også de senere Vest-Liang-herskerne (keiser Xuan, keiser Ming og keiser Jing) la sine hovedsteder til Jiangling, og Xiao Zhuang, som noen historikere anser som en Liang-keiser, hadde Yingcheng (郢城, i moderne Wuhan i Hubei) som hovedstad. Uanstendig forslag. "Uanstendig forslag" er en dramafilm fra 1993, regissert av Adrian Lyne og med Robert Redford, Demi Moore og Woody Harrelson i hovedrollene. Filmen er basert på en roman av Jack Engelhard. Handling. Barndomskjærestene David og Diana Murphy (Harrelson og Moore) er gift og reiser til Las Vegas i det håp at de kan vinne nok penger til å realisere Davids fantasiprosjekt innen arkitektur. Etter å ha spilt bort pengene de hadde lånt av Daivid's far for å delvis betale banken det de skyldte så dde ikke skulle miste huset, møter de på milliardæren John Gage (Redford). John faller fullstendig for Diana, og tilbyr David en million dollar for å tilbringe natten med henne. Etter en vanskelig natt bestemmer David og Diana seg for å takke ja til tilbudet, og de signerer en kontrakt med Gage dagen etter. Gage flyr Diana til en privat båt, og det antas at avtalen utføres der. Selv om han håpet at han skulle glemme hele greia, blir David mer og mer usikker på sitt forhold til Diana, og etter hvert oppslukt av frykten for at hun fortsatt er involvert med Gage. På grunn av denne spenningen i forholdet tar David og Diana ut separasjon. Gage dukker opp igjen og går etter Diana med fornyet håp. Selv om hun motstår i begynnelsen, gir hun etter hvert etter og tilbringer tid med ham, helt til et forhold utvikler seg. David forstår i mellomtiden at han ikke greier seg uten sitt livs kjærlighet, og da Diana søker om skilsmisse, forsøker David å vinne henne tilbake en siste gang. Gage ser hvordan Diana ser på David, og forstår at selv om hun ble hos ham, ville forholdet deres aldri bli så intenst som det forholdet hun hadde med David. Han innbiller henne at hun er den siste i en lang rekke «million dollar-jenter», og hun forlater ham til fordel for David. Priser. Filmen ble nominert til hele syv Golden Raspberry Awards under den 14. Razzie-utdelingen, og vant prisene for verste film, verste mannlige birolle og verste manus. "Uanstendig forslag" ble også nominert til tre MTV Movie Awards i 1994, der den til slutt vant èn pris, prisen for beste kyss. Martine. Martine er en opprinnelig fransk feminin form av Martin, som er dannet av det romerske navnet "Martinus" som igjen er avledet av navnet til den romerske guden Mars. Utbredelse. Martine er et svært vanlig navn i Belgia og Frankrike. Det var blant de mest brukte navnene på nyfødte jenter i Norge på 1990-tallet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Martine/Marthine i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Munkebakken (Store G). Munkebakken (også kalt Store G) er en eiendom på Lysaker. Hovedhuset ble tegnet av Arnstein Arneberg for Otto Nyquist og Gerda Nyquist (datter av Rasmus Meyer) i 1916. Eiendommen er på 77 mål og har flere hundre meter strandlinje. Hovedhuset er på ca 2 000 kvadratmeter. I tillegg til hovedhuset er det to portnerboliger, stall og garasjeanlegg på ca 1 000 kvadratmeter på området. Eiendommen er i senere tid kjent som Norges dyreste boligeiendom. Den har skiftet eier en rekke ganger fra 1990-tallet, da den ble kjøpt av Einar Nagell-Erichsen for 45 millioner kroner. Neste eier var Arne Fredly som kjøpte for 90 millioner i 2004. Aker overtok så eiendommen for 165 millioner i juni 2007, men Fredly angret salget og kjøpe eiendommen tilbake i oktober samme år – ifølge Finansavisen for 255 millioner. Prokhorovka. Klokketårn til minne om den sovjetiske seieren ved Prokhorovka Prokhorovkas såkalte ærestempel for de døde russiske soldatene Prokhorovka (russisk: Про́хоровка) er et byområde i Belgorod oblast i Russland ved Psel-elven 80 km sørvest for byen Kursk. Byen har rundt 10 000 innbyggere. På slettene vest for Prokhorovka ble det 12. juli 1943 utkjempet et større tankslag under andre verdenskrig, dette var en del av det store Slaget ved Kursk. Helene Waage. Helene Waage (født 24. september 1966) er en norsk folkemusiker, vokalist og Etter utdannelse ved Norges Musikkhøgskole og Universitetet i Oslo har hun spilt frilans, samt vært fast i Gjertruds sigøynerorkester (1989–) og gruppa Glima med Ragnhild Knutsen og Torunn Raftevold Rue. Hun var sentral barokkcellist på Ragnhild Furholt's "...på alle strengjer" (2001) sammen med Leiv Solberg. Hun har også medvirket på utgivelse med Shine Dion ("Wyn", 2002). Hun er rektor ved musikkskolen i Sauherad (2003–). Vanlig hjortesvin. Vanlig hjortesvin ("Babyrousa babyrussa") er et klovdyr i slekten hjortesvin ("Babyrousa"). Dette dyret lever på øya Buru (Molukkene) øst for Sulawesi i Indonesia. Vanlig hjortesvin blir også kalt gyllet hjortesvin og håret hjortesvin. Dette fordi denne arten har ca. 5 cm lang gyllen behåring over kroppen. Dette dyret er det fysisk minste av hjortesvinene. Hjortesvin er et dyr man stort sett finner i regnskogen. De lever blant annet av den giftige tangifrukten og tar et gjørmebad som inneholder de rette stoffene som nøytraliserer giften. Hjortesvin har hoggtenner som vanlige vortesvin, men har også en hornvekst over snuten. Middelalderens mat og drikke. Middelalderens mat og drikke handler om matvanene hos de ulike europeiske kulturene i middelalderen. I denne perioden ble det etablert mange nye vaner innen kosthold og matlaging over hele Europa, og mange av disse la grunnen for det moderne europeiske kjøkken. Dårlig transport og kommunikasjon umuliggjorde eller fordyret import av flere typer av mat. Bare de velstående kunne la sine matvaner påvirkes merkbart av importerte oppskrifter og råvarer, selv om mer internasjonale matvaner suksessivt spredte seg også til lavere klasser. Middelalderen var en periode da sult var vanlig, ofte på grunn av feilslåtte avlinger. I senmiddelalderen ble overflodslover stiftet, som regulerte i hvilken grad hver samfunnsklasse fikk markere sin status; eksempelvis ved klær og mat. Sosiale og medisinske normer kunne også diktere at den arbeidende befolkningens mat skulle være mindre forfinet enn elitens kost. Logikken bak dette var at grovt arbeide krevde grov mat, og at dette var en gudegitt ordning. Brød var den vanligste matvaren i alle samfunnsklasser og fantes ved så godt som alle måltid. Kornet dominerte selv i form av grøt, velling og pasta. Supper, gryter og stuinger var de vanligste rettene og ingredienser som ble brukt over hele Europa var mandler, oftest i form av mandelmelk, "verjus" (den sure saften av umodne druer), vin og eddik, gjerne kombinert med sukker eller honning for dem som hadde råd. Flesk og kylling forekom i alle regioner og man spiste store mengder sild og torsk, særlig i nord. Måltider. I middelalderen var det vanligvis to måltider per dag; middag noen gang mellom 10 og 2 og kveldsmat sent på ettermiddagen eller kvelden. Frokost ble unngått av adel, prester og medlemmer av religiøse ordener, ettersom det ble ansett som syndig å bryte nattens faste for tidlig på dagen. Av praktiske årsaker spiste de med mindre ressurser et morgenmåltid, og det var også tolerert at barn, kvinner og eldre gjorde det. Sene måltider ("reresoper", av oksitansk "rèire-sopar" «sent kveldsmåltid») med adskillige mengder alkohol ble ansett som usedelige. Disse sene måltider ble ofte forbundet med syndige gjøremål som hasardspill, grove vitser og uanstendig flørt. Mindre mellommåltider var vanlig (selv om også de ble ansett som upassende av den tidens moralister) og folk som arbeidet kunne få tillegg av sine arbeidsgivere for å kjøpe en matbit til å spise i pauser. Etikette. Gjennom den senere delen av middelalderen var det en tendens til å forsøke å gå bort fra deler av den strenge kollektivisme som gjennomsyret perioden. Ellers var måltidene en sosial hendelse slik som alle andre aspekter av middelalderens livsførsel. Hele husholdet, inklusive tjenere, skulle spise sammen. Å trekke seg unna for å spise alene eller med en eller to nære venner ansås å være ineffektivt og mistenkelig i en verden der alle i samfunnet var avhengig av hverandre for å overleve. På 1200-tallet rådet for eksempel Robert Grosseteste, den engelske biskopen av Lincoln, grevinnen av Lincoln til å «forby middag og kveldsmåltider utenfor matsalen, i hemmelige og private gemakker, for gjennom dette oppstår sløseri og gir ingen ære til herre eller fru». Han rådet også grevinnen til å holde øye med tjenerne for at de ikke skulle lure seg unna med matrester for å nyte dem sent på kvelden istedet for å gi dem til de fattige som almisser. Det finnes beskrivelser av bordskikk ved større banketter, men betydelig færre gjengivninger av elitens hverdagsmåltider eller hvordan allmuen og de fattige åt sin mat. Man kan likevel gå ut fra at det ikke forekom utsvevelser som flerrettersmiddager, krydder og håndvask i parfymert vann i enklere hjem. I rike husholdninger fikk gjester vann og rene linhåndklær før og etter måltidet så de kunne vaske hendene. Sosiale normer gjorde det vanskelig for kvinner å opprettholde det stereotype bildet av å være nette og rene mens de nøt et storslagent måltid, og det var vanlig for verdens fruer å spise i enkeltrom med sitt følge. Hun kunne etter å ha gjort hoveddelen av den praktiske bespisningen slutte seg til gjestene til desserten. De høyere stendenes fine tilstelninger var ofte en rent mannlig fornøyelse og det var uvanlig at andre enn høytstående gjester tok med seg sine fruer. Det sosiale hierarkiet ble bekreftet gjennom bordskikken der de av lavere rang skulle hjelpe de av høyere rang, der yngre skulle hjelpe eldre og der man skulle spare kvinner for risikoen for å flekke til klær og rykte gjennom å håndtere mat på et ukvinnelig vis. Felles drikkekar var vanlig også ved viktige banketter for alle utenom de mest ansette som satt ved vertens bord. Likeså ble det forventet at man skulle bryte brød og skjære opp kjøtt for sine bordgjester. Mat ble for det meste servert på tallerkener eller direkte fra kokekaret og de spisende tok sin porsjon fra serveringsfatene og plasserte på en egen tallerken ved hjelp av skjeer eller hendene. Gjennom store deler av middelalderen og langt inn på 1600-tallet besto tallerkener av noen dager gammelt brød av lavere kvalitet som ble skåret opp ved bordet, alternativt av tre eller tinn. I fattigere husholdninger spiste man ofte maten direkte fra bordet, som ofte hadde fordypninger for mat. Kniver ble brukt til å skjære eller ta salt fra de felles saltkarene, og gjester ble forventet å ha med en egen kniv; bare høyt ærede gjester ble sett med en kniv av verdi. Gafler ble ikke brukt i Europa i noen større utstrekning før nærmere 1700-tallet og under renessansen bare i Italia. Synet på å spise med gaffel under høymiddelalderen illustreres av reaksjonene på den bysantinske prinsessen Teodora Doukainas bordskikk. Hun giftet seg i 1075 med Domenico Selvo, dogen av Venezia, men forårsaket skandale blant venetianerne ved å la sin mat skjæres opp av hennes evnukker og siden spise den med en gyllen gaffel. Denne frekkhet ble oppfattet som så skamløst overlegent at biskopen av Ostia, Peter Damian, senere henviste til den utenlandske bruden som «...den venetianske dogens kone med en kropp som etter hennes delikate utskeielse helt råtnet bort». Matlaging. a>". I hans venstre hånd er en kjøttkrok som ble brukt til å fiske opp kjøttbiter av gryter, et av de vanligste redskapene for matlagning i middelalderen. All matlagning i middelalderen skjedde med hjelp av ild. Stekeovn ble ikke vanlig før på 1700-tallet og alle kokker måtte beherske kunsten å lage mat over åpen ild. Bakerovner, som også kunne brukes til steking, forekom men var så dyre å bygge og fantes bare i større husholdninger og bakerier. Det var vanlig at samfunnet i fellesskap eide ovner for å forsikre seg om at den livsviktige brødbakningen var tilgjengelig for alle. Det fantes også mindre, flyttbare, ovner som kunne fylles med mat og så dekkes med glødende kull eller varm aske, og også større ovner på hjul hvorfra man kunne selge paier og andre bakverk i middelaldersteder. De fleste mennesker lagde mat mest i enklere gryter ettersom det var det mest brenselseffektive for å lage mat og på den måten gikk man heller ikke glipp av næringsrik kokekraft. Mat i middelalderen var ofte betydelig fetere enn idag, i alle fall for de som hadde råd til det. Det ble ikke ansett som et helseproblem, ettersom arbeidet kunne være hardt og isolering av hus og slott betydelig mindre effektivt. Kroppsidealet var også annerledes; var man rik var det ingen problem å vise det med litt hold (spesielt for menn) og det var i allmennhet bare de dypt fattige eller syke som var slanke. Frukt kunne uten problem kombineres med kjøtt, fisk og egg. En oppskrift på "Tart de brymlen", en slags fiskepai fra oppskriftsamlingen "Forme of Cury" fra sent 1300-tall, inneholder en blanding av fiken, rosin, eple, pære og fisk (laks, ungtorsk eller kolje) med stenfrie plommer under paiskallet. Det var viktigere at retten passet inn på datidens oppfattning om korrekt medisin og kostlære som baserte seg på humoralpatologi. Dette innebar at mat skulle balanseres med andre ingredienser og råvarer avhengig av hvordan dets inneboende natur ble oppfattet. For eksempel ble fisk regnet for å være kald og fuktig, og skulle derfor tillages på et vis som varmet og tørket ut, som steking eller baking i ovn og helst smaksettes med hete og tørre krydder; storfekjøtt ble ansett for å være tørt og fuktig og skulle derfor helst kokes; flesk var varmt og fuktig og skulle derfor grilles eller bakes. I noen oppskriftssamlinger angis alternativ til råvarer der humorale egenskaper var viktigere enn likhet i smak. I en oppskrift på kvittenpai angis kål som et fullgodt alternativ, og i et annet likestilles nepe med pære. Mange grunnleggende varianter av moderne kjøkkenredskap, som stekepanner, gryter, kaseroller og vaffeljern fantes allerede på middelalderen, selv om mange av dem var for dyre for den gjennomsnittlige husholdning. En stor variasjon av spidd fantes som kunne brukes for å tilberede alt fra spede vaktler til hele okser. Det fantes også opphengsanordninger med justerbare kroker hvor gryter kunne henges for å lette arbeidet ved raskt å ta bort gryter som holder på å brennes seg eller koke over. Redskapen ble ofte holdt over åpen ild eller på et stativ direkte over glørne. Det fantes også en mengde ulike slags kniver, sleiver og rivjern. I rike husholdninger var et av de vanligste redskapene morter og siler (oftest av tøy) ettersom mange oppskrifter krevde at råvarene skulle finhakkes, siles og krydres enten før eller etter tilberedning. Dette var på grunn av at man antok at næringen i mat som var så finfordelt som mulig lettest kunne tas opp av kroppen. Det ga også skikkelige kokker en mulighet til å forme maten i diverse fantasifulle former. En typisk fremgangsmåte var å flå og rense et dyr, male kjøttet og blande det med krydder og andre ingredienser og så stappe det tilbake i sitt eget skinn, eller å forme det til et helt annet dyr. Middelalderens kjøkken. I de fleste husholdninger lagde man mat over et åpent ildsted i midten av boligen for å utnytte varmen fra ilden så effektivt som mulig. Dette var vanlig også i større og rikere husholdninger gjennom størstedelen av middelalderen. Mot senmiddelalderen ble det utviklet suksessivt et separat kjøkken, først ved at ildstedet ble flyttet inn mot veggen og senere ved at det ble plassert i en frittstående bygning som hang sammen med hovedbygningen gjennom en overbygd gangvei eller arkade. Slik kunne man unngå røyk og matos og det minimerte også risikoen for at ilden skulle kunne spre seg fra de mange ildstedene i storkjøkkenet. Kjøkkenbesetningen i de enorme hoffene som ble holdt av adel og monarker kunne ofte bestå av flere hundre personer: Bakere, vaffelmakere, sausmakere, forrådsmestere, slaktere, skjærere, melkepiker, hovmestere og utallige kjøkkengutter. Vanlige husholdninger klarte seg oftest med ved som kunne plukkes fra omkringliggende skog, mens storkjøkken med jevne mellomrom var nødt til å organisere tilgangen på ved for å lage mat til flere hundre personer. I "Du fait du cuisine" («Om matlagning»), en avhandling om matlaging fra 1500-tallet, gir mester Chiquart, sjefskokk til Amadeus VIII, hertug av Savoia, anbefalinger for en todagersbankett. Innenfor en todagersbankett råder Chiquart en sjefskokk å sikre minst 1000 vognlaster «prima, tørr ved» og en hel låve med kull. Lagring. Konservering av mat hadde ikke endret seg mye siden antikken og det skjedde ingen større omveltninger før hermetikkboksen ble oppfunnet på 1800-tallet. Tidigere hadde den vanligste måten å konservere vært å utsette mat for vær og vind for å trekke ut fukt og slik øke holdbarheten på alt fra korn til kjøtt. Tørking av mat fungerte gjennom den drastisk reduserte aktiviteten hos de vannavhengige mikroorganismer som forårsaker forråtnelse. I varmere klima ble dette gjort først og fremst gjennom å soltørke mat, mens man i kaldere klima, særlig langs Norges kyst, utsatte maten for de sterke vindene som ofte råder der (spesielt for fremstillingen av tørrfisk), i ovner, kjellere, vinder og iblant også i boligen. Å utsette mat for kjemiske prosesser som røyking, salting (i salt eller lake) eller konservering gjorde at den holdt seg lenger. De fleste av disse metodene tilførte også nye smaker till maten. Røyking og salting av kjøtt fra buskap som ble slaktet sent på høsten var en vanlig strategi både for å sørge for husholdningens matlager gjennom vinteren, men også for å slippe å sløse fôr på buskapen gjennom de magre vintermånedene. Smør var nesten alltid hardt saltet (5-10% saltinnhold) for at det ikke skulle bli for fort harskt, noe som gjorde at det også kunne eksporteres. Grønnsaker, egg og fisk ble ofte syltet i i tette krukker med saltlag som ofte også inneholdt sure væsker (sitronsaft, verjus eller eddik). En annen metode var å forsegle maten i et lag av sukker eller honning ved å koke det i en sukkerlake, som maten så ble oppbevart i. Å påskynde bakterieproduksjon gjennom gjæring var også vanlig; man lagde alkoholholdige drikker av korn, frukt og druer der alkoholen virket desinfiserende, melk ble syrnet til surmelk eller ystet til ost som så kunne lagres. Korn. En baker som ble tatt i å forsøke å lure sine kunder kunne bli straffet ved at man slepte ham gjennom byen fastbundet på en slede med et av hans egne brød hengende om halsen. Uttrykket "vårt daglige brød" var en svært konkret virkelighet i middelalderen. Majoriteten av kaloriinntaket for alle, høy som lav, besto i hovedsak av kornmat, oftest i form av brød, grøt, velling og i mindre utstrekning pasta. Beregninger av det daglige brødinntaket bruker å havne på rundt 1-1,5 kg brød per dag per person. De vanligste kornslagene var hvete, rug, mais, hirse, buhvete og havre. Ris var for de fleste et dyrt importprodukt gjennom størstedelen av middelalderen. Hvete var det vanligste kornslaget i Europa og ble også ansett som det mest næringsrike, men var ofte dyrere. Det fine, hvite melet som de fleste europeere er vant med idag, var reservert for overklassen. Bønder og arbeidere spiste mest brød laget av betydelig grovere mel med høyere fiberinnhold. Ved kornmangel og sult var det vanlig å drøye ut mel med billigere og mindre næringsrike matvarer som kastanjer, tørkede belgvekster, ekenøtter, bregner og en rekke andre mer eller mindre matnyttige plantedeler. Brødets uunnværlighet som matvare innebar at bakere spilte en livsviktig rolle i det middelalderske samfunnet. Blant de første laug som ble stiftet var bakernes og lover og forskrifter ble ofte innført for å passe på at brødprisene forble stabile. I England ble i 1266 "The Assize of Bread and Ale" («forordningen for brød og øl») stiftet for å fastsette priser på brød etter prisene på korn og den bestemte også vekt og størrelse for et standard brød. Bakernes profittmargin ble også fastslått, men bakerlaugene lyktes ofte med stort hell å forandre vilkårene. Londonbakernes laug lyktes for eksempel med å legge til kostnader for alt fra ved og salt til bakerfruen og til og med hus og hund. Ettersom brød var så sentralt i den middelalderske kosten ble det gitt strenge straffer til bakere som forsøkte å lure sine kunder. En baker med lærling. Som illustrasjonen viser var brød som oftest runde. Blant de vanligste rettene, uansett om det var en bankett eller et hverdagsmåltid, var supper og sauser som ble spist ved at man dyppet brødbiter i skålene for å suge opp innholdet. Andre vanlige retter var "frumenty", en tykk hvetegrøt kokt i kjøttbuljong og ofte smaksatt med krydder, og diverse grøter av mange ulike slags korn. Disse kunne ofte serveres som desserter eller retter for syke om de ble kokt i melk eller mandelmelk og søtet. Paier med fyll av kjøtt, egg, grønnsaker og frukt var vanlige over hele Europa, liksom ulike rundstykker, munker og lignende bakverk. Mot senmiddelalderen ble kjeks, spesielt krumkaker, populære til desserten hos overklassen og fantes i et utall varianter. Kornmat, enten i form av smuldret brød eller mel, var også den vanligste måten å tilberede supper og stuinger, ofte i kombinasjon med mandelmelk. Brød ble brukt til mer enn bare å spise; selv om tre eller metall (oftest tinn) ble brukt til å lage tallerkener, så var det langt inn på 1500-tallet vanlig at noen dager gammelt enklere og grovere brød ble skåret til en firkantet form og brukt til å servere maten på. Brød ble også brukt til å tørke av kniven før man sendte den videre til neste middagsgjest eller når man skulle ta salt fra de felles saltkarene. Erfarne tjenestefolk kunne bruke tykke brødskiver som grytekluter, riktignok gjemt fra kresne middagsgjesters granskende blikk. Frukt og grønnsaker. Selv om de fleste måltider for det meste besto av kornprodukter, var grønnsaker som kål, beter, løk, hvitløk, neper og gulrøtter vanlige blant de lavere samfunnssjiktene. Middelalderens kokebøker, som først og fremst var tiltenkt dem som hadde råd til den typen luksus, hadde relativt få oppskrifter som inneholdt grønnsaker og så godt som alle hadde tilbehør i form av kjøttretter eller suppe. Gulrøtter fantes i to ulike varianter i middelalderen. En lekrere rød-lilla sort og en lavere ansett grønn-gul. Den oransje gulroten som er vanligst idag ble avlet fram i Nederland først på 1600-tallet. Diverse belgvekster såsom kikerter, åkerbønner og erter var vanlige og viktige proteinkilder. Med unntak av erter ble samtlige ansett av den datidige medisinvitenskapen å være unyttige, i en viss grad på grunn av at de forårsaket gassdannelse. Hvor viktige grønnsaker kunne være for vanlig folk framgår tydelig av kilder. I deler av Tyskland på 1500-tallet spiste bønder surkål tre til fire ganger om dagen. Frukt var vanlig og kunne serveres fersk, tørket eller konservert og var en populær ingrediens i en rekke ulike matretter. Legevitenskapen frarådet rå frukt ettersom man anså at deres humorale egenskaper var for kalde og fuktige og at de helst skulle tilberedes på en eller annen måte først. Ettersom både honning og sukker var dyrt var det vanlig å bruke frukter til å søte mat. De vanligste fruktene i sør var sitroner, sukatsitroner, bitterappelsiner (den søte varianten ble populær først flere hundre år senere), granatepler, kvede, og, naturligvis, druer. Nordpå var epler, pærer, plommer, kirsebær og jordbær vanligere. Fiken og dadler ble spist i hele Europa, men forble forholdsvis dyre importvarer i nord. Vanlige og i dag grunnleggende ingredienser i moderne europeisk matlagning som potet, kidneybønner, kakao, vanilje, tomat, chilipepper og mais kom ikke til Europa før etter oppdagelsen av Amerika og det tok lang tid for mange av de nye vekstene å bli allment aksepterte. Kjøtt. Mesteparten av kjøttet kom fra husdyr, selv om vilt var meget ettertraktet blant dem som kunne få rettigheter til å jakte. Storfekjøtt var ikke like vanlig som idag ettersom kyr krevde relativt stor arbeidsinnsats, beitemarker og fôr, og okser og kyr var verdifulle som trekkdyr og melkeprodusenter. Fe ble først slaktet når de var utslitte og var da ikke spesielt appetittlige som kjøtt. Flesk var betydelig vanligere ettersom svin krevde mindre arbeidsinnsats og billigere fôr. Tamsvin kunne springe fritt selv i større samfunn og kunne mates med nesten hva som helst, og spegris var en ettertraktet delikatesse. Lam og får var også vanlig, særlig i områder med stor ullindustri. Til forskjell fra de fleste i-land i dag åt man så godt som alle deler av et dyr, inklusive ører, hale, tunge og livmor. Innvoller, urinblære og mage kunde brukes til pølseskinn og lignende, blant annet for å lage fantasiretter som store kjempeegg. Selv dyr som idag er uvanlige, som piggsvin og hulepiggsvin, forekom i en del middelalderske oppskriftssamlinger. En mengde ulike fugler tjente som mat, inklusive svane, påfugl, vaktel, rapphøne, stork, trane, lerke og i prinsippet alle typer av villfugl som kunne jaktes. Svaner og påfugler ble ofte holdt som husdyr, men var begrenset til eliten og var verdsatt for sitt majestetiske ytre snarere enn for sin gode smak (begge fuglene anses samstemmig å være så godt som uspiselige av moderne gastronomer); de var populære å servere som en "entremet", en slags pynterett som var laget for å underholde mer med utseende enn smak. Gjess og ender var for lengst domestisert, men var ikke like vanlige som kylling, fuglenes svar på det allestedsnærværende svinet. Selv om kjøtt inneholder mer protein, var prisen regnet i hvor mye energi man fikk per kilo betydelig høyere enn for vegetabilsk mat. Kjøtt kunne være opp til fire ganger dyrere enn brød, og fisk så mye som 16 ganger dyrere, og var relativt dyrt selv for kystbefolkningen. Dette innebar at fastedager kunne innebære en temmelig mager diett for de som ikke hadde råd til alternativer til kjøtt, melk og egg. Det var først etter at svartedøden på midten av 1300-talet hadde utryddet opp mot halvparten av den europeiske befolkningen at kjøtt ble mer tilgjengelig for almuen. Det demografiske sjokket som fulgte pandemien forårsaket mangel på arbeidskraft, hvilket betød at lønningene steg. Store åkerarealer ble også oppgitt fordi det ikke var tilstrekkelig med mennesker til fortsatt dyrking. I stedet ble disse brukt som beitemark som økte kjøttproduksjonen markant. Fisk og skalldyr. Selv om fisk ikke hadde samme status som kjøtt, og ofte bare ble sett på som et alternativ til kjøtt på dager for kjøttabstinens (som for eksempel fredager, den dag Herren gav sitt legeme/kjøtt), så var det en vesentlig del av mange kystbefolkningers kost. «Fisk» for middelaldermennesket var også et vidt begrep for alt som avvek fra vanlige landlevende dyr, inklusive marine pattedyr som hval og nise. I denne kategorien ble til og med beveren inkludert, på grunn av den skjellete halen og fordi den levde store deler av sitt liv i vann. Til og med hvitkinngåsen ble regnet inn under fiskebegrepet ettersom man ikke visste hvor den flyttet om vinteren. Alle disse dyrene ble ansett som tillatt fastemat. Spesielt viktig var fisket av sild og torsk i Atlanterhavet og Østersjøen. Handelen med sild utgjorde stammen for store deler av økonomien i Nordeuropa og var Hanseatenes vanligste handelsvarer; røkt sild som ble fisket i Nordsjøen kunne finnes igjen på markeder så langt borte som Konstantinopel. Store mengder fisk ble spist fersk og resten ble saltet, tørket eller røykt. Tørrfisk var svært vanlig, selv om tilbereding kunne være omstendelig og krevde at man slo fisken med en treklubbe før den ble lagt i bløt for siden å tilberedes. En stor mengde bløtdyr (østers, muslinger og kamskjell) ble spist av folk som bodde ved kysten og langs elver, og ferskvannskreps var populært på fastedager. Sammenlignet med kjøtt var fisk likevel betydelig dyrere for innlandsbefolkningen, særlig i sentraleuropa, og forble derfor ofte forholdsvis eksklusivt. Ferskvannsfisk som gjedde, karpe, brasme, abbor, niøyer, ørret og laks var vanlige, men var ofte forbeholdt de høyere klassene. Drikke. En munk lurer til seg en slurk vin. I dag anses vann for å være en vanlig og nøytral drikke til måltider. I middelalderen sto vann betydelig lavere i rang på grunn av frykt for urenhet, råd fra datidens leger og dets lave anseelse. Alkoholholdige drikker var betydelig vanligere og ble ansett som nyttigere og bedre for fordøyelsen enn vann. Alkoholinnholdet gjorde også at drikkevarene holdt seg bedre. Vin ble drukket daglig av mesteparten av befolkningen i større deler av Frankrike og sydeuropa der man dyrket druer. Lengre nord forble det måltidsdrikken for de i middelklassen og adelen som hadde råd, og mye mer uvanlig blant fattigere bønder og arbeidere. Allmuedrikken i nord var fordet meste øl. På grunn av mangelen på en brukbar konserveringsteknikk for drikke på denne tiden (spesielt før humle ble vanlig), ble det drukket forholdsvis ferskt. Det var derfor mer grumsete og hadde lavere alkoholinnhold enn de fleste moderne ølsorter. Melk ble vanligvis ikke drukket av voksne med unntak av fattige eller syke, og var forbeholdt de svært unge eller gamle, og da oftest i form av kjernemelk eller myse. Fersk melk var mindre vanlig enn andre melkeprodukter etter som den moderne kjøle- og pasteuriseringsteknikken som kreves for å forhindre at melk surner lå mange hundre år fram i tid. Saft såvel som viner av et utall frukter og bær hadde vært kjent siden antikkens Rom: "cotignac" på mispel eller kvitten, vin på granateple, morbær, bjørnebær. Cider og most var spesielt vanlig i nord hvor epler og pærer var vanlige. Mange middelalderske drikker har overlevd i moderne tid, som "prunellé", plommevin som idag er best kjent som slivovitsj, morbærgin og bjørnebærvin. Mange ulike oppskrifter på mjød har blitt gjenfunnet, med eller uten alkohol, men mot senmiddelalsreden ble denne honningbaserte drikken mer uvanlig som måltidsdrikke og ble senere kun brukt som en helsedrikk som leger kunne anbefale for diverse plager. Kumys, gjæret heste- eller kamelmelk, var kjent i Europa, men også den var begrenset til medisinske formål. Mjød har ofte blitt fremstilt som noe av en allmuedrikk blant de slaviske folkene, noe som er en sannhet med modifikasjoner. Mjød hadde stor symbolisk verdi ved høytider som dåp og bryllup samt når avtaler ble sluttet mellom høvdinger, konger og adelsmenn. Mjød forble et dyrt produkt og hadde i det middelalderske Polen en status som var likestilt med krydder og utenlandske viner. Vin. En husmor viser hvordan man behandler og konserverer vin. Vin var en av de vanligste drikkene og ble ansett for å være både nyttig og nøt høy prestisje. I følge Galenus teorier om næringslære var det varmt og tørt (derav den moderne beskrivelsen av viner som tørre), noe som skulle balanseres ved at man spedde med vann. Til forskjell fra vann og øl, som ble sett på som kalde og fuktige, skulle vin, spesielt rødvin, i moderate mengder blant annet hjelpe fordøyelsen, gi godt blod og øke livslysten. Kvaliteten på vin varierte markant avhengig av lagring, druesort og, ikke minst, hvor mange ganger den ble presset. Den første pressingen ble brukt til de fineste og dyreste vinene som ble drukket av overklassen. Den andre og i noen tilfeller tredje pressingen var av lavere kvalitet og hadde mye lavere alkoholgehalt. Almuen måtte for det meste nøye seg med med en billig rosévin laget av den andre eller tredje pressingen, noe som betød at det kunne drikkes i store mengder uten at man ble særlig beruset. For de aller fattigste menneskene (eller de gudfryktigste asketene) var utspedd eddik ofte det eneste alternativet. Lagring av rødvin av høy kvalitet krevde spesialkunnskaper såvel som dyrt utstyr og lagerplass, og var derfor dyrere. Skal man dømme ut fra de mange råd som finnes i middelalderske skrifter om hvordan man kunne redde vin som var på vei til å surne til eddik så må lagring ha vært et stort problem. Selv om eddik var en vanlig og populær ingrediens, var det en grense for hvor mye man kunne ha bruk for. I "Le Viandier", en kokebok fra sent 1300-tall, finnes flere metoder for hvordan man kan snu forsuringsprosessen; både ved å se til at vinfatene var fylt helt opp til kanten og å blande i tørkede og kokte druesteiner sammen med asken av tørket og brent gjær fra produksjonen av hvitvin var effektivt mot bakterier, selv om man ikke forsto de bakenforliggende kjemiske prosessene på den tiden. Krydret vin og gløgg var ikke bare populært blant de rike, men ble også ansett som spesielt nyttig av leger. Vin ble sett som en slags formidler av næringsstoffer til alle deler av kroppen, og tilsetningen av velduftende eksotiske krydder gjorde det enda mer velgjørende. Krydrede viner ble ofte laget av rødvin med en blandning av krydder som ingefær, kardemomme, svart pepper, paradiskorn, muskatnøtt, nellik og sukker. Disse ble lagt ned i en liten tøypose som så ble lagt i bløt for å fremstille "hypocras", den middelalderske termen for krydret vin som fikk sitt navn etter den vestlige legekunstens grunnlegger Hippokrates og på 1300-tallet kunne ferdige blandninger med krydder kjøpes av krydderhandlere. Øl. Ølets berusende effekt ble antatt å vare lengre enn vinens, men det ble også innrømmet at det ikke fremkalte den «falske tørst» som ofte ble assosiert med vin. Selv om det var mindre vanlig enn i nord så ble øl drukket selv i nordre Frankrike og på Italias fastland. I "Le Menagier de Paris", en håndbok i husholdning fra 1300-tallet, finnes en oppskrift på "godale" (trolig et direkte lån fra det engelske "good ale"; «godt øl») som ble brygget på korn og spelt, men uten humle. I England fantes det også varianter på såkalt "poset ale" som ble brygget på varm melk og kalt øl, og "brakot", en form for krydret øl som ble fremstilt på samme måte som "hypocras". At humle kunne brukes for å smakssette øl hadde vært kjent siden karolingerne, men ble bare gradvis tatt i bruk på grunn av vanskelighetene med å få finne fram til de rette blandingsforholdene. Før man oppdaget humlens anvendelighet i ølbryggingen, ble øl smaksatt med forskjellige urter. Disse urtene hadde ikke den samme konserveringsevnen som humle og sluttproduktet holdt seg ikke lenge og ble derfor drukket raskt etter brygging. En annen metode for å sørge for at ølet holdt seg lengre var å øke alkoholgehalten, men dette var dyrere og ga ølet bieffekten at det man ble for raskt beruset. I tidlig middelalder ble øl brygget først og fremst i klostre og i mindre skala av hver enkelt husholdning. Mot høymiddelalderen tok bryggerier i de voksende byene i nordre Tyskland gradvis over det meste av ølproduksjonen. Bryggeriene var ofte relativt små foretak med 8-10 ansatte, men fast produksjon betød at man kunne investere i bedre utstyr og eksperimentere med nye oppskrifter og bryggeriteknikker. Den nordtyske produksjonen spredte seg til Holland på 1300-tallet, og siden videre til Flandern og Brabant og nådde England sent på 1400-tallet. Øl med humle ble meget populært i de siste årtiene av senmiddelalderen. I England og lavlandene lå konsumet på 275-300 liter per person per år og øl ble drukket til så godt som alle måltider; svakt øl til frokost og suksessivt sterkere senere på dagen. Når man perfeksjonerte bruken av humle, kunne øl holde seg i seks måneder eller mer, og dette gjorde at man kunne sette i gang en omfattende eksport. "Aqua vitae". Destillering var kjent allerede i oldtidens Kina og selv antikkens grekere og romere kjente til teknikken, men bruk i storskala begynte ikke før på 1100-tallet da arabiske innovasjoner på området i kombinasjon med destilleringskolber av glass effektiviserte prosessen. Den middelalderske vitenskapen mente at destillering framstilte essensen av et emne og den latinske termen "aqua vitae" («livets vann») ble brukt på alle former for destillater helt opp på 1600-tallet. I begynnelsen kunne destillerte væsker ha en rekke ulike bruksområder; redusert druesaft blandet med sukker ble anbefalt mot diverse plager og rosevann ble brukt som parfyme, i matlagning og til håndvask ved finere tilstelninger. Destillat av alkohol kunne også benyttes til å lage en ildsprutende "entremet" (en slags underholdningsrett) ved å dyppe en bit bomull i sprit. Bomullen ble så stappet i munnen på dyr som var tilberedt separat og siden iført dyrets skinn eller fjærpryd for å gi illusjonen av at det fortsatt levde; bomullen ble antent og retten servert som et fantasifullt fabeldyr. "Aqua vitae" stod høyt i kurs blant leger. I 1309 skrev Arnaldus de Villanova at «det fremmer god helse, fjerner overflødige væsker, forfrisker hjertet og bevarer ungdommen». I senmiddelalderen økte produksjonen av hjemmebrent, spesielt i tysktalende regioner, og allerede på 1200-tallet var "Hausbrand" (tysk for «hjemmebrent», av "gebrannter wein, brandwein", «brennevin») vanlig. Mot slutten av middelalderen ble brennevin så vanlig, selv hos almuen, at man begynte å innføre regler for å begrense salg og fremstilling; i 1496 ble det i Nürnberg lagt ned forbud mot alt salg av "aquavit" på søndager og andre helligdager. Krydder og urter. Innhøsting av pepper. Illustrasjon fra en fransk utgave av "Marco Polos reiser". Krydder var blant de luksuriøse produktene som fantes i middelalderen, og de vanligste var svartpepper, kanel (og det billigere alternativet cassia), karve, muskat, ingefær og nellik. Alle måtte importeres fra plantasjer i Asia og Afrika, noe som gjorde dem veldig dyre. Det har blitt anslått at rundt 1000 tonn pepper og 1000 tonn av de vanligste kryddertypene ble importert til Vesteuropa hvert år i senmiddelalderen. Verdien av disse tilsvarte et årsforbruk av kornprodukter for 1,5 millioner mennesker. Pepper var det vanligste krydderet, og safran var det mest eksklusive og ble like mye brukt for den intensive gulrøde fargen det satte på maten som for smaken. Krydder som nå har blitt mer sjeldne var; paradiskorn, en slektning av kardemomme som nesten totalt erstattet svartpepperet i nordfransk matlagning i senmiddelalderen, langpepper, galangarot og kubeberpepper. Sukker ble i middelalderen sett på som et krydder på grunn av den høye prisen og dets humorale egenskaper (varmt og tørt). Urter som salvie, sennep og spesielt persille var svært vanlige og ble benyttet i matlagning over så godt som hele Europa, likedan mynte, karve, dill og fennikel. Anis ble ofte brukt for å smaksette fiske- og kyllingretter og frøene ble brukt til å lage karameller. Urter vokste vilt og ble dyrket litt overalt og var overkommelige selv for de fattigste. De ble også brukt i overklassemat, men var generelt mindre fremtredende og ble ofte brukt bare for å farge maten. En velkjent moderne myte er at middelalderens kokker brukte rikelige mengder krydder, spesielt svartpepper, for å skjule smaken av råttent kjøtt. Men ettersom en middelalderbankett var et kulinarisk høydepunkt samt en mulighet for verten til å vise frem sin generøsitet og rikdom, og ettersom de fleste adelsmenn hadde tilgang til jaktmarker og fiskedammer, buskap og tørket, saltet eller røkt kjøtt, ville det være underlig om man sløset bort dyrt krydder på å forsøke å skjule smaken av harskt kjøtt. Søtsaker og desserter. Termen «dessert» kommer fra gammelfransk "desservir", «dekke av», eller bokstavelig oversatt «av-servere» og har sitt utspring i middelalderen. Den bestod oftest av dragéer og gløgg sammen med lagret ost, og kunne mot senmiddelalderen også inkludere fersk frukt med sukker, honning eller fruktsaft. Det fantes et stort antall friterte bakverk og crêpes med sukker, søte puddinger og "dariole", deigformer med fyll av mandelmelk, egg, frukt og iblant til og med benmarg og fisk. Tysktalende områder hadde en særskilt forkjærlighet for "krapfen"; stekte eller friterte bakverk med alle slags fruktfyll. Marsipan i mange varianter var velkjent i Italia og sør-Frankrike på midten av 1300-tallet og er trolig av arabisk opprinnelse. Anglonormanniske kokebøker er fulle av oppskrifter på søte og lekre puddinger, supper, sauser og tarteletter med jordbær, kirsebær, epler og plommer. De engelske kokkene hadde også en forkjærlighet for blomsterblader fra roser og hyll. En tidlig forgjenger til quiche forekommer i "Forme of Cury", en oppskriftssamling fra sent 1300-tall i form av en "Torte de Bry", en tartelett med egg- og ostefyll. I nordre Frankrike spiste man mange varianter av vafler og krumkake sammen med ost og "hypocras", eller en søt malvoisevin til "issue de table" («sorti fra bordet»). Kandisert ingefær, anisfrø og andre krydder var alltid med ved finere middager og var kjent som "épices de chambre" («kammerkrydder») og ble spist for å hjelpe på fordøyelsen mot slutten av et måltid som en måte å «lukke» magen. Via muslimene i Al-Andalus og på Sicilia kom kristne européere i kontakt med en helt ny verden av søtsaker som senere ble spredt til resten av Europa. Akkurat som Montpellier i Languedoc var Sicilia kjent for sin sukker-, nougat- og mandelkonfekt. Araberne introduserte også kunsten å lage iskrem og sorbet og mange ulike søte kaker og bakverk; "cassata alla Siciliana" (fra arabisk "qas'ah", ordet for terrakottaskålen der den ble formet) laget av marsipan, sukkerkake og søtet ricotta og "cannoli alla Siciliana", opprinnelig "capelli di turchi" (tyrkiske hatter) som består av stekte, avkjølte deigrør med et søtt ostefyll. Kirken og vitenskapen. a>haler var så åpenbart fiskartede at de kunne spises på fastedager. "Livre des simples médecines", ca. 1480. Den katolske og ortodokse kirken og deres religiøse kalendre hadde stor innflytelse på middelalderens matvaner; kjøtt (men ikke fisk) var forbudt i nærmere en tredjedel av året for de fleste kristne, og selv andre animalske produkter som egg og melkeprodukter var som regel ikke tillatt å spise på fastedager. Kirken ga ofte dispensasjon i områder der man ikke hadde tilgang på vegetabilske alternativer eller der de helt enkelt var for dyre å importere (for eksempel var lundefugl klassifisert som fisk for norske fiskere). Barn, gamle, pilegrimer, arbeidere og tiggere var unntatt fra de fleste fastebestemmelser, men ikke fattige så lenge de hadde tak over hodet. Utover det brukte man å faste før man mottok nattverden, og disse fastene strakte seg ofte over en hel dag og krevde at man avstod helt fra mat. Medisinvitenskapen i middelalderen hadde også stor innflytelse på hva som ble ansett som nyttig og næringsrik kost. Livsstil – inklusive kosthold, mosjon, passende sosial oppførsel og diverse helsekurer – var veien til god helse, og all mat ble tildelt visse egenskaper som ble ansett å skulle påvirke helsen. Alle matvarer ble klassifisert på to skalaer, fra varmt til kaldt og fra fuktig til tørt, alt i følge humoralpatologien, en samling medisinske teorier som var basert på Galenus lære og som dominerte vestlig medisin helt frem til 1600-tallet. Fastebestemmelser. Selv om man skulle avstå fra animalske produkter på fastedager så var en viss dose pragmatisme fremtredende. Definisjonen av «fisk» ble utvidet til å inkludere marine og vannlevende pattedyr som hval, hvitkinngås, lundefugl og bever (riktignok bare halen). Valget av ingredienser må ha vært mer begrenset, men det betydde ikke at måltidene var mindre. Det fantes heller ikke noe forbud mot (måteholden) drikking eller å spise søtsaker. Festmiddager som ble holdt på fastedager kunne være minst like storslagne og de var ypperlige anledninger til å servere mat som skulle ligne kjøtt, ost og egg gjennom en rekke sinnrike metoder; fisk kunne finhakkes og formes så det så ut som viltkjøtt og egg kunne lages ved at man fylte tomme eggeskall med fiskerogn og mandelmelk og ristet det over glødende kull. Mens den bysantiske kirken la opp en hard linje i spørsmålet og motarbeidet all form for kulinarisk forfining under fasten, var deres vestlige kirkebrødre mer overbærende. Det finnes mengder med fortellinger og anekdoter om hvordan ordensbrødre i klostre trosset fasterestriksjoner gjennom listige og originale omtolkninger av bibeltekster. Ettersom syke var fritatt fra fasten oppsto ofte en forestilling om at bestemmelsene bare gjaldt for den ordinære matsalen, og mange munker spiste helt enkelt sine fastedagsmåltider i et annet rom som senere skulle få navnet "misericordia" (latin for "barmhjertighet"). Det kom også konstante klager fra menigmann over hvor streng fasten var. Fra begge endene av middelalderen kan man lese om hvordan konger og skolegutter, allmue og adel beklaget seg over de lange, vanskelige ukene med dyster grunning over egne og menneskehetens synder. Bønder som drev med dyr ble også rådet til å se opp for utsultede hunder som kunne drives til desperate handlinger av «den harde beleiringen av faste og fiskeben». Middelalderens næringslære. Den middelalderske vitenskapen så fordøyelsen som en prosess som lignet matlaging. Spaltingen av mat i magen ble sett som en fortsettelse av den tilberedelsen som kokken påbegynte. For at maten skulle bli ordentlig tilberedt og næringen skikkelig tatt opp av kroppen var det viktig at magen ble fylt på riktig måte. Lettfordøyelig mat skulle spises først og så følges av suksessivt tyngre retter. Om man ikke fulgte denne ordningen trodde man at den tyngre maten skulle synke til bunnen av magen og der blokkere fordøyelseskanalen og forårsake forråtnelse og oppsamling av dårlige væsker i magen. Det var også svært viktig at mat med ulike egenskaper ikke ble blandet tilfeldig. Før et måltid skulle magen «åpnes» med en "aperitiff" (av det latinske "aperire", "å åpne") som skulle være varm og tørr, oftest konfekt laget av kandisert ingefær, karve og anisfrø, fennikel og spisskummen, vin og søte melkedrikker. Og som den hadde blitt åpnet skulle den senere «stenges» igjen på slutten av måltidet ved hjelp av noe som skulle lette fordøyelsen, gjerne dragéer (som i middelalderen bestod av krydrede sukkerklumper) eller "hyporas", krydret vin, sammen med lagret ost. Et måltid skulle helst innledes med frukt som ble ansett som lettfordøyelig, for eksempe epler. Siden fulgte grønnsaker som salat og kål, portulakk, urter, fuktige frukter, lettere kjøtt som kylling eller killing sammen med grønnsakssuppe og buljong. Etter det spiste man tyngre kjøtt som flesk og storfekjøtt, men også pærer og kastanjer, som begge ble ansett som særdeles tungt fordøyelige. Den mest ideelle maten var den som lå tettest opp mot menneskets humoralpatologi, altså moderat varm og fuktig. Maten skulle også helst være finhakket, malt og banket for å oppnå en best mulig blanding av alle ingrediensene. Hvitvin ble antatt å være kjøligere enn rødvin, og den samme forskjellen tilla man hvit og rød eddik. Melk var moderat varmt og fuktig, men melken fra forskjellige dyr ble ofte tillagt forskjellige egenskaper. Eggeplomme ble regnet som varmt og fuktig, mens eggehvitene var kalde og fuktige. Det ble forventet at dyktige kokker rettet seg etter humorologiens retningslinjer. Selv om dette la begrensninger på kombinasjonsmulighetene var det fortsatt stort rom for kunstnerisk frihet. Spandau Ballet. Spandau Ballet var britisk musikkgruppe på 1980-tallet, og var kjennetegnet av en blanding av synth-pop, funk og soul. Gruppen var en eksponent for New Romantic-sjangeren, hvor de også la vekt på denne sjangerens kjennetegn med visuell fremtoning, men har også klare New Wave-elementer. Gruppen haddee femten singler på topp 20 i England, og ni av disse på topp 10. De opptrådte på «Top of the Pops» 18 ganger og solgte over 20 millioner album på verdensbasis. De deltok både i Band Aid og Live Aid. I Storbritannia hadde de blant annet 7 utsolgte konserter på Wembley, med tilsammen 700 000 tilskuere. Torhild Sivertsen. Torhild Sivertsen (Torhild Hansmark; født 18. juni 1963) er en norsk vokalist fra Follese på Askøy, kjent som frontfigur i det bestselgende bandet Tomboy (1983–91). Hun har også utgitt flere soloplater, produsert av ektemann og låtskriver Per Hansmark. De to ble lansert som Norges svar på Annie og Dave i Eurythmics på 80-tallet. Det andre albumet til Tomboy, "Back To The Beat", solgte 40 000 album i Norge og musikkvideoen til "People Get Moving" ble mye spilt på MTV. Hun har i tillegg medvirket i Notodden Blues Band siden 1992 og i 2003 kom albumet "Soul Food" med Notodden Blues Band. Hun var programleder for Spellemannprisen 1988, samt TV Norges «Fashion Award» 2000, som hun selv vant i 1989. Videre har hun gjestet Copacabana (TV-serie) og Fangene på fortet. Den senere tid har hun vært i show-kvartetten «Ladies night» med Trine Rein, Marianne Antonsen og Sigrid Brennhaug med oppsetninger på blant annet Edderkoppen og Chat Noir. Torhild Sivertsen debuterte i Norsk Melodi Grand Prix 2007 sammen med gruppen Funky Family (Taiwo Karlsen og Kehinde Karlsen) og sangen «Love On The Dancefloor». Men de ble slått av Guri Schanke som vant det året med «Ven A Bailar». I 2011 representerer hun Bergen i "Det store korslaget" på TV 2. Hun har også sin egen matspalte i. Kaustangen. Kaustangen et gravfelt fra yngre jernalder som ligger på Skånes i Levanger. Det består av både både runde, skipsformede og stjerneformede hauger. Utenfor selve friluftslivsområdet på Skånes finnes flere gravrøyser. I nærområdet er også flere kulturminner fra nyere tid: skanser, vindmølle, kai og karakteristiske gårdstun. Områdets historie og synlige spor i dag. Ingen sikker tolkning av førsteleddet i gårdsnavnet Skånes, kanskje av skáðr som betyr skrå, det vil si neset skrår ned fra foten av Borgsåsen mot nord sett fra fjorden i vest. Kaustangen, førsteleddet kanskje av verbet kjosa som betyr kåre/velge ut, mulig tingplass/båtstø for Frol skipreide. I yngre jernalder var det vanlig å begrave de døde i hauger, ofte samlet i nærheten av gården og gjerne på en høyt- og frittliggende plass i landskapet. Haugene kan ha ulik form: runde, avlange/skipsformet, trekant-/stjerneformet og flere typer. Rundhaugene er de mest vanlige. Størrelsen varierer fra små, nesten usynelige, forhøyninger til monumentale byggverk som preger landskapsbildet. Man antar at haugenes størrelse har sammenheng med den dødes posisjon i samfunnet. Haugene kan inneholde både brente og ubrente begravelser. Andre typer gravminner fra jernalderen er røyser, steinsetninger, steinlegninger, flatmarksgraver med flere. Ofte finner man ulike gravtyper innen samme felt. Samme gravfelt har ofte ha vært i bruk over lang tid. I noen tilfeller kan de eldste gravene være anlagt allerede i bronsealderen. Gravfeltet på Kaustangen består i dag av minst 16 hauger, hvorav to er stjerneformet og to lange/skipsformet. Resten er runde, av middels størrelse (D.: 5-16 m, h.: 0,5-1,5m) og de fleste har spor etter graving. Disse stammer trolig, dels fra en arkeologisk undersøkelse utført av Knut Rygh i 1876, dels fra skattegraving til ulik tider. I følge graverapporten fra 1876 ble det ikke funnet annet enn kull i haugene. Lenger sørvest og høyre oppe på morenen, utenfor friludtslivsområdet, finnes to store og en mindre gravrøys i en bjørkelund. Enda lenger sørvest, i overgangen mellom åker og skog ble en stor røys (D.: 20 m, h.: 3 m) utgravd av Harald Egenæs Lund i 1937. Funnmaterialet var sparsomt og graven er under tvil datert til bronsealder. Eldre opplysninger tyder på at det tidligere har eksistert et mer eller mindre sammenhengende gravfelt, fra de store røysene på moreneryggen i sørvest til haugene på Kaustangen i nordøst. Her skal ha vært både bautasteiner, hauger og røyser, flatmarksgraver og trolig en eller flere steinsetninger. Kan hende spenner disse gravminnene i tid fra bronsealder til yngre jernalder, som tilsvarer over et tidsrom på mer enn 2 500 år. Under rydningsarbeid i nærheten av gravminnene på 1930-tallet fant daværende eier en helle med bergkunst. Denne er nå kommet bort. I ytterkant av den ene av røysene ble det omkring 1930 funnet en sømglatter av glass fra yngre jernalder I nærområdet finnes flere kulturminner fra nyere tid. På vestre Skånes kan man se restene av en vindmølle og gårdsbebyggelsen er plassert på området til Skånes skanse (1643/-45 – 1746/-47), i hagen sees fundament etter voller og bastioner. Naturforhold og størrelse. Fra Borgsåsen strekker en mektig israndavsetning seg i nordøstlig retning og forsvinner i sjøen ved Kaustangen. Denne randmorenen tilhører trolig en sen fase av fenomenet som geologene kaller Hoklingentrinnet, en randmorene som ble avsatt foran brekanten for mer enn 10 000 år siden. Sporene etter dette breframstøtet kan fortsatt følges gjennom store deler av Innherred. Bakenfor (øst for) selve morenen, og dels over denne, finner vi fjord- og strandavsetninger bestående av grus, sand, silt og leire. Her er også spor etter strandvoller. Det var disse avsetnigene som dannet grunnlag for det første åkerbruket i området; kanskje så tidlig som ved overgangen mellom stein- og bronsealder, for nesten 4 000 år siden. Litteratur. N. Hallan: Skogns historie IV, bind A og B G. Schøning: Reise giennom en Deel af Norge i de aar 1773, 1774, 1775 NGU: Stiklestad Kvartærgeologisk kart 1722 IV – M 1:50 000 Get Back. «Get Back» er en sang av The Beatles, skrevet hovedsakelig av Paul McCartney, men er som sedvanlig kreditert McCartney. Sangen ble først utgitt som singel den 11. april 1969 og da kreditert til «The Beatles med Billy Preston», Den ble senere utgitt som siste spor på albumet "Let It Be" (1970), som var gruppens siste album utgitt før de formelt ble oppløst. Singelen nådde førsteplass i Storbritannia, USA og Canada, Australia, Frankrike, Vest-Tyskland og Mexico. Det var den eneste singelen fra The Beatles hvor en annen musiker, her Preston, ble kreditert, skjønt Tony Sheridan hadde delt presentasjon med The Beatles på hans egen singel «My Bonnie» da den ble utgitt i Storbritannia i 1962 (og på nytt igjen i 1964). «Get Back» var den første singelen fra The Beatles som ble gjort i sann stereo i USA. I Storbritannia forble gruppens singler i mono inntil den påfølgende utgivelsen, «The Ballad of John and Yoko». Musikalsk utvikling. «Get Back» er uvanlig i The Beatles’ kanon at bortimot hvert eneste øyeblikk i sangens evolusjon har blitt i stor utstrekning dokumentert fra dens begynnelse som en improvisert riff til dens endelige miksing. Mye av denne dokumentasjonen er i form av ulovlig (men utstrakt tilgjengelig) piratopptak, og er gjenfortalt i boken "Get Back: The Unauthorized Chronicle of The Beatles' Let It Be Disaster" av Doug Sulpy & Ray Schweighardt. Sangens melodi vokste ut av en ustrukturert jamming den 7. januar 1969 i løpet av øvingssesjoner ved Twickenham Studios Over de neste minuttene introduserte McCartney en del tekster, omarbeidet «Get back to the place you should be» fra George Harrisons sang «Sour Milk Sea» til «Get back to where you once belonged.» McCartney hadde spilt bass på Jackie Lomax’ innspilling av den sistnevnte sangen noen få måneder tidligere. For presseskrivet som gjorde reklame for singelen «Get Back» skrev McCartney: «Vi satt i studioet og den kom fra løse luften... vi begynte å skrive ord der og da... da vi gjorde den ferdig, spilte vi den inn ved Apple Studios og gjorde den til en sang som en berg-og-dal-bane.» Den utgitte versjonen av sangen består av to vers, med en introduksjon, en avslutning og flere refrenger. Det første verset forteller historien om en mann som heter JoJo som forlater sitt hjem i Tucson, Arizona, for noe «California grass». (McCartneys kommende hustru Linda hadde gått på Universitet i Arizona i Tucson). Det andre verset er om en seksuelt tvetydig figur «Loretta Martin» som «thought she was a woman, but she was another man.» Singelversjonen hadde en avsluttende del som ba Lorette også om dra tilbake, «get back», hvor hun også tilhørte. The Beatles lekte seg ofte med sangtekstene under innspillingssesjonene, noe som er åpenbart av Lennons introduksjon på albumet Let It Be: «Sweet Loretta Fart, she thought she was a cleaner, but she was a frying pan». Albumversjonen av sangen er berømt for dens avslutning hvor John Lennon kommer med følgende vittighet: «I'd like to say thank you on behalf of the group and ourselves, and I hope we passed the audition» – «Jeg vil gjerne takke på vegne av gruppen og oss selv, og jeg håper vi klarte audisjonen». Let 'Em In. «Let 'Em In» er den andre singlen fra Wings' album "Wings at the Speed of Sound" fra 1976. Paul McCartney skrev og sang den og den nådde tredjeplass i USA og andreplass i Storbritannia på hitlistene. I Canada lå sangen på tredjeplass i tre uker på poplistene og på førsteplass i tre uker på MOR-listene hos RPM Magazine. Chaos and Creation in the Backyard. "Chaos and Creation in the Backyard" er det 20. soloalbumet til Paul McCartney og ble utgitt i september 2005. Dette var den første innspillingen med helt ny musikk siden "Driving Rain" fra 2001. "Chaos and Creation in the Backyard" er hans foreløpig siste album, og er utgitt på plateselskapet EMI som han hadde vært på siden Beatles-tiden. Hans neste rock-album, "Memory Almost Full", ble gitt ut på kaffegiganten Starbucks nystartede plateselskap Hear Music. "Chaos and Creation in the Backyard" er produsert av Nigel Godrich som tidligere har jobbet med band som Radiohead, U2 og Travis. Utgivelse. Albumet ble tatt i mot med meget positive anmeldelser, selv om dette i større grad gjaldt utenlandske kritikere. I Norge ble albumet blant annet belønnet med terningkast 5 av God kveld, Norge!-redaksjonen med kommentaren: «Skal du kjøpe ett album i høst bør det være dette». I USA debuterte "Chaos and Creation in the Backyard" på 6. plass, mens det i Storbritannia solgte til 10. plass. Det ble lansert to singler fra albumet. Den første var åpningsporet «Fine Line» som stoppet sin ferd på singellistene i Storbritannia på 20. plass. I november 2005 ble «Jenny Wren» gitt ut som singel nummer to og hadde sin høyeste plassering med 22. plass. Sporliste. Alle sangene er skrevet og komponert av Paul McCartney. Memory Almost Full. "Memory Almost Full" er et soloalbum av Paul McCartney. Det ble utgitt i Norge og resten av Europa den 4. juni 2007, mens det ble utgitt en dag senere i USA. Albumet er McCartneys første på kaffegiganten Starbucks' nye plateselskap Hear Music. Det var også det første albumet som noen gang ble gitt ut på dette selskapet. Albumet ble produsert av David Kahne, som også produserte McCartneys "Driving Rain" fra 2001. Utgivelse. "Memory Almost Full" ble møtt med jevnt over gode skussmål fra kritikere i inn og utland, og kritikere flest var enige om at Paul McCartney nå hadde besøkt Wings-sounden. At albumet inneholder en femspors medley mot slutten av albumet dro sammenligninger mot The Beatles klassiske album "Abbey Road", samt noe mer ukjente "Red Rose Speedway" av McCartneys 1970-tallsgruppe Wings. "Memory Almost Full" ble også tatt godt i mot av publikum. I Norge debuterte albumet på 4. plass på VG-lista topp 40, samt at den første singelen «Dance Tonight» ble en mindre radiohit rundt utgivelsesdatoen. I USA debuterte albumet på 3. plass på Billboards albumliste med salgstall på rundt 161 000 solgte eksemplarer den første uka. Ikke siden "Flaming Pie" fra 1997 hadde et album fra McCartney solgt så godt i både USA og resten av verden. Albumet har i dag solgt rundt 1 228 725 eksemplarer på verdensbasis. "Memory Almost Full" lå lenge an til å kapre 1. plassen på Billboard-lista i USA den første uka, men konkurransen fra T-Pains «Epiphany» og Rihannas «Good Girl Gone Bad», som også ble lansert samme uke, snek seg til slutt foran og kapret de to første plassene. Albumet har solgt en million eksemplarer i USA, noe som kvalifiserer til platinastatus. Sporliste. Alle låtene er skrevet av Paul McCartney. Antonov An-2. Antonov An-2 (NATO-kallenavn: "«Colt»") er et ukrainsk, tidligere sovjetisk, bruksfly. An-2 var opprinnelig utviklet for bruk som landbruksfly, men har blitt brukt i en rekke roller som blant annet transportfly, ambulansefly og treningsfly. Prototypen fløy første gang 31. august 1947, og biplanet An-2 ble sett på som arkaisk i Vesten. Men til tross for sitt gammeldagse utseende var An-2 på mange måter et svært moderne fly for sin tid, blant annet var vingene utstyrt med slats og elektrisk drevne dobbeltspaltede flaps. Omkring 5 000 An-2 ble produsert av Antonov. I tillegg ble omkring 1 500 produsert i Kina fra 1957 som Harbin Y-5, og fra 1960 omkring 12 000 i Polen av PZL-Mielec. An-2 er fremdeles i bruk i en rekke land over hele verden, både i militære og sivile roller. Antonov An-2 i Norge. Antonov An-2 ble i en årrekke brukt til å fly fallskjermhoppere ved Stavanger Lufthavn. Flyhistorisk Museum, Sola har en Antonov An-2 i sitt eie, men er for tiden lagret i påvente av restaurering. Foreningen Russian Warbirds of Norway i Skien er i besittelse av en operativt AN-2. .kw. .kw er Kuwaits nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Eksterne lenker. K w Skånes. Skånes er et friluftsområde i Levanger kommune. Skånes ligger nordvest for Levanger sentrum. Skånes er et populært turområde og badeplass om sommeren. Det sikrede friluftslivsområdet utgjør ca. 75 km². I nærområdet rundt Skånes finnes det flere kulturminner fra nyere tid, fundamenter etter Skånes skanse (1643/1645 – 1746/1747) er fremdeles synlig. En av skansens kruttkjellere er bevart under et uthus. Sør for Skånes gård ligger Trøa som er en godt bevart husmannsplass. .ky. .ky er Caymanøyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registrering er forbeholdt innbyggere og registrerte selskaper i Caymanøyene, og en lokal adresse og telefonnummer kreves for registranten og administrativ kontakt. Eksterne lenker. K y Ahmed IV Nihad. Ahmed IV Nihad (født 6. juli 1883, død 4. juni 1954) var det 38. overhodet for Det osmanske dynastiet og det andre overhodet for familien etter Det osmanske riket ble oppløst 1. november 1924. Han overtok etter Abdülmecid II sin død 23. august 1944. Osman IV Fu'ad. Osman IV Fu'ad (født 24. februar 1895, død 19. mai 1973) var det 39. overhodet for Det osmanske dynastiet. I hans tid ble det gjennomført to statskupp i Tyrkia. Under det første i 1960 ble statsministeren Adnan Menderes hengt. DVB-T. Kartet viser hvilke standarder som benyttes i ulike områder, DVB-T er markert med blå farge DVB-T står for Digital Video Broadcasting – Terrestrial og er en substandard i DVB for digital kringkasting av fjernsyn fra sendere stasjonert på bakken (Digitalt Bakkenett). De mest brukte metodene for datakomprimering er MPEG-2 og H.264 (MPEG-4 Part 10). I det norske digitale bakkenettet, som for tiden er under utbygging av NTV, benyttes H.264. I juni 2006 nedsatte "DVB Group" en arbeidsgruppe som skal utvikle en avansert modulasjonsteknikk som skal bane veien for annen generasjons digitalt bakkesendt fjernsyn. Det er forventet at arbeidet med spesifikasjonen DVB-T2 vil være ferdig og oversendt til ETSI for standardisering mot slutten av 2007. Falstadsenteret. Falstadsenteret og Falstad museum ligger på Ekne i Levanger kommune og er et minnested og senter for menneskerettigheter. Senteret består av Falstad fangeleir og Falstadskogen som ligger et steinkast unna og var rettersted for okkupasjonsmakten. Skogen er i dag krigsgravplass og fredet kulturminne. Senteret ble åpnet 7. oktober 2006. Utstillinger. «70-års markering for ankomsten av jugoslaviske fanger til Norge under andre verdenskrig» (2012) Sigrun Eng (cello). Sigrun Eng (født 1. juli 1977) er en norsk cellist, kjent fra flere musikksjangre. Eng er utdannet i jazz og improvisasjon ved Norges Musikkhøgskole under Torgrim Sollid og med treårig opphold ved musikkhøgskolen i Dresden. Hun tok hovedfag med avhandlingen "Do you speak jazz?" (2005). Hun var distriktsmusiker i Voss (2003–04), og er fast i ensemblet Slagr (2003–) med Anne Hytta hardingfele og Amund Sjølie Sveen vibrafon, samt spiller i improtrioen Adearofon og «Kurt Weill duo» med sangeren Hilde Leite Gaupås. Eng har bidratt til utgivelser med White Willow (2004), Søyr, Offbeat/Frøy Aagre og Guro Gravem Johansen, og ellers opptrådt med en rekke kjente musikere som Trude Eick, Lene Grenager, Richie Beirach, Arve Henriksen, Frode Berg og John Pål Inderberg. Referanser. Eng, Sigrun Eng, Sigrun Milan Martić. Milan Martić (kyrillisk skrift: Милан Мартић) (født 18. november 1954 ved Knin) er en tidligere serbisk politiinspektør i Knin, og separatistleder og leder for Den serbiske republikken Krajina, en ikke anerkjent utbryterrepublikk fra Kroatia. Han var bl.a. utenriksminister, forsvarsminister og president i utbryterrepublikken i perioden 1991–1995. Han ledet provinsen inntil kroaterne tok tilbake Krajina i august 1995. I 1991 startet Kroatia-krigen og serberne i Krajina fikk i juni forsterkninger fra den jugoslaviske hæren under ledelse av oberst Ratko Mladic, som gik ktil aksjon mot kroatisk politi i byene Knin og Šibenik. Den 26. februar 1992 byttet Martić ut sittende «statsminister» Milan Babić med den mer Beograd-lojale Goran Hadžić. Stridstemaet som forårsaket maktskiftet var at Babić hadde oppfordret Krajina-serberne til å avvise fredsplanen til Cyrus Vance og fortsette kampen mot kroaterne, mens Slobodan Milosević vinteren 1991-92 trengte de jugoslaviske hærstyrkene til den forestående krigen i Bosnia. Dermed ble Hadzić innsatt som «statsminister», og i mangel av jugoslavisk-serbiske forsterkninger gikk Milosević høsten 1993 med på å sende paramilitære styrker under ledelse av Arkan. 25. juli 1995 utstedte Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia arrestordre på Martić. Han meldte seg selv 15. mai 2005. 12. juni 2007 ble han dømt til 35 års fengsel av krigsforbryterdomstolen. Maltas geografi. Malta er en øygruppe av kalkstein i den sentrale delen av Middelhavet, ca. 93 kilometer sør for Sicilia og rundt 300 km nord for Afrika. Landets totale areal er på omtrent 316 km². Bare de tre største øyene er bebodd, Malta, Gozo (stavet "Għawdex" på maltesisk) og Comino (Kemmuna) er bebodd, bare en håndfull bor på Comino. Langs den forrevne kysten ligger det en rekke gode havner. Landskapet er preget av lave åser med terrassejordbruk. Terrenget er nesten flatt og steinete med mange sletter. Det høyeste punktet, Ta' Dmejrek på Malta, er 253 meter høyt. Malta-kanalen i nord skiller Malta fra den italienske øya Sicilia. I motsetning til hva mange tror, er ikke sørspissen av Malta Europas sørligste punkt. Punta de Tarifa i Spania, Kypros og den greske øya Gavdos sør for Kreta ligger alle sør for Malta. Siden 1993 har Malta vært delt inn i 68 kommuner. Det finnes intet nivå mellom kommunene og staten. Klima. Klimaet er et typisk middelhavsklima med milde, regnfulle vintre og hete, tørre somre. Vekstsesongen blir egentlig aldri avbrutt, selv om uvanlig kaldt vær om vinteren av og til setter veksten tilbake midlertidig. Mye vegetasjon tørker også inn om sommeren. Vannforsyning er et problem for Malta, siden sommeren er helt tørr, akkurat når vannforbruket er høyest. Vinterregnet faller også ofte som kraftige byger, og vannet renner da ut i havet i stedet for å gjennomtrekke jorda. Den laveste temperaturen noen sinne ble registrert i januar 1905 med 1,1 ºC. Den høyeste temperaturen noen gang er på 43,8 ºC i august 1999. Snø er så godt som ukjent på Malta, men det ble registrert snøflak i luften i februar 1895, januar 1905 og mars 1949. I januar 2007 valgte "International Living" Malta som det landet med best klima i hele verden. natt til onsdag den 8. februar 2012 snødde det for første gang siden 60 tallet Korsun-Sjevtsjenkivskyj. Korsun-Sjevtsjenkivskyj (ukrainsk: "Корсунь-Шевченківський", polsk: "Korsuń-(Szewczenkowski)", russisk: "Корсунь-Шевченковский", "Korsun-Sjevtsjenkovskij", til 1944: Korsun) er en by i Tsjerkasy oblast i Ukraina med ca 20 000 innbyggere og ligger ved elven Ros. Navnet kommer fra den greske byen Chersonesus (oversatt som "Korsun") på Krim-halvøya. Etter frigjøringen i 1944 ble dikteren Taras Sjevtsjenko hedret ved at hans navn ble inkludert i bynavnet. Allerede i 1032 ble det bygget en befestning i Korsun av Jaroslav I og denne tjente som en beskyttelse av Kiev mot nomader fra steppene i sør. I 1240 ble Korsun ødelagt av Batu Khan. I 1584 ble det etablert en militærbase i byen. Noe senere ble byen en del av Det polsk-litauiske samvelde og i denne perioden ble det reist en ny befestning og byen fikk Magdeburg-rettigheter. I årene 1630, 1648 og 1768 ble byen angrepet av kosakker som ødela den polske garnisonen. I 1793 ble Korsun innlemmet i Det russiske keiserdømmet. I 1903 ble en av keiserdømmets største malingfabrikker etablert i byen. Under andre verdenskrig slo den røde arme de tyske styrkene i den såkalte Korsun-lommen. 14. februar 1944 var alle tyske styrker ute av området. Etter krigen har landbruksnæringen blitt gjenetablert i området. Kim Yong-nam. Kim Yong-nam (chosŏn'gŭl: 김영남, født 4. februar 1928 i Myŏngch'ŏn-gun i Nord-Hamgyong) er en nordkoreansk politiker i Koreas arbeiderparti. Han er siden 1998 president i presidiet i den øverste folkeforsamlingen og er "de facto" seremoniell statsleder i Nord-Korea. Han vokste opp i fattigdom, og forlot tidlig familien sin for å prøve lykken som politiker i Nord-Koreas hovedstad, Pyongyang. Etter å ha blitt uteksaminert et universitet i Sovjetunionen i 1950-årene, arbeidet han som lærer ved Koreas arbeiderpartis sentrale partiskole. Han hadde senere en rekke stillinger og verv, deriblant viseavdelingssjef i utenriksavdelingen hos partiets sentralkomité fra 1956, viseformann i partiets avdeling i Sør-Hamgyong fra 1961, medlem av partiets sentralkomité fra 1970, viseutenriksminister og utenriksminister 1983–1998. Siden den 5. september 1998 er han leder i presidiet i Den øverste folkeforsamlingen. I denne rollen fungerer han i praksis som statssjef, selv om presidentstillingen formelt innehas av den avdøde Kim Il-sung. Fra 2010 er Kim Yong-nam også medlem av politbyråets stående komité i Koreas arbeiderparti, hvor landets reelle makt er konsentrert. Han har vært medlem av politbyrået siden 1980. Yong-nam har tidligere uttalt at han er en ivrig tilhenger av fotball, og at favorittlaget hans er Manchester United. Yong-nam var også en ivrig fotballspiller selv da han var yngre, men kom aldri lengre enn den nest øverste divisjonen i Nord-Korea. Ingeniørgeologi. Ingeniørgeologi er et fag som er beslektet med geoteknikk og geologi. Det er en geologisk vitenskap anvendt på ingeniøroppgaver for å forsikre om at de geologiske forholdene på et sted er forsvarlige til byggverk med hensyn til lokalisering, utforming, konstruksjon, drift og vedlikehold. Når bruer, hus og andre byggverk skal settes opp, må først grunnen undersøkes. Ingeniørgeologen kartlegger blant annet sprekker og svakhetssoner i berggrunnen for å avgjøre om grunnen er istand til å bære en tung konstruksjon. Ingeniørgeologer undersøker og gir geologiske og geotekniske anbefalninger, analyse og utforming. De ingeniørgeologiske studiene kan gjøres under planleggingen, miljøvern-analysen, utformingen av ingeniøroppgaver eller konstruksjonsfasen av prosjekter, og under etterarbeider og "forensic"-faser av prosjekter. Typiske arbeidsoppgaver. Arbeidstyper kan være geologiske katastrofer, geoteknikk, materialegenskaper, skred og helningsstabilitet, erosjon, flom, uttørking, seismiske undersøker osv. Ingeniørgeologiske undersøkelser er utført av geolog eller ingeniørgeolog som har utdannelse og arbeidserfaring fra gjenkjennelse og analyse av geologiske katastrofer og spesielle geologiske forhold. Deres hensikt er å beskytte liv og eiendom mot ødeleggelse og å løse geologiske problemer. Ingeniørgeologi i Norge. Den nye Svinesundbrua ble bygget i etterkant av ingeniørgeologiske undersøkelser for å avklare hvilke belastninger og forhold må være tilstede for at grunnen under brua kan svikte. Jernbanetunnelen fra Oslo til Lillestrøm, Romeriksporten: Undersøkelselser i forkant av byggingen, forutså ikke graden av drenering av flere tjern og småvann i Østmarka (spesielt Nordre Puttjern) som utbyggingen førte til. Innsynkning av havbunnen på Ekofiskfeltet som følge av produksjon av olje viser at menneskelig aktivitet kan gi uforutsette konsekvenser. (Oljeplattformene der måtte heves flere meter for å tilfredsstille kravet om å kunne tåle en såkalt hundreårsbølge.) Trollkyrkja. Trollkyrkja eller Trollkirka, i Fræna kommune består av tre kalk-grotter med underjordiske bekker og fosser. Tidligere var det fire grotter, men en er sammenrast. Det er enkelt å ferdes i grottene. En elv med fosser renner gjennom grottesystemet og enkelte steder faller dagslyset inn. Molde og Romsdals Turistforening gjorde Trollkyrkja kjent, sikret og farbar i 1890. Foreningen sto for vedlikeholdet helt til Fræna kommune overtok ansvaret på slutten av 1980-tallet. Grottene. Grottene ligger ca 500 meter over havet. De er vasket ut av en stor kalksteinsåre som går i fjellpartiet Talstadhesten, Tverrfjella og Lyngstadfjellet mellom Frænfjorden og Kornstadfjorden. De to nederste har fossefall som faller 14 meter ned i et hvitt marmorbasseng. Den øverste består stort sett av lange ganger under jorden. På flaten vest for øverste grotte ligger et fiskevann med hvite marmorbrygger. Vannet har ikke synlig avløp og vannet renner gjennom sprekker i fjellet videre ned i grottene. Fjellet bak Trollkyrkja er spesielt med takker og spir. Tilkomst. Parkingsplassen er merket og ligger like ved riksvei 64, på "Fræneidet", litt nord for avkjøringen til "Syltesetra". Parkeringsplassen har veiviser opp til grottene, og ligger ca. 100 meter over havet. Fra parkeringsplassen er det ca. 90 minutters fottur med 400 meters stigning på godt merket sti. Mot slutten blir stien bratt, men ikke vanskelig å gå. Malmefjorden. Malmefjorden er en fjordarm av Frænfjorden i Fræna kommune i Møre og Romsdal. Fjorden strekker seg fire kilometer mot sørøst inn til Malme ved enden av fjorden. Fjorden har innløp mellom Sommarnes i vest og Skoften i øst. Fjorden går først sørover, men svinger raskt østover ved Sandsbukta. På nordsiden av fjorden ligger fjellet Skoften (368 moh), mens Røssholfjellet (586 moh) ligger på sørsiden. Fylkesvei 215 går langs hele sørsiden av fjorden. Duncan McLean. Duncan McLean (født 12. september 1869 i Dumbarton i Skottland) er en tidligere fotballspiller. McLean begynte sin karriere i "Renton Union" og "Renton FC", før han ble solgt til Everton. I 1892 ble McLean hentet til rivalen Liverpool sammen med "James McBride" av managerene John McKenna og W. E. Barclay. Venstrebacken McLean spilte Liverpools første obligatoriske kamp gjennom tidene i Lancashire League, i 8-0 seieren på Anfield mot "Higher Walton". Liverpool vant Lancashire League denne sesongen, og rykket dermed opp til 2. divisjon i The Football League. McLean spilte alle de 29 kampene Liverpool spilte denne sesongen. McLean fikk æren over å være en av de 11 som spilte Liverpools første kamp i 2. divisjon i 2-0 seieren borte mot Middlesbrough Ironopolis på Paradise Ground 2. september 1893. Liverpool gikk ubeseiret gjennom ligaen, og vant også mot "Newton Heath", (ble til Manchester United i 1902), i opprykskampen til 1. divisjon. McLean var klubbens straffesparkskytter, og scorte 5 mål i opprykksesongen. Liverpools første sesong i den øverste divisjonen ble ikke noen suksess, i det klubben rykket rett ned igjen til 2. divisjon på slutten av sesongen 1894/1895. McLean forlot Liverpool i 1895 for å spille for Edinburgh klubben "St Bernard's". Her ble han værende til han la fotballskoene på hylla. McLean fikk to landskamper for. Debuten hans kom 21. mars 1896 mot i det Britiske mesterskapet, i en kamp Skottland vant 4-0. Perlesisel. Perlesisel (vitenskapelig navn "Citellus suslicus") er et jordekorn og er i familie med ekornet. Det er en dagaktiv gnager som og lever i steppene i Polen, Romania, Hviterussland, Ukraina og Russland øst til Volga. Den har en lengde på ca 20 cm, med hale er den opptil 4 cm lang. Den veier mellom 200-350 gram, og er dermed noe mindre enn europeisk jordekorn. Japansk kjempesalamander. Japansk kjempesalamander som er hjemmehørende i det østlige Asia, er med sine 1,50 m lengde den nest største salamanderen i verden. Den lever i elveløp og ved bekker. Næringen består av fisk, kreps og frosker. Japanmakak. Japanmakak (vitenskapelig navn: "Macaca fuscata") er en ape som har nært slektskap til bavianene. Den har snute som rager framover, et nakent ansikt, et kraftig tannsett og veldig hard og ru hud i baken. Den er den nordligste apen i verden. Den lever på øya Honshu i Japan. Arten er kjent for å varme seg ved å bade i varme kilder om vinteren. .ph. .ph er Filippinenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Bakgrunn. er registreringsenhet for det filippinske.ph domenet og styrer databasen av PH-domenenavn, inkludert.ph.com.ph.net.ph, and.org.ph. dotPH er en kommersiell, for-profit registreringsenhet. Den er ikke underlagt noen formell instans for dets policy. Det er ingen krav om lokal tilstedeværelse for å kunne registrere et.ph-domene. dotPH har registrarer fra hele verden, fra global aktører som Network Solutions, Register.com og Ascio Technologies, til filippinske tilbydere som PLDT, Globe og Pacific Internet. dotPH's posisjon. personene som står bak dotPH har vært involvert i internet siden 1989, fem år før Filippinene ble offisielt tilknyttet internetts ryggrad. I 2000 var dotPH en av de første domene-registreringsenhetene i verden som utviklet et såkalt «Shared Registry System». Systemet tillater domene-registrarer å linke seg direkte til registreringsenheten for sanntids domeneregistrering, betaling og administrasjon. Samme år ble selskapet også en av de første på Filippinene som aksepterte online betaling med kredittkort. I 2000 ble.ph-domener en tid markedsført som en forkortelse for «telefon» (phone). Andre lignende ccTLD'er som er markedsført på denne måten er .fm, .am, og .tv. I løpet av denne perioden, startet arbeid for å utvikle ccTLD'et som et domene som kombinerte funksjonalitet for både internet og telefoni. Et teknisk initiativ ble lansert som ville ha linket.ph-domener til mobiltelefoner, spesielt for mobilhandel. Fremstøtet for å linke domenenavn med telefonfunksjonalitet, spesielt innen feltet mobilhandel, viste seg å være forut for sin tid. ICANN har siden godkjent det nye.mobi domenet (i 2005) og det er nå dukket opp mange applikasjoner som tillater overføring av penger mellom mobilkunder. I 2001 ble det rettet flere klager mot dotPH til Departementet for handel og industri (DTI). En klage ble, og de øvrige ble etter hvert av årsaker som inkluderte «unnlatt å saksøke» og «mangel på interesse». Etter studier utført av National Economic Development Authority (NEDA) i 2002, nedsatte Philippine Commission on Information and Communications Technology (CICT) et rådgivende utvalg sammensatt av representanter fra akademiske og diverse industrigrupperinger, sammen med National Telecommunications Commission (NTC) for å lage utkast til retningslinjer for driften av.ph-domenet. Etter en rekke offentlige høringer gjennomført av NTC i 2004 ble "Guidelines in the Administration of the.Ph Domain Name" utgitt av CICT i november 2004. Administratoren har offentlig uttrykt tvil vedrørende, og har stilt spørsmål ved måten det på. Spesielt da, at dotPH ble nektet deltakelse i utarbeidingen av retningslinjene og fra utvalgets etterfølgende drøftinger, og at retningslinjene inneholder praktisk talt ingen innførsel fra representanter for registreringsenheten. Kritikernes synspunkter. Administrasjonen av.ph ccTLD'et har blitt kritisert i lang tid av medlemmer av det filippinske internettmiljø. Registreringsenheten gjennomfører periodiske målinger for å få feedback fra miljøet, men dens beslutningsprosesser er uklare. I siste instans er det domenets administrator, Mr. Joel Emmanuel Disini som tar alle beslutninger om policy. Hvorvidt han tar disse beslutningene til det beste for det filippinske internettmiljøet, eller som hans kritikere hevder, for sine egne personlige interesser er tema for debatt. Det som imidlertid er helt klart er at Mr. Disini ikke står til ansvar overfor noen som helst i miljøet. Spesielt DotPhone-initiativet genererte strid og motstand fra deler av miljøet. Hovedtemaet var hvorvidt initiativet utvannet identifiseringen av.ph-domenet med Filippinene, og i så fall, hvorvidt de tekniske og funksjonelle fordelene ved initiativet var større enn ulempene ved en slik utvanning. Til tross for å ha vært formelt invitert til de offentlige høringene som ble gjennomført av NTC for å styre utarbeidingen av retningslinjene, så møtte ikke administratoren opp en eneste gang for å presentere sitt syn og åpne dem for debatt og klargjøring. Han fremla aldri noen formelle kommentarer til noen av retningslinjenes bestemmelser. Retningslinjene krever spesifikt at funksjonene til registreringsenheten og registraren(e) holdes adskilt. Begge funksjonene blir i det nåværende oppsett håndtert av samme selskap, som er eid og drevet av administratoren. Retningslinjene ga nåværende administrator valget mellom enten å være landets eneste registreringsenhet, eller å være den første (prosjektert å være mange) registrar pr. januar 2005. På grunn av at administratoren ikke hadde gitt et svar til CICT som krevd i henhold til retningslinjene, ble retningslinjenes redelegeringsklausul operativ. Eksterne lenker. P h Morrpølse. Morrpølse er en norsk svart eller rød spekepølse som trolig er ett av de eldste foredlede matproduktene i Norge. Morrpølser finnes i svært mange varianter. Opprinnelig ble navnet brukt på pølser laget av innmat, men i dag lages den vanligvis hovedsakelig av fårekjøtt. Kjøtt fra svin, storfe, hest eller vilt brukes også. Om navnet morr. "Morr" har opprinnelse i det norrøne ordet "mǫrr", og betyr i følge ordbøkene hakket eller malt innmat, og spekepølser laget av dette. Morrpølse kalles også "mårpølse", "mørpølse" eller bare "morr". Sideformen "mørr" ble tatt ut av rettskrivningsnormen for bokmål i 2005. På nynorsk brukes også "mòr". Andre navn er "svinehakk", "elghakk" og lignende, selv om dette strengt tatt kun betegner den blandingen som er utgangspunkt for pølseproduksjonen. Morrpølse beskrives gjerne som "cured sausage" på engelsk og "Kuttelwurst" på tysk, selv om dette er begreper som omfatter også andre typer pølser. Tradisjonell fremstilling og bruk. Morrpølse har, som andre spekepølser, sannsynligvis blitt laget i Norge helt siden vikingtiden. Tradisjonelt ble morrpølse laget av innmat, som regel fra sau, for eksempel hjerte, lunger, nyrer, tunge, magesekk, spiserør og tarm. Dette ble malt sammen flere ganger i en kjøttkvern, eller tidligere hakket og knadd. Blandingen ble så saltet og krydret, gjerne med karve og muskat. Deretter ble blandingen malt eller presset inn i dyretarmer. Til dette ble det gjerne brukt et "morrhorn", en trakt laget av kuhorn. Tarmene hadde først blitt lagt i bløt over natten og skrapt rene. De fylte pølsene ble så vasket og som regel hengt til tørk noen dager med litt varme, deretter hengt på et kjølig sted i minst en uke, men ofte i flere måneder. Noen steder ble pølsene røkt. Morrpølse har sammen med annen spekemat lenge vært en vanlig middagsrett i Norge. Morrpølse ble gjerne servert som den var. Noen steder var det vanlig å koke morrpølse før servering. Pølsene måtte da vannes ut først. Kokevannet kunne da også brukes som basis for for eksempel melkesuppe eller byggrynssuppe. Man kunne også ha morrpølse oppi selve suppa, morrpølsesuppe. Annen bruk av morr. En variant av morrpølse er "innmatpølse", som ble laget på lignende måte, bortsett fra at innmatpølser ble kokt mens de var ferske, eller tørket litt og så dampet. Kokt innmatpølse ble gjerne servert sammen med salt kjøtt og flesk. De kokte pølsene kunne også brunes og servers med brun saus og grønnsaker. Morr, eller innmathakk, er i norsk tradisjon også brukt til ovnsretter ("ovnsbakt morr") og til innmatkaker som ble tilberedt på samme måte som kjøttkaker. I Vestfold har det vært tradisjon med "kjøttmatgryte" som 2. juledagsmat. Denne gryteretten inneholdt blant annet innmatpølse. Retten ble også brukt som sjømannskost. Servering. Morrpølse kan serveres på spekefat, brukes som pålegg, kokes, dampes, stekes eller brukes som ingrediens i andre retter. På grunn av sitt høye energiinnhold er morrpølse en populær turmat. Når morrpølse servers på spekefat, skjæres den vanligvis i ca 5 mm tykke skiver, i motsetning til de andre spekevarene som gjerne skjæres i svært tynne skiver. Noen steder i Norge er det vanlig å servere morrpølse sammen med pinnekjøtt. Den dampes da litt sammen med pinnekjøttet og grilles før servering, og kalles gjerne "dampemår". Morrpølse kan også brukes som tilbehør til rømmegrøt, tomatsuppe eller raspeball. Man kan også bruke morrpølse som ingrediens for å sette en norsk vri på retter fra andre land, som pizza og tapas. Morrpølse brukes som ingrediens blant annet i sodd, potetkake, potetball, omelett eller spekesalat. Industriell fremstilling. Det produseres en rekke typer morrpølse i Norge i dag. De fleste har svært mange ingredienser. Gildes Sognemorr har for eksempel opptil 50 forskjellige ingredienser. Speketiden er cirka tre uker. Når pølsene tørkes går råvarene delvis i selvoppløsning (autolyse) ved hjelp av enzymer. Pølsene selges oppskåret i biter eller som hele pølsesnabber. Det er liten eller ingen eksport av morrpølse fra Norge til andre land. Morrpølse og lungemos er i dag den eneste bruken av lunger til menneskeføde. Tabellen nedenfor viser variasjonen i ingredienser brukt i noen av morrpølsene som er i salg. Næringsstoffer. Morrpølse er blant de feteste pølsene som er på markedet i dag. Figuren viser en sammenligning av fettinnholdet i morrpølse og noen andre pølser, og tabellen nedenfor viser det totale næringsinnholdet i 100 g morrpølse i følge Matvaretabellen 2006. E. coli-skandalen i 2006. I februar 2006 skjedde et alvorlig smitteutbrudd i Norge. Til sammen 18 personer, hvorav 16 barn, ble syke etter å ha spist mat som inneholdt bakterien E. coli O103. Ett av barna døde som resultat av sykdommen. Smittekilden viste seg å være sognemorr fra ett av Gildes anlegg. Mattilsynet forbød salg av sognemorr, fjellmorr og haugpølse fra dette anlegget. Dødvann. Dødvann er en fenomen knyttet til et skips fremdrift i stratifiserte (lagdelte) vannmasser. Vannmasser er stratifiserte når et tettere lag ligger under et mindre tett lag slik at det dannes en grenseflate mellom de to lag. Dette tette lag kan f.eks. være atlanterhavsvann som er salt og relativ kaldt, med Østersjøvann som har lavt saltinnhold, eller elvevann (ferskvann) som er relativt varmt i et lag over. Hvis grenseflaten mellom de to vannmassene ligger i rett dybde ifht. et skip som beveger seg, vil skipet forårsake en bølge på grenseflaten, på samme måte som skipet også danner bølger på vannoverflaten (som er grenseflaten mellom vann og luft). Da denne indre bølge skapes av energi mister skipet energi (fart), og skipets fart vil da avta – derav navnet dødvann. I seilskutetiden var dette et større problem enn i dag, da skipene kunne miste så mye fart at manøvrering ble vanskelig. Fenomenet er vanlig nær elvemunninger, der utstrømmende ferskvann blir liggende over saltvann. I saltvannet kan det da danne seg bølger som ikke er synlige på overflaten, men er store nok til å sinke skipene betydelig. I antikken la man skylden på sugefisk. I slaget ved Aktium stanset Marcus Antonius' flaggskip brått, og man fant en sugefisk festet til skroget. Det samme opplevde Caligula på vei fra Antium til Astura. I dag vet vi at fartøyene var havnet i dødvann, men Plinius den eldre forteller om fisken at den hindrer skip i å komme frem, og at en mikstur av sugefisk derfor ble benyttet til å dempe altfor heftig forelskelse, til å trekke juridiske prosesser i langdrag, og til å stoppe aldringen hos kvinner. Også Rabelais og Edmund Spenser omtaler fenomenet med sugefisk, når vi i dag vet at det i virkeligheten dreide seg om dødvann. Den norske polfareren Fridtjof Nansen var den første som beskrev dødvann etter å ha vært utsatt for fenomenet under Framekspedisjonen i august 1893 ved Nordenskjoldøyene nær Tajmyrhalvøya. Khalid Mahmood. Khalid Chaudry Mahmood (født 12. april 1959 i Mehta Losar i Pakistan) er en norsk politiker. Han sitter i Oslo bystyre for Arbeiderpartiet, og har siden 2005 også vært vararepresentant til Stortinget. Mahmood ble for første gang innvalgt i bystyret i 1984, og representerte i flere år Høyre. I 1995 fikk Mahmood spesielt mye mediaoppmerksomhet som bystyremedlem. Etter valget fikk Høyre og Fremskrittspartiet flertall i bystyret med ett mandats overvekt, og innledet samtaler om byrådssamarbeid. Som en del av dette samarbeidet gikk det nye byrådet inn for å sette opp en innvandringsregnskap, noe Mahmood valgte å stemme imot. Konstellasjonen mistet derfor flertallet, og Oslo endte med et mindretallsbyråd fra Høyre. Mahmood meldte deretter overgang til Arbeiderpartiet. Mahmood har studert samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han har også jobbet som journalist. Han har hatt en rekke verv i organisasjonslivet, blant annet i Pakistan Workers Welfare Union, bedriftsforsamlingen i Oslo Sporveier og Oslo skolestyre. .pg. .pg er Papua Ny-Guineas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Andrenivå kategorier. Domenets policy for konfliktløsning er lik Network Solutions før innføringen av UDRP i 2000. En innehaver av et varemerke kan protestere på en domeneregistrering, og dette vil medføre at registreringen av domenet blir stoppet, med mindre registranten også kan dokumentere rettigheter til varemerket (samt stille sikkerhet for å holde registreringsenheten økonomisk skadesløs), eller skaffe en rettslig kjennelse i sin favør. Eksterne lenker. P g P g Kisumu. Kisumu er en stor havneby i Kenya og landets tredje største by med en befolkning på omkring 400 000. Den ligger rett ved Victoriasjøen. Kisumu er den største byen vest i Kenya, og hovedstad i Nyanzaprovinsen. Byens flyplass heter Kisumu Airport og har daglige avganger til Kenyas hovedstad Nairobi, og flere andre steder. Kjente personer fra Kisumu. Den mest kjente personen med jokisumenske røtter er Barack Obama. Han far, Barack Obama sr., ble født i en landsby nær Kisumu. 8. august 2006 besøkte Obama Kisumu, som en del av en rundreise i Afrika. Norges land og folk. a>. Illustrasjon i bindet «Smaalenenes amt» fra "Norges land og folk" "Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet" er en bredt anlagt beskrivelse av geografiske, statistiske, historiske og andre forhold i alle Norges amter. Ideen til verket oppstod i 1870-årene, men det første bindet i serien kom ikke før i 1885, og det siste ble ikke klart før i 1921. Forfattere. I 1873 fremsatte Johan Sverdrup ideen om å lage et stort statistisk-topografisk verk for Norge. Det ble utarbeidet en plan av Jacob Mohn ved det statistiske byrå. Det var også han som begynte arbeidet med det første bindet i verket, om Smaalenene. Etter hans død i 1882 ble bindet fullført av direktør ved det statistiske byrå Anders Nicolai Kiær i 1885. Arbeidet ble fortsatt av Boye Strøm, som ga ut bindet om Stavanger amt i 1888. Så overtok Johan Vibe (Buskerud 1895, Søndre Bergenhus 1896, Akershus 1897). Etter Vibes død i 1897 var det en stund usikkert hvem som kom til å fortsette verket. Til slutt tok geologen Amund Helland på seg arbeidet, og det ble han som skulle komme til å skrive mesteparten. Han skrev også en ny utgave av bindet for Søndre Bergenhus amt. Innhold. a> fra bindet om Nedenes amt Foruten opplysninger om geografiske og statistiske forhold, inneholder verket også en mengde omlysninger om andre nærliggende emner, slik som levekår, næringer, folkeliv, folketro og historie. Jørgen Løvland nevner noen eksempler på slike «utgreiinger»: gammelostlaging i Nordre Bergenhus, trekkfuglene ved Lindesnes, hvalfangst fra Vestfold, skogbruket i Hedmark, sildefisket og så videre. Verket inneholdt over hvert av amtene fra Norges geografiske oppmåling, som regel i målestokken 1: 400 000, samt bykart i målestokken 1: 10 000. Det er også egne kart for breene Jostedalsbreen og Svartisen, og et avtrykk av et gammelt kart over Finnmark fra 1747–48. .pf. .pf er Fransk Polynesias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. En lokal kontakt må utpekes for å registrere et domenenavn under.pf. Det eneste andrenivå-domenet som er tilgjengelig for offentlig registrering på tredje nivå er.com.pf, men de fleste registreringer gjøres direkte på andre nivå. Eksterne lenker. P f P f Henning Holstad. Henning Holstad (født 14. oktober 1951) er en norsk forretningsmann og politiker (Frp). Holstad sitter i Oslo bystyre, og har tidligere vært partiets gruppeleder. Barne og ungdomsår. Som 6-åring var han utsatt for en ulykke på farens mekaniske verksted, hvilket gjorde ham blind på det ene øyet. I mange år gikk han med protese, men begynte senere å benytte lapp. Da han var 17 år gammel begynte han å organisere en alternativ julefeiring for personer med rusproblemer, bostedsløse og andre som trenger et sted å feire jul. Tradisjonen har vedvart til det nye årtusen. Politisk og forretningsmessig liv. Holstad har hatt flere ulike lokalpolitiske verv i Fremskrittspartiet. I perioden 1988–94 var han nestleder i Oslo Frp. Han har også sittet i Bygdøy-Frogners bydelsutvalg, og vært formann i Bygdøy-Frogner Fremskrittsparti. Holstad kom først inn i bystyret som varamedlem i 1992, og ble fast medlem fra 1995. Henning Holstad var sentral da bystyret den 14. mai 2008 da Vålerenga fikk gratis tomt for å bygge ny stadion. Han var også en periode gruppeleder for Frp i bystyret, men ble kastet fra dette vervet høsten 2008. Da dette skjedde ble vedtaket begrunnet med at Holstad skal ha blandet sammen egne næringsinteresser med vervet som bystyremedlem. Blant annet skal han ha deltatt i behandlingen av saker som gjelder egen næringsvirksomhet. Som forretningsmann har Holstad markert seg som gründer og daglig leder i flere ulike virksomheter. På 80-tallet ledet Holstad Tiny Budbiler, samt flere ulike bensinstasjoner og storkiosker. Holstad ble på starten av åttitallet ilagt en bot på 20 000 kroner, subsidiært 20 dagers fengsel, på grunn av salg av dagligvarer i helgene, noe som var strengt regulert på den tiden. I den sammenheng startet Holstad «Folkeaksjonen for melk og brød», som jobbet for en liberalisering av reguleringene i dagligvarebransjen. På nittitallet var Holstad leder for Eierselskapet Storo, og senere har han vært administrerende direktør i Taxi 2. En periode lå han i konflikt med de norske skattemyndighetene. Han vant rettssak mot skattemyndighetene, men ble likevel slått personlig konkurs i 2000. Hans personlige gjeld ble den gang beregnet til rundt 30 millioner kroner. I 2006 sto han registrert med en gjeld til skattemyndighetene alene på mer enn 10 millioner kroner. Han har blitt anklaget for å ha en skjult formue i Gibraltar, unndratt fra konkursboet og fra beskatning. Togo-saken. Han ble i 2000 fengslet i Togo, anklaget for brudd på narkotikalovgivning, innførsel av militært materiell og for involvering i svindelsak. Han ble løslatt etter 16 dager i fengsel, etter at han angivelig skal ha blitt kjøpt fri for 100 000 norske kroner. Daværende generalkonsul for Togo i Norge Gerhard Heiberg mottok i ettertid kraftig kritikk fra Holstad for å representere et slikt «gjennomkorrupt land.» Heiberg på sin side hevdet at han var fengslet for besittelse av 12,86 gram kokain og var satt fri fordi Togo ikke ville ødelegge sitt gode forhold til Norge. Holstad hadde fått reiseforbud fra skifteretten etter den personlige konkursen og hadde derfor ikke tillatelse til å foreta Togo-reisen uten rettens samtykke. Haugtussa. Haugtussa er en diktsyklus fra 1895 av den norske forfatteren og målmannen Arne Garborg (1851–1924). Verket er et sentralt verk fra 1890-tallet og et hovedverk i norsk nasjonallitteratur. Gjennom 71 dikt følger leseren ungjenta Veslemøy (Haugtussa) og hennes utvikling som er framstilt med innlevelse og psykologisk innsikt. "Haugtussa" er rikt på stemninger, tanker og følelser i spennet fra ung kjærlighet til samfunnskritikk, fra naturlyrikk med preg av Jærnaturen, til mystikk. Garborg gjør utstrakt bruk av formelle og innholdemessige elementer fra folkediktningen. Også inntykk av norsk folkemusikk har bidratt til å gi verket egenart. Garborg spilte da også litt fele selv. Diktene fra "Haugtussa" har kvaliteter også som frittstående dikt, og enkeltdikt fra "Haugtussa" er med i nesten alle antologier over norsk diktning fra den aktuelle perioden. Evne og vilje til syn. Hun drømmer nok om kjæresten som andre unge jenter på samme alder og opplever både kjærlighetsfryd og kjærlighetssorg. Men dette at hun «ser» mer enn andre, medfører ansvar og særlige oppgaver som det er tungt og skremmende å leve med. Men hun aksepterer, ja, velger, sin skjebne og foretrekker å være åndelig våken: «heller vil eg med augo sjå / enn dauv og blind gjennom verdi gå / og ikkje det sanne skilja.» Hun ser andre mennesker «fylgjer» og gjennomskuer derigjennom deres sanne karakter. Hun vet når folk dør, selv om de er langt borte, og hun skuer inn i «Skarekula» og konfronteres med ondskapen i verden. I Helheim. Garborg fulgte opp "Haugtussa" med en ny diktsyklus "I Helheim" (1901), med samme hovedperson. Her fortelles det at Veslemøy faller i en søvn som varer i sju dager. Under søvnen fortar hun en vandring gjennom dødsriket, "Helheim". "I Helheim" er et visjonsdikt i slekt med Draumkvedet. Garborg kjente godt Ivar Mortenson Egnund, som jo var svært opptatt av Draumkvedet. Og han var inspirert av dikteren Jonas Lie, som han også skrev en innsiktfull biografi om. Garborg vektlegger bl.a. Jonas Lies «synske» evner, som avspeiler seg i flere verk helt fra debutromanen "Den fremsynte". Det kan også nevnes at Jonas Lie tidlig på 1890-tallet slo an en viktig tone for 1890-årene med sine to samlinger med kunsteventyr, som han kalte Trold. Disse skulle komme til å inspirere diktere som Garborg og Hans E. Kinck. Garborgs "Haugtussa" og Kincks "Flaggermusvinger" utkom i det samme året, 1895 Sanger og sceniske framstillinger. "Haugtussa" har inspirert både billedkunstnere, komponister og scenekunstnere: Edvard Grieg tonesatte åtte av diktene fra "Haugtussa" i en sangsyklus som også har navnet "Haugtussa". I vår tid har komponister som Ståle Kleiberg, Ketil Bjørnstad og Kenneth Sivertsen skapt serier med Haugtussa-sanger. Andre har tonesatt enkeltdikt fra Haugtussa, som Catharinus Elling og Olav Sande. Blant billedkunstere som har tatt for seg verket finner vi blant andre Håkon Bleken. Verket har vært framført som ballett ved Edith Roger og med musikk av Finn Ludt. Det har også vært skapt andre typer sceneframføringer, f.eks. en med viseangeren Herborg Kråkevik i hovedrollen. I en samtidig forestilling framstilte kvedaren Øyonn Groven Myhren Veslemøy. Den siste forestillingen var basert på norsk folkemusikk. Medvirkende var også musikeren Odd Lund og skuespilleren Marit Kolbræk. Alle de nevnte forestillingene er blitt vist på Det Norske teatret. Hvert tredje år arrangeres stykket som utendørs teater/spel ved dikterens skrivestue, Knudaheio. Sist i 2011. Jens Kraft. Jens Kraft (født i oktober 1720 i Fredrikshald, dagens Halden, død 18. mars 1785 i Sorø) var en dansk-norsk filosof. Kraft ble student i 1739, "magister" i 1742 og etter en lengre utenlandsreise professor i matematikk og filosofi i Sorø i 1746. I årene 1751–1753 utga en rekke korte lærebøker om logikk, ontologi, kosmologi, psykologi og naturlig teologi. Her fremla han et filosofisk system som viser at han er sterkt avhengig av Wolffs fornuftsfilosofi og matematiske metode, men viser seg samtidig selvstendig ved å slutte seg til Newtons astronomiske og fysiske anskuelser, i stedet for til Descartes’, slik Wolff hadde gjort. Herdis. Herdis er et jentenavn dannet av de to norrøne ordene "her", som betyr «hær», og "dis" som bety «gudinne». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Herdis i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. .ps. .ps er De palestinske territorienes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Ettersom registrering på andre nivå er uten restriksjoner, og ettersom mange engelske ord slutter på -ps, så er det mange muligheter for domenehacking. Eksterne lenker. P s Bamse (tegneserie). Bamse – verdens sterkeste bjørn'", er en svensk tegneseriebjørn skapt av Rune Andréasson. Den populære bjørnen dukket opp på en rekke korte tv-serier i 1966, før figuren fikk sitt eget faste tegneserieblad i 1973. Norge var det eneste landet utenom Sverige og Finland som hadde utgitt Bamse siden starten i 1973, men Egmont Serieforlaget som utga det norske seriebladet, besluttet i mai 2009 å legge ned bladet i Norge. Bamse er en liten brunbjørn med blå topplue og bukse som blir verdens sterkeste bjørn når han spiser dunderhonningen til farmor. Andre viktige figurer i serien er den redde kaninen Lille Hopp ("Lille Skutt" på svensk), som er Bamses beste venn, og den smarte oppfinneren skilpadden Skallmann. Bamse er alltid snill, hjelpsom og opptrer moralsk korrekt. Torbjørn Selvens tegneserieguiden.net karakteriserer Bamse som «sosialdemokratisk superhelt i bamseform». Wan Hu. thumb Wan Hu (kinesisk: 萬虎 eller 萬戶, pinyin: "Wàn Hǔ", død ca år 1500) var ifølge en legende var han verdens første astronaut. Det påstås at han hadde en stol med 47 fyrverkeriraketter, han satt seg i stolen mens 47 mennesker fyrte dem av samtidig, han fløy opp i himmelen, rakettene eksploderte så det bare var røyk igjen, Wan og stolen var borte. Legenden om Wan Hu har aldri stått i noen av de gamle kinesiske historieverker. Men det har stått om legenden - uten referanser - i boken "Rockets and Jets" av amerikaneren Herbert S. Zim i 1945, legenden kom til Kina via oversetting. Fylkesvei 184 (Buskerud). Fylkesvei 184 i Buskerud går mellom Bjonevika og Bjonevatnet i Ringerike kommune. Traséer: Bjonevika – fylkesgrensen Øyvasselva (4,2 km), fylkesgrensen ved Bjone – fylkesgrensen ved Bjone øst (0,3 km). Sammen med fylkesvei 47 i Oppland utgjør den én strekning. Kommuner og knutepunkter. Følger fylkesvei 47 i Oppland Eksterne lenker. 184 Rudolf B. Nilsen. Rudolf Brynjar Nilsen (født 18. april 1943 i Vest-Agder) er en norsk komponist, organist og dirigent. Hans mest kjente komposisjon er orkesterverket "In Arcadia Ego". CityMail. CityMail var et selskap som tilbød postleveranse i Danmark og Sverige, i konkurranse med henholdsvis Post Danmark og Posten Sverige. Selskapet, som ble grunnlagt i Sverige i 1991, var eid av Posten Norge. I 2008 ble selskapet omorganisert som Bring Citymail. Doolittle-raidet. Doolittle-raidet 18. april 1942 var det første flyangrepet under andre verdenskrig mot japansk fastland utført av amerikanske bombefly. De 16 modifiserte North American B-25 Mitchell bombeflyene fra United States Army Air Force tok av fra hangarskipet USS «Hornet» (CV-8) øst for Japan for å bombe mål i Tokyo, Kobe, Yokohama og Nagoya. Ett av flyene landet i Sovjetunionen og mannskapet ble internert, alle de øvrige gikk tapt ved at de gikk tom for drivstoff og måtte nødlande eller forlates. De fleste av mannskapene overlevde, men noen ble tatt til fange og flere av disse ble henrettet. Bombeangrepet gjorde lite materiell skade. Den psykologiske effekten var imidlertid stor for den amerikanske befolkningen. I USA ble flyverne som utførte angrepet feiret som helter og lederen, oberstløytnant Jimmy Doolittle fikk presidentens Medal of Honor og ble forfremmet til brigader. I Japan viste angrepet at de japanske øyene var for dårlig beskyttet og fly ble trukket tilbake fra frontlinjene for å kunne forsvare landet. Men noe moralsk nederlag var ikke angrepet for den japanske befolkningen, som ikke fikk vite om angrepet hverken da eller senere. Etter raidet ville japanerne ta hevn for den hjelp som var gitt til de flyverne som landet i Kina etterpå. Japanerne satte i gang Zhejiang-Jiangxi-kampanjen som skulle skremme kinesere fra noensinne å hjelpe amerikanske flyvere igjen. Japanerne drepte om lag 250.000 sivile mens de lette etter Doolittles flyvere. Mikkel Mogenssøn. Diktet er en av de første skildringer av livet i det nordenfjelske Norge. Esra. Esra var ifølge Bibelen en prest og profet som levde etter det babylonske fangenskap og var en ledende skikkelse blant de israelitter som hadde vendt tilbake. Hans gjerninger blir beskrevet i Esras bok. Skofte Ogmundsson. Skofte Ogmundsson eller Agmundsson, også kjent som Skofte fra Giske (død 1103) var en norsk lendmann av Giske-ætten som på begynnelsen av 1100-tallet lot utruste en korsferd. Skofte var sønn av Ogmund Torbergsson, gift med Gudrun Tordsdatter, datter av Tord Foleson, og far til sønnene Ogmund, Finn og Tord, og døtrene Tora og Ragnhild. Tora ble gift med Åsolv Skuleson på Rein. Sammen med sine tre sønner dro Skofte omkring 1101 ut på korsferd. De seilte gjennom Gibraltarstredet ("Njørvasund") med fem skip, men 1103 døde alle de fire lederne på reisen, og deres følgesvenner, som samme år kom frem til Palestina, vendte snart tilbake. Omtrent samtidig (10. juli 1103) var den danske kongen Erik Eiegod død på Kypros på vei til Det hellige land. Den neste korsferden som utgikk fra Skandinavia var kong Sigurd Jorsalfares i 1107. Nehemja. Nehemja var ifølge Bibelen en viktig person i tiden etter det babylonske fangenskap. Nehemja var munnskjenk hos Artaxerxes. Han bad en gang kongen om å få dra tilbake til Israel for å se hvordan det stod til der. Siden ble han statholder i Judea, hvilket han sannsynligvis var til sin død. Arnmødlingene. Arnmødlingene eller Arnungene («ørnungene») var en norsk stormannsætt. Ættens hovedsete ble regnet for å være Giske på Sunnmøre, men ellers eide ættens medlemmer de store godsene Austråt og Bjarkøy. I følge gamle genealogier var slektens stamfar en Finnvid «den funne», som skulle ha fått sitt tilnavn fordi han var funnet i et ørnerede, der han lå innsvøpt i silke. Hans sønnesønn skal ha vært en Arnmod jarl, som ga ætten navnet «arnmødlingene». Hans sønn Arne, som omtales som den første eieren av Giske, levde på Olav den helliges tid og var dennes venn og lendmann. Også Arnes sønner, Kalv, Finn, Torberg og Arne spilte en fremtredende rolle i den samme tidens historie. Fra de to sistnevnte stammer de to hovedgrenene av slekten, Giske- og Bjarkøy-ætten. Giskeætten. Giskeætten var en norsk stormannsætt i middelalderen. Den har navn etter gården Giske på Sunnmøre. Ættens stamfar var Torberg Arneson av armødlingenes ætt, sønn av Arne Arnmodsson. Han var gift med en datter til Olav den helliges fiende Erling Skjalgsson på Sola, men var likevel kongen hengiven og fulgte ham i landflyktighet. Hans datter Tora ble 1047 gift med Harald Hardråde og dermed stammor for den følgende kongeslekten. Av Torbergs sønner falt Øystein Orre 1066 i slaget ved Stamford Bridge, mens den andre sønnen, Ogmund, ble far til den første norske korsfareren, Skofte Ogmundsson, som døde på korsferd i 1103. Dennes sønn Pål Skofteson spilte ingen fremtredende rolle, men Påls sønn, Nikolas Kuvung (død 1217) var meget betydningsfull under borgerkrigene. Han utmerket seg ved sin trofasthet mot Magnus Erlingsson, men etter dennes død i 1184 dro han seg tilbake fra det politiske livet. I hans sted fremtrådte sønnen Pål Flida, som var tilhenger av Skule jarl. Påls sønn, Peter, sto på Håkon Håkonssons side, selv om han ble mistenkt for å sympatisere med hertug Skule. Giskeætten døde ut 1265 med Peters sønn Nikolas Petersson. Med hans datter Margareta, som var gift med Bjarne Erlingsson, gikk Giske gård over til den yngre Bjarkøyætten. Dassault Mirage 2000N. Dassault Mirage 2000N («N» for «Nucléaire») er en fransk strategisk jagerbomber utviklet for å erstatte Mirage IVP i rollen som bærer av atomvåpen. Mirage 2000N er basert på Mirage 2000B, men har forsterket skrog for flyvning i lav høyde, og store endringer i avionikk og radarutstyr. Hovedvåpenet til Mirage 2000N er en Aérospatiale ASMP missil med en rekkevidde etter utskytning på mellom 80 km og 150 km avhengig av flyets høyde. ASMP er utstyrt med et atomstridshode på enten 150 kT eller 300 kT. Flyet vil også bære to MATRA Magic luft-til-luft missiler for selvforsvar. Mirage 2000N ble produsert i to varianter, Mirage 2000N-K1 og Mirage 2000N-K2. Den sistnevnte varianten kan også utstyres med en rekke konvensjonelle våpen som blant annet laserstyrte bomber og Aérospatiale AM39 Exocet antiskipmissiler. Mirage 2000D er en variant av Mirage 2000N som kun kan utstyres med konvensjonelle våpen. Denne blir også eksportert under betegnelsen Mirage 2000S. Tony Campos. Anthony «Tony» Campos (født 8. mars 1973 i Los Angeles, USA) er en amerikansk musiker som er bassisten i det industrielle metal-bandet Static-X. Tony er også vokalist og bassist i Brujeria-sideprosjektet Asenino, og der er han kjent som Maldito X. I 2001 var Campos med i en motorsykkelulykke som resulterte i et brukket kragebein. Dette førte til at han gikk glipp av mesteparten av den pågående Static-X-turneringen, og han ble midlertidig erstattet av Marty O'Brien. Ulv av Lauvnes. Ulv av Lauvnes var en av de fremste av birkebeinernes ledere. Han var av lav herkomst, men inntok allerede i de første årene etter kong Sverres fremtreden en av de fremste plassene blant hans menn og ble snart kongens lendmann. I 1191 deltok han sammen med flere danske høvdinger i et korstog til Det hellige land og synes å ha omkommet der. Annet. Den norske forfatteren Yngvar Hauges debutbok het "Ulv av Lauvnes". Ingolf Håkon Teigene. Ingolf Håkon Teigene (født 10. april 1949, død 12. juni 2007 i Oslo) var en norsk journalist fra Hareid på Sunnmøre. Han var redaktør i Ny Tid (1982–1986), journalist i Dagbladet og senere i NRK hvor han blant annet var programleder i Dagsrevyen. Han ledet Dagsrevyen for første gang i 1989. Han ledet en rekke av NRKs debattsendringer forut for politiske valg. Han ledet også underholdningsprogrammet «Sommeråpent» og «Innsamlingsaksjonen» i 1998, begge sammen med Anne Grosvold. Teigene gav også ut flere bøker, blant annet "Rett fra hjertet", som han skrev sammen med Kristin Halvorsen. Som journalist i SV-organet Ny Tid var han en av de fire som i 1979 ble dømt i den såkalte «listesaken». Saken hadde sin bakgrunn i lister som var blitt sammenstilt med navn på rundt 600 personer tilknyttet norsk sikkerhetstjeneste, og artikler som ble publisert om de hemmelige tjenesters virksomhet, som at Norge hadde hjulpet til med spionasje på sovjetisk jord etter krigen. Dette var under den kalde krigen, og domfellelsen førte til at han hadde yrkesforbud i NRK i mange år. Så sent som i 2005 ble han nektet innreise til USA og måtte avlyse en reportasjereise. Som redaktør for Ny Tid fremmet Ingolf Håkon Teigene i 1985 sterkt den da 25-årige Kristin Halvorsen på lederplass: " «Sett henne så langt opp på lista som mulig. Gå ikke glipp av et åpenbart politisk talent.»" Teigene så i Halvorsen en sosialist som ikke var dogmatisk, et menneske som kunne bygge allianser og søke makt. Teigene ble i 1999 tildelt Kringkastingsprisen for godt språk og i 2006 NRKs språkpris. Han var en ivrig forkjemper for det nynorske skriftspråk. Teigene erstattet i 2003 Petter Nome som programleder for «Sommeråpent», og var klar på at han ønsket å holde sine egne politiske synspunkter unna jobben som journalist. Petter Nome var blitt tatt av programmet etter å offentlig ha tatt avstand fra invasjonsforbredelsene mot Irak. Ingolf Håkon Teigene døde tirsdag 12. juni 2007 av hjertesvikt mens han var på jobb på Marienlyst. Teigene, som de siste årene hadde arbeidet i NRKs utenriksavdeling, var i gang med å planlegge NRKs valgkamputspørring av partilederne forut for kommunevalgene høsten 2007. Fram til 1998 var han gift med journalisten Herborg Bryn. .pr. .pr er Puerto Ricos nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Historikk. Gauss Research Laboratory ble startet opp ved University of Puerto Rico, Rio Piedras Campus i 1986, med støtte fra National Science Foundation (NSF). I 1989 tildelte NSF midler til dr. Oscar Moreno for hans prosjekt "Støtte for University of Puerto Rico's deltagelse i NSFNET", og.pr-domenene ble tildelt Gauss Research Laboratory under dr. Oscar Morenos ledelse. Siden da har Gauss Research Laboratory tilbudt.pr domenetjeneste til nasjonale og internasjonale selskaper, organisasjoner og institusjoner. .pr-domenets komiteer (lokal, internasjonal, akademisk) anbefalte opprettelsen av et non-profit selskap, «Gauss Research Laboratory Inc.» (GRL-INC), et selskap organisert under Puerto Ricos lover og registrert hos Puerto Ricos myndigheter. Selskapet er styringsorganisasjon for Puerto Rico's toppnivådomene og er ansvarlig for å sørge for en stabil og sikker styring og administrasjon av.pr-domenet. .pr er i dag en dynamisk registreringsenhet med en infrastruktur som sørger for utmerkete tjenester til både det Puerto Ricanske og det globale internettmiljø. En del av selskapets forpliktelser er å bidra til utviklingen av relevante teknologiske standarder. I henhold til denne rollen har NIC.pr allerede implementert IPV6, Anycast og DNSSEC teknologi. NIC.pr sørget for den nødvendige stemmen for å danne den nordamerikanske region i henhold til ccNSO og ICANN avtalene og deltar for tiden i diverse arbeidsgrupper, så som Internationalized Domain Names (IDNs) og ccNSO-regionene. Registrering. Registrering på andre nivå er også tilgjengelig, men til en høyere pris. Eksterne lenker. P r P r Reidar Sendemann. Reidar Sendemann (død 1214 i Konstantinopel) var en norsk baglerhøvding. I sin ungdom gikk han i bysantinsk tjeneste og ble sendt til Norden for å verve soldater, men han vendte ikke tilbake. Sammen med biskop Nikolas Arneson dannet han baglerpartiet og ble en av dets fremste høvdinger. I 1201 måtte han overgi seg til kong Sverre etter å ha forsvart Slottsfjellet i Tønsberg, men også etter Sverres død i 1202 fortsatte han å være en av baglernes mest betrodde førere. Etter forliket på Kvitsøy (1209) dro han 1210 med to skip sammen med birkebeineren Peter Støyper på pilegrimsferd til Det hellige land. De var begge gift med døtre av Magnus Erlingsson. Peter døde på veien, men Reidar tok ny tjeneste i Konstantinopel og døde der 1214. Slaget om Frankrike. Slaget om Frankrike under den andre verdenskrig var den tyske invasjonen av Benelux-landene og Frankrike som avsluttet Phony War. Invasjonen besto av to adskilte operasjoner. I den første, «Fall Gelb», angrep tyske panserstyrker gjennom Ardennene for å avskjære og omringe de allierte styrkene som hadde trengt inn i Belgia. Dette lyktes og Maginotlinjen ble utflanket, men den britiske ekspedisjonsstyrken BEF ble imidlertid evakuert fra Dunkerque i Operasjon Dynamo. I den andre, «Fall Rot», med start 5. juni, benyttet de tyske styrkene seg av at de hadde kommet rundt Maginotlinjen til å angripe videre sydover i Frankrike. Italia erklærte også Frankrike krig den 10. juni. Den franske regjeringen flyktet til Bordeaux og Paris ble erobret av tyske styrker den 14. juni. Etter at den franske andre armégruppe ble tvunget til å kapitulere den 22. juni var fransk motstand brutt og Frankrike kapitulerte den 25. juni. For aksemaktene var det en stor seier og et tilsvarende stort tap for de allierte. Frankrike ble delt inn i en tysk okkupasjonssone i nord og vest, en liten sone i sørøst som ble annektert av Italia, og en stor restdel under Vichy-regimet som samarbeidet med aksemaktene. Alsace-Lorraine ble tilbakeført til Tyskland. Frankrike var under tysk kontroll til etter invasjonen i Normandie i 1944, mens Benelux-landene ble ikke befridd før sent i 1944 og 1945. Den fransk-italienske grense i Alpene nordøst for Nice ble ved grensejusteringer etter krigen flyttet enda litt lenger østover enn den hadde vært før italienerne angrep i 1940. Bakgrunn. Den andre verdenskrig i Europa startet i september 1939 med invasjonen av Polen. Mens dette pågikk, kom et halvhjertet angrep fra den franske annen armégruppe mot den tyske Siegfriedlinjen i Saar-området. Men den franske generalstaben stanset angrepet allerede den 12. september, fire dager etter at det var satt igang. Etter at Polen kapitulerte 6. oktober, trakk Frankrike seg helt tilbake fra de erobrede stillingene. Etter at Polen var slått og okkupert av Tyskland og Sovjetunionen, fulgte en roligere periode mellom de krigførende partene, kjent som «the Phoney War». Adolf Hitler håpet at Frankrike og Storbritannia ville godta den tyske erobringen av Polen og raskt slutte fred, i tråd med appeasement-politikken de så langt hadde fulgt overfor Tyskland. Dette var viktig for Tyskland ettersom lagrene av råmaterialer var kritisk lave. Utenlandsk valuta for å kjøpe etterforsyninger var det også lite av. Tyskland var på dette tidspunktet avhengig av tilførsler fra sin nye allierte Sovjetunionen gjennom Molotov–Ribbentrop-pakten, noe som passet Hitler dårlig av ideologiske grunner. Den 6. oktober 1939 kom han med et fredstilbud til de to vestlige stormaktene. Før Tyskland hadde fått noe svar på dette utspillet, ble det den 9. oktober ferdigstilt et strategidokument i tilfelle svaret ble negativt: "Führer-Anweisung N°6" eller «Førerdirektiv nummer 6». Tysk strategi. Hitler hadde lenge hatt drømmer om store felttog for å slå de vesteuropeiske stormaktene forut for et angrep i øst. Han ville unngå en tofrontskrig. Disse tankene var imidlertid fraværende fra «Fører-direktiv nummer 6». Planen var basert på den mer realistiske antakelsen at Tysklands militære styrke måtte bygges opp under flere år. For øyeblikket var det derfor kun mulig å oppnå begrensede mål, rettet mot å sikre Tysklands overlevelse i en forlenget krig i vest. Hitler beordret en erobring av Benelux-landene. Den skulle kunne iverksettes på kortest mulig varsel. En slik erobring ville hindre Frankrike i å okkupere de tre landene, noe som ville ha truet det viktige tyske Ruhrområdet. En tysk okkupasjon av Benelux-landene ville også gi et fremskutt område for en luft- og sjøkrig mot Storbritannia. I direktivet var det ikke nevnt noe om et påfølgende angrep for å okkupere hele Frankrike, selv om så mye som mulig av grenseområdene i det nordøstlige Frankrike skulle erobres. Mens direktivet ble utarbeidet antok Hitler at et slikt angrep kunne iverksettes innen noen uker. Men allerede samme dag som direktivet ble utstedt ble han revet ut av denne villfarelsen. Det viste seg at han var blitt villedet om de tyske styrkenes faktiske beredsskapsstatus. De pansrede styrkene trengte tre måneder på seg til å komme i orden etter felttoget i Polen; kjøretøy måtte repareres og ammunisjonsforrådene var for det meste uttømte. Halders plan. Den 10. oktober avviste Storbritannia det tyske forslaget, den 12. oktober ble det også avvist av Frankrike. Den 19. oktober la Franz Halder, sjef for OKH, frem sin første utgave av «Aufmarschanweisung N°1, Fall Gelb» (plan gul), et kodenavn brukt før krigen for en invasjon av Benelux-landene. Halders plan er ofte blitt sammenlignet med Schlieffenplanen fra første verdenskrig. Felles for begge planene var et fremstøt gjennom det nøytrale Belgia. Men mens Schlieffenplanen la opp til en gigantisk knipetangsmanøver rundt den franske hæren og en avgjørende seier, planla Halder et frontalangrep. Et slikt angrep var antatt å ville koste den tyske hæren tap på en halv million soldater, og det man forventet å oppnå, var å presse de allierte tilbake til elven Somme. Den tyske angrepskapasiteten ville etter det være uttømt. Først i 1942 kunne det avgjørende angrepet mot Frankrike gjennomføres. Utviklingen av den tyske angrepsplanen, «Fall Gelb» (plan gul), oktober 1939 - januar 1940. Hitler var meget misfornøyd med Halders plan, da han hadde sett for seg en rask erobring av Benelux-landene og han satte en tidlig dato for angrepet, 12. november. Wehrmacht skulle da angripe, selv om man var dårlig forberedt var håpet at de allierte var enda dårligere forberedt. Den tidlige angrepsdatoen ble stadig utsatt, enten grunnet forskjellige mangler eller dårlig vær. Hitler forsøkte også stadig å få endret planen, uten å kunne gi noen klar ramme for hvordan. I hovedsak førte Hitlers endringsforsøk til en spredning av styrkene, da påfølgende angrep sør for hovedaksen inn i Belgia ble vurdert. Den 29. oktober lot Halder en revidert versjon av angrepsplanen ta inn angrepet i sør, og planen ble benevnt «Aufmarschanweisung N°2, Fall Gelb». Halders plan ble også misbilliget av Gerd von Rundstedt, sjef for armégruppe A. Svakheten ved forslaget var etter hans mening at det ikke fulgte prinsippene for manøverkrigføring. De tyske styrkene måtte sørge for et gjennombrudd som kunne avskjære de allierte troppene, for så å ødelegge dem. Det beste stedet for et gjennombrudd ville være ved Sedan, som lå i Rundstedts angrepsområde. Den 21. oktober ble Rundstedt enig med sin stabssjef, general Erich von Manstein, om at det måtte utarbeides en alternativ plan: Kjernen i angrepet måtte være armégruppe A, på bekostning av armégruppe B. Mansteins plan. Første utgave av Mansteins angrepsplan Mens Manstein arbeidet med nye angrepsplaner var general Heinz Guderian innkvartert i et hotell i nærheten. Guderian var sjef for 19. armékorps, Tysklands elitepansertropper, underlagt armégruppe B. Manstein håpet at ved å involvere Guderian kunne han forbedre planen og samtidig få inkludert Guderians panserstyrker. Mansteins plan var da fokusert på et angrep fra Sedan mot nord, mot de alliertes bakre linjer, for å engasjere dem i et fullt slag. I uformelle diskusjoner foreslo imidlertid Guderian en radikal endring; hele panserstyrken skulle konsentreres ved Sedan og de skulle angripe mot vest, for å trenge frem mot den engelske kanal. Angrepet skulle skje uten støtte av infanteri og tanken var at det skulle lede til strategisk sammenbrudd av de allierte styrkene, uten å involvere de tyske styrkene i et ødeleggende «Kesselschlacht». En slik risikabel isolert bruk av panserstyrker var blitt diskutert før krigen, men ikke blitt akseptert som gjeldende doktrine. De fleste infanterioffiserer hadde stilt seg negative til den. Manstein fant forslaget tiltrekkende, men var samtidig skeptisk til flanken på 300 kilometer som kunne bli angrepet av franske styrker. Guderian overbeviste ham at det kunne forebygges ved samtidige avledende angrep fra mindre styrker sør for hovedaksen. Dette ville imidlertid være en endring av førerdirektiv nr. 6. Manstein skrev sitt første utkast den 31. oktober 1939. Han unnlot å nevne Guderian og la ingen vekt på planens strategiske bruk av panserstyrker, for ikke å vekke motstand fra mer forsiktige og konservative offiserer. Mellom 6. november 1939 og 12. januar 1940 fulgte så seks revisjoner av angrepsplanene og de ble gradvis dristigere. Alle ble avvist av OKH og ingen av planene nådde Hitler. Nye endringer. a> av samme type som feilnavigerte og landet i Belgia i januar 1940 Krigen i Europa 1940, viser det tyske angrepet på Danmark, Norge, BeNeLux-landene og Frankrike og den sovjetiske okkupasjonen av de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen, deler av Finland og Romania Den 10. januar 1940 feilnavigerte et lite tysk fly og landet i Belgia. Ombord var to tyske offiserer. De hadde med siste utgave av den gjeldende tyske angrepsplanen, "Aufmarschanweisung N°2". Uhellet tvang Hitler til nok en gang å utsette angrepet vestover. Det har ofte vært hevdet at feilnavigeringen førte til en radikal endring i angrepsplanen, men angrepsplanen fremlagt 30. januar, "Aufmarschanweisung N°3, Fall Gelb", fulgte i store linjer de foregående planene. Den 27. januar ble Manstein forfremmet til sjef for et armékorps i Preussen. Han skulle tiltre sin kommando den 9. februar i Stettin. Forflytningen var et trekk fra Halder for å fjerne Manstein fra å influere utviklingen av angrepsplanene i vest. Mansteins opprørte stab lot Hitler få høre om forflytningen og Manstein ble invitert til Hitler. I et møte den 17. februar la han frem sine tanker om angrepet i vest. Hitler ble meget imponert og beordret dagen etter angrepsplanene endret i samsvar med Mansteins forslag. Den som måtte gjennomføre de nye endringene var igjen Franz Halder, og han strakk seg til å flytte tyngdepunktet, "Das Schwerpunkt", sørover. Mansteins plan hadde fordelen av å være usannsynlig (sett fra de franske forsvarernes side) siden Ardennene var dekket av skog og var et kupert område med dårlige veier. Et avgjørende element i planen var at de allierte styrkene handlet som forutsatt i de opprinnelige planene, at de beste britiske og franske troppene rykket nordover for å unnsette de belgiske forsvarerne mot det tyske angrepet. For å hjelpe til med å oppnå dette var det viktig at armégruppe B utførte et angrep inn i Belgia og Nederland med en tyngde som gjorde at de allierte oppfattet dette som hovedangrepet (tre av ti panserdivisjoner ble avgitt til armégruppe B). Tyskerne ville derved åpne for en gigantisk knipetangsmanøver, en knipetang de så ville «lukke» ved å nå Den engelske kanal i angrepet gjennom Ardennene. Halder var imidlertid imot å fravike gjeldende doktrine ved å åpne for et selvstendig strategisk fremstøt fra de syv panserdivisjonene i armégruppe A. På tross av general Guderians rasende motstand ble denne delen fjernet fra den oppdaterte planen som ble lagt frem 24. februar, «Aufmarschanweisung N°4, Fall Gelb». Etter denne planen skulle elven Meuse ved Sedan krysses åtte dager etter angrepets start. Bare etter mye diskusjon ble det endret til at motoriserte infanteriregimenter i panserdivisjonene skulle ta broene etter fire dager og slik «tjene inn» fire dager. Selv med denne endringen ville utbruddet mot den engelske kanal først starte på den niende dagen, etter at et nødvendig antall infanteridivisjoner var blitt samlet for å rykke frem sammen med panserstyrkene og gi nok tyngde i angrepet. Selv etter en tilpasning til konvensjonell doktrine resulterte de nye planene i en storm av protester fra flertallet av tyske generaler. De anså det uansvarlig å samle en stor styrke i et område hvor de ikke kunne få forsyninger, mens de få forsyningsrutene som var kunne avskjæres av franske styrker. Dersom de allierte styrkene ikke handlet som forutsatt, ville det tyske angrepet ende i en katastrofe. Motstanden ble ignorert: Halder argumenterte for at Tysklands strategiske situasjon uansett var håpløs, og selv den minste sjanse for suksess var bedre enn det garanterte nederlag som uvirksomhet ville bringe. Endringen av planen gjorde at det også ville bli lettere for de allierte å unnslippe sørover, og dersom de valgte retrett ville det bli en stor psykologisk seier for Tyskland, samtidig som erobringen av Benelux-landene ville bli mindre kostbar for Tyskland. Landets slagkraft ville være intakt, så det raskt kunne starte neste fase, «Fall Rot» (plan rød) – selve angrepet mot Frankrike. En avgjørelse om angrepet mot Frankrike måtte imidlertid vente til en så resultatet av «Fall Gelb». De detaljerte tyske operasjonsplanene dekket kun de ni første dagene, det var ingen fastlåst timeplan for fremrykkingen mot kanalkysten. I henhold til tysk tradisjonell stridstaktikk ble mye overlatt til enhetssjefene, og dette kom til å ha en enorm effekt for utviklingen av felttoget. Alliert strategi. Ved krigsutbruddet i september 1939 var Benelux-landene fremdeles nøytrale og forsøkte å holde seg utenfor stridighetene. De hadde imidlertid hemmelige møter med de allierte for planlegging av felles krigføring, dersom Tyskland på tross av nøytraliteten skulle angripe. Den franske øverstkommanderende, general Maurice Gamelin, foreslo en okkupasjon av landene mens Tyskland var opptatt med å erobre Polen, den franske regjeringen gikk imidlertid ikke videre med dette forslaget. Franske styrker hadde som nevnt utført et angrep inn i Saarland i september 1939. Motivet for angrepet var å oppfylle de forpliktelser Frankrike hadde overfor Polen ved en tysk invasjon av landet. De franske styrkene trengte om lag fem kilometer inn på tysk område, men trakk seg så tilbake i oktober. På dette tidspunktet (september 1939) hadde Frankrike utplassert 98 divisjoner (70 av dem bestående av reservestyrker eller festningsdivisjoner) og 2  500 stridsvogner, mot tyskernes 43 divisjoner (32 av dem bestående av reservestyrker) og ingen stridsvogner. I følge den tyske general Wilhelm Keitels vurdering ville de franske styrkene lett kunne trengt gjennom de tynt besatte tyske styrkene ved grensen. Den allierte planleggingen var helt og holdent overlatt til franskmennene. Etter oktober 1939 ble det bestemt at det ikke skulle gjennomføres noen offensiv i 1940, selv om viktige deler av den franske hæren hadde blitt trenet og utviklet for dette. De allierte antok at selv uten en tofrontskrig ville Tyskland kunne bli destabilisert ved blokade, slik landet ble det under første verdenskrig. Dersom naziregimet ikke brøt sammen, skulle 1940 brukes til kraftig opprustning og modernisering av de allierte styrkene. Storbritannias og Frankrikes overlegne produksjonskapasitet skulle utnyttes og over tyve panserdivisjoner var planlagt. Disse divisjonene skulle så gjennomføre en avgjørende offensiv inn i Tyskland sommeren 1941. Dersom Benelux-landene innen den tid ikke hadde sluttet seg til de alliertes sak, ville man om nødvendig krenke deres nøytralitet. De allierte var selvfølgelig klar over at Tyskland kunne slå til først, det var derfor nødvendig å ha en strategi for en slik situasjon. Storbritannia og Frankrike var bekymret over Tysklands raske erobring av Polen, en utvikling de allierte ikke hadde forventet. De fleste franske generaler støttet en forsiktig linje og anså at det var vanskelig å forutsi hva Tyskland ville gjøre. En stor styrke burde derfor holdes i reserve nord for Paris, klar for enhver utvikling. Dersom et tysk angrep tok den innlysende veien gjennom Flandern, ville den franske hæren møte de tyske styrkene i Nord-Frankrike. Det tyske infanteriet ville da være utslitt av fremrykkingen og ha sparsomt med forsyninger, etter at fremrykkingen ville ha skapt lange forsyningslinjer. Hvis Tyskland valgte å angripe mot sentrum av den allierte fronten, ville den allierte reserven være i en ideell posisjon for å stoppe angrepet. Og skulle Tyskland forsøke en invasjon gjennom Sveits, ville en stor strategisk reserve være den eneste måten et slikt overraskende angrep kunne stoppes. Dyleplanen. General Gamelin var imot tankene om en strategisk reserve, av flere grunner. Det var politisk umulig å overlate Benelux-landene til sin skjebne, hvor fornuftig det enn måtte være taktisk sett. Den britiske regjeringen insisterte óg på at den belgisk-nederlandske kysten ikke måtte kontrolleres av fienden. En annen grunn for Gamelins motstand var at en alliert offensiv i 1941 ikke kunne lykkes hvis utgangspunktet var Nord-Frankrike, mot tyske styrker i etablerte posisjoner i Belgia. En tysk offensiv måtte derfor stoppes så langt øst som mulig. Gamelins siste og viktigste argument var at han ikke trodde at den franske hæren var i stand til å vinne et mobilt slag mot tyske styrker. De franske infanteridivisjonene hadde begrenset transportkapasitet og utviklingen i Polen forsterket Gamelins bekymring over denne mangelen. Et slikt ujevnt mobilt slag måtte derfor unngås, og Gamelin ville derfor sende de beste franske styrkene sammen med British Expeditionary Force til KW-linjen (en belgisk forsvarslinje langs elven Dyle i det sentrale Belgia, derav navnet Dyleplanen). Denne planen forutsatte at tyskerne ville sette inn sitt hovedstøt der, på grunn av det gode veinettet i det nordlige Belgia. General Gamelin hadde imidlertid ikke nok innflytelse til å få sine tanker umiddelbart akseptert. Han foreslo derfor en variant av plan D, «Scheldeutkastet». Det var et kodenavn for en offensiv inn i Benelux-landene. Dette var et listig trekk, å beskytte kysten av Flandern syntes å være minimum av hva de allierte burde gjøre, men samtidig dannet den en enorm lomme. For å forsvare denne lommen var det logisk å gå ut fra Dyleplanen. Det ble imidlertid gjennomskuet. Gamelins andre utkast til en Dyleplan møtte sterk motstand, ikke minst etter at tyske dokumenter etter flystyrten den 10. januar bekreftet at de tyske planene samsvarte med Gamelins forslag. Den britiske kommandanten Lord Gort begynte å tro at uansett hva tyskerne ville komme med av nye planer, så ville de ligge langt fra de opprinnelige. Den viktigste innvendingen mot planen var at den var svært risikabel. De allierte styrkene måtte gjennomføre sin fremrykking og etablering av stillinger før tyske styrker nådde området, tiden de hadde til rådighet ville være knapp. Når de var i stilling ville de ha problemer med å svare på tyske strategiske overraskelser, ikke minst fordi de alliertes ville ha behov for etterforsyning av brennstoff. Et annet problem var at linjen lå utsatt til for de effektive taktiske bombeflyene tyskerne hadde. Massiv bombing fra fly ville bryte linjen og de franske styrkene ville tvinges til å kjempe. Oversiktskart over Maginotlinjen, fra grensen mot Nederland i nord til Sveits i sør General Gamelin møtte innvendingene med å anta at de tyske styrkene ville forsøke et gjennombrudd ved å konsentrere sine panserstyrker. De kunne ikke regne med å trenge gjennom Maginotlinjen på hans høyre flanke, og heller ikke de konsentrerte allierte styrkene på hans venstre flanke. Da var det kun sentrum av den allierte fronten som gjenstod. Men det meste av sentrum var dekket av elven Meuse, og var således lett for de allierte å forsvare mot stridsvogner. Ved den belgiske byen Namur gjorde imidlertid elven en skarp sving mot øst. Denne svingen ga et gap mellom elvene Maas (som den het på flamsk side av språkgrensen) og Dyle, benevnt «Gembloux-gapet». Dette området, ideelt for panserstyrker, var et svakt punkt og Gamelin bestemte at halvparten av hans panserstyrker skulle konsentreres der. Ved å gå ut fra at et stort panserslag ville avgjøre krigen, så Gamelin bort fra problemet med de tyske taktiske bombeflyene, ettersom flyangrep ble ansett å være lite effektive mot mobile stridsvogner. De tyske styrkene kunne forsøke å trenge gjennom ved Maas med infanteri. Men det kunne bare gjennomføres ved støtte fra massivt artilleribombardement, det ville ta tid, og det igjen ville gi Gamelin tid til å forsterke de allierte stillingene ved Maas. I de første månedene av 1940 økte størrelsen og beredskapen til den franske hæren og Gamelin følte seg sikker nok til å foreslå en mer ambisiøs strategi. Han hadde ingen planer om et frontalangrep mot den tyske Siegfriedlinjen i 1941, derimot ville han gjennomføre et flankeangrep nord for linjen. For å gjennomføre et slikt angrep ville det være gunstig å ha et fotfeste på nordsiden av Rhinen, så han endret sine planer så franske styrker skulle ha kontakt med de nederlandske styrkene nord for Antwerpen. Gamelin avsatte sin strategiske reserve, elitestyrken 7. armé, til denne oppgaven. Hans eneste reserver utover dette var enkeltstående divisjoner. Det var motstand mot denne Dyle-Breda-planen innen den franske hæren, men Gamelin hadde sterk støtte fra den britiske regjeringen, ettersom et tysk-okkupert Nederland ville ha blitt en sterk base for tyske flyangrep mot Storbritannia. Styrker og utplassering. Utplassering av allierte og tyske styrker og planer for fremrykking under de innledende fasene av kampene i Benelux-landene og Frankrike Tyske styrker. Tyskland utplasserte rundt tre millioner soldater for felttoget. Grunnet Versailles-traktatens bestemmelser innførte ikke Tyskland verneplikt før i 1935, det var derfor kun 79 infanteridivisjoner av totalt 158 som hadde fullført sin trening. Ytterligere 14 divisjoner av reservestyrkene ble allikevel satt inn i felttoget, de fleste av dem i armégruppe C og mot Nederland. I tillegg til de 93 frontlinjedivisjonene (ti pansrede og seks motoriserte) var det også 39 reservedivisjoner i vest; om lag en tredjedel av dem ble holdt utenfor felttoget. Rundt en fjerdedel av styrkene besto av veteraner fra første verdenskrig og var over 40 år gamle. De tyske styrkene i vest disponerte 2 439 stridsvogner og rundt 230 selvdrevne kanoner. Av vanlig feltartilleri hadde de 7 500 med ammunisjon for seks ukers kamp. Luftwaffe delte sine styrker i to. Til armégruppe B ble det avsatt 1 815 kampfly, 487 transportfly og 50 glidefly, mens armégruppe A og C fikk tildelt 3 286 kampfly. Allierte styrker. Grunnet lav fødselsrate hadde Frankrike mangel på mobiliserbare menn sett i forhold til total befolkning – og Frankrikes totale befolkning var igjen om lag halvparten av Tysklands. For å kompensere hadde Frankrike mobilisert en tredjedel av den mannlige befolkningen mellom 20 og 45. Det gjorde at Frankrike hadde en total forsvarsstyrke på over 6 millioner mot Tysklands 5,4 millioner. Bare 2,2 millioner av disse tjenestegjorde i nord. Med de britiske, nederlandske og belgiske styrkene var det totalt 3,3 millioner allierte soldater i nord. Den 10. mai 1940 var det 93 franske, 22 belgiske, 10 britiske og 9 nederlandske divisjoner i Nord-Frankrike, totalt 134 divisjoner. Av disse var seks panserdivisjoner og 24 motoriserte divisjoner. Ytterligere 22 divisjoner ble trent eller samlet under selve felttoget, blant dem to polske divisjoner og én tsjekkoslovakisk. I tillegg til fullstendige divisjoner hadde de allierte mange uavhengige mindre infanterienheter. Nederlenderne hadde tilsvarende åtte divisjoner i brigader og bataljoner, franskmennene hadde 29 festningsregimenter. De best trente allierte enhetene var de britiske divisjonene. De var fullt motoriserte og hadde en stor andel profesjonelle soldater, mens de nederlandske styrkene hadde lavest standard med dårlig materiell. De allierte disponerte 3 100 moderne stridsvogner, ytterligere 1 200 var avgitt til nye enheter eller var tatt frem fra reserven, 1 500 FT-17 utdaterte stridsvogner ble og satt inn, totalt hadde de allierte om lag 5 800 stridsvogner. De allierte hadde rundt 14 000 kanoner, både i stridsvogner og artilleri hadde de flere enheter enn tyskerne. I flystyrker var de allierte dårligere stilt. Den franske Armée de l'air hadde 1 562 kampfly mens RAF hadde 680 kampfly og 392 bombefly. De fleste allierte flyene var av eldre typer, kun den britiske Hawker Hurricane og den franske Dewoitine D.520 kunne måle seg med det tyske jagerflyet Messerschmitt Bf 109. De franske hærstyrkene i Nord-Frankrike var delt opp i tre armégrupper. 1. armégruppe hadde 35 franske divisjoner, med de totalt 40 allierte divisjonene var de allierte styrkene i området på nivå med de tyske armégruppene A og B. Fronten i nord. Hitler hadde etablert seg i førerhovedkvarteret Felsennest da Tyskland iverksatte «Fall Gelb» kvelden og natten til 10. mai 1940. Sent om kvelden 9. mai invaderte tyske styrker Luxembourg. I løpet av natten startet armégruppe B sin avledende offensiv mot Nederland og Belgia. Fallskjermtropper under general Kurt Student landet ved Haag og på taket av fortet Eben-Emael for å sikre broer for armégruppens avansement. Den franske overkommandoen reagerte raskt og beordret 1. armégruppe nordover i samsvar med Dyleplanen. Med dette ble de beste allierte styrkene satt inn, og selve forflytningen reduserte stridsevnen og mobiliteten grunnet forbruk av drivstoff. Samme kveld passerte den franske 7. armé grensen til Nederland og møtte nederlandske styrker i retrett. De franske og britiske luftstyrkene var mindre effektive enn ledelsen hadde forventet og Luftwaffe fikk raskt luftherredømme, det fratok de allierte informasjon fra flyrekognosering og forstyrret allierte styrkers samvirke. Nederland. Det nederlandske flyvåpenet hadde 144 kampfly, halvparten ble ødelagt invasjonsdagen, blant annet ved massiv tysk bombing av flyplasser, det tyske Luftwaffe sikret seg raskt luftherredømme. Den tyske 18. armé erobret de strategiske broene i og rundt Rotterdam, med det hadde de omgått den nye hollandske vannlinjen og trengt inn i «festning Holland» – et område mellom Haarlem i nord, Utrecht i øst og Rotterdam i sør. En operasjon organisert av Luftwaffe for å ta den nederlandske hovedstaden Haag mislyktes imidlertid fullstendig. To flyplasser ved byen ble inntatt under store tap av soldater og transportfly, men ble gjenerobret samme dag av to nederlandske infanteridivisjoner tilhørende reserven. Den franske 7. armé mislyktes i å stoppe tyske panserstyrker fra 9. panserdivisjon som nådde Rotterdam 13. mai. Samme dag trakk nederlandske styrker seg tilbake fra «Grebbelinjen» til «den nye hollandske vannlinjen», da et motangrep for å stoppe et tysk gjennombrudd mislyktes. Dagen etter, 14. mai, ble Rotterdam bombet av tyske fly i det som mange anså som et rent terrorangrep mot sivilbefolkningen. 814 sivile ble drept og 80 000 ble hjemløse, og Tyskland truet med å bombe andre nederlandske byer om landet ikke oppga motstanden. Selv om den nederlandske hæren i største delen var intakt, ble landets strategiske situasjon ansett som håpløs og det valgte å kapitulere, kapitulasjonsavtalen ble undertegnet den 15. mai. De nederlandske styrkene i Zeeland og i koloniene fortsatte imidlertid å kjempe, mens dronning Wilhelmina flyktet til Storbritannia og etablerte en eksilregjering der. Belgia. Overlatte franske Char B1 bis i Belgia, mai 1940 undersøkes av tyske soldater Luftwaffe fikk raskt luftherredømme over Belgia. Etter å ha gjennomført omfattende fotorekognoseringstokt, ødela de 83 av 179 belgiske krigsfly i løpet av det første døgnet av kampene. Belgiske luftstyrker bidro lite til kampene og de tyske styrkene hadde luftherredømme. Avledningsmanøveren til den tyske armégruppe B var avhengig av at de sterke belgiske forsvarslinjene langs Albertkanalen og fortet Eben-Emael ble inntatt. De tyske styrkene brukte ukonvensjonelle midler for å ta fortet, tidlig om morgenen 10. mai landet spesialstyrker oppå selve fortet og uskadeliggjorde kanontårnene med hulladninger. Tyske fallskjermsoldater inntok så broene over kanalen. Sjokkert over at landets sterkeste forsvarsverk så raskt ble inntatt, trakk den belgiske hæren seg tilbake til Dylelinjen fem dager tidligere enn planlagt. Det britiske ekspedisjonskorpset og og den franske 1. armé var imidlertid ikke i sine planlagte stillinger. Da XVI panserkorps under general Erich Hoepner (bestående av 3. og 4. panserdivisjon) rykket frem over broene og mot Gemblouxgapet, syntes det for den franske overkommandoen å bekrefte at tyskerne konsentrerte angrepet der (deres "Schwerpunkt"). De to franske panserdivisjonene (2. DLM og 3. DLM) ble beordret frem for å møte det tyske fremstøtet og å dekke 1. armé. De påfølgende "slaget ved Hannut", som utfoldet seg 12.-13. mai, var med 1 500 stridsvogner det til da største panserslaget. Den franske siden mistet om lag 100 stridsvogner, mens tyskerne mistet 160. På slagets andre dag klarte imidlertid den tyske styrken å trenge gjennom den franske skjermen av stridsvogner, som følgelig trakk seg tilbake den 14. mai etter å ha vunnet tid så den franske 1. armé kunne sikre sine stillinger. Den 15. mai forsøkte general Hoepner, mot ordre, å trenge gjennom den franske linjen. Det var den eneste gangen under felttoget at tyske panserstyrker forsøkte et frontalangrep mot en sterkt befestet posisjon. Angrepet ble slått tilbake av 1. marokkanske infanteridivisjon, og kostet de tyske styrkene 120 ødelagte stridsvogner. Denne defensive suksessen var imidlertid allerede irrelevant på grunn av utviklingen lenger sør. Sentrum av fronten. Situasjonen ved fronten den 16. mai og fremrykking siden den 10. mai I sentrum av frontlinjen var planen at den tyske armégruppe A skulle oppholdes av belgisk motorisert infanteri og franske lette divisjoner fra kavaleriet ("Divisions Légères de Cavalerie"), som skulle avansere inn i Ardennene. Disse styrkene hadde imidlertid ikke tilstrekkelig med våpen mot stridsvogner og kunne ikke forsvare seg mot det uventede store antall tyske stridsvogner, og de trakk seg derfor raskt tilbake på den andre siden av elven Maas. Det tyske angrepet var på sin side hemmet av det store antall tropper som forsøkte å trenge gjennom et område med dårlig utbygde veier. Den tyske tidsplanen for angrepet viste seg å være vel optimistisk, og milelange køer som vedvarte i nesten to uker strakte seg helt tilbake til over Rhinen. Dette gjorde armégruppe A svært sårbar for franske luftangrep, uten at så skjedde. Selv om general Gamelin var klar over situasjonen var den franske taktiske bombeflystyrken altfor svak til å kunne utfordre Luftwaffes luftoverlegenhet så nær dets hjemmebaser i Tyskland. Den 11. mai beordret imidlertid Gamelin en rekke divisjoner i reserve å forsterke sektoren ved Maas. På grunn av trusselen fra Luftwaffe ble troppeforflytningene gjort om natten, franskmennene anså ikke det som problematisk da den tyske siden ville ha samme begrensninger. Den tyske fremrykkingen nådde linjen ved Maas sent på ettermiddagen den 12. mai. For å lette krysningen av elven for de tre arméene i armégruppe A, skulle det etableres tre brohoder; ved sedan i sør, ved Monthermé 20 kilometer nordvest og ved Dinant, ytterligere 50 kilometer nordover. Sedan. Ved Sedan besto Maaslinjen av sterke forsvarsverk i seks kilometers dybde, konstruert etter de moderne prinsippene for soneforsvar. Forsvarsverkene var etablert på høyder som dekket Maasdalen og forsterket av 103 bunkere, bemannet av 147. festnings infanteriregiment (147 RIF). Forsvaret i dybden ble holdt av 55. infanteridivisjon (55e DI), en reservedivisjon av grad B. Forsterkninger var underveis, den 13. mai ankom 71. infanteridivisjon (71e DI) og ble satt inn øst for Sedan. Det tillot 55e DI å forkorte sitt frontavsnitt med en tredjedel og øke forsvaret i dybden til over 10 kilometer. Denne dagen hadde også franskmennene overlegenhet i artilleri i forhold til de tyske angriperne. Den franske overkommandoen forventet intet tysk angrep før de hadde etablert styrkeoverlegenhet, noe de med hensyn til transportproblemene anså ikke ville skje før 20. mai. Det var derfor en total overraskelse for de franske forsvarerne at tyskerne forsøkte å krysse elven på den fjerde dagen av invasjonen. Den 13. mai gjennomførte den tyske XIX armékorps tre krysninger av elven Maas nær Sedan, av 1, 2, og 10. panserdivisjon, forsterket av infanteriregimentet Großdeutschland. I stedet for å metodisk samle artilleri for et gjennombrudd, konsentrerte Luftwaffe sine taktiske bombefly så de slo et hull i en mindre del av den franske forsvarslinjen. Sjefen for Luftwaffe, Hermann Göring, hadde forsikret general Guderian at de tyske bakkestyrkene ville få ekstraordinær flystøtte gjennom dagens angrep. Luftwaffes Luftflotte 3, med støtte av Luftflotte 2 gjennomførte det kraftigste luftbombardement verden til da hadde sett og det mest intense fra Luftwaffe under hele krigen. Luftwaffe satte inn to Stukageschwader (tilsvarer RAF Group, om lag 100-120 fly) i angrepet, de fløy totalt 300 oppdrag mot franske stillinger. Med ytterlige ni Kampfgeschwader (mellomtunge bombefly) fløy Luftwaffe totalt 3 940 oppdrag. I begynnelsen av angrepet holdt 147 RIF sine posisjoner, regimentets bunkere var lite berørt av tysk bombing og de slo tilbake forsøkene fra den tyske 2. og 10. panserdivisjon på å krysse elven. I et område hvor elven gjorde en sving var det hull i linjen med bunkere, og sent på ettermiddagen klarte enheter fra Großdeutschland å krysse elven og trenge gjennom der. Det var for å møte nettopp slike infiltrasjoner at det dype franske soneforsvaret hadde blitt etablert, men grunnet bombingen var moralen i 55e DI svekket og stillinger forlatt. Det franske artilleriet hadde også flyktet, og det skapte en stemning blant de gjenværende enhetene av divisjonen at de var isolert og forlatt, sent på kvelden flyktet også de gjenværende enhetene. Med et tap på noen hundre soldater hadde det tyske infanteriet innen midnatt avansert inntil 8 kilometer inn i den franske forsvarssonen. Hoveddelen av det tyske infanteriet hadde ennå ikke krysset elven, så knappe seks tropper hadde æren for mye av suksessen, de fleste av dem ingeniørstyrker. Forvirringen som hadde begynt ved Sedan spredte seg langs de franske linjene med udisiplinerte og flyktende soldater. Under natten til 14. mai ble 295. regiment, tilhørende 55e DI, rammet av panikk. Regimentet holdt den siste forsvarstillingen ved broen Bulson, om lag 10 kilometer fra Maas, og flyktet etter rykter om tyske stridsvogner bak regimentets stilling. Flukten skapte et hull i det franske forsvaret, selv før en eneste tysk stridsvogn hadde krysset elven. Denne «panikken ved Bulson» inkluderte divisjonens artilleri, så de tyske styrkenes overfartsområde ikke lengre kunne beskytes av fransk artilleri. Om morgenen den 14. mai angrep to franske stridsvognbataljoner (4. og 7. BCC) og et reserveregiment fra 55e DI det tyske brohodet. Angrepet ble slått tilbake ved Bulson av tyske stridsvognstyrker som hadde passert elven Maas på den første tyske pontongbroen. General Gaston Billotte, sjef for 1. franske armégruppe som var stasjonert ved Sedan, ivret for at broene over Maas skulle ødelegges av flyangrep, og tilgjengelige allierte bombefly ble satt inn for å slå ut de tre broene. Støttet av franske og egne jagerfly angrep RAF broene med Fairey Battle og Bristol Blenheim bombefly, men på tross av store britiske tap ble ikke broene ødelagt. Kommandanten for XIX armékorps, general Guderian, hadde allerede 12. mai antydet at han ønsket å utvide brohodet til en dybde av minst 20 kilometer. Hans overordnede, general Ewald von Kleist, beordret ham imidlertid til å begrense det til maksimum 8 kilometer og så konsolidere stillingen. Den 14. mai bekreftet Rundstedt denne ordren, som i praksis medførte at stridsvognene skulle etablere seg i forsvarsposisjon. Guderian ignorerte imidlertid umiddelbart ordren og utvidet det området han kontrollerte mot vest og sør. I den opprinnelige planen Guderian hadde lagt frem for Manstein, skulle avledende angrep foretas i sørøst, bak Magniotlinjen, for å forvirre den franske overkommandoen, men dette elementet ble fjernet av Halder. Guderian valgte imidlertid på eget initiativ å sende 10. panserdivisjon sørover for å gjennomføre et slikt skinnangrep, for fremrykkingen valgte man platået over Stonne. I det samme området hadde imidlertid general Charles Huntziger, sjef for den franske 2. armé, valgt å gjennomføre et motangrep for å ødelegge brohodene. Dette resulterte i et slag om landsbyen Stonne som varte fra 15. til 18. mai. Huntzinger anså slaget som en defensiv suksess og begrenset sine styrker til å sikre arméens flanke, mens Guderian trakk ut 10. panserdivisjon, da han hadde bedre anvendelse for den andre steder. Den 14. mai endret Guderian angrepsretning mot vest for 1. og 2. panserdivisjon. De franske styrkene hadde fremdeles en mulighet for et motangrep, men den forsvant da et planlagt angrep fra 3 DCR ble utsatt fordi divisjonen ikke var klar. Den 15. mai ble forsterkninger fra den nylig opprettede franske 6. armé splittet i harde kamper ved sine samlingsområder vest av Sedan. Det tyske angrepet skar 40 kilometer inn i den franske 9. armés sørlige flanke og tvang den 102. festningsdivisjonen å evakuere stillingene som hadde blokkert tyske panserstyrker fra XVI armékorps ved Monthermé. Mens den franske 2. arméen hadde blitt maltraktert og hadde sterkt redusert kampkraft, begynte den franske 9. armé å oppløses fullstendig. Den 9. armés styrker hadde ikke fått tid til å etablere sine styrker under fremrykkingen inn i Belgia, hadde blitt drevet tilbake av det kraftige presset fra tysk infanteri, hvilket ga general Rommel en åpning for å trenge gjennom med sin 7. panserdivisjon. En fransk panserdivisjon (1. DCR) ble sendt for å blokkere det tyske fremstøtet, men den raske tyske fremrykkingen overrumplet den franske panserdivisjonen under brennstofffylling den 15. mai og splittet den, på tross av noen tap fra de kraftige franske stridsvognene. Blitzkrieg. Slaget om Frankrike blir ofte nevnt som det første tilfellet av blitzkrieg. Blitzkrieg kan defineres som en taktikk hvor en overvelder fienden ved strategisk omringing utført av panserstyrker, understøttet av overlegne luftstyrker som så får fiendens forsvar til å kollapse. Manstein hadde utvilsomt sett for seg en strategisk omringing, men de over 30 infanteridivisjonene som fulgte panserstyrkene var ikke tenkt kun for å konsolidere vunnet terreng, snarere tvert imot. Slik den tyske overkommandoen så det, hadde panserstyrkene gjennomført en omringing. Deres motoriserte infanteri hadde sikret krysningspunktene ved de store elvene og stridsvognsregimentene hadde erobret fremskutte posisjoner. Tanken var nå at panserstyrkene skulle konsolidere stillingen og la infanteridivisjonene posisjonere seg for det "virkelige" slaget. Det kunne bli en klassisk knipetangsmanøver om fienden holdt seg i nord, eller de to styrkene kunne støte sammen under et alliert forsøk på å trenge sørover. I begge tilfelle ville det store antall tyske divisjoner, både pansrede og infanteridivisjoner, samarbeide for å utslette fienden, i samsvar med etablerte doktriner. Det var ikke tenkt at panserstyrkene i seg selv skulle få fiendens forsvar til å kollapse. Den 16. mai fortsatte imidlertid både general Guderian og Rommel fremstøtet vestover, de avanserte så raskt de kunne, et klart brudd på ordren om å stoppe og konsolidere stillingen. Guderian nådde Marle, 80 kilometer vest for Sedan, mens Rommel krysset elven Samber ved Le Cateau, 100 kilometer fra hans brohode over Maas ved Dinant. En rasende Kleist fløy til Guderians kommandopost den 17. mai og etter en opphetet diskusjon ble han fristilt fra sine plikter. Rundstedt nektet imidlertid å godkjenne Kleists fristilling av Guderian. I ettertid har det vist seg vanskelig å forklare de to generalenes handling. Rommel ble tvunget til å begå selvmord i 1944, mens Guderian etter krigen hevdet å ha handlet på eget initiativ og således oppfunnet Blitzkrieg der og da. Noen historikere har sett det som en løs påstand, og slik sett bort fra uenighet innen datidens tyske operasjonsdoktriner. Det har óg blitt pekt på at Guderian var aktiv som talsmann for bruk av panserstyrker allerede før krigen. Guderians skriftlige arbeid før krigen avviser imidlertid strategisk omringing av panserstyrker alene som tilstrekkelig for å fremtvinge et sammenbrudd hos forsvarerne. Det var heller ingen klar henvisning til et slikt konsept i de tyske krigsplanene. Alliert reaksjon. Tysk fremrykking fra 16. til 21. mai 1940 De tyske panserstyrkene reduserte fremrykkingstakten og var i en utsatt posisjon. De var tynt fordelt, hadde lite brennstoff, besetningene var slitne og mange stridsvogner hadde brutt sammen, spesielt truende var gapet mellom panserstyrkene og infanteriet. Et besluttsomt angrep fra en større panserstyrke kunne ha avskåret dem fra resten av styrken og utslettet dem. Den franske overkommandoen var imidlertid lamslått av den kraftige offensiven og var preget av defaitisme. Den 15. mai om morgenen ringte den franske statsministeren Paul Reynaud til den britiske statsministeren Winston Churchill og utbrøt at: «Vi har blitt slått. Vi er slått, vi har tapt slaget.» I et forsøk på å trøste Reynaud minnet Churchill om de ganger tyske styrker hadde brutt gjennom under første verdenskrig, bare for å bli stoppet på et senere tidspunkt. Reynaud var imidlertid utrøstelig. Dagen etter, den 16. mai fløy Churchill til Paris. Han forsto med en gang alvoret i situasjonen da han så at den franske regjering var i ferd med å brenne sine arkiver og klargjøre for en evakuering av hovedstaden. I et dystert møte med den franske regjeringen spurte Churchill: «Hvor er den strategiske reserven?», med henvisning til styrken som reddet Paris under første verdenskrig. «Det er ingen», svarte general Gamelin. Senere beskrev Churchill dette som det mest sjokkerende øyeblikk i hans liv. Churchill spurte general Gamelin når og hvor han ville gjennomføre et angrep mot flankene av den tyske fremrykkingen, hvorpå Gamelin svarte: «underlegenhet i antall, underlegenhet i utstyr, underlegenhet i metode». Gamelin hadde rett, de fleste divisjonene i reserve var allerede blitt satt inn. Den eneste franske panserdivisjonen som fremdeles var tilgjengelig, 2. DCR, angrep tyske styrker samme dag. De franske pansrede infanteridivisjoner – "Divisions Cuirassées de Réserve" – var imidlertid svært spesialiserte offensive enheter, beregnet på å angripe befestede posisjoner. De hadde stor motstandsdyktighet i forsvar, men kunne vanskelig følge de svært mobile tyske styrker ved sammenstøt hvor de ikke selv hadde fordel av befestede stillinger. De hadde ikke motorisert infanteri og stridsvognen Char B1 bis hadde dårlig taktisk mobilitet, og måtte etterfylle brennstoff hyppig. Enheter fra 2. DCR kjempet modig, men uten å få noen strategisk effekt. Somua S-35 fransk stridsvogn, samme type ble brukt under kampene i Frankrike i 1940, utstilt ved United States Army Ordnance Museum Noen av de beste enhetene i nord var uberørte av kamphandlingene. Om de var blitt holdt i reserve kunne de ha blitt brukt i en kritisk fase. Men på dette tidspunktet hadde de mistet mye kampkraft ved forflytting nordover; hastig forflytting sørover ville bidra til ytterligere svekkelse. Den sterkeste allierte divisjonen, 1. DLM (Division Légère Mécanique, lett i betydning mobil), var stasjonert nær Dunkerque den 10. mai og forflyttet sine fremre enheter 220 kilometer nordøst inn i Nederland på 32 timer. Enheten oppdaget så at den nederlandske hæren hadde trukket seg tilbake nordover og trakk seg så tilbake sørvestover. Når divisjonen møtte tyske styrker var kun tre av dens Somua S-35 stridsvogner operative. En dristig retrett mot sør kunne muligens ha reddet det meste av de allierte panserstyrkene, inkludert BEF, men det ville bety at 30 infanteridivisjoner ble overlatt sin skjebne. Alene tapet av Belgia ville være et stort politisk tap, og de allierte var fremdeles usikre på de tyske styrkenes hensikter. De truet fra fire retninger; fra nord hvor de direkte angrep den allierte hovedstyrken, i vest hvor de kunne avskjære den, i sør for å okkupere Paris og i øst hvor de kunne omgå Maginotlinjen. Den franske overkommandoen bestemte seg for å opprette en ny reserve, sammen med en reorganisert 7. armé under general Touchon. Planen var å bruke alle enheter de kunne trekkes ut fra Maginotlinjen, for å blokkere tyskernes fremstøt mot Paris. Oberst Charles de Gaulle, som kommanderte 4. armerte divisjon, forsøkte et angrep mot de tyske styrkene fra sør. Hans styrker hadde en viss fremgang, og angrepet ga han både et godt renommé og en forfremmelse til brigader. De Gaulles angrep den 17. og 19. mai endret imidlertid ikke helhetsbildet. Mot kanalen. De fremskutte tyske panserstyrkene brukte 17. og 18. mai for å komme seg etter den raske fremrykkingen, stridsvogner ble reparert og etterfylt mens soldatene fikk mat og hvile. De allierte styrkene gjorde lite for å forstyrre dem eller forsøke å unnslippe en avskjæring fra hovedstyrken. Den 18. mai fikk Rommel franskmennene til å oppgi Cambrai, kun ved å simulere et stridsvognsangrep. De allierte virket ute av stand til å hanskes med den raske utviklingen. Den 19. mai konfererte sjefen for den britiske generalstaben, general Ironside, med general Gort, sjef for BEF, i hans hovedkvarter i Lens. General Gort rapporterte at han ikke hadde fått noen ordre fra den franske nordlige armégruppe på åtte dager. Ironside konfronterte general Billotte, sjef for den nordlige armégruppe med dette og fant ham ute av stand til å ta besluttsom kommando over styrkene. General Ironside hadde opprinnelig oppfordret Gort til å redde BEF ved å angripe sørvestover mot Amiens. Gort repliserte at syv av hans ni divisjoner allerede var i kamp med tyske styrker ved elven Schelde, så han hadde bare to divisjoner tilgjengelig for en offensiv. Ironside returnerte til Storbritannia sterkt bekymret for BEFs skjebne og beordret raskt anti-invasjonstiltak. Samme dag (19. mai) vokste den tyske overkommandoens følelse av å ha et avgjørende overtak. Den fant ut at det ikke var noen avgjørende trussel mot de angripende tyske styrkene fra sør, general Halder lekte faktisk med idéen om å angripe Paris direkte for å tvinge Frankrike til å kapitulere med ett slag. De allierte styrkene i nord trakk seg tilbake til bak elven Schelde, mens deres høyre flanker (sørlige) ga etter for den tyske 3. og 4. panserdivisjon. Det ville vært tåpelig å avvente videre angrep og slik tillate de allierte å reorganisere seg eller trekke seg tilbake. Tiden var inne for å øke presset, ved å avskjære dem fra hovedstyrken i sør. Neste dag gjenopptok de tyske panserstyrkene sin offensiv, trengte gjennom stillingen til de svake britiske 18. og 23. territorielle divisjoner og inntok Amiens. Derved sikret de den vestligste broen over elven Somme ved Abbeville og avskar de allierte styrkene i nord. Fliegerkorps VIII under Wolfram Freiherr von Richthofen satte inn sine stupbombere for å støtte «kappløpet mot kanalen». Ved hjelp av et meget effektivt kommunikasjonssystem utførte stupbomberne raskt oppdrag de fikk fra de fremtrengende panserstyrkene. Stupbomberne viste seg spesielt effektive til å bryte opp angrep langs de tyske styrkenes flanker, slå ut befestede stillinger og forstyrre forsyningstjenesten. Luftwaffe dro også nytte av glimrende bakke-til-luft kommunikasjon under offensiven, Liasonoffiserer utstyrt med radio kunne beordre angrep fra stupbombere i front av angrepsaksen. I noen tilfelle ble angrepene utført bare 10-20 minutter etter forespørselen ble gitt. Om kvelden den 20. mai nådde en rekognoseringsenhet fra 2. panserdivisjon Noyelles, hvor de kunne se elven Somme flyte ut i den engelske kanal. Weygandplanen. Situasjonen i det nordlige Frankrike 4. juni og offensiven siden 21. mai, den brede brå linjen mot den engelske kanal er den tyske offensiven Den 20. mai ble den franske forsvarssjefen Maurice Gamelin avsatt og general Maxime Weygand overtok hans stilling. For å stå mot det tyske angrepet utarbeidet han den såkalte Weygandplanen, ved kombinerte angrep fra nord og sør skulle de tyske panserstyrkene som hadde trengt frem til den engelske kanal avskjæres. På kartet så det ut som en overkommelig oppgave, korridoren hvor de to panserdivisjonene hadde trengt frem var om lag 40 kilometer bred. På papiret hadde Weygand tilstrekkelige styrker til å lykkes med et slikt angrep. I nord var det tre franske DLM-divisjoner og det britiske BEF, mens sør for den tyske korridoren var de Gaulles 4. DCR. Disse enhetene hadde en styrke på totalt 1 200 stridsvogner og de tyske panserstyrkene var i en svært sårbar situasjon. Etter den raske fremrykkingen var de tyske stridsvognene utsatt for tekniske problemer. Tilstanden til de allierte divisjonene var imidlertid enda dårligere, både i sør og nord kunne de i realiteten kun stille et mindre antall stridsvogner. Weygand fløy til Ieper den 21. mai for å forsøke å overtale de belgiske styrkene og BEF til å støtte planen. Samme dag forsøkte deler av BEF under generalmajor Harold Edward Franklyn å forsinke den tyske offensiven og muligens avskjære fronten på de tyske panserstyrkene. Slaget om Arras viste styrken til den sterkt pansrede britiske stridsvognen Matilda. De tyske 37 mm anti-stridsvogn kanonene hadde liten effekt mot Matilda og den begrensede offensiven overkjørte to tyske regimenter. Panikken som fulgte (Rommel rapporterte at han hadde blitt angrepet av hundrevis av stridsvogner) forsinket den tyske offensiven. Tyskerne måtte benytte 88 mm antiluftskyts og 105 mm feltkanoner for å stoppe det allierte motangrepet. Neste dag (21. mai) presset tyske forsterkninger de allierte tilbake til Vimy Ridge. Angrepet var ikke en del av en større plan for å ødelegge de tyske panserstyrkene, men den tyske hovedkommandoen ble skremt og fryktet en stund at de hadde blitt overfalt av hundrevis av allierte stridsvogner. Dagen etter gjenvant den imidlertid selvsikkerheten og beordret Guderians XIX panserkorps nordover for å trenge frem mot kanalbyene Boulogne og Calais, bak de allierte styrkene i nord. Den 22. mai forsøkte franske styrker å angripe sørover øst for Ieper, men det tyske infanteriet hadde nå innhentet panserstyrkene, og angrepet ble slått tilbake av den tyske 32. infanteridivisjon. Det første angrepet fra sør kunne ikke iverksettes før 24. mai, da 7. DIC med støtte av noen få stridsvogner mislyktes i å gjenerobre Amiens. Den 27. mai forsøkte den britiske 1. panserdivisjon å angripe tyske styrker ved Abbeville, men ble slått tilbake med store tap. Dagen etter forsøkte de Gaulle igjen med et nytt angrep, med samme resultat. Den allierte styrken nord i Frankrike var nå innringet og området ble stadig mindre. BEF ved Dunkerque. Om morgenen den 23. mai beordret general Gort retrett fra Arras. Han hadde ingen tiltro til Weygandplanen eller forslaget om ihvertfall å holde en lomme langs den belgiske kysten. Havnene som behøvdes for å støtte støttepunkt var allerede truet. Samme dag angrep 2. tyske panserdivisjon Boulogne. Den britiske garnisonen i byen overga seg den 25. mai, selv om 4 368 soldater ble evakuert. Den britiske avgjørelse om å trekke seg tilbake ble senere sterkt kritisert av franskmennene. Franske tropper evakueres ombord i et britisk skip ved Dunkerque Den 24. mai angrep 10. tyske panserdivisjon Calais. Britiske forsterkninger hadde i all hast blitt stasjonert der ett døgn før det tyske angrepet. Beleiringen av Calais varte i 4 dager. De britiske forsvarerne ble overveldet av de tyske styrkene og overga seg på ettermiddagen den 27. mai, mens de siste franske styrkene ble evakuert tidlig dagen etter. 1. panserdivisjon var klar for å angripe Dunkerque den 25. mai, men Hitler beordret den til å stoppe offensiven dagen før. Denne avgjørelsen er blant de mest kontroversielle og diskuterte under hele andre verdenskrig. Hermann Göring hadde overbevist Hitler om at Luftwaffe kunne forhindre en evakuering av den britiske styrken, og Rundsted hadde varslet at videre innsats av panserstyrkene ville føre til en mye lenger gjenoppbyggingsperiode. Angrep på byer var heller ikke en vanlig oppgave for panserstyrker under den tyske operasjonelle doktrinen. Omringet av de tyske styrkene startet de allierte Operasjon Dynamo og evakuerte soldater fra området ved Dunkerque, Pas-de-Calais og tilstøtende lommer på belgisk side. Fra 26. mai til 4. juni ble ialt 218 000 britiske og 120 000 franske soldater reddet, de fleste av de franske returnerte til Frankrike. Under slaget om Dunkerque utførte Luftwaffe ialt 1 882 tokt med bombefly og 1 997 tokt med jagerfly. Luftwaffe feilet i forsøket på å forhindre evakuering, men de allierte styrkene ble påført store tap. Totalt 89 allierte skip ble senket med en samlet tonnasje på 126 000 bruttotonn og Royal Navy tapte eller fikk store skader på 29 av 40 jagere som deltok under evakueringen. Allerede den 16. mai hadde situasjonen for de franske styrkene blitt desperat. Det tyske luftherredømmet gjorde motstand spesielt vanskelig og den franske ledelsen ba sin britiske allierte om mer jagerfly. Sjefen for RAF Fighter Command, Hugh Dowding frarådet sterkt overføring av ytterligere britiske jagerfly, hvis Frankrike kapitulerte var det behov for flyene til forsvaret av Storbritannia. Før den tyske offensiven startet var RAFs jagerflystyrke på 1 078 fly, den 5. juni var den redusert til 179 Hawker Hurricane og 201 Supermarine Spitfire i operativ stand. Juni: «Fall Rot». Utviklingen av den tyske offensiven i Frankrike i juni 1940 De beste og mest moderne franske arméene var blitt sendt norøstover og var gått tapt i den påfølgende tyske omringingen. General Weygand var stilt overfor oppgaven å forsvare en lang front, fra Sedan til den engelske kanal, med en sterkt redusert fransk hær og med manglende alliert støtte. For å bemanne frontlinjen på 600 kilometer trengtes 60 divisjoner. Weygand hadde totalt bare 64 franske og en gjenværende britisk divisjon, og store deler av denne styrken satt fast i Maginot-linjen. Samlet hadde Wehrmacht 104 divisjoner til disposisjon, i tillegg hadde de ubrukte reservestyrker. I motsetning til de tyske angriperne hadde han ikke noen betydelige reserver for å møte fiendtlige gjennombrudd eller avlaste troppene ved frontlinjen. Hvis frontlinjen ble presset ytterligere sørover ville den uvegerlig bli for lang til å kunne dekkes av franske styrker. I tillegg til den anstrengte situasjonen ved fronten kom at deler av den franske ledelsen hadde mistet motet, spesielt etter den britiske evakueringen fra Dunkerque. I tillegg til den allerede vanskelige situasjonen erklærte Italia krig mot Frankrike og Storbritannia den 10. juni. Italia var imidlertid ikke forberedt på krig og de italienske Bersaglieri hadde lite fremgang i de tolv dagene krigen varte, men okkuperte under ledelse av general Alfredo Guzzoni en liten del av Den franske rivieraen. Den 5. juni fortsatte de tyske styrkene offensiven mot Somme. Angrepet brøt gjennom de sparsomme reservene Weygang hadde til forsvar av Paris og den 10. juni flyktet den franske regjeringen til Bordeaux og erklærte Paris for åpen by. Churchill reiste til Frankrike og møtte det franske krigskabinettet den 11. juni i Briar, et tettsted ca. 100 km sør for Paris. Churchill ble bedt om å sette inn alle tilgjengelige britiske jagerfly i kampen. Med bare 25 operative skvadroner avviste Churchill overføring av ytterligere jagerfly. Britene anså på dette tidspunkt at det avgjørende slaget ville utkjempes i luftrommet over Storbritannia. Under møtet forsikret den franske admiral François Darlan at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Den 14. juni inntok Wehrmacht Paris, det var andre gang på under hundre år at tyske styrker erobret byen. Første gang var under den fransk-prøyssiske krig. Luftwaffe fikk et stadig sterkere overtak i luftkrigen, selv om det franske Armée de l'air forsøkte å slå tilbake. Mellom 5. og 9. juni fløy Armée de l'air 1815 tokt, av dem var 518 bombetokt. Antall tokt gikk imidlertid stadig ned fordi fly og flygertap ikke lot seg erstatte. RAF forsøkte å avlede Luftwaffe ved bombetokt mot Dunkerque, men tapene var store. Bare på den 21. juni ble 37 Bristol Blenheim skutt ned. Etter den 9. juni var det franske luftforsvaret i praksis slått ut. Luftwaffe hadde fritt fram og angrep troppekonsentrasjoner og forsyningslinjer. Evakuering av de gjenværende britiske ekspedisjonsstyrkene vest i Frankrike fant sted mellom 15. og 25. juni ved operasjon Ariel. 17. juni nådde de tyske styrkene den sveitsiske grensen, og hadde da innringet mer enn 500 000 franske soldater tilknyttet Maginotlinjen. Kampene fortsatte i dette området inntil general André Gaston Prételat, kommandant for den 2. franske armé, ble tvunget til å kapitulere den 22. juni. Etterspill. a>) mens grønt område formelt var fritt Den 22. juni 1940 undertegnet Frankrike en våpenhvileavtale med Tyskland, i den samme jernbanevognen ved landsbyen Rethondes i Compiègneskogen der Tyskland i 1918 overga seg etter første verdenskrig. Våpenhvilen trådte i kraft den 25. mai. Den franske statsministeren Paul Reynaud måtte trekke seg da han nektet å akseptere fransk kapitulasjon. Han ble etterfulgt av marskalk Philippe Pétain, som i en radiotale til folket den 17. juni hadde kunngjort at han ville arbeide for en våpenhvile. Ved våpenhvilen ble Frankrike delt i to; en tysk okkupasjonssone i nord og vest og en formelt uavhengig stat i sør, med hovedstad i kurbyen Vichy, etterhvert benevnt Vichy-regimet. I tillegg ble det franske Alsace-Lorraine lagt inn under Tyskland. Italienerne annekterte en liten del av alpene og Rivieraen omkring byen Nice. Både Nice og Alsace-Lorraine var områder der det var henholdsvis endel italiensktalende befolkning og overveiende tysktalende befolkning, og særlig det sistnevnte område hadde skiftet hender en rekke ganger under historiens løp. Tyskerne hadde også annektert et annet område etter felttoget, det belgiske tysktalende Eupen-Malmédy-området. En formell anneksjon av Luxembourg fant ikke sted, men området ble erklært som del av det tyske stamområde og forberedelser til en formell anneksjon ble satt i gang. Likesom i de franske og belgiske annekterte områdene ble luxembourgere tvangsinnkalt til tysk militærtjeneste. Den nye franske staten, ledet av Pétain, aksepterte sin posisjon som en slagen nasjon og forsøkte å tilpasse seg Tyskland ved passivt å godta ulike tyske betingelser. Charles de Gaulle var blitt utnevnt til undersekretær i forsvarsdepartementet av Reynaud, og nektet å godta kapitulasjonen. I en tale på engelsk radio 18. juni avviste han Vichy-regjeringens legitimitet og kunngjorde sitt initiativ for å danne frie franske styrker som skulle fortsette motstanden mot Tyskland. Flere franske kolonier valgte å støtte de Gaulle, og soldater fra koloniene dannet etterhvert hovedelen av soldatene i styrken. Grunnet formuleringer i våpenhvileavtalen begynte britene å tvile på admiral Darlans løfte til Churchill om at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Royal Navy gikk derfor til angrep på franske marinefartøy i Afrika og Europa, det mest kjente av disse angrep var angrepet på Mers-el-Kébir, hvor 1 297 franske sjøfolk ble drept og 350 skadet. På fransk side skapte de britiske angrepene motvilje og forbitrelse, mens den offensive britiske holdningen ble i USA sett som et klart tegn på at Storbritannia ville kjempe videre. Tyske tap. Om lag 27 000 tyske soldater ble drept og 111 000 ble såret, i tillegg var 18 384 savnet, det ga totale tyske tap på 156 000 soldater. Historiografi. Etter andre verdenskrig satte det franske parlamentet ned en komite for å undersøke årsaken til nederlaget, uten å avslutte arbeidet ble den lagt ned i 1951. Etter det var det begrenset interesse for felttoget fra fransk side, noe som overlot emnet til britiske og amerikanske historikere. Tre viktige verk ble publisert på 1960-tallet; Guy Chapmans "Why France Collapsed" (1968), Alistair Hornes "To Lose a Battle: France 1940" (1969) og William Shirers "The Collapse of the Third Republic: An Inquiry into the Fall of France in 1940" (1969). De to siste bøkene ble også oversatt til fransk og hadde en avgjørende påvirkning på hvordan felttoget ble oppfattet i opinionen. De stemte overens med tidligere franske bøker som Marc Blochs "Étrange Défaite" ("Merkelig nederlag", utgitt posthumt i 1946) og Jacques Benoist-Méchins "Soixante jours qui ébranlèrent l'occident" (1956) ("Seksti dager som sjokkerte vestmaktene") i beskrivelsen av Frankrike som et land i moralsk krise, med en svak ledelse og folket delt politisk. Streiker og budsjettbegrensninger hadde hindret de nødvendige forberedelser for krigen. Frankrike hadde vært i stadig tilbakegang, noe som medførte en defaitistisk og defensiv holdning i befolkningen, som igjen ble reflektert av en konservativ generalstab, ute av stand til å tilpasse seg til moderne taktikk. Denne situasjonen ble så satt opp mot den i Tyskland, hvor en antatt enighet om Blitzkrieg taktikk gjorde en tysk seier tilnærmet uunngåelig. Et nyere verk med samme tankegang er Eugen Weber med "The Hollow Years: France in the 1930s" (1994) ("De tomme årene: Frankrike på 1930-tallet"). I Frankrike har denne tilnærmingen til emnet alltid vært populær, som vist ved Jean Baptiste Duroselles "La Décadence" (1979). Utenfor Frankrike har det imidlertid vokst frem en revisjonistisk reaksjon til de franske bøkene som fokuserte på dekadense. De revisjonistiske historikerne vektla på den ene siden de dype demografiske og økonomiske problemene Frankrike hadde, som uansett ville gjøre det vanskelig for landet å måle seg med Tyskland. Revisjonistene har óg sett på de usikkerhetsfaktorer som har gjort valget av én strategi fremfor en annen en suksessfaktor. Der den strukturelle tilnærmingen til emnet har dominert har det ofte blitt fremstilt som at Frankrikes nederlag var gitt, premissene tatt i betraktning. Revisjonistene har derimot ansett en fransk defensiv suksess som fullt mulig. Et tidlig revisjonistisk verk var Adolphe Goutards "La Guerre des occasions perdues" (1956) ("De tapte muligheters krig"), som hevdet at krigen kunne vært vunnet med en korrekt strategi. På 1960-tallet så den «internasjonale skolen» av historikere rundt Pierre Renouvin lave fødselstall, tapene i første verdenskrig og lav industriell innovasjonstakt som de viktigste faktorene bak nederlaget. Samtidig advarte den kanadiske historikeren John Cairns i flere artikler mot tendensen til å lese nederlaget ut av foregående begivenheter. På 1970-tallet argumenterte Robert J. Young i sin "In Command of France: French Foreign Policy and Military Planning, 1933-1940" (1978) for at det franske lederskapet rasjonelt tilpasset seg en lang utmattelseskrig mot Tyskland. Den israelsk-amerikanske historikeren Jeffrey Gunsburg så i "Divided and Conquered: The French High Command and the Defeat of the West, 1940" (1979) på manglende alliert evne til å satse tilsvarende ressurser som Frankrike som det viktigste grunnlag for nederlaget. Den franske historikeren Robert Frankenstein viste i sin bok "Le prix du réarmement français, 1935–1939" (1982) at Frankrike gjorde en enorm innsats med gjenopprustning og passerte Tyskland både med hensyn til produksjon av fly og stridsvogner. I 1985 kom Robert Doughty med "The Seeds of Disaster: The Development of French Army Doctrine, 1919–1939", hvor han forsøker å erstatte bildet av en stagnert fransk militær doktrine med en vurdering hvor han ser rasjonell tilpasning til mannskapsmangel i form av svært metodisk taktikk, dette i motsetning til tysk «Auftragstaktik». Den tradisjonelt ansette motsetningen til tysk Blitzkriegstaktikk ble det stilt spørsmål ved med Karl-Heinz Friesers "Blitzkrieg-Legende" (1995), som hevdet at Blitzkrieg hverken var basis for tysk geostrategi eller den taktiske basis for den tyske angrepsplanen i mai 1940. Nevnes bør også den amerikanske historikeren Ernest May, som i sin "Strange Victory: Hitler’s Conquest of France" (2000) viser at ved strategispill er det vanskelig å få den allierte siden til å tape felttoget. May mener derfor at mye av årsaken til nederlaget lå i de allierte etterretningstjenesters manglende evne til å avdekke den tyske strategien. Braskereidfoss stasjon. Braskereidfoss stasjon er en jernbanestasjon på Solørbanen ved Braskereidfoss i Våler i Hedmark. Stasjonen ble åpnet da Solørbanen sto ferdig i 1910 og ligger rundt 183 meter over havet og 170,26 km fra Oslo sentralbanestasjon. Braskereidfoss stasjon ligger også 70 km fra Kongsvinger stasjon og 24,3 km fra Elverum stasjon. Passasjertrafikken på Solørbanen ble lagt ned på begynnelsen av 1990-tallet, men stasjonen ble gjenåpnet i 1995 og er i dag betjent av togekspeditør for å betjene tømmertrafikken på rundt fire tog i døgnet på hverdager fra skogbrukene i Østerdalen til foredlingsbedriftene i Sverige og Sarpsborg. .mr. .mr er Mauritanias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. En lokal kontakt kreves for å registrere et domenenavn under.mr. Registreringer gjøres direkte på andre nivå, men det finnes et.gov.mr subdomene på andre nivå hvor regjeringens nettsider finnes på tredje nivå. Eksterne lenker. M r Mikas bok. Mikas bok (tidl. Profeten Mika, hebraisk:) er en av profetbøkene i Det gamle testamente og i jødedommens Nebiim. Teksten er i følge seg selv skrevet av en «Mika fra Moresjet», og daterer seg til «den tid da Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda», noe som skulle tilsi 700-tallet f.Kr. Bibelforskere er stort sett enige om at boken har flere forfattere og stammer fra ulike tider, på tross av et godt komposisjonelt inntrykk. Det antas derfor at teksten er redigert sammen i ettereksilsk tid. Boken består stort sett av domsord og frelsesord mot Juda og Israel. Blant syndene israelittene kritiseres for er dyrking av gudebilder og hor. Samtidig kritiseres falske profeter og maktpersoner («Jakobs høvdinger» som «hater det gode og elsker det onde», og landeiere som «trår etter marker og røver dem» slik at folk blir hjemløse). Et viktig vers i Mikas bok er 5:1, der det profeteres at det skal komme en mann fra Betlehem «som skal være hersker over Israel». Et annet vers som ofte siteres er 6:8, som oppsummerer kjernen i profetbøkenes budskap: Man skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med Gud. Rolf Seljelid. Rolf Seljelid (født 1934) er professor emeritus i patologi ved Universitetet i Tromsø. Han er ut over sitt fag interessert i samfunnspørsmål, og skriver blant annet jevnlig kronikker i avisen Nordlys. Han har gitt ut en kortfattet lærebok i patologi: "Generell patologi for helsefagene". Carina Westberg. Carina Westberg (født 8. september i Oslo i 1972) er en norsk barnebokforfatter og frilansoversetter. Hun er utdannet cand.mag. fra Universitetet i Oslo. Westberg ble i 2011 tildelt Bastianprisen for oversatt skjønnlitteratur for barn og ungdom. Hun fikk prisen for oversettelsen av Sirene av Angie Sage, som er femte bind i serien om magikerlærlingen Septimus Heap. Westberg er bosatt i Oslo. Noen oversettelser. Westberg oversetter hovedsakelig fra engelsk, men også lettere bøker fra dansk og svensk. Listesaken. «Listesaken» var i 1977 den mest omtalte nyhetssak i Norge. Politiet gikk i august 1977 til razzia mot Ny Tids redaksjonslokaler i Oslo og beslagla lister med 600 navn over ansatte i de hemmelige tjenestene som SV-eren Ivar Johansen hadde samlet inn. Han benyttet kun åpne kilder som telefonkatalogen, Tjenestemannsbladet og Politibladet, og noterte bilnumrene til de ansatte. Saken startet med at Ny Tid hadde oppslag om at Norge hadde gitt finske nazister opptrening til spionasje mot Sovjetunionen. Kilden til denne artikkelen var major Svein Blindheim. I et intervju om «Blindheimsaken» med Arbeiderbladet uttalte Ivar Johansen at han hadde navnelister på alle i de hemmelige tjenestene i Norge. Før politiet rakk frem til redaksjonslokalene ble listene flyttet til Jan Otto Hauges campingvogn på Solvang kolonihage i Oslo. Ivar Johansen ble dømt til delvis betinget fengsel i ett år, hvorav han sonte 60 dager. Journalistene Ingolf Håkon Teigene og Jan Otto Hauge, samt informasjonssekretær i Club 7, Trond Jensen, fikk betingede dommer. Fylkesvei 213 (Buskerud). Fylkesvei 213 i Buskerud går mellom Svenkerud i Gol og Blingsmoen i Nes i Buskerud. Veien er 13,7 km lang. Traséer: Svenkerud – Nesbyen stasjon (9,4 km), Nesbyen stasjon – Blingsmoen (4,3 km), Nesbyen stasjon – Nesbyen (0,75 km). Eksterne lenker. 213 Portabel programvare. Portabel programvare (engelsk: "portable application") er applikasjonsprogramvare som, i motsetning til vanlig programvare, ikke behøver å bli installert på maskinen, og som kan kjøres under vanlige operativsystemer som Microsoft Windows og Linux. Programvaren kan legges på og kjøres fra de fleste typer lagringsenheter, men er mest brukt i forbindelse med flyttbare lagringsmedier som minnepinne, minnekort, ekstern harddisk mv. Carl Christian Wischmann. Carl Christian Wischmann (født 5. juli 1819 i Ålborg, død 8. mai 1894 i Kristiania) var en av Danmarks og Norges første portrettfotografer. Han hadde i mange år atelier i Stortingsgaten i Kristiania, der Serpentingården (nr. 4) ligger i dag. Av Wischmanns mer kjente portretter er tre som han tok av Ivar Aasen mellom 1871 og 1884. Eksterne lenker. Wischmann Sjøkreps. Sjøkreps ("Nephrops norvegicus") er en nær slektning av vanlig hummer men er betydelig mindre og slankere med lange smale klør. Til forskjell fra sin større slektning lever den på myk bunn av leire og sand i Skagerrak og Kattegat, vanligvis på 30-40 meters dyp. Den brukes ofte på krepsesmørbrød i stedet for ferskvannskreps, fremfor alt på vestkysten av Sverige. Sjøkreps har en mildere smak enn ferskvannskreps. "Scampi" er flertallsform av "scampo", det italienske navnet for sjøkreps. Scampi. Scampi er flertallsformen for "scampo", det italienske navnet for sjøkreps It: Scampo, scampi i flertall, Eng: Norway lobster, Norway prawns eller Dublin Bay Prawns No: Sjøkreps, Sv: Havskräftor, Da: Jomfruhummer, Ty: Kaisergranat, Fr: Langoustine. I Norge brukes imidlertid ordet scampi primært om tropiske kjempereker. Scampi (norske sjøkreps) er slanke, oransjefargete kreps i hummerfamilien. De kan bli opptil 25 cm lange, og er oransje i rå tilstand, i motsetning til reker, som blir rødlig ved koking eller steking. Sjøkreps er over hele verden kjent under det italienske Scampi, som et av verdens fineste skalldyr. Hvert år fiskes det ca 60 000 tonn, halvparten i engelsk farvann. Det fiskes lite scampi i norske farvann, men danskene tar relativt store fangster. Scampi tatt langs norskekysten og ved Island regnes som de beste. Scampi regnes også som det viktigste av kommersielt fangete skalldyr i Europa. Scampi ble artsbestemt av den svenske biologen "Carl von Linné" i 1758, og er gitt navnet Nephrops Norvegicus. I England er det lovbestemt at scampi er det engelske navnet for norsk sjøkreps (Nephrops Norvegicus). I Norge brukes scampi primært om tropiske kjempereker, først og fremst tigerreker og kongereker (bl.a vannamei.). I det italiensk-amerikanske kjøkkenet brukes scampi som en betegnelse på reker i seg selv, samt om en rett med reker, hvitløkssmør og tørr hvitvin servert med brød, pasta eller ris. .nz. .nz er New Zealands nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett, introdusert i 1987 av Domainz, datterselskapet til InternetNZ, som administrerer domenet nå. Det er over 244,608 registrerte.nz-domener. Sub-nivådomener. Som tilfellet er med engelsktalende land unntatt USA, er det sub-nivådomener som forteller om organisasjoner er statlige, kommersielle eller non-profit-organisasjoner. Ulikt andre engelsktalende land, New Zealand bruker 'govt' istedet for 'gov' for statlige departementer m.m., altså 'govt.nz'. Det er også flere sub-nivådomener unike for New Zealand, som 'iwi.nz' iwi for tradisjonelle Māori-stammer (som 'maori.nz') og 'geek.nz' for 'geeks'. Disse er i bruk, med deres offisielle beskrivelser. Tom Wyllie. Tom Wyllie (født 5. august 1872 i South Ayrshire i Skottland) var en fotballspiller. Hans posisjon på banen var spiss. Wyllie ble hentet til Liverpool av managerene John McKenna og W. E. Barclay i 1892, da klubben trengte spillere for klubbens første sesong i Lancashire League. Wyllie spilte alle kampene for Liverpool denne sesongen i Lancashire League, og scorte i halvparten av kampene. Han scorte i tillegg 5 mål på kun 3 kamper i FA-Cupen, og 1 mål på 4 kamper i "Lancashire Cup." Liverpool vant Lancashire League i klubbens første sesong, og rykket dermed opp til The Football League. Wyllie fikk kun en sesong for Anfield-klubben i det han signerte for Bury i 1893. Wyllie spilte også for amatørklubben Maybole, Rangers og Everton i sin tid som aktiv spiller. Silje Vige. Silje Vige (født 24. mai 1976) er en norsk artist fra Jørpeland. Hun vant Melodi Grand Prix i 1993 med sangen «Alle mine tankar», som var skrevet av hennes far, Bjørn Erik Vige, kjent fra Ryfylke Visegruppe. I den internasjonale finalen kom hun på femteplass. Hun kommer fra Jørpeland og bor fortsatt der. Hun jobber i Strand Kulturskole med sang og musikk. Heiti. Heiti er en type metafor eller poetisk omskriving av et ord til et annet i Eddakvadene. Kenningen er en utvidet form for heiti. Nyplatonisme. a> i en illustrasjon fra middelalderen Nyplatonisme var en filosofisk retning som oppsto i senantikken på 200-tallet; den forener elementer fra nypythagoreisme, Platons filosofi og orientalsk forløsningslære. Selve "begrepet" nyplatonisme ble først innført i nyere tid for å identifisere og skille ut den platonske tradisjonen som ble initiert av Plotin og i sin hedenske form vedvarte fram til 500-tallet. Nyplatonikerne oppfattet kosmos som et hierarkisk ordnet system av værenskategorier med grader av fullkommenhet, helt ned til materien, det ondes prinsipp. Gud kan bare erkjennes i ekstasen, som er den høyeste erkjennelsesform; dernest kommer intuisjonen, og i tredje rekke den vanlige logiske tenkning. Den laveste kunnskapsform er den sansene gir oss. Ytterpunktene kan betegnes som ren ånd ("Det ene") og ren materie. Gjennom Det enes utstråling av væren ble det generert lavere kategorier, identifisert med himmelsfærenes orden utenfra og innover, av stadig økende kompleksitet og avtakende åndelighet. Mennesket stod midt mellom ytterpunktene, som både et sanselig og et åndelig vesen. Nyplatonikerne var på den ene side arvtagere etter sentrale greske filosofer som Platon, Aristoteles og Pythagoras, men «deira asprasjonar gjekk også ut over det reint filosofiske. Dei dyrka også fram det mangfaldige religiøse landskapet som var i ferd med å bli lagt aude under kristendommen». Filosofene «byrja å anammme religiøse rite frå dei ulike mysterietradisjonane som akkompagnement til deira filosofiske virke». Syntesen av dette førte til læren om en spesiell frelsesvei kalt teurgi, «"det guddommelige arbeid"». De inkluderte også tanker og fortellinger fra orfismen og anså De kaldeiske orakler som en hellig tekst. Nyplatonismen disponerte med dette for tro på astrologi, magi og okkultisme. Ammonios Sakkas regnes som grunnleggeren av nyplatonismen. Den fremste representanten er Plotin (204–270), og hans verk "Enneadene" er bevart. Etter Plotin fulgte Porfyrios (232–305), Jamblikos (245–325), Proklos (412–485) og Damaskios (ca 465–540). Retningen har spilt en stor rolle i filosofiens og teologiens historie, blant annet for kirkefedre som Origenes, Augustin og Bonaventura; også Thomas Aquinas er delvis preget av nyplatonismen. På 1500-tallet utfoldet renessansens tenkning seg i kraftfeltet mellom nyplatonismen, aristotelismen og kristendommen; blant renessansens nyplatonikere kan nevnes Nikolaus av Cusa og Marsilio Ficino. Faen Heller. Faen Heller er en ideell organisasjon startet i Trondheim av May Lise Hoel som jobber for å sette søkelyset på problematikken rundt incest og seksuelle overgrep mot barn. Faen Heller driver informasjonsarbeid om incest og seksuelle overgrep gjennom egen nettside i tillegg til faglige seminarer og støttekonserter som i hovedsak arrangeres i Trondheim. Faen Heller drives gjennom frivillighet og består i stor grad av nåværende og tidligere brukere av Senter mot incest i Sør-Trøndelag. Bak Faen Heller står i dag Stiftelsen mot seksuelle overgrep og incest, grunnlagt 8. oktober 2003 i forbindelse med organisasjonens første arrangement, «En dag mot incest» som var et faglig seminar med påfølgende støttekonsert. .lu. .lu er Luxembourgs nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. .lu domenene administreres av Restena. Registrering. En lokal kontakt må utpekes for å registrere et domene under.lu. I mange år måtte søknaden om registrering gjøres via brevpost eller faks, men 18. september 2006 innførte registreringsenheten domenenavnregistrar modellen. Eksterne lenker. L u May Lise Hoel. May Lise Solem Hoel (født 25. september 1960) fra Trondheim er en norsk kunstner. Hun er først og fremst kjent for sine fargesterke malerier, men jobber også med foto, collage, silketrykk og grafikk. Hun er autodidakt, men har bakgrunn som grafisk designer gjennom 20 år før hun begynte å male. May Lise Hoel ble en av rundevinnerne i Saatchi Gallery, Londons Showdown 2009 hvor hun også ble utstilt. Hun har også vunnet en runde i 2010 med bildet «The First Cut Is The Deepest». May Lise Hoel er også grunnlegger og driver av det alternative visningsrommet for kunst, Trondheim Prosjektrom som ligger på gamle Persaunet Leir utenfor Trondheim sentrum. Høsten 2011 lanserte boligprodusenten Nordbohus en boligkatalog med Hoels kunst som et sentralt element. Utstillinger. Hun har medvirket på en del kollektivutstillinger og hatt separatutstillinger i Trondheim, Oslo og Tromsø. Økonomisk institutt. Instituttet har lokaler i Eilert Sundts hus. Økonomisk institutt er et institutt ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo. Instituttet ble opprettet av Ragnar Frisch på 1930-tallet, og hørte opprinnelig under Det juridiske fakultet. Instituttet har fostret to nobelprisvinnere: Frisch og Trygve Haavelmo. Instituttet var opprinnelig et forskningsinstitutt, grunnlagt i 1932 av professor Ragnar Frisch, og hadde den gang navnet "økonomiske institutt". Faget var opprinnelig under Det juridiske fakultet, og studentene kunne den gang avlegge eksamen i "statsøkonomi". I 1934 cand.oecon.-graden innført. Fra 1966 ble faget underlagt SV-fakultetet. I 2000 endret instituttet navn fra «Sosialøkonomisk institutt» til «Økonomisk institutt». Økonomisk institutt holder til i 10., 11. og 12. etasje i Eilert Sundts hus på Blindern. Billy Zane. William George «Billy» Zane, Jr. (født 24. februar 1966) er en amerikansk skuespiller som er mest kjent for sin rolle som Caledon Hockley i storfilmen Titanic fra 1997. Han har i løpet av karrieren spilt i over femti filmer, og hatt roller i flere TV-serier. Andre store roller Zane har spilt er blant annet tittelrollen i filmatiseringen av den tegneserien "Fantomet" fra 1996, rollen som John Justice Wheeler i den myteomspunnede TV-serien Twin Peaks, samt som Hughie Warriner i "Dead Calm" fra 1989 hvor han spilte mot Nicole Kidman og Sam Neill. Han har også opptrådt i filmer som Zoolander (hvor han spilte seg selv), Tombstone, Sniper, The Believer, og Posse. Billy Zane var gift med skuespillerinnen Lisa Collins fra 1989 til 1995. Han var tidligere forlovet med modell og skuespiller Kelly Brook, som han traff da de spilte mot hverandre i filmen Survival Island. Zane har hovedrollen i TV-serien The Deep End. .gr. .gr er Hellas' nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registreringer behandles via akkrediterte registrarer og domenenavn med greske bokstaver kan også registreres. Secessjon. Secessjon (skrives også "sezession" i Tyskland) (lat. "secessio" spalte av som på tysk er blitt "å bryte ut"), er en betegnelse for grupper av spesielt tyske og østerrikske kunstnere som brøt med de anerkjente akademiske kunstinstitusjonene. Målet var å føre kunsten ut av inngrodde mønstre og videre, på den tid mot impresjonismen og art noveau. Den første secessjonen fant sted i Paris i 1890, da Meissonnier og Puvis de Chavannes åpnet "Salon au Champs-de-Mars". Dette førte etterhvert til lignende fenomener i andre land. De betydeligste gruppene fantes i München (1892), Wien (1897) og Berlin (1899). Også Ungarn og Transilvania (nå en del av Romania). Wienersecessjonen av 1897 omfattet blant andre Gustav Klimt og art nouveau-stilen. Gruppen i Berlin, som var den mest avantgardistiske, oppsto da kunstnerforbundet refuserte Munchs malerier (1892), men tok seg opp først noen år senere. Allerede i 1910 gikk "Berliner Sezession" i oppløsning for å bli avløst av "Neue Sezession" som ble dannet med medlemmer som Emil Nolde, Max Pechstein og andre kunstnere som senere stiftet "Die Brücke", samt Wassily Kandinsky. Solvang Kolonihager. Solvang kolonihager er det nyeste og største kolonihageanlegget i Oslo, anlagt på gården Vestre Sogn, fordelt på fem avdelinger med tilsammen 545 parseller. Vedtaket fra Oslo bystyre om opprettelsen er datert 27. august 1928. De første 113 parsellene i avdeling 1 ble delt ut i juni 1929 blant annet til enkelte fra Hjemmets kolonihager etter utvidelsen av Bjølsenparken. Avdeling 2, 3 og 4 ble etablert året etter. Hver avdeling har sitt eget styre, men med et fellesstyre for saker av felles interesse. Da Frogner Kolonihave la ned i 1954 leide Oslo kommune ut et nytt kolonihageområde som ble opptatt i Solvang kolonihager som avdeling 5 den 28. mai 1957. Arkitekt Eyvind Strøm var hovedansvarlig for reguleringsplanen. Konstituerende generalforsamling ble avholdt 29. august 1929 i Folkets Hus i Oslo, der blant annet navnet ble vedtatt. Andre forslag var: "Kringsjå", "Breidablikk", "Solbakken" og "Øvre Sogn". Solvang kolonihager er tilknyttet Norges kolonihageforbund. Joachim Andreas von Stukenbrock. Joachim Andreas von Stukenbrock (født 1699 i Harz, Tyskland, død 1756) var en tysk bergverksmester, i 1732 ble han ansatt ved Kongsberg Sølvverk som berghauptmann. Han var kjent som en meget arbeidsom mann, som startet dagen ute ved gruvene allerede klokken 4 om morgenen. Han var også en dyktig arkitekt, noe man kan se på Kongsberg kirke. Kirken var et prosjekt han ikke fikk sett ferdigbygd, han døde fem år før innvielsen av kirken. Kirken ble fullført av hans etterfølger Berghauptmann Michael Heltzen. .gg. .gg er Guernseys nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av Island Networks. Andrenivå subdomener. Domener kan også registreres direkte på andre nivå. Eksterne lenker. G g Hagahogget. Hagahogget (459 moh.) er det høyeste punktet i Asker kommune i Akershus. Fjellet ligger i Vestmarka (Oslomarka) i Bergsåsen. På Hagahogget var det tidligere et Nike-batteri. Restene av batteriet, inkludert en radom står fremdeles på toppen. Nike-batteriet var en del av Rustan leir. Det går asfaltert vei fra Vestmarksetra til toppen av Hagahogget. I dag har Meteorologisk institutt en værradar på Hagahogget. Det går nå merket sti til topps fra Olledalen skytterbane. Ura sør for toppen finnes et fredet naturreservat. .gh. .gh er Ghanas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Eksterne lenker. G h Glansvinger. Glansvinger ("Lycaenidae") er dagaktive, fargerike sommerfugler. Glansvingene utgjør 40 % av alle kjente arter av dagsommerfugler og er med det den største delgruppen. De består av omtrent 6 570 arter i verden, i Norge finnes 24 arter. Flere av artene lever som larver i symbiose med maur, noe som er et særtrekk hos glansvinger. Utseende. Med bakgrunn i farge og fasong på vingene kan de norske artene deles i gruppene "blåvinger", "gullvinger" og "stjertvinger". Ytre bygning. Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Vingenes over- og underside er normalt forskjellige. Oversiden har gjerne klare og skarpe farger. Hos hannene er fargene klarest, hunner har mindre framtredende farger. Særlig gjelder dette hos blåvingene der hunnene generelt er mer brunfarget, ofte med en blåtone nærmest kroppen. Noen glansvinger har iriserende farge i ulike nyanser av blått, grønt eller fiolett, som endres etter vinkelen lyset brytes i. Undersiden av vingene har ofte en mer grå grunnfarge, med flekker og fargetegninger, noe som er et godt kjennetegn for å skille de ulike artene fra hverandre. Vingene hos hanner har små kjertler som utskiller en lukt (feromoner) som er artsspesifikk. De norske artene av glansvingene har et vingespenn på mellom 18 og 45 mm. a>, sugesnabelen er mørk, palpene er lange og framoverrettet. Antennene, over de store fasettøynene, er trådformet med en klubbe ytterst. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Leddene er ofte farget slik at antennen får små ringer i svart og hvitt. Antenneklubben er flat eller skålformet. Fasettøynene er store og vanligvis mørke. Noen arter har øyne med korte fine hår, andre har hårløse øyne. Hodet er smalt foran, palpene er store og framoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen, hos de voksne, er omformet til en lang sugesnabel (proboscis). Den finnes mellom palpene, litt langt nede, under hodet og er rullet opp i en spiral, når den ikke er i bruk. Munnen har ikke kjever og lepper. Larver har bitende munndeler med kjever. På det mellomste beinparet er børsten på skinnbeinet (tibia) godt utviklet. Beina er godt utviklet hos hunnene, som bruker alle beina til å gå med, mens hannene har noe reduserte frambein og går på de fire bakerste beina. Det doble kloleddet på frambeina mangler eller er redusert. Indre organer. Bakkroppens indre organer hos glansvinger består av fordøyelses-, forplantnings- og åndedrettsorganer. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull, kalt stigma, i hudskjelettet. I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. Sommerfugler har ikke blod, men en blodvæske som sirkulerer i kroppen, den pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. I hodet, men også i resten av kroppen, finnes sanseorganer for syn, smak og lukt. Nervesystemet består, i likhet med alle leddyr, av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne. Egg. Puppen ligger ofte i strølaget eller på et blad under planten. Eggene er flate, med et fint punktert mønster, de fleste omtrent 1 millimeter brede, eller litt mer. Mellom de ulike delgruppene er eggene noe ulike, men innbyrdes i slektene kan eggene være svært lik hverandre. Noen arter legger få, men noe store egg, andre mange små egg. Larvene. Larvene har generelt tykk hud og er ganske hardføre. De fleste har en grønnlig eller brunlig farge, ofte med en eller flere lengdestriper. Undersiden er flat, mens oversiden er hvelvet. Larvens kropp smaler litt bakover. På bakkroppen har eldre larver har et par tentakler, som kan skytes ut og trekkes inn igjen. Kjertelen som produserer aminosyrer og det sukkerholdige stoffet, finnes på larvens sjuende bakkroppsledd. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Larvehodet er vanligvis beskyttet av en framoverstikkende nakkehud. Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larver har bitende munndeler. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom små åpninger langs kroppens sider, som gir luft til trakéne. Puppen. Puppene er bønneformet og urørlige, de ligner ofte plantedeler som frø og lignende. Hos noen arter er puppen festet i et magebelte, til et blad eller lignende. Mens andre arter mangler magebeltet. Levevis. a>" a> som legger egg, på næringsplanten. Glansvinger har en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr de korte turer fra blomst til blomst. Men om det kreves kan de fly hurtig et godt stykke. Om natten og i overskyet vær hviler dagsommerfuglene. Mange arter foretrekker å sitt høyt og ofte noe synlig på planter eller i trær. Om de blir truet kan de derfra raskt fly i sikkerhet. Vingene holdes sammenlagt opp fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen kamuflasje og beskyttelse. Føde. De aller fleste glansvingelarver lever som planteetere. Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Snabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde. Noen arter lever i samspill (symbiose) med maur. De fleste lever på vertsplanten og får beskyttelse av maur. Til gjengjeld får mauren honningdugg av glansvingelarven. Noen lever, i maurtuer, av mat maurene har samlet. Men andre arter lever som planteetere i de første larvestadiene, men senere som rovdyr, på andre mindre insekter som larver av maur eller bladlus. Larvene. Larvene er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larvene er trege og ikke særlig skye. De har ingen synlige forsvarsfunksjoner, som å kaste hodet til siden fram og tilbake eller å rulle sammen kroppen, ved berøring. De fleste larvene kan utskille et sukkerholdig stoff og aminosyrer fra noen kjertler på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes av og spiser dette stoffet, samtidig gir dette sommerfuglen en viss beskyttelse. De to tentaklene på bakkroppens åttende ledd hos eldre larver, produserer trolig et feromon som styrker sameksistensen med maurene ytterligere. Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 C°. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge. Forplantning. Hannene patruljerer gjerne over et større område for å finne en hunn. Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under parring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å parres. Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hos andre dagsommerfugler er dette motsatt. Hunner som har parret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flat og utbredt, mens bakkroppen løftes opp. Glansvinger tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer, og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen. De fleste glansvinger har et puppestadium på mellom to til fire uker. Overvintringen skjer både som egg, som larve eller som utvokst (imago) sommerfugl. I sameksistens med maur. Noen glansvinger lever som larver i større eller mindre grad i sameksistens (symbiose) med maur. Så mye som omtrent 75 % av artene har ett eller annet forhold til maur. Dette er et særtrekk hos glansvinger. Disse larvene kan utskille et sukkerholdig stoff og aminosyrer fra noen kjertler på bakkroppen. Dette tiltrekkes maurene av, som beskytter glansvingelarvene. Noen glansvingelarver kan produsere svake lyder og vibrasjoner i plantene. Dette for å tiltrekke seg maur. Enkelte arter maur tolererer også at maurens larver blir spist av glansvingelarven, slik det er tilfellet hos "Maculinea arion". De unge larvene lever sine første tre hudskifter på planter, på normalt vis, som planteetere. I det fjerde hudskiftet mister larven interessen for å spise blad fra planter og begynner å vandre omkring. Fra og med det fjerde hudskiftet fungerer også kjertelen på ryggen som skiller ut det sukkerholdige stoffet. Maur, særlig fra slekten "Myrmica", oppsøker etterhvert larven og forsyner seg av stoffet. Larven lar seg bære inn i maurtuen. Her fortsetter den å produsere sukkerholdig væske til maurene, mens den lever av mat maurene har samlet inn eller som rovdyr på maurens larver. Den fullfører sin utvikling i maurtuen og har også puppestadiet der. Når den klekker, etter tre – fire uker, kryper sommerfuglen uhindret ut av maurtuen. Utbredelse. Glansvinger er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis og sjeldent over alpin sone i fjellet. De fleste arter finnes i varmere strøk. I Norge finnes vanlig blåvinge og ildgullvinge nær sagt alle steder med noe gress og åpne enger. Noen arter lever på lyngheier eller i åpen skog, mens andre kan være tilknyttet en helt særegen naturtype, slik som tilfellet er hos "Lysandra coridon" som bare lever der grunnen er svært kalkrik. Glansvingene utgjør omtrent 40 % av alle kjente dagsommerfugler. Sårbare. Mange av glansvingene lever på åpne blomsterrike enger i kulturlandskapet. Dette er en naturtype som blir sjeldnere og sjeldnere, på grunn av endringene i jordbruk og landbruk. Eller de kan være avhengig av en spesiell næringsplante, være tilknyttet en helt spesiell biotop. Flere av artene er i tilbakegang og flere finnes på den nasjonale rødlisten over truede arter. Av verdens truede dagsommerfugler, utgjør glansvingene nær 30 %. På IUCN rødliste er 100 arter oppført. Systematisk inndeling. Slektskapet innen gruppen glansvingene er avklart i ulik grad. Derfor kan endringer skje, særlig for de tallrike tropiske artene. Det har vært ulike måter å dele gruppen inn i. Tradisjonelt har glansvingene vært inndelt i de fire underfamilier. Noen har regnet underfamiliene Lipteninae, Liphyrinae, Curetinae og Poritiinae med, slik at det tilsammen ble åtte underfamilier. Andre entomologer som arbeider med taksonomi inkluderer underfamilie Riodininae. Delgruppen Riodininae regnes som en selvstendig familie (søstergruppe) med navnet Riodinidae i nyere systematiske arbeider. En endelig avklaring av den systematiske inndelingen er altså uklar. Nyere forskning basert på slektskap mellom de ulike delgruppene plasserer artene inn i fire delgrupper (underfamilier). Alle de norske artene tilhører Lycaeninae. Erling Jepsen. Erling Jepsen (født i Gram i Sønderjylland i 1956) er en dansk forfatter. Faren var melkemann og moren arbeidet i deres felles butikk. Han fikk et folkelig gjennombrudd i Danmark med romanen "Kunsten at græde i kor". Erling Jepsen har skrevet mye dramatikk for radio, tv og teater. Koichi Fukuda. Koichi Fukuda (født 1975) er en japansk-amerikansk musiker, som er gitarist, programmerer og keyboardist i det industrielle metal-bandet Static-X. Koichi forlot bandet før utgivelsen av "Machine" på grunn av for mange turneer. Han sluttet seg til Static-X igjen i 2005 etter Tripp Eisen ble sparket. Fukuda var medlem av det midre aggressive bandet Revolve etter han forlot Static-X. Thomas Bradshaw. Henry Thomas Bradshaw (født 24. august 1873 i Merseyside i Liverpool, død 25. desember 1899) er en tidligere engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Bradshaw startet sin karriere i "Northwich Victoria" i 1891. I oktober 1893 ble han hentet til Liverpool av managerene John McKenna og W. E. Barclay. Han fikk sin debut 28. oktober i bortekampen i 2. divisjon mot Woolwich Arsenal. Han scorte det siste målet i kampen som Liverpool vant hele 5-0. Han scorte 7 mål på de resterende 14 kampene, og var med på hjelpe Liverpool til seieren i ligaen denne sesongen. Seieren betydde ikke på denne tiden automatisk opprykk, da laget måtte spille kvalifiseringskamp mot "Newton Heath", (skiftet navn til Manchester United i 1902). Liverpool vant imidlertid kampen, og dermed var opprykket sikret. I sesongen 1894/1895 var Bradshaw den eneste Liverpool-spilleren som spilte samtlige kamper. Han scorte i tillegg 17 mål, som sørget for at han også ble lagets topscorer. Dette var imidlertid ikke nok siden Anfield-klubben endte sist i 1. divisjon, og dermed var nedrykket et faktum. Sesongen etter skiftet han posisjon til venstreving, men han scorte likevel 12 mål for Liverpool, som nok en gang vant 2. divisjon. Denne gang slapp laget kvalifisering for opprykket til 1. divisjon. Bradshaw spilte 1 kamp for da de møtte 20. februar 1897. Han har æren over å være den første Liverpool-spilleren som fikk en landskamp for landet sitt. I mai 1898 ble han solgt tilbake til Northwich Victoria. Her ble han kun en kort periode siden han senere på året skiftet klubb til Tottenham. Han ble heller ikke lenge i denne klubben. Allerede i 1899 skiftet Bradshaw klubb til "Thames Ironworks." (Skitet navn til West Ham i 1900). Under en kamp i "Southern League" 7. oktober 1899 fikk han en skade som skulle gjøre at hans helsetilstand stadig skulle forverre seg. Han klarte imidlertid å stadig gjøre seg bemerket i det han scorte et mål i 7-0 seieren mot "Dartford." Bradshaw spilte sin siste kamp noensinne 9. desember i kampen mot Millwall. Han scorte lagets mål i 2-1 tapet. Helsetilstanden ble stadig verre, og 25. desember 1899 døde han. Storvoll. Storvoll er en grend i Rana kommune. E6 passerer gjennom stedet. På "Bjøllånes" ble presten Ole Tobias Olsen, Nordlandsbanens far, født. Det står en minnestein langs veien. Storvoll er det siste området i Norge sør for Pasvik der gran vokser naturlig. Nord for Saltfjellet er gran plantet. 1200 mål av Norges nordligste naturskog av gran er fredet i "Grannesets statsskog". Dalida. Dalida som Miss Egypt i 1954 Dalida (født Yolanda Christina Gigliotti 17. januar 1933 i Egypt, død 3. mai 1987) var en fransk sangerinne og entertainer med italiensk bakgrunn. Dalida sang og opptrådte på flere språk som fransk, italiensk, tysk, arabisk, spansk, hebraisk, nederlandsk, engelsk, japansk og gresk. Noen av hennes mest berømte sanger er «Paroles, Paroles», «Gigi L'Amoroso» (skrevet av Georges Moustaki), «Parle Plus Bas» og «Te Amo». Hun mottok 55 gullplater og var den første sangerinne som oppnådde en «Gull-CD». I 1997 ble hjørnet av rue Girardon og rue de l'Abreuvoir i Montmartre, Paris døpt i hennes navn og i 2001 ble hun i Frankrike hedret med et frimerke. Slinningsbålet. Slinningsbålet er et sankthansbål som årlig blir laget på Slinningsodden i Ålesund for å så bli brent på sankthansaften. Bålet bygges hovedsakelig av paller, kasser og tønner. Tradisjonen med bålet er gammel og strekker seg hundrevis av år tilbake og på den tida var det flere store sankthansbål som befant seg blant annet rundt omkring i Ålesund. Bålet bygges normalt av 30-40 ungdommer i alderen 13 til 20 år. Det høyeste utgaven som er laget var 2010-bålet som målte 40,45 meter høyt og ble ny verdensrekord. Slinningsbålet ble presentert i NRK-dokumentaren «Det siste bålet» (2008), produsert og regissert av Dag Lausund. Høyder (utvalg). (Verdensrekord) men ble ferdig to dager for sent til å bli sankthansbål. John McCartney. John McCartney (født 1870 i Darvil, død 1942) var en skotsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Hans posisjon på banen var forsvarsspiller. McCartney spilte for "Newmilns FC", "St. Mirren" og "New Brighton" før han ble hentet til Liverpool av managerene John McKenna og W. E. Barclay i 1892. Han var en av 13 skotter som ble hentet i klubbens første år. McCartney spilte Liverpools første obligatoriske kamp gjennom tidende i Lancashire League, i 8-0 seieren på Anfield mot "Higher Walton". Liverpool vant Lancashire League denne sesongen, og rykket dermed opp til 2. divisjon i The Football League. McCartney var en av de elleve spillerene som fikk æren over å spille i Liverpools første kamp i 2. divisjon i 2-0 seieren borte mot Middlesbrough Ironopolis på Paradise Ground 2. september 1893. Liverpool gikk ubeseiret gjennom ligaen, og vant også mot "Newton Heath", (ble til Manchester United i 1902), i opprykskampen til 1. divisjon. McCartney spilte 16 av de 28 kampene Liverpool spilte dette året, og scorte et mål i bortekampen mot Woolwich Arsenal, i en kamp Liverpool vant hele 5-0. I sesongen 1896/1897 var McCartney den eneste spilleren i klubben som spilte samtlige kamper. McCartney forlot Liverpool i 1898. Emmanuelle Claret. Emanuelle Claret (født 30. oktober 1968 i Gap) er en tidligere fransk skiskytter. Hun hadde sitt beste år i 1996, da hun tok gull på 15 km under verdensmesterskapet i Ruhpolding. Hun var også med på å ta fransk sølv på stafetten. Samme sesong gikk hun også til topps i verdenscupen. Mikojan-Gurevitsj MiG-27. Mikojan-Gurevitsj MiG-27 (NATO-kallenavn: "«Flogger»") er et russisk, tidligere sovjetisk, angrepsfly. MiG-27 er basert på jagerflyet MiG-23, og er en videreutvikling av angrepsflyvariantene av denne, MiG-23B og MiG-23BN. Prototypen fløy første gang 17. november 1972 som MiG-23BM, først når flyet ble operativt i februar 1975 fikk det betegnelsen MiG-27. MiG-27 (MiG-23BM) var en svært omarbeidet variant av MiG-23B, og endringene inkluderte blant annet et nytt forenklet skrog og et forenklet luftinntak, som sammen med andre endringer utgjorde en vektbesparelse på 300 kg på bekostning av topphastigheten, den gamle GSj-23 kanonen ble skiftet ut med den mer effektive GSj-6-30, nyttelasten ble økt og flyet ble utstyrt med et nytt digitalt våpen- og navigasjonssystem. Produksjonen inkluderte 360 MiG-27 ("«Flogger-D»"), 197 av den mer avanserte MiG-27K ("«Flogger-J»") og 162 av den rimeligere og mindre avanserte, men mer robuste, MiG-27M ("«Flogger-J»"). I tillegg ble 165 MiG-27M produsert i India. India er den største brukeren av MiG-27 etter at Russland trakk flytypen tilbake fra operativ tjeneste i 1994. Flere av de gamle sovjetrepublikkene overtok flytypen, men antageligvis har bare Usbekistan og Kasakhstan brukt flytypen operativt. Ukraina har solgt noen av sine til Sri Lanka. .gp. .gp er Guadeloupes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett, og blir fremdeles brukt for Saint-Barthélemy og Saint-Martin, to tidligere deler av Guadeloupe. Domenet ".gp" gir også muligheter for domenehacking for Grand Prix løp. Lauryn Hill. Lauryn Noel Hill (født 25. mai 1975) er en amerikansk musiker og plateprodusent. I 1993 kunne man se og høre henne i filmen "Sister Act - back in the habit" med bl.a Whoopi Goldberg. Hun var fra 1994 medlem av hip hop-gruppa The Fugees, før hun i 1998 lanserte sitt soloalbum "«The Miseducation of Lauryn Hill»". Thomas Cleghorn. Thomas Cleghorn (født juni 1871) i Leith) var en skotsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Hans posisjon på banen var forsvarsspiller. Cleghorn startet sin karriere i "Leith Athletic" før han byttet klubb til Blackburn. Han ble hentet til Liverpool av managerene John McKenna og W. E. Barclay i 1896. Han fikk sin debut 21. mars samme år, i hjemmekampen på Anfield mot "Burton Swifts", i en kamp Liverpool vant 6-1. Cleghorn spilte de resterende 3 kampene av sesongen 1895/1896. I sesongen 1896/1897 spilte Cleghorn 17 ligakamper for de røde. Han scoret sitt eneste mål for klubben i hjemmekampen i FA-Cup kampen mot Burton Swifts 30. januar 1897. Liverpool vant forøvrig kampen 4-3. Året etter, i sesongen 1897/1898 spilte han samtlige 35 kamper Liverpool spilte. Det var kun keeperen Harry Storer som gjorde det samme. I sesongen 1898/1899 spilte Cleghorn kun 6 ligakamper for klubben. Han signerte for amatørklubben "Portsmouth" etter sesongen. Senere spilte han også for en annen amatørklubb, nemlig "Plymouth Argyle." Harry Storer (1870–1908). Harry Storer sr. (født 24. juli 1870 i Derbyshire, død 25. april 1908) var en engelsk fotballmålvakt og cricket-spiller. Han var faren til den tidligere landslagsspillen Harry Storer jr. Storer spilte i "Ripley Town", "Derby Midland", "Gainsborough Trinity" og "Loughborough Town", før han signerte for "Woolwich Arsenal". (Ble til Arsenal i 1913). Han fikk sin debut 1. september 1894 mot Lincoln, og ble umiddelbart førstemålvakt for laget. Storer misset kun to kamper i 2. divisjon i sesongen 1894/1895. Sesongen etter spilte han også fast, til han ble suspendert for en disiplinær-sak i november 1895. Totalt spilte han 41 liga og cup kamper for London-klubben. Siden Storer var uønsket av Arsenal, ble han hentet til Liverpool av managerene John McKenna og W. E. Barclay i desember 1895. Han fikk sin debut hjemme på Anfield 1. januar 1896 mot Manchester City i en kamp Liverpool vant 3–1. Han spilte de resterende elleve kampene og slapp kun inn åtte mål. Liverpool vant dermed 2. divisjon, og rykket dermed opp til den øverste divisjonen. I sesongen 1897/1898 spilte han samtlige av Liverpools 35 kamper. Dette var det kun Thomas Cleghorn som gjorde det samme. (Se Statistikk om Liverpool FC for komplett tabell). I sesongen 1898/1899 ble Storer byttet ut med Matt McQueen for to kamper. Senere i sesongen fikk Bill Perkins sjansen som bakerste mann på laget. Etter dette ble han kun reserve for Perkins. De neste to årene fikk han kun elleve kamper for de røde. Han forlot klubben i 1901. Storer spilte også cricket for "Derbyshire County Cricket Club". Han fikk seks kamper i sesongen i 1895. Han døde av tuberkulose 25. april 1908, kun 37 år gammel. Balderbrå. Balderbrå er en plante i kurvplantefamilien. Den har hvite kronblader og ligner på prestekrage. Men til forskjell fra prestekrage har balderbrå mange blomster på forgrenede stilker på samme plante. Blomstene hos balderbrå er noe mindre enn fullt utvokste prestekrage-blomster. "Balder er Odins sønn, og ham er det mye godt å si om; han er den beste og ham roser alle. Han er så fager av utseende og så lys at det lyser av ham; ja, en blomst er så hvit at den sammenlignes med øyenvippene (brå) til Balder (Balder-brå). Den er den hviteste av alle urter, og herav kan du skjønne hvor fager han er på både hår og kropp." Tunbalderbrå. Tunbalderbrå er en plante. Den er liten og grønn, med et gulgrønt knoppete "hode" uten kronblader. Planten er vanlig å se langs veier, på fortau og i gårdstun om sommeren og tidlig på høsten. Planten kom opprinnelig til Norge som ballastplante. Tungras (art). Tungras "(Polygonum aviculare L.)" er en ettårig plante i syrefamilien. Den betraktes av mange som et ugras. Tungras kan i noen tilfeller bli over 1 meter høy. Tistelslekten. Tistelslekten (latin: "Circium") er navnet på en polyfyletisk gruppe planter i korgplantefamilien, f.eks de vanlige norske artene åkertistel og veitistel. Tistlene er 2- eller flerårige, og har parflikete eller tannede blader og rødfiolette eller gule blomster. Frukten er 3-5 mm lang, avlang, flattrykt, og har fjørfnokk. Det er uvanlig med hybrider blant tistlene. Andrew Furuseth. Andrew Furuseth i 1879Andrew Furuseth (født 12. mars 1854, død 22. januar 1938) fra den tidligere kommunen Romedal, nå Stange i Hedmark var sjømann og amerikansk fagforeningsleder. Furuseth var aktiv i dannelsen av to store maritime fagforeninger: Sailor's Union of the Pacific og International Seamen's Union, og var leder for begge i flere tiår. Furuseth var hovedansvarlig for gjennomføringen av fire reformer som forandret livet til amerikanske sjøfolk. To av disse; Maguire Act of 1895 og White Act of 1898 gjorde slutt på kroppslig avstraffelse og avskaffet fengselsstraff for å forlate et skip. Furuseth er regnet som nøkkelpersonen bak planlegging og gjennomføring av Seamen's Act of 1915, av mange kalt «The Magna Carta of the Sea» og Jones Act of 1920 som gir rett til hyre til sjøfolk og også handler om bruken av utenlandske skip i innenlandsk handel. Familie og oppvekst. Furuseth ble født Anders Andreassen Nilsen, som femte barn av Andreas og Marthe Nielsen. Familien hadde akkurat flyttet til en hytte i Furuset, som ligger i Romedal i Stange kommune. Han tok etternavn etter sitt fødested som skikken var. I 1855 flyttet familien til Damstua, Åsbygda (Stange) hvor den gamle Nilsen tok en dårlig betalt jobb som damarbeider. Fem barn til ble født og familien hadde dårlig økonomi. Som åtteåring ble Furuseth sendt for å jobbe på en gård hos Jonas S. Schiøtz ved Østby, Romedal. Schiøtz sendte ham til en privat luthersk skole. Den 2. juni 1870 flyttet Furuseth til Oslo (dengang Christiana). Han arbeidet som kontormedarbeider og forsøkte å komme inn på en militær skole. Selv om han ikke kom inn på skolen, lærte han engelsk, tysk, nederlandsk og fransk, som ikke bare skaffet ham jobb, men skulle også bli svært nyttig for ham senere i livet. Karriere på sjøen. Furuseth reiste til sjøs i 1873 og seilte under norsk, svensk, britisk og amerikansk flagg inntil han gikk på land i San Francisco, California i august 1880. Han jobbet en periode i fiskerindustrien nær Portland, Oregon. Coast Seaman's Union ble etablert mens Furuseth var til sjøs, men han ble med innen tre måneder etter etableringen den 3. juni 1885. Mindre enn to år etter, i januar 1887, ble han valgt inn i unionens øverste ledelse som kasserer. I 1889 reiste han til sjøs igjen, men ble gjenvalgt til stillingen som «union secretary» i 1891. Det var på denne tiden den 29. juli 1891 at Furuseth fusjonerte Coast Seamen's Union med Steamship Sailor's Union for å etablere Sailor's Union of the Pacific, en fagforening som fremdeles eksisterer. Med unntak av en to måneders periode da han mønstret på som fisker, var han leder for SUP til 1935. Mindre enn et år etter etableringen av ISU var Furuseth med på et møte i Chicago, Illinois hvor en føderasjon av maritime fagforeninger kalt «National Union of Seamen of America» ble etablert. I 1895 fusjonerte denne føderasjonen med American Federation of Labor og skiftet navn til "International Seamen's Union of America" eller (ISU). Furuseth ble valgt til ISUs president i 1897 og satt i denne stillingen til 1899. I 1908 ble han igjen valgt til ISU's president og satt i stillingen til 1938. Seamen's Act fra 1915. Det var på denne tiden at Furuseth presset på for å få til en lovendring som endte ut i Seamen's Act of 1915. Loven ble gjerne kalt «Havets Magna Carta», og ble støttet i USAs senat av senator «Fightin' Bob» La Folette. Tiltaket var også betydelig støttet av landbruksminister William Bauchop Wilson. Senere i livet. I Furuseths tid som president for ISU var det en turbulent tid i amerikansk shipping-industri. Fagforeningene i ISU møtte "continual changeover in the makeup and leadership," som omfatter de historiske periodene Great Depression og den første verdenskrig. Enkelte perioder var gode, som f.eks. var det en shipping-boom under den første verdenskrig da ISU hadde mer enn 115,000 betalende medlemmer. Streiken i 1919 var en stor suksess for Furuseth som resulterte i tidenes høyeste hyrer for deep sea-seilere. Imidlertid fulgte feiltrinn like etterpå. Da shipping-boomen endte, sank medlemstallet i ISU til bare 50.000 betalende medlemmer. Etter en runde med kontraktforhandlinger, gikk ISU til streik ved alle havner den 1. mai 1921. Streiken varte bare to måneder, var mislykket, og resulterte i en 25% reduksjon i hyrene. ISU led også et stort tap da Sailors' Union of the Pacific gikk ut i 1934. Furuseth hevdet at "radikale" fra Industrial Workers of the World infiltrerte SUP og krevde at de avsluttet samarbeid med Maritime Federation. SUP avslo og Furuseth revoked their charter. I 1934 var Furuseth involvert i San Franciscos longshoremen's strike. Furuseth hadde bodd i San Franciscos Embarcadero i 40 år, og var bekymret for at streiken kunne føre til tilsvarende vold som under de foregående Auto-Lite og Minneapolis Teamsters streikene. Han forsøkte å megle uten hell ved å hevde "Med hell og rettferdighet kan vi avslutte denne streiken innen 24 timer uten tap av blod. Men la oss komme sammen mens det ennå er tid. Mistillit mellom ulike grupper er det eneste som nå står i veien for seier." The strike led to the unionization of all West Coast ports of the United States. Furuseth døde den 22. januar 1938. Han ble gravlagt for statens regning ved Arbeidsdepartementet. Han var den første fagforeningsleder som fikk denne æren. Det ble holdt en seremoni med syttien kistebærere på vegne av den amerikanske arbeidsministeren, ni medlemmer fra Representantenes hus, syv senatorer, to høyesterettsdommere, og en representant fra Norge." Longtime friend Senator Robert La Follette gave the eulogy. Furuseth ble kremert og asken spredd den 21. mars 1938 ombord på "SS Schoharoe" på Midt-Atlantiske hav. Skipets kaptein sa til mannskapet «Fellow shipmates, we are assembled here to execute the wish to (sic.) Andrew Furuseth, venerable man, an unselfish worker for the betterment of seamen, who through legal means has done more to secure improved conditions under which you can work than any other man.» Et monument som æret Furuseth ble satt opp ved San Francisco Embarcadero 1. september 1942. Det ble senere flyttet for å gjøre plass for en motorvei. Palaephatidae. Palaephatidae er en artsfattig familie av sommerfugler som lever på den sørlige halvkulen. Denne familien er en sannsynlig søstergruppe til gruppen Ditrysia, som omfatter de aller fleste sommerfugler. Utseende. Små, brunlige sommerfugler, ligner overflatisk på viklere (Tortricidae). Hodet er bredt med forholdsvis små fasettøyne. Antennene er middels lange og trådformede. Forvingene er nokså brede, med en krum forkant, ytterkanten litt konkav, bakhjørnene litt tilbaketrukne. Bakvingene er nokså brede med korte hårfrynser, bleke på farge. Levevis. De artene der biologien er kjent, har larver som lever på plantefamiliene Proteaceae og Verbenaceae. Larvene spinner sammen blader og lever inne i dette spinnet. Andesianidae. Andesianidae er en liten, nylig oppdaget familie av sommerfugler. De tre kjente artene av slekten "Andesiana" ble først beskrevet i 1989 i familien tredrepere (Cossidae), som de ligner. Men senere ble det oppdaget at hunnene bare hadde én kjønnsåpning, de kunne dermed ikke høre hjemme i gruppen Ditrysia, som har to kjønnsåpninger hos hunnene. Disse sommerfuglene lever i sørbøk ("Nothofagus") skog i Andesfjellenes skråninger i Argentina og Chile. De er middels store, med vingespenn opptil 54 mm hos hunnene og 35 mm hos hannene, dermed er de de største sommerfuglene som ikke tilhører Ditrysia, bortsett fra familien rotetere (Hepialidae). Hannene har fjærformede antenner, hunnene trådformede. Sugesnabelen er redusert og de tar trolig ikke næring til seg som voksne. Ellers er biologien ukjent. På farge er de gråspraglete. Flekkmøll. Flekkmøll (Incurvariidae) er en artsfattig familie av sommerfugler som gjerne er mørke på farge med hvite flekker eller tverrbånd. Slik familien i dag blir definert omfatter den ca. 100 kjente arter på verdensbasis. Tidligere ble gruppene svepemøll (Adelidae) og knoppmøll (Prodoxidae) også regnet til flekkmøllene. Utseende. Små (vingespenn 7 – 21 mm hos de nordiske artene) sommerfugler, som oftest med mørk grålig grunnfarge. Hodet er ofte påfallende gult på grunn av tett, gull-gul hårkledning. Sugesnabelen er velutviklet. Antennene er middels lange, kamformede hos hannene og trådformede hos hunnene. Forvingene er nokså smale, mørke, med kommaaktige hvite flekker med for- og bakkanten eller med hvite tverrbånd. Bakvingene er grålige, nokså brede med middels lange hårfrynser. Hunnene har et spisst eggleggingsrør som de bruker til å bore eggene inn i blader. Levevis. Hunnene legger egg på ulike slags løvtrær og busker, av og til også på urter. Det første larvestadiet lever som minerere inne i bladene og lager en såkalt flekkmine, dvs. et mer eller mindre rundt område der innmaten i bladet er spist opp. Så gnager larven seg løs fra bladet og etterlater et rundt hull der minen har vært. Den lager seg en sekk av silke og plantemateriale og slipper seg ned på bakken, der den lever resten av larvetiden krypende rundt kledt i denne sekken, spisende visne plantedeler og ulike lave planter. De voksne hannene svermer om dagen. Den vanligste arten i Norge er trolig "Incurvaria oehlmanniella", som lever på blåbær. Karl Over-Rein. Karl Kristian Over-Rein (født 28.04.1946 i Levanger, død 29.08.2011 i Oslo), var en norsk forfatter. Han har også arbeidet som journalist og sjømann. I 1971 reiste han til England hvor han utdannet seg til spesialsykepleier i psykiatri. Etter tilbakekomsten til Norge i 1980 arbeidet han flere steder innen helsevesenet. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1983 med romanen «Den utstøtte». Han har utgitt 11 bøker. Han har skrevet både skjønnlitteratur, krim og flere bøker om slektsforskning. Otto Brekke. Otto Brekke (født 19. desember 1925) er pensjonert offiser og Oberstløytnant i Frelsesarmeen. Han driver idag organisasjonen Stiftelsen Brobyggerne som arbeider blant tuberkuloserammede i Moldova. Otto Brekke har hatt en rekke ledende stillinger i Frelsesarmeen i Norge, Sverige og Tyskland. Han er en ivrig skribent og har forfattet en rekke bøker. Han er far til Frelsesarmeoffiseren Bo Hjalmar Brekke. Stiftelsen Brobyggerne. Stiftelsen Brobyggerne, oftest bare kalt Brobyggerne, er en norsk, kristen stiftelse som retter hjelpen mot tuberkulose-rammede familier i Moldova. Stiftelsen drives av Otto Brekke, pensjonert offiser fra Frelsesarmeen i Oslo som store deler av året bor i Chișinău, hovedstaden i Moldova. Svepemøll. Svepemøll (Adelidae) er en familie av små, mer eller mindre metallisk fargede sommerfugler som man lett kjenner igjen på hannenes svært lange antenner – de er gjerne 2,5 -3 ganger så lange som forvingene. De ble før regnet til familien flekkmøll (Incurvariidae) men blir i dag regnet som en familie for seg. Utseende. Små møll (vingespenn 4 – 28 mm), som oftest mer eller mindre metallisk fargede. Antennene er svært lange, hos hannene gjerne 2,5 -3 ganger så lange, hos hunnene 1 – 2 ganger så lange som forvingene. Hos hunnene er den innerste halvdelen av antennen kledt med korte, oppstående hår, hos hannene ofte de innerste leddene. Den ytterste delen av antennen er tynn og svepeformet. Sugesnabelen er velutviklet. Forvingene er smale med korte hårfrynser, gjerne metallgrønne eller bronsefargede, ofte med et lyst tverrbånd, noen ganger med mørke lengdestriper. Den artsrike slekten "Nematopogon" har ensfarget brungule vinger med en svak bronseglans. Bakvingene er middels brede, grålige eller brunlige, med nokså lange hårfrynser. Levevis. I likhet med familien flekkmøll (Incurvariidae) begynner svepemøllenes larver som bladminerere, men de slipper seg etter hvert ned på bakken der de kryper rundt i en sekk av plantedeler og silke og spiser visne blader. Enkelte arter starter larveutviklingen i blomsterstander av ulike urter. De voksne møllene flyr om dagen og besøker gjerne blomster. Hannene kan av og til sverme rundt blomstrende busker og trær. Friluftsmaleri. Friluftsmaleri (fransk:"En plein air", engelsk: "alfresco" (som på italiensk betyr enten "kjølig luft" eller "i kasjotten"), beskriver metoden å lage et maleri utendørs, i motsetning til studio- (atelier-)maleri hvor bare eventuelle skisser ble gjort på stedet. Kunstnere har til alle tider arbeidet utendørs når det falt seg slik, men fra midten av 1800-tallet ble det viktig å bruke det naturlige lyset, slik både Barbizon-skolen og impresjonistene mente. Utviklingen av tuber til oppbevaring av farger var et medvirkende moment, siden det sparte kunstnerne for det daglige forberedelsesarbeidet med å blande pigment og bindemiddel (linolje) for hver enkelt farge før arbeidet kunne starte. Det var også i samme periode det kombinerte fargeskrin og staffeli ble utviklet. Varianter av dette er fortsatt populære blant dagens friluftsmalere. Det å male utendørs førte til at flere kunstnere ble oppmerksomme på lysforhold og fargepåvirkning fra omgivelsene. Siden mange av de store kunstskolene lå i bystrøk, kan «akademibrunt» skyldes at det innfallende lyset reflektert fra nabolaget og inn vinduene ikke ga mulighet for å se fargetoner slik sollyset ute gjorde. En kunstners drømmeatelier i dag vil derfor være preget av ønsket om at det innfallende lyset kommer fra nord, helst gjennom et takvindu/overlysvindu. Enkelte steder ble etterhvert mer populære blant kunstnere på grunn av særegne lysforhold (og brukbare boforhold), som Fleskum, indre Telemark (Henrik Sørensen m. fl.) og Jæren i Norge, Skagen i Danmark, sammen med kyststrøk fra Nordsjøen til Middelhavet. Mange steder etablerte det seg kunstnerkolonier og malerskoler med friluftsmaleri som tema. Den nordiske vinteren ble et problem, som Theodor Kittelsen løste ved å få laget et bærbart seildukshus med ovn og store vinduer som han fikk båret rundt i terrenget rundt Lauvlia. Også i dag dyrker mange kunstnere friluftsmaleriet. Landbruksmuseet, Møre og Romsdal. Landbruksmuseet, Møre og Romsdal er en avdeling av stiftinga Sunnmøre Museum, og ligger på Gjermundnes i Vestnes kommune. Museet var opprinnelig en tidligere storgård og senere landbruksskole. Daværende Romsdals amt kjøpte i 1898 storgården Gjermundnes gård. En ny driftsbygning stod ferdig i 1908 for å tilfredsstille spesielle krav til den nyetablerte landbruksskolen. Denne driftsbygningen var i 1972 nedslitt og ble besluttet revet da ny driftsbygning sto ferdig. Med med økonomisk støtte fra Fylkesutvalget, Riksantikvaren og Vestnes kommune ble den gamle driftsbygningen renovert og omgjort til landbruksmuseum. I 1979 ble museet etablert under Romsdalsmuseet i Molde. Den 8. august 1981 ble Landbruksmuseet offisielt åpnet i forbindelse med en jubileumsutstilling på landbruksskolen, i regi av Møre og Romsdal landbruksselskap. I 2008 (?) ble museet underlagt Stiftinga Sunnmøre Museum. Ryllik. Ryllik ("Achillea millefolium") er en 15–50 cm høy flerårig urteplante i kurvplantefamilien. Det er en av våre vanligste planter, og vokser gjerne i grøftekanter, tørre bakker og enger fra lavlandet og helt opp til snaufjellet (kjent opp til 1600 moh). De små 3–6 mm brede blomstene vokser ut i en skjerm, fargen er normalt hvit, men kan også gå over i rosa og (mer sjelden) dyprød. Ryllik vokser nesten alltid på eller i nærheten av kulturbeite. Den blomstrer i juni–september. Bruk og nytte. Planten har vært kjent som medisinplante både fra Kina (ca. 2000 år f.Kr.), fra antikkens Hellas og fra europeisk middelalder. Den har både vært brukt til Ryllik har mange kjente bruksområder, blant annet ved skjørbuk, som blodstillende middel og som en komponent i salve til sårheling (ved at friske blad knuses, blandes med fett og legges på sår med omslag), og som te som har blitt brukt mot tannverk, hodepine, nyrestein, diare og innvollsorm. Det finnes vitenskapelig dokumentasjon for at ryllik kan ha antibakteriell effekt på enkelte bakterier. Selv om ryllik regnes som trygt for folk flest, er det flere grupper som bør unngå å bruke ryllik eller rådføre seg med lege før de benytter ryllik til behandling. Ryllik ble også brukt i ølbrygging før humle ble innført, og hadde rykte på seg for å gjøre ølet sterkere, antagelig fordi den etter sigende skal inneholde tujon. Etymologi. Ryllik har navnet sitt fra lavtysk "roleke" som henspiller på at bladene ruller seg sammen i tørke. Den er i Norge også kjent under navnene "kanelblomst", "krydderblomst", "ølkonge", "jordhumle", "teblomst", "tobakksblomst". Også navnet "hardhaus" er kjent - det henspiller på stengelen som stivner om høsten og kan motstå harde vinterstormer i utsatte strøk. Det latinske achillea kommer fra den greske mytologiske helt Akilles som ifølge sagnet leget sine soldaters sår med ryllik. Navnet millefolium kommer av "mille" = "tusen" og "folium" = "blad". Eulepidoptera. Eulepidoptera er en monofyletisk gruppe av sommerfugler som omfatter de aller fleste av denne ordenens arter. Eulepidoptera tilsvarer gruppen Heteroneura bortsett fra overfamilien Nepticuloidea, og deles i fem hovedgrupper. de aller fleste artene tilhører den store gruppen Ditrysia, som kjennetegnes ved at hunnene har to kjønnsåpninger, en for parring og en for egglegging. Videre omfatter gruppen Incurvarioidea flere forskjellige familier, mens Palaephatoidea bare omfatter en familie, Palaephatidae. Slekten "Andesiana" (Andesianoidea) og familien Tischeriidae (Tischerioidea) utgjør overfamilier for seg selv. Garman & Worse. "Garman & Worse" er Alexander Kiellands første roman, utgitt i 1880, og er av mange ansett som hans beste. Bokens handling er lagt til Kiellands hjemby, Stavanger i 1870-årene (selv om byens navn aldri nevnes), og skildrer en del av byens mange særpreg. Midtpunktet i romanen er handelshuset Sandgaard, som er basert på Kielland-familiens eget handelshus, «Jacob Kielland & søn». Rollefigurene er i stor grad basert på folk i hans egen familie og omgangskrets; både moren og faren, samt flere av hans forfedre, kan kjennes igjen i flere av karakterene i boken. Kielland utga i 1882 oppfølgerromanen Skipper Worse, som utspiller seg i det samme handelshuset og miljøet én generasjon tidligere, i 1840-årene. Kielland var egentlig ikke helt fornøyd med boken; rollefigurene skapte sitt eget liv og historien tok sin egen retning. Tittelen skulle opprinnelig være «De misfornøiede», men som Kielland selv skrev i et brev til Bjørnson: «De Satans mennesker er saa kistefornøiede, at det er til at græde over». Hovedtemaene i romanen er konflikten gammel/ny vitenskap, skolevesenet, kirken, sosiale problemer og kvinnesak. Boka er dessuten krysset med forhold mellom både den ene og den andre, på tvers av samfunnsklasser, og mye av dette kommer i direkte fokus. Stortingsvalget 1993. Stortingsvalget 1993 ble avholdt 13. september 1993. Arbeiderpartiet fikk flest mandater, så Gro Harlem Brundtlands tredje regjering fortsatte, med Gro Harlem Brundtland som statsminister. To Novelletter fra Danmark. "To Noveletter fra Danmark" er Alexander Kiellands tredje novellesamling, som består av novellene "Trofast" og "Karen". Novellene ble skrevet etter at Kielland hadde tilbrakt en tid i Danmark: den første novellen foregår i København, mens den neste er lagt til "Krarup", uten at stedet gis noen betydning. Novellene inneholder kritikk mot borgerskapets hykleri, og mot den behandling som blir kvinner til del når det «kommer i ulykke». Kiellands stil er her, som i de fleste andre verkene hans, satirisk, men også med tydelig drag av underdrivelse. Trofast. Trofast handler om en rik familie, familien Hansen, de har en grand danois (fransk: «stor danske») som heter Trofast. Trofast var et vanlig navn på en hund på 1800-tallet. I denne familien blir Trofast forgudet, og Trofast blir overhodet i familien. Vi ser handlingen fra Trofast sitt synspunkt og han har menneskelige trekk. Han tenker og vurderer situasjoner og man skjønner fort at han utnytter situasjonen han er satt i. Vi møter også en annen familie, den består kun av en mor og to barn. Familien er veldig fattig og den heter også Hansen. I tillegg til disse to familiene møter vi en politimann, Frode Hansen. Det at alle heter Hansen er kanskje Kiellands måte å undertreke at det er ikke noe forskjell på disse personene, bortsett fra pengene og statusen deres. Ingen av personene er sammensatte karakterer, de er alle enkle og de er alle stereotyper. Dette er typisk for Kiellands måte å skrive på, men det er bevisst. For han skal legge fokus på det sentrale temaet. Så han bruker karakterene som hjelpemiddel for å uttrykke seg. Det er også kanskje en av grunnene til at alle heter Hansen, de understreker at det er ikke selve personene i handlingen som er det viktige, men det er hva de representerer. Men tilbake til mam Hansen, moren i den fattige familien. Hun stjeler kull fra den rike familien Hansen. Hun stjeler to kurver med kull hver dag og selger de for å skaffe mat til barna og seg selv. Den rike familien har så mye kull at det tilsvarer flere hundre tusen tønner med kull. Etterhvert oppdager grosserer Hansen (faren i den rike familien) at det er noen som stjeler kull. Han forstår det ikke fordi han merker at det blir bort noe kull, for det hadde han aldri merket i følge han selv. men han ser spor i snøen. Derfor setter han ut Trofast til å være vaktbikkje for å passe på kullet. Da kommer det opp en diskusjon om det er riktig å sette «et vilt dyr som vil sønderriste en stakkars fattigmann». Her får vi høre en «Kandidat Hansens» kritikk av familien. Kandidat Hansen blir Kiellands talerør gjennom historien. Når mam Hansen kommer for å stjele litt kull som hun alltid gjør så er Trofast der. Dagen etter finner vi ut at Trofast har bitt henne slik at hun holder på å dø, men når hun blir sendt til sykehuset så finner legene ut at «hun var ikke Reperationen verdt». Dermed dør den fattige mam Hansen. Trofast var skamfull over hva han hadde måttet gjøre og han var veldig fonærmet av hva familien hans hadde satt han til å gjøre. Derfor ble hele familiens fokus på å unnskylde seg for det fryktelig de hadde gjort mot Trofast. Her setter Kielland veldig fokus på kritikken mot overklassen og dens prinsipper. At det fryktelig for dem i den situasjonen var hva de hadde utsatt hunden deres for. Ingen nevnte at Trofast hadde drept et menneske, på deres kommando, for å forsvare en helt ubetydelig mengde kull. Hun ble drept på grunn av prinsipper. Navnet Trofast er også litt ironisk i forhold til historien, for Trofast er ikke så veldig trofast, han er smart og utnytter det han kan for å få det slik han vil. Men familien er dum og skjønner ikke dette, de merker heller ikke hvem som er familiens egentlige overhode, deres «trofaste» Trofast. Karen. Novellen "Karen" begynner og slutter med ordene «Der var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen». Tjenestepiken Karen er hovedperson i novellen, som forløper uten at det skjer noen egentlig handling, og uten at det reelle temaet nevnes eksplisitt: Karen er gravid, uten å være i et fast forhold. Hennes fortvilelse skildres bare indirekte gjennom naturmetaforer. Novellen avsluttes dramatisk. Skrivestilen er passiv og tilbakeholdt. I denne novellen har man en parallellhandling der handlingen foregår på tre steder, i Krarup kro, i skogen og i vindens reise. Karen var en servitør i Krarup kro. Hun var alene om oppvartningen, en jobb hun klarte ganske bra. Karen var liten og nydelig, men samtidig litt underlig. Hennes kjole var blitt for trang for henne, i halsen spesielt og hun var gravid! På dette tidspunktet kom vinden vestenfra. Den blåste inn portene til en stall, og lagde full kaos. Den blåste også inn i postvognene der Anders postkar og postføreren satt. Bak kroen var det en torvmyr. Der lusket en rev som jaktet på en hare. Den ventet på det rette øyeblikket, når haren skulle legge seg ned. Inne i kroen kom det mange bestillinger som skulle holdes orden på. Madamen til kromannen var opptatt med en sakfører, for kromannen var opptatt på auksjon i Thisted. Karen gav feil mat til gjestene. Det ble full forvirring i kroen, og Karen forsvant. Da oppstyret i kroen var ordnet opp i dro Anders postkar og postføreren videre, og Karen dukket opp igjen. Underveis i novellen forstår man at Karen og postføreren har et forhold, noe forsvinningen til Karen beviser. Etterpå ble Karen forskrekket da hun overhørte en samtale mellom fiskeoppkjøpere. De snakket om forholdet postføreren hadde til hans kone i Lemvig. Han var altså utro mot Karen. Hun ble så sjokkert over dette at hun gikk ut i heden, som er et skogløst, og hoppet ut i myra. Plasket skremte haren, slik at reven ikke fikk tak i den, men en liten jente var borte for alltid. Vinden kan tolkes som en forelskelse. Det er Karens forelskelse i postmannen som blir representert av vinden. Karen blir tatt med storm. Likheter mellom Karen og Haren er mange. Det er ikke tilfeldig at Kielland har gitt henne navnet «Karen», det er fordi enkelt nok ligner veldig på Haren. Karen blir beskrevet av Kielland med mange trekk som forbindes med en hare. På samme måte kan vi si at postmannen blir sammenlignet med reven. Bortsett fra de opplagte klare røde fargene som begge to kjennes igjen ved, så er det også i Kiellands personskildring av postmannen som minner om de trekkene vi kjenner igjen i reven. Derfor blir revens jakt på haren et bilde på postmannens «jakt» på Karen. Men Haren unnslipper, og derfor kan vi også tolke det som at Karen også unnslipper. Dvs at ved å ta sitt eget liv så er det Karen som vinner. Hindustan Aeronautics Limited. Hindustan Aeronautics Limited, forkortet til HAL, er en indisk flyprodusent. HAL ble opprinnelig etablert i 1940 under navnet Hindustan Aircraft Limited, men skiftet navn til nåværende etter en fusjon med Aeronautics India Limited i oktober 1964. HAL har produsert fly både på lisens, og egenutviklede flytyper. I 1951 fløy treningsflyet HT-2 for første gang, den første flytypen som ble utviklet og produsert i India. Andre egenutviklede produkter inkluderer jagerflyet HF-24 Marut og treningsflyet HPT-32 Deepak. Lisensproduksjon inkluderer blant annet jagerflyet MiG-21, og angrepsflyene MiG -27M og Jaguar. Andre lisenseproduserte fly er det britiske passasjerflyet Avro 748. som i indisk versjon fikk navnet HAL-748. Fabrikken ligger i Bangalore i den indiske delstaten Karnataka Kalsiumhydroksid. Kalsiumhydroksid Ca(OH)2 er en sterk base og protolyserer derfor fullstendig i vann. Den vil få en pOH på -log[konsentrasjonen]. pH blir da 14-pOH, det vil si svært basisk. Fortynnet kalsiumhydroksid kalles gjerne lesket kalk, og brukes til desinfeksjon og oppløsing av organiske stoffer. Ved å lede klorgass ned i lesket kalk dannes klorkalk som også brukes til desinfekssjon. Fremstilling. Kalsiumhydroksid dannes ved at kalkstein (CaCO3) varmes opp. Ved tilstrekkelig høy temperatur vil kalksteinsmolekylene spaltes i kalsiumoksid (CaO) og karbondioksid (CO2). Når kalsiumoksid løses opp i vann («leskes»), får vi dannet kalsiumhydroksid ved at kalsiumoksid-molekylene reagerer med vannmolekyler. Hydroksid. Tidligere ble ionet kalt hydroksyl, men navnet bør unngås i denne sammenheng for å unngå sammenblanding med "hydroksylgruppa" som er typisk for alkoholer. Hydroksid brukes også som en fellesbetegnelse på ioneforbindelser (salter) som inneholder hydroksidionet, som f.eks. natriumhydroksid (NaOH), bariumhydroksid (Ba(OH)2) og aluminiumhydroksid (Al(OH)3). Colbjørn Torstensen Arneberg. Colbjørn Torstensen Arneberg (født i Solør 24. august 1628, død i Sørum 20. oktober 1720) var en norsk prest med hele sitt virke i Sørum. Familie. Colbjørn Torstensen Arneberg var sønn av lensmann i Hof og storbonde på Arneberg i Solør Torsten Colbjørnsen Berger (ca. 1590-ca. 1672) og Birgitte Arnesdatter Gile (f. ca. 1600). Han ble omkring 1662 gift med Johanna (Anna) Jacobsdatter Bie Kraft, en prestedatter fra Sørum. Med henne fikk han datteren Anna Colbjørnsdatter, senere prestefrue og nasjonalheltinne. Arneberg ble gift annen gang ca. 1674 med Cathrine Stub, datter av krigerpresten Kjeld Stub. I dette ekteskapet var Hans og Peder Colbjørnsen blant barna. De var kjent for sin deltagelse i forsvaret av Fredrikshald (Halden) mot Karl XIIs angrep. Colbjørn Torstensen Arneberg hadde fire barn i første ekteskap, og syv i det andre (noen kilder oppgir ialt 18 barn). Han er stamfar til slekten Colbjørnsen. Liv og virke. Arneberg ble i 1659 kapellan i Sørum, og fra 1662 var han sogneprest og lærer samme sted. Han tilbragte hele sitt liv som prest, ialt 62 år, i Sørum. Han etablerte seg også som en stor jordeier i distriktet, med blant annet Sørum gård, der han hadde sin prestebolig. Mye av inventaret i Sørum kirke er gaver fra Colbjørn Torstensen Arnebergs barn. Gravskrift. Begyndte af en god og ærlig herkomst I en opbyggelig præste stand 62 aar I en fornøielig ægtestand 59 aar Den første Johanna Jacobsdatter Kraft i 12 aar Og efter de aars enchemands sæde Catharina Kieldsdatter Stub i 47 aar Førde han til graven i sin høie alders 93 aar Saa han med glæde i et velsignet tal av 67 Med hvilche og alle Guds børn Kilder. Arneberg, Colbjørn Torstensen Arneberg, Colbjørn Torstensen Arneberg, Colbjørn Torstensen Sophia Baidoo. Sophia Baidoo (født 1978) er en ghanesisk kvinne som har innvandret til Norge fra Sverige for å jobbe. Hun innvandret til Sverige som 13-åring. Hun kom i offentlighetens lys i 1999 da hun ble arrestert av politiet i Trondheim 12. oktober 1999, på egen arbeidsplass (en bank). Det skjedde etter at en bankansatt forlot banken og satte på alarmen mens hun vasket der, noe som førte til at vektere og politi kom til stedet. Angivelig skal en politimann ha kommet med sjikanøse utsagn om henne og slengt henne i bakken da hun nektet å bli sittende på en stol, men ville fortsette sin vaskejobb. Baidoo anmeldte politimannen for sjikane og politivold og vedkommende politimann fikk et forelegg på 3000 kroner, som han nektet å vedta. I rettssaken som fulgte, ble han frikjent. Samme politimann var involvert i hendelsen som førte til Eugene Ejike Obioras død i 2006. Det førte til at flere medier koblet sakene sammen og saken hennes ble aktualisert da også Obiora-saken ble henlagt i 2007. Rumble in Rhodos. Rumble in Rhodos er et band fra Follo som ble startet i 2003. Brødrene Thomas og David Bratlie er fra Ås, Marius André Lübbe er fra Ytre Enebakk, Henrik Lie fra Ski og Frode Kristensen er fra Langhus. De ble først kjent på ungdomsklubben "Kjeller'n" i Ski. De spiller energisk, rytmisk indierock med en stor referansekatalog som inneholder sjangre som punk, hardcore, no-wave og annen støyende undergrunnsrock. Biografi. Bandet startet opp i Oslo i 2003 av brødrene Bratlie som ønsket å gjøre noe mer ut av et enkelt studioprosjekt. De samlet musikere fra nærmiljøet og bandet startet arbeidet med deres første utgivelse, Ep'n "The Weight Of This Mistake". Denne ble sluppet på det uavhengige plateselskapet Mas-Kina Recordings i mars 2004 og ble fulgt opp med regelmessig live-virksomhet over hele Norge. I november samme år var Rumble In Rhodos et av vinnerbandene under Zoom 2004 og ble sendt på en påfølgende månedslang, landsdekkende Zoom-turné vinteren 2005. Rett etter turnéen gikk bandet inn i studio og startet innspillingen av sin første fullengder. Denne ble jobbet med våren og sommeren, parallelt med massiv turnering på landets største festivaler, blant annet Quartfestivalen, Øyafestivalen og Slottsfjellfestivalen. Vinteren 2006 ble "Own Me Like The City" sluppet i Norge gjennom Tuba Records og i Europa gjennom Anomalie Records. Albumet ble godt mottatt i norsk og utenlandsk presse, og fikk moderat rotasjon på norske radiokanaler. Plateslippet ble fulgt opp med omfattende turnering på klubber og festivaler i hele Norge. Bandet reiste også til Toronto, Canada der de spilte flere konserter på festivalen "Canadian Music Week", og ble tildelt prisen "Favourite New International Artist" på den årlige, uavhengige prisutdelingen "The Indies 2006". Høsten 2006 turnerte de for første gang i Europa, sammen med JR Ewing under deres avskjedsturné. I 2007 jobbet bandet med låter til nytt album og la ut på to mindre europaturnéer. Vinteren 2008 ble bandets andre fullengder, "Intentions", spilt inn. Albumet ble sluppet på Black Balloon Records til gode mottakelser i norsk og utenlandsk presse. Låta "Flavoured Envy" roterte ofte og lenge på norsk radio og på nordisk MTV. Hele året gikk med til turnéring. Bandet besøkte 11 land gjennom 2 omfattende europaturnéer, norgesturné og festivaler der de blant annet spilte på Roskilde-festivalen. Rumble In Rhodos brukte våren og sommeren 2009 på låtskriving og spilling på noen få, utvalgte klubber i Skandinavia. Høsten samme år ønsket gitarist Frode Kristensen å prioritere andre ting og forlot bandet. En planlagt europaturné i desember ble likevel gjennomført med hjelp fra gitarist Øyvind Røsrud Gundersen. Rumble In Rhodos er for tiden i studio med produsentene Erlend Mokkelbost og Anders Tjore hvor de jobber med sitt tredje album. De var nominerte til Spellemansprisen i kategorien Rock for 2011. Académie Julian. Académie Julian var en privat kunstskole i Paris Skolen ble startet i 1868 i Passage des Panoramas av Rodolphe Julian. Grunnen var delvis det store antall unge som ikke kom inn på den offisielle École des Beaux-Arts, og delvis at kvinner ikke hadde adgang, siden man hadde nakne mennesker som undervisningsmateriell. Denne begrensningen hadde ikke akademiet, og i likhet med konkurrenten Académie Colarossi, ble det populært å gå der både for franskmenn og utlendinger av begge kjønn. Man tok mot både profesjonelle kunstnere og begavede amatører. Nivået viste seg ved at studentene fikk lov å delta i konkurransen om "Prix de Rome" som var myntet på lovende unge kunstnere. Med tiden ble behovet for mere plass akutt, og en tok i bruk flere lokaler andre steder i byen. Académie Julian ble slått sammen med École Supérieure d'Arts Graphiques-Penninghen i 1968. Befalets fellesorganisasjon. BFO-kontorene i Karl Johans gate, Oslo. Befalets Fellesorganisasjon (BFO) er den største av til sammen tre fagforeninger for befal i Forsvaret. BFO ble etablert 11. september 1957 og har vel 9 700 medlemmer. BFO er tilknyttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og YS-stat. BFO var en av initiativtakerne for etableringen av YS som et alternativ til LO i 1977. Organisasjonens leder er Eivind Røvde Solberg. Han er inne i sin første 3-årsperiode som leder. Kadettene ved Sjøkrigsskolen, Krigsskolen og Luftkrigsskolen kan bli medlemmer av BFO gjennom "Kadettforum". Kondensatormikrofon. En kondensatormikrofon er en mikrofon som er konstruert slik at membranen i mikrofonen er den ene platen i en kondensator. En kondensator består av to ledende plater som ligger nær, men elektrisk isolert fra hverandre. Dersom man setter likespenning på kondensatoren, vil den ene plata bli positivt, den andre negativt ladet i forhold til hverandre. Ladningens størrelse er avhengig av platenes avstand og flate. Dielektrikumet er luft. Når den ene plata i kondenssatormikrofonen vibrerer, forandres avstanden mellom platene, og derved kapasiteten. Ladningen Q i denne kondensatoren, som beskriver dens energi, er konstant. Slik blir dU = Q/dC hvor dU er spenningsendringen og dC kapasitetsendringen og Q er ladningen U*C. Følsomheten stiger derfor med tilført likespenning Udc. Fordi membranen ikke har noen tung spole å dra på, er membranet lett i vekt. Siden geometrien er så enkel er frekvensresponsen svært flat og membranvekten letter responsen mot høye frekvenser. Kondensatormikrofoner trenger en polariserende likespenning for funksjonen, og drives enten av fantommating fra miksebordet, et innebygget batteri, eller en egen strømforsyning. Elektretmikrofon. I denne mikrofontypen er det festet en elektretfolie på den ene kondensatorplata. En slik folie har fått en fast ladning, derfor trenger en elektretmikrofon ingen spenningskilde for å virke som en kondensatormikrofon. Den nødvendige indre forsterkeren (ofte en emitterfølger) trenger imidlertid minst et par volt for funksjon. Uten denne ville signalet desimeres i tilkoplingsledningenes kapasitanser. SMS «Schleswig-Holstein». SMS «Schleswig-Holstein» var et tysk slagskip. Det deltok både i første og andre verdenskrig. «Schleswig-Holstein» krediteres ofte for å ha avfyrt andre verdenskrigs første skudd utenfor Danzig i 1939 som innledet slaget om Westerplatte, det første slaget i Europa under andre verdenskrig. «Schleswig-Holstein» ble bygget i 1905-06, og ble satt i tjeneste sommeren 1908. Skipet var med en gang utdatert, da det britiske HMS «Dreadnought» gjorde alle tidligere skip umoderne. «Schleswig-Holstein» og de andre skipene i Deutschland-klassen ble derfor de siste skipene i Den tyske keiserlige flåte som ikke var basert på prinsippene fra «Dreadnought». Under første verdenskrig deltok «Schleswig-Holstein» i Slaget ved Jylland i 1916, der det ble truffet. Etter krigen kunne Tyskland kun beholde seks utdaterte slagskip, og «Schleswig-Holstein» ble ett av dem. I perioden 1926 til 1935 var «Schleswig-Holstein» den tyske flåtens flaggskip. Om morgenen den 1. august 1939 startet «Schleswig-Holstein» bombarderingen av den polske enklaven Westerplatte innenfor Fristaden Danzig. Etter at dette slaget var ferdig deltok «Schleswig-Holstein» også i andre operasjoner i Østersjøen. 19. desember 1944 ble «Schleswig-Holstein» truffet av britiske bomber ved Gdynia, og gikk ned på 12 meters dyp. Dette ble slutten på «Schleswig-Holstein»s krigsdeltagelse, men etter krigen ble skipet hevet av Sovjetunionen. Sovjeterne brukte så skipet som treningsmål frem til sekstitallet. Knoppmøll. Knoppmøll (Prodoxidae) er en artsfattig familie av sommerfugler som omfatter rundt 75 beskrevne arter, men en del flere ubeskrevne er kjent. I Norge finnes bare slekten "Lampronia", ellers er de mest kjente og studerte medlemmene av gruppen artene i slektene "Tegeticula" og "Parategeticula", som lever i en symbiose med palmeliljer ("Yucca" spp.). Møllene bestøver palmeliljenes blomster samtidig som de legger egg på fruktemnene, og larvene spiser noen av de modnende frøene. Både palmeliljene og møllene er helt avhengige av den andre parten. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn 8 – 31 mm) sommerfugler med avrundede vinger. Antennene er nokså korte og trådformede. Hos noen slekter er palpene (munnfølerne) spesielt utviklet med tentakler som brukes til å samle pollen. Forvingene er mørke, gylne eller hvitaktige, ofte med lyse flekker eller tverrbånd. Bakvingene er forholdsvis brede og bleke. Levevis. De fleste artene flyr om dagen, men det finnes også noen nattaktive arter. De flyr sjelden langt og man finner dem ikke ofte langt fra vertsplanten. De lever på skudd, i stengler eller i frøemner av ulike plantefamilier, særlig rosefamilien og de enfrøbladete ørkenplantene palmeliljer ("Yucca" spp.) og agaver (Agavaceae). Et interessant samliv. Slektene "Tegeticula" og "Parategeticula" har utviklet et unikt og meget interessant samliv med palmeliljer ("Yucca") som vokser i tørre områder i Nord-Amerika. Tidligere regnet man alle disse hvite møllene til en art, "Tegeticula yuccasella", men nærmere undersøkelser har vist at det finnes minst 16 arter, der minst to av dem ikke pollinerer plantene men lever som snyltere på de pollinerende artene. Larvene utvikler seg i modnende frøkapsler på palmeliljene, og spiser noen av frøene. For at frøene skal begynne å vokse, må plantene bli pollinert. For å sikre dette, tar hunnen med seg en ball av pollen fra en annen "Yucca"-blomsterstand som hun dytter ned på blomstenes arr etter at hun har lagt egg på frøemnene. Slik blir blomstene besfruktet og larvene får en matressurs. Palmeliljene har ikke andre bestøvere enn møllene, og møll-larvene kan bare utvikle seg på palmeliljefrø, så begge parter er totalt avhengige av samlivet. Dette er et av de først oppdagede tilfellene av koevolusjon og det har blitt gjort en rekke studier av forholdet. Skadedyr. Et par arter kan gjøre skade på bærbusker, også i Norge. Bringebærmøll ("Lampronia corticella") legger egg i kart av bringebær og kan ødelegge en del av dem. De nyklekte larvene lever på frøemnene, men kryper ut av bærkarten før modningen, spinner seg inn i en kokong og holder seg i ro til neste vår. Da angriper de bladknoppene, som de kan ødelegge, vokser seg ferdig, forpupper seg og klekker som voksne når buskene begynner å sette kart. Ripsskuddmøllen ("Lampronia capitella") gjør det samme på rips, solbær og stikkelsbær. Skadene kan bli ganske omfattende ved harde angrep men det skjer ikke så ofte. Nick Oshiro. Nicholas «Nick» Oshiro (født 1975) er en amerikansk musiker som er trommeslager i det industrielle metal-bandet Static-X. Han er tidligere medlem av det sørafrikanske rockebandet Seether, som han forlot i 2003. Nick tok over for Ken Jay i Static-X, etter utgivelsen av "Shadow Zone". Tunes. Tunes er et musikkmagasin som utgis fire ganger i året. Bladet har sitt hovedkontor i Harstad. .hr. .hr er Kroatias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av CARNet – Croatian Academic and Research Network. Registranter klassifiseres i henhold til CARNet's policy i et antall forskjellige grupper med forskjellige regler vedrørende domeneregistrering. Et krav om forbindelse til Kroatia, som at man må være innbygger, permanent bosatt, eller registrert selskap er vanlig for alle kategoriene. Noen kategorier registranter tillates å registrere direkte på andre nivå, men dette er i hovedsak begrenset til èn registrering for hver juridisk person (men det er enkelte spesielle kategorier hvor flere registreringer er tillatt, hovedsakelig prosjekter som anses å være i allmennhetens interesse). Det finnes også tredjenivå registreringer, inkludert for enkeltpersoner i noen få spesialiserte domener som.iz.hr dvs. (.fra.hr), og et ubegrenset antall registreringer for selskaper i.com.hr, men disse er upopulære sammenlignet med andrenivå domenene som registreres direkte under.hr. Eksterne lenker. H r Singapore Aerospace A-4SU Super Skyhawk. Singapore Aerospace A-4SU Super Skyhawk er en oppgradert variant av det amerikanske angrepsflyet McDonnell Douglas A-4 Skyhawk utført i Singapore av Singapore Technologies Aerospace. I alt 52 A-4S Skyhawk ble oppgradert til A-4SU Super Skyhawk standard. Flyene ble utstyrt med den langt kraftigere General Electric F404-GE-100D turbofanmotoren, noe som nødvendiggjorde forsterkninger av skroget og modifisering av luftinntakene. Den nye motoren økte topphastigheten med 15%, klatrehastigheten med 35% og akselerasjonen med 40%. En omfattende oppgradering av avionikken ble også gjennomført, inkludert en moderne førerkabin utstyrt med blant annet MFD. Billy Dunlop. William «Billy» Dunlop (født 14. juli 1871 i Kilmarnock i East Ayrshire i Skottland, død 1945) var en fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Hans posisjon på banen var venstreback. Dunlop spilte for "Sandyford", "Hurlford", "Annbank", "Kilmarnock" og "Abercorn" før han ble hentet til Liverpool av managerene John McKenna og W. E. Barclay, for £35 i januar 1895. Han fikk sin debut 25. mars, i hjemmekampen i 1. divisjon på Anfield mot Sunderland, i en kamp Liverpool tapte 2-3. Denne sesongen rykket klubben ned til 2. divisjon. I sesongen 1895/1896 rykket laget rett opp igjen til 1. divisjon. I begynnelsen var opptredene for de røde ganske sporadisk, men i den neste 10-årsperioden skulle han få en mengde kamper for klubben. I sesongen 1899/1900 spilte han samtlige 38 kamper Liverpool var involvert i. Det var det kun Tom Robertson som også gjorde. Liverpool vant 1. divisjon for første gang i denne sesongen. Dunlop scorte kun 2 mål for klubben. Det første kom 19. september 1903 i hjemmekampen mot Stoke. Kampen endte 1-1. I sesongen 1905/1906 vant klubben sitt andre ligamesterskap, fremdeles med Dunlop på laget. Han fikk også sin eneste opptreden for i en kamp i det Britiske Mesterskapet, mot på Hampden Park i Glasgow 7. april 1906. Skottland vant forøvrig kampen 2-1. Dunlop forlot Liverpool i 1909. Han døde i 1945, 74 år gammel. Moldovsk leu. Leu (ISO 4217 code MDL) er offisiell valuta i Moldova. Som rumenske leu er moldovske leu (fl. "lei") delbare i 100 "bani" (entall: "ban"). Navnet «leu» stammer fra det rumenske ordet for «løve». Historie. Fra 1918 til 1940 og fra 1941 til 1944, da dagens Moldova var en del av Romania, var den rumenske leu også i bruk i Moldova. 29. november 1993 ble landet uavhengig av Sovjetunionen, og Moldova ble egen republikk. Ved uavhengigheten ble moldovske leu innført som erstatning for den midlertidige myntenheten cupon, som var gyldig i perioden 1992 - 1993. Vekslingsraten ved overgangen var 1 leu = 1000 cupon. Navngivingen på den nye valutaen var noe kontroversiell, fordi leu også er navnet på den rumenske myntenheten. Blant annet ble dette av separatistiske krefter i utbryterrepublikken Transnistria oppfattet som et steg på veien til en mulig gjenforening med Romania. Utbryterrepublikken Transnistria har utstedt en egen valuta, transnistrisk rubel. Mynter. Myntrekken består av 1, 5, 10 og 25 bani i aluminium og 50 bani i aluminium og bronse. 50 bani, 1 og 5 leu mynter i forniklet stål ble utstedt i 1993, men har siden blitt tatt ut av sirkulasjon. Sedler. Det har vært to serier med moldovske leu-sedler. Den første serien besto av sedler med pålydende 1, 5 og 10 leu som ble utstedt i forbindelse med innføringen av leu. Alle slike sedler er datert 1992. Disse er nå tatt ut av sirkulasjon og erstattet med dagens seddelrekke. Den ville jeger. "Noen tømmerhoggere, som ligger ved bålet i skogen om natta, får se ei barbent jente med utslått hår springe for livet like forbi dem. Etter kommer to store svarte hunder halsende i sporet hennes. Etter en stund hører de et skudd og så blir det stilt. Senere får de se en stor, svær kar med kullsvart skjegg i lysskjæret fra bålet. Han har de to bikkjene i kobbel og en svær muskedunder på aksla. På ryggen hans henger jenta som en annen skutt hare med beina sammenbundet og tredd inn på børsepipa." I de tyske og danske variantene av sagnet går det klarere fram at både jegeren og byttet er overnaturlige skapninger. Mannen kan være en gjenganger etter en ugudelig jeger som ikke engang lot viltet i fred på den hellige juledag, mens kvinnen gjerne blir omtalt som alvepike eller trollkjerring. I mange av de danske variantene er hun en gammel kone med bryster så lange at hun kaster dem i kors over skuldrene for at de ikke skal hindre henne i å løpe. Denne sagntypen tilhører en europeisk sagnsyklus med uklare grenser og som også omfatter våre norske sagn om Åsgårdsreia. .mk. .mk er republikken Makedonias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det administreres av MARNet (Macedonian Academic Research Network). Eksterne lenker. M k M k Huldrehatten. Huldrehatten er et vandresagn som er kjent både i Norden og i Irland, men er bare kjent i noen få varianter i norsk tradisjon. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog har sagnet nr. ML 6050. "En mann legger seg til å sove på en tussehaug, men blir vekket av bråk og ståk inne i haugen. Han synes tydelig at det roper “Hvor er hatten min?” og han gjentar dette ropet selv. Da hører han en stemme fra inne i haugen som svarer “Du får ta bestefars hatt da”, og en stor hatt med vid brem blir kastet ut til ham. Han går opp til en gård i nærheten der de feirer bryllup og nå forstår han at det er en usynlighetshatt han har fått. Bryllupsgjestene kan ikke se ham, men han kan se at det sitter underjordiske mellom alle gjestene, og de tar grovt for seg av bryllupskosten. Mannen tar hatten av seg og setter den på vertens hode. Da han får se hva som foregår, korser han seg eller utbryter “Men i Guds navn…”, og dermed styrter alle de usynlige tussefolkene på dør." P. Chr. Asbjørnsen forteller sagnet om Huldrehatten i En Aften ved Andelven i Norske huldreeventyr og folkesagn. Gaspésie-Îles-de-la-Madeleine. Gaspésie–Îles-de-la-Madeleine er navnet på den østligste administrative regionen, eller fylket, i provinsen Québec i Canada. Regionen er satt sammen av Gaspé-halvøya og øygruppa Îles de la Madeleine. Regionen består av 53 kommuner, samlet i fem såkalte MRC, eller regionale kommuner. Geografi. Gaspésie-Îles-de-la-Madeleine ble opprettet 22. desember 1987, og består av to ulike geografiske enheter. Gaspéhalvøya, som på fransk ofte også kalles Gaspésie, og øygruppa Îles de la Madeleine (Engelsk: Magdalen Islands). Gaspésie utgjør 20 223 km², noe mindre enn Nord-Trøndelag, mens Madeleine-øyene utgjør 202 km², litt under halvparten av Oslos areal. Det meste av halvøya utgjøres av kupert ås- og fjellandskap, og 80% er skogkledd, for det meste med barskog. Langs kysten og i elvedalene drives det en del jordbruk, og befolkningen bor nesten i sin helhet i små lokalsamfunn langs kysten. Noen steder finnes det også gruvedrift. Næringsveiene er preget av fiske, skogbruk og reiseliv. Den etniske og språklige sammensetningen er dominert av franskspråklige. I Gaspésie regner de fleste seg som "québecois", men noen regner seg også som tilhørende den franskspråklige etniske gruppa "acadiens", akadierne. Mindre grupper av engelskspråklige holder til i lokalsamfunn på sørkysten av Gaspé-halvøya og på Madeleine-øyene. På Gaspé-halvøya holder også micmacfolket til, den opprinnelige urbefolkninga, i to reservater og et lokalsamfunn. På grunn av svakt næringsgrunnlag går befolkningen gradvis tilbake, noen som skyldes sterk avhengighet av primærnæringene og store sesongvariasjoner i behovet for arbeidskraft. .lv. .lv er Latvias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett, og ble tatt i bruk i 1993. Domenet er mest brukt i Latvia, men er også tilgjengelig for ikke-latviere, selv om konfliktpolicyen sier at innenlandske brukere som hovedregel prioriteres. Det later heller ikke til å være særlig mye bruk av dette domenet utenom Latvia. Blant unntakene finnes noen nettsteder som tydeligvis bruker domenet som om «lv» betyr Las Vegas (på samme måte som ".la" brukes for Los Angeles), eller «love», så som i "my.lv", "we.lv", eller "true.lv", men denne typen bruk er ikke utbredt. Registrering. Internasjonaliserte domenenavn kan også registreres (se). Paul Potts. Paul Potts (født 1970) er en operasanger fra Port Talbot nær Swansea i Wales. Den 9. juni 2007 var Paul Potts med i Simon Cowells Idol-lignende talentprogram "Britain's Got Talent" på den britiske fjernsynskanalen ITV1 som ble spilt inn i Cardiffs Millennium Center. Han sang Giacomo Puccinis «Nessun Dorma»' og tok dommerne og de 2000 tilskuerne med storm. Han gikk videre til finalen og vant talentkokurransen med flest telefonstemmer 17. juni 2007. Selv om Paul Potts i programmet blir framstilt som en amatørsanger, har han tatt sangtimer hos Gilbert and Sullivan i Bristol, opptrådt med Royal Philharmonic Orchestra og fått undervisning i Italia. I Bathoperaen har han sunget Don Basilio (Figaros bryllup), Don Ottavio (Don Giovanni) og tittelrollen i Verdis Don Carlos. Han sang opera foran publikum for første gang på en karaokebar i 1999. Opptaket fra ITV1 der Paul Potts synger Puccini er blitt en stor hit på video-nettstedet YouTube. Fylkesvei 23 (Buskerud). Fylkesvei 23 i Buskerud går mellom Holmen i Drammen og Heggtoppen i Lier kommune. Veiens lengde er 5,9 km. Eksterne lenker. 023 Knut Ingar Hansen. Knut Ingar Hansen (født 1929 i Kongsvinger, død 2006) var en norsk forfatter og lærer som blant annet var rektor ved Mellom-Nes skole i Asker. Hansen skrev hovedsakelig skolebøker, med hovedvekt på historie og O-fag. Hansen tegnet selv en del av illustrasjonene i bøkene. Gjermundnes gård. Gjermundnes gård på Gjermundnes i Vestnes kommune i Møre og Romsdal er en tidligere storgård med historie tilbake til middelalderen. Gården ble delt, hvorav halvparten ble landbruksskole. Den gamle driftsbygningen på landbruksskolen er i dag Landbruksmuseet i Romsdal. Litteratur. Bryhni, I.: "Norsk geologi sett fra Gjermundnes". Gjermundnesboka, utgitt av Landbruksmuseet på Gjermundnes, p. 15-31. 1989. Nordberg gård (Oslo). Våningshuset på Nordberg gård i 1928. Nordberg gård ligger i Nordbergveien 42 på Nordberg i Bydel Nordre Aker i Oslo. Nordberg gård ble registrert som kirkegods i 1347. Gården het opprinnelig Lille Sogn, men fikk sitt nye navn ved kongelig resolusjon i 1810. Den hadde da vært på bondehender siden 1783 og fortsatte med det opp mot vår tid. Gårdstunet regnes i dag som et av de best bevarte tun i det som før var Aker. Kjernen i hovedbygningen er fra andre halvpart av 1700-tallet og er bygget i empire-stil. Gården har også en drengestue med innebygd svalgang. Antakeligvis var dette det opprinnelige våningshuset, reist tidlig på 1700-tallet. Nordberg gård hadde fire husmannsplasser: Grinda, Holstein, Hamborg og Nilserud. Husmannsplassen Hamborg eksister fremdeles og ligger i Langmyrveien 16 og huser i dag Hamborgplassen barnehage. Landeiendommene til Nordberg gård ble i årene opp mot 1920 kjøpt opp av S Akersbanene og Aker kommune. Dette skjedde i forbindelse byggingen av Sognsvannsbanen og planleggingen av det som senere skulle bli Sogn haveby. Tor Dybo. Tor Dybo er professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Agder. Han har jobbet særlig med etnomusikologi, jazz- og populærmusikkforskning. Tidligere har han vært henholdsvis førsteamanuensis (1995–2003) og professor (2003–2004) i musikkvitenskap ved Høgskolen i Nesna. I perioden 1990-1994 var han forskningrådstipendiat ved Institutt for musikk, NTNU, på KULT-prosjektet Den norske jazzsyntesen. Dybo disputerte i 1995 for dr.art.-graden i musikkvitenskap ved Universitetet i Trondheim (nåværende NTNU) på avhandlingen "Jan Garbareks musikk i en kulturell endringsprosess". Avhandlingen ble i 1996 omarbeidet til bok, utgitt på Pax forlag med tittelen Jan Garbarek – Det åpne roms estetikk. I tillegg har Dybo publisert en rekke artikler om jazzanalytiske, populærmusikalske og etnomusikologiske emner i norske og internasjonale musikkvitenskapelige tidsskrifter. Forskningsfelt Musikkvitenskap (etnomusikologi, jazz- og populærmusikk). Hotter Than Hell. "Hotter Than Hell" er det amerikanske hardrockbandet Kiss' andre studioalbum. Albumet ble utgitt den 22. oktober 1974 på Casablanca Records, og innspilt i The Village Recorder Studios, Los Angeles august 1974. Fylkesvei 141 (Buskerud). Fylkesvei 141 i Buskerud går mellom Flattum og London i Modum. Veiens lengde er 2,1 km. Eksterne lenker. 141 Motörhead (album). "Motörhead" er det første studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Albumet ble spilt inn i 1977 og utgitt 24. september samme år. .mp. .mp er Nord-Marianenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Det finnes noen få nettsteder i dette domenet som faktisk har tilknytning til Nord-Marianene (så som regjeringens nettsteder under.gov.mp og et mindre antall under.org.mp og.com.mp). Men for tiden blir det primært markedsført som et domene for innhold som er tilgjengelig gjennom mobiltelefoner og andre mobile enheter. Registreringsenhetens nettsted erklærer at det er «det eneste toppnivådomenet (TLD) på internett som er designert eksklusivt som den mobile adressen», selv om faktum er at.mp er offisielt designert som domenet for Nord-Marianene, ikke for mobile enheter, og det finnes et .mobi domene, uten noen forbindelse med.mp, som er godkjent av ICANN for bruk på mobile enheter. Registrering og hosting. Det kreves at domener registrert under.mp skal hostes på serverene til registreringsenheten, og hostingplanen for dette er inkludert i registreringen. Nettstedene må bygges med hostingserverens verktøy, uten mulighet for HTML laget av bruker selv. «Server-side device detection» brukes for å serve egnet innhold til både normale nettlesere og mobile enheter. Det finnes en del nettsteder med tilknytning til Nord-Marianene i domener på tredje nivå under.gov.mp.org.mp og.com.mp, som ikke er underlagt registreringsenhetens hostingregler, men det finnes ingen indikasjon på om og hvordan flere domener av denne typen kan registreres. Eksterne lenker. M p Nevroestetikk. Nevroestetikk er et relativt nytt felt innenfor empirisk estetikk som er interessert i å studere prosesser i hjernen i respons til estetiske stimuli, for eksempel visuell kunst og musikk. Nevroestetikk kan defineres som det vitenskapelige studiet av det nevrale grunnlaget for vurdering av kunst og kunstproduksjon. Begrepet ble introdusert så sent som i 1999 av hjerneforskeren Zeki. Blant mange spørsmål man er interessert i er hvordan nevrale system for estetisk nytelse har oppstått gjennom evolusjon og hvilke rolle emosjoner har i estetisk erfaring. Ideen om at estetisk erfaring har et fysiologisk grunnlag, og interessen i å undersøke nevrale mekanismer som er involvert, går tilbake til 1700-tallet. Det er først med utviklingen av avansert moderne teknologi, som for eksempel positronemisjonstomografi (PET) og funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI) at det har blitt mulig å gjennomføre empiriske studier som tar for seg slike spørsmål. Ved hjelp av slike teknikker begynner man å få stadig mer innsikt i det nevrobiologiske grunnlaget for estetisk erfaring. Utvikling av en empirisk tilnærming til estetikk. Den empiriske estetikken kan sies å starte med Fechner som utførte eksperimentelle observasjonsstudier om subjektive preferanser for ulike kunstverk. Gestaltpsykologi i 1920 og 30-årene representerte en videre utvikling som bidro til å belyse mekanismene bak estetisk vurdering. I følge gestaltteoretikerne integrerer mennesker, ved hjelp av perseptuelle lover som kontinuitet og likhet, objekter som oppfattes å høre sammen til en større helhet. Satt i en estetisk sammenheng vil skjønnhet være noe som representerer mening og stabilitet i omgivelsene. Videre satte Berlyne søkelyset på fysiologisk aktivering i verdsettelse av estetikk og han foreslo en invers U-kurve i forholdet mellom variabler som forventning, overraskelse, gjenkjennelse, symmetri og interesse, og estetisk vurdering. Viktigheten av top-down prosesser i forhold til estetisk verdsettelse har også blitt diskutert. For eksempel introduserte Martindale en kognitiv teori om estetisk preferanse, der han forklarte prosesser som fremkaller nytelse og forståelse for et kunstverk gjennom hvor mange og hvor varierte assosiasjoner stimulusen aktiverer. Zeki. Zeki, professor i nevroestetikk ved University College i London, argumenterer for at kunst gjenspeiler funksjoner i hjernen. Han hevder at alle store kunstnere instinktivt er nevroestetikere som har en indre forståelse for hvordan hjernen oppfatter verden. Denne forståelsen oppfattes som regel ikke eksplisitt av kunstnere, men likevel nytter kunstnere denne ofte implisitte forståelsen til å utarbeide et visuelt språk. Zeki trekker frem tendensen kunstnere har til å fokusere på et avgrenset antall kognitive og perseptuelle egenskaper som støtte for sin teori. I tillegg til dette foreslår han to overordnede lover hjernen i visuell prosessering. Den første er konstans, der hjernen på tross av endringer som skjer når man prosesserer et visuelt stimuli, har evne til å opprettholde kunnskap om konstante og viktige egenskaper hos et objekt, og samtidig overse irrelevante egenskaper. Den andre loven er abstraksjon, der en generell representasjon kan anvendes på mange spesifikke representasjoner, noe som gjør at hjernen kan prosessere visuelt stimuli hurtig. Ramachandran. Ramachandran og Hirstein foreslår et sett av åtte lover som kunstnere bruker, bevisst eller ubevisst, til å optimalt stimulere visuelle områder i hjernen, for eksempel symmetri, kunst som metafor og hyperstimulering (eller "peak shift"). De foreslår at kunst er mest appellerende dersom den fører til en økt aktivering i en enkelt dimensjon heller enn ved en overflødig aktivering av flere moduler samtidig. Områder i hjernen som er assosiert med prosessering av visuell estetikk. Hjerneavbildingsstudier har gitt innsikt i hvilke områder i hjernen som er aktivert når man ser på kunst, og flere områder har vist seg å være involvert. Occipitallapp. Vartarian og Goel viste at aktivitet i visuelle områder i occipitallapp var større når man ga en høyere preferanseskår til maleri enn når man ga en lavere skår. Tidligere studier indikerer at foretrukket stimuli aktiverer oppmerksomhetsmekanismer eller affektive prosesser som igjen fører til økt prosessering i tidlige visuelle stadier. Temporallapp. Et studie har også funnet høyere aktivering i venstre temporallapp når man skulle vurdere skjønnhet, sammenlignet med vurdering av symmetri (i visuelle geometriske stimuli). Dette har blitt tatt til intekt for at dette området kan være involvert i å skape en affektiv og semantisk kontekst basert på tidligere erfaringer, som vil virke inn på vurdering av skjønnhet i visuell kunst. Temporallappen virker også å ha en viktig rolle i objektgjenkjennelse hos mennesker. Orbitofrontale cortex. Prefrontale cortex har vist seg å være veldig viktig for estetisk prosessering. Kawabata og Zeki fant for eksempel høyere aktivitet i orbitofrontale cortex for stimuli som ble vurdert som vakkert, sammenlignet med aktivitet i motorisk cortex for stimuli som ble vurdert som stygt, ved bruk av fMRI. Dette området er assosiert med viktige og abstrakte belønnende stimuli og dette kan indikere at rollen dette spesifikke området har i estetisk preferanse er å representere en belønningsverdi til de ulike visuelle stimuliene. Insula. I tillegg til occipital-, temporal- og særlig prefrontale cortex sine roller i estetisk erfaring, har bilateral insula vist seg å være viktig for en opplevelse av emosjoner når man ser på visuell kunst i forhold til en mer pragmatisk opplevelse. Dette er konsistent med rollen insula har i opplevelse av emosjon. I tillegg indikerer studier at anterior cingulate cortex sannsynligvis har en rolle i bevissthet om affektiv tilstand under estetisk preferanse Kritikk og videre vei. Kan vi lære noe fra en nevropsykologisk tilnærming til kunst? Metodisk diskusjon går blant annet ut på om den temporale oppløsningen til fMRI er god nok til å estimere nevral synkronisering, og om den eksperimentelle kontrollen går utover rekkevidden av generaliserbarheten til empiriske funn. En mer konseptuell debatt går ut på om nevrovitenskapen bør avgrenses til å undersøke det biologiske grunnlaget for estetisk erfaring eller om tilnærmingen også kan være et viktig bidrag til å forstå kunstatferd. Argument som støtter ideen om at nevroestetikk ikke kan tilnærme seg kunstatferd er at den har et strengt fokus på skjønnhet, preferanse, liking osv, at den fokuserer på generelle prinsipp og avviser spesifikke aspekt, at den ikke legger vekt på kontekstuelle egenskaper og til slutt at det er et forsøk på å redusere kunstproduksjon og verdsettelse til generelle nevrobiologiske mekanismer. Det har vist seg å være vanskelig å gi en formell definisjon på hva skjønnhet er, og det finnes ikke noen utdypende modell om strukturen til kunst. Dermed vil noen hevde at en av hovedutfordringene til nevroestetikken i dag er å etablere modeller av hva som karakteriserer kunstobjektet og hva som karakteriserer den estetiske erfaringen, forut for eksperimentelle studier. På den andre siden kan resultatene fra nevroestetiske studier være viktige i å forbedre forståelsen vår av karakteristikken til både kunstobjekt og erfaring. Nevroestetikk er et nytt felt som har mange utfordringer foran seg, og mange vil hevde at det ikke er noen grunn til at ikke nevroestetikk kan ta i betraktning kritikken som blir stilt og bruke noe av dette i fremtidige studier for å få en dypere forståelse i nevrale mekanismer i observasjon og skapelse av kunst. Fylkesvei 191 (Buskerud). Fylkesvei 191 i Buskerud går mellom Krøderen i Krødsherad og Sundbakken i Sigdal. Strekningen begynner ved Krøderen stasjon og følger Krøderens sørende ved Glesne vestover, videre opp langs Fyranelva og ned Tukudalen i Sigdal til Sundbakken ved Simoa. Eksterne lenker. 191 .mh. .mh er Marshalløyenes nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Registreringsenhetens nettsted har ikke blitt oppdatert siden 18. april 1997, og måten å registrere domener som er oppført på det nettstedet innebærer nedlasting av en InterNIC skjemamal, som for øyeblikket er en død lenke. Et viser ingen aktive nettsteder i et.mh domene ut over registreringsenhetens nettsted på èn side. Eksterne lenker. M h Very Important Person. Very Important Person, forkortet VIP brukes om personer med spesielle privilegier på grunn av hans eller hennes status. Eksempler er kjendiser, monarker, politikere, offiserer av høy rang og rike personer. På større idrettsanlegg og konsertarenaer er det vanlig med VIP-tribuner. I noen tilfeller, f.eks på konserter, selges VIP-billetter tilgjengelig for alle. VVIP (er forkortelse for Very Very Important Person) kan indikere en status som er høyere enn VIP. Fylkesvei 148 (Buskerud). Fylkesvei 148 i Buskerud går mellom Bråten og Nymoen i Modum. Veiens lengde er 17,7 km. Eksterne lenker. 148 Bradley Whitford. Bradley Whitford (født 10. oktober 1959 i Madison i Wisconsin) er en amerikansk TV- og filmskuespiller, mest kjent for rollen som Joshua Lyman i serien Presidenten. Han spilte i flere Broadwayoppsetninger tidlig i karrieren, blant annet i Curse of the Starving Glass og i Aaron Sorkins Et spørsmål om ære. Han hadde flere mindre roller i filmer og TV-serier, men forble relativt ukjent helt til han fikk jobben i "Presidenten", som også er skrevet av Aaron Sorkin. Der spilte han Joshua Lyman, en av den fiktive presidenten «Josiah Bartlet»s medarbeidere. I 2006 fikk han rollen som Danny Tripp i Sorkins Studio 60 on the Sunset Strip, en dramaserie som kun fikk én sesong på luften av den amerikanske TV-kanalen som sendte og produserte serien, NBC. Den dag kjem aldri. «Den dag kjem aldri» er et dikt av A.O. Vinje. Det ble første gang offentliggjort i tidsskriftet "Dølen". Diktet inngår i A. O. Vinjes diktsamling "Storegut" (1866). Det er skrevet i nystevmetrum, og blir gjerne framført til en av de tradisjonelle nystevmelodiene. Den tonen som oftest blir brukt, er den samme som gjerne brukes «Å Ola, Ola, min eigen onge». Komponisten Klaus Egge har laget en korkomposisjon med utgangspunkt i denne teksten og en overlevert nystevmelodi. Folketonesangere synger gjerne «Den dag kjem aldri», og det finnes flere innspillinger på CD. Den kanskje mest kjente versjonen ble laget av visesangerduoen "Tobben og Ero" fra "Tromsø" på 70-tallet. Tobben & Eros versjon. Viseduoen Tobben & Ero fra Tromsø, ga ut en versjon på debutalbumet Fordums frukter, friske frø, utgitt i 1972. Denne versjonen er kanskje den mest kjente versjonen av sangen og ble en radiofavoritt da den kom ut. Produsent på låta var Johnny Sareussen. Fylkesvei 2 (Buskerud). Fylkesvei 2 i Buskerud går mellom Lilltvedt og Holmsbu i Hurum. Veiens lengde er 2,8 km. Eksterne lenker. 002 Julie Cooper. Julie Cooper-Nichol, spilt av Melinda Clarke, er en fiktiv karakter i tv-serien The O.C., skapt av Josh Schwartz. Livet før sesong 1. Julie ble født i Riverside, og drømte alltid om å leve det gode liv. Hun forlot eks-kjæresten Lance Baldwin for Jimmy Cooper, og startet et nytt liv i Newport Beach. Siden hun er 18 år og gravid med Marissa Cooper, gjorde Jimmy den ærbare handling og gifte seg med henne. Sesong 1. Når Jimmy blir tatt i å stjele penger fra sine klienters fond, skiller Julie seg fra ham, under påskuddet av at hun og døtrene fortjente bedre. Hun begynte å gå ut med Caleb Nichol, Newports rikeste mann, før han får datteren, Kirsten Cohen, til å dumpe henne for ham, og hun har et lidenskapelig forhold til hennes datters eks-kjæreste, Luke Ward. Hun ender imidlertid opp med å gifte seg med Caleb, knuser Lukes hjerte, og blir Newports mektigste kvinne. Sesong 2. Hennes mann gir henne stillingen som direktør i The Newport Group, prøver hun å gi firmaet et nytt image, ved å lansere et nytt blad, Newport Living. Zakynthos internasjonale lufthavn, «Dionysios Solomos». Zakynthos internasjonale lufthavn, «Dionysios Solomos» er en flyplass på Zakynthos i Hellas. Flyplassen ble tatt i bruk i 1972, men da bare for innenlandsruter. I juni 1981 ble flyplassen utvidet og begynte å ta i mot fly fra utlandet. Sofie Bonnevie. Sofie Bonnevie (født Sofie Strömer i 1853 i Finland, død i 1944) var en finsk sangerinne. I 1875 flyttet hun til Norge og virket som pedagog i Kristiania. Hun var søster av Emmy Achté. Fylkesvei 41 (Buskerud). Fylkesvei 41 i Buskerud går mellom Strømsø og Rundtom i Drammen. Veiens lengde er 3,0 km. Kommuner og knutepunkter. ----Trasé under riksvei 282 Telthusgata Eksterne lenker. 041 Leif Rygg. Leif Rygg (født 3. mai 1940 på Voss) er en norsk hardingfelespiller. Han begynte å spille hardingfele alt som 9 åring, og hadde læremestere som Lars Skjervheim, Sigbjørn Bernhoft Osa og Anders Kjerland. Han har vunnet Landskappleiken fem ganger, i 1977, 1980, 1994, 1996 og 1999 og ble i 2010 tildelt Rff-prisen. Sammen med hardingfelespiller Knut Buen og organist Kåre Nordstoga ga han i 1994 ut albumet "Bjølleslåtten (slåttar etter Ola Mosafinn)". For dette fikk de Spellemannprisen 1994 i klassen folkemusikk/gammaldans. I 1995 ga han ut soloalbumet "Lengt" med slåtter fra Voss og Hardanger. Han er tilknyttet plateselskapet Spelarhaugen Folkemusikk. Abdullahi Yusuf Ahmed. Abdullahi Yusuf Ahmed (somali: "Cabdullaahi Yuusuf Axmed", født 15. desember 1934, død 23. mars 2012 i Dubai) var en somalisk politiker. Han var Somalias president fra 2004, da han tok over etter Abdiqasim Salad Hassan, til 2009. Ahmed ble født i Gaalkacyo, i Mudugregionen. Han var medlem av Darod, en av Somalias største klaner. Han ble valgt som president for den føderale transisjonsregjering (TFG). Valget ble holdt i nabolandet, Kenya, i hovedstaden Nairobi, 10. oktober 2004. Han var blant de første kadettene som offisielt ble sendt til Italia i 1957, sammen med general Mohamed Farrah Aidid blant andre. Siden fortsatte han i hæren og deltok i krigen i 1964 og Ogaden krigen i 1997. Etter begge krigene ble han tildelt medaljer for sitt mot. I 1987 deltok han sammen med Darod-klanen i ett statskupp, men de mislyktes i å ta makten fra den sittende general, Siad Barre. Ahmed rømte til Kenya, siden til Etiopia hvor han startet en opprørsgruppe som først ble kalt SODAF, men som senere byttet navn til SSDF. Senere ble han president i Puntland, og i det somaliske valget i 2004 slo han alle de andre kandidatene, inkludert sittende president Abdiqasim Salad Hassan. Hans kommende regjering, støttet og delvis bestående av etiopiske tropper, slo Den islamistiske rettsunion ledet av Hassan Dahir Aweys. Somaliske og etiopiske tropper marsjerte inn i Somalias hovedstad, Mogadishu 28. desember 2006. Fylkesvei 36 (Buskerud). Fylkesvei 36 i Buskerud går mellom Mjøndalen i Nedre Eiker og Strømsø i Drammen. Veiens lengde er 16,9 km. Eksterne lenker. 036 Knud Karl Krogh-Tonning. Knud Karl Krogh-Tonning (født 1842 i Stathelle, død 1911 i Kristiania) var en norsk teolog. Han ble teologisk kandidat i 1867 og bekledte siden en rekke stillinger som lærer og prest, sist som sogneprest i Gamle Aker (1886–1900). Krogh-Tonning begynte tidlig å drive vitenskapelige studier og skrev en rekke bøker. I 1883 tok han doktorgraden på en avhandling «Om den ældste kirkelig apologi overfor det græsk-romerske hedenskabs tænkning». Gjennom årene fjernet han seg mer og mer fra den lutherske kirken, og til slutt frasa han seg av samvittighetsgrunner presteembetet. Samme år reiste han til Århus, hvor han gikk inn i den katolske kirken. I 1905 utnevnte kurien ham til romersk æresdoktor. Fylkesvei 42 (Buskerud). Fylkesvei 42 i Buskerud går mellom Drammen travbane og Gulskogen i Drammen. Traséer: Drammen travbane – Vårveien (2,6 km), Rosenkrantzgaten – Gulskogen (0,6 km) Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 37. Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 283 Eksterne lenker. 042 Norsk Filatelistforbund. Norsk Filatelistforbund er en interesseorganisasjon for frimerkesamlere og filatelister. De fleste frimerkeklubbene i Norge er tilsluttet Norsk Filatelistforbund. Totalt har forbundet 5 000 medlemmer fordelt på 110 klubber. Forbundet ble stiftet i Stavanger 13. juni 1931. Forbundet gir ut medlemsbladet Norsk Filatelistisk Tidsskrift åtte ganger i året, samt håndbøker og annen filatelistisk litteratur. Norsk Filatelistforbund arrangerer også nasjonale og internasjonale frimerkeutstillinger. Forbundets ungdomsorganisasjon heter Norges Frimerkeungdom, som er organisert som et eget forbund med separat økonomi og styre. Forbundspresident for perioden 2011-2013 er Tore Berg. Organisasjonen er medlem av Federation of European Philatelic Associations og Fédération Internationale de Philatélie. Fylkesvei 38 (Buskerud). Fylkesvei 38 i Buskerud går mellom Yrkesskolen i Drammen og Nøste i Lier. Veiens lengde er 7,9 km. Eksterne lenker. 038 Jean Arp. Jean Arp (født "Hans" 16. september 1886, død 7. juni 1966) var en fransk-tysk billedhogger, maler og dikter. Arp var født i Strasbourg i Alsace. Som sønn av en mor fra Alsace og en tysk far i den korte perioden etter den fransk-prøyssiske krig da Alsace-Lorraine ble Elsass-Lothringen ved tilbakeføring til Tyskland, ble han døpt "Hans". Etter første verdenskrig ble området fransk, og myndighetene bestemte at Hans skulle være "Jean". Han fullførte École des Arts et Métiers i Strasbourg i 1904 og dro til Paris. Der fikk han gitt ut sine første dikt. Han gikk på kunstskole i Weimar 1905–1907 og dro i 1908 tilbake til Paris, hvor han studerte ved Académie Julian. Den første verdenskrigen tilbragte Arp i Sveits. Han ble innkalt til den tyske ambassaden med tanke på utskrivning til militærtjeneste, men, som han selv fortalte senere, ble avvist. Han fylte konsekvent ut alle skjemarubrikker med datoen, summerte alt, tok av seg klærne og gikk for å levere papirene. Han fikk da høflig beskjed om ikke å komme tilbake. Han var en av grunnleggerne av Dada-bevegelsen i Zürich i 1916. I 1920 startet han Köln-dadagruppen sammen med Max Ernst og den sosiale aktivisten Alfred Grünwald. Troskapen var ikke større enn at han stilte ut sammen med surrealistene i "Galerie Pierre" i Paris i 1925. Året etter flyttet han selv til Paris og brøt med surrealistene i 1931 for å lage en ny bevegelse kalt "Abstraction-Création" med tidsskriftet "Transition" som hovedorgan. Fra 1930-årene og resten av livet skrev han og ga ut essays og poesi. Han flyktet til Zürich for å slippe unna den tyske okkupasjonsmakten, og ble der krigen ut. Arp hadde separatutstilling i New York og besøkte byen i 1949. Året etter fikk han bestilling på et relieff til en bygning ved Harvard University, Cambridge, Massachusetts. Han utførte også et murmaleri til UNESCO-bygningen i Paris og vant "Grand Prix" (hovedpremien) for skulptur ved biennalen i Venezia i 1954 Det ble arrangert en retrospektiv (tilbakeskuende) utstilling av hans verker i Museum of Modern Art i New York, fulgt opp med en tilsvarende i Musée National d'Art Moderne, Paris i 1962. Musée d'art moderne et contemporain de Strasbourg har mange av hans verker. Jean Arp døde i Basel, Sveits i 1966. Kristian Osvald Viderø. Kristian Osvald Viderø (født 27. mai 1906 i Skálavík, død 8. april 1991 i København) var en færøysk prest, forfatter og bibeloversetter. Vaderø arbeidet i ungdommen som fisker, tok examen artium i 1930, og var cand.theol. fra 1941. Han var prest i Hvalvík 1947–1952, i Suðurstreymoy 1953–1965 og på Viðareiði 1965–1968. Fra 1968 til pensjonsalder i 1977 var han prest på Suðuroy. Etter Jákup Dahls død i 1944 overtok han ansvaret for den færøyske bibeloversettelsen, som ble fullført i 1961. Både i studietiden og som pensjonist reiste han mye; i hele Europa (fra Nord-Norge til Volga og Balkan), i Midtøsten, Nord-Afrika og Asia. Viderø var en populær foredragsholder, og fortalte og skrev fra sine reiser. Han ble tildelt den færøyske litteraturprisen M.A. Jacobsens Heiðursløn i 1985. Commonwealth Boomerang. Commonwealth Boomerang er et australsk jagerfly. Boomerang ble utviklet som nødprosjekt for å unngå at Australia stod uten jagerfly under den andre verdenskrig. Dette ble gjort ved å i utgangspunktet kombinere en Wirraway, en lisensprodusert variant av AT-6 Texan, med en Pratt & Whitney R-1830 Twin Wasp motor. Varianter. Ingen prototype ble bygget, og den første CA-12 Boomerang av 105 produserte fløy første gang 29. mai 1942. Denne serien ble fulgt av 95 CA-13 som skilte seg lite fra den første serien i annet enn små endringer. Et fly ble utstyrt med en turbolader under betegnelsen CA-14, men denne varianten ble ikke satt i produksjon. Den siste serien ble produsert i 49 eksemplarer som CA-19, hvor av de siste 39 ble utstyrt som rekognoseringsfly med kamera. Boomerang i kamp. Boomerang hadde sin ilddåp 16. april 1943 under en patrulje over Torresstredet da to av de australske flyene kom over tre japanske Mitsubishi G4M bombefly og gikk til angrep på dem. Våpnene til den ene Boomerangen fungerte ikke på grunn av en elektrisk feil, og den andre lyktes ikke med å få inn noen treff før de japanske flyene forsvant for dem. Boomerang fikk ikke sjansen til å møte fienden i luften igjen, og skulle ende krigen uten å ha skutt ned ett eneste fly. Mer utbytte fikk man for Boomerang i rollen som nærstøttefly, og flytypen deltok i frigjøringen av Ny Guinea og i kamphandlinger i New Britain, Bougainville og Borneo. Fylkesvei 21 (Buskerud). Fylkesvei 21 i Buskerud går mellom Lierbyen og Kyllerud i Lier kommune. Veiens lengde er 17,4 km. Eksterne lenker. 021 .ly. .ly er Libyas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Domenet var på et tidspunkt åpen for registrering globalt, direkte på andre nivå, og inneholder et tilfeldig spredt utvalg av nettsteder. Noen av dem nytter seg av betydningen av "ly" på forskjellige språk og i diverse stedsnavn som et suffix, som i. Dette er kjent som domenehacking. Det er ikke spesielt mange nettsteder i Libya som bruker dette domenet. Nettstedet lydomains.com som tidligere tilbød.ly domener til salgs er for tiden nede. I følge den offisielle registreringsenhetens nettsted (nic.ly) er det ikke lenger autorisert som registrar. Registreringsenhetens nettsted lover at det vil være mange autoriserte registrarer i fremtiden, men for tiden finnes det bare en, men denne tilbyr ingen måter å registrere domener online på, og LTTnet tilbyr heller ikke domener på andre nivå. Eksterne lenker. L y Kardus. En kardus er en pose eller beholder fylt med krutt som er ment å detoneres bak en kanonkule, granat, for å skyve denne fremover. Kardusen inneholder dermed det som kalles "drivladningen" til en kanon. Dersom ikke kardus benyttes, snakker man om en patron, hvor drivladningen og selve kulen er sammenfattet i én enhet før utskytning. Dette er ofte tilfellet i geværer og kanoner av mindre kaliber, hvor en slik løsning er mer praktisk. Automatvåpen som er avhengige av hurtig ladetid bruker ofte patroner. Fordelen med en kardus, er at man kan øke eller minke drivladningen alt etter hvilken utgangshastighet man vil ha på granaten – dette påvirker igjen den effektive rekkevidden på våpenet. Kardus ble benyttet fra tidligste tider med artilleri, hvor man ofte pakket kruttet i tøybeholdere, og deretter brukte én eller flere karduser alt etter rekkevidden man ville oppnå. I senere tid har man hatt egne beholdere hvor man kunne bruke en viss mengde drivladning alt etter hvilken rekkevidde man ville oppnå. En kanons rekkevidde beror også i høy grad på utskytningsvinkelen. Ringu. Ringu er en japansk skrekkfilm fra 1998. Filmen er en nyinnspilling av fra 1995. Den har også fått to oppfølgere, "Ringu 2" og "Ringu 0". "Ringu" er regissert av Hideo Nakata. Filmen bygger på en bok med samme navn av den japanske forfatteren Kôji Suzuki. Boken kom i 1989. Det finnes også en amerikansk versjon av filmen med det engelske navnet The Ring. Også The Ring har fått en oppfølger, kalt "The Ring 2". Handling. Et videobånd med en forbannelse over seg. Alle som ser filmen dør presis sju dager senere. Maria Curie-Skłodowska-universitetet. Maria Curie-Skłodowska-universitetet (polsk "Uniwersytet Marii Curie-Skłodowskiej") i Lublin ble grunnlagt i 1944. Tanken bak opprettelsen var hovedsakelig å danne en uavhengig, verdslig høyskole som motpol til det katolske universitetet i samme by. Universitetet ble inaugurert i 1945, med 42 professorer, hovedsakelig fra høyskolene i Lviv og Vilnius. Det består i dag av ti fakulteter og har over 36 000 studenter og 3 600 ansatte. Universitetet er oppkalt etter den polske nobelprisvinneren Maria Skłodowska-Curie. Nikolaus Kopernikus-universitetet. Nikolaus Kopernikus-universitetet (polsk "Uniwersytet Mikołaja Kopernika") er et statlig universitet i Toruń, og regnes for å være en av Polens beste høyskoler. Det er det største universitetet med tanke på studenttall og potensial i landets nordlige områder. Universitetet ble grunnlagt i 1945, som en delvis erstatning for de polske universitetene i Vilnius og Lviv som ble overtatt av Sovjetunionen. I dag består det av fjorten fakulteter, over 40 000 studenter og 4 000 ansatte. Universitetet er oppkalt etter den berømte polske astronomen Nikolaus Kopernikus, som ble født i samme by. Universitetet i Gdańsk. Universitetet i Gdańsk (polsk "Uniwersytet Gdański") ble grunnlagt i 1970 ved sammenslåingen av Den økonomiske høyskole i Sopot (grunnlagt i 1945) og Den pedagogiske høyskole i Gdańsk (grunnlagt i 1946). Universitetet består i dag av ni fakulteter med over 30 000 studenter. Det schlesiske universitet. Fakultet for jus og administrasjon Det schlesiske universitet i Katowice (polsk "Uniwersytet Śląski w Katowicach") ble grunnlagt i 1968 i Katowice, og er etter studenttallet Polens andre største universitet. Mesteparten av fakultetene ligger i Katowice, med didaktiske enheter lokalisert i Sosnowiec, Rybnik, Chorzów, Cieszyn og Jastrzębie-Zdrój. Universitetet består av tolv fakulteter med 46 000 studenter. Det schlesiske universitet har sine røtter i Den pedagogiske høyskole i Katowice grunnlagt 1928. I 1968 ble denne sammenslått med Det jagiellonske universitets filial i byen, og ble slik det niende statlige universitet i Polen. Det hadde da fire fakulteter og 6 000 studenter. Eksterne lenker. Schlesiske Type C1. Type C1 (300-serien) var forstadsbanevogner for Bærumsbanen som hadde forbundet Kolsåsbanen og Smestadbanen med en "forbindelseslinje" mellom Lysakerelven og Makrellbekken stasjon i 1942. Forstadsbanen til Kolsås ble integrert i nettverket som S Holmenkolbanen og S Akersbanene hadde bygget med en vognpark av brede og store boggivogner så Bærumsbanen måtte ha nye brede toretningsvogner ment for trafikk i Undergrunnsbanen istedenfor trikker eller smale boggivogner. A/S Bærumsbanen inngikk et samarbeid med A/S Holmenkolbanen om utvikling av en ny moderne vogntype for Oslos undergrunnsbaner som var planlagt for utvidering i slutten av 1930-årene og tok kontakt med Skabo Jernbanefabrik. Mens Holmenkolbanen ønsket to vogner med helt nytt elektrisk utstyr, var Bærumsbanen mer villige til å utnytte en rekke tekniske komponenter fra A-vognene på de nye vognene. Skabo dermed leverte åtte stykker vognkasser til Avløs hvor de ble ferdigstilt av selskapets egne ansatte i verkstedet på Avløs. Etter tre år var vognene endelige satt i regulær trafikk mellom Kolsås og Nationaltheatret fra den 15. juni 1942 dersom krigens ankomsten i april 1940 hadde stoppet arbeidet med forbindelseslinjen. I mellomtiden var C1-vognene, 301 og 302 satt i trafikk mellom Jar og Kolsås som overtok passasjerene fra A-vognene som vendes på Lilleaker. Disse nye vognene ble en suksess. C1-vognene. De åtte forstadsbanevogner var toretningsvogner med førerrom i hver ende bygget i stål med en strømlinjeformet selvbærende vognkasse med lettvekts boggier av en ny konstruksjon og hadde midtinngang med to skyvedører på hver side. Disse vognene fikk numre 301 til 308 i likhet med all materiell på vestbanene. De var 17 meter langt og 3,120 meter bredt med vekt på 34,6 tonn. Det elektriske utstyret var leverte av Siemens, men motorene ble tatt fra utrangerte A-vognene (nr. 29, 8, 5, 6, 7, 10, 12 og 30) som var tatt ut av trafikk for å skaffe motorene og andre komponenter til vognkassene på Avløs. I 1982 var numre 301, 304, 306 og 307 lettere ombygde uten dødmannsknapp mens numre 302, 303, 305 og 308 var ombygde i større grad for togkjøring med C2 og C3 vognene. Alle vognene var modifisert både på utsiden og innsiden i løpet av tiden at ingen var helt lik den andre ved slutten av deres tjenestetid i 1982 til 1994. I 1955 til 1982 hadde vognene av type C1, Type C2 og Type C3 blitt revidert og ombygget i ulike grad etter forbehold i Avløs verksted med ulike resultater. Dette begynte etter 1950 da det var bestemt å ha togkjøring med koplede vogner i to og to, dermed måtte de ha skinnebremser og nye komponenter for bedre driftsikkerhet. 301 var gitt nytt innredning som C2 nr. 408, men 306 og 307 som var revidert på samme lest ble noe forskjellig ved å ha lysegule veggplater. 308 i motsetning til andre av serien kunne ikke koples med annet enn C3 nr. 410 og 411 etter ombyggingen for togkjøring. 308 koplet sammen med 410 eller 411 ble på folkemunne kalt «bruskasse og ølkasse», en kombinasjon av 300-vogner og 400-vogner i tog var ikke uvanlig. Men disse uten dødmannsknapp kunne ikke ha kopling med disse av type C2 og type C3. I 1987-1988 ble 304, 305 og 307 utstyrt med kun en Brecknell-Wills enbent strømavtager og 24 volt lys mens resten fikk nye strømavtagere uten ekstra utstyr. Før hadde C1-vognene to store strømavtagere først tatt fra A-vognene, senere i 1960-tallet nye strømavtagere fra Siemens. Universitetet i Białystok. Universitetet i Białystok (polsk "Uniwersytet w Białymstoku") ble åpnet i 1997 som det trettende statlige universitet i Polen. Høyskolen fungerte opprinnelig som en gren av Universitetet i Warszawa i 29 år. Den består i dag av syv fakulteter med over 16 000 studenter og 1 300 ansatte. Universitetet i Opole. Universitetet i Opole (polsk "Uniwersytet Opolski") er en statlig høyskole grunnlagt i 1994 ved sammenslåingen av Den pedagogiske høyskole (grunnlagt i 1950) og Opole-grenen av Johannes Paul II katolske universitet i Lublin. Den består i dag av syv fakulteter. Universitetet i Rzeszów. Universitetet i Rzeszów (polsk "Uniwersytet Rzeszowski") ble åpnet i 2001 etter sammenslåingen av Den pedagogiske høyskole i Rzeszów, Rzeszów-grenen av Maria Curie-Skłodowska-universitetet i Lublin og det økonomiske fakultet i Rzeszów til Hugo Kołłątaj jordbruksakademi i Kraków. Det består av ti fakulteter og har over 22 000 studenter. Oslo Tekniske Rørleggerfirma Service. Oslo Tekniske Rørleggerfirma Service AS (OTRS) er en av Oslos største VVS-entreprenører. Selskapet, som ble etablert i 1992, arbeider hovedsakelig med storkunder innen offentlig sektor, eiendomsforvaltning, samt bygg og anlegg. Selskapet eies i sin helhet av VVS Senteret Norge og er organisert i en prosjektavdeling, serviceavdeling og vedlikeholdsavdeling. .lk. .lk er Sri Lankas nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for Internett. Utenlandske selskaper uten lokal tilstedeværelse kan bare reservere domener, noe som kan gjøres gjennom registreringsenheten for.lk-domenet eller dets agenter. For å kunne registrere og bruke et domenenavn må de ha en kontaktadresse i Sri Lanka, noe som kan skaffes via en agent eller et advokatfirma. Subdomener på andre nivå. Registreringer er på andre nivå, og også på tredje nivå under diverse kategoriserte subdomener på andre nivå. En registrering på andre nivå blokkerer automatisk navnet fra å kunne registreres av andre på tredje nivå. Eksterne lenker. L k L k Kasimir den stores universitet i Bydgoszcz. Kasimir den stores universitet i Bydgoszcz (polsk "Uniwersytet Kazimierza Wielkiego w Bydgoszczy", forkortet "UKW") oppstod i 2005 som etterløper til Kasimir den stores akademi i Bydgoszcz. Universitetet er et av Polens yngste og minste. Det består av fire fakulteter. Sponsor. En sponsor er en person eller organisasjon som økonomisk eller ved sin anseelse støtter en forretning, kampanje, TV-program, idrettsklubb eller lignende. Sponsor er et låneord fra engelsk. En sponsor er oftest et firma, som dekker økonomiske utgifter i forbindelse med (eksempelvis) sport, for til gjengjeld å bli promotert og assosiert med den gitte begivenhet. Sponsorer opptrer nesten overalt hvor offentlighetens interesse er rettet. Stefan Wyszyński-universitetet. Stefan Wyszyński-universitetet (polsk "Uniwersytet Kardynała Stefana Wyszyńskiego") er en statlig høyskole i Warszawa. Den ble åpnet i 1999, som etterfølger etter Det katolske teologiakademi (grunnlagt i 1954). Det ermelandskmasuriske universitet i Olsztyn. Det ermelandskmasuriske universitet i Olsztyn Det ermelandskmasuriske universitet i Olsztyn (polsk "Uniwersytet Warmińsko-Mazurski w Olsztynie") oppstod i 1999 ved sammenslåingen av Det jordbrukstekniske akademi, Den pedagogiske høyskole og Det ermelandske teologiinstitutt. Det består av fjorten fakulteter med over 40 000 studenter. Fakulteter. Ermelandsmasuriske Universitetet i Zielona Góra. Fakultet for matematikk, informatikk og økonometri Universitetet i Zielona Góra (polsk "Uniwersytet Zielonogórski") er et av Polens yngre universiteter, grunnlagt i 2001 ved sammenslåingen av Det tekniske universitet i Zielona Góra (grunnlagt i 1965) og Den pedagogiske høyskole (grunnlagt i 1971) i samme by. Det består av ni fakulteter. Synaløyfe. Synaløyfe (gresk. synaloife – "sammensmeltning") betegner i poesi og sangtekster at vokaler fra tilgrensende ord smelter sammen til én stavelse. Eksempler. Den enkleste formen for synaløyfe består i at endevokalen i ett ord og åpningsvokalen i neste ord går sammen i en diftong. Eks. «oi» i «ecco_il re» (it. "her er kongen"). En mer komplisert form består av endevokal fra første ord + andre ord (som kun består av en vokal) + åpningsvokal i tredje ord. Eks. «oèi» i «prospero_è_il vento» (it. "gunstig er vinden"). Her får vi en triftong (tre vokaler på en stavelse). Begrepet synaløyfe er lite kjent i Norge, men tilsvarende ord er kjent fra andre språk (eng. synalepha, ty. Synalöphe, fr. synalèphe, sp. sinalefa, it. sinalefe). Synaløyfe er mest brukt i de vokalrike språkene italiensk og spansk. Uten kjennskap til denne praksisen vil en ha store vanskeligheter med å lære seg å synge italienske og spanske sanger på riktig måte, enten det dreier seg om opera, folkesanger eller populære slagere. Avfallscontainer. En avfallscontainer, eller -konteiner, er en container for avfall, konstruert for å oppbevare avfall og frakte det ved hjelp av søppelbiler. Mange bedrifter, leilighetskomplekser, kontorer og industrielle områder vil ha en eller flere avfallscontainere for å lagre avfall som blir generert. Disse containerne blir tømt av frontlastende søppelbiler. Bilene har store klyper foran, som blir innstilt og satt inn i «armene» (eller sporene) på containeren. Hydraulikken løfter deretter klypene, som er festet til containeren, og snur den opp-ned. Innholdet blir så tømt ned i bilens avfallsbeholder og fraktet til nærmeste søppelfylling. Jean Dubuffet. Jean Philippe Arthur Dubuffet (31. juli 1901 – 12. mai 1985) var en av de mest kjente franske malere og skulptører fra det 20. århundre. Biografi og verker. Han var født og vokste opp i Le Havre. Han flyttet til Paris i 1918 for å gå på Académie Julian, men sluttet etter et halvår for å studere videre på egenhånd. Han fulgte godt med i tiden og gav opp kunsten en periode fra 1924 til 1930 fordi «kunsten var død» som tidens parole lød. Farens vinhandel ga ikke nok utfordringer, så han malte litt innimellom inntil han begynte for fullt i 1942. Første separatutstilling hadde han i 1944. Han nærmet seg til surrealistene i 1948, og `Patafysikken i 1954. Hans Prinzhorns bok om de mentalt sykes kunst førte til at han lanserte begrepet "Art Brut" for den kunst som ble prestert av ikke-profesjonelle outsidere som psykiatriske pasienter, fengselsinnsatte og barn. Han samlet selv på slik kunst, som omfattet kunstnere som Aloïse Corbaz, Alfredo Pirucha og Adolf Wölfli. Samlingen befinner seg i dag i Lausanne, Sveits i "Musée de l'Art Brut". Selv prøvde han å lage sin egen kunst like uavhengig av normer som Art Brut, slik at hans verker fortsatt virker primitive og barnlige. Mange av arbeidene hans er malt med oljefarger gjort til en impasto ved å sette til sand, tjære og strå for å gi tekstur til overflaten. Fra 1962 begrenset han fargebruken til rødt, hvitt svart og blått, og gikk over til polyester til skulpturene som han da malte med vinylmaling. Han eksperimenterte også med musikk, og laget flere innspillinger sammen med den danske maleren Asger Jorn på tidlig 1960-tall. Han laget platecover til en moderne symfoniinnspilling av Jasun Martz i 1978. Detaljer fra dette coveret er også med på 2005-oppfølgeren. Dubuffet døde i Paris i 1985. Verkene hans er spredt over hele verden. Universitetet i Szczecin. Universitetet i Szczecin (polsk "Uniwersytet Szczeciński") er Szczecins største høyskole, grunnlagt i 1984 som etterløper til Den pedagogiske høyskole i samme by. Det består av ni fakulteter og har over 34 000 studenter. Alltingsvalget 1979. Alltingsvalget 1979 ble avholdt 2. desember til 3. desember 1979. Alltingsvalget 1978. Alltingsvalget 1978 ble avholdt 25. juni 1978. Alltingsvalget 1983. Alltingsvalget 1983 ble avholdt 23. april 1983. Alltingsvalget 1974. Alltingsvalget 1974 ble avholdt 30. juni 1974. Alltingsvalget 1987. Alltingsvalget 1987 ble avholdt 25. april 1987. Island Alltingsvalget 1971. Alltingsvalget 1971 ble avholdt 13. juni 1971. Victims of Communism Memorial. Victims of Communism Memorial er et monument i den amerikanske hovedstaden Washington, DC, som står i nærheten av den amerikanske Kongressen. Monumentet ble avduket av president George W. Bush den 12. juni 2007, på 20-årsdagen for president Ronald Reagans berømte "Tear down this wall"-tale foran Berlinmuren. Monumentet er «til minne om de mer enn 100 millioner ofre for kommunismen», og dets formål er at «det kommunistiske tyranniets historie skal formidles til fremtidige generasjoner». Det var den tysk-amerikanske kongressmannen Dana Rohrabacher og senatorene Claiborne Pell og Jesse Helms som i 1993 tok initiativ til en lov som åpnet for oppføringen av monumentet. Loven ble enstemmig vedtatt 17. desember 1993 og undertegnet av president Bill Clinton. En egen stiftelse, Victims of Communism Memorial Foundation, arbeidet for oppføringen av monumentet. Monumentet er en tre meter høy bronsekopi av demokratiets gudinne, en papirstatue båret av kinesiske studenter under demonstrasjonene mot kommunistregimet på Den himmelske freds plass i 1989. Det er utformet av Thomas Marsh. National Capital Planning Commission godkjente utformingen av monumentet i november 2005. Innvielsesseremoni. President Bush sa også: «We'll never know the names of all who perished, but at this sacred place, communism's unknown victims will be consecrated to history and remembered forever. We dedicate this memorial because we have an obligation to those who died, to acknowledge their lives and honor their memory». French Open 1980. French Open 1980 ble spilt i mai på Roland Garros-stadion i Paris og er en tennis-turnering på grus. Björn Borg vant singleturneringen for herrer for femte gang og Chris Evert-Lloyd vant sin fjerde singletittel for damer. Kathy Jordan og Anne Smith vant damedoublen. Jurij Andrukhovytsj. Jurij Ihorovytsj Andrukhovytsj (ukrainsk Юрій Ігорович Андрухович; født 13. mars 1960 i Ivano-Frankivsk) er en ukrainsk forfatter. Andrukhovytsj er mest kjent for sine romaner, men han skriver også dikt og essay i tillegg til å oversette. Han var en av tre medlemmer i den litterære grupperingen Bu-Ba-Bu (forkortelse for Burlesk-Balahan-Bufonada, som kan oversettes til norsk med Burlesk-Bajaseri-Farse) som dominerte ukrainsk undergrunnslitteratur på slutten av 1980- og starten av 1990-tallet. French Open 1982. French Open 1982 ble spilt mellom 24. mai og 6. juni på Roland Garros-stadion i Paris. French Open er en Grand Slam-turnering i tennis på grus. Mats Wilander vant singleturneringen for herrer og Martina Navrátilová vant singleturneringen for damer. Vickers F.B.5 Gunbus. Vickers F.B.5 Gunbus var et britisk jagerfly, og et av de tidligste jagerflyene som ble introdusert under den første verdenskrig. Prototypen fløy første gang under betegnelsen E.F.B.5 (Experimental Fighting Biplane 5) 17. juli 1914. Flyet ble satt i produksjon fra august 1914, de første serieproduserte F.B.5 var klare i oktober samme år. F.B.5 debuterte på vestfronten i februar 1915. Etter en periode preget av vanskeligheter med motoren og etterhvert lite tilfredsstillende ytelser i forhold til motstandernes stadig bedre fly ble F.B.5 trukket tilbake fra fronten høsten 1916, men skulle gjøre tjeneste som treningsfly en stund enda. I tillegg til Vickers, ble F.B.5 også produsert i Frankrike av Société Anonym Darracq, og i Danmark ved Tøjhusverkstedet. Molde Annonceblad. "Molde Annonceblad" var en avis som kom ut i Molde fra 1893 til 1928. Lycaeninae. Lycaeninae er en delgruppe av glansvingene. Denen artikkelen omhandler Lycaeninae i vid forstand, det er vanlig å dele denne gruppen opp i fire underfamilier: Aphnaeinae, gullvinger, blåvinger og stjertvinger. Lycaeninae er dagaktive, fargerike sommerfugler og delgruppen kalles ofte «de ekte glansvingene». Alle de 23 norske artene av glansvinger tilhører Lycaeninae. De aller fleste artene er tropiske, men det finnes 140 europeiske arter. Utseende. Små, fargerike dagsommerfugler. Det er gjerne markert forskjell mellom kjønnene, hannene er mer fargerike enn hunnene. Oversiden er gjerne glinsende, i alle fall hos hannene, mens hunnene kan være mer brune. Mange er metallisk blå eller blåfiolette, andre er skarpt oransje. Undersiden har ofte lysgrå grunnfarge, gjerne med svarte og oransje flekker. Larvene er korte og trinne med korte, stive hår. Levevis. Disse sommerfuglene finnes mest i åpne områder og skogkanter, sjeldnere inne i skogen. En god del arter er knyttet til maur, i alle fall i de siste larvestadiene. De skiller ut søte sekreter som maurene liker og blir til gjengjeld beskyttet. Forholdsvis mange av artene har små, lokale bestander og er ofte utryddingstruede i dag. Utbredelse. Gruppen er utbredt i alle verdensdeler, særlig Theclinae er godt representerte nesten over alt. Systematisk inndeling. Inndelingen og særlig hvilket nivå de ulike gruppene blir plassert på, har variert mye. Det er gode grunner til å regne de fire undergruppene Aphnaeinae, Lycaeninae (i snever forstand), Polyommatinae og Theclinae som stammer (tribus), men frodi de er så rike på slekter og arter velger de fleste taksonomer av pragmatiske grunner å gi dem status om underfamilier, som her – dette gir litt bedre rom for en finere oppdeling av gruppene. Kurt Russell. Kurt Vogel Russell (født 17. mars 1951) er en amerikansk skuespiller. Han ble kjent på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet når han spilte i flere Hollywoodfilmer, og har siden da fortsatt å ha hovedrollenn i en rekke filmer, inkludert den nye filmen til Quentin Tarantino og Robert Rodriguez, "Grindhouse". Riodininae. Riodininae er en gruppe dagaktive sommerfugler. De fleste artene finnes i Mellom- og Syd-Amerika. Utseende. Riodinidae er små til middelsstore sommerfugler av sterkt varierende utseende. Mange er mørke med spredte, metallfargede flekker, derav det engelske navnet «metalmarks». Noen er mer fargerike. Hos en del arter er bakvingenes bakhjørner trukket ut til stjerter. Levevis. Riodinidene er skogsinsekter som ofte er ganske tallrike i tropisk regnskog. De sitter gjerne med utslåtte vinger på falne trestammer. De er kjappe i bevegelsene og oftest vanskelige å fange eller studere på nært hold. Systematisk inndeling. Gruppens systematiske inndelingen er ennå ikke avklart. Gruppen har av enkelte entomologer vært plassert som en underfamilie (Riodininae) av glansvingene. I nyere systematikk er gruppen plassert som en delgruppe (underfamilie) av Riodinidae. Ronny Frimann. Ronny Frimann (født 27. oktober 1960) er en norsk dykker og tidligere kickbokser. Liv og virke. Ronny Frimann har vært dykker i mange år, og er presentert med sine undervannsbilder flere steder på nettet, blant annet på. Ronny Frimann er gründer og fotograf i Zine travel, et reisemagasin med 10 utgåver i året. Ronny Frimann har i følge Vimenn.no også drevet kickboksing på høyt nivå med 14 år på landslaget, og senere landslagstrener i to år (dette er ikke bekreftet av andre nettsider). «Rekorddykk». I 2001 satte Ronny Frimann uoffisiell verdensrekord i lengdedykk, da han satt med dykkerutstyr i en vanntank i 52 timer. Rekorden stod i fem år, da den ble slått av stuntmannen David Blaine. Frimann vil slå denne rekorden og onsdag 13. juni 2007 satte han seg på ny i en vanntank. Tanken ble plassert ved Oslo Sentralstasjon og vil være et offentlig skue, for å samle inn penger til naturvernorganisasjonen WWF. Reglene for dykket tilsa at Frimann ikke kunne ta toalettpauser. Han kan derfor ikke spise mat, men kun ta inn flytende føde. Frimann satt under vann i tanken i 100 timer og fikk godkjent tidenes lengste dykk som offisiell Guinness verdensrekord Josef Strobl. Josef «Pepi» Strobl (født 3. mars 1974 i Holzgau) er en tidligere østerriksk alpinist. Han vant sju renn i verdenscupen (tre i utfor, ett i storslalåm, to i Super-G og ett i parallellslalåm. Strobl vakte stor oppsikt da han kjørte sitt første verdenscuprenn i utfor i desember 1994. Fra startnummer 61 kjørte han ned til seier! Sesongen 1996/97 kom han på tredje plass i verdenscupen sammenlagt, bare slått av Luc Alphand og Kjetil André Aamodt. Han fikk etter hvert problemer med å bli tatt ut på det sterke østerrikske laget, og betynte å se seg om etter en annen nasjon han kunne starte for. Fra sesongen 2004/05 og frem til han la opp i 2006, kjørte han for Slovenia. Scandinavian TPC. Scandinavian TPC hosted by Annika er en golfturnering som arrangeres hvert år i Sverige. Den er en del av Ladies European Tour og bærer navnet til den svenske golfspilleren Annika Sörenstam. Turneringen spilles vekselvis på Bro-Bålsta GK og Barsebäck Golf & Country Club. Turneringen er en del av Volvo Cross Country Challenge, sammen med SAS Ladies Masters i Norge, Finnish Masters i Finland og Nykredit Masters i Danmark. Dersom én spiller vinner alle disse turneringene vil hun motta $ 1 000 000, den største premiesummen i LETs historie. Blåvinger. Blåvinger (Polyommatinae) er en delgruppe av glansvingene. Blåvinger er dagaktive, fargerike sommerfugler. Utseende. De fleste blåvinger har blå eller brunlig farge på vingenes overside, og litt gråblå kropp og vingeunderside. Hannene har vanligvis den sterkeste blåfargen, mens hunner ofte er litt mer brunlige enn hannene. Men enkelte arter er mer brun enn blå, slik som brun blåvinge. Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet. Indre organer. Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne. Larven. Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider. Vingeundersider hos Norske arter. Mange av blåvingene er ganske like. Vingeoversidene har farger fra blått til brunt, og det kan være vanskelig å skille mellom de ulike artene. Vingeundersidene har derimot flere kjennetegn, eller forskjeller mellom artene. Levevis. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse. Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde. Forplantning. Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Eggene legges direkte på næringsplantens blader. Larvene. Larven lever som plantespiser på ulike urter og planter. Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Den lever som plantespiser. Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader C°. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge. Flere arter lever i samspill (symbiose) med maur. Blåvingelarven utskiller et sukkerholdig stoff og aminosyrer, kalt honningdugg, fra en kjertel på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes og spiser dette stoffet, samtidig gir dette sommerfugllarven en viss beskyttelse. Puppen. Blåvinger tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen. Utbredelse. Blåvinger finnes på alle kontinenter, unntatt i antarktis og arktis. De aller fleste artene er tropiske, men det finnes blåvinger som har et liv tilknyttet fjellet, slik som polarblåvinge. Gullvinger. Gullvinger (Lycaenini) er en delgruppe av glansvingene. Gullvinger er dagaktive, fargerike sommerfugler. De aller fleste artene er tropiske. Utseende. De fleste gullvinger har en gyllen orange, skinnende farge på vingenes overside. Ofte med brunlige kanter eller flekker på vingenes overside. Kroppen er gjerne brunlig eller blåsvart. Vingenes underside er vanligvis mer grålige med flekker og prikker. Hannene har vanligvis den sterkeste orange fargen, mens hunner ofte er litt mer brunlige enn hannene. Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet. Indre organer. Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne. Larven. Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider. Levevis. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse. Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde. Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Eggene legges direkte på næringsplantens blader. Larven lever som plantespiser på ulike urter og planter. Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Den lever som plantespiser. Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader °C. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge. Noen arter lever i samspill (symbiose) med maur. Gullvingelarven utskiller et sukkerholdig stoff og aminosyrer, kalt honningdugg, fra en kjertel på bakkroppens sjuende ledd. Maur tiltrekkes og spiser dette stoffet, samtidig gir dette sommerfuglen en viss beskyttelse. Gullvinger tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen. Overvintringen er varierer mellom de ulike artene, og skjer som egg, larve eller i puppestadiet. Systematisk inndeling med alle arter i verden. Eneste europeiske slekt er "Lycaena", med 12 europeiske arter. I Norge finnes fire arter. Zine. Zine var et norsk, gratis månedsmagasin for reiselystne og eventyrlystne. Bladet ble forsøkt finansiert av reklame i bladet og på nettsiden. Zine ble distribuert hovedsakelig på Østlandet via Star Tour, Aeroflot, Icelandair, Lufthansa, KLM, Air France og Air Baltic på Gardermoen. På Torp flyplass ble bladet distribuert via SAS Braathens, Ryanair, KLM, Widerøe og CoastAir. Magasinet hadde avtale med NSB, og ble lagt i setelommene på NSBs tog, i tillegg til at det ble delt ut på de største jernbanestasjonene, samt en rekke kaffebarer, kaféer, konditorier og på venteværelser. Bladet gikk konkurs i juni 2007. Ansvarlig redaktør var dykkeren Ronny Frimann. Se også. Zines søstermagasin er reisemagasinet Zine travel. I følge brreg.no ble det ved Oslo byfogdembede åpnet konkurs i Zine as 13. juli 2007 Tom Robertson. Tom Robertson (født i 1873 i "Renton" i West Dunbartonshire, død 1939) var en skotsk fotballspiller. Han er en av ytterst få personer som har spilt for både Liverpool og Manchester United. Robertson spilte for "East Benhar, Heatherbell, Motherwell, Fauldhouse" og Hearts, før han ble hentet til Liverpool sammen med John Walker, av manager Tom Watson for £350 i mars 1898. Dette var ny overgangsrekord for klubben på dette tidspunktet. Han fikk sin debut for de røde 11. april 1898, i hjemmekampen på Anfield mot "The Wednesday" (Senere ble de til Sheffield Wednesday). Robertson scorte sitt første mål for klubben i denne kampen. Ving-spilleren hadde en suksessrik tid i klubben de neste 2 sesongene. Han mistet kun 2 av kampene laget spilte i disse årene. I denne perioden scorte han også 19 mål, som må sies å være respektabelt med tanke på posisjonen hans på banen. I sesongene 1899/1900 og 1900/1901 spilte Robertson samtlige kamper Liverpool spilte. I sesongen 1900/1901 vant Liverpool sin først tittel i 1. divisjon. I sesongen 1901/1902 spilte han 25 kamper. I mai 1902 forlot han klubben, og dro tilbake til Edinburgh og Hearts. Senere skulle han spille både for Dundee United og Robertson fikk en landskamp for, i en kamp i det Britiske Mesterskapet mot 26. mars 1898 i Belfast. Skottland vant kampen 3-0, og Robertson scorte et av målene. Zine travel. Zine travel er et norsk reisemagasin med 10 utgaver i året. Magasinets første utgave utkom i mai 2006. Magasinet spesialiserer seg på reisereportasjer fra hele verden, trender og tips samt reiserelaterte forbrukersaker. Bladet distribueres i løssalg og som abonnement. "Zine travel" har egen nettside. Ansvarlig redaktør er Torild Moland Krogsrud, mens magasinets gründer Ronny Frimann er salgsansvarlig. Type C2. Type C2 (400-serien) var forstadsbanevogner for Bærumsbanen på Kolsåsbanen som ble tilverket på egne verksted på Avløs i årene mellom 1949 og 1960 basert på materiell tatt fra utrangerte A-vognene for massiv gjenbruk. Nr. 403. Historien om hvordan den nye serien av type C2 var blitt til, startet under krigen da tyskerne hadde rekvirerte og sendt A-vognene nr. 3 og nr. 9 til München i våren 1944. Etter krigens slutt ble begge A-vogner returnert tilbake, men de var i dårlig forfatning at de ikke ble gjeninnsatt i trafikken. A-vogn nr. 9 ble utrangert i 1946 og sendt til Avløs der den ble plukket fra hverandre sammen med en tilhengervogn, A nr. 20. I verkstedet ble delene satt sammen til en ny motorvogn med samme vognkasse som Type C1. Takbuer, vegger, deler av rammen for vognkassen, banemotorene og vinduer samt boggier og innredningsdetaljer var gjenbrukt på den nye motorvognen. Det elektriske utstyret medregnet kontrollersystemet var nytt fra Vickers, boggiene var voldsomt ombygget. 5. september 1949 var den første driftsdag for 403 som fikk økenavnet «Nordenggubben» som fikk så store innkjøringsproblemer at den var karaktert som en teknisk katastrofe i de første årene, arbeiderne i verkstedet Avløs tok viktig læredom av erfaringene med 403 som gradvis ble utbedret fram til midten av 1950-tallet. Dette gjorde at konstruksjonen av nye C2-vogner som nr. 404 kunne gjennomføres med færre problemer og mindre innkjøringsproblemer. C2-vognene. Syv stykker ble bygget på verkstedet på Avløs gjennom gjenbruk av A-vognene som toretningsvogner med førerrom i hver ende bygget i stål. Vognkassen var konstruert på samme basis som Type C1 som selvbærende konstruksjon. Forskjellen mellom vogntype C1 og C2 var at C1 hadde 6 vinduer på hver side, C2 hadde 8, C1 hadde trykkluftdrevne luftevinduer, C2 måtte du heve og senke vinduene manuelt, C1 hadde mer avrunnede former ("bruskasse"), C2 var mer firkanta ("ølkasse"). Den meste synlige forskjellen var under midtinngangen med et «skjørt» - der 403 skilte seg ut med skjørt langs hele vognsida. Som med C1 hadde midtinngangen to skyvedører på hver side. Disse vognene fikk numre 403 til 409 i likhet med alt materiell på vestbanene. De var 17,0 meter langt, 3,13 meter bredt med en vekt på 34,6 tonn. «A-vognsprosenten» ble mindre for hver vogn som var bygget på Avløs, med 406 ble det satt inn mer moderne komponenter og innredning, de gamle vinduene fra A-vognene som var gjenbrukt på 403 og 404 ble erstattet på 405 med større vinduer og luftevinduer tatt fra C1-vognene. Med 406 ble moderne vinduer som kunne senkes halvt ned, tatt i bruk for resten av C2-vognene. Alle C2-vognene var bygget med utstyr fra Vickers at de senere var betegnet som «C2 (Vickers)». Ved 1982 etter den siste ombyggingen på Avløs var C2-vognene 403, 404, 405, 406 og 407 ombygget for togkjøring med nye komponenter for kopling med andre C1-vogner som var også ombygget med dødmannsknapp. 403 og 404 var modernisert i 1970 med nye sideviduer og kontaktorer samt elektrisk utstyr fra Siemens. C2-vognene 408 og 409 var ikke ombygget og kunne ikke kjøres i tog med C1 eller C3-vogner. I 1987-1988 ble Siemenspantografene erstattet med enslige Brecknell-Wills enbent strømavtager på 408 og 409, deretter resten av C2-serien. Driftsstabiliteten ble dårligere etter 1981 da «de store mørkeblå trikkene» var satt inn på de tidligere HkB-linjene som Røabanen, Sognsvannsbanen og Holmenkollbanen. C-vognene var ikke egnet med deres eldre motorer som hadde vært tilpasset mer jevnere baneprofil, på disse banene med lange og sterke stigninger fram til mellom 1991 og 1993. I mai 1995 foretok C1-vognen nr. 428 (308) og C2-vognen nr. 405 de siste turer som avskjed etter Smestedbanen var satt under ombygging for T-banestandard. Turene ble kjørt mellom Jar og Majorstuen først i tog, men etter motortrøbbel hadde rammet 428 var bare 405 tilbake som avsluttet den siste turen den 16. mai 1995. Vogn 405 er utstilt på Sporveismuseet på Majorstuen Norman Thomas. Norman Mattoon Thomas (født 20. november 1884, død 9. desember 1968) var en ledende amerikansk sosialist, pasifist, og presidentkandidat for Det amerikanske sosialistpartiet seks ganger. Thomas var sønn av en protestantisk prest i Marion, Ohio. Han gikk ut av Princeton-universitetet i 1905, og tok så et teologisk seminar, der han ble sosialist. Han var ferdig utdannet som prest i 1911, og arbeidet i East Harlem i New York. Thomas gikk imot USAs deltakelse i første verdenskrig. Etter krigen var han en av grunnleggerne av "American Civil Liberties Union" ACLU. Han stilte som sosialistisk kandidat ved guvernørvalget i New York i 1924. Etter at Eugene Debs døde i 1926 ble han sosialistpartiets fremste ansikt utetter, og presidentkandidat i 1928, 1932, 1936, 1940, 1944 og 1948. Norman Thomas var en artikulert og engasjerende talsperson for demokratisk sosialisme. Han klargjorde forskjellen mellom demokratisk sosialisme og tradisjonell kommunisme, som han tok sterk avstand fra. Eugene Debs. Eugene Debs i en politisk brosjyre fra 1912. Eugene Victor Debs (født 5. november 1855, død 20. oktober 1926) var en amerikansk leder i arbeiderbevegelsen og politiker, og han var presidentkandidat for det amerikanske sosialistpartiet fem ganger. Debs kom fra byen Terre Haute i delstaten Indiana. Han ble valgt til delstatsforsamlingen i Indiana for Demokratene i 1880, og dannet i 1893 fagforeningen American Railway Union (ARU), en av de første fagforeningene i landet. Fagforeningen hadde en vellykket streik mot jernbaneselskapet Great Northern Railway i april 1894. Debs ble senere samme året fengslet fordi fagforeningen hans støttet de streikende arbeiderne ved Pullman-fabrikken, som laget jernbanevogner. Den føderale regjeringen blandet seg inn i konflikten, og sendte regulære troppestyrker fra hæren for å bryte streiken. Streiken ble knust, og det samme ble ARU. Denne erfaringen radikaliserte Debs, som stilte opp som presidentkandidat for "Social Democratic Party" i 1900. Siden var han kandidat for "Socialist Party of America" i 1904, 1908, 1912 og 1920, siste gangen mens han satt i fengsel. Debs var klart anti-rasistisk, han fordømte rasismen gjennom alle sine år som sosialist, og formulerte en gang sitt enkle syn slik: «The Socialist Party is the party of the working class, regardless of color – the whole working class of the whole world.» Debs var en karismatisk taler som brukte mye av vokabularet til kristendommen og den oratoriske stilen til evangelisk kristendom, selv om han generelt var skeptisk til organisert religion. Den 16. juni 1918 holdt Debs en antikrigstale i Canton, Ohio, i protest mot første verdenskrig. Han ble på grunn av det arrestert etter Spionasjeloven av 1917, og dømt til ti års fengsel, pluss tap av stemmeretten og det amerikanske statsborgerskapet på livstid. Mens han satt i fengsel i Atlanta, var han presidentkandidat for sosialistpartiet ved valget i 1920. Han fikk nesten en million stemmer. På slutten av året 1921 ble Debs benåda av president Harding, og han ble sluppet ut av fengselet, men Debs hadde fått svekket helsen sin permanent under fengelsoppholdet. I 1976 fikk Debs tilbake statsborgerskapet sitt, post mortem. Type C3. Type C3 er en elektrisk motorvogn for forstadsbane. Type C3 (400-serien) var de to siste typiske forstadsbanevognene for Bærumsbanen. Utseendemessig var de like Type C2, men de skilte seg ut ved å være nykonstruerte motorvogner. De fikk nye banemotorer av samme type som ble benyttet på A-vognene, C1-vognene og C2-vognene. Bakgrunn. Bærumsbanen hadde ingen planer om å bygge flere C-vogner i begynnelsen av 1960-tallet, T-banevogner var under leveranse til Oslo Sporveier for den nye T-banen i Oslo. To prototypevogner (Vogn 451-452) var bygget av Strømmens Værksted i 1955-1959 for utprøving på de utvalgte traseene på Lambertseterbanen og Østensjøbanen. De ble overført til Kolsåsbanen i 1960, men viste seg å ha forskjellige og besynderlige mangler. De ble brukt som ekstravogner fram til 1977 og 1989. Det var på dette tidspunkt at Bærumsbanen ønsket seg to nye C-vogner. Nærmere beskrivelse av C3-vognene. I 1964 rullet nr. 410 ut som en ny motorvogn med en annen kontaktortype på 110 volt, dødsmannsbrems og 24 volts anlegg for lys, takvarme, veggvarme og moderne elektriske utstyr fra Siemens-Schuckert. Motorene var dessuten ikke tatt fra en A-vogn, så «A-vognsprosenten» var lik null. Med 410 var en ny standard satt for C1- og C2-vognene, og ombygging for togkjøring med C3 ble utsatt. Dødmannsknapp med egne bremsesystem var nemlig nødvendig for begge vogner. 410 og 411 kunne i begynnelsen bare koples i tog med C1-vognene så flere i «400-serien» var ombygget og gitt tilpassingsevne for kopling med C1 og C3 som hadde Siemens utstyr inkludert kontaktorene. Av den grunn fikk 410 og 411 betegnelsen «C2 Siemens» ettersom alle C2-vogner fra 403 til 409 hadde Vickers-utstyr. 301-308 av C1 og 403-407 av C2 kunne kjøres i tog med 410 og 411 etter ombyggingen som ble fullført i 1982. Som C1 og C2 hadde C3-vognene også midtinngang og tverrstoler med omleggbare rygger. Disse hadde vognkasse i stål med samme utseende som i C2, var 17,0 meter lange og 3,13 meter brede med en vekt på mellom 30 og 34 tonn. Historisk utvikling. I 1970 ble litreringen av 410 og 411 som C3 endret til «C2 (Siemens)». Det eksisterte planer på 1960-tallet for en tredje C3 med motorer tatt fra D-vognene som vil ha fått nummer 412, men dette ble stoppet av direktør Skaug for Oslo Sporveier. Han valgte å fortsette ombyggingen av vognene med Vickers-utstyr som ble sluttført i 1982. Som C1 og C2 ble 410 og 411 etter 1981 satt over på de andre HkB-banene som Røabanen, Sognsvannsbanen og Holmenkollbanen, men ettersom de var mindre egnet på baner med lange og sterke stigninger hadde de dårligere driftsstabilitet. I 1993 ble begge C3-vognene utrangert, de hadde som de andre C-vognene blitt endret med nye strømavtagerne av type Brecknell-Wills i 1987-1988. 411 som ble hugget opp, ble delvis tatt vare på av en privatmann som overførte frontpartiet til sin eiendom ved Gjettum. Dette frontpartiet er senere fjernet. Betegnelsen C3 ble en periode på 80-tallet brukt feilaktig om HkB 113-114. Produksjon. Produksjon er fremstilling av ett eller flere produkter ved å bearbeide ulike produksjonsfaktorer i den hensikt at det ferdige produktet skal selges og gi overskudd til produsenten. Produksjon organiseres og styres av organisasjoner. Produksjon kan deles opp etter produksjonstyper. Historisk utviklet produksjon seg fra å foregå i private hjem som håndverk i liten skala, via mindre verksteder til meget store fabrikker i stor skala med industri og masseproduksjon. Heidi Zeller-Bähler. Heidi Zeller-Bähler (født 25. juli 1967 i Sigriswil) er en tidligere sveitsisk alpinist. Allerede i sin første fullstendige verdenscupsesong, 1985/86, kom Zeller-Bähler på 20. plass i sammendraget. Sesongen 1989/90 kom hun på andreplass i utforrennet i Las Leñas i Argentina, like bak Michaela Gerg. Zeller-Bählers allsidighet viste seg i de følgende årene, med andreplass i et Super-G-renn i 1992, andreplass i storslalåm i Klövsjö i 1993. Hun vant tre verdenscuprenn i løpet av karrieren, alle i sesongen 95, og dette året kom hun på tredjeplass sammenlagt i totalcupen, bare slått av Vreni Schneider og Katja Seizinger. Under VM 1996 i Sierra Nevada kom hun på 7. plass i utfor. Etter mesterskapet la hun opp som alpinist. Michaela Gerg. Michaela Gerg-Leitner (født 10. november 1965 i Bad Tölz) er en tysk tidligere alpinist. I løpet av karrieren vant hun fire renn i verdenscupen, og tok i tillegg bronse i Super-G under VM 1989 i Vail. Hun hadde sin styrke i fartsdisiplinene (utfor og Super-G). Liisa Savijarvi. Liisa Savijarvi (født 29. desember 1963 i Bracebridge, Ontario) er en tidligere kanadisk alpinist. Det første toppresultatet kom i 84 da hun i Megéve oppnådde en 3. plass i storslalåm og en 4. plass i kombinasjonen. Med startnummer 34 i Super-G-rennet i japanske Furano, kjørte Savijarvi i 1986 ned til sin første (og eneste) seier i verdenscupen. Et par uker tidligere hadde hun tatt andreplassen i Bad Gastein, bare slått av østerrikske Katharina Gutensohn. Etter sesongen 1985/86 endte hun på andre plass i Super-G-cupen sammenlagt, og på femte i utforcupen. Under OL 1980 i Sarajevo kom hun på 9. plass i storslalåm, og under VM 1985 i Santa Caterina kom hun på tiende plass i den samme disiplinen. Hun la opp i 1987 etter å ha pådratt seg en kneskade. Savijarvis foreldre stammer fra Finland. Felipe González. Felipe González Márquez (født 5. mars 1942 i Sevilla) er en spansk sosialdemokratisk politiker. Han var statsminister i Spania fra 1982 til 1996, i fire valgperioder. Han var også leder av Det spanske sosialdemokratiske partiet (PSOE) fra 1974 til 1997. Spansk Marokko. Spansk Marokko var et spansk protektorat 1912–1956. Området omfattet Marokkos nordkyst og omlandet innenfor kysten, samt enklaven Ifni i sør. Resten av Marokko var fransk protektorat under navnet Fransk Marokko. De spanske byene Ceuta og Melilla som fremdeles ligger som enklaver på Marokkos nordkyst var ikke en del av Spansk Marokko. Marokkanske myndigheter gjør krav på disse områdene og anser dem som okkupert av Spania. Atapuerca. Atapuerca er en spansk by i provinsen Burgos i Castile-Leon. Byen er mest kjent for å ha gitt navn til den karstiske regionen i Spania. Her finnes flere større kalksteins-grotter hvor etterlatenskaper fra de første menneskene i Europa har blitt funnet, blant annet fossil og steinverktøy som kan dateres til mellom 780 000 og en million år siden. Utgravninger flere steder på 1900-tallet har ført til funn av menneskelige levninger fra flere tidsrom, fra "Homo erectus", "Homo heidelbergensis", og den mer nylig identifiserte arten "Homo antecessor" til bronsealderen og det moderne menneske. Det mest kjente stedet i Atapuerca er «Sima de los Huesos» (Beingropen). Denne ligger i bunnen av en 13 meter dyp sjakt som man kan nå fram til gjennom grottesystemet i Cueva Mayor. Fossilene her er minst 350 000 år gamle, noe som tilsvarer midten av Pleistocene. Sima de los huesos inneholder mange rester av mennesker som represeneterer omtrent 30 skjelett av "Homo heidelbergensis", en direkte forløper for Neandertalere. Arkelologer har foreslått at denne oppsamlingen av bein representerer en tradisjon for gravlegging av innvånerne i grotten. På grunn av mangelen på mindre bein er det også fremmet en konkurrerende teori og at beinene er samlet i sjakten gjennom vann og vind. Altamira. Altamira (spansk: "høy utsikt") er en grotte i Spania som er kjent for sine hulemalerier fra den sene paleolittiske perioden. Bildene består både av tegninger og polykrome malerier, og forestiller forskjellige dyr og menneskehender. Grotten ligger ved byen Santillana del Mar i Cantabria, 30 km vest for byen Santander. Grotten med sine malerier ble i 1985 erklært av UNESCO som et verdensarvsted. Grotten er om lag 270 meter dyp, og består av en rekke passasjer og hulrom. Hovedpassasjen er mellom to og seks meter høy. Grotten har blitt dannet gjennom karstisk forvitring av kalksteinsfjellet i Vispieresfjellene. Den tragiske uken. Den tragiske uken (katalansk "la Setmana Tràgica", spansk "la Semana Trágica") er det vanlige navnet på en serie blodige konfrontasjoner mellom politi og kjempende arbeidere i Barcelona og andre byer i Catalonia i perioden 25. juli-2. august 1909. Oppstanden kom som følge av at Spania skulle sende troppeforsterkninger til sin kolonihær i Spansk Marokko. 520 av de innkalte hadde avsluttet slik tjeneste seks år tidligere, og mislikte tanken på ny tjeneste. De hadde heller ikke råd til de 6000 realer som det kostet å kjøpe seg fri fra tjenesten. Denne misnøyen, paret med anarkisme, pasifisme og antikolonialistiske tanker ble samlet i bevegelsen "Solidaridad Obrera", som tok initiativ til en generalstreik 26. juli 1909. Politiets sikkerhetsstyrker skjøt mot demonstranter på La Rambla, det ble bygget barrikader og etterhvert erklært unntakstilstand. Hærstyrker fra andre deler av Spania ble satt inn i kampene. Fra politiets og hærens side ble 8 personer drept, mens 124 ble skadet. På opprørernes side ble mellom 104 og 150 personer drept. 1700 personer ble straffeforfulgt i militærdomstoler, og 5 personer ble dømt til døden. 59 fikk livsvarige fengselsstraffer. Reaksjonene fra andre europeiske land var kontante, og fikk kong Alfonso XIII til å avskjedige statsminister Antonio Maura, og erstatte ham med den mer liberale Segismundo Moret y Prendergast. Eksterne lenker. Tragiske Tragiske Tragiske Guro Gravem Johansen. Guro Gravem Johansen (født 7. februar 1973) er en norsk jazzvokalist fra Tennskjær i Troms, kjent fra flere innspillinger. Hun har gjort innspillinger som vokalist og komponist i ministorbandet Søyr (1993-). Videre har hun medvirket i Crazy Moon (1997-). Hun sang i Helge Hurum's orkestre, og samarbeidet med Knut Riisnæs om forestillingen "Duke Ellington - sacred concerts". Utover dette skrev hun forestillinger for Melbudagene og Vegadagene (1997). Med Torgrim Sollid skrev hun bestillingsverket "Stasjonsbyliv!" (2006). Med Lars Klevstrand har hun gjort "Hujeda mej!" (2006), med musikere som Georg Riedel, Georg Wadenius, Rune Klakegg og Andreas Bye. Hun har studert jazzsang under Sidsel Endresen og Elin Rosseland, samt tok hovedfag i musikkpedagogikk ved Norges Musikkhøgskole med avhandlingen "Det tredje øyret" (2003), og virker i dag som lektor samme sted, utover å ha tilknytning til jazzstudiene ved Høgskolen i Tromsø. Wesensteen. Wesensteen var en norsk komikerduo bestående av Harald Heide Steen jr. og Rolv Wesenlund. De ble kjent under dette navnet gjennom forskjellige TV-serier på NRK på slutten av 1960-årene. De har i tillegg til TV-serier gitt ut LP-plater med sketsjer. Blant duoens mest kjente sketsjer er «Supperådet», «Hos tannlegen», «Dodraugen» og «Doble fustasjopphengsforkoplinger.» – Alle disse sketsjene ble vist i «"Takk for det"»-serien i 1969. TV-serien fra 1998. "Wesensteen" var også en tv-serie på ti episoder med samme duo som gikk på NRK1 i 1998 og 1999. Premiere 17. januar 1998. Foruten Wesenlund og Steen var også Kjersti Holmen og Knut Lystad med i serien. En nevneverdig episode var da duoen kysset og hvorpå den andre skulle gjette hva den andre hadde spist til middag. Bak serien stod John Andreassen, Stein Monn-Iversen og Per Selstrøm Omtale. Kritikerne likte ikke denne nyskapningen like godt som den tradisjonelle duoen, og Dagbladet kalte det «platt og i utakt med tidsånden». Fregner. Kvinner med arvelig anlegg for fregner. Fregner er et arvelig anlegg som har med hudens pigmentinnhold å gjøre. De skyldes opphopninger av pigmenter i overhuden. Fregner vil aldri mistes permanent, men har en tendens til å bli svakere / usynlige om vinteren, særlig i land som Norge, der eksponering til sollys varierer mellom sommer- og vinterhalvåret. De som har arveanlegg for fregner får ofte flere ved eksponering til sollys. Dette gjelder spesielt om sommeren. For å unngå at fregner blir mørkere bør man bruke høy solfaktor når man utsettes for mye sollys. Fregner er ikke skadelige eller assosiert med kreft. De kan være et (ønsket eller uønsket) fremtredende ansiktstrekk, og menneskers holdninger til sine egne fregner varierer sterkt. Har man mye uønskede fregner kan disse skjules med sterke kremer. Før man gjør dette, bør en hudlege konsulteres. Svært mørke fregner kan fjernes med kjemiske midler og laserbehandling. Cantabria. Cantabria eller Kantabria er en historisk provins og en autonom region nord i Spania. Regionen består bare av den ene provinsen Cantabria. Regionen grenser i øst til Baskerland, i sør til Castilla y León og i vest til Asturias. Regionen grenser i nord til Atlanterhavet (Biscayabukten). Hovedstaden i provinsen er Santander. Regionen dekker et område på 5 321 km², og hadde 589 235 innbyggere i 2009. Cantabria tilhører Grønne Spania, navnet er gitt til stripe land mellom Biscayabukten og De kantabriske fjell, grunnet dets særlige frodige vegetasjon grunnet det våte og moderate havklimaet. Klimaet er sterkt påvirket av Atlanterhavets vinder som blir fanget mot fjellene. Gjennomsnittlig nedbør er på rundt 1200 mm. Cantabria er den rikeste regionen i verden for arkeologiske funnsteder fra sen paleolittisk tid (steinalderen), skjønt det første tegn på menneskelig tilstedeværelsen er datert til tidlig paleolittisk tid. Det mest betydningsfulle steder for grottemalerier er i hulen i Altamira, datert fra rundt 37 000 f.Kr. og er erklært, sammen med ni andre grotter i Cantabria, som verdensarv på UNESCOs liste over verdensarvsteder. Den moderne provinsen Cantabria ble konstituert den 28. juli 1778. "Ley Orgánica", organisk lov innenfor Spanias lover av den selvstyrte statuetten for Cantabria, ble godkjent den 30. desember 1891 og ga regionen egne institusjoner selvstyre. Etymologi. Mange skribenter og lærde i årenes løp, blant annet Isidor av Sevilla, Julio Caro Baroja, Aureliano Fernández Guerra, Joaquín González Echegaray, og Adolf Schulten, har undersøkt stedsnavnet Cantabrias etymologi, men dets opprinnelse har forblitt usikker. Det er generelt akseptert at rotordet "cant-" kommer fra kontinentalt keltisk for «fjell» eller «stein», mens "-abr" var en vanlig endelse benyttet i keltiske regioner. Således kan Cantabria bety «folket som lever i fjellene», det vil så «høylendere», en referanse til det bratte og fjellrike området i Cantabria. Alfonso XIII av Spania. Alfonso XIII av Spania (født 17. mai 1886 i Madrid, død 28. februar 1941 i Roma) ble utropt til Spanias konge ved sin fødsel, idet hans far Alfonso XII døde 25. november 1885, nesten seks måneder før tronarvingens fødsel. Moren Maria Christina av Østerrike var regent inntil Alfonso tok over på sin 16-årsdag i 1902. I løpet av hans regjeringstid mistet Spania sine siste kolonier i Amerika (Cuba og Puerto Rico) og makten på Filippinene; de tapte flere kolonikriger i Nord-Afrika, og gjennomlevet diktaturregimet til Miguel Primo de Rivera, som til sist kostet Alfonso tronen da monarkiets legitimitet ble sterkt svekket gjennom den politiske prosessen under og etter Primos fall 28. januar 1930. Hans fotballinteresse gjorde at han ble "beskytter" av flere «"kongelige"» fotballklubber: Real Sociedad, Real Madrid, Real Betis and Real Unión. Hans kone Victoria Eugenia var datterdatter av den britiske dronning Victoria, og søskenbarn av dronning Maud. Gjennom sin tredje sønn Juan er Alfonso farfar til dagens konge Juan Carlos I av Spania. Collateral. "Collateral" er en amerikansk action/thriller fra 2004, regissert av Michael Mann og skrevet av Stuart Beattie. Tom Cruise har hovedrollen som leiemorderen Vincent, og den ulykkelige drosjesjøføren Max Durocher ble spilt av Jamie Foxx. I denne filmen spiller Tom Cruise for en gangs skyld en skurkerolle, og Jamie Foxx fikk mye godord for opptredenen (han ble meldt til Oscar for beste birolle). Filmen spilles i Los Angeles selv om handlingen i det opprinnelige teaterstykket fant sted i New York City. "Collateral" var den første store spille filmen som ble skutt med det digitale Thomson Viper FilmStream High-Definition kameraet. I en kritikk fra HBO sa regissøren Michael Mann at filmen spilles på natta mellom 24. og 25. januar 2004 fra klokka 6:30 til 17:40. Handling. Vincent er en leiemorder av verdensklasse. Max er en ulykkelig drosjesjåfør som en natt plukker opp Vincent. Max blir Vincent's sjåfør for natten. Ett oppdrag, fem stoppesteder, fem ofre og en flukt. Deres liv blir ikke det samme igjen. Axel Krogh. Axel Krogh (født 2. januar i Holme i 1892, død 1982) var en norsk forfatter. Tilknytning til Setesdal. Han kom som gutt til Setesdal fordi hans far, kunstmaleren Henrik Asor Hansen, arbeidet her i lengre perioder. Etter at foreldrene ble skilt, bosatte moren seg på Langeid i Bygland sammen med Axel og bror hans. I voksen alder kjøpte Axel Krogh seg både skog og litt jord og bygget huset Dorgheim av to eldre tømmerbygninger, den eldste trolig 300 år gammel, like sør for Langeid. Han innredet huset med tradisjonelle møbler fra Setesdal, blant annet tre veggfaste senger, to svært gamle skap og et dobbelt langbord. Huset har nå blitt solgt og er planlagt flyttet til Hovden Fjellstoge. Av og til brukte Krogh etternavnet Fjalkekrone etter det skogstykket han hadde kjøpt. Han bodde det meste av livet på Langeid og skrev 15 bøker – romaner og noveller. I tillegg skrev han noen artikler og noveller i aviser og blad. Krogh og NS. Han meldte seg inn i NS sommeren 1940 og skrev noen sterke artikler i bladet deres. Men om høsten reiste han til Oslo og møtte ledere i partiet, og etter hvert gikk det opp for ham hva han var med på, så han meldte seg ut. I 1946 ble han stilt for retten beskyldt for landssvik, men han ble helt frikjent, han fikk ikke engang bot. Krogh og kristendommen. Axel Krogh var sterkt imot kristendommen, så sterkt at han ikke kunne tenke seg at han skulle begraves på en kirkegård. Han søkte derfor om å bli begravet på det skogstykket han hadde kjøpt i Bygland, Fjalkekrone. På den tiden måtte man søke Kongen om slikt, og han fikk etter hvert innvilget ønsket sitt. Men han døde i Spania, der han bodde de siste år av sitt liv. Trolig var det utgiftene med å føre ham hjem til Setesdal som gjorde at bror hans, som var fruktgrossist i Spania, valgte å la ham bli begravet der. Vickers Virginia. Vickers Virginia var et britisk bombefly. Prototypen fløy første gang 24. november 1922, og de seks første serieproduserte flyene ble levert fra 1924 som Virginia Mk III. Disse ble fulgt av tre Virginia Mk IV, som skilte seg fra Mk III ved at den kunne ta en større bombelast. Virginia Mk V introduserte et tredje midtstilt haleparti, og ble produsert i 22 eksemplarer. Med Virginia Mk VI ble også de øverste vingene lett tilbakestrøket, de tidligere variantene hadde kun de nederste vingene tilbakestrøket, og 25 fly av denne varianten ble produsert. Virginia Mk VII hadde et forlenget skrog, endret neseparti og forbedringer som gjorde det lettere å fly. 11 fly ble produsert, og 38 fly av tidligere varianter ble oppgradert til samme standard som Mk VII. Virginia Mk IX introduserte haleskyts og ble produsert i ni eksemplarer. I tillegg ble 26 fly av tidligere varianter ombygd til samme standard som Mk IX. Virginia Mk X var den mest produserte varianten, 50 ble produsert og ytterligere 53 fly av tidligere varianter ble ombygd til samme standard som Mk X. Virginia Mk X skiftet ut mye av konstruksjonen som tidligere hadde vært bygget i tre med metall. Vickers Virginia ble trukket tilbake som bombefly i 1937, men var fortsatt i bruk i andre roller helt frem til 1941. Luggmøll. Luggmøll (Tischeriidae) er en familie av små sommerfugler som har larver som minerer i bladene på busker og løvtrær. De voksne møllene er slanke og langbeinte og sitter på en karakteristisk, oppreist måte med vingepsissene støttet mot underlaget, i likhet med medlemmmer i familien Gracillariidae. Det er funnet fire arter i Norge. Utseende. Små (vingespenn 6–11 mm), slanke sommerfugler. Hodet er ganske bredt med små fasettøyne. Pannen er kledt med tette, lange, oppstående, hårlignende skjell. Sugesnabelen er velutviket. Antennene er trådformede og omtrent så lange som forvingene. Forvingene er lange og smale, vanligvis ensfarget gulaktige, brune eller grå, av og til med svak metallglans. De er avrundede i spissen med lange hårfrynser rundt spissen og langs bakkanten. I spissen har de mange lange, hårlignende skjell som gir dem et litt rufsete utseende. Det er også en del mikroskopiske pigger spredt over overflaten. Beina er ganske lange, med markerte sporer på leggene. Larvene er beinløse, flate, med markert segmentoppdeling (perlekjede-lignende). De er ofte rødaktige eller grønne. Larve av "Coptotriche angusticollella" i minen sin. Levevis. Larvene lager store flateminer (dvs. alt innholdet i bladet er spist over en stor flate slik at bare over- og underhuden står igjen) på blader av planter i rosefamilien (bjørnebær, slåpetorn, rose) eller eik. Et uvanlig trekk er at larvenes avføring slippes ut gjennom et hull på undersiden og ikke samler seg opp i minen. Larven forvandler seg til en puppe inne i minen og det tomme puppeskallet står gjerne igjen etter at den voksne sommerfuglen har klekket. Luggmøllene gjør ikke vesentlig økonomisk skade. Oset. Oset vannrenseanlegg er Oslos største vannrenseanlegg som renser drikkevannet fra Maridalsvannet. Anlegget administreres av Vann- og avløpsetaten (VAV) i Oslo kommune, og har kapasitet til å forsyne hele byen med drikkevann. Likevel dekker det normalt 85% av byens behov, noe som tilsvarer 95 millioner kubikkmeter i året eller 3 000 liter i sekundet. Utbygging. Bystyret vedtok 20. mars 2002 å bygge ut Oset vannrenseanlegg for å tilfredsstille drikkevannsforskriften. Utbyggingen startet i november 2003, og var planlagt ferdigstilt våren 2008. Anlegget er dimensjonert til å forsyne inntil 90% av byens befolkning med fullrenset drikkevann og er Europas største vannrenseanlegg i fjell. Det nye vannrenseanlegget består hovedsakelig av to store fjellhaller som er 160 meter lange og har en bredde på 27 meter. Oktober 2007: Forurenset drikkevann i Oslo. Den 17. oktober 2007 ble det utstedt en advarsel mot å drikke vannet som leveres fra Maridalsvannet, pga. at det ble funnet giardia-parasitter på tre ulike stedet i Storo-området. Drikkevannet kom fra Maridalsvannet, gjennom Oset vannrenseanlegg. 21. oktober ble drikkevannet i Oslo friskmeldt. Lalibela. thumb Lalibela er en fjellandsby i Amhararegionen i Etiopia, omtrent 700 kilometer fra hovedstaden Addis Abeba. Fram til nå har byen vært svært isolert, og bare små grupper med turister finner veien dit. Byen er kjent for sine fantastiske kirker, som er hugget ut og nedover i fjellet. Kirkene er altså laget i ett stort stykke stein, og henger fast med fjellet. Max Pechstein. Max Hermann Pechstein (31. desember 1881 – 29. juni 1955), var en tysk ekspresjonistisk maler og grafiker, født i Zwickau. Han ble utdannet som kunstner i Dresden og ble inspirert til å bli ekspresjonist etter å ha sett på arbeidene av van Gogh. Han deltok i gruppen Die Brücke i 1906 som den eneste der med formell kunstskolering. Senere dro han til Berlin hvor han ble med på den andre secessjonen "(Neue Sezession)", hvor han ble kjent for fargesterke og dekorative bilder som bygget på Van Gogh, Matisse og fauvistene. Etterhvert ble bildene mere primitivistiske med tykke svarte streker og kantete figurer. Han havnet på nazistenes liste over "entartete kunst" i 1933. 326 av hans malerier ble fjernet fra tyske offentlige utstillinger. 16 av dem var med på den store utstillingen i 1937. Han selv søkte tilflukt på landet i Pommern Han var en produktiv grafiker, og det er registrert 421 litografier, 315 tresnitt eller lino og 165 intagliotrykk, for det meste etsinger. Han var professor i kunst ved Berlinakademiet i ti år før han ble avskjediget av nazistene, og fikk stillingen tilbake i 1945. Han er tildelt flere priser og utmerkelser. Alltingsvalget 1967. Alltingsvalget 1967 ble avholdt 11. juni 1967. Alltingsvalget 1963. Alltingsvalget 1963 ble avholdt 9. juni 1963. Alltingsvalget 1953. Alltingsvalget 1953 ble avholdt 28. juni 1953. Alltingsvalget 1949. Alltingsvalget 1949 ble avholdt 23. oktober – 24. oktober 1949. Alltingsvalget 1946. Alltingsvalget 1946 ble avholdt 30. juni 1946. Alltingsvalget 1956. Alltingsvalget 1956 ble avholdt 24. juni 1956. Alltingsvalget juni 1959. Alltingsvalget juni 1959 ble avholdt 28. juni 1959. Alltingsvalget oktober 1959. Alltingsvalget oktober 1959 ble avholdt 25. oktober – 26. oktober 1959. Torkil Williksen. Torkil Williksen (født 6. november 1968 i Stjørdal) er en norsk forfatter og sivilingeniør. Williksen er utdannet sivilingeniør fra NTH, og arbeider med miljø og forurenset grunn i Norconsult. Han er er bosatt i Sandvika. Han debuterte som kriminalforfatter med romanen "Snøfall" i 2005. Fransk bulldog. Fransk bulldog (FCI #101) kalles også fralle, bulle og frenchie og er en liten hunderase som stammer fra Frankrike. Rasen blir ofte forvekslet med mops og boston terrier, men den skiller seg fra disse på flere måter. Den klassifiseres av FCI som en selskapshund. Bakgrunn. Opprinnelsen til denne bulldoggen er usikker og omdiskutert. FCI anerkjenner den som fransk av opprinnelse, men mange briter mener at opprinnelseslandet er Storbritannia. En teori er at småvokste spanske bulldogger ble ført til Frankrike (Paris) og krysset der med småvokste engelske bulldogger på andre halvdel av 1800-tallet. En annen teori er at spesielt småvokste engelske bulldogger ble ført til Frankrike av engelskmenn som søkte jobb der i siste halvdel av 1800-tallet. Det engelske tidsskriftet "Country Life" skrev den 29. april i 1899 i en artikkel at for 35 år siden (altså omkring 1865) var det vanlig med småvokste lette bulldogger i landet. På den tiden ble det alt mer populært med små hunder i Frankrike, spesielt blant såkalte «Belles De Nuit» (spaserende folk) i Paris. Den første raseklubben ble etablert i Paris i 1880. De første registreringene i stamboka ble foretatt i 1885, mens den første rasestandarden ble publisert i 1898. Samtidig ble rasen akseptert under navnet "fransk bulldog" av Société Centrale Canine i Frankrike. Den nye hunderasen ble først vist på en hundeutstilling i 1887. Rasen oppfattes som spesielt hengiven ovenfor sine eiere, og går godt overens med andre mennesker og hunder. Fransk bulldog er leken og oppfattes som familiens lille klovn. Huseby gård (Stange). Huseby gård ", gnr 77 brnr 1", Stange på Hedmark er en stor gård som ligger pent til med god utsikt over Mjøsa. Den har gått i arv gjennom flere generasjoner. Den ligger rundt en mil sør for byen Hamar. Huseby gård ligger i et gammelt kulturlandskap. Fra Huseby gård er det utsikt over Mjøsa mot Helgøya. Islandske og norske kongesagaer og registrerte beviser tyder på at Huseby var kongsgård. Eier av Huseby gård er (pt.) Jens Ringnes. Mops. Mops er en liten hunderase med rynkete, kort-snutet ansikt. Opprinnelsen er ukjent, men forskere mener at den er av orientalsk rase og stammer fra den kinesiske pekingeseren. Den svarte mopsen «dukket opp» på 900-1000-tallet i Japan. Den ble brukt som hoffhund i blant annet Nederland. Man tror at mopsen kom til Europa med sjømenn (til Nederland). Mopsen går bra sammen med andre hunder (spesielt store hunder). Rasen. Rasen er ofte oppsummert som "multum in parvo" ("Much in little"), som beskriver mopsens bemerkelsesverdige personlighet til tross for liten størrelse. En stor hund i en liten kropp. Mens mopsen betegnes i attende århundre utskrifter en tendens til å være lang og tynn, er den moderne rasens preferanser betegnes som en firkantet, kompakt form, med et dypt bryst, og med velutviklede muskler. Mops har to forskjellige former for ørene, «rose» og «button». «Rose» ørene er mindre enn standard stilen «button», og er foldet med forkanten mot siden av hodet. Avl preferansen går til «button» stil mops. Beina er veldig kraftig, rette, med moderat lengde, og er plassert godt under kroppen. Skuldrene er moderat avslappet. Føttene er mindre enn foten til en hare, og ikke så runde som kattens, med godt splittede tær, og neglene svarte. Mopsen er en liten tanke underbitt. Den har også veldig kort snuteparti, og man kan ofte høre mopsen snorke. Pels og farge. De har fin glanset pels, og kan være fawn, aprikos, sølv eller svart i fargen. Det finnes også en mer sjeldnere hvit mops som får sin pels via avl eller albinisme. Sølvfargede Mopsen er svært lys, blandet med endel svarte hår. En sølvmops har vanligvis et veldig mørkt hode, uten noen klar avgrensning i masken, og mørke forben. Tegningene er klart definert. Har også et spor av en svart linje som strekker seg fra nakken til halen. Halen er vanligvis krøllet stramt over hoften. Fawn, som har både over og underpels, er mest beryktet for sin røyting. Mopsen trenger moderat med pelsstell, og med regelmessig børsting kan røytingen holdes nede til moderate mengder. Røytingen varierer fra pels til pels, men mopser røyter endel året rundt. Pelsen hos Mops er kort. Helse. Øyelokkproblemer er ikke uvanlig. Mange får problemer med øynene. Hjertefeil og hjertesykdom er en hyppig plage hos denne rasehund. Heteslag forekommer hyppigere enn hos andre hunderaser. Problemer med åndedrettssystemet kan forekomme. Det har også blitt registrert en rekke andre helseproblemer hos rasen. Regelmessig trening og riktig ernæring forebygger overvekt. Anatomi. Hanner når en høyde på 30 til 36 cm høy. Hunner blir 25 til 30 cm høy. Hanner er 6 til 10 kilo. Hunner blir 6 til 8 kilo. Rasen kan lett bli overvektig dersom den ikke får riktig ernæring og tilstrekkelig trening. Temperament. Mops er typiske selskapshunder. Sterk vilje, men sjelden aggressive. Passer godt sammen med store hunderaser som f.eks Engelsk Mastiff. Mopsen er godt egnet for barnefamilier. Flertallet av rasen er veldig glad i barn, og er robuste nok til å leke med. De kan være stille og medgjørlig, men også fulle av liv, og kan erte på seg det meste avhengig av eierens humør. De er alltid på vakt, så du er i trygge hender med en Mops i huset. Bostonterrier. Bostonterrier ble opprinnelig brukt i okse- og hundekamper. Siden den gang har hunden blitt noe mindre og vennligere. Nå er den en selskapshund og elsker mennesker. Bostonterrieren er modig, lojal, hengiven, trofast og vennlig mot andre hunder, men hvis den blir provosert eller irritert kan den slåss med livet som innsats. Sosialisering bør begynne som valp. Utseende. Det forekommer mange ulike variasjoner av Bostonterrier, avhengig av den enkelte hunds opphav. Gjennom tidene har både Bulldog, Amerikansk Staffordshire Bull Terrier, Engelsk Mastiff, Engelsk Staffordshire Terrier, Fransk Bulldog, og enkelte andre raser blitt krysset inn i rasen for å redusere innavl i en beskjeden genbase. Størrelse. Bostonterriere er vanligvis små, kompakt bygde, godt proporsjonerte hunder med oppreiste ører, korte haler, og en kort snute som bør være fri for rynker. Vanligvis har de et firkantet ansikt. Ifølge internasjonale rasestandarder bør ikke hunden veie mindre enn 4,5 kilo og ikke mer enn 11. Noen få Bostonterriere veier fra 13 og opp til 18 kilo, og de fleste av disse anses som sunne og normal-vektige på grunn av at de har en kroppsbygning som er kraftigere enn gjennomsnittet. Bostonterriere måler vanligvis mellom 38 og 43 cm. fra gulvet og opp til mellom skulderbladene. Farge. Bostonterriere er karakteristisk merket med hvit på enten svart, brindle, "seal" eller en kombinasjon av de tre. Seal er en farge som brukes til å beskrive Bostonterriere og er definert som en svart farge med rødeskimmer i solen eller sterkt lys. Hvis alle andre kvaliteter er tilstede, er brindle den foretrukne farge i henhold til avlsstandarder. Ideelt har hunden hvitt bryst, snute, bånd rundt halsen, halvveis opp forbenene opp til nederste ledd på bakbenene, og en hvit flamme mellom øyne. (Øynene skal ikke være hvite). På utstillinger premieres normalt hunder med symmetrisk farging. På grunn av Bostonterrierens fine markeringer, som kan ligne en formelt kledd herre (i "kjole og hvitt"), og rasens raffinerte og behagelige personlighet, refereres rasen ofte til som "American gentleman". Lynne. Bostonterrier er en vennlig hund. Personligheten er meget sterk, elskelig, avslappet og uforglemmelig. Bostonterriere kan dog variere i temperament fra de som lojalt følger sin herre til de som er mer sta. Begge typer kan lett trenes av en tålmodig og bestemt eier. Mens rasen opprinnelig var avlet for kamp, ble de senere ned avlet for selskapshund. Den moderne bostonterrier kan være milde, varslende og uttrykksfulle med generelt gode manerer. Det må anføres at de ikke betraktes som terriere av American Kennel Club, men er del av "non-sporting group". Bostonterrier er egentlig en misvisende benevnelse av rasen. De var opprinnelig en krysning mellom Old English Bulldog og engelsk White Terrier. Noen bostonterriere liker å ha selskap av andre hunder. Både hunner og hanner bjeffer generelt kun når det er nødvendig. Ettersom de har blitt avlet som selskapshund, liker bostonterriere å være blant mennesker. Er de godt sosialisert går de godt sammen med barn, eldre og andre kjæledyr. Noen bostonterriere er veldig kosete, mens andre er mer selvstendig. Helse. Flere helsespørsmål er av interesse i Boston Terrier: grå stær (både unge og voksne hunder), cherry eye (utposning rundt øynene), utglidende kneskåler, døvhet, hjerteflimmer og allergier. Krumning av ryggen, forårsaket av problemer med bakbenas knær, som igjen fører til at hunden lener seg fremover på forbena. Dette kan også bare være en strukturell feil med liten konsekvens for hunden. Bostonterriere tåler dårlig sterk varme og ekstremt kaldt vær. Med den korte snuten kan anstrengelser i veldig varmt eller kaldt vær skade hunden. En følsom fordøyelseskanal er også typiske for Boston Terrier. Uten et riktig kosthold vil hunden lett få en oppblåst mage. Rasen har en følsom mage med utslipp av tarmgass. Bostonterriere er, sammen med Pug, Pekingesere, Shih Tzu og andre kort-snutede raser "Brachycephalic"-raser. Ordet kommer fra det greske "Brachy", som betyr kort og "cephalic", som betyr hodet. Denne anatomien innebærer bittesmå nesebor, lang plate mellom munn og nese og et trangt luftrør. Bostonterriere kan av den grunn være tilbøyelig til å snorke og slite med innpusten. Dette skader ikke hunden på noen måte. Bostonterriere kan leve i opptil 15 år eller mer, med et gjennomsnitt på rundt 13 år. Historie. Rasen oppsto rundt 1870, da Robert C. Hooper fra Boston kjøpte en hund som kalles Hooper's Judge, som var av bull- og terrieravstamning. Judges avstamning er ikke kjent, men Hooper's Judge er enten direkte relatert til de opprinnelige bull- og terrierraser fra 1700-tallet og tidlig 1800-tall, eller den er resultatet av Engelsk Bulldog som har blitt krysset inn terriere i 1860-årene for å skape en utstillingshund, slik som White Engelsk Terrier. Judge veide over 13.5 kg. Deres avkom ble krysset med en eller flere French Bulldogs. Dette ga grunnlaget for bostonterrier. Avlet ned i størrelse fra hunder av bull og terriertyper, veide bostonterrieren opprinnelig opptil 20 kg. (Olde Boston Bulldogge). Rasen ble først vist i Boston i 1870. I 1889 var rasen blitt tilstrekkelig populær i Boston til at tilhengere dannet American Bull Terrier Club. Men det foreslåtte navnet på rasen ble ikke godt mottatt av Bull Terrier tilhengerne. Etter forslag av James Watson (en fremstående skribent og autoritet), skiftet klubben navn til Boston Terrier Club og i 1893 ble klubben inntatt som medlem i American Kennel Club. Dermed var den første amerikanske rasen opprettet. Den er én av et lite antall raser som har sin opprinnelse i USA. Bostonterrier var den første ikke-sportslige hund som har sin opprinnelse i USA. I de tidlige årene, var ikke farge og tegninger så veldig viktig, men på 1900-tallet ble rasens karakteristiske tegninger og farger skrevet inn i standarden, og ble dermed en viktig faktor. Med terrier bare i navnet, har bostonterrieren mistet mesteparten av sitt nådeløse ønske om vold og kamp, og foretrekker selskap av mennesker, selv om enkelte hannhunder fortsatt vil utfordre andre hunder dersom de føler at deres territorium blir krenket. Boston Terriers var spesielt populære på 1920-tallet i USA. Gammel Dansk. a>ebær er en av hovedingrediensene i Gammel Dansk Gammel Dansk er en dansk alkoholholdig drikk produsert av De Danske Spritfabriker i Dalby, Sjælland, og er i dag regnet som den mest populære bitter i Danmark. Gammel Dansk serveres romtemperert i små glass, den brukes ofte som aperitif, men også som digestif. Drikken sidestilles ofte med den tyske bitteren Jägermeister. Historikk. I 1961 fikk daværende produksjonssjef for De Danske Spritfabriker, J.K. Asmund, i oppdrag å fremstille en bitter. Det ble stilt tre krav; det skulle være en dram og den skulle være myk, men også bitter. Etter tre år med forsøk og testing med smakspanel skapte de Gammel Dansk slik den er i dag. Drikken ble første gang solgt i 1964. Innhold. Gammel Dansk inneholder 29 ulike urter, krydder og blomster, en av hovedingrediensene er rognebær. En annen interessant ingrediens er Ensian-roten som har en bittersøt smak. Drikken har et alkoholinnhold på 38%. Rambutan. Rambutan regnes gjerne som en eksotisk frukt. Rambutan er en liten frukt med et nært slektskap til litchi. Den er på størrelse med en valnøtt og kommer opprinnelig fra Sørøst-Asia. Rambutan består av en kjerne dekket av hvitt fruktkjøtt som igjen er dekket av et hårete, læraktig skall. Den har en søt og mild smak og er rik på C-vitamin og mineraler, spesielt fosfor. Kompani Knudsen. "Kompani Knudsen" var et program som gikk på NRK P3. Programmet erstattet programmet "Marthe", og hadde første sending 12. juni 2006. Programmet ble ledet av Siri Knudsen sammen med Kristoffer Reinsfelt Arnesen og Øyvind Thoen (reporter). Programmet tok opp hverdagskos, og hadde mange faste programposter, som blant annet Kristoffers hjørne og Hva har Øyvind gjemt i buksa si i dag?. På onsdager var programmet vert for VG-lista topp 20 (Norges offisielle singleliste). Hanne Refsholt. Hanne Refsholt (født 16. november 1960) opprinnelig fra Larvik i Vestfold, nå bosatt i Oslo er sivilagronom/cand.agric fra Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås og har en MBA fra BI. Hun er konsernsjef i TINE SA fra februar 2005. I mars 2007 ble hun av avisa Nationen kåret til den mektigste kvinne i norsk landbruk. Refsholt begynt i på forsknings- og utviklingssenteret til TINE på Voll i 1988, og ble senere produktutviklingssjef. I perioden 1996-1998 var hun direktør i Kjøttbransjens Landsforbund, men kom tilbake til TINE som direktør for forsknings- og utviklingssenteret i 1998. Hun ble viseadm. direktør i TINE i 2001, og visekonsernsjef i 2002. Refsholt ble 3. april 2007 valgt til ny styreleder i Domstein ASA. Hun er også styreleder i Norseland Inc., TINEs heleide datterselskap i USA. Berner Sennenhund. Berner Sennenhund er en stor hunderase som opprinnelig stammer fra Bern-området i Sveits, kanskje først og fremst fra områdene rundt Duerback og Burgdorf, der den tradisjonelt ble brukt som gårdshund og vokterhund for kveg. Opprinnelse og alder. Berner Sennenhund er en molosser mange kynologer mener nedstammer fra den gamle romerske molosseren, som ble innført til Sveits av romerske legionærer under romertiden. Under middelalderen fantes det en type trefarget molosser i Sveits som gikk under tilnavnet «slaktermastiff». Denne ble blant annet brukt av sveitsiske soldater i krig og er trolig en etterkommer av de romerske kamphundene som romerne innførte. Fra disse har så trolig de første «sennenhundene» oppstått. Såkalte sennenhunder, som også kalles sveitsiske kveghunder, har eksistert i Sveits gjennom flere århundrer, men som selvstendige hunderaser dukket de først opp på 1890-tallet. Den første standarden ble publisert i 1898 og gjaldt Appenzeller sennenhund, som stammer fra Appenzell-området i østre Sveits. Dernest fikk Berner Sennenhund sin rasestandard i 1907 og Grosser schweizer Sennenhund i 1909, mens Entelbucher Sennenhund (som stammer fra Luzern-området og er den minste av sennenhundene) fikk sin rasestandard i 1913. I tidsrommet mellom andre verdenskrig og 1950 ble det krysset inn blodslinjer fra Newfoundlandshund i Berner Sennenhund, for å gjøre rasen større og kraftigere. Berner Sennenhund skiller seg derfor fra sine tre slektninger gjennom å ha en annen pelstype og en noe kraftige (tyngre) bygning. Utseende, anatomi og fysikk. Rasen er en stor og kraftig hund med langhåret trefarget pels, som er glatt med innslag av bølger. Basisfargen er sort og har rike tanfargede tegninger på kinnene, over øyne, på alle ben og på brystet. Det er også innslag av hvit i pannen og ut over neseryggen og på fremre del av snutepartiet, samt på brystet. Labbene og haletippen har som regel også innslag av hvitt. Øynene er brune mens snuten er svart. Hunden er kraftigt bygd og gir inntrykk av å være en typisk molosser. Hannen har en mankehøyde mellon 64-70 cm og tispen mellon 58–66 cm. Bruksområde. Berner Sennenhund er en allsidig brukshund og en god familiehund. Som brukshund har den flotte egenskaper som blant annet trekkhund og kløvhund. Den har dessuten fortsatt sine forutsetninger i behold som kveghund, forutsatt at den får tidlig trening. Lynne og væremåte. Berner Sennenhund beskrives som rolige, snille og lekeglade familehunder som misliker å bli etterlatt alene hjemme. Rasen trives best med å være utendørs, sommer som vinter, og varsler (moderat) når det kommer fremmede. Den trenger rikelig med mosjon og noe pelsstell. Andreas Bye. Andreas Bye (f. 1975) er en norsk jazzmusiker (slagverk) fra Skoppum i Vestfold, kjent fra en rekke innspillinger med norske jazzband han er medlem av. Bye gikk musikklinja på Sandefjord Gymnas fra 1991-1994 før han begynte på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Bye er med i Frode Berg kvartett ("Dig it", 2003), i Bugge Wesseltofts serie New Conception of Jazz (2004), i Sigurd Køhn kvartett ("This place", 2004), i Elvira Nikolaisens orkester (2005), i Anders Aarum trio ("First communion", 2006), i Jazzmob ("Infernal machine", 2006), i Nils Olav Johansen band ("My deal", 2007) og i Roy Powell trio ("Live at Ronnie Scott", 2007). Videre har han deltatt i Sharp 9, samt spiller med Jon Eberson i «New High Quartet», i «Montée» i Michael Bloch trio, i Ketil Gutvik F E M, i gruppa Moment med Jens Fossum, Tore Brunborg og Jørn Øien, Barth & Johnsen Trio med Frode Barth og Harald Johnsen, Christian Reim samt medvirket på Lars Martin Myhre ("Stengetid?", 2006). Med Astor Andersen har han også utgitt ("Nå synger vi om dyra våre" 1997; "Lilleby brannstasjon" 2006). Finn (navn). Finn er et norrønt mannsnavn dannet av det norrøne ordet "finnr", som betyr «finne» eller «same». Finn kan også være en engelsk form av det irsk-gæliske navnet "Fionn", som betyr «hvit». Fiona og Finnegan er varianter av dette navnet. Finn har navnedag 16. oktober i Norge og Sverige og 26. september i Finland. Utbredelse. "Finn" er et vanlig navn i Danmark og Norge. "Finn" og "Fynn" var på begynnelsen av 2000-tallet svært populære navn på gutter født i Tyskland. Variantene "Fin" og "Find" er svært sjeldne utenom Danmark. I Norge var det i 2005 20 menn som het "Fin" og 4 som het "Find". I Sverige var tilsvarende antall 4 og 9. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Finn og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I Norge var Finn mest populært som navn på guttebarn i perioden ca 1920–1940. Fredmund Sandvik. Fredmund Sandvik (født 6. august 1951) er gårdbruker fra Laksøybygda i Sør-Trøndelag. Han var styremedlem i TINE BA fra 2002 og styreleder fra 2006 til 2010. Han var styreleder i TINE Midt-Norge BA fra 1998. Death Cult Armageddon. "Death Cult Armageddon" er det sjette studioalbumet med Dimmu Borgir, utgitt i 2003. Cisterne. En cisterne eller sisterne (fra latin "cisterna", som er avledet fra "cista", som betyr kiste/kasse, som igjen kommer fra det greske ordet "kistê", hvilket betyr kurv) er en beholder for væsker, vanligvis vann. Cisterner blir ofte bygget for å samle inn og lagre regnvann. De varierer i kapasitet fra noen få liter til tusenvis av kubikkmeter. En cisterne med kapasitet på flere tusen kubikkmeter kalles også gjerne for et reservoar. Puritanical Euphoric Misanthropia. "Puritanical Euphoric Misanthropia" er det femte studioalbumet til Dimmu Borgir, og ble utgitt 2001. Stormblåst (2005). "Stormblåst (2005)" er det syvende studioalbumet til Dimmu Borgir, utgitt i 2005. Albumet er en ny-innspilling av albumet "Stormblåst" fra 1996, med et bonusspor («Avmaktslave»). Lollywood. Lollywood (urdu: لالیوڈ) viser til den pakistanske filmindustrien basert i byen Lahore. Navnet er et teleskopord av Lahore og Hollywood. Den viktige delen er at det ikke er et filmindustri, men et TV-show, som hermer etter "Bollywood". Det produseres årlig over 25 filmer der. Hawker Sea Hawk. Hawker Sea Hawk er et britisk jagerfly. Sea Hawk ble utviklet av Hawker Aircraft, og er basert på prototypen Hawker P.1040 som fløy første gang 2. september 1947. Hawker produserte bare de første 35 flyene før produksjonen ble overtatt av Armstrong Whitworth. Den første serieproduserte varianten var Sea Hawk F.Mk 1, som fløy første gang 14. november 1951 og ble produsert i 95 eksemplarer. Denne ble fulgt av 40 Sea Hawk F.Mk 2. 116 Sea Hawk FB.Mk 3 og 97 Sea Hawk FGA.Mk 4 ble produsert, begge utstyrt med forsterkede vinger med festepunkter for ekstern våpenlast. Sea Hawk FB.Mk 5 og Sea Hawk FGA.Mk 6 var i utgangspunktet henholdsvis FB.Mk 3 og FGA.Mk 4 oppgradert med den kraftigere Nene Mk 103 turbojetmotoren, men 86 nye FGA.6 ble også produsert. Sea Hawk ble eksportert til Australia, Canada, Tyskland, Nederland og India. 22 FGA.Mk 50 ble produsert for Nederland og 66 FGA.Mk 100 og FGA.Mk 101 for Tyskland, begge tilsvarende FGA.Mk 6. 14 FGA.Mk 6 ble produsert for India og i tillegg ble 59 tidligere britiske og tyske fly også levert. Sea Hawk ble helt faset ut av Fleet Air Arm i 1969, men i India var Sea Hawk operativ helt opp på 80-tallet. Teddy Doig. John Edward «Teddy» Doig (født 29. oktober 1866 i Arbroath, død 7. november 1919) var en skotsk fotballmålvakt. Doig begynte sin karriere i den lokale klubben "St Helena" hvor han spilte høyreback. Han byttet klubb til Arbroath i 1884. Klubben var manglet målvakter, så unge Doig ble plutselig omskolert fra sin tidligere posisjon som høyreback. Han var reserve for laget frem til 1886, da han var 19 år gammel. Han fikk 2 landskamper for i perioden hans i klubben, og har faktisk fremdeles rekorden for flest landskamper som Arbroath-spiller. I 1889 skiftet han klubb til Blackburn. Her ble han kun en kort periode. Etter kun en kamp ble det uenighet mellom Doig og klubben, og han returnerte til Arbroath. I september 1890 returnerte Doig til England for å spille for å spille for Sunderland. Etter sin første kamp for sin nye klubb oppsto det problemer. Han var fremdeles registrert som Blackburn spiller, og skulle dermed ikke spilt for Sunderland. Saken endte med bot og fratrekk av 2 poeng fra klubben. I de neste 14 sesongene spilte Doig fast for laget. Han var med å vinne 1. Divisjon i 1892, 1893, 1895 og i 1902. Totalt spilte Doig 456 kamper for de rød og hvit stripede. Det er kun "Jimmy Montgomery" som har flere kamper for klubben. Doig fikk ytterligere 4 kamper for Skottland mens han var i Sunderland. Den første av disse fire kampene, var i den nå berømte 2-1 seieren mot 4. april 1896 på Celtic Park i Glasgow. Dette avbrøt Englands rekke på 20 kamper uten tap.. I august 1904 ble han kjøpt til Liverpool av manager Tom Watson for £150. Klubben var da i 2. divisjon. Doig spilte samtlige 36 kamper Liverpool var involvert i sesongen 1904/1905. Dette var han den eneste i klubben som gjorde. Liverpool vant 2. divisjon dette året, og dermed var opprykket et faktum. Den påfølgende sesongen mistet han plassen sin i målet til Sam Hardy. Etter dette fikk han kun noen få kamper for Anfield-klubben. Doig spilte sin siste kamp for Liverpool i 11. april 1908. Han var på dette tidspunkt 41 år, og 165 dager, noe som fremdeles i 2007 er rekord for de røde.. Han avsluttet karrieren i amatørklubben "St. Helens Recreationals", hvor han spilte til han la opp i 1910. Doig døde av spanskesyken 7. november 1919. Afghanistans folkedemokratiske parti. Afghanistan folkedemokratiske parti () ble stiftet i Kabul, Afghanistan i 1965. Flere av grunnleggerne hadde tatt høyere utdannelse i Moskva. Partiet var veldig inspirert av Stalin og Sovjetunionen og ble med en gang medlem av Komintern. Etter andre verdenskrig mottok partiet betydelig støtte fra Sovjet. I 1973 gjør Mohammed Daoud Khan et kupp mot kong Zahir Shah. I årene som følger er Afghanistan politisk ustabilt og i 1978 gjør kommunistpartiet et kupp og tar makten. Motstanden mot regimet var betydelig. I tillegg var regimet preget av innbyrdes konflikter. I august 1978 begynte den amerikanske regjeringen å støtte mujahedin i deres motstandskamp mot kommunistregimet. Da regjeringen stod i fare for kollaps, intervenerte Sovjet 24. desember 1979. Etter store tap trakk Sovjet seg ut i 1989 og kommunistpartiet mistet det de hadde av makt. Ulike krigsherrer hadde da kontroll over ulike deler av landet, men de tidligere medlemmene av kommunistpartiet fikk stort sett være i fred så lenge de holdt seg i ro. I 1994, et par år etter kommunistenes fall, ble det vedtatt å forandre navn til Afghanistan sosialistparti. Politikken ble også noe moderert. I 1996 tok Taliban makten i Kabul der mesteparten av partiet hold til. Taliban arresterte alle som var medlem av partiet og alle som under kommunisttiden hadde hatt styrende posisjoner. Tilsammen 27 medlemmer ble dømt til døden for uislamsk oppførsel (partiet hadde et ateistisk grunnsyn). Flere ble torturert før de ble hengt. Det var en massakre som har fått liten oppmerksomhet. Endel medlemmer klarte allikevel å flykte og tok tilhold i Pakistan. Da den USA-støttede Nord-Alliansen kastet Taliban i 2001 gjenoppsto partiet på afghansk jord. Partiet hadde en representant ved konferansen som ble arrangert om Afghanistans fremtid i Bonn samme år. Før presidentvalget i 2004 brøt en gruppe ut av partiet og stiftet Afghanistans kommunistiske parti (maoistisk). Afghanistans sosialistparti stilte en kandidat ved presidentvalget men kort tid før valget bestemte de seg for å boikotte valget. Ved valget til nasjonalforsamlingen samme dag fikk de to mandater. Partiet har i dag en politikk som tilsvarer de norske partiene Rødt eller SV I 2006 dro en delegasjon fra partiet til Europaparlamentet der de blant annet besøkte den sosialistiske grupperingen. Møtet ble avbrutt etter kort til siden europeerne var misfornøyd med afganernes manglende fordømmelse av USA og NATO (de har et pragmatisk syn og mener at deres tilstedeværelse er bedre enn alternativet og de har mye dårligere erfaring med Taliban) og afghanerne var misfornøyd med manglende støtte fra sine europeiske søsterpartier. -isme. -isme er en vanlig etterhengt stavelse til mange fremmedord som brukes om sosiale, religiøse og åndshistoriske fenomener. Ved å bruke -ismeformen i en muntlig eller skriftlig kommunikasjon, viser man til en mental kategori for den som mottar. Ofte sparer det mange ord. Som kommunikasjon er det en fordel at begge parter besitter omtrent samme kunnskapene – ellers kan kategoriseringen i seg selv lage misforståelser. Tilsvarende -ist for å betegne en tilhenger av den aktuelle -isme, for eksempel kommunist for en tilhenger av kommunismen. -isme-begrepet går langt tilbake i tid, men ble for alvor synlig i åndslivet fra midten av 1800-tallet. Fra før ble det brukt om religioner: Buddhisme om Buddhas lære, muhammedanisme om Muhammeds lære osv. Etterhvert som kunnskap ble utbredt og tildels omstridt ble behovet for å skille ut, og skille seg ut sterkere. Mange ismer fantes forøvrig i praksis inntil en eller flere lærde gransket fenomenet og fant sammenhenger og satte navn. Dette kan sies om kapitalismen som utviklet seg fra bankvesenet i senmiddelalderen og fikk navn i tiden omkring den industrielle revolusjon. Sosialismen fikk navn ganske tidlig, parallelt med liberalismen. Noen ganger oppstår et ismebegrep ut fra en motparts sterke behov for å markere motsetninger. Dette kan sies om Darwins utviklingsteori som vakte sterk motstand blant tilhengere av Bibelens skapelsesberetning i bokstavelig forstand. De kalte seg kreasjon-ister og de andre for evolusjonister (ment som skjellsord). En hoved-isme kan ofte deles i flere underkategorier. Disse kan følge hverandre som en historisk utviklingsrekke, eller der kan oppstå skiller. I religionshistorien snakkes da om skisma (brudd), mens kunsthistorien snakker om secessjoner, kunstnergrupper eller skoledannelser. Å lansere en ny isme og få den til å bli stående som varig del av begrepsapparaturen har vist seg å være både lett og vanskelig. Noen ganger er en spøk eller en nedsettende omtale blitt stående, mens mange mere seriøse forsøk har mislykkes. Fauvistene gjorde en pressebeskrivelse av dem som «ville»(fauves) til et nyttig begrep, donaldismen var iflg. skaperen bare delvis seriøs, mens et forsøk gjennom en magistergradsavhandling på å lansere "secessjonisme" som beskrivelse stiller i klasse med tanken på å gjøre skilsmisse til en bevegelse under navnet «divorsjonisme». Pritzker Architecture Prize. Pritzker Architecture Prize eller Pritzkerprisen er en pris som deles ut årlig til en nålevende arkitekt som gjennom sitt arbeid har vist evne, visjon og engasjement til å skape «varige og utmerkede bidrag til menneskeheten og de bygde omgivelser gjennom kunstarten arkitektur». Prisen er etablert av Hyatt-stiftelsen og ble første gang utdelt i 1979. Sverre Fehn har som eneste nordmann mottatt prisen i 1997. Vinneren mottar et prisbeløp på USD 100 000. I tillegg kommer berømmelsen som følger med prisen, og som følge av renommeet: interessen fra eiendomsutviklere. Pritzker Architecture Prize er noen ganger omtalt som «arkitekturens Nobelpris». Sharon Osbourne. Sharon Rachel Osbourne (født 9. oktober 1952 i Brixton, London) er en britisk Tv-personlighet og manager. Best kjent for å være gift med musikeren Ozzy Osbourne, itillegg er hun hans manager. Hennes far, Don Arden, var manager for Ozzy på 1970-tallet. De ble sammen og hun tok over som manager. Hun er også kjent fra TV-serien The Osbournes. Ozzy og Sharon har tre barn sammen (hvorav kun to deltok i realityserien). Hun har i de senere årene vært dommer for talentkonkurransene The X Factor (UK) og America's Got Talent. Objekt (grammatikk). «Ivar» er subjektet, den som utfører handlingen, mens «sparke» er verbet, handlingen, og «ballen» er hva det som blir påvirket av handlingen. Typer objekter. I mange språk, blant annet tysk, latin og klassisk arabisk, kan objektene endre form (deklinere) for å indikere hva slags objekt de er (de endrer kasus). Dette gjøres ikke i norsk, utenom i enkelte pronomen som har egne subjekts- og objektsformer. I stedet angis objektstype av ordstillinga i setningene. Den meksikansk-amerikanske krigen. Den meksikansk-amerikanske krigen 1846–1848 er i USA kjent som "the Mexican war" (den meksikanske krigen) og i Mexico som "la invasión estadounidense" (bokstavelig «den forente staterske invasjon»), "la intervención norteamericana" («den nordamerikanske intervensjonen»), eller "la guerra del 47" («'47-krigen»). Bakgrunn. a>) er innrammet med rødt, områder krevet av separatister er markert rosa. I årene etter at Mexico ble uavhengig av Spania i 1821, var det stor innvandring fra USA til den meksikanske provinsen Texas. I løpet av få år førte dette til at Texas fikk en engelsktalende majoritet, og stemoderlig behandling fra de sentrale meksikanske myndighetene, streng regulering av økonomiske forhold, og generelt mindre personlig frihet enn man var vant til fra USA. Dette førte til stor avstand mellom befolkningen i Texas og den meksikanske staten. En gjennomgripende ytterligere sentralisering gjennom innføring av en ny meksikansk grunnlov i 1835 utløste opprør i flere delstater, og i Texas brøt det ut en frigjøringskrig som endte med at Republikken Texas erklærte sin uavhengighet 2. mars 1836. Mexico anerkjente ikke den nye republikken. 1. mars 1845 ble Republikken Texas tilbudt inntreden som delstat i USA. Det faktum at Mexico aldri hadde anerkjent Texas som uavhengig stat, samt store territorielle krav fra Texas mot Mexico (se kart), gjorde at Mexico anså dette som en krigserklæring. USA framsatte tilbud om kjøp av territorium. Etter mislykkede forsøk på forhandlinger brøt det ut kamper 25. april 1846 mellom en meksikansk kavaleriavdeling og en mindre kavaleripatrulje fra USA i det omstridte landområdet. Denne hendelsen, samt Mexicos avslag på USAs tilbud om kjøp av territorium, var den direkte årsaken til at USA 13. mai 1846 erklærte krig mot Mexico. Mexico svarte med å erklære USA krig ti dager senere. Krigens gang. I det vestlige Mexico inntok USAs styrker flere byer i den daværende meksikanske delstaten Alta California, blant andre Los Angeles og San Diego. 12. januar 1847 overga den siste californisk-meksikanske styrken seg, og krigen i California var over de Cahuenga-traktaten ble undertegnet 13. januar. I nordøst ledet general Zachary Taylor USAs hovedstyrke, som tok seg over Rio Grande. Denne styrken vant slaget ved Monterrey i september 1846. I februar 1847 tok Mexicos president Antonio López de Santa Anna selv kommandoen over en styrke på 20 000 mann, som tok seg nordover for å møte Taylors invaderende styrker. I slaget ved Buena Vista 22. februar beseiret general Taylor Santa Annas styrker. Da den meksikanske styrken trakk seg tilbake, hadde Taylor kontroll med hele det nordlige Mexico. I stedet for å forsterke Taylors styrke og fortsette framrykkingen, valgte USAs president James Knox Polk deretter å sende ytterligere en styrke under ledelse av general Winfield Scott for å invadere det sentrale Mexico. Etter angrep med amfibiestyrker og en påfølgende 20 dagers beleiring kunne hele styrken på 12000 mann landsettes 29. mars 1847 i havnebyen Veracruz, rundt 315 km øst for Mexico by. Scott førte deretter en styrke på 8500 mann mot Mexico by. En meksikansk styrke på 12 000 mann under ledelse av Santa Anna ble beseiret 18. april ved Cerro Gordo, halvveis mellom Veracruz og Mexico by, før Mexico by ble lagt åpen i slaget ved Chapultepec like vest for byen. Okkupasjon av Mexico by fulgte. Krigen ble avsluttet med Guadalupe Hidalgo-traktaten 2. februar 1848. USA fikk uinnskrenket kontroll over Texas, inkludert det tidligere omstridte området mellom elvene Rio Grande og Rio Nueces. Videre avsto Mexico de områdene som i dag er USA-delstatene California, Nevada og Utah, samt deler av Colorado, Arizona, New Mexico og Wyoming. Som kompensasjon betalte USA 15 mill. dollar til Mexico og overtok 3,25 mill. dollar i gjeld som Mexico hadde til borgere av USA. Videre ville meksikanske borgere bosatt i USA få tilbud om statsborgerskap i USA. Etterspill og konsekvenser. Mexico mistet ved fredsslutningen om lag 1,3 mill. km² eller 55% av sitt territorium. Anslagene over militære tap på meksikansk side varierer, men man regner med mellom 12000 og 15000 drepte i strid. USAs samlede militære tap var på om lag 13000, der en meget stor andel var forårsaket av sykdom (Meed, 2002). Blant annet var gulfeber hyppig forekommende. Forskning rundt konsekvenser og følger av den meksikansk-amerikanske krigen på samfunn og politikk i USA har vært relativt sparsom. Det er imidlertid mulig (Bauer, Johannsen, 1992) å trekke forbindelseslinjer mellom utfallet av denne krigen og Den amerikanske borgerkrigen (1861–1865). Etter en langvarig stilltiende overenskomst mellom de to store partiene (Demokratene og Whigene) om at man skulle unngå å gjøre slaveriet til et tema for nasjonal politikk, klarte man i løpet av krigen ikke å hindre en intens debatt om hvorvidt slaveri skulle være tillatt i de områdene som man regnet med å erobre fra Mexico. Det ble gjort flere forsøk på å få igjennom en lov (den såkalte Wilmot Proviso) som skulle forby slaveri på alt nytt territorium som måtte tilfalle USA, men disse forslagene falt i Senatet. Likevel førte debatten rundt forslagene til en gjenåpning av striden rundt slaveri i USA. For Mexico var konsekvensene av krigen katastrofale (Miller, 2006). Krigen var utkjempet på meksikansk territorium, og man må anta at den meksikanske sivilbefolkningen ble hardt rammet. Pålitelige tall for drepte og skadede sivile finnes ikke i de undersøkte kildene, men man kan anta at det var snakk om betydelige antall. Infrastruktur som bygninger, havner og veier var sterkt skadet. Videre var all økonomisk aktivitet sterkt rammet, og utskrivning av soldater rammet landbruk og gruvedrift spesielt hardt. Krigen forårsaket også voldsomme omveltninger i meksikansk politikk og sentraladministrasjon; landet hadd sju presidenter og 10 utenriksministre i løpet av de to årene krigen varte. Den politiske uroen under og etter krigen førte etter hvert til en ny borgerkrig i perioden 1857 – 1861. Gadsden-avtalen. Ved freden i Guadalupe Hidalgo beholdt Mexico landet sør for elven Gila (Río Gila), men grensen ble flyttet enda lenger sørover da USA i 1854 kjøpte ytterligere landområder på omtrent 77 000 km² for 10 millioner dollar. Avtalen kalles i USA "the Gadsden Purchase" etter den amerikanske minister i Mexico som forhandlet den frem, James Gadsden. Bakgrunnen var amerikanske planer om å bygge en transkontinental jernbanelinje på meksikansk territorium gjennom "Mesilla-dalen" syd for Gila, og meksikanske krav om skadeserstatninger for herjinger foretatt av indianere fra de nylig avståtte områdene. Amerikanerne ønsket å kjøpe langt større områder enn man til slutt ble enige om, blant annet halvøya Baja California og store deler av de nordligste delstatene i Mexico, og tilbød opptil 50 millioner dollar. Avtalen som ble inngått mellom presidentene Pierce og Santa Anna reduserte prisen til 15 millioner dollar og arealet tilsvarende, men USAs senat stilte som vilkår for ratifisering ytterligere reduksjoner. Dette ble også godtatt av Santa Anna, og avtalen trådte i kraft 30. juni 1854. Stor misnøye med avtalen i Mexico førte til at han senere samme år ble avsatt og sendt i eksil. Amiot 143. Amiot 143 er et fransk bombefly. Prototypen, basert på den tidligere Amiot 140, fløy første gang i august 1934, og de første serieproduserte flyene ble levert fra juli 1935. Amiot 143 ble brukt med vekslende hell under slaget om Frankrike i 1940. Innledningsvis ble det brukt som bombefly, men bruken ble fort begrenset til nattbombing og slipp av propagandamateriale. Under ett tokt 14. mai 1940 ble tolv av tretten Amiot 143 skutt ned. Ved Frankrikes kapitulasjon var bare 50 av i alt 178 fly produsert igjen, og disse ble senere brukt av Vichy-regimets flyvåpen som transportfly. Holy Church of Jesus. Holy Church of Jesus er en internasjonal menighet, som har møter på norsk og engelsk. Den ble startet i januar 2005, og er en undermenighet under Filadelfia Oslo. De møtes i bakgården til Filadelfia. Menigheten består av nordmenn, innvandrere fra forskjellige land, i tillegg til innvandrere fra Sentral- og Øst-Afrika. Den ledes av pastor Jean Saflo (opprinnelig fra Rwanda), samt medpastorene Annika Emrén (svensk) og Larsbury Ndidi Nwafor (opprinnelig fra Nigeria) Nina Stiles. Nina Stiles (født 19. mai 1989 i Trondheim) er en norsk fotballspiller. Hun startet karrieren i Charlottenlund, som manglet jentelag, og hun spilte derfor hele tiden for guttelagene i bydelen. Stiles var kaptein på Charlottenlunds guttelag da hun dro til toppserielaget Trondheims-Ørn i 2005. Stiles spiller også for det norske U19-landslaget. Hun har til sammen 32 kamper for aldersbestemte landslag og hun har scoret 6 mål på 19 toppserie-kamper for Trondheims-Ørn. I 2004 mottok Nina Stiles prisen «Årets Charlie», en ærespris som kun blir utdelt til de spesielt begavede elevene på Charlottenlund ungdomsskole. Året etter, i 2005, mottok hun Trønderfotballens talentstipend. Samme år debuterte hun i Toppserien som 16-åring, og hun mottok Knut Skoglunds minnepris for sitt talent. Prisen ble delt ut av Astrid Skoglund og Nils Skutle. Den 29. oktober 2006 mottok Nina Stiles også Ivers talentpris av Odd Iversen under pausen i kampen mellom RBK og Viking. Prisen på 5000 kr deles hvert år ut til et trøndersk talent som har utmerket seg de siste årene. Siden mai 2007 har Stiles slitt med gjentatte korsbåndskader, og hun bestemte seg for å legge opp som fotballspiller i 2009. Nina Stiles er for øvrig grandniesen til den kjente Manchester United-spilleren Nobby Stiles. Travian. Travian er et online flerspiller strategispill som spilles i nettleseren. Spillet er utviklet av Travian Games GmbH i München, Tyskland. For det internasjonale markedet er spillet utgitt av Gameforge AG. I Travian opererer spillere samtidig og konkurrerer med tusenvis av andre i en virtuell verden, datert omkring år 0. Spillet. Travian er et browserspill, laget i PHP, og spilles derfor direkte over Internett gjennom en nettleser, men det er mulig å laste ned en grafisk pakke. I Travian foregår spillernes interaksjoner samtidig, og i sanntid. En time i Travian tilsvarer en time i den virkelige verden, i motsetning til mange andre rollespill. Hver spiller starter med kun en liten landsby, men et mål om å bygge et imperium. Ingen nedlastinger eller installasjoner er nødvendige, men en grafisk pakke kan lastes ned for å lette belastningen på server. Spillere kan begynne med en gang etter registreringen, helt gratis. Mot ekstra kostnad tilbyr Travian også utvidet tilgjengelighet, for eksempel fra mobiltelefon. I tillegg er en ekstra funksjon, kalt Pluss tilgjengelig for 10-40 kr per måned. Denne funksjonen inneholder en rekke ekstra funksjoner (dette varierer fra om du spiller på en vanlig server eller en Speed-server. På vanlige servere varer Pluss i 7 dager, mens på Speed-servere varer det kun i tre dager). Stammene. Det finnes fire forskjellige stammer i Travian, tre av dem er tilgjengelige for spillere ved registrering. Den siste stammen, Natarene, er en NPC-stamme som simuleres av datamaskiner og kan ikke brukes av spillere. Hver stamme har flere fordeler og ulemper. Romerne. Romerne er den første i Travian. De romerske troppene er de mest balanserte, men også de dyreste. De er gjennomsnittlig gode i det meste, men kan bygge mer enn èn bygning samtidig. Hvis du er en nybegynner så frarådes Romerne. Gallerne. Gallerne er spesialisert i kavaleri, og dette gjør dem sterke i fart og forsvar. De er derfor et godt valg for nye og erfarne defensive spillere. Gallerne har noen defensive fordeler i forhold til de andre stammene. Germanere. Germanerne (kalles også teutonere) er den siste spillbare stammen. De er trege og har primitive våpen, men er likevel svært gode angripere. I tillegg er troppene billige å trene. Germanere regnes som en bra stamme for erfarne offensive spillere (ettersom det er billige tropper og har plyndringsbonus). Natarene. Natarene er en mystisk stamme som ikke kan velges og styres av spillere. De er mektige og prøver å ta over hele den virtuelle verden i Travian. Ressurser. Det finnes fire forskjellige typer ressurser i Travian; tømmer, leire, jern og korn, og alle disse er nødvendige i ulike mengder for å bygge eller oppgradere en bygning. Ressursene produseres i felt i den ytre delen av landsbyen. Hvert felt produserer et visst antall av en spesiell ressurs i timen, og hvert felt kan oppgraderes til å produsere mer. For eksempel kan du oppgradere en kornåker fra nivå 5 til nivå 6. Den vil da produsere 50 enheter i timen i stedet for 33. Noe som er uvanlig for et online nettleser-spill, er at feltene kontinuerlig produserer ressurser. Dersom et felt gir 30 enheter jern per time, tjener du en enhet hvert andre minutt i stedet for 30 ressurser en gang i timen. Variasjoner. Spillet har servere som kjører på mange forskjellige språk, og hvert språk har sitt eget toppnivå-domene. For eksempel travian.de på tysk, travian.fr på fransk, travian. se på svensk og travian.no på norsk. Travian.com, den internasjonale versjonen av spillet, kjøres på engelsk av 11 servere, med numre fra s1 til s10 og speed. Hver server representerer en egen verden. I Norge finnes fire normale servere, pluss en Speed-server. På speed-serveren tar bygging/oppgradering av bygninger kun en tredjedel av den opprinnelige tiden. Allianser. Lederen av alliansen kan gi medlemmene en rang som gir medlemmet spesielle muligheter innad alliansen som er å få muligheten til å invitere flere medlemmer inn i alliansen, forvalte forumet, diplomati (tilby IAP-er og konføderasjoner), fjerne medlemmer fra alliansen, forandre beskrivelsen av alliansen, sende meldinger til alle i alliansen samtidig, og gi rang. Man får flere medlemmer i alliansen etter hvilket nivå ambassaden din er på, du får tre nye plasser i alliansen for hver gang du oppgraderer! Med en ambassade nivå 20 er den fullt utvidet og kan ha 60 medlemmer i alliansen. Handel. Det går også å bytte ressurser seg i mellom om du har en markedsplass. Man får flere handelsmann etter hvilket nivå man oppgraderer markedsplassen til. Handelsmennene kan bære mer hvis du får Handelskontor(Stall nivå 10 og markedsplass nivå 20) De går like fort, for hvert nivå vil da dine handelsmann kunne bære 10% mer (av opprinnelig verdi) om du er Galler eller Germaner og 20% mer om du er Romer. Speed Server. Det er en "Speed Server" på de fleste av Travian sidene. Runden går 3 ganger fortere, altså 100 dager. En vanlig runde er 300 dager. Der trenes troppene 3x fortere og bygningene blir bygd 3x fortere. Nytt på mange servere er T3.5 eller T3.6 versjonen der artefakter er kommet. På en T3.5 eller nyere speed server vil natarene dukke opp først etter ca. 107 dager, byggeplanene vil dukke opp nøyaktig 7 dager etter det igjen, altså dag 114 i spillet, Begynner også med mer ressurs inntekter i timen 3x ganger mer. Hvordan vinne runden. Når man har tatt over en natarby (kan ikke gjøres til hovedstad) kan man bygge bygningen, Verdens Underverk (VU). Når den første på runden bygger det, blir ALLE spionert på. Etter det, blir den/de som har Verdens Underverk i nivå 5 angrepet av natarene. Helt opp til Nivå 95, blir man angrepet for hvert 5 nivå man får. Etter nivå 95 blir han/hun angrepet hvert nivå til nivå 100. Når man får nivå 100 blir serveren restartet. Men hvis du vil vinne serveren så må du jobbe hardt i ca. 300 dager og takle oppturer og nedturer. (Speed 100 dager) Det testes også en hastighet (speed) som går 5 ganger så fort. Incurvarioidea. Incurvarioidea er en overfamilie av sommerfugler som omfatter seks ulike familier av små møll, fire av disse finnes i Norge. De begynner ofte livssyklusen sin som minerere i blader eller frukter, men ofte skifter larven oppholdssted og føde i løpet av larvetiden. På utseende er de små, mer eller mindre mørkfargede møll, ofte med hvite flekker, med avrundede vinger. Noen har svært lange antenner. De flyr vanligvis om dagen. Noen få arter kan gjøre skade på bærbusker. Norsk Landbrukssamvirke. Norsk Landbrukssamvirke er en interesseorganisasjon for de bondeeide samvirkeforetakene i Norge. Samlet har medlemsbedriftene en omsetning på rundt NOK 58 milliarder og ca. 18 000 ansatte. Medlemsbedriftene. Medlemmene deles i kategoriene salgssamvirke, innkjøpssamvirke, avlssamvirke og bank/forsikringssamvirke. Alle bortsett fra Gjensidige Forsikring er 100% eid av norske bønder. Bukkeblad. i Lauvbuvannet, Larvik.Bukkeblad ("Menyanthes trifoliata") er ei plante som vokser i vatn. Det er den eneste arten i slekten bukkebladslekta ("Menyanthes"), som tilhører familien bukkebladfamilien. Bukkeblad er en lav staude med grunnstilte, trekobla blad. Småblada er eggforma med takka rand. Over- og underside er ensarta lysegrønn. Blomstene er hvite med frynsete kronblad. Den blomstrer allerede i slutten av mai og begynnelsen av juni. Frukta er en kapsel. Planta brer seg forøvrig teppeaktig ved hjelp av underjordiske utløpere. Planta er knytta til fuktige områder, gjerne i tilknytning til åpent vann. Den er ikke kresen og finnes både i næringsfattige og næringsrike sjøer og dammer. Den vokser på strandbredden eller litt ute i vannet, ofte som et bredt belte med bare bukkeblad mellom den faste, tørre marka og vasskanten. Bukkeblad vokser sammen med blant annet stautpiggknopp, bekkeblom og duskmyrull. Arten er utbredt i hele Norden og nesten hele Europa, samt Asias og Nord-Amerikas nordligere deler. Mr. Pimp Lotion. Thomas Huse er en norsk rapper/produsent under artistnavnet Mr. Pimp Lotion. Pimp Lotion var tidligere medlem av rapkollektivet Pimp Boyz som rappet på norsk, men han sluttet i Pimp Boyz i 2001 og slo seg sammen med Oral Bee. Pimp Lotion har, sammen med Big Ice og Oral Bee, produsert beats for flere kjente rappere i USA, som Baby Bash, Jay Tee, JT The Bigga Figga, Bone Thugs-n-Harmony og Kid Frost. Som team går de under navnet Da Playboy Foundation. Han har også hatt et samarbeid med gutta i 1344. Sammen lagde de hiten "Livet på Haslum". Pimp Lotion har ikke utgitt noen plater selv, men bidratt på alle av Oral Bees utgivelser (med unntak av "Da Playboy Foundaiton compilation"). Mr. Pimp Lotion ble først kjent da han og Oral Bee fikk en hit med låten «Den Breiale Stilen» sommeren 2001, som lå på 15 plass som beste plassering på VG-lista. Han var produsent og gjesterapper på Oral Bees debutplate, "Sånn Vi Putter Det Ned" som kom på sensommeren samme år. Låter der Pimp Lotion har bidratt med rap/vocal. 2001: Sånn Vi Putter Det Ned: (Edel Records) 2005: Still Putter Det Ned: (Da Playboy Foundation Records) «Back 2 Tha 80's Part 2» «Rull med Tubbietown (feat. Charter-Svein)» ble kåret til årets russelåt innen kategorien Rap «Launch'09 (feat. Oral Bee)» – bussang for launch (årets lysbuss 2009). «Sløyden Anthem '09 (feat. Oral Bee)» – partylåt for Borøy «Professjonelle» (Denne beaten ble solgt til Baby Bash, som ble brukt til sangen Vamanos på plata On Tha Cool og er derfor ikke utgitt på cd.) «Ruller Med Lotion (feat. Oral Bee)» (ikke utgitt) Det er også laget en collabo i samarbeid med de danske rapperne Emilush og Nårsken, der Oral Bee's vers er byttet ut, mens Lotions vers er beholdt. Oral's refreng er beholdt. Eksterne Lenker. http://www.pimp-lotion.com – Pimp Lotion's offisielle hjemmeside Straume Idrettspark. Straume idrettspark er hjemmearenaen til Sotra Sportsklubb. Arenaen består av én naturgressbane og to kunstgressbaner. Ingen av disse banene har noen som helst form for tribune. Den 13. juni 2007 møttes tidligere IL Øygard, nå Sotra Sportsklubb og Brann til et cup-oppgjør ("andre runde") i Straume idrettspark. Brann vant kampen 5-0. Liste over norske fotballspillere i Italia. Liste over norske fotballspillere i Italia. Nordmenn har i liten grad satt sitt preg på italiensk fotball. Dette er en liste over de som har spilt for italienske klubber. Kanvasand. Kanvasand ("Aythya valisineria") er en stor dykkand, en fugl i andefamilien. Beskrivelse. Kanvasanden er 48–60 cm lang, og kan veie i overkant av 1200 g. Den voksne andrikken har sort nebb, rødbrunt hode og hals, sort bryst, røde øyne og hvitaktig kropp. Hunnen har brunt hode og kropp og sort nebb. Atferd. Kanvasanda finner mat ved å beite under vann, iblant fra overflata, men hovedsakelig ved å dykke. Den lever for det meste av vannplanter, og iblant bløtdyr, vanninsekter og småfisk. En favorittrett er Kjempevallisneria, som gir arten sitt vitenskapelige navn. Kobberhodeand. Kobberhodeand (vitenskapelig navn "Aythya americana") er en fugl i andefamilien. International IMPAC Dublin Literary Award. International IMPAC Dublin Literary Award er en internasjonal litteraturpris som siden 1996 har blitt utdelt i Dublin for et enkelt litterært verk på engelsk. Prisen er stiftet av det amerikanske firmaet Improved Management Productivity and Control (IMPAC) sammen med Dublin City Council. Prisen er på €100,000. For oversatte verk får oversetteren 25% av prisbeløpet. Den er den største prisen som deles ut for enkeltstående engelskspråklige verk. Prisen administreres av Dublin City Libraries som mottar nominasjoner fra offentlige bibliotek i større byer over hele verden. __NOTOC__ År: 2009 – 2008 – 2007 – 2006 – 2005 – 2004 – 2003 – 2002 – 2001 – 2000 – 1999 – 1998 – 1997 – 1996 Scheltopusik. Scheltopusik er den største nålevende arten av stålormer. Det merkelige navnet kommer av russisk, «gulbuket». Denne øglen kan bli opptil 135 cm lang, av dette utgjør halen litt over halvparten. Den ser ut til å mangle lemmer, men ved kloakkåpningen finnes to rester av bakbein. Fargen er gul- eller rødbrun, med lysere, gul buk. Øynene har bevegelige øyelokk, og langs kroppssida går en langsgående hudfold. Denne arten er eggleggende. I motsetning til mange andre stålormer kaster scheltopusiken sjelden halen om den blir angrepet. I stedet hveser den, og kan også bite hardt. Scheltopusiken holder til på tørre steder med vegetasjon, eller steiner, der den kan skjule seg. Den eter for det meste snegler, men kan også ta insekter, små pattedyr, firfisler og fugleegg. Selv blir den jaget av rovfugler, små rovpattedyr og slettsnok. Utbredelsen strekker fra Istria i Kroatia, sørover langs Adriaterhavskysten til Albania og Hellas. Den finnes også på noen av de greske øyene, i Bulgaria og Kaukasus. Utenfor Europa går den sør til Israel, og øst til Tadsjikistan og Kirgisistan. Hvis en ser bort fra den store kroppslengden, er det lite som skiller scheltopusiken fra glasslangene ("Ophisaurus"). Duméril & Bibron opprettet likevel den monotypiske slekten "Pseudopus" for arten i 1839. Boulenger flyttet scheltopusiken til "Ophisaurus" i 1885, og det er dette slektsnavnet som er vanligst i eldre litteratur. Genetiske studier i vår tid har vist at scheltopusiskens aller nærmeste slektning er stålormen, "Anguis fragilis", og den er derfor nå tilbake i slekten "Pseudopus". Murmansk lufthavn. Murmansk lufthavn (russisk: Аэропо́рт Му́рманск – "Aeroport Murmansk", IATA-kode: MMK, ICAO-kode: ULMM) er en internasjonal flyplass beliggende utenfor Murmansk i Russland. Flyplassen ligger ved byen Murmasji i Murmansk oblast. Flyplassen betjente ca. 140 000 passasjerer i 2006. Pros Mund. Pros Mund (? – 13. oktober 1644) var en norsk-dansk offiser i trettiårskrigen. Pros Mund ble etter all sannsynlighet født på adelsgården Birkevold i Eidanger. Vi vet ikke når han ble født, men foreldrene var Niels Mund og Ingeborg (Inger) Prosdatter Lauritsen Hørbye. I tillegg til adelsgården Birkevold i Eidanger, eide Pros Mund også Rønnebækholm og Grevensvænge i Danmark. Pros Mund ble etter en utenlandsreise løytnant i fellesflåten den 14. juni 1624 med en lønn eller hyre på 150 danske riksdaler. I 1633 fikk Pros Mund Island i len. En oppgave som han tok svært alvorlig. Siste tokt. Sitt siste tokt gjorde Pros Mund i perioden 25. august – 13. oktober 1644 til Østersjøen, hvor han hadde fått kommandoen etter E. Ottesen. I følge instruksen av 7. september skulle han med 17 skip ta stilling mellom Femern og Lolland. Han skulle la de mest egnede skip krysse kontinuerlig opp under de svenskekysten og ved Kalmarsund. Farleden mellom Danmark og Holsten skulle holdes ren, men hvis den svenske flåte dro til sjøs, skulle han holde sin flåte sammen. Den 12. september seilte han da av sted, som det ble sagt, med bange anelser. Sykdom hjemsøkte Eskadren og hadde snart brakt 400 mann på sykelista. Da de den Hollandske hjelpeflåte sammen med noen svenske orlogsskip var forventet å ville gå gjennom sundene, fikk Pros Mund ordre om (i oktober) å hindre dem i dette. Med hensyn på dette oppdraget holdt han sjøen mye lengre enn opprinnelig bestemt. Når han da skulle forflytte seg hjem med flåten, skulle han beordre 4 skip til å krysse ennå en tid mellom Lolland, Falster og Vismar, og disse skipene skulle overvintre i Nakskov. Men det ble annerledes. Den 13. oktober stod det ødeleggende slag under Lolland. Ved entringen av «Patentia» ble Pros Mund drept, «da han ikke vilde tage imod Kvarter»; eller etter en annen versjon: «efter given Kvarter ihjelskød Svenskerne hannem, hans Klæder hannem afrøvede og hannem saa blot og nøgen over Borde kastede». «Pros Mund var vel en behertzig Mand for et Skib, men om han var erfaren for en Admiral, ved jeg ikke» het det i en samtidig kritikk. Man mente at han hadde stor skyld i, at svenskenes angrep på ham ble en overrumpling. Pros Mund var gift med Edel Urne som var datter av Johan Urne til Valsø, og de bodde i København i Helligkorsstræde. Skippergata. Skippergada er også et sund i Kristiansand. Fylkesvei 133 (Buskerud). Fylkesvei 133 i Buskerud går mellom Prestfoss og Hole bru i Sigdal. Veien er 13,5 km lang. Eksterne lenker. 133 Fylkesvei 132 (Buskerud). Fylkesvei 132 i Buskerud går mellom Prestfoss og Kolsrud i Sigdal. Veien er 11,6 km lang. Eksterne lenker. 132 Odontologforeningen. Odontologforeningen er en medlemsforening for tannlege- og tannpleierstudentene ved Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Foreningen ble opprettet i 1910. Foreningen arrangerer ulike møter, sammenkomster og andre sosiale aktiviteter for medlemmene og disponerer et eget lokale i Geitmyrsveien 71, Odontosauruskiælderen, til slike formål. Odontologforeningen eier dessuten Tannlegehytta i Nordmarka. De utgir også "Tidens Tann", som kommer ut 4 ganger i året. Tannlegestudentene har også et eget musikkorps, Odontoblæsten, og en egen idrettsklubb, Odontologisk Idrettsklubb. IFOR. IFOR (Implementation Force) var en NATO-ledet flernasjonal militær styrke som etterfulgte FN styrken UNPROFOR i Bosnia-Hercegovina i desember 1995. IFOR var en 60 000 mann stor styrke som begynte sitt ettårige mandat 20. desember 1995, under FN's Sikkerhetsråds Resolusjon 1031. IFORs oppgave var å overvåke implementeringen av de militære kravene til de stridende partene som ble regulert i fredsavtalen, inngått i Dayton i USA 22. november 1995, signert i Paris 14. desember 1995 og som fikk slutt på en 4 år lang krig i Bosnia-Hercegovina. For å klare denne oppgaven, som var en fredsskapende operasjon, fikk IFOR meget robuste Rules of Engagement, som oftest kalt ROE og ble meget tungt oppsatt med støttevåpen, pansrede kjøretøy og flystøtte. Deltagende nasjoner. Det var styrker fra USA, Storbritannia, Nederland, Frankrike, Polen, Sverige, Danmark, Finland, Norge, Tyskland, Italia, Russland og Litauen. Styrkene fra USA, Storbritannia og Frankrike bragte alle med seg tunge våpen som artilleri og stridsvogner. Fly og helikoterstøtte var tilgjengelig hele døgnet, for samtlige avdelinger. Amerikanske soldater på vei mot Tuzla i januar 1996 85 under tilbaketekking utenfor Doboj, februar 1996 Starten på operasjonen, den nordiske styrken og styrkens organisatoriske plassering. IFOR statet sin virksomhet 20. desember 1995. De norske styrkene som besto av en norsk logistikkbataljon på om lag 1000 menn og kvinner, hovedkvarter i Modrica og et norsk feltsykehus på om lag 350 menn og kvinner, plassert rett utenfor Tuzla, inngikk i Den Nordisk-Polske Brigaden, med hovedkvarter i Doboj. Norge hadde også ansvaret for vaktholdet i NORPOL Brigadens hovedkvarter, med en mekanisert, pansret infanteritropp. NORPOL BDE var underlagt 1. US Armoured Division også kjent som Old Ironside med hovedkvarter på Tuzla Airbase og som var ledet av den amerikanske generalen William Nash. Styrkene i NORPOL Brigaden hadde alle i hovedsak deltatt i den fredsbevarende operasjonen i UNPROFOR og med noen endringer ble de konvertert til en stridende IFOR-styrke. NORPOL Brigaden ble ledet av den danske general Finn Særmark-Thomsen. Hvordan var så dette i praksis? IFOR var NATOs første store fredsskapende operasjon, hvor oppdraget var å garantere at fiendtlighetene mellom partene opphørte. IFOR skulle separere de stridende partenes væpnede styrker, fra føderasjonen Bosnia-Hercegovina som besto av muslimer og kroater og Republika Srpska som besto av bosniske serbere, fra hverandre. IFOR overvåket overføring av landområder mellom Føderasjonen i Bosnia-Hercegovina og Republika Srpska i henhold til den grense som var trukket opp av partene under forhandlingene i Dayton. Denne grensen mellom partenes områder ble merket, og serbere som havnet på muslimsk område, ble tvangsflyttet til serbisk område og tilsvarende med muslimer på serbisk område. Alle tunge våpen som artilleri, bombekastere og stridsvogner, ble fjernet fra sine stillingsområder eller lagre og bragt inn i et av NATOs mange godkjente og overvåkede lagringsområder. Det ble så iverksatt et inspeksjons- og kontrollregime, hvor vel utdannede og utplukkede NATO-offiserer kom på uanmeldte kontroller til de forskjellige serbiske, kroatiske og muslimsk styrkenes leire og depoter og kontrollerte at materiellet ikke var fjernet eller endret. IFOR-styrkene konsentrerte seg så om å delta i letingen etter ettersøkte krigsforbrytere, leting etter forbudte våpen og hindre at kontakt mellom partene ikke utviklet seg til voldshandlinger. Dette var spesielt et problem under muslimenes besøk på gravene til sine forfedre som de hadde måttet etterlate på det som nå var blitt serbisk territorium. Ettersom situasjonen på bakken etterhvert bedret seg, begynte IFOR også å tilby støtte til organisasjoner som overvåket og kontrollerte de sivile aspektene av Daytonavtalen, inkludert OSSE, FN og Sikkerhetsrådets utsendinger. Også delegasjoner fra de deltagende nasjoners politikere eller regjeringer ble støttet og eskortert. IFORS mål var i det store og hele løst etter valgene i september 1996, men situasjonen var fortsatt så ustabil og det gjensto fortsatt svært mange problemer på den sivile siden. NATO gikk derfor med på å etablere en noe svakere styrke, Stabilisation Force (SFOR) fra desember 1996 som i det store og hele videreførte IFORs oppgaver. Living Word Bible Center. Living Word Bible Center er en filippinsk menighet i Oslo. Menigheten ble startet av Santiago Del Valle, en tidligere bibelskoleelev fra Levende Ord. Den var tidligere med i deres nettverk. Menigheten møtes på Mortensrud, og ledes pr. 2007 av pastor Victor Del Valle. Menigheten har også gudstjenester i Askim, der man leier lokale hos pinsemenigheten Filadelfia Askim. Paclitaxel. Paclitaxel er et kjemisk stoff som finnes i barlindbark. Paclitaxel hemmer celledeling ved å stabilisere polymerisert tubulin (mikrotubili), og brukes derfor som kreftmedisin. Molekylet er stort og lipofilt og det er derfor vanskelig å formulere legemiddelet. Gis intravenøst. Bivirkninger. Hypersensitivitetsreaksjoner, benmargsdepresjon, nevrotoksisitet. Terrell. The Iris Theatre i sentrum av Terrell Terrell er en by i Texas, nærmere bestemt i Kaufman County, i USA. I 2000 bodde det 13.606 mennesker i Terrell. Terrell befinner seg 52 km øst for storbyen Dallas. Byens totale landareal omfatter 48.3 km² Kjente personer fra Terrel. Skuespilleren Jamie Foxx er født i Terrell. Intaglio. Intaglio er italiensk for innsnitt/nedsenket, og brukes om kunstneriske teknikker der mønstre blir preget ned i et materiale, slik at intagliomønsteret fremstår som skygge- eller trykkmønster i innsnittene. Intaglio brukes også om billedhoggerverker (forsenket relieff) der alt av mønster eller skrift er innenfor, dvs. dypere i materialet enn den resterende flaten. Helleristninger er en form for intaglio. Til grafikk brukes intaglio som fellesbenevnelse for etsinger, kopper- og stålstikk, det vil si teknikker der trykksverten presses på papiret fra de påførte innrissingene eller syresårene etter å ha blitt fjernet fra overflaten. (Den motsatte teknikken der sverten ligger på overflaten, kalles offset). Intaglio er også en trearbeidsteknikk der forskjellige tresorter legges inn i hverandre for å lage dekorative mønstre. Kunstsnekkere som lager slike arbeider kaltes ebenister. Nexans. Nexans Norway AS er en leverandør av kraft- og telekabler i Norge, og er blant verdens ledende innen høyspente sjøkabler. Selskapet har hovedkontor i Oslo, produksjonsanlegg på Rognan, Namsos, Langhus, Karmøy og i Halden. Selskapet har ca 1 100 ansatte og er organisert i tre divisjoner: Energi, tele- og Installasjonskabel og energinett. Før selskapet skiftet navn til Nexans Norway i 2000, har selskapet hatt følgende navn: Skandinaviske Kabel- og Gummifabriker A/S, S og Alcatel Kabel Norge AS. Tidslinje. 1915 Etableres som industriell virksomhet med hovedsete i Oslo under navnet Skandinaviske Kabel- og Gummifabriker A/S 1934 ITT blir 100 % eier og selskapet skifter navn til S 1972 Egen produksjonsenhet for telekabler åpner på Rognan 1974 Egen produksjonsenhet for høyspentkabler i Halden 1978 Egen produksjonsenhet for mellomspentkabler i Namsos 1987 Alcatel overtar ITTs eierandel og selskapet endrer navnt til Alcatel STK AS 1991 Alcatel STK AS skiller ut kabelvirksomheten i eget aksjeselskap, Alcatel Kabel Norge AS 1992 Egen produksjonsenhet for installasjons-, industri- og varmekabler på Langhus 2000 Alcatel skiller ut sin kabelvirksomhet i et eget selskap, Nexans 2001 Nexans noteres på Børsen i Paris 13. juni og Alcatel reduserer eierandelen til 22 % 2001 Eksportandelen øker til 60 % av totalsalget i Nexans Norway AS 2004 Overtok gjenstående 50 % eierandel i Norcable som ble fusjonert med Nexans Norway AS 2010 Ble Nexans-tårnet i Halden Norges høyeste frittstående byggverk Euxenitt. 210px Kløv Brudd Hardhet på Mohs skala Euxenitt. eller euxenitt-Y, er et brunsvart mineral, med strukturoppbygging lik den man finner i metallbinding. Det inneholder kalsium, niob, tantal, cerium, titan, yttrium, og ofte uran og thorium, og andre metaller. Den kjemiske formelen er: (Y,Ca,Ce,U,Th)(Nb,Ta,Ti)2O6. Typelokaliteten til euxenitt ligger i Jølster, Sunnfjord, Sogn og Fjordane. Den er ikke uvanlig i pegmatitter på sørlandet. I mange av pegmatittene i Evje og Iveland er det påvist euxenitt. Ellers kan man finne euxenitt i Uralfjellene, Russland; Sverige; Minas Gerais, Brasil; Ampangabe, Madagaskar; Ontario, Canada; og i Arizona, Wyoming og Colorado i USA. Befalsbladet. Befalsbladet utgis av Norges Offisersforbund, som et eget fagblad for offiserer, kadetter og elever i Forsvaret. Bladet omtaler faglige spørsmål i Forsvaret, og artikler om Forsvars- og sikkerhetspolitikk. Bladet tar leserinnlegg, og har egen spalte for pensjonerte offiserer. Befalsbladet holder medlemmer og beslutningstakere i og utenfor Forsvaret orientert om det som rører seg når det gjelder utdanning, tjeneste og lønnsforhold for offiserer. Videre bringer bladet nytt om Forsvarets materiell- og organisasjonsmessige utvikling. Ansvarlig redaktør er Peter A. Moe. Fylkesvei 151 (Buskerud). Fylkesvei 151 i Buskerud går mellom Tingelstad i Modum og Gren i Sigdal. Veiens lengde er 8,5 km. Eksterne lenker. 151 Deutschlandradio. Deutschlandradio er et tysk kringkastingsselskap, som produserer de landsomfattende radiokanalene Deutschlandradio Kultur (hovedsete i Berlin), DRadio Wissen og Deutschlandfunk (hovedsete i Köln). Det er et offentligrettslig selskap, og ble grunnlagt i 1994 som et samarbeid mellom ZDF og kringkastingsselskapene som er medlemmer av ARD. Programmene er reklamefrie, og finansieres gjennom kringkastingsavgifter. Fylkesvei 146 (Buskerud). Fylkesvei 146 i Buskerud går mellom Haugfoss og Spone i Modum. Veiens lengde er 5,2 km. Eksterne lenker. 146 Fylkesvei 149 (Buskerud). Fylkesvei 149 i Buskerud går mellom Breivik i Modum og Skotselv i Øvre Eiker. Veiens lengde er 7,7 km. Eksterne lenker. 149 Alf E. Jakobsen. Alf Einar Jakobsen (født 11. januar 1952 i Lenvik, Troms) er en norsk politiker (Ap). Han er ordfører i Hammerfest. Jakobsen har realskole, handelsskole, deleksamen gymnas som privatist, etatsopplæring i alkoholistomsorgen og studier i organisasjonsteori, administrasjon og ledelse, forvaltningsrett og helseøkonomi. Jakobsen arbeidet som klubbleder/ungdomsleder i Hammerfest kommune 1972-1975, styrer Hammerfest Vernehjem (alkoholistinstitusjon) 1976-1980, avdelingsleder helseadministrasjonen/legedistrikt Hammerfest kommune 1981-1986, helsesjef Hammerfest 1986-1987, 1988-1990, etatsjef for Helse og Sosial i Hammerfest kommune 1990-1996 og kontorsjef ved Høgskolen i Finnmark, avdeling for helsefag 1996-1999. Catalogue raisonné. Catalogue raisonné er et dokument som på en nesten fullstendig måte beskriver en kunstners verker. En slik katalog blir oftest gitt ut til store kunstneres jubileums- eller retrospektivutstillinger, og sjelden ellers. Uttrykket er fransk og betyr "resonnert" "katalog" i betydningen gjennomtenkt, rasjonell. Uttrykket brukes mest i forbindelse med bildende kunstnere, men kan dekke andre kunstarter. Skrivemåten er ikke endret ved inntak i engelsk språk, hvor en ellers kunne brukt "catalog". Kataloger er sjelden så omfattende, men kan ta grundig for seg en periode eller bare bestemte typer arbeider, eksempelvis malerier, tegninger eller skulpturer (keramiske arbeider dersom det forekommer) En gjennomarbeidet Catalogue raisonné kan regnes som primærkilde om en kunstners arbeider fram til redigeringen er avsluttet. Noen kunstnere lager selv sine egne – men har lite styring og oversikt på hvor verkene vandrer etter at de er solgt. Enkelte eiere av kunstverk ønsker ikke at deres anskaffelser skal være for lette å kopiere, slik at deres eiendom kun kan presenteres i svart-hvitt eller med lav oppløsning. Selv med slike forbehold, er en catalogue raisonné dyr å fremstille og vanligvis for et begrenset marked. Videre lesning. "Judging the Authenticity of Prints by The Masters: A Primer for Collectors" by David Rudd Cycleback Gresvik Idrettsforening. Gresvik Idrettsforening (stiftet i 1905 som Græsvig Fodboldklub) er en idrettsforening fra Gressvik i Fredrikstad. Fotballaget deres ligger i 5. divisjon, sesongen 2010. GIF holder til i Trondalen, der det er et klubbhus med 8 store garderober og egen dommergarderobe. Kampgodkjent grusbane med flomlys og en gressbane, samt en ny kunstgressbane med flomlys. Historikk. Klubben er en forlengelse av Græsvig Fodboldklub fra 1905. Dokumentert registrert i NFF 1907 med blå og hvite vertikalstripete trøyer med sort bukse. Reservedraktene var røde og hvite vertikalstripete trøyer med sorte bukser. Fra 1911 til 1914 var det konkurrenten "Ørna" som sto for fotballspillet med blå trøyer og sort bukse. Samtidig oppstod Gressvik Turn & Idrettsforening, men de var ikke aktive. Ørna gjenoppstod etter første verdenskrig i 1918, da kom også Gressvik TIF på banen. De spilte i hvite trøyer og sort bukse. Ørna skiftet i 1924 navn til Gressvik FK og inviterer Gressvik TIF, som den 12. mars 1922 skiftet navn til Gresvik IF, til sambarbeid. Det var ikke ønsket men flere meldte overgang til GFK. Først den 8. mars 1928 ble samarbeidet bekreftet og formalisert. Fra den tid ble det Gresvik IF, og spilledrakten var blå trøye med sort mavebind og sorte bukser. I 1938 ble det besemt at trøyen skulle være kornblå med hvite bukser, mens byttetrøyen skulle være brun med hvite bukser. Dette er også dagens trøyer og de ble godkjent av NFF den 11. februar 1949. I august arrangeres en tradisjonell turnering, som er en av østlandet største turneringer. Nina Braaten Johnsen. Nina Braaten (født 13. november 1969) er en norsk rytter på internasjonalt nivå. Blant hennes prestasjoner er både lag-gull og individuelt gull i Nordisk Mesterskap i 1998, bronse i VM for hingster (Sire of the World) i 2002, 8. plass i verdenscupen i Dortmund i 2003, og seier i Norway Grand Prix i 2006, seier i nasjonshoppingen i Polen og 7. plass i Grand Prix under Oslo Horse Show. Den viktigste hesten i Ninas karriere er fullblodshingsten Favoritas, som blant annet er kåret i det tyske Holsteiner-forbundet. Favoritas er også kåret i Norge februar 2008 med 1. premie. Siden 2006 har Nina representert Team Horze på norske og internasjonale sprangbaner. Nina har også topphesten Blue Loyd, som hun har gjort stor suksess med både nasjonalt og internasjonalt. Ninna Deltok i Oslo Horse Show i år 2011 Med Hesten Favoritas og Loyd, var da også med på kostymehopping! AIDC Ching-Kuo. AIDC Ching-Kuo er et taiwansk jagerfly. Utviklingen av Ching-Kuo begynte i 1982 som et resultat av at USA la ned et forbud mot å selge Taiwan nye jagerfly for å erstatte deres da aldrende flåte. Dette hindret allikevel ikke amerikanske firmaer å bidra, og AIDC hadde blant annet et nært samarbeid med General Dynamics. Prototypen fløy første gang 28. mai 1989, og de første serieproduserte flyene ble levert fra januar 1994. Opprinnelig ble 260 fly bestilt, men denne ordren ble redusert på begynnelsen av 90-tallet da Taiwan igjen fikk lov å kjøpe vestlige jagerfly. En-seters Ching-Kuo har betegnelsen F-CK-1A, og to-setere betegnelsen F-CK-1B. Per Laurendz. Per Laurendz (født 16. september 1916, død 3. april 1997) var en norsk fotballspiller tilknyttet Skeid. Han fikk 216 kamper for klubben, som han var aktiv i i en mannsalder, både som spiller, lagleder, trener, oppmann og formann. Han spilte cupfinale for Skeid både i 1939 og 1940, og ble, sammen med Fredrikstads Thorleif Larsen den første som ble utvist i en norsk cupfinale. De to ble utvist i det 75. minutt på stillingen 3–0 til FFK. Han bodde hele sitt liv på Torshov, og drev Torshov Sport sammen med sin bror Viggo Laurendz. Siv Gunhild Waldeland. Siv Gunhild Waldeland (født 10. juli 1978) er en norsk rytter og designer av klesmerket B//Vertigo. Hun red og var trener på det «norske» sprangsenteret i Falkenberg. Waldeland har mer eller mindre vært fast inventar på landslaget siden 12-årsalderen til hun ga seg aktivt i 2010. Hun har vært nordisk mester og har flere grand prix-seire i ponniridning. Som junior, young-rider og som senior har hun mange topp plasseringer i World Cup og internasjonale Grand Prix-stevner. Hun har ridd flere Europamesterskap og World Cups med det norske flagget på jakkebrystet. Siden 2006 har hun presentert «Team Horze» på norske og internasjonale sprangbaner. Siden 2010 har hun arbeidet som designer og produktutvikler av det internasjonale ridetøy merket B//Vertigo. Spenol. Spenol er en uparfymert, beskyttende og fuktighetsbevarende hudkrem produsert av det internasjonale farmasøytiske selskapet Nycomed. Kremen ble utviklet av Sigurd Funder som laget en krem som skulle smøres på kuenes spener. Bøndene bruker Spenol (som ett av flere slike produkter) på spenene til kyrne, spesielt på sommeren når de er ute og blir utsatt for sol, noe som gjør huden ekstra tørr og sårbar. Såre spener er ubehagelig for kua, og småsår kan gi grobunn for bakterier som kan føre til mastitt, dermed blir det fort dyrlegebehandling og melk som må tømmes ut, med dertil hørende unødvendige kostnader. Produktene finnes da også med solfaktor. Ifølge markedsføringen for produktet, oppdaget budeiene raskt at Spenol også hadde god effekt på deres egen sprukne hud. Spenol inneholder: Mineraloljer, emulgatorer, fettsyrer, voks, fuktighetsbevarende middel, konserveringsmiddel, destillert vann, Propylparaben, Methylparaben. Fylkesvei 33 (Buskerud). Fylkesvei 33 i Buskerud går mellom Fagerheim og Konnerud i Drammen kommune. Veiens lengde er 9,4 km. Eksterne lenker. 033 Trond Werner Johnsen. Trond Werner Johnsen (født 4. januar 1984) er en norsk rytter. Trond har vunnet 2 Grand Prix i Sandnes, og har flere internasjonale plasseringer. Siden 2006 har Trond presentert Team Horze på norske og internasjonale sprangbaner. Stian Øglænd. Stian Øglænd (født 4. oktober 1983) er en norsk rytter, og trener i Falkenberg. Stian har ti år bak seg i hestesporten, og har 2 Grand Prix-seire bak seg i Drøbak og Arendal, i tillegg til diverse internasjonale plasseringer. Siden 2006 har Stian presentert Team Horze på norske og internasjonale sprangbaner. Team Horze. Team Horze består av to norske sprangryttere; Nina Braaten Johnsen og Morten Djupvik, som representerer Horze på norske og internasjonale sprangstevner. Joseph Roth. Joseph Roth (født 2. september 1894 i Brody, død 27. mars 1939 i Paris) var en østerriksk forfatter. Han er mest kjent for romanen "Radetzkymarsjen" (tysk: "Radetzkymarsch"). Fylkesvei 34 (Buskerud). Fylkesvei 34 i Buskerud går mellom Drafnkollen og Skoger i Drammen kommune. Veiens lengde er 7,8 km. Eksterne lenker. 034 Blissard. "Blissard" er ei plate som ble gitt ut i 1996 av det norske bandet Motorpsycho. Plata vant Spellemannprisen i klassen rock i 1996. Innspillingen foregikk i Polar Studios i Stockholm høsten 1995, et studio som opprinnelig ble bygget av Björn Ulvaeus og Benny Andersson fra ABBA. Albert Edelfelt. Albert Edelfelt (født 21. juli 1854, død 18. august 1905) var en finlandssvensk maler og tegner. Han illustrerte blant annet Johan Ludvig Runebergs dikt. Albert Edelfelt var sønn av arkitekt "Carl Albert Edelfelt" og "Alexandra Brandt", kjøpmannsdatter fra Borgå. Som 19-åring reiste Albert i 1873 til Antwerpen for å studere historiemaling. Han fortsatte deretter studiene i Paris. I Paris malte han i 1877 et av sine mest kjente bilder, av "Drottning Blanka", som en illustrasjon til Zacharias Topelius' fortelling om dronningen og prins Håkon. Edelfelt gjorde det bra i Parissalongen, og fekk i 1880 medalje for maleriet "Et barns likfärd". I 1881 ble Edelfelt innvalgt i det russiske kunstakademiet. Edelfelt malte også portrett, som "Läsande parisiska" (1880) og portrettet av operasangarinnen Aino Ackté (1901). For portrettet av Louis Pasteur (1885) ble han belønnet med den franske Æreslegionens kors. Finland var et russisk storhertugdømme fra 1808 til 1917. I denne tiden var det god grobunn for patriotiske verk, som "Björneborgarnas marsch" (1892) og illustrasjonene til Fänrik Ståls sägner. I 1895 ble Edelfelt valg til ordfører i den finske kunstnerforeningen og i 1896 malte han tsar Nikolaj IIs portrett. Hans siste arbeide ble "Invigningen av Åbo Akademi 1640" for Helsingfors universitet. Edelfelt giftet seg i 1888 med friherrinnem "Ellan de la Chapelle". Samme år ble parets eneste barn, sønnen "Erik", født. Familien flyttet fra Paris til Helsingfors i 1891. Adrián Annus. Adrián Annus (født 28. juni 1973 i Szeged) er en ungarsk sleggekaster. Han vant gullmedalje i sleggekast under Sommer-OL 2004 i Athen, men ble tvunget til å gi fra seg medaljen da han nektet å avgi dopingtest. Han ble kåret til årets idrettsmann i Ungarn i 2003. Marduk (band). Marduk er et black metal-band fra Sverige, stiftet i 1990 av Morgan Steinmeyer Håkansson. Tekstene deres handler om Satan, anti-kristendom, nazisme og krig. Bandet kommer fra Norrköping, og navnet stammer fra guden Marduk fra babylonsk mytologi. Ved opprettelsen ønsket grunnlegger Håkansson å skape det mest blasfemiske og sataniske bandet i musikkhistorien. Bandet er en respektert del av "Black Metals andre bølge", og har aktivt turnert i Europa, Amerika, Asia og Australia. Marduk forblir en av de få svenske black metal-band som fortsatt sverger til et kontinuerlig, brutalt lydbilde. Flere av medlemmene var profilene i Norrköpings metal-scene tidlig på 1990-tallet. Særskilt har medlemmene "Devo" og "Mortuus" dukket opp i en rekke forskjellige band det siste tiåret. I motsetning til mange andre band av den gamle skolen black metal, er Marduk hovedsakelig et live-band, som har resultert i en rekke live-opptak. Bill Perkins. William «Bill» Perkins (født 21. januar 1876 i Wellingborough, død i "Rushden" i 1940) var en engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid som keeper i Liverpool FC. Perkins begynte sin karriere som juniorspiller i amatørklubben "Wellingborough Trinity", før signerte for en annen amatørklubb; "Kettering" i 1894. Han tilbragte 4 år i klubben. I 1898 skrev han under for Luton. Her ble han værende i en sesong, før han ble hentet til Liverpool av manager Tom Watson i mars 1899. Han fikk sin debut 3. april samme år, i hjemmekampen på Anfield mot Newcastle. Liverpool vant forøvrig kampen 3-2. I denne sesongen hadde tre keepere spilt for klubben. De første 11 kampene ble stått av Harry Storer, før Matt McQueen tok over. McQueen kunne faktisk også være utespiller, så Perkins fikk dermed keeperplasen fast. Sesongen etter sto Perkins samtlige av de 36 kampene Liverpool spilte. Det var det kun William Goldie og Tom Robertson som også gjorde. Liverpool vant 1. divisjon for første gang denne sesongen. Perkins fikk dermed æren til å være den første keeperen i klubben til å vinne dette trofeet. Perkins fortsatte å være Liverpools bakerste mann frem til 1903, da han måtte gi fra seg keeperplassen til "Peter Platt". I kampen mot Sunderland 30. mars 1903 ble Platt foretrukket, og Perkins spilte aldri for de røde igjen. Han fikk totalt 117 kamper for klubben. Han signerte for Northampton senere på året, og ble værende i klubben frem til 1906. På dette tidspunktet hadde han stått 100 ligakamper for Northampton. Perkins døde i Rushden i 1940, 64 år gammel. Marienborg stasjon. Marienborg stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen og Stavnebanen ved Marienborg i Trondheim. Stasjonen har status som holdeplass og ble åpnet i 1999. Stasjonen har to plattformer og ligger 549,95 kilometer fra Oslo sentralstasjon der Stavnebanen tar av fra Dovrebanen. Det ene sporet tilhører Dovrebanen og er elektrifisert mens det andre tilhører Stavnebanen og er beregnet for dieseldrift. Stasjonen blir i dag betjent av lokaltog med Trønderbanen fra Norges Statsbaner og regionstog mellom Trondheim og Røros. Marienborg stasjon er også lokalisert like ved St. Olavs hospital, med brotilknyttning over Nidelva, samt ved siden av lokomotivverkstedet Marienborg som tilhører NSB. Stasjonen, eller kryssningspunktet stasjonen ligger på, hadde også en viktig rolle i Nidareid-ulykken i 1921 hvor ett av togene angivelig skulle ha ventet på stasjonen, men fortsatte og utløste en kollisjon med et annet tog ved Ila. IAI Lavi. IAI Lavi er et israelsk jagerfly. Lavi ble utviklet for det israelske flyvåpenet, og den første prototypen fløy første gang 31. desember 1986. Denne ble fulgt av en andre prototype, men allerede i august 1987 ble flytypen kansellert. Angivelig av økonomiske grunner og press fra USA. Flyvåpenet fortsatte allikevel å bruke flytypen, for utprøving av avionikk og systemer, og en tredje Lavi ble bygget ferdig etter kansellasjonen utelukkende for dette formålet. Skansen stasjon. Skansen stasjon er en jernbanestasjon på Dovrebanen ved Ila i Trondheim. Stasjonen har status som holdeplass og ble åpnet i 1893. Stasjonen har ikke stasjonsbygning, men et leskur og en plattform, som er lokalisert 552,87 km fra Oslo sentralstasjon og bare 1,2 km fra Trondheim sentralstasjon. Skansen stasjon blir i dag betjent av lokaltog med Trønderbanen fra Norges Statsbaner samt regionstog mellom Trondheim og Røros. Skansen stasjon ligger ved et befolket område og er den eneste stasjonen i Trondheim som har tilknytning til trikketilbudet fra Gråkallbanen. Stasjonen fungerer for øvrig også som stopp for rutebusser fra Team Trafikk. Trikk. Trondheims eneste trikkelinje, Gråkallbanen, har holdeplass rundt 50 meter fra stasjonen og denne holdeplassen stammer fra Ilalinjen, som var den første trikkestrekningen som ble bygget i Trondheim i 1893. Skeptisisme. Skeptisisme betyr skepsis som metode eller retning innenfor vitenskap og filosofi. Ordet kommer fra det greske σκεπτικόσ "(skeptikós)" avledet av verbet σκέπτομαι "(sképtomai)" som betyr «skue, se seg om, overveie, betenke, undersøke osv.». Skeptisisme kan konkret bety skepsis overfor bestemte ideer og dogmer. For eksempel har ordet "skepticisme" i tidligere tider vært likt med "ateisme." Skeptisisme kan også bety tvilen som metode og som middel til å nå en vitenskapelig sannhet eller til å tenke utover fordommer, altså å ha et åpent sinn på et område, hvor man søker å nå ny vitenskapelig erkjennelse. Skeptisisme kan således ses som en sunn innstilling, både for forsker og for legmann. Teoretisk eller filosofisk skeptisisme er en erkjennelsesteoretisk retning, som anser sikker erkjennelse for umulig. På den ene side finnes det argumenter imot muligheten av enhver viten, som Agrippas trilemma. På den annen side finnes kartesiansk skeptisisme, hvor det er empirisk viten (erkjennelse om den ytre verden), som anses for umulig. Ordet "skeptiker" betegner gjerne personer som bekjemper pseudovitenskap og gamle og moderne former for overtro, blant anet homøopati, healing og tro på at UFO-er er romfartøy fra en annen verden, men også for eksempel konspirasjonsteorier. Kjente moderne skeptikere er amerikaneren James Randi, franskmannen Henri Broch og andre illusjonister og vitenskapsfolk. Carl Sagan konstruerte begrepet «vitenskapelig skeptisisme». Denne bevegelsen ble ellers frontet av James Randi, Ray Hyman, Martin Gardner og Paul Kurtz. De mest omtalte skeptikerne i de siste årene er biologer som kjemper mot kreasjonisme og intelligent design, for eksempel Richard Dawkins og PZ Myers. I Norge må kjemoprofesssoren Martin Ystenes, vitenskapsformidleren Andreas Wahl og journalisten Erik Tunstad kunne betegnes som skeptikere. Norske skeptikere kan være medlemmer i intresseorganisasjonen i Skepsis. Roxen. Roxen er en innsjø i Linköping kommune og Norrköping kommune, Östergötland. Den ligger ca. 32 moh. og har et areal på 97 km². Roxen er en næringsrik, grunn innsjø, noe som gjenspeiles av det meget rike fuglelivet. Innsjøen er 8 m på det dypeste, noe som fører til at bølgene på Roxen blir svært krappe (korte og høye), noe mange seilere har fått oppdage i hardt vær. I vest er innsjøen ca. 6 km bred, og møter Motala ström, Svartån og Stångån med Kinda kanal, i den sydligste viken nord for Linköping. Mot øst smalner Roxen av til en langstrakt vik. Fra denne vikens østlige ende, ved Norsholm, fortsetter Motala ström nordover mot innsjøen Glan. Göta kanal går gjennom innsjøen fra Norsholm til Berg i Linköping. Et 42 km² stort område av den vestlige delen av Roxen har siden 19. november 2001 blitt beskyttet under Ramsarkonvensjonen. Den rødlistede fiskearten asp lever i sjøsystemet. Jostein Stalheim. Jostein Stalheim (født 23. juli 1960) er førsteamanuensis ved Griegakademiet HiB/UiB, der han underviser komposisjon og akkordeon. Bakgrunn. Han begynte med akkordeon hos Olav Ullestad og har siden studert med Mogens Ellegaard og Matti Rantanen. Som komponist har han studert hos Ib Nørholm, Lasse Thoresen og Olav Anton Thommessen. Han debuterte i 1986 med Danmarks radio Symfoniorkester i urfremføring av Ib Nørholm akkordeonkonsert "Spiraler". Han har siden spilt med en rekke orkestre i og utenfor Norden og vært sentral i videreutvikling av norsk musikk for akkordeon. Karriere. Han har spilt med orkestre i og utenfor Norden, blant annet med Oslo filharmoniske orkester. Han har spilt inn flere CD-er med norsk musikk for akkordeon bl.a solo-CD "Kast". Som komponist har han gjestet festivaler i inn- og utland og hadde høsten 2005 premiere på helaftens ballett "De vilde Svaner" over eventyret av H.C. Andersen. Hans verker har vært å finne på programmet til festivaler som Borealisfestivalen og Festspillene i Bergen. Stalheim har også laget musikk til opera, teater og utstillinger foruten en rekke verk for symfoniorkester, kammerensembler og soli. Musikken hans er spilt inn av en rekke artister bl.a Postures for strykesekstett og Hidden Music for fløyte og klaver. Orkesterverket TANchoreiÁRDÁstev finnes på CD-en Ung Symfoni og ble spilt på turne til St. Petersburg. Stalheim var med å starte konsertserien "Avgarde" som er oppkalt etter hans verk for solofiolin. Han fikk Fartein Valen-stipendet i 2001. 2C-B. 2C-B ("4-bromo-2,5-dimetoksyfenetylamin") er et psykedelisk fenetylamin framstilt av kjemikeren Alexander Shulgin i 1974. Stoffets effekt kan sammenlignes med LSD og psilocybin (virkestoffet i fleinsopp). Stoffet inntas vanligvis oralt, og brukerdosen ligger oftest mellom 10 og 25 mg. Balthus. Balthasar Kłossowski de Rola (født 29. februar 1908 i Paris, død 18. februar 2001) var en høyt aktet polsk/fransk maler. Hans verk blir sett på som anti-moderne og hans verk var stort sett klassiske og akademiske. Mange av hans malerier viser erotisk innhold, ofte unge jenter. LSA. LSA ("d-lysergic acid amide") er et psykedelisk tryptamin som finnes i frøene til plantene Argyreia nervosa og Ipomoea tricolor. Strukturmessig er det likt LSD, selv om effekten beskrives som mindre visuell enn LSD-rusen. Albert Fish. Albert Hamilton Fish (født 19. mai 1870 i Washington, D.C., henrettet 16. januar 1936) var en amerikansk seriemorder, kannibal og sadomasochist. Han fikk tilnavnene Gray Man (”Den grå mannen”) og Werewolf of Wysteria (varulven fra Wysteria). Fish skrøt av at han hadde seksuelt misbrukt over 100 barn, og var mistenkt i forbindelse med minst fem drap. Fish reiste mye, og hevdet at han myrdet minst en person i hver av de 23 statene han besøkte, samt flere underveis. Fish tilsto 3 drap som politiet kunne spore til kjente ofre, og han tilsto senere ytterligere to drap. Han ble stilt for retten for drapet og kannibaliseringen av 10 år gamle Grace Budd der han ble kjent skyldig og senere henrettet i den elektriske stolen i Sing Sing. Oppvekst og ungdom. Fish var yngst av fire søsken. Faren døde i 1875 og Fish hevdet at moren ikke var i stand til å ta seg av ham og plasserte ham på barnehjem hvor han ble pisket og slått regelmessig. Han sa han var det eneste barnet der som gledet seg til mishandlingen. Omkring 1890 flyttet Fish til New York og arbeidet der som maler. I 1898 giftet han seg med Anna, og fikk seks barn med henne. Livet som seriemorder og etterforskningen. 28. mai 1928 besøkte Albert Fish (58) familien Budd i deres hjem på Manhattan. 18 år gamle Peter Budd hadde satt inn en jobbannonse og Fish syntes han var et perfekt offer, til han møtte Peters yngre søster Grace Budd (10). Under navnet Frank Howard lovet Fish å ansette Peter og sende bud etter ham om noen dager, i mellomtiden overtalte Fish foreldrene til å la lille Gracie få være med ham på et lite bursdagsselskap som hans søster skulle arrangere for sine barn hjemme hos ham. Moren var i tvil selv om hun likte den eldre, høflige mannen, men faren sa “La den stakkars jenta få gå. Hun får ikke være med på så mye moro.” Fish forlot huset sammen med lille Grace den dagen, og det var siste gang foreldrene hennes så henne. Politiet i New York var ikke fremmede for barnekidnappinger. Gracies tilfelle lignet faktisk mye på en sak som var anmeldt året før. 11. februar 1927 lekte fire år gamle Billy Gaffney utenfor leiligheten sin sammen med den tre år gamle nabogutten. Etter en stund oppdaget en eldre nabogutt at de to små var borte. Etter en desperat leting fant faren til treåringen sønnen sin i øverste etasje i blokken. Sønnen hans hadde vært oppe på taket. Da faren spurte hvor lille Billy var, svarte sønnen: “The boogey man took him”. Politiet brød seg først ikke om det unge vitnets enkle forkalring, men da de spurte nærmere fikk de en beskrivelse av en spinkel gammel mann med frått hår og grå mustasje. Politiet så ikke forbindelsen til en forbrytelse begått av den såkalte ”Grå mannen” noen år tidligere. I juli 1924 lekte åtte år gamle Francis McDonnell på verandaen foran huset sitt. Moren hans var i nærheten og tok seg av sitt nyfødte barn da hun så en eldre mann med grått hår og mustasje stå midt i gaten. Hun stirret på den gamle mannen som åpnet og lukket nevene sine og mumlet for seg selv. Han nikket og hilste med den støvete hatten mot henne og forsvant. Senere den ettermiddagen ble mannen observert mens han stod og betraktet Francis og fire andre gutter som spilte fotball. Mannen ropte på Francis, de andre guttene fortsatte å spille. Noen minutter senere var mannen og Francis borte. Faren til Francis var politimann, og når sønnen ikke kom hjem til middag organiserte han en leteaksjon. De fant Francis i skogen, brutalt myrdet og skjult under noen grener. Han var blitt slått og mishandlet til det totalt ugjenkjennelige. Klærne var revet av kroppen hans og han var kvalt. Mishandlingen var så kraftig og omfattende at det var vanskelig å tro at en gammel mann kunne være gjerningsmannen. Arrestasjonen og henrettelsen. Det var dette brevet som til slutt ledet politiet til Albert Fish. Via sammenligninger av håndskrift og brevpapir fant de frem til huset der han hadde bodd inntil noen dager tidligere. Huseieren identifiserte Fish ut ifra beskrivelsen og han ble oppsporet og arrestert. Albert Fish hadde mange tidligere arrestasjoner på papiret, for småtyverier og uanstendige brev samt andre mindre forbrytelser. Han hadde også vært innlagt på psykiatrisk ved flere anledninger. Etter arrestasjonen fortalte han om sin bakrunn, og forklarte at kona hadde forlatt ham flere år tidligere og hvor skuffet han var over at hans seks elskede barn ikke hadde besøkt sin gamle far i fengselet. Så tilsto Fish drapet på lille Billy Gaffney og fortalte i detalj om den unevnelige torturen han utsatte den lille gutten for. Han tok ham til et øde hus hvor han kledde ham naken og bandt ham på hender og føtter og kneblet ham. Så brente han klærne hans og kastet skoene på søppelfyllinga. Så dro han hjem. Neste dag tok han med verktøy, pisket gutten med et belte gjennomhullet med spikrer, kuttet av ham ørene og nesen og skar opp munnen fra øre til øre. Så stakk han ut øynene, med det var gutten død. Deretter stakk Fish kniven i magen på gutten og drakk blodet hans. Så delte han den vesle gutten i små biter som han la i potetsekker tynget med stein, og kastet dem ut i vanndammer langs veien. Det eneste han sparte på var deler av kjønnsorganene, baken og torsoen til den vesle gutten. Dette tok han med hjem og tilberedet til middag. Fish ble også identifisert som Francis`drapsmann, og tiltalt for drapet på en 15 år gammel jente som var funnet mishandlet til døde ved et hus Fish hadde malt i 1935. Etterforskerene var sjokkert over hvor vennlig, høflig og ydmyk Fish opptrådte. En etterforsker sa at om det var noen man ville ha overlatt barna sine til i god tro, så var det nettopp Alfred Fish. Psykiske problemer var intet unntak i familiehistorien til Fish. En onkel led av religiøs psykose og døde på institusjon. Det samme gjaldt en halvbror. En yngre bror var tilbakestående og moren var kjent som ”merkelig” og for å høre og se ting som ikke eksisterte. En tante ble ansett som ”fullstendig gal”, en bror var alkoholiker og en av søstrene hadde også en mental lidelse. Fish påsto selv at han hadde misbrukt og torturert minst hundre små barn gjennom livet sitt, minst 23 av dem drepte han. Han valgte ofte afroamerikanske barn siden myndighetene ikke lot til å gi det like mye oppmerksomhet om disse ble skadet eller forsvant. Fish mente at det han gjorde måtte være riktig, ellers ville en engel stoppet ham akkurat som engelen stoppet Abraham i bibelen (fra å ofre sin sønn). Mange av hans ofre ble aldri funnet, andre ble tilskrevet Fish etter hans død. Legene som undersøkte han etter arrestasjonen konkluderte med at han var sadomasochist med en hang til selvskading. Han stakk nåler i seg selv, mellom scrotum og rektum, og noen av dem stakk ham så langt inn at han ikke fikk dem ut igjen. Røntgenbilder viste 29 nåler som var permanent fast i bekkenområdet hans. Han gjorde det samme mot mange av sine ofre. Han likte også å dytte bommulsdotter gjennomtrekt med lightergass opp i rektum og tenne på. 16. januar 1936 ble Albert Fish henrettet i den elektriske stol. Firkløver. Firkløver er en sjokolade som produseres av Freia. Den ble lansert i 1926. Den finnes både som plate og som rull med biter, og består av Freia Melkesjokolade med biter av hasselnøtter. Changshu. Changshu (kinesisk: 常熟; pinyin: "Chángshú", Wade-Giles: "Ch'ang-shu"; bokstavelig «alltid innhøsting») er en by på fylkesnivå under Suzhou, og ligger i den sørøstre del av provinsen Jiangsu øst i Folkerepublikken Kina, i Yangtzeflodens delta. Den hadde i 2003 ca 103 000 innbyggere. Område har mildt klima og flatt terreng, og har vært et fruktbart jordbruksområde siden oldtiden. Dette gjenspeiles i navnet: "Cháng" (常) betyr «alltid, ofte», og Shú (熟) betyr «avlingsinnhøsting». Ikke langt unna ligger en by ved navn Taicang, og det betyr «største kornlager». Chángshú består av 12 mindre byer og to provinsielle distrikter for økonomisk og teknologisk utvikling. Byen har en rik historie, og området er kjent som vakkert og velstående. På oversikter over GDP kommer Chángshú ofte inn i gruppen av de ti rikeste fylkene i Kina. Historie. Chángshú ble et eget fylke i 540, men ble understilt Suzhou i 581. Byen ble prefekturhovedstad i 1295, ble vesentlig ombygd og befestet på 1300-tallet, men redusert til fylkesnivå igjen i 1370. På 1400- og 1500-tallet ble byen flere ganger angrepet av japanske pirater. Chángshú var i lange tider en markedsby for den loale produksjon av ris, korn, hvete, te og morbærblader, og siden 1200-tallet var det et viktig område for den kinesiske bomullsdyrkning. Selv om den administrativt var understilt Suzhou var den viktigere hva angikk utenlandshandelen. Det er nå under bygging en ny havn ved Yangtze like ved Chángshú som skal betjene Suzhou og Wuxi. Samferdsel. Kinas riksvei 204 løper gjennom området. Den løper fra Yantai i Shandong sørover til Shanghai, og er innom blant annet Lianyungang og Nantong. Færøyinger. Færøyinger (færøysk: "føroyingar"; dansk: "færinger") er en liten etnisk gruppe som tradisjonelt bor på Færøyene. Den største gruppen færøyinger utenfor den vesle øygruppen i Nord-Atlanteren finner man i Danmark. Videre bor det også mellom 500 og 1000 i Norge. Færøyingene er et skandinavisk-keltisk folk, da DNA-analyser viser at færøyske menns Y-kromosomer er 87 prosent skandinaviske, mens færøyske kvinners arvemateriale er 84 prosent skotsk-irsk. Egentlig er det to definisjoner på hva en færøying er. Ifølge Hjemmestyreloven fra 1948 er enhver fastboende riksborger på Færøyene en færøying, det vil si også alle som er født i Danmark eller på Grønland. Den andre definisjonen er kulturell, og betegner færøyingene som et folk med færøysk som morsmål, som også omfatter alle som bor i Danmark, Island, Norge, Grønland osv. Færøysk er det dominerende morsmålet hos alle færøyinger, og dansk uttales med en sterk aksent kalt gøtudansk. Lofoten skyttersamlag. Lofoten skyttersamlag ble stiftet i 1907, ligger i Nord-Norge landsdelskrets, og er et av 49 skyttersamlag tilknyttet Det frivillige skyttervesen. Samlaget består av de fire skytterlagene, Napp, Vestvågøy, Vaagakallen og Søndre Hinnøy og er Norges minste skyttersamlag målt i antall skytterlag. Historie. Lofoten skyttersamlag ble eget samlag da Nordland Folkevebningssamlag, som ble stiftet 8. september 1884, og bestod av Vefsn, Rana, Salten, Lofoten, Vesterålen, Ofoten og Senja, ble delt opp i 1907. Denne samlagsstrukturen forble slik t.o.m. 1/1 2009, da Senja opphørte, og lagene ble overført til Troms og Ofoten Taicang. Taicang (forenklet kinesisk: 太仓, tradisjonell kinesisk: 太倉; pinyin: "Tàicāng") er en kystby i provinsen Jiangsu på østkysten av Folkerepublikken Kina. Den er et byfylke under prefekturet Suzhou. Historie. Byen ligger ved elven Yangtze og var utgangspunktet for den berømte kinesiske oppdagelsesreiende Zheng Hes første reiser. Tàicāng ble en viktig havn tidlig under De tre kongedømmers periode (220–280), og blomster økonomisk under Tang-dynastiet (618–907). Byen nådde sitt høydepunkt under Yuan-dynastiet (1271–1368), og ble kalt "Verdens havn nummer én". Dens gode havn, rike lagermuligheter for alskens materialer og dens avanserte skipsbyggere var alt sammen av stor betydning for Zheng Hes reiser. Kulturminner. Steinbuebroene i Taicang ("Taicang shigong qiao", 太仓石拱桥) fra Yuan-dynastiets tid, og Zhang Pus residens ("Zhang Pu zhaidi", 张溥宅第) fra Ming-dynastiet, ble i 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Samferdsel. Kinas riksvei 204 løper gjennom området. Den løper fra Yantai i Shandong sørover til Shanghai, og er innom blant annet Lianyungang, Nantong og Suzhou. Huqiutårnet. Yunyanpagoden, bedre kjent som Huqiutårnet, er blitt kalt Kinas «skjeve tårn i Pisa». Den står i Huqiu, utenfor Changmen i Suzhou i Jiangsuprovinsen. Et annet navn på tåret er Yunyantempeltårnet. Tårnet ble bygd imot slutten av De fem dynastiers tid (907-960) og er 47 meter høyt. Det er en syvetasjes åttekantet bygning bygd med blå teglstein. Paviljongstrukturen er sært komplisert og fargen er strålende. I løpet av tusen år har tårnet gradvis blit mer og mer skjevt. Avviket fra topp til bunn er nå (2007) 2,32 meter. Tårnet heller over fordi det står delvis på stenete grunn og delvis på jord. I 1957 tok man skritt for å hindre at det skulle tippe over ytterligere; man sprøytet inn sement for å styrke fundamentet. Under arbeidene fant man et steinskrin som inneholdt buddhistiske skrifter. Skrinet var påført en inskripson som angav at tårnet var ferdigbygd den syttende dag i den tolvte måned av det annet år av Jianlongs regjeringstid (961). Tårnet har ingen interne trapper, for å komme opp i etasjene måtte folk bruke stiger. Fra januar 2007 er det blitt åpnet for almen tilgang til toppetasjen. Australdykkand. Australdykkand (vitenskapelig navn "Aythya australis") er en fugl i andefamilien. Islands politiske system. Islands politiske system er preget av republikkens parlamentariske styre, basert på demokrati og flerpartivalg, med statsministeren som regjeringssjef. Republikken Island ble proklamert den 17. juni 1944 på Þingvellir ("Tingvalla"). Islands president. Islands president velges ved direkte valg for en fire års periode. Nåværende president, som også er landets femte, er Ólafur Ragnar Grímsson, som ble valgt 29. juni 1996 og gjenvalgt i juni 2004. Presidenten har begrenset politisk makt og har for det meste seremonielle oppgaver på vegne av republikken av diplomatisk art og som statsoverhode. Siste presidentvalg var i juni 2008. Islands parlament. Islands nasjonalforsamling er Alltinget ("Alþingi") som har 63 representanter som velges i fire års perioder. Alle over 18 år kan stemme ved valget. Statsministeren kan gjennom presidenten når som helst oppløse tinget og skrive ut nyvalg. Det moderne parlamentet ble etablert i 1845 som et rådgivende organ for den danske monarken. Det ble ansett som en fortsettelse av Alltinget som ble etablert i 930, og som varte til 1799. Det siste alltingsvalget foregikk 12. mai 2007. Den sittende regjeringskoalisjonen, som bestod av Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet fikk ett setes majoritet etter at Fremskrittspartiet nesten hadde halvert sin oppslutning, og valgte å avvikle sitt 12 år gamle samarbeid. Selvstendighetspartiet etablerte en ny koalisjon sammen med sosialdemokratiske Samfylkingin med Haarde sittende som statsminister. Koalisjonen har støtte fra 43 av 63 representanter i Alltinget. Neste alltingsvalg er planlagt til mai 2011. Islands politiske partier. Islandsk politikk preges av kontinuitet og stabilitet med det liberal-konservative Sjálfstæðisflokkurinn ("Selvstændighedpartiet") som det fremste statsbærende parti. Partiet har vært størst så lenge republikken har eksistert og har deltatt i de fleste regjeringskonstellasjoner. Nettopp samarbeidet over klassiske partiskiller er et annet kjennetegn ved islandsk politikk. Etter alltingsvalget 2007 etablerte partiet en ny koalisjon med det sosialdemokratiske Samfylkingin, som ble etablert som en valgallianse i 1998 nettopp for å være en motvekt til Selvstendighetspartiets dominans i islandsk politikk. Vinstri hreyfingin – grænt framboð "Venstrebevægelsen – De Grønne" ble opprettet i 1999 av medlemmer i de samme partiene som gikk inn i Samfylkingin, men som ønsket en mer selvstendig utenrikspolitisk linje, som motstand mot NATO og EU, samt med en kraftigere miljøprofil. Framsóknarflokkurinn "Fremskrittspartiet" er et sentrumsparti, som norske Senterpartiet anser som sitt islandske søsterparti. Kjernevelgerne bor ikke i Reykjavíkområdet med rundt om i landet og er i hovedsak knyttet til primærnæringene. Frjálslyndi flokkurinn "Liberale" ble etablert av utbrytere fra Selvstendighedspartiet, og selv om det ikke ble spådd en lys framtid har partiet klart å skaffe seg alltingsrepresentanter i tre påfølgende valg. Islands regjering. Regjeringen pekes ut av presidenten etter alltingsvalg, selv om jobben normalt gjøres av lederne for de ulike alltingspartiene etter at valgresultatet er klart. Da sonderes det for å lete fram levedyktige regjeringsalternativ med parlamentarisk grunnlag i Alltinget. Det er bare når partilederne ikke klarer å enes, at presidenten kan utøve sin makt og selv peke ut regjeringen. Regjeringene har stort sett alltid vært ulike former for koalisjoner med to eller flere parti. Intet islandsk parti har noen gang fått rent flertall i Alltinget etter etableringen av den islandske republikken. Islands høyesterett. Den øverste juridiske myndigheten på Island er Hæstiréttur Íslands ("Islands høyesterett"), der dommerne pekes ut av presidenten for livstid. Islands internasjonale forbindelser. Island er medlem av EFTA og siden 1994 av EØS på samme måte som Norge og Liechtenstein). Amurand. Amurand (vitenskapelig navn "Aythya baeri") er en fugl i andefamilien. Det vitenskapelige navnet, og navnet på flere språk, er til minne om den estiske naturviteren Karl Ernst von Baer. Rock am Sogn. Rock am Sogn er en lokal rockefestival i Oslo. Festivalen har sine røtter i en hage i Asker, men har siden 2002 vært basert på Amatøren på Sogn Studentby. Band som Thulsa Doom, Black Debbath og Datsun har spilt på festivalen. Rock am Sogn 07 ble avholdt den 17. og 18. august. Disse artistene spilte: Lukas Kasha, Tommy Tokyo, Truls and the Trees, Center of the Universe, Onkel Negerslem, Binärpilot, Sally Suicide, The Lipstick Association, Mindy Misty, Kavaleriet, Dylan Mondegreen, Tr-Ond and the Suburban Savages, The Ketil Blix-Nilsen Show, Hierophantom, Pilemil, Tveit am Boks ft. Hoi. Rock am Sogn 08 var 22. og 23. august og da spilte Maranata, Next Life, The March of Echoes, Mamma, jeg blör, The Holy Tongue, Koppen, Siv Sperati and the Chamberettes, Outmen, Thinguma jig*Saw, Therese Aune, Soniq Obscurata, MØLLER, Boks am Sogn: Sønner av Thors Vrede. I 2009 blir det Rock am Sogn igjen den 21. og 22. august. Panporten. Panporten, Pan Men eller Panmenporten (kinesisk: 盘门, 盤門, pinyin: "Pánmén") er et kjent historisk landemerke i byen Suzhou i Kina. Den ligger i det sørvestre hjørnet av den kanalen som omsirkler byen. Porten ble opprinnelig bygget under De stridende staters tid da Suzhou var en hovedby i staten Wu, og dermed regnes den for å være rundt 2 500 år gammel. Den er kjent som et av tre landemerker som ligger tett sammen. De andre to er Ruiguangpagoden som ble bygget omkring 247 f.Kr. og er byens eldste pagode, og Wuportbroen. Panporten inngår i den gamle bymuren som ble bygd i 514 f.Kr., og var lenge den eneste adkomsten inn i Suzhou. Den har også tilnavnet Vann- og landporten. Den nåværende Panporten er yngre. Den ble bygget i under Yuan-dynastiet (1271–1368). Galaksehop. En galaksehop er en samling av galakser som påvirker hverandre gjensidig gjennom tyngdekraften slik at de sirkler om et felles lokalt tyngdepunkt. En hop kan være liten, med tre-fire enkeltgalakser, eller svært stor og bestå av tusenvis av galakser over et område på mer enn ti millioner lysår. En typisk galaksehop består av noen hundre eller tusen galakser og inneholder hundrevis av milliarder av stjerner. Avstanden mellom galaksene innad i galaksehopen er vanligvis 1-2 millioner lysår, mens avstanden mellom hopene kan være opptil 100 millioner lysår. Vår galakse, Melkeveien, utgjør sammen med blant annet Andromedagalaksen (M31) og en rekke dverggalakser, en hop som kalles Den lokale gruppen. Galaksehoper grupperer seg i superhoper. Udhavn Teater. Udhavn Teater er et enmannsteater i Ny-Hellesund i Søgne. Det drives av skuespilleren Knut Walle i det gamle skolehuset på Monsøya. Det er plass til 40 personer i salen. Teatret ble startet i 2001. Milliampere-time. mAh er standard forkortelse for "milliamperetimer" (uttales: milli-amper-timer). 1 mAh er formula_1 "amperetimer". 1 mAh er en elektrisk ladning på ca. 22,5 "milliarder milliarder" elektroner. Presidentvalget på Island 1952. 1952 Presidentvalget på Island 1968. 1952 Island Presidentvalget på Island 1980. 1980 Presidentvalget på Island 1988. 1988 Presidentvalget på Island 1996. 19996 Presidentvalget på Island 2004. 2004 Ampere-time. En ampere-time (1 Ah) er den mengden ladning som i løpet av "1 time" vil ha strømmet gjennom et tverrsnitt av en ledning i en elektrisk krets hvis strømmengden (strømstyrken) i kretsen er "1 ampere". En ampere-time er med andre ord en måleenhet for elektrisk ladning. Standard SI måleenhet for elektrisk ladning er coulomb, og måleenheten ampere-time er avledet fra coulomb. 1 Ah er det samme som 3600 coulomb. Det innebærer at antallet elektriske elementærladninger i 1 Ah er 22464 "milliarder milliarder" som tilsvarer at 2246 "milliarder milliarder" elektroner passerer et tverrsnitt av en ledning i løpet av en time. Alltingsvalget 2009. Alltingsvalget 2009 ble avholdt 25. april 2009. Islandske parlamentsvalg avholdes normalt hvert fjerde år, sist gang 12. mai 2007. Dette valget skulle derfor etter planen ha vært avholdt i 2011, men fordi statsminister Geir H. Haarde og hans regjering gikk av i januar 2009, etter protestene og opptøyene som fulgte den økonomiske krisen som har rammet Island i forbindelse med finanskrisen, ble det bestemt at valget skulle framskyndes med to år. Sosialdemokraten Jóhanna Sigurðardóttir ledet fram til valget en koalisjonsregjering mellom det sosialdemokratiske Samfylkingin og venstrepartiet Vinstrihreyfingin – grænt framboð. Alltinget består av 63 representanter fra seks valgkretser som fordeles etter St. Laguës metode, med en sperregrense på 5 prosent. Valgresultater. L-listi fullveldissinna ("L-listen for tilhengere av suverenitet") trakk sitt kandidatur før valget. Íslandshreyfingin – lifandi land ("Bevegelsen for levende land") gikk inn i Samfylkingin ved Samfylkingins landsmøte. Ventelo Networks. Ventelo Networks (tidligere BaneTele AS) eies av Bredbåndsalliansen (etter at staten ved Næringsdepartementet solgte seg ut i februar 2009) og lever av å utvikle og leie ut det redundante fiberoptiske nettet som i hovedsak følger jernbanenettet gjennom Norge. I tillegg kommer eierselskapenes eget nett som knyttes sammen med jernbanenettet. Selskapet leier både ut mørk fiber, driver linjeleie, og har egne sluttkunder i bedriftsmarkedet, blant annet flere kunder innen helseforetakene. Jernbaneverket og deres kommunikasjonsett for tog, GSM-R, er en meget stor bruker av selskapets nett. Konsernsjef er Stig Herbern. Ole Andreas Halvorsen. Ole Andreas Halvorsen er en norsk hedgefondforvalter. Han er grunnlegger og investeringsdirektør i hedgefondet Viking Global Investors, som han grunnla i 1999 og er partner i. Halvorsen er bosatt i Darien, Connecticut, USA. Han har bakgrunn som marinejeger fra det norske forsvaret. Han har en BA fra Williams College i 1986 og en MBA i finans fra Stanford University i 1990. I 2000 ble han vurdert av Forbes Magazine som en av 21 aktørene i hedgefond-industrien som betydde noe. Han ble i 2006 rangert blant de 100 beste traderne på Wall Street i magasinet Trader Monthlys kåring «Traders in business» Andreas Skjold. Andreas «Drinen» Skjold (født 12. oktober 1929 i Bergen, død 12. august 2003) var en norsk jazzmusiker (trombone) kjent fra flere skandinaviske samarbeid og innspillinger. Etter et kort opphold i Oslo (1954) ble han lenge sentral i jazzmiljøet i Stockholm (1955–75). Der spilte han på et titalls utgivelser med orkestre ledet av Malte Johnson, Bengt Hallberg, Thore Erling, Harry Arnold, Putte Wickman, Carl-Henrik Norin, Arne Domnérus og Alice Babs. Han ledet Carl-Henrik Norins orkester 1968-75, Bergen Big Band (1975–), samt var i besetninger med hjembyens Tore Faye, Arvid Genius og Dag Arnesen. «Abeille Bourbon». «Abeille Bourbon» er et kystvaktskip i den franske marinen, som ble satt i drift våren 2005. Skipet erstatter skipet «Abeille Flandre», som ble satt i drift i 1979. Skroget ble bygd i Polen og var innom Florø for videre håndjusteringer. Installering av utstyr og ferdigstilling foregikk på Myklebust verft i Gursken i Sande kommune. Skipet er designet av Rolls-Royce Marine/Ulstein Technology og er beslektet med KV «Harstad» sitt design. Kystvaktskipet er spesielt utstyrt for sleping, oljevern og generelle kystvaktoppgaver. Les Abeilles International, et slepebåtselskap i Bourbon-gruppa, har kontrahert «Abeille Bourbon» og søsterskipet «Abeille Liberté» som fortsatt er under produksjon. Les Abeilles Inernational har kontrakt med den franske marinen om standby-tjenester langs den franske kysten. Skipet ble døpt i Brest 13. april 2005 med den tidligere presidentfruen Bernadotte Chirac som gudmor. Hovedbasen befinner seg også i Brest. Bredbåndsalliansen. Stig Herbern er adm.direktør i Bredbåndsalliansen. Bredbåndsalliansen består av flere regionale bredbåndssatsinger som har bygget ut egen infrastruktur, som blant annet inkluderer jernbanefiberen langs det norske jernbanenettet, som eies av Ventelo Networks (tidligere BaneTele). Eierne av Bredbåndsalliansen er Lyse Energi AS, Agder Energi AS, Troms Kraft AS, Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap AS, Eidsiva bredbånd AS og Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk FKF. Administrerende direktør er Stig Herbern. Styreleder er Tormod Hermansen. Oppkjøp. I 2006 kjøpte Bredbåndsalliansen, gjennom en svært omstridt prosess, halvparten av aksjene i det statlige aksjeselskapet BaneTele AS (nå Ventelo Networks). I den interne undersøkeslesgruppen som evaluerte de tre oppkjøpskandidatene, var Bredbåndsalliansen industrielt sett rangert lavest av de tre mest aktuelle kjøperne. Likevel valgte næringsminister Odd Eriksen å selge til nettopp Bredbåndsalliansen. 20. desember 2007 kjøpte Bredbåndsalliansen Ventelos norske virksomhet for 2,33 milliarder kroner. Ventelo Norge vil bli slått sammen med BaneTele. Samtidig fikk bredbåndsalliansen kontroll på 34 % av aksjene i mobilselskapet Network Norway, som igjen eier 45 % av mobiloperatøren Mobile Norway. Alle kjøp er gjort kontant ved hjelp av fri egenkapital fra kraftselskapene som eier Bredbåndsalliansen. Oppkjøpene er strategiske. Reykjavíks borgermester. Reykjavíks borgermester er Jón Gnarr fra partiet Besti flokkurinn, etter at partiet som ble opprettet i 2009 opplevde et valgskred på bekostning av alle de eksisterende partiene i bystyret. Tradisjonelt har den islandske hovedstaden hatt en borgermester fra Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet), men i 1994 slo alle de politiske partiene i byen (unntatt Sjálfstæðisflokkurinn) og etablerte Reykjavíklista som klarte å få flertall for en annen politisk ledelse av byen. Ingibjörg Sólrún Gísladóttir var listas kandidat til borgermestervervet i 1994 og valgseieren var en stor sensasjon. Splittelsen blant partiene i sentrum og på venstresiden hadde sikret Sjálfstæðisflokkurinn flertall i bystyret i 61 av de siste 65 årene, unntaket var 1978–82 da venstresiden fikk flertall men uten å klare å samle seg om en felles borgermesterkandidat. Lista fikk flertall i Reykjavíks bystyre i tre påfølgende valg 1994, 1998 og 2002, og hadde ordføreren like lenge, inntil lista ble lagt ned høsten 2005. Ved lokalvalget i Reykjavík i 2006 var Sjálfstæðisflokkurinn tilbake som byens største parti. Ved lokalvalgene i 2010 tapte partiet stort til Besti flokkurinn og partileder Jón Gnarr, som sammen med stemmene til Samfylkingin sikret seg ordførervervet etter det som best kan karakteriseres som et protestvalg mot finanskrisen som har herjet landet. Karsten M. Storetvedt. Karsten Martin Storetvedt (født 23. juni 1935) er (nå pensjonert) professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen (UiB). Fra slutten av 80-tallet har han vært mest kjent for sin avvisning av platetektonikken og for sin alternative og paradigmebrytende teori om jordens utvikling. Bakgrunn og akademisk karriere. Karsten M. Storetvedt kommer opprinnelig fra Alversund i Lindås nord for Bergen. Han ble cand.real. ved UiB i 1962 og dr.philos. samme sted i 1969. Storetvedt var forskningsstipendiat ved universitetet i Newcastle i England fra 1962 til 1963, siden amanuensis, førsteamanuensis, og fra 1973 professor i geomagnetisme ved UiB. Han har vært gjesteprofessor ved universiteter i England, Canada og Australia, og gjesteforeleser ved et femtitalls universiteter og forskningsinstitusjoner verden over. Som grunnlag for sin geofysiske fagformidling innførte Storetvedt drift- og plateteorien i Norge; ved Geofysisk institutt i Bergen foreleste han de moderne synspunktene på jordskorpens utvikling i bortimot 10 år før disse ideene ble standard innen norsk geologi- og geofysikkutdanning. Siden slutten av 1980-tallet har Storetvedt imidlertid offentlig tatt sterkt til orde for at platetektonikk – basert på Alfred Wegeners ideer om landmassenes bevegelser – er grunnleggende feil. Etter en visjonær drøm utviklet Storetvedt en alternativ jordteori. I bøker og fagartikler argumenterer han for at altfor mange observasjoner taler mot plateteorien. Dette har vært kritisert i deler av det geovitenskapelige fagmiljøet.. Påstandene fra det norske geofagmiljøet er blitt tilbakevist. Torsjonsteorien. Storetvedts nye teori innebærer en helt ny fremstilling av jordskorpens topografiske og geologiske utvikling. Han mener denne nye framstillingen har støtte i en kombinasjon av klassiske geologiske fakta og moderne data om jordens indre og ytre forhold. Han hevder at dagens kontinenter representerer restene etter et opprinnelig pan-globalt (heldekkende) tykt skorpelag av kontinental type, og at fordelingen av nåtidens land og dyphav også gjenspeiles i jordkjernens bølgeformete overflate. I bøker og fagartikler har han pekt på en lang rekke moderne observasjoner, i første rekke seismisk tomografi, som tyder på at jordens indre fremdeles er under utgassing henimot en stabil tilstand. I følge Storetvedt er det den ujevnt fordelte utgassingen som er årsaken til den dokumenterte relativt uryddige tilstand/sammensetning i klodens indre og til kontinentenes flere hundre kilometer dype mantelrøtter. Utgassingen har gradvis resultert i en kjemisk-fysisk nedbrytning og varierende kjemisk omdanning av det opprinnelige overflatelaget – en prosess som skyldes økende hydrostatisk trykk på skorpens underside, dannelse av den tunge bergarten eklogitt, med tilhørende gravitativ avskalling av skorpen (fra bunnen og oppover). Det foreløpige sluttprodukt er dagens mosaikk av store og små landmasser adskilt ved dyphavsbassengene med sine relativt tynne krystallinske skorpeunderlag. I det nye geofysiske rammeverket blir jordoverflatens vannmasser samt hovedmengden av råolje og naturgass forventede utgassingsprodukter fra det indre. Vertikal masseforflytning i jordens indre har ført til endringer i klodens treghetsmoment, og dermed til episodiske forandringer i jordens rotasjon. I Storetvedts nye jordteori – Torsjonsteorien (eller Vridningsteorien) – er det treghetskrefter som følge av jordrotasjonen som er motoren bak de geologiske prosessene (vulkanisme, kraterdannelse, jordskjelv, tektoniske belter, globalgeologiske grenser etc). Gjennom de siste 100 millioner år har de støtvise treghetsendringene ført til moderate "på stedet" vridninger (rotasjoner) i jordens øvre stive lag (lithosfæren), en bevegelighet som også demonstreres ved dagens romgeodetiske målinger. Dunbars tall. Dunbars tall, som er 150, representerer et teoretisk maksimalt antall individer som et sett mennesker kan opprettholde et sosialt forhold til, altså et forhold som inkluderer viten om hvem hver enkelt person er og hvilke sosiale forhold hver person har til de andre personene i gruppen. Grupper som er større enn dette trenger generelt mer restriktive lover, regler og normer for å være stabile. Dunbars tall er en viktig verdi innenfor sosiologi og antropologi. "Dunbars grense, som går ved 150, representerer teoretisk maksimalgrensa for antall individer folk flest klarer å forholde seg sosialt til, her snakker man om å forholde seg til hvem som er hvem og hvordan man skalerer disse opp mot hverandre og hvilket forhold disse igjen har til hverandre. Grupper som er større enn dette krever flere spesifikke regler, lover, og pålagte reguleringer for å kunne fungere optimalt og for å kunne ha en stabil struktur. Dunbars grense er en betydelig verdi brukt innen sosioligi og antropologi og ble identifisert av den britiske antropologen Robin Dunbar. Den indikerer "den kognitive grense for hvilket antall mennesker et individ kan etablere et stabilt forhold til" Dunbars teorier sier at "neokortex størrelse og funksjon styrer denne mekanismen og størrelsen på gruppen vi til enhver tid kan forholde oss til...neokortex begrensede kapasitet angir kort og godt det antall mennesker vi til enhver tid klarer forholde oss til". I periferien av de 150 individene ligger også gamle kolleger og venner fra grunnskolen som du med letthet plukker gamle relasjoner opp igjen med." eng.wikipedia En populær fremstilling av Dunbars tall er «apesfæren» (engelsk: «the monkeysphere») som representerer de 150 menneskene som hver enkelt av oss er i stand til å betrakte som virkelige personer. Dette i motsetning til alle andre (utenfor «apesfæren» vår) som vi kun oppfatter som tall eller en «stor grå masse». Glassvinger. Glassvinger (Sesiidae) er en gruppe sommerfugler som har et utseende som minner sterkt om veps. Dette er et eksempel på Batesisk mimikry eller vernelikhet, der de "harmløse" sommerfuglene unngår å blir spist av fugler fordi de ligner insekter som stikker. Veldig mange av glassvingene har vitenskaplige navn som slutter på "-formis", dette betyr nærmest "ligner på" og viser til deres vernelikhet med andre insekter. Glassvingene har, som navnet sier, som oftest glassklare vinger uten skjell, men noen kan ha en del skjell langs kantene og ved vingeroten. Larvene borer i levende eller død ved, eller i rotstokker. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn ca. 10 – 50 mm) sommerfugler som gjerne ligner sterkt på veps. Vingene er ganske smale og vanligvis glassklare i alle fall i midten. Kroppen er mer eller mindre tett hårete og farget i rødt/gult og svart. Hodet er tett hårkledt. Noen har velutviklet sugesnabel, hos andre er denne redusert. Antennene er middels lange og ganske kraftige, vanligvis trådformede hos hunnene og mer eller mindre kam- eller fjærformede hos hannene. Ytterst har de ofte en liten krok. Framvingene er ganske lange og smale, vanligvis med skjell bare ved roten og langs kantene. Årenettet trer tydelig fram. Bakvingene er noe kortere og bredere enn forvingene, også vanligvis nesten skjellfrie, med tydelige lengdeårer. Bakkroppen er lang og sylindrisk, tett hårete, vanligvis med gule eller røde tverrbånd. Det siste bakkroppsleddet har ofte kraftige hårtufser. Beina er kraftige, tett hårkledte, og ligner dermed på beina hos bier og veps. Levevis. Larvene lever inne i planter, enten (de fleste artene) borer de i ved eller mellom barken og veden på busker og trær, eller så lever de i røtter og rotstokker på ulike slags urter. De bruker ofte flere år på utviklingen før de forpupper seg. Når puppen er klar til å klekkes, kryper den ut til en åpning i larvegangen. Oftest klekker den der i hullet og man kan etterpå finne det tomme puppeskinnet halvveis hengende ut fra et hull i treet. De voksne sommerfuglene flyr vanligvis om dagen og besøker av og til blomster, men det er likevel vanskelig å finne dem da de flyr meget lokalt over forholdsvis kort tid. Derfor er det gjort forholdsvis få funn av de fleste glassvinge-artene, det er likevel grunn til å tro at noen av dem kan være ganske vanlige. Den beste måten å registrere dem på er å lokke dem til feller agnet med feromoner, som tiltrekker hannene. Man kan også finne spor etter larvenes ganger i vertsplantene. Boren. Boren er en innsjø i Motala kommune i Östergötland mellom Borensberg i øst og Motala i vest. Boren ligger 73 moh., og arealet er 28 km². Største dybde er 14 m. Boren utgjør en del av Göta kanal og Motala ström. Den har også gitt navn til tettstedet Borensberg. Sør for innsjøen ligger "Birgittas udde" og Ulfåsa. Alt vann som renner fra Vättern, renner inn i Boren gjennom elva Motala ström. Om vinteren er det populært å gå på skøyter på Boren. BusinessWeek. "BusinessWeek" er et engelskspråklig forretningsmagasin utgitt av McGraw-Hill. Det ble første gang utgitt i 1929 (som "The Business Week") under ledelse av Malcolm Muir, som da var president i McGraw-Hill-forlaget. Siden 1988 har "BusinessWeek" publisert årlige rangeringer av amerikanske MBA-program. I tillegg til disse rangeringene, har de nylig begynt å publisere årlige rangeringer av undergraduate-program. Glan. Glan er en innsjø i Östergötland. Den ligger nordøst for innsjøen Roxen og vest for Norrköping, og renner ut i Motala ström. Glan ligger 22 moh., har et areal på 79 km² og har en maksimaldybde på 23 m. Om sommeren få Glan en relativt høy bunntemperatur, ca. 14 °C. I innsjøen kan man fiske gjørs og gjedde. Den rødlistede fiskearten asp finnes også i sjøsystemet. Mokra. Mokra er en landsby i det Schlesiske voivodskap i Polen. I 1998 var det 800 innbyggere i landsbyen. Den 1. september 1939 stod Slaget om Mokra her mellom en tysk panserdivisjon og en polsk kavaleribrigade. Det varte over en dag, og ble vunnet av polakkene. Middagsbukta. a> og «Butikken» til høyre. Butikken og et Røde Kors-drevet sanitæranlegg er de eneste bygningene langs sørsiden av bukta. Middagsbukta, egentlig "Langårsundet", er et smalt sund mellom Brønnøya og Langåra i Vestfjorden i Asker. Denne delen av fjorden kalles Bærumsbassenget. Middagsbukta har tett hyttebebyggelse med brygger på nordsiden (Brønnøya), mens sørsiden (Langåra) bare har to bygninger langs sundet. Det er noen ytterst små våtmarksområder med sjøgress på nordsiden, men uten den samme betydningen som de store våtmarksområdene lengre nordøst på Brønnøya. Områdene ved Middagsbukta er ikke vernet, og er sterkt trafikkert sommerstid. Sundet er langt og smalt, men fullt farbart for alle typer fritidsbåter. Det går ferje fra Sandvika til tre brygger i sundet («Rigmor», «Rigfar»). På sankthansaften er det tradisjon for båter å samle seg i Middagsbukta. Sundet har fått navnet fordi båtfolk som i gamle dager startet ferden utover fra Oslo sentrum om formiddagen, nådde fram til Langårsundet ved middagstider. Det hevdes ofte at det var så tett med båter gjennom sundet på St.Hansaften at man kunne gå tørrskodd over bukta fra båt til båt. Ellers hadde bukta før og etter andre verdenskrig betydning som innaskjærs oppankringssted for de mange som camperte på Langåra om sommeren. Ulvåsa. Ulvåsa, ofte stavet "Ulfåsa", er en herregård i Motala kommune i det vestlige Östergötland, sør for innsjøen Boren. Man tror at gården stammer fra 1100-tallet, men første gang gården omtales i skriftlige kilder, er på 1300-tallet, da den går under navnet Vlwasum. Ulvåsa har ligget på tre ulike steder opp gjennom tidene. Den første var det stedet som i dag kalles "Birgittas udde", det andre der man finner "Brittås", og så der det ligger nå. Norsk Frimerkehandler Forening. Norsk Frimerkehandler Forening ble etablert 1. juni 1935 organiserer 37 norske og utenlandske frimerkehandlere. Foreningen er medlem av den internasjonale frimerkehandlerorganisasjonen IFSDA Ekstern lenke. Frimerkehandler Chakridynastiet. Chakri-dynastiet er navnet på den regjerende kongefamilien i Thailand som har regjert landet siden 1782. Chakri-dynastiets konger omtales vanligvis som «Rama» (พระราม på thai) etterfulgt av det nummeret i kongerekken de representerer. Den nåværende kongen av Thailand er Rama IX, den niende kongen av Chakridynastiet. Chakri-dynastiets grunnlegger og første konge het Thong Duang og bar den føydale tittelen «Chao Phraya Chakri» da han ble valgt av folket til ny konge av Siam i 1782. Etter hans død ble han av Rama III gitt tittelen Kong Phra Putha Yottfa Chulaloke, Rama I. Arverekkefølgen i Chakri-dynastiet. Tronen i Thailand kan bare arves av en person med tittel Chao Fa. Chao Fa er i Thailand den høyeste grad innen landets føydale tittel system, og kan foruten kongeparet selv, kun gis til barn av kongeparet. Innen Chao Fa graden rangeres en Chao Fa etter morens klasse. I Thailand har kun utnevningen av Kong Jessadabodindra vært i strid med denne praksis da hans eldre bror Prins Mongkut var den høyest klassifiserte Chao Fa da Kong Phra Putha Loetla Nabhalai døde. Siden Kong Jessadabodindra aldri giftet seg bar ingen av hans barn tittelen Chao Fa så han ble etterfulgt av sin eldre bror bror og Chao Fa av høyere klasse enn seg selv, prins Mongkut. Senere da Rama VI døde uten å ha noen sønner ble likeledes tronen gitt hans bror. Da Rama VII abdiserte førte dette til vanskeligheter da han var den siste gjenlevende Chao Fa av Kong Chulalongkorn og Dronning Saovabha. De måtte derfor lete blant Kong Chulalongkorns barn med lavere klasse av Chao Fa rang. I denne klassen fant de Prins Mahidol som selv var død, men hadde to levende sønner. Den eldste ble Kong Ananda Mahidol, Rama VIII og den andre sønnen var Kong Bhumibol Adulyadej, Rama IX, dagens regjerende monark i Thailand, som overtok etter Anandas omdiskuterte død. Lucasiansk professor i matematikk. Lucasiansk professor (i matematikk) eller innehaver av den lucasianske lærestol (i matematikk) (engelsk: "Lucasian Chair of Mathematics") er tittelen som følger det matematiske professorat ved Universitetet i Cambridge. Professoratet ble opprettet i 1663 av Henry Lucas, som var universitet i Cambridges medlem av det britiske parlamentet, og offisielt etablert av Karl II av England 18. januar 1664. Lucas etterlot seg i sitt testamente sitt bibliotek på 4 000 bind til universitetet, og ga instruksjoner om hvordan landområder som ville gi £100 i året skulle kjøpes for å finansiere professoratet. Et av vilkårene i Lucas' testamente var at innehaveren av professoratet ikke skulle være aktiv i kirken. Isaac Newton ville senere appellere til kong Karl om at dette kravet unnskyldte ham fra å motta ordinasjon, noe som ellers på det tidspunkt var et krav til medlemmer av kollegiet ved universitetet. Kongen ga sin støtte til Newton og unntok for alle framtid alle innehavere av dette professoratet fra ordinasjonskravet. Isaac Barrow ble den første lucasianske professor i matematikk, etterfulgt av Isaac Newton i 1669. Den nåværende lucasianske professor er Michael B. Green som er kjent for sitt arbeid rundt Strengteori. han ble oppnevnt etter Stephen Hawking`s avgang 1. oktober 2009. Borensberg. Borensberg er et svensk tettsted i Motala kommune i Östergötlands län i Östergötland. I 2005 hadde tettstedet 2 712 innbyggere. Borensberg ligger cirka 15 kilometer øst for Motala ved Göta kanal, nær innsjøen Boren. Borensberg er et industristed der det blant annet produseres plastprodukter. Et eldre navn på Borensberg er "Husbyfjöl". Både Motala ström og Göta kanal grå gjennom stedet og begge munner ut i innsjøen Boren, som Borensberg ligger ved. I Borensberg lå Sveriges Urmakareförbunds Skola der man utdannet urmakere. Nå er skolen solgt, og er i ferd med å bli ombygd til leiligheter. Tom Chorlton. Tom Chorlton (født 1882 i "Heaton Mersey" i "Stockport", død 1952 i Manchester) var en engelsk fotballspiller. Han er en av ytterst få som har spilt for både Liverpool og Manchester United. Chorlton begynte sin karriere som juniorspiller i amatørklubben "All Saints FC". Han spilte også for "Northern FC", "Stockport" og Accrington Stanley, som også var amatørklubber, før han ble hentet til Liverpool, av manager Tom Watson i mai 1904. Han fikk sin debut for de røde 24. september samme år, i bortekampen i 2. divisjon mot Lincoln på Sincil Bank. Liverpool vant forøvrig kampen 2-0 etter to mål av Sam Raybould. Chorlton fikk sine 2 første mål litt over en måned senere, 29. oktober i hjemmekampen på Anfield mot Grimsby. Liverpool vant kampen hele 5-0. Chorlton gikk mye ut og inn av laget i sine første år i klubben. I sin første sesong spilte han kun 12 kamper, men han hadde spilt nok kamper til å motta seiersmedaljen for Liverpool-seieren i 2. divisjon i sesongen 1904/1905. De tre påfølgende sesongene spilte han kun 27 kamper. Det var først i sesongen 1908/1909 Chorlton etablerte seg fast på laget. Han spilte 35 ganger i denne sesongen. Året etter var han den eneste i klubben som spilte samtlige av de 39 kampene Liverpool var involvert i. I sesongen 1910/1911 spilte han de første 7 av 10 kampene, men fikk etter dette aldri gjenvunnet plassen sin på laget. Han var en periode lagets straffesparkskytter, så Chorlton scorte 8 mål på sine 121 kamper i klubben. I august 1912 ble han hentet til Manchester United. Gjennom historien er det kun 8 spillere som har skiftet arbeidsgiver direkte mellom de bitre rivalene. 4 fra Liverpool til Manchester United, og 4 motsatt vei. Chorlton spilte også for amatørklubben "Stalybridge Celtic" før han la støvlene på hylla. Chorlton døde i 1952, 70 år gammel. UDRP. UDRP "(Uniform Domain-Name Dispute-Resolution Policy)" (norsk oversettelse: Ensartet løsningsmåte for konflikter om domenenavn) er en ordning etablert av ICANN "(Internet Corporation for Assigned Names and Numbers)" for løsning av tvister vedrørende registrering av domenenavn på internett. UDRP-systemet gjelder for tiden alle .biz, .com, .info, .name, .net, og .org toppnivådomener, og enkelte nasjonale toppnivådomener. Når en registrant velger et domenenavn, må han eller hun blant annet garantere at registrering av navnet «ikke vil krenke rettighetene til tredjeperson» og samtykke til å delta i en megling-lignende prosess hvis noen tredjeperson skulle hevde et krav. I en UDRP-prosess vil panelet vurdere faktorer som hvorvidt den saksøkte registrantens domenenavn er «identisk eller til forveksling lik» et varemerke som klageren har rettigheter til; hvorvidt den saksøkte har «rettigheter eller rettmessige interesser» til et navn; og hvorvidt den saksøkte registrerte og bruker navnet i "ond tro" (bad faith). Innehavere av varemerker har noen ganger funnet det vanskelig å bevise registrering «og» bruk av et omtvistet domenenavn i ond tro. Andre tvisteløsningssystemer har av den grunn valgt å slakke på dette kravet, til «eller» (eksempelvis i tvisteløsningssystemene som gjelder domenenavnene og). Målsettingen til UDRP var å lage en strømlinjeformet prosess for løsning av slike konflikter, som ville være raskere og billigere enn et vanlig søksmål. Imidlertid kan en part som er misfornøyd med en beslutning av UDRP velge å bringe saken inn for det normale rettssystemet. UDRP-prosessen har allerede blitt brukt i flere velkjente saker, så som. Panelets beslutning i denne saken gikk mot den saksøkte registranten basert på alle tre ovennevnte faktorer, og domenenavnet ble beordret overlevert til Madonna. Ofte er det strid over lignende men ikke identiske domenenavn, hvor den fornærmede part går til sak for krenkelse av varemerker eller copyright. For eksempel så har skuespilleren Robert De Niro (som står bak Tribeca Film Festival) krevd retten til alle domenenavn, med innhold relatert til filmfestivaler, som inneholder teksten «Tribeca». Spesielt, så har han en tvist med eieren av nettstedet http://tribeca.net. Norsholm. Norsholm er et svensk tettsted i Norrköping kommune i Östergötlands län i Östergötland. I 2005 hadde tettstedet 573 innbyggere. Det ligger cirka 15  kilometer sørvest for Norrköping. Norsholm ligger ved E4 og Göta kanal. Det er ikke mange arbeidsplasser på stedet, så de fleste pendler til Norrköping eller Linköping. Cauberg. Cauberg er en bakke i Valkenburg i den nederlandske provinsen Limburg. Cauberg er først og fremst kjent fordi bakken er inkludert i flere sykkelritt. Amstel Gold Race har siden 2003 sluttet på toppen av Cauberg. I 1938, 1948, 1979 og 1998 var Cauberg en del av ruten til VM i landeveissykling. 11. juli 1992 og 4. juli 2006 hadde etapper av Tour de France målgang her. Bakken har en lengde på 1 450 meter med en gjennomsnittshelning på 5% og maksimal helning på 12%. Skärblacka. Skärblacka er et svensk tettsted i Norrköping kommune i Östergötlands län i Östergötland. I 2005 hadde tettstedet 525 innbyggere. På folkemunne kalles stedet bare "Blacka". Frem til 1971 var stedet administrasjonssted i Skärblacka kommune, og har et relativt godt utbygd sentrum, med ishall, svømmehall og ungdomsskole. Kommunikasjon. Skärblacka har en stasjon ved jernbanestrekningen Kimstad – Finspång, men siden 1970 har det bare blitt kjørt godstrafikk. Busstrafikken til Norrköping, Finspång og Linköping er godt utbygd. Næringsliv. Den dominerende arbeidsgiveren er den store papirfabrikken, en del av Billerud. Man produserer først og fremst papir til poser, sekker og wellpapp. Fabrikken ble anlagt i 1872, men dagens industri ble bygd opp på 1960-tallet. Mange av innbyggerne pendler til Norrköping og Finspång. Otto Nerz. "Doktor" Otto Nerz (født 21. oktober 1892 i Hechingen – død 18. april 1949 i Sachsenhausen) var en tysk fotballspiller s første landslagssjef i fotball. Han var landslagssjef fra 1923 til 1936. Han ble etterfulgt av Sepp Herberger som sjef for det tyske landslaget. Helmut Schön. Helmut Schön (født 15. september 1915 i Dresden, død 23. februar 1996 i Wiesbaden) var en tysk fotballspiller og -trener. Han var landslagssjef for fra 1964 til 1978. Schön ble under sin tid som sjef for Vest-Tyskland en av verdens mest framgangsrike trenere. Schön tok over det tyske landslaget i 1964 etter Sepp Herberger som han hadde vært assistent under. Schön leda tyskerne under deres store periode da de vant EM-gull i 1972 og VM-gull i 1974, VM-sølv i 1966 og EM-sølv i 1976 og VM-bronse i 1970. Han gikk av etter fotball-VM 1978 etter et VM-sluttspill med små framganger. Han kjennetegn var hodeplagget og han kalles «Der Mann mit der Mütze» i Tyskland. Han ble etterfulgt av Jupp Derwall. Stian Berget. Stian Berget (født 2. juni 1977) er en norsk fotballspiller som spiller for Nybergsund. Han har tidligere spilt for Rena, Ham-Kam og Lillestrøm. Etter opprykket fra 2. divisjon til 1. divisjon gikk han til Flisa idrettslag. Higher Walton FC. Higher Walton Football Club var en fotballklubb i England. Klubben ble stiftet i 1887, og ble lagt ned i 1893. Higher Walton var en av stifterne av Lancashire League, og vant turneringen i ligaens første sesong i 1889/1890. Dassault Falcon 900. Dassault Falcon 900 er et fransk passasjerfly. Falcon 900 er basert på den tidligere Falcon 50, men er større og har mer rekkevidde. Prototypen fløy første gang 21. september 1984, og de først serieproduserte flyene ble levert fra desember 1986. Alle variantene har et mannskap på to, og en normal passasjerkapasitet på 15 med tre i bredden. Falcon 900B ble produsert fra 1991, og skiller seg fra Falcon 900 ved å ha kraftigere motorer og bedre rekkevidde. Fra mai 1996 ble Falcon 900EX levert, med blant annet forbedret avionikk og drivstoffkapasitet, og ytterligere kraftigere motorer og bedre rekkevidde. Falcon 900C er en variant av 900B med samme avionikk som 900EX. Skjold skole. Skjold skole er en kommunal barneskole som ligger på Skjold i Fana bydel i Bergen kommune. Skolen har 2 paralleller på småskoletrinnet og 4-5 paralleller på mellomtrinnet. Skolen har plass til totalt 400 elever. Rektor er Jan Ove Johansen. Frem til 2010 gikk elevene fra Søråshøgda skole 5.-7. klassetrinn på Skjold skole. Fra høsten 2011 busses deler av elevmassen fra Landås skole midlertidig til Skjold skole, fordi deler av skolen der er stengt etter pålegg fra arbeidstilsynet. Landås skole fikk nye lokaler fra skolestart høsten 2012. Konnerud. Konnerud er en bydel i den sørlige delen av byen Drammen i Buskerud fylke, som for det meste består av store boligområder. Konnerud har fått status som et velstående strøk. Frem til tidlig på 1980-tallet var Konnerud hovedsakelig et lite jordbrukssamfunn. Men i løpet av 80-årene skjedde en massiv utbygging av boligfelter på Konnerud, og bydelen vokste til over 9000 mennesker utover 90-tallet (9 455 i 2002). Konnerud er kjent for sine snørike vintre, og er et populært rekreasjonsområde for drammensere, med skigåing på de preparerte løypene dypt inn i Konnerudskogen om vinteren og bademuligheter på Stordammen og Inntaksdammen om sommeren. Navnets opprinnelse. Ganske mange av gårdene på Konnerud har navn som slutter på "-rud" og "-holt", som for eksempel Eskerud og Stubberud. Derfor er det grunn til å tro at de fleste gårdene er fra tida år 1100 -1400. En av disse gårdene er Konnerud som har gitt navn til hele bydelen. Det er uklart hva navnet kommer av, men det kan være mannsnavnet Korni eller dyrenavnet «ikorn» (ekorn). Gruvedrift fra 1731-1770. Omkring Konnerudkollen ble det funnet mange verdifulle metaller og mineraler, deriblant sølv, kobber og bly. I 1730-årene ble det fart i arbeidet med å utvinne disse. Brødrene Cicignon fikk i 1731 privilegium til å drive verket, og grev Wedel Jarlsberg var en av medeierne. De hadde kjøpt vannfall og tomt i Svelvik, og malmen måtte kjøres dit for å pukkes, vaskes og smeltes. Driften ble dyrere enn beregnet, særlig pga. utgiftene til kjøring. Grev Wedel Jarlsberg overtok anlegget i 1736. Han regulerte vannløpet i området nær gruvene slik at man kunne behandle malmen der. Han hentet også en del tyske bergarbeidere. Det kom nå en tid hvor driften gikk godt, men i 1748 var den ikke lenger lønnsom. Driften ble redusert, og den opphørte helt i 1770. Konnerudkollen turisthotell. Det har ikke vært så mange virksomheter av betydning utenom gruvedriften på Konnerud. Men Konnerudkollen turisthotell satte også i sin tid et visst preg på området. Det ble egentlig bygget som et sanatorium i sveitserstil og åpnet i 1898. Senere ble det stadig ombygd og tatt i bruk til nye formål. Sitt høydepunkt nådde det trolig i 1926 under Hovedlandsrennet på ski med selveste Kong Haakon VII tilstede Kirke. I 1737 fikk Konnerud en kirkegård og i 1760 ble det bygd et kapell ved siden av. I 1777 ble kapellet opprustet og det ble gittt tillatelse til å utføre dåp og nattverd der. I 1794 fikk kirken tårn med kirkeklokker. Men kirken ble dårlig vedlikeholdt, og midt på 1800-tallet var den helt falleferdig og måtte rives. Ny kirke ble bygd, og den sto ferdig i 1858. Dette er den nåværende Konnerud gamle kirke. Konnerud nye kirke ble bygd i 1996. Konnerud sogn hører til Skoger prestegjeld, men frem til 1723 hørte Skoger inn under Sande prestegjeld. Skole. I 1746 bestemte grev Wedel Jarlsberg at det skulle bygges skole på Konnerud. Han eide gruvene på Konnerud og ville ha en skole for arbeidernes barn. I 1747 kom den første læreren, Rasmus Hansen, til skolen. 150 år senere ble skolen påbygd slik at man fikk to klasserom. Skolen inneholdt også en leilighet for læreren. Den gamle skolen besto av våningshus, låve og bryggerhus. Den lignet mer en liten bondegård enn en skole. Skolen brant i 1933. En ny og større skole ble bygd i 1934. Nå ble det fire klasserom, sløydsal, håndarbeidsrom, skolekjøkken og et lite kommunalt kontor. I lang tid var det godt med plass i forhold til elevtallet, men så begynte utbyggingen av Konnerud og vi fikk flere påbygginger av skolen, først i 1954. I 1981 ble det bygd en midlertidig paviljong. Den ble opprustet i 1996 og er fortsatt i bruk. Nytt påbygg kom i 1997. I perioden 1974–1983 var Konnerud skole en kombinert skole med 1. - 9. klasse. Lenge var skolen den største i Buskerud. Det henger fortsatt i dag bilder av tidligere rektorer på Konnerud skole, fra den eldste Lars Heggen, til de aller nyeste som Hans Haveraaen. Det høyeste elevtallet hadde skolen i 1982/83. Da var det 750 elever tilsammen der. Men så ble Svensedammen ungdomsskole bygd. Siden da har Konnerud skole vært en barneskole. Hallermoen skole sto ferdig i 1974. Konnerud Idrettslag. Konnerud Idrettslag ble stiftet i 1927, og er et av Norges største idrettslag. Nesten 30% av befolkningen på Konnerud er medlemmer av idrettslaget, som gir en av de støste medlemstallene i forhold til befolkning i klubbens nedslagsfelt. Klubben har hatt flere gode skiløpere, bandyspillere og friidrettsutøvere. I de senere årene har fotball blitt en viktigere del av virksomheten. De har arrangert NM på ski to ganger. Fra 2003 til 2008 har de også arrangert verdenscup i skisprint. Hoppbakkken Konnerudkollen var i sin tid en av landets mest kjente. Kavlemyra var en bakke som ble brukt mye i 1950- og 60-årene. Damåsbakken var en av de eldste hoppbakkene. KIL er i dag et av landets største idrettslag med sine ca 2200 medlemmer. Konnerud er omgitt av mye fin natur som er ypperlig egnet for fotturer og skiturer. Konnerud Idrettslag er kjent i hele Drammensområdet for Onsdagsrennet, et skirenn hver onsdag fra januar til medio mars, for barn og ungdom opp til junioralder. Boligutbygging og begrensning. I dag er Konnerud en moderne forstad og et attraktivt boligområde. Bebyggelsen består av eneboliger og rekkehus. Hovedtyngden av utbyggingen skjedde i 1980-årene. I dag er det ofte trafikkproblemer på veien fra Konnerud til Drammen sentrum. Planene om en ny Konnerudnedføring er imidlertid kansellert. Inntil det blir en løsning på trafikkproblemene, har kommunen begrenset videre boligbygging til 25 nye boliger i året. Konnerud har i dag ca 9 700 innbyggere (2006), og dette tallet har vært stabilt i noen år grunnet begrensningen. Gjennomsnittsalderen er lav i forhold til byen som helhet. Det store antallet barn og ungdom medfører et stort press på de tre barneskolene og ungdomsskolen. Alaotraand. Alaotraand (vitenskapelig navn "Aythya innotata") er en fugl i andefamilien. Alaotraand er en ekstremt sjelden dykkand, tidligere antatt utryddet. Inntil arten ble gjenoppdaget i 2006 var siste observasjon på innsjøen Alaotra som ligger i det sentrale høylandet på Madagaskar i 1991. En flokk på ni voksne og fire nyklekkede andunger ble oppdaget på en innsjø i et avsidesliggende område i nordlige Madagaskar i November 2006. Omega Verksted. Omega Verksted er et verksted for elektronikk- og hobbyinteresserte ved NTNU i Trondheim. Her kan man sette seg ned med hobbyprosjekter, fortrinnsvis elektronikkprosjekter, bruke Omega Verksteds utstyr samt få hjelp av organisasjonens styre hvis det er ønskelig. Byggekurs. Omega Verksted arrangerer hvert år ett byggekurs hvor interesserte studenter for en introduksjon i lodding og generell, praktisk kretsteknikk. Målet med kurset er å bygge seg en imponator av blinketypen. Lötschberg Base Tunnel. Jernbanetunnelen Lötschberg Base markert med gul farge, til venstre på bildet. Lötschberg Base Tunnel, nordlig inngang ved Frutigen Lötschberg Base Tunnel er en jernbanetunnel i Sveits. Den er 34,6 km lang og blir derved Europas nest lengste jernbanetunnel og verdens lengste landtunnel. Den ble offisielt åpnet den 15. juni 2007 og reduserer reisetiden mellom Tyskland og Italia med en tredjedel. Tunnelen har kostet 4,3 milliarder sveitsiske franc. Tunnelen er en del av det større prosjektet AlpTransit, hvor det også skal bygges en ny Gotthardtunnel, ferdig ca. 2015. En vesentlig del av gjennomfartstrafikken i Sveits som nå går på vei vil da flyttes over på de nye jernbanelinjene. STX Europe. STX Europe er et tidligere norsk selskap som bygger skip. De eier femten verft i Norge, Finland, Romania, Brasil, Frankrike, og Vietnam. STX Europe er det største skipsbyggingsfirmaet i Europa, og det femte største i verden. Det norske industrikonsernet Aker ASA har i 2007 solgt seg ut av Aker yards, og kontrollerer ikke lengre selskapet. Aker Yards er per november 2008 kjøpt opp av STX Europe. Fylkesvei 29 (Buskerud). Fylkesvei 29 i Buskerud går mellom Unnelsrud og Flåta bru i Drammen kommune. Traséer: Unnelsrud – Jonsrud (0,3 km), Kalsrud – Flåta bru (0,6 km) Eksterne lenker. 029 Maoridykkand. Maoridykkand ("Aythya novaeseelandiae") er en fugl i andefamilien. Romerrikets kultur. Romerrikets kultur utviklet seg gjennom sivilisasjonens nesten 1200-årige historie. Kulturen i denne forbindelsen referer til den romerske republikk, senere det romerske keiserriket, som på sitt største dekte et område fra Cumbria og Marokko til Eufrat. Livet i Romerriket var sentrert rundt byen Roma, lokalisert på de syv høyder, og dets monumentale bygninger, som det flaviske amfiteatret (nå kalt Colosseum), Trajans forum og Pantheon. Byen hadde også flere teater og gymnasium, og mange tavernaer, bad og bordeller. I selve byen varierte størrelsen på bygningene stort, fra de minste leilighetkompleks til de enorme villaene til aristokratiet. De aller største og flotteste villaene var plassert på Palatinen (en av de syv høydene), som ordet «palass» stammer fra. Størsteparten av befolkningen levde i svært trange kår i sentrum av byen, i bygg kalt "insulae" (leilighetkompleks). Roma var den største byen i antikken, med en befolkning som godt kan ha oversteget en million mennesker. Forskjellige estimater indikerer at 20 prosent av befolkningen i riket levde i et av de mange urbane sentrene, med et befolkning på minst 10 000, og de mange militære bosetningene, som var en høy urbaniseringsratio etter førindustriell standard. Den mest urbaniserte delen av riket var Italia, som hadde en urbaniseringsratio på 32 prosent, som er den samme urbaniseringsfaktoren som England på 1800-tallet. De fleste av de romerske byene hadde et forum, templer og samme type bygninger som man fant i Roma, dog på en mindre skala. Den store bybefolkningen trengte massive forsyninger av mat, noe som var en kompleks logistisk oppgave. Italienske gårder produserte grønnsaker og frukt, mens fisk og kjøtt ble sett på som luksusgoder. Vann ble ført inn til byene ved hjelp av akvedukter, mens vin og matolje i noen til stor grad ble importert fra Hispania, Afrika og Gallia. Pærebrann. Pærebrann er en plantesykdom som angriper epletrær, pæretrær og planter i rosefamilien. Den har vært kjent i USA i over 200 år. Sykdommen forårsaker store skader på verdensbasis, og de siste femti årene har sykdommen vært under spredning i Europa. Pærebrann skyldes bakterien "Erwinia amylovora". Bakterien ble i 1986 for første gang registrert i Norge. Etter år 2000 er sykdommen blitt registrert i Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Smittespredningen antas å skyldes utbredelsen av blankmispelbusker (Cotoneaster ssp., særlig C. bullatus), som dels er vanlige hagebusker, og dels vokser forvillet i naturen etter naturlig frøspredning. Det er per 2006 satt i gang en kampanje for å fjerne alle blankmispler fra voksestedene, siden de ikke er «innfødte» busker her. Kampanjen forventes å ta tid, da frøene kan ligge passive i årevis før de spirer. (Kilde: BT,17.juni 2007) Messebycupen. Messebycupen (fr: "Coupe des villes de foires", en: "Inter-Cities Fairs Cup") var en europeisk fotballturnering som ble arrangert mellom 1955 og 1971. I 1971 ble turneringen byttet ut med UEFA-Cupen. Brasiland. Brasiland ("Amazonetta brasiliensis") er en and fra Sør-Amerika, den eneste arten innen slekten "Amazonetta". Endene lever i den østre delen av Sør-Amerika, fra Uruguay til det nordlige Argentina, men de fleste holder til i det nordlige og sentrale Brasil. Beskrivelse. Brasilandhann som strekker på vingeneFoto ved Dario Sanches Fargen på brasilendene er lysebrun. Andrikken skilles fra hunnen ved at den har røde føtter og nebb, og en lysegrå flekk på sida av halsen og hodet. Hunnens farger er mer avdempa. Atferd. Endene lever i par og smågrupper på opptil tjue fugler. Begge foreldrene passer ungene. Voksne ender spiser insekter, røtter, frukter og frø, mens andungene bare spiser insekter. De foretrekker å bo i et vann omgitt av tett plantevekst. Lockheed C-141 Starlifter. Lockheed C-141 Starlifter er et amerikansk strategisk transportfly. Uten prototype fløy C-141A første gang 17. desember 1963, og de første flyene ble levert til det amerikanske flyvåpenet i 1965 hvor det erstattet C-97 Stratofreighter, C-124 Globemaster II og C-135 Stratolifter. I alt 285 C-141A ble produsert frem til 1968. C-141B Starlifter er en strukket variant som ble fremstilt ved å konvertere i alt 271 C-141A, en prosess som pågikk mellom 1977 og 1982. ’Patafysikk. ’Patafysikk fra fransk "’pataphysique" er et ord lansert av skribenten Alfred Jarry. Det beskriver en filosofi som studerer det som er hinsides metafysikken. Den er en parodi på teorien og metodene til den moderne vitenskapen, og bruker ofte tullespråk. En utøver kalles for ’patafysiker. Historien. Ordet kom på trykk første gang i Alfred Jarrys leketekst "Guignol" 28. april 1893 i tidsskriftet "L’Écho de Paris littéraire illustré". Han forklarte senere at definisjonen dreide seg om «vitenskapen om imaginære løsninger, vist ved deres virtualitet til deres omgrensninger».("Gestes et opinions du Docteur Faustroll", II, viii). Raymond Queneau beskriver den som «hvilende på sannheten i motsetninger og unntak». Jarry anbefalte apostrofen først (trykket legges annetsteds i ordet) for å unngå ordspill og nedsettende betydninger på fransk, som "patte à physique" (fysikkfot), "pas ta physique" (ikke din fysikk) eller kanskje: "Pâte à physique" (fysikkpaté, eller fysisk deig). "Collège de ’pataphysique", grunnlagt 11. mai 1948 er en gruppe kunstnere og forfattere som deler interessen for ’patafysikk. Kollegiet har som motto: "Eadem mutata resurgo" (Jeg står opp den samme, skjønt forandret) og dagens hovedperson er Hans Magnificiens, Baron Jean Mollet. De øvrige medlemmer av kollegiet har tilsvarende pretensiøse titler som «Ledende bekrefter for retorikonoeseklinikken», «Regent for anabatomologi» og «Transcendent satrap». Medlemmene er koplet med mediet Oulipo. De gir forholdsvis regelmessig ut publikasjoner som: "Cahiers du Collège de 'Pataphysique" og "Dossiers du Collège de 'Pataphysique". Kollegiets møter holdes i restaurant "Le Polidor" i Paris. Franske forfattere som Raymond Queneau, Jean Genet, Boris Vian og Jean Ferry har beskrevet seg selv som deler av den ’patafysiske tradisjonen. Blant tidligere medlemmer av bevegelsen fantes også Jean Dubuffet, mens en også refererer til utvalgte verker av Eugène Ionesco, Marcel Duchamp og John Cage som forløpere til den spesielle holdningen til det å lage eller utøve kunst. Selv om Frankrike fortsatt er kjerneområde for ’patafysikerne, har bevegelsen spredt seg internasjonalt. Buenos Aires og Milano fikk sine institutter etter 1950, mens London, Edinburgh, Budapest, og Liege fikk sine i løpet av 1960-årene. I 1960-årene ble ’patafysikk brukt som prinsipp i flere kunstformer, som Pop-art, konseptkunst og i populærkulturen. Den kanskje mest kjente referansen finnes i Beatles-teksten fra 1969 "Maxwell's Silver Hammer." Kunsten ble ofte laget med fokus på den skapende prosessen, men tilfeldigheter og slump spiller ofte en stor rolle. Den danske kunstneren Asger Jorn refererte til ’patafysikken som en ny religion, mens andre kunstnere har konstruert ’patafysiske maskiner. London-instituttet for 'Pataphysikk. London Institute of 'Pataphysics ble etablert i september 2000. Det arrangerte bl. a. en retrospektiv utstilling om Anthony Hancock, med malerier og skulpturer. Grill. En grill er et stekeredskap som brukes for å grille mat over sterk varme. Det finnes flere ulike griller, men den vanligste er den typen som bruker kull eller briketter til oppvarming. Typer grill. Kullgrill er den vanligste typen grill og blir oppvarmet ved hjelp av grillkull eller grillbriketter som må antennes ved hjelp av tennvæske. Slike griller må få brenne en viss tid, slik at grillen oppnår riktig temperatur før man begynner å grille. En bieffekt av at man fyrer med grillkull eller grillbriketter er at det lett setter røyksmak på maten som grilles. Gassgrill er en grill som varmes opp ved hjelp av gass. Grillen er enklere i bruk enn kullgrillen, og tennes ved å trykke på en knapp. Gassgriller setter ikke røyksmak på maten, slik kullgriller kan gjøre. En elektrisk grill varmes opp av et varmeelement som drives av elektrisitet. Denne grillen oppnår ikke like høy varme som de andre typene, og det anbefales kun å grille pølser eller mindre kjøttstykker på den. Det finnes også elektriske bordgriller som kan brukes inne. Bordgriller kan også drives av gass som Weber Q120, men disse bør benyttes på bord utendørs. Kvartsgrill er den nyeste typen grill på markedet og bruker kvarts-halogen-elementer til oppvarming. Ideen til grillproduktet er det en nordmann som står bak. Engangsgrill består av en liten aluminiumskasse med rist på toppen og grillkull eller briketter inni, som antennes med en fyrstikk. Denne brenner kun kort tid og kan ikke etterfylles eller tennes på nytt etter slukking. Grillen er perfekt til å steke pølser og andre små ting på, men egner seg ikke til store kjøttstykker. Grillen er mye brukt på strender og i parker. Bruk av engangsgrill er dog noe omdiskutert. Den er av enkelte ansett som et potensielt miljøproblem, da den dessverre ofte etterlates ute i naturen etter bruk. Dessuten finnes det eksempler på at bruk av slike griller har vært årsak til skogbrann. Oulun Palloseura. Oulun Palloseura, eller OPS Oulu, er et finsk fotballag som holder til i byen Uleåborg. Klubben ble grunnlagt i 1925. Klubben spiller i "Kakkonen" ligaen, som er den tredje høyeste divisjonen i landet. I 2006 ble klubben nr. 11 på dette nivået. De har spilt i Serievinnercupen 2 ganger. Ved begge tilfellene ble de slått ut av Liverpool. I sesongen 1980/1981 spilte klubben 1-1 i Finland, men tapte hele 1-10 på Anfield, som fremdeles i 2007 ligger på delt 4. plass over Liverpools største seiere gjennom tidene. Året etter tapte laget 0-1 i Finland, og fikk nok et stygt resultat i England i 0-7 tapet. Elin Vangen. Elin Vangen (født 13. juli 1960 i Bergen) er en norsk prest og domprost i Bodø domkirke. Hun ble uteksaminert som cand.theol. fra Menighetsfakultetet i 1987 og har vært prest i Lofoten (89–92) og Saltstraumen menighet (92–99). Fra 1999 fram til utnevnelsen som domprost var hun Stiftskapellan/rådgiver ved bispekontoret Sør-Hålogaland bispedømme. Vangen har uttalt at hun er positiv til homofile i vigslede stillinger i kirken. Gulskogen. Gulskogen er en administrativ bydel i Drammen med innbyggere per 1. januar 2011. Bydelen har fått sitt navn fra Gulskogen gård. Gulskogen hørte tidligere til Strømsgodset kommune. Denne kommunen ble allerede i 1843 slått sammen med Skoger. I 1964 ble Skoger og Drammen kommune slått sammen. Historie. Strømsgodset var navnet på prestegjeldet fra gammelt av, og bar navnet etter Strømgårdene, hvorav én av dem var en stor hovedgård for et visst antall gårder rundt om i Drammensdalen. Strømsgodset var en egen kommune helt til 1843, da ble det en del av Skoger, som i 1964 ble en del av Drammen. Av skoler på Gulskogen er Strømsfjerdingen skole den eldste, fra 1784. På Gulskogen sto også Drammens nyeste skole klar i 2001, nemlig Gulskogen skole, som kostet omtrent 168 millioner NOK. Da Randsfjordbanen ble åpnet i 1868 fikk bydelen jernbane- og veiforbindelse over til Landfalløya. Kåre Rein. Kåre Rein (født 8. april 1911, død 20. mars 1995) var en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti, Nasjonal Samling) og fagforeningsmann. Fra 1937 var han sekretær i Handel og Kontor, og tilhørte venstreopposisjonen rundt Håkon Meyer. I forbindelse med det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 sluttet Rein seg til Fagopposisjonen av 1940, og ble en del av det mindretallet som fulgte Meyer inn i NS i kjølvannet av melkestreiken og den nazistiske overtakelsen av Landsorganisasjonen i Norge. Rein var en av drivkreftene bak "Sol i Arbeid", et forsøk på å opprette en norsk nazistisk fritidsorganisasjon etter modell av tyske Kraft gjennom glede. Da Odd Fossum ble avsatt som kommissarisk LO-leder i mars 1945 på grunn av alkoholproblemer tok Rein over denne posisjonen. Dines Jensen. Dines Jensen (født 22. januar 1850, død 25. august 1939) var den andre formannen for Landsorganisasjonen i Norge. Han var medlem av Norsk Trearbeiderforbund som var blant de opprinnelige LO-forbundene, der han var formann mellom 1895 og 1903. Dobbeltvervet medførte visse lojalitetsproblemer, og da flertallet i sekretariatet i forbindelse med møbelsnekkerstreiken i 1900–01 vedtok ikke å gripe inn, trakk han seg. Eufronios. Eufronios var en gresk maler og pottemaker av rødfigurvaser, aktiv i Athen mellom 520 og 470 f.Kr., tiden under perserkrigene. Lite er kjent om hans liv, annet enn hva som kan utledes av vasene han undertegnet. Til sammen har atten potter overlevd, der åtte bærer hans navn som maler og tolv bærer hans navn som pottemaker. Tidlig i livet var Eufronios en av de ledende vasemalerne i Athen, og er betraktet som den fremste blant Pionér-gruppen: Det kollektive navnet på de sen-arkaiske malerne som utviklet rødfigurteknikken. Han er spesielt beundret for sin bruk av forkortning. De senere vasene undertegnet han som pottemaker, heller enn som maler, og de er malt av andre store vasemalere fra denne perioden. Eufronios' signatur på disse senere vasene kan indikere at han ble velstående og oppnådde stor nok ry i de senere årene til å beskaffe et arbeidsverksted, hvor hans signatur fungerte som butikkens varemerke. «Eufronios-kratéret», som avbilder Sarpedons død, et av Eufronios prektigste overlevde kratére, har befunnet seg i samlingen til Metropolitan Museum of Art siden 1972, men på grunn av rettsundersøkelsen av Robert Hecht, forhandleren som solgte vasen til muséet, rapporterer New York Times at muséet har blitt enige om å returnere den til den italienske staten, som har hevdet eierskap i mer enn tredve år. Adolf Pedersen. Adolf Pedersen (født 24. oktober 1863, død 3. juli 1928) var formann for Landsorganisasjonen i Norge mellom 1901 og 1904, og igjen mellom 1905 og 1906, og er dermed så langt den eneste som har innehatt dette vervet i to perioder. Han var parallelt med dette også formann for Malerforbundet, og konflikter dette førte med seg bidro til begge gangene han gikk av. Joh. Johansen. Joh. Johansen (født 25. mai 1869, død 7. oktober 1907) var formann for Landsorganisasjonen i Norge mellom 1904 og 1905. Han ble valgt inn i sekretariatet i 1900 og tok over som formann da Adolf Pedersen måtte gå av i 1904, et verv han hadde til Pedersen på nytt ble valgt til formann på kongressen året etter. Johansen, Joh. Johansen, Joh. Johansen, Joh. Partido Liberación Nacional. Partido Liberación Nacional (norsk: «Nasjonalt Frigjøringsparti»; forkortet PLN) er et politisk parti i Costa Rica. Partiet ble stiftet av José Figueres Ferrer i 1951 etter at den costaricanske borgerkrigen var slutt, og ble snart et av de viktigste partiene i landet. I 2002 tapte partiet for første gang sitt andre valg på rad. Partiet fikk i dette tilfellet kun 27,1 % av folkets stemmer og fikk med dette 17 av 57 plasser i Nasjonalforsamlingen. Ved presidentvalget samme året fikk partiets kandidat, Rolando Araya Monge, kun 31 % av stemmene, noe som var det dårligste resultatet ved et presidentvalg noensinne for partiet, og ble dermed slått ut av Abel Pacheco. Noen av de mest dynamiske og populære ledere som landet har hatt, kommer fra PLN. Blant dem kan det nevnes borgerkrigshelten José Figueres Ferrer og Nobels fredspris-vinneren Óscar Arias Sánchez. Partiet er medlem av Sosialistinternasjonalen. I nasjonalforsamlingsvalget 5. februar 2006 fikk partiet 25 av 57 plasser. Partiets presidentkandidat Óscar Arias vant presidentvalget med 40,92 % av stemmene. Type A. Type A var Oslos første forstadsbanevogn med boggier istedenfor to aksler slik trikkene i Oslo hadde fram til 1937. Tilsammen 19 motorvogner og 18 tilhengere som egentlige var motorløse versjoner ble levert fra Tyskland og Skabo jernbanefabrik i Norge.Leveringen skjedde i årene 1924 til 1927. Disse ble legendariske i ettertiden for deres lave hastighet og dårlige bremser. Disse store boggivognerne var et usedvanlig syn på gatene i byen der kun toakslede trikker var tillatt av politiet på den tiden. Lilleakerbanen. Kristiania Elektriske Sporvei (KES) åpnet forlengelsen av sporveislinjen ved Skøyen til Lilleaker 9. mai 1919. Dette var en ekte forstadsbane med skinner og baneprofil utformet for jernbanevirksomhet fremfor sporvei. KES, også kjent som «Blåtrikken», måtte bygge om flere eldre toakslede vogner for Lilleakerbanen mellom Lilleaker og Jernbanetorget i Oslo sentrum. I og med at banen var planlagt forlenget vestover ut i Bærum, var det klart at nye vogner måtte til. KES bestemte seg for å kjøpe togsett, motorvogn og tilhenger, i Tyskland der trikker kunne bygges og selges svært billige i sammenligning med andre land i begynnelsen av 20-årene som følge av den enorme inflasjonen. Van der Zypen & Charlier i Köln-Duetz fikk ordren på tolv motorvogner og tolv tilhengere som konstrueres etter forbilde av samtidige tyske vogner, dvs som endeinngangsvogn med tverrseter. Fra mai 1924 ble vognene satt i drift på Lilleakerbanen som like etterpå ble omdøpt til Bærumsbanen, senere Kolsåsbanen i forbindelse med åpningen av forlengelsen til Bekkestua. A-vognene. Det var to typer, Type A1 produsert av van der Zypen & Charlier og Type A2 produsert av Skabo Jernbanefabrik. A1-vognene var 17,0 meter lange og 2,2 meter brede. De veide 26 tonn. De hadde lukkede plattformer i hver ende og dører til kupéen. Innredningen var utført i tre, det var tønnetak og faste vinduer med små luftevinduer øverst oppe. Motorvognenes elektriske utstyr ble levert av Siemens-Schuckert Werke i Tyskland og besto av fire akselopphengte seriemotorer viklet for 600 volt. Disse hadde en timeytelse på 55 kW og var fast koblet i parallell to og to. De hadde to strømavtagere av pantograf-typen. Tilhengerne uten motor på 12,6 tonn vekt fikk en strømavtager for tilførsel av strøm til lys og varme. Boggiene de samme som på motorvognene, van der Zypens boggie med platesider og bladfjører- en tung konstruksjon. A2-vognene ble bygget av norske Skabo Jernbanefabrik som i 1926-27 levert tre togsett til Bærumsbanen og fire motorvogner samt tre tilhengere til S Akersbanene for bruk på Østensjøbanen. Den var også en forstadsbane, åpnet i desember 1923. A2-togsettene var så å si lik de tyske. Plattformene hadde imidlertid vist seg for små der føreren stod. De norskbygde A2-vognene ble derfor noe lengre, opp til 12,6 meter, mens bredden ble det samme. Motorene var ikke Siemens Dx802 som på A1-vognene, men Dy802a med bedre isolering. A-vognene viste seg helt fra starten å være tunge og trege. På flatmark var det mulig å få farten opp i ca. 40 km/t, men i oppoverbakke sank dette til under 30 km/t. Bremsene var dessuten kraftige men trege og lite fleksible. Dette medførte at problemer kunne oppstå ved køkjøring i en bygate. Bremsesystemet var ikke beregnet for gatekjøring med mange oppbremsinger etter hverandre. En klarte ikke å bremse et togsett på femti tonn effektivt nok som sett en rekke ganger. Østensjøbanen. Som en forstadsbane trengte Østensjøbanen materiell for trafikken fra Østensjøvannet til Oslo sentrum. Skabo Jernbanefabrik leverte 4 motorvogner og 3 tilhengere i 1926-1927 som overtok etter de leide vognene fra Ekebergbanen av type A2. Motorvognene var nummerert med nr. 1, 3, 5 og 7 mens tilhengerne fikk nr. 2, 4 og 6. De ble malt okergule rundt vinduene med røde vognsider og gule påskrifter. Disse på Bærumsbanen var malt grå og hvite med skyggeskrift med vognummeret midt over boggiene. Et fiendtlige forhold med Oslo Sporveier i 1930-tallet ledet til forhandlinger mellom S Akersbanene og A/S Bærumsbanen som ble avsluttet i 1937 med overtakelse av Østensjøbanen som ble knyttet sammen med Bærumsbanen. Den nye banen ble den lengste noensinne i sitt samtid. Fred og krig. I 1937 hadde A/S Bærumsbanen overtatt Østensjøbanen som sluttet i Oppsal sammen med 4 motorvogner som fikk nr. 31-34 og tilhengerne fikk nr. 35-37. Med en banestrekning fra Oppsal til Kolsås var byens lengste sporlinje dannet. Men trafikken gikk gjennom byen der farlige situasjoner hadde oppstått og der var ikke nok vogner. Oslo Sporveier og Bærumsbanen kom til enighet om å ha trikker med kapasitet for forstadsbanetrafikk mellom Oppsal og Jar mens Kolsåsbanen skulle omlegges for integrering inn i vestbanerne med Undergrunnsbanen. I 1942 var oppdelingen gjennomført. I 1938 var de første trikker, de såkalte "Gullfiskene" med typebetegnelse (litra) B kommet i trafikk på Oppsal-Kolsås. De eldre forstadsbanevognene fikk typebetegnelsen (litra) A. Krigsutbruddet den 9. april 1940 fulgte til en intense periode for A-vognene som måtte settes inn for bygging av nye forstadsbanevogner eller til innsats for trafikkoppgangen i løpet av krigen. Godstransport langs Kolsåsbanen ble overført til skinnene med motorvognene nr. 28 og nr. 34 ominnredet til godsvogner mellom Kolsås og Oppsal sammen med nr. 25 tilhenger. Tilhengerne 15, 17 og 23 fikk alle brenkene fjernet for kun ståplass i rushtiden. A-vognene til tross for alle feil var slitesterkt med stor pålitelighet tross alt annet. Men de var involvert i en rekke ulykker som for det meste gikk ut over tyskerne. En beretning vil at en A-vogn skulle ha rammet en lett stridsvogn (Kübelwagen) og dyttet den mot nærmeste mur- og gjennom den. Tyskerne rekvirerte to togsett, motorvognene nr. 3 og nr. 9 samt tilhengerne nr. 36 og 27 for overføring til München i januar til juni 1944. Der ble motorvognene litterert som X3 2029 og 2030 mens tilhengerne ble x3 2229 og 2230. Etter krigen var bare motorvognene vendt tilbake, nr. 3 ble ombygget til arbeidsvogn for baneavdelingen mens nr. 9 som var i dårlig forfatning, ble tatt inn for ombyggingen til en ny D-vogn på Avløs. Men ombyggingen ble starten på en ny type, C2. A-vognene mot slutten. Avløs som hadde bygget den første C2, C 403, startet en tendens for utrangering av A-vogner for opphuggering så delene kunne gjenbrukes på de nye vognene fram til 1960. Etter krigens slutt i 1945 var vognene nr. 15, 17 og 23 utrangert og vognkassene tatt i bruk av brakker, men begynnelsen på slutten kom i året 1948. Da hadde Bærumsbanen og Oslo Sporveier blitt enig om overføring av Gullfiskene fra bytrikken til forstadsbanene til Jar og til Oppsal. I 1958 var bare tre motorvogner (nr. 28, 33 og 34) og tre tilhengere (nr. 13, 24 og 27) tilbake som reservevogner. De var sist benyttet i august 1958 etter B-vognene fikk kjøreforbud etter trikkebrannen i Strømsveien. 8. august 1958 ble den siste dag for A-vognene i persontrafikk, for konduktøren på tilhengeren nr. 13 husket ikke å trekke ned pantografen før vogntoget passerte kontakten i kjøretråden for styring av pensen. Pensen ble så lagt over mellom boggiene på motorvogn nr. 28 som sporet av ved Handelsbygningen. Umiddelbart ble alle A-vogner satt bort til opphugging eller ombygging til arbeidsvogner. A-vognenes påliteligheten gjorde disse ettertraktet som arbeidsvogner for verksteds/baneavdelingen for Oslo Sporveier og Bærumsbanen, nr. 1, nr. 34, nr. 33, nr. 28 og nr. 4 samt nr. 3 «Karlsvogna» var ombygget til nr. 395, nr. 397, nr. 396, nr. 398, nr. 394 og nr. 393. 394 og 396 var utstyrt med strømsko for Grorudbanen som var under bygging til T-bane med tredje skinne. 394 ble ødelagt av et T-banetog som kjørte inn i arbeidsvognen da den stod i fangsporet på Helsfyr. 398 brant opp i 1970. Alle gjenværende A-vognene ble samlet på Avløs. 393 var utrykningsvogn for verkstedet og rangervogn Avløs. 395 var ledningsvogn. 396 var benyttet for kjøring med snøplog og sveisetralle. 397 var lokomotiv og reserve for 396. 398 var holdt i reserve. 397 ble ødelagt i kollisjon med et 1300-tog på Sognsvannsbanen i 1982. I 1988 ble de tre siste vognene gitt nye numre. 395 ble 438, 396 ble 337 og 393 ble 338. Kort tid etter var 337 ødelagt i kollisjon med et 1300-tog på Durud. Ved februar 1993 var 338 og 438 i bruk. Lars Evensen. Lars Samuel Myhrer Evensen (født 12. november 1896 i Drøbak, død 19. januar 1969) var en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti) og fagforeningsmann. Han var formann for kjøttarbeiderforbundet fra 1927, sekretær i Landsorganisasjonen i Norge fra 1934 og nestformann i 1939. Sammen med formann Konrad Nordahl var Evensen blant de fremste talspersonene for å konfrontere okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig og ble fratatt vervet sommeren 1940. Etter melkestreiken og forsøket på nazifisering som rammet LO høsten 1941 dro Evensen til Sverige der han spilte en ledende rolle i Arbeiderpartimiljøet. Han var også blant initiativtakerne til iverksettingen av etterkrigstidens overvåkning av norske kommunister, og rekrutterte blant annet i 1944 den atten år gamle Arne Hjelm Nilsen til å kartlegge norske kommunister i politileire i Sverige. Etter krigen ble han handelsminister i samlingsregjeringen, og mellom 1947 og 1953 var han industriminister. Mellom 1954 og 1957 satt han på Stortinget. Han var fylkesmann i Vest-Agder mellom 1954 og 1966. Piotrkowska-gaten. Piotrkowska-gaten (polsk "Ulica Piotrkowska") er en berømt gate i Łódź, og med sine 4,9 kilometer samtidig den lengste handelsgaten i Europa. Den går i rett linje fra Frihetsplassen til Uavhengighetsplassen, og regnes for å være en av Łódź’ mest praktfulle gater. Piotrkowska-gaten utgjør byens hovedakse, og har opp gjennom historien spontant definert formen til byens sentrum. Navnet ble for første gang brukt i 1821, og gaten var i begynnelsen hovedsakelig en kommunikasjonsvei som forente gamlebyen med den nye bydelen Łódka. Med tiden ble den omdannet til et senter for handel og underholdning, og ble raskt byens varemerke. Gaten gikk i stor grad til grunne etter andre verdenskrig. Først i 1990 begynte en gradvis men omfattende revitalisering. I dag kan Piotrkowska-gaten sies å inneha samme funksjon som gammeltorgene har i andre byer. De vakre bygningene (reist i art nouveau), urbanistikken, institusjonene, restaurantene, klubbene og pubene ved gaten har bidratt til å gi den en nærmest kultisk stemning, hvis spennevidde strekker seg langt utenfor Łódź’ grenser. I dag er Piotrkowska-gaten Łódź-agglomerasjonens hovedakse. Det er her eller i nærheten de fleste viktigste statlige institusjoner, banker, butikker, restauranter og puber befinner seg. Gaten er byens kulturelle, politiske, sentimentale, forretnings- og handelssenter. Den nordlige delen av gaten er omdannet til gågate, og er mer tettbygd med mange vakre mursteinshus. Gatens sørlige del er derimot noe mer løstbygd og preget av fabrikkbygninger. Skillet mellom de to delene utgjøres i dag av Adam Mickiewicz’ og Józef Piłsudskis allé. Fra 1999 er gaten blitt dekorert med utendørsstatuer i bronse av kjente personligheter med tilknytning til Łódź (den såkalte "Galeria Wielkich Łodzian" – «De store łodzianers galleri»). På Piotrkowska-gaten finnes også Łódź’ Walk of Fame – "Aleja Gwiazd". Kjente bygninger. a> like ved den nordlige enden av gaten. Eufronius. Eufronius var biskop av Tours fra 555 til 573. Han ble etterfulgt av Gregorius av Tours. Trønderlån. Trønderlån (lån kommer av norrønt "lǫn", ‘lad, dunge, rekke’; jfr. færøysk "lon", ‘lang bygning’), også noen ganger kalt "nordmørslån" (på Nordmøre) og "namdalslån" (i Namdalen), er det tradisjonelle våningshuset på mellomstore og større gårder i Trøndelag og på Nordmøre. Låna er smal og lang. Lengden på kortveggen er bestemt av lengden på tømmerstokken, ofte ikke mer enn 5–6 meter. Huset kan utvides ved å bygge på i lengden, og det finnes trønderlåner som er over 40 m lange. Den lengste er på gården Løhre på Lundamo. Trønderlåna har normalt to etasjer og stående panel, og det er vanlig med flere boenheter der ulike generasjoner, og andre slektninger bor. Foruten i Trøndelagsfylkene og på Nordmøre finnes det også trønderlåner i grenseområdet til disse, inkludert på større gårder i Østerdalen. Låner i Romsdal og Nord-Norge kalles vanligvis henholdsvis romsdalslåner og nordlandslåner. Arbeiderklassens samlingsparti. Arbeiderklassens samlingsparti var et norsk parti som stilte til valg i 1927. Partiet besto i all hovedsak av Norges Kommunistiske Parti, styrket med Mot Dag og Arbeideropposisjonen. Partiformann var Elias Volan. I forbindelse med samlingsprosessen mellom Det norske Arbeiderparti og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti ble det politiske grunnlaget for samlingen vedtatt på disse partiers landsmøter lagt til grunn. Kommunistene var uenige i dette og oppfordret fagforeningene til å velge delegater som ikke var bundet av dette grunnlaget. Dette ble imidlertid avvist av kongressen, og de omkring 400 representantene som dermed ble utestengt opprettet Arbeiderklassens samlingsparti. Oppslutningen var imidlertid skuffende, og partiprosjektet ble lagt på is. I forbindelse med prosessen rundt Arbeiderklassens samlingsparti sluttet både Mot Dag og Arbeideropposisjonen seg til NKP, selv om en stor del av disse senere forlot partiet. Arbeideropposisjonen. Arbeideropposisjonen var en gruppe som oppsto i Oslo i protest mot eksklusjonen av Mot Dag fra Det norske Arbeiderparti i januar 1925. Dette utviklet seg til å bli en organisert venstreopposisjon innen partiet som satte seg fore å motvirke den høyredreiningen de opplevde innen partiet generelt. Blant kravene de stilte var avskaffelse av fagforeningenes kollektive medlemskap i Arbeiderpartiet. Sommeren samme år ble tidsskriftet "Mot Dag" opposisjonens organ, og medlemmer av organisasjonen Mot Dag sluttet seg til. Den opprettet også "Arbeidernes Aftenskole". Arbeideropposisjonen ble ekskludert fra Arbeiderpartiet mot høsten 1925, og var en av drivkreftene bak forsøket på å skape Arbeiderklassens samlingsparti. Etter at dette mislyktes gikk en stor del av medlemmene av Arbeideropposisjonen inn i Norges Kommunistiske Parti. Det mest fremtredende medlemmet av Arbeideropposisjonen var Rolf Hofmo. Sailor's Union of the Pacific. __NOTOC__ Sailor's Union of the Pacific (SUP) ble grunnlagt den 6. mars 1885 i San Francisco, California, USA. SUP er en amerikansk fagforening for sjøfolk, fiskere og båtsmenn som seiler under amerikansk flagg. Ved sitt fjerde møte i 1885 tok den fledgling organisasjonen navnet Coast Sailor's Union og valgte George Thompson som sin første president. Andrew Furuseth, som hadde meldt seg inn den 3. juni 1885 ble valgt til leder i januar 1887. I 1889 reiste han til sjøs men ble gjenvalgt til stillingen som union secretary i 1891. Det var på denne tiden den 29. juli 1891 at Furuseth fusjonerte Coast Seamen's Union med Steamship Sailor's Union og skiftet navnet på den nye organisasjonen til Sailor's Union of the Pacific. Med unntak av en to måneders periode da han mønstret på som fisker, var han secretary i SUP til 1935. I 1908 ble Furuseth også president av International Seamen's Union og ble ved det kontoret til 1938. I denne tiden klarte han å tvinge gjennom lovedringer som senere endte ut i Seamen's Act of 1915. SUP er tilsluttet Seafarers International Union of North America. Hovedkvarteret ligger i San Francisco . and the union has branch offices are in Wilmington, California, Seattle, Washington, and Honolulu, Hawaii. SUP also has an office in Norfolk, Virginia. Ryukyuøyene. Ryukyuøyene (japansk "Nansei-shotō") er en japansk øygruppe som strekker i en bue seg fra Kyushu, den sørligste av de store japanske øyene, til Taiwan. Øyene avgrenser det grunne Østkinahavet fra det mye dypere havet på østsiden. Den største øya er Okinawa. De nordligste øyene tilhører prefekturet Kagoshima, mens de sørlige øyene utgjør prefekturet Okinawa. De opprinnelige innbyggerne snakker flere språk som er beslektet med japansk. De som taler standard japansk, forstår ikke uten videre disse språkene, og de er til dels heller ikke innbyrdes forståelige. I eldre tid var øyene et eget kongedømme, men de ble etter hvert et lydrike under både Kina og Japan. I 1879 annekterte Japan øyene, og innførte et brutalt styresett med undertrykkelse av den opprinnelige kulturen. Etter andre verdenskrig okkuperte USA prefekturet Okinawa fram til 1972, da Japan igjen fikk herredømme over hele øygruppen. Men det er fortsatt mange amerikanske militærbaser på Okinawa. Rødfigurvaser. a>, det Antikke Agora-muséet i Athen Rødfigurpottemakeri var en type pottemakeri som ble utviklet mellom 530 f.Kr av Andokides-maleren i det antikke Hellas. Det avløste det tidligere svartfigurpottemakeriet. Da rødfigurpottemakeriet ble utviklet, var det en av flere teknikker hvor håndverkere eksperimenterte. Teknikkene og konvensjonene til rødfigurmaleriet ble utviklet av en gruppe håndverkere kjent som Pionér-gruppen (blant dem var Eufronios og Euthymides). Rødfigurpottemakeriet ble den dominerende teknikken og forble populært til sent i det fjerde århundre før Kristus. AlpTransit. Skjematisk oversikt over jernbanelinjene og tunnelene som inngår i AlpTransit AlpTransit er et sveitsisk prosjekt for å bygge raskere jernbaneforbindelser gjennom Alpene, for å bedre transporten gjennom landet. Når de ulike prosjektene er ferdig vil mye av dagens lastebiltrafikk kunne flyttes over på jernbane. Det første av prosjektene, Lötschberg Base Tunnel åpnet for trafikk i 2007. Gotthard Base Tunnel var opprinnelig planlagt åpnet i 2015, men forventes å åpne først i 2018. Ceneri Base Tunnel skal åpne i 2019, mens Zimmerberg Base Tunnel mangler finansiering og er derfor ikke påbegynt. Pionér-gruppen. Pionér-gruppen var et antall rødfigurvasemalere som arbeidet i Kerameikos eller pottemakerikvartéret i Athen rundt begynnelsen av det femte århundre før Kristus. Pionér-gruppen er blitt karakterisert av arkeologen John Boardman som den kanskje første bevisste kunstbevegelsen i vestlig tradisjon. Gruppen innbefattet malerne Eufronios, Euthymides, Smikros, Hypsias, Dikaios-maleren og Fintias. John Beazley var den første som identifiserte disse håndverkerne som en sammenhengende gruppe, selv om intet dokumentasjonsbevis har forblitt, alt man vet om dem består av arbeidene i seg selv. International Seamen's Union. International Seamen's Union (ISU) var en amerikansk maritim fagforening som opererte fra 1892 til 1937. I sine siste få år ble organisasjonen delt i National Maritime Union (NMU) og Seafarer's International Union (SIU). De første årene. Opprinnelig etablert som National Union of Seamen of America i 1892 i Chicago, Illinois, organisasjonen var en føderasjon av uavhengige foreninger som Sailor's Union of the Pacific, Lake Seamen's Union, Atlantic Coast Seamen's Union, og Seamen's and Firemen's Union of the Gulf Coast. Dannet av maritime representanter fra USA's arbeidstakere på Stillehavet, Great Lakes og Gulfkysten regionene I 1893 gikk ISU sammen med American Federation of Labor, in 1893 og tok navnet International Seamen's Union of America i 1895. Unionen gjennomgikk en turbulent tid i amerikansk sjøfart industri. Unionene i ISU møtte "continual changeover in the makeup and leadership," og erfarte de historiske periodene for den store depresjonen og den første verdenskrig. Enkelte perioder var lønnsomme, slik som under første verdenskrig da en shipping boom og ISU's medlemstall omfattet mer enn 115,000 kontingent-betalende medlemmer. Men da boomen var over, sank ISU's medlemstallet til 50,000. En annen seier for ISU var streiken i 1919, som medførte hyrer som var "an all-time high for utenriks sjøfolk i fredstid." Men ISU hadde også saker der de ikke nådde fram eller gjorde feil. Etter en runde med misykkede kontraktsforhandlinger gikk ISU til streik den 1. mai 1921 som omfattet alle havner. Streiken varte bare i to måneder men resulterte i hyrekutt på 25 prosent. ISU, som med alle AFL unionene, ble kritisert for å være for konservative. For eksempel refererte Industrial Workers of the World (I.W.W.) publikasjonen "The Marine Worker" i 1923 til ISU's "pie-cards" (betalte ledere) som "grafters and pimps." Additionally, the union was weakened by the loss of the Sailors' Union of the Pacific in 1934. Furuseth charged that the SUP was being infiltrated by "radicals" from the I.W.W., and demanded the SUP cease activities with the Maritime Federation. The SUP refused and the ISU revoked their charter. ISU var involvert i West Coast longshoremen's strike of 1934. Etter 83 dager førte streiken til sammenslutning mellom alle West Coast havner i USA. San Francisco general strike, sammen med 1934 Toledo Auto-Lite Strike ledet av American Workers Party og Minneapolis Teamsters Strike of 1934, var viktige forløpere til industrial unionism i 1930-årene. West Coast-seilere gikk i land fra skip i støtte til International Longshoremen's Association, slik at 50 skip ble ledige i San Francisco-havnen. ISU støttet denne streiken motvillig. I sammenstøt med politiet mellom 3. juli og 5. juli 1934 ble tre streikende drept og "scores were injured." Under forhandlinger for å stanse streiken mottok sjøfolkene tre-vakt-skift, høyere hyre, og bedre boforhold. I april 1935 på en konferanse for maritime fagforeninger i Seattle, ble det etablert en paraplyforening for å representere medlemskapet i ISU ved siden av maritime offiserer og longshoremen. Kallt Maritime Federation, Harry Lundeberg ble valgt til første president. Etablering av NMU. I 1936 fikk en ISU boatswain med navnet Joseph Curran oppmerksomhet. Fra 1. mars til 4. mars ledet Curran en streik ombord på "S.S. California", som da lå i dokk i San Pedro, Los Angeles, California. Sjøfolk på østkysten av USA kom til for å beskytte mannskapet på "S.S. California's". Curran ble leder for den 10 uker lange streiken og dannet etterhvert en støtteorganisasjon som er kjent som Seamen's Defense Committee. I oktober 1936 varslet Curran en ny streik, delvis for å bedre arbeidsforhold og delvis for å overraske ISU. Den fire måneder lange streiken rammet 50 000 sjøfolk og 300 skip langs Atlanterhavs- og Gulfkysten. Curran fant tiden inne til å forlate den konservative ISU og begynte å rekruttere medlemmer til en ny rivaliserende fagforening. Organisasjonsiveren var så intens at hundrevis av skip forsinket sin avgang fordi sjøfolkene lyttet til organisasjonsledere og signerte fagforeningspapirer. The ISU's official publication, "The Seamen's Journal", suggested Curran's "sudden disenchantment" with the ISU was odd, since he'd only been a "member of the union for one year during his seafaring career." I mai 1937 rekonstituerte Curran og andre ledere av Seamen's Defense Committee gruppen og kalte seg National Maritime Union. Første konstituerende møte ble holdt i juli, og ca 30 000 sjøfolk endret sitt medlemskap fra ISU til NMU og Curran ble valgt til president av den nye organisasjonen. Within a year, the NMU had more than 50,000 members and most American shippers were under contract. Reorganisert som SIU. I august 1937 tok William Green, president for American Federation of Labor, kontroll over ISU for å legge det under AFL. Lundeberg, som også var leder for Sailor's Union of the Pacific. Den 15. oktober 1938 overrakte Green Seafarer's International Union charter til Lundeberg ved en AFL sammenkomst i Houston, Texas. Den nye unionen representerte 7,000 medlemmer på Øst- og Gulf kystene. Sytti år etterpå holder SIU charters til både NMU og SUP. Eufronios-kratéret. Eufronios-kratéret, enkelte ganger kjent som Sarpedon-kratéret, er et antikt gresk kratér brukt til å blande vin med vann. Vasen er laget omkring 515 f.Kr. Den er betraktet å være en av de prektigste greske vasene som fremdeles eksisterer. Av de overlevde 27 vasene malt av den berømte Eufronios, er dette det eneste fullstendige eksempelet. Vasen har befunnet seg i samlingen til Metropolitan Museum of Art i New York by i USA siden 1972, men eierskapet er blitt overlevert til Italia under en avtale forhandlet i februar 2006. Robert Hecht. Robert Emmanuel Hecht jr. (født 3. juni 1919 i Baltimore i Maryland, USA, død 8. februar 2012 i Paris i Frankrike) var den ledende antikvitetsforhandleren i sin generasjon. Han gjorde sine første viktige salg på 1950-tallet, inkludert spredningen av samlingen til Ludwig Curtius, tidligere leder av det tyske arkeologiske instituttet i Roma, og senere salget av en rødfigurvase fra sent i det sjette århundre før Kristus til Metropolitan Museum of Art. Han er en vitenskapsmann, kunstkjenner og eventyrer. I 1972 solgte han Eufronios-kratéret til Metropolitan Museum of Art for én million dollar. Senere ble kratéret overlevert til den italienske stat. Antikvitet. En antikvitet er etter norsk språkbruk en gjenstand som er minst hundre år gammel. Begrepet antikvitet blir av historikere, brukt om saker fra antikken, med grense ca. ved renessansen. Når ting er svært gamle, bruker vi i Norge like gjerne ordet oldsak, som betegner gjenstander en intuitivt synes er museumsting som viser historien fra steinalder og vikingtid og dermed arkeologiske. Antikvitetshandel er et yrke som i Norge bare krever skraphandlerbevilling. Mange ting blir solgt der som går under tittelen «brukt». Enkelte ting har imidlertid stor verdi, og selges gjennom kvalifiserte firmaer, da gjerne i form av auksjoner. Slike firmaer har gjerne et kontaktnett som kan bekrefte autentisitet og forventet prisnivå. Dette gjelder ikke minst for brukskunst og kunstverker fra noen år tilbake. I følge norsk lov er det forbudt å la visse ting av nasjonal og/eller historisk verdi ut av landet – og svært mange land har tilsvarende regler. Smugling er derfor blitt en del av Interpols arbeidsfelt. Fra tidligere tider har flere nåværende museumsdirektører arvet konflikter vedrørende retten til et betydelig antall gjenstander som ikke stammer fra vedkommende land. Antikviteter er ofte så populære at det er blitt et eget yrke å lage forfalskninger. Kina har forøvrig funnet en særegen løsning på problemet, ved å lage perfekte kopier av antikviteter – og regler som gjør disse til «ekte» som en får lov å ta med hjem. Aleksander Nevskij. Sankt Aleksander Nevskij (Алекса́ндр Яросла́вич Не́вский på russisk; transkripsjon: "Aleksandr Jaroslavitsj Nevskij") (født 30. mai 1220, død 14. november 1263) var storfyrste av Novgorod og Vladimir gjennom noen av de tøffeste tidene av russisk historie. Han fremstilles ofte som en frontskikkelse i middelalderens Russland, og er kjent for å ha, blant annet, ledet store militære seire over invaderende, tyske hærer og Den gyldne horde. Store seire. Aleksander ble født i Pereslavl-Zalesskij som fjerde sønn av fyrst Jaroslav Vsevolodovitsj, og så ikke ut til å noen gang få kreve tronen. I 1236 ble Aleksander allikevel valgt av novgoroderne til å være fyrste og deres militære leder. Han største oppgave ble da å forsvare de nordvestlige delene av Vladimir mot svenskene og tyskerne. Etter at den svenske hæren hadde kommet dithen hvor elvene Izjora og Neva møtes på den 15. juli 1240, angrep Aleksander med sin lille hær, og vant. Dette slaget kalles i dag Slaget ved Neva, og pga. hans militære bragd, fikk den 19-årige Aleksander tilnavnet "Nevskij", som betyr "fra Neva". Denne seieren kom bare ett år etter den katastrofale, mongolske invasjonen av Kievriket, styrket Aleksanders politiske makt, men samtidig forverret den også hans forhold til bojarene. Han måtte snart forlate Novgorod og leve i eksil pga. denne konflikten. Etter at Pskov hadde blitt invadert av de herjende, livlandske ridderne, sendte Novogorods autoriteter Aleksander. På våren 1241 kom han tilbake fra eksil, samlet en hær, og drev ut livonerne. Aleksander og hans menn kjempet mot det godt trente, livlandske kavaleriet, ledet av Hermann, bror av Albert av Riga. Aleksander og hans hær møtte fienden på isen av innsjøen Tsjudskoje, og knuste ridderne i Slaget på isen den 5. april 1242. Aleksanders seier er en betydelig hendelse i middelalderhistorien. Russiske infanterister hadde omringet og slått en hær av riddere med tykke rustninger og hester, lenge før vesteuropeerne lærte hvordan infanteri kunne slå kavaleri. De russiske krønikenes dødstall varierer kraftig fra bare noen få døde livlendere, til flere hundre. Politiker. Etter den livlandske invasjonen fortsatte Aleksander å styrke Novogorods posisjon i nordvest. Han sørget også for å sende diplomater til Norge, og som et resultat av dette ble den første fredsavtalen mellom Russland og Norge i 1251. Aleksander ledet sin hær til Finland, og dermed til svenskene som hadde prøvd å adskille Russland og Østersjøen i 1256. Aleksander utmerket seg for å være en langsiktig politiker. Han avslo ethvert forslag fra Roma om at han måtte erklære krig mot Den gyldne horde, fordi han forstod hvor meningsløs enda en krig mot tatarene var på en tid da tatarene stod i en så sterk posisjon. Litteratur. Nevskij, Aleksander Antonio Colom. Antonio Colom Mas (født 11. mai 1978) er en spansk landeveissyklist. Spesialiteten hans er korte etapperitt som Volta a la Comunitat Valenciana. Åsmund Martinsen. Åsmund Martinsen (født 21. april 1972 i Oslo) er en norsk friidrettstrener med ansvar for den olympiske mesteren i spydkast, Andreas Thorkildsen. Liv og virke. Martinsen er selv en tidligere spydkaster. Han representerte sportsklubben Vidar og har personbeste med 68,12 meter fra NM på Jessheim 21. august 1994. Kastet holdt til 3. plass og bronsemedalje. Han tok over treneransvaret for Andreas Thorkildsen høsten 1999, og de startet et suksessfullt samarbeid. Han gikk på Ulsrud videregående skole fra 1988 til 1991, og tok siden utdannelse som cand. mag realfag, med fordypning matematikk. Videre har han tatt trener III-kurs i regi av Norges Fri-idrettsforbund. Martinsen underviser i naturfag ved Wang videregående skole. Han er også fysisk trener for håndballgruppen ved skolen. Han har tidligere vært fagansvarlig for spydkast ved Norges Fri-idrettsforbund. Martinsen står for utarbeidelsen av årsplan, ukeplan samt konkurranseplan og et årlig budsjett for den sportslige satsningen til Andreas Thorkildsen. Han har kontakt med turntrener, manager, fysioterapeut, leger og forbundets sportssjef med hensyn til Thorkildsens planer og utvikling. Martinsen er ansatt gjennom Norges Friidrettsforbund som trener for Thorkildsen. Som del av stillingen bidrar han også på en rekke samlinger for kastere i Norge. Den 9. januar 2010 mottok Martinsen utmerkelsen "Årets trener" for sesongen 2009 under Idrettsgallaen 2010 i Håkonshall på Lillehammer. Texel. Texel (vestfrisisk: "Tessel") er den største av Nederlands vest-frisiske øyer. Navnet uttales også på nederlandsk "Tessel", og innbyggerne kalles "tesselaars". Grunnen til denne uttalen er at et tegn som ligner meget på bokstaven x ble brukt som en ligatur for "ss" i hollandsk. Texel hører til provinsen Noord-Holland, og er den eneste av provinsens vestfrisiske øyer som er bebodd, de øvrige bebodde frisiske øyene tilhører Friesland. Texel har et areal på 170 km², det bor 14 000 personer der. Ved siden av denne øyen, som er den største og viktigste, omfatter kommunen ved samme navn også den ubebodde øyen Noorderhaaks. Historie. Øyen Texel ligger fra gammelt av i Texla, som i middelalderen falt under den historiske regionen Vest-Friesland. Den er rundt 20 km lang og 8 km bred. Satellittbildse av Texel, ved lavvann Arkeologer har funnet spor og ledetråder som gjør at man antar at de første tesselaars bodde på øyen så tidlig som rundt 8000-4500 f.Kr. I 1415 fikk Texel byrettigheter som omfattet hele øyen. Dette gjør det mulig, med litt hjelp av fantasien, å omtale byen som Nederlands største mht areal. Texel er kjent som opprinnelsested for sauerasen Texelaar som er blitt utbredt på grunn av god kjøttfylde. Texel og Eierland. Dagens Texel består egentlig av to øyer, den sydlige delen er Texel og den nordlige Eierland. Zanddijk som forbinder dem, ble ferdigstilt i 1630, og i 1835 ble et aksjeselskap dannet av blant annet Nicolas Joseph De Cock fra Antwerpen. Dette skulle bygge diker rundt en øy som var blitt til takket være avsetning av leire og sand (ned. kwelder) mellom Eierland og Texel. På dette tørrlagte området var det meningen at det skulle drives med landbruk. I 1836 ble en landsby grunnlagt i denne polderen, denne fikk først navnet Nieuwdorp (Nyby), men ble senere omdøpt til De Cocksdorp etter en av initiativtakerne til tørrleggingen. Utdanning. Texel er den eneste av de vest-frisiske øyene som har et bredt tilbud innen videregående utdannelse. I Den Burgh ligger "Openbare Scholengemeenschap De Hogerberg", dette tilbyr utdannelse innen handel, yrkesrettede studieretninger og gymnas. Oulipo. Oulipo står for "Ouvroir de littérature potentielle", på norsk blir det cirka: "Verksted (eg. systue) for potensiell litteratur". Det et løst forbund av franske forfattere og matematikere som forsøker å skape ny litteratur ved å bruke forskjellig regelverk fra det vanlige når det gjelder oppbygning av setninger. Konseptet ble grunnlagt av Raymond Queneau og François Le Lionnais i 1960. Andre medlemmer omfatter forfattere som Georges Perec og Italo Calvino, diktere som Oskar Pastior eller Jacques Roubaud (også matematiker). "Littérature potentielle" defineres som «letingen etter nye strukturer og mønstre som forfattere kan bruke etter eget behag.» Det forskjellige regelverket er et middel til å sette i gang nye ideer og inspirasjoner. I tillegg til kjente teknikker som palindromer og lipogrammer utviklet gruppen nye arbeidsmåter, som ofte er basert i matematiske modeller som variasjoner over springerbevegelsen i sjakk og permutasjoner. Historisk. Stiftelsesdagen er 24. november 1960 som en underavdeling av Collège de `Pataphysique. Forberedelsene skjedde allerede i september. Navnet ble først satt til "Séminaire de littérature ex'"périmentale", men en valgte det mere velklingende "Ouvroir de Littérature Potentielle", eller OuLiPo etter forslag fra Albert-Marie Schmidt allerede på neste møte. Det neste tiåret viste foreningen lite igjen i det offentlige rom, selv om medlemmene var aktive hver seg, og, som underkommite rapporterte de til kollegiet med ujevne mellomrom. Tidsskriftet "Temps Mêlés" ga ut et nummer om dem i 1964 og en belgisk radiostasjon refererte fra et medlemsmøte. Først i 1973 publiserte de en samling representative skrifter: "La Littérature Potentielle". Variasjoner og permutasjoner. Queneaus "Exercices de Style" (No. Stiløvingar, Pax 1996) som forteller den samme historien 99 ganger, med hver sin forskjellige stil. Harry Mathews' "Plaisirs Singuliers" (No. Enkle gleder, Pax 1996) der han, amerikaner som skriver på fransk beskriver 61 forskjellige situasjoner, i forskjellig stilart, poetisk, utbroderende eller med omskrivinger, lar 61 forskjellige personer (Rase, alder, livsstadier osv.) masturbere. Queneaus "Cent Mille Milliards de Poèmes" (Hundre tusen milliarder dikt) er inspirert av barnebøker med oppslissede sider med bilder hvor hodet står på en strimmel, overkroppen på neste nedover osv. Anvendt på poesi, ga han ut en bok med 10 sonetter, en på hver side. Hver side er splittet i fjorten linjer. Forfatteren angir i forordet at det vil ta anslagsvis 200 millioner år å lese alle kombinasjonene. Den norske dikteren Jan Erik Vold har laget et dikt over ordet "Kulturuke" der han stokker om på bokstavene i mange variasjoner. Det slutter forøvrig med ordet "tull". Bundet form. Erstatt hvert substantiv i en tekst med det syvende substantivet etter det i en ordbok. Resultatet vil variere etter hvilken ordbok som brukes. Samme metode kan brukes for andre ordklasser, og andre oppslagsverk. Et dikt der hver linje er et enkelt ord, og hver linje en bokstav lengre. Alternativt: langt ord blir kortere Skrift der en eller flere bokstaver er utelatt.(Den foregående setningen mangler bokstavene:c, g, h, j, m, p, q, u, w, x, y og z. Aka: «macao». Man skal ikke bruke bokstaver som stikker opp eller henger ned (- de kan man rømme med), det utelukker altså bruk av b, d, f, g, h, j, k, l, p, q, t og y. Medlemmer per 2006. Merk at Oulipomedlemmer er medlemmer også etter at der er døde – men er unnskyldt for ikke å stille på medlemsmøter. Ken Jay. Kenneth «Ken» Jay (født 10. juni 1971) er en tidligere amerikansk musiker, som er best kjent for å være den første trommeslageren i det industrielle metal-bandet Static-X. Han stiftet Static-X sammen med vokalisten Wayne Static i 1994. Ken forlot bandet før innspillingen av deres tredje studioalbum, "Shadow Zone", og ble erstattet av Nick Oshiro. Han var medlem av bandet Godhead i en kort periode etter at han forlot Static-X. Tripp Eisen. Tod Rex Salvador (født 29. juni 1965), bedre kjent som Tripp Eisen og Tripp Rex Eisen, er en tidligere amerikansk musiker, som er best kjent for å være den andre gitaristen i det industrielle metal-bandet Static-X (han tok over for Koichi Fukuda). Han er også kjent fra bandene Murderdolls, Dope og en rekke andre band. Tripp ble sparket fra Static-X i 2005 på grunn av en sexskandale som involverte en mindreårig. Han ble erstattet av den originale gitaristen, Koichi Fukuda. Meskalin. Meskalin ("3,4,5-trimetoksyfenetylamin") er et psykedelisk fenetylamin, og er beslektet med stoffer som LSD, psilocybin og 2C-B. Det forekommer naturlig i peyote- og san pedro-kaktusene, og også i en del andre planter i lavere konsentrasjon. Historie. Stoffet ble tradisjonelt brukt i sjamanistiske og religiøse ritualer blant urfolk i Amerika. Det ble inntatt i form av tørkede biter av kaktus, eller lagt i væske for å lage en rusgivende drikk. Dosering. En normal brukerdose er på mellom 200 og 300 mg ren meskalin, eller rundt 5 g tørket peyote-kaktus. Den tørkede kaktusen har en sterkt bitter smak, så i dag velger mange å pulverisere plantestoffet, for å så fylle det i gelatinkapsler. Virkning. Meskalin gir en sterk, LSD-lignende rus, med forsterkede sanseintrykk, hallusinasjoner og endrede tankemønster. Rusen kan vare i mellom 12 og 18 timer. Beledweyne. Beledweyne (eller "Beled Weyne", "Belet Weyne", "Belet Uen", "Belet Huen") er en by i det sentrale Somalia med ca 810 000 innbyggere og hovedstad i regionen Hiiraan. Den ligger ved elva Shebele, som deler den i en østlig og en vestlig del, ikke langt fra grensen til Etiopia. Under den somaliske borgerkrig kjempet forskjellige subklaner av hawiyene om kontrollen over byen. Bay City. Bay City er en by i delstaten Michigan i USA som ligger 190 km nord for Detroit, ved Saginaw Bay i Lake Huron. Bay City er hovedstad i Bay County (Michigan). Den har betydelig bilindustri (General Motors). Innbyggertallet var i 2000 på 36 817 personer. Meseret Defar. Meseret Defar (født 19. november 1983 i Addis Abeba) er en etiopisk friidrettsutøver. Hun tok gull på 5000 meter under OL 2004 i Athen med tiden 14.45,65. Året etter tok hun sølv under VM i Helsingfors, bare slått av Tirunesh Dibaba. I 2006 ble hun innendørs verdensmester på 3000 meter. Oslo Montessoriskole. Oslo Montessoriskole (OMS) ligger i Huldreveien på Vettakollen i Oslo. OMS er en privat barne- og ungdomsskole som ble etablert i 1990 og har 250 elever. Montessoripedagogikken utgjør skolens pedagogiske plattform. Skolen har alt i alt 250 elever hvorav 65 elever går på ungdomstrinnet. Rektor ved skolen er Ellen Steina. Skolen gir rom for 1. til 10. trinnselever. Barneskolen er delt opp i grupper. Gruppe A og B = 1. klasse, 2. klasse og 3. klasse. Gruppe C er 4., 5. og 6. klasse, og 7. klasse er 7. klasse. Aldersblanding er typisk og essensielt i Montessori-pedagogikk. Oslo Montessoriskole (OMS) er en privat drevet skole, men tar likevel tar i nasjonale prøver i 8. og 5. klasse hvert år."(2009)" Oslo Montessoriskole er den største Montessoriskolen i Norge. Baba Nation. Baba Nation var et norsk band som var populære på slutten av 1990-årene. Bandet ble startet av Jan Erik de Lange Gullaksen i 1990 med navnet "Yee ’Ha Wanna Have A Baba". Bandet hadde flere store hiter på radio, deriblant "Ragamuffinmini", "Too Bad" (17 uker på listene) og balladen "Time To Heal" som fortsatt spilles på Nattønsket på NRK P1. Baba Nation turnerte hyppig i inn og utland i perioden 1995-2002, og spilte konserter i bla Moskva og Barbados. Gruppen regnes av mange som et av Norges beste live band. Bråviken. Bråviken er en vik av Østersjøen utenfor Norrköping i Östergötland. Viken er over 5 mil lang og strekker seg omtrent fra Arkösund ved kysten helt inn til Pampusfjärden og Lindö like utenfor Norrköping. Deler av Bråviken er naturreservat. Den hovedsakelige tettstedsbebyggelsen ligger langs den nordre, bratte kyststrekningen. De største stedene er Kolmården og Kvarsebo i Östergötland samt Nävekvarn i Södermanland. I 2006 søkte det russiske selskapet Peter Gaz om å få undersøke mulighetene til å trekke en naturgassledning gjennom Bråviken. Den tenkte gassledningen er en sidegren av den store naturgassledningen som trekkes mellom Tyskland og Russland. Hildesheimerdomen. Hildesheimerdomen er en kirke i byen Hildesheim i den tyske delstaten Niedersachsen. Den er katedralkirke i bispedømmet Hildesheim. Den første katedralbygningen på dette stedet ble påbegynt allerede i 872. Dagens bygning og kunst er sammen med Michaelkirken fra 1985 på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Bygging. Hildesheimerdomen St. Maria ble bygd 872 av biskop Altfrid og ombygd og utvidet mellom 11. og 14. århundre. Alle etterfølgende bygninger ble reist på samme fundament. Den omkringliggende bispegård viser tydelig strukturen til katedralfestningen av Bernward av Hildesheim. Ødeleggelser under andre verdenskrigen. Under den andre verdenskrig ble katedralen nesten fullstendig ødelagt. Det skjedde i et bombardement 22. mars 1945. Grunnsten for gjenreisingen ble lagt 16. juli 1950, og kirken ble nyinnviet 27. mars 1960. Gjenreisingen er utført i antatt romansk stil; det er sett bort fra senere faser i barokk. Med henblikk på bispedømmets 1200-årsjubileum i 2015 planlegges ytterlige renoveringer og ombygginger. Den tusenårige rosebusk. Kirkebygningen er kjent for den såkalte tusenårige rosebusk som vokser på ytterveggen til apsis, innenfor korsgangen. Nøyaktig alder kan ikke måles. Men det finnes bevis gjennom minst 400 år. Busken skal være verdens eldste kjente rose. Legenden nevner år 815. På den tiden skal keiseren Ludwig den fromme ha få lest en messe i forbindelse med at han var på jakt midt i skogen. Han hadde med et relikviar, og hengte det opp på en villrosekvist. Etter messen kunne han ikke få relikviaret løs. Dette så keiseren som et tegn på at han skulle grunnlegge et bispedømme der, ikke i Elze som opprinnelig planlagt. Bispedømmet skulle vies til Guds mor Maria, som rosen er et symbol for. Etter at katedralen ble ødelagt under bombardement i 1945, var det bare en brent stump igjen av rosen, og man fryktet at bombardementet hadde blitt dens endelikt. Men røttene var stort sett uskadet, og de begynte å skyte kvister igjen etter kort tid. Siden er nye grener blitt markert med skilt som viser årstallet da de begynte å vokse. Da befolkningen så de nye skuddene, ble de tatt som tegn på en god ny begynnelse og rosen har siden vært et symbol for byen. Rescue Me. Rescue Me er en kritikerrost amerikansk TV-serie som ble sendt i syv sesonger ifra 2007 til 2011. Den fokuserer på New Yorks brannmenn etter terrorangrepet 11. september 2001. Seriens hovedperson er Tommy Gavin, og spilles av Denis Leary. Oscarvinner Tatum O'Neal spiller Gavins søster. TV-serien vises på FX Networks i USA og på TV3 og ZTV i Norge. Den er produsert av Cloudland Company, Apostle, DreamWorks Television og Sony Pictures Television. Serien har fått tre Emmy-nominasjoner: I 2005 ble Peter Tolan nominert til beste regissør av en dramaserie og sammen med Denis Leary ble han nominert til beste manus for en dramaserie. I 2006 ble Denis Leary nominert til beste mannlige hovedrolleinnehaver i en dramaserie. Seriens intro er sangen «C'mon C'mon» av bandet The Von Bondies. Slaget ved Bråvalla. Slaget ved Bråvalla omtales i skriftlige kilder fra middelalderen. Det er tvilsomt både om slaget noensinne fant sted, og ohvorvidt noen av de omtalte personene som skal ha deltatt, i det hele tatt har eksistert. Ifølge sagaene skulle slaget ha funnet sted i nærheten av Bråviken i Østergøtland. Kildene er imidlertid for svake til at man kan fastslå den eventuelle virkelighetsbakgrunnen. Slaget ved Bråvalla omtales i flere kilder: i islendingesagaene "Hervors saga" og "Sogobrut af nockrum fornkongurum" samt i Saxos danske historie Gesta Danorum. I tidligere forskning er slaget plassert i Småland, men i Hervars saga omtales stedet som «"Brávelli í eystra Gautlandi"» og i 'Sogobrut af Nockorum' skal slaget ha stått «like sør for Kolmården, der det heter Bråvik». Saxo avslutter dessuten beskrivelsen av slaget med ordene «Og slik ender Bråvikens krig» ('). Slaget stod mellom vestgøtenes konge Sigurd Ring og danenes og østgøtenes konge Harald Hildetand. Harald hadde tatt over sveariket etter morfaren Ivar Vidfamne, men regjerte over Danmark og Østergøtland, mens lydkongen Sigurd Ring hersket over Svitjod og Västergötland. Harald var åpenbart ikke fornøyd med Sigurds styre, og utrustet derfor en flåte med krigere og satte kursen mot Svitjod. Sigurd Ring vant slaget og dermed selvstendighet for Svearike. Eksterne lenker. Bråvalla Canadair CF-5 Freedom Fighter. Canadair CF-5 Freedom Fighter er et canadisk jagerfly. CF-5 er en lisensbygget Northrop F-5 Freedom Fighter, men skiller seg noe fra denne i dimensjoner og har blant annet oppgraderte motorer. Flyet ble produsert som en-seter under betegnelsen CF-5A, og som to-seter under betegnelsen CF-5B. CF-5 kunne også utstyres med en rekognoseringsnese som inneholdt tre kameraer, og fikk med denne konfigurasjonen betegnelsen CF-5A(R). CF-5 fløy første gang 6. mai 1968, og ble levert til de kanadiske væpnede styrker senere samme år under betegnelsen CF-116. Første eksportkunde var Nederland, som fikk levert 105 CF-5A under betegnelsen NF-5A fra 1969. Fire VF-5 ble produsert for Venezuela, som også kjøpte 22 tidligere canadiske og nederlandske fly. Tyrkia og Hellas har også tatt i mot flere CF-5 tidligere brukt av Canada og Nederland. Loddby. Loddby er et tettsted i Norrköping kommune. I 1897 besluttet skogsselskapet Holmens Bruk AB å bygge en sulfittfabrikk i Loddby, ved utløpet av Motala ström i Bråviken. Noen år senere åpnet man fabrikken, Loddby massafabrik. I området bygde Holmen hus til sine ansatte, alle røde trehus med hvite karmer. I 1921 ble Loddby bollklubb grunnlagt, og i 1938 innviet man idrettsplassen. Klubben skiftet senere navn til Loddby IF. 19. februar 1977 ble fabrikken stengt, og husene ble solgt til beboerne. Alle fabrikkbygningene er i dag revet, unntatt fabrikkens el-hus. Bevart er også "Herrgården" med tilhørende bygninger, der direktøren tradisjonelt bodde. På 1980-tallet ble det bygd flere frittliggende eneboliger i Loddby, som ligger innen pendlingsavstand for Norrköping. Matteus' martyrium. "Matteus' Martyrium" (1599–1600) er et maleri av den italienske maleren Michelangelo Merisi da Caravaggio. Maleriet befinner seg i Contarelli-kapellet i kirken til den franske menigheten San Luigi dei Francesi i Roma, hvor det henger midt imot "Matteus' kallelse" og ved siden av altertavlen "Matteus og engelen", begge av Caravaggio. Maleriet var det første av de tre som ble installert i kapellet, i juli 1600. Maleriet viser evangelisten Matteus' martyrium. Ifølge tradisjonen, ble Matteus drept etter ordre fra kongen av Etiopia mens han feiret messen ved alteret. Kongen begjærte sin egen niese, og ble strengt irettesatt av Matteus, fordi jenten var en nonne, og derfor Kristi brud. Et selvportrett av Caravaggio kan ses til venstre for morderens høyre skulder. Rolf Nevanlinna. Rolf Herman Nevanlinna (født 22. oktober 1895 i Joensuu, død 28. mai 1980 i Helsingfors) er kanskje den mest berømte finske matematiker. Han er særlig kjent for sitt arbeid med teori om funksjoner, Nevanlinnas teori. I tillegg var han svært opptatt av kultur og politikk. Han var en aktiv medlem av det finske nasjonalistiske partiet IKL og også medlem av den finske pro-tyske bevegelsen. Nevanlinna var også en talentfull amatørmusiker. I 1981 ble det opprettet en matematikkpris i hans navn. Anne J. Elven. Anne Johanne Haugland Elven (født 24. september 1947) er en norsk forfatter og bioingeniør. Elven arbeider som bioingeniør, og er aktiv som botanisk tegner. Hun debuterte i 1997 med ungdomsromanen "Sannhetens løgner". Under navnet Anne J. Elven har hun skrevet flere bøker for barn og ungdom, hovedsakelig innen sjangerene science fiction og fantastisk litteratur. I 2001 vant hun Lørdagsbarnetimens hørespillkonkurranse med "Vengjer flyr i natten", samme år omarbeidet til og utgitt som roman. Golden League. ÅF Golden League (tidligere IAAF Golden League) var en årlig serie med friidrettskonkurranser organisert av det internasjonale friidrettsforbundet som løp fra 1999 til 2009. Serien ble erstattet av Diamond League fra sesongen 2010. Serien ble etablert for å profilere de viktigste friidrettsstevnene. Utøvere (i utvalgte øvelser) som vant sin øvelse i alle seks stevnene deler på en jackpot på 1 million dollar. Historie. Den første Golden League-sesongen var i 1998, og besto av følgende stevner: Bislett Games (Oslo), Golden Gala (Roma), Herculis (Monaco), Weltklasse Zürich (Zürich), Memorial van Damme (Brussel) og ISTAF (Berlin). I 1999 ble Meeting Gaz de France i Paris lagt til. I 2000 og 2001 ble potten på 1 million dollar redusert til 50 kg gullbarrer, og utøverne måtte bare vinne 5 av 7 stevner for å være med å dele jackpotten. I 2003 gikk man tilbake til 1 million dollar som premie, og stevnet i Monaco ble kuttet ut fordi det ble gjort om til verdenscupfinale. I 2004 ble Bislett Games midlertidig flyttet fra Oslo til Bergen på grunn av ombygningen av Bislett stadion. I 2006 ble fordelingen av jackpotten endret slik at alle som vant fem av seks stevner delte halve potten, og resten av potten ble delt mellom de som vant alle stevnene. I 2007 ble jackpotten delt mellom de som vinner alle seks stevnene. Hvis ingen vant alle, blir 500 000 dollar delt mellom de som vant fem stevner I 2008 endret serien navn fra IAAF Golden League til ÅF Golden League, etter at IAAF inngikk en toårs avtale med det svenske konsulentselskapet ÅF. Spedisjon. Spedisjon kommer opprinnelig av det italienske ordet "spedire" som betyr å sende. Det er særlig innenfor logistikk og sjøtransport at spedisjon benyttes. Spedisjon kan defineres som; en formidlingsvirksomhet som består i å ekspedere og motta gods for andre, der utøveren av denne næringen (speditøren) besørger blant annet for forpassing (fremsendelse før fortolling), fortolling, lagring, omlasting og videreforsendelse av gods. Camilla Åseng. Camilla Åseng (født 31. mars 1987 i Bodø) er en norsk fotballspiller. Hun startet karrieren i Grand Bodø, og dro til Toppserielaget Trondheims-Ørn høsten 2006. Åseng har spilt mange kamper for aldersbestemte landslag. Hun fikk sin debut for det norske U23-landslaget da hun kom inn i en treningskamp mot Tyskland den 26. juni 2007. Åseng fikk lite spilletid da hun kom til toppserielaget Trondheims-Ørn høst 2006 etter å ha vært plaget av kyssesyke sommeren før. I løpet av 2007 har hun derimot spilt seg inn i førsteelleveren, og har nå fast plass i Ørns forsvarsrekke. Camilla Åseng regnes som en offensiv og uredd midtstopper som kan igangsette gode angrep med sine drivende løp, og Gøril Kringen har sammenlignet spillestilen hennes med måten Erik Hoftun spilte på i sin tid i Rosenborg. Camilla Åseng dro til Florida i USA for å studere høsten 2007, men kom tilbake til Trondheims-Ørn i januar 2008. Liste over bydeler i Drammen. Liste over bydeler i Drammen. Drammens bydeler Gasolin'. Gasolin' var et dansk rockeband som ble dannet i København i 1969 av Franz Beckerlee (gitar, vokal), Wili Jønson (bass, keyboards, vokal), Kim Larsen (vokal, gitar) og Bjørn Uglebjerg (trommer). Sistnevnte deltok på bandets første singler, men ble erstattet innen utgivelsen av debutalbumet og kontrakt med CBS av Søren Berlev (trommer). Bandet ble oppløst i 1978. Popularitet. Gasolin' har i dag status som tidenes danske rockband, noe som er befestet gjennom bandets åtte album. I tillegg må nevnes singelen "Hvad gør vi nu, lille du?" fra 1976. Tre av albumene var livealbum, hvorav det siste ble utgitt posthumt. I tillegg kommer engelskspråklige versjoner av albumene fra 1973-75. Det mest kjente av disse, "What a lemon" (1976), ble endog utgitt i USA og høstet toppkritikk i Rolling Stone, men ble allikevel ingen salgssuksess. Det var som dansk band med dansk språkdrakt at Gasolin' oppnådde sin store popularitet, ikke bare hjemme i Danmark, men etterhvert også i hele Skandinavia. I mangt og meget stod de i sin tid for selve inngrepet av det å være ung og dansk. Kim Larsens tekster, melodier og særegne stemme – med sitt humanistiske skråblikk på mannen i gatas hverdagsliv, gleder og sorger – har blitt stående som definerende typetegning av dansk folkesjel og kultur. Inspirasjon. Musikalsk hentet Gasolin' sin inspirasjon fra så vidt forskjellige kilder som dansk visetradisjon, eksperimentell amerikansk og engelsk rock og pop fra samtiden, The Beatles og Jimi Hendrix. Fusjonen av disse inspirasjonskildene skapte et spennende og kraftfullt uttrykk som fullt og helt var deres eget – spesielt uttrykt gjennom den tidligere jazzmusikeren Franz Beckerlees allestedsværende el-gitarsound – men som til sist også ble deres bane i form av kreative og kunstneriske konflikter innad i bandet. Fornyet interesse. På 2000-tallet har Gasolin' høstet fornyet interesse gjennom utgivelsen av CD-boksen 'The black box' (2003), inneholdende bl.a. alle deres sju danskspråklige album, samt gjennom Anders Østergårds dokumentarfilm om bandet – Gasolin' (2006) – som ble tidenes mest sette dokumentar på danske kinoer. Diskografi. Albumet "Live sådan" er listet i Danmarks kulturkanon som ble utarbeidet av det danske kulturministeriet i 2006. Ionosfæren. Forholdet mellom atmosfæren og ionosfæren Ionosfæren er den øverste delen av jordatmosfæren og skiller seg fra atmosfæren under ved at den blir ionisert av solstråling. Den spiller en viktig rolle i atmosfærisk elektristet og danner den indre grensen av magnetosfæren. Mellom annet spiller ionosfæren en viktig rolle innenfor radiokommunikasjon fordi den reflekterer radiobølger til fjerne steder på Jorden. Ionosfæren ligger innenfor termosfæren. Geofysikk. Den laveste delen av jordatmosfæren blir kalt troposfæren og strekker seg fra overflaten til en høyde på ca 10 km. Delen av atmosfæren over troposfæren blir kalt stratosfæren, og over der igjen ligger mesosfæren. Det er i stratosfæren at den innkomende solstrålingen danner ozonlaget. I en høyde på 80 km over jordoverflaten begynner termosfæren, og her er atmosfæren så tynn at frie elektron kan eksistere i korte øyeblikk før de blir fanget av det nærmeste positive ionet. Tallet på disse frie elektronene er høyt nok til at de kan påvirke radioforplantning. Denne delen av atmosfæren er "ionisert", inneholder plasma og blir omtalt som ionosfæren. I en plasma trekker dde negative frie elektronene til seg positive ion på grunn av den elektromagnetiske kraften, men de er for energirike til å henge sammen i et elektronisk nøytralt molekyl. Solstråling, som ultrafiolett stråling (UV) og røntgenstråling, som har kortere bølgelengde, blir regnet for å være inoiserende siden foton ved disse frekvensene kan rive løs et elektron fra et nøytralt gassatom eller molekyl under en kollisjon. Samtidig starter en motvirkene prosess kalt rekombinasjon, der et fritt elektron blir «fanget» av et postitivt ion dersom de kommer nær nok hverandre. Siden gasstettheten avtar med høyden, er denne rekombinasjonsprosessen større i lavere høyder siden gassmolekylene og ionene ligger nærmere hverandre. Ioniseringer er stort sett avhengig av sola og aktiviteten hennes. Mengden ionisering i ionosfæren varierer stort etter hvor mye stråling laget mottar fra solen. Derfor er det en daglig variasjon og en årstidsvariasjon. Om vinteren, når jorden heller bort fra sola, får laget mindre solstråling. Solaktiviteten er assosiert med solflekksyklusen og en får mer solstråling når sola har flere solflekker. Strålingen som laget får varierer også med den geografiske plasseringen, om en f.eks. er over polene eller lenger mot ekvator. Det finnes også mekanismer som forstyrrer ionosfæren og minker ioniseringen. Dette kan være forstyrrelser som solutbrudd og de ladde partiklene som blir ført med solvinden til Jorden. Disse partiklene vekselvirker med det geomagnetiske feltet til Jorden. White Zombie. White Zombie var et heavy metal band fra New York City i USA. Navnet har de tatt fra skrekkfilmen White Zombie. De begynte å spille i 1985. Sangene deres var nesten bare ren fantasi. Tekstene deres er sterkt preget av skrekkfilmer. I 1998 ble bandet oppløst like etter vokalisten Rob Zombie slapp sitt første soloalbum Hellbilly Deluxe. Robert Shiller. Robert James Shiller (født 1946) er en amerikansk økonom, akademiker, og bestselgende forfatter. Han har vært tilknyttet National Bureau of Economic Research siden 1980 som forsker, og var visepresident for American Economic Association i 2005 og president for Eastern Economic Association i perioden fra 2006 til 2007. Shiller er Stanley B. Resor-økonomiprofessor ved Yale University og er "Fellow" ved Yale International Center for Finance, Yale School of Management. Boken "Irrational Exuberance" fra 2000 ble en bestselger på New York Times-listen. I boken advarte Shiller om at aksjemarkedet sent på 1990-tallet hadde blitt en boble som kunne lede til en kraftig nedgang. Shiller fikk i 1967 bachelorgrad ved University of Michigan og avla i 1972 Ph.D.-graden ved Massachusetts Institute of Technology. Fra 1982 har han undervist ved Yale University. Han var tidligere tilknyttet ved Wharton School ved University of Pennsylvania og University of Minnesota. Shiller medgrunnla Case Shiller Weiss, Inc., et selskap som driver økonomisk analyse, og MacroMarkets LLC, som arbeider for verdipapirisering av uvanlig risiko. Gunhild Følstad. Gunhild Bentzen Følstad (født 3. november 1981 i Namsos) vokste opp i Overhalla i Nord-Trøndelag og spilte fotball der til hun flyttet til Trondheim og begynte på Trondheims-Ørn i 2000. Hun har siden spilt fast som midtstopper på Trondheims-Ørn. På landslaget har hun i flere år hatt fast plass som høyreback. I 2006 ble Gunhild Følstad den andre personen som mottok Estilprisen. Prisen, et gavekort på 5000 kr, deles ut til en person eller idrettslag i Namdalen som har oppnådde gode sportslige resultater. Følstad fikk prisen for sin innsats for Trondheims-Ørn og landslaget, samt sine gode holdninger utenfor banen. Embraer EMB-121 Xingu. Embraer EMB-121 Xingu er et brasiliansk passasjerfly opprinnelig utviklet som et forretningsfly, men halvparten av produksjonen er solgt til militære brukere. Frankrike er den største brukere av EMB-121 Xingu, i alt 41 fly ble levert mellom mars 1982 og slutten av 1983. Av dem ble 25 levert til flyvåpenet under betegnelsen EMB-121AA og 16 til marinen som EMB-121AN. Begge våpengrener bruker flyet som treningsfly, men også for transport av personell. Det brasilianske flyvåpenet har i alt tatt i mot 14 fly under betegnelsen VU-9, de første ble levert på slutten av 70-tallet. Kongsgård. En kongsgård er en storgård som har tilhørt kongemakten, og ble brukt som kongelig residens under vikingtiden. Den ny styreformen til Harald Hårfagre var basert på store gårder langs kysten, til underhold for konge og hird. I fjordområdene innenfor knyttet kongen til seg lokale stormenn med delegert kongelig myndighet og militær makt. Systemet ble gradvis endret da kongen fikk fastere foranking i byene og med framveksten av statssamfunnet på 11-1200-tallet. Harald Hårfagres kongsgårder. I følge Snorre Sturlassons Heimskringla utnevnte Harald en jarl i hvert av fylkene han erobret eller hadde arvet. Hver jarl skulle ha under seg fire herser eller flere. Hver herse skulle ha en kongsgård verdsatt til 20 mark landskyld. Med de 26 fylkene som er nevnt skulle det totale antallet kongsgårder dermed overstige hundre. Kongen selv vekslet på hvor han bodde. Kildene gir motstridende opplysninger med hensyn til hvor Harald bodde. Årsaken kan være at kunnskapen var gått tapt fram til de første sagaene ble nedskrevet 300 år etter at Harald levde. "Fagerskinna" forteller at hans hovedgard var Gaular, da han var konge i Sogn. Verken Theodoricus monachus "Ågrip" eller "Fagerskinna" fortalte hvor Harald bodde da han var konge over et større område. "Haraldskvadet" forteller at Harald oppholdt seg på Utstein, sannsynligvis ved dagens Utstein kloster på Mosterøy. Teksten er knyttet til slaget i Hafrsfjord, og lyder: «østmenns herre som holder til på Utstein». I følge "Heimskringla" og "Egils saga" styrte Harald sitt rike ved å oppholde seg på gardene Alreksstad i Bergen, Seim i Nordhordland, Fitjar på Stord, Utstein og Avaldsnes. Om Snorre Sturlason baserte dette på kilder eller om det er diktning vet vi ikke. Det kan være at han en tid bodde på Gaular, og senere på Utstein, men det er svært usikkert. Olav Tryggvasons kongsgård. Olav Tryggvason fikk seg bygd en kongsgård i Nidaros, videreført av Olav den hellige og etterkommerne hans. SAS’ destinasjoner. Kart over hvilke land SAS flyr til Denne listen viser en oversikt over alle SAS' destinasjoner som blir trafikkert på regulær rutebasis. Listen inneholder også destinasjoner som blir trafikkert av andre aktører, men på vegne av SAS, som f.eks. enkelte av Cimber Airs operasjoner. SAS' rutenett dekker de fleste lufthavner i Norge, Sverige og Danmark, samt større lufthavner i Europa. Selskapet har også et lite antall ruter til destinasjoner i Nord-Amerika, Midtøsten og Asia. De fleste høyfrekvensrutene trafikkeres fra selskapets tre hovedbaser i København, Oslo og Stockholm. Se også. Scandinavian Airlines Destinasjoner Marais Viljoen. Marais Viljoen (født 2. desember 1915, død 4. januar 2007) var statspresident i Sørafrika fra 4. juni 1979 til 3. september 1984. Han var den siste statspresident (seremoniell rolle) i Sørafrika. Tidlig liv. Marais var den yngste i en søskenflokk på seks. Han giftet seg med Dorothea Maria Brink (17. september 1917 – 5. oktober 2005) 20. april 1940. Han hadde en datter fra dette ekteskapet, som igjen fikk en sønn. Før han ble politiker jobbet han på et postkontor, og etter det i en afrikaans-språklig avis; Die Transvaler. Redatøren i avisen var Hendrik Verwoerd, som senere ble statsminister i Sørafrika. Politisk karriere. Marais jobbet i det sørafrikanske parlament i Alberton, Gauteng, nær Johannesburg, som president for senatet, og fungerende statspresident fra 21. august 1978 til 10. oktober 1978, Balthazar Johannes Vorster ble valgt til posisjonen. Marais var sett på som en relativt moderat medlem av nasjonalpartiet, som var for apartheid. Statspresident. Etter Vorsters avgang i 1979, var Marais statspresident fra 4. juni 1979 til 3. september 1984. Statspresidentskapet på denne tiden var en seremoniell post, lik som generalguvernørposten, som ble erstattet i 1961. Under grunnlovsskrivningen i 1983, ble statspresidentrollen forandret fra å være en seremoniell post, til å bli en utøvende rolle. Marais pensjonerte seg og ble etterfulgt av Pieter Willem Botha 1984. Død. Marais Viljoen døde 4. januar 2007 på grunn av hjertekollaps. Han fikk en statlig begravelse 13. januar 2007. Nubisk steinbukk. Nubisk steinbukk ("Capra ibex nubiana") er liten, med en skulderhøyde på 1,20 m og som veier ca 50 kg, og lever på den arabiske halvøya, i Israel og i Nord-Afrika. Den tilhører geitefamilien. Iransk villesel. Iransk villesel eller onager ("Equus hemionus onager") er en underart av asiatisk villesel som kun finnes i Iran. Den blir omkring 140 cm høy på skuldrene. Den kjennetegnes av gulbrun pels og hover med svarte kanter. Onager tilhører hestefamilien. William «Bootstrap Bill» Turner. William «Bootstrap Bill» Turner er en pirat fra filmene om "Pirates of the Carribean", han portretteres av den svenske skuespilleren Stellan Skarsgård. Han er faren til smeden Will Turner, som ble adoptert av Ostindiakompaniet da han var et par år gammel. Bootstrap Bill ble drept under mytteriet til Hector Barbossa på Black Pearl, fordi han var lojal mot den tidligere kapteinen Jack Sparrow. Bootstrap Bill får vi høre om i den første filmen, men først i andre film får vi sett ham som mannskap på spøkelsesskipet «Den flygende hollender». I tredje film ' har Will Turner blitt kaptein på «Den flygende hollender» og «Bootstrap» får et nærmere forhold til sønnen. Marty O'Brien. Martin «Marty» O'Brien er en amerikansk bassist som har spilt for band som Static-X, Tommy Lee, Disturbed og Methods of Mayhem. Han stiftet nu metal-bandet 3-Faced sammen med Patrick Kennison etter oppløsningen av The Union Underground. O'Brien vant en pris under All Access Music Awards innen kategorien «Beste bassist». Tor Hagfors. __NOTOC__ Tor Hagfors (født 18. desember 1930, død 17. januar 2007) var en norsk forsker, radioastronom, radarekspert og en pionér innen studiene av vekselvirkningene mellom elektromagnetiske bølger (radiobølger) og et plasma. Han var en av flere teoretikere som utviklet teorien bak inkoherent spredning tidlig på 1960-tallet. Tor Hagfors ble født i Oslo i 1930. Han studerte ved NTH, tok sin doktorgrad i 1959 ved Universitetet i Oslo, og arbeidet ved Forsvarets forskningsinstitutt fra 1955 til 1963, avbrutt av forskningsopphold ved Stanford i Palo Alto, California fra 1959 til 1960. Han var ansatt ved Lincoln-laboratoriet i Lexington, Massachusetts i to perioder, fra 1963 til 1967 og fra 1969 til 1971. Fra 1967 til 1969 var han direktør for Jicamarca-observatoriet utenfor Lima, Peru. Han foreleste i elektroteknikk ved NTH fra 1973 til 1982, og i perioden 1975 til 1982 var han i tillegg direktør for EISCAT og sto for oppbyggingen av radaranleggene i Skandinavia. Fra 1982 til 1991 var Hagfors direktør ved National Astronomy and Ionosphere Center (NAIC), som står for driften av Arecibo-observatoriet på Puerto Rico, og professor i astronomi og elektroteknikk ved Cornell-universitetet i Ithaca, New York. I 1992 ble han utnevnt som direktør for Max-Planck-Instituttet for Aeronomi i Lindau, Tyskland, en stilling han innehadde til han ble pensjonert i 1998. Han var leder for EISCAT Council fra 1995 til 1996, leder for romfartskomiteen i Norges forskningsråd fra 1992 til 1997, og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1995. Han var gjesteprofessor ved Universitetet i Tromsø, Universitetet i Nagoya, Japan, og Universitetet i Lancaster, Storbritannia. Tor Hagfors' forskningsinteresse favnet svært vidt, og omfattet blant annet modifisering av ionosfæren, radarastronomi innen solsystemet, observasjon av planetære overflater fra romfartøy, teknikker innen radiobaserte observasjoner, spredning fra ru overflater, termiske fluktuasjoner i komplekse plasma (støvplasma), antenner og forplantingen av radiobølger. Han publiserte omkring 170 vitenskapelige artikler. Asteroide 1985 VD1 ble døpt «7279 Hagfors» i år 2000. Tor Hagfors døde av hjertestans i Puerto Rico den 17. januar 2007. Sambuca. Sambuca er en søt og sterk italiensk likør basert på anis og varierende krydderblandinger. Historie. Navnet "Sambuca" skriver seg fra et arabisk ord, sannsynligvis "Zammut" (anis). Dette var navnet på en drikk basert på stjerneanis som ble importert til byen Civitavecchia i Provinsen Roma med skip fra Orienten. En utbredt misforståelse er at "Sambuca" har noe å gjøre med hyllebær "(Sambucus)", it. "sambuco". På Sicilia har fra gammelt av anisdrikken "Zammù" blitt tilvirket. Denne er beslektet med Sambuca. Sambuca ble utviklet i Civitavecchia som kommersiell vare da Luigi Manzi laget sin oppskrift i 1851. Manzi regnes som opphavsmannen til Sambuca, men en lignende drikk hadde i en tid blitt fremstilt i området. Sambuca Manzi produseres fremdeles. Sambuca økte raskt sin popularitet etter annen verdenskrig. Angelo Molinari produserte fra 1945 "Sambuca Extra Molinari", som vant stor popularitet i Italia og også internasjonalt, og som idag er landets mest solgte. Siden har en mengde produsenter begynt å fremstille Sambuca. Molinari er den eneste produsenten som tillates å gi sin Sambuca kvalitetsbetegnelsen "Extra". Fremstilling. Sambuca er en søt og sterk drikke, med en langt rundere smak enn andre typer anisbrennevin. Tørkede frø fra stjerneanis, som er drikkens viktigste smaksgiver, dampdestilleres slik at smaksrike oljer trekkes ut. Det tilsettes deretter en konsentrert sukkeroppløsning og dessuten en krydderblanding som varierer mellom de ulike produsentene. Krydderblandingen holdes hemmelig. Sambuca produseres gjerne med en alkoholprosent på 38-40, og har en klar farge. Det produseres dessuten Sambuca med kaffe (Sambuca Nero), og dessuten en rekke andre smaksvarianter, for eksempel eple, bringebær, "blå mandarin", appelsin & mango og banan. Con Mosca. Sambuca med "fluer" eller kaffebønner, er den mest utbredte måten å nyte denne likøren på. Det legges tre brente kaffebønner i glasset etter at man har helt i Sambuca. De tre kaffebønnene skal symbolisere helse, rikdom og lykke. Enkelte sverger til å kun benytte én bønne i glasset. Man kan også tygge kaffebønnene mens man nyter drikken. Sambuca con Mosca kan også nytes "Flambé" og "con ghiaccio" (se nedenfor). Con ghiaccio. Sambuca med isbiter er en frisk, sommerlig variant. Isen bidrar til å fremheve likørens smak. Denne drikkes gjerne også med kaffebønner i (Con Mosca). Con acqua. Sambuca kan nytes som en forfriskende kjølig drikk, ved å blande likøren med iskaldt vann. Correzione per caffè. Sambuca benyttes ofte som smakstilsetning til kaffe. Flambé. Sambuca Flambé er en drikk med et rituelt skjær. Denne spektakulære måten å nyte Sambuca på består i at man heller den i et romslig glass (type cognac eller rødvin), roterer glasset og deretter antenner dampen, for til slutt å blåse ut flammen, eller helt enkelt legge hånden på glasset slik at flammen slukker av seg selv. Dette kan også utføres med shot-glass, men da uten roteringen av glasset. Sistnevnte måte å slukke brennende Sambuca på innebærer en viss fare. Kokken Marco Pierre White ble i mai 2007 alvorlig skadet i hånden etter et mislykket forsøk på å slukke flammen. En enda mer dristig variant er antenning av Sambuca mens den er i munnen. Flammen slukkes ved at man lukker munnen. Enkelte produsenter, som Molinari, produserer Sambuca med en alkoholprosent på 40, blant annet fordi den antennes lettere enn de mange variantene med en alkoholprosent på 38. Sambuca Flambé drikkes mens den ennå er varm. Flamberingen gir drikken en enda rundere smak. Flambé kan kombineres med "Con Mosca". Cocktails. I tillegg til de forannevnte drikkemåter, finnes det en mengde cocktails som lages med Sambuca. Asiatisk villesel. Asiatisk villesel ("Equus hemionus") er en art som hører til i hestefamilien og består av fem underarter, men syrisk villesel døde ut i 1927. Det asiatiske villeslet har relativt korte bein. Pelsen varierer mellom underartene og gjennom årtidene. Generelt er de rødbrune i sommerhalvåret og gulbrune i viterhalvåret. Buken er gjerne enten hvit eller blakk i fargen. Av de nålevende underartene er iransk villesel kritisk truet av utryddelse. Beskrivelse. Villeslet varierer i farge etter lokasjon (underart) og årstid. I hovedsak kan man si at fargen er rødbrun i sommerhalvåret og gulbrun i vinterhalvåret. Fargen i buken er enten nærmest hvit eller blakk. Villeslet karaktriseres av en tykk sort hårstripe med hvite kanter som løper langs ryggraden på dyrene. De har korte ekstremiteter og små hover. Skulderhøyden varierer normalt mellom 100 og 140 cm. Kroppslengden er normalt mellom 198 og 244 cm (221 cm i snitt), mens vekten ligger på 200-260 kg (230 kg i snitt). Utbredelse og habitat. Opprinnelig fantes denne arten så langt vest som i Tyskland. I dag finnes den i Kina, Mongolia, India, Iran, Turkmenistan og Russland. Mer enn halvparten av bestanden holder imidlertid til i det sørlige Mongolia. Villeslet finner man i ørken, halvørken og steppeland, der avstanden til en vannkilde ikke er mer enn ca. 30 km. Det foretrekker sletteland. Atferd. Asiatisk villesel regnes om en monogam art. Hingsten vil derfor være sammen med hoppa og eventuelt føllet hele året gjennom. Villeslet parer seg i perioden april-oktober. Hoppa, som går drektig i 11-12 måneder, føder vanligvis kun ett føll, men statistisk dør mer enn havparten av alle føll i løpet av det første leveåret. Føllet når kjønnsmoden alder når det er ca- 3-4 år gammelt. Det er forventet at villesler kan leve til de blir omkring 12-14 år i vill tilstand. I fangenskap er det dokumentert at villesler kan leve til de blir 26 år gamle. Villesler er svært hurtige dyr som kan nå en toppfart på nærmere 70 km/t. Underarter. Det hersker en viss uenighet om antallet underarter, men de fleste ser ut til å være enige om at det finnes minst seks (som beskrevet nedenfor). Noen regner imidlertid også kiang ("E. h. kiang") og anatolsk villesel ("E. h. anatoliensis") som egne underarter, men dette er altså omdiskutert. De blir derfor ikke oppført på liste nedenfor, men regnes heller som varianter. Anatolsk villesel regnes å ha utdødd omkring 1700. Austad/Fjell. Austad/Fjell er en av de åtte administrative bydelene i Drammen. Bydelen hadde innbyggere per 1. januar 2011 og består hovedsakelig av de to bydelsområdene Austad og Fjell. Navnet «Austad». Austad gård var den viktigste gården sør for Drammenselven. Gården er nevnt allerede på 1300-tallet og ble opprinnelig kalt "Audingstadir" og lignende varianter. Navnet kommer av mannsnavnet Audi, altså «Audis gård». Navnet «Fjell». Området Fjell har sitt navn etter tre gamle Fjell-gårder. To av disse lå i gamle Strømsgodset kommune og en lå i Skoger. Fjellgårdene strakte seg helt ned til Drammenselven ved Kobberviken. Her lå Brandengen gård som var et underbruk av Fjell. Også Galterud gård lå under Fjell. Strømsø/Danvik. Strømsø/Danvik er en administrativ bydel i Drammen. Bydelen består hovedsakelig av bydelsområdene Strømsø og Danvik og har 8 455 innbyggere per 1. januar 2011. Anosognosi. Anosognosi er en tilstand hvor en person lider under manglende evne til å erkjenne et handikapp, som følge av en hjerneskade. Dette kan manifesteres ved uttalte funksjonsforstyrrelser, som f.eks. blindhet eller lammelse. Tilstanden ble første gang beskrevet av nevrologen Joseph Babinski i 1914, men lite har blitt senere oppdaget innenfor dette området siden dets første beskrivelse. Etymologisk er ordet bygd opp av de greske ordene "nosos" sykdom og "gnosis" erkjennelse. Tangen/Åskollen. Tangen/Åskollen er en av de åtte bydelene i Drammen, har innbyggere per 1. januar 2011, og består hovedsakelig av bydelsområdene Tangen og Åskollen. Historie. Bydelene Tangen og Åskollen har sin opprinnelse henholdsvis fra Skipsbygging & sjørfart og som en del av jordbruksbygda Skoger. På Åskollen ligger det år gamle helleristninger. Tangen startet trelasteeksporten fra Kobbervik. På Tangen begynte bebyggelsen allerede på 1500-tallet. I 1769 fikk bydelen sin første kirke, som senere ble revet og ga plass for en større teglsteinkirke som sto klar i 1854. Likevel ble ikke Tangen et prestegjeld før 1966. På 1800-tallet kom det kom en rekke store bedrifter langs strandlinja fra Rundtom til Solumstrand, slik som Drammen jernstøperi fra 1847. Nesten alle disse storbedriftene er historie idag, men Høegs seilmakerloft fra 1767 lever videre som Drammens eldste bedrift. Manufaktura. En av inngangene til Manufaktura Manufaktura er et av de største sentrene for handel, rekreasjon og kultur i Europa. Komplekset ligger i Łódź mellom Zachodnia-, Ogrodowa-, Drewnowska- og Jan Karskis gate. Manufaktura ble åpnet den 17. mai 2006 etter fem års planlegging og nesten fire års byggearbeid. Til sammen dekker senteret et areal på 27 hektar. Til dette formålet ble den største revitaliseringen i Europa gjennomført. Manufaktura er situert i byens sentrum i postfabrikkbygningene til Izrael Poznański, hvor blant annet handlingen til Władysław Reymonts "«Ziemia obiecana»" er satt. Under ombygningen ble det lagt stor vekt på å bevare plassens gamle stemning, og Manufaktura domineres derfor av gamle postfabrikkbygninger i ugipset, rød murstein. Kompleksets varemerke er det gamle, fem etasjer høye spinneriet ved Ogrodowa-gaten bygd i årene 1877–1878. I 2009 ble firestjernehotellet Andel’s åpnet her. De andre bygningene i Manufaktura er reist i lignende stil, men er mindre enn spinneriet. Unntaket er handelsgalleriet, som er en helt ny konstruksjon bygd i glass og stål. Det er imidlertid lavere enn de omkringliggende mursteinsbygningene og kan derfor ikke sees utenfra. En av inngangene til Manufaktura fører gjennom den tidligere, triumfbueaktige hovedporten til det gamle spinneriet. Hele komplekset, som forener historie og samtid, er tegnet av det engelske firmaet Virgile & Stone fra London, i samarbeid med arkitektbyrået Sud Architectes fra Lyon. Fabrikkbygningenes opprinnelige arkitekt var fra 1872 Hilary Majewski. Til sammen er 90 000 m² mursteinsobjekter blitt restaurert. Hele investeringen har kostet om lag 200 millioner euro. I Manufaktura finnes til sammen 306 butikker, kjøpesentre, restauranter, konditorier, kafeer, pubs og andre. Tjenestesektoren er på over 12 000 m². Komplekset har også et torg på 30 000 m², Polens nest største etter gamlebytorget i Kraków, med Europas lengste fontene på 300 meter. Klientene kjøres rundt på det store torget med to trambusser. Ved siden av handelssektoren finnes også et restaurantkompleks, bilsenter, kultursenter (med blant annet Kunstmuseet, Vitenskapsmuseet, Bymuseet (i Izrael Poznańskis palass) og Fabrikkmuseet) og underholdningssenter. Sistnevnte består blant annet av en kino med 15 saler, roll arena, klatrevegger, helsestudio og skatepark. Jeanette Olsen. Jeanette Martine Olsen (født 22. oktober 1873 i Kristiania, død 23. september 1959 samme sted) var en norsk politiker (DnA/NKP) og en av de fremste drivkreftene for revolusjonær kvinneorganisering i første tredel av 1900-tallet. Hun hadde blant annet jobbet innenfor arbeiderpressa og fra 1918 var hun landsstyremedlem i DnA. I forbindelse med konfliktene i 1922–23 stilte hun seg på Komintern-linja og ble sammen med Knut Olai Thornæs suspendert fra partiet i september 1923 etter å ha gått til frontalangrep på Martin Tranmæl. Jeanette Olsen var kvinnesekretær og medlem av sentralstyret i NKP fra stiftelsen, og fra 1925 var hun også redaktør av partiets kvinnetidsskrift "Gnisten". Da DnA dannet sin første regjering i 1928 vedtok NKPs sentralstyre en omfattende kritikk av dette og anklaget partiet for klasseforræderi ved å gjøre seg til administratorer av den borgerlige staten. Selv om Olsen ble regnet til partiets venstrefløy gikk hun sammen med Olav Scheflo og Emil Stang d.y. ut av partiet i protest mot dette. I motsetning til Scheflo, som gikk over til DnA, og Stang som forble partiuavhengig, fortsatte Olsen samarbeidet med kommunistene gjennom den Revolusjonære fagopposisjonen og gikk senere inn i NKP igjen. I 1936 ble hun ekskludert fra partiet for trotskisme, og ble redaktør for tidsskriftet Oktober, som var den første organiserte trotskistiske bevegelsen i Norge. Unni Lehn. Unni Lehn (født 7. juni 1977 i Trondheim) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte på kvinnelandslaget. Hun startet karrieren i hjemstedet Melhus, men dro videre til toppserielaget Trondheims-Ørn i 1994. I 2001 dro hun til det amerikanske fotball-laget Carolina Courage og spilte der til hun returnerte til Ørn i 2004. Hun har også hatt en lang karriere på det norske kvinnelandslaget og var med på å ta gull under OL i Sydney 2000. Unni Lehn la opp etter 2007-sesongen. Newtons vugge. Newtons vugge er en innretning som viser hvordan bevegelsesmengde bevares og overføres i et system med liten friksjon. Den er konstruert av en rekke pendler (oftest fem) som henger tett inntil hverandre. Hver pendel er kuleformet, og festet til rammen ved to like lange tråder. Alle trådene må være like lange for at pendelkulene skal være i balanse, og måten kulene er hengt opp på sikrer at alle pendelbevegelsene vil skje i samme plan. Ved å løfte en av de ytterste kulene og slippe den ned mot den neste, vil man kunne se at denne kulens bevegelsesenergi overføres gjennom alle kulene til den ytterste kulen på motsatt side. Denne vil da svinge opp til (nesten) samme høyde som den første ble sluppet fra, og når kulen pendler ned igjen gjentas bevegelsen i motsatt retning. De midterste kulene beveger seg ikke, ettersom bevegelsesenergien de blir tilført overføres direkte til neste kule. På grunn av luftmotstand og annen friksjon, vil bevegelsen langsomt dø ut. En lignende innretning er en rund skive med et rullespor langs ytterkanten. I sporet ligger et antall like stålkuler. Skiva ligger litt på skrå og alle kulene vil samle seg i den nedre kanten. Dersom en av kulene slippes fra det høyeste punktet, vil den trille ned og treffe rekken av kuler. Kulene bli liggende stille mens den siste slås ut. Denne triller over toppen og prosessen gjentar seg. På grunn av friksjonskrefter vil imidlertid kula ikke nå over toppen. Skiva monteres på en motor som meget langsom dreier denne rundt. Denne langsomme dreiebevegelsen er ikke synlig og tilfører den rullende kula nok energi til at den når over toppen. En har da et system som øyensynlig beveger seg evig – en perpetuum mobile. Dreiebevegelsen kan bare observeres ved at skivas laveste punkt flytter seg over tid. Helmut Newton. Helmut Newton, eg. "Helmut Neustädter" (født 31. oktober 1920 i Berlin-Schöneberg, død 23. januar 2004 i Los Angeles) var en jødisk tysk-australsk motefotograf, spesielt kjent for aktbilder av kvinner. Zürich lufthavn. Zürich lufthavn (IATA: ZRH, ICAO: LSZH) også kalt Kloten lufthavn, ligger i Kloten i Zürich kanton i Sveits. Flyplassen er den største flyplassen i Sveits og base for Swiss International Air Lines og Lufthansa. Flyplassen betjente 20.7 millioner passasjerer i 2007. Keplers lover for planetenes bevegelser. Illustrasjon av Keplers tre lover med to planeter i omløp. (1) Banene er ellipser, med fokuspunkt "f1" og "f2" for den første planeten og "f1" og "f3" for den andre planeten. Solen er plassert fokuspunktet "f1". (2) De to skyggelagte segmentene "A1" og "A2" har den samme overflaten, og tiden det tar for planet 1 å dekke segmentet A1 er lik tiden det tar å dekke A2. (3) Den totale omløpstiden for planet 1 og planet 2 har forholdet formula_1. Keplers lover for planetenes bevegelser er Johannes Keplers viktigste bidrag til astronomi og astrofysikk. Kepler (1571–1630) var en tysk matematiker. Han studerte planetariske observasjoner gjort av den legendariske danske astronomen Tycho Brahe, og fant omkring 1605 at disse observasjonene fulgte tre forholdsvis enkle matematiske lover. Den fysiske forklaringen på planetenes bevegelser kom imidlertid ikke før nesten 100 år senere, da Isaac Newton i sitt verk "Principia" viste hvordan Keplers lover kunne utledes fra hans bevegelseslover og gravitasjonsteori ved hjelp av matematisk analyse. Første lov. Den første loven sier: «Planetenes baner er ellipser med sola i det ene brennpunktet» hvor ("r","θ") er heliosentriske polare koordinater for planeten, "p" er "semi latus rectum", og "ε" er eksentrisiteten, som for en ellipse er mellom 0 og 1. Andre lov. Den andre loven sier: «Baneradiene sveiper ut like store arealer på like lange tider.» Denne loven er også kjent som "loven om like arealer". Om vi antar at en planet bruker en dag på å bevege seg fra punkt "A" til "B", vil linjene fra solen til A og B utgjøre en vinkelsektor. Keplers andre lov sier at arealet av denne vinkelsektoren vil være like stort som arealet av sektoren som dannes mellom solen og "C" og "D", dersom det også tar en dag for planeten å bevege seg fra C til D. Planeten får altså større fart jo nærmere solen den kommer. Dette skyldes at solens tyngdefelt akselererer planeten mens den nærmer seg mot solen, og bremser den mens den beveger seg bort fra solen. Kepler kjente imidlertid ikke til denne fysiske forklaringen av fenomenet, han bare fastslo at det var slik det skjedde og beskrev det matematisk. De to lovene ga Kepler muligheten til å beregne posisjonen til en planet ut fra tiden "t" som var gått siden planeten befant seg i sitt perihelion, og dens omlpstid "P". Beregningen gjøres i fire trinn. At denne fremgangsmåten gir riktig resultat vises nedenfor. Tredje lov. Tredje lov: "Forholdet mellom kvadratet av omløpstiden og middelradien i tredje potens er det samme for alle planeter." Omløpstiden øker mer enn proporsjonalt ved økende avstand, fordi farten også blir mindre. Gangestykket "T"2"a"–3 ha samme verdi for alle planeter i Solsystemet som for Jorden. Hvis man måler "T" i sideriske år og "a" i astronomiske enheter, vil "T"2"a"–3 ha verdien 1 for alle planeter i Solsystemet. Beviset for at Keplers tredje lov gjelder for alle ellipser er mer komplisert. Tysklands geografi. Tyskland er et stort land i Sentral-Europa med et areal på 357 021 km². Det strekker seg fra Alpene i sør, over Det nordeuropeiske lavlandet til Nordsjøen ("Nordsee") og Østersjøen ("Ostsee") i nord. Topografi. Den nordlige tredjedelen av landet ligger i Det nordeuropeiske lavlandet med flatt terreng krysset av flere store elver som renner nordover (Elbe, Ems, Weser, Oder). Langs grensen til Nederland og langs den frisiske kysten finner man våtmarksområder og myraktige forhold. Sandete Mecklenburg i nordøst har mange innsjøer som ble dannet av isbreer under den siste istiden. Lenger sør, i sentrale deler av Tyskland ligger et mer kupert og åslendt landskap kalt Mittelgebirge, og enkelte av disse lavere fjellene ble dannet av vulkansk aktivitet. Rhindalen går tvers gjennom de vestlige delene av dette området. Det sentrale høylandet strekker seg østover og nordover til Saale og glir over i Erzgebirge ved grensen til Tsjekkia. Høylandet inkluderer Eifel og Hunsrück vest for Rhinen, Taunus nord for Frankfurt, Vogelsberg, Rhön og Thüringer Wald. Sør for Berlin, øst i de sentrale områdene er landskapet mer som i de lavereliggende områdene i nord med sandaktig jordsmonn og våtmarksområder, som i Spreewald-regionen. Sør-Tyskland har forskjellige linjeformede åser og fjellkjeder. Alpene helt i sør er de største, men relativt lite av Alpene ligger innenfor Tyskland sammenlignet med Sveits og Østerrike. Schwarzwald, ved sørvestgrensen til Frankrike, skiller Rhinen fra kildene til Donau på østsiden, og er en del av det europeiske vannskillet Donau går gjennom de sentrale områdene av Bayern, i et relativt flatt område, før den snur seg sørøstover rundt den sørlige delen av Bayerischer Wald, en annen fjellkjede på grensen mellom Bayern og Tsjekkia. Geologi. Tyskland er geologisk svært sammensatt. Det nordtyske slettelandet er dekt av mektige løsavsetninger fra kvartær. De eldste bergartene finnes i Mittelgebirge. Her finnes for eksempel i Schwarzwald metamorfe bergarter fra jordas urtid. I Rheinland-Pfalz finnes skiferbergarter fra silur og devon. Nord for disse finnes formasjoner fra karbon med blant annet lag av steinkull som har gitt opphav til tungindustrien i Ruhr-området. Det sørlige Tyskland har bergarter vesentlig fra jordas mellomalder. Pfalz, Thüringen, deler av Bayern og Sachsen har sandsteiner fra trias, mens de schwabiske og frankiske alpene består av kalksteiner fra jura og tilhører samme formasjon som Jurafjellene i Sveits/Frankrike. Tyskland ligger godt inne på den eurasiske litosfæreplata, og har ikke aktive vulkaner. Imidlertid finnes vulkanske bergarter av eldre dato, for eksempel i Vulkaneifel og Vogelsberg i Hessen. En karakteristisk landformasjon er den mektige Rheingraben, som ble dannet under tektonisk aktivitet i perm. Grotter. Fjellområdene i Tyskland inneholder flere karstformasjoner der elvene har gravd ut grotter, særlig i Hönnedalen. De største grottene i Europa som var bebodd av tidlige kulturer ligger i Balve. Elver og innsjøer. De store elvene i Tyskland Nesten hele Tyskland ligger innenfor nedbørfeltet til en av de seks store elvene Rhinen, Donau, Elben, Oder, Weser og Ems. Donau er med sine 2845 km fra kilden i Donaueschingen til utløpet i Svartehavet Europas nest lengste elv (etter Volga). Den tyske delen av Donau er 687 km lang. De fem andre renner ut enten i Nordsjøen eller i Østersjøen; altså går hovedvannskillet i Europa gjennom Tyskland. Dette vannskillet går fra øst for Oberrheingraben over Schwarzwald og de schwabiske og frankiske alpene. Av de nordlige elvene er Rhinen den lengste med sine 1320 km, hvorav 865 km gjennom Tyskland. Rhinen har spilt en stor rolle for dannelsen av tysk identitet, og det knytter seg en lang rekke myter og sagn til Rhinen. Elbens kilder ligger i Riesengebirge på grensa mot Tsjekkia og Polen, og munner ut ved Cuxhaven på nordsjøkysten etter et løp på 1165 km, hvorav 725 km i Tyskland. Oder kommer fra de tsjekkiske Beskidene, og renner først gjennom Polen. Nedre del av Oder danner grense mellom Tyskland og Polen, mens utløpet ligger ved Szczecin på den polske østersjøkysten. Weser dannes ved at elvene Werra og Fulda løper sammen ved Hannovers Münden, og drenerer de sentrale delene av landet. Weser renner ut i Tyskebukta ved Bremerhaven. Ems renner gjennom det flate slettelandet i nordvestlige Tyskland, og renner ut i Nordsjøen ved Emden. De sørtyske innsjøene er et resultat av erosjon under istidene. De er smale og dype, og ligger i iseroderte dalbekkener. Den største av dem er Bodensjøen med et areal på 536 km², der 62 % av kysten ligger i Tyskland. De internasjonale grensene i selve innsjøen er ikke definert. På slettelandet i Nord-Tyskland finnes et nett av grunne sjøer. Den største av disse er Müritz i Mecklenburg (117 km²) og Chiemsee (80 km²). Fjell og senkninger. I den tyske delen av Alpene ligger Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, med sine 2962 moh. Den høyeste toppen i Mittelgebirge er Feldberg i Schwarzwald, som rager 1493 moh. Også i Bayerischer Wald, Erzgebirge, Fichtelgebirge, Schwäbische Alp og i Harz finnes topper på over 1000 moh. Det høyeste punktet på den nordtyske sletta er Hagelberg i Fläming med 200 moh. Tysklands laveste punkt ligger 3,5 m under havnivå, ved Neuendorf-Sachsenbande i Wilstermarsken i Schleswig-Holstein. Øyer. På den tyske nordsjøkysten ligger en rekke av flate sandøyer som er en del av vadehavet. De deles i de nordfrisiske og de østfrisiske øyer. De største nordfrisiske øyene er Sylt, Föhr, Amrum og Pellworm. Den største av de østfrisiske øyene er Borkum. Øyene i Østersjøen er større og har et høyere relieff. Den største er Rügen, fulgt av Usedom, som er delt med Polen. Klima. Tyskland dekker et forholdsvis stort geografisk område fra Nordsjøen i nord til Alpene i sør. Klimaet varierer likevel egentleg ikke så mye fra nord til sør, og temperaturnormalforskjellen mellom de tyske byene er aldri større enn 5 ºC. Det regner som regel mest på sommeren, men hver måned har likevel omtrent like mange nedbørsdager. Klimaforskjellene mellom nord og sør er derimot ikke helt som man kanskje kunne vente. Det er lett å tro at vintrene var kaldere og våtere i nord, nær Nordsjøen og Østersjøen, men slik er det ikke. De kaldeste områdene finnes i de tyske Alpene der kaldluft fra nordøst samler seg. Dette fører til lange kuldeperioder og skyet vær i Bayern, ofte sammen med lett snø eller underkjølt regn. I snitt er det tåke omtrent en av tre dager i Sør-Tyskland om vinteren, men innimellom kan fønvind fra Alpene gi milde og solrike dager, særlig i starten og slutten av vinteren. I Nord-Tyskland kommer den milde luften som oftest med de fuktige vindene fra Atlanterhavet, og i forbindelse med kraftige lavtrykk i Nordsjøen kan det bli vind opp i orkan styrke. Temperaturene om vinteren er i snitt bare et par grader lavere enn i Frankrike, men kaldluft fra Sibir kan gi temperaturer godt under −20 ºC de fleste steder i landet. Som i store deler av resten av Europa kan sommerværet endre seg en god del i løpet av forholdsvis kort tid fra strålende sommervær til regnbyger og lavere temperaturer. Mens store deler av Europa begynner å få en god sommervarme i juni, kan det fremdeles være kjøligere vær i Tyskland når luften strømmer inn fra Nordsjøen og Østersjøen i nord. I juli er det derimot mer jevn varme og temperaturer over 30 ºC er ikke uvanlig, og de fleste lavereliggende områdene har hatt temperaturer over 35 ºC. Tyskland kan ha en god del tordenvær om sommeren, og i sørlige områder er ikke hagl uvanlig. München ble for eksempel rammet av en kraftig haglbyge 12. juli 1984 som førte til skader for mer enn 6 milliarder kroner, og gjorde skader på 70 000 hus og 200 000 biler. Tordenvær er derimot sjelden fra oktober og gjennom vinteren. Fra november blir det mer skyet i store deler av landet. I hovedsak får nordlige og vestlige fjell- og åssider mer nedbør enn de østlige. Schwarzwald er det våteste området i Tyskland med en normal på litt over 1 000 mm regn per år, mens Elbedalen i øst får mindre enn 500 mm. Areal og landegrenser. Den tysk-østerrikske grensen krysser seg selv nær Jungholz. Grensen langs Belgia inkluderer fem tyske eksklaver fordi den belgiske jernbanen Vennbahn krysser inn og ut av Tyskland. Geografiske ytterpunkter. Det nordligste punktet på det tyske fastlandet ligger nær Aventoft i Schleswig-Holstein. Drammens Museum. Drammens Museum for kunst og kulturhistorie er et museum på Marienlyst i Drammen. Museet omfatter Marienlyst gård, en lystgård fra ca. 1770, museumsbygningen fra 1930 med museets administrasjon, faste utstillinger og gjenstandssamlinger, og Lychepaviljongen fra 1990 med Galleriet, skiftende utstillinger og museumscafé, hallingtunet, med 5 gamle hus, det eldste fra 1760-tallet. Museet omfatter også de to største bevarte lystgårdene i Drammen, Austad gård og Gulskogen gård. Museets samlinger kommer fra hele Buskerud og dekker områder som folkekunst og husflid, næringsliv, sjøfart, jordbruk, billedkunst, drakter og bunader, kirkekunst og kunstindustri. I hovedbygningen er det flotte rosemalte trekister og framskap fra Hallingdal og Numedal, bymøbler, norsk barokksølv fra 1700-tallet, norsk og nordeuropeisk glasskunst og en byhistorisk utstilling over Drammen Drammen kunstforenings samlinger inngikk i museet fra 1996. Museet har et stort fagbibliotek, fotosamling og arkiv som dekker Drammens og Buskeruds historie. Drammens Museum har samlet 25 hus fra hele Buskerud og gjenreist dem på et område rett bak Spiraltoppen. Her er det utviklet et kulturlandskap som gir inntrykk av tidligere tiders gårsdrift og gammel byggeskikk. Om sommeren er flere av bygningene åpne for publikum. Kulan. thumb Kulan ("Equus hemionus kulan") er et asiatisk villesel som lever i Turkmenistan. Det er en blanding av esel og hest. Men ørene dens er kortere enn på et esel, men lenger enn på en hest. Gulskogen gård. Gulskogen gård i september 2012 Gulskogen gård på Gulskogen i Drammen er et av de best bevarte eksemplene på det sene 1700- og tidlige 1800-tallets norske lystgårdsanlegg. I dag er gården en del av Drammens Museum. Anlegget består av en hage, driftsbygninger og et våningshus. Våningshuset er en patrisierbolig med elegante interiører og malerier av P.N. Arbo Historie. Gulskogen var opprinnelig en bondegård ved navn "Søndre Skogen", men etter at gården ble malt gul, ble den bare kalt Gulskogen, og det har etterhvert blitt navnet på hele bydelen hvor gården ligger. I 1650 kjøpte Hannibal Sehested eiendommen av Hans Lange, som var lensherre i Eiker. Hovedbygningen ble oppført i 1806, antakelig på grunnmuren til den tidligere bygningen. Det var Peter Nicolai Arbo som var eieren da. Han var en stor forretningsmann og hadde sitt store handelshus på Mads Wiels plass. Arbo anla også en stor park på 25 mål i 1804. Gulskogen hage ble anlagt slik den franske barokkhavetradisjonen foreskrev med lindealleer, lysthus og løvsaler, akser, labyrint, kanaler og hvitmalte broer. Parkanlegget regnes som noe av det best bevarte av gamle hager i Norge. Dette er gjort mulig gjennom dagens eier, som er Gulskogen Stiftelse. Stiftelsen ble opprettet i 1961 ved en donasjon av Ragni og Yngvar P. Berg. Stiftelsen har også mottatt Ingeborg Arbos arveandel. Dessuten har kommunen gitt store beløp. Derfor har det vært mulig å gjennomføre store restaureringsarbeider. Gården og parken ble åpnet for publikum i 1972. Stiftelsen er fra 1996 en del av Stiftelsen Drammens Museum. Akkurat som på Austad, har det skjedd dramatiske ting på Gulskogen gård. Eieren Hans Hanssøn var anklaget for både drap og blodskam, og han rømte fra gård og grunn for å slippe straff. Men han ble tatt og endte sine dager i fengselet. Gården ble da solgt på tvangsauksjon for 2 990 riksdaler til Arbo. Sorg. Sorg er en følelsesmessig tilstand som blir utløst av sterke emosjonelle nerveimpulser. Sorg er en tapsreaksjon, såsom for eksempel bortgang av en nær slektning, plutselig eller progressivt forløp av en sykdom eller gjennom psykisk sykdom, etc. Reaksjonen er et naturlig psykologisk resultat av en ytre hendelse som i mange tilfelle kan utvikle seg til sykdom. Manglende reaksjon på slike omstendigheter kalles psykopati. Bearbeiding av sorg – sorgarbeid – er en individuell psykologisk prosess der familie, venner og omgangskrets spiller en viktig rolle. Spesielt er ungdom en utsatt gruppe for uforutsette påkjenninger. Skruegeit. Skruegeit ("Capra ibex falconeri") Med 1,10 m skulderhøyde er skruegeiten den største av alle geitene. Den lever vilt i fjellområdene i Afghanistan og i det vestlige Himalaya. De skrueformete, dreiete hornene har gitt navnet til den. Familien er geiter. Trond Hegna. Trond Hegna (født 2. oktober 1898 i Kristiania, død 20. januar 1992 i Oslo) var en norsk politiker (DnA/NKP) og pressemann. I mellomkrigstiden var han et av de sentrale medlemmene i den revolusjonære organisasjonen Mot Dag, og etter andre verdenskrig var han i flere perioder stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Mot Dag, og journalistvirksomhet. I 1918 begynte Hegna studier ved Universitetet i Oslo og meldte seg inn i Den Socialdemokratiske Studenterforening, Arbeiderpartiets studentorganisasjon. Det var her tidsskriftet og organisasjonen Mot Dag ble opprettet i 1921, og Hegna var med her fra begynnelsen av. Han redigerte organisasjonens tidsskrift, som han gjennom hele dets eksistens var en sentral bidragsyter til, mellom 1926 og 1928, og var formann for Det Norske Studentersamfund i 1924 og 1936. I årene 1924–25 var han redaktør for "Rjukan Arbeiderblad". Da Mot Dag gikk inn i NKP i 1927 var Hegna også en periode redaktør for Norges Kommunistblad. Han forlot partiet i 1929 sammen med de fleste medlemmene av Mot Dag. Mellom 1932 og 1936 var han også medredaktør av Arbeidernes Leksikon. Da Mot Dag ble oppløst i 1936 gikk Hegna sammen med de fleste andre medlemmene inn i Arbeiderpartiet igjen. Mellom 1939 og 1940 var han redaktør av "Vestfold Arbeiderblad" og i 1940 overtok han redaktøransvaret for "1ste Mai" i Stavanger. Andre verdenskrig, "Ingen nordmann til salgs!". Da 1ste Mai ble stengt etter at avisen hadde trykket overskriften «Ingen nordmann til salgs!» i september 1940, ble Hegna arrestert og satt på Grini frem til 1943, der han tilhørte kretsen rundt Einar Gerhardsen, som han hadde kjent i en årrekke. Etterkrigstiden. Etter krigen opptok han igjen redaktøransvaret i 1ste Mai, en stilling han hadde til 1958. Han var stortingsrepresentant mellom 1950 og 1965, og var i flere perioder formann for finanskomiteen. Han var også medlem av Arbeiderpartiets landsstyre mellom 1949 og 1953 og nestformann i Stortingsgruppa fra 1958. Hegna var en av mange Mot Dag-medlemmer som ble sentrale innenfor Arbeiderpartiet i etterkrigsårene, men i motsetning til flere av disse markerte Hegna seg på venstrefløyen i partiet. Han var blant annet motstander av norsk medlemskap i EEC i 1972, men tilhørte dem som forble i partiet på tross av dette. Forfattervirksomhet. Hegna skrev også en rekke bøker, alt fra bøker om Sovjetunionen til bygdebøker, og fungerte også som oversetter av skjønnlitteratur. I 1983 kom selvbiografien «Min versjon». Håvard Nordtveit. Håvard Nordtveit (født 21. juni 1990 i Vats) er en norsk fotballspiller som spiller for toppklubben Borussia Mönchengladbach i tysk Bundesliga. Tidlig karriere. Han har tidligere spilt for SK Vats 94, Skjold IL og FK Haugesund. Han spilte 9 seriekamper for Haugesund under 2007 sesongen av Adeccoligaen. Arsenal. 15. juni 2007 skrev han under en 4-års kontrakt med Arsenal. Han gikk fra FK Haugesund til Arsenal for en overgangssum på £500.000 innledningsvis, som skulle stige til £2 millioner etter 40 førstelagskamper. Han debuterte for Arsenal i en treningskamp mot Barnet F.C. den 14. juli 2007. Han kom inn som innbytter ved pause for Kerrea Gilbert. Han ble utpekt til kaptein på Arsenals reservelag til den første kampen i reserveligaen 2007-08; i et intervju med Arsenal.com, sa Nordtveit at «det var en stor ære» å ha blitt kaptein og at han håpte å fortsette i den rollen fremover. Nordtveit skårte sitt første mål for London-klubben i en reservelagskamp mot Birmingham City, den 17. september 2007. Salamanca. 18. august 2008 signerte Union Deportiva Salamanca Nordtveit på et sesonglangt lån for 2008-2009 sesongen for å spille i Segunda División sammen med en annen ung Arsenal-spiller, Pedro Botelho. Låneoppholdet ble avbrutt 29 oktober 2008, og Nordtveit returnerte offisielt til Arsenal to dager senere. Han spilte totalt 3 kamper for Union Deportiva Salamanca. Etter returen fra Spania ble Nordtveit i følge meldinger i norsk media et ettertraktet låneobjekt for flere norske klubber, deriblant Brann. Lillestrøm. Den 10. mars meldte flere norske media at Nordtveit gikk på utlån til Lillestrøm SK. Han signerte en utlånsavtale frem til 1. august 2009. Nordtveit debuterte i årets første serierunde i en bortekamp mot Stabæk IF den 14. mars 2009. 1. FC Nürnberg. Han spilte totalt 19 kamperpå lån til 1. FC Nürnberg under Bundesliga-sesongen 2009/2010, og debuterte mot Hannover_96 den 22. august 2009 Borussia Mönchengladbach. Nordtveit i kamp mot Køln, for "Gladbach", 2011 30. desember 2010 skrev Håvard Nordveit en tre og ett halvt års kontrakt med Borussia Mönchengladbach mot en overføringssum til Arsenal på ₤800 000. Han debuterte den 15. januar 2011 med drakt nummer 16. Landslagsspill. Han har til sammen 55 kamper på aldersbestemte landslag og nitten A-landskamper. I hans tredje landskamp, borte mot Nord-Irland 29. februar 2012, scoret han det første målet i en kamp der Norge vant 3–0. Det nordeuropeiske lavlandet. Det nordeuropeiske lavlandet er et geomorfologisk område i Europa. Det består av lave sletter mellom Det sentraleuropeiske høylandet i sør og Nordsjøen og Østersjøen i nord. Høyden på lavlandet er mellom 0 og 200 meter. Det meste av området benyttes til jordbruk, men det er også myrområder, lyngheier og innsjøer. På kysten av Nordsjøen finner man myrland og Vadehavet, et stort tidevannsområde. Politisk er det nordeuropeiske lavlandet delt mellom Belgia, Nederland, Tyskland, Danmark og Polen. Store elver er, fra vest til øst, Rhinen, Ems, Weser, Elbe, Oder og Wisła. Historisk, og særlig i middelalderen, ble den vestlige delen av området kalt Nederlandene, opprinnelig "Niederdeutschland" (overført – nedertysklandene). Det nordeuropeiske lavlandet er forbundet til Den østeuropeiske slette, som inneholder de store slettene i Russland, og som grenser til Uralfjellene i øst. Sammen danner de Den europeiske slette. Erez. Erez er en grenseovergang lengst nord i Gaza på grensen til Israel. Den er åpen for palestinere, egyptere og representanter for internasjonale hjelpeorganisasjoner. Hæstiréttur Íslands. Hæstiréttur Íslands ("Islands høyesterett") startet sin virksomhet 16. februar 1920 jf. lov nr. 22/1919. Høyesterett er Islands øverste domstol, som inkluderer to avdelinger der enten tre eller fem dommere deltar i forhandlingene i hver enkelt sak. Antall høyesterettsdommere er tilsammen ni. Fylkesvei 247 (Buskerud). Fylkesvei 247 i Buskerud går mellom Hovesvingen og Dengerud i Ål. Veiens lengde er 2,6 km. Eksterne lenker. 247 Trikkebrannen i Strømsveien. Trikkebrannen i Strømsveien i Oslo den 2. august 1958 var ansett som den verste sporveisulykken i Norge i fredstid av mange, med fem omkomne og flere skadede i en «Gullfisk»-trikk som tok fyr og brant opp i løpet av kort tid. Et såkalt «B-tog» bestående av vognene 194 (førende vogn) og 198 (tilhenger) med avgang fra Bøler kl. 1142 til Jar var på vei ned Strømsveien da det som en følge av en feil i vogn 198s elektriske system oppstod en lysbue i kjøre-/bremsevalsen som var plassert inne i en kasse bakerst i forreste kupé. Hovedkontaktorene som skulle avbryte strømmen hadde ikke fungert slik de skulle, og dette førte til at motorstrømmen ble brutt i vendevalsen og ikke som forutsatt av hovedkontaktorene. Omkoplingsvalsens kontaktsegmenter var ikke dimensjonert for å bryte strøm liksom det ikke fantes noen slukkespole for lysbuer der. Lysbuen som oppstod hadde tilstrekkelig høy temperatur til å antenne aluminiumen i apparatkassa som ikke var brannsikret tilstrekkelig, og brannen spredde seg svært raskt til kupeveggen og antente vogna forøvrig. Straks brannen ble oppdaget ga konduktøren nødsignal og vogntoget ble stoppet og midtdørene åpnet både på førende vogn og i vogn 198 slik at passasjerene raskt kunne evakueres. Dessverre var det ikke mulig å åpne forreste dør i vogn 198 uten videre idet denne ikke var i bruk når vogna gikk som 2. vogn (tilhenger) i tog (det var dårlig oversikt over denne døra i et slikt tilfelle). Alle dørene var forsåvidt utstyrt med en mekanisk nødåpner, men denne var litt krevende å bruke og dårlig merket og det lyktes ingen å betjene denne på rett måte. Resultatet var at fem mennesker satte livet til, fire i trikken og seinere døde nok en som følge av skadene. Trikken som brant i Strømsveien ved Totengata Vognene ble deretter igjen kjørt i tog fram til kjøring av såkalte «B-tog» opphørte i forbindelse med at vogntypen ble ombygd til enmannsbetjening i 1974. Vogn 198 ble gjenoppbygd etter brannen og var i drift fram til den generelle utrangeringen av gullfiskene i 1984-85. Vogna var deretter i en periode arbeidsvogn før den ble solgt til en japansk sporveisentusiast som lot den bygge om slik at den kunne brukes på sporveien i hjembyen hans som han forøvrig hadde eierinteresser i. Vogna finnes fortsatt hos sporveien i Kōchi i Japan. Saale. Saale (også kalt "Sächsische Saale" og "Thüringische Saale") er en elv i Bayern, Thüringen og Sachsen-Anhalt i Tyskland og en av de store sideelvene til Elbe fra venstre med en lengde på 413 km. Den må ikke forveksles med den mindre Fränkische Saale, en sideelv til Main. Geografi. Saale har sitt utspring mellom Bayreuth og Hof i Oberfranken (Bayern), i en høyde på 728 meter i Fichtelgebirge. Den snor seg nordover og passerer byen Hof, før den renner inn i Thüringen. Den renner mellom de skogkledde fjellene i Thüringer Wald før den går inn i dalen Saalfeld. Etter Saalfeld når Saale Rudolstadt. Her mottar den Schwarza, som renner gjennom en dal der slottet Schwarzburg ligger, et eldgammelt sete for prinsene av huset Schwarzburg-Rudolstadt. Fra Saalfeld går Saale inn i kalksteinsområdet nord for Thüringer Wald og gjennom byen Jena. Den går så inn i Sachsen-Anhalt og gjennom kurstaden Bad Kösen der man finner mange åser med vinranker. Ved Naumburg motter den den dype elven Unstrut og renner forbi Weißenfels, Merseburg, Halle, Bernburg og Calbe. Saale munner ut i Elbe like før Barby etter en lengde på 413 km. Elven er framkommelig fra Naumburg med hjelp av sluser og er forbundet til Weiße Elster nær Leipzig via en kanal. Jordsmonnet i de nedre delene av dalen er svært frodig og blant avlingene her finnes sukkerroe. Av sideelver til Saale er Weiße Elster, Regnitz og Orla fra høyre og Ilm, Unstrut, Salza, Wipper og Bode fra venstre. De øvre delene av elven er bratt. I dalen, ned til Merseburg, ligger det mange slott på høydene langs elven. Berengar av Friuli. Berengar framstilt som konge i et manuskript fra det 12. århundre Berengar I, født 845, død 7. april 924. Han var den siste tysk-romerske keiseren, til Otto I etter 38 år gjenopprettet det tysk-romerske rike i 962. Ísafjörður. Fra sentrum, blant annet Ísafjarðarkirkja Restauranten Faktorshúsið i Hæstakaupstaður er en av de eldste bygningene i Ísafjörður Ísafjörður ("Isfjorden") er et tettsted på en øyr ved Skutulsfjörður på Island. Stedet er kommunesentrum i kommunen Ísafjarðarbær og det største tettstedet i kommunen. Ísafjörður var en av seks handelssteder på Island som fikk kjøpstadsretter i 1786 (de andre var Reykjavík, Grundarfjörður, Akureyri, Seyðisfjörður og Vestmannaeyjar) men mista de igjen sammen med de andre bortsett fra Reykjavík. Byen fikk igjen rettene i 1866. Byen og nabokommunen Eyrarhreppur ble slått sammen 3. oktober 1971, under navnet Ísafjarðarkaupstaðar. I 1994 ble Snæfjallahreppur lagt til kommunen og året etter Sléttuhreppur etter at denne hadde vært fraflyttet i mer enn 40 år. Den 1. juni 1996 ble Ísafjarðarkaupstaður slått sammen med fem andre kommuner i Vestfjordene: Flateyrarhreppur, Mosvallahreppur, Mýrahreppur, Suðureyrarhreppur og Þingeyrarhreppur, under navnet "Ísafjarðarbær". Ísafjörður er vennskapsby med Tønsberg. Øyr. Øyr (østnorsk ør) er en avsetning av grus og sand langs ei elv. Grusen transporteres ned vassdraget, og avsettes når vannhastigheten blir lav. På Vestlandet har ofte vassdragene så stort fall at avsetningen ikke skjer før elva møter fjorden. På Østlandet og i Trøndelag finner en derimot ører langt oppover i dalene. Ordet kommer fra norrønt "eyrr" og avleder formen "aur" som betyr sand. Flere stedsnavn har fått deler av sine navn etter dette, blant annet gjennom endelsene "øyra", "øyre", samt gitt navn til steder som Aure, Aurland, Aurskog og Lærdalsøyri. Etter hvert som handelsprivilegiene ble opphevet på 1800-tallet, vokste det fram mange små tettsteder ved elvemunningene på Nordmøre og i Trøndelag. De fikk ofte navn som endte på "-øren". Her ble det drevet handel og sagbruksvirksomhet, og det var båtforbindelse med Trondhjem og andre steder. Noen av disse stedene er fortsatt viktige sentra som Sunndalsøra og Kyrksæterøra. Men noen ører ligger nå utenfor allfarvei, med gammel bebyggelse fra en annen tid, som Surnadalsøra og Børsøra. Mangrove. Bildet viser en mangrove både over og under vann. Mangrover er trær og busker som er tilpasset å vokse i saltvann i tropiske strøk. Der danner de mangroveskoger, også kalt mangrovesumper. På andre språk brukes ordet «mangrove» både om de enkelte trærne, og skogene de danner. Trærne tilhører mange ulike plantefamilier, men for å løse problemene som voksestedet medfører, har de utviklet de samme løsningene. Dette er et eksempel på konvergent evolusjon. Nils Petter Gleditsch. Nils Petter Gleditsch (født 17. juli 1942 i Sutton, Surrey, Storbritannia) er en norsk sosiolog, statsviter og fredsforsker som i 1982 ble dømt til en betinget fengselsstraff i Høyesterett for overtredelse av straffelovens bestemmelser om rikets sikkerhet (Wilkes-saken). Han er forsker ved Institutt for fredsforskning (Peace Research Institute Oslo (PRIO). Etter å ha studert filosofi og økonomi ble Gleditsch i 1968 mag.art. i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Han studerte i årene 1966-67 sosiologi, sosialpsykologi og internasjonal politikk ved University of Michigan i USA. Han var formann i Det Norske Studentersamfund våren 1966. Gleditsch har siden 1964 vært tilknyttet PRIO, først som student, senere som forsker og forskningsleder. Han var instituttbestyrer i 1972 og 1977-78. I årene 2002-2008 ledet han arbeidsgruppen for miljø- og ressurskonflikter ved instituttets Centre for the Study of Civil War, et senter for fremragende forskning. Han har videre siden 1993 vært tilknyttet Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU som professor II. Gleditsch var redaktør for tidsskriftet Journal of Peace Research 1983-2010, da han ble etterfulgt av Henrik Urdal. Gleditsch var president for International Studies Association (ISA) i perioden 2008-09. Gleditsch ble i 1998 innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap og i 2007 i Det Norske Videnskaps-Akademi. I 2009 ble han tildelt Norges Forskningsråds pris for fremragende forskning. Nils Petter Gleditsch er sønn av Kristian Gleditsch og Nini Haslund Gleditsch og nevø av Ellen Gleditsch. Annet. «Spiondommene mot Gleditsch og Wilkes er en påminnelse om den kalde krigens Norge. Den myndighetene anvendte begrepet rikets sikkerhet mot, lå tynt an i rettssalen» skrev Aa.Borchgrevink i 2009. Mangroveskog. Mangroveskog er type skog, som vokser langs kystene i tropiske og subtropiske strøk. Trærne i skogen kalles mangrover, og er tilpasset et liv med røttene i saltvann. HkB 113-114. HkB 113-114 (Rødstrupene) var de første "stålvogner" på de vestlige forstadsbanene, deriblant Holmenkolbanen. De ble satt i trafikk i 1939 som ekte forstadsbanevogner av stål i lettbygd konstruksjon, bygget av Skabo Jernbanefabrik med forbilde i NSBs nye motorvognene i 1930-tallet. Stål fremfor tre. A/S Holmenkolbanen hadde siden 1910 benyttet brede "boggimotorvogner" av tre med teakbekledning og komfortabel innredning, men på 1930-tallet var det blitt mulig å bygge lette motorvogner egnet for forstadsbanetrafikk av stål med selvbærende vognkasse. Det var lagt planer om utvidering av Undergrunnsbanen Majorstuen-Nationaltheatret og Kolsåsbanen skulle slutte seg til A/S Holmenkolbanens linjer som forstadsbane med ekte forstadsbanevogner. Det var derfor et behov for en ny serie motorvogner med strømlinjeformet utforming, inspirert av de nye motorvogner som var under bygging i Skabo Jernbanefabrik, NSB type 66. Bærumsbanen og Holmenkolbanen inngikk samarbeid sammen med Skabo om utkastet til en ny vogntype som skulle sette standard for fremtidige anskaffelser av motorvogner. Stål ble ansett å være bedre enn tre. Bærumsbanen ønsket kun å ha tomme vognkassene og lettkonstruerte boggier for å komplettere dem med deler fra eldre vogner på verkstedet på Avløs. Disse vognene ble Type C1, Holmenkolbanen ønsket to vogner levert helt nybygget fra Skabo HkB 113 og 114. De to nye motorvogner hadde samme konstruksjon som C1-vognene og endog samme utseende med få mindre synlige endringer utover valget av farge. De hadde selvbærende vognkasse med tre vinduer hver retning fra midtinngangsplattformen og to dører som kan åpnes og lukkes av føreren med trykkluft. Som toretningsvogn hadde de ett førerrom i hver ende. De hadde to ganske romslige kupér med seter som hadde omleggbare rygger, de hadde 86 sitteplasser og 86 ståplasser. Som med C-vognene var det montert en "sofa" i hver ende. Vognene var ment for den krevende Holmenkolbanen som har sterke og lange stigninger, så det elektriske utstyret var dimensjonert for denne baneprofilen sammen med motorene som fikk trekkekraft på 70 kW hver. De fire Siemens-motorene av type D752 ga tilsammen en timeeffekt på 280 kW kraft for hele motorvognen med en maksfart på 60 km/t. De hadde utstyr for togkjøring, men ble aldri satt i tog i alminnelig trafikk.Togkjøringsutstyret var demontert i senere tid. Mye av utformingen for det elektriske utstyret tilsvarende HkB 111-112, serien som teknisk sett var helt meget lik selv om vognkassene av tre. Bærumsbanens C-vogne var lakkert mørkeblå, 113 og 114 fikk vinrød fargesetting med hvite stripe under vinduene og svart tak. Dette førte til at de ofte ble kalt «Rødestruper» som var noe forfriskende i sammenligning med de mørkeblå motorvognene på Kolsåsbanen. De siste årene ble den vinrøde fargen erstattet med ketchuprød, samme farge som T-banevognene hadde fram til ca 1990. Det tekniske utstyret ble svært lite endret mens de gikk i trafikk. Vognenes driftstabilitet var god hele tiden fram til de ble utrangert. Vognene ble den seinere tid noe feilaktig omtalt som type C3 grunnet deres likhet med Bærumsbanens C-vogner. Edith Pargeter. Edith Mary Pargeter (født 28. september 1913 i Horsehay, Shropshire i England, død 14. oktober 1995) var en engelsk forfatter og oversetter, i Norge best kjent under pseudonymet Ellis Peters. Biografi. Fram til 1940 var Pargeter apotekerassistent. Under andre verdenskrig arbeidet hun i en administrativ stilling i Women's Royal Naval Service, og ble tildelt British Empire Medal for sin innsats. Pargeter forfattet en rekke bøker i forskjellige sjangre, særlig historiske verker og historiske romaner. Hun vant også anerkjennelse for sine oversettelser av tsjekkiskspråklige klassikere til engelsk. Hun benyttet en rekke pseudonymer, men oppnådde størst suksess for sine kriminalmysterier fra tidlig høymiddelalder med benediktiner-munken bror Cadfael som etterforsker. Under samme navn skrev hun også en serie krimromaner fra sin egen samtid, med inspektør George Felse i hovedrollen. Handlingen i romanene forfattet under dette navnet er lagt til eller i området omkring Pargeters fødested Shropshire (i George Felse-romanene forkledd som Midshire). Romanene om munken Cadfael ble 1994–98 filmatisert som tv-serie for britiske ITV. De ble også dramatisert som ni hørespill sendt på BBC Radio 4. "Jomfrua i isen", en hørespillserie i fem episoder etter romanen "The Virgin in the Ice", ble sendt på NRK Radioteateret i 2000. Under sin levetid mottok Partegter en rekke priser, blant annet britiske Crime Writers' Associations Cartier Diamond Dagger for livslangt arbeide av særlig høy kvalitet i 1993. Året etter ble hun tildelt Order of the British Empire. Hun har gitt navn til den litterære prisen The Ellis Peters Award (tidligere kjent som The Ellis Peters Historical Dagger), som utdeles årlig av britiske Crime Writers' Association for beste historiske kriminalroman forfattet på engelsk. Oversettelser til norsk. Alle bøkene er utgitt med Ellis Peters som forfatternavn. HkB 500-serien. HkB 500-serien var de største forstadsbanevognene hos S Holmenkolbanen med en lengde på over 25 meter og en vekt på nesten 42,5 tonn og som fremdeles er de største som noensinne i historien har rullet til Frognerseteren uten tog. Med en kapasitet på 268 passasjerer var også 500-serien den største i antall plasser. Dette var bare mulig med en oppsiktsvekkende konstruksjon; de var "dobbeltvogner" med to separate vognkasser med gjennomgående overgang satt på tre boggier. Trafikk for store vogner. Holmenkollbanen var først og fremst utfartslinje til Nordmarka for beboerne i Oslo med endestasjon på Frognerseteren; om vinteren med ski og om sommeren på tur, men under krigen, etter april 1940, kom en oppgang uten sidestykke. I 1939 ble 9,5 millioner passasjerer fraktet på Holmenkollbanen, dette var økt til over 22 millioner i 1944. For begivenheter som Holmenkollrennene var det et skrikende behov for vogner med stor passasjerkapasitet slik at man måtte ha togkjøring. Allerede før krigen var det planer om nye anskaffelser, men den uventede utviklingen stilte disse på vent. Først i 1942 var trafikkøkningen så stor at A/S Holmenkollbanen bestilte tre store motorvogner hos Skabo Jernbanefabrik som skulle kunne ha plass for maksimalt 320 passasjerer. HkB 501-503. Disse tre motorvognene ble bygget av Skabo som hadde bestemt seg for en løsning med to atskilte vognkasser som ble forent med en belg som på en leddtrikk. Overgangen plassert på den midte boggien som var en såkalte "jakobsboggi" som forbandt de to halvdeleene til en vogn. Med denne fikk man størst mulig kapasitet innenfor aksepterbare rammer med 26 meter i lengde, 3,2 meter i bredde og som kunne sno seg på linjen ved å være todelt som en leddvogn. Med 118 sitteplasser og 150 ståplasser vil et enkelt «sett» ha 268 passasjerer selv om det kan økes til over 300. Det elektriske utstyret ble levert av NEBB. Dette bestod av trykklufts- og kortslutningsbrems sammen med kompressoraggregat, i tillegg til de seks, kraftige 71 kW motorene av type GDTM232 som tilsammen ytte 426 kW, noe som gjorde motorvognen til den kraftigste i effekt før T2000 i 1994. Til sammenlikning hadde C-vognene hos Bærumsbanen bare 220 kW og HkB 113-114 280 kW. Den høye effekten var nødvendig for Holmenkollbanen med lange og krevende stigninger for en motorvogn på 42,4 tonn pluss ekstralast ved passasjerdrift. Dens vekt gjorde en 500-vogn til den tyngste noensinne på Oslobanene. Utseendet på 500-vognene var elegant og meget prektig med vinrød farge med hvit stripe under vinduene og svart tak som sine mindre kusiner HkB 113-114-vognene, men vognkassene hadde et par trekk som skilte disse fra både C1-vognene og HkB 113-114-vognene. Som midtinngangsvogner var to dører samlet i midten av vognkassen på hver side, men med «skjørt» nederst som på C2-vognene. Et bilde fra 1946 viser at skjørtet opprinnelig var en forsenkning fra midt mellom førerenden og midtinngangsplattformen fram til leddet mot den andre vognkassen. Dette ble kuttet til bare under midtinngangene. Et annet trekk var monteringen av destinasjonsfilmer over midtinngangene og førerendene som var en nyhet den gang. HkB 113-114- og C-vognene måtte ha sine destinasjonsfilmer montert i øverste lag av vinduene på førerendene mange år senere, de var avhengige av «salmebøker», planker som ble lagt ned i monteringsrammer med skrifter om bestemmelsessted øverst eller nederst på førerenden. 500-vognene var derfor noe helt nytt for passasjerene på de fleste områder i 1947. HkB 113-114 og HkB 501-503 hadde samme vinduer med luftevinduer øverst, men det var tre store vinduer på hver side av midtinngangen på 113-114 vognene mens det var kun to på hver side av midtinngang i begge vognkasser som tilsammen hadde åtte vinduer. Et interessant trekk var at kupeene ble kortere. De nye hadde bare fem og en halv seterader med 29 og en halv sitteplasser mot HkB 113-114 som hadde syv og en halv seterader i hver kupé med 43 sitteplasser. Erfaringene hadde vist at det ble lengre stopptid, særlig på Nationaltheatret stasjon i rushtiden så 500-vognen som hadde fire kupeer mot HkB 113-114s to, kunne fylles og tømmes mye hurtigere. Men det var ikke en effektiv løsning på problemet med midtinngangsplattform som skulle senere ble avløst av et nytt konsept for raskere uttømning og oppfylling ved stopp. Dobbeltvognene i drift. Allerede i 1943 var mesteparten av arbeidet på dobbeltvognene gjort i Skabo Jernbanefabrik til den planlagte leveringen til Holmenkollbanen i 1943-1944, men i krigstid gikk det tregt med videre arbeid pga. stor mangel på nødvendig materiell. Dessuten skulle Holmenkolbanen formodentlig ha fryktet at tyskerne kunne beslaglegge disse nye motorvognene. Etter vognene ble levert til HkB, måtte disse utrettes på flere steder før de var klare til trafikk. De ble satt i trafikk 2. mars 1947 som er Holmenkolldagen der de gjorde stor suksess og gav et solid inntrykk på reisende. Deres kapasitet ble likevel en hemsko med nedgangen i trafikken etter 1960. Det var ikke lengre mulig å ha vognene i alminnelig trafikk døgnet rundt, og de ble etterhvert henvist til mer spesielle oppdrag som skoletur for barn langs Holmenkollbanen. De ble også brukt som ekstravogner ved uforutsette situasjoner som da 200-vognene etter en brann i mars 1977 ble øyeblikkelig tatt ut av trafikk for godt. Sammen med HkB 113-114 måtte 500-vognene overta trafikken på Sognsvannsbanen fram til T-banevognene var kommet. Fram til 1986 var nr. vognene et vanlig syn på de vestlige banene. En periode rundt 1981 var 501 overført til Kolsåsbanen, og den ble i den anledning malt mørkeblå som C-vognene. På slutten av 80-tallet ble 501 tatt inn til en omfattende revisjon, og i den anledning ble den malt opp i Sporveiens nye design med signalrødt og blått. Den ble tatt ut av trafikk i 1993 og satt til side som museumsvogn. I 2011 fikk den tilbake sin opprinnelige vinrøde farge. Sist gang en 500-vogn ble kjørt med passasjerer var i 1998. 501 ble brukt da under markeringen av Hkb's 100-års jubileum. 503 ble en stund brukt som ekstravogn, men ble tatt ut av trafikk før 1986. 502 ble utsatt for taggere som «dekorerte» hele vognen med «God jul» i desember 1985. Etter det ble den tatt ut av tjeneste. Enkelte deler (boggi og platekledning) ble brukt på 501 som ble skadet etter en kollisjon ved Ris. Impasto. Impasto er italiensk for deigaktig, og beskriver en maleteknikk der malingen ikke fortynnes, men smøres tykt (legges "pastost") på underlaget. Spor etter påføringen blir stående som relieffaktige merker som blir stående i størknet form i det ferdige bildet. Mange kunstnere bruker palettkniv eller malekniv i stedet for pensel. Fra tidligere tider var det mest oljefarger som ble brukt. Det ga kunstneren tid til å arbeide med verket. Også akrylmaling kan brukes, men da ofte med tilsetting av et tørkehemmende middel. Akvarell og tempera er medier som er for flytende til at de kan legges pastost. Noen kunstnere blander forskjellige pulversubstanser inn i malingen for å oppnå bestemte effekter. Andre riper seg ned gjennom lagene, for å hente opp og lage mønstre med tidligere lagte lag. Impastoteknikken har vært brukt av kunstnere som Tizian og Rembrandt for å forsterke virkningen av folder i klær, mens senere kunstnere har lagt mere vekt på styrken i uttrykket. Impresjonismen gir mange eksempler. I Norge finnes mange eksempler på impastomaleri, med Jakob Weidemann som ett av de mest representative eksempler fra nyere tid. Semi latus rectum. Ellipse, semi latus rectum vist som en grønn linje Semi latus rectum for en ellipse, vanligvis skrevet formula_1 (liten bokstav L), er avstanden fra et av ellipsens brennpunkt til ellipsen selv, målt langs en linje som står vinkelrett til hovedaksen. Det henger sammen med ellipsens halvakser formula_2 og formula_3 gjennom formelen formula_4, eller om man bruker eksentrisiteten formula_5. Nordisk Flaggselskap. Nordisk Flaggselskap er en nordiske organisasjon som er dannet for å fremme vexillologi, læren om flagg, i de nordiske land. Organisasjonen ble stiftet i København 27. januar 1973. Nordisk Flaggselskap utgir tidsskriftet "Nordisk Flaggkontakt" med to nummer i året. I 2003 arrangerte organisasjonen den 20. internasjonale flaggkongress, avholdt på Armémuseum i Stockholm. Nordisk Flaggselskap er tilsluttet "Fédération internationale des associations vexillologiques" (FIAV), den internasjonale sammenslutning av vexillologiske organisasjoner og institusjoner. Nordisk Flaggselskaps flagg er gult med en rød nordisk korsform dannet av flaggliner og den såkalte FIAV-knuten som er det internasjonale symbolet for vexillologi. Fargene gult og rødt viser til det en antar kan ha vært Kalmarunionens flagg og som av noen er tatt opp igjen på 1990-tallet som flagg for Norden. Tekstur. Tekstur er et gresk ord som betyr vev eller nett, og brukes i omtale av billedkunst og tildels om moderne skulptur for å beskrive en overflatevirkning. Tekstur omtales også innen tekstilfag, med ord som glatt, silkeaktig, fluffy, grov, ullen m. fl. Tekstur kan være glatt, mønstret, tekstilaktig, relieffpreget, ru, sandpapiraktig, røff og flere andre ting som finnes passende når noe skal beskrives. Kunstnere velger selv dette ut fra hvilket inntrykk som tilsiktes. Måten å oppnå en bestemt tekstur, kan være vanlig kjent, men også en del av den enkeltes erfaringer og hemmelig. Tekstur er det som fins på overflaten av en gjenstand; farger, mønster og visuell design. I dag er tekstur ofte det som brukes i film og spill-verdenen. Et eksempel kan være fra filmen "Shrek". Uten tekstur ville ikke Shrek hatt noen farge eller sett skitten og sliten ut. Astronomia nova. "Astronomia nova" eller "Astronomia nova sev physica coelestis" er et berømt verk av Johannes Kepler utgitt i 1609. Kepler utledet her fra Tycho Brahes observasjoner de to første av sine tre lover for hvordan planetene beveger seg, hvor han oppdaget at planetenens omløpsbaner ikke er sirkler men ellipser. Boken fikk stor betydning, blant annet for Isaac Newtons senere arbeider. Al-Askaria. Bilde av moskéen fra rundt 1926. Al-Askaria er en av de fire viktigste helligdommene innen sjia-islam. Det er et mausoleum i den irakiske byen Samarra der imam Ali al-Hadi og sønnen Hassan al-Askari ligger gravlagt. Mange sjiamuslimar tror også at barnebarnet Mohammed al-Mahdi, «den gjemte imamen», gikk i dekning der og en dag vil vise seg igjen. Bygningen, som årlig blir besøkt av tusenvis av pilegrimer, ble utsatt for et bombeangrep den 22. februar 2006, og den svært så kjente forgylte kuppelen brøt sammen. 1. serierunde i Premier League 2007/08. 1. serierunde i Premier League 2007/08 var serieåpninga i 08. Runden begynte 11. august med Sunderland og Tottenham klokka 13:45, det var fem kamper klokka 16:00. Dagen ble avslutta klokka 18:15 med Aston Villa mot Liverpool. Runden ble avslutta med Arsenal – Fulham, Chelsea mot Birmingham og Manchester United mot Reading den 12. august. Maksim Iglinskij. Maksim Iglinskij (russisk Максим Иглинский; født 18. april 1981 i Astana) er en kasakhstansk landeveissyklist som sykler for WorldTour-laget Pro Team Astana. Han er tidligere kasakhstansk mester på tempo og har en etappeseier fra Dauphiné Libéré og en fra Romandie rundt. Hans største seier i karrieren kom i 2012 i Liège–Bastogne–Liège. På slutten av rittet stakk han fra hovedfeltet sammen med noen andre sterke ryttere, men Iglinsky klarte å holde unna og spurte i fra og vant rittet. Boten Anna. «Boten Anna» er den første singelen fra albumet «LOL » med den svenske eurodance-artisten Basshunter, utgitt 2006. «Boten Anna» var Basshunters debutsingel, og låten ble en stor hit i flere europeiske land som Sverige, Norge, Finland, Danmark, Nederland, Tyskland og Polen. Låten har toppet hitlistene i en rekke land. I Norge lå låten hele 22 uker på VG-lista med 3. plass som beste posisjon. Etter utgivelsen av singelen så ble Basshunter en populær artist og fikk mye oppmerksomhet. Sangen ble også kåret til årets Russesang i 2006 og, av NRK, "21. juni 2006". Låta var også den mest populære sangen under The Gathering også forkortet til TG i 2006. Tema. «Boten Anna» ble laget på bare seks timer av Basshunter med programmet FL Studio. Dagen etterpå så ble sangen lagt ut på internett, hvor den ble nedlastet hele 30 000 ganger. Teksten handler om en kvinnelig IRC bruker som forveksles med en IRC bot, Basshunter finner senere ut sannheten, men hun vil alltid forbli en bot i hans øyne. Sangen er basert på en virkelig hendelse, dette forklarte Basshunter til den finske nettavisen Stara.fi. Låten handler om når Basshunters kompis ville lage en chattkanal med chatteprogrammet IRC. Kanalen ble kalt for #BassHunter.se laget med IRC-nettverket QuakeNet. Hans venn sa at han ville installere en bot, med administrative evner for å holde orden på kanalen med navnet #Anna. Det trodde i ihvertfall Jonas (Basshunter) på. Men Anna var faktisk Jonas sin venns kjæreste, som først kom frem etter at Anna hadde sendt en melding til Jonas, han trodde det først var en spøk og svarte med en «frekk melding» tilbake. Kort tid etterpå forklarte kameraten hans at kjæresten ble opprørt. Begrepet «bot» har forvirret mange som tror at sangen handler om en båt, fordi uttalen er lik og IRC-relaterte begreper ikke er så spesielt godt kjent blant folk flest. Faktisk er det en forkortelse av robot, vanligvis uttalt med en kort å-lyd, som i dette tilfellet er rettet mot en automatisk operatør på IRC systemet. Og den dobbelte betydningen av ordet «kanal» (IRC kanal) er ofte forvekslet med kanal. Utvikling. Senere, i midten av 2006, ble Boten Anna lansert i andre land som USA, Tyskland, Frankrike og Nederland. I midten av 2006 ble det laget flere etterligninger på Boten Anna i Nederland. Den samme melodien men med en ny tekst. Det ble kalt «Ik heb een boot» («Jeg har en båt»). Det ble til og med laget musikkvideo til sangen. Basshunter følte at dette var et tyveri av egen sang. Parodier ble også laget i mange andre land som Tyskland, Danmark, Island, Polen, Israel og Norge. Basshunter lagde også selv en tysk versjon av sangen med navnet «Ich kenn ein bot». Senere ble «Boten Anna» skrevet om til engelsk med et annet tema, låten ble kalt for «Now You're Gone». I Storbritannia oppnåde låta 1. plass i hele 5 uker på rad, fra 13. januar 2008. Dette fører låten inn på andreplass blant alle svesnke låter gjennom tidene i Storbritannia, bare slått av ABBA «Dancing Queen» som toppet listen i seks uker i 1976. Den 20. januar 2008, var det for første gang to svenske artister på den britiske topp-10 listen (UK Singles Chart), med Robyn «Be Mine» på tiende plass. Musikkvideo. Videoen starter med at Basshunter skriver på sin IRC-kanal. Basshunter kjører deretter en pedal båt nedover by elven i Malmø, båten kalles ofte en «bass hunter» på engelsk, dette er en båt som vanligvis brukes til å fiske abbor med, "bass" er fiskens navn på engelsk. Bokstaven «A» på båten er for å skille den fra de andre utlånte båtene. Mange tror at Basshunter synger om denne båten i elven, men han synger egentlig om en IRC bot med navnet Anna. Etterpå kjører han en gul bil på veien, starks er han DJ forran ett massivt publikum. Tilslutt så får han meldingen fra denne boten på sin IRC-kanal, om at hun ikke er en båt men en vakker ukjent jente som han aldri har møtt før. Hun drar så til denne konserten hvor Basshunter er DJ, de ender opp sammen i den gule bilen og kjører videre på veien. Outsider. Outsider er et engelsk begrep som dekker det å være på utsiden av noe. Vanligvis brukes ordet i sosial betydning. I daglig norsk beskriver det individer som av en eller annen grunn er vurdert som ikke inne i det «gode selskap». I samfunnsvitenskapene kan det også vise til en som er observatør og uavhengig ikke-deltaker i en gitt gruppe/et gitt samfunn. Hvilke samfunnslemmer som betraktes som outsidere har variert gjennom tidene. Ofte har der vært synlige eller på annen måte registrerbare anderledesheter som har gjort seg gjeldende, men også makter og myndigheter har brukt sin definisjonsmakt til å peke ut grupper. I dag bruker vi også begrep som utgruppe (overtatt fra sosiologi/sosialpsykologi) for å beskrive individer som hver seg er «inne» i sin gruppe, men samfunnet eller gruppen selv har definert dette fellesskapet som ikke inne. Outsidermusikk: Utenfor det som går for mainstream, dvs. gjerne eksperimentell musikk laget uten hensyn til normene for musikk. Outsiderkunst: Utenfor de etablerte kunstnermiljøer og -normer. Utøverne har liten eller ingen formell skolering og gjerne en helt anderledes bakgrunn. Uvularer. Uvularer er konsonanter som uttales med bakre del av tunga mot drøvelen ("uvula"), altså lenger bak i munnen enn velarer. Uvularer kan være plosiver, frikativer, nasaler, vibranter eller approksimanter. Uvulare affrikater finnes, men er veldig sjeldne, og finnes kun i noen afrikanske språk og indianerspråk. Det er kun én uvular konsonant i norsk, nemlig skarre-r, og den opptrer kun i vestlandsdialekter, men der er den til gjengjeld på framgang. Frøy Aagre. Frøy Aagre (født 8. juni 1977 i Tønsberg) er en norsk jazzsaksofonist, inspirert av blant annet Dave Holland og Wayne Shorter. Hun har studert saksofon og komposisjon i Oslo, Birmingham, London, New York og Buenos Aires. Aagre ble tildelt Statens kunstnerstipend for året 2005/2006. Oker. Oker (av gresk "ochros" = blekgul) er en naturlig forekommende brungul farge. Den er et leireslag som inneholder jernoksyder som preger fargen. Leiren kan tørkes og finmales, og er da et anvendelig fargepigment. Den kan også brennes før knusingen, og blir da ofte mørkere og mere rødgyllen. Oker har vært brukt som fargestoff fra førhistorisk tid. Knust rød oker ble strødd over de døde, både over hunder og mennesker i gravene deres. Oldtidens hulemalerier, som i Lascaux, var basert blant annet på oker. Den samme leiren brukes til tegl, som er stoffet de brungule mursteinene (teglstein) er laget av. Ved å knuse teglstein og blande inn malerolje, kan også dagens kunstnere etterligne de store mesteres forberedelser til dagens malearbeid. Jerninnholdet kan variere, slik at fabrikker som lager kunstnerfarger enten må blande pigmenter fra forskjellige steder for å få fram samme fargetonen, eller, som mange gjør, blande den kunstig ved å bruke andre og mere fargestabile pigmenter. Trosse. Trosse er tauverk med diameter over 25 mm bygd opp av bunter av fiber spunnet til garn, tvunnet til liner, snorer og strenger og så slått. Når diameteren er mindre kalles produktet tau. Trosser er i utstrakt bruk til fortøying av båter og skip. Opprinnelig ble garn spunnet av naturfibre som manila, sisalhamp, langhamp, stry, bomull, kokos, lindebast eller hestetagl. Seilgarn eller kabelgarn som er relativt tynt, tvinnes til stadig tykkere liner som samles i bunter og tvinnes om sin egen akse. Disse tvunne trådene kalles kordeler og er utgangspunktet for å slå tau og trosser. Repslageren var fagmannen som behersket kunsten å slå (som oftest) tre, fire eller flere kordeler sammen til en trosse. En trosse med tre kordeler, kalles en treslått trosse. I tillegg til tradisjonell fremstilling hvor trossene blir slått, fremstilles også trosser ved fletting av enkle eller doble kordeler. De vanligste flettingene kalles kryss-, dobbelt-, spiral- og kvadratfletting. På skip brukes vinsjer, trossespill, pullere og gangspill (capstan) til å håndtere trossene og fortøye trygt. En fortøyningstrosse som går langs skipet kalles spring. Fibre, styrke og egenskaper. Stor bruddstyrke er viktig for at trossene skal gi trygg fortøyning. De bør ha også en viss elastisitet. De må tåle mekanisk slitasje, vann/fukt, sollys og påvirkning fra olje og kjemikalier helst uten at egenskapene endrer seg dramatisk. Trosser i naturfibre har begrenset bruddstyrke. En 26 mm treslått manilatrosse har en bruddlast på ca 4 tonn. En tilsvarende trosse av nylonfibre tåler ca 14 tonn, og økes til 30 tonn om diameteren økes til 36 mm. Trosser av naturfibre påvirkes av fukt og kan råtne over tid. Her har kunstfibrene et fortrinn. Nylon tåler alkalier, olje og organiske kjemikalier, men tåler ikke syre. Nylon har høy egenvekt og trosser av nylon flyter ikke. Nylonfibre er de sterkeste av de konvensjonelle kunstfibrene, bare nyere komposittfibre (Aramid/HMSF) er sterkere. Nylontrosser har høyest strekkbarhet, en egenskap som både kan være en fordel og en ulempe – alt etter formålet. Polyproylene er den mest brukte syntetfiber i trosser og finnes i tre fiberkvaliteter som kalles splittfiber, mono- og multifilamet. Franz Wilhelm Schiertz. Franz Wilhelm Schiertz (født 4. august 1813 i Leipzig; død 6. oktober 1887 i Balestrand) var en tysk-norsk maler og arkitekt. Liv. Schiertz, sønnen av Johann Friedrich Elias Schiertz, var elev av nordmannen Johan Christian Klausson Dahl (1788–1857) i Dresden og ble kjent som landskapsmaler. I 1836 ble han sendt til Norge for å lage arkitekturtegninger av stavkirkene i Borgund, Heddal og Urnes, som ble utgitt i Dahls verk om Norske trebygninger i 1837. I 1841 ble stavkirken på Vang solgt. Etter at Dahl forgjeves forsøkte å holde den i landet, fikk han den prøyssiske kongen Friedrich Wilhelm IV å kjøpe kirken. Schiertz fikk oppdraget med å overvåke og dokumentere rivingen, transporten og gjenoppbygningen ved Krummhübel i Niederschlesien (i dag Karparcz i Polen). I 1844 var han med Dahl på Norgereise. I revolusjonsåret 1848 støttet han oppviglerne og var nødt til å forlate Dresden. I 1851 dro han til Bergen. Schiertz utførte oppmålingstegninger Håkonshallen på oppdrag av J. C. Dahl. Den 10. mai 1856 giftet han seg i Selje med Karen Sophie Reusch Koren (født 26. august 1832 i Bergen; død 23. mars 1933), datteren til Paul Schonevig Stub Koren og Henriette Christiana Rulfs. Han var tegner for Den norske Nordhavsekspedisjon 1876–78. Han var tegnelærer til Fridtjof Nansen og Ludvig Munthe. Graven hans befinner seg på Tjugum kirkegård ved Balestrand. Maleri. Bildene hans viste lenge idealiserte, betydningstunge landskaper som ved Dahl og Peder Balke, og han fulgte ikke en realistisk presentasjonsmåte som f. eks. Hans Gude. Derfor ble verket hans etter hvert glemt. Stavanger-dialekt. Stavanger-dialekt er talemålet som brukes i Stavanger. Substantiv. På stavangersk har substantiva enten hannkjønn, hunnkjønn, eller intetkjønn. Grammatisk kjønn er hovedsakelig fordelt som i nynorsk skriftspråk. Mens ord som har et biologisk kjønn også har dette kjønnet i grammatisk forstand, brukes ofte hannkjønn (felleskjønn) for ting som ikke har noe biologisk kjønn: "skål" er egentlig hunnkjønn, men kan like gjerne ha felleskjønn, det samme med ord som "flaske", "skjei", "avhandling", "bro"/"bru". Substantiv i hannkjønn, kan enten ta endelsen -ar, -ane i flertall, eller -år, -ene, som er hunnkjønnsendelsene. Verb. Alle verb har a-ending i infinitiv, som for eksempel i «å skriva», bortsett fra i nå-verb som «å gå» og «å nå». Svake verb. Å spela – spele – spelte – har spelt Å prøva – prøve – prøvde/-te – har prøvd-/t Å nå – når – nådde – har nådd Å spy – spyr – spydde – har spydd Sterke verb. Å slida – slide – sleid – har slede Å kryba – krybe – krøyb – har krøbe Personlige pronomen. Ental: Eg, du, han, hu, det Ental: Meg, deg, (h)an, henna/na, det Sosiolekt. Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av dansk språk. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen Eiganes (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og felleskjønn istedet for hunnkjønn/hannkjønn: «hytten» i stedet for «hyttå». Stavanger-dialekt og dialekt på Jæren. Stavanger-dialekten har et naturlig slektskap med dialektene i området rundt, men skiller seg likevel fra dialekten på Jæren på flere måter. En stor forskjell er at jærsk uttales «breiere». Mens man i Stavanger ser at "æ" ofte blir til "e" (f.eks. blir "Jæren" til "Jeren"), har jærsk ofte den motsatte trenden at "e" blir "æ": "eg" blir "æg". Trond Erics. Trond Erics var et danseband fra Hedmark, startet i mai 1984 av Jan Ove Fjeld, Svein Tore Mengkrok og Jan Tore Kraft. I tillegg ble også Thomas Biller og Trond Erik Grundt med. Senere besto bandet av Eidskogingene Fjeld, Mengkrok, Kraft og Ole Kristian Ruud, samt hovedvokalist Lars Espen Skogvold fra Løten-området. Starten. I begynnelsen ble bandet kalt Mini-Kraftlaget, fordi de lånte utstyret til Kraftlaget på Vestmarka. Bandet tok navnet etter hovedvokalisten, og bestemte seg også for å beholde det den dagen Trond Erik Grundt ga seg i bandet. Den første spillejobben til Trond Erics var på et lite grendehus på Grusjølia på Vestmarka. I 1986 vant Trond Erics en amatørkonkurranse på Kjellmyra, noe som medførte at de fikk flere spillejobber rundt i distriktet. Bandet fikk platekontrakt samme året av Per Johan Skjærstad, som satt i juryen under amatørkonkurransen. Albumutgivelser og spillejobber utenlands. I 1987 ga de ut albumet "Farvel Marita", og flere av sangene fra albumet ble spilt mye på Hedemarksradioen. I 1989 dro Trond Erics ut på en 14-dagers turné til Færøyene. I denne perioden var Trond Erics blitt et ettertraktet danseband, og arbeidet seriøst og målbevisst med musikken for å kunne utvikle seg videre. Albumet "Aftendans" ble gitt ut i 1990. I 1992 kom albumet "Vår lille paviljong", som ble utgitt på eget plateselskap. Samtidig begynte Trond Erics å få spillejobber i Sverige. Dette året kom også det største høydepunktet så langt i karrieren, da bandet vant Se og Hørs konkurranse for danseband, og de ble presentert på TV 2 samme år. I 1994 kom albumet "Flere slike dager". 1994/95 var også en veldig spesiell tid for Trond Erics. Trond Erik Grundt sluttet i bandet på grunn av at han ville satse alt sitt arbeid ved Arbeidskontoret på Kongsvinger, og så at musikken tok for mye av hans tid. Han ble erstattet av Lars Espen Skogvold. Men Grundt ble fremdeles en viktig del av bandet, da han fortsatte å skrive mange av bandets sanger. Ny platekontrakt og slutten. Bandets kanskje mest interessante engasjementet kom i 1995, da Trond Erics var med på en dansegalla i det Karibiske hav, sammen med flere kjente danseband. I 2001 skrev Trond Erics kontrakt med plateselskapet Tylden & Co., som hadde mange norske danseband i «stallen». Bandet ga ut fire studioalbum på Tylden & Co.; "Det ligger no rart i luften" fra 2001, "Donna Bella Donna" fra 2004, "Perleporten" utgitt i 2005 og "Speilbilde" fra 2006. Ole Kristian Ruud forlot bandet og begynte i bandet Picazzo. I 2007 bestemte bandet seg for å legge opp, og 1. januar 2008 var det slutt. I den anledning ble samlealbumet "Trond Erics aller beste" utgitt. Albumet inneholder låter fra albumene de utga på plateselskapene Tylden & Co. og Lynor. Kunstnerkoloni. En kunstnerkoloni er et sted der utøvende kunstnere bor nær hverandre og samhandler på en positiv måte over tid. Noen kolonier utviklet en egen stil, andre ikke. Selv om de enkelte kunstnerkolonier har vært kjent fra år tilbake, er det først forsket på fenomenet de seneste årene. Mest kjent i dag er Nina Lübbrens "Artists’ Colonies in Europe 1870-1910"(Manchester University Press 2001) I følge Nina Lübbren har så mange som 3 000 profesjonelle kunstnere hatt kortere eller lengre forhold til det en kan kalle en masseutvandring fra større byer og på landet mellom 1870 og 1920. (Hetebølgene som jevnlig plaget beboerne i de større europeiske innlandsbyene kan hatt sitt å si). Oppholdene har vært av varierende lengde og der er identifisert over 80 slike foci. Motivene for å flytte på landet har variert, slik at det ikke finnes noen klar fellesnevner. Noen steder dreide det seg om lyskvalitet (Skagen er velkjent, men også andre kyststrøk). Landskapsmaleri i direkte kontakt med motivet var en annen grunn. Det var vanligvis billigere å bo på landet. Markedet for landlig kunst var imidlertid økende etterhvert som det nye borgerskapet fikk økonomi til å drømme om «det gode liv utenfor byen». Paul Gauguin skrev i et brev fra Bretagne: "J'aime la Bretagne: j'y trouve le sauvage, le primitif." (Jeg elsker Bretagne. Jeg finner der det ville, det primitive), noe mange fant at han også formidlet gjennom bildene. Slik sett, handlet bildene mere om urbane maleres reaksjon på den moderne tidsalder, noe som viser i at så sent som i 1914 var der bønder som drev på gamlemåten og i gammeldagse antrekk som ble avbildet, framfor det nyere landbruket som var på vei inn. Til bohemer å skulle være, var de moderate. De store faktene hørte tydeligvis bylivet til, sammen med avant-garden. Kunstnerkoloniene var nok tolerante overfor noen sider av livet, mens andre ble holdt unna. Selv om innovasjon ikke var kolonienes sterke side, er det ubestridelig at utendørsmaling som ble praktisert bl. a. ved Barbizon-skolen førte videre til impresjonismen Kunstnerkoloniene oppsto flere steder i verden, som USA og Australia, men hovedkonsentrasjonen synes å ha vært i det sentrale Europa, med Nederland, Tyskland og Frankrike (rundt Paris) som hovedområder. Lübbren har funnet at 35 forskjellige nasjonaliteter har forekommet, med amerikanere, briter og tyskere som de største gjestegruppene. En amerikansk malerinne (Annie Goater) skriver i 1885 at «hennes» koloni var besøkt av kunstnere fra: Russland, Sverige, England, Østerrike, Tyskland, Frankrike, Australia og De forente stater, som «levde sammen, spiste sammen og hadde samme mål.» Noen kolonier var mere internasjonale enn andre. Barbizon, Pont-Aven, Giverny, Katwijk, Newlyn og Dachau tiltrakk seg kunstnere fra hele verden. Amerikanere viste godt igjen i Rijsoord, Egmond, Grèz-sur-Loing, Laren og St Ives. Grèz-sur-Loing var populært blant skandinaver en periode omkring 1880-tallet, mens tyskerne var den største gruppen av ikke-nederlendere i Katvijk. På den annen side var utlendinger sjeldnere på steder som Sint-Martens-Latem, Tervueren, Nagybanya, Kronberg, Skagen (ikke-skandinaver), Staithes, Worpswede og Willingshausen. Noen malere var nesten permanent tilstede i noen kolonier, slik som Jean-François Millet i Barbizon, Robert Wylie i Pont-Aven, Otto Modersohn i Worpswede, Heinrich Otto i Willinghausen, og Claude Monet i Giverny. De var ikke nødvendigvis ledere, men fungerte som respekterte medlemmer som på en måte sto for kontinuiteten. Andre kunstnere dro fra koloni til koloni. Max Liebermann, for eksempel, malte i Barbizon, Dachau, Etzenhausen og flere små nederlandske kolonier av kort varighet. De fleste kunstnerkoloniene overlevde ikke den første verdenskrigen. Det økonomiske, kulturelle og politiske klimaet etterpå gjorde koloniene til anakronismer i en moderne verden, og kunsten beveget seg andre veier. Noen av koloniene har endret seg, og overlevd som sentre for kulturturisme. Ahrenshoop, Barbizon, Fischerhude, Katwijk, Laren, Sint-Martens-Latem, Skagen, Volendam, Willingshausen og Worpswede har i dag egne og tildels omfattende kunstmuseer fra epoken. Andre steder er i følge skjønnere degenerert til rene kommersialiserte kitch-samlinger Ordet kunstnerkoloni har også vært brukt i Norge om bolig- og ateliersamlinger for kunstnere i offentlig regi, der Ekely-området peker seg ut. Omar Sharif. Omar Sharif i filmen «A Man In Our House» (1961) a> på filmfestivalen i Venezia i 2009. Omar Sharif (født Michael Demitri Shalhoub 10. april 1932) er en egyptisk skuespiller som er er mest kjent for roller i klassikere som Doctor Zhivago og Lawrence of Arabia. Sistnevnte ble han også nominert til Oscar for. Han har vunnet tre Golden Globe Awards. Karriere. Sharif startet sin skuespillerkarriere i 1953 med en rolle i den egyptiske filmen "Sira`a Fi al-Wadi", (Engelsk, "The Blazing Sun" / "Struggle in the Valley" / "Fight in the Valley"). En rekke egyptiske produksjoner fulgte denne. Han hadde en hovedrolle sammen med sin kone. den egyptiske skuespillerinnen Faten Hamama, i flere filmer som romantisk hovedrolleinnehaver. Andre filmer inkluderer "Ayyamna el helwa" ("Our Best Days," 1955), (som også hadde sangeren Abdel Halim Hafez i en av hovedrollene), "La anam" ("I Don't Sleep," 1958), "Sayedat el kasr" ("Lady of the Castle," 1959) og "Anna Karenina" adapsjonen "Nahr el hub" ("The River of Love", 1961). Sharifs første i en engelskspråklige film var "Lawrence of Arabia" i 1962, hvor han spilte rollen som Sherif Ali. Hans tolkning av rollen resulterte i en Oscar-nominasjon for Best Supporting Actor, en Golden Globe Award for Best Supporting Actor - Motion Picture, en «Most Promising Newcomer award» og at han ble kjent verden over som verdens ledende arabiske skuespiller. Sharif spilte tittelrollen i filmen "Doctor Zhivago" av David Lean i 1965. Hans beslutning om å ta hovedrollen i William Wylers "Funny Girl" med Barbra Streisand skal angivelig ha gjort Egypts regjering sint da Streisand støttet staten Israel. Etter et tiår da han sjelden opptrådte på skjermen, mottok Sharif i 2003 applaus for sin rolle i den franske filmatiseringen av romanen "Monsieur Ibrahim et Les Fleurs du Coran" som en muslimsk tyrkisk kjøpmann som blir en farsfigur for en jødisk gutt. I november 2005 fikk Sharif en medalje fra United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization (UNESCO) som en anerkjennelse av hans signifikante bidrag til verdens film og kulturelle mangfold. Medaljen, som deles ut veldig sjelden, er oppkalt etter den russiske regissøren Sergei Eisenstein og kan kun bli gitt ut totalt 25 ganger av Russlands Mosfilm. The Marshall Mathers LP. "The Marshall Mathers LP" er Eminems andre album på et større plateselskap. Det ble sluppet ut 23. mai 2000. Den første uken ble det solgt over tre millioner kopier. Albumet ble det best-selgende rap-albumet gjennom tidene. Det har blitt solgt over 18 millioner kopier, og er fortsatt Eminems mest solgte album. "The Marshall Mathers LP" er også det første hardcore rap-albumet i historien som har blitt nominert til Grammy Award i klassen Album of the Year. Albumet inneholder hit-singlene «Stan», «The Real Slim Shady» og «The Way I Am». De sangene på albumet som ble oppfattet som mest sjokkerende er «Kill You» og «Kim», som er to eksempler på hans tekster som ble oppfattet som hatefulle mot kvinner. I sangen «Kim» fantaserer Eminem om å drepe konen sin, Kimberly Ann Scott, ved å kutte halsen hennes. Eminem lagde denne sangen fordi Kimberly skulle ha hatt et forhold med en annen mann. Kim skilte seg fra Marshall noen uker senere, og Marshall overtok foreldreretten til datteren deres Hailie. Tekstene i "The Marshall Mathers LP" er blitt kritisert som kjønnsdiskriminerende, voldelige og homofobiske (ettersom Eminem nevner ordene «fag» og «faggot» flere ganger i en del av hans sanger). Dette vakte oppsikt hos medlemmene fra Gay and Lesbian Alliance Against Defamation (GLAAD). Eminem prøvde å unnskylde seg ved å si at han ikke mener det han skriver i tekstene sine personlig, og at han ikke er homofob. Dette gjorde han ved å fremføre sangen «Stan» med den homofile artisten Elton John på en Grammy Award-utdeling, og avslutte ved å gi John en klem. Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo. "Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo" eller "Dialog om verdens to hovedsystem" er et klassisk vitenskapelig verk forfattet av Galileo Galilei og publisert i 1632. I boken sammenligner han det kopernikanske system med det tradisjonelle ptolemeiske systemet. I det kopernikanske systemet er det en heliosentrisme, hvor jorden og de andre planetene går i baner med solen som sentrum. I det ptolemeiske system er det en geosentrisme hvor jorden er sentrum for universet. Galileos "Dialogo" ble utgitt i Firenze med formell tillatelse fra inkvisisjonen. Galileo ble likevel dømt i 1633 for «alvorlige mistanker om heresi» basert på denne boken, som så ble satt på den katolske kirkes indeks over forbudte bøker. Boken ble ikke fjernet fra denne listen før 1835. Eifel. a>, en av innsjøene i Vulkaneifel. Om vinteren er Eifel ofte dekket av snø. Eifel er en lav vulkansk fjellkjede vest i Tyskland. Den ligger i sørvestlige deler av Nordrhein-Westfalen og nordvest i Rheinland-Pfalz. Eifel grenser til elven Mosel i sør og til Rhinen i øst. I nord fortsetter kjeden som Hautes Fagnes ("Hohes Venn") og i vest Ardennene. Ardennene og Eifel er egentlig den samme geologiske regionen og de er et enkelt vulkanfelt. I tertiærtiden var Eifel et omfattende vulkanområde. Noen av åsene er vulkanske skorsteiner og innsjøene i området er tidligere vulkankrater. Det siste utbruddet fant sted for rundt 10 000 år siden. Vulkanismen i Eifel er skapt av et varmepunkt, et sted der varmt stoff fra dypt i mantelen stiger til overflaten. Forskning har vist at søylestrømen fremdeles er aktiv. Eifel-området stiger 1–2 mm hvert år. Tidligere hadde Eifel-vulkanene inaktive faser på 10 000 til 20 000 år mellom aktive faser, noe som tyder på at utbrudd her i fremtiden er mulige. Siden 2004 har et 110 km² stort område av Eifel vært en del av Eifel nasjonalpark. En attraksjon i området er Eifelakvedukten, en av de lengste akveduktene i Romerriket, som gir byen Köln vann. Samlag. Et samlag var en forretning med kommunal godkjenning, der det ble omsatt spritholdige drikkevarer. Det første samlaget ble etablert i 1871 i Kristiansand. Ordningen med samlag mistet en del av sin betydning da brennevinsforbudet ble innført i desember 1916, men ordningen med samlag med kommunal godkjenning fortsatte også etter høsten 1922, da Vinmonopolet ble opprettet. I 1938 ble den norske samlagsordningen avviklet ved at samlagenes aktiva og passiva ble overtatt av Vinmonopolet. Forhistorie. Brennevinet kom til Skandinavia på 1400-tallet, via handelsmenn i Lübeck. Navnet stammer fra «brent» (destillert) vin. De første 200 årene ble det nesten utelukkende brukt til fremstilling av krutt. Det var først tidlig på 1600-tallet at folk lærte seg å destillere for eget bruk. Brennevinsproduksjonen startet i byene, men bredte seg snart til bondebefolkningen på landsbygda (som da utgjorde ca. 90% av befolkningen). Først var det for det meste øl og mjød som ble destillert til brennevin. Etterhvert ble det vanlig å bruke gjæret korn. I nødsårene på slutten av 1600-tallet ble det innført forbud mot hjemmebrenning, bl.a. fordi den gikk ut over matkornproduksjonen. På 1700-tallet kom opplysningstiden, og med den liberalismen, og forbudet mot egenproduseret brennevin ble opphevet i byene i 1792. Fra 1816 hadde alle som var eier av et matrikulert bruk på landet, rett til å produsere og omsette brennevin etter fastsatte regler. Enkelte yrkesgrupper var imidlertid unntatt (bl.a. lensmenn). På grunn av alkoholmisbruk, vokste motstanden mot det liberale lovverket utover på 1800-tallet, og «avholdsrørsla» ble etablert. I 1837 innførte man en avgift på småsalg av brennevin. Samme år fikk man også formannskapsloven der formannskapet fikk myndighet til å uttale seg om hvor mange skjenkebevillinger som skulle gis i kommunen. To sentrale virkemidler i norsk alkoholpolitikk, særavgifter på salg og nødvendigheten av skjenkebevilling ble dermed innført. Historie. Avholdsrørsla sto særlig sterkt på Sør- og Vestlandet, og i 1871 bestemte Kristiansand kommune at all omsetning av sprit i kommunen skulle foregå på et sted, og at en del av overskuddet av omsetningen skulle gå til å dekke skadevirkningene av alkoholkonsumet. Etterhvert bestemte andre kommuner seg for å følge etter Kristiansand, og monopolbedriftene fikk betegnelsen «samlag». Omsetningen av øl og vin var fremdeles fritt. I 1894 vedtok Stortinget så at all omsetning av brennevin til forbrukere skulle legges inn under samlag, at 65 prosent av fortjenesten skulle tilfalle staten, og at lokale folkeavstemninger skulle avgjøre hvilke byer som skulle ha samlag. I 1895 var det samlag i 51 av 58 norske byer. Som en følge av avholdsbevegelsens styrke, sank antall byer med samlag fra 51 i 1895 til 13 i 1913. I 1910 ble det nedsatt en ny alkoholkommisjon. Kommisjonen leverte sin innstilling i 1916, og i denne innstillingen finner vi alle de tre hovedretningene i alkoholpolitikken representert. Flertallet på seks avviste avholdsbevegelsens mål om et totalforbud mot alkoholomsetning, og gikk inn for en fortsatt legal omsetning av alkohol, men under sterk offentlig kontroll. Et mindretall på to, Sven Aarrestad og Adam Egede-Nissen, forsvarte avholdsbevegelsens tradisjonelle linje, som gikk ut på et forsvar for en regulert alkoholomsetning, og et mål om å oppnå totalforbud – i første omgang mot brennevin – gjennom lokale folkeavstemninger. Endelig var det et mindretall på én, Johan Scharffenberg, som gikk inn for et landsomfattende totalforbud mot all alkoholomsetning. Ved behandlingen av alkoholkommisjonens innstilling i Stortinget i 1918, ble det vedtatt en ny lov om salg og skjenking av brennevin, vin, fruktvin, øl og mjød. Loven slo fast at all import og omsetning av brennevin skulle legges inn under samlagene, og at samlagenes overskudd i sin helhet skulle tilfalle statskassen. Dermed var de privatøkonomiske interessene helt ute av brennevinssalget, men fremdeles kunne brennevinsproduksjon foregå i privat regi. Det ble også vedtatt et forslag som både skulle gjøre det vanskeligere å opprette nye samlag og lettere å legge ned allerede eksisterende. Loven av 1918 sa nemlig at alle som ikke møtte fram ved samlagsavstemningene, skulle telle som om de hadde stemt mot samlag. Det ble slått fast at alt salg av øl og vin skulle være gjenstand for kommunal bevilling, og det vanlige var at det ble gitt bevilling for en periode på ett år. Da Vinmonopolet ble opprettet i 1922, fortsatte samlagene sine utsalg stort sett på samme måten som tidligere. I 1930 var det utenom byene Oslo, Bergen og Trondheim bare 10 vinmonopolfilialer, mens det var 17 samlagsutsalg. Da samlagsinstitusjonen ble avviklet i 1938 var det samlag i 16 kommuner. Vinmonopolet overtok samlagenes aktiva og passiva, og fikk heretter rent monopol på salg av vin og brennevin over disk. Vinmonopolet fikk bevilling til å opprette polutsalg i alle kommunene som hadde hatt samlag, bortsett fra Grimstad. De aller fleste av samlagenes ansatte fortsatte i Vinmonopolet. Forbud. Et forbud er en begrensning av den personlige friheten. Et forbud må ha en legal opprinnelse for å være rettsgyldig. Rettsgyldige forbud kan innføres både gjennom private avtaler og ved lov. Familiære forbud. Typiske familiære forbud er når et barn får forbud av sine foreldre mot å være borte fra hjemmet etter et visst klokkeslett om kvelden. Privatrettslige forbud. Privatrettslige forbud kan innføres i form at tinglyste servitutter (f.eks. byggeforbud på en eiendom), ikke tinglyste avtaler (f.eks. leieavtale av en hybel), eller som vedtekter i en organisasjon (f.eks. forbud mot husdyrhold i boliger). Offentlige forbud. Offentlige forbud har lange tradisjoner, og har nøye sammenheng med maktfordelingen i samfunnet. Dersom et forbud vedtatt på et lavt nivå strider mot rettsregler vedtatt på et høyere nivå, vil forbudet være ugyldig. Poul Steenstrup. Poul Steenstrup (født 10. desember 1772 på Kjeldkjær ved Venle i Danmark, død 9. oktober 1864 på Kongsberg) var en dansk bergmester i Vestre søndenfjeldske distrikt i Norge og direktør for Kongsberg Sølvverk og Kongsberg Våpenfabrikk. Han var utdannet ved Kongsberg Bergseminar i 1798–1800 hvor han gikk ut med gode karakterer. I 1801 foretok han en 3-årig stipendreise til tyske og østerrikske jernverk. Etter at Kongsberg Sølvverk ble nedlagt i 1805 var han pådriver for opprettelsen av et jernverk i byen. Han kjøpte også Mynten på Kongsberg for egen regning, og startet Kongsberg Våpenfabrikk. Steenstrup var også på Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Han representerte Kongsberg for Selvstendighetspartiet Fredrik Meyn. Fredrik Meyn (født i København i 1790, død 3. september 1853) var dansk offiser og bestyrer/direktør ved Kongsberg Våpenfabrikk. Han hadde sin militære utdannelse i København, og ble i 1811 forflyttet til 15. kompani i Kristiania. Under krigen i 1814 kommanderte han en artilleridivisjon. I 1824, etter Poul Steenstrups bortgang, ble han beordret som bestyrer ved Kongsberg Våpenfabrikk. Ved kongelig resolusjon 11. september 1839 ble Meyn ansatt som direktør, som stillingen hadde blitt hetende. Meyn beholdt ledelsen av Våpenfabrikken fram til 10. november 1842. Han satt også på Stortinget for Kongsberg i 1839. Han var ridder av St. Olavs orden, ridder av Dannebrogordenen og ridder av Sverdordenen. Hautes Fagnes. Hautes Fagnes (tysk "Hohes Venn"; nederlandsk: "Hoge Venen" betyr "høye myrer" og er et høyereliggende område i provinsen Liège (Belgia) og nærliggende områder i Tyskland mellom Ardennene og høylandet Eifel. Det høyeste punktet, på 694 meter, er Signal de Botrange nær Eupen, som også er det høyeste punktet i Belgia. En stor del av Hautes Fagnes ligger innenfor den tysk-belgiske naturparken "Hohes Venn-Eifel". Hautes Fagnes består hovedsakelig av lyngmoer og skog, og strekker seg mellom Eupen i nord, Monschau i øst, Spa i vest og Malmedy i sør. Det er det mest regnfulle området i Belgia med 1 500-1 700 mm i året, og er et myrlendt område. Flere elver har sitt utspring i Hautes Fagnes: Vesdre, Hoëgne, Warche, Gileppe, Eau Rouge, Amblève, Our, Kyll og Roer. Det finnes også flere kunstige innsjøer i området. Signal de Botrange. Det seks meter høge tårnet på Signal de Botrange Kommunikasjonstårn på Signal de Botrange Signal de Botrange er det høyeste punktet i Belgia og befinner seg 694 meter over havet i "Hautes Fagnes". Det er toppen av et bredt platå, og en vei krysser toppen ved siden av en kafé. I 1923 ble det seks meter høye Baltia-tårnet reist, slik at besøkende kunne nå en høyde på 700 meter. Et steintårn ble bygd i 1934, der toppen av tårnet er 718 meter over havet. Midt på vinteren er toppen ofte utgangspunkt for mange langrennsruter. Ahr. Ahr er en elv i Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz i Tyskland, og en av sideelvene til Rhinen fra venstre med en lengde på 86 km. Den har sitt utspring i på 520 meter over havet i Blankenheim i Eifelfjellene i kjelleren på et bindingsverkshus nær slottet i Blankenheim. Etter 18 km krysser den grensa fra Nordrhein-Westfalen til Rheinland-Pfalz. Ahr renner gjennom byene Schuld, Altenahr og Bad Neuenahr-Ahrweiler. Mellom Remagen og Sinzig (sør for Bonn) omtrent 50 meter over havet, munner den ut i Rhinen. Ahr har en helningsgrad på 0,4 % i de nedre områdene og 0,4-0,8 % i øvre lei. Kilden til Ahr i Blankenheim Ahr og sideelvene drenerer vatn fra de østlige områdene av Eifel, og har et nedslagsfelt på rundt 900 km². Sidelvene til Ahr (fra munningen til kilden) er Harbach, Hellenbach, Bachemer Bach, Leimersdorfer Bach, Liersbach, Vischelbach, Sahrbach, Kesselinger Bach, Armuthsbach, Dreisbach, Eichenbach, Adenauer Bach, Trierbach og Ahbach. Det var isolerte bosetninger i Ahrdalen i romerrtiden, og siden den er forholdsvis isolert var det bare spredt befolkning i området. Det endret seg på midten av 1800-tallet da bosetningene utviklet seg og trafikken på elven økte. Ahrdalen er et av de beste vinområdene i Tyskland. Kyll. Kyll er en elv i Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz vest i Tyskland, og en av sideelvene til Mosel fra venstre med en lengde på 142 km. Den har sitt utspring i Eifelfjellene nær grensen til Belgia og renner hovedsakelig sørover gjennom byene Stadtkyll, Gerolstein, Kyllburg og øst for Bitburg. Kyll munner ut i Mosel i Ehrang, en forstad til Trier. Elven ble nevnt av den romerske dikteren Ausonius. Jerma. Jerma (serbisk kyrillisk: "Јерма") eller Erma (bulgarsk kyrillisk: "Ерма") er ei 74 km lang elv sør-øst i Serbia og vest i Bulgaria. Selv om den ikke er lengre enn 74 km er den kjent for å krysse grensa mellom Serbia og Bulgaria to ganger. Den munner ut i elva Nišava, og er en del av tilsigsområdet til Svartehavet. Elva har sitt utspring i det sør-østlige hjørnet av Serbia, i det underutviklede og lite folksomme området Krajište, mellom den kunstige innsjøen Vlasina og den bulgarske grensa. Den renner nord-østover og krysser grensa til Bulgaria i et område kalt Znepolje. I Bulgaria renner den på østisda av fjellet Ruj, og elva skifter her navn til Erma eller "Transka reka" etter den bulgarske landsbyen Tran. Etter at den passerer denne landsbyen renner den gjennom juvet Transko zjdrelo (Tranjuvet), og møter like nedenfor den største sideelva si, Jablanitsa. Etter bare 26 km på den bulgarske sida, krysser den igjen grensa til Serbia. Her renner den forbi flere landsbyer og kloster før den munner ut i elva Nišava, sør-øst for Pirot. Elva har et vannkraftpotensial, men dette er ennå ikke blitt utnytta. Ruj. Ruj (bulgarsk Руй, serbisk: Руј og Ruj) er et fjell på grensa mellom vestlige område av Bulgaria (provinsen Pernik) og sør-østlige område av Serbia. Det reiser seg 1 706 meter over havet, og ligger vest for Tran som en del av fjellkjeden Ruj-Verila. Den høyeste toppen av Ruj (1 706 m) Hunsrück. Ruine Balduinseck mellom Mastershausen og Buch Hunsrück er en lav fjellkjede i Rheinland-Pfalz i Tyskland som hører til Mittelgebirge. Den grenser til elvedalene til Mosel i nord, Nahe i sør og til Rhinen i øst. Hunsrück fortsetter som fjellkjeden Taunus (Taunusgebirge) på østsiden av Rhinen. På den andre siden av Mosel ligger Eifel. Sør for Nahe ligger Pfalz. Mange av åsene er ikke høyere enn 400 meter. Det ligger flere kjeder med høyere topper innfor Hunsrück som alle har egne navn: (Schwarzwälder) Hochwald, Idarwald, Soonwald og Binger Wald. Den høyeste av toppene er Erbeskopf på 816 meter. Av byer innenfor Hunsrück finner vi Simmern, Kirchberg og Idar-Oberstein, Kastellaun og Morbach. Frankfurt-Hahn lufthavn ligger også i området. Klimaet i Hunsrück er forholdsvis vått med en god del regn. Vogelsberg. Vogelsberg er en gruppe lave fjell sentralt i Tyskland, omtrent midt i Hessen. De oppstod som følge av vulkansk aktivitet og er skilt fra Rhönfjellene av dalen til elven Fulda. Fjellene oppstod for ca 19 millioner år siden og er Tysklands eineste skjoldvulkan, og den største basaltformasjonen i Sentral-Europa. De største toppene i Vogelsberg er Taufstein, 773 m, og Hoherodskopf, 763 m, begge i den lukkede nasjonalparken Hoher Vogelsberg naturreservat. I de siste årene har gaupe kommet tilbake til området. Death of a Ladies' Man. "Death of a Ladies' Man" er Leonard Cohens femte studioalbum, utgitt i 1977. Det nådde nr. 20 på VG-lista. Sammen med produsent Phil Spector skrev han 15 sanger, hvorav 8 kom med på platen. For noen av sporene rakk ikke Cohen å spille inn mer enn midlertidig vokal før han ble utestengt fra studio av Spector, som mikset albumet på egen hånd. Hans «Wall of Sound» gjorde at det musikalske resultatet skilte seg dramatisk fra Cohens folkrock-stil. "Death of a Ladies' Man" var opprinnelig utgitt på Warner Communications, men ble tatt inn i Cohen-katalogen til Columbia Records. Det ble lansert på CD i 1990. Finlands sosialdemokratiske parti. Finlands sosialdemokratiske parti (fi. "Suomen Sosialidemokraattinen Puolue", sv. "Finlands Socialdemokratiska Parti", "SDP") er et politisk parti i Finland. Etter riksdagvalget i mars 2007 forsvant partiet ut av regjeringskontorene etter å ha gått tilbake med åtte mandater til 44 av tilsammen 200 mandater i det finske parlamentet, Riksdagen. Partiets kandidat i presidentvalget i 2006 var sittende president Tarja Halonen, som ble gjenvalgt. Ved presidentvalget i 2012 stilte partiet med Paavo Lipponen som kandidat. Han fikk 6,7% av stemmene. I Europaparlamentet er partiet medlem av den sosialdemokratiske gruppen PES. Svenskspråklig virksomhet. Partiets svenskspråklige virksomhet drives av Finlands svenska socialdemokrater (FSD). FSD sin leder er Nina Wessberg. Finlandssvenskarna har stor innflytelse på moderpartiet, særlig etter at finlandsksvensken Maarit Feldt-Ranta ble valgt til partisekretær. Sidoorganisationer. I den sosialdemokratuiske bevegelsen finnes flere undergrupper, som for eksempel Socialdemokratiska kvinnor, Socialdemokratisk ungdom, Finlands socialdemokratiska studenter, Finlands svenska socialdemokrater, Finlands svenska unga socialdemokrater og Unga örnars centralförbund. SDP samarbeider også med fagbevegelsen. Historie. Partiet ble etablert i 1899 som "Finlands arbetarparti", mens dagens navn ble tatt ved landsmøtet i 1903 i Forssa, der også det første partiprogrammet ble godkjent. SDP har vært ett av de største finske partiene i parlamentet siden 1906, da både enkammerparlamentet og allmenn stemmerett ble innført. i 1916-1917 etablerte SDP en koalisjon med andre partier den første finske regjeringen med basis i politiske partier. Mange i SDP sluttet seg til den røde siden i den finske borgerkrigen i 1918, som på grunn av de rødes nederlag kom til å bli en belastning for partiet i mange år. I 1926 kunne imidlertid SPD etablere en ny regjering og siden 1937 har partiet vært med i de fleste finske regjeringene. Fordi Finland har et proporsjonalt valgsystem har regjeringene nesten alltid vært koalisjonsregjeringer. På 1950-tallet skjedde en partisplittelse når en gruppe gikk imot partiledelsen og ganske enkelt begynte å føre sin helt egen politikk og siden brøt ut og etablerte de nye partiet Arbetarnas och småbrukarnas socialdemokratiska förbund (ASSF). 1982 fikk landet sin første sosialdrmokratiske president da Mauno Koivisto ble valgt. Galliano. Galliano er en søt og sterk italiensk likør basert på vanilje, anis og flere andre krydderurter. Historie. "Galliano" ble utviklet i 1896 av den unge destillatøren Arturo Vaccari. Navnet er inspirert major Giuseppe Galliano, en helt fra den italienske krigføringen i Abessinia (Etiopia). Drikkens farge skal symbolisere gullrushet i California (fra 1849). Fremstilling. Krydderblandingen som danner grunnlaget for denne likørens smak baseres i hovedsak på vanilje og middelhavsk anis og kinesisk stjerneanis. Andre viktige ingredienser er lavendel, mynte, kanel og koriander. Vaniljen er den viktigste smaksgiveren, sammen med sukker. En blanding av alkohol og krydderiene destilleres og tilsettes deretter vanilje. Så tilsettes raffinert sukker, destillert vann og ren alkohol. Smaken er rund og balansert. Alkoholstyrken er på 30 %. Drikkemåter. Galliano er hyppig brukt i cocktails. Den vant stor popularitet da drinken "Harvey Wallbanger" kom til i 1969, og populariteten økte også sterkt i 1990-årene, med "Hot Shot". Hot Shot. Hot shot lages naturligvis i et shot-glass. Man benytter 50/50 Galliano og varm kaffe, som helles i lagvis og deretter toppes med krem, slik at det blir tre like deler gult, sort og hvitt. Drikken tømmes i ett. Harvey Wallbanger. Serveres i pjolterglass med is og pyntes med en appelsinskive. Jungle Juice. Lages i en shaker med is, og serveres i et highballglass dandert med en appelsinskive. David Lonsdale. David Lonsdale (født 21. mai 1963 i Southport, Lancashire, England) har spilt David Stockwell i Med hjartet på rette staden fra 1993. Han har også spilt Peter Barlow i Coronation Street i 1986 og han hadde en liten rolle i filmen The Full Monty. Manuel Pasqual. Manuel Pasqual (født 13. mars 1982 i San Donà di Pave) er en italiensk fotballspiller som for tiden spiller i ACF Fiorentina. Pasqual spilte flere sesonger i lavere divisjoner før Fiorentinas sportssjef Pantaleo Corvino hentet ham fra Arezzo i Serie B. Pasqual gjorde en god debutsesong i Fiorentina og han har fått landskamper under både Marcello Lippi og Roberto Donadoni. Pasqual spiller venstreback, men har betydelige offensive kvaliteter som gjør at han ofte er å finne langt fremme på banen. Kinky (band). Kinky er et band fra Monterrey i Mexico. Det ble etablert i 1998 og det består av Gilberto Cerezo, Ulises Lozano, Carlos Chairez, Omar Gongora, og Cesar Pliego. Bandet synger mest på spansk, men noen av deres tekster er også på engelsk. Musikken deres er en blanding av rock, dance, samba, funk og tekno med en utpregede, latinske rytmer i hver låt. Kinky er blitt kjent fordi mange av deres låter har blitt brukt i TV-serier og filmer rundt omkring i verden. Riccardo Montolivo. Riccardo Montolivo (født 18. januar 1985 i Caraveggio) er en italiensk offensiv midtbanespiller som for tiden spiller i AC Milan. Montolivo ble hentet til Fiorentina fra Atalanta. Han spilte sammen med Fiorentinas Giampaolo Pazzini også i Atalanta, og de to ble gjenforent i Fiorentina et halvår etter at Pazzini forlot Bergamo-klubben til fordel for Fiorentina. Montolivo har etterhvert spilt seg til en viktig rolle i Fiorentina og fikk sesongen 2006/2007 36 kamper for klubben. Han scoret kun to mål, noe som har ført til en svak kritikk for at han scorer for lite mål. Montolivo spiller i midtbaneposisjon, ofte litt fremskutt foran de andre midtbanespillerne. Han er teknisk god, har et godt overblikk og er kreativ. Han er regnet som et av Italias største fotballtalenter. I mai 2012 bekreftet AC Milan treneren Massimiliano Allegri at Montolivo kommer til å spille for dem den kommende sesongen. Profan. Profan er et adjektiv som stammer fra det latinske "profanus", «utenfor helligdommen» ("fanum" betyr «helligdom»). Det betegner egenskaper ved objekter eller handlinger som ikke står i sammenheng med en kult, og dermed ikke har noen rituell eller religiøs betydning. Det profane er av dennesidig, verdslig natur, og dets motsetning er det sakrale og hellige. Synonymer til «profan» kan være «uinnvidd», «ikke-hellig», «ikke-kirkelig», «verdslig», «leg», «sekulær», «gudløs», «ugudelig», «blasfemisk» og «respektløs». "Profanity" på engelsk kan bety banning. Profanering betegner skjending av materielle eller immaterielle verdier utført av personer med en annen religion eller verdensanskuelse. Kinas lutherske kirke. Kinas lutherske kirke (tradisjonelle tegn: 中華信義會; pinyin: "Zhonghua Xinyi Hui") var et luthersk kirkelig fellesskap i Kina fra 1920 til 1951. Den ble opprettet som resultat av de konsultasjoner mellom de forskjellige lutherske misjonsgrupper i Kina som ble satt i gang under "China Centenary Missionary Conference" avholdt i Shanghai i 1907. Kirken overlevde den kinesiske borgerkrig som en samlet enhet, men ble deretter gradvis absorbert av Den Protestantiske Tre Selv Patriotiske Bevegelse. Historie. De første lutherske kirker i Kina var resultat av det arbeid som vestlige misjonsselskaper nedla under 1800-tallet. I 1907 var det ikke mindre enn 25 europeiske eller amerikanske lutherske misjonsorganisasjoner som virket i Kina, de fleste uavhengig av hverandre men mange innen og koordinert med andre organisasjoner som China Inland Mission. Tidlig historie (1831-1847). Karl Gützlaff (med kinesisk navn 郭實臘 = "Guō Shílà") anses som den første lutherske kinamisjonær. Han var opprinnelig tilknyttet Det nederlandske misjonsselskap, og ankom Østasia i 1823. Men ettersom Kina da håndhevet den stengte dørs politikk kunne han ikke sette fot på kinesisk grunn før i 1831. Han kom da til Tianjin og klarte å dele ut noen religiøse pamfletter og evangelietraktater. Selv om Gützlaffs metoder og resultater var kontroversielle var blant hans hovedbidrag å fremme tanken om misjon på misjon på kinesiske misjonsfelter blant europeiske misjonsselskaper, særlig blant lutheranerne. De første lutherske misjoner (1847-1890). Etter Gützlaffs misjonsappeller ble det sendt misjonærer til Kina fra tre tyske misjonsselskaper; Barmenmisjonen (senere kjent som Det rhinske misjonsselskap, 禮賢會), Berlins misjonsselskap (巴陵信義會) og Baselmisjonen (巴色會). Den 19. mars 1847 kom Theodor Hamberg og Rudolph Lechler (begge fra Baselmisjonen) sammen med Heinrich Köster og Ferdinand Genähr (begge fra Barmenmisjonen) til Hongkong. Under Gützlaffs ledelse begynte de å virke i forskjellige deler av provinsen Guangdong. Baselmisjonærene konsentrerte seg om hakkatalende i provinsens østlige del mens Barmenmisjonærene arbeidet blant kantonesisktalende vest i provinsen. De kirker de grunnla ble kalt Chongzhen-kirken (Tsung-Tsin-kirken eller 崇真會) og Lixian-kireken (Den rhinske kirke eller 禮賢會). Berlins misjonsselskap sendte sine første misjonærer i 1851 og holdt seg til å begynne med til hakkatalende i Guangdongprovinsen. Etterhvert utvidet de sitt virke til mandarintalende i provinsene Jiangxi og Shandong. Den kirke de grunnla ble etterhvert kjent som Yuegan-kirken (越赣會). Henimot union (1907-1920). China Centenary Missionary Conference ble avholdt mellom 25. april og 8. mai 1907 i Shanghai til minne om hundreårsdagen for Robert Morrisons ankomst til Kina. Han var den første lutherske kinamisjonær. Ifølge det "Index of Missions" som ble offentliggjort under konferansen var det da 25 misjonsgrupper med luthersk bakgrunn som virket i Kina. Bokseropprøret i 1900 og andre begivenheter bidro til at man mente at det ville være nyttig om de forskjellige lutherske gruppene forente seg i en eneste organisasjon for å kunne virke mer effektfullt i Kina. Ankomsten av ytterligere lutherske misjonsselskaper til Kina etter 1907, som Evangelical Lutheran Mission for China eller 福音道路德教 (1913), Den lutherske frikirkes misjon eller 信義公里會 (1917) og Svenska kyrkans mission eller 湘北瑞華信義會 (1918), aksentuerte behovet fot en nasjonal luthersk union. I mai 1907 ble en luthersk misjonskonsultasjon avholdt med representanter fra ti lutherske misjonsgrupper. Selv om det var generell enighet om at luthersk enhet var et viktig mål, meldte det seg også motforestillinger om språkforskjeller på misjonsmarken, de forskjellige nasjonale bakgrunner og det dårlig utviklede transportsystemet. Men man ble i alle fall enige om uttrykket "Xinyi" (信義), som betyr "tro og rettskaffenhet", fordi det kunne tjene som illustrasjon av Luthers lære om rettferdiggjørelse ved troen alene. De ble enige om at enhet først burde virkeliggjøres på litteraturens og undervisningens områder, og at fem misjonsgrupper i de sentrale kinesiske provinsen skulle gå i brodden for å danne en union. Resultatet av konferansen ble dannelsen av en Union Lutheran Conference (ULC) som fikk mandat til å følge opp og implementere de forslag som var blitt drøftet. Fra 28. til 30. august 1908 ble det første ULC-møte avholdt i Jigongshan («Hanekyllingfjellet» (Wade-Giles: Kikungshan; tradisjonell skrift 雞公山) i Henan, og under denne og påfølgende konferanser ble det trukket opp planer for bokutgivelser, sammenstillingben av en salmebok, utviklingen av gudstjenesteliturgier, opprettelse av skoler og forberedelse av en nasjonal luthersk kirke. Prioritet ble gitt til opprettelsen av et luthersk unionsseminar. Den 29. mars 1913 ble Lutheran Theological Seminary eller 信義神學院 (LTS) åpnet i Shekou (Shekow) i Hubei. Seminaret ble finansiert av The American Lutheran Mission, The Hauge's Synod Mission, Det norske misjonsselskap og Det finske misjonsselskap. Oscar R. Wold fra The Hauge Synod Mission ble valgt til seminarets første president, og dets "campus" ble innviet 19. oktober samme år. Seminaret hadde også et forlagshus, og fra 15. september 1913 utgav det tidsskriftet "The Lutheran Bulletin" som betjente de forskjellige lutherske misjonsgruppene i Kina. I 1915 ble det dannet en midlertidig komité for Kinas lutherske kirke, og den tok fatt på siste etappe, opprettelsen av en eneste nasjonal kinesisk kirke. Under det annet ULC-møtet i 1917 ble alle forberedelser, derimblant utkast til konstitusjonene, ferdigstilt. Kinas lutherske kirke (1920-1951). Den forente Kinas lutherske kirke ble formelt opprettet den 22. august 1920 i Jigongshan i Henan og dens første generalforsamling trådte også sammen der. Første generalforsamling (1920). Oscar Wold ble valgt til LCCs første president, og det ble vedtatt en resolusjon som oppfordret alle LCC-synoder så vel som andre kirker i Kina om å feire den kinesiske midthøstfesten som faller på den 15. dag av den 8. måned av Den kinesiske kalender som en "takksigelsesfest". Annen generalforsamling (1924). Forsamlingen trådte sammen med ett års forsinkelse i Taohualun i Hunan fra 30. mars til 2. april 1924. Forsinkelsen skyldtes politisk uro i Hunan. Det lutherske kolleg som Svenska kyrkan hadde gitt løfter om under forrige generalforsamling ble besluttet lagt til Taohualun, sammen med andre LCC-institusjoner, ettersom stedet var et støttepunkt for både Det norske misjonsselskap og Xiangzhong-synoden. Det lutherske kollegiet klarte imidlertid ikke å overleve de store politiske uroligheter som preget Kina under disse årene, og måtte stenges i 1931. Ledelsen av "Lutheran Board of Publication" ble nå overført til LCC, og dette markerte det første skritt mot at det kinesiske lutherske litterære arbeid kom over på kinesiske hender. Fjerde generalforsamling (1931). Møtet fant sted i Qingdao i Shandong fra 21. til 28. juni 1931. Blant de viktigere vedtak var det som fastslo et forholdstall på 1:1 for kinesiske og ikke-kinesiske representanter fra hver synode for Nasjonalrådet, og opprettelsen av en bibelskole for kvinner i Qingdao. Femte generalforsamling (1934). Møtet fant sted i YMCAs lokaler i Shanghai fra 10. til 15. juni 1934. Det ble satt opp regler og prinsipper for en eventuell opptakelse av folk fra ikke-lutherske vekkelsesbevegelser. Dette hadde sin bakgrunn i de voksende vekkelsesbevegelser, ledet av personligheter som John Sung og Wang Mingdao og andre og som hadde både positive og negative konsekvenser for mange lutherske menigheter. Sjette generalforsamling (1937). Dette var den siste genetralforsamlingen før Den annen sino-japanske krig. Den ble avholdt fra 13. til 18. juni 1937 i Loyang i Henan. Vidtgående planer ble lagt, blant annet om en uttalense om sosiale spørsmål sett fra et luthersk ståsted, opprettelsen av en ungdomskomite, utvidelsen av teologiundervisning og av litterært arbeid. Det ble også vedtatt å ekskommunisere medlemme rsom praktiserte konkubinat eller polygyni. Syvende generalforsamling (1946). Møtet skulle egentlig ha funnet sted i Guangzhou i 1940, men måtte utsettes på grunn av krigen mellom Kina og Japan. Det ble til sist avholdt fra 21. til 25. oktober 1946 ved seminaret i Shekou. Ifølgfe en ufullstendig oversikt hadde kirkemedlemskapet øket med 62 % fra 47.473 da siste møte ble holdt, og til 76.953 rett etter krigen. Det ble vedtatt en rekke viktige resolusjoner, som å søke om medlemskap i Det lutherske verdensforbund som nettopp var blitt opprettet. Man bestemte seg for å sende en delegasjojn til LVFs første generalforsamling i Lund i Sverige i 1947. Man bad også den Lutheran Church - Missouri Synod-tilknyttede "Evangelical Lutheran Mission for China" om å slutte seg til "The Lutheran Board of Publications". På grunn av de skiftende omstendigheter og den kinesiske borgerkrig ble denne generalforsamlingen den siste der alle synodene var i stand til å la seg representere. Åttende generalforsamling (1949). Etter at det meste av fastlandskina var blitt erobret av Det kinesiske kommunistpartis styrker kunne ikke det planlagte møtet i Guangzhou i oktober 1949 ikke avholdes. Det lot seg heller ikke gjøre å flytte generalforsamlingen til Hongkong. Men den nasjonale president, Peng Fu, som den gang var i Hongkong, bestemte seg til slutt at man skulle avholde et «nasjonalt rådsmøte». Dette 27. rådsmøte i Tao Fong Shan i Shatin i Hongkong den 4- og 5. november 1949. Tao Fong Shan hadde vært senter for Den Nordiske Kristne Buddhistmisjon (道友會) siden 1930 og var også den midlertidige "campus" for det lutherske seminar etter at det måtte evakuere Shekou den 1. desember 1948. I pakt med LCCs regelverk ble de fire synodene gitt nye navn i henhold til de områder der de hadde sine tyngdepunkter (se navn i parentesene ovenfor). Men ettersom både Rhinermisjonen og Baselmisjonen hadde virket i landet i over hundre år og arbeidet i Daoyouhui hadde vært svært særegent ble det vanskelig å finne treffende navn. Men ettersom det politiske bilde endret seg ble spørsmålet etterhvert uaktuelt. Nå hadde det overveldende flertall av lutherske misjoner i Kina sluttet seg til LCC, og i følge de ufullstendige statistikker som kunne oppsettes hadde LCC nå 104.799 medlemmer. Den var dermed ett av de største protestantiske trossamfunn i Kina. Kinas lutherske kirke 1950-1951. Dette avsluttet effektivt LCC som en størrelse i Kina. I 1958 var også TLCC avskaffet ved at den gikk inn i den «postkonfesjonelle» Tre-selv-kirken og det ble innført en felles gudstjenesteliturgi for alle protestanter. Organisasjon og struktur. LCC var organisert i fire nivåer: Nasjonalforsamlingen, synodene, distriktene og menighetene. Generalforsamlingen skulle etter konstitusjonen tre sammen hvert tredje år for å velge et nasjonalråd lledet av en nasjonal president. På synode- og distriktsnivå møttes man årlig for å velge sine respektive råd, og menighetene valgte hvert år et diakonstyre. Arven fra Kinas lutherske kirke. Selv om LCC bare varte i 30 år som en organisert størrelse i Kina, har den gitt det viktig bidrag til utviklin gen av lutherske kirker i det østasiatiske område. Mange lutherske kirker i Hongkong, Taiwan, Malaysia og Singapore kan spore sine begynnelser tilbake til LCC. Singapore. De lutherske kirker i Singapore er organisert under en nasjonal enhet som begynte som en misjon av LCC-relaterte misjonærer og arbeidere. Referanser. Lutherske Lutherske Lutherske Kina Paulo Ferreira. Paulo Renato Rebocho Ferreira (født 18. januar 1979) er en portugisisk fotballspiller. Han er mest brukt som høyreback, men har også opptrådt som venstreback og i midtforsvaret hos sin nåværende klubb, Chelsea. Spillerkarriere. Han begynte karrieren i den portugisiske andredivisjonsklubben GD Estoril Praia. Deretter gitt han til Vitoria Setubal i begynnelsen av 2001/2002-sesongen. Disse årene spilte han 27 landskamper for Portugals U21-landslag. Sommeren 2002 gikk han til FC Porto, som ble trent av José Mourinho. Den følgende sesongen vant han både ligaen og cupen i Portugal, og sesongen ble kronet med seier i UEFA-cupfinalen over Celtic i Sevilla. Den påfølgende sesongen forsvarte de den hjemlige ligatittelen, men det bleknet i forhold til det faktum at de svært overraskende gikk helt til topps i UEFA Champions League. Han ble tatt ut i troppen til EM 2004, og startet i åpningskampen mot, men etter flere personlige feil ble han satt ut av laget i resten av turneringen. Han ble imidlertid satt inn som reserve i finalen (som Portugal tapte) etter at Miguel Monteiro ble skadet. Etter to år i FC Porto gikk han til Chelsea for 13,2 millioner pund på begynnelsen 2004/2005-sesongen. På Stamford Bridge ble han gjenforent med sin tidligere manager José Mourinho og den tidligere lagkameraten Ricardo Carvalho. Internasjonal karriere. Paulo spilte to kamper for Portugal i VM 2006. I semifinalen mot, som Portugal tapte 0-1, kom Paulo inn i andre omgang for den skadde Miguel. Paulo startet deretter i bronsefinalen mot, som tyskerne vant 3-1. EISCAT. EISCAT ("European Incoherent SCATter") er en vitenskapelig organisasjon som driver tre radaranlegg fordelt på fire stasjoner, tre i nordlige Skandinavia og én på Svalbard. Anleggene ligger på Ramfjordmoen i Tromsø (Norge), i Kiruna (Sverige), i Sodankylä (Finland), og oppå Gruve 7-fjellet utenfor Longyearbyen på Svalbard. Teknikken som brukes kalles inkoherent spredning, og det er ca ti radarer i verden som er i stand til å bruke denne teknikken. Organisasjonen eies av forskningsråd og institutter i medlemslandene Vitenskap. Formålet med EISCAT er å forstå de forskjellige former for vekselvirkning mellom sola, det interplanetære rom, jordas magnetosfære, ionosfære og atmosfære på høye breddegrader, naturlig og menneskeskapt påvirkning og tilhørende plasmafysikk og -dynamikk, og å oppnå tilstrekkelig kunnskap, forståelse og teknikk for at menneskeheten skal kunne overvåke, forutse og begrense skadevirkningene av slike prosesser innen de neste 30 år. EISCAT ønsker derfor å bygge opp de nødvendige instrumenter, teknikker og metoder, og i samarbeid med andre radarer støtte opp om og gjennomføre forskning av høy kvalitet på disse feltene, spesielt rettet mot Hvert annet år organiseres det en internasjonal workshop hvor forskere både fra medlemslandene og andre land møtes og presenterer sine siste resultater. Det blir vanligvis utgitt et spesialnummer av et vitenskapelig tidsskrift med artikler basert på disse presentasjonene i etterkant av et slikt møte. Medlemslandene bytter på å organisere møtene. De siste møtene har hatt i overkant av 100 deltakere. Siden 1995 har det også vært vanlig å arrangere en radarskole for studenter og andre som nettopp har begynt i feltet i forbindelse med disse møtene. EISCAT deler årlig ut en forskningspris, Beynonmedaljen, til en forsker som har utmerket seg innen ionosfærefysikk. Historie. EISCAT ble opprettet som organisasjon i desember 1975, med Tor Hagfors som direktør. Det første radaranlegget, UHF-radaren, ble innviet av Carl XVI Gustav av Sverige den 26. august 1981, mens de første observasjonene ble gjort allerede i juni samme år. Murray Baron overtok som direktør i 1982. Sommeren 1985 ble VHF-radaren, organisasjonens andre radar, innviet. Den befinner seg også på Ramfjordmoen. Prof. Jürgen Röttger overtok som direktør i 1987. Under hans ledelse ble EISCATs tredje radar — planlagt og bygget utenfor Longyearbyen på Svalbard. Japan, representert ved det nasjonale polarforskningsinstituttet NIPR, sluttet seg til organisasjonen i 1996, og det samme året ble ESR innviet. I første omgang hadde denne radaren kun den styrbare 32 m antennen, og en sender som kunne levere en maksimal effekt på ca 0.5 MW. Japans inntreden i organisasjonen gjorde det mulig å utvide anlegget på Svalbard med ytterligere én antenne, samt å oppgradere senderen til sin maksimale effekt på ca 1 MW, som ble oppnådd 1. februar 1998. Den nye antenna ble først tatt i bruk 8.–9. oktober 1999, og ble formelt innviet under et møte i EISCAT Council i mai 2000. Fra 1. januar 1998 overtok Prof. Tauno Turunen fra Sodankylä Geofysiske Observatorium som direktør. Perioden 1998–2001 var ellers preget av omfattende oppgraderinger og ombygging av anleggene på fastlandet. I slutten av 1998 måtte senderen til UHF-radaren erstattes, og i løpet av første halvår i 2000 ble senderen fullstendig ombygget, og utstyrt med to nye klystroner, som ga en maksimal sendereffekt på over I 1999 ble mottakersystemene på fastlandsradarene erstattet med systemer lik de som ble brukt på Svalbard. De opprinnelige systemene for datainnsamling, prosessering og sanntidsstyring hadde da vært i bruk sammenhengende (med mindre oppgraderinger) siden anlegget ble satt i vanlig drift i 1982. Prof. Anthony (Tony) van Eyken overtok som direktør fra 1. januar 2003. Ettersom den opprinnelige EISCAT-avtalen ville utløpe i 2007 har en av hans viktigste oppgaver vært å sørge for en fornyet avtale slik at organisasjonen skulle fortsette å virke. Under Prof. van Eykens periode ble prosjektet EISCAT_3D igangsatt med støtte fra EU, for å designe en neste generasjons inkoherent spredningsradar for det nordlige Skandinavia. Frankrike kunngjorde i 2005 at de ville trekke seg fra organisasjonen. Tyskland ville fortsatt delta, med et redusert bidrag, og Deutsche Forschungsgemeinschaft (DFG) overtok som medlemsorganisasjon idet Max Planck-instituttet ikke lenger har noen aktivitet innen atmosfæreforskning. Til gjengjeld har de nordiske landene mer enn doblet Kina, representert ved «China Research Institute of Radio Wave Propagation» (CRIRP), ble formelt medlem i til EISCAT i 2007, men har bidratt til organisasjonen siden 2006. Japan er siden 1997 også representert ved «Solar Terrestrial Environment Laboratory» (STEL) ved Nagoya universitet. Ukraina, representert ved det Ukrainske vitenskapsakademiet, underskrev høsten 2005 en intensjonsavtale om å slutte seg til EISCAT fra 2008. Landet vil bli representert av «Institutt for radioastronomi». Storbritannia annonserte i 2008 at de akter å trekke seg fra samarbeidet, etter en nedskjæringsrunde i det sammenslåtte Science and Technology Facilities Council hvor alt av bakkebaserte anlegg for romfysikk ble skåret vekk for å dekke opp et underskudd på nær 80 millioner pund i forbindelse med byggingen av Diamond-synkrotronen i England. Dr. Esa Turunen overtok som direktør i EISCAT 1. januar 2009. UHF-radaren. UHF-radaren er en tristatisk radar, med sender- og mottakerstasjon på Ramfjordmoen utenfor Tromsø, og med ytterligere to mottakerstasjoner i Kiruna, Sverige og Sodankylä, Finland. Ved å ha tre mottakerstasjoner er denne radaren, som den eneste av sitt slag i verden, i stand til å måle den tredimensjonale hastigheten til plasmaet i ionosfæren. UHF-radarens antenner er parabolantenner med en diameter på 32 meter. Antennene kan pekes i alle retninger, og når alle antennene er i bruk peker de vanligvis inn i et felles volum i en høyde Senderen bruker to klystroner (oppgradert fra én i år 2000) som tilsammen kan levere en maksimal teoretisk effekt på over Radaren opererte opprinnelig ved 933 MHz, men ble senere modifisert til å operere på 931 MHz, for å unngå forstyrrelser fra mobiltelefonsystemet NMT-900. Frekvensområdet for denne radaren ligger svært nær det som brukes til GSM (mobiltelefoni), og frekvenstildelingen er under press, spesielt VHF-radaren. VHF-radaren befinner seg også på anlegget i Ramfjordmoen. Den har en antenne formet som en parabolsk sylinder, med dimensjoner 40×120 meter, bestående av fire seksjoner, hver på 40×30 meter, som kan styres i elevasjon uavhengig av hverandre. Den har en sender med to klystroner, som hver kan levere en maksimal effekt på 1.5 MW. Frekvensen som brukes av denne radaren, 224 MHz, overlappes delvis av VHF TV-sendinger. Både senderen og mottakeren har to uavhengige deler, så det er mulig å operere denne radaren med to ulike pekeretninger. Utsendte pulser og signalbehandling på mottakersida må imidlertid være identisk i de to EISCAT Svalbard Radar (ESR). ESR befinner seg på det såkalte Gruve 7-fjellet (Breinosa), ca 8 km øst for Longyearbyen på Svalbard. Radaren ligger bokstavelig talt rett over Gruve 7. Den har to parabolantenner. Den minste av disse har en diameter på 32 m og er fullt styrbar, mens den største har en diameter på 42 m og peker fast i samme retning som jordas magnetfelt. ESR opererer ved 500 MHz, en frekvens som dekkes av kanal 17 for UHF TV. De fleste steder på jorda ville det derfor være umulig å operere et følsomt radioinstrument på denne frekvensen. På Svalbard er det forholdsvis få kringkastere, og den lokale TV-stasjonen har flyttet til en frekvens som ikke forstyrrer målingene som gjøres ved EISCAT. I tillegg betyr dette valget av frekvens at man kunne utstyre denne radaren med en sender av samme type som benyttes av ordinære TV-sendere.Dette er en stor fordel, da disse har vist seg å være svært pålitelige. ESR bruker 8 slike sendere, hver med to små klystroner. Hver sender kan levere 125 kW, som tilsammen gir ESR en maksimal sendereffekt Organisasjon. EISCATs øverste organ er rådet (EISCAT Council). Det består av representanter for medlemsorganisasjonene (EISCAT Associates), og møtes vitenskapskomiteen (Scientific Advisory Committee — SAC) og administrasjons- og finanskomiteen (Administrative and Finance Committee — AFC). Disse komiteene ble nedlagt i 2006, og en ny komité ble opprettet: Scientific Oversight Committee (SOC). Disse komiteene har også vanligvis to, iblant tre, møter per år. Direktøren er organisasjonens daglige leder, og assisteres av en visedirektør (frem til 2003 var det to visedirektører, med spesielt ansvar for henholdsvis tekniske og vitenskapelige problemstillinger). EISCATs hovedkvarter ligger i Kiruna (Sverige). Hovedtyngden av anleggene på fastlandet ligger imidlertid utenfor Tromsø, og denne stasjonen har hatt de fleste av organisasjonens ansatte. Per i dag (Juni 2007) er medlemsorganisasjonene Deutsche Forschungsgemeinschaft (Tyskland), National Institute of Polar Research og STEL (Japan), Norges forskningsråd (Norge), Science and Technology Facilities Council (Storbritannia), Suomen Akatemia (Finland), og EISCAT er registrert som en Svensk ideell organisasjon. EISCAT_3D. Sverige (Luleå tekniska universitet), Norge (UiT) og Storbritannia (Rutherford Appleton Laboratory), fikk tildelt en kontrakt under EUs 7. rammeprogram for utvikling og design av en neste generasjons radar i nord-Skandinavia. Prosjektet har blitt kalt EISCAT_3D og løper over 4 år fra 1. mai 2005. I desember 2008 ble EISCAT_3D, som ett av totalt 9 prosjekter, innlemmet i EUs rammeverk for strategisk forskningsinfrastruktur ESFRI i tillegg til de 35 prosjektene som allerede var del av dette programmet. Alessandro Costacurta. Alessandro «Billy» Costacurta (født 24. april 1966) er en tidligere italiensk fotballspiller og senere fotballtrener for Mantova. Han spilte for Milan fra 1987 til 2007. Fra 2007–2008-sesongen skal han være assistenttreneren til trener Carlo Ancelotti. Han har spilt 59 landskamper for. Costacurta debuterte i Serie A for Milan mot Verona 25. oktober 1987, og for landslaget mot i 1–1-kampen 13. november 1991. Øyvind Osa. Øyvind Osa (født 25. juni 1972) er en norsk musiker. Han er vokalist og bassist i rockebandet El Caco. Thomas Fredriksen. Thomas Fredriksen (født 18. september 1973) er en norsk musiker. Han var trommeslager i rockebandet El Caco. Anders Gjesti. Anders Gjesti (født 2. oktober 1972) er en norsk musiker. Han er gitarist i rockebandet El Caco fra Lillestrøm. Yoann Gourcuff. Yoann Gourcuff (født 11. juli, 1986) er en fransk fotballspiller. For øyeblikket spiller han for Lyon. Stor suksess i 2005/06-sesongen førte til at flere av de største klubbene i Europa ønsket ham, heriblant Arsenal, Ajax og AC Milan. Gourcuff valgte å signere for sistnevnte og scoret sitt første mål for klubben i sin Champions League-debut mot AEK Athen. Landslag. Den 20. august 2008 debuterte han for i en treningskamp mot. Den 11. oktober 2008 scorte han sitt første mål for Frankrike da han scorte mot Nana (manga). Nana er en japansk tegneserie, "manga", som er tegnet av Ai Yazawa. Den har også blitt videreutviklet som tegnefilm, "anime". De første tolv bindene av serien solgte over 22 millioner kopier i Japan. Nana er en realistisk serie som for det meste foregår i Tokyo. Navnet kommer fra de to hovedpersonene som begge heter Nana, men betyr også sju på japansk, og som små humoristiske innslag går sju igjen i det meste. De to møtes på samme tog, de skal til samme by, og ender opp med å bo i samme leilighet. Det som skiller dem fra hverandre er personlighetene deres. Den ene er veldig jentete. Hun kan bli barnslig og hun har det med å drømme seg bort. Den andre er en sterk personlighet og er vokalist i ett punk-band kalt «Black Stones». Marek Jankulovski. Marek Jankulovski (født 9. mai 1977 i Ostrava) er en tsjekkisk fotballspiller. Han spiller for den italienske klubben Baník Ostrava. Ostrava. Allerede som 10-åring spilte han på et av ungdomslagene til fødebyens største lag, Banik Ostrava. I 1993 spilte Jankulovski sitt første mesterskap, da han var med Tsjekkias U17-lag til VM, Den venstrebeinte unggutten fikk sin debut på Banik Ostravas førstelag i 94/95 sesongen, og sesongen etter ble fulgt opp med stadig mer spilletid. Fra 96/97-sesongen var Jankulovski fast inventar på Banik Ostrava. Den arbeidsvillige og sterke Jankulovski ble i moderklubben helt frem til 2000. Hans hadde kommet det samme året i en treningskamp mot. Jankulovski ble senere tatt ut i Tsjekkias EM-tropp sommeren 2000, der han fikk med seg to kamper. Italienske Napoli var klubben som snappet opp den venstrebeinte spilleren som kan bekle rollen som både venstreback og venstre midtbane. Italia. Det ble med to sesonger i Napoli for tsjekkeren, en i serie A og en i serie B. Udinese hentet han opp til serie A-spill igjen, og i Udinese skulle Jankulovski få vist både sine offensive og defensive kvaliteter. Tre sesonger med flotte scoringer, innlegg og godt spill, endte til slutt med at Milan sikret seg hans kvaliteter til 2005/2006 sesongen. Jankulovski hadde bidratt sterkt til at Udinese hadde sikret seg retten til Champions League-kvalifisering, da han var uheldig og pådro seg et brudd i leggen, som gjorde at han mistet sesongavslutningen, og gikk skadet inn i karrieren som Milanspiller. Dermed ble det en tung start på Milankarrieren og Jankulovski maktet ikke å spille seg til fast plass i løpet av sin første sesong. Likevel var det tegn til at Jankulovski var på vei tilbake til storformen mot slutten av sesongen da han blant annet scoret sitt første seriemål for klubben borte mot Messina. Jankulovski ble sommeren 2006 tatt ut til å representere Tsjekkia i et mesterskap for tredje gang (andre gang var i EM 2004). Jankulovski spilte samtlige tre gruppekampene for Tsjekkia i VM i Tyskland, men Tsjekkia maktet ikke å ta seg videre fra gruppen, som ble vunnet av. Jankulovski passerte i mesterskapet sin 50. landskamp. I 2006/07 sesongen har Marek vært Milans mest stabile spiller denne sesongen. Han var en av få gode i høstsesongen og fortsatte utover våren. Er utrettelig opp og nedd langs venstresiden og har også lagd noen fine mål denne sesongen. Kakhaber Kaladze. Kakhaber Kaladze (født 27. februar 1978 i Samtredia) er en georgisk fotballspiller som til 2012 spilte for den italienske klubben Genoa. Kaladze har en fortid i klubbene Dinamo Tblisi, Dynamo Kiev og AC Milan. Kaladze ble i 2012 visestatsminister og energiminister i Georgia. Klubbkarriere. Han startet sin karriere som spiss i den lille georgiske klubben Lokomotiv Samtredia, der hans far var president. I 1994 tok han turen til Georgias største klubb FC Dinamo Tbilisi. Han debuterte umiddelbart, og 16 åringen var ubeskjeden nok til å score etter bare få minutter i sin første kamp for klubben. Allerede året etterpå fikk den talentfulle og allsidige spiller sin debut for mot. Dinamo Kiev. Innsatsen på klubblaget og landslaget førte til interesse fra andre klubber, og i januar 1998 hentet den Ukraina storklubben Dinamo Kiev georgieren for i underkant av 300 000 €. Kaladze selv mente at det var hans innsats i en VM-kvalifiserings kamp mot, der han markerte vekk Christian Vieri, som førte til at Kiev-klubben bestemte seg for å hente han, bare 20 år gammel. Kaladze fortsatte å vise imponerende takter også i sin nye klubb. Han viste sin allsidighet gjennom å spille både midtstopper, venstreback, libero og defensiv midtbane i løpet av sin tid i den ukrainske klubben. Kala ble en viktig bidragsyter for Dinamo i sesongen 98/99 da de leverte en fantastisk sesong i Champions League. Etter å ha vunnet sin innledende gruppe, slått ut Real Madrid i kvartfinalen, ble til slutt Bayern München for sterke og vant semifinalen med 4–3 sammenlagt. Med sine tre seriemesterskap i Kiev, hadde Kaladze nå vunnet serien hele syv ganger på rad, da han også fikk med seg fire strake mesterskap hjemme i Georgia med Dinamo Tblisi. Kaladze fikk også med seg totalt fem cuptitler i sine to første klubber som profesjonell. AC Milan. Milan var tidlig interesserte i den allsidig klassespilleren, men det tok sin tid før de endelig fikk hentet han til Italia. Dinamo var lunkne til å selge, men etter hvert som Kaladzes kontrakt nærmet seg slutten, ble det klart at Kiev-klubben måtte selge og da Milan la 16 millioner € på bordet, kunne de ikke si nei. Dermed fulgte Kaladze i januar 2001 etter sin tidligere lagkamerat Andrij Sjevtsjenko, som hadde havnet i Milan halvannen sesong tidligere. Året 2001, som startet bra med overgangen til Milan, skulle vise seg å bli et mareritt for Kaladze og hans familie. Kaladzes bror, Levan, ble kidnappet hjemme i Georgia og til tross for flere forsøk på å løse konflikten, fikk saken et trist utfall. Kidnapperne sluttet å gi lyd fra seg og tidlig i 2006 ble det bekreftet at Levan Kaladze var en av flere som hadde blitt funnet drept noen måneder tidligere. Til tross for den familiære tragedien viste Kaladze seg som en klassespiller også i Milan. Etter å ha blitt testet i litt forskjellige posisjoner på banen, etablerte han seg som venstreback. Sesongen 2002/2003 vant han sine første titler med klubben. Kaladze spilte hele Champions League-finalen på Old Trafford som endte med seier over Juventus, og han fikk også med seg triumfen i Coppa Italia. Sesongen etter ble mye tyngre for Kaladze. Skader førte til at han fikk med seg kun seks seriekamper og fikk ikke bidratt all verden til seriemesterskapet som klubben hentet hjem den sesongen. Sesongen 2004/2005 var Kaladze skadefri, men maktet ikke å spille seg til fast plass på laget som endte som nummer to både i serien og Champions League. Sommeren 2005 vurderte Kaladze sin fremtid i klubben og det så lenge ut til at Chelsea skulle bli georgierens neste klubb, men slik endte det ikke. I stedet valgte Kaladze å skrive under en ny kontrakt med Milan og sesongen som fulgte ble en personlig opptur. Med flere midtstoppere ute med skade, valgte trener Carlo Ancelotti å benytte Kaladze som midtstopper sammen med Alessandro Nesta. Og Kaladze sviktet ikke. Han viste seg fra sin aller beste side og viste at han er en forsvarsspiller i europeisk toppklasse. Kaladze har overgangrekorden for en georgisk spiller da han ble solgt fra Dinamo Kiev til Milan for 16 millioner euro. Politikk. Kaladze har engasjert seg politisk i partiet Georgisk drøm - demokratisk Georgia og ble i 2012 innvalgt i parlamentet. Partiet vant valget og den 25. oktober 2012 ble Kaladze visestatsminister og energiminister i regjeringen til statsminister Bidzina Ivanisjvili. Željko Kalac. Željko Kalac (født 16. desember 1972 i Sydney) er Kavalas australske målvakt. Den 2,02 meter lange spilleren startet karrieren hjemme Australia i Sydney United. Etter å ha spilt både i U17-VM i 1989 og junior-VM i 1992, kom debuten på mot Malaysia samme år. England. Etter flere sesonger i Sydney United valgte "Edderkoppen", et tilnavn han har fått på grunn av sin størrelse og store rekkevidde, å reise til Europa i 1995. Første stopp var England og Leicester City. Men oppholdet i England ble lite vellykket og dermed kortvarig. Kalac valgte derfor å reise tilbake til sin moderklubb i Australia. Nederland og Italia. I 1998 prøvde den storvokste målvakten lykken i Europa igjen. Denne gangen havnet han i Roda i Nederland. Der viste Kalac seg fra sin sterkeste side, og var blant annet med på å sende lille Roda helt til 8. delsfinalen i UEFA-cupen i 2002. Den sterke innsatsen i Nederland førte til interesse fra andre klubber, og sommeren 2002 ble han hentet til Perugia og serie A-spill. Kalac ble Perugias førstemålvakt, men kunne ikke forhindre at laget rykket ned i hans andre sesong i klubben. Enda verre gikk det sesongen etter da klubben forsvant ned til serie C. Dermed var det klart for et nytt klubbskifte for den nå kontraktsløse Kalac. Australieren trengte ny klubb, og Milan trengte ny reservemålvakt bak førstevalget, Dida. Dermed ble Kalac hentet av Milan på en treårskontrakt sommeren 2005. I sin første sesong i klubben fikk han med seg totalt 7 kamper for Milan. Debuten kom i Coppa Italia da Milan beseiret Brescia med 3-1. I sin seriedebut for laget holdt han nullen da Milan tok en sterk 2-0 seier borte mot Palermo. Landslaget. Željko Kalac ble tatt ut i Australias tropp til verdensmesterskapet i Tyskland sommeren 2006, som reserve bak Mark Schwarzer. Kalac fikk sjansen i den siste gruppespillskampen, men var uheldig og udyktig da han slapp inn et svakt skudd i kampen mot. Heldigvis fikk ikke baklengsmålet konsekvenser for Australias avansement. Denne kampen ble Kalac sin nest siste landskamp da han valgte å avslutte landslagskarrieren mot 7. oktober. Gjennom sine 14 år på landslaget fikk han med seg 54 landskamper. Giuseppe Favalli. Giuseppe Favalli (født 8. januar 1972 i Brescia) er en italiensk tidligere fotballspiller som sist spilte for AC Milan. Han startet sin karriere i Cremonese. Karriere. Brescia-fødte Favalli fikk sin debut i serie B, sesongen 1988/1989, en sesong som endte med opprykk for laget. Dermed ble det serie A-spill for unge Favalli. Men oppholdet på øverste nivå ble kortvarig for Cremonese og de måtte ta veien ned til serie B, etter kun en sesong. Cremonese fortsatte sitt heisprosjekt, og de to følgende sesongene endte med nok et opprykk, og et påfølgende nedrykk. Den nå 20 år gamle Favalli hadde vært fast inventar på laget i tre sesonger, og var moden for nye oppgaver. Lazio ble klubben som snappet om backtalentet som kan bekle begge sidene i forsvarslinjen. Lazio. Favallis karriere i hovedstadsklubben skulle vise seg å bli både langvarig og innholdsrik. I tillegg til at han fikk med seg 6 landskamper for, rasket Lazio med seg en rekke pokaler i løpet av Favallis tid i klubben. Det første trofeet Favalli vant medLazio var Coppa Italia-trofeet i 1998, klubbens andre cup-gull noensinne, 40 år etter det første. Den påfølgende sesongen endte først med seier i den italienske supercupen og deretter med seier i cupvinnercupen, etter 2-1 seier mot Mallorca. Sesongen 1999/2000 endte også med to titler for Favalli. Han fikk med seg sitt første seriemesterskap, i tillegg til at han vant cupen nok en gang. Favalli fikk også med seg et tredje cup-gull med Lazio i 2004, da som kaptein. Etter 12 suksessfylte år og over 400 kamper i Lazio, bestemte den angrepsvillige backen seg for å prøve noe nytt. Han bestemte seg for å ta turen til Milano og Inter. Inter. Oppholdet i Inter varte i to sesonger, og begge sesongene endte med nye triumfer i den italienske cupen for Favalli. I tillegg fikk Favalli med seg et nytt seriemesterskap, da Inter sommeren 2006 ble tildelt seriegullet for 2005/2006 etter at både Juventus og Milan hadde blitt dømt i Calciopoli-saken. Favalli hadde sommeren 2006 fullført sin kontrakt med Inter, og stod fritt til å finne seg en ny klubb. Milan. Milan ønsket at Favalli bli i Milano, og den rutinerte Favalli sa ja til Milans forslag, og skrev under på en toårskontrakt. Med venstrebacker som Marek Jankulovski og Serginho på plass fra før, betydde det at Milan med Favalli på plass hadde god bredde på venstrebackplassen. Leandro Grimi. Leandro Grimi (født 9. februar 1985) er en argentinsk fotballspiller. Argentina. Den unge argentineren startet karrieren sin i ungdomsavdelingen til Club Atlético Huracán, før han ble hentet til Racing Club i 2006 der han fikk sitt gjennombrudd. Høsten 2006 ble han kåret til beste unge spiller i den argentinske ligaen. Men oppholdet i klubben ble ikke langvarig. Grimi fikk med seg 11 kamper for Racing Club før han ble snappet opp av Milan, der han skrev under på en kontrakt for 4 ½ år. AC Milan. Grimi ble, for mange overraskende, hentet til Milan i januar 2007. Den frem til da lite kjente venstrebacken ble hentet fra den argentinske klubben Racing Club de Avellaneda for 2 mill. € for å få bedre dekning på den posisjonen siden både Giuseppe Favalli og Serginho hadde slitt hele sesongen med skader. Venstrebacken fikk sin første offisielle kamp for Milan da han kom inn som innbytter i Coppa Italia-kampen mot Arezzo bare noen dager etter at han var klar for klubben. Det har vært knyttet en del usikkerhet til hvorvidt Grimi er en spiller av et så høyt kaliber som en venstreback i Milan bør være. Den norske talentspeideren Tor Kristian Karlsen mente at spilleren var kun en midlertidig løsning for Milan. I sin beskrivelse av Grimis kvaliteter la han vekt på hans gode teknikk, offensive spillestil, fysikk og gode holdninger, men også at han slet med plasseringsspillet, taktiske valg og tempoet i Argentina. Grimi gikk til Siena, på utlån, før 2007–2008-sesongen.I januar 2008 gikk han til Sporting Lisboa på utlån. 16. juli 2008 annonserte Milan at Grimi var blitt solgt til Sporting Lisboa Fokus (optikk). Fokus fra latin via engelsk: "Focus" betegner brennpunktet for en lupe eller linsekombinasjon til et kamera eller teleskop. Ordet brukes også for avstanden mellom linsen og brennpunktet som også kalles brennvidden (fokalavstanden). Flertallsformen er "foki" på norsk (latinsk bøyning). Holder vi en lupe med bredsiden mot solen, vil lyset samle seg i dette punktet, blant annet med den virkning at brennbart materiale plassert der kan antennes. Ser vi gjennom lupen, vil feltet i fokus bli forstørret og fremstå som klarere, mens synsbildet utenfor brennvidden. I overført betydning brukes det om midtpunkt eller midtfelt i mange sammenhenger, både sosiale og andre der det snakkes om samlingspunkter. "(«Han var det naturlige fokus for oppmerksomheten i forbindelse med ---»)". Det kan også brukes i sammenhenger der "søkelys" kan dekke noe av samme betydning. En del tidsskrifter har gjennom tidene hatt "fokus" som navn eller del av tittel. 9. serierunde i Tippeligaen 2007. 9. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 9. juni klokken 19:00 med Strømsgodset mot Viking. Runden fortsatte med fem kamper søndag 10. juni, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden ble avsluttet mandag 11. juni klokken 19:00 med Start mot Sandefjord. Ifølge Sofia. "Ifølge Sofia" er en roman av Øystein Lønn fra 2001. Som ofte ellers i Lønns bøker er skildringene svært visuelle og ordvalget kresent. Handlingen foregår delvis i Norge, delvis i Spania og Afrika. De tre mannlige hovedpersonene, Leon, Bird og Simen, har alle et forhold til Sofia, som av en merkelig grunn befinner seg i Spania. Tilsynelatende tilfeldige hendelser veves inn i hverandre og gir et musikalsk og improviserende stykke romankunst. Boken er den første i en trilogi, der roman nummer to, "Simens stormer", kom i 2003 og "Etter Sofia" kom i 2010. Fabio Liverani. Fabio Liverani for Fiorentina i 2008. Fabio Liverani (født 29. april 1976 i Roma) er en italiensk fotballspiller som for tiden spiller for Palermo. Liverani har tidligere spilt for Viterbese, Perugia, SS Lazio og ACF Fiorentina, og er kjent som en playmaker i en litt defensiv rolle. Han debuterte i Serie A for Perugia mot US Lecce i 2000. Liverani har somalisk mor, og ble den første spilleren med afrikansk bakgrunn som representerte Italia på fotballandslaget. Hans første landskamp var mot Sør-Afrika 25. april 2001. Han har siden fått to landskamper til. Modena FC. Modena Football Club 1912 er en italiensk fotballklubb som hører hjemme i Modena. Laget spiller i den neste øverste divisjonen, Serie B (2007–2008). De var sist oppe i Serie A i 2004. Laget spiller i gule drakter og blå shortser. Modena F.C. spiller på Stadio Alberto Braglia som har plass til 21 000 tilskuere. Renato Brighenti er Modena FCs mestscorende spiller gjennom tidene med 81 mål. Montérégie. Montérégie er en av 16 administrative regioner i provinsen Québec i Canada. Provinsen befinner seg på sørsida av elva Fleuve Saint-Laurent, tvers overfor byen Montréal. Navnet kommer av "Collines montérégiennes", Montérégie-åsene, som ligger innenfor regiongrensa. I tillegg til Saint-Laurent finnes det flere elver, slik som Richelieu-elva, Yamaska-elva og L'Acadie-elva. Innenfor regiongrensa finnes det 176 kommuner, ordnet i 14 såkalte MRC'er, eller storkommuner. En stor del av befolkningen bor like inntil Montréal, hvor de bor i forsteder og pendler inn til storbyen. Byen Longeuil kan til og med nås med t-bane fra Montréal. Det øvrige området er preget av jordbruk. Reiselivet spiller en stor rolle, særlig basert på korttidsopphold fra storbyen. Befolkning. Befolkningen er i det store og hele "québecois", franskkanadisk. De engelsktalende utgjør 8%, mens det også finnes små samfunn av mohawk-folk. De holder til i egne "municipalités autochtones", urfolkskommuner (man unngår ordet "réserve", reservat). Kommunen Kahnawake ligger i forstadsbeltet til Montréal, mens Akwesasne ligger inntil den amerikanske grensen, hvor den grenser til mohawk-territorier i USA. Sameksistensen mellom det fransk- og engelsktalende flertallet og de små urfolkssamfunnene går ikke helt smertefritt, særlig er irritasjonen gjensidig mellom befolkningen i den lille mohawk-enklaven Kahnawake og forstadbeboerne rundt. 10. serierunde i Tippeligaen 2007. 10. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 16. juni med Lyn mot Brann. Runden fortsatte med fem kamper søndag 17. juni, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 18. juni klokken 19:00 med Odd Grenland mot Rosenborg. Kaliumhydroksid. Kaliumhydroksid (kjemisk formel: KOH), kalilut (kjemisk formel: KOH(aq)), er en sterk base, som består av ionene K+ og OH-. Anvendelse. Kaliumhydroksid er en fast ioneforbindelse (et salt) som er bygd opp av K+-ioner og OH--ioner. Når stoffet løses i vann, frigis ionene. Vannløsningen av kaliumhydroksid kalles kalilut og er en sterkt basisk løsning. Ved å blande Kaliumhydroksid, aluminium og vann dannes gassen hydrogen. Kaliumhydroksid brukes i alkaliske batterier som elektrolytt, den lagres inni et brunstein element som fungerer som svamp Kaliumhydroksid kan brukes som en katalysator under produksjon av biodiesel. Hauge i Dalane. Hauge i Dalane (uttales Haua) er et tettsted og administrasjonssenteret i Sokndal kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Sogndalstrand, som fram til 1944 var et ladested, blir regnet som en del av Hauge i Dalane. Lakseelva Sokno renner gjennom bygden, som ligger ved Riksvei 44 mellom Egersund og Flekkefjord. I sentrum ligger Sokndal kirke, som er en korskirke; den ble bygget i 1803. Like ved sentrum ligger Ruggesteinen, en 70 tonn stor steinblokk som kan beveges av en person. Den ble fredet i 1923. Titania hadde uttak av ilmenitt på Sandbekk like nordøst for Hauge fra 1902. Men bruddet ble nedlagt 31. mars 1965 og produksjonen flyttet til Tellnes, om lag 10 km lenger øst, på fjellet over Jøssingfjord. Lineær funksjon. 1) I høyere matematikk defineres en lineær funksjon eller en lineær transformasjon som en funksjon mellom to vektorrom som bevarer vektoraddisjon og skalarmultiplikasjon. En funksjon av én variabel er lineær dersom den er på formen "f(x) = ax". 2) En funksjon av én variabel "f(x)" sies å være lineær dersom den grafisk framstiller en rett linje. Det generelle uttrykket for slike funksjoner er "f(x) = ax + b", og eksempler er vist i figuren til høyre. Koeffisienten "a" referes til som "stigningstallet". I høyere matematikk er dette ikke en lineær funksjon, men derimot et eksempel på en affin transformasjon. Nyttige formler. Stigningstallet for en rettlinjet funksjon kan bestemmes fra to punkt på kurva formula_1 Praktiske eksempler. Det koster 250 kroner for medlemskap i en CD-klubb og 79,50 per cd. Funksjon for hvor mye det koster for "x" cd-er: "f(x) = 79,50x + 250" En tv koster 5000 kroner. Samtidig må man betale 2000 kroner i året i avgifter. Funksjonen for hvor mye det koster å se på denne tv-en i "x" år: "g(x) = 2000x + 5000" Yannick Noah. Yannick Noah (født 18. mai 1960 i Sedan i Frankrike) er en tidligere profesjonell tennisspiller. Noah vant i løpet av sin tenniskarriere 23 single- og 16 dubbleturneringer. Han var som best ranket som nummer tre (1986) som singlespiller. Han vant to Grand Slam-titler, en i double og en i single. I 1983 beseiret han Mats Wilander med 6-2, 7-5, 7-6 i finalen i French Open og året etter vant han doubletittelen sammen med landsmannen Henri Leconte. Noah deltok også på det franske Davis Cup-laget i 1978-85 og 1988-90. Han spilte 61 Davis Cup-kamper hvorav han vant 39. Trykksverte. Trykksverte er en vanligvis nokså pastos farge som brukes ved fremstilling av trykte media, enten det dreier seg om blader og aviser eller kunstneriske verker. «Sverte» kommer av ordet svart, og henspiller til tidligere tiders trykkemetoder. Påføringsmåten varierer fra dyptrykk til offset etter hva som skal fremstilles. I dag kan vi gjerne snakke om rød, blå eller andre farger trykksverte. Mange datautskriftsmetoder omfatter i dag pulver eller blekk, men ingen blir misforstått om de ber om trykksverte til ink-jeten – de får svart blekk. Pisa+. Pisa+ er et norsk prosjekt som har som mål å forfølge problematiske norske funn i den internasjonale PISA-undersøkelsen. PISA-undersøkelsens hovedmål har vært å fokusere og sammenligne kunnskaper og ferdigheter hos elever i mange land ut i fra muligheter innen livslang læring. Gunnar Utsond. "Utsondhalli" fra 1979 i Kviteseid Gunnar Karelius Utsond (født 1864 i Kviteseid, død 1950) var en norsk billedhugger. Familien flyttet til Utsond og tok navnet fra denne plassen. Utsond ble elev ved Tegneskolen i Oslo under Julius Middelthun allerede som 17-åring. Han kom til Larvik som ferdig utdannet tannlege i 1887. I 1889 reiste han til København og studerte skulptur i tre år med Stephan Sinding som lærer. Senere mottok han Hauens legat og reiste til Paris der han studerte ved Academie Julian og Academie Colarossi. Utsond debuterte i Christiania Kunstforening i 1894 med skulpturen «Gutt som spikker». Hans første store verk var en fire meter høy gruppe som ble vist i Kristiania i 1897: «Havet gav sine døde tilbake». Temaet bygger på en dommedagsscene fra Johannes Åpenbaring. Hans mest kjente verk er nok skulpturen «Helferd» eller «Helhesten» som står ved sjømannskolen i Ekebergskråningen i Oslo. Begge disse verkene var med på verdensutstillingen i Paris i 1900, der Utsond fikk gullmedalje. «Helhesten» ble senere utstilt på Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 før den ble flyttet til Sjømannsskolen der den har fått en plassering som understreker tematikken i skulpturen. Han har også utført monumentet over Johan Sebastian Welhaven; det har fått plass på hjørnet av Skovveien og Briskebyveien i hovedstaden, ikke langt fra stedet der dikteren bodde de siste årene av sitt liv. Monumentet ble avduket i 1908, godt og vel 100 år etter Welhavens fødsel 22. desember 1807. Da Kunstakademiet ble stiftet i 1909 fikk Utsond stilling som professor i skulptur. En stilling han hadde fram til 1921. I sine første arbeid er Utsond en nyromaniker med sterk sans for naturalismen. Senere fikk han en friere holdning til motiv og komposisjon. I han siste år blir uttrykket hans omtalt som grotesk symbolisme. Flere av disse arbeidene hans er å se i Utsondhalli ved Kviteseid Bygdetun i Kviteseid. French Open 1983. French Open 1983 ble spilt mellom 23. mai og 5. juni på Roland Garros-stadion i Paris. French Open er en Grand Slam-turnering i tennis på grus. Yannick Noah vant singleturneringen for herrer og Chris Evert-Lloyd vant singleturneringen for damer. Doubletittelen i herreturneringen ble vunnet av det svenske paret Anders Järryd og Hans Simonsson og damedoublen av Rosalyn Fairbank og Candy Reynolds. Barbara Jordan vant mixeddoublen sammen med Eliot Teltscher. Pastos. Pastos brukes i kunsten for å betegne konsistens av maling og måten å legge den på lerret eller annet underlag på. Fra tuben er de fleste kunstnerfarger pastose, med konsistens om lag som tannkrem. Legges fargen på ublandet, får verket en impasto-strukturert overflate etter størkning. Pastos påføring blir ofte utført alla prima (i en vending fra start til ferdig), men kan kombineres med andre måter å male på. Alla prima. Alla prima er en malemåte, der en gjør et kunstverk (maleri, vanligvis med oljefarger) ferdig i en vending, mens fargene ikke er stivnet. Alla primamaleriet ble dyrket spesielt av impresjonistene som var opptatt av å fange øyeblikket med stemning, farger og lysforhold. Motsetningen finner vi i studiomaleriet som tar lang tid og flere lag med farger. Candy Reynolds. Candy Reynolds (født 24. mars 1955) er en tidligere profesjonell kvinnelig amerikansk tennisspiller. Reynolds gjorde seg mest gjeldende i doubletennis, der hun vant French Open i 1983. Som best var hun ranket som nr. 24 på verdensstatistikken i double (i 1986). Som singlespiller var den høyeste rankingen en 50. plass (i 1983). Hennes beste singleprestasjon i en Grand Slam-turnering gjorde hun under Australian Open i 1980, der hun ble slått ut i kvartfinalen. Led Zeppelin III. "Led Zeppelin III" er det tredje albumet av den engelske rockegruppa Led Zeppelin og ble først utgitt 5. oktober 1970. I motsetning til de to første utgivelsene til Led Zeppelin, bærer dette albumet et mye større preg av akustisk folkemusikk, i tillegg til rocken. Danmarks Meteorologiske Institut. Danmarks Meteorologiske Institut (ofte forkortet DMI) er et institutt under Transport- og Energiministeriet i Danmark, som ivaretar de meteorologiske samfunnsoppgaver i Danmark, herunder også landets omliggende farvann og luftrom. Institusjonen ble etablert i 1872. Instituttet deltar i Danmarks stormflodsberedskap og det landsdekkende atomberedskab og samarbeider med andre myndigheter innnenfor miljø- og forurensningsområder. Sammen med andre forsknings- og undervisningsinstitusjoner samt med deltakelse av private firmaer, deltar DMI i utvikling og drift av Ørsted-satellitten, som foretar målinger av Jordens magnetfelt. DMI bruker både NOAA-satellittene og Meteosat-satellittene (fra EUMETSAT). DMI har radarstasjoner over hele Danmark (ekskl. Grønland og Færøyene) til måling av nedbør. Rosalyn Fairbank. Rosalyn Fairbank (født 2. november 1960 i Durban i Sør-Afrika) er en tidligere profesjonell tennisspiller. New Shoes. «New Shoes» blir sunget av Paolo Nutini. «New Shoes» er en sang av den skotske artisten Paolo Nutini. Låta er den fjerde singelen fra debuttalbumet hans; These Streets. I USA er denne låta albumets tittellåt. Låta har så langt nådd plass nummer 99 på US Pop 100 chart, nummer 24 på US Billboard Hot Adult Top 40 chart og plass nummer 5 på britiske hitlister. Hans Simonsson. Hans Simonsson (født 1. mai 1962 i Färgaryd i Halland) er en tidligere profesjonell svensk tennisspiller. Simonsson vant i løpet av sin tenniskarriere 12 turneringer, alle i double. Han var som best nummer 42 (1982) på rankingen som singlespiller og nummer ti i double (1984). Han vant en Grand Slam-turnering i double; French Open i 1983, sammen med Anders Järryd. De beseiret Mark Edmondson/Sherwood Stewart med 7-6, 6-4, 6-2 i finalen. Simonsson deltok også på det svenske Davis Cup-laget 1980–83, han spilte totalt ni kamper, alle i double, hvorav han vant seks. Jevnaker Idrettsforening. Jevnaker idrettsforening (JIF) er en norsk idrettsforening fra Jevnaker i Oppland fylke. Klubben omfatter idrettene fotball, skøyter, langrenn og turn, hvor fotball og skøyter er dominerende. Det har blitt drevet organisert idrett på Jevnaker helt tilbake til 1895, men Jevnaker idrettsforening ble ikke formelt stiftet før 28. desember 1919. Allikevel regnes 1. juni 1911 som stiftelsesdato, da dette var Hadeland Glassverks Turnforenings stiftelsesdato. Historie. Det er blitt drevet organisert idrett på Jevnaker siden 1895. Dengang ble det arrangert skirenn av den lille klubben "Jevnaker skiklubb" som kun eksisterte i noen år. Atletklubben "Urd" ble stiftet i 1902, men eksisterte ikke lenge. Etter dette tok "Jevnaker idrettslag", stiftet 14. april 1906, over, og medlemmene fra "Jevnaker skiklubb" ble medlemmer. "Jevnaker idrettslag" avholdt imidlertid sitt siste stevne i 1908, selv om idrettsinteressen i distriktet var stor. Oppstarten (1911-1930). 1. juni 1911 stiftet Ragnvald Iversen, Gunvald Pedersen, Hjalmar Haugen og Hilmar Trondsen "Hadeland Glassverks turnforening" som var en idrettsforening for arbeiderne ved Hadeland Glassverk. Klubben var et resultat av den voksende interessen for fotball på stedet. Klubben hadde ingen idrettsplass, så jorder og egnede sletter ble benyttet, og motstandere var lokale lag fra Hønefoss, Lunner og Vikersund. I 1917 ble den første fotballbanen bygget, kalt Salterødmyra, en grusbane inne på glassverkets områder. Ettersom det var flere idretter som ble utøvd, besluttet klubben i 1917 å skifte navn til idrettsforeningen Kvik. I og med at den eneste idrettsforeningen på stedet krevde tilknytning til Glassverket, ble det 13. august 1913 stiftet en klubb for resten av bygdas innbyggere som fikk navnet Falk. Klubben holdt til i Sløvikaområdet, og spilte sine kamper på Lundalssletta. Hadelands Kvik. I 1920 anla "Kvik" ny idrettsplass ved Haugerstranda etter tillatelse av O.B. Berger. Laget fikk i samme år Hadeland Idrettskrets' pokal til odel og eie etter å ha vunnet den for tredje gang (1917, 1918, 1920). I 1921 ble Kvik tilsluttet Oplandernes fotballkrets, vant C-klassen samme år, og B-klassen i 1923. Etter anmodning fra Norges fotballforbund ble det vedtatt å skifte navn. Grunnen til dette var at flere idrettslag tilknyttet Fotballforbundet delte samme navn, og at det derfor kunne oppstå forvirring. Fotballforbundet foreslå "Hadelands Kvik" som ble godkjent og vedtatt på klubbens styremøte 23. desember 1923. Etter dette rakk klubben å være med i cupen fire ganger hvor de alle gangene røk ut i første runde. Jevnaker idrettsforening. 9. mars 1916 så nok en idrettsforening dagens lys på Jevnaker, idrettslaget "Pil". "Pil" favnet mange av de skiinteresserte, og hadde skibakken Pilkollen. 28. desember 1919 slo "Pil" og "Falk" seg sammen, og dannet "Jevnaker idrettsforening". Lagets nye idrettsplass ble lagt til et område på Nesbakken hvor det ble anlagt fotball- og friidrettsbane. Området ble utleid av E.G. Borch, og ble på folkemunne kalt "turnbingen". Jevnaker IF ble også tilsluttet Oplendernes idrettskrets, og etablerte seg som en stabilt lag i B-klassen. I 1926 spilte de seg opp, og kvalifiserte seg for spill i A-klassen etter seier mot "Kapp" fra Toten. Samme året vant de også, som "Kvik", kretsens pokal til odel og eie. I 1927 hadde laget en kjempesesong, hvor både A- og B-laget ble kretsmestere. Laget deltok i cupen for første gang i 1927, og spilte da sin første kamp på gress borte mot "Drafn" på Marienlyst stadion. Sammenslåing. 21. desember 1929 ble "Hadelands Kvik" og Jevnaker idrettsforening slått sammen, og navnet Jevnaker idrettsforening ble beholdt. I 1932 ble både A- og B-laget kretsmestre, og laget nådde andre runde i cupen for første gang siden sammenslåingen. I 1933 nådde laget fjerde runde i cupen, noe som førte til at interessen for klubben vokste. Året etter ble gressdekket på Haugerstranda innviet, og JIF startet sin egen serie som fikk navnet krystallserien hvor lag som Raufoss, Lillestrøm og Lyn deltok. Jevnaker vant krystallpokalen selv, etter borteseier mot Raufoss 1935. I 1936 tok Jevnaker seg til tredje runde i cupen, hvor storlaget Fredrikstad FK med flere landslagsspillere gjestet Jevnaker, noe som førte med seg mye oppmerksom het og som endte med tap 7-3. Året etter spilte Jevnaker seg helt til kvartfinalen i cupen, hvor laget møtte Lyn på Ullevaal Stadion. Selv om kampen endte med knepent tap 3-2, hadde Jevnaker satt seg i respekt som cuplag. Etter hvert som arbeideridretten kom, ble "Jevnaker Arbeideridrettslag" stiftet i 1933. Laget bygget en idrettsbane på Toso som sto ferdig i 1937. Laget holdt det gående helt til 1945, da de ble slått sammen med Jevnaker idrettsforening. Cup- og ligautvikling. Da Norges fotballforbund startet med ligakamper i 1937 var Jevnaker et av de 64 lagene som fikk være med i den øverste puljen, kalt Norgesserien. Laget hadde gode prestasjoner, og endte på andreplass samme år, og tredjeplass året etter. Etter et avbrekk på grunn av krigen, startet cupen opp igjen i 1946, og Jevnaker kom seg til tredje runde. I 1949 spilte Jevnaker seg til nok en kvartfinale hvor motstanderen var Vålerenga IF fra Oslo. Kampen ble spilt på nye gressbane i Hønefoss Idrettspark, og folk gikk man av huse for å se kampen i Hønefoss som endte 1-1. Omkampen i Oslo endte imidlertid med tap 3-1, som allikevel var akseptabelt for et lag i 2. divisjon (dagens 4. divisjon). Høsten 1951 rykket Jevnaker opp til 1. divisjon (dagens 3. divisjon), og klarte i tillegg å komme seg til fjerde runde i cupen etter seier mot Sarpsborg. Da sesongen var over spilte Jevnaker opprykkskvalifisering til Landsserien (dagens 2. divisjon), og vant. Dette førte til at det ble tøff motstand året etter, noe som medførte nedrykk til 1. divisjon. Beskjedne år fulgte, med nytt nedrykk til 2. divisjon, og tap i opprykkskvalifisering i 1959 og 1961. Laget vipper, rykker opp i 1964 og ned 1965. Etter dette følger en rolig periode, og laget rykker ikke opp igjen før i 1972 og i 1973.I denne perioden er tredje runde i 1974 beste plassering i cupen. Etter dette stabiliserer laget seg, og holder seg i 3. divisjon helt til 1984, før det følger noen år i 4. divisjon etter nedrykk. Laget er forholdsvis stabilt frem til 1992 da de starter klatringen i divisjonene som fører helt opp til dagens 1. divisjon. Jevnaker holder seg i 1. divisjon i tre år, med 7.plass som beste plassering i 1994 og 1996. Omlegg av seriesystemet fra to til en divisjonsavdeling gjør at 7. plassen i 1996 fører til nedrykk. I denne perioden er tredje runde i 1993 og fjerde runde i 1994 beste cupplasseringer. I dag spiller Jevnakers A-lag i 3. divisjon, avd. 8. Jevnaker stadion hvor JIF spiller sine kamper ble åpnet i 1974. Nå består anlegget av skøytebane, gressbane, kunstgressbane og 5 mindre baner beregnet for spill i aldersbestemte klasser. Tanum-Norli. Tanum-Norli var et norsk forlag. Det ble opprettet ved en sammenslåing av forlagsdelen i de to "forlagsbokhandlerfirmaene" Johan Grundt Tanums forlag, som var stiftet i 1933, og Olaf Norlis forlag, som var stiftet i 1890 av Olaf Norli. Forlaget ble overtatt av Aschehoug i 1982; Aschehoug ga forlaget det nye navnet "Tano Aschehoug" inntil det i 2000 ble fusjonert med den rest av Universitetsforlaget som Aschehoug hadde overtatt. Zimbabwes herrelandslag i fotball. Zimbabwes herrelandslag i fotball, med kallenavnet "The Warriors", er det nasjonale fotballaget i Zimbabwe, og dette landslaget blir administrert av Zimbabwe Football Association. Det zimbabwiske fotballforbundet ble stiftet i 1965, og ble medlem av FIFA samme år. Landet har også vært medlem av Confederation of African Football, (CAF), siden 1980. Landet har aldri kvalifisert seg for VM. Landet kvalifiserte seg for første gang til Afrikamesterskapet i fotball i 2004. Chamillionaire. Hakeem Seriki (født 28. november 1979 i Washinton D.C.)Flyttet senere til Houston, Texas da han var fire år. Chamillionaire er egentlig fra Nigeria. Han er bedre kjent under hans artistnavn Chamillionaire og er en Amerikansk Gangster-rapper. Han er grunnlegger og medlem av rap-gruppen Chamillitary. Han er nok mest kjent for Ridin' med Krayzie Bone. I 2007 vant Chamillionaire og Krayzie Bone en Grammy Award for Best Rap Performance by a Duo or Group for Ridin'. Han har en yngre bror, Rasaq, som også er rapper og medlem av Chamillitary. Chamillionaire har også vunnet prisen for "Best Selling Ringtone Rapper". Musikken handler ofte om politi, mishandling, Sex, gjeng, vold og dop. Chamillitary er den gruppa som fortsatt bruker tekster om gate liv i ghettoene, musikken er basert på gangster-rap som sånn den var mot slutten av 90- tallet.Chamillionaire er en hyppig bruker av mixtape. Grunnen til dette er at han bruker dem til å promotere seg selv. Chamillionaire betaler alle sine Mixtape selv,og gir dem gratis ut til fansen. Chamillionaire publiserte nylig mixtapen, Ammunition. Chamillionaire sin label er chamillitary,denne har han selv opprettet. Før dette var han i Universal Record. Universal Records ville skrive sangene for han,og bestemte hvor mye han skulle tjene på hvert album. Så han opprettet sitt eget (chamillitary) og kuttet ut "mellomannen" Nå gir han alt rett til fansen,og sier at det har vært en suksess. Men inrømmer at han mest sannsynlig vil utgi albumet Venom,med en større produsent. Alt begynte i tenårene da Chamillionaire,Rasaq(chamillionaires bror),Paul wall,Mike jones og z-ro startet C.C.C (color Changin Clicker`s) Chamillionaire har aldri vært i konflikt med loven. Han verken drikker,røyker elle doper seg. Selvom mange av sangene handler om disse temaene. Chamillionaire er den 18. rikeste rapperen og tjente over 11 millioner dollar i 2006. Chamillionaire har sluppet ut to solo-album, "The Sound Of Revenge" som kom ut i 2005 og "Ultimate Victory" som kom ut 18. september 2007 i USA. "Ultimate Victory" har tre singler, Hip Hop Police, Evening News og The Bill Collecta. Hip Hop Police er i likhet med Ridin' en sang som handler om rappernes forhold til politiet og har med Slick Rick som gjesteartist. Chamillionaire planlegger å slippe ut albumet "Venom" i begynnelsen av 2013. Singelen "Creepin (Solo)" med Ludacris er allerede en stor suksess og forventningene er store til Hakeem Serikis nye mesterverk. Chamillionaire har også gitt ut mange gode Mixtapes. Mixtape Messiah ble gitt ut i 2004 og i 2008 har han gitt ut Mixtape Messiah 4, 5 og 6. Mixtape Messiah 7 som også var den siste ble sluppet it i slutten av 2009. Diskografi. 2005 "The Sound Of Revenge" Jonas Björkman. Jonas Björkman (født 23. mars 1972 i Alvesta, Kronobergs län) er en profesjonell svensk tennisspiller. Björkman ble profesjonell i 1991 og han har vunnet 6 single og 50 doubleturneringer. Han var nummer fire (1997) på rankingen som singlespiller og i både 2001 og 2005 var han ranket som verdens beste doublespiller. Björkman har vunnet Grand Slam-titler i alle fire Grand Slam-turneringene. I single har han som best kommet til semifinale; i US Open (1997) og i Wimbledon (2006). Björkman har vunnet Davis Cup i 1994, 1997 och 1998. Chamillitary. Chamillitary (også kjent som The Color Changin' Click eller CCC) er en Amerikansk rap-gruppe som ble startet av rapperen Chamillionaire. Det er for tiden fire medlemmer i gruppen: Chamillionaire, Rasaq, 50 Twin og Yung Ro. Paul Wall og Lew Hawk var tidligere medlemmer. Chamillitary har sluppet ut ganske mange album. De slapp ut hele åtte album bare i 2003. Diskografi. 2000: Homestead 2 Da 44 2003: K-Mart Blue Light Special 2003: Mu Shu Academy Vol. 1 2003: Get Ya Mind Correct Marxistisch-Leninistische Partei Deutschlands. Marxistisch-Leninistische Partei Deutschlands (MLPD), norsk: Tysklands Marxist-Leninistiske Parti, er et tysk maoistisk parti som ble grunnlagt i Vest-Tyskland i 1982. Partiet er i dag den største av smågruppene til venstre for Die Linke, og hadde sitt opphav i "Kommunistischer Arbeiterbund Deutschlands" (Tysklands Kommunistiske Arbeiderforbund) som var grunnlagt i 1972. Politisk står MLPD på en anti-revisjonistisk plattform og anser mesteparten av reformene som fant sted i Øst-Europa etter 1956 som brudd med sosialistiske prinsipper. Partiet tilhører også den retningen innenfor maoismen som mener at Kina i dag har blitt et kapitalistisk land. MLPD har også lagt stor vekt på samarbeid med andre partier internasjonalt, og hadde blant annet god kontakt med Arbeidernes Kommunistparti i Norge. Sammenlignet med tilsvarende partier i andre land har MLPD bare i liten grad endret sitt politiske grunnlag i løpet av de siste 10-15 årene. De senere årene har MLPD enkelte steder i Tyskland vært en pådriver for protestene mot velferdsreformene kjent som Hartz-konseptet, noe som har gitt dem en viss økt oppslutning. Ved valget i 2005 fikk partiet kun 0,1% oppslutning, noe som imidlertid representerte en tidobling av oppslutningen. Valgsamarbeidet "Alternativ Unabhängig Fortschrittlich", der MLPD er den viktigste organiserte kraften, har de siste årene oppnådd representasjon i kommunestyrene i Gelsenkirchen, Eisenach, Esslingen, Albstadt, Mülheim an der Ruhr, Solingen, Essen, Leverkusen og Kassel. MLPD er blant partiene som åpent overvåkes av etterretningstjenesten Bundesamt für Verfassungsschutz, som i 2005 anslo medlemstallet til å ligge rundt 300. Partiet gir ut ukeavisa "Rote Fahne" i omkring 7.500 eksemplarer. Ungdomsorganisasjonen til MLDP heter "Rebell". Partiformann er Stefan Engel. Vesteraalens Hermetikkfabrikk. Vesteraalens Hermetikkfabrikk AS ble etablert på Sortland i Nordland 19. april 1912. Fabrikken produserer hermetisk fiskemat, og er særlig kjent for Vesteraalens Fiskeboller. Hermetikkfabrikken har hatt flere eiere siden starten, men er i dag eid av holdingselskapet Vesteraalens AS. I 1917 produserte Vesteraalens Hermetikkfabrikk proviant til Roald Amundsens ekspedisjon gjennom Nordøstpassasjen 1918–1920. Blant de viktigste hendelser i fabrikkens historie var brannen natt til 13. desember 1991, som medførte produksjonsstans i 15 måneder. Daværende eier Norway Foods ønsket å flytte fiskematproduksjonen permanent til Sverige, men fikk ikke tillatelse. Lokale eiere kjøpte fabrikken, og produksjonen på Sortland startet opp igjen 19. mars 1993. I dag er det ti ansatte i produksjonen som produserer hermetisk torskelever og sine velkjente fiskeboller. Produksjonen er basert på kun ferske råvarer. Vesteraalens Fiskeboller distribueres over hele landet og er å finne i mange butikker. Rasaq. Rasaq Seriki (født i 1981 i Houston, Texas) eller bedre kjent som Rasaq er en Amerikansk rapper. Han er yngre bror til rapperen Chamillionaire og medlem i Chamillitary. Han jobbet sammen med sin eldre bror og Lil' Wayne på sangen Fly as the Sky fra brorens debut-album, The Sound Of Revenge. Rasaq skal slippe ut sitt eget debut-album, Royal Green Reloaded, i 19. juni, 2007 i USA. Ibsenhuset. Ibsenhuset som ble innviet i 1973 ligger sentralt i Skien, Telemark. Da det ble åpnet den 9. september var det som landets mest moderne kulturhus på den tiden. Huset har åtte saler, noe som gir rom for et bredt kulturtilbud. Ibsenhuset har fått navn etter Skiens store sønn, forfatteren Henrik Ibsen. Om byggingen. Ideen om å bygge et nytt samfunnshus i Skien ble tatt opp av byens fagbevegelse straks etter andre verdenskrig. Fagbevegelsen opprettet "Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon" (AØF) som skulle stå for finansieringen. På slutten av 1963 godkjente bygningsrådet byggemeldingen for Samfunnshuset. I 1966 innbød følgende institusjoner til arkitektkonkurranse om et all-aktivitetshus – Ibsenhuset – i Skien: "AØF", "Ibsenfondet", "Skien Invisteringslag", "Ibsenforbundet", og Skien kommune. Konkurransen ble avgjort i 1967 og Prosjekteringen tok til høsten 1968. Byggearbeidet startet i april 1971 og huset sto ferdig den 15. august 1973 og ble åpnet den 9. september. Charles-François Daubigny. Typisk sceneri fra elven, 1868 Charles-François Daubigny (15. februar 1817 – 19. februar 1878) var en fransk maler og grafiker. Han blir assosiert med Barbizon-skolen og er en av forløperne til impresjonistene. Daubigny var født inn i en familie av kunstnere, og fikk maleropplæring av sin far Edmond François Daubigny og onkelen, miniatyrmaleren Pierre Daubigny. Han startet som tradisjonell maler, men endret malemåte da han slo seg ned i Barbizon og startet med friluftsmaleri. Han møtte også Camille Corot i 1852, i Optevoz ved elven Isère. En annen viktig innflytelse var fra Gustave Courbet. Ellers hadde han sin egen husbåt, "Botin", som han hadde fått innredet til atelier og reiste rundt på de franske elvene og kanalene med. Han besøkte England i 1866 og ble der til han og Claude Monet måtte dra via Nederland, på grunn av den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Vel tilbake i Auvers møtte han en annen av de senere impresjonistene, Paul Cézanne. Det er antatt at den eldre kunstneren har påvirket disse mer enn motsatt. Kunstmuseet Louvre i Paris har to relativt store landskapsbilder av Daubigny, men ingen av de mindre fra tiden langs elvene, som i dag regnes for hans beste. Krayzie Bone. Anthony Henderson (født 17. juni 1973), bedre kjent som Krayzie Bone, er en amerikansk rapper. Han er også kjent under andre artistnavn som Leatha Face, Krayzie Jackson, Granddaddy of the Midwest, Mr. Lyrical, Silent Killer og Mr. Sawed Off. Krayzie Bone har vært med å vinne to Grammy Awards og er medlem i hip-hop-gruppen Bone Thugs-n-Harmony. Krayzie Bone har sluppet flere soloalbum, og har jobbet med kjente artister som: Fat Joe, Big Punisher, Ice Cube, Coolio, Swizz Beatz, Snoop Dogg, E-40, Cuban Link, Kelis, Mariah Carey, Chamillionaire og mange flere. Kommunistische Arbeiter-Partei Deutschlands. Kommunistische Arbeiter-Partei Deutschlands (KAPD), norsk: Tysklands Kommunistiske Arbeiderparti, var et tysk rådskommunistisk parti som eksisterte mellom 1920 og 1927. Inspirert av nederlandske rådskommunister som Anton Pannekoek og Herman Gorter ble partiet opprettet av en venstreopposisjonell gruppe rundt Paul Levi, som var ekskludert fra Kommunistische Partei Deutschlands (KPD) året før. Partiet ble grunnlagt i kjølvannet av det mislykkede revolusjonsforsøket i Tyskland i januar 1920. Kretsen rundt Levi mente at KPD hadde vist seg ute av stand til å lede revolusjonen i riktig retning, og da partiet ble stiftet hadde det opp mot 80 000 medlemmer. Partiet nøt også godt av avskallinger fra KPD. I 1922 tok partiet initiativ til dannelsen av "Den Kommunistiske Arbeiderinternasjonale", en internasjonal samling av rådskommunistiske partier og organisasjoner fra Storbritannia, Belgia, Nederland og Bulgaria i tillegg til KAPD. På dette tidspunktet var imidlertid partiet allerede spaltet mellom en fraksjon med hovedsete i Berlin og en med hovedsete i Essen, og Berlin-fraksjonen mente det var for tidlig å danne en ny internasjonale. Denne skulle for øvrig gå i oppløsning i 1925. Partiet kollapset fullstendig rundt 1926/27 etter at de indre stridighetene hadde tatt knekken på det meste av partiets utadrettede arbeid. KAPD markerte seg ved å ta avstand fra den leninistiske partimodellen med demokratisk sentralisme, valgdeltakelse og deltakelse i reformistiske fagforeninger. KAPD betegnes følgelig ofte som et parti med sterke syndikalistiske trekk, og Lenin fremmet en omfattende kritikk blant annet av KAPD i boka «Venstre»-kommunismen - en barnesjukdom. På tross av dette var det frem til 1921 assosiert medlem av Komintern. Ethel Thomson Larcombe. Ethel Larcombe (født Ethel Warneford Thomson, 8. juni 1879, Islington, London, død 11. august 1965) var en britisk tennis- og badmintonspiller. Tennis. Ethel Larcombe deltok i damsinglen i Wimbledon første gang i 1902 og siste gang i 1919. Hun deltok ikke i årene 1907-1911. I 1912 vant hun singleturnerningen, hun beseiret Blanche Hillyard i semifinalen i All Comers Round med 6-1, 6-0 og i finalen Charlotte Sterry med 6-3, 6-1. Ettersom regjerende mester fra året før, Dorothea Douglass Chambers ikke stilte opp å forsvarte sin tittel ble Ethel Larcombe erklært som vinnere av dameturneringen. I 1914 var hun på nytt i finalen i Challenge Round, hun tapte for Chambers som dermed vant sin siste av i alt sju singletitler i turneringen. Badminton. Ethel Larcombe var også en fremgangsrik badmintonspillere. Også her var en av hennes fremste konkurrenter Dorothea Douglass Chambers. Larcombe var med sine fem singletitler i Yonex All England Open (1900, 1901, 1903, 1904 og 1906) mer fremgangsrik enn Chambers med sine to titler (double og mixeddouble). Ethel Larcombe vant i tillegg doubletittelen i mesterskapet i 1902, 1904, 1905 og 1906 samt mixeddouble i 1903 og 1906. Sebrasnegl. Sebrasnegl er en art snegler, trolig den eneste arten i slekten "Neritina" som lever i ferskvann. Den er populær i akvaristikken, da den regnes for å være en effektiv algeeter. Den foretrekker en temperatur på mellom 22 og 26 grader, og blir opptil 2,5 cm stor. Bone Thugs-n-Harmony. Bone Thugs-n-Harmony er en amerikansk Grammy Award-vinnende hip-hop gruppe fra Cleveland i Ohio. Gruppen er en av tidenes best-selgende hip-hop grupper, med over 45 millioner solgte album over hele verden. I 1997 vant de en Grammy Award for «Best Rap Performance by a Duo or Group» for sangen «Tha Crossroads». I juli 2008 slapp gruppens femte medlem Flesh-n-Bone ut av fengsel, og Bizzy Bone returnerte til gruppen igjen, etter over seks års fravær. Gruppen er spesielt kjent for å være de eneste artister som har jobbet med avdøde: 2Pac, The Notorious B.I.G., Eazy-E og Big Punisher. De har også jobbet med kjente artister som: The Game, Will.I.Am, Mariah Carey, Mr. Capone-E, Fat Joe og mange flere. Agnes Morton. Agnes Morton (født 6. mars 1872 i Halstead i Essex, død 5. april 1952 i Kensington, London) var en britisk, kvinnelig tennisspiller. Morton spilte to damesinglefinaler i Wimbledon, 1908 og 1909, hun tapte begge. I 1908 for Charlotte Cooper Sterry med 4-6, 4-6 og i 1909 for Dora Boothby med 4-6, 6-4, 6-8. I 1914 vant hun damedoublen sammen med Elizabeth Ryan Skjells år og alder. Å komme til skjells år og alder, tidligere også skrevet skjels år og alder, betyr at en har blitt så gammel at en har begynt å forstå eller at en har blitt klok. "Skjells" i dette uttrykket har med ordene "skjelne" og "skille" å gjøre. Når man skjelner eller skiller mellom noe, forstår en, og når en når skjells år og alder, har man fått forstand og blitt fornuftig. Det er det samme ordet som skjellig, som brukes i straffeprosessloven om «skjellig grunn til mistanke», da i betydningen forståelig, rimelig, fortsandig eller klar. Det samme ordet brukes i uttrykk som «å gjøre rett og skjell for seg» eller «det skjeller deg ikke», som betyr «det vedkommer deg ikke» eller «det har du ikke forstand på». Uttrykket forekommer også på dansk i formen "at komme til skels år og alder". Der ble tidligere også ordet "skel" brukt i betydningen «evne til å skjelne, skjønne», «skjønnsomhet», «fornuft», «forstand» og «(åndelig) sans» og i sammensetninger som "skelsaar" eller "skelsalder". "Å komme til skjells år og alder" kan på engelsk oversettes med "reach the age of discretion". Mosterhamn. Mosterhamn er et tettsted i Bømlo kommune i Sunnhordland i Hordaland fylke. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Stedet ligger på øya Moster sørøst i Bømlo kommune. Det er hurtigbåtforbindelse med Flaggruten til Bergen, Haugesund og Stavanger fra Mosterhamn. Riksvei 541 gir forbindelse til resten av Bømlo. Frem til trekantsambandet åpnet i 2001 gikk det ferje mellom Mosterhamn-Valevåg. Mostratinget. Ifølge Snorre var Moster det første stedet som Olav Tryggvason gikk i land da han i år 995 kom fra England for å kreve kongsarven sin og kristne landet. Og i 1024 kom kong Olav Haraldson og bisp Grimkjell og den eldste kristenretten i Norge ble innført vedtatt på Mostratinget. Da Harald Hårfagre var nesten 70 år gammel, fikk han en sønn med en kvinne som het Tora Mosterstong. Hennes ætt var fra Mosterhamn. En bronsestatue av henne står i Mostraparken, og det er innstiftet en egen "Tora Mostrastongpris" som deles ut i forbindelse med "Kristkongane på Moster". Moster gamle kirke. a> og Vetahaugen Snorre forteller at Olav Tryggvason lot bygge en kirke på Moster i 995. Tidligere antok man at Moster gamle kirke er den eldste i landet, men grundige undersøkelser i 1872 klarte ikke å bevise dette. Men sikkert er det at kirken ble bygget før slutten av 1100-tallet, og den er en av de enkleste kirkebygningene i Norge. Steinkirken har kvadratisk kor og rektangulært skip. Innvendig er korbuen det eneste som har ornamentikk, og veggene er dekket av etter-reformatoriske kalkmalerier, det eldste fra ca år 1600. Utvendig er de gamle pusslagene på nordre og østre vegg bevart. På loftet henger en klokke fra høymiddelalderen, og i koret er det murte alteret bevart. Prekestolen er fra 1637, mens altertavlen kan være noen eldre. Døpefonten og dåpshuset er fra 1722. Fortidsminneforeningen kjøpte kirken i 1874, og den er lite forandret etter det. Omvisninger daglig i sommerhalvåret. Landemerket Siggjo. a> og Bømlabrua Fjellet Siggjo (474 moh) er et kjent landemerke og det høyeste fjellet i Bømlo kommune. Fjellet er godt synlig langt til havs, og det var inntegnet på gamle kart. For de sjøfarende har Siggjo vært viktig å navigere etter til alle tider. Også Roald Amundsen på polarskuta «Fram» fikk sin første landkjenning med fedrelandet da "utkiken rapporterte land i sikte. Det var «Siggen på Bømmeløen"». Dette sammen med at Mosterhamn er en naturlig, trygg havn, førte til Mosters viktige stilling i middelalderen. Siggjo er et populært turmål med god sti helt til topps. Herfra har man utsikt i alle retninger. Fra P-plassen ved foten er fjellet er turen 1,8 km med en høydeforskjell på 300 meter. Moster Amfi. Amfiet og kafeen Moster Amfi er en gammel kalkgruve fra middelalderen. Antakelig var det klosteret på Halsnøy som stod for kalkbrenningen på den tiden. Fra 1870 og fram til Første verdskrig utviklet kalksteinsdriften seg til å bli en stor næring på Moster. Flere kalkovner ble bygget både i Mosterhamn og på Grindheim. Den siste kalksteinen ble hentet ut fra gruva på slutten av 1960-tallet. Deretter stod gruva tom, inntil man så muligheten for å gjøre denne om til en friluftsscene og amfi for et historisk spill. Friluftsteateret regnes for et av Nord-Europas vakreste og har sitteplass til 1200 tilskuere. I 1984 hadde Bømloteateret, et amatørteater, premiere med spillet "Kristkongane på Moster" også kalt Mostraspelet. Historien strekker seg over et tidsrom på ca 30 år, fra den tiden hvor Moster stod i sentrum for viktige historiske hendelser. Spillet har deretter vært vist hvert år i overgangen mai/juni. Det består av ca 100 aktører, hvor de 12 hovedrollene fordeles på amatører og profesjonelle skuespiller. I tillegg er det 40 musikere. Inne i Moster Amfi ligger utstillingen "Frå heidendom til kristendom", en vandring gjennom den norrøne mytologien, samfunnet i vikingtida og overgangen til kristen tro og livsforståelse. I Amfisalen vises lysbildespillet"1000 år-ei messe". Amfikafeen holder åpet hele sommeren, og her serveres vikingsodd og nystekte vafler. 1000-årsjubileet. I 1995 ble det holdt et stort kirkejubileum på Moster; "Kyrkja i Noreg 1000 år. Moster 995-1995". Bispemøtet i Den norske kirke gjorde et vedtak om at jubileet, med utgangspunkt i hendelsene på Moster, skulle markeres som et rikskirkelig jubileum. 1000-årsjubileet fant sted i pinsehelga og markerte at det hadde gått 1000 år siden Olav Tryggvason kom seilende over havet og gikk i land på Moster med biskop og prestefølgeje. Aldri har det tidligere vært holdt et lignende kirkemøte i Norge. Geistlige fra hele Europa, kongeparet, stortingspresident, statsminister, patriarken frå Konstantinopel, kardinalen frå Vatikanet, kirkeledere fra hele Norden og et samlet norsk bispekollegium var til stede. En egen bok ble utgitt: "1000 år – Ein sommardag", av Kristine Sele og Morten Eriksen. Musikal i Moster Amfi. Bømlo Musikallaug hadde i 2003 og 2004 stor suksess med musikalen Les Misérables i Moster Amfi som ble sett av til sammen 23 000 tilskuere. I 2006 fulgte de opp med Chess som samlet 15 000. Bømlo Musikallaug ble stiftet i 1998 og er et ungt ensemble med mange frivillige ildsjeler som arbeider for å fremme musikk, sang, dans og drama for de unge på Bømlo og i Sunnhordlandsområdet. Deres første oppsetning i Moster Amfi var Jesus Christ Superstar i 1999 og 2001. I 2009 satte de opp Miss Saigon i amfiet som til sammen ble sett av 13 000. Kjente personer. Kenneth Sivertsen ble født i Mosterhamn i 1961, hvor han også bodde hele livet. Han var en multikunstner, hovedsakelig selvlært, gitarist, sanger, artist, komponist og humorist. Som frilansmusiker turnerte han med ulike ensembler, men viet mye av sin tid til komposisjon. Han døde julaften 2006, 45 år gammel. Han er begravet på kirkegården til Moster gamle kirke, den nedre delen. Birger Røksund var født på Moster og bodde hele sitt liv ved Røyksundkanalen. Han skrev en rekke bøker og diktsamlinger med lokale tema. Dora Boothby. Dora Boothby'", ("Penelope Dora Harvey Boothby", gift "Geen", født 2. august 1881 i Finchley, Middlesex, død 22. februar 1970) var en kvinnelig, britisk tennisspiller. Boothby vant i 1909 singletittelen i Wimbledonmesterskapet, hun beseiret Agnes May «Agatha» Morton med 6-4, 4-6, 8-6. Året derpå, i 1910, tapte Boothby sin tittel til Dorothea Douglass Chambers som vantChallenge Round med 6-2, 6-2 og tok sin fjerde singletittel i Wimbledon. I 1911 møttes de på nytt i Challenge Round, etter at Boothby hadde vunnet alle sine kamper i All Comers Round uten å tape et sett. Også denne gang ble Chambers en for tøff motstander, hun vant med 6-0, 6-0 i en kamp som kun varte i 25 minutter. Boothby vant doubleturneringen i Wimbledon 1913 sammen Winifred McNair, de beseiret Chambers og Charlotte Sterry i finalen, (4-6, 2-4 oppgitt). Boothby ble sølvmedaljevinner i singleturneringen under Sommer-OL 1908 i London, hun tapte finalen til Dorothea Douglass Chambers. Inger Ane Hole. Inger Ane Hole (født 6. februar 1987 på Lillehammer) er en norsk fotballspiller, som spiller i Trondheims-Ørn. Hole er oppvokst i Lesja i Oppland og har spilt i Trondheims-Ørn siden. Hun har scoret 9 mål på 53 kamper i de tre sesongene hun har spilt for klubben. Hole har også spilt 11 kamper for aldersbestemte landslag. Inger Ane Hole anses å være en rask og målfarlig spiss. I 2006 ble hun toppscorer i 2. divisjon. Revelelva. Revelelva er navnet på den nederste delen av elven Tverråga, som munner ut i Ranelva i Rana kommune. Elven skifter navn ved brua som forbinder E6 med Gruben. Over denne brua kalles den Tverråga. Nedenfor denne brua kalles den Revelelva. Helen Bannerman. Helen Bannerman (født 1862, død 1946) var en skotsk forfatter, som skrev en rekke barnebøker, bl.a. "Lille Sorte Sambo". Hun var født i Edinburgh, og fordi kvinner ikke hadde adgang til universitetene i Storbritannia måtte hun studere privat. Hun bodde i mange år i India, hvor hennes mann arbeidet. Winifred McNair. Winifred Margaret Slocock McNair (født 9. august 1877, død 28. mars 1954) var en kvinnelig britisk tennisspiller. Hun ble olympisk mester under Sommer-OL 1920 i Antwerpen, sammen med Kathleen McKane vant hun damedoubleturneringen. I 1913 vant hun damedoublen i Wimbledon sammen med Dora Boothby. Hun var også i finalen i singleturneringen, men hun tapte den til Dorothea Douglass Chambers. Ratchet & Clank. Ratchet & Clank er en serie med actionspill for PlayStation 2, PlayStation Portable og PlayStation 3 der romheltene Ratchet og Clank reiser rundt i en galakse langt borte og kjemper for galaksens frihet. Figurer. Angela Cross, også kjent som "the unknown thief" angela er kjent for og være klumsete og mindre uheldig Ratchet and Clank (PS2). Den onde blargen Chairman Drek har lagd så mange forurensende fabrikker som ødelegger atmosfæren på hjemmplaneten hans, Orxon. Så han bestemmer seg for å lage en ny planet av delene til andre planeter. Men en dag spyr en av robotfabrikkene hans ut en liten robot. Denne roboten vil ikke følge ordrene til Drek og ser det gale i det han gjør. Han rømmer i et miniromskip, men Drek sender ut vakter etter ham. En av vaktene skyter robotens romskip i stykker og han krasjlander på planeten Veldin. Ratchet, en lombax fra Veldin, redder roboten ut av de brennende restene av romskipet. Til gjengjeld fikser roboten et romskip Ratchet mekket på. Roboten sier at Ratchet må hjelpe ham å finne Captain Quark, og det vil Ratchet. De flyr til planeten Novalis, og Ratchet begynner å kalle roboten Clank. Ratchet & Clank: 2/Going Comando (PS2). Historien begynner når Mr. Finswritchet, direktøren i Megacorp, et stort firma i Bogon-galaksen, trenger hjelp til å stjele tilbake "Eksperimentet", et blått, lubbent vesen, fra en mystisk tyv. Tyven slipper unna først, men Ratchet klarer å gi Eksperimentet til direktøren, men det viser seg at det lille eksperimentet, "Protopet" et svært farlig, til tross for sin lille størrelse. Ratchet og Clank blir med tyven for å stoppe Mr. Finswrichet I å selge det farlige dyret. I slutten av spillet viser det seg at den ekte direktøren I megacorp er fanget, og han som ga oppdraget til Rachet og Clank, er egentlig Captain Qwark i forkledning. Etter å ha stoppet et stort Protopet, ble Qwark straffet og alt gikk tilbake til det normale... Ratchet & Clank: 3/Up Your Arsenal (PS2). Clank har hovedrollen i en Holo-vision-serie kalt Secret Agent Clank. I denne serien har Ratchet bare en bi-rolle, og det er han ikke fornøyd med. Derfor blir han nesten glad når Dr. Nefarious angriper hjemplaneten hans, Veldin. Men etter å ha stoppet Dr. Nefarious onde plan, aksepterer Ratchet at han får spille annenfiolin litt også. Ratchet Gladiator (PS2). Spillet er kjent som Ratchet: Deadlocked utenfor Europa og Australia), og kom til Nord-Amerika i oktober 2005 og i Europa og Japan i november 2005. Spillet kom etter Ratchet & Clank: Up Your Arsenal, og før Ratchet & Clank: Going Mobile. Ratchet og Clank blir fanget av to store roboter når de er ombord i det store romskipet Starship Phoenix. Derfra blir de ført til en stor romstasjon kalt DreadZone station, og tvunget til å bli med i Gleeman Voxs Holo-vision-program Dreadzone. Det er en slags sport der gladiatorer kjemper mot hverandre, ikke med sverd og skjold, men med toppmoderne våpen. I Ratchet: Gladiator er det bare elleve våpen (inkludert skiftenøkkelen). Det er heller ikke noe R.Y.N.O.-våpen, men istedet er det et våpen med navn The Harbinger, som ødelegger vel så mye som R.Y.N.O. Ratchet & Clank: Going Mobile (mobiltelefon). Spillet handler om at Ratchet og Clank har blitt fanget inni din mobil og prøver å komme seg ut. Spillet har 8 forskjellige våpen (pluss skiftenøkkelen) og 12 forskjellige baner, inkludert en boss-arena. Der kjemper spilleren mot Max Millian. På svakere mobiler er det ingen arena, bare nesten som et helt normalt nivå, og ingen Max Millian, bare en kanon som skyter ut små blå robothunder. Ratchet & Clank: Clone Home (mobiltelefon). Spillet begynner der Ratchet & Clank: Going Mobile slutter. Spillet kom i USA og Canada den første september 2006. Spillet er utviklet av Hanheld Games, som Going Mobile. Spillet kom etter Going Mobile og før Ratchet & Clank: Size Matters (PSP). Ratchet & Clank Future: Quest for Booty (PS3). Du er på leting etter et holoskop som hjelper deg med å finne Clank, men på veien må du bekjempe Captain Slag og Captain Darkwater. Ratchet & Clank Future: A Crack in Time (PS3). Fortsettelsen på eventyret som startet i slutten av "Ratchet and Clank: Tools of Destruction" tar deg med til nye sektorer med mange planeter og måner du kan utforske. Du spiller lenge tidvis som Ratchet og tidvis som Clank, til de to møtes etter adskillelse. Clank befinner seg da i Den store klokken, mens Ratchet forsøker å redde Clank, og resten av galaksen i samme slengen. Du beveger deg fritt mellom sektorer og planeter. Spillet lar deg utforske mange forskjellige steder hvor du spiller i forskjellige flora og møter på forskjellige fiender. I spillet samler du Ryno V-deler, gullbolter og zonier. Spillet har en sterk moral – de gode vinner alltid. Ratchet & Clank: All 4 One (PS3). All 4 One er et kommende Ratchet and Clank-spill. Spillet er avhengig av 4 spillere. I spillet kan man velge å spille enten Ratchet, Clank, Captain Qwark eller Dr. Nefarious. Spillet har en alternativ handlingslinje som tegneseriene om Ratchet and Clank leder opp til. The Ratchet & Clank Trilogy (PS3). Dra tilbae der alt begynte, med Ratchet og Clanks tre første eventyr. Men nå bare i HD. Den onde blargen Chairman Drek har lagd så mange forurensende fabrikker som ødelegger atmosfæren på hjemmplaneten hans, Orxon. Så han bestemmer seg for å lage en ny planet av delene til andre planeter. Men en dag spyr en av robotfabrikkene hans ut en liten robot. Denne roboten vil ikke følge ordrene til Drek og ser det gale i det han gjør. Han rømmer i et miniromskip, men Drek sender ut vakter etter ham. En av vaktene skyter robotens romskip i stykker og han krasjlander på planeten Veldin. Ratchet, en lombax fra Veldin, redder roboten ut av de brennende restene av romskipet. Til gjengjeld fikser roboten et romskip Ratchet mekket på. Roboten sier at Ratchet må hjelpe ham å finne Captain Quark, og det vil Ratchet. De flyr til planeten Novalis, og Ratchet begynner å kalle roboten Clank. Historien begynner når Mr. Finswritchet, direktøren i Megacorp, et stort firma i Bogon-galaksen, trenger hjelp til å stjele tilbake "Eksperimentet", et blått, lubbent vesen, fra en mystisk tyv. Tyven slipper unna først, men Ratchet klarer å gi Eksperimentet til direktøren, men det viser seg at det lille eksperimentet, "Protopet" et svært farlig, til tross for sin lille størrelse. Ratchet og Clank blir med tyven for å stoppe Mr. Finswrichet I å selge det farlige dyret. I slutten av spillet viser det seg at den ekte direktøren I megacorp er fanget, og han som ga oppdraget til Rachet og Clank, er egentlig Captain Qwark i forkledning. Etter å ha stoppet et stort Protopet, ble Qwark straffet og alt gikk tilbake til det normale... Ratchet & Clank: 3/Up Your Arsenal Clank har hovedrollen i en Holo-vision-serie kalt Secret Agent Clank. I denne serien har Ratchet bare en bi-rolle, og det er han ikke fornøyd med. Derfor blir han nesten glad når Dr. Nefarious angriper hjemplaneten hans, Veldin. Men etter å ha stoppet Dr. Nefarious onde plan, aksepterer Ratchet at han får spille annenfiolin litt også. New Mexicos flagg. New Mexicos flagg er gult med et rødt solsymbol i midten. Solsymbolet stammer fra Zia-Pueblo-indianernes kultur. Fargene, gult og rødt, er Spanias flaggfarger og er valgt for å minne om at de første europeisk utforskerne i området var spanske. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. New Mexicos flagg ble innført etter pådriv fra den patriotiske organisasjonen Daughters of the American Revolution. Konkurransen som ble avholdt ble vunnet av legen og arkeologen Harry Mera, som foreslo flaggtegningen delstaten offisielt valgte. Flagget ble innført 15. mars 1925. New Mexicos flagg regnes som et av de mest særegne blant USAs delstatsflagg. Flere andre delstater har flagg med blå duk og delstatens segl eller våpen slik at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. New Mexico har som eneste delstat i USA gul farge i flaggduken. Alabamas flagg. Alabamas flagg er hvitt med et rødt andreaskors. Flagget ble innført 16. februar 1895. Flaggets størrelsesforhold ble ikke offisielt fastsatt. Tanken var å innføre et flagg som både i form og innhold minnet om konføderasjonens faner, derav andreaskorset og praksisen med at flagget gjøres kvadratisk. I nyere tid er den rektangulære formen mest vanlig. Kinky Friedman. Richard S. «Kinky» Friedman (født 31. oktober 1944) er en amerikansk sanger, låtskriver, romanforfatter, humorist, politiker og tidligere spaltist for "Texas Monthly". Han var en av to uavhengige kandidater ved guvernørvalget i Texas i 2006. Her fikk han 12,6 % av stemmene og ble nummer fire av fem kandidater. På 1980-tallet begynte Friedman å skrive humoristiske kriminalromaner med den noe motvillige privatdetektiven «Kinky Friedman» i New York i hovedrollen. Liv og karriere. Friedman ble født Chicago av jødiske foreldre, dr. S. Thomas Friedman og Minnie Samet Friedman, og han flyttet sammen med familien til en ranch i sentrale Texas som barn. Han hadde ivrig interesse i både sjakk og musikk fra tidlig av, og i en alder av syv år ble han valgt som den ene av femti sjakkspillere til å utfordre den amerikanske mesteren Samuel Reshevsky i simultanoppvisning i sjakk i Houston. Han tok eksamen fra videregående skole i Austin i 1962 og fra Universitet i Austin med bachelorgrad i psykologi. Det var på universitet han fikk sitt oppnavn «Kinky» som var en referanse til hans krøllete hår. Som student dannet han også sin første gruppe, alltid med sær og humoristiske, som «Little Jewford», «Wichita Culpepper», «Rainbow Colors», «Snakebite Jacobs», «Big Nig», «Sky Cap and Panama Red». Etter sigende var valgene av rare navn noe som irriterte hans far som mente de var «negative, fiendtlige og sære», noe som for ham var ytterligere en grunn til å velge dem. Han fikk sitt første gjennombrudd i 1973 da plateselskapet Vanguard music kontaktet ham. Han red på den samme bølgen av country rock som fulgte Gram Parsons, The Band, og the Eagles, og han fikk en kultberømmelse som country rock-sanger. Første album kom i 1974, kalt kun "Kinky Friedman" og turnerte deretter med Bob Dylan i 1975–1976. På 1980-tallet la han all sin kreativitet som forfatter og fikk utgitt to bøker som fikk mye omtale. Han navnga en kompis i bøkene som privatdetektiv, noe som indikerte at deler av fortellingene hadde en viss rot i virkeligheten. Samtidig hadde han en fast spalte i "Texas Monthly Magazine", men måtte slutte grunnet valgene som han ikke klarte å holde seg unna. I 2004 stilte han til valg som guvernør av Texas, men vant ikke fram. Det forhindret ham ikke til å stille på nytt neste gang. Hans strategi var underholdende kampanjer med effektive og uortodokse slagord som «Hvor vanskelig kan det egentlig være?» og «Hvorfor i helvete ikke?» Etter en fargerik valgkampanje måtte Friedman igjen se seg slått med stor margin. Han fikk kun 13 prosent av stemmene fra velgerne i Texas. Leghorn. Leghorn er en hønserase fra Italia som nok er verdens mest kjente hønserase. I Norge blir den ofte kalt «Hvit Iitaliener». Navnet Leghorn kommer fra den britiske forvanskningen av navnet Livorno, en havneby i Toscana; man regner hønserasen for å komme herfra. De er suverene når det gjelder å legge egg, men har meget dårlig utviklet rugelyst. De flyr godt; vil man ha rasen utegående må man ha tak over hønsegården. Shaman King. Shaman King (japansk "Shāman Kingu", シャーマンキング = "Sjamankongen") er en japansk tegneserie, "manga", som er gjort av Hiroyuki Takei. Den handler om en gutt som heter Yoh-Han på japansk, på andre språk ofte bare Yoh. Tegneserien finnes også som tegnefilm, "anime". Tegneserien har kommet med 32 bind totalt og tegnefilmen har kommet med 64 episoder foruten tre spesialepisoder. Handling. Yoh er en sjaman som er kommet til Tokyo for å finne sin hovedsjel. Med mye besvær får han tak i den sterke samuraiånd, "Amidamaru", som også kalles for «djevelen», eller "Devil", for de som lest den engelske utgaven. Grunnen til at Amidamaru har fått navnet «djevelen» er for at han har nektet å slå ihjel sin beste venn. Yoh øver til sjamankampen i Tokyo som skal avgjøre hvem som er den neste sjamankongen. For å kvalifisere seg til sjamankampen må Yoh slåss mot en av oppsynsvaktene, Silva. Han må få inn minst ett treff for å klare det. Etter det får han en «Orakelsøker». Den viser hvilke sjamaner som skal sloss med hvem, hvor og når. Yohs første motstander er en Anui ved navn HoroHoro. Anuiene bruker naturen og naturens skapninger som deres medium og oversjeler. Men naturen blir gjort til arbeidsplasser, skoger blir gjort til vedkubber, og Anuienes rike minsker og med det dyrelivet. Arten til oversjelen hans holder på å dø ut, og derfor er drømmen til HoroHoro å lage et landskap med bare natur, hvor alle skogsdyr kan leve. Yoh blir rørt av det HoroHoro forteller ham, og bestemmer seg for å gjøre HoroHoros drøm virkelig når han blir sjamankonge. Arkansas' flagg. Arkansas' flagg består av en rød duk hvorpå det er plassert en blå og hvit spissrute dekorert med stjerner og delstatens navn. Fargene er USAs flaggfarger. Spissruten, eller diamantformen, skal symbolisere at Arkansas var den eneste delstaten der det ble utvunnet diamanter. Stjernene i den blå rammen er 25 i tallet og viser til at Arkansas var delstat nummer 25 opptatt i unionen. To av stjernene i det midtre feltet representerer delstatene Arkansas og Michigan, to søsterstater som ble opptatt i unionen samtidig. Den første versjonen av Arkansas' flagg ble innført i 1913, da med tre stjerner i det midtre hvite feltet. Antallet stjerner ble i 1923 økt til fire, den fjerde stjernen representerer Amerikas konfødererte stater. I 1924 fant stjernene den plassering de fortsatt står i. Flagget er tegnet av Willie Hocker og ble valgt blant 65 ulike forslag. Mila Kunis. Milena Markovna Kunis (ukrainsk: Мілена Марківна Куніс, født 14. august 1983 i Tsjernivtsi i Ukraina), bedre kjent som Mila Kunis, er en ukrainsk-amerikansk skuespiller. __NOTOC__ Tidlig liv. Kunis flyttet med familien sin til Los Angeles i California da hun var 7 år. Til tross for rykter, lærte ikke Kunis engelsk ved å se "The Price Is Right". Hun gikk på Hubert How Bancroft Middle School i Los Angeles, der hvor hun også tok dramatimer etter skolen og hadde mindre roller i barneprogram og TV reklamer. I 1994 var hun medvirkende i "I gode og onde dager" som en ung Hope Williams. Karriere. Mila er best kjent for rollen som Jacqueline «Jackie» Burkhart i "That '70s Show", hvor hun deltok i 201 episoder, og som stemmen til Meg Griffin i den animerte serien "Familien Griffin". Hun har også deltatt i TV-seriene "Walker, Texas Ranger", "Baywatch", "Nick Freno: Licensed Teacher", "Den syvende himmel", "Get Real", "Grounded for Life" samt flere filmer. 11. serierunde i Adeccoligaen 2007. 11. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet 17. juni klokken 16.00 med den TV-sendte kampen mellom Hamarkameratene og Moss. Denne kampen var som følge av et dommerutvekslingsprogram oppført med Tobias Mattson fra Karlstad i Sverige som dommer. Runden ble for øvrig avsluttet med syv kamper den 18. juni som alle startet klokken 18.00. Nørdre Kalvehølotinden. Nørdre Kalvehølotinden (2019 moh.) er, til tross for navnet, den sørligste av Kalvehølotindene. Tinden er også, med sine 2019 meter over havet, den sørligste av toppene i Norge over 2000 m. Tinden ligger på nordsiden av innsjøen Bygdin i Gjendealpene, like øst for Torfinnstind og like vest for Søre Kalvehølotinden. Adkomst. Nørdre Kalvehølotinden kan nås fra Bygdin (stedet) via oppmerket tursti (Turistforeningen) langs Bygdin (innsjøen) til Torfinnsbu. Fra Torfinnsbu er sør og sørvestsiden av tinden mulig å bestige uten bruk av klatreutstyr. Ruten er ikke merket. Nordre Kalveholotind kan trolig også nås fra nordsiden, fra innsjøen Gjende. Breiviken. Breiviken er en kjent badestrand på Nordås, den ligger nedenfor Rotvollen og Nordåstræet. Dette er en fin badestrand og båtplass der mange bader når det er fint vær. Rotvollen (Bergen). Rotvollen er en grunnkrets i området Nordås i Ytrebygda bydel i Bergen kommune med 1 760 innbyggere (2009). Rotvollen er også navnet på en liten gate/vei i området. Nordåsneset og Nordåstræet grenser til Rotvollen. På kartet ser veien ut som en trerot, noe som trolig kommer av navnet. I enden av Rotvollen går det stier og veier ned til Nordås sin kjente badestrand Breiviken med båtplass, sandstrand og en liten holme som veldig ofte har besøk av folk. De siste årene har badestranden kanskje hatt for mange besøkende, noe som har gjort at man veldig ofte finner glasskår der og avfall. Rotvollen har i dag rundt 200 innb, og tettstedet forandrer seg stadig. Før i tiden var det en gård i Rotvollen som var eid av Johannes Nordås. Tverråga (Mo i Rana). Tverråga er en elv i Rana kommune som munner ut i Ranelva. Elven har sitt utløp ved Tverrvatnet. Elven tar opp i seg syv andre elver, den siste ved Hamaren på Gruben. Ved brua mellom E6 og Svenskvegen til Gruben, skifter elven navn til Revelelva og munner ut i Ranelva. Miniatyrmaleri. Miniatyrmaleriet var vanlig som bok- eller manuskriptillustrasjon i flere områder i verden eller i form av miniatyrportretter, som ble populære fra ca. 1500-tallet og til daguerotypi og fotografi tok over. Fram til middelalderen ble mønje ("minium") brukt i illuminerte bøker, og har gitt navn til miniatyrmaleriet, en bildetype som først ble malt med mønje. Til å begynne med var det "vellum" (pergament) som var brukt som underlag, med bildet utført i gouache eller akvarell, gjerne med tusjtrukne omriss. Dette gikk på en måte «i arv» fra den tid bøker ble skrevet for hånd og «illuminert». Formatet på et miniatyrbilde kunne variere fra noe som gikk inn i en medaljong, dvs. frimerkestørrelse, til noe over vanlig spillkortstørrelse. Slike bilder kunne brukes til å ha med seg portrett av kjæresten, ektefellen ved lengre adskillelser eller, ved frierier, å gi et inntrykk av hvem en hadde med å gjøre. Utover 1700-tallet ble miniatyrene oftere utført på elfenben eller som emaljeringer, slik at de kunne pryde smykkeskrin og snusdåser. Etter at det ble så godt som slutt på at de ble laget, ble de populære som samlerobjekter. Kathleen McKane Godfree. Kathleen «Kitty» McKane Godfree (født 7. mai 1896 i London, død 19. juni 1992) var en britisk tennis- og badmintonspiller. McKane vant olympisk gull under Sommer-OL 1920 i Antwerpen, sammen med Winifred McNair vant hun damedoubleturneringen. Hun tok sølv i mixeddouble og bronse i single. Fire år senere under Sommer-OL 1924 i Paris tok hun sølv i damedoublen og en bronsemedalje i singleturneringen. Kathleen McKane gifte seg 1925 med tennisspilleren Leslie Godfree. De er det eneste ektepartet som vunnet mixed double-tittelen i Wimbeldon, de vant turneringen i 1926. De spilte også i mixeddoublefinalen to år før i 1924, men da mot hverandre. Kathleen McKane vant da finalen sammen med "J. Gilbert" over sin blivende make og "S. Barron". Kathleen McKane var sammen med sin søster Margaret McKane Stock det første og eneste søskenpar som har spilt i en doublefinale i Wimbledon (1922) frem til år 2000 da Serena og Venus Williams var finalister. De tapte finalen i 1922 til Suzanne Lenglen og Elizabeth Ryan med 0-6, 4-6. I 1923 var hun i sin første singlefinale i Wimbledon, hun tapte til Suzanne Lenglen med 2-6, 2-6. Året etter i 1924 var hun på nytt finalist, hun møtte Helen Wills Moody, som hun beseiret med 4-6, 6-4, 6-4 og tok dermed sin første singletittel i mesterskapet. To år senere i 1926 da Lenglen var storfavoritt til singletittelen, men etter å ha tatt feil på starttidspunkt til en av sine kamper og ufrivillig latt publikum og den britiske dronningen vente i over en time, trakk seg Lengelen fra turneringen. I hennes fravær kom seg McKane til finalen, hun møtte Lili de Alvarez fra Spania, som hun beseiret med 6-2, 4-6, 6-3. Kathleen McKane Godfree ble i 1978 opptatt i International Tennis Hall of Fame. Dor (redskap). Dor også kalt "kjørner", er et verktøy som brukes både av snekkere og innen mekaniske fag. En dor kan ha mange former avhengig av formålet. Generelt er det en metallstang, rett eller konisk, som brukes til å konsentrere et hammerslag til et punkt eller til å presse ut noe av et hull. En snekker vil bruke en dor for å slå en spiker, gjerne en dykkert, litt ekstra inn i treverket uten at hammeren skal sette merker. En snekkerdor er dermed kon med en endeflate på ca 1,5mm som passer til spikerhodet. En mekaniker bruker en rett dor for å drive ut en låsesplint av et hull. En slik dor er rett og med en diameter som er marginalt mindre enn hullet der splinten sitter. En motorreparatør vil trenge en dor formet som en kort rund sylinder til å sette i pressa for å presse ut et lager. Doren gir et jevnt press slik at ikke lageret kommer skjevt og biter seg fast. I produksjon kan en bruke en måledor for å teste om et hull har oppnådd riktig diameter. En børsemaker vil bruke en dor for å måle løpets kaliber. Hernes. Hernes er ei bygd øst i Elverum kommune, Hedmark fylke. Hernes er en av de større bygdene i kommunen. Hernes regnes som regel fra Løvbergsmoen i vest og langt bort mot grensa til Trysil i øst. I "sentrum" av bygda ligger det en butikk, Hernes kapell, Hernes skole og et grendehus. Innunder Hernes regnes også Julussdalen og Nordskogbygda mot nordøst i bygda. I Hernes har de eget idrettslag som driver med fotball, langrenn, hopp, kombinert og skiskyting. Thomas Øverby er en av dem som har spilt for klubbens fotballag på sine yngre dager. Rewind. «Rewind» er den tredje singelen av den skotske musikeren Paolo Nutini. Låta som er fra albumet These Streets ble lansert 4. desember 2006. Denne singlen var Nutinis første låt som ikke nådde topp 20-plassering på UK Singles Chart, men den ga ham en tredje topp 30-plassering på rad på denne lista. Sangen ble brukt på slutten av CSI:Miami-episoden «Broken Home» (sesong 5, episode 16). TV Haugaland. TV Haugaland er en TV-stasjon som ble etablert i Haugesund Kanalen har konsesjon i 14 kommuner i Nord-Rogaland og Sunnhordland (omtrent det området som blir kallet Haugalandet), og ukentlig seertall på 66 000. Flere programledere i riksdekkende media startet sin karriere i TV Haugaland, for eksempel Julie Strømsvold (TV2), Thomas Henschien, Margaret Stakkestad (TV2) og Øyvind Fjeldheim i TV 2. Og ikke minst, stjerneregissør Ray Kay. Daglig leder er Øivind Lindøe, ansvarlig redaktør Alexander U. Hauge. Carlos Cardoso. Carlos Cardoso (1951 – 22. november 2000) var en mosambikisk journalist og redaktør, og en av landets mest markerte og modigste korrupsjonsbekjempere. Da han ble myrdet i 2000 hadde han og hans avis blant annet foretatt langvarige undersøkelser og publisert gjentatte omtaler av en omfattende korrupsjonsskandale i tilknytning til privatiseringen av en av Mosambiks største banker. Saken involverte blant annet en lang rekke maktpersoner i Mosambik, deriblant framstående politikere og høyere embetsmenn. Ungdom. Cardoso ble født i byen Beira i midtre del av Mosambik og var sønn av portugisiske immigranter til Mosambik. Han fikk sin grunnskoleopplæring i Mosambik og gikk på videregående skole i Sør-Afrika, der han fortsatte med studier på Universitetet i Witwatersrand hvor han også var studentaktivist. Mosambikisk uavhengighet. Da frigjøringsbevegelsen FRELIMO overtok makten etter Mosambiks uavhengighet fra kolonimakten Portugal i 1974, var Cardoso blant den minoriteten av den hvite portugisiske befolkningen som ble værende i landet. Han arbeidet i flere år i underordnede stillinger for den regjeringskontrollerte pressen. I 1980 ble han redaktør av AIM, det regjeringskontrollerte nyhetsbyrået. I 1982 satt han fengslet en knapp uke, trolig på grunn av en artikkel om den tiltagende borgerkrigen. Cardoso ble en av rådgiverne for president Samora Machel fram til Machels død i 1986. Frustrert over ledelsen og journalistikken forlot han AIM i 1989 – først for å jobbe som kunstmaler. I 1992 var han med på å etablere det uavhengige media-kooperativet Mediacoop. I 1989 traff han den norske juristen Nina Berg, som han giftet seg med. De fikk to barn. Redaktør og lokalpolitiker. I 1992 etablerte Cardoso en dagsavis basert på distribusjon via fax, "Mediafax". Fem år senere forlot han Mediacoop og grunnla den daglige fax-avisen "Metical". Avisen ble kjent for modig og fritt-talende journalistikk. Han ble valgt inn i Maputos bystyre i 1998. "Metical" opphørte i desember 2001, et år etter drapet på Cardoso. Drap og etterforskning. Cardoso ble myrdet i sentrum av Maputo 22. november 2000 da han var på vei hjem fra redaksjonen i bil. Han holdt på med etterforskningen av en storsvindel av 14 millioner US$ i forbindelse med privatiseringen av en av landets største banker, "Banco Comercial de Moçambique". Selv om drapet vakte stor oppmerksomhet, gjorde myndighetene til å begynne med svært lite for å oppklare det. Etter sterkt press fra familie, innflytelsesrike venner og fra utlandet, ble det etterhvert mer fart på etterforskningen, og seks personer ble tiltalt. I rettssaken rundtg årsskiftet 2002-03 mot de seks drapstiltalte, hevdet tre av de tiltalte i den fjernsynsoverførte rettssaken at Nyimpine Chissano, sønnen til Mosambiks daværende president Joaquim Chissano, hadde betalt drapsmennene med flere sjekker. Den portugisiske statsborgeren Anibal dos Santos ("Anibalzinho"), som ledet selve gjennomføringen av drapet, ble dømt "in absentia" i 2003 etter å ha rømt fra fengselet. En ny rettssak i 2006 (etter hans andre rømning) opprettholdt dommen på 30 års fengsel. Alle de seks tiltalte ble dømt til fengselsstraffer på over 23 år. 'Anibalzinho' rømte for tredje gang i slutten av 2008. Nyimpine Chissano ble i mai 2006 anklaget for "felles moralsk ansvar" i drapet på Cardoso, samt for flere tilfeller av økonomisk kriminalitet. Det mosambikiske nyhetsbyrået AIM hevdet 11. mai 2006 at anonyme kilder påsto at arrestordren mot Nyimpine Chissano var annullert etter innblanding fra tidligere president Joaquim Chissano og hans kone. Dette ble ikke bekreftet, men Nyimpine Chissano nektet enhver skyld og ble ikke fengslet i saken. Nyimpine Chissano døde 19. november 2007 etter lengre tids helseproblemer. Etterforskningen i dette sporet i saken ble startet i 2002, og avsluttet i november 2010 da forretningskvinnen Candida Cossa døde. Hun var også mistenkt i saken, en sak som knapt ble etterforsket i løpet av de åtte årene som var gått fra saken ble startet. Iguaner. Iguaner er en gruppe øgler som spenner fra de små anolene og paddeiguanene til storvokste arter som haviguan og grønn iguan, som er blant de største artene øgler i verden. Mange iguaner er planteetere, noe som ellers er uvanlig blant krypdyr. Kroppsbygning og levevis. De fleste iguaner har velutviklede lemmer med fem tær, og en hale som kan kastes av. Kroppslengden varierer fra, og hvis en regner med halen kan grønn iguan bli opptil lang. Skjellkledningen varierer, men det er aldri beinplater under skjellene. Hakelapp, ryggkam og hudlister på tærne er vanlig. Øynene er middels store med velutviklede øyelokk, og det er som regel en ytre øreåpning. Tunga er kraftig og muskuløs, og er har en liten kløft i spissen. Iguaner er som regel dagaktive, og de fleste artene er marklevende, eller klatrende. Mange er gode svømmere som dykker godt, og det finnes også noen få gravende arter. De små artene er insektetere, mens de store artene er planteetere. Iguanene har som regel velutviklede sosiale systemer, der hannene hevder territorier. De fleste legger egg, men levendefødsel er utviklet mange ganger innenfor ulike delgrupper. Utbredelse. Iguanene er en av de mer artsrike krypdyrgruppene. Utbredelsesområdet er stort, men ikke sammenhengende: De finnes i Amerika fra det sørlige Canada til Argentina, på Fiji og Tonga, og på Madagaskar og Komorene. Dette er de varme strøkene på Jorda, der det ikke finnes agamer. Disse to nærstående gruppene av øgler ser ikke ut til å kunne leve i det samme området. Boa- og pytonslangene deler verden mellom seg på en lignende måte. Det ser ut til iguanene kan spre seg til isolerte øyer ved å seile på flåter av vegetasjon. På denne måten har de antakelig kommet til Galapagos og øyene i Karibia. En har trodd at iguanene også har spredd seg slik den lange veien til Fiji og Tonga, men det hevdes nå at de har levd på disse øyene siden superkontinentet Gondwana ble brutt opp. Forekomsten på Madagaskar er vanskelig å forstå. Det afrikanske kontinentet skilte lag med Madagaskar og India for 165 millioner år siden, og med Sør-Amerika for 100–120 millioner år siden. Madagaskar kan likevel ha hatt landfast forbindelse med Sør-Amerika via Antarktis helt fram til sein kritt for omtrent 80 millioner år siden. Det kan forklare utbredelsen til iguaner, boaslanger og skilpaddene i familien Podocnemididae. Fossiler. Selv om iguaner nå ikke lever i Asia, regnes en rekke fossiler fra kritt i Mongolia til gruppen. En nærmere beskrivelse finnes i artikkelen om den overordnede gruppen Iguania. Det eldste fossilet fra Amerika er antakelig "Pristiguana" fra sen kritt i Brasil, selv om det er blitt hevdet at denne arten egentlig er en teju. Også i Europa er det funnet fossile iguaner. Best kjent er "Geiseltaliellus" fra eocen, som blant annet er funnet i Messelgruven. Denne slekten ser ut til å stå nær Corytophanidae. Faunaen i Europa hadde på den tiden også andre innslag som en nå forbinder med Amerika, som kondorer, den solrikseaktige "Messelornis", og kanskje den omstridte «maurslukeren» "Eurotamandua". Iguaner og mennesker. I Latin-Amerika er det mange steder vanlig å spise iguaner. Noen av artene, særlig grønn iguan og båndiguaner blir holdt som terrariedyr. I Norge er det forbudt å holde iguaner og andre krypdyr i fangenskap. Navn. Opprinnelsen til navnet «iguan» er arawak "iuwana". Linné brukte dette som utgangspunkt for navnet på slekten "Iguana". På engelsk og de romanske språkene brukes «iguana». «Leguaner» brukes på på tysk, dansk og svensk. Ordet kommer via nederlandsk "leguaan", fra spansk "la iguana", der "la" er den bestemte artikkel. På norsk har gruppen blitt kalt både "iguaner" og "leguaner", men i dag er «iguan» tilnærmet enerådende. Systematikk. Iguanene tilhører gruppen Iguania sammen med agamer og kameleoner. Iguania er en godt definert naturlig gruppe, men slektskapet innenfor gruppen er mer usikkert. Agamer og kameleoner har akrodonte tenner, det vil si at tennene er festet til toppen av kjevebeinet uten at de sitter i en fordypning. Iguaner, og de fleste andre øgler, har pleurodonte tenner, altså tenner som er festet på innsiden av kjevebeinet. Dette bygningstrekket gjør at agamene og kameleonene plasseres i gruppen Acrodonta, som antas å være søstergruppen til iguanene. Det har vært vanlig å regne alle iguaner til én familie kalt Iguanidae. Frost et al. har i 1989 og 2001 publisert arbeider der iguanene fordeles på mange familier. En har her valgt å følge Frost & Etheridges systematikk fra 1989 der iguanene omfatter åtte familier. Denne inndelingen brukes også i, og wikipedia på andre språk. Bakgrunnen for at Frost & Etheridge splittet Iguanidae i mange familier, var at de ikke var sikre på at Iguanidae i vid betydning var en monofyletisk gruppe. Oppsplittingen ble møtt med blandede reaksjoner, og noen fortsatte å regne iguanene til én familie. Macey et al. viste i 1997 at gruppen er monofyletisk. Dette innebærer at det er like riktig å regne alle iguaner til Iguanidae, som å fordele dem på mange familier. I litteraturen kan en fortsatt se begge alternativene brukt. En fylogenetisk analyse av gruppen basert på mitokondrielt DNA ble publisert i 2003. Utfra denne studien ser det ut som om Polychrotidae og Tropiduridae, som de er definert hos Frost & Etheridge (1989), er polyfyletiske grupper. Forfatterne av denne studien velger å opprettholde Iguanidae som en stor familie som omfatter alle iguaner. Blåfjell gruver. Blåfjell gruver er lokalisert ved Blåfjell i Sokndal kommune, Rogaland. Ved Blåfjell gruver ble det i perioden fra 1863 til 1876 utvunnet titanholdig jernmalm. Det var det engelske selskapet "The Norwegian Titanic Ore Company" som drev gruvene og eksporterte den titanholdige jernmalmen til England for smelting. Forsøk på smelting ved norske jernverk var mislykket fordi det titanførende mineralet ilmenitt har høyt smeltepunkt. Dette var blant den tidligste jernmalmeksporten fra Norge, og i årene rundt 1870 skjedde så godt som all norsk eksport av jernmalm fra Blåfjell gruver. Frem til 1873 var det en stor produksjon ved gruvene. I 1874 ble produksjonen kraftig redusert og i slutten av 1875 var det slutt på produksjonen. Transport av allerede utvunnet malm fortsatte inn i 1876. Totalt ble det utvunnet omtrent 80  000 tonn malm fra gruvene. Fra gruvene i Blåfjell går det en 8,4 km lang nedlagt jernbanetrasè gjennom Hauge i Dalane til Rekefjord, denne er nå gjort om til en gang- og sykkelsti/turvei. Langneset. Skiltet i Langneset markerer begynnelsen på Mo i Rana Langneset (Mo i Rana) er den sørligste bydelen av Mo i Rana i Rana kommune. E6 passerer gjennom stedet. Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana befinner seg i Langneset. Stedet er også kjent for hoppbakken Fageråsbakken. Dyrebeskyttelsen i Rana har sitt sete i Langneset. Bebyggelse. Bebyggelsen i Langneset består både av private boliger, Mobo-leiligheter og bolig-blokker. Johan Øian. Johan Øian (født i Os i Hedmark 8. juli 1915, død 4.oktober 1978) var en norsk pianist, arrangør og komponist. Han avla organisteksamen ved Trondhjems Musikkskole med Oskar Skaug som lærer. Foruten konsertoppdrag, deriblant med Filharmonisk Selskaps Orkester, arbeidet han som musiker i Norsk Rikskringkasting (NRK), der han begynte i Kringkastingsorkesteret i 1946 og virket som orkesterpianist og akkompagnatør fram til sin død. Han improviserte klaveroverganger i direktesending ved den ukentlige Meloditimen med Kringkastingsorkestret og Øivind Bergh som dirigent og programleder. Videre akkompagnerte og arrangerte han populærmusikk og komponerte flere stykker for piano og orgel. Mest kjent er Øians melodier til en rekke populære barneviser, deriblant «Noen barn er brune» for Barnetimen, og «Nøtteliten», «Helene Harefrøken» og «Bolla Pinnsvin» til tekster av Alf Prøysen, innspilt med komponistens eget ensemble i 1955. Hans «Festmarsj» og «Melodi Beguine» har oppnådd stor popularitet og er innspilt med Kringkastingsorkestret og Øivind Bergh. Princess Yachts. Princess Yachts International er en britisk verft grunnlagt i 1965 i Plymouth. Modellprogrammet for motorbåter strekker seg fra størrelser på 42 til 130 fot. Historie. Den første båtmodellen kom 1967 og het "Project 31". Fram til i dag har Princess laget over 80 båtmodeller og er en av de store aktørene på båtmaredet. Friedrich Adolph Traun. Friedrich Adolph Traun under Sommer-OL 1896 Friedrich Adolph Traun (født 29. mars 1876 i Wandsbek død 11. juli 1908 i Hamburg) var en tysk tennisspiller og sportsutøver. Traun deltok under de første olympiske lekene i moderne tid 1896 i Athen. Han kom på tredje plass i sitt innledende heat på 100 meter og kom ikke til finalen. I tennisturneringen møtte han i første omgang John Pius Boland som han tapte for, Boland vant hele turneringen. I doubleturneringen spilte Traun sammen med Boland, i finalen møtte de Dionysios Kasdaglis og Demetrios Petrokokkinos som de beseiret og Traun ble olympisk mester og Boland vant sin andre olympiske tittel. Etter sin olympiske triumf emigrerte han til USA for noen år. Han returnerte til Tyskland og ble funnet død på et hotellrom i Hamburg. Fakta om Finland. "Fakta om Finland" er Erlend Loes fjerde roman, utgitt i 2001. Som i de fleste av sine romaner bruker Loe her en jeg-forteller, og som vanlig er denne personen dårlig tilpassa det samfunnet han lever i. Den navnløse jeg-personen livnærer seg som selvstendig næringsdrivende innen grafisk design og tekstproduksjon, og er bosatt i Oslo. Lite avsløres om fortida hans, annet enn at han har hatt oppveksten sin et sted i Trøndelag, og at han har studert noen år ved universitetet. Han har nettopp signert en kontrakt med den finske ambassaden; bestillingen går ut på en brosjyre som skal lokke nordmenn til å feriere i Finland. Romanen er strukturert som en tilnærma stream of consciousness som kretser om hovedpersonens anstrengelser ved å skulle lage en brosjyre som hever seg over det store gross av liknende trykksaker. Det skal bli intet mindre enn en avantgardebrosjyre, der tekstforfatteren både har lagt ned noe av seg selv og samtidig trenger inn til Finlands og finnenes innerste vesen. Hvis han lykkes med det, mener han at anslagsvis en million nordmenn – etter å ha lest brosjyren – skal få en uimotståelig trang til å oppleve sitt østlige naboland. Det er en åpenbar kløft mellom jeg-personens høye ambisjoner og virkemidlene han tar i bruk for å nå målet. Han kan ingenting om Finland fra før, men i stedet for å søke informasjon med en akademikers kildekritiske innsikt, skriver han av en artikkel fra National Geographic fra 1981 og en enda eldre Politikens reisehåndbok. I tillegg fyller han på med egne, løse betraktninger omkring temaet. Han får en venn til å gå ut og ta noen bilder av mennesker og natur som ser ut som om de kunne vært tatt i Finland. Ved at vi får følge jeg-personens bevissthetsstrøm direkte, dannes et bilde av et ensomt menneske, som dertil plages av en uforklarlig angst. Alt som flyter og framfor alt vann som flyter er selve angstens kjerne. Flyt innebærer forandring, og forandring innebærer utrygghet og skaper angst. Samtidig gis det ingen holdepunkter i personens fortid som kan forklare det åpenbart traumatiske ved vannet. På romanens ytre handlingsplan skjer det ting som skal få som følge at jeg-personen kanskje overvinner angsten og ensomheten. Etter at han for tredje gang skal hente sin feilparkerte bil på kommunens biloppsamlingsplass, blir han kjent med en kvinnelig funksjonær. Hun viser seg å trenge hans hjelp – etter at foreldrene er døde sitter hun med ansvaret for en lillebror som viser urovekkende tendenser. Når broren rømmer sammen med en gruppe nynazister, faller det i hovedpersonens lodd å berge han unna et skadelig miljø. Her viser han at han også har andre sider enn den ubehjelpelige og naive som vi har lært å kjenne. I forhold til den unge gutten opptrer han som et voksent menneske som er i stand til å bringe han på bedre tanker. Gutten flytter inn hos han og slipper dermed unna sine tidligere kamerater. Gjengen finner han likevel til slutt, og det ender med at de setter fyr på huset, slik at det sannsynligvis helt ubrukelige manuskriptet til brosjyren om Finland fortæres av flammene dagen før deadline. Hvordan brannvesenets vannstråler er maktesløse mot flammene er et syn som virker frigjørende på hovedpersonen, og brannen innvarsler et kjærlighetsforhold som viser veg ut av ensomheten og angsten. "Fakta om Finland" er oversatt til dansk, svensk, finsk og russisk. Robbie Robinson. Robbie Robinson (født oktober 1879 i Sunderland, død 1951) var en engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra tiden som spiss i Liverpool FC. Robinson spilte for amatørklubbene "South Hylton" og "Sunderland Royal Rovers", samt Sunderland, før han ble hentet til Liverpool av manager Tom Watson i februar 1904. Debuten hans kom 13. februar i hjemmekampen på Anfield mot Stoke, i en kamp som endte 0-0. Hans første mål for klubben kom 9 dager senere, i hjemmekampen mot Middlesbrough. Han scorte kampens eneste mål i 1-0 seieren. Robinson spilte 9 kamper til, og scorte 5 mål for klubben denne sesongen, men det var ikke nok, i det Liverpool endte et poeng bak Stoke på tabellen, og rykket dermed ned til 2. divisjon i The Football League. I sesongen 1904/1905 scorte Robinson 23 mål, og ble med det klubbens topscorer. Liverpool vant 2. divisjon to poeng foran Bolton, og var dermed igjen klare for 1. divisjon. I sesongen 1905/1906 vant Liverpool sin andre tittel i den øverste divisjonen, etter at laget endte fire poeng foran Preston. Robinson scorte 11 mål denne sesongen. Han ble etter dette av en eller annen grunnet flyttet fra angrepsspiller til forsvarsspiller. Han beholdt plassen sin på laget i sin nye posisjon, og ble værende hos de røde frem til 1912. Han spilte totalt 271 kamper, og scorte 64 mål for klubben. I sesongen 1910/1911 var han den eneste på laget som spilte samtlige av de 40 kampene Liverpool var involvert i. I 1912 byttet han klubb til en av naboklubbene, Tranmere. Robinson døde i 1951, 72 år gammel. Lise Beate Bye. Lise Beate Bye (født 2. september 1982 i Trondheim) er en norsk fotballkeeper. I begynnelsen av karrieren spilte hun for Klæbu og Byåsen, før hun meldte overgang til Medkila. Hun vant et overraskende cupgull med Medkila i 2003. I 2005 dro hun til toppserielaget Trondheims-Ørn. I sesongen 2006 ble Bye leid ut til Kolbotn, som led av keepermangel på grunn av skader på sine keepere. Det ble da avtalt at Lise Beate Bye ikke skulle spille den siste seriekampen mot Trondheims-Ørn. Kolbotn brøt derimot denne avtalen, og vant 2-0 over Ørn med Lise Beate Bye i mål. Med denne seieren vant Lise Beate Bye og Kolbotn seriegull på bedre målforskjell enn Ørn. Kolbotns brudd på avtalen vakte sterke reaksjoner blant Ørn-trener Gøril Kringen og resten av Trondheims-Ørn. Lise Beate Bye har ikke spilt noen landskamper. Helge Sverre Nesheim. Helge Sverre Nesheim (født 9. desember 1919, død 4. april 2012) var en norsk barneunderholder og kringkastingsmann. Helge Sverre Nesheims vennlige haugesundsstemme ble særlig kjent gjennom NRKs populære radioprogrammer Barnetimen for de minste og Lørdagsbarnetimen. Der kom han med som programleder i pionertida på 1950-tallet, sang viser og hadde flere opplesningsserier for barn, blant annet bygd over egne barndomsopplevelser. Omkring 1960 overtok han som leder for barne- og ungdomsavdelingen i NRK etter Lauritz Johnson. Sammen med Ragne Tangen laget han det første norske barne-TV-programmet «Kosekroken» som ble sendt fast hver fredag fra høsten 1960. Helge Sverre Nesheim skrev, oversatte og redigerte også enkelte barnebøker og samlinger med populære sanger, blant annet sin egen julefortelling "Imal, Levi og Lea" fra 1956 og samlingene "Morn igjen" fra 1957 og "De 100 beste for allsang" fra 1961. Flere av visetekstene hans fikk melodier av NRK-akkompagnatøren og komponisten Johan Øian. Helge Sverre Nesheim spilte dessuten inn plater, deriblant "Troll i eske" sammen med dukkespilleren Birgit Strøm i 1969, en samling med norske versjoner av de populære barnesangene til den svenske musikkpedagogen Gullan Bornemark. Han ga også ut LP-en "Titelitue" i 1975, sammen med musikeren Harald Gundhus. B (andre betydninger). B er den andre bokstaven i det latinske alfabetet, se B. Det finnes også en kyrillisk bokstav av samme utseende, В, se В. Jacoby Shaddix. Jacoby Dakota Shaddix (født 28. juli 1976 i Mariposa, California) er en amerikansk sanger. Han er vokalist i Nu metalbandet Papa Roach. Han var med på å stifte bandet i 1993, sammen med trommeslageren David Buckner, han er også program lederen i Scarred. Möckmühl. Möckmühl er en by i delstaten Baden-Württemberg i Tyskland. Byen ligger i nærheten av Heilbronn ved elven Jagst, og har omtrent 8.00 innbyggerne. Möckmühl ble grunnlagt på 779-tallet, iallfall ble byen nevnt som "Meitamulen" i et dokument fra klosteret Fulda. Byen har et hyggelig middelaldersk sentrum og et lite slott. Götz von Berlichingen, kjent fra Goethes drama, var der i to år som württembergisk embetsmann, men ble arrestert i forbindelse med en militær konflikt (Den tyske bondekrigen). Under Tredveårskrigen døde omtrent 80% av befolkningen. I andre verdenskrig ble Möckmühl lite skadet, ved at befolkningen fikk forsvarstroppene til å dra bort. Landsbyene Züttlingen, Ruchsen, Korb (med Hagenbach og Dippach), Bittelbronn og Siegelbach hører til Möckmühls bykommune. Möckmühl har tilslutning til motorvei A81 Würzburg-Heilbronn (Stuttgart) og på stasjonen stopper ekspresstoget som forbinder Stuttgart med Würzburg. Dave Buckner. David John Lewis Buckner (født 29. mai 1976 i Los Angeles, California) er en amerikansk musiker. Han var trommeslager i bandet Papa Roach. Fleetwood Rangers FC. Fleetwood Rangers Football Club var en fotballklubb i England. Klubben ble stiftet i 1889, og ble lagt ned i 1899. Klubben var en av stifterne i Lancashire League. I 1897 ble klubben med i The Lancashire Combination hvor de spilte frem til klubben ble lagt ned. C (andre betydninger). C er den tredje bokstaven i det latinske alfabetet, se C. Det finnes også en kyrillisk bokstav av samme utseende, С, se С. Som romertall representerer "C" tallet 100. D (andre betydninger). D er den fjerde bokstaven i det latinske alfabetet, se D. Vidje. Vidje er et rotskudd av tre, eller en kvist, som er vridd og behandlet slik at det egner seg til bindemateriale. Vidjen skal være slank og uten greiner. Det var i all hovedsakelig rotskudd av bjørk som ble brukt. I førindustriell tid var vidjer et universalhjelpemiddel med en sentral plass i norsk hverdag. Vidjene ble brukt i en lang rekke sammenhenger: Til å surre lass på sleder, til skibindinger, til å tjore husdyr, og til å holde årene på plass i keipene i en båt – og mange andre formål. Overalt ble det brukt vidjer, oftest bearbeidet til vidjespenninger. Emneved var lett å få tak i om noe gikk i stykker; vidjespenninger hadde begrenset holdbarhet. I perioden mellom 1850 og 1960 forsvant i praksis tradisjonene knyttet til vidjebruk. Ståltråd og andre moderne bindemidler erstattet vidjene. Den kunnskapen som hadde vært vanlig allemannseie ble nå knyttet til husflid, tradisjonsbærere, kulturminnevern og museal virksomhet. Norsk Etnologisk Gransking (NEG) sendte ca. 1950 ut et spørreskjema med tema vidjer til tradisjonsbærere over hele landet. Etnobotanikeren Ove Arbo Høeg presenterte dette materialet i boken Planter og tradjon, som kom ut i 1974. Terminologi. Betegnelsen har vekslet fra landsdel til landsdel. "Viu" er det vanlige ordet på Østlandet, i Agder-fylkene heter det "vidje" (eller "vedje"). På Vestlandet sies det "vier" om den vridde bjørkegreinen, men "vierved" i sammensettinger. I Nordland heter det "vi" (med lang i). Disse ulike variantene av substantivet vidje er alle hunkjønnsord. Vidje er en betgnelse for emnet, mens det ferdige produktet "etter vridningen", kalles for "spenning" eller "spenil". I Trøndelag er ordet "nesting". Ei spenne kan lukkes og åpnes igjen. Den tykke enden på vidjen kalles "hals" eller "nål'. Bjørk var det viktigste treslaget til å lage vidjer. Einer kunne også brukes som vidjer, og de var mer holdbare enn bjørk. Salix-arter ble også anvendt til formål der kravene til styrke og holdbarhet var mindre. I nyere tid er ordet (feilaktig) blandet sammen med ord for Salix-arter. Salix-arten heter "vier", og ordet er hankjønnsord. Emneved – sanking og preparering. På en gård var det bruk for mange vidjespenninger i løpet av et år. Det ble derfor gjerne laget et lite lager av emner, slik at en hadde disse for hånden. Det var gjerne en liten "vidjeonn" på forsommeren, mellom våronn og slåttonn. De fleste var enige om at vidjene som ble tatt i sevjetida ble finest, og ga de beste vidjespenningene. Men noen mente at høsten var den beste tida å ta vidjer. I bua eller skjulet hadde de fleste halvfabrikat-vidjer hengende. "Håballsvidjer" ble de gjerne kalt. Vidjene var helst lange rettvokste skudd fra ei bjørkerot. De skulle ha minst mulig greiner; smågreiner ble revet – ikke skåret – av for at det ikke skulle blir brudd på fibrene. Først "skraper" en barken av; det er viktig at fibrene forblir hele. Barken spares 5 – 10 cm fra tykkenden. Så skal emnet vries: Tykkenden eller "vidjehalsen" eller "nåla" holdes fast mens en vrir fra tynnenden. Det var viktig at hele emnet ble vridd. En kunne sette seg på vidjehalsen for å holde den fast, mens begge hender var nødvendige for å vri jevnt. De største vidjene ble vridd på rot. Til spesielle formål ble det brukt vidjer opp til armtykkelse, og da måtte vriingen foregå før treet ble skåret løs fra rota, og en trengte hjelpemidler til vriingen, f.eks. Et økseskaft. Om ikke vidjen skal brukes straks blir den bøyd til en ring. Nå skifter vidjen navn til vidjespenning. Vidjespenningens lås. Til mange ulike typer bruk skulle vidjen ha form som en ring, og den skulle kunne lukkes og åpnes. Derfor måtte den ha en "lås". Tykkenden ble bøyd rundt til en ring som skulle bli låsen. En tredjedel inn fra tykkenden ble vidjen bøyd; og den tvinnet seg sammen som korelene i et tau. I bøyen ble en liten løkke. Tynnenden ble bøyd rundt låsen og viklet langs den tvinnede vidjen. Låsen kunne lages på flere måter, og de ulike typene hadde navn: "Gråtarspenning" eller "Gråtaren" var den vanligste – den var lett å lage men vanskelig å kneppe, og heller ikke så sterk. "Sanktolavspennil" var finest og mest sikker, men vanskeligere å lage, og det var ikke så mange som mestret å lage denne. Den siste kalles også "Steffansspennil". Vidjespenning av type Sanktolav finnes det flere av – laget i smijern – på norske kirker. Flere av disse er åpenbart laget i middelalderen. Tradisjoner. Bruken av vidjer og teknikkene knyttet til dette er svært gamle. Tradisjonen forteller at det var St. Olav som introduserte vidjespenningslåsen som kalles Sanktolavspenning. En gjetergutt sleit med en vidjespenning da St. Olav kom forbi, og viste hvordan låsen kunne lages på en bedre måte. Å vri en vidje var noe de fleste kunne, og den som ikke kunne lage en brukbar vidje var ingen dugendes kar. I Tinn sa de at dersom en gutt ikke var sterk nok til å vri en vidje var han ikke ferdig til å gifte seg. Siden Askeladden brukte en vidjespenning i sine bestrebelser på å målbinde prinsessen, er denne prosaiske og nyttige lille kvisten avbildet på forsiden av dagens norske 50-kroneseddel sammen med Peter Christen Asbjørnsen. Handelsvare. Vidjer var også handelsvare. I flatbygdene på Østlandet var det knapt med emner til vidjer, så de ble kjøpt fra bygder med mer skog. I bygdene langs kysten, der skog manglet i lyngheilandskapet, kjøpte de vidjer fra fjordbygdene. Bruksområder. Vidjene hadde er svært bredt bruksområde og med vidjer kunne man tidligere klare seg uten kostbart (eller ikke-eksisterende) tauverk. Vidjer var å regne for et universalhjelpemiddel. Vidjekvistene var gratis og fantes overalt. Med en vidjebinding festet f.eks birkebeinerne skiene sine til føttene og med et vidjebelte kunne buksene holdes på plass om livet. Vidjer ble brukt til å sette sammen et rammeverk som så ble dekket av skinn slik at man fikk en vidjebåt. Vidjekeiper var vanlig på robåter. Vidjebånd ble også laget i flere meters lengder slik at man kunne binde sammen ting, fortøye båter eller tjore dyr. Vidjebånd ble brukt til å sikre låsepinnen, bolten eller kroken på inngangsdører. Vidjer ble bruk til å lage grimer til dyrene for å tjore dem fast i fjøs og stall. For å hindre at kuer sparket under melking eller hester sparket når de skulle skos, kunne bena sikres ved hjelp av tre-fire vidjespenninger satt sammen til en effektiv fotlenke. For å være trygg på at hesten ikke stakk for lang avsted når den fikk en liten fristund uten skjeker og vogn i høyonna, fikk den en klamp om foten, festet med en vidjespenning. Fra utslåtter i bratt terreng kunne høyet pakkes i vidjemeiser og så rulles ned til nærmeste utløe eller helt til gårds. Vidjemeiser og vidjeflettinger er av utseende like våre dagers laste- eller bagasjenett. Vidjekurver kunne brukes til innhøsting, transport og lagring av markens grøde, f. eks frukt, korn, bær og nøtter. Torvvoler av den typen som lå over mønet ble bundet sammen to og to med vidjer over mønsåsen. Vidje på dansk og svensk. I moderne dansk brukes begrepet "vidje" noe annerledes, nemlig om materialer, ofte kvister av pil, til kurvfletting. Denne betydningen av ordet vidje brukes også i moderne norsk, f.eks. vidjekurv. Kilder. Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon: Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (1974) F (andre betydninger). F er den sjette bokstaven i det latinske alfabetet, se F. Seierspall. En seierspall er en oppbygning som de beste i en konkurranse står på under medalje- og premieutdeling. Vanligvis er det de tre beste utøverne som står på seierspallen; førsteplassen i midten, og andre- og tredjeplassen på hver side. Pallen er gjerne bygget opp i tre forskjellige nivåer, der det midterste nivået er høyest, mens nivåene for andre- og tredjeplassen er lavere. Første dokumenterte bruk av en seierspall skjedde i Canada i 1930 og under olympiske leker i 1932 (vinter-OL i Lake Placid og sommer-OL i Los Angeles). Sølvklorat. Sølvklorat (AgClO3) danner hvite, tetragonale krystaller. Som alle klorater er det løselig i vann. Sølvklorat er, som et enkelt metallsalt, et vanlig kjemikalie i forsøk innen grunnleggende, uorganisk kjemi. Det er lyssensitivt og bør derfor lagres i lukkede, mørke beholdere. Richard Christopher Carrington. Carringtons tegning av solflekker fra "American Scientist" i 1859 Richard Christopher Carrington (født 26. mai 1826 i Chelsea i England, død 27. november 1875) var en engelsk astronom som oppdaget solens differensianrotasjon ved hjelp av observasjoner av solflekkene i 1863. I 1859 observerte han og an annen engelsk astronom, Richard Hodgson, uavhengig av hverandre, for første gang en solerupsjon. På grunn av en variasjon observert i magnetometeret i Kew Gardens og en geomagnetisk storm storm påfølgende dag, mistenkte Carrington at det var en sammenheng mellom solerupsjonen og disse jordiske hendelsene. Selv om Carrington ikke oppdaget den 11-årlige solflekksyklus, skulle hans observasjoner etter han hadde hørt om Heinrich Schwabe føre til at nummereringen av syklene ble knyttet til hans navn. Således var solflekksmaksimum i 2002 av den 23. «Carringtonsyklus». Carrington fastslo også elementene ved solens rotasjonsakse på grunnlag av solflekksbevegelsene, og hans resultater er blitt stående også inn i det 21. århundre. Carringtonrotasjon er et system for måling av sollongituder basert på hans observasjoner av de lavlatitude solrotasjonsrater. Carrington foretok de første observasjoner som førte til oppdagelsen av Spörers lov. Han vant Royal Astronomical Societys gullmedalje i 1859. Byggeindustrien. Byggeindustrien – etablert 1968 – er et faglig og næringspolitisk organ for byggenæringen i Norge. Innad i næringen har Byggeindustrien, og det tilhørende nettstedet bygg.no, som oppgave å gi sine primære målgrupper – planleggere/prosjekterende, utførende bygg- og anleggsbedrifter, maskineiere/brukere, byggherrer og eiendomsselskaper – løpende informasjon om alt vesentlig som skjer i og for næringen (teknikk, administrasjon, økonomi, jus m.v.). Utad skal bladet holde samfunnet – særlig alle offentlige myndighter, adekvate institusjoner og organisasjoner, massemedia m.v. – kontinuerlig orientert om byggenæringen og dens syn på aktuelle faglige og næringspolitiske spørsmål. Bladet legger stor vekt på aktuelle reportasjer og har i hvert nummer bred nyhetsdekning fra inn- og utland. Byggeindustrien har fått Fagpresseprisen 2 ganger, senest i 1994. Åkertistel. Åkertistel (latin: "Circium arvense") er en kraftig plante med 50-130 cm høye, opprette stengler. Den kjennes spesielt på de stikkende tornene på bladene. Diameter på blomsterkurven er ca. 15-25 mm. Det er en liten fiolett blomst som blomstrer fra juli til september. Åkertistel anses som ugress. Rebecca. Rebecca eller Rebekka er et hebraisk jentenavn som betyr "hun som binder" eller "er bundet", som holder sine løfter. Navnedag: 1. oktober. I Bibelen er Rebekka navnet på Isaks kone. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Rebecca i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Hoberg barneskole. Hoberg barneskole er en barneskole i Ottestad i Stange kommune, 4 km fra Hamar. Skolen ble bygd i 1976 og påbygd i 1999. I 2002 var det ca. 330 elever på skolen. Bjørger. "Bjørger" er en kjærlighetsfortelling av forfatteren Knut Hamsun. Den ble utgitt i 1878 i Bodø av boktrykker Albert Fredrik Knudsen. Den kom dessuten i en piratutgave ved "Norgesposten, Knudsen Printing & Publishing", Brooklyn i 1925. Denne kjærlighetshistorien formidles gjennom dikt, eventyr, dagbok, brev og fortelling i samme bok. Om denne boka sa han selv, idet han også nevnte noen andre av de tidlige bøkene sine: "«Jeg vilde ikke ha gaat hen og trykt noe sligt som Et Gjensyn, Den Gaadefulde, Bjørger hvis det ikke hadde været for at vise mine Søsken hver gang at jeg ikke var til at gjøre nar af..»" Kveke. Kveke ("Elytrigia repens") er en 70 cm høy art av gressfamilien med lange, krypende og dyptgående jordstengler, rike på næring (har vært brukt som dyrefôr). Kveke har flattrykte småaks med flatsiden vendt mot strået. Kveke er et av våre vanskeligste ugress. En nærstående art er strand-kveke, "E. juncea". Morfologi. Den er et flerårig gress (en staude). Vekstformen er først tuedannende, men den blir snart flatedekkende. De bladbærende stenglene er lyst grågrønne og hule med tydelige kne. Bladene er linjeformede og spisse med skarpt takket (skjærende!) rand. Oversiden er ru og mer eller mindre behåret. Fargen er grønn, grågrønn eller blågrønn på begge sider. De blomsterbærende stenglene bærer toradede, sittende småaks, som bærer de gule støvdragere fritt fremme. Frøene er nøtter, som modner godt og spirer særdeles villig. Ikke-synlige trekk. Rotnettet består av leddelte, hvite jordstengler og trådaktige finrøtter. Jordstænglene kan vokse 60 cm eller mere ut fra den opprinnelige plante, og de kan finnes ned i 20 cm dybde. Fra hvert ledd av jordstengelen kan det dannes en ny plante. Størrelse. 1 x 0,20 m (100 x 20 cm/år), heri ikke medregnet spredning via rotskudd. Hjemsted. Kveke finnes naturlig i hele Europa og det meste av Asia. Arten er naturalisert i alle andre verdensdeler (unntatt Antarktis). Den hører hjemme på mineralrik bunn i full sol, og derfor har den vært naturlig forekommende på strandvoller og i tangbunker langs strender. Sagflis. Sagflis er flis fra skjæring av trevirke, og brukes som regel i sagbrukenes fyrkjeler, selges som råstoff til sponplateindustrien eller utnyttes som strø til husdyr. Den egner seg også som råstoff i pellets- og brikettproduksjon. Fuktigheten i tørr sagflis ligger på 15-20%, mens rå sagflis kan ha et fuktinnhold på 35-50%. Hundekjeks. Hundekjeks/Pipekjeks ("Anthriscus sylvestris") Det er den vanligste skjermplanten som vokser her i Norge, den er også blant de første skjermplantene som vokser her om våren. Hundekjeksen er en flerårig urt som vokser over hele landet, men for det meste finner man den i skoggrensen. Hundekjeks vokser i åpen skog, høystaudesamfunn, bekkedaler, veggrøfter, vegkanter og på kulturmark. Grillpølse. Grillpølse er en pølsetype som er utviklet for å være tilpasset tilberedning på grill, i dag oftes med direkte, tørr strålevame nedenfra, som på en trekull- eller gassgrill. Grillpølser er ikke blant de pølsetypene som er underlagt spesifikke og krav til definert kjøttråvarer i Norge. Det brukes derfor gjerne mindre rent kjøtt, mer kjøtt med bindevev og mer fett samt også innblanding av fremmedprotein i produksjon av grillpølser. Grillpølser fremstilles gjerne industrielt av en farse med 50-60% kjøtt, hodekjøtt, kjøttfett, flesk, spekk og svor fra storfe og svin, enkelte ganger også med kjøtt fra kalv. For å spe og binde farsen brukes ingredienser som potetmel, tørrmelk, fløte, hvetefiber, melk og vann. Smaken utvikles ved hjelp av tilsetninger som salt, løk, pepper, muskat, ingefær, krydderblandinger og ”smaksforsterker”, dvs MSG (Monosodiumglutamat), E 621. 100 g grillpølse inneholder gjerne ca 20 g fett, 10 g protein og gir fra 230 til 250 kcal. Historikk. I Norge ble grillpølser en del av pølsesortimentet fra 1960-tallet. Grillpølsene var fra først av et supplement til tilbudet fra pølsekiosker som tidligere bare hadde wienerpølser. Grillpølsene hadde helt regelmessig størrelse og form, noe større diameter enn wienerpølser, og var tilpasset oppvarming på motoriserte, roterende grillapparater. Etter hvert som grilling fikk større utbredelse som en sommerlig, utendørs mannfolksport, kom produktet også inn i dagligvarehandelen. Pølsene serveres gjerne sammen med pølsebrød, lompe, sennep, ketchup, løk, bostonagurk, rekesalat og annet typisk følge til pølser. Rhön. a>, det høyeste punktet i Rhön og Hessen Rhön er en gruppe lave fjell sentralt i Tyskland i delstatene Hessen, Bayern og Thüringen. De har vulkansk opphav og er skilt fra nabofjellkjeden Vogelsberg av elven Fulda og dalen den renner gjennom. Fjellkjeden er en del av Mittelgebirge. Disse fjellene er en populær turistdestinasjon. Turgåere har nesten 6 000 km med turstier i det naturskjønne området, og seilflypiloter har kommet hit siden begynnelsen av 1900-tallet. Siden 1991 har UNESCO erklært Rhön for et biosfærereservat på grunn av det unike økosystemet. Fjelltopper. Av fjelltopper i Rhön finner vi blant andre Brachodidae. Brachodidae er en liten familie av små, gul- eller brunaktige, dagflygende sommerfugler. De fleste av artene lever på tørre og varme, steppelignende områder, og de mangler i Nord-Europa. Lite er kjent om biologien til denne gruppen, men i alle fall noen arter har larver som lever på røttene til ulike slags gress. De voksne møllene er raske flygere. Utseende. Nokså små, kompakte, gul- eller brunaktige sommerfugler. De kan minne om små nattfly eller om viklere. Antennene er middels lange, trådformede eller svakt fjærformede. Brystet (thorax) er ganske stort og kraftig, tett hårkledt. Forvingene er forholdsvis smale, med middels lange hårfrynser. Bakvingene er brede, med middels lange hårfrynser, ofte gule eller hvite ved roten og mørkere langs kanten. Beina er kraftige med alnge sporer. Bakkroppen er lang og tykk hos hunnene, sylindrisk. Seropédica. Seropédica er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Den har en befolkning på 75 032 (2005) innbyggere og dekker et areal på 284 km². Seropédica grenser til nabokommunene Itaguaí, Japeri, Nova Iguaçu, Paracambi, Piraí, Queimados og Rio de Janeiro. Kommunen ble skilt ut fra Itaguaí som egen kommune i 1995. Byen er senter for "Universidade Federal Rural do Rio de Janeiro" (UFRRJ). Det europeiske hovedvannskillet. Europeiske vannskiller. Det europeiske hovedvannskillet er den røde linjen som strekker seg fra Gibraltar mot nordøst. Det europeiske hovedvannskillet er vannskillet mellom Atlanterhavet og Middelhavet (med sine respektive bihav). Det er Europas vannskille av høyeste orden, og strekker seg fra Gibraltar til nærheten av Moskva. De største tilsigsfeltene som skilles gjennom det europeiske hovedvannskillet, er Rhinens i nord og Donaus i syd (199 000 resp. 796 000 km²). Det europeiske hovedvannskillet slutter 200 km vest for Moskva på Smolensk-Moskva-ryggen. Her møter det tilsigsfeltet av Kaspihavet (ved Volga), og vannskillet deler seg derfor i to: Mot nord fortsetter vannskillet mellom Østersjøen og Kaspihavet, mot øst vannskillet mellom Svarte- og Kaspihavet. Noen få steder er det europeiske vannskillet ikke helt klart definert. Donau mister f.eks. i sitt øvre løp en del vann gjennom underjordiske elver til den lavereliggende Aachtopf i Rhinens tilsigsfelt. Videre har ulike kanaler og vannkraftverk ført til en «oppmyking» av det europeiske hovedvannskille. Europeiske vannskillet Alcinda Abreu. Alcinda António de Abreu (født 1953) er en politiker fra Mosambik. Hun var utenriksminister fra 2005 til 2008, og har senere vært miljøvernminister. I 1970-årene var hun aktiv i Mozambique Youth Association, og hadde vervet som visegeneralsekretær der. Hun var sosialminister i Mosambik fra 1994 til 1997. Hun har vært utenriksminister siden 3. februar 2005, da hun ble utnevnt av president Armando Guebuza kort tid etter at han tiltrådte embedet som del av en ny regjering. Hvitpil. Hvitpil ("Salix alba") er et tre som blir opptil 20-30 meter høyt. Navnet kommer av at bladene er blekere enn på dens slektninger. Den bleke fargen kommer av at bladene er dekket med ørsmå silkehvite hår, spesielt på undersiden. Bladene er vanligvis 5-10 cm lange og 1-1,5 cm brede. Det er en uteplante som helst skal plantes i hagen på et lunt sted, da vil den overvintre. Den har kort sesong i Norge, men det er mulig å få tak i den nesten hele året. Burmilla. Burmilla er en katterase som oppsto i Storbritannia i 1981 etter en ikke-planlagt parring mellom en lilla burmeser og en chinchillaperser. Resultatet er en korthåret katt med chinchillaperserens pels og et utseende som minner litt om burmeseren. I Norge (NRR/FIFé) er burmillaen kun godkjent i korthårsvariant, mens den i sitt hjemland (GCCF) også finnes i (semi)langhåret versjon. Enkelte oppdrettere opererer også med en tredje pelsvariant – "plush", som er en tett plysj-aktig korthårspels. Pelsen er ticket og er godkjent i flere sølv- og shell fargevarianter. Rasen har vært godkjent i FIFé siden 1994. Hans Heyerdahl. Hans Olaf Halvor Heyerdahl (født 8. juli 1857, Smedjebakken, Dalarna, Sverige, død 10. oktober 1913 i Kristiania) var en norsk maler. Familie og bakgrunn. Hans Heyerdahl var sønn av Drammens første stadsingeniør og brannsjef Halvor Heyerdahl og hustru Hilda Margreta Haak. Han kom til Drammen to år gammel, og vokste opp der. Han ble gift 4. september 1879 med Maren Christine Heyerdahl, ekteskapet oppløst. Han ble gift annen gang med Olga Westergaard. Utdannelse. Hans Heyerdahl fikk sin utdannelse i Kristiania, der han studerte sammen med Gude-eleven Peder Cappelen Thurmann og på den måten ble introdusert for Düsseldorfernes stil, München (1874-77), der han studerte sammen med Eilif Petersen ved Akademie der Bildenden Künste under Ludwig von Löfftz og Wilhelm von Lindenschmit den yngre samt i Paris (1878-80). Han foretok dessuten studiereiser til Belgia og England, og oppholdt seg også mye i Firenze. Kunstnerliv. Hans Heyerdahl utmerket seg som en teknisk meget dyktig kunstner. Ved Verdensutstillingen i Paris i 1878 fikk han gullmedalje for sitt arbeid "Adam og Evas fordrivelse fra Paradiset". I årene 1878-82 arbeidet Heyerdahl i Paris, der han ble influert av Léon Bonnats skole, der friluftsmaleriet står sentralt. "Det døende barn" (1881) er et annet viktig arbeid fra denne tiden. For dette mottok han Grand Prix du Florence på Salonen i Paris, et stipend for et toårig opphold i Firenze. Dit reiste han samme høst, og ble boende og arbeide der fram til 1884. Fra 1884 arbeidet Heyerdahl i Kristiania, og han oppholdt seg i perioden fra 1885 og frem til tiden rundt århundreskiftet i Åsgårdstrand hver sommer, der han hadde kontakt med den yngre Edvard Munch. Heyerdahl ble en viktig representant for realismen i norsk kunst, og utførte portretter (blant annet av Frits Thaulow (1885, finnes hos Nasjonalgalleriet) og Knut Hamsun) og landskaper, samt flere nordiske historiske motiver. Fra århundreskiftet arbeidet Heyerdahl igjen i Paris, der han denne gang tilbragte 6-7 år. I denne perioden utførte han en rekke mollstemte vinterbilder påvirket av nordisk nyromantikk. Heyerdahl ble 21. januar 1904 ridder av St. Olavs Orden «for fortjenstfuld kunstnerisk virksomhet». Heyerdahl i vår tid. Den største offentlig tilgjengelige samlingen av Heyerdahls bilder finnes i Heyerdahlrommet i Drammens Museum. Her henger 36 av hans bilder. Samlingen er består i hovedsak av en testamentarisk gave fra grosserer P. H. Mathiessen i 1948. Flere av hans viktige arbeider kan sees i Nasjonalgalleriet (bl.a. Svart-Anna). Hans Heyerdahls bilder omsettes jevnlig på kunstauksjoner til høye priser. Ousman Nyan. Ousman Nyan (født 5. august 1975 i Gambia) er en tidligere norsk fotballspiller. Han er mest kjent som Strømsgodset-spiller, men har også spilt for flere andre klubber. Nyan blir husket som en driblesterk midtbanespiller med stor aksjonsradius. Karriere. Nyan er født i Gambia og kom til Norge som treåring. Familien valgte å bosette seg i Drammen og Nyan spilte fotball og bandy for Drafn i barne- og ungdomsårene. Han rakk å debutere 16 år gammel for Drafns A-lag, før han ble hentet til Mjøndalen i 1992, siden han tidlig ble regnet som et stort fotballtalent. I 1994 gikk Nyan videre til Strømsgodset og han debuterte i Eliteserien 24. april 1994 mot Viking, 18 år gammel. Nyan ble raskt en meget populær Strømsgodset-spiller og fikk også en mengde aldersbestemte landskamper. Han spilte for Strømsgodset til årsskiftet 1999/2000, da han fikk kontraktstilbud fra den greske klubben Panathinaikos. Like før avreise til Hellas, ødela han imidlertid et leddbånd i kneet og overgangen gikk i vasken. Etter et lengre skadeavbrekk ble Nyan klar for og han nøt der stor tillitt under treneren Jan Halvor Halvorsen. Da Halvorsen fikk sparken sommeren 2002, havnet Nyan i unåde hos den nye treneren og valgte å bryte kontrakten. I sin oppsigelse skrev han blant annet: «Jeg har med hånden på hjertet forsøkt å yte mitt beste både i trenings og kampsituasjon. Nå når Start ikke lenger synes å ha bruk for min kompetanse på banen, finner jeg ikke lenger grunn til å bli værende». Nyan fikk nå tilbud fra den franske toppserieklubben AC Ajaccio fra Korsika. Tiden i Frankrike begynte bra for Nyan, men han slet med skadeproblemer og ble der i kun en sesong. Sommeren 2003 ble han gjenforent med Jan Halvor Halvorsen som nå var blitt trener i Sogndal. Før 2005-sesongen valgte Nyan å gå tilbake til Strømsgodset som hadde slitt i 1.divisjon i noen sesonger. Klubben gjorde det ikke spesielt bra i 2005 heller, men før 2006-sesongen gikk investorer tungt inn i Strømsgodset og kjøpte nærmest et helt nytt lag. Ousman Nyan var en av kun tre spillere som beholdt plassen sin i førsteelleveren fra sesongen før og han var en sentral brikke i laget som vant divisjonen i 2006. Nyan var viktig for Strømsgodset også i Eliteserien i 2007 og 2008, men utover i 2009-sesongen ble det tydelig at han hadde store skadeproblemer. Knærne voldet ham store problemer og han bestemte seg derfor for å legge opp etter sesongslutt. Nyan fikk til sammen 219 obligatoriske kamper for Strømsgodset og skåret 22 mål. Både hans far «Jens» Nyan og hans bror Alpha Nyan har for øvrig også spilt for klubben. Mac OS X v10.5. Mac OS X versjon 10.5 «Leopard» er produktnavnet på Apples sjette utgave av operativsystemet Mac OS X for Apples Macintosh-maskiner. Versjonen ble lansert 26. oktober 2007. Den etterfølger Mac OS X v10.4 «Tiger». «Leopard» ble etterfulgt av «Snow Leopard» som hadde internasjonal lansering 28. august 2009. I følge Apple har Leopard over 300 forandringer og utvidelser. Disse utvidelsene dekker både kjernekomponenter i selve operativsystemet, applikasjoner og utviklerverktøy. Apple introduserer et betydelig revidert utseende av skrivebordet. Dock og Stacks er redesignet. Menylinjen er delvis gjennomsiktig. Finder har nå med Cover Flow som er et visuelt navigasjonsgrensesnitt. Andre nye egenskaper er støtte for å skrive 64-bits grafiske brukergrensesnittapplikasjoner, et automatisert sikkerhetslagrings-verktøy kalt Time Machine med støtte slik at Spotlight kan søke gjennom flere datamaskiner. Videre er både Front Row og Photo Both nå inkludert. Tidligere fulgte disse to applikasjonene kun med enkelte modeller. Det tok lang tid før Leopard ble lansert. I juni 2005 sa Steve Jobs at Apple hadde til hensikt å lansere Leopard i slutten av 2006, eller tidlig i 2007. Et år etter var lanseringen utsatt til våren 2007. Men den 12. april 2007 kunngjorde Apple at lanseringen var utsatt til oktober 2007. Den siste forsinkelsen skyldtes utviklingen av iPhone. Apple-sjef Steve Jobs demonstrerte Leopard første gang under sitt hovedforedrag på WWDC 2006. Etter lanseringen av Leopard var det mange rapporter om episoder der Leopard hang under oppstart, eller at skjermen ble blå rett før innloggingsprosessen startet. Mange av disse problemene skyldtes en gammel versjon av en ikke støttet kjerneutvidelse kalt Application Enhancer (APE) fra Unsanity. Denne var ikke kompatibel med Leopard, noe som var ukjent for mange brukere. APE hadde blitt installert i det stille hos mange brukere som brukte Logitech mus drivere. Men det var bare brukere som ikke hadde siste versjon av APE installert (2.03) som fikk problemer. Apple publiserte en artikkel om hvordan dette kunne løses. Forbedringer av sikkerhet. Nye sikkerhetsforbedringer har som mål å forhindre og motstå angrep på datamaskinens system. Blodhevn. Blodhevn var en halvprivat straffemetode i det ættepregede vikingesamfunnet. Også i andre land var blodhevn en kjent måte å sone drap på. Tankegangen var at dersom en person hadde drept en annen som tilhørte en slekt, kunne den dreptes slektninger gjøre gjengjeld enten ved å ta livet av drapsmannen – eller en av dennes slektninger, dvs. en av «samme blod». Ofte gikk der med flere liv enn det ene som skulle sones. Slike konflikter kunne blusse opp til rene småkriger, der en fort mistet oversikten over hvem som var skyldig i hva. Blodhevn var vanlig i det meste av sagatiden, og gjengangertema ved de forskjellige tingstedene, der en noen ganger klarte å bilegge konfliktene ved å pålegge erstatninger som alle kunne se var sviende. Blodhevn ble forbudt i Norge under Håkon Håkonsson Perser. Perser er en langhåret katterase som stammer både fra slanke, asiatiske langhårskatter og satte, europeiske korthårskatter. Rasen karakteriseres av sin lange pels og korte nese. Perserkatter en ganske rolige og de trives best som innekatter. Perser er en av verdens eldste katteraser. Siden 1600-tallet har man importert laghårete katter fra Iran til Europa. Disse kattene ble veldig populære blant mennesker og har under århundre utviklet seg til dagens perserkatt. Dette er en av de mest populære rasene og en av de mest utbredte. Som et resultat av selektive avling, finnes den persiske katten i mange ulike pelsfarger i tillegg til en kortere nese. Denne hodestrukturen kan føre med seg ulike helseproblemer. Det har av noen oppdrettere blitt gjort forsøk av på å snu denne trenden tilbake mot den tradisjonelle arten slik at snuten blir mer utstående. Arvelig polycystisk nyresykdom er svært utbredt i rasen og rammer nesten halvparten av populasjonen i enkelte land. Den første dokumenterte forfaderen til perseren, ble importert fra Khorasan, Persia til Italia i 1620 av Pietro della Valle, og fra Angora (nå) Ankara, Tyrkia til Frankrike av Nicholas-Claude Fabri de Peiresc på omkring samme tid. De Khorosanske kattene var grå, mens de fra Angola var hvite. Fra Frankrike nådde de raskt Storbritannia. Langhårete katter ble også importert til Europa fra Afghanistan, Burma Kina og Russland. Avling mellom de ulike rasene var vanlig, særlig mellom Angoraer and Persere. Nylig genforskning indikerer at nåtidens persere er nærmere beslektet med katter fra Vest-Europa enn Persia. Forskeren uttalte “Selv om den tidlige persiske katten kan ha oppstått i det gamle Persia, har den moderne persiske katten mistet sin fylogeografiske signatur" Karoline. Karoline, også skrevet Caroline, er et jentenavn dannet ved å tilføre endelsen -ine til mannsnavnet Carolus, som igjen er en latinsk variant av Karl, et norrønt navn som betyr «fri mann». Navnedag er 28. januar. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Karoline i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. "Karoline" var et populært navn på jentebarn i Norge på siste halvdel av 1800-tallet og igjen på 1990-tallet. Formen "Caroline" har hele tiden hatt noe lavere popularitet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Maxamed. Maxamed er en somalisk variant av mannsnavnet Muhammed, som er avledet av det arabiske ordet "hamid" som betyr «lovpriset». "Maxamad", "Maxamood", "Maxamuud", "Muxumad" og "Muxumed" er andre varianter av navnet. Den somaliske uttalen av navnet har en skarp h-lyd, som på somalisk skrives med bokstaven "x". Lyden "x" på somalisk er en frikativ faryngal (lydskrift: /ħ/) og uttales som en mellomting mellom norsk h og skarre-r, og kan best beskrives som en slags svak harkelyd. Utbredelse. Navnene "Maxamad" og "Maxamed" er svært lite brukt utenfor Somalia. Somaliere bruker som regel andre skrivemåter, som Mohamed eller Mohammed, utenfor hjemlandet. Utbredelsen i Somalia er ukjent, men navnet er sannsynligvis mye brukt, slik andre varianter av "Muhammed" er mye brukt i andre muslimske land. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Maxamed i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Castniidae. Castniidae er en familie av sommerfugler som hører til gruppen Sesioidea. De finnes hovedsakelig i Sør- og Mellom-Amerika og Australia, noen få arter i Sørøst-Asia. Én søramerikansk art har etablert seg i Sørvest-Europa. Castniidene har store, brede, ofte fargerike vinger, klubbeformede antenner og de flyr om dagen. De ligner derfor sterkt på dagsommerfugler og har tidligere blitt regnet til denne gruppen, men det er neppe noe nært slektskap mellom disse to gruppene. Utseende. Middelsstore til store (vingespenn 20 – 110 mm) sommerfugler med brede vinger. Ofte er forvingene kamuflasjefarget brune mens bakvingene kan være svært fargerike, men det finnes også arter med fargerike forvinger. Hodet er forholdsvis lite med store fasettøyne. Antennene er rundt halvparten så lange som forvingene, fortykket ytterst slik at de virker klubbeformede. Helt ytterst er det ofte en liten krok. Forvingene er brede og mer eller mindre trekantede. De er ofte brunspraglete men kan ha lyse tverrbånd, flekker eller også mer fargerike tegninger. Bakvingene er brede og avrundede, med ganske korte, tette hårfrynser. De er ofte flekkete i rødt, gult og svart, men kan også ha innslag av blått og metallfarger. Kroppen er slank og korthåret. Larvene er avlange, pølseaktige og beinløse. Levevis. De voksne sommerfuglene flyr om dagen, eller i skumringen. Ofte har de bare en ganske kort, daglig aktivitetsperiode. De kalles "sun moths" i Australia. Flukten er meget rask, noen ganger kan de patruljere langs bekker i skogen. I hvilestilling sitter de med forvingene lagt flatt ut til siden, slik at disse dekker de fargerike bakvingene. De larvene som er kjent, borer inne i røtter eller stengler av ulike enfrøbladete planter, blant annet gress og palmer. Arten stor sukkerrørborer ("Castnia licus") kan gjøre en del skade på sukkerrør og bananer i Sør- og Mellom-Amerika. "Paysandisia archon", som stammer fra Sør-Amerika, har etablert seg i Sørvest-Europa der den kan gjøre en del skade på palmer. Eksterne lenker - Bilder. Bildegalleri over australske "Synemon"-arter:. "Synemon"-arter fra vestlige Australia, fotogafert i naturen:. "Paysandisia archon":. Runa Barli. Runa Barli (født 20. januar 1988 i Verdal) er en norsk fotballkeeper. Hun startet karrieren i Stiklestad og Verdal i Nord-Trøndelag. Barli skrev under kontrakt med toppserielaget Trondheims-Ørn høsten 2006. Cashback. Cashback er et økonomisk begrep som brukes innenfor blant annet kredittkort og bankkortbransjen. Begrepet er engelsk for «penger tilbake» og beskriver et økonomisk begrep hvor en kjøper av et produkt eller tjeneste får penger tilbake i etterkant av kjøper. Beløpet som betales tilbake beregnes i all hovedsak som en prosentandel av ordreverdi. Begrepet ble først lansert i USA, og finnes i dag i form av kredittkort-cashback, bankkort-cashback, webside-cashback og mobiltelefoni-cashback. I Norge var Fokus Banks kort 365 Privat blant de første som innførte cashback på kredittkort. Flere norske kredittkortaktører kommer imidlertid nå med dette, slik som Trumf Visa (1% på alle kjøp), Cresco (4% på bensin), Santander Flexi Visa (4% cashback på utvalgt kategori) og Terra Bank sitt Two Cards med 4% cashback på utvalgte kategorier. Hvordan fungerer Cashback på kredittkort. Hver eneste gang du bruker kredittkortet ditt må butikken betale en liten sum til banken som fører et kredittkort (e.g. Visa, MasterCard, Diners, American Express osv.) Denne summen ligger på i underkant av 1% av kjøpesummen. Siden flere kredittkort opererer med cashback på opp mot 4% betyr det at kredittkortselskapet dekker resten av kostnaden selv. Cashback er således en direkte utgift som må dekkes inn på andre måter, f.eks. gjennom en høye renter eller gebyrer. Webside-cashback. Webside-cashback har i Norge først blitt tilbudt av som lanserte sin tjeneste i 2009. Tjenesten tilbyr cashback i norske og utenlandske nettbutikker. Konseptet fungerer ikke på samme måte som på kredittkort-cashback og krever ikke bruk av kredittkort for å fungere. Cashback-websider som Kickback.no tar betalt provisjon av nettbutikker for å tilby cashback som salgsutløsene og lojalitetsutløsende markedsføring. Provisjonen betales tilbake til brukeren som cashback etter kjøp. I ettertid har Eurocard tilbudt lignende tjenster knyttet opp mot sitt kredittkort på nettportalen. Panikk. Panikk er et urinstinkt som manifesterer seg som en trang til å rømme når det oppstår en akutt faresituasjon. Det er en plutselig frykt som dominerer og erstatter den rasjonelle tankegangen, og som berører både enkeltindivid og grupper av folk eller dyr. Panikk oppstår typisk i katastrofesituasjoner eller voldelige situasjoner – slik som ved ran, innbrudd, brann og lignende – som kan medføre fare for helsen til den individuelle person eller hele gruppen. Order "panikk" er avledet fra den greske guden Pan, som det er sagt hadde evnen til å forårsake frykt for ensomme eller åpne plasser. Mennesker er også sårbare for panikk og det blir ofte sett på som smittsomt i den forstand at en persons panikk ofte kan spre seg til andre folk i nærheten, noe som kan medføre at deler av eller hele grupper handler irrasjonelt. Mennesker har også mulighet til å forhindre eller kontrollere sin egen eller andres panikk ved hjelp av rasjonell tenking eller trening (slik som katastrofeøvelser). Arkitekter eller andre byplanleggere forsøker å ta hensyn til kollektiv panikkoppførsel under design og planlegging. Dette gjøres ofte ved bruk av simulering for å finne den beste måten å lede folk til en nødutgang, for å forhindre trengsel og vill flukt ved en nødsituasjon. I sosiologien blir ofte forhastede og irrasjonelle handlinger blant en gruppe betegnet som panikk, slik som for eksempel aksjemarkedpanikk. Dette blir gjerne i andre sammenhenger omtalt som hysteri. Panikk blir vanligvis forstått som å være aktive, men meningsløse handlinger (for eksempel at man forsøker å flykte i en vilkårlig retning, eller å uoverveid angripe andre), mens hysteri ofte blir sett på som en mer passiv form (slik som for eksempel å gråte ukontrollert). Vitenskapen bak håndtering av panikk har funnet viktige anvendelsesområdet i militær og akuttmedisinsk sammenheng verden over. Mange vidt publiserte tilfeller av dødelig panikk har funnet sted under offentlige tilstelninger. Planløsningen i Mekka ble i stor utstrekning designet på nytt av saudiarabiske myndigheter i et forsøk på å fjerne hyppig panikk blant pilegrimer i tette grupper, noe som tar livet av gjennomsnittlig 250 pilegrimer hvert år. Fotballstadioner har også vært åsted for alvorlig panikk med tragisk utfall, slik som Hillsborough-tragedien i Sheffield i 1989. Etymologi. «Panikk» kommer fra det greske "panikon" som betyr «vedrørende Pan». Pan var den greske guden for skog og mark, som var kilden til en mystisk lyd som forårsaket smittsom, grunnløs frykt blant buskap, grupper av folk eller folk som er alene på øde plasser. Panikk og lovverket. De fleste lovverk begrenser ytringsfriheten med det formål å forhindre folk fra å skape potensielt farlige panikksituasjoner, særlig ved hjelp av falsk alarm. Det klassiske eksempelet er at det er forbudt å rope «Brann!» i et teater fullt av folk, når det faktisk ikke er brann. Enkelte anklagede har under rettssaker forsøkt å minske alvorlighetsgraden av en eventuell straff ved å hevde at den utøvde volden ble fremkalt av panikk. Enkelte jurisdiksjoner kan begrense en straff dersom en selvforsvarshandling var urimelig sterk på grunn av en panikkreaksjon. Panikkfølelsen som kan oppleves blant flyreisende i løpet av de siste minuttene i et kommersielt fly som styrter har dannet basis for flere søksmål i millionklassen mot flyselskaper, basert på det rettslige prinsippet om følelsesmessig lidelse. Ellen White. Ellen Gould White (født 26. november 1827 i Gorham, Maine, død 16. juli 1915 i St. Helena, California) var en religiøs forkynner og skribent som var med og grunnla Syvendedags Adventistsamfunnet. Hun ble ansett som en profetinne av sine samtidige. Hun har skrevet flere bøker som er oversatt til mange språk og som regnes for viktige innen samfunnet. Anders Heyerdahl. Anders Heyerdahl (født 29. oktober 1832, Aurskog, Akershus, død 1918) var en norsk komponist, musiker, slektsforsker, folklorist og lokalhistoriker. Familie og bakgrunn. Anders Heyerdahl var sønn av gårdbruker Thorvald Heyerdahl (1801–1881) på nordre Haneborg i Aurskog og hustru Anne Sofie Andersdatter Haneborg. Han var bror av sivilingeniør Halvor Emil Heyerdahl og grandonkel til Thor Heyerdahl. Han ble gift 25. februar 1862 med Emilie Nicoline Frantzdatter. Blant deres barn var sangerinnen Halfrid Heyerdahl. Anders Heyerdahl er oldefar til sangerinnen Karin Krog. Utdannelse. Han fikk sin tidlige musikkundervisning hos faren, som selv hadde et lite orkester. Siden fikk han en bredere skolering hos far og sønn Ursin – Niels og Fredrik – fra Ullensaker. Omkring 1860 var han elev i harmonilære hos den innflytelsesrike tyske komponisten Carl Arnold, og i årene 1860-62 var han dessuten fiolinist i Det norske Theaters orkester. Liv og virke. Som komponist skrev Heyerdahl en rekke sonater og danser, men han er først og fremst kjent for å skrevet ned en mengde viser og slåtter fra området omkring Aurskog. Han foretok også slik innsamling i Valdres og Hallingdal. Organisten og komponisten Ludvig Mathias Lindeman inkluderte flere av Heyerdahls innsamlede stykker i tillegget sin samling "Ældre og nyere norske Fjeldmelodier". Samlede og bearbeidede for Pianoforte. Heyerdahl var i tillegg til sitt virke som "Musicus" gårdbruker på nordre Haneborg, og var i lengre perioder uvirksom som komponist og folkevisesamler. Heyerdahls musikalske virke hører hjemme i nasjonalromantikken. Anders Heyerdahls bok "Urskogs Beskrivelse" (1882) dokumenterer historie og dagligliv i Aurskog, med skildring av mennesker, sagn og diktning. I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 komponerte Heyerdahl samme høst en patriotisk "Norsk Tappenstreg 1905" som straks ble publisert. William Miller (predikant). William Miller (født 15. februar 1782, død 20. desember 1849) var en amerikansk baptistpredikant. Han forkynte særlig om Jesu gjenkomst og tilhengerne av hans tankegang gav opphav til adventistbevegelsen. William Miller vokste opp i en baptistfamilie. Som gutt var han redd for å ikke blir frelst, så han viste streng lydighet mot sine foreldre. Han likte å lese, og som liten lå han ofte foran peisen og leste i lyset fra peisen. Som ung voksen leste han snart ut alle bøkene på det lokale biblioteket. William Miller ble bonde og giftet seg med Lucy i 1803. Han slo seg ned i Green Mountains, i Poultney, Vermont. Han gav opp sin barnetro og ble deist. En deist tror at Gud har skapt verden, for så å ha overlatt den til seg selv. En dag innså han behovet for en frelser, og han overgav seg til Gud. Han studerte Bibelen grundig fra 1816, og i 1818 kom han til konklusjonen om at Jesus kom snart igjen. Dette budskapet forkynte han med stor kraft over hele USA, og mange kom til tro. Robert Ferguson (fotballspiller). Robert Ferguson (født juni 1886 i "Cleland" i "Lanarkshire", død 1962 i USA) var en skotsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Ferguson spilte for den skotske klubben Third Lanark før han ble hentet til Liverpool av manager Tom Watson i 1912. Han fikk sin debut 4. september samme år, i hjemmekampen på Anfield mot Oldham i 1. divisjon i The Football League. Liverpool vant forøvrig kampen 2-0. Hans første mål for de røde kom 19. oktober, i hjemmekampen mot Blackburn. Liverpool vant kampen 4-1. Ferguson spilte alle de 42 kampene Liverpool var involvert i dette året. Det var han den eneste i klubben som gjorde. Ferguson var en hardt arbeidende spiller i tiden like før den 1. verdenskrig. I sesongen 1914/1915 mistet han likevel plassen sin på laget til Donald McKinlay, og fikk i realiteten den aldri tilbake igjen. Han forlot klubben i 1915, etter å ha spilt 103 kamper, og scoret 2 mål for klubben. Ferguson døde i USA i 1962, 76 år gammel. Walter Smith. Walter Smith (født 24. februar 1948 i Lanark) er en skotsk fotballtrener og tidligere spiller. Han var manager i skotske Rangers FC fram til 15. mai 2011. Smith spilte i to klubber i sin karriere: Dundee United og Dumbarton FC. Han måtte legge opp 32 år gammel på grunn av en skade. Han ble assisterende manager i Dundee United og senere sjef for det skotske juniorlandslaget. Etter dette ble han assistent til Alex Ferguson på s landslag under fotball-VM 1986. Han ble senere assistenten til Graeme Souness i Rangers, og da Souness forlot klubben i 1991, fikk Smith hovedansvaret. Han fikk stor suksess i Rangers. Syv strake ligatitler og tre seire i den skotske cupen og den skotske ligacupen. Etter det gode arbeidet i Rangers, gikk turen til England og Everton. Han var manager i Everton mellom 1998 og 2002, men lyktes ikke og David Moyes overtok etter Smith. På slutten av sesongen 2003/04 kom han tilbake til fotballen som assisterende manager for Alex Ferguson som i 1986, men denne gangen var det Manchester United. I desember 2004 fikk han jobben som skotsk landslagssjef. Han klarte ikke å føre Skottland til fotball-VM 2006, hvor de i kvalifiseringa var i samme gruppe som Norge. Kvalifiseringa til har begynt veldig bra for skottenes del, men 10. januar 2007 tok han over Rangers og Alex McLeish tok over landslaget. Smith er offiser av Order of the British Empire. Torfinnsbu. a>Torfinnsbu (1060 moh.) er en privat turisthytte som ligger ved Bygdins nordre bredd, i Vang kommune i Oppland fylke. I sommersesongen går båten MB «Bitihorn» fra Bygdin (stedet) innom Torfinnsbu som eneste stopp på vei over Bygdin (innsjøen) til Eidsbugarden. Rita Kieber-Beck. Rita Kieber-Beck (født 27. desember 1958) er utenriksminister i fyrstedømmet Liechtenstein. Hun ble utnevnt i 2005, og etterfulgte Ernst Walch. Kieber-Beck er medlem av Det Progressive Folkepartiet. Sesioidea. Sesioidea er en gruppe av sommerfugler som omfatter tre ganske ulikt utseende familier. Glassvinger (Sesiidae) har glassklare vinger og er ofte gode etterligninger av ulike slags veps. Familien Brachodidae omfatter små, brunlige, vikler-lignende møll, mens familien Castniidae er store og ligner dagsommerfugler. De aller fleste flyr om dagen. Larvene er stort sett beinløse og marklignende, og de fleste artene der biologien er kjent borer inne i stengler, stammer eller røtter på ulike planter. Enkelte kan gjøre noe skade i jord- eller skogbruk. I Norge er det funnet 13 arter av familien glassvinger (Sesiidae). BayArena. BayArena er en fotballarena i byen Leverkusen i Nordrhein-Westfalen, Tyskland. Arenaen har vært hjemmebanen til fotballaget Bayer Leverkusen siden 1956. Arenaen er sponset av Bayer 04 Fußball GmbH, Bayer Gastronomie og Lindner Hotel AG. Paradise City. «Paradise City» er en av de mer kjente sangene til Guns N' Roses. Den er fra albumet "Appetite for Destruction" og ble utgitt som singel i 1988. Sangen inneholder et gitarriff som er et av de mest kjente fra Guns N' Roses. Det var Slash som fant på dette riffet, og det fant sted da han spilte i et annet band tidligere. Teksten uttrykker et ønske om å komme hjem til et sted som omtales som «"Paradise city"». Muligens siktes det til hjembyen til Axl Rose. Noen mener at sangen også inneholder hentydninger til bruk av heroin. En versjon har senere blitt laget av Slash og hans nye band Velvet Revolver sammen med Cypress Hill. Enter Sandman. «Enter Sandman» er en av de best kjente sangene til Metallica. Sangen handler om de vanskelige følelsene til en liten gutt før han skal legge seg og sove. Det kommer også til uttrykk i videoen, der man ser mange slags marerittaktige bilder. Sandman blir der fremstilt som en gammel gretten mann. Sangen er kjent for sitt vuggende riff, som gjentas gjennom det meste av sangen. Riffet begynner stille og akustisk for siden å utvikle seg. I albumversonen fremsies også bønnen «Now I lay me down to sleep». Sangen er også en sang Metallica alltid spiller på konsert. Etter at den ble laget har den vært med på alle setlister og konserter. David Lowe. David Lowe er en britisk komponist, som hovedsakelig komponerer musikk for TV. Hans største arbeider er gjort for BBC, bl.a BBC News (inkludert BBC News 24, BBC World og mange regionale BBC-programmer). Andre britiske selskaper har han arbeidet for inkluderer Grand Designs på Channel 4 og 5th Gear på Channel 5. Han har også komponert musikk for Al Arabiya-kanalen i Dubai, NDTV i India og TV 2 i Norge. Tredrepere. Tredrepere (Cossidae) er en familie av middelsstore til meget store sommerfugler som har larver som utvikler seg i veden på levende busker og trær. De foretrekker ofte svekkede trær og kan i så fall drepe dem. De voksne sommerfuglene flyr om natten og tar ikke næring til seg. De er særlig artsrike i Australia, der det er kjent 87 arter. Fire arter finnes i Europa, tre av dem også i Norge. Utseende. Middelsstore til meget store (vingespenn 1 – 25 cm) sommerfugler. De fleste er gråspraglete på farge, noe som gir dem utmerket kamuflasje når de sitter på bark. Det er ofte stor forskjell mellom kjønnene, hunnene er gjerne mye større og kraftigere enn hannene, med mindre fjærformede antenner. De er svært kraftig bygde sommerfugler, bortsett fra underfamilien Ratardinae som er slanke, måler-lignende sommerfugler med runde vinger. Det er usikkert om denne gruppen bør regnes til Cossidae. Hodet er ganske lite, og sugesnabelen er redusert eller mangler helt, så disse sommerfuglene tar ikke næring til seg som voksne. Antennene er mer eller mindre kam- eller fjærformede, særlig hos hannene. Hos en del arter er antennen fjærformet i den innerste halvdelen og trådformet i den ytterste. Forvingene er lange og forholdsvis slanke, som oftest gråspraglete, mens bakvingene er mye kortere (høyst 2/3 så lange som forvingene), bredere og mer avrundede. Bakkroppen er sylindrisk, stor og tykk hos hunnene. Larvene er pølseformede, med en kraftig hodekapsel med sterke kjever. Norske arter. Tre arter finnes i Norge, men to av dem er sjeldne. Vanlig tredreper (Cossus cossus) er en stor, kraftig, grå art som finnes til Nordland, og er ganske vanlig sør for Dovrefjell. Det er sjelden man finner den voksne sommerfuglen, derimot blir de opptil 10 cm lange, røde, sterkt luktende larvene ofte lagt merke til når de er ferdige med larveutviklingen sin, har krøpet ut av treet de levde i og kryper rundt på leting etter et sted å forpuppe seg. Larven kan utvikle seg i mange ulike slags løvtrær, men den foretrekker svekkede trær, der den bruker 2-4 år på larveutviklingen. Er angrepene store kan treene dø av det. Man kan finne angrepne trær på lukten larvene skiller ut, som er ganske stikkende, litt eddik-lignende. I fangenskap kan man fø opp larvene på kålrot eller rødbeter – i så fall klarer de gjerne å gjøre unna utviklingen på ett år. er funnet noen få steder langs Oslofjorden og på Sørlandet. Den ligner sterkt på vanlig tredreper men er litt spinklere og kan kjenner på at hvert antenneledd har to vedheng, mot bare ett hos vanlig tredreper. Den angriper bare grove ospetrær. Angrepne trær kan kjennes på at det er svartaktige fortykninger ("kreft") rundt stammen. Ospetredreperen regnes som en truet art fordi bestander av store opspetrær blir sjeldnere og sjeldnere. Greindreper ("Zeuzera pyrina") er hvit med svarte eller blålige flekker. Den ytterste halvdelen av vingene er meget tynt skjellkledt og nesten gjennomsktig. Den utvikler seg i greiner eller tynne stammer av forskjellige løvtrær, og har enkelte ganger gjort noe skade på epletrær. I Norge er den funnet på Østlandet og Sørlandet, men den er ganske sjelden. Levevis. De voksne sommerfuglene flyr om natten. Siden de ikke tar næring til seg som voksne lever de ikke spesielt lenge, men ved klekkingen har de ganske store reserver av fett så de kan holde det gående en stund. De kommer av og til til lys, men vanligvis ser man larvene oftere enn de voksne. Larvene utvikler seg i treverk, stengler eller rett under barken på levende trær. Utviklingen tar gjerne opptil fire år. Selv om tredreperne kan ta livet av enkelte trær, er de sjelden så tallrike at de gjør stor økonomisk skade. Spiselige larver. Tredrepernes larver er store og fete, og selv om de gjerne skiller ut forskjellige sterkt luktende stoffer, er en del av dem ganske velsmakende om de er riktig tilberedt, og de har blitt spist i flere forskjellige deler av verden. Spesielt kjent er en art (agavetredreper eller "agave red worm", "Comadia redtenbacheri") som lever i agaver som blir brukt ved produksjon av tequila og mescal i Mexico. Disse larvene samles inn når man høster agavene, og kan serveres ristede, eller man kan legge dem opp i flaskene som snacks ved siden av brennevinet. I Australia var såkalte witchetty grubs (eller "widjuti grubs") et populært og viktig næringsmiddel for urbefolkningen i visse områder. Dette er larvene til "Endoxyla leucomochla" eller andre arter. Tredreperlarver er også viktig føde for hakkespetter. Marianne Paulsen. Marianne Paulsen (født 20. mai 1980 i Harstad) er en norsk fotballspiller. Hun startet karrieren i idrettsklubben Medkila i hjembyen Harstad. Paulsen var aktiv og god i flere idretter, og hun ble blant annet nordnorsk mester i langrenn to ganger. Det var derimot fotball Paulsen valgte å satse på. Da hun forlot Harstad og Medkila i 1999 for å studere i Trondheim, ble hun med på damelaget til Byåsen. Hun ble kåret til «Årets høyreback i Norge» sesongen 2000. I 2002 fikk hun kontrakt med Arna-Bjørnar i Bergen som hun vant cupsølv med i debutsesongen. Samme året ble hun også stemt frem til «Årets komet» i norsk fotball i en avstemning gjort blant spillere fra alle toppserielagene. I 2003 mottok hun «Fairplay-prisen». Marianne Paulsen dro tilbake til Trondheim og begynte på toppserielaget Trondheims-Ørn i 2005. Hun la opp etter 2007-sesongen. Paulsen har fullført økonomiutdanning. Manuel Ferraz de Campos Sales. Manuel Ferraz de Campos Sales (født 15. februar 1841 i Campinas, død 28. juni 1913 i Santos), var en brasiliansk politiker og Brasils fjerde president, i årene 1898-1902. Salles, Manuel Ferraz de Campos Salles, Manuel Ferraz de Campos Salles, Manuel Ferraz de Campos Pax Christi. Pax Christi er en internasjonal, katolsk fredsbevegelse. Historie. Pax Christi ble opprettet i Frankrike i 1945, opprinnelig som et forsoningsprosjekt mellon franskmenn og tyskere etter den militære okkupasjon under annen verdenskrig. I 2007 hadde den avdelinger i mer enn 60 land. Pax Christi har status som ikke-statlig organisasjon (non-governmental organization, NGO) overfor UNESCO, De forente nasjoner, FNs menneskerettighetskommisjon i Genève og Europarådet. Bevegelsens tankemessige grunnlag er Jesu Bergpreken, og Pax Christi streber etter å bidra med forskning rundt løsningen av væpnede konflikter. Pax Christi har mottatt en rekke utmerkelser for sitt virke. Úrvalsdeild. Úrvalsdeild, eller Pepsideild etter sponsoren, er Islands øverste fotballdivisjon. Úrvalsdeild ble startet i 1912. På grunn av det kalde været på Island, må Úrvalsdeild bli spilt mest på våren og sommeren. På UEFAs ligaranking ligger den på 39. plass. Det er tolv klubber som spiller i denne divisjonen. Knattspyrnufélag Reykjavíkur (KR) er det laget som har vunnet Úrvalsdeild flest ganger, 24 ganger. Valur har vunnet 20 ganger, mens ÍA og Fram har vunnet 18 ganger. Klubber (2010). Island Thomas Fairfoul. Thomas Fairfoul (født 16. januar 1881 i "West Calder" i Midlothian, død ?) var en skotsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Fairfoul spilte for "Lanark Athletic", "Patria", "Kilmarnock", "Third Lanark" og nevnte Liverpool i karrieren som fotballspiller. Han ble hentet til Liverpool fra Third Lanark av manager Tom Watson i 1913. Han fikk sin debut for de røde 1. september 1913, i 1. divisjonskampen i The Football League borte mot Derby på Baseball Ground. Kampen endte 1-1. Fairfoul spilte forøvrig alle de 46 kampene Liverpool var involvert i denne sesongen, som eneste Liverpool spiller. Dette inkluderer FA-Cup-finalen 25. april 1914, hvor Liverpool tapte 0-1 mot Burnley. Dette var Liverpools første finale i denne turneringen. Den påfølgende sesongen spilte Fairfoul 24 kamper for Anfield-klubben. 1. verdenskrig gjorde imidlertid til at han kun ble i klubben frem til 1915. Han spilte totalt 71 offisielle, og 5 uoffisielle kamper for de røde. Harald Høidahl. Bengt Harald Høidahl (født 1977) er en norsk musiker og produsent, og har i hovedsak lagd musikk med kristent innhold. Han er innleid keyboardist for Jerusalem 2009/2010. Høsten 2011 startet han opp den private musikkskolen – i Gamlebyen, Fredrikstad. Festningen geotopvernområde. Bilde av Festningsprofilen nord i Festningen geotopvernområde Kart som viser Festningen geotopvernområde i forlhold til andre naturreservater (lilla) og nasjonalparker (grønn) i Svalbard Festningen geotopvernområde er et geotopvernområde på Svalbard opprettet ved forskrift av 26. september 2003 med hjemmel i lov av 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard. Formålet med fredingen er å ta vare på et område med verdifulle geologiske og kvartærgeologiske forekomster, herunder Festningsprofilet, et av Svalbards mest kjente og komplette geologiske referanseprofiler. Verneområdet omfatter det nordvestre hjørnet av Nordenskiöld Land, fra Grønfjorden til Lewinodden med Russekeila. Helt i nord ligger øya og landformen Festningen. Geotopvernområdet utgjør vel 14 km² landareal (inkludert breer og ferskvatn) og ca. 3 km² marint areal på gårdsnummer 16 på Svalbard. Den vestlige delen av ble tatt som utmål av nordmannen Arthur S. Lewin i 1904, og utmålet strakk seg bort til Kapp Linné ved åpne havet 3,5 km mot nordvest. Utmålet som Russekeila og Lewinodden tilhørte var på 68,7 km². Norges geologi. a>er er markert med brun sirkel og alder i kursiv. Norges geologi omfatter historien for jordens utvikling som kan tolkes ut i fra bergarter i Norge, og avsetningshistorien til sedimenter og bergarter i Norge. I første rekke er det Norges fastland som omfattes av denne historien, men størst areal av norske territorier finnes utenfor dette fastlandet. Disse områdene har egne artikler, og vil bare unntaksvis nevnes i denne artikkelen. Områder utenfor Norges fastland. Den norske kysten strekker seg langs Nordatlanteren med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Norges fjorder gir landet et av verdens lengste kystlinjer. Øya Jan Mayen danner Norges nordvestlige grense mot Island. Dertil kommer øygruppen Svalbard som er en del av kongeriket. Bouvetøya i Sydatlanteren er et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis. På delelinjen mellom norsk og russisk territorialfarvann i Barentshavet finnes den såkalte Gråsonen. Historie og litteratur om Norges geologi. Allerede for flere hundre år siden var utforskingen av den norske berggrunnen omfattende - først og fremst av økonomiske interesser. Geologer fra Tyskland kom tidlig med i kartleggingen av Norges geologi. Den første boken om Norges geologi beskrev et jordskjelv den 24. april 1657. Boken er skrevet av Mickel Pedersen Escholt som var prest ved Akershus Slot og heter "Geologia Norvegica". På 1700-tallet ble norsk natur beskrevet av flere forfattere. Biskop J. E. Gunnerus skrev geologiske avhandlinger. Sogneprest Hans Strøm beskrev for første gang fossiler i Norge i boken "Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Eger Præstegjeld" fra 1784. Etter etableringen av Bergseminaret på Kongsberg i 1757 ble forskningen mer systematisk. Jordens urtid i Norge. Nordøstlige Fennoskandia ble dannet for 2800 millioner år siden. Etter at det var dannet en stabil arkeisk jordskorpe, ble den for 2750 millioner år siden utsatt for høyt trykk og temperatur ved begynnende folding. Fennoskandia var da en del av superkontinentet Columbia. Ortogneis er funnet øst for Jarfjord i Sør-Varanger. Jarfjordgneisen er delvis smeltet til migmatitt. Ved Grense Jakobselv finnes gneisbergarter med granulittfacies. Tilsvarende bergarter er funnet på Finnmarksvidda; f.eks. Jergulgneisen og Raisædnokomplekset. Geachoaivigranitten sørøst for Polmak og Neidengranitten ble dannet for omtrent 2500 millioner år siden. Disse er lite deformerte og skjærer gjennom den eldre gneisen. I overgangen fra arkeisk til proterozoisk tid ble det dannet flere store kropper med lagdelt gabbro som markerer begynnelsen på strekking av jordskorpen og riftdannelse. I den sørlige del av Pasvikdalen ble det for 2500 millioner år siden avsatt vulkanske og sedimentære bergarter som utgjør Petsamo-supergruppen". Kunnskaper om de geologiske prosesser for dannelse av bergartene som er nevnt over, er svært begrenset. Den geologiske historien går tilbake til jordens yngste urtid for 750 millioner år siden og den siste av sikkert mange fjellkjedefoldinger. Baltica var en kontinental litosfæreplate som rev seg løs fra superkontinentet Rodinia i slutten av prekambriumtiden og kambriumtiden. Platen besto av Skandinavia, Finland og Øst-Europa vest for Uralfjellene og utgjør i dag et grunnfjellsområde. Mot vest grenser Baltica til den kaledonske fjellkjede. Baltica gjennomgikk minst tre sykler av fjellkjededannelse og dannelse av ny litosfære. Jordens eldste oldtid i Norge. Første halvdel av jordens oldtid var i Norge karakterisert av "den kaledonske fjellkjedefolding". Tidligere dannete bergarter ble sterkt omdannet i denne tidsperioden. Landområdene var samlet i et superkontinent uten liv, mens de første tegn til planter og dyr oppsto i havet i denne såkalte kambrosilurtiden. Mesteparten av Norge var dekket av havområder der det ble avsatt tynne lagpakker av leirskifre. Mesteparten av sedimentene er senere erodert bort, spesielt i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefolding. Kambrosilurske avsetninger finnes imidlertid på Vestlandet, i Trøndelag og en relativt komplett lagrekke i Oslofeltet. Kambrosilur i Oslofeltet. Fra Langesund i sør til Mjøsa i nord. Dette er den lagrekken fra kambrosilurtiden som er minst omdannet ved metamorfose, den er svært fossilrik og antagelig verdens mest studerte lagrekke. Kambriumtiden. Kambriske avsetninger har mest komplett lagrekke lengst nord i Oslofeltet. "Vangsåsformasjonen" på Ringsaker er datert til tidlig kambriumtiden. Mange steder, f.eks. i Oslo, finnes ellers et tynt konglomeratlag fra midtre kambriumtiden som ligger direkte på prekambriske bergarter. Midtre og øvre lag fra kambriumtiden består for det meste av alunskifer. Hele den kambriske lagrekken har trilobitter som ledefossiler: Holmia fra tidligkambrium, Paradoxides fra midtre kambrium og olenider fra overkambrium. Ordoviciumtiden. Gradvis bedre vannsirkulasjon i havet gav etterhvert avsetning av lysere leire, selv om leiren fra begynnelsen av ordoviciumtiden var svart. I ordoviciumtiden ble det også dannet kalklag, og spesielt omkring Oslo finnes lag av knollekalk. Kalken kalles Ortocerkalk, som bl.a. består av fossile Endoceras-skall. Leirskiferen har fossiler av graptolitt, som er svært gode ledefossiler til aldersbestemmelse. Korallene oppsto for første gang i ordovicium. Silurtiden. Ringerikssandstein utgjør en opptil 1000 meter tykk lagrekke av rødlig og grønnlig sandstein. Trondheimsfeltet. Trøndelag har avsetninger fra kambrosilur, men i dette såkalte Trondheimsfeltet har lagrekken gjennomgått metamorfose under den fennoskandiske fjellkjedefolding. Lagrekken inneholder også en del vulkansk materiale. Nordlandsprovinsen. Lagrekken i Trøndelag fortsetter nordover og inn i sørlige del av Nordland, som også vesentlig består av kaledonske skifre. Sentralt i "Nordlandsprovinsen" finnes fire skyvedekker som består av skifre med lag av marmor. Jordens yngste oldtid i Norge. I seindevon var Nord-Amerika, Grønland og Baltika samlet i kontinentet Laurasia. Tidlig i permtiden kolliderte Laurasia og Gondwanaland og dannet superkontinentet Pangea. Kaledonidene eroderes i devontiden da Grønland og Norge begynte å gli fra hverandre, og sedimentene ble ført til forlandsområdet på det baltiske skjoldet. Enkelte avsetningsbassenger finnes også på Vestlandet, langs Trondheimsfjorden, på Fosen og ved Røros. Ved slutten av karbontiden og i permtiden sprakk jordskorpa opp flere steder og Osloriften ble dannet med avsetning av vulkansk lava. Vulkanske bergarter fra denne tiden finnes også på Vestlandet. I Norge finnes rester etter avsetningene i devontiden i Devonfeltene på Vestlandet ved Fensfjorden, Solund, Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen. Dette var forlandet til det baltiske skjold som sannsynligvis lå over havnivå og ble erodert. Ved slutten av karbontiden ble det utviklet et sedimentasjonsbasseng i Osloregionen med avsetning av Askergruppa. I permtiden sprakk jordskorpa opp og lava strømmet ut over området. Det er identifisert seks riftstadier og fire lavaprovinser: Brunlanes, Skien-Porsgrunn, Holmestrand-Jeløya og Krokskogen-Kolsås-Nittedal. Den innledende riftingen kulminerte med strømmer av rombeporfyrlava som dekket to tredjedeler av Oslofeltet. Disse lavaene strømmet ut av spaltevulkaner og er bevart i to store og mange mindre områder. Mot slutten av tidlig-permtiden endret den vulkanske aktiviteten karakter, og mer enn 1000 meter høye polygenetiske sentralvulkaner reiste seg på rekke og rad langs Osloriften. Alle sammen kollapset senere og er bevart som kalderaer. I Vestfoldriften finnes Ramneskalderaen lengst i sør, Hillestadkalderaen, Sandekalderaen, Drammenskalderaen og Glittrevannskalderaen. I Akershusriften finnes Bærumskalderaen og Nittedalskalderaen. Jordens mellomalder i Norge. Avsetninger fra mesozoikum er nær fraværende på det norske fastlandet. Lokale forekomster fra jura- og krittiden finnes blant annet på Andøya. Utenfor norskekysten finnes mektige sedimentære avsetninger blant annet i det store Brentdeltaet. Kvartærtiden. Norge gjennomgikk i kvartærtiden flere istider. Da isen trakk seg tilbake for 11 000–9 000 år siden, var det pauser i tilbaketrekningen da iskanten lå stille mens løsmasser ble avsatt fra isflak og smeltevann. Isbreene har vært avgjørende for utformingen av det norske landskapet, med nedskuring av berggrunnen til vidder og flyer, skuring i dybden til u-daler og fjorder, og løsmassavsetninger i form av endemorener, bunnmorener, eskere og dødisgroper Det er på Østlandet en får det mest sammenhengende bildet av hvordan issmeltingen foregikk. Den største oppholdslinjen er Raet som har nesten sammenhengende utstrekning over Halden - Moss - Horten - Larvik - Jomfruland og kan følges videre langs kysten, dels i sjøen, dels på land. Andre sammenhengede endemorener er Tjøme-Hvaler-trinnet, avsetningene mellom Drøbak og Svelvik i sammenheng med Storesand i Hurum, Akertrinnet i Groruddalen foran Maridalsvannet, Sognsvann og Bogstadvannet i sammenheng med Berger ved Skedsmokorset. På Romerike utgjør Gardermoen den største sandterassen i Norge. 10 300–9 900 år før nåtid var det en kuldeperiode med breframrykk. Deretter ble det så varmt at Jostedalsbreen og andre norske breer kan ha smeltet helt bort. En ny framrykning 8 400–8 100 år før nåtid faller sammen med en tilsvarende klimaforverring på Grønland. For 6 000 år siden begynte temperaturen å falle igjen, og breene kom tilbake. Eksterne lenker. Geologi Rafael Leonidas Trujillo. Trujillo med sin andre hustru Bienvenida Ricardo i 1934 Rafael Leonidas Trujillo Molina (, født 24. oktober 1891 i San Cristóbal, død 30. mai 1961 i Santo Domingo), kalt El Jefe (, «Sjefen»), var en dominikansk politiker. Han var Den dominikanske republikks caudillo i over 30 år. Han ble president i periodene 1930–1938 og 1942–1952, men i virkeligheten utøvet han absolutt makt både i mellomperioden og etter 1952. Han undertrykket all form for opposisjon med brutal makt. Etter noen år kom mer og mer av landets rikdommer på hans og hans slekts hender. Under Persillemassakren i oktober 1937 ble mellom 20 000 og 30 000 haitiere som levde på den dominikanske siden av grensen, drept etter ordre fra Trujillo. Trujillo ble etterhvert grepet av stormannsgalskap, og hans styre ble stadig mer voldelig. Hans over 30 år lange tyranni er gått inn i historien som "La Era de Trujillo" («Trujillo-æraen»). og anses som noe av det blodigste Latin-Amerika har sett på 1900-tallet. Til slutt ble han skutt av medlemmer av sin egen armé i sin bil. Daniel Bedingfield. Daniel John Bedingfield (født 3. desember 1979) er en sanger og sangforfatter. Han kommer fra New Zealand, men bor nå i England. Han er broren til Natasha Bedingfield. Daniel Bedingfield har utgitt to album, Gotta Get Thru This (2002) Second First Impression (2005). Yves Makabu-Makalambay. Yves Makabu-Makalambay (født 31. januar, 1986) er en belgisk målvakt som for tiden eies av Hibernian F.C., og som tidligere har spilt for Chelsea FC. Han spiller også på Belgias under-21 landslag. Han har en enorm fysikk, og måler 1,97 m høy på sokkelesten. Hans foreldre er fra den DR Kongo. I februar 2006 var han på lån i Watford for å dekke for den suspenderte keeperen Ben Foster. Watfordsjef Adrian Boothroyd har sagt at han var interessert i å knytte ham til seg til 2006-07 sesongen, men han ble værende i Chelsea. På grunn av skader på Petr Cech og Carlo Cudicini var han på benken i Chelseas seier over Barcelona, som backup for Henrique Hilário i Champions League. Dette hans første sjanse på a-laget for klubben. Med Magnus Hedmans ankomst til Chelsea ble Yves relegert til femte valg som keeper i Chelsea FC. Joaquín Balaguer. Joaquín Antonio Balaguer Ricardo (født 1. september 1906 i Villa Bisono i Den dominikanske republikk, død 14. juli 2002) var president av Den dominikanske republikk fra 1960 til 1962, fra 1966 til 1978, og igjen fra 1986 til 1996. Sexes gate (Oslo). Sexes gate (5A-5C, 2A-12) er en gate i Oslo på Tøyen i bydel Gamle Oslo. Veien starter i Jens Bjelkes gate og går til Hagegata. Veien fikk sitt navn i 1891 etter professor Sjurd Amundsen Sexe (1808–1888), som var professor i bergbygning og fysisk geografi. Lana Turner. Julia Jean «Lana» Turner (født 8. februar 1921, død 29. juni 1995) var en amerikansk skuespiller. Lana Turner har spilt i filmer som "The Bad and The Bbeautiful" og "Postmannen ringer alltid to ganger". Hun har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Ava Gardner. Ava Lavinia Gardner (født 24. desember 1922, død 25. januar 1990) var en amerikansk skuespillerinne. Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin rolletolkning i "Mogambo" (1953). Gardner var gift med Mickey Rooney fra 1942 til 1943, Artie Shaw fra 1945 til 1946 og Frank Sinatra fra 1951 til 1957. James Rainwater. Leo James Rainwater (født 9. desember 1917 i Council, Idaho, død 31. mai 1986) var en amerikansk fysiker og nobelprisvinner. Sammen med Aage Niels Bohr og Ben Mottelson ble han tildelt Nobelprisen i fysikk i 1975 for "oppdagelsen av forbindelsen mellom kollektive bevegelser og partikkelbevegelser i atomkjerner, samt den derpå baserte utviklingen av teorien for atomkjernens struktur". Biografi. Rainwater ble født i Council i Idaho, men flyttet etter farens død i 1918 til Hanford i California. Han tok kandidateksamen i fysikk ved California Institute of Technology i 1939 og fortsatte studiene ved Columbia University, der han doktorerte i 1946. Under andre verdenskrig arbeidet han på atombombeprosjektet. I 1949 begynte han å utarbeide teorien om at ikke alle atomkjerner, i motsetning til den allmenne oppfatningen, var sfæriske. Ideene hans ble senere tstet og bekreftet av Bohrs og Mottelsons eksperimenter. Rainwater bidro også til den vitenskapelige forståelsen av røntgenstråling og deltok i prosjekter fra United States Atomic Energy Commission m.m. Han sluttet seg til fysikkfakultetet ved Columbia i 1946 og ble professor samme sted i 1952. I 1963 ble Rainwater tildelt "Ernest Orlando Lawrence Award". Han ble utnevnt til "Pupin Professor of Physics" i 1982. Øyebunaden. Øyebunaden er en bunad fra Øye i Kvinesdal kommune i Vest-Agder. Den stammer fra Kristiansands-bunaden, men har noen få variasjoner i farger og mønster. Raide. Raide er et pseudonym som blir benyttet av en av Norges mest anerkjente graffitikunstnere (writere) (født i 1971). Han startet sin graffitikarriere i 1985 og var grunnleggeren av nettverket United Taggers, som senere ble til den mindre og tettere organiserte gruppen Crime Empire. Raide regnes av mange som Oslos graffitikonge. Han var en av de mest aktive da hiphop kom til Norge tidlig på 80-tallet, og fungerte som en lederskikkelse og strateg for det norske graffitimiljøet. Han har stilt ut graffiti på flere høyt profilerte utstillinger i Oslo og New York, har jobbet mye med kunstnerkollektivet Baktruppen, men har ikke latt seg intervjue siden 1989. Raide har også vært redaktør for graffiti/hiphop-magasinet FatCap. E. coli-saken i 2006. E. coli-saken er en betegnelse på utbruddet av bakterien E. coli O103 i Norge i 2006. Til sammen 18 personer, hvorav 16 barn, ble syke etter å ha spist infisert mat. Ett av barna døde. Smittekilden viste seg å være morrpølse fra ett av Gildes anlegg. Mattilsynet ble i ettertid kritisert for håndteringen av saken. Det gikk nær to måneder fra de første sykdomstilfellene var kjent til omsetningsforbudet for morrpølse ble iverksatt. Crime Empire. Crime Empire (CEP) var navnet på en organisert graffitigruppe av writers i Oslo, som var aktive i siste halvdel av 80-tallet. CEP stod for hoveddelen av all graffiti som ulovlig ble laget på t-banevogner, t-banestasjoner og andre vegger fra 1986 og ut tiåret. Blant medlemmene i CEP var kjente writere som grunnleggeren Raide, Shane, BigBen, Basic, Reach, Jaze, og Dar. I 1986 skrev Aftenposten at "graffitigjengen Crime Empire bebuder en større offensiv denne vinteren mot Oslo Sporveiers togsett og t-banestasjoner". Avisen intervjuet Raide, Jaze, Shane og Dar i gruppen. De uttalte da at "Vi er sinte på Oslo Sporveier for at maleriene våre ikke får stå i fred. Vår kunst er like mye verdt som Edvard Munchs". Nick Catanese. Nick Catanese, også kalt «The Evil Twin», er rytmegitarist i det amerikanske heavy metal bandet Black Label Society. Catanese spiller bare med Black Label Society live, men regnes likevel som en del av bandet. Californias flagg. Californias flagg består av en hvit flaggduk med en rød stripe nederst. I flaggdukens hvite del er det plassert en bjørn gående på grønn grunn og i hjørnet øverst ved stangen en rød stjerne. Under bjørnen er flaggduken påført innskriften "California Republic". Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Opphavet til Californias flagg ligger i det såkalte Bjørneflaggopprøret mot Mexico som i juni-juli 1846 erklærte California for selvstendig republikk under eget flagg. Opprørsrepublikken heiste eget flagg 14. juni 1846 og dette ble benyttet inntil 9. juli da USAs tropper tok kontroll over California. Flagget som ble heist i hovedstaden Sonoma 14. juni 1846 ble malt av William L. Todd. Bjørnen kom til etter forslag av Henry L. Ford og skal representere grizzly-bjørnen. Originalen gikk tapt under den store bybrannen i San Francisco i 1906 og det var en modifisert tegning som ble gjort til delstatens offisielle flagg 3. februar 1911. Også etter at flagget ble offisielt vedtatt varierte utførelsen av flagget. I 1953 ble det derfor nedfelt nærmere spesifikasjoner om flaggets enkeltheter. Delawares flagg. Delawares flagg består av lys blågrå flaggduk med delstatens våpenskjold satt i en lys gul-brun spissrute (rombe) i flaggets midte. Langs dukens nedre kant står innskriften "DECEMBER 7, 1787". Flagget er laget etter modell av delstatens troppefaner fra borgerkrigen, mens blåfargen er hentet fra uniformsfargene som ble benyttet av delstatens tropper. Datoen 7. desember 1787 viser til at Delaware var først ute med å ratifisere den amerikanske grunnloven. Delawares flagg ble innført 24. juli 1913 og på nytt offisielt vedtatt 13. juni 1955. Bakgrunnen for dette doble offisielle vedtaket er at loven om flagget i 1953 falt ut under revisjon av delstatens offisielle lovbok. United Taggers. United Taggers (UT) var en graffitigruppe som opererte i Oslo i 1985. I 1985 var hiphop noe helt nytt i Norge, og det var mange unge mennesker som var fascinert av fenomenet graffiti. I Oslo startet mange av disse ungdommene med tagging, før de gikk videre til å male piecer. Writeren Raide startet i 85 et stort nettverk av writere under navnet United Taggers. På det meste var det mellom 25 og 30 medlemmer i denne gruppen. Gruppens mål var å få sine tags plassert så mange steder som mulig. I graffitikulturen er dette en måte å skape seg et navn, før man går videre med å fokusere på å skape flotte kunstverk. Etter hvert ble UT omorganisert til den mindre og tettere organiserte gruppen Crime Empire. Connecticuts flagg. Connecticuts flagg er blått med delstatens våpen i midten. Flagget er laget etter mønster av militære faner. Det ble først vedtatt innført 4. juli 1895, men da bare med referanse til at det flagg som hittil hadde vært i bruk, skulle fortsette som delstatens flagg. Først i 3. juni 1897 ble flagget nærmere beskrevet. Delstatens motto «"qui transtulit sustinet"» er påført flagget under våpenet. Mottoet har vært i bruk siden 1647 og viser til de første europeiske innvandrernes tiltro til at «"Han som brakte oss over vil opprettholde oss"». Ođđasat. Ođđasat (samisk for "nyheter") er et nyhetsprogram på samisk som har gått på NRK1 siden 2001. Programmet sendes hver ukedag, men med noe varierende sendetidspunkt. Hovedsendingen går klokken 17.40. Sendingen sendes også i Sverige (SVT) og Finland (Yle Fem). Det første Ođđasat-programmet ble sendt direkte den 20. august 2001 og ble samsendt mellom NRK1 og SVT2. Programmet ble høytydelig åpnet av Prinsesse Märtha Louise. Sjefen for NRK Sámi Radio, Nils Johan Hætta, regnes som en av ildsjelene bak programmet. BigBen. Gjert Stensrud (BigBen'") (født 26. april 1970) er en norsk graffitikunstner (writer). Han ble kjent på 80-tallet under pseudonymet og signaturen «"BigBen"» når han var blant pionerene i norsk graffiti. Han startet sin graffitikarriere med å markere seg med tagging i 1984. Senere samme år ble han et aktivt medlem i graffitigruppen United Taggers (UT). Senere var han mest aktiv med å male piecer i 1985–1988, først som medlem av Crime Empire (CEP), senere som medlem av Da Rebel Alliance (DRA) og Da Federation (DFR). Han leverte også flere kunstverk på egenhånd i denne perioden. Før han trakk seg tilbake i 1988 rakk han å skape eller medvirke til i underkant av hundre piecer. De fleste av disse var i Oslo-området, men han har også malt rundt 20 piecer i Østfold. BigBen hadde et comeback i perioden 1994 til 1995, hvor han leverte mellom 20 og 25 piecer i Oslo-området. Han opererte utelukkende solo i 94-95, og malte ingenting sammen med sine gamle writerkolleger fra 80-tallet. I dag maler BigBen graffiti i lovlige former. Han har malt mange piecer på lovlige vegger i Oslo. Han maler i dag også graffiti-inspirert kunst, med blant annet spraymaling og akryl på lerret, og har stilt ut sin kunst på flere utstillinger. Whiz. Whiz er et pseudonym som ble benyttet av en norsk graffitikunstner (writer) (født i 1969), som først og fremst gjorde seg bemerket som såkalt tagger i norsk graffitis barndom. Sammen med sin faste makker BigBen var han blant de mest aktive «taggerne» i Oslo i perioden 1985 til 1986. Whiz er ikke mest kjent for å produsere piecer, men han har blant annet medvirket til én offentlig kjent piece, sammen med BigBen og Ralph i 1985. Til gjengjeld klarte Whiz i løpet av kort tid å skape seg et navn i det norske hiphopmiljøet takket være sin aktive tagging. Ralph. Ralph er et pseudonym som ble benyttet av en norsk graffitikunstner (writer) (født i 1969). Ralph gjorde seg først og fremst bemerket som såkalt tagger. Han var blant de mest aktive «taggerne» i Oslo i perioden 1985 til 1986. Ralph skal kun ha laget én offentlig piece, sammen med BigBen og Whiz i 1985. Floridas flagg. Floridas flagg er hvitt med et rødt andreaskors og med delstatens segl i midten. Flagget ble formelt vedtatt innført 8. november 1966, men har vært i bruk siden 6. november 1900. Før dette benyttet Florida et hvitt flagg med delstatsseglet i midten. Dette ble innført i 1868, men gitt tillegg av det røde korset i 1900. Flagget ble sist gang endret i detaljene i 1985. Det røde andreaskorset på hvitt benyttes også i nabostaten Alabamas flagg. Der står det som et symbol for konføderasjonen, noe som også gjerne anføres for Floridas vedkommende, men som er mer omstridt. Da Rebel Alliance. Da Rebel Alliance (DRA) var navnet på en organisert graffitigruppe i Oslo, som var aktive i siste halvdel av 80-tallet. Writeren BigBen var medlem av grupperingen. Graffitigruppen Da Rebel Alliance er omtalt i Øyvind Holens bok, "Hiphop-hoder Fra Beat Street til bygde-rap" fra 2004, og Cecilie Høigårds bok, "Gategallerier" fra 2007. Vardø videregående skole. Vardø videregående skole er en skole i Finnmark. Førti prosent av elevene er borteboende, og på skolens elevhybler er det plass til 24. Daxy. Daxy er et pseudonym som ble benyttet av en norsk graffitikunstner (writer) fra Oslo (født i 1969), som først og fremst gjorde seg bemerket som såkalt tagger i norsk graffitis barndom. Daxy opererte stort sett sammen med BigBen og Blame, og var aktiv i 1985–1986. Sotlav. Sotlav "(Umbilicaria havaasii)" er en lavart i slekten navlelav "(Umbilicaria)". Laven har et enkelt, tynt thallus på opptil 10 cm i diameter som er uregelmessig og oppfliset i kanten. Relativt løst, sentralt festet til underlaget, gjerne på stein. Svart ut mot kanten, lysere mot midten. Vanlig i kystfjellet nord til Nordland, ikke kjent i Troms og Finnmark. Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Blame. Blame er et pseudonym som ble benyttet av en norsk graffitikunstner (writer) fra Oslo (født i 1969), som først og fremst gjorde seg bemerket som såkalt tagger i norsk graffitis barndom. Blame opererte stort sett sammen med BigBen og Daxy, og var aktiv i 1985–1986. Grafittikunstneren Blame er omtalt i Øyvind Holens bok, "Hiphop-hoder Fra Beat Street til bygde-rap" fra 2004, og Cecilie Høigårds bok, "Gategallerier" fra 2007. Bengt Algotsson. Bengt Algotsson (født ca. 1330, død 1360) var en svensk ridder, riksråd, hertug av Halland og Finland og stattholder i Skåne. Han var en av kong Magnus VII nærmeste rådgivere, og prøvde å styrke kongemakten mot Hansaen, kirken og den svenske høyadelen. Han ble derfor en populær skyteskive for høyadelen og kirken, som var misfornøyd med kongen. Etter et opprør på vegne av Erik Magnusson av Sverige ble Algotsson i en proklamasjon fra 17. oktober 1356 kalt «rikets skademann». Han flyktet til Danmark samme år, og kom ikke tilbake før etter Eriks død i 1359. Han ble overfalt og drept ved Rönneholms slott i 1360. Omstendighetene er uklare, men den svenske slektsforskeren Rasmus Ludvigsson, som levde på 1500-tallet, utpekte Karl Ulfsson (herre over Tofta) og Magnus Nilsson Røde som de skyldige. Georgias flagg (USA). Georgias flagg består av tre vannrette striper i rødt over hvitt over rødt og har en blå kanton der delstatens våpen er plassert i en krets av tretten stjerner. De tretten stjernene representerer delstatene som først gikk sammen til USA og at Georgia var en av disse. Flagget er forøvrig identisk med et av de tre nasjonalflaggene som ble ført av konføderasjonen, det såkalte "Stars and bars". Flagget ble innført 8. mai 2003 og er USAs yngste delstatsflagg. Flagghistorie og flaggstrid. Georgias delstatsflagg ble innført etter en langvarig politisk strid om delstatsflagget og bruk av symboler for konføderasjonen, spesielt sørstatskorset. Delstatens første flagg var blått med våpenet i midten, men dette ble ikke offisielt vedtatt. Det første offisielt vedtatte delstatsflagget ble innført i 1879 og besto av et blått felt ved stangen med resten av duken i vannrette striper i rødt, hvitt og rødt. Dette var Sørstatenes flagg uten stjernene. Flagget ble ført inntil 1902 da delstatens segl ble satt i det blå feltet. Med visse variasjoner i utførelsen av våpenet, ble dette flagget ført fram til omkring 1920, da delstatens segl mer og mer kom i bruk i stedet for våpenmerket. I 1956 fikk delstatsflagget nytt utseende, da slik at flaggets frie ende ble byttet ut med det såkalte Sørstatskorset, fanen konføderasjonens tropper førte i borgerkrigen. Endringen skjedde i tiden da sørstatenes raseskillepolitikk sto under sterkt press av føderale myndigheter. Innførelsen av Sørstatskorset må anses som en symbolsk handling på motstand mot opphevelse av raseskillepolitikken, selv om endringen i ettertid offisielt ble forklart som et ønske om å hedre upolitiske soldatverdier som lojalitet, mot og tapperhet fra borgerkrigstiden. Kampanjen tok sikte på å få til flaggskifte til de olympiske leker i Atlanta i 1996, men dette lykkes ikke, da flagget fra 1956 hadde mange tilhengere og stor støtte både blant politikere og befolkningen ellers, da særlig delstatens hvite befolkning. I 2001 fikk guvernør Roy Barnes endret flagget etter en overraskende politisk manøver. Et nytt flagg, som det var meningen ikke skulle vekke politiske assosiasjoner ble innført. Flagget var tegnet av arkitekten Cecil Alexander og besto av en blå duk med delstatens segl omgitt av stjerner i midten og med delstatens flagghistorie på et gult bånd i nedre del av duken. Her var også sørstatsymboler med, men svært nedtonet. Dette kompliserte flagget, som i tillegg til alle motivene også fikk påskriften "In God We Trust", ble aldri populært. Guvernør Barnes tapte valg guvernørvalget, og den nye guvernøren, Sonny Perdue, som hadde gått til valg på løftet om folkeavstemning om delstatsflagget, gikk i bresjen for et nytt flagg. Velgerne, som nok antok at folkeavstemningen ville stå mellom flagget fra 1956 og 2001, fikk i stedet valget mellom det fra 2001 og et nytt flagg vedtatt av guvernør Perdue 8. mai 2003. Dette benyttet også sørstatssymbolikk, men ikke det politiserte sørstatskorset. Guvernørens nye flagg fikk 73 prosent av stemmene i folkeavstemningen som ble avholdt 2. mars 2004 og Georgias flagg har siden vært det samme. Jesse Helms. Jesse Alexander Helms jr. (født 18. oktober 1921 i Monroe, død 4. juli 2008, Raleigh) var en amerikansk republikansk politiker fra delstaten North Carolina (han skiftet sin partitilhørighet fra demokratene til republikanerne i 1971). Han satt fem perioder, fra 1973 til 2003, i det amerikanske senatet. Fra 1995 til 2001 var han formann for senatets utenrikskomité. Helms ble regnet som en av de mest konservative politikerne i USA. Helms var en omstridt og polariserende politiker på grunn av flere kontroversielle utspill i løpet av karrieren. Han var motstander av afro-amerikanernes borgerrettighetskamp og var således imot å innføre Martin Luther King Day. Han markerte seg som en sterk motstander av selvbestemt abort, homofili, offentlig finansierte helsetjenester, sekularisering og var jevnt over kjent som en motstander av liberale verdier. Som formann for senatets utenrikskomité inntok han en hard linje overfor Kina og Cuba. Han var en sterk kritiker av FN, og tok til orde for at USA skulle melde seg ut av organisasjonen. Han markerte seg også som en sterk støttespiller for Chiles diktator Augusto Pinochet. I de senere år samarbeidet han med musikeren Bono og tidligere utenriksminister Madeleine Albright for bekjempelsen av AIDS i Afrika. Bjørn Frang. Bjørn Frang (født 6. februar 1941) er en norsk politiker, forfatter og lyriker fra Åsnes i Hedmark. Han sitter i kommunestyret i Åsnes for Radikale Sosialister. Han var medlem av Norges Kommunistiske Parti fra 1960-tallet frem til dannelsen av Radikale Sosialister. Han ble registrert i POTs arkiver da han var fire år. Frang er også kjent som en lokal værprofet, som baserer seg på tegn fra naturen. Han var med i tv-serien Koht i kommunen. Valentín Gómez Farías. Valentín Gómez Farías (født 14. februar 1781, død 5. juli 1858) var president i Mexico i flere perioder i 1830 og 1840-årene. Han var både født og oppvokst i Guadalajara hvor han også fullførte sin medisinutdanning i 1807. Farías ble kjent for sin kamp for like rettigheter blant den meksikanske befolkningen samt å redusere den katolske kirkens makt og privilegier. Gómez Farías metrostasjon ved Mexico bys metro er oppkalt etter Valentín Gómez Farías. Esprit de corps. Esprit de corps, på norsk gjerne korpsånd, er den følelsen av felles plikter og felles ansvar, som knytter sammen medlemmene i en tropp, et offiserskorps og lignende. Claiborne Pell. thumb Claiborne de Borda Pell (født 22. november 1918 i New York City, død 1. januar 2009) var en amerikansk politiker fra det demokratiske partiet. Han var medlem av det amerikanske senatet fra 1961 til 1997, innvalgt fra delstaten Rhode Island. Han var formann for senatets utenrikskomité fra 1987 til 1995. Pell var sønn av kongressmannen Herbert Claiborne Pell, Jr., og tilhørte en familie med mange politikere. Han studerte historie ved Princeton University og Columbia University, og tjenestegjorde i den amerikanske kystvakten og kystvaktreserven. Fra 1945 til 1952 arbeidet han i den amerikanske utenrikstjenesten, og var stasjonert i Tsjekkoslovakia, Italia og Washington. Han tok initiativ til en støtteordning for studenter, Pell Grant, og til opprettelsen av National Endowment for the Arts og National Endowment for the Humanities. Samtale. Samtale er en kommunikasjon med ord, hvor to eller flere personer snakker sammen. Samtaler er viktig for at mennesker skal forstå hverandre, og at vi skal få beskrive hva vi tenker og føler. Samtalekunst i antikken og i den etterefølgende europeiske tradisjon. I den vestlige verdens akademiske tradisjon, med røtter antikkens Hellas, har samtalekunst blitt regnet som en av de sju frie kunster, ved siden av blant annet retorikk. Mens "retorikk" dreiere seg om talekunst og veltalenhet, handler samtalekunsten – "dialektikken" om å føre dialoger. Dialogen har en annen funksjon og hensikt en den retoriske talen, og retorikk og dialektikk (samtalekunst) er således to forskjellige ting. Elizabeth Ryan. Elizabeth Montaguec Ryan (født 5. februar 1892 Anaheim, Los Angeles, California, død 8. juli 1979 i London) var en amerikansk kvinnelig tennisspiller. Ryan vant i perioden 1914–1934 totalt 26 Grand Slam-turneringer på sine 38 finaler, 17 i double og 9 i mixeddouble. Ryan vant aldri noen Grand Slam-tittel i single men hun var nummer tre på rankingen (1927) over verdens beste kvinnelige singlespillere og var forøvrig ved flere anledninger bland de ti beste på rankingen i perioden 1924–30. Hun vant totalt 193 single-, 255 double- og 214 mixeddoubletitler. Ryan var i tre finaler i Grand Slam-turneringer; Wimbledonmesterskapet 1921 (tap mot verdensener Suzanne Lenglen) og 1930 (tap mot Helen Wills Moody). Ryan tapte knepent finalen i amerikanske mesterskapet i 1926, hun var i føringen og ledde med 4-0 i avgjørende sett mot norskfødte amerikanerinnen Molla Mallory og senere i kampen hadde hun også en matchball men hun fikk til slutt se seg beseiret med 6-4, 4-6, 7-9. Ryan vant seks av sine tolv doubletitler i Wimbledon sammen med Suzanne Lenglen (1919–23 og 1925), to med Helen Wills Moody og to med Simone Mathieu. De møtte blant andre storheter som Ethel Thomson Larcombe, Dorothea Douglass Chambers og Kathleen McKane Godfree. Tre av mixeddoubletittlene vant hun sammen med briten Randolph Lycett og en med Jack Crawford fra Australia. Ryan deltok også på det amerikanska Wightman Cup-laget i 1926. Ryan var bosatt større delen av sitt liv som voksen i London og hun var meget stolt av sine 19 titler i Wimbledon som var rekord. Senere slått av Billie Jean King (20 titler) og tangert av Martina Navratilova. Nevnes kan også at hun i 1914 vant den siste russiske mesterskapsturneringen som ble spilt i tsar-Russland. Elizabeth Ryan ble i 1972 opptatt i the International Tennis Hall of Fame. Tommestokk. Tommestokk er en sammenleggbar linjal som særlig brukes som redskap for å måle avstander li forbindelse med bygg- og anleggsarbeid. Tommestokker er ofte laget av tre, med ledd av stål eller aluminium, slik at de kan foldes sammen. Tommestokken er oppdelt både i tommer (britisk inch) og centimeter. Messinglav. Messinglav, eller vanlig messinglav "(Xanthoria parietina)" er en lavart i slekten messinglaver "(Xanthoria)". Thallus (plantelegemet) er mer eller mindre rosettdannende med ofte kraftig guloransje overflate. Lober (utløpere på thallus) fra 2 til 5 mm brede. Apothecier (fruktlegemer) på oversiden ofte tallrike inn mot midten av thallus. Vanlig i lavere strøk i Norge, sparsom i fjellet og i Troms/Finnmark. Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Vidar Helgesen. Vidar Helgesen (født 21. november 1968) er en norsk jurist og politiker (H). Han ble cand. jur. ved Universitetet i Oslo i 1998 og var statssekretær i Utenriksdepartementet fra 2001 til 2005. Han er opptatt av menneskerettigheter, demokrati, flyktningproblematikk, fred og forsoningsprosesser, samt av FN-politikk. Han har siden 2006 vært generalsekretær i International Institute for Democracy and Electoral Assistance. Helgesen var sentralstyremedlem i Norges Gymnasiastsamband fra 1987 til 1989 og sentralstyremedlem i Unge Høyre fra 1989 til 1991. Fra 1987 til 1988 ledet han Operasjon Dagsverk og 1994 ledet han Høyres EU-kampanje. Han var redaksjonssekretær i Høyres tidsskrift "Tidens Tegn" fra 1996 til 1998, og spesialrådgiver i det internasjonale Røde Kors i Genève fra 1998 til 2001. I 2001 var han kortvarig advokatfullmektig i Wiersholm, Mellbye & Bech, før han ble utnevnt til statssekretær. AVYO. AVYO er et fagforbund som organiserer personer med yrkestilknyttning og ansatte i arbeids- og velferdsetaten. Forbundet ble etablert i 1950, har vel 3 300 medlemmer og er tilknyttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Leder er Anne S. Henriksen. G (andre betydninger). G er den syvende bokstaven i det latinske alfabetet, se G. H (andre betydninger). H er den åttende bokstaven i det latinske alfabetet, se H. Det finnes også en kyrillisk bokstav av samme utseende, Н, se Н. William Tecumseh Sherman. William Tecumseh Sherman (født 8. februar 1820, død 14. februar 1891) var en amerikansk general, og etter den amerikanske borgerkrigen øverstkommanderende for den amerikanske hær. Sherman gjorde seg først og fremst bemerket som general under borgerkrigen med sin «marsj til havet». Fra Tennessee førte han i 1864 sin hær ned gjennom Georgia, hvor han inntok Atlanta, som var et av sydstatenes viktigste knutepunkter. Beleiringen og det etterfølgende slaget om Atlanta er udødeliggjort i boken og filmen "Tatt av vinden". Etter Atlanta var falt fortsatte han østover og nådde like før jul 1864 Atlanterhavet. Underveis gjorde han seg både fryktet og forhatt blant sydstatenes borgere ved å etterlate seg et bredt belte av ødeleggelse bak seg. Han gikk ikke bare etter den svinnende motstanden fra sydstatshæren, men også etter å ødelegge infrastruktur og matproduksjon. Etter den amerikanske borgerkrigen ble Sherman utnevnt til øverstkommanderende for den amerikanske hæren. I denne egenskapen var han en av hjernerne bak den endelige nedkjemping av de opprinnelige amerikanere, hvor han fulgte den samme hensynsløse taktikken som mot sydstatene. Fødsler i 1820 Manuel Robles Pezuela. Manuel Robles Pezuela (født 23. mai 1817, død 23. mars 1862) fungerte som president mellom den 24. desember 1858 og den 21. januar 1859 under Mexicos reformkrig. Han deltok også ved «Cerro Gordo» slaget under den meksikansk-amerikanske krigen som sjef for ingeniørtroppene. Amerikas konfødererte staters flagg. Det første nasjonalflagget for Amerikas konfødererte stater, 1861-1863 Det andre nasjonalflagget for Amerikas konfødererte stater, 1863-1865 Det tredje nasjonalflagget for Amerikas konfødererte stater, 1865 Sørstatsflagget slik det framstilles i våre dager. Opprinnelig var dette konføderasjonsmarinens orlogsgjøs Amerikas konfødererte stater førte tre ulike nasjonalflagg i løpet av sin korte eksistens. Det første flagget som ble innført for Amerikas konfødererte stater var delt i rødt over hvitt over rødt og hadde en blå kanton som gikk over to av stripene. I den blå kantonen var det plassert et antall stjerner som korresponderte med antallet stater i konføderasjonen, det vi si fra sju til tretten. Flagget ble innført i mars 1861, men fordi det ble ansett for å være for likt nordstatenes flagg, ble det endret. Konføderasjonens andre flagg ble innført 26. mai 1863 og besto av en hvit duk hvorpå var plassert som kanton merket konføderasjonens hærfaner var basert på. Dette merket, kjent som Sørstatskorset, besto av en rød duk med et hvitkantet blått andreaskors der det var plassert tretten hvite stjerner. Flagget ble møtt med kritikk på grunn av den hvite flaggduken. Hvitt flagg er i strid et såkalt parlamentærtegn og regnes som tegn for overgivelse. Konføderasjonens tredje og siste flagg tilførte nasjonalflagg nummer to et rødt felt i dukens frie ende. Flagget ble innført 4. mars 1865, bare en måneds tid før nederlaget for nordstatene. I april 1865 gikk det ut av bruk. Sørstatskorset. For ettertiden er det konføderasjonens arméfaner som har blitt stående som symbol for opprørsstatene. Disse var hovedsakelig gjort etter samme modell, med det stjerneprydete, hvitkantede blå andreaskorset mot rød bakgrunn, det hele på en duk omgitt av hvite kanter. I rektangulær versjon, men uten de hvite kantene, ble dette også ført som orlogsgjøs av konføderasjonens orlogsfartøyer. Sørstatskorset, i eksplisitt eller implisitt form, er etter borgerkrigens slutt benyttet i en del delstatsflagg. Eksplisitt gjelder dette fortsatt i Mississippis flagg, mens flagget for delstaten Georgia benyttet Sørstatskorset som et element fra 1956 til 2001. Både Alabamas flagg og Floridas flagg har flagg med røde andreaskors. Sørstatskorset har siden framveksten av borgerrettighetsbevegelsen vært forbundet med politisk strid, særlig i forbindelse med offentlig og spesielt offisiell bruk. Motstandere ønsker sørstatsflagget, i form av Sørstatskorset, fjernet fordi det forbindes med raseskille, diskriminering og slavehold, mens tilhengere forsvarer flagget med henvisning til at det representerer historisk arv. I denne sammenheng står det mindre strid om konføderasjonens første nasjonalflagg, på engelsk kalt "stars and bars", og dette kan i noen tilfeller benyttes som et kompromiss alle parter kan godta. Delstaten Georgias flagg fra 2003 er et eksempel på dette. Bibliotekarforbundet. Bibliotekarforbundet er et fagforbund for bibliotekarer som organiserer medlemmer i både offentlig og privat sektor. Forbundet ble etablert i 1993 og har vel 1 750 medlemmer (2011) og ble tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund 1. juli 2001, etter at man tidligere hadde vært tilsluttet Akademikernes Fellesorganisasjon. Forbundsleder er Monica Deildok. Forbundet gir ut månedstidsskriftet "Bibliotekaren"; redaktør er Erling Bergan. Det norske maskinistforbund. Det norske maskinistforbund (DNMF) ble etablert i 1896 og er et fagforbund som organiserer maskinister og annet teknisk personell i utenriks- og innenriksfart samt landbasert virksomhet. Forbundet meldte seg inn i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund i 1989. Forbundets medlemsblad er Maritim Logg, og er et fellesorgan med Norsk Sjømannsforbund (NSF) og Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF). Ledelse. Forbundsformann er Jack Berstad. Finansforbundet. Finansforbundet er et partipolitisk uavhengig fagforbund for ansatte i bank, forsikring, IT og assurandørvirksomhet, med om lag 38 000 medlemmer. Forbundet er tilknyttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Nordiske Finansansattes Union (NFU) og Union Network International (UNI). Leder er Jorunn Berland. Finansfokus er Finansforbundets medlemsmagasin, og utgis til medlemmene omtrent hvar 6. uke. I hovedoppgjøret i 2010 hadde Finansforbundet hovedfokus på lønn og kompetansehevende tiltak. Ifølge Finansforbundet gjorde hensynet til konkurranseutsatt sektor i Norge imidlertid at ingen forhandlingsområder hadde særlig spillerom ved lønnsoppgjøret. Resultatet ble dermed et generelt tillegg på 1,4 % på alle lønnstrinn. I samme periode var den årlige lønnsøkningen for statsansatte på 4,5 prosent fra 2009 til 2010, mens industriansattes årslønn gikk opp med 4 prosent. Finanssektoren har imidlertid de høyeste lederlønningene. For administrerende direktører og andre med lederfunksjoner i finanstjenester og varehandel var lønnsveksten henholdsvis 9,3 og 10,8 prosent i 2010. Bonuser inngår i disse tallene. Finansforbundet ser gjerne at 1000 kroner seddelen forsvinner, sammen med andre sedler og mynt. Hawaiis flagg. Hawaiis flagg består av striper i hvitt, rødt og blått med Storbritannias flagg i øvre hjørne ved stangen. Flagget er basert på det selvstendige Kongeriket Hawaiis flagg fra 1816. Flagget er i størrelsesforholdet 1:2. Storbritannias flagg kom inn som symbol for Hawaii ved at Kong Kamehameah I i 1793 mottok et unionsflagg fra den britiske oppdageren George Vancouver. Fram til 1816 benyttet Hawaii Storbritannias flagg som sitt eget, både i versjonen fra før unionen med Irland og i den versjonen som fulgte som følge av innføringen av patrikskorset, det vil si den versjon vi kjenner i dag. Fra 1816 av ble flagget endret slik at flaggduken fikk striper i rødt, hvitt og blått. Dette ble videreført da Hawaii kom under USA som territorium fra 1898 av og har blitt offisielt bekreftet gjentatte ganger. Stripene i flaggduken forklares å representere de åtte øyene i Hawaii-gruppen: Hawaii, Maui, Kaho‘olawe, 257;na‘i, Moloka‘i, O‘ahu, Kaua‘i og Ni‘ihau. Lærernes Yrkesforbund. Lærernes Yrkesforbund (LY) er et fagforbund som ble etablert i 1911. Nåværende navn fra 1987. Forbundet organiserer faglærere, annet personell og studenter innenfor grunnskole, videregående skole og høgskole, og er er tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Helen Wills Moody. Helen Newington Wills (gift "Moody" senere "Roark", mest kjent som "Helen Wills Moody", født 6. oktober 1905 i California, død 1. januar 1998) var en amerikansk kvinnelig tennisspiller. Wills regnes av mange ved siden av Suzanne Lenglen for å være tidenes fremste kvinnelige tennisspiller, hun vant totalt 33 Grand Slam-titler mellon 1922 og 1938 hvorav 19 single-titler. Under Sommer-OL 1924 i Paris vant hun olympisk gull i både single og double. Mandal kantori. Mandal kantori er et kor tilknyttet Mandal menighet i Mandal, Vest-Agder. Koret ble stiftet i 1988 og har idag rundt 70 medlemmer. Koret bidrar jevnlig i høymesser, aftensang og annet menighetsarbeid. I tillegg gis egne konsertfremføringer. Koret har også ved flere anledninger opptrådt for HM Kong Harald V med følge. Koret er dirigert av Britt Turid Madsen, kantor i Mandal kirke. Norges banks funksjonærforbund. Norges banks funksjonærforbund (NBFF) er et fagforbund som organiserer ansatte i Norges Bank, og i enheter utskilt fra Norges Bank (i dag Norges Bank, NOKAS, Det Norske Myntverk, ERGO og SSB). NBFF er tilknyttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Forbundsleder er Jan Erik Martinsen. Tsjortkiv. Tsjortkiv (ukrainsk Чортків, polsk Czortków) er en by i Ternopil oblast i det vestlige Ukraina. Byen er hovedstad i Tsjortkivski Region. Byen har rundt 30  000 innbyggere. Byen ligger ved Seretelven. Lynus-klubben. Lynus-klubben er en supporterklubb for Fotballklubben Lyn Visjon. Lynus–klubbens visjon er at barn og unge skal få et sunt og nært forhold til idrett og fotball. Lyn Oslo arrangerer ca 100 nærmiljøaktiviteter og skolebesøk hvert år hvor barn og unge står i fokus. Lynus–klubben har derfor en sentral rolle i klubbens satsning utenfor banen. Smart Club. Med finansiering fra Smart Club, generalpartner til Lyn Oslo, fikk Lynus–klubben sett dagens lys. Smart Club har finansiert blant annet innmeldingsgaven til Lynus–medlemmer. A–Tex Promotion. Lynus–klubben driftes av A–Tex Promotion AS i Herning, Danmark. A–Tex Promotion har lang erfaring med barneklubber. Konseptet rundt barneklubber er bygget opp etter modell fra Ulveklubben til FC MidtJylland fra Danmark og Gnagisklubben til AIK fra Sverige. Sveits rundt. Sveits rundt (fr.: "Tour de Suisse") er et etapperitt på sykkel over 10-12 etapper. Rittet arrangeres i juni og er derfor, som Dauphiné Libéré, viktig i oppkjøringen til Tour de France. Lucas Alamán. Lucas Ignacio José Joaquín Pedro de Alcántara Juan Bautista Francisco de Paula Alamán y Escalada (født 18. oktober 1792, død 2. juni 1853) var en meksikansk forsker, forfatter, politiker og historiker. I 1821, før Mexicos uavhengighet, var Alamán representert i Cádiz Cortes. Senere samme år, ble Mexico uavhengig fra Spania. Indisk mungo. Indisk mungo (Vitenskapelig navn "Herpestes edwarsi") Denne Mungoen lever i India, Arabia og på Sri Lanka. Den er ca. 80 cm lang og er kjent for å kunne drepe giftslanger. Crown Court. a>, det mest kjente tinghuset til Crown Court. Crown Court er den høyeste førsteinstansdomstolen for straffesaker i England og Wales. Domstolen ble etablert i 1972 og holder rett på omkring 90 steder, fordelt på åtte regioner. Sivile saker på samme nivå høres i High Court. Indisk påfugl. Indisk påfugl (vitenskapelig navn "Pavo cristatus") er en påfugl i fasanfamilien hvis hanndyr har meget lange gulgrønne underhår på ryggen, og som stiller seg opp til en praktfull manke i paringstiden. High Court of Justice. High Court of Justice er den høyeste førsteinstansdomstolen for sivile saker i England og Wales. Domstolen har sete i Royal Courts of Justice i London, men har sorenskriverkontorer over hele England og Wales. Den er delt i tre avdelinger: "Queen's Bench Division" (ved mannlig monark kalles avdelingen "King's Bench Division"), "Chancery Division" og "Family Division". Straffesaker på samme nivå høres i Crown Court. Verica Šerifović. Verica Šerifović (serbisk: Верица Шерифовић, født 1963) er en sangerinne fra Serbia, moren til Marija Šerifović som vant Eurovision Song Contest 2007. Hun er mest kjent for å synge sigøynersanger. Norwegian Underwood. Norwegian Underwood er en del av musikkfestivalen Norwegian Wood og har siden starten i 1992 vært kjent for å slippe til band fra underskogen. Samarbeidet med NRK Urørt gjør at bandene som sikter mot Underwoodscenen også kan bli hørt både før og etter selve festivaldagene. Norsk Postforbund. Norsk Postforbund var et norsk fagforbund. Den ble stiftet i 1901 som Postbudenes Landsforbund av postbudforeningene i Kristiania, Trondheim og Drammen. Kristiania postbudforening ble stiftet så tidlig som 2. juli 1881. Målet med forbundet var å bedre lønnen og arbeidsforholdene. Fagforeningen ble medlem av LO i 1918. Fra 1951 medlem av Postfolkenes Fellesforbund sammen med Den norske Postorganisasjon og Poståpnernes Landsforbund. Den slo seg sammen med Den norske Postorganisasjon i 2000. Det nye forbundet fikk navnet Postkom. Svartsurbær. de hvite blomstene på prydbusken Svartsurbær ("aronia melanocarpa") Svartsurbær, "Aronia melanocarpa", er mest kjent som en prydbusk. Den har hvite blomster som kommer i mai-juni. Senere på sommeren kommer de sorte bærene. Om høsten har den vakre høstfarger. De dekorative bærene er spiselige og fulle av antioksidanter – og brukes derfor i juice, vin, likør, saft, syltetøy eller som naturlig fargestoff. Apple Worldwide Developers Conference. Apple Worldwide Developers Conference, ofte forkortet til WWDC, er en årlig konferanse arrangert i California av Apple Konferansen brukes primært av Apple for å vise ny programvare og teknologier til utviklere, i tillegg til at det er mulig å selv teste nye ting og gi tilbakemeldinger til Apple. Antall deltagere varierer vanligvis mellom 2000 til 4200 utviklere, men under WWDC 2007, kunne Steve Jobs fortelle at det var over 5000 deltagere. WWDC 2010 er den seneste konferansen, den ble holdt 7.-11. juni 2010. Den hadde over 5200 deltagere fra 57 ulike land og ble utsolgt på åtte dager. WWDC 2005 i Moscone Center WWDC 2002. Mac OS X v10.2 og QuickTime 6 ble presentert. WWDC 2003. Mac OS X v10.3 og "iApps" (iPhoto, iMovie, iDVD, iTunes) blir presentert. WWDC 2004. 28. juni til 2. juli. Mac OS X v10.4 ble presentert. WWDC 2006. 7. august til 11. august i Moscone West i San Francisco. Mac OS X v10.5 ble vist frem for første gang. Mac Pro ble lansert og var den siste Mac-maskinen som gikk over til intel-prosessor. WWDC 2007. 11. juni til 15. juni. Lanseringsdatoen til iPhone blir kjent. WWDC 2008. 9. juni til 13. juni. Apple presenterer iPhone 3G og viser frem MobileMe. WWDC 2009. Under WWDC 2009 ble iPhone 3GS, iPhone OS 3.0 og Mac OS X v10.6 presentert. WWDC 2010. 7. juni til 11. juni. iPhone 4 ble presentert. WWDC 2011. WWDC 2011 ble holdt i Moscone West i San Francisco fra 6. til 10. juni 2011. Alle de 5 000 billettene til konferansen ble utsolgt 10 timer etter at de ble lagt ut for salg 28. mars 2011. Dette er ca 19 ganger raskere enn på WWDC 2010. Prisene er de samme som på WWDC 2010, 1 599 USD (ca 9 000 kroner). Billettene som senere har blitt solgt på svartebørsen har for det meste kostet mellom 2 000 USD (ca 11 000 kroner) og 4 500 USD (ca 25 000 kroner). Erland Josephson. Erland Josephson (født 15. juni 1923 i Stockholm, død 25. februar 2012) var en svensk skuespiller, regissør, forfatter og teatersjef ved Dramaten fra 1966 til 1975. Tidligere var han gift med Kristina Adolphson. Han er far til skuespilleren Charlotta Larsson og er framfor alt kjent for det mangeårige arbeidet med Ingmar Bergman, både på scenen og film. Uncle's Institution. Uncle's Institution er bandprosjektet til ørstaværingen Egil Olsen. Han har gitt ut to album: Brand New Fool (2002) og Walkie Talk To Me (2005). Hans første utgivelse var singelen Santa Claus Is Gay fra 2002, siden den tiden har han turnert landet rundt med sin lekne og positive popmusikk. Hieronymus Heyerdahl (1773–1847). Hieronymus Heyerdahl (født 31. august 1773 i Aremark, død 6. mars 1847 på Gran) var en norsk prest, lærer og eidsvollsmann. Heyerdahl var sønn av sorenskriver Halvor Christiansen Heyerdahl og Martha Dorothea Bassøe. Han ble gift 1. mars 1799 med Frederikke Sophie Schwabe. Han var far til sogneprest Hieronymus Heyerdahl og til fogd Niels Treschow Heyerdahl, samt oldefar til ordfører og høyesterettsadvokat Hieronymus Heyerdahl (1867–1959). Liv og virke. Heyerdahl fullførte sin teologiske utdannelse i 1794 og ble året etter personellkapellan i Ringsaker. Fra 1799 hadde han tilsvarende stilling i Kongsberg, men allerede året etter ble han utnevnt til residerende kapellan på Toten. Her var han bestyrer for et skolelærerseminar i årene 1804-08. I 1812 ble Heyerdahl sogneprest i Stjørdal. Heyerdahl var dessuten politisk aktiv. Han sluttet seg til Selvstendighetspartiet, og var i 1814 2. representant for Nordre Throndhjems Amt i Riksforsamlingen. Etter uår og mistrivsel i Stjørdal flyttet Heyerdahl tilbake til Østlandet. Han ble i 1835 sogneprest i Gran, hvor han arbeidet til sin død. Heyerdahl studerte ved siden av sin prestegjerning mineralogi i Kongsberg og botanikk i Stjørdal. Dessuten var han en dyktig jordbruker. Han foretok en rekke vitenskapelige undersøkelser – noen av disse ble også publisert. Utmerkelser. I 1811 mottok Heyerdahl ridderkorset av Dannebrogordenen og samme år ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I 1825 mottok han Nordstjerneordenen av kong Karl III Johan. Millerntor-Stadion. Millerntor-Stadion er et fotballstadion i bydelen St. Pauli i Hamburg, Tyskland og er hjemmebanen til FC St. Pauli. Også før andre verdenskrig ble det spilt fotball her, men anlegget ble ødelagt av alliert bombing. Stadion ble påbegynt gjenoppbygd i 1961 og sto ferdig i 1963. Mellom 1970 og 1998 var stadion kjent som "Wilhelm-Koch-Stadion", oppkalt etter FC St. Paulis tidligere styreformann. Kochs medlemskap i NSDAP gjorde imidlertid navnet kontroversielt, og også i denne perioden ble navnet Millerntor brukt på folkemunne. Stadionet er sterkt preget av å være fra en annen tid. Antall plasser har gått ned fra 19 400 til 15 600 på grunn av nye sikkerhetskrav. De fleste av disse er ståplasser. Millerntor er også en av svært få stadioner som fortsatt har manuell scoretavle, der en stadionarbeider må klatre opp for å endre stillingen. Stadionet er imidlertid for tiden under oppgradering. Denne går i flere etapper, og regnes med å være ferdig i 2014. Da vil kapasiteten være ca. 27 000. Gulskinn. Gulskinn ("Flavocetraria nivalis") er en lavart tidligere regnet til slekten kruslav, med flatt buskformet thallus som blir opptil 6 cm høyt. Fargen er er gul eller grågul, sterkere gul eller gulbrun ved basis. Løst festet til underlaget. Lober (utløpere på thallus) er ruglete med innbøyde kanter, uregelmessig innskåret i spissen. Vokser på marken, vanlig i fjelltraktene i hele landet, noe mer sjelden i lavlandet. Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Corbin Bleu. Corbin Bleu (født Corbin Bleu Reivers 21. februar 1989) er en amerikansk skuespiller, modell, danser og sanger. Han er best kjent for sine roller i Disney Channel Original Movie-filmene "High School Musical", "High School Musical 2" og "Jump In!". Corbin Bleu var også med i "Hannah Montana"-episoden «Lilly, Do You Want to Know a Secret?». Den norske Postorganisasjon. Den norske Postorganisasjon var et norsk fagforbund stiftet i 1884. Den ble medlem av LO i 1951. Opprinnelsen til organisasjonen var Postfunktionærenes Forening i Kristiania stiftet 24. februar 1884, som bare godtok medlemmer fra Kristiania. I 1893 ble medlemmer fra andre byer tatt med, og navnet ble endret til Det norske Postmannslag. I 1977 slo dette forbundet seg sammen med Poståpnernes Landsforbund og fikk navnet Den norske Postorganisasjon. Den var med i Postfolkenes Fellesforbund fra opprettelsen i 1951. Den var tilsluttet LO Stat da det i 2000 slo seg sammen med Norsk Postforbund og dannet Postkom. Joan Fry. Joan Fry (født mai 1906 Horsham, Sussex, død 1985) var en britisk tennisspiller. Fry var en av Storbritannias fremste tennisspillere i andre halvdel av 1920-tallet. Hun var som best rangert som nummer sju (1927) og deltok i tre Grand Slam-finaler. Som 19-åring debuterte hun i Wimbledon, hun kom til finalen der hun møtte den franske verdenseneren, Suzanne Lenglen. Fry tapte med 2-6, 0-6 i en kamp som kun varte i 26 minutter og Lenglen vant sin sjette singletittel i Wimbledon. I 1927 var hun i doublefinalen sammen med den 16-årige, britiske Betty Nuthall i Det amerikanske mesterskapet. De tapte for Kathleen Godfree / Ermyntrude Harvey med 1-6, 6-4, 4-6. Sin tredje og siste Fry spilte sin tredje Grand Slam-finale i 1929 i Wimbledon. Hun spilte mixeddouble sammen med Ian Collins, de tapte til Francis Hunter / Helen Wills med 1-6, 4-6. Joan Fry deltok på det britiske Wightman Cup-laget 1925–27 og 1930. Beagle. Beagle (FCI #161) er en middels stor jakthund av støvertype (drivende hund) som opprinnelig stammer fra Storbritannia. Opprinnelse og alder. Støvere av beagletypen har eksistert i mer enn 2 000 år, men beagle som egen hunderase slik vi kjenner den oppsto i Storbritannia på 1830-tallet. Før den tid fantes det flere typer beagle på De britiske øyer. Disse varierte i størrelse fra 20-45 cm i skulderhøyde. Likeledes hadde de ulike typene forskjellig utfargning. Dagens beagle hevdes å være en blanding av disse, blant annet av Talbothund, North Country beagle, Southern hound (også kalt "sørlig beagle") og kanskje også Harrier. Det eksakte blandingsforholdet er ukjent, men den minste av disse hundene var den såkalte "Elisabeth-beaglen". Den skal ha hatt en skulderhøyde på mindre enn 20 cm og en meget klangfull los. Den gikk derfor under tilnavnet «den syngende beagle». Beagle er i dag populær over store deler av den industrialiserte delen av verden. I hjemlandet ble den første spesialklubben dannet alt i 1890. Alt i 1860 ble det eksportert beagle av «ny type» til Frankrike, der den første beagleklubben ble dannet i 1914. Man antar at rasen også ble eksportert tidlig til USA, der man vet at oppdrett med den «nye typen» tok til i 1870-årene. American Kennel Club (AKC) anerkjente rasen alt i 1884. Utseende, anatomi og fysikk. Beagle ligner på Foxhound, men den er betydelig mindre og har kortere ben. Pelsen er glatt og blank uten underull. Den mest typiske fargen er rødbrun med sort sadel og hvite tegninger på snuten, halsen, brystet, buken, nedre del av lemmene og haletippen (det siste obligatorisk). Tofarget brun/sort og lysbrun/hvit er også vanlig, men leverfarget/hvit er ikke ønskelig. Skulderhøyden er normalt 33-41 cm. Bruksområde. Beagle ble opprinnelig avlet for jakt på hare og kanin, men den har også glimrende egenskaper som jakthund på rev, rådyr og annet småvilt. Den kan brukes både i flokk (som såkalt "packhunter" – se hetsjakt og parforsejakt) og alene. Førstnevnte jaktform er imidlertid forbudt i mange land, blant annet i Norge. I senere år har rasen på grunn av sin hendige størrelse og usedvanlig godt utviklede luktesans også blitt svært populær som tolltjenestehund og politihund. Beagle er også en flott familiehund og en populær utstillingshund. Lynne og væremåte. Beagle har normalt et svært vennlig vesen og passer godt som familiehund, spesielt i en aktiv familie. Den regnes også som et godt valg for en barnefamilie. Den har jaktinstinkt og vil jage om den kommer løs. Den trenger også oppgaver og mye mosjon for å trives godt. Pelsstellet er minimalt om kostholdet er godt. Om det jaktes med den må også potene vedlikeholdes. Keine Experimente. Keine Experimente (tysk for «ingen eksperimenter») var CDU/CSUs slagord i det tyske føderale valget i 1957. CSU ønsket med det å oppfordre velgerne til å fortsette den kursen CDU/CSU hadde staket ut de siste årene, hvor Vest-Tyskland hadde opplevd et økonomisk «Wirtschaftswunder». Samtidig mente CDU/CSU at en sosialdemokratisk seier ville være et stort usikkerhetsmoment under den kalde krigen. SPD gikk under valgkampen i 1957 inn for utmelding fra NATO, for å få til en rask tysk gjenforening. SPD ønsket et nøytralt Tyskland som hverken var del av vest- eller østblokken. Konrad Adenauer sa på CSUs partidag i Nürnberg: «En seier for SPD betyr Tysklands undergang». CSU gjorde sitt beste valg noensinne i 1957, og fikk 50,2 % av stemmene og nesten 55 % av mandatene. SPD fikk bare 31,8 % av stemmene. Slagordet regnes som det mest kjente av alle tyske valgkampslagord. Slagordet ble utformet for CDU/CSU av et reklamebyrå, og Konrad Adenauer skal ha sagt: «Wenn die Reklamefritzen dat meinen, dann machen wa dat so!» («Når reklamegutta mener det, da gjør vi det sånn!») Mysterious Skin. "Mysterios Skin" er en amerikansk film fra 2005, regissert av Gregg Araki. Den er basert på en roman av Scott Heim fra 1996. I 2004 fikk den hovedprisen "Juryens pris" ved Bergen Internasjonale filmfestival. Handling. En sommer utsettes to 8 år gamle gutter for overgrep av den pedofile baseball-treneren deres. Ti år senere: De to guttene har ikke sett hverandre siden overgrepene. Brian (Brady Corbet) kan ikke huske noe av det som skjedde, men likevel bærer han dype sår av hendelsene. Han er aseksuell, blør lett neseblod og tror han har kontakt med ikke-jordiske romfartøy. Niel (Joseph Gordon-Levitt) husker alt i detalj og lever nå som homofil prostituert. Brian forsøker å få kontakt med Niel, slik at han kan få klarhet i det som skjedde. Kornelia Bouman. Kornelia «Kea» Bouman (født 23. november 1903 i Almelo, Nederland, død 17. november 1998) var en kvinnelig tennisspiller som deltok i de olympiske leker 1924 i Paris. Kornelia Bouman er kanskje mest kjent for sin seier i singleturneringen 1927 i French Open. Hun beseiret Irene Peacock fra Sør-Afrika med 6-2, 6-4 i finalen. Hun ble dermed den første og hittil eneste kvinnelige tennisspiller fra Nederland som vunnet en singletittel i en Grand Slam-turnering. I 1929 vant hun sin andre Grand Slam-tittel, sammen med spanske Lili de Alvarez vant hun damedoublen i French Open. Bouman vant en olympisk bronsemedalje under Sommer-OL 1924 i Paris, sammen med Hendrik Timmer vant de mixed doubleturneringen. Kornelia Bouman spilte også golf og landhockey, hun var nederlandsk mester i golf og hun spilte landhockey på Nederlands damelandslag. Diamonds Are Forever (album). "Diamonds Are Forever" er Bjøro Hålands 22. musikkalbum. Det kom ut i juni 2007. Albumet er innspilt i Nashville. Det er et samarbeidsprosjekt mellom Håland og Todd Cerney, Casey Kelley og Lesley Ellis, som er musikere og låtskrivere fra Nashville. Trioen, som spiller alt fra mandolin og munnspill til gitar og keyboard, har turnert med Håland i USA i mange år og har også deltatt på Dark Season Festival i Kristiansand. Andre som medvirker på plata er Dan Dugmore, steelgitar, Andy Hull, trommer, Charlie McCoy, munnspill, Oddvar Høgetveit, bass og Per Kolstad, piano. Platen ble lansert i Kristiansand 14. juni 2007. Charlie McCoy. Charlie McCoy (født 28. mars 1941 i Oak Hill, West Virginia) en en amerikansk musiker kjent for sitt spill på munnspill. Charlie McCoy in concert (1990) Han ble født Charles Ray McCoy i West Virginia, men familien flyttet til Miami, Florida da han var en liten gutt. Da han var åtte år gammel begynte han å spille munnspill og utviklet sine ferdigheter så langt at han valgte å satse på en karriere i musikk.. I 1959 flyttet han så, 18 år gammel, til Nashville, Tennessee, verdens hovedstad for countrymusikk. Da han ikke var i stand til å finne nok arbeid som en løsarbeider i musikk, vendte han tilbake til sitt hjem, men nektet å gi slipp på drømmen om å spille munnspill. Han begynte derfor på kurs i musikkteori mens han også tok stemmeundervisning. Han stahet ga belønning da han fikk en sjanse hos Monument Records til å spille munnspill på Roy Orbisons innspilling av "Candy Man" i 1961. Sangen åpner med et riff på munnspil som er en integrert del av musikkproduksjonen. Som et resultat av dette vellykkede samarbeidet ble døren åpnet på vidt gap for McCoy og han startet å jobbe som løsarbeider for noen av de andre store navn i musikk, inkludert Elvis Presley, Bob Dylan, Johnny Cash og Paul Simon. McCoy er også dyktig på gitar, bass, keyboard og trommer så vel som på flere treblåseinstrumenter og messing. I tillegg til studioarbeid har han vært musikalsk leder i 19 år for det populære TV-programmet Hee Haw. Han har også sunget og spilt på mer enn to dusin egne musikkalbum og i 1973 fikk han Grammy Award for Best Country Instrumental Performance for sitt album, "Charlie McCoy/The Real McCoy". Charlie McCoy har et internasjonalt renomme og har blitt populær med årene både i Japan og Europa, hvor han turnerer jevnlig. Han er med på siste plata til Bjøro Håland: Diamonds Are Forever Alessandro Proni. Alessandro Proni (født 28. desember 1982) er en italiensk landeveissyklist. Han har ble profesjonell for ProTour-laget Quick Step i 2007. I 2009 gikk han over til italienske ISD Cycling Team, og i midten av 2010 gikk han til Acqua & Sapone. Han vant 3. etappe i Sveits rundt 2007. I (andre betydninger). I er den niende bokstaven i det latinske alfabetet, se I. En kyrillisk bokstav av samme utseende, І, er brukt i det hviterusisske og ukrainske alfabetet, se І. Preposisjonen "i" det nest hyppigst forekommende ordet i norsk språk. Det brukes også som personlig pronomen første person, særlig i Romsdal og Gudbrandsdalen. På tyrkisk brukes det to utgaver av bokstaven I, en med prikk İ/i, og en uten prikk I/ı, se I (med og uten prikk). Winnie Mandela. Winnie Madikizela-Mandela (født 26. september 1936 som Nomzamo Winifred Zanyiwe Madikizela) er en tidligere sørafrikansk politiker som har vært parlamentsmedlem, vise-kulturminister og som har vært leder for kvinneligaen til ANC (African National Congress). Samtidig regnes Winnie Mandela som en av de ledende figurene i anti-apartheid-bevegelsen, og kanskje den mest kontroversielle av disse også. Hun er utdannet sosionom og sosialarbeider, og ble i ung alder gift med den mye eldre og allerede berømte ANC-aktivisten og senere presidenten i Sør-Afrika Nelson Mandela. Hun markerte seg tidlig som en ledende motstander av landets hvite mindretallsregjering de siste årene av mannens langvarige soning i fengselet (august 1962 – februar 1990). I mange av disse årene levde hun i eksil i byen Brandfort i Oranjefristaten og måtte holde seg der, bortsett fra de gangene hun fikk besøke mannen i fengselet på Robben Island. I januar 1989 ble Winnie Mandela beskyldt av sin livvakt, Jerry Richardson, for at hun hadde beordret ham til å bortføre og drepe en påstått informant, den 14 år gamle James Seipei (også kjent som Stompie Moeketsi). I 1991 ble hun idømt seks års fengselstraff, men straffen ble anket og senere redusert til en bot. Under overgangen fra apartheid til demokrati, inntok hun en langt mindre forsonende holdning enn mannen mot de hvite tidligere makthaverne. Det 38 år gamle ekteskapet endte i med separasjon i april 1992 og skilsmisse i mars 1996. Hun tok deretter etternavnet Madikizela-Mandela. Hun ble utnevnt til viseminister for kunst, kultur, vitenskap og teknologi i den første regjeringen etter apartheidstyret (mai 1994), men måtte gå av etter elleve måneder etter beskyldninger om korrupsjon. Dom for bedrageri. 24. april 2003 ble hun funnet skyldig på 43 tiltalepunkter om bedrageri og 25 om tyveri. Hun ble dømt til fem års fengsel. Like etter domfellelsen sa hun fra seg alle lederverv i ANC, inkludert parlamentsplassen og presidentvervet i ANCs kvinneliga.. I juli 2004 kom ankesaken opp for en høyere domstol i Pretoria. I dommen het det at «forbrytelsene ikke var begått med personlig vinning som hensikt». Dommeren opphevet dommen for tyveri, men opprettholdt den for bedrageri, og reduserte straffen til fengsel i tre år og seks måneder. J (andre betydninger). J er den tiende bokstaven i det latinske alfabetet, se J. Bokstaven kan på norsk uttales "Jådd" eller "Je" En kyrillisk bokstav av samme utseende, Ј, er brukt i det serbiske og makedonske alfabetet, se Ј. Joe McQue. Joe McQue (født februar 1870 i Glasgow, død 1934) var en skotsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid som midtbanespiller i Liverpool FC. McQue begynte sin karriere i amatørklubben "Pollokshields" og Celtic. Han ble hentet til Liverpool av managerene John McKenna og W. E. Barclay, som en av 13 skotter til Anfield under klubbens første sesong. McQue spilte Liverpools første obligatoriske kamp gjennom tidene i Lancashire League, i 8–0 seieren på Anfield mot "Higher Walton". Liverpool vant Lancashire League denne sesongen, og rykket dermed opp til 2. divisjon i The Football League. McQue var også en av de elleve spillerene som fikk æren over å spille i Liverpools første kamp i 2. divisjon i 2–0 seieren borte mot Middlesbrough Ironopolis på Paradise Ground 2. september 1893. McQue scoret det første målet i kampen, og dermed også Liverpools første mål i ligaen gjennom tidene. Liverpool gikk ubeseiret i 2. divisjon denne sesongen, og vant også mot "Newton Heath", (ble til Manchester United i 1902), i opprykskampen til 1. divisjon. Liverpool rykket ned igjen etter kun en sesong i den øverste divisjonen i sesongen 1894/1895, men i den påfølgende sesongen vant Liverpool 2. divisjon for andre gang på tre sesonger, og opprykket var nok en gang sikret. McQue spilte i klubben frem til april 1898 etter å ha spilt 146 kamper og scoret 14 mål for de røde. Sommeren 1898 satte han kursen for hjemlandet Skottland, og spilte noen kamper for Falkirk FC. Han døde i 1934, 64 år gammel. K (andre betydninger). K er den ellevte bokstaven i det latinske alfabetet, se K. Poståpnernes Landsforbund. Poståpnernes Landsforbund var et norsk fagforbund som ble stiftet i 1909. Mange av poståpnerne var før foreningens start passive medlemmer av de to andre postforbundene, men fant at interessene deres ikke ble ivaretatt der. Fagforeningen sluttet seg til Postfolkenes Fellesforbund og LO i 1954. I 1977 slo foreninga seg sammen med Det norske Postmannslag og dannet Den norske Postorganisasjon. Bennys Video. "Bennys Video" er en østerriksk film fra 1992, regissert av Michael Haneke. Den handler om en 14-åring som dreper ei jente for moroskyld. Handling. Filmen åpner med et hjemmevideoopptak av grisslakting på en bondegård. Like etter at grisen er skutt i hodet med en slaktepistol, spoles videoen tilbake og slaktingen gjentas. Videooptaket tilhører 14 år gamle Benny. Han bor sammen med sine foreldre i en middelklasseleilighet i Wien. I helg drar foreldrene bort, og Benny blir alene i huset. Han går til en forretning som driver videoutleie, der han leier to VHS-er. Ved utgangen møter han ei gjevngammel jente. Benny snakker med jenta, men kameraet befinner seg på andre siden av vinduet, så seeren hører ikke hva samtalen dreier seg om. I neste scene er de på vei hjem til Benny. Inne i leiligheten viser han jenta rundt og forteller som sin lidenskap til film. Han viser henne kameraene sine, som tar opptak av soverommet hans og gaten utenfor. Benny viser henne også slaktepistolen som ble brukt under i grisslaktingen i begynnelsen av filmen. Plutselig skyter Benny jenta med pistolen. Jenta faller på gulvet, og Benny skyter henne to ganger til, slik at hun dør. Han tørker opp blodet og gjemmer liket i skapet. Når foreldrene kommer hjem, viser Benny fram filmen der han dreper jenta. Foreldrene reagerer med sjokk, men hjelper sønnen sin med å skjule drapet for resten av verden. Analyse. Strukturen i filmen er til å begynne med en oppramsing av tilsynelatende usammenhengende episoder. Gradvis koaliseres de til Benny oh hans lidenskap til TV-bilder og egne videoopptak. "Bennys Video" ser først ut til å være et innlegg i debatten omkring videovold, men etter at foreldrene får vite om Bennys ugjerning, tar den tak i familiere temaer. Den er en kommentar til familier i oppløsning og moralske momenter som holdt samfunnet tettere sammen før i tiden, men som nå (ironisk nok) forfaller pga globalisering. Seeren blir ikke oppfordret til å sympatisere med noen av karakterene, selv om vi får tilgang til mange private sekvenser med Benny sammen med foreldrene i stille diskusjoner om hva de skal gjøre med liket og hvordan de skal reagere på Bennys ugjerning. Vi observerer kameraets rolige linse som en mangel på forbindelse i Benny og faren Georg. Det er bare på slutten av filmen at man oppdager hvor sterk trang Benny har hatt til å bli separert fra foreldrene. Det er også skremmende å se Georgs rolige og sindige beslutning om å partere liket. Mihai Eminescu. Mihai Eminescu på starten av 1870-tallet Mihai Eminescu, (egentlig Mihail Eminovici), (født 15. januar 1850 i Botoșani ved Czernowitz, død 15. juni 1889 i București) var en senromantisk dikter, som blir regnet for å være Romanias nasjonaldikter. Fordi fødebyen er geografisk plassert i Moldova som idag er delt i den rumenske regionen Moldavia og Republikken Moldova, regner også sistnevnte Eminescu som «sin» poet og har kalt opp sitt nasjonale teater etter ham. Blant de mest kjente diktene hans er «Luceafărul» («Aftenstjernen»), «Mai am un singur dor» («Jeg har et enkelt ønske igjen»), og fem "Scrisori" ("Epistler"). Eminescu var aktiv i den litterære foreningen "Junimea", han var et fremstående medlem i det rumenske konservative partiet, og journalist i "Timpul". «Mihail» er en mer arkaisk form av «Mihai», som er den rumenske forma av «Michael». Begge formene var i bruk i levetida til Eminescu, og han brukte også selv begge formene, men i Romania i dag blir han vanligvis omtalt som «Mihai Eminescu». Bibliografi. Ingen verk er oversatt til norsk, men Wenedyk. Wenedyk er et naturalistisk kunstig språk laget i 2002 av nederlenderen Jan van Steenbergen. Språkeksempel. "Potrze nostry, kwały jesz en czałór, sąciewkaty si twej numię." "Foca si twa włątać, komód en czału szyk i sur cierze." "Da nów odzej nostry pań kocidzany." "I dziemieć nów nostrze dziewta, komód i nu dziemiećmy swór dziewtorzór." "I nie endycz nosz en ciętaceń, uta liwra nosz dzie mału." "Nąk twie są rzeń i pociestać i głurza, o siąprz. Amen." Troms skyttersamlag. Troms skyttersamlag er et samlag som dekker mesteparten av Troms fylke. Utstrekning. Samlagets nordlige grense er ved Finnmark, Kvænangen er den nordligste kommunen. I sør er Bardu ytterpunkt. Resten av fylket ligger i Ofoten Skyttersamlag. Senjakommunene omfattes også av Troms skyttersamlag. Historie. Den første kjente opprettelsen av skytterlag i landsdelen skjedde i 1860, da "Tromsø skydeforening af 17. mai" (Tromsø skytterlag) så dagens lys. I siste halvdel av 1800-tallet skjedde det flere omveltninger i Norge, noe som også påvirket skyttersaken, og i likhet med hva som skjedde i flere «amt» (fylker) på denne tiden, ble det dannet folkevæpningsamlag. Dette hendte 30. januar 1882 i Tromsø. Samlaget het da Troms og Finnmarkens Folkevæpningsamlag. En sterk konflikt mellom folkevæpningssamlagene og Centralforeningen for Utbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug førte til at Stortinget opprettet Det Frivillige Skyttervesen(DFS) i 1892, med virkning fra 1893. Tromsø Amts Folkevæpningsamlag, som nå sto alene etter at Finnmarkslagene dannet eget samlag, ble oppløst 4. juli i et møte på Gibostad. Samme dag ble Tromsø Amts skyttersamlag opprettet og tilsluttet DFS. I 1907 ble samlaget igjen delt, da Senjens skyttersamlag ble opprettet. Dette ble vedtatt på Finnsnes 2. juni. I 1913 ble de innbyrdes grensene mellom samlagene justert, og samlagets utstrekning forble uforandret til 1. januar 2009. Da ble Senja skyttersamlag, etter eget ønske, lagt ned som samlag. Skytterlagene ble overført til Troms og Ofoten skyttersamlag Aktivitet. Troms skyttersamlag er et av de største samlagene i Nord-Norges skytterkrets, hva antall lag og aktive skyttere angår. Baneanleggene rustes opp jevnt og trutt, og stadig flere baner utstyres nå med elektroniske skiver. Ungdom. Mange av lagene i Troms satser hardt på ungdoms- og rekrutteringsarbeid, noe som resulterer i at samlaget har ligget i toppen i landsdelen på ungdomssideni mange år, med bl.a. mange seire i samlagsskytingen. Landsskytterstevnet. Landsskytterstevnet betyr noe spesielt for Troms. Ikke bare er Øvre Målselv et av 10 lag som arrangerer stevnet, men samlaget huser også den triple Skytterkongen Tor-Erik Fossli. I 2006 ble Målselv historisk, da det for aller første gang ble kåret Skytterdronning, samt Skytterkronprinsesse (kvinnelig utgave av Skytterprins) Domenehacking. Domenehacking er et ukonvensjonelt domenenavn som kombinerer domenetitler, spesielt toppnivådomener (TLD), til å stave det fulle navnet eller tittelen på domenet, som en slags spøk. For eksempel bruker andrenivå-domenet "blo.gs" tittelen på toppnivådomenet ".gs" (Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene) til å stave «blogs». Tredjenivå-domenene "del.icio.us" og ' bruker andrenivå-domenene "icio.us" og "yp.to" fra TLD'ene ".us" (USA) og ".to" (Tonga) til å stave henholdsvis «delicious» og «crypto». I denne sammenheng representerer «hackingen» et snedig knep (som i programmering), ikke en utnyttelse eller innbrudd (som i datasikkerhet). Kortere domenenavn. Domenehacking gjør det mulig å lage ekstremt korte domenenavn. Et populært eksempel fra virkeligheten er "blo.gs" med i alt fem bokstaver, mot det sammenlignbare "blogs.com" med åtte bokstaver eller det ofte foretrukne "www.blogs.com" med elleve bokstaver. Domenehacking utelater som standard "www." prefikset, med den bieffekt at domenenavnet blir kortere, ettersom alle bokstavene regnes med som en del av navnet på nettstedet. Historie. Mandag 23. november 1992, ble "inter.net" registrert, og dette anses som regel å være den første domenehacking noensinne (dog uverifisert). På fredag 3. mai 2002, ble andrenivå-domenet "icio.us" registrert, for å kunne lage "del.icio.us", verdens mest besøkte domenehack, ved å foranstille tredjenivå-domenet «del». Yahoo! ervervet "blo.gs" den 14. juni 2005, og "del.icio.us" den 9. desember 2005. Domenet "are.us" som sammen med et subdomene kan leses som en hel setning («domains.are.us», «computers.are.us», etc) er til salgs, etter sigende for rekordbeløpet USD 250,000. Mindre domenehacker. Et eksempel på et mindre domenehack er Dette hacket spiller på den matematiske konstanten pi, og nettstedet inneholder Pi med en million desimaler. Et annet eksempel er humorsidene og, samt. Det nye toppnivådomenet.me åpnet 17. august 2008 for nye muligheter som og. Kritikk. Bruk av domenehacking svekker nytten av nasjonale toppnivådomener. Med domenehacking blir det vanskeligere å bedømme opprinnelseslandet til et nettsted bare ved å se på TLD'en. Å bryte opp et domenenavn til subdomener og/eller URL-stinavn gjør som oftest at det faktiske domenenavnet fremstår som meningsløst, og bryter med gode navnekonvensjoner. Noen domenehackinger er vanskelige å huske til du blir vant med dem, slik som del.icio.us. En vanlig feil er å plassere punktumene på feil sted. (For å motvirke dette har del.icio.us også registrert domenenavnene og, som omdirigerer til deres nettsted). Sergiu Celibidache. Sergiu Celibidache (født i Roman i Romania, død 15. august 1996 i La Neuville-sur-Essonne bei Paris) var en rumensk dirigent. Han studerte filosofi og matematikk i București, samtidig med at han mottok klaverundervisning. I 1936 reiste han til Berlin for videre studier og tok doktorgrader i musikk (avhandling om Josquin Des Prez), filosofi og matematikk. I perioden 1945 til 1952 var Celibidache sjefdirigent for Berliner Philharmoniker som han brøt definitivt med høsten 1954. Celibidache var en temperamentsfull herre og en av de mest særpregede av de mange særpregede personligheter som har stått på et dirigentpodium. Mange musikere kunne ikke finne seg i å samarbeide med ham, men dette ble tolerert da Celibidaches konserter var magiske. Han var en av de sjeldne musikere som nektet å spille inn plater; men mange av konsertene hans er dog blitt bevart gjennom radioopptak. Celibidache er mest kjent for tolkningene av Anton Bruckner, Claude Debussy og Maurice Ravel. Vinkelsliper. Vinkelsliper er et motordrevet verktøy som brukes til for eksempel kapping, sliping, rubbing og rustfjerning av emner i forskjellige slags materialer. Vinkelslipere kan drives av en elektrisk motor, en bensinmotor eller trykkluft. Motoren driver en aksling hvor det er montert en slipeskive som kan byttes når den slites ut. Vinkelslipere har typisk en justerbar beskyttelseskant og et sidehåndtak slik at den kan holdes med begge hender. Det finnes et utall forskjellige skiver til forskjellige materialer og anvendelser, slik som kutteskiver, slipeskiver, stålbørster og poleringskluter. Ole Ålgård. Ole Ålgård (født 9. september 1921 på Ålgård, død 26. januar 1995) var en norsk ambassadør. Han begynte i utenrikstjenesten etter å ha utdannet seg til jurist, han ble cand.jur. i 1946. Han tok også eksamen på Academie de droit international droit de la Haye i Frankrike i 1947 og var stasjonert flere steder. Han var ambassaderåd i Brussel fra 1965 til 1967 og var da fast norsk representant i Europarådet. Ålgård var ambassadør i Beijing fra 1967 til 1970, i FN i ti år fra 1972 til 1982. Ole Ålgård avsluttet sin karriere i utenrikstjenesten som ambassadør i København fra 1982 til 1989. Fra 1975 var han leder av FNs tilsynskomite for FNs andre utviklingstiår. Sitater. Per Egil Hegge siterer Ole Ålgård: «I Sverige er alt som ikke er tillatt, forbudt. I Norge er alt som ikke er forbudt, tillatt. Og i Danmark er alt som er forbudt, tillatt.» Moldova (region). Det gule området viser landskapet Moldova. Den svarte streken er grensen mellom Romania og Republikken Moldova. Moldova (også kjent som Moldavia) er et historisk landskap i det nordøstlige Romania. Moldova er delt mellom Republikken Moldova og Romania. Fyrstedømmet Moldova var et uavhengig rike fra det trettende århundre. I 1862 gikk det sammen med Valakia og dannet det moderne Romania. De viktigste byene i Moldova er Iasi og Galati. Skjæregås. Skjæregås ("Anseranas semipalmata") er en temmelig spesiell australsk fugl blant andefuglene. Den er den eneste art i slekten "Anseranas" som igjen er den eneste Familien er svært gammel, og har tilsynelatende skilt seg ut allerede før Skjæregåsa hekker i kolonier. Redet lages på bakken, hunnen legger mellom 5 og 14 egg. Enkelte hanner parer seg med to hunner. Gjeterfugler. __NOTOC__ De er store fugler med små hoder, lange bein og store føtter. Gruppen består av tre arter i to slekter. Horngjeterfugl. er en stor fugl i familien gjeterfugler. Den lange fjæren som peker fremover fra kronen har gitt fuglen sitt navn. Jeopardy! "Jeopardy!" er et populært gameshow som sendes på TV. Det første programmet ble sendt på amerikansk TV den 30. mars 1964 og har siden spredt seg til mange land. Den amerikanske originalversjonen ble skapt av tv-mannen Merv Griffin som blant annet hadde sitt eget talkshow. Navnet kommer av det engelske verbet "to jeopardize", som betyr "sette på spill", "risikere" eller "satse" og substantivet "jeopardy" som betyr "risiko". Grunnen er at spillerne har mulighet til å satse alle sine penger på et spørsmål i finalen, og om de «spør» riktig, vinner de det doble. Regler. Det er to hovedrunder og en finalerunde. I hovedrundene kan de tre deltakerne velge blant seks ulike kategorier og fem verdier innenfor disse kategoriene. Verdiene avgjør oftest vanskelighetsgraden på spørsmålet. Men det kan hende at den vanskeligste oppgaven er enklere enn de andre. I den norske versjonen var verdiene i den første hovedrunden 100, 200, 300, 400 og 500 kroner. Mens i den andre hovedrunden var verdiene doblet. Det som skiller "Jeopardy!" fra andre spørreprogram, er at programlederen ikke leser oppgavene formet som et spørsmål, men som et svar og deltakerne må formulere svaret sitt som et spørsmål. For eksempel er oppgaven formulert slik: "Oslo er hovedstaden i dette landet". Da må deltakeren svare: "Hva er Norge?" De tre deltakerne må trykke på en knapp foran seg for å kunne få muligheten til å svare. Svarer man riktig, bli man belønnet med den verdien oppgaven hadde, men svarer deltakeren feil, blir vedkommendes poengsum trukket tilsvarende verdien på oppgaven. I finalerunden blir de deltakerne med positiv poengsum stilt et finalespørsmål. Denne gangen får deltakerne betenkingstid og de skal skrive ned svaret på en skjerm de har foran seg. Programlederen vil da først spørre deltakeren med lavest poengsum om svaret, og den deltakeren som til slutt har høyest poengsum, vinner og får delta i det neste programmet. Programmets historie i Norge. I perioden 1994 til 2000 gikk en norsk versjon av programmet på TV 2. Første gangen programmet ble vist var 7. november 1994. Totalt ble det laget 914 episoder av dette programmet på TV 2. Siste episode ble vist den 30. juni 2000. Den første programlederen var Jens Brun-Pedersen. Han ledet programmet 430 ganger. Han sluttet som programleder vinteren 1996, fordi han ønsket mer i lønn. Han ble så erstattet av Holmgang-programlederen Nils Gunnar Lie, som ledet 130 programmer. I 1997 overtok så Trygve Rønningen som ny programleder. Han ledet programmet 360 ganger på TV 2. Totalt betalte TV 2 ut ca. 14 millioner kroner i premier. Den høyeste førstepremien i et program var 43 300 kroner. Den laveste 100 kroner. «Jeopardy!» hadde ukentlig oppunder 300 000 seere. Programmet ble vist på TV 2 hver ukedag, mandag til fredag, klokken 1900, men i det siste året ble det kun vist lørdager. Det var også laget flere episoder hvor kjendiser deltok, blant andre Davy Wathne, Knut Lystad og Erling Kagge. I 2004 prøvde TVNorge å sende en ny runde med Jeopardy. Denne gang var programlederen Hans Christian «HC» Andersen. Men programmet ble ingen suksess; gjennomsnittlig var det bare litt over 40 000 som så programmet. En av grunnene kan ha vært at ble sendt samtidig med Dagsrevyen på NRK. Det gjorde det også da det gikk på TV2. Andre versjoner. Programkonseptet ble solgt til flere land, hvor det ble egne spørsmål og egne programverter. I noen tilfeller ble det også noen regelendringer. I Sverige ble programmet en skikkelig suksess da det gikk på den svenske TV-kanalen TV4 fra 1991 til 2006. Det er fremdeles mulig å spille den svenske versjonen via TV-kanalens hjemmesider, men det er usikkert når det vil komme tilbake på TV-skjermen. I Sverige ble det også innført noen spesialregler som at det frem til 2005 kun var mulig å vinne konkurransen fem ganger og kun være deltaker én gang. Denne regelen ble opphevet. I Danmark ble programmet også en suksess da det gikk på den danske TV-kanalen TV2 i perioden 1995–2005. I Slovakia og Russland sendes fortsatt programmet på TV. Jergul. Jergul er et sted i Karasjok kommune i Finnmark. Berggrunnen består av "Jergul-gneisen" som tilhører Finnmarksviddas grunnfjellsområde. Jergul-gneisen er en metamorf bergart som ble dannet for 2800 millioner år siden da ny jordskorpe ble dannet i nordøstlige Fennoskandia. Panserneshorn. Panserneshorn ("Rhinoceros unicornis") er et neshorn i familien upartåede hovdyr. Det har en hud som ser ut som et panser eller ridderrustning. Hudpølsene ser ut som om huden er sammensveiset. Neshornet blir ca. 3,50 m langt og 1,70 m høyt. Punjabier. Punjabier (punjabi: ਪੰਜਾਬੀ, پنجابی, også kalt Panjabifolket) er en indoarisk etnisk gruppe fra Sør Asia. Punjabiens region, staten Punjab, har vært hjemmet til en av verdens aller eldste sivilisasjoner. Punjabi-identiteten er som regel både etnisk og språklig. Punjabienes førstespråk og morsmål er punjabi, et indoarisk språk. De snakker også hindi og urdu. Det er ca. 80 000 000 punjabier i Pakistan og ca. 30 000 000 i India. Det finnes også mange punjabier i andre deler av verden over som bla annet i Storbritannia, Canada og USA. Samlet er det ca. 120 millioner punjabier i verden. Dudgeoneidae. Dudgeoneidae er en liten gruppe av sommerfugler som er beslektet med tredrepere (Cossidae) og noen ganger blir regnet til denne familien. De har larver som borer i ved, og er kjent fra tropene i den gamle verden. Utseende. Middelsstore, brune sommerfugler som kan minne om nattfly (Noctuidae). Forvingene har påfallende, runde, hvite flekker. Hodet er ganske lite, med trådformede eller kamformede antenner og ganske kraftige palper (munnfølere). Kroppen er tykk og kraftig, forvingene avlange, bakvingene mye kortere enn forvingene, avrundede og bleke. Fort Haslemoen. Fort Haslemoen er et nedlagt fort, tidligere eid av det norske forsvaret. Fort Halsemoen er i dag en paintballbane på 50 dekar. Banen består av flere bunkere fra krigen, skyttergraver, veier og skog. Banen er fin å bruke til scenariospill og big game. Området har blitt brukt av militæret frem til 2003 da militærleiren på Haslemoen i Våler kommune ble nedlagt. Hvert år blir det arrangert et scenario spill som heter ActionGame. Dette er et spill som foregår over en hel helg. Det blir spilt flere oppdrag. 200 møter opp og spiller mot hverandre (100 fra øst og 100 fra vest). Du må være fylt 16 for å kunne delta. Hjemmefødsel. Hjemmefødsel vil si å føde hjemme. Det er ikke mange som velger å gjøre dette i dag, men dette pleide å være mye mer normalt i gamledager. For at det skal være trygt å gjøre en hjemmefødsel, bør man ha en jordmor til stede for å ta imot barnet og se til at alt går som det skal. I dag foretrekker likevel de fleste kvinner å føde på sykehus. Skyssbevis. Hvis du ikke har med deg skyssbeviset når du skal ta bussen, så må du betale. Mongoose. Mongoose er et sykkelmerke. Det finnes mange forskjellige modeller av Mongoose. Navnet "mongoose" er det engelske ordet for mungo, som er et lite pattedyr. Edward Saksehånd. "Edward Saksehånd" (orig. "Edward Scissorhands") er en film fra 1990. Handling. Det var en gang en oppfinner som bodde i et slott som lå høyt oppe på en ås. Hans største oppfinnelse var Edward. Mannen døde før Edward ble ferdig laget. Edward fikk skarpe metallsakser som hender. Han var veldig sjarmerende, men han var ikke fullkommen. Han bodde for seg selv i det store slottet. En dag kom det ei snill dame fra Avon på besøk ved navn Peg. Hun ville selge sminke, men da hun så Edward tok hun med ham hjem til sin familie. Det var ikke lett for Edward i begynnelsen. Han var sjenert og han passet ikke inn i samfunnet. Etterhvert som tiden gikk ble han nokså populær hos naboene. Edward kunne klippe ting som ingen andre kunne. Han fikk jobbe i hagene til folk, klippe håret til damene og hundene osv. Han forelsker seg i datteren til den snille damen (Kim). Edward gjorde alt hun ba om for å få henne til å like ham. Denne filmen har en sterk kjærlighetshistorie, humor og en dramatisk handling. Kåre Orud. Kåre Orud (født 1914 i Tune, død 1998 i Oslo) var en norsk billedhugger. Han var utdannet ved SHKS 1938–39, og ved Kunstakademiet 1939–40, med Wilhelm Rasmussen som lærer. Han debuterte på Høstutstillingen i 1940 med et pikehode. Han var i flere år formann i Norsk Billedhoggerforening. Blant hans kjente arbeider kan nevnes "Sarpsborgpiken" (1948) i Struer, Danmark; "Rallarmonumentet" i Rjukan; "Steinhoggeren" (1972) på Grorud og et monument over dronning Maud (1963). David Gill. David Gill (født 5. august 1957 i Reading) er administrerende direktør i den engelske Premier League-klubben Manchester United, visesjef i G-14 og medlem i FAs styre. Han kom til Manchester United i 1997 som finansdirektør og ble senere administrerende direktør. 2. juli 2006 ble Gill medlem i i styret i FA. Han erstattet Arsenals David Dein. Cossoidea. Cossoidea («tresommerfugler») er en gruppe (overfamilie) av sommerfugler som gjerne blir regnet å omfatte to familier, tredrepere og Dudgeoneidae. Av og til blir familien sneglespinnere (Limacodidae) og noen nærtbeslektede familier også regnet til Cossoidea. Gruppen Metarbelinae og Ratardinae blir enten regnet som egne familier i Cossoidea eller, som her, som underfamilier av tredrepere. Gruppen er særlig artsrik i Australia, i Norge forekommer det bare tre arter. Utseende. Middelsstore til meget store (vingespenn 1 – 25 cm), vanligvis grå eller brune sommerfugler. Levevis. Larvene borer i ved eller i røttene på ulike slags planter. De bruker gjerne lang tid på utviklingen. De voksne sommerfuglene flyr om natten. De har som oftest reduserte munndeler og tar ikke næring til seg. Norsk Billedhoggerforening. Norsk Billedhoggerforening ble etablert i 1948 som en organisasjon for norske billedhuggere. Foreningen har siden 1966 hatt kontorlokaler i Hekkveien i Oslo, medateliérer og utstillingsrom i hagen. Nåværende formann er Ståle Sørensen. Breimøll. Breimøll (Choreutidae) er en liten familie av små sommerfugler der særlig arten neslebreimøll ("Anthophila fabriciana") er vanlig i Norge. Denne lille, brune møllen har brune vinger med sølvhvite flekker som den holder oppreiste og utspredte der den farer rundt på bladene av brennesle ("Urtica dioica"), snart løpende, snart flygende. Utseende. Små (vingespenn gjerne rundt 1 cm), brunlige møll som ligner viklere (Tortricidae). I hvile holder de vingene bratt opp fra kroppen, og skiller seg slik fra de fleste andre sommerfugler. Hodet er ganske bredt med små fasettøyne, antennene er trådformede og omtrent 2/3 så lange som forvingene. Disse er brunlige, ofte med metalliske eller mørke tverrflekker eller -bånd. Noen tropiske arter er ganske spektakulært farget med metalliske tverrbånd. Bakvingene er brede, avrundede og brunlige, ofte med en tynn, metallfarget skråstripe nær bakkanten. Levevis. De fleste artene har larver som gnager på blader av mange ulike slags planter, og ofte kan skjelettere dem. Larvene er ofte beskyttet av et silkespinn. Noen larver lever som bladminerere, blant annet på holurt ("Aristolochia"). Én art, "Choreutis tigroides", er regnet som et skadedyr på jackfrukt ("Artocarpus") i Sørøst-Asia. De voksne møllene flyr for det meste om dagen, men noen er nattaktive og kommer til lys. Flukten er rask og rykkvis, og de løper også ganske fort. Dødsrike. Dødsriket er et tilholdssted for de døde. Tanken om et dødsrike finnes i de fleste religioner, blant annet i babylonsk ("Arullu"), gresk ("Hades") og afrikanske religioner. Ofte tenkes dødsriket som et homogent, stille og mørkt sted, og døden som en søvn (i motsetning til himmelen og Paradis). Også i flere østlige religioner med reinkarnasjonslære finnes idéen om dødsriket, men ikke som et permanent tilholdssted. Dødsrikets geografi. Dødsriket er det sted hvor de døde tenkes leve videre i et annet liv enn dette livet. Også andre begreper benyttes om Dødsriket, eksempelvis "Underverden" (gresk κάτω κόσμος) og "Etterlivet". Begrepet står sentralt i mange mytologier og religioner. I de fleste kulturer referer begrepet til et nøytralt eller dystrofisk rike, en motsetning til Himmelen og en form for anti-utopia. Dødsriket var opprinnelig tenkt som om en geografisk plassering under den normale verden, basert på ideen om jorden som en plate, deretter i økende grad til et sted utenfor verden av levende. Således blir underverden også identifisert med Helvete ettersom Helvete var tenkt å være under Jorden. Dødsriket ble tenkt som et mørkt bosted av døde og underverdens guder. Hit kommer den døde, de fleste fra sjelen, eller med en fergemann som frakter den døde over en elv som skiller de to verdene fra hverandre. Ferden går vest, over havet der solen går ned, tenkte man at inngangen til underverden var. Gresk mytologi. Hades i klassisk positur sammen helveteshunden Kerberos, her fremstilt med ett hode - (fra "Meyers Konversationslexikon", 1888) Fra gresk mytologi kommer den eldste beskrivelsen av en underverden, her også personifisert som Erebos (gresk Έρεβος), underverdens mørke. Hos de gamle grekere var det den eldre broren til tordenguden Zevs som hadde det motsatte rike og lik Zevs hersket over Olympos hersket Hades over Dødsriket, også kalt Hades. Med seg hadde han sin hustru Persefone som han hadde røvet. Ved hjelp av fergemannen Charon ble de døde fraktet over elven Styx som skilte den øvre og nedre del av verden. Et monster, helveteshunden Kerberos med tre hoder, voktet inngangen og sikter at ingen levende kommer inn. I senere utvidelser blir en sønn av Zevs, Rhadamanthus, en skyggedommer som dømmer de døde, sammen med sine to brødre, Minos og Aiakos. Radamantus dømte sjelene til folket i øst, Aiakos dømte hellenerne og Minos hadde den avgjørende stemmen, forteller en senere versjon av myten. Kristendommen. Dødsriket benyttes i kristendommen om en forestilling i "Det gamle testamente" hvor de døde tenkes leve i en passiv ikke-eksistens, skilt fra Gud og mennesker. Denne forestillingen har store likheter med greske forestillinger om Hades. I kristen tro spiller Kristus' nedstigning til dødsriket en viktig rolle, til tross for dette er sparsomt nevnt i "Det nye testamente". Nordisk mytologi. I norrøn mytologi beskriver stedene Nivlheim og Helheim (eller Hel) den norrøne forestillingen om underverden og dødsriket. Her ligger langt mot nord og hvor kun frost og tåke finnes. Her råder gudinnen Hel («den skjulte») og hennes rike er omgitt av en elv som en gylden bro som blir voktet av helhunden Garm. Helheim er ikke et sted for straff, men et sted for de som dør av sykdom eller høy alder («sotteseng»). Geografisk sett ligger Helheim på nordsiden og motsatt side av Muspelheim, hvor det er kun lys, ild og glødende hete. Mellom de to verdener ligger Ginnungagap, «det vidåpne gap». Dødsguder i ulike kulturer. Helhunden Garm ved siden av sin herskerinne Hel, som holder en stav, tegning av Johannes Gehrts. I syrisk mytologi (Ugarit) var de dødes gud Mot. August Tholuck. Friedrich August Gottreu Tholuck (født 30. mars 1799 i Breslau i Tyskland, død 10. juni 1877 i Halle) var en tysk protestantisk teolog som underviste blant annet i dogmatikk ved universitetet i Halle. Han hadde en betydelig innflytelse innen tysk protestantisme. Litteratur. Tholuck, August Tholuck, August Tholuck, August Arstad skole. Arstad skole er en offentlig barneskole med rundt 210 elever. Skolen ligger i Ottestad i Stange kommune i Hedmark fylke, rundt. 2-3 km utenfor Hamar sentrum. Skolens rektor heter May Birgit Kjeverud Elevene kommer fra tettbebyggelsen rundt Sandvika og Bekkelaget, som ligger i retning mot Mjøsa og Hamar, samt fra en spredt bebyggelse i Stange vestbygd. Wielgerma. Wielgerma er ett stutteri i Nederland. Wielgerma driver med opprett av New Forest-ponnier. De har bra premierte avlshopper og hingster, som: Wielgerma's Nelson, Merrie Moscan, Shining Star Aristo og Wielgerma's First Diamond. Bless. Et bless eller bliss er det avtegnet/merket hesten har i pannen eller ansiktet. Det er som regel hvitt, men kan også være brunt eller svart. Blesset strekker seg som regel over hele fjeset til hesten, men kan også være veldig lite. Robert Barnard. Robert Barnard (født 23. november 1936) er en engelsk forfatter, kritiker og tidligere professor i engelsk litteratur. Barnard studerte ved Balliol College, University of Oxford. Fra 1966 til 1976 var han universitetslektor ved Universitetet i Bergen, hvor han også tok den filosofiske doktorgraden. Deretter var han i syv år professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Tromsø, før han ble forfatter på heltid. Barnard debuterte som krimforfatter i 1974, med romanen "Death of an old goat". Han er særlig kjent som forfatter av klassiske detektivfortellinger, og har oppgitt Agatha Christie som sin egen favorittforfatter innen genren. I 1980 utga han en kritikk av hennes forfatterskap, "A Talent to Deceive. An Appreciation of Agatha Christie". Blant andre sakprosabøker fra Barnards hånd kan nevnes en bok om Charles Dickens forfatterskap ("Imagery and Theme in the Novels of Dickens", 1974) og en biografi over Emily Brontë ("Emily Bronte", 2000). Som krimforfatter er Barnard blitt rost for sine intriger, sitt skarpe vidd og sine drepende replikker. Flere av romanene er farget av hans opphold i Norge. Blant disse er "Death in a Cold Climate" (1980), som foregår i Tromsø med inspektør Fagermoe ved Tromsø-politiet som etterforsker. "Death in Purple Prose" (1987) foregår under en internasjonal konferanse for romantikkforfattere i Bergen. Under pseudonymet Barnard Bastable har han skrevet en serie detektivhistorier lagt til en alternativ verden, hvor Wolfgang Amadeus Mozart overlevde 1791 og på sine eldre dager ble innblandet i flere mordmysterier. Barnards bøker er oversatt til en rekke språk. Han har mottatt flere høythengende priser, særlig for sine krimnoveller. I 1994 fikk han The Dagger in the Library, utdelt av Crime Writers' Association og britiske biblioteker til «den krimforfatter som det siste året har gitt britiske lesere mest glede». I 2003 ble han tildelt The Cartier Diamond Dagger for et livslangt kriminallitterært forfatterskap av særlig høy kvalitet. New Forest-ponni. New Forest-ponnien kommer fra New Forest i Sør-England. Denne rasen av ponnier er sterke og robuste. Den brukes til ridning av små ryttere (ikke voksene over 90 kg). New Forest-ponnien er rundt 135–147 cm høy og den kan ha alle grunnfarger. Svoveldioksid. Svoveldioksid med kjemisk formel SO2 er en fargeløs gass som dannes ved at svovel brenner. Svoveldioksid reagerer med oksygen, og er lett løselig i vann. Dette gjør at svoveldioksid kan medføre uønskede helseeffekter. Reaksjonslikninger. 2 H2SO3 + O2 → 2 H2SO4 Strukturformel og bindingstyper. SO2 er et bøyd molekyl med C2v symmetrigruppe. Svovelatomet har et oksidasjonstrinn på +4, en ladning på 0, og er omgitt av 5 elektronpar og kan beskrives som et hypervalent molekyl. Fra perspektiv av molekylorbitalteorien, er de fleste valenselektronene bundet opp i S-O bindinger. S-O bindingene er kortere i SO2 (143.1 pm) enn i svovelmonoksid, SO (148.1 pm), mens O-O bindingene er lenger i O3 (127.8 pm) enn i dioksigen, O2 (120.7 pm). Bindingsenergien er større i SO2 (548 kJ mol−1) enn i SO (524 kJ mol−1), mens den er mindre i O3 (297 kJ mol−1) enn i O2 (490 kJ mol−1). Disse dataene fører kjemikere til å konkludere med at S-O bindingene i svoveldioksid har en bindingsorden på minst 2, som er forskjellig fra O-O bindingene i ozon, som har en bindingsorden på 1.5 Auckland Grammar School. Skolen er bygget i en «spansk misjonær»-stil. Auckland Grammar School er en statlig skole på Auckland, New Zealand kun for gutter. Skolen underviser elever på klassetrinn 9 til 13. Skolen har også noen få elever som bor på skoleområdet i en bygning ved siden av selve skolen. Skolen er en av New Zealands største skoler. Historie. Skolen ble opprettet ved Auckland Grammar Appropriation Act i 1868, men fikk allerede i 1850 skolens "charter" opprettet av guvernør George Greys "Trust Deed". "Grammar Boys", en 60 minuters dokumentar om skolen ble vist på New Zealandsk tv. Auckland Grammar School er lokalisert i to kategori I-historiske plasser definert i "Historic Places Act 1993", skolens hovedbygning og krigsminnesmerke. En obelisk foran skolen minner tidligere elver som kjemept i tidligere kriger. Skoens hovedbygning, bygget i 1916 i "spansk misjons"-stil, inneholder en hall for skolesammenkomster, klasserom og kontor. Skolens motto «Per Angusta ad Augusta» ("Through rough ravines to hallowed heights") er delt med noen andre skoler i Auckland. I den senere tid har Auckland Grammar brukt oversettelsen "Through difficulties to greatness". Inntak. Historisk har etterspørselen etter plasser ved skolen vært større enn tilgjengeligheten, og inntaket har vært selektivt. Nå er inntak avgjort av state school enrolment scheme. Skolen argumenterer med at "zoning" øker husprisene i sonen, noe som reduserer tilgangen til skoleplasser for folk fra lavere sosioøkonomiske sikt. Auckland Grammars 'frivillige' donasjoner for hver student var NZD $700 i 2005 og NZD $740 i 2006 – omtrent fem ganger høyere enn gjennomsnittet. Den høyeste frivillige donasjonen "are requested by state integrated schools, reaching up to NZD$4,472," men Auckland Grammars er høyest uansett statlig skole (i motsetning til statlig integrerte skoler). Skolen aksepterer elever fra utlandet hvis de får et legalt studentvisum, som krever en årlig avgift på rundt NZD 20 000. Skolen har per 2007 omkring 60 internasjonale elever, inkludert koreanske, japanske, taiwanske og tyske elever. NCEA-kontroversen. Den nåværende rektoren, John Morris, er en uttalt kritikker av NCEA. I svar til dette innførte skolen Cambridge International Examinations i 2002. Den pågående introduksjonen av den kontroversielle "New Zealand Scholarship" har blitt sett skeptisk på av skolen, og den oppfordrer kun de flinkeste til å forsøke å ta denne. Til tross for dette har skolen flest "Scholarship". Væpnet lærer. I 2006 ble en lærer avsatt etter at læreren truet flere av skolens rugby-spillere med et gevær. Hendelsen hendte sent på natten, og rugbyspillerne var på vei til parkeringsplassen for å dra hjem. Læreren som bodde på skolen misforstod og trodde de var inntrengere. Auckland Grammar rapporterte ikke hendelsen før det hadde gått en uke. Læreren har siden blitt gjeninnsatt. Nedstikking av renholder. Den 3. oktober 2006 ble en renholder stukket flere ganger på skolens område slik at renholderen ble innlagt på sykehus. Angriperen forsøkte å stjele lommeboken. Væpnet inntrenger. Den 18. mars 2005 brøt det ut panikk på skolen etter at en mann som bar militærklær kom inn på skolens område, og ropte til elever mens han veivet med et lekegevær. Mannen ble senere arrestert. Blussuvoll skole. Blussuvoll skole er en ungdomsskole som ligger på Tyholt i Trondheim. Skolen har dette skoleåret (2010) ca. 510 elever og 60 ansatte. Rektor ved skolen er Hilde Hov. Buklanding. Et de Havilland Dash 8 fra flyselskapet ANA etter en buklanding på Kochi Airport 13. mars 2007 der landingsstellet framme ikke foldet seg ut. Buklanding er en nødlandingsprosedyre der et fly lander med et eller flere landingshjul helt eller delvis inntrukket, og derfor bruker undersiden, eller buken, på flyet som den primære landingsflaten. En buklanding fører normalt til alvorlig skade på flyet. Buklandinger er spesielt risikable på grunn av muligheten for at flyet tar fyr, eksploderer, ruller ukontrollert, eller går i oppløsning, dersom landingshastigheten er for høy eller det tar bakken for hardt. Høy presisjon er nødvendig for å sørge for at flyet lander så rett og flatt som mulig, samtidig som man beholder høy nok hastighet til at flyet kan kontrolleres. Sterk sidevind, dårlig sikt, skade på flyet eller ødelagte instrumenter øker faren dramatisk ved en buklanding. Enkelte småfly med innfellbare hjul har skinnelignende forsterkninger i buken som øker muligheten for at flyet ikke blir mye ødelagt ved en buklanding. Ved innfellbare hjul er det en minimal fare for at flyet landes på fast rullebane med hjulene inne som pilotfeil. Ett punkt på landingssjekklisten er å sette ut hjulene og kontrollere at det lyser en grønn lampe på dashbordet for hvert hjul som viser at det er ute og låst i riktig posisjon. Når hjulene er inne virker en ekstra lydalarm som virker på samme måte som en stall-warning. Når flyhastigheten reduseres til standard hastighet på finalen vil angrepsvinkelen mellom luftstrømmen og vingen forandre trykkforholdene og gi lyd i en fløytelingnende, kraftig alarm som bør minne flygeren på at hjulene skal settes ut. Enkelte amfibiefly skal lande på vann med hjulene inne. Dersom fly med hjulunderstell må nødlande på vann, er det en fordel at hjulene er inne, slik at det blir en buklanding på vannet. Norwegian Wood 2007. Norwegian Wood ble i 2007 arrangert for 16. gang fra 14. til 17. juni med over 20 000 besøkende. Underwood. PostScriptum, Yoyoyo Acapulco, Rover, Caligvla's Sisters Fjell (andre betydninger). Fjell er betegnelsen på en topografisk landskapsformasjon. Kråkmo-ranet. Kråkmo-ranet er kallenavnet på et ran som ble avverget av politiet 6. september 1996, blant annet ved bruk av grundig forarbeid og en planlagt aksjon med beredskapstroppen. To svenske statsborgere hadde planer om å bevæpnet med skytevåpen rane en verditransport på Kråkmofjellet i Hamarøy nord for Fauske i Nordland fylke. På grunn av politisamarbeid over grensene kunne politiet forberede en væpnet aksjon mot ranerne, der begge to ble pågrepet. Politiets aksjon medførte i ettertid en debatt om deres bruk av våpen, da en av ranerne ble skutt mens han flyktet fra stedet. Vurderingen ble imidlertid lagt slik at ranerne var så farlige at de ikke kunne unnslippe stedet. Ann Iren Mørkved. Ann Iren Mørkved (født 7. august 1981 i Bodø) er en norsk kvinnelig fotballspiller. I sine første år som fotballspiller spilte hun i Innstrandens Idrettslag i Bodø, før hun gikk over til Grand Bodø. Hun dro videre til Athene Moss i 2001. Vårsesongen 2002 ble Mørkved utleid til Fløya som da lå i 1. divisjon, før hun 1. juli samme år dro til toppserielaget Trondheims-Ørn. Hun gikk tilbake til Grand Bodø i 2008, men foran 2009-sesongen takket hun ja til et tilbud fra Kattem om å bli spillende assistenttrender. Tre år på rad, fra 2003 til 2005, ble Ann Iren Mørkved valgt ut som venstreback på Hadeland Glassverks kåring av Årets lag i Norge. I tillegg til å spille fotball jobber Mørkved som lærer i Trondheim. Gary Bailey. Gary Richard Bailey (født 9. august 1958 i Ipswich) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han vokste opp i Sør-Afrika og starta sin karriere i Wits University Football Club i Johannesburg. På slutten av 1970-tallet betalte selv Bailey sin egen tur til Manchester for prøvespill i Manchester United. Han spilte keeper og var kjent under kallenavnet «Dracula». I FA-cupfinalen i 1979 missa han med å ta ned en krossball, noen han ellers var veldig bra til, og bak der stod Alan Sunderland og kunne sette ballen i mål for Arsenal. Sett bort fra dette, var han regna som en av de beste keeperne i England tidlig på 1980-tallet, for Manchester United og s landslag. Manchester United var blant de i toppen og han vant FA-cupen med de i 1983 og 1985. Etter en kneskade og mange operasjoner forlot han United i 1987 etter 160 kamper for laget. I dag jobber han med fotball i Sør-Afrika. Toppklokke. Toppklokke (latin: "Campanula glomerata" ssp "glomerata" eller "superba") er en klassisk hageplante som tilhører klokkefamilien. Toppklokkene har lilla eller mørk blåfarge. Planten er flerårig, svært hardfør og blir mellom 15-100 cm høy. Blomstringen skjer i juli-august. Toppklokke hører til de klassiske bondehageplantene og den var meget populær som prydplante i gamle dager. Toppklokke kan bli svært gammel som hageplante og den klarer seg lenge på samme sted uten stell. Den trives på frisk, veldrenert jord eller i bakker og skrenter, eng, skogsbryn og i veigrøfter. Toppklokke har 20-25 mm lange klokker i klase, og begerflikene er spisse. Den har blomsterklaser både øverst i stilken og underveis i bladhjørnene. Bladene er eggrunde og spisse, og fint rundtannete. En variant av arten er ulltoppklokke "(Campanula glomerata" ssp "farinosa)". Den skilles fra toppklokke ved at ulltoppklokke har tettere bladvekst, er mer kompakt, og bare har en blomsterklase øverst på stengelen. Toppklokke har ofte enkelte klokkeblomster nedover stilken i bladhjørnene. Utbredelse. Den vokser i Norden i store deler av det sørlige Finland, samt i østlige Sverige fra omtrent Sundsvall til Linköping. Det er også spredte forekomster sør og vest i Sverige. I Danmark vokser den bare i større bestander på Sjælland og Lolland. Arten kom til Norge på 1860-tallet, da den ble distribuert fra Botanisk hage i København. Den er kjent i 15 av Agders 30 kommuner og finnes helt opp til Bjåen i Bykle på 920 moh. Arten kommer opprinnelig fra Europa og Asia. Eikli skolekorps. Eikli skolekorps er et korps med ca. 30 medlemmer i Ringerike kommune. Det hører til Eikli skole. Eikli skolekorps har et aspirantkorps, et juniorkorps og et hovedkorps. The Ark. Ola Salo i The Ark "The Ark" er en svensk glamrockgruppe. Bandet har vært aktive siden 1991, men slapp sitt første studioalbum, "We are the Ark" i 2000. Gjennombruddet deres kom med dette albumet, da først og fremst med singelen "It takes a Fool to Remain Sane". Per dags dato har "The Ark" gitt ut fire studioalbum. De tre første på Virgin Records, det siste på Roxy Recordings. I 2007 deltok bandet i den internasjonale finalen av Eurovision Song Contest. Med låten "The Worrying Kind" fikk de en 18. plass. De deltok og under Qartfestivalen i 2007 på den nye scenen der. Spinett. Moderne spinett etter fransk forbilde fra 18. århundre Spinett er et musikkinstrument i cembalofamilien. Historie. Spinettet kjennes fra blant annet Italia, Frankrike og England, hvor det var populært som et husinstrument i det 17. og 18. århundre. Spinettets største popularitet var i England, hvor der i det 18. århundre ble bygget fint finerte eller massive instrumenter av valnøtt. Et kjennetegn ved de engelske instrumenter er at klaviaturet ofte hadde fullt omfang, dvs. F1-f3 (61 tangenter). Beskrivelse. Spinettet har normalt ett manual og et 8' register. Klangen er den samme på cembaloet, men spinettet er ofte mere velegnet til mindre rom, enten som soloinstrument eller som akkompagnement til en solist. Etymologi. Ordet «spinett» stammer sannsynligvis fra latin "spina", «torn», og må hentyde til knipsemekanismen (springeren) i cembalofamilien: lyden skapes ved at et plekter slår an et strengekor. I Frankrike ble ordet "spinette" brukt om alle instrumentvariantene i cembalofamilien, mens i Flandern viste ordet "spinet" til et virginal med klaviaturet plassert til venstre på resonanskassa – i motsetning til muselaret som har klaviaturet til høyre. Eventuelt er det oppkalt etter den venetianske instrumentbyggeren Giovanni Spinetti (ca. 1500). Tipi. Tipier fra Shoshoni-indianerne laget av dyreskinn. Bildet er tatt mellom 1880 og 1900. En tipi er et kjegleformet telt som opprinnelig ble laget av dyrehud eller bjørkebark og som ble gjort populært av sletteindianerne i Nord-Amerika. Bopelen var bemerkelsesverdig holdbar og ga varme og komfort til beboerne under harde vintre, var tørr i kraftig regn, og kjølig på varme sommerdager. Den var flyttbar, noe som var en viktig faktor siden de fleste av sletteindianerne var nomader. Tipen kunne demonteres og pakkes vekk på kort varsel når en stamme bestemte seg for å forflytte seg, og kunne settes opp igjen like raskt når stammen fant seg et nytt bosted. Nord-amerikanske indianere har på stereotypisk vis brakt assosiasjoner til tipier, selv om indianere fra andre områder enn de store nordamerikanske slettene vanligvis bygget andre typer boliger. Dagens tipier er vanligvis dekket av kanvas og bebodd av indianerfamilier under powwower eller i leirer der man lærer de yngre generasjoner om det tradisjonelle indianske levesettet. Tipier blir i dag også brukt til historiske rekonstruksjoner og av indianere som vil tilbake til et mer tradisjonelt levesett. De blir også i enkelte tilfeller brukt som turishytter. Order "tipi" kom inn i språket fra lakotaordet "thípi". Ordet består av to deler – verbet "thí" som betyr å bo, og endingen "pi" som indikerer at verbet omhandler flertall. Sammen betyr dette «de bor». På lakotaspråket kan formelle verb brukes som substantiv, og dette er tilfelle med "thípi" som i praksis betyr «hus». Uttrykket "wigwam" brukes ofte på feil vis for å vise til en bolig av denne typen. Bestanddeler. Sioux tipier. Malt av Karl Bodmer i 1833. Tipier har fire bestanddeler: Et sett med mellom ti og tyve (avhengig av størrelsen på tipien) påler av ungtre, bekledning laget av kanvas eller dyreskinn, i noen tilfeller en indre kanvas- eller skinnkledning, og en dør av kanvas eller skinn. Tau og plugger er nødvendig for å binde sammen pålene, lukke døren, feste den indre kledningen og døren, og feste hele tipien til bakken. Tipier skiller seg fra andre typer telt gjennom to viktige karakteristiske trekk: Åpningen i toppen med røykklaffer, som gjør det mulig for beboerne å lage mat og varme seg over åpen flamme, og kledningen, som gjør det mulig å bringe inn frisk luft til ildstedet og beboerne. Tipier er konstruert for å raskt kunne settes opp og tas ned igjen, for å gjøre det raskere å forflytte seg – primært etter bison. De lange pålene kunne også brukes til å konstruere en slede som opprinnelig ble trukket av hunder, men senere av hester – en såkalt travois. Tipidekselene blir laget ved å sy sammen remser av kanvas eller skinn for deretter å skjære ut en halvsirkulær form fra disse. Dette brukes da til døren og røykklaffene, og gjør det mulig for beboerne å kontrollere avtrekket for å slippe ut røyk fra ildstedet. Den gamle typen indre kledning var gjerne skinn, tepper og rektangulære biter av tøy som hang mellom 1–2 meter over bakken og var bundet til pålene med tau. Dagens moderne indre kledning er den vanskeligste delen å måle, siden det består av rombeaktige remser av kanvas som er satt sammen i form av en avkortet kjegle. Pålene, som er laget av avbarkede, polerte, tørkede og tilspissede ungtrær, blir skåret slik at de er rundt 2 meter lenger enn radiusen til dekselene. Konstruksjon. Det første steget av å sette opp en tipi er å binde sammen tre (noen bruker fire) av pålene ved dukens radius fra basen. En ende av dette tauet bli så hengende fra punktet der de blir bundet sammen, og er da langt nok til å nå ned til basen av pålene. Disse tre pålene blir så reist opp, der de løse endene blir spredt slik at de danner en triangel, der avstanden mellom hver påle er radiusen til duken. Deretter blir rundt et dusin påler lagt oppå de tre primærpålene – de øvre delene lenes opp mot delen som er bundet sammen øverst, og de nedre delene spres i form av en sirkel som inkluderer de tre opprinnelige pålene. Den løse delen av tauet blir deretter surret fire ganger (en for hver årstid) rundt pålene på toppen, og strammet. Dette binder pålene til den øvre kronen på tipien. Duken bli så bundet til en annen påle (bakerste påle) som deretter blir løftet opp slik at toppen av pålen hviler der hvor alle pålene møtes. Duken blir så trukket rundt rammeverket, og den overlappende sømmen blir lukket med låsepinner av tre – tynne pinner som er rundt 25 cm lange, der den ene eller begge endene er spisse. Døråpningen blir der de to sidene møtes i fronten. En dør laget av et teppe, skinn eller tøystykke ble da hengt over åpningen for å dekke inngangen. Basen på duken blir så festet til bakken. Plugger av tre ble ført gjennom sprekker i bunnen av duken og ned i bakken. Ettersom kanvas og tøy ble tatt i bruk ble runde småsteiner dyttet inni tøyet og deretter ble et tau bundet rundt denne bulen i tøystykket og ned til en tre plugg i bakken. Det må være igjen en liten glippe mot bakken for å øke ventilasjonen, dette er veldig viktig for å hindre røyk fra bålet i å gli ned på innsiden av duken. Bunnen av de sist monterne pålene blir beveget inn og ut for å stramme duken. Inne i tipien blir et tau strukket fra påle til påle over hodehøyde rundt hele tipien, det er veldig viktig at tauet ikke går rundt vær enkelt påle bare på utsiden av pålen, dette fordi vann som renner nedover på innsiden av pålen ikke må hindres av tauet, men kan renne uhindret ned til bakken. En indre duk strekkes fra dette tauet og ned til bakkenivå og legges 30 til 40 cm. langs bakken mot midten av tipien. Underlag og andre ting blir deretter plassert oppå den indre duken for å holde den på plass. Den indre duken virker veldig varmeisolerende, og hindrer trekk. Denne indre duken er ikke nødvendig i varmt vær. Bruk. En Oglala Siouxindianer foran en rekke tipier. Tipien ble designet for å gjøre det mulig med et innendørs ildsted for oppvarming og matlaging om vinteren. Ildstedet skal være under røyk åpningen, ikke i senter av tipien. Det er to røykklaffer i toppen av tipien, som kan justeres med lange påler. Disse røykklaffene er satt i rette vikler i forhold til vinden for å unngå at vinden blåser ned i tipien, og riktig innstilling av røykklaffene gir en god suge effekt som er viktig for å dra røyk ut av tipien. I historisk tid har tipier en indre kledningsduk som ble brukt for å hindre trekk og øke isolasjonsevnen. En indre duk hjelper til med å holde beboerne varme om vinteren. For å hjelpe røyken ut kan det legges (graves ned) ett rør for å føre luft utenfra direkte inn til ildstedet. Under sterk vind blir den løse tauenden fra toppen av tipien festet til bakken bak ildstedet. Dette hindrer at pålene inne i tipien blir løftet opp av vinden og forflytter seg litt før de setter seg i bakken igjen. En tipi er utrolig motstandsdyktig mot vind. I varmt vær blir den indre duken også brukt, den isolerer mot varme slik som den isolerer mot kulde, og det kan også bli kaldt om natten selv om det er sommer, den ytre duken kan rulles opp litt, enhver svak bris vil skape god ventilasjon. En tipi kan få inn noe vann i perioder med pøsregn, en innvendig kanvas regnfanger som har et avløp til utsiden, kan brukes for å samle regn som drypper ned fra toppen av pålene. Siri Marte Børstad. Siri Marte Børstad (født 9. august 1988) er en norsk fotballspiller fra Overhalla i Nord-Trøndelag. Hun skrev under for toppserielaget Trondheims-Ørn i august 2006. Selv om hun har vært aktuell for J17- og J19-landslaget de siste årene, har foreløpig skader (blant annet en leddbåndsskade forrige vinter) forhindret Børstads landslagsdebut. GeForce 6800. GeForce 6800 er en samling grafikkort utviklet av nVIDIA. Den inkluderer blant annet 6800 GT, 6800 FX, 6800 og 6800 Ultra. Modellen er utgått. Lena Sundli. Lena Sundli (født 6. juli 1980 på Orkanger) er en norsk fotballspiller. Hun spilte på Orkla på hjemstedet Orkanger inntil hun dro til toppserielaget Trondheims-Ørn i 2006. Sundli har spilt fast på Trondheims-Ørn siden 2008 sesongen. Hun har ikke spilt noen landskamper. Ny jord (roman). "Ny jord", utgitt i København 1893, P.G. Philipsens Forlag "Ny jord" er en roman av forfatteren Knut Hamsun. Den ble utgitt i 1893 i København av P.G. Philipsens Forlag. Boken er en sammensatt kjærlighetsfortelling, der to parallelle kjærlighetsdramaer utvikles i hver sin retning og berører to gode venner og kompanjonger. Persongalleriet har mange lån fra boken "Redaktør Lynge" og spor fra "Mysterier". Handlingen foregår i det blomstrende kafélivet i Kristiania, der kunstnere og forfattere kniver om stipender og rike meseners gunst. Fortellingen uttrykker både tragedie og håp. Bokens tittel er den samme som navnet på det radikale tidsskriftet "Ny Jord" i København, der Hamsun i 1888 fikk publisert første del av det som senere skulle bli romanen "Sult". I eksemplaret som Hamsun sendte sin venn i Bergen, Køhler Olsen, skrev han som dedikasjon: «Jeg mener nu som før at dette er min beste Bog! Men nu gjør jeg en som blir bedre! – Det mener man altid.» Dette eksemplaret befinner seg nå i universitetsbiblioteket i Bergen. Universitetet i Budapest. Universitetet i Budapest eller Eötvös Loránduniversitetet (ungarsk: Eötvös Loránd Tudományegyetem), ofte forenklet til ELTE, er det største universitetet i Ungarn og ligger i hovedstaden Budapest. I 1950 endret universitetet navn til "Eötvös Loránduniversitetet" – på ungarsk "Eötvös Loránd Tudományegyetem" – etter fysikeren Roland Eötvös. Før denne navneendringen var navnet på universitetet "Pázmány Péter Tudományegyetem", Péter Pázmánys universitet. Historie. Universitetet ble grunnlagt allerede i 1635 i Nagyszombat (dagens Trnava i Slovakia) av erkebiskop og teolog Péter Pázmány som overlot det til Jesuittordenen. Opprinnelig besto universitetet av et "artes"-fakultet (filosofisk fakultet) og et teologisk fakultet. I 1667 ble virksomheten utvidet med et juridisk fakultetet, og i 1769 med et medisinsk fakultetet. I forbindelse med at Jesuittordenen ble oppløst i Ungarn, flyttet universitetet i 1777 først til Buda (en del av dagens Budapest), men flyttet allerede i 1784 til Pest, på den andre siden av Donau. Undervisningen skjedde på latin fram til 1844, da ungarsk ble det offisielle språket i landet. Idag har universitetet 30 000 studenter og tilhører Coimbra-gruppen, med medlemsuniversitet i de fleste europeiske land. Valur. Knattspyrnufélagið Valur også kjent som bare Valur er en islandsk sportsklubb i Reykjavík. Det er en av de eldste og mest profilerte av alle sportsklubbene i hele landet. Valur ble grunnlagt 11. mai 1911. Opprinnelig drev klubben utelukkende med fotball, men på 40-tallet begynte klubben med andre idretter blant annet håndball og skisport. Valur har vunnet Úrvalsdeild, den øverste divisjonen i islandsk fotball, 20 ganger og den islandske cupen ni ganger. Eksterne lenker. Island Linn Nyrønning. Linn Nyrønning (født 4. juni 1981 i Trondheim) er en norsk fotballspiller. Hun spilte for toppserielaget Trondheims-Ørn fra 1997 til 2007. Nyrønning er også en av de mest meritterte spillerne i kvinnefotballens historie med fire seriegull og fem cupgull på sine 11 år i Trondheims-Ørn. Wizards of the Coast. Wizards of the Coast (ofte referert til som WotC eller enkelt Wizards) er en amerikansk produsent og utgiver av spill, for det meste basert på fantasy og science-fiction. Franz Liszt-akademiet. Franz-Liszt akademiet (ungarsk: "Liszt Ferenc Zeneművészeti Egyetem") er en konsertsal og musikkhøyskole i den ungarske hovedstaden Budapest. Musikkhøyskolen ble opprettet 14. november 1875 av pianisten og komponisten Franz Liszt (Ferenc Liszt) som "Det kongelige ungarske musikkakademi". I 1925 fikk dette dagens navn. Den gangen var den velansette komponisten og dirigenten Ernst von Dohnányi leder av skolen, som fortsatt har et høyt internasjonalt renommé som utdannelsesinstitusjon. Borussia-Park. Borussia-Park er hjemmearenaen til det tyske fotballaget Borussia Mönchengladbach som spiller i den tyske bundesliga. Arenaen, som ble åpnet 14. juli 2004, ligger i den vestre delen av byen Mönchengladbach, mellom bydelene Hehn, Holt og Rheindahlen i Nordpark Mönchengladbach. Bergen Big Band. Bergen Big Band er et norsk storband, en videreføring av Bergen Band fra 1970-tallet. Blant de som etablerte gruppen var pianisten Knut Kristiansen. Eksempler på artiseter som senere har medvirket er Dag Arnesen og Eivin Sannes, piano; Frank Jakobsen, Stein Inge Brækhus og Børre Dalhaug, trommer; Jan Kåre Hystad, saksofon; Are Ovesen, trompet; Andreas Skjold, Øyvind Hage, Sindre Dalhaug trombone, Kjell Erik Husom, bass-trombone; og Magne Thormodsæter, bass. Det ledes i dag av saksofonisten Olav Dale og er ofte deltakende ved Nattjazz og Vossa Jazz. FA National League System Cup. FA National League System Cup er en engelsk fotballturnering som arrangeres av det engelske fotballforbundet, hvor vinneren får en plass i UEFA Regions Cup, en amatørturnering for lag fra hele Europa. Den ble stiftet i 2003/2004-sesongen. I tidligere Regions Cup-turneringer ble den engelske deltageren nominert av fotballforbundet, og Kent County League XI fikk delta i 2002. UEFA bestemte senere at man i fremtiden måtte ha vunnet en nasjonal konkurranse for å få delta, og slik ble NLS-cup til. Turneringen er hovedsakelig for lag fra nivå 11 i engelsk fotball, (nivå 7 i National League System) men det gis unntak fra det engelske fotballforbundet. Rama III. Kong Jessadabodindra, også kjent som Kong Rama III eller Nagklao (født 31. mars 1788, død 2. april 1851) styrte Thailand fra 1824 til 1851. Han var eldste sønn av Kong Phra Puttha Loetla Nabhalai Rama II. Selv om han overtok tronen da hans far plutselig ble syk og døde var det hans bror Prins Mongkut, som var sønn av en høyere rangert dronning, som var den rettmessige tronarving. Grunnen til at Jessadabodindra ble godtatt som etterfulger henger mest sannsynlig sammen med at han i lengre tid hadde bidratt aktivt i styringen av landet og holdt flere administrative posisjoner i hans fars regjering. Hans offisielle formelle navn var Prabath Somdej Pra Paramadhiwarasetha Maha Jessadabodindra Siammintarawirodom Borommadhammikkarajadhirat Phra Nangklao Chaoyuhua (thai: พระบาทสมเด็จพระปรมาธิวรเสรฐ มหาเจษฎาบดินทร์ สยามินทรวิโรดม บรมธรรมิกมหาราชาธิราช บรมนารถบพิตร พระนั่งเกล้าเจ้าอยู่หัว), men er oftest referert til som Kong Nagklao eller den tredje kongen av befolkningen i Thailand. Hva skal kongen kalles? Et problem Kong Nagklao så seg nødt til å løse var hva han selv skulle kalles av folket. Rama I ble i den tiden han regjerte omtalt som den første kongen, Rama II ble omtalt som den neste kongen, noe som gjorde at Rama III ville bli kalt den siste kongen noe som han fryktet kunne bli sett som uheldig for fremtiden. Han innførte derfor den nummereringen av konger Rama I, Rama II, Rama III osv. som fortsatt brukes i dag. Han ga også de to første kongene æresnavnene Phra Puttha Yotfa Chulaloke, Rama I, og Phra Puttha Loetla Nabhalai, Rama II, som de omtales som i dag. Regjering. Kong Nagklao var den siste kongen av Thailand som hadde alle privilegier kongen tradisjonelt holdt. Dette gjorde at han bla. var den eneste som lovlig kunne drive handel med andre land. Handelen med andre land økte også betydelig i hans regjeringstid da både engelskmenn og franskmenn i denne tiden vist stor interesse i Asia. Pengene denne handlen bragte med seg ble oppbevart i røde sekker på kongens soverom da Kong Nangklao mente de kunne komme godt med hvis han eventuelt måtte kjøpe tilbake landområder tapt til fremmede styrker i krig. Tronarving. Kong Nanklao hadde 51 sønner og døtre, men regjerte uten en dronning ved sin side. Dette førte til at hans bror, Prins Mongkut som rettmessig skulla ha arvet tronen etter Rama II, ble kronet til Kong Rama IV 27 år etter sin far død. Blodlinjen fra Rama III er derimot ført videre via hans barnebarn som ble Dronning Debsirindra, mor av Kong Chulalongkorn Rama V. Valentín Canalizo. Valentín Canalizo (14. januar 1794 – 20. februar 1860) var president i Mexico i 2 perioder, totalt 10 måneder i 1843 og 1844. Canalizo, Valentín Canalizo, Valentín Canalizo, Valentín Canalizo, Valentín Bohemians 1905. FC Bohemians Praha 05 er en fotballklubb fra Praha med en over hundre år lang historie. Det er en av de mest populære klubbene i Tsjekkia. I 2005 overlevde klubben en krise som var resultat av dårlig styring. Klubben ble reddet av fansen som dekket klubbens gjeld. Dens farger er grønt og hvitt. Hjemmebanen i bydelen Vršovice heter Ďolíček. Den mest kjente spilleren i klubbens historie er Antonín Panenka. Bohemians' logo er en kenguru etter en turné i Australia i 1927 Etter turnéen fikk klubben to levende kenguruer som ble donert til byens dyrehage. Stadio Sant'Elia. Stadio Sant'Elia er et fotballstadion i byen Cagliari på den italienske øyen Sardinia. Sant'Elia ble bygget i 1970, og har en kapasitet på 23 486 tilskuere. Stadio Sant'elia blir brukt av Serie A-laget Cagliari Calcio. Hasle. Hasle er navn på flere steder. Engelsk bulldog. Engelsk bulldog (FCI #149) er en hunderase som også kjent som britisk bulldogg og bulldogg. Opprinnelse. Benevnelsen "bulldog" er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1568, men dette kan neppe tas til inntekt for denne hunderasen, men må snarere kalles en fellebetegnelse for flere hundetyper på den tiden. Imidlertid regner man med at prototypen oppsto omkring år 1600. En teori har vært at engelsk bulldog ble alet fram fra krysninger mellom lokale mastiffer og mops, men dette er omdiskutert. Sistnevnte hunderase kom til Europa sent på 1500-tallet. Bulldogtyper er kjent fra oksekamper på 1600-tallet, men altså ikke i den form engelsk bulldog har i dag. Man vet at såkalt old english bulldog ble krysset med mops på 1800-tallet, da rasen kan sies å ha fått sin endelig utforming. Resultatet var en kortere, bredere og mer kompakt hund med et stort, rundt og bredt hode med kort og meget kraftig snuteparti. Denne hunden var imidlertid dårlig egnet som kamphund, i det den manglet hurtighet. Fra da av ble denne hunden mer å betrakte som en familiehund, selv om den også kan ha gode egenskaper som vakthund. Den første spesialklubben for bulldog ble dannet i England i 1878. Den første rasestandarden stammer fra dette miljøet og kom i 1881. Norsk Bulldog Klubb ble dannet i 1919 og regnes som en av Norges eldste rasehundklubber. Klubben representerer både engelsk bulldog og fransk bulldog. Beskrivelse. Engelsk bulldog er en massiv og meget kompakt bygget hund med stort hode og lavt ansatt hale. Bredt ansatte skuldre og bred brystkasse. Ørene er bredt og høyt ansatte, små og hengende. Øynene er mørke, runde og relativt lavt og bredt ansatte. Idealvekten hos hanner er 25 kg, for tisper 23 kg. Skulderhøyden er typisk 39-41 cm. Pelsen er kort, slett og fin i strukturen. Utfargingen er rødlig i mange nyanser, herunder tigret og med hvite innslag. Ansiktet skal ha sort maske. Tidligere var det vanlig å kupere både ører og halen på denne rasen, men kupering er nå forbudt i mange land (blant annet de skandinaviske). Lynne og væremåte. Engelsk bulldog regnes om en energisk, modig og stolt hund, med gode egenskaper for barnefamilier. Den knytter gjerne sterke bånd til eieren. Rasen trenger mye mosjon og en tydelig leder, men kan godt tilpasses et liv i byen. Pelsen bør stelles daglig og hudfoldene må holdes under oppsikt for å unngå irritasjoner i huden, som ellers lett kan føre til eksem. Annet. I senere år har rasen blitt kritisert for å være gjenstand for såkalt "ekstremavl". Den blir blant annet stadig mer skrukket, og det er kjent at tispene nå for tiden som regel må føde sitt avkom med keisersnitt. Det siste skyldes at valpenes hoder er for store til at tispa kan føde på naturlig måte. Rasen er også kraftig underbitt, og det er kjent at den kan ha pustebesvær, spesielt ved overvekt. Rasen er dessuten svært følsom for varme, noe som gjør disse hundene spesielt utsatte for overoppheting i sommermånedene. Halfdan Petterøe (1876–1939) valgte å bruke en engelsk bulldog, den såkalte «Petterøe's bikkja», som en del av sitt varemerke, da han grunnla Petterøe Tobaksfabrik i 1905. Hundeslekten. Hundeslekten (slekt "Canis") er «hundedyr» i streng forstand, dvs sjakaler, prærieulv og ulver (inludert tamhund og dingo). Navnet "Canis" er latin og betyr både hund og hjørnetann. Arter. Slekten teller 8 arter. Hver av artene kan bestå av et stort antall underarter, som igjen kan være inndelt i raser eller varianter. Særlig ulv er en meget variabel art. Slekten er en relativt ung gruppe, og alle artene er nært beslektet. Alle eller nesten alle artene er i stand til å parre seg å få fullt ut forplantningsdyktig avkom. I naturen ser artene likevel ut til å forbli separate arter der utbredelsesområdene overlapper. Muligens gjør små forskjeller i den sosiale strukturen i flokken at de er sosialt inkompatible, selv om det ikke eksisterer noen genetisk artsbarriere. Hund utgjør et unntak fra denne tilsynelatende reglen og ville hybrider mellom hund og flere av artene er kjent. Den største truslen mot den etiopisk ulven er nettopp utblanding med tamhund som truer med å vanne ut arten. Genetikken viser det at dholehunden og den afrikanske villhunden er gruppens nærmeste slektninger bland de hundeliknende dyrene i hundefamilien. I tillegg kommer en del utdødde arter i slekten. Hvordan slektskapsforholdet er mellom disse og de nålevende er usikkert, siden det ikke er noen mulighet for å gjøre DNA-analyser av fossilene. Anastasio Bustamante. Anastasio Bustamante (født 27. juli 1780, død 6. februar 1853) var president i Mexico i 3 perioder i 1830-årene. Han kom først til makten etter et statskupp mot Vicente Guerrero. Bustamante ble født i Jiquilpan de Juárez og hans far arbeidet med å frakte sne fra Colimavulkanen til Guadalajara. Etter endt utdannelse ved presteseminaret i Guadalajara, dro Bustamante til Mexico by for å studere medisin. Da han var ferdig utdannet dro han til San Luis Potosí hvor han ble direktør ved San Juan de Dios Hospital. I 1808 ble han med i hæren som kavalerist under Félix María Callejas kommando. Under uavhengighetskrigen fikk han oberstgrad. Under Peroteplanen, ble Bustamente visepresident under Vicente Guerrero i desember 1828. Han tok over som president fra den 1. januar 1830 i en form for statskupp. Rolf Prag. Rolf Prag (født Rolf Pedersen 13. september 1899 på Hamar, død 1989) var en norsk arkitekt, spesielt kjent for såkalt "innlandsfunkis". Familie og bakgrunn. Rolf Prag var sønn av ingeniør og jernvarehandler Harald Olaf Pedersen. Flere familiemedlemmer endret navn til Prag en gang før 1915. Liv og virke. Østlandske vanførehjem, Stange - Arkitekt Rolf Prag (1949) Rolf Prag fikk sin arkitektutdannelse ved NTH i Trondheim i 1920-årene, og reiste som nyutdannet arkitekt til Chicago, hvor han praktiserte noen år. Han arbeidet i begynnelsen av 1930-årene som assistent for arkitekt Ole Øvergaard, blant annet ved byggingen av Hotel Continentals nybygg (1932). Da han vendte tilbake til sin fødeby Hamar, rykket han inn en meget knapp annonse i "Hamar Stiftstidene": "«I dag åpner jeg arkitektkontor på Hamar. Rolf Prag, arkitekt.»" Rolf prag var Hamars ledende arkitekt i 1930- og 40-årene, og utviklet sin særegne stillferdige «innlandsfunkis», en lokal, enkel funksjonalisme egnet for landets småbyer, gjennom en rekke villabygninger der i byen: "Villa Nordby", "Villa Hagen", "Villa Lyder Larsen" og "Villa Vassaasen". Dessuten tegnet han en villa i "Fredensborgveien 103" i Bodø (1936). Av større bygninger har Rolf Prag blant annet utført "Hamar krematorium" (1936), "Oustads mekaniske verksted" på Hamar (1937) og "Østlandske vanførehjem", Stange (1949). Han var tegnet også "påbygg til Oustad" med bilhall i fire etasjer (1964). Sammen med den sentrale arkitekten Knut Knutsen vant Prag i 1949 førstepremie i boligreguleringskonkurransen for Børstadområdet ved Hamar. Rolf Prag ble hedret med en utstilling i Hamar i 2004. Manuel Gómez Pedraza. Manuel Gómez Pedraza (22. april 1789 – 14. mai 1851) var president i Mexico fra den 27. desember 1832 til den 1. april 1833. Han var født i Santiago de Querétaro. I 1810 ble han med i hæren under Félix María Calleja del Reys kommando. Han var presidentkandidat og vant valget i 1828, men han forlot landet under en militær konflikt og valget ble annullert. Etter at han returnerte til Mexico i 1832 ble han innsatt som president. Gómez Pedraza, Manuel Gómez Pedraza, Manuel Gómez Pedraza, Manuel Gómez Pedraza, Manuel Kulturnytt. NRK Kulturnytt er et nyhets- og aktualitetsprogram om kunst og kultur som sender på NRK radio. Kulturnytt var dessuten et program som ble sendt på NRK TV fra 2004 til 2009. Radio. Kulturnytt på radio startet opp i 1993. De to daglige hovedsendingene, klokken 08.05-08.30 og 16.03-17.00 på NRK P2, består av nyhetsinnslag, reportasjer, debatter og anmeldelser av musikk, litteratur og film. Kulturnytt leverer også stoff til Dagsnytt og P2s nyhetsmorgen. TV. Kulturnytt på TV startet opp i 2004, da med to ukentlige sendinger på NRK1. Programmet besto av korte reportasjer. Høsten 2007 ble det startet daglige sendinger på aktualitetsfjernsynskanalen NRK2, med utvidet sendetid. Kulturnytt tilhørte først Kulturavdelingen i NRK, og ble fra 2009 en del av NRK Nyheter. Fra 2010 ble Kulturnytts egne TV-sendinger lagt ned, og Kulturnytts siste TV-sending ble sendt fredag 18. desember 2009. Da skal redaksjonen levere innslag til den nye, utvidete "Dagsrevyen" og det nye aktualitetsprogrammet på NRK2, "Aktuelt", med Erik Wold og Anne Lindmo som programledere. Programledere. Redaksjonen holder til på Marienlyst i Oslo. Revelignende canider. Revelignende canider (Vulpini) kalles også vulpider og består av ekte rever og deres nærmeste slektninger, de amerikanske grårevene, samt en art som volder mange forskere store problemer med hensyn til plasseringen i systematikken, nemlig ørehunden. Det finnes 16 arter fordelt i 4 slekter. Hver art kan bestå av et ukjent antall underarter, som igjen kan være inndelt i varianter. En art er trolig utdødd. Den mest betydningsfulle slekten er de ekte revene ("Vulpes"), som alene teller 11 arter. Alle tilhører hundefamilien og har trolig "Hesperocyon gregarius" som en felles progenitor med de hundelignende canidene. Vulpidene skiller seg imidlertid fra disse på flere enn ett område. Opprinnelse. De første revelignende canidene ("Otocyon" og "Urocyon") oppsto under pliocen (for omkring 8-5 millioner år siden). Det hersker således en viss forvirring omkring hvorvidt "Otocyon" og "Urocyon" er to slekter eller to grupper som bør klassifiseres som egne overslekter (på linje med Vulpini). Alle linjene startet imidlertid fra "H. gregarius", men mens "Otocyon" og "Urocyon" ser ut til å ha blitt i Amerika spredte den tredje linjen (Vulpus) seg til Eurasia. Dette skjedde altså mens canider og felider fortsatt sto meget nær en felles progenitor. Men fordi det ikke eksisterer mykvevsprøver fra deres felles forfar, er det umulig å si noe konkret om hvorvidt dette har en genetisk sammenheng med revens og kattens slisselignende pupiller å gjøre. Rever og katter deler også andre fellestrekk, som for eksempel at begge har en tendens til leke med byttet før det drepes og spises. Begge krummer også ryggen og stritter med pelshårene når de blir truet. Den eldste nålevende revearten i Amerika er således grårev ("Urocyon cinereoargenteus"), som altså fortsatt klatrer i tær, og bushhund ("Otocyon megalotis"), som fortsatt volder et stor problem med hensyn til klassifisering. Rødrev ("Vulpes vulpes") og fjellrev ("Alopex lagopus") oppsto først under pleistocen. Arter. De revelignende canidene består av arter som har tildels langt færre diploide kromosomer enn de hundelignende canidene, som alle har 74-78 kromosomer. I så måte har rødreven færrest, med kun 36 kromosomer. Rødreven er der derfor den reven som genetisk står lengst fra de hundelignende canidene. Ørehunden volder imidlertid mange forskere problemer med hensyn til plasseringen i systematikken, fordi den har hele 72 diploide kromosomer. Wayne mener at denne arten og artene i grårevslekten ("Urocyon"), som har 66 kromosomer, samt mårhund som kun har 42 kromosomer og nå klassifiseres sammen med de hundelignende canidene, bør klassifiseres i ei egen gruppe under benevnelsen andre canider. Wayne går dessuten langt i å antyde at de tre slektene disse artene representerer skilte lag med andre reve- og hundelignende canider for omkring 9 millioner år siden, noe som i såfall gjør de til de eldste nålevende slektene blant canidene. Det må også nevnes at fennek ("Vulpes zerda") har hele 64 kromosomer, noe som skiller den klart ut blant de andre ekte revene. IAST. The International Alphabet of Sanskrit Transliteration (IAST) er en populær norm for entydig translitterasjon av indiske skriftspråk. IAST er det mest populære normen for gjengivelse av sanskrit og pali med latinske bokstaver. Det brukes ofte i trykte publikasjoner, og ettersom Unicode-fonter har blitt mer tilgjengelige, brukes det i økende grad også i elektroniske tekster. IAST bygger på et translitterasjonssystem som ble etablert på den internasjonale orientalistkongressen i Athen i 1912. Systemet muliggjør en entydig translitterasjon fra devanagari og andre indiske skriftspråk, og representerer således ikke bare fonemene i sanskrit, men tillater også fonetisk transkripsjon (for eksempel er visarga, en allofon av "r" og "s" i slutten av et ord). Tegnene i IAST-systemet (både små og store bokstaver) er som følger, vist med tilsvarende devanagari-tegn og fonetiske verdier i IPA. The Eminem Show. "The Eminem Show" er Eminems tredje album på et større plateselskap. Det ble gitt ut 28. mai 2002. Før Eminem slapp ut "The Eminem Show", prøvde han å tenke ut en tittel for albumet. Han skulle opprinnelig ha den samme endelsen som de forrige albumene: LP/EP, men tenkte at det ville bli veldig forutsigbart, siden han hadde "The Slim Shady EP", "The Slim Shady LP" og "The Marshall Mathers LP". Så han puttet inn ordet «show» som ending på tittelen. "The Eminem Show" var det bestselgende albumet i 2002, med 7.6 millioner solgte kopier på slutten av året. Albumet ble nominert til Album of the Year på Grammy Awards i 2003, og ble Eminems tredje album som ble kåret til Best Rap Album. Eminem mener at "The Eminem Show" er det beste albumet han har laget. "The Eminem Show" er et reflektivt album, og viser en mer personlig og seriøs side av Eminem. Ulikt fra det forrige albumet, "The Marshall Mathers LP", kom "The Eminem Show's" utgivelse uten noen betegnende reklamasjon om kjønnsdiskriminering eller homofobi. Trolig fordi Eminem ikke bruker ordet "faggot" eller noen andre nedsettende benevninger mot homofile. I tillegg er det ingen lignende kjønnsdiskriminerende sanger som «Kill You» og «Kim». "The Eminem Show" er altså langt fra like voldelig og fordomsfull som det forrige albumet hans, selv om det fremdeles er noen få sjokkerende tekster. I 2003, kom albumet på 317. plass på Rolling Stone-magasinets liste over de 500 beste albumene noensinne. Hildesheim. Hildesheim er en by i Niedersachsen, Tyskland. Byen ligger i distriktet Hildesheim og omtrent 25 kilometer sørøst for Hannover, ved Bundesautobahn 7. Folketallet er 103 448 (2002) Hildesheim ble grunnlagt av Ludvig I av det tysk-romerske rike i 815. I byen ligger Hildesheimerdomen og St. Michael kirken som fra 1985 begge er oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Den viktigste arbeidsgiveren i Hildesheim er Bosch-Blaupunkt med over 4 000 ansatte. Norges politilederlag. Norges politilederlag tidligere Norges lensmanns- og politilederlag (NLP) er et fagforbund som organiserer lensmennene, en del politistasjonsjefer, noen administrasjonssjefer og et økende antall andre ledere i Politi- og lensmannsetaten. Sommeren 2003 endret laget navnet fra Norges lensmannslag til Norges lensmanns- og politilederlag. Representantskapsmøtet i juni 2008 endret navnet videre til Norges Politilederlag. (NPL). Forbundet ble medlem av Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund 1. juli 2001 og har i dag over 300 medlemmer. Leder er Jonny Nauste. Norske Meierifolks Landsforening. Norske Meierifolks Landsforening (NML) er et fagforbund som organiserer ansatte i meieriindustrien. NML ble dannet i 1914 og har vel 1250 medlemmer. Forbundet ble medlem i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund 1. juli 2006. Norsk Radiografforbund. Norsk Radiografforbund (NRF) er et fagforbund som organiserer radiografer og stråleterapeuter. Forbundet har vel 2 500 medlemmer og har inngått en tariffteknisk samarbeidsavtale med SAN (Sammenslutningen av Akademikeroganisasjoner i NAVO - nå Spekter for å ivareta forbundets tariffmessige rettigheter i Spekterområdet. Forbundsleder er Anna Pettersen. Norsk Skolelederforbund. Norsk Skolelederforbund er et fagforbund som ble etablert i 1977, og organiserer ansatte i grunnskolen og i videregående opplæring. Forbundet ble medlem av Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund 1. juli 2001 og har vel 2 100 medlemmer. Personellforbundet. Personellforbundet er et fagforbund som ble stiftet i 1960 og som organiserer alle grupper sivile og vervede i Forsvaret, samt tilsatte ved Forsvarsbygg, Forsvarets Forskningsinstitutt, Etterretningstjenesten og ISS (Integrated Service Solutions). Forbundet er et partipolitisk uavhengig fagforbund tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Personellforbundet het tidligere FSTL (Forsvarets Sivile Tjenestemenns Landsforbund). Forbundsleder er Knut Ringen. SAFE. SAFE er fagforbund for ansatte i energisektoren til lands og til havs. SAFE ble opprettet av tillitsvalgte innenfor olje- og gassindustrien i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund sammen med Oljearbeidernes Fellessammenslutning i august 2005. Ledelse. Leder er Terje Nustad. Skatterevisorenes forening. Skatterevisorenes Forening er et fagforbund som ble etablert i 1939. Forbundet er medlem av Unio 1. januar 2007, etter å ha vært medlem av Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund siden 1. januar 2002. Foreningen har vel 475 medlemmer og organiserer skatterevisorer og kontrollsjefer ved fylkesskattekontorene, sentralskattekontorene og i Skattedirektoratet. Leder er Øivind Eriksen. Skatteetatens Landsforening. Skatteetatens Landsforbund (SkL) er et fagforbund som organiserte tilsatte i alle regioner inkl. sentralskattekontor, og i Skattedirektoratet. SkL ble stiftet i 1963 og har ca 1 350 yrkesaktive medlemmer. Forbundet er tilknyttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Leder er Ragnar Grina. Statstjenestemannsforbundet. Statstjenestemannsforbundet (STAFO) er et fagforbund som ble etablert 17. november 1923 og organiserer ansatte i statlige virksomheter, Arbeidsgiverforeningen Spekter og HSH (Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon). Forbundet har vel 7 200 medlemmer og er tilknyttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Leder er Ingerid B. Bjercke. Yrkestrafikkforbundet. Yrkestrafikkforbundet (YTF) er et fagforbund som organiserer ansatte i bedrifter som utfører transport av personer og/eller gods. Forbundet er tilsluttet Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og ble etablert i 1955. Det har ifølge sine egne hjemmesider mer enn 11 000 medlemmer. Sjur Bygd. Sjur Bygd (født 28. april 1889 i Voss, død 29. oktober 1985) var en norsk forfatter, gardbruker, ordfører og banksjef. Han var bosatt i Myrkdalen på Voss. Sjur Bygd debuterte med "Fjell-folk" i 1915, ei samling fortellinger fra ei avstengd vestlandsbygd. I romanen "Holmgang" (1917) skildra Bygd de psykologiske forutsetninger for en bygdestrid. Det samme gjør den store romanen "Valplassen" (1921). Et av Bygd sine fremste verk, "Luftspeglingar" (1925) er ei samling noveller med samme miljø. Andre betydlige romaner er "I hamskifte" (1949) og "Mot blå berg" (1957). Bygd var en skarp psykolog, og kjente de skjulte drifter i menneskene, krokveiene deres, hykleri, naturangsten og religiøsiteten. Med sin knappe stil og friske bilder skrev han levende situasjoner om norsk folk og kultur. Encore. "Encore" er det fjerde studioalbumet til den amerikanske rapperen Eminem på et større plateselskap. Det skulle egentlig blitt sluppet 16. november 2004, men ble istedet gitt ut 12. november på grunn av lekkasje av albumet på internett. De tre første dagene ble det solgt over 711 000 kopier. "Encore" ble etter hvert det tredje bestselgende albumet i 2004 med 3 517 097 solgte kopier, og det 27. bestselgende albumet i 2005 med 1 385 256 kopier solgt det året. Det ble totalt 4.9 millioner solgte kopier mot slutten av 2006. Det har blitt solgt over 10 millioner eksemplarer av albumet over hele verden. Sangen «Mockingbird» ble nominert til Best Rap Solo Performance på Grammy Awards i 2006, men tapte for Kanye Wests «Gold Digger». "Encore" ble nominert til Best Rap Album, men Kanye West tok seieren igjen med sitt eget album, "Late Registration". "Encore" er Eminems første album på et større plateselskap som ikke vant prisen for Best Rap Album, siden The Slim Shady LP, The Marshall Mathers LP og The Eminem Show vant den prisen det året de ble sluppet ut. Karakteren Slim Shady ble drept i den siste sangen, Encore/Curtains Down. Eminem sier i slutten av sangen: «Don't worry about that Detox album. It's coming. We're gonna make Dre do it.» Deretter tar han frem en pistol og skyter hele publikumet, og skyter dermed seg selv gjennom munnen. Men i sangen «When I'm Gone» fra albumet, skyter han seg selv nok en gang. I et uttak fra sangen sier han: «I turn around/Find the gun on the ground and cock it/Put it to my brain/Scream 'die Shady' and pop it». I dette albumet viser Eminem sitt kompliserte elske/hate-forhold til hans eks-kone Kim Mathers. I låta «Puke» hater han henne og mener at hun får han til å kaste opp. Men i «Crazy in Love» elsker han henne høyt. Fri vilje. Fri vilje er et filosofisk begrep som beskriver bevisste individers evne til å styre tanker, valg og handlinger uavhengig av naturlige eller overnaturlige faktorer. Evnen til fri vilje har lenge vært en viktig problemstilling innenfor felt som religion, vitenskap og etikk. Fri vilje har blitt studert av prominente medlemmer av mange ulike felt som filosofi og religion, og er også en viktig problemstilling i neuropsykologien. Filosofer som Jacques Rousseau og Thomas Hobbes har vært innom feltet, men selv om retningene de har lagt innenfor filosofi har vært populære er de fortsatt bare spekulasjoner, og til noen grad fantasier. Neuropsykologi er et relativt nytt felt, men allerede nå er det avdekket at hjernebarken som står for førstepersons bevisstheten får informasjon som er sensurert av underbevisstheten. Til hvilken grad mennesket har fri vilje bestemmes av en blanding av gener (hjernemasse og evolusjonspsykologi) og miljø. Definisjon av fri vilje. Aristoteles på et romersk veggmaleri. Men en handling er likevel ikke fri dersom den som handler I vestlig filosofi. En forenklet taksonomi av de viktigste posisjoner innenfor fri vilje. Spørsmålet om fri vilje er gjennom tidene først og fremst blitt behandlet som et filosofisk problem. Ofte kontrasterer man tanken om en fri vilje mot determinismen, to begreper som ikke nødvendigvis står i konflikt med hverandre. Standpunktet at disse to er forenelige kalles kompatibilisme. Den retningen av deterministiske tenkere som mener at en deterministisk verden ikke er forenelig med fri vilje, kalles ofte for "inkompatibilisme" eller "hard determinisme"; motsetningen kalles da naturligvis "bløt determinisme". Determinisme. Determinisme er en bred betegnelse med store forskjeller i betydninger. Korresponderende til hver av disse forskjellige betydningenr oppstår en forskjellig problematikk hva angår fri vilje. Kausal (eller nomologisk) determinisme er tesen om at fremtidige hendelser er nødvendiggjorte av tidligere og nåtidige begivenheter kombinert med naturlovene. Den slags determinisme illustreres noen ganger med tankeeksperimentet utført av Laplaces dæmon: Man kan forestille seg en entitet som kjenner til alle fakta angående fortiden og nåtiden og kjenner til alle naturlovene som styrer universet. En slik entitet kan være i stand til å bruke denne viten til å forutse fremtiden ned til minste detalj. Logisk determinisme er oppfatningen om at alle utsagn, enten de omhandler fortid, nåtid eller fremtid, enten er sanne eller falske. Problematikken angående fri vilje er i denne konteksten ensbetydende med problemet omkring hvordan valg kan være frie, gitt at hva man gjør i fremtiden allerede er bestemt som sant eller usant i nåtiden. Teologisk determinisme er tesen om at det er en gud som bestemmer alt mennesker vil gjøre – enten ved å kjenne deres handlinger i forveien (via en form av allvitenhet) eller ved å forordne handlingene deres på forhånd. Problematikken omkring fri vilje her er hvordan ens handlinger kan være frie hvis det er en skapning som har bestemt dem for en forut for ens tid. Biologisk determinisme er ideen om at all adferd, tro og ønsker er fastsatt med våre genetiske tilkomster. Det er også andre teser om determinisme, heriblant kulturell determinisme og psykologisk determinisme. Ytterligere kombinasjoner og sammenstillinger av deterministiske teser, som for eksempel biomiljømessig determinisme, er enda mer alminnelige. Kompatibilisme. Kompatibilister fastholder at determinisme er forenelig med fri vilje. En generell strategi anvendt av "klassiske kompatibilister", som Thomas Hobbes, er å hevde at en person handler fritt utelukkende når personen har villet handle og kunne ha valgt å handle annerledes, "hvis denne hadde valgt å gjøre det". Hobbes tilskrev blant annet en slik kompatibilistisk frihet til "personen" og ikke til et abstrakt begrep som "vilje". For eksempel skrev han at "ingen frihet kan tilskrives viljen, ønsker eller tilbøyelighet, men menneskets frihet; hvilket består i at han ikke finner noe til hinder for å gjøre noe som han vil, ønsker eller har tilbøyelighet til å gjøre." David Hume påpekte det nødvendige kriteriet at "denne hypotetiske friheten er universelt tillatt for alle som ikke er fanger og fengslet". For å illustrere deres posisjon påpeker kompatibilister krystallklare tilfeller hvor personers frie vilje er blitt nektet dem gjennom voldtekt, mord, tyveri eller andre former for tvang. I disse tilfellene mangler fri vilje, ikke bare fordi fortiden kausalt bestemmer fremtiden, men fordi den angripende part overrumpler offerets ønsker og preferanser angående sine handlinger. Den angripende part tvinger offeret og, ifølge kompatibilister, er dette det som tilsidesetter fri vilje. Ut fra dette argumenterer de for at determinisme ikke utgjør noen forskjell; det som gjør forskjellen er at individers valg er et resultat av deres egne ønsker og preferanser som ikke blir tilsidesatt av en ekstern (eller intern) kraft. For å være kompatibilist må man ikke besitte en bestemt oppfatning av fri vilje, men kun nekte for at determinisme er motstridende fri vilje. William James' oppfatninger var ambivalente. Mens han trodde på fri vilje på et "etisk grunnlag", mente han det ikke var bevis for det på et vitenskapelig grunnlag. Heller ikke hans egen selviakttagelse støttet det. Videre aksepterte han ikke inkompatibilismen som den formuleres nedenfor; han mente ikke at indeterminismen i menneskets handlinger var en forutsetning for moralsk ansvar. I sitt verk "Pragmatism" skrev han at "instinkt og nytte mellom dem kan man sikkert tillegge tillit til å fortsette den sosiale virksomhet med straff og lovprisning" uanfektet av metafysiske teorier. Han mente ikke at indeterminisme er viktig som en "lettelsens doktrine" – den muliggjør synspunktet at selv om verden kanskje på mange måter er et dårlig sted, så kan den gjennom individers handlinger bli et bedre sted. Han sier derimot at determinisme underminerer meliorisme – ideen at fremskritt er et reelt konsept som leder hen mot en forbedring av verden. "Moderne kompatibilister", som Harry Frankfurt og Daniel Dennett, argumenterer for at det er tilfeller hvor en person handlinger under tvang stadig er frie, fordi slik tvang er sammenfallende med personen under tvangs personlige hensikter og ønsker. Frankfurt er en av de mest fremtredende forkjempere for en versjon av kompatibilismen kalt det "hierarkiske nett". Ideen er at et individ kan ha motstridende ønsker på et førsteordensnivå og også ha ønsker om de forskjellige førsteordensønsker (et annenordensønske), hvor resultatet er at et av ønskene overtrumfer de øvrige. En persons vilje skal identifiseres som dennes mest fremtredende førsteordensønske, det vil si de ønskene som personen handler ut fra. Som eksempel finnes det "tankeløst avhengige", "ufrivillige avhengige" og "frivillige avhengige" i kategoriseringen av narkotikaavhengige. Alle tre grupperinger har potensielt motstridende førsteordensønsker om både å ville ta narkotikaen og ikke å ville det. Den første gruppen, "tankeløst avhengige", har ingen andreordensønsker om ikke å ta stoffet. Den andre gruppen, "ufrivillige avhengige", har et andreordensønske om ikke å ta stoffet, mens den tredje gruppen, "frivillige avhengige", har et andreordensønske om faktisk å ta det. Ifølge Frankfurt er den første gruppe blottet for vilje og er derfor ikke lengre individer. Medlemmene av den andre gruppen ønsker fritt ikke å ta narkotika, men deres vilje overrumples av deres avhengighet. Medlemmene av den tredje gruppen tar stoffet de er avhengige av med glede. Frankfurts teori forgrenes til et uendelig antall nivåer. Kritikere av teorien påpeker at det ikke er noen sikkerhet for at det ikke vil oppstå konflikter selv på høyereordensnivåer av ønsker og preferanser. Andre argumenter for at Frankfurt ikke etterlater noen fyldestgjørende forklaring på hvordan de forskjellige nivåene i hierarkiet forholder seg til hverandre. I "Elbow Room" presenter Dennett et argument for en kompatibilistisk teori om fri vilje som er ytterligere forklart i boken "Freedom Evolves". Den grunnleggende tankegangen er at hvis man utelukker Gud, uendelig mektige demoner og andre slike vesener, så er fremtiden på grunn av kaos og empiriske grenser for presisjonen av vår kunnskap om verden, dårlig definert for alle begrensede vesener. De eneste veldefinerte tingene er "forventninger". Evnen til å handle "annerledes" gir kun mening når man har å gjøre med disse forventningene og ikke med en ukjent og uerkjennelig framtid. Ifølge Dennett kan fri vilje eksistere fordi individer har evnen til å handle forskjellig fra hva folk forventer. Inkompatibilister hevder at problemet med denne idéen er at vi muligens kun er "maskiner som reagerer på forutsigbare måter på stimuli i våre omgivelser". Derfor er alle våre handlinger kontrollert av krefter utenfor oss selv eller av ren tilfeldighet. Mer sofistikerte analyser av kompatibilistisk fri vilje finnes, og også anen kritikk. Inkompatibilisme. "Harde determinister", som d'Holbach, er de inkompatibilistene som aksepterer determinisme og avviser fri vilje. "Metafysiske libertarianere", som Thomas Reid, Peter van Inwagen og Robert Kane, er inkompatibilister som aksepterer fri vilje, men benekter determinisme, og er dermed av den oppfatningen at det finnes en form for indeterminisme. Et annet synspunkt er det harde inkompatibilistiske, som hevder at fri vilje er inkompatibelt med både determinisme og indeterminisme. Dette standpunktet forsvares av Derk Pereboom. Et av de tradisjonelle argumentene for inkompatibilisme er basert på en "intuisjonspumpe": hvis en person er forutbestemt i sine valg og handlinger, så må denne være lik andre mekaniske ting som er determinerte i deres adferd, som en billiardkule, en dukke eller en robot. Fordi disse gjenstandene ikke har en fri vilje, må mennesker være uten fri vilje, hvis determinisme skal være sant. Dette argument har blitt avvist av kompatibilister som Daniel Dennett på grunn av at selv om mennesker har noe til felles med disse gjenstandene behøver det ikke bety at det ikke er noen viktige forskjeller. Et annet argument for inkompatibilisme er argumentet om kausalkjeder ("årsakskjeder"). Inkompatibilisme er nøkkelen til den idealistiske teorien om fri vilje. De fleste inkompatibilister avviser ideen om at frihet til å velge sine handlinger utelukkende består av frivillig adferd. De insisterer derimot på at fri vilje betyr at mennesker må være den ultimate eller originale årsaken til sine handlinger. Mennesket må være en "causa sui" i tradisjonell forstand. Å være ansvarlig for sine valg er å være den første årsak til disse valgene, hvor den første årsak skal forstås som det at det ikke er noen forutgående årsak til årsaken. Argumentet er da at hvis mennesket har en fri vilje, så er mennesket den ultimate årsak til sine handlinger. Hvis determinisme er sant så er alle menneskets valg derimot forårsaket av begivenheter og faktorer som er utenfor dets rekkevidde. Så hvis alt mennesket gjør er forårsaket av begivenheter og faktorer utenfor menneskets kontroll, kan mennesket ikke være den ultimate årsak til sine egne handlinger. Derfor kan mennesket ikke ha noen fri vilje. Dette argumentet har også blitt utfordret av forskjellige kompatibilistiske filosofer. Et tredje argument for inkompatibilisme ble formulert av Carl Ginet på 1960-tallet og har vært gjenstand for mye oppmerksomhet i den moderne litteratur. Det forenklede argumentet lyder som følger: Hvis determinisme er sant så har vi ingen kontroll over begivenheter i fortiden, som er bestemmende for vår nåværende tilstand og ingen kontroll over naturlovene. Siden vi ikke kan kontrollere disse anliggender kan vi heller ikke ha kontroll over deres konsekvenser. Ettersom våre nåtidige valg og handlinger, under determinisme, er de nødvendige konsekvenser av fortiden og naturlovene, så har vi ingen kontroll over dem og derav ingen fri vilje. Dette kalles "konsekvensargumentet". Peter van Inwagen bemerker at C.D. Broad kom med en versjon av konsekvensargumentet allerede på 1930-tallet. Problemet for kompatibilister i dette argument ligger i faktumet at det synliggjør umuligheten i at man kunne ha valgt anderledes enn man gjorde. Hvis for eksempel Carina er kompatibilist, og hun nettopp har satt seg ned på sofaen, så skal hun kunne påstå at hun kunne ha blitt stående hvis hun ønsket det. Men det følger av konsekvensargumentet at hvis Carina hadde blitt stående, ville hun enten ha generert en uforenelighet, bryte naturlovene eller endret fortiden. Derfor er kompatibilister ifølge Ginet og van Inwagen tvunget til å akseptere eksistensen av "utrolige evner". Et motsvar til dette argumentet er at det sidestiller begrepene evner og behov, eller tanken om at den frie vilje fremkaller muligheten for å treffe ethvert gitt valg, i virkeligheten er det en illusjon, og at valget hadde blitt tatt i forveien, selv om den "bestemmende person" oppfattet det omvendt. David Lewis hevder at kompatibilister er tvunget til å anta at valget kunne ha falt anderledes ut hvis det hadde hersket "andre omstendigheter" i fortiden. Libertariansk inkompatibilisme. Det andre synspunktet under overskriften inkompatibilisme er metafysisk libertarianisme. Libertarianisme antar at fri vilje eksisterer, hvilket medfører at individer er i stand til å velge mer enn én mulig handling i en gitt situasjon. Ettersom determinisme antyder at det kun er en mulig framtid, er determinismen ikke forenelig med denne oppfatningen av fri vilje og må derfor være falsk. Retninger innen libertarianismen kan deles opp i to hovedgrener: overnaturlige teorier og vitenskapelige eller naturlige teorier. Overnaturlige teorier antar at ikkefysisk sinn eller sjel står over fysisk kausalitet, slik at fysiske hendelser i hjernen som fører til at handlinger utføres ikke har en fullstendig fysisk forklaring. Denne tilgangen er tilknyttet dualismen og har noen ganger en teologisk motivasjon bak seg. Vitenskapelige forklaringer på libertarianismen (beskrevet som "naturalistiske") involverer noen ganger panpsykisme eller teorien om at en egenskap i bevisstheten er assosiert med alle partikler og gjennomsyrer hele universteorien. Andre naturalistiske tilnærminger krever ikke at fri vilje er en fundamental byggesten i universitet; normal tilfeldighet henvises til som "albuerum", som oppfattes som nødvendig for libertarianere. Fri vilje betraktes som en bestemt type kompleks prosess med et element av indeterminisme. Et eksempel på denne tilnærmingen er utviklet av Robert Kane. Andre synsvinkler. a>s tenkning er fokusert på begrepet vilje og dets relasjon til frihet. Noen filosofers synspunkter er vanskelige å kategorisere som enten kompatibilistisk eller inkompatibilistisk, hard deterministisk eller libertariansk. John Locke, for eksempel, nektet for at begrepet fri vilje ga mening (jamfør teologisk nonkognitivisme, en lignende holdning til eksistensen av Gud). Han var også av den mening at determinismens sannhet var irrelevant. Han mente at det som definerer frivillig adferd er at individer har evnen til å "utsette" en beslutning lenge nok til å kunne reflektere over dens konsekvenser: "...viljen betegner i sannhet intet ut over en kraft eller evne til å foretrekke eller velge". På lignende vis diskuterte David Hume muligheten for at hele debatten om fri vilje ikke er annet enn et "verbalt" spørsmål. Han foreslo også at det ville kunne forklares med "en falsk følelse eller fornemmet opplevelse" som forbindes med mange av våre handlinger når vi utfører dem. Ved ettertanke erkjenner vi at de var nødvendige og determinerte fra begynnelsen av. Alle ser seg selv "a priori" å være fullstendig fri, selv i sine individuelle handlinger, og synes at han hvert øyeblikk kan forfølge en annen type liv....Men "a posteriori", gjennom erfaring, oppdager han at han ikke er fri, men underlagt nødvendigheten, og motsatt sine egne beslutninger og overveielser ikke kan endre sin adferd og at fra begynnelsen av sitt liv til slutten av livet er nødt til å leve ut den karakteren som han selv fordømmer..." I sin "Über die Freiheit des menschlichen Willens" konstaterte Schopenhauer at "du kan gjøre hva du vil, men i et hvert gitt øyeblikk av ditt liv kan du kun "ville" en eneste forutbestemt ting og absolutt intet annet enn dette ene." Rudolf Steiner, som samarbeidet med Schopenhauer i en komplett utgave av hans verker, skrev "frihetens filosofi", som fokuserer på problemet med fri vilje. Steiner deler til å begynne med dette opp i to aspekter av frihet: tankefrihet og handlingsfrihet. Han argumenter for at indre frihet oppnås når vi bygger bro mellom våre sanseinntrykk, som påvirker den ytre oppfatning av verden, og våre tanker, som gir oss adgang til verdens indre natur. Ytre frihet oppnås ved å trenge igjennom våre handlinger med "moralsk fantasi". Steiner forsøker å vise at disse to aspektene av indre og ytre frihet er uadskillelige, og at sann frihet kun oppnås når de er forente. Den moderne filosofen Galen Strawson er enig med Locke i at determinismens sannhet eller usannhet er irrelevant for problemet. Han argumenter med at begrepet fri vilje fører til en uendelig prosess og derfor er meningsløs. Hvis man er ansvarlig for hva man gjør i en gitt situasjon, så følger, ifølge Strawson, at man må være ansvarlig for hvordan ens mentale liv ser ut. Men det er umulig for noen å være ansvarlig for måten man er på i ethvert henseende. Dette begrunnes med at for at man kan være ansvarlig for hvordan man handler i situasjon "S"n", må man også ha vært ansvarlig for hvordan man var i "S"n"−1". For igjen å være ansvarlig for "S"n"−1", må man ha vært ansvarlig for hvordan man var i "S"n"−2" og så videre. På et tidspunkt i kjeden må det ha vært en opprinnelig handling i en ny kausalkjede. Men det er umulig. Mennesket kan ikke oppfinne seg selv eller sin mentale tilstand "ex nihilo". Dette argumentet innebærer at fri vilje i seg selv er absurd, men ikke at det er inkompatibelt med determinisme. Strawson kaller sin egen synsvinkel "pessimisme", men det kan bli klassifisert som hard inkompatibilisme. Ted Honderich er av den holdning at "determinisme er sann, mens kompatibilisme og inkompatibilisme begge er falske" og det reelle problemet ligger et annet sted. Honderich fastholder at determinisme er sant fordi kvantefysiske fenomener ikke er hendelser eller ting som kan lokaliseres i tid og rom, men er abstrakte enheter. Selv hvis de var hendelser på mikronivå, synes de ikke å ville ha noen relevans for hvordan verden er på makronivå. Han fastholder at inkompatibilitet er falsk fordi, selv om determinisme er sant, så har inkompatibilister ikke og kan ikke komme med en tilstrekkelig begrunnelse for opprinnelse. Han avviser kompatibilisme, fordi det, som inkompatibilisme, antar en fundamental oppfatning av frihet. Det er i virkeligheten to oppfatninger av frihet: frivillig handling og opprinnelse. Begge oppfatninger behøves for å kunne forklare fri vilje og ansvar. Både determinisme og indeterminisme er trusler mot en slik frihet. Å avvise disse oppfatningene av frihet ville være å avvise moralsk ansvar. På den ene siden har vi vår intuisjon; på den andre våre vitenskapelige fakta. Det "nye" problemet er hvordan man løser denne konflikten. Moralsk ansvar. Samfunnet krever generelt at mennesker tar ansvar for sine egne handlinger, og mener at de bør hylles eller klandres for det de gjør. Mange er imidlertid av den mening at moralsk ansvar krever fri vilje. Derfor omhandler et annet viktig emne i debatten om fri vilje om hvorvidt individer noen sinne er moralsk ansvarlige for sine handlinger, og hvis det er tilfelle, i hvilken forstand de er ansvarlige. Hva har denne gutten med det å gjøre? Han var ikke sin egen far; han var ikke sin egen mor; han var ikke sine egne besteforeldre. Alt dette ble gitt til ham. Han omgav ikke seg selv med guvernanter og rikdom. Han laget ikke seg selv. Og stadig skal han tvinges til å betale. I motsatt ende bruker mange libertarianere samme argument mot determinisme. Daniel Dennett stiller spørsmålet om hvorfor noen i det hele tatt skulle ta seg av andre, om noen har egenskapen ansvar, og antyder at ideen om moralsk ansvar bare er "et rent metafysisk ønske". Jean-Paul Sartre argumenterer for at mennesker noen ganger unngår ansvar ved å gjemme seg bak determinisme: "... vi er alltid parate til å gå i skjul bak determinismen hvis denne friheten tynger oss eller vi behøver en unnskyldning". Standpunktet at kategorisering av slike mennesker som "simple" eller "uærlige" ikke gjør noen forskjell for om deres handlinger er determinerte er imidlertid like uholdbart. Spørsmålet om moralsk ansvar er kjernen i uenigheten mellom hard determinisme og kompatibilisme. Harde determinister er tvunget til å akseptere at individer ofte har fri vilje i den kompatibilistiske forståelsen, men de avviser at denne forståelsen av fri vilje kan være basis for moralsk ansvar. Harde determinister påstår at faktumet at en agents valg er utvungne ikke endrer faktumet at determinisme fjerner agentens ansvar. Kompatibilister argumenterer på den andre side for at determinisme er en forutsetning for moralsk ansvar. Samfunnet kan ikke ansvarliggjøre en person hvis ikke dennes handlinger var bestemt av noe. Dette argument kan spores tilbake til David Hume. Hvis indeterminisme er sant så er de handlingene som ikke er determinerte tilfeldige. Det er usannsynlig at man kan hylle eller klandre noen for å utføre en handling som ble dannet spontant av dennes nervesystem. I stedet må man avgjøre hvordan handlingene stammet fra personens ønsker og preferanser – personens "karakter" – før man kan holde personen moralsk ansvarlig. Libertarianere vil svare at ikkedeterminerte handlinger i virkeligheten slett ikke er tilfeldige, og at de er resultatet av reell vilje hvis beslutninger er ikkedeterminerte. Dette argumentet vurderes som utilfredsstillende av kompatibilister, fordi det kun skyver problemet et skritt tilbake. Det synes også å involvere noe mystisk metafysikk såvel som konseptet "ex nihilo nihil fit". Libertarianere gir svar ved å prøve å klargjøre hvordan ikkedeterminert vilje kan knyttes til robust handling. I sitt brev til romerne stiller Paulus spørsmålet om moralsk ansvar som følger: "Bestemmer ikke pottemakeren over leiren, så han av samme leirklump kan lage én krukke til fint bruk og en annen til simplere bruk? " I denne forstand kan individer stadig bli uhederliggjorte for sine handlinger, selv om disse handlingene dypest sett var bestemt av Gud. Et lignende synspunkt er at individuell moralsk uforsvarlighet ligger i individets karakter. Det betyr at en person med en morders egenskaper ikke har andre valg enn å myrde, men denne kan stadig bli straffet fordi det er riktig å straffe folk av en slik karakter. Hvordan ens karakter er bestemt er irrelevant fra dette perspektivet. Ut fra dette argumenterer Robert Cummins og andre for at mennesker ikke skal dømmes for sine individuelle handlinger, men derimot for hvordan deres handlinger "avspeiler deres karakter". Hvis karakter (hvordan enn denne må være definert) er den dominerende årsak til ens handlinger, og ens valg er moralsk uriktige, så skal man holdes til ansvar for slike valg, uten å ta genetiske hensyn eller andre slike faktorer. Et unntak fra antagelsen om at moralsk uforsvarlighet ligger i enten individuell karakter eller handlinger av fri vilje, finnes i saker der utilregnelighet – eller dets konsekvens, forminsket ansvar – kan brukes til å argumentere for at den skyldige handlingen ikke var et produkt av et skyldig sinn. I slike tilfeller antar det juridiske system i de fleste vestlige samfunn at personen på en måte ikke har hele skylden fordi dennes handlinger var en konsekvens av abnorme sanser. Joshua Greene og Jonathan Cohen, forskere innen nevroetikk, argumenterer på basis av slike saker at våre nåværende syn på moralsk ansvar er basert på libertaristiske (og dualistiske) intuisjoner. De hevder at kognitiv nevrovitenskapelig forskning underminerer disse intuisjonene ved å vise at hjernen er ansvarlig for våre handlinger, ikke bare i tilfeller av psykose, men også i mindre åpenlyse situasjoner. For eksempel reduserer skade på pannelappen evnen til å avveie usikre risikoer og ta viktige beslutninger, og dette leder derfor til en større sannsynlighet for å begå en voldelig forbrytelse. Dette er ikke bare sant for patienter med skade på pannelappen grunnet ulykke eller blodpropp, men også for unge som viser tegn på nedsatt aktivitet på pannelappen sammenlignet med voksne, og også for barn som er kronisk forsømt eller mishandlet. I hvert tilfelle kan den skyldige parten, argumenterer de, sies å ha mindre ansvar for sine handlinger. Greene og Cohen forutsier at dommeres fortolkninger av fri vilje og moralsk ansvar, i takt med at det stadig blir fler slike tilfeller og dermed alminnelig kjent, vil fjerne seg fra den intuitive libertaristiske forståelsen som i øyeblikket definerer dem. Greene og Cohen argumenterer også for at det juridiske systemet ikke behøver denne libertaristiske fortolkningen. Derimot foreslår de at kun gjengjeldende oppfattelser av rettferdighet, der det juridiske systemet skal straffe ugjerninger, krever den libertaristiske intuisjon. Konsekvensialistiske tilnærminger til rettferdighet, som er rettet mot å fremme fremtidig velferd i stedet for å imøtekomme umiddelbar fortjeneste, kan overleve selv hard deterministisk fortolkning av fri vilje. Som en følge av dette kan det juridiske system og oppfattelsen av rettferdighet således bli opprettholdt på tross av nylige nevrovitenskapelige beviser som underminerer libertaristisk intuisjoner av fri vilje. Innenfor vitenskapen. Mange argumenter for eller mot fri vilje involverer en antagelse om sannheten eller usannheten av determinisme. Den vitenskapelige metoden bygger på håpet om å være i stand til å gjøre disse antagelsene til faktum. Slike fakta ville imidlertid stadig skulle kombineres med de filosofiske overveielser for å være i stand til å give et argument for eller imot fri vilje. Hvis kompatibilisme eksempelvis skulle vise seg sann vil sannheten av determinisme ikke ha noen innflytelse på spørsmålet om eksistensen av fri vilje. Omvendt vil et bevis for determinisme kombinert med et argument for inkompatibilisme gi et argument mot fri vilje. Fysikk. Eldre vitenskapelig tankegang portretterte ofte universet som deterministisk, og noen tenkere hevdet at innsamlingen av tilstrekkelig informasjon ville sette dem i stand til å forutsi fremtiden med perfekt nøyaktighet. Omvendt er moderne vitenskap en blanding av deterministiske og stokastiske teorier. Kvantemekanikken forutsier begivenheter utelukkende ved angivelse av sannsynligheter og betviler hvorvidt universet overhode er deterministisk. Nåværende fysiske teorier er meget langt fra en "teori om alt" og kan ikke besvare spørsmålet om hvorvidt determisme er sant for verden. Derfor omfatter de i stedet adskillige ortolkninger og er åpen overfor disse. Selv om en indeterministisk fortolkning av kvantemekanikken skulle vise seg å være den riktige, vil man stadig kunne innvende at indeterminisme begrenses til mikroskopiske fenomener da det er disse, kvantemekanikken beskriver. Omvendt er mange makroskopiske fenomener basert på kvanteeffekter; for eksempel virker noen tilfeldighetsgeneratorer ved å forsterke kvanteeffekter til praktisk anvendelige signaler. Et viktigere spørsmål er hvorvidt kvantemekanikkens indeterminisme tillater noe som ligner på fri vilje når kvantemekanikkens lover bør gi en fullstendig sannsynlighetsteoretisk redegjørelse for partiklers bevegelse. Det finnes ytterligere en innvending, av mer filosofisk art. Det er blitt fremsatt som argument at hvis det handles på grunn av kvantetilfeldighet, da betyr det i seg selv at fri vilje er fraværende, da en slik handling ikke kan kontrolleres av noen som påstår å besitte fri vilje. Hvis dette argument forenes med inkompatibilisme ville det følge at fri vilje er umulig, da det vil være uforenelig med "både" determinisme og indeterminisme, og disse to er de eneste mulighetene. Forenes det omvendt med kompatibilisme vil det bety at fri vilje kun er mulig i et deterministisk univers. Robert Kane har utnyttet kvantemekanikkens og kaosteoriens suksess til å forsvare inkompatibilismens syn på frihet i sin "The Significance of Free Will" og i andre verker. Genetikk. På samme måte som fysikere har biologer ofte stilt spørsmål som har relatert seg til fri vilje. En av de mest opphetede diskusjonene i biologien handler om arv og miljø; forholdet mellom viktighet av på den ene side genetikk og biologi og på den andre kultur og miljø. Mange forskere er av den oppfatning at en del av menneskets oppførsel kan forklares ved dets hjerne, gener og evolusjonære begivenheter. Dette synspunktet gir anledning til bekymring over om dette faktum medfører umuligheten av å stille folk til ansvar for sine handlinger. Steven Pinker mener at denne frykten for determinisme i genetiske og evolusjonsmessige sammenhenger er en misforståelse, og at det er "en forveksling av 'forklaring' med 'unnskyldning'". I hans øyne forutsetter ansvarlighet ikke at oppførsel er uten årsak, så lenge oppførselen motsvarer hyllest og klandring. Det er også usikkert om den miljømessige determinasjonen er en større trussel mot fri vilje enn den genetiske er. Nevrovitenskap. a> undersøkte om denne hjerneaktiviteten tilsvarte den "følte intensjon" om (eller vilje til) å bevege seg hos forsøkspersoner. Det er blitt mulig å studere den levende hjernen, og forskere er i stand til å betrakte hjernens beslutningstagende "maskineri" i arbeid. Benjamin Libet foretok et innflytelsesrikt eksperiment på området i 1980-årene hvor han ba hver forsøksperson bevege håndleddet på et tilfeldig valgt tidspunkt, mens han målte den tilhørende hjerneaktiviteten (og spesielt oppbygningen av det elektriske signalet som kalles beredskapspotensialet). Selv om det var velkjent at endringen i beredskapspotensialet kom før den fysiske handlingen undersøkte Libet om beredskapspotensialet svarte til den følte intensjon om å bevege seg. For å bestemme når forsøkspersonen hadde intensjon om å bevege seg bad han vedkommende holde øye med sekundviseren på et ur og rapportere dets posisjon når han eller hun var bevisst om viljen til å bevege håndleddet. Libet fant frem til at den "underbevisste" hjerneaktiviteten som førte til det "bevisste" valget om å bevege håndleddet begynte omtrent et halvt sekund før forsøkspersonen var bevisst om sin hensikt om å bevege seg. Libets funn antyder at forsøkspersonens valg treffes på et underbevisst plan og først i etterkant oversettes til en "bevisst beslutning", og at forsøkspersonens oppfatning av at handlingen fant sted etter hans eller hendes vilje kun skyldes det retrospektive perspektivet på hendelsen. Denne tolkningen av resultatene har blitt kritisert av Daniel Dennett, som mener at folk vil være nødt til å flytte oppmerksomheten fra sin intensjon til uret, og at dette medfører en tidsmessig uoverensstemmelse mellom den følte opplevelsen av viljen og den oppfattede posisjon av viseren. Senere studier har i overensstemmelse med dette argumentet vist at den presise numeriske verdien avhenger av oppmerksomheten. Til tross for forskjellene i den presise numeriske verdien har Libets opprinnelige funn holdt. I en annen variant av dette eksperimentet bad Haggard og Eimer forsøkspersonene i tillegg til å bestemme når de skulle bevege hendene også å bestemme "hvilken" hånd, de ville bevege. I dette tilfellet hang den opplevde hensikt om bevegelse i langt høyere grad sammen med det "lateraliserede beredskapspotensialet" (LRP); en elektroencefalografisk komponent som måler forskjellen mellom aktivitet mellom venstre og høyre hjernehalvdel. Haggard og Eimer hevder at opplevelsen av bevisst vilje derfor må følge beslutningen om hvilken hånd som skal beveges, da LRP viser beslutningen om å bevege en bestemt hånd. Relaterte eksperimenter har vist at stimulering av hjernen kan påvirke hvilken hånd forsøkspersonene beveger til tross for at opplevelsen av fri vilje er intakt. Ammon og Gandevia nådde frem til at det var mulig å påvirke hvilken hånd som valgtes ved stimulering av de områder av pannelappen som er involverte i bevegelsesstyring ved å bruke transkraniell magnetstimulering i enten venstre eller høyre hjernehalvdel. Høyrehendte personer ville normalt velge høyre hånd 60 % av gangene, men ved stimulering av høyre hjernehalvdel ville de i stedet velge venstre hånd 80 % av gangene (den høyre hjernehalvdelen er ansvarlig for bevegelse av kroppens venstre side og omvendt). Tross denne eksterne innflytelsen på beslutningen ville forsøkspersonene fortsatt hevde at de trodde at deres valg av hånd var blitt tatt fritt. I et påfølgende eksperiment fant Alvaro Pascual-Leone og hans kolleger fram til lignende resultater, men bemerket dessuten at den transkranielle magnetstimuleringen skulle finne sted innenfor 200 millisekunder i overensstemmelse med utledningen fra Libets eksperiment. Til tross for disse oppdagelsene tolket Libet ikke selv sitt eksperiment som bevis for mangel på bevisst fri vilje; han poengterer at forsøkspersonens vilje, til tross for at tendensen til å trykke på en knapp bygges opp over 500 millisekunder, til de siste millisekunder beholder en "vetorett" mot handling. Ifølge denne modellen kan underbevisste impulser til å utføre en gitt handling undertrykkes av en bevisst anstrengelse fra personen. Man har sammenlignet med golfspillere, som kan svinge køllen adskillige ganger før de slår til ballen. Handlingen får ganske enkelt et godkjennende stempel i det siste millisekund. Max Velmans hevder imidlertid at denne "frie ikke-vilje" kan vise seg å kreve samme mengde hjerneforberedelse, som den "frie vilje" ifølge eksperimentene krever. I ettertid har forskerne Jeff Miller og Judy Trevena fra University of Otago i New Zealand reevaluert Libets eksperimenter, gjort nye og "reddet" den fri vilje, da deres forskning viser at det ubevisste ikke beslutter noe. Nevrologi og psykiatri. Det finnes flere hjernerelaterte betingelser som leder til at et individ føler manglende kontroll over sine handlinger. Til tross for at eksistensen av slike ikke direkte motbeviser den fri viljes eksistens er studiet av slike betingelser, som de nevrovitenskapelige studiene ovenfor, av verdi for utviklingen av modeller som viser hvordan hjernen kan konstruere opplevelsen av fri vilje. For eksempel utfører personer med Tourettes syndrom og relaterte tics ufrivillige bevegelser og utbrudd, til tross for at de helst var det foruten under visse omstendigheter. Tics har blitt beskrevet som "halv"- eller "ikke-frivillige", da de strengt tatt ikke er ufrivillige: De kan oppleves som en "frivillig" respons på uønskede drifter. Tics oppleves som uimotståelige og må før eller senere utføres eller komme til uttryk. Personer med Tourettes syndrom er ofte i stand til å undertrykke sine tics i et visst omfang i begrensede tidsperioder, men det fører ofte til et utbrudd av tics i etterkant. Den kontrollen som kan utføres (fra sekunder til timer av gangen), vil muligvis bare forsinke og forverre det gjeldende tics endelige uttrykk. Individer som lider av alien hand-syndromet opplever at deres lemmer vil foreta seg bevegelser uten personens hensikt. Den kliniske definisjon krever at "man føler at en kroppsdel er fremmed eller har "sin egen vilje" kombinert med observerbar ufrivillig motorisk aktivitet." Syndromet oppstår ofte som resultat av skade på hjernebjelken; enten ved behandling av epilepsi eller i forbindelse med et slagtilfelle. Den alminnelige nevrologiske forklaringen er at den opplevde vilje, som rapporteres av den talende venstre hjernehalvdel, ikke svarer til handlingene utført av den ikketalende høyre hjernehalvdel, hvilket tyder på at de to hjernehalvdelene kan ha selvstendige former for vilje. På samme måte er en av de viktigste symptomene i diagnostiseringen av schizofreni vrangforestillingen om at man styres av en ekstern kraft. Personer med schizofreni hevder blant annet at de, selv om de handler, ikke selv er årsaken til den utførte handlingen. Opplevelsen sammenlignes til tider med en robot som styres av andre. Selv om schizofreniens nevrologiske mekanismer ennå ikke er klarlagt handler en innflytelsesrik hypotese om at den delen av hjernen som sammenholder motoriske kommandoer med kroppens respons (propriosepsjon) ikke fungerer, hvilket fører til hallusinasjoner og vrangforestillinger om kontroll. Også tvangstanker og andre lignende tvangsmessige lidelser som bulimi og avhengighet kan kobles til manglende fri vilje. Kun grader av dette kan kobles til en "total" mangel på fri vilje. Determinisme og emergent oppførsel. I den generative filosofien i kognitiv vitenskap og evolusjonspsykologien antas det at fri vilje ikke eksisterer. I denne teoretiske kontekst skapes derimot en illusjon av fri vilje ved skapelsen av uendelig eller beregningsteknisk kompleks oppførsel fra interaksjonen mellom et endelig sett regler og parametre. Den emergente oppførselens uforutsigbarhet fører fra deterministiske prosesser til en opplevelse av fri vilje, selv om fri vilje antas ikke å eksistere som ontologisk entitet. Selv hvis oppførselen kunne beregnes forut i tid er det i dette bildet ingen måte å gjøre det på som er enklere enn kun å observere resultatet av hjernens egne utregninger. En illustrasjon på dette er strategibrettspill. Noen av disse har stringente regelsett, hvor ingen informasjon (som et korts tallverdi) er skjult fra den andre spilleren, og ingen tilfeldige begivenheter (som terningkast) finner sted i spillet. Ikke desto mindre kan strategispill med simple deterministiske regler, som sjakk og særlig Go, ha et ekstremt stort antall uforutsigbare trekk. I analogien mener "emergentister" at opplevelsen av fri vilje kommer fra interaksjonen mellom et endelig regelsett og deterministiske parametre som frembringer uendelig og uforutsigbar oppførsel. Det vil imidlertid stadig være tilfelle at denne tilsynelatende uforutsigbare oppførselen vil bli forutsigbar hvis "alle" begivenheter ble tatt med i betraktningen og man kjente til en måte å evaluere disse hendelsene. Cellulære automater og generativ vitenskap modellerer den sosiale oppførselens emergente prosesser med denne filosofien. Eksperimentell psykologi. Hvis for eksempel en person hører en eksplosjon og ser et tre velte, er det sannsynlig at personen vil konkludere at eksplosjonen er skyld i at treet velter. Hvis derimot eksplosjonen finner sted etter at treet har veltet (så den første betingelsen ikke er oppfylt), eller hvis personen i stedet for eksplosjonen hører en telefon ringe (så den andre betingelse ikke er oppfylt), er det ikke sannsynlig at personen ut fra lyden slutter at de to hendelsene henger sammen. Wegner har anvendt dette prinsippet på de slutningene folk drar om sin egen bevisste vilje. Folk vil typisk oppleve en tanke som er konsistent med en oppførsel, og de vil deretter observere seg selv leve ut tanken. Som et resultat slutter folk at deres tanker har medført den observerte oppførselen. Wegner har imidlertid vært i stand til å manipulere forsøkspersoners tanker og oppførsel, så de tilpasser seg eller bryter mot de to kriteriene for slutning om kausalitet. På den måten har Wegner vært i stand til å vise at forsøkspersonene ofte vil oppleve at de har en bevisst vilje om oppførsler som de faktisk ikke har vært skyld i, eller omvendt at de kan ledes til å oppleve en manglende vilje over oppførsel, som de hadde skyld i. Ut fra dette arbeidet kan det trekkes en slutning om at opplevelsen av bevisst vilje ikke er bundet til utføringen av faktiske handlinger. Selv om mange oppfatter dette arbeidet som et slag mot idéen om fri vilje, har Wegner selv hevdet at det kun informerer om mekanismen bak "opplevelsen" av kontroll og ikke kontrollen selv. Innenfor religion. Frihetsbegrepet spiller en viktig rolle i såvel jødedom som kristendom. I Det Gamle Testamente gis de grunnleggende forutsetningene for menneskets frihet allerede i Første Mosebok kap. 1: etter som mennesket er skapt i Guds bilde har det handlingsfrihet og mulighet for fritt å velge det gode eller det onde. Synden ses derfor av Paulus som en byrde som Kristus har brutt med, så mennesket har frihet til å oppfylle Guds vilje. Tanken spilte en stor rolle for Martin Luther (eksempelvis i hans bok "Et kristent menneskes frihet", 1520). I sitt senere skrift "Om den trellbundne vilje" (1525) betonte han derimot at mennesket ikke formådde å velge det rette. Motsatt frihetsbegrepet står predestinasjonen; idéen om at mennesket er forutbestemt til frelse (eller i følge Jean Calvin til fortapelse), og at dets valgfrihet derfor er tilsynelatende. I islamsk teologi ble menneskets frihet tidlig et sentralt spørsmål, og med tiden kom oppfatningen om mennesket som delvis predestinert til å dominere. Især på 1900-tallet er oppfatningen av menneskets frie vilje atter blitt foretrukket av en del muslimske reformatorer. Hinduistisk filosofi. De seks ortodokse tankestrømninger innenfor hinduistisk filosofi er ikke helt enige i spørsmålet om fri vilje. For Samkhya er materie eksempelvis foruten frihet, og sjeler mangler enhver evne til å kontrollere utviklingen av materie. Den eneste virkelige frihet ("kaivalya") består i å innse den endelige oppsplittingen av materie og selvet. For Yoga-skolen er kun Ishvara i sannhet fri, og dens frihet skiller seg også fra alle følelser, tanker, handlinger eller viljer og er således på ingen måte viljens frihet. Nyaya- og Vaisheshika-skolenes metafysikk tyder sterkt på en tro på determinisme, men synes ikke å komme med noen eksplisitt påstand om determinisme eller fri vilje. Et sitat fra Swami Vivekananda, en vedantisk hindu, viser hinduismens innstilling til fri vilje. Derfor ser vi på en gang at det ikke kan være en slik ting som fri vilje; selv ordene er en motsigelse, etter som vilje er hva vi vet og alt vi vet finnes i vårt univers, og allting i vårt univers er formet av vilkår for tid, rom og kausalitet.... For å tilegne seg frihet må man gå hinsides begrensningene av dette univers; thi den kan ikke finnes her. Sitatet over har dog ofte blitt mistolket, og folk har antatt at Vivekananda insinuerte at alle ting er forutbestemt. I selve verket mente Vivekananda med fraskrivningen av fri vilje at viljen ikke var "fri", etter som den var kraftig influert av loven om årsak og virkning – "Viljen er ikke fri. Det er et fenomen bundet av årsak og virkning, men det er noe bak viljen som er fritt." Han sa aldri at den var absolutt bestemt og betonte virkningen av å ta bevisste valg for å endre ens forrige karma: "Det er kujonen og fjolset som sier at dette er deres skjebne. Men det er den sterke mann som står frem og sier jeg vil skape min egen skjebne." Mimamsa, Vedanta og de mer teistiske utgavene av hinduismen, som Shaivisme og Vaishnavisme, har ofte betonet viktigheten av fri vilje. Doktrinen om karma i hinduismen krever dels at vi betaler for våre handlinger i fortiden, dels at våre handlinger i nåtiden er frie nok til å tillate oss å fortjene den fremtidige belønning eller straff som vi vil motta for våre nåværende handlinger. Buddhistisk filosofi. Buddhismen aksepterer både frihet og determinisme (eller noe lignende), men avviser ideen om en agent og således ideen om at frihet er en fri vilje tilhørende en agent. Buddha sa: "det finnes fri handling, det finnes straff, men jeg ser ingen agent som passerer ut fra et sett av flyktige elementer inn i et annet, bortsett fra [forbindelsen] av disse elementene." Buddhister tror hverken på absolutt fri vilje eller determinisme. De forkynner en middelvei kalt "Pratītyasamutpāda" på sanskrit, hvilket ofte oversettes til "betinget samoppståelse". Det er en del av teorien om karma i buddhisme. Konseptetet er forskjellig fra oppfatningen av karma i hinduismen. I buddhisme er ideen om karma i mye mindre grad deterministisk. Den buddhistiske oppfattelsen av karma fokuserer primært på moralske handlingers årsak og virkning i dette liv, mens det hinduistiske karmakonseptet ofte er mer forbundet med å bestemme ens skjebne i fremtidige liv. Ideen om absolutt frihet til å velge (dvs. at ethvert menneske fullstendig fritt kan treffe ethvert valg) betraktes innenfor buddhismen som tåpelig ettersom det bestrider realiteten av ens fysiske behov og omstendigheter. Like feilaktig er ideen at vi ikke har noen valg i livet, eller at våre liv er forutbestemt. Å benekte frihet ville være å underminere buddhistenes bestrebelser på moralsk fremskritt (gjennom vår kapasitet til fritt å velge medmenneskelig handling). "Pubbekatahetuvada", troen på at all lykke og lidelse oppstår fra tidligere handlinger, betraktes som en feilaktig forestilling ifølge buddhistiske doktriner. Ettersom buddhister også avviser agentskap er de tradisjonelle kompatibilistiske strategiene lukket for dem. I stedet for er den buddhistiske filosofiske strategi å undersøke årsakssammenhengens metafysikk. Det antikke India hadde mange opphetede diskusjoner om kausalitetens natur, hvor jainere, nyayister, samkhyister, cārvākanere og buddhister alle inntok en linje som avvek litt fra de andres. Den buddhistiske posisjonen minner på mange måter mer om en "kondisjonalitetsteori" enn en "kausalitetsteori", især som det fremstilles av Nagarjuna i "Mūlamadhyamakakārikā". I kashmirsk shaivisme. Konseptet fri vilje spiller en sentral rolle i kashmirsk shaivisme. Kjent under det tekniske navnet "svātantrya" er det det som ligger til grunn for universets tilblivelse – en urkraft som fremkaller det absolutte og manifesterer verden i "Śhiva"s enestående bevissthet. Gud er den eneste som er i besittelse av egenskapen "svātantrya", mens alle andre bevisste subjekter kun i forskjellig grad er medaktører til den guddommelige overmakt. Mennesker har en begrenset grad av fri vilje basert på sitt bevissthetsnivå. Kashmirsk shaivisme, i form av å være et monistisk idealistisk filosofisk system, alle subjekter som identiske – "alle er en" – og at en er Śhiva, den enestående bevissthet. Følgelig har alle subjekter fri vilje, men de kan være uvitende om det. Uvitenhet er i så måte en kraft direkte fra "svātantrya" og kan kun bli fjernet av denne. En av "svātantryas" funksjoner er å skjenke guddommelig nåde – "śaktipāt". I dette filosofiske systemet er spirituell frigjøring ikke tilgjengelig utelukkende på bakgrunn av bestrebelser, men i fullstendig avhengighet av Guds vilje. Følgelig kan disippelen kun overgi seg selv og vente på at den guddommelige nåde kommer og eliminerer begrensningene som holder hans bevissthet fanget. Kausalitet oppfattes i kashmirsk shaivisme som skapt av "Svātantrya" sammen med universet. Derfor kan ingen motsetning, begrensning eller regel presse Śhiva til å handle på en bestemt måte. "Svātantrya" eksisterer alltid utover det begrensende skjold, kosmisk illusjon ("māyā"). I annen teologi. Den teologiske doktrinen om guddommelig allvitenhet påstås ofte å stå i konflikt med fri vilje; spesielt i calvinistiske kretser. Hvis Gud vet alt som kommer til å skje i minste detalj og dermed også kjenner alle menneskers valg, vil man kunne stille spørsmålstegn ved valgenes status som frie. Hvis Gud har tidløs kunnskap om ens valg synes det å begrense ens frihet. Dette problemet er relatert til Aristoteles' sjøslagsproblem: I morgen vil det eller vil det ikke være et sjøslag. Hvis det er et, vil det virke som om at det allerede i går var sant at det ville være et. Hvis det ikke er et sjøslag, vil det med samme resonnement virke som om at det var nødvendig at det ikke skulle ske. Dette innebærer at fremtiden, hvordan den enn er, er helt bestemt av fortidens sanne proposisjoner om fremtiden. Visse filosofer følger imidlertid i William av Ockhams fotspor og hevder at nødvendighet og mulighet skal defineres med hensyn til et gitt tidspunkt og en gitt oppsetning av empiriske omstendigheter, så at noe som er "mulig" fra en iakttakers perspektiv kan være nødvendig fra en allvitendes perspektiv. Noen filosofer følger Filon av Aleksandrias idé om at fri vilje er en av sjelens egenskaper, og at ikkemenneskelige dyr derfor ikke har fri vilje. Jødisk filosofi betoner at fri vilje er et produkt av den intrinsiske menneskelige sjel (man anvender ordet "neshama", fra hebraisk "n.sh.m." eller.נ.ש.מ som betyr "åndedrag"), men evnen til å foreta et fritt valg kommer gjennom "Yechida" (fra det hebraiske ordet "yachid", יחיד): den del av sjelen som er forent med Gud; det eneste vesen som ikke hindres av eller avhenger av årsak og sammenheng (hvorfor viljefrihet ikke tilhører den fysiske virkelighet, og naturfilosofiens vanskelighet med å vise den er derfor ventet). I islam er det teologiske problem som regel ikke hvordan fri vilje kan forenes med Guds allitenhet, men med Guds "jabr", hans guddommelige befalende kraft. Al-Ash'ari utviklet en "dualistisk" form for kompatibilisme der den menneskelige frie vilje og guddommelig "jabr" begge kunne forsvares, og som ble en hjørnesten i den dominerende asharistiske skole. I shiisme betviles Ash'aris forståelse, som heller mot predestinasjon, av de fleste teologier. Fri vilje er i den shiistiske doktrine den primære faktoren for menneskets ansvarlighet for sine handlinger gjennom livet. Alle handlinger som utføres av menneskets frie vilje sies å bli regnet sammen under dommedag, da de er dettes egne og ikke Guds. Søren Kierkegaard hevdet at guddommelig allmektighet ikke kan skilles fra guddommelig godhet. Gud skulle, som et sant allmektig og godt vesen, kunne skape vesener med sann frihet over Gud. Videre skulle Gud gjøre dette frivillig da «det største gode... hvilket kan gjøres for ethvert vesen, større enn noe annet som kan gjøres for det, er å være virkelig fri» Alvin Plantingas forsvar for den frie vilje er en moderne fortsettelse av samme tema. Han forklarer hvordan Gud, fri vilje og ondskap er konsistente. Dødsdans. Dødsdans, på fransk "danse macabre", tysk "Totentanz" og spansk "dança de la muerte", er en allegori, det vil si symbolsk eller billedlig framstilling, fra senmiddelalderen. Den viser en prosesjon eller dans av levende og døde, de siste i form av skjeletter. Dødsdansen tolkes vanligvis som uttrykk for livets forgjengelighet, dødens nærvær i tilværelsen og dens makt over menneskelivet. Historikk. Opphavet til dødsdansen er noe usikkert, men forestillingene har trolig utspring i middelalderens mysteriespill og folketro om dansende døde ved midnatt. Bildene kan også ha blitt til under påvirkning av svartedauden som et memento mori, altså for å minne folk om døden, hvor skjørt livet er og hvor forgjengelig og nytteløs all jordisk ære er. Andesgås. Andesgås ("Chloephaga melanoptera") er en fugl fra Sør-Amerika, innen slekten "Chloephaga". Beskrivelse. Andesgås er en kraftig bygget fugl med et lite, rosafarget nebb. Fjærdrakten er hvit, med sort på vingene og stjerten. Føttene er røde. Hunnen ligner hannen, men er mindre Atferd. Andesgåsen lever hovedsakelig av gress, og beiter i nærheten av vann. Den lever hovedsakelig på land, og svømmer bare i nødsfall. De 6–10 eggene legges rett på bakken i nærheten av vann. Den forsvarer et territorium under hekkingen, men opptrer ellers i små flokker. RDS-37. RDS-37 var den første hydrogenbombeprøvesprengningen til Sovjetunionen (når man ser bort fra RDS-6s som ikke var en «ekte» hydrogenbombe). RDS-37 hadde en sprengkraft på 1,6 megatonn TNT (6,7 petajoule) og detonerte den 22. november 1955. Bomben ble sluppet fra et fly over prøvesprengningsfeltet 150 km vest for byen Semei i Kasakhstan. Sibetkatter. Man skiller mellom afrikanske og asiatiske Sibetkatter. De afrikanske har en brunsvart kroppsland hale med ringe og de asiatiske har en svart/hvit hale og hals som har ringer. Kattene er ca. 75 cm lange og produserer det berømte "desmer" (musk) sekretet med sin store duftkjertel. Den er i familie med snikekatter. SS-Junkerschule. Hovedbygningen til SS-Junkerschule Tölz i 1942 Den tidligere SS-Junkerschule Tölz ble senere den såkalte "Flint-kasernen" for 3. US Army, fotografert i 1946 SS-Junkerschule var kadett-skoler som utdannet offiserer for Waffen-SS under andre verdenskrig. "SS-Junkerschule Tölz" ble etablert i 8. august 1937 i Bad Tölz i Bayern på bakgrunn av den første "Führerschule der SS-Verfügungstruppe" som var etablert der i nyoppførte lokaler høsten i forveien. Samtidig ble det også opprettet en tilsvarende skole på Braunschweiger Schloss i Braunschweig i Niedersachsen. Sommeren 1943 ble tilsvarende skole opprettet i Klagenfurt og våren 1944 i Praha. Skolen i Bad Tölz opphørte i sin form 25. mars 1945 da skolens lærere og kadetter dannet grunnstammen i den nyopprettede 38. SS-divisjon «Nibelungen» og ble satt inn i kampene mot amerikanerne i Bayern. Bakgrunn. Skolene bygget på tidligere lederopplæring innen SS og de første kullene utdannet de fremtidige lederne innen SS-Verfügungstruppe, Ordnungspolizei, SS-Totenkopf-Verbände og Sicherheitsdienst. Etter at Waffen-SS fikk en mer selvstendig rolle som SS' militære gren sommeren 1940, ble skolene mer militært orientert, i tillegg til den politiske opplæringen som hele tiden hadde en stor del av pensum. Etterhvert som de tyske styrkene begynte å mangle mannskaper, ble det også åpnet for utenlandske statsborgere i Waffen-SS. Dette førte også til at man i 1942 SS-Hauptamt bestemte at man også skulle ta inn utenlandske elever ved denne skolen. Sturmbannführer Fritz Klingenberg fikk i oppdrag av SS-Hauptamt å lede utdanningen av de utenlandske frivillige på Tölz. Han samlet dem i en egen "Lehrgruppe". Undervisningens innhold. Elever arbeider med hovedoppgave innen «germansk historie» Siden Schutzstaffel (SS) var en politisk organisasjon, var også lederutdannelsen i deres regi politisk. Etter bestemmelser fra øverste SS-ledelsen skulle utdannelsen legge vekt på å både være en militær utdannelse og en politisk utdannelse som skulle gi elevene den nasjonalsosialistiske verdensanskuelse («weltanschaulicher Erziehung»). Dette var ikke bare et av flere temaer ved skolen, men skulle være en gjennomgripende pedagogisk prinsipp i all undervisning. Alle fag ble derfor undervist innenfor den nasjonalsosialistiske ideologi. Målet med denne undervisningen var at elevene skulle identifisere seg med den grunnleggende tenkningen innen SS, som for eksempel den geopolitiske herrefolkstenkningen, «et folk uten leverom» («Volk ohne Raum»), med sosialdarwinismen, med tenkningen omkring den ariske kampen for å overleve som herskerrase («Lebenskampf der arischen Herrenrasse») som begrunnelse og med antikommunismen og antisemittismen. Slik var skolene også politisk skoler. Eleven måtte avlegge en ed til Adolf Hitler personlig, hvor de sverget på å betingelsesløst følge ham, om nødvendig til døden. I faget «Weltanschauliche Erziehung» ble det undervist i «den germanske historie» og «arisk rasekunnskap», samt grunntankene innen det såkalte «stortyske livsromfilosofi» («großdeutschen Lebensraum-Philosophie»). Ved avslutningen av skolegangen hadde eleven som regel en opplæring i våpenkunnskap i Dachau konsentrasjonsleir. Grader. Når elevene hadde passert endelig eksamen, ble de utplassert i sine avdelinger og ble utnevnt fra graden Standartenoberjunker til SS-Untersturmführer (tilsvarende norsk «fenrik») etter tre måneder. Beste elev på kullet fikk imidlertid denne graden under avslutningsseremonien som en belønning. Elever som hadde befalsutdannelse og offisersgrad fra før, fikk tilsvarende SS-grad da skolen var gjennomført. Enkelte kjente lærere ved skolen. Undervisning ved skolen i 1942 Undervisning ved skolen i 1942 Offiserskurs. Parallelt med hovedkursene ble det også satt opp «Lehrgänge für germanische Offiziere», kurser av kortere varighet på 3 måneder og var beregnet på offiserer fra okkuperte land som hadde meldt seg til frontinnsats. Invalidekurs. Ved siden av hovedkursene og offiserskursene gikk det også invalidekurs med norske deltagere, totalt 7 kurs gikk med norske deltagere mellom 1942-45. Newcastle (New South Wales). Newcastle er den syvende største byen i Australia, og den nest største i New South Wales med en befolkning på ca. 512 000 (2007). Byen ble grunnlagt i 1797, ved munningen av elven Hunter River. Havnen i byen er den største kulleksporthavnen i verden. Hunter-flommer oversvømte store områder omkring Maitland og Newcastle i juni 2007, tok elleve liv og førte til evakuering av 4 000 mennesker i Central Maitland. Bibiana Steinhaus. Bibiana Steinhaus (født 24. mars 1979 i Bad Lauterberg, Tyskland) er en politibetjent og fotballdommer. I 2007 ble hun utnevnt til å dømme i 2. Bundesliga i årets sesong. Hun blir dermed den første kvinnelige profesjonelle fotballdommeren i verden. Hun har vært dommer i lavere divisjoner siden 1999. I 2003 dømte hun den tyske kvinnefinalen i fotball. I VM i fotball for kvinner 2011 dømte hun finalen mellom USA og Japan. Også OL-finalen for kvinner i London 2012 mellom USA og Japan ble dømt av Steinhaus. Wollongong. Wollongong er den niende største byen i Australia, og den tredje største byen i New South Wales, med sine 274 072 (2004) innbyggere. Navnet Wollongong betyr «Sjølyden» på det lokale aboriginske språket. Kommandør. Kommandør (avledet av fransk): "Commander", som betyr å kommandere) er en militær grad som først og fremst brukes i mariner og sjørelaterte våpengrener. I Norge er kommandørgraden i bruk i Sjøforsvaret, som graden over kommandørkaptein, under flaggkommandør. Kommandør svarer i Royal Navy og U.S. Navy til Captain og til Kapitän zur See i Bundesmarine. Amanda Lear. Amanda Lear (født 18. november 1939 i Hongkong) er en britisk-kinesisk-fransk voksenmodell, maler, forfatter, skuespiller, komponist, sangerinne m.m. Opptrådte med en panter på plateomslaget for Roxy Music i 1973. Hun var i 20 år Salvador Dalis reisefølge, muse og elskerinne. Lear solgte millioner av disco- og New Waveplater på slutten av 70-tallet og frem til midten av 80-tallet. Hennes plate "Diamonds for Breakfast" ble nummer 10 på norske hitlister i desember 1980, nummer 4 i Sverige i april samme år. Var på 80- og 90-tallet programleder i flere populære programserier på fransk og italiensk fjernsyn. Transseksuelle April Ashley skriver i sin biografi "April Ashley's Odyssey," om en mann ved navn Alain Tapp som danset på en kabaret for transseksuelle i Paris på 50-tallet under navnet Peki d'Oslo. Denne mannen foretok senere kjønnsskifte og ble til Amanda Lear. Ifølge boken betalte Salvador Dali operasjonen. Logan City. Logan City er, befolkningsmessig, den tredje største byen i den australske delstaten Queensland, med sine ca. 177 000 (2006) innbyggere. De første nybyggerne kom til Logan i 1842. Logan City fikk bystatus i 1981. Navnet Logan er etter kaptein Patrick Logan, noe som fikk en lokal politiker i 2006 til å foreslå å omdøpe byen til Silver City. Bakgrunnen for dette var at Patrick Logan hadde navn på seg for å være en hensynsløs tyrann, noe han mente byen kunne gi assosiasjoner med kriminalitet. Grå reinlav. Grå reinlav "(Cladonia rangiferina)" er en lavart i slekten begerlav ("Cladonia"). Den vokser på bakken, gjerne på næringsfattig mark og med et buskformet thallus (plantelegeme) som har podetier som blir 5-15 cm høye. Fargen er normalt askegrå eller blygrå. Vanlig i hele landet, men mer sparsom i kyststrøkene. Vokser gjerne sammen med lys reinlav og kvitkrull i høyereliggende skog og på høyfjellet. Grå reinlav er av stor betydning som fôr til reinsdyr, spesielt i Finnmark. Rein har en spesielt tilpasset flora av mikroorganismer i fordøyelsen som gjør at den kan fordøye opptil 80-90 % av karbohydratene i laven. Untersturmführer. "SS-Untersturmführer" var en grad innen SS, som tilsvarer den laveste offisersgraden, "Leutnant", (tilsvarer norsk fenrik) innen Wehrmacht. Gold Coast. Gold Coast (fra Southport Spit) Gold Coast er den sjette største byen i Australia etter befolkning, og den nest største i staten Queensland, med sine ca. 555 000 innbyggere (2005). Byen er velkjent for sitt subtropiske klima, og sine populære strender for surfere. De første innbyggerne kom til området på midten av 1800-tallet, og stedet ble fort et populært utfartsmål. Turismen skjøt virkelig fart i 1925 da Jim Cavill etablerte The Surfers Paradise Hotel. Eiendomsspekulanter og journalister omtalte området som Gullkysten (Gold Coast). Opprinnelsen av byens navn er dog ikke riktig klarlagt. Byen fikk sitt nåværende navn først i 1958, da South Coast Town Council besluttes å endre navn til Gold Coast Town Council. I 1994 besluttet de lokale styresmaktene å forandre navnet til The City of Gold Coast Council. Byen kjennetegnes av et rikt kanalsystem, og de høye leilighetskompleksene, samt mange fantastiske sandstrender. Iași (fylke). Iași (IPA:) er et fylke ("județ") i Romania. Iași ligger i regionen Moldavia, og fylkeshovedstaden er Iași. Iași har et innbyggertall på 824 083, noe som gjør fylket til landets nest mest folkerike. 98 % av befolkningen er rumenere, resten er sigøynere. Iași har et areal på 5 476 km². Administrativ inndeling. Iași har to "municipiu", tre selvstendige byer og 92 kommuner ("comună"). Jan Schneider. Jan Schneider (født 27. desember 1919 i Molde, død 22. mars 2004) var en norsk frontkjemper under andre verdenskrig. Schneider hadde norsk befalsutdanning før krigen fra 5. divisjons befalsskole i Trondheim fra 1939, og da krigen kom til Norge gikk nesten hele familien inn i Nasjonal Samling. Schneider meldte seg til Regiment Nordland våren 1941 og ble beskikket til SS-Unterscharführer. Han deltok i Operasjon Barbarossa fra 29. juni 1941 inntil han senhøsten 1942 ble kommandert til forberedelseskurs ved SS-Junkerschule i Bad Tölz. I perioden 1. februar til 31. juli 1943 gjennomgikk han "9. Kriegs-Junker-Lehrgang" på SS-Junkerschule i Bad Tölz i Bayern. Han tjenestegjorde i perioden mars 1941 til mars 1944 ved Østfronten både i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» og fra sommeren 1943 som troppsfører ved 1./Panzer Abteilung 11 Hermann von Salsa – panserbataljonen innen 11. SS Pansergrenaderdivisjon Nordland‎ fram til han ble dimittert i november 1944. 1. september 1943 ble han forfremmet til SS-Untersturmführer. Utmerkelser. Fra desember 1944 var han i Norge for å bygge opp en ny SS-enhet, "SS-Jagdverband Nord-West" i Norge, noe som viste seg like vellykket og han ble arrestert der allerede 6. mai 1945 i forbindelse med den tyske kapitulasjonen. Etter krigen ble han dømt til åtte års fengsel for landssvik, og ble løslatt etter seks år. Cluj (fylke). Cluj er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Cluj-Napoca. Befolkningen er 702 755 (2002). Av disse er 79,4% rumenere, 17,4% ungarere og 2,8% sigøynere. Administrativ inndeling. Fylket har fem municipiu, èn by og 75 comună. Municipiu. a>, og er kjent for sine saltgruver. Bildet viser byens ortodokse katedral. Pyeongchang. Pyeongchang ("Pyeongchang-gun") er et fylke i provinsen Gangwon i Sør-Korea. Fylket ligger i Taebaekfjellene med høyder på fra 800 til 1000 meter over havet, noe som gjør byen til et godt vintersportssted. Flere buddhisttempel finnes i området, blant annet Woljeongsa. Pyeongchang ligger 180 km øst for Seoul. Fylket blir arrangør av Vinter-OL 2018, etter å ha søkt om lekene to ganger tidligere og tapt. Pyeongchang blir det tredje asiatiske arrangørsted for Vinter-OL etter de to japanske byene Sapporo og Nagano. 22. juni 2006 var byen en av tre finalister til å få arrangere Vinter-OL 2014, men tapte kampen sammen med østerrikske Salzburg mot russiske Sotsji. Pyeongchang har tidligere tapt kampen om å få arrangere Vinter-OL 2010. Byen arrangerte VM i skiskyting 2009. Byen bestemte seg tidlig for å delta i konkurransen om Vinter-OL 2018, OL-søknaden er bygget rundt vintersportsstedet Alpensia Resort, etter å ha tapt avstemningen om å få bli arrangørsted i 2014. IOK valgte byen som en av tre kandidater til å få arrangere vinter-OL i 2018, der de to andre var München og Annecy. Beslutningen om hvem som fikk arrangementet ble tatt i Durban 6. juli 2011. Toowoomba (Queensland). Toowoomba (også kjent som «Hagebyen»), er med sine 119 133 innbyggere (2005), den nest største innlandsbyen i Australia, og den 15 største totalt. Toowoomba ligger i staten Queensland, 132 km vest for delstatshovedstaden Brisbane. Toowoomba er Australias nest største innenlandsby. Byen er en universitets- og katedralby. Kallenavnet «Hagebyen» har den fått etter sitt berømte Australian Carnival of Flowers, som arrangeres i september hvert år. Toowoomba har et undermuseum av Queensland Museum dedikert til hestedrosjer og kjerrer: Cobb & Co Museum. Cairns. Cairns er den 14. mest folkerike byen i Australia med sine 128 284 innbyggere (2004). Byen ligger nordøst i staten Queensland og er populær p.g.a sitt tropiske klima, og sin beliggenhet. Verdens største korallrev, The Great Barrier Reef, kan nås på under en time med båt fra byen. Ca 130 km nord for Cairns ligger et par nasjonalparker (Daintree National Park og Cape Tribulation) hvor turister kan oppleve regnskog. Cairns ble grunnlagt i 1876, oppkalt etter daværende guvernør i Queensland William Wellington Cairns, som stasjon for å yte service til gullgravere på vei mot "Hodgkinson River Goldfield". Byen har i dag et raskt ekspanderende innbyggertall. DreamWorks. DreamWorks, LLC, også kjent som DreamWorks Pictures, DreamWorks SKG, eller DreamWorks Studios, er et stort amerikansk filmstudio eid av ViaCom. Studioet ble startet 12. oktober 1994 av Steven Spielberg, Jeffrey Katzenberg og David Geffen. De tre gikk inn med 33 millioner dollar hver, og ble støttet av Microsoft-sjef Paul Allen med 500 millioner dollar. Studioet var uavhengig til 2006, da det ble solgt for anslagsvis 1,6 milliarder dollar til ViaCom. Dreamworks hovedområde er animasjonsfilm og spesialeffekter. Studioets filmer vant Oscar for beste film tre år på rad fra 1999 til 2001, med filmene American Beauty, Gladiatoren og Et vakkert sinn (de to siste i samarbeid med Universal). Studioets største suksess hittil er Shrek 2. Den har totalt tjent 920 millioner dollar. DreamWorks Animation. DreamWorks Animation SKG, Inc. ble i 2004 skilt ut som et eget selskap. Vesterålsprodukter. Vesterålsprodukter AS er en attføringsbedrift i Nordland med hovedkontor i Sigerfjord i Sortland. Bedriften er eid av Nordland fylke, Sparebank1, Nordlandsbanken og de fem kommunene i Vesterålen. Bedriften gir arbeidstrening til folk med fysiske eller psykiske plager, med tanke på å få arbeidstakerne ut i ordinært arbeid eller utdanning. Til sammen har bedriften ca 115 ansatte. Vesterålsprodukter er "ikke" en vernet bedrift for personer med utviklingshemninger, men drives med samme økonomiske mål som andre ordinære bedrifter. I Sigerfjord har Vesterålsprodukter mekanisk avdeling for produksjon av treprodukter (blant annet paller), glassfiberprodukter og diverse produkter i metall, i tillegg til at bedriften forhandler og reparerer snøfresere, gressklippere og motorsager. I Bø har bedriften møbelverksted. Vesterålsprodukter driver 4 kantiner i Tjeldsund, Lødingen, Sortland og Hadsel. Dessuten driver bedriften en kiosk og en hobbybutikk på Sortland. I tillegg til dette formidler bedriften arbeidspraksis i andre bedrifter i distriktet. Vesterålsprodukter AS har datterbedriften Lødingen Arbeidssenter AS i Lødingen. Stoa i Arendal. Stoa er et handelsområde ved E18 i Arendal kommune i Aust-Agder. Opprinnelig er området planlagt som industriområde for Øyestad kommune i slutten av 1960-årene, men er seinere utbygd med store forretninger. Disse tar sikte på å dekke et omland mye større enn Arendal og Aust-Agder. Stoa regnes i dag som en del av Arendal sentrum, et avlastningsområde. Stoa er et typisk eksempel på et urbant område fra bilens tidsalder, en "bilby". Forretningene er innen bransjer som krever store lokaler, og hvor den typiske kunde bruker bil. Alle forretninger har derfor store parkeringsplasser, og kundene kjører fra den ene butikken til den andre. Siste utbyggingfase i området er "Stoa vest", hvor en rekke store butikker er lokalisert omkring en stor felles parkeringsplass. I en ring utenfor butikkene går veier med varelevering som viktigste funksjon. På Stoa vest ligger tidligere landets største Biltema-forretning, og Sørlandets største Coop Obs!-varehus, samt Expert blant mange andre. Stoa ha fortsatt industri: Arendals Bryggeri og Agderpostens trykkeri har sine produksjonsanlegg på Stoa. Sørsvann ligger sentralt til på Stoa. Vannet er populært som rekreasjonsområde og brukes til både bading og fiske. Det er opparbeidet flere badeplasser ved vannet. Arendalsbanen går gjennom Stoa og i 2008 ble Stoa holdeplass anlagt på Stoa vest. Townsville (Queensland). Townsville ligger på nordøstkysten av Australia, i staten Queensland. Byen ble grunnlagt i 1864, og er Australias trettende største med sine 165 059 innbyggere (juni 2005). Man kan nyte av over 300 solskinnsdager i Townsville. Økonomien består for det meste av eksport av reker, kjøtt og sukker. Men byen har også skipsverft og jernbaneverksted. James Cook University ligger i Townsville. Blickling Hall. Blickling Hall er en herregård i Blickling nord for Aylsham i Norfolk i England. Eiendommen har siden 1940 tilhørt National Trust. Herregården tilhørte en periode Boleynslekten. Mellom 1499 og 1505 var eieren Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire og hans hustru Elizabeth. Det antas at deres to første barn, Mary og George ble født der. Det ser også ut til at paret fikk flere barn der som ikke levde opp. Dersom det mest kjente av deres barn, Anne, ble født før 1505 slik enkelte hevder ble også hun født på Blickling Hall. Det er dog mer sannsynlig at hun ble født senere, antagelig i 1507, da familien bodde på Hever Castle i Kent. Det er allikevel reist en statue av henne på eiendommen. Innskriften hevder at "Anna Bolena hic nata 1507", «Anne Boleyn ble født her i 1507», noe som uansett ikke er korrekt. Den nåværende bygningen ble reist over ruinene av Boleynslektens eiendom av Hobartslekten i Jakob Is regjeringstid. Henry Hobart, 1. baronet, som var Lord Chief Justice of the Common Pleas, kjøpte eiendommen fra Robert Clere. Arkitekten som stod bak Hatfield House, Robert Lyminge, får også æren for den nye Bickling Hall. Under andre verdenskrig ble huset rekvirert av militæret og brukt som offisersmesse for RAF Oulton. Det var på dette tidspunkt at det ble overdratt til National Trust i henhold til bestemmelsene i Country Houses Scheme. Da krigen sluttet forsvant RAF, og National Trust leide det ut inntil 1960. Man begynte så med restaureringsarbeid, og i 1962 ble herregården åpnet for publikum under navnet «Blickling Hall, Garden & Park». Mackay. Mackay er den 25. største byen i Australia med sine 82 288 innbyggere, beliggende på østkysten av staten Queensland. Mackay har kallenavnet sukkerhovedstaden fordi regionen har mer enn en tredjedel av Australias rørsukkerproduksjon. Gjennomsnittstemperaturen er subtropisk med 23 grader celsius. Rådhuset i Mackay er fra 1912 Norsk svarteliste. a>. Den står oppført på norsk svarteliste. a> som er uønsket i Norge. Den står oppført på norsk svarteliste. a>eart som er uønsket i Norge. Den står oppført på norsk svarteliste. a>eart som er uønsket i Norge. Den står oppført på norsk svarteliste. a> ("Lupinus perennis") står alle oppført på norsk svarteliste. Norsk svarteliste er en oversikt over fremmede arter som utgjør eller kan utgjøre en trussel for norsk natur. Artsdatabanken er ansvarlig for norsk svarteliste, som ble utgitt i 2007 og 2012. Den økologiske risikovurderingen blir gjennomført av vitenskapelige eksperter fra flere forskningsinstitusjoner ved hjelp av kriteriesett som skal sikre en standardisert vurdering av de økologiske konsekvensene av fremmede arter. Norsk svarteliste 2007. Norsk svarteliste 2007 (Gederaas mfl. 2007) omfattet totalt 2483 arter av planter og dyr, hvorav 217 var risikovurdert. Hele lista, som også omfattet enkelte invaderende stedegne arter, ble omtalt som «svarteliste». Norsk svarteliste 2012. Norsk svarteliste 2012 (Gederass mfl. 2012) ble lansert under konferansen Natur 2012 den 12. juni 2012. Den bygger på et mer omfattende kriteriesett, og alle 1180 fremmede arter som evner å reprodusere i Norge ble risikovurdert. Invaderende stedegne arter ble ikke vurdert. Begrepet «svarteliste» er nå forbeholdt de fremmede artene som utgjør en svært høy eller høy risiko for norsk natur. Ytterligere 1140 fremmede arter er registrert som ikke-reproduserende i Norge. Disse ble ikke risikovurdert og inngår ikke i svartelista. I tillegg finnes det et ukjent antall såkalte "dørstokkarter". Dette er fremmede arter som ikke er kommet til Norge ennå, men som en forventer kan komme hit og etablere reproduserende bestander i framtiden. Filippus Simonsson. Filippus Simonsson eller "Filip Simonssøn" (født ca 1185, død 1217) var «baglerkonge» fra 1207 til 1217. Filippus var søstersønn av biskop Nikolas Arnesson. Etter at Erling Magnusson Steinvegg døde i mars 1207 ble Filipus baglernes kongsemne. Et forlik mellom Filippus og birkebeinernes konge, Inge II Bårdsson ble oppnådd i 1208: Riket ble delt i tre. Filippus skulle få råde over Opplandene og en del av Viken, men han fikk ikke bære kongsnavn. Filip skulle gifte seg med kong Sverre Sigurdssons datter Kristin. Forliket ble inngått på Kvitsøy i Rogaland høsten 1208, noe som ga navnet "Kvitsøyforliket". Striden mellom baglerne og birkebeinerne i borgerkrigstida var med dette over, selv om det endelige forliket først kom da Filippus døde i 1217. Etter hans død ble etterfølgeren Håkon IV Håkonsson hyllet som konge av både baglerne og birkebeinerne. Se også. Liste over norske monarker Erling Steinvegg. Erling Magnusson Steinvegg var baglernes kandidat som norsk konge i årene 1204 til 1207. Etter deres mening var han sønn av kong Magnus V Erlingsson. Baglerne fikk støtte for sin kandidat fra danskekongen Valdemar II Sejr, som møtte i Tunsberg med stor krigsflåte. Erling Steinvegg bar jernbyrd for å vise at han var av kongsætt. Baglerne holdt til i Viken (rundt Oslo), og gjorde hærtog opp mot Nidaros. Erling Steinvegg døde i mars 1207, og Filippus Simonsson arvet rollen som kongsemne. I borgerkrigstida var det vanlig at flere kongssønner kjempet mot hverandre om makta i Norge. Ribbungenes kongeemne Sigurd Ribbung ble regnet som sønn av Erling Steinvegg. Isleworth. Isleworth (uttales som "eye-zul-worth", ikke som "eye-l-worth") er et velstående forstadsområde i Hounslow i London. Det ligger ved Themsen, nær stedet hvor både Crane og Duke of Northumberland's River renner inn i Themsen. Historie. Da normannerne invaderte England i det 11. århundre var det allerede en godt etablert bosetning i Isleworth. Utgravninger var Syon Park Estate har vist at det var en romano-britisk bosetning der. Den eldste kjente navneformen er "Gislhaesuuyrth", «Gilsheres bosetning». Den sørlige delen av området er kjent som Old Isleworth, mens den nordlige delen som grenser til Osterley kalles Spring Grove. Frem til 1227 eide normannerfamilien St Valeri herregården i Isleworth. Familien gav den så til abbediet St Valeri som lå ved Sommes munning. Henrik III beslagla godset og andre av familiens eiendommer. Det ble gitt til hans bror Richard av Cornwall, som bygde en ny herregård. Denne ble brent ned av en mobb fra London i 1264. I 1431 ble det bygget et kloster der Syon Park nå ligger, og Henrik V gav nonner fra birgittinerordenen eiendom på Themsens bredder ved Isleworth. De bygde sitt første hus der i 1415. Det meste av klosteret ble revet i 1539, under Henrik VIII. Eiendommen ble så gitt til Edward Seymour, 1. hertug av Somerset. Han bygde Syon House i 1548. Under slaget ved Brentford i november 1642 okkuperte rojalistene huset. Oliver Cromwell bodde der i 1647. Mellom 1766 og 1773 ble Syon Park ombygget og en hage ble anlagt av Adambrødrene og Capability Brown. Det er fortsatt hertugen av Northumberlands hjem. Sognekirken All Saints er fra det 14. århundre. Mot slutten av det 17. århundre trengte den omfattende reparasjon, og Christopher Wren ble bedt om å lage en plan. Hans prosjekt ble først ansett for å være for dyrt, men i 1705 døde sir Orlando Gee og etterlot seg 500 pund til kirken. Sammen med innsamlede midler kunne man gjennomføre planen med visse modifikasjoner, og den stod ferdig i 1706. I 1943 ble kirken sterkt skadet av brann. To skolegutter hadde tent på, og noen dager senere satte de også fyr på Holy Trinity Church i Hounslow. Den nåværende kirken stod ferdig i 1970, men tårnet er det opprinnelige fra det 14. århundre. Mot slutten av det 18. århundre ble det anlagt frukthager i store deler av Isleworth. Disse ble erstattet av markedshager i det 19. århundre. I 1862 utvidet Francis Pears sin såpeindustri og kjøpte eiendom ved London Road for å bygge en ny fabrikk. I 1880-årene åpnet han en ny og større fabrikk på den andre siden av veien, og det ble der produsert såpe inntil 1962. Ved Lower Square finner man bygninger fra 18. og 19. århundre side om side med bygninger fra fornyelsen i 1980-årene. Launceston (Tasmania). Launceston er en by beliggende nord på øya Tasmania i Australia. Byen er den nest største byen på Tasmania med sine 103 200 innbyggere (2006). Launceston er den hurtigst voksende byen i Tasmania. Launceston ble grunnlagt i 1806 og er oppkalt etter Launceston i Cornwall i Storbritannia. STS-117. STS-117 var en romferd med den amerikanske romfergen "Atlantis". Romfergen ble skutt opp fra Kennedy Space Center den 9. juni 2007 klokken 01:38:04 norsk tid. Oppskytningen var opprinnelig planlagt til 15. mars 2007, men ble utsatt på grunn av skader etter en haglstorm den 26. februar 2007. Med som nyttelast på ferden til den internasjonale romstasjonen (ISS) var segmentet S4 med to solcellepaneler og tilhørende energisystemer. Segmentet er en speilvendt konstruksjon av det tilsvarende segmentet P3/P4, som ble installert under romferden STS-115 den 9. september 2006. De nye solcellepanelene vil levere omtrent en fjerdedel av det totale energibehovet til ISS når romstasjonen er ferdig konstruert. Romferden var opprinnelig planlagt å vare i 11 døgn, med mulighet for å utvide den med to døgn hvis det skulle oppstå problemer i forbindelse med monteringen av de nye solcellepanelene. Den 11. juni tok NASA avgjørelsen om å utvide romferden med to døgn, og utføre en fjerde romvandring for å reparere en mindre skade på varmeskjoldet til romfergen. STS-117 var den første av fire romferder planlagt for 2007. Det var den 118. amerikanske romfergeferden, den 28. ferden med romfergen "Atlantis" og den 21. amerikanske romferden til den internasjonale romstasjonen. Romfergen landet på Edwards Air Force Base den 22. juni. Flere tidligere landingsmuligheter måtte kanselleres på grunn av dårlig vær, og STS-117 er derfor den hittil lengste romferden med "Atlantis". Utsettelse av oppskytningen. Skader på ekstern tank etter en haglstorm 26. februar 2007 Inspeksjoner etter en haglstorm som rammet Kennedy Space Center den 26. februar avdekket skader på romfergen og den eksterne tanken. Hagl på størrelse med golfballer hadde skadet skumbeskyttelsen på tanken, og laget mindre overflateskader på varmeskjoldet til romfergen. Oppskytningen av STS-117 var opprinnelig planlagt til 15. mars 2007, men på grunn av skadene etter haglstormen ble utskytningsdatoen utsatt til 9. juni. Forsinkelsen medførte også utsettelser av de tre resterende romferdene som var planlagt av NASA for 2007. Mannskap. Med opp til ISS – Expedition 15 Med ned fra ISS – Expedition 15 Tallene i parentes angir antall romferder den enkelte har vært med på, inkludert denne romferden. Merknader. Samtlige av astronautene som var med på STS-117 var fra NASA. Clayton Anderson var medlem av mannskapet for STS-117 på første del av reisen. Han erstattet Sunita Williams som mannskap på den internasjonale romstasjonen, og hun ble en del av mannskapet for STS-117 når "Atlantis" dokket fra romstasjonen for å returne til jorden. Mark Polansky var opprinnelig innsatt som fører på denne romferden, men han ble i stedet innsatt som kommandør på romferden STS-116. Joan Higginbotham og Richard Mastracchio var også innsatt som mannskap på ferden, men ble flyttet til henholdsvis STS-116 og STS-118. Corpo della Gendarmeria. Corpo della Gendarmeria dello Stato della Città del Vaticano er politistyrken i Vatikanstaten. Den består av 130 tjenestemenn. I tillegg til politistyrken bidrar Sveitsergarden til Vatikanstatens sikkerhet, mens italiensk politi deltar i kriminaletterforskning. Før 2002 var politistyrken i Vatikanstaten kjent som "Corpo di Vigilanza dello Stato della Città del Vaticano". 5. SS-Panzer-Division «Wiking». 5. SS-Panzer-Division «Wiking», også omtalt som 5. SS-Panzergrenadier-Division «Wiking», ble dannet allerede 20. november 1940 under navnet SS-Division «Wiking» som en avdeling innen Waffen-SS. Opprinnelig besto divisjonen hovedsakelig av frivillige fra Nederland, Norge og Danmark, men også av soldater fra flamsk Belgia og Sverige. Blant de anslagsvis 800 nordmenn som tjenestegjorde her var Per Imerslund, Olaf T. Lindvig og Fredrik Jensen. Utvikling. Fra starten hadde divisjonen de tre regimentene (Standarten) «Nordland», «Westland» og «Germania», med navn hentet fra hvor mannskapene i regimentene kom fra. Slik skulle de norske deltakerne være samlet i Regiment Nordland, og det ble også lovet av Quisling under vervingen i januar 1941, men i praksis ble det ikke helt slik. Eksempelvis havnet Imerslund i «Westland» som skulle ha bestått av nederlendere og flamlendere, mens Jensen havnet i «Germania» som skulle bestå av folketyskere. Gjennomgående mente man altså at navnet «Wiking» var en fellesnevner for mannskapssammensetningen fra disse områdene. Divisjonen stod under tysk kommando og den første kommandanten var SS-Obergruppenführer Felix Steiner. Han hadde vært major i Reichswehr siden 1933 og var som soldat av den gamle skole sterkt medvirkende til å utvikle Waffen-SS til å få det handlingsrom og plass i den militære kamporganisasjonen som det fikk. Etter opplæring i Heuberg i Tyskland var styrken klar til aktiv krigstjeneste i april 1941. Den ble i juni samme år sendt til Breslau øst i Tyskland for å utgjøre en del av "armegruppe sør" fremrykning mot Ukraina under Operasjon Barbarossa. Operasjon Barbarossa. Divisjonen ble ikke satt inn i Operasjon Barbarossa før syv dager etter starten, og den rykket da sørøstover og møtte sin første kamp 4. juli ved Ternopil i Galicia, i dagens Ukraina. Dernest deltok divisjonen i beleiringen av Kiev før den rykket sørover og i slutten av august etablerte et brohode over Dnepr-elven ved industribyen Dnepropetrovsk hvor den møtte sterk motstand. Situasjonen var imidlertid ganske kritisk fram til 11. september, da russerne måtte trekke seg tilbake. Etter at Kiev falt 18. september klarte divisjonen å slå seg videre mot Rostov ved elven Don og innta byen. Etter harde kamper ble den trukket tilbake til linjen ved Mius-elven i november. Utover i 1941 hadde divisjonen møtt en viss skepsis blant de høyere offiserene innen Wehrmacht, men denne ble mindre etter hvert. Vinteren 1941-42 klarte divisjonen å holde linjen, og våren 1942 ble Rostov igjen inntatt. Deretter rykket divisjonen videre mot Kaukasus som del av Operasjon Blau («Operasjon blå») og sikret de viktige oljekildene der gjennom den såkalte "Operation Maus" («Operasjon mus»). Her dannet divisjonen den sørlige delen av "Armégruppe Syd"s flanke mot oljefeltene i Baku og offensiven mot Stalingrad. Kaukasus. To norske frontkjempere forhører russiske krigsfanger 21. juni 1942 25. og 26. september 1942 gikk divisjonen til et forgjeves angrep på Groznyj i et forsøk på å nå Det kaspiske hav og slik også sikre de rike oljefeltene i området, særlig mot Baku. De russiske styrkene var overlegne i antall og hadde forberedt forsvaret av byen på et dyktig måte. Divisjonen led svært store tap og lyktes bare å ta deler av byen. På rundt en halv time ble halve regiment Nordland utslettet, men finske frivillige i regimentet klarte å ta byens høyeste punkt. Totalt mistet divisjonen over 1 500 mann under angrepet på Groznyj. Senere ble divisjonen trukket ut av området. Ettersom slaget om Stalingrad gikk stadig dårligere for tyskerne sto divisjonen i fare for å havne bak de russiske linjene og den ble tilslutt trukket helt tilbake til Rostov. Tilbaketrekning fra øst. I november 1942 ble divisjonen reorganisert og hadde nå rykte som eliteavdeling. Tidlig i 1943 deltok divisjonen i kampene sør for Kharkov I Ukraina. Erich von Manstein hadde på dette tidspunktet overtatt kommandoen over "Armégruppe Syd", og han satte divisjonen inn i motangrepene mot de fremrykkende russiske styrkene. Divisjonen hadde problemer mot de tungt pansrede russiske enhetene, og divisjonen var til dels utmattet etter det lange felttoget i Kaukasus. Den klarte imidlertid å holde de russiske styrkene tilbake. Etter det tredje slaget om Kharkov, hvor tyskerne klarte å gjenerobre byen, ble divisjonen trukket ut av aktiv tjeneste for omorganisering og opprustning. Felix Steiner, som i mellomtiden var blitt forfremmet til SS-Gruppenführer ble overført fra avdelingen for å danne en ny enhet i Kroatia. Han ble erstattet av SS-Obergruppenführer Herbert Otto Gille. Restene av regiment Nordland ble overført fra divisjonen for sammen med Den norske Legion å danne en ny enhet, 11. SS Pansergrenaderdivisjon Nordland. I tillegg reiste de fleste av de gjenværende finske frivillige hjem etter at den avtalte to-årsperioden var over. Disse ble delvis erstattet av en estisk enhet. I slutten av juni 1943 ble avdelingen satt ut i aktiv tjeneste igjen og overført til Izium i det nordøstlige Ukraina, hvor den var støtte- og reservegruppe under slaget ved Kursk og var stadig involvert i kamper med russiske styrker. Etter at tyskerne tapte slaget ved Kursk, prøvde divisjonen i samarbeid med andre Waffen-SS-enheter å forsinke den russiske framrykningen, men mangelen på materiell ble stadig større og situasjonen mer kritisk. Under tilbaketrekningen deltok divisjonen i kampene ved Korsun-Sjevtsjenkivskyj i midt-Ukraina hvor den led svært store tap og mistet det meste av utstyret. Etter en kort rekreasjonsperiode ble avdelingen sendt til Kovel for å styrke de tyske posisjonene der. Disse ble imidlertid omringet av de russiske styrkene, men avdelingen klarte å slå seg ut og skape en korridor som de tyske styrkene kunne evakuere gjennom. I august 1944 ble avdelingen trukket tilbake til landsbyen Modlin ved Wisła-elven i Polen, ikke langt fra Warszawa. Divisjonen gikk her inn i forsvarslinjen rundt byen og deltok i kampene rundt denne. Da Warszawa falt ble avdelingen i desember 1944 trukket sørover for å delta i forsvaret av Budapest. Her ble divisjonen satt inn fra januar 1945 og forlagt i byen Esztergom ved Donau nord for Budapest. Etter at motangrepene mot de russiske styrkene slo feil, ble divisjonen i begynnelsen av februar trukket vestover til Balatonsjøen. Sluttkamper og overgivelse. Etter at motangrepene mot de russiske styrkene i Budapest hadde mislyktes, deltok divisjonen i tilsvarende motangrep i Tsjekkoslovakia, men etter at russerne startet angrepet mot Wien 15. mars 1945, ble situasjonen stadig mer håpløs. De tyske styrkene trakk seg ut av Wien 24. mars, og divisjonen trakk seg da helt ut av Tsjekkoslovakia og kjempet seg sørover mot de amerikanske styrkene. 9. mai fikk de kontakt med amerikanerne nær Fürstenfeld i det sørlige Østerrike hvor de kapitulerte. Virkelige hunder. Virkelige hunder er en gruppe som består av de moderne hundedyrene i hundefamilien. Det er 10 arter fordelt i 3 slekter: "Canis" (ulver og sjakaler), "Cuon" (dholehund) og "Lycaon" (afrikansk villhund). Hver av artene kan bestå av et stort antall underarter, som igjen kan være inndelt i raser eller varianter. Arter. De virkelige hundene kjennetegnes gjennom at alle har 78 diploide kromosomer, noe som er et litt flere enn hva deres nærmeste slektninger har, de søramerikanske hundedyrene. Likheten i antall kromosomer beviser, sammen med dyras morfologiske og anatomiske likheter, et spesielt nært slektskap mellom artene i denne gruppen. Samtidig viser det at dholehunden og den afrikanske villhunden er nærmere beslektet med ulver og sjakaler enn noen av de andre dyra blant de hundelignende canidene. Ved Rigets Port. "Ved Rigets Port", "Forspil" er et drama av forfatteren Knut Hamsun. Det ble utgitt i 1895 i København av P.G. Philipsens Forlag. Stykket fikk sin uroppførelse på Christiania Theater 28. oktober 1896. "Ved Rigets Port" er første del i en trilogi, der de andre delene er "Livets Spil" og "Aftenrøde. Slutningsspil". Trilogien var åpningsforestilling da Oslo Nye Teater åpnet 26. februar 1929. Livets Spil. "Livets Spil" er et drama av forfatteren Knut Hamsun. Det ble utgitt i 1896 i København av Det Nordiske Forlag. Stykket fikk sin uroppførelse på Christiania Theater 4. desember 1896. "Livets Spil" er annen del i en trilogi, der første del er "Ved Rigets Port" og siste del "Aftenrøde. Slutningsspil". Trilogien var åpningsforestilling da Oslo Nye Teater åpnet 26. februar 1929. Aftenrøde (skuespill). "Aftenrøde", "Slutningsspil" er et drama av forfatteren Knut Hamsun. Det ble utgitt i 1898 av Gyldendalskes boghandels forlag. "Aftenrøde" er siste del i dramatisk trilogi om filosofen "Ivar Kareno", inspirert av Nietzsches tanker. Første og annen del er "Ved Rigets Port" og "Livets Spil". Trilogien var åpningsforestilling da Oslo Nye Teater åpnet 26. februar 1929. Ragnar Rommetveit. Ragnar Rommetveit (født 1924 på Stord) er professor emeritus i psykologi. Han har vært sentral innen utviklingen av sosialpsykologisk rolleteori. Rommetveit ble dosent ved Universitetet i Oslo da han var 29 år gammel, og fem år senere ble han professor samme sted. Han er en internasjonalt anerkjent forsker innenfor språkpsykologi, og begrepet dialogisme er sentralt i teoriene hans. Dette dreier seg om en tilnærming til studiet av språk og læring som har fokus på det sosiale samspillet. Disse teoriene bygger særlig på teoriene til den russiske språkfilosofen og litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin. Księży Młyn. Księży Młyn ("«Prestemøllen»") er et kompleks av tekstilfabrikker og tilhørende bygninger bygd i Łódź i andre halvdel av 1800-tallet. Det hører til Europas største og mest effektfulle historiske industrikomplekser. Navnet kommer av en mølle som før i tiden lå i området og tilhørte presteskapet i byen. Łódź har foreslått at Księży Młyn opptas på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Historie. Karol Scheiblers første spinneri ble bygd i 1855 ved Wodny Rynek («Vanntorget»), i dag Plac Zwycięstwa («Seiersplassen»). I de neste årene bygget Scheibler ut bedriften sin videre i denne byregionen, med både fabrikk- og bobebyggelse. Dette komplekset var det første i sitt slag i Łódź, og var i begynnelsen en slags "jurydyka" – en egen byenklave som ikke var underlagt bystyret eller byretten. Fra begynnelsen av 1870-tallet begynte Scheibler å utvikle et nytt fabrikkompleks i en hittil ukjent skala – Księży Młyn (etter tegninger av Hilary Majewski), med det største bomullspinneriet i Łódź, en egen arbeiderbydel, butikker, brannstasjon, sykehus, skole, park og innsjø. Scheiblers forretning var den største tekstilforretningen i Kongress-Polen. Til sammen dekket den et område på over 500 hektar, noe som utgjorde 14 % av datidens byareal. Hele komplekset utmerket seg ikke kun med sine moderne produksjonsforhold, men hadde også en av datidens mest fullkomne romlige organisering. Alle fabrikkbygningene, som til sammen har et volum på over 1 million m³, ble knyttet sammen med et fem kilometer langt nett av jernbaneavledninger. Scheibler bygde også rekker med tvillinghus like ved fabrikkene for å knytte arbeiderne til sin forretning. Księży Młyn ble også utfylt med tre palassresidenser: ved Vanntorget (Karol Scheiblers palass, som i dag huser Kinematografimuseet), ved Piotrkowska-gaten (Scheibler-familiens palass) og på hjørnet av Przędzalniana-gaten og Wincenty Tymienieckis gate (Edward Herbsts villa, i dag Kunstmuseet). Fabrikkomplekser. Karol Scheibler bygde sitt første fabrikkompleks ved Vanntorget som han i 1854 ble overgitt av bystyret. I de neste årene fra 1855 bygde han her bomullsspinnerier (1855 og 1868), veverier (1856 og 1868), fyrrom (1856), magasiner (1856 og 1870) og bygninger for sluttarbeid (1868). I årene 1865-1868 bygde han dessuten et kompleks av fem arbeiderhus. Ved siden av forretningen bygde han i 1855 sitt eget bolighus, som i 1865 ble ombygd til et neorenessansepalass (Karol Scheiblers palass). Senere ble også nye arbeiderhus (1896), en administrasjonsbygning (begynnelsen av 1900-tallet) og en handelssentral reist ved Targowa-gaten. På begynnelsen av 1870-tallet bygde Scheibler sitt andre fabrikkompleks på områdene ved elven Jasień. I de neste årene fra 1870 bygde han her byens største bomullsspinneri (1870-1879) med tilhørende driftsbygninger (1873–1879), et fargeri, bygninger for sluttarbeid og fire magasiner. Som ved Vanntorget, men i en mye større skala, bygde han også et kompleks av 19 arbeiderbygninger ved Wincenty Tymienieckis gate (1873-1900), 12 ved Księży Młyn-gaten (1873-1875) og tre ved Fabryczna-gaten (1885). Han opprettet også et brannvesen ved Wincenty Tymienieckis gate i 1878, fabrikksykehus ved Milionowa-gaten (1882), en skole ved Księży Młyn-gaten (1877) samt et palasskompleks på hjørnet av Przędzalniana-gaten og Wincenty Tymienieckis gate (1875) til sin eldste datter og svigersønn (Edward Herbsts villa). Det tredje fabrikkomplekset i Księży Młyn bestod av Kopischs blekeri (bygd i 1828 ved Wincenty Tymienieckis gate som byens eldste industribygning), et nytt blekeri (1878), bygninger til sluttarbeid (1880), to fabrikkbygninger og et magasin (1890), kraftverk (1910–1914), administrasjonsbygninger, kompleks av fem arbeiderhus (1900) samt et barnesykehus (1902). I 1889 ble dessuten «Det nye veveri» og to arbeiderhus (1890) reist ved Jan Kilińskis gate. Rimush. Rimush var konge i det akkadiske imperium. Han var sønn og etterfølger til kong Sargon av Akkad. Hans regjeringstid var preget av felttog mot grupper i riket som gjorde opprør. Han ble etterfulgt av broren Manishtushu. Canon EOS. Canon EOS (Elektro-Optisk System) er et kamerasystem for autofokuserte 35 mm filmkamera og digitale speilreflekskamera. Systemet ble introdusert i 1987 med Canon EOS 650, og er fortsatt i bruk i Canons serie av digitale speilreflekskamera. Akronymet EOS ble valgt med tanke på den greske gudinnen Eos. Hovedkonkurrenten er Nikons F-serie og dens etterfølgere. EOS er markedsledende i de fleste land i verden. Kjernen i systemet er objektivfestet EF som tok over etter FD-festet. Matematikk (skolefag). Matematikk er et obligatorisk gjennomgående fag i norsk grunnskole og videregående skole. Faget skal gi eleven kunnskaper i matematikk, samt kunnskap om matematikkens rolle som del av vår felles kulturarv. I Kunnskapsløftet blir grunnleggende ferdigheter i matematikk angitt som Grunnskolens avgangsprøve i matematikk tas oftest ved slutten av 10. skoleår, men kan tas når som helst så lenge eleven er fritatt fra videre opplæring i grunnskolens pensum i faget. Volkswagen-Arena. Volkswagen-Arena er en idrettsarena beliggende i den tyske byen Wolfsburg, hovedsakelig benyttet til fotball. Arenaen er hjemmebanen til den tyske fotballklubben VfL Wolfsburg som spiller i den tyske bundesligaen. Arenaen erstattet den gamle VfL Stadion da den ble oppført i 2002. Søramerikanske hundedyr. Søramerikansk hundedyr er ei gruppe hundelignende canider som er nært beslektet med virkelige hunder. Gruppen består av 11 arter fordelt i 6 slekter (en slekt med en art er utdødd), hvorav noen benevnes som rever. Alle tilhører hundefamilien og den største slekten består av de søramerikanske revene. Alle dyra er relativt små av størrelse. Arter. Rovpattedyra i denne slekten kjennetegnes gjennom at alle har mellom 74 og 76 diploide kromosomer, noe som er et bare litt mindre enn hva de ekte hundedyrene har (78). Likheten i antall kromosomer beviser imidlertid, sammen med dyras morfologiske og anatomiske likheter, et nært slektskap mellom disse to gruppene. Likeledes bekrefter det at disse dyra, som i de fleste tilfeller minner mer om rever enn hunder, faktisk er nærmere beslektet med ulver enn rever. Trine Nordgård Stensaas. Trine Nordgård Stensaas (født 27. mai 1980 i Trondheim) er en norsk fotballspiller. Hun startet karrieren i Byåsen i Trondheim, dro til toppserielaget Trondheims-Ørn i 2002. Etter fem år i Trondheims-Ørn og to i Røa, spiller hun nå igjen for Byåsen. Nordgård Stensaas scoret utlikningsmålet i finalen i cupfinalen i 2002 i siste spilleminutt, som sikret ekstraomganger og etter hvert cupseier til Trondheims-Ørn. Trine Nordgård Stensaas er gift med Ståle Stensaas, og sammen har de datteren Sophie. Da Ståle Stensaas gikk fra Rosenborg til FC Lyn Oslo våren 2007, flyttet hele familien til Oslo. Trine Nordgård Stensaas fikk jobb i Oslo for det samme motemagasin hun hadde jobbet for i Trondheim. Sommeren 2007 trente Nordgård Stensaas en periode med Røa samtidig som hun fortsatt spilte for Trondheims-Ørn. Hun meldte senere overgang til Røa i høstsesingen, der hun ble gjenforent med Marie Knutsen fra både Byåsen og Trondheims-Ørn. Nordgård Stensaas scoret tre mål for sin nye klubb (i tillegg til to for sin gamle) og ble seriemester med Røa i 2007. Året etter ble Stensaas serie- og cupmester med Røa. Da Ståle Stensaas' kontrakt med Lyn gikk ut etter sesongen 2008, flyttet familien tilbake til Trondheim, der Nordgård Stensaas noe overraskende valgte å spille for Byåsen igjen i andre divisjon. Frihetsplassen i Łódź. Frihetsplassen i Łódź (polsk "Plac Wolności") er byens sentrale plass, og ligger ved Piotrkowska-gatens nordlige ende. Fra plassen, som er utformet som en oktogon, skyter fire gater i hver sin verdensretning: Piotrkowska-gaten i sør, Nowomiejska-gaten i nord, Pomorska-gaten i øst og Legionów-gaten i vest. Plassen er dessuten omringet av fire gater som danner en likesidet firekant: Północna-gaten («Nordgaten»), Południowa-gaten («Sørgaten», i dag 1905-revolusjonens gate), Wschodnia-gaten («Østgaten») og Zachodnia-gaten («Vestgaten»). Plassen er utgangspunktet for nummereringen av gatene i Łódź. Historie. Plassen ble anlagt i 1823 som hovedtorget til det nye beboelsesområdet "Nowe Miasto" (Den nye by). Det hadde i begynnelsen funksjon som markedsplass. I 1827 ble det klassisistiske rådhuset og den evangeliske Treenighetskirken bygd ved plassen (Piotrkowska-gaten) etter tegninger av Bonifacy Witkowski, som Łódź’ første representative bygninger. I 1898 fikk torget trikkforbindelse, og markedsplassen ble gjort om til byens representative plass. Torget ble døpt til "Frihetsplassen" etter at Polen ble selvstendig i 1918. I 1930 ble Tadeusz Kościuszko-monumentet reist på plassen. Under andre verdenskrig forandret de tyske nazistene plassens navn til "Deutschlandplatz", og rev monumentet ned i 1939. Det ble først gjenoppbygd i 1960. Antall, rom og form. Antall, rom og form er et fagområde i rammeplanen for barnehagene. Fagområdet har et fokus på barns læring og utvikling knyttet til tall og telling, rom og form, argumentasjon og logiske slutninger. Gjennom arbeidet i barnehagene skal det legges til rette for at barna utvikler sine matematiske ferdigheter gjennom lek, eksperimentering og aktiviteter i hverdagen. Kratskog. "Kratskog", "Historier og Skitser" er en novellesamling av forfatteren Knut Hamsun. Den ble utgitt i 1903 i København av Gyldendal. Fortellingene her er forskjelligartede, fra det komiske til det dystre, med selvopplevde innslag og reisefortellinger. Wisconsin Death Trip. "Wisconsin Death Trip" er debutalbumet til heavy metal-bandet Static-X. Det ble gitt ut 23. mars 1999 og ble spilt inn i Grandmaster Studios i Hollywood, California. Albumet er bandets mest suksessfulle, og det solgte over én millioner kopier i USA. I 2001 ble det platina-sertifisert. Lene Bredesen. Lene Bredesen (født 29. september 1985 i Hamar) er en norsk fotballspiller fra Løten i Hedmark. Hun har spilt for hedmarksklubbene Løten, Vallset og FL Fart, før hun dro til toppserielaget Trondheims-Ørn i 2006. Bredesen har spilt mest på rekruttlaget til Ørn. Hun har vært lenge ute med skade denne sesongen etter at hun rev av leddbåndet i ankelen i vinter. Machine. "Machine" er det andre studioalbumet til heavy metal-bandet Static-X. Det ble gitt ut 22. mai 2001, og ble spilt inn i Studio 508 i Los Angeles, California. Albumet har solgt over 500 000 kopier i USA. Sine. Navn med samme betydning. Hanne, Jane, Janne, Jannicke, Jeanette, Jenny, Johanna, Johanne, Hans, Ivan, Jan, Jens, Jo, Johan, Johannes, John, Johnny, Jon, Jonny m.fl. Utbredelse. Om lag 100 personer i Norge har kvinnenavnet Sine som første eller eneste fornavn i dag. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Nisseslagsmålet. Nisseslagsmålet er et vandresagn, kjent over nesten hele landet, men har vært særlig populært i det sentrale østlandsområdet. "På to nabogårder var det nisser. Begge nissene stelte godt for dyra på sin gård og når det ble lite fòr igjen på låven om våren, hendte det ofte at de stjal fra hverandre. En månelys natt fikk en som var ute og gikk, se at de to nissene møttes med hver sin høybør som de hadde stjålet. Dermed røk nissene opp i et voldsomt slagsmål og morgenen etter lå det høy utover hele området." I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog har Nisseslagsmålet nr. ML 7000 Shadow Zone. "Shadow Zone" er det tredje studioalbumet til heavy metal-bandet Static-X, og det ble gitt ut 7. oktober 2003. Det er det første albumet der gitaristen Tripp Eisen medvirker. Albumet er det dårligst mottatte albumet til Static-X. Det er den eneste platen til Static-X uten banning. Draugen i Vallarhaugen. «Draugen i Vallarhaugen» er den eldste dokumenterte variant av en vandresagntype som er godt kjent over det meste av Nord-Europa. Typen kalles ofte Huldrehornet eller Hornransagnet'". Sommeren 1595 var biskop Jens Nilssøn på visitasreise i Telemark. Den 21. juli kom han til gården Åse i Flatdal. Der fortalte kona på gården om et drikkehorn som skulle skrive seg fra Vallarhaugen, en gravhaug som ligger like nord for gården. Skaberakktapir. Skaberakktapir ("Tapirus indicus") er en tapir. Skaberakk-tapiren lever i Malaysia, på Sumatra og på Malakka. Dens 3 navnesøstre lever i Amerika, men er helt svarte. Den ser ut som om man har hengt et svart hestedekke (skaberakk) omkring den. Den er i familie med upartåede hovdyr. Sumatraneshorn. Sumatraneshorn ("Dicerorhinus sumatrensis") lever på Sumatra, Myanmar og Borneo. Panserneshornet har kun ett horn på nesen, sumatraneshornet har to. Disse hornene er et farlig våpen. Det har lang, sparsom hårvekst, som for det meste er slitt av. Den er i familie med upartåede hovdyr. Tone Svaland Holberg. Tone Svaland Holberg (født 5. april 1965) er en norsk kunstner, utdannet ved Statens Håndverks og Kunstindustriskole i Oslo fra 1989 til 1994 med keramikk som hovedfag. Hun er mer kjent som grafiker enn som keramiker, men har samarbeidet med Figgjo AS om porselensfat. Hun kan også bruke skrot i sine bilder. Tone Svaland Holberg holder til i Kristiansand. Utstillinger. Tone Svaland Holberg hadde sin første utstilling på Søgne Gamle Prestegård i 1997, hun hadde to separatutstillinger på Galleri Bi-Z, et stort kunstprosjekt i samarbeid med Annbjørg Lien, Per Fronth, Ørnulf Opdahl og Nico Widerberg i 1999 og utsmykking av Haumyrheia skole i 2001. Våren 2004 stilte hun ut malerier, grafikk og porselensfat på Henie-Onstad Kunstsenter. I 2005 stilte hun ut i Ryfylke kunstlag og i 2006 i Galleri Briskeby i Oslo. Beneath… Between… Beyond…. "Beneath... Between... Beyond..." er et samlealbum fra heavy metal-bandet Static-X, som ble gitt ut 20. juli 2004. Det er en samling av ulanserte låter, remixer, coverlåter, og bandets originale demoer. Ironisk ble ikke sangen med samme navn inkludert i dette albumet, men ble senere gitt ut som en bonuslåt til iTunes-versjonen av "Cannibal". Neshornfugler. Neshornfugler (Bucerotidae) er ei gruppe råkefugler. Det finnes ca. 45 typer neshornfugler, disse lever i Afrika og i Syd-Asia. Påsatsen på den kraftige snabelen har gitt dem navnet. De er ca. 80 cm store og spiser frukter og små dyr. Birkeland. Birkeland er et tettsted og administrasjonssenteret i Birkenes kommune i Aust-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Om lag halvparten av innbyggerne i kommunen bor på Birkeland. Birkeland ligger ved riksvei 41, 30 km fra Kristiansand og 13 km fra Lillesand. Tovdalselva renner forbi Birkeland, og Teinefossen er en velkjent badeplass. Ballarat. Ballarat er en by i Australia med 85 197 innbyggere (2006). Byen ligger i delstaten Victoria, 105 km nord-vest for Melbourne som er delstatshovedstad. Det ble funnet gull rett ved Ballarat i 1851, hvilket ledet til et innrykk av 10 000 gullgravere på under et år. Dette forandret byen fra en liten landsby, til den gang Victorias største by. Ballarats vekst sank betydelig etter 1880-årene, og ble raskt overskygget av Melbourne som statens viktigste by. Kristin Lie. Kristin Lie (født 13. desember 1978 i Steinkjer) er en norsk fotballspiller fra Namdalseid i Nord-Trøndelag. Hun spilte for de tre nordtrønderske fotballklubbene Namdalseid, Beistad og Verdal før hun dro til toppserielaget Trondheims-Ørn i 1999. Hun er blitt brukt på mange ulike posisjoner på banen, men har gjort seg mest bemerket som spiss. Lie er kjent for sin målteft og gode teknikk. Da hun i 2007 var toppscorer i Toppserien, ble hun for første gang tatt ut på landslaget, 28 år gammel. Hun fikk sin langslagdebut mot Finland den 31. mai 2007. Kristin Lie har vært toppscorer på Trondheims-Ørn fire år på rad fra 2006 til 2009. Råkefugler. Råkefugler (Coraciiformes) er ei gruppe fugler med ca 190 arter. Artene lever hovedsakelig i tropiske regioner og har fargerike fjærdrakter. Alice Springs. Alice Springs er en by i Nordterritoriet i Australia, med 26 486 innbyggere (2005). Byen er den neste største i sitt territorium, etter territoriehovedstaden Darwin. Alice Springs ligger 576 moh, og er nær det geografiske senter av Australia. Den er like fullt en av Australias mest isolerte byer, avtstandsmessig betraktet, med ca 1500 km til Darwin i nord, og Adelaide i sør. Grunnlaget for byen kom med etableringen av en transkontinental telegraflinje mellom Adelaide og Darwin, da man måtte ha en repeteringsstasjon mellom de to kystene. Lokasjonen ble valgt på grunn av at det var like langt til begge byene, samt at man fant en permanent vannkilde i den ellers tørre Todd River. Telegraflinjen var ferdig i 1872. Byen fikk sitt navn etter konen til postsjefen i Sør-Australia, Charles Todd som også gav navn til elven. Byen var imidlertid kjent som Stuart frem til 1930-tallet. Først da det ble oppdaget gullforekomster 100 kilometer fra Alice Springs i 1887 ble det til at større bosetninger kom til området. Port Augusta (Sør-Australia). Port Augusta er en by i delstaten Sør-Australia i Australia. Port Augusta på østkysten av Eyrehalvøya, 322km nord for delstatshovedstaden Adelaide. Innbyggertallet er 13 897 (2006). Port Augusta har en naturlig havn og ble grunnlagt 24. mai 1852 av Alexander Elder og John Grainger. Havnen ble oppkalt etter Augusta Sophia, Lady Young, hustruen til South Australias guvernør, Sir Henry Edward Fox Young. Start a War. "Start a War" er det fjerde studioalbumet til heavy metal-bandet Static-X. Det ble gitt ut 14. juni 2005, og det markerte returen til den originale gitaristen, Koichi Fukuda. Han spilte ikke gitar på plata, men hjalp til med programmeringen. Nick Oshiro, tidligere trommeslager i Seether, stod for trommingen på "Start a War", og dette var Oshiros første opptreden på et Static-X-album. Farsundsbassenget. Farsundsbassenget er et område av Nordsjøen som ligger like sør for Farsund, 49 km sørvest for Lindesnes fyr, ca 50 km ut i havet. Det er 176 meter dypt, og sommeren 2007 ble det utført leteboring etter olje her, selv om det kom sterke protester fra Alliansen for et oljefritt Skagerrak og Natur og Ungdom mot boringen, noe som førte til at boringen i første omgang ble utsatt. Oljeboring i Farsundsbassenget. Boreriggen "«Polar Pioneer»" startet boringen 7. august 2007. Etter fire uke ble den avsluttet i begynnelsen av september uten at det ble funnet olje. Da hadde man boret ned til 1929 meter under havflaten. Sjansene for å finne olje ble vurdert å være 10 til 15 prosent sannsynlinghet for funn. Ettersom det ikke ble funnet noe, ble hullet plugget permanent. Operasjonen kostet Hydro om lag 320 millioner kroner. Strenge krav. SFT stilte strenge krav for å tillate oljeboring i Farsundsbassenget. Det er så nært land at det i verste fall bare ville ta 24 timer før utslipp når strendene på Lista, som er kjent for et svært omfattende fugleliv. Leteboringen skulle skje uten utslipp til sjø av borevæske og borekaks. I tillegg ble oljevernet kraftig styrket i regionen. Brannvesenet i Mandal, Farsund og Flekkefjord fikk mye nytt utstyr for å ha i beredskap. Halvor Heyerdahl Rasch. Halvor Heyerdahl Rasch (født i Eidsberg 8. januar 1805, død 26. august 1883) var en norsk professor i zoologi og naturvitenskapelig forfatter. Han var sønn av rittmester Michael (von) Rasch og Edle Valentine Heyerdahl. Halvor Heyerdahl Rasch ble student etter Examen Artium 1821 og fra 1825 virket han som amanuensis ved Det naturhistoriske museum. Rasch ble universitetsstipendiat i 1842, universitetslektor i 1847 og professor i zoologi i 1852. Han tok avskjed i 1874. Rasch foretok flere reiser langs Norges kyst, og besøkte dessuten en rekke naturvitenskapelige museer i Europa. Han skrev en mengde bøker og artikler om vidt forskjellige emner innenfor zoologien, blant annet østersavl, birøkt og kunstig oppdrett av ferskvannsfisk. Han regnes også som grunnlegger av Norges jaktlovgivning, og var en aktiv skytter og friluftsmann. Halvor Heyerdahl Rasch ble ridder av St. Olavs Orden 21. august 1863 «for videnskabelig og almennyttig Virksomhed». Cannibal (album). "Cannibal" er det femte studioalbumet fra heavy metal-bandet Static-X, og ble gitt ut 3. april 2007. Den første sangen som ble lansert fra albumet var «Cannibal». Imidlertid ble «Destroyer» først lansert som en single til radio, og en musikkvideo ble produsert til sangen. "Cannibal" er det første albumet med Koichi Fukuda som gitarist siden "Machine" fra 2001. Sangen «No Submission» er tilgjengelig på "Saw III"-soundtracket. Albumet debuterte på Billboard 200 som nummer 36 med omtrent 30 000 solgte kopier i USA. Mitsubishi Galant. Niende generasjons Mitsubishi Galant. Produsert fra 2003 Mitsubishi Galant er en bilmodell fra den japanske produsenten Mitsubishi. Produksjonen ble startet i 1969 og dagens modeller er niende generasjon. Mitsubishi har lansert en tiende generasjon, men denne går under modellnavnet Galant kun i Japan. Tiende generasjon Galant selges som Mitsubishi Lancer i andre deler av verden. Generasjon 6. Fra og med sjette generasjon av Mitsubishi Galant(G6: 1988-1993) gjennomgikk bilmodellen en viktig forandring; den gikk fra å være en "luksus familiebil" til å bli designet som en sportsbil som samtidig tok sikte på å være familievennlig. Den ble produsert fra og med 1988 og stoppet å bli produsert i 1993, samme år som den syvende generasjonen ble startet. Denne generasjonen ble tatt godt i mot, både i Japan og hos andre land Mitsubishi eksporterte Galant til. Derimot har markedsverdien på Galant falt drastisk i etterkant. Ble solgt både som 5-dørs combi-coupé og sedan, og ble levert med enten forhjulsdrift eller firehjulstrekk. Noen versjoner hadde også firehjulsstyring: GTi Dynamic-4 og VR-4. *Galant VR-4. - finnes det opptil flere modeller av. VR-4 var toppmodellen blant Galant, og alle versjonene hadde en turbo som gjorde at to-liters motorene ytet godt over 200HK. Den første ble født som en følge av Mitsubishi's forsøk på å hevde seg i toppeliten innenfor rally-sporten. Dette klarte de med opptil flere seire. Etter en stund ble VR-4 RS introdusert til verden, med sterkere og kraftigere motor. Det ble dessuten laget en VR-4 Monte Carlo Edition, som ikke har noen nevneverdige oppgraderinger i forhold til VR-4 RS, utenom noen interiør detaljer. Galant VR-4 Evolution ble den endelige toppmodellen. VR-4 Evo skulle bli fødselen til en verdenskjent "guttedrøm-bil", med andre ord har den idag blitt legendarisk kjent som motoren som ble brukt i hele tre generasjoner av Mitsubishi Lancer Evolution. Mitsubishi Eclipse. Tredjegenerasjons Mitsubishi Eclipse. Produsert fra 2000 - 2005 Mitsubishi Eclipse er en todørs sportsbil som produseres av Mitsubishi. Produksjonen av modeller med rattet på venstre side startet i 1989, og dagens modeller er fjerde generasjon. Bilmodellen er blant annet gjort kjent gjennom filmen "The Fast and the Furious". I april 2011 ble det annonsert at bilen skulle ut av produksjon, den siste bilen ble produsert i august 2011. Mitsubishi L200. Mitsubishi L200 er en pickup som produseres av Mitsubishi. I USA kalles bilen Mitsubishi Triton. Prior Norge. Prior Norge BA er et norsk samvirkeforetak som eies av Nortura BA. Nortura eier også varemerket Prior som benyttes i markedsføring av egg, kalkun- og kyllingkjøtt, såkalt hvitt kjøtt. Prior ble introdusert som varemerke på det norske markedet i 1977. Historikk. Den første landssammenslutning innen eggsamvirket i Norge ble dannet 25. oktober 1919 da seks lokale eggsentraler opprettet Norske Eggcentral S/L. På denne tiden holdt 30% av alle norske husholdninger (180 000) egne høner. I 1929 utgjorde egg 98% av omsetningen i Norske Eggcentral, kjøtt 2%. I 1934 begynte sentralen med gjennomlysing, kvalitetssortering og –stempling av alle sine egg. Varemerket Sol-egg ble innført. Under og etter andre verdenskrig var det eggrasjonering i Norge. Denne ble opphevet i juli 1949. I 1950-årene begynte Eggcentralen aktiv markedsføring av egg ved hjelp av reklame. På 1960-tallet ble broilere introdusert på det norske markedet. Fra 1970-årene forsvant Sol-egg og både egg og hvitt kjøtt fikk det felles varemerket Prior. På 1990-tallet ble den norske kyllingrasen erstattet av en kjøttfull, skotsk rase med navn Ross. Norske Eggsentralen skiftet navn til Prior Norge i 1999. I 2001 ble virksomheten omorganisert til et konsern med eggpakkerier og slakterier eid av tre regionselskaper. I 2003 ble i sin tur de tre regionselskapen fusjonert til ett konsern. I 2005 var verdien av kjøtt fra kylling og kalkun større enn verdien av egg. I dag er 70% av kjøttproduktene ferskpakket, mens frossenandelen tidligere var langt høyere. 1. november 2006 ble Prior Norge BA innfusjonert i det nye konsernselskapet Nortura BA. Mitsubishi Outlander. Mitsubishi Outlander er en bilmodell i SUV-segmentet som produseres av den japanske bilprodusenten Mitsubishi Motors Corporation. Bilen ble opprinnelig introdusert som Mitsubishi Airtrek, og var basert på konseptbilen Mitsubishi ASX som ble vist på North American International Auto Show (Detroit i 2001. ASX (Active Sports Crossover) var Mitsubishis forsøk på å møte datidens trend med biler som hadde gode offroadegenskaper uansett årstid, dette dekkes gjennom firehjulstrekk og høy bakkeklaring, samtidig skulle pris, komfort og størrelse kunne sammenlignes med vanlige biler. Nå produseres 2.generasjon av modellen. Første generasjon. Den første modellen av Outlander ble introdusert i Japan 20.juni 2001, denne modellen kalles også for Mitsubishi Airtrek. I 2003 kom den modellen som ble hetende Outlander, dette er den modellen som er kjent på det norske markedet. Airtrek modellen ble produsert fra 2001 til 2005. Navnet var plukket for å "beskrive kjøretøyets mulighet for å transportere sine passasjerer på eventyrfylte turer, fri som fuglen". Outlander modellen ble produsert fra 2003 til 2006. Dens navn skulle vekke "en følelse av turer til uoppdaget land langt borte, på søk etter eventyr". Outlanderen fikk en modifisert front som økte lengden med ca 130 mm. Andre generasjon. Den andre versjonen av Outlander ble lansert i Japan 17.oktober 2005, men ble først tilgjengelig i det norske markedet i februar 2007. Den ble da kun levert med en 2.0 DI-D turbodiesel motor levert av Volkswagen. I desember samme år ble bilen tilgjengelig med en nyutviklet 2.4 L MIVEC bensinmotor og en 2.2L diesel fra PSA Peugeot Citroën. PSA motoren kunne fra senhøsten 2009 også leveres med automatgir. PSA modellene Citroen C-Crosser og Peugeot 4007 produseres av Mitsubishi i Japan, og er produsert på samme mal som Outlander. Bilen blir produsert som 5- og 7-seter, i Norge leveres den også som 2-seters varebil, dette kommer av norske avgiftsregler. Bilen kommer da til Drammen bilhavn som 5-seter, og blir ombygd til varebil i Norge. Ombyggingen består i montering av skillevegg mot varerommet og heving av den bakerste delen av taket. Bilen blir levert til kunden med alle 5 setene og kan enkelt bygges tilbake til personbil. Outlander som varebil har et lasterom med en lengde på 175 cm. høyden er 105 cm mens bredden er 130 cm (95 cm mellom hjulhusene). Tillat totalvekt er på 2360 kg som gir en nyttelast på 660 kg. Bilen kan trekke henger med brems på 2000 kg og henger uten brems på 570 kg. Facelift/oppgraderinger. I slutten av 2009 kom Outlander II med en facelift. Den hadde en ny front, litt andre utforminger på kanalskjørt og noen små justeringer på interiør. Året etter lanserte Mitsubishi sin egenproduserte 2.2L dieselmotor i bilen, motoren fra Volkswagen ble da faset ut. Izrael Poznański. Izrael Kalmanowicz Poznański (født 25. august 1833 i Aleksandrów Łódzki, død 18. april 1900 i Łódź) var en polsk tekstilmagnat og filantrop av jødisk herkomst. Sammen med Ludwik Geyer og Karol Scheibler regnes han som en av Łódź’ tre «bomullskonger». Izrael Poznański var sønn av kjøpmannen Kalman Poznański og Małka Lubińska, og i 1834 flyttet familien fra Aleksandrów til Łódź, hvor Izrael fullførte elementærskolen og pregymnaset. Som syttenåring giftet han seg med Leonia Hertz, datter av Mojżesz Hertz, en rik forretningsmann fra Warszawa. Izraels far Kalman drev en liten familieforretning i gamlebyen i Łódź, som Izrael overtok i 1852. Fra 1872 og frem til 1892 kjøpte han tomter ved Ogrodowa-gaten, og klarte i mellomtiden å skape et av de største tekstilimperiene fra bunnen av i det russiskdominerte Polen. De betydeligste bygningene knyttet til Poznański i Łódź er fabrikkbygningene ved Ogrodowa-gaten (Manufaktura), det nærliggende Izrael Poznańskis palass (i dag et museum) samt Poznańskis marmorgrav på Den nye jødiske kirkegård, den største jødiske gravstein i verden. Poznański Poznański Poznański Carna. Carna er et varmerke som eies av Nortura BA og som benyttes i markedsføring av kjøtt med utenlandsk opprinnelse. I 2007 kan det importeres opptil 15 000 tonn kjøtt av svin, okse- og annet storfe samt lam til Norge. Liste over besøkende til den internasjonale romstasjonen. Dette er en liste over besøkende til den internasjonale romstasjonen i alfabetisk rekkefølge. Navnene til astronauter og kosmonauter som har vært bosatt på romstasjonen er i fet skrift. Astronauter uten flaggsymbol indikerer at personen var amerikansk statsborger ved utskytningen. Per 10. februar 2008 har 149 personer vært innom den internasjonale romstasjonen. Andre canider. Andre canider er ikke en riktig biologisk gruppe, men snarere en slags samlegruppe for arter det er svært vanskelig å plassere i hundefamiliens systematikk. I dag blir disse vanligvis klassifisert i hver sin hovedgruppe. Arter. Ørehunden ("Otocyon megalotis") volder mange forskere problemer med hensyn til plasseringen i systematikken, fordi den har 72 diploide kromosomer og klassifiseres sammen med de revelignende canidene. Problemet er imidlertid at kun hundelignende canider har like mange eller flere slike kromosomer. Bushhunden og mankeulven har eksempelvis 74, og begge klassifiseres som hunder. Wayne mener derfor at denne arten med fordel kan plasseres i en egen samlegruppe. Mårhunden ("Nyctereutes procyonoides") er en annen art som volder forskerne problemer med hensyn til plasseringen i systematikken. Denne arten har 42 diploide kromosomer og klassifiseres sammen med de hundelignende canidene. Problemet er imidlertid at kun revelignende canider har like få eller færre slike kromosomer. Fjellrev har eksempelvis 50 og rødrev 36, og begge klassifiseres som rever. Wayne mener derfor at denne arten også med fordel kan plasseres i en egen samlegruppe, sammen med nevnte ørehund. Grårever (tre arter) har også et forvirrende høyt antall diploide kromosomer (66) og klassifiseres i dag som en egen undergruppe blant de revelignende canidene. Wayne mener imidlertid at det kan være grunnlag for også å flytte disse over i samme samlegrupp, sammen med de to ovennevnte artene. Han kaller gruppen for "andre canider". Det må også nevnes at fennek ("Vulpes zerda") har hele 64 diploide kromosomer, noe som skiller den klart ut som unik blant de ekte revene. Wayne sier imidlertid ingen ting om denne artens plassering i systematikken. Derimot antyder han at årsaken til det forvirrende antallet kromosomer for de tre ovennevnte arten kan ha med alderen til slektene å gjøre. Han mener disse kan ha skilt lag med de andre reve- og hundelignende canidene alt for omkring 9 millioner år siden, noe som i såfall gjør de til de eldste nålevende slektene blant canidene. Joseph Grimeland. Joseph Grimeland (født 2. januar 1916 i Oslo, død 10. oktober 2002) var en norsk billedhugger, kjent blant annet for "Oslopiken" på Oslo Rådhus, "Krigsseilermonumentet" på Bygdøy og fem arbeider i "Grimelandparken": Strandparken på Høvik. Hans interesse for skulptur ble tidlig vakt, og etter artium begynte han på Statens Kunstakademi i 1933. I sine tre år der hadde han Wilhelm Rasmussen som lærer. Han debuterte på Høstutstillingen i 1935 og deltok i 1937 i to konkurranser med heldig utfall. I konkurransen om monument til Youngstorget i Oslo ble han forbigått av Per Palle Storm, men bidraget ble likevel premiert; i konkurransen om utsmykning av Oslo Rådhus ble "Appell" innkjøpt – og senere omarbeidet og gitt det nye navnet "Oslopiken" (med Odd Eidem som modell) da det sto ferdig i 1950. Skulpturene "Naken gutt" (innkjøpt til Nasjonalgalleriet 1940) og "Den skjønne nakne ynglingen" (Høstutstillingen, 1945 – begge med Knut Berg som modell) var en personlig kommentar til klassiske idealer, bl.a. contrapposto. Han laget scenografi til "Keiser og Galileer" på 1950-tallet og utformet i alt seks frigjøringsmonumenter fra 1946 til 1980. Han laget også statuen av Bokken Lasson med sin lutt i 1962 i Homansbyen i Oslo, i krysset Hegdehaugsveien og Oscars gate 19. Grimeland mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1950, ble Ridder av St. Olavs Orden i 1993 og mottok Ingeborg og Per Palle Storms ærespris i 1997. For oversikt over offentlige arbeider, se lenkene. Bulldogger. Bulldogg (i betydningen "oksehund", "oksedogge" eller "kveghund") har flere betydninger og kan også referere til andre ting enn hunder, selv om dette er primærbetydningen. Bulldoggene er dogger som kjennetegnes ved en kompakt kroppsbygning og et rundt og bredt hode med kort snute og ekstra kraftige kjever. I dag er uttrykket "bulldogg" gjerne synonymt med hunderasen engelsk bulldog, som kan hevdes å være en slags prototype for de moderne bulldoggene, men det finnes mange flere bulldoggraser. Bulldogg brukes også som et uttrykk for pågåenhet, mot og styrke. Bulldogger er i hovedsak en gruppe kamphunder som ble spesielt alet opp for å slåss med kvegokser – såkalt "bull-baiting", men det finnes også noen typiske vokterhunder og familiehunder i denne gruppen. Arrangerte oksekamper var vanlig på de britiske øyer og kontinentet fram til på midten av 1800-tallet, da det dukket opp forbud mot grusomme handlinger der dyr inngikk. I England og Wales innførte parlamentet det første forbudet i 1835. Mange av de gamle bulldoggtypene døde etterhvert ut som følge av forbudene, som old english bulldog og den kontinentale bullenbeisseren. I farvannet etter disse gamle typene dukket det opp nye typer, som boxer, bull terrier, pitbullterrier med flere, men disse kan ikke klassifiseres som bulldogger, selv om boxeren må kunne hevdes å være en meget nær slektning. Hunder med terrierblod ble primært avlet for hundekamper. Opprinnelsen til bulldoggen kan være dogger som ble ført til Europa av ulike folkeslag gjennom tiden, for eksempel fønikerne og romerne, men også dette er usikkert. Under romertiden beskrev en romer britiske kamphunder ("pugnace britannicii") brukt i krigshandlinger som "bredmunnede" hunder. Dette har blit tatt til inntekt for bulldogglignende dogger, som kan ha med bulldoggens opprinnelse å gjøre. Imidlertid er det først i 1631 at uttrykket "bulldog" framstår separat fra "mastiff", da engelskmannen "Prestwich Eaton", som da var i San Sebastián i Spania, i et brev til sin venn "George Wellingham" i London ber om å bli tilsendt en «god mastiff hund, en kasse brennevin og noen gode bulldogger». Man har derfor regnet med at bulldoggen som type da var etablert som en raselignende hund. Bulldoggraser. Hunderasene nedenfor blir ikke nødvendigvis akseptert av de store internasjonale stambokregisterene, som for eksempel FCI. Alle kan heller ikke kalles rene bulldogger, men bulldogglinjene er dominante. Fylkesvei 491 (Oppland). Fylkesvei 491 i Oppland går mellom Brusletta og Li i Dovre kommune. Veiens lengde er 21,2 km. Eksterne lenker. 491 491 Fylkesvei 226 (Oppland). Fylkesvei 226 i Oppland går mellom Fønhus bru og Skåneberget i Sør-Aurdal kommune. Veiens lengde er 21,1 km. Eksterne lenker. 226 226 Wirtschaftswunder. Wirtschaftswunder (tysk: «økonomisk under») er en betegnelse brukt om to økonomiske oppsving i Tyskland, og om tilsvarende prosesser i Østerrike og Japan etter annen verdenskrig. «Det første tyske Wirtschaftswunder» var mellom 1890 og 1914. «Det andre tyske Wirtschaftswunder» er betegnelsen på den raske gjenoppbyggingen og det vedvarende økonomiske oppsvinget i Vest-Tyskland etter valutareformen i juni 1948, der den inflasjonsrammede riksmarken ble byttet ut med Deutsche Mark. Arkitektene bak det vesttyske Wirtschaftswunder var Konrad Adenauer og hans finansminister Ludwig Erhard. Prior. Prior er en tittel som brukes om et klosters leder. Klostre som ledes av en prior, et såkalt Priorat, er som oftest klostre som enda ikke oppfyller kravene for å bli et Abbedi. Priorater er derfor vanligvis mindre i størrelse enn abbediene. I abbedier er prioren den fremste i rang etter abbeden. RDS-1. RDS-1 (amerikansk betegnelse Joe 1) var den første sovjetiske atombomben. Fire år etter amerikanernes første atombombe (Trinity) detonerte Joe-1 (29. august 1949 kl. 07:00) ved testområdet ved Semipalatinsk i Kasakhstan. Den hadde en sprengkraft på 22 kilotonn TNT (92 terajoule.) Stadion der Freundschaft. Stadion der Freundschaft (Tysk: "Vennskapets arena") er en fotballarena beliggende i den tyske byen Cottbus. Arenaen er hjemmebanen til fotballaget Energie Cottbus som spiller i den tyske Bundesligaen. Arenaen ble oppført i 1930, men har vært utvidet en rekke ganger, bl.a. i 1985, 1997, 2003 og 2007. Stanisław Staszic. Stanisław Staszic (født 6. november 1755 i Piła, død 20. januar 1826 i Warszawa) var en polsk prest, filosof, statsmann, geolog, vitenskapsmann, poet, forfatter og leder for den polske opplysningen, berømt for sitt arbeid i Den fireårige Sejmen (1788–1792) og dennes konstitusjon (3. mai 1791). Staszic vokste opp i en borgerfamilie i Piła. Etter å ha fullført jesuittskolen i Poznań ble han katolsk prest. Mellom 1779 og 1781 fortsatte han sine teologiske studier i Frankrike og Tyskland. Han tilbrakte også tid utenlands mellom 1790–1791 og 1794–1797. Kommandørkaptein. Kommandørkaptein er en sjømilitær grad. Den svarer til oberstløytnants grad i land- og flyvåpen. Innen NATO er kommandørkaptein rangert på nivå OF4. Kommandørkaptein svarer i Royal Navy og US Navy til Commander (agent 007 – Commander Bond); til Fregattenkapitän i Bundesmarine. Borghild Bang. Borghild Lovise Bang (født 14. desember 1958) fra Alta er en norsk countryartist som har vært med på flere plateutgivelser. Hun har også deltatt på over 40 ulike samleinnspillinger. Kan vel betegnes som multikunstner da hun også skriver dikt og fotograferer som hobbyvirksomhet. Bang var først en av frontfigurene i Alta Countryklubb, revyskuespiller, programleder i Radio Alta og vokalist i gruppen White Canyon og har utgitt plater på bl. a. Spectrum plateselskap, Oslo, og Comstock Records i Arizona, USA. De har flere listeplasseringer på Independentlistene i USA, Pick of the week i Nashville Tennessee. Hun har figurert på Norsktoppen, Dagbladlista etc. og har flere tv-opptredener bak seg. Hun har samarbeidet med andre kjente norske og utenlandske artister siden 1983. 1987; utgitt kass, Alta Country club 1988;Singel; Alta for Afrika (Tromsø Lydstudio) Solgt gjennom MUSIKKDISTRIBUSJON AS, KAVAN MUSIK AS (Danmark) og gjennom Scandinavian Music Club Video: "Our love is not perfect" 10 uker på Norsktoppen, 6 uker med "White Canyon", 4 uker med "Music is my life" Ti i skuddet med "Back in baby's arms" I media ca 300 ganger i 1990 og 1991 (radio, TV, aviser og blader i Norge, Sverige, Danmark, USA) Norge Rundt/NRK, Hillbilly Highway/NRK, Det var det året/NRK, Casino/TV Norge, Country Bar/Norsk TV4, Moss Mediatjeneste fra Country-NM i Moss, ca 30 lokalstasjoner i Norgesnettet, KMOT i Minot, Nord-Dakota USA: "Our love's not perfect" og "Back in baby's arms" på Comstock Records, Scottsdale, Arizona (1991) radiospilling i over 30 stater, plassering på flere lister, bl.a. nr.133 på America's Country Radio Top 150 i Texas-magasinet Indie Bullet, nr.49 på Indie Bullet's Top 50, nr.61 på New York-lista The Music Review, er i juli "Pick of the week" på Independant Country Charts (ICC) i Nashville,Music Row Magazine (Nashville) Norsk Høstfest i Minot, Nord-Dakota 16.-19. oktober 1991 (tradisjonsrik festival som samler ca 60.000 amerikanere med skandinaviske røtter, kjente artister fra Norge og USA, i 1991 bl.a Johnny Cash, Randy Travis, Bjøro Håland) Deltagelse på andre produksjoner: "Music is my life" med på "Dagligvarerevyen Oslo & Akershus" (Totenschlager 1991), "Stasjonsrevyen" (Totenschlager 1991), "Dagligvarerevyen Oppland-Hedmark" (Totenschlager 1991), "TOBB-revyen 2" (Totenschlager 1991), Hamar IL Svømmegruppen" (Totenschlager 1991), "Boligbyggelagene i Vestfold" (Totenschlager 1991), "Little white lies" med på "Fotballkassetten Sel Idrettslag" (Totenschlager 1991), "Frisk Ishocheygruppa" (Totenschlager 1991), "White Canyon" med på LHL Askerlaget (Totenschlager 1991), "Back in baby's arms" med på "Namsos Turnforening" (Totenschlager 1991), "White Canyon" med på "Mr Music Country 7" (Mr Music Production 1992), "Our love is not perfect" med på promo-CD for Nordic Country Music Organization (1993) Borghild Bang forlot scenelivet i 2006. Hun jobber nå i hovedsak som lærer og har lang karriere også med hunder og har eget oppdrett av rasen Pomeranian under navnet BB`s Tiny Wonders. Cottbus. Cottbus (Lavsorbisk "Chośebuz", høysorbisk "Choćebuz", polsk: "Chociebuż") er en by beliggende i delstaten Brandenburg i Øst-Tyskland. Byen er den nest største i Brandenburg etter delstatshovedstaden Potsdam. Byen ligger omtrent 125 km fra Berlin ved elven Spree. Cottbus har siden 1976 vært en storby med over 100 000 innbyggere, og er en viktig by innenfor servicenæring, vitenskap og forvaltning. Den gamle markedsplassen i Cottbus Nettnøytralitet. Nettnøytralitet (alternativt "nettverksnøytralitet") henviser til et prinsipp som brukes om bredbåndstilgang, og potensielt alle nettverk. Den presise definisjonen mangler og begrepet blir derfor en sekkepost for mange relaterte temaer (blant annet kommersiell utvikling av internett, forretningsmodeller for nettbaserte tjenester, nettleverandørenes rolle med mere), men et bredbåndsnett som er fritt for restriksjoner med henhold til hva slags utstyr som kan kobles til det, hvilke kommunikasjonsformer som tillates, og der det ikke diskrimineres mellom ulike nett-, applikasjons-, og tjeneste-, og innholdsleverandører, vil generelt betraktes som nøytralt. Prinsippet om nettnøytralitet har vært gjenstand for sterk debatt i en årrekke. Siden det tidlige 2000-tallet har tilhengere av nettnøytralitet advart mot at nettleverandører kan komme til å utnytte en eventuell dominans til å favorisere eget eller samarbeidspartneres innhold (nettsteder, video, tjenester, protokoller), og legge hindringer i veien for konkurrenter. PTs definisjon av nettnøytralitet. Det første prinsippet presiserer at nettnøytraliteten gjelder kommunikasjonskapasiteten mot Internett, i motsetning til andre tjenester som kan tilbys på samme tilknytningslinjen (typisk i form av såkalte trippeltjenester, "triple play"). Det andre prinsippet beskriver at den grunnleggende internettilknytningen skal være til fri disposisjon for brukeren, og det tredje prinsippet utdyper den kvalitative tilnærmingen i prinsipp 2 med å presisere hvordan dette skal forstås kvantitativt sett. De utdypende kommentarene til prinsipp 3 åpner for å benytte trafikkstyring i nettet på visse betingelser, som for eksempel tilrettelegging for sanntidstjenester som telefoni og fjernsyn. Prinsippene i disse retningslinjene må naturligvis vike for eventuelle lovbestemte pålegg. I tillegg til prinsippretningslinjene for nettnøytralitet har PT også lagt ut et dokument med noen begrepsavklaringer hvor de inngående forklarer hva som legges i begrepet nettnøytralitet. FCCs definisjon av nettnøytralitet. Alle disse prinsippene er underlagt såkalt «rimelig nettverksforvaltning». Telenor og nettnøytralitet. I Norge har debatten om nettnøytralitet til dels dreid seg om ulike aktørers deltakelse i NIX, de universitetsdrevne samtrafikkpunktene for Internett. Telenors beslutning om å trekke seg fra NIX i juni 2007 og basere internettsamtrafikk mellom ISPer på direkte ISP peering, og uttalelser fra selskapet i den forbindelse, har fått representanter for noen av partiene på Stortinget til å reise spørsmålet om teleselskapet kan komme til å favorisere samarbeidspartnere innen for eksempel nett-TV. Det er i den forbindelse fremkommet forslag om at nettnøytralitet skal lovfestes, eller om Telenor skal splittes opp i en infrastruktur- og tjenestedel, slik det er foreslått for svenske Telia. Post- og teletilsynet konkluderte i et brev til Samferdselsdepartementet at spørsmålet om knytning til NIX strengt tatt ikke er en del av nettnøytralitetsdebatten. Eksempler på brudd. Enkelte leverandører av bredbånd prioriterer innhold de får betalt for å formidle. Det eksempelt som til nå har skapt mest kontrovers er NextGenTels forsøk på å begrense båndbredden til brukere av NRKs nett-TV sommeren 2006. Også dette eksemplet kan imidlertid sees på som en del av diskusjonen om samtrafikk på Internett. Lignende sak med TV2s nett-TV hvor Telenor-brukere får bedre kvalitet på sendingene, enn kunder hos for eksempel NextGenTel, Tele2, Lyse eller BaneTele. I England har flere store nett-leverandører fremmet krav overfor BBC etter lanseringen av deres iPlayer-tjeneste. Enkelte europeiske mobiloperatører, for eksempel Deutche Telekom, blokkerte våren 2009 for gratistelefonitjenesten Skype. I USA har særlig Madison River Communications blokkering av IP-telefoni i 2005 og Comcasts blokkering av BitTorrent-trafikk i 2007-2008 vært omtalt som typiske eksempler. Łódź’ flagg. Łódź’ flagg består av to like store horisontale felt, et gult øverst og et rødt nederst. I midten befinner byens våpenskjold seg, og det er også våpenskjoldet flagget henter sin koloristikk fra. Den blomstertid nu kommer. «Den blomstertid nu kommer», på norsk også «Den blomstertid nå kommer», er en salme opprinnelig skrevet på svensk av Israel Kolmodin i 1694 til en folketone fra 1500-tallet. Melodiens eldste skriftlige kilde er et koralmanuskript fra Roslagskulla datert 1693. Salmen ble utgitt i "Then Swenska Psalm-Boken" i 1695 med overskriften «Een Sommarwisa». Teksten ble oversatt til norsk av dikterpresten og folkeminnesamleren Magnus Brostrup Landstad i 1861 og er gjengitt som salme nummer 763 i Norsk Salmebok. Her er den noe forkortet og omarbeidet. «Den blomstertid nu kommer» er en av de mest kjente og kjære salmene i Sverige i dag og regnes av mange som en ikke-religiøs sommersang. Særlig første vers kan tolkes som en verdslig hyllest til årstiden, varmen og livet. «Den blomstertid nu kommer» blir sunget i praktisk talt alle svenske og finske skoler på skoleavslutningene før sommerferien. I Sverige gjelder det også Astrid Lindgrens og Georg Riedels «Idas sommarvisa», fra en film om Emil fra Lønneberget fra 1973, og høysommersalmen «I denna ljuva sommartid», opprinnelig "Geh' aus, mein Herz, und suche Freud" av Paul Gerhardt fra 1653. Ola Enstad. Ola Enstad (født 10. november 1942 på Lesjaskog) er en norsk billedhugger, bosatt i Oslo. Enstad er utdannet ved SHKS 1967-69 og ved Statens kunstakademi 1969-72. Han debuterte på Høstutstillingen i 1970, og med en separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1973. Hans skulptur "Neve og rose" var bestilt av Asker kommune, men kommunen avbestilte den, og skulpturen står siden 1990 på Lilletorvet i Oslo, foran Fellesforbundets hovedkvarter. Hans "Dykkarar" (også 1990) er en installasjon av seks froskemenn, montert i stålwire, ved Olafiagangen / Akerselva. "Stegosaurus" (1977) er en lekeinstallasjon i kryssfinér, først plassert på Grünerløkka fra 1979, senere i Torshovdalen og fra 1989 i Jølster. Statuen ble demontert i 2000. Ola Enstad mottok Ingeborg og Per Palle Storms ærespris i 1999. Boka "Den endelege løysinga på skulpturproblemet" utkom i 1997, basert på et kunstprosjekt tidligere på 1990-tallet. Łódź' byvåpen. Łódź’ byvåpen forestiller en gyllen trebåt med én padleåre på en rødfarget bunn. Byvåpenet kom for første gang til syne på et bysegl i 1535, med en lignende form som det har i dag. Seglets bunn ble sannsynligvis laget i midten av det 15. århundre, det vil si ikke lenge etter at Łódź fikk sine byrettigheter. Båtens form fra det neste bevarte seglet fra 1577, brukt frem til 1817, var så vellykket at den ble benyttet som mal til mellomkrigstidens byvåpen som brukes den dag i dag. Byvåpenets farger – gull og rødt, er tatt fra det adelige våpenskjoldet Łodzia, som ligner på byvåpenet, skjønt det sannsynligvis ikke har noe med det å gjøre. Dagens byvåpen ble vedtatt 5. juni 1936 av det polske Innenriksdepartementet. Langres. Langres er en kommune i departementet Haute-Marne i regionen Champagne-Ardenne nord i Frankrike. Langres er underprefektur i departementet. Historie. Som hovedstad i den romaniserte keltiske stammen Lingones ble byen kalt "Andematunnum", senere "Lingones" og i dag "Langres". Byen er bygget på en kalksteinsknaus med same navn som byen. Denne skansen var først okkupert av gallere, og senere bygde romerne festningsverk i byen som hørte til den keltiske stammen Lingones. Triumfbuen fra det 1. århundre er fortsatt synlig i byen. Etter perioden med invasjoner vokste byen i middelalderen, blant annet på grunn av at biskopen i byen fikk mer politisk makt. Bispedømmet dekket Champagne, Hertugdømmet Burgund og Franche-Comté, og biskopene fikk rettene til å prege sine egne mynter på 800-tallet og å peke ut den militære lederen i byen i 927. Biskopen av Langres var hertug og en del av adelsstanden i Frankrike. De vanskelige årene på 1300- og 1400-tallet var årsak nok til at byen forsterket festningsverkene sine og Langres gikk inn i en periode som kongelig vergemål. I renessansen, da byen igjen blomstret, ble det bygget mange fine boliger samt religiøse og militære bygninger, som fortsatt står i dag. På 1800-tallet bygget Vauban flere festningsverk i byen. Petrokjemiske produkter. Petrokjemiske produkter er materialer som er produsert fra petroleum (hydrokarbon). Selv om enkelte av de kjemiske forbindelsene også kan produseres fra andre råvarer som kull eller naturgass, så er det petroleum som er hovedkilden. Mesteparten av råoljen brennes som bensin og diesel, på tross av at en lang rekke med organiske forbindelser er avhengig av samme råvare. De to hovedtypene av petrokjemiske råvarer er olefiner og aromater. Flaggkommandør. Flaggkommandør er en sjømilitær offisersgrad. Den svarer til brigadergraden i land- og flyvåpen. Innen NATO er flaggkommandør rangert på nivå OF6, den høyeste offisersgrad under admiralsgradene. Flaggkommandør svarer i Royal Navy og US Navy til «commodore»; til «kommodore» i Bundesmarine, «flotilleadmiral» i det danske søvernet og «flottiljamiral» i den svenske flåten. Graden flaggkommandør ble innført i Norge i 1997 og erstattet da graden kommandør I. Dette ble gjort for at gradene skulle bedre over ens med internasjonale betegnelser. Graden kommandør II ble samtidig erstattet av graden kommandør. Blueberry. Blueberry (født 30. oktober 1843) er hovedpersonen i en fransk western-tegneserie med samme navn. Hans fulle navn er Michael Stephen Donovan, men blir i serien kalt for Løytnant Mike S. Blueberry. Serien har i Norge blitt publisert under tittelen «Løytnant Blueberry», og i 2006-2009 kom en 17-binds samleutgave i hardcover fra Egmont serieforlaget under tittelen «Legenden om Blueberry». Historie. Figuren ble skapt i 1963 av den belgiske forfatteren Jean-Michel Charlier (1927–1989), og franske tegneren Jean Giraud (1938–2012). Figuren Blueberry dukket opp for første gang i en westernserie kalt «Fort Navajo» i det franske seriemagasinet "Pilote" (nr 210), publisert 31. oktober 1963. Serien var tenkt som en samling av historier fra en amerikansk kavalerigarnison fra den amerikanske borgerkrigen, der en ny hovedperson skulle lede hver historie. Løytnant Mike Blueberry ble presentert i den første historien, og figuren ble så sterk at han tok over serien, som skiftet navn til Blueberry. Serien ble utviklet til fortellingen om livet til Blueberry plassert i ulike historiske settinger fra amerikansk 1800-talls historie. Figuren er kort innom ungdomstid, men er lagt hovedsakelig fra borgerkrigen til den avsluttende fortellingen i forbindelse med revolverduellen i O.K. Corral i Tombstone, Arizona. I Norge debuterte Blueberry i tegneseriebladet Tempo i nummer 44 fra 1969, da under navnet Løytnant Winston. I 1976, i den siste fortellingen om Blueberry presentert i Tempo, var tittelen «Jakten på Blueberry», og med det var Løytnant Winston blitt Løytnant Blueberry også i Norge. Historien om figuren Blueberry. Dette er en kronologisk beskrivelse av livet til Blueberry slik den blir presentert i boksamlingen "Legenden om Blueberry". Michael Stephen Donovan ble født som arving til bomullsplantasjen "Red Wood" plassert i sørstaten Georgia. 18 år gammel rir han inn til naboplantasjen "White Lodge". Plantasjeeierens datter Harriet Tucker er unge Donovans kjæreste til farens store fortvilelse. Donovan fremstår som en ekte overklassens sørstatsmann; rasistisk, selvsikker og breial. Han viser villig frem sine imponerende ferdigheter med revolveren, ferdigheter han vil bli kjent for senere i livet. Han blir forrådt av Harriets sjalue fetter Ronnie, som dreper herr Tucker, legger skylden på Donovan, og forsøker med dette å ta over både "White Lodge" og Harriet. Donovan må flykte, men blir innhentet av Ronnie og følget hans. Den afroamerikanske slaven "Long Sam" redder livet til Donovan, men blir selv drept. Donovan klarer å rømme og slutter seg til en nordstatstropp. Når Donovan skal presentere seg blir han fortvilet, men han ser blåbær på bakken og svarer: «Æh... Blueberry, Sir. Mike Steve Blueberry». I sitt første eventyr som nordstatssoldat melder "hornblåser menig Blueberry" seg frivillig til å sprenge Chattanoogabroen i Tennessee for å stoppe forsyningene til sørstatstroppene. Han klarer oppdraget, men "Sersjant Matt" tar æren og blir dekorert for oppdraget. Blueberry og nordstatstroppen er kommet til Amarillo, Texas, målet er å stoppe søstatenes innsamling av hester. I denne historien blir Blueberry gjenkjent av Sørstatdsløytnanten Lewis Norton, en gammel kjærerste til Harriet Tucker. Blueberry fullfører oppdraget med å spre de 3000 mustangene, og lar Norton leve etter at denne ber om å bli drept. Historien starter med at Blueberry rir inn i en felle lagt av sørtstatsløytnanten Lewis Norton, og blir fanget. Han klarer å lure fangevokteren til å tro at han sitter på mye gull gjemt hjemme i Georgia og får hjelp til å rømme. Tilbake på plantasjen Red Wood finner de bygningene nedbrent og den gamle slaven Jeremias hjelper Blueberry å unnslippe. Blueberry flykter igjen nordover. Blueberry blir uskyldig anklaget som hestetyv, skyter og sårer sheriffen i Malvern Hill og flykter. For å skaffe seg hest overfaller og dreper Blueberry en sørstatskurer. Kureren hadde med seg viktige ordrer til General Forrester som Blueberry forsøker å bringe til nordstatstroppene. Igjen er Lewis Norton i hælene på Blueberry, men begge blir fanget av en nordstatstropp. Historien begynner i Oberst Hardings telt. Blueberry blir beskyldet for å være dobbeltagent og blir dømt til døden. Med begge beina i egen grav blir henrettelsen stoppet etter at det blir gjort kjent at kurerens melding er gyldig. Blueberry er fortsatt under mistanke og skal føres bak linjene til senere domsavsigelse, men de blir overfalt av en sørstatstropp. Blueberry som fortsatt er iført kurerens sørstatsuniform blir tatt inn som sørsatskurer og gitt nytt oppdrag. Blueberry driver sabotasje og klarer å sprenge sørstatenes jernbane. Blueberry blir funnet av nordstatstropper. De tror ikke han egenhendig har sprengt jernbanen og General Clay dømmer hornblåser Blueberry til døden ved skyting ved daggry. Samtidig er Harriet Tucker og hennes følge på hevnjakt etter Donovan som hun tror drepte hennes far. Hun kommer seg helt inn i leiren og befrir Blueberry for å drepe han selv. Harriet blir selv drept i flukten, mens Blueberry slipper unna. Blueberry er på nytt hos sørstatstroppene og er tvangsvervet som korporal. Nordstatenes General Dodge er tatt til fange i leiren og Blueberry får i oppdrga å passe på Generalen. Gjennom snedige løyner og høyt spill klarer Blueberry og flykte sammen med Generalen. Fra sykesengen, men i bra form forfremmer General Dodge Blueberry til Løytnant. Seriealbum. Samarbeidet mellom Charlier og Giraud har resultert i 23 album med "løytnant Blueberry", og tre om den unge Blueberry. Det første albumet med Blueberry, het «Fort Navajo» kom ut på Hjemmet i 1977. Hjemmet gav ut 17 album, og nummer 18 kom ut på Interpresse, som ble tatt over av Semic. Fra album 25 var serien tilbake i forlaget Hjemmet, som da hadde skiftet navn til Egmont. Spin-off-serier. Giraud laget tre fortellinger, derav to ble tegnet av William Vance og en av Michel Rouge. Disse tre historiene ble presentert under tittelen «Marshal Blueberry». Andre enn Giraud har videreført historier om Blueberrys ungdomstid i en egen serie kalt «Blueberrys unge år». Blueberry (film). "Blueberry" er en fransk film fra 2004 basert på den franske westerntegneserien Blueberry, av Jean Giraud og Jean-Michel Charlier. Filmen er løst basert på tegneserien, og historien kan ikke identifiseres fra noen av tegneseriefortellingene. En del karakterer og hendelser er riktignok hentet fra "von Luckners gullgruve" og "Gjenferd og gullkuler", men forskjellene fra disse albumene er mange og vesentlige. Den nå avdøde Charliers familie var ikke fornøyd med fremstillingen, og tar avstand fra filmen. I filmen er det den franske filmstjernen Vincent Cassel som har hovedrollen som "Løytnant Mike Blueberry". Med seg har han blant andre Michael Madsen og Juliette Lewis i støttende roller. Denne franske filmen er spilt inn på engelsk, da temaet er den ville vesten fra Amerika på 1870-tallet. Jan Kounen har regien for filmen. Selvportrett. Selvportrett er en sjanger innen tegne- og malekunsten der kunstneren portretterer seg selv. Det ble en ikke uvanlig foreteelse fra omkring 1500-tallet, og dyrkes fortsatt av enkelte kunstnere. Selvportrettene kan variere fra enkle strektegninger til forseggjorte ateliermalerier. Noen kunstnere har satset på stemningsbeskrivelse mere enn på portrettlikhet – men de fleste inneholder elementer som gjør dem gjenkjennelige for andre. Motiver for å lage selvportretter kan variere, men et nærliggende er at etter at speilet ble utviklet, var modellen alltid tilgjengelig. Reklame var et annet: kunden kunne se hva kunstneren var god for når det gjaldt å få fram likhet. Et tredje moment har trolig vært å synliggjøre for seg selv og andre tidens gang, og egen utvikling som kunstner. Et fjerde kan ha vært å synliggjøre seg selv for ettertiden, noe som også gir en enkel forklaring på hvorfor enkelte kunstnere har malt seg selv inn som statister i malerier av flere sjangre. Der finnes mange kjente selvportretter. Albrecht Dürers er velkjente. Rembrandt er kjent for flere fra forskjellige livsstadier. Edvard Munch laget flere, hvor den aldrende Munch med klokke og seng er det mest kjente. Også Odd Nerdrum har laget selvportretter, men bare ett som ble omstridt. Den finske maleren Helene Schjerfbeck lagde flere sterke selvportrett gjennom et langt kunstnerliv. Eten. Eten (også kalt etylen) er kjemisk forbindelse med formel C2H4. Det er det enkleste alkenet. Fordi den inneholder en dobbeltbinding, kalles eten en "umetttet hydrokarbon" eller en "olefin". Det har økende betydning i industrien og har også betydning i biologi som et hormon. Eten er den organisk forbindelse som produseres i størst skala: global produksjon av eten utgjorde mer enn 75 million metriske tonn per år i 2005. Eten fungerer som et vekstregulerende stoff (plantehormon) i planter. Keep of Kalessin. Keep of Kalessin er et norsk episk extreme metal-band fra Trondheim. __NOTOC__ Biografi. Bandet ble dannet i 1993 av Obsidian C og Ghash, og gikk da under navnet «Ildskjær». Debutalbumet "Through Times of War" ble gitt ut sommeren 1997. Bandet har byttet medlemmer en rekke ganger. For sitt tredje studioalbum "Armada", fra 2006, ble de nominert til både Spellemannprisen 2006 og Alarmprisen 2007, men tapte for Enslaved. De slo igjennom med dette albumet, og fulgte opp med "Kolossus" i 2008. Melodi Grand Prix 2010. 8. januar 2010 vant Keep of Kalessin sammen med Maria Haukaas Storeng første delfinale i norsk Melodi Grand Prix 2010, kom helt til finalen og fikk en tredjeplass. De skapte norsk Grand Prix-historie ved å bli det første metalbandet som noensinne har vært med i den norske finalen. «The Dragontower», sangen Keep of Kalessin deltok med, er komponert av Grønbech, tekst er av Keep of Kalessin. Kamiguaner. Kamiguaner er en slekt øgler som kun finnes på Galápagosøyene. De er antakelig i nær slekt med den mer kjente haviguanen, men har et levesett som er mer normalt for øgler. De lever i kaktusvegetasjonen i lavlandet, og eter landplanter, for eksempel fikenkaktus. Det er to nærstående arter: "Conolophus pallidus" er endemisk for Santa Fe, mens "C. subcristatus" lever på Santiago, Santa Cruz, Isabella og Fernandina. Marc Forster. Marc Forster (født 30. november 1969 i Neu-Ulm) er en tysk-sveitsisk filmregissør og manusforfatter. Han har regissørt filmer som "Monster’s Ball" og "Finding Neverland", og har blitt valgt til å regissere den 22. James Bond-filmen. Han takket nei til å regissere "Harry Potter og fangen fra Azkaban". Marc Forster ble født i den tyske delstaten Baden-Württemberg og vokste opp i Davos, et kjent vintersportssted i den sveitsiske kantonen Graubünden. Faren var en sveitsisk lege og moren var en tysk arkitekt. Faren, Rolf Forster, eide et legemiddelfirma og ble svært velstående i løpet av 1970-tallet. Marc Forster tok Matura ved det renommerte Institut Montana Zugerberg. På denne tiden solgte faren legemiddelfirmaet og investerte i risikoprosjekter. På kort tid tapte familien Forster det meste av formuen sin. Marc Forster fikk likevel hjelp av rike venner av familien, og flyttet i 1990 til New York for å studere ved den kjente filmskolen ved New York University. Hans første film, "Loungers", spilte han inn med et budsjett på 10 000 amerikanske dollar i 1995. Filmen vant publikumsprisen ved Slamdance Festival Andrej Rubljov. Andrej Rubljov (russisk: Андре́й Рублёв) (født omkring 1360 eller 1370, død 1427 eller 29. januar 1430 i Andrikov-klosteret i Moskva) regnes som den betydeligste russiske ikon- og freskomaleren fra middelalderen. Det finnes lite informasjon om hans liv. Man vet ikke hvor han ble født. Han levde sannsynligvis i Troitse-Sergijeva Lavra under Nikon av Radonezj, som ble igumen etter Sergij Radonezjskijs død i 1392. Annet. Andrej Tarkovskij laget i 1965 filmen "Andrej Rubljov". I dette filmeposet skildres middelalderen i Russland, hvor Rubljov mer er en tilskuer til poetiske tablåer enn en biografisk hovedperson i filmen. Balderbråer. Balderbråer er en gruppe planter som er utbredt i sørlige og nordlige Afrika, Midtøsten, Kaukasus, Sentral-Asia, Det indiske subkontinent, Øst-Asia, Nord-Amerika og Europa. Det er en én- eller flerårige urte med en behagelig krydret duft. Veksten er krypende, oppstigende eller oppadrettet og tett forgreinet. Stenglene er svakt furet og klebrige med spredt stilt blader. Bladene er flerdoblet fjernsnittdelte med linjeformede, fint rundtaggete småblader. Blomstene er samlet i endestilt kurver som i visse tilfeller har rundkroner og andre ikke. Skivekronene er rørformet med fire eller fem små tenner ved randen. Frukten er en nøtt uten hår "(pappus)". Lier sykehus. Lier sykehus opprinnelig navn Lier Asyl og Lier Psykiatriske Sykehus ligger i Lier i Buskerud, og åpnet i 1926. Sykehuset bestod opprinnelig av totalt tolv bygninger, men i 1985 ble fire av bygningene stengt, og ytterligere flere på 1990-tallet. Idag er bygningene H, C og G fortsatt i drift, i tillegg til et administrasjonsbygg. Sykehuset driftes fortsatt som psykiatrisk sykehus og klinikk. Overgrep. Mellom 1945 og til 1974 ble det gjennomført forsøk med LSD, Lobotomi, utprøving av nye medikamenter, dødsfall under ECT-behandling og forskning med radioaktive isotoper på pasienter innlagt på sykehuset. Et av de mest aktive sykehusene i utprøving av nye medisiner i Norge var Lier sykehus. Ifølge overlege Odd Lingjærde, måtte sykehuset selv utprøve nye medisiner på mennesker i de tilfellene industrien selv ikke kunne utprøve dem. Lingjærde anså det for en moralsk plikt å bistå farmasøytisk industri i forskningen. I tillegg har tidligere pleiere som Ingvar Ambjørnsen stått frem og fortalt om grufulle forhold for de innlagte som isolasjon, lengre tids bruk av belter, tvangstrøye og generell mislighold. I sin debutroman 23-salen fra 1981 beskrev han et sjokkartet møte med pasientene og om kollektive overgrep. Romanen er skrevet med utgangspunkt i årene 1974 og -75, da Ambjørnsen selv jobbet som pleiemedhjelper på Lier sykehus. Det var en rar erfaring å se hvor fort du kunne forfalle moralsk, fortalte Ambjørnsen. Oppholdet satte dype spor og har preget han som menneske og forfatter siden. Utformingen av sykehuset. Lier Asyl ble tegnet av arkitekt Victor Nordan. Valget av Nordan falt naturlig fordi han i årene etter 1900 hadde opparbeidet seg en betydelig kompetanse på sykehusanlegg. Anlegget i Lier ble reist med 8 store bygninger fordelt på fire hovedtyper, hver bygd i to like Nordan utformet bebyggelsen i den rådende nyklassiske stilen (1920-årsklassisisme), men ga bygningene klare trekk av jugendstil. Dette er typisk for denne arkitektens konservative formspråk, men kan også forklares ved at de store sykehusprosjektene krevde lang planlegging og byggetid. Sykehusets betydning for Lier. Valget av Lier som lokalisering for det nye sykehuset var ikke tilfeldig. Lierbygda har lang tradisjon for å ta vare på pasienter med psykiske lidelser i privat pleie. I 1912 var hele 426 pasienter fra store deler av landet i private institusjoner i bygda. Dette tallet steg til 600 fram til åpningen av Lier sykehus i 1926. Bruken av privat pleie fortsatte også etter at sykehuset kom i drift. Mange gårder hadde tilrettelagt for å huse pasienter, og hadde dette som en viktig del av driftsgrunnlaget. For den som reiste med bil gjennom Lier var synet av pasienter på vandring langs veiene – sent og tidlig – en del av bygdas uttrykk. Lier sykehus ble raskt den viktigste arbeidsplassen i Lierbygda. Institusjonen ble reist i en tid med stor arbeidsløshet, og ga derfor kjærkomment arbeid til både leg og lærd. Driften ga dessuten grunnlag for en rekke underleverandører av varer og tjenester. Mange bygdefolk ble også trukket inn for å bidra med kulturelle tilbud og aktiviteter som kunne spre lys og glede i pasientenes hverdag. Helt fram til i dag har sykehuset og det lille samfunnet som grodde fram her, vært en viktig del av Liers sosiale og kulturelle liv. Lene Sperre. Lene Sperre (født 8. mai 1986 i Ålesund) er en norsk fotballspiller. Hun startet karrieren i sunnmørsklubbene Spjelkavik, Rollon og Fortuna Ålesund før hun dro til toppserielaget Trondheims-Ørn i 2006. Hun flyttet tilbake til Ålesund og gamleklubben Fortuna sommeren 2007. Sperre har gjennomført fire års idrettsutdanning. Setergrotta. Setergrotta er en av Norges største grotter, og befinner seg i Røvassdalen, 22 kilometer nord for Mo i Rana, nær polarsirkelen. Grotta ble oppdaget i 1930-årene. Grottens alder er tidfestet til mellom 200,000 og 300,000 år. Veggene består av marmor, og regnes som den eldste delen. Inngangspartiet er den yngste delen, og er dannet av havet etter siste istid. Setergrotta inneholder store jettegryter, dannet av virvelstrømmer i grottens underjordiske elv, samt store berghaller, kalk-formasjoner og is-formasjoner. Av grottens underjordiske ganger er omkring mer en 2000 meter kartlagt. Et lite selskap tilbyr guidede turer i i sommersesongen, samt for grupper utenfor sesongen. Alteren. Alteren er et forsted til Mo i Rana i Rana kommune. Riksvei 12 passerer forbi stedet. Alteren har også veiforbindelse til Grotnes på sørsiden av Langvatnet. Bebyggelsen ved Alterneset er stort sett privathus Forstedet har en egen barneskole, et musikkorps og et skytterlag (stiftet 2. mars 1947). Bebyggelsen på Alterneset består for det meste av private boliger. Alteren har samme postnummer (8616) som Båsmoen. Cup. En cup er en konkurranse, turnering eller serie innen sport. Grensen mellom en cup og et mesterskap er uklar. Et mesterskap har ofte mer offisiell status, og en cup er ofte utstrakt over lang tid. Opprinnelig ble betegnelsen cup brukt om en konkurranse som avgjøres gjennom direkte utslagning (kvartfinaler, semifinaler, finale, etc), men nå finnes det mange konkurranser som kalles cup til tross for at de blir avgjort gjennom seriespill eller annen poengberegning. World Cup er for eksempel et begrep innenfor mange idretter. Selve ordet "cup" henviser til førstepremien, det vil si en pokal. I Norge bruker vi den engelske termen, mens man for eksempel på tysk sier "Der UEFA-Pokal" om UEFA-Cupen. Vossajazz. Vossa Jazz (etablert 1973 på Voss) er en internasjonal jazzfestival som arrangeres årlig ved påske. Festivalen ledes av Trude Storheim (2007–). Festivalens profil omfatter jazz, folkemusikk og etnisk musikk. Man har også "Badnajazz" for barna, "Ekstremjazz" (ikke del av Ekstremsportveko), "Eldrejazz" og "UNGjaJAZZja!". I tillegg bestilles et årlig Bestillingsverk. __NOTOC__ Vossajazzprisen. Festivalen har siden 1988- gitt en utmerkelse til markante jazzmusikere fra Vestlandet, herunder __NOTOC__ Vossajazz Records. I regi av festivalen har der utkommet endel plater med opptak fra festivalen. Hieronymus Heyerdahl (1867–1959). Hieronymus Heyerdahl (født 6. mai 1867 i Fredrikstad, død 13. januar 1959 i Oslo) var en norsk jurist og politiker (H). Han var ordfører i Kristiania (Oslo) fra 1912 til 1914, og er spesielt kjent for å ha tatt initiativet til byggingen av Oslo Rådhus, noe som gav ham tilnavnet «Rådhusets far». Hieronymus Heyerdahl var sønn av artillerikaptein Hieronymus Heyerdahl (1832–76) og Henriette Sophie Schou. Han var oldebarn av presten Hieronymus Heyerdahl. Han ble gift 1893 med Anna Wilhelmine «Minka» Weidemann. Heyerdahl studerte juss fra 1884 og ble uteksaminert i 1889. Han praktiserte som advokat fra 1894, og engasjerte seg politisk i partiet Høyre. Heyerdahl var medlem av Kristiania formannskap i perioden 1911-16, og var byens ordfører i årene 1912-14. Han var dessuten medlem av bystyret i 1917-19 og 1923-25, og president i Norgs Røde Kors i årene 1918-22. Videre var Heyerdahl direksjonsmedlem i flere selskaper, og var innehaver av en rekke offentlige og private verv. Han ble 7. februar 1915 ridder av første klasse av St. Olavs Orden «for fortjenestfuld kommunal virksomhet». Han var også medlem av St. Olavs Ordens revisjon. Rådhuset og Piperviksreguleringen. Hieronymus Heyerdahl er mest kjent for arbeidet med å få oppført et nytt rådhus i Kristiania. I 1915 la han frem en plan som gikk ut på å sanere fattigkvarterene i Piperviken og anlegge byens nye Rådhus her i stedet for på Hammersborg, der det tidligere var planlagt. En byste av Heyerdahl ble i 1950 avduket foran Oslo Rådhus, utført av Joseph Grimeland. Han ble også portrettert av Edvard Munch. 12. serierunde i Adeccoligaen 2007. 12. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet som en full runde den 20. juni med åtte kamper som alle startet klokken 19.00. En folkefiende (film). "En folkefiende", med undertittelen "Den sterkeste er den som står alene", er en norsk film regissert av Erik Skjoldbjærg. Han og manusforfatteren Nikolaj Frobenius har foretatt endringer av Ibsens skuespill, og de har lagt handlingen til vår tid. Filmen ble første gang vist på Tromsøs Filmfestival 19. januar 2005. Handling. I filmen anno 2005 er kurbadet i Ibsens opprinnelige versjon byttet ut med en drikkevannskilde. TV-kjendisen og ernæringsfysiologen Tomas Stockmann har lenge bodd i Oslo, men slutter i jobben fordi produksjonsselskapet ikke gir ham redaksjonell frihet. Tomas vil flytte tilbake til hjembyen for å selge kildevannet der på flaske. Kona blir med fordi hun tror det vil gjenreise farens og hennes dårlige rykte på hjemstedet. Sammen med broren Peter bygger Tomas opp det som forventes å bli en hjørnesteinbedrift i den lille vestlandsbyen. Alle byens innbyggere legger sine sparepenger og dugnadskrefter i bedriften, og Tomas blir tatt imot som en helt på hjemstedet. Kort tid før lanseringen får Tomas vite at Peter har skjult en rapport som viser at drikkevannet er helsefarlig. Alle som drikker vannet kan bli sterile. Tomas vil stenge produksjonen inntil de kan benytte seg av en ren kilde lengre inn i fjellet. Men dette vil koste penger, så Peter og resten av byen står imot. I filmen er Petra informasjonssjef og ikke Tomas Stockmanns datter som i Ibsens skuespill. Hun prøver å hjelpe Tomas, men får senere sparken av Peter. Til og med journalisten tier om giftstoffene når Peter truer med en dyr rettssak. Kona som lenge har støttet Tomas vil også skjule saken fordi farens plantemiddel trolig er årsaken til forurensningen. Det blir holdt et stort ”folkemøte” på nasjonal TV, der både innbyggerne i bygda og seerne kan stemme per telefon på hvilken Stockmann de støtter. Filmen ender med at flere av byens innbyggere banker Tomas. Politimesteren ber ham forlate byen. Her slutter altså filmen mer åpent enn Ibsens skuespill. Sitater. «Kvifor skulle eg gidde å drive uavhengig om eg ikkje turde å meine noko?» Johnsen. Johnsen er vanlig etternavn i Norge som betyr «sønn av John». I 2007 hadde 21 323 nordmenn Johnsen som etternavn. Etternavnet er også nært beslektet med det internasjonale «Johnson» med samme betydning, som er et av de mest brukte etternavn i Vesten. Filmens hus. Filmens hus ligger i Dronningens gate 16 i Oslo sentrum og huser en rekke organisasjoner som på en eller annen måten jobber med film. Disse organisasjonene er Arthaus, Film fra sør, Film & Kino, Filmweb, Gullruten, Kortfilmfestivalen i Grimstad, Norsk Filmforbund, Rushprint, Norsk filmfond, Norsk filmutvikling, Norsk filmklubbforbund, Z - filmtidsskrift, Produsentforeningen, Skjerm & Lerret, FilmLex, og Norsk filminstitutt (NFI). NFI er den største leietakeren i Filmens Hus, og er ansvarlig for de fleste publikumsaktivitetene i huset. Bygget eies og drives av Dronningensgate 16 AS). Cinemateket. Den viktigste av disse publikumsaktivitetene er Cinemateket som driftes av NFI. Cinemateket er en spesialisert kino som fokuserer på klassisk film og alternativ samtidsfilm. I tillegg avholdes en rekke foredrag og andre tilstelninger om film. Som medlem i Cinemateket får man rabatt på inngangsbillettene, men det er ikke nødvendig for å se film. Cinemateket er sammen med Cinemateket i Bergen, Kristiansand, Tromsø og Trondheim de eneste kinoene i Norge som viser historisk film digitalt i s.k. 4K-kvalitet. Filmens Hus er også arena for flere mindre filmfestivaler i Oslo. Blant annet Skeive Filmer og Arabiske Filmdager som ble arrangert for første gang i April-Mai 2011 av Babel filmklubb og Film fra Sør. Arkiv og bibliotek. NFI har som mål å samle inn og restaurere den norske filmarven, og den s.k. Pliktavleveringsloven gjør at dette arkivet stadig vokser. Dette gjør arkivet til hjertet i organisasjonen. Arkivet er åpent for studenter og forskere. Biblioteket med sin samling av over 20 000 bøker, manus og tidsskrifter er åpent for publikum. I biblioteket er det også muligheter for å både se film og høre filmmusikk. Personalet ved både arkivet og i biblioteket har filmhistorisk kometanse. Fra 1. januar 2008 er denne avdelingen underlagt Nasjonalbiblioteket. Bibliotek og arkiv flytter fra Filmens Hus i nærmeste fremtid. Filmmuseet. Fra Filmmuseet i Filmens Hus. I de samme lokalene finner man også et lite, men rikholdig, filmmuseum som tar for seg de fleste sider ved norsk filmhistorie. Faste utstillinger omhandler temaene «Filmens forløpere», «Filmens første år», «Lyden kommer», «Sensur på norske kinoer», «Norske filmstjerner», «Ivo Caprino» (se foto fra utstillingen til høyre), «Studio Magica», og «Historien er bevart på film». I tillegg kan man finne midlertidige utstillinger. Filmbutikken. I starten av 2009 ble det bekreftet at Filmbutikken til NFI skal legges ned. Filmbutikken ble nedlagt, og hadde siste åpningsdag 23. desember 2009. I dag er det et mindre utsalg av norske filmer og NFIs egne produksjoner i resepsjonen. Ben's Café. Filmens Hus rommer også kaféen «Ben's Café». Clemenskirken i Oslo. Clemens' park med ruin av Clemenskirken Clemenskirken eller Klemetskirka var en av sognekirkene i det gamle Oslo. Den lå mellom Clemensallmenningen og Østre strede, sør for bispeborgen og Halvardskirken. Det var en steinkirke med hjørnetårn, og den var en av de meget få kirkene vi kjenner med toskipet grunnplan. Langs midtaksen av koret sto det tre kraftige takbærende pillarer. Kirken gikk ut av bruk etter reformasjonen, og en regner med at den ganske raskt ble lagt i ruiner. Den ble blottlagt og undersøkt ved utgravninger av Gerhard Fischer i 1921. Deretter lå den i mange år upåaktet under Loengbrua. I 1970–71 fikk arkeologen Ole Egil Eide anledning til å grave videre i grunnen under kirken, og fant spor etter begravelser eldre enn steinkirken, 81 i alt. Hans tolkning er at det har stått minst to kirker, formodentlig stavkirker, på stedet der steinkirken ble bygd omkring 1100. De eldste av gravene er datert radiologisk til 980–1030,og er noen av de eldste kristne begravelser som er funnet i Norge. Ruinen av Clemenskirken er nå frilagt og inngår som del av Middelalderparken i Gamlebyen. Om navnet. Kirken var vigslet st. Clemens, som led martyrdøden ved at han ble druknet med et anker bundet om halsen. Han var derfor skytshelgen for bl.a. sjøfolk. Kanskje kan dette henvise til den tidligste bydannelsen i Oslo; at det var viktig å anlegge en kirke for sjøfart og handel på stedet. I Diplomatarium Norvegicum (DN) er kirka nevnt i dativform som Cleme(t)z kirkiu eller Kleme(t/d)z kirkiu. Utaleforma har godt mulig vært med tostavelses tonelag og dobbel "m", jf. Klemetsrud sør i Oslo. Kulturminne. Clemenskirken er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Jonas Rygg. Jonas Rygg (født 25. november 1987 i Oslo) er en norsk fotballspiller som spiller midtbane for Lyn. Rygg har også tidligere representert Lyn i tillegg til Ready, Stabæk, Manglerud Star Toppfotball og Strømmen og han har vært assistenttrener til seniorlaget til Ready (4. divisjon). I Mads Dahm sitt skadefravær var han Lyn sin kaptein i 2012. Manishtushu. Manishtushu var sønn av Sargon av Akkad og etterfulgte sin bror Rimush, som allikevel var yngre enn ham. Manishtushu fortsatte som sin bror å føre felttog for å holde riket sammen. En stor sort obelisk forteller om Manishtushus verk. Det kongelige hoff. Det kongelige hoff er en institusjon som administrerer det norske kongehuset og bistår kongen, dronningen og øvrige medlemmer av kongefamilien i deres virke. Hoffet omfatter de sentrale personer som bistår i forbindelse med kongens konstitusjonelle oppgaver, kongefamiliens offisielle oppdrag i forbindelse med representasjon, og i videre forstand også stab og tjenere som yter praktiske støttefunksjoner og står for den daglige drift. Hoffet forvalter og driver Det kongelige slott, samt øvrige kongelige eiendommer. Det har også ansvar for forvaltning av kongelige eiendeler og fond. Grunnlovens § 24 bestemmer at «Kongen vælger og afskediger, efter eget Godtbefindende, sin Hofstat og sine Hofbetjente.» Hoffstat er her en betegnelse for de sentrale hofftjenestemenn. Det kongelige hoff er ikke en del av statsforvaltningen. Det kongelige hoff ledes av en hoffsjef. I 2009 hadde Det kongelige hoff totalt 151 årsverk fordelt på 160 fast ansatte, medregnet ansatte ved Skaugum gård og Åpent Slott. Historie. I nyere tid kom et eget norsk hoff til i unionstiden etter 1814. Kongen utnevnte først en kammerherre eller øverste kammerjunker, som hoffets fremste tjenestemann. Videre ble det utnevnt et større antall kammerherrer, kabinettskammerherrer, hoffstallmestre, overhoffmesterinner, hoffrøkner og andre, i hovedsak ærestitler som kom til anvendelse ved seremonielle anledninger. I 1860 talte disse til sammen 74 personer. I 1866 ble tittelen for hoffets leder endret til hoffsjef. Hoffet som ble etablert da kong Haakon VII kom på Norges trone in 1905 var forholdsvis lite. Flere av de ledende hofftjenestemenn, som hoffsjefen, tjenestegjorde også ved kong Oscar IIs norske hoff. Stillingen som hoffsjef ble i 1905 beholdt og denne fikk følge av en kabinettssekretær og en ekspedisjonssjef, samt en overhoffmesterinne. Dronningen hadde to hoffdamer. I tillegg til disse kom tjenerstab. I kong Olavs tid ble hoffet preget av at de fleste ledende stillinger var besatt av personer med bakgrunn i Forsvaret. Det kongelige hoff, slik det ble organisert etter unionsoppløsningen i 1905, forble i hovedsak bevart inntil kong Harald arvet tronen i 1991 og hoffet ble omorganisert og modernisert. Slottsforvaltningen. Året før slottet i Oslo ble fullført, ble det i 1848 for første gang utnevnt en slottsforvalter. Derfra utviklet det seg en egen slottsforvaltning med ansvar for kongelige eiendommer. Slottsforvaltningen holdt til på Slottet og ble ledet av slottsforvalteren, som hadde bakgrunn som arkitekt. Den hadde ansvar for drift, vedlikehold og forvaltning av bygninger og parkanlegg ved Det kongelige slott, Oscarshall og Bygdø Kongsgård, mens kongens private eiendommer ikke var underlagt Slottsforvaltningen. Slottsforvaltningen var imidlertid et eget statlig forvaltningsorgan og ikke en del av hoffet. Den 1. januar 2002 ble Slottsforvaltningen omorganisert og deler av virksomheten ble overført til Det kongelige hoff, mens andre deler gikk til Statsbygg. Andre enheter. I tillegg til hoffets avdelinger kommer kongens adjutantstab, som består av offiserer fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Adjutantstaben bistår kongen og kronprinsen med oppgaver av seremoniell og praktisk art. Den kongelige politieskorte, som er underlagt Oslo politidistrikt, utfører livvakttjeneste for kongefamilien. Potomac (elv). Potomac River er en 665 km lang elv i USA, og inklusive sideelver er den 1 070 km lang. Den har to utspring, det nordlige ved Fairfax Stone på grensen mellom Maryland og West Virginia, og det sørlige nær Hightown i Virginia. De to løpene møtes nær Green Spring i Virginia. Den viktigste bielven er Shenandoah, som renner ut i Potomac ved Harpers Ferry i Vest-Virginia. Den nederste delen av elveløpet er påvirket av tidevann, og den renner ut i Chesapeake Bay på Atlanterhavskysten av USA. Elva har en fallhøyde på 933 meter, og en gjennomsnittlig vannføring ved Washington D.C. på 316 m³/s. Elva markerer grensen Maryland og Washington D.C. på den nordlige siden, og West Virginia og Virgina på den sørlige siden. Eksterne lenker. "Great Falls" i Potomac River. Ågesta. Ågesta er et skogbevokst område i Huddinge kommune like utenfor Stockholm. Det avgrenses i nord av sjøen Magelungen og i vest av Ågestasjön, som siden 1976 er et fuglereservat. Hoveddelen av Ågesta er et friluftsområde med lysløype. I området finnes også Ågesta GK, Ågesta rideskole, Ågesta folkhögskola (som eies og drivs av Frelsesarméen, Ågestabadet (naturistbad) og Ågestaverket, Sveriges første kjernekraftverk. Terje Storli. Terje Storli (født 10. august 1960) er en norsk bassist. Han spiller bassgitar i den norske rockegruppa Stage Dolls, hvor han har vært med fra starten i 1983. Steinar Krokstad. Steinar Krokstad (født 25. oktober 1960) er en norsk musiker fra Trondheim. Krogstad begynte å spille trommer i 1974. Han har vært profesjonell musiker fra mai 1980 og har jobbet som musiker på scene, studio, TV og teater, nasjonalt og internasjonalt. I 2008 fikk han Gammleng-prisen i klassen studiomusiker. Terje Rypdal / Ronni Le Tekrø and the Daredevils, Gary Holton & Casino Steel, Chris Thompson (Manfred Mann) og Mads Eriksen band, Terje Tysland, Lava, Egil Eldøen, Bjørn Afzelius, Hilde Heltberg, Marius Muller, Scott Gorham (Thin Lizzy), Postgirobygget, Tre Små Kinesere, Dance With A Stranger, Katrina (Katrina and the Waves), Leo Sayer, Hungry John, Mambo Companeros, Lynni Treekrem, Mikael Wiehe, Ottar «Big Hand» Johansen, Terje Nilsen, Horns for Hire, Steinar Albrigtsen, Annbjørg Lien, Jørn Hoel, Sigvart Dagsland, Elisabeth Andreassen, Trine Rein, Anita Skorgan, Claudia Scott, Bjørn Eidsvåg, Rita Eriksen, Odin Staveland, Elisabeth Moberg, Singel og Sand, Ylvis, Grete Kausland, Hans Rotmo, Vømmøl, Cortina, Lomsk, Lise Olden, Ole Edvard Antonsen, Henning Sommerro, Jonas Fjeld, Jan Eggum, Malin, Celine, Helene Bøksle, Trond Viggo Torgersen, «Fish» (Marillion). Nana, Seljemark, Geir «Smiley» Tosaunet, Christine Sandtorv, Fabel, Fredrik Strand Halland, Gest, Harald Nesse, Øivind Elgenes, Frode Alnæs, K.M. Myrland, Torhild Sivertsen, Herborg Kråkevik, Christine Sandtorv, Kurt Nilsen, Sivert Høyem og flere. Øvrige allierte i Kim Possible. Følgende artikkel er en liste over mindre framstående allierte i det fiktive Disney Channeluniverset i Kim Possible. Disse figurene er erklært som allierte med Kim Possible. Britina. Britina er tenåringspopstjerne. Hun har også en produktserie med bl.a. egne blader og dukker. Som de fleste popdivaer er hun god butikk for tabloidene og har datet Nicky Nick fra Oh Boyz, men de har senere slått opp. Kim hjalp Britina da det ble brann under showet hennes i Chicago, så i likhet med mange andre Kim har hjulpet gir Britina henne skyss til andre oppdrag. I Trading Faces måtte Kim igjen komme henne til unnsetning når hun ble arrestert og beskyldt for tyverier. Det viste seg at den virkelige skurken var Camille Leon, som hadde tatt Britinas plass ved hjelp av formskifteevnene sine. Som navnet indikerer er hun basert på virkelige popstjerner som Britney Spears og Christina Aguilera. Hun har også visse fellestrekk med Jessica Simpson. Forholdet og bruddet med Nicky Nick minner om situasjonen mellom Britney og Justin Timberlake og mellom Jessica og Nick Lachey. Originalstemmen gis av Tara Strong Direktør Capo. Direktør Capo er sjef for en verdensomspennende spionasjeorganisasjon kjent som Global Sikkerhet (GS). Hun skal oppdage enhver trussel mot verden som havner utenfor ansvarsområdet til vanlige håndhevere av loven. Men en organisasjon med verdens beste vitenskapsfolk, våpen og utstyr må få hjelp fra tid til annen. Direktøren er ikke for stolt til å hente forsterkninger hvis det får jobben gjort, og det er her Kim Possible kommer inn. Siden det er snakk om en topphemmelig organisasjon, må selv det å be om hjelp utføres på mest mulig delikat måte, enten det er snakk om å suge Kim ned i et hemmelig hull og gjennom en serie rørledninger eller å iscenesette ett lovbrudd for å lede Kim til hovedkvarteret. Hun hentet Kim til GS for første gang til et oppdrag som førte til at hun traff Duff Killigan for første gang. Siden hentet hun Kim for å vurdere fenomenet som forskerne på GS kalte «Ron-faktoren» (alt det som gjør Ron til Ron, noe som visstnok skulle være hemmeligheten bak Kims suksess, og direktøren ville se om de kunne fange opp dette). Hun har for det meste holdt seg i bakgrunnen, selv om Kim har vært i kontakt med GS i andre sammenhenger, vanligvis som transport eller forsterkninger. Som sjefen for en global organisasjon er direktøren lite direkte involvert i GS-sakene, men i sjeldne tilfeller har hun blitt nødt til å bli skitten på hendene (som da hun måtte samarbeide med Kim for å pågripe tvillingbroren sin, Gemini), og har dermed bevist at hun klarer å slåss også. Hun er fast bestemt på å stoppe Gemini og hans onde organisasjon. Denne kampen ligner mer på en feide i barnehagen enn to taktiske genier som utkjemper et stort slag, siden det hele skriver seg fra søskenrivalisering som har tatt overhånd. Satte man begge sammen i et rom, vill trolig Ron mene at han selv er mer voksen enn dem begge. Hun er lett gjenkjennelig pga lappen over det ene øyet, noe som er likt med en figur fra Marvel Comics, Nick Fury. Gemini bruker også øyelapp, og navnet hans er en annen referanse til Nick Fury, hvis bror ble til skurken Scorpio. Det er uansett usikkert om tvillingene bruker lappen på grunn av en virkelig øyeskade eller om de prøver å sette et moteuttrykk. Stemmen gis av Felicity Huffmann Felix Renton. Felix er mer Rons venn enn Kims og er en omgjengelig type som liker videospill og basketball. At han er lam hindrer han ikke fra å nyte livet, særlig siden mora hans, som er cybertronikkekspert ved romsenteret, har gjort en del utbedringer på rullestolen hans. Felix spøker ofte med sin egen situasjon, noe som ofte gjør Kim svært utilpass. Kim ble på en måte mer lammet enn Felix, siden hun hele tida prøvde å finne den mest «passende» måten å oppføre seg på rundt ham. Til å begynne med mislyktes alle disse forsøkene, men etterhvert (inspirert av Rons mer avbalanserte holdning) slappet hun mer av. Mens Ron spilte basketball med Felix, så han ut til å innse at konsentrasjonsmangel var det som hindret ham i å utmerke seg i noe. Kim sa til Ron han ikke kan vinne (Ron var to mål under), men Ron svarte at alt han trengte var mer fokus. Felix er en god venn, og har støttet Ron i de to episodene han har vært med i (Motor Ed og Steel Wheals). Han hjalp til på oppdrag i disse oppdragene og var avgjørende for at det lyktes å stoppe skurkene, rullestolen var da svært nyttig. Siden begge oppdragene involverte Motor Ed (som hevder at han kunne slått Kim første gangen hvis ikke Felix hadde blandet seg inn), kan det hevdes at Felix og Motor Ed er blitt personlige fiender. Felix er en fanfavoritt, selv om han er en underordnet figur. På engelsk spilles Felix av Jason Marsden. M.C. Honey. Rapper løselig basert på Queen Latifah, Missy Elliot og andre kvinnelige rappere. Hun ga Kim skyss i yachten sin fordi Kim skaffet tilbake demotapen som ble stjålet. Hun dukket opp på nytt i Rappin' Drakken og Trading Faces, der den nye skurken Camille Leon fikk henne beskyldt for et tyveri. Hun spilles av Sherri Shepherd Nakasumi og Miss Kyoko. Nakasumi er verdens ledende leketøyutvikler. Han ble ranet av Drakken og Shego i Crush. Heldigvis greide Kim å skaffe tilbake det som ble stjålet, og til gjengjeld fikk Kim skyss i A Very Possible Christmas. Nakasumi dukket opp igjen i Så Dramatisk, og var da en viktig del av plottet i filmen. Til å begynne med virket det som at Nakasumi ikke kunne snakke, men forstod engelsk. For å unngå å bruke japansk lot serieskaperne Nakasumi hviske til Miss Kyoko slik at hun kunne oversette. I Så Dramatisk viser det seg at han kan engelsk og bare liker å hviske til Miss Kyoko. En av Nakasumis figurer, Z-Boy, har dukket opp flere ganger som leker og plakater. Nakasumi og Miss Kyoko har vært med i en episode i hver av de tre første sesongene. I originalutgaven spilles Nakasumi av Clyde Kusatsu, på norsk av Geir Morstad. Miss Kyoko spilles av Lauren Tom. Mester Sensei. Rektor på Yamanouchi. Sensei var den som opprinnelig sørget for at Ron ble sendt til Japan, fordi han skulle beskytte Lotussverdet fra Monkey Fist. Sensei ble siden kidnappet av DNAmy, som ledd i en plan for å legge skylda på Monkey Fist, slik at Ron og Yori skulle finne ham for henne (slik at han skulle bli DNAmys kjæreste). Som Yori har Sensei stor tro på Rons evner, og ser på ham som en stor kriger, selv om ikke Ron alltid er like enig. Som en klassisk «vis gammel mester» har Sensei et vidt spekter av evner, et resultat av årevis med trening og erfaring. På tross av alder og lave vekst er han ganske dyktig i kampsport. Han beviste dette i Gorilla Fist der han faktisk var i stand til å stå i mot den rå styrken til DNAmys gorillakrigere. Han later også til å inneha spirituelle krefter, som astralprojeksjon (som han brukte da han prøvde å advare Ron mot å finne ham) og levitasjon. På tross av dette foretrekker Sensei å holde seg selv utenfor konfliktene så lenge han kan, trolig fordi han mener at det er best at de yngre tar seg av det. Derfor gjør han sitt beste for å videreføre kunnskapen til elevene på skolen. Hvis Mester Sensei oversettes til engelsk betyr det «lærer». Han ville altså være «Mester Lærer». Sensei kan også oversettes til «mester», noe som gjør tittelen noe voldsom. I originalutgaven spilles Mester Sensei av George Takei Team Go. En familie av superhelter som beskytter Go City. De var med i Go Team Go. Søsknene fikk kreftene da en regnbuefarget meteor krasjet i trehytta deres. Hovedkvarteret deres er Go-Tårnet, en bygning som ligner mye på den som Teen Titans bor i. Teamets opprinnelse har også likheter med Teen Titans, der en gjeng tenåringssuperhelter får krefter fra et døende romvesen som krasjlander i bakgården deres. Team Gos erkefiende er Aviarius, en mann som er besatt av fugler og holder til i en fjellkjede i nærheten av byen. Lederen er Hego, med den «blå gløden» og superstyrke. Han er den eneste på laget som har normal hudfarge, men når han ikke er forkledd som sitt alter ego (Bueno Nacho sjef med svart hår og Clark Kent-aktige briller) er håret hans mørkeblått. Personligheten hans er en slags parodi på Supermanns, og han er den mest «superheltaktige», men også barnslig sjefete med en tendens til å ville ta styringen. Han har en tendens til å lage grusomme ordspill og vitser (kaller teamets arbeid for «Go-operation» og sier «denne fuglen skal inn i buret igjen» hver gang han fanger Aviarius, f.eks.) og vikrer ute av stand til å skjønne at de holder på å tape. Han trodde dypt og inderlig at, på tross av handlingene sine, Shego innerst inne er snill, etterfulgt av at hun beviste hvor feil han tok ved å svike ham og bombardere ham med sine ildkuler. Det er faktisk Hegos holdning som gjør at han er den broren Shego liker minst. Ron sa faktisk, etter omtrent fem minutter sammen med Hego at: «jeg begynner å skjønne hvorfor Shego stakk». Mego har lilla drakt, hår, hud og glød som gir ham evnen til å krympe når han vil. Dette er tydeligvis basert på Shrinking Violet i Legion of Super Heroes. Han kan også vokse når han vil. Han har et stort og veldig sårbart ego, og er svært beskyttende overfor sine tilsynelatende unyttige krefter. Etter at teamet gjenforenes ytrer han ønske om å bli leder. På grunn av sin selvsentrerte natur har han en holdning som ligner på Shego. Shego blir likevel lei av at han ikke er i stand til å se forbi sin egen nesetipp. Teamets siste medlemmer er Wego, tvillinger og de yngste i gjengen. Fordi de er koordinerte i alt de gjør (og fullfører hverandres setninger), kan de ses på som en mer voksen utgave av Kims brødre, Jim og Tim. De har rød kraft, og evnen til å kopiere seg selv. Shego er ikke lenger medlem av teamet og er nå Doktor Drakkens assistent/livvakt. Hun bekjempet en gang kriminalitet sammen med brødrene sine, men sluttet og ble kriminell, delvis fordi hun var lei av dem, men også fordi hun ble fascinert av kriminalitet. I følge Hego «Jo mer ondskap vi kjempet mot, jo mer likte Shego den». Som nevnt ovenfor trodde ikke Hego at hun fullstendig hadde gått over til den mørke siden, men valget hennes om å beholde kreftene til alle søsknene overbeviste han antakelig. Kim greide imidlertid å ta fra henne septeret som inneholdt kreftene og knuste det, slik at alle fikk sine respektive krefter tilbake. Etterpå bemerker hun at det var mistenkelig lett å rappe septeret fra Shego, og antyder at Shego muligens bryr seg mer om familien enn hun vil innrømme. Når Drakken bemerker det og mener at hun lot Kim slå henne (Shego: Mener du at jeg begynner å bli bløt? Drakken: Som en marshmallow), svarer Shego med å henge ham på utsiden av fartøyet. Navnene til teammedlemmene henspiller egenskapene deres, Hego (he=han) er Mannen i gjengen, Shego (she=hun) er eneste jente, Mego (me=meg) har en utpreget meg først-holdning og Wego (we=vi) har flertallsnavn fordi de er to. Trivia: Go er det japanske ordet for fem, det opprinnelige antallet medlemmer. Det kan være en annen årsak til at laget ble splittet, navnet passet ikke lenger med medlemstallet. Hego spilles av Christopher McDonald Mego spilles av Jere Burns Wego 1 og 2 spilles av Fred Savage Team Impossible. Dash Desmond, Crash Cranstin og Burn Burmin er tre digre og skremmende typer som utgjør Team Impossible. De ble nevnt i I tide og Utide av Mr. McHenry, der en tastefeil skaffet ham Kim Possible istedet. De krever en god slump penger hos alle de hjelper. Teamet prøvde å stoppe Kim fra å redde verden ved å fjerne all transporten hennes. Som en bonus svidde de av hele computersystemet til Wade uten å vite det. Når Kim og Ron ankom, bestemte Team Impossible seg for å ta seg av dem personlig. Wade greide å overbevise dem om å bli veldedige og slutte seg til Global Sikkerhet (med svært overbevisende argumenter). Dash (spilles av Gary Dourdan på engelsk, Ove Christian Owe på norsk) er laglederen. Han er overlevelsesekspert og snakker 7 språk og utallige dialekter. Crash (spilles av Erland Bakker på norsk) er sjåføren. Han er også førstehjelpsekspert. Burn (spilles av Yngve Marcussen på norsk) er registrert statsrevisor. Han sier selv at han knuser flere ting enn tall. Etter at teamet ble veldedige, hjalp han James Possible med regnskapet. Will Du. Global Sikkerhets beste agent, ble valgt ut av GS-direktøren til å jobbe sammen med Kim når hun ble hentet for å finne en tidligere våpenekspert som ble kidnappet av Duff Killigan. Dette oppdraget var spesielt vanskelig for Will å svelge, siden han mener at å redde verden er en jobb for «profesjonelle» og ville ikke slippe «amatører» som Kim til på det han anser som sitt område. Kim fikk ikke fred for dette, siden hun brukte mer tid på å krangle med Will enn å slåss med Killigan. Likevel klarte de til slutt å hente ut positive virkninger av samarbeidet og greide å hindre Killigan fra å gjøre hele verden om til sin egen private golfbane. Som en virkelig profesjonell tar Will jobben sin svært alvorlig. Faktisk så alvorlig at han ikke skjønner at han egentlig ikke er spesielt flink til den. Selv om han er velutdannet og akademisk kompetent (i tillegg til å ha tilgang til det beste GS-utstyret), har Will en tendens til å løpe hodestups inn i enhver situasjon og tror han har alt under kontroll. Vanligvis resulterer dette i at han får problemer og setter seg selv og dem han jobber med i fare. Mens han var på oppdrag med Kim, var det så mye tull med ham at Ron virket som en superagent i forhold. Dessuten reddet Ron både ham og Kim da de sloss. Will er også litt mye «på hugget» og er ikke spesielt god til å tilpasse seg uforutsette hendelser (i motsetning til Kim og Ron, som spesialiserer seg i å tenke utenfor boksen). Han er rask til å sette strøm på alle som kommer for nært vha armbåndsuret. Navnet hans er et ordspill på frasen «will do» (skal gjøre), som peker på personligheten hans. Will spilles av B.D. Wong. Askespredning. Askespredning betyr å spre den asken som er blitt igjen etter at en person er blitt kremert. Tillatelse fra fylkesmann. Fylkesmannen kan etter søknad fra person som har fylt 15 år, gi tillatelse til at den som skal sørge for vedkommendes gravferd sprer asken for vinden. Tillatelse kan også gis etter vedkommendes død når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Slik tillatelse kan også gis for aske etter barn når nærmeste etterlatte ønsker det. Søknad og klage. Søknad om askespredning sendes til fylkesmannen i det fylket der asken ønskes spredd. Fylkesmannens vedtak om askespredning kan påklages til departementet. Klagen sendes til den fylkesmann som har truffet vedtaket. Askespredning utelukker annen gravferd. Askespredning er et alternativ til gravlegging. De som velger askespredning har ikke mulighet til å få navn og data på gravminne på en kirkegård eller gravlund. For å godtgjøre at avdøde ønsket askespredning stilles det strenge krav. Formålet er å sikre at avdøde faktisk ønsket askespredning, og ikke bare overveide det. Se rundskriv F-37/2001. Det er ikke anledning til å dele asken ved at den spres på ulike steder, eller ved at en del gravlegges og en annen del spres for vinden. Ved askespredning kan det ikke kreves kirkelig medvirkning. Sted for askespredning. "Det kan være grunn til å gi tillatelse til spredning av aske i fjorder og havområder som har umiddelbar forbindelse med åpen sjø, f.eks. ved enkelte fjorder. (…) Tillatelse til spredning bør allikevel ikke gis dersom det er svært mye fritidstrafikk i området, eller det er strender eller mye bebyggelse i området." For å sikre at askespredningen foregår på angitt sted og i sømmelige former, kan fylkesmannen sette vilkår for tillatelsen. Occident. "Occident" er en rumensk film fra 2002, regissert av Cristian Mungiu. Den har vunnet flere priser, blant annet "Best New Director Award" i Leeds. Filmen er en tragikomedie, som handler om unge rumenere som mangler en meningsfylt fremtid i det postkommunistiske landet og derfor ønsker å flytte utenlands for å finne lykken. Filmen forteller tre uavhengige historier, som utspiller seg i samme tidsrom og vever seg inn i hverandre. Wiggo Aadnevik. Wiggo Aadnevik, (født 21. februar 1944) er en norsk grafiker og maler, bosatt i Kristiansand. Han er utdannet fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi, ved Åge Storstein og Reidar Aulie. Aadnevik henter for en stor del sine motiver fra Sørlandet. Kristján Finnbogason. Kristján Finnbogason (født 8. mai 1971) er en islandsk fotball keeper. Han har tidligere spilt for Grótta, K.F.C. Lommel S.K. og ÍA. Nå spiller han for Knattspyrnufélag Reykjavíkur. Han har vært førstekeeperen syv år på rad fra 1997. Han har også spilt på Islands fotballandslag, og han har spilt 20 landskamper. Kristjan Finnbogason Kristjan Finnbogason Arnhild Lauveng. Arnhild Lauveng (født 13. januar 1972) er en norsk psykolog som er utdannet ved Universitetet i Oslo og hadde tidligere diagnosen schizofreni. Hun er bosatt i Lørenskog i Akershus og jobber som doktorgradsstipendiat på FoU-avdelingen, divisjon psykisk helsevern, AHUS. Hun er en aktiv foredragsholder, og mottok i 2004 «Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern». Hun har skrevet to selvbiografier om veien inn og ut av psykoser med faglig resonnement omkring ulike tilstander og mulige årsaker til personlighetsutviklingen. Bokrettighetene til "I morgen var jeg alltid en løve" er solgt til Nederland, Danmark (Akademisk Forlag), Sverige (Sivart Forlag), Tyskland (Random House), Polen, Island, Russland, Lithauen, Finland og Spania. I 2008 tildelte Stiftelsen Fritt Ord Arnhild Lauveng Fritt Ords Honnør, en påskjønnelse som deles ut for verdifullt virke i det frie ords tjeneste. I 2010 fikk hun Åpenhetsprisen. Björgólfur Hideaki Takefusa. Björgólfur Hideaki Takefusa (født 11. mai 1980) er en islandsk fotballspiller. Han er en angrepspiller. Fotballkarrieren hans startet i Þróttur, der han spilte 37 kamper. Fylkir kjøpte han fra Þróttur, i Fylkir spilte han to sesonger. Han spiller nå i KR, som han har gjort siden oktober 2005. Bjørgolfur Hideaki Takefusa Bjørgolfur Hideaki Takefusa Tungekrøll. En tungekrøll er en eller flere setninger som er lagd for å være vanskelig å uttale helt riktig. Tungekrøller er ofte basert på å ha flere minimale fonempar i setningen (f.eks kjell [ç], s [s] og skj [), eller å ha plosive konsonanter i starten og slutten av hvert ord. Ashton Gate. Ashton Gate er et fotballstadion i Bristol, i det sørvestlige England og er hjemmebanen til den engelske fotballklubben Bristol City Football Club. I tillegg til fotballkamper har det blitt holdt flere store konserter på "The Gate", med blant andre Rod Stewart, Rolling Stones, Bryan Adams Elton John og The Who. Ashton Gate Stadium kan ta 21 500 tilskuere på kun sitteplasser, men tilskuerrekorden er på 43 335 og ble satt i FA-cupens femte runde mellom Bristol City og Preston North End i 1935. Den moderne tilskuerrekorden med kun sitteplasser ble satt den 16. januar 1996 i en seriekamp mellom Bristol City FC og byrivalen Bristol Rovers FC. Eksterne lenker. Ashton Gate Bloomfield Road. Bloomfield Road er et fotballstadion i Blackpool, i det nordvestlige England og er hjemmebanen til den engelske fotballklubben Blackpool Football Club. Stadionet ble brukt under Europamesterskapet for kvinner i 2005 etter at to tribuneseksjoner var blitt rehabilitert mellom 2001 og 2002. I 2003 ble den sørlige seksjonen "South Stand" revet i forbindelse med byggingen av en ny tribueseksjon, som skal gi Bloomfield Road en total tilskuerkapasitet på 16 000. Bloomfield kan ta 12 55 tilskuere på kun sitteplasser, men tilskuerrekorden er på 38 098 og ble satt i en seriekamp mellom Blackpool og Wolverhampton Wanderers FC den 17. september 1955. Kampen om Rai. Kampen om Rai er et spill utviklet av Matthijs Holter etter avtale med N.W. Damm & Søn AS i 2005. Redaktør Steffen Sørum ville ha et brettspill til bokserien Drageherren. Bokserien er på 11 bøker. I første bok ble det utgitt et grunnsett av spillet. De resterende 10 titlene hadde da tilleggsett i forskjellige varianter. Grunnsettet er utsolgt fra forlaget, men dukker opp på auksjoner av og til. Helge Østbye. Helge Østbye (født 31. oktober 1946) er en norsk medieviter og statsviter. Østby ble i 1972 cand.polit. med hovedfag i sammenliknende politikk på en oppgave med tittelen "Om innføring av fjernsyn i Norge". Helge Østbye var deretter sentral i oppbygning av medievitenskap som fag ved Universitetet i Bergen. Han har vært leder for Institutt for medievitenskap, det som nå er Institutt for informasjons- og medievitenskap. Østbye har i sin forskning særlig konsentrert seg om norsk og europeisk mediepolitikk, mediehistorie og mediestruktur. Østby er forfatter, sammen med Ture Schwebs, av den sentrale læreboken "Media i samfunnet", som kom første gang i 1988 og nå er i sin femte utgave, og som har vært mange norske mediestudenters første møte med disiplinen. Han er videre forfatter av "Metodebok for mediefag". Zarja. Zarja (russisk: Заря́ – «morgengry») var den første modulen av Den internasjonale romstasjonen (ISS) som ble skutt opp. Modulen sørget for elektrisk kraft, lagerplass, fremdrift og styring av ISS i den tidlige fasen. Etterhvert som andre moduler med mere spesialisert funksjonalitet blir konstruert og montert, vil Zarjas rolle primært bli lagerplass, både inne i den trykksatte delen og på de utvendige monterte drivstoffstankene. Zarja er en «avlegger» av det russiske TKS-romfartøyet designet for Saljut-programmet. Modulen ble skutt opp med en russisk Proton-rakett fra Bajkonur kosmodrom, Kasakhstan den 20. november 1998. Konstruksjon. Modulen er eid og betalt av USA, og ble bygd fra desember 1994 til januar 1998 i Russland, av «Khrunichev State Research and Production Space Center» (KhSC) i Moskva. Spesifikasjoner. Zarja har tre porter for tilkobling, en i hver ende og en på side. Modulen Zvezda er koblet til den bakerste, Pressurized Mating Adapter er koblet til den fremre, og forbinder modulen til Unity-modulen. Side-porten er brukt for å koble til enten en russisk Sojus- eller Progress-romskip. Docking Cargo Module skal kobles til denne porten permanent. Zarja har to solcelle-vinger, med målene 10.67 x 3.35 m hver, samt seks nikkel-kadmium batterier som kan sørge for ca 3 kW med effekt. Zarja har 16 utvendig drivstoffstanker, 24 store rakett-dyser, 12 små rakett-dyser og 2 store motorer for større bane-endringer. Oppskyting og drift. Det innvendige av Zarja-modulenModulen ble skutt opp med en russisk Proton-rakett fra Bajkonur kosmodrom, Kasakhstan den 20. november 1998. Zarja gikk i en 400 km høy bane, med en designet levetid på 15 år. Etter at Zarja var i bane, ble romfergen Endeavour skutt på romferden STS-88 for å koble til modulen Unity. Selv om modulen var designet for å operere automatisk i 6 til 6 måneder, ble Zarja nødt til å operere automatisk for nesten to år på grunn av forsinkelser på den russiske Zvezda-modulen. Tilslutt, 12. juli 2000, ble Zvezda skutt opp og koblet seg til 26. juli. Zarja hadde innledningsvis problemer med batteriladende kretser, men dette problemet ble løst. Det vil etterhvert være nødvendig å monterte ekstra skjold mot mikro-meteoritter, da det ble gjort et unntak fra reglene for ISS når Zarja ble skutt opp. Jan Otto Risebrobakken. Jan Otto Risebrobakken er direktør for næringspolitikk i Storebrand. Han har vært statssekretær for Høyre i Sosialdepartementet (2003–2004), Helsedepartementet / Helse- og omsorgsdepartementet (2004–2005), og var før dette politisk rådgiver i regjeringen Bondevik. Fra 1998 til 2001 var Risebrobakken politisk rådgiver for Høyres Stortingsgruppe. Risebrobakken er cand.polit. fra 1997 med hovedfag i sammenliknende politikk på en oppgave med tittelen "Union uten ankerfeste? Offentlig opinion og Maastricht-traktaten i Frankrike, Storbritannia og Tyskland". Brekkåsen stadion. Brekkåsen stadion er et idrettsanlegg på Gimse i Melhus kommune. Det består av en 11-er kunstgressbane, og grusbaner som helst er beregnet på 7-er-kamper. Anlegget eies av Gimse Idrettslag, og er nærmeste nabo til Brekkåsen skole. Historie. Da anlegget ble åpnet i 1984, var det kun en grusbane som var tilgjengelig. I 1990 ble gressbanen åpnet, etter at grusbanen ble vendt 90° grader. Klubbhuset ble bygget på dugnad i 2002. I 2010 ble gressbanen erstattet av en ny kunstgressbane. Kjell A. Eliassen. Kjell Arnold Eliassen (født 18. mai 1946) er en norsk statsviter, professor ved Handelshøyskolen BI i Oslo og leder for Senter for europeiske og asiatiske studier der. Eliassen ble i 1971 den første hovedfagskandidat fra Institutt for sammenliknende politikk med en oppgave under tittelen "Fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partier: en studie av årsakene til ulikheter i fagbevegelsens muligheter til å påvirke de sosialdemokratiske partier i Norge og Storbritannia". Eliassen har i sin forskning særlig vært opptatt av telekommunikasjons- og IT-politikk, globalisering og regional integrasjon, offentlig ledelse og privatisering, samt regulering og industriutvikling i Eliassen er professor ved Institutt for offentlige styringsformer, Handelshøyskolen BI i Oslo. Han er videre leder for Senter for europeiske og asiatiske studier ved BI. Eliassen har tidligere vært tilknyttet Aarhus Universitet. Han innehar æresprofessorater ved Fudanuniversitetet i Shanghai og Jiaotong-universitetet i Xian. Michael Barry. Michael Barry (født 18. desember 1975 i Toronto, Canada) er syklist for det britiske laget Team Sky. Barry har syklet profesjonelt siden 1998, og har tidligere syklet for Saturn og Discovery Channel (tidl. U.S. Postal) før han byttet lag til T-Mobile Team før 2007-sesongen. Barry har gitt ut tre bøker, og skriver blant annet for New York Times Eidsvoll okkupasjonsmuseum. Eidsvoll okkupasjonsmuseum ligger på området til Eidsvoll bygdetun på Hammerstad i Eidsvoll kommune, men er en egen avdeling. Museet er etablert på dugnad av medlemmene i Eidsvoll Forsvarsforening, og mange av dem hadde vært aktive deltakere i motstandskampen. Museet skal formidle hvordan okkupasjonen og motstandskampen under den andre verdenskrigen artet seg for sivilbefolkning og samfunnet på Eidsvoll. Eidsvoll okkupasjonsmuseum ble gitt som gave til Eidsvoll kommune i samband med 50-års-jubileet for frigjøringen som ble feiret i 1995. I tilknytning til museet er Eidsvoll bygdetun. Sammen med Feiring jernverk utgjør disse tre Eidsvoll museum. Eric Baumann. Eric Baumann (født 21. mars 1980 i Rostock, Tyskland) er en tysk tidligere proffsyklist. Baumann ble profesjonell i 2003. En av Baumanns styrker er spurter, men det har hittil resultert i få seire. Unity (ISS-modul). Unity var den andre modulen av Den internasjonale romstasjonen (ISS) som ble skutt opp. Det var den første amerikansk-bygde delen av ISS. Modulen blir noen ganger referert til som «Node 1», Unity var den første av i alt tre slike forbindelses-moduler som blir del av den ferdige romstasjonen. Konstruksjon. Den sylindriske modulen ble bygget av The Boeing Company på romfartssenteret George C. Marshall Space Flight Center i Huntsville, Alabama, USA. Spesifikasjoner. Viktige forbindelser for romstasjonen, slike som ulike væsker, miljøkontroll og livsstøtte-systemer, elektriske og datasystemer går igjennom Unity for å forsyne arbeids- og boligområdene på romstasjonen. Mer enn 50 000 mekaniske deler, 216 ledninger for å frakte væsker og gass og 121 interne og eksterne elektriske kabler, er installert i modulen. Unity er laget av aluminium. Før oppskyting ombord i Endeavour ble «Pressurized Mating Adapters» (PMA-1 og PMA-2) montert på koblingsmekanismene foran og bak på Unity. Disse adapterene tillater bruk av både de amerikanske romfergene og russiske moduler. PMA-1 forbinder nå permanent Unity med modulen Zarja. PMA-2 brukes for tilkobling av romfergen. Koblet til utsiden av PMA-1 er datamaskiner, eller «multiplexer-demultiplexers» (MDMs), som sørget for den tidlige kontrollen over Unity. Unity er også utstyrt med et kommunikasjonssystem som tillater data, lyd og lavhastighets data video-overføringer til Houston. Dette var ment som et supplement til de russiske kommuninaskjons-systemene i den tidlige fasen av romstasjonen. PMA-3 ble montert på Unity av mannskapet ombord på STS-102. Sammenkobling til ISS. Unity ble transportert med den amerikanske romfergen "Endeavour" under romferden STS-88, som var den første romfergeferden dedikert til konstruksjon av Den internasjonale romstasjonen. Den 6. desember 1998 ble modulen koblet til den eksisterende modulen Zarja, skutt opp som første del av romstasjonen den 20. november samme år. Senere ble modulen koblet til den amerikanske laboratoriemodulen Destiny (under romferden STS-98), segmentet Z1 (et tidlig rammeverk for stasjonen som ble montert under romferden STS-92), PMA-3 (også montert under STS-92) og luftslusen Quest (montert under romferden STS-104). I tillegg blir de mobile MPLM-modulene koblet til Unity på flere ferder med romfergene. Node 3 med sin Cupola med utsiktvinduer på, vil bli koblet til Unity på STS-132 ferden. Tore Nedrebø. Tore Nedrebø (født 25. august 1957 på Voss) er en norsk diplomat. Nedrebø startet sin diplomatiske karriere i 1986. Han tjenestegjorde ved ambassadene i Praha (1988–1990) og Bonn (1990–1994). Deretter ledet han Vesteuropa-kontoret i Utenriksdepartementets politiske avdeling (1994–1997). Etter et avbrudd som privat konsulent i europeiske spørsmål fra 1997 til 1999, vendte Nedrebø tilbake til utenrikstjenesten, først i planleggingsavdelingen og så i administrativ avdeling som IKT-strategisk rådgiver. I 2001 ble han utnevnt til avdelingsdirektør og leder for Europapolitisk seksjon. I 2005 fulgte utnevnelsen til Norges ambassadør i Abuja, Nigeria. Nedrebø ble også akkreditert til Ghana, Benin, Togo og den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS. Nedrebø returnerte til Utenriksdepartementet i september 2009 og har siden arbeidet som seniorrrådgiver i Seksjon for utviklingspolitikk, Avdeling for regionale spørsmål og utvikling. Nedrebø ble i 1986 cand.polit. med hovedfag i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen, historie grunnfag og russisk mellomfag. Hovedoppgaven hadde tittelen "Whence Europe?. The Political Culture of European Unification". Nedrebø har også utgitt boken "Den tyske utfordringa. Tyskland, Noreg og det nye Europa" (1995). I juni 2011 disputerte han for dr.philos.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen ". Etter artium fra engelsklinjen ved Tvedestrand Gymnas i 1976 tok Nedrebø en ettårs utdanning ved Sjøkrigsskolen og tjenestegjorde deretter som utskrevet fenrik på torpedo- og kanonbåten KNM "Tross". Nedrebø engasjerte seg i Europeisk Ungdom Norge i 1978 og arbeidet i årene 1982-1984 som europeisk generalsekretær i organisasjonen Unge europeiske føderalister, i Brussel. Nedrebø ble i 2006 utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. Utgivelser. "Den tyske utfordringa. Tyskland, Noreg og det nye Europa" (Samlaget, 1995) Eidsvoll bygdetun. Småbruket Klokkerenga, en del av Eidsvoll bygdetun. Låve, fjøs og bu på Oppsaltunet. Eidsvoll bygdetun ligger på Hammerstad i Eidsvoll. Bygdetunet viser et bygdesamfunn fra 1700- og 1800-tallet. Eidsvoll bygdetun ble etablert av Eidsvoll museumslag i 1950 og overdratt til Eidsvoll kommune i 1970. I dag er Eidsvoll bygdetun en del av Akershusmuseet. Ståle Ulriksen. Ståle Ulriksen er født i Odda i 1962, og er en norsk statsviter. Han ble i 1990 cand.polit. med hovedfag i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen der han leverte hovedoppgaven "Forsvarspolitikk og europeisk integrasjon". I årene 1991-1992 var Ulriksen forsker ved Institutt for sammenlignende politikk. Etter dette har han vært tilknyttet Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og har arbeidet der som forsker, assisterende direktør og avdelingsleder. I sitt virke ved NUPI har han særlig beskjeftiget seg med sikkerhets- og forsvarspolitikk. Ulriksen ble i 2006 utnevnt til medlem av regjeringens forsvarspolitiske utvalg. Paul Hansen Birch. Generalmajor Paul Hansen Birch på en tegning av ukjent dato. Fotopositiv som tilhører Trondheim byarkiv. Paul Hansen Birch fotografert ca. 1860 Paul Hansen Birch (født 20. juli 1788, død 23. april 1863) var norsk generalmajor, generalkrigskommisær og sjef for 3. Trondhjemske infanteribrigade 1823–1831. Birch var født i Fåberg, dagens Lillehammer kommune, som sønn av handelsmannen Johan G.H. Reichenwald og ektefellen Marie Elisabeth f. Birch. Som barn ble han og broren adoptert av onkelen generalkrigskommissær Hans Jørgen Birch. I 1800 begynte Birch på krigsskolen i Christiania og i 1805 ble han fenrik ved Søndenfjeldske regiment og repetent ved Landkadettkorpset. Birch ble i 1806 sekondløitnant og lærer ved regimentets underofficersskole i Fredrikshald. På denne tiden var prins Christian August leder av det søndenfjeldske regiment og kommandant på Fredriksten festning. I 1809 ble Birch utnevnt til adjutant hos prinsen og medlem av generalstaben. Ved riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 fungerte Birch som vaktkommandør. Han ble kort etter kaptein og divisjonsadjutant i generalstaben. Birch ledsaget Karl III Johan til kroningen i Trondheim i 1818, ble i 1820 oberst og i 1821 generaladjutant. Han var en drivende kraft når det veldedighetsarbeid i Christiania. I Trondheim foreslo han i 1826 opprettelsen av selskapet 'De nødlidenes Venner'. General Birchs gate (Oslo) er oppkalt etter ham. Birch var gift med Anna Cathrine Stenersen (f. 1791, d. 1840), datter av byfogd Stenersen på St. Thomas. De ble foreldre til to sønner, hvorav Christian Birch-Reichenwald ble politiker og statsråd. Utmerkelser. Birch ble tildelt Dannebrogordenen i 1809 som en påskjønnelse etter innsatsen ved trefningen ved Prestebakke 10. juni 1808. Sigmundur Ísfeld. Sigmundur Ísfeld er en færøysk diplomat og embetsmann. Ísfeld er cand.polit. med hovedfag i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen fra 1995, med hovedoppgaven "Sosialdemokrater og selvstyre – Færøyene og Skottland". Etter endt utdannelse har han arbeidet for Færøyenes regjering, blant annet med oppgaver knyttet til Færøyenes selvstendighetsprosess. Han var Færøyenes representant til Storbritannia fra 2005, og er i dag ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementets diplomatavdeling. Svein Skarheim. Svein Skarheim (født 17. desember 1966) er en norsk forlagsmann og statsviter. Skarheim ble i 1996 cand.polit. med hovedfag i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen på hovedoppgaven "Befolkningspolitiske endringer i Bangladesh 1976-1988". I 2005 ble han forlagssjef i Universitetsforlaget, etter i flere år å ha arbeidet som forlagsredaktør innen historie og samfunnsfag i samme forlag. Skarheim er fra 2010 styreleder i MIC. Fylkesvei 314 (Oppland). Fylkesvei 314 i Oppland går mellom Leirvika og Håvardlia i Lillehammer kommune. Veiens lengde er 13,6 km. Eksterne lenker. 314 314 Gerald Ciolek. Gerald Michael Ciolek (født 19. september 1986 i Köln, Tyskland), er proff i Quick Step. Han har tidligere syklet for Akud-Arnolds, Team Wiesenhof, Team Columbia og Team Milram. Ciolek har blitt betegnet som Tysklands største spurttalent siden Erik Zabel slo gjennom på midten av 90-tallet, og ble først kjent da han spurtslo Erik Zabel og vant det tyske mesterskapet i 2005. T-Mobile Team hadde dominert det tyske mesterskapet i 10 år, og fikk seg en skikkelig nesestyver da de ble slått av en ukjent 18 åring. Gjennom store deler av 2006 gikk det rykter om at T-Mobile Team var interessert i ham, og med blant annet seier i landeveisrittet i U23 VM og etappeseier i Tyskland rundt fortsatte unggutten å imponere. Da Ciolek fikk tilbud om kontrakt med T-Mobile Team bestemte han seg for at det var på tide å prøve seg på et høyere nivå, og takket ja. I den første halvdelen av 2007 seiret Ciolek kun i to kategori 2.1-ritt, men hvis man tar i betraktning hans lave alder er dette absolutt en solid prestasjon. I juli fikk han flere pallplasseringer i Østerrike rundt, som er kategorisert som 2.HC. Ciolek fikk dermed vist at han kunne hevde seg svært godt blant de nest beste spurterne. På det tidspunktet var han den yngste i T-Mobile Teams stall og blant de aller yngste i hele proffsirkuset. Derfor var seire i slike ritt alt man kunne forvente seg av Ciolek, imidlertid skulle det vise seg at han allerede var klar for større oppgaver. 15. august kom det som kanskje var hans største dag til da i karrieren da han vant sitt første Pro Tour-ritt: sjette etappe i Tyskland rundt da han slo Danilo Napolitano i en massespurt. Senere i rittet fulgte han opp med ytterligere 2 etappeseire. Disse seirene kom etter massespurter som han vant foran Erik Zabel. I 2008 tok Ciolek to etappeseire i Bayern rundt og en etappeseier i Tyskland rundt. Dessuten tok han to andre- og en tredjeplass i Tour de France 2008. Ciolek fikk dermed vist at han hadde tatt flere steg fremover, men han ble ofte stilt i skyggen av lagkameraten Mark Cavendish, som han også måtte kjøre spurtopptrekk for ved flere anledninger. Ciolek ble ikke tilbudt ny kontrakt med Columbia etter 2008-sesongen, og 30. oktober ble det klart at han hadde signert en toårskontrakt med Milram. I Milram var Ciolek tiltenkt en rolle som kaptein i flate og lettkuperte ritt. Etter overgangen til Milram har det blitt lengre mellom seirene. I 2009 fikk han kun to seire, men den ene var til gjengjeld stor; 2. etappe av Vuelta a España Sakkyndig psykolog. En sakkyndig psykolog er en psykolog som oppnevnes av retten for å avgi en "sakkyndig uttalelse" om forhold i en sak som rettens medlemmer forøvrig ikke kan forventes å ha tilstrekkelige kunnskaper om. Det er vanlig å benytte psykolog i saker om samværsrett, barnefordeling og grove volds- eller sedelighetssaker. Fylkesvei 315 (Oppland). Fylkesvei 315 i Oppland går mellom Halberg i Lillehammer og Svingvoll i Gausdal kommune. Veiens lengde er 26,7 km. Eksterne lenker. 315 315 315 Fylkesvei 337 (Oppland). Fylkesvei 337 i Oppland går mellom Skei og Svingvoll i Gausdal kommune. Veiens lengde er 8,0 km og heter også "Skeisvegen". Eksterne lenker. 337 337 Lacey Chabert. Lacey Nicole Chabert (født 30. september 1982) er en amerikansk skuespiller, mest kjent fra den populære tv-serien Party of Five. Fylkesvei 318 (Oppland). Fylkesvei 318 i Oppland går mellom Jevanhaugen i Gausdal og Dalsvingen i Lillehammer kommune. Veiens lengde er 21,2 km. Eksterne lenker. 318 318 318 Henry Thomas. Henry Jackson Thomas, Jr. (født 9. september 1971 i San Antonio i Texas) er en amerikansk skuespiller. Han har spilt i mer enn 40 filmer, og er mest kjent for sin rolle som «Elliott» i Steven Spielbergs film E.T. fra 1982. Fylkesvei 357 (Oppland). Fylkesvei 357 i Oppland (Fv357) går mellom Tretten og Vedum i Øyer kommune. Veiens lengde er 6,2 km. Eksterne lenker. 357 357 Abraham Spenning. Abraham Spenning (født 1796 i Farsund og død 1847 i Kristiania). Kgl. fullmektig i Finansdepartementet, tilknyttet Riksarkivet på Akershus. Han stod sentralt i arbeidet med å organisere Riksarkivets dokumentsamling. Utdannet Examinatus juris. Foretok arkeologiske undersøkelser i bispegårdsområdet i Kristiania og skrev om dette. Virket som tolk for kong Karl Johan ved hans Norgesbesøk. Spennings gate i Kongsberg er oppkalt etter hans kone Anne Randine Spenning, f. Lindboe. Se også Spenning (slekt). Litteratur. Spenning, Abraham Spenning, Abraham Halvor Heyerdahl. Halvor Heyerdahl (født i Tinn 11. juni 1825, død 1900) var en norsk ingeniør, som ble Drammens første stadsingeniør og brannsjef. Familie og bakgrunn. Halvor Heyerdahl var sønn av prost i Stange Hans Olai Fremming Heyerdahl (1789–1866) og Margrethe Marie Schwabe, og bror til oberstløytnant Christian Eilert Heyerdahl. Han ble gift 12. oktober 1855 i Kopparberg i Sverige med Hilda Margreta Haak. De var foreldre til maleren Hans Heyerdahl. Liv og virke. Halvor Heyerdahl studerte ved Chalmerska Slöjdskolan i Göteborg og senere ved Teknologiska Institutet i Stockholm. Han ble bestyrer av Hellefors mekaniske verkstad i Södermanland og senere sentral i bygging av jernbane i Dalarna. I 1859 fikk han stillingen som stadsingeniør i Drammen. Han var byens første stadsingeniør og brannsjef, en stilling han besatte til 1896. Han var dessuten arkitekten bak flere viktige bygg i Drammen: Drammens brannstasjon (1865), Landfaldøbroen (1867, revet) og det første byggetrinn til Drammen sykehus (1884). Heyerdahl laget også den nye reguleringen av Drammen etter bybrannen i 1866. Han var gift med malerinnen Teddy Røwde. "«Aldrig saa man slig en Sommer:" "To Gang’ blomstred Rogn og Heg."» Dette finnes i hans "«Historiske Sange fra Norges fortid»", som ble tonesatt av komponisten Ludvig Mathias Lindeman. Flere av de historiske sangene hans ble tatt med i Ole Vigs «Sange og Rim for det Norske Folk» (1864) og ble derfra tatt opp i skolesangbøkene, der de overlevde til langt opp på 1900-tallet. Fylkesvei 410 (Oppland). Fylkesvei 410 i Oppland går mellom Sødorp skole og Byrbrua i Nord-Fron kommune. Veiens lengde er 1,9 km. Eksterne lenker. 410 410 Nardo skole. Nardo skole er en offentlig barneskole som ligger på Nardo i Trondheim. Rektoren er Elin Østgaard. Historie. Skolen ble bygd i 1969, den gang som en av tre like like skolebygninger. De andre to var Hallset skole og Kolstad skole, og arkitektene bak disse skolene var Johan Arnstad og Ottar Heggenhougen. Dette var samme år som skolekretsen ble opprettet. Inntil da sognet elevene i dette området til Nidarvoll skole. Skolen er bygd på 2 ganger. Første gang var i 1997, da kom et to- og énetasjes påbygg for SFO, i sørenden av skolen. Senere, i 1999, kom et midlertidig påbygg på 300 m². Pr 2006 hadde den et samlet arealt på 4.500 m². Samme år var det 354 elever ved skolen. Den opprinnelige bygningen var kvadratisk, med to etasjer pluss sokkel, og taket var flatt. Ny skole 2008. Miljørettet helsevern underkjente i 2001 skolen grunnet for dårlig støyisolering fra Omkjøringsveien, for dårlig ventilasjon, garderober og toaletter, gymnastikksalen for liten, og tilretteleggingen for funksjonshemmede ikke tilfredsstillende. Skolen er etter dette drevet på dispensasjon, men i 2006 ble det besluttet å kondemnere bygget. I 2007 ble skolen revet, og den nye skolen skal stå ferdig til skolestart høsten 2008. I mellomtiden er elevene flyttet til Sverresborg skole. Den nye skolen blir på 5 000 m², og er prosjektert for et gjennomsnittlig elevantall på 385. Det er også satt krav om at det bygges barnehage i tilknytning til skolen, slik det også var før rivingen. Grønt flagg. Foundation for Environmental Education (FEE) er en miljøstiftelse som arbeider med informasjon og opplæring i bl.a. skoler og barnehager. I 2005 fikk Nardo skole tildelt FEEs miljøsertifisering «Grønt flagg» for sitt prosjekt "Ressursfordeling fattig-rik – Hvordan kan vi på Nardo skole hjelpe andre barn som er fattige?", der elever ved skolen over en 3-årsperiode samlet inn penger til fattige barn i Manila. Fylkesvei 341 (Oppland). Fylkesvei 341 i Oppland går mellom Follebu og Perhus i Gausdal kommune. Veiens lengde er 7,5 km. Eksterne lenker. 341 341 Porsche 911. Porsche 911 er en sportsbil produsert av den tyske bilfabrikanten Porsche. 911 er produsentens mest kjente modell, og har vært i produksjon siden 1964, men har undergått kontinuerlig utvikling hele tiden. PORSCHE 911 ble lansert som 901 på den internasjonale bilmessen i Frankfurt i 1963. På grunn av Peugeots enerett på ”0” i bilmodellnavnet, som f.eks Peugeots 505, valgte Porsche å kalle den 911 isteden. 911 fikk 2 liters (1991 cm3) luftavkjølt boxermotor montert bak på 130 hk, max 6200 rpm, 1000 kg. Luftmotstanden var på Cx=0,38. Motorutgavene ble rask utviklet fra 2 liter til 2.2 og 2.4 liter. 911 ble designet av Ferdinand Porsches sønn Butzi, men det var Ferdinand Alexander Porsche som tegnet selve chassiset. 911 regnes fortsatt idag som verdens mest legendariske og mest kjente sportsbil -selv 45 år etter at den først så dagens lys. I 1975 presenterte Porsche for første gang 911 Turbo. Porsche brukte den eksisterende 3 liters luftkjølte motoren og satte en turboenhet på den slik at effekten økte kraftig. 911 Turbo er Porsches flaggskip den dag i dag. Dagens 911 har derfor lite til felles med de første som ble produsert bortsett fra motorplassering og likhet i utseende. I motsetning til de fleste andre sports- og personbiler har 911 motoren montert bak i bilen, noe som er et av dens – og Porsches generelt – kjennetegn. I 1997 kom 911 for første gang med vannavkjølt motor. Denne modellen har fabrikkbetegnelsen 996. Fortsatt sekssylindret boxermotor, men nå på hele 300 hk. Dagens 911 heter 997, hvor linjene er trukket tilbake til og inspirert av 993, som er Porsches siste luftavkjølte 911. Dagens 911 Turbo yter 480 hk ved 6000 omdreininger, 0-100 km/t: 3,9 sek, og har topphastighet: 310 km/t. Rettere sagt, den har en reell toppfart på 330 km/t. Tuningprodusenten RUF har spesialisert seg på å tune Porsche og noen av disse 911ene har 0-100 på ca 3.2 sek. Det lærde Holland. «Det lærde Holland» er navnet på den krets av Christianias intellektuelle som ukentlig samlet seg i Paul Botten-Hansens stuer i Rådhusgaten 15 i 1850-årene. Under sitt andre Christiania-opphold, 1857-1864, var Henrik Ibsen fast medlem av hollenderkretsen. «Pokker ta hollænderen! Han har sine spioner ute allevegne.» Uttrykket er et sitat fra Holbergs stykke "Jacob von Tyboe". Saab 105. Saab 105 er et svensk treningsfly. Saab 105 ble utviklet på initiativ fra SAAB selv, som et treningsfly som også kunne brukes i sekundære roller som lett angrepsfly, rekognoseringsfly og annet. Prototypen fløy første gang 29. juni 1963 og den første av 150 fly produsert for det svenske flyvåpenet fløy 27. august 1965. De første Saab 105 ble operative i det svenske flyvåpenet våren 1966 under betegnelsen Sk 60. Andre varianter inkluderer Sk 60B, som var utstyrt som lett angrepsfly, og Sk 60C, som ble utstyrt som rekognoseringsfly med kamera montert i nesen. Sk 60D var et treningsfly for spesialiserte mannskaper, og Sk 60E et fire-seters forbindelsesfly. 40 Saab 105 ble produsert for eksport til Østerrikes flyvåpen under betegnelsen Saab 105Ö. Houses of the Holy. "Houses of the Holy" er det femte studioalbumet til den engelske rockegruppa Led Zeppelin, og ble utgitt 28. mars 1973. Albumet skiller seg fra deres tidligere utgiveler med å fjerne seg mer fra det bluesinspirerte, til større bruk av riff, samt eksprimentering av andre sjangre, blant annet funk med låta «The Crunge» og reggae med «D'yer Mak'er» (uttales som Jamaica på britisk engelsk). Matthew Taylor. Matthew Simon Taylor (født 27. november 1981 i Oxford) er en engelsk fotballspiller som spiller for West Ham United. Taylor har tidligere spilt for Luton Town FC, Portsmouth og Bolton Wanderers FC. Han fikk sin debut i Luton i 1999 og var i klubben til 2002. Da hadde han spilt 129 kamper og scora 16 mål. Han kom til Portsmouth i 2002 og har 178 kamper og scoret 23 mål. Han spiller venstre back/venstre midtbane. I 2008 skrev han under for Bolton. Fylkesvei 423 (Oppland). Fylkesvei 423 i Oppland går mellom Haugen og Vollsdammen i Nord-Fron kommune. Veiens lengde er 6,3 km. Eksterne lenker. 423 423 Andorsengården (Mandal). Andorsengården rommer i dag Mandal bymuseum. Andorsengården er en bygård beliggende i Store Elvegate 5/6 i Mandal sentrum i Vest-Agder. Gården ble påbegynt i 1801 og ferdigstilt i 1805 av Mathias Knutzen. Den er oppført i utmurt bindingsverk som er panelt utvendig. Arkitektonisk passer den godt inn i Mandals øvrige gamle trehusbebyggelse, selv om det kun er Mandal kirke som er bygd på liknende måte i Mandal by. Bygningen ble oppført under høykonjunkturen under Napoleonskrigene. Som følge av økonomiske nedgangstider, måtte Mathias Knutzen i 1822 selge bygningen til konsul Gulow Andorsen for 1 500 speciedaler. Dette var en liten sum sammenlignet med at Knutzen selv hadde brukt 44 000 speciedaler på oppføringen. Bygningen fikk nå sitt nåværende navn etter Gulow Andorsen. I 1909 kjøpte de to døtrene av skipsreder Christian Salvesen, Maria og Magda Salvesen, bygningen. De var barnebarn av Gulow Andorsen. Bygningen ble i 1954 gitt til Mandal kommune. Andorsengården består av to sammenhengende bygninger – hovedhuset og økonomibygningen. Hovedbygningen har 20 værelser, hvorav noen er store saler. I Knutzens, Andorsenfamiliens og Salvesensfamiliens tid ble det i disse salene holdt større sosiale sammenkomster og fester for byens sosietet. Idag huser hovedbygningen blant annet Mandal folkebibliotek og Mandal Bymuseum. Hovedbygningen er bundet sammen med økonomibygningen ved hjelp av en svalgang. Denne sidebygningen ble opprinnelig brukt til lagerboder, men rommer i dag deler av Mandal bymuseum. Museet har også en kunstsamling i hovedbygningens annen etasje som inneholder arbeider av kunstnere med nær tilknytning til byen, for eksempel Adolph Tidemand, Olaf Isaachsen, Amaldus Nielsen og Gustav Vigeland. Utenfor Andoresengården, mot Mandalselva, ligger Andorsenhagen som blant annet inneholder en skjermet blomsterhage etter gammelt mønster. Før opparbeidingen av Bryggegata (på 60-tallet) gikk eiendommen helt ned til Mandalselva. Kværner Brug. Kværner Brug (seinere Kværner Bruk) blei grunnlagt i Christiania (Oslo) i 1853 av Oluf Onsum. Onsum hadde kjøpt Kværner gård året før, og grunnla Kværner Brug i tilknytning til gårdens fossefall mellom Svartdalen og Kværnerdumpa i Lodalen, de såkalte Kværnerfossene. Bedriften ble tidlig kjent for produksjon av støpejernsovner, som i 1916 ble skilt ut, og som i 1920 ble Jøtul. Selskapets aksjer ble tatt opp til notering på Oslo Børs i 1967. I 1999 ble den tradisjonsrike industrivirksomheten i Lodalen nedlagt. På Kværners gamle tomt bygger OBOS nå (2008) boligområdet Kværnerbyen. Lokalisert til andre områder holdt Kværner det gående under etiketten Kværner ASA. I 2005 ble Kværner ASA fusjonert med Aker ASA. Fusjonen bærer navnet Aker Kværner ASA. Rochford. Rochford er en liten by i Essex i England. Den er administrasjonssenter for distriktet Rochford, som har tatt navn etter byen. Byen er kjernen i et verdslig sogn som også omfatter Stroud Green og London Southend Airport. Byen grenser mot forstadsområder i Ashingdon og Hawkwell. Navnet kommer fra "Rochefort", som er gammelengelsk for "jakthundenes krysningssted". Elven som renner gjennom byen heter nå Roach. Opprinnelig het den Walfleet, men det var en utbredt oppfatning at Rochford måtte bety «krysningssted i Roch/Roach», og elven fikk dermed nytt navn på grunn av en misforståelse. Herregården Rochford Hall er i privat eie, og brukes som bolig. Familien eier også golfbanen ved huset. Henrik IV giftet seg der i 1380, og i 1525 utnevnte Henrik VIII Thomas Boleyn til vicomte Rochford. Det er jernbaneforbindelse til Liverpool Street stasjon i London, og mange innbyggere pendler til arbeid i hovedstaden. Aust-Agder-Arv. Aust-Agder-Arv er en regionalhistorisk årbok for Aust-Agder som utgies av Aust-Agder kulturhistoriske senter i Arendal. Boka har kommet ut tilnærmet hvert år siden ca. 1963, og var fra begynnelsen utgitt av Aust-Agder-Museet og Aust-Agder-Arkivet i fellesskap. Harold Holt. Harold Edward Holt (født 5. august 1908, død 17. desember 1967) var en australsk politiker. Han var Australias statsminister fra januar 1966. Han forsvant under en svømmetur ved Point Nepean i Victoria i desember 1967, og ble aldri funnet. Tomáš Masaryk. Tomáš Garrigue Masaryk (7. mars 1850 i Hodonín i Mähren (del av Østerrike-Ungarn) – 14. september 1937 i Lány, Tsjekkoslovakia), var en tsjekkisk akademiker (filosof), redaktør og politiker, og er best kjent som grunnleggeren av Tsjekkoslovakia og landets første president. Under hans regjeringstid nøt han nesten legendarisk popularitet og respekt blant både tsjekkere og slovaker. Masaryk ble ansett og anses også idag som den tsjekkoslovakiske republikkens fader og forkjemper. I ettertid har Masaryk blitt og er stadig en nasjonalhelt, særlig i Tsjekkia. Oppvekst og utdanning. Tomáš Masaryk stammet fra enkle forhold i Mähren, som da var del av Østerrike-Ungarn. Han ble født i byen Hodonín (tysk "Göding") som sønn av en slovakisk arbeider. Som ung arbeidet han som smed. Masaryk greide tross utgangspunktet å få seg videre utdanning, ved gymnaset i Brünn (nåværende Brno) og Wien. Deretter, studerte han filosofi i Wien (sammen med Franz Brentano) og i Leipzig (sammen med Wilhelm Wundt) fra 1872 til 1876. I 1879 ble han dosent i Wien. I 1882 ble han utnevnt til professor for filosofi, og fra 1897 hadde han fast stilling i Praha. Året etter grunnla han tidsskriftet "Athenäum", med fokus på tsjekkisk kultur og vitenskap. I 1886 ble han med ett kjent blant offentligheten, da han begynte å skrive om historie. Han la fram at de mytologiske tsjekkiske diktene i håndskrift " Rukopisy královedvorský a zelenohorský", som man mente stammet fra den tidlige middelalder, i virkeligheten måtte stamme begynnelsen av 1800-tallet. Han mente fram at en moderne nasjon ikke kunne påberope seg en oppfunnet historie. Masaryk var nærest forhatt av innflytelsesrike folk med sterk tro på at diktene var ekte middelalderdikt. I den såkalte Hilsner-rettssaken forsvarte Masaryk offentlig den jødiske tiltalte, som var anklaget for ritualmord. I kjølvannet av rettssaken fikk også Masaryk mye hat rettet mot seg. Inn i politikken. a> under reisen tilbake til Tsjekkoslovakia i 1918. I 1887 ble han mer aktiv innenfor politikk og stiftet gruppen "Realistene". I 1891 ble han valgt inn i det østerrikske parlamentet (Reichsrat) for partiet "Jungtschechen", men gikk ut av partiet i 1893. I 1900 grunnla han det realistiske partiet. Mellom 1900 og 1914 satt han i parlamentet i Østerrike som representant for dette partiet. Etter at første verdenskrig brøt ut, måtte han flykte fra Böhmen for å unngå arrestasjon for forræderi, og reiste i eksil til Frankrike. Han brukte mye av tiden under krigen på å reise rundt for å argumentere for opprettelsen av en samlet tsjekkisk og slovakisk stat. I 1915 opprettet han universitetet for slaviske og østeuropeiske studier (University College London School of Slavonic and East European Studies). Han ble professor i slaviske studier på King's College i London hvor han holdt foredrag om "Problemet med små nasjoner". I mai 1917 var han i Russland, der han organiserte såkalte tsjekkoslovakiske legioner. Våren 1918 var han i USA, og forhandlet fram en avtale med slovakiske utvandrere om opprettelsen av Tsjekkoslovakia. President av Tsjekkoslovakia. Portrett av av Tomáš Garrigue Masaryk. Etter at Østerrike-Ungarn ga opp kampen mot de allierte i den første verdkrigen utnevnte de allierte ut Masaryk som den nyopprettede statens midlertidige president. Den 21. desember reiste han tilbake til Tsjekkoslovakia, etter å ha proklamert den nye staten i Independence Hall i Philidelphia i USA. Han ble valgt som president første gang i 1920 og ble gjenvalgt to ganger (i 1927 og 1934). Den 14. desember 1935 etterfulgte Edvard Beneš Masaryk i stillingen som president. Masaryk trakk seg på grunn av dårlig helse og sin høye alder. Fram til han døde var Masaryk en framtredende personlighet innen den nye statsdanningen. Masaryk fikk tilnavnet "President-frigjører". Mange refererte til han bare med initialene "TGM". Som forkjemper for en liberal og demokratisk humanisme ble Masaryk populær i Tsjekkoslovakia. I konfliktene mellom de ulike nasjonalitetene, klarte han ikke å hindre oppblomstringen av tyske og slovakiske opprørere på 1930-tallet. I utenrikspolitikken orienterte Masaryk seg i retning Storbritannia og Frankrike. Masaryk nøt nesten legendarisk popularitet og respekt blant både tsjekkere og slovaker. Masaryk var gift med Charlotte Garrigue, en amerikansk protestant. Han tok sitt mellomnavn etter hende. Hun døde i Praha av en uspesifisert sykdom. Sammen var de foreldrene til Herbert, Alice, Anna, Olga, kunstneren Herbert Masaryk og diplomaten og politikeren Jan Masaryk, som tjenestegjorde som utenriksminister i den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen mellom 1940-1945 og i den tsjekkoslovakiske regjeringen mellom 1945 og 1948. Masaryk døde av naturlige årsaker 14. september 1937, 87 år gammel, i byen Lány i Tsjekkoslovakia. Filosofi og religion. Livsmottoet hans var «Nebát se a nekrást» ('Ikke frykt og ikke stjel'). Som filosof var Masaryk en rasjonalist og humanist. Han la vekt på praktisk etikk ogble påvirket av anglosaksisk tankegang, fransk filosofi og i særdeleshet den tyske filosofen Herder. Herder var den såkalte grunnleggeren av nasjonalismen. Masaryk var kritisk til både tysk idealistisk filosofi og marxisme. Han skrev flere bøker, blant annet "Problemene til små nasjoner i den europeiske krisen" (1915). Tross av at han ble født katolikk ble han en ikke-praktiserende protestant, påvirket delvis av erklæringen av pavelig ufeilbarlighet i 1870 og hans kone Charlotte. Ettermæle. Selv om Tsjekkoslovakia ble delt opp i Tsjekkia og Slovakia i 1993 er Masaryk fortsatt regnet som landets første president i Tsjekkia. Under hans regjeringstid nøt han nesten legendarisk popularitet og respekt blant både tsjekkere og slovaker. Dette kan ses ved dette sitatet: «Så lenge Masaryk lever vil ikke Hitler starte en krig». I ettertid har Masaryk blitt og er stadig en nasjonalhelt, særlig i Tsjekkia. Vitenskapsmannen Karl Popper utropet han og Winston Churchill som de to største statsmennene på 1900-tallet. Den tsjekkiske journalisten Ferdinand Peroutka mente Masaryk sitt store bidrag ikke var hans vitenskapelige verk, men hans egen person. Forfatteren Karel Čapek har hevdet at «Masaryk er et prinsipp». Annet. Masaryk var den første til å gi ut en bok om Arne Garborg. Boka gjaldt "Trætte Mænd", som var en av de heftigst diskuterte europeiske romanene i 1890-åra. For en tid hadde Masaryk et brevskifte med Garborg om spørsmål knyttet til etikk. Hans sønn Jan Masaryk ble senere utenriksminister i Tsjekkoslovakia, og hadde denne stillingen ved kommunistenes maktovertakelse. Han fortsatte i stillingen etter kuppet, men døde kort tid etter under mystiske omstendigheter. David Ojstrakh. David Ojstrakh, Franz Konwitschny og Igor Ojstrakh David Fjodorovitsj Ojstrakh (russisk: Давид Фёдорович Ойстрах), "David Fiodorovič Ojstrah"; født, død 24. oktober 1974) var en jødisk sovjetisk fiolinist som stod for mange bemerkelsesverdige innspilninger og ble tilegnet tallrike verker for fiolin. Innspilningene og utførelsene til Sjostakovitsj' konserter er særlig godt kjente, men han var også en utøver av klassiske konserter. Han arbeidet med orkestre i Russland, og også med musikere i Europa og De forente stater. Oitrakhs innspilninger av Beethovens trippelkonsert med Sviatoslav Richter og Mstislav Rostropovitsj er også velkjente, og fiolinkonsertene til Aram Khatsjaturian er dedisert til ham, det er også to fiolinkonserter av Dmitrij Sjostakovitsj. Tidlige år. Han ble født i det kosmopolitiske Russland i byen Odessa ved Svartehavet (som nå ligger i Ukraina) inn i en familie med kjøpmenn. Hans far gikk under navnet Fishl Oistrakh og hans mor var Beyle (nee Stepanovskij). Da han var fem, begynte unge David seriøst å lære fiolin og bratsj med en lokal lærer ved navn Piotr Stolyarskij. Han var Oistrakhs første og eneste lærer. Stolyarskij underviste også Nathan Milstein, som delte sin konsertopptreden med Oitrakhs første i 1914, da Milstein uteksaminerte fra konservatoriet. Da Oistrakh gjorde sin debut i Odessa i seksårsalderen, ble han innskrevet i Odessa-konservatoriet i 1923 hvor han studerte til 1926. Her spilte han Bachs A-mollkonsert. Hans eksamenskonsert i 1926 bestod av Bachs Chaconne, Tartinis fiolinsonate i G-moll, Rubinsteins bratsjsonate og Prokofievs D-durkonsert. Som soloist spilte han Glazunovs fiolinkonsert under komponistens ledelse i Kiev i 1927 – en konsert som ervervet ham en invitasjon til å spille Tsjaikovskijs fiolinkonsert i Leningrad med det filharmoniske orkesteret under Nikolai Malko det følgende år. I Moskva. Det samme året bestemte Oistrakh seg for å flytte til Moskva hvor han gav sin første konsert og møtte sin fremtidige kone Tamara Rotareva, pianisten som han giftet seg med det følgende år. I 1931 ble deres eneste barn, Igor, født, en sønn som skulle følge sin fars fotspor og senere skulle bli hørt spille fiolin med sin far med verker som Bachs Dobbeltkonsert og Mozarts Sinfonia Concertante. Fra 1934 og videre, underviste han i konservatoriet i Moskva, hvor han ble professor i 1939. Der var han blant storheter som Yuri Yankelevitsj og Boris Goldstein. Oistrakh underviste også mange vidunderbarn, så som Gidon Kremer. Kurt Oddekalv. Kurt Willy Oddekalv (født 27. juli 1957) er en norsk miljøverner og miljøaktivist, og leder av Norges Miljøvernforbund. Han var tidligere leder av Naturvernforbundet Hordaland, men trakk seg fra vervet i 1993, etter intern uenighet, og ble i juni samme år ekskludert av landsmøtet i Norges Naturvernforbund. Sammen med andre utbrytere fra Naturvernforbundet startet han Norges Miljøvernforbund i mai 1993. I sin tid i militæret ble han sersjant, og var en periode befal for senere statsminister Jens Stoltenberg: «"Jeg husker at jeg tildelte ham en del armhevinger for ikke å ha orden på skoene sine."» Abstraksjon. Abstraksjon kommer av det latinske verbet "abstrahere", som egentlig betyr å "trekke vekk", "trekke fra". Brukes om tenkemåter der en skiller ut enkelte elementer, for å betrakte resten. Dette er en måte å komme fram til fellestrekk eller felles egenskaper og klassifiseringer, såkalte universalia, på. I filosofi og kunst brukes abstrakt ofte om noe som ikke helt lar seg gripe (skjønnhet er et eksempel, åndelig et annet) og vanskelig lar seg beskrive uavhengig av noe konkret, som er det motsatte, og lettere å håndtere. Abstrakt kunst betyr i malekunsten ofte det samme som nonfigurativ kunst. Det brukes også når kunstneren har lagt mere vekt på billedelementer og deres sammenheng enn på at noe skal likne. Kubismen, for eksempel, er derfor å regne som halvveis abstrakt. Satt på spissen, er all kunst abstrakt, siden den ikke er identisk med det den forestiller. Dette poenget ble illustrert av den belgiske maleren René Magritte som stilte ut en tegning av en krumpipe med tittelen skrevet på bildet: «Ceci n´est pas un pipe» "(Dette er ikke en pipe)". Myrmalm. Myrmalm er en uren form av jernhydroksid (limonitt), som hentes frem fra forekomster i myr for å utvinne jern. Utvinning av myrmalm ble brukt fra den tidsperioden som kalles jernalder i forhistorisk tid frem til middelalderen, da metoder for å utvinne jern fra malm i fast fjell ble utviklet. Likevel var myrmalm-metoden for jernutvinning stadig i bruk enkelte steder i Norden frem til 1700-tallet. Å utvinne myrmalm var en lang og arbeidskrevende prosess. Myrmalmforekomstene var ofte å finne til fjells. I jernalder, vikingtid og middelalder har jernutvinning etter denne metoden vært en betydelig virksomhet mange steder i landet. I mange fjellgrender er det et betydelig omfang på antall kulturminner knyttet til denne virksomheten. Jernmalmen i myr må først lokaliseres. Rød farge på myren er et kriterium, den røde fargen er rust. Når man stikker et spett ned i myren skal det komme knaselyder. Et museum viet helt til jernvinnevirksomhet er Jernvinnemuseet i Bykle i Setesdal i Aust-Agder fylke. Presteforeningen. Presteforeningen eller Den norske kirkes presteforening er et fagforbund som organiserer Den norske kirkes prester og teologiske kandidater. Forbundet ble etablert i 1900 har vel 2 500 medlemmer. Foreningen jobber for å ivareta medlemmenes faglige, økonomiske og sosiale interesser. I tillegg arbeider de for å fremme kollegialt samhold og samarbeid. Leder er Gunnar Mindestrømmen, og nestleder er Anne Bergljot Skoglund. Presteforeningen er medlem av Unio. Norsk Ergoterapeutforbund. Norsk Ergoterapeutforbund er et fagforbund som organiserer vel 3 500 ergoterapeuter i Norge. Ergoterapi er den helsefaglige termen som beskriver aktiviteten til en ergoterapeut Medlemsoversikten viser at om lag en tredjedel av medlemmene i forbundet er ansatt i kommunehelsetjenesten og cirka en fjerdedel er ansatt i spesiliasthelsetjenesten. De øvrige er ansatt blant annet i NAV, bedriftshelsetjenester, barnehager og i skoler og utdanningssystemet. Forbundet ledes av Mette Kolsrud. Hun arbeider sammen med nestleder Nils Erik Ness på heltid på forbundskontoret i Oslo. Forbundskontoret har 9 ansatte og ledes av generalsekretær Arve Sigmundstad. "Ergoterapeuten" er forbundets tidsskrift. Redaksjonen til Ergoterapeuten er en del av forbundskontoret, men tidsskriftet er redaksjonelt uavhengig og utkommer i seks nummer årlig. Bladet vektlegger ergoterapifaglig stoff, organisasjonsstoff og helse- og sosialpolitikk. Else Merete Thyness er redaktør. Unio er Norsk Ergotertapeutforbunds hovedorganisasjon. Unio er landets nest største hovedorganisasjon på arbeidstakersiden med 295.621 medlemmer og ti medlemsforbund. Forbundet ble etablert 19. juni 1952 som "Norges Arbeidsterapeuters Landsforbund", og byttet navn i 1975 da stillingstittelen ble endret fra "arbeidsterapeut" til "ergoterapeut". Dagens navn er fra 1991. Det Norske Diakonforbund. Det Norske Diakonforbund, ble etablert i 1915 og er et fagforbund for diakoner og diakonkandidater. Forbundet har vel 500 medlemmer og er tilsluttet Unio. Forbundsleder er Ola Smeplass Akademikerforbundet. Akademikerforbundet er medlemsorganisasjonen for personer med minimum tre års universitet- eller høyskoleutdanning, dvs. minst 60 vekttall / 180 studiepoeng. Medlemmene jobber hovedsakelig innen administrasjon, ledelse, økonomi, personalforvalting, generell saksbehandling og IKT. Akademikerforbundet dekker alle tariffområder med unntak av NHO-sektoren. Akademikerforbundet er ett av ti medlemsforbund i Unio, som er landets nest største hovedorganisasjon på arbeidstakersiden. Historikk. Forbundet har sitt utspring i Norsk Bedriftsøkonomisk Forening som ble etablert på 1970-tallet. Navnet ble endret til Norsk Økonomforbund i 1985. Senere ble målgruppen utvidet til også å gjelde høyskoleutdannede generelt. Høyskoleutdannedes Forbund (HF) ble navnet fra 1991. HF var en del av Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) frem til oppløsningen i 2001. Siden ble navnet endret til Universitet- og Høyskoleutdannedes Forbund (UHF) fra 1997. I 2003 ble UHF tatt opp som medlem i UHO, nå Unio. Akademikerforbundet er navnet fra 1. juni 2010. Akademikerforbundet har pr. 1. januar 2011 ca. 3.300 medlemmer. Leder er Alfred Sørbø. Bjørn Alexander Brem. Bjørn Alexander Brem (født 23. november 1974), også kjent under artistnavnet Gothminister, en norsk musiker innen sjangerene gothic metal og Industrial metal. Han vokste opp i Oslo, og var interessert i tegneserier og tegnet aktivt helt fra åtteårsalderen. Han var inspirert av skrekkfilmer og superhelter hvor Batman var favoritten. I tenårene gikk det mest i metall, men også noe industriell og elektronisk musikk. Han var med i flere band hvor de mest kjente var Conceptor og Disco Judas, et band som idag er historie. Hans mest kjente band, Gothminister, ble stiftet i 1999. Gothminister ble skapt etter Brems interesse for goth og Gotham Nights, og navnet kom av at miljøet for Goth trengte en sjef: Minister of Goth. På slutten av Disco Judas-epoken, fikk han en halsinfeksjon. Han kunne ikke jobbe eller studere den tiden, og fryktet han ikke kunne synge bra igjen. I løpet av den tiden laget han fremdeles musikk og Gothminister fikk sin identitet. Brem er utdannet advokat og driver familiefirmaet Advokatfirma Brem MNA i Oslo, hans spesialfelter er artistkontrakter, opphavsrett, varemerker og prosedyre. Eikeland. Eikeland er et tettsted i Gjerstad kommune i Aust-Agder. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 15 kilometer sørøst for kommunesenteret Gjerstad. Eikeland har sitt kjerneområde omkring det gamle Egeland jernverk, men har på 1900-tallet utviklet seg på Fiane, omkring E18s gamle trasé gjennom bygda. Nå er E18 flyttet til ny motorveitrasé, og stedets landemerke gjennom mange år, kafeen Cinderella, har flyttet til kommunens nye forretningssenter ved E18, Brokelandsheia. Jernindustri er det fremdeles på Eikeland. Tazama. The Tanzania Zambia Pipeline Ltd (Tazama), er en oljerørledning som transporterer råolje mellom Dar Es Salaam havn i Tanzania og og oljeraffineriet Indeni i Ndola i Zambia. Oversikt. Tazama er en 1710 km lang oljerørledning som blei tatt i bruk i 1968. Den er designet for å kunne transporterer så mye som 1,1 millioner tonn råolje per år, men kun 600 000 tonn er gjennomsnittlig transportert. Ledningen består av en blanding mellom 8 og 12 tommers (20 til 30 cm i diameter) rørledning. For å pumpe oljen fra havet og opp til Ndola som ligger om lag 1300 moh trengs det 7 pumpestasjoner. 5 av pumpeanleggene ligger i Tanzania og 2 i Zambia. Anlegget blei i sin tid bygd av det italienske oljeselskapet Snamprogetti og finansiert hovedsakelig av den Italienske stat. Eierforhold. Tazama eies av statene Tanzania og Zambia i fellesskap, hvorav Zambia eier 2/3, og Tanzania resten. Det har lenge vært snakk om en privatisering av oljerørledningen, men det er det ikke blitt noe av. Driften av den er imidlertid satt bort til private. Tankterminal. Tazama eier også en egen tankterminal i Dar Es Salaam hvor tankbåter opp til 90 000 tonn dødvekt kan legge til. I tankterminalen i Dar Es Salaam kan det lagres hele 77 000 m³ råolje. En 36 tommers oljerørledning på 3,3 kilometer går fra kysten ut til terminalen for de største skipene. Det er også en terminal (Kurasani) som tar i mot de noe mindre skipene på opp til 40 000 tonn dødvekt. Tankterminalen fikk omfattende skader under Tsunamien i 2004, og i forbindelse med det planlegges det en oppgradering av anleggene slik at tankskip på hele 120 000 tonn dødvekt kan legge til.(Men en slik oppgradering var det vært snakk om siden 1997) Status. Oljerørledningen har hatt store tekniske problemer de siste årene. Det har vært en rekke lekkasjer og pumpene har sviktet oftere og oftere. Et fornyelsesprogram har vært på trappene i mange år, og det er beregnet at oljerørledningen må oppgraderes for om lag 200 millioner norske kroner. En har forhåpninger om at en i løpet av 2008 kan få på plass finansieringen av oppgraderingen. Planer. Det foreligger planer om å forlenge rørledningene til Lubumbashi i Kongo, Mosambik og til Harare i Zimbabwe via den Zambiske hovedstaden Lusaka. Men kostnadene vil sannsynligvis overstige nytten. Roskva. Roskva ("den raske") var i norrøn mytologi Tjalves søster. På samme måte som sin bror blir hun Tors tjener, og må følge med han. Transatlanticism. "Transatlanticism" er et album av Death Cab for Cutie, utgitt i 2003. Flere av sangene fra "Transatlanticism" har blitt brukt i filmer og TV-serier, mest kjent i Seks fot under og The O.C.. Brilleslange. Brilleslange eller indisk kobra ("Naja naja") er en giftslange som regnes til kobraslangene, en gruppe ulike arter giftsnoker som lever i Afrika og Asia. Som navnet tilsier lever den indiske kobraen på det indiske subkontinentet, og den regnes som den vanligste av kobraslangene. Den har fått tilnavnet «brilleslange» etter det brilleformete mønsteret den har i nakken. Galar. Galar var i norrøn mytologi en dverg. Sammen med broren Fjalar drepte han den vise Kvase og av hans blod laget de skaldskapsmjøden, som senere ble stjålet av jotnen Suttung. Nonfigurativ kunst. Nonfigurativ kunst er kunst (billedkunst eller skulptur) der det som frembringes er så abstrahert at det ikke er mulig å se verket som sammenhengende med noe som finnes konkret. Uttrykket ble tatt i bruk omkring 1950-tallet, men er etterhvert blitt avløst av abstrakt kunst som er en bedre beskrivelse, siden all kunst består av elementer som er konfigurert. Albin Eines. Albin Konrad Eines (født 1886, død mai 1947) var en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti, Norges Kommunistiske Parti, Nasjonal Samling) og pressemann. Eines, som var halvt svensk, var utdannet bokbinder og jobbet flere år i Sverige der han ble inspirert av syndikalismen før han i 1909 flyttet til Trondheim og meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Der ble han aktiv i Fagopposisjonen av 1911 og kjent som en av de mest prinsippfaste antiparlamentarikerne, noe som etter hvert satte ham i et motsetningsforhold til Martin Tranmæl. Han var en periode redaktør for Østfold Arbeiderblad og fulgte etter noe nølen kommunistene ved splittelsen i 1923. Fra 1924 jobbet han i partiavisa Ny Tid i Trondheim, og i 1927 overtok han redaktøransvaret i hovedorganet Norges Kommunistblad. Nyttårsaften til 1928 bekjentgjorde Eines sin utmeldelse fra partiet, og allerede to dager etterpå sto hans første artikkel på trykk i Tidens Tegn, en borgerlig avis tilknyttet Frisinnede Venstre som også hadde uttrykt sympati for Benito Mussolinis fascistiske styre i Italia. Han var ansatt i avisa frem til 1940 og arbeidet også opp mot Fedrelandslaget, og var blant annet forfatter av skriftet «Den kommunistiske fare». I 1940 ble Eines medarbeider i NS-avisa Fritt Folk og meldte seg inn i partiet. Ved nyttårstider 1942/43 ble han redaksjonssekretær for Norsk Arbeidsliv, organ for det NS-kontrollerte LO. Et års tid senere overtok han som redaktør, et verv han ble fratatt sommeren 1944. Han fortsatte imidlertid som typograf for avisa og som rådgiver for den nye redaktøren som også var Eines' egen sønn. På denne tiden ga han ut boka "Babels tårn", som blant annet ble brukt i nazistisk skoleringsarbeid. Etter krigen ble Eines dømt til fire års fengsel for landssvik. Han var på dette tidspunktet blitt syk og døde kort tid etter påbegynt soning. Haviguan. Haviguan ("Amblyrhynchus cristatus") er en iguan som finnes bare på Galapagosøyene. Den skiller seg fra alle andre nålevende øgler ved at den svømmer og lever av alger. Habitat. Haviguanen finnes på alle Galapagosøyene, som tilhører Ecuador. Der holder de til på klipper langs kysten. Noen steder er det opptil 3000 haviguaner per kilometer kystlinje, men de fleste steder er det langt færre av dem enn det. Haviguanen har ikke særlig mange naturlige fiender, og galapagoshauken utgjør den største trusselen for voksne haviguaner. Eggene kan også bli tatt, av andre fugler og av slanger. Atferd. Haviguanen tilbringer dagene på de solfylte klippene langs kysten for å samle varme. Når solen står opp inntar den en positur som gjør at mest mulig av kroppen får sollys. Når den når sin idealtemperatur på 35.5°C endrer den kroppspositur for å unngå overheting. Den kan da løfte overkroppen vendt mot solen, slik at luft kan sirkulere inn under kroppen og kjøle den ned, samtidig som det reduserer soleksponeringen på deler av kroppen. Reptiler kan ikke svette, men hvis haviguanen når 40° vil den begynne å pese for å kvitte seg med varme. Ernæring. De fleste haviguaner spiser én gang i løpet av dagen, men noen av de største individene spiser bare hver andre eller tredje dag. De største hannene venter vanligvis til midt på dagen når solen er på sitt varmeste, slik at de har rukket å bli varme i solen før de svømmer ut for å dykke etter alger. Resten av kolonien spiser alger i vannkanten når det er fjære sjø. Der spiser de til de blir truffet av bølgene igjen. Den store forskjellen skyldes sannsynligvis at de mindre individene ikke er like gode svømmere, og ikke klarer å holde like godt på varmen. Reproduksjon. De fleste haviguaner er kolonidyr det meste av året. Bare et fåtall hanner holder seg utenfor koloniene. Utenfor parringssesongen er det lite aggresjon mellom individene, men ved starten av parringssesongen blir hannene territoriale og mer aggressive. Hannen kurtiserer hunnen ved å sirkle rundt henne og nikke med hodet. Tunrapp. Tunrapp ("Poa annua") er ei plante i grasfamilien. Tunrapp er en av Norges vanligste ville grasarter. Hydro Polymers. Hydro Polymers er et kjemisk industriselskap. Våtgass fra Nordsjøen er råstoff for petrokjemisk industri, slik som i Grenland området der Hydro Polymers har en klor-fabrikk. Totalinvesteringen i en ny klor-alkalifabrikk er nærmere en milliard kroner. Nå skal den gamle klorfabrikken også moderniseres for 700 millioner kroner, med ferdigstillelse neste år. Utvidelsen av klorproduksjonen på Rafnes gjør Hydro Polymers til en stor og pålitelig leverandør i petrokjemimarkedet. Hydro Polymers er integrert i hele verdikjeden fra råstoff til ferdig PVC. Sol i Arbeid. Sol i Arbeid var en velferds- og fritidsorganisasjon som ble grunnlagt av Nasjonal Samling i 1943 etter forbilde av Kraft gjennom glede, en organisasjon i det tredje rike 1933–1945. Primus motor var den tidligere Arbeiderparti-politikeren Kåre Rein. Hensikten med organisasjonen var å styrke støtten til det nazistiske regimet gjennom å assosiere nazismen med velferds- og fritidsaktiviteter. Sol i Arbeid mottok totalt 2,1 millioner kroner fra staten, i tillegg til til dels betydelige tilskudd fra private givere. Organisasjonen virket på en rekke felter og drev med alt fra helsetiltak til underholdning. Blant dem som underholdt på organisasjonens kulturarrangementer kan nevnes skuespillerne Lalla Carlsen og David Knudsen. Organisasjonen hadde på sitt meste 135 leire omkring i landet. Blant medarbeiderne i Sol i Arbeid var den senere forfatteren Asbjørn Elden. Da Rein mot slutten av krigen ble knyttet nærmere opp mot det NS-styrte LO og til slutt overtok som kommissarisk formann, falt mye av Sol i Arbeids virksomhet sammen. Rungne. Rungne (Hrungne) er i norrøn mytologi den sterkeste av jotnene. Han rir på hesten Gullfakse, og hans hode, hjerte og skjold er av stein. Rungne er kjent for sitt skryt, og han erter opp gudene, særlig Tor. Det arrangeres en tvekamp mellom Tor og Tjalve på den ene siden, og Rungne og monsteret Mokkurkalve på den andre. I kampen blir Tor truffet i pannen av en del av Rungnes bryne, mens jotnens skalle blir knust av Tors hammer. Båndiguaner. Båndiguaner er en slekt øgler som kun finnes på øygruppene Fiji og Tonga i Stillehavet. De nærmeste slektningene lever i Sør-Amerika i en avstand på over. De ligner på grønn iguan, men totallengden er maksimalt en meter. Ryggkammen er mindre enn hos slektningene. Alle artene er grønne med tverrbånd i en annen farge. Båndiguaner lever i skog. Ungene eter insekter, men de voksne er rene planteetere, som lever av blader, frukt og blomster. En har trodd at båndiguanene stammer fra iguaner som er blitt transportert på flytende vegetasjon fra Sør-Amerika. I følge en ny teori har båndiguanene kommet fra Asia eller Australia. Boaslanger er kommet til øyene på samme måte. Grunnen til at det nå ikke finnes iguaner på øyene lenger vest, er at disse øyene ble kolonisert mye tidligere av mennesker, som jaktet på, og utryddet iguanene. Før mennesker spredte seg utover i Stillehavet fantes det kjempeiguaner både på Fiji ("Lapitiguana impensa") og Tonga ("Brachylophus gibbonsi"). Fiji hadde en megafauna med mange storvokste arter, blant annet duer, ovnhøns, en frosk, og en landlevende krokodille. NOHAB. NOHAB er en forkortelse for Nydqvist & Holm AB og er en tidligere svensk industribedrift lokalisert i Trollhättan i Sverige. Selskapet ble grunnlagt av Antenor Nydqvist, Johan Magnus Lidström og Carl Olof Holm i 1847 som "Trollhättans Mekaniska Verkstad" hvor hovedproduktet var turbiner for hydrauliske kraftverk. I 1865 produserte selskapet sitt første damplokomotiv og allerede i 1912 rullet lokomotiv nummer 1 000 ut av fabrikken. Blant annet leverte NOHAB den populære modellen Di. 3 til NSB på 1950-tallet. I 1916 gikk TMV på børsen og skiftet navn til NOHAB. Mellom 1921 og 1924 produserte NOHAB 500 lokomotiver for jernbanen i Russland og senere 20 diesellokomotiver for den ungarske statsbanen Magyar Államvasutak, men som på grunn av Jernteppet etter hvert stoppet videre levering. Disse lokomotivene fikk typenavnet M61, og er i dag ikke lenger i bruk. Interessegrupper i Ungarn har tatt vare på noen eksemplarer. I 1930 startet NOHAB med å fabrikkere flymotoren Bristol Jupiter under lisens fra Bristol Aeroplane Company (BAC), men denne produksjonen og resten av flymotordivisjonen ble i 1932 skilt ut fra NOHAB og dannet sammen med "AB Svenska järnvägsverkstäderna" fra Linköping flyprodusenten SAAB. Etter denne prosessen konsentrerte NOHAB seg med å produsere turbiner for kraftverk og middels store skipsmotorer samt lokomotiver. Selskapet er også kjent for å ha produsert skroget til stridsvognen Stridsvagn 103 før det på grunn av økonomiske problemer gikk konkurs i 1979. Zugspitze. thumb Zugspitze er med 2962 meter det høyeste fjellet i Tyskland. Det ligger i Øst-Alpene på grensen mellom Bayern og Tirol (Østerrike). Hvis man ikke har lyst til å bestige det steile og krevende fjellet selv, kan man komme til toppen med en bane både fra den tyske og den østerrikske siden. På toppen kan man poste et brev i Tysklands høyest beliggende postfilial. Fjellet ble besteget offisielt første gang i 1820, men det er meget sannsynlig at lokale beboere allerede tidligere hadde vært på toppen. Mokkurkalve. Mokkurkalve er i norrøn mytologi en kunstig jotne av leire. Jotnene lagde ham for at han skulle bistå Rungne i hans kamp mot Tor. Figuren er ufattelig stor og har et avskrekkende utseende. Jotnene setter inn et hjerte fra en hoppe i ham og synger over ham for å gi ham bevissthet og makt. Men Mokkurkalve blir skremt foran den sterke Tors åsyn, og Tjalve dreper ham med en velrettet pil. Chengdu J-7. J-7I jager sett ovenfra i Beijings militærmuseum Chengdu J-7 (NATO-kallenavn: "«Fishbed»") er et kinesisk jagerfly og i utgangspunktet en kopi av MiG-21. I 1961 fikk Kina tillatelse av Sovjetunionen til å produsere MiG-21F-13 på lisens. Men før alle tekniske dokumenter var overlevert Kina, ble forbindelsene mellom de to landene brutt. En prototype basert på MiG-21 ble allikevel bygget, og det fløy første gang 17. januar 1966. Flyet ble opprinnelig satt i produksjon av Shenyang, men produksjonen ble overført til Chengdu på et tidlig tidspunkt. Den første produksjonsserien fra Chengdu fikk betegnelsen J-7I, F-7A for eksport. Denne ble senere erstattet av J-7II, som blant andre forbedringer introduserte en konvensjonell cockpithette som var hengslet bak. Denne varianten fløy første gang 30. desember 1978, og en variant for eksport ble produsert under betegnelsen F-7B. Andre varianter av J-7II for eksport er F-7M Airguard, som benytter vestlig avionikk, og F-7P Skybolt, som ble produsert for Pakistan. Den siste varianten er J-7III, som er en allværsjager. Denne fløy første gang 26. april 1984. J-7 er under betegnelsen F-7 eksportert til en rekke land som inkluderer Albania (F-7A), Bangladesh (F-7M), Egypt (F-7B/F-7M), Iran (F-7M), Nord-Jemen (F-7M), Pakistan (F-7P), Somalia (F-7M), Sri Lanka (F-7BS), Sudan (F-7M), Tanzania (F-7A) og Zimbabwe (F-7M). Christian Gottlieb Hilt. Christian Gottlieb Hilt (født 29. januar 1888, død 5. august 1958) var en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti, Norges Kommunistiske Parti) og pressemann. Hilt var utdannet filolog og jobbet i flere arbeideraviser (journalist og fra 1911 redaktør i Smaalenenes Social-Demokrat, journalist i 1ste Mai og Bratsbergdemokraten samt Social-Demokraten og Fremtiden, foruten journalist og redaktør i Ny Tid) før han i 1919 ble sjef for Det socialdemokratiske Pressekontor. Ved partisplittelsen i 1923 fulgte pressekontoret flertallet, mens Hilt fulgte mindretallet inn i NKP. I 1925 ble han valgt til partisekretær og mellom 1926 og 1929 var han medlem av partiets politbyrå. Mellom 1927 og 1929 var han redaktør av Norges Kommunistblad. Mellom 1929 og 1936 oppholdt Hilt seg i Moskva der han arbeidet for Komintern og fungerte som korrespondent for flere skandinaviske kommunistiske tidsskrifter, der han blant annet refererte fra den første av Moskvaprosessene. Mellom 1937 og 1940 var han redaktør for tidsskriftet Nytt Land. Hilt var ett av fem medlemmer av den illegale NKP-ledelsen som ble valgt 31. desember 1941 som verken ble arrestert eller flyktet. Han var særlig aktiv innenfor den kommunistiske illegale pressen og var redaktør for Folkets Røst, Radionytt og Friheten. Etter den andre verdenskrig var Hilt blant annet formann for Norsk-Sovjetrussisk Samband. Timecode. "Timecode" er en amerikansk eksperimentell film fra 2000, regissert av Mike Figgis. Filmen har ikke høstet særlig god kritikk, men har fått oppmerksomhet pga at den er filmet i bare én tagning og at skjermen er delt i fire deler under hele filmen. Handling. Handlingen er lagt til nåtid i et filmproduksjonsselskap i Los Angeles. Velstående Lauren (Jeanne Tripplehorn) sitter i limousinen sin. Hun har festet en mikrofon til sin lesbiske kjæreste Rose (Salma Hayek), som hun hører på. Rose skal møte Hollywood-produsenten Alex Green (Stellan Skarsgård), og det ender med at de har sex sammen. Alex' kone kommer inn på kontoret til ektemannen og forteller at hun vil skilles. Deretter drar hun hjem sammen med en kokainavhengig skuespillerinne, og dette fører antagelig til at de også har sex. Alex drikker, har lyst til å slutte i arbeidet og avviser at Rose kan få en filmrolle. En filmregissør oppdager Rose og bestemmer seg for å bruke henne i sin neste film. Rose blir beigeistret og ringer kjæresten Lauren. Sjalusien tar dermed over. Stil. Filmen er satt sammen av fire 90 minutters lange opptak som ble filmet samtidig av fire ulike kameramenn. Skjermen er delt i fire deler, og de fire opptakene vises samtidig. Innspilling. Filmen måtte spilles inn hele 15 ganger før filmskaperne ble fornøyde. Av disse 15 innspillingene plukket regissøren ut én som skulle redigerers til den ferdige filmen. Denne versjonen ble spilt inn 19. november 1999 klokken 3.00 pm og sluttet én og en halvtime senere. Lyd. Dialogen i filmen er for det meste improvisert, og lyden er mikset slik at kun én av de fire sekvensene dominerer lydsporet om gangen. Lyden skifter siden fra bilde til bilde etter hvor den mest vesentlige handlingen foregår. Limousin (bil). Limousin (limo) er en stor luksuriøs bil, ofte benyttet av eiere/brukere som har privatsjåfør. Betegnelsen har sin opprinnelse i regionen Limousin i Frankrike hvor gjetere brukte en hette som minnet om formen på den taket eller kalesjen over passasjerkupéen som var karakteristisk for de tidlige limousinene – hvor førerplassen ikke var overbygd. Dagens limousiner er ikke i samme grad spesialbygd, men gjerne tilpassede standardmodeller. Tilpasningene er gjerne minimum skillevegg mellom førerplass og passasjerkupé og ofte også forlenget (også kalt «strukket») karosseri. Skilleveggen er ofte laget i lydtett glass. Limousiner kan også være forsterket med panser og skuddsikre dekk. I tillegg til at passasjerkupéen byr på langt bedre plassforhold og seter enn biler flest, kan den ha installert utstyr som TV, radio, barskap, telefon, setemassasje – osv. i det uendelige – alt etter eierens ønsker, behov og lommebok. Merker og modeller. a>). Bilen er 10,5 m lang og har 6,0 l V8 motor på 300 hk Det er i første rekke store modeller av luksusmerker som konverteres til limousiner. Enkelte bruker bokstaven «L» (lang) som suffiks for å markere at en modell er forlenget. Blant merker som er i bruk i den vestlige verden kan nevnes: Audi, Bentley, BMW, Cadillac, Chrysler, Ford, Holden, Hummer, Infiniti, Jaguar, Lexus, Lincoln, Mercedes-Benz og Rolls-Royce. Fra Øst-Europa er GAZ, ZIM og ZIL kjent. I USA er Lincoln Town Car, Cadillac DTS, Hummer H2, og Lincoln Navigator de mest populære kandidatene for ombygging. Også VW Boble er bygd om til limousin med 10 passasjerplasser i USA. I Norge er en Ford Anglia bygd om til limousin og brukt i en reklamefilm for Lotto. Brukere. Mange «viktige» personer (kongelige, politikere, presidenter, næringslivsledere mm.) eller kjente personer (sangere, skuespillere, mm.) velger en limousin til transport, kanskje fordi det inngir respekt eller utstråler makt – i tillegg til at det kan være verdifull, avslappende og effektiv å slippe å kjøre selv. Limousiner er i utstrakt bruk i forbindelse med næringsvirksomhet, politisk virksomhet og av kongelige. Oppdragene kan være i forbindelse med møter og representasjon, til og fra flyplasser, begravelser, bryllup, selskap og festligheter. Også «vanlige» mennesker velger å leie sjåfør og limousin i forbindelse med spesielle anledninger som utdrikningslag, bryllup, jublileer, ferier og andre festligheter hvor pengene sitter løst og en følelse av luksus og eksklusivitet prioriteres. Hjalmar Dyrendahl. Hjalmar Dyrendahl (født 1894 i Trondheim, død 22. april 1950) var en norsk politiker (Arbeiderpartiet). Han var formann for Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning fra 1925 til organisasjonen gikk inn i Arbeidernes ungdomsfylking i 1927 (AUF). Han var deretter AUFs første formann. Fra 1926 var han ansatt ved partikontoret i Oslo, noe han, med unntak av annen verdenskrig, var frem til sin død. I følge Lund-rapporten var Dyrendahl før sin død aktiv i forhold til å registrere kommunister i fagbevegelsen. De senere årene var Dyrendahl preget av sykdom som resultat av krigen, og han døde i april 1950, 56 år gammel. STS-118. STS-118 var en romferd til den internasjonale romstasjonen, med den amerikanske romfergen "Endeavour". Romfergen ble skutt opp 9. august 2007 klokken 00:36 norsk tid fra rampe 39-A ved Kennedy Space Center, og landet 21. august 2007. Hovedmålet med romferden var å transportere og installere segmentet S5 på styrbord side av romstasjonen. Segmentet ble montert ytterst på segmentet S4 som ble skutt opp og installert under romferden STS-117. STS-118 var den første romferden med "Endeavour" siden STS-113 i november 2002. En av astronautene om bord var læreren Barbara Morgan, som deltok som en del av programmet Lærer i verdensrommet. Morgan var reserve for Christa McAuliffe som omkom da Challenger eksploderte under i 1986. Astronautene prøvde under denne romferden ut et nytt system, "Station to Shuttle Power Transfer System" (SSPTS), som gjør det mulig å overføre opptil 8 kW elektrisk kraft fra romstasjonen til romfergen. Dette systemet ble montert under romferden STS-116, og åpner for å utvide fremtidige romferder til den internasjonale romstasjonen med to til tre dager. Med på ferden til den internasjonale romstasjonen var åtte frø av arten vårskrinneblom ("arabidopsis thaliana"). Frøene vil bli dyrket frem til planter ombord på romstasjonen, og det vil bli kartlagt hvilke gener som blir mobilisert under mikrogravitasjonen. Eksperimentet har navnet MULTIGEN-1, og skjer i regi av Plantebiosenteret ved NTNU. Mannskap. Tall i parentes angir antall romferder den enkelte har vært med på, inkludert denne romferden. Nagisa Oshima. Nagisa Oshima (大島 渚 Ōshima Nagisa; født 31. mars 1932 i Kyoto) er en berømt japansk filmregissør. Han ble verdenskjent la han lagde den meget kontroversielle filmen "Sansenes rike" i 1976. Denne ble fulgt opp av "Lidenskapens rike" som kom to år senere og gav Oshima prisen for beste regi i Cannes. Ringblom. Ringblomsten ("calendula officinalis"), også kjent som Morgenfrue, er en meget populær ettårig plante. Ringblomst har vokst i småhager i århundrer. De friske oransje og gule blomstene er en oppmuntrende fargeklatt i hagen. Ringblomsten hører hjemme i India der den blir brukt av hinduene som pynt på tempelaltrene. Den er verdifull i medisin og kosmetikk, såvel som i mat. Dyrking og formering. Ringblomsten vokser lett fra frø sådd om våren i lett, god blandingsjord. Den liker seg best i solen. Tynn plantene med 45-60 cm mellomrom, slik at de kan bre seg. Ringblomst er ettårig, men den frør seg villig og kommer opp hvert år. Med sine muntre farger og sin tette form er den en velegnet beholderplante. Plukk blomstene til bruk når de er fullt utsprunget. Klipp av blomsterhodene når de visner for å forlenge blomstringssesongen. Blad kan plukkes når som helst. Bruk. Ringblomstavtrekk laget av friske blad lindrer trette og hovne føtter. En olje eller salve laget av kronblad svaler solbrenthet og den renser og bløtgjør huden. Ringblomst-te, laget av kronbladene og søtet med honning, er en svalende drikk. Er avtrekk drikkes for å klare huden og for å stimulere blodomløpet og mot åreknuter. Friske eller tørkede ringblomster er en delikat farge- og smakstilsetning i ris-, oste- og eggretter. Ha dem også i puddinger. Nyplukkede kronblad tilsettes grønne salater som et fargestreif, og kan brukes som et rimelig alternativ til safran. Samisk kirkeråd. a> er leder for samisk kirkeråd.Samisk kirkeråd ble opprettet av Kirkemøtet i Den norske kirke i 1992 for å fremme samisk kirkeliv på lokalt og nasjonalt plan. Rådet består av 8 medlemmer og har representanter fra de tre store samiske språkgruppene i Norge. Leder er (2007) Tore Johnsen. Sekretariatet ligger i Oslo, men ble flyttet til Tromsø i 2010. Rådet er et kompetanse- og rådgivende organ som skal stimulere til at samisk kirkeliv blir ivaretatt som en nødvendig og likeverdig del av Den norske kirke. Med opprettelsen av Samisk kirkeråd fikk Den norske kirke et representativt organ for samisk kirkeliv. Det finnes ikke noe sentralt organ for kvensk kirkeliv og heller ikke noe formelt kirkelig tilbud til kvener i Norge. Schüco Arena. Schüco Arena (tradisjonelt "Bielefelder Alm", "Alm-Stadion") er en idrettsarena beliggende i byen Bielefeld i Tyskland. Arenaen er hjemmebanen til fotballklubben Arminia Bielefeld som spiller i den tyske Bundesligaen. 13. januar 2004 ble navnerettighetene til arenaen solgt til det tyske firmaet Schüco International KG, og arenaen skiftet av den grunn navn. Aker Holding. Aker Holding AS er et selskap som ble opprettet i juni 2007 med Aker ASA, den norske stat, SAAB og Investor AB som eiere. Selskapets eneste virksomhet er et strategisk eierskap i Aker Kværner ASA som ved avtaleinngåelsen er avtalt å gjelde i 10 år. Aker Holding vil eie 110 333 615 aksjer i Aker Kværner, som tilsvarer 40,1 prosent av aksjene og stemmene. Disse aksjene var tidligere eid av Aker ASA. Transaksjonen vil innebære at Aker ASA får frigjort 6,4 milliarder kroner. I tillegg får Aker en rente på 4,5 prosent pa. frem til overdragelsen formelt finner sted. Transaksjonen har forbehold om at Stortinget godkjenner Statens aksjekjøp i Aker Holding innen utgangen av 2007. Aker Holding vil være eid av Aker (60 %), den norske stat ved Nærings- og handelsdepartementet (30 %), SAAB (7,5 %) og Investor AB (2,5 %). Begge de sistnevnte selskapene eies av Wallenbergsfæren. Børsreaksjoner. På Oslo Børs resulterte nyheten om Aker ASAs reduserte eierandel i Aker Kværner til en kursoppgang på 4 % fredag 22. juni. På Stockholmsbörsen, som hadde midtsommerstengt fredagen, gikk SAAB-aksjen ned med 4 % mandag 25. juni, som var første børsdag etter at transaksjonen ble offentliggjort. Døvemenighetene i Den norske kirke. Døvemenighetene i Den norske kirke er organisert i fire distrikter med egne menighetsråd: Det nordenfjeldske, Det sør-vestenfjeldske, Det vestenfjeldske og Det østenfjeldske. Disse er organisert som et prosti i Oslo bispedømme. De fem døvekirkene i Norge ligger i Bergen, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø. I Tromsø er døvekirken integrert i egne lokaler i Kroken kirke. Kirkevergen er daglig leder for fellesrådet og har kontor i Oslo. Det finnes også et organisert døvekirkelig arbeid i Volsdalen kirke i Ålesund. Alle døve som er medlemmer av Den norske kirke er medlemmer av døves menighet, men kan samtidig være medlem i den menigheten de geografisk sett tilhører. Døves familier kan velge samme form for dobbeltmedlemskap. I motsetning til lokalmenighetene, mottar ikke døvemenighetene faste eller lovbestemte tilskudd fra kommunene. Virksomheten er basert på statlige tilskudd og frivillige bidrag. Genesaretsjøen. Genesaretsjøen (også kjent som Kinneret, Galileasjøen eller Tiberiassjøen) er Israels største ferskvannsinnsjø. Den er rundt 53 km i omkrets, 21 km lang, og 13 km bred. Den har et totalt areal på 166 km², og en maksimal dybde på rundt 43 m. Det faktum at den ligger 209 meter under havoverflaten gjør den til den lavestliggende ferskvannsinnsjøen i verden, og den neste laveste innsjø i verden, etter Dødehavet – som er en saltvannsinnsjø. Genesaretsjøen får tilsig av vann fra underjordiske kilder, men hovedkilden er Jordanelven, som strømmer gjennom innsjøen fra nord til sør. Innsjøen ligger dypt inne i den nordlige delen av den østafrikanske riftdalen – forsenkningen som ble dannet under adskillelsen av den afrikanske- og den arabiske kontinentalplaten. På grunn av dette er området utsatt for jordskjelv, og tidligere også vulkansk aktivitet. Dette viser seg gjennom de rikelige forekomstene av basalt og andre vulkanske bergarter, som er en del av det geologiske landskapet i området. På grunn av sin lave høyde i riftdalen, og det faktum at den er omkranset av en del høydedrag, har innsjøen en tendens til å bli rammet av plutselige og voldsomme stormer; herav historien fra det nye testamentet om da Jesus Kristus stilnet stormen. Faktisk så er et av hovedtrekkene med innsjøen dens alltid skiftende preg. Den er ennå kjent, slik som i nytestamentlig tid, for sin rike fiskebestand. I dagens restauranter er «St. Petersfisk» (tilapia) svært populært. Oldtiden. Genesaretsjøen ligger på den gamle handelsruten, Via Maris, som knyttet Egypt sammen med de nordre rikene. Grekerne, hasmoneanerne og romerne grunnla blomstrende byer og bosetninger her slik som: Gadara, Hippos, Tiberias og andre. Historikeren, Fravius Josephus, fra det første århundret, var så imponert over området at han skrev: «One may call this place the ambition of Nature.» Han skrev også om en blomstrende fiskeindustri, med 230 båter som regelmessig drev fiske på innsjøen. Genesaretsjøen mellom 1890 og 1905. Mye av Jesu forkynnelse skjedde på bredden av Genesaretsjøen. I de dager var det en sammenhengende randbebyggelse med bosetninger og landsbyer rundt innsjøen, og mye handel og båttrafikk. De synoptiske evangeliene etter Markus, Matteus og Lukas, beskriver hvordan Jesus rekrutterte fire av apostlene sine fra Genesaretsjøens bredder – fiskerne Peter og broren Andreas, og brødrene Johannes og Jakob. En av Jesus sine mest kjente prekener, Bergprekenen, ble holdt på en høyde med utsikt over innsjøen. Mange av miraklene hans skal også ha funnet sted her – da han gikk på vannet, stilnet stormen, da han mettet 5 000 mennesker (i Tabgha) og mange fler. I 135 ble det andre jødiske opprøret mot romerne slått ned. Romerne svarte på opprøret med å bannlyse alle jøder fra Jerusalem. Tyngdepunktet for jødisk kultur og lære forskjøv seg da til området rundt Genesaretsjøen, spesielt til byen Tiberias. Det var trolig i dette området den såkalte «Jerusalemske talmud» ble sammenstilt. I tidsepoken for det bysantinske riket, gjorde innsjøens sterke betydning i Jesus' liv det til et valfartssted for kristne pilegrimer. Dette førte til framveksten av en fullt utviklet turistindustri, med pakketurer og en overflod av herberger. Middelalderen. Innsjøen fikk mindre betydning da det bysantinske riket mistet kontrollen over området. Området kom da under omajadisk kontroll, og etterfølgende islamske riker. Bortsett fra Tiberias, ble de største byene rundt innsjøen gradvis fraflyttet. I 1187, slo Saladin korsfarerhæren i slaget ved Hattin. Dette var i stor grad fordi han var i stand til å avskjære korsfarerne fra det verdifulle ferskvannet i Genesaretsjøen. Moderne tid. I 1909 bygget jødiske pionerer sin første kollektivistiske landsby (kibbutz). Den ble kalt "Kvutzat Kinneret" og hadde som formål å lære opp jødiske immigranter i landbruk og forpaktning. Senere opprettet pionerer fra Kinneret kibbutzen Degania. Kinneret var opphavsstedet for kibbutzkulturen under tidlig sionisme, og var også fødestedet til Naomi Shemer og gravstedet til Rachel – to av Israels mest fremtredende diktere. I 1923 fastsatte en avtale mellom Storbritannia og Frankrike grensen mellom Palestinamandatet og Syriamandatet. Britene ga fra seg den sørlige delen av Golanhøyden til franskmennene i bytte for den nordlige delen av Jordandalen. Grensene ble trukket på nytt slik at begge sidene av Jordanelven, og hele Genesaretsjøen, inkludert et 10 meter bredt skille langs den nordøstre delen av innsjøen, tilfalt Palestinamandatet. I 1947 fastslo FNs delingsplan for Palestina at dette området skulle være en del av den jødiske staten. Under den israelsk-arabiske krigen i 1948 okkuperte Israel den sørvestlige bredden. Dette viser grensene og den demilitariserte sonen da våpenstillstanden ble satt i kraft i 1949. I 1967, under Seksdagerskrigen, kom hele Genesaretsjøen og Golanhøyden under israelsk herredømme. Syria krever fremdeles å få tilbakelevert den nordøstlige bredden av innsjøen, og hevder at det er en del av Golanhøyden, som har vært okkupert av Israel siden 1967. Israels nasjonale vannleverandør, Mekorot, ferdigstilte i 1964 et prosjekt som hadde som formål å forsyne de sørlige delene av landet med vann. Prosjektet består av kanaler, tunneler, lagringområder og pumpestasjoner. Det transporterer vann fra innsjøen til befolkningssentrene i de midtre og sørlige deler av Israel, og er den største drikkevannskilden i landet. Israel forsyner også Vestbredden og Jordan med vann. Økende etterspørsel etter vann og tørre vintre, har resultert i en høy belastning på innsjøen og en synkende vannstand, iblant til farlig lavt nivå. I dag er turismen igjen innsjøens viktigste økonomiske virksomhet. Hele området rundt innsjøen er et populært feriested. De mange historiske og åndelige stedene rundt innsjøen, spesielt i innsjøens hovedby, blir hvert år besøkt av millioner av lokale og utenlandske turister. Andre økonomiske virksomheter er blant annet fisking og jordbruk, spesielt bananplantasjer i de fruktbare områdene som omkranser innsjøen. En av de viktigste severdighetene er stedet hvor Genesaretsjøen strømmer inn i Jordanelven. Tusenvis av pilegrimer fra hele verden kommer for å bli døpt der hvert år. Anders Zorn. "Selvportrett i Rødt" fra 1915 Anders Zorn (født 18. februar 1860, død 22. august 1920) var en svensk maler født i Mora, Sverige. Familiebakgrunn. Moren Grudd Anna Andersdottier (1838–1920) var fra Yvraden, en by i Mora sogn. Faren, Johann Leonhard Zorn (1831–1872) var tysk bryggermester, født i byen Reichenberg i nærheten af Würzburg. Johann Leonhard Zorns far Johann Philipp (1808–1849) var bl.a. bryggermester i Würzburg og stammet fra en landbruksfamilie, som siden 1600-tallet hadde vært bosatt i den bayerske by Uettingen. Johann Leonhard Zorn døde 26. desember 1872 i Helsingfors. Utdannelse. Fra farens dødsbo fik Anders Zorn 3000 kroner, som var opbrukt efter tre års studier ved Kunstakademiet i Stockholm, men med sitt store talent kunne han hurtig underholde sig selv og familien og flyttet inn i eget atelier i Stockholm som 20-årig. Her malte og tegnet han portretter og illustrasjoner. Hans kunstneriske gjennombrudd kom våren 1880, da han deltok i Kunstakademiets elevudstilling med en akvarell «I Sorg». Reiser. I januar 1881 møtte han Emma Lamm (1860–1942), som kom fra en ansett familie fra Dalarö i nærheten av Stockholm og inngikk en hemmelig forlovelse samme år. Frem til 1889, da Zorngården i Mora ved sjøen Siljan i Dalarna stod ferdig, foretok han flere reiser rundt i Europa, hvor han levde av å male portretter. I 1889 giftet han seg så med Emma Lamm. Zorn reiste mye og besøkte blant annet Spania, Nord-Afrika og England. I 1893 reiste han til USA for å besøke Verdensutstillingen og for å male portretter av kjente politikere og andre fremtredende personligheter. Mest kjent fra denne reisen er portrettet av president Grover Cleveland. Sommeren 1897 reiste Zorn til Russland der har fikk en varm velkomst. Han besøkte St. Petersburg og Moskva hvor han ble venn med kunstnerne Ilja Repin og Konstatin Korovin. Under oppholdet bodde han for det meste hos Korovin. Renomme. Anders Zorn, hans nære venn Bruno Liljefors og Carl Larsson anses for noen av Sveriges største kunstnere og Anders Zorn mestret oljemaling, akvareller, etsninger, tegninger og skulpturer, og var ut over portretter kjent for sine nakenstudier av kvinner ved Dalarö og sjøen Siljan. Zorn og Rembrandt regnes som verdens to fremste etsere. Muhammed (navn). Muhammed er et mannsnavn avledet av det arabiske ordet "hamid" som betyr «lovpriset». Den mest kjente navnebæreren er sannsynligvis den islamske profeten Muhammed ibn Abd Allah (ca 570–632) som var grunnleggeren av Islam. Utbredelse og varianter. "Muhammed" og varianter av dette, er sannsynligvis det mest brukte fornavnet i verden. Det er estimert at omtrent 15 millioner mennesker har dette navnet. Det er svært mange varianter av navnet. Tabellen nedenfor gir en oversikt over variantene og hvor disse er brukt. Land hvor navneformen sannsynligvis er spesielt utbredt er markert med fet skrift. Den tyrkiske varianten "Mehmet" er det mest brukte navnet i Tyrkia. Varianten "Mohamed" er mye brukt i befolkningen i Belgia og Spania. Varianten "Muhammad" var et svært vanlig navn på guttebarn i Tunisia på begynnelsen av 2000-tallet. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Tianjiajing. Tianjiajing er en liten by kjent for to katolske valfartskirker. Den ligger i byfylket Linzhou og er ca 64 km vest for Anyang i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina. Den katolske menigheten i byen har en historie som trekker seg tilbake til 1600-tallet, og den regnes som den katolske tros vugge i den nordlige region av provinsen Henan. St. Josef. "St. Josefs kirke" ble bygd i Tianjiajing i 1889, men ble brent ned av den japanske hær i mai 1942 under den annen sino-japanske krig. Under Maoårene ble kirkebygningen benyttet som lager for den stedlige produsjonsbrigade. Bygningen ble tilbakeført til Den katolske kirke i 1982. I 1993 ble St. Josephs kirke gjenreist med plass til over tusen kirkebesøkende og med et kitketårn på 28 meter. Vår Frue av Karmelfjellet. Kirken "Vår Frue av Karmelfjellet" ligger toppen av en høyde som rager opp ca 100 meter. Den ligger sør i Tianjiajing. Den er en utsøkt og neoromansk steinstruktur etter italiensk forbilde. Arbeidet ble innledet i 1906 og kirken stod ferdig i 1908, og ble innviet den 16. juli, den liturgiske festdag for "Vår Frue av Karmelfjellet". Steinutsmykningene og inngraveringene var også utsøkte. På hver side av hovedporten var det steintavler med inskripsjonetr på henholdsvis kinesisk og latinsk. Denne meget store og storslagne kirken ble i 1966 sprengt i stykker med dynamitt av rødegardistene helt i begynnelsen av kulturrevolusjonen. Bare ruiner, noen fragmenter av steinfigurene, og fundamentene, var igjen. Bakgrunnen for valfartene. Bakgrunnen for at Tianjiajing ble en valfartsby går tilbake til bokseropprøret. Opprørerne hadde et særlig hat for katolikker. Under forfølgelsene tok prester og nonner fra de omliggende områder tilflukt i Tianjiajing. Dette var det sted som katolikker i århundrer hadde hatt som samlingspunkt. Byen lå i et tilbaketrukket og uveisomt område, omgitt av høyder og små fjell, og syntes som det beste skjulested man kunne finne i hele regionen. Men bokserne fortsatte sin jakt etter kristne og rykket frem i stort antall. De troende flyktet opp til toppen av ren høyde og knelte ned og bad om himmelsk hjelp til å bli skånet. De lovet å bygge en kirke på høyden dersom de ble spart fra boksernes sverd. Merkelige ting skjedde. Bokserne som var ikke langt unna trakk seg plutselig tilbake. Flere år etter opprøret fortalte en tidligere bokser som levde i området at en flokk på flere hundre boksere faktisk var kommet til Tianjiajong. Han hevdet at de hadde på det nærmeste tatt igjen en utslitt gruppe flyktninger, men som de rykket frem og kom rundt en sving så de skikkelser i hvite kleder som fløy over dem. Bokserne hadde oppfattet det som tegn på at de stod overfor himmelske beskyttere, og trakk seg skrekkslagne unna. Stedet der bokserne snudde kalles nå «retrettåsen». Dette er nedenfor samme høyden som den lokale katolske biskop lot bygge kirken "Vår Frue av Karmelfjellet". Landsbyen Tianjiajing hadde (pr 2000) frembragt i alt syv prester, tre søstre og nesten 20 konsekrerte jomfruer. I 1958 ble nesten alle Tianjiajings katolikker tvangsflyttet av de kommunistiske myndigheter til andre landsbyer, og ikke-kristne ble flyttet inn for å ta deres plass. Men i 1962 ble denne politikken endret, og flyttingen ble reversert. Effekten ble imidlertid en annen enn det myndighetene hadde tenkt seg: Byens midlertidige innbyggere var blitt fortrolog med hendelsene under bokserrevolusjonen og mange ble kristne. Da de i sin tur ble flyttet igjen til enda fjernere steder bidro det til å spre kunnskapen om byens kirker, og det la grunnlaget for pilegrimstilstrømning fra videre områder, også fra naboprovinsene Hebei og Shanxi. Etter Mao. I 1993 hadde det katolske bispedømmejenoppbygd og utvidet St. Josefs kirke inne i landsbyen, og samtidig begynte forberedelsene på en fremtidig gjenoppbyggelse av Vår Frue-kirken. En stor utendørs korsvei med 14 stasjoner av marmor kom tidlig på plass langs den nye adkomstvei som ble bygget. Den årvisse valfarten til stedet fortsatte, og er nå (2006) kommet opp i gjennomsnittlig 35 000 til 40 000 pilegrimer den 16. juli. Kirken er ennå ikke gjenreist, men en utendørs stor Maria-statue er på plass. Myndighetenes riveplaner 2007. Myndighetene i Henan planlegger (juni 2007) å rive helligdommen, forby pilegrimsreiser og destruere statuen av Vår Frue av Karmel. For å forhindre at de troende organiserer seg og nekter å fjerne seg fra kirken, i forsøk på å beskytte den, har myndighetene planlagt å sette inn militære styrker i området. Petter Dyrkorn. Petter Dyrkorn (født 6. januar 1921, død 5. januar 2006) var en norsk bibliotekar og lokal tusenkunstner. Petter Dyrkorn var født på Dyrkorn i Stordal kommune i Møre og Romsdal, men bodde på Fjørtoft i Haram kommune. Han arbeidet som bygningsmaler, fisker og bibliotekar. På fritiden var han arkeolog, geolog, botaniker og rosemaler. Det var Petter Dyrkorn som i 1972 oppdaget den 8000 år gamle steinalderboplassen i Dysvika på Fjørtoft. Han deltok i en rekke arkeologiske utgravinger som Arkeologisk institutt ved Universitetet i Bergen gjennomførte på ulike lokaliteter på Sunnmøre. I et lite, privat museum i gamle Otterlei skule på Fjørtoft finnes noe av det han samlet av materiale om forhistoria på øyene på nordre Sunnmøre. I perioden 1969–1974 deltok Dyrkorn som feltassistent i Hardangerviddeprosjektet for tverrvitenskaplig kulturforskning som arbeidet med å kartlegge kulturminner på Hardangervidda. I 1986 fikk Petter Dyrkorn Brattvåg Rotary sin kulturpris og i 1989 Møre og Romsdal fylkes kulturpris. I 1990 fikk han Haram kommunes kulturpris. Sanitetsbind. Engangsbind uten og med «vinger» for bedre passform og feste. Sanitetsbind eller menstruasjonsbind, ofte kalt jentebind, damebind eller bare bind, er vatterte stoffbind som skal suge opp blod og utflod under den månedlige menstruasjonen hos kjønnsmodne, ikke-gravide jenter og kvinner. Moderne menstruasjonsbind er engangsbind som legges i trusa under mensen og kastes etter bruk. Mange benytter isteden tampong som menstruasjonsbeskyttelse, det vil si en absorberende bomullshylse som føres inn i skjeden. Enda nyere alternativ er damebeger eller menskopp, en myk kopp som bæres i skjeden og tømmes jevnlig. Tidligere ble det brukt kluter og heklete stofflapper som måtte vaskes. Det finnes også i dag tøybind på markedet som vaskes etter bruk. ESWT. ESWT (Extracorporal Shockwave Therapy) er tradisjonelt en metode/teknologi som anvendes innen medisinen mot steiner i urinveiene. Innenfor dette bruksområdet baserer man seg på den såkalt fokusert modus. rESWT (Radial extracorporal shockwave therapy) er en metode basert på samme teknologi, men som er modifisert for behandling av kroniske lidelser i bløtdelene/bevegelsesapparatet. Historikk. Metoden ble tatt i bruk i Europa i 1990. I Norge ble den innført i 2001. I motsetning til resten av Europa, hvor dette ansees å være en legebehandling, er det her til lands flest fysioterapeuter i privat praksis som anvender metoden ved sine klinikker. Metoden har fått det dekkende navnet ”Trykkbølgebehandling” på norsk. Innen fysikalsk medisin og rehabilitering startet det med å anvende ESWT ved behandling av helspore. Man skjønte etter hvert at helsporen sjelden er det store problemet, men derimot overbelastning av senen. Det var da man fant ut at man måtte endre modus fra ESWT, en fokusert intervensjon, til en rESWt, en radial intervensjon. Sistnevnte sprer energien inn i vevet i den hensikt å stimulere prosesser. Undersøkelser ved tysk universitet viste at suksessraten ved bruk av denne 3. generasjon apparater, ble radikalt mye bedre. Det er denne metoden som har fått sin utbredelse blant fysikalskmedisinere i privat praksis i Skandinavia. Indikasjoner. Vanlige indikasjoner for denne type behandling kan i dag benevnes som kroniske senelidelser. Gjennomgående rapporterer norske klinikker om gode resultater ved bruk av metoden på denne type lidelser. En gjennomgåelse av studier som er publisert de senere år viser en suksessrate på rundt 80% etter 3 behandlinger, noe som korrelerer godt med det norske klinikker rapporterer. Effekt. Effekt er i dag godt dokumentert ved flere universitet og sykehus i Europa. Den største undersøkelsen er gjort i forbindelse med FDA-godkjennelse for salg til spesialister innen ortopedisk medisin i USA. Denne undersøkelsen er en multisenterstudie der man behandlet et stort antall pasienter med plantar fasciitis, som også ble fulgt opp lenge etter avsluttet behandling. Konklusjonen er at metoden er sikker og effektiv. Metoden krever ikke bruk av smertedempende behandling, og er kostnadseffektiv. Kongsberg Seatex. Kongsberg Seatex AS utvikler, produserer og selger maritim elektronikk til verdensmarkedet. De leverer instrumenterings- og posisjoneringsløsninger til olje og gassmarkedet offshore, og andre profesjonelle maritime markeder. De er også en del av utviklingen av det europeiske satellittnavigasjonssystemet Galileo. Kongsberg Seatex AS er en del av Kongsberg Maritime. De er lokalisert på Pirsenteret i Trondheim, Norge. Historie. Kongsberg Seatex ble grunnlagt i 1984 og ervervet av Kongsberg Maritime i 2000. Produktområder. Kongsberg Seatex tilbyr disse produktområdene på verdensbasis. Helikopterdekk monitoreringssystemer / Høyende-løsninger for presisjonsposisjonering AIS Infrastruktur for kystovervåkingAIS Mobilstasjon for bruk ombord Prosjektorientert utvikling av dagens og fremtidens satellitt- og navigasjonssystemer Yinxu. Yinxu (kinesisk: 殷墟; pinyin: "Yīnxū" = «Yin-ruinene») antas å være restene etter den siste hovedstaden under Shang-dynastiet i Kina, den periode som også kalles Yin-dynastiet. Beliggenheten er nord i provinsen Henan, i landsbyen Xiaotun i distriktet Yindu nær den moderne byen Anyang. Her er en modell av en hovedhall, en imitasjon av et keiserpalass, og en replika av gravkammeret til general Fu Hao. Funnene av mange store graver bekrefter at Yin var Shang-dynastiets åndelige og kulturelle senter. Noen av gravene var mer enn 20 meter dype. En av de mest bemerkelsesfulle graver var for Fu Hao (død ca. 1250 f.Kr.), hustru til den 21. Shang-herskeren, Wu Ding. Hun var den første kvinnelige general i kinesisk historie. Denne graven var, i motsetning til alle de andre, ikke vært utsatt for gravplyndring. Den hadde seks hundeskjeletter og minst 16 menneskeskjeletter ved siden av Fu Faos eget, mer enn 440 bronsegjenstander, nesten 600 utskjæringer av jade, stein eller bein, og rundt 7 000 pengeskjell. Det ble også funnet mange orakelbein i Yinxu, særlig i utgravningsfelt nr. 127, der 17.096 orakelinskripsjoner ble funnet. Yinxu kom med på UNESCOs leste over verdensarven i 2006. Nessie. Loch Ness-uhyret. Oljemaleri av Hugo Josef Heikenwaelder - 2006. «Nessie» er kallenavn for et påstått sjøuhyre som skal befinne seg i innsjøen Loch Ness i Skottland. Det er gjort flere forsøk på å spore opp et eventuelt monster uten noe videre resultat. Da man en gang undersøkte innsjøen med sonar, forsvant det to markører av de man hadde lagt ut. Det spekuleres i om lokale kjøpmenn, som tjener godt på sagnet, har bidratt med enkelte av «sporene» etter monsteret. Legenden om Sankt Columba. Ifølge legenden kom en irsk prest, Columba av Iona, i år 565 til Skottland for å omvende pikterne, det opprinnelige befolkningen. Han vandret med sitt følge langs bredden av Loch Ness, da monsteret stakk sitt hode over vannet. Columba gjorde korsets tegn mot sjøuhyret og sa «vik fra meg». Dette skal ha overbevist pikterne om at Columbas gud var sterkere enn deres og verd å omvende seg til. Sankt Columba møtte for øvrig to uhyrer ved Loch Ness, hentet fra skotsk overtro: En "kelpie", som svømte i vannet og angrep mennesker, tolket som Nessie, og "the water horse", som antok skikkelse av en hest med sal og seletøy, inntil noen satte seg på den. Da dro den dem med seg ned i dypet og fortærte dem. Nyere tid. "Inverness Courier" rapporterte i 1868 om en kolossal fisk i Loch Ness, men først i 1933 rapporterte herr og fru MacKay om en diger skapning de hadde observert i innsjøen i over ett minutt. I 1933 bygde staten en vei langs Loch Ness, og mange påstod at bråket fra byggingen vekket sjøormen. Bertram Mills som drev et sirkus med base i London, utlovet en formue til den som kunne fange uhyret til sirkuset hans. Det har også vært foreslått at Nessie egentlig var elefanter fra et omreisende sirkus som tok seg et bad i Loch Ness. I 1934 tok dr Robert Wilson det første fotografiet av Nessie. 12.mars 1994 avslørte "London Sunday Telegraph" historien om bildet. Det ble ikke tatt av dr Wilson, som bare satte navnet sitt til for å skape troverdighet i saken. Christian Spurling som døde høsten 1993, sies å ha innrømmet sin rolle i spøken da han lå på det siste. Bildet ble i virkeligheten tatt av Spurlings stebror, Ian Wetherell. Wetherells far, Marmaduke («Duke») Wetherell, var utsendt av "Daily Mail" for å finne uhyret, og laget bildet ved hjelp av en leketøys-ubåt. I forkant hadde han på samme vis lagd «fotavtrykk» etter uhyret ved hjelp av en utstoppet neshornfot. Allerede 7.desember 1975 hadde "Sunday Telegraph" trykket en artikkel om forfalskningen. Her fortalte Ian Wetherell hvordan de involverte hadde lett seg frem til en liten vik, der de bittesmå krusningene i vannet ville ligne store bølger ute på innsjøen. «Så var det bare å trekke opp ubåten, og få den til å dykke like under overflaten, så halsen og hodet fremkalte en skikkelig liten V i vannet». Denne avsløringen vakte imidlertid ingen større oppmerksomhet. I februar 2011 ble det tatt et bilde på Loch Ness av et dyr med pukler, som har vært observert flere ganger de siste fem årene, og er kjent som «Bownessie». Dette bildet er tatt med mobiltelefon, og det kan derfor være fikset på ved hjelp av Photoshop. Beretninger om sjøuhyrer er utbredte. I Lake Champlain skal det være ett, med kallenavnet «Champ». I Sverige har man "Storsjöodjuret", og i Norge Seljordsormen som attpåtil er på facebook. På Sotra har man «dyret i Kørelen», øyens største innsjø. «Dyret» skal ligne et svartbrunt, hvelvet skip og sies å ha slukt et helt brudefølge. Nessie kan ikke være et pattedyr, da disse stadig må opp til overflaten for å puste, og temperaturen i Loch Ness er for lav for krypdyr. Et bilde viser noe som minner om en svaneøgle. I så fall ville Nessie vært verdens siste plesiosauer. Fisk har ingen likhet med Nessies påståtte utseende. I 2001 påpekte den italienske geologen Luigi Piccardi at Loch Ness ligger like over Great Glen-forkastningen, som geologisk sett er Skottlands mest aktive område, og forårsaket et større jordskjelv i 1901. Det store jordskjelvet som la Lisboa i grus i 1755, forplantet seg via Great Glen til Loch Ness som en liten tidevannsbølge. Mindre bevegelser i jordskorpen under sjøen kan gi seg utslag i utslipp av gasser, som kan skape store bobler og bølger på innsjøens overflate. Det finnes mer enn 3.500 rapporter om at folk har «sett» Nessie, men ifølge dr Piccardi dreier de fleste av rapportene seg ikke om noe syn, men om høylytt plasking og voldsomme bølger, fenomener som kan forklares med tidvis aktivitet i forkastningen under. Etter hans mening var uhyret ikke pikternes egen oppfinnelse, men den hippocampusen (av "ippos" = hest og "kampos" = sjøuhyre) vi møter i gresk mytologi, som trekker vognen til hav- og jordskjelvguden Poseidon. Evanna Lynch. Evanna Lynch (født 16. august 1991) er en irsk skuespiller fra Termonfeckin i grevskapet Louth i Irland. Foreldrene til Evanna heter Marguerite og Donal, og hun bor sammen med dem. Hun har to eldre søstre, Mairead og Emily. Hun har også en yngre bror som heter Patrick. Evanna går på "Our Lady's College Greenhills" skole i sitt tredje år (2007). Roller. Hun spiller "Lulla Lunekjær", eller på engelsk "Luna Lovegood" i den femte Harry Potter-filmen "Harry Potter og Føniksordenen" ("Harry Potter and the Order of the Phoenix"), som hadde premiere den 13. juli 2007. Hun var med i "Harry Potter og Halvblodsprinsen" som kom ut sommeren 2009. Hun ble også med i Harry Potter og Dødstalismen del 1 og 2 som kom ut i november 2010 og sommeren 2011. Hun er selv en stor Harry Potter-fan, og kjøpte en signert utgave av "The Order Of The Phoenix", og ble henrykt da auditionene til Luna Lovegood ble holdt i London, for «normale, vanlige» jenter. Folkets Hus i Oslo. Folkets Hus er LOs hovedkvarter. Det ligger på Youngstorget i Oslo, og eies av LO og de tilknyttede forbundene. Det første Folkets Hus i Oslo ble bygget på Youngsbakken i 1907, etter tegninger av Harald Olsen. Dette ble Olsens siste større arbeid, og var et typisk senhistoristisk bygg i nyrenessanse. Allerede i 1914 ble Folkets Hus bygget ut, nå ved arkitekt Karl Høie. I 1911 ble naboeiendommene til Folkets Hus kjøpt opp, med tanke på fremtidige utbygginger. I 1938 fikk man en generalplan for kvartalet, og et utkast til nytt bygg ble tegnet av Knut Knutsen. På grunn av andre verdenskrig måtte planene utsettes, og byggingen startet ikke før i 1954. Det nye bygget sto ferdig i 1962, etter store budsjettoverskridelser. Det opprinnelige utkastet estimerte en byggekostnad på fem millioner kroner, men regningen ble tilslutt på nærmere 26 millioner. Det ble derfor for å finansiere utbyggingen innført en ekstraavgift på 25 øre uken for fagorganiserte. Folkets Hus huser i dag konferansestedet Oslo Kongressenter. Eksterne lenker. Oslo San Donato Milanese. San Donato Milanese er en kommune i provinsen Milano i Italia. Den ligger 10 km sør for Milano. Engineeringselskapet Snamprogetti har hovedkontor her. Stadion am Bruchweg. Stadion am Bruchweg er en idrettsarena beliggende i byen Mainz i Tyskland. Arenaen er hjemmebanen til fotballklubben 1. FSV Mainz 05 som spiller i den tyske Bundesligaen. Arenaen ble benyttet under U21-EM i fotball i 2004. Copa América. Copa América er det søramerikanske fotballmesterskapet for landslag som tilhører CONMEBOL. Det avholdes normalt hvert andre år. De deltakende landa er CONMEBOL-medlemmene,,,, og. Siden 1993 har man også invitert to land til å delta. Til nå har det vært (1997, 2001, 2004, 2011), (2001), (1999), (1993, 1995, 1997, 1999, 2001, 2004, 2011) og (1993, 1995). var invitert i 2001, men trakk seg av sikkerhetsmessige årsaker. Copa América ble første gangen arrangert 2. – 17. juli 1916 i forbindelse med feiringa av 100-årsjubileumet for Argentinas uavhengighet. Turneringa het til 1975 "Campeonato Sudamericano de Selecciones" (Søramerikansk mesterskap for landslag), men skifta navn til Copa América i 1975. Ruhrstadion. rewirpowerSTADION ("Ruhrstadion" til juli 2006) er en fotballarena beliggende i byen Bochum i Tyskland. Arenaen er hjemmebanen til fotballklubben VfL Bochum som spiller i den tyske Bundesligaen. Arenaen er plassert i den nord-østre delen av byen, hvor det har blitt bedrevet idrett på flere arenaer siden 1911. Arenaen endret navn ettersom klubben inngikk en avtale med "rewirpower", et datterselskap av Stadtwerke Bochum, i 2006. Norsk forening for kirkegårdskultur. Norsk forening for kirkegårdskultur ble stiftet i 1966 for å ivareta den kulturhistoriske arven, bidra til å utvikle gode rutiner på kirkegårder og påvirke lovarbeid. Norsk forening for kirkegårdskultur sin logo er et hjulkors fra middelalderen. De eldste korsene var understykker på større gravminner, og siden ble hjulkorsene brukt som selvstendige gravminner. Hjulkorsene ved Sørum kirke er grunnlaget for Norsk forening for kirkegårdskultur sin logo. De stammer fra begynnelsen av 1100-året. We Are The Ark. "We Are The Ark" er debutalbumet til den svenske glamrockgruppen The Ark. Platen ble gitt ut høsten 2000. Copa América 2007. Copa América 2007 var den 42. Copa América-turneringen som ble avholdt. Den ble spilt i Venezuela i tidsrommet 26. juni – 15. juli. Dette var første gang Venezuela arrangerte mesterskapet. Vinneren av Copa América 2007 ble. De skal dermed representere CONMEBOL i Confederations Cup i 2009. Stadioner. Oversikt over arenaer for Copa America i Venezuela Finalearenaen Estadio Monumental de Maturín Dommere. Benito Archundia lengst til høyre i svart i kampen mellom Venezuela og Peru Fra åpningsseremonien før kampen mellom Venezuela og Bolivia Super Smash Bros.. "Super Smash Bros." (ニンテンドウオールスター! 大乱闘スマッシュブラザーズ "Nintendō Ōrusutā! Dairantō Sumasshu Burazāzu") er et slåssespill utviklet av HAL Laboratory og utgitt av Nintendo til Nintendo 64. Det ble først lansert i Japan 21. januar 1999, 26. april 1999 i Nord-Amerika, og 19. november 1999 i Europa. Spillere er i stand til å velge mellom opptil tolv rollefigurer (fire av dem må låses opp) fra forskjellige spill i Nintendos historie, som for eksempel Mario, Link, Pikachu og Kirby. "Super Smash Bros." er det første spillet i "Super Smash Bros."-serien. Det ble fulgt av det svært suksessfulle "Super Smash Bros. Melee" til Nintendo GameCube og "Super Smash Bros. Brawl" til Wii. Fylkesvei 440 (Oppland). Fylkesvei 440 i Oppland går mellom Storødegård og Langrusten i Sel kommune. Veiens lengde er 23,5 km. Eksterne lenker. 440 440 Fylkesvei 442 (Oppland). Fylkesvei 442 i Oppland går mellom Leirflaten og Vålbubakken i Sel kommune. Veiens lengde er 10,0 km. Eksterne lenker. 442 442 Ronald McDonald Hus. Ronald McDonald Hus er hus som finansieres av bidrag fra McDonald’s kunder for å gi alvorlig syke barn og deres familier en mulighet til å bo nær sykehuset under behandlingsperioden. Der skal de kunne leve et «normalt» familieliv under oppholdet. Om husene. Husene, som bl.a. finnes på ulike plasser i Sverige, er organisert av Ronald McDonald Barnfond og finansieres av McDonald's kunder og drives i veldedighet. Det første Ronald McDonald-huset i Norden ble åpnet i 1993, ved Karolinska universitetssykehus i Huddinge, Flemingsberg, sør-vest for Stockholm og har plass til 14 familier. Det finnes også hus i Göteborg med plass til 25 familier og i Lund med plass til 16 familier. I Norge skal det, ifølge planene, stå klart et Ronald McDonald Hus på Rikshospitalet en gang iløpet av sommeren 2008. Formål. Formålet med huset er at syke barn og deres familier kan bo nær sykehuset. Hvis barn er alvorlig syke, kan familiene få bo gratis i noen av disse husene for å få være i nærheten av barnet/barna. Dette er grunnprinsippet. Husene er veldig «livlige» og de innehar en rekke ulike rom, kjøkken, bad og diverse andre rom. Husene er ment å ligge nærmere enn 100 meter fra sykehuset for å gjøre det så lettvint som mulig å få besøkt barna. Big Mac. En Big Mac skiller seg ut fra andre burgere ved at den todelt. Big Mac er en av McDonald’s hamburgere. Den ble introdusert i 1968 og består av et tredelt hamburgerbrød med sesam, herav 28 gram salat, Big Mac-saus med syltede agurker, 3½ gram frysetørket løk og to hamburgere med 45 gram storfekjøtt. Hamburgeren inngår som en del av McDonald's' kjerneprodukter. Hamburgeren Big Mac er så kjent og utbredt at det politisk-økonomiske tidsskriftet The Economist har brukt den som referanseobjekt for en internasjonal prisindeks, Big Mac index. Innholdet i en Big Mac varierer i henhold til lokale tradisjoner. I India serveres den eksempelvis med en kyllinghamburger for å unngå problemer med de herskende religioner, hinduisme og islam, og i de arabiske landene (eksempelvis Saudi-Arabia), hvor den finnes, er kjøttet «kontrollsjekket iht. halal». Også næringsinnholdet varierer, for mens amerikanerne (i USA) får hele 2345 kilojoule ut av en Bic Mac, så får de i Danmark kun 2080 kJ, i Norge 2070. Quarter Pounder. Quarter Pounder er en av McDonald’s hamburgere. Den består av et todelt hamburgerbrød med sesamfrø, sennep, ketchup, grovhakket løk, sylteagurk og en 113g stor hamburger av 100% storfekjøtt. Navnet kommer av vekten på hamburgeren som svarer til et kvart pund. I noen sydeuropeiske land kalles Quarter Pounder for Royal. Burgeren inngår som en del av McDonald’s kjerneprodukter. Fridtjof Heyerdahl. Fridtjof Heyerdahl (født 4. juni 1879 i Kristiania) var en norsk elektroingeniør og direktør. Han var president for Norges Røde Kors under annen verdenskrig. Fornavnet blir også skrevet Fritjof. Familie og bakgrunn. Fridtjof Heyerdahl var sønn av sivilingeniør og agent Halvor Emil Heyerdahl og hustru Constance Alma Hedrich (datter av Heinrich-Carl Hedrich), og nevø av komponisten Anders Heyerdahl. Han ble gift 1906 med Borghild Strugstad, datter av forsvarsminister og generalmajor Oscar Sigvard Julius Strugstad. Liv og virke. Heyerdahl fikk Examen Artium i 1898, og diplomeksamen fra Technische Hochschule i Darmstadt i 1903.I årene 1903-06 var han ansatt i ingeniørfirmaet Heyerdahl & Co., og fra 1906 var han overingeniør hos N/A Siemens-Schuckert. Fra 1914 var han direktør samme sted. Etterhvert ble bedriften hetende Norsk Siemens A/S. Heyerdahl var formann både i Bærumsbanens direksjon, og i direksjonen hos Kristiania Elektriske Sporvei. Han var også dommer i Arbeidsretten. I krigsårene 1940-45 var Fridtjof Heyerdahl president i Norges Røde Kors. Med sin mangeårige kontakt med tysk industri nøt han stor tillit hos tyske myndigheter. Organisasjonen opplevde en enorm økning i medlemsmassen i tiden under Heyerdahls ledelse. Han arbeidet tett med det tyske Røde Kors, men hadde et mer anstrengt forhold til NS og Innenriksdepartementet. Fridtjof Heyerdahl ble æresmedlem i Røde Kors i 1949. Big Tasty. Big Tasty (i USA kjent som Big N’ Tasty) er en hamburger som produseres og selges av restaurantkjeden McDonald’s. Den ble utviklet for å konkurrere med Burger Kings Whopper-hamburger. Den ble satt på menyen samtidig som McDonald’s innførte sitt I’m Lovin’ It-slagord i 2003. Big Tasty er McDonald’s' største burger på den permanente menyen. Den består av et todelt hamburgerbrød med sesamfrø, samt Big Tasty Sauce (majonesbasert saus med grillsmak), 7 gram grovhakket løk, 28 gram grovhakket salat, 2 tomatskiver, 3 skiver emmentaler-ost og en 150g stor hamburger. Den gir 850 kcal. Big Tasty fås i perioder som kampanjeprodukt med bacon: Big Tasty Bacon. Burgeren inngår som en del av McDonald’s' kjerneprodukter. Ronald McDonald. Ronald McDonald er en maskot som ble skapt i 1963 for å gjøre reklame for McDonald’s. Avbildet som en vennligsinnet klovn som bor sammen med en mengde hamburger-relaterte vesen har han vært veldig fremgangsrik i å selge produkter for selskapet, fremfor alt Happy Meal sammen med flere andre maskoter som Grimace, Hamburglar, Birdie the Early Bird, og The Fry Kids. Ifølge den amerikanske boken "Fast Food Nation" kjenner 96% av amerikanske skolebarn igjen maskoten, bare julenissen hadde en høyere gjenkjenningsfaktor. Mange McDonald's-restauranter har statuer av klovnen i menneskelig størrelse, som oftest stående i entréen for å ønske besøkende velkommen eller sittende på en benk, slik at barn kan sette seg ved siden av ham eller på fanget hans. Det finnes et antall personer som jobber heltid med å, i kostyme, opptre som Ronald McDonald på sykehus og lignende steder. Man har også sponset Ronald McDonald-hus hvor foreldre kan overnatte mens deres barn mottar medisinsk behandling på et nærliggende sykehus. České Budějovice. České Budějovice (tysk: "Budweis") er hovedstaden i regionen Sydbøhmen i Tsjekkia. Byen har ca 96.000 innbyggere (2002) og ble grunnlagt i 1265 av Přemysl Ottokar II. Byen er blant annet kjent for bryggeriet "Budějovický Budvar" som ble grunnlagt i 1895 og lager ølmerket Budweiser Budvar. Dette er det eneste nasjonalt eide bryggeriet i Tsjekkia. Bryggeritradisjonen i byen strekker seg fra slutten av 1700-tallet. Jernbanen til Linz i Østerrike (drevet med hestekraft) var den nest eldste på det europeiske kontinentet og ble konstruert i perioden 1824-1832. Den hvite fabrikk. Den hvite fabrikk (polsk "Biała Fabryka") er navnet på Ludwik Geyers bygning ved Piotrkowska-gaten 282 i Łódź. Fabrikken er et kompleks av klassisistiske bygninger og en av de eldste severdigheter innen industriell arkitektur i Polen. Den ble bygd i årene 1835–1837 av Ludwik Geyer. Komplekset huset blant annet Łódź’ første mekaniske spinneri og veveri så vel som byens første pipe, og var i sin tid en av de mest moderne fabrikkene i Europa. Den var en selvtilstrekkelig bedrift som kunne drive alle trinn i bomullsproduksjonen. Den hadde ved siden av spinneriet og veveriet også et trykkeri og fargeri. Geyer kjøpte fabrikkmaskinene hos datidens fremste produsent, brødrene Cockerill i Belgia. Blant disse var Polen og Russlands første dampmaskin, som ble tatt i bruk i 1839. Fabrikken har tre etasjer, og formen er inspirert av engelske fabrikkbygninger fra epoken. Den er gipset og malt hvit, i motsetning til de fleste andre fabrikker i Łódź, som er etterlatt i rød murstein. I dag huser bygningen Det sentrale tekstilmuseum. Eksterne lenker. Fabrikk Estadio Polideportivo de Pueblo Nuevo. Estadio Polideportivo de Pueblo Nuevo er et flerbruksstadion i San Cristóbal i Venezuela. Stadionet er mest brukt til fotballkamper og er hjemmebanen til Deportivo Táchira Fútbol Club. Stadionet har en kapasitet på 42 500 og er en av stdionene som skal bli brukt i Copa América 2007. Estadio Metropolitano de Mérida. Estadio Metropolitano de Mérida 25. juni 2007 Estadio Metropolitano de Mérida er et flerbruksstadion i Mérida, Venezuela. Stadionet blir mest brukt til fotballkamper og hjemmebanen til Estudiantes de Mérida FC. Stadionet har en kapasitet på 42 500 og skal brukes i Copa América 2007. Michael Lebowitz. Michael Lebowitz er en amerikansk marxistisk økonom. Han er født og vokste opp i USA. Etter å ha studert i hjemlandet fikk han i 1965 en undervisningsstilling ved Simon Fraser University i Vancouver, Canada der han i dag er professor emeritus. Han var også medlem av det sosialdemokratiske partiet New Democratic Party og satt en periode i partiledelsen før han meldte seg ut grunnet oppgitthet over det ensidige fokuset på parlamentarisk arbeid. De siste årene har han bodd i Venezuela der han er en aktiv deltaker i den bolivariske revolusjonen. Hans mest kjente verk er "Beyond Capital", som kom i 1992 og i en ny revidert utgave i 2003. For 2003-utgaven ble Lebowitz også tildelt Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize for 2004. I 2006 kom boka "Socialism: Build it now", som året etter kom i norsk utgave under tittelen "Sosialisme skapes ikke i himmelen". Michael Lebowitz er far til forfatteren Rachel Lebowitz. Polideportivo Cachamay. thumb Polideportivo Cachamay er et flerbruksstadion i Ciudad Guayana, Venezuela. Stadionet er mest brukt til fotballkamper og er hjemmebanen til Atlético Club Mineros de Guayana. Kapasiteten er på 41 100. Stadionet skal bli brukt under Copa América 2007. Jubalon. Jubalon er Onkel Skrues halvbror, som er en figur laget av William Van Horn. Han opptrer veldig sjelden, men i nyere tid kan vi finne ham i noen historier i Donald Duck & Co. Den bolivariske revolusjonen. Siden revolusjonen først ble lansert har den stadig blitt mer radikalisert, og Chávez omtaler det i dag som en sosialistisk prosess. Leskovac. Kart som viser Leskovacs plassering i Serbia. Leskovac (serbisk: "Лесковац") er en by og en kommune i det sørvestlige Serbia. Kommunen har 162 000 innbyggere (2002) og byen har 95 000 innbyggere (2002). Kommunens areal er 1 025 km² Jagodina. Jagodina (serbisk: Јагодина,) er en by som ligger midt i det sentrale Serbia på 43.98° Nord, 21.26° Øst, 136 km sør fra Beograd, og elven Belica tvers gjennom. Byen er også senter for Pomoravlje Distrikt i Serbia. Byen ble først nevnt i 1399 som Jagodna. Oversettelsen av navnet «Jagodina» er betyr «Jordbærby» på serbisk. Fra 1946 til 1992 ble byen isteden kalt for «Svetozarevo» (Светозарево) etter en serbisk sosialist fra 1800-tallet ved navn Svetozar Marković. Da serberne gjorde opprør mot den osmanske undertrykkelsen gjennom flere århundrer ble Jagodina åsted for flere harde kamper gitt byens strategiske betydning sentralt i Serbia. Etter osmanernes nederlag og ny etablering av Kongedømmet Serbia fikk Jagodina en periode av industriell og sivil blomstring. Etter den andre verdenskrig ble byen tungt industrialisert og gikk gjennom en periode av planlagt utvidelse og vekst innenfor det kommunistiske Jugoslavia. Just Lippe. Just Ebbesen von der Lippe (født 1904, død 1978), best kjent som "Just Lippe", var en norsk politiker (Norges Kommunistiske Parti) og journalist. Han ble med i Arbeiderpartiets ungdomsforbund i 1921 og fulgte NKP ved splittelsen i 1923. I 1925 ble han valgt inn i ledelsen for Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Han var formann for forbundet mellom 1927 og 1928, og satt i ledelsen frem til 1929. Fra 1928 var han også medlem av eksekutivkomiteen til den kommunistiske ungdomsinternasjonalen. I forbindelse med at Peder Furubotn ble erstattet av Henry Wilhelm Kristiansen som partiformann i 1930 ble Lippe utpekt til faglig ansvarlig i partiet. Samme år reiste han til Moskva for å undervise ved Lenin-skolen, men havnet etter hvert i unåde og ble sendt til Vladivostok. Han fungerte også i perioder som korrespondent for Arbeideren. Da han noen år senere kom hjem ble han valgt inn i partiets sentralstyre. I august 1941 flyktet Lippe til Sverige. Her satt han internert sammen med en rekke andre kommunister, både norske og svenske, i ett og et halvt år, før han fikk reise til England, hvor han ble kaptein i de norske styrkene. Dette førte til rykter om at han var blitt agent for engelske MI6, noe det ikke er funnet belegg for senere. I forbindelse med den sovjetiske innmarsjen i Finnmark fungerte Lippe som tolk for de sovjetiske styrkene. Etter krigen jobbet han i Friheten, og han spilte en sentral rolle i forbindelse med Furubotn-oppgjøret i 1949 og igjen i Vogt-oppgjøret i 1967. I 1951 ble han igjen valgt inn i partiledelsen, og senere var han også partisekretær. I 1963 sto Lippe som forfatter for NKPs offisielle historieverk fra stiftelsen av Arbeiderpartiet i 1887 til angrepet på Norge i 1940. Etter Josef Stalins død i 1953, deltok Just Lippe i et «minnemøte for Stalin» i Folkets hus, der han opptrådte som hovedtaler. I sin tale lovpriste Lippe Stalin. Talagi lufthavn. Talagi lufthavn (russisk: Аэропорт Талаги) (IATA: ARH, ICAO: ULAA) er en flyplass som ligger 11 km utenfor Arkhangelsk i Russland. I 2001 hadde flyplassen 105 797 passasjerer og betjente 921 tonn last. Buss. Buss #12 går til sentrum hver time mellom 06 – 19 og koster 15 rubel. Taxi. Det står drosjer utenfor terminalen og en tur til sentrum koster ca 200 rubel. Klimameldingen. Klimameldingen, St.meld. nr. 34 (2006–2007) "Norsk klimapolitikk", skisserer den norske regjeringens miljøverntiltak i dette århundre for å tilfredsstille Kyoto-avtalen og redusere CO2-utslippet. Stoltenberg-regjeringen la den 22. juni 2007 frem Klimameldingen. Den inneholder sektorvise planer for redusert utslipp av CO2 i Norge og fremfor alt kjøp av klimakvoter i utlandet. Ivar Digernes. Ivar Digernes (født 29. april 1904 på Ørsta, død 8. februar 1958 i Oslo) var en norsk politiker (Norges Kommunistiske Parti), oversetter og pressemann. Han var en av få medlemmer av Mot Dag som ble værende i NKP etter at organisasjonene skilte lag i 1929. Digernes flyttet til Kristiania for å studere i 1923 og sluttet seg er til Mot Dag. Etter blant et år som redaksjonssekretær i Rjukan Arbeiderblad under Jacob Friis' ledelse og virke som lærer i Bergen påbegynte han i 1927, kort tid etter at han var blitt med i NKP, et niårig opphold i Sovjetunionen. Her var hovedbeskjeftigelsen hans å jobbe med oversettelser av Lenins verker til norsk og generelt arbeid i det statlige sovjetiske forlaget for fremmedspråk. I 1930 giftet han seg med russiske Tatjana Nesterova, som han fikk tre barn med. I 1936–37 jobbet Digernes nært med Nordahl Grieg som redaksjonssekretær i Veien Frem, og i 1939 flyttet han til Narvik for å jobbe som adjunkt. Under annen verdenskrig oppholdt han seg mesteparten av tiden i Sverige, og etter krigen begynte han å jobbe som journalist i Friheten, en jobb han hadde til sin død. Han var også bidragsyter til Fossegrimen (tidsskrift) og Ringen. I sine siste år var han også engasjert som oversetter for den sovjetiske ambassaden. Big Ice. Anders W. Paulsen, bedre kjent som Big Ice, er en norsk musikkprodusent innen Rap og R&B og medlem av det norske produsentkollektivet Da Playboy Foundation, sammen med Oral Bee (Anders Kranmo Smedstad) og Mr. Pimp Lotion (Thomas Huse). Big Ice har også bidratt med produksjon for flere amerikanske rappere som Kurupt, Baby Bash, Sean T, Jay Tee, JT the Bigga Figga, Bone Thugs-n-Harmony. Utgivelser. Big Ice & Oral Bee Presents: Da Playboy Foundation Compilation (2003) NOBLE RECORDS Big Ice – Stackin Beats (2009) BIG ICE PRODUCTIONS Big Ice – Trunk of Funk (2010) BIG ICE PRODUCTIONS Big Ice & Oral Bee – Pionerer (2011) DA PLAYBOY FOUNDATION Ent. / BIG ICE PRODUCTIONS Det estiske senterpartiet. Det estiske senterpartiet (estisk: "Eesti Keskerakond") er et sosialliberalt sentrumsparti i Estland. Etter at det slo seg sammen med Det estiske pensjonistpartiet ("Eesti Pensionäride Erakond") den 20. august 2005 har det nest flest medlemmer av de estiske politiske partiene. Ved parlamentsvalget i 2007 fikk det 26,1 % av stemmene og 29 mandater i nasjonalforsamlingen (av 101). Det er det største opposisjonspartiet. Lederen er Edgar Savisaar, som var statsminister i Estland fra 1990 til 1992. Partiet er medlem av Det europeiske liberaldemokratiske og reformpartiet, sammen med blant andre norske Venstre. I navn og symbolbruk er det også knyttet til de andre nordiske senterpartia - som Senterpartiet i Norge, Centerpartiet i Sverige og Centern i Finland har det en firkløver som partisymbol. Partiet ble grunnlagt den 12. oktober 1991. Politikk. Partiet sier selv at det har som mål at det blir dannet en sterk middelklasse i Estland. Det kaller seg et «liberalt parti for middelklassen». Det støtter småbedrifter. Ved parlamentsvalget i 1999 gikk partiet til valg med innføring av progressiv inntektsskatt som sin fremste kampsak - Estland er et av de få land i verden som har flat inntektsskatt. I 2004 inngikk det et samarbeid med det russiske «maktpartiet» Forent Russland, noe som kan ha gjort partiet ekstra populært blant den russiske minoriteten i Estland. Flertallet på partiets landsmøte i 2003 gikk mot estisk EU-medlemskap. Historie. Partiet har tatt del i flere koalisjonsregjeringer siden det ble stiftet. Det har også blitt utsatt for splittelser og avskallinger, ettersom det estiske partisystemet har utviklet seg etter selvstendighet i 1991. Det var det største partiet i Estland ved parlamentsvalgene i 1999 og 2003. Fram til 2007 satt det i en koalisjonsregjering med det liberalistiske Reformpartiet og det populistiske Estlands folkeunion. Det gikk svakt fram ved valget i 2007, men gikk ut av regjeringen, og er nå det største opposisjonspartiet i landet. Det estiske reformpartiet. Det estiske reformpartiet (estisk: "Eesti Reformierakond") er et liberalistisk politisk parti i Estland. Partiet ble stiftet i 1994, og har sittet i regjeringsposisjon sammenhengende siden mars 1999. Partiet har dermed hatt stor innvirkning på politikken i landet, spesielt i den økonomiske politikken, og har blant annet fått innført flat inntektsskatt. Reformpartiets økonomiske politikk er inspirert av de markedsliberale ideene kjent fra Den østerrikske skole. Reformpartiet er det største partiet i nasjonalforsamlingen Riigikogu med 33 av 101 mandater, og har ett mandat i Europaparlamentet. Gruppeleder i Riigikogu er Jaanus Tamkivi, mens Arto Aas har rollen som ordfører i sentralstyret. Partileder siden 2004, Andrus Ansip, har også vært Estlands statsminister siden 2005. Regjeringen er en mindretallsregjering utgått av Reformpartiet og Unionen av Pro Patria og Res Publica. Politisk plattform. Reformpartiet er et liberalistisk parti, og baserer dermed sin politikk på en klassisk liberalisme med individets frihet og ansvar i alle deler av livet som siktemål. Partiet ønsker å verne om humanistiske prinsipper og det europeiske liberale demokratiet, og ønsker i første rekke å forbedre estlendernes levekår gjennom økonomisk utvikling. Reformpartiet har konsekvent talt for fri konkurranse innenfor rammen av en lite regulert markedsøkonomi, og er det mest økonomisk liberale partiet i Estland. Milton Friedman er blant økonomene som har hatt størst påvirkning på Reformpartiets økonomiske tenkning. Partiet ønsker blant annet å redusere den flate inntektsskatten til 18 %, forhindre en gjeninnføring av selskapsskatten, avskaffe utbytteskatten, redusere merverdiavgiften, legalisere narkotika og erstatte verneplikten med et vervet forsvar. Historie. Siim Kallas, partiets mangeårige leder, i dag EU-kommissær for samferdsel. Like før Jernteppets fall rundt 1990 ble Det estiske liberaldemokratiske partiet ("Eesti Liberaaldemokraatlik Partei", ELDP) etablert i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk den 9. mars 1990. Den 4. oktober ble sosialliberale ELDP gitt observatørstatus i Den liberale internasjonale, som det første partiet i Øst-Europa. Partiet deltok i en valgallianse ved de frie valgene i 1992, og fikk seks av alliansens 29 representanter. ELDP satt i regjering frem til sommeren 1993, da partiet brøt med valgalliansen, og deltok i sentralbanksjef Siim Kallas' gruppe for opprettelse av et nytt liberalt parti. Den 13. november 1994 gikk ELDP, en konservativ utbrytergruppe og uavhengige liberale sammen om å danne Det estiske reformpartiet, som fra begynnelsen hadde 710 medlemmer. Kallas ble valgt til leder for det nye partiet, som antok en mer liberalistisk kurs enn forløperne. Reformpartiet deltok i sitt første parlamentsvalg i mars 1995, og ble nest størst med 16,2 % av stemmene og 19 mandater. Tiit Vähi forsøkte å forhandle frem et felles regjeringsgrunnlag mellom valgvinneren Samlingspartiet ("Eesti Koonderakond") og Reformpartiet, men kom ikke enighet i den økonomiske politikken, der Reformpartiet ønsket å avskaffe landbrukssubsidier og videreføre flat inntektsskatt. En avlyttingsskandale gjorde at Reformpartiet gikk inn i regjeringen istedenfor Senterpartiet ("Eesti Keskerakond") i november samme år. Partiet gikk ut av regjeringen igjen ett år senere. Ved parlamentsvalget i 1999 fikk partiet en liten tilbakegang, ble tredje størst, og dannet regjering sammen med konservative Pro Patria ("Isamaa") og sosialdemokratiske Det moderate folkeparti ("Rahvaerakond Mõõdukad") under ledelse av Mart Laar. Regjeringen konsentrerte seg om arbeidet med å få Estland inn i EU og NATO, men Reformpartiet fikk også gjennomslag for å avskaffe selskapsskatten. Etter lokalvalgene i oktober samme år begynte de tre partiene også å samarbeide i Tallinn. Regjeringen ble sittende frem til desember 2001, og ble i januar 2002 avløst av Reformpartiet og Senterpartiet. Statsminister i denne regjeringen var Siim Kallas. Våren 2003 fikk partiet fremgang i parlamentsvalget, og Res Publica og Det estiske folkeunionspartiet ("Eestimaa Rahvaliit") ble tatt inn som nye regjeringspartnere. Etter to år gikk Res Publica ut for Senterpartiet, før Reformpartiet dannet regjering med Unionen av Pro Patria og Res Publica og Estlands sosialdemokratiske parti. Det har vært en mindretallsregjering siden sosialdemokratene gikk ut våren 2009. Statsminister siden våren 2005 er Andrus Ansip, som året før overtok som partileder etter Kallas, som ble utnevnt til EU-kommissær etter Estlands inntreden i EU i 2004. Reformpartiet har vært landets største parti siden parlamentsvalget i 2007, da det oppnådde 27,8 % av stemmene og 31 mandater. Partiet gikk først og fremst til valg på ytterlige skattelettelser og videreføring av sin økonomiske politikk, og ønsket å redusere inflasjonen nok til å kunne erstatte estlandske kroner med euro. Partiet opplevde en ytterligere fremgang ved valget i 2011, da det fikk sitt beste resultat noensinne med 28,6 % av stemmene og 33 mandater. Internasjonalt samarbeid. Reformpartiet har vært fullverdig medlem av Det europeiske liberaldemokratiske og reformpartiet (ELDR) siden desember 1998, og partiets politikere på europeisk nivå er tilsluttet Alliansen av liberale og demokrater for Europa (ALDE). Reformpartiet var observatør i Den liberale internasjonale 1994–1996, og har vært fullverdig medlem siden 1996. Like etter partidannelsen knyttet man særlig nære bånd til Freie Demokratische Partei i Tyskland, Folkpartiet i Sverige, Svenska folkpartiet i Finland og Latvijas Ceļš i Latvia. Fra slutten av 2000-årene har man også inngått et tettere samarbeid med Fremskrittspartiet i Norge, og Jørund Rytman var initiativtager til Venneforeningen for Estland på Stortinget. Reformpartiet har også bånd til Friedrich-Naumann-Stiftung i Tyskland og det hjemlige Liberalismi Akadeemia ("Det liberale akademi"). Valghistorikk. a> i øst, slik som vist på dette kartet med utgangspunkt i resultatet fra parlamentsvalget i 2007. Velgermasse. Partiet henter i sin største støtte fra unge, velutdannede og urbane sysselsatte. I motsetning til Eesti Keskerakond, som har uforholdsmessig stor støtte i den russiske minoritetsbefolkningen, og Isamaa ja Res Publica Liit, som i all hovedsak støttes av etniske estlendere, er Reformpartiets velgere forholdsvis likt fordelt på de ulike etniske gruppene. Reformpartiets velgermasse er sterkt konsentrert rundt byene, for selv om partiet bare henter en femtedel av sin støtte i hovedstaden Tallinn, får det tre ganger så mange stemmer fra andre byer, skjønt færre enn 40 % av velgerne bor her. Partiets velgere er betydelig yngre enn gjennomsnittet, mens dets velgere er velutdannet, med den høyeste andelen velgere med fullført videregående utdannelse i noe parti. Kvinneandelen blant partiets medlemmer er den laveste i noe parti, men partiets oppslutning blant kvinner er allikevel over gjennomsnittet. Reformpartiets velgere tenderer også til å ha høy inntekt, og 43 % av partiets velgerne kommer fra den tredjedelen av befolkningen med høyest inntekt. Jakob Friis. Jakob Johan Sigfrid Friis (født 27. april 1883 på Røros, død 12. desember 1956) var en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti/Norges Kommunistiske Parti) og pressemann. Friis begynte i 1909 som journalist i "Social-Demokraten" og jobbet som arkivar mellom 1913 og 1917. Han var Arbeiderpartiets representant i Kominterns eksekutivkomite i 1920 og 1921. Ved partisplittelsen fulgte han flertallet ut av Komintern, og mellom 1925 og 1928 var han redaktør for "Rjukan Arbeiderblad", en stilling han måtte forlate da han forlot Arbeiderpartiet og sluttet seg til NKP. Han jobbet i to år som lærer i Moskva før han i 1931 begynte på utgivelsen av Arbeidernes Leksikon. I 1933 gikk han ut av NKP og i 1936 inn igjen i Arbeiderpartiet. Han representerte partiet på Stortinget mellom 1945 og 1953, og markerte seg i denne tiden på venstresida i partiet, på tross av at han ikke fulgte Sverre Løberg i dennes nei til norsk medlemskap i NATO i 1949. I 1952 var Friis en av initiativtakerne til avisen "Orientering". Han var også avisens første redaktør, da han sammen med blant andre Haavard Langseth sto bak avisens første prøvenummer i desember 1952. Forhistorisk tid. Forhistorisk tid eller forntid kalles den tid der de skriftlige kildene er sparsomme eller altfor usikre til å kunne gi et dekkende bilde av historien. Historieskrivning om forhistorisk tid kalles "forhistorie". Forhistorien omfatter tiden før og fram til den historiske tiden, og strekker seg altså over mange tusen år. Men det finnes ingen skarp grense for når den forhistoriske tiden slutter og den historiske begynner. Forhistorisk tid kan deles inn i epoker, for eksempel steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Disse tre kilder gir ikke like detaljert og sikker kunnskap som historiske kilder, men kan likevel gi en viss innsikt i og sannsynlige hypoteser om hva som har hendt. Arkeologien, som er viktigst, arbeider med materielle levninger (fornminner) og ikke i første rekke gjennom skriftlig materiale, selv om det i senere tid har utviklet seg en arkeologi som sysler med historisk tid. Skriftlige kilder kan dels inneholde fragment som direkte handler om det område man er interessert i, dels gi en forklarende allment historisk sammenheng. Toppskatt. Toppskatt er en inntektsskatt til staten som beregnes av personinntekt. Toppskatt skal betales for den del av personinntekten som overstiger et årlig fastsatt fribeløp. Toppskatten bidrar til en progressiv inntektsbeskatning ved at den øker gjennomsnittsskatten relativt mer for høye inntekter enn for lave inntekter. Skattegrunnlag. Toppskatt beregnes av personinntekt. Personinntekt omfatter først og fremst arbeidsinntekt og virksomhetsinntekt som skyldes aktiv innsats, men som utgangspunkt ikke kapitalinntekt, og det er ingen rett til kostnadsfradrag i arbeidsinntekter og begrenset rett til kostnadsfradrag i virksomhetsinntekter. Satser og innslagspunkt. I toppskatten er de skattefrie beløpene ganske høye (derav navnet toppskatt). I 2012 er toppskatten 9 % for den delen av inntekten som overstiger 490 000 kroner (innslagspunktet for trinn 1), og med 12 pst. for den delen av inntekten som overstiger 796 400 kroner (innslagspunktet for trinn 2). For personlig skattytere i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke er toppskatten likevel 7 % i trinn 1. Melding til Stortinget. En melding til Stortinget (Meld. St.) er en rapport fra Norges regjering til Stortinget om arbeid som er gjort på et spesielt felt, eller drøfting av fremtidig politikk. En melding til Stortinget brukes når regjeringen vil presentere saker for Stortinget uten at de er knyttet til forslag til lov- eller plenarvedtak. Meldinger til Stortinget har ofte karakter av å være en rapport om arbeid som er gjort på et spesielt felt, eller drøfting av framtidig politikk. Meldingene, og behandlingen i Stortinget, danner ofte grunnlaget for en senere proposisjon til Stortinget. Før 1. oktober 2009 var melding til Stortinget kalt "stortingsmelding" ("St.meld."). Ross Macdonald. Ross Macdonald er det mest kjente forfatternavnet brukt av den amerikanske forfatteren Kenneth Millar (født 13. desember 1915 i Los Gatos i California, USA, død 11. juli 1983 i Santa Barbara i California). Han skrev også under sitt egentlige navn, samt under pseudonymene John Macdonald og John Ross Macdonald. Forfatterskap. Ross Macdonald rangeres av kritikere ofte som den viktigste forfatteren av hardkokt kriminallitteratur nest etter Dashiell Hammett og Raymond Chandler. Han er også en av de få hvis verker innen genren har vunnet anerkjennelse som skjønnlitteratur. Hans særmerke ble bøker om forbrytelser strukturert som greske tragedier. Forfatterskapet er også blitt beskrevet som et portrett av California, sett fra undersiden. Biografi. Millar ble født i Los Gatos i California, USA. Foreldrene var kanadiske, og returnerte til Canada da sønnen var fire år gammel. Under en periode i Vancouver hadde faren John Macdonald Millar en rekke jobber, inklusive avisarbeide og havnelos. Da han uten varsel forlot familien i 1920, flyttet hustruen Annie med sønnen til sin hjemby Kitchener i Ontario. Annie Millar var sykepleierske av yrke, men klarte på grunn av sykdom ikke å forsørge familien. De flyttet derfor fra den ene slektningen til den andre gjennom Kenneths oppvekst. Tidlig i livet var han godt over grensen til ungdomskriminell, før han mellom high school og college satte seg selv på et hardt, egenkomponert disiplineringsprogram av arbeide og studier. Etter å ha fullført college jobbet Millar i ett år som gårdsarbeider. Ved farens død i 1932 fikk han utbetalt en livsforsikring som gjorde det mulig å gjenoppta studiene. Han studerte fra 1933 ved University of Western Ontario, hvor han møtte sin senere hustru Margaret Sturm. De ble gift i 1938. Margaret ble senere kjent som krimforfatteren Margaret Millar. Fra 1938 til 1939 studerte Kenneth Millar ved University of Ontario, deretter ved University of Michigan i USA hvor han også underviste. I 1944 debuterte han med sin første roman, "The Dark Tunnel". Fra 1944 til 1946 tjenestegjorde han i US Naval Reserve. Han ble i 1951 dr. philos. i engelsk litteratur. Millar publiserte sine tre første bøker under eget navn, uten å oppnå særlig suksess. Siden hans kone allerede hadde begynt å opparbeide seg et navn som krimforfatteren Margaret Millar, utga han sin tredje roman som John Macdonald for å unngå å bli assosiert med hennes forfatterskap. Dette navnet ble brukt på den første romanen om den som skulle bli hans faste etterforsker, privatdetektiven Lew Archer ("The Moving Target", 1949). Da også krimforfatteren John D. MacDonald begynte å bli kjent, endret Millar forfatternavnet først til John Ross Macdonald (1950) og til slutt til Ross MacDonald (1951). I romanen "The Moving Target" (1949) introduserte Millar karakteren Lew Archer, som skulle bli den faste etterforskeren i bøkene og etterhvert forfatterens varemerke. Forlaget var initiellt lite begeistret for ideen, og mente boken var dårligere enn de foregående. Den fikk imidlertid gode kritikker, og fra og med andre bok om Lew Archer ("The Drowning Pool", 1950) begynte salget å ta seg opp. Navnet skal komme fra etternavnet på Dashiell Hammetts detektiv Sam Spades kollega "Miles Archer" og muligens fra fornavnet til forfatteren Lew Wallace. Opplysningen om knytningen til Hammett-karakteren skal ha kommet fra Millar selv, mens kildene ikke er enige om opphavet til fornavnet. Familien Millar flyttet tidlig på 1950-tallet til California, og bosatte seg i Santa Barbara. De fleste av Ross Macdonalds bøker utspiller seg i dette området, men da omdøpt til Santa Teresa. Navnet Santa Teresa er senere også brukt som lokasjon av krimforfatteren Sue Grafton, som en hyllest til Ross Macdonald. Ved midten av 1950-tallet begynte salget av Millars bøker å ta av, og i 1958 var han forlaget Bantams mestselgende paperback-forfatter. Samlivet mellom Kenneth og Margaret Millar var, i følge Kenneth selv og hans biografer, aldri enkelt. Ekteskapet beskrives som en lang rekke depresjoner og krangler, men de to later også til å hatt en sterk trekning til hverandre som stadig bragte dem sammen igjen og flere ganger fikk dem til å søke rådgivning. Familelivet ble ytterligere prøvet på grunn av datteren Lindas psykiske problemer og rusmiddelbruk. Seksten år gammel kjørte hun ned tre fotgjengere, hvorav en døde, og prøvde senere å ta sitt eget liv. Saken vakte stor oppmerksomhet i lokalmiljøet, og førte til mye negativ dekning i pressen der blant annet foreldrenes antatt «hardbarkede» forfatterskap ble lansert som forklaring på Lindas problemer. Hendelsene og Lindas senere problemer ser imidlertid ut til å ha bundet familien enda tettere sammen. Kenneth Millar ble i 1981 diagnosisert med alzheimer. Han døde to år senere på et pleiehjem. Bibliografi. De fleste bøkene utgitt under andre navn finnes også i utgaver med Ross Macdonald som forfatternavn. Oversettelser til norsk. Etter 1965 er alle oversettelser til norsk utgitt med forfatternavnet Ross Macdonald, uavhengig av opprinnelig forfatternavn. Centerpartiet. Centerpartiet er et svensk politisk parti. Ideologisk regner Centerpartiet seg som et grønt sosialliberalt parti. Partiet er medlem i Alliansen av Liberale og Demokrater for Europa (ALDE) og Det europeiske liberale, demokratiske og reformpartiet. Det deltar i ALDE-gruppen i Europaparlamentet. Partiets leder er Annie Lööf. Siden 2006 har partiet vært med i den borgerlige koalisjonsregjeringen i Sverige. Ved riksdagsvalget i 2006 ble partiet det tredje største partiet, med 7,9 % av stemmene og 27 representanter i Riksdagen (av 349). Historisk har Centerpartiet blitt regnet som søsterpartiet til det norske Senterpartiet. Som det norske partiet har det sitt opprinnelse i bondeorganisasjoner, og het "Bondeförbundet" fra stiftelsen i 1913 fram til 1957. Partiet hadde en storhetstid på 1970-tallet - det var det nest største partiet i Sverige ved riksdagsvalgene fra 1968 til 1976. Fra 1976 gikk oppslutningen nedover ved hvert riksdagsvalg fram til 1998. Etter dette ble det gjort et stort arbeid for å snu denne utviklingen. Etter valget i 2002 konkluderte partiet med at folk hadde et uklart bilde av hva Centerpartiet sto for, og at det var imot utvikling og framskritt. Som en konsekvens satt partiet seg som mål å bli oppfattet som "moderne, positivt, entydig og utfordrende." Den nye strategien har hatt en viss suksess, med økt oppslutning ved de to siste riksdagsvalgene. Det har blant annet fått stadig flere velgere i byene. I den siste tiden har avstanden til det norske Senterpartiet økt. Det svenske Centerpartiet er for eksempel positive til EU, sier ja til en felles EU-grunnlov og ønsker et føderalt Europa. Det var likevel mot svensk deltagelse i den monetære unionen (euro-sona). I likhet med det norske Senterpartiet har det svenske en sterk distriktsprofil, men det ønsker frihandel som et middel for å hjelpe fattige land ut av fattigdommen, istedenfor tollmurer. På 2000-tallet har partiet gått inn for føderalisme, både på europeisk og nasjonalt nivå. Etter å ha samarbeid med sosialdemokratene tidligere står partiet nå klart på den borgerlige siden. Centerpartiet har definert seg som et sosialliberalt parti, og er medlem i Det europeiske liberale, demokratiske og reformpartiet. Derfor blir partiet nå også regnet som et søsterparti til det norske Venstre. Amatøren (bok). "Amatøren" er en roman som ble utgitt av Cappelen i 1977 skrevet av den norske forfatteren Lars Saabye Christensen. Dette er Christensens første roman. Boken omhandler Christian Humles liv som student i Sogn studentby og på Blindern, Universitetet i Oslo. Norges Skaal. Norges Skaal, bedre kjent under sin førstelinje «For Norge, Kiempers Fødeland», er en drikkevise av student, senere biskop, Johan Nordahl Brun (1745–1816). Visen ble skrevet i 1771/1772. Innholdet ble oppfattet som opprørsk mot kongemakten i helstaten Danmark-Norge, men at den ble beslaglagt av politiet da den ble forsøkt trykt i 1772, er nok en myte. Først i 1782 ble sangen etter mangt å dømme trykt og utgitt første gang, i Trondhjem. Daværende rektor ved katedralskolen oppfattet forfatteren, Nordahl Brun, som en rebell, og forsøkte å kjøpe opp alle eksemplarene for å hindre spredning. Ja, han diktet sangen om og gjorde den til et uttrykk for kongetroskap! Han skrev for eksempel linjer som disse: «Nej den skal ej i Norge boe / Som ej er Ven og Konge troe». Men det er ikke den versjonen som har overlevd. Status som nasjonalsang først på 1800-tallet. «Norges Skaal» ble tidlig populær, og mange kunne den utenat. Den ble ofte sunget i selskaper. Under nasjonsbyggingsperioden på 1800-tallet fikk den en uoffisiell status som Norges nasjonalsang; Henrik Wergeland kalte sangen «en norsk marseillaise», og brukte versemålet i flere tekster som kunne synges til samme melodi; blant annet fedrelandssangene «Det er min Sjel en frydfuld Trang» og «Vi ere en en Nation vi med». Den siste er den første norske fedrelandssang skrevet med tanke på barn. Teksten legges i barnemunn og fører en slags 'dialog' med Bruns vise. Barna synger om fedreland og frihet, og understreker at de slett ikke er kjemper, kun «en Alen lange». Til gjengjeld er de mange, ja, utgjør en egen nasjon som elsker sitt vakre fedreland og vil ta vare på dets frihet. Som nasjonalsang ble Norges Skaal avløst av Henrik Anker Bjerregaards «Sønner af Norge», også kalt Norges «kronede nasjonalsang», inntil folket selv tok Bjørnsons «Ja, vi elsker» til sitt hjerte og gjorde den til Norges nasjonalsang. Serial Copy Management System. Serial Copy Management System, eller SCMS er et DRM-system utviklet spesielt for DAT-formatet. Systemet setter en bit i alle kopier, som bestemmer om kopien tillater videre kopiering eller ikke. Originalen har normalt ikke kopirestriksjoner, fordi den grunnleggende tanken bak er å hindre "serie"kopiering, og ikke "enkelt"kopiering. Systemet er også tatt i bruk på MiniDisc- og DCC-spillere og -opptakere. Historie. Da Sony utviklet DAT-formatet på 1980-tallet responderte musikkbransjen, med RIAA i spissen, med å kjempe mot lanseringen av DAT-kompatible avspillere og opptakere. Bransjen fryktet at muligheten for å kunne lage perfekte kopier uten kvalitetstap ville føre til økt privat kopiering, med påfølgende nedgang i musikksalget, og tapte inntekter for produsentene. RIAA forsøkte i første omgang å stanse lanseringen av DAT-opptakere ved å lobbyere mot Kongressen, og argumenterte bl.a. med at hjemmekopiering med kassetter allerede påførte bransjen 1,5 mrd dollar i tapte inntekter i året. Organisasjonen fulgte opp med å foreslå flere lover der alle opptakere skulle utstyres med et kopibeskyttelsessystem, som hindret ulovlig kopiering dersom produsenten ikke ønsket det. Lovforslaget om å gjøre et slikt system påbudt ble kraftig motarbeidet av en rekke grupper, organisasjoner og artister, og ble aldri vedtatt. Etter dette truet RIAA med å saksøke alle som innførte DAT-opptakere til USA, og det var heller ingen som gjorde det i denne perioden. Rundt 1990 begynte RIAA å lete etter et akseptabelt kompromiss med elektronikkforhandlere, og i 1992 resulterte dette i loven the Audio Home Recording Act. Denne stadfestet at blanke digitale media skulle skattlegges, og inntektene skulle gå til RIAA. I tillegg skulle det nye DRM-systemet SCMS bli innført. SCMS fikk en blandet mottakelse, og fikk bl.a. det mindre flatterende kallenavnet «scums» av brukere. Tekniske detaljer. SCMS benytter seg av en bit i metadataen, og innstillingen på denne biten er utslagsgivende for hva slags kopibeskyttelse innholdet har. Det er tre innstillinger: 00 (kopiering tillatt), 11 (én kopiering tillatt) og 10 (kopiering forbudt). En kopi av innhold merket med 00 vil også merkes med 00, som tillater ytterligere kopiering. En kopi av innhold merket med 11 vil merkes med 10, og forhindre ytterligere kopiering. Mjøssamlingene. Skipper Ole Amundsens hus fra 1844, nå informasjonssenter. Mjøssamlingene er Mjøsas sjøfartsmuseum. Museet ligger ved Minnesundbrua i Eidsvoll. Fra 2006 er museet en del av Mjøsmuseet. Det var her «Skibladner» ble montert og sjøsatt. Her ligger også huset til Skibladners første skipper, Ole Amundsen. Museet inneholder: "Slippen"," "Amundstua"," "Pakkhuset"," "Skibladnerbua"," "Verkstedbygningen"," "Fløyterbrakka" og "Fiskerstua"." Parti communiste français. Det franske kommunistpartiet ("Parti communiste français", PCF) er det største kommunistpartiet i Frankrike og medlem i Det europeiske venstrepartiet EL (på engelsk "European Left", på fransk "Gauche Européenne"). PCF ble grunnlagt i 1920 av medlemmer i Det franske sosialistpartiet SFIO som hadde gått imot den første verdenskrig og som støttet oktober-revolusjonen i Russland. PCF sluttet seg til den kommunistiske Tredje Internasjonalen (KI, Komintern). Midt på 1930-tallet vokste PCF kraftig, særlig etter at Komintern slo inn på folkefrontstrategien, og gikk inn for allianse med både andre sosialistiske partier og liberale borgerligee partier mot fascismen. Partiene som var med i den franske folkefronten (Front Populaire), blant dem PCF, vant parlamentsvalget i 1936, og en regjering ledet av sosialisten Léon Blum bla dannet, med støtte men uten deltagelse fra PCF. Men linjeskiftet i sovjetisk utenrikspolitikk var et stort problem for partiet. Det hadde fått økt popularitet også på grunn av Sovjetunionens iherdige forsøk på å etablere en sovjetisk-fransk-britisk allianse mot Hitler-Tyskland fra midten av 1930-talet, noe som strandet på britisk motstand. Men da den sovjetiske diktatoren Josef Stalin bråsnudde, og plutselig inngikk en ikke-angrepsavtale med Tyskland i 1939 (Molotov-Ribbentrop-pakten), ble PCF forbudt av den nye regjeringen under den borgerlige Édouard Daladier. PCF fulgte ei antikrigslinje til å begynne med under den andre verdskrig. Men særlig etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble PCF det mest aktive partiet i motstandsbevegelsen, og fikk stor oppslutning i folket på grunn av det. Da Frankrike ble frigjort i 1944, gikk PCF inn i samlingsregjeringen ledet av Charles de Gaulle, men ble tvunget ut av koalisjonsregjeringen til Paul Ramadier i 1947 da den kalde krigen tok til. Men PCF var fortsatt det største partiet i landet i mange år. Etter hendelsene i mai 1968, der PCF stort sett var fiendtlig innstilt til det som skjedde, og undertrykkelsen av Prahavåren seinere samme året, begynte PCF å distansere seg fra Moskva, og ble til slutt en sterk kritiker av sovjetkommunismen. PCF ble et eurokommunistisk parti. I 1981 gikk PCF inn i regjering som koalisjonspartner med François Mitterrand sitt reorganiserte sosialistparti PS. Men deltagelsen i flere koalisjonsregjeringer har ikke styrket PCF, fordi politikken til disse regjeringene ikke har svart til forventningene fra medlemmene og velgerne til PCF om en virkelig venstrekurs. Fallet til kommunistregimene i Øst-Europa rundt 1990 har også bidratt til nedgangen for PCF, fordi partiet på tross av sin selvstendige reformkommunistiske kurs siden 1970-åra fortsatt i noen grad blir forbundet med disse regima i media og i folks bevissthet. Partiet nådde bunnen ved presidentvalget i 2007, da kandidaten deres, Marie-George Buffet oppnådde under 2 % av stemmene. Subjunksjon (grammatikk). Subjunksjoner (av latin sub (=under) og iungere (=binde sammen) er en ordklasse bestående av ord som skyter en leddsetning inn under en annen setning. Ordklassen består av de tidligere underordnende konjunksjonene, infinitivsmerket "å" og det relative pronomenet "som". Alle leddsetninger må starte med en subjunksjon. De ulike subjunksjonene modifiserer hva leddsetningen faktisk betyr i sammenhengen. Econa. Econa (tidligere kjent som Siviløkonomene) er en interesseorganisasjon for norske siviløkonomer og personer med mastergrad i økonomi og ledelse og har 16 383 medlemmer (2010). Organisasjonen har 14 lokalavdelinger og egne studentgrupper på de største norske studiestedene, i tillegg til en administrasjon bestående av 15 personer som er lokalisert i Oslo. Econa gir ut fagtidsskriftet Magma 8 ganger i året. Econa samarbeider med tilsvarende organisasjoner i andre nordiske land gjennom Nordiska Civilekonomförbundet og er medlem av Nasjonalt råd for økonomisk-administrativ utdanning (NRØA) og EFMD. Historie. Econa ble stiftet stiftet 28. februar 1939 i Oslo som en forening for handelskandidater fra Norges Handelshøyskole. I 1977 ble foreningen en interesseorganisasjon, da den ble med i Akademikernes Fellesorganisasjon. I 1997 var Siviløkonomene med på bruddet med Akademikernes Fellesorganisasjon, og var med på å stifte Akademikerne. Fra og med 2003 har medlemskap vært åpent for flere enn personer med siviløkonomutdanning og alle personer med utdanning på nivå med mastergrad i økonomiske eller administrative fagområder kunne nå bli medlem. I tillegg kan enkelte med fireårig utdanning i økonomiske/administrative fag få medlemskap. Fra 2010 skiftet organisasjonen navn fra Siviløkonomene til Econa. Museum Nord. Museum Nord er en museumsstiftelse for nordre Nordland – Lofoten, Vesterålen og Ofoten. Stiftelsen ble etablert 13. desember 2002 og startet virksomheten 1. januar 2004, og er en av fire museumsenheter i Nordland. De andre er Helgeland Museum og Salten Museum, pluss Lofotr Vikingmuseum på Borg i Lofoten, som er en egen museumsenhet. Museum Nords administrasjon ligger på Melbu. Daglig leder er Pål Christensen. Lofotr Vikingmuseum, som fram til 2010 har vært en egen museumsenhet, blir i løpet av 2010 en del av Museum Nord. Den norske veterinærforening. Den norske veterinærforening (DNV) er et fagforbund som organiserer vel 90 prosent av alle yrkesaktive veterinærer, som vil si 2 331 medlemmer per 1. januar 2008. DNV utgir Norsk veterinærtidsskrift. President er Marie Modal. Samfunnsviterne. Samfunnsviterne er et fagforbund som organiserer samfunnsvitere og humanister som enten har en høyere samfunnsvitenskapelig eller humanisisk utdannelse, eller studerer på bachelor eller masternivå i en samfunnsvitenskapelig eller humanistisk disiplin. Organisasjonen hadde 9 052 medlemmer per 8.11.2011. Organisasjonen har sin opprinnelse i "Statsviternes Yrkesforening" (SY) fra midten av 1970-tallet. SY ble medlem av Akademikernes Fellesorganisasjon i 1980. I 1994 endret foreningen seg fra bare å være en organisasjon for statsvitere, samtidig som en tok navnet "Samfunnsviternes fagforening". I 1999 meldte organisasjonen overgang til Akademikerne. I 2007 endret foreningen navn fra Samfunnsviternes fagforening til Samfunnsviterne. Samfunnsviternes landsmøte velger medlemmer til hovedstyret. Hovedstyret består av leder, nestleder, seks medlemmer, en studentobservatør og fem varamedlemmer. Styret er øverste myndighet når landsmøtet ikke er samlet. På landsmøtet høsten 2011, ble Knut Aarbakke gjenvalgt for 2. gang som leder for foreningen for styreperioden 2012-2013. Siri Johnsen fra Tromsø, ble valgt til nestleder. Sørum kirkegård. Sørum kirkegård omkranser Sørum kirke. Ved Sørum kirke står hjulkors i stein fra begynnelsen av 1100-året. Logoen til Norsk forening for kirkegårdskultur er et hjulkors fra middelalderen. De eldste korsene var understykker på større gravminner. Siden ble hjulkorsene brukt som selvstendige gravminner. Akademikernes Fellesorganisasjon. Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) var en hovedsammenslutning av norske fagforeninger for medlemmer med eksamen fra universitet, høgskole eller tilsvarende, som ble etablert i 1975. I 1996 brøt Den norske legeforening ut, året etter flere medlemsforbund med Norske Sivilingeniørers Forening (NIF) i spissen. Det tyngste slaget for AF var likevel da de to største forbundene, Lærerforbundet og Norsk Sykepleierforbund, bestemte seg for å forlate organisasjonen. Flere av utbryterne var med på å etablere den nye og konkurrerende hovedorganisasjonen Akademikerne. Et forsøk i 2000 på å slå AF sammen med YS førte ikke fram. De gjenværende medlemmene av AF vedtok å legge ned organisasjonen i 2001. Et av de siste vedtakene var å bevilge penger til å skrive AFs historie, i form av boken "Et akademisk fellesskap: Akademikernes fellesorganisasjon 1975-2001". AF representerte på det meste over 200 000 medlemmer, men hadde vel 120 000 medlemmer ved avviklingen. Siste AF-leder var Aud Blankholm. Litteratur. Trond Bergh: Et akademisk fellesskap: Akademikernes fellesorganisasjon 1975-2001. (ISBN 9788241903489) Den norske tannlegeforening. Den norske tannlegeforening (NTF) ble etablert 15. oktober 1884 og er landets eneste fagforening og interesseorganisasjon for tannleger. Vel 95 prosent av de yrkesaktive tannlegene er medlemmer av NTF, og medlemsmassen utgjør 5 781 medlemmer per 1. januar 2008. NTF gir ut medlemsbladet Den norske tannlegeforenings Tidende som ble grunnlagt i 1890. Arkitektenes Fagforbund. Arkitektenes Fagforbund (Afag) er et forbund for sivilarkitekter, interiørarkitekter, landskapsarkitekter og industridesignere i offentlig og privat virksomhet, med en majoritet i privat sektor. Afag tilbyr rådgivning, forhandlinger og advokatbistand. Afag ble etablert 31. mai 1982 og er medlem i hovedsammenslutningen Akademikerne. Leder i styret er Bent Aaby, og generalsekretær er advokat Jostein Fyhn. I perioden 1982–1994 utga forbundet "AFAG-nytt", et medlemsblad som senere er gått inn i "Arkitektnytt". Den store synagoge i Łódź. En minnetavle (ikke vist på bildet) og en stor plakat minner om synagogen som en gang stod her Den store synagoge i Łódź (polsk "Wielka Synagoga", også kalt "Synagoga postępowa", «Reformsynagogen») var i sin tid den største av om lag 250 synagoger i byen. Den ble reist i årene 1881–1882, og byggingen ble finansiert av de største fabrikantene i Łódź, blant annet Izrael Poznański, Karol Scheibler og Joachim Silberstein. Tegningene ble utført av Adolf Wolff fra Stuttgart, og ble offisielt godkjent av byarkitekten Hilary Majewski. Synagogen hadde form som treskipet pseudobasilika med transept og risalitter i fronten. Komposisjonsmåten var inspirert av franske romanske basilikaer. Innvendig hadde synagogen en rik, orientalsk utsmykning med fargerike mosaikker og polykromi. Utvendig var den prydet med åtte kupler. Synagogen ble brukt av assimilerte jøder som den jødiske intelligentsiaen og det jødiske borgerskapet. Den ble ikke brukt av ortodokse jøder. For å komme inn i synagogen måtte man ha et spesielt inngangskort. Under den tyske invasjonen av Polen ble synagogen brent ned av tyske nazister natt til 11. november 1939. En minnetavle minner i dag om synagogen som stod der. Store Hanne Tyrmi. Hanne Tyrmi (født 27. september 1954) er en norsk billedkunstner. Hun bruker mange materialer, som tre, metall og plast; og er aktiv både med maleri, skulptur, foto, film og installasjon. Hun har hatt en rekke separatutstillinger i Norge og internasjonalt. Welsh ponni (seksjon B). Welsh ponni (seksjon B) er en ponni. Opprinnelse. Avlet for å yte er Welsh ponni sekjson B en større ponni med lenger steglengde enn den mindre seksjon A men mesteparten av welsh mountain-ponniens fine egenskaper er likevel beholdt. Kategori B var opprinnelig en krysning mellom welsh mountain-ponni og welsh cob. Rasebeskrivelse. Welsh ponni har lite, fint hode med bred panne, store øyne og små, velsittende ører. Profilen kan være lett konkav, og mulen er liten. Halsen er laang og lett buet. Den har hellende skuldre og godt definert manke. Buken er dyp og bakparten kraftig. Halen er høyt ansatt og bena er elegante med sterk, tett beinsubstans og gode ledd. Typiske trekk. Kjent som en førsteklasses rideponni både for konkurranse- og vanlig ridning. Araberhest. Araberhest er en hesterase som svært mange av verdens hesteraser kan føre blodslinje tilbake til. Den sies å være opphavet til alle hesteraser. Denne eldgamle rasen oppsto i ørkenen et sted i Midtøsten, muligens på Den arabiske halvøy, så langt tilbake som cirka 2500 år f. Kr. Beduinene betraktet araberhesten som en gave fra Gud, og innførte selektiv avl allerede på denne tiden. Takket være dette har mange av dagens arabere stamtavler som fører helt tilbake til denne tiden. På 700- og 800-tallet sørget de muslimske hellige kriger for at araberhesten ble spredt utover store deler av den verden som den gang var kjent. I dag er araberhestens allsidighet og påvirkning på andre raser verdsatt over store deler av verden. Rasebeskrivelse. Skjønnhet, eleganse og edelhet, kombinert med en høyreist holdning, klassiske linjer og flygende/svevende gange kjennetegner den typiske araberhesten. Temperamentet er livlig, men forsiktig. Araberhesten anses å være intelligent, lettlært og tillitsfull, utholdende, lettforet og svært tilpasningsdyktig. Syn og hørsel er meget god. Eksteriør. Skjelettet: Skjelettet er av eksepsjonelt hard kvalitet. Kraniet er kort, bredt, konkav, og øyenhulene store og runde. De har 17 par ribben (andre raser har ofte 18 par). 16 halevirvler i stedet for 18 og oftest 5 lendevirvler istedenfor 6. Tennene er små og fint meislede. Kinnbena er meget lange, og alle kanter skarpe. Hodet: Dette er en av de viktigste delene på araberhesten – det er rasens "stempel". Hodet skal være lite og kileformet, profilen konkav eller rett. Hodet avsmalner mot en meget liten nese uten merkbar runding over nesepartiet. Underkjeven skal være rett uten utbuktninger og skal gå over i en markert underleppe. Munnen er relativt lang og lukket. Pannen er meget bred med stor avstand mellom øynene. Øynene er store, mørke og formede som avrundet oval, lavt plassert på hodet og nesten vinkelrett mot profilen. Øynene er våkne og lysende – det kan forekomme at øyenhviten kan skimtes. Neseborene er store, nesten parallelle med neseryggen i hvile, men forstørres meget kraftig ved anstrengelse eller utblåsning. Ørene er små og fint formet med markerte kanter, ofte peker øretippene inn mot hverandre. Hopper kan ha lengre ører enn hingster. Halsen: Halsen skal være lang, elegant bøyet og elastisk, med en buet (mer enn 90 graders) forbindelse til hodet. Halsen på en hingst er noe kraftigere enn på en hoppe. Hodet og halsen bæres høyere enn hos de fleste andre raser. En hoppes hals er smalere og ofte rettere enn en hingsts, men struperandens har myk og bøyd kurve. Halsen springer ut fra toppen av brystet. Skulder og manke: Manken skal være godt markert og så høy som mulig, skulderen skal være lang og skrå. Steil skulder og lav manke betraktes som alvorlige skjønnhetsfeil. Bryst og ribben: Brystet er bredt og dypt med god plass til hjerte og lunger. Ribbena er avrundet og godt hvelvet. Ryggen: Ryggen skal være kort og sterk. Lend og kryss bør fortsette i en horisontal linje mot halefeste. Ryggen skal være godt muskelsatt over ryggraden. En hoppe kan ha noe lengre rygg enn en hingst. Lend: Kort og sterk. Ettersom araberhesten ofte har bare fem lendevirvler, er en senkning av ryggraden foran hoftebensvirvelen ikke ønskelig. En hingst skal alltid beholde en mykt avrundet kurve over lenden, selv om ryggen kan senkes noe ved høy alder. Nedsenket lendeparti kan være arvelig. Krysset: Lang avstand fra hoftekammen til ischium og meget bredt mellom hoftebenene. Lår og underlår brede og muskuløse med lang avstand fra det bakre kneet til hasen. Krysset skal ikke være høyere enn manken på utvokste hester. Hasene: Brede og flate med vel markerte haseledd og loddrett linje fra hasespissen til bakken. Bøyde haser (krokhaset) og brutte benakser er alvorlige feil. Halen: Haleføringen er nesten av like stor betydning for araberhesten som formen på hodet. Halen skal være høyt ansatt og bæres i bevegelse, i høyde med ryggen i en bue. I blant kan halen bæres noe til den ene siden (skjev hale) og dette er ikke en stor feil, men den får ikke være så mye til den ene eller den andre siden at en ser en del av halefestet. Framben: Store, flate knær, Senene skal være parallelle med knoklene i frambenet (radius og canon/pipa) og eksepsjonelt tørre og vel markerte. Dersom pipen er rett og ikke knepet under kneet, behøver den ikke være spesielt grov. Kodene er relativt lange og skråstilte. Høver: Runde med hardt og fast horn av beste kvalitet. Bukkehov eller flate høver er alvorlige feil. Hopper har til vanlig større høver enn hingster. Mange for øvrig bra araberhester vrir ut bakhøvene en anelse når de står stille. Dette er ganske karakteristisk for rasen og betyr ingen ting så lenge hasene er riktige og hesten beveger seg på en rett linje. Det anses å være best dersom høvene peker rett fram. Hårlag og tagl: Huden er tynn og fin, hårlaget kort og skinnende. Bena uten hovskjegg. Man og hale har silkemykt tagl som iblant kan være noe bølget. Farger og avtegn: Rene og klare farger er best. Rød (fuks), brun, mørk brun, sort og alle stadier av gråskimmel til helt hvit, er farger som blir godtatt, men blakk er ikke godkjent farge i rasen. De fleste araberhester er født brune, røde eller svarte, men den endelige fargen kan bruke flere år på å komme frem. Sorte arabere er som oftest født musegrå. Hvite avtegn er ganske vanlige. Mankehøyde: Mankehøyden kan variere mellom 146 til 160 cm, men det godtas variasjoner både oppover og nedover. På grunn av livsbetingelsene i vår tidsalder er mankehøyden sannsynligvis noe høyere enn hos de tidligere ørkenaraberne. "Trav:" Eksepsjonelt lett og flytende. Bakbena skal arbeide med et kraftfullt fraskyv. Hasenes bevegelsesmønster er meget viktig. Frambena skal føres med schwung. "Galopp:" Dette er en spesialitet for den arabiske hesten i likhet med dens store mulighet til å vende om på en femøring. Galoppen får ikke være stiv og rykkete. Konveks hodeprofil, hjortehals hos hingsten eller stiv vinkelrett halsansettning. Hengende ører, små øyne, trange ganasjer, eller dårlige høver. Små eller altfor vinklede haser, kort rett hals. Defekter på hode, hals og hale anses som alvorlige feil på denne rasen. Typiske trekk. Lang hals, lite, men edelt hode. Utmerker seg i distanseritt. Araberhester har 17 ribbein, 5 lendevirvler og 16 halevirvler, i motsetning til andre raser som har 18 ribbein, 6 lendevirvler og 18 halevirvler. Mankehøyde: 146-160 cm. Bruksområder. Svært allsidig. Brukt til ridning og kjøring og alle typer disipliner, inkludert western. Mange er med i NM i distanseritt. Mange araberhester egner seg også meget godt i sprangridning. Alte Sził-synagogen. Alte Sził-synagogen (polsk "Synagoga Alte Sził") ved Wolborska-gaten var i sin tid hovedsynagogen i Łódź. Den var en av de vakreste synagogene i Polen, og ble reist i årene 1863–1871 etter tegninger av Jan Karol Mertsching, som erstatning for en gammel tresynagoge. Den ble ombygd i 1893 av Adolf Zeligson. Under andre verdenskrig ble synagogen plyndret og brent ned av tyske nazister natt til 11. november 1939. En minnetavle minner i dag om synagogen som stod der. Murbygningen til synagogen hadde rektangulær grunnplan, og representerte flere stiler: mauretansk, bysantinsk, neomauretansk og neoromansk. Dens form og utsmykning utgjorde en stor kontrast med den øvrige bebyggelsen i byen, og bygningen ble derfor også regnet som en av byens mest originale. Multi Media Interface. MMI, (Multi Media Interface), er førerinformasjonssystemet fra bilprodusenten Audi. MMI fåes i de fleste modeller, fra den nye A4 og oppover. MMI kan sammenlignes med BMWs iDrive og Mercedes-Benz' COMAND. Skjermen. MMI-skjermen er plassert på dashbordet, over midtkonsollen. Skjermen fåes i to forskjellige versjoner, alt etter hvilken MMI-versjon man har. Det kan være et 5-tommers monochrome sort/rødt display, eller et høyoppløselig fargedisplay på 7 tommer. Kontrollpanelet. Kontrollpanelet er plassert i midtkonsollen, rundt og mellom gir-/velgerspaken og midtarmlenet, og består av et styrehjul, og en del knapper som man bruker til å navigere rundt i systemet. Tre versjoner. MMI-systemet fåes i tre forskjellige hovedversjoner; Gran prestegårdshage. Gran prestegårdsshage er en klassisk renessansepreget hage ved Søsterkirkene på Granavollen i Gran kommune. Kommunen kjøpte hagen i 1997 og restaurerer den til en offentlig besøkshage. Den ligger sør for presteboligen og Steinhuset på Granavollen og er fritt tilgjengelig for alle. Historikk. Man antar at hagen er anlagt på slutten av 1700-tallet. Den er seks mål stor, med syrinlysthus, en rekke forskjellige tresorter som tuja, eik, balsampoppel (velluktende), lønn, hestekastanje, syrin, hassel, spirea, snebær, rognspirea og ulike bærbusker som er brukt som kantplantinger langs grusgangene. Trolig er det den eneste prestegården i Norge med gravsted i hagen. Sokneprest Wilhelm Cornisch Lassen, som var sokneprest i Gran fra 1797 – 1810, er begravet i hagen sammen med sin svigerdatter Frederike Christiane Krog som døde da hun fødte tvillinger i 1806. Også de to tvillingdøtrene er begravet her. Philip Kruse. Philip Antony Kruse (født 13. mai 1949) er en norsk orkesterleder, komponist, arrangør, plateprodusent, sangtekstforfatter, musiker (trompet og vokalist) og musikkforlegger. Han er sønn av oberst Erling O. Kruse (f. 1922) og Eunice Cooklin (f. 1925), er onkel til artistene, sangerne og skuespillerne Jannike, Anine og Benedikte Kruse, og fetter til trubaduren Inge Aarhaug Tidlig i karrieren var han og broren Bjørn Kruse medlem av gruppa Bendik Singers, en vokalkvartett startet av Arne Bendiksen, og med denne vant han Melodi Grand Prix to ganger. Han har i tillegg vunnet Norsk Melodi Grand Prix tre ganger som tekstforfatter. Med plata "m Wenche Hallan" med Wenche Hallan vant han Spellemannprisen 1976. Han har skrevet libretto og/eller musikk til flere musikkdramatiske verk ("Adam", "Alexander", "Pangea", "Alvedans" og flere), utgitt omkring 2 000 melodier og tekster med artister som Tommy Körberg, Anita Hegerland, Inger Lise Rypdal, Bjørn Skifs og Anne Karine Strøm og står bak musikken til TV-serier som Amalies jul, Huset med det rare i og Puslespill. Han har vært produsent for rundt 300 plateinnspillinger, blant annet for Øivind Bluncks "Reidar", Viggo Sandviks "Fisking i Valdres", Trond Viggo Torgersens "Tramp på en smurf" og Vidar Sandbecks "Ballade". Som orkesterleder har han vært mye brukt i NRK radio og TV. Han har turnert med artister som Bjørn Eidsvåg, Sigmund Groven, Ellen Nikolaysen, Kari-Ann Grønnsund og Frode Thingnæs. I mange år ledet han ledet sitt eget storband, Philip Kruse BigBand, og han spiller fremdeles aktivt med Vidar Lønn-Arnesen. Fra 1971 til 1979 jobbet han i Arne Bendiksens plateselskap før han sammen med Frode Thingnæs startet S i 1979. Han ledet musikkforlaget fram til det ble solgt til EMI i 1999. Han har vært styreformann i GramArt og er formann for Edvardprisens hovedjury og leder av Norsk Musikkfond. I 1997 mottok han Oslo bys kulturstipend. I 2010 ble han styreleder i Norsk Musikkforleggerforening og medlem av TONO-styret. Han er forfatter av boken "Musikkforlaget - Fra Copyright til Cash". Hat-trick i VM i fotball for herrer. Dette er ei liste over alle spillere som har scora hat-trick i et eller flere VM-sluttspill i fotball for menn. Hat-trick er når en spiller scorer tre mål i en og samme kamp. Hat-trick i VM-sluttspill er relativt sjeldent; kun 48 stykker på over 700 kamper og 18 mesterskap. Det første hat-tricket ble scora av Bert Patenaude for i fotball-VM 1930. Det hittil siste ble scora av Pedro Pauleta for i fotball-VM 2002. Det eneste VM det ikke er scora hat-trick i, er fotball-VM 2006. Mesterskapet det ble scora flest hat-trick i (8), var i fotball-VM 1954 i Sveits. Spesielle hat-trick-mål. a> er en av to spillere som har scora hat-trick på headinger Wołyner Sził-synagogen. Wołyner Sził-synagogen (polsk "Synagoga Wołyner Sził", også kjent som «Den litauiske synagoge» ("Synagoga Litewska")) var en synagoge ved Wólczańska-gaten 6 i Łódź. Synagogen ble bygd i årene 1899–1904 etter tegninger av Gustaw Landau-Gutenteger, og ble brukt av jøder fra Litauen. Under andre verdenskrig ble den brent ned av tyske nazister natt til 11. november 1939. Bygningen hadde rektangulær form med tre etasjer. Over den doble inngangen var en trekantet spiss med en arkadisk frise, og over denne et rosevindu. Elevasjonen var utsmykket med vinduer i forskjellige størrelser, og på toppen fantes små tårn med kupler. Justice (fransk duo). Justice er en fransk musikkduo som består av Gaspard Auge og Xavier de Rosnay. De lager electro/house musikk, og er blant annet inspirert av 1970 tallets discorytmer. Det sies at Justice er «The dark side of disco». Justice ble signet til Ed Banger Records der Pedro Winter er manager. Winter er også manager for artister som Uffie og Daft Punk. I 2007 gav Justice ut debutalbumet "†"(Cross)."†" er hovedsakelig produsert i Cubase med kun et midi keyboard og grunnlyder fra Garageband. Til tross de enkle omstendighetene, ble "†" tatt imot som en revolusjon innen det vide electronica-markedet og mange kritikere mente dette kunne være starten på 00-tallets svar på Heavy Metal. Albumet ble kåret til et av 2007s beste av en rekke høyprofilerte aviser, hjemmesider og blader verden over. Både videoene til "«D.A.N.C.E»" og "«We are your friends»" vant hver sin MTV-pris for beste musikkvideo i 2006 og 2007, begge gangene vant de over Kanye West. 24. oktober 2011 ga Justice ut albumet "Audio, Video, Disco" Som minner mer om et instrumentalt rockealbum fra 1970-tallet enn et electronica-album. Det var noe annet enn fansen forventet seg og mange oppfattet albumet som en skuffelse. Justice selv brydde seg lite om kritikken og mente at det var slik musikk de opprinnelig ville lage. «"D.A.N.C.E"» er en av de mest kjente låtene til Justice og preget blant annet NRK P3s A-liste i 2007. Justice var på Øyafestivalen i Oslo 2007, de var også satt opp til å spille på Quartfestivalen 2008, men Quart ble avlyst og dermed spilte de på Oslo Live 2008 istedenfor. Dyrhaugstindene. Dyrhaugstindene (eller Dyrhaugsryggen) er en fjellrygg som ligger i fjellområdet Hurrungene, i den sørvestre delen av Jotunheimen, på grensen mellom Luster og Årdal kommuner i Sogn og Fjordane fylke. Dyrhaugstindene ligger mellom Skagadalen og Ringsdalen. Dyrhaugsryggen har flere topper over 2000 meter, hvor den høyeste er Store Dyrhaugstind (2146 moh.). Søndre Dyrhaugstind er den bratteste av tindene langs ryggen og har mange klatreruter. Løvenstad Fotballklubb. Løvenstad Fotballklubb (stiftet i 1972) er en fotballklubb som holder til i Rælingen kommune. Hjemmebanen heter Sandbekkbanen. En fotballinteressert guttegjeng fra Løvenstad barneskole startet klubben i 1972. Kriteriet for å få være med var at man var Leeds fan. Det var nok ikke alle som var like ærlige her, men fotballag ble det. For å få lov til å spille i seriesystemet måtte klubben være medlem av NFF. Dette krevde imidlertid en del papirarbeid som måtte utføres av voksne. Guttene lagde derfor ett skriv som de tok med hjem til sine respektive foreldre. Tre av foreldrene, Thor Ellefsen, Ludvik Johannesen og Marton Lunde synes initiativet var så bra at de stilte opp og ordnet alt papirarbeid. NFF krevde imidlertid at man hadde vært registrert i Norges idrettsforbund i minst ett år før man kunne bli tatt opp i forbundet. Rælingen Fotballklubb tilbød spillerne å spille som Rælingen 3 det første året, så først i 1973 spilte guttene under egen fane. Den første "ordentlige" Løvenstad-kampen ble spilt i Romerikscupen i 1972 mot Enebakk FK. Det ble tap 1-0. Løvenstad FK er kjent for å fostre opp dyktige og talentfulle spillere til tross for få ressurser. På sitt beste har klubben hatt a-laget i 3. divisjon, og har fostret følgende kjente LSK-spillere: Bjarne Sognnæs, Geir Frigård og Anders Eriksen. Lasse Faanes har også spilt for klubben. Tom Nordlie har vært trener for klubben. Ronald Reagan Washington nasjonale lufthavn. Ronald Reagan Washington nasjonale lufthavn (IATA: DCA, ICAO: KDCA) er en offentlig lufthavn i Arlington fylke i den amerikanske delstaten Virginia. Den er kjent som den nærmeste kommersielle flyplassen til rikshovedstaden Washington, DC. Lufthavnen er oppkalt etter president Ronald Reagan. Terminaler, selskaper og destinasjoner. US Airways er det største selskapet på flyplassen med 35% av trafikken i mars 2006. American Airlines, det nest største med 14%. Terminal A (Utgang 1-9). Terminal A åpnet i 1941 og ble utvidet i 1955 for å øke kapasiteten. Terminalen er nå under oppussing og dette vil vare til 2009. Terminals B and C. Terminal B og C åpnet i 1997 og erstattet da en rekke småterminaler fra 1960-tallet. Terminalene ble designet av arkitekten Cesar Pelli og har 35 utganger. Terminal B (Utgang 10-22 - Pir 1). Destinasjoner de rute fra Washington National Den store synagoge i Warszawa. Den store synagoge i Warszawa Den store synagoge i Warszawa (polsk "Wielka Synagoga") var den største av om lag 440 synagoger i Polens hovedstad før andre verdenskrig og i sin tid også en av verdens største. Den var symbolet på Warszawas reformjødedom, og var samtidig en av de mest praktfulle polske bygninger fra 1800-tallet. Synagogen ble reist mellom 1875 og 1878 ved Tłomackie-plassen etter tegninger av Leander Marconi. Etter oppstanden i Warszawas getto ble den sprengt i luften av de tyske nazistene i 1943 (av Jürgen Stroop personlig). Den store bygningen hadde form som et latinsk kors, og var bygd i klassisistisk stil med innslag av empire og renessanse. Synagogens treskipede indre var avsluttet med en pseudoromansk apside. Over hovedskipet befant en stor kuppel seg, noe som skulle symbolisere den største og betydeligste synagoge i Warszawa. Bygningen hadde en lengde på 64 meter. Synagogen hadde svært rikt utstyr. Store Store Søndre Dyrhaugstind. Søndre Dyrhaugstind er en av Dyrhaugstindene, som ligger i fjellområdet Hurrungene i den sørvestre delen av Jotunheimen. Sett fra Skagastølsbreen og Bandet er Søre Dyrhaugstind en markert og bratt tind med mange klatreruter. "Søndre Dyrhaugstind fra Bandet" er en klassisk rute først klatret av Charles Watson Patchell, John Simpson og Johannes Vigdal i 1895. I 1936 klatret Arne Næss og Erik Holter nordøsteggen fra Skagastølsbreen. Ruten ble stående som den vanskeligste i Hurrungene i mange tiår. Charlottenborg. a>, og kanskje ikke helt pålitelig. Charlottenborg er et slott i Motala kommune i Östergötland i Sverige. Hovedbygningen ligger ved Motala ström og har gitt navn til den bydelen – "Charlottenborg" – som bygningen i dag ligger i. Slottet ble oppført på midten av 1600-tallet av offiseren Ludvig Wierich Lewenhaupt. Charlottenborg slott er avbildet i Erik Dahlberghs praktverk "Suecia antiqua et hodierna", men slottet fikk sitt nåværende utseende etter en omfattende ombygging 1799–1803 og mindre endringer senere, selv om deler av den opprinnelige bygningen fremdeles kan gjenfinnes. I begynnelsen av 1920-årene bygde man kraftstasjon i Motala ström, noe som førte til at vannet ble demmet opp og Hårstorpssjön ble dannet. Dermed forsvant slottets park, og slottet ligger i dag nærmere vannet enn da det ble oppført. Motala kommune har eid slottet siden 1959. Charlottenborgs slott huser i dag "Motala museum", som viser svensk og internasjonal kunst fra 1600-tallet til 1900-tallet. Blant de representerte kunsterne er Bruno Liljefors og Johan Krouthén. Sjalottløk. Sjalottløk (av fransk échalote, etter byen Askalon, dagens Ashkelon) er en variant av matløk ("Allium cepa") i familien løkvekster. Tidligere ble sjalottløken betraktet som en egen art, "Allium ascalonicum". Til forskjell fra vanlig gul matløk, danner sjalottløken hele knippet av løker. Løken er også mindre og oppdelt i 4-8 fedd. Fargen skifter fra hvit til fiolett. Den anses som en av de fineste løkene med sin milde, aromatiske smak som gjør at den passer til matlaging der løksmaken ikke skal dominere. Banansjalottløk er en avlang og som oftest større variant. Charlottenborg (Danmark). Charlottenborg er et utstillingslokale og plass for flere kulturinstitusjoner i det sentrale København i Danmark. Her ligger blant annet Det Kongelige Danske Kunstakademi og Danmarks Kunstbibliotek. Charlottenborg ligger ved Kongens Nytorv i København. Den eldste delen av Charlottenborg er det gamle Charlottenborgs slott (da. "Charlottenborg Slot") som stammer fra slutten av 1670-årene. Charlottenborgs slott ble oppført av Ulrik Frederik Gyldenløve og var en av de første større bygningene som ble oppført ved det den gang nyanlagte Kongens Nytorv. Bygningens historie. Christian IV hadde gitt en del av tomten til sin elskerinne Vibeke Kruse som en «lyst-og kjøkkenhage» og derfra gikk den i arv til Ulrik Christian Gyldenløve. Siden ble tomten overdratt til Ulrik Frederik Gyldenløve, som fikk skjøte på den i 1669. Paléet. Oppføringen av "Gyldenløves Palais" som det opprinnelig ble kalt, startet den 3. april 1672 og sto på mens Gyldenløve for det meste oppholdt seg i Norge. Paléet fremsto som en bygning med tre fløyer i 1677. I 1683 ble slottsgården lukket da det ble bygget en lavere fjerde fløy ut mot slottshagen som lå langs den nyoppførte Nyhavnskanalen ned til vannet. Etter Christian Vs død i 1699 overtok dronning Charlotte Amalie, paléet som enkesete den 5. juni 1700 for en sum av 50 000 kronedaler. Heretter ble det kalt Charlottenborg. Etter enkedronningens død i 1714 gikk det i arv til hennes barn Carl og Sophie Hedevig for siden å havne hos Christian VI. Det ble renovert i 1736–37 og hadde skiftende beboere og benyttelse for en periode. Blant annet holdt "Det musikalske Societet", Kurantbanken, "Christianhavns tyske Kirkes Lotteri" og "Det kgl. danske Selskab til den nordiske Histories og Sprogets Forbedring" til her. Det ble også innredet en liten teatersal som ble benyttet til konserter, opera og skuespill. Kunstakademiet. Alle disse aktivitetene måtte imidlertid vike da kunsten tok over. Kunstakademiet var blitt opprettet i 1701 og den tilhørende skolen «Male- og Tegneakademiet» var kommet til i 1744. I 1753 overtok skolen en stor del av Charlottenborg og i 1787 ble paléet endelig overdratt til akademiet som eiendom – med unntak av en periode etter Københavns brann i 1795 hvor et antall institusjoner flyttet midlertidig inn. Utstillingsbygningen. Parken var også blitt overdratt til akademiet. I 1778 ble parken omdannet da Københavns Botanisk Have fikk sin tredje plassering her. Botanisk Have flyttet videre til sin nåværende plassering i 1874 da vollene ble sløyfet og akademiet brukte nå i stedet sitt hageareal til å oppføre en utstillingsbygning som sto ferdig i 1883. Bygningen ble tegnet av arkitektene Albert Jensen og Ferdinand Meldahl. Utstillingsbygningen gjennomgikk en omfattende renovering i perioden 2007–08. Stedet endret også navn til Kunsthal Charlottenborg for å signalere et brudd med en stagnerende historie og markere et skifte til en mer visjonær fremtid. Charlottenborg i dag. Charlottenborg huser fremdeles flere institusjoner med tilknytning til kunstverdenen. Dessuten avholdes det utstillinger i utstillingsbygningen, blant annet Charlottenborg Forårsudstilling. Kongens Nytorv (København). a> i 1873–75. Kongens Nytorv 34 Kongens Nytorv er et torg i København. Det ble grunnlagt i 1670 av Christian V, som hadde arvet tronen samme år. Torget hadde Place Vendôme i Paris som forbilde. Slik fikk han flyttet Københavns sentrum fra Gammeltorv, som var en gammel sølete middelalderplass, til det nye torget, brolagt og med hageanlegg. Bebyggelsen. Kongens Nytorv ble plassert der Østerport hadde stått frem til 1647. Etter at byporten og vollene var blitt flyttet, lå torget der, ubebygd med halvt nedrevne voller, enorme jordhauger og søle, brukt som avfallsplass og havn for båter fra Halland, som la til havn i den lille viken Krabbeløkke ved det nåværende Nyhavn. De gamle vollene, vollgraver og søppeldynger hadde etterlatt plassen som et kupert terreng, slik at den for moro ble kalt Hallandsåsen etter det svenske landskapet med samme navn. Kongens Nytorv med rytterstatuen våren 2005. Bildet er tatt mot nordvest. Foran den hvite bygningen til venstre ligger Hovedvagtsgade, deretter Ny Adelgade mellom den hvite og den gule bygningen (Store Nord). a> i 1893. I dag holder Den franske ambassaden i Danmark til i bygningen. Kongen bestemte at grunneierne fikk bebygge torget, men bare med fornemme hus. I de følgende år skjøt det opp en rekke paléer rundt torget. Det første var Gyldenløves palé (det nåværende Charlottenborg), oppført i årene 1672-83 av Ulrik Fredrik Gyldenløve. Deretter fulgte Thotts palé fra 1683, oppført av Niels Juel. I dag huser det den franske ambassaden. På 1600-tallet foretok militæret sine avstraffelser på Kongens Nytorv. Tre galger stod oppstilt på torget, samt andre torturredskaper. På Kongens Nytorv kunne man se dødsdømte desertører spille terning på trommen om hvem som skulle henges, mens de andre slapp unna. Senere flyttet militæret avstraffelsene ut til Kastellet. Krinsen og rytterstatuen. I 1688 ble det midt på plassen innviet et hageanlegg i barokkstil, omkranset av en dobbelt trerekke, som fikk tilnavnet "Krinsen" = kretsen). I midten fikk Christian V reist en forgylt rytterstatue av seg selv. Den skulle vært støpt i bronse, men så brøt det ut krig mot Sverige igjen, og bronsen måtte brukes til kanoner i stedet. Majesteten og hans hest ble støpt i bly og deretter forgylt, men bly er bløtt, så hesten måtte støttes opp av en liggende mannsfigur som forestiller misunnelsen, som hesten så tramper i støvet. Likevel sank hesten gradvis i kne, og etter andre verdenskrig var det ingen annen utvei enn å ta statuen ned og støpe den om igjen - omsider i bronse. Den gamle blystatuen oppbevares nå i et hjørne av Kongens Bryghus, som tjener som lager for Tøjhuset. I 1749 ble plassen omgjort til eksersérplass av Frederik V. Hageanlegget ble nedlagt og trærne felt, og bare rytterstatuen sto tilbake. I 1908 ble hageanlegget gjenopprettet, og den doble trerekken plantet på nytt. Giethuset. Etter oppføringen av det nåværende Kongelige Teater i 1870-årene ble det tidligere teateret revet og Kongens Nytorv ble utvidet med den åpne plassen mellom teateret og Hotel du Nord. Hotellet lå der Magasin du Nord ligger i dag. På teaterets tomt lå tidligere byens kanonstøperi, kalt "Giethuset", av det tyske verbet "giessen" (= støpe). Det lå svært beleilig til, i nærheten av Holmen og verftet, og i 1729 besøkte Frederik IV Giethuset for å overvære en kanonstøpning. Uheldigvis revnet formen, metallet fløt ut og satte fyr på blant annet en søyle av treverk, som bar tribunen der kongen satt. Tribunen braste sammen, men ut av røyken kom kongen, nokså uskadd. Kongens Nytorv i våre dager. I 1991 vedtok Københavns Borgerrepræsentation en plan for restaurering av torget og samme år ble hageanlegget restaurert og Krinsens granittbelegning ble fornyet. Av økonomiske årsaker strandet imidlertid planen om restaurering av resten av plassen. I 1998 var trærne så plaget av almesyke at de måtte felles. Det ble gjenstand for offentlig debatt om det skulle plantes nye trær, eller om plassen skulle gjøres lysere og mer åpen uten trær. Det endte med at man høsten 2001 plantet 80 lindetrær. Københavns metro åpnet i oktober 2002 og hadde fra starten av en stasjon på Kongens Nytorv. I august 2002 til september 2005 gjennomgikk torvet, som en del av renoveringen, større trafikkendringer. Veibanene ble trukket lenger ut og ga mer plass til selve torget. Kommunen hadde imidlertid ikke råd til å ferdigstille renoveringen av torget. Et gammelt forslag om å finansiere renoveringen ved å bygge et underjordisk parkeringsanlegg hadde blitt nedstemt av Borgerrepræsentationen i 2000 som følge av folkelig motstand. I april 2003 meldte det seg et anonymt fond som ønsket å sponse prosjekter med 50 millioner kroner, noe som muliggjorde ferdigstilling av prosjektet. 8. juni 2004 ble det offentliggjort at giveren var Oticon-fondet, i anledning Oticons 100-årsjubileum samme dag. Hver sommer møtes årets kull nyutklekkede studenter fra Københavnsområdet og danser rundt rytterstatuen. Denne tradisjonen er over 100 år gammel, men var forbudt under den tyske okkupasjonen. Hver vinter omdannes Kongens Nytorv til en stor skøytebane, hvor byens borgere og turister kan ta seg en gratis skøytetur rundt Krinsen. Nåværende bygninger på Kongens Nytorv. Harsdorffs hus på Kongens Nytorv ble fullført i 1780. Masovn. På jobb ved masovnen, jernet tappes ut Masovn er en ovn for fremstilling av råjern, og den sentrale produksjonsenheten på et jernverk. En moderne masovn er 50 – 100 meter høy og drives døgnkontinuerlig. Prosessen skjer ved at jernmalm og koks mates lagvis ovenfra, mens trykkluft tilføres nedenfra. Under høy temperatur skjer en reduksjonsprosess, der oksygenet i jernmalmen binder seg til karbonet fra koksen. Rent jern tappes ut i ovnens bunn, mens gasser, i hovedsak karbondioksid, stiger opp. Den viktigste kjemiske prosessen er en reaksjon mellom jernoksid og karbonmonoksid, som noe forenklet kan skrives som Prosessen for fremstilling av jern ved reduksjon har vært kjent fra oldtiden. Eldre masovner ble murt opp med tykke steinmurer, og med blåsebelger drevet av vannhjul. Lokaliseringsfaktorene fjernverkene var først og fremst tilgang til kull i tilstrekkelige mengder. Dernest måtte det være mulig å transportere jernmalm fram til verket. Blåsebelgene ble drevet av vannkraft, og etterhvert dampmaskiner. En moderne masovn produserer opp til 80 000 tonn råjern i uka. Egelands jernverk. Egelands jernverk ligger på Fiane, i tettstedet Eikeland, i Gjerstad kommune i Aust-Agder. Jernverket var i drift i perioden fra 1706 til 1885. Fra tidlig på 1800-tallet ble verket drevet sammen med Næs Jernverk. Bebyggelsen som stammer fra jernverket er viktige kulturminner. Boliger fra driften ligger fremdeles her, og flere er restaurert og i bruk som ferieboliger. Peter MacNicol. Peter MacNicol (født 10. april 1954 i Dallas i Texas) er en amerikansk skuespiller som er best kjent som advokaten John Cage i TV-serien Ally McBeal. Han vant en Emmy for denne rollen i 2001. Han er med i serien NUMB3RS som fysikeren Dr. Larry Fleinhardt. Han er også med i serien 24 som Tom Lennox. Biografi. Peter MacNicol vokste opp i Texas og var den yngste av fem barn. Han begynte å studere på University of Minnesota og spilte samtidig to sesonger på Guthrie Theater. Etter en tid ble han oppdaget av en talentspeider fra New York som ba han flytte til Manhattan. Kort etter dette spilte han i et "off-Broadway" stykke, Crimes of the Heart. Produksjonen flyttet etter hvert til Broadway, og MacNicol vant Theater World Award. Det var her han ble spurt av en «rolleagent» om han ville komme og lese for sin endelige rolle i filmen Sophie's Choice. Embarkeringsbro. Ombordstigningsbro eller embarkeringsbro (engelsk: "jetway", "jet bridge" eller "aerobridge") er en gangbro som kobler en flyplassterminals utgang ("gate") direkte til et fly parkert på sin oppstillingsplass. Broen muliggjør av- og ombordstigning uten at flypassasjerene behøver gå utendørs, og øker også sikkerheten gjennom å begrense passasjerenes bevegelsesfrihet. For å kunne tilpasses ulike fly er broen rørlig i flere ledd og opereres vanligvis med en joystick. "Docking" stiller også krav til eksakt parkering av flyet, noe som forenkles av malte markeringer på bakken. De største flyene kan tilkobles med flere broer for å minske tiden for av- og ombordstigning. Luftbro. En luftbro består av hyppig flytrafikk mellom to eller flere steder gjennom et kortere eller lengre tidsrom på grunn av spesielle forhold. Den mest kjente luftbroen var flytransporten av forsyninger til Vest-Berlin som vestmaktene gjennomførte fra juli 1948 til mai 1949 under Berlinblokaden. Når det var på sitt verste i Berlin landet et fly ca hvert minutt med nye forsyninger. Flystasjon. En flystasjon er et område der det er stasjonert militære flyavdelinger, med andre ord en militær flyplass. I tillegg til en flystripe har flystasjonen et minimum av tilhørende installasjoner, og er vanligvis base for flyskvadroner og støtteenheter. Norske flystasjoner. I tillegg kommer Stasjonsgruppe Banak som er underlagt Bodø hovedflystasjon. I Forsvarsstudie 07 ble flystasjonene på Ørlandet og Sola foreslått nedlagt. 14. juni 2012 vedtok Stortinget at Rygge flystasjon og Bodø hovedflystasjon skal legges ned. Bruno Liljefors. "Bruno" Andreas Liljefors (født 14. mai 1860 i Uppsala, død 18. desember 1939 i Stockholm) var en svensk maler. Bruno Liljefors er kanskje mest kjent for sine natur- og dyremotiv, spesielt med dramatiske situasjoner. Han var bror av komponisten og dirigenten Ruben Liljefors. Ruben Liljefors. Ruben Mattias Liljefors (født 30. september 1871 i Uppsala, død 4. mars 1936) var en svensk komponist og dirigent. Han var bror av maleren Bruno Liljefors og far til komponisten Ingemar Liljefors. Fra 1895 til 1899 studerte Ruben Liljefors ved musikkonservatoriet i Leipzig. Han var dirigent for Gävleborgs läns orkesterforening (i dag Gävle symfoniorkester) fra 1912 til 1931. En av hans mest kjente komposisjoner er "När det lider mot jul". Justice. "...And Justice for All (album)" av Metallica Dun. Dun er et lag av fine fjær under den ytre fjærdrakten på fugl. Dunfjær har meget gode isolasjonsegenskaper, og benyttes derfor som isolasjonsmateriale i bl.a. jakker, puter, dyner og soveposer. Dunfjærene er bygd opp av et kort skaft, med mange loete fjærstråler. Hver side av fjærstrålen består av små bistråler. Når dunet ser pjuskete ut, kommer det av at bistrålene mangler kroker. Mengden dun hos nyklekkede fugleunger varierer mye. Ryper, fasaner, ender og ugler kan ha et veldig tykt lag dun, i motsetning til spetter og isfugler som nesten er nakne når de klekkes. Liste over fylker i Virginia. Det er 95 fylker i den amerikanske delstaten Virginia. Virginia Accomack County. Accomack County er et fylke i den amerikanske delstaten Virginia. Albemarle County. Kart over Virginia der Albemarle County er markert med rødt. Albemarle County er et fylke i den amerikanske Amherst County. Kart over Virginia der Amherst County er markert med rødt. Amherst County er et fylke i den amerikanske Appomattox County. Appomattox County er et fylke i den amerikanske Augusta County. Kart over Virginia der Augusta County er markert med rødt. Augusta County er et fylke i den amerikanske Edderdun. Edderdun er dun fra ærfugl. Duna stammer fra brystpartiet hos fuglen, og brukes av fuglene som fōring og varmeisolering i reiret under ruging. Den er lett og har stor evne til å danne masse med stort luftinnhold. Duna har fra gammelt vært regnet som det aller fineste fyll i dyner, som ble lette og varmeisolerende samtidig. Det kreves dun fra rundt 60 reir for å få "en" kg ferdig renset dun. Det er nok til "en" dyne. Dunsanking har vært vanlig som attåtnæring langs kysten. Ærfuglungene har fjærdrakt allerede ved klekkingen og forlater redet umiddelbart etterpå. Innsamlingen av duna foregikk etter at ungene hadde forlatt reiret. Ærfuglen er nå fredet, og dunsanking er stort sett opphørt, med få unntak. I dag sankes bare rundt 10 kg ærfugldun, nok til 10 dyner. St. Stanisław Kostkas katedral. St. Stanisław Kostkas katedral (polsk "Bazylika archikatedralna p. w. św. Stanisława Kostki") ligger ved Piotrkowska-gaten 273, og er den største religiøse bygning i Łódź. Med sine 101 meter er den også byens høyeste bygning og den 7. høyeste kirke i Polen. Katedralen er en treskipet basilika med grunnplan som et latinsk kors. Den preges tydelig av fransk og tysk gotikk, og er inspirert av Chartreskatedralen. Historie. Byggingskomiteen ble opprettet allerede i 1895, og bestod av samtidens største fabrikanter i Łódź: Juliusz Heinzel, Edward Herbst og Juliusz Kunitzer. Grunnsteinen ble innviet 16. april 1901 av Warszawas erkebiskop Wincenty Chościak-Popiel. Kirkebygningen, i lysegul murstein fra Nedre Schlesien (den såkalte Rohbau-stilen), ble bygd i årene 1901–1912 etter tegninger av det tyske firmaet "Wende i Zarske" og Emil Zillmann fra Berlin, med små korreksjoner utført av arkitektene Józef Dziekoński fra Warszawa, Sławomir Odrzywolski fra Kraków og Siegfried Stern fra Wien. Tårnet stod ferdigbygd i 1927 etter tegninger av Józef Kaban Korski. Katedralen ble skadet etter en brann i 1971 og er senere blitt restaurert. Den ble besøkt av pave Johannes Paul II den 13. april 1987. Kostka Kostka Brønnkarse. Brønnkarse er en hardfør, akvatisk, flerårig urteplante i korsblomstfamilien. Små, blanke, runde blad fra kjøttfulle stilker som kryper gjennom vannet før de løfter seg til en høyde av 20 cm fra roten under vann. Ørsmå, hvite blomster springer ut hele sommeren og følges av lange, krumme skolmer. Bladene og stilkene er spiselige og har en sterk, pepperaktig smak. Dyrking og formering. Brønnkarse vokser best i velgjødslet sandjord, rent rennende vann og sol. Jorden bør være ca 7 cm dyp og vannet 10 cm dypt for fullt utvokste planter. Tidlig om sommeren såes frø fra såkasser. Småplanter prikles ut med 15 cm mellomrom. Brønnkarse kan formeres ved stiklinger tatt tidlig om våren. Regelmessig beskjæring vil gjøre plantene tettvokste og utsette blomstringen så bladene kan høstes over et lengre tidsrom. Bruk. Historisk ble brønnkarse utnyttet medisinsk. Den er rik på jern og vitamin C og ble brukt for å forebygge skjørbuk. Brønnkarse brukes i salater eller som garnityr på kjøttretter. Brønnkarsesuppe er nærende og velsmakende både varm og kald. I følge tradisjonen skal et avtrekk av unge brønnkarseskudd være bra mot giktsmerter, fordøyelsesproblemer og hoste, men det bør aldri taes over et lengre tidsrom. Partito Democratico della Sinistra. Partito Democratico della Sinistra (PDS) (det demokratiske venstrepartiet) var et italiensk demokratisk sosialistisk parti, grunnlagt i 1991 av et flertall i Partito Comunista Italiano (PCI), etter at sistnevnte parti oppløste seg selv. Flertallet i det gamle partiet vedtok å oppgi den kommunistiske ideologien og å nærme seg europeisk sosialisme. Partiets første leder var Achille Ochetto. Partiets symbol var en eik, samt PCIs gamle emblem (rødt flagg, med hammer og sigd, samt en stjerne, med det italienske flagget i bakgrunnen, samt med bokstavene PCI). Venstresiden i det gamle PCI aksepterte imidlertid ikke denne utviklingen og dannet derfor Rifondazione Comunista, som videreførte den eurokommunistiske tradisjonen. Det faktum at PDS valgte å beholde symbolet til PCI har blitt forklart at de ønsket å forhindre at utbrytergruppen skulle ta i bruk dette symbolet. PDS gikk i 1998 sammen med noen mindre partier på venstresida og dannet Democratici di Sinistra.. Det nye partiet droppet hammer og sigd og tok i stedet i bruk det sosialdemokratiske symbolet, den røde rosen. Det gamle symbolet ble da overtatt av Partito dei Comunisti Italiani. Estadio Metropolitano de Fútbol de Lara. Estadio Metropolitano de Fútbol de Lara er et flerbruksstadion i Barquisimeto, Venezuela. Stadionet er bygd i 2007 og har en kapasitet på 40 312. Stadionet skal brukes under Copa América 2007. Banens størrelse er på 110 x 70 meter. Partito Comunista Italiano. Partito Comunista Italiano (PCI), det italienske kommunistpartiet, ble dannet 21. januar 1921 under kongressen til det italienske sosialistpartiet, Partito Socialista Italiano (PSI) i Livorno, da et mindretall brøt med sosialistpartiet. Bakgrunnen for bruddet var, i likhet med tilsvarende brudd i andre europeiske land, forholdet til Sovjetunionen. Den første lederen i PCI var Amadeo Bordiga. Antonio Gramsci var også et framtredende medlem av partiet. PCI ble forbudt av Benito Mussolinis fascistregjering i 1926, men fortsatte illegalt og i eksil. Den nye partilederen, Antonio Gramsci, ble fengslet samme året. Lederskapet ble overtatt av Palmiro Togliatti, som også ledet partiet da det ble lovlig igjen i 1944. Partiet deltok i regjeringssamarbeid med flere andre parti fra 1944 til 1947, da det ble tvunget ut på grunn av den kalde krigen som holdt på å utvikle seg. I 1948 gikk PCI og PSI sammen i "Den demokratiske folkefronten", og ble såvidt slått av det kristeligdemokratiske Democrazia Cristiana (DC), som hadde full støtte frå både paven og USA. Den sosialistiske tendensen har helt siden 1948 vært dominert av PCI. PCI var det største kommunistpartiet i Vest-Europa og Italias nest største parti ved valg. Politisk utviklet PCI seg gradvis i retning eurokommunisme, det vil si en fullt ut demokratisk og selvstendig linje i forhold til Sovjetunionen, og hadde til dels stor suksess med det, og fikk for eksempel 34% av stemmene ved valget i 1976. På den tida ble partiet ledet av Enrico Berlinguer. Men i 1991 ble partiet likevel oppløst, og flertallet dannet Partito Democratico della Sinistra (PDS), som ble medlem i den Sosialistiske Internasjonalen, altså et et sosialdemokratisk parti i vanlig moderne forstand. Mindretallet dannet Partito della Rifondazione Comunista (PRC), som er et reformkommunistisk parti, nå ledet av Fausto Bertinotti. En enda mindre gruppe brøt ut av PRC og dannet Partito dei Comunisti Italiani (PdCI), som også er reformkommunister, men har hatt taktiske uenigheter med PRC i forhold til regjeringssamarbeid. Dersom benevnelsen «det italienske kommunistpartiet» blir brukt i dag, gjelder det et av de to sistnevnte partiene, altså enten PdCI eller PRC (Rifondazione), som begge kaller seg kommunistiske. Det sistnevnte er det største, med om lag seks prosent av stemmene ved siste valg. Rifondazione Comunista. Rifondazione Comunista, egentlig Partitio della Rifondazione Comunista, PRC, er et eurokommunistisk parti i Italia. Det sprang ut av det gamle italienske kommunistpartiet PCI da dette ble splittet i 1991. Høyrefløyen i partiet dannet da det sosialdemokratiske PDS, nå DS, Democratici di Sinistra (Venstredemokratane). Da PRC nektet å fortsette å være støtteparti for den daverænde sentrum-venstreregjeringen i 1998, i protest mot en etter deres mening nyliberal regjeringspolitikk, ble det mindre partiet PdCI, Partito dei Comunisti Italiani, dannet av de som var uenige i denne avgjørelsen. Men PRC sin leder, Fausto Bertinotti, sa seg i 2004 villig til å gå inn i ei ny sentrum-venstreregjering for å få fjernet høyreregjeringen til statsminister Silvio Berlusconi (siden 2001). Fausto Bertinotti er ellers også leder i det nydannede europeiske venstrepartiet EL. PRC har 6 representanter i EU-parlamentet, der de tilhører venstregruppa GUE-NGL (Det forente europeiske venstre- Nordiske grønne venstre). PRC har ved valg fått om lag 6 prosent av stemmene totalt, men står sterkere i regionene Bologna og Toscana. PRC har i stor grad maktet å stå fram som det fremste politiske uttrykket for de globaliseringskritiske bevegelsene, men uten å prøve å underordne de partiet. Dette har gitt partiet stor sympati, men foreløpig ikke særlig uttelling ved valg. Politisk har PRC tatt klare oppgjør ikke bare med stalinismen, men med selve den leninistiske ideen om partiet som en fortropp som skal ta statsmakta og endre samfunnet på vegne av massene. Partiet ser seg som en del av en bred og mangfoldig bevegelse mot nyliberalisme og krig. PRC er et klart reformkommunistisk parti, som skiller seg fra både tradisjonell kommunisme og fra sentrumsorientert sosialdemokrati. PRC har sammen med globaliseringskritikerne og fagbevegelsen mobilisert til store demonstrasjoner de siste årene. Men resultatene ved valg så langt har overbevist partiledelsen og flertallet i partiet om at de må være villige til å delta i en sentrum-venstreregjering for å moblisere velgerne i valg. Estadio Olímpico Luis Ramos. Estadio José Antonio Anzoátegui er et flerbruksstadion i Puerto La Cruz, Venezuela. Stadionet er mest brukt til fotball og er hjemmebanen til Deportivo Anzoátegui SC. Det skal spilles noen kamper her i Copa América 2007. Kapasiteten er på 41 000. Kazimierz. Kazimierz (jiddisch "Kuzmir") er et historisk distrikt i Kraków. Det var opprinnelig (fra det 14. til det 19. århundre) en selvstendig by sør for, men i umiddelbar nærhet til Kraków. I flere århundrer var Kazimierz møtestedet for den jødiske og kristne kultur. Under andre verdenskrig ble dens jødiske befolkning imidlertid tvangsflyttet av tyske nazister til gettoen i bydelen Podgórze i 1941. I dag er Kazimierz blitt renovert og er et populært sted blant krakowianere og turister. Spielbergs "Schindlers liste" ble for det meste filmet i Kazimierz. Estadio José Pachencho Romero. Estadio José Pachencho Romero er et flerbruksstadion i Maracaibo, Venezuela. Dette stadionet er mest brukt til fotballkamper og finalen i Copa América 2007 skal spilles her. Stadionet har en kapasitet på 42 000 og banen måler 98 x 68 meter. Carlos Chandía. Carlos Luis Chandía Alarcon (født 14. november 1964 i Bustamente, Chile) er en chilensk fotballdommer. Han dømte Confederations-cup i 2005 og var fjerdedommer under fotball-VM 2006. Han skal dømme i Copa América 2007. Den gamle synagoge i Kraków. Den gamle synagoge i Kraków Den gamle synagoge (polsk "Synagoga Stara") er en ortodoks synagoge i bydelen Kazimierz i Kraków, ved Szeroka-gaten 24. Den er Polens eldste bevarte synagoge og en av de mest verdifulle severdigheter innen jødisk sakralarkitektur i Europa. Frem til den tyske invasjonen av Polen i 1939 var den en av Krakóws viktigste synagoger og fungerte som det religiøse, kulturelle og sosiale hovedsenteret for det jødiske miljøet i byen. Synagogen ble bygd i 1407 eller 1492, og ble fullstendig herjet og plyndret av tyske nazister under andre verdenskrig. I 1956 begynte en omfattende renovasjon (frem til 1959), som i sin helhet ble finansiert av den polske stat. I dag huser synagogen et museum. Det er en undergren av Krakóws historiske museum. I dag er Den gamle synagoge rektangulær og toskipet, bygd i gotikk og renessanse. Dens nåværende form er resultatet av mange ombygninger og restaureringer i århundrenes løp. Gamle René Ortubé. René Marcelo Ortubé Betancourt (født 26. desember 1964 i La Paz) er en boliviansk fotballdommer. Han dømte en kamp i fotball-VM 2002; –. Han har også dømt Confederations-cup i 1997 og tre Copa América. Han dømte sitt fjerde Copa América i 2007. Tempel-synagogen i Kraków. Tempel-synagogen (polsk "Synagoga Tempel") er en reformjødisk synagoge i bydelen Kazimierz i Kraków, ved Miodowa-gaten 24. Den er i dag en av to virksomme synagoger i byen. Tempel-synagogen ble bygd mellom 1860 og 1862 etter tegninger av Ignacy Hercok. Den ble videre ombygget i årene 1868, 1893 og 1924, da den fikk sin endelige form, som er forblitt uforandret frem til i dag. Under andre verdenskrig ble synagogen herjet, plyndret og omdannet til et magasin av tyske nazister. Etter krigen ble den åpnet på ny. I årene 1995–2000 ble synagogen totalrenovert. Synagogens murbygning er rektangulær, i mauretansk og neorenessansestil. Synagogen har svært rikt utstyr og veldig rike elevasjonsdekorasjoner. På elevasjonen og sideveggene finnes todelte, arkadiske vinduer med 36 unike fargede glassmalerier fra det 19. og 20. århundre. Tempel Sayyid Qutb. Sayyid Qutb (arabisk, IPA, født 9. oktober 1906 i Mush, Egypt, død 29. august 1966) var en egyptisk muslimsk filosof som fra 1940-årene ble en av hovedpersonene i den egyptiske organisasjonen Det muslimske brorskapet. Hans syn hadde stor virkning på dagens religiøse vekkelsespredikanter i Midtøsten. Det blir i dag sett på som en del av den grunnleggende ideologi bak islamismen, og det har egget mange fundamentalistiske bevegelser, både fredelige og opprørske. Tidlig liv. Qutb ble født i 1906 i Mush, en liten bygd i Asyut-regionen i Egypt. Hans far, en landeier av middelklassen, var en religiøs mann som også var aktivt med i det nasjonalistiske Wafd-partiet, som stod for uavhengighet og parlamentarisme for Egypt. Qutbs familie hadde vært rik en gang, men de kom i pengevansker da han var ung og måtte selge størstedelen av landet sitt. Qutb studerte på en verdslig skole, men fikk også religiøs undervising hjemme. Som tenåring flyttet han til Kairo for å studere på en høyere allmennskole. Han gikk ut i 1929 og begynte på Dar al-'Ulum, en høyskole som på den tiden ble sett på som en mellomting mellom religiøse universiteter som Al-Azhar og de nye vestlige universitetene. På Dar al-'Ulum begynte Qutb å skrive dikt, romaner og litteraturkritikk, og han fortsatte med det på 1930-tallet. Disse tidligste verkene var for det meste verdslige og viser en tendens til eksistensialisme. Veien til islamismen. Etter studiene ble Qutb lærer og i 1939 fikk han en stilling som byråkrat ved utdannelsesdepartementet i Egypt. Han ble medlem i Wafd-partiet, og begynte å engasjere seg i kulturell nasjonalisme. I noen artikler skrevet i 1938, som svar til Taha Husayns bok "Fremtiden for kulturen i Egypt", hevdet Qutb at Vesten stod for materialismen, mens Østen hadde et mer åndsrikt syn. Han mente at det var tankeløst av et land å herme etter Vesten uten å tenke på sin egen arv. Han viser den samme holdningen i to bøker som han skrev om kunstneriske og litterære sider ved Koranen på midten av 1940-tallet. Bøkene var ikke ortodokse og ble skrevet fra et litteraturkritisk ståsted, men de viser at Qutb så på Koranen som en av de viktigste delene av kulturen sin. Hendelser i Midtøsten etter slutten av andre verdenskrig skapte en skarp endring i Qutbs tanker. Krigen stoppet ikke europeisk imperialisme, som mange hadde trodd. Qutb ble også svært arg over dannelsen av Israel som en jødisk stat i 1948 med støtte fra Vesten. I tillegg var den egyptiske staten uredelig og korrupt. Alt dette var for han et tegn på at det vestlige systemet ikke var til gagn for Egypt, og at det bare var islam som kunne lindre nøden i Egypt. I 1948 skrev Qutb sin første radikale islamistiske bok, "Sosial rettferdighet i islam". Idéene som Qutb la frem i denne boken er svært forskjellige fra de som står i hans tidligere verker. Boken viser at Qutb hadde kommet til å avsky materialismen og alle vestlige levemåter, som etter synet hans var en plage fra Vesten som vilt og ustyrlig vokste i Egypt. Han sa at den eneste løsningen var å gjenoppbygge islam som en ny, sterkere religion bare basert på Koranen. Han mente at den eneste gangen mennesker bodde i et fullkomment samfunn, var i det 7. århundre mens det første kalifatet hersket over Midtøsten. Siden kristendommen fikk makt over verden hadde de fleste menneskene levd i trelldom under andre mennesker, og under verdslige krav og press. Kapitalismen, kommunismen og andre vestlige systemer hadde ikke evne til å fri mennesker fra denne trelldommen. Det var bare islam som kunne gjøre det, fordi det bare var islam som prøvde å fri menneskenes sjeler fra å være slaver. Alle andre religioner hadde mistet åpenbaringen som Gud gav dem, eller fortapt seg i materialismen. Islam måtte derfor gjenopplives som et nytt sosialt, politisk og økonomisk eksempel. Qutb trodde at dette var både naturlig og uavvendelig, fordi det islamske systemet var det eneste som kunne skape et rettferdig samfunn. Han forventet likevel at å prøve å gjenoppbygge islam ville avle strid mellom dem som gjorde det på den ene siden, og kommunismen, kapitalismen og materialismen på den andre. Radikalisering. I 1948 dro Qutb til USA for å studere utdannelsessystemet der. Han var i USA i 20 måneder. Han besøkte New York, Washington, Denver og California, men bodde lengst i Greeley, en småby i Colorado, og fikk til slutt en mastergrad ved Colorado State College of Education (nå kalt University of Northern Colorado). For Qutb ble det han så og opplevde på reisen et bevis på det han hadde hevdet i "Sosial rettferdighet i islam". Selv om USA var et rikt land og hadde blitt svært velstående, så han ingenting ønskelig eller prisverdig i det amerikanske samfunnet. Amerikanere var etter oppfatningen hans altfor overfladiske og verdslige. De hadde få kulturelle prestasjoner eller dyktigheter å vise frem. Alt de kunne gjøre, og alt de satte pris på, var å tjene penger og å få verdslige ting. Han likte heller ikke umoralen som han merket seg i det amerikanske samfunnet, særlig når det gjaldt seksualitet. Religion hadde også forsvunnet. Han sa at kirkene minte han om en markedsplass der prester konkurrerte for å få den største kundekretsen. "Sosial rettferdighet i islam" viser at det ikke var USA-reisen som fikk han til å bli islamist, som noen hevder, men det er klart at reisen fikk han til å bli mer sikker på at vestlige levemåter måtte avvises. I 1949, mens Qutb var i USA, ble Hasan al-Banna, grunnleggeren av Det muslimske brorskapet, snikmyrdet av den egyptiske staten. For Qutb var det et tegn på at han måtte velge hvilken side han stod på. I 1952 ble han medlem i Det muslimske brorskapet. Han ble redaktør av bladet deres, og ble snart kjent som en av hovedideologene av islamismen i Midtøsten. I disse årene sluttet Qutb helt å bygge et kulturelt grunnlag for å gi islam den viktigste rollen i samfunnet. Istedet begynte han å bare legge frem religiøse og teologiske årsaker for det samme. Man ser endingene i synet hans i endringene han gjorde i hver nye utgave av "Sosial rettferdighet i islam". Selv om den første utgaven av "Sosial rettferdighet i islam" var bygget på et sterkt religiøst grunnlag, var den likevel mildere og mindre ortodoks enn senere utgaver, særlig den sjette utgaven som kom ut i 1964. I den første utgaven la Qutb vekt på det at systemet som islam skaper var bedre enn det de vestlige systemene kunne skape. Men i senere utgaver framhevet han i stedet at islam var et fullkomment og uklanderlig system som hadde en makeløs plass i verden fordi, og bare fordi, Gud hadde bestemt det slik. Islam måtte gjenopplives fordi Gud hadde bestemt det som systemet som var best tilpasset menneskene, og menneskene var bundet til å leve og arbeide som Gud hadde bestemt. «En ny "jahiliyya"». Qutb og Brorskapet støttet Nasser i statskuppet mot kongen i 1952. Mange ventet at Qutb skulle bli utnevnt til utdannelsesminister, men det skjedde ikke. Det var for mange politiske saker som Brorskapet og Nasser var uenige om, og de begynte snart å stå direkte imot hverandre. Nasser slo ned på Brorskapet i 1954. Mange medlemmer, blant annet Qutbs bror, flyktet til andre arabiske land. Qutb selv nektet å forlate Egypt, og var blant de som ble arrestert og sendt i fengsel. Tilstandene i fengselet var barske, og tortur var vanlig. I 1957 ble 20 fanger fra Brorskapet drept i et opprør i fengselet. Vaktene så hendelsen foregå, men prøvde ikke å hindre drapene. Man tror at disse erfaringene gjorde Qutb enda mer radikal. Det var etter disse hendelsene at Qutb skrev hovedverket sitt, "I skyggen av Koranen", en kommentar i 30 bind over hele Koranen som ble skrevet og smuglet ut fra fengselet. Kommentaren la det teologiske grunnlaget for Qutbs politiske manifest. Koranen bruker et spesielt ord, "jahiliyya", for å skildre arabisk kultur slik den var før den islamske tiden. Ordet er vanligvis tolket som «barbarisme». Qutb ga ordet en ny betydning – herredømmet av mann over mann. Kjernen til jahiliyya i tolkningen hans var at et "jahili"-samfunn ikke så på Gud som den eneste maktinnehaveren over menneskene. Istedet ga et slikt samfunn vanlige mennesker suverenitet. Hele den moderne levemåten var bestemt til å gjøre hvert menneske til maktinnehaver over seg selv og andre mennesker. Hele verden var derfor «en ny jahiliyya». Qutb sa at den nye jahiliyyaen hadde skapt en stor krise for menneskene. Menneskene ble skapt for å bli Guds viseregenter på jorden. Men i de nåværende samfunnene hadde de istedet blitt verre enn udyr. Det moderne livet hadde gått vekk fra menneskenaturen, og kunne ikke forenes med den lenger. Qutb mente at grunnen til dette var at menneskene hadde sluttet å følge veien som Gud hadde valgt ut for dem. Fordi menneskene ikke hadde vært trofaste mot Gud, hadde de skilt kirken fra staten. Dette skillet hadde skapt en fæl, smittende schizofreni som nå fenget hele verden. Menneskene lengtet etter Gud og et liv ordnet etter Gud, men i de moderne samfunnene var et slikt liv sett på som en motsetning til vitenskap og fremskritt. Denne striden ledet menneskene og samfunnet til galskap, og til å miste det som gjorde menneskene høyere enn dyr. Qutb mente at islam lot menneskene forene disse to sidene av seg selv, fordi islam forente alt og alle under "hakimiyya", Guds herredom. Menneskene hadde gjort størst fremskritt i islams tidligste dager, da muslimer levde bare for Gud. Men skillet, som opprinnelig var kristendommens feil, hadde også infisert islam. Qutb sa at å skille det hellige fra det verdslige, eller å godta andre kilder enn Koranen for lover, etikk eller moral, var å nekte at bare Gud var herre. Å gjøre det, sa han, var det verste lovbruddet i islam, "shirk", å avslå Gud. Siden alle muslimske land, og alle muslimer, godtok og var glad i "shirk" og "jahiliyya", kunne de ikke kalle seg muslimer lenger. Islam, sa Qutb, var utdødd. At islam var utdødd, var helt katastrofalt, sa Qutb, fordi islam var så makeløs at det bare var de som var praktiserende som kunne skjønne den. En som ikke fulgte Koranens vei var dømt til å misforstå hva islam betød. Qutb sa at hvert menneske som var glad i Koranen, og ville underkaste seg Gud og ta Guds veier, bar en spesiell plikt på grunn av denne tilstanden. Koranen ba menneskene om ikke å tåle "jahiliyya" eller "shirk", og å arbeide for Guds skyld. Alle som ville bli muslimer var derfor bundet, som en religiøs plikt, til å motstå det moderne samfunnet, og kjempe for å gjenopplive en ekte islam bare basert på Koranen. Plikt til jihad. I 1964 ble Qutb sluppet fri fra fengselet. Ikke lenge etter gav han ut en bok under tittelen "Milepæler på veien", som var et politisk manifest for svært selvbevisst og stridbar islam. Qutb hadde hevdet i "I Koranens skygge" at muslimer var bundet til å arbeide og kjempe for å etablere et islamsk miljø over hele jorden, for å fri mennesker fra modernitetens trelldom. "Milepæler" tok denne saken opp igjen, og skildret hvorfor og hvordan muslimer burde utføre det. Qutb sa at den sosiale tilstanden i alle land i verden, som inkluderte de såkalte muslimske landene, var ikke-islamsk og i strid med islam. Denne nye jahiliyyaen var så gjennomtrengende at et islamsk miljø ikke kunne etableres mens han fortsatte. Hvordan kunne muslimer motstå han da? Mange hadde spurt dette spørsmålet før Qutb, og foreslått politikk og lover basert på sharia som svar. Qutb vraket dette svaret. I stedet skildret han en vei som muslimer måtte gå steg for steg. Boken redegjorde for forskjellige «milepæler» som markerte hvert av disse stegene. Det første steget var å forme en fortropp som kunne begynne arbeidet for å sette et nytt samfunn i stedet for det nåværende ikke-islamske samfunnet. Jahiliyya var islams fiende, og ville gjøre alt mulig for å stoppe islam. Derfor trengtes det at fortroppen tok seg ut og stod vekk fra jahili-samfunnet. Alle muslimer som egentlig trodde at «det er ingen Gud bortsett fra Gud, og Muhammed er profeten hans» måtte nekte å ha kontakt, vennskap eller slektskap med jahili-samfunnet. Det eneste troskapet de burde bære var til islamen, og til fortroppen som arbeidet for islams fremtid. Det neste steget på veien var "jihad", en strid mot jahiliyya i resten av verden. Dette jihadet var ikke bare en strid av idéene. I en god verden kunne menneskene overvinnes til islam, men ikke i en jahiliyya. Eit jahili-samfunn tvinger folk til selv å være jahili. Hver norm og ordning i et slikt samfunn, i grunnen hele samfunnets oppbygning, er bygget for å motstå islam og stoppe dens vekst. Det er derfor nødvendig å bruke knusende makt mot disse jahili-samfunnene for å bryte evnen deres og gjøre mennesket fritt. Det, sa Qutb, var ikke bare den eneste mulige løsningen, det var en religiøs plikt som islam og muslimer bar til Gud, som hadde bundet dem til denne veien for hele verdens skyld. Det tredje steget var å etablere islams vei, veien av undergivelse til Gud. Dette målet kunne ikke nåes ved å innføre sharia, som mange tidligere islamister hadde hevdet. Jihadens mål må istedet være å få hele verden til tilstanden der den godtar at Gud er den eneste ekte maktinnehaveren over mennesket, med en makeløs suverenitet. Da, sa han, ville de neste stegene følge av seg selv. Guds universelle lover ville etableres. En islamsk kultur, som er menneskenes ekte kultur, ville vise seg og skape store forskjeller i den menneskelige tilstanden. Islam skal stå seirende, og mennesket skal få den ekte sannheten. Disse synene var for radikale for den egyptiske staten. Qutb ble arrestert igjen i 1965. I 1966 ble han dømt skyldig i sammensvergelse mot Egypt. Han fikk dødsdom, og ble hengt den 29. august 1966. Qutbs tanker i dag. Hans syn vekket ytterligere interesse etter hans død, og for mange islamister ble han en martyr. Tankene hans, og særlig de i "Milepæler", vekket en generasjon radikale. Boken ble oversatt til mange språk og ble svært populære, særlig blant muslimsk ungdom. Det som skilte Qutbs tanker fra tidligere islamisters tanker var de nye tolkningene han gav mange kjente islamske begreper, særlig "jahiliyya", "hakimmiyah", "takfir", "shirk" og "jihad", og det var det som gjorde tankene hans så populære. Det var en tid av misnøye, og boken gav både en form til misnøyen og håp om at det kunne lindres. Qutbs tanker har gitt iver til både fredelige og terroristiske bevegelser. Poengene som skiller terrorbevegelsers tolkninger av islam fra mer moderate tolkninger er svært like Qutbs ord, særlig når det gjelder verdenstilstanden og bruken av makt. På den samme tiden er det også mange som hevder at Qutb selv ikke støttet terrorisme. Den engelske oversetteren av "I Koranens skygge" sier at han selv hørte Qutb egge radikale ungdommer til å velge fredelige veier. Han, og andre moderate islamister, sier at når Qutb talte om bruk av makt mente han bare at muslimer måtte være klare til å bruke makt hvis det trengtes. De hevdet at han alltid mente at makten bare måtte brukes ifølge de koranske reglene, som verner borgere og de som ikke er soldater. De hevdet derfor at terroristene har misforstått Qutbs mening. Men til og med de moderate muslimene godtar de fleste av Qutbs tanker, at verden i dag egentlig er "jahiliyya", og at det er bare islam som kan redde menneskene. Det er derfor uansett klart at Qutb var en av de største islamistene i det siste århundret, som gjenskapte radikal islam og gav den et konkret manifest som ennå har stor påvirkning på verden. Izaak Jakubowicz synagoge. Izaak Jakubowicz synagoge i Kraków Izaak Jakubowicz synagoge (polsk "Synagoga Izaaka Jakubowicza", også kalt "Synagoga Ajzyka") er den største synagogen i bydelen Kazimierz i Kraków, ved Kupa-gaten 18. Synagogen ble skjenket av Izaak Jakubowicz, lederen for det jødiske fellesskapet i Kazimierz, etter tillatelse fra kong Władysław IV av Polen den 30. april 1638, og ble åpnet i 1644. Arkitekten var Giovanni Trevano. Under den svenske invasjonen av Polen i 1655–1660 ble synagogen plyndret, og under pesten i 1679 flyktet synagogens formyndere til Opatów. Den mest tragiske hendelsen i synagogens historie var andre verdenskrig, da den ble ødelagt og plyndret av tyske nazister. I årene 1983–1996 ble synagogen totalrenovert. I dag huser den "Sentret for jødisk edukasjon". Synagogens murbygning har rektangulær form og er bygd i senbarokk. Den har ingen utvendige dekorasjoner. Inngangen til synagogen er atskilt fra gaten av en liten gårdsplass. Jakubowicz Ortocerkalk. Ortocerkalk er en lys gulbrun kalkstein med fossiler av trilobitter og blekkspruter. Kalken er typisk for den kambrosilurske lagrekken i Oslofeltet. Ortocerus og Discoceras er fossile blekkspruter fra ordoviciumtiden. Ortocerkalk er brukt som bygningsstein i Oslo og Akershus fra middelalderen og nesten helt fram til våre dager blant annet i Akershus festning og Gamle Aker kirke. Disse steinbruddene var den første bergindustrien i Norge. Kalken er også brukt i flere hundre år til kalkbrenning for sementproduksjon. St. Matteus kirke i Łódź. St. Matteus kirke i Łódź Den evangelisk-augsburgske St. Matteus kirke (polsk "Kościół p. w. św. Mateusza") ligger ved Piotrkowska-gaten 283 i Łódź. Takket være en utmerket akustikk holdes mange konserter i kirken. I mange år gjestespilte Filharmonia Łódzka her. Historie. Kirken ble bygd etter initiativ av St. Jan-sognets pastor Wilhelm Piotr Angerstein. Arkitektene var Johannes Wende og Franz Schwechten fra Berlin. Grunnsteinen ble innviet 8. oktober 1909. I begynnelsen ble bare St. Matteus-kapellet bygd, siden byggingen av selve kirken ble stanset av første verdenskrig. Den stod ferdig først lenge etter krigen, og ble åpnet 1. november 1928. Form. Kirken er nyromansk, og den har grunnplan som et gresk kors. Den innvendige kuppelen har en diameter på 26 meter. Inne i kirken finnes mange lysekroner og lampetter. Den største har en diameter på 4 meter og består av 240 lyspunkter. Flere av inventarelementene er oppført i hvit marmor. Inne i kirken finnes også et orgel bygd i 1928 av firmaet Rieger fra Jägerndorf. Det har 60 stemmer, og er en av de mest verdifulle konsertinstrumentene i byen. Glassmaleriene ble utført av Adolph Seiler fra Wrocław. Det 80 meter høye tårnet har et kvadratisk grunnlag og ender som åttekant på toppen. Matteus Matteus STS-51-L. STS-51-L var den 25. romfergeferden i det amerikanske romfergeprogrammet og den tiende og siste for romferga Challenger. Ferden startet klokka 11:38 (EST) 28. januar 1986 fra Pad 39A ved Kennedy Space Center i Florida. Oppdraget var å plassere to satellitter i bane; TDRS-2 (Tracking Data Relay Satellite 2) og SPARTAN-203 (en frittflyvende modul som skulle benyttes for å observere fenomener i tilknytning til Halleys komet ved hjelp av to ultrafiolette spektrometere, samt to kamera). CHAMP-programmet (Comet Halley Active Monitoring Program) skulle gjentas senere. Noterbart. Romferga Challenger 73 sekunder etter start. 73 sekunder etter start gikk det galt i en o-ring i en av de ytre faststoffrakettene, noe som førte til at farkosten eksploderte og alle ombord omkom. Christa McAuliffe skulle ha tatt del i TISP-programmet ("Teacher in Space Project", eller Lærer i verdensrommet) og ledet to klassetimer fra verdensrommet. Siden hun var den første læreren som skulle ha deltatt i romfergeprogrammet som astronaut, ble det plassert et symbolsk eple etter hennes navn i ferdemblemet. Ronald «Ron» McNair hadde før ferden arbeidet med den franske komponisten Jean Michel Jarre med et stykke kalt for Rendez-vous VI. McNair hadde tatt med seg en saksofon for å spille inn det første musikkstykket i rommet. Etter katastrofen døpte Jarre om stykket til "Ron's Piece". Lærer i verdensrommet. Lærer i verdensrommet er et program i regi av NASA for å gi ikke-profesjonelle astronauter en mulighet til å komme ut i verdensrommet. Programmet «Lærer i verdensrommet» skulle etterfølges av et tilsvarende journalist i verdensrommet. I programmet for lærere ble Christa McAuliffe og Barbara Morgan utvalgt. McAuliffe var førstekandidat og Morgan hennes reserve. Programmet fikk et dramatisk tilbakeslag da romferga Challenger eksploderte i 1986 og McAulife omkom. Programmet skulle forsøkes på nytt etter årtusenskiftet. Morgan ble valgt ut av NASA som romfartslærer i en spesiell romlærergruppe som skal gjennomgå den samme astronaututdanningen som andre astronauter. Sean O'Keefe, NASAs toppsjef kunngjorde 12. desember 2002 at Barbara Morgan skulle få gjennomføre sin ferd i november 2003 med STS-118 til den internasjonale romstasjonen. Også dette gikk i vasken når romferga Columbia forulykket på vei ned til jorda 1. februar 2003. Nå er Morgan på ny klar for en tur til verdensrommet i romfergeferd nummer STS-118, som etter planen skal foretas fra 7. august 2007. Saw III. "Saw III" er tredje del av Saw-filmene. Handlingene i de tre filmene har liten sammenheng med hverandre, og er dermed ikke en trilogi. Saw III er den tredje filmen i SAW serien. Den er regissert av Leigh Whannell og James Wan, som også har regissert store deler av Saw og Saw II. Handling. Saw III begynner der Saw II sluttet; på det nedslitte badet der Adam (Leigh Whannell) og Dr. Lawrence Gordon (Cary Elwes" ble bortført til i Saw I. Politietterforsker Eric Matthews (Donnie Whalberg) er lenket fast i veggen sammen med likene av Adam, Zep, Xavier fra Saw II og den avsagde foten til Dr. Gordon. Han roper på sønnen Daniel mens han prøver å komme seg fri av lenkene sine, til ingen nytte. Til slutt faller blikket hans på baufilen som Dr. Gordon skar av foten sin med, -men han klarer ikke å gjøre det samme. Så finner han lokket til toalettvanntanken ved Zep's hode og bruker den til å knuse foten sin med til den kan trekkes ut fra lenken. Han finner Amanda der hun går nedover gangen, og de begynner å slåss. Eric Matthews roper til henne at "Du er ikke Jigsaw." Da snur hun seg og dreper ham til slutt ved å sette seg oppå ham og brekke ryggen hans. Det blir senere avslørt at Amanda har jobbet sammen om fellene med Jigsaw, og er ansvarlig for kidnappingen av Adam. Allikevel er hun ambivalent i forhold til Jigsaws visjon om å lære folk å sette pris på livet, og i et tilbakeblikk i filmen viser det seg at hun snek seg ned til det gamle badet og drepte Adam ved å dra en plastpose over hodet hans og knuse hodet hans mot kanten på en klosettskål, som et humant nådesdrap. Politietterforsker Kerry (Dina Meyer) og betjent Rigg (Lyriq Bent) undersøker liket av Troy (J. Larose.) Hun er overrasket, fordi fellen til Troy er umulig å rømme fra. Fellen til Troy fant sted i et klasserom som åpenbart var forlatt, der et stort antall kjøttkroker var festet i hele kroppen hans, og som hang fra lenker festet til tak, gulv og vegger. Billy The Puppet, som er Jigsaws budbringer, dukker opp på en Tv-skjerm og forteller Troy at i stedet for å nyte den friheten han hadde, foretrakk han å gå inn og ut av fengsler. Troy måtte rive seg løs av lenkene for å komme seg ut før en bombe plassert i et kosedyr gikk av, men han ble drept fordi døren til klasserommet var blitt sveiset igjen av Amanda. Kerry drar hjem, men blir senere kidnappet og plassert i sin egen felle, som også er umulig å unnslippe. Kerrys felle er et stålkorsett bestående av nagler som er drillet inn i ribbena hennes. Bak henne er to store metallarmer ("englevinger") der korsettet er festet i lenker fra metallarmenes "hender". Hun er hengt opp i seletøy og da hun oppdager at hun ikke kan komme seg løs, dukker Billy opp igjen på en ny skjerm og sier at for å unnslippe, må Kerry bevise at hun setter pris på livet og er villig til å ta opp en nøkkel fra et glass med syre for å komme seg løs, siden hun til nå har identifisert seg mer med døde enn levende. Kerry klarer å få tak i nøkkelen til korsettet, men siden stålribbene er boret inn i ribbena hennes kan hun ikke rømme. Tiden renner ut, og metallvingene flyr opp og river opp brystkassen hennes. I mellomtiden har Jigsaw lagt nye planer, denne gangen for Dr. Lynn Denlon, (Bahar Soomekh), som er en dyktig, men mer og mer nedslått lege, og Jeff Denlon Reinhart(Angus MacFadyen), som senere viser seg å være Lynns ektemann. Han er besatt av å få hevn over mannen som drepte sønnen hans i en episode med fyllekjøring. Lynn blir tatt med til den døende Jigsaw's hovedkvartet og Amanda ifører henne en metallkrage med flere geværpatroner påfestet. Disse vil eksplodere og drepe Lynn hvis hun beveger seg for langt unna Jigsaw's hjertemonitor, eller hjertet hans slutter å slå. Amanda beordrer Lynn til å passe på at Jigsaw holder seg i live til Jeff er ferdig med sin test. Hvis hun klarer det, er hun fri til å gå. Hvis ikke hun klarer det, vil hun dø. Jeffs prøve består i å redde tre av de involverte i sønnen Dylans død. Den første er kvinnen Danica Scott (Deborah Lynne McCabe) som nektet å vitne i saken for å få fyllekjøreren dømt. Hun er lenket fast, hengende i taket inne på et fryselager. Hun blir spylt med kaldt vann som fryser da det treffer henne. Jeff slynger rasende ord til henne, men bestemmer seg for å hjelpe henne. Dessverre når han ikke nøkkelen før Danica fryser ihjel. Den neste er dommer Halden (Barry Flatman). Han er bundet til bunnen av en gammel silo med en jernkrage. Da Jeff ankommer rommet, begynner en rekke sirkelsager å jobbe, en roterende kjede begynner å slippe døde, råtnende griser over sagene. Innholdet blir sendt ned i siloen, og Halden vil drukne dersom Jeff ikke gjør noe. Jeff må brenne alt sønnen eide for å få tak i nøkkelen. Tingene er innelåst i en fyringsovn, og kan ikke åpnes. Jeff bestemmer seg for å redde Halden, og han lykkes. Han setter fyr på alle tingene og nøkkelen faller ned. Han klatrer nedi siloen og redder dommer Halden før den siste grisen blir oppmalt og ville druknet ham. I den siste testen når Jeff og Halden frem til mannen som drepte sønnen til Jeff, Timothy Young (Mpho Koaho). Et lydbånd de finner avslører at dette er morderen, og at ved å vise nåde vil Jeff klare å redde Timothy fra en grusom død. Han er bundet til et stort metallkors bestående av roterende deler. De begynner, en etter en, å rotere 180 grader og brekke armene og bena hans. Nøkkelen er inni en glassboks med en hagle som vil gå av og drepe Jeff hvis han tar ut nøkkelen feil. Til slutt orker ikke Jeff å se på at Timothy blir pint til døde i korset, og griper nøkkelen. Haglen går av og skyter Halden rett i ansiktet. Halden dør, og selv om Jeff får tak i nøkkelen, rekker han ikke å frigjøre Timothy før hjelmen på korset vrir Timothys hode rundt og dreper ham. Med nøkkelen klarer Jeff å rømme fra det som viser seg å være et forlatt slakteri. Han finner Jigsaws skjulested der Jigsaw gir ham valget mellom å drepe ham og få hevnen sin, eller å vise nåde. Ettersom Jeff ikke aner at Lynns krage er koblet til hjertemonitoren og vil drepe henne dersom hjertet til Jigsaw stopper, og går for det første valget. Han skjærer opp strupen på Jigsaw ved å bruke en liten sirkelsag og ettersom monitoren flater ut, eksploderer geværpatronene og tar livet av Lynne. Han hører så en ny båndopptaker begynne å spille. Den avslører at Jigsaw har kidnappet Jeff og Lynns datter Corbett (Niamh Wilson), som han mener at foreldrene både har tråkket på og oversett. Det er bare Jigsaw som vet hvor hun er, og hvis Jeff vil finne henne før luftforsyningen hennes tar slutt, må han være villig til å spille et nytt spill. Filmen slutter med rasende skrik og brøl fra Jeff, og går ut i rulleteksten. Amandas test. Etter å ha blitt Jigsaws elev har Amanda blitt sliten under alt presset. Hun Blir en morder som lager feller det er umulig å rømme fra, som fellene til Troy og Kerry. Jigsaw finner ut dette og bestemmer seg for å sette Amanda på en siste prøve før han dør og hun overtar "arven" hans, siden han ikke vil ha en morder til å fortsette arbeidet hans. Etter å ha fått henne til å kidnappe ekteparet Denlon-Reinhart, prøver han ut hennes temperament og tålmodighet. Dette stresser henne, ettersom Lynn blir tvunget til å hjelpe Jigsaw mens hun har på seg en av Amandas apparater, geværkragen som nevnt ovenfor. Etter at Jeff hadde fullført sin test og Lynn gjennomført en hjernekirurgi på Jigsaw, skulle Amanda låse opp kragen, men hun nekter, selv når Jigsaw forteller henne at Lynns liv ligger i hennes hender. Hun blir rasende og til slutt skyter hun Lynn, akkurat når Jeff kommer inn i rommet. Jeff tar pistolen han har funnet i rommet med Timothys felle og skyter Amanda i halsen. Hun dør av blodtap idet Jigsaw forteller henne at det var hennes test hele tiden. Premiere og økonomi. SAW III ble sluppet på kino i USA og England 27. oktober 2006. Den hadde premiere i Norge 10. november samme året. Filmen hadde et budsjett på 12 millioner dollar (ca. 643 millioner NOK) og solgte billetter for 33,610,301 dollar (nærmere 35 milliarder NOK) året den kom ut. Partito Socialista Italiano. Partito Socialista Italiano (PSI), det italienske sosialistpartiet ble dannet i Genova i 1892, under ledelse av Filippo Turati. PSI var det første massepartiet i Italia. Ulike ideologiske retninger, deriblant ortodokse marxister og anarkosyndikalister (der blant andre Benito Mussolini var en av lederne), samt reformistiske sosialister var med. Flertallet i partiet var anti-militarister, noe som kom tydelig til syne under krigen mot Libya i 1911 og da den første verdenskrig brøt ut i 1914. Italia gikk med i krigen i mai 1915, men PSI støttet, til forskjell fra flertallet i mange andre sosialistiske og sosialdemokratiske parti, ikke krigføringen. Perioden etter våpenhvilen i 1918 var kjennetegnet av sterk sosial misnøye, som nådde høydepunktet under fabrikkokkupasjonene i september 1920. PSI sto sterkt, og var hovedfienden til fascistene. Sosialistene ble i denne tiden utsatt for brutal terror fra fascistisk hold, også før Benito Mussolini ble regjeringssjef i en borgerlig koalisjonsregjering i 1922. I 1925 ble den parlamentariske lederen for sosialistene, Giacomo Matteotti, myrdet. Da Italia ble en fascistisk ettpartistat i 1927, ble sosialistpartiet helt forbudt, men fortsatte illegalt og i eksil. På 1920-tallet ble ellers partiet splittet to ganger. I 1921 brøt en kommunistisk fløy ut og dannet Det italienske kommunistpartiet PCI. Året etter brøt høyrefløyen ut og dannet sitt eget parti. PSI holdt fram som det største, med en venstresosialistisk linje, til det ble helt undertrykt av fascistene. Etterkrigstiden. Etter krigen tok PSI opp igjen virksomheten, fortsatt med en venstresosialistisk politikk. Men nå var kommunistene i PCI blitt det største partiet på venstresida, takket være en svært aktiv innsats i den anti-fascistiske partisanrørsla. I etterkrigstiden har PSI delvis samarbeidet med og samtidig konkurrert med kommunistene i PCI, og fra 1960-tallet samarbeidet de også med borgerlige partier som Democrazia Cristiana (DC). Partiet lyktes imidlertid ikke å realisere sine reformistiske målsetninger med denne alliansen. I løpet av 60 og 70-tallet mistet PSI mye av sin innflytelse, tross at partiet stadig satt i regjering. I 1976 overtok Bettino Craxi som leder for partiet. Han la vekt på å skape avstand til kommunistene og å bringe PSI nærmere sentrums- og høyresiden blant partiene. I 1978 endret partiet symbol, i det man tok i bruk den røde nelliken for å representere partiets nye kurs og for å hedre nellikrevolusjonen i Portugal. Selv om PSI aldri ble noen seriøs trussel verken for PCI eller for DC, førte det faktum at partiet var i vippeposisjon til at man etter valget i 1983 kunne kreve å få statsministeren. Selv om PSI, med sine 11% kun hadde omtrent en tredjedel av den oppslutningen DC hadde, kunne PSI true med å forlate regjeringen og dermed dens parlamentariske flertall, dersom Craxi ikke ble utnevnt til statsminister. Craxi ble dermed den første sosialisten i republikkens historie som ble leder for Italias regjering. Under Craxis periode som statsminister økte partiets popularitet. Som statsminister i samarbeidsregjeringer med de borgerlige kunne han ta æren for sterk økonomisk vekst, samtidig med at han klarte å kontrollere inflasjonen. Han måtte imidlertid samtidig ta skylden for en sterk økning i statsgjelden. Slutten på partiet. I februar 1992 startet avsløringene av et omfattende korrupsjonsystem, som skulle bli kjent under betegnelsen Tangentopoli. Den første som ble arrestert var sykehusadministratoren Mario Chiesa, som var medlem av PSI. Chiesa forsøkte å få beskyttelse av Bettino Craxi, men Craxi svarte med å kalle Chiesa “en kjeltring innen et ellers rent sosialistparti“. Han benektet samtidig spekulasjoner om at det var snakk om landsomfattende korrupsjon. Chiesa, som følte seg sviktet, ble enig med påtalemyndighetene om å fortelle det han visste. Dette medførte en rekke arrestasjoner, først i Milano, deretter også i andre deler av landet, etter hvert som stadig flere politikere tilsto. En viktig drivkraft i framdriften i etterforskningen var tendensen til at politikere høyere oppe i systemet sviktet sine “klienter”, det vil si politikere lengre nede i systemet. Dette førte imidlertid, som i tilfellet med Chiesa, til at de følte seg sviktet og til at de tystet, ofte på flere andre, som igjen tystet på enda flere. Undersøkelsene ble suspendert i fire uker for å få ro rundt parlamentsvalget i 1992. Sosialistpartiet klarte å få 13.6% av stemmene, til tross for korrupsjonsskandalene. Etter valgene økte farten i avsløringene. I mai 1992 mottok den sosialistiske deputerte Paolo Pilliteri et brev som underrettet ham om at han var under etterforskning for kriminelle handlinger. Craxi mottok selv et lignende brev desember samme år. Mellom 1992 og 1993 ble politikere i partiet, fra lokale ledere helt opp til enkelte statsråder, utsatt for anklager og/eller arrestert. En særlig skandaløs episode skjedde i Calabria, der både den sosialistiske borgermesteren og alle de sosialistiske kommunestyrerepresentantene ble arrestert. På dette tidspunktet snudde stemningen mot partiet. Mange regionale hovedkvarter ble beleiret av de som ønsket et hederlig parti med ekte sosialistiske verdier. Craxi trakk seg som partileder i februar 1993. Partiets siste leder var Ottaviano Del Turco. Han var simpelthen en person uten bånd til partiets tidligere ledere. Partiet delte seg til slutt i tre grupperinger, Giorgio Benvenutos Rinascita Socialista (RS), Del Turco med PSI, men med et nytt symbol og til slutt Craxis støttespillere som dannet Federazione Democratico Socialista (FDS). De første to grupperingene ble til slutt en del av valgalliansen Alleanza dei Progressisti, mens den tredje ble med i den høyreorienterte Polo delle Libertà. Ved lokalvalgene i desember 1993 ble PSI nærmest utradert og fikk kun omtrent 3% av stemmene. I Milano, der PSI hadde fått 20% oppslutning i 1990, fikk partiet nå kun 2%, noe som ikke en gang var nok til å velge en eneste kommunestyrerepresentant. Del Turco forsøkte fånyttes å gjenerobre partiets troverdighet. Giuliano Amato, medlem av PSI og en nær venn av Bettino Craxi, trakk seg som statsminister april 1993. Hans regjering ble etterfulgt av en teknokratisk regjering uten noen særlig innflytelse. Ved parlamentsvalget i 1994 allierte restene av PSI seg med Alleanza dei Progressisti under ledelse av det post-kommunistiske Partito Democratico della Sinistra (PDS). PSI fikk kun 2.2% av stemmene, mot 13.6% i 1992. Partiets kandidater var hovedsakelig fra partiets venstreside, i likhet med Del Turco selv. Noen av partiets tidligere medlemmer sluttet seg til andre partier: Antonio Guidi, Monica Stefania Baldi, Umberto Scapagnini og Emiddio Novi sluttet seg til Forza Italia, Giulio Tremonti ble med i Patto Segni, Giorgio Benvenuto gikk inn i Alleanza Democratica, mens Carlo Ripa di Meana valgte å slutte seg til Federazione dei Verdi. Partiet ble oppløst den 13. november 1994. Diaspora. De sosialistene som ikke ble med i andre partier, organiserte seg i to grupper: Socialisti Italiani (SI) med Enrico Boselli, Ottaviano Del Turco, Roberto Villetti, Riccardo Nencini, Cesare Marini og Maria Rosaria Manieri, som valgte en autonom stilling i forhold til PDS og Federazione Laburista (FL) med Valdo Spini, Antonio Ruberti, Giorgio Ruffolo, Giuseppe Pericu, Carlo Carli and Rosario Olivo, som inngikk en tett allianse med PDS. SI gikk til slutt, i 1998 sammen med andre sosialistiske grupper og dannet Socialisti Democratici Italiani (SDI), mens FL gikk sammen med PDS (og andre mindre grupperinger) og dannet Democratici di Sinistra samme år. Mellom 1994 og 1996 sluttet mange tidligere sosialister seg til Forza Italia, som Giulio Tremonti, Franco Frattini, Massimo Baldini og Luigi Cesaro. Gianni De Michelis, Ugo Intini og flere politikere med nære bånd til Bettino Craxi dannet Partito Socialista, mens andre, som Fabrizio Cicchitto og Enrico Manca dannet Partito Socialista Riformista. Liste over fylker i New York. Det er 62 fylker (counties) i den amerikanske delstaten New York. New York Sozialdemokratische Partei Österreichs. Sozialdemokratische Partei Österreichs er et politisk parti i Østerrike og tradisjonelt ett av de største i Nasjonalrådet, det folkevalgte kammer i Østerrikes parlament. Partiets leder Werner Faymann er fra 2008 østerriksk kansler. Historie. I årsskiftet 1888–1889 ble "Det sosialdemokratiske arbeiderpartiet" ("Sozialdemokratische Arbeiterpartei" SDAP) dannet. Det var Victor Adler som fikk i stand denne samlingskongressen av de ulike sosialistiske gruppene i landet. Hovedorganet til det nye partiet ble avisen «"Arbeiter-Zeitung"», som kom ut fra 12. juli 1889. I 1893 ble så den faglige landsorganisasjonen dannet. En av de viktigste sakene for partiet var allmenn stemmerett. Da det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet falt sammen ved nederlaget i første verdenskrig, var det sosialdemokratene som sto i brodden for etableringen av den første demokratiske republikken i det tyskspråklige Østerrike ("Deutschösterreich") i 1918. Grunnloven ble skrevet av sosialdemokraten Karl Renner. Som regjeringsparti fram til 1920 fikk SDAP gjennom flere sosiale reformer, men frontene mellom sosialdemokratene og de borgerlige ble stadig hardere, og etter hvert slo det største borgerlige partiet inn på veien til austrofascismen. Men i Wien var SDAP flertallsparti og gjennomførte der en sosialistisk kommunalpolitikk som vakte internasjonal oppsikt, blant annet med omfattende sosial boligbygging. Etter oppstanden i Wien i 1934 ble demokratiet avskaffet og både det kommunistiske og det sosialdemokratiske partiet forbudt. I 1938 ble Østerrike innlemmet i Hitler-Tyskland ved det såkalte Anschluss. SDAP var i mellomkrigstida preget av den såkalte austromarxismen, som med blant andre Otto Bauer i spissen utviklet en klart venstresosialistisk kurs som en for eksempel ser i Linzprogrammet fra 1926. Partiet hadde også en delvis væpnet milits, "Schützbund" (Verneforbundet), som likevel kom til kort i den defensive oppstanden i 1934, mot den samlede styrken til høyremilitsen, politiet og den regulære hæren. Disse sosialistiske militsmedlemmene var likevel de første som tok opp væpnet motstand mot den framvoksende fascismen i Europa. Verken i Italia eller Tyskland skjedde dette da fascistene og nazistene tok makten der. Etter nazismen og krigen måtte landet bygges opp igjen, og sosialdemokratene spilte der en viktig rolle, lenge i storkoalisjon med det borgerlige folkepartiet ÖVP. Den andre demokratiske republikken ble etablert i 1945, med Karl Renner som forbundspresident, i et samarbeid mellom ÖVP og "Sozialistische Partei Österreichs" SPÖ, som de sosialdemokratiske partiet nå het. I 1955 ble de siste sovjetiske okkupasjonsstyrkene trukket ut, mot løfte om østerriksk nøytralitet. I 1967 ble Bruno Kreisky partileder og førte partiet til flere valgseire på 1970-tallet. Partiet skiftet i 1991 navn til "Sozialdemokratische Partei Österreichs". Etter å ha vært regjeringsparti i nesten 30 år fra 1970 – stort sett sammen med et eller flere borgerlige parti – ble SPÖ fra 1999 holdt utenfor regjeringen da ÖVP gikk inn i samarbeid med den høyreekstreme Jörg Haiders parti, det tidligere liberale FPÖ. Partileder fra 2000 til 2008 var Alfred Gusenbauer og er fra 2008 Werner Faymann. Partiet har de siste åra framstått som såkalt «modernisert» sosialdemokrati, EU-vennlig og svært lite sosialistisk. St. Aleksander Nevskij-katedralen i Łódź. St. Aleksander Nevskij-katedralen i Łódź Den ortodokse St. Aleksander Nevskij-katedralen (polsk "Cerkiew Archikatedralna p. w. św. Aleksandra Newskiego") ligger ved Jan Kilińskis gate 56 i Łódź. Den ble reist til minne om det mislykkede 2. april-attentatet på Aleksander II av Russland i 1879. Historie. Byggingskomiteen ble opprettet den 6. april, og bestod av Łódź' største fabrikanter: Karol Scheibler, Juliusz Heinzel, Ludwik Meyer og Izrael Poznański. Mot slutten av året reiste byarkitekten Hilary Majewski til Sankt Petersburg for å la seg inspirere av byens arkitektur. I begynnelsen av 1880 ble byggingsplanen godkjent. Den 8. mai 1884 ble grunnsteinen lagt ned, og i juni samme år stod bygningen ferdig. Form. Katedralen er bygd i russisk-bysantinsk stil. Den kan romme om lag 850 personer, og har et åttekantet grunnplan med fem apsider. Taket er formet som en kuppel. Det tettvokste tårnet i fasaden er avsluttet med et tak med fem småtårn (fra vestsiden), og er innvendig polykromert og prydet med rike formstøpninger. Kirkerommet preges av overdådig bysantinsk utsmykning med ornamenter, kapitéler og pilastrer. Ikonene kommer fra verkstedet til Vasilij Vasilev i Sankt Petersburg, mosaikkene ble derimot lagd av italieneren Patricci. Katedralen har dessuten vinduer med glassmalerier fra verkstedet til Adolph Seiler fra Wrocław. Ikonostasen ble utformet av den italienske mesteren Camilli fra Sankt Petersburg etter tegninger av Hilary Majewski. Den har tre dører og er utformet i eik. Nevskij Lubumbashi. Lubumbashi er Den demokratiske republikken Kongo nest største by med et innbyggertall på 1,4 millioner (2005). Byen het fram til 1965 "Elisabethville" (oppkalt etter Dronning Elisabeth av Belgia). Byen er hovedstad i den sør-østligste provinsen Katanga (som mellom 1971 og 1997 het Shaba). Navnet Lubumbashi stammer fra en liten elv i området, og byen er ikke oppkalt etter Kongos første statsminister Lumumba som enkelte tror. Historie. Belgierne grunnlag byen i 1910, den het da Élisabethville. Bakgrunnen for etableringen var funn av rike kopperårer i området. Omfattende streiker i gruvene på grunn av de harde arbeidsvilkårene som Belgerne hadde innført på grunn av de økte behov for metaller under den 2.verdenskrig. FN styrkene tok kontroll over byen. Byen skiftet navn til Lubumbashi. Navnet stammer fra en liten elv i området. Mobutu Sese Seko overtok makten i provinsen og skiftet navn til "Shaba." Opprørerer tok Lubumbasi i april 1997. Mobutu Sese Seko måtte rømme til Kinshasa, og opprørleder Laurent-Désiré Kabila talte fra Lubumbashi og utnevnte seg selv til president for den Demokratiske republikken Kongo den 17. mai 1997. Parlamentet i Kongo ble etablert i Lubumbashi for å forsøke å konsolidere den ustabile situasjonen i landet. Det holder til i bygningen National Assembly. Parlamentet hadde sete her fram til 2003 hvor det ble flyttet tilbake til hovedstaden Kinshasa. Geografi. Lubumbashi ligger 1230 moh på den afrikanske høgslette. Den ligger 11°20′ sørlige breddegrad og 27°10′ østlige lengdegrad. Avstanden til den Zambiske grense er bare 20 km i luftlinje. Vannskillet i det sørlige Afrika går i dette området, og gjennom Lubumbashi går elva Kafubu. Den renner nordover ut i innsjøen Mweru, som er en grensesjø mellom det nordlige Zambia og Kongo. Kafubu må ikke forveksles med den Zambiske elva Kafue som også har sin kilde i samme området, men den renner sørover gjennom Zambia. Klima. Lubumbashi har to årstider eller sesonger. Den tørre årstiden mellom april og oktober, hvor det ikke faller nedbør, og regntiden mellom november og mars. Det faller i snitt 1228 mm nedbør. Byen ligger på den sørlige halvkule slik at den kaldeste perioden er i juni-juli. Temperaturen kan falle ned i 2-4° Celsius om natta, men stiger i solskinnet om til 20°-30° om dagen. Den varmeste tiden er i oktober hvor dagstemperaturen ofte kommer opp i 40°, men på grunn av at byen ligger så høgt over havet er kveldene og nettene svale. Språk. Det offisielle språk i Kongo er fransk. I dette området er lokalspråket Bemba som også snakkes rett over grensen i Copperbelt provinsen i Zambia. Luftfart. Byen har en internasjonal flyplass med navn Lubumbashi internasjonale lufthavn. Flyplassen går også under navnet Luano airport som den het før, og var base for FNs fredsbevarende styrker på 1960-tallet. Jernbane. Det går jernbane gjennom Lubumbashi. Jernbanen er smalsporet med samme sporvidde, 1067 mm, som jernbanenettet i Zambia og lenger sør i Afrika har. Sørfra kommer det et spor fra Zambia, det var i mange år ute av bruk. Nå kommer det tog med tankvogner med diesel og bensin fra det Zambiske raffineriet Indeni i Ndola. Videre vestover går jernbanelinjen til kystbyen Benguele og Lobiti i Angola. Jernbanen dit har ikke vært trafikkert siden 1970 tallet på grunn av uroligheter både i Katanga provinsen og i Angola. Jernbanen fortsetter videre nordover i Kongo til elvebyen Ilebo som ligger ved elva Ksai. Ksai er ei sideelv til elva Zaire/Kongo. Opplysninger om den strekningen er motstridende, slik at situasjonen er uklar. Skjematisk kart over veg, jernbane og vanntransport i Kongo 2000 (veger) og 2006 (vannveger og jernbane) Vegtransport. Vegnettet i og omkring Lubumbashi er i dårlig forfatning. Vegen er full av slaghull (pothole). Vegnettet sørover er bedre enn innover i Kongo.Vegene fra Lubumbashi og nordover inn mot hovedstaden Kinshasa er ikke asfaltert og er på store strekninger kun jordveger. Riksveg N1 kommer fra den Zambiske grensen ved den zambiske byen Chililabombwe og fortsetter nordover. Kryssing av grensen kan være en prøvelse og det gjelder å ha alle papirer i orden. Industri. Hovedvirksomheten i Lubumbashi er gruvedrift. Området er rikt på mineraler som kobber og kobolt. Det er de samme mineralårene som finnes i den zambiske provinsen Copperbelt. Overtid (sport). Overtid er et begrep som benyttes når en lagspillskamp går utover sin normale spilletid for å oppnå et ikke uavgjort resultat. I noen idretter er Overtid håndtert via ekstraomganger. Hvis for eksempel en fotballkamp er på overtid, betyr det at de ordinære 90 minutters spilletid samt tilleggstiden er passert, men at dommeren enda ikke har blåst av kampen. Tilleggstid er den tiden som dommeren legger til ordinær spilletid (bestemmes av hoveddommer og vises på elektronisk tavle av 4. dommer) på grunn av stopp i spillet. Hotel Grand i Łódź. a>, i bakgrunnen sees Hotel Grand Hotel Grand er et berømt hotell i Łódź. Det er byens eldste hotell og ligger ved Piotrkowska-gaten 72. Blant flere hoteller som oppstod på 1800-tallet i Łódź er det bare Grand som har overlevd frem til i dag. Hotellet var til å begynne med det mest luksuriøse i Łódź, og regnes fremdeles for å være et av byens fineste. I hotellet finnes dessuten en av Łódź' mest berømte konditorier og kafeer, samt noen av byens beste restauranter (Restauracja Złota og Restauracja Malinowa). Historie. Hotellet ble tegnet av Hilary Majewski og bygd i årene 1872–1887. Til å begynne med huset bygningen bomullsfabrikken til kjøpmannen Edward Hentschel. Etter en brann ble den imidlertid overtatt av Ludwik Meyer og ble bygd om til et hotell i 1888. Ved siden av oppstod en av Łódź’ vakreste gater – Meyers passasje (i dag Stanisław Moniuszkos gate). I 1903–1904 ble bygningens første etasje ombygd etter tegninger av Gustaw Landau-Gutenteger. Den andre ombygningen skjedde i årene 1912–1913 etter tegninger av Dawid Lande. Bygningen fikk da en ny fasade og ble påbygd to etasjer med mansardtak. Etter en brann i 1942 fikk den påbygd nok en ny etasje. Grand Grand Hilary Majewski. Seweryn Sterling sykehus i Łódź, tegnet av Majewski i 1885 Hilary Majewski (født 15. mai 1838 i Radom, død 21. juli 1892 i Łódź) var en polsk arkitekt som fra 1872 og frem til sin død var Łódź’ byarkitekt. Majewski fullførte Det keiserlige kunstakademi i Sankt Petersburg. Han var svært yrkesaktiv, og blir regnet som den fremste byarkitekten i byens historie. Han skrev seg under på 546 bygningsprosjekter i Łódź, og tegnet villaer, fabrikantpalasser og leiegårdshus inspirert av italiensk renessanse. Han hadde også tilsyn over byggingen av blant annet fabrikker, veier og broer. Fugentpecker. Fugentpecker var et band dannet i Oslo sommeren 2002 av Morten Storhaug (gitar), Oliver Madsen (vokalist), Eirik Ystad (bass) og Daniel Riise (trommer, vokal). Fugentpecker ga i 2003 ut sitt selvtitulerte debutalbum. Bandet ble oppløst våren 2006. Domenico Fetti. Domenico Fetti eller Domenico Feti, født 1589 i Roma, død april 1623 i Venezia, var en italiensk barokk kunstmaler. Fetti skal ha fått sin utdannelse i Roma under Ludovico Cigoli eller hans elev Andrea Commodi. Han var hoffmaler i Mantova fra 1613 til 1621, men bosatte seg i Venezia i 1622. Han malte ofte verk med bibelske motiv, som for eksempel "Den gode samaritan" fra 1623. Fetti var påvirket av Elsheimer, Rubens og venetiansk maleri. Fetti, Domenico Völklinger Hütte. Völklinger Hütte (Völklinger jernverk) er et tidligere jernverk i Völklingen, Saarland, Tyskland. Jernverket som med et kort avbrudd var i virksomhet fra 1873 til 1986, ble i 1994 oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Museumsanlegget Völklinger Hütte besøkes årlig av ca 200 000 mennesker. Historie. Ingeniøren Julius Buch grunnla i 1873 et stålverk ved Völkingen an der Saar. Stålverket måtte stenge etter bare seks år da toll på råjern gjorde forretningen ulønnsom. Carl Röchling kjøpte verket i 1881. To år senere kunne den første masovnen settes i virksomhet. "Röchling’schen Eisen- und Stahlwerke" var i 1890 det største jernverket i Tyskland. Under den andre verdenskrigen arbeidet ca 70 000 tvangsarbeidere og krigsfanger i gruvene, smelteverket og fabrikkene på området. Kvinner som til da hadde hatt forbud mot å være på produksjonsanlegget, ble satt inn i lettere arbeid. I jernverket var ved krigens slutt ca 14 000 mann beskjeftiget ved verket. Disse kom fra Sovjetunionen, Polen, Jugoslavia, Frankrike, Belgia og Luxembourg og arbeidet under de vanskeligste forhold. Jernverket nådde sin høyeste produksjon i 1952, bl.a. som følge av byggeboomen i etterkrigstiden. Først da Saarland ble ført tilbake til Tyskland i 1956 fikk familien Röchling virksomheten tilbake. I 1965 var ca 17 000 mennesker i virksomhet i jernverket. Verket ble i 1971 fusjonert med "Vereinigten Hüttenwerken Burbach-Eich-Düdelingen" til "Stahlwerke Röchling-Burbach GmbH". Familien Röchling gikk ut av virksomheten i 1982 i forbindelse med etableringen av "Arbed Saarstahl GmbH". Fra 1989 heter selskapet "Saarstahl AG". I 1986 ble masovnene i Völklinger Hütte stengt. Anlegget ble senere gjort til museum. UNESCO førte i 1994 Völklinger Hütte på listen over verdens kulturarv. I dagligtale blir hele verksområdet til Saarstahl kalt Völklinger Hütte. Kulturarvområdet på 100 dekar utgjør imidlertid bare en liten del av det 2600 dekar store Saarstahlområdet. Henry Percy, 6. jarl av Northumberland. Henry Percy, 6. jarl av Northumberland (1502 – 1537), var sønn av Henry Algernon Percy, 5. jarl av Northumberland, og er kjent for å ha vært forlovet med Anne Boleyn, den framtidige dronning av England. Henry, Lord Percy, var sønn av Henry Algernon Percy og Catherine Spencer. Han var den eldste barnet, og hadde følgende søsken Thomas Percy, Margaret Percy, Maud Percy og Ingelram Percy. Han ble forlovet med Anne Boleyn, datter av Thomas Boleyn, 1. jarl av Wiltshire, sannsynligvis våren 1523 da han var i tjeneste hos kardinal Thomas Wolsey. Da forlovelsen ble kjent ble han ydmykende skjelt ut av kardinalen foran sine tjenere ettersom han ikke hadde skaffet seg tillatelse til ekteskap fra verken hos sin far eller kongen. Sistnevnte hadde en interesse ettersom viktigheten i jarldømmet Northumberland. Hans far nektet å gi tillatelse til ekteskapet og han giftet seg senere med Mary Talbot, datter av George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury, et ulykkelig ekteskap som ikke ga barn. Det var også snakk om at det var en fysisk svakhet som hindret ham å skaffe seg en arving. Han var militær leder i nordområdene mot den skotske grensen i årene 1527–1537 og i denne posisjonen arresterte han sin gamle herre, kardinal Wolsey, ved Cawood Castle i North Yorkshire for høyforræderi den 4. november 1530. I sine siste år var han meget deprimert over opprørene i nord som hans bror Thomas deltok i. Broren ble henrettet ved Tyburn den 2. juni 1537 for sin deltagelse i opprøret "Nådens pilegrimer" ("Pilgrimage of Grace"). Henrettelsen av hans tidligere forlovede Anne Boleyn, som han hadde elsket som ung og tydeligvis fortsatt hadde stor hengivenhet for, bedret ikke depresjonen. Han ble nødt til å bli medlem av den juryen som dømte henne til døden for høyforræderi og utukt. Tiltalene mot dronningen var allment anerkjent som fabrikkerte. Han besvimte under rettssaken og måtte bli båret ut. Året etter døde han selv. Henry hadde ødslet arven etter sin far som døde i 1527, og overførte flere eiendommer til sine venner. Ved sin død testamenterte han resten av sine eiendommer til kong Henrik VIII av England. Tittelen ble overført til hans nevø Thomas Percy. Hans hustru Mary døde i 1572, 35 år etter ham. Northumberland 06 Völklingen. Völklingen er en by i Regionalverband Saarbrücken i den tyske delstaten Saarland, Tyskland. Byen ligger nær grensen til Frankrike ved elven Saar. Völklingen har et areal på 67,06 km² og et innbyggertall på 40  000 (2005). Den er kjent for Völklinger Hütte (Völklinger jernverk) som er oppført på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Los Angeles internasjonale lufthavn. Los Angeles internasjonale lufthavn ("Los Angeles International Airport") (IATA-kod LAX) er USAs tredje største og verdens sjette største lufthavn målt i antall passasjerer. LAX er en av flere store internasjonale lufthavner i Los Angeles-området i California. En av de andre større er Ontario International Airport. Lufthavnen har totalt ni terminaler. Laksevika fort. Laksevika fort var et fort som ble anlagt under andre verdenskrig. Det var et av flere elementer i de tyske planene for forsterkning av Kristiansand festning. Fortet var underlagt den tyske avdelingen Artillerigruppe Kristiansand og ble bestykket med to 21 cm kanoner. Disse ble overført fra Odderøya fort sommeren 1940. Anlegget i Laksevika skulle inngå som et vestre sperrebatteri for hovedinnløpet til Kristiansand havn. Fortet var plassert på nordøstsiden av Flekkerøya. Adkomsten til og fra fastlandet var med båt. I Kragevika lå fortets brygge, lagre, brakker og diverse andre installasjoner. En bilvei forbandt området med det øvrige veinettet på øya. Fra kaianlegget i Kragevika ble det lagt skinnegang for ammunisjonstransport opp til stillingene i terrenget, totalt 300 meter lang. På et flatere område var det en dreieskive som kunne lede ammunisjonsvognen enten til kanon I eller kanon II. Ammunisjonstrallen ble trukket via vaier og vinsj drevet av en bensinmotor. Ammunisjonslageret lå helt nede ved brygga. Dette var en murbygning med «vinduer» malt på murveggen. Dette er godt synlig fremdeles. Lageret er på 171 kvadratmeter. Etter krigen ble fortet en del av Kristiansand festning. Laksevika fort ble besluttet nedlagt i 1957 og nedlagt året etter. Izquierda Unida. Izquierda Unida (IU – "Det forente venstre") er et spansk politisk parti. Det var opprinnelig en ren partiallianse, dannet i 1986 med det spanske kommunistpartiet (PCE) i front. Den viktigste kraften innen IU er fortsatt PCE, men flere venstresosialistiske grupper er også med, noen av dem regionale – som "Esquerra Unida i Alternativa" i Katalonia og "Ezker Batua" i Baskerland. Ved valget i 2004 fikk IU ca. 5 % av stemmene, men har borgermesteren i Córdoba og flertall i bystyret i Carmona i Andalusia. Son of Light. André Martin Hadland (født 30. januar 1975 i Mandal), kjent under artistnavnene Son of Light og N-Light-N, er en norsk rapper som hører hjemme på Tommy Tees plateselskap; Tee Productions. Han ga i 1997 ut albumet "Deep green" under navnet N-Light-N og selv om det da ikke hadde de beste salgstallene, har det etterhvert opparbeidet seg status som en klassiker innenfor norsk hiphop. "Deep green" ble i sin helhet produsert av Tommy Tee, innspilt i Tee Studios og mikset av Kieran Walsh og Tommy Tee i D&D Studios i New York. Albumet gjestes av Tee Productions egne artister; Diaz og Opaque, de amerikanske rapartistene Mike Zoot, D-Stress, EZD og den norske jazzartisten Helén Eriksen. Den enesten singelen fra "Deep green" var «Fresh (in any season)». Etter dette ble det lenge stille fra Son of Light, med unntak av diverse gjestevers. I 2002 kom seksspors EPen "The Homecoming (a return to family values)" som i følge plateselskapets hjemmeside var en mellomstasjon mellom "Deep green" og et nytt album. På "The Homecoming (a return to family values)" er alle spor produsert av Tommy Tee, innspilt og mikset i Tee Studios og mastret av Espen Berg på Livingroom. Diaz er eneste gjest på låten «It must be them». Son of Light er med albumet "War of the Words" nominert til Spellemannprisen 2012 i klassen "Hip Hop". Johannes Brandtzæg. Johannes Brandtzæg (født 30. desember 1861 i Abelvær, død 17. mars 1931 i Oslo) var kinamisjonær for Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund, som han selv var den første formann for. Han var blant de tre første misjonærer som Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund sendte til Kina. Brandtzæg hadde i 1881 hørt Lars Skrefsrud tale om sin misjon i India, og hadde det ikke kommet sykdom i veien ville han sannsynligvis ha virkeliggjort sine planer om å slutte seg til Skrefsruds misjon. Han ble istedet leder for den emissærskole som Indremisjonen startet i Bergen i 1888. Et par år etter oppstod Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund etter initiativ fra en gruppe på 30-40 kvinner i Bergen. Brandtzæg, som var cand.theol., ble valgt til formann, og nettverket av kvinnelige misjonsforeninger gav den nye organisasjonen en rask og kraftig oppstart. Brandtzæg ble selv blant de åtte som den 29. september 1891 seilte fra Stavanger med det for øye å innlede misjonsarbeidet i Kina. Fem av dem ble igjen i England der de en stund skulle forbedre seg mer, mens Brandtzæg og to andre, Ludvig Johnsen og frøken Gjertine Aarrestad, ankom Shanghai den 13. november 1891. Etter forberedelser i Wuchang/Hankou ble gruppen tildelt et misjonsfelt rundt Laohekou i det sørvestre hjørne av provinsen Hubei i 1892. Brandtzæg reiste tilbake til Norge etter at arbeidet i Kina var kommet i gang, og skjøttet så i mange år vervet som formann for Kinamisjonsforbundet. I 1916 kom han tilbake til Kina på en inspeksjonsreise. Da hadde misjonsfeltet blitt utvidet; det omfattet nå en trakt inn i det sørvestlige Henan. Han reiste tilbake på inspeksjonsreise en tredje gang i 1926–1927, en tid preget av stor sosial uro og antireligiøse angrep. Misjonærene trakk seg da ut av området; de fleste ventet i Shanghai på at forholdene skulle bedre seg. Brandtzæg døde den 17. mars 1931 i Oslo og ble begravd fra Trefoldighetskirken. Brandtzæg, Johannes Brandtzæg, Johannes Brandtzæg, Johannes Brandtzæg, Johannes Brandtzæg, Johannes Ludvig Johnsen. Ludvig Johnsen (født 17. juni 1867 i Mandal, død 6. august 1893 i Hankou i Kina) var kinamisjonær for Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund. Johnsen var blant de åtte som den 29. september 1891 seilte fra Stavanger med det for øye å innlede misjonsarbeidet i Kina. Fem av dem ble igjen i England der de en stund skulle forbedre seg mer, mens Johnsen og to andre, Johannes Brandtzæg (forbundets formann) og frøken Gjertine Aarrestad, ankom Shanghai den 13. november 1891. Etter forberedelser i Wuchang/Hankou ble gruppen tildelt et misjonsfelt rundt Laohekou i det sørvestre hjørne av provinsen Hubei i 1892. Samme år hadde Johnsen og frk. Aarrestad giftet seg den 12. juli. Johnsen ble neste sommer meget syk, og døde 6. august 1893 i Hankou. Johnsen, Ludvig Johnsen, Ludvig Johnsen, Ludvig Johnsen, Ludvig Johnsen, Ludvig Idahos flagg. Idahos flagg er blått og har delstatens segl i midten med et bånd påskrevet "State of Idaho" under. Flagget ble offisielt innført 15. mars 1927, men var uoffisielt i bruk fra 1907. Vedtaket som ble gjort i 1907 om et delstatsflagg foreskrev bare at delstatens navn skulle stå i flaggduken, men ved utarbeidelsen av nærmere bestemmelser om flaggets utforming kom også delstatsseglet med. Dette viser en gruvearbeider og en kvinnefigur som representerer likhet, frihet og rettferdighet, satt inn i en scene som symboliserer Idahos næringsveger og naturressurser. I likhet med mange andre delstater, der flaggduken også er blå, har Idahos flagg militære faner som forbilde. Delstatsflagget er tegnet av en offiser, C. A. Elmer, og har fanen First Idaho Infantry benyttet i den spansk-amerikanske krig som modell. Også delstatene Pennsylvania, Connecticut, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, New York, Vermont, Kentucky, Indiana, Maine, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord-Dakota, Montana, Utah og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. Henry Algernon Percy, 5. jarl av Northumberland. Henry Algernon Percy, 5. jarl av Northumberland (13. januar 1477 – 19. mai 1527) var den eldste sønnen til Henry Percy, 4. jarl av Northumberland og Maud Herbert. Hans besteforeldre på morssiden var William Herbert, 1. jarl av Pembroke (1423 – 1469) og dennes hustru Anne Devereaux. Edvard IV av England gjorde ham til ridder i 1481 og i 1495 ble han gjort til ridder av Hosebåndsordenen. Han kjempet mot opprørere fra Cornwell ved Blackheath i London i 1497. Han ble utpekt til militær leder av de nordlige grenseområdene i 1503. Han tjenestegjorde i krigen mot Den hellige liga (Italia) i årene 1508 til 1516 med et stor privat følge. Han tjenestegjorde med ære under Henrik VIII av England i Sporeslaget den 16. august 1513. Slaget var en avgjørende seier over styrkene til kong Frans I av Frankrike ved den franske general Jacques de la Palice. Han ble utpekt til å sitte i rådet for nordområdene ("Council of the North") i 1522. Han er gravlagt ved Beverley Minster i Yorkshire. Han fikk tilnavnet «Henry den praktfulle» for sitt sløseri på underholdning og festligheter. Eksterne lenker. Northumberland 05 Miguel Primo de Rivera. Miguel Primo de Rivera y Orbaneja, 2. marki av Estella, født 8. januar 1870 i Jerez de la Frontera, Spania, død 16. mars 1930 i Paris, Frankrike, var en spansk general og politiker. Med støtte av kong Alfons XIII grep Primo de Rivera makten 1923 gjennom en ublodig statskupp. I sju år, fram til 28. januar 1930 var han i praksis Spanias diktator. Illinois' flagg. Illinois' flagg er hvitt og har delstatens segl i midten med delstatsnavnet under. Flagget ble innført 6. juli 1915, da bare med delstatsseglet. I 1970 ble navnet lagt til. Delstatsseglet er preget av USAs nasjonalsymboler og domineres av en ørn som holder et flagginspirert skjold med tretten hvite stjerner mot blå bakgrunn og striper i rødt og hvitt. Ørnen er en hvithodet amerikansk havørn ("Haliaeetus leucocephalus"), i seg selv et nasjonalsymbol. Den holder et bånd med mottoet "State Sovereignty, National Union". Ørnen hviler på en klippe som står i et prærielandskap. Emblemet inneholder også en soloppgang, et symbol på den løfterike framtiden. På klippen er årstallene 1818 og 1868 skrevet. Disse viser til året Illinois fikk status av delstat og til året delstatsseglet ble offisielt vedtatt. Illinois' flagg ble til etter en konkurranse arrangert av den patriotiske organisasjonen Daughters of the American Revolution. Konkurransen ble vunnet av Lucy Derwent fra organisasjonens lag i Rockford. Partido Comunista de España. Spanias Kommunistiske Parti (Partido Comunista de España – PCE) er det tredje største partiet i Spania. Det er den sterkeste kraften innenfor Izquierda Unida, og er historisk forbundet med den største fagorganisasjonen i landet i nyere tid, "Comisiones Obreras" (CC.OO.). Det første kommunistpartiet i Spania ble dannet 15. april 1920, og sprang ut av ungdomsorganisasjonen til sosialistpartiet PSOE. 13. april 1921 dannet så en fløy i PSOE med sympatier til Komintern enda et kommunistparti. Den 14. november 1921 ble så PCE dannet ved at de to kommunistpartiene gikk sammen, og det forente partiet ble værende medlem i Komintern. Partiet led mye av forfølging under diktaturet til general Miguel Primo de Rivera (1923–1930). Under folkefrontregjeringen og den spanske borgerkrigen 1936–1939 hadde PCE stor innvirkning etter hvert som regjeringen ble avhengig av sovjetisk våpenhjelp. På 1970-tallet var PCE under lederen Santiago Carillo med å utvikle eurokommunismen, en mer moderne og demokratisk reformkommunisme/venstresosialisme som også blant annet preget det italienske kommunistpartiet. Ungdomsorganisasjonen til PCE er "Unión de Juventudes Comunistas de España" (Forbundet av kommunistisk ungdom i Spania). PCE gir ut avisen "Mundo Obrero" (Arbeider-verden). Gjertine Johnsen. Gjertine Johnsen, født Aarrestad (født 9. april 1859 i Sokndal, død samme sted i 1946) var kinamisjonær for Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund. Gjertine Aarrestad (eller Orrestad) var blant de åtte som den 29. september 1891 seilte fra Stavanger med det for øye å innlede misjonsarbeidet i Kina. Fem av dem ble igjen i England der de en stund skulle forbedre seg mer, mens frøken Aarrestad og to andre, Johannes Brandtzæg (forbundets formann) og Ludvig Johnsen, ankom Shanghai den 13. november 1891. Etter forberedelser i Wuchang/Hankou ble gruppen tildelt et misjonsfelt rundt Laohekou i det sørvestre hjørne av provinsen Hubei i 1892. Samme år hadde Johnsen og frk. Aarrestad giftet seg den 12. juli. Johnsen ble neste sommer meget syk, og døde 6. august 1893 i Hankou. Enkefru Gjertine Johnsen forble i Kina, men var hjemme i Norge en periode frem til 1902. Da kom hun tilbake til Laohekou, og ble i Kina til 1911. Johnsen, Gjertine Johnsen, Gjertine Johnsen, Gjertine Johnsen, Gjertine Johnsen, Gjertine Fürstenfeld. Fürstenfeld er navn på en by og distrikt i det sørøstre Østerrike, i delstaten Steiermark. Byen Fürstenfeld hadde i 2001 5981 innbyggere, men med de urbane områdene rundt bygrensene bor det rundt ytterligere 1000 innbyggere. Fürstenfeld ble grunnlagt rundt 1170 som enn befestning og fikk bystatus i 1215. I dag er byen et utdanningssenter, middelstor industri og kurbadene/spaene Loipersdorf, Blumau og Stegersbach. Ole Mikkelsen Sama. Ole Mikkelsen Sama (født 18. januar 1864 på gården Sama ved Trondenes, død 1. mai 1928 i Oslo) var kinamisjonær for Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund. Ole Mikkelsen Sama, hadde gått 1 år på bibelskole i Örebro i Sverige og har 3 års virke i indremisjonen før han tok et kurs i indremisjonens emissærskole i Bergen. Han studerte ved Red Wing i Minnesota og var blant de åtte som den 29. september 1891 seilte fra Stavanger med det for øye å innlede misjonsarbeidet i Kina. Han var blant fem som ble en stund i England for å forberede seg ytterligere. I 1892 kom han og resten av gruppen til Hankou i provinsen Hebei, og dro derfra til misjonsfeltet rundt Laohekou. Med noen avbrudd virket han i Kina til 1924. Litteratur. Sama, Ole Mikkelsen Sama, Ole Mikkelsen Sama, Ole Mikkelsen Sama, Ole Mikkelsen Sama, Ole Mikkelsen Folkpartiet. Folkpartiet liberalerna, oftest bare Folkpartiet (fp), er et liberalt politisk parti i Sverige. Folkpartiet er Sveriges fjerde største riksdagsparti og landets femte største medlemsparti. Folkpartiet er en del av den borgerlige Alliansen, og sitter fra 2006 i regjering med Moderaterna, Centerpartiet og Kristdemokraterna. Folkpartiet profilerer seg først og fremst innen utdannelses-, likestillings-, innvandrings- og EU-spørsmål. Partileder siden 2007 er utdannelsesminister Jan Björklund. Dagens parti ble dannet i 1934, men sporer sine røtter tilbake til Frisinnade landsföreningen, grunnlagt i 1902, og ulike historiske forløpere, i første rekke stemmerettsbevegelsen. I striden om et alkoholforbud ble Frisinnade landsföreningens riksdagsgruppe, Liberala samlingspartiet, i 1923 delt i Sveriges liberala parti og Frisinnade folkpartiet, men fusjonerte til Folkpartiet i 1934. Fra 1940-årene og frem til slutten av 1970-årene hadde Folkpartiet rollen som landets største borgerlige parti. Man innsnevret partiets ideologi fra liberalisme til sosialliberalisme, og søkte å formulere et reformvennlig alternativ til Socialdemokraterna i svensk politikk. Etterhvert ble markedsliberalismen betonet sterkere, og man gikk tilbake til et bredere liberalt idégrunnlag og en tydeligere borgerlig profil fra midten av 1990-årene. I 1990 ble «liberalerna» tilføyd partinavnet. Folkpartiet har tradisjonelt sin sterkeste støtte i storbyområdene og i høyskolebyer. I riksdagsvalget 2010 stod partiet sterkest i Västra Götalands läns vestre og Stockholms kommuns valgkretser. Partiets sterkeste kommune er Landskrona kommun, der det fikk 11,7 % av stemmene i riksdagsvalget og 30 % av stemmene i kommunevalget. Velgermessig står partiet sterkest blant storby- og forstadsfolk, men også blant akademikere og unge. Folkpartiet har generelt vanskelig for å beholde sine velgere, men utgjør samtidig nesten hver femte velgers andrevalg. Historie. Valgplakat for Folkpartiet fra 1936 Før valget i 2006 inngikk Folkpartiet liberalerne i den borgerlige koalisjonen "Allians för Sverige", der målet var å få et maktskifte, som de også lyktes med. Folkpartiet liberalerna gik dog tilbake, hvilket i stor grad skyldtes en politisk skandale angående dataspionasje, hvor flere partimedlemmer var innblandet, like før valget. Folkpartiet liberalerna fikk 7,5 prosent av stemme (en tilbakegang på hele 5,9 prosent). Moderaterna økte kraftig, og anses for å ha tatt tilbake mange av de velgerne de mistet til Folkpartiet liberalerna i 2002-valget. Av de 349 mandatene som er i riksdagen fikk alliansen 178, hvorav Folkpartiet liberalerna fikk 28. Den 23. april 2007 meddelte Lars Leijonborg (partileder siden 1997) at han ikke ville stille opp som kandidat for partileder ved partiets landsmøte samme høst. Leijonborg hadde før sin avgang mistet støtte i mange valgdistrikt. Jan Björklund ble valgt til ny partileder. Iowas flagg. Iowas flagg er delt i blått, hvitt og rødt slik at det det midtre, hvite feltet er bredere en to to sidefeltene. I midten av det hvite feltet er det plassert en ørn som holder et bånd med påskriften "Our liberties we prize and our rights we will maintain" samt delstatens navn i rødt langs nedre kant. Flagget ble innført 29. mars 1929. Et tidligere flagg, uten de blå og røde feltene, hadde vært i bruk siden 1917. Iowas flagg ble innført etter påtrykk fra den patriotiske organisasjonen Daughters of the American Revolution, som tok opp flaggsaken i 1913. Organisasjonen ønsket et flagg basert på delstatens segl. Dette ble i 1917 også vedtatt av Iowas Krigsråd og distribuert til delstatens soldater som da var sendt til Europa for å kjempe i den første verdenskrig. Fordi mange mente et delstatsflagg ville ta oppmerksomheten bort fra USAs nasjonalflagg, ble det ikke fattet formelt vedtak om delstatsflagget før i 1921. Flagget ble da modifisert, etter forslag fra Dixie C. Debhardt, ved at blå og røde sidefelter ble tilført flaggduken. Fargene blått, hvitt og rødt er de franske flaggfargene. Dette skal minne om at delstaten Iowa opprinnelig var en del av Frankrikes amerikanske kolonier og først kom inn under USA i forbindelse med det såkalte Louisiana Purchase. Wikimedia Norge. Wikimedia Norge (nynorsk: "Wikimedia Noreg"; nordsamisk: "Wikimedia Norga") er en ideell norsk medlemsorganisasjon (som er registrert i Enhetsregisteret) som har til formål å styrke Wikimedia Foundations prosjekter på norsk og samisk. Organisasjonen ble stiftet 23. juni 2007 under et møte i Nasjonalbiblioteket i Oslo og ble godkjent som «chapter» (en selvstendig støtteforening) av Wikimedia Foundations Chapterkomite 11. mars 2008. Oppgaver. Wikimedia Norges hovedoppgave er å promotere Wikimedia Foundation sine prosjekter i Norge. Foreningen er en uavhengig organisasjon som skal engasjere mennesker jorden rundt til å samle innhold under en fri lisens. Historie. Anne Grethe Klunderud overrekker Folkeopplysningsprisen til styreleder Jarle Vines i Wikimedia Norge Wikimedia Norge ble stiftet 23. juni 2007 under et møte i Nasjonalbiblioteket i Oslo. I forkant av møtet var det blitt arbeidet med vedtekter og med å finne villige til et styre. En ønsket å ha med personer som var brukere på alle de prosjektene foreningen skulle arbeide for, og en ønsket å ha med kvinner. Det forelå et utkast til vedtekter og etter en del diskusjon og omformulering ble disse vedtatt. Imidlertid hadde en ikke samarbeidet nok med Wikimedia Foundations Chapterkomite, så en stor del av den først styreperioden gikk med til arbeid med vedtekter i samarbeid med chapterkomiteen og få disse godkjent. Wikimedia Norge ble, etter denne gjennomgangen godkjent som «chapter» av Wikimedia Foundations Chapterkomite 11. mars 2008. I løpet av styreperioden ble Wikimedia Norge registert i Enhetsregisteret. Ved årsmøtet i 2008 på Bryggens museum i Bergen, ble det foretatt mindre endringer i vedtektene, og vedtatt retningslinjer for Kontroll- og valgkomiteen. Det var et et foredrag: "Vox Publica: Hvorfor fungerte ikke wikistafetten?" ved instituttleder ved Institutt for informasjons- og medievitenskap, UiB, og ansvarlig redaktør for Vox Publica Dag Elgesem. med etterfølgende debatt. Årsmøtene i 2009 og 2010 ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo. Wikimedia Norge ble tildelt Folkeopplysningsprisen for 2011. Styremedlem i VOFO Anne Grethe Klunderud uttalte at «Wikipedia gjør kanskje mer enn noen andre for å fremme folkeopplysning i Norge», da hun tildelte Folkeopplysningsprisen 2011 til Wikimedia Norge. Wikipedia Academy. "Wikipedia Academy" er en serie av nasjonale møteplasser mellom Wikipedia og akademia, som arrangeres av Wikimedia-chaptere i flere land. Det første ble avholdt i Tyskland i 2006. I Norge ble Wikipedia Academy arrangert første gang i Bergen 14-15. oktober 2009. I den forbindelse avholdt Wikimedia Norge og Friprogsenteret et møte på Litteraturhuset i Oslo med en rekke inviterte gjester, blant annet William Nygaard og Jimmy Wales. Arrangementene oppnådde god dekning i aviser og tv om Wikipedia, skriveprosess, bruk, kvalitetsikring og kildekritikk. Dette ble fulgt opp i foredragene på akademiet i Bergen som hadde fire hovedtema: politikk, presse, formidling og forskning. Akademiet hadde også en Workshop arrangert sammen med Høgskolen i Bergen. Wikipedia Academy 2011 ble arrangert under GoOpen i Oslo 23. mars 2011. Samarbeidet med GoOpen ble gjentatt i 2012 da Wikipedia Academy ble arrangert 23. april i Oslo med HKH kronprins Haakon og Wikipedias grunnlegger Jimmy Wales som hovedgjester. Wikipedia Academy 2012 hadde to hovedtemaer: norske kulturinstitusjoners bruk av Wikipedia til formidling, og behovet for flere bilder på Wikipedia. Kvalitet, opphavsrett og formidling. Kvalitet, opphavsrett, fokus på den anonyme skribent på Wikipedia, til forskjell fra den navngitte, har gått igjen som tema ved omtale av Wikipedia. I 2008 lanserte Vox Publica Wikipedia-stafetten der forskere ble utfordret til å skrive på Wikipedia, og det var oppmerksomhet om Wikimedia Norges arbeid overfor forskere og akademia fra Vox Publica. Det ble forsøkt analyse av artikler på Wikipedia ut fra kriteriene "riktighet", "aktualitet", "fullstendighet" og "forståelighet".Vox Publicas funn ble gjennomgått på årsmøtet i 2008. Høsten 2008 skrev elever i mediefag ved Langhaugen videregående skole en rekke oppgaver på Wikipedia. En del av oppgavene var ikke leksikale, og dette skaffet andre brukere en del arbeid. Det ble tatt kontakt med klassen og deres lærer og Wikimedia Norge fikk komme på skolen og snakke med elevene om Wikipedia. Elevene kunne fortelle at de ikke hadde forstått helt hva som skjedde med bidragene deres, og de hadde hatt problemer med å finne forklaringer som kunne hjelpe dem. Elevene skrev etter dette: "«Wikifiseringen av skolen«, en forskingsrapport om bruken av Wikipedia i den vidaregående skolen med utgangspunkt i Langhaugen videregående skole", og denne vant Holbergprisen. Wikimedia Norge har deltatt på en rekke seminar og konferanser i regi av UiB, UiO, "Nettverksuniversitetet" og andre der det har vært anledning til å informere om Wikipedia og vise i praksis hvordan bidrag blir kvalitetsikret. Spørsmålet om tilgang til fritt materiale har også vært tema. Også i senere år har Wikimedia Norge flere ganger satt fokus på kvalitet, avholdt kurs og samarbeid med fagmiljøer, og debattert med andre leksika som ved Wikipedias 10-års-jubileum 15. januar 2011. Her oppnådde Wikimedia Norge god dekning av dugnadstanken bak Wikipedia i forkant av jubileet. Den 3. januar 2011 ble krav om erstatning fra «Wikipedia», framsatt av ledelsen for Nynorsk kultursenters leksikonprosjekt Allkunne, som hevdet at Wikipedia bygget på «systematisk» avskrift og plagiat av Allkunne. Wikimedia Norges leder Jarle Vines besvarte bekyldningene i media, og understreket hvor seriøst det norske Wikipedia-miljøet ser på etterlevelse av opphavsretten. En debatt mellom Allkunne og Wikimedia Norge under tiårsjubileet innledet med at Allkunne trakk sitt søksmål. Wikipedia og Wikimedia. I allmennheten og blant journalister forveksles ofte Wikipedia og Wikimedia, både i Norge og i andre land. Formelt er det Wikimedia Foundation i USA som drifter og svarer for Wikipedia, mens de nasjonale «chapter» er støtteforeninger som kun skal promotere Wikipedia nasjonalt overfor media, myndigheter og allmennheten, uten å være ansvarlig for Wikipedia eller noen av de andre Wikimedia-prosjektene i det aktuelle landet. Styreledere. Wikimedia Norge har siden oppstarten i 2007 hatt fire styreledere. Eksterne lenker. ref name="2010-05-05_StavangerAftenb" /> A Change of Seasons. "A Change of Seasons" er en EP fra progressiv metal bandet Dream Theater. Albumet ble utgitt i 1995. Det inneholder et 23-minutters tittelspor, samt 4 live coverlåter som ble fremført på Ronnie Scott's Jazz Club i London, England. Tittelsporets tekster er skrevet av Mike Portnoy, og omhandler hans mors død. Dette er også Dream Theaters første offisielle utgivelse med Derek Sherinian på keyboard. Ster ZLM Toer. Ster ZLM Toer – GP Jan van Heeswijk (tidl. "Ster Elektrotoer") er et nederlandsk etapperitt (Kat. 2.1) på sykkel over fem etapper som arrangeres i juni. Siden 2005 har det vært med i UCI Europe Tour. Tradisjonelt starter man nord i Nederland og ender opp med de to siste etappene i Limburg, blant annet i Sittard-Geleen og Valkenburg. Det er også vanlig at rittet tar en avstikker innom nabolandene Tyskland og Belgia. Numb3rs. Numb3rs (Numbers opprinnelig NUMB3RS) er en amerikansk TV-serie, produsert av Ridley Scott og broren Tony Scott. Serien følger FBI-agenten Don Eppes (Rob Morrow) og hans matematiske genibror Charlie Eppes (David Krumholtz), som hjelper Don og FBI med å løse saker. Serien er laget av Nicolas Falacci og hans kone Cheryl Heuton, produsert av CBS Paramount Network Television og går på CBS nettverk i USA. Serien handler om forholdet mellom brødrene Don Eppes, Charlie Eppes og deres far, Alan Eppes (Judd Hirsch), og deres samarbeid for å løse forbrytelsene, som regel i Los Angeles. Hver episode starter med at en forbytelse blir begått og etterpå blir åstedet undersøkt av FBI-agenter. Etterforskningen blir ledet av Don Eppes og matematisk beskrevet av Charlie, som får hjelp av Larry Fleinhardt (spilt av Emmypris-vinner Peter MacNicol) og/eller Amita Ramanujan (Navi Rawat). Innsikten Charlie får gjennom matematikken hjelper nesten alltid til å løse saken. DVD-utgivelser. De 5 første sesongene er utgitt på DVD med norsk tekst. Randøya fort. Randøya fort er et nedlagt kystartillerifort beliggende på Østre Randøya ca. 13 km øst for Kristiansand. Anlegget ble bygd av tyskerne under annen verdenskrig og overtatt av det norske forsvaret etter krigen. Det ble nedlagt på slutten av 1990-tallet. Øya er også et friluftsområde med bl.a. badestrand for familier på vestsiden av øya. Fortsområdet er ganske stort, og det er gode muligheter for fotturer og utforskning av gamle militære installasjoner. Historie. De eldste planene for befestninger på Østre Randøya er fra 1891, men bare kartleggingen av området var knapt ferdig våren 1940. Det var tyskerne som satte opp de første kanonene her i april 1941. De tre 15 cm kanonene som tyskerne satte opp i 1941, tok de ned igjen i 1944 og sendte ut av landet. I august 1947 uttalte "Unnebergutvalget" at: "Et anlegg på Randøya er helt nødvendig for sperring av hovedløpet. Et manglende anlegg her ville ellers gjøre forsvaret illusorisk". Kaliber 15 cm var det egentlige behov, men dessverre var kaliberet ikke tilgjengelig. Som en erstatning monterte man midlertidig et 10,5 cm batteri, som sto ferdig i april 1949. I 1951 begynte man monteringen av kanonene som skulle bli stående helt fram til fortet ble nedlagt mot slutten av 1990-tallet. Monteringen var ferdig i 1953. Siste skyting fra batteriet foregikk den 19. juni 1999. Våpen- og Ildledningssystem. Tre 15 cm Armstrong-kanoner ble flyttet til Randøya fra Odderøya fort i 1941. Disse ble tatt ned i 1944 og sendt ut av landet. I 1949 ble man ferdig med en midlertidig montering av et 10,5 cm batteri. Fire nye 12,7 cm SKC 34-kanoner produsert sommeren 1943 på Skodafabrikkene i Tsjekkoslovakia ble montert i perioden 1951-1953. Disse ble stående til fortet ble utfaset. Fra ildledningssentralen kunne batterisjefen lede batteriets ildgivning mot fiendtlige skip. Midtkonsollet gav ham oversikt, og ved hjelp av de to konsollene på hver side av dette, hadde han muligheter til å gi data til kanonene ved hjelp av radar, optiske instrumenter, laser mm. Som siste utvei kunne ilden ledes direkte fra den enkelte kanon. Kanonposten helt nord mot Randesund besto av to 40 mm L 60 luftvernkanoner. Disse skulle hindre mindre fartøyer i å passere gjennom Stanggapet. Kapasiteter og omgivelser. Ved overtakelsen i 1945 besto bebyggelsen av 13 forlegningsbrakker og 14 andre bygninger. Endel av disse bygningene er fortsatt intakte og blir brukt av HiA og skolene i Randesund, samt endel ideelle organisasjoner. Et fellestrekk for hele bygningsmassen var mangel på isolering for vinterforhold. Det fantes vedovner på alle forlegnings- og oppholdsrom. Elektrisk oppvarming forekom sjelden, men et unntak var sanitetsbrakka. Hver brakke hadde innlagt vann til et felles vaskerom, men varmtvann forekom bare noen få steder. Forlegningsbunkeren med utkikkspalte ligger mellom kanonene. Mot slutten av 1950-tallet fikk kanon I, II, og III en bedre overdekning i form av et splintsikkert skjold. Over dette la man et dekke av plastmateriale for å bedre kamuflasjen. Kanon IV sto i en åpen stilling. Det finnes et tunnelsystem inne i fjellet, 2-300 meter langt. Den innerste delen ble brukt til sambandssenter, operasjonsrom og ildledningssentral. Operasjonsrommet var delt inn i sjøfrontdel, luftvern- og nærforsvarsdel og i et rom ved siden av var ildledningssentralen. Fra dette senteret ledet man fortets forskjellige stridsmidler. En 60 cm lyskaster var plassert litt lenger ut i fjorden. Gråheia kommandoplass. Gråheia kommandoplass var en del av planene for Kristiansand festning helt fra starten i 1891. En orografstasjon ble bygget i 1905, og en framskutt kommandoplass i 1917. Forslag om et 15 cm kanonbatteri ble lagt frem i 1921, og vedtatt av Stortinget i 1937, men våren 1940 var man ikke kommet lenger enn til begynnelsen av planarbeidet. Tyskerne foretok en kraftig utbygging av kommandoplassen. Denne skulle både betjene batteriet i Laksevika og være reservemulighet for ildledning av Vara-batteriet på Møvik. Senere brukte man denne bunkeren som reserveildledningssentral for hovedbatteriet på Randøya, med en reserve varslingsradar. Gråheia var foreslått nedlagt i 1989. Så kom nye planer i 1990 om et moderne ildledningssystem, men da Randøya fort var besluttet nedlagt, fant man ingen grunn til å beholde Gråheia lenger. I 1998 forelå rapport om gjennomført riving og sikringsarbeider. Stedet har vært igjennom flere stadier med sikringsarbeider som har gjort at bunkeren tilslutt mistet sitt opprinnelige utseende. Beltevika fort. Beltevika fort er et fort som ligger på Flekkerøy i Kristiansand i Vest-Agder. Leiren hadde innkvartering for 160 mann, som ved «fortetting» kunne økes til over 200 mann. Kapasiteten i spisesalen var mindre og flere bordsettinger var derfor nødvendig. Ved mobilisering var det behov for ytterligere innkvartering og flere hus var rekvirert for dette. Tyskerne bygget 21 brakker i Beltevika. Leiren hadde blant annet egen sykestue, badebrakke, garasje og artillerihall i tillegg til flere forlegningsbrakker. Et særpreg ved flere av brakkemurene og trappene var at de var murt i Swartzwald-stil. Flere av brakkene i Beltevika ble brukt til forlegning, da det på Krossodden kun fantes stridsforlegninger til endel av besetningen. Felleseiet Kjære utmark involverte 10 grunneiere. Tyskerne beslagla ca. 295 mål. Dette ble i 1954 utvidet til ca. 457 mål, som forsvaret betalte for. Selgerne beholdt en del rettigheter, blant annet laksefiske med rett til notfeste på land. Krossodden fort. Krossodden fort er et tidligere kystartilleristridsanlegg i Kystartilleriet, som lå på Krossodden på vestsiden av Flekkerøya, innenfor gårdene Andås og Berge – i sørlig linje fra Møvik fort. I Åshavn bygde Forsvaret i 1938 en ny kai i samarbeid med kommunen. Veien fra Åshavn til fortområdet på Krossodden ble anlagt av Forsvaret omtrent samtidig. Fortet ble ved foreslått nedlagt i 1997, med bakgrunn i at den tidligere, tyske kanonutrustningen ikke lenger skulle være en del av Kystartilleriets våpenstruktur, som etter hvert vil omfatte mobile enheter. Historie. Under krigen var Krossodden bestykket med et tysk sperrebatteri med lett feltskyts som hadde oppgaven med å kontrollere konvoier som kom inn til Kristiansand havn. Den siste utbyggingen og oppgraderingen av Krossodden foregikk i begynnelsen av 1960-årene. I april 1963 var de fortifikatoriske arbeidene kommet så langt at monteringen av 2 moderne kanoner kunne begynne. Monteringsskyting foregikk i mai 1964. I 1987 forelå planer om utskifting av de gamle 105 mm kanonene med nye 75 mm Bofors tårnkanoner, men i stedet gikk fortet ut av planene og ble nedlagt. Det ble jevnlig holdt opplæring og repetisjonsøvelser med forskjellige avdelinger på fortet i tiden fra 1963 til 1994. Av store samlinger for hele besetningen skal nevnes årene 1967, 1973, 1977, 1985 og 1991. Våpen- og Ildledningsystem. Stridsanlegget bestod av 105 mm kanonbatteri og ett minefelt. Ildledningsystemet var oppdatert og moderne både for minene og kanonene. Måldata fikk systemet fra forskjellige kilder: radar, TV, IR-kamera, laser eller optiske instrumenter. Oppgave. Minefeltets oppgave var å sperre innseilingen til Kristiansand havn gjennom Vestergapet for fiendtlige fartøyer. Minene ble lagt ut i 1963. Kanonenes hovedoppgave var å hindre at minefeltet kunne sveipes av fiendtlige minesveipere. Kapasiteter og omgivelser. Den fortifikatoriske overbygning var god. Adgangen til kanonen var ikke lett. Alle luker var minimale for å holde best mulig mot trykk og gassinntrengning. Kanonene hadde et konisk formet skjold slik at åpningen mellom skjold og kasemattvegg ble minst mulig. På Krossodden fantes bare stridsforlegninger til endel av besetningen, ca. 10 mann. Flere av brakkene ved Beltevika fort ble derfor brukt til forlegning. Kansas' flagg. Kansas' flagg er blått og har delstatens segl midt i duken. Over seglet er delstatens heraldiske hjelmtegn plassert og under står delstatens navn med store bokstaver. I sin nåværende versjon ble flagget innført 30. juni 1963. Flagget ble opprinnelig innført 23. mars 1927, men da uten delstatsnavnet. Hjelmtegnet i flagget viser en solsikke plassert på en vulst i delstatens blå og gule farger. Solsikken er delstatens offisielle blomst, vedtatt i 1903. Kansas har også et offisielt banner, innført 30. juni 1953, der solsikken forekommer. Banneret er blått med en solsikke i midten. En tidligere versjon, innført 27. februar 1925, besto av delstatsseglet og med navnet i en bue over, det hele på blå bakgrunn. Banneret benyttes i begrenset grad, da mest i offisielle militære sammenhenger. Delstatsseglet viser en detaljert scene som skal symbolisere delstaten Kansas og dens historie. Seglet inneholder 34 stjerner, en henvisning til statens nummer i unionen, og mottoet "Ad Astra per Aspera". Miljöpartiet de Gröna. Miljöpartiet de Gröna (mp'") er et svensk politisk parti dannet i 1981. Partiet tar utgangspunkt i grønn ideologi, og er nært knytt til miljøbevegelsen. Partiet ble dannet i kjølvannet av folkeavstemningen om atomkraft i Sverige i 1980. I og med et nært samarbeid med sosialdemokratene har partiet i den senere tiden ikke kjørt fram de mest omstridte sakene sine. Partiet samarbeider om ulike saksfelt både med venstresida og høyresida, og mener selv at de verken tilhører venstresida eller høyresida. Søsterpartiet i Norge er Miljøpartiet de Grønne, men det skal sies at det norske søsterpartiet aldri har blitt en slik suksess som i Sverige. Eksempelvis er Miljöpartiet de Gröna større i Sverige en det f. eks Venstre er i Norge. MP har ligget på rundt 9-14 % oppslutning ved de siste Riksdagsvalgene i Sverige 2010. Marvika Orlogsstasjon. Marvika orlogsstasjon er en tidligere marinebase i bydelen Lund i Kristiansand. Stasjonen ble opprettet som opplagshavn i 1897 etter en utredning fra Kristiansandskommisjonen som ble nedsatt ved kongelig resolusjon i 1888. Kommisjonens innstilling forelå i 1891. Plassering/omfang. Orlogsstasjonen ligger øst for Kristiansand sentrum, på vestsiden av Topdalsfjordens munning. Topdalsfjorden er en gren av Kristiansandsfjorden. Fjorden er smal ved innløpet og relativt lett å forsvare. Videre innover blir fjorden bredere og kan romme et stort antall skip, også større fartøyer. Sør for Marvika ble det anlagt et kanonbatteri på Gleodden og på østsiden av fjorden en minestasjon i Romleåsen. Stortinget bevilget penger til anleggene i 1895 og 1896. Mineanlegget var i hovedsak ferdig i 1897 med minemagasin, kabelmagasin, båtskur, oppsynsmannsbolig, uthus og avfyringsstasjon. I nord ses Varoddbroen og restene etter den gamle minestasjonen som skulle kunne minelegge innløpet til Topdalsfjorden. I 1897 ble både Marvika orlogsstasjon og Gleodden bestykket med kanoner og mineleggingsutstyr. Orlogshavnen i Marvika ble bygget på et tidspunkt da Sverige dominerte fiendebildet. Høsten 1939 ble Kristiansand sjøforsvarsavsnitt satt opp med standkvarter i Marvika. Randøya fort var en del av Marvika orlogsstasjon. Under okkupasjonen lå orlogsstasjonen under Artillerigruppe Kristiansand. Fra 1998 var Marvika standkvarter for Sørlandet Sjøforsvarsdistrikt (SSD). Bebyggelsens utvikling. I 1899 stod "Marvikens oplagshavn" ferdig. De viktigste bygningene den gangen var sjefsbolig, to underoffisersboliger, magasinbygning, torpedomagasin med kjele- og pumperom, verksted med smie og to ammunisjonsmagasiner. Fra disse og magasinbygningen var det lagt skinnegang ned til kaien ved hovedutstikkeren. I 1901 ble området omdøpt til "Marviken marinedepot". Hovedtyngden av bebyggelsen som fremdeles står, ligger langs bukten innerst i Marvika. En rekke nyere verkstedbygg ligger langs kaifronten på begge sider av bukten. Rett nord for viken ligger to bygninger fra etableringstiden; båthuset (inv.nr. 0041) og varegodslageret (inv.nr. 0039), begge reisverkskonstruksjoner på gråsteinsmur, overdekket av saltak med nyere tegltekning. Begge bygninger er godt bevart. Båthuset i stående panel er i to etasjer med vinduer i gavler og på vestsiden. Båter tas inn på skinneløp (slisker) gjennom åtte to-fløyede porter på den ene langsiden. Varegodslageret, som i 1916 ble ombygget til magasin, er i tre etasjer, har liggende panel og to- og fireramsvinduer Et torpedobåthus, oppført innerst i viken i 1916, ble nylig revet, slik at den eldste bygningsmassen fremstår som relativt fragmentert og uten samlende elementer. Marvika orlogsstasjon ble nedlagt 1. august 2002. Etter nedleggelsen. Etter at Sjøforsvaret trakk seg ut av Marvika har flere kulturinstitusjoner startet virksomhet i området. Disse holder til i bygninger som er modernisert og i noen tilfeller relativt nybygde. Blant virksomhetene er Kristiansand Symfoniorkester, Agder Teater, Kirkefestspillene og Opera Sør. Anlegget er også brukt som base for dypvannstesting av ubåter fra det tyske verftet Howaldtswerke-Deutsche Werft (HDW) Verftet har i en årrekke brukt kystområdet utenfor Sørlandet til utprøving av sine nybygde ubåter både på grunn av de gode kaiforholdene og de gunstige forholdene for dypdykking. Norskerenna i Skagerrak har dybder på opp til 500 meter og er godt egnet for utprøving av avansert undervannsteknologi. Howaldtswerke er blant annet kjent for sine avanserte ubåter med brenselcelleteknologi. På en tidligere fotballbane ved orlogsstasjonen har sin hjemmebane, Sør Arena. X-Ray Spex. X-Ray Spex var et britisk punkrock-band, stiftet i 1976. Six Degrees of Inner Turbulence. "Six Degrees of Inner Turbulence" (ofte forkortet til SDOIT eller 6DOIT) er det progressive metal bandet Dream Theaters sjette studioalbum. Det ble utgitt 29. januar på Elektra Records. "Six Degrees of Inner Turbulence" er en to-disk utgivelse. Den første disken inneholder fem spor som varer fra 6-14 minutter hver, mens hele den andre disken er et slags konseptalbum, og okkuperes av det 42 minutter lange tittelsporet, delt inn i 8 deler. Albumet mottok blandede reaksjoner fra fansen, hovedsakelig på grunn av den åpenbare forskjellen på den første og den andre disken. Den første disken inneholdt en rekke tunge, eksperimentelle spor, mens den andre holdt seg til den vanlige Dream Theater-stilen fra ' og tidligere album. Det første sporet på den første disken begynner med skurringen som avsluttet Dream Theaters forrige album, "Scenes from a Memory". Denne tradisjonen fører de videre ved å åpne deres neste album, "Train of Thought", med den samme tonen som avsluttet "Six Degrees of Inner Turbulence". Train of Thought. "Train of Thought" er det progressive metal bandet Dream Theaters syvende studioalbum. Dette albumet skiller seg litt ut ifra de andre Dream Theater albumene ettersom Dream Theater denne gangen ville lage et album som først og fremst egnet seg for å spille live. Dette ble de trolig inspirert til av band som Metallica og Iron Maiden, som de tidligere har spilt coverversjoner av. "Train of Thought" ble mottatt med blandede følelser av fansen. De mest trofaste Dream Theater-veteranene ville heller ha enda et album med den mere progressive siden av Dream Theater, som "Images and Words". Den nyere fansen, derimot, mottok denne tyngre siden av Dream Theater litt bedre. Det ble uansett godt mottatt av både fans og kritikere. Som det foregående Dream Theater-albumet, "Six Degrees of Inner Turbulence", begynner "Train of Thought" med den samme tonen som avsluttet deres forrige album, og slutter med den samme tonen som åpner deres neste album, "Octavarium". Sunrise-periode. Uttrykket Sunrise-periode henviser til tidsperioden ved lanseringen av et nytt toppnivådomene eller andrenivå-domene på internett, hvor innehaverne av varemerker kan registrere et domenenavn med varemerket de eier. Mange domener har lansert, eller planlegger lansering med en sunrise-periode, inkludert .info, .mobi, .pk og .eu. Kafubu. Kafubu er ei elv i Den demokratiske republikken Kongo. Den starter ved den lille byen Tumbwe nord-vest for Lubumbashi, renner igjennom Lubumbashi og nordover. Den forener seg med så med elva Luiswishi, som seinere skifter navn til Luapula. Luapula renner ut i innsjøen Mweru som danner grensen mellom nord-Zambia og Kongo. Kufubu er en forløper til elva Kongo. Elva Kufubu må ikke forveksles med elva Kafue som er i Zambia. Mweru. Mwerusjøen er en ferskvannsinnsjø i Sentral-Afrika, på grensen mellom Zambia og Den demokratiske republikken Kongo. Innsjøen, som ligger på 917 moh, har en utstrekning nord-sør på 122 km, og en gjennomsnittlig bredde på 50 km. Mwerusjøen har et areal på 4 413 km². Den er ganske grunn, med en største dybde på 37 meter. Breddene er stort sett slake med unntak av klippeformasjoner på den vestlige kysten. Sjøen har ei stor øy, Kilwa i sør. Det er registrert 88 ulike fiskearter i sjøen, derav 12 ciklider. Den største tilløpselva er Luapula, som renner inn i sjøen fra sør. Utløpet er gjennom elva Luvua, som renner ut fra nordenden av sjøen. Tee Productions. Tee Productions er et norsk hip-hop-plateselskap. Selskapet ble startet av Tommy Tee i 1995. Selskapet har gitt ut album med artistene Warlocks, Diaz, Son of Light, Opaque og Gatas Parlament. Kvitfjell. Kvitfjell er et alpinanlegg som ligger i Fåvang, Ringebu kommune. Under Vinter-OL i 1994 ble arrangert utfor og super-g for damer og herrer i alpinanlegget. Det arrangeres årlig verdenscuprenn i begynnelsen av mars i Kvitfjell. Anlegget består av 25 løyper, det finnes 11 heiser med en samlet kapasitet på 12 000 personer per time. I tilknytning til alpinanlegget finnes det også langrennsløyper med en total lengde på 600 km. Albertsjøen. Satellittbilde av Albertsjøen med grenselinjen mellom DR Kongo og Uganda inntegnet. Albertsjøen er en innsjø i Afrika. Sjøen ligger på 617 moh og har et areal 6 800 km². Den danner grense mellom Uganda og Den demokratiske republikken Kongo. De to største elvene som renner inn i sjøen er Nilen og Semuliki (Semliki). Tanasjøen. Tanasjøen er en innsjø i Etiopia, og er kilden for den delen av Nilen som kalles Den Blå Nil. Sjøen ligger på og har et areal på. Dybden er liten – på det meste. Det er kun registrert 18 ulike fiskearter. Den blå Nil starter her med et spektakulært fossefall noen få kilometer sør for byen Bahir Dar. Dessverre er det bygd to vannkraftverk som tar vannet utenom fallene, slik at det er kun i regntiden at det er mulig å se fossen. Sjøen har ei øy med et kloster som er et populært turistmål. Fiskerne bruker båter laget av papyrusgress. Christa McAuliffe. Sharon Christa Corrigan McAuliffe (født 2. september 1948 i Boston, Massachusetts, USA, død 28. januar 1986 ombord på romferga Challenger over Floridas kyst) var en amerikansk astronaut som etter planen skulle blitt den første lærer i verdensrommet. McAuliffe var gift med Steven James McAuliffe og hadde barna Scott Corrigan, født 11. september 1976, og Caroline Corrigan, født 24. august 1979. McAuliffe underviste i historie og biologi ved Concord Senior High School, Concord, New Hampshire. McAuliffe ble tatt ut av den amerikanske romfartsadministrasjonen NASAs program «Lærer i verdensrommet» den 19. juli 1985. Hun ble senere valgt til førstekandidat på Challengers ferd STS-51-L, som skulle bli Challengers siste etter en voldsom eksplosjon 73 sekunder etter oppskytningen startet. The Christa McAuliffe Planetarium i Concord, New Hampshire og Christa McAuliffe Space Education Center i Pleasant Grove, Utah er gitt navn til minne om McAuliffe, det samme er asteroiden 3352 McAuliffe og McAuliffe-krateret på Månen. En rekke skoler er også gitt hennes navn. I filmen Challenger (1990) var det Karen Allen som spilte McAuliffe. Barbara Morgan. Barbara Radding Morgan (født 28. november 1951 i Fresno i California) er en amerikansk lærer og deltaker i NASAs program «Lærer i verdensrommet» Morgan er gift med Clayton Michael «Clay» M. Morgan, og sammen har de sønnene Adam og Ryan. Hun var lærer ved McCall-Donnell School, McCall, Idaho. Morgan ble tatt ut til lærer i verdensrommet 19. juli 1985, der hun trente sammen med Christa McAuliffe. McAuliffe ble førstekandidaten og Morgan hennes reserve. McAuliffe omkom da Challenger eksploderte 73 sekunder etter at oppskytningen startet. 4. juni 1998 ble Morgan tatt ut som lærerastronaut som en fortsettelse av programmet og fikk samme astrunaututdanning som øvrige astronauter. Sjef i NASA Sean O'Keefe offentliggjorde 12. desember 2002 at Morgan skulle få være med på romfergeferd STS-118 opprinnelig planlagt til november 2003 som en ferd til den internasjonale romstasjonen ISS. Ferden ble imidlertid utsatt etter at romferga Columbia/STS-107 havarerte på vei ned til jorda 3. februar 2003. STS-118 ble så utsatt til april 2007, men ble først skutt opp 8. august 2007. Karl von Terzaghi. Karl von Terzaghi (født Praha 2. oktober 1883 – død Winchester, Massachusetts 25. oktober 1963) var en østerriksk sivilingeniør og geolog som kalles "geoteknikkens far". Minnefond. The American Society of Civil Engineers etablerte i 1960 Karl Terzaghi Award til en "author of outstanding contributions to knowledge in the fields of soil mechanics, subsurface and earthwork engineering, and subsurface and earthwork construction." The Terzaghi and Peck Library, som drives av Norges Geotekniske Institutt i Oslo, har en rikelig samling av hans artikler. Mission Dam i British Columbia, Canada, ble omdøpt til hans ære som Terzaghi Dam i 1965. 11. serierunde i Tippeligaen 2007. 11. serierunde i Tippeligaen 2007 startet onsdag 20. juni med fire kamper klokken 18:00 og én kamp 21:25. Runden avsluttet med to kamper torsdag 21. juni, én kamp klokken 18:00 og én kamp 20:00. FMA IA-63 Pampa. FMA IA-63 Pampa er et argentinsk treningsfly. Flyet ble utviklet i samarbeid med tyske Dornier-Werke, som sammen med Dassault Aviation utviklet treningsflyet Alpha Jet, og har benyttet mye av den samme konfigurasjonen som denne. Prototypen fløy første gang 6. oktober 1984, og IA-63 Pampa ble levert til Argentinas flyvåpen fra mars 1988. Flyet blir brukt til våpeninstruksjon og har fem festepunkter, to under hver vinge og én under buken, som kan utstyres med forskjellige typer våpen på til sammen opptil 1 550 kg, blant annet en gondol med en DEFA 30 mm kanon, og Mk 81 250-lb og Mk 82 500-lb bomber. Bangweulusjøen. Bangweulusjøen eller Bang Weulu er en innsjø eller nærmere en sump i Sentralafrika i Luapulaprovinsen i Zambia. Sjøen ligger på 1067 moh og har et areal 2.072 km², med en maksimal dybde på 10 meter. Den skotske oppdagelsesreisende David Livingstone bodde ved denne sjøen da han døde. Awake (Dream Theater-album). "Awake" er det tredje studioalbumet til progressiv metal bandet Dream Theater. Albumet ble sluppet 4. oktober 1994, og blir sett på som et mye mørkere album en de to forgjengerne, "When Dream and Day Unite" og "Images and Words". Det er også det siste albumet med Kevin Moore som keyboardist, da han forlot bandet rett etter "Awake" var ferdig mikset. César-prisen. César du cinéma er en fransk nasjonal filmpris som første gang ble utdelt i 1975. Kåringen avholdes hvert år i februar i Théâtre du Châtelet og blir overført direkte på fransk TV. Bahir Dar. Bahir Dar (amharisk:ባሕር ዳር) er en by i nordvestre Etiopia, og er hovedstaden i Amhararegionen. Byen ligger ved Tanasjøen som er kilden til den Blå Nil. Den ligger om lag 578 kilometer nord-nordvest for Addis Abeba. Turisme er en viktig næring i Bahir Dar, og den er et av de best besøkte turistmålene i Etiopia. Byen er kjent for sine brede gater med palmetrær. Ved siste offisielle folketelling i 1994 hadde byen 96 140 innbyggere, i 2005 ble folketallet beregnet av det sentrale statistikkbyrået til 167 261. Den Blå Nil. Den blå og den hvite Nil Den Blå Nil (amharisk: "Tis Abay") er en av de to store elver som utgjør Nilen. De renner til slutt sammen i Kartoum i Sudan. Den andre kalles Den Hvite Nil. Den Blå Nil har sin kilde i Tanasjøen i Etiopia. Det er en regulering av Tanasjøen ved Tana Beles-demningen under utbygging. Kariba. Karibasjøen er en stor menneskeskapt innsjø, som ligger på grensen mellom Zambia og Zimbabwe. Sjøen er på 5 580 km², og er 220 kilometer lang og 40 kilometer bred. Den har en vannlagringskapasitet på 185 km³. Ved enden av sjøen ligger den 128 meter høye og 579 meter brede Kariba-demningen med et vannkraftverk som leverer strøm til Zambia og Zimbabwe. Jesolo. Jesolo er en kommune i provinsen Venezia, like nord for Venezia mellom Eraclea og Cavallino-Treporti med ca 24 000 innbyggere. Lido di Jesolo. Stranda i Lido di Jesolo. Byen ligger ved Adriaterhavet og er kjent for sin 15 km lange sandstrand og gode badeliv. Den viktigste næringen i Lido di Jesolo er turisme, og hovedgaten har utallige restauranter, kaféer og hoteller. Like utenfor sentrum ligger også et stort badeland, Aqualandia. Norges Geotekniske Institutt. Norges Geotekniske Institutt (NGI) er en norsk privat stiftelse for forskning og rådgivning innen geofagene. Stiftelsen tilbyr ekspertise om jord, berg og snø og deres påvirkning på miljøet, konstruksjoner og anlegg. NGI arbeider i følgende markeder: olje og gass, bygg, anlegg og samferdsel, naturskade og miljøteknologi. NGI har kontor og laboratorier i Oslo, avdelingskontor i Trondheim og datterselskap i Houston, Texas, USA. Terzaghi- og Peck-bibliotekene på NGI har artikler som blant annet omfatter komplett samling av Karl von Terzaghi og Ralph B. Pecks forfatterskap. Ferie. Ferie er flere fridager etter hverandre. Ordet brukes også om ferieopphold eller feriereise. Etymologi. Ordet "ferie" kommer opprinnelig fra det latinske flertallsordet "feriae" som var religiøse festdager da en ikke drev handel og forretninger. Ordet betegnet seinere en periode da undervisning og rettsmøter opphørte. "Ferie" kom som et fremmedord i norsk på slutten av 1800-tallet. Ferie kan oversettes med "holiday" («helligdag») på britisk-engelsk og "vacation" («ledighet») på amerikansk. I Norge. I Norge er ferie for lønnsmottakere regulert av. Ferieloven sikrer alle arbeidstagere 25 virkedager ferie hvert år. Med virkedager menes alle dager unntatt søndager og lovfestede helligdager; 25 feriedager tilsvarer derfor fire uker pluss én dag (den såkalte Grodagen) hvert kalenderår. Tariffoppgjøret i 2000/2001 ga mange grupper en femte ferieuke, men denne ekstra ferien er ikke en del av ferieloven, og det er et lokalt spørsmål ved hver enkelt arbeidsplass om de ansatte har en ekstra uke fri. For arbeidstakere som er fylt 60 år er det imidlertid en ekstra ferieuke hvert år, tilsammen minimum 31 dager ferie. Feriepenger skal beregnes med 10,2 % av arbeidsvederlag som er utbetalt i året før ferien tas, uansett varighet av arbeidsforholdet. For arbeidstakere over 60 år er utgjør feriepengene 12,5 % av lønna. Arbeid og ferie for Norges ledelse. Den politiske ledelsen er ikke ansett som arbeidstakere, og er dermed ikke omfattet av ferieloven. Politisk ledelse har ikke lovfestet rett til ferie. Men avhengig av det politiske arbeidet, tar de som regel ferie det antall dager som til enhver tid gjelder for statstilsatte. For tida er det 25 dager (5 uker). Alle statsrådene har en fast stedfortreder i regjeringen. Regjeringsmedlemmene har i utgangspunktet ingen fast arbeidstid, men har i noen tilfeller fått avspasere arbeidstid utover normal arbeidsdag som ferie. For politisk ledelse er ikke ansatt i ordinær forstand, avhengig av den politiske situasjonen må en politiker være forberedt på å måtte gå på dagen. I utlandet. Oversikten under viser minimum lovfestet ferietid i forskjellige land og bygger delvis på en oversikt utarbeidet av konsulentfirmaet Mercer i 2007. Lønnsmottakere i Finland har lengst ferie med 30 dager betalt ferie og opp til 14 lønnede høytidsdager i året. Også i Frankrike og De forente arabiske emirater er 30 dager minimum. Minst ferie er det ifølger Mercer i Filippinene, der arbeidstagere har krav på bare fem dagers ferie i løpet av året. Falling into Infinity. "Falling into Infinity" er det fjerde studioalbumet til progressiv metal bandet Dream Theater. Albumet som ble sluppet i 1997, er det siste studioalbumet til Dream Theater med keyboardist Derek Sherinian. Det er for mange ansett som et av bandets mest kommersielle utgivelser, til stor ergrelse for enkelte fans. Warner Bros. Records. Warner Bros. Records er et amerikansk plateselskap basert i Burbank, California. Selskapet er et underselskap av Warner Music Group, og startet offisielt opp 19. mars 1958. Linjeavl. Linjeavl er et begrep som benyttes om avl der en spesiell arvelinje går igjen på ulike steder i stamtavlen. Linjeavl kalles også av og til "organisering av nedarvede egenskaper". Linjeavl er altså en form for innavl, der ei eller flere bestemte arvelinjer inngår på flere nivåer. Mange hevder at linjeavl er en «mildere form» for innavl, men risikoen er betydelig og resultatene i mange tilfeller også uønskelige. Linjeavl foregår helst med dyr som holder spesielt høy kvalitet. Et eksempel på linjeavl er når en oppdretter søker å tilføre en bestemt arvelinje, ofte etter et bestemt hanndyr, til avkommet. Som regel av eksteriør- eller ytelsesmessige årsaker, men av og til også av psykologiske årsaker. Faremomenet med linjeavl er at andre oppdrettere vil ønske å gjøre det samme, slik at enkeltindivider vil gå igjen i avkommets stamtavle på flere nivåer og i flere anelinjer; dette kalles matadoravl. Dersom dette individets gener på et senere tidspunkt også skulle vise seg å være bærere av uønskede arvelige belastninger, for eksempel sykdom, kan linjeavl gi katastrofale følger for en rase. Billboard. Billboard er et amerikansk musikkmagasin grunnlagt i 1894. Det er mest kjent for sine lister over de mest solgte platene i USA. De mest prestisjefylte listene er Billboard Hot 100 (for singler) og Billboard 200 (for album). I tillegg har magasinet en rekke lister innen forskjellige musikksjangre, både for singler og album, og lister for hvilke sanger som har fått mest spilletid på radio. For alle musikkarter. (For hver kategori er det flere lister; antall lister i parentes). Lister - album. Det er 49 forskjellige lister for album. Noen av dem med topp 15, 25, 50, 75 og 200 plasser. De fleste er med en vinner. Den mest presisjefulle listen å toppe for album er The Bilboard 200. Francisco Eusebio Kino. a>' bronsestatue av Francisco Eusebio Kino. Francisco Eusebio Kino (Eusebius Franz Kühn) (født 10. august 1645 i Segno i Italia, død 15. mars 1711 i Magdalena (Magdalena de Kino Sonora) i Mexico) var en italiensk misjonær tilhørende jesuittordenen som virket i det sørøstlige Nord-Amerika. Han var også forsker og kartograf. Pater Kino fikk utdannelse i teologi, matematikk og astronomi på jesuittskoler i Italia og Tyskland. I 1681 ankom han til Ny-Spania (nå Mexico), og i 1682 utgav han et hefte i Mexico by som inneholdt hans observasjoner av kometen i Cadiz i Spania i 1680. Senere reiste han som kartograf å utrede mulighetene for etablering av misjonsstasjoner i Baja California. Det meste av hans liv ble nå viet til den regionen som var kjent som Pimería Alta (nå den sydlige del av Arizona og det meste av den meksikanske delstaten Sonora). Kino tilbrakte nesten 30 år med å tegne kart, grunnlegge misjoner (som senere ble til landsbyer og byer), og introdusere landbruk og kvegavl blant indianerne. Liste over de viktigste misjoner han grunnla. Kino, Francisco Eusebio Kino, Francisco Eusebio Kino, Francisco Eusebio Kino, Francisco Eusebio Kino, Francisco Eusebio Norske dialekter. Norske dialekter viser til noen, men ikke alle, skandinaviske talemål som brukes i Norge. De deles vanligvis inn i fire hovedgrupper: "nordnorsk", "trøndersk", "vestlandsk" og "østlandsk". Av og til blir "innlandsmål" regnet som en femte gruppe. Dialektene er stort sett innbyrdes forståelige, men har allikevel betydelige forskjeller seg imellom når det gjelder uttale, grammatikk, syntaks og ordforråd. Hovedinndeling. I første omgang kan man skille mellom de to hoveddialektområdene østnorsk og vestnorsk. Østnorsk er de dialektene der jamvektsloven har virket, det vil si østlandsk og trøndersk. Begge disse målområdene har kløyvd infinitiv. Østlandsk har -e i infinitiv av overvektsord og -a av jamvektsord, mens trøndersk har apokope av overvektsord og -a av jamvektsord. Vestnorsk kan på sin side deles i vestlandsk og nordnorsk. Vestlandske dialekter har enten -a eller -e i infinitiv, men aldri kløyvd infinitiv. Nordnorsk har stort sett apokope, det vil si ingen ending i infinitiv. Noen dialekter på Helgeland har klare østnorske trekk som kløyvd infinitiv (ranværing) og tjukk l. Østlandsk. I de ytre delene av Østlandet blir det talt vikværsk og på flatbygdene lenger nord opplandsk. I disse dialektene er -a vanligst (for eksempel bygda og husa). I fjellbygdene i Vest-Telemark, Numedal, Hallingdal, Valdres og Gudbrandsdalen er -e/i brukt (for eksempel bygdė og husė); såkalt midlandsk. Omtrent det skillet finner man mellom det personlige pronomen i første. person: je(i) på flatbygdene, og e(g) i fjellbygdene. Vestlandsk. De vestlandske dialektene viser større variasjon når det gjelder den bestemte artikkelen. På Sør-Vestlandet finner man -o/å, (for eksempel bygdå og huså), lenger nord finner man -i (Indre Sogn), og enda lengre nord finner man -a. Bergen bymål skiller seg ut ved at det ikke skiller mellom hankjønn og hokjønn. Over hele det vestlandske målområdet dominerer formen "e(g)" som personlig pronomen, men jærsk har "æg", sunnmørsk har "ej", med unntak av ålesundsk ("é"), og romsdalsk har "i" for 'eg'. Langs kysten fra Sørlandet til Stavanger finner man konsonantane: b, d og g for p, t og k mellom vokaler eller i slutten av ord, (t.d. bog og håb for bok og håp). De siste hundre åra har såkalt skarre-r spredd seg fra Bergen, Stavanger og Ullensvang til store deler av den sørlige delen av Vestlandet. Trøndersk. Trønderske dialekter (som også omfatter Nordmøre, Bindalen på Helgeland og Frostviken lengst nordvest i Jämtland) har stort sett "-a" som bestemt artikkel av hokjønn entall og intetkjønn flertall. De bredeste «underdialektene» av trøndersk sies å være i regionen Innherred; og da først og fremst på Verdal og på Skogn. Der bærer det dagligdagse målet preg av både svensk, norrønt og islandsk. Hvorfor det er slik er ikke godt å si, men det kan ha sammenheng med at det hovedsakelig var mennesker fra Trøndelag og Vestlandet som bosatte Island. Hvorfor det nettopp er på Innherred at man finner det mest konservative målet kan være fordi at samfunnet der lenge har vært sterkt ruralt/isolert. Nordnorsk. Nordnorske dialekter har stort sett "-a" som bestemt artikkel i entall av sterke og svake hokjønnsord, men -o/å forekommer også i svake hokjønnsord på Helgeland og i Salten. Ulike varianter av e(g) er brukt i begge disse områdene. Andre målmerker. Noen målmerker går på tvers av denne inndelingen. Det gjelder framfor alt palatalisering. Palatalisering er utbredt over det nordlige Østlandet (Oppland og Hedmark), det nordlige Vestlandet (Nordfjord og Møre og Romsdal), Trøndelag og Nord-Norge (unntatt Øst-Finnmark). Relativt mange dialekter kan oppvise mange rester av grammatiske kategorier som er gått ut av skriftspråket, for eksempel kasusbøying av substantiv og numerus- og modusbøying av verb. Det kan også argumenteres for at alle de fastlandsnordiske språkene (norsk, dansk og svensk) er ett språk. Det sterkeste argumentet for dette er at det ikke er noen skarpe grenser mellom dem. Dialektene langs de politiske grensene går gradvis over i hverandre og hele det nordiske språkområdet med unntak av samiske språk, kvensk, meänkieli og finsk er ett dialektkontinuum. Standard østnorsk. Standard østnorsk er et dansk-norsk språk som blir talt av en stor og voksende minoritet i Norge, særlig den urbane middel- og overklassen på Østlandet. Språkhistorisk sett er det ikke en norsk dialekt, men et koinéspråk og en sosiolekt. Det er så å si sammenfallende med leseuttale av bokmål. Billboard Hot 100. Billboard Hot 100 er en hitliste som presenterer de 100 mest populære singlene i USA for øyeblikket. Listen er basert på avspillinger på radio og platesalg. Den første singelen på Billboard Hot 100 var «Poor Little Fool» av Ricky Nelson 4. august 1958. Den nåværende nummer 1-singelen er «» av Rihanna. For de viktigste rekordene gjennom tidene, se Liste over rekorder på Billboard Hot 100 Danmark under Paralympiske vinterleker 2002. Danmark deltok med én deltaker i de paralympiske vinterlekene 2002 i Salt Lake City, USA. Jens P. Vogt. Jens Theodor Paludan Vogt (født 23. september 1830, død 25. oktober 1892 var en norsk ingeniør og Christiania Sporveisselskabs første direktør og grunnlegger. Han vokste opp i Fiskum i Øvre Eiker og var gift med Johanne Collett. En av deres sønner var dikteren Nils Collett Vogt. Ideen til en hestesporvei fikk han fra en reise til New York, og finansierte ved hjelp av aksjer sporveien i Kristiania, som ble trukket av hester bragt inn fra Normandie. Etter at han hadde blitt driftsbestyrer i sporveisselskapet flyttet han 1877 til Homansbyen i Oslo, der han hadde bygd en villa i Josefines gate 10. Kansanshi. Kansanshi er en stor koppergruve som ligger 8 kilometer nordøst for Solwesi. Solwezi ligger i North-Western Province i Zambia. Gruven er et av de største dagbruddene i verden, og 80% er eid av First Quantum Minerals Ltd. First Qantum har hovedkontor i Canada. Gruven har 1105 ansatte. Kansanshi var tidligere en ZCCM gruve, men ble nedlagt på 1990 tallet. Store investeringer er blitt foretatt og dagbruddene blei gjenåpnet i 2005. Det er forventet at mineralåren vil være drivverdig fram til 2035. Mineraler. Primærmineral: Kopper, og i 2006 ble det utvunnet 127 179 tonn. Sekundærmineral: Gull, og for 2007 er prognosen 1 134 kg (eller 40 000 ouncer) Solwesi. Solwesi er en by i Zambia. Antall innbyggere har vært vanskelig å verifisere, men en kilde opererer med 3 900 innbyggere (år 2002), noe som nok gjelder bykjernen. Men andre kilder opererer med 22 000 husstander, dvs. nærmere 100 000 mennesker. Solwesi er hovedstaden i Nordvest-provinsen. Geografi. Byen ligger på 1 299 moh. i Nordvest-provinsen i Zambia, 232 km vest for Kitwe. Næringsvirksomhet. Byen har omfattende gruvevirksomhet. Hvorav dagbruddet «Kansanshi Mine» er det største, med 1 105 ansatte. Det finnes supermarked i kjeden Shoprite og bensinstasjon. Halv-edelstener. En mørk blå ametyst kjent som "Solwesi ametyst" kommer herfra. Jernbane. Solwesi er ikke knyttet til det zambiske jernbanenettet, men på grunn av de omfattende satsinger i Kansanshi dagbruddet foreligger det planer om å forlenge jernbanene-nettet til Zambia Rail fra Chingola til Solwesi. Kostnadene er beregnet til 250 millioner dollar. Vegnettet. Riksvei T5 kommer fra Chingola, den har fast dekke, asfalt, men er i dårlig stand (per april 2007) med mye slaghull. Fra Solwesi går det grusvei nordover til Kongo (svært dårlig stand per april 2007). Videre går det grusvei vestover mot Angola, riksvei T5, (grensen er fremdeles stengt per 2007), og grusvei sørover til byen Zambesi, riksvei M8. Begge veistrekninger anbefales ikke kjørt i regntiden og aldri uten firehjulstrekk. Luftfart. Som alle andre gruvebyer i Zambia har også Solwesi egen flystripe, med en rullebane på 1 341 meter. Det er ikke regulære ruteflyvninger på denne. (FLSW;S12°10'00";E026°22'00") Skjerf. Skjerf er et klesplagg man har rundt halsen. Skjerf kan brukes for eksempel for å uttrykke tilhørighet i en supporterklubb eller når det er kaldt ute. Pynteskjerf kan brukes til å fiffe opp en genser eller en skjorte. Det vanligste materialet idag er polyester, men både ull og silke brukes. Anne-Mette Bredahl. Anne-Mette Bredahl (født 28. juni 1964) er en dansk funksjonshemmet langrennsløper. Hun var født med dårlig syn, synet ble gradvis dårligere, og da hun var 23 år gammel ble hun blind. Hun konkurrerer i klassen B1. Hun arbeider i dag med fysisk aktivitet og funksjonshemming på Norges Idrettshøgskole. Kafue (elv). Kafue er en av Zambias største elver. Den har sin kilde i Zambia på 1350 moh i et relativt flatt sumpområde som ligger 120 km nordvest for Chingola, ikke langt fra grensen mot Kongo. Den renner sørøstover, i utkanten av Chingola by (gjennom gruveområdet Nchanga) og i utkanten av Kitwe. I Kitwe skifter den retning og renner deretter sørvestover gjennom Lukanga sumpene og deretter Kafue nasjonalpark. Ved Itezhi-Tezhi skifter han igjen retning og blir tvunget østover. Itezhi-Tezhi demning ble ferdigstilt 1977. Etter demningen begynner Kafue slettene som er opp til 50 km bred og som elven oversvømmer regelmessig. Mellom Itezhi-Tezhi og byen Kafue 250 km lenger øst er det vanskelig for trafikk å krysse elven og slettene deler derfor landet i en nordlig og sørlig del. Etter Kafue by begynner Kafue kløften som fører vannet 550 ned til Zambezi elven ikke langt fra Chirundu. Zambesi er grenseelven mellom Zambia og Zimbabwe). Kafue elv har en lengde på om lag 960 kilometer, og har et nedslagsfelt på 155 000 km². Junkers Flugzeug und Motorenwerke. Junkers Flugzeug und Motorenwerke AG var en tysk flyprodusent, etablert av professor Hugo Junkers i Dessau 24. april 1919 som Junkers Flugzeug Werke AG. Før etableringen hadde Hugo Junkers allerede startet en motorfabrikk i 1913, og bygget sitt første fly i 1915. Han slo seg sammen med Anthony Fokker og etablerte Junkers-Fokker-Werke AG 20. oktober 1917, men konflikter mellom de to fikk Hugo Junkers til å bryte ut og starte opp for seg selv. Junkers etablerte også Flygindustri AB i Malmö på 20-tallet for å unngå restriksjonene på tysk flyindustri og Junkers Motorenbau GmbH for produksjon av flymotorer. Etter Hugo Junkers bortgang i 1935 ble foretakene overtatt av den tyske stat og samlet under navnet Junkers Flugzeug und Motorenwerke AG. Junkers utviklet og produserte en rekke flytyper for Luftwaffe før og under den andre verdenskrig. Blant de mest sentrale er transportflyet Ju 52, stupbombeflyet Ju 87 Stuka og bombeflyet Ju 88. Produksjonen av fly stoppet med slutten av den andre verdenskrig, men produksjon av flymotorer fortsatte under Junkers-navnet fram til 1975 da de ble kjøpt opp av Messerschmitt-Bölkow-Blohm. Sons of Angels. Sons of Angels var et norsk hardrock-band som ble startet i 1989 av Torstein Bieler (bass) og Lars Kilevold (keyboards). Andre medlemmer var Hans-Olav Solli (vokalist), Staffan William-Olsson (gitar) og Geir Digernes (trommer). Bandet dro til USA i 1989, signerte med Atlantic Records, og solgte over 150 000 eksemplarer av debutalbumet "Sons of Angels" fra 1990. Bandet fikk en hit med sangen «Cowgirl». I 1991 brøt de med Atlantic Records. De startet innspillingen av et nytt album, men etter hvert gikk bandet i oppløsning. Sons of Angels' låter ble utgitt på et eget album i 2001. Samtidig gjorde bandet et lite comeback med Solli og William-Olsson fra originalbesetningen. Torstein Bieler. Torstein Bieler Østtveit (født 29. januar 1959) i Oslo, jobber som musiker/ låtskriver, filmregissør og eventprodusent. Han har vært tilknyttet reklamebransjen i 25 år. På 80 tallet stod han bak prosjektet "Ute til Lunch" sammen med Lars Kilevold. De dro senere til USA med bandet Sons of Angels. Han og Kilevold spilte der inn et funkymetall album som ble utgitt i 20 land. Det solgte 150 000 eks bare i USA. De turnerte i 1990 og 1991 med dette bandet i USA og Europa. Torstein har skrevet låter for blant annet Randy Crawford, Simply Red, Mia Fredriksson og Sanne Salomonsen. Bieler Østtveit produserte CD´n ”Griegs vakreste”, som er en av Norges mest solgte klassiske CD utgivelser. Sammen med Lage Fosheim startet han i 1993 et av landets første profesjonelle eventselskap. Han var medarrangør, og stod for regien på 3 James Bond-premieregallaer i Oslo på 90-tallet. I mange år har han har vært fast eventleverandør for Telenor Mobil og United International Pictures. Torstein Bieler Østtveit har utgitt to romaner. "Mannen som gikk på jorden" ble utgitt sammen med Lage Fosheim og Ketil Bjørnstad. Den er oversatt til 3 språk. i 2007 utga han i samarbeid med Schibsted Forlag boken "1812 – Napoleons russiske tragedie". Han studerte film på midten av 90-tallet. Norsk Filminstitutt lanserte i 2005 en DVD med 5 av hans kortfilmer. Flere av disse har fått en rekke internasjonale filmpriser. Torstein har gjort manus og regi på 4 dokumentarfilmer, blant annet om Camille Claudels ulykkelige kjærlighet til Auguste Rodin (2006). Denne ble innspilt i Paris. Han skrev filmanuset til "Lillelord" av Johan Borgen og "Victoria" av Knut Hamsun for filmprodusent John M. Jacobsen. Han har drevet produksjonsselskapet 24HOURS Production siden 1996. Han har vært ansvarlig for utallige reklamefilmer og musikkvideoer. Han har også jobbet som reklamefilm-regissør for Hans Petter Moland. I den senere tid har han utviklet flere TV-konsepter. Han står bak konseptselskapet PilotLab. Pedro Cea. José Pedro Cea (født 1. september 1900, død 18. september 1970) var en uruguayansk fotballspiller. Han var s toppscorer i fotball-VM 1930. Han scora utlikningsmålet 2–2 for Uruguay i finalen mot. Uruguay vant finalen 4–2. På klubbnivå spilte han på toppklubben Club Nacional de Football. Her vant han flere seriemesterskap. Han vant også sommer-OL 1924 og sommer-OL 1928 for sitt land. Han døde 18 dager etter sin 70. bursdag. Tore Keller. Tore Bertil Gottfrid Keller er (født 4. januar 1905 i Norrköping, død 15. juli 1988) var en svensk fotballspiller og elektriker. Han spilte for IK Sleipner og s landslag. Karriere. Han debuterte for IK Sleipner i Allsvenskan den 3. august 1924 borte mot IFK Eskilstuna i en kamp IK Sleipner vant 3–1. I mesterskapssesongen 1937/38 med IK Sleipner spilte Tore «Tosse» Keller alle 22 seriekampene. På landslaget debuterte han under Sommer-OL i Paris den 29. mai 1924 i Sveriges storseier 8–1 over med score kampens 5–0 -mål i 1 min i 2. omg. Sin siste landskamp fikk han på tur hjem fra VM i Fotball 1938 i den nordiske mesterskapskampen mot Danmark 21. juni 1938 som Sverige vinner 1–0, bare 2 dager etter bronsefinalen i VM. Han var en del av det svenske landslaget som fikk bronse i sommer-OL 1924. Han spilte for Sverige både i fotball-VM 1934 og fotball-VM 1938. I VM 1938 scora han hat-trick da Sverige slo hele 8–0. Dette er det motstridende websider på (hatrick) og og og. Annet. I 1923 gikk Tore Keller en 5 000 meter på vanlige rørskøyter på tiden 12.11,7. Langvassåga. Langvassåga er utløpselven fra Langvatnet i Rana kommune. Den går i sørøstlig retning, og fortsetter som en sideelv til Ranelva sør før Røssvoll. Langvassåga har et nedbørfelt på 1114 km². Knut Olav Ystaas. Knut Olav Ystaas (født 14. februar 1974) er en tidligere norsk fotballspiller og trener som spilte for Kopervik Idrettslag. Han startet i Kopervik, men hadde også opphold i SK Vedavåg Karmøy og FK Haugesund, der han blant annet skåret i en kamp mot Rosenborg. Han spilte helst i angrep, men kunne også fungere i andre posisjoner på banen. I 2007-sesongen var han spillende trener for Kopervik og var veldig nær opprykk til 2. divisjon, men tapte for Randaberg IL i kvalifiseringen. Etter sesongen la han opp på grunn av skader, men fortsatte som trener med opprykk som resultat i 2008. Etter opprykket forlot han stillingen som trener i KIL, og overlot jobben til assistentrener Tore Emberland. Han er nå ansatt som Sportslig Leder i Kopervik IL. Rigoberto Urán. Rigoberto Urán Urán (født 26. januar 1987) er en colombiansk landeveissyklist som sykler for Team Sky. Hans største meritt er sølvmedaljen i landeveisrittet under Sommer-OL 2012 i London. Royal Geographical Society. Selskapets lokaler, Lowther Lodge, Kensington Gore, London Royal Geographical Society er Storbritannias geografiske selskap. Det ble grunnlagt i 1830 under navnet "Geographical Society of London for the advancement of geographical science". Selskapets første beskytter var kong William IV, og det tok opp i seg flere andre geografiske selskap, som "Association for Promoting the Discovery of the Interior Parts of Africa", "Raleigh Club" og "Palestine Association". Eksterne lenker. Storbritannia Bendik Wold. Bendik Wold (født 7. november 1979 på Hamar) er en norsk forlegger og samfunnsdebattant. Han var aktiv i Hamar og Hedmark Sosialistisk Ungdom da han gikk på Hamar Katedralskole, og kom senere inn i sentralstyret. I 2004 skrev han boka Tredje venstre sammen med Magnus Marsdal. Boka har røtter i ungdomskonferansen Manifest02, og forfekter et individualistisk, demokratisk sosialismesyn som av motstandere har blitt karakterisert som marsdalisme. Han begynte som kulturjournalist i Klassekampen, før han fikk stillingen som litteraturredaktør i Morgenbladet. I 2006 gikk Wold tilbake til Klassekampen, som redaktør for avisas nye litteratursatsing på lørdager, Bokmagasinet. I april 2008 sluttet Wold i Klassekampen for å starte Flamme Forlag sammen med forfatter Nils-Øivind Haagensen. Jetlag. Jetlag (eller døgnvillhet) er et uttrykk for den fysiologiske reaksjon som inntreffer, når man endrer kroppens døgnrytme, som f. eks ved skiftarbeid eller ved å reise gjennom flere tidssoner ved fly. Jetlag er en døgnrytmeforstyrrelse av ikke-kronisk type. Jetlag oppleves ofte verre når man reiser østover enn hvis man reiser vestover. Dette er fordi døgnet blir forkortet hvis man reiser østover og omvendt. Kroppen har lettere for å tilpasse seg til et lenger døgn enn et kort. Vanligvis klarer man å korrigere døgnrytmen med 1 til 1,5 timer hvert døgn. Behandling. Lys og sosiale faktorer hjelper til med å snu døgnrytmen. Lys om kvelden skyver døgnrytmen fremover i tid så man sover senere, lys om morgenen trekker døgnrytmen tilbake i tid så så man sover tidligere. Medikamentet melatonin gitt 12 timer faseforskjøvet i forhold til lys kan også ha effekt, men er ikke like effektivt som systematisk lyseksponering. En annen utprøvet metode er ved avreise å stille klokka likt ankomststedet og innrette søvnen deretter. Bruk sovetablett (f.eks. Stillnocht som gir lite ubehag og fås på resept hos fastlegen) for å sove godt 6-7 timer på flyet og da forhåpentligvis våkne uthvilt for å gå "rett på jobb". Fordelen med metoden er at man slipper forberedelser og senere omstillingstid ved ankomst. Sovetablett brukt sjelden gir heller ingen vanedannelser. Plura. Plura er et vassdrag i Rana kommune. Elven har sitt utløp i Kallvatnet, renner gjennom Plurdalen og løper ut som en sideelv til Ranelva ca 10 km nord for Mo i Rana. Navnet har trolig sammenheng med verbet «prula», som betyr kokende og sydende. Plura renner både over og under bakken, og har Norges lengste underjordiske løp (3,8 km). Elva er rik på laks, ørret og røye. Før midten av 1960-årene var Plura en stor elv, som vasket ut kalkstein i fjellet og frembragte flere grotter nedover Plurdalen. Gjennom Pluragrotta passerte det 20,000 kubikkmeter vann i minuttet Etter oppdemningen av Kallvatnet, ble Plura nesten tørrlagt, og vannet i Pluragrotta ble stående som i en vannlås. Grønfjelldalen. Grønfjelldalen er et dalføre i Rana kommune. Dalen har sin beliggenhet på vestsiden av Dunderlandsdalen, og er oppkalt etter Grønfjellet, hvis høyeste punkt er 1057 meter over havet. Dalføret er rikt på mineraler, spesielt kvarts, muskovitt, plagioklas, kalifeltspat, grafitt, sinkblende og blyglans. Det inneholder også forekomster av svovelkis, magnetkis, magnetitt, markasitt, kobberkis og rutil. Litologisk er dalføret preget av muskovittskifer av ekstrutivt opphav, der den opprinnelige bergarten var tuff, amfibolitt av intrusiv opprinnelse, der den opprinnelige bergarten var doleritt, og sedimentær granatglimmerskifer, som har utviklet seg fra gråvakke. Grønfjellåga renner gjennom dalen, og munner ut som en side-elv til Ranelva. Grønnfjelldalen har vei-forbindelse til E6, via en bru, ca 3 km nord for Storforshei. Grønfjelldal skole, som også fungerte som grendehus, brant ned natt til 3. mars 2007. Den 7. november 2009 stod et nytt skolebygg ferdig, og den 22. juni 2010 vedtok Rana kommunestyre at skolen settes i drift høsten 2010. Ruth Graham. Ruth Bell Graham (Ruth McCue Bell), (født i Qingjiang, Kiangsu, Kina 10. juni 1920, død i Montreat, North Carolina, USA 14. juni 2007) Ruth Graham var en amerikansk filantrop, poet, forfatter og maler. Hun var gift med evangelisten Billy Graham. Sammen har de fem barn, Franklin, Nelson, Virginia, Anne og Ruth. Franklin Graham, har overtatt sin fars plass i "Billy Graham Evangelistic Association". Datteren Anne Graham Lotz, leder for "AnGeL ministries". Livshistorien. Ruth Graham er datter av L. Nelson Bell og Virginia McCue Bell. Foreldrene var presbyterianske misjonærer i Kina. Hun ble født og vokste opp i Kina, som Ruth McCue Bell. Hun begynte sin skolegang ved en skole i Pyongyang, men ble uteksaminert fra en skole i Montreat, North Carolina. Ruth Graham flyttet til USA, høsten 1937, 17 år gammel. Hun begynte studier ved Wheaton College, ved Chicago, Illinois. Her møtte hun medstudenten Billy Graham. Den 13. august 1943 giftet de seg. I 1945, begynte Billy Graham som evangelist hos Youth for Christ og samtidig flyttet paret til Montreat, ikke langt fra hennes foreldre. Her ble Graham boende resten av sitt liv. Billy Graham ble etterhvert en av verdens mest berømt kristne predikanter. Mellom 1945 og 1958, fødte fru Graham fem barn. Billy var mye ute og reiste som verdensevangelist og fru Graham var mye alene og fikk mye av ansvaret for barna. Hun skal ha uttalt: «Jeg vil heller ha Billy på halvtid, enn noen annen på heltid.» I 1950 etablerte Billy Graham Billy Graham Evangelistic Association, forkortet: "BGEA Ministries", med hovedkontor i Minneapolis. Idag i Charlotte, North Carolina. Etterhevert som barna vokste opp deltok Ruth mer og mer i organisasjonen. Da Billy Graham vurderte å stille til det amerikanske presidentvalget i 1952, skal Ruth ha sagt: «Jeg tror ikke det amerikanske folket vil stemme på en skilt presidentkandidat, og hvis du forlater tjenesten for politikken, vil du garantert få en skilsmisse i hendene.» In 1959, utkom Ruth Grahams første bok, "Our Christmas Story", en illustret barnebok. Mens hennes mann ofte var ute og reiste brukte Ruth tiden til å skrive eller male bilder. I 1966, etablerte hun "Ruth and Billy Graham Children's Health Center" i Asheville, North Carolina. I 1996, mottok Rut Graham, sammen med sin mann prisen The Congressional Gold Medal under en seremoni i U.S. Capitol Rotunda i Washington, D.C.. Ruth var en god støttespiller for Billy Grahams tjeneste som verdensevangelist og leder for "the Billy Graham Evangelistic Association". Hun kom med både råd og forslag. T.W. Wilson, en barndomsvenn av Billy har uttalt: «Det hadde ikke vært noen Billy Graham slik vi kjenner ham idag, om ikke det hadde vært for Ruth.» Ruth Graham døde 87 år gammel, om ettermiddagen den 14. juni 2007, i sitt hjem, "Little Piney Cove", i Montreat, North Carolina. Hun er begravet ved "the Billy Graham Library" i Charlotte, North Carolina. Bibliografi. Ruth Graham var poet og forfatter, hun har skrevet 11 bøker. Samt 3 bøker sammen med Gigi Graham. Ruth Graham har også bidratt med artikler i aviser og tidsskrift. Ungarn under de paralympiske vinterlekene 2002. Ungarn deltok med to deltakere i de paralympiske vinterlekene 2002 i Salt Lake City, USA. Han deltok i slalåm. Sandor Navratyil. Sandor Navratyil (født 31. desember 1964) er en ungarsk funksjonshemmet alpinist og rullestoltennisspiller. Han ble handikappet i en bilulykke, og begynte å konkurrere i alpint i 1998, og deltok i sin første internasjonale konkurranse i 2000. Før dette deltok han i Paralympiske sommerleker 1996 i Atlanta, der han deltok i rullestoltennis. I alpint konkurrerer han i klassen LW11. Anne Graham Lotz. thumb Anne Graham Lotz (født i 1948) er en amerikansk kristen predikant og forfatter. Hun er leder for og grunnlegger av AnGeL Ministries. Hun er i Skandinavia særlig kjent som frontfigur i den internasjonale forkynnelseskampanjen «Just Give Me Jesus» som er nært knyttet til den norske, tverrkirkelige grasrotorganisasjonen JesusKvinner. Anne Graham Lotz er datter av Billy Graham og Ruth Graham. Billy Graham er verdensevangelist og grunnlegger av "Billy Graham Evangelistic Association". Annes bror, Franklin Graham, har overtatt lederplassen etter sin far. Anne Graham Lotz har siden begynnelsen av 1980-tallet reist rundt i verden som evangelist. På samme måte som for faren, er det mest sentrale i hennes forkynnelse det enkle, kristne evangeliet om frelse. Bibliografi. Anne Graham Lotz er forfatter og har skrevet flere bøker. Hun har som forfatter mottatt priser for enkelte av bøkene og noen har vært bestselgere. Hennes bøker er oversatt til flere språk. Hun har også bidratt med artikler i aviser og tidsskrift. Norge under Paralympiske vinterleker 2002. Norge deltok med i alt 27 deltakere i de paralympiske vinterlekene 2002 i Salt Lake City i USA. Disse tok til sammen 19 medaljer. Asle Tangvik. Asle Tangvik (født 3. oktober 1975 i Trondheim) er en norsk funksjonshemmet alpinist. Han ble handikappet i 1986, da han mistet venstre fot etter å ha blitt overkjørt av en lastebil. Han har deltatt i alle paralympiske vinterleker siden han debuterte på Lillehammer i 1994, og konkurrerer i klassen LW2. Krem (kosmetikk). Krem er en kosmetikkform med myk konsistens som brukes i daglig hudpleie og som sminke. Kremform innebærer en konsistens med høy viskositet, den er smidig og smørbar, ikke så fast som en salve, men samtidig ikke like flytende som en gel eller lotion. Krem er gjerne fremstilt som emulsjon, som er blanding av fett/fettliknende substanser og vann. Kosmetisk krem er i EU regulert av det såkalte Kosmetikkdirektivet, i Norge av Kosmetikkloven (Lov om tilsyn med kosmetikk og hudpleieprodukter av 1. januar 2006). Forvaltningsmessig hører krem som er kosmetikk inn under Mattilsynet i Norge til forskjell fra kremer med medisinsk effekt som er Statens Legemiddelverks ansvarsområde. Avgrensing mot legemidler. Mange kosmetiske kremer er det som kalles «legemiddelnære». Men kremer som er legemidler har andre bruksområder, innholdsstoffer eller mengder av innholdsstoffer enn kosmetisk krem. Kosmetikk kan lindre, kurere eller forebygge helseplager som "ikke" kommer av sykdom, mens produkter som har effekt eller påstås å ha effekt mot problemer og plager som skyldes sykdom, er legemidler. Nærheten og forskjellen kan illustreres med reglene for f.eks et innholdsstoff som vitamin A. Det kan brukes både i legemidler og kosmetikk. For kosmetikk er imidlertid maksimalt innhold av vitamin A 0,3% i form av retinol og 0,7% i form av retinypalmitat. Krem med høyere innhold av vitamin A, er legemiddel. Kremkonsistens. Konsistensen er en viktig del av kremens opplevde kvalitet og kosmetiske verdi. En krem skal ikke føles for fet på huden, samtidig som brukeren gjerne vil kunne kjenne at huden har fått en tilførsel av velgjørende stoffer. I tillegg til konsistensen, bidrar duft, farge og utseende til vurderingen av kosmetiske kremer. Sist, men ikke minst, utgjør emballasjen en viktig del av produktet. Valg av emballasjetype, design og mengde pr. enhet er viktige deler av de parametre som vurderes under utviklingen av en ny krem. For kjøper og bruker er opplevelsen av kremen ved kjøp avgjørende i første omgang. Det er derfor vanlig at butikkene har produktet tilgjengelig som «tester» for å gi nye kunder anledning til å prøve hvordan kremen føles på huden ved påføring. For gjenkjøp av en krem er det erfaringen over tid som er avgjørende. Funksjonelle egenskaper. En kosmetisk hudkrem brukes først og fremst for å tilføre fuktighet til det øvre hudlaget og for å få huden til å føles myk og smidig. Tilførsel av fuktighet kan være nødvendig ikke minst fordi en rekke døde, tørre hudceller er tilstede i det øverste hudlaget. Disse absorberer fuktighet lett, og brukeren får raskt en opplevelse av forandring og effekt. Krem kan også har andre funksjonelle egenskaper som å beskytte huden eller mer funksjonellkosmetiske, som å skjule/dekke slik f.eks. med brunkrem eller dekkrem eller å fremheve. Den kanskje viktigste funksjonelle hudkremen på markedet i dag er solkremen. Solkremer finnes både med fysisk og kjemisk solfilter. Disse kremene brukes for å beskytte huden mot skadelig stråling under soling. Et velkjent fysisk solfilter er sink som i en krem med fet konsistens vil legge som utenpå huden og blokkere lyspåvirkning i flere timer. Kosmetiske egenskaper. Når huden påføres en kosmetisk krem, vil huden endre seg både visuelt og taktilt – se mykere ut og føles mykere enn ubehandlet hud. Dette, i tillegg til brukerens egen følelse av velvære og velpleidhet, er også en del av opplevelsen knyttet til kosmetiske kremer. Selvbruningkrem. Selvbruningskrem er et godt eksempel på en krem med udiskutabel kosmetisk effekt. Kremen brukes ene og alene for at huden skal se (sol)brunere ut enn det den i virkeligheten er. Dette har sammenheng med at solbrun hud i vår kultur i vår tid gir indikasjoner i retning økonomisk velstand, sunnhet og skjønnhet. Kremhierakiet. De dyreste kremene er gjerne beregnet for bruk i ansiktet. Eksklusive ansiktskremer selges oftest i krukker som inneholder 50 ml og har priser på fra 500 til 1 000 kroner. Spesialkremer kan koste flere ganger mer, men er ikke like bredt distribuert. I dagligvarehandelen finnes ansiktskremer som har prislapper på fra 75 til 150 kroner. Ansiktskremer markedsføres gjerne også som dag- og nattkremer. Nattkremene har gjerne en noe fetere konsistens og har et høyere innhold av såkalte nærende substanser. Dagkremen er lettere og smidigere, og inneholder ofte også et kjemisk solfilter. De dyreste kremene er ofte varianter av ansiktskrem kalt øyekrem (som ikke skal brukes i øyene, men på hudpartiene rundt øynene). Øyekremer finnes gjerne i krukker som inneholder omkring 20 ml. Kremer til bruk på kroppen er ikke så dyre. De emballeres ofte i tuber, mens håndkremer gjerne er de rimeligste, siden huden på hendene er svært utsatt for uttørring bl.a som følge av hyppig vask, og må smøres ofte. Håndkremer er i mange tilfeller fylt i pumpeflasker som kan være en funksjonell emballasje for et produkt som brukes ofte. Kremtrender. Kremmarkedet påvirkes av økonomiske svingninger, men til enhver tid er det også forskjellige kremkonsepter og kosmetiske begreper som er mer i vinden enn andre. Dette kan ha sammenheng med faktiske forskningsfremskritt, med vellykkede reklamekampanjer fra den ene eller andre produsenten eller med medias fokusering av forskjellige forhold vedrørende kosmetikkindustrien, kosmetikk eller hud og helse. Forskjellige begreper eller konsepter dukker på denne måten opp, har stor oppmerksomhet i en tid for så å forsvinne til fordel for noe nytt. En tid var kabamid et nøkkelbegrep når det gjaldt ingredienser. For at en krem skulle kunne tilføre fuktighet, måtte den inneholde karbamid. På samme måte har kaviar, A-vitamin og kollagen vært del av den kosmetiske kremterminologien – og er det til dels fortsatt. Parabener. Mens enkelte substanser er ønskede, er det andre som ikke er like attraktive. Parabener, i første rekke metylparaben (MP) og propylparaben (EP) er eksempel på slike substanser. En dansk undersøkelse fra 1995 viste at 98% av de 215 undersøkte produktene inneholdt metylparaben. Etter forsøk som indikerte at parabener kunne virke inn på kroppens østrogenreseptorer ble omtalt for noen år siden, søker svært mange forbrukere å unngå kremer som inneholder parabener, selv om bruken vurderes som helsemessig forsvarlig av tilsynsmyndighetene. Dette stiller store krav til dem som utvikler produktene siden det gir spesielle utfordringer i forhold til å finne andre, aksepterte konserveringsmidler som passer det aktuelle produktet eller å lage kremen etter en selvkonserverende resept. Dette førte til at en rekke mindre produsenter startet produksjon av krem og kosmetikk basert på naturlige ingredienser utover på 1990-tallet. Etter hvert fulgte de store selskapene etter og også de lanserte egne linjer med såkalt naturkosmetikk. Ftalater. Også innhold av ftalater har vært omdiskuter, og tre ftalater ble forbudt brukt i kosmetiske produkter i EU/EØS-området i 2003; DEHP, DBP og BBP. Bruken av de gjenværende ftalatene i kosmetikk ansees som helsemessig forsvarlige. Siloksan D5 og muskxylen. Krem og lotion kan også inneholde de helse- og miljøskadelige stoffene D5 (siloksan) og triklosan. Dette er stoffer som norske myndigheter jobber med å få ut av bruk. Andre innholdsstoff og begrep. Enkelte forbrukere ønsker en krem uten parfymetilsetning, andre søker å unngå kremer som er utviklet med bruk av forsøksdyr. «Allergitestet» var et viktig begrep en periode. Body Shop og andre produsenter av at krem og kosmetikk valge imidlertid å ikke teste på dyr, og denne idéen vant bred tilslutning. I dag er testing av kosmetikk på av dyr forbudt i EF/EØS-området. Slik testing skjer nå eventuelt ved hjelp av grupper av frivillige forsøkspersoner. Kremeffekter. Når det gjelder effekter av en kosmetisk krem er den grunnleggende funksjonelle egenskapen å tilføre fuktighet alltid viktig – uansett hvilke substanser som gir denne effekten. Denne grunnleggende egenskapen er videreført med påstander om at kremer kan motvirke rynker, fjerne såkalte alderslinjer og dempe eller utsette aldringstegn takket være forskjellige naturlige eller nyutviklede substanser, virkemåter eller ny teknologi. Hva som virkelig skjer når en krem påføres, er ikke alltid like godt klarlagt og dokumentert. Et kremkonsept som har basert sin markedsføring på formuleringen «ansiktsløftning uten kniv» er blitt forbudt i Sverige, men tillates i Norge. Hudleger og andre spesialister avviser en rekke av de kosmetiske kremenes påståtte effekter. Forsøk og tester resulterer ofte i at rimelige kremer viser seg vel så effektive som kostbare luksusprodukter. I praksis er det forbrukerne som velger, og salgkurven for kosmetisk krem, har de siste årene bare gått i én retning. Samtidig skal det ikke underslås at enkelte kremer kan oppleves å gi god eller en viss effekt i forhold til forskjellige hudproblemer som f.eks cellulitter, aldrings- og solpåvirkning, ødemer, former for eksem og psoriasis, selv om det ikke finnes vitenskapelig bevis for slike effekter, eller at kremene er primært utviklet og markedsføres med tanke på slike effekter. Bivirkninger. Kremer kan ha flere forskjellige bivirkninger, i større og mindre grad. Allergiske reaksjoner på forskjellige innholdsstoffer kan føre til opphovning eller røde og rennende øyne, liksom hudirritasjon og kontaktallergi som kan gi utslag som rødflamming, kløe, svie eller prikking i huden. Spesielt kan sensitiv hud rundt øynene, munnen og nær kjønnsorganene være utsatt. Produsenter av kosmetiske produkter er pålagt å oppgi alle ingrediensene i produktet, slik at forbrukeren for eksempel kan unngå produkter som inneholder stoffer vedkommende vet at han/hun er allergisk for. Mattilsynet og Folkehelseinstituttet opprettet bivirkningsregisteret for innrapportering og registrering av bivirkninger av substanser i kosmetikk, i 2008. Folkehelseinstituttet driver registeret. De mottar meldinger fra helsepersonell, mens Mattilsynet mottar meldinger direkte fra forbrukeren og fra kosmetikkbransjen. Kremverdi. I 2006 ble det kjøpt kosmetisk krem for 1,635 milliarder kroner i Norge. Dette er 20% av den totale kosmetikkomsetningen og dermed er krem den viktigste produkttypen innen kosmetikk. Den relative andelen har vært økende. Det betyr at stadig flere velger dyrere kremprodukter. Det tolkes også som indikator på økonomiske oppgangstider, siden kosmetikk i høyere prisklasser er svær konjunkturfølsomme produkter. På verdensbasis omsatte kosmetikkindustrien kremer for 24 milliarder USD i 2002. Se også. Kremer og salver (flertallsform) betegner to legemiddelformer, dvs. produkter som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte – og som altså ikke er kosmetikk. Lourenço Marques. Lourenço Marques var en portugisisk sjøfarer og handelsmann i det 16. århundre. I 1544 fikk han gjennomført utforskning av området omkring det som i dag heter Maputo-bukta (Baía de Maputo) utenfor hovedstaden Maputo i Mosambik. På ordre fra kongen i Portugal, João III, fikk bukta navnet "Baía de Lourenço Marques" (Lourenço Marques-bukta) til hans ære. Bosettingen som ble etablert på østsiden av bukta fikk også navnet "Lourenço Marques". Byen Lourenço Marques var hovedstad i Mosambik fra 1898, men skiftet navn til Maputo 3. februar 1976, året etter Mosambiks selvstendighet. Gustav Wetterström. Gustav Wetterström (født 15. oktober 1911) er en tidligere svensk fotballspiller. Han spilte for klubben IK Sleipner og s landslag. Han spilte i fotball-VM 1938 i Frankrike, hvor han scora hat-trick i 8–0 seieren over, selv om mange kilder utenfor FIFA har kreditert ham for fire mål i den kampen. Også lagkameraten Tore Keller scora hat-trick i samme kamp. Persienne. Persienne (av «fra Persia») er en solskjerm som monteres på innsiden av et vindu for å sperre for innsyn og/eller sollys. Den vanligste typen består av vannrette metallspiler opphengt i et system av tråder. Spilene kan vris for å justere lysmengden som slippes inn, eller trekkes opp slik at de er ute av veien. Leirmineral. Leirmineral tilhører en gruppe av mineraler som kalles sjiktsilikat. På grunn av sine fysikalske og kjemiske egenskaper forekommer leirmineralene oftest i kornfraksjonen Jord som er rik på leirmineraler, kalles leire. Krystallstruktur. Leirmineralene klassifiseres etter deres krystallografi. Strukturen varierer med typer av enten oktaederlag eller tetraederlag, som er bundet sammen elektrostatisk. Mellom lagene ligger ofte store ioner som f.eks. kalium som også bidrar til å binde lagene sammen. Strukturen kan i tillegg bestå av hydroksyloktaedre. Den krystallografiske sammensetningen analyseres ved XRD som bestemmer tykkelsen på hvert lag; vanligvis 7Å, 10Å eller 14Å. Gardin. En gardin er et stykke tøy som henges opp i eller inntil et vindu for å blokkere lys og/eller innsyn, i motsetning til draperi som henges opp andre steder enn vinduer. Gardinene kan være lengder av tøy som henges opp vertikalt ved siden av vinduet, med eller uten kappe som henges opp horisontalt, eller kun en kappe i øvre del av vinduet. Kafégardin er en horisontal kappe i nedre del, og samtidig også i øvre delen av vinduet. When Dream and Day Unite. "When Dream and Day Unite" er debutalbumet til det progressiv metal-bandet Dream Theater. Albumet ble innspilt på Kajem/Victory Studios i Pennsylvania, og er det eneste av Dream Theaters album med Charlie Dominici som vokalist. På albumets 15. årsdag ble hele albumet spilt gjennom av Dream Theaters nåværende besetning på en konsert i Los Angeles, California. Til slutt ble også de tidligere Dream Theater-medlemmene Charlie Dominici og Derek Sherinian tatt opp på scenen for å spille to ekstrasanger sammen med bandet. Konserten ble innspilt og selges via YtseJam Records under navnet "When Dream and Day Reunite". Renavl. Renavl er ikke en definert avlsmetode, men kan betegnes som avl med blodslinjer der innavl og kryssavl ikke inngår. I så måte blir linjeavl i kontrollerte former regnet som renavl. Matadoravl. Matadoravl er en avlsmetode som beskriver gjentatt bruk av samme hann, som regel på grunn av popularitet og/eller manglende tilgjengelighet av andre hanner. Matadoravl er en måte å begrense utavl på, der de fleste generasjoner blir mer eller mindre i slekt med hverandre. Gjennom matadoravl kan man således sørge for at det er de beste avlsdyrenes egenskaper som blir videreført, men det bærer også med seg en risiko for reduksjon av rasens genetiske mangfold. Matadoravl har mye til felles med linjeavl, men den foregår kun på et nivå. Ringerike videregående skole. Ringerike videregående skole er en videregående skole beliggende på Sørsiden i Hønefoss, i Ringerike kommune. Skolen tilbyr studieretningene studiespesialisering, idrettsfag, musikk, dans, drama og service og samferdsel. I skoleåret 2006/2007 hadde skolen 684 elever fordelt på 29 klasser, samt 110 ansatte. Kryssavl. Kryssavl kjennetegnes gjennom at avkommet får en større heterozygotigrad i forhold til renavl. To og treveis kryssavl kan i forhold til renavl gi betydelig produksjonsstigning, men slik avl kan også bli problematisk, fordi avkommet oftere blir uensartet. Kryssavl kan for eksempel gi en rekke negative kombinasjonseffekter. Kryssavl er nødvendig for å skape en ny rase. Knights of the New Thunder. "Knights of the New Thunder" er et musikkalbum av TNT som ble utgitt i 1984. Raseavl. Raseavl er avl for å bevare og forbedre en rase eller en type. For at raseavl skal være effektiv må det være enighet om målene med avlen. Hovedmålet defineres gjerne i en såkalt rasestandard og målsetningene er gjerne langsiktige. Lukket koloni. En lukket koloni er i biologisk sammenheng en koloni hvor det ikke føres inn nye avlsdyr etter at besetningen er satt opp. Kolonien regnes som "lukket" når kriteriet har blitt gjennomført i fire generasjoner. Teknikken er et av kriteriene ved bruk av utavl. Utavl. Utavl er avl med dyr som er mindre beslektet med hverandre enn det gjennomsnittlige slektskapet i en populasjon er. Man kan således hevde at utavl er det motsatte av innavl. Utavl brukes gjerne for å begrense effekten av innavl og/eller linjeavl. Formen er også mye benyttet innen forskning. Utavl defineres gjerne som avl i en såkalt "lukket koloni", avl uten et seleksjonskriterium (systematisk utvalg av avlsdyr i forhold til et bestemt mål), og avl med mindre en 1 prosent økning i innavlskoeffiisieten per generasjon. Tell No Tales. "Tell No Tales" er et musikkalbum som ble utgitt av TNT i 1987. Dette albumet vant Spellemannprisen 1987 i klassen rock. Intuition. "Intuition" er et musikkalbum av TNT som ble utgitt i 1989. Derek Sherinian. Derek Sherinian (født 25. august 1966 på Laguna Beach, California) er en rock- og fusion keyboardist lokalisert i Los Angeles, California. Etter han var ferdig med sine studier på Berklee College of Music, ble Sherinian keyboardist for en hel rekke band og artister, inkludert Alice Cooper, Billy Idol, Yngwie Malmsteen og KISS. Han har også spilt keyboard som medlem av Dream Theater, Platypus og Planet X. Hans soloalbum inkluderer en rekke kjente artister, som for eksempel Slash, Allan Holdsworth og Jerry Goodman. Sherinians inspirasjonskilder inkluderer blant annet Elton John, Emerson, Lake & Palmer og the Mahavishnu Orchestra. Han har fått kallenavnet «The Caligula of Keyboards» av den berømte rockestjernen Alice Cooper pga. sin stil. 1966 - 1999. Sherinian begynte å ta pianotimer da han var fem år gammel i Santa Cruz, California. Da han var ferdig med high school, ble han student ved Berklee College of Music i Boston. Der studerte han keyboard sammen med andre kjente keyboardister som bl.a Mitchel Forman og Russel Ferrante. Hans første store konsert etter han forlot Boston, var sammen med trommeslager Buddy Miles. Senere ble han med i Alice Coopers band, og turnerte med dem fram til 1994. I 1994 erstattet Sherinian Kevin Moore som keyboardist i bandet Dream Theater. I opprinnelsen var dette bare midlertidig ettersom bandet trengte noen til å spille keyboard på deres Awake-turnè, men i 1995 ble han ansatt som fulltidsmedlem i bandet. Han spilte inn albumene A Change of Seasons (1995), Falling into Infinity (1997) og Once in a LIVEtime (1998) sammen med Dream Theater, før han ble erstattet av Jordan Rudess i 1999. Sherinian spilte en siste konsert med Dream Theater i 2004 i anledning 15. årsdagen et av deres album, When Dream and Day Unite. Denne konserten ble tatt opp og utgitt under navnet When Dream and Day Reunite (2004) av YtseJam Records. Mot slutten av 90-tallet spilte Sherinian inn to album som medlem av rockegruppa Platypus, som også Dream Theater-bassist John Myung var medlem av. Gruppa slapp to album, When Pus Comes to Shove (1998) og Ice Cycles (2000), før den ble oppløst i 2000. Da bandet flere år senere ble gjenskapt som The Jelly Jam, bestemte Sherinian seg for å ikke bli med. 1999 -. Siden 1999 har Sherinian spilt inn en rekke soloalbum, og blant dem mange som inkluderer opptredener av flere kjente artister, som f.eks Al Di Meola, Yngwie Malmsteen, Zakk Wylde, Jerry Goodman, Steve Lukather og Simon Phillips. Sherinian startet sitt første soloprosjekt, Planet X i 1999, sammen med den australske trommeslageren Virgil Donati som trommis. Etter hvert bestemte Sherinian og Donati seg for å utvide prosjektet, og inkluderte Tony MacAlpine som gitarist. En full liveinspilling av sangen "Atlantis: Apocalypse 1470 BC" fra Planet X sin webside kan høres. I 2001 gikk Sherinian sammen med trommeslager Simon Phillips og gitarist Steve Lukather for å spille inn "Inertia". Denne utgivelsen ble raskt oppfulgt av Black Utopia (2003). Etter dette ble enda tre musikere inkludert i Sherinians gruppe: bassist Billy Sheehan, rockegitarist Yngwie Malmsteen og jazz fusion gitarist Al Di Meola. Sherinian dykket enda dypere inn i fusion-sjangeren da han samarbeidet med Allan Holdsworth og Jerry Goodman på Mythology i 2004. I tillegg til enda en opptreden av Phillips dukket også artister som Zakk Wylde, John Sykes, Steve Stevens og Tony Franklin opp på dette albumet. Sherinian har i flere år turnert og samarbeidet med Billy Idol. Hans femte soloalbum, Blood of the Snake, inneholder opptredener av Idol, tidligere Guns N' Roses gitarist Slash, John Petrucci fra Dream Theater og Brian Tichy. Vi fikk også gjensyn med Phillips, Franklin og Lukather. Albumet ble utgitt med en bonusvideo som inneholdt en coverversion av Mungo Jerry's "In The Summertime" Enda et nytt Planet X album har nettopp blitt sluppet, med forskjellige lanseringsdatoer i Europa, Amerika, Japan og diverse land i Europa. Albumet går under navnet Quantum, og inkluderer Allan Holdsworth og Brett Garsed på gitar, samt bassistene Jimmy Johnson og Rufus Philpot. Inspirasjonskilder. I et intervju fra 2000, fortalte Sherinian at hans største inspirasjonskilder har vært Jan Hammer (Mahavishnu Orchestra), Keith Emerson (Emerson, Lake & Palmer og The Nice), Rick Wakeman (Yes) og Elton John. Andre inspirasjonskilder inkluderer Allan Holdsworth, Jeff Beck og Eddia Van Halen. Utstyr. Sherinian bruker for tiden et Clavia Nord keyboard, og et keyboard i Korg Triton-serien. Du har høre to prøver av Sherinians arbeid med Nord keyboards og. Videre informasjon om Dereks arbeid med KORG-keyboards er å finne på s hjemmeside. Der ligger det også en video med Derek som skjekker ut diverse KORGprodukter på NAMM-showet vinteren 2005. Som en KORG-bruker var Sherinian en av de første til å gå over til Korg Trinity-serien i 1996. I samarbeid med KROGS lyddesigner Jack Hotop, laget han sin egen signatur-gitarbakgrunnslyd (Kalt "The Monster Lead") i trinity-serien, samt en hel rekke andre bakgrunnslyder til keyboardet. Derek har senere holdt seg til Trinityserien, og har byttet til de nyere modellene etter hvert som de har kommet ut, som for eksempel Korg Triton. Dette kunne vi se et eksempel på under hans turnè med Yngwie Malmsteen og Billy Idol 2006, hvor han hadde plukket opp et Korg Triton Extreme-keyboard. Derek er også en fan av Hammond B3 Organ-keyboardet når det gjelder tyngre musikksjangere. Dette skyldel hovedsakelig at hans første profesjonelle jobb var å støtte den berømte trommeslageren Buddy Miles, hvor dette keyboardet var godt brukt. Sherinian spiller inn nye innspillinger med sitt B3-keyboard, men på liveinspillinger bruker han emuleringer via hans Nord og Korg Triton-keyboard. Sherinian er også en dyktig gitarist, og skulle ta over rollen som gitarist i Alice Cooper før han ble tilbudt en opptaksprøve av Dream Theater, og har tatt Petruccis rolle som gitarist i bandet på deres mange opptredener som Nightmare Cinema i 1997 '98. En mere detaljert og fullstendig liste av Sherinians utstyr er å finne på hans hjemmeside. Realized Fantasies. "Realized Fantasies" er et musikkalbum av TNT som ble utgitt i 1992. Elin Prøysen. Elin Julie Prøysen (født 26. mars 1949 i Nittedal) er en norsk visesanger og forfatter. Hun er datter av visedikteren og forfatteren Alf Prøysen. Hun er gift med Egil Johansson som hun også har utgitt flere plater sammen med. Hun platedebuterte i 1959 på farens plate "I bakvendtland" og "Det er gemt å bo på landet". Hun studerte folkeminnevitenskap ved Universitetet i Oslo på 1970-tallet, og har også utgitt flere bøker. Elin tok senere opp studiene, og høsten 2002 tok hun hovedfag i nordisk språk og litteratur. Three Nights in Tokyo. "Three Nights in Tokyo" er et konsertalbum av det norske rockebandet TNT. Albumet ble utgitt i 1992 før gruppa tok en fire års pause. Annie Proulx. Edna Annie Proulx (født 22. august 1935 i Norwich i Connecticut i USA) er en kanadisk-amerikansk journalist og forfatter. Liv. Proulx' far var fransk-kanadier og moren var fra Connecticut. I 1969 tok hun sin BA-eksamen ved universitetet i Vermont, og studerte videre ved universitetet i Montréal, hvor hun tok sin MA-eksamen i 1973. Hun virket hovedsakelig som journalist og sakprosaforfatter, og først da hun var over femti begynte hun å skrive skjønnlitteratur. Hun bodde tredve år i Vermont, men flyttet som 60-åring til Wyoming. Proulx har vært gift tre ganger, og har tre sønner og en datter. Verk. Proulx utgav sin første samling fortellinger ("Heart Songs and Other Stories") i 1988. Hennes første roman ("Postcards") fra 1992 handler om livet til en farmerfamilie, og for den romanen mottok hun som første kvinne den anerkjente prisen Faulkner Award. Proulx' neste roman ("The Shipping News") fra 1993 ble en stor suksess, og for den mottok hun Pulitzer-prisen og National Book Award. Romanens tema er en enkemanns forsøk på å starte et nytt liv i en liten kystby i Newfoundland. Den ble filmatisert av Lasse Hallström i 2001 under samme navn med bl.a. Kevin Spacey, Judi Dench, Julianne Moore og Cate Blanchett i rollene. Andre viktige verk av Proulx omfatter romanen "Accordeon Crimes" (1996), en samling fortellinger fra Wyoming utgitt under tittelen "Close Range" (1999) og romanen "That Old Ace in the Hole" (2002), samt enda en samling fortellinger fra Wyoming utgitt under tittelen "Bad Dirt" (2004). "Close Range" mottok i 1999 avisen "The New Yorkers" bokpris og året etter prisen English-Speaking Union's Ambassador Book Award og Borders Original Voices Award in Fiction. I 2005 filmatiserte Ang Lee den lille fortellingen «Brokeback Mountain» under "samme tittel". Fortellingen hadde første gang blitt offentliggjort 13. oktober 1997 i "The New Yorker". Den mottok i 1998 O. Henry Award, og utkom i en revidert utgave året etter i samlingen "Close Range". Filmen fra 2005, som er på over to timer, ble svært godt mottatt av kritikere og belønnet med tre Oscar-priser, bl.a. for beste adapterte manus, og dessuten BAFTA- og Golden Globe Award-priser. Grønfjellåga. Grønfjellåga er en elv i Rana kommune. Vassdraget har sitt utspring i Kopparvatnet, renner gjennom Grønfjelldalen og tar opp i seg en rekke mindre elver, før den munner ut som en side-elv til Ranelva ved Dunderforsen (Stupforsen). OpenCola. OpenCola er et cola-merke, unikt i den egenskap at oppskriften er fritt tilgjengelig og modifiserbar. Alle kan lage drikken, og alle kan endre og forbedre oppskriften så lenge de lisensierer den under GNU General Public License. OpenCola var opprinnelig ment som markedsføring for prinsippet rundt åpen kildekode, men ideen slo an og 150.000 bokser ble solgt. Det Toronto-baserte selskapet Opencola, grunnlagt av Grad Conn, Cory Doctorow and John Henson, ble derfor bedre kjent for den nye drikken enn for softwaren de utviklet. Till Next Time – The Best of TNT. "Till Next Time – The Best of TNT" er et samlealbum av det norske heavy metal-bandet TNT, utgitt i 1996. Alm Svarten. Alm Svarten (født i 1981, død 1. januar 2008) var en norsk travhest etter Granvar og Oleanne. Hesten ble kusket av Ulf Thoresen og var en av de mestvinnende kaldblodstravere i Norge. Eier var Knut Alm fra Hadeland. Alm Svarten tjente 9 505 912 kr, og beste kilometertid var 1.21,5. Tiden ble satt i et løp i Sverige. Leangen-kusken Atle Solhus har også fungert som kusk for Alm Svarten. Alm Svarten tok sin første seier som treåring 10. april 1984. Sitt siste løp vant han over elleve år senere på Biri Travbane. Han holder verdensrekorden med sine 184 seirer på 388 løp mellom 1984 og 1995. Alm Svarten er også den eneste hesten som har fått sin «egen bok» skrevet. Boken heter "Alm Svarten" og ble skrevet av John Buer. Boken skiller seg ut ved at den ble skrevet i jeg-form. Alm Svarten har også sin egen sang. 1. nyttårsdag 2008 falt Alm Svarten på en isete vei og skadet seg og måtte deretter avlives. Firefly (TNT-album). "Firefly" er et musikkalbum av TNT som ble utgitt i 1997. Blågrønn botia. Blågrønn botia er en smerling som blir opptil 25 cm lang (i akvarium sjelden lengre enn 18 cm). Gulfinnede populasjoner kan lett forveksles med "Yasuhikotakia lecontei". Akvaristikk. Da denne fisken blir relativt stor og bør holdes i grupper, trenger man et romslig og velfiltrert akvarium. De foretrekker sandsubstrat som de kan grave i, en ph på mellom 6,5 og 7,5, og en temperatur på 26 – 30 °C. Egil Johansson. Egil Johansson (født 13. august 1951 i Mandal) er en norsk forfatter og visesanger. Han er gift med Elin Prøysen som han også har utgitt flere plater sammen med. Egil Johansson har oversatt flere bøker for Fabritius Forlag og deltatt i produksjon av Norsk Musikkleksikon og Faktum Forlags ettbinds leksikon. Transistor (TNT-album). "Transistor" er et musikkalbum av TNT som ble utgitt i 1999. Wing. Wing Han Tsang (kinesisk 曾咏韓), populært kjent som Wing, er en newzealandsk sanger med bakgrunn fra Hongkong. Historikk. Etter å ha gjort synging til hobby da hun immigrerte til New Zealand, bygget Wing opp en fanbase ved å underholde pasienter på pleiehjem og sykehus i og rundt Auckland. Dette tilskyndet forslag om å gi ut en CD. Resultatet ble debutalbumet "Musical Memories of Les Miserables and Phantom of the Opera", med tittelsangen fra Andrew Lloyd Webbers musikal, i tillegg til en rekke andre populære sanger, akkompagnert av et programmert keyboard. Til tross for hennes utradisjonelle sangstil, gjorde opptakene suksess og førte til en rekke påfølgende utgivelser av coverversjoner av kjente låter, noe som etter hvert også ga henne et bredt publikum internasjonalt. De siste årene har hun vært med i TV-program som "SportsCafe" og "Rove Live". Hun var gjest i det populære animasjonsprogrammet "South Park" i en episode (Wing) som ble sendt i mars 2005. På DVDens kommentarspor for denne episoden forteller seriens skapere, Trey Parker og Matt Stone, at hun måtte godkjenne hennes animasjonsutseende "før" hun ga tillatelse til å bruke musikken hennes. Parker sa også at han mottok et takkebrev fra henne, for salgsøkningen hun hadde som følge av episoden. I tillegg til plateinnspillinger har Wing hatt flere forskjellige tilstelninger i New Zealand, bl.a. Massey University Orientation i Wellington. Wing hadde sin USA-debut i San Francisco den 21. august 2007. Hun opptrådte på South by Southwest-festivalen i 2008. 1. mai 2008 ble det bekreftet Wing at hun skulle opptre på Radio 1's Big Weekend 2008 og at hun skulle fremføre et spesielt stykke for aller første gang. Hun opptrådte på BBCs «introducing stage» og fremførte sangene «Dancing Queen», «Mamma Mia» og «Candle in the Wind». Scott Mills ga Wing til Radio 1s lyttere under hans «drivetime shows», og måtte personlig betale for å få Wing flydd over så hun kunne synge på festivalen på Maidstone. Hun dukket også opp på Kinas musikk-TV-kanal, C4, i juni 2008 i serien "Rocked The Nation", der hun sang en populær kinesisk klassiker. Wing turnerte i USA høsten 2009. Den 25. og 26. oktober opptrådte hun på Birdland Jazz Club i New York. Den 2. november 2009 opptrådte hun på RAZZ i San Francisco. Kentuckys flagg. Kentuckys flagg er blått og har delstatens segl midt i flaggduken. Rundt seglets nedre halvdel er det plassert to kryssede grener av gullris (engelsk: "dogwood", latin: "solidago"), mens påskriften "Commonwealth of Kentucky" er plassert i en bue over øvre halvdel. Flagget benyttes i størrelsesforholdet 1:2. Kentuckys delstatsflagg ble godkjent av delstatsforsamlingen 26. mars 1918, men det tok ti år før det ble gitt nærmere bestemmelser om utseendet. Disse kom først i 1928. Senere, i 1962, ble ytterligere spesifikasjoner gitt. Delstatens segl ble vedtatt i 1792 og viser to personer, en nybygger og en statsmann, som hilser på hverandre. Dette kan tolkes som symbolske uttrykk for møtet mellom nybyggerstaten Kentucky og de opprinnelige koloniene på østkysten. Seglet inneholder også det patriotisk og unionsvennlige mottoet "United we stand, divided we fall", et uttrykk for at Kentucky var unionens utpost mot vest da delstaten ble opptatt som landets femtende delstat. Tradisjonen med blå duk for delstatsflagget stammer fra fanene som ble benyttet av troppeenhetene fra Kentucky som deltok i den amerikanske borgerkrigen. Også delstatene Pennsylvania, Connecticut, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, New York, Vermont, Indiana, Maine, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord-Dakota, Montana, Idaho, Utah og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. TNT (TNT-album). "TNT" er debutalbumet til den norske heavy metal-bandet TNT. Albumet ble utgitt i 1982, og er det eneste med norske tekster som bandet har utgitt. Det er også det eneste musikkalbumet fra bandet hvor Dag Ingebrigtsen (vokal) og Steinar Eikum (bassgitar) er med på. Sporet «Eddie» refererer til «Eddie the Head», maskoten til Iron Maiden, og sporet ble senere innspilt på nytt med engelske tekster og med Tony Harnell på vokal. Messingåga. Messingåga munner ut ved Hjartåsen, Storvoll Messingåga (sørsamisk: "Siejphjohke") er et 50,67 km² vassdrag i Dunderlandsdalen i Rana kommune, som fra sør munner ut som en sideelv til Ranelva ved Hjartåsen i grenden Storvoll. Messingåga er også navnet på en annen, mindre elv, som munner ut i Ranelva fra øst, rundt 5 km sørvest for Hjartåsen, sør for Messingsletta, like nord for Dunderland. Fra Kjerringvatnet renner Kjerringelva (sørsamisk: "Aahkajohke") i en østlig retning. Denne elva møter Jarfjellbekken, som renner i en nordlig retning fra Jarfjelltjønna gjennom Austerskardet, nord for Kopparvatnet. Messingåga starter ved Elivollan (sørsamisk: "Siejphgiedtie"), der Kjerringelva og Jarfjellbekken møtes. Vassdraget renner i en nordlig retning, gjennom Messingdalen, øst for fjellet Messingen. På vei nordover tar vassdraget fra vest opp i seg fem bekker fra Jarfjellet, og fra øst fem bekker fra Kjerringfjellet (sørsamisk: "Stoere Aahkavaerie") og en bekk fra Harafjellet. Messingåga renner gjennom et moreneterreng med innslag av breelv-avsetninger. Mot Kopparvatnet finnes et haugete moreneterreng (dødisterreng). Utbygging versus vern. I 2005 sendte MiljøEnergi Nordland AS en søknad til Norges vassdrags- og energidirektorat om konsesjon om å utnytte deler av Messingåga til kraftproduksjon. To alternativer er blitt presentert: En installasjon på med en energiproduksjon på, og en installasjon på med en energiproduksjon på. Vassdraget befinner seg i urørt natur, i et av Ranas viktigste naturområder for våtmarksfugl. Dalen omkring er et viktig sommerbeiteområde for elg, og jerv har fast tilhold. Elven er rik på røye og ørret, og er foreslått fredet av naturvernorganisasjoner, Rana kommunes miljøutvalg, Nordland Fylkesting og av Stortinget. Botia. "Botia" er en gruppe smerlinger som har blitt delt opp i flere slekter. De er bunnlevende fisk med flat buk og skjeggtråder rundt munnen. Mange av artene er populære akvariefisk. Fiskene i gruppen har en pigg under hvert øye. Disse ligger vanligvis skjult, men kan spiles ut når botiaen føler seg truet. Dette observeres ikke så ofte, men når man tar fisken i håv bør man være forsiktig så piggene ikke setter seg fast og fisken blir skadet. En spesiell egenskap ved disse fiskene er de høye klikkelydene de lager. Disse kan man ofte høre ved fôringstid. Mange botiaer foretrekker å «sove» på siden eller i andre merkelige positurer. Systematikk. "Botia" var tidligere en større gruppe, med over 20 arter. Da Maurice Kottelat beskrev "Botia kubotai" i 2004, foreslo han samtidig å dele gruppen opp i fire slekter, basert på utseende og utbdredelse. En annen slekt, "Parabotia" ble regnet som en separat slekt tidligere. Den har en avlang kropp lik "Syncrossus", men med utbredelse hovedsakelig i Kina. Bengalbotia. Bengalbotia er en smerling i gruppen "Botia". Fisken trues av et insektmiddel som brukes i dyrking av ris. Siden 1997 har myndighetene i Bangladesh håndhevet strenge forbud mot forurensning, med spesielle regler angående forurensning av vassdrag. Bengalbotiaen finnes i bekker og elver i de nordlige og østlige regionene av Bangladesh (mot India og Burmas grenser). Den finnes også i India. My Religion. "My Religion" er det åttende studioalbumet til den norske rockegruppa TNT, utgitt i 2004. Virvasselva. Virvasselva er et vassdrag i Rana kommune. Vassdraget drenerer ut i østenden av Virvatnet. Boneselva løper sammen med Virvasselva i deltaområdet ca 1 km øst for Virvatnet, og Sørbekken munner ut sammen med Virvasselva i Virvatnet. Dette er et stort, sammenhengende, svært rikt og urørt våtmarksområde med tjønner, elver, myrer og tett vegetasjon. Virvasselva er rik på røye. Virvasselva munner ut i Ranelva ved "Elvmøthei" i Dunderlandsdalen, ca 70 km fra Ranelvas utløp på Saltfjellet. Botia kubotai. "Botia kubotai" er en nylig beskrevet art i gruppen "Botia". Den har raskt blitt en populær tropisk fisk for ferskvannsakvarier. Den blir opptil 15 cm lang, men de fleste blir mindre, rundt 10 cm. Den har gylne, svarte og grå fargetegninger i mønstre som varierer sterkt etter alderen på fisken. Ungfisk på rundt 2,5 cm ligner på "Botia histrionica". Akvaristikk. Som de fleste smerlinger bør denne arten holdes i grupper når den skal leve i akvarium. Passelige vannverdier er temperatur på 25 – 30 °C, pH på 6,5 til 6,9 og hardhet opptil 8.0 dGH. Den bør ha tilgang på godt med gjemmesteder. Når de er nyinnkjøpte kan det være en god ide å behandle dem mot innvollsparasitter, noe som er veldig vanlig hos viltfangede fisk som finner føde på bunnen. Louisianas flagg. Louisianas flagg er blått og har i midten figurmotiv og motto fra delstatens segl. Flagget ble innført 1. juli 1912, men før den formelle innførelsen var det i uoffisiell bruk siden 1800-tallet. I 2006 ble flaggets farger og figurer på nytt spesifisert i lovgivning. Flagget er i størrelsesforholdet 2:3. Pelikanen med ungene som kjennetegn for Louisiana går i alle fall tilbake til først på 1800-tallet, da det ble benyttet i segl. Motivet, en pelikan som mater sine unger med sitt eget blod, er et symbol på selvoppofrelse og brukes også som Jesussymbol. Pelikanmotivet er kjent fra europeisk kirkekunst, emblemer, segl og våpenskjold tilbake til middelalderen. Ved Louisianas lovvedtak i 2006 ble det uttrykkelig bestemt at det skal komme tre røde bloddråper fra morfuglens bryst. Dette hadde tidligere ikke alltid forekommet i flaggene som var i bruk, da tegningene kunne variere. Pelikanen ble også benyttet i flagg og da delstatsforsamlingen erklærte brudd med unionen 26. januar 1861, var det nettopp et pelikanprydet flagg som vaiet over bygningen der forsamlingen møttes. Først i 1902 kom det offisielle bestemmelser om flagget og formelt vedtak om delstatsflagget med pelikanen ble fattet i 1912. Brunpelikanen ("Pelecanus occidentalis") ble i 1966 gjort til offisielt delstatssymbol for Louisiana. Historiske flagg. Selv om pelikanmotivet også ble benyttet i flagg, var det et annet flagg som først ble offisielt vedtatt for delstaten. Louisianas første flagg ble vedtatt 11. februar 1861 og besto av en flaggduk delt i blå, hvite og røde striper, samt en rød kanton hvorpå det var plassert en gul stjerne. Stjernen sto som et symbol på suverenitet, slik det gjorde i flaggene for Texas og Florida på samme tid. Fargene blått, hvitt og rødt er flaggfargene for Frankrike og USA, mens gult og rødt er Spanias. Flagget ble ikke formelt avskaffet, men gikk etterhvert ut av bruk. Botia histrionica. "Botia histrionica" er en art i gruppen smerlinger. Den blir ca 12 cm lang. Ungfisk kan lett forveksles med "Botia kubotai", "Botia rostrata" eller pakistanbotia. Akvaristikk. Denne arten er relativt fredelig til "Botia" å være. Den bør holdes i grupper. Den er også dagaktiv, og er ofte fremme i akvariet hvis den har tilstrekkelig tilgang på gjemmesteder. Den foretrekker en pH på 6,5 – 7,2 og en temperatur på mellom 25 og 28 grader. Flakvarp. Flakvarp er ei bygd med 50 hus og ca. 150 innbyggere. Bygda tilhørte tidligere Solum kommune, men fra 1964 Skien kommune. Flakvarp ligger ved utløpet av Skienselva i bunnen av Frierfjorden. Flakvarp har en aktiv velforening som er over 50 år. Flakvarp båtforening har 30 båtplasser og planer om utvidelse. Stedet er også med i "Nabo sone", et prosjekt som skal erstatte nabokjerringa. Det vil si at vi skal prøve å se til at alle våre har det trygt og har noen å kontakte hvis de har behov for hjelp. Navnet Flakvarp kommer fra at det var her seilskutene begynte varpingen opp elva for å komme til Skien og Porsgrunn. I Flakvarpbukta ligger en holme som heter Fantøya. Den ga bygda et dårlig rykte i 50-åra pga. at her lå omreisende fortøyd med sine skuter hele sommersesongen mens de reiste rundt på bygdene og solgte sine varer. Tidligere var det iseksport fra Flakvarp. Spor etter isrenna finnes ennå. Flakvarp er omgitt av skog med fine turstier og fjorden med bade og fiskemuligheter. Kosmisk stråling. Innenfor astrofysikk betegner kosmisk stråling partikler som stammer fra en kilde utenfor jorden og som treffer jordens atmosfære med høy hastighet, gjerne nær lyshastigheten, men den kinetiske energien til partiklene varierer mye. På det meste kan energien være på 1020  elektronvolt, som er mye høyere enn hva vi mennesker greier å akselerere partikler til i partikkelakseleratorer. Rundt 90% av disse partiklene er protoner, 9% er heliumkjerne, også kjent som alfapartikler. Den resterende 1% inkluderer elektroner og kjernene av tyngre element. Kilder til kosmisk stråling. De fleste partiklene stammer fra kilder utenfor vårt solsystem, slik som roterende nøytronstjerner, supernovaer og svarte hull. Noe av den sterkeste strålingen kommer også fra kilder utenfor vår galakse. Måten den sterkeste strålingen lages på er ennå ikke fullt ut forstått. Kosmisk stråling med energi over 10 GeV (1 Giga elektronVolt = 109 eV) stråler inn mot jorden like mye fra alle kanter. Dette tror man skyldes at vår galakses magnetiske felt endrer retningen til partiklene. Dette gjør kosmisk stråling mindre interessant i astronomi, siden vi ikke kan se hvor den kommer fra. Under 10 GeV påvirkes partiklene såpass av jordens magnetfelt at dette påvirker retningen. Kosmisk stråling skapes også av solen; disse partiklene har lav energi, rundt 10-100 keV. Mengden og styrken kan øke ved utbrudd (flares) på solen. Solvinden kan også skjerme for kosmisk stråling som kommer utenfra solsystemet. Man tror også at en del kosmisk stråling blir bremset opp ved heliopausen ved grensen av vårt solsystem og at dette er den såkalte anormale strålingen, med uventet lav energi. (Anomalous cosmis rays). Deteksjon. Partiklene kolliderer med atmosfæren og i kollisjonen skapes en rekke mesoner, kortlivede partikler som henfaller til myoner. Myonene vekselvirker ikke like lett med atmosfæren og myonenes høye hastighet forlenger levetiden deres, utfra Einsteins relativitetsteori. Dette gjør at myonene kan rekke å nå ned til bakken. Myonene opptrer som ioniserende stråling, det vil si at de river løs elektroner fra atomer de passerer. Dette gjør at de kan detekteres med enkle midler, for eksempel kan de ses som tynne streker av tåke i tåkekamre. Påvirker strålingen atmosfæren? At kosmisk stråling kan få vann til å kondensere på denne måten, har fått enkelte til å spekulere i om kosmisk stråling kan påvirke dannelsen av skyer. Det er uansett almennt akseptert at kosmisk stråling har hold nivået av karbon-14 konstant i atmosfæren, i alle fall de siste 100.000 år. Dette er viktig for bruken av C14-datering i arkeologi. Påvirkning på mennesker. Kosmisk stråling utgjør en liten del av bakgrunnstrålingen vi utsettes for. En undersøkelse fant at kosmisk stråling utgjorde 10% av bakgrunnsstrålingen i Australia. prosentandelen i Norge vil trolig være lavere, da geologiske forhold gjør at Norge har en bakgrunnsstråling over gjennomsnittet. Kosmisk stråling vil derimot kunne være en stor fare under bemannede romferder. Produksjonsmiddel. Et produksjonsmiddel er et redskap som brukes til å produsere en vare. Eksempler på produksjonsmidler: fabrikker, maskiner og lignende. Overklasse. Fremstilling av overklassedamer fra sent på 1800-tallet. Overklasse er et sosiologisk begrep som brukes om den øverste klassen i et samfunn. Hva som regnes som overklasse varierer fra land til land. Familiebakgrunn, kulturell kapital og økonomisk velstand er vanlige faktorer. I de fleste europeiske land ble innbyggerne tradisjonelt delt i tre stender, nemlig adel, geistlighet og bondestand. Med den industrielle revolusjon og fremveksten av et velstående borgerskap oppstod en ny samfunnsgruppe mellom bondestanden og adelen. I Norge fra 1600-tallet har høyere embetsmenn og det velstående handelsborgerskapet tradisjonelt utgjort en økonomisk overklasse, ofte på regionalt nivå. Ifølge marxistisk teori er overklassen den klassen som eier produksjonsmidlene. Ekstremavl. Ekstremavl er avl på ekstreme egenskaper, i den hensikt å forsterke bestemte fysiologiske eller psykologiske uttrykk (effekter) hos bestemte individer eller grupper (raser, varianter m.m.) av individer. Ekstremavl kan derfor sies å være et resultat av menneskelige ønsker uten andre praktiske formål enn det visuelle. Eksempler på ekstremavl. Eksempler på fysiologisk ekstemavl er for eksempel avl på individer med spesielt stor pelsprakt, korte ben, lang rygg, store ører, kort snuteparti m.v. Eksempler på psykologisk ekstremavl avl på individer med høy aggresjon, manglende bitehemninger eller liten toleranse for andre dyr m.v. Ekstremavl foregår innen all avl, men kommer spesielt til uttrykk der eksteriøret har stor betydning. Hunderaser som dagens vestlige afghansk mynde, blodhund, shar pei, engelsk bulldog, fransk bulldog, boxer, mops og puddel m.fl. er produkter av den holdningsendringen som fant sted på slutten av 1800-tallet. Folk ønsket stadig mer ekstreme hunder (designerhunder). For å oppnå dette ble det avlet på bestemte eksteriørmessige og anatomiske egenskaper. Allikevel kan man ikke kalle det ekstremavl. Det blir det først når de arvemessige egenskapene fører til manglende funksjonalitet hos individene. Ekstremavl har ført til at enkelte hunderaser eller individer ikke lenger kan føde sitt eget avkom uten gjennom keisersnitt. Noen har også store problemer med å puste og spise normalt. Andre tåler dårlig varme og kulde, og kan nesten ikke bevege seg uten å få åndenød og hjertestans. Andre igjen plages med ekstrem og upraktisk hårvekst, ører som subber bakken og tiltrekker seg smuss og skitt. Noen har fått rygger som er så lange at de lett får prolaps, bein som er så korte at de intime kroppsdelene er svært utsatt for skader, hudfolder som samler skitt og smuss og danner grobunn for kronisk eksem, øyne som nesten faller ut av øyenhulen eller nedre øyelokk som blottlegger deler av øyeeplet og forårsaker kroniske betennelser. Noen har også kjever som er så korte at det ikke lenger er plass for alle de 42 tennene hunder skal ha. Om man ser på gamle bilder av disse rasene, finner man raskt ut at de ikke så slik ut fra begynnelsen av. Verken pekingeser eller boxer hadde så kort snuteparti som de har i dag, afghaneren hadde langt mindre hårpryd, de intime delene på bassethannen og ørene på cocker spaniel subbet ikke bakken, schäferhunden hadde sunnere vinkler i bakbeina og shar pei hadde ikke så mange hudfolder. Man kan altså slå fast at rasestandardene som de nasjonale kennelklubbene er satt til å passe på i mange tilfeller ikke fungerer etter hensikten. Til nå har disse klubbene valgt å «justere» standardene i takt med utviklingen, eksmpelvis er det en utseendemessig forskjell mellom labrador retriver avlet for jakt og for utstilling. Dette gjelder også for schäferhund, der det kan være tildels store utseende og gemyttmessig forskjeller mellom brukslinjer og showlinjer. Îles de la Madeleine. Kirka "Saint-Pierre" i Lavernière. (2007) Îles de la Madeleine (engelsk: Magdalen Islands), er en øygruppe i Saint Laurent-bukta (Saint Lawrence-bukta) i Canada. Øygruppa tilhører provinsen Québec, selv om den geografisk ligger nærmere Prince Edward Island, Nova Scotia og Newfoundland. Øyene har også samme tidssone som naboprovinsene, 1 time før resten av provinsen Québec. Øygruppa er preget av lave sanddyner og laguner, og har en rik fauna av sjøpattedyr og sjøfugl. 94 % av befolkningen er fransktalende, mens 6 % er engelsktalende. Navn. Øygruppa skrives på fransk "Îles de la Madeleine", etter jentenavnet Madeleine, altså Madeleine-øyene. Navnet på den største kommunen er derimot Îles-de-la-Madeleine, i følge fransk ortografi. På engelsk heter øyene "Magdalen Islands", som er en engelsk tilpasning. Siden øyene er nokså ukjente i Norge, finnes det ingen allmenngyldig akseptert norsk tilpasning. På tysk snakker man om «die Madeleinen», så Madeleinene hadde muligens vært en god tilpasning. Geografi. Cap au trou, på øya "Île du Cap aux Meules Øya befinner seg omtrent midt i Saint Laurent-bukta, med Gaspé-halvøya i Québec i vest, Cape Breton Island (Nova Scotia) i øst, Prince Edward Island i sør og Newfoundland i nord. Opprinnelig var øyene skogkledde, og en omfattende skogplanting har sørget for at omtrent 25 % av arealet igjen er skogkledd. Sanddynelandskapet gjør at det finnes omtrent 300 km med sandstrender på øyene. Sør i øyriket er det to øyer som er svært ulike hverandre; "Île du Havre Aubert" er den største og den mest skogkledde, og er bebodd av fransktalende. Den lille "Île de'Entrée", bebodd av engelsktalende, er derimot ikke skogkledd, bortsett fra en liten lund, og domineres av åser, hvorav "Big Hill" er den største. I motsetning til de andre øyene bindes ikke L'Entrée sammen med de andre med sanddyner. Øyene er delt i to kommuner, nemlig Îles-de-la-Madeleine, som omfatter de fleste øyene og det meste av befolkningen, og den nyopprettede kommunen Grosse-Île. Kommunene er en del av den administrative regionen Gaspésie-Îles-de-la-Madeleine. Øyene bruker Atlantisk tid (Atlantic Time), UTC-5, mens resten av Québec bruker Eastern Time, UTC-6. Øyene er også kjent som en skipskirkegård, og ikke mindre enn 713 skip har forlist ved øyene. Det siste skipet som forliste ved øyene, var "Nadine" som gikk ned 16. desember 1990 få kilometer ut i havet. Hovedårsaken til alle skipsforlisene er vanskelig farvann kombinert med hyppige stormer fra Atlanterhavet. Geologi. Øygruppa ligger på gammel havbunn fra den tida alle kontinentene hang sammen, det såkalte Pangia-kontinentet. Havet lå nær ekvator, og da landet steg opp av havet, oppsto det et tykt saltlag. Oppå saltlaget ligger det sedimenter av vulkansk stein. Trykket fra sedimentene har fått saltlaget til å stige opp i saltformasjoner, søyler eller kuler. Det finnes flere store saltstøtter i området, og det finnes også et brudd for veisalt på øyene. Øyene er også preget av sanddyner, og disse blir stabilisert av marehalm. Kystene er også preget av bratte skrenter hvor man kan se de ulike geologiske lagene. Befolkning. Totalbefolkninga er på nær 13 000 mennesker. Den største etniske gruppa er akadierne, som utgjør 85 %. Akadiere er fransktalende fra Atlanterhavskysten i Canada, og de regner seg som ulike "les québecois", de fransktalende i Québec. De øvrige 15% er "québecois", irske, skotske eller engelske, mange av dem stammer fra skipsforlis gjennom tidene. 94% har fransk som morsmål, mens 6% snakker engelsk. De engelsktalende er konsentrert i tre lokalsamfunn, nemlig Grosse-Île, Old Harry og Île de l'Entrée. Det engelsktalende samfunnet begynte å gå tilbake etter 2. verdenskrig, særlig på Entrée-øya. Landsbyer. Kirka "Saint-François-Xavier" i Bassin. (2005) Historie. Øyene Îles de la Madeleine ble opprinnelig kalt Menagoesenog av micmacfolket, noe som betyr "øyer pisket av vinden". Micmacfolket var årvisst innom øyene på jakt, som del av sine nomadiske vandringer. Fra før 1600 ble øyene besøkt av europeiske sel- og hvalrossjegere, men fikk fast bosetting først på slutten av 1700-tallet. Kronologisk oversikt. a>, den første europeeren på øyene • I 1789, som følge av den franske revolusjonen, kom nye akadiske familier fra de franske øyene Saint-Pierre og Miquelon. De slo seg ned på flere av øyene, og først nå fikk øyene et solid befolkningsgrunnlag. Økonomi. De akadiske innbyggerne har tradisjonelt levd av jordbruk og fiske, og spesielt har hummerfisket vært viktig. Nedgangen i fisket har imidlertid fremmet reiselivet som næringsvei, noe som spesielt skjøt fart på 1990-tallet. Saltutvinning og seljakt er også viktig, det siste skjer særlig i mars når selene kaster ungene på havisen. Det er spesielt store konsentrasjoner av grønlandssel og klappmys i havet rundt øyene. Fiske og havbruk. Îles de la Madeleine har gjennomlevd en ressurskrise de siste årene, særlig etter at det ble innført fiskestopp på torsk. Også andre fiskeslag har sviktet; makrellen følger kaldere havstrømmer og befinner seg lenger nord enn før. Ueren, som tidligere ble foredlet i store kvanta, er nesten ikke å se. Også silda er langt sjeldnere å se. Andre fiskeslag i området er kveite, smørflyndre, gapeflyndre, blåkveite, steinbit, hyse, brugde og ål. Hummerfisket er viktig, det samme gjelder krabbefisket, begge er etterspurte på markedene og gir god avkastning. Reiseliv. Øyene har en unik beliggenhet midt i Saint Laurent-bukta, og byr på både et unikt landskap formet av bølger og vind, og en særpreget kulturarv. Turistaktivitetene er konsentrert om havet, og bading, dykking, brettseiling, kitesurf, paragliding og utflukt med gummibåt er populært. På land kan man drive med ridning og golf. Kjøkkenet på øyene er preget av gode lokale råvarer som fisk, ost og kjøttvarer, og det finnes flere interessante museer. I sommersesongen finner det sted flere festivaler, slik som sandslottfestivalen, eventyrfestivalen og kortfilmfestivalen. Miljø og miljøvern. Øyene er under et stadig press fra vind og strøm, noe som gjør dem utsatte for erosjon. Klimaendringene forsterker dette, og påvirker også issituasjonen. Mindre is påvirker også selkoloniene som kaster på isen rundt øyene. Vann er et annet problemområde. Avløpsvannet blir ikke tilstrekkelig renset, noe som forurenser miljøet rundt øyene. Ferskvannskildene er få, og derfor er rent drikkevann et problem, fordi ferskvannsreservoarene lett blir forurenset av sjøvann. Øyene ligger langs skipsleia mot Québec, Montréal og det indre av det nordamerikanske kontinentet. Dermed er de utsatt for oljeutslipp. Oljeutslippene skader spesielt sjøfuglene, da oljen oppløser fuglenes beskyttende fettlag, og de dør av kulde. Kraftforsyning. Øyene forsynes med oljefyrt varmekraft fra Hydro-Québecs anlegg, og husene varmes opp av olje. Siden øyene har store vindressurser, står det flere vindmøller rundt på øyene. Imidlertid har man ikke foreløpig igangsatt en sammenhengende vindkraftproduksjon. Pattedyr. Rødrev fotografert ved landsbyen Fatima. Flere selarter finnes rundt øyene. Vanligst er steinkobbe, mens grønlandssel og klappmyss er arter som kommer ned fra Arktis i stort antall om vinteren for å kaste. Hvalarter som gulflankedelfin og finnhval er også vanlige rundt øyene. I sammenligning er landdyrsfaunaen fattig. Rødrev, skogmus, brunrotte og markmus er de viktigste. Alt tyder på at det også finnes prærieulv, i alle fall på Île du Havre Aubert. Ekorn ble innført på slutten av 1970-tallet, og siden det er få rovdyr, trives arten bra på øyene. Amerikaharen levde opprinnelig på øyene, men ble senere utryddet. Et prosjekt for utsetting av hare har gitt resultater på en av øyene. Rømt mink lever også på noen av øyene. Fugleliv. Mer enn 300 fuglearter har vært sett ved Îles de la Madeleine, mens omtrent 200 blir observert årlig. Blant hekkefuglene er det mest sjøfugl og vadefugl, men også rovfugler og spurvefugler. Havsule, krykkje, hegre, skarv, lomvi, lunde og alke er rikelig representert. Truede fuglearter er blant annet piplo ("Charadrius melodus"). Fuglekoloniene kan ikke besøkes i perioden 1. mai til 15. august. Maines flagg. Maines flagg er blått med delstatens segl i midten. Seglet har et skjold som viser en elg og et grantre. Over skjoldet står mottoet "DIRIGO" ("jeg viser veg") samt en sekstakket stjerne. Disse viser til nordstjernen og delstatens nordlige beliggenhet. Treet er et frihetssymbol som særlig benyttes i New England. Skjoldet flankeres av en bonde og en sjømann, representanter for delstatens tradisjonelle næringsveger. Delstatsseglet har ikke spesifisert offisielle farger, så variasjoner i utførelsen kan forekomme. Flagget er i størrelsesforholdet 26:33. Det ble vedtatt innført 24. februar 1909. Maines flagg er modellert etter militære faner fra tiden før og under den amerikanske borgerkrigen. For Maines vedkommende var disse enten blå med delstatsseglet, eller hadde røde og hvite striper som USAs flagg og delstatsseglet på blått i kantonen. Også delstatene Pennsylvania, Connecticut, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, New York, Vermont, Kentucky, Indiana, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord-Dakota, Montana, Idaho, Utah og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. I Maines flagg skal blåfargen tilsvare den som benyttes i USAs flagg. Nordstjernen som symbol gjenfinnes i to andre nordlige delstaters flagg: Alaska og Minnesota. Sjøfartsflagg. Maine har et eget flagg for bruk til sjøs. Dette ble innført 21. juli 1939 og har hvit flaggduk. På duken er det innsatt et grantre med et skråstilt anker i midten, med mottoet "dirigo" over og delstatens navn under. Tidligere flagg. Det første offisielle delstatsflagget ble vedtatt innført 21. mars 1901. Dette hadde lys brun (beige) flaggduk, grantre i grønt og brunt i midten og en blå stjerne i kantonen. Symbolikken var også i dette knyttet til frihetstreet og nordstjernen. Enslig. Enslig er en sivilstand der personen er ugift og lever alene. En enslig mann kalles gjerne ungkar, mens en enslig kvinne kalles ungkarskvinne. En enslig mann over 30 år kalles peppersvenn, mens en tilsvarende kvinne kalles peppermø. Enslige forsørgere omfatter ugifte mødre, enker, enkemenn, separerte, fraskilte og enkelte andre som har ansvaret for barn under 18 år. Ensomhet kan forekomme blant enslige som ikke finner en livsledsager. Nils Erik Ulset. Nils Erik Ulset (født 16. juli 1983 på Tingvoll) er en norsk langrennsløper og skiskyter. Han representerer Tingvoll Idrettslag. Han har en arvelig muskelsvekkelse i begge bein, og konkurrerer i klassen LW3. Han begynte å konkurrere i 1993. Marylands flagg. Marylands flagg er et heraldisk flagg som kombinerer to familievåpen knyttet til delstatens historie, henholdsvis Calverts svarte og gule ruter og Crosslands hvite og røde kors. Flagget ble vedtatt 9. mars 1904. Bakgrunnen for kombinasjonen av de to heraldiske familievåpen i flaggform er at Maryland ble grunnlagt av den britiske adelsfamilien Calvert, som også fikk store landområder i kolonien fra den britiske krone, samt også tittelen Lord av Baltimore. Calvert-familiens våpen ble opprinnelig gitt i 1622, men George Calvert tok opp sin mors våpen for familien Crossland. Kombinasjonen ble mot slutten av 1800-tallet tatt opp igjen som symbol for Maryland. Første gang delstatens flagg ble benyttet var i Baltimore 11. oktober 1880 under 150-årsjubileet for byens grunnleggelse. Marylands flagg er det eneste av USAs delstatsflagg som er basert på europeisk heraldikk. William Adamson. William Adamson (født 1863, død 1936) var en skotsk fagforeningsmann og Labourpolitiker samt partileder i perioden 1917-1921. Adamson ble født i Dunfermline, Fife, i Skottland og ble gruvearbeider i Fife, der han engasjerte seg i National Union of Mineworkers. Han var også aktiv i det nydannede Labourpartiet, ble valgt inn til underhuset i 1910, i valgkretsen "Fife West", og ble partileder i 1917, en posisjon han innhadde til 1921. Adamson var minister for Skottland i Ramsay MacDonalds Labourregeringer, men vendte seg mot MacDonald når sistnevnte dannet den nasjonale koalisjonsregjeringen med de konservativ og de liberale i 1931. Adamson mistet sin parlamentsplass 1931, da han var kandidat for Labour mot MacDonalds koalisjon. Gustavo Santaolalla. Gustavo Alfredo Santaolalla (født 19. august 1952 i Buenos Aires) er en argentinsk musiker, musikkprodusent og filmkomponist. Han regnes som en av grunnleggerne av musikkgenren "Rock en Español" og har siden 1980-tallet bl.a. vært kjent for å oppdage nye musikktalenter i Latin-Amerika. Santaolalla kombinerer i sin musikk rock, soul, afrikanske rytmer og latin-amerikansk folkemusikk. Han har vunnet den amerikanske prisen Oscar for sin filmmusikk til to filmer (for "Brokeback Mountain" i 2006 og for "Babel" i 2007). Massachusetts' flagg. Massachusetts' flagg er hvitt med delstatens våpen i midten. Våpenskjoldet er blått og viser i gult en indianer av algonquin-folket samt en hvit stjerne i øvre hjørne. Skjoldet er omgitt av et bånd med mottoet "Ense Petit Placidam, Sub Libertate Quietem" ("med sverd søker vi fred, men fred bare i frihet"). Over skjoldet er delstatens hjelmtegn plassert, en hånd som holder et sverd. Flagget ble innført 6. mars 1915. Nåværende flagglovgivning er fra 3. juli 1971. Massachusetts' flagg er basert på de faner delstatens militære tropper har ført siden 1787. Disse hadde våpenet på den ene siden og hånden med sverdet på den andre. I 1908 ble dette gjort til flagg for delstaten, men da ble baksiden prydet av et blått våpenskjold med et grønt grantre. Dette gjaldt formelt også fra flagget ble offisielt vedtatt i 1915 og fram til 1971. Tidligere flagg og sjøfartsflagg. Det første flagget for Massachusetts ble innført 29. april 1776 og besto av et hvitt flagg med et grønt tre og påskriften "appeal to heaven". Formelt var dette delstatens sjøfartsflagg fram til nytt delstatsflagg ble vedtatt, men det ble lite benyttet i tiden etter den amerikanske revolusjon. I 1971 ble flagget formelt gjeninnført som sjøfartsflagg for Massachusetts, men da uten mottoet. Søsken. Søsken er to eller flere avkom etter felles foreldere. Søsken må således ha samme far og mor. Avkom med bare en felles forelder (felles far eller mor) kalles halvsøsken. Avkom uten felles foreldre kalles stesøsken, og er vanligvis ikke genetisk beslektet. Far. Far eller fader, blant mennesker også kalt pappa, er et hannkjønn (forelder) som har fått avkom. Det blir også brukt for menneskelige personer som spiller en farsrolle for andre, for eksempel Fader Jakob. Ordet far er en betegnelse som gjelder for den biologiske forelderen, men adopterte barn kaller også ofte fosterfaren for far. Statusen som far varer livet ut, men farsrollen stopper gjerne når avkommet blir kjønnsmodent. For mange arter er også farsrollen nærmest ubetydelig eller helt fraværende. Sjøhester er imidlertid et eksempel på det motsatte. Hos disse artene har faren overtatt morsrollen. Menneskelige fedre spiller gjerne deler av farsrollen livet ut. Ordet far har også blitt et slangord for bandeordet «faen» innen pcspill. Fedre i kunst og kultur. Fedre er blitt beskrevet og omtalt som hovedpersoner et utall ganger i billedkunst, musikk og litteratur, i alt fra den kristne mønsterbønnen «Fadervår, Bjørnstjerne Bjørnsons fortelling «Faderen» (1861) til Svein Nyhus' bildebok «Pappa!» (1998). Michigans flagg. Michigans flagg er blått og har delstatens våpen i midten. Flagget ble innført 1. august 1911. Michigans flagg ble fastsatt samtidig med våpenet. Våpenet baserer seg på eldre segl for delstaten. Våpenskjoldet viser en naturalistisk scene der en våpenbærende pioner, et symbol på viljen til å forsvare delstaten, står på en bredde med en oppadgående sol i bakgrunnen. Mottoet i skjoldhodet lyder "tuebor" ("jeg forsvarer") og viser også til forsvarsvilje. Skjoldet er flankert av en elg og en hjort. Over skjoldet finnes en amerikansk ørn og mottoet "e pluribus unum" ("av mange, en"). Mottoet under skjoldet er delstatens offisielle og lyder "Si Quaeris Peninsulam Amoenam Circumspice", noe som kan oversettes til "om du søker en behagelig halvøy, se rundt deg". Michigans flagg er, som flere andre amerikanske delstatsflagg, basert på militære forbilder. De første hærfanene i delstaten var blå med delstatens segl i midten. Også delstatene Pennsylvania, Connecticut, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, New York, Vermont, Kentucky, Indiana, Maine, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord-Dakota, Montana, Idaho, Utah og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. Antonov An-72. Antonov An-72 (NATO-kallenavn: "«Coaler»") er et ukrainsk STOL transportfly. Prototypen fløy første gang 22. desember 1972, og den første produksjonsserien fikk betegnelsen An-72A. An-72 er også produsert i spesialiserte versjoner som blant annet An-72AT, som er et fraktfly, An-72S, som er en variant som kan konfigureres som VIP-transport, passasjerfly for 38 passasjerer eller som ambulansefly, og An-72P som er et maritimt overvåkningsfly. An-72 har også blitt videreutviklet i form av An-74. Sundvollen. Sundvollen er et tettsted i Hole kommune i Buskerud. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Sundvollen ligger langs østsiden av Tyrifjorden ved sundet der europavei 16 krysser over sørenden av Steinsfjorden. Stedet. Sundvollen er blant annet kjent for Krokkleiva og sin nærhet til Krokskogen, og Sundvolden Hotel, som er et av Norges eldste hoteller og nevnt som gjestgiveri i skriftlige kilder fra 1648. Sundøya Fjordhotel som ble etablert i 1931, ligger på øya Sundøya i sundet der E16 passerer over sundet mellom Steinsfjorden i nord og Tyrifjorden i sør. Kulturvern. Her finnes det helleristninger fra bronsealderen. Ristningene, som er hugget inn på en sandstein som ligger kun ca. 100 meter fra E16, viser skipsfigurer, kretsfigurer, skålgroper og to figurer som ikke har latt seg tolke. I alt er det femten figurer på steinens overflate. Pål Prestrud. Pål Prestrud (født 18. november 1953) er norsk biolog og klimaforsker. Han var direktør for den norske stiftelsen CICERO Senter for klimaforskning fra 2002 til 2012, og kjent for sine mange opptredener i massemediene i spørsmål om klimaendringene og den globale oppvarmingen. Pål Prestrud tok doktorgraden i biologi ved Universitetet i Oslo i 1992 med avhandlingen «Arctic foxes in Svalbard: Population ecology and rabies». Han var ansatt ved Kontoret for polarsaker i Internasjonal avdeling i Miljøverndepartementet i perioden 1988–1994, siden forskningsdirektør ved Norsk Polarinstitutt fra 1994 til 2001 og så avdelingssjef i Området for naturvitenskap og teknologi i Norges forskningsråd fra 2001 til 2002. Han har vært direktør ved Cicero siden juni 2002. Prestrud er også viseformann i ACIA (Arctic Climate Impact Assessment). Kjønnsmodenhet. Å oppnå kjønnsmodenhet betyr at et individ blir biologisk i stand til å formere seg, altså få eget avkom. Tidspunktet for kjønnsmodenhet varierer imidlertid mye mellom ulike arter, herunder også noe mellom kjønnene. Kjønnsmodningsprosessen. Kjønnsmodningsprosessen kalles gjerne puberteten. Mange arter demonstrerer at de er i ferd med å bli kjønnsmodne, for eksempel ved å markere seg med urinering. Hos katter av hannkjønn vil urinen lukte spesielt strekt når dyret har blitt kjønnsmodent, mens hunder av hannkjønn vil begynne å løfte opp det ene bakbenet når det markerer og urinerer. Hunnene vil få menstruasjon og påfølgende eggløsning. Et tegn på pubertet er også økt vekstrate og en økende trang til å utforske og prøve ut. Psykologisk kan dette komme til uttrykk i form av uregjerlighet og usikkerhet. Hos arter som lever i flokk betyr gjerne kjønnsmodent at individet i større grad enn tidligere må tilpasse seg det hierarkisk systemt som hersker i flokken. Hos mange arter blir hannene regelrett jaget vekk. Forplantningsevnen. Det å bli kjønnsmoden og det å bli voksen er ikke nødvendigvis det samme. Mennesker oppnår for eksempel kjønnsmodenhet lenge før de regnes som voksne, selv om også dette kriteriet varierer mellom ulike menneskelige kulturer. Kjønnsmodenhet betyr heller ikke at et individ forblir forplantningsdyktig livet ut. Menn er stort sett forplantningsdyktige hele livet (unntatt ved sykdom), men kvinnens forplantningsevne opphører ved den såkalte menopausen. Flere andre arter har også menopause. Det å kunne forplante seg betyr heller ikke at individet automatisk får anledning til å forplate seg. Hos mange arter er nemlig retten til å forplante seg forbeholdt noen få individer. Hos ulven er det eksempelvis bare alfaparet som har denne retten, selv om tyvparinger skjer. Hos andre arter er det kanskje den sterkestes rett som gjelder. Dette kan gi seg utslag i form av rituelle slåsskamper om retten, men også slåsskamper på liv og død. Buffalo Bill. William Frederick «Buffalo Bill» Cody (26. februar 1846 – 10. januar 1917) var en amerikansk soldat, bøffeljeger og showmann. Han ble født i staten Iowa, i nærheten av byen Le Claire. Han var en av de mest fargerike personlighetene fra «ville vesten», og blant annet kjent for sitt "Wild West Show" som han turnerte USA og Europa med. Showet besøkte blant annet også Danmark og nærmere Norge kom han ikke. Ettertiden har vært skeptisk til om han virkelig opplevde alle de eventyrene han påberopte seg. Buffalo Bill ble tildelt den amerikanske Medal of Honor. Ossians sanger. Ossians sanger er en syklus av dikt som den skotske dikteren James Macpherson hevdet å ha oversatt fra gamle kilder på skotsk gælisk språk. Den påståtte forfatteren Ossian var en gammel skald fra det skotske høylandet på 200-tallet e.Kr. Figuren var basert på Oisín, sønn av Finn eller Fionn mac Cumhaill, som er en mytisk irsk skikkelse. Syklusen skapte stor strid i lærde kretser, som hadde vansker med å akseptere verket som ekte og dermed av historisk verdi. Diskusjonen har etterhvert lagt seg, og syklusen blir stort sett akseptert som stor diktning, men den litterære bløffen har gjort at verket er blitt nærmest glemt. Diktene. Macpherson ga i 1760 ut en engelskspråklig tekst med "Fragments of Ancient Poetry collected in the Highlands of Scotland"("Fragmenter av gammel diktning innsamlet fra de skotske høyland"). Senere samme år fikk han tilgang til mer materiale, noe som resulterte i at han året etter hevdet å ha funnet et epos om helten "Fingal" skrevet av Ossian. (Navnet Fingal eller "Fionnghall" betyr forøvrig: «hvit fremmed» - «white stranger»).) Disse diktene ble utgitt de følgende år, og kulminerte med "Ossians verker" som kom ut i 1765. Diktene vakte internasjonalt stor oppmerksomhet og ble tatt for å være keltiske verker, likeverdige med Homers episke dikt og andre store verker fra den klassiske antikken. Mange lot seg inspirere av verket, inklusive en ung Walter Scott og den kjente tyske forfatteren J.W. von Goethe, som personlig oversatte diktene. Diktene ble også integrert i Goethes kjente verk om Den unge Werthers lidelser. Goethes samtidige Johann Gottfried Herder skrev et essay: "Extract from a correspondence about Ossian and the Songs of Ancient Peoples" ("Utdrag fra en brevveksling om Ossian og Sangen om det gamle folket") i starten av den tyske intellektuelle bevegelsen som kalles Sturm und Drang-perioden. Også den romantiske musikken ble berørt, ikke minst ved at Franz Schubert komponerte flere av sine Lieder som tonefølge til diktene. Debatt om ektheten. Disputten som fulgte, hadde både litterære og politiske overtoner. Macphersons påstand om at verkene hadde skotsk opphav, vekket irene til protester med grunnlag i at dette var irsk nasjonalarv. Begge land har imidlertid del i den keltiske kulturarven i den aktuelle skapelsestiden, og toveistrafikk når det gjelder tilsvarende diktning var og er ikke ukjent. Motsetningene fortsatte inn i det følgende hundreåret, med disputter om diktene egentlig hadde irsk opphav, engelsk, eller var fra gæliske fragmenter fylt ut med egen diktning (Samuel Johnsons påstand), eller fylt ut med muntlig fortellertradisjon fra høylandene, som Macpherson selv hevdet. Den skotske forfatteren Hugh Blair ga i 1763 ut en "A Critical Dissertation on the Poems of Ossian" ("Kritisk drøfting av Ossian-diktningen") hvor han fastholdt verkets ekthet mot Johnsons ganske skarpe kritikk. Essayet ble, fra 1765 av, standard forord til nyutgaver av syklusen. Historikeren Derek Thomson fant i 1952 at det var skotsk gælisk kildemateriale som var brukt, men forfatteren hadde tatt seg friheter som forandret på originalfiguren og tankegangen fra den tid, pluss at han hadde lagt inn egne tanker og idéer. Ossian i Norge. Ossians sanger ble raskt oversatt til nordiske språk. Bruddstykker av Ossian ble oversatt i et gøteborgstidskrift allerede i 1765, og i Danmark kom det en fullstendig oversettelse i 1790. Det var likevel Steen Steensen Blichers oversettelse som kom ut i København 1807, som ble lest i Norge. Henvisninger til Ossian finnes både i Wergelands diktning og andre steder. Den første norske oversettelsen ble utgitt i Fredrikshald i 1854. Det var sognepresten i Berg, C. U. D. Foltmar, som sto for oversettelsen, men den fikk en hard medfart av sin samtid. Allerede 1840 var det kjent også i Norge hvordan det hang sammen med Ossians sanger. Dessuten var Foltmars oversettelse rotete og brukte merkelige knep for å få rytmen til å stemme. Minnesotas flagg. Minnesotas flagg er blått og har delstatens segl omgitt av ulike elementer midt i flaggduken. Flagget ble vedtatt 19. mars 1957 og er basert på et tidligere flagg fra 1893. Det er i størrelsesforholdet 3:5. Seglet viser et landskap med en indianer til hest og en bonde som pløyer jorden. Tre årstall er innskrevet på bånd som omgir seglet. Det første, 1819, viser til året for etableringen av Fort Snelling, den første europeiske bosettingen i delstaten. Årstall nummer to, 1858, viser til opptaket i unionen, mens det tredje årstallet, 1893, viser til året da flagget ble vedtatt. Seglet er omgitt av en krans av orkideblomster (latin: "cypripedium reginae"). Utenfor dette finnes en ring der det er plassert med nitten stjerner samlet i fem grupper. Tallet nitten er en henvisning til at Minnesota var den nittende delstaten som sluttet seg til unionen etter de opprinnelige tretten. Den øverste stjernen representerer nordstjernen. I seglet forekommer også delstatsmottoet, "L'Etoile du Nord", som viser til det samme. Nordstjernen som symbol gjenfinnes i to andre nordlige delstaters flagg: Alaska og Maine. Fram til 1957 hadde flagget ulik forside og bakside. Fra innføringen 4. april 1893 og fram til revisjonen av flagget i 1957 hadde det på baksiden hvit flaggduk med et annet seglmotiv. Likhet med andre delstatsflagg. Minnesotas flagg er, som flere andre amerikanske delstatsflagg, basert på militære forbilder. Også delstatene Pennsylvania, Connecticut, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, New York, Vermont, Kentucky, Indiana, Maine, Michigan, Wisconsin, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord-Dakota, Montana, Idaho, Utah og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. Forslag til nytt flagg. Fordi så mange delstatsflagg er blå med segl eller våpenskjold i midten kan de være vanskelig å skjelne de enkelte delstatenes flagg fra hverandre. På denne bakgrunn har det framkommet forslag om å forenkle Minnesotas flagg. Det mest kjente forslaget til nytt flagg kalles nordstjerneflagget og består av en flaggduk delt i blått over grønt av en hvit bølgestripe. I det øvre, blå feltet er det plassert en stor gul stjerne. Flaggforslaget har vært fremmet også i delstatsforsamlingen, uten å vinne fram. Forslaget har mange likheter med det som i 1975 ble foreslått av den norske vexillologen Atle Grahl-Madsen. Juan Álvarez. Juan Manuel Nepomuceno Álvarez Benitez (27. januar 1790 – 21. august 1867) var general og fungerte som president i Mexico i noen måneder fra den 4. oktober til den 11. desember 1855. Han deltok i de fleste større kriger i Mexico i det 19. århundre, slik som den meksikansk-amerikanske krigen, uavhengighetskrigen, reformkrigen med flere. Som republikaner og føderalist, ledet han Benito Juárez´ ayutlaplan i 1854 som førte til avsettelse av diktatoren Antonio López de Santa Anna. Alvarez Benitez Alvarez Benitez Alvarez Benitez Alvarez Benitez Alvarez Benitez 13. serierunde i Adeccoligaen 2007. 13. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet som en full runde den 24. juni med åtte kamper som alle startet klokken 18.00. Den islandske dommeren Eyolfur Magnus Kristinsson ble for øvrig benyttet i kampen mellom Skeid og Sparta Sarpsborg som et ledd i dommerutvekslingsprogrammet i regi av NFF. Narvik kommunale fotosamling. Narvik kommunale fotosamling er ei samling av historiske fotografier fra Narvik og Ofoten. Fotosamlinga har over 150 000 bilder, gitt til Narvik kommune av fotografer og fotofirmaer i byen og kommunen. Den blir administrert av Ofoten Museum/Museum Nord. Bildene er i ferd med å bli digitalisert og registrert. Noen av bildene er lagt ut på nettstedet www.fotosamlinga.no, som ble etablert høsten 2004. Nettstedet har blant annet som mål å skaffe informasjon om bildene i fotosamlinga. I tilknytning til fotosamlinga er det dannet en forening, Fotosamlingas Venner, for å bistå museet i arbeidet med å bestemme og å digitalisere samlinga. Atle Grahl-Madsen. Atle Grahl-Madsen (født 31. august 1922 i Bergen, død 24. januar 1990 i Bergen) var en norsk jurist. Grahl-Madsen tok juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1947. Etter å ha arbeidet som dommerfullmektig 1947-1950 og advokatfullmektig 1951-1952 drev han fra 1953 til 1957 privat advokatpraksis. I årene 1948-1949 hadde han også oppdrag som Resettlement officer for FN-organisasjonen Den internasjonale flyktningeorganisasjon i den britiske okkupasjonssonen i Tyskland. I 1967 ble Grahl-Madsen dr.juris fra Universitetet i Oslo på avhandlingen "The status of refugees in international law", et verk som har blitt stående som en klassiker innen feltet. Han studerte også internasjonal rett i Haag, der han i 1969 fikk diplom i folkerett fra Haag-akademiet for internasjonal rett. Grahl-Madsen arbeidet fra 1967 til 1976 som høyskolelektor og førstelektor ved Norges Handelshøyskole. I årene 1976-1981 var han professor i folkerett ved Uppsala Universitet. Fra 1980 og inntil sin død var han professor i rettsvitenskap (folkerett) ved Universitetet i Bergen. Grahl-Madsen arbeidet særlig med folkerettslige spørsmål og regnes som en pioner innen flyktningerett og internasjonal humanitær rett. I tillegg til spørsmål knyttet til flyktninger, internt fordrevne og politisk asyl, arbeidet han også med spørsmål knyttet til den rettslige status til nordiske autonome områder, som Åland, Færøyene og Grønland, samt med urfolks og minoriteters rettigheter. I tillegg til doktorgradsavhandlingen er bøkene "Territorial Asylum" (Almqvist & Wiksell, 1980) og «Norsk fremmedrett i støpeskjeen» (Universitetsforlaget, 1985) andre sentrale arbeider. Etter Grahl-Madsens død, i 1996, kom et minneverk med tittelen "The Living law of nations: Essays on refugees, minorities, indigenous peoples and the human rights of other vulnerable groups in memory of Atle Grahl-Madsen", redigert av Gudmundur Alfredsson og Peter Macalister-Smith. I 2001 ble det utgitt et samleverk av Grahl-Madsens skrifter, "The land beyond: Collected essays on refugee law and policy", redigert av Peter Macalister-Smith og Gudmundur Alfredsson. I forordet til dette verket beskriver FNs høykommissær for flyktninger Sadako Ogata Grahl-Madsen og hans arbeid slik: "Tidløsheten i professor Grahl-Madsens skrifter stammer fra hans samvittighetsfulle og omfattende forskning og hans klare tanke som analytiker. Han har med rette blitt kalt flyktningerettens far." Grahl-Madsen utarbeidet utkastet til internasjonal traktat om territoriell asyl, senere vedtatt av FNs generalforsamling i 1977. Engasjementet for flyktninger og migranter kom også i uttrykk ved hans engasjementer for internasjonale flyktningeorganisasjon, inkludert FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) der han var spesialrådgiver fra 1962-1963. Han var ekspertrådgiver for Europarådet. I 1974 var han norsk representant i FN-kommisjonen som undersøkte rapporter om massakre i Mosambik. Grahl-Madsen interesserte seg også for vexillologi og var en av grunnleggerne av Nordisk Flaggselskap. Pelagio Antonio de Labastida y Dávalos. Pelagio Antonio de Labastida y Dávalos Pelagio Antonio de Labastida y Dávalos (født 21. mars 1816, død 4. februar 1891) var en meksikansk biskop og politiker. I begynnelsen av 1863 besøkte han pave Pius IX som utnevnte han til erkebiskop. Labastida y Davalos, Pelagio Antonio de Labastida y Davalos, Pelagio Antonio de Labastida y Davalos, Pelagio Antonio de Labastida y Davalos, Pelagio Antonio de 12. serierunde i Tippeligaen 2007. 12. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 23. juni klokken 19:00 med Aalesund mot Vålerenga. Runden fortsatte med fem kamper søndag 24. juni, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 25. juni klokken 19:00 med Lyn mot Rosenborg. Niagara. Niagara er en elv som flyter nordover fra Eriesjøen til Ontariosjøen. Den markerer grensen mellom Ontario i Canada og New York i USA. Elva er ca 56 km lang og passerer Niagarafallene på sin vei. Langs elva finnes to vannkraftverk; "Sir Adam Beck vannkraftverk", som ble bygget i 1922–54 i Ontario i Canada, og "Robert Moses Niagara vannkraftverk" som ble bygget i 1961 på den amerikanske siden i New York. Diss to pumpekraftverkene kan regulere vannstanden og genererer tilsammen 4,1 gigawatt elektrisitet. Skip på de De store sjøer unngår Niagarafallet ved å passere Welland Canal, en del av Saint Lawrence Seaway, på den canadiske siden. I Niagaraelva finnes to stor øyer, Grand Island og Goat Island, begge i USA. Vestre delen av Erie Canal ligger nært Grand Island. Goat Island ligger ved Niagarafallene. Det finnes også to mindre øyer, Navy Island, nært Grand Island, på nordsiden, og Strawberry Island, ssørvest for Grand Island. Flere slag har vært langs elva, som historisk sett har blitt forsvart av av Fort George (kanadisk side), Fort Niagara (amerikansk side) og Fort Erie (kanadisk side). 13. serierunde i Tippeligaen 2007. 13. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 30. juni klokken 19:00 med Vålerenga mot Viking. Runden fortsatte med fem kamper søndag 1. juli, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 2. juli klokken 19:00 med Rosenborg mot Aalesund. Fylkesvei 12 (Oppland). Fylkesvei 12 i Oppland går mellom Grua og Tresliperiet i Lunner. Veiens lengde er 3,7 km. Eksterne lenker. 012 012 Cree (språk). Omtrentlig kart over creespråkets dialekter Cree (ᓀᐦᐃᔭᐍᐏᐣ "Nēhiyawēwin"; engelsk "Cree", fransk "Cri") er et algonkisk språk som snakkes av rundt 117 000 mennesker i Canada, fra Alberta til Labrador, noe som gjør det til det desidert mest utbredte minoritetsspråket i Canada. Cree er ett av sju offisielle språk i Nordvestterritoriene, til tross for at det er meget få personer i Nordvestterritoriene som snakker cree (i motsetning til andre territorier). Silje Granhaug. Silje Granhaug (født 25. juni 1970) er en norsk grafisk designer og illustratør. Granhaug har bachelorgrad innen grafisk design og illustrasjon fra Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, der hun var student fra 1991 til 1994. Fra 1994 til 1996 tok hun en mastergrad ved Central Saint Martins College of Art & Design i London, og fra 2003 til 2006 tok hun en bachelorgrad i multimediateknologi og -design ved UiA i Grimstad. Silje Granhaug har jobbet som illustratør, grafisk designer og billedkunstner siden 1991. Hun har illustrert barnebøker, jobbet med reklame, identitetsdesign, illustrasjon og film, og arbeidet som art director, grafisk designer, prosjektleder og multimediedesigner i reklamebransjen. Hun har ellers deltatt på en rekke utstillinger, mottatt flere stipender og priser. Flere av bildene til Silje Granhaug er digitale kollasjer av fotografier og frihåndsarbeider som maleri og tegning. Uttrykket er ofte både ekspressivt og følsomt. Eksterne lenker. Granhaug, Silje Granhaug, Silje Granhaug, Silje Roland Ruepp. Roland Ruepp (født 28. april 1965) er en italiensk funksjonshemmet skiskyter og langrennsløper. Han ble handikappet etter en klatreulykke i 1990, og begynte å konkurrere i 1993 som en del av rehabiliteringen. Han konkurrerer i klassen LW11. Ken Henry Johnsen. Ken Henry Johnsen (født 28. juli 1975) er en norsk fotballdommer. Han er medlem av IL Flint Fotball fra Tønsberg og startet dommerkarrieren allerede i 1992 da han var 18 år gammel. Johnsen debuterte som hoveddommer i 1. divisjon fotball for herrer i 2004 og har siden da også deltatt som linjedommer i Tippeligaen. Foran 2009-sesongen ble han oppnevnt til Tippeligadommer. Han har også fått tildelt ett dommeroppdrag som fjerdedommer i en U21-landskamp. Utenom å dømme er Johnsen instruktør i dommerutvikling samt politi av yrke. Han har dømt 35 kamper i Tippeligaen Skiskyting under de paralympiske vinterlekene 2006. Under de paralympiske vinterlekene 2006 var skiskyting en av øvelsene det ble konkurrert i. Øvelsene ble arrangert 11. og 14. mars. 12,5 km stående. Andreas Hustveit kom på 10. plass av 21 startende utøvere, med 6 bom og sluttid 44.17,6. 12,5 km for blinde. Danske Anne-Mette Bredahl kom på 4. plass, med 4 bom og sluttid 52.39,3 – under 6 sekunder fra bronse. 7,5 km for blinde. Anne-Mette Bredahl kom på 5. plass av 8 deltakere, med 3 bom og sluttiden 29.23,0. Flåte. En flåte er en farkost uten skrog, og er gjerne et primitivt fartøy av sammenfestede stokker. En flåte holdes flytende på vannet av tre eller luftfylte beholdere. I de fleste delene av verden har flåter blitt erstattet av fartøy med skrog, men det er fremdeles vanlig å bruke flåter i fritidssammenheng ved for eksempel rafting. José Mariano Salas. José Mariano Salas (født 11. mai 1797, død 24. desember 1867) var en general og satt som president i Mexico i to perioder (1846 og 1859). Apogeum. Apogeum er det punktet i en elliptisk bane rundt jorden som befinner seg lengst mulig unna jorden. Motsatt kalles punktet som befinner seg nærmest mulig jorden perigeum. Apogeum brukes bare for baner rundt jorden, mens et tilsvarende punkt i en bane rundt solen kalles aphelium, og et tilsvarende punkt i en bane rundt et generelt himmellegeme kalles apoapsis. Apogeum og perigeum brukes for å beskrive baner til både kunstige satellitter, slik som Den internasjonale romstasjonen, og naturlige satelitter som månen. Perigeum. Perigeum, også kalt perigé eller jordnære, er det punktet i en elliptisk bane rundt jorden som befinner seg nærmest mulig jorden. Motsatt kalles punktet som befinner seg lengst unna jorden apogeum. Perigeum brukes bare for baner rundt jorden, mens et tilsvarende punkt i en bane rundt solen kalles perihelium, og et tilsvarende punkt i en bane rundt et generelt himmellegeme kalles periapsis. Apogeum og perigeum brukes for å beskrive baner til både kunstige satellitter, slik som Den internasjonale romstasjonen, og naturlige satelitter som månen. Kylling. Kylling er avkommet til hønsefugler. I tillegg til tamhøns, kalles også avkom av villfugler som rype, jerpe og fasan for kylling. Kyllingstadiet er en del av livssyklusen til hønsefuglene. Syklusen starter med et befruktet egg som blir ruget ut sammen med flere andre. I naturtilstand foregår dette i et reir, som sjelden består av noe mere enn en rugegrop. Kyllingene er oppegående og i stand til å ete vanlig mat fra dag 1. For mange arter er kyllingene utstyrt med farger som går i ett med biotopens farger. Dette, samt en instinktiv tendens til å stikke seg vekk og være urørlige, verner mot predatorer. Voksne kjønnsmodne individer kalles etter art og kjønn (fasanhøne) eller har eget navn (hane, høne, rype, stegg, orre, tiur). Kyllinger blir klekket fra rugeegg som hønen må ruge på i 21 dager før de blir klekket. Rugeeggene må være befruktet, og for at det skal skje må hønen ha paret seg med en hane. De kan være av samme eller ulik rase. Når en høne ruger, kalles hun "klukkhøne." En høne som ruger ligger lenge i rugekassen, dag og natt, bare med noen få pauser i 21 dager. En høne som verper legger bare egg i løpet av noen få minutter, og deretter går hun ut av rugekassen. Et befruktet egg kan ikke utvikle seg uten varme fra høna eller en rugemaskin, og er således spiselig. Når kyllingene klekkes, har kyllingen med seg plommesekken som næringspakke, som den bruker to dager på å ete opp. I moderne hønsehold er hanekyllinger uønsket. De blir sortert vekk og drept snarest mulig etter klekking. Hønekyllingene blir da enten foret opp til eggprodusenter eller slaktekyllinger. Nyere hønseavl har gitt kyllinger som vokser fortere og gir mere kjøtt enn de tradisjonelle. Hønsekylling nytes ofte som matrett, i stekt, grillet, fritert eller marinert tilstand. Kyllingliv. Daggammle kyllinger er kyllinger som er opptil én dag gamle (altså nyfødte), og de kan da ikke gå. Kyllinger som blir født i såkalte rugemaskiner, må ha hjelp til å vokse opp av mennesker. Slike maskiner er nok kun aktuelt for hønseindustrien, og da også kun for raser som ikke ruger. Kyllinger som ikke er vokst opp med en mor må ha varmelampe i opptil 8 uker. Den første uken skal det være 35 grader, og etter hver uke senkes temperaturen med 2 grader. Etter det kan kyllinger gå fritt sammen med eldre høns og haner. Marit Lande. Marit Lande (født 26. oktober 1935) er en norsk museumspedagog og forfatter, blant annet av kunstbøker for barn. Flere av bøkene om Edvard Munch er oversatt til engelsk. Juan Nepomuceno Almonte. Juan Nepomuceno Almonte (født 15. mai 1803, død 21. mars 1869) var en meksikansk general, politiker og diplomat. Han medvirket i slaget ved Alamo og var tilhenger av keiser Maximilian I. Han var sønn av José María Morelos y Pavón og Brígida Almonte. Almonte hjalp Antonio López de Santa Anna under Texasrevolusjonen og han deltok aktivt i Slaget ved Alamo, Slaget ved San Jacinto og i den meksikansk-amerikanske krigen. Almonte, Juan Nepomuceno Almonte, Juan Nepomuceno Almonte, Juan Nepomuceno Almonte, Juan Nepomuceno Almonte, Juan Nepomuceno Gan (språk). Gan (forenklet kinesisk: 赣语; tradisjonell kinesisk: 贛語; pinyin: "gànyŭ") er et kinesisk i språk. Den brukes i området av Kina hvor elva Gan renner, det vil si i provinsen Jiangxi, og i tilgrensende provinser. Det er en diskusjon om hvorvidt språket er en kinesisk dialekt, et språk i slekt med hakka, eller om det er et eget språk. Gan tales i varierende grad av mellom 20 og 70 millioner mennesker i forskjellige varianter, hvorav Nanchang-dialekten anses å være prestisjedialekten. Dialekter. Det er forskjeller mellom gan-dialektene som kategoriseres litt forskjellig. Ifølge «Atlas over kinesiske språk» (《中國語言地圖集》, 1987) er det ni dialekter innen gan. Nytorget. Videre er det et eldre navn på Youngstorget i Oslo. Kunsthistorisches Museum. Kunsthistorisches Museum er et kunsthistorisk museum i Wien, og et av verdens ledende kunstmuseer. Det ble åpnet av i 1891 samtidig med Naturhistorisches Museum av keiser-konge Frans Josef I av Østerrike-Ungarn. Museene ligner hverandre i arkitektur og står overfor hverandre ved Maria-Theresien-Platz. De ble tegnet av Gottfried Semper og Karl Freiherr von Hasenauer. Sametingsvalg. Sametingsvalg er det i Norge hvert fjerde år. Alle samer som er registrert i Sametingets valgmanntall, samemanntallet, har stemmerett. Forrige sametingsvalg var 12. september 2005. Sametingsvalget og det det norske stortingsvalget avvikles på samme dag, hvert fjerde år. 31. mai 2005 var det registrert 12 475 samer i samemanntallet. Sametinget er øverste valgmyndighet ved valg til Sametinget. Første sametingsvalg ble avholdt høsten 1989, og det første sameting ble erklært offisielt åpnet av H. M. Kong Olav V 9. oktober 1989. Sametingsvalget ble fra 2009 endret slik at det i kommuner med mindre enn 30 manntallsførte kun skal være mulig å forhåndsstemme. I kommuner med flere enn 30 personer i valgmanntallet er det mulig å stemme på selve valgdagen. Samemanntall (valgmanntall). Alle samer fra Norge over 18 år eller som fyller 18 år i valgåret, har rett til å registrere seg i valgmanntallet og delta i valg. Samer som er statsborgere i andre nordiske land kan registrere seg i valgmanntallet dersom de den 30. juni i valgåret står innført i folkeregisteret som bosatt i Norge. Samer som ikke er fra et nordisk land, kan registrere seg i valgmanntallet dersom de har stått innført i folkeregisteret som bosatt i Norge de tre siste årene før valgdagen. Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som enten har samisk som hjemmespråk, eller har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk (språk som ble snakket hjemme), eller er barn av person som står eller har stått i manntallet, kan kreve seg innført i valgmanntallet. Valgmanntallet er knyttet til folkeregisteret. Det er den folkeregistrerte adressen 30. juni 2009 som registreres i valgmanntallet, og som brukes ved sametingsvalget 2009. Samer innført i valgmanntallet tidligere behøver ikke registrere seg på nytt. Opptelling og mandatfordeling. Mandatfordelingen til hver valgkrets skal være knyttet opp mot antall personer i valgmanntallet og fastsettes hvert fjerde år ved hjelp av en forhåndsdefinert fremgangsmåte og matematisk formel (basert på Sainte-Laguë). Valgkrets 7 Lulli-Norgga válgabiire/Sør-Norge valgkrets kan likevel ikke bli tildelt flere mandater enn den ville ha fått ved en fordeling etter ren oddetallsmetode. Ved valget vil mandatene bli fordelt på de forskjellige politiske partienes lister ved hjelp av modifisert Sainte-Laguë. Sametingets valgnemnd. Sametingets valgnemnd har ansvar for forberedelse og avvikling av sametingsvalget. Nemnden består av minimum fem medlemmer med varamedlemmer med stemmerett ved sametingsvalget. Nemndens oppgaver er å godkjenne søknader om registrering av samepolitisk organisasjon, ta imot og godkjenne oppdatert informasjon fra registrerte og godkjente organisasjoner og behandle listeforslag fra organisasjoner som ønsker å stille til valg. José Ignacio Pavón. José Ignacio Pavón (født 1791, død 24. mai 1866) var en meksikansk politiker. Han deltok i Texasrevolusjonen og han ble medlem av Mexicos høyesterett i 1841. Han var president i Mexicos høyesterett da General Miguel Miramón fikk Félix María Zuloaga arrestert. Mellom den 13. og den 15. august 1860 var han president i Mexico. Naturhistorisches Museum. Naturhistorisches Museum er et stort naturhistorisk museum i Wien, og et av de viktigste naturhistoriske museene i verden. Museet står rett overfor Kunsthistorisches Museum. William Carey (hoffmann). William Carey (født 1495, død 22. juni 1528) var en engelsk hoffmann under Henrik VIII. Han var "Gentleman of the Privy Chamber" og "Esquire to the Body of the King". Carey var andre sønn av Thomas Carey fra Chilton Foliat i Wiltshire og hans hustru Margaret Spencer. Han ble en av Henrik VIIIs yndlinger og fikk derfor posisjoner ved hoffet. Han var også kjent som kunstsamler, og i midten av 1520-årene introduserte han den nederlandske kunstneren Lucas van Horenbolte i England. Kort tid etter at William og Mary giftet seg ble hun Henrik VIIIs elskerinne. Boleynfamilien fikk eiendommer, og Carey profitterte også på sin kones utroskap idet han fikk herregårder og eiendommer av kongen. Forholdet kan ha vart i opptil seks år, og det gikk rykter om at kongen var far til et eller begge barn. Noen historikere, som Alison Weir, har spekulert i om Henrik kan ha vært faren til Henry Carey. Et vitne fortalte at Marys sønn lignet på kongen. Dette var John Hale, sognepresten i Isleworth, som skrev at han da gutten var omkring ti år gammel hadde møtt en "ung Master Carey", som noen munker mente var kongens sønn. Det finnes ikke samtidige beviser for at kongen var faren, og forholdet kan ha tatt slutt før Henry ble unnfanget. Etter at forholdet mellom Mary og kongen hadde endt innledet Henrik et forhold med hennes søster Anne. Han fridde til henne i 1527, og dette betydde nye rikdommer for Boleynfamilien. William Carey fikk ikke nyte godt av dette ettersom han døde av såkalt engelsk svette, en pestsykdom, i 1528. Han var da dypt forgjeldet, og Mary måtte pantsette smykkene sine for å klare seg inntil hennes søster ordnet en pensjon for henne. Kvartermester (grad). Kvartermester er en underoffisersgrad i sjømilitære styrker. Den tilsvarer normalt sersjant i land- og luftstyrker. Purser. En purser er en proviantforvalter og regnskapsfører i sjøfarten eller luftfarten. På passasjerskip er purseren regnskapsfører med ansvar for billettregnskap og passasjerkontroll. Purseren har på passasjerskip, også ansvaret for resepsjonen, der det også er purserassistenter. Det er også vanlig at purser har funksjon som IT-ansvarlig. Også å legge ut gangvei ligger under purser. Som sikkerhetsfunksjon tilleges normalt purser å være loggfører på alt som skjer på bro, i en alarmsituasjon. De aller fleste skip som har purser har egen proviantforvalter. Det var gjerne stuerten som var proviantforvalter tidligere. I passasjerfly er purseren kabinansvarlig, med overordnet ansvar for de kabinansatte ombord. Purser har gjerne 2 gullstriper, med en halv gullstripe i. Noen rederier benytter tre. Luftfart. Purserens hovedoppgave er å lede de kabinansvarlige både med hensyn til sikkerhet og service, med førstnevnte underlagt flyets kaptein. Purseren skal også kontrollere passasjertallet ombord og ha et overordnet ansvar med flyets catering i selskaper der dette er aktuelt. Han/hun rapporterer i følge selskapets gjeldende rapporteringsordning med f.eks kabinlogg, teknisk logg o.l. En purser i luftfarten har som hovedregel også utnevnt en CC2, eller "deputy purser" på sine flygninger, en nestansvarlig som vil ta over dersom purseren ikke er i stand til å utføre sine oppgaver. Purseren har i flere flyselskaper tre striper på jakkeslaget på sin uniform, mens de øvrige kabinansatte kun har en stripe. I Norwegian Air Shuttle har purseren to striper. Dette varierer fra selskap til selskap. I selskaper der purseren har tre striper på uniformen, er disse tynnere enn de tre stripene på styrmannens uniform, slik at en lett kan skille disse to rangene. Notelære. Notelære er en oversikt over systemet for musikknotasjon som har særlig stor utbredelse i verden i dag for alle instrumenter og sjangere. En lang rekke symboler tas i bruk for å fortelle hvordan musikken skal spilles. Dette er en enkel veiledning til symbolene man møter i moderne musikknotasjon. Nøkler. Nøkler angir hvor en gitt note er plassert i systemet og således hvilket spenn som dekkes i systemet. Nøkkelen er å finne helt til venstre på hver linje. Det er mulig å bruke tabulatur i stedet for det vanlige notesystemet til å notere musikk for gitar og lignende instrumenter. I så fall ser man ofte "TAB" skrevet istedenfor en nøkkel. I et tabulatur er det en linje for hver streng på instrumentet, slik at et gitartabulatur har seks linjer og ikke de vanlige fem som er i notesystemet. Tall notert på linjene forteller ved hvilket bånd strengen skal spilles. Noteverdier og pauser. Lengden til noter og pauser er ikke bestemte størrelser men er proporsjonale i varighet; de må sees i sammenheng med alle andre note- og pauselengder. Systemet er matematisk oppbygd med en indre logikk, slik at halvnote tilsvarer to fjerdedelsnoter, og så videre. For enkelhets skyld oppgis her varigheten til en kvartnote som R. Nedenfor beskrives noteverdiene til venstre og den tilsvarende pausen til høyre. Fortegn og faste fortegn. Fortegn endrer høyden til noter som følger på samme linje i hele takten med mindre de oppheves av et annet fortegn. De faste fortegnene angir den gjennomgående tonearten i musikken som følger, slik at man unngår unødig mange fortegn i notebildet. Er det ingen faste fortegn, kan man anta at tonearten er C-dur eller A-moll, da ingen av disse har noen faste fortegn, eller fortegnene blir oppgitt fortløpende. Nedenfor er faste fortegn oppgitt etter en diskantnøkkel. Taktart. Taktarten er en beskrivelse av rytmen i musikken. Notene deles inn i like deler kalt takter, og taktarten forteller hvor mange slag som går i hver takt (varigheten til hver takt). Dette sier ikke nødvendigvis noe om hvilke slag det legges vekt på; den samme musikken notert i ulik taktart høres helt lik ut hvis den spilles riktig. Fordi musikken sånn sett kan noteres i uendelig mange taktarter, vil det lønne seg å bruke angivelse av taktart til å fortelle om noe hvordan musikken skal høres ut; derfor "kan" taktart angi gjennomgående puls i musikken og hvilke slag som vanligvis tillegges vekt. Dynamikk. Disse symbolene beskriver den relative intensiteten og/eller volumet til en del av et stykke. Harald Szeemann. Harald Szeemann (født 11. juni 1933 i Bern, død 18. februar 2005 i Ticino) var en sveitsisk kunsthistoriker og kurator. Szeemann arbeidet som kurator ved Kunsthalle i Bern fra 1961 til 1969, hvor han produserte flere banebrytende utstillinger. I 1972 ble han den hittil yngste kunstneriske leder av den viktige, internasjonale kunstutstillingen documenta («documenta 5») i den tyske byen Kassel. I 1980 opprettet Szeemann "Aperto"-utstillingen for yngre kunstnere ved Veneziabiennalen, og han var hovedkurator for Veneziabiennalen to ganger, i 1999 og 2001. Terje Nordberg. Terje Nordberg (født 21. november 1949 i Oslo) er en norsk tegneserieskaper, barnebokforfatter og redaktør. Han har skrevet manus til en lang rekke tegneserier, særlig humorserier og serier for barn, mange av dem prisbelønte, og også tegnet egne. Terje Nordberg leverte tegneseriebidrag i undergrunnsstil til Gateavisa allerede tidlig på 1970-tallet. Nordbergs første solohefte var "Revejakten" i 1973, en fritt filosoferende dopserie. Av andre serier kan nevnes den humoristiske barneserien "Frimann og Rikke", om ei jente og en snakkende hund, som han lagde for Barnestreken i 1978. Sist på 1970-tallet skrev Terje Nordberg dessuten barnebøker som han selv illustrerte. Av nyere seriebidrag med egne tegninger kan nevnes humorstripene om vikinggutten "Balder". I tegneseriesammenheng har Terje Nordberg først og fremst vært aktiv som manusforfatter, ofte i samarbeid med Eirik Ildahl, og som redaktør for forskjellige tegneserieforlag i Norge. Terje Nordberg var også medredaktør og skribent for tegneserietidsskriftet Serie-Fokus, hvor det foruten tegneserier var artikler om serier og serieskapere, det halvåret bladet kom ut i 1981–1982. Nordberg var redaktør for den norske utgaven av tegneserien Fantomet på 1980-tallet og skrev fra 1982 til 1985 også enkelte episoder under psevdonymene "Th Pelerin" ("pelerin" er det franske navnet på den noe mindre vandrefalken og henviser til Fantomets opprinnelige forfatter, den «store» Lee Falk) og "Ed Redno" ("Ed"itor "Red"aktør "No"rge). Han skrev dessuten den aller første lisensproduserte tegneserieepisoden med James Bond for serieforlaget Semic sammen med Ildahl under psevdonymet "Johann Vlaanderen" (en ordspill på Bond-forfatteren Ian Fleming). Sammen med Peter Engbo og Dag E. Kolstad, sluttet Terje Nordberg i Semic i 1985 og dannet Gevion Norsk Forlag ved hjelp av avisa VG. Gevion ble seinere solgt til Bladkompaniet, og Nordberg og Kolstad begynte å jobbe der. Høsten 1985 var Nordberg også ute med den norske utgaven av Tommy og Tigern, en måned før serien ble en storslager i USA. Sammen med tegneren Arild Midthun skapte han tegneseriene "Truls og Trine", "Reodor & Teodor", "Troll" på 1980-tallet og humorstripene om "Pappa & Pestus", trykt første gang i 1996. Terje Nordberg er i dag redaktør av tegneseriebladet Pondus. Han har også oversatt flere tegneserier av den japanske serieskaperen Eiichiro Oda. Tegneserier. Flere av tegneseriene er oversatt til andre språk. Liste over heavy metal-dokumentarfilmer. Titlene er sortert etter sjanger, deretter kronologisk. Lista inneholder ikke dokumentarer om spesifikke band og er (mest sannsynlig) ufullstendig. Rev (maritimt). Et rev er en grunne under vann, gjerne formet som en lang banke, så grunn at havet bryter. En egen type er korallrev. Rev som har hatt betydning i norsk sammenheng. En kyststrekning utenfor Revtangen på Jæren kalles Jærens rev. Da emigrantskipet «Norge» gikk på et rev ved klippen Rockall den 28. juni 1904, mistet 635 mennesker livet – 224 av dem var norske. En av dem som overlevde var Herman Wildenvey. Kerry Washington. Kerry Washington (født 5. januar 1977) er en amerikansk skuespiller. Hun er mest kjent i rollene som Ray Charles' kone, Della Bea Robinson, fra filmen "Ray" fra 2004, som Kay Amin (kona til diktator Idi Amin) fra filmen "The Last King of Scotland" og som Alicia Masters fra filmen "Fantastic Four" fra 2005 og oppfølgeren "Fantastic Four and the Rise of the Silver Surfer" fra 2007. Hun har også hatt roller i de kritikerroste uavhengige filmene "Our Song" og "The Dead Girl", og har hovedrollen i tv-serien "Scandal" skrevet av Shonda Rhimes. Bussen (fjell). Bussen er et fjell sør i Tyskland i regionen Oberschwaben med en høyde på 787 meter over havet. Det kalles også «Det hellige fjellet i Oberschwaben» og ligger på grensen mellom Schwäbische Alb og Oberschwaben. Fjellet er et viktig pilegrimssted og gir en flott utsikt så langt som til Alpene, som ligger mer enn 100 km lenger sør. Geografi. Bussen ligger vest i "landkreis" Biberach i delstaten Baden-Württemberg mellom innsjøen Federsee og byen Riedlingen. Det er et av de høyeste fjellene i Oberschwaben. I klarvær kan man se Münster i Ulm i tillegg til fjellene som strekker seg fra Füssen sør i Bayern til Säntis i Sveits. Landsbyen Offingen, som hører til kommunen Uttenweiler, ligger på sørsiden av Bussen. Geologi. Fjellet ble dannet sammen med Alpene under tertiærtiden. Fjellet består av et 8 meter tykt lag av kalkstein og under den siste istiden klarte ikke isbreene og jevne ut fjellet, som derfor fremdeles står i dag. Historie. Bussen har vært besøkt og aktet siden førhistorisk tid. Kelterne brukte fjellet til ofringer, og en kirke på toppen av fjellet ble nevnt i et dokument fra regjeringstiden til Karl den store i 805, da kirken ble overført til klosteret i St. Gallen. Fra denne tiden har Bussen vært et pilegrimssted. På 1200-tallet ble det bygd et kongelig slott av Hohenstaufen. Etter at dette dynastiet brøt sammen ble slottet eid av grevene av Veringen, og kom slik under huset Habsburg. I 1387 lånt bort til Seneschal av Waldburg. De militære og politiske funksjonene til Bussen stoppet opp i 1633, da slottet ble ødelagt av svenske tropper under trettiårskrigen. I 1786 solgte Waldburg-dynastiet herskapet Bussen til Prins Karl Anselm von Thurn und Taxis. Etter Reichsdeputationshauptschluss, mediatiseringen og sekulariseringen av mange langvarige og kirkelige fyrstedømmer i det tidligere tysk-romerske riket ble herskapet annektert av det nyopprettede kongedømmet Württemberg i 1806. All England Lawn Tennis and Croquet Club. All England Lawn Tennis and Croquet Club, ofte kalt bare All England Club, er en privat forening grunnlagt i juli 1868 i Wimbledon i London, opprinnelig som organisasjon for det nye selskapsspillet krokket, men fra 1875 også for gresstennis. Idag er foreningens hovedoppgave å organisere det årlige Wimbledon-mesterskapet i tennis sammen med det engelske tennisforbundet. Historikk. All England Club ble dannet som «All England Croquet Club». I begynnelsen leide klubben jord ved Worple Road i Wimbledon til sin virksomhet. Det eldre krokketspillet hadde en viss popularitet i middelklassen, men major Walter Clopton Wingfields bærbare spill Sphairistikè (året etter omdøpt til «lawn-tennis»), som kom i handelen fra 1874, ble av mange ansett som er mer interessant spill. Flere steder erstattet denne nye racketsporten det langsommere krokketspillet som middelklassens mest populære sport (se artikkelen tennis). Denne utviklingen ble også registrert hos All England Club, som i 1875 leide plass til en bane tiltenkt tennis og badminton. Året etter anla man ytterligere fire baner etter Wingfields modell. Sommeren 1877 byttet klubben navn til «All England Croquet and Lawn Tennis Club». Samtidig hadde Wingfields patent gått ut, og nye, faste, rektangulære tennisbaner ble anlagt ved Worple Road. I 1882 byttet foreningen igjen navn, nå til «All England Lawn Tennis and Croquet Club». Wimbledon-mesterskapet. All England Club utnevnte i april 1877 Henry Jones som leder for den nye tennisseksjonen. I juni 1877 satte han inn en annonse i sportsavisen "The Field", der han inviterte til de første organiserte tenniskonkurransene i Wimbledon. Han var også dommer under de første Wimbledon-mesterskapene. Henry Jones har också spelat stor roll som regelförnyare före och efter denna första turnering. Mellom 1878 og 1921 var Wimbledonmesteskapet organisert slik at tittelforsvareren bare trengte å spille en eneste match i Challenge Round. De øvrige deltakerne måtte spille kvalifisering i «All Comers Rounds» om hvem som skulle få møte mesteren. På 1880-tallet var foreningen Englands ubestridte ledende organisasjon for lawn-tennis. Etter en vaklende periode i begynnelsen på 1890-tallet, da spillets popularitet var synkende, befestet foreningen sin stilling omkring århundreskiftet, kanskje først og fremst på grunn av brødrene Dohertys suksesser. Turneringen er blitt avviklet på All England Clubs gressplener i Wimbledon på hele 1900-tallet, med unntak av krigsårene 1940-45. Wimbledonmesterskapet har hele tiden beholdt sin stilling blant de mest prestisjefylte tennisturneringen. Om lag en halv million tilskuere ser kampene som arrangeres i løpet av de to sommerukene turneringen varer, og flere millioner følger TV-overføringene. All England Club i dag. Anlegget ved Church Road omfatter i dag 17 gressbaner pluss en centercourt og bane 1. Centercourten rommer 14 000 tilskuere. I tillegg finnes det åtte baner med hardt underlag («hard courts», fem innendørsbaner og et mindre krokketanlegg. Tennisturneringene under OL 2012 planlegges arrangert i Wimbledon. Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene. Kontaktutvalget ble oppnevnt for første gang i 1984 etter anmodning fra Stortinget til regjeringen. Den 1. januar 2010 startet KIMs 9. oppnevningsperiode, med Anita Rathore som leder. Fra 2010 er det Barn- likestillings- og inkluderingsminister som står ansvarlig for KIM. Utvalgets mandat. "Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) er et rådgivende, uavhengig organ for myndighetene i saker som angår personer med innvandrerbakgrunn... KIM [kan] ha dialog med departementer og andre offentlige myndigheter, fag- og forskningsmiljøer, politiske partier, interesseorganisasjoner og andre relevante samarbeidspartnere om alle prinsipielle sider ved norsk politikk som angår Utvalgets organisering. Fra 1.1.2010 består KIM av 24 personer: Leder og 23 representanter for innvandrerbefolkningen oppnevnt fra 19 fylker etter nominasjon av innvandrerorganisasjonene. Fra KIM først ble opprettet i 1984 og fram til 2003, besto KIM av ett forum som omfattet både representanter fra politiske partier, forvaltningen og innvandrerorganisasjoner. Fra 2003 – 2009 ble utvalget omstrukturert med to fora med ulike funksjoner: Et "Innvandrerforum" med rådgivende funksjon bestående av personer med innvandrerbakgrunn fra ulike regioner i Norge, og Et "Kontaktutvalg" med dialogfunksjon bestående av medlemmene i Innvandrerforum i tillegg til representanter for sentrale myndigheter, de politiske partiene på Stortinget og Kommunenes Sentralforbund. Fra 2010 er utvalget uten fast representasjon fra politiske partier og forvaltningen. Utvalgets dialogfunksjon skal ivaretas ved at utvalget selv inviterer politiske partier og forvaltningsmyndigheter til dialog fra sak til sak. Utvalgets Virksomhet. Utvalget tar opp saker av prinsipiell viktighet for den delen av befolkningen som har innvandrerbakgrunn. Foruten utvalgsmøter, legger Kontaktutvalget tilrette for dialog mellom personer med innvandrerbakgrunn og myndigheter og politikere. Dette skjer i form av møter, seminarer og konferanser. Innvandrerforum er videre aktive i å påvirke den offentlige politikken gjennom møter med den sentrale forvaltningen, ved å avgi høringsuttalelser og gjennom lobbyvirksomhet. De regionale representantene i utvalget står for konferanser og andre aktiviteter i sine regioner. 1980 – 1983: forarbeidet. I 1980, la Kommunal- og arbeidsdepartementet frem en stortingsmelding om Norges innvandrerpolitikk – St.meld. 74 (1980/81). Under Kommunal- og miljøvernkomiteens behandling av denne meldingen, møtte komiteen en rekke delegasjoner fra innvandrernes organisasjoner som understreket at det var behov for en offentlig kontaktflate mellom innvandrerbefolkningen og de norske myndighetene. "...det vil være en praktisk ordning for å styrke kontakten med norske myndigheter, at det opprettes et kontaktorgan med representasjon fra organisasjonene for å samordne innvandrernes syn på saker som angår dem. En slik styrket kontakt og et forbedret samarbeid mellom myndighetene og innvandrerorganisasjonene synes å være helt påkrevet i svært mange sammenhenger for å sikre innvandrerne innflytelse på saker som angår dem og for å sikre de mest hensiktsmessige løsninger på problemer som oppstår, samt å forhindre at misforståelser oppstår blant annet som følge av manglende informasjon". Etter en rekke møter mellom innvandrerforeninger og myndighetene i 1981-1983, ble ulike modeller for sammensetning av og mandat for et slikt kontaktorgan drøftet. Mens departementet gikk inn for et rent innvandrerråd, gikk organisasjonene inn for et blandet utvalg med representanter for både innvandrerorganisasjoner, politikere, og fagmyndighetene. Resultatet ble en prøveordning med representanter for innvandrerorganisasjoner, fagmyndighetene og organisasjonslivet. Tre prøveperioder: 1984-1993. Fra KIM ble oppnevnt for første gang i 1984, var utvalget en prøveordning. Det var meningen at etter prøveperiode at utvalget kunne bli permanent. Både ved annen- og tredjegangsoppnevningen ble det imidlertid klart at utvalget ikke hadde funnet en form som både innvandrerorganisasjonene of myndighetene følte seg komfortable med. Litiumkarbonat. Litiumkarbonat (Li2CO3) er en kjemisk forbindelse av litium og karbonat. Det er et fargeløst salt som brukes i fremstilling av metalloksider, og det er brukt som en stemningsstabilisator i psykiatrisk behandling av maniske tilstander og bipolar lidelse. Litiumkarbonat selges i andre land som Carbolith®, Cibalith-S®, Duralith®, Eskalith®, Lithane®, Lithizine®, Lithobid®, Lithonate® og Lithotabs®. I Norge selges Lithionit som er Litiumsulfat. Egenskaper. Som alle inorganiske karbonatforbindelser opptrer det som en polymer. Det er lite løselig i vann. Løseligheten reduseres ved økende temperatur. Løseligheten øker mye ved å tilføre CO2. Bruk. Litiumkarbonat er et viktig kjemikalium i industrien. Glass med litiumkarbonat kan brukes i ovner. Sement herder fortere om det er tilsatt litiumkarbonat, noe som er spesielt gunstig ved legging av fliser med fliselim. Litiumkarbonat benyttes i produksjon av litiumion batterier. Medisinsk bruk. Litiumkarbonat brukes i behandling mot maniske tilstander og bipolare lidelser. Litiumioner interfererer med kjemiske reaksjoner som bidrar til og forsterker signaler til cellene i hjernen. Daglige doser av litium, en medisin for behandling av bipolar lidelse, forsinker utvikling av amyotrofisk lateral sklerose (ALS) i et italiensk studium av 44 pasienter med sykdommen. Ingen annen behandling har vist slik dramatisk effekt på ALS. Granby (Connecticut). Granby er en by i Hartford fylke som ble etablert i 1786 i den amerikanske delstaten Connecticut. Byen som har et flateinnhold på 105,7 km², talte 10 347 innbyggere ved den siste folketellingen i 2000. Historie. Granby var en del av Simsbury, Connecticut fram til 1786 da den ble selvstandig. En del av Southwick, Massachusetts – det såkalt "hakket" – ble løsrivet fra Massachusetts i 1774, like før begynnelsen til den amerikanske uavhengighetskrigen. Dette området ble en del av Granby da den ble løsrivet av Simsbury, men ble returnert til Southwick ved en del av kompromisser i grense uenighet i 1803 og 1804. Demografi. I 2000 var det 10 347 innbyggere i byen, hvorav 3 781 husholdninger og 2 994 familier. Dette medførte en befolkningstetthet på 98,2 mennesker/km². Det var 3 887 husstander med en gjennomsnittlig tetthet på 36,9 mennesker/km². Byen består av 97,54 % hvite, i tillegg 0,61% afroamerikanere, 0,23% amerikanske urfolk, 0,74% asiatere, 0,02% oseanere og 0,86 % fra andre menneskeraser. Mil Mi-1. Mil Mi-1 (NATO-kallenavn: "«Hare»") er et helikopter utviklet i Sovjetunionen. Prototypen fløy første gang i 1948. Mi-1 har tre eller fire seter, og har vært benyttet hovedsakelig for forbindelsesflygning og trening. Mi-1 har også blitt produsert i Polen, og har vært benyttet av flere av de tradisjonelle mottagerne av sovjetisk materiell. Dag Idar Jøsang. Dag Idar Jøsang (født 1970) er konstituert redaktør i tidsskriftene "Norsk Landbruk" og "Traktor", som utgis av forlaget Tun Media i Oslo. Jøsang var i utgangspunktet bladets teknikkjournalist, men har gitt opp denne funksjonen i sin redaktørtid. Han har tidligere vært redaktør i Tysvær Bygdeblad (fram til 2005). Før det jobbet han som journalist i Grannar. Jøsang har vært politisk aktiv i Høyre. Jøsang bor på Fagerstrand på Nesodden, og har utdannelse i teknisk tegning og er cand. mag. blant annet med fagene historie og sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen. Jøsang, Dag Idar Jøsang, Dag Idar Derek Dougan. Alexander Derek Dougan (født 20. januar 1938 i Belfast i Nord-Irland, død 24. juni 2007) var en nordirsk fotballspiller mest kjent for sin tid som angriper for blant annet Wolverhampton Wanderers. Han spilte også en rekke A-landskamper for Nord-Irland. Tidlig karriere. «The Doog», som Dougan ble kalt, spilte 76 kamper (17 mål) for Distillery, og hjalp dem til å vinne den irske cupen i 1956, før han ble solgt til Portsmouth for £4 000 i august 1957. Der spilte han 33 ligakamper (9 mål), før han ble solgt videre til Blackburn Rovers i mars 1959 for £15 000. Dougan var en kontroversiell mann. Blant annet la han inn en transfersøknad hos Blackburn Rovers kvelden før klubben spilte FA-cup finale i 1960, ironisk nok i en kamp der Wolves var motstander. Selv om han hadde gjort dette fikk han spille selve finalen på Wembley. Huskes fremdeles i Wolverhampton. Supportere husker fremdeles da han hjemmedebuterte for Wolves i 1967 med et hat-trick. Hans nære venn, Mike Bailey (kaptein for det samme laget), sammenligner hans spillestil med Ruud van Nistelrooy i dagens fotball: «han var en spiller som likte seg best innenfor motstanderens 16-meter. Han var en virkelig atlet og farlig i luften. Ofte måtte motstanderne bruke 2 forsvarere mot ham, noe som virkelig hjalp laget vårt. Da han kom til klubben vår, var det siste brikken som skulle til for å rykke opp. Publikum elsket ham, og han hadde virkelig karakter.» Tilsammen scoret Dougan 123 mål på 323 kamper for Wolves, bl.a. 12 mål på 18 europacupkamper, og han hjalp laget til seier i ligacupen i 1974. Han ble også toppscorer for klubben i 1967-68, 1968-69 og 1971-71. Som den eneste Wolves-spilleren gjennom tidene scoret han et hat-trick i UEFA-cupen mot Académica, dette skjedde bare fire dager etter han hadde scoret hat-trick i ligaen mot Nottingham Forest. I Wolves utgjorde han et vellykket partnerskap med spillere som Peter Knowles, Hugh Curran, Bobby Gold og deretter John Richards. Han spilte sin siste kamp for Wolves i 1975. Mens han var i Wolverhampton spilte han som gjest for flere amerikanske fotballag i sommerferiene. Dette var i NASL (North American Soccer League). I 1967, da han spilte for Los Angeles Wolves, vant klubben «United Soccer Association» tittelen. I 1969, da han spilte for Kansas City Spurs, vant de «NASL International Cup». Han prøvde seg som manager i Kettering Town, og returnerte deretter til Wolves som styreformann under den katastrofale perioden til Bhatti-rødrene på 1980-tallet. Klubben rykket ned alle divisjonene i det profesjonelle seriesystemet, og var nær ved å gå konkurs. Landskamper for Nord-Irland. Den Belfast-fødte angriperen fikk 43 landskamper og deltok bl.a. i VM 1958 (i Sverige) for sitt land. Det var faktisk i dette sluttspillet han debuterte. Det skjedde 8. juni 1958 mot Tsjekkoslovakia, i en kamp laget hans vant 1-0. Sin siste landskamp fikk han 14. februar 1973 mot Kypros (VM-kvalik kamp). Styreformann i PFA. Som styreformann i «Professional Footballers' Association» kjempet han for endringer i transfersystemet. Nåværende PFA-sjef, Gordon Taylor, har uttalt at «Han var en av fotballens mest fargerike karakterer, og jeg er veldig stolt av å ha arbeidet under hans ledelse. Han var aldri redd for autoriteter, noe som ofte skapte problemer for ham da han spilte fotball, også utenfor banen.» I 2006 prøvde han å starte en politisk karriere med partiet UK Independence Party, og var fortsatt aktivt involvert i forskjellige forretninger da han døde. Han stilte opp i det politiske TV-debattprogrammet «Question Time» bare 10 dager før han selv døde. I desember 2006 hjalp han, sammen med flere andre tidligere fotballspillere, til med å bære kisten til avdøde George Best til graven. Bård E. Valberg. Bård Einride Valberg (født 3. oktober 1947) er en norsk illustratør, bosatt i Bergen. Han har blant annet tegnet til en lang rekke barnebøker. I 1977 og 1987 fikk han Undervisnings- og kirkedepartementets illustrasjonspris for illustrasjonene til henholdsvis Halvor Flodens barnebok "Fagerlia" og Bjørn Erik Hanssens "Prinsen av Fogo". Bård E. Valberg har tidligere jobbet på Døves Trykkeri AS og på Døves Forlag AS. Han har også arbeidet med fri billedkunst. Strømsbrua. Strømsbrua går over Hillevågsstrømmen i Stavanger ved utløpet av Hillevågsvatnet. Den er 289 m lang. Brua ble åpnet av Kong Olav i 1960. Da den ble åpnet, slapp tungtrafikken fra Østre bydel i Stavanger å kjøre om sentrum, og trykket fra tungtrafikken i sentrum ble mye lettere. Veien over Strømsbrua er Fv427. Bjarne A. Waaler. Bjarne Arentz Waaler (født 18. april 1925 i Bergen, død 17. juni 2007) var professor i medisin og rektor ved Universitetet i Oslo fra 1977 til 1984. Før han ble rektor var han dekan ved det medisinske fakultet fra 1973 til 1976. Han begynte sine studier under andre verdenskrig, men gikk med i Milorg som 19-åring i 1943. I maidagene 1945 ble han sendt for å innta Slottet. Det ble senere populært sagt at han erobret Slottet alene til sykkel, kun med en enkel Colt pistol. Litteratur. Waaler tok doktorgraden i 1959 på en avhandling om blod: "Contact activation in the intrinsic blood clotting system: Studies on a plasma product formed on contact with glass and similar surfaces." Til hans 70-årsdag i 1995 ble det gitt ut et festskrift av Haakon B. Benestad, Jens-Gustav Iversen og Gunnar Nicolaysen (red.): "Grunnforskningens verd" ISBN 82-00-41591-0 Stamtonerekka. Stamtonerekka er den musikkteoretiske betegnelsen på de tonene som har umodifiserte navn etter bokstavene fra A til H (unntatt B). Disse tilsvarer de tonene som kan spilles på hvite tangenter på et piano, og notene i notesystemet uten fortegn. som. Stamtonerekka består av tonene C, D, E, F, G, A, H. Grunnen til at en lister opp tonene fra C til H er at de da utgjør den vanligste skala-typen, nemlig en dur-skala. For å betegne de øvrige tonene i det vestlige tonale system brukes fortegn: (muntlig: kryss) for å heve tonen et halvt trinn, og (muntlig: be) for å senke det tilsvarende. Tonen som ligger et halvt trinn over C vil derfor hete C eller D. Arnt Birkedal. Arnt Birkedal (født 11. februar 1959 i Stavanger) er en norsk forfatter. Han har særlig skrevet dikt, ungdomsbøker og sanger, ofte om kjærlighet. Arnt Birkedal er er utdannet adjunkt og har jobbet i 15 år som lærer i grunnskolen på alle trinn. Han debuterte i 1983 med diktsamlinga "Balladen om hålet i dørå". Siden 1998 har han vært forfatter på heltid. Han skriver både på stavangerdialekt og nynorsk. De fleste bøkene er utgitt på nynorskforlaget Samlaget. Han fikk Samlagsprisen i 2007 og Teskjekjerringprisen i 2008. Arnt Birkedal bor og arbeider i Stavanger. Grønlandssel. Grønlandssel ("Phoca groenlandica"), er et havpattedyr som lever i Nord-Atlanteren. Den tilhører selfamilien (Phocidae). Voksne hanner kan bli inntil 170 cm lange, og veier i gjennomsnitt 135 kg, med en maksvekt på ca 200 kg. Bestanden i Nord-Atlanteren antas å ligge på omtrent 2,2 millioner dyr. Arten er en dyktig jeger og hvert individ spiser omtrent 4 kilo fisk, kreps og skalldyr daglig. Joan La Barbara. Joan La Barbara (født 8. juni 1947 i Philadelphia) er en amerikansk vokalist og komponist. Hun arbeider med kontemporær musikk og performancekunst. Joan La Barbara har studert med Helen Boatwright og arbeidet med mange samtidskunstnere, som danseren Merce Cunningham, komponistene John Cage, Philip Glass, Larry Austin, og mange andre. Jan Hoet. Jan Hoet (født 23. juni 1936 i Leuven i Belgia) er en internasjonalt renommert kurator og museumsmann. Hoet er grunnleggeren av S.M.A.K. ("Stedelijk Museum voor Actuele Kunst") i Gent, og han har organisert flere større utstillinger verden over. I 1986 kuraterte han utstillingen «Chambres d'amis» i Gent, hvor han fikk byens innbyggere til å åpne sine hjem for kunstnerne, som slik kunne bruke private leiligheter som utstillingsrom. I 1992 var han kunstnerisk leder for den niende documenta-utstillingen i Kassel («documenta IX»). Siden 2003 har Hoet vært kunstnerisk direktør for Museum MARTa i Herford, Tyskland. Hjernebølge. Hjernebølger er milliarder av nerveceller som kommuniserer med hverandre ved hjelp av bittesmå elektriske impulser. Hjernen er elektrisk aktiv natt og dag hele livet. Denne aktiviteten kan registreres som hjernebølger ved å sette elektroder uten på kraniet, forsterke signalene og vise dem på en dataskjerm. Denne målemetoden kalles elektroencefalografi (EEG). Hjernebølgene svinger med forskjellig hastighet (frekvens) avhengig av bevissthetstilstanden, akkurat som utslagenes størrelse (amplitude) kan variere. Vanligvis oppdeler man EEG-frekvensspektret (0,5–36 Hz) i fire forskjellige frekvensbånd tilsvarende de fire typer hjernebølger: delta-, theta-, alfa- og beta-bølger. Disse bølgenivåer er utelukkende bestemt av deres frekvens. Der er en direkte sammenheng mellom en persons aktivitets- eller oppmerksomhetsnivå og hans hjernebølgefrekvens. Under ubevisste tilstander (f.eks. dyp søvn) opptrer de langsomme delta-bølger (0,5–4 Hz) med stor amplitude i EEG. I den halvbevisste tilstand mellom våkenhet og søvn er theta-bølger (4–8 Hz) ofte dominerende, og under den våkne, mentalt avspente tilstand med lukkede øyne dominerer alfabølger (8–13 Hz) hos de fleste mennesker. Til slutt oppptrer de hurtige beta-bølger (13–36 Hz) med liten amplitude under våken, bevisst aktivitet. EEG-målinger kan avgjøre, om en person er bevisst (alfa- og beta-bølger) eller ubevisst (delta- og theta-bølger). Jo lavere EEG-frekvensen er, desto mer ubevisst er tilstanden. Beta-nivå. Dette er den tilstanden vi befinner oss i når vi arbeider og gjør våre daglige gjøremål. Hjernen opererer i beta-tilstand på 13 til 36 sykluser per sekund. Dette vil si at hjernen «sender» og «mottar» i bølger på 13 til 36 sykluser per sekund. Desto mer stresset og «hardttenkende» vi er, desto høyere blir beta-bølgene. Det er målt betabølger opp mot 60, men dette er uvanlig og slike høye verdier er livstruende. Alfa-nivå. Alfa-tilstanden har mellom 8 til 12 sykluser per sekund. Dette er den ideelle læringstilstanden, en tilstand vi kaller for «avslappet konsentrasjon». Mange vil oppleve dette som en halvdøsig tilstand og tro at på dette nivået går konsentrasjonen og evnen til innlæring ned. Dette er ikke tilfelle. I alfa-tilstand kobles underbevisstheten inn i læringen, noe som blant annet styrker langtidshukommelsen. Når du befinner deg i alfa-tilstand flyter informasjonen fritt mellom hjernehalvdelene, og gjennomstrømningen i «corpus colossum» er veldig mye større i denne tilstanden. Alfa-tilstand frigjør fantasi og kreativitet, og bidrar til inspirasjon, raskere innlæring og bedre hukommelse. Når du befinner deg i alfa-tilstand er heller ikke hjernen i kontrollmodus (reptilhjernen i funksjon). Det er ulike måter å sette seg selv i alfa-tilstand på. Avspenningsøvelser og meditasjon, ofte kombinert med ditt eget pustemønster (puste dypt og rolig med magen) er en metode. Bruk av spesielle typer musikk er en annen. Theta-nivå. På theta-nivå har hjernen 4 til 7 sykluser per sekund. Dette er det tidlige stadiet av søvn, der vi er i grenseland mellom å være våken og i søvne. Hjernen arbeider her med dagens informasjon, og mange forskere mener at det er på dette stadiet hjernen sorterer, sammenligner og lagrer ny informasjon via «submodaliteter». Dette er dermed et gunstig tidspunkt for å sette din egen underbevissthet i sving med å arbeide frem kreative løsninger og vurderinger mens du selv sover. F.eks. kan du stille deg selv eller andre spørsmål som «Hva ville skje dersom …?» rett før dere avslutter dagen eller du selv går til sengs. Dette er en direkte oppfordring til underbevisstheten om å arbeide med denne problemstillingen natten igjennom, og ofte vil det komme et svar i hjernen i løpet av natten. Theta-tilstanden er dermed også en god læringstilstand, men langt vanskeligere å oppnå bevisst enn alfa-tilstanden. Delta-nivå. Delta-tilstanden er dyp søvn. Her arbeider hjernen mellom 0,5 til 3 sykluser per sekund. ZCCM. ZCCM (Zambia Consolidated Copper Mines Ltd) har vært eneste og ledende eier og operatør av gruveindustrien i Zambia i en lang periode. Bakgrunnen for ZCCM var nasjonaliseringen av gruveindustrien i Zambia på slutten av 1969. Historie. 1969: Den zambiske stat nasjonaliserte gruvene og overtok 51% av aksjene i selskapene NCCM (Nchanga Consolidated Copper Mines) og RCM (Roan Consolidated Mines). NCCM eide følgende gruver Nchanga Copper Mine, Nkana Copper Mine og Konkola Copper Mine, mens RCM eide Roan Antelope Copper Mine (Luanshya), Mufulira Copper Mine og Chambeshi Copper Mine. April 1982: NCCM og RCM ble slått sammen til ZCCM, og ble da verdens største gruveselskap. 1986: Nedgang i kobberproduksjonen. Det blei laget en femårs produksjon- og investeringsplan, som mislyktes. 1991: Ved valget overtok en ny regjering utgått fra MMD. 1993: Planleggiing av privatisering av ZCCM 1996: De ansatte ved ZCCM ble informert om privatiseringplanen av ZPA (Zambia Privatisation Agency) Zambias offentlige privatiseringsorgan. 1997: Første salgskontrakt ble inngått. Konkola north ble solgt til det sørafrikanske selskapet AVMIN Limited. Mars 2000: Ble Mufulira og Nkana som de siste gruvene av ZCCM privatisert The New Territory. "The New Territory" er det tiende studioalbumet til den norske hard rock-gruppa TNT. Albumet ble utgitt i 2007. Jianshan (valfartssted). Jianshan er et av de viktigste katolske valfartssteder i Folkerepublikken Kina. Det er et Mariavalfartsted 74 km sørvest for Jinan i vestre del av provinsen Shandong. Den årlige hovedvalfarten finner sted i mai, og i 2007 var antallet pilegrimer ca 30 000. Helligdommen heter egentlig "Vår Frue av toppen" (kirken ligger på toppen av et lite fjell). Kirken på stedet ble bygd i 1889, ble nedbrent i 1927 og senere gjenoppbygd. Under kulturrevolusjonen ble den rasert på nytt, men gjenoppbygd og innviet på nytt i 1990. Under fjellet ligger en katolsk landsby ved navn "Hu Zhuang" som har vært katolsk siden 1600-tallet. Else Breen. Else Breen (født 15. mars 1927 i Molde) er en norsk forfatter og litteraturviter. Hun har skrevet både skjønnlitteratur og faglitteratur og er særlig kjent for flere barne- og ungdomsbøker. Else Breen har utdannelse som magister i litteraturvitenskap med forskning på Jens Zetlitz og lyrikk på 1700-tallet. Hun har undervist på forskjellige skoletrinn, deriblant på høgskolenivå. Forfatterskapet omfatter barnebøker, hørespill for barn (NRK), romaner, noveller og faglitteratur, deriblant litteraturverket "Slik skrev de" (1998) og "Jens Zetlitz- et tohundreårsminne" (1990) oversatt til tolv språk. Else Breen har hatt flere tillitsverv i Den norske Forfatterforening. Hun var også formann i Ungdomslitteraturens forfatterlag fra 1973 til 1977. Else Breen har i flere år bodd på Tjøme i Vestfold. Hun er gift med presten Håkon Fred. Breen, som også har vært sjefredaktør i avisen Vårt Land. Den Hvite Nil. Den hvite og den blå Nil Den Hvite Nil er en av to store elver som sammen utgjør Nilen. De renner til slutt sammen i Kartoum i Sudan. Den andre kalles Den Blå Nil. Den Hvite Nil har sin kilde i Victoriasjøen. Lettice Knollys. Lettice Knollys, samtidig portrett attribuert til Gower. Lettice Knollys (født 1540, død 25. desember 1634 var grevinne av Leicester. Hun ble født i Rotherfield Greys i Oxfordshire. Faren var sir Francis Knollys, mens moren var Catherine Carey, datter av Mary Boleyn og kusine av Elizabeth I. Lettice vokste opp i sin fars hjem Grey Court i Rotherfield Greys og i hans byhus i Reading. Faren var en av de tidligste puritanerne i England, noe som førte til at han måtte flykte med familien til Sveits, antagelig til Basel, under Maria Is regjeringstid (1553–1558). Da Elizabeth tiltrådte i november 1558 vendte familien hjem. Francis ble "Treasurer of the Household", mens Catherine og Lettice ble hoffdamer. Omkring 1560 giftet hun seg med Walter Devereux, vicomte Hereford, som i 1572 ble jarl av Essex. Paret bodde i Devereuxfamiliens hjem Chartley Hall i Staffordshire. Lettice fødte sine to første barn der, døtrene Penelope (født 1562) og Dorothy (født 1564). Etterhvert ble hun lei av livet på landet, og vendte tilbake til hoffet. Hun innledet der et forhold med Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, som var en av dronningens yndlinger. Dronningen mistenkte at det var noe mellom Lettice og Dudley, og sendte henne tilbake til Staffordshire. Hun fødte der sin første sønn, Robert Devereux, 2. jarl av Essex. Han etterfulgte Walter Devereux, men senere historikere har ment at det er godt mulig at Dudley var faren. Hennes andre sønn, Walter (født 1570) var utvilsomt sønn av Walter Devereux. Hennes mann sluttet seg til Elizabeth i det første «Ulsterprosjektet», et forsøk på å bosette eiendomsløse engelskmenn i Irland. Han døde der av dysenteri i 1576. Enkestatusen førte til at Lettice igjen kunne ta kontakt med Robert Dudley, og de giftet seg etter kort tid i en hemmelig seremoni. Dette bryllupet var ikke utført helt etter reglene, og minte om den uklare ordningen han tidligere hadde hatt med lady Douglas Sheffield. Francis Knollys insisterte på at datteren og Dudley måtte gifte seg igjen i en skikkelig seremoni som han kunne bevitne. I 1579 fikk Elizabeth høre om bryllupet. Hun kalte Lettice en «hunn-ulv», og forviste henne fra hoffet. Dette skjedde kort tid etter at hun hadde født parets eneste ektefødte sønn, Robert, baron Denbigh, kjent som "the Noble Impe". Han ble født i 1579, og døde fire år gammel i 1583. I 1586 ble Leicester utnevnt til generalguvernør for Nederlandene, og forsøkte å få utnevnte Lettice til dronningkonsort der. Da Elizabeth fikk vite om dette forbød hun Lettice å forlate England, og Leicester gav etterhvert fra seg embetet. Paret bodde i London, hvor Lettice levde under så luksuriøse forhold at mange blandet henne sammen med dronningen når han var ute i sin vogn med et stort følge. Leicester fikk feber mens han kommanderte styrker ved Tilbury mens man ventet på den spanske armada i 1588, og døde etter kort tid. Det gikk rykter om at han hadde blitt forgiftet av Lettice, men en obduksjon gav ingen beviser for dette. Elleve måneder etter hans død giftet Lettice seg for tredje gang, med sir Christopher Blount. Han var 25 år yngre enn henne, og en venn av sønnen Robert Devereux. Med unntak et lite møte med dronningen, arrangert av sønnen Robert som var dronningens nye yndling, ble ikke forvisningen fra hoffet opphevet. Essex forsøkte sammen med Blount å rette opp etter Walter Devereuxs mislykkede forsøk i Irland. De endte opp med en lite ærerik våpenhvile med irske opprørere, og ble kalt hjem i skam av dronningen. Essex var desparat etter å vinne en sterkere posisjon, og ledet et dårlig gjennomtenkt og fullstendig mislykket opprør mot dronningen. Både han og Blount ble henrettet for høyforræderi. Lettice Knollys og Robert Dudleys grav i Warwick. Lettice levde de siste årene i Drayton Bassett i Midlands, hvor hun gjorde mye godt for fattige i området. Hun døde 94 år gammel i 1634, og ble gravlagt i Beauchampkapellet i Collegiate Church of St. Mary i Warwick, sammen med Robert Dudley og rett ved deres sønn Robert, baron Denbigh. Mange kjente engelskmenn har kunnet spore sine aner tilbake til Lettice Knollys, blant annet Winston Churchill, Elizabeth Bowes-Lyon, Diana, prinsesse av Wales og Sarah, hertuginne av York. Leicester Estadio Olímpico. Estadio Olímpico er et flerbruksstadion som blir mest brukt til fotballkamper. Stadionet ligger i Venezuelas hovedstad Caracas. Stadionet har en kapasitet på 38 000 og vil bli brukt i Copa América 2007. Estadio Monumental de Maturín. thumb Estadio Monumental de Maturín er et fotballstadion i Mérida i Venezuela. Stadionet har en kapasitet på 52 000 og er dermed det største fotballstadionet i Venezuela. Finalen i Copa América 2007 skal spilles på Estadio Monumental de Maturín. Stadionet kosta $85 000 000 å bygge. Inderøy Motorklubb. Inderøy Motorklubb ble stiftet 7. januar 2004, blant annet fordi Inderøy manglet et organisert motorsportmiljø. Klubben har fått anlagt et helårs baneanlegg i Inderøy, som benyttes til snøscootercross, atvcross og motocross fra aldersgruppen 5 år og oppover. Motorbanen ligger på gården Hogstad på Utøy, i et område på ca. 35 daa. Klubben har fått området regulert for motorsport, og banen er tegnet av Kjetil Villa. Elias Dahlgren. Elias Dahlgreen – alias «Tomt-Elias» – alias «Johannes Eriksen» (født 17. mai 1816 i Älvsborgs län, Sverige, død 21. oktober 1861 i Idd, Østfold) var en svensk forbryter henrettet for mord i Norge. Bakgrunn. Elias Johannesson Dahlgreen ble født 17. mai 1816 i Töftedals socken, Älvsborgs län, Sverige. Foreldre var Johannes og Britta Maja Dahlgreen. Paret hadde seks barn, tre av dem døde som små. Da Elias var femten år gammel døde hans mor, da han var atten døde hans far. Elias fikk utdannelse som snekker. I 1838 flyttet han til Norge. Året etter ble han for første gang straffedømt, og fikk to år for tyveri. Han flyttet etterpå tilbake til Sverige, hvor han i 1843 fikk en ny dom for tyveri. I 1846 ble han for tredje gang dømt for tyveri, i 1853 for fjerde gang. Etter denne siste dommen flyktet han over til Norge igjen, hvor han sammen med en annen forbryter, den såkalte «Mode-Johannes» ernærte seg ved tyveri og ran mens de bodde i huler i skogen. I 1855 ble Elias dømt til seks års fengsel i Norge for tyveri. Forbrytelse. I oktober 1860, da Elias ble løslatt, skulle han deporteres tilbake til Sverige. Han rømte mens transporten befant seg i nærheten av Moss. Den 30. desember 1860 befant han seg i Enningdalen utenfor Halden. Han tok inn hos et eldre ektepar, Tønnes (68 år) og Eli Lien (72 år). Paret var fattige og levde av offentlig understøttelse. Etter å ha overnattet hos dem vendte han 1. januar 1861 tilbake og tok inn på ny hos de to gamle. Om natten, mens de sov, gikk han løs på dem med øks og kvestet begge to med flere øksehugg mot hodet. Deretter plyndret han huset for mat og 12 skilling i mynt. På veien ut låste han døren. De to ble funnet 3. januar 1861, ille medtatt og nedkjølt. Den 8. januar 1861 ble Elias Dahlgreen arrestert i Sverige og utlevert til Norge. Etterforskning. Ved arrestasjonen i Sverige oppga han falsk navn. Han var imidlertid blitt fotografert, og ble på basis av fotografiet identifisert. Den 10. januar 1861 tilsto han overfallet. Den 26. februar 1861 døde Eli Lien, og tiltalen ble skjerpet. Rettssak og eksekusjon. Under rettssaken hevdet Dahlgreen at han ikke hatt til hensikt å myrde noen da han brukte øksen, og at heller ikke plyndringen var overlagt. På dette punkt ble han imidlertid ikke trodd. Han ble dømt i Idd og Marker Sorenskriveri etter § 20-4 i straffeloven av 1842 om røveri til dødsstraff. Dommen ble bekreftet i Akershus Stiftsoverrett og senere i Høyesterett 14. juli 1861. Den 31. august 1861 avslo kong Karl IV benådningssøknaden. Den 14. oktober 1861 var den første datoen fastsatt for hans henrettelse. Elias Dahlgreen hevdet da at han ville tilstå flere forbrytelser, og eksekusjonen ble derfor utsatt til 21. oktober 1861. Skarpretteren var Samson Isberg, og dette var hans tiende forretning. Henrettelsen foregikk i Enningdalen rett ved gjerningsstedet, og liket er begravet på Prestebakke kirkegård i det sørvestlige hjørne. Estadio Agustín Tovar. Estadio Agustín Tovar er et flerbruksstadion i Barinas i Venezuela. Stadionet blir mest brukt til fotballkamper og er hjemmebanen til fotballaget Zamora FC. Stadionet ble brukt til en kamp i Copa América 2007. Kapasiteten er på 30 000. Judith Allan. Judith Allan (født 1957) er en britisk-norsk illustratør. Hun har arbeidet for reklamebyråer, tidsskrifter og forlag og var særlig produktiv på 1980-tallet. Judith Allan kom fra England til Norge på 1970-tallet. Hun utvidet den norske billedboksjangeren med sine unorske, surrealistiske myldretegninger i Tor Åge Bringsværds billedbøker "Alice vender tilbake" fra 1983, der forfatteren bygger videre på Lewis Carolls klassiske barnebok "Alice's Adventures in Wonderland", og "Ridder Thea og de to dragene" fra 1989. For den siste boka fikk hun Kirke- og undervisningsdepartementets bildebokpris. Illustrasjonene til Judith Allan er ofte utført med guasjmaling i en fargerik og detaljert, beskrivende stil. Illustrasjoner i bøker (utvalg). Judith Allan har laget en rekke bokomslag, blant annet til flere norske utgaver av utenlandske fantasybøker. Lista viser et lite utvalg. Dark Floors. "Dark Floors – The Lordi Motion Picture" er en finsk skrekkfilm i regi av Pete Riski. Filmen hadde premiere i Finland 8. februar 2008. Filmen ble delvis spilt inn i Luleå i Sverige. Filmen ble laget på engelsk, siden medlemmene i Lordi synes det finske språket høres for kjedelig ut for en skrekkfilm. Hovedpersonene i filmen er internasjonale (engelskspråklige) skuespillere fra Storbritannia. Idéen kom fra Mr. Lordi og Pete Riski, som også har laget manuset. Filmen inneholder alle Lordi-karakterene, og Mr. Lordi har også laget filmlogotypen. Filmen blir også utgitt i to versjoner: En full versjon for voksne og en versjon for unge Lordi-fans. I filmens rulletekst får man høre en helt ny sang som bandet Lordi har laget for anledningen. Akadiere. Akadiere (fransk: "les acadiens", engelsk: "acadians") er en fransktalende etnisk gruppe i Nord-Amerika. De bor først og fremst i mindre samfunn på den kanadiske Atlanterhavskysten, i provinsene Nova Scotia, New Brunswick og Prince Edward Island. Noen bor også i Québec, mens det finnes et ukjent tall i den amerikanske delstaten Maine. Akadierne er ikke identisk med "les québecois", de fransktalende i Québec. Siden akadierne slo seg ned i 1604, fire år før byen Québec ble grunnlagt, på et geografisk helt annet sted, regner de seg som en annen gruppe. I tillegg kom de fleste akadierne fra helt andre deler av Frankrike enn "les québecois". I 1755 ble akadierne utvist fra sine bosettingsområder på halvøya Nova Scotia i en prosess som i dag betegnes som etnisk rensing. En stor andel nådde frem til Louisiana, hvor de i dag kalles cajun. Historie. I 1603 gav den franske kongen Henrik IV Pierre Dugua retten til å kolonisere Nord-Amerika. I 1604 bygde franske nybyggere et fort på en øy i grenseelva Sainte-Croix mellom Maine og New Brunswick. Året etter seilte de over til Nova Scotia, hvor de grunnla kolonien Port-Royal, i dag kjent som Annapolis Royal. Rundt 100 familier slo seg ned på Nova Scotia i løpet av 1600-tallet. Akadierne utviklet et vennskapelig forhold til urfolket på halvøya, micmacfolket. De lærte jakt- og fiskemetoder av dem, samtidig som de utviklet et jordbruk langs kysten. Her vant de jordbruksland fra havet ved hjelp av diker. På grunn av de stadige konfliktene med engelskmennene, ble territoriene deres ofte okkupert av fienden. For å overleve, erklærte derfor akadierne seg som nøytrale. I 1713, ved Freden i Utrecht, ble de akadiske områdene på Nova Scotia, unntatt Cape Breton Island med festningen Louisbourg, imidlertid avslått til England for siste gang. På 1750-tallet bygget konfliktnivået mellom engelskmennene på den amerikanske østkysten og på Nova Scotia og franskmennene i Québec og på Cape Breton Island seg opp. Engelskmennene krevde derfor en troskapsed fra akadierne. Akadierne ville imidlertid ikke kjempe mot franskmennene i Québec med våpen, og de mente også at en troskapsed til en protestantisk makt ville svekke deres bånd til den katolske kirken. De nektet derfor å sverge troskap mot den britiske kronen. Oberst Charles Lawrence beordret derfor at akadierne skulle forvises fra Nova Scotia, en ordre som ikke var godkjent fra London og tross advarsler fra kolonimyndighetene om ikke å ty til ekstreme midler. Historikerene John Mack Faragher har brukt den moderne betegnelsen etnisk rensing for å beskrive dette tiltaket. I det som på fransk kalles Grand Dérangement, den store fordrivelsen, ble mer enn 12 000 akadiere, tre fjerdedeler av den akadiske befolkningen i Nova Scotia, kastet ut, deres hus ble brent og jorda beslaglagt. Familier ble adskilt og spredt over hele britisk Nord-Amerika. Noen lyktes også å nå Frankrike. I 2003 ble deportasjonen av akadierne offisielt anerkjent gjennom en kongelig resolusjon av Dronning Elizabeth II, og 28. juli ble erklært en offentlig minnedag. Opprinnelse. Forfedrene til akadierne kommer først og fremst fra de vestre delene av Frankrike, fra regioner som Touraine, Poitou, Nedre Bretagne, Saintonge og Aunis. Noen få kom også fra Paris og fra fransk Baskerland. En gruppe skotter slo seg ned i området i 1628, og fra 1632, da deres områder ble overtatt av Frankrike, gikk de opp i den franskspråklige befolkningen. Bosettingsområdet. Akadierne er bosatt i mindre samfunn ved Atlanterhavet og rundt Saint Laurent-bukta. Den største befolkningsgruppa befinner seg på kystene av New Brunswick. Innbyggerne på Îles de la Madeleine er også hovedsakelig akadisk. På Nova Scotia finner man ennå i dag akadiere i Chéticamp på Cape Breton Island og i Clare på sørvestkysten. Mindre grupper finnes også i sør og vest i New Brunswick, på Gaspé-halvøya i Québec og i Maine i USA. Cajun-folket (ordet cajun er en forvanskning av acadian) holder til i områdene sør og vest for New Orleans i Louisiana. De utgjør en million mennesker, hvorav omtrent en fjerdedel fremdeles snakker fransk. Kultur. Le Congrès Mondial Acadien, eller Den akadiske verdenskongress, har siden 1994 forent akadiere i Canada, New England og Louisiana. 15. august, Maria Himmelfartsdag, er den nasjonale festdagen for akadierne. Akadiernes nasjonalsang er Ave Maris Stella. Dagen feires med et festlig og lydsterkt opptog kalt ’’tintamarre’’. Flagg. Det akadiske flagget er den franske trikolen med den gullstjerne i det blå feltet som symboliserer Maria Himmelfart og Havet stjerne, stella maris. Flagget ble vedtatt tatt i bruk i 1884 på Den akadiske nasjonalkongressen i Miscouche, Prince Edward Island. Cajun’ene i Lousiana har sitt eget flagg, som er anerkjent som flagget som brukes i cajunområdene i delstaten. Også akadierne i New England har sitt eget flagg. Språk. Akadierne snakker en fransk dialekt kalt akadisk fransk, ’’français acadien’’. I Moncton-regionen i New Brunswick brukes en dialekt som kalles chiac. I dag snakker de fleste cajuns i Louisiana engelsk, men en mindre andel av dem snakker fremdeles cajun-fransk, som er nært beslektet. Martin Ødegård. Martin Ødegård (født 15. februar 1985 i Ålesund) er nordisk (2007) og norsk (2009, 2010) mester i Othello. Han har også vunnet Norsk Grand Prix sammenlagt sesongene 06/07, 07/08, 08/09 og 09/10, og deltatt i fire verdensmesterskap: Athen 2007 (23. plass), Oslo 2008 (21. plass), Gent 2009 (20.plass) og Roma 2010 (10.plass), samt den prestisjetunge japanske othelloturneringen Meijin i Tokyo (2008). I 2004 var han finalist i Abelkonkurransen i matematikk. Samme år ble han nr. 10 i den norske finalen i Fysikk-OL. Tisleidalen. Tisleidalen er ei bygd og et lite dalføre rundt elva Tisleia i Nord-Aurdal kommune i Oppland fylke. Dalen har retning fra øst mot vest, og riksvei 51 som forbinder Gol og Fagernes går gjennom dalføret. Tisleidalen er også en grunnkrets i Nord-Aurdal kommune med 118 fastboende i 2008. Området har tradisjonelt vært et viktig stølsområde, men i dag er turisme viktigste næringsvei. Tisleidalen har flere hoteller og campingplasser, butikk og slalåmbakke. Tisleidalen kapell ble bygget i 1957. Dag Larsen. Dag Larsen (født 11. april 1952) er en norsk forfatter. Han har skrevet dikt, romaner og barnebøker. I 1986 mottok han kulturdepartementets bildebokpris for teksten til barneboka "Gutten som ville eie snøen" illustrert av Arne Samuelsen. Dag Larsen har ved siden av sitt forfattervirke arbeidet i flere organisasjoner. Han var leder for festivalen Son Poesidager fra 1993 til 2000, og leder for Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) fra 1998 til 2004. Han er fra 2006 utdanningsleder ved Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning. Dag Larsen bor i Son i Vestby kommune sør i Akershus fylke. Gloster Javelin. Gloster Javelin var en britisk radarutstyrt allværsjager. Javelin var det første to-motors deltavingede jetfly i verden som ble operativt, og det siste flyet utviklet og produsert av Gloster Aircraft Company. Prototypen fløy første gang 26. november 1951 og den første av 40 serieproduserte Javelin F(AW).Mk 1 fløy 22. juli 1954. Denne ble fulgt av 30 F(AW).Mk 2 utstyrt med amerikansk APQ 43 radarsett. 50 F(AW).Mk 4 ble produsert parallelt med 22 T.Mk 3 treningsfly, og disse ble fulgt av 64 F(AW).Mk 5 som hadde ekstra drivstofftanker i vingene og kunne utstyres med luft-til-luft missiler. F(AW).Mk 6 skilte seg fra Mk 5 ved annen type radarsett, og 33 ble produsert av denne varianten. F(AW).Mk 7 var den mest tallrike varianten, med i alt 142 fly produsert, og introduserte en rekke endringer som inkluderte kraftigere motorer og forlenget skrog. F(AW).Mk 8 var den siste varianten som ble produsert før produksjonen stanset i 1959, og hadde blant annet forbedrede motorer. Ytterligere 76 F(AW).Mk 7 ble ombygd til samme standard som Mk 8 under betegnelsen F(AW).Mk 9. Rita Kumar. (født 8. februar 1954 i India) er en norsk politiker (A). Hun ble innvalgt til Trondheim bystyre i 1999. I 2003 ble hun oppnevnt av regjeringen til leder for Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene(KIM). Hippokrates (general). Hippokrates (gresk: Ἱπποκράτης, Hippokrátēs or ‘Ippokrátīs, ca 459 f.Kr.–424 f.Kr.), sønn av Arifron, var en strategos i Athen i 424 f.Kr. som tjente sammen med Demosthenes. Hippokrates og Demosthenes dro ut fra Athen for å ta de lange murene ved Megara som forbandt byen med sin havn Nisaia. De klarte ikke å komme seg inn i byen umiddelbart, men lyktes etter en kort beleiring. Da den spartanske generalen Brasidas ankom, ble de tvunget til å trekke seg tilbake, men invaderte så Boeotia i et tredelt angrep. Hippokrates fikk kommandoen over landstyrkene som skulle ta Delion, og etter at han lyktes i dette og hadde befestet en garnison der, ankom boeotierne mens han marsjerte mot Athen med sine soldater. Et slag mellom athenerne og boeotiene, kjent som slaget ved Delion, førte til at athenerne ble klart beseiret. Hippokrates døde nær begynnelsen av slaget, og nesten tusen athenere døde sammen med ham. Bare nattens ankomst hindret ytterligere tap. Etter en beleiring på sytten dager, falt Delion til boeotierne, og på det tidspunktet ble likene av Hippokrates og de andre mennene returnert til athenerne. Berberape. Berberape, eller magot, er en makak. Den er mest kjent for at den forekommer på Gibraltar og derfor er den eneste apen som lever vilt i Europa. Den skiller seg fra de andre makakene ved å ikke ha hale. Kroppslengden er mellom 45–70 cm og kroppsvekten mellom 7–12 kg. Den tykke pelsen er gulgrå til gråbrun med lysere underside. Ansiktet er mørkt kjøttfarget. I perioder svulmer mellomkjøttet hos hunnene opp og får en mørk rødgrå farge. Berberapen er i likhet med noen andre makaker, som tibetmakak og japanmakak, uvanlig hardfør til å være en ape. Den fantes tidligere overalt i Nord-Afrika fra Libya til Marokko, men menneskelig aktivitet gjør at den nå bare finnes i enkelte fjellskoger i Atlas- og Riffjellene. Den eter frukt, unge blader, bark, røtter og av og til virvelløse dyr. Fossile berberaper er kjent fra både Europa og Nord-Afrika. De eldste funnene er fra pliocen og regnes til underarten "M. sylvanus prisca". Funn fra tidlig pleistocen regnes til "M. sylvanus florentina", og funn fra midtre og sen pleistocen til "M. sylvanus pliocena". I Europa fantes berberape nordover til England og Tyskland, men den var en typisk art for mellomistider og forsvant i perioder med kaldt klima. Analyse av mitokondrielt DNA viser at berberapene på Gibraltar stammer fra Marokko og Algerie. De har altså blitt innført av mennesker og er ikke de siste overlevende av de europeiske apene. Odd-Karl Stangnes. Odd-Karl Stangnes (født 28. oktober 1968) er en norsk fotballspiller som spiller for 3. divisjons klubben Finnsnes IL. Før dette var han spillende trener for Korsvoll IL. Hammerfest FK. Han har tidligere spilt for Hammerfest Fotballklubb(spillendetrener), Skjervøy IK, Strømmen IF, Nordreisa, Glimt, FK Lofoten, Lyn, Kisa Idrettslag og Skeid. Odd-Karl Stangnes debuterte som 16-åring i 2.divisjon for Skjervøy IK og ble matchvinner i debutkampen. Før 1992-sesongen gikk han til Strømmen IF, hvor han var med å spille kvalifisering til Tippeligaen. Det endte med uavgjort mot Frogn og tap mot Ham-Kam og dermed fortsatt spill i 1.divisjon. Etter oppholdet i Strømmen IF, dro Stangnes igjen nordover og ble spillende trener for Nordreisa. Klubben rykket opp til 3. divisjon etter en sesong uten tap. Han forlot Nordreisa til fordel for moderklubben Skjervøy IK, hvor han ble bare en sesong før han ble invitert til prøvespill hos Bodø/Glimt. Stangnes overbeviste hos Bodø/Glimt og fikk kontrakt. Han spilte for Glimt fra 1997 til 1999. Etter lite spilletid i 1998- og 1999-sesongene, ble han leid ut til 1. divisjonslaget FK Lofoten i andre halvdel av 1999-sesongen. Stangnes storspilte for FK Lofoten og scoret blant annet 1-1 målet i en TV-sendt tippekamp borte mot Lyn som FK Lofoten til slutt tapte 2-1. Han spilte åtte kamper, scorte ett mål og ble kåret til banens beste to ganger av VG mens han var i FK Lofoten. Etter sesongen signerte han for Lyn. Lynkarrieren ble kortvarig, og han gikk til Kisa Idrettslag til 2002-sesongen. Halvveis ut i sesongen ble han utleid til Skeid og berget klubbens plass i 1. divisjon da han scoret begge målene i deres 2-0 seier over Raufoss i siste serierunde. Det siste målet scoret Stangnes seks minutter på overtid, og gav da Skeid bedre målforskjell enn Åsane, som dermed rykket ned i 2. divisjon. Etter å ha spilt første halvdel av 2007-sesongen i Kisa Idrettslag, skrev han kontrakt som spillende trener for Hammerfest FK. Hammerfest rykket ned og er i 3.divisjon Finnmark fra 2008. I 2009 gjorde han et oppsiktsvekkende comeback for B-laget til Korsvoll i 3. divisjon i Oslo. Han ble i 2007 kjent for norske TV-seere gjennom serien «Singel i byen». Bjørn Strøm. Bjørn Strøm (født 11. desember 1982 i Svolvær, Norge) er en norsk fotballspiller som spiller høyrekant for Tromsdalen Fotball. Han har tidligere spilt for Knausen, FK Lofoten, Tromsø IL og FK Haugesund. Bjørn Størm slo gjennom i 2000 på FK Lofoten som en målfarlig spiss og kantspiller. Han spilte kvalifisering for allnorsk 1. divisjon i sin første sesong som A-lagsspiller, men FK Lofoten tapte over to kamper mot Mandalskameratene. Strøm begynte jusstudier ved Universitetet i Tromsø høsten 2002. Han signerte for Tromsø IL midt i sesongen etter å ha prøvespilt både for dem og Tromsdalen UIL. Han scorte en del mål på Tromsøs andrelag, men fikk aldri muligheten på A-laget. Foran 2003-sesongen gikk han til Tromsdalen UIL, hvor han ble en umiddelbar hit. De neste sesongene var han en av dem som spilte flest kamper på laget, men da Tromsdalen rykket ned til 2. divisjon i 2004 gikk han igjen til Tromsø IL. 24. juli 2005 fikk han sin tippeligadebut hjemme mot Odd Grenland. Hans hittil eneste tippeligakamp endte med tap 0-1. Kort tid etter dette gikk han tilbake til Tromsdalen og var med å sikre opprykk til 1. divisjon. Han var med å sikre plassen for Tromsdalen i 2006-sesongen, men gikk til FK Haugesund etter sesongslutt. 2007-sesongen ble bra for Bjørn Strøm. Han spilte fast på A-laget store deler av sesongen og avsluttet med å spille hele cupfinalen mot Lillestørm 11. november 2007. Marabustork. Maraboustork ("Leptoptilus crumeniferus") er en 1,50 m stor fugl med et meget stort kilenebb. Den store, kjøttrøde, nakne, halssekken som kan blåses opp, er det særlige kjennetegnet. Derfor kalles den også halsstork. Den er grå på oppsiden og undersiden er hvit. Arne Kildal. Arne Kildal (født 10. desember 1885, død 7. desember 1972) var en norsk bibliotekspionér og filolog. Kildal tok artium i 1903, ble cand. phil. i 1904, studerte filologi 1904-1905 og reiste til USA høsten 1905 for å utdanne seg til bibliotekar. Han ble «bachelor of library science» fra New York State University i 1907. Han arbeidet i ulike amerikanske bibliotek i tre år, deriblant Library of Congress. Han var sjefsbibliotekar ved Bergen Offentlige Bibliotek i årene 1910-1920. I denne perioden var han også en aktiv kulturarbeider. Han skrev om teater og litteratur avisene og holdt litterære foredrag. Kildal opprettet «"Den billige folkeundervisning"», som senere ble drevet under navnet «"Kildals Kurser"». Han sørget også for videregående undervisning for mange ubemidlede voksne. I 1920 ble Kildal ansatt som presseutsending i Washington. Han virket i den stillingen i 5 år. Her var han meget aktiv og skrev mange artikler om Norge og norske forhold. Oppholdet i Amerika førte ham til vervet som generalsekretær i Nordmanns-Forbundet. Senere var han innom forlagsbransjen, litteratur- og teateranmelder i norsk presse, byråsjef i Kirkedepartementet 1937-49 og direktør i Statens bibliotektilsyn 1949-56. Kildal var innehaver av Dannebrogordenen, St. Olavsmedaljen og ble ridder av St. Olavs Orden i 1954. Han var sønn av statsråd og riksrevisor Birger Kildal, og sønnesønn av industribyggeren Petter Wessel Wind Kildal. Hermokrates. Hermokrates (gammelgresk: Έρμοκράτης) var en strategos i Siracusa under Athens sicilianske ekspedisjon. Den første historiske henvisningen til Hermokrates er Gelakongressen i 424 f.Kr. hvor han talte for å kreve at de sicilianske grekerne skulle stoppe deres krangling Han foreslo en koalisjon som til og med ville inkludere ikke–sicilianske byer (i tillegg til noen ikke–greske byer som Karthago) i en allianse mot Athen. Han ble valgt som en av Siracusas tre strategoi, men ble fjernet fra denne posisjonen etter kort tid på grunn av hans manglende suksess i kampene. Senere var han en av de viktigste rådgiverne til den spartanske generalen Gylippos, og han bidro dermed til seieren over Athen under beleiringen av Siracusa. Han hadde i 412 stillingen som admiral under slaget ved Kyzikos. I dette slaget ble spartanerne og deres allierte kraftig beseiret av athenerne, og resultatet var at Hermokrates ble lyst i bann «in absentia». Han returnerte ikke til Sicilia før 408. Han døde i gatekamper etter et feilslått kupp i Siracusa i 407. Ved siden av Thukydid, nevnes Hermokrates av Xenofon, Plutark og Polynaios. Hermokrates er en av personene som dukker opp i Platons sene dialoger "Timaios" og "Kritias". Platon kan opprinnelig ha planlagt en tredje dialog kalt "Hermokrates", men skrev den aldri. «Siden dialogen som skulle bære hans navn aldri ble skrevet, kan vi bare gjette på hvorfor Platon valgte ham. Det er merkelig å tenke på at mens Kritias gjenfortalte hvordan det forhistoriske Athen for ni tusen år siden slo tilbake en invasjon fra Atlantis og reddet middelhavsfolkene fra slaveri, ville Hermokrates huskes av athenerne som mannen som slo tilbake deres eget største forsøk på imperialistisk ekspansjon.» Catherine Carey. Catherine Carey (født ca. 1524, død 15. januar 1568) var en av Elizabeth I av Englands hoffdamer med tittelen "Chief Lady of the Bedchamber". Hun var datter av William Carey, som tilhørte Henrik VIIIs hoff, og hans hustru Mary Boleyn. På grunn av morens utenomekteskapelige forhold til kongen gikk det rykter om at Henrik VIII var hennes biologiske far, uten at det finnes beviser for dette. I 1536, da hun var omkring tolv år gammel, var hun vitne til henrettelsen av sin tante Anne Boleyn. Haneskjell. Haneskjell ("Chlamys islandica") er en subarktisk kamskjellart som finnes nord for Lofoten og i farvannene rundt Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard. Skjellet har to buete skall som har et stort antall radiære tette ribber og asymmetriske ører. Skjellet er oransje av farge og kan bli opptil 10 cm stort. Det er festet på hard bunn som oftest med byssustråder. Haneskjell er særkjønnet. Visekonge. Visekonge er en tittel som tidvis er blitt brukt om en monarks øverste representant i et område. Andre titler som er brukt om denne funksjonen, er f.eks guvernør og høykommissær. Visekonge som ord gir imidlertid stillinga ei sterkere tilknytning til tronen, men hva slags betydning dette har hatt i praksis, har variert. I noen tilfeller har tittelen vært forbeholdt medlemmer av kongefamilien, som da gjerne har hatt stillinga som en slags skole. Norge. Under unionen mellom Sverige og Norge fantes begrepet "visekonge" i den norske Grunnloven. Dette var ingen permanent institusjon, idet den blei oppretta av kongen ved hans ønske og behov. Visekongen leda statsrådet (dersom kongen ikke befant seg i Norge), og han hadde dobbeltstemme ved stemmelikhet. For øvrig hadde han ikke vesentlig myndighet. Det var bare kronprinsen eller dennes eldste sønn som kunne utnevnes til visekonge. Grunnloven fastsatte at denne i så fall måtte bo i landet, og dette var en restriksjon som førte til at stillinga bare var besatt fem ganger, og bare en gang lenger enn noen få måneder. I utgangspunktet hadde en i Norge sett på bestemmelsen om visekonge som en fordel for landet, men etter hvert blei den alminnelige oppfatninga at dette gav Norge en underlegen posisjon. Muligheten til å oppnevne visekonge blei derfor avvikla i 1891. Spania. I det 14. århundre begynte Spania med visekonger for Sardinia og Korsika. Seinere har det også vært visekonger for Aragon, Valencia, Katalonia, Navarra, Sicilia, Napoli og Portugal. Dette er et av få eksempler på at tittelen brukes innafor hovedlandets grenser. Men Spania hadde også visekonger i koloniene. Visekongedømmet Ny-Spania med hovedstad i Mexico by var ei samling av spanske kolonier i Nord- og Mellom-Amerika pluss Filippinene. Visekongedømmet i Peru med hovedstad i Lima var den styrende enheten for de spanske territoriene i Sør-Amerika. På 1700-tallet blei det utskilt nye visekongedømmer: Ny-Granada med hovedstad Bogotá og Rio de la Plata med hovedstad Buenos Aires. Storbritannia. Fra 1774 utnevnte det britiske Østindiakompaniet generalguvernøren i India. Fra 1858 overtok den britiske kronen denne myndigheten, og innehaveren av stillinga fikk uoffisielt tittelen "visekonge av India". Også «the lord lieutenant of Ireland» har uoffisielt hatt visekongetittel. Videre har tittelen vært brukt om og av guvernører rundt omkring i det britiske samveldet, særlig når de har utført embetsplikter direkte som representant for monarken. Hannover. Adolf Fredrik, visekonge av Hannover Fra 1814 til 1837, mot slutten av unionen mellom Storbritannia og kongeriket Hannover, var prins Adolf Fredrik visekonge av Hannover. Frankrike. Frankrike brukte i perioder av 1500- og 1600-tallet visekongetittelen om sin øverste representant i Ny-Frankrike, det nåværende Canada. Noen av disse var bosatt i hjemlandet. Napoleon I gav adoptivsønnen Eugène de Beauharnais tittelen "visekonge av Italia". Italia. Mens Italia okkuperte Etiopia fra 1936 til 1941, blei tittelen "visekonge og generalguvernør" brukt om deres høyeste representant i føderasjonen Italiensk Øst-Afrika (Etiopia, Eritrea og Italiensk Somaliland). Portugal. Høyeste embetsmann i Portugisisk India (med sete i Goa) har tidvis hatt tittelen visekonge. Det samme var tilfelle i Brasil fra 1714 til 1815. Russland. Fra 1815 til 1916 var Russland og Polen i personalunion. I perioden 1815–1830 var storhertug Konstantin Pavlovitsj Romanov visekonge av Polen. Fra 1845 og fram til februarrevolusjonen i 1917 fantes det en russisk visekonge av Transkaukasia (Armenia, Aserbajdsjan og Georgia). Andre land. Betegnelsen visekonge brukes også i en del andre tilfeller. Det er da gjerne snakk om et oversetterteknisk grep for å illustrere ei stillings verdighet. Tittelen har slik vært brukt blant annet om kediven av Egypt og om storprovinsguvernører i Kina. Litteraturen. Tittelen er ikke uvanlig i science fiction. Den finnes både i Star Wars og Star Trek. Ironisk. Ettersom monarkiet som styreform finnes i stadig færre land og ettersom det tradisjonelle kolonivesenet stort sett er avvikla, gjenstår det få muligheter for formell bruk av visekonge-tittelen. Den brukes imidlertid i blant ironisk om stedlige ledere for okkupasjonsmakter. Et eksempel på dette var medieomtale av Paul Bremer som «visekonge av Irak», da han leda den sivile delen av USAs okkupasjonsregime der. Smokie. Smokie er en britisk glam rock-gruppe som startet i England 1965 under navnet «Essence». I 1968 bytte de navn til «The Elizabethans» og i 1970 til «Kindness». Etter en navnstrid med Ringo Starr byttet de igjen navn, denne gang til «Smokey». Til slutt endret de stavemåten til «Smokie» for å unngå forveksling med Smokey Robinson. Bandets første plate, «Pass it Around», utkom i 1975. Deres største hit, «Living Next Door to Alice», ble utgitt i 1976. Da Chris Norman i 1986 bestemte seg for å satse for fullt på solokarrieren sin, tok Alan Barton over som vokalist. Barton var en god venn av Norman, og var spesielt kjent fra bandet Black Lace. I 1995 skjedde en tragisk ulykke med turnebussen til bandet. De var på vei til flyplassen i Düsseldorf, da bussen kjørte av veien. Alan Silson, Terry Uttley og Alan Barton var bandmedlemmene som var med bussen. Silson og Uttley ble begge hardt skadd, men verst var skadene på Alan Barton. Etter fem dager på intensiven døde han av skadene han hadde pådratt seg. Mike Craft tok nå over som vokalist. Omnipax. Omnipax er et mindre, norsk forlag som gir ut barne- og ungdomsbøker. Forlaget ble etablert i 1998 og utgir rundt 30 titler hvert år, både norske og oversatte og skjønnlitteratur såvel som faktabøker. Redaktør er Anne Horn. Forlaget har kontor i Oslo. Omnipax er en del av Imprintforlaget AS som ble dannet i 1999 og organiserer utgivelser under tre ulike varemerker eller forlagsnavn, nemlig barnebokforlaget Omnipax, Pegasus og fagbokforlaget Unipax. Imprintforlaget er igjen tilknyttet Pax forlag som opprinnelig ble etablert i 1964 som et venstreradikalt forlag. Eksterne lenker. Omnipax Fylkesvei 358 (Oppland). Fylkesvei 358 i Oppland (Fv358) går mellom Tretten og Tårstad i Øyer kommune. Veiens lengde er 7,0 km. Eksterne lenker. 358 358 Den internasjonale flyktningorganisasjon. Den internasjonale flyktningeorganisasjon var en internasjonal organisasjon i FN-systemet. Organisasjonenes navn på engelsk var International Refugee Organization. Den internasjonale flyktningeorganisasjon ble grunnlagt i 1946 for å håndtere de store flyktningeproblemene som ble skapt av Den andre verdenskrig. Organisasjonens opphørte i 1952 og dens oppgaver overtatt av FNs høykommissær for flyktninger. Morten Fevang. Morten Fevang (født 6. mars 1975) er en norsk fotballspiller som spiller for Odd Grenland. Han spilte tidligere som regel i indreløperposisjon, men er fra sesongen 2009 omskolert til midtstopper. Han er tremenning av Geir Ludvig Fevang, som spiller for FK Haugesund. Fevang, som opprinnelig er fra Kodal, startet sin karriere i IL Runar i Sandefjord, og kom til Odd før sesongen 1998. Han ble i Skien ut sesongen 2005 da han gikk som Bosman-spiller til Odense BK i Danmark. Etter å ha blitt toppscorer fra midtbaneposisjon i sesongen 2006/07 valgte han å reise tilbake til Odd der han umiddelbart ble gjort til kaptein og en av bærebjelkene i laget. Foran sesongen 2009 ble han omskolert til midtstopper. Han ble norsk cupmester for Odd Grenland i 2000 og dansk cupmester for Odense i 2007. Fevang fikk sin debut på i en alder av 34 år i 2009 mot Nederland i en VM-kvalifiseringskamp. Chukwuma Akabueze. Chukwuma «Bentley» Akabueze (født 6. mai 1989 i Ilorin) er en nigeriansk fotballspiller som spiller for Brann i Tippeligaen. Bentley var først på prøvespill hos Fotballklubben Lyn, men da disse allerede hadde de tillatte tre spillerne fra utenfor EØS-området ble han ikke tilbudt kontrakt. Odd benyttet seg da av muligheten til å signere angrepsspilleren. På tross av sin lave alder har Bentley allerede debutert og scoret for det nigerianske landslaget og regnes som et stort talent. Han kom til Odd fra Kwara United FC i Nigeria. Han fikk sin debut i Tippeligaen for Odd Grenland 5. august 2007, i hjemmekampen på Skagerak Arena mot Lyn, i en kamp Odd vant 2-0 etter scoringer av Zbynek Pospech og Stefan Bärlin. Han ga målgivende til Stefan Bärlins scoring. Etter at Odd rykket ned til Adeccoligaen etter 2007-sesongen, fikk Bentley beskjed om å finne en ny klubb hvis han ville fortsette på det nigerianske landslaget. Bentley valgte å bli med Odd ned, og han har nå fått plass på førsteelleveren i Odd. 24. februar 2011 ble han enig med SK Brann om en fireårig avtale. Virvassdalen. Virvassdalen er et dalføre i den nordøstlige delen av Rana kommune, i grensetraktene mot Sverige. Før åpningen av den nåværende «blå vägen» (E12), gikk ferdselsveien fra Norge til Sverige gjennom Virvassdalen, til Sorsele kommune via Nalovardo til Ammarnäs. Berggrunnen tilhører den kaledonske fjellkjeden, og består av en vekselvis blanding av sure og basiske vulkanitter. Virvassdalen og de omkringliggende viddene har et sammenhengende morenedekke. I dalen finnes det vidstrakte myrområder. Virvasselva renner gjennom dalen, fra Virvatnet, og tar opp i seg flere mindre sideelver og bekker før den munner ut i Ranelva. Gork. Gorker er slagord inne i colakorker. Gorken til venstre er første gorken i den første serien utgitt tidlig på 70-tallet. Til høyre en gork fra 2008. En gork er et norsk fenomen. På baksiden av korkene på Coca-Colas glassflasker finner man en tekst med et kort lite «budskap». Disse kalles for gorker. Serier. Det har eksistert forskjellige serier med gorker opp gjennom årene. Den første serien kom tidlig på 70-tallet. Hver serie inneholder en samling med forskjellige budskap. Den nåværende serien inneholder 49 forskjellige budskap. Greg Ginn. Gregory Regis Ginn (født 8. juni 1954), bedre kjent som Greg Ginn er en amerikansk gitarist best kjent fra hardcorebandet Black Flag. NORLA. NORLA – Senter for norsk skjønn- og faglitteratur i utlandet er et ikke-kommersielt informasjonkontor som skal spre kunnskap om og fremme norske bøker og forfattere i bokbransjen i utlandet. Driften og aktivitetene blir betalt av den norske staten via Kultur- og kirkedepartementet. Det er ansatt 8 personer ved kontoret. Margit Walsø overtok i 2011 som direktør for NORLA etter Gina Winje. Aktiviteter. NORLA hjelper norske forfattere og forlag å knytte kontakt til utenlandske forlag, oversettere, læringsinstitusjoner og andre som er interessert i norsk litteratur. Kontoret utgir også publikasjoner om norske bøker, deltar på bokmesser utenlands, arrangerer oversetterseminarer og støtter oversettelser fra norsk økonomisk. Historikk. "Kontoret for norsk litteratur i utlandet" ble opprettet i 1978 for å stimulere salg av norske forfatterrettigheter til utlandet. NORLA ble reorganisert i 1987. Informasjonskontoret hadde i 2010 et statstilskudd på ca 11 millioner kroner. I 2003 ble det slått sammen med MUNIN – Marketing Unit for Norwegian Non-Fiction, som var den tilsvarende organisasjonen for norsk faglitteratur. Etter sammenslåingen promoterer NORLA både skjønn- og faglitteratur. Navnet "NORLA" er en forkortelse for "Norwegian Literature Abroad" («norsk litteratur utenlands»). NORLA flyttet i 2009 til nye lokaler i tilknytning til Nasjonalbiblioteket i Observatoriegaten i Oslo. Sadako Ogata. Sadako Ogata (født 16. september 1927 i Tokyo) er en japansk statsviter og internasjonal diplomat. Hun var FNs høykommissær for flyktninger fra 1991 til 2001. Fra 1976 tjenestegjorde Ogata ved Japans permanente FN-misjon. I årene 1982 til 1985 var hun Japans representant i FNs menneskerettighetskommisjon. Ogata ble i 2003 utnevnt til leder for Japans offisielle bistandsorgan. Ogata startet sin høyere utdannelse ved det private kvinneuniversitetet Seishin Joshi Daigaku i Tokyo. Hun fortsatte sine studier i ved Georgetown University i USA. I 1963 tok hun doktorgrad i statsvitenskap ved University of California, Berkeley. Ogata startet deretter sin karriere som professor i internasjonal politikk ved Sophiauniversitetet i Tokyo. Ogata ble i 2001 utnevnt til kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden. I 2010 ble Ogata utnevnt til storfølgesvenn av den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner. Chris Collins. Chris Collins er en amerikansk sanger kjent fra bandet Majesty (senere Dream Theater) Han er hovedsakelig kjent som den første vokalisten i bandet som senere ble kjent som Dream Theater. Collins ble valgt som vokalist etter at bandet så en demotape av Collins hvor han var vokalist i et Queensrÿche-coverband. De ble imponerte over hvordan han kunne treffe høye toner. Ifølge gitarist John Petrucci var Collins en gammel kamerat fra Long Island, New York, og aldri egentlig en sanger. Når de kom tilbake fra Berklee, ble de overrasket over å se Chris synge som Geoff Tate. Etter han ble medlem av Dream Theater, som på den tiden var kjent som Majesty, spilte han inn seks sanger sammen med bandet. Disse ble senere delt ut på konserter og liknende under navnet "the Majesty Demos". Collins fikk senere sparken fra Majesty pga hans dårlige rekkevidde og dårlige live-prestasjoner. Hans viktigste bidrag til bandet var tekstene han skrev til sangene «Afterlife» og «Cry for Freedom», selv om ingen av disse sangene ble spilt inn med Collins tekster. Bandets andre vokalist, Charlie Dominici skrev senere om tekstene på «Afterlife». Siden da har Collins var ganske anonym. Nå hører vi bare om ham gjennom intervju angående hans tid med bandet. Han er for tiden medlem av bandet Winterspell. Fylkesvei 228 (Hedmark). Fylkesvei 228 i Hedmark går mellom Strandlykkja i Stange og Trøften i Nord-Odal kommune. Veiens lengde er 20,2 km. Eksterne lenker. 228 228 Fylkesvei 67 (Hedmark). Fylkesvei 67 i Hedmark går mellom Viker og Sollerud i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 9,0 km. Eksterne lenker. 067 067 Venezuelas herrelandslag i fotball. Venezuelas herrelandslag i fotball representerer Venezuela i internasjonale sammenhenger som VM og Copa América. Venezuela har aldri deltatt i VM, men har vært i alle Copa América siden 1967. Østfronten (første verdenskrig). Østfronten var en krigsskueplass i første verdenskrig i Sentral- og hovedsakelig Øst-Europa. Betegnelsen står i kontrast til Vestfronten. Krigsskueplassene i vest og øst påvirket likevel hverandre. Fronten i øst var mye lengre enn den i vest. Krigsskueplassen var avgrenset av Østersjøen i vest og Minsk i øst, en lengde på 1 200 kilometer, og St. Petersburg i nord og Svartehavet i sør, en lengde på drøyt 1 600 kilometer. Dette hadde en drastisk effekt på krigens gang. Mens første verdenskrig på vestfronten ble skyttergravskrig, var frontlinjene på østfronten flytende og skyttergraver ble aldri skikkelig etablert. Den lange fronten førte til lav soldattetthet. Terrenget i den østeuropeiske krigsskueplassen var ganske fast, hvilket gjorde det nærmest umulig å konstruere kompliserte skyttergravssystemer. På grunn av dette ble frontlinjene i øst flyttet gjennom hele konflikten. Den største framrykkingen på østfronten var den tyske fremrykkingen sommeren 1915. I motsetning til krigen totalt sett vant Sentralmaktene en knusende seier på Østfronten, noe som kom klart frem ved freden i Brest-Litovsk. Den tyske strategien. Den tyske strategien har i begynnelsen på den tjuende århundret vært rettet mot å unngå en tofrontskrig. Dette var som respons på nyheten om den fransk-russiske militæralliansen inngått i 1893. Under en tofrontskrig kunne ikke Tyskland ha ressurser militært sett for å gjennomføre vellykkede felttog ved å spre styrkene mot separate fronter som dette ville innebære. Dette mente uheldige konsekvenser for de tyske styrkene mot to sterke motstandere under en krig. For å unngå en slik situasjon var den såkalte Schlieffenplanen utviklet av stabsjef Alfred Graf von Schlieffen i 1905. Den forutsatte en rask seier mot vest ved å ta Paris ved en gigantisk knipetangsmanøver, dette var mulig stor jernbanekapasitet av strategiske verdi som tillate en konsentrering av mobiliserte styrker i stor hastighet. Dette skulle gjennomføres på under to måneder. De tyske, militære strategene regnet med at Russland trengte tre måneder på å mobilisere. Denne strategiske tenkningen medførte at Tyskland hadde utplassert noe svakere, militære krefter i det østlige området enn hva som viste seg å være nødvendig. Den tyske generalstaben godkjente Schlieffens plan om å slå ut Frankrike innenfor en tidsramme på seks til åtte uker før russerne hadde fullførte mobiliseringen. Tyskerne regnet med at russerne ville trenge minst tre måneder på å mobilisere og utruste så store styrker som det ville bli behov for. Videre regnet tyskerne med at nettopp de store og lite utbygde områdene i øst med lite jernbanekapasitet ville medføre at dette felttoget ville kreve mye mer tid enn felttoget i vest. Med de store områdene som skulle forseres i øst, måtte tyskerne ha ryggen fri vestover. Deretter var det meste av den tyske styrken rede til å angripe Frankrike, mens en liten styrke skulle bevokte grensen mot en hvilken som helst russisk offensiv. Den russiske strategien. Siden 1890-årene hadde det russiske imperiet realisert faren for en krig med Tyskland som allierte av Frankrike som var revansjesultent etter nederlaget i Den fransk-prøyssiske krig i 1870-71, deretter utarbeidet den russiske staben en rekke strategiske krigsplaner. I utgangspunktet hadde man en defensiv strategi med flodene Wisla og Nemen som deres forsvarslinje med sterke festningene i Warszawa, Novogeorgievsk, Kovno, Grodno, Osowiec og Brest-Litovsk i Polen. Den russiske stabsjefen i 1890-årene, Obruchev, følte at man burde holde seg til den defensive strategien: «frem til vi har utvidet vår jernbane, det vil ikke være en plan som kan garantere suksess». Plan XVIII i 1906 var egentlige en plan for et forsvar i dybde med festningene som det sentrale elementet i deres strategien mot tysk aggresjon. Hele den vestlige Polen og grensetraktene mot Øst-Preussen skulle evakueres for deretter å bli et ingenmannsland mellom tyskerne og russerne. Plan XIX ble utarbeidet og akseptert av den russiske staben i 1910, før den ble endret i 1912, og etter krigsutbruddet revidert i tråd med utviklingen. Plan XIX i sin opprinnelige form forutsatte et angrep på Øst-Preussen ved hjelp av fire armeer som skulle renske opp det tyske forsvaret før et fremstøt mot den tyske hovedstaden Berlin vil være mulig. I den endrede form hadde Østerrike-Ungarn blitt trukket inn som en potensiell motstander, og det var antatt at de østerriksk-ungarske armeene representerte en større trussel enn de tyske mot Russland. De fire armeer som skulle angripe Øst-Preussen, nemlig kunne ikke sikre sin flanke i sør mot Galicia om det kom et østerriksk-ungarsk angrep. To av de øremerkede armeer for angrepet på Øst-Preussen ble omgruppert til sør for å styrke stridskreftene i sørvest fra den østerriksk-ungarske landsdelen Galicia. Dette medførte færre mannskaper mot Øst-Preussen, hvilken ment mindre frontlengde mot den tyske forsvarstyrken som ville være sterkere i møte med en russisk invasjon. Etter den reviderte Plan XIX skulle 46 og en halv divisjoner konsentreres i sør mot Galicia mens 29 og en halv divisjoner tildeles planen om et angrep på Øst-Preussen. Ved krigsutbruddet bestemte man seg for å sende to russiske armeer til Schlesien for å forberede en invasjon av Tyskland fra sørøst. Men den russiske staben, "Stavka", hadde ikke gjennomførte krigsforberedelser på den vestlige Polen vest for floden Wisla med et lite utbygd landskap med lite jernbanenett som var planlagt utvidet for akkurat et slikt scenario. Den østerriksk-ungarske strategien. Den østerriksk-ungarske overkommandoen, som var klar over sin militære underlegenhet overfor den sterkere Russland, var kommet i et dilemma ved krigsutbruddet med Serbia den 28. juli. For å hemme den russiske mobiliseringen og dermed kom et russisk angrep i forkjøpet, ville Franz Graf Conrad von Hötzendorf gå til angrep i retning Warszawa fra Galicia. I likhet med tyskerne hadde overkommandoen regnet med at den russiske mobiliseringen vil bli fullført om minst seks uker, med denne i bakhodet bestemte man seg for å sende større styrker først mot Serbia etter krigsutbruddet ifølge en mobiliseringsplan som tok sikte på en mulig tofrontskrig. Conrad von Hötzendorf som utarbeidet mobiliseringsplanen, valgt å dele omtrent 49 divisjoner i den østerriksk-ungarske hæren i tre strategiske enheter, «"A-Staffel"», mesteparten for den planlagte russiske fronten i Galicia, «"B-Staffel"», en reservestyrke øremerket for det serbiske scenarioet med tolv divisjoner og «"Minimalgruppe Balkan"» som sikringsgruppe mot grensen til Serbia. Ved krigsutbruddet ble "B-Staffel" på tilsammen syv korps mobilisert sammen med Balkan-gruppen, og jernbanenettet som ikke var så godt utbygd som vestover, begynte å frakte hundretusener med deres materiell mot sør. Da det var blitt åpenbart at en krig med Russland vil begynne, var det for sent å vende om styrkene fra sør til nord. En slik handling ville ha fulgt til et sammenbrudd i rikets transportsystemet. Mobiliseringen av styrkene i "A-Staffel" startet etter 31. juli først som respons på den russiske mobiliseringen, deretter som krigsforberedelse etter en krigserklæring var formelt erklært den 6. august fra Wien til Petrograd. Conrad von Hötzendorf, som hadde feilberegnet den russiske reaksjonen og kommet under politisk press deriblant av den ungarske statsminister Tisza, beordret ett korps i 2. Arme om å stoppe ved ankomsten i sør og deretter vente i ti dager, slik at mobiliseringen av "A-Staffel" kunne fullføres uten forstyrrelser. Med tilgjengelige tog skulle korpset og deretter resten av 2. Arme komme seg til Galicia etter 18. august. Russisk angrep på Øst-Preussen. a> er avmerket øverst til høyre Tyskland erklærte krig mot Russland 1. august da de fikk rede på at russerne hadde kommet lengre i sin planlegging og mobilisering enn hva de tyske planene hadde forutsatt. Men Tyskland hadde store styrker bundet opp på vestfronten, hvor fremrykningen gikk langsommere enn forutsatt og i slutten av august kjørte den seg fast. Men tyskerne hadde undervurdert russernes hurtighet, og russerne på sin side vurderte de østerrikske styrkene til å være dårlig organiserte, tatt i betraktning hvor sammensatt de var, både språklig og kulturelt. Russland tok derfor initiativet og krysset grensen til Tyskland i Øst-Preussen 17. august og den første militære konfrontasjonen kom, uten at dette var planlagt av noen av partene ved byen Stallupönen i Øst-Preussen, i det såkalte slaget ved Stallupönen samme dag. Dette endte imidlertid med tysk seier og de russiske styrkene trakk seg tilbake. Også de tyske styrkene trakk seg tilbake i henhold til de opprinnelige ordrene, 24 km vestover til nye posisjoner ved Gumbinnen hvor det kom til en ny konfrontasjon i det såkalte slaget ved Gumbinnen 19. og 20. august. Svak tysk koordinering og russisk overtallighet førte til russiske seier og tyskerne trakk seg panikkartet tilbake vest- og sørover da de fryktet å bli avskåret av en russisk knipetangsmanøver. Tyskland skiftet ut feltledelsen og satte inn den pensjonerte generalen Paul von Hindenburg øverstkommanderende for de tyske styrkene i Øst-Preussen, med Erich Ludendorff som stabssjef. De tyske styrkene ble forsterket med styrker fra vestfronten og i slaget ved Tannenberg 23. august – 2. september fikk tyskerne en viktig seier. Fire dager etter dette møttes de tyske og russiske styrkene igjen, i det første slaget om de masuriske sjøer i perioden 6. – 14- september. Dette området inneholder med flere tusen innsjøer, og ligger 130-240 km nordøst for Warszawa. Etter den tyske seieren her, hadde de kontroll over Øst-Preussen og initiativet i forhold til kampene i Galicia, hvor Østerrike-Ungarn hadde satt i gang en offensiv inn i Russisk Polen 24. august, samme dag som slaget ved Tannenberg begynte for alvor. Selv om Königsberg var truet etter nederlaget ved Gumbinnen medførte den tyske seieren ved Tannenberg og senere i det første slaget om de masuriske sjøer at tyskerne hadde tatt tilbake initiativet og avverget at Øst-Preussen falt i russiske hender. Men dette kostet en del, da tyskerne for å sikre sine posisjoner måtte i strid med Schlieffenplanen sette inn styrker som skulle ha vært på vestfronten, og dette svekket de tyske posisjonene og framrykkingen der. Kraftige kamper i Galicia. I slaget om Galicia mot Østerrike-Ungarn i Galicia gikk det bedre for russerne. Av politiske grunner hadde Østerrike-Ungarn prioritert frontavsnittet mot Serbia, og samtidig med at deres første offensiv mot Serbia falt sammen, påførte russerne dem et så kraftig nederlag i Galicia at hæren holdt på å falle sammen. Russerne rykket over grensen til de østerrikske områdene av Galicia og okkuperte blant annet Lemberg 3. september. De østerrikske styrkene hadde i disse innledende slagene mistet rundt 350 000 mann og trakk seg i en noe kaotisk retrett 160 km tilbake mens de appellerte om tysk hjelp. Tyskerne svarte ved å trappe opp sine aktiviteter i Øst-Preussen og økte presset på russerne der, samt fraktet styrker inn mot Katowice og Krakow-området for å lette det direkte presset mot Østerrike-Ungarn. Det ble utkjempet en rekke kraftige slag i Galicia utover høsten og vinteren 1914/1915, blant annet om festningen i Przemyśl og frontlinjene bølget fram og tilbake. Sentralmaktenes første store offensiv var i perioden 28. september til 17. oktober, hvor formålet var å presse russerne ut av Galicia. Dette gikk over i en russisk motoffensiv i perioden 17. oktober til 1. november, hvor russerne greide å gjenopprette en linje langs elven Warta. Etter hvert stabiliserte frontlinjene seg i en linje mellom Łódź og Warszawa, mens russerne under ledelse av Aleksej Brusilov hadde tatt store områder fra Østerrike-Ungarn i det sørlige Galicia helt fram til Karpatene. Utover i 1915 var tyskerne stort sett på offensiven, store deler av året i den såkalte Gorlice-Tarnow-offensiven. I et nytt slag øst for Det masuriske innsjøplatå 4.-22. februar vant tyskerne under ledelse av August von Mackensen over de russiske styrkene, og kunne til slutt rykke inn i Lvov, Warszawa, Vilnius og i nord nesten helt fram til Riga. Mot høsten ble russerne presset helt ut av Galicia, Polen og Litauen under Den store retretten. Offensiv mot Russland. Situasjonen under Kerenskijoffensiven i juli 1917 Filmklipp fra den rumenske fronten Parallelt med offensivene i Galicia, åpnet tyskerne en ny offensiv mot Serbia 6. oktober under ledelse av Mackensen, og 23. november var Serbia på sentralmaktenes hender. Nederlaget på Balkan gjorde situasjonen enda vanskeligere for Russland, og etter den store tyske framrykkingen fram til slutten av 1915, lå frontlinjen mer stabil, men langt inne på russisk side av de tidligere grensene, noe som fjernet trusselen av en russisk invasjon av Tyskland eller Østerrike-Ungarn. Den tysk-østerrikske fremgangen stoppet på linjen Riga–Jakobstadt–Dvinsk–Baranovichi–Pinsk–Dubno–Ternopil, og denne fronten endret seg ikke vesentlig frem til den russiske kollapsen i 1917: Russiske forsøk på motoffensiver ble slått tilbake (med unntak av Brusilovoffensiven sommeren 1916 som var Russlands siste store seier i krigen), og de indre problemene i Russland ble stadig sterkere. Utover årsskiftet 1916/1917 var den russiske økonomien i ferd med å bryte sammen. Romania inn i krigen. 14. august 1916 gikk Romania inn i krigen på de Ententemaktenes side, og 27. august invaderte rumenske styrker Transilvania. Rumenerne hadde en vellykket offensiv fram til september hvor de ble stoppet av de tyske styrkene etter at de hadde rykket 80 km inn i landet. Men de dårlig utstyrte rumenske styrkene kunne ikke få noen støtte fra sine russiske allierte og gikk en rekke nederlag i kamp mot tyske og østerrikske styrker og 6. desember rykket disse inn i București. Russlands siste forsøk. Matmangel skapte politisk uro i Russland og dette første til tsarens abdikasjon og februarrevolusjonen i 1917. Det var også tilløp til mytteri innen de russiske styrkene. Det nye styret under Aleksandr Kerenskij åpnet under ledelse av Brusilov en mislykket offensiv mot Galicia i perioden 1. – 19. juli, den såkalte Kerenskijoffensiven. Etter en innledende framgang mot Lviv, stanset denne opp 16. juli og Sentralmaktene gikk til motoffensiv og russerne måtte trekke seg tilbake. I stedet for å virke styrkene på den russiske moralen, ble det motsatt. De siste kampene på østfronten kom da tyskerne angrep og erobret Riga 1. september. De forsvarende russiske styrkene nektet i hovedsak å kjempe og flyktet fra tysk framrykkende tyske styrkene. Da bolsjevikene tok makten i november 1917, prøvde de å slutte fred med Tyskland, men de tyske kravene var for harde. Freden i Brest-Litovsk. 26. november ba den nye bolsjevikiske regjeringen i Russland om våpenhvile, og forhandlinger om våpenhvile ble umiddelbart innledet i Brest-Litovsk. Våpenhvilen var klar 15. desember og med dette opphørte kamphandlingene på østfronten. Fredsforhandlinger ble innledet 22. desember, under ledelse av Erich Ludendorff og Leo Trotskij. Forhandlingene ble preget av den pågående russiske borgerkrigen og uenighet mellom Lenin og Trotskij om hvordan den skulle svare på de harde tyske kravene. Lenin ønsket en øyeblikkelig fredsavtale, mens Trotskij var mer avvisende til de tyske kravene. Forhandlingene ble derfor ganske aggressive, og 10. februar ble det brudd. Tyskerne gjenopptok 18. februar krigshandlingene, og Lenin som tidligere hadde vært isolert med sitt standpunkt, fikk da gjennomslag i den sovjetiske sentralkomitéen om at avslutningen av krigen var nødvendig for å «sikre revolusjonen». 24. februar godtok de russiske sovjetene de tyske kravene. En fredsavtale ble derfor undertegnet 3. mars 1918. For å unngå videre krig måtte Russland gi etter for de harde tyske kravene og avstå Ukraina, Hviterussland og Baltikum. Dette utgjorde omtrent halvparten av de russiske besittelsene i Europa og rundt 3/4 av tungindustrien. De måtte også si fra seg krav på Finland. I tillegg mistet Russland sine besittelser i Kaukasus og måtte Russland betale krigserstatning til Tyskland. Etter det tyske nederlaget i første verdenskrig tok Sovjet-Russland tilbake Ukraina, Hviterussland og områdene i Kaukasus gjennom erobring av de nå selvstendige statene. Fredstraktaten i București. Etter Russlands sammenbrudd, hadde Romania undertegnet et våpenhvileavtale med Tyskland 9. desember. Fredsforhandlingene var her kompliserte da det var mange land som hadde territorielle krav på hverandre. 7. mai 1918 måtte Romania inngå den såkalte fredstraktaten i București, hvor Romania måtte avgi territorier til Bulgaria, Karpatene til Østerrike-Ungarn og sikre oljeforsyninger og jordbruksoverskudd til Tyskland i 90 år. Traktaten ble annullert etter fredsslutningen etter første verdenskrig. Historiske vurderinger i ettertid. Østfronten var den eneste fronten Sentralmaktene vant, og spesielt for tyskerne var fronten vellykket. De hadde – i motsetning til Østerrike-Ungarn – ikke tapt noen større slag der de selv var den aktive part på Sentralmaktenes side. Freden i Brest-Litovsk bekreftet dette: Mens Østerrike-Ungarn ble marginalisert, ble alle de nye statene (avgitt fra tidligere russisk territorium) liggende under tysk innflytelse. Tyskland hadde fått kontroll over enorme områder, og det var oppstått en form for "Pax Germanica" – fred på tyskernes vilkår. Bl.a skulle en million tonn hvete skulle leveres årlig fra Ukraina som en betingelse for landets fortsatte uavhengighet. Enkelte historikere peker derfor på at inntrykket Tyskland fikk av denne seieren var medvirkende til den tyske revisjonismen opp mot andre verdenskrig. Spesielt krigsveteraner fra østfronten hadde vanskelig for å godta at Tyskland kunne tape krigen når de hadde gjort det så sterkt på østfronten. I nazistisk ideologi kom dette frem igjen med ideen om Lebensraum: Det var områdene øst for Tyskland og Østerrike som skulle koloniseres, land i f.eks nord og vest var det mindre viktig å kontrollere; Ressursene fra øst skulle komme det tyske herrefolket til gode, mens man gjerne kunne ha fred med de samme vestmaktene som i sin tid påtvang Tyskland Versaillestraktaten. Russland var frontens store taper, både når det gjaldt militære tap og tap av landområder i forbindelse med fredsavtalen. I ettertid kan man likevel merke seg at utifra grensene Russland har i dag (med unntak av Kaliningrad som først ble russisk land og befolket av russere etter andre verdenskrig) var det aldri fiendtlige soldater eller krigshandlinger/slag inne på dette territoriet, eller noe tap av dette landområdet ved fredsavtalen. Ikke var konflikten heller ideologisk av noen art da alle de tre store aktørene var keiserdømmer da krigen startet, og man ikke hadde noe mål om regimeskifte. Østfronten under første verdenskrig er dermed ansett som en klar imperialistisk krig, om hvem som skulle styre områdene mellom «ekte Tyskland», «ekte Østerrike-Ungarn» og «ekte Russland», et gigantisk landområde hvor det i stor grad ikke var en majoritet av hverken etniske tyskere, ungarere, eller russere. Kontrasten til Østfronten (andre verdenskrig) for Russlands del er dermed stor. Her var målsetningen for det nasjonalsosialistiske Tyskland å knuse det sittende Sovjet-regimet, okkupere og kolonisere hele Europeisk Russland og sulte i hjel 3/4 av befolkningen og beholde den resterende 1/4 som slavekraft. Dermed ble det også enorme krigshandlinger inne på det som i dag er russisk territorium. Paul Simpson. Paul David Simpson (født 26. juli, 1966 i Carlisle, Cumbria, England) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte for ni engelske fotballklubber i årene 1983 til 2006. Han har også vært manager for fire engelske fotballklubber. Han er nå manager i Shrewsbury Town. Roaldshornet. Roaldshornet er en fjelltopp (1230 moh) i Stranda kommune. Toppen ligger øst i området kalt Sunnmørsalpene. Sørsiden av Roaldshorn (lokalt kalt Roalden) er bygd ut med skitrekk og nedfartstraséer. Fjellsidene av Roaldshorn er kjent for å være noe av det beste man kan få av skimuligheter i Norge, spesielt for offpist-kjøring. Fylkesvei 336 (Hedmark). Fylkesvei 336 i Hedmark går mellom Gaustad og Magnor torv i Eidskog. Veiens lengde er 2,8 km. Eksterne lenker. 336 Grovfjordbrua. Grovfjordbrua er ei bru på riksvei 825 i Skånland kommune i Troms. Brua krysser Grovfjorden mellom Grov og Myklevoll. Den er 260 meter lang og ble åpnet i desember 1968. Mark Evans Austad. Mark Evans Austad (født 1. april 1917 i Ogden i Utah i USA, død 20. oktober 1988 i Paradise Valley i Arizona) var en amerikansk tv-personlighet, politiker og diplomat. Han startet sin karriere som programleder for politiske talkshows blant annet i Washington DC. Han ble ambassadør i Finland fra 1975 til 1977. Han var med i innsetningskomiteen for både president Richard Nixon og president Ronald Reagan. I 1981 ble han utnevnt av sistnevnte til ambassadør ved Amerikas forente staters ambassade i Norge. Han gikk av som ambassadør i 1984. Fylkesvei 500 (Hedmark). Fylkesvei 500 i Hedmark går mellom Vidarvoll og Gisti i Våler. Veiens lengde er 1,9 km. Eksterne lenker. 500 Fylkesvei 451 (Hedmark). Fylkesvei 451 i Hedmark går mellom Knappum i Åsnes og Smedbakken i Våler. Veiens lengde er 11,5 km. Eksterne lenker. 451 Hans Jørgen Andersen. Hans Jørgen Andersen (født 8. juli 1971) er en tidligere fotballspiller som har spilt for Gevir Bodø, Grand Bodø, Reipå, Glimt, FK Lofoten og Aalesund FK. Etter å ha spilt spiss i FK Lofoten i en årrekke gikk Hans Jørgen Andersen til Aalesund FK i 2001. Etter 2002-sesongen gikk Hans Jørgen Andersen til Bodø/Glimt hvor han var med å vinne sølv i Tippeligaen og Norgescupen i 2003-sesongen. Andersen slet veldig med slitasjeskader i 2003-sesongen og måtte legge opp. Fylkesvei 416 (Hedmark). Fylkesvei 416 i Hedmark går mellom Namnå og Smiholen i Grue. Veiens lengde er 2,2 km. Eksterne lenker. 416 Kabaddi. Kabaddi (av og til skrevet kabbadi eller kabadi) (hindi: कबड्डी;) er en lagidrett opprinnelig fra Sør-Asia. Det er populært i Sør-Asia og Sørøst-Asia. Det er nasjonalsport i Bangladesh, og regionsspill i Punjab og Andhra Pradesh i India. Norge har et landslag som deltok i VM i India 2011. Fylkesvei 404 (Hedmark). Fylkesvei 404 i Hedmark går mellom Skasenden og Namnå, og mellom Furubo og Gruespon i Grue. Traséer: Skasenden – Namnå (19,1 km), Furubo – Gruespon (0,7 km) Eksterne lenker. 404 Jonas Holmqvist. Jonas Ådnøy Holmqvist, (født 14. november 1980), er tidligere leder i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), i to perioder årene 2007 og 2008. Han var nestleder i 2006 og ble valgt fra lokallaget SAIH-Bislet. Holmqvist hadde i valgperioden permisjon fra utviklingsstudier på Høgskolen i Oslo, og gikk tilbake til studiene fra og med vårsemesteret 2009. Phrynosomatidae. Phrynosomatidae er en gruppe iguaner. Det har vært vanlig å regne dem som en underfamilie av en stor familie som omfatter alle iguaner, men nå blir denne gruppen plassert i en egen familie. Hovedutbredelsen er i tørre og halvtørre områder i det nordvestlige Nord-Amerika, men de forekommer fra det sørlige Canada til Panama. De fleste artene lever på marka i områder med stein eller sand, men det finnes også arter som klatrer i trær. Sør-Afrikas historie. Sør-Afrikas historie vurderes forskjellig av forskjellige forskere og av dets forskjellige folkegrupper siden Sør-Afrika er et flerkulturelt land med sterke indre motsetninger. Særlig kom det et tydelig oppgjør med sørafrikansk historieforståelse i etterkant av oppløsningen av aparheidstaten, et oppgjør som handlet om på hvem sine premisser historien var skrevet, hva som var blitt fremhevet, og hva som var blitt utelatt. Khoisan-folkene er de urinnvånerne i regionen som har levd der i tusenvis av år. Svarte eller bantu-talende sørafrikanere sporer sitt opphav til de store innsjøene i Afrika. Hvite i Sør-Afrika er etterkommere av senere europeiske migrasjoner sammen med indere, asiater, Sør-Afrikas såkalte «fargede» regnes som etterkommere av khoifolket, og en rekke andre folkeslag. Forhistorisk tid. a> som viser en tromme i midten og jegere eller krigere. Ape-lignende hominider som migrerte til Sør-Afrika for rundt 3 millioner år siden ble de første menneskelignende innbyggerne i området som i dag er kjent som Sør-Afrika. Representanter for "homo erectus" erstattet dem gradvis for rundt en million år siden da de også spredte seg over Afrika og inn i Europa og Asia. "Homo erectus" måtte vike for "homo sapiens" for rundt 100 000 år siden. De første "homo sapiens" formet buskmennkulturen som bestod av dyktige jegere og sankere. Buskmennene ble antagelig det første moderne folkeslaget som migrerte til den sørlige spissen av det afrikanske kontinentet. Buskmennene hadde stor respekt for landet, og deres livsstil hadde lav innvirkning på miljøet, noe som gjorde dem i stand til å fortsette sitt levesett i årevis uten å etterlate noen særlige arkeologiske bevis. Med unntak av en rekke slående hulemalerier, etterlot buskmennene seg få spor av deres tidlige kultur. Forsøk på å analysere de eksisterende prøvene gjennom karbondatering indikerer at buskmennene levde i området for minst 25 000 år siden og muligens så tidlig som for 40 000 år siden. Et lite antall buskmenn lever fremdeles i Sør-Afrika, noe som gjør deres kultur til en av de eldste sammenhengende eksisterende kulturer i verden, sammen med kulturen til aboriginene. Noen grupper av buskmenn skaffet seg fra rundt 2500 år siden av husdyr fra nord. Gradvis måtte jakt og sanking vike for gjeting som den dominerende økonomiske aktiviteten ettersom buskmennene tok seg av små flokker av kveg og okser. Ankomsten til husdyrhold introduserte forståelsen av personlig rikdom og eierskap i buskmennenes samfunn. Samfunnsstrukturene ble befestet og ekspanderte, og høvdingdømmer utviklet seg. Gjeterbuskmennene, kjent som khoikhoi («menn av menn»), eller senere kalt hottentotter av de hvite, begynte å flytte lenger sørover og nådde så langt sør som bukta som i dag er kjent som Kapp det gode håp. På veien giftet de seg på tvers med buskmenn som var jegere og sankere som de henviste til som "san", til det punkt hvor det var umulig å skille mellom de to gruppene. Dette førte til bruken av begrepet "khoisan". Over tid etablerte khoikhoi seg langs kysten, mens små grupper av buskmenn fortsatte å bosette seg i det indre av landet. For rundt 2500 år siden migrerte bantu-folkene inn i det sørlige Afrika fra elvedeltaet Niger. De begynte å flytte på seg rundt år 1000 f.Kr. og nådde dagens KwaZulu-Natal innen 500 e.Kr. Bantuene hadde ikke bare husdyr, men praktiserte også landbruk ved å dyrke hvete og andre avlinger. De var også dyktige i å arbeide med jern og levde i små faste landsbyer. Bantuene ankom i Sør-Afrika i små bølger fremfor en stor sammenhengende migrasjon. Noen grupper, forfedrene til dagens nguni (zulu, xhosa, swazi og ndebele), foretrakk å leve nær kysten. Andre, nå kjent som sotho-tswana (tswana, pedi og basotho) slo seg ned på høysletten, mens dagens venda, lemba og shangaan-tsonga slo seg ned i de nordøstlige områdene av Sør-Afrika. Buskmennene og bantuene levde for det meste fredelig sammen, men selv om ingen av dem hadde noen metode for skrift, vet forskerne lite om denne perioden utover arkeologiske artefakter. Bantuer og khoisan blandet seg, slik det er bevist gjennom hulemalerier som viser de to forskjellige gruppene i samarbeid. Det er ukjent hvordan denne kontakten artet seg, men lingvistiske bevis på integrasjon eksisterer, siden flere bantu språk, særlig xhosa og zulu, tok til seg klikklyden som er karakteristisk for tidligere khoisan språk. Arkeologer har funnet tallrike khoisan-artefakter på stedene til bantubosetninger. Kolonisering. Selv om portugiserne lyktes i å bli de første som seilte rundt Kapp det gode håp, viste de liten interesse i kolonisering. Områdets harde værforhold og den steinete kysten var en trussel for deres skip, og mange av deres forsøk på å handle med de lokale khoikhoi endte i konflikt. Portugiserne syntes kysten av Mosambik var langt mer attraktiv, med appellerende bukter som kunne brukes som stasjoner, reker og forbindelser til gullforekomster i det indre av landet. Portugiserne hadde lite konkurranse i regionen frem til sent i det 16. århundre da engelskmenn og nederlendere begynte å utfordre dem langs handelsrutene. Antallet stopp på kontinentets sørligste spiss økte, og Kapp ble en regulær stoppestasjon for skjørbuk-rammede mannskap. I 1647 gikk en nederlandsk fartøy på grunn i dagens Table Bay ved Cape Town. Det skipbrudne mannskapet var de første europeerne som forsøkte å bosette seg i området, bygget et fort og ble værende i ett år til de ble reddet. Kort tid etterpå bestemte "Vereenigde Oostindische Compagnie", eller VOC, seg for å etablere en permanent bosetning. VOC, et av de største europeiske handelshusene som seilte på krydderrutene til Østen, hadde ingen intensjon om å kolonisere området, men ønsket istedet å etablere en sikker base hvor passerende skip kunne søke ly og hvor sultne sjømenn kunne hente ferske forsyninger av kjøtt, frukt og grønnsaker. Med dette målet seilte en liten ekspedisjon fra VOC under kommandoen til Jan van Riebeeck og nådde Table Bay 6. april 1652. Den nye bosetningen handlet med khoikhoiene i nabolaget fordi de var nødt til det, men det var ikke et vennlig forhold, og styresmakten la med vilje ned restriksjoner mot kontakt. Delvis som en konsekvens av dette, stod VOC-ansatte ovenfor mangel på arbeidskraft. For å bøte på dette, løslatte de en liten gruppe nederlendere fra deres kontrakter og tillot dem å etablere gårder som de kunne forsyne VOC-bosetningen med av sine avlinger. Dette tiltaket var svært vellykket og produserte en overflod av frukt, grønnsaker, hvete og vin. Senere startet de med husdyr. Den lille opprinnelige gruppen av frie burghere som disse bøndene ble kjent som, økte jevnt og trutt og begynte å ekspandere sine gårder nordover og østover inn i territoriet til khoikhoiene. Majoriteten av burgherne hadde nederlandsk opphav og tilhørte den Nederlandske reformerte kirke, men der var også tallrike tyskere og noen skandinaver. I 1688 sluttet franske hugenotter, også kalvinister, seg til nederlenderne og tyskerne. Hugenottene flyktet fra religiøse forfølgelser under kong Ludvig XIV. I tillegg til å etablere systemet med de frie burgherne, begynte også van Riebeeck og VOC å importere store antall slaver, først og fremst fra Madagaskar og Indonesia. Disse slavene giftet seg ofte med nederlandske bosettere, og deres etterkommere ble kjent som Cape Coloureds og Cape Malays. Et betydelig antall av avkommet fra ekteskap mellom hvite og slaver ble absorbert i den lokale afrikaans-språklige hvite befolkningen. Med denne ytterligere arbeidskraften ekspanderte området som var okkupert av VOC enda lenger mot nord og øst og førte til uunngåelige sammenstøt med khoikhoi. Nykommerne drev de omringede khoikhoiene fra deres tradisjonelle land, desimerte dem med introduserte sykdommer og ødela dem med overlegne våpen når de tok til motstand, noe de gjorde i et antall betydelige kriger og med motstandsbevegelser som brukte geriljakrigføring som fortsatte inn i det 19. århundre. De fleste overlevende stod uten annen mulighet enn å arbeide for europeerne i en utnyttende ordning som skilte seg lite fra slaveri. Over tid blandet khoisan, europeere og importerte slaver seg og dannet grunnlaget for dagens fargede befolkning. De mest kjente khoikhoi-gruppene inkluderte griqua som opprinnelig levde på den vestlige kysten mellom St. Helena Bay og Cederbergfjellene. Sent i det 18. århundre klarte de å skaffe seg skytevåpen og hester og begynte å trekke nordøstover. Andre grupper av khoisan, fargede og til og med hvite eventyrere sluttet seg til dem, og de fikk raskt et rykte som en formidabel militær styrke. Griquasene nådde til slutt høylandet rundt dagens Kimberley hvor de tok territoriet som ble kjent som Griqualandalina. Siden burgherne også fortsatte å ekspandere inn i det barske landet innenfor kysten mot nord og øst, begynte mange et seminomadisk gjeterliv, på noen måter ikke så forskjellig fra det livet som khoikhoiene de fortrengte levde. I tillegg til flokkene sine, kunne en familie ha vogn, et telt, en bibel og noen få skytevåpen. Etterhvert som de ble mer bosatt, bygget de en hytte med vegger av gjørme, ofte lokalisert, gjennom bevisst valg, flere dagers reise fra nærmeste europeer. Disse var de første trekboerne (vandrende bønder, senere forkortet til boere), fullstendig uavhengig av offisiell kontroll, helt selvforsynte og isolerte. Deres harde livsstil produserte individualister som var godt tilpasset til landet. Som mange pionérer med kristen bakgrunn, forsøkte burgherne å leve sitt liv basert på kunnskap fra bibelen. Britene. Mot slutten av det 18. århundre, begynte nederlandsk merkantil makt å avta, og britene rykket inn for å fylle vakuumet. De tok Cape i 1795 for å forhindre at den falt i rivaliserende franske hender, gav den for en kort tid tilbake til nederlenderne (1803) før de til slutt skaffet seg anerkjennelse for deres suverenitet over området i 1815. På spissen av kontinentet fant britene en etablert koloni med 25 000 slaver, 20 000 hvite kolonister, 15 000 khoisan og 1000 frigitte svarte slaver. Makten lå hos den hvite elite i Cape Town, og differensiering på grunnlag av rase ble hardt håndhevet. Utenfor Cape Town og det umiddelbare innlandet, befolket isolerte svarte og hvite gjetere landet. I likhet med nederlenderne før dem, hadde britene innledningsvis lite interesse i Kappkolonien, utenom som en strategisk plassert havn. Siden ett av sine første gjøremål, forsøkte de å ordne en problematisk grensetvist mellom boerne og xhosaene på koloniens østlige grense. De britiske styresmaktene overtalte i 1820 rundt 5000 britiske immigranter fra middelklassen (de fleste av dem handelsmenn) til å forlate England og slå seg ned på landområder mellom de kranglende gruppene med tanke på å skape en buffersone. Planen var fullstendig mislykket. Innen tre år hadde gått, hadde nesten halvparten av disse nybyggerne i 1820 trukket seg tilbake til landsbyer, hovedsakelig Grahamstown og Port Elizabeth for å drive yrket de hadde hatt i Storbritannia. Mens dette ikke hjalp noen ting mot å få slutt på grensetvisten, befestet dette britenes nærvær i området og splittet dermed den relative enheten i det hvite Sør-Afrika. Hvor boerne og deres idéer tidligere hadde vært ubestridt, hadde det sørlige Afrika nå to språkgrupper og to kulturer. Det dukket snart opp et mønster hvor de engelskspråklige i høy grad ble urbanisert og dominerte politikk, handel, finanser, gruvedrift og industri, mens de stort sett uutdannede boerne ble begrenset til gårdene sine. Gapet mellom britiske bosettere og boerne ble ytterligere utvidet med avskaffelsen av slaveri i 1833, et trekk som boerne vanligvis så på som mot Guds ordning av rasene. Men de britiske bosetternes konservatisme og forståelse av overlegenhet stoppet ytterligere radikale sosiale reformer, og i 1841 vedtok styresmakten en ordning for herrer og tjenere som sikret hvit kontroll. Imens økte antallet briter raskt i Cape Town, området øst for Kappkolonien (dagens Eastern Cape), Natal og, etter at det ble oppdaget gull og diamanter, deler av Transvaal, for det meste rundt dagens Gauteng. Begynnelsen av det 19. århundre var en tid med omfattende oppbrudd som skyldtes ekspansjonen til zuluenes kongedømme. Sotho-språklige kjenner denne perioden som "difaqane" («tvunget migrasjon»), mens zulu-språklige kaller den "mfecane" («knusing»). De fullstendige årsakene til "difaqane" forblir omdiskutert, selv om enkelte faktorer peker seg ut. Fremveksten til et forent zulukongedømme var spesielt viktig. Tidlig i det 19. århundre begynte ngunistammene i KwaZulu-Natal å endre seg fra løst organiserte samlinger av kongedømmer til en sentralisert, militaristisk stat. Shaka Zulu, sønn av høvdingen i den lille zuluklanen, ble den drivende maktfaktoren bak denne endringen. Shaka ble til å begynne med sett på som en avviker, men fremhevet seg i slag og lyktes gradvis i å konsolidere makten i sine hender. Han bygget store hærer, brøt med klantradisjonene ved å plassere arméene under sine egne offiserers kontroll fremfor de nedarvede høvdingene. Shaka satte så i gang et massivt program som innbefattet ekspansjon og drap eller slavegjøring av de som gjorde motstand i territoriene han erobret. Hans "impier" (krigerregiment) var ekstremt disiplinerte: Nederlag i slag betydde døden. Folkene som var i Shakas hærers vei, flyttet vekk og trengte seg aggressivt inn på sine naboer. Denne bølgen av forflytning spredte seg gjennom det sørlige Afrika og videre. Den akselererte også dannelsen av flere stater, mest kjent av disse er Sotho (dagens Lesotho) og Swazi (nå Swaziland). Shaka ble i 1828 drept av sine halvbrødre Dingane og Umthlangana. Den svakere og mindre dyktige Dingane ble konge og løsnet på den militære disiplinen mens han fortsatte despotismen. Dingane forsøkte også å etablere relasjoner med britiske handelsmenn på kysten av Natal, men hendelser begynte å skje som ville gjøre slutt på zuluenes uavhengighet. Imens hadde boerne begynt å bli stadig mer misfornøyde med det britiske styret i Kappkolonien. Den britiske proklamasjonen om likeverd mellom rasene hadde særlig irritert dem. Flere boergrupper, sammen et stort antall khoikhoi og svarte tjenere, begynte i 1835 å dra inn i den indre delen av landet på leting etter større uavhengighet. Denne migrasjonen ble kjent som Great Trek. Nord og øst for elven Oranje som utgjorde Kappkoloniens grense, fant disse boerne eller voortrekkers («pionérer») store områder av tilsynelatende ubebodd beiteland. Det virket som de hadde gått inn i sitt lovede land med rom nok for deres kveg og hvor deres kultur av anti-urban uavhengighet kunne blomstre. Lite visste de om hva de hadde funnet, forlatt land utarmet av beiting, uorganiserte flyktningebander og fortellinger om brutalitet, dette skyldtes "difaqane" og representerte ikke normaltilstanden i området. Med unntak av de mektige ndebelene, møtte voortrekkerne lite motstand blant de spredte folkene på slettene. "Difaqane" hadde spredt dem, og de som var igjen manglet hester og skytevåpen. Deres svekkede tilstand befestet også boernes tro på at europeisk okkupasjon betydde ankomsten til sivilisasjon til et barbarisk land. Men fjellene hvor kong Moeshoeshoe I hadde startet å smi basothonasjonen som senere ble Lesotho og de skogdekkede salene i Zululand viste seg å være en mye vanskeligere utfordring. Her møtte boerne sterk motstand, og deres inntrengninger utløste en rekke trefninger, krangler og skjøre avtaler som skulle prege de neste 50 årene med økende hvit dominans. Great Trek stoppet først ved Thaba Nchu, nær dagens Bloemfontein, hvor pionérene etablerte en republikk. Etter uenigheter i deres lederskap, delte forskjellige voortrekkergrupper opp. Mens noen dro nordover, krysset de fleste Drakensberg og dro inn i Natal med plan om å etablere en republikk der. Siden zuluene kontrollerte dette territoriet, besøkte lederen for voortrekkerne, Piet Retief, kong Dingane. De mistenksomme zuluene drepte ham umiddelbart. Dette drapet utløste andre angrep fra zuluene mot boerbefolkningen og et hevnangrep fra boerne. Kulminasjonen kom 16. desember 1838 i slaget ved Blood River som ble utkjempet ved elven Ncome i Natal. Flere boere ble skadet, men de drepte flere tusen zuluer, noe som skal ha farget Ncome rød. Etter denne seieren som skyldtes overlegne våpen, følte boerne at deres ekspansjon virkelig hadde guddommelig godkjennelse, noe de mistenkte fra før. Men deres håp om å etablere en republikk i Natal forble kortlivet. Britene annekterte området i 1843 og grunnla sin nye koloni, Natal, ved dagens Durban. De fleste boerne følte at de i økende grad ble klemt mellom britene på den ene siden og innfødt afrikansk befolkning på den andre og dro nordover. Britene satte i gang med å etablere store sukker-plantasjer i Natal, men fant få innbyggere i naboområdene til zuluene som var villige til å bidra med arbeidskraft. Britene stod ovenfor sterk motstand i sin ekspansjon fra zuluene, en nasjon med godt etablerte militærtradisjoner som påførte British Army et av de mest ydmykende nederlagene i slaget ved Isandlwana i 1879 hvor over 1400 britiske soldater ble drept. I løpet av anglo-zulu-krigene etablerte britene til slutt sin kontroll over det som ble kalt Zululand og i dag er kjent som Natal. Britene vendte seg til India for å løse sin mangel på arbeidskraft siden zulumennene nektet å finne seg i tjenerposisjonen som arbeidere, og i 1860 ankom dampskipet "Truro" i havnen til Durban med over 300 mennesker ombord. I løpet av de neste 50 årene ankom det ytterligere 150 000 indiske kontraktstjenere, i tillegg til tallrike frie «indiske passasjerer» som la grunnlaget for det som skulle bli det største indiske samfunnet utenfor India. Så tidlig som i 1893, da Mahatma Gandhi ankom i Durban, var det flere indere enn hvite i Natal. Det uavhengige Sør-Afrikas vekst. Boerne fortsatte sin leting etter land og frihet og etablerte seg til slutt i forskjellige boerrepublikkene Transvaal, eller Sørafrikanske Republikk, og Oranjefristaten. For en stund så det ut til at disse republikkene skulle utvikle seg til stabile stater, til tross for at de var tynt befolket av individuelle boere, ikke hadde industri og bare hadde minimal agrikultur. Oppdagelsen av diamanter nær Kimberly snudde boernes verden på hodet i 1869. De første diamantene kom fra landområder som tilhørte griqua, men som både Transvaal og Oranjefristaten la krav på. Storbritannia gikk raskt inn og løste saken ved selv å annektere området. Oppdagelsen av diamanter ved Kimberly utløste et skred av europeisk og svart arbeidskraft inn i området. Landsbyer spratt opp hvor innbyggerne ignorerte «korrekt» adskillelse av hvite og svarte, og boerne uttrykte sinne over at deres fattige republikker hadde gått glipp av de økonomiske fordelene fra gruvene. Boerkrigene. Boernes langvarige oppgitthet vendte seg til et fullstendig opprør i Transvaal som kom under britenes kontroll i 1877, og første boerkrig, kjent for afrikandere som «uavhengighetskrigen», brøt ut i 1880. Konflikten endte nesten like fort som den begynte med en knusende boerseier i slaget ved Majuba Hill (27. februar 1881). Republikken fikk tilbake sin uavhengighet som "Zuid-Afrikaansche Republiek" («Sørafrikanske Republikk»), eller ZAR. Paul Kruger, en av lederne i opprøret, ble president i ZAR i 1883. Britene så på sitt nederlag ved Majuba som en feiltakelse og fortsatte arbeidet med sitt ønske om å skape en føderasjon av sørafrikanske kolonier og republikker. De så på dette som den beste måten å komme den store hvite afrikandermajoriteten i møte på, i tillegg til at det fremmet deres større strategiske interesser i området. Zululand kom under britisk kontroll i 1879. En australsk gullgraver oppdaget gull i Witwatersrand i 1886, noe som akselererte føderasjonsprosessen og gav boerne nok et slag. Befolkningen i Johannesburg eksploderte til rundt 100 000 innen midten av 1890-årene, og ZAR gjestet plutselig tusenvis av "uitlandere", både svarte og hvite, mens boerne var skjøvet ut på sidelinjen. Det var særlig mengden av svart arbeidskraft som bekymret boerne, mange av dem led harde tider økonomisk og så ned på svarte lønnsmottakere. Den økonomiske velstanden i gruvene som stort sett ble kontrollert av europeiske «randlorder», ble snart uimotståelig for britiske imperialister. En gruppe eventyrere ledet av kaptein Leander Starr Jameson gikk i 1895 inn i ZAR med mål om å starte et opprør på Witwatersrand og innsette en britisk administrasjon. Denne inntrengningen ble kjent som Jameson-raidet. Planen endte i fiasko, men det virket opplagt for Kruger at det i det minste hadde stilltiende støtte av styresmakten i Kappkolonien og at hans republikk stod i fare. Han svarte med å danne en allianse med Oranjefristaten. Situasjonen toppet seg i 1899 da britene krevde stemmerett for de 60 000 utenlandske hvite på Witwatersrand. Frem til dette punktet hadde Krugers regjering ekskludert alle utlendinger fra stemmerett. Kruger avslo det britiske kravet og krevde at britene skulle trekke tilbake sine styrker fra grensen til ZAR. Da britene nektet, erklærte Kruger krig. Denne andre boerkrigen varte lenger, og britene var langt mer forberedt enn ved Majuba Hill. Innen juni 1900 hadde Pretoria, den siste av de store boerbyene, overgitt seg. Men motstanden fra boernes "Bittereinderere" fortsatte i mer enn to år med geriljaslag som britene møtte med brent jords taktikk. Innen 1902 hadde 26 000 boere mistet livet av sykdom og forsømmelse i konsentrasjonsleirer. 31. mai 1902 ble en overfladisk fred inngått gjennom signeringen av Vereenigingavtalen. Boerrepublikkene anerkjente britisk suverenitet, mens britene forpliktet seg til å gjenoppbygge området under sin kontroll. Unionens røtter. I årene etter krigen fokuserte britene på å gjenoppbygge landet, særlig gruveindustrien. Innen 1907 produserte gruvene på Witwatersrand nesten en tredjedel av verdens årlige gullproduksjon. Men freden som avtalte førte med seg, forble skjør og utfordret på alle sider. Afrikanderne levde som fattige bønder i et land hvor store gruveforetak og utenlandsk kapital gjorde dem irrelevante. Storbritannias mislykkede forsøk på å anglifisere dem og å innføre engelsk som det offisielle språket i skoler og på arbeidsplassene irriterte dem. Boer begynte å se på afrikaans som "volkstaal" («folkets språk») og som et symbol på afrikandernes nasjonalitet, delvis på grunn av dette. Flere nasjonalistiske organisasjoner dukket opp. Systemet gjorde at svarte og fargede var fullstendig marginalisert. Autoritetene innførte harde skatter og reduserte lønninger, mens den britiske administrasjonen oppmuntret immigrasjonen til tusenvis av kinesere for å undergrave motstand. Oppgittheten eksploderte i Bambathaopprøret i 1906 hvor 4000 zuluer mistet livet etter protester mot byrdefull skattelovgivning. Britene fortsatte imens med planene sine om en union. Etter flere år med forhandlinger, førte Sør-Afrikaresolusjonen 1909 koloniene og republikkene, Kappkolonien, Natal, Transvaal og Oranjefristaten, sammen som Unionen Sør-Afrika. Under betingelsene til resolusjonen forble unionen britisk territorium, men med selvstyre for afrikanderne. Britisk høykommissærterritoriene Basutoland (nå Lesotho), Bechuanaland (nå Botswana), Swaziland og Rhodesia (nå Zambia og Zimbabwe) fortsatte under direkte styre fra Storbritannia. Engelsk og nederlandsk ble de offisielle språkene. Afrikaans fikk ikke anerkjennelse som offisielt språk før 1925. Til tross for en betydelig kampanje fra svarte og fargede, forble stemmeretten som den var før unionen i republikkene og koloniene, og bare hvite kunne bli valgt til parlamentet. Første verdenskrig. Sør-Afrika var tett knyttet til det britiske imperiet og sluttet seg automatisk til Storbritannia og deres allierte mot det tyske riket i første verdenskrig. Både statsminister Louis Botha og forsvarsministeren deltok i betydelige militære operasjoner mot Tyskland. Til tross for motstand fra boerne hjemme, nølte ikke den afrikanerledede regjeringen under Botha med å slutte deg til de allierte i første verdenskrig og kjempe sammen med deres arméer. Den sørafrikanske regjeringen gikk med på at enheter fra British Army trakk seg ut slik at de kunne slutte seg til krigen i Europa. Den planla også å invadere Tysk Sydvest-Afrika. Elementer fra den sørafrikanske hæren nektet å kjempe mot tyskerne, og sammen med andre opponenter av regjeringen brøt det ut åpent opprør. Regjeringen erklært unntakstilstand den 14. oktober 1914, og regjeringslojale styrker under kommandoen til generalene Louis Botha og Jan Smuts satte i gang med å slå ned Maritzopprøret. Mer enn 146 000 hvite, 83 000 svarte og 2500 mennesker av blandet bakgrunn («Fargede») og asiater tjente i den sørafrikanske hæren under krigen, inkludert 43 000 i Tysk Sydvest-Afrika og 30 000 på vestfronten. Det er anslått at 3000 sørafrikanere også sluttet seg til Royal Flying Corps. De totale sørafrikanske tapene under krigen var rundt 18 600 der 12 452 ble drept, mer enn 4 600 bare i Europa. Der er ingen tvil om at Sør-Afrika i stor grad hjalp de allierte, og særlig Storbritannia, i å erobre de to tyske koloniene Tysk Sydvest-Afrika og Tysk Øst-Afrika i tillegg til i slagene i Vest-Europa og Midtøsten. Sør-Afrikas havner som Cape Town, Durban og Simon's Town, var også viktige stoppesteder og forsyningsstasjoner og tjente som en strategisk ressurs for den britiske Royal Navy under krigen. De hjalp til med å holde avgjørende skipsruter til Britisk India åpne. Andre verdenskrig. Ved utbruddet av andre verdenskrig befant Sør-Afrika seg i et unikt politisk og militært problem. Landet var nært alliert med Storbritannia gjennom å være likeverdige domener under Westminsterstatuttet av 1931, statsoverhodet var den britiske kongen, men den sørafrikanske statsministeren den 1. september 1939 var ingen ringere enn Barry Hertzog, lederen for det proafrikand og antibritiske Nasjonalistpartiet som hadde inngått regjering sammen med United Party. Herzogs problem var at Sør-Afrika var konstitusjonelt forpliktet til å støtte Storbritannia mot Nazi Tyskland. Den polsk-britiske forsvarspakten forpliktet Storbritannia, og igjen deres domener, til å hjelpe Polen dersom de ble angrepet av nazistene. Etter at Hitlers styrker angrep Polen natten 31. august 1939, erklært Storbritannia få dager senere krig. En kort, men intens, debatt utspant seg i Sør-Afrika, særlig i Sør-Afrikas parlament, der debatten gikk i favør av de som ønsket å gå inn i krigen på britisk side, ledet av den proallierte, probritiske afrikanderen, eksgeneralen og tidligere statsministeren Jan Smuts "mot" den daværende statsministeren Barry Hertzog som ønsket å holde Sør-Afrika «nøytralt», om ikke proaksemaktene. 4. september 1939 nektet United Party å akseptere Hertzogs nøytralitetspolitikk i andre verdenskrig og avsatte ham til fordel for Smuts. Smuts erklærte krig mot Tyskland og aksemaktene da han ble statsminister. Han satte umiddelbart i gang med å befeste Sør-Afrika mot enhver mulig tysk sjøinvasjon på grunn av Sør-Afrikas globale strategiske posisjon, landet kontrollerte den lange sjøruten rundt Kapp det gode håp. Smuts satte i verk omfattende aksjoner mot den pronazistiske sørafrikanske bevegelsen Ossewabrandwag (de ble tatt for å ha utført sabotasjehandlinger) og fengslet deres ledere under krigen. En av dem, John Vorster, skulle senere bli statsminister i Sør-Afrika. Statsminister Jan Smuts var den eneste viktige ikke-britiske generalen som Storbritannias statsminister Winston Churchill jevnlig rådførte seg med. Smuts ble invitert til Imperiets krigskabinett i 1939 som Sør-Afrikas øverste leder i krigen. 28. mai 1941 ble Smuts utnevnt til feltmarskalk i British Army og ble den første sørafrikaner som hadde denne graden. Til slutt måtte Smuts betale en høy politisk pris for sitt tette samarbeid med britene, han ble svært upopulær blant de konservative nasjonalistiske afrikanderne, noe som førte til hans fall. De fleste engelsk-språklige hvite og en minoritet av liberale afrikandere forble lojale mot ham. Sør-Afrikas militære styrker bidro i mange felttog i krigen. Sør-Afrikas bidrag bestod hovedsakelig i å bidra med styrker, menn og materiell i felttoget i Nord-Afrika (ørkenkrigen) og felttoget i Italia i tillegg til allierte skip som lå ved kai i landets viktige havner ved Atlanterhavet og Indiahavet som møtes ved spissen av det sørlige Afrika. Tallrike frivillige fløy også for Royal Air Force. Av de 334 000 mennene som meldte seg frivillig til full tjeneste i den sørafrikanske hæren under krigen (inkludert 211 000 hvite, 77 000 svarte og 46 000 fargede og asiater), ble nesten 9000 drept i tjenesten. Sør-Afrika kom fra den allierte seieren med sin prestisje og nasjonale ære intakt siden landet hadde kjempet urokkelig for de vestlige allierte. Sør-Afrikas posisjon i det internasjonale samfunnet var oppadstigende i en tid da den tredje verdens kamp mot kolonialismen ennå ikke hadde satt i gang for alvor. I mai 1945 representerte statsminister Smuts Sør-Afrika i San Francisco i skisseringen av FN-charteret. Akkurat som i 1919, oppfordret Smuts delegatene til å skape en mektig internasjonal organisasjon som kunne opprettholde fred. Han var fast bestemt på at i motsetningen til folkeforbundet, skulle FN ha tenner. Smuts signerte Paris-avtalen som avsluttet krigen i Europa og ble dermed den eneste som skrev under i begge avtalene som gjorde slutt på første og andre verdenskrig. Men intern politisk kamp i det misfornøyde og stort sett fattige afrikandersamfunnet, skulle snart føre til Smuts nederlag ved valgurnene i 1948, hvor bare hvite og fargede fikk stemme, for et fornyet National Party etter krigen. Dette begynte Sør-Afrikas ferd til isolasjonen fra en verden som ikke lenger ville tolerere enhver form for politisk diskriminering eller differensiering kun basert på rase. Demokratisering. Fra 1910 til i dag har det blitt avholdt en rekke viktig valg i det forente Sør-Afrika. Fra 1910 til 1948 ble stemmeretten kun gitt til hvite og Kapprovinsens fargede, mennesker av multikulturelt opphav. Etter at National Party overtok makten i 1948, ble de fargede i Kapprovinsen fratatt sin stemmerett. Kun hvite fikk stemme frem til 1994 da stemmeretten ble gitt til alle sørafrikanere. Valget i Sør-Afrika i 1994 var det første valget som var basert på allmenn stemmerett. Der har vært tre folkeavstemninger i Sør-Afrika: folkeavstemningen i 1960 om landet skulle bli republikk, innføringen av trekammersparlament i 1983 og innføringen av multikulturelt demokrati i 1992. Alle ble holdt mens National Party satt ved makten. Apartheid. General Louis Botha ledet den første regjeringen til den nye unionen, med general Jan Smuts som hans nestkommanderende. Deres South African National Party, senere kjent som South African Party eller SAP, fulgte en generelt probritisk, hvit enhetslinje. De mer radikale boerne trakk seg ut under lederskapet til general Barry Hertzog og dannet Nasjonalistpartiet, NP, i 1914. NP kjempet for afrikandernes interesser, talte for en separat utvikling for de to hvite gruppene og uavhengighet fra Storbritannia. Den nye unionen hadde ikke plass for svarte, til tross for at de utgjorde over 75 % av befolkningen. Unionsvedtaket fratok dem stemmerett i områdene Transvaal og Oranjefristaten, og i Kapprovinsen fikk svarte stemmerett bare dersom de oppfylte krav til fast eiendom. De svarte så på den manglende stemmeretten som i lys av den britiske krigspropagandaen som lovet dem frihet fra «boerslaveriet», som et rent svik. Det gikk ikke lenge før unionen vedtok undertrykkende lovgivining som gjorde det ulovlig for svarte arbeidere å streike, reserverte krevende jobber for hvite, hindret svarte fra å delta i militæret og institusjonaliserte restriktive passlover. Parlamentet vedtok i 1913 loven om de innfødtes land og reserverte åtte prosent av Sør-Afrikas land som de svarte kunne slå seg ned på. Hvite som bare utgjorde 20 % av befolkningen, kontrollerte 90 % av landet. Svarte afrikanere kunne ikke kjøpe eller leie land eller til og med arbeide som avlingsdyrkere utenfor sine tildelte områder. Styresmaktene forviste tusenvis av husokkupanter fra gårder og tvang dem inn i stadig mer overbefolkede og fattige reservater, eller inn i byene. De som forble fikk lavere status som eiendomsløse arbeidere. Svart og farget opposisjon begynte å danne seg, og ledende figurer som John Jabavu, Walter Rubusana og Abdullah Abdurahman la grunnlaget for nye ikke-stammelige svarte politiske grupper. Mest betydningsfull var Pixley ka Isaka Seme, advokat utdannet ved Columbia University, som sammenkalte representanter fra de forskjellige afrikanske stammene for å danne en forent, nasjonal organisasjon som skulle representere interessene til svarte og sikre at de hadde en effektiv stemme i den nye unionen. På denne måten oppstod "South African Native National Congress", kjent fra 1923 som African National Congress (ANC). Parallelt med dette arbeidet Mahatma Gandhi med den indiske befolkningen i Natal og Transvaal for å kjempe mot den stadig økende frarøvingen av deres rettigheter. Den internasjonale nedgangstiden som fulgte første verdenskrig, satte gruveeierne under press, og de forsøkte å redusere kostnadene ved å rekruttere lavt betalte, svarte, halvdyktige arbeidere. Hvite gruvearbeidere så på dette som en trussel, og i 1922 gjorde opprør i Randopprørert, støttet av det nye Sør-Afrikas kommunistparty under slagordet «"Verdens arbeidere, foren dere og kjemp for et hvitt Sør-Afrika"». Smuts slo opprøret brutalt ned, men hendelsen førte til en sammensmeltning av syn mellom afrikandernasjonalister og hvite engelsk-språklige handelsunionister. Kommunistene forklarte nederlaget med manglende mobilisering av svarte arbeidere og reorienterte sin rekruttering. NP, under Hertzog, kom i 1924 til makten i en koalisjonsregjering med arbeiderpartiet, og afrikandernes nasjonalisme fikk sterkere grep. Afrikaans som tidligere ble sett på som en laverestående dialekt av nederlandsk, erstattet nederlandsk som offisielt språk i unionen, og den såkalte "swart gevaar" (svarte trussel) ble den dominerende saken i valget i 1929. I midten av 1930-årene forente Hertzog NP med den mer moderate SAP til Jan Smuts og dannet United Party. Denne koalisjonen falt fra hverandre ved starten av andre verdenskrig da Smut på kontroversielt vis inntok førersetet og ledet Sør-Afrika inn i krigen på de alliertes side. Men ethvert håp om at afrikandernes nasjonalisme skulle snu, forsvant da Daniel François Malan ledet en radikal utbryterbevegelse, Purified National Party, inn i en sentral posisjon i afrikandernes politiske liv. Afrikander Broederbond, en hemmelig afrikanderbrødreorden dannet i 1918 for å beskytte afrikandernes kultur, fikk snart ekstraordinær innflytelse bak både NP og andre organisasjoner som skulle fremme "volk" («folk», afrikanderne). På grunn av den blomstrende krigsøkonomien, ble svarte arbeidere i økende grad viktige for gruvedriften og industrien, og den svarte bybefolkningen ble nesten fordoblet. Enorme slummer vokste opp i utkantene til Johannesburg og, i mindre grad, utenfor de andre store byene. Til tross for avskyelige forhold i townshipene var det ikke bare de svarte som kjente til fattigdom. Undersøkelser i krigstiden viste at 40 % av hvite skolebarn led av underernæring. Etterfølgende administrasjoner fra NP formaliserte og utvidet fra 1948 av det eksisterende systemet av segregasjon og fornektelse av rettigheter til lovsystemet "apartheid" som varte til 1990-årene. Selv om mange viktige hendelser skjedde i denne perioden, forble apartheid det sentrale systemet som de fleste historiske hendelsene i perioden handlet om. Med den økende opposisjonen til apartheid i de siste tiårene av det 20. århundre, inkludert en væpnet kamp, økonomiske og kulturelle sanksjoner av det internasjonale samfunnet, press fra anti-apartheid-bevegelsen rundt omkring i verden, et opprør blant afrikandere og engelsk-språklige ungdommer samt åpent opprør innenfor det herskende NP, annonserte statspresident F.W. de Klerk forbudet mot ANC og Pan Africanist Congress for opphevet og løslatelsen av Nelson Mandela den 2. februar 1990. Dette signaliserte begynnelsen på overgangen til demokrati. I folkeavstemningen som ble holdt den 17. mars 1992 stemte 68 % av de hvite stemmeberettigede for å oppheve apartheid gjennom forhandlinger. Etter forhandlinger under konvensjon for et demokratisk Sør-Afrika (CODESA), ble det lagt frem et utkast til konstitusjon den 26. juli 1993 som inneholdt innrømmelser for alle sider: Et føderalt system av regionale forsamlinger, lik stemmerett på tvers av raser og en tokammers nasjonalforsamling. Den sørafrikanske befolkningen stemte fra 26. til 29. april 1994 i det første valget med allmenn stemmerett. ANC vant valget og fikk makten for første gang og la NP og Inkatha Freedom Party bak seg. Partier som Democratic Parti og PAC inntok seter som del av opposisjonen. Nelson Mandela ble valgt til president den 9. mai 1994 og dannet, i henhold til interimkonstitusjonen av 1993, en regjering av nasjonal enhet som bestod av ANC, NP og Inkatha. Mandela som Sør-Afrikas president og Thabo Mbeki og FW De Klerk som hans visepresidenter ble tatt i ed i Pretoria den 10. mai. Etter valget ble det viktig å fostre en kultur som anerkjente menneskerettighetene. Parlamentet vedtok en ny konstitusjon og rettighetslovgivning i 1996 etter betydelig debatt og etter innspill fra interessegrupper, individer og vanlige borgere. Etter apartheid. Fokuset vendte seg så mot sannhets- og forsoningskommisjonen som ble etablert i 1995 for å avsløre apartheidtidens forbrytelser under ledelsen til erkebiskop Desmond Tutu: «Uten tilgivelse er der ingen fremtid, men uten innrømmelse kan der ikke bli tilgivelse.» Kommisjonen hørte mange fortellinger om forferdelig brutalitet og urettferdighet fra alle sider og tilbød katarsis til mennesker og samfunn som var knust av deres tidligere erfaringer. Kommisjonen opererte ved å la ofre fortelle sine historier og ved å la overgripere innrømme sin skyld, det ble tilbudt amnesti til de som tilstod. De som ikke valgte å stå frem for kommisjonen ville stå ovenfor rettslig forfølgelse dersom myndighetene kunne bevise deres skyld. Men mens noen soldater, politimenn og vanlige borgere tilstod sine forbrytelser, var det få av dem som hadde gitt ordrer eller ledet politiet som stod frem. Statspresident P.W. Botha nektet å møte for kommisjonen. Det har vist seg vanskelig å samle bevis mot disse høyerestående påståtte kriminelle. Sør-Afrika holdt sitt andre allmenne valg i 1999. Mandela hadde i 1997 overlatt lederskapet for ANC til sin nestleder, Thabo Mbeki, og spekulasjoner vokste derfor om at ANC dermed ville få lavere tilslutning i valget. Men partiet fikk flere stemmer, og ANC var bare en representant fra å ha to tredjedelers flertall som ville tillate dem å endre konstitusjonen. NP, fornyet som New National Party (NNP), mistet to tredjedeler av sine representanter, i tillegg til statusen som offisielt opposisjonsparti til Democratic Party (DP). DP hadde tradisjonelt fungert som en festning for liberale hvite, og nå fikk de ny støtte fra konservative som var misfornøyde med NP og fra noen svarte fra middelklassen. Rett bak DP kom KwaZulu-Natal Inkathapartiet som historisk sett var stemmen til zulunasjonalismen. Mens Inkatha mistet noe støtte, fortsatte høvding Mangosuthu Buthelezi å utøve makt som innenriksminister. Mbeki var ikke like avholdt blant grasrota i ANC som «Madiba» (Mandela), men han har vist seg å være en dyktig politiker som har opprettholdt sitt politiske lederskap ved å isolere eller samarbeide med opponerende partier. Mbeki manøvrerte i 2003 ANC til et to tredjedelers flertall i parlamentet for første gang. Alt har likevel ikke gått ANCs vei. I Mbekis tidlige dager som president, inviterte hans reelle fornektelse av HIV-krisen til global kritikk, og hans manglende evne til å fordømme den tvunge beslageleggingen av gårder eid av hvite i nabolandet Zimbabwe, gjorde både sørafrikanske landeiere og utenlandske investorer nervøse. "The Economist" har rapportert drap på rundt 1500 hvite bønder i ikke-politiske angrep siden 1991. Sør-Afrika hadde i 1998 det høyeste antallet drepte og ran i verden, selv om Colombia vanligvis hadde litt høyere drapsrate før og etter. South African Police Service og South African Medical Research Council har fra 1994 av publisert statistikker som viser en jevn nedgang i antall drap på nasjonalt nivå og i byene. Et vidt utbredt anslag på over 32 000 drap ble rapportert av SAMRC i finansåret 2000/01. Men dette er et omstridt anslag og regnes nå for å være feil. Ifølge "The Economist" er det anslått at 250 000 hvite sørafrikanere har emigrert siden 1994. Sture Fladmark. Sture Fladmark (født 30. juni 1967) er en norsk fotballtrener som fra 2011 er ansatt i trenersystemet til Aalesunds FK som hovedansvarlig for Junior Elite i turneringer og NM, samt hovedansvarlig for AaFKs andrelag. Til og med sesongen 2010 var Fladmark trener for fotballkubben Skarbøvik IF, som spilte i 2. divisjon fotball for herrer. I 2010 rykket Skarbøvik ned til 3. divisjon etter tre år i 2. divisjon. Fladmark har tidligere vært trener for tippeligalaget Fotballklubben Lyn. Fladmark ble ansatt i Lyn i 2002 etter at Stuart Baxter forlot klubben. Han ledet laget til en ledelse på ti poeng midtveis i sesongen. Likevel ansatte klubben Hrvoje Braovic på sommeren, han ble mektig upopulær blant spillerne, og ble på høsten fjernet som stillingen som hovedtrener. Noen uker senere sa han opp kontrakten med klubben. Fladmark overtok igjen ansvaret og førte laget til slutt til en tredjeplass i Tippeligaen. Etter sesongen fikk Fladmark Kniksen-prisen som årets trener. På tross av suksessen ble Fladmark degradert til assistenttrener da Teitur Thordarson tok over treneransvaret i 2003. De forlot begge klubben på høsten samme år. Etter å ha blitt sparket fra Lyn ble Fladmark assistenttrener for landslaget til Sør-Afrika, under sin tidligere sjef Baxter. Fladmark førte Hødd opp i Adeccoligaen i 2007, men i påfølgende sesong fikk han sparken som hovedtrener etter det ble klart at klubben ville rykke ned igjen. I august 2009 overtok han hovedtreneransvaret i Skarbøvik IF, der han takket ja til å være hovedtrener i en treårsperiode. I sin spillerkarriere spilte Fladmark for Aalesund FK og Lyn, og var kjent som en hardarbeidende midtbanespiller. Han kom til Lyn i 1990, og ble der til han la opp i 1998. Han spilte 135 obligatoriske kamper for klubben og scoret åtte mål. Fylkesvei 367 (Hedmark). Fylkesvei 367 i Hedmark går mellom Roverud og Granli i Kongsvinger. Traséer: Roverud – Skinnarbøl (9,4 km), Overud – Granli (4,6 km) Eksterne lenker. 367 Ligasystemet i engelsk fotball. Det engelske ligasystemet, også kalt «The football pyramid» er betegnelsen nivå 1–24 i engelsk fotball. Det vil altså ta 23 år å rykke opp til høyeste nivå (Premier League) hvis man spiller i Bristol Downs League Divisjon 4 (laveste nivå), og rykker opp hvert år. Cuper/turneringer. Er et lag med i en liga på et visst nivå får man også delta i cuper, eller eliminasjonsturneringer. Under nivå 11 blir pyramiden regional, og samtidig blir cupene også regionale. Lenger ned i ligasystemet er turneringene på fylke/distriktbasis, noen fylker/distrikter har også egne turneringer. Selve systemet. Tabellen under viser ligasystemets nåværende struktur. For hver divisjon står det offisielle navnet, navn gitt fra sponsoren (som er forskjellig fra originalnavnet) og antall lag i hver divisjon. På nivå 1–8 rykker man direkte opp til nivået over den og rykker ned til den divisjonen rett under den. Under dette nivået bestemmes det individuelt av lokale forbund/fotballkretser. Lagene på nivå 1–4 er 100 % profesjonelle og er med i The Football League. Lagene på nivå 5–11 er medlem av National League System (NLS, også kalt non-league), og er under direkte jurisdiksjon av The Football Association. Toppnivået (nivå 5) av NLS i kjent som «Step 1» av FA, neste (nivå 6) som «step 2», osv. osv. Cheyenne (språk). Cheyenne er et algonkinsk språk som snakkes av cheyenneindianerne i dagens Oklahoma og Montana i USA. Som alle algonkinske språk, er cheyenne agglutinerende. Cheyenne er et slettealgonkinsk språk, i likhet med arapaho og blackfoot, men dette er mer en områdeklassifisering enn en genetisk klassifisering. De fleste som snakker språket bor i Northern Cheyenne Indian Reservation, og det er få unge som snakker språket. Anoleøgler. Anoleøgler er en artsrik gruppe iguaner. Disse ganske små og slanke øglene forekommer hovedsakelig i Sør-Amerika, men utbredelsen strekker seg nordover til Karibien og USAs sørstater. De fleste artene klatrer i trær, men det finnes også marklevende arter i de tørre områdene i det sørvestre Sør-Amerika. De trelevende artene har gripehale som en tilpasning til et slikt liv. De har også festeskiver på tærne, som ligner på dem som gekkoene har. Mange arter har en fargerik hakelapp som benyttes til kommunikasjon med artsfrender. Systematikken er omstridt, og de ble tidligere regnet som en underfamilie av en stor familie som omfatter alle iguaner, men her oppfattes de som en selvstendig familie. Noen går enda lengre, og fordeler gruppen på to familier Polychrotidae og Leiosauridae; Leiosauridae deles da i to underfamilier Leiosaurinae og Enyaliinae. Eksterne lenker. Hann av grønn anole ("Anolis carolinensis") viser hakelappen. Francis Picabia. Francis Picabia i sitt atelier. Francis-Marie Martinez Picabia (født 28. januar 1879, død 30. november 1953) var en maler og poet med fransk mor og spansk-cubansk far, tilknyttet den cubanske diplomatiske representasjonen i Paris. Han var født i Paris og fikk sin kunstutdannelse ved både École des Beaux-Arts og École des Arts Decoratifs (kunsthåndverkskolen). Han kom i perioden 1903 til 1908 under innflytelse av Alfred Sisley, som var impresjonist. Senere var han kubist. Rundt 1911 ble han med i gruppen Section d'Or, som pleide å møtes i atelieret til Jacques Villon i landsbyen Puteaux. Der ble han venn med Marcel Duchamp og kjent med Apollinaire, Albert Gleizes, Roger de La Fresnaye, Fernand Leger og Jean Metzinger. Mellom 1913 og 1915 var han flere ganger i New York og deltok i kunstnerlivet der ved å introdusere modernismen for USA. Perioden kan kalles pre-dada, der han laget portraits mécaniques. I 1916 var han i Barcelona og ga ut sitt første Dada-tidsskrift kalt "391". Tidsskriftet fikk utvidet levetid ved at Duchamp støttet det fra USA. Interessen varte noen år, til han utviklet en sans for surrealismen. Fra 1925 var han tilbake i figurativt maleri. I 1930-årene forbauset han verden med å gi ut en lang serie med bilder basert på erotisk pregede franske «Cocktail-bilder» fra mannfolkmagasiner. Stilen var langt fra den akademisk tradisjonelle måten å lage akt på. Han dro tilbake til Paris allerede før andre verdenskrig var over, malte abstrakt og skrev poesi. Våren 1949 var der en stor retrospektiv utstilling i "Galerie René Drouin" i Paris. Han døde i Paris, og er gravlagt i Cimetière de Montmartre. Bildene selges i dag for over en million dollar. MMD. MMD (The Movement for Multi-party Democracy) er et politisk parti i Zambia. Partiet ble opprinnelig dannet for å kaste ut Kenneth Kaunda, som ledet United National Independence Party, partiet som hadde makten i landet i 27 år. Ved valget i 1991 ble partiets leder Frederick Chiluba valgt til president. Partiet hadde flertall fra 1991 til 2001 og er fremdeles det viktigste av de politiske partiene i Zambia. MMDs presidenter. Partiet har hatt presidentvervet siden 1991. Rørblad. Et rørblad ("rør, flis") er en tynn bred stripe av et materiale som vibrerer for å lage lyd. Fliser brukes til treblåseinstrumenter, og er vanligst lagd av kjemperør, sjeldnere av syntetiske materialer så som plast. Enkle rørblader. Enkle rørblader blir brukt hos klarinetter og saksofoner. Flisen blir satt på et munnstykke og og strammet til med en klemme. Undersiden av flisa er helt flat slik at den passer munnstykket; oversiden blir gradvis tynnere jo nærmere du kommer slutten av flisa. Den er rektangulært formet, bortsett fra tuppen som er avrundet for å passe med tuppen av munnstykket. Alle enkle rørblader har samme form, men har forskjellig størrelse for å passe til munnstykket. Forskjellen på flisene innenfor det samme instrumentet er tykkelsen. Den måles på en generell skala der 1 er den letteste og tynneste, til 5 som er den tykkeste og tyngste å spille på. Denne skalaen er ikke standardisert, og kan variere på flisene mellom produsentene. Tykkelsen av tuppen og begynnelsen av rørbladet og hvordan den er mellom har også en effekt på lyden tyngden. Tettheten og hvor stiv rørbladet er, vil også påvirke lyden i forskjellig retning. Doble rørblader. Doble rørblader blir blant annet brukt på fagotter, oboer, sekkepiper og engelske horn. Rørbladet puttes rett inn i musikerens munn, uten å festes på et munnstykke, slik som må gjøres med et enkelt rørblad; flisene vibrerer heller mot hverandre. De doble rørbladene set ut som to enkle rørblader som er bøyd og satt sammen slik at de danner et hull som en spiss ellipse. Rørbladet har også et kammer i hælen av flisen som kan ha forskjellig farge. Styrken på rørbladet er også gradert etter den samme skalaen som hos enkle rørblader, fra 1 til 5, der denne skalaen også kan være forskjellig mellom produsenter. Materialer. De fleste rørblader er lagd av kjemperør, men fliser av syntetiske materialer blir også brukt av noen få klarinetister og saksofonister. Syntetiske rørblader varer generelt lengre enn deres naturlige motstykker, de trenger ikke å fuktes før spilling, og kvaliteten på rørbladene varierer ikke så mye fra flis til flis. Mange musikere mener derimot at de har dårligere lyd enn de av kjemperør, eller bruker dem der lydkvaliteten ikke er så viktig, så som i amerikanske marsjerende korps. Nylige utviklinger innen syntetiske rørblader har lagd fliser lagd av en syntetisk polymer-blanding, og siden forskning på dette området har hatt fremgang, har syntetiske rørblader blitt mer akseptert. Fliser av syntetisk materiale er nyttig når man spiller med jevne lange mellomrom, da fliser av kjemperør ville ha tørket. Dizien, en kinesiske transponerende fløyte, har en spesiell type flis som er lagd av en papirlignende bambusmembran. Masseproduserte og håndlagde rørblader. Fra gammelt av lagde musikerne rørblader fra kjemperør ved hjelp av enkle hjelpemidler, en prosess som både tok lang tid og var strevsomt. Spesialverktøy for å kutte og trimme flisene gjorde tiden kortere. I dag bruker nesten alle spillere som spiller instrumenter av enkle rørblader masseproduserte, selv om mange regulerer dem ved å file eller pusse dem ned. Noen profesjonelle lager enkle rørblader fra bunnen av, men dette er tidskrevende og trenger dyrt utstyr. Blant dobbelt rørblad-brukere lager noen av de viderekomne og profesjonelle sine egne fliser, mens begynnere og studenter kjøper fliser av læreren sin eller i musikkforetninger. Mufulira. Mufilira er en by i Copperbeltprovinsen i Zambia. Den er zambias femte største by med en befolkning på ca 120 000 innbyggere. Byen ligger 40 km nordvest for Kitwe. Geografi. Mufulira ligger nord i provinsen Copperbelt. Byen ligger 1288 moh. Avstanden til grensen mot Kongo er bare 16 kilometer. Det som er spesielt er at veien videre ikke er knyttet til det kongolesiske veinettet men bare går over til den zambiske provinsen Luapula. Det er en strekning på 68 kilometer, som i perioder har vært svært utrygg å trafikkere på grunn av omflakkende opprørere. Jernbane. Mufulira er knyttet til det zambiske jernbanenettet med en sidebane til linjen Kitwe Chingola. Det er kun godstransport og da hovedsakelig malm fra gruvene i Mufulira som blir transportert til Konkola smelteverk i Chingola. Johann von Ewald. a> utført av C. A. Jensen 1835 etter en tegning av H. J. Aldenrath. Johann Ewald, senere Johann von Ewald, (født 20. mars 1744 i Kassel, død 25. juni 1813 ved Kiel) var en tysk offiser og militærteoretiker. Som kaptein i det hessiske feltjegerkorps deltok han i Den amerikanske uavhengighetskrigen og var spesialist på partisankrig. Han skrev den kanskje mest omfattende dagbok fra den amerikanske uavhengighetskrigen. Dagboken inneholder betraktninger og beskrivelser fra selvopplevde slag. Da han kom tilbake til Europa gikk han i tjeneste for den danske hær og deltok i Napoleonskrigene. Ewald var sønn av en bokholder, men viste tidlig interesse for militærvesenet og ble som sekstenåring med i infanteriregimentet Gilsa. I 1774 fikk han kommandoen over livjegerne. Jegersoldatene ble rekruttert fra skogsarbeidere og jegere og brukte korte, men presise gevær og var kjent som gode skyttere. Som 26-åring mistet han det venstre øye i en duell. Det etterfølgende sykeleiet brukte han til studier av krigsvitenskapelige verker, noe som resulterte i en avhandling i 1774. Friedrich II av Hessen-Kassel leide ut tropper til britene til deres krig i Nord-Amerika, og etter å ha krysset Atlanteren, en reise som tok tre og en halv måned, ankom Ewald New York 3. oktober 1776. Allerede samme måned deltok han i kamphandlinger. Ewald innså ganske snart at den britiske strategien ikke var å beseire fienden, men å vinne amerikanerne tilbake for den britiske kronen. Han var en modig og djerv offiser som elsket offensive og overraskende angrep. Hans ”grønnjakker” var fryktet av amerikanerne. Under den amerikanske uavhengighetskrigen deltok han i flere felttog på den amerikanske østkysten, blant annet i New Jersey, Philadelphia, Charleston og Yorktown. Etter at general Cornwallis overga seg ved Yorktown i oktober 1778, ble også Ewald tatt til fange. Som profesjonell soldat og spesialist på partisanerkrig ble han respektert av både venn og fiende. General Henry Knox tillot ham å besøke West Point som gjest. I 1783 vendte han tilbake til Hessen og skrev ned sine erfaringer i boka "Über den kleinen Krieg" («Om den lille krigen») som ble utgitt i Marburg 1785, og høstet blant annet ros fra Fredrik den Store. På tross av sine erfaringer og nedtegnelser ble han på grunn av sin borgerlige bakgrunn forbigått ved forfremmelser. I 1788 gikk Ewald derfor inn i dansk tjeneste som oberstløytnant og sjef for Slesvigske jegerkorps, som han selv skulle opprette og utvikle etter de prinsipper han beskrev i sine skrifter. To år senere ble han adlet, og i 1801 overtok han militærkommandoen i Hamburg etter at hans tropper hadde besatt byen for å hindre britiske skip i å bruke Elben. I 1806 forhindret han at franskmennene og prøysserne trengte inn i Holstein, noe som ville betydd at den danske nøytraliteten ville ha blitt krenket. Året etter beskyttet han Sjælland mot engelskmennene og for dette ble han utnevnt til guvernør av Kiel. Som kommandant for det danske korpset som støttet franskmennene mot von Schill, utmerket han seg ved stormingen av Stralsund i 1809, ble utnevnt til generalløytnant og kommanderende general i Holstein. I 1812 overtok han kommandoen over en divisjon på 10 000 mann som skulle tilslutte seg det 11. franske armekorps. Sykdom tvang ham imidlertid til å legge ned sin kommando. Han døde kort tid etter på sitt gods nær Kiel. Italias distrikter. Mange kommuner i Italia har blitt sammenfattet som distrikter. Distriktene i Italia utgjør dermed en forvaltningsenhet mellom kommunen og provinsen. I mesteparten av landet er distriktene rent administrative enheter (se under). I Syd-Tirol og Trentino har distriktene derimot overtatt noen av kommunenes og provinsenes oppgaver og er dermed politiske enheter. Distriktene i andre provinser. I resten av landet heter distriktene offisielt fjellfellesskap (italiensk "comunità montana"). De ble opprinnelig skapt for å sammenfatte kommuner innen et dalstrøk i økonomisk vanskeligstilte fjellregioner (som et ledd i å kanalisere regional utviklingsstøtte). Nå kan alle kommuner slå seg sammen til slike distrikter, men uten at disse har reelle politiske kompetanser. Derfor kritiseres de fra enkelte hold for å være overflødige forvaltningsnivåer mellom kommunen og provinsen. (Dessuten har det opprinnelige navnet mistet sin betydning, siden de færreste slike distrikter ligger i fjellet.) Se også. ! Burggrafenamt. Burggrafenamt (tysk) eller Burgraviato (italiensk) er et historisk landskap og distrikt i Syd-Tirol. Det består av et avsnitt av dalen til Etsch (mellom Naturns i vest og Nals i syd) samt sidedalene Passeiertal i nord og Ultental i sydvest. Navnet («borggrevens amt») kommer av at området allerede i middelalderen lå direkte under borggreven av Tirol, som hadde sin stamborg rett ved Meran. Meran (italiensk "Merano") er områdets største by og forvaltningssete. 79 % av befolkningen snakker tysk og 21 % italiensk. Følger man Etsch oppover (dvs. vestover), kommer man til Vinschgau. Nedover (sydover) følger Überetsch og Südtiroler Unterland. Salten-Schlern. Salten-Schlern (tysk) eller Salten-Sciliër (ladinsk; italiensk "Salto-Sciliar") er et distrikt i Syd-Tirol. Det består av den nederste delen av dalføret til Eisack samt flere sidedaler, deriblant fremfor alt Sarntal i vest og Gherdëina i øst. Distriktet er oppkalt etter landemerker ved inngangene til disse to sidedalene, Salten, et høyplatå i kommunen Jenesien, og det kjente fjellet Schlern. Befolkningen i Salten-Schlern er overveiende tysktalende (77 %), mens 19 % snakker ladinsk. De fleste ladinsktalende bor i Gherdëina. Italiensk brukes av 4 % av befolkningen. Salten-Schlerns forvaltningssete ligger i Bolzano, men byen hører ikke selv med til distriktet. Nabodistriktet i nord er Eisacktal. Chingola. Plassering av Chingola i Zambia Chingola er en by i Copperbeltprovinsen i Zambia. Den er Zambias fjerde største by med en befolkning på ca 150 000 innbyggere. Byen ligger 50 km vest for Kitwe. Historie. Chingola ble etablert i 1943, en del tiår seinere enn de andre byene i Copperbelt. Byen ble etablert i forbindelse med at Nchanga Open Pit ble åpnet. Geografi. Chingola ligger vest i provinsen Copperbelt. Byen ligger på 1366 moh. Golf. Nchanga golfbane er en vakker og godt vedlikehold golfbane. Gruve. Det er mulig å besøke dagbruddene, de underjordiske anleggene krever spesiell skriftlig anbefaling. Jernbane. Chingola er knyttet til det zambiske jernbanenettet via hovedlinjen fra KItwe. Det er kun godstransport. Luftfart. Chingola har som alle gruvesteder i Zambia, flyplass. Flyplassen heter Kasompe, og er 1 400 meter lang. Rullebanen har fast dekke. Den ligger om lag 5,5 km sørøst for bykjernen. Det er ikke regulær ruteflyvning på flyplassen. Überetsch-Südtiroler Unterland. Überetsch-Südtiroler Unterland (tysk) eller Oltradige-Bassa Atesina (italiensk) er et distrikt i Syd-Tirol. Det består av de to områdene Überetsch og Südtiroler Unterland. Überetsch er et bakkelandskapet på mellom 200 og 500 moh. Det ligger ovenfor elven Etsch (it. "Adige") vest for Bolzano (ty. "Bozen"). Südtiroler Unterland (eller bare "Unterland") betegner den delen av Etsch' dal som ligger mellom Bolzano og Salorno (tysk "Salurn"). Det er det sydligste og lavestliggende området av Syd-Tirol. Überetsch-Südtiroler Unterland er kjent for sine vinberg. Flere av kommunene i distriktet bruker derfor tilføyelsen "an der Weinstraße" (it. "sulla strada del vino", dvs. «ved vinvegen»). På grunn av sin beliggenhet lengst syd i provinsen og sin nærhet til provinshovedstaden Bolzano er Überetsch-Südtiroler Unterland det distriktet (unntatt Bolzano) som er sterkest preget av innvandringen av italienskspråklige innbyggere, som i 2001 utgjorde 32 % av befolkningen. 68 % snakker tysk som førstespråk. Eisacktal. Eisacktal (tysk) eller Valle Isarco (italiensk) betegner både en dal i Syd-Tirol og et distrikt som utgjør en del av dalen. Brixen (it. "Bressanone") er Eisacktals sentrum og største by samt distriktets forvaltningssted. Geografisk sett er Eisacktal dalen til elven Eisack (it. "Isarco") fra kilden i nærheten av Brennerpasset til den munner ut i Etsch (it. "Adige") ved Bolzano (tysk "Bozen"). Det er også hele denne dalen som betegnes av det italienske navnet "Valle Isarco". På tysk betegner "Eisacktal" derimot fra gammelt av bare den delen av dalen som ligger nedenfor Franzensfeste (it. "Fortezza"), altså fra og med Vahrn (it. "Varna") rett nord for Brixen og sydover. Den nordlige delen av dalen går (sammen med dalen til Sill nord for Brennerpasset) under navnet "Wipptal". Distriktet utgjør på sin side bare den nordlige delen av den egentlige Eisacktal (altså den midterste delen av hele dalen), nemlig til og med Barbian. Resten av dalen frem til Bolzano hører til distriktet Salten-Schlern. Språkandelene i distriktet Eisacktal er 86 % tysk, 13 % italiensk og 1 % ladinsk. Nchanga. Nchanga er koppergruver i Zambia, og av både dagbrudd og undergrunnsbrudd. Nchana open pit. open pit er et åpen dagbrudd i Copperbeltprovinsen i Zambia. Dagbruddet ligger utenfor byen Chingola. Historie. Koppergruva ble staret i 1939. Drift. Den dypeste delen av dagbruddet er litt over 450 meter dypt. Det er litt over 2 kilometer langt og 350 meter bredt. Dagbruddet er det fjerde største i verden. Produserte mens den var eid av ZCCM 9.929 million tonn med malm (1983) Geografi. Dagbruddet ligger utenfor Chingola på den sørvestlige del av Kafue Anticline nær dens nordligste ekstermitet. Nchanga er en av de rikeste mineralårene i Copperbelt, og inneholder rike forkomster av kopper og kobolt. Retrospektiv. Retrospeksjon betyr å se seg bakover. I billedkunstens verden vil en retrospektiv utstilling være en utstilling der en arrangør, ofte et museum eller et galleri forsøker å få stilt ut representative verker fra alle kunstnerens livs- og utviklingsfaser. Også kunstnere som ikke lager bilder eller gjenstander kan gjøres til gjenstand for retrospeksjon. En slik utstilling vil ofte være aktuell mens kunstneren er på høyden av sin karriere. Dersom kunstneren ikke lever lengre, kalles utstillingen posthumt retrospektiv. Retrospektiv musikk kan referere til musikk som peker mot senere musikk, eksempelvis en musikers tidligere utgivelser. Retrospektiv teknikk er innenfor litteraturen et vanlig forfatterteknisk grep, som også kan benyttes i teater og film, ved at leseren eller tilskueren glimtvis får bakgrunnen for historien som utspiller seg. Historien fortelles da flere tidssoner, nåtiden som handlingen foregår i, og i fortiden som blir sett tilbake på, noe som har betydning for fortellingens framtid. Fortiden blir avdekt gjennom eksempelvis dialogen i nåtiden. Det som skjer på scenen, er hele tida en konsekvens av noe som har skjedd før. Publikum får innblikk i historien bak konflikten gjennom samtaler mellom personer som ikke har møtt hverandre på lang tid med andre ord. Oda Fugelsnes. Oda Fugelsnes (født 3. juli 1990 i Trondheim) er en norsk fotballspiller. Hun spilte på bydelsklubben Sverresborg i Trondheim inntil hun dro til toppserielaget Trondheims-Ørn i 2006. Som 16-åring debuterte Fugelsnes for A-laget til Ørn. Dette skjedde da hun ble byttet inn i toppseriekampen mot Kattem den 5. mai 2007, og hun gjorde seg bemerket i sin debut ved å score Ørns femte og siste mål i kampen som endte med 5-2-seier til Ørn. I løpet av 2007-sesongen spilte Oda Fugelsnes seg til fast plass på laget. Året etter slo hun gjennom for fullt, og hun var Ørn-spilleren som scorte nest flest seriemål for klubben i 2008. I en treningskamp i mars 2009 ble hun imidlertid korsbåndsskadet i en treningskamp, og mistet det dette hele sesongen. Januar 2012 fikk Oda sin første A-landskamp for Norge mot England. Oda Fugelsnes har spesielt gjort seg bemerket med sin fart, løpsstyrke og avslutningsteknikk. Affenpinscher. Affenpinscher er en liten hund. Alvoret, intensiteten og humøret til denne gnistrende, lille hunden kan få smilet fram selv hos den mest motvillige betrakter. Den ser ut som en tegneseriefigur. Men affenpinscheren er likevel med sine sterke kjever en fantastisk rottejeger, hvis den bare får lov til det. Den er også en effektiv vaktel- og kaninjakthund. I dag en dyktig vakthund og en hyggelig selskapshund. Øynene er store og mørke, omgitt av bustet pels, minner om en ape i ansiktet. Den har krans av stritt hår i ansiktet. Den har rikelig med skjegg og barter. Den har korte, runde poter med god pels. Den har middels lange ben, åpne vinkler foran og bak. Den har ikke særlig bred brystkasse med bare lett buede ribben. Tett, tørr pels uten glans. Affenpinscheren. Affenpinscheren er en strihåret liten hund med et apelignende uttrykk. Derav det tyske navnet affen som betyr ape. Affenpinscheren har en kompakt, kvadratisk kropp og et rundt hode med flat snute og runde øyne. Den har en indre skjønnhet som treffer hjertet og sjarmerer de fleste med sin klovneaktige oppførsel. Har du oppnådd vennskap med en Affenpinscher, har du en venn for livet. Affenpinscheren skal ha en mankehøyde på mellom 25 og 30 cm. Vekten kan variere, men ligger oftest mellom 3,5 og 6 kg. En affenpinscher krever ikke mye mosjon, men kan utmerket godt være med på søndagsturen, alt etter hva eieren venner den til. Og sin daglige tur bør den få, hvis den da ikke har en stor hage å boltre seg i. Affenpinscheren i Norge ses ofte på utstillinger, men den egner seg også til lydighet- og agilitytrening, i det den er oppvakt og lærevillig. Det sies at affenpinscheren ikke behøver å gå i bånd, den følger sin eier. Men den er meget nysgjerrig og kan fort smette ut i trafikken, slik at bånd kan være på sin plass. Rasehistorie. Affenpinscheren er en meget gammel tysk rase. Allerede på 1400 tallet ble den foreviget på malerier av Albrecht Durer og Jan van Eyck. Affenpincheren er i slekt med og har spilt en sentral rolle innen fremveksten av Griffon-hundene, Dvergpinscher og Dvergschnauzer. I den tyske stamboken omfattet rasen Affenpinscher i 1870- og 80-årene kort, lang og strihårede dvergpinschere. Først i 1896 ble rasen delt opp i affenpinscher og dvergpinscher. I den opprinnelige standarden ble affenpinscheren beskrevet som "ein kleiner Teufel voll Gift und Galle", i betydningen av at den var "en liten djevel full av eder og galle" mot alle dem som den ikke kjente. Kanskje var det slik den gang – nå er i alle fall hunden betydelig mer sosial, en flink vakthund og en hyggelig selskapshund. Rasen ble registrert første gang i Tyskland i 1879, og rasen ble endelig etablert i 1913 Opprinnelig ble Affenpinscheren brukt til å fange rotter, hvilket tilsier at den må være nysgjerrig, modig, ivrig og rask. Jan Erlend Kruse. Jan Erlend Kruse (født 31. august 1968 i Kristiansund) er en tidligere norsk fotballspiller som har vært innom flere norske toppklubber og har hatt to år som profesjonell spiller for greske Panionios. Kruse startet sin fotballkarriere i IL Nordlandet, før Clausenengen hentet han. Han var deretter i, og en periode som spillende trener for Averøykameratene. Han flyttet deretter til Oslo og satset i Vålerenga og Skeid før han igjen hadde et kort opphold i Clausenengen, og fikk deretter to år i Panionios i Hellas. Kruse slet med en vond achilles og hadde lyskeproblemer, og dette bidro til at han valgte å legge opp kort tid etter hjemkomst og nye oppdrag for Clausenengen. Kruse gjorde comeback, men denne gang var det innendørs fotball, futsal som trakk hans interesse. Kruse har nå lagt opp. Han var trener for Lyns juniorlag, før han tok over som trener for Bekkelaget fotball menn i 4. divisjon. Marita Eide. Marita Eide (født 15. mars 1990 i Trondheim) er en norsk fotballspiller. Hun spilte i bydelsklubben Strindheim fra Trondheim til og med sesongen 2005. I en overgangsfase spilte hun både j16 for Strindheim og j19 for Trondheims-Ørn/Strindheim. Som den yngste spilleren siden Trine Rønning, ble hun fast medlem av a-stallen i 2006. Hun har vist seg å være en talentfull og målfarlig spiss som Ørn kan ha stor nytte av de kommende årene. Gdańsk Lech Wałęsa lufthavn. Gdańsk Lech Wałęsa lufthavn (polsk:Port Lotniczy Gdańsk im. Lecha Wałęsy) (IATA: GDN, ICAO: EPGD) er en internasjonal lufthavn utenfor Gdańsk i Polen. Flyplassen ligger i byen i byområdet Trójmiasto og ligger 10 km fra Gdańsk, 10 km fra Sopot og 23 km fra Gdynia. Flyplassen er oppkalt etter Polens tidligere president Lech Wałęsa. Opprinnelig het flyplassen Rębiechowo – etter en nærliggende landsby, og dette navnet er fortsatt i bruk i større utstrekning enn det offisielle navnet. Historie. Flyplassen ble åpnet i 1974 i bydelen Rębiechowo i Gdańsk, for å erstatte den gamle flyplassen i Wrzeszcz. Flyplassen fikk sitt nåværende navn i 2004. I 2006 betjente flyplassen 1,249,780 passasjerer (en oppgang på 84% fra året før). Gdańsk Lech Wałęsa lufthavn ble åpnet for sivil luftfart i 1993 og dagens terminal sto ferdig i 1997. Med hensyn til antall reisende er det i dag den tredje største flyplassen i Polen. Den brukes også som nødflyplass for Frédéric Chopin Lufthavn Warszawa-Okęcie. Burjatisk. Burjatisk er et mongolsk språk som snakkes av burjater i Russland, Kina og Mongolia. Det bor rundt 318 000 burjatisktalende mennesker i Russland, rundt 65 000 i Kina, og like mange i Mongolia. Burjatisk er offisielt språk i republikken Burjatia i Russland. Språket har sterk innflytelse fra russisk. Akrylamid. Akrylamid, C3H5NO, IUPAC navn 2-propenamid, er en luktfri, flytende og et reaktivt kjemikalie som blir anvendt for framstilling av polyakrylamid, det vil si polymerer som plast. Akrylamid er et potent neurotoksin og av WHOs kreftorgan IARC er det klassifisert som kreftfremkallende stoffi gruppe 2A, og det kan skade arvestoffet. Akrylamid er et kjemisk stoff som blir dannet i stivelsesholdige matvarer under steking og ved annen produksjon og tilberedning ved høy temperatur (over 120C). Akrylamid regnes for å være kreftfremkallende, og det kan skade arvestoffet. Undersøkelser i flere land har vist at spesielt potetchips, pommes frites og enkelte typer kjeks og kaffe inneholder akrylamid. Det forskes og arbeides med å finne produksjonsmåter som kan redusere dannelsen av akrylamid i maten. Akrylamid er hvit, luktfri, krystallisk og solid og stoffet er løselig i vann, etanol, eter og kloroform. Bonanno Pisano. Bonanno Pisano er antatt bygger av det skjeve tårn i Pisa Pappkrus. Pappkrus eller pappbeger er en beholder laget av papp/cellulose, beregnet for drikkevarer som kaffe eller mineralvann. Oppbygning. Begeret er laget av et papplag, som er behandlet med et tynt lag plast eller voks for å hindre at væsken lekker eller siver ut gjennom pappen. Pappkruset kan også utføres i to sjikt, med en tynn luftspalte mellom de to sjiktene, og på denne måten oppnås en varmeisolerende funksjon. Begeret kan utstyres med lokk i plast, med et drikke-hull (plassert lengst bort fra «sømmen» på kanten for å være tettest mulig slik at det ikke drypper når det drikkes gjennom lokket) eller åpning for plassering av sugerør. Historie. Tidlig på 1900-tallet var det vanlig å ha felles glass eller øser ved vannkilder som vannkraner på skoler eller vanntønner på tog. Denne fellesbruken forårsaket etterhvert helsemessige bekymringer. En betydningsfull undersøkelse om emnet var en studie av Alvin Davison, biologiprofessor ved Lafayette College, som ble offentliggjort under den sensasjonspregede tittelen «Death in School Drinking Cups» i "Technical World Magazine" i august 1908, basert på undersøkelser utført ved de offentlige skolene i Easton i Pennsylvania. Basert på disse bekymringene begynte det etterhvert å bli vedtatt lokale forbud mot felles bruk av drikkeglass, spesielt etter at engangsartikler i papir begynte å bli tilgjengelige som et billig og renslig alternativ. Miljømessige følger. Pappkrus har innvirkning på miljøet, både under produksjon og i avfallsfasen etter bruk. Selv om begrene i seg selv er laget av fornybare ressurser (treflis), så forbruker de flere ikke-fornybare ressurser under produksjonen enn beger laget av polystyrenskum, ettersom det kreves energi for å omgjøre treflis til papirmasse. I løpet av sin livssyklus er pentan det eneste utslippet av betydning i forbindelse med polystyrenbeger. Derimot krever fremstilling av papir flere uorganiske kjemikalier og lager betydelige mengder utslipp til vann. Resirkulering av polystyrenbeger har også mindre miljømessig påvirkning enn resirkulering av pappkrus. Pappkrus er imidlertid lettere biologisk nedbrytbare enn polystyrenkrus. Der Baader-Meinhof Komplex. "Der Baader-Meinhof-Komplex" er en bok av Stefan Aust fra 1985 som handler om Rote Armee Fraktion («Baader-Meinhof-banden»), en venstreekstrem terrororganisasjon som herjet Vest-Tyskland særlig på 1970- og 1980-tallet. Boken har solgt i store opplag. Det er også den tyske tittelen på en filmatisering av Stefan Austs bok. Uli Edel er regissør for filmen, som har première i 2008. Kubotan. Kubotan er et slagvåpen utviklet av Soke Kubota Takayuki for selvforsvar. Kubotan ser ut som en liten pinne, litt lengre enn en vanlig kulepenn, og er ca dobbelt så tykk og har feste/hull/ring for nøkkelring i den ene enden. Kubotan lages både i plast og metall, men den originale lages kun i plast. Ideen bak var å lage et selvforsvarsvåpen som alle kunne bruke (spesielt kvinner) mot angripere som er større enn en selv. Våpenet skulle ikke bli ulovlig noe sted i verden, og være ubrukelig for en angriper hvis han/hun tok den fra en (fordi han/hun ikke kunne vite hvordan den skal brukes). Brukes på muskelvev, store muskelgrupper og nervesentra for å påføre smerte på ens angriper. En kan lære å bruke en kubotan fra bøker, video/DVD eller kurs. Hvis en tar det originale kurset og blir tiltalt for å bruke en kubotan i selvforsvar, vil kursinstruktøren forsvare deg gratis i din rettssak. Panionios. Panionios GSS FC er en gresk fotballklubb med hjemmebane i Athen som konkurrerer på gresk fotballs høyeste nivå i den greske superliga. Historie. Klubben ble stiftet i 1890, og hørte først hjemme i Smyrna (nå İzmir, Tyrkia). Etter den gresk-tyrkiske konflikten i 1919–1922 flyttet klubben til Athen og forstaden Nea Smyrni (Nye Smyrna). Panionios gjenopptok sine aktiviteter, og har på over hundres år vært deltakende i gresk høyeste divisjon, med bare et par unntak. Beste ligaplassering kom i 1971, da klubben ble nummer to etter AEK. I desember 2001 fikk klubben det nye navnet "Panionios NFC" for å unngå konkurs, og har etter dette endret navnet igjen til "Panionios GSS FC". Kjente spillere for Panionios er Nikos Anastopoulos (som gikk til Olympiakos), Thomas Mavros (senere AEK), and Dimitris Saravakos (senere Panathinaikos). Fra Norge har følgende spillere hatt opphold i Panionios Lars Bakkerud (1988–1989), Kent Roger Bergersen (1997–2000), Roy Wassberg (1997–1998) og Jan Erlend Kruse (1999–2000). I april 2010 ble det klart at svenske Mikael Stahre tok over som trener for laget. Stahre vant både serie og cup med sin klubb AIK sesongen 2009. Stahre fikk sparken i Panionios oktober samme år etter kun én seier på sesongens syv første kamper. Chamorro (språk). Chamorro ("Chamoru") er et malayopolynesisk språk som snakkes av chamorroene på Guam og Nord-Marianene, begge amerikanske territorier i Stillehavet. Chamorro er offisielt språk i begge territoriene. Chamorro har mange lånord fra spansk, blant annet er alle tallordene henta fra spansk. Det er også mange ordrøtter som har opphav i spansk. "Å" er den tredje bokstaven i chamorro sitt alfabet, og representerer lyden [ɑ]. Synnøve S. Bjørset. Synnøve S. Bjørset (født 1979) er en folkemusiker fra Jølster i Sogn og Fjordane, utdannet ved Norges Musikkhøgskole. Hun er frilansmusiker som spiller hardingfele, fele og bratsj, og arbeider også som komponist og produsent. Bjørset har konsertvirksomhet som solist i Norge, Sverige, Danmark, Finland, England, Irland, Færøyene, Spania og Irak. Hun spiller i Majorstuen, og har vært musiker og skuespiller ved flere forestillinger ved Sogn og Fjordane Teater. Har komponert og spiller musikken i «Peer Gynt – en monolog for ungdom» sammen med Agnete Haaland. Modriča. Modrica er en by i Bosnia. Den ligger sør for Slavonski Brod, nord for Tuzla. Modrica var før krigen hovedsete for Remotrans buss-selskap. Byen har også et oljeraffineri, og var straks etter krigen hovedsakelig befolket av etniske serbere. Den var hovedsete for de norske avdelingene Norlogbn og Norbn (UNPROFOR, IFOR og SFOR). Internasjonaliserte domenenavn. Et internasjonalisert domenenavn (IDN) er et domenenavn på Internett som (potensielt) inneholder ikke-ASCII bokstaver. Slike domenenavn kan inneholde bokstaver med aksenter, som kreves i mange europeiske språk, eller bokstaver fra ikke-latinske skriftsystemer, slik som arabisk eller kinesisk. Standarden for domenenavn tillater imidlertid ikke slike tegn, og mye arbeid har blitt lagt i å finne en vei rundt dette, enten ved å endre standarden, eller ved å bli enige om en måte å konvertere internasjonaliserte domenenavn til standard ASCII-domenenavn, på en slik måte at stabiliteten til domenenavnsystemet bibeholdes. IDN har etter Internetts standarder, en lang historie. Det ble opprinnelig foreslått i 1996 (av M. Duerst) og implementert i 1998 (av T.W.Tan m.fl.). Etter mye debatt og mange konkurrerende forslag ble et system kalt Internationalizing Domain Names in Applications (IDNA) valgt som standard, og er for tiden (2005) i ferd med å innføres. Ragnhild Furebotten. Ragnhild Furebotten (født 10. mars 1979 i Saltdal) er felespiller, folkemusiker og komponist og tidligere medlem av folkemusikkgruppen Majorstuen. Furebotten har sin utdannelse fra Norges Musikkhøgskole (2000–2004), og Høgskolen i Telemark(1998–2000). Hun bor i dag i Målselv og arbeider som Landsdelsmusiker ved Kultur i Troms og som frilansmusiker. Ragnhild Furebotten har gitt ut flere plater, i ulike konstellasjoner. Sammen med resten av Majorstuen fikk hun Spellemannprisen 2003 for beste folkemusikkalbum for gruppens debutalbum "Majorstuen". Hun var også med på platene "Jorun Jogga" (2004) og "Juledrøm" (2006) med Majorstuen før hun sluttet i bandet. I 2007 ga Furebotten ut debutplata "Endelig vals" sammen med Frode Haltli og Gjermund Larsen på plateselskapet Ta-lik. I 2008 ga hun ut albumet "Hekla stålstrenga" sammen med Tore Bruvoll. Begge albumene ble nominert til Spellemannprisen i klassen folkemusikk/gammaldans. For soloalbumet "Never on a Sunday" fra 2011 fikk hun Spellemannprisen 2011 i klassen folkemusikk/tradisjonsmusikk. Ragnhild Furebotten var ungkunstner ved Festspillene i Nord-Norge i 2006, samt tildelt Arvid Hanssen-prisen for unge kunstnere. Sommeren 2007 skrev Furebotten bestillingsverket "Fot" for festivalen Kalottspel. RTX. RTX er en svært forenklet forkortelse for Radio Telefoni Ekspedisjon som er regler for hvordan man bruker samband. RTX er spesielt viktig når en bruker «halv duplex» kommunikasjonsmidler (der bare en kan prate om gangen). Trandum leir. Trandum leir er en tidligere militærleir like nord for Oslo lufthavn, Gardermoens østre rullebane i Ullensaker kommune, Akershus. En av de nedlagte militærkasernene huser i dag politiets utlendingsfengsel, Trandum utlendingsinternat. Trandum leir ble etablert i 1914 og har vært tilholdssted for Eskadron Østlandet, Rekruttskolen for Kavaleriet, Fallskjermjegerne, Befalsskolen for kavaleriet og Søndenfjeldske Dragon-regiment. Mellom 2000 og 2003 ble leiren brukt som ordinært asylmottak. Den 1. juli 2004 ble Trandum utlendingsinternat opprettet. Internatet drives av Politiets Utlendingsenhet (PU). De internerte er endelig avviste asylsøkere som holdes varetektsfengslet i forbindelse med utsendelse. Leiren brukes også av organisasjonen "Refugee Norge" som et leirsted for å gi unge et inntrykk av hvordan det å være flyktning kan oppleves. Like utenfor leirområdet i Trandumskogen ligger det også et minnesmerke over de som ble henrettet her av tyskerne under andre verdenskrig. Dette var briter, nordmenn og sovjetborgere. Tonfa. Tonfa (også tong fa eller tuifa) er et japansk slagvåpen fra Okinawa. Tonfaen brukes i kampsport, og det amerikanske politiet bruker en variant av den som batong. Historikk. Ifølge folketroen ble tonfaen opprinnelig brukt som håndtak til møllesteiner, og ble først brukt som våpen da Ryukyuanerne ble nektet å bruke sine tradisjonelle våpen av det japanske styret på øyene. Andre kilder hevder at historien strekker seg bak til kinesisk kampsport, og har spredt seg via Taiwan og Filippinene til Okinawa. Kenneth Varpe. Kenneth Varpe (født 23. juli 1978) er en norsk samtidskunstner som jobber med video og datagrafikk, opprinnelig fra Klepp, bosatt i Stavanger. Antatt av høstutstillingen. Varpe er utdannet i London på Chelsea College of art, og vendte etter endt utdannelse (master of fine art) i 2001 tilbake til Stavanger. Han har hatt flere separat-utstillinger. Blant initiativtakerne til Galleri 21kvm. Frankeringsmaskin. Frankeringsmaskin er en maskin som brukes til å trykke et frankeringsbevis på postforsendelser som brev og pakker. Bruken av frankeringsmaskiner reguleres av et lands postvesen. Frankeringsstemplet viser hvilket beløp den enkelte forsendelse er betalt med og gjerne også hvilken dag den er stemplet. Stemplet fungerer som kvittering for betalt porto og erstatter frimerker som må limes på postsendinger. Frankeringsmaskinene har forseglede telleverk som summerer påløpt portokostnad. For virksomheter med mye korrespondanse eller postpakker, gir frankeringsmaskinen tidsbesparelser og dessuten blir portoen fakturert etterskuddsvis. Firma kan enten bruke maskinene som de er, eller få laget og satt inn stempler med egen firma-logo i tillegg til porto. Frankeringsmaskinen er en norsk oppfinnelse og ble først tatt i bruk i Norge i 1903. Stridsmelding. Stridsmelding er et standardformat forsvaret bruker for meldinger sendt i strid og/eller krigs-tilstand. En stridsmelding skal være kort og konsis, og skrives uten rom for misforståelser. Himmelretninger, stedsnavn, kodenavn og ordet «ikke» skal skrives med store bokstaver. Punktum markeres med en ring rundt, så en tilfeldig prikk ikke skal forveksles med punktum. Hvis mulig skal stedsnavn suppleres med kartreferanse. Inkasso. Inkasso er et begrep for inndriving av gjeld og fordringer som ikke er betalt innen forfall og etter purringer fra opprinnelig fordringshaver. Opprinnelig fordringshaver kan enten be inkassofirmaet kreve inn beløpet (pluss inkassogebyrer) og så få beløpet, eller selge gjelden til inkassofirmaet, altså få et mindre beløp enn opprinnelig fordring, men få det med en gang. I slike tilfeller krever så inkassofirmaet inn fordringen og tar hele beløpet pluss inkassogebyr selv. Blant større norske inkassobyråer med ansatte bevillingshavere fra Finanstilsynet finnes Intrum Justitia, Lindorff, Kredinor, Aktiv Kapital og Svea Finans. I Norge er det fremdeles slik at bevillingen til å inndrive inkasso er personlig, men en prosess for å endre dette er igangsatt. Norske fordringshavere har også lov å gjøre inkassoprosessen for egne fordringer i eget navn. Dette kalles egeninkasso, og fungerer omtrent på samme måte som vanlig inkasso, men med vesentlig lavere inkassosalær. Hvis ikke beløpet blir betalt, kan inkassofirmaet blant annet sørge for å få solgt eventuelle objekter det er tatt pant i. Norske forbrukere har et svært sterkt rettsvern i forhold til inkasso og kredittverdighet sammenlignet med mange andre land vi liker å sammenligne oss med. Odd Grythe. Odd Horn Grythe (født 14. november 1918 i Lillehammer, død 7. februar 1995 i Oslo) var en norsk journalist og filmarbeider. Sammen med Oluf Reed Olsen skrev han manuskriptet til filmen Kontakt! (1956) og hadde idéen til filmen Portrettet (1954). Grythe ble ansatt i NRK i 1958 som programleder, først i radio, og fra 1961 i TV, hvor han arbeidet til 1986. Første gang han var å se på skjermen, var som programleder for åpningssendingene til NRK i 1960. Deretter var han å se i programmet «"På direkten"». Han var programleder for flere av de norske finalene i Melodi Grand Prix: I 1960 og 1961 (begge sammen med Erik Diesen) samt 1962, 1963, 1964 og 1965 (alene). Grythe huskes nok best som mangeårig programleder for programserien "Husker du?" som ble sendt på 1970- og 1980-tallet, der eldre ble underholdt i studio og via fjernsyn med sanger og underholdning fra tidligere tider. I 1981 var han programleder for spørreleken Fem rette. Grythe var også åpen om sitt humanetiske livssyn og definerte seg selv som agnostiker. Han var første gang gift med regissøren Kirsten Sørlie og andre gang med NRK-programleder Ada Haug. Med Sørlie fikk Grythe datteren Hilde Grythe, som er skuespiller. RealMedia. RealMedia er et medieformat for PC (Windows og Linux). Spilles av RealPlayer og "Real Player Alternative" (også kjent som "MediaPlayerClassic", Gulverkli" eller "Quicktime Alternative"). Var svært kompakt (mye lyd og bilde pr. megabyte) i forhold til eksisterende formater da det kom, men har tapt popularitet i forhold til de nye formatene som Mp4, DivX og Xvid. Andre årsaker til dette er at det ikke har blitt produsert DVD-spillere som kan spille RealMedia-filer, samt at RealMedia video-filer ikke forhåndsvises med "preview" i windows utforsker (kun med RealMedia-logo). Ofte brukte filtyper tilknyttet RealMedia: ra, rm, rv, ram Black light. Black light eller diskolys er ultrafiolett lys i et spekter som ikke oppfattes av det menneskelige øye, men som sørger for at andre objekter som klor-blekede tekstiler, spesielle blekk-typer og Gin&Tonic «lyser opp» og skaper spesielle effekter/synsinntrykk. Noen klær blir tilnærmet gjennomsiktige under blacklight. Vanlige lysrør produserer i utgangspunktet blacklight -det er pulveret inni lysrøret som «konverterer» lyset til et spekter vi kan se og ha bedre nytte av i dagliglivet. Blacklight er mye brukt på diskotek, sikkerhets-sjekk av dokumenter og pengesedler som ofte er merket med blekk som lyser opp med blacklight. Ultrafiolett lys brukes for å påvise visse proteinholdige væsker. Skorpioner, katte-urin og enkelte andre dyr lyser også opp under blacklight. Tofu. Silketofu med soyasaus og gulrot Burmesisk tofu, fersk og fritert Tofu, også kalt bønne-ost, er et tradisjonelt soyaprodukt med opphav i Asia. Det lages av soyamelk tilsatt et koagulerende middel som for eksempel syre (sitronsaft eller eddik). Massen som da samler seg siles, presses, kjøles og tilberedes/konserveres etter smak. Tofu er rikt på proteiner, og har svært lavt fettnivå og er derfor populært blant vegetarianere og helseentusiaster. Det kan også brukes av melkeallergikere som alternativ til ost i matlagingen. Tofu har sitt opphav i Kina under Han-dynastiet. Farmakologen Li Shizhen på Ming-dynastiets tid beskrev hvordan man lager tofu i sitt verk "Bencao Gangmu". Etymologi. Det norske ordet "tofu" kommer fra det japanske "tōfu" (豆腐), som igjen kommer fra det kinesiske "dòufu" (豆腐 eller 荳腐), som betyr «bønne» (豆) pluss «ferment» 腐). Fersk tofu. Fersk tofu er produsert direkte fra sojamelken. Denne type tofu har en fast struktur. Den er egnet til å bli skåret i terninger eller skiver og stekt, bakt eller frityrstekt. Ettersom den beholder formen kan den spises med spisepinner. Silketofu har en bløtere konsistens enn fast tofu. Den er egnet til bruk i sauser, kremer og suppe. Forarbeidet tofu. Denne type tofu er fast tofu som er blitt røkt (for eksempel over bøk). Dens spesielle smak gjør den velegnet som erstatning for røkt kjøtt. Fast tofu kan legges i en marinade av for eksempel soyasaus, eddik eller sesamolje samt diverse krydder og urter. Etterson fersk tofu i seg selv har en heller nøytral smak, får det meste av smaken fra marinaden. Frysetørket tofu er meget lett og holdbar. Den skal ligge i varmt vann eller buljong før bruk, og får så en svampaktig struktur. Frityrstekt tofu er fast tofu som skjæres i små terninger og frityrstekes så den får en gylden, sprø overflate og en svampaktig struktur innvendig. Å fryse fast tofu får vanninnholdet til å krystalliseres, noe som resulterer i dannelsen av hull. Tofuen får samtidig en gulaktig farve. Frossen tofu tines opp før bruk. Minibar. En velfylt minibar på W hotel, Chicago, Adams. En minibar er et lite, selvbetjent kjøleskap ofte brukt på hotellrom. Gjestene kan forsyne seg med de produktene de ønsker fra kjøleskapet når de vil, og må betale for det når romregningen gjøres opp. Minibaren inneholder gjerne flasker med alkoholholdige drikker, jus og brus, i tillegg til godteri og sjokolade. Prisene er vanligvis høye sammenlignet med butikkpriser. Da det ofte har blitt svindlet med varene i minibaren (gjester har drukket opp innholdet i de små flaskene og erstattet innholdet med vann) eller har unnlatt eller glemt å oppgi forbruket sitt, er mange minibarer nå automatisert slik et produkt blir belastet regningen straks det løftes ut av minibaren. Det sitter da små brytere i kjøleskapet som registrerer at varene fjernes. De første minibarene med automatisk registreringssystem ble installert på Hilton Genève i Sveits i 1988. I tillegg til å gi driftsselskapene bedre fortjeneste, gir systemene besparelser fordi man får full oversikt over hvilke produkter som må etterfylles hvor. Den detaljerte oversikten over gjestenes forbruk har dessuten redusert muligheten for uoverensstemmelser mellom registrert og faktisk forbruk og også ført til større kundetilfredshet. Smurfene. Smurfene (fransk Les Schtroumpfs) er navnet figurene i flere tegneserier skapt av den belgiske tegneren Pierre Culliford, bedre kjent som Peyo. Smurfene blir tegnet som en gruppe små, blå skogsdverger med hvit topplue. De dukket første gang opp i en av seriene i det ukentlige belgiske tegneseriebladet Spirou i 1958, på en av de mange eventyrreisene i serien om den unge ridderen Johan. Navnet på denne fortellingen var Fløyten med seks smurfer. Etter dette kom de igjen i flere av ridder Johans eventyr. Smurfene ble snart så populære at de fikk sin egen serie. Smurfene fikk sitt internasjonale gjennombrudd da Hanna-Barbera laget en TV-serie om dem i 1981. En anekdote forteller om hvordan smurfene fikk sitt navn: Det skjedde en gang tegnerkollegaene Peyo og Franquin var ute og spiste middag på en restaurant. Den ene av dem kom da til å vri litt på den vanlige formelen «Kan du sende meg saltet?» og sa «Kan du sende meg smurfet?» (På fransk altså: «Passe-moi le schtroumpf!» og ikke «Passe-moi le sel!», som man vanligvis sier der nede.) Det viste seg da senere at dette umulige ordet skulle komme til å gå inn i historien som navnet på de blå skogsdvergene som alle er blitt så glade i. For det tok ikke lang tid før sjefen deres, redaktøren i Spirou, Yvan Delporte, innså potensialet som lå i dette navnet, og ba Peyo om å lage en egen serie om dem. Nå kom ukebladet Spirou, i det to-språklige Belgia, alltid ut i to utgaver, én utgave på fransk og én på nederlandsk. Sistnevnte utgave gikk da under det flamske navnet Robbedoes, mens det førstnevnte het Spirou. Pa flamsk (eller nederlandsk) kalte man de nye vesene da for smurfer, og det er dét navnet som er blitt brukt i Norge (og i flere andre land). På fransk heter de Schtroumpfs. Smurfene er små, med en høyde på bare tre epler, og har blå hudfarge. Det mest typiske for smurfene, er at de taler et språk der et meget stort antall ord er blitt erstattet med ordet smurf. Dette er det såkalte smurfespråket. De bor sammen, 101 av dem, for å være nøyaktig, og landsbyen de bor i består av store sopper. Høvdingen er Gammelsmurfen, som gjenkjennes på sin røde lue og sitt hvite skjegg. Takket være sin klokskap og sine trolldomskunster, er det stadig han som må redde de andre – ikke så kloke – smurfene fra alle de vanskelighetene de stadig vikler seg inn i. Smurfenes (bokstavelig talt) store fiende er trollmannen Gargamel, som stadig vekk – og alltid forgjeves – forsøker å fange smurfene. Han har en katt som heter Azraël. Smurfene lever i middelalderen. Fra 1959 begynte forlaget Dupuis å produsere små plastfigurer med Smurfene, og på 70-tallet tok firmaen Schleich opp lisensen. Dette viste seg å være et riktig blinkskudd, og det produseres fortsatt nye Smurf-figurer hvert år til salg. 20 år etter sin unnfangelse ble smurfene gjort populære i Norge gjennom barne-TV og tre plater av Geir Børresen fra 1978 til 1981. Det gis fremdeles ut Smurfeeffekter. Det første TV-spillet var fra 1983, som ble utgitt til ColecoVision og Atari 2600. Det kom også som TV-serie i USA. Det ble laget ni sesonger av serien fra 1981 til desember 1989. Smurfespråket. Smurfespråket er det språket som smurfene taler. Det ligner veldig mye på det språket som vanlige mennesker taler, bortsett fra at veldig mange ord, både verb og substantiv, kan erstattes av ordet «smurf». Det kan være «Kan du sende meg smurfet?» istedenfor å si «Kan du sende meg smøret?». Men vil du be om grønnsakene, så kan du også si «Kan du sende meg smurfet?», eller til og med «Kan du smurfe meg smurfet?» Er man smurf, er det ikke vanskelig å forstå. Et annet eksempel er tittelen på den første tegneseriefortellingen der smurfene dukket opp for første gang i 1958, som var «Fløyten med seks smurfer». En ekte smurf forstår at dette betyr «Fløyten med seks hull». Ovn. Ovn er redskap for å varme opp objekter eller rom/luft-masser. Ordet brukes både om ovner til romoppvarming og om ovner til steking/baking og om industrielle smelteovner. Til å koke med, bruker vi komfyr eller koketopp med elementer. Steke-ovn. Stekeovn til bakverk og matlaging var vanlig i Induskulturen for flere tusen år siden. Ovnene ble da laget av leire, og, som illustrasjonen viser, kunne de bli svært forseggjorte. Utviklingen har gitt flere varianter, men strålevarmeprinsippet er beholdt. Steke-ovn brukes fortsatt for å bake brød og andre bakervarer, samt steke andre matvarer som pizza. Kan være drevet av strøm, ved/pellets eller fossilt brennstoff som gass. Bål, ljore og pipe. Oppvarming og lys ved bruk av ild ga problemer når en laget seg boliger med vegger og tak. Bare å flytte flammene med inn, kunne gi farlige følger, så en bygget et ildsted (arne, eller åre). Dette ble brukt både til matlaging og oppvarming. Røyken ble sluppet ut gjennom et hull i taket (ljoren). Årestuene var enerådende til en lærte seg å bygge skorsteiner, og peis ble mere og mere vanlig. Varmeovn. En ovn bygd av stein, uten skorstein, kalles en røykovn. Dette var den første type ovn som ble brukt i Norge, men den fikk innpass bare i deler av landet. Stein ble brukt som materiale til en rekke typer åpne ildsteder. Jernovnen, ble trolig utviklet i Tyskland på 14- og 1500-tallet. Produksjonen av støpejern ga et slitesterkt og formbart (i smeltet tilstand) materiale, som ikke ble deformert av oppvarmingen som skjedde ved brenning av ved. Det var først og fremst i nordlige strøk slike ovner ble utviklet og brukt. Utformingen av dører med hengsler og regulerbare trekkhull gjorde at oppvarmingen ble mere effektiv. De relativt tynne platene ga god gjennomgang av strålevarme, noe som ble forsterket av at ovnene ble farget svarte. "Kakkelovnen" er oppmurt av kakler, keramiske elementer. Kaklene magasinerer varme, og gir lunk i rommet lenge etter at ilden er slokket. Til gjengjeld tok det tid før varmen trengte ut i rommet. En effektiv kakkelovn må ha en viss størrelse, og denne typen ildsted ble brukt (og brukes) særlig i større hus. Kakkelovnen er mest kjent i Sverige, og i området omkring Østersjøen. Begrepet kakkelovn brukes også (feilaktig) om gamle jernovner. Mikrobølgeovn. Mikrobølgeovn varmer opp vann-molekylene i mat med hjelp av mikrobølger. Ble utviklet ifm utviklingen av radar-teknologien. Bisettelse. Bisettelse er i nyere tid det offisielle navnet på seremonien rundt dødsfall hvor familie og venner samles for å markere siste avskjed med avdøde. En bisettelse kan være religiøs og foregå i kirke eller kapell, ledet av en prest. Den kan også være uten en religiøs ramme. Bisettelse er begrepet som brukes når den døde ikke umiddelbart blir begravet i jord, men kremert (evt. transportert til krematorium). Etter kremasjon blir en urne med asken satt ned i en gravlund eller asken kan bli spredd etter nærmere regler. Det er grunn til å tro at begrepet bisettelse opprinnelig betyr å sette bi/å sette på vent, med andre ord å plassere kisten på vent i perioden mellom dødsfallet og jordsettingen av kisten. Flere steder i Norge vil man fortsatt bruke begrepet bisettelse om overføringen av kisten fra dødsstedet til begravelsesstedet, noe som ofte skjer noen dager før selve begravelsen. Queen Latifah. Dana Elaine Owens (født 18. mars 1970 i Newark i New Jersey) er en amerikansk rappartist/sanger, modell og skuespiller nominert til Academy Awards. Hun er bedre kjent under navnet Queen Latifah. Turritopsis nutricula. "Turritopsis nutricula" er en 4-5 mm stor, klokkeformet manet med en livssyklus hvor den går tilbake til polypp-stadiet etter at den har vært kjønnsmoden. Dette er det første kjente tilfellet av et dyr som er i stand til å fullstendig gå tilbake til et seksuelt umodent, koloni-stadium etter at det har nådd kjønnsmodenhet som et solitært individ. Den gjør dette gjennom celleutviklingsprosessen som kalles transdifferensiasjon. Deretter gjentar denne syklusen seg, noe som gjør dyret effektivt udødelig. Aidi. Aidi eller aïdi (FCI #247) er en vokterhundrase som stammer fra Atlasfjellene i Nord-Afrika. Rasestandarden vedlikeholdes av Marokko, som også regnes som rasens hjemland, men hundetypen er like typisk for fjellene i Algerie. Opprinnelse og alder. Aidi er en molosser av fjelltype som ligner de tyrkiske vokterhundrasene akbash og karabash. Den har gjennom tiden tilvennet seg til et liv i kvelende hete og kuldegrader i de nordafrikanske Atlasfjellene, der den gjennom århundrer har den vært benyttet av berbiske nomader (i Marokko og Algerie) til å beskytte leirene og buféet mot tyver og rovdyr, blant annet i sameksistens med den hurtige sloughien (mynde). Aidi er kjent under mange navn i Nord-Afrika, avhengig av området den holder til. Noen kaller den også "Atlas fjellhund". I Algerie er den kjent som "kabylehund" (etter kabylene i det nordre Algerie) og "shawiahund" (etter chaouisene i det østre Algerie). I Marokko er det først og fremst chleuhene (en etnisk berbisk folkegruppe som holder til i Atlasfjellene) som holder aidi. Denne mellomstore vokterhundrasen er en typisk fjellhund, muligens i slekt med de store, hvite fjellhundene som kom fra øst og spredte seg over hele Europa for århundrer siden. Den marokkanske kennelklubben har i senere tid gått aktivt inn for å sikre at denne robuste, energiske rasen skal overleve. Fram til 1969 var rasen kjent som "Atlas gjeterhund", et navn den fikk da den første rasestandarden ble publisert i 1963. Aidi er imidlertid ingen gjeterhund og har aldri hatt slike oppgaver i hjemlandet. Den vokter eiendeler og ble derfor gitt et nytt navn. Utseende, anatomi og fysikk. Aidi har en slank og muskuløs kropp med tykk pels (ca. 6 cm lang). Rundt nakken og halsen danner pelsen man, spesielt hos hanner. Aidi blir omkring 52-62 cm i skulderhøyde og veier typisk 23-25 kg. Den har bred, nesten flat skalle og en brystkasse som rekker minst til albuene. Ørene er middels store og bæres normalt halvstående (øretippen henger). Halen er lang og skal minst rekke til hasene. Den bæres hengende i en svak bue og har busket behåring. Graden av bebusket pels på halen (jo mer, dess bedre) indikerer ektheten i den enkelte hund. I hjemlandet er det vanlig i noen områder å kuppere både ørene og halen. Kupering er imidlertid forbudt i en rekke land, blant annet i Norge. Bruksområde. Aidi er en utpreget brukshund med stor arbeidskapasitet og voktertrang. Den tåler godt både varmt og kaldt klima og er fornøyd med å leve og sove utendørs. Rasens tradisjonelle vokterrolle gjør den til en ypperlige vakthund, men den bør ikke velges som en typisk familiehund. Aidi har imidlertid også meget godt utviklet luktesans og egner seg bra som jakthund på småvilt, spesielt sammen med en sloughi. Førstnevnte sporer opp viltet, mens sloughien avslutter jakten. Lynne og væremåte. Aidi er en primitiv hunderase som bare egner seg for meget erfarne hundefolk som ønsker å bruke den til formål den er alet opp for. Rasen er på grunn av sin primitive atferd uegnet som selskap for barn, selv om den regnes som lojal og hengiven ovenfor sine egne. Den trenger mye mosjon og egner seg dårlig for byliv. André Pinto. André Pinto (født i 1538 i Porto i Portugal, død 1588 i Macao i Kina) var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ble sendt til Det Fjerne Østen, og ankom Malacca i 1562. Den 28. august 1563 kom som skolastiker han med Diego Pereiras sendeferd til Macao sammen med sine medbrødre Francisco Pérez og Manuel Teixeira. I slutten av november 1564 var det mulig for ham å foreta et kort besøk i Kanton. Han ble presteviet senere. I 1581 ledsaget han pater Michele Ruggieri under hans korte besøk i Kanton. Han døde i Macao i 1588, der han i fire år hadde prokuratoransvar for misjonene i Ostindia og Japan. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Alpinsk dachsbracke. Alpinsk dachsbrake (FCI #254), som i hjemlandet er kjent som Alpenländische dachsbracke, er en mellomstor kortbeint jakthund av støvertype med opprinnelse fra Østerrike. Opprinnelse og alder. Hunderasen så dagens lys i de østerrikske alper og er et resultat av krysninger mellom basset hound og lokale vorstehhunder. Formålet var å skape en hendig hund for sporing og langsom driving av hjortedyr. En robust og arbeidsvillig rase som kunne arbeide i høyfjellsstrøk. Kan hende er det også krysset inn lokale støvere, men slike krysninger er ikke dokumentert. I 1896 ble typen kalt "bassetpointer", men den ble først offisielt akseptert som egen hunderase i 1975. Rasen er mest vanlig i hjemlandet og i Tyskland. Utseende, anatomi og fysikk. Alpinsk dachsbracke er en langstrakt, kraftfull og kortbeint hund med et hode som kan virke litt stort i forhold til kroppen. Den har middels store øyne og et oppmerksomt uttrykk. Halen er middels lang, grov ved haleroten, og bæres hengende eller svakt bøyd. Halsen er middels lang og muskuløs. Den har rommelig brystkasse med markert forbryst, samt kompakte, grove poter. Pelsen er kort, meget tett og hard. Den ligger tett til kroppen og har tykk underull som dekker hele kroppen. På ryggen, baksiden av lårene og i buken er dekkhårene lange og stive. Halen har børstelignende behåring på undersiden. Idealfargen er mørk hjorterød med eller uten sorte stikkelhår. Også sort med klart avgrensete rødbrune tegninger over øyebrynsbuene, bryst, ben, poter og under halen aksepteres. Hvit brystflekk tillatt. Alpinsk dachsbracke blir omkring 34-42 cm i skulderhøyde og veier gjerne omkring 15-18 kg. Tispene blir typisk litt mindre (ca. 1 cm) enn hannene. Bruksområde. Alpinsk dachsbracke er en effektiv, langsomt drivende jakthund med god utholdenhet, kraft, energi og jaktlyst nok til å følge selv gamle spor gjennom vanskelig terreng i høyfjellet. Den har ypperlig luktesans og kan godt brukes til en rekke andre formål som brukshund. Den anvendes blant annet til jakt på rev og villsvin, men også som apporterende hund på villgjess. Rasen har også egenskaper som familiehund. I Mellomeuropa blir rasen i alminnelighet mest brukt av jegere og viltvoktere, og holdes sjelden som familiehund. Lynne og væremåte. Alpinsk dachsbracke er en utpreget jakthund som passer best for jegere og aktive friluftsmennesker. Den regnes vanligvis som en god barnehund, men bør neppe være et naturlig førstevalg for en typisk barnefamilie. Hunden trives i temperert klima og trenger minimalt med pelstell. Med tidlig tilvenning vil den være fornøyd med å leve og sove utendørs store deler av året. Dette er en hundetype som trenger ofte og mye mosjon for å trives. Francisco Pérez (jesuitt). Francisco Pérez (født 1514 i Villanueva de Barcarrota nær Badajoz i Extremadura i Spania, død 22. februar 1583 i Negapatam i India) var en prest tilhørende jesuittordenen som virket som misjonær i Malakka, Kina og i India. Han var allerede prest da han den 25. januar 1544 trådte inn i jesuittordenen i Coimbra i Portugal. Han dro ut med skipet "For de la Mar" til Østen den 8. april 1546 og kom først til Goa. Så gikk ferden videre til Malacca der han grunnla en jesuittresidens i 1548. Han ble superior for de indiske misjoner i 1552. I april 1562 la han ut på sin ferd til Kanton og ankom Macao den 29. august 1563 som del av en sendeferd fra den portugisiske visekongen i Goa. Han kunne avlegge Kanton et besøk den 21. november 1565. Der presenterte han mandarinene med to memoranda forfattet på portugisisk og på kinesisk som forklarte hvem han var og hans ønske om å etablere seg i Kina. Mandarinene avviste hans ønske med henvisning til det absolutte forbud den gang for utlendinger å bosette seg i Kina. Francisco Pérez grunnla en jesuittresidens i Macao sammen med pater Manuel Teixeira og skolastikeren André Pinto, og fra 1564 til desember 1565 var han residensens første superior. Denne lille residensen skulle senere vokse til et fullt kollegium. I 1568 ble han kalt til Goa. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Perez, Francisco Perez, Francisco Perez, Francisco Perez, Francisco Perez, Francisco Perez, Francisco Perez, Francisco Subtraktiv fargeblanding. Subtraktiv fargeblanding forklarer hvordan fargenyanser oppstår når vi betrakter overflater som inneholder pigmenter som absorberer noen bølgelengder av synlig lys og reflekterer andre. Subtraktive fargesystemer begynner med hvitt lys. Fra hvitt lys subtraheres visse bølgelengder ved at pigmentert blekk, maling eller fotografisk film plasseres mellom betrakteren og lyskilden eller den reflekterende overflata. Til forskjell fra subtraktiv fargeblanding begynner additiv fargeblanding med fravær av lys (svart). Lys med ulike bølgelengder sendes ut i ulike grader av intensitet og oppfattes av øyet som farger. Det er dette som skaper inntrykket av farger på f.eks. en TV-skjerm. Ved fargetrykk brukes primærfargene cyan, magenta og gult (CMY). Cyan er komplementærfarge (motsatt) til rødt, dvs. at cyan virker som et filter som absorberer rødt. Mengden cyan vil avgjøre hvor mye rødt som vil vises på bildet. Magenta er komplementærfargen til grønt, og gult er komplementærfargen til blått. Når en blander like deler av gult og magenta får en rødt. Like deler gult og cyan gir grønt, mens cyan og magenta gir blått. Sekundærfargene rødt, grønt og blått (RGB) er primærfarger ved additiv fargeblanding. Ulike blandingsforhold av cyan, magenta og gult gir en uendelighet av fargenyanser. Like deler av primærfargene blir i teorien svart farge - men i praksis er blandingen brunaktig. Derfor er det vanlig å bruke svart som en egen farge. Denne blandingen av cyan, magenta, gult og svart kalles CMYK. Munnstykke. Et munnstykke refererer vanligvis til den delen av en ting som kommer i kontakt med munnen under bruk. Innenfor musikkinstrumenter er munnstykket den delen av instrumentet man blåser i for å få lyd. Chiles herrelandslag i fotball. Chiles herrelandslag i fotball er Chiles landslag for herrer. De representerer Chile i internasjonale sammenhenger og blir administrert av Federación de Fútbol de Chile. Chiles beste resultat fra VM er tredjeplass på hjemmebane i 1962. VM i fotball 1930. Chile sa ja til å delta i det første verdensmesterskapet i fotball. De slo 3–0 og 1–0. Etter disse seirene var Chile turneringas utropstegn. Men Chile tapte den siste kampen 1–3 for. VM i fotball 1962. Kampen mellom Chile og Italia (slaget om Santiago) I dette mesterskapet var Chile vertsland og gjorde det meget bra. Chile ble trukket i samme gruppe som, og. Chile vant sin første kamp 3–1 over Sveits. De vant også den andre kampen 2–0 mot Italia i kampen som blir kalt Slaget om Santiago der Italia fikk to mann utvist. Chile tapte den siste kampen mot Vest-Tyskland med 0–2, men gikk videre fra dødens gruppe som nummer to. I kvartfinalen møtte de regjerende Europamester Sovjet og den kampen vant Chile 2–1. I semifinalen møtte man Brasil på et fullsatt Estadio Nacional. Brasil vant kampen 4–2, men Chile fikk bronse etter å ha slått Jugoslavia 1–0 i bronsefinalen. VM i fotball 1982. Chiles tropp i dette mesterskapet anså mange som landets beste noensinne. VM-kvalifiseringa gikk bra, men selve VM ble ikke det store. Chile var kommet i gruppe med Vest-Tyskland, og. Chile tapte alle kampene sines og var dermed ute av mesterskapet. 0–1 mot Østerrike, 1–4 mot Vest-Tyskland og 2–3 mot Algerie. VM i fotball 1998. Det hittil siste verdensmesterskapet Chile har deltatt i var i Frankrike 1998. Chile kom i gruppe med Østerrike, Italia og. Første kampen mot Italia så ut til å vinnes, men Italia fikk straffe minutter før slutt og kampen endte 2–2. Dommer Lucien Bouchardeau fra Niger fikk ikke lov til å dømme flere kamper i mesterskapet. Den andre kampen mot Østerrike ende 1–1 og det gjorde også den siste kampen mot Kamerun. Alle kampene endte uavgjort, men de gikk videre til åttendedelsfinale. Her spilte de mot, og de tapte 1–4. Annet. Chile har vært i finale i Copa América fire ganger, men tapt alle. Spilleren med flest kamper for Chile gjennom tidene er Samuel Sanchez, midtstoppern avsluttet sin landslags karriere under fotball vm 2010. Han overgikk Leonel Sanchez med en kamp i sitt siste sluttspill. Polná. Polná er en historisk by i Tsjekkia i fylket ("kraj") Vysočina region med ca. 5 000 innbyggere. Kvantemedisin. Kvantemedisin er en form for bioresonansterapi, en type alternativ behandling der et elektronisk apparat sies å kunne brukes til å diagnostisere og behandle sykdom. Utøverne selv forklarer kvantemedisin som «læren om kroppens cellekommunikasjon og metoder for å bruke kroppens informasjonssystem til å lese av og gjøre korreksjoner ved hjelp av datastyrt apparatur.». Virkemåte. Ifølge kvantemedisinen kommuniserer celler ved hjelp av cellemembranens «energifelt» eller «frekvenser», i motsetning til den hovedsakelig kjemiske cellekommunikasjonen som er kjent innenfor biologien. Disse frekvensene skal være helt avgjørende for cellens funksjon, og om de endres vil det føre til ubalanse eller sykdom. Maskinene brukt i kvantemedisin skal kunne diagnostisere og behandle kroppens celler og nyttige mikroorganismer i kroppen ved å sende inn «riktig frekvens» til kroppens celler. Behandlingen ønsker slik å stimulere kroppens selvregulerende mekanismer. Kritikk. Kvantemedisin kan ikke vise til studier som bekrefter at behandlingen har effekt. Utøvere av metoden og produsenter av apparatene kan ikke angi en virkningsmekanisme innenfor kjente naturlover. Import til USA og Canada er nå forbudt. Skyggekabinett. Skyggekabinett (på engelsk Shadow Cabinet/Shadow Front Bench) er en gruppe av opposisjonens fremste talsmann i politiske systemer som baserer seg på det såkalte Westminster-systemet. Denne gruppen danner et alternativt kabinett til det eksisterende kabinettet, med en opposisjonsrepresentant for hver av kabinettets representanter. Normalt, men ikke alltid, vil medlemmene av skyggekabinettet bli med i kabinettet dersom deres parti skulle danne regjering. Det er skyggekabinettets rolle å kritisere den sittende regjering og dens lovgivning, samt å foreslå en alternativ politikk. I Storbritannia og Canada blir det største opposisjonspartiet, og da særlig skyggekabinettet, ofte omtalt som "Hennes Majestets lojale opposisjon", mens man i andre land som bruker Westminster-systemet (f.e.s. i Australia og New Zealand), kun omtaler opposisjonen som "The Parliamentary Opposition". Fargerom. Fargerom er det antall fargenyanser som kan oppfattes av øyet, eller som kan gjengis ved en reproduksjon innenfor en gitt fargemodell. Det er anslått at det menneskelige øyet er i stand til å skelne mellom ca. 10 millioner farger. Verken dataskjermer, fotografisk film eller fargetrykk kan gjengi alle disse nyansene, selv om noen av de modellene som brukes har et teoretisk fargerom som overstiger 10 millioner. For eksempel vil RGB-modellen med 24 bit tonedybde gi 16 777 216 mulige kombinasjoner. Yngel. "Yngel" er en betegnelse på et larvestadium av fisk. Vanlige trekk hos yngel er plommesekk, manglende finner og stort hode i forhold til voksen fisk av samme art. Yngel som livsstadie. Hos dyr med små egg med liten plomme vil ikke fosteret kunne gjennomføre en direkte utvikling mot en voksen form før plommen tar slutt. For å kunne overleve og vokse til et voksent individ vil derfor ynglen måtte klekke fra egget og ta til seg mat, selv om de voksne strukturene ikke er ferdig utviklet. I stedet er ynglen utstyrt med egne strukturer for å spise og overleve. Yngler har ofte annen type mat og andre typer tilpansinger enn det voksne dyret. Mange yngel av rovfisk lever av alger og andre planter, eller lever av å filtrere ut plankton fra vannmassene. De er gjerne gjennomsiktige eller lever i bunnvegetasjonen for å unngå rovdyr. Etter at ynglen har tatt til seg nok næring til at kroppen kan danne de voksne strukturene, vil ynglen gjennomgpå en metamorfose. Spesielle yngel-strukturer forsvinner, og kroppen får en form som en liten utgave av det voksne individet. Yngel i forskjellige grupper. Ikke alle fiskegrupper har yngel. Hos de kjeveløse fiskene klekker slimåler som små kopier av voksne uten noe distinkt yngelstadium, mens niøyer har yngelstadie. Bruskfisk har direkte utvikling. En nyklekket hai ser ut som og kan funksjonere som en voksen hai, selv om den vil beholde en ytre plommesekk i noen dager. Kvastfinnefisker gjennomgår yngelstadiet i morens uterus mens de lever av plommesekken, og fødes i en form som likner de voksne. Den store majoriteten av beinfisk legger store mengder med små egg. Hos disse vil de nyklekkede dyrene ikke likne de voksne, og føre et svært annerledes liv. Et av de best kjente eksemplene på yngel er "glassål". Glassålen er yngelen av vanlig ål, men ser helt annerledes ut. Den er avflatet og glassaktig. Selv om glassål hadde vært kjent fra renessansen, var det først i 1898 man forsto at de var åleyngel, og ikke en egen art. Yngel av flyndrer likner ikke de voksne, og svømmer «riktig vei» fram til de metamorfoserer og utvikler det asymmetriske hodet. Carlos Dengler. Carlos «D» Dengler (født 23. april 1974) er en amerikansk musiker. Han er mest kjent som bassist i indiebandet Interpol, som han spilte i fra 1997 til 2010. Interpol. Dengler spilte bassgitar og keyboard for Interpol i tidsrommet 1997-2010, og deltok på fire studioalbum med bandet. Andre Interpol-medlemmer har i ettertid fortalt at Dengler mislikte å spille bassgitar, at han hadde sett seg lei instrumentet, og at det til tross for hans suksess, ikke var favorittinstrumentet hans. Spillestil. Dengler er kjent for sin unike spillestil, og ble stemt fram som på 2. plass i Rolling Stone på listen over beste bassist. Hans basslinjer er lett gjenkjennelige med oktav-skifter i diskostil. Den rene basslyden som preger platene deres kommer av hans Fender Jazz Bass. Han har også bassen veldig lavt, på kne-nivå. Fargemodell. En fargemodell er en matematisk modell for en eksakt beskrivelse av farger. De fleste modellene beskriver farger ved tre eller fire sett av variable. Det samla antall fargenyanser som oppstår ved en gitt modell, kalles modellens fargerom. RGB. RGB (Red, Green, Blue) brukes for farger som oppstår som et resultat av utsendt lys, f.eks. fra en projektor eller en TV- eller dataskjerm. Brukes for emissive medier. CMYK. CMYK (Cyan, Magenta, Yellow, Key (sort)) brukes for å beskrive farger som skal gjengis på trykk, og som når øyet som reflektert lys fra en belagt overflate. Modellen har mange varianter. Brukes for reflektive medier. HSL. HSL-modellen baserer seg i større grad enn de ovenstående på hvordan øyet og hjernen oppfatter farger. Her er farger beskrevet ved variablene renhet (Hue), metning (Saturation) og lyshet (Lightness). CIELab. CIELab er en internasjonal standard for beskrivelse av farger, fastsatt av Den internasjonale belysningskommisjonen CIE. Modellen kalles ofte bare Lab. Den beskriver fargene ved tre komponenter; lyshet (Luminance) og de to fargekomponentene a og b. Komponenten a gir fargen en verdi fra grønt til rødt, mens b spenner fra blått til gult. Indekserte farger. Indekserte farger er en modell som opererer med et mindre antall (typisk 256) faste farger. Denne brukes bare ved elektronisk gjengivelse av farger på skjerm, og har den fordelen at den sparer lagringsplass og krever mindre regnekapasitet. Modellen egner seg godt for gjengivelse av figurer; dårligere for fotografier. CIE. CIE 1931 med bølgelengder i nanometer Den internasjonale kommisjon for belysning – Commission internationale de l'éclairage (CIE) – er internasjonal standardiseringsmyndighet for lys, belysning, farge og fargerom. I 1931 vedtok kommisjonen fargemodellen CIE 1931 XYZ, som fortsatt fungerer som referansemodell for definisjon av farger. Kommisjonen har hovedkvarter i Wien. I Norge er "Lyskultur," gjennom "Norsk Lysteknisk Komite," norsk nasjonalkomite (NC) for CIE. Gamal Al-Ghandour. Gamal Mahmoud Ahmed Al-Ghandour (Arabisk: جمال محمود أحمد الغندور, født 12. juni 1957) er en tidligere egyptisk fotballdommer. Han har blant annet dømt i fotball-VM 1998, fotball-VM 2002 og fotball-EM 2000. Han dømte også finalen i Afrikamesterskapet i 2002 mellom og. Samizdat. a>-aktivister i 1981 på en matrisetrykker Samizdat ("selv-utgiving", ru. самиздат) er en betegnelse på underjordisk forleggervirksomhet i Sovjetunionen og i østblokken under kommunistisk styre (fra cirka 1917 til cirka 1990). På grunn av en streng og omfattende kommunistisk sensur og manglende ytringsfrihet var håndskrift og maskinutskrifter med flere gjennomslagskopier en vanlig måte å spre den utilgjengelige litteraturen på. Begrepet samizdat benyttes også i sammenhenger utenfor den gamle østblokken om underjordisk litteratur; ordsammensetningen på russisk betyr omtrent «eget forlag» om benyttes vanligvis om slikt som offisielt ble ansett som upassende. Både politiske skrifter (som f.eks. den trotskistiske litteraturen, forfatteren Václav Havel) og skjønnlitteratur (forfattere som f.eks. Michail Bulgakov, Aleksandr Solzjenitsyn eller Bohumil Hrabal) kom gjerne i denne skuffen. Marc Batta. Marc Batta (født 1. november 1953) er en tidligere fransk fotballdommer som er mest kjent for å ha dømt to kamper i fotball-EM 1996 i England og to kamper i fotball-VM 1998 i Frankrike. Sauer. Sauer ("Ovis") er en biologisk slekt som består av sju arter som hører hjemme i delgruppen sauer og geiter. Det hersker imidlertid uenighet om arten urialsau er en egen art eller en underart av tamsau. Hannen kalles bukk eller vær, hunnen søye og avkommet lam. Unge søyer som ikke har lammet ennå kalles gimmer, og unge værer kalles risbit'". Sauen var blant de dyra som først ble domestiserte. Det kan ha skjedd alt for ca. 9 000-11 000 år siden. Det hersker imidlertid stor uenighet om både tidspunktet og hvor det skjedde. Eksisterende kromosomatiske og arkeologiske bevis peker imidlertid også mot at tamsauen trolig er en etterkommer av muflon ("Ovis musimon"). Bare hunden var før ute, selv om geit og kveg trolig ble domestisert omtrent på samme tid som sauen. I Iran er det funnet en statuett som indikerer at sau alt for mer enn 6 000 år siden ble selektert på grunn av den spesielle pelsen (ulla). Det er flere teorier omkring hvordan sauen oppsto. Allikevel ser det ut som om de fleste forskere er enige om at den oppsto fra en mouflonart. I dag finnes de to nålevende mouflonarter, såkalt asiatisk villsau og europeisk villsau. Førstnevnte befinner seg i fjellstrøk i Lilleasia og sør i Iran. Den europeiske arten holder til på Sardinia og Korsika. Artene er trolig nært beslektet og skiller seg bare gjennom at den asiatiske arten er rødere og har litt annerledes horn enn den europeiske. Det skal også nevnes at noen har hevdet at den europeiske mouflonen kan være et resultat av forvillet tamsau, herunder at den asiatiske er stamfaren til både denne og tamsauen. Andre, eksempelvis "B. Grzimek", mener at det er omvendt. Det finnes rundt 50 millioner sauer i New Zealand. TanZam-veg. TanZam er en viktig vegstrekning som går mellom Tanzania og Zambia. Den ble bygd i flerere etapper i perioden 1968 til 1973. Hovedformålet med vegen var å gi Zambia tilgang til havn og få etablert en transportkorridor til Zambia, Malawi og søndre deler av Kongo. Vanligvis regnes strekningen mellom Dar Es Salaam og Kapiri Mposhi som TanZam og den er da 1753 km lang. Det er en del unøyaktigheter og uklarheter når det gjelder begreper. TAZARA er jernbanen mellom Dar Es Salaam i Tanzania og Kapiri Mposhi i Zambia, den gikk i planleggingsfasen også under navnet TanZam, men det brukes ikke i dag. Tazama er oljerørledningen mellom Dar Es Salaam i Tanzania og Ndola i Zambia. Tanzania. Vegen har riksvegnummer T1 i Tanzania og går mellom hovedstaden Dar Es Salaam og grensebyen Tuduma. Den ble opprinnelig kalt Barabara kuu (den store veien). Det er en strekning på 921 kilometer. Vegen går igjennom provinsene Dar Es Salaam, Pwani, Morogoro, Iringa og Mbeya med byene Morogoro, Mikumi, Iringa, Makambako og Mbeya som ligger nær den Zambiske grense. Vegen går igjennom Mikumi nasjonalpark i en strekning på 50 km, hvor det hvert år skjer mange kollisjoner mellom dyr og kjøretøy. Zambia. I Zambia utgjør TanZam den delen av Great North som går mellom Kapiri Mposhi og Nakonde som er grenseby mot Tanzania. Vegen har her riksvegnummer T2. Stekningen mellom Kapiri Mposhi og Nakonde er 832 km. Amerikansk bulldog. Amerikansk bulldog er en hunderase som opprinnelig ble avlet som en brukshund; jakthund, vakthund og gårdshund med mer. Rasen oppsto i USA og er av molossertype. Opprinnelse. På 1800-tallet hadde mange europeiske innvandrere med seg sine hunder til USA. Amerikansk bulldog nedstammer fra slike hunder, blant annet engelsk bulldog, vokterhunder og store terriere. Rasens endelige utforming domineres av tre linjer, selv om det finnes flere. Det hele kan sies å ha begynt på 1930-tallet, da "John D. Johson" begynte avl med denne hunden. På 1960-tallet ble dette fulgt opp av "Alan Scott", som primært avlet på hunder som skulle jakte villsvin og vokte kuer i fjellene i sørstatene. Denne typen var derfor noe lettere enn Johsons hunder. På 1970-tallet startet også "Joe Painter" med avl av slike hunder. Disse linjene ble typisk ennå mer langbente enn Scotts. I dag kan de fleste hunder av denne rasen føres tilbake til disse tre linjene, som derfor kan kalles hovedlinjer. Rasen ble først registrert av National Kennel Club under navnet "Amerikansk Pit Bulldog" i 1970, men den fikk senere navnet amerikansk bulldog for å unngå forvekslinger med Amerikansk Pit Bull Terrier. Før 1970 var typen også kjent under en rekke andre navn, som Southern white, Hill Bulldog, Country Bulldog, White Bulldog, English White og White English Bulldog. I Norge er det Norske Hunders Landsforbund (NHL) som stambokfører rasen og sanksjonerer utstillinger og show i samarbeid med ABKN (Amerikansk Bulldog Klubb Norge) Andre organisasjoner for amerikansk bulldogg. En liste over organisasjoner som stamboksfører/registrerer og anerkjenner rasen. Beskrivelse. Amerikansk bulldog har små, høyt ansatte hengeører. Kroppen er robust, muskuløs og langstrakt. Skuldrene er brede og muskulaturen er hard. Skallen er bred og firkantet med vidstilte øyne. Snuten er muskuløs og kjevene kraftfulle. Halen er middels lang og avsmalnende. Rasen varierer i størrelse og utfarging, men den likner engelsk bulldog. Hannene blir 58-68 cm i mankehøyde og veier omkring 34-54 kilo. Tispene blir 53-63 cm i mankehøyden og veier omkring 27-49 kilo. Farger er helhvit, spraglet med opptil 90 prosent pigmentering, spettet eller med røde (såkalt tan, brun eller rødbrun) pigmentlapper, med en del av det hvite på hodet.Pelsen er kort, tett og blank, dekkhårene er stive. Den trenger minimalt med stell. Rasen trives best med mye fysisk mosjon og psykiske utfordringer. Den regnes som en god vakthund. Hundetypen passer best for mennesker som har solid erfaring med hund fra før. Annet. Amerikansk bulldog er kjent fra filmen "Den utrolige reisen" av Walt Disney, der hunden «Chance» var av denne rasen. Amerikansk bulldog er en kontroversiell hunderase. Noen mener at den bør forbys, på linje med andre forbudte hunderaser. Engelske RSPCA advarte i "1999" om at amerikansk bulldogg kunne bli tatt inn til England for å bli brukt i kryssavl for å avle opp kamphunder. RSPCA sier idag at problemet ikke er hunderaser, men uansvarlige hundeeiere -og oppdrett. I en uttalelse (9. mars 2010) sier de at de ønsker å fjerne forbudene til fordel for lover som setter fokus på hundeeierene. Myndighetene i Gibraltar har erklært amerikansk bulldog som en farlig rase. Rasen har blitt forbudt og fått restriksjoner flere steder i USA. Mange kynologer og forskere mener at forbud mot spesielle raser mangler faglig forankring. Norsk Kennel Klub støtter ikke slike raseforbud. Dette begrunnes blant annet med at bittulykker med hunder i de fleste tilfeller kan henføres til et uansvarlig eller mangelfullt hundehold. Kapiri Mposhi. Lokalisering av Kapiri Mposhi i Zambia Kapiri Mposhi er en liten by i Zambia. Det er imidlertid et viktig sted siden den er et trafikkknutepunkt for både jernbanen TAZARA og vegtransporten TanZam-veg. Avstanden til hovedstaden Lusaka er 202 km, og til Kitwe (gruvesenter) er 180 km. Fylkesvei 346 (Hedmark). Fylkesvei 346 i Hedmark går mellom Stranda og Skotterud i Eidskog. Veiens lengde er 7,6 km. Eksterne lenker. 346 CIE L*a*b*. Fargerom i Lab ved tre ulike verdier for lyshet CIE "L*a*b*" (CIELAB) er en fargemodell vedtatt av Den internasjonale kommisjon for belysning CIE for beskrivelse og bedømmelse av farger. Modellen kalles ofte bare Lab. Lab-modellen er ment å tjene som en referanse for andre fargemodeller. Modellen har den fordelen at den den opererer uavhengig av det utstyret som brukes til scanning og gjengivelse på skjerm eller trykk. Erik Wickberg. Karl Erik Esaias Wickberg, (født 6. juli 1904 i Gävle i Sverige, død 26. april 1996) var Frelsesarmeens 9. general (internasjonale leder) i perioden 1969 til 1974. Wickberg ble født i Stockholm og var sønn av Frelsesarmeoffiserene Betty og David Wickberg. Ettersom foreldrene var offiserer og flyttet mye rundt, fikk Erik Wickberg sin oppvekst i flere forskjellige land. Som tenåring ble han nasjonal mester i sjakk i Sveits. Han begynte tidlig å jobbe ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Sveits, samtidig som han jobbet som svensk tolk og svensk lærer. Wickberg ble innviet til soldat i Frelsesarmeen i 1924. Dette skjedde i Bern 2. korps. I 1925 ble han offiser. Hans første ordre var som korpsoffiser i Hamilton, Skottland. Han tok deretter over opplæringen av offiserer i Tyskland, ble sjefssekretærens sekretær og senere territoriallederens. Deretter fulgte en periode som sekretær for den internasjonale sekretæren. Deretter ble han assistent for Europasekretæren ved Frelsesarmeens internasjonale hovedkvarter. Han hadde en kort tid med ordre i Sverige før han, under andre verdenskrig ble beordret til Tyskland. Etter krigen fortsatte han med Frelsesarmeens arbeid i Tyskland innen gjennoppbygging. Hans neste oppgaver var som divisjonssjef i Uppsala, Sverige, sjefssekretær i Sveits, sjefssekretær i Sverige, territorialleder i Tyskland og stabssjef før han ble valgt til general. Under hans ledelse startet Frelsesarmeen arbeid i Bangladesh, Spania, Portugal og Venezuela. Han pensjonerte seg fra aktiv tjeneste 5. juli 1974 og døde 26. april 1996. Han var gift tre ganger. Hans første kone var en sveitsisk offiser som døde i forholdsvis ung alder. Hans andre kone var fra Tyskland. Hun døde kort tid etter at de var blitt pensjonert, og et par år etter hennes død, giftet han seg med en svensk frelsesoffiser. Som pensjonist bodde han i Stockholm. Clarence Wiseman. Clarence Wiseman, født 19. juni 1907, død 4. mai 1985, var Frelsesarmeens 10. general i perioden 1974–1977. Wiseman var gift med Janet Kelly, som ble offiser fra Danforth korps Ontario Canada. Hun ble offiser i 1927 og de giftet seg i 1932. Janet Wiseman er forfatter av to bøker: Earth’s Common Clay, Bridging the Year and Watching Daily. Clarence Wiseman ble offiser fra Guleph korps, Ontario, Canada i 1927. Beordringer. Han tjenestegjorde som korpsoffiser i flere år i Canada. Han hadde kapellantjeneste for canadiske styrker under andre verdenskrig (1940 – 1943), var «seniorrepresentant» for canadiske røde skjold i utlandet (1943 – 1945). Han var divisjonssjef i Canada (1945 – 1954), feltsjef (1954 – 1957), sjefssekretær (1957 – 1960) og territorialleder for Øst Afrika (1960 – 1962), han var rektor ved den internasjonale offisersskolen (1962 – 1967) og territorialleder for Canada og Bermuda (1967 – 1974). Han besøkte Norge én gang som kommandør i Canada, og to ganger som general. Arnold Brown. Arnold Brown (født 13. desember 1913 i London, død 26. juni 2002) var Frelsesarmeens 11. general (internasjonal leder) 1977 – 1981. Hans foreldre var Frelsesarmeeoffiserer. Da han var ganske ung emigrerte familien til Canada. Det var fra korpset(menigheten) i Belleville Arnold Brown i reiste til Frelsesarmeens offisersskole og ble offiser i 1935. Han giftet seg 15. september 1939 med løytnant Jean Barclay. I 1970 ble han utnevnt til stabssjef og nestkommanderende for Frelsesarmeen av general Erik Wickberg. Da Clarence Wiseman ble general i 1974, utnevnte han Brown som sin etterfølger i stillingen som territorialleder for Canada og Bermuda. Tre år senere ble Brown selv general. Både som stabssjef og general besøkte han Norge en rekke ganger. Jarl Wahlström. Jarl Holger Wahlström, født 9. juli 1918 i Helsingfors, Finland, død 3. desember 1999 i Helsingfors, var Frelsesarmeens 12. general (internasjonal leder) 1981–1986. Wahlström var finsk statsborger og giftet seg med løytnant Maire Nyberg (som ble offiser fra Helsinki 1. korps i 1944) Wahlstöm ble offiser i 1938 og kom også fra Helsinki 1. korps. Han kom fra Finlands mest markante "Frelsesarmé-familie". Hans to brødre Tor Wahlstrøm og Per-Erik Wahlstrøm var begge kommandører i Frelsesarmeen. Deres far hadde også sentrale stillinger i Frelsesarmeen i Finland, blant annet som sjefsekretær. Beordringer. Tjenestegjorde i korps, barne og ungdomsarbeid og på divisjonsplan i Finland. Under andre verdenskrig var han kapellan for finske styrker i Finland. Divisjonssjef (1960 – 1963), rektor ved offisersskolen og musikksekretær (1963 – 1968), sjefssekretær (1968 – 1972); Canada og Bermuda sjefssekretær (1972 – 1976); Finland, territorialleder (1976 – 1981); Sverige, territorialleder (1981). Stridende Liv. "Stridende liv", "Skildringer fra Vesten og Østen" er en novellesamling av forfatteren Knut Hamsun. Den ble utgitt i 1905 i Kristiania og København av Gyldendal. Fortellingene her er av sterkt forskjellig karakter. De to første fortellingene er dramatiske kjærlighetsberetninger fra barsk nordnorsk natur, hvor drap og ubesvart forelskelse er sentrale ingredienser. "Alexander og Leonarda" er blant Hamsuns mest kjente noveller. "Blandt dyr" er en barndomsfortelling fra Nordland. De tre neste novellene er historier fra Hamsuns opphold i USA i 1880-årene. "Kvindeseir" er en humoristisk og burlesk fortelling fra trikkekonduktørens hverdag i Chicago. "Under halvmånen" skildrer en reise gjennom Bosporos etterfulgt av et opphold i Konstantinopel, og kan oppfattes som en løsrevet fortsettelse av "I Æventyrland". Section d'Or. Section d'Or, også kalt "Puteaux-gruppen" var et kubistisk kunstnerkollektiv som holdt til i landsbyen Puteaux utenfor Paris fra 1912 til om lag 1914. Starten var en utstilling i Galerie La Boetie i Paris i 1912, der manifestet "Du Cubisme" ble delt ut. Forfattere var Jean Metzinger og Albert Gleizes. Utstillingen hadde arbeider av brødrene Duchamp (Raymond Duchamp-Villon, Jacques Villon og Marcel Duchamp), Archipenko, de La Fresnaye, Gleizes, Gris, Léger, Metzinger og Picabia og andre. Åpningen ble forestått med en tale av Guillaume Apollinaire. Navnet, som forøvrig betyr "det gylne snitt", ble foreslått av Jacques Villon, som var blitt fascinert av en nyutkommet oversettelse av Leonardo da Vincis "Trattato della Pittura" av Joséphin Péladan. Peladan la stor mystisk betydning i snittet og lignende geometriske figurasjoner. Villon fant der bekreftelse på sine egne tanker om matematisk sammenheng til mønstre og sammenhenger i naturen. Gruppen gikk i oppløsning ved utbruddet av den første verdenskrigen. Finnairs destinasjoner. Finnair har flyvninger til Asia, Europa og Nord-Amerika fra basen på Helsingfors-Vanda lufthavn i tillegg til innenlandsflyvninger i Finland. Eva Burrows. Eva Evelyn Burrows (født 15. september 1929 i Australia) var Frelsesarmeens 13. general (1986 – 1993). Hun var datter av et offisersektepar. Mens hun studerte ved Queensland University i Australia bestemte hun seg for å bli offiser, og reiste til William Booth Memorial Training College i London. Hun ble ordinert som offiser i 1951. Eva Burrows har besøkt Norge fem ganger, en gang som kommandør og fire som general. Siste besøket var i 2008 da hun var hovedtaler ved Frelsesarmeens årskongress. Ordrer. Eva Burrows ble pensjonert som general 8. juli 1993. Sundanesisk. Sundanesisk er et malayopolynesisk språk som snakkes av rundt 27 millioner mennesker på den vestlige tredelen av den indonesiske øya Java, noe som er ca. 15 % av Indonesias befolkning. Rundt 60 % av de sundanesisktalende bruker også indonesisk, og rundt 5 % bruker nederlandsk. Bramwell Tillsley. Bramwell Harold Tillsley (født 18. august 1931) var Frelsesarmeens 14. general (verdensleder) (1993 – 1994). Bramwell Tillsley er den av Frelsesarmeens generaler som har innehatt posisjonen kortest tid. Han måtte trekke seg grunnet dårlig helse. Paul Rader. Paul Alexander Rader, født 14. mars 1934, var Frelsesarmeens 15. general (verdensleder) i perioden 1994–1999. Han ble offiser fra Cincinnati Citadel korps sammen med sin kone, Frances Kay Fuller Beordringer. Han og hans kone tjenestegjorde i flere korps før de dro til Korea i 1962. Han tjenestegjorde i Korea med opplæring (1962 – 1973), var rektor ved offisersskolen (1973) og studiesekretær (1974 – 1976). Han ble assisterende sjefssekretær (1976) og sjefssekretær (1977 – 1984). Videre var han rektor ved offisersskolen, USA øst territoriet (1984 – 1987), divisjonssjef (1987 – 1989), sjefssekretær (1989) og territorialleder USA vest (1989 – 1994). John Gowans. John Gowans (født 13. november 1934 i Blantyre, Skottland) var Frelsesarmeens 16. general. Han hadde vervet fra 1999 til 2002. Før han ble verdensleder, tjenestegjorde han i en rekke land, blant annet i Frankrike, som er hjemlandet til hans kone Gisele. "Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg" "Hver tanke, handling, ord, må vise hva jeg tror" "Å bli lik Jesus, det håpet fyller meg" "Hans Ånd vil hjelpe meg å bli lik ham." Georg Carl Buonaparte Heyerdahl. Georg Carl Buonaparte Heyerdahl (født 30. juni 1798 i Kristiansand, død 14. september 1853) var en norsk stabskaptein, oberstløytnant og stortingsrepresentant. Georg Carl Buonaparte Heyerdahl var sønn av postmester, handelsmann og stadshauptmann i Kristiansand Andreas Jensen Heyerdahl og Karen Margrethe Stenersen, og bror til brigadelege Stener Severin Heyerdahl. Han ble gift i Kristiansand 26. september 1824 med Antoinette Marie van Kervel, datterdatter av den mektige forretningsmannen Daniel Isaachsen. Georg Carl Buonaparte Heyerdahl var førsterepresentant for Moss i Stortinget i perioden 1833-35. Hyperaktivitet. Hyperaktivitet er en fysisk og psykisk tilstand hos barn og voksne der personen er overaktiv eller unormalt urolig og rastløs. En hyperaktiv person beveger ofte kroppen mer enn vanlig når han eller hun sitter eller står, prater mye, er mer impulsiv og kan også lettere bli irritert og få andre sterke følelsesreaksjoner. Hyperaktive har dessuten ofte kortvarig eller sviktende oppmerksomhet. For mange er dette egenskaper som er en naturlig del av personligheten uten at det skaper store problemer. Den energiske atferden kan tvertimot være positiv i mange sammenhenger, for eksempel føre til stor arbeidskapasitet eller kreativitet, men den kan også forstyrre og avlede langvarige eller uinteressante arbeidsoppgaver. Når hyperaktiviteten skaper vansker for personen selv eller andre i nærmiljøet, kan tilstanden klassifiseres som en medisinsk forstyrrelse. Slanguttrykket «hyper» brukes for å beskrive noen som er i en hyperaktiv tilstand. "Hyper" er opprinnelig en gresk preposisjon med betydningen «(ut) over» og tilsvarer det latinske "super". "Hyper-" brukes som forledd i mange sammensatte fremmedord som betegner noe som er overdrevent eller stiger over det normale. Tilstander og lidelser med hyperaktivitet. Hyperaktivitet er ofte forbundet med andre tilstander, særlig lidelser som ADHD (Attention deficit hyperactivity disorder), Fetal Alcohol Spectrum Disorder (FASD) og forstyrrelser innen autismespekteret. Hyperaktivitet er dessuten vanlig ved bipolar lidelse (tidligere kalt manisk-depressiv lidelse). Hyperaktivitet forekommer i tillegg ved ikke-organiske forstyrrelser som koffeinisme, en tilstand som kan oppstå ved langvarig bruk av store mengder kaffe (over en liter om dagen). Også andre sentralstimulerende stoffer, for eksempel amfetamin, kan gjøre brukeren urolig, opphisset og «hyper». Amfetamin brukes samtidig medisinsk for å "behandle" hyperaktivitet fordi stoffet gjør brukeren mer våken, konsentrert og oppmerksom slik at han eller hun lettere kan styre sin indre uro. Enkelte rusmisbrukere med lidelser som gir hyperaktivitet, kan derfor ubevisst ha «selvmedisinert» seg ved å bruke amfetamin, selv om dosene er for kraftige og effekten samlet sett blir negativ. Hyperaktivitet eller ADHD kan forekomme sammen med andre tilstander. NSB type 25. Type 25 var en damplokomotivtype brukt av NSB. Lokomotivene ble produsert i perioden 1901 til 1922 hos SLM Winterhur, NMI, Hamar Jernstøberi, Thunes mekaniske verksted og Baldwin. Type 25 er utseendemessig lik Norsk Hoved Jernbanen (NHJ) type F, som senere ble NSB Type 43, og dette sveitsiske lokomotivet var forbildet for Type 25. Disse lokomotivene hadde en topphastighet på 40 km/t og ble derfor i større grad brukt til godstrafikk på mindre distanser og skifttjeneste. Tre lokomotiver med numrene 422, 424 og 425 ble senere bygget om for bruk på Flåmsbanen hvor de gikk i godstrafikk. I 1947 ble fem lokomotiver av typen 25E solgt til Schweizerische Bundesbahnen (SBB) og fikk litra 25e med nummrene 485 til 489. Det siste NSB-lokomotivet av Type 25 var nummer 227 og dette ble utrangert den 9. november 1970 og står i dag utstilt på Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Vauxhall Motors FC. Vauxhall Motors Football Club er en engelsk fotballklubb, som spiller i Nationwide Conference North. Lagets hjemmebane er Rivacre Park på Rivacre Road i Hooton, midt i mellom Eastham og Ellesmere Port. Laget er regnet for å være Ellesmere Ports lokale lag, selv om Ellesmere Port FC, et annet lokalt lag, spiller lengre ned i divisjonene, i West Cheshire League. De var opprinnelig fabrikklaget til Vauxhall Motors. Historie. Vauxhall Motors Football Club ble stiftet i 1963, rett etter at Vauxhall startet en bilfabrikk i Ellesmere Port. Laget ble etterhvert et av Englands beste amatørlag, og har nå status som halvprofesjonell. I begynnelsen spilte de i Ellesmere Port League og Wirral Combination, men ble for sterke for disse. De spilte da på firmaeide Hooton Park, men i 1987 åpnet deres egen stadion, Rivacre Park, hvor laget spiller i dag. Åpningen av banen var spesielt viktig fordi daværende England-manager Bobby Robson hadde fått flere tidligere internasjonale fotballstjerner med på åpningskampen. På banen begynte klubben også å få noe suksess. I 1985/86 vant de West Cheshire League for første gang, og ikke lenge etter kom de til Cheshire Amateur Cup og vant Wirral Senior Cup. Disse prestasjonene fikk ikke gå ubemerket, og de fikk bli med i North West Counties League i 1987/88-sesongen. Første året vant de 2. divisjon i denne ligaen, og i året etter kom de på fjerdeplass i 1. divisjonen. Tross forventningene om å vinne ligaen sesongen 1989/90 kom de bare på 5. plass, men vant Northwest Counties League Cup, etter å ha slått Darwen med sifrene 2-0. Straks etter sin 5. plass i ligaen bestemte klubben seg for å flytte tilbake til West Cheshire League, hvor de kom på 3. plass de to neste årene. Men; i 1994/95-sesongen vant de ligaen og fikk igjen bli med i Northwest Counties League. Som før vant de lett 2. divisjonen, men fikk ikke de beste resultatene i 1. divisjonen. De fortsatte å spille i 1. divisjonen, og kom til finalen i NWCL-cup, men de tapte for Kidsgrove Athletic i en svært jevn kamp. 1998/99-sesongen var deres klart beste sesong så langt, og de nådde 5. runde av FA Vase, fikk 3. plass i Northwest Counties League 1. divisjon og vant NWCL-cupen. Neste sesong var til og med enda bedre, og de kom til semifinalene i FA Vase og vant NWCL-tittelen, noe som kvalifiserte dem til Unibond League Division 1. Reservelaget spilte også veldig bra denne sesongen, og vant flere mindre trofèer. Vauxhall Motors FC gjorde det også veldig bra i UniBond League, og rykket opp på bare en sesong, og i UniBond League Premier Division kom de på en spektakulær 2. plass. De fortsatte å spille bra, og høydepunktet må være at de slo ut Nationwide Division Two(nå League One)-laget QPR av FA-cupen i deres første 1. rundekamp noensinne. De tapte i andre runde mot Macclesfield Town, i en TV-sendt kamp. Sesongen etter ansatte de manager Owen Brown, og rykket opp til Nationwide Conference North, hvor de spiller nå. Stadion. Rivacre Park har vært Vauxhall Motors hjemmebane siden 1987. Klubben spilte tidligere på Hooton Park inne i selve fabrikkkomplekset i Ellesmere Port. Rivacre Park har tribuner med tak, plass til om lag 2500 tilskuere, av dem 269 sitteplasser, med nye seter. Det er toaletter for damer, herrer og funksjonshemmede. Farger og logo. Vauxhall Motors FCs hjemmedrakter er hvite med en blå stripe på skjorten og blå shorts, og hvite strømper. Bortedraktene er lyseblå. Lagets logo er den samme som moderselskapet Vauxhall Motors. Annet. Reservelaget spiller i West Cheshire League Division 1. En annen Vauxhall Motors-klubb, basert i Luton, spilte tidligere i Isthmian League. Denne klubben ble for lenge siden nedlagt samtidig som Vauxhall Motors-fabrikken i Luton. Likevel er det verdt å notere seg at både Luton og Ellesmere Port-fabrikkene spilte mot hverandre i flere turneringer, og at begge vant flere trofeer. Nåværende spiss Thomas Rooney (se spillerstall) er fetter av Manchester United- og England-spiss Wayne Rooney. Tidl. Vauxhall Motors-spillere som spiller i The Football League. Danny Collins – spiller nå i Sunderland Gregg Blundell – spiller nå i Darlington Leighton McGivern – spiller nå i Accrington Stanley Embraer EMB-120 Brasilia. Embraer EMB-120 Brasilia er et brasiliansk regionalt passasjerfly med kapasitet for 30 passasjerer. De fleste flyene er brukt av sivile operatører, men flytypen er også i bruk med flyvåpnene i Brasil og Peru. I tillegg til basisvarianten EMB-120 finnes EMB-120ER, som har økt rekkevidde til 1 500 km, EMB-120 Combi, EMB-120 Convertible og EMB-120ER Advanced. Hurricane Neddy. Hurricane Neddy er den åttende episoden i sesong åtte av TV-serien "The Simpsons". Episoden er en parodi på filmen "Twister". Ned Flanders' hus blir ødelagt av en tornado og Springfield må bygge nytt hus som viser seg å bli en katastrofe. Roncole. Le Roncole er en landsby i Parma-provinsen i Italia. Den ligger omkring 140 kilometer sydøst for Milano. I dag er Le Roncole kalt Roncole Verdi, oppkalt etter komponisten Giuseppe Verdi som ble født her, enten 9. eller 10. oktober 1813. Han forble i området hele sitt liv og skrev i 1863: "Jeg var, og vil alltid forbli en bonde fra Roncole." Landskapet og omgivelsene er midtpunktet for aktiviteter som omhandler det meste av Verdis liv. Komponistens fødested, "Casa Natale del Maestro", er hyppig besøkt, det er også orgelet brukt av den unge Verdi i kirken noen få kilometer fra stedet. Andrew Cartmel. Andrew Cartmel er en britisk forfatter, journalist og tidligere manusredigerer av science fiction-serien "Doctor Who". Han har også jobbet som manusredigerer av "Casualty" og som bladredaktør. Biografi. Cartmel vokste opp i Canada. Han studerte data og jobbet med computer-aided design hos Shape Data Ltd. (nå UGS Corp) i Cambridge i England i midten av 1980-årene. Han gikk deretter over til å skrive og fikk seg en agent basert på to uproduserte manus. Han deltok også i kurs drevet av BBCs dramaenhet. I 1987 ble Cartmel ansatt som manusredigerer for den 24. sesongen av "Doctor Who". Han hadde blitt anbefalt av daværende produsent John Nathan-Turners agent, som hadde sett manus Cartmel hadde skrevet. Cartmel hadde denne stillingen i tre sesonger til serien ble satt på pause i 1989. Han fikk tak i flere nye manusforfattere og han tok serien i en ny retning. Fylkesvei 445 (Hedmark). Fylkesvei 445 i Hedmark går mellom Svarverhaugen i Åsnes og Eid i Våler. Veiens lengde er 10,8 km. Eksterne lenker. 445 Ferdinando Provesi. Ferdinando Provesi (født i Parma 20. april 1770, død i Busseto 26. juli 1833) var en tidlig lærer for Giuseppe Verdi, som er betraktet som en av de største italienske operakomponistene. Provesi, en innfødt fra Parma, begynte å undervise Verdi i 1824, da Provesi var musikkleder i katedralen i Busseto, byen ikke langt ifra landsbyen hvor Verdi ble født. Provesi var organist og korleder i San Bartolomeo all'Isola fra 1820 til 1833. Da Provesi døde, avbrøt Verdi studiene sine i Milan fordi han håpet å tiltre for ham, men, uten en skikkelig konkurranse, ble Giovanni Ferrari fra Guastalla valgt isteden. Provesi, Ferdinando Fylkesvei 410 (Hedmark). Fylkesvei 410 i Hedmark går mellom Refset i Grue og Eierholen i Åsnes. Veiens lengde er 14,3 km. Eksterne lenker. 410 Fylkesvei 372 (Hedmark). Fylkesvei 372 i Hedmark går mellom Foss og Grue grense i Kongsvinger. Veiens lengde er 4,8 km. Eksterne lenker. 372 The Living End (Hüsker Dü-album). "The Living End" er et konsertalbum av rockebandet Hüsker Dü. Albumet ble spilt inn på forskjellige spillesteder i oktober 1987, men ble ikke gitt ut før i 1994. Albumet inneholder låter fra hele bandets karriere, fra «Data Control» fra "Land Speed Record", debutplaten, og en stor dose sanger fra bandets siste studioalbum, '. Platen inneholder også noen tidligere uutgitte spor, og en coverversjon av Ramones' «Sheena Is a Punk Rocker». Teksten i heftet er skrevet av musikk-kritikeren David Fricke, som forteller om bandets oppløsning. «Everytime» er en låt av bassist Greg Norton, noe som er unikt da gitarist Bob Mould og trommeslager Grant Hart vanligvis skrev bandets låter. Hart spilte senere inn «Now That You Know Me» for sitt debutalbum, "Intolerance". Rekkefølgene på albumet gjenspeiler bandets setlister i denne perioden. «New Day Rising» var en vanlig konsertåpner. Bandet likte også å spille tre låter etter hverandre slik at de ble «sammenhengende». Eksempler på dette inkluderer «Standing in the Rain», fulgt av «Back from Somewhere» og «Ice Cold Ice». Bandet spilte også ofte låtene «Terms of Psychic Warfare» fulgt av «Powerline» og «Books About UFOs» i sammenhengende utgaver. Over halvparten av sangene på albumet var innspilt på Le Spectrum i Montreal. Albumet ble slettet fra Warner Bros' katalog i 2003. Fylkesvei 41 (Hedmark). Fylkesvei 41 i Hedmark går mellom Voll og Nes kirke i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 9,5 km Eksterne lenker. 041 041 Fylkesvei 85 (Hedmark). Fylkesvei 85 i Hedmark går mellom Stavsjø og Mengshol i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 7,2 km Eksterne lenker. 085 085 Fylkesvei 86 (Hedmark). Fylkesvei 86 i Hedmark går mellom Jølstad og Taskerud i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 4,7 km Eksterne lenker. 086 086 Lyshet. Lyshet er en egenskap som det er vanlig å tillegge farger. Vi har en umiddelbar fornemmelse av om en farge er lys eller mørk, eller en mellomting. Lyshet kan mer presist defineres som intensiteten av det lyset som treffer øyet når vi betrakter fargen. Lyshet har i seg sjøl ingen farge, men er en egenskap som kan tillegges alle kulører og valører. I noen fargemodeller – f.eks. i HSL-modellen – er lyshet en parameter (fargekanal) som definerer fargenyanser. Lyshet gis da en verdi – f.eks. på en skala fra 0 til 100. Tim Henman. Timothy Henry Henman (født 6. september 1974 i Oxford) er en engelsk tennisspiller. Han er den første britiske tennisspilleren siden Roger Taylor på 1970-tallet til å nå semi-finalen i singel for menn i Wimbledon. Han har oppnådd seks grand slam semier og har vert rangert nummer fire i verden. Hans spillestil er serve og volley. Han er også olympisk sølvmedaljevinner. Sammen med Neil Broad kom han til finalen i doubleturneringen under 1996 i Atlanta. De tapte finalen til de det australske partet Todd Woodbridge og Mark Woodforde. Snø (roman). "Snø" (tyrkisk: "Kar") er en roman av den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk. Publisert på tyrkisk i 2002 og utgitt første gang på norsk i 2005 (oversatt av Ayfer Erbaydar og Alf Storrud). I form av en spenningsroman beveger den seg på et psykologisk, politisk og filosofisk plan. Forfatteren gjør også flittig bruk av humor, og romanen kan til tider karakteriseres som satirisk. Handlingsreferat. I anledning sin mors begravelse drar poeten Ka tilbake til Tyrkia etter å ha levd tolv år i eksil i Tyskland. En venn av ham, som arbeider i en av Istanbuls aviser, foreslår at han drar til Kars for å skrive en reportasje om selvmordsbølgen blant de unge kvinnene i byen. Mens han er på vei inn i byen blåser det opp til snøstorm, og de neste dagene er byen isolert på grunn av snømengdene. Dermed ligger scenen til rette for et militærkupp. Det viser seg snart at det også ligger personlige motiver bak Kas reise til grensebyen Kars. Ipek, hans ungdoms store forelskelse, er en av de to døtrene til Turgut Bey, eieren av Snøslottet hotell (Karpalas Oteli) der Ka tar inn på rom 203. Personanalyser. Bokas hovedperson Ka er en individualist. Det er viktig for ham å fremheve sine spesielle og sarte trekk, som om han var en unik snøkrystall ulik alle andre. Han har en sterk lengsel mot det han tror må være et lykkelig liv, men han er redd for å oppnå dette. Det henger blant annet sammen med at han har en sterk frykt for tap og å bli forlatt, noe som igjen fører til sjalusi og eiertrang overfor İpek, hans kvinnelige motspiller. Ka har en hang til å analysere sin fortid og sine følelser. Han plasserer alle diktene han skriver i Kars på armene til en snøkrystall, og han er overbevist om at han vil forstå mer av seg selv gjennom en analyse av disse diktene og den overordnede krystallstrukturen han plasserer de i. Manuel Teixeira. Manuel Teixeira (født i 1536 i Miranda do Doiro nær Bragança i Portugal, død 19. mars 1590 i Goa i India var en jesuitt som virket som misjonær i Kina og India. Han reist ut fra hjemladet den 10. mars 1551 og kom til Goa i september 1551, der han tislig nreste år traff sin medbror, den store asiamisjonæren pater Frans Xavier. Han forlot Goa i følget til den portugisiske utsending på vei til Kina; med i følget var også pater Francisco Pérez. De dro via Malacca, der de plukket opp jesuittskolastikeren André Pinto. Ankomsten til Macao var 29. juli 1563. Pater Teixeira dro sammen med pater Balthasar da Costa til øya "Ilha do Pinhal", bedre kjent som Lantau, ikke så langt fra Macao. P. teixeira var også ved to anledninger med på handelsmessene i Kanton, både fra 18. november til 1. desember 1564 og året etter fra 21. november til tidlig desember. I Macao, var han sammen med pater Perez med på å grunnlegge den jesuittresidens som i 1594 ble omgjort til kollegiet St. Paul de Macao. Han var også med på å grunnlegge kirken "Guds Moder". I 1568 vendte han tilbake til Goa. Han var rektor for jesuittene i Cochin 1569-1572 og viseprovinsial for India 1573-1574. Han residerte i Goa da han døde i 1590. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Teixeira, Manuel Teixeira, Manuel Teixeira, Manuel Teixeira, Manuel Teixeira, Manuel Teixeira, Manuel Fylkesvei 1 (Hedmark). Fylkesvei 1 i Hedmark går mellom Freng og Bergseng i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 7,9 km. Eksterne lenker. 001 001 Mississippis flagg. Mississippis flagg er delt i blått over hvitt over rødt og har en kanton bestående av det såkalte sørstatskorset. Flagget ble innført 7. februar 1894. Det er i størrelsesforholdet 2:3. Mississippis flagg kombinerer elementer fra to av flaggene som ble benyttet av Amerikas konfødererte stater. Stripearrangementet med kantonen skal minne om konføderasjonens første nasjonalflagg, med unntak av at nedre stripe i Mississippis flagg er blå og at kantonen har annet motiv. Kantonen er i seg selv en gjengivelse av motiver som ble ført i sørstatenes hærfaner og i orlogsgjøsen, det som for ettertiden har blitt stående som symbol for opprørsstatene i konføderasjonen. Mississippis flagg ble til etter en ide av senator E.N. Scudder. Flaggforslag til folkeavstemning. Bruken av sørstatssymboler, da i særdeleshet sørstatskorset, har vært omgitt av politisk strid. Inkorporeringen av slike symboler i offisielle sammenhenger som delstatsflagg har vært kritisert og det har vært lansert kampanjer fra borgerrettighetsgrupper og liberale for å få Mississippis delstatsflagg endret. I 2001 ble det utarbeidet forslag til nytt flagg for Mississippi der sørstatsflagget var tatt bort til fordel for en blå kanton med hvitt stjernearrangement. Forslaget ble lagt fram for folkeavstemning, da med det eksisterende delstatsflagget som alternativ. Ved avstemningen 17. april 2001 ble det flertall på 65 prosent for det eksisterende flagget, mens forslaget til nytt flagg fikk 35 prosent. Dette gjenspeiler noenlunde fordelingen mellom hvite og svarte i delstaten. Andelen hvite innbyggere i Mississippi er omkring 60 prosent, mens afro-amerikanerne utgjør omkring 40 prosent av delstatens befolkning. Utfallet av folkeavstemningen førte til at Mississippi fortsatte å benytte sitt flagg med sørstatskorset. Fra 1956 førte også delstaten Georgia sørstatskorset i sitt flagg, og etter at dette ble endret i 2001 er Mississippi nå den eneste delstaten der sørstatskorset er en del av delstatsflagget. Tidligere flagg. Mississippis første flagg ble innført 26. januar 1861 og besto av en hvit flaggduk med et magnoliatre i midten, en blå kanton med hvit stjerne, og et rødt vertikalt felt i flaggets ytre ende. Flagget gikk ut av bruk da Mississippi ble en del av Amerikas konfødererte stater. Dominerende bølgelengde. Dominerende bølgelengde er et uttrykk som brukes for å beskrive øyets opfatning av farger. Den dominerende bølgelengden angir fargens kulør, som sammen med metning og lyshet definerer fargen. Akromatisk lys har ingen dominerende bølgelengde, og oppfattes som gråtoner. Oppstart. Oppstart (engelsk: booting) er innen data en prosess som starter et operativsystem. Under en oppstart leter prosessoren etter instruksjoner og utfører dem. Henry Oddlo Erichsen. Henry Oddlo Erichsen (født 11. mars 1921 i Dverberg, død 18. juni 2002) var en norsk forfatter. Oddlo Erichsen tegnet kommunevåpenet til Andøy kommune. Bibliografi. Henry Oddlo Erichsen var også representert i flere antologier. Fylkesvei 2 (Hedmark). Fylkesvei 2 i Hedmark går mellom Brøttum og Storåsen i Ringsaker kommune. Traséer: Brøttum – Brattli (11,2 km), Marienberg – Storåsen (9,3 km). Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 216 Eksterne lenker. 002 002 Løping. Løping er den raskeste måten et levende vesen kan forflytte seg til fots. I sport er løping når alle bena er i luften på et tidspunkt. Løping kan ha mange positive effekter, i tillegg til bedre kondisjon, som for eksempel dannelse av flere kapillærer. Ved løping blir det dannet endorfiner som virker smertestillende. En teori sier at den økte endorfindannelsen bidrar til den gode følelsen ved løping. Fylkesvei 3 (Hedmark). Fylkesvei 3 i Hedmark går mellom Kjosberg og Bergseng i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 15,9 km. Eksterne lenker. 003 003 David Rozehnal. David Rozehnal (født 5. juli 1980 i Šternberk) er en tsjekkisk fotballspiller som spiller for Lille OSC. Rozehnal spilte for i EM i fotball 2004 og VM i fotball 2006. På klubbnivå har han vært innom Sigma Olomouc, Club Brugge og Paris Saint-Germain, før han sommeren 2007 gikk til Newcastle. Sesongen 2006/07 imponerte Rozehnal så mye i Frankrike at han ble kåret til årets spiller i PSG, og kom med på årets lag i Ligue 1. Kent (navn). Kent er en kortform av mannsnavnet "Kennet" som har opprinnelse i de gæliske navnene "Cinàed", «født av ild», eller "Cainnech", «god, vakker». Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Missouris flagg. Missouris flagg består av tre striper i rødt, hvitt og blått og har i midten delstatens segl omgitt ev en blå ring med 24 hvite stjerner. Flagget ble innført 22. mars 1913. Det er i størrelsesforholdet 7:12. Spørsmålet om et eget delstatsflagg for Missouri kom opp i 1908. Da tok den patriotiske kvinneorganisasjonen Daughters of the American Revolution opp saken og oppnevnte en komité for å utarbeide forslag til flagg. Et av komitéens medlemmer, Marie Elizabeth Watkins Oliver, tegnet da det som ble fremmet som organisasjonens forslag og som etterhvert også ble vedtatt. Flaggforslaget møtte imidlertid en rekke hindre før et offisielt vedtak endelig ble fattet. Første gang saken var til behandling i delstatsforsamlingen, i februar 1909, ble et annet forslag framsatt uten at representantene samlet seg om noe alternativ. Ytterligere et annet forslag falt i april samme år. I 1911 ble forslaget fra Daughters of the American Revolution og Marie E. W. Oliver fremmet for delstatsforsamlingen, men forslaget gikk opp i røyk da kongressbygningen brant ned i februar dette året og senatet noen måneder senere stemte imot. Først i 1913 fikk flaggforslaget støtte fra begge kamre i delstatsforsamlingen og Missouris flagg ble offisielt vedtatt. De 24 stjernene i ring viser til at Missouris var delstat nummer 24 som meldte seg inn i USA. Fargene rødt, hvitt og blått er USAs flaggfarger og indikerer delstatens lojalitet til unionen. Munnstykke (treblås). Et munnstykke for treblåseinstrumenter er den delen av instrumentet som delvis er inni musikerens munn. Instrumenter med enkle og dekkede doble rørblad samt blant annet blokkfløyter har munnstykker, mens instrumenter med vanlige doble rørblad og fløyter ikke har munnstykker. Instrumenter med enkle rørblader. På musikkinstrumenter som har enkle rørblader, som klarinetten og saksofonen, er munnstykket den delen av instrumentet der rørbladet er festet. Munnstykkets funksjon er å lage en åpning mellom rørbladet og munnstykket slik at lufta kan gå inn til luftkammeret inne i munnstykket, og samtidig sette en vibrasjon på rørbladet for å skape lyden. Munnstykkene til klarinettene og saksofonene er kileformet, og har rørbladet plassert mot undersiden av munnstykket, der hvor underleppen berører munnstykket. Her skaper utøverens utpust vibrasjoner i rørbladet, som setter luften som farer gjennom instrumentet i vibrasjon, og skaper lyden til instrumentet. På undersiden av munnstykket er det en stor åpning som fører inn til kammeret i munnstykket. Akkurat slik som messingblåseinstrumenter, kan utformingen innvendig munnstykket ha en stor innvirkning på lyden til instrumentet. Munnstykker med store, avrundete kammer vil ha en ganske forskjellig lyd enn fra et med et lite, eller firkantet kammer. Innenfor åpningen som fører inn til munnstykket, fortsetter det med en slags utvidende tunnel som videre går innover til selve kammeret, med rørbladet som tak. Tunnelen han være kort, en mellomting eller lang, og veggene kan variere på hvor mange grader de står rett opp. Det, og åpningen fra «tunnelen» og inn til kammeret er noe av hva som bestemmer hvor godt munnstykket er å spille på i forskjellige sammenhenger. Forskjellige lengder på åpningen i munnstykket gir forskjellig klang i instrumentet. Munnstykker med en kort åpning har ofte større åpning mellom tuppen av munnstykket og tuppen av rørbladet (en kombinasjon som er godt likt av mange jazzmusikere) samt at det ofte da spilles med lettere rørblad. Dette vil gjøre det enklere å spille høyt, mens dempet spillestyrke vil være relativt vanskeligere. Munnstykker med lange åpninger vil vanligvis ha noe smalere åpning mellom rørbladet og tuppen av munnstykket (en sammensetning som best blir likt av klassiske spillere), og spiller med noe tyngre rørblad. Dette vil gjøre det lettere å spille dempet, men kan begrense lyden en dal hvis spilleren prøver å spille høyt. Et munnstykke med en middels stor åpning vil si en mellomting mellom de tå kombinasjonene. Åpningen har liten effekt på selve tonen, den blir mer påvirket av hvordan utformingen er inne i munnstykkets kammer. Det enkle rørbladet blir holdt på plass mot bunnen av munnstykket ved hjelp av en ligatur, en slags rørbladklemme. Ligaturer kan bli lagd av metall, plast, syntetisk lær eller hyssing. Noen musikere, spesielt tyske klarinettister, foretrekker hyssing eller en skolisse, som blir tvinnet rundt rørbladet og munnstykket, istedenfor fabrikkproduserte ligaturer. Klarinettmunnstykker. Klarinettmunnstykker er smale innvendig, og har vanligvis en kvadratisk eller rektangulær utforming gjennom munnstykket. Bunnen dets har en fordypelse der det blir satt på kork. Blir denne korken slitt eller skrumper inn, vil ikke munnstykket lengre være helt lufttett til tønna, den delen av klarinetten som munnstykket festes på. Om dette skjer, må korken skiftes ut hos en instrumentreparatør. Klarinettmunnstykker er tilgjengelig i hundrevis av forskjellige former og stiler fra produsenter over hele verden. Munnstykkene er ofte navnsatt etter berømte utøvere som deltok med sine designer. De mest kjente munnstykkeprodusentene er trolig Selmer og Vandoren. Alle klarinetttypene har forskjellige størrelser, hvor hver av disse krever munnstykker i ulike størrelser. B- og A-klarinettene er et unntak, da disse er så like i form at utøverne enkelt og greit bruker de samme munnstykkene på begge instrumentene. Saksofonmunnstykker. Utvendig ser saksofonmunnstykket ganske likt ut som klarinettmunnstykket, bortsett fra at saksofonmunnstykket ikke har kork på selve munnstykket. Istedenfor limes kork på saksofonhalsen, og munnstykket skrues på halsen. Saksofonmunnstykker er tilgjengelig i hundrevis av designer fra mange produsenter rundt om i verden. Munnstykkene er ofte navngitt etter berømte utøvere som bidro med sin egen type munnstykke. De mest kjente munnstykkeprodusentene er trolig Meyer, Selmer, Vandoren, Otto Link, Berg Larsen, Dukoff, Dave Guadala og Yahama. Da Adolphe Sax oppfant saksofonen rundt 1840-årene, spesifiserte han at interiøret innvendig munnstykket burde være stort og rundt. Alle saksofonmunnstykkene ble lagd etter Sax' design helt til 1930-årene, da storband- og jazzmusikken fikk saksofonistene til å eksperimentere med forskjellige typer munnstykker for å lyde sterkere og få en «spissere» lyd. Mellom 1940 og 1960 ble det også vanlig for klassiske saksofonister å bruke munnstykker med trange kamre, bygd på munnstykkene som ble brukt for jazzmusikk. Disse munnstykkene ga instrumentet en lysere og spissere lyd enn den tradisjonelle formen som Sax' lagde. Men en amerikansk, opprinnelig tysk, saksofonistlærer, Sigurd Raschèr, likte ikke denne forandringen av munnstykkets design. Han mente at klassiske saksofonister skulle høres ut slik Sax hadde tiltenkt, og at den gradvise forandringen til trangere og «lysere» munnstykker var en fordreining fra Sax' klangkonsept. Hver gang han jobbet med saksofonister, poengterte Raschèr at datidens munnstykker ikke var hva Sax hadde tenkt fra starten av, og at lyden munnstykket lagde kunne være nyttig hos en jazzsaksofonist som trengte en sterk og gjennomtrengende lyd, ikke var egnet for bruk i klassisk musikk. Hans elever og andre som gikk i lære hos ham, følte at den ønskelige tonen for en «klassisk saksofon» var en mykere og rundere lyd enn den som ble lagd av «jazzmunnstykket» – en lyd som bare kunne bli produsert ved hjelp av et munnstykke med et stort, avrundet kammer. Elevene hans og Raschèrs trofaste og bråsinte fastholdenhet på dette området, i mens nesten alle av verdens saksofonister bevegde seg sakte, men sikkert, mot trangere munnstykker og en lysere tone, skapte stridighet mot flertallet av de klassiske saksofonistene. Da 1970 kom, hadde trangkamrede munnstykker blitt allment populært, og munnstykkeprodusentene stopped å lage munnstykker med store kamre. Denne mangelen av type munnstykke betød at Raschèrs tilhengere hadde en vanskelig tid å fikke munnstykker som lagde lyden de ønsket. I en periode var de eneste munnstykkene med store kamre de som hadde blitt produsert mellom 1920 og midten av 1930-årene, som gjorde at Raschèrs tilhengere søkte gamle pantelånsbutikker og andre steder hvor de hadde gamle instrumenter. Raschèr svarte på denne mangelen ved å hyre en produsent til å lage et «Sigurd Raschèr-munnstykke», som egentlig var en kopi av munnstykkene som lett hadde vært anskaffelig for amerikanske saksofonister fra produsentene Buescher og Conn i 1920-årene. Raschèrmunnstykket på fortsatt produsert i dag, sammen med mange andre mer moderne designer. Materialer. Klarinett- og saksofonmunnstykker blir lagd av ebonitt, messing eller et annet metall, krystall, glass, plast og tre. I dag er det vanligste materialet for profesjonelle klarinettister og (klassiske) saksofonister ebonitt. Jazzsaksofonmunnstykker er lagd ut av ebonitt eller metall. Det er diskusjoner om hvor vidt materialet påvirker tonen, eller om tonen bare blir formet ved den innvendige formen og dimensjonene i munnstykket. Hos alle munnstykker av alle typer materiale, kan munnstykket bli ødelagt for alltid om tuppen eller undersiden blir ødelagt. Instrumenter med dekkede doble rørblader. På et instrument med dekkede doble rørblader, som sekkepipen, er munnstykkets funksjon å lage et kammer inni der rørbladet kan vibrere, og et hull som lufta kan bli blåst i gjennom. «Blokkfløytemunnstykker». Et tverrsnitt av munnstykket til en blokkfløyte. På munnstykker som hos blokkfløyten eller flageoletten blir en liten, bred stråle av sammenpresset luft (B) blåst mot en skarp kant (C), hvor den produserer turbulens i lufta, og en tone skapes. Show Boat. "Show Boat", på norsk "Teaterbåten", er en amerikansk musikal fra 1927 med musikk av Jerome Kern og tekst av Oscar Hammerstein II, basert på en roman av Edna Ferber. Handlinga er enkel og melodramatisk. Den kretser omkring teaterbåten "Cotton Blossom", som er en hjuldamper på Mississippi-elva, og beskriver livet til folkene i miljøet rundt båten, deriblant en gambler, en sangerinne og svarte bryggearbeidere. Musikalen forteller om intens kjærlighet, men også om forholdet mellom svarte og hvite, noe som var uvanlig i populærkulturen da stykket kom. Historien i den opprinnelige sceneversjonen begynner i delstaten Mississippi på 1880-tallet og fortsetter siden i Chicago på 1920-tallet. Dette er endret i flere filmversjoner. Betydning. Av Jerome Kerns musikalske bidrag i "Teaterbåten" har flere sanger blitt klassikere innen sin sjanger, deriblant «Ol' Man River», på norsk "Elvemannen", som er en hyllest til Mississippi-elva, og «Can't help lovin' dat' man of mine». Innholds- og fortellermessig er musikalen berømt for å flette sammen forskjellige handlingstråder og for den forholdsvis åpne beskrivelsen av rasismen mot afroamerikanere. "Show Boat" blir ofte regnet som den første ekte musikalen fordi den så tydelig har en ambisjon om å gjøre populære musikkteatertradisjoner som variete og operette mer dramatiske gjennom økt troverdighet i persontegninga og større vekselsvirkning mellom sang og teater. Strengt tatt er likevel ikke avstanden særlig stor mellom "Show Boat" og de oprettene som ble spilt på teaterscenene på Broadway i New York på samme tidspunkt. Den tydligste forskjellen er at flere av sangene har trekk fra amerikansk jazz og blues, såvel som de hvites charleston og ragtime. Forestillinga ble i USA markedsført under sjangerbetegnelsen "Show Boat – a musical play", ikke "operetta" eller "musical comedy" som var de vanlige begrepene. Forfatteren Oscar Hammerstein vendte tilbake til uttrykket "musical play" («musikalsk skuespill») da han begynte samarbeidet med komponisten Richard Rodgers, først med "Oklahoma!", siden med en rekke suksesser som etablerte betegnelsen «musikal». Norske oppsetninger. "Teaterbåten" har i Norge blant annet blitt satt opp på Det Norske Teatret i Oslo i 1950. Der utmerket skuespilleren og sangeren Lasse Kolstad seg i rollen som den svarte maskinisten Joe, blant annet med sangen «Elvemannen», den norske versjonen av «Ol' Man River». Musikalen ble spilt på samme scene i 2005 som et samarbeid mellom teateret, sørafrikanske Cape Town Opera og Staatstheater Nürnberg. Fylkesvei 15 (Hedmark). Fylkesvei 15 i Hedmark går mellom Ulven og Fløtlia i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 9,1 km. Eksterne lenker. 015 015 Engavatnet. Engavatnet er en innsjø som ligger i Brønnøy kommune i Nordland. Vatnet har ingen overflateutløp. Engavatnet er ca 600 meter langt, og 120 meter bredt på det bredeste. Største dybde er 7 meter. Innsjøen er et av de merkeligste vatn man kjenner til, da det med ujevne mellomrom forsvinner helt. Sist sjøen forsvant var år 2009, men det er også registrert at den har forsvunnet i 1957, 1974, 1997, 2000, 2002, og 2009. Spesielle grunnforhold og grottesystemer under innsjøen skal være årsaken til at innsjøen forsvinner når grunnvannsnivået er lavt. I følge professor Stein-Erik Lauritsen ved Universitet i Bergen, som er den fagmann som kjenner fenomenet Engavatnet best, mener at når først tømmingen er kommet i gang, kan systemet under jorden også fungere som en hevert – hvor prosessen nærmest ikke lar seg stanse før det når et visst minimumsnivå. Vannet er gjerne tilbake i innsjøen etter å ha vært borte et par uker. I bunnen av Engavatnet er det flere hull som er forbundet med grottesystemet. Disse hullene tettes vanligvis igjen av leire, men når grunnvannsspeilet synker kan disse «proppene» kollapse, og vannet forsvinner. Både i 1997 og i 2009 skjedde dette så fort at fisk ble liggende på bunnen. Det spekulerer i hvorvidt fisken følger med vannet ned i grottene, og at noen av disse overlever og kommer tilbake i Engavatnet etter en tids nedbør, når vannstanden igjen er normal. Truth. "Truth" er debutalbumet til Jeff Beck og hans backinggruppe. Albumet ble utgitt i august 1968, noen få måneder før Led Zeppelins første album, og regnes derfor av mange blant tidenes første heavy metal-album. Blant albumets høydepunkter er en versjon av «Shapes of Things», opprinnelig av The Yardbirds, det gamle bandet til frontfigur Jeff Beck, samt Willie Dixon-låten «I Ain't Superstitious». En annen Dixon-låt, «You Shook Me», ble også inkludert på Led Zeppelins debutalbum noen måneder senere, noe som sådde splid mellom Jeff Beck og hans gamle bandkollega Jimmy Page. Kjente musikkpersonligheter som Rod Stewart, Ron Wood, Nicky Hopkins, John Paul Jones, Jimmy Page og Keith Moon er alle kreditert som bidragsytere på albumet. Fylkesvei 95 (Hedmark). Fylkesvei 95 i Hedmark går mellom Ringsaker kirke og Økelsrud i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 6,5 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 27. Eksterne lenker. 095 095 Gunilla Forseth. Gunilla Forseth (født 7. juni 1985 på Lillestrøm) er en norsk fotballspiller. Hun startet karrieren i lokalklubben Nittedal, før hun dro til Kattem. I 2005 slo hun for fullt gjennom, blant annet ved å bli toppscorer for Kattem og nominert til årets unge spiller i Toppserien. Klubben rykket derimot ned til 1. divisjon samme sesong, og Forseth dro derfor videre til sin nåværende klubb, toppserielaget Trondheims-Ørn, i 2006. Gunilla Forseth er forventet å være aktuell for spill på Norges A-landslag de kommende årene. Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk (NTNU). Institutt for Petroleumsteknologi og Anvendt Geofysikk (IPT) ble etablert i 1973, kort tid etter starten på produksjon fra Ekofisk-feltet på Norges kontinentalsokkel. Det ble tidlig bestemt at både petroleumsteknologi og geofysikk skulle inkluderes på instituttet, fagfelt som senere har vist seg å være nøkkeldisipliner innen petroleumsutdanningen ved NTNU. Instituttet har valgt leder og nestleder, og 4 uformelle grupper av professorer; geofysikk, boring, produksjon og reservoarteknikk. Hovedhensikten med å opprettholde de uformelle faggruppene er for å ivareta undervisning innen de respektive fagdisiplinene. Hver gruppe er ansvarlig for å gi et tilstrekkelig antall kurs, semesterprosjekter og hovedoppgaver innen programmene for mastergradsstudiet (M.Sc.) og doktorgradsstudiet (Ph.D.). I tillegg må hver gruppe hvert år revidere fagtilbudet i overensstemmelse med behov fra samfunn og industri. Det totale antall professorer, førsteamanuenser, amanuenser og industriprofessorater er 24. Den administrative staben ledes av en instituttadministrator, og består av totalt 6 sekretærer. Staben for teknisk støtte rapporterer til instituttlederen, og består av 8 ingeniører og teknikere. Historie. Frem til år 2000 var instituttet sammen med geologi- og bergteknikkmiljøet en del av Bergavdelingen. Deretter ble instituttet en del av IVT-fakultetet sammen med 9 andre institutter. Forskning. Integrerte Operasjoner: Instituttet er vertskap for “Senter for integrerte operasjoner innen petroleumsindustrien”. Viktigste forskningsområder er boring, reservoarteknologi, produksjonsoptimalisering, samt drift og vedlikehold. Fylkesvei 19 (Hedmark). Fylkesvei 19 i Hedmark går mellom Kvernstua og Rudshøgda i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 8,1 km. Eksterne lenker. 019 019 Fylkesvei 39 (Hedmark). Fylkesvei 39 i Hedmark går mellom Stavsjø og Kvam i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 8,0 km. Eksterne lenker. 039 039 Fylkesvei 35 (Hedmark). Fylkesvei 35 i Hedmark går mellom Nes kirke og Helgøya i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 13,5 km. Eksterne lenker. 035 035 Pennal. Et moderne skolepennal laget av slitesterkt kunsttekstil og ustyrt med dekor og glidelås. Et pennal, tidligere også kalt pennehus og pennalhus, er et etui eller avlang beholder til å oppbevare penner, blyanter og andre skrivesaker. Typer og bruk. Pennalhus var tidligere ofte et treskrin, gjerne med skyvelokk, der det var plass til griffel, penn og blekkhus. Pennal er i dag vanligvis et futteral, eller en enkel pose, som er laget av lær, slitesterke tekstiler eller plast og lukkes med glidelås. Det brukes særlig av skoleelever og studenter og inneholder skrive- og tegneredskap som blyanter, tusjer, kulepenner, viskelær og blyantspisser. Eldre elever har gjerne også linjal og lommeregner, samt passer og gradskive til bruk i geometriundervisninga. Store pennaler kan også inneholde kontor- og papirutstyr som stiftemaskin, saks og korrekturlakk. Etymologi. Ordet "pennal" stammer fra det middelalderlatinske "pennale" som er dannet av ordet "penna", som opprinnelig betød «fjær», men som siden fikk betydninga skrivefjær og penn. Ordet "pennal" kunne i gamle dager også bli brukt om en nybakt student «som kom til forelsningene med sitt gamle pennal». "Pennalisme" var da de eldre studentenes tyrannisering av de unge førsteårsstudentene. Det gamle uttrykket "å komme eller bli lagt i pennalet" bruker pennal, i form av avlange treskrin, som en metafor for likkiste og betyr å dø eller å bli gravlagt. Etuier og stive pennaler for tegneredskap som passer og rissefjær ble tidligere kalt bestikk. Jeffrey Rod. Jeffrey Rod er et pseudonym som Jeff Beck og Rod Stewart signerte sine samkomposisjoner på sent 1960-tall, deriblant på Jeff Becks kjente album "Truth", som ble utgitt i 1968. Amund Djuve. Amund Djuve (født 28. april 1963) er sjefredaktør og administrerende direktør for Dagens Næringsliv. Djuve er utdannet ved Norges Handelshøyskole. Han startet sin journalistkarriere med syv år som sjefredaktør og daglig leder i finanstjenesten TDN Finans, etterfulgt av tre år som leder for finansredaksjonen i Dagens Næringsliv. Deretter fulgte to ni-månedersengasjementer som PR-rådgiver og som økonomiredaktør i NRK før han overtok sjefsstolen i Dagens Næringsliv etter Kåre Valebrokk. Martin Quittenton. Martin Quittenton er en engelsk gitarist. Han er mest kjent for å ha vært med å skrive Rod Stewarts signaturlåt, «Maggie May». Han spilte imidlertid også gitar i bluesrockbandet Steamhammer på slutten av 60-tallet. Militærkorset. Militærkorset er en norsk militær dekorasjon innstiftet ved Forsvarssjefens beslutning 15. juni 2007, men ble gitt tilbakevirkende kraft til 1. april 2005. Statuttene ble sist endret 20. mai 2009. Militærkorset tildeles av Forsvarssjefen. Utmerkelsen er den tredje fremste i kategorien for utmerkelser som det norske Forsvaret tildeler for mot og tapperhet i direkte stridskontakt, etter Krigskorset med sverd og Militærkorset med sverd, men foran Forsvarets innsatsmedalje med rosett. Bakgrunn og utvikling. Intensjonen med medaljen var ved innstiftelsen å supplere Krigskorset og Forsvarets medalje for edel dåd, som en tapperhets- og ledelsesmedalje. Ved en omfattende revisjon av Forsvarets system for dekorering av personell, ble det i 2009 innført en separat utmerkelse med navnet Militærkorset med sverd, som rangerer et trinn høyere enn Militærkorset uten sverd. Reglene om at Militærkorset kunne utstyres med inntil tre sverd, enten direkte i særlig tilfeller, eller til en person som på nytt blir tildelt medaljen, ble samtidig endret. Ved gjentatt tildeling blir Militærkorset etter reglene fra 2009 i stedet påført barrer på båndet. Utforming. Militærkorset og Militærkorset med sverd er lik i utformingen, bortsett fra at båndet for sistnevnte dekorasjon utstyres med sverd. Adversen er utformet som et forgylt kløverbladkors i metall med Forsvarets emblem i midten og med røde og emaljerte stråler fra sentrum. Reversen har innskriften «FOR TAPPERHET» og navnet til mottakeren inngravert. Medaljen er opphengt i et rødt bånd med gule kanter. Dersom en person flere ganger oppfyller vilkårene for tildeling, utstyres medaljebåndet med en barre for hver nye tildeling. Det kan tildeles inntil tre barrer. Båndstripen er rød med gule kanter og har barrer ved gjentatt tildeling. Den kunstneriske utførelsen av medaljen er ved militærheraldiker og pensjonert generalmajor Thorbjørn Bergersen. Norske innehavere av Militærkorset med sverd bærer utmerkelsen på venstre side av brystet. Sammen med medaljen følger diplom undertegnet av Forsvarssjefen. Diplomet påføres begrunnelse for tildeling. Tildeling. Militærkorset ble innført 15. juni 2007 med tilbakevirkende kraft fra 1. april 2005. Medaljen tildeles for mot og tapperhet i direkte stridskontakt. I følge statuttene kan Militærkorset «tildeles norsk og utenlandsk militært personell under militær kommando som under aktive kamphandlinger eller andre operasjoner kommer i særskilt risikofylte situasjoner og utmerker seg ved personlig tapperhet og innsats ut over det som normalt kan kreves. Militærkorset kan også tildeles for fremragende ledelse av avdeling eller fartøy i strid, eller ved utførelse av oppdrag som innebærer ekstrem fysisk og/eller psykisk belastning ved infiltrering i eller bak fiendens linjer.» Militærkorset kan også tildeles post mortem. Medaljen blir da overlatt til nærmeste etterlatte etter den som tildeles utmerkelsen. Innstilling om tildeling av Militærkorset framsettes av avdelingssjef og behandles av Forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd før Forsvarssjefen treffer avgjørelse. Etter at regjeringen i 2009 besluttet å gjenoppta tildeling av Krigskorset, og i 2010 av St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen, har regjeringen varslet at tildeling av Militærkorset med sverd og Militærkorset skal opphøre. Jacques Villon. Gaston Emile Duchamp, bedre kjent som Jacques Villon (født 31. juli 1875, død 9. juni 1963), var en fransk kubistisk maler og grafiker Han vokste opp i Damville, Eure, i regionen Haute-Normandie i Frankrike, i en velstående familie med flere kustnerisk begavede medlemmer. Han fikk sammen med sine yngre søsken sin første kunstopplæring av bestefaren på morssiden, "Emile Nicolle". I 1894 flyttet han og broren Raymond til Montmartre, hvor han studerte juss. Han hadde farens tillatelse til å studere kunst ved siden av, så lenge han fortsatte med jussen. For å unngå forvekslinger med slektninger, tok han kunstnernavnet Jaques Villon som en hyllest til en fransk middelalderpoet François Villon. Han mistet etterhvert enhver interesse for juss i forhold til det livlige kunstnermiljøet omkring Montmartre på den tid. Han tok opp tegning og grafikk og ble bidragsyter til både aviser, tidsskrifter og plakatsøyler. I 1903 hjalp han med å organisere tegning- og grafikkseksjonen til den første Salon d'Automne. De følgende to årene studerte han ved Académie Julian. Etter først å ha latt seg inspirere av Edgar Degas og Henri de Toulouse-Lautrec, ble han etterhvert mer med i fauvistbevegelsen og nærmet seg kubismen og den abstrakte impresjonismen. Han fant etterhvert at montmartrelivet ble for aktivt, og i 1906 trakk han seg ut til landsbyen Puteaux, som lå helt i utkanten av Paris. Der konsentrerte han seg om å lage grafiske arbeider og utvekslet erfaringer med andre grafikere som Manuel Robbe. Hans selvvalgte eksil ute av rampelyset gjorde at han ikke ble lagt særskilt merke til de neste årene. I 1911 begynte han og brødrene å organisere en regulær diskusjonsgruppe med både kunstnere og intellektuelle medlemmer som Francis Picabia, Robert Delaunay, Fernand Leger og andre. Denne "Puteaux-gruppen" holdt en utstilling, Section d'Or, i "La Botie-galleriet" i oktober 1912. 31 kunstnere stilte ut i overkant av 200 bilder. De syv raderingene han lagde i 1913 betegnes som hans viktigste bidrag til den kubistiske stilretningen. Han deltok også i New Yorks Armory Show, hvor amerikanerne ble introdusert for det som rørte seg i Europa. Hans arbeider slo godt an, slik at han etterhvert ble vel så godt kjent i USA i forhold til Europa. Dette vises i dag ved at de fleste arbeider i offentlig eie befinner seg i amerikanske museer og samlinger. "Galerie Louis Carré" i Paris arrangerte utstilling av hans arbeider i 1943. Etterhvert ble Villon tildelt priser i flere nasjonale og internasjonale fora, hvorav den franske Æreslegionen (1954) og Carnegieprisen (1950) må ansees som mest prestisjefylt. Katedralen i Metz har glassmalerier av ham. Han døde i atelieret i Puteaux. I 1967 hjalp den lengstlevende av kunstnersøsknene, Marcel Duchamp, til med å arrangere en utstilling med verker fra alle fire: "Les Duchamp: Jacques Villon, Raymond Duchamp-Villon, Marcel Duchamp, Suzanne Duchamp". Utstillingen ble holdt i Rouen, men deler av den ble gjentatt i Musée National d'Art Moderne i Paris. Solfrid Andersen. Solfrid Andersen (født 13. mai 1982 i Kirkenes) er en norsk fotballspiller fra Torvastad i Rogaland. Hun startet karrieren i klubbene Torvastad og Haugar i Haugesund, før hun flyttet til Trondheim og startet på Byåsens kvinnelag i fotball. Andersen har spilt 37 kamper for aldersbestemte landslag, og tok blant annet sølv i EM for U18-landslaget i 2001. I 2002 tok hun et ytterligere steg i karrieren da hun dro til toppserielaget Trondheims-Ørn hvor hun raskt spilte seg inn til fast plass på laget, og hun er i dag en av klubbens mest rutinerte, meritterte og benyttede spillere. Andersen ble også tatt ut på A-landslaget under Bjarne Berntsens ledelse, og var fra sesongen 2008 kaptein på Trondheims-Ørn. 1. mai 2009 pådro hun seg en kneskade i bortemøtet med Fløya, men ble skadefri igjen til høstsesongen. Solfrid Andersen er for øvrig samboer med Ørns juniortrener, Thomas Dahle. Av utdannelse er Andersen fysioterapeut. Kjøbmandsgaarden (Mandal). Kjøbmandsgaarden ligger i Store Elvegate i Mandal (i Øvrebyen). Den ble bygd av kjøpmann Thønnes Reymert i 1836. Gården huser i dag et hotell med spisested, men var tidligere en kjøpmannsgård, først i slekten Reymert (inntil 1918), senere i slekten Gabrielsen (til ca. 1985). Gården lå tidligere på sjøtomt ned til Pølsesundet, som i dag er utfylt til rutebilstasjon. Den gamle rødmalte bua (Gabrielsens bu) på rutebilstasjonen hørte i sin tid til eiendommen. En periode rundt år 1900 ble Mandalsbladet utgitt i Kjøbmandsgaarden. Litteratur. Reymert, Øivind T.: "Familien Reymert i Mandal" (Mysen 1990) Fylkesvei 610 (Hedmark). Fylkesvei 610 i Hedmark går mellom Strand og Dambua i Åmot. Veiens lengde er 10,5 km. Eksterne lenker. 610 610 Association of Tennis Professionals. Association of Tennis Professionals (ATP) er en internasjonal organisasjon for mannlige profesjonelle tennisspillere. Organisasjonen ble stiftet i 1972 og arrangerer ATP-touren og World Team Cup. Fylkesvei 320 (Hedmark). Fylkesvei 320 i Hedmark går mellom Olasveen og Mytsveen i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 8,0 km. Eksterne lenker. 320 Tobey Maguire. Tobey Maguire (født "Tobias Vincent Maguire" 27. juni 1975 i Santa Monica, California) er en amerikansk skuespiller og filmprodusent. Han begynte sin karriere på 90-tallet, men har blitt mest kjent for sin rolle som Peter Parker/Spiderman i Spider-Man-filmene. Skuespillerkarriere. Tobey Maguire spilte i mange mindre filmer og TV-serier inntil han endelig i 1997 fikk et lite gjennombrudd i "The Ice Storm", regissert av Ang Lee, hvor han spilte en birolle. Sitt virkelige gjennombrudd fikk han derimot året etter, da han spilte hovedrollen i fantasyfilmen "Pleasantville" (regissert av Gary Ross), hvor han og motspilleren Reese Witherspoons karakterer plutselig blir dratt tilbake til en 50-talls situasjonskomedie. Filmen ble nominert til tre Oscars i 1999. Senere i 1999 spilte han i "Siderhusreglene" mot Charlize Theron og Michael Caine, hvor han spiller en ung mann som har bodd på barnehjem i hele sitt liv, og nå vil ut og utforske verden. Denne filmen vant to Oscars og ble nominert til ytterligere fire. Han spilte også i den ikke fullt så kjente westernfilmen "Ride with the Devil". I 2000 spilte han en forfatterspire som blir nære venner med sin engelskprofessor, spilt av Michael Douglas, i den kritikerroste dramakomedien "Wonder Boys", hvor også Katie Holmes medvirket. Etter dette var han involvert i en del bråk angående en film som han og bestevennen Leonardo DiCaprio spilte inn i 1995-96, det svart-hvite lavbudsjettsdramaet "Don's Plum". Utgivelsen ble forsøkt stoppet i USA og Canada av DiCaprio og Maguire, som argumenterte med at de hadde aldri ment å lage den som en film. Den fikk dog sin permiere 10. februar 2001 i Berlin i Tyskland. Ikke lenge etter hadde Maguire også en av stemmene i animasjonsfilmen "Cats and Dogs". I 2002 fikk han rollen som satte ham definitivt på A-skuespillerkartet - nemlig Peter Parker/Spider-Man i "Spider-Man", etter hard kamp med flere andre skuespillere, inkludert Leonardo DiCaprio, James Franco, Scott Speedman og Freddie Prinze jr. Franco fikk for øvrig rollen som Harry Osborn i stedet. Maguire trente i månedsvis for filmen, og så uvanlig muskuløs ut under innspillingen. Maguire sa også at han aldri hadde lest en Spider-Man-tegneserie før han tok rollen som Spider-Man, men takket ja fordi han likte manuset. Og filmen ble hyllet av både publikum og et samlet pressekorps. I 2003 spilte han i en ny Gary Ross-regissert film, "Seabiscuit", en sann historie om en veddeløpshest som inspirerte hele nasjonen USA. Maguire spiller jockyen til hesten i filmen som ble syvfaldig nominert til Oscar-utdelingen i 2004. I 2004 gjentok han rollen som Peter Parker/Spider-Man i "Spider-Man 2". Maguire kunne nesten ikke spille i filmen grunnet en ryggskade. Jake Gyllenhaal stod faktisk klar til å erstatte ham og hadde trent en god stund for å bli fit til rollen, men Maguire ble klar akkurat i tide. Scenen hvor han skriker "I'm back! I'm back! Oh, my back..." i filmen ble faktisk skrevet inn etter Maguires problemer, som en artig referanse til skaden hans. I likhet med originalen, ble filmen en stor favoritt hos publikum og presse. To etter spilte han en amerikansk soldat i den Steven Soderbergh-regisserte "The Good German", som imidlertid aldri ble noen stor suksess, selv med George Clooney, Cate Blanchett og Maguire på rollelista. Året etter spilte han i "Spider-Man 3", den tredje filmen om superhelten. Også denne gangen ble det en stor kassasuksess, men den fikk lunken mottakelse hos pressen, noe som gjorde at det ikke blir noen flere Spider-Man-filmer med Maguire i hovedrollen. Serien kommer for øvrig tilbake med helt nytt crew og ny cast i 2012. I 2009 spilte Maguire en amerikansk soldat som får livet sitt drastisk endret etter et oppdrag i Afghanistan, i filmen "Brothers", en amerikansk nyinnspilling av den danske filmen "Brødre". Filmen ble regissert av Jim Sheridan, og i de andre hovedrollene figurerer Natalie Portman og Jake Gyllenhaal. Maguire ble jevnt over hyllet for sin prestasjon, og ble også belønnet med sin første Golden Globe-nominasjon. Filmen fikk også strålende kritikker. To år etter kom komedien "The Details" ut. Opprinnelig skulle James McAvoy hatt hovedrollen, men han ble utilgjengelig, og Maguire overtok rollen. Filmen har foreløpig ikke fått noen kinodistrubisjon, men ble vist under Sundance-festivalen og fikk brukbare kritikker. I 2012 har han landet en rolle i den Baz Luhrmann-regisserte nyinnspillingen av The Great Gatsby, hvor han skal spille Nick Carraway og Leonardo DiCaprio hovedrollen Jay Gatsby. Han har også fått en rolle i Ang Lees "Historien om Pi", filmatiseringen av Yann Martels roman med samme navn. Maguire var også linket til flere andre store roller. Han var blant annet på et tidspunkt klar for å spille Ethan Hawkes rolle i "Training Day" (2001), og hadde allerede begynt treningen frem mot det. Men produsentene ville i stedet ha Hawke i rollen, og Maguire ble castet i "Spider-Man" i stedet. Hawke ble for øvrig belønnet med Oscar-nominasjon for sin innsats i "Training Day". Andre roller han var nær ved å få er Orlando Blooms rolle i ' (2003) og Devon Sawas rolle i "Final Destination" (2000). Filmprodusent. Maguire har sitt eget produksjonsselskap, "Maguire Entertainment". Han har produsert to kjente filmer, "25th Hour" (regissert av Spike Lee, med Edward Norton og Philip Seymour Hoffman i hovedrollene) og "Country Strong" (regissert av Shana Feste, med Gwyneth Paltrow og Garrett Hedlund i to av rollene). Han produserte også kortfilmen "Whatever We Do" (2003) med Robert Downey jr. og Zooey Deschanel og "Seeking Justice" (2011) med Nicolas Cage. I tillegg var han eksekutiv produsent for "Seabiscuit" (2003). Han produserer også den kommende komedien "Rock of Ages" (2012) med Tom Cruise. Personlig liv. Tobey hadde en vanskelig barndom, siden foreldrene skilte lag når han var to år gammel, og han måtte vokse opp med foreldre som levde separat. Han hoppet også av High school når han var 15 år gammel for å satse helhjertet på skuespillerkarrieren. Han har aldri rørt dop eller alkohol, men var i yngre år likevel kjent for å feste en del, særlig i lag med nevnte DiCaprio. Han har dessuten vært vegetarianer siden 1992, og har fortalt åpent om det de seneste årene. Han ble til og med erklært tittelen "Verdens mest sexy vegetarianer" av magasinet PETA (People for the Ethical Treatment of Animals) i 2002. I 2002 var Maguire forlovet med skuespillerinnen Rashida Jones. Det gikk også rykter om at han hadde en romanse på gang med Kirsten Dunst under innspillingen av den første Spider-Man-filmen. Dette har begge to avvist i senere tid. Han er nå gift med Jennifer Meyer-Maguire, som er datteren til Universal Studios-sjefen Ron Meyer. De to har fått to barn, en datter som heter Ruby Sweetheart (født 2006) og en sønn ved navn Otis Tobias (født 2009). Familien bor i Los Angeles. Maguire er barndomsvenn med Leonardo DiCaprio. De to er fremdeles gode venner. Han har også blitt gode venner med flere av sine medskuespillere i filmer han har medvirket i, som for eksempel James Franco, Kirsten Dunst og Reese Witherspoon. Han var i bryllupet til sistnevnte da hun giftet seg med skuespilleragenten Jim Toth i 2011. Fylkesvei 7 (Hedmark). Fylkesvei 7 i Hedmark går mellom Arneberg og Avskåkalia i Ringsaker kommune. Traséer: Arneberg – Mesnalia (20,6 km), Sagstua – Avskåkalia (4,7 km). Eksterne lenker. 007 007 Fylkesvei 92 (Hedmark). Fylkesvei 92 i Hedmark går mellom Bøverbru og Brumunddal sentrum i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 17,4 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 21. Eksterne lenker. 092 092 SOKO G-2A Galeb. SOKO G-2A Galeb er et treningsfly utviklet i Bosnia-Hercegovina i det tidligere Jugoslavia. G-2A Galeb fløy første gang i mai 1961 og de første av i alt 270 fly ble operative med det jugoslaviske flyvåpen i 1965. 120 fly ble også eksportert til Libya, og seks fly til Zambia. G-2A Galeb er også brukt til skytetrening, og er i tillegg til to interne 12,7 mm mitraljøser utstyrt med festepunkter under vingene for enten to 100 kilos bomber eller til sammen seks 57 mm raketter. Etter oppløsningen av Jugoslavia ble G-2A Galeb av de tidligere republikkene utelukkende brukt av Serbia. G-2A Galeb har også blitt videreutviklet til angrepsflyet J-1 Jastreb. Kristin Seim. Kristin Seim (født 11. mars 1983 på Tynset) er en norsk fotballspiller. Hun startet karrieren for sin lokalklubb Tolga/Tynset i Hedmark, før hun dro til trondheimslagene Ranheim og senere Byåsen. Hun fikk kontrakt med toppserielaget Trondheims-Ørn i 2006, men på grunn av lite spilletid ble hun på høstsesongen leid ut til Amazon Grimstad. Hun ønsket også å spille for Amazon Grimstad i sesongen 2007, men dette var uaktuelt for Ørn-trener Gøril Kringen på grunn av mangel på angrepsspillere. Seim har fått lite spilletid også i 2007 på grunn av en virussykdom. Fylkesvei 12 (Hedmark). Fylkesvei 12 i Hedmark går mellom Næroset og Lier i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 9,1 km. Eksterne lenker. 012 012 Nevadas flagg. Nevadas flagg er blått med et emblem i kantonen. Emblemet har en sentral hvit stjerne og delstatens navn omgitt av korslagte grener av malurtarten "Artemisia tridentata" (engelsk: "sagebrush"), og et bånd med påskriften "BATTLE BORN" over. Grenene, som har gule blomster, gjengir delstatsblomsten. Mottoet viser til at delstaten Nevada ble dannet i 1864, under den amerikanske borgerkrigen. Flagget ble vedtatt 8. juni 1991, da som en modifikasjon av flagget som ble vedtatt i 1929. Den modifiserte flagget ble første gang offisielt heist 31. oktober 1991. Tidligere flagg. Nevadas første flagg var blått med påskrift og stjerner i hvitt (sølv) og gult (gull). Påskriften hadde delstatens navn i midten, samt over "SILVER" og "GOLD" under. Flagget ble tegnet av guvernør John Sparks og oberst Harry Day. Det ble innført 25. februar 1905. I 1859 ble det gjort funn av gull og sølv og det første flagget viser direkte til delstatens mineralrikdommer. I 1915 fikk Nevada nytt delstatsflagg, også denne gang med fargesymbolikk som viser til de edle metaller delstaten var kjent for. Som det foregående hadde også dette flagget blå duk. Midt i duken var delstatens segl plassert, med delstatsnavnet over skjoldet og mottoet "ALL FOR OUR COUNTRY" under. Videre hadde flagget en bue med gule (gull) stjerner i øvre halvdel og en bue med hvite (sølv) stjerner i nedre halvdel. Dette flagget var tegnet av Clara Crisler. Nevadas andre delstatsflagg ble vedtatt 22. mars 1915 og ble benyttet til 1929. Delstatsflagg nummer tre ble vedtatt 26. mars 1929. Dette flagget var for det meste identiske med dagens flagg, bortsett fra at bokstavene i delstatsnavnet var plassert rundt stjernen. Flagget var resultat av en konkurranse vunnet av Louis Shellback. Fylkesvei 22 (Hedmark). Fylkesvei 22 i Hedmark går mellom Kvernstua og Byflaten i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 10,1 km. Eksterne lenker. 022 022 Fylkesvei 17 (Hedmark). Fylkesvei 17 i Hedmark går mellom Brandbutajet og Næroset i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 5,0 km. Eksterne lenker. 017 017 Wimbledon-turneringen 2007. Wimbledon-turneringen 2007 ble spilt mellom 25. juni og 8. juli i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gress. Roger Federer vant singlefinalen for herrer over Rafael Nadal og tok sin femte strake tittel i turneringen og tangerte dermed svenske Bjørn Borgs bedrift fra 1976–1980. Singleturneringen for damer ble vunnet av Venus Williams, det var fjerde gangen hun vant singletittelen. Doubleturneringen for herrer ble vunnet av det franske doubleparet Michaël Llodra / Arnaud Clément og damedoublen av Cara Black / Liezel Huber som også vant i 2005. Mixeddoubletittelen ble vunnet av Jamie Murray / Jelena Jankovic. 7-Zip. 7-Zip er en åpen kildekode arkivering- og komprimeringsprogram opprinnelig laget for Microsoft Windows, men har senere blitt tilgjengelig for andre operativsystemer også. Tar. Tar (stammer fra tape archive) er både et filformat og navnet på et program for å håndtere sliker filer. Wimbledon-turneringen 2006. Wimbledon-turneringen 2006 ble spilt mellom 26. juni og 9. juli i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gress. Singleturneringen for herrer ble vunnet av Roger Federer som vant sin fjerde strake singletittel i Wimbledon, Amélie Mauresmo fra Frankrike vant damesinglen. Double for herrer ble vunnet av det amerikanske tvillingparet Bob og Mike Bryan, og damedoublen av Yan Zi og Jie Zheng fra Kina. Mixeddoubletittelen ble vunnet av Andy Ram / Vera Zvonarjova. Fylkesvei 335 (Hedmark). Fylkesvei 335 i Hedmark går mellom Vilsberg og Magnor i Eidskog. Veiens lengde er 4,1 km. Eksterne lenker. 335 SOKO J-1 Jastreb. SOKO J-1 Jastreb er et angrepsfly utviklet i Bosnia-Hercegovina i det tidligere Jugoslavia. J-1 Jastreb er basert på treningsflyet G-2A Galeb og prototypen fløy første gang 19. august 1970 som Galeb 3. Omkring 250 J-1 Jastreb ble levert det jugoslaviske flyvåpen fra 1975, i tillegg ble 30 fly av rekognoseringsvarianten RJ-1 og 15 fly av treningsflyvarianten TJ-1 produsert. Til sammen 20 J-1 og RJ-1 ble eksportert til Zambia i 1971. J-1 Jastreb er utstyrt med tre 12,7 mm mitraljøser og i alt fire festepunkter under vingene for bomber eller raketter. Etter oppløsningen av Jugoslavia ble J-1 Jastreb av de tidligere republikkene utelukkende brukt av Serbia. Enhetsstat. Kart som viser alle enhetsstatene i verden. En enhetsstat (også kalt unitær stat) er en stat som er sentralstyrt, i motsetning til en føderasjon eller forbundsstat hvor makten er delegert fra delstater gjennom konstitusjonen. Norge, Storbritannia, Nederland og Frankrike er eksempler på enhetsstater. Det er imidlertid viktig å huske på at sentralstyringen som regel ikke er absolutt, også enhetsstater har nesten alltid delegert makt gjennom ulike grader av lokalstyre i sitt styringssystem, men lovgivende myndighet vil som regel kun være det nasjonale parlamentet. Stalheim-brannen. Stalheimbrannen – natt til 22. juni 1959 brant Stalheim Hotel ned for tredje gang. Denne gang omkom 25 mennesker i den eksposive brannen. Det første hotellet ble åpnet 15. mai 1885 med 10 spartansk utrustede rom. Dette brant ned 20. februar 1900 uten tap av liv. Den neste hotellbygningen, gikk tapt i brann i november 1902. I 1906–07 ble Meinhardts Hotel på Voss demontert og flyttet til Stalheim, som det tredje hotellet på stedet. Noen år senere ble hele hotellet flyttet 37 meter mot stupet og utvidet med en stor ny fløy. Etter brannen ble et nytt hotell, det fjerde i rekken, bygd i 1960. Med utvidelse i 1966 har hotellet nå 124 rom og plass til 218 gjester. Det året det var så bratt (album). "Det året det var så bratt" er et Øystein Sunde-album fra 1971. 44 000 plater ble solgt, mye takket være sanger som «Hvis dine ører henger ned» og «Det året det var så bratt». Joseph E. Stiglitz. Joseph E. Stiglitz (født 9. februar 1943 i Gary i Indiana) er en amerikansk samfunnsøkonom og professor ved Columbia-universitetet. 27 år gammel ble han professor ved Yale University. Stiglitz vant Prisen i økonomi til minne om Alfred Nobel i 2001, og John Bates Clark Medal i 1979. Stiglitz er en vitenskapsmann som har produsert svært mye ny og verdifull forskning, samt en ivrig samfunnsdebattant og politisk aktør. Han ledet president Clintons råd av økonomer fra 1995-97, og var sjeføkonom i Verdensbanken fra 1997-2000. Hans viktigste bidrag innen økonomifaget har kommet innen asymmetrisk informasjon. I motsetning til den nyklassiske skolen, mener han at et perfekt marked er svært sjeldent, og at de fleste markeder har systematiske imperfeksjoner. Det kan begrunne større politiske tiltak i mange markeder. Stiglitz er forhenværende skribent i Aftenposten. Finanskrisen i 2008. I september 2008 uttalte han at Irak-krigen har skylden for den globale finanskrisen. «Finanskrisens syndere finnes ikke blant dårlige betalere på den amerikanske prærien, men i Det hvite hus. Beslutningen om invasjonen i Irak er årsaken». Han uttalte videre at «krigshungrige republikanske presidenter legger frøet til de store økonomiske krisene i verden», og «Krigen i Irak var dårlig planlagt. Det slo bunnen ut av statskassen at USA ble tvunget til å bli i landet i lang tid. Krigen var for dyr, og det skapte et underskudd på statsfinansene. For å dekke dette underskuddet måtte regjeringen ta opp lån». Amerikansk foxhound. En hund av rasen amerikansk foxhound Amerikanske foxhound er høyere og lettere bygd enn sin europeiske slektning, foxhound, selv om det inntil vårt århundre jevnlig ble krysset inn nytt blod fra Europa. Under arbeid vil denne hunden heller arbeide på egen hånd enn i flokk, og hver enkelt hund vil gjerne ta ledelsen. Revejakt varierer i jaktform over hele USA. Nordstatene følger det tradisjonelle europeiske mønsteret – jakten finner sted om dagen og rødreven blir drept. I Sydstatene kan jakten pågå både dag og natt, og jakten er det som teller – rødreven blir ikke nødvendigvis drept. Hver enkelt av disse energiske foxhoundene gir los med sin individuelle stemme, som lett gjenkjennes av eieren. Den har langstrakt hode med lett hvelvet skalle, løse munnviker og vidstilte øyne. Ørene dens er tynne, men brede og bæres inntil kinnet. Pelsen er tett, hard og ganske kort. Hunden er vanligvis en god barnehund, og kommer godt overens med andre hunder. Den egner seg imidlertid ikke for byliv. Hunden trenger minimalt med pelstell, og er fornøyd med å leve og sove utendørs. Den trenger mye fysisk mosjon. Rasehistorie. Det første kobbelet med jakttrente engelske foxhounds kom til Amerika fra Storbritannia i 1650. Irske støvere av kerry-beagle-typen og franske støvere ble krysset inn, og resultatet ble dagens elegant bygde og hurtige rase. Karleby. Karleby (finsk: Kokkola) er en by og kommune i landskapet Mellersta Österbotten i Finland. Kommunen har rundt innbyggere og et areal på km². Karleby grenser til kommunene Kalajoki, Kannus, Toholampi, Lestijärvi, Halsua, Kaustby, Kronoby og Larsmo. Karleby er en tospråklig kommune med finsk som majoritetsspråk (84 %) og svensk som minoritetsspråk. Byen er forøvrig den nordligste kommunen i Finland med en betydelig andel svensktalende. Karleby ble grunnlagt i år 1620 av Gustav II Adolf. Byen er i dag et administrativt, kulturelt og økonomisk senter i Mellersta Österbotten. Byen het på svensk Gamlakarleby frem til 1. januar 1977 da byen Gamlakarleby ble slått sammen den omgivende landkommunen Karleby (finsk: "Kaarlela"). På svensk har således den nye bykommunen navnet til den tidligere landkommunen, mens på finsk har bykommunen navnet til den tidligere byen. Den 1. januar 2009 ble kommunene Lochteå, Kelviå og Ullava slått sammen med Karleby. Chydeniusparken i byen er oppkalt etter Anders Chydenius, som virket som prest, politiker, økonom og filosof i Gamlakarleby. BBC Radio Leicester. BBC Radio Leicester er BBCs lokalradio for de engelske grevskapene Leicestershire og Rutland. Kanalen sender fra Leicester på FM 104,9, over DAB og internett. Radioens gamle mellombølgefrekvens, 837 kHz, brukes nå av BBC Asian Network. BBC Radio Leicester var BBCs første lokale radiokanal, og også den første lokalradioen i England. Den begynte sine sendinger 8. november 1967 på FM 95,05. Geraint Williams. David Geraint Williams (født 5. januar 1962 i Cwmbran i Monmouthshire i Wales) er en tidligere walisisk fotballspiller som spilte for fire engelske fotballklubber i årene 1980 til 2000. Han har også vært manager for en engelsk fotballklubb, og han er nå manager for Colchester United i Football League Championship. Liz Bente L. Dæhli. Liz Bente Løkke Dæhli (født 26. desember 1958 i Hjørring i Danmark) er en norsk forfatter som særlig har skrevet romaner for barn og unge. Hun har også vært engasjert av NRK. Tre av bøkene hennes har kommet ut i tysk oversettelse. Liz Bente L. Dæhli er bosatt i Svarstad i Lardal kommune i Vestfold. Jacob Bjerknes. Jacob Aall Bonnevie Bjerknes (født 2. november 1897 i Stockholm – død 7. juli 1975 i Los Angeles, California) var en norsk-amerikansk meteorolog. Sønn av meteorologen Vilhelm Bjerknes (1862–1951), en av de fremste pionerene i den moderne værvarsling. Han var medlem av en gruppe meteorologer, kalt Bergensskolen, som Vilhelm Bjerknes ledet i utviklingen av modellen som forklarer dannelsen, forsterkingen og oppløsingen av ekstratropiske sykloner, det vi kaller lavtrykk, og som introduserte konseptet om fronter, skarpe grenser mellom to forskjellige luftmasser. Dette konseptet er kjent som den norske syklonmodellen. I 1922 ga han ut artikkelen "The life cycle of cyclones and the polar front theory of atmospheric circulation" sammen med Halvor Solberg, der han forklarte at dynamikken i polarfronten, sammen med syklonmodellen, var den drivende mekanismen bak varmetransport mot polene i atmosfæren. For dette og annen forsking fikk Bjerknes doktorgrad ved Universitetet i Oslo i 1924. Alle værvarslingmodeller i dag baserer seg på en eller annen måte på denne modellen. Bjerknes var med som meteorolog da Roald Amundsen krysset Arktis første gang i luftskipet Norge i 1926. I 1933 oppdaget han den atmosfæriske bølgen i forbindelse med sykloner. I 1937 forklarte han hvordan trykktendensen ved jordoverflaten kunne benyttes til å forutsi utviklingen av lavtrykk. I 1933-1934 forleste Bjerknes ved Massachusetts Institute of Technology i USA og i 1940 emigrerte han til USA der han ble leder for en meteorolgosik avdeling ved fysikkavdelingen ved University of California i Los Angeles. Her utviklet han og nordmannen Jørgen Holmbø videre teoriene rundt trykktendensen ekstropiske sykloner. I 1950-årene var Bjerknes en av de første til å føreslå bruk av raketter, og senere satellitter, til å ta bilder av storskala værsystem i atmosfæren. Samme tiår begynte de første datamaskinene å bli tilgjengelige for meteorologisk forsking og syklonmodellen til Bjerknes ble en viktig del av de første nøyaktige værprognosene laget av en I de senere år fokuserte Bjerknes på energiutvekslingen mellom atmosfæren og havet, og særlig effekten av El Niño. Utmerkelser. Jacob Bjerknes mottok mange utmerkelser for det banebrytende arbeidet sitt innen meteorologi. Shoprite. Shoprite er Afrikas største dagligvarekjede. De har 886 utsalg i 17 land over hele Afrika, de indiske øyer og sørlige Asia. Selskapets hovedkontor ligger i Western Cape-provinsen i Sør-Afrika. "Shoprite holdings" er børsnotert i Sør-Afrika, Namibia og Zambia. Aksjene er fordelt på 5 000 aksjonærer. MaliVai Washington. MaliVai Washington (født 20. juni 1969 i Glen Cove i New York) er en tidligere profesjonell amerikansk tennisspillere. Washington ble profesjonell tennisspiller i 1989 og han vant fire singletitler i løpet av sin tenniskarriere. Han var som best nummer elleve (1992) på rankingen over verdens beste singlespillere. Han spilte en Grand Slam-finale, i 1996 møtte han nederlandske Richard Krajicek i Wimbledon-finalen, han tapte med 3-6, 4-6, 3-6. Washington deltok på det amerikanske Davis Cup-laget i 1993 og 1996 -97, han spilte 5 Davis Cup-kamper hvorav han vant tre. Paleet shoppingsenter. Paleet shoppingsenter er et kjøpesenter i Oslo åpnet i 1990. Det er eid av KLP Eiendom. Det sto ferdig høsten 1990 som resultat av fornyelsen av Karl Johan-kvartalet etter en opprivende strid om bevaring eller «sanering» gjennom mange år. Det ble til slutt vedtatt å bevare gårdene langs Karl Johans gate, men under prosjekteringen ble flere av dem likevel revet, og bare fasadene ble bevart som skjermer foran et nybygg gjennom flere tidligere eiendommer. Av gårdene som inngår i kjøpesenteret er Karl Johans gate 37 best bevart, og denne har gitt navn til anlegget. Gården ble opprinnelig bygget i 1869 av grosserer og rittmester Thorvald Meyer og ble regnet som datidens flotteste bypalé. Paléet kostet Meyer 24 700 speciedaler i 1869. I 1910 overtok Oslo Handelsstands Forening Karl Johans gate 37 etter Thorvald Meyers dødsbo. Paleet shoppingsenter må ikke forveksles med Christian Ankers bygård fra 1744, senere landets kongebolig, som inntil brannen i 1942 lå på eiendommen Fred. Olsens gate 6 ved Paléhagen. Det ble åpnet 5. september 1990. Paleet ligger i Karl Johans gate 37, 39, 41 og 43. Semule. Semule (også semulegryn eller semolina) er den innerste og hardeste delen av hvetekjernen. Den var spesielt ofte brukt i grøter og puddinger. Semulegryn er en del av det tradisjonelle norske kostholdet, og en får kjøpt det i de fleste dagligvareforretninger i Norge. Semolina (semulegryn) kommer fra italiensk, og betyr semi-malt, dvs. at kjernen i hvetekornet males til store partikler, og ikke til mel. Semolina, som brukes til å lage den tradisjonelle pastaen, blir malt fra durum hvete. I Norge og England har semulegryn fra hvete tradisjonelt sett blitt brukt til å lage grøter, puddinger og kaker. Næringsinnhold. 100 gram semulegryn gir 338 kcal (1416 KJ) og inneholder om lag 12 gram protein, 66 gram karbohydrat og 2 gram fett. Zambia Rail. Zambia Railways Limited er den Zambiske stats jernbaneselskap. ZR har hovedkontor og verksteder i Kabwe. Historie. Jernbanenettet i Zambia ble bygd under det britiske kolonistyret. Det var en del av Cecil Rhodes visjon om en Cape til Cairo-jernbane. Den første jernbanen kom til Zambia (den gang Nord-Rhodesia) i 1905. Det var da Livingstone i sør ble knyttet til jernbanenettet i Zimbabwe (den gang Sør-Rhodesia) via broen over Victoriafallene. Linjen nådde gruvebyen Kabwe (den gang Broken Hill) midt i Zambia i 1906, og forbindelsen til Ndola i Copperbelt ble etablert i 1909, tjue år før det kom i gang kommersiell gruvedrift i Copperbelt. Larsons Gale Verden. «Larsons Gale Verden», på engelsk "The Far Side", er brukt som fast tittel på en lang rekke publiserte vitsetegninger skrevet og tegnet av amerikaneren Gary Larson (født 1950). Gary Larsons populære vitser, som består av enkelttegninger med en billedtekst og ikke tegneseriestriper med flere ruter, syndikeres og utgis daglig i en mengde blader og aviser over hele verden, også i Norge, der de blant annet har vært publisert i Dagbladet. Vitstegningene i serien «Larsons Gale Verden» ble opprinnelig skapt i perioden fra 1979 til 1995. «Larsons Gale Verden» er også navn på et tegneserieblad som utgis av Schibsted Forlagene og kommer ut med 13 nummer i året. Bladet inneholder Larsons gamle vitsetegninger i farger og humoristiske avistriper av andre tegnere. Humoren i «Larsons gale verden» er både absurd og underfundig og lett å kjenne igjen. Det er ingen faste hovedpersoner eller gjennomgangsfigurer i vitsene, men tegningene viser vanligvis «alminnelige mennesker» framstilt som typisk komiske tegneserieskikkelser med store føtter, tunge mager, lange neser, gjerne briller og generelt naive uttrykk. Vitsene inneholder ofte ordspill og en karakteristisk konstruert lek med populærkultur og vitenskapelige klisjeer. Ikke sjelden bygger vitsene på at mennesker og dyr bytter roller, eller at noen kommer med en tørr kommentar i en vanskelig situasjon. Humoren og motivene kan være svært overdrevne og dramatiske, men er verken grove eller politisk provoserende. «Larsons Gale Verden» har blitt en stor kommersiell suksess, og smågjentander, T-skjorter og annet dekorert med vitsetegningene har lenge blitt solgt som spinoff-effekter av vitseserien. Grevlingen skole og kultursenter. Grevlingen skole og kultursenter, også kjent som Grevlingen ungdomsskole er en ungdomsskole i Vestby kommune i Akershus. Skolen ligger i Son, og tar imot elever fra barneskolene Son/Solhøy, Hølen og Brevik. Navnet «Grevlingen» kommer fra området skolen ligger i. Skolen ble åpnet ved skolestart høsten 2006, som erstatning for Såner ungdomsskole som ble nedlagt våren samme år. Den er tilpasset moderne undervisningsformer, med åpne baser, auditorier og grupperom i stedet for tradisjonelle klasserom. Det er totalt plass til ca. 360 elever fordelt på tre baser, en til hvert trinn. Skolen har også kantine med 90 plasser, en kultursal med sitteplass til 180, et idrettsbygg med plass til 650 og svømmebasseng på 25 meter. I tillegg til skolefunksjonene fungerer Grevlingen som kultursenter for Sonsområdet. Arnt Eliassen. Arnt Eliassen (født 9. september 1915 i Kristiania, død 22. april 2000 i Bærum, Akershus) var en prisbelønt norsk meteorolog som var en pioner i dynamisk meteorologi som muliggjorde den første numerisk værvarsling i 1949. Etter examen artium ved Frogner videregående skole 1933, startet han cand.real.-studiet og møtte Vilhelm Bjerknes og Einar Høiland, samt veilederen Halvor Solberg. Han fikk cand.real. 1941 og virket ved Meteorologisk Institutt 1942-53, der han etterhvert ble opptatt av et regneproblemet postulert i 1922, at man på ett døgn skulle kunne spå været basert på enorme mengder observasjoner innsamlet fra blant annet satellitter. Han utviklet matematiske modeller (teoretiske) som ga invitasjon i 1947 til Institute for Advanced Study i Princeton, New Jersey. Som gjesteforsker 1947-49 fikk han, sammen med Jule Charney og John von Neumann så frem de tilstrekkelig enkle matematiske modeller som ENIAC-maskinen kunne programmeres med, slik at dette varselet kunne regnes ut innen grensen på 24 timer. Dette var et stipendium som Ragnar Fjørtoft videreførte i sitt opphold 1949-52. Eliassens artikkel om kjempelange atmosfæriske bølger ble internasjonalt berømt (blant meteorologer) og han fikk sin dr.scient. på lignende tematikk i 1950. Eliassen og Fjørtoft var lederne i det som var den andre storhetstid i norsk meteorologi, den første var da Bergensskolen i meteorologi på 30-tallet. Fra 1953 var han amanuensis ved Universitetet i Oslo og professor samme sted 1958-85. Fra 1961 jobbet han med Enok Palm og fikk frem Eliassen-Palm-fluksene som viser vind som treffer fjell (fjellbølgene). Eliassen stod også for etableringen av Geofysisk Institutt og innehadde et professorat i geofysikk samme sted. Hans far var arkitekten Georg Eliassen. Hans sønn er meteorologen Anton Eliassen (født 1945). Han var bror til Gunvor Eliassen, advokat Rønnaug Eliassen og arkitekt Trond Eliassen. Merck Serono. I september 2006 gjennomførte Merck KGaA et oppkjøp av Serono for ca 10,6 mrd euro (Merck KGaA betalte 1,100 CHF per aksje). Det nye selskapet heter Merck Serono og hovedkvarteret vil være i Seronos lokaler i Genève. Merck KGaA er et helt annet selskap enn det amerikanske Merck & Co. Det amerikanske navnet på Merck Serono er derfor "EMD Serono". Alba (fylke). Alba er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Alba Iulia. Administrativ inndeling. Fylket har fire municipiu, syv byer og 66 comună. Valør. Tre farger i ulike valører i Munsell-modellen. Hver farge varierer i valør fra topp til bunn i like persepsjonstrinn Valør er et mål for hvor en gitt farge befinner seg langs aksen lyshet-mørkhet. Ulike fargemodeller tildeler valøren en verdi som plasserer fargen på en skala fra svart til hvitt. Dette gjelder for bl.a. HSV og Munsell, mens HSL opererer med det beslekta begrepet metning. I HSV og Munsell ligger farger med lav verdi nær svart og høy verdi nær en rein fargetone. HSL lar en middels verdi tilsvare den reine fargen og den høyeste verdien hvitt. Ved subtraktiv fargeblanding (f.eks. i fargetrykk) kan ulike valører oppnås ved å tilsette svart eller hvitt til fargen. MC Juice. Terrence C. Parker, bedre kjent som MC Juice'", er en rapper fra Chicago, Illinois. Han er best kjent for å ha slått rapperen Eminem i den berømte Scribble Jam freestyle battle-konkurransen i 1997. MC Juice er også kjent for å ha et stort talent innen freestyling. En beryktet konkurranse for ham var hans freestyle battle mot MC Supernatural, som også er et stort freestyle-talent. Lisboa-traktaten. Lisboa-traktaten, tidligere kjent som Reformtraktaten (dens fulle navn er Lisboa-traktaten, som endrer traktaten om Den europeiske union og traktaten for etableringen av Det europeiske fellesskap), ble den 13. desember 2007 undertegnet av EUs 27 stats- og regjeringssjefer i Lisboa, Portugal. I motsetning til Traktaten om en forfatning for Europa, endret Lisboa-traktaten Maastricht-traktaten (EU-traktaten) og Roma-traktaten (EF-traktaten), i stedet for å erstatte dem. EF-navnet forsvant ved at Roma-traktaten endret navn fra Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap til traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte. Den alminnelige lovgivningsprosedyren ble den ordinære prosedyren i EUs lovgivning. Traktaten var ratifisert av alle 27 EU-land den 3. november 2009. Den 13. november 2009 var alle ratifiseringsinstrumentene lagret i Roma. Traktaten trådte i kraft den 1. desember 2009. Bakgrunn. Da franske og nederlandske velgere ved folkeavstemninger i 2005 avviste Traktaten om en forfatning for Europa, tok EU en «tenkepause». Tenkepausen ble erklært avsluttet da Tyskland i 2007 overtok formannskapet. Under feiringen av Roma-traktatens 50-års jubileum den 25. mars 2007, signerte EUs ledere Berlin-erklæringen, og ble enige om å plassere EU på en "«fornyet felles plattform før valgene til Europaparlamentet i 2009»." Berlin-erklæringen ble starten på en prosess som munnet ut i Lisboa-traktaten. Det europeiske råds møte i juni 2007. Den 21. juni 2007 møttes det europeiske råd i Brussel for å bli enige om grunnlaget til en ny traktat som skulle erstatte Traktaten om en forfatning for Europa. Møtet fant sted under Tysklands formannskap, og forbundskansler Angela Merkel ledet forhandlingene i egenskap av fungerende president for det europeiske råd. Etter å ha behandlet en rekke andre emner, deriblant beslutningen om å innlemme Kypros og Malta i Eurosonen den 1. januar 2008, startet forhandlingene om den nye traktaten. Møtet var ment å finne sted mellom 21. og 22. juni, men måtte forlenges til 23. juni kl. 5, før resultatet ble offentliggjort. Den vanskeligste delen av forhandlingene skyldtes Polens insisterende krav om et «kvadratrotsystem» som utjevner vekten av stemmer mellom de største og minste landene. Forhandlingene var en stund såpass fastlåste at Angela Merkel truet med å fortsette forhandlingene uten Polens deltagelse, men man kom likevel til slutt frem til et kompromiss. Det 16 sider lange utkastet som fikk navnet «reform-traktaten» Møtet endte opp med et 16-siders utkast, som skulle danne grunnlaget for forhandlingene om en ny traktat. Regjeringslederne ble enige om å innkalle til en regjeringskonferanse – det eneste organ som kan endre EU-traktater. Regjeringskonferansens beslutninger må ratifiseres av alle medlemsstatene. Tidligere regjeringskonferanser fant sted i Nice (Nice-traktaten) i 2001, i Amsterdam i 1997 (Amsterdamtraktaten) og i Maastricht i 1992 (Maastricht-traktaten). Dette utkastet fikk navnet «Reform-traktaten», for å klargjøre at den nye traktaten ikke skulle erstatte tidligere EU-traktater, var ment å forandre Roma-traktaten og Maastricht-traktaten ved å tilføye store deler av innholdet i Traktaten om en forfatning for Europa. Etter press fra Storbritannia og Polen, ble man også enige om en tilleggsprotokoll der disse landene fikk unntak fra EUs "Charter for grunnleggende menneskelige rettigheter". Regjeringskonferanse i juli 2007. Portugal hadde overtatt presidentskapet i EU den 1. juli 2007, og fikk støtte fra blant annet Tyskland om at regjeringskonferansen skulle finne sted i løpet av Portugals presidentskapsperiode. Regjeringskonferansen for Lisboa-traktaten fant derfor sted mellom 21. og 24. juli 2007 i Portugal. I tillegg til regjeringsmedlemmer og jurister fra hver medlemsstat, deltok tre representanter fra Europaparlamentet: Den konservative Elmar Brok, sosialdemokraten Enrique Baron Crespo og den liberale Andrew Duff. Etter forhandlingene i juni 2007, hvor man ble enige om et 16-siders rammeverk for den nye traktaten, fant utarbeidelsen av den nye traktaten sted den 23. juli 2007. Regjeringskonferansen åpnet etter en kort seremoni. Det portugisiske presidentskapet presenterte deretter et 145 siders dokument (med 132 ekstra sider bestående av 12 protokoller og 51 erklæringer) med tittelen «Utkast til avtale som endrer Traktaten om den Europeiske Union og Traktaten om etablering av det Europeiske Fellesskap». Dette dokumentet dannet utgangspunktet for forhandlingene. Før åpningen av regjeringskonferansen hadde Polen uttrykt ønske om å reforhandle voterings-systemet som man hadde blitt enige om i juni 2007, men dette ble trukket tilbake etter press fra de fleste av de andre medlemslandene. Under forhandlingene skal likevel Polen, i likhet med Storbritannia, ha krevd unntak fra EUs "Charter for grunnleggende rettigheter" i form av regler som gjør det mulig for medlemsland å forsinke lovgivningen. Et lignende krav om unntak fra Irlands side ble til slutt trukket tilbake. I motsetning til forfatningstraktaten vil Lisboa-traktaten endre de eksisterende traktater og ikke erstatte dem. Traktaten følger rådene fra Amato-gruppen om å erstatte Maastricht-traktaten med forfatningstraktatens første kapittel, samt å endre Romatraktaten slik at den rommer det meste av forfatningstraktatens tredje kapittel. I tillegg vil Roma-traktaten bli omdøpt til «Traktaten for etableringen av det Europeiske Fellesskap». Lisboa-traktaten består av kryss-referanser som erstatter eksisterende avtaler, og er ikke ment å være en traktat i seg selv. Dette er i tråd med tradisjonelle prosedyrer for endring av EU-traktater. Det europeiske råds måte i oktober 2007. Den 18. oktober og 19. oktober 2007 møttes ledende jurister fra alle EUs medlemsland i Lisboa. De ble enige om navnet "Lisboa-traktaten", ettersom signeringen ville finne sted i Lisboa i Portugal. Signering. Den portugisiske statsminister da han talte i forkant av traktatens signering Lisboa-traktaten ble signert den 13. desember 2007 av statslederne for de 27 EU-landene under en høytidelig seremoni i Jerónimos klosteret i Lisboa, Portugal. Europakommisjonens president José Manuel Durão Barroso kommenterte hendelsen slik: «Fra dette gamle kontinentet, er et nytt Europa født. For første gang er de landene som en gang var splittet av et totalitært gardin, nå forent i støtten av en felles avtale som de selv hadde forhandlet frem». Frankrikes president Nicolas Sarkozy sa til reportere at «Europa var blokkert, uten å vite hvordan vi skulle bevege oss fremover, og vi fant løsningen gjennom denne traktaten». Storbritannias statsminister Gordon Brown møtte ikke frem, og traktaten ble i hans sted signert av David Miliband. «Dette er en dag for Europa å se fremover», sa han. Under sin tale sa Portugals statsminister José Sócrates at «dette var det europeiske prosjekt som mange generasjoner drømte om og andre før oss kjempet for, med en visjon for fremtiden». Ratifisering. Den polske presidents undertegnelse av landets ratifiseringsdokument Etter å ha blitt signert i Lisboa, må Lisboa-traktaten i tillegg bli ratifisert av hvert enkelt medlemsland i EU, enten gjennom folkeavstemning eller gjennom flertall i de nasjonale parlamentene. Under toppmøtet i juni 2007 fikk Tyskland medhold i at alle 27 EU-land må ratifisere avtalen forut for Europaparlamentsvalget i midten av 2009. Statslederne i de fleste EU-landene ønsket ikke folkeavstemninger om traktaten. I Østerrike, Finland, Ungarn, Polen og Slovenia var kravet for parlamentarisk ratifisering et kvalifisert flertall fra 2/3 av nasjonalforsamlingene. I Tsjekkia og Slovakia var det nødvendig med et kvalifisert flertall på 3/5 av representantene. I de øvrige EU-landene kreves et simpelt flertall. Kun Irland var ifølge landets grunnlov forpliktet til å holde en folkeavstemning om traktaten. Beslutningene om å ratifisere traktaten gjennom de nasjonale parlamentene, har ikke skjedd uten motstand. I flere EU-land har diverse politiske grupperinger gjort forsøk på å tvinge politikerne til å legge traktaten ut til folkeavstemning. I Tyskland og Tsjekkia fikk motstandere av traktaten medhold i sine krav om at forfatningsdomstolene skulle avgjøre hvorvidt det er i strid med landenes grunnlov å ratifisere Lisboa-traktaten uten folkeavstemninger. For Tysklands vedkommende innledet forfatningsdomstolen den 10. februar 2009 en ny høring for å avgjøre om traktaten er grunnlovsstridig. Den 11. juni 2008 hadde 15 EU-land ratifisert traktaten, og 8 EU-land lagret ratifiseringsinstrumentene i Roma. Irland. Folkeavstemningen i Irland fant sted den 12. juni 2008, med 3,051,278 stemmeberettigede. Valglokalene var åpne mellom kl 7 og kl 22, lokal tid, og opptellingen begynte kl 9 den 13. juni. Resultatet ble offentliggjort senere på ettermiddagen, og viste et nei-flertall på 53.4%. Oppmøtet ved folkeavstemningen var 53.1% Den 13. juni 2008 oppfordret EU-kommisjonens president José Manuel Durão Barroso de resterende EU-landene til å fortsette ratifiseringen av Lisboa-traktaten. Han fikk støtte av Frankrikes statssekretær for Europeiske spørsmål, Jean-Pierre Jouyet, og Italias utenriksminister Franco Frattini. Den 14. juni 2008 oppfordret Frankrikes president Nicolas Sarkozy om å fortsette ratifiseringsprosessen, og tilføyde at Irlands nei «ikke skal få lov til å utvikle seg til å bli en krise». Storbritannias regjering erklærte at Taoiseach Brian Cowen «må komme frem til en løsning på krisen og neglisjere kravene om å forkaste traktaten». Storbritannias Europa-minister Jim Murphy insisterte på at folkeavstemningen i Irland «ikke betyr at traktaten er død». Under et møte i EU-kommisjonen den 19. juni 2008, fikk Irland en frist til oktober 2008 til å løse problemene som utfallet av folkeavstemningen hadde medført. Den 12. desember 2008 erklærte Brian Cowen at en ny folkeavstemning ville bli avholdt i oktober 2009. Den andre folkeavstemningen i Irland fant sted den 2. oktober 2009. Resultatet ble et ja-flertall på 67.1%, og en valgdeltagelse på 59%. Den 3. november 2009 hadde alle 27 EU-land ratifisert traktaten, og den 13. november 2009 var alle ratifiseringsinstrumentene lagret i Roma. Detaljer. 1 Ratifisering av Ålands parlament var ikke nødvendig for at traktaten skal tre i kraft Innhold. Lisboa-traktaten beholder de fleste institusjonelle delene av forfatningstraktaten: En fast EU-president, en EU-utenriksminister, samme fordeling av plassene i parlamentet og en setning om utmeldelse av EU. På den annen side inneholder ikke Lisboa-traktaten statslignende trekk som navnet «forfatning». Referanser til EU-symboler som hymne, flagg, nasjonalsang og motto er også fraværende. Traktaten rommer heller ingen formulering om at EU-lovgivningen har forrang fremfor nasjonal lovgivning. Det ble tidligere foreslått å erstatte de nåværende forordninger og direktiver med betegnelsen lov. Traktaten gir landene en mulighet for å stå utenfor EU-samarbeidet på områder som politi og kriminallovgivning, etter ønske fra Storbritannia. Maktfordelingen mellom medlemsstatene og unionen er gjort klarere ved å fastslå at der er snakk om en toveisprosess, og at det også kan bli fjernet suverenitet fra unionen og tilbake til nasjonalstatene. Stemmevekt. Et kvalifisert eller dobbelt flertall utgjør, ifølge den gjeldende Nice-traktaten, støtte fra 258 av 345 stemmer i EU's ministerråd. Dette flertallet tilsvarer stemmer fra 74 % av medlemslandene, men representerer bare 62 % av EUs borgere. De fire landene med flest innbyggere, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia har 29 stemmer, mens Spania og Polen har 27 stemmer. I Forfatningstraktaten ble det kvalifiserte flertallet forsøkt endret til å utgjøre stemmer fra 55 % av medlemslandene, som representerer 65 % av EUs borgere. Alle 27 EU-land, bortsett fra Polen, ønsket også en slik endring i Lisboa-traktaten. Polen ønsket i stedet et kvadratrotsystem som utjevner vekten av stemmer mellom de største og minste landene. Den tyske regjeringen gikk til slutt med på å forhandle med Polen, og toppmøtet endte i et kompromiss den 23. juni 2007. De nåværende stemmereglene fra Nice-traktaten beholdes fram til 2014. I overgangsperioden 2014–2017 gjelder de nye reglene med flertall fra 55 % av medlemslandene og 65 % av EUs befolkning, men åpner for unntak. Unntakene opphører i 2017. I 2014 trer også en ny versjon av Ioannina-kompromisset fra 1994 i kraft. Det vil gi små land muligheten til å gjenoppta drøftelser av EU-avgjørelser, som landet misliker. Charter for grunnleggende rettigheter. EUs charter for grunnleggende menneskerettigheter Det 54 artikler lange "Charter for grunnleggende rettigheter" omtaler EU-borgernes politiske, sosiale og økonomiske rettigheter. I Forfatningstraktaten var disse rettighetene integrerte i traktaten, og var juridisk bindende. Lisboa-traktaten refererer til dette charteret, uten at EF-domstolen kan tvinge EU-land til å endre deres lovgivning. Storbritannia nektet å akseptere at dette charter skulle påvirke eller overprøve britisk lovgivning. Polen fikk tilføyd en setning om at det ikke vil påvirke de nasjonale regjeringers makt innenfor «offentlig moral og familien». EU-kommisjonen. Det nåværende antallet på 27 EU-kommissær beholdes etter at Irland fikk stoppet et forslag om å redusere antallet fra 2014. Fast formann. Framover ledes EU-toppmøtene av en fast formann som sitter i 2 1/2 år. Alle øvrige EU-ministermøter ledes fortsatt av en minister fra det landet som har formannskapet for EU. Formannskapet skal fortsatt roteres hvert halve år. Utenrikspolitikk. Traktaten innfører en fast «utenriksminister», kalt Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Representanten skal lede utenriksministermøter og vil også bli nestformann for EU-kommisjonen. Storbritannia var motstander av å utvide EUs innflytelse i utenrikspolitikken. EF-domstolen vil nå ikke ha jurisdiksjon på dette området. Kommisjonen og Parlamentet får heller ikke den utenrikspolitiske makt som de var tiltenkt gjennom forfatningstraktaten. Storbritannia ønsker dessuten at den felles utenriksministerens diplomatiske betjening skal bestå av nasjonale og ikke EUs embedsmenn. Traktaten fastslår således flere steder at den ikke gir EU større utenrikspolitisk makt. Justispolitikk og politi. Storbritannia vil ikke delta i EU-samarbeidet på det justispolitiske området og heller ikke delta i politisamarbeidet. Storbritannia har dermed fått et forbehold som minner om det danske rettsforbeholdet. Storbritannia bestemmer selv om landet på et senere tidspunkt vil tilslutte seg EU-lovgivningen på dette området. EU som juridisk person. I øyeblikket er ikke EU en juridisk person. Dette betyr at EU ikke kan underskrive internasjonale avtaler. Forfatningstraktaten ville tildele unionen denne status, men dette er fortsatt oppe til diskusjon. Nasjonalforsamlingene. Lisboa-traktaten ønsker å styrke de nasjonale parlamentenes rolle i EU's beslutningsprosess noe ved å gi dem åtte, ikke som tidligere seks, uker til å gjennomgå Europakommisjonens lovforslag før behandlingen av disse fortsetter i EUs lovgivende forsamlinger. Tyskland har foreslått at hvis en tredjedel av de nasjonale parlamentene er imot et forslag, så skal kommisjonen fremsette en begrunnet uttalelse om hvorfor den likevel ønsker å fremsette det, men uten å være tvunget til å trekke forslaget tilbake. Mer makt til befolkningene. Som noe nytt får 1 million borgere i EU mulighet til å tvinge EU-kommisjonen til å fremsette et lovforslag ved å skrive under på en erklæring. Utvidelse. Den nye traktaten inneholder formuleringer om at kommende medlemsland skal overholde EU-samarbeidets verdier dersom de ønsker å være medlem av unionen. Et nederlandsk forslag om å bevare kriterier for ytterligere utvidelser i den nye traktaten har ikke blitt fullt ut implementert siden man fryktet at forslaget ville føre til dommer hos EF-domstolen, som dermed vil få det siste ordet om hvem som vil kunne innlemmes i EU, og ikke politikerne. Under toppmøtet i juni 2007 lyktes det den nederlandske statsminister Jan Peter Balkenende å sikre visse opptagelseskriterier i traktaten. Kriteriene gjør det vanskeligere for land som gjerne ønsker å være medlemmer å få sine søknader godkjent, siden de gir mer makt til de nasjonale parlamentene fremfor kommende EU-lovgivning. Eksterne lenker. Lisboa-traktaten Karusell. Karusell i Shenley Plaza, University of Pittsburgh. En karusell er en attraksjon som ofte finnes i fornøyelsesparker. Den består av en sirkelformet dreieskive med sitteplasser, ofte trehester eller andre dyr, som settes i rask bevegelse runde en loddrett aksel. Det blir ofte spilt musikk mens karusellen går. På lekeplasser finnes det ofte en enklere form for karusell som blir drevet ved å løpe rundt og sparke den igang. Euthymides. Euthymides (gresk: Εὐθυμίδης) var en pottemaker og vasemaler fra Athen, i hovedsak aktiv mellom 515 og 500 f.Kr.. Han var en medlem av den greske kunstbevegelsen som senere ble kjent som "Pionérene" for deres oppdagelse av den nye dekorative stilen kjent som Rødfigurpottemakeri. Euthymides var mer minimalistisk enn andre i bevegelsen, og denne tendensen gikk ut på å tegne relativt få figurer, og bare sjelden overlappe dem. Han var beundret for sin portrettering av menneskelig bevegelse og studier av perspektivet, hans malte figurer var blant de første som viste forkortede lem. Hans arbeider ble vanligvis inngravert "Euthymides malte meg". Euthymides var en rival av sin likemann, atheneren Eufronios, og et av hans amforakrukker er markert med det lekne hånet "Eufronios lagde aldri noe som dette". Bare åtte vaser som er signert Euthymides har overlevet, seks signert som maler, og to som pottemaker. Hans mest kjente verk er sannsynligvis "Svirebrødrene", en amfora som avbilder tre festende menn. De er antagelig berusede; én av dem drikker rett ifra et kratér, et blandekar som vanligvis er forbeholdt å blande vin og vann. Scribble Jam. Scribble Jam (også kalt "America's Largest Hip Hop Festival") er en amerikansk hip-hop konkurranse-festival. Festivalen har vært aktiv siden 1996, og har blitt den mest populære hip-hop festivalen i USA. Den har flere titusener av fans hvert år. Festivalen består av fem konkurranser, for hvert av de fem elementene i hip-hop (selv om ett av elementene egentlig er glemt). Disse konkurransene inkluderer freestyle battle-konkurransen, DJ-konkurransen, breakdance-konkurransen, og graffiti-konkurransen. Den femte konkurransen er for det glemte elementet i hip-hop: beatboxing. Beatboxing-konkurransen ble arrangert i 2004, og har blitt en favoritt blant publikum. Den aller første Scribble Jam, holdt i 1962, var et lite parkeringsplass-party med så få som rundt 40 mennesker som publikum. Men det neste året ble ordet spredd om denne festivalen, og flere hip-hop-fans ble en del av den. Etter hvert som årene gikk ble festivalen større og større, og i 1996 ble den en offisiell festival med titusener av publikum. I 1997 opplevde publikum noe virkelig stort i freestyle-konkurransen. I finalen var det MC Juice mot Eminem (som kalte seg M&M på den tiden). MC Juice slo Eminem til slutt, men det tok hele 6 runder før man kunne kåre vinneren. Denne battlingen ble av mange hip-hop-fans nevnt som den mest utrolige freestyle battle-konkurransen i historien. Birgitta av Vadstena. Den hellige Birgitta ble født i 1303 på Finsta gård, vest for Norrtälje i Uppland, og døde 23. juli 1373 i Roma. Hun var datter av lagmann i Uppland Birger Person og Ingeborg Bengtsdotter av Folkungeætten. På denne tiden var kvinner og menn i Upplandstraktene like for loven. Hennes mor døde da hun var i tiårsalderen, og hun ble gift mot sin vilje 1316 kun tretten år gammel, med Ulf Gudmarsson. De fikk åtte barn, og bodde i Ulvåsa ved innsjøen Boren i Östergötland. Etter sin manns død i Alvastra kloster i 12. februar 1344 levde Birgitta i streng askese. Ulfs grav ble gjenfunnet i klosteret i 1828. Hans gravstein er bevart i Alvastra, men i 2003 ble hans levninger uventet funnet igjen i Stockholms historiske museum. Det har vært hevdet at ekteparet dro på pilegrimsferd til Trondheim i 1340, men det er ikke dokumentert. Imidlertid vet man sikkert at de besøkt St. Jakobs grav i Santiago de Compostela. Etter hjemkomsten flyttet begge inn i Alvastra kloster, og som enke satt Birgitta i klosteret og skrev ned reglene for en ny orden, med aktiv hjelp av Kristus gjennom åpenbaringer. Hun skrev også til paven i Avignon og bad ham vende tilbake til Roma. Visjonene. Det blir hevdet at hun allerede som barn hadde syner, som at hun så jomfru Maria som satte en krone på hennes hode. En annen gang at hun så hvordan Kristus ble pint og døde på korset. Under et besøk på Vadstena slott fikk hun diktert reglene for en orden av Kristus. Hennes første store åpenbaring kom etter at hun ble enke, et kall fra Gud om å bli hans brud og talerør; deretter en åpenbaring om å danne en ny klosterorden. I et av sine syn bevitnet hun Jesu fødsel, og beskrev den med omtale av både morkake, navlestreng og etterbyrd – for øvrig den første skildring av en fødsel i vestlig litteratur. I en annen åpenbaring så hun Jesus gjenoppstå og gå til sin mor først av alle, for å gi henne rollen som sin stedfortreder. Birgitta arbeidet for å styrke Marias status som modell for det kristne mennesket, og skrev: «Denne orden vil jeg innstifte til min høyt elskede mors ære og først og fremst for kvinner». Hun oppfordret den svenske kongen til daglig å vaske føttene på 13 fattige, og bespise dem hver fredag. (Vel 500 år senere skulle August Strindberg komme til å mislike Birgittas vektlegging av kvinnelige verdier i den grad at han omtalte henne som «Satans kjerring» og «härsklysten emancipissa».) Kong Magnus Eriksson fylte 18 år i 1335 og ble dermed myndig og gift. Bruden, Blanka av Namur, var blitt oppdradd av Birgitta etter sin ankomst til Sverige. Hele fem av Blankas brødre var på korstog i Preussen hos den tyske orden – den ene døde der, den andre på Kypros. Gjennom Birgitta befalte Gud nå Magnus at også han skulle «sende sine tjenere og leiesoldater mot de vantro folkeslag». Imidlertid skulle ingen tvinges til tro. Magnus skulle derfor ha to bannere med på ferden. På det ene skulle Kristi lidelse være påmalt, og dette skulle han bruke først. Men hvis hedningene ikke tok imot ham med fred, skulle han finne frem det andre banneret, påmalt Guds rettferdighets sverd, og gå til kamp mot dem. En av korstogsdeltakerne, grev Henrik av Holstein, spurte Birgitta til råds om reiserute. Hun sa han kunne dra gjennom Finland om han var ubevæpnet. Grev Henrik var rystet, for han stolte ikke på finnene: «Jeg drar dit, men bevæpnet i Guds navn.» Magnus dro av sted med en langt større styrke enn Birgitta anså som nødvendig; hun mente at David kunne overvinne Goliat også på korstog. I Russland måtte Magnus heise sverdfanen. Ortodokse munker og prester fikk skjegget barbert av og ble gjendøpt, noen også sendt til svenske klostre for omskolering. 6. august 1348 falt Nöteborg etter seks uker, og jomfru Maria fortalte Birgitta at «bak kom djevelens håndlangere(...)deres grådighet etter jord og eiendom var større enn etter å komme sjelene til hjelp». Særlig tyskerne lot russerne kjøpe seg fri uten å presse dem til å omvende seg til katolisismen. I 1350 forsøkte Magnus seg med enda et korstog, men en storm på elven Narva splittet flåten, og mange skip sank. Det lyktes aldri å erobre Russland eller Novgorod; i stedet dannet det seg en oppfatning av ortodokse kristne som «vantro», som i likhet med hedninger skulle omvendes. 1300-tallets korstog skapte splittelsen mellom øst og vest. Birgitta hadde ialt over 700 visjoner som hun skrev ned i fire store bind på sider, kalt "Revelationes celestes" – himmelske åpenbaringer. I en av sine visjoner uttalte hun at pavens verdslige makt burde være liten av omfang, hun oppga en størrelse omtrent som dagens Vatikan. Det ble referert til hennes visjoner både i 1870, da kirkestaten Roma ble overtatt av Garibaldi, og i 1929, da Lateranpakten ble undertegnet og Vatikanet dermed godkjent som en uavhengig stat med paven som statsoverhode. I en annen profeti forsikret Birgitta at Jerusalem ville bli befridd av en keiser ved navn Fredrik og tallet tre, og en konge ved navn Kristoffer, og siden Christian I også hadde det navnet, tok han denne profetien til støtte for sin plan om et storstilt korstog som skulle gått av stabelen 24. april 1472, men aldri ble noe av. Hun dro til Roma i 1349 med datteren Katarina og en gruppe pilegrimer for å få klosterreglene godkjent, for å oppleve Roma i det hellige året 1350, og for å få paven til å vende tilbake til Roma fra Avignon. Den gang var det ikke mer enn innbyggere i Roma, som var herjet av pest og jordskjelv. Følget bodde under kummerlige forhold rundt om i byen, til de fikk leie seg inn i huset på Piazza Farnese, der Birgittas rom ennå står urørt, og der hennes ene hofteben oppbevares i et skrin. Det andre er i Vadstena. I 1370 ga pave Urban V henne rett til å grunnlegge et kvinne- og et mannskloster i Vadstena. 23. mai 1371 fikk hun gjennom en direkte åpenbaring fra Kristus beskjed om å dra på pilegrimsreise til Jerusalem. I Palestina opplevde hun sine viktigste visjoner: Fødsels- og korsfestelsesvisjonen. Etter en dramatisk reise vendte hun tilbake for å dø i Roma i 1373 og ble gravlagt i Vadstena 1374. Hun ble kanonisert 1391 av pave Bonifatius IX. Også hennes datter Katarina som ble abbedisse i Vadstena kloster, ble etter sin død betraktet som en helgen. I 1999 ble hellige Birgitta sammen med Katarina av Siena og Edith Stein opphøyd til skytshelgen for Europa. __NOTOC__ Eksterne lenker. Birgitta, Den Hellige Birgitta, Den Hellige Viktor Thorn. Viktor Thorn (1874 – 1950) var en norsk kombinertløper som vant Holmenkollrennet i 1895. Han ble tidenes første vinner av Holmenkollmedaljen dette året. Thorn gikk for Skikluben Odd i Oslo Fargemetning. Metning eller renhet er i fargeteori et uttrykk for intensiteten i en farges kulør. En farge med høy grad av metning har et skarpt og klart preg, mens en farge med mindre metning får et ullent og gråaktig preg. En farge helt uten metning blir en gråtone. Metning er den ene av tre koordinater (fargekanaler) i fargemodellen HSV. Metning er bestemt ved en kombinasjon av lysintensitet og hvor mye lyset er spredd over ulike bølgelengder i spekteret. Den reineste fargen oppnår en ved lys med én bølgelengde og høy intensitet, som ved laserlys. Når intensiteten faller, faller også fargemetningen. Ved subtraktiv fargeblanding (som ved vannfarger) oppnår en mindre metning ved å blande inn hvitt, svart, grått eller kulørens komplementærfarge. Boeing C-22. Boeing C-22 er et amerikansk militært passasjerfly basert på Boeing 727. Det amerikanske flyvåpenet har benyttet i alt seks fly under denne betegnelsen. Én C-22A var basert på en 727-030 og konfigurert for VIP-transport. Fire C-22B, basert på 727-035, er konfigurert for i alt 89 passasjerer, 24 på første klasse og 65 med en mer normal standard, og benyttes for transport av militære korps, konferansegrupper og lignende. Én C-22C, basert på 727-200, har også blitt benyttet. Av disse er det bare C-22B som fremdeles er operativ. ThunderCoaster. ThunderCoaster er en berg-og-dal-bane i tre på Tusenfryd laget av Vekoma. Banen ble åpnet i 2001 og er på 950 meter. I løpet av de to minuttene det tar å kjøre den føler man seg vektløs 12 ganger. Toppfarten er ca. 95 km/t, og det største droppet er på 32 meter med et fall på 57°. ThunderCoaster var verdens bratteste trebane da den åpnet, den var også Europas høyeste og raskeste tre-berg-og-dal-bane. Den innehar fortsatt andreplassen i fart kategorien, førsteplassene i høyde og fart er tatt av Colossos, en Intamin tre-berg-og-dal-bane i Heide Park i Tyskland. I 2007 ble ThunderCoaster utvidet med en ny tunnel. I 2008 ble store deler av sporet på ThunderCoaster lagt på nytt av det amerikanske selskapet Great Coasters International. Wikiwix. Wikiwix er en søkemotor som utfører søk i Wikipedia-artikler. Søkemotoren er utviklet av et fransk selskap, Linterweb, som også har publisert Wikipedia 0.5 DVD. Smikros. Smikros (gresk for liten) var en Gresk vasemaler, fra perioden 510 til 500 f.Kr.. I Athen var han aktiv i arbeidsverkstedet til Eufronios. Ved siden av Eufronios, Euthymides, Hypsis og Dikaios-maleren, var Smikros én av de viktigste representativene for den såkalte Pionér-gruppen som bedrev rødfigurvasemaleri. Fra Smikros finnes de tre signerte vaser. John Beazley kaller ham en etterligner av Eufronios. Det er mulig at Smikros samarbeidet i noen sene og ikke helt vellykkede vaser, vaser som sies å høre til Eufronios. På ett psykter i Eremitasjen i St. Petersburg har Eufronios malt en kvinnefigur med inskripsjonen "Smikra", som kan bli forstått at er en hentydning til sin elev. En annen amfora ser ut til å tilhøre Smikros, som antyder at et samarbeid mellom begge vasemalere kan ha funnet sted. Smikros kan også ytterligere ha dekorert en stamnos og to pelikai. Beazley kaller Smikros en dårlig håndverker. På tross av dette er det bare i sammenligning med de andre medlemmer av Pionér-gruppen. Det må tas i betraktning at rødfigurvasemaling på denne tid var i sin spedbarnsalder og at pionérene eksperimenterte. En mangel på skarpsindighet med bildekomposisjonen er ikke å komme vekk ifra. Hans utforminger er presise, men er allikevel unøyaktige med representasjonen av detaljer av øre og fingre. Også kledningen er ofte skjødesløst malt. Ferdsskriver. a> i luftfartøy. Apparatet er i montasjen vist fra begge sider. En ferdsskriver er et apparat som kan være montert i fartøy og kjøretøy for automatisk og kontinuerlig å registrere data om fartøyet og turen. Innretningen blir i media ofte kalt «svart boks». Bruk i luftfartøy. I luftfartøy kalles ferdsskriveren for "flygeregistrator" (flight data recorder – FDR). Informasjonen som samles inn er hovedsakelig tenkt benyttet til å bidra til å klarlegge årsaksfaktorer ved havari og alvorlige hendelser. På grunn av dette kreves det at apparatet tåler påkjenningene som kan oppstå ved en flyulykke, typisk 3600 g i noen millisekunder og temperaturer på over 1000 °C i en halv- til én time. Apparatet skal også tåle å ligge under vann. For å gjøre det lettere å finne den, er den utstyrt med en undervannssender som sender ut signaler i minst 30 dager. Slike innretninger lagrer data om blant annet fart, kurs, høyde, instrumentindikasjoner, høyderor-, halerror-, balanseror- og flapsposisjon. Data lagres digitalt på spesielt tilpassede kretskort og skal ha informasjon om de siste timene av flygingen. Moderne flygeregistratorer tar opp hundrevis av parametre. Informasjonen som samles på flygeregistratoren skal ha en spesiell beskyttelse, og det inngås vanligvis avtaler mellom selskapet og flygerne for å regulere bruken av informasjonen. Innenfor en slik ramme benytter mange selskaper deler av denne informasjonen for å samle erfaring om hvordan normale flyginger utføres. Data fra registratoren lastes ned etter hver tur med en hurtignedlaster (quick access recorder – QAR), overføres til en datamaskin og analyseres mot definerte kriteria. Historikk. De første registratorene brukte film som opptaksmedium. Etter hvert gikk man over til mer motstandsdyktig metallfolie, hvor nåler risset inn analoge data som på en grammafonplate. Historikk i Norge. Registrering av parametrene skulle skje kontinuerlig og minst fra det tidspunkt flyet ble satt i bevegelse på rullebanen under start og inntil utrulling etter landing var avsluttet. Registreringen måtte ikke stanses under flyging. Registreringene skulle akkumuleres for minst de siste 25 flygetimer. Flygeregistratoren skulle være konstruert og plassert slik at det ble oppnådd størst mulig beskyttelse av registreringene mot slag og brann ved et havari. Når det er mulig skulle den plasseres i den bakre del av flyet, i halefinne eller halekon. Fargen på flygeregistratoren skulle være sterk oransje eller gul. Gjeldende krav i Norge. Det er i praksis kun krav fra luftartsmyndigheten om flygeregistrator i større fly og helikoptre som driver med passasjertransport. Selv om det er mulig å installere slik utstyr også i mindre luftfartøy, har så å si ingen gjort dette frivillig. Dette skyldes trolig kostnadene med å kjøpe, installere og vedlikeholde slik utstyr. Dette gjør at det kan være vanskeligere å undersøke ulykker med mindre fly og helikoptre enn med større fordi det er mindre informasjon tilgjengelig. Dagens krav for fly. Flermotors fly med turbinmotor med luftdyktighetsbevis utstedt etter 31. mars 1998 som enten har mer enn 9 passasjerseter eller en maksimal sertifisert startmasse over 5700 kg som brukes til ervevsmessig lufttransport med passasjerer og last skal ha en ferdsskriver som bruker digitalteknikk for opptak og lagring. Data skal også enkelt kunne avspilles. Ferdsskriveren skal kunne lagre minst 25 timer data, unntatt for fly under 5700 kg der 10 timer er nok. Ferdsskrivere skal kunne ta opp, mot en tidsskala, 17 definerte parametre for fly over 5700 kg maksimal sertifisert startmasse og ytterligere 15 parametre for fly over 27 000 kg. For fly som har elektronisk framvisning av instrumentene (EDS) gjelder ytterligere tilleggskrav. Det skal tilstrebes at de data som tas opp skal så mye som mulig være de samme som vises for flygerne i cockpit. Flygeregistratoren må starte automatisk før flyet kan starte å bevege for egen maskin og skal stoppe automatisk når flyet har stoppet. Den skal ha en anordning som letter gjenfinning under vann. Det er en mengde unntak fra disse kravene for eldre fly og for fly som ikke driver passasjertransport. Dagens krav for helikoptre. Kravene gjelder for helikopter som første gang fikk utstedt et individuelt luftdyktighetsbevis etter 31. juli 1999, og som har maksimal sertifisert startmasse over 3175 kg. Flygeregistratoren skal være i stand til å bevare data registrert i løpet av minst de siste 8 timers drift. Flygeregistratoren kan kombineres med taleregistratoren. Videre utvikling. Etter ulykken med Air France 447 har diskusjonen igjen skutt fart når det gjelder å kunne sende flygeregistratordata direkte til bakken, for eksempel via satellitt. Dette ville gjøre data tilgjengelig umiddelbart, også om vraket skulle være utilgjengelig, for eksempel at det synker på store havdyp som gjør det vanskelig å finne ferdsskriveren fysisk. For bruk i mindre luftfartøyer utvikles det lettvekts opptakere. Dette er enkle, rimeligere «alt-i-ett»-enheter som er enkle å installere. Selv om de ikke vil gi like presis informasjon og like mange data som en flygeregistrator, vil de kunne bidra betydelig til undersøkelse av ulykker med små fly og helikoptre. Smil (sjokolade). Smil er en sjokolade laget av Freia (nå eid av Kraft Foods), og ble første gang utgitt i 1955. Sjokoladen består av små biter av Freia Melkesjokolade fylt med flytende toffee pakket i en rull. I starten var bitene ovale, men i 1978 ble de endret til den sirkelformede fasongen som de har i dag. Telemark Kammerorkester. right Telemark Kammerorkester (TKO) er et prosjektbasert strykeensemble som har etablert en høy kunstnerisk profil. Orkestermedlemmene er alle profesjonelle strykere, mange av dem med tilknytning til musikklivet i Telemark. Besetningen varierer fra ni til femten musikere, avhengig av prosjektets art. Helt fra starten i 1992 har Lars-Erik ter Jung vært orkesterets kunstneriske leder. Ved siden av å være en av Norges fremste fiolinister er han nå mer og mer aktiv som dirigent. Orkesteret gjennomfører årlig to til fire konsertprosjekter i samarbeid med Telemarkkonsertar AS. Repertoar. Repertoaret spenner fra det tradisjonelle klassiske til samtidsmusikk, med en viss vekt på musikk fra vår egen tid. Med utgangspunkt i Telemark har det vært naturlig å også trekke inn elementer av folkemusikk i enkelte prosjekter. Bestillingsverk av norske komponister er et særtrekk ved orkesterets virksomhet. Telemark Kammerorkester har vært støttet av bla. Norsk Kulturråd, Telemark fylkeskommune, Telemarkkonsertar AS, Telemark Musikkråd, Norsk Musikkfond, Fond for lyd og bilde og Fond for utøvende kunstnere. «Nostos». Telemark Kammerorkester har hittil gitt ut én CD – «Nostos». Sammen med Telemark Kammerorkester medvirket Per Anders Buen Garnås og Torgeir Straand som solister på hardingfele. Korpartiet ble sunget av kammerkoret Cor, under ledelse av Thorbjørn Dyrud. Innspillingene ble gjort i Bø kirke med «Nostos» i januar 2003 og «Nyslått» og «Nyslått» i februar 2005. Sukhoj Su-35. Sukhoj Su-35 er et russisk taktisk jagerfly. Su-35 er en videreutvikling av Su-27 utstyrt med canardvinger. Prototypen fløy første gang 28. juni 1988 under betegnelsen T-10S-70, og flyet hadde en stund betegnelsen Su-27M, men fikk senere betegnelsen Su-35. Su-35 ble, i tillegg til canardvingene, oppgradert i forhold til Su-27 på en rekke områder. De viktigste endringene inkluderer et digitalt kontrollsystem, et større neseparti med bedre plass til radarsett og kraftigere motorer. Su-35 er utstyrt med en intern Gsj-30 30 mm kanon, og har 12 festepunkter som kan bære en våpenlast på til sammen 8 000 kg. Denne inkluderer det meste av luft-til-luft og luft-til-bakke missiler, bomber og TV- og laserstyrte missiler og bomber som er i bruk i Russlands luftforsvar. Sukhoj Su-37. Sukhoj Su-37 er et russisk taktisk jagerfly. Su-37 er en videreutvikling av Su-35, som igjen er basert på Su-27, utstyrt med dreibare utløpsdyser. Erik Mongrain. Erik Mongrain (født 12. april 1980 i Montreal, Québec) er en canadisk komponist og gitarist, best kjent for sin unike akustiske stil og bruken av to-hånds tappe-teknikk på akustisk gitar. Biografi. Erik Mongrain begynte å spille gitar som 14-åring. Som ung var han for det meste interessert i idrett, men ettersom han ble eldre ble han gradvis mer dratt mot musikken, og han begynte å spille favorittlåtene etter gehør. Først spilte Erik elektrisk gitar, men utviklet snart interesse for klassisk musikk og akustisk gitar gjennom å ha hørt verkene til Johann Sebastian Bach. Erik lærte seg å lese noter, og han begynte å komponere. På et tidlig stadium var Erik Mongrain inspirert av Metallica, Jimi Hendrix og i særklasse Kurt Cobain. En ny musikalsk åpenbaring skulle komme da han som 18-åring fikk høre om den velrenommerte kanadiske gitaristen Don Ross. Erik Mongrain hadde endelig funnet sin nisje. Etter dette var den store inspirasjonskilden den avdøde gitarlegenden Michael Hedges. Det var også på denne tiden Erik begynte å eksperimentere med «Lap tapping», som går ut på at gitaristen legger gitaren i fanget med strengene oppover og «tapper» notene omtrent slik man gjør på et piano. Mongrain har godt rykte for sine konserter i USA, Canada og De britiske øyer, samt andre steder i Europa. Han begynte som gate-musikant og har senere holdt konserter på større arenaer og gjort opptredener i betydelige fjernsynsprogrammer. Videre har musikken fra hans første album, "Fates", utgjort lydsporet til en dokumentar av Lance Trumbull som skal utgis i forbindelse med Everest Peace Project. Mongrain utga sitt første studioalbum, "Fates", som en rekke individuelt nedlastbare filer på sin hjemmeside, men CD-platen ble ikke utgitt før om sommeren året etter. Pågående arbeid. I oktober 2008 vil Erik Mongrain utgi sitt andre album, "Equilibrium", over hele verden. Albumet vil inneholde 9 nye komposisjoner, og tittelsporet er en hyllest til den naturlige balansen i alle aspekter ved livet og vår eksistens og mellom mennesker og kloden vår. Albumet er festet til tape ved "The Dragon Crossing Studios", opptaksfasilitetene til Paul Reed Smith. Erik blir på denne platen akkompagnert av anerkjente musikere som Michael Manring og Bill Plummer. Utgivelsen vil markeres med en direkte sending fra Erik Mongrains webside som vil inneholde intervjuer med artisten, samt en konsert fremført "live" av Erik Mongrain selv. Dette prosjektet går under tittelen «Equilibrium Experience». Thrice. Thrice er et amerikansk post-hardcore band fra Irvine, California. Thrice har gitt ut fire studioalbum: "Identity Crises" (2001 Subcity Records), "The Illusion Of Safety" (2002 Hopeless Records), "The Artist In The Ambulance" (2003 Island Records), "Vheissu" (2005 Island Records). Mandag 25. Juni 2007 annonserte Thrice at de forlot Island Records, men at dette ikke ville påvirke produksjonen av det neste albumet som er ventet å komme i slutten av 2007, eller begynnelsen av 2008. De er nå signert på plateselskapet Vagrant, hvor de foreløpig har gitt ut The Alchemy Index, Vol. 1 og 2. Vol. 3 og 4 slippes 15. april, 2008. Tidlige år og "Identity Crises". Thrice kom sammen i Irvine, California i 1998. Dustin Kensrue og Teppei Teranishi kjente hverandre før Thrice, og spilte i band sammen. Da de startet et nytt band, rekrutterte Teranishi sin venn Eddie Breckenridge som bassist. Senere ble også broren til Eddie, Riley Breckenridge med i bandet som trommis. Riley hadde spilt trommer i flere band før han ble med Thrice. De kom opp med navnet "Thrice" ut av desperasjon, og en intern spøk. I perioden de gikk på high school spilte de ofte i kafeteriaen i lunch-pausene. I 1999 ga Thrice selv ut en EP ved navnet "First Impressions EP" som de solgte ut i fra sine egne biler. Det ble bare laget 1000 eksemplarer av EP-en, men denne var ikke så vanskelig å lage som de neste CD-ene skulle vise seg og være. "First Impressions EP" hadde også en mye mer "new school" Punk lyd. Den første LP-en til Thrice kom ut i 2000. Identity Crises LP var også gitt ut uten hjelp av et plateselskap, men de hadde god hjelp av Paul Miner fra Death by Stereo. Etter dette ble bandet signert av Louis Posen fra Hopeless/Subcity records. De utgav "Identity Crises" på nytt, og begynte å turnère med Samian. Senere turnerte de med Midtown og Hot Rod Circuit. "The Illusion Of Safety". Igjen gikk Thrice i studio, denne gangen sammen med produsent Brian McTernan. Tiden viste seg å være en prøvende periode for det unge bandet, men de kom frem til det som etterhvert skulle ble "The Illusion Of Safety". Flere turnèer fulgte før albumet ble utgitt fra Subcity Records i 2002. Naturligvis var det rett tilbake på turnè for bandet, denne gangen som oppvarming for Further Seems Forever og Face To Face. Den sommeren "headlinet" Thrice for første gang, og begynte også å tenke på å gå over til et større plateselskap. Etterhvert vant Island Records dem over, og signerte bandet i juni. Etter dette fulgte Warped Tour, og de tilbrakte resten av høsten på å spille på klubber med Hot Water Music og Coheed and Cambria. "The Artist In The Ambulance". I 2003 signerte Thrice med Island Records, og ga ut albumet "The Artist In The Ambulance", som hadde mer strukturerte sanger, samtidig som den var lojal mot deres hardcore innflytelser. Bemerkelig beveget Thrice seg i en mer moden retning. To Singler ble utgitt fra albumet: "All That's Left", og "Stare At The Sun". I 2005 ble det utgitt en DVD med hele karrieren deres så langt med tittelen "If We Could Only See Us Now". Tittelen kommer fra sangteksten på sangen "So Strange I Remember You", en sang fra Thrice sine tidligere punk dager, som ble laget på nytt for å reflektere deres mye modnere lyd. Pakken inkluderte også en CD med liveopptak fra The Apple Store, og flere B-sides. "Vheissu". Thrice ga ut sitt fjerde studioalbum, Vheissu, 18. oktober 2005. På denne plata beveger Thrice seg enda lenger i fra sin originale sjanger, med et mye mer modent lydbilde, blant annet pga. inkudering av nye instrumenter. Vheissu blir omtalt av kritikerne som et mye mer modent album enn de forrige platene. Mange av tekstene refererer ofte til bibelske og spirituelle temaer. Den første singelen av plata er "Image Of The Invisible", hvor videoen til singelen ble konseptualisert av Kensrues gode venn, Gerard Way fra My Chemical Romance. Den andre singelen, "Red Sky", ble gitt ut sammen med to tidligere ikke utgitte spor, og tre live opptak. FSK-HJK. Forsvarets Spesialkommando - Hærens Jegerkommando (FSK-HJK) er den delen av forsvaret som har ansvaret for Spesialjegertroppen og Fallskjermjegertroppen. FSK-HJKs våpenskole ligger under Hæren og har fagansvar for all fallskjerm- og spesialjegertjeneste, og kontraterror-tjeneste i Forsvaret. Grunnen til det lange navnet er at FSK er en integrert del av HJK, og man kan derfor ikke skille kommandoene fra hverandre på administrativt nivå. Rent praktisk er skilnaden at FSK har ansvaret for Spesialjegertroppen, mens HJK har ansvaret for Fallskjermjegertroppen. Formålet er Tongansk. Tongansk er et austronesisk språk som snakkes på Tonga, hvor det er et offisielt språk sammen med engelsk. Foruten befolkningen på Tonga på rundt 100 000 mennesker, har språket også brukere i Amerikansk Samoa, Australia, Canada, Fiji, New Zealand, Niue, USA og Vanuatu, og snakkes til sammen av rundt 125 000 mennesker. Tongansk er i den polynesiske gruppa av språk i den austronesiske språkfamilien, i samme gruppe som blant annet hawaiisk, maorisk, samoansk og tahitisk. Det danner sammen med niuisk den tonganske språkgruppa. Tongansk skriftspråk ble utviklet av misjonærer tidlig på 1800-tallet. Flere ulike systemer basert på det latinske alfabetet ble brukt. Dagens standard ble innført av Tongas geheimråd ("privy council") i 1943. Gujrat. Gujrat er en såkalt zilla (distrikt) i Punjab i Pakistan, den er igjen delt opp i tre tesiler, Gujrat, Kharian og Jhelum. Det bor ca 300 000 personer i hele distriktet, herav 150 000 i Gujrat by. Den største emigreringen har foregått fra dette distriktet til Norge. I Oslo bor det ca. 20 000 norsk-pakistanere med tilknytning til Gujrat. Historie og kommunikasjon. Gujrat by er en gammel festningsby som lå ved Chenabs elvebredd (elven har flyttet seg senere og går nå et par km. utenfor byen). Den gamle hovedveien (fra Peshawar til Karachi – genral truck road (GT Road) går igjennom byen. Gujrat i litteraturen. Byen er også kjent fra 1001 nattfortellingen "«sohni mehinwal»", som utspiller seg i Gurjat. Lars-Erik ter Jung. Lars-Erik ter Jung (født 4. april 1957) er en norsk dirigent som debuterte som fiolinist i Oslo i 1980. Etter omfattende virksomhet som solist, kammermusiker, ensembleleder og improvisatør, studerte han direksjon blant annet hos Jorma Panula, George Hurst og Kenneth Kiesler, og de senere årene også etablert seg som dirigent. I denne sammenheng har han jobbet med en rekke store orkestre, og med et variert repertoar – også en rekke urfremførelser. Kunstnerisk virke. Lars-Erik ter Jung debuterte som fiolinist i Oslo i 1980. Fra 1981-94 var ter Jung 1. konsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester. Han har vært solist blant annet med Oslo Filharmoniske Orkester, Bergen Filharmoniske Orkester og Det Norske Kammerorkester og opptrådt på de fleste norske festivalene, bl.a. Festspillene i Bergen, Ultimafestivalen, Kammermusikkfestivalen i Stavanger, Ilios og Oslo Kammermusikkfestival. Siden 1994 har han vært frilanser og i stor grad initiert og drevet egne prosjekt bl.a. annet innenfor kammermusikk og samtidsmusikk. Han er også mye brukt som spillende leder for kammerorkestre. Dirigenten. I løpet av de siste sesongene har ter Jung dirigert Oslo Filharmoniske orkester, Trondheim Symfoniorkester, to produksjoner med Kringkastingsorkesteret og tre produksjoner med Stavanger Symfoniorkester. I 2004 dirigerte han orkestre i Sverige, England og Tyskland, blant annet Svenska Kammarorkestern og Cheltenham Chamber Orchestra. Tidligere har han dirigert Vasa Stadsorkester (Finland) og Brasov Filharmoniske Orkester (Romania), og nylig dirigerte han Philharmonisches Orkester Theater Vorpommern in Greifswald (Tyskland). Han har dirigert flere produksjoner med BIT20 Ensemble, blant annet på konserter i London, Darmstadt og Alexandria (Egypt), ved åpningen av det nye biblioteket der, og han har spilt inn cd med dette ensemblet. Han har også dirigert symfoniorkestrene i Kristiansand og Tromsø, der han nylig dirigerte en uavkortet ballettversjon av Tsjajkovskijs «Nøtteknekkeren», og en rekke produksjoner med Forsvarets fem musikkorps. Forsvarets Stabsmusikkorps har han dirigert jevnlig de siste årene. Kunstnerisk leder. Lars-Erik ter Jung er kunstnerisk leder for Telemark Kammerorkester, som de senere årene har fremført en rekke nye norske verk, blant annet kammeroperaen «Benk med og utan hund» av Jon Rørmark til tekst av Ragnar Hovland. På CDen «Nostos» (2005), der han både er solist og dirigent, dokumenteres noen av disse bestillingsverkene. Av andre CDer kan nevnes «JKL» (1999), «Hexa» med ter Jung sekstett (2000) og «Twitter Machine» med duoen Twitter Machine (2004). Han er også fast kunstnerisk leder i Sunnhordland Kammerorkester, som i løpet av de siste sesongene har fremført stykker som "Kammersymfoni op. 110" av Dmitrij Sjostakovitsj, "Gloria RV. 589" av Antonio Vivaldi, "Messe i D" av Antonín Dvořák og "Symfoni nr. 2" av Johannes Brahms (samarbeidsprosjekt med Nord-Rogaland Symfoniorkester). Ter Jung er kunstnerisk leder for «Klosterdagane» ved Halsnøy kloster, der kammerkonserter er en vesentlig del av festivalprogrammet. Timiș (fylke). Timiș er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Timișoara. Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, åtte byer og 85 comună. Trondheimsfeltet. Trondheimsfeltet er et geologisk område som i grove trekk faller sammen med Trøndelag. Området består (i vest og midt) av kambosilurske bergarter som er sterkt omdannet (metamorfosert) ved den kaledonske fjellkjedefolding. Et dypereliggende og noe eldre dekke er synlig i øst med mer skifer og sandstein. Generelt avtar bergets alder mot vest. Under fjellkjedefoldingen ble det dannet flere skyvedekker og synklinaler. Området kan karakteriseres ved to stratigrafiske typeområder: Støren-dekket i vest og Meråker-dekket i øst. Disse to skyvedekkene består av tilsvarende lagpakker, men tilhører to ulike dekker. De adskilles av en sterkt metamorf antiklinal av sandsteiner, skifre og grønnsteiner som tilhører "Guladekket". Høyt innhold av kis har gitt grunnlag for gruvedrift bl.a. på Løkken Verk, Rørosgrubene og Folldal Gruver. BSH. Hovedkontoret til BSH i München BSH Bosch und Siemens Haushaltsgeräte GmbH (Bosch og Siemens Husholdningsprodukter) er et av de eldste joint venture-foretakene i verden. Det oppstod mellom Robert Bosch GmbH (Stuttgart) og Siemens AG i München i 1967. BSH er markedsfører som hvitevareprodusent i Vest-Europa og en av de største i verden (etter Electrolux og Whirlpool). BSH har 45 fabrikker i 15 forskjellige land. BSH gruppen omfatter 70 forskjellige enheter i 43 land med ca. 38000 ansatte. I tillegg til hovedmerkene Bosch og Siemens markedsføres noen spesialmerker (Gaggenau, Neff, Thermador, Constructa, Viva og Ufesa) – i tillegg til en del regionale merker. Catahoula Leopard Dog. Catahoula leopard dog, (navnet fordi pelsen er flekket) eller «The cat», ble i sin tidbrukt til å samle og drive storfe og griser som hadde rømt ut i skoger og utmark. Den gikk ikke av veien for slåsskamper og jaging. Jegere brukte av og til catahoulas til å spore opp og jage vaskebjørner opp i trærne, men denne dominante rasen trives bedre med en real kamp med gjenstridige villsvin. Avlen er basert på prinsippet om at det er den sterkeste som overlever. Den har bred, flat skalle. Den har dyp brystkasse gir god plass for hjerte og lunge. Den har robuste ben med god benstamme. Et eller begge øyne kan være «glassøye», pga. genet for merlefarge. Hunden er som selskap for barn. Hunden egner seg ikke for byliv. Hunden egner seg for varmt, solfylt klima. Hunden er fornøyd med å leve og sove utendørs. Hunden tar ikke lett lydighetstrening. Hunden kan være problematisk overfor andre. Rasehistorie. Catahoula leopard dog oppsto i Catahoula dypt inne i sydstaten Louisiana, USA, og stammer fra trolig fra støvere som spanjerne brakte med seg, krysset med innfødte indianske hunder. Rasen ble erklært som nasjonalhund for staten Louisiana i 1979. Satu Mare (fylke). Satu Mare er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Satu Mare. Befolkningen er 367 281 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, tre byer og 56 comună. Bihor (fylke). Bihor er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Oradea. Befolkningen er 600 223 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har fire municipiu, seks byer og 90 comună. Maramureș (fylke). Maramureș er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Baia Mare. Befolkningen er 510 110 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, seks byer og 62 comună. Brașov (fylke). Brașov er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Brașov. Befolkningen er 598 028 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har fire municipiu, seks byer og 47 comună. Sibiu (fylke). Sibiu er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Sibiu. Befolkningen er 421 724 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, ni byer og 53 comună. Mureș (fylke). Mureș er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Târgu Mureș. Befolkningen er 580 851 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har fem municipiu, syv byer og 91 comună. Melchior Núnes Barreto. Melchior Núnes Barreto, født i Portugal i 1520, død i 1571) var medlem av jesuittordenen og var misjonær i India, der han ble sin ordens superior. Han la i 1554 ut på en reise østover, og besøkte Malacca, Kina, Japan og Cochinkina, som på denne tiden hørte inn under jesuittenes indiaprovins. På reisen i Østen var han i 1555 ved to anledninger innom Kanton, og oppholdt seg der – på et portugisisk skip om nettene – i mange uker. Han hadde som hensikt å prøve å få friforhandlet seks kristne sjøfolk, hvorav tre portugisere, som ble holdt fanget der av kinesiske myndigheter. Han var i og med 1555-besøket den første jesuitt som besøkte det kinesiske fastland. Han hadde på forhånd innhentet informasjoner om Kina fra en portugisisk sjømann han møtte i Malacca. Pater Núnes Barreto skrev etterpå en skildring av det han hadde sett av Kina til sine medbrødre i Europa. Han beskrev om de kinesiske byers rikdom, og at landet hadde en sivilisasjon som var på høyde med den europeiske, eller vel så det. Han anbefalte landet som ideelt for jesuittenes misjonsinnsats. Han kom til Japan i 1556. Med seg til Japan hadde han med seg en rekke ferske bøker, som "Manual de Confessores e Penitentes". Under sitt virke holdt pater Melchior Nunes Barreto også et øye med misjonene i Molukkene. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Liste over kalendere. Reformkalendre. Det følgende er foreslåtte reformer av den gregorianske kalender Björn Borg (svømmer). Björn Borg under EM i svømming i 1938 Björn Borg (født 14. november 1919, død 13. april 2009 i Zürich, Sveits) var en svensk svømmer. Han ble kalt «Sälhunden från Peking». Finn Ludt. Finn Ludt (født i Fana utenfor Bergen 16. november 1918, død 13. august 1992) var en norsk komponist og pianist. Som tonesetter og komponist var Finn Ludt uvanlig produktiv. Han skrev teatermusikk, blant annet til musikalversjonen av Alf Prøysens "Trost i taklampa" i 1963 og Arnljot Eggens politiske "Pendlerne" i 1972, balletter og romanser, men ble særlig kjent for en rekke svært populære barnesanger og viser. Han skrev til sammen flere hundre sanger og musikk til blant annet 70 hørespill. Finn Ludt var også musikkritiker i Morgenbladet, der han begynte i 1946. Akhal-Teke. Akhal-Teke er en hesterase fra Turkmenistan. Opprinnelse. Noen sier Akhal-Teken er verdens eldste rene rase. Det er gjort funn som tyder på at den eksisterte 3000 år f.Kr., i det området som i dag kalles Turkmenistan. I middelalderen ble rasen høyt skattet av nomadestammer i Turkmenistan, og behandlet som et familiemedlem. I middelalderen ble Akhal Teken kalt Teke Turkmen. "Massaget", "Parthian", "Nisean", "Persian" og "Turkmene" er alle navn rasen har hatt gjennom tidene. Rasen trivdes i det barske ørkenklimaet, til tross for lite mat og ekstremt vær. Navnet har rasen etter Turkmener-stammen ("Teke-Turkmen") som holdt til nær Akhal-oasen. I 1881 ble Turkmenistan en del av stor-Russland, men avlen av rasen fortsatte som før. I dag er Akhal-Teken kjent som en utmerket sportshest. Rasebeskrivelse. Hestens særtrekk er at den har et lite, men fint hode. Den har et langt, slankt og høyt ansatt hals- og nakkeparti.Den er en av få raser som har hjorthals. Høy manke, og en dyp, smal bringe. Den har en lang rygg, og en lang og smal, senete kropp. Beina er lange, slanke og muskuløse, og den har mandelformede øyne. Hovedfargen kan være brun, avbleket skimmel, svart, gråbrun, rød eller gyllen, mens hårlaget ovenfor er skinnende, metallisk, rødt eller gulblakk. Hesten har et flatt, glidende ganglag. Den er hengiven, men kan være temmelig sta hvis det er noe den ikke vil eller hvis den blir behandlet for hardt. Hesten er derfor ofte kjent som en «enmanns-hest». Du burde også vite at hesten trenger en erfaren rytter og at den ikke egnes som førstegangshest eller nybegynnerhest. Jesu Hjertekatedralen i Jinan. Jesu Hjertekatedralen i Jinan er den katolske domkirken i Jinan i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Den ligger i bydelen "Hongjialou". Katedralen ble bygget etter bokseropprøret av tyske fransiskanere med iherdig innsats fra bønder fra omliggende katolske landsbyer. Arbeidet ble ledet av lekbroren Corbinian fra Tirol, og innvielsen fant sted i 1905. Mellom 1950 og 1980 forfalt kirken sterkt. Den ble så restaurert med støtte både fra regjeringshold og fra utlandet. Ved siden av domkirken er et presteseminar, et av de første som fikk gjenåpne etter kulturrevolusjonen. Jinan Krepsepest. Krepsepest ("Aphanomyces astaci") er en sykdom som rammer edelkreps. Den er forårsaket av eggsporesopp (eggsporesopp er forøvrig ikke en sopp, men hører til under protistene). Sykdommen stammer opprinnelig fra Nord-Amerika hvor de lokale krepseartene er motstandsdyktige. Sykdommen førte mellom 1971 og 1991 til at store deler av edelkrepsbestanden på Østlandet ble utryddet. Soppen angriper ikke mennesker eller andre dyr. Først og fremst har Glomma-, Halden-, Store Le- og Vrangselva-vassdragene blitt angrepet her i landet. Spredningsfaren har ført til en rekke tiltak fra Mattilsynet, som stenging av sluser, restriksjoner på flytting av utstyr mellom vassdrag, og forbud mot krepsing. Signalkreps ble satt ut i stort antall i Sverige for å erstatte stammene av edelkreps, med det resultat at signalkrepsen fortrengte edelkrepsen, og i tillegg ga krepsepesten en permanent vert som ikke dør fra den. Spredning av signalkreps er i dag den største trusselen mot den norske edelkreps-bestanden. Vadevandring. Vadevandring (evt. fjære- eller lavvannsvandring) er en aktivitet som praktiseres av frisere, nederlendere, tyskere, dansker, o.a. i Nederland, nordvest-Tyskland og i Danmark. "Vadere" er menn og kvinner som, med hjelp av en tidevannstabell, bruker en del av tiden når det er lavvann til å vandre og vade på den tørrlagte havbunnen. Dette gjøres spesielt fra den frisiske fastlandskysten ut til De frisiske øyer. Vadehavet, et belte av Nordsjøen, er velegnet til denne tradisjonelle aktiviteten, og det er også helst her den praktiseres. Regulering. Vadere har bare lov til å vandre ut på Vadehavet under oppsyn av en lisensiert guide, som leder vaderne gjennom organiserte ruter. I Nederland har man "Wadloopcentrum Fryslân" i Holwerd, som er et opplæringssenter for vadeguider. Et annet kjent senter ligger i Pieterburen. Matauk. I Frankrike og Sør-England går aktiviteten mere på å plukke østers ved lavvann. Østersplukkerne følger etter sjøen, mens den fjærer, og leter seg fram til østersen. Med tidevannsforkjeller på inntil 14 meter, har de store områder å streife på, men må passe på å ta hjemturen i god tid før vannet snur. Ikke-lokalkjente risikerer også å treffe kvikksand. Det har druknet flere østersplukkere som ikke kom seg inn i tide. Edelkreps. Edelkreps ("Astacus astacus") er en ferskvannslevende tifotkreps som lever i elver, innsjøer og tjern over store deler av Europa. I Norge fins den hovedsakelig på Østlandet, hvor bestanden er særlig stor i Steinsfjorden (som er en del del av Tyrifjorden). Arten er særs sårbar overfor forurensing, og er særlig avhengig av kalk for å kunne bygge opp skallet sitt. Edelkreps er ført opp på den internasjonale og den norske rødlisten over truede arter. Norge er én av få nasjoner som fortsatt har livskraftige bestander av edelkreps. Kjennetegn. Edelkrepsen har, som alle andre tifotkreps, todelt kropp, en forkropp "cephalothorax" og en bakkropp "abdomen" eller "pleon". Forkroppen har fem par gangbein, hvor de første er omdanna til klør. På bakkroppen sitter det fem par mindre svømmebein og en hale med "uropoder". Når krepsen føler seg trua, kan han bruke halen til å svømme bakover og slik unnslippe i en fart. Edelkreps er blant de største ferskvannskrepsdyra i Europa, og kan bli hele 18 cm lang med ei vekt på 350 g. Unntaksvis blir de enda større. Fargen på dyret er oftest grønn eller brun, av og til blå eller svart. Levesett. Edelkrepsen er nattaktiv, og tilbringer dagen gjemt i holer eller under røtter. Den spiser for det meste åtsel, små vanndyr som snegler, ferskvannsmuslinger, vanninsekt, børstemark, flatmark og litt planter. Hannen hevder revir bare om høsten, når de parrer seg. Hunnen ligger på ryggen mens hannen befrukter egga, som henger på utsida av kroppen hennes. Størsteparten av larveutviklinga foregår mens egga henger på hunnen. De klekker om våren og likner da de voksne, bare uten fullt utvikla klør. I begynnelsen lever de av plommesekken sin, men snart må de forlate mor si for å fange sin egen mat. På denne alderen er de hovedsakelig rovdyr, og et det de kommer over. Krepsepest. Krepsepest ("Aphanomyces astaci") er en soppsykdom som rammer edelkreps. Sykdommen kom til Europa med innføringen av signalkreps til Sverige fra Nord-Amerika. Signalkrepsen blir ikke rammet av sykdommen selv, men er bærer av denne. Soppen rammer heller ikke menneske eller andre dyr. Edelkrepsen er en svært truet dyreart, og fins i dag i livskraftige bestander kun i Norge og Estland. Sykdommen førte mellom 1971 og 1991 til at store deler av edelkrepsbestanden i Norge døde ut. Først og fremst har Glomma-, Halden-, Store Le- og Vrangselva-vanndragene blitt angrepet. Mattilsynet har iverksatt en rekke tiltak for å hindre spredning, m.a. stenging av sluser, restriksjoner på flytting av utstyr mellom vanndrag, og lokale forbud mot krepsing. Steinsfjorden. Steinsfjorden er en del av Tyrifjorden og ligger i Hole og Ringerike kommuner i Buskerud. Fjordarmen regnes som den viktigste lokaliteten for edelkreps i Norge. Den har gunstige forhold for kreps, med et middeldyp på 10 m og gunstige grunnforhold med mange gjemmesteder for krepsen. Krepsebestanden i Steinsfjorden området har blitt overvåket siden 1979. Overvåkningen har blant annet bestått i at prøvefiske har blitt utført før og etter krepsesesongen (det årlige krepsefisket), registreringer av antall teiner som har vært i bruk, og innsamling av fangstjournaler. Fiske etter kreps i Steinsfjorden er fritt for alle, innenfor regler fastsatt av fylkesmannen. Invasjonen av vasspest i 1978 har hatt negativ effekt på krepseproduksjonen, selv om vasspestens utbredelse har vært stabil siden 1982. Dette har ført til at fangstsessongen har blitt gradvis redusert fra 147 dager før 1981 til 10 dager årlig fra 1995. Siden 1998 har fangsten av kreps i Steinsfjorden vært stabil på omkring 2 000 kg kreps årlig. Tidligere har den variert mellom 935 og 6 773 kg. Krepsens minstemål er fastsatt til 9,5 cm for å sikre at hunnkreps kan gyte minst en gang før de blir fanget. Hver fisker han lov til å bruke inntil 300 teiner under krepsefisket i fjorden. Kreps som mat. Kreps har blitt spist som mat sannsynligvis i uminnelige tider. De eldste kildene som viser til det er fra middelalderen, da det var populær kost i svensk adel. På 1600- og 1700-tallet spredde det seg til alle sosiale klasser. Krepsen blir fanga i feller (for det meste teiner), sjøl om det også til en viss grad blir drevet oppdrett av de i Sverige. Særlig i Sverige er krepsen et viktig dyr, med krepselagen som et vanlig fenomen. Al-haram. Al-haram-moskeen (arabisk المسجد الحرام, "Den hellige moskeen"), også kjent som "Masjid al-Haram", "Haram" eller "Haram sjarif", er en stor moské som ligger rundt Kaba i Mekka. Her samler muslimske pilegrimer fra hele verden seg i hajjtiden. Moskéområdet dekker 356 800 kvadratmeter og har plass til opp til 820 000. Signalkreps. Signalkreps ("Pacifastacus leniusculus") er et krepsdyr innført til Europa fra Nord-Amerika. Den ble satt ut i Sverige i 1960. Signalkrepsen blir inntil 20 cm lang, og kan veie inntil 330 g. Den kan enkelt skilles fra edelkreps ved at den har hvite flekker på klørne. Signalkrepsen har vært en alvorlig trussel mot edelkreps etter at den ble innført til Europa, fordi den sprer sykdommen krepsepest uten selv å bli syk av sykdommen. I Norge er signalkreps påvist i et lite vassdrag i Dammane landskapsvernområde ved Brevik i Porsgrunn kommune, og mye tyder nå på at den også er ulovlig satt ut i Øymarksjøen i Østfold. Clive Adams. Clive Titus Adams født 5. januar 1957 er en offiser i Frelsesarmeen. Han tiltrådte som toppleder, territorialleder, for Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene høsten 2010, med rang som kommandør. Han er den første frelsesoffiseren av afrikansk opprinnelse som har fått ledende stillinger innen Frelsesarmeen i et europeisk land. Clive Adams er opprinnelig sørafrikaner. Han hadde flere beordringer i Sør-Afrika og en i Mosambik før han giftet seg med norske Marianne Jakobsen. Sammen hadde de så ansvar for et korps i Lye, England, før de kom til Norge der de ble divisjonsungdomssekretær. Tilbake til England, fikk de beording til Internasjonalt Hovedkvarter i London som koordinatorer for en internasjonal ungdomskonferanse som ble avholdt i Cape Town, hjembyen til Clive. Så ble de beordret til Sør-Afrika for første gang som ektepar. Clive Adams ble rektor ved Frelsesarmeens Offisersskole i Johannesburg. Deretter ble de divisjonsledere for Øst Kaap-divisjonen, med kontor i Port Elizabeth. Så ble de igjen beordret tilbake til Norge. Her ble Clive feltsjef (1. august 2005) og Marianne territorial sekretær for hjem og familie. Høsten 2007 fikk Clive beordring til tjeneste som sjefssekretær (nestleder) og Marianne som sekretær for kvinneorganisasjonene Marianne og Clive Adams har to barn. Boeing AV-8 Harrier II. Boeing AV-8 Harrier II er en amerikansk STOVL jagerbomber basert på den britiske Hawker Siddeley Harrier. AV-8 Harrier II ble opprinnelig utviklet av McDonnell Douglas, i samarbeid med Hawker Siddeley Aviation, og prototypen fløy første gang 9. november 1978 under betegnelsen YAV-8B. Serieproduserte AV-8B ble levert til det amerikanske marinekorpset fra 1984. AV-8B er også produsert i en to-seters variant for trening som TAV-8B. Jean Nicot. Jean Nicot, sieur de Villemain (født 4. mai 1530 i Nîmes i Frankrike, død 1600 i Paris), var en fransk diplomat og vitenskapsmann. Han var også fransk ambassadør i Lisboa, Portugal fra 1559 til 1561. Jean Nicot var bare 29 år gammel i 1559 da han ble sendt fra Frankrike til Portugal for å forhandle frem ekteskapet mellom seks år gamle Prinsesse Marguerite de Valois og den fem år gamle Kong Sebastian av Portugal. Når Nicot kom hjem til Frankrike, brakte han tobakksplanter med seg. Han introduserte planten for det franske hoff. Dronningmoren Catherine de Medici ble umiddelbart en tobakktilhenger. Planten ble også en umiddelbar suksess hos den øverste munken ("Father Superior") av Malta, som delte tobakken villig med alle sine munker. Snart brukte fiffen i Paris planten hyppig, noe som gjorde nikotin til en luksusvare. I begynnelsen gikk planten under navnet "nicotina", men senere har navnet nikotin først og fremst blitt referet til selve ingrediensen nikotin i planten. Tobakksplanten, "Nicotiana tabacum", som også er en blomstrende hageplante, er oppkalt etter Jean Nicot. Jean Nicot kompilerte også en av de første franske ordbøker "Thresor de la langue françoyse tant ancienne que moderne" (utgitt første gang i 1606). Viktige utgivelser. Jean Nicot utgav en medisinsk brosjyre om tobakkens helsemessige effekter i 1565. Den engelske oversettelsen, «Joyful News Our Newe Founde Worlde», listet opp en lang rekke sykdommer som han mente tobakken kurerte. Det burde ha vært nevnt at uhygieniske forhold i det 16. århundre medførte at de fleste mennesker var bærere av parasitter og andre virus. Før oppdagelsen av antibiotika behandlet vestens leger infeksjoner ved å gi nok motgift til å drepe infeksjonen, men uten at det var nok til å drepe smittekilden. I tillegg levde ikke folk lenge nok til å bekymre seg for kreft forårsaket av nikotin. Derfor er det sannsynlig å tro at tobakken representerte en helsemessig gevinst for en typisk europeer på 1500-tallet. Huldrehornet. Huldrehornet eller "Hornet som ble tatt fra trollet", er et av de mest utbredte vandresagn i Norge. Det er blitt fortalt over hele landet bortsett fra Troms og Finnmark. Dessuten er sagnet kjent i Sverige, Danmark, Tyskland, England, Skottland på Gotland og på Man. I Reidar Th. Christiansens vandresagnkatalog er Huldrehornet typologisert som ML 604. I Sverige kalles sagnet "Ljungby horn och pipa" etter en versjon som Carl von Linné skrev opp i Skåne i 1749. I Tyskland kalles sagntypen "Oldenburger Horn". Den eldste norske versjonen av sagnet er "Draugen i Vallarhaugen", som ble skrevet ned av biskop Jens Nilssøn i Åse i Flatdal 1595. Sagnet forteller at en mann rir (eller står på ski) forbi et sted hvor tussene holder til. Vanligvis er det en gravhaug. Av en eller annen grunn roper han etter drikke, og ut kommer en med et drikkehorn. Mannen slår drikken bak over skulderen, men noen dråper faller på hesteryggen og svir av både hår og skinn (eller etser hull i skia), og han rir avsted så fort han kan med drikkehornet. Trollet, huldrekallen eller hvem det nå er, setter etter ham, men han berger seg ved å ri inn på en åker, på en kirkegård eller ved at sola står opp. Mange varianter av dette sagnet er knyttet til gamle drikkehorn. Et slikt er Hahaughornet fra Gol som eventyrsamleren P. Chr. Asbjørnsen fikk av studentene i 1870 da det var 25 år siden Norske huldreeventyr og folkesagn kom ut. Både på Norsk Folkemuseum og i De Sandvigske Samlinger er det bevart slike horn. Thor Fjellvang. Thor Fjellvang (født 1958) er soldat i Frelsesarmeen. Han er opprinnelig fra Brevik i Telemark. Han er musikalsk leder i Mannssambandet som har gitt ut flere cder. Thor Fjellvang er en av Frelsesarmeens mest kjente musikkprofiler helt siden midten av 1970-tallet både som musiker, arrangør og produsent. Han har i tillegg yrkesbakgrunn og utdannelse både fra Frelsesarmeen, Postverket, Sosialhøgskolen og BI, og han har jobbet flere år med salg og markedsføring i S-gruppen. Thor Fjellvang var sammen med sin kone Marianne offiser i Frelsesarmeen i en periode. Thor Fjellvang har også vært leder for Frelsesarmeens musikkavdeling som sivilt ansatt. Thor Fjellvang var i perioden 1997-2002 markedssjef i Fretex Øst-Norge AS, og fram til april 2011 var han daglig leder i Fretex Norge AS. I dag er Thor Fjellvang daglig leder for Kompetanseutvikling Grenland AS. Edvard Rønning. Edvard Normann Rønning (født 4. mai 1952 i Trondheim) er dramatiker, dramaturg og sceneinstruktør. Han har mastergrad i teater fra USA. Karriere. Fram til september 2005 var han leder av manuslinja på Den norske filmskolen på Lillehammer, en utdannelse han la grunnen for i 1997. Rønning har undervist på NTNU både i film og teater, og vært professor II i dramaturgi samme sted i 10 år. Han har vært dramaturg på Trøndelag Teater og i NRK. Rønning har videre holdt en rekke kurs i inn- og utland innenfor praktisk manusskriving. Han var med på å starte opp manusutviklingen på Statens Studiesenter for film, nå Filmutviklingen. Han har arbeidet som konsulent for Audiovisuelt produksjonsfond, Nordisk film og TV-fond, samt for en rekke produsenter og regissører. Priser. Han har fått Ibsenprisen – Teatrets venners pris – samt vunnet andrepris i Nationaltheatrets konkurranse i forbindelse med frigjøringsjubileet. Hard dance mania. Hard dance mania er en CD-samling med Trance/Dance/Hands-Up-musikk, laget (mikset) av (DJ) Pulsedriver. CD-samlingen består av rundt 30-34 låter på hvert nummer. Det er to CD-er i hvert nummer som kommer ut. Mange kjente DJ's kommer med på CD-ene, som for eksempel: DJ Manian, Tiesto, Rocco, Rob Mayth o.l. Börje Ahlstedt. Börje Ahlstedt, "Nils Börje Ahlstedt", (født 21. februar 1939 i Hedvig Eleonora församling, Stockholm) er en svensk skuespiller. Her i Norge er han mest kjent for å ha spilt og onkel Carl i Ingmar Bergmans "Fanny og Alexander" (1982) og faren i "Ronja Røverdatter" (1984). Suzanne Duchamp. Suzanne Duchamp (født 1889 i Blainville-Crevon, Seine-Maritime i Haute-Normandieregionen i Frankrike, død i Neuilly i 1963, var en fransk kvinnelig maler som er mest kjent som dadaist. Hun startet sin kunstutdannelse ved École des Beaux-Arts (kunstskolen) i Rouen som 16-åring. De tidlige arbeidene viser innflytelser fra impresjonisme og kubisme. Etter et kort ekteskap, flyttet hun til Montparnasse, Paris for å slå seg sammen med broren Marcel og satse på en kunstnerkarriere. Selv om det var en vanskelig tid for kvinnelige kunstnere, fikk hun stille arbeidene sine i Salon des Indépendants i 1911. Under den første verdenskrig var hun pleier ved et lasarett i Paris, og fikk lite gjort av kunstnerisk aktivitet. Jean Crotti, som hun senere giftet seg med, kom tilbake fra et USA-opphold i 1916, og kunne fortelle om broren Marcels suksess. Etter krigen stilte hun igjen ut dadaistiske arbeider. Hennes 1919-arbeide, "Multiplication Broken and Restored" illustrerer dette. Marcels bryllupspresang var forøvrig et dada-verk, som besto av en ferdiglaget «ulykke» "(Ready-made malheureux)" med bruksanvisning som gikk ut på å henge en geometrilærebok på trammen og overlate resten av den kunstneriske behandlingen til værgudene. I 1920 viste hun flere arbeider i "Salon des Indépendants" sammen med Crotti og Francis Picabia Arbeider av henne var også med på samleutstillingen "Les Duchamp: Jacques Villon, Raymond Duchamp-Villon, Marcel Duchamp, Suzanne Duchamp" i Rouen, og senere delvis i Musée National d'Art Moderne i Paris. In 1967, in Rouen, France, her brother Marcel helped organize an exhibition called "Les Duchamp: Jacques Villon, Raymond Duchamp-Villon, Marcel Duchamp, Suzanne Duchamp". Some of this family exhibition was later shown at the Musée National d'Art Moderne in Paris. Hun døde i Neuilly, Frankrike i 1963. Sverre Krogh. Sverre Krogh (født 11. mars 1883 i Kristiania, død 1957) var en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti, Norges Kommunistiske Parti, Nasjonal Samling) som representerte Hordaland på Stortinget i to perioder fra 1922 til 1927. Under annen verdenskrig var Krogh konsulent i Kulturdepartementet, og han ble dømt til to år og tre måneders fengsel i landssvikoppgjøret etter krigen. Krogh var utdannet matematiker i Tyskland, hvor han også hadde blitt kjent med marxistisk teori. Han vendte hjem i 1907 og sluttet seg til Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) der han allerede i april ble formann for forbundets Christiania-avdeling. I årene som fulgte skulle Krogh spille en viktig rolle i radikaliseringen av ungdomsforbundet, og senere også partiet. Bakgrunnen fra Tyskland og Kroghs teoretiske styrke og autoritet gjør at han ofte beskrives som Norges første virkelige marxist. I 1908 hadde Krogh sittet tre måneder i svensk fengsel for oppvigleri i forbindelse med et foredrag han hadde holdt, og brukte etter dette flere måneder på agitasjonsarbeid i Nord-Norge. Da han kom tilbake til Christiania i 1909 var NSU svekket av splittelser, og Krogh var blant dem som gikk i spissen for å bygge opp forbundet igjen i egenskap av redaktør for forbundets nye avis Klassekampen. Da NSU i 1911 ble en marxistisk organisasjon var Krogh blant hovedarkitektene for dette. I 1918 ble Krogh redaktør for partiavisa Arbeidet i Bergen, en posisjon han hadde til 1924. I 1921 ble han valgt inn på Stortinget, og ved partisplittelsen i 1923 fulgte han Komintern-tilhengerne inn i NKP. Han ble gjenvalgt til Stortinget i 1924, men gjorde seg upopulær i partiet gjennom å gå inn for nærmere organisatorisk samarbeid mellom de da tre arbeiderpartiene. Ved valget i 1927 manglet Krogh noen få hundre stemmer på å bli gjenvalgt, og året etter gikk han over til Arbeiderpartiet. I årene etter partiskiftet skrev Krogh i en rekke av Arbeiderpartiets publikasjoner, men alkoholproblemer gjorde at han gled mer og mer ut av den politiske virkeligheten. I forbindelse med det tyske angrepet på Norge ble Krogh kontaktet av sin gamle studiekamerat og nå NS-politiker Birger Meidell, som trakk Krogh inn i NS, og Krogh bidro også til at okkupanten knyttet kontakter med andre personligheter i arbeiderbevegelsen, blant andre tidligere AFL-formann Halvard Olsen. I oktober samme år ble han ansatt som konsulent i Kulturdepartementet med ansvar for å formidle kontakt med fagbevegelsen og den delen av arbeiderpressen som fortsatt eksisterte. Som NS-medlem tilhørte Krogh den mer tysk-vennlige fløyen av partiet, og han sto blant annet i strid med kommissarisk AFL-formann fra 1941 Odd Fossum. Da denne ble avsatt tidlig i 1945 var Krogh ønsket som ny formann fra regjeringshold. Krogh deltok også i kartleggingen av arbeidermotstanden i Norge, men alkoholproblemene hans gjorde at dette arbeidet fikk relativt liten betydning. Etter krigen gjorde ikke Krogh seg bemerket i offentligheten. Gagausere. Gagausere er en liten etnisk gruppe som utvandret fra Tyrkia og inn i området sør i Moldova og Ukraina. Gruppen, som teller om lag personer, har eget språk (gagausisk) og holder på sine kristne tradisjoner. Mil Mi-6. Mil Mi-6 (NATO-kallenavn: "«Hook»") er et helikopter utviklet i Sovjetunionen, og det største og raskeste helikopteret i verden når det fløy første gang i 1957. Mi-6 var også det første helikopteret i Sovjetunionen som ble produsert med gassturbiner. En rekke varianter av Mi-6 er produsert. Mi-6T ("«Hook-A»") er den militære transportvarianten. Spesialiserte varianter inkluderer Mi-6VKP ("«Hook-B»"), Mi-22 ("«Hook-C»") og Mi-6JaSj ("«Hook-D»") som er flybårne kommandoposter. Mi-6P er den sivile varianten av helikopteret. Arbeidet. "Arbeidet" var Norges første sosialistiske dagsavis, og utkom i Bergen mellom 1893 og 1949. Avisen ble opprettet av fagbevegelsen i Bergen, og overtatt av Arbeiderpartiet i 1905. "Arbeidet" kom ut første gang 6. desember 1893, og da som dagsavis fra første stund. Avisens typograf Max Krausz spilte en viktig rolle, og fungerte i perioder også som redaktør. Han fikk også innført et system med varebytte i stedet for lønninger. Avisen ble profesjonalisert under Ivar Angell-Olsen, som satt som redaktør mellom 1904 og 1914, og opplagstallene økte betraktelig. Samtidig ble avisen overtatt av Bergens Arbeiderparti i 1905. Ved partisplittelsen i 1923 fulgte partiet i Bergen Norges Kommunistiske Parti, men beholdet sitt gamle navn. "Arbeidet" ble dermed organ for NKP i Bergen, og etterhvert kommunistpartiets viktigste organ på Vestlandet. Fra 1928 fikk avisen undertittelen «Organ for Vestlandske distrikt, Bergens Arbeiderparti, Stavanger og Rogalands kommunistiske parti. Avdelinger av N.K.P., seksjon av Den kommunistiske Internasjonale». Sammen med NKPs andre aviser ble "Arbeidet" forbudt 15. august 1940. Etter krigen ble utgivelsen tatt opp igjen, men i 1949 gikk avisa inn for godt, med unntak av spredte enkeltnumre utgitt av NKP i Bergen senere. En viktig grunn til dette var at redaktør i 1940, Johanna Bugge Olsen, ble dømt til 6 måneders betinget fengsel for landssvik fordi hun hadde trykket materiale som ble oppfattet som unasjonalt, på tross av at lignende ting sto på trykk i andre aviser uten at redaktørene her ble dømt. Dommen bidro dermed effektivt til at et av kommunistenes viktigste organer forsvant ved inngangen til den kalde krigen. Andre kjente redaktører inkluderer Olav Scheflo (1914–1918), Sverre Krogh (1918–1925) og Jens Galåen (1929–1936). Ratnasiri Wickremanayake. Ratnasiri Wickremanayake (født 5. mai 1933) er Sri Lankas 14. statsminister, innsatt i embetet 21. november 2005. Han er en erfaren politiker. Wickremanayake studerte jus i London, men tok ikke eksamen. I stedet ble han involvert i studentpolitikk, og ble leder i Ceylon Studentforbund i England i 1955. I 1960 ble han medlem i Sri Lankas parlament for Sri Lanka Freedom Party (SLFP). Han ble assistentminister i justisdepartementet i 1970, og generalsekretær for SLFP i 1977. I 1994 ble Wickremanayake minister for innenriksdepartementet og plantasjesektoren i Chandrika Kumaratungas første regjering. Han ble statsminister i 2000 etter at Sirimavo Bandaranaike gikk av, og ledet en mindretallsregjering i et år med støtte fra det kommunistiske Janatha Vimukti Peramuna (JVP). Som statsminister tok Wickremanayake ei hard linje mot de tamilske tigre som kjempet for en selvstendig stat i det nordøstlige Sri Lanka. Han nektet å holde fredsforhandlinger med dem før de gav opp terrorisme. Han oppfordret singalesere til å ha flere barn slik at hæren kunne få flere soldater, og foreslo forandringer i lovverket for familieplanlegging for å oppnå det. Parlamentet ble oppløst i 2001 fordi presidenten venta at SLFP ville tape et mistillitsforslag. SLFP mistet det neste valget, men fikk makt igjen i 2004. Wickremanayake ble minister i regjeringa, og statsminister den 21. november 2005 etter at den tidligere statsministeren, Mahinda Rajapakse, ble president. American Paint Horse. American Paint Horse kommer fra USA og er en amerikansk kveghest, kjent for sin hurtighet og medfødte evner for inndriving av kveg. Historikk. Ved koloniseringen av New England på Nord-Amerikas østkyst tidlig på 1600-tallet fulgte de engelske hestene med. Der hadde conquistadorene allerede et par hundre år tidligere innført spanske hester, og disse ponniene kaltes for Chickasaw. For å få ponniene bedre og hurtigere, krysset man de spanske ætlingene med de engelske hestene. Denne kryssingen gjorde hestene hurtigere enn fullblodshestene, og de ble tilstrekkelig eksplosive til å springe hurtig på korte distanser. I 1752 ble hingsten Janus (1746–1780) importert. Den bedekket et stort antall hopper. Avkommet ble jevne, veldig muskuløse, og meget raske hester. Janus' etterkommere kaltes for «peculiar horses» – underlige hester – fordi de så ut til å være noe mer enn vanlige hester. De løp fortere og sikrere på en kvart mil enn andre hester, hvilket snart endret navnet til «Quarter of a Mile Race Horse». Janus influerte avlen i årene 1750-1800. Han ble far til et stort antall kjente hester og de fleste quarterhester kan i dag spores tilbake til denne hingsten. På denne tiden fantes ingen offisielle stambøker (på de engelske fullblodshestene ble det ført stambok fra 1752) men det virket som hesteeierne og oppdretterne var fryktelig stolte over sine hester, og kunne regne avstamming i mange ledd bakover. I mange år svor quarteroppdretterne når de i enkelte tilfeller fikk hester med for mye hvitt. Det var ikke helt uvanlig at de ble slått i hjel allerede som nyfødte, andre ble solgt til sirkus eller som paradehester til rodeos. På midten av 50-tallet ble endel venner av de flekkete hestene oppmerksomme på nettopp dette, og satte i gang arbeidet med å innhente flekkete hester med rene Quarter Horse-stammer. I 1962 ble American Paint Horse Association grunnlagt, [APHA]. Grunnleggeren het Rebecca Tyler, fra Texas. Hun ble også en av de fremste Paint Horse-oppdrettere gjennom tidene. Paint Horse har stort sett samme karakter som Quarter Horse, dessuten blandes regelmessig det beste blodet fra Quarter Horse inn i Paint Horse. Paint Horse utgjør ca 10 % av Quarter Horse-bestanden i USA. Rasebeskrivelse. Paint Horse har et kort, bredt hode, med små ører og bredt adskilte, milde øyne. Store nesebor, kort mule og fast munn. Hodet går sammen med halsen i en 45 graders vinkel, med et tydelig mellomrom mellom kinnbenet og halsmuskulaturen. Halsen er middels lang, noe bøyd og vel ansatt, overgående i et par sluttende boger. Bena skal være strukturert korrekte, harde og tørre. Høvene skal være runde og sterke, med dypt og åpen drakt. Korte kodeledd og små høver. Middels lang og vel markert manke som strekker seg godt tilbake. Bra salleie. Velutviklet bryst. Bredt plasserte framben. Vinkelen på brystet skal harmonere med kryssets vinkel. Kort sterk rygg. Bakdelen er bred, dyp og tung. Så vel øvre, som nedre lårparti skal være velfylt. Bakbena skal være muskelsatt både på innsiden og utsiden, som igjen gir den hurtige akselerasjonen som kjennetegner en Painthorse. Paint Horse er født med en viss samling, stopper og vender med bemerkelsesverdig letthet. Alltid med hasene godt innunder seg. Paint Horse skal ha en positiv kombinasjon av balanse, strukturell korrekthet, rase- og kjønnstype, samt muskelsetting. Den skal ha karisma, som er et resultat av en harmonisk blanding av et attraktivt hode, en velproposjonert kropp med sterk og veldefinert muskulatur, samt ha korrekte rette ben med gode høver og av størrelse og form tilpasset individet og dets bruksområde. Painthorse skal fremstå som samarbeidsvillig med gode bruksegenskaper. Typiske trekk. Alle hele farger er tillatt, samt enkelte blandede farger som skimmel og roan. Hvite hester med blå øyne godkjennes ikke (såkalt albino). Ensfargede individer godkjennes, men registreres som Paint Breedingstock. På en tobianomønstret hest vil den mørke fargen vanligvis dekke en eller begge flanker, og beina er vanligvis hvite En overomønstret hest vil vanligvis ha mørke bein og det hvite vil ikke gå over hele ryggen. En toveromønstret hest kan ha to, men i allefall et blått øye, og den dominerende fargen vil enten være mørk eller hvit. Hva kan den brukes til. Svært allsidig og atletisk. Brukes til alle typer westernridning, samt engelsk ridning, og er også populær som arbeidshest på kvegranch. Mankehøyde. Mankehøyden varierer fra 145-165 cm. Hester som er høyere eller lavere enn de angitte mål må godkjennes. Temperament. Intelligent og lett å komme overens med. Jobber hardt og er til å stole på. George Gallup. George Horace Gallup (født 18. november 1901 i Jefferson, Iowa, død 26. juli 1984) var en amerikanske samfunnsforsker og meningsmåler som oppfant gallupundersøkelsen. Gallup grunnla "American Institure of Public Opinion" i 1935, og i 1958 samlet han alle sine meningsmålingaktiviteter i det som ble kjent som The Gallup Organization. Gallup døde av hjerteinfarkt i Sveits i 1984. Naram-Sin. a>, viser ham iført en hodebekledning med horn Naram-Sin (datert av noen til 2255 – 2219 f.Kr.) var den tredje etterfølgeren til kong Sargon av Akkad og i hans tid nådde Det akkadiske imperium sitt høydepunkt. Han var den første av kongene i Akkad som så på seg selv som guddommelig, og den første som ble kalt konge over de fire verdenshjørner. Han kontrollerte områder i Den persiske bukt og erobret land nord til Taurusfjellene. Han gjorde i stand administrative sentere i Nagar (Tel Brak) og Ninive. Det fortelles at fordi han plyndret Enlils tempel i Nippur, ble gudene rasende. Derfor ble landet straffet med at guterne kom nordfra og laget vanskeligheter for akkaderne. Viktor Bjarki Arnarsson. Viktor Bjarki Arnarsson (født 22. januar 1983) er en islandsk fotballspiller som spiller for KR Reykjavik. Han ble kjøpt til Lillestrøm fra den islandske klubben Vikingur i 2006. I de første sesongene fikk han lite spilletid under Tom Nordlie og ble lånt ut til Nybergsund. Han spiller helst fremover på banen, gjerne offensivt på midten. Han startet sin karriere for den nederlandske klubben FC Utrecht. Referanser. Viktor Bjarki Arnarsson Viktor Bjarki Arnarsson Marsfiol. Marsfiol ("Viola odorata") er en flerårig urt i fiolslekta som har 10 cm lange utløpere. Bladene er hjerteformede eller nyreformede og har spredte hår. Blomstene som kommer i mars, april eller mai har mørkefiolette kronblader som er sterkt velluktende. På førsommeren blir det dannet noen små grønne blomster som ikke åpner seg og som ikke bestøver seg selv. Frøene inneholder store mengder med oljeholdig stoff som klebrer seg fast, og som maur er glade i, og med det blir frøene spredd ved hjelp av maur. Marsfiolen vokser der hvor det er kompostlig god jord på noe skyggefulle plasser i løvskog. Marsfiolen er opprinnelig viltvoksende i Vest- og Sør-Europa, Vest-Asia og Nordvest-Afrika. Urten blir dyrket i mange land på grunn av duften. I Norge er arten nokså sjelden, men er forvillet fra hager rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten. Oplø oppvekstsenter. Oplø oppvekstsenter (tidligere Oplø Skole) ligger på Salsbruket innerst i Opløfjorden i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Skolen ble tatt i bruk i 1966 og er bygd for ca. 100 elever. Skolen hadde 20 elever på 1.-7.trinn og 13 unger i barnehagen i skoleåret 2005/06. Kalkbrenning. Kalkbrenning er den kjemiske prosess som omdanner kalkstein eller kalsiumkarbonat (CaCO3) til kalsiumoksid (CaO(s)), «brent kalk» eller «ulesket kalk», ved oppvarming til ca. 800 oC i kalkovn. Ved tilsetting av vann (H2O) til brent eller ulesket kalk dannes «lesket kalk», som avhengig av mengden vann og eventuell mekaniske bearbeiding omsettes i form av pulver eller kalkdeig. Ved ytterligere tilsetting av vann og tilslag av sand og andre bestanddeler, fremstilles kalkmørtel til murpuss eller murverk. Når kalkmørtel tørker og forbinder seg med karbondioksid (CO2) fra atmosfæren, dannes kalsiumkarbonat, eller «kunstig» kalkstein, og «kalkkretsløpet» er sluttet Kalkbrenning er en forholdsvis enkel industriell prosess, som ikke må forveksles med rosting. Historie. I antikkens Hellas bruktes en murmørtel blandet av brent kalk og vulkansk aske. Denne byggesmåten ble videreført av romerne. I romerske byggverk som Pantheon ble kalkmørtel brukt til murverk av tegl og ved hjelp av "hydraulisk kalk" også til betong. I middelalderen ble kunsten å brenne kalk også tatt i bruk i Norge ved bygging av kirker og borger av murverk. De eldste rester etter murkalk i Norge finnes under Klemenskirken i Oslo fra like før år 1100. Etter 1100 ble klosteret på Hovedøya i Oslo bygget, og deretter fulgte byggingen av flere kirker i Oslo: Gamle Aker kirke, Hallvardskatedralen, Nikolauskirken, Korskirken og Mariakirken. Kalkproduksjon forekom i mange distrikter med naturlige forekomster av kalkstein, ikke minst i Oslofeltet, og særlig i Asker og Bærum. Her ble det også bygget flere kirker på 1100-tallet: Gamle Asker kirke, Haslum kirke og Tanum kirke. Giffnock. Giffnock er et forstadsområde utenfor Glasgow i Skottland. Stedet ligger i East Renfrewshire, og er administrasjonssenter for denne regionen. Det er et nokså velstående område. Giffnock har Skottlands største jødiske samfunn. St Ninian's High School er blant de beste skolene i Skottland ut fra resultatmålinger. Et tidligere gruveområde har blitt gjort om til parkområdet Huntly Park. Blant kjente personer fra Giffnock finner man Gordon Brown, Storbritannias premierminister mellom 2007 og 2010. Den skotske kirke. Den skotske kirke (Church of Scotland, forkortes CofS; skotsk gælisk Eaglais na h-Alba, uformelt "The Kirk") er Skottlands nasjonalkirke. Den er en presbyteriansk kirke. Kirken sporer sine røtter tilbake til innføringen av kristendommen i Skottland, men dens identitet ble først og fremst formet under reformasjonen i Skottland i 1560. Pr. 2007 er omkring 12% av befolkningen medlem. Ved folketellingen i 2001 angav hele 42% av befolkningen at de følte en tilknytning til kirken, selv om en betydelig andel av disse ikke var medlem. Posisjon i samfunnet. Den skotske kirke har pr. 2007 omkring 1400 aktive prester og andre forkynnere og 1200 menigheter. De omkring 600 000 medlemmene utgjør omkring 12% av befolkningen. En større andel av skottene føler en tilknytning til kirken, noe som vises av at hele 42% under folketellingen i 2001 oppgav at de hadde tilhørighet til kirken. Church of Scotland Guild, som historisk er kirkens kvinnebevegelse, er den største ideelle organisasjonen i Skottland. Kirken er en nasjonalkirke, men er i motsetning til f.eks. Den engelske kirke ikke en statskirke. Kirkens lover, som er anerkjent av staten gjennom lovvedtak i Skottlands parlament, erklærer at kirken er helt uavhengig av staten i åndelige affærer. I britisk talemåte sies den derfor å være "both established and free" – både tilknyttet staten og selvstendig. Den britiske monarken er, når hun befinner seg i Skottland, et vanlig medlem av kirken. Monarkeds kroningsed inneholder et løfte om å vokte Den skotske kirkes sikkerhet. Hun blir formelt representert på den årlige generalforsamlingen av en "Lord High Commissioner", såfremt hun ikke velger å delta personlig. Denne rollen er kun formell, og har ingen praktisk betydning. Kirken erklærer i artikkel 3 i sine erklæringsartikler at den forplikter seg til "sitt distinkte kall og sin plikt til å bringe troens artikler til folket i alle sogn i Skottland gjennom et territorielt presteskap". I praksis betyr dette at kirken opprettholder tilstedeværelse i alle lokalsamfunn i Skottland, og at de tjener alle mennesker og ikke bare medlemmene. De fleste begravelser i Skottland utføres i Den skotske kirke av kirkens prester, selv om avdøde ikke var medlem. Det betyr også at kirken har en ressursfordeling som tillater at sogn med svært få medlemmer opprettholdes, selv om disse ikke kan klare seg økonomisk på egen hånd. Under utviklingen av et system for allmennutdanning i Skottland spilte kirken en sentral rolle. Skottland var det første området som hadde et universelt, moderne skolesystem, ikke minst takket være at kirken ønsket at alle skulle være i stand til å lese Bibelen. De kirkelige skolene ble i siste halvdel av det 19. århundre overlatt til staten. Kirkens Social Care Council, som også opererer under navnet "CrossReach", er den største tilbyderen innen sosial omsorg i Skottland pr. 2007. Organisasjonen driver særlig med eldreomsorg, hjelp til rusmisbrukere og personer med mentale problemer og assistanse til hjemløse. Som nasjonalkirke har Den skotske kirke ofte tatt en aktiv rolle i skotsk politikk. I 1919 opprettet generalforsamlingen Church and Nation Committee, som i 2005 ble Church and Society Council. Kirken har så lenge spørsmålet har vært aktuelt vært en sterk og uttalt motstander av atomvåpen. Den har også støttet devolusjon, prosessen hvor de enkelte nasjoner innenfor Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland har fått stadig mer uavhengighet. For Skottlands del har denne prosessen foreløpig kulminert i opprettelsen av Skottlands parlament i 19979. Fra 1999 til 2004 hadde parlamentet sitt møtelokale i kirkens forsamlingshall i Edinburgh, mens parlamentsbygningen var under konstruksjon. Kirken støtter aktivt arbeidet til det økumeniske organet Scottish Churches Parliamentary Office. Styringsorganer. Den skotske kirke er presbyteriansk i sin politikk og administrasjon, og reformert i sin teologi. Den nyeste erklæringen av kirkens grunnleggende posisjon er Erklæringsartiklene fra 1921. Forsamlinger. Som en presbyteriansk kirke har Den skotske kirke ikke biskoper. Den styres i stedet av eldste samt prester og andre forkynnere (kollektivt kalt "presbyters") som er samlet i flere "courts". Hver menighet styres av en "Kirk Session", som i sin tur er ansvarlig overfor regionale presbyterier, som det er drøyt førti av. Det øverste organet er Den skotske kirkes generalforsamling, som møtes i Edinburgh i mai hvert år. Moderatorer. Lederen for hver "court" kalles moderator. På lokalt nivå er det gjerne sognepresten som er moderator for stedets Kirk Session. Presbyterier og generalforsamlingen velger moderator årlig. Moderatoren for generalforsamlingen er kirkens fremste offentlige representant i året hvor han gjør tjeneste, men han er ikke leder eller offisiell talsperson for kirken. Moderatorene kan være prester eller eldste. Kirkekontorer. Kirkens hovedkontor ligger i 121 George Street i Edinburgh. Bygningen ble designet av arkitekten Sydney Mitchell, og ble opprinnelig reist 1909–1911 for United Free Church of Scotland. Da denne gikk inn i Den skotske kirke i 1929 ble bygningen utvidet og Den skotske kirkes administrasjon flyttet inn. Historie. John Knox tok med seg Kalvins lære til Skottland. Den skotske kirke sporer sine røtter tilbake til innføringen av kristendom i Skottland. Frem til reformasjonen i Skottland i 1560 var det Den katolske kirke som var dominerende, og i det meste av perioden enerådende. Ved reformasjonen brøt kirken med Roma under en reformprosess ledet av blant andre John Knox. Den fremste innflytelsen kom fra Jean Calvins reformlære, som Knox hadde blitt kjent med mens han bodde i Sveits. Det skotske parlamentet avskaffet den pavelige jurisdiksjon i Skottland, og anerkjente Calvins trosbekjennelse. Knox utgav "First Book of Discipline", som også la ned prinsipper for kirken. Parlamentet aksepterte ikke alle disse, blant annet bestemmelsen om at den gamle kirkens eiendeler skulle tilfalle den nye. Reformasjonsavtalen av 1560 ble ikke godkjent av kronen før flere år senere, og flere punkter forble lenge uavklart. I 1572 godkjente Jakob VI endelig lover og avtaler, men samtidig ble konkordatet fra Leith som gav kronen rett til å utnevne biskoper med kirkens aksept stående. Knox hadde ikke noe klart syn på spørsmålet om bispeembetet, men en presbyteriansk fløy ledet av Andrew Melville oppstod. Melville gav ut "Second Book of Discipline". Han hadde sammen med sine støttespillere en viss suksess, blant annet gjennom å få vedtatt "Golden Act 1592", der parlamentet anerkjente de presbyterianske styringsorganene. Men Jakob VI klarte gjennom dyktig manøvrering å gjeninnføre bispeembetet. Da han døde i 1625 hadde Den skotske kirke et fullt hierarki med biskoper og erkebiskoper, mens generalforsamlingene bare møttes når kronen godtok det. Karl I tok over et religiøst landskap i Skottland som var basert på kompromisser mellom kalvinsk doktrine og episkopal praksis. Han hadde ikke sin fars talent for politisk manøvrering, og begynte å forskyve balansen ved å blande seg inn i betente områder. Han likte ikke den enkle stilen under gudstjenester, og forsøkte å innføre den høykirkelige stilen som ble brukt i England. Et viktig redskap i dette forsøket av "Den skotske bønneboken" av 1637. Denne var ulik "Book of Common Prayer", og var redigert av skotske biskoper, men Karls ordre om at den skulle settes sammen i hemmelighet og godtas usett førte til utbredt misnøye. Da den ble introdusert i St. Giles' katedral i Edinburgh sommeren 1637 brøt det ut opptøyer som spredde seg over hele Skottland. Tidlig i 1638 signerte mange National Covenant og protesterte mot innføringen av bønneboken og andre liturgiske reformer som ikke hadde blitt prøvet ut og anerkjent av de presbyterianske organene i kirken. I november 1638 ble det i Glasgow for første gang på tyve år holdt generalforsamling. De erklærte av bønneboken var ulovlig innført, og gikk så langt at de avskaffet bispeembetet. Karl I forsøkte å stå imot denne utviklingen, noe som resulterte i bispekrigene. Under borgerkrigene som fulgte inngikk de skotske Covenanters en allianse med engelske parlamentarianere, og begge parter anerkjente "Westminsterbekjennelsen". Denne trosbekjennelsen er fortsatt et bekjennelsesskrift i Den skotske kirke, mens den ironisk nok ble avskaffet i England etter restaurasjonen. Bispeembetet ble igjen innført i Skottland etter restaurasjonen. Dette førte igjen til misnøye, spesielt i sørvest hvor de presbyterianske tradisjonene var sterkest. Etter Den ærerike revolusjon oppstod en situasjon hvor biskopene mistet sin makt, og presbyteriansk styre ble innført ved lov. Dermed oppstod i store trekk dagens ordning. Det var allikevel fortsatt kontroverser omkring forholdet mellom kirkens uavhengighet og skotsk sivilrett. Sivile domstoler blandet seg inn i kirkelige affærer, og dette førte til at flere grupper brøt ut av kirken. Dette begynte i 1733, og kulminerte i den såkalte forstyrrelsen i 1843, da en stor gruppe brøt ut og sannet Free Church of Scotland. Utbryterkirkene fortsatte å splitte seg og forene seg med hverandre, hvilket betydde at det oppstod en rekke presbyterianske kirker av varierende størrelse i Skottland. I 1920-årene vedtok Det britiske parlamentet "Church of Scotland Act 1921", som anerkjente kirkens fulle frihet i åndelige spørsmål. Som er resultat av dette kunne Den skotske kirke gjenforenes med United Free Church of Scotland i 1929. Denne utbryterkirken hadde blitt dannet i 1900, da United Presbyterian Church of Scotland og majoriteten i Free Church of Scotland gikk sammen. Det finnes fortsatt noen uavhengige prebyterianske kirker. Blant disse finner man Free Church of Scotland (menighetene som ikke var med på sammenslåingen i 1900), United Free Church of Scotland (menighetene som ikke var med på sammenslåingen i 1929), Free Presbyterian Church of Scotland (brøt ut fra Free Church of Scotland i 1893), Associated Presbyterian Churches (dannet ved splittelse i Free Presbyterian Church of Scotland i 1980-årene) og Free Church of Scotland (Continuing) (brøt ut av Free Church of Scotland i 2000). Teologi og trosliv. Grunnlaget for Den skotske kirkes tro er Guds ord, som kirken mener «ligger i Skriften i Det gamle og Det nye testamente». Den viktigste bekjennelsesskriften utenfor Bibelen er Westminsterbekjennelsen av 1647, men det enkelte medlemmer er der fristilt i forhold til spørsmål «som ikke går inn i troens substans» (art. 2 og 5 i Erklæringsartiklene). Kirken har ikke noen obligatorisk bønnebok, men den har en offisiell hymnebok. Fjerde utgave av denne ble utgitt i 2005. "Book of Common Order" inneholder anbefalinger for offentlige gudstjenester, som i forhold til sakramenter og andre viktige handlinger normalt følges nøye. Prekenen er det sentrale elementet i de fleste gudstjenester. Tradisjonelt har skotsk tilbedelse hatt et fokus på sang av metriske salmer og parafraseringer av bibelvers, men disse har gjennom flere generasjoner fått følge av kristen musikk av alle typer. En typisk moderne gudstjeneste varer omkring en time, og kalles spøkefullt for en «hymnebønn-sandwich», der alt leder frem til en preken på omkring femten minutter mot slutten. Det er vanligvis ikke sunget liturgi eller respons fra menigheten på de liturgiske leddene. Ettersom hver enkelt sogneprest er ansvarlig for liturgien i menigheten er det store forskjeller innenfor disse rammene, og mange velger også andre løsninger. I senere år har mange tatt i bruk moderne sangbøker for å fange opp nye typer kristen musikk som appellerer mer til kirkegjengerne, og elementer fra kommuniteten på Iona har også blitt tatt inn i noen menigheters praksis. Det har blitt stadig mer vanlig at legfolk leder gudstjenester. Som andre protestantiske kirkesamfunn anerkjenner Den skotske kirke to sakramenter: Dåp og nattverd. Kirken dåper både barn og troende voksne. Nattverden er åpen for alle, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører. Nattverdsgudstjenestene tas av de fleste med stort alvor, og feires i de fleste menigheter bare tre–fire ganger i året; praksis kan variere mellom menighetene, og noen steder er det månedlig nattverd. Teologisk er kirken reformert i kalvinistisk tradisjon, og den er medlem av Verdensalliansen av reformerte kirker. Bestemmelsen om frihet i saker som ikke berører troens substans betyr at medlemmene står nokså fritt i forhold til teologiske posisjoner, og man finner derfor medlemmer som kan plasseres i en rekke forskjellige tradisjoner, fra konservative til liberale. Den skotske kirke er medlem av Action of Churches Together in Scotland (ACTS), og arbeider gjennom komitéen for økumeniske relasjoner nært med andre kirkesamfunn i Skottland. Dette markerer en endring fra tidligere tider, da det spesielt var en uttalt motvilje mot Den katolske kirke og innvandring av irske katolikker. Kirken er også medlem av Kirkenes verdensråd og Konferansen for europeiske kirker. Ny reform. Ved begynnelsen av det 21. århundre står Den skotske kirke i likhet med andre store kirkesamfunn overfor en rekke utfordringer. Siden 1950-årene har medlemstallet sunket jevnt, og er nå mindre enn halvparten av hva det var for et halvt århundre siden. Økonomisk er det også trangere tider, ikke minst på grunn av vedlikehold av kirkebygninger. Rekrutteringen av prester har også vært en kilde til bekymring men mot slutten av det 20. århundre begynte antallet kandidater å stige. En av kirkens læresetninger har siden reformasjonen vært "ecclesia reformata semper reformanda secundum Verbum Dei", «en reformert kirke må alltid reformeres etter Guds Ord». I 2001 gav generalforsamlingen ut rapporten "Church without Walls", som inneholder en ansporing til endring med et nytt fokus på kirkens liv fremfor dens institusjoner. Dette sees som en del av den kontinuerlige reform som er nødvendig. Gjennomsnittsmedlemmet blir stadig eldre, som i mange andre vestlige kirkesamfunn. Kirken sliter med å fremstå som relevant for yngre mennesker, og har på nasjonalt og lokalt nivå forsøkt å gjøre noe med dette. En årlig nasjonal ungdomssamling og ungdomsrepresentanter i generalforsamlingen er blant tiltakene man har benyttet. Ungdomsforsamlingens betydning har vokst siden slutten av det 20. århundre. Siden 1968 har alle kirkelige embeter vært åpne for kvinner og menn på like vilkår. De fleste av prestekandidatene er pr. 2007 kvinner. Den første kvinnelige moderatoren for generalforsamlingen ble valgt i 2004. Alison Elliot var da også den første eldste som ble valgt til forsamlingens moderator siden George Buchanan fire århundrer tidligere. Den første kvinnelige presten som ble moderator for forsamlingen var Sheilagh M. Kesting, som ble valgt i mai 2007. Pernilla August. Pernilla August (født 13. februar 1958 i Stockholm) er en svensk skuespillerinne og filmregissør. Hun er uteksaminert fra Teaterhögskolan i Stockholm i 1982 og mottok O'Neill-stipendiet i 2002. Naglebånd. Et naglearmbånd med slipte pigger Naglebånd er armbånd eller kjeder som vanligvis blir prydet med flere rekker med nagler. De er veldig populære i punk rock-, metal- og spesielt black metal-kulturen. Günter Benkö. Günter Benkö (født 12. juli 1955 i Oberwart, Burgenland) er en tidligere østerriksk fotballdommer. Han dømte både i fotball-VM 1998 og fotball-EM 2000. I tillegg til dette dømte han blant annet finalen i Cupvinnercupen i 1999 mellom SS Lazio og RCD Mallorca. Benkö er sykepleier av yrke. Paul Durkin. Paul Anthony Durkin (født 15. august 1955) er en tidligere engelsk fotballdommer. Han la opp i 2004. Durkin dømte i ett verdensmesterskap; fotball-VM 1998 i Frankrike. Han dømte FA-cupfinalen i 1998 mellom Arsenal og Newcastle United og i 2003 Ligacup-finalen mellom Liverpool FC og Manchester United. Han dømte også 102 kamper i Premier League. Tone Thiis Schjetne. Tone Thiis Schjetne (født 19. juli 1928 i Oslo) er en norsk billedhugger, bosatt i Trondheim. Hun er utdannet fra Kunstskolen i Trondheim (1946–1947) og Statens Kunstakademi (1947–1949). Hun debuterte på Høstutstillingen i 1956 og med separatutstilling i Unge Kunstneres Samfunn samme år. Hennes skulpturer står over hele landet. De er oftest i bronse og studier som ikke er fullt figurative, men som arbeider i en syntese mellom det figurative og det abstrakte, i spennende samspill mellom volumer. Mest kjent er "Go'dagen" i Trondheim og Stavanger (1983), også kalt "Torgkona" (eller bare "Kånå" i Stavanger). Det var ei kokke i gamle Trondhjem som hilste «Go'dagen» til alle og var modell for hennes mor, malerinnen Greta Thiis. Bronse-statuetten "Go'dagen" deles ut årlig til Trondheim kommunes kulturpris. Så er det byste av Tarjei Vesaas i Vinje (1986), "Klovn" og "To klovner" på Grønland torg Oslo (1992), "Jentene i vinden" i Narvik, "Budeia" i Øvre Rendal og figurgruppen "Fuglene flyr over" ved Grenselandmuseet i Kirkenes. Thiis-Schjetne har utført Esekiel på Vestfronten på Nidarosdomen, og flere andre arbeider ved Nidarosdomen, hvor hun etter endt utdannelse i 1949, til ut i 1970-årene har laget en rekke små og større skulpturer for Vestfronten. Hun var datter av domkirkearkitekt Helge Thiis som i 1961 tegnet huset hun bygde med mannen Per Schjetne, som var lege i byen og i 1996 var med-redaktør for biografien om Kristofer Leirdal som var gift med Tone's søster Aina Thiis Leirdal. Moren var som sagt malerinnen Greta Thiis. De var fire søstre, også Ragna Thiis ble billedkunstner. Chililabombwe. Plassering av Chililabombwe i Zambia Chililabombwe, tidligere navn Bancroft, gruveby i provinsen Copperbelt i Zambia. Hovedgruven, Bancroft Mine, dagens navn Konkola, ble åpnet i 1957. Byen har 76,848 innbyggere (1990). Navnet betyr "kvekkende frosk" på lokalspråket Bemba. Geografi. Byen ligger på 1 360 moh. i Copperbeltprovinsen i Zambia, 70 km nordvest for Kitwe, 12 kilometer fra grensen til Kongo. Næringsvirksomhet. Byen har omfattende gruvevirksomhet. Det er Konkola-gruvene som driver virksomheten i dag. Jernbane. Chililabombwe er endeholdeplass for det zambiske jernbanesystemet. Det er ikke persontransport, kun godstrafikk. Vegnettet. Riksvei T3 kommer fra Chingola og Kitwe, den har fast dekke, asfalt,og er hovedvegforbindelsen til Den demokratiske republikken Kongo. Luftfart. Som de øvrige gruvebyene i Zambia har Chililabombwe en egen flystripe. Flystripens navn er Lubengele. Det er kun gressstripe som ligger på 1319 moh. Etter at flyplassen i Kitwe "South Down" mistet sine regulære ruteflyvninger i 2005 er nærmeste ruteflyplass i Ndola, 128 km unna. Raymond Duchamp-Villon. Raymond Duchamp-Villon (født 5. november 1876, død 9. oktober 1918) var en fransk billedhogger. Bakgrunn og arbeid. Han bodde sammen med broren Jaques i Montmartre fra 1894 til 1898, mens han studerte medisin ved Sorbonneuniversitetet. Han fikk da et kraftig anfall av giktfeber, som satte ham ut av studiene. For å ha noe å gjøre, begynte han å forme små figurer. Dette fortsatte han med – stort sett som selvlært – og ble svært god. Da han stilte ut sine første arbeider i "Salon de la Société Nationale des Beaux-Arts" (Den nasjonale kunstforeningen), i 1902 og 1903, tok han kunstnernavnet Duchamp-Villon, for å unngå forvekslinger i forhold til brødrene. Han stilte på høstsalonen første gang i 1905 og samme året sammen med broren Jaques i Rouen. Ikke lenge etter var han medlem av juryen for skulpturavdelingen. Der satt han sentralt når det gjaldt å fremme kubismens sak. I mellomtiden hadde brødrene flyttet fra kunstnerstrøket og til landsbyen Puteaux, hvor de hadde regelmessige sammenkomster med andre av samme mening og tankegang. De arrangerte utstillingen Section d'Or i "Galerie de la Boétie" i 1912, sammen med flere andre kubister. Oppfølgingsutstillingen ble i Armory Show i New York som var USAs møte med det som rørte seg i Europas kunstverden. Han ble representert med arbeider i "Galerie André Groult" i Paris, "Galerie S. V. U. Mánes" i Praha i 1913, og "Der Sturm"galleriet i Berlin, 1914. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den franske hærens sanitet, forlagt i Champagne-distriktet, inntil han i 1916 fikk tyfoidfeber og ble sendt til militærsykehuset i Cannes hvor han døde. I 1967 hjalp den lengstlevende av kunstnersøsknene, Marcel Duchamp, til med å arrangere en utstilling med verker fra alle fire: "Les Duchamp: Jacques Villon, Raymond Duchamp-Villon, Marcel Duchamp, Suzanne Duchamp". Utstillingen ble holdt i Rouen, men deler av den ble gjentatt i Musée National d'Art Moderne i Paris. Referanse. Ekstern lenke til bilde av skulpturen "Le cheval":. Fintias. Fintias var en gresk vasemaler; sammen med Eufronios og Euthymides, var han en av de viktigste representativene for Pionér-gruppen, athenske rødfigurvasemalere. Ti arbeider fra perioden mellom 525 og 510 f.Kr. som bærer hans signatur har overlevd: syv vasemalerier og tre pottemakerier. Siden hans karriere begynte før tiden med Pionér-gruppen, ser hans malerier noe gammelmodigere ut enn de av de andre pionérene; og påvirkningen fra tidligere rødfigurmalere som Psiax eller Oltos er fremtredende. Selv under Pionérgruppeperioden fortsatte han å bruke enkelte teknikker fra svartfigurstilen, for eksempel konturer forsterket av oppskraping og svartfigurornamentale kanter. Hans malerer har blitt kalt klare, konsise og nøyaktige, men også statiske og noe stive. Fintias' repertoar er allikevel rikt. Han tegnet hverdagsscener så som hetaerae-symposia og musikkleksjoner, men også mytologiske scener. Som de andre fremtredende medlemmene av Pionér-gruppen, skrev han ofte på sine vaser, og avbildet flere av sine kolleger. Ford Capri. Ford Capri var en kupébil som ble produsert av Ford i Europa fra 1962-1986, og fra 1969-1964 i Australia (med mellomrom). I disse markedene ble tre fundamentalt forskjellige modeller med Capri som navn lavet. Disse tre hadde også flere modeller igjen. Lincoln bilavdeling for Ford i USA produserte også en modell med navnet Capri i 1952, selv om denne aldri ble kalt "Ford " Capri. Consul Capri 335 (1961-1964). Den første forden som gikk under navnet Capri var en 2-dørs kupéversjon av bilen Ford Classic. Den gikk under navnet Ford Consul Capri, og ble introdusert i 1961 med 1340 kubikkcentimeters motor, som skiftet til 1500 cm³ i august 1962. Modellen ble avviklet i juli 1964. Akkurat som Ford Classic hadde Capri mange uvanlige effekter som doble frontlys, vekslende speedometer, skivebremser, dempende dashbord-lys og en sigarett tenner. Den ble kåret til "den første personlige bilen fra Ford i Storbritannia " [kilde trengs]. Modellens stil var inspirert av designet på amerikanske biler fra sent på 50-tallet. En del av denne inspirasjonen var de karakteristiske finnene bak. Den hadde også linjer gjennomførte linjer, og et tak som ikke var støttet på søyler. De 200 første Capriene var håndlagede venstrehåndskjørte biler for kontinental-Europa. På et bil-show kalt Frankfurt Auto Show i 1961 ble det solgt 88 slike. Fra 1961 til 1964 ble det ikke solgt mer enn 500 biler av modellen Consul Capri 335, noe som gjør den til en av de sjeldneste bilene fra Ford noen sinne. I 1963 ble det introdusert en GT versjon av Consul Capri. Capri Mark 1 (1969-1974). 1974 Ford Capri 3.0 GXL Den første forden som hadde det eksakte navnet Capri ble introdusert januar 1969 på Brussels Motor Show, og ble omsatt allerede følgende måned. Det var meningen at denne bilen skulle bli en like stor suksess i Europa som Ford Mustang var i USA; altså en europeisk såkalt pony car. Teknisk sett var den basert på modellen Ford Cortina og ble bygget i Europa på fabrikkanleggene i Dagenham og Halewood i Storbritannia, Genk-fabrikken i Belgia og Saarlouis- og Köln-fabrikkene i Tyskland. Under utviklingen av bilen gikk den under navnet "Colt", men dette navnet kunne ikke brukes på bilen på grunn av at Mitsubishi hadde allerede registrert det som varemerke. Selv om bilen var en fastback-bil, ville Ford at den skulle bli billigst mulig for potensielle kjøpere. For å oppnå dette kunne kunden få biler med forskjellige prisklasser på motoren. Motorene var forskjellige i landene Storbritannia og Tyskland. Den kontinentale modellen hadde Ford Taunus V4 som motor og hadde tre forskjellige volumvariasjoner fra 1300-1700 cc, mens den britiske modellen hadde Ford Kent motoren i to forskjellige versjoner; 1300- og 1600 cc. Motoren Ford Cologne V6 2000 cc fungerte som en slags klassetopp. Capri Mark 2 (1974-1977). Capri Mark 2 ble introdusert i februar 1974. Capri Mark 3 (1977-1986). 1985 Ford Capri 2.8 Injection Digitalt bilde. a>. Ved kraftig oppforstørring blir bildeelementene («bildepunktene») synlige i et rasterbilde, mens vektorbildet er uforandra, det vil si beholder linjer og flater i skarp gjengivelse. Et digitalt bilde er et bilde som er framstilt fra et sett datamaskinlesbare tallverdier, det vil si som en digital bildefil. Digitale bilder kan både være bilder som er framstilt ved hjelp av dataelektronikk, for eksempel datagrafikk og digitalt fotografi, eller digitale og analoge bilder som blir vist ved slik teknologi, for eksempel på en skjerm eller papirutskrift. Et digitalt bilde er bygd opp av rader og kolonner - et raster - av bildeelementer (piksler), der hvert element er tildelt verdier for farge og lysstyrke. En grunnleggende forskjellig from for digitale bilder er vektoriserte bilder. I vektorgrafikk er bildet bygd opp av punkter, linjer, kurver og polygoner som er uttrykt ved matematiske formler. Data som danner grunnlaget for et digitalt bilde kan framskaffes på en rekke ulike måter. En skanner kan avlese et trykt bilde punkt for punkt; skannere brukes også ved fjernmåling fra satellitter for å avlese egenskaper ved jordoverflata. Radarsignaler danner grunnlaget for framstilling av radarbilder. I et digitalkamera registreres lysrefleksjon fra motivet i et stort antall sensorer som gir data til et digitalt fotografi. Digitale bilder kan også stamme fra ikke-visuelle data, som matematiske funksjoner og geometriske modeller. Vrancea (fylke). Vrancea er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Focșani. Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, tre byer og 59 comună. Å ta noen på kornet. Å ta noen på kornet er et idiom som betyr å si eller skrive noe svært treffende om noe eller noen. Selve uttrykket er flere hundre år gammelt og viser til siktekornet på et gevær. "Å ha noen på siktekornet" vil direkte oversatt si "å ha dem i presist i sikte". Hunedoara (fylke). Hunedoara er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Deva. Administrativ inndeling. Fylket har syv municipiu, syv byer og 55 comună. Hønefoss skole. Hønefoss skole er en barneskole på Nordsiden i Hønefoss. Skolen har innkjøring fra Hønengata via Glatveds gate og ligger fysisk på Bilthuggertangen (også kjent som Glatved), like ved Overmannsund bru og utløpet av Randselva. Hønefoss skole ble tatt i bruk i 1891. Hønefoss skole dekker elever bosatt i tidligere Hønefoss kommune, dvs. Sørsiden, Nordsiden og Vesterntangen. Elevene sokner til Hov ungdomsskole i ungdomstrinnet. Skolebygningene. I 1896 ble skolen utvidet med egen gymnastikksal og skolekjøkken. I 1924 blir et nytt tilbygg tatt i bruk. Dette tilknyttes den gamle bygningen i nordenden og strekker seg mot Randselva. I 1971 får skolen ny svømmehall og gymnastikksal i kraft av et moderne nybygg som oppføres langsmed Randselva. I denne bygningen holdt også distriktets skoletannlege til i en periode, men denne er siden flyttet til egne lokaler nær Ullerål skole. Annet. I 1910 får Hønefoss skole, som en av de første i landet, eget guttemusikkorps. Under krigen ble skolen benyttet som sykehus, og tatt som soldatforlegning av den tyske okkupasjonsmakten. Hov ungdomsskole. Hov ungdomsskole er en ungdomsskole beliggende ca. 5 km fra Hønefoss sentrum i nordlig retning. Skolen favner elever fra barneskolene Hønefoss og Ullerål i Hønefoss samt Vegård i Åsa. Skolen er også tilpasset personer med funksjonshemminger. Skolen har en egen avdeling for elever med større behov for spesialundervisning og en avdeling for særskilt norskopplæring. Tom Schandy. Fritz Tom Schandy (født 9. november 1962 i Drammen) er en norsk naturfotograf, journalist, redaktør, forfatter og forlegger. I 2010 gikk Schandy til topps i verdens største naturfotokonkurranse, den prestisjetunge "Wildlife Photographer of the year Award". Han er medlem av foreningen Norske Naturfotografer og tilknyttet bildebyrået Samfoto. Sammen med Tom Helgesen driver Schandy "Forlaget Tom & Tom". Han har vært redaktør for WWF-Norges magasin "Verdens Natur", og i 2010 ble han (sammen med Baard Næss) redaktør av det nystartede norske tidsskriftet Natur & Foto. Szczecin-Goleniów «Solidarność» lufthavn. Szczecin-Goleniów «Solidarność» lufthavn (polsk: "Port Lotniczy Szczecin-Goleniów im. NSZZ "Solidarność") er en flyplass som betjener byen Szczecin i Polen. Flyplassen ligger 45 km nordøst for Szczecin, ved byen Goleniów. Selskaper og destinasjoner. Charterfly til Egypt (Hurghada og Sharm el Sheik), Tyrkia og Tunisia. LinkedIn. LinkedIn er et sosialt nettverk som brukes hovedsakelig i forretningsøyemed. Det ble grunnlagt i desember 2002 og lansert i mai 2003. Tjenesten har 70 millioner registrerte brukere (august 2010) fra over 200 land og territorier. Samfunnet brukes til å samle profesjonelle kontakter og forretningsforbindelser. Det kan benyttes av brukere til å finne jobber, ansette og til å bli oppdaget. Profesjonelle rekrutterere representerer en større del av de betalende kundene, mens hoveddelen av brukerne er ikke-betalende. I Norge var det ca 100 000 brukere per februar 2008. Firmainformasjon. LinkedIns daglige leder er Jeff Weiner som er forhenværende direktør i Yahoo!. Grunnlegger Reid Hoffman, tidligere daglig leder og visepresident i PayPal, er operativ leder. Hovedkvarteret ligger i Mountain View i California med kontorer i Omaha, Chicago, New York og London. 17. juni 2008 investerte Sequoia Capital, Greylock Partners og andre venturekapitalselskaper USD 53 millioner for 5 % av firmaet, noe som verdisatte firmaet til ca 1 milliard etter investeringen. I 2008 var det anslått at firmaet kom til å omsette for USD 75 - 100 millioner. I 2011 ble selskapet notert på børsen Nasdaq under ticker LNKD. Noteringsprisen var $45, og aksjen åpnet på $83. Senere på dagen var aksjeprisen på over $120. Det ble derfor snakket om en eventuell ny dot-com boble. Funksjonalitet. LinkedIn lar brukere opprette profiler bestående av omtrentlig den informasjonen det er vanlig å inkludere i en CV, slik som utdannelse, jobberfaring, nåværende jobb og organisasjonsmedlemskap, samt bilde og status. Brukerne kan invitere hverandre til å bli kontakter og må da oppgi hvor de kjenner hverandre fra. På bakgrunn av dette dannes nettverk hvor en bruker er i nettverket til kontakter tre ledd unna. Altså bruker → brukerens venner → brukerens venners venner → brukerens venners venners venner. Innenfor nettverket kan man be om introduksjoner, for dem utenfor nettverket ditt kan du kjøpe introduksjon. Når du oppretter en bruker linkes du til organisasjoner du oppgir i CV-en din, disse organisasjonene har også profiler som kan redigeres og utforskes. Linkedin har også funksjonalitet for jobbutlysning og spørsmål og svar, i tillegg kan brukere anbefale hverandre. Det er rapportert at LinkedIn benyttes av firmaer som rekrutteringskanal. Linkedin tilbyr brukerne mulighet for å oppgradere kontoen for ytterligere funksjonalitet, de tre oppgraderte kontotypene er Business, Business Plus og Pro. LinkedIn følger EU-regler rundt sikkerhet og personvern. Tjenesten blir ofte sett på som det profesjonelle svaret på Facebook. Siden finnes kun på engelsk. Johannes Paul II lufthavn Kraków-Balice. John Paul II lufthavn Kraków-Balice (polsk: Międzynarodowy Port Lotniczy im. Jana Pawła II Kraków-Balice) (IATA: KRK, ICAO: EPKK) er en internasjonal flyplass som betjener Kraków i Polen. Flyplassen ligger i byen Balice, 11 km vest for Kraków. Historie. I perioden mellom 1923 og gikk passasjerflyvniger til og fra Krakow fra Kraków-Rakowice-Czyżyny Lufthavn. Denne flyplassen ble nedlagt i 1963 for så å bli delvis gjenåpnet i 2005 som luftfartsmuseum. I året 1964 tok man i bruk deler av den da militære lufthavnen i Balice, som sivil lufthavn. Transport. Det finnes en rekke transportmidler man kan benytte for å komme seg til flyplassen. En av dem er Balice Ekspres som pendler mellom jernbanestasjonen i Byens sentrum og flyplassen. Balice Ekspres stanser 250 meter unna Terminal 1. Turen tar ca 17 minutter. I tillegg kan man ta buss nr 292, 208 og 902. Bestemmer man seg for å kjøre bil, tar turen omtrent 20-30 minutter. Eksterne lenker. Kraków-Balice, John Paul II International Airport Parlamentsvalget i Storbritannia 2005. Parlamentsvalget i Storbritannia 2005 ble holdt 5. mai, parlamentet ble oppløst 11. april. Forventningene var at valgdatoen skulle bli meddelt 4. april 2005, men ettersom pavens begravelsesdagsdag ble tilkjennegjort samme dag, valgte Tony Blair å vente til 5. april. Valget gjaldt denne gangen 646 plasser, og ikke 659 som ved valget i 2001, ettersom den tidligere overrepresentasjonen for Skottland ble avskaffet etter gjeninnføringen av det skotske parlamentet i 1999. Antallet skotske valgkretser gikk da ned fra 72 till 59. Resultat. 2005 Gísli H. Guðjónsson. Gísli Hannes Guðjónsson (født 26. oktober 1947) er professor í rettspsykologi ved Institute of Psychiatry, King's College London. Guðjónsson er særlig kjent for sitt arbeid og forskning på avhørsmetoder for unngå feil avgjørelser i rettssystemet (justismord), spesielt på virkningen av ledende spørsmål og de fysiske og psykiske forhold ved utspørring både av mistenkte, vitner og sakkyndige. I den forbindelse er han kjent for å ha utviklet "«The Gudjonsson Suggestibility Scale» (GSS)", som er en test som avslører hvor lett påvirkelig en person er i en avhørssituasjon. Han har også forsket på femomenet falske tilståelser, og i 1982 beskrev han fenomenet Memory distrust syndrome (MDS). Guðjónsson har hyppige gjesteforelesninger ved ulike universitet over hele verden. Guðjónsson har alene, og sammen med andre (særlig professor Jón F. Sigurðsson), gitt ut en rekke bøker og forskningsrapporter. Fylkesvei 501 (Hedmark). Fylkesvei 501 i Hedmark går mellom Rokkerud og Haugrønningen i Våler. Veiens lengde er 3,8 km. Eksterne lenker. 501 Fylkesvei 494 (Hedmark). Fylkesvei 494 i Hedmark går mellom Kvernhaugen og Tørråsen i Våler. Veiens lengde er 13,0 km. Eksterne lenker. 494 Cabinda. kart over Angola og Cabinda. Cabinda er en angolansk eksklave ved Kongo-elva i Vest-Afrika, med grense til Republikken Kongo i nord og Den demokratiske republikken Kongo i syd. Eksklaven ble overført til Angola (som da var portugisisk koloni) fra daværende Belgisk Kongo i 1886. Statusen som angolansk provins er omstridt, og selv om den angolanske borgerkrigen ble avsluttet i år 2002, er det fortsatt kamphandlinger i Cabinda. Målet er en uavhengig republikk. Det moderne Cabinda er et resultat av fusjonen mellom de tre kongedømmene N'Goyo, Loango og Kacongo. Det er et lite område på 7 283 km², og har en befolkning på 300 000 innbyggere, hvorav hovedstaden med samme navn har 100 000 innbyggere. Om lag en tredjedel av cabinderne er flyktninger i Den demokratiske republikken Kongo. Provinsen er delt inn i kommunene Belize, Buco Zau, hovedstaden Cabinda og Cacongo. Provinsen har stor produksjon av råolje, og har derfor en sterk økonomi. Paul Trollope. Paul Jonathan Trollope (født 3. juni, 1972 i Swindon, Wiltshire, England) er en tidligere walisisk landslagsspiller i fotball som spilte for ni engelske fotballklubber i årene 1989 til 2006. Han har også vært manager for en engelsk fotballklubb, og han er nå manager for Bristol Rovers i Football League One. Såner ungdomsskole. Såner ungdomsskole var en ungdomsskole i Vestby kommune i Akershus. Den lå på Såner utenfor Hølen. Skolen ble lagt ned etter skoleåret 2005/2006, og erstattet av Grevlingen ungdomsskole i Son. Bygningsmassen var svært nedslitt da skolen ble lagt ned, og dens fremtid var uviss inntil september 2007. Tønsberg Bolig AS kjøpte da bygningene med tanke på å pusse opp og starte et sykehjem eller hospice for personer i livets siste fase. Retten har senere opphevet salget på grunn av problemer med regulering av området. Primorskij kraj. Primorskij Krajs plassering i Russland Primorskij Kraj (russisk: "Пpимopcкий Кpaй", uformelt kalt Primorje) er et russisk undernasjonalt område, et såkalt kraj. Primorskij ligger langs Stillehavskysten, og den sørlige grensen er for det meste mot landsdelen Mandsjuria i Folkerepublikken Kina, og et meget kort stykke mot Nord-Korea. Området har også blitt referert til som Ussuriland eller Amur-området. Primorskij grenser kun mot ett annet russisk kraj, nemlig Khabarovsk. Vegetasjon og dyreliv. Dette området er biologisk meget interessant siden det er et møtested mellom taigaen i nord og den varmtempererte løvskogen i sør. Dette gjør at området har en meget artsrik flora og fauna satt sammen av nordlige og sørlige elementer, dessuten er det trolig en god del arter som er unike fra område, for eksempel billen "Sikhotealinia zhiltsovae", den eneste kjente nålevende representanten for den primitive familien Jurodidae. som bare er kjent fra Sikhote-Alin-fjellene. Kjente arter i dette området er Amurtigeren (også kjent som Sibirsk tiger, "Panthera tigris altaicus"), verdens største og nordligste tiger, og den sterkt truede Amurleoparden ("Panthera pardus orientalis"). Insektfaunaen er meget rik og omfatter mange sørlige grupper som sjelden er å finne på så høye breddegrader. Fordi området er ganske tynt befolket har nokså mye natur blitt bevart her, mens tilgrensende områder i Kina er meget sterkt preget av menneskelig aktivitet. Området har flere internasjonalt betydelige verneområder. Son skole. Son skole er en barneskole i Son i Vestby kommune. Den første faste skolen i Son ble grunnlagt i 1806, og etter å ha flyttet flere ganger havnet den til slutt i bygningen i Skoleveien 12. Der var det skole fram til oktober 2008. De siste årene gikk elevene her fra 1. til 4. trinn. 5. til 7. trinn gikk de på Solhøy skole. Lokalene til Son skole er solgt til private eiere. Son skole ble i 2008 slått sammen med Solhøy skole, som hadde elever fra 5.-7. trinn. De flyttet sammen inn i en helt ny skole i Sonsveien 33 høsten 2008. Høsten 2009 flyttet Hølen skole (1.-7.trinn)inn i de samme lokalene midlertidig på grunn av skolelokalene de hadde var dårlige. Høsten 2011 er alle tre skolene slått sammen under en ledelse i påvente av nybygg for Hølen skole. Elevantallet er nå ca 420 elever. Solhøy skole. Solhøy skole var en barneskole i Son i Vestby kommune. Son skole åpnet høsten 2008 og Solhøy skole flyttet inn sammen med Son skole, og ble slått sammen med Son skole. Sammen med Son Skole og Såner ungdomsskole utgjør den tidligere skolen de såkalte "Legende-skaperne" for de beste barnekullene i Sonstraktene som vokste opp på 90-tallet før stedet ble innvadert av alskens innflytter-pakk. Brevik skole (Vestby). Brevik skole er en barneskole i Vestby kommune i Akershus. Den ligger på boligfeltet Store Brevik utenfor Son. Skolen har elever på 1. til 7. trinn, som går videre på Grevlingen ungdomsskole. Fylkesvei 506 (Hedmark). Fylkesvei 506 i Hedmark går mellom Venstad og Eid i Våler. Veiens lengde er 6,1 km. Eksterne lenker. 506 Parlamentsvalget i Storbritannia 2001. Parlamentsvalget i Storbritannia 2001 skjedde den 7. juni 2001. Labour Party beholdt flertallet fra valget 1997 nesten uforandret og mistet kun 6 representanter, og endte dermed med 412, mot 418 i 1997. Det var i det hele tatt nesten ingen endringer siden 1997-valget, utenom i Nord-Irland (som har et helt annet partisystem enn resten av Det forente kongerike. 620 plasser av Underhusets 641 plasser ble beholdt av sittende representanter, mens 21 representanter ble skiftet ut. Valget var kjennetegnet av apati blant velgerne. Kun 59 % av velgerne avla stemme, det laveste siden 1918. Resultat. "Totalt antall stemmer: 26 368 204. Alle partier med mer enn 10 000 stemmer vises" 2001 Storbritannia Halsen ungdomsskole. Halsen ungdomsskole er en ungdomsskole i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Den ligger sentralt på Stjørdalshalsen, like ved Halsen skole. Skolekretser som sogner til Halsen ungdomsskole er Elvran, Haraldreina, Kvislabakken, Lånke og Skatval. Skolen ble innviet høsten 1970 som følge av Lov om grunnskolen av 1969, som erstattet framhaldsskoler og realskoler med ungdomsskole. Halsen ungdomsskole er siden blitt bygningsmessig totalrenovert. Olli-Pekka Kallasvuo. Olli-Pekka Kallasvuo (født 13. juli 1953) er en finsk jurist og forretningsmann. Han er direktør og leder for firmaet Nokia siden 2006. Ostinato (dikt). "Ostinato" er en posthumt utgitt diktbok skrevet av Paal Brekke. Den kom ut i 1994, året etter hans død. Tittelen er et musikkuttrykk. Det betegner et motiv som stadig blir gjentatt i samme stemme. Boken er delt inn i to hoveddeler. "Ostinato" er navnet på en avdeling i del 2, som består av 24 forholdsvis korte enkeltdikt uten tittel. Noen av diktene har religiøse aspekter, mest tydelig er det i "Johannes Taperen" og "Lik ospen". Christopher Hitchens. Christopher Eric Hitchens (født 13. april 1949 i Portsmouth, England, død 15. desember 2011) var en britiskfødt forfatter, journalist og litteraturkritiker. Hitchens var spaltist i "Vanity Fair", "The Atlantic", "The Nation", "Slate" og "Free Inquiry"; i tillegg bidro han også til andre publikasjoner og fikk jevnlig publisert artikler i "Wall Street Journal". Hans bror er den britiske journalisten Peter Hitchens. Hitchens var kjent som en markert samfunnsdebattant og for sin ateisme, antiteisme, antifascisme og anti-monarkisme. I boken "The Missionary Position" kom han med sterk kritikk av Mor Teresa. Han har også kritisert Bill Clinton og Henry Kissinger, samtidig som han har hyllet andre forfattere, som blant andre Thomas Paine, Thomas Jefferson og George Orwell. Sistnevnte skrev han en bok om, med tittelen "Why Orwell Matters". Hitchens’ bok ' (2007) er en av mange bøker hvor han tar et oppgjør med religion. I mai 2007, på CNN, kom han med svært hard kritikk av den nylig avdøde pastoren og evangelisten Jerry Falwell som han blant annet kalte en bedrager, og uttalte videre at «Falwell har gjort stor skade på forholdet mellom Israel og USA ved å støtte opp om jødiske ekstremister på den okkuperte Vestbredden». Han regnet seg som trotskyist, men som en resultat av terroraksjonen 11. september 2001 gikk han ut til støtte for president George Walker Bush og krigen mot terror. Han gav også støtte til de danske karikaturtegnerne som avbildet Muhammed i Jyllands-Posten. Hitchens støttet også hans kollega, Salman Rushdie, kontroversielle bok, "Sataniske Vers", og fordømte Ayatollah Khomeinis fatwā som ble gjort mot Rushdie. Hitchens’ sterke teisme-motstand og hans svært direkte og konstruktive kritikk mot politikere har gitt ham en anerkjent status innenfor media og politikk. I 2009 ble han plassert #14 i "Forbes" liste over «the 25 most influential liberals in the U.S. media». Nyhetsmagasinet "TIME" plasserte Hitchens i 2011 som den åttende mest innflytelserike personen i verden. Hitchens ble amerikansk statsborger 13. april 2007, på sin 58-årsdag. I juni 2010 publiserte han sin selvbiografi, "Hitch-22: A Memoir". Senere samme måned kunngjorde han at han hadde fått kreft i spiserøret og sannsynligvis hadde kort tid igjen å leve. Hitchens døde 15. desember 2011 etter komplikasjoner av kreft, han ble 62 år. 1949–1970: tidlig liv. Christopher Hitchens ble født i Portsmouth som den eldste av to barn. Hitchens er sønn av Eric Ernest Hitchens, en britisk kommandør som gjorde seg bemerket i Royal Navy under andre verdenskrig. Hans mor, Yvonne Jean, jobbet også i marinen. De to traff hverandre under krigen i Skottland. På grunn av farens karriere ble familien nødt til å flytte fra sted til sted, blant annet til Malta, hvor hans bror Peter ble født. Hans mor sa en gang følgende: «hvis det kommer til å bli en overklasse i dette landet, skal Christopher bli med i den». Han ble derfor utdannet ved Leys School, i Cambridge, og senere ved Balliol College i Oxford. I Hitchens memoarer, "Hitch-22", beskriver han at han hadde enkelte homoseksuellse eksperimenter under internatskolen og på universitetet. Hitchens ble svært inspirert av forfattere og bøker som blant annet Richard Llewellyns bok "How Green Was My Valley", Arthur Koestlers bok "Mørke midt på dagen", Fjodor Dostojevskijs bok "Forbrytelse og straff", R. H. Tawneys kritikk i hans bok "Religion and the Rise of Capitalism" og særlig av forfatteren George Orwell. Hitchens ble på 1960-tallet medlem av et politisk høyreparti, inspirert av hans sterk motstand mot vietnamkrigen, atomvåpen og rasisme. Han deltok også i flere politiske protester og bevegelser på 1960- og 70-tallet. Han ble medlem i det britiske Labour Party i 1965, men ble utvist i 1967 sammen med flere andre Labour studenter, hovedsakelig fordi Hichtens kritiserte datidens statsminister Harold Wilson for hans støtte til krigen i Vietnam. Hitchens ble inspirert av Peter Sedgwick og Victor Serge, og dannet en ideologisk interesse for trotskisme og anti-stalinisme. Gjennom årene som student ble han flere ganger arrestert og angrepet i de mange politiske aktivitetene og protestene han deltok i. 1970–1981: Journalistikk karriere. Hitchens forlot Oxford med en tredjeklasses grad. Hans første jobb var i "Times Higher Education", hvor han var skribent i samfunnsvitenskap. Hitchens har senere innrømmet at han hatet jobben og ble senere oppsagt. Han har uttalt; «Jeg tror noen ganger at dersom jeg var god i den jobben, ville jeg fortsatt gjort det». Senere på 1970-tallet jobben han i "New Statesman", et politisk magasin, og ble venner med blant andre Martin Amis og Ian McEwan. Først her fikk han sitt ry for å være en sterk venstreorientert debatant, etter hans svært aggressive utfall mot vietnamkrigen, Henry Kissinger og den katolske kirken. I 1973 døde Hitchens’ mor i Athen av en overdose, men da Hitchens fløy ned og befant seg i Athen, rapporterte han om den konstitusjonelle krisen som befant seg i militærjuntaen. Dette ble det en førsteside av i "New Statesman". 1970–1981: Amerikansk karriere. Hitchens emigrerte til USA i 1981, etter at han hadde skrevet skrev svært kritisk om Ronald Reagan, George H.W. Bush og amerikansk utenrikspolitikk i Sør og Sentral Amerika for "The Nation". Han bodde også mange år i Kypros som en utenlandsk korrespondent. Det var også her han traff sin første kone, Eleni Meleagrou, som han fikk to barn sammen med. Han ble en «Contributing Editor» i Vanity Fair i 1992, og skrev over ti spalter hvert år. Hitchens forlot "The Nation" i 2002, da han hadde havnet i en dyp uenighet med kollegaer om Irak-krigen. Willem Coucheron. Det nederlandske system for bygging av festninger. Se forklaringer ved å klikke på bildet Willem Coucheron (eller Wyllem Coucheron) (født ?, død 20. juni 1689 i Bergen) var en nederlandsk-født dansk-norsk general. Han ble sendt til København for å fremme planer for nye forsvarsverker for Halden. Disse ble godkjent av kongen 28. juli 1660. Han begynte byggingen av fortifikasjonene ved Fredrikstad i 1663. Sammen med sønnen Anthony Coucheron arbeidet han med det som senere ble kjent som Fredriksten festning i Halden. Festningsmurene ble bygget etter den såkalte nederlandske system. Coucheron var ingeniør og general i 1657, sjef for Valdres-kompaniet og øverstkommanderende for Coucheron-regimentet i 1676, kommandant ved Marstrand festning i perioden 1677-79 og kommandant ved Bergenhus festning fra 1680 og fram til sin død. Columbus (Georgia). Columbus er en by i den amerikanske delstaten Georgia. Den har ca. 186 000 innbyggere, og rundt 44 % av dem er afroamerikanere. Av befolkningen lever ca. 16 % under fattigdomsgrensen. Byen ble grunnlagt i 1828. Armory Show. Armory Show er en ikke uvanlig foreteelse i USA, der både de forskjellige militære våpengrenene og nasjonalgarden disponerer både arsenaler, lagerplass og større møtelokaler. Når det snakkes om "The Armory Show", refereres til "The International Exhibition of Modern Art" som ble avholdt i New York Citys 69th Regiment Armory, på Lexington Avenue. Utstillingen åpnet 17. februar 1913 og sto til 15. mars. Denne utstillingen, som inneholdt ca. 1 200 arbeider av over 300 avantgardekunstnere, var det offisielle Amerikas første møte med nyere kunst, representert ved både europeiske og amerikanske kunstnere. Både retninger som impresjonisme, fauvisme og kubisme var representert, sammen med forløpere for dadaisme og andre retninger i sin spede start. Blant de utstilte kunsnerne var: Claude Monet, Rodin, van Gogh, Cézanne, Matisse, Picasso, Stuart Davis, George Benjamin Luks, Julian Alden Weir og Kandinsky. Avisene var fulle av anmeldelser og kommentarer, der uttrykk som kvasi, galskap, umoral og anarki var fremtredende, sammen med beskyldninger om at man holdt publikum for narr. Til og med presidenten, Theodore Roosevelt konstaterte at «dette er ikke kunst». Ett av verkene som fikk hardest verbal medfart var Marcel Duchamps kubist-futuristiske: "Kvinne som går ned en trapp nr. 2." som fikk en New York Times-kritiker til å skrive om «eksplosjon i en skifertaksteinsfabrikk», godt fulgt opp av karikaturtegnerne. Metropolitan Museum of Art kjøpte inn Paul Cézannes "Hill of the Poor" og signaliserte at noe av denne kunsten ble anerkjent. Blant de yngre kunstnerne var Cézanne allerede en etablert mester. Det betydde mere for dem at Marcel Duchamps bror, med kunstnernavnet Jacques Villon, fikk solgt alle sine kubistiske grafiske arbeider, og siden hadde et svært godt marked i USA. Utstillingen gikk videre til Chicago og Boston. Ekko. I 1994 startet "The «New» New York Armory Show" som per 2001 var blitt til «et svært underholdende samtidskunstarrangement, med sterke kommersielle overtoner» (New York Times-anmeldelse) Manchester terrier. thumb Manchester terrier er en mellomstor terrier som oppsto i England på begynnelsen av 1800-tallet. Den er trolig et resultat av krysninger mellom den nå utdødde black and tan terrier, whippet og kanskje også andre lokale terriere. Denne slanke, velbygde hunden nådde toppen av popularitetskurven for ca. 100 år siden, da den var kjent som «den engelske gentlemans terrier». Den ble eksportert til Nord-Amerika og til Tyskland, der den bl.a satte spor etter seg som en av ingrediensene til dobermannrasen. Nedgang for rasen begynte da rottekamper ikke var på moten mer. Forbudet mot ørekupering reduserte populariteten ytterligere, og det tok oppdretterne en tids arbeid før de fikk skapt de V-formede, hengende ørene. Manchester terrieren har ikke lenger et heftig gemytt, den benevnes som en av de mildeste terrierene (men er fortsatt en terrier) og er en fin, livlig og robust selskapshund. Den har små, V-formede ører med vipp forover. Den har jevnt kileformet, smalt hode. Små, mandelformede, mørke og gnistrende øyne. Kort kropp, godt hvelvede ribben, overlinjen svakt buet. Den har tykk, glatt og blank pels, hard å ta på. Den har rette, lange forben som står godt under hunden. Små, hvelvede poter. Denne hunden passer til å bo i byen og egner seg for varmt, solfylt klima. Rasen trenger minimalt med pelsstell. Hunden tar ting lett, for eksempel lydighetstrening og agility. Kan være problematisk ovenfor andre, men er en god vakthund. Rasehistorie. Black and tan terriere som ble brukt til jakt på rotter og andre skadedyr fantes i Storbritannia allerede for mange hundre år siden. I Manchester var det en interessert oppdretter som rundt år 1800 krysset disse terrierne med whippets. Resultatet ble denne smidige og raske rotte og kaninhunden. Rasen var en gang populær, men sees ikke ofte lenger, men er nå økende i antall i norge. Tonedybde. Bilde med 2-bits tonedybde. Fargen på hver piksel er representert ved et tall; hvert tall svarer til en farge i paletten. Tonedybde (fargedybde, bitdybde eller pikseldybde) brukes i datagrafikk for å angi det antall bits som representerer fargen på hver piksel i et bilde. Begrepet er også kjent som bits pr piksel (bpp). Indekserte farger. Ved relativt lav bitdybde svarer den lagra verdien for hver piksel til en indeks av forhåndsdefinerte farger i en fargepalett. Farger i kanaler. Etter som antall bits øker, vil indekserte farger fra en palett kreve uforholdsmessig stor regnekapasitet. I stedet brukes direkte fargekoding, dvs. at det kodes separat for tre eller flere kanaler i en fargemodell. F.eks. har RGB-modellen en kanal for rødt, en for grønt og en for blått. Med 8-bits tonedybde for hver kanal - til sammen 24 bit - vil en ha til rådighet 256 nyanser av rødt, 256 av grønt og det samme for blått. Det gir til sammen mulighet for 256 × 256 × 256 = 16 777 216 ulike fargenyanser. Da er en svært nær det antall ulike fargenyanser som det menneskelige øyet er i stand til å oppfatte. Festningsplassen (Oslo). Festningsplassen er den vestlige delen av den nordlige delen av Akershus festning, avgrenset av Glacisgata i nord, av den gamle bebyggelsen i øst og sør og i vest av Kongens gate. Den nåværende formen ble opparbeidet i årene 1820-1880 og er egentlig to plasser: Den nordlige delen («Lilleplassen») til venstre for hovedporten fra Kirkegata med akse øst-vest, og den sørlige delen med akse nord-sør. Den nordlige delen, Lilleplassen er avgrenset av to ridehus, Festningsporten og Den gamle losjebygningen, av skolebygningen i øst og i sør av brakkebygninger, paradehallen og den søndre delen av plassen. I vest ligger et lite parkanlegg hvor det står en minneplate over offiseren og militærpedagogen Peder Blankenborg Prydz fra 1786. Den søndre delen, avgrenses av bebyggelsen i øst, i sør av gymnastikklokalet og i vest av Kongen gate. Ved broen over kongens gate står Nasjonalmonumentet for ofrene fra andre verdenskrig, utført av Gunnar Jansson fra 1970. To viktige historiske begivenheter fra Festningsplassen er flaggskiftet på festningen 9. juni 1905 og overgivelse av festningen til hjemmefronten 11. mai 1945. Mari Sognnæs Andresen. Mari Sognnæs Andresen (født 12. april 1985) var leder i PRESS - Redd Barna Ungdom fra 2006 til 2008. Andresen blei valgt til leder i organisasjonen våren 2006, og har hatt diverse verv i organisasjonen siden hun ble medlem i PRESS som 13-åring. Andresen er styremedlem i Norges Sosiale Forum. Hun utdanner seg nå ved politihøyskolen, og sitter i styret for PF-studentene. Schweizer TG-7A. Schweizer TG-7A er et amerikansk motorisert glidefly for trening av piloter til det amerikanske flyvåpenet. TG-7A er et lavvinget monoplansom ble utviklet ved å kombinere vinger og bakkropp fra to tidligere seilfly med motorkassen fra en Piper PA-38 Tomahawk. Prototypen fløy første gang 21. september 1982, og de første flyene ble levert flyvåpenet i 1984. PRESS – Redd Barna Ungdom. PRESS – Redd Barna Ungdom (kun PRESS brukes) er en norsk ungdomsorganisasjon som jobber mot strukturelle årsaker til at barns rettigheter brytes. PRESS er Redd Barnas ungdomsorganisasjon, men helt juridisk, økonomisk og politisk uavhengig av moderorganisasjonen, med eget organisasjonsnummer. Tirill Sjøvoll (tidligere nestleder) ble valgt som leder på organisasjonens landsmøte i april 2010 og gjenvalgt i 2011. Formål. Ifølge organisasjonens vedtekter er PRESS’ overordnende målsetting en verden der rettighetene i FNs barnekonvensjon er innfridd. Organisasjonen påvirker lokale, nasjonale og internasjonale beslutningstakere til å treffe tiltak og føre politikk som er i samsvar med barnerettighetene. Historie. PRESS ble grunnlagt 12. august 1995 av unge aktivister i Redd Barna. På landsmøtet i 1999 ble løsrivelse fra Redd Barna diskutert og vedtatt. PRESS har siden da vært en egen medlemsstyrt ungdomsorganisasjon. Organisasjon. Organisasjonens høyeste organ er landsmøtet som arrangeres hvert år før 30. april. Mellom landsmøtene er det PRESS’ landsstyre som fatter politiske, organisatoriske og økonomiske vedtak på vegne av hele organisasjonen. Dette organet møtes minst seks ganger i året, og består av 12 personer. Mellom disse møtene er det PRESS' sentralstyre og sekretariat som står for organisasjonens daglige drift. I sentralstyret sitter åtte personer som ble valgt på landsmøtet, mens sekretariatet består av tre stillinger (pr. 2010). PRESS har i 2009 ca. 10 lokallag. Alle mellom 13 og 25 år kan være medlemmer. Edmund Ree. Edmund Ree (født 20. april 1920 i Oslo, død 11. februar 2005 på Jeløya ved Moss) var en norsk kunstmaler og naturverner, oppvokst på Jeløy i Moss kommune. Ree var sønn av forfatteren Ørnulf Ree og far til biologen, fuglekjenneren og wildlife-kunstneren Viggo Ree, samt kunstmaleren Elisabeth Ree. Edmund Ree var gift med Edith Ree fra Hedmark, og var bosatt nær Galleri Varden på Jeløy i Moss frem til sin død. I boken "For alltid Jeløy. En hyllest til Oslofjordens perle" har forfatteren Edmund Schilvold viet et eget kapittel til Edmund Ree, hans liv som kunstner og hans utrettelige arbeid for vern av Jeløys natur. Edmund Ree er gravlagt på Høyenholm kirkegård på midtre Jeløy. BPP. BPP eller bpp kan sikte til Tropiduridae. Tropiduridae er en gruppe iguaner. Systematikken er omstridt, og de ble tidligere regnet som en underfamilie av en stor familie som omfatter alle iguaner. De regnes her som en selvstendig familie, men noen går enda lenger, og splitter dem i tre familier: Leiocephalidae, Liolaemidae og Tropiduridae. Disse øglene lever i Sør-Amerika, med Galapagos, og i Karibia. En finner dem i mange biotoper fra ørken til regnskog. I Andesfjellene lever de helt opp til 5000 m, og konkurrer dermed med paddehodeagamene om å være de høyest levende krypdyr i verden. En sikker verdensrekord i gruppen tilhører "Liolaemus magellanicus", som lever i Patagonia og på Ildlandet, og som dermed er den sørligste krypdyrarten i verden. Bjørlien skole. Bjørlien skole er en barneskole i Vestby kommune i Akershus. Den ligger på boligfeltet Pepperstad skog utenfor tettstedet Vestby. Skolen har elever fra 1. til 7. trinn, som går videre på Risil ungdomsskole. Glacisgata (Oslo). Glacisgata er en gate i Oslo sentrum som går fra Kirkegata på sørsiden av Grev Wedels plass til Revierkaia. Gaten ble opparbeidet i 1840-årene og fikk navn etter festningens såkalte «glacis», altså den slake skråningen som kan bestrykes av festningens kanoner. Garder skole. Garder skole er en barneskole i Vestby kommune i Akershus. Den ligger i bygda Garder, og har elever på 1. til 7. trinn. Da det bare er omkring 35 elever (skoleåret 2006/2007) er de fordelt i tre sammenholdte klasser, det vil si at flere trinn undervises sammen. Elevene fra Garder går videre til Risil i Vestby. NOFX. NOFX er et punkband fra California dannet i 1983. Den originale besetningen besto av vokalist/bassist Fat Mike (Mike Burkett), trommeslager Erik Sandin og gitarist Eric Melvin. Siden 1991 har også El Hefe (Aaron Abyeta) vært fast medlem på gitar og trompet. Bandet har et mangfoldig musikalsk uttrykk med elementer fra både punk og ska men blir ofte plassert i sjangeren pop-punk. Tekstene er typisk satire med emner som politikk, samfunn, subkulturer, rasisme, musikkindustrien og religion. Til sammen har de solgt over 6 millioner album over hele verden. Historie. Deres første innspilling var en demo i 1983 men ble aldri solgt. I 1985 kom EP-en med samme navn som bandet, "NOFX," gitt ut av Mystic Records. Denne ble senere gitt ut som en del av albumet "Maximum RocknRoll" i 1992. For et års tid forlot Erik Sandin bandet og ble først erstattet av Scott Sellers, senere av Scott Aldahl. Dave Allen var med i bandet omtrent i fire måneder før han døde i en bilulykke. I 1986 kom EP-en "So What if We're on Mystic!". Dave Casillas ble med på gitar i 1987 og deltok på EP-en "The P.M.R.C. Can Suck on This!". Etter innspillingen av "Liberal Animation" i 1988 forlot Dave Casillas til fordel for Steve the Caucasian (Steve Kidwiller). Albumet ble produsert sammen med Brett Gurewitz fra Bad Religion. I 1989 signerte NOFX en avtale med av Gurewitz' plateselskap Epitaph Records og ga ut "S&M Airlines" (1989) og "Ribbed" (1990) før "Liberal Animation" ble relansert i 1991. Innen 1991 hadde det vært mange endringer i besetningen, men nå hadde de tre opprinnelige medlemmene gått sammen og fått med seg El Hefe. "White Trash, Two Heebs and a Bean" som kom ut i 1992 hadde opprinnelig tittelen "White Trash, Two Kikes, and a Spic", men ble endret etter ønske fra Eric Melvins jødiske bestemor («kike» er nedsettende slang for «jøde», «spic» er nedsettende slang for «latinamerikaner»). I 1994 kom det kommersielle gjennombruddet med "Punk in Drublic". Samme år hadde The Offspring suksess med "Smash" og Green Day med "Dookie" og pop-punken fant veien til hitlistene. Samtlige album utgitt etter "Punk in Drublic" (som toppet på 12.-plass) har nådd topplisten US Billboard 200. Deres første konsertalbum, "I Heard They Suck Live!!" kom i 1995 "Heavy Petting Zoo" kom i 1996, og er deres tregeste album noensinne, noe Fat Mike selv synes. Albumet solgte langt fra like mange kopier som det forrige albumet. Året etter, i 1997, kom "So Long and Thanks For All the Shoes", der bandet gikk tilbake til raske og kraftfulle sanger. I 1999 ga NOFX ut "The Decline", en EP bestående av kun ett 18-minutters spor med en satirisk tekst som angriper amerikansk politikk og juss. "The Decline", som varer i hele 18 minutter og 23 sekunder, er den lengste punk-sangen som noensinne er spilt inn (kun toppet av Crass' 22-minutters "Yes Sir, I Will"). Året etter kom det åttende full-lengde albumet, "Pump Up the Valuum", som skulle bli det siste albumet til NOFX som ble gitt ut på Epitaph. I 2003 kom "War on Errorism", et album med politiske sanger, som markerte starten på bandets anti-Bush-kampanje. Frontfigur Fat Mike opprettet nettstedet punkvoter.com, ga ut samlealbumene "Rock Against Bush" og "Rock Against Bush II" som begge nådde hitlistene i USA og organiserte en «Rock Against Bush»-turné med flere band over hele USA. I februar 2005, begynte bandet med "7" of the Month Club". Dette måtte man bestille på forhånd, og da fikk man en ny EP hver måned, som hver inneholdt to eller tre nye sanger. Denne klubben varte fra februar 2005 til mars 2006 (12 utgivelser). EP-en "Never Trust a Hippy" kom ut i mars 2006, og den inneholdt et par nye sanger som var på albumet som kom like etter: "Wolves in Wolves' Clothing". Dette var det første albumet som ble produsert av Bill Stevenson. I januar 2007, spilte NOFX tre konserter i San Francisco, California, som ble tatt opp og gitt ut som deres andre konsertalbum "They've Actually Gotten Worse Live!" På dette albumet sørget de for at de ikke spilte noen av sangene som allerede var gitt ut på det første live-albumet "I Heard They Suck Live!!" fra 1995. Senere samme året la NOFX ut på en lang verdensturné med to kameraer, noe som ble grunnlaget for TV-showet og turnédokumentaren "NOFX: Backstage Passport". I februar 2009 spilte NOFX tre jubileumsshow, for å feire 25-årsjubiléet deres. De fikk med seg tidligere medlemmer Steve Kidwiller og Dave Casillas for å spille på noen gamle sanger. Deres tolvte studio-album "Coaster" ble gitt ut i april 2009, og ble produsert av Bill Stevenson, som også hadde produsert det siste albumet. På Warped Tour 2009 skal bandet spille, noe de har gjort mange tidligere år. Navnet. Navnet er hentet fra et annet bandnavn, «Negative FX» Hølen skole. Hølen skole er en barneskole i Vestby kommune i Akershus. Skolen ligger sentralt i Hølen, og har elever fra 1. til 7. trinn. De fortsetter senere på Grevlingen ungdomsskole i Son. Hovedbygningen, nå kalt «Gamlebygget» ble reist i 1935, og var i begynnelsen både skole og rådhus for daværende Hølen kommune. Det var bystyresal i første etasje og formannskapssal, ordførerkontor og bibliotek i andre etasje, mens klasserom, sløydsal og lærerværelse fylte resten av bygningen. Ved innlemmelsen av Hølen i Vestby kommune i 1943. I 1955 ble skolen utvidet med en ny bygningen, nå kjent som «Mellombygget», med klasserom og skolekjøkken. Det ble da revet tre andre hus på området, blant annet den gamle Kommunegården. En gymsal ble reist omkring 1970, med de tre bygningene omtrent i hesteskoform rundt skolegården. Senere kom også brakkebygget «Paviljongen» til, med klasserom og grupperom, for å oppfylle kravene til bruk av mindre grupper i nye læreplaner. Hølen skole ble høsten 2009 flyttet til Son skole på grunn av dårlige skolelokaler. Høsten 2011 ble de slått sammen med Son skole i påvente av nye skolelokaler. Arbeidet med planlegging av nytt skolebygg startet 2010-2011. Planen er at elever og personalet skal flytte inn i nye skolelokaler 2013. Desember 2011 ble byggeprosessen stoppet av nyvalgt kommunstyre. Byggeplanene er utsatt. Hølen skole er midlertidig nedlagt. Borgund kirke (Sogn og Fjordane). Borgund kirke ligger i den vesle grenden Borgund i Lærdal kommune, i Sogn og Fjordane fylke, ca. 30 km øst for tettstedet Lærdalsøyri, som ligger innerst i Sognefjorden. Kirken ligger like ved den mer berømte Borgund stavkirke. Borgund stavkirke foran og Borgund kirke bakerst Annet. Se også Borgund kirke (Møre og Romsdal) Reset. Reset er en norsk eurodance musikkgruppe. De slo gjennom i 1999 med singlen "Blue", og har senere utgitt flere singler og CD-er. Historie. Stig Antonsen starter "Reset" alene i 1994. Prosjektet ble så lagt til side. I 1996 startet han opp arbeidet med Reset igjen. Denne gangen sammen med Trude Barstad og Christian Onshus. Sommeren 1996 ble singlen "U R My Dream" sluppet, men etter 6 måneder ble prosjektet avsluttet. Høsten 1998 startet Stig Antonsen et samarbeid med Camilla Henningsen. De produserer først sangen «Oh What A Day». Thomas Borgvang blir kontaktet, og blir medlem av gruppa, Reset ble startet igjen. Produksjonen av albumet "Play" starter. Sommeren 1999 slår gruppa igjennom med singelen "Blue". Den blir en av Norges mest solgte dance-singler, totalt 18 000 kopier ble solgt. I november 1999 ble albumet "Play" sluppet. Noen måneder senere fikk de gullplate for albumet. I 2001 kommer albumet "Calling You". Den første singlen fra albumet var "Calling You". Singelen lå 11 uker på VG-lista. Singlen lå også 20 uker som nummer 1 på NRKs Ti i skuddet. Med det slo de en 30 år gammel rekord. Fylkesvei 59 (Hedmark). Fylkesvei 59 i Hedmark går mellom Jensbakken og Rognlia i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 4,9 km. Eksterne lenker. 059 059 Fylkesvei 56 (Hedmark). Fylkesvei 56 i Hedmark går mellom Myrvoll og Høsbjør i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 5,0 km. Eksterne lenker. 056 056 Det liberale parti (Storbritannia, 1989). Det liberale parti er et britisk parti, stiftet i 1989 av en gruppe personer som var misfornøyd med sammenslåingen av det gamle liberale partiet og det sosialdemokratiske partiet. De mente at det nye liberaldemokratiske partiet var dominert av sosialdemokrater. Parlamentsvalget i Storbritannia 1997. Parlamentsvalget i Storbritannia 1997 skjedde 1. mai 1997, Labour Party vant en overveldende seier og de konservative måtte etter 18 år forlate makten. De konservative hadde da gjort sitt dårligste valg siden 1906 og verre enn Labour hadde gjort det ved valget i 1983. De konservative sto nå uten representasjon i Skottland og Wales. Resultat. "Foran valget hadde grensene mellom de ulika valgkretsene blitt endret og 8 nye plasser hadde blitt skapt, tallene for endring tar som utgangspunkt at de samme grensene skulle ha gjeldt ved valget i 1992. Dette var vanlig praksis i media under dekningen av valget." "Totalt antall stemmer: 31 286 284. Alle partier med mer enn 10 000 stemmer er vist." 1997 Washingtons flagg. Washingtons flagg består av en grønn flaggduk hvorpå delstatens segl er plassert. Flagget ble vedtatt 7. juni 1923 og har senere gjennomgått flere spesifiseringer, sist 19. april 1967. Delstaten Washingtons segl viser et bilde av president George Washington, USAs første president og den som har gitt delstaten dens navn, innenfor en gul sirkel. På sirkelen står omskriften «"the seal of the state of Washington"» sammen med årstallet «1889». Årstallet viser til at Washington ble USAs 42. delstat den 11. november 1889. Delstaten Washingtons flagg er det eneste delstatsflagget i USA med grønn farge i duken. Fargen er en referanse til delstatens kallenavn «den eviggrønne staten». Flagget er også det eneste amerikanske delstatsflagget som viser bilde av en av landets presidenter. Tanken om et eget flagg kom opp i 1914 gjennom den patriotiske organisasjonen Daughters of the American Revolution. Grønne flagg med bilde av president Washington var deretter i uoffisiell bruk fram til 7. juni 1923 da flagget ble offisielt vedtatt. Senere endringer har bestått i nærmere beskrivelser av flaggets detaljer. Morten Skaget. Morten Skaget (født 12. august 1960 i Trondheim), kjent under artistnavnet Morty Black, er en norsk bassist. Han er medlem av Åge Aleksandersens backingband Sambandet og har tidligere spilt i band som TNT (1983–1992, 1996–2004) og Vagabond (1993–1996). Han har også spilt med norske og internasjonale artister som Jorn, Ken Hensley, Terje Rypdal/Ronni Le Tekrø og Mariah Carey. I de siste årene har han også spilt for The Torbergsen Band der han spiller bassgitar og gitar på albumet "Enter The Dragon!". Han mottok i 2008 Gammleng-prisen i klassen studiomusiker. Arnulf Goksøyr. Arnulf Goksøyr (født 4. juli 1963) er en norsk politiker (H). Han har vært kommunestyremedlem i Herøy siden 1995, og ordfører siden 2003. Goksøyr ble valgt til leder i Møre og Romsdal Høyre i 2008. Tony Harnell. Tony Harnell (født 18. september 1962 i San Diego, California) er en amerikansk vokalist, mest kjent for sitt arbeid som vokalist i det norske hardrock-bandet TNT. I tiden han var med i TNT hadde han flere sideprosjekt. Harnell forlot TNT i 2006, og har siden satset på en solokarriere. Polen rundt. Polen rundt er et polsk landeveisritt over syv eller åtte etapper. Det gikk første gang av stabelen i 1928. I perioden frem til 1952 ble det bare arrangert sporadisk, men fra da av ble det en årlig konkurranse. Frem til tidlig 1990-tall var rittet kun for amatører og vinnerne var derfor for det meste fra Polen. Rittet kom med i UCI ProTour fra 2005, til tross for at det ikke hadde oppnådd en høy internasjonal status. Tony Mills. Tony Mills (født 7. juli 1962 i Solihull, England) er engelsk musiker og vokalist i TNT. Da han var 14 år gammel sang han i sitt første band punkebandet The Rip Offs. Senere sang han for band som Overdrive, Orion og Enigma, og i 1983 ble han med i gruppa Shy. Han ga ut fire musikkalbum med Shy før han forlot dem i 1991 og ble senere med i Siam for to album. I 2000 ble han gjenforent med Shy for to nye album. I 2006 ble han spurt om å bli med i TNT for å erstatte vokalisten Tony Harnell som forlot bandet for både personlige og profesjonelle grunner. Året etter medvirket Mills på TNT sitt nye album "The New Territory". Victor Borge (bassist). Victor Cito Borge (født 18. desember 1965 på Grünerløkka, Oslo) er en norsk bassist Borge begynte med å spille bassgitar da han var åtte år gammel. Han har også spilt i bandene Jack in the Box og Autopulver, begge av disse bandene hadde også med trommeslager Frode Lamøy som også har spilt i TNT. I 2005 ble Borge han med i TNT og erstattet Sid Ringsby. Borge jobber også som sessionmusiker og er i tillegg en habil låtskriver i sjangrene pop og rock, og jobber med andre artister og produsenter om dagen i tillegg til TNT. I tilegg har han jobbet for Ampeg en rekke år med både salg og klinikker i både inn og utland. Borge driver i dag Lillestrøm Musikksenter. Trivia. Han spiller på Tecamp Badbull, Badcab, DR-strenger og Yamaha-basser. Steinar Eikum. Steinar Schanke Eikum (født 6. oktober 1958 i Drøbak) var originalbassisten i den norske hardrockgruppa TNT. Han ble med i gruppa etter å ha gjort en audition i påsken 1982, og spilte på deres selvtitulerte album samme år. Han ble erstattet av Morty Black i 1983. Før Eikum ble med i TNT, var han med i Oslo-gruppa Red. I 1987 ble han med i Trondheimsbandet Blonde on Blonde og spilte inn et selvtitulert album med dem året etter. Han sluttet i gruppen i 1991 og ble med i Ketil Stokkans Band i 1994. John Macaluso. John Macaluso (født 30. juni 1968) er en amerikansk heavy metal trommeslager. Han har spilt for blant andre ARK, TNT, Jorn og Yngwie J. Malmsteen. Frode Lamøy. Frode Lamøy (født 2. april 1972) er en norsk trommeslager. Han har siden 1989 spilt i en rekke mindre kjente, norske band, deriblant Jack in the Box (1991–1996)‚ Autopulver (1996–2001) og The Landlords (fra 2002). Han har ellers spilt sammen med Mari Boine, Sofian, Karen Jo Fields, Magne F, Venke Knutson, TNT og andre. Frode Lamøy har også dannet gruppen Sounds Like You med broren Rune Lamøy. Øystein Ringsby. Øystein Ringsby (født 16. februar 1961) er en norsk bassist under artistnavnet Sid Ringsby Han har spilt med blant annet TinDrum, The Snakes, TNT, Wild Willy's Gang, Jørn Landes soloband Jorn og Vestlandsfanden. Han har i tillegg vært studiomusiker på en mengde album. Utstyr. Sid bruker Stuart Spector basser, og nylig bruker han NS-2 NTB bass som er laget i Tsjekkia. Han bruker Ampeg forsterkere og Ampeg Classic SVT Head. Buginesisk. Buginesisk er et austronesisk språk som tales av rundt 3,5 millioner mennesker på øya Sulawesi i Indonesia. Det bor også noen buginesisktalende i Malaysia; da nederlenderne koloniserte Indonesia var det noen som flykta til den malayiske halvøya, og deres etterkommere snakker fortsatt buginesisk. Golden Ocean Group. Golden Ocean Group Limited er et Bermuda-registrert tørrlastrederi notert på Oslo Børs. Rederiet ble utfisjonert av Frontline i november 2004. Fredriksen-kontrollerte Hemen Holding er største eier. Selskapet startet opp med to capesize-skip og to panamax-nybyggingskontrakter, samt en langtidsinnbefraktet capesize. Rederiet har de siste årene opplevd stor vekst innenfor sine segmenter, og er nå en dominerende aktør innenfor tørrlast med 60 kontrollerte skip og nybygg. Det ble i mai 2007 uttalt at man har ambisjoner om å bli ett av vestens største tørrlastrederier innen 2012. Dette innebærer ambisjoner om en flåte på mellom 100-150 store tørrbulkskip, og strategien vil være å vokse gjennom nybygg, oppkjøp og fusjoner. Herman Billung, som tidligere var ansatt hos Torvald Klaveness-gruppen, har vært administrerende direktør i selskapet siden april 2005. Det største bidraget til omsetningen er inntekter fra befraktere som chartrer skip av Golden Ocean til frakt av råvarer. Den største driveren i bulkmarkedet er behovet for jernmalm og kull i Kina og andre vekstområder. Likviditetsproblemer våren 2009. Selskapet varslet i kvartalsrapporten Q1'2009 problemer med lånefasilitetene knyttet til 11 av bestilte nybygg: «De trolige bruddene på betingelsene i obligasjonsgjelden vil gjøre det vanskelig å utnytte disse fasilitetene. Det vil trolig skape en situasjon i mars 2009 hvor selskapet vil gå tom for kontantlikviditet for å møte dets kortsiktige forpliktelser». Hemen Holding tilbyr å kjøpe to tredjedeler av det utestående obligasjonslånet selskapet utstedte i 2007, og som løper til 2012. Obligasjonslånet er på 200 millioner dollar. Fredriksens tilbyr seg å betale 40 millioner dollar. Likviditetsproblemene anses med dette for løst. Foreningen for human narkotikapolitikk. Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) ble stiftet i april 2006. FHN er en brukerforening, en interesseorganisasjon for brukere og brukervenner. De arbeider for å påvirke norsk narkotikapolitikk og rusbehandling.Foreningen jobber aktivt for legalisering av alle rusmidler i Norge. Arbeidsmåter. Organisasjonen har markert seg i norske medier hovedsakelig i form av kronikker, leserbrev, foredrag og andre utspill. Organisasjonens leder Arild Knutsen har også deltatt i NRKs Sommeråpent og NRKs Brennpunkt. Organisasjonen er også en aktiv bidragsyter ved offentlig høringer om narkotikapolitiske temaer og deltaker på ruspolitiske konferanser og seminarer. Videre driver FHN med lobbyvirksomhet blant politikerne. Foreningen har opprettet en tradisjon med å gå i tog sammen med vanskeligstilte stoffbrukere fra Plata og inn på Stortinget. Datoen for tradisjonen er 18. november, den første var i 2008 og nå kalles tradisjonen "Stoffbrukernes dag". Organisasjon. FHN er en ideell organisasjon. Organisasjonens første styre ble konstituert på årsmøtet 22. juni 2007. Styret for perioden 2010-2011. Leder: Arild Knutsen Politikk. Organisasjonen har blant annet markert seg med standpunkt for heroinutdeling og opprettholdelse av sprøyterom, for legalisering av narkotikabruk, mot tvungen bruk av urinprøvekontroll for pasienter i LAR og har lansert forslag om at Galleri Oslo bør bli et "værested" for narkomane. Ashmore og Cartierøyene. Ashmore og Cartierøyene er en ubebodd øygruppe nord for Vest-Australia som blir regnet som et eksternt territorium (external territory) tilhørende Australia. Øyene ble fram til 1978 administrert som en del av Nordterritoriet, men ble etter det administrert av av den føderale regjeringen. Ashmoreøyene utgjør 5 km², Cartierøya er langt mindre. Korallhavøyene. Korallhavøyene er en øygruppe i Stillehavet som utgjør et eksternt territorium (external territory) tilhørende Australia. Øygruppen består av en rekke små, ubebodde øyer i Korallhavet utenfor Queensland. STS-120. STS-120 var en romferd til den internasjonale romstasjonen (ISS), med den amerikanske romfergen "Discovery". Oppskytningen fant sted 23. oktober 2007 fra rampe 39A ved Kennedy Space Center. STS-120 tok med seg en ny modul, Harmony, til ISS. Modulen er en «hub» som det europeiske laboratoriet Columbus og det japanske Kibō vil bli koblet til. Med ned fra ISS. Tall i parentes angir antall romferder den enkelte har vært med på, inkludert denne romferden. Ilokano. Ilokano er et austronesisk språk som snakkes av ilokanoene i Filippinene, hovedsakelig langs kyststripen helt nordvest på øya Luzon, nord i landet. I nord fungerer ilokano som et lingua franca, og er annetspråk for rundt to millioner mennesker. Det har mange lånord fra spansk, blant annet er alle navn på dager og måneder henta fra spansk. Heggspinnmøll. Trær dekket av spinn fra heggspinnmøll under angrepet i 2007. Larver og spinn på en grein. Heggspinnmøll ("Yponomeuta evonymella") er en sommerfugl, og en av 77 arter spinnmøll (Yponomeutidae) registrert i Norge. Heggspinnmøll er vanligst i det sørlige Norge, særlig på Østlandet, men finnes nord til Nordland. Larven er gul med svarte prikker, den voksne sommerfuglen er hvit med svarte prikker. Levevis. Heggspinnmøllen lever i larvestadiet på hegg. Eggene blir lagt i trærne om høsten, om våren dekker larvene blader og knopper med et hvitt spinn, og under dette spinnet eter larven knopper og blader. Ved større angrep kan treet miste alle blad og knopper. I løpet av sommeren forpupper larvene seg under spinnet, og er ferdige sommerfugler på ettersommeren. Nærbilde av heggspinnmøll og bladrester inne i vev. Tre angrepet av heggspinnmøll i Oslo juni 2008. Skadedyr. Avhengig av været og andre faktorer kommer større angrep av heggspinnmøll med flere års mellomrom – ofte omkring 10 år. Dette har ingen økonomiske konsekvenser for skogbruket. Trærne overlever vanligvis, og kommer med nye blader senere på sommeren. Larvene angriper først og fremst hegg og noen andre løvtrær, mens de fleste løvtrær står urørt. Insektet utvikler seg fra larve til sommerfugl i treet. Larven tar over hele treet ved å spinne greiner og blader inn i et slags spindelvev, hvor larven vokser og spiser de innevevde bladene. Angrep av heggspinnmøll er vanligst på Østlandet og temmelig sjelden på Vestlandet, selv om angrep i Bergensområdet fikk en del oppmerksomhet sommeren 2007. Sommeren 2008 var det storstilet angrep av heggemøll på Østlandet. Botemiddel. Når spinnmøllen er i tidlig larvestadium, kan bakterien "Bacillus thuringiensis" brukes før larvene spinner nettet. En annen mulighet er å spyle larvene ned av trærne med vann. Ismail. Ismail ("Ismā'īl") er en av islams profeter. Han er sønn av Ibrahim og Hagar. Han nevnes tolv ganger i Koranen, for det meste i opplistinger ("Ibrahim, Ismail, Ishaq, Yaqoub og stammene") sammen med andre profeter. Både i jødisk og islamsk tradisjon regnes Ismail/Ismael som stamfar for det arabiske folket. I henhold til muslimsk tradisjon skal Muhammed ha vært en etterkommer etter Ismails sønn Kedar. Muslimsk tradisjon forteller at Ibrahim og Ismail gjenreiste Kaba. Islam har en fortelling som tilsvarer Det gamle testamentes historie om Abraham som er villig til ofre Isak: Allah ga Ibrahim beskjed om å ofre sin sønn Ismail til Allah. Ibrahim spør sønnen om råd, og blir anbefalt å følge Guds befaling. Dette skjer på stedet Mina utenfor Mekka. Ibrahim blir fristet av djevelen til å ikke adlyde Gud, men han jager vekk djevelen ved å kaste steiner etter ham. Da Ibrahim slik har bevist sin lydighet, slapp han likevel å ofre sønnen. En sau blir sendt ham for å tjene som offer i stedet for Ismail. Flere av ritualene under Hajj imiterer disse hendelsene. Arild Sandahl. Arild Sandahl (født 13. juli 1944) er Ap-politiker og var ordfører i Eidsvoll i perioden 2003–2007. Parkinor. Parkinor var fra 1994 til 2004 en bransjeforening for private parkeringsselskaper. Medlemmene var de største private parkeringsselskapene. Hovedfokus for foreningen var å gjøre bransjen mer seriøs. Foreningen ble nedlagt i 2004, ettersom NORPARK (inntil da en forening kun for kommunale parkeringsvirksomheter) vedtok å ta inn også de private parkeringsselskapene som fullverdige medlemmer. Alkaline Trio. Alkaline Trio (Alk3) er et punk-band fra Chicago. Bandet består av medlemmene Matt Skiba (gitar/vokal), Dan Andriano (bassgitar/vokal) og Derek Grant (slagverkr/vokal). Musikken karakteriseres av mørke tekster, fengende rytmer, raske tempoer og gjentakende temaer som alkoholisme, depresjon, hjertesorg, kjedsomhet, brann, dop, blasfemi og død. Hagar. Hagar var en kvinne som ifølge Det gamle testamente var tjenestejente hos Abrahams hustru Sara. Sara gav Hagar til Abraham så Hagar kunne være Abrahams medhustru (1.Mosebok kap.16 v.3). Ifølge Koranen var Hagar Ibrahims (Abrahams) hustru. Hagar fødte Abrahams/Ibrahims sønn Ismael/Ismail, ettersom Sara ifølge Bibelen var ufruktbar. Da Sara likevel, i 90 års alder, fødte sønnen Isak ble Hagar og Ismael/Ismail fordrevet fordi Sara ikke ville gi gutten samme arverett som hennes egen sønn. Både Bibelen og Koranen regner Hagars sønn som stamfar for araberne. Eirik J. Førland. Eirik J. Førland (født 22. mars 1944 i Stavanger) er en norsk klimatolog. Førland har sin utdannelse fra Universitetet i Bergen. Viktigste forskningsfelt er historisk og framtidig klimautvikling i Norge, analyser av romlig fordeling av ulike klimaelement og studier av klimaet i Arktis. Førland har arbeidet som forsker ved Universitetet i Bergen og ved Meteorologisk institutt. Fra 2000 har han vært leder for Meteorologisk institutts klimaforskere, og fra 2006 er han direktør ved Klimadivisjonen samme sted. Sedgefield. Sedgefield er en stor landsby i Durham i England. Landsbyen har gitt navn til distriktet Sedgefield, men er ikke distriktets administrasjonssenter. Stedet har blant annet en regional hesteveddeløpsbane, Sedgefield Racecourse, samt en 45-hulls golfbane, Knotty Hill Golf Centre. Appaloosa. Appaloosa er en hesterase som kommer fra USA. Opprinnelse. Den fargerike appaloosaen er en populær amerikansk rase, men botete hester finnes på kinesiske kunstverk som er datert helt tilbake til 500 f. Kr. Botete hester ble bragt til Nord-Amerika av spanske oppdagere i det sekstende århundre. Noen rømte eller ble stjålet. Tidlig på 1700-tallet hadde Nez Perce-indianerne, som holdt til i den nordvestlige delen av landet og var dyktige hestefolk, brukt flere av disse hestene i avlen for å forbedre sine egne dyr. De brukte de flekkete hestene i krig og til å jakte på buffalo. Navnet appaloosa kommer fra området ved Palouseelven, i det nordlige Idaho, der Nez Perce-indianerne opprinnelig holdt til. Uttrykket «a Palouse horse» ble senere til «appaloosa». Den kommer også fra Nederland. Rasebeskrivelse. Appaloosaen varierer fra kompakt med mye muskelmasse til elegant og forfinet. Krysning mellom araber, quarter horse og fullblods kan gi noen av de typiske kjennetegnene ved denne rasen. Appaloosaen er utholdende og tøff. Den er kjent for sitt botete hårlag, hvitt kombinert med en annen farge. Flekkene varierer i størrelse fra små prikker til flekker som måler 8-10 cm i diameter. Typisk for appaloosaen er den hvite scleraen, det vil si en hvit ring rundt iris – akkurat som menneskeøyne. Hårlaget er prikkete eller delvis prikkete. Hovene har tydelige striper på hovene. Det hender en sjelden gang, at en appaloosa er født ensfarget. Appaloosaen er en svært anvendelig hest med et vennlig og rolig temperament. Den er brukt i både engelske og western disipliner. Mankehøyden varierer fra 142 cm til 162 cm Nasheed. Nasheed (arabisk: أناشيد, også stavet Nasyid i Malaysia) er en islam-orientert sang. Tradisjonelt er den sunget a capella med kun en spesiell tromme som rytme. Denne genren innen musikk er brukt for å opplyse de som studerer Islam. Tekstene er kun om islamske temaer som f.eks Allah, Muhammad eller om muslimske verdier og regler. I noen nasheeds er kun teksten «Allahu Allah» (som i sangen her fremført av Sami Yusuf og Mesut Kurtis). I noen muslimske retninger er vanlig pop-musikk forbudt (haram), så da er nasheed den eneste lovlige genren. Nasheed har blitt fornyet gjennom årene. Nye artister som Sami Yusuf, Yusuf Islam (tidl. Cat Stevens), Outlandish, Mesut Kurtis og Ahmed Bukhatir. Disse artistene har tatt med seg nyere teknologier. Nye sanger fra de artistene over har fått egne musikkvidoer, som "Al Mu'allim", "Meditation", "Hasbi Rabbi" (alle av Sami Yusuf) og "Dear my Wife", "Ya'adheeman" (Ahmed Bukhatir). Nasheedene er populære i Midtøsten, sørøst-Asia og blant muslimer i England. Tennessees flagg. Tennessees flagg består av tre hvite stjerner i en hvitkantet blå skive på en rød bakgrunn med en hvitkantet blå stripe i flaggets frie ende. Flagget ble innført 17. april 1905. Det er i størrelsesforholdet 3:5. Tennessees flagg benytter fargene fra USAs flagg og flagget til Amerikas konfødererte stater. Flaggets tre felter viser til delstatens tredelte topografi. Flagget ble tegnet av oberst LeRoy Reeves fra det tredje regiment av Tennessees infanteri. Tidligere flagg. Tennessees første delstatsflagg ble innført 1. mai 1897. Det var delt inn i vertikalt skrådelte felter i rødt, blått og hvitt. I det midtre, blå feltet var det påført «THE VOLUNTEER STATE» i gule bokstaver. Dette viser til at delstaten er kjent for å stille frivillige og soldater til tjeneste for nasjonen. I det hvite feltet sto tallet «16», en henvisning til Tennessees nummer i unionen. Edgar-prisene. Edgar-prisene, egentlig The Edgar Allan Poe Awards, også kjent under kortformen Edgar, utdeles årlig av Mystery Writers of America. Prisene er oppkalt etter Edgar Allan Poe, og går til de beste engelskspråklige kriminallitterære bøker, filmer, TV, noveller og drama publisert produsert siste år. Hvor ikke er annet er angitt, kan prisene også utdeles til ikke-amerikanske forfattere. Prisåret er imidlertid det år det premierte verket ble utgitt i USA. Blant de få ikke engelsk-talende forfatterne som har blitt belønnet med Edgar, er svenske Maj Sjöwall og Per Wahlöö (Best Novel 1971). Sammen med britiske Crime Writers' Association dagger-priser regnes Edgar som verdens mest prestisjefulle kriminallitterære pris. The Grand Master Award. Prisen er Mystery Writers of Amerikas høyeste utmerkelse, og gis for viktige bidrag til til genren over lang tid samt en stor produksjon av vedvarende høy kvalitet. Prisen ble første gang utdelt i 1955, men ble ikke utdelt i de to etterfølgende årene. Fra 1958 er den utdelt årlig. Best Novel Award. Prisen er utdelt årlig siden 1954. Best Short Story Award. Prisen er utdelt siden 1951. Mazda RX-8. Mazda RX-8 er en sportsbil fra den japanske bilprodusenten Mazda. Den ble lansert på bilutstillingen i Detroit, USA i 2001, men ble ikke satt i produksjon før i 2003. RX-8 er etterfølger av Mazda RX-7, og er utstyrt med en tilsvarende wankelmotor («rotasjonsmotor») med et rotorvolum på 1.3 liter og en effekt på 192 eller 232 hestekrefter. Bilen er bakhjulsdreven. RX-8 har fire dører, hvorav de to bakdørene åpner motsatt vei, såkalte selvmordsdører. Bilen er utstyrt med en rekke mindre detaljer formet som trekanter, noe som spiller på wankelmotorens oppbygning og rotorens trekantede form. Modellen har vunnet en rekke internasjonale priser, blant annet "International Engine of the Year 2003", "Japanese Car of the Year 2003", "Car of the Year 2003" fra det australske magasinet "Wheels Magazine", og flere tilsvarende priser. Produksjonen av bilen ble stoppet i desember 2011 i USA og i april 2012 i Japan. Black and tan coonhound. Amerikanske coonhounds er blant verdens mest spesialiserte raser, med et høyt utviklet instinkt til å følge spor etter vaskebjørnen eller opossum, og jage dyret opp i tre. Så snart byttet dermed er «sikret», forandrer hunden tonen på losen. Den blir stående ved treet og bjeffer «nå har jeg den oppi treet»-losen inntil jegeren kommer. Black and tan er den vanligste coonhounden og er pågående, vaktsom og lydig. Pelsstell med spesiell vekt på ørene, og mosjon, er helt nødvendig. Den har typisk stor, sort støvernese med godt åpne nesebor. Den har nøttebrune øyne med våkent og vennlig blikk. Den har mørk tanfarge over øynene. Den har lange, hengende ører, ansatt godt tilbake på hodet. Den har middels lang, muskuløs hals. Hofteleddsdysplasi kan forekomme. Den har lange, sterke ben bygd for langvarig løping og svømming. Den har dypt bryst for fysisk utholdenhet. Hunden er vanligvis god barnehund, men egner seg ikke for byliv, for den trenger mye fysisk mosjon. Hunden egner seg for varmt, solfylt klima, men trives også i kaldt klima. Rasehistorie. Forfedrene innbefatter blodhund, irsk kerry beagle og foxhound, spesielt virginia foxhounden fra 1700-tallet. Rasen kan også være i slekt med talbothounden fra det 12. århundre. Guatemalas herrelandslag i fotball. Guatemalas herrelandslag har aldri vært i VM, men de har vunnet flere ganger Copa America og Gold-Cup. Guatemalas store øyeblikk var å slå Brasil 5-1 i finalen i Copa America og da spilte Ronaldinho, Ronaldo, Kaka og de store stjernene. Harām. Ḥarām (arabisk: حرام) er et arabisk ord, brukt i islam der det symboliserer det som er forbudt innen islam. "Halāl" er antonymet. Eksempler på spiselige ting som er haram i Islam er alkohol (Qur'an 5:90) og svinekjøtt (Qur'an 5:3). Svinekjøtt-baserte produkter som gelatin er også forbudt. Utroskap og overgrep er også haram. Nord-amerikansk fatwa har besluttet at terror (å drepe sivile) er haram. "Haram" er også brukt av foreldrene som sier til barna sine at det ikke er lov å plage andre barn fordi det er haram. Vasetvatnet. Vasetvatnet er et vann som ligger i Vestre Slidre kommune i Oppland. Vasetvatnet renner ut i Sundheimselva og videre ned i Slidrefjorden. Krokåne renner inn i Vasetvatnet fra Søre Syndin. Frederick Coutts. Frederick Coutts (født 21. september 1899 i Kirkcaldy, død 6. februar 1986) var Frelsesarmeens åttende general 1963–1969 Han var gift med løytnant Bessie Lee fra 1925 til hun døde i 1967. I 1970 giftet han seg på nytt med kommandør Olive Gatrall (som ble offiser fra Thornton Heath korps (UK) i 1925). Coutts ble offiser i 1920 og kom fra Batley korps, Storbritannia. Tjenestegjorde i Storbritannia på divisjonsplan (1921- 1925) som korpsoffiser (1925 – 1935). Var 18 år ved litteraturavdelingen ved det internasjonale hovedkvarteret; forfatter av de Internasjonale kompaniordrer(1935 – 1946); redaktør av The Officers’ Review (1947 – 1953); assisterende sekretær ved litteraturavdelingen (1947 – 1952); litteratursekretær (1952 – 1953); rektor ved den internasjonale offisersskolen (1953 – 1957); kommandør ved Australia-øst territoriet (1957 – 1963). Det vakte oppsikt da han i 1965 forrettet ved begravelsen til tidligere utenriksminister Herberth Morrison fra Labour. Mange oppfattet dette som et signal om generalens eget politiske ståsted. Hans sønn John Coutts var også frelsesoffiser i mange år, og har skrevet en rekke bøker om ulike teologiske spørsmål. Nassau (Lahn). "For flere betydninger av Nassau: Se Nassau (flere betydninger)" Nassau er en by i den tyske delstaten Rheinland-Pfalz. Den ligger ved elven Lahn mellom byene Bad Ems og Limburg an der Lahn. Veien langs elven er del av et tysk-nederlandsk ferielandskapsveisamarbeide kalt «Oranier-Route», og regnes for naturskjønn. Byen nevnes i historiske dokumenter fra 915 e. Kr., og fikk byrettigheter i 1348 fra keiser Karl IV. Nåværende befolkning er ca. 5000 innbyggere. Byen har gitt navn til hertugdømmet Nassau, Orange-Nassaukongehuset, den prøyssiske provinsen Hessen Nassau, foruten flere steder i og omkring Amerika, som Nassau (Bahamas), hovedstad på Bahamasøyene, Nassau County i New York m. fl. Både bygninger og skip har fått Nassau-navn. Kultur og severdigheter. Borgen ligger på en høyde over byen og elven. Terrenget er nå grodd til med tildels store trær, men det er fortsatt mulig å se at der var god oversikt og kontroll med det som beveget seg i omegnen i tidligere tider. Borgen var herresetet til de opprinnelige grevene av Nassau, og dermed opphavssted til både storhertugene av Luxembourg og det nederlandske kongehuset Nassau. Nede i byen finnes bygningen "Steinische Hof", som var herresete til "Reichsfreiherren"e i "baroniet vom und zum Stein", hvor den pröyssiske ministeren Heinrich Friedrich Karl vom Stein er av de mere kjente. Kjente personer. Baron Karl Freiherr vom und zum Stein ble født i Nassau i 1757. Han ble senere minister og reformator i det pröyssiske keiserriket. Familien vom und zum Stein hadde da residert i byen siden det tolvte hundreåret. Familieboligen "Steinische Hof" eies fortsatt av etterkommerne, for tiden av grevene von Kanitz Looney Tunes. "Looney Tunes" er en amerikansk animert tegnefilmserie som ble laget av Warner Bros. i perioden 1930–1969. Navnet Looney Tunes har også blitt kjent som navnet på karakterene som var med i serien, inkludert Daffy Duck og Snurre Sprett. Rappell. Rappell ned klippevegg ved hjelp av rappellåtter og sittesele. Rappell innebærer å fire seg ned i bratt terreng eller bygningsfasader ved hjelp av et tau, med dertil egnede hjelpemidler. Det finnes flere måter å gjennomføre en rappell på, avhengig av tilgjengelig utstyr og terrengets og situasjonens karakter. Rapellåtter blir ofte brukt som taubrems under repellering. João Baptista de Oliveira Figueiredo. João Baptista de Oliveira Figueiredo (født 15. januar 1918 i Rio de Janeiro – død 24. desember 1999 i Rio de Janeiro) var en brasiliansk militær og politiker. Han var Brasils president i årene 1979-1985, og den siste presidenten under militærjuntaen i landet. Arvid Sletta. Arvid Inge Sletta (født 21. januar 1960), fra Frøya i Sør-Trøndelag, er en norsk gitarist og komponist. Han startet sin karrière i bandet Easy Riders på midten av 80-tallet, hvor også Slettas brødre Reidar og Øyvind var med. Deres produksjon besto av singlen «Call Me Tonight»/«You Drink Too Much» pluss to kassetter: "Brilliant Kind Of Works" (1988) og "In Love" (1990). Bandet ble oppløst tidlig på 90-tallet, men Arvid Sletta fortsatte sin karrière som soloartist, med et album hvor han også nøt godt av litt hjelp fra sine brødre. I dag er solo-LP-en "Statement" (1990) et ettertraktet samleobjekt, med stor kult-status. Løno. Løno er en privateid, ubebodd øy som ligger vest for Sotra i Fjell kommune i Hordaland. Den har ett hus som kan leies, og noen naust. Øyen er åpen for friluftsaktiviteter. Den besøkes av og til om sommeren for bading og tur. Området rundt øyen er åpent og værhardt og det krevest godt vær for å nå ut til friluftsområdet. Om man bruker noen dager på Løno, må man vere forberedt på at været kan endre seg fort slik at det kan bli vanskelig å ta seg tilbake til fastlandet. Friluftsrådet eier et eldre bolighus og to naust på øyen. Det er gode havn i Lønøyvågen, med egen kai. På Løno er det sau på beite hele året. Det var fast bosetning på Løno fra 1845 til 1951, med syv bolighus og seks gårdsbruk. Løno hadde egen skole og øyen var selvforsynt med poteter grønnsaker og for til dyrene. Fiske og sjøfart var hovednæringen. Søndre del av øyen er sjøfuglreservat. Ferdselsforbudet er foreløpig ikke håndhevet i den delen av reservatet som ligger på hovedøyen. Det hekker fugl også på holmene utenfor Løno. David Miliband. David Wright Miliband (født 15. juli 1965, London) er en britisk politiker (Labour). Han var var utenriksminister fra 2007 til 2010 under Gordon Brown, og har også hatt flere mindre ministerposter. Han har sittet i Underhuset siden 2001 for valgkretsen South Shields, og er bror av partileder Ed Miliband. Politisk karriere. Miliband fullførte i 1990 mastergraden i statsvitenskap ved Massachusetts Institute of Technology i USA. Mellom 1989 og 1994 jobbet han på et praktisk orientert forskningsinstitutt, en slags tankesmie, med nære bånd til Labour. Det ble her forsket på spørsmål om sosial rettferdighet, demokratiske reformer og bærekraftig utvikling. Når Tony Blair i 1994 ble leder for Labour, ble Miliband en av hans nære rådgivere. Miliband var er viktig bidragsyter til Labours valgmanifest foran valget i 1997. I 2001 ble Miliband valgt inn som representant i Underhuset for South Shields. Året etter ble Miliband utnevnt som skoleminister, en juniorposisjon i det britiske utdanningsdepartementet. Etter valget i 2005 ble han en del av kabinettet, i det han ble kommunalminister. Etter lokalvalgene i 2006 ble Miliband flyttet til miljøverndepartementet. Når han den 28. juni 2007 ble utenriksminister, var han den nest yngste som hadde fått denne posisjonen siden David Owen, som ble utenriksminister i en alder av 38 år. I juli 2008 publiserte dagsavisen "The Guardian" en artikkel, skrevet av Miliband, som av politiske kommentatorer ble betraktet som en posisjonering foran et eventuelt kommende partiledervalg, idet Miliband i artikkelen behandlet spørsmålet om labourpartiets framtid uten å nevne statsminister Brown. Etter at artikkelen ble publisert var det flere som krevde Milibands avgang p.g.a. den illojalitet de mente han hadde utvist. Bøker. Miliband har forfattet to bøker; "Paying for Inequality: Economic Cost of Social Justice" samt "Reinventing the Left" (begge i 1994). Solbakk helleristninger. Solbakk helleristninger ligger i Strand kommune i Rogaland og ble oppdaget i 1923. Ristningene ligger i "Kuvika" på gården "Nag". Feltet består av 40 figurer, de fleste har båt og ring motiv. Figurene er ganske dypt hugget. Feltet har blitt tidfestet til bronsealderen. Det finnes to forskjellige båttyper i feltet. Det kan tyde på at feltet har blitt brukt i flere hundre år. Tyding. Helleristningene blir tolket som hellige symbol eller gjenskaping av hellige handlinger. Alle ringene som er hogget inn tolkes som et symbol på solen, det kan være for å påkalle solen eller for at solkraften skal være til det beste for menneskene. Båtene har også en viktig sybolverdi da de spilte en viktig rolle når det gjaldt fangst og fiske. Båten var også et viktig fremkomstmiddel. Døves menigheter. Døves menigheter er betegnelse på særskilte menigheter for personer med hørselstap. Dette kan være menigheter med forskjellig konfesjonell profil eller tilknytning. I Norge har flere kirkesamfunn virksomhet som søker å inkludere døve eller hørselshemmede, men mest omfattende er døvemenighetene i Den norske kirke. Thomas Jacobsen (fotballspiller). Thomas Jacobsen (født 16. september 1983, i Bodø) er en norsk fotballspiller som spiller midtbane og høyreback for Glimt. Han har tidligere spilt for Innstranden og senest for Adeccoligaklubben Lyn. Thomas Jacobsen spilte i Bodø/Glimt hele sin juniorkarriere, og var med Glimt-juniorene som kom til finalen i junior NM i 2002. Der tapte Glimt mot Brann. I 2003 sesongen var han seniorspiller uten reelle muligheter til å komme inn på A-laget til Bodø/Glimt. Han valgte derfor å gå til naboklubben Innstranden som spilte i 3. divisjon. Han fortsatte i Innstranden til laget var oppe i 2. divisjon i 2005 sesongen. Det endte med nedrykk til 3. divisjon, samme år som Bodø/Glimt rykket ned fra Tippeligaen til Adeccoligaen. Jacobsen ble ansett som Innstrandens beste spiller og etter å ha prøvespilt for Glimt i desember 2005 ble han tilbudt kontrakt. Jacobsen var mye inn og ut av laget i 2006–sesongen. Til tross for at han likte seg best på midtbanen ble han også mye brukt som høyreback. I 2007 sesongen spilte han bortimot fast på høyreback og følge spillerbørsene i lokalavisene var ikke det tilfeldig. Den 9. desember 2008 signerte han en treårskontrakt med Lyn. 2009-sesongen for Lyn ble delvis ødelagt av skader og var kun på banen i åtte Tippeligakamper. Jacobsen har vært fast inventar på Lyn sin høyrebeck i starten av 2010-sesongen. Den 4. mai 2010 mot Sogndal kom hans første scoring i Lyn-drakten. Etter at Lyn gikk konkurs sommeren 2010 trente Jacobsen med Bodø/Glimt, men ble ikke tilbudt kontrakt i første omgang. Den 31. august 2010 ble det klart at han returnerte til Bodø/Glimt. Kalkmaling. Kalkmaling er et materiale som brukes til å hvitte eller male murverk eller murpuss. Til kalkhvitting brukes lesket kalk forynnet med vann til malingkonsistens. Etter gammel tradisjon skulle «kalkmelken» være så tyntflytende at et lag strøket på tommelfingeren lot neglens «halvmåne» forbli synlig. Kalkmelken kan fremstilles av tørrlesket kalk i pulverform, eller helst av våtlesket "deigkalk". Den påføres med kalkkost i «villstrøk» i flere tynne strøk. Best resultat oppnås ved å påføre kalkmelken i flere meget tynne transparente strøk «vått i vått», men slik at hvert strøk får litt tid til å binde før neste påstrøk. Underlaget (puss, naturstein eller teglstein) bør først grunnes med "kalkvann". Kalkvann er en vannklar væske mettet med kalk (kalsiumoksid, CaO) som fremstilles ved å la kalkmelk bunnfelle natten over og helle av det klare kalkvannet. Den bunnfelte kalkmelken kan fortynnes til ønsket konsistens før den brukes til de dekkende strøkene. Kalkhvitting herder etter tørking ved opptak av CO2 fra luften og danner CaCO3, kjemisk sett det samme som kalkstein. Kalkmaling kan tilsettes "kalkekte" pigmenter for å gi farget kalkmaling. Pigmentmengden må ikke være så stor at den svekker kalkens bindeevne. Noen syntetiske pigmenter (f.eks. prøyssisk blå) reagerer kjemisk med kalken og mister fargen. Tradisjonelt har kalkekte jordfarger basert på jernoksid vært mest brukt til kalkmaling for å oppnå gule og røde farger. En sterk oransjegul kalkfarge fremstilles ved å blande kalkvann eller kalkmelk med jernvitriol. Kalkmaling er fullstendig diffusjonsåpen og sørger derfor for at fuktighet som trenger inn i murverket rask tørker ut igjen og ikke stenges inne bak tette overflateskikt. Hvitting som påføres på riktig måte er meget varig, smitter lite av, og brytes langsomt ned ved avkritting fra overflaten. Nedslitt hvitting vedlikeholdes ved å børste bort løstsittende kalk, påstryke grunning med kalkvann, og deretter så mange strøk med kalkmelk som er nødvendig får å gi en dekkende overflate. Kalkhvitting er en teknikk med tradisjon tilbake til Oldtiden. I Norge kom kalk til mørtel i murverk og til hvitting av mur i bruk ved bygging av kirker i middelalderen. Kalkmaleri ble mye brukt til utsmykning i kirker og fornemme hus i middelalderen og på 1600-tallet. Erstatninger for kalkmaling. Kalkhvitting har særlig vært en aktuelt på murkirker og andre murhus, ofte vernede kulturminner. Fordi teknikken er arbeidskrevende, ble den i løpet av 1900-tallet langt på vei utkonkurrert av andre typer maling. Malinge med sement som bindemiddel har til dels gitt akseptable resultater, ettersom bindemiddelet er en nær «slektning» av kalk. Men sementmaling danner en hardere og mindre diffusjonsåpen hinne og en annen overflatestruktur, og den kan nedbrytes ved å løsne i store flak. Særlig uheldig erstatninger er malingtyper med organiske bindemidler som olje, akryl, lateks m.fl. Disse er lite diffusjonsåpne og kan føre til oppsamling av fuktighet i mur og puss, som igjen kan føre til frostsprengning. Utseendet er også lite tiltalende, idet overflaten ikke brytes langsomt ned, men flaker av. Den har også en blankere og mindre «levende» overflate enn den absolutt matte kalkmalingen, og blir også fort skitten. Påføring av organisk basert maling kan i første omgang synes rasjonell, men fører senere til større vedlikeholdsproblemer og et mye mer krevende vedlikehold. Kulturminnevernet fraråder derfor bruk av erstatninger for kalkmaling. NSB type 63. NSB Type 63, også kalt Stortysker, var en damplokomotivtype hos NSB produsert i perioden 1942 til 1944 hos forskjellige tyske produsenter som Schichau, Deutsche Waffen- und Munitionsfabrik, Borsig, Krauss Maffei, Wiener Lokfabrik, Henschel og Schwartzkopf. Type 63 var identisk med "BR 52 Kriegslok" fra Deutsche Reichsbahn og var en forenklet utgave av BR 50. Disse kom til Norge under andre verdenskrig hvor de ble overtatt av NSB og senere tatt over som krigsbytte. Denne maskinen ble sett på som jernbanens arbeidshest og ble for det meste brukt i tunge godstog både i Tyskland og i Norge på de fleste av de banene som tålte lok med 15 tonn akseltrykk. Totalt ble over 6700 lokomotiver av denne typen bygget, hvorav 74 stk ble sendt til Norge. Etter krigen var lokomotivene i bruk på Nordlandsbanen, Meråkerbanen (til 1961), Dovrebanen, Rørosbanen (1964–1970), Raumabanen (til 1964), Gjøvikbanen (til 1963), Bergensbanen (1949–1962) og Sørlandsbanen (i ordinære tog 1944-1949, men noen lokomotiver ble beholdt i reserve helt fram til 1970). De siste lokomotivene av denne typen var 2293, 2570 og 5841, og disse ble utrangert den 9. november 1970. Ingen av de siste utrangerte lokomotivene ble bevart, men 2770 er bevart av Norsk Jernbanemuseum og er restaurert i regi av Norsk Jernbaneklubb avdeling Rogaland. Dette lokomotivet ble en periode benyttet som lokomotiv for turisttogene på Raumabanen. 2770 ble overført fra Oslo distrikt til Stavanger distrikt 14. april 1958 og stod hensatt i en tunnel i Drangsdalen helt fram til 1972. 5865, som gikk fra Oslo distrikt til Stavanger distrikt 25. januar 1958 og stod hensatt fram til 1970, er også bevart og befinner seg nå ved Bressingham Steam & Gardens i Diss i Norfolk. For øvrig ble flere tendervogner fra type 63 fylt opp med vann og brukt som brannvogner i en periode etter at lokomotivene ble hugget opp. Rodinal. Rodinal er en sort-hvitt filmfremkaller fra nå konkursrammede AGFA. Etter AGFA's fotodivisjon gikk konkurs i 2005, har en annen produsent tatt over AGFA's kjemiproduksjon. Rodinal er den filmfremkalleren som har vært lengst i kontinuerlig produksjon i verden. Patentert allerede i 1891 av Dr. Momme Andresen. Petroleumsteknologi. Petroleumsteknologi er et fagområde som er knyttet til utvinning av olje og naturgass. Alan Johnston. Banner på BBCs bygning under kidnappingen av Johnston Alan Graham Johnston (født 17. mai 1962) er en britisk journalist som jobber for BBC. Han har vært BBCs korrespondent i Usbekistan, Afghanistan og i Gaza. Han ble kidnappet av en gruppe væpnede palestinere den 12. mars 2007 og sluppet fri den 4. juli samme år. Fangenskapet førte til mange protester verden rundt, også innad i de palestinske territorier og et medlem av den britiske regjering møtte Hamas for første gang. Den 15. april gikk det rykter om at han hadde blitt myrdet, men disse ble senere avkreftet. Et lydopptak, angivelig fra kidnapperne, dukket opp den 8. mai. I følge dette lydopptaket ville Johnston snart bli frigitt. Den 1. juni ble en videosnutt av Johnston frigitt. Etter at Hamas tok full kontroll over Gaza midt i juni og krevde at han skulle bli frigitt, ble det luftet håp om en snarlig frigivelse. Den 24. juni ble det imidlertid publisert en video der han hadde eksplosiver festet rundt livet. Det ble advart at dersom det ble gjort forsøk på å få ham frigitt ved makt, så ville bomben bli detonert. Den 4. juli ble han imidlertid satt fri og overlevert til palestinske tjenestemenn fra Hamas. Bakgrunn. Johnston ble født i Lindi, Tanganyika (nåværende Tanzania), den 17. mai 1962. Hans foreldre er Graham og Margaret Johnston. Han gikk på skole og senere på universitet i Skottland, der han studerte politikk. Johnston har også utdanning i journalistikk fra Wales. Journalistisk virke. Johnston begynte å jobbe i BBC i 1991 og har vært korrespondent i åtte år, i forskjellige områder, som Tasjkent, Usbekistan og Kabul i Afghanistan. Han var i Kabul mens Afghanistan fortsatt var kontrollert av Taliban. Etter planen skulle han ha vært BBCs faste korrespondent i Gaza fram til 1. april 2007 og han var den eneste utenlandske reporteren fra en større vestlig mediaorganisasjon som fortsatt var i området på det tidspunktet han ble kidnappet. Johnston har dekket mange store begivenheter i Gaza for BBC, inkludert den israelske tilbaketrekningen fra Gaza i 2005, Hamas seier i det palestinske valget i 2006, konflikten mellom Israel og Gaza i 2006 og de tidligere deler av den palestinske borgerkrigen mellom Hamas og Fatah (fram til det tidspunkt han ble kidnappet). Johnston blir ansett som en svært erfaren og respektert journalist blant sine kolleger, og på grunn av gode lokalkunnskaper var det mange andre journalister som kontaktet ham for informasjon. Mustafa Barghouti, palestinernes informasjonsminister, har beskrevet Johnston som “en venn av vårt folk” og at Johnston “har gjort mye for vår sak”. Den fengslede Fatah lederen Marwan Barghouti har også omtalt Johnston som en "venn av det palestinske folk". Johnston har vunnet flere priser for sine reportasjer Kidnappingen. Den 12. mars 2007 ble Johnstons bil funnet forlatt langs veien, kort tid etter at han forlot sitt kontor for å reise hjem. Han hadde kommet tilbake til Gaza fra Israel tidligere på dagen, der han hadde vært hos en tannlege. Et identifikasjonskort hadde blitt etterlatt ved bilen, slik at det ikke skulle være noen tvil om at Johnston faktisk hadde vært i bilen BBC ble oppmerksom på at han var forsvunnet når han ikke telefonerte selskapet til avtalt tid. I følge palestinsk politi, ble fire væpnede menn observert ved Johnstons bil. Kidnappingen ble fordømt av palestinske myndigheter, og en unntakstilstand med veisperrer ble gjennomført for å forsøke å finne Johnston, som var inne i det som skulle ha vært hans siste uker i Gaza, der han hadde vært i tre år. Det gikk rykter om at forhandlinger hadde begynt for å sørge for å få Johnston frigitt, men BBC holdt lenge fast ved at de så langt ikke hadde noen uavhengig bekreftelse på at Johnston faktisk hadde blitt kidnappet. En uke etter forsvinningen bekreftet BBC at det ikke lengre kunne være noen tvil om at han hadde blitt kidnappet. Den 21. mars, rapporterte israelske kilder at Johnston kunne ha blitt kidnappet av den samme gruppen som i juni 2006 hadde kidnappet den israelske soldaten Gilad Shalit, noe som imidlertid ble benektet for de ansvarlige for sistnevnte kidnapping. Den 26. mars var kidnapping allerede den lengste en utlending hadde opplevd i Gaza. Dette medførte på nytt krav om at han måtte bli frigitt. Under den tredje uken av fangenskapet ble det spekulert i om Johnston hadde blitt fanget av en mektig Gaza familie med kriminelle forbindelser, som skiftet støtte til de ulike palestinske faksjonene dersom de skulle være misfornøyd med noen av dem. Familien skulle etter sigende ha planer om å bruke Johnston som et forhandligskort som ville bli løslatt i bytte mot ti medlemmer av Hamas som hadde drept medlemmer av familien.. Rogdo. Rogdo er et klyngetun som ligger omtrent 270 moh. i Hardanger. Det bor 27 personer på plassen, som ligger i Ullensvang kommune på vestsida av Sørfjorden. Gårdene på Rogdo er lagt slik at de er skredsikre. Det bodde folk på Rogdo allerede på 1400-tallet. Mark Furze. Mark Furze (født 7. mai 1986 i Orange i New South Wales) er en australsk skuespiller. Han spiller Ric Dalby i Home and Away. Han er barnebarnet til Alf Furze. I tillegg til "Home and Away" har han vært med i It Takes Two sammen med blant annet Kate Ritchie som spiller Sally. Blue Bird (sang). "Blue Bird" er den 40. singelen lansert av Ayumi Hamasaki. Den ble lansert den 21. juli 2006 i tre ulike versjoner. Dette er Hamasakis 15 konstruktive singel til å komme på førsteplass, og 27 totalt. Den var opprinnelig planlagt å bli lansert med tre nye sanger, men kun to nye ble inkludert, "Blue Bird" og "Beautiful Fighters". "Blue Bird" er reklamesangen til Zespri Golden Kiwi, mens "Beautiful Fighters" er brukt til å representere mp3 spillere fra Panasonic. Som en bonus er følger det med en ny rockeversjon av "Ladies Night" (Som var med på "(miss)understood" albumet), kalt "Ladies Night ~another night~" tidligere brukt i en reklamefilm for Panasonic. På Hamasakis offisille nettside, beskrives "Blue Bird" som en glad sommersang, og "Beautiful Fighters" en sang for å hylle kvinnen. Remixen av "Blue Bird" er i trance sjangeren. Charts. Singelen debuterte rett som nummer #1 på den Japanske hittlisten "Oricon". Den solgte hele 104,268 flere kopier enn plass nummer to #2 den første uken. Singelen debuterte også som nummer #1 på iTunes Japan, den sikret seg også #2 plassen på United World Charts og ble dermed mestselgende singel fra Hamasaki i 2006. MA (Motorførernes Avholdsforbund). MA ble etablert 26. oktober 1928 er en organisasjon for bileiere, med fokus på ønsket om frihet fra rusmidler i trafikken. Fram til oktober 2008 het organisasjonen Motorførernes Avholdsforbund, men byttet navn ved 80-års jubileet. MA gir ut medlemsbladet Motorføreren seks ganger i året. Direktør i MA er Terje Tørring. MA driver ungdomsarbeid gjennom ungdomsorganisasjonen MA-ungdom. Rainbow (album). "RAINBOW" er Ayumi Hamasakis femte studioalbum, og ble gitt ut sent i 2002. Eärendil. Eärendil Sjøfareren er en figur i J. R. R. Tolkiens fiktive verden. Hans betydning i Silmarillion, der han reiser til Valinor for å be om valaenes hjelp på vegne av mennesker og alver, gjør ham til en sentral person i siste del av historien. Eärendil bærer senere Morgenstjernen (som egentlig er en Silmarill) på sin panne mens han flyr over himmelen i sitt skip Vingilot, og det er flere referanser til ham i Ringenes Herre. Navnet hans betyr «Den som elsker havet». Biografi. Eärendil er sønn av mennesket Tuor (som med Valaen Ulmos hjelp hadde funnet fram til den skjulte byen Gondolin) og alven Idril Turgonsdatter og han vokste opp i Gondolin. Da han var syv ble Gondolin angrepet av Morgoth og store deler av Gondolins innbyggere flyktet da under ledelse av Tuor og Idril til Sirions munninger. Eärendil ble senere leder for folkene som bodde der, og han giftet seg med Elwing, datter til Dior; som var sønn til Beren og Lúthien, og de fikk to barn Elrond og Elros. Med hjelp av Cirdan Skipsbyggeren bygget Eärendil et skip, Vingilot, som han seilte rundt med i sjøene vest for Midgard. Elwing var ikke med på disse reisene. Hun var hjemme med sine sønner og Silmarillen som Beren hadde tatt fra Morgoth. Det kom Fëanors sønner for øre at disse menneskene hadde en silmarill, som deres far, Fëanor hadde laget, og som de hadde svoret en fryktelig ed om å vinne tilbake. Etter dette angrep Fëanors sønner brått og uventet folket som bodde ved Sirions munninger og de drepte mange. De tok Elrond og Elros til fange, men Elwing kastet seg på sjøen med silmarillen på sitt bryst. Elwing hadde da druknet hvis ikke Ulmo hadde forvandlet henne til en måke. Elwing fløy langt og lete etter Eärendil og falt til slutt ned, utmattet på dekket på Vingilot. Etter dette dro Eärendil og Elwing med Vingilot for å finne Valinor, Valaenes hjem. De kom til slutt til Valinors hvite strender og Eärendil satte, som det første mennesket sin fot i det hellige landet. Eärendil dro alene til Valimar (Elwing ble igjen hos Teleri-alvene som bodde ved kysten) og bønnfalte der Valaene om nåde til Noldoene og hjelp til alver og mennesker til å overvinne sin felles fiende, Morgoth. Og han ble bønnhørt. Valaene overvant Morgoth og hans styrker i det som kalles Vredens Krig. Eärendil deltok selv i Vredens Krig, der han styrtet vingedragen Ancalagon den sorte ned fra himmelen, så Thangorodrims tårn fulgte med ham i fallet. Fordi de hadde trosset valaenes forbud og seilt til Valinor, fikk Eärendil og Elwing aldri skulle vende tilbake til Midgard, men de og deres sønner skulle få velge selv hvilke slekter de ville tilhøre og dele skjebne med. De valgte begge alvene, og siden seilte alltid Eärendil over himmelen med Silmarillen på sinn panne og voktet «himmelens voller». For Morgoth hadde blitt stengt ute fra verden av valaene og var blitt skjøvet ut i det tidløse tomrom der han for alltid måtte bli. Hva Elrond og Elros angår så valgte Elrond å tilhøre alvene og bodde i Midgard hos Gil-galad, høykonge over alvene, mens Elros valgte å tilhøre menneskene og ble den første konge over Númenor. Svalex. Svalex er tverrfaglig geofaglig feltkurs for studenter som studerer petroleumsrelaterte fag ved de norske universitetene UiO, UiB, NTNU, UiT, UiS og UNIS. Svalex har tre hovedarenaer for læring: Universitetet i Svalbard (UNIS) i Longyearbyen; hurtigruten MS «Nordstjernen» som frakter kursdeltakerne rundt til feltlokalitetene i Isfjorden og omkringliggende fjorder; og det seismiske fartøyet MS «Håkon Mosby» som utfører seismisk innsamling Svalex har vært drevet hvert år siden 2001 med mer enn 950 deltakere totalt. Hvert år følger ca. 90 studenter og 30 lærere samt inviterte gjester feltkurset. Studentene arbeider i tverrfaglige grupper som består av studenter med bakgrunn innen geologi, geofysikk og petroleumsteknologi. Otterhound. Otterhound er en hunderase. Man skal kanskje ikke i første hånd sammenligne den lodne otterhound med blodhunden (18), men det er et faktum at det er omtrent slik den skal se ut under pelsen. Den har nesten like god sporsans som blodhunden, men er en ganske sjelden utstillingshund i USA. Man må unnskylde tilfeldige tilskuere som trekker forhastede slutninger om en otterhounds renrashet – den ser unektelig ut som en helt typisk blandingshund ved første øyekast! Under pelsen er det en fast, spenstig og symmetrisk kropp med noe bredere hode enn blodhundens ekstremt smale og dype. Ørene er lange, tynne og nedhengende så de nesten forsvinner i pelsen. Halsen er ganske kort og blir nesten usynlig ettersom pelsen skal være spesielt rikelig her. Halen bæres rett opp, ikke ringet og er i likhet med hunden forøvrig dekket av en pels som ikke må være for bløt og ullen, men heller hård og fet. De alminneligste fargene er sandbeige og gråmelert med mer eller mindre tydelige black and tan-tegninger. Skulderhøyden er omkring 63 cm. Mourad Daami. Mourad Daami (født 15. august 1962) er en tidligere tunisisk fotballdommer. Han har dømt i flere store mesterskap, blant annet fotball-VM 2002, Confederations Cup i 2005 og Afrikamesterskapet i 2006 hvor han dømte finalen mellom og. Stuguflåtbrua. Stuguflåtbrua, eller Stuguflåten bru, er en jernbanebru i stein like nord for Stuguflåten på Raumabanen over elva Rauma i Oppland, like øst for fylkesgrensa til Møre og Romsdal. Lengden på brua er 54,1 meter og den har et hovedhvelv over elva med 30 meter spennvidde og et hvelv med 10,6 meter spennvidde ved søndre ende. Arbeidet med brua startet i 1919 og fundamentsprengningen for hovedhvelvet ble begynt høsten 1920 og muringen av vederlagene ble gjennomført våren 1921 med en arbeidsstyrke på 12 mann. Den første hvelvringen sto ferdig den 16. september 1921 og senkningen av bærebuen ble gjennomført den 22. august 1922. Byggestillaset ble revet høsten 1922 og materialene fra dette ble brukt til blant annet permanente snøforbygginger. Stuguflåtbrua stod ferdig rundt årsskiftet 1923 og den totale byggekostnaden for brua ble på 407 997,57 kr Mohamed Guezzaz. Mohamed Guezzaz (Arabisk: محمد جويزاز, født 1. oktober 1962) er en marokkansk fotballdommer. Han har dømt i to Afrikamesterskap; 2004, 2006 og ett VM; fotball-VM 2002. Han dømte en kamp i VM; mot. Rómulo Díaz de la Vega. Rómulo Díaz de la Vega (født 23, mai 1800 i Mexico by, død 3. oktober 1877 i Puebla) var president i en kort periode i Mexico fra den 12. september og den 3. oktober 1855. Manuel María Lombardini. Manuel María Lombardini (født 23. juli 1802, død 2. desember 1853) var president i Mexico for en kort periode mellom den 8. februar og den 20. april 1853. Liste over byer i Hviterussland. Hviterussland Malteser. Den lille hvite malteseren er den eldste av alle vestens miniatyrhunder, Den stammer fra Malta (Melita på Latin og Gresk), hvor man har funnet den avbildet allerede på 900-tallet f.Kr. De senere århundrer har malteseren vært en populær selskapshund i de elegantere kretser. Opprinnelse og alder. Maltesen er den eldste europeiske miniatyrhunderasen. Den fins beskrevet allerede 200 år f.kr under navnet Canis Melitaeus. På 1600- og 1700-tallet ble maltesen avlet ned i størrelse så kraftig at dens livskraft og evne til reproduksjon ble sterkt nedsatt, men ved hjelp av innkrysning fra andre miniatyrhunder lyktes det å rekonstruere rasen. Utseende, anatomi og fysikk. Maltesen er med sin flotte, hvite pels en meget vakker hund. Den lange pelsen røyter ikke, på lik linje med puddelhund og bichon frise. Rasen kan på tross av sin størrelse takle mye mosjon, men kan også fint tilpasse seg en roligere tilværelse. Pelsen er meget rikelig uten underull, og silkeaktig. Stoire mørkebrune øyne med sorte øyelokk og saksebitt. Korte, raske skritt. Hannhunder blir 21-25 cm høye, tisper 20-23. Bruksområde. Rasen ble avlet frem til bruk som selskapshund og det er dens bruksområde også i dag. Rasen er en populær selskaps- og utstillingshund over hele verden. Lynne og væremåte. Maltesen er en snill, vennlig og følsom hund. Den egner seg godt som selskapshund såvel som turkamerat. Den tar lett lydighetstrening og egner seg som selskap for barn. Sălaj (fylke). Sălaj er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Zalău. Administrativ inndeling. Fylket har én municipiu, fire byer og 56 comună. Bistrița-Năsăud. Bistrița-Năsăud er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Bistrița. Administrativ inndeling. Fylket har én municipiu, tre byer og 56 comună. Nilvaran. Nilvaran ("Varanus niloticus") er en 2 m lang, røveraktig øgle som er aktiv om dagen, og som lever ved elvebreddene i Afrika sør for Sahara. Alle nilvaranene har en lang snute, en tykk, mektig hale og tær med klør, slik at de kan klatre i trærne. Midtøsten-kvartetten. Midtøsten-kvartetten er en gruppe land og organisasjoner som samarbeider om å megle i Midtøsten-konflikten. Kvartetten består av Amerikas forente stater, Den russiske føderasjon, Den europeiske union og De forente nasjoner, som innledet samarbeidet i 2002 etter at konflikten i Midtøsten eskalerte. James Wolfensohn, tidligere president i Verdensbanken, var Kvartettens spesialutsending for Israels tilbaketrekning fra Gaza mellom mai 2005 og april 2006. Spesialutsendingen fikk i mandat fra Kvartetten å lede, kontrollere og koordinere verdenssamfunnets tiltak for å støtte tilbaketrekningen. Tony Blair, tidligere statsminister i Storbritannia, ble 27. juni 2007 utnevnt til Kvartettens offisielle utsending. Kvartettens ledere består ellers av USAs utenriksminister Hillary Clinton, Russlands utenriksminister Sergej Lavrov, EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Catherine Ashton og FNs generalsekretær Ban Ki-moon. Kvartett. Kvartett betegner i musikken enten et ensemble på fire personer eller en komposisjon for fire instrumenter. Kvartetter er blant annet utbredt innen jazzen, der en standard kvartett består av en messingblåser, et strengeinstrument, en kontrabass og et trommesett. Innen populærmusikken består kvartetter gjerne av to elektriske gitarer, en bassgitar og et trommesett. Tømmerholt Idrettslag. Tømmerholt Idrettslag (stiftet i 1946) er et idrettslag fra Tømmerholt, sørvest på øya Nøtterøy i Vestfold. Klubben driver med aktiviteter som blant annet fotball, håndball og ski. Tømmerholt er Nøtterøys minste idrettslag. Klubbens farger på draktene er burgunderrød og hvit, mens shortsene er helhvite. Tømmerholt-dressen er blå. Når ungdommen blir eldre, slutter flere og flere med idrett, og dette har ført til et samarbeidsprosjekt med de andre idrettslagene på øya. Når de forskjellige håndballagene når g/j 16-serien, kan de velge å bli slått sammen til N3T, som er et samarbeidsprosjekt mellom Tømmerholt og Nøtterøy IF, Tjøme IL og Teie IF. Fotball. Fotballgruppa trener hovedsakelig på grusbanen nede ved Holmen eller på gressbanen ved idrettshuset. Nå er det også planer om å bygge en ny kunstgressbane som vil stå ferdig om noen år. Håndball. Håndballgruppa trener hovedsakelig i Wilhelmsenhallen. Museum of London. Lord Mayors vogn er en av museets mest kjente utstillingsgjenstander. Museum of London er et museum som dokumenterer Londons historie fra paleolittisk tid og fram til i dag. Det ligger i en bygning fra 1970-årene nær Barbican i City of London, og har utstillinger satt opp etter moderne prinsipper med en rekke audiovisuelle elementer. Mange av utstillingene er spesielt egnet for unge besøkende. Museet drives av City of London Corporation og Departementet for kultur, media og sport. Kjernesamlingen tilhørte Corporation og var tidligere i Guildhall, men senere har det også kommet til gjenstander fra andre samlinger. Den første direktøren var Max Hebditch. I 1997 tok Simon Thurley over, og satt inntil han ble direktlr for English Heritage. Pr. 2007 er professor Jack Lohman museumsdirektør. Utstillingen består av en serie kronologiske gallerier med originalartefakter, modeller, bilder og diagrammer. Det er sterkt fokus på arkeologiske funn, byutvikling og sosial- og økonomisk historie. Blant de meste kjente gjenstandene er Lord Mayor of Londons vogn og en rekonstruksjon av en gate fra det viktorianske London. Rett utenfor museet kan man se et stykke av den romerske bymuren. Museum of London Archaeology Service (MoLAS) utfører utgravninger i London, og har også vært engasjert andre steder i Storbritannia og andre land. Funnene blir preservert og studert på museets London Archaeological Archive and Research Centre (LAARC). I 2003 åpnet en avdeling i Docklands, med en utstilling som dekker områdets økonomiske og sosiale historie. Det ligger i en lagerbygning fra det 19. århundre på Isle of Dogs. Lurvelegg. Trøllgubben Lurvelegg, ofte bare kalt Lurvelegg, er en enkel barnesang med tekst og melodi av visedikteren Vidar Sandbeck. Sangen ble kjent gjennom radioprogrammet Barnetimen for de minste på 1960-tallet og handler om en trollgubbe i skogen. Sangen brukes fremdeles flittig i norske barnehager og småskoleklasser, ofte som en sanglek for innlæring av tall. Lurvelegg er også brukt som navn på blant annet en hundekennel i Rådal ved Bergen, en privat barnehage i Fredrikstad og en leikaring for barn på Hamar. Småskoletrinnet. Småskoletrinnet, ofte kalt småskolen, omfatter de første fire årstrinnene i barneskolen i norsk grunnskole, det vil si elevene i 1. til og med 4. klassetrinn. Elevene begynner vanligvis på skolen det året de fyller seks, og småskolen omfatter dermed barn som er fra fem til ti år gamle. Trinnene fra 5. til 7. kalles mellomtrinnet, mens ungdomstrinnet er videre opp til 10. klasse på ungdomsskolen. Inndelingen skyldes både praktiske og pedagogiske grunner. Chris Ross. Chris Ross er kjent for sine ville liveopptredener. Chris Ross er en australsk bassist/keyboardist best kjent som tidigere bassist i rocketrioen Wolfmother. Han og trommisen Myles Heskett slutta i bandet i august 2008. Gitarst Andrew Stockdale prøver nå å finne nye medlemmer for å erstatte disse to. Ross var tidligere en digital designer før han begynte å spille i Wolfmother på heltid. Han har to barn, Pascal og Emilio. Myles Heskett. Myles Heskett (født 21. november, 1977) er en australsk trommeslager best kjent fra rocketrioen Wolfmother. Før Heskett ble med i Wolfmother jobbet han som en grafisk artist, og han designet senere coveret til bandets debut-EP. Cornish rex. Cornish Rex er en katterase. Det er den vanligste av de tre rexrasene (Cornish, Devon og German). Den første Cornish Rex fødtes 21. juli i 1950 i Cornwall.Cornish Rex passer bra som innekatt. Russisk blå. Russisk blå er en katterase som har kort, silkemyk pels, litt lengre under buken og bakdelen. Pelsen er gråblå. Det finnes en del varianter, for eksempel «russisk hvit» med hvit pels, Nebelungen er en langhåret variant. Denne katten er normalstor og rolig. Den trives som innekatt. Kanutten og Romeo Clive. "Kanutten og Romeo Clive" er en norsk barne-tv-serie som ble sendt på NRK-TV i 1963, 1967 og 1968. Serien ble laget av visedikteren og forfatteren Alf Prøysen, skuespilleren og forfatteren Anne Cath. Vestly og hennes mann, illustratøren og filmskaperen Johan Vestly. Alf Prøysen spilte rollen som Romeo Clive Sandersen Olsén, en husløs gatesanger og storsjarmør, mens Kanutten fra Kanuttenland, en uvitende, harlekin-liknende fantasiskikkelse som blir Romeo Clives følgesvenn, ble spilt av Anne Cath. Vestly. I serien forekom også figuren Hagbart, spilt av Odd Borgen. Serien manglet lyd i utendørsscenene, men inneholdt flere viser, blant annet «(For her er det) Solskinn og sang», som ble innspilt av Alf Prøysen med Ragnar Danielsens orkester på singlen Philips P 353 200 PF. Serien har blitt sendt i reprise flere ganger. De tidligste episodene er dessverre slettet. Programmet ble sendt i reprise i 1964, 1966, 1971, 1973, 1976, 1984 og 1989. Barne-, skole- og familiedepartementet (Storbritannia). Barne-, skole- og familiedepartementet ("Department for Children, Schools and Families") er et britisk departement som ble opprettet 28. juni 2007. Sjef for departementet er statsråd Ed Balls. Departementet har ansvar for saker relatert til utdannelse, barn og ungdom – med andre ord alt som berører mennesker opp til 19 års alder. Dette omfatter barnevern, familier, skoler og ungdom. Department for Innovation, Universities and Skills. Departementet for innovasjon, universiteter og ferdigheter ("Department for Innovation, Universities and Skills") er et britisk departement som ble opprettet 28. juni 2007. Sjef for departementet var statsråd John Denham. I juni 2009 ble DIUS fusjonert med Department for Business, Innovation and Skills. Wimbledon-turneringen 1997. Wimbledon-turneringen 1997 ble avviklet mellom 23. juni og 7. juli i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gress. Amerikanske Pete Sampras vant singletitlen i Wimbledon for herrer. Singleturneringen for damer ble vunnet av Martina Hingis fra Sveits. Double-turneringen for herrer ble vunnet av det australske paret Mark Woodforde / Todd Woodbridge som dermed forsvarte sin tittel fra året før. Detsamme gjorde Helena Suková som vant mixed double, sammen med landsmannen Cyril Suk. Double for damer ble vunnet av Gigi Fernandez fra USA og Natasha Zvereva fra Hviterussland. New Hampshires flagg. New Hampshires flagg er blått og har delstatens segl i midten. Flagget ble innført 1. januar 1932, men går tilbake til eldre militære faner og et delstatsflagg vedtatt i 1909. Seglet har orlogsskipet USS Raleigh som motiv. Dette ble bygget i Portsmouth i 1776 og var et av de aller første skipene i USAs flåte. Som flere andre delstatsflagget er også New Hampshires laget etter modell av militære faner. Tradisjonelt har blått vært en dominerende farge for duken i slike faner. Også delstatene Pennsylvania, Connecticut, Sør-Carolina, Virginia, New York, Vermont, Kentucky, Indiana, Maine, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord-Dakota, Montana, Idaho, Utah og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. Fylkesvei 69 (Hedmark). Fylkesvei 69 i Hedmark går mellom Jessnes og Dobloug i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 3,0 km. Eksterne lenker. 069 069 Cédric Pioline. Cédric Pioline (født 15. juni 1969 i Neuilly-sur-Seine) er en tidligere profesjonell fransk tennisspiller. Hans mor spilte volleyball på det romanske landslaget. Pioline ble profesjonell i 1989 og han vant i løpet av sin tenniskarriere, som varte til 2002 fem singletitler. Han vant aldri noen Grand Slam-turnering men han var i to finaler. US Open i 1993 der han tapte til Pete Sampras med 4-6, 4-6, 3-6 og Wimbledon-finalen i 1997 da også mot Sampras som vant med 6-4, 6-2, 6-4. I 1996 var han med på det franske Davis Cup-laget som vant cupen. New Jerseys flagg. New Jerseys flagg består av en lys gul-brun flaggduk og har delstatens segl i midten. Flagget ble innført 26. mars 1896. Seglet har tre ploger som det sentrale motiv, en referanse til at delstaten New Jersey historisk hadde jordbruk som en viktig næringsvei. Skjoldholderne er to romerske gudinner, henholdsvis frihetsgudinnen og Ceres. Den sistnevnte var kornets gudinne og står som et symbol for rikdom. Hun holder et overflodshorn. Frihetsgudinnen holder en stav med en rød frihetslue. Fargen på flaggduken i New Jerseys flagg er uvanlig. Den er valgt fordi den ble benyttet i faner og uniformer for delstatens militære enheter tilbake til 1780. Fargen forekommer også i Delawares flagg. Forøvrig har mange av USAs delstatsflagg blå bakgrunn, dette fordi blått har vært en vanligere farge for militære faner. Folkebladet (1831–1833). Folkebladet var et politisk og økonomisk norsk tidsskrift. Tidsskrifet utkom første gang i februar 1831 og gikk frem til slutten av 1833. Den fremste redaktør og bidragsyter var Henrik Wergeland. Han fikk trykket en rekke dikt og politiske artikler i bladet. Innholdet dreide seg i hovedsak om innenrikspolitkk og norske forhold. Under tittelen finnes det i hvert nummer en skiftende rekke av mottoer, politiske valgspråk og trossetninger, som i hovedsak er skrevet av Wergeland. Bladets innflytelse og utbredelse i samtiden var relativt beskjeden i forhold til dets senere historiske interesse. Bashkir Curly. Bashkir Curly kommer fra de russiske steppene og er en ekstremt hardfør ponni. Opprinnelse. Denne rasen kan takke det ekstreme klimaet i Uralfjellene i den basjkirske provinsen i Russland, der den stammer fra, for utholdenhet og hardførhet. Bashkir Curly-ponnien brukes både til ridning og til kløv i sitt hjemland, og er svært egnet, da den greier seg fint over store avstander, selv når det er bitende kaldt. Rasen er viden kjent for sin uvanlig krøllete vinterpels, man og hale. Den krøllete pelse faller av om sommeren, og noen hester feller også manen, som så gror ut igjen når høsten kommer. Føllene fødes ofte med krøllete pels – til og med øyevippene er krøllete. Rasebeskrivelse. Øynene står langt fra hverandre. Kort, tykk og kjøttfull hals. Rygg og manke er flat og kort. Kroppen er bred med dyp buk. Bred, rund bakpart. Rette, ganske korte bein med sterke runde piper. Flate knær og sterke haser. Svært sterke og harde hover, vanligvis mørke på farge. Vanligste farge er dyprød, brun og lysbrun. Vinterpelsen er krøllete, men varierer fra skikkelig tykt virvar av krøller til pels med bølgende fall. Den tykke manen og halen får ofte korketrekkerkrøller. Baskhir Curly er intelligent, rolig og lett å jobbe med Rachael Heyhoe-Flint. Rachel Heyhoe-Flint (født 11. juni 1939 i Wolverhampton) er en tidligere engelsk cricket-spiller som nå er ansatt som visepresident i fotballklubben Wolverhampton Wanderers FC. Biografi. Hun var medlem av det engelske landslaget i cricket fra 1960 til 1982 og hun var kaptein for laget fra 1966 til 1978. Hun var aktiv innen idretten og representerte også landslaget i ishockey, golf og squash. Etter at hun la opp sin aktive karriere har Heyhoe-Flint jobbet som journalist og kommentator på tv. Hun ble utnevnt til medlem av "Order of the British Empire" i 1972 og hun var en av de ti første kvinnene som ble tildelt livstidsmedlemskap i MCC i 1999. Når hennes gode venn Sir Jack Hayward i 1990 kjøpte fotballklubben Wolverhampton Wanderers fikk hun jobb der og fra 1997 ble hun med i styret i klubben. Sommeren 2005 ble hun utnevnt til vise-president i Wolves for sin lange tjeneste for klubben. Fylkesvei 25 (Hedmark). Fylkesvei 25 i Hedmark går mellom Jønsrud og Fangberget i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 3,2 km. Eksterne lenker. 025 025 Santiago de los Caballeros. Santiago ligger nord i landet Santiago de los Caballeros er den nest største byen i Den Dominikanske Republikk. Byen ble grunnlagt i 1495 i den første bølge av europeisk kolonisering av den nye verden. Den er hovedstad i Santiagoprovinsen og har flere ganger tjent som hovedstad for nasjonen, men ikke lang tid om gangen, selv om mange har ment at den burde vært hovedstad på grunn av fruktbar jord og sentral plassering. José Justo Corro. José Justo Corro (født ca. 1794, død 18. desember 1864) var en meksikansk politiker. Han var president i Mexico fra den 2. mars til den 19. april 1837. Fylkesvei 93 (Hedmark). Fylkesvei 93 i Hedmark går mellom Bolstad og Flisaker i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 4,9 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 24. Eksterne lenker. 093 093 Fylkesvei 51 (Hedmark). Fylkesvei 51 i Hedmark går mellom Kolloen og Brumundsaga i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 15,5 km. Eksterne lenker. 051 051 Fylkesvei 47 (Hedmark). Fylkesvei 47 i Hedmark går mellom Snippen og Brumundsaga i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 12,6 km. Eksterne lenker. 047 047 Fylkesvei 52 (Hedmark). Fylkesvei 52 i Hedmark går mellom Svestad og Kvilheim i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 9,4 km. Eksterne lenker. 052 052 Ali Bujsaim. Ali Mohamed Bujsaim (Arabisk: علي بوجسيم, født 9. september 1959) er en tidligere fotballdommer fra De Forente Arabiske Emirater. Bujsaim dømte i tre VM-sluttspill; fotball-VM 1994, fotball-VM 1998 og fotball-VM 2002. I 1994 dømte han bronsefinalen mellom og, i 1998 dømte han semifinalen mello og og i 2002 dømte han åpningskampen mellom og. Han har også dømt i to Confederations-cuper (1995, 2001), tre Asiamesterskap (1992, 1996, 2000), ett Afrikamesterskp (2004) og en Gold Cup (1998). Verma. Verma er et bygdesentrum i Romsdalen, i Møre og Romsdal. Hovednæring er gårdsbruk og trevare. Verma ligger lengst sør i Romsdalen der dalen begynner stigningen opp til Bjorli i Oppland. Dalen er smal og har bratte lier opp til fjellet. Navnet "Verma" har betydningen "varm". Klimaet om sommeren er tørt og varmt, derfor preges dalen av en mer øst-norsk naturtype. Her finnes artsrike blomsterenger og tørre skoger. Opp mot fjellet ligger nedlagte seterbruk. Vermedalen er en sidedal og går mot nordvest og er en typisk U-dal. Elven Verma har en lengde på 12 km og renner ut i Rauma elv. Vassdraget utnyttes til kraftproduksjon og kraftstasjonen Verma kraftverk ligger på Verma. Jernbanebruen Kylling bru krysser dalbunnen før Raumabanen fortsetter inn i vendetunnelene Kylling tunnel og Stavem tunnel. Øverdalen kapell er kirke for bygdene lengst sør i Romsdalen. Todd Woodbridge. Todd Woodbridge (født 2. april 1971 i Sydney, Australia) er en tidligere profesjonell tennisspiller. Woodbridge er en av verdens fremste doublespiller, han ble profesjonell i 1988. Han vant i løpet av sin tenniskarriere, som varte til 2005, 83 doubleturneringer hvorav 16 Grand Slam. Han vant også to Grand Slam-titler i mixeddouble. 7. juni 1992 var første gangen han toppet rankinglisten over verdens beste doublespiller. Som singlespiller vant han to turneringer og var som best ranket nummer nitten (1997). Han vant doubleturneringen i Wimbledon hele ni ganger. De tre siste (2002–2004) sammen svenske Jonas Björkman og de øvrige seks sammen med landsmannen Mark Woodforde. 29. juli 1996 ble han olympisk mester i double, sammen med Mark Woodforde vant han OL-finalen i Atlanta, de beseiret det britiske paret Neil Broad / Tim Henman med 6-4, 6-4, 6-2. Fire år senere, i Sommer-OL 2000 i Sydney vant han en olympisk sølvmedalje. Todd Woodbridge deltok også på det australskea Davis Cup-laget 1991-2005, han spilte totalt 41 Davis Cup-kamper hvorav han vant 30. Han var med å vinne cupen to ganger, i 1999 da Australia beseiret Frankrike og i 2003 da de vant finalen over Spania. Siebenbürgen-sakserne. Siebenbürgen-sakserne (tysk: "Siebenbürger Sachsen") er navnet på den tyske befolkningen i det historiske landskapet Transilvania (Siebenbürgen), som i dag ligger i Romania og historisk både har ligget under Ungarn og habsburgerne og en tid vært et eget fyrstedømme under ottomansk overhøyhet. Siebenbürgen-sakserne er ikke den eneste tyske folkegruppen i dagens Romania (se tyskere i Romania), men er den gruppen med den lengste historien i området. Historie. Det tyske nærværet i Siebenbürgen begynte i 1143, da tyske nybyggere fra Moselområdet slo seg ned i området. Begrepet «saksere» er egentlig misvisende, da nybyggerne ikke tilhørte denne folkegruppen eller kom fra Sachsen. Grunnen til at de ble kalt saksere var sannsynligvis at alle tyskere ble omtalt som saksere av ungarerne, på samme måte som alle tyskere kalles «allemands» på fransk. Siebenbürgen var dengang et sparsomt befolket, lite utviklet og åpent grenseland, og Siebenbürgen-sakserne bidro avgjørende både til befolkning og oppdyrking av landet. Géza II, konge av Ungarn, utvidet på midten av 1100-tallet sitt territorium mot øst, og inviterte tyske nybyggere til å slå seg ned i landet. Sammen med ungarske szeklere skulle tyskerne sikre den ungarske østgrensen. Siebenbürgen-sakserne og szeklerne ble gitt en rekke privilegier av den ungarske kongen, bl.a. full territoriell autonomi. Innbyggerne fikk bruke vannveier og skoger fritt og handelsmenn hadde tollfrihet. De hadde dermed en sterk stilling overfor adel og kirke. Rikdommen i middelalderens Siebenbürgen og nærheten til Det osmanske rike gjorde også området utsatt for tyrkiske angrep fra 1400-tallet, med brannstiftelser, menneskerov, mord og plyndring, særlig av byenes omland. I 1437 inngikk sakserne sammen med szeklerne og den ungarske adelen en tre-nasjon-union ("unio trium nationum"), for å forsvare seg mot tyrkerne. Tre-nasjon-unionen utgjorde en privilegert klasse, i motsetning til den fattige rumenske bondebefolkningen i området. I 1479 vant unionen en stor seier på Brodfeld. Unionen bygget et i europeisk sammenheng enestående nettverk av befestede kirkeborger og byer. Kirkene i landsbyene og markedsplassene ble utbygget til festninger, med ringmurer og tårn. Dermed fikk befolkningen tilfluktssteder i nødssituasjoner. Disse tiltakene forhindret imidlertid ikke tyrkernes fremmarsj. I 1529 nådde tyrkerne Wien, og under tilbaketoget ble hele Ungarn plyndret. Riket ble delt i tre deler, og styrt av tyrkerne i 150 år. Siebenbürgen ble et selvstendig fyrstedømme under ottomansk lensoverhøyhet, og måtte betale tributt. Likevel fortsatte regelmessige overfall og plyndringer frem til begynnelsen av 1700-tallet. Under reformasjonen konverterte de fleste Siebenbürgen-sakserne til lutherdommen. Ettersom fyrstedømmet Siebenbürgen var en av mest religiøst tolerante stater i Europa, fikk sakserne praktisere sin religion. Etter den habsburgske seieren på slutten av 1600-tallet kom Siebenbürgen under habsburgerne. Habsburgerne fremmet katolisismen under motreformasjonen, men de fleste Siebenbürgen-sakserne forble protestanter. Keiser Josef II forsøkte å avskaffe tre-nasjon-unionens privilegier på slutten av 1700-tallet, og forsøkte spesielt å svekke saksernes autonomi. I løpet av 1800-tallet begynte mange saksere å se på seg selv som en utsatt minoritet, og selv om gruppen fortsatte å være velstående og innflytelsesrik utgjorde den ikke lenger en dominerende klasse. Under revolusjonene i 1848 støttet mange saksere det rumenske forsøket på å oppnå politisk likestilling. Ungarerne støttet derimot en gjenforening av Siebenbürgen med Ungarn. Under revolusjonen ble den tyske presten Stephan Ludwig Roth, som ledet den tyske støtten av rumenerne, henrettet av ungarerne. Selv om det ungarske forsøket på å få større kontroll over Siebenbürgen ble slått ned av østerrikske og russiske styrker i 1849, innebar det østerriksk-ungarske «kompromisset» fra 1867, "Ausgleich", at området likevel ble innlemmet i Ungarn. Siebenbürgens autonomi tok slutt, og ungarerne forsøkte å assimilere de forskjellige minoritetene i den ungarske befolkningen. Gjennom sterkt sosialt og kulturelt samhold motstod likevel sakserne forsøket på magyarisering. Kirkelige institusjoner og det tyske skolevesenet i Siebenbürgen spilte en viktig rolle. Ved slutten av første verdenskrig ble Siebenbürgen innlemmet i Romania. Rumenerne i området gikk inn for dette, og forehavendet ble støttet av mange Siebenbürgen-saksere, som ble lovet rettigheter som minoritet i et Stor-Romania. Det viste seg imidlertid at Romania videreførte den minoritetsfiendtlige ungarske politikken. Sakserne ble sterkere marginalisert gjennom tvungen innvandring av rumenere til Siebenbürgen. Romania var alliert med Tyskland under den annen verdenskrig frem til 1944. Etter nederlaget for Sovjetunionen ble situasjonen vanskelig for sakserne, og allerede i 1944 flyktet mange Siebenbürgen-saksere til Tyskland og Østerrike. Mange som ble igjen i Romania ble deportert til sovjetiske konsentrasjonsleirer. De overlevende fra leirene ble senere sendt til Tyskland, og flertallet reiste da tilbake til Romania. Kommunistregimets minoritetspolitikk førte med årene likevel til en gradvis utvandring fra Romania. I første halvdel av det 20. århundre bodde det ca. 250 000 tyskere i Siebenbürgen. Mellom 1941 og 1948 utvandret eller omkom 91 000. I 1989 bodde det fremdeles 95 000 Siebenbürgen-saksere i Romania, det vil si 40 % av befolkningen i 1910. Fra januar 1991 til desember 1992 emigrerte 75 000 av disse til Vesten, og Siebenbürgen-sakserne mistet som etnisk gruppe sitt samhold. I 2004 bodde det 15 000 Siebenbürgen-saksere i Romania, og gjennomsnittsalderen var 69 år. I de siste årene har Siebenbürgen-saksere likevel vunnet politisk innflytelse i sitt gamle hjemland. Det tyske partiets Klaus Johannis ble valgt til borgermester i Sibiu (Hermannstadt), som var europeisk kulturhovedstad i 2007. Også to andre byer har borgermestre fra det tyske partiet. Språk. De siebenbürgske dialektene hører, i likhet med luxembourgsk og triersk, til den moselfrankiske dialektgruppen. Dialektene er beskrevet i "Siebenbürgisch-sächsisches Wörterbuch" og i "Nordsiebenbürgisch-sächsisches Wörterbuch". Det fantes ikke en standardisert form, og dialektene i nær sagt hver landsby skilte seg noe fra hverandre. De var likevel gjensidig forståelige. Mark Woodforde. Mark Woodforde (født 23. september 1965 i Adelaide i Australia) er en tidligere profesjonell tennisspiller. Woodforde ble profesjonell i 1984 og han vant tolv Grand Slam-turneringer i double, seks i Wimbledon, tre US Open to Australian Open og en French Open. Elleve titler vant han sammen med landsmannen Todd Woodbridge og US Open i 1989 sammen med John McEnroe. Han var ranket som verdens beste doublespiller første gang i november 1992, han vant totalt 67 doubleturneringer hvorav 61 sammen med Woodbridge. De ble kåret til årets beste doublepar fire ganger. 29. juli 1996 ble han olympisk mester i double, sammen med Todd Woodbridge vant han OL-finalen i Atlanta, de beseiret det britiske paret Neil Broad / Tim Henman med 6-4, 6-4, 6-2. Fire år senere, i Sommer-OL 2000 i Sydney vant han en olympisk sølvmedalje i double sammen med Woodbridge. Togkapellet. Togkapellet ligger sentralt ved jernbanestasjonen på Åndalsnes i Rauma Kommune. Det er en eldre jernbanevogn som innvendig er spesialdesignet som kirkelig kapell og møteplass. Togkapellet på Åndalsnes er det første i Norge og visstnok det eneste i verden. Jernbanevognen er todelt med et uformelt møterom og et kirkelig kapell. Det er åpent hele året. Kapellrommet har 25 sitteplasser, totalt er det 55 sitteplasser. Togkapellet kan ha enkle seremonier, som blant annet bryllup. Togkapellet ble vigslet 10. juni 2003, ved biskop Odd Bondevik med kong Harald og dronning Sonja som æresgjester. Togkapellet eies av en tverrkirkelig stiftelse, bestående av Den norske kirke, Frelsesarmeen og Pinsemenigheten Kilden. I 2007 hadde 20 000 mennesker fra 46 nasjoner skrevet i gjesteboken. Besøkstallet har holdt seg stabilt og for 2011 lå det på omlag 25 000. Prosjektet. Idéen kom under et møte i Møre bispedømme i Molde i 2000. Sigurd Bredal fikk idéen da det var snakk om brygge- og gatekapell på steder nær der folk ferdes. Åndalsnes er stasjonsby og endestasjon for Raumabanen og det var derfor ikke unaturlig med kapell i en jernbanevogn. Prosjektet hadde tittelen "Kirka på sporet" og var en satsning fra den norske kirke for å få «alteret ut til folket». Togkapellet er ett av omtrent 30 kapell plassert i gater og på brygger i Norge. Filosofien bak prosjektet var at "livet er en reise". I samarbeid med NSB ble en utrangert, men totalrenovert jernbanevognen valgt. Den hadde tidligere gått på Bergensbanen. Møterommet. Møterommet har småbord og løse stoler, som utgjør sittegrupper. Det er tenkt som en sosial avdeling hvor mennesker uformelt kan møtes og snakke med hverandre, over en kopp kaffe. Kapellet. I kapell er det et alter, en stor lysestake og stolrekker. Stolene er gode å sitte i, originale togstoler, slik som er vanlige i tog. I taket er det flere bibelsitater. Alteret er tegnet av Sigurd Bredal og laget av togsviller og jernbaneskinner. Det er plassert ved den ene veggen. Vinduet bak alteret har et glassmaleri laget av Ine Harrang. Det har et enkelt symbolspråk der hovedelementene er sirkelen (evigheten) og Jesu forsoningsblod. Lysestaken er laget av et toghjul, og fungerer som et stort lysbord. Selve toghjulet veier flere hundre kilo. I senter er det et stort lys, og rundt dette er det plass til mange mindre lys. I sommersesongen er lysbordet ofte fullt av små lys. I adventstiden er kapellet besøkt av skoleklasser. En gang hver måned er det katolsk gudstjeneste. Tromsø bibliotek og byarkiv. Tromsø folkebibliotek er bibliotek for innbyggere og besøkende i Tromsø kommune. Biblioteket ble flyttet fra sine gamle lokaler i Storgatbakken til Fokuskvartalet og åpnet den 3. august 2005. Biblioteket er monumentalt og majestetisk der det ruver over Tromsøs sentrumsgårder. Inne i bygget er samlingene fordelt over fire etasjer. Biblioteket har to byfilialer i bydelene Kroken og Tromsdalen, samt distriktsfilialer på Brensholmen, Sjursnes og Lakselvbukt. Bygget. Bygget er oppført under det opprinnelige taket av gamle Fokus Kino, som ble tegnet av arkitekt Gunnar Bøgeberg Haugen og oppført i 1969. Den spesielle takkonstruksjonen tegnet han med utgangspunkt i den spanske arkitekten Felix Candelas konstruksjon, som ofte går under betegnelsen Candelaskall. Den er utformet som fire store buer som danner en hyperbolsk paraboloid form. Taket har holdt meget høy kvalitet siden bygningen ble oppført, slik at da det ble bestemt å bygge nytt, kunne det selvbærende taket bli stående igjen. Byggingen. Arkitektfirmaet HRTB AS sto for tegningen av bygget, mens Skanska AS sto som byggherre. Det kostet 121,8 millioner å bygge det 3 710m² store bygget. Parketten i Fokuskvartalet er produsert av bjørk fra Troms Utsmykning. Karl-Gustav Gjertsen fra Narvik vant konkurransen om utsmykking av biblioteket. Hans verk, «Rangifer Tarandus Pegasus» er utført i sveiset og grålakkert stål. I tillegg til hovedfiguren, består utsmykkinga av fire mindre figurer: «Bok-finken», «lesehesten», «bok-ormen» og «bok-nafisken». Ulf Dreyer: Bilde av Tromsø anno 1957/58, restaurert av kunstneren i 2005. Bildet var opprinnelig malt direkte på betongvegg i det gamle rådhuset. Da det gamle rådhuset ble revet, ble betongveggen saget ut, lagret og satt inn i Fokuskvartalet, plan 0 mellom kino og bibliotek. Gunn Harbitz: Cora Sandels minnemerke – «Alberte», statue i tre. Minnesmerket sto tidligere på Stortorget, utenfor kulturhuset. Ble satt på lager fordi vann trakk inn i treverket. Er nå restaurert og plassert i passasje mellom bibliotek og rådhus. Tor-Arne Moen: har gitt fem tresnittplater og fem fargetrykk, «På gjengrodde stier» med Knut Hamsun som motiv, i gave til Tromsø kommune. Plater og trykk henger i biblioteket. Hans Ragnar Mathisen: kunstner har laget et portrett av Lars Berg, tresnitt. Dette henger i Lokalhistorisk senter i biblioteket. Jeet Kune Do. Jeet Kune Do var navnet Bruce Lee ga sin egen kampfilosofi. Han mente han ikke hadde skapt en ny kampstil, men han håpet på å få folk til å forstå at man ikke skal klamre seg til bestemte mønster (kata). Som det går frem av sitatet over, ville Lee ikke skape en ny stil som hadde de samme begrensninger som andre stiler har, men ville skape en ny måte å tenke på innen kampkunsten, som passer bedre til vår egen «brutt rytme». Lee mente at konseptet ikke var å «legge til» flere ting som kompliserte stilen, men at man skulle «sile» ut det som var unyttig og raffinere det som var nyttig. Lee var opptatt av vestlig boksing og fekting. Selv om det grunnleggende konseptet (som senterlinjeteorien, straight lead og «stokking») kom fra Wing Chun, forkastet han stillingene fra denne stilen til fordel for det han mente var en mye mer flytende/fleksibel stilling, delvis lånt fra vestlig boksing og fekting. Lee mente at denne stillingen tillot han å flyte mye mer, i stedet for å sitte fast i en spesiell stilling. Tespa. Tespa er et vassdrag i Rana kommune. De øvre delene av elva ligger i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Tespa møter Stormdalsåga nederst i Tespdalen ved Bredek og Ranelva ved Storvoll. Infibulasjon. Infibulasjon er i moderne bruk en praksis med kirurgisk lukking av labia majora ved å sy dem sammen for å delvis lukke vagina, med bare et lite hull for at urin og menstruasjonsblod kan passere. Leggene er bundet sammen over natten for å mulliggjøre at labia heler til en barriere. Prosedyren er vanligvis gjort på unge piker før puberteten, for å sørge for kyskhet. Det er vanligvis utført på samme tid som kvinnelig omskjæring (fjerning av klitoris). Labia minora er også ofte fjernet. Infibulasjon blir brukt for å sørge for at unge kvinner er seksuelt inaktive, usannsynliggjør at man har samleie før man giftes bort og øker muligheten for at kvinnen er jomfru frem til giftemål. Barrieren som oppstår på grunn av infibulasjon er vanligvis gjennomtrengt ved giftemål. Klarer ikke mannen å bryte seg gjennom, fjernes ofte hindringen kirurgisk. Kvinnelig omskjæring blir ofte forvekslet med infibulasjon, men disse er separate metoder. Begge metodene blir typisk utført uten bedøvelse, og under uhygieniske forhold, på barn som er for unge til veloverveid å samtykke. Noen har etter infibulasjon fått infeksjoner, alvorlig svekkede forplantningsevner og dødsfall. Disse praksisene har blitt sterkt fordømt av andre kulturer, og har blitt beskrevet som barbariske og grusomme. I henhold til FNs «End Fistula Campaign» har denne spesifikke formen for kjønnslemlestelse ofte medført skade på organer, inkontinens, og obstetrisk fistel. Historisk sett har infibulasjon også henvist til igjensying av mesteparten av forhuden på det mannlige kjønnsorgan. Dette ble utført på slaver i antikkens Roma for å garantere kyskhet, såvel som frivillig i noen kulturer. Der man ikke fjernet vev, hadde det til hensikt å forhindre samleie, men ikke masturbasjon. Bruk av ordet "infibulasjon" har i nyere tid blitt anvendt for å vise til den mer alvorlige afrikanske praksisen. Tradisjonelt sett ble den afrikanske praksisen kalt faroisk omskjæring, og er formelt sett ikke infibulasjon. Sant Gervasi. Sant Gervasi (eller Sant Gervasi de Cassoles) er en bydel i Barcelona, i distriktet Sarrià-Sant Gervasi. Det var tidligere en kommune, og ble innlemma i Barcelona i 1897. Sant Gervasi ligger mellom Sarrià, Les Corts, Gràcia, Horta og Sant Cugat del Vallès. Navnet Sant Gervasi kommer av en kirke fra år 987. Olaf Isaachsen. Olaf Wilhelm Isaachsen (født 16. mai 1835 i Christensensgården i Mandal, død 22. september 1893) var en norsk maler fra Mandal i Vest-Agder. Isaachsen var sønn av sorenskriver Daniel Peter Christian Isaachsen og Cecilie Marie Watne, barnebarn av stortingsrepresentant Isaach Isaachsen og oldebarn av den mektige forretningsmannen Daniel Isaachsen. Han ble 23. august 1864 gift med Antonie Johanne Prehr fra Düsseldorf. Isaachsen ble født i Christensensgården men flyttet kort tid etter sin fødsel med familien til Skrivergården i samme by. Gjennom sin senere karriere som maler brukte han ofte motiver fra sin barndomsby. Det var først under hans studieopphold på Nissens skole i Kristiania at han bestemte seg for å bli maler, selv om han i sin barndom i Mandal allerede hadde vist en klar begavelse i denne retning. Hans kontakt med sin kusine Hedvig Erichsen i hovedstaden, som selv var malerinne, oppmuntret ham til dette, og hun hjalp ham i 1850 inn på Den kongelige tegneskole. I 1854 reiste Isaachsen til Düsseldorf for å fortsette studiene ved Kunstakademie Düsseldorf. Han hadde et særlig ønske å beherske historiemalingen, og han kom her under veiledning av Adolph Tidemand som også kom fra Mandal. I 1859 reiste Isaachsen videre til Paris for å studere under Thomas Couture (1815–1879) og realisten Gustave Courbet. Her ble han til 1862 og endret i denne tiden stilretning. Etter oppholdet i Paris er Isaachsen blitt regnet som naturalist, men senere også impresjonist. Dette ble sett på som radikalt i samtiden, og Isaachsen fikk aldri i sin levetid oppleve den anerkjennelsen som han i ettertiden har oppnådd. Han døde 22. september 1893 etter en hard lungebetennelse. Før denne tid hadde han mistet sin kone og sin datter som følge av henholdsvis tuberkulose og difteri, og han hadde levd flere år i fattigdom sammen med sine tre sønner. Isaachsen er representert i Nasjonalmuséet (NM) (tidligere Nasjonalgalleriet) i Oslo med 24 verk i Malerisamlingen og 50 verk samt noen skissebøker i Kobberstikk- og Håndtegningssamlingen. Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) i Kristiansand disponerer 58 verk. Av hans mest kjente verk kan nevnes "Setesdalsloft" malt i 1878 (NM) "Setesdalsstue, Kveste i Valle" malt i 1866 (NM) og "Syrinbusk i Morgensol" malt i 1881 (NM). Blant kjente verk fra Sørlandet kan nevnes "Tidlig vår i Holskogen" fra 1892, flere "Brandbilleder fra Christianssand" malt etter den store bybrannen i Kristiansand i 1892. (4 av disse i SKMU). Det er flere gode landskapsbilder fra området Kristiansand-Søgne-Mandal, bl.a. "Fra Venemyr" malt i 1885. Isaachsen er også kjent for historiske bilder og portretter, samt landskap og folkelivsmotiver fra Setesdal, Kjos og Kristiansand. Lord Mayor of London. Lord Mayor of London er et embete i City of London. Embetsinnehaveren er borgermester i City og leder for City of London Corporation. Posisjonen gir presedens over andre innenfor City, og medfører visse fullmakter, rettigheter og privilegier. Lord Mayor velges årlig mot slutten av september eller begynnelse av oktober, og den nyvalgte borgermesteren tiltrer i november. På tiltredelsesdagen avholdes seremonien Lord Mayor's Show med en prosesjon fra City til Westminster, hvor borgermesteren sverger en troskapsed til monarken i nærvær av dommerne ved High Court. Emebetet er primært seremonielt og sosialt, med promovering av London som forretningsby i utlandet som en av de viktigste oppgavene. Lord Mayor er også ex officio kansler ved City University. Den nåværende embetsinnehaveren er John Stuttard. Turanga Leela. Turanga Leela er en av rollefigurene i animsjonsserien Futurama. Leelas oppvekst. Hun vokste opp på et barnehjem i utkanten av New New York. Hun ble mobbet av de andre barna fordi, noe som kjennetegner henne best, hun bare har et øye. Hun trodde lenge hun var et romvesen som var kommet bort fra foreldrene sine, men i sesong fire av serien kommer det fram at hun egentlig er datter av to mutanter som lever i kloakken. Hun ble etterlatt ved barnehjemmet fordi hun foreldrene hennes ikke ville at hun skulle leve et så ydmykende liv som de selv gjorde. Leelas foreldre er med i regelmessige episoder gjennom hele fjerde og femte sesong. Fakta. Hun er trolig den eneste romvesenet av hennes slag på jorda. I en episode møter hun en som var lik henne. Hun blir forelsket i ham, men han er ikke så snill som Leela hadde trodd. Romvesenet viser seg å være et «transmutasjons-romvesen» Hun jobbet først som vakt ved et nedfrysningsenter av mennesker. Allerede i den første episoden av Futurama møter vi henne. Hun blir kjent med Philip J. Fry, et null som kommer fra 1990-tallet, men fryser seg ned ved et uhell desember 1999, og våkner i år 2999. Leela, som tok imot Fry da han ble opptint, fant ut han har en gjenlevende slektning, professor Hubert J. Farnsworth. Han er 159 år gammel og eier et budfirma, «Planet Express». Leela blir kaptein på romskipet til firmaet, og blir samtidig kjent med roboten Bender Bending Rodriguez. Moderne dans. Moderne dans (Contemporary) er et begrep som i dagens betydning stammer fra amerikansk dans og som betegner forskjellige teknikker og stiler innen scenisk dans som ikke er baserte på, og opprinnelig en reaksjon på klassisk dans – "danse d’ecole". Historikk. Allerede sent på 1800-tallet utviklet franske Francois Delsarte en teori som omhandlet alt fra talene, sangere, skuespillere og dansere. Teorien gikk ut på spenning og avspenning som skulle ha stor innvirkning på prestasjon og kvalitet på produktet. Da han dro til USA endte dette i en ny kroppskultur hvor pust fikk stor plass. Dette var også inspirert av orientalske tanker. På tidlig 1900-tallet kom det en ny retning i USA og sentral-Europa. Klassisk ballett hadde hatt stor plass og den moderne dansen var et opprør mot dens strenge lære. De mente at det var en usunn måte å trene kroppen på og lite naturlig. Selv er ikke moderne dans en teknikk eller system, men en holdning til frihet og individuell utfoldelse. Dette førte til personlige stiler, og dem ble det mange av etter hvert. Mange dyktige koreografer dukket opp de neste 100 år. Pionerene var Ruth St. Denis og ektemannen Ted Shawn som startet Denishawn, som igjen var viktig for de videre store grunnleggerne av den moderne dansen, Martha Graham og Doris Humphrey. Isadora Duncan, amerikansk danser, regnes som en av foregangskvinnene innen moderne, scenisk dans. Etter noen få timer i klassisk ballett utviklet hun sine egne antiballett-orienterte danser og dansefilosofi. Disse dansene manglet en underliggende systematikk og baserte seg først og fremst på rent på emosjonelt-ekspressive uttrykk. Hun regnet dette som en revitalisering av antikkens greske danser og kledde seg i gresk-inspirerte, klassiske kostymer. Martha Graham, amerikansk danser, regnes i dag som den mest betydelige utøver og nyskaper innen moderne dans. Hun utviklet sin egen stil og teknikk. I 1927 startet hun Martha Graham School of Contemporary Dance, som ble den fremste innen sitt slag. Hennes mange sceneopptrener og turneer i USA, Europa og det nære Østen gjorde henne til den mest innflytelsesrike danser innen utviklingen av moderne scenisk dans. Egenskaper. Man kan si at mens klassisk ballett søker å oppheve tyngdekraften, karakteriseres moderne dans først og fremst av kontakten med underlaget. Moderne scenisk dans tar opp i seg nye danseuttrykk som hip-hop og lignende. Danseformen er så forskjellig fra klassisk ballett at ballettpedagoger i moderne dans utdannes spesielt innen retningen. I Storbritannia organiseres pedagoger i moderne dans i AISTD (Associate of the Imperial Society of Teachers of Dance). I Norge er moderne dans først og fremst representert ved det faste balletteateret Carte Blanche i Bergen. Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet" (Oxford Paperback Reference) Horst Koegler (Paperback – 14. oktober, 1982 Hal. Hal er et kritikerrost band fra Irland, som ble startet i 2003. Bandet består av brødrene Dave Allen (vokal/gitar) og Paul Allen (vokal/bass), Stephen O'Brien (keyboard/gitar/vokal) og Steve Hogan (trommer). Biografi. HAL ble signert av Rough Trade Records som en følge av en budrunde mellom flere store plateselskaper. Deres første singel "Worry About the Wind" ble sluppet i 2004. Den ble godt mottatt i media og mange hevdet at HAL ville bli "bandet" i 2004. Deres debutalbum "Hal" var et av de best anmeldte albumene i 2005. Etter en kort turné i England, Irland, Europa og Japan, gikk bandet tilbake til studio mot slutten av 2005. Deres andre album er ventet i 2007. Norsk institutt for by- og regionforskning. Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) er et uavhengig, samfunnsvitenskapelig forskningsinstitutt, lokalisert i CIENS i Oslo. Instituttet driver forskning og utredningsarbeid på tema som offentlig forvaltning, styring og demokrati, samfunnsplanlegging, velferd og levekår og regional analyse, og har rundt 60 forskere. Ole Thomsen. Ole Thomsen (født 28. november 1952 i Bergen) er en norsk jazzmusiker (gitar) og komponist, kjent fra en rekke utgivelser og siden 1977 sentral i Bergens jazzmiljø. Han er eldre bror til jazzgitarist og grafisk designer Kåre Thomsen. Den jazz-fusion-inspirerte Thomson har medvirket i Norwegian Friendship Orchestra, gruppen Ny Bris med Olav Dale, Per Jørgensen, Frank Jakobsen, Kåre Garnes og Dag Arnesen) og Thomsens loosebox med Ivar Kolve, Stein Inge Brækhus og Yngve Moe. Han ledet fra 1987 bandet Hot Cargo (med Stein Inge Brækhus trommer, Olav Dale saksofon, og Geir Rognø bass) til innspilling (1992), og leder i dag Ole Thomsen Group som består av Ingolv Haaland piano, Stein Inge Brækhus (trommer), Asbjørn Sundal bass, og Torbjørn Hillersøy bass. Ellers har Thomsen figurert på utgivelser med blant annet Ole Amund Gjersvik, Wenche Gausdal kvintett, Dag Arnesen, Bergen Blues Band, Ove Thue, Kari Bremnes, Ole Paus, Hans Inge Fagervik. Jon Postel. Jon Postel (Photo by Irene Fertik, USC News Service. Copyright 1994, USC) Jonathan Bruce Postel (; født 6. august 1943, død 16. oktober 1998) var en amerikansk dataingeniør og internettpioner. Postel gjorde mange viktige bidrag til utviklingen av Internett, spesielt innen området standarder. Han er først og fremst kjent for å være redaktør av dokumentserien Request for Comments (RFC), og for sin tjeneste som Internet Assigned Numbers Authority (IANA) til sin død. Internet Society's Postel Award er oppkalt etter han, i likhet med Postel Center ved Information Sciences Institute. Postels lov. Hans kanskje mest berømte arv er fra RFC 793, som inkluderer et prinsipp som ofte siteres som "Postels lov": «Vær konservativ med hva du gjør, vær liberal med hva du aksepterer fra andre» (ofte reformulert som «Vær konservativ med hva du sender, vær liberal med hva du mottar»). Karriere. Postel fikk en bachelorgrad og en mastergrad som ingeniør (henholdsvis i 1966 og 1968), og en Ph.D. i datavitenskap i 1974, alle ved UCLA. Mens han var ved UCLA, var han involvert i tidlige arbeider på ARPANET. Han flyttet senere til Information Sciences Institute ved University of Southern California, hvor han tilbrakt resten av yrkeskarrieren. Postel var RFC-redaktør fra 1969 til sin død, og skrev og redigerte mange viktige RFC'er, inkludert RFC 0791-0793, som definerer de grunnleggende protokoller for Internet protocol suite, og RFC 2223, "Instruksjoner til RFC-skribenter". Han var selv forfatter eller medforfatter av mer enn 200 RFC'er. Postel var medlem av Internet Architecture Board og dets forgjengere i mange år. Han var sjef for Internetts «klareringssentral» for tildeling av navn og nummer, Internet Assigned Numbers Authority (IANA), fra dets begynnelse. Han var det første medlem av Internet Society, og var også styremedlem i Internet Society. Han var den opprinnelige administrator for toppnivådomenet .us, og hadde den posisjonen i lang tid. Han drev også «Los Nettos Network». Alt det ovennevnte var deltidsaktiviteter han påtok seg i forbindelse med sin primære posisjon som direktør for datanettverksavdelingen av Information Sciences Institute ved University of Southern California. Da Internett fremdeles var public domain og USAs overtagelse av DNS Root Authority. Den 28. januar 1998 sendte Postel, på egen autoritet, en email til åtte av tolv operatører av Internetts regionale rotservere og instruerte dem å endre rotsoneserveren fra Network Solutions (NSI)s A.ROOT-SERVERS.NET. (198.41.0.4) til DNSROOT.IANA.ORG (198.32.1.98). Operatørene etterkom Postels instruksjoner, og splittet dermed kontrollen med internettnavn mellom IANA og de fire rotene som fortsatt var under kontroll av USA's regjering, hos NASA, .mil-serveren, BRL og NSI. Han mottok kort tid etter en rasende telefon fra president Clintons sjefsrådgiver Ira Magaziner, som instruerte han å reversere endringen. I løpet av en uke utstedte NTIA sitt «» hvor de hevdet sin definitive autoritet over Internetts rot, noe som til slutt førte til dannelsen av ICANN og i praksis avsluttet et hvert forsøk fra «» på å kreve denne autoriteten selv. Alt dette skjedde fordi Internet Society prøvde å beholde Internett under offentlig kontroll, selvstyrt av brukerne. På samme tid i Geneve, skrev de et ", (a) Internetts toppnivådomene (TLD)-navnerom er en offentlig ressurs og er avhengig av offentlighetens tillit. (b) Enhver administrering, bruk og/eller utvikling av Internetts TLD-rom er et offentlig tema og bør gjennomføres i offentlighetens interesse og tjeneste. (c) Relatert offentlig policy må balansere og representere interessene til nåværende og fremtidige interessenter i Internetts navnerom. (d) De nåværende og fremtidige interessenter i Internetts navnerom vil ha mest å vinne ved en selvregulerende og markedsorientert tilnærming til Internetts registreringstjenester for domenenavn. (e) Registreringstjenester for gTLD-navnerom bør legge til rette for global fordeling av registrarer. (f) Som beskrevet i Section 2(f) i gTLD-MoU, ettersom det fra tid til annen kan bli endret, bør en policy implementeres slik at et andrenivå-domenenavn i hvilket som helst av CORE-gTLD’ene som er identisk eller veldig lik en alfanumerisk string som, for de formål som omfattes av denne policy, bedømmes å være internasjonalt kjent, og for hvilken det eksisterer påviselig intellektuell eiendomsrett, bare kan innehas eller brukes av, eller med autorisasjon av, eieren av slik påviselig intellektuell eiendomsrett. Passende hensyn bør tas til mulig bruk av et slikt andrenivå-domenenavn av en tredjepart som, for de formål som omfattes av denne policy, anses å ha tilstrekkelige rettigheter. Men historien gikk i retning av business og regjeringskontroll, ettersom Internett ble et spørsmål om penger, og etter det har all offentlig produksjon av informasjon og teknisk utvikling blitt ført mot en økonomisk markedsplass. Død. Postel døde i Los Angeles 16. oktober 1998, av komplikasjoner etter en operasjon for utskifting av hjerteklaffer. Arv. Betydningen av Jon Postel's bidrag til oppbyggingen av Internett, både teknisk og personlig, var slik at et minneskrift over hans liv utgjør en del av kjernen i den tekniske litteratursekvensen om Internett, i form av RFC 2468 «I Remember IANA», skrevet av Vinton Cerf. (Dette er ingen triviell ting, ettersom det mellom 1969 og februar 2002 bare ble utgitt 3.240 RFC’er.) Dario Šimić. Dario Šimić (født 12. november 1975 i Zagreb) er en tidligere kroatisk fotballspiller som sist spilte for Dinamo Zagreb i 2010. Han har tidligere spilt for AC Milan. Han blir kalt for 'pitbullen', på grunn av hans aggressive og kompromissløse spillestil. Forsvarspilleren Dario Šimić har flest kamper for, med 100 kamper. Cristian Brocchi. Christian Brocchi (født 30. januar 1976 i Milano) er en italiensk fotballspiller, som spiller på midtbanen for SS Lazio i Serie A. Brocchi har én landskamp for. Den kom mot i en treningskamp, 15. november 2006. Den 28. august 2008 ble det klart at Brocchi hadde signert en tre års avtale med SS Lazio. Han kostet hovedstads-klubben 2.7 millioner €. Såkornfond. Et såkornfond er et fond av typen private equity som går inn med mindre investeringsbeløp i svært tidlige faser i et selskap, typisk teknologiselskaper, gjerne før selskapet har omsetning eller det er bevist om teknologien vil fungere. Et såkornfond vil ofte ha et mer langsiktig tidsperspektiv og være villig til å ta en høyere risiko enn et vanlig venturefond. På grunn av den høye risikoprofilen, har det i Norge vært vanlig at private investorer i såkornfond har en risikoavlastning i form av et offentlig bidrag i fondet. De største nasjonale såkornfondene i Norge er: Startfondet (lukket), SåkorninVest (Stavanger), ProVenture (Trondheim), Alliance Venture (Oslo), Sarsia Seed (Bergen). En annen aktør som fungere som en markedsplass for prosjekter som søker kapital er Stiftelsen Seed Forum Norway Stein Inge Brækhus. Stein Inge Brækhus (født 12. februar 1967 i Trondheim) er en norsk musiker (slagverk) og plateprodusent, kjent fra flere utgivelser og sentral i Stavanger og Bergen's jazzmiljø. Han er oppvokst og bosatt på Os i Hordaland, medvirket med Creation fra -82 til -84, "Debuterte" på Moldefestivalen i -84 med orkesteret Celeste med Bendik Hofseth og Øystein Sevåg og Cutting Edge fra høsten -84 til (1986) fra Oslo, samt Bergen's-bandene Night & Day, Hot Cargo, Knut Kristiansen, Daniel Amaro, Bergen Big Band, Dabrhahi, Jan Ove Nordeide, og i Oslo Silje Nergaards Mellow Yellow, Olga Konkova Trio, i Sverige med barT sammen med den amerikanske pianisten Jim Beard, samt også med Nils Petter Molvær, Jan Bang, Trio de Janeiro. Videre har han medvirket i band og utgivelser med Åge Aleksandersen, Bjørn Eidsvåg, Jan Eggum, Karoline Krüger, Secret Mission, Elle Melle, The Norwegian Fords, Ole Thomsen, Astrid Klosters utgivelse SPOR med Kennethe Siverstens komposisjoner, Knut Kristiansen, Karl Seglem/Håkon Høgemo, Ole Jacob Hystad Quartet, Ivar Kolve, Kenneth Sivertsen, Ole Amund Gjersvik, Lars Erik Drevvatne, Helene Bøksle, Paolo Fresu, Brækhus har hatt produksjonsarbeide og var mye engasjert for TV 2 de første årene etter de startet opp. Han har drevet sitt eget mobile innspillingsstudio fra (1997–) «Breakhouse studio». Stein Inge Brækhus er fast ansatt og underviser ved Institutt For Musikk & Dans, IMD-Universitetet i Stavanger. Hilary Benn. Hilary James Wedgwood Benn'", født 26. november 1953, er Storbritannias miljø- og jordbruksminister ("Secretary of State for Environment, Food and Rural Affairs") samt parlamentsrepresentant for Labour. I parlamentet har han representert valgkretsen "Leeds Central" siden 1999. Han var utviklingsminister i perioden 2003–2007. Benn er en fjerde generasjon politiker. Hans far, Tony Benn er en veteran på partiets venstrefløy. Suplex. Suplex er et vanlig wrestlingangrep mange bruker. Dette er et sterkt løfteknep som omtrent alle wrestlere bruker. Det er mange måter å gjøre suplekser på, men oftest blir det gjort bakfra. Man tar tak rundt motstanderen og løftar han/hun høyt og lar seg selv falle bakover. Blir det gjort bakfra fører det til at motstanderen lander på ryggen. Charlotte Armstrong. Charlotte Armstrong Lewi (født 2. mai 1905 i Vulcan, Michigan i USA, død 18. juli 1969 i Glendale, California) var en amerikansk forfatter. Under forfatternavnene Charlotte Armstrong og Jo Valentine skrev hun over 28 romaner. Armstrong Lewi studerte ved University of Wisconsin, hvor hun tok Bachelor of Arts i 1925. Mens hun arbeidet i New York Times annonseavdeling, i et regnskapsfirma, og som motereporter for en kjøpeguide, fikk hun utgitt noen dikt og to skuespill som ble satt opp i New York. I 1942 debuterte hun som krimforfatter med romanen "Lay on, Mac Duff!", den første i en serie på tre med professor Mac Dougal Duff som etterforsker. Etter de tre første romanene forlot hun seriekonseptet. Hennes spesialitet ble kriminalromaner som tok utgangspunkt i vanlige menneskers normale engstelser i dagliglivet, bekreftet og forsterket dem. Flere av hennes romaner ble filmet, og i 1957 mottok hun Edgar-prisen for årets beste krimroman, "A Dram of Poison". Rojales. Rojales er en kommune i provinsen Alicante (Spania). Tradisjonelt en fruktbar jordbrukskommune ved elven Segura. Kommunen har 15.987 innbyggere; hvor flertallet bor i Ciudad Quesada (9.061 innbyggere), et boligområde (urbanisasjon) dominert av utenlandske innbyggere. Rojales er en av to spanske kommuner der andelen lovlig registrerte utlendinger (65,25%) er høyere enn den spanske befolkningen. Andelen utlendinger antas å være vesentlig høyere, ettersom svært mange utlendinger fra andre EU/EØS-stater bor her uten å være registrert. Geografi. Kommunen snører seg rundt en bebygd fjelltopp. I nord går motorveien AP-7 nordover mot flyplassen i Alicante (som ligger i Elche kommune), Madrid og Barcelona, mens den samme motorveien går sørover mot San Javier flyplassen utenfor Murcia. En liten landsby som Rojales omkranser, Benijófar, er egen kommune og administrativ enhet. Det går hovedveier til nabobyene Almoradi, Orihuela, Torrevieja og Guardamar. Rojales (byen). Rojales er det gamle bysentrumet i kommunen. Byen er delt i to av elven Segura, og det er mange gamle broer over denne elven. Sentrumsgatene er stort sett ganske smale, så vanlig biltrafikk kan være en selsom affære. Sentrum huser blant annet et museum, politistasjonen og noen typisk spanske forretninger. Ciudad Quesada. Innkjøringen til Ciduad QuesadaCiudad Quesada en en by-lignende urbanisasjon beliggende i Rojales kommune. «Byen» består for det meste av store bolighus og byggefelt og i nærheten av byporten finner man også et lite sentrum med flere butikker, restauranter, barer, banker og apotek. Det ligger også en norsk skole i Ciudad Quesada. Doña Pepa. Doña Pepa er en urbanisasjon i utkanten av Ciudad Quesada. Historie. Kommunen utgjorde frem til 29. mai 1773 en del av kommunen Guardamar del Segura. Den har overlevd mange flommer, spesielt den i 1879 (hvor vannstanden gikk 6,54 meter over det normale), og flommene i 1946, 1948, 1973 (5,60 meter over det normale), 1982, 1987 og 1989. En annen katastrofe var jordskjelvet den 21. mars 1829, som målte 6,2 på Richters-skala. 319 hus ble ødelagt, og 81 skadd, samt personer 30 drepte og 34 skadde. Demografi. Kommunen Rojales har 15.987 innbyggere (offisielle tall fra 2006). De senere årene har befolkningen i området hatt en eksplosiv vekst (136% befolkningsøkning fra 1995 til 2005) som følge av at mange utlendinger fra andre EU-/EØS-land har flyttet hit. Det er registrert 6.134 briter i kommunen, sammenlignet med 4.891 spanjoler, etterfulgt av 1.214 tyskere, og svært mange nordmenn, svensker og dansker. Norsk tilknytting. Det er en stor fast norsk bosetning i kommunen og nabokommunene Torrevieja, Orihuela, Benijofar og Guardamar del Segura. I Ciudad Quesada er det en norsk skole som har et fullverdig undervisningstilbud for barne- og ungdomsskole, samt videregående skole. I nabokommunen Torrevieja er det norsk sjømannskirke som avholder ordinære gudstjenester på norsk, organiserer sosiale arrangementer, og foretar bryllup, konfirmasjon og barnedåp. Det er også norsk konsulat i Torrevieja og Alicante. Hos konsulatet i Torrevieja kan fastboende nordmenn bestille nye pass, avgi stemme ved kommune-, fylkes- eller stortingsvalg. Norske turister som har mistet passet sitt, kan få utstedet et «reisebevis» som er gyldig for hjemreise til Norge med SAS eller Norwegian. Konsulatet kan ikke utstede nødpass, og henviser slike forespørsler til konsulatet i Benidorm, en by to timer nord for Rojales med bil. Chris Sommerset. Chris Sommerset (født 1870, død ?), er en tegneseriefigur fra bladet "Fantomet". Han var sønn av det syttende Fantomet og hans ungdomskjærlighet, piratdronningen Kate Sommerset. Biografi. Chris Sommerset ble født utenfor ekteskapet og er omtalt som det syttende Fantomets «uekte sønn». Som niåring blir han sendt på internatskole i London, men trives ikke her. I 1889 har Chris rømt fra skolen og England og er blitt pirat sammen med Singh-piratene. Det syttende Fantomet drar straks etter sin eldste sønn når han får vite dette. Samme år ser Chris det syttende Fantomet bli drept. Chris Sommersets bror, det attende Fantomet avlegger eden og sverger hevn for sin far. Det blir Kate Sommerset som fullfører hevnen. I denne historien blir Chris lenket til rullestol etter tortur. I London vinteren 1889–1890 er Chris sammen med den noe eldre mørkhudete Anna. Anna mønstret på piratdronningen Kate Sommersets skip Crimson Corsair i sin ungdom, og Chris ble kjent med henne gjennom sin mor. Sammen klarer Anna og Chris og helbrede Chris slik at han igjen kunne gå. I 1890 gifter de seg, og året etter blir det attende Fantomets nevø født. Han får navnet Kit (Christoffer) Sommerset. I 1891 er det attende Fantomet i London hos Chris og Anna. De blir innblandet i en massemordsak kalt «Tunnelbanemordene». Kilder og referanser. Sommerset, Chris Omar Heide Midtsæter. Omar Heide Midtsæter (født 7. juli 1920 i Bergen, død 18. november 1990) var en norsk jazzmusiker (trommer) og -skribent. Han spilte på utgivelser med Per Borthens orkester (1968, 1976), og med Ben Webster, på EP-platen "Scandinavian Days, vol. 1" fra Moldejazz (Rarities, 1969). Han var første leder av Norsk Jazzforbund (1953), og i hjembyen var han leder for Oslo Jazz Circle en tid. Han var jazzjournalist i VG, for Det Nye, og mottok Molderosen (1971) blant annet for dette. Sykloalkan. Sykloalkaner eller Naftener er en gruppe organiske forbindelser hvor karbonatomene danner en eller flere ringer. Den generelle formelen er CnH2n når de består av en ring. Navnet er gitt på samme måte som for alkaner med forstavelsen "syklo-" foran. En sykloalkan skiller seg fra aromatene ved at den ikke består av dobbeltbindinger. Stabiliteten på sykloalkanene avhenger av størrelsen på molekylet. Syklopropan og syklobutan er ustabile, mens syklopentan og sykloheksan er stabile kjemiske forbindelser. Forekomster. Flere hormoner og kjemikalier, herunder testosteron, østrogen og kolesterol har sykloalkanstruktur. Det er også vanlig med sykloalkaner i bensin, diesel og parafin. Sam Jones III. Samuel L. Jones III (født 29. april, 1983 i Boston i Massachusetts) er en amerikansk skuespiller. Han spilte rollen som Pete i TV-serien Smallville fra sesong 1 til sesong 3. Han har vært gjest i 7th Heaven. Sam Jones III kommer tilbake til Smallville som gjest i episode Hero i sesong 7. Trivia. Sams far (Sam Jones II) var basketball spiller for The Boston Celtics (1960). En av de største noensinne. Allison Mack. Allison Jenna Mack (født 29. juli 1982 i Preetz i Vest-Tyskland) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er mest kjent for rollen som den intelligente og impulsive journalistspiren Chloe Sullivan i TV-serien Smallville gjennom ti sesonger. Mack ble født i Tyskland, men flyttet med familien sin til Long Beach i California da hun var 2 år gammel. Allison begynte som skuespiller da hun var 4, med reklamer. Hun begynte å studere på The Young Actors Space in Los Angeles da hun var 7. Før hun begynte i Smallville, var hun med i Opposite Sex. Hun var også med i Hiller and Diller i 1997. Mack hadde også en liten gjesterolle i Den syvende himmel i 1998. Av filmproduksjoner er animasjonsfilmen Maurbølla (engelsk tittel: The Ant Bully) fra 2006 den største produksjonen hun har medvirket i. Mack har også større produksjoner som Camp Nowhere og i filmografien sin. Annette O'Toole. Annette O'Toole (født Annette Toole 1. april 1952 i Houston i Texas) er en amerikansk skuespiller. Hun har spilt Lana Lang i Superman III og hun spiller Martha Kent i TV-serien Smallville. John Schneider. John Richard Schneider III (født 8. april 1960 i Mount Kisco i New York) er en amerikansk skuespiller. Han spilte rollen som Jonathan Kent, faren til Clark Kent, i TV-serien Smallville fra sesong 1 til midten av sesong 5. Han døde i episode 12, Reckoning. John Glover. John Glover på Emmy Awards i 1991 John Glover (født 7. august 1944 i Salisbury i Maryland) er en amerikansk skuespiller. Han er kanskje best kjent for en rekke roller som «skurk» i film og tv. Blant annet spiller han Lionel Luthor i tv-serien Smallville. Jō. To stk jo i forskjellig tykkelse av kinesisk rødeik En jō (杖:じょう?) er en ca. 1,28 meter lang trestav, som blir brukt i en del japanske kampsporter, blant annet Aikido. Otto Dix. Otto Dix (født 2. desember 1891, død 25. juli 1969) var en tysk maler og grafiker. Han er mest kjent for sine brutalt ærlige framstillinger av krigens gru, og den borgerlige dekadensen i mellomkrigstidens Weimarrepublikk. Han regnes for en av de viktigere skikkelsene innen Den nye sakligheten "(Die neue Sachlichkeit)". Bakgrunn og arbeid. a> i TysklandOtto Dix ble født i Untermhaus, som nå er en forstad til Gera i Tyskland. Han var eldste sønn av en smelteverksverksarbeider, med en mor som hadde skrevet poesi i sin ungdom og en fetter som var maler. Han kom inn på kunst- og kunsthåndverkskolen i Dresden i 1910. Ved utbruddet av den første verdenskrig, meldte han seg frivillig, og ble artilleribefal, med kommando over en maskingeværtropp på Vestfronten. Han deltok i slaget ved Somme, og ble alvorlig såret flere ganger. Han ble forflyttet til Østfronten i 1917, og var der til fronten ble nedlagt. Ved avslutningen av krigen ble han tildelt Jernkorset av annen grad. Dix ble sterkt berørt av synsinntrykkene han fikk i krigen, og beskrev et gjentakende mareritt der han kravlet gjennom ødelagte hus. Krigsminnene ble til kunstneriske arbeider i flere verker, men kanskje sterkest i mappen med 50 etsinger som han bare kalte "«Krig»" som kom i 1924. Mot slutten av 1918 kom han tilbake til Gera, men bare kort. Han begynte på "Hochschule für Bildende Künste Dresden" (Høyskole for billedkunst i Dresden) året etterpå. Medlem av Dresden-secession mens han var ekspresjonistisk inspirert. Etter å ha møtt George Grosz, som var Dadatilhenger, begynte han å legge collage-elementer inn i arbeidene sine. Disse ble stilt ut i den første Dada-utstillingen i Berlin. Parallelt stilte han arbeider på den tyske ekspresjonistutstillingen i Darmstadt. Etterhvert utviklet han en teknikk med å lasere oljefarger over en temperaundermaling. Enkelte av bildene ble omstridt, men han solgte en del. Han deltok i "Neue Sachlichkeit" utstillingen i Mannheim i 1925, sammen med blant andre: George Grosz, Max Beckmann, Heinrich Maria Davringhausen, Karl Hubbuch, Rudolf Schlichter og Georg Scholz. Både han og Grosz var kritiske til det tyske samfunnet, og malte mange scener med livets baksider, som prostitusjon, tiggende krigsinvalider, slitne eldre og døden. Slik sett skildret han mye av det samme som man finner i Erich Maria Remarques antikrigsroman Intet nytt fra vestfronten. Han fikk et professorat i kunst ved Dresden-akademiet i 1927, men ble erklært entartet og fratatt stillingen etter nazistenes maktovertakelse. Hans bilder "Skyttergraven" og "Krigskrøplinger" ble stilt ut itil skrekk og advarsel og senere brent. Etter en tid i eksil, ble han presset inn i den offisielle Nazi-kunstorganisasjonen, men fikk kun lov å male landskapsbilder. Han malte likevel ett og annet allegorisk bilde, med kritikk av den nye tids idealer. Han ble arrestert, anklaget for komplott mot Hitler i 1939, men senere løslatt. Mot slutten av krigen ble han satt inn i Volkssturm, og sendt til Frankrike, hvor han ble tatt til fange av franskmennene og løslatt 1946. Han kom seg etterhvert tilbake til Dresden, som var en sterkt utbombet by, hvor han for det meste laget religiøse allegorier og fortsatte med bilder av krigens lidelser. Blant hans mest kjente bilder, finnes triptyket "Metropolis" (1928) og "Porträt die Journalistin Sylvia von Harden" (1926). Verker. Otto Dix døde i Singen, Tyskland, i 1969. Ernst Ludwig Kirchner. Ernst Ludwig Kirchner (født 6. mai 1880 i Aschaffenburg, død 15. juni 1938i Davos, Sveits), var en tysk ekspresjonistisk maler og en av grunnleggerne av den tyske kunstnergruppen "Die Brücke" ("Broen"). Liv og utvikling. Hans kunstneriske utvikling startet allerede før år 1900 med tresnitt. Kirchner studerte arkitektur i Dresden (1901–1905), og fortsatte med å studere billedkunst i München hvor han ble kjent med art nouveau og tresnittene til Albrecht Dürer. Maurice de Vlaminck, Albert Marquet og Georges Braque hørte også til kunstnere han kjente verkene til. Sammen med kunstnerne Erich Heckel og Karl Schmidt-Rottluff, stiftet han gruppen "Die Brücke" i 1905. Med sterke impulser fra Gauguin, Munch og van Gogh, ble der likhetstrekk med fauvismen i Paris, men uttrykket i de tyske maleriene forsøkte bevisst å uttrykke følelser på en sterkere måte. Inspirasjonen både i kunsten og filosofien var mere inspirert av Nietzsche, noe som ga en parallellitet til de italienske futuristenes tro på at verden var i ferd med å bli ny og bedre. "Autoportrait au modèle" (Kunstneren og hans modell) fra 1907 gir eksempel på bruken av rene farger for å gi en skjærende virkning. I tresnittene oppnår han lignende ting ved å bruke grov linjeføring og ujevne konturer. Han er delvis inspirert av tysk primitiv kunst, men forvrenger bevisst for å oppnå det han vil. Fra 1910 av var han etablert med sitt eget billedspråk, som beskrives som energifylt og unikt for ham. I likhet med Edvard Munch uttrykker bildene noe basalt i menneskesjelen, med bruk av gjenkjennelige (figurative) elementer som er fortegnet i form og farge til stemningen i bildet. Han flyttet til Berlin i 1911 og ble med på Emil Noldes "Neue Sezession" og kretsen omkring "Der Sturm". Maleriene ble stadig mere kantete og dystre. "Fem kvinner på gaten" (19139 er ett verk som viser hva det moderne liv kan føre til. Krigsutbruddet i 1914 førte med seg store forandringer i manges liv. Kirchner ble militær fra september 1914, men endte med nervøst sammenbrudd og fysisk kollaps i 1915. Et selvportrett viser marerittet: Han drømmer om seg selv med amputert hånd (noe som ikke hendte). Selv om krigsmarerittene fulgte ham gjennom resten av livet, (som periodiske depresjoner), fikk han både oppdrag og ære i mellomkrigstiden. Stilen er mere rolig, noe mere abstrakt. Han hadde separatutstillinger i München, Hamburg og New York. Nazi-utstillingen av Entartete Kunst og ødeleggelsen av trolig ca.600 av hans arbeider var et kraftig slag å ta. Han ble deprimert og tok livet sitt i Davos, 1938. Kirchener skrev forøvrig kritikker av egne verker under aliaset "(nom de critique)", «L. de Marsale». Hans grafiske produksjon var stor: Dubes Catalogue raisonné inneholder 971 tresnitt, 665 etsinger og 458 litografier. Molderosen. Molderosen er en årlig utmerkelse som under Moldejazz tildeles en person som har bidratt til å sette Molde på kartet. Vinneren forplikter seg til å sende julekort til turistsjefen hvert år. Jens Arne Molvær. Jens Arne Molvær (født 16. desember 1940 i Langevåg) er en norsk jazzmusiker (klarinett og saksofon). Han var i Oddvar Ask kvartett (Stavanger, 1966-69), Storyville Jazz Club's storband (Molde, 1969-72), før han etablerte Ytre Suløens Jassensemble på hjemstedet (1973-87, 1992-). Han har ellers gitt ut egen plate (1998), og spilt med blant annet Bjørn Klakegg og Konrad Kaspersen. Videre har han medvirket på utgivelse med Frøydis Walstad Sagen og plateprodusert for Blue Horn Jazzband ("With a heart of full rhythm", 2002). Han er far til jazzmusiker Nils Petter Molvær og er rektor ved Sula kulturskole (2002–). Johan Sjöberg. Johan Sjöberg (født 14. november 1980) er en svensk fotballspiller som spiller i IF Elfsborg. Han har (pr. 7. juli 2008) spilt 154 seriekamper og skåret 2 mål. Siste halvdel av 2007-sesongen var han utleid til Fredrikstad FK. Han har flere kamper på aldersbestemte landslag. Randem. Randem er et boligområde med om lag 1000 innbyggere i den nordligste delen av Vestby kommune, omkring 2 km nord for Vestby sentrum. I Randem ligger et industriområde og et tidligere hotell som nå er asylmottak. The Bedlam in Goliath. "The Bedlam in Goliath" er The Mars Voltas fjerde studioalbum, utgitt 29. januar 2008. Sangen «Rapid Fire Tollbooth» som opprinnelig var med med i Omar Rodriguez-Lopez sitt soloalbum "Se Dice Bisonte, No Bùfalo" er gjenarbeidet til dette albumet under det nye navnet «Goliath». Den ville opprinnelig bli albumets første singel, men istedet valgte bandet å ha «Wax Simulacra» som den første singelen. Albumet er produsert av Omar Rodriguez-Lopez selv og mikset av Rich Costey. Tidlig i 2007 fikk bandet også Thomas Pridgen som den nye, permanente trommeslageren, som spiller trommer på albumet. Kontoret (USA). The Office ("Kontoret") er en amerikansk fiktiv dokumentarserie som er basert på den engelske serien ved samme navn. Handlingen er lagt til firmaet "Dunder Mifflin" i Scranton, Pennsylvania. I de første episodene var handlingen lagt svært nært opp til den engelske versjonen, men det tok ikke lenge før serien fikk sin egen utvikling, basert på mer typisk amerikanske forhold. Det faktum at serien var produsert for en reklamefinansiert TV-stasjon bidro også til at episodene ble kortere. Og mens den engelske serien endte på 12 episoder fordelt over to sesonger, samt to speisalepisoder, er det så langt sendt 100 amerikanske episoder i løpet av fem sesonger. NBC har fornyet The Office for sesong 6. Den hadde premiere 17. september 2009 i USA. Michael Scott. Michael Scott (Steve Carell), basert på David Brent, er distriktssjef for Scranton-avdelingen av Dunder Mifflin. Han er, jevnt over, en inkompetent sjef, noe han imidlertid ikke er i stand til å innse selv. Han regner seg også som venn av alle de ansatte og elsker en god spøk, i hvert fall så lenge det ikke går på hans egen bekostning. Dwight Schrute. Dwight Schrute (Rainn Wilson), basert på Gareth Keenan, er assistent for distriktssjefen, etter hvert assisterende distriktssjef i navnet, ved Dunder Mifflin. Han er også frivillig sheriffbetjent. Han er en autoritær og arrogant personlighet som mener at stillingen hans gir ham særlige privilegier. På kontoret er han stadig offer for Jim og Pams pek, og i serien utvikler han også et mer eller mindre hemmelig forhold til regnskapssjefen Angela. Jim Halpert. Jim Halpert (John Krasinski), basert på Tim Canterbury, er ved seriens begynnelse selger ved avdelingen. Kontorplassen hans ligger ved siden av Dwights, noe som til stadighet fører til problemer. Jims beste venn på kontoret er resepsjonisten Pam. Jim er den eneste av hovedpersonene som faktisk opplever en karriereutvikling og blir i sesong tre assisterende distriktssjef, noe som i motsetning til tilsvarende betegnelse hos Dwight, faktisk har praktisk betydning. Pam Beesly. Pam Beesly (Jenna Fischer), basert på Dawn Tinsley, er resepsjonist ved Dunder Mifflin og forlovet med den håpløse lagerarbeideren Roy Anderson. Hennes beste venn ved kontoret er Jim, og hun er ofte medskyldig i Jims pek som først og fremst rettes mot Dwight. Ryan Howard. Ryan Howard (B.J. Novak), basert på Ricky. Ryan er nyansatt når serien starter, men inntar en mye mer sentral rolle enn sitt britiske motstykke. Ved flere tilfeller fremstår Ryan som Michaels yndling, til Dwights store gremmelse. Han er lenge noe motvillig involvert i et forhold til medarbeideren Kelly. I slutten av tredje sesong blir Ryan tilbudt en jobb i hovedkvarteret i New York. Andrew Bernard. Andy Bernard (Ed Helms) ble introdusert i tredje sesong som Regional Director in Charge of Sales ved Stamford-avdelingen og senere overført til Scranton-kontoret. Tremulant EP. "Tremulant EP" er den første utgivelsen fra progressiv rock-bandet The Mars Volta. Den består av tre sanger som har et veldig progressivt preg i forhold til bandet At the Drive-in, som var Cedric Bixler-Zavala og Omar Rodriguez-Lopez sitt forrige band. Baklengsvokalen på slutten av sangen «Eunuch Provocateur» fra "Tremulant" EP'n, er fra barnesangen «Itsy Bitsy Spider» («Lille Petter Edderkopp»). I tillegg kan man høre «did mommy or daddy ever have to spank you?» baklengs i samme sang. Disse klippene kommer fra en gammel vinyl bandet hadde som inneholdte barnesanger. Annen nevneverdig tekst fra sangen er linjen «dethroned by the comatorium, de-loused by the comatorium», som forutsier bandets neste utgivelse og første LP, "De-Loused in the Comatorium". Tani Stafsula. Dritan «Tani» Stafsula (født 16. juli 1981 i Tirana, Albania) er en finsk/albansk fotballspiller som tidligere har spilt for Glimt. Tidligere har han spilt for AC Oulu i 2003, og etter det i den finske klubben AC Allianssi fra 2004 til 2005. Tani Stafsula kom til Bodø/Glimt før 2006 sesongen fra finske AC Allianssi. Han var mye inn og ut av førstelaget siden han konkurrerte om plassen med Stig Arild Råket og Roy Miller. Etter halvspilt sesong kom Trond Olsen tilbake til Glimt fra Lillestrøm og Stafsula ble for alvor skjøvet ut av førstelaget. Stafsulas to første mål for Glimts A-lag kom i cupens 1. runde mot Steigen 10. mai 2006. I 2007-sesongen var Tani Stafsula leid ut til den finske fotballklubben AC Oulu. Han var imidlertid satt ut av spill store deler av sesongen grunnet et virus som angrep balansenerven hans. Han spilte 18 kamper fra start og scoret tre mål i en sesong som endte med nedrykk for AC Oulu. Stafsula har returnert til Bodø/Glimt foran 2008-sesongen, men ble etterhvert fristilt fra kontrakten med Glimt den 18. juni 2008. Guardamar del Segura. Guardamar del Segura (også kjent som Guardamar) er en kommune i provinsen Alicante, i den administrative enheten Valencia (i Spania). Byen ligger sørøst for Alicante, like sør for Elche, like nord for Torrevieja og øst for Rojales (som tidligere var en del av kommunen). Kommunens innbyggertall er 15 951 (INE 2008). Som navnet på kommunen tilsier, renner elven Segura gjennom den. På begynnelsen av 1900-tallet ble det plantet en pinjeskog ved i byen, for å verne byen fra sanden som kommer fra Sahara, og som begrov husene og gatene i Guardamar del Segura. Pinjetrærne bandt opp sand og jord, og fungerer den dag i dag som et sandskjold for byen, som ligger helt ned til Middelhavet. Strender. Guardamar har en 12 km lang kystlinje hvor man mellom elven Segura og i nordenden av kommunen finner man nudiststranden Los Tusales. Deretter er navnet på strendene sørover mot Torrevieja Los Viveros, La Babilonia, La Playa Centro, La La Roqueta, La Moncayo, Del Campo og Las Ortigas (sistnevnte ender inne i kommunegrensen for Torrevieja). Mange mener strendene i Guardamar er de fineste og reneste i Alicante-området. Pinjeskogen. En skog på 840 hektar ble plantet for å hindre sand som kom over havet, fra å skape problemer for bosettingen. Sanden var i ferd med å begrave byen da byingeniør Mira igangsatte et skogplantingsprosjekt på slutten av 1920-tallet. Skogen består i hovedsak av furutrær, pinjetrær, eukalyptustrær, aloe vera-planter, busker og palmer. Den kalles på folkemunne La Piñada, og er Guardamar del Seguras største rekreasjonsområde, med flotte veier og turstier. Skogen ble besluttet plantet på 1920-tallet, og det tok ti år å fullføre den. Den bærer navnet Alfonos XIII-parken, og går fra havnen til Parque Reina Sofia i sentrum av byen. Parque Reina Sofia er en grønn lunge i byen, med springvann, dyr og fugleliv, samt benker og utesecene. Den ble etablert i 1991. Norsk tilknytting. Det er en stor fast norsk bosetning i området Guardamar del Segura. Mange bor i urbanisasjonene Los Estanos, El Eden, El Moncayo og El Raso. Andre byer og kommuner i nærområdet med mange norske innbyggere er: Torrevieja, Orihuela, Orihuela Costa og Rojales. I Ciudad Quesada (i Rojales) er det en norsk skole som har et fullverdig undervisningstilbud for barne- og ungdomsskole, samt videregående skole. I nabokommunen Torrevieja er det norsk sjømannskirke La Iglesia de Martha Louise, som avholder ordinære gudstjenester på norsk, organiserer sosiale arrangementer, og foretar bryllup, konfirmasjon og barnedåp. Det er også norsk konsulat i Torrevieja og Generalkonsulat i Alicante. Bokbåten «Epos». Bokbåten «Epos» er et flytende bibliotek som besøker mindre steder i fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Bokbåttjenesten startet i 1959 og ble de første årene drevet fra forskjellige båter. Verdens første spesialbygde bokbåt som fortsatt er i drift, Epos, ble satt i drift i 1963. Epos ble bygd ved Fjellstrand AS på Oma og er 80 fot lang. Bokbåten idag. Bibliotekdriften finansieres og drives i samarbeid mellom fylkesbiblioteka i de respektive fylkene. I 2005 hadde bokbåten 126 driftsdager fordelt på de tre fylkene. Bokbåten kommer to ganger i året til mindre grender og bygder langs fjordene og på øyene på Vestlandet. Totalt utlån var 53 300. Vanligvis har bokbåten med ca. 3000 bind bøker som er til utlån. I tillegg har en kontaktperson på hvert bokbåtstopp en eller flere kasser med bøker som kan byttes ut hver gang bokbåten kommer. I dag er Epos eid av Vinnes Skyssbåtservice AS. Båten blir leid inn som bokbåt i høst- og vintersesongen, og fungerer ellers som turistbåt. Med på turene er også et kulturprogram retta mot barn. Dette er ofte musikere, forfattere, dukketeater eller barneteater og er ofte den eneste formen for levende kultur som blir tilbudt der bokbåten stopper. Leo IV (keiser). Leo IV (25. januar 750 – 8. september 780) var østromersk keiser fra 775 til 780. Han var sønn til keiser Konstantin V med ei khazarisk prinsesse og etterfulgte sin far på tronen. Leo IV var gift med Irene, en athensk skjønnhet av uklar herkomst. Sammen hadde de sønnen Konstantin VI. Personlig var Leo IV nok en ikonoklast som sin far, men han var under sterk innflytelse fra keiserinne Irene som var hardnakket ikonodul. I praksis førte dette til en forholdsvis moderat religionspolitikk. Leo IV døde av sykdom 8. september 780. Han ble etterfulgt av sin mindreårige sønn Konstantin VI med Irene som regent. Bjøllåga. Bjøllåga er et vassdrag i Rana og Saltdal kommuner. Deler av elva ligger i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Elva har sitt utspring i Nordre Bjøllåvatnet og munner ut i Ranelva ved Bjøllånes i Dunderlandsdalen. Stormdalsåga. Stormdalsåga er et vassdrag i Rana kommune. Stormdalsåga tar opp i seg Bergslåttåga ved søndre Stormdalen gård (nedl.) og møter Tespa ved fjellgården Bredek (nedl.) før den munner ut i Ranelva ved Storvoll i Dunderlandsdalen. Deler av elva ligger i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Fylkesvei 53 (Hedmark). Fylkesvei 53 i Hedmark går mellom Mauset og Åsettajet i Ringsaker kommune. Veiens lengde er 1,5 km. Eksterne lenker. 053 053 Magnus Haraldsson (1135). Magnus Haraldsson (født ca 1135 – død 1145) var sønn av Harald Gille og en ikke navngitt frille. Magnus ble oppfostret hos stormannen "Kyrping-Orm" i Sunnhordland. Han ble ikke tatt til konge ved farens død i desember 1136, men ble regnet med da Øystein Haraldsson fikk samkongerett i 1142. Magnus var dårlig til beins, og døde «sottedød», det vil si av sykdom, ca 10 år gammel. Hans tre år som mindreårig medkonge regnes ikke med i kongerekken. Magnus 04b Papper. Papperhavn, som ligger i enden mot Utgårdkilen. Papper, også kalt «Bukta», ligger i midten blant Papperøyene. Her er det en liten marina med muligheter for å kjøpe bensin og småvarer. Vegg til vegg med marinaen ligger Bukta Handel, som er en liten lokalbutikk. Rett ved siden av marinaen ligger det en restaurant/pub med muligheter for pizza og andre matretter samt drikke. «Fredagshølet» ligger i utkanten av Papperøyene. Dette er et svært kjent sted for båtfolk som skal finne le for natten. Her kan båten ligge lunt og samtidig er det kort vei til marinaen i Papper. Dette er et kjekt sted å ligge om man f.eks. er på vei til Sverige. Fra Papper kan man farte en liten tur over til de velkjente Søsterøyene, som sies å være svært gamle vulkanøyer. Det er en grotte på Nordre Søster som det går an å svømme inn i for deretter å ende opp på toppen av øyen. David Penney. David Mark Penney (født 17. august 1964 i Wakefield, West Yorkshire, England) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte for fire engelske og to walisiske fotballklubber i årene 1984 til 2002. Han har også vært manager for fire engelske fotballklubber, og han er nå manager for Bristol Rovers i Football League Two. Sportsklubben Grane. Sportsklubben Grane (1893 – ca. 1907) var en norsk fotballklubb fra Nordstrand i Oslo. Klubben var en av pionerklubbene i norsk fotball og er mest kjent for å ha vunnet det første norske cupmesterskapet i 1902. Grane var dessuten med på å stifte Norges Fotballforbund i 1902, sammen med Lyn og Spring. De første årene. Grane ble stiftet i 1893 og spilte sine første kamper mot Kristiania-klubbene Spring og Gaa Paa. Klubben hadde sin egen bane på Nordstrand der flere av kampene ble avholdt. 12. september 1897 spilte Grane, forsterket med fem Spring-spillere, mot Örgryte i Göteborg. Dette var første gang et norsk lag reiste ut av landet for å spille en kamp. Det kombinerte Grane/Spring-laget vant kampen 4-0. Markante spillere disse første årene var Einar By, Anton Endrerud og de skotske fetterne Patrick Moyer og Charles Semper. 30. april 1902 ble Norges Fotballforbund stiftet på Hotel Bristol i Skippergaten av representanter for klubbene Grane, Lyn og Spring. Fra Grane møtte Just Hagemann, Isak Benjaminsen, Walter Aigeltinger og Emil Wettergreen. Isak Benjaminsen ble forbundets første formann. NM i fotball 1902. Det var ingen nasjonale serier før Norgesserien ble startet i 1937, men cupen startet i 1902, i forbindelse med et internasjonalt friidrettsstevne arrangert av Kristiania Idrætsforening (KIF; nåværende Oslo IL). Det var egentlig planlagt at det beste norske laget skulle spille mot et dansk eller svensk lag. Det ble satt opp plan for uttagningskamper, og selv om ingen svenske eller danske lag hadde anledning til å bli med, ville KIF fortsatt gjennomføre turneringen. Turneringen ble vunnet av Grane. I ettertid har turneringen fått status som det første norgesmesterskap i fotball. I innledningsrunden vant Grane 10–0 over Urædd fra Porsgrunn, og møtte Spring i semifinalen. De vant 4–0 over Spring og møtte Odd, Skien, som hadde walk-over i to runder og gikk rett til finalen. Grane vant 2–0 over Odd. Eivind Thune-Larsen scorte begge målene for Grane. Kampen ble spilt på Gamle Frogner stadion. NM i fotball 1903. I det andre norgesmesterskapet i 1903, kom Grane til finalen, men måtte gi tapt mot Odd Grenland, som fikk revansje for tapet i 1902. Det så lenge ut til at det ikke skulle bli noe mesterskap dette året, men spillerne i Grane tok saken i egen hånd, og sendte ut innbydelse til flere klubber. 5 lag stilte, og Grane møtte Urædd fra Porsgrunn i semifinalen. De vant 1–0, og tapte 0–1 mot Odd. Kampen ble som i 1902 spilt på Gamle Frogner. Dette ble det siste NM som Grane deltok i. Slutten på Grane. Grane gikk etterhvert i oppløsning. Det nøyaktige tidspunktet når dette skjedde er usikkert. Ulike kilder gir noe motstridende opplysninger. Klubben spilte ingen registrerte kamper etter 1904. I årsberetningen til Kristiania og Omegn Fodboldkreds fra 1906 heter det om klubben: «En enkelt klub fører dog desværre en hensygnende tilværelse fra kamppladsen, hvor den dog i sin tid gikk for landets første.» Ifølge en Aftenposten-artikkel fra 1969, i anledning Nordstrand Idrettsforenings 50-årsjubileum, ble Grane oppløst rundt 1907. Mange medlemmer hadde da gått inn i Mercantile i 1906. Avisa skriver videre at 8. juni 1908 ble "Nordstrand Idrætsforening" stiftet som en gjenoppståelse av Grane. I en artikkel fra Bekkelagshøgda lokalhistoriske forening står det imidlertid at Grane i 1905 gikk inn i Skiklubben Freidig. Freidig og Nordstrand Idrætsforening ble 24. april 1919 sammenslått og fikk navnet Nordstrand Idrettsforening. Meritter. Vinner: 1902 Tapende finalist: 1903 Kilder. CUPEN, NM i fotball 1902–1999, Per Jorsett/Arne Scheie, J.M.Stenersens Forlag, 1999, ISBN 82-7201-275-8 Henry Venn (1796–1873). Henry Venn (født 10. februar 1796 i England, død 13. januar 1873) var en engelsk misjonær som var honorær sekretær 1841 til sin død av det protestantiske britiske Church Missionary Society som ble grunnlagt av blant annet hans egen far, John Venn (1750–1813). Henry Venn var den som utmyntet det misjonsteologiske slagordet "Self-supporting, self-governing, self-propagating", som kan oversettes med "selvforsørgende, selvstyrt, selvutbredende". Venn, Henry2 Venn, Henry2 Ford Cologne V6 (motor). Ford Cologne V6, også kalt Ford Taunus V6 var en V6-motor bygget av Ford Motor Company i Köln, Tyskland, derav navnet. Den hadde mange likheter med Ford Taunus V4 motoren. Zeja (elv). Zeja (russisk: Зе́я; mandsju: "Jingkiri bira") er ei elv i Amur oblast i Russland. Den er ei venstre sideelv til Amur, og er 1242 km lang, med et nedbørfelt på 233 000 km². Den starter i fjellkjeden Tokijskij Stanovik, som er en del av Stanovojfjellene. Zeja renner gjennom Zeja-reservoaret, og munner ut i Amur nær Blagovesjtsjensk. De viktigste sideelvene er Tok, Mulmuga, Brjanta, Giljuj og Urkan fra høyre, og Kupuri, Agri, Dep, Selemdzja og Tom fra venstre. Elven fryser til i november og er islagt til vårløsningen i mai. Langs Zeja finner man flere gode elvehavner, blant dem Zeja, Svobodnyj og Blаgоvеsjtsjеnsk. Pierre-Marie-Alphonse Favier. Pierre-Marie-Alphonse Favier C.M. (kinesisk: 樊國樑, "Fan Guoliang"; født 22. september 1837 i Marsannay-la-Côte nær Dijon i Frankrike, død 4. april 1905 i Beijing i Kina) var katolsk biskop i Beijing fra 1899 til sin død, og huskes mest for sin dramatiske kamp for å redde massakertruede kristne under bokseropprøret i 1900. Levned. Han studerte først ved juniorseminaret i Plombière, og deretter filosofi og ett år teologi ved presteseminaret i Dijon. Han bestemte seg så for å bli misjonær, og trådte inn hos lasaristene i Paris den 5. oktober 1858. Han ble presteviet av biskop Mouly den 10. oktober 1861, i "Médaille Miraculeuse"-kapellet i Rue du Bac i Paris, og forlot Frankrike i følge med msgr. Joseph Mouly den 23. februar 1862, med ankomst i Beijing den 14. juli samme år. Han begynte der sitt prestevirke for det apostoliske vikariat Beijing. Han var leder for den katolske misjon rundt Suanhouafou da Tianjinmassakeren fant sted 21. juni 1870, og i den apostoliske vikars fravær ble det hans oppgave som midlertidlig prokurator å ta seg av kontakten med myndighetene for å gjøre noe med de store ødeleggelsene misjonen var påført i byen. Deretter var han den nærmeste medarbeider til tre biskoper i Beijing. Han var således involvert i alle større kirkelige anliggender, som forhandlingene som førte til at trappistene og maristbrødrene kom til Kina. Han ble bispeutnevnt 12. november 1897 og bispeviet av biskop Jules Bruguière som koadjutor for msgr. Sarthou (Beijing) med etterfølgelsesrett den 20. februar 1898. Det var han som forhandlet med Qing-hoffet om det som ble det keiserlige dekret av 15. mars 1899, som regulerte relasjonene mellom biskopene og den sivile myndighet. Ved biskop Sarthous død den 13. april 1899 overtok han som apostolisk vikar av Beijing. Han er mest kjent for sitt lederskap under bokseropprøret. Rundt 3 420 personer, de fleste av dem kristne kinesere, søkte tilflukt på Beitangkirkens område i Beijing sommeren 1900 (13. juni-16. august), da området ble omringet, beleiret i tre måneder og stadig angrepet av bokserne og deres støttespillere. Rundt 400 døde enten av angrepene eller av sykdom og sult. Japanske tropper kom dem til unnsetning den 16. august. Hans grav er i Nantang-kirken i Beijing. Eksterne lenker. Favier, Alphonse Favier, Alphonse Favier, Alphonse Favier, Alphonse Favier, Alphonse Favier, Alphonse Vestby skole. Vestby skole er en barneskole i Vestby kommune i Akershus. Den ligger sentralt i kommunesenteret Vestby. Skolen har elever fra 1. til 7. trinn, som fortsetter sin skolegang på Risil ungdomsskole. Den er en fokusskole for minoritetsspråklige elever, med en egen innføringsklasse. Blant elevene dette gjelder finner man barn fra Vestby statlige mottak. Risil ungdomsskole. Risil ungdomsskole er en ungdomsskole i Vestby kommune i Akershus. Den ligger på boligfeltet Pepperstad skog utenfor kommunesenteret Vestby. Skolen har elever fra 8. til 10. trinn, som kommer fra barneskolene Bjørlien, Vestby og Garder. Paul-Marie Reynaud. Paul-Marie Reynaud (趙保祿), C.M. (født 3. desember 1824 i Sainte-Croix-en-Jarez i departementet Loire i Frankrike, død 23. februar 1926 i Kina) var katolsk misjonær og biskop i Kina. Han ble først biskop og apostolisk vikar for provinsen Zhejiang i 1884, og da vikariatet ble delt fortsatte han fra 1910 som biskop og vikar for Det østlige Zhejiang. I 1924 fikk kirkedistriktet navnet Ningbo etter sitt sentrum, byen ved samme navn. Reynaud, Paul Reynaud, Paul Reynaud, Paul Reynaud, Paul Reynaud, Paul Reynaud, Paul Vestby videregående skole. Vestby videregående skole er en offentlig videregående skole i Vestby kommune i Akershus. Den ligger like utenfor sentrum i kommunesenteret Vestby. Skolen ble grunnlagt i provisoriske lokaler i 1980, først med kun yrkesfaglige linjer. I 1987 ble den nye hovedbygningen åpnet, og omkring 270 elever gikk der i skoleåret 1987/1988. Det var da bare førsteårselever på skolen; i skoleåret 1989/1990 var det for første gang tre årskull og omkring 450 elever. Skolens første rektor var Georg Daaland. Lake Mead. Lake Mead er den største menneskeskapte innsjøen og det største reservoiret i USA. Innsjøen ligger i Coloradoelvens leie, rundt 48 km sørøst for Las Vegas, og ligger i delstatene Nevada og Arizona. Den ble skapt da Hooverdammen sperret av Coloradoelven, og strekker seg 180 km bak dammen, inneholder rundt 35 km³ med vann. Vannet i innsjøen blir distribuert til steder i California via vannledninger, og til Nevada. Innsjøen har fått sitt navn etter Elwood Mead, som var kommissær for «U.S. Bureau of Reclamation» fra 1924 til 1936 under planleggingen og byggingen av Boulder Canyon-prosjektet, som laget både Hooverdammen og Lake Mead. "Lake Mead National Recreation Area" ble opprettet i 1964 og gir muligheter for bruk av innsjøen året rundt. Oppdemmingen av Hooverdammen førte til at flere steder måtte fraflyttes, især St. Thomas i Nevada, der de siste innbyggerne forlot stedet i 1938. Ruinene av St. Thomas er til tider synlige når vannnivået i innsjøen er lavere enn normalt. Høyvannsmerket fra 1983, eller «badekarringen», er synlig i mange bilder som viser strandlinjen til innjøen. Mye av vegatasjonen som ble ødelagt, har ikke kommet seg etter den uvanlig høye nedbørsmengden som den vestre delen av USA opplevde i 1982–1983-sesongen som et resultat av El Niño. Høyvannsmerket er hvitt på grunn av sedimentering av mineraler fra områder som tidligere var under vann. Tilgang fra nordvest fra motorveien I-15 går gjennom "Valley Of Fire State Park" og Moapa Indian Reservation. På bunnen av innsjøen ligger det en B-29 Superfortress som styrtet mens den utførte hemmelige eksperimenter. Det har blitt innrømmet at et av de sikkerhetsgraderte instrumentene ombord, som ble brukt til atmosfæriske målinger ble kalt «Suntracker». Innsjøen er oppdelt i flere hoveddeler (basseng). Den største delen, nærmest Hooverdammen, er Boulder Basin. Den smale kanalen, kjent som "The Narrows", forbinder Boulder Basin med Virgin Basin i vest. Virgin River og Muddy River, to elver, har begge utløp inn i Overton Arm, som er forbundet med den nordre delen av Virgin Basin. Det neste bassenget vestover er Temple Basin, etterfulgt av Gregg Basin. Rekreasjon. Lake Mead sett fra verdensrommet (november 1985). Bildet har blitt dreid, så nord er nedover til høyre. Øverst til venstre kan man se Coloradoelven som renner sørover, vekk fra innsjøen. Hooverdammen ligger på det punktet der elven møter innsjøen. Lake mead tilbyr mange fritidsaktiviteter til lokale innbyggere og besøkende. Båtsport er det mest populære. Andre aktiviteter er fisking, vannski, bading, og avslapning i solen. Området har også mange viker, med høye klipper og flotte sandstrender, som besøkende kan utforske. Det finnes også flere små og mellomstore øyer i innsjøen, noe som avhenger av vannstanden. I tillegg så finnes det også en liten botanisk hage kalt "Alan Bible Botanical Garden". Norske juniorrekorder i svømming. Norske juniorrekorder i svømming godkjennes offisielt fra Norges Svømmeforbund. En utøver konkurrerer i juniorklasse fra det året man fyller 13 år til det året man fyller 19 år. Dette vil si at i 2007 konkurrerer alle utøvere født 1989-1995 i denne klassen. In dubio pro reo. «In dubio pro reo» (latin for: "I tvil for den anklagede"), også kalt uskyldspresumsjonen'", er det grunnleggende prinsipp i enhver rettsstat om at tvil om den faktiske siden ved et eller flere av straffbarhetsvilkårene, skal komme den tiltalte til gode i straffesaker. Begrepet uskyld leder raskt tanken hen til en straffri tilstand, mens en presumsjon er en antakelse grunnet på sannsynlighet. Prinsippet om at tvil om faktum skal komme tiltalte til gode, har røtter tilbake til romerretten. Prinsippet er stadfestet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6.2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14.2. Prinsippet er således nærmest et globalt folkerettslig pålegg til lojal etterlevelse av verdens stater. Prinsippet skal hindre at personer dømmes for handlinger som de ikke har begått (justismord), og at uskyldige skal lide unødig. På norsk finnes tradisjonelt og folkelig to hevdvunne formuleringer som fastholder dette prinsipp: «Enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist», og «tvilen skal komme tiltalte til gode». Norske rettsforhold. Norge er ved to tilfeller blitt klaget inn for og dømt av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg for brudd på EMKs bestemmelse om presumsjon av uskyld. I begge tilfeller ("Hammern mot Norge" (Bjugn-saken) og "Y mot Norge" -Birgitte-saken-) ble det konstatert krenkelse av EMK som følge av at klagerne ved norske domstoler var dømt erstatningsansvarlig for handlinger som de tidligere var frikjent for i strafferettslig forstand. Dette var etter EMDs mening egnet til å så tvil om den strafferettslige frikjennelsen, noe som ble funnet å være i strid med uskyldspresumsjonen. I såvel granskningsrapporten etter Liland-saken som i granskingsrapporten etter Moen-saken, har politi og rettsvesen blitt anklaget for å ha brutt uskyldspresumsjonen. Norge har også fått kritikk for utstrakt bruk av varetektsfengsling i saker der skyldsspørsmålet ikke er avklart. Prinsippet er normgivende for pressens «vær varsom-plakat» (pkt.4, upkt. 5-7), men i flere alvorlige saker er norsk presse blitt anklaget for å bryte prinsippet. Sivilrett. Ved tvil om sivilrettslige spørsmål er imidlertid utgangspunktet et annet: De stridende parter har som hovedregel like mye ansvar for bevisførselen, og normalt skal domstolene legge til grunn det faktum som ut i fra bevisførselen er det mest sannsynlige. Sosialistpartiet (Storbritannia). Sosialistpartiet (The Co-operative Party) er et politisk parti i Storbritannia som springer ut fra den kooperative bevegelsen. Partiet stiller ikke egne kandidater til parlamentsvalg, men stiller kandidater i sammen med Det britiske arbeiderpartiet. Da partiet er en politisk arm av kooperasjonen må alle medlemmer av partiet være medlemmer av den kooperative bevegelsen. De som ønsker å stille til valg må også være medlem av Det britiske Arbeiderpartiet. Ed Balls, som representerer partiet, ble den 28. juni 2007 skole- og barneminister i Gordon Browns nye regjering. Ed Balls. Edward Michael Balls (født 25. februar 1967) er en britisk politiker som representerer Sosialistpartiet og Arbeiderpartiet. I2005 ble han valgt som parlamentsmedlem fra valgkretsen Normanton i West Yorkshire. Fra 1997 var han økonomisk rådgiver for finansminister Gordon Brown. Da Gordon Brown dannet sin regjering i juni 2007 ble Ed Balls innsatt som skole- og barneminister. Zeja (by). Zeja (russisk: Зе́я) er en by i Amur oblast i Russland. Den ligger ved elven Zeja, en sideelv til Amur, omtrent 230 km sørøst for Tynda og 390 km nord for Blagovesjtsjensk. Innbyggertall: 27 400 (est. 2005), 27 795 (folketelling 2002), 31 955 (folketelling 1989). Zeja ble grunnlagt i 1879 som en bosetning under navnet "Zejskij Sklad" (russisk: Зе́йский Склад, norsk; "Zejas lager") pga. oppdagelsen av gullforekomster i elva Zejas nedslagsfelt. I 1906 ble navnet endret til "Zeja-Pristan" (russisk: Зе́я-При́стань, norsk; "Zejas havn"). I 1913 fikk byen nok en gang nytt navn, og ble denne gangen omgjort til Zeja, navnet byen innehar den dag i dag. Stener Severin Heyerdahl. Stener Severin Heyerdahl (født 1. oktober 1811 i Kristiansand, død 22. november 1883 samme sted) var en norsk brigadelege og fattiglege. Familiebakgrunn. Stener Severin Heyerdahl var sønn av postmester, handelsmann og stadshauptmann i Kristiansand Andreas Jensen Heyerdahl og Karen Margrethe Stenersen, og bror til oberstløytnant og stortingsrepresentant Georg Carl Buonaparte Heyerdahl. Han ble gift i Christiania 13. juli 1846 med Valentine Egidia Sem. Paret fikk ialt ti barn. Liv og virke. Heyerdahl fikk Examen Artium i 1830, og ble Cand. med. i mai 1837. Mens han studerte i Christiania hadde han fra 1833 praksis som underlege ved et koleralasarett, og han ble selv rammet av flere sykdommer som forårsaket varig svekkelse. I 1838 åpnet Heyerdahl privat legepraksis i fødebyen Kristiansand, og også der var kolera og andre epidemier stadig på ferde. Dette året ble han dessuten byens fattiglege, samt kompanikirurg ved Artilleribrigaden. Heyerdahl foretok i årene 1853-54 en vitenskapelig reise til Tyskland. I 1855 ble Heyerdahl bestyrer av Kristiansands Sindssygeasyl samt for en periode dette året landfysikus i Bratsberg amt. Han ble så konstituert batterikirurg, og fra 1862 korpslege i Kristiansand. Fra 1868 var han brigadelege ved den Kristiansandske brigade. Han var også en ettertraktet fødselslege, som gjerne bisto ved spesielt vanskelige fødsler. Stener Severin Heyerdahl ble 9. september 1862 ridder av St. Olavs Orden «for fortjenstlig Embedsvirksomhed». Han var også ridder av Dannebrogordenen, en orden han mottok i 1864 etter å ha behandlet en rekke sårede etter slaget ved Helgoland. Heyerdahl engasjerte seg dessuten politisk, og satt ti år i Kristiansands bystyre. Etter Heyerdahls død. Etter Heyerdahls død i 1883 forkynte Christianssands Tidende at «Cristianssands bedste Søn er ikke mer». Han fikk en begravelse en fyrste verdig, med sørgemarkering i hele Kristiansand, og med 3-4000 mennesker i gravfølget. "«Denne ædle og kraftige Personlighed, der nu er vandret bort.—Tidlig og sent, mangengang Nat efter Nat var den gamle Mand paafærde i Kariolen eller Baaden. Uden Hensyn til den Syges Kaar og Evne, uden at ændse Storm og Uveir var han alltid rede, og nu ved hans Død vil mangt et fattigt Hjem oppe i Sætersdalen, mangen Fiskerstue ude i Lodshavnene med Erkjentlighed mindes denne Mand, der bragte Hjælp, hvor ingen anden magtede eller vilde. —Hans ædle Tenkemaade, vindende Personlighed og mandige Skikkelse vil længe mindes.»" Stener Heyerdahls park – en park øverst i Kvadraturen i Kristiansand har sitt navn etter denne populære legen, i likhet med Stener Heyerdahls gate like ved. Verkseier Furulunds vei (Oslo). Verkseier Furulunds vei ligger på Alnabru i Oslo. Området består nærmest kun av firmaer, bortsett fra et par brakkerigger. Veiens område er også kjent som "Stubberudtomta", og flere firmaer har vurdert å kjøpe hele området for større drift. Blant annet vurderte Posten tomta til sin nye Østlandsterminal. Navnet på veien kommer fra Hans Christian Amundsen Furulund, som var eier av Alna teglverk. Izale McLeod. Izale Michael McLeod (født 15. oktober 1984 i Birmingham, West Midlands, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for tre engelske klubber. Han er angrepsspiller og spiller nå for Portsmouth i Football League One. Biografi. Izale Michael McLeod, som har vært en del av Derby sitt fotballakademi, spilte sin første ligakamp for Derby County den 28. september 2002 mot Ipswich Town. Hans første scoring for "the Rams" kom 30. oktober 2002 i en ligakamp mot Sheffield United, og totalt noterte McLeod seg for tre ligamål på 29 kamper i 2002/03-sesongen. Den påfølgende sesongen ble det ett mål på 10 ligakamper for klubben fra Derbyshire, og i mars 2004 ble han lånt ut til Sheffield United. Han debuterte for "the Blades" den 13. mars 2004 i en ligakamp mot Watford, og da han returnerte tilbake til Derby i mai 2004 hadde han spilt syv ligakamper for Sheffield United. I juli 2004 gikk han til Milton Keynes Dons og han spilte sin første kamp for denne klubben den 7. august 2004. Kampen var mot Barnsley, og McLeod scoret Milton Keynes Dons mål i kampen som endte 1–1. I hans første sesong for "the Dons" laget han 16 ligamål på 43 kamper, mens han i den påfølgende sesongen noterte seg for 17 mål på 39 ligakamper. I 2006/07-sesongen ble det 21 ligamål på 34 ligakamper for McLeod, og han ble også tatt ut på årets lag i League Two. Carlo Cudicini. Carlo Cudicini (født 6. september 1973) er en italiensk keeper som for tiden spiller for Tottenham. Han er forøvrig sønn av den italienske keeperlegenden Fabio Cudicini, som spilte for AC Milan. Han har spilt for klubber som AC Milan og SS Lazio. Han var inntil 2009 den spilleren som hadde vært lengst i Chelsea etter John Terry. Han var Chelsea førstevalg i to sesonger, men ble andrevalget etter den tsjekkiske målvakten Petr Cech. Han ble kjøpt for £ 160 000. Cuducini ble kåret til Chelseas "«Player of the year»" av fansen i 01/02-sesongen. Han ble kåret til den beste målvakten i Premier League sesongen 2002-2003 da han mottok ITV "Golden Gloves" prisen som årets beste målvakt i toppdivisjonen. Han spilte totalt 216 kamper (210+6) for Chelsea mellom 1999 og 2009, men fikk aldri nok kamper til å bli seriemester. I stedet var han med å vinne FA-cupen i 2000 og 2007, og Community Shield i 2000 og 2005. Den 26. januar 2009 gikk han gratis til Tottenham Hotspurs. Geremi Njitap. Geremi Sorele Njitap Fotso (født 20. desember 1978) er en kamerunsk fotballspiller som spiller for den tyrkiske klubben Ankaragücü. Tidligere har han spilt i blant annet Real Madrid, Middlesbrough (lån), Chelsea og Newcastle United. Han spiller til vanlig høyre back eller midtbane. Geremi var en del av det laget som vant gull i Sommer-OL 2000. Han har også representert Kamerun i VM 2002, og i Afrikamesterskapet i 2004, 2006, 2008 og 2010. I 2003 ble Geremi hentet til Chelsea av daværende Chelsea-manager Claudio Ranieri for £6 millioner. Mens Ranieri var manager, var Geremi ofte i førsteelleveren, men da Jose Mourinho tok over, har Geremi slitt med å få spilletid. Dette pga. bredden og styrken i Chelsea-stallen. Selv om han startet karrieren som høyreving, har Mourinho brukt ham som back-up på høyreback. Paulo Ferreira har vært førstevalget. 3. juli 2007 signerte Geremi for Newcastle United, og ble Sam Allardyces fjerde kjøp som Newcastle-sjef, etter at Mark Viduka, Joey Barton og David Rozehnal også hadde kommet inn portene på St James' Park. I januar 2010 signerte Geremi for tyrkiske Ankaragücü. Glen Johnson. Glen McLeod Cooper Johnson (født 23. august 1984 i Greenwich) er en engelsk fotballspiller som spiller høyre back. Han spiller for Liverpool FC og har tidligere spilt for Millwall, West Ham, Chelsea og Portsmouth. Han spiller også på det engelske landslaget. Første del av 2011/2012-sesongen hos Liverpool har han hatt en hamstringskade, og har fått lite spilletid. Han har dog scoret viktige mål for Liverpool, som 20.november 2011 hvor han scoret vinnermålet borte mot Chelsea, da at han etter en pasning fra Charlie Adam gikk på et soloraid og scoret 1-2 målet på stillingen 1-1. Johnson fikk sin debut for allerede i 2003, da han i en kamp mot kom på banen som innbytter for en skadet Gary Neville. Han fikk sitt første landslagsmål i en vennskapskamp mot 24. mai 2010 i oppkjøringen til VM. Hos Capello er han blitt sagt å ha førstelagsplassen sikret på høyrebacken, med mindre flere skader inntreffer. Europavei 47 (Danmark). E47 i Danmark er en motorvei som går mellom Helsingør og Rødbyhavn i Danmark. Veien er del av europavei 47. Vegard Austli Kjøsnes. Vegard Austli Kjøsnes'", født 16. august 1981, fra Røros er en norsk musiker, komponist og dirigent. Han startet sin karriere på Røros kommunale musikkskole som 14-åring etterfulgt av musikklinja på Tynset videregående skole. I 2006 fullførte han som den andre i Norge, en bachelorgrad med klassisk munnspill som hovedinstrument på Musikkonservatoriet ved NTNU i Trondheim, etterfulgt av studier i komposisjon og arrangering samme sted. I 2003 mottok han HÅGs reisestipend, og i 2008 mottok han TÆL-stipend fra Sparebanken Midt-Norge. James Shaffer. James Christian «Munky» Shaffer (født 6. juni 1970 i Bakersfield i California) er nu metalbandet Korns gitarist. Det han gjør er generelt å fylle inn rytmen og førstegitarsplikter siden hans bandkompis Brian «Head» Welch forlotbandet av religiøse grunner. Han synger også andrevokal live. Hans kallenavn, «Munky» er tydeligvis en refferasjon til det faktum at hans føtter, i sin utbredelse, ligner på apers føtter (engelsk: «monkey»). Dette ble avslørt i filmen «Who Then Now?», som har solgt til platinum i flere land. Hans bandkompis Reginald «Fieldy» Arvizu har ett lingnende kallenacn, som også er basert på utseende. Munky har bevist for seg selv at han er «det mest motiverte medlem av Korn» (engelsk: «the most motivated member of Korn») fordi han er den eneste i bandet som ikke har sluttet, fokusert på en solokarrieré, eller foreslått en solokarrieré. Men han har musikalske aktiviteter utenom Korn: han er grunnleggeren av Emotional Syphon Records, som har signert kontrakt med stjerner som Neurosonic og Droid. Disse to bandene vil også være med i 2007-utgaven av Korns Family Values Tour. Liv. I sin ungdom, var Shaffer ett problembarn: han stjal ofte alkohol fra foreldrene og gikk inn på andre menneskers hus. En natt, når han prøvde å snike seg ut for å gå på fest, fikk han tuppen av den ene fingeren hans ødelagt av kjettingen motorsykkelen hans av typen med tre hjul (trike). Som en del av hans rehabilitering av fingeren hans, begynte han å spille gitar. På vidergende skole møtte en annen gitarist: Brian Welch, og de spilte ofte med hverandre helt siden da. Det var faktisk Welch som fikk han inn i hans første band, L.A.P.D. Men Shaffer påstod senere at det var hans lange hår, og ikke hans ferdigheter som gitarist, som gjor at han fikk denne rollen. En kveld i 1992 var Welch og Shaffer på en nattklubb sammen, og de hadde opprinnelig planlagt å bare bli noen minutter. Planene ble forandret med en gang da et band med navnet Sexart gikk opp på scenen. De var i en intrige med sangeren, Jonathan Davis, som møtte Welch og Shaffer etter spillejobben var ferdig. Først ville ikke Jonathan være forsangeren i bandet, men etter å ha rådført seg med en psykolog, som fortalte ham at det ville være dumt å ikke ta jobben, sa han ja. På midten av 1990-tallet fikk Shaffer hjernebetennelse, og ble akutt syk under en av turneène til Korn i 1997, som gjor at han ble innlagt på sykehus, og korn måtte avbryte turneèn. 15. januar 2000 giftet Shaffer seg med Stephanie Roush. Paret fikk en datter, Carmella Star, året etter. Shaffer påstår at datter er den mest verdifulle eiendelen han har. Shaffer er nå skilt fra Stephanie Roush. 22. februar 2005 forlot Brian Welch bandet. James ble veldig trist, han han aksepterte vennens valg. I dag, er han den eneste formelle gitaristen i Korn. (Clint Lowery er i back-up bandet og Rob Patterson var bare med på turneér). 16. mai 2006 spilte «Munky» en akustisk gitar med nylonstrenger i bandkompisen Fieldys bryllup. Han var sitert spøkefullt sagt «nå har jeg noen annet å gå tilbake til!» (engelsk: «now I have something else to fall back on!») Utsyr. James bruker primært Ibanez gitarer (De selger K7 serien 7-strengersmoddel signert av han, den samme modellen bruker han selv) og Mesa Boogie & Diezel guitarforsterkere. Som Welch gjorde før han forlot bandet i 2005, bruker Shaffer mange pedaler og effekter for å lage Korns tydelige klang. Effekter. Munky har blitt sett på konsert i Family Values Tour mens ha brukte en rød prototype RG8 åtte-strengers gitar fra Ibanez. Templet korps. Templet korps er Frelsesarmeens første menighet i Norge. Historien går tilbake til organisasjonens offisielle åpning med friluftsmøte på Grønland torg den 22. januar 1888. Korpset ble fra starten av kalt Oslo 1. korps og holdt sine møter i lokaliteter på Grønland. Da Frelsesarmeens nye bygg i Pilestredet 22 stod ferdig i desember 1888 flyttet Oslo 1. korps dit og et korps nummer to fortsatte på Grønland. Templet holdt til i Pilestredet 22 fram til 1978 da det på grunn av reguleringsplaner ble nødvendig for korpset og Frelsesarmeens hovedkvarter å bygge nye lokaliteter. I dag befinner korpset seg på Kommandør T.I. Øgrims plass 4. Templet er Frelsesarmeen største menighet i Norge og er kjent for sine gode musikkgrupper og har idag også et bredt idrettstilbud. Siden 2005 har menigheten blitt ledet av kapteinene Jane og Paul Waters. Frelsesarmeens bygg på Kommandør T.I. Øgrims plass Lacuna Coil. Lacuna Coil ("tom spiral") er et heavy metal-band fra Milano i Italia, etablert i 1996. Musikken er inspirert av gotiske og romantiske trekk, og ligger sjangermessig mellom doom- og progressiv metal. Bandet har som særegenhet at de har både kvinnelig og mannlig vokal. Urskog fort. Urskog fort, også omtalt som Dingsrud fort, er et demolert sperrefort på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune. Historikk. I spenningstiden før 1905 ble det fra norsk hold gjennomført tiltak for å styrke forsvaret mot Sverige – offisielt for å styrke unionsforsvaret. Ved Dingsrud på Lierfoss i Aurskog ble det i perioden juni 1901 til januar 1903 oppført et sperrefort med plass til flere hundre mann. Dingsrud skulle fylle ut gapet mellom det nyanlagt fort ved Ørje og modernisering av de gamle festningene ved Kongsvinger og Fredriksten. Fortet er enkelt bygget for 15 kanoner i åpne stillinger. Kanonene hadde en rekkevidde på ca. 6 km og kunne derved nå til Bjørkelangen. Det er imidlertid omgitt av tett skog, noe som hindrer skyting. Dette ville gjøre fortet utsatt for svensk haubits-ild idet haubits med sin krumme granatbane ikke i samme grad er hindret av vegetasjon. 18. september 1905 ble 326 mann mobilisert til tjeneste ved forter. Av de 15 kanonstillingene ble 8 bestykket. Som en del av fredsavtalen ved unionsoppløsningen i 1905, (Karlstad-forliket), ble alle våpen fjernet i 1906, fortet ble demolert og det ble opprettet en nøytral sone. Det var skepsis i begge land om den nøytrale sonen ville bli respektert, men sonen levde opp til forventningene og ble ikke opphevet før i 1993. Kommandantboligen med uthus og kasernen ble stående og er fremdeles godt bevart i dag. Muranleggene og skyttergravene ble gravd fram igjen i 1983 og restaurert. En minnestøtte over mobiliseringen er satt opp ved veien opp til Dingsrud gård. a>. De originale kanonene på Urskog fort var langt mer moderne. Dagens bruk. Anlegget eies og driftes i dag av Aurskog-Høland kommune. Det ble i 2006 opprettet en venneforening med formål å utvikle fortet som friluftsmuseum og kulturminne. Fortet er åpent for publikum hele året, og det tilbys guiding etter forespørsel. Fortet er relativt godt benyttet av lokalbefolkning og tilreisende, og er med sine underjordiske tunneler og trange smug et eldorado for barnelek. Anlegget utgjør en viktig ressurs i Haneborg skole sin virksomhet. Også kommunens øvrige skoler bruker fortet som læringsarena. Anlegget leies ut til privatpersoner, lag og foreninger etter forespørsel. Aurskog-Høland kommune satte i 2005 og 2006 opp friluftsspelet "Urskog fort - og krigen som aldri kom". Oppsettingen ble en ubetinget suksess med stor publikumoppslutning. Spelet er likevel ikke satt opp på nytt i årene som har fulgt. Middleton (Kim Possible). Middleton er en fiktiv by fra Disney Channelserien Kim Possible. Beliggenhet. Middleton er senter i et byområde som består av de tre byene Lowerton, Middleton og Upperton. Det meste som vises av Middleton viser en søvnig drabantby, selv man også får se et aktivt urbant område med tett befolkning, godt utbygd infrastruktur og anseelig kulturliv. Den nøyaktige posisjonen til Middleton er med overlegg umulig å stadfeste. Hint gitt i forskjellige episoder har gitt tvetydig eller motstridende informasjon. I The New Ron vises et flerstatskart; kartet tilsier at Middleton finnes et sted i Colorado. I Downhill vises et annet kart, som hevder at Mount Middleton er i eller omkring West Virginia. I Queen Bebe havner Kim i San Francisco, og bemerker at hun var 1000 mil unna Middleton (egentlig 1000 miles), som indikerer at Middleton er et eller annet sted i eller ved Rocky Mountains. Middleton ligger nær både ørkenområder, grønne åser og snødekte fjell. Det er uansett nytteløst å plassere byen nøyaktig, som regissør Steve Loter har sagt at Middleton «Er hvor som helst i USA. Den er ikke basert på et virkelig sted», noe som gjør at byen kan portrettere et hvilket som helst lokalmiljø i de fleste amerikanske stater. Rivalisering. Lagene og cheerleaderne til Middleton Mad Dogs er erkerivaler med Lowerton Lemurs. Kamper mellom disse lagene blir alltid opphetede. Ajer ungdomsskole. Ajer ungdomsskole er en ungdomsskole i Hamar kommune i Hedmark. Skolen får elever fra barneskolene Greveløkka, Prestrud Storhamar og Hamar Montessori. Navnet kommer av området "Ajer" hvor skolen ligger. Ungdomsskolen ble åpnet ved skolestart høsten 1966 og var oppført som et firkantet bygg i likhet med mange andre ungdomsskoler fra samme periode. Skolen stod mer eller mindre uforandret til den ble rehabilitert rundt 2004. Den 7. november 2005 ble skolen «gjenåpnet» som et totalrenovert lyst, moderne og fleksibelt bygg med tanke på undervisningsformer og tilpasset opplæring. Ajer ungdomsskole har rundt 350 elever fordelt på tre trinn og totalt 55 ansatte. Etter renoveringen fikk skolen en ekstra etasje og en ny fløy samt opparbeidet uteareal med amfi. Den fikk også flere tekniske installasjoner og spesialrom for både elever og ansatte, samt skolebibliotek og kontorfløy. Hvert skoletrinn fikk sin egen fløy med storrom og grupperom for å muliggjøre alternative undervisningsformer og tilpasset opplæring. I tillegg har skolen nå gymnastikksal i kjelleren samt egen aula tilknyttet musikkrom og kantine. I nærheten av skolen ligger Hamar katedralskole, Ankerskogen svømmehall og flere idrettplasser som brukes av skolen. Greveløkka skole. Greveløkka skole er Hamars nyeste barneskole ble åpnet til skolestart i august 2002. Skolen har rundt 170 elever fordelt på syv alderstrinn. Greveløkka skole ligger mellom Ankerskogen svømmehall og idrettsbanen "Greveløkka" i nærheten av Hamar sentrum. Skoleanlegget er i stor grad integrert inn i området og miljøet rundt ved at høye gamle furutrær ligger tett innpå bebyggelsen. Det innvendige er utformet på en slik måte at 1. til 4. klasse har sitt eget primærområde i første etasje, mens 5. til 7. klasse har tilholdssted i andre etasje. Klassegruppene har felles allrom med grupperomsløsninger for å muliggjøre alternative undervisningsformer og tilpasset opplæring. Det er en liten skole, og de fleste som går der gleder seg til å begynne på ungdomsskolen. Ingeberg skole. Ingeberg skole er en barneskole ved tettstedet Ingeberg i Hamar kommune i Hedmark. Skolen ligger rundt syv kilometer fra Hamar sentrum i retning Gåsbu skisenter og har rundt 140 elever fra 1. til 7. årstrinn fordelt på 11 basisgrupper samt 25 ansatte. I tillegg til å tjene bebyggerne i nærområdet har skolen et tilbud til barn av asylsøkere fra "Hamar Statlige Mottak" ved "Ormseter". Skolen har ellers et stort og åpent uteareale med egen ballspill– og skøytebane i nærheten. Ingeberg skole bruker også deler av Imerslundmarka i nærheten til uteskole store deler av året. Lovisenberg skole. Lovisenberg skole er en barneskole ved tettstedet Hjellum rundt seks kilometer øst for Hamar sentrum i Hedmark. Skolen ble åpnet i 1971 og har i dag rundt 130 elever fordelt på syv alderstrinn, som har hvert sitt baserom. Lovisenberg satser på fysisk aktivitet som en del av undervisningen og dette foregår på uteanlegg som er på rundt 50 mål. Ved dette anlegget finnes det også flere lekeapparater, en lekestue, egen fotballbane, skateramper, to basketballbaner samt egen hoppbakke(revet). Skolen er for øvrig i nærheten til en skog, som også blir tatt i bruk som en del av undervisningen. Der finnes det også sykkelbane og gapahuk som skolen deler med Lovisenberg barnehage. Skolens rektor heter Aslaug Grimsmo. Rådmannen i Hamar foreslo at skolen skulle legges ned fra sommeren 2009, men dette fikk ikke flertall i kommunestyret. Det ble istedet vedtatt en oppgradering av skolen, og den restaurerte skolen ble tatt i bruk til skolestart høsten 2010. I mellomtiden var skolevirksomheten lokalisert i samfunnshuset ved Ener ungdomsskole på Ridabu. Lunden skole. Lunden skole er en barneskole ved Øvre Vang rundt ti kilometer nord for Hamar sentrum i Hedmark. Skolen har rundt 220 elever samt 43 ansatte og rektor heter May-Brit Gaarder. Lunden har et stort opparbeidet uteareale og lekeområde med fotballbane, håndballbane, sandvolleyballbane og sandbasseng med lekeapparater. I skogen nær tilknyttet skolen finnes det også gapahuker som blir brukt i forbindelse med uteskole. Lunden skole har også egen svømmehall, eget dramarom med scene samt bibliotek med mediatek. I 1999 åpnet det for øvrig en egen spesialpedagogisk avdeling ved skolen som er tilrettelagt for sterkt funksjonshemmede barn. Prestrud skole. Prestrud skole er en barneskole grunnlagt i 1975 ved bydelen Storhamar på Hamar vest rundt tre kilometer nordvest for Hamar sentrum i Hedmark. Skolen er Hamars største og en av fylkets største barneskoler med rundt 420 elever fordelt på syv alderstrinn delt inn i basisgrupper med hver sin kontaktlærer samt rundt 60 ansatte. Prestrud skole ligger sentralt på Hamar vest og i nær tilknytning til Mjøsa og skogsområdet "Furuberget", som brukes til aktiviteter både sommer og vinter. I tillegg benytter skolen seg av svømmehall og gymsalen i kommunalt eide Prestrudhallen som ligger på samme område, samt de store utearealene som ligger rundt skolen. Idrettsanlegget nedenfor Prestrudhallen samt Nordlyshallen, som eies og driftes av Storhamar Idrettslag, blir også brukt av skolen. Selve skolekomplekset er inndelt i tre hovedfløyer som i all hovedsak er fordelt på ett plan. Skolen er særegent ved at hvert enkelt undervisningsklasserom har egen inngang med garderobe og toalett. For øvrig blir barn i skolealder som flytter til Hamar med et annet morsmål tatt opp som elev ved Prestrud og integrert i en mottaksklasse. Skolens rektor heter Cecilie Werner Erichsen og satsningsområdene er innen fysisk aktivitet og kosthold, det musiske menneske samt engelsk. Ridabu skole. Ridabu skole, tidligere Kirkekretsen skole, er en barneskole grunnlagt i 1954 ved tettstedet Ridabu i Hamar kommune rundt fem kilometer øst for Hamar sentrum i Hedmark. Skolen har rundt 270 elever og 41 ansatte hvor Per Stai er rektor. Både Vang kirke og Toneheim folkehøgskole er naboer til Ridabu skole, som også har et nærmiljø spekket med historie og kultur ved at det i nærheten finnes flere gravhauger fra vikingtiden. I gangavstand til skolen ligger også Åker gård og Åkersvika naturreservat samt flere større gårder med referanser langt bakover i historien. Skolen har i senere tid hatt stor pågang av nye elever grunnet utbyggingen av nye boliger på Ridabu i skolens umiddelbare nærhet, noe som førte til at det etter tusenårsskiftet ble påbegynt rehabilitering og utbygging av det eksisterende bygningsarealet ved skolen. Dette arbeidet ble fullført i januar 2002, noe som gjør at skolen i dag framstår som en ny og funksjonell skole. Ridabu skole består av de tre bygningene "paviljongen" (opprinnelig fra 1954), "hovedbygningen" (opprinnelig fra 1956) samt "gymnastikkbygget" (opprinnelig fra 1970). Skolens satsingsområder er musikk, uteskole og matematikk. Ridabu skole har ved flere anledninger engasjert seg i større skoleutviklingsprosjekt, og har utviklet en egen modell for skolevurdering og brukermedvirkning. Med bakgrunn i skolens satsing på matematikkfaget og sin modell for skolevurdering, fikk Ridabu skole status som bonusskole høsten 2003. Rollsløkken skole. Rollsløkken skole er en barneskole grunnlagt i 1922 ved stedet "Rollsløkken" i Hamar kommune rett øst for Hamar sentrum i Hedmark. Skolen er en to-parallellers barneskole med rundt 310 elever og 27 pedagoger hvor Astrid Bryhni Asla er skolens rektor. Skolebygningen ble rehabilitert i 1996. Rollsløkken skole og skolefritidsordning (SFO) med 16 ansatte har sambruk av lokaler, og om lag 145 av elevene benytter seg av tilbudet SFO tilbyr utover de fastsatte skoletimene. Rollsløkken skole har også eget bibliotek, ballspillareal og svømmebasseng, men sistnevnte er ikke godkjent etter dagens krav og for øyeblikket stengt for bruk. Storhamar skole. Storhamar skole er en barneskole grunnlagt i 1914 ved bydelen Storhamar i Hamar kommune rett vest for Hamar sentrum i Hedmark. Skoleen er den nest største og nest eldste barneskolen i Hamar og har 330 elever fordelt på syv alderstrinn samt 50 ansatte hvor Hilde Grankel er rektor. Skolen ble bygget i 1914 og er senere blitt utvidet en rekke ganger, sist i 1997 i forbindelse med skolereformen. Storhamar skole har eget bibliotek i hovedbygningen og egen gymsal med svømmebasseng og et stort ballspillområde hvor en større del er dekket med nytt kunstgress samt egen skolehage hvor elevene kan dyrke egne grønnsaker. Storhamar skole og skolefritidsordning (SFO) ble startet opp den 1. august 1990 med 15 ansatte og har i dag om lag 149 elever som benytter seg av tilbudet SFO tilbyr utover de fastsatte skoletimene. Storhamar skole har for øvrig også vært en foregangsskole når det gjelder "Foreldreskole", noe som har blitt kopiert av flere andre skoler rundt omkring i landet. Bueno Nacho (Fast-foodkjede). Bueno Nacho (parodi på Taco Bell, Taco Bueno og Del Taco, inspirert av den spanske setningen «buenas noches», hvilket betyr «god kveld»/«god natt») er den fiktive fast-foodkjeden der Kim og Ron fra Disneys TV-serie Kim Possible ofte møtes etter skolen for å ta en matbit. Forretningen er best kjent for Naco og Chimurito. Naco. En Naco er en kombinasjon av nachos og taco som serveres sammen med tortillachips for ekstra knasing. Ron oppfant Nacoen. På grunn av Nacoens enorme popularitet, mottok Ron en royalty-sjekk på 99 millioner dollar et år etter at han fant den opp; «10 cent per solgte Naco». Noe som tilsier et salg på 1,980,000,000 Nacoer første året. Det er ukjent om Ron fremdeles fikk slike sjekker senere. I episoden Go Team Go viser det seg at den nye og utbedrede Bueno Nacho-forretningen i Go City hadde sluttet å servere Naco, etter markedsundersøkelser, noe Ron mislikte sterkt. Chimurito. En Chimurito er en fiktiv kombinasjon av en chimichanga og en burrito. Ron bestiller vanligvis grande size med Diablosaus. Dr. Drakken. Doktor Drakken ble sjef for Bueno Nacho i filmen Så Dramatisk, og lager Diabloene, en mini-diablo robot (som kan forandres til gigantiske, væpnede roboter) vha et system skapt av James Possible. I slutten av filmen mister Drakken jobben. Ned. Jobber på Bueno Nacho i Middleton som skiftleder. Han har svært lite dialog, bortsett fra episoden Bueno Nacho og Så Dramatisk Bloom County. "Bloom County" var populær amerikansk tegneserie lagd av Berke Breathed. Den gikk fra 8. desember 1980 til 6. august 1989. Den tok for seg hendelser i politikk og kultur gjennom livet i en liten amerikansk by hvor barna hadde voksne personligheter (og vokabular) og hvor dyr kunne snakke. Den utviklet seg fra en serie som het "The Academia Waltz", som Breathed lagde for studentavisa mens han studerte ved University of Texas. "Bloom County" bøker. Som mange andre populære tegneserier har "Bloom County" blitt trykt opp i forskjellige samlealbum og antologier. Fram til 2006 har serien blitt offisielt trykt opp i totalt elleve bøker, den første kom i 1983, og den siste i 2004. Samlingene inneholder ikke alle stripene som har blitt laget. Mange av søndagsstripene har aldri blitt utgitt på nytt. Alle de daglige stripene har derimot blitt trykt på nytt i magasinet Comics Revue. Ordinære samlealbum. Antologier med innhold fra tidligere samlealbum er uthevet'". Finstadhagan. Finstadhagan var tidligere et skogholt (såkalt "haga") ved Finstad gård i Aurskog. I dag brukes begrepet om næringsområdet i det samme området, ved den vestre innfartsveien til Aurskog / Aursmoen i Aurskog-Høland kommune. Betydelige næringsvirksomheter. Hedging. I finans er hedging ("sikring" på norsk) en investering som utføres spesielt for å minimere eller fjerne risiko ved en annen investering. Hedging er en forretningsstrategi skapt for å minimere faren for uønsket forretningsrisiko, samtidig som man tillater bedriften å profittere fra en investering. Normalt vil en "hedger" investere i et verdipapir som personen oppfatter som underpriset i forhold til dets «handelsverdi», og kombinere dette med et blankosalg av et eller flere relaterte verdipapirer. Dermed er "hedgeren" likegyldig til svingninger i markedet som en helhet, og er kun interessert i utviklingen av det underprisede verdipapiret i forbindelse med hedgingen. Holbrook Working, en pionér i hedging-teori, kalte denne strategien for «spekulasjon i grunnlaget», hvor grunnlaget er differansen mellom hedgingens teoretiske verdi og dens faktiske verdi (eller mellom spot og futures-prisene i arbeidstid). Juan de Nova. Juan de Nova (fransk: lokalt "Île Juan de Nova" eller offisielt "Île Juan da Nova") er en 4.4 km² stor, lav, flat og sandig tropisk øy i den trangeste delen av Mosambikkanalen. Den ligger 140 km fra kysten av Madagaskar, omkring en tredjedel av strekningen fra Madagaskar til Mosambik ved 17° 03′ sør og 42° 43′ øst. Øya ligger i syklonbeltet. Ankring er mulig utenfor nordøstsiden. Det er en 1300 meter lang flystripe på øya. I 2001 ble det bygd et 26 m høyt fyrtårn på nordvestsiden av øya, samtidig som det gamle fra 1966 ble revet. Høyeste punkt er c.a 10 m over havet. Juan de Nova er omkring 5,5 km lang og 1,6 km på det bredeste. Øya er et naturreservat for sjøfugl og havskilpadder, og er omgitt – og dermed skjermet – av korallrev over et område på omkring 40 km² (men det er ikke en ekte lagune som i et atoll). Skog, hovedsakelig av Casuarinaceae, dekker omkring halve øya. Et stort antall terner ("Sterna fuscata") hekker der fra november til mars. Havskilpadder legger egg på strendene. Satellittbilde av Juan de Nova Øya har navn etter "João da Nova", en kjent galisisk admiral og sjøfarer i portugisisk tjeneste som traff på øya i 1501. Den har vært i fransk besittelse siden 1897. Guanoavsetninger (fosfat) ble utvunnet fra begynnelsen av det 20. århundre fram til 1968. Det finnes også kokosnøtter på øya. Juan de Nova var forlatt under andre verdenskrig og ble besøkt av tyske ubåtmannskaper. Det er flere hus, en hangar, jernbanelinje og en båtlandingsplass – mye av det i ruiner. Frankrike gjør krav på en 200 nautisk mil eksklusiv økonomisk sone rundt Juan de Nova (et havområde på totalt 61 050 km², men som i øst og vest overlapper med tilsvarende sone for henholdsvis Madagaskar og Mosambik, og derfor vil kreve bilaterale grenseforhandlinger). De franske sørterritorier ("Terres Australes et Antarctiques Françaises", T.A.A.F.) – deriblant Juan de Nova – ble tidligere administrert fra Paris av en «administrateur supérieur», men er siden 2004 ledet av en «préfet», med hovedkvarter i Saint-Pierre, Réunion. Også Madagaskar krever suverenitet over Juan de Nova. Øya har en liten fransk garnison med tropper fra Réunion, en meteorologisk stasjon, og besøkes dessuten av forskere. Juan de Nova ligger i et område med sterke strømmer, og en rekke rester av skipsvrak vitner om det farlige farvannet. Restene av et av de største vrakene som fortsatt kan sees, er av SS "Tottenham" som forliste ved sørkanten av revet i 1911. Opera Mini. Opera Mini er en Java-basert nettleser til mobile enheter utviklet av Opera Software. Nettlesere gir brukere tilgang til World Wide Web (verdensveven), i motsetning til de fleste andre mobiltelefon-nettlesere som kun gir tilgang til WAP-nettet. Opera Mini bruker en server til å preprosessere nettsidene før de blir sendt til mobiltelefonen. I stedet for å laste ned hele siden blir innholdet komprimert for å redusere dataen som blir sendt, noe som gjør nettleseren både raskere og billigere. Historie. Opera Mini ble lansert i Norge av Opera Software i samarbeid med TV 2 10. august 2005. En beta-versjon ble sluppet i de nordiske landene to måneder senere, og etter en begrenset distribusjon i europeiske land, ble nettleseren gjort tilgjengelig for alle 24. januar 2006. 19. juni 2007 ble beta-versjonen av Opera Mini 4, kalt "Dimension", sluppet. Alistair Darling. Alistair Darling (født 28. november 1953) er en britisk politiker som representerer Arbeiderpartiet. Den 28. juni 2007 ble han utnevnt til finansminister i Gordon Browns første regjering. I Tony Blair sin regjering var han transportminister og minister for Skottland. Som parlamentsmedlem har han representert valgkretsen Edinburgh Central siden 1987. Etter Arbeiderpartiets valgseier i 1997 ble han utnevnt til vise finansminister. I 1998 ble han utnevnt til sosialminister. I 2001 ble sosialdepartementet nedlagt og han ble overført til arbeids- og pensjonsdepartementet som minister. I 2002 ble han utnevnt til transportminister og i 2003 ble han i tillegg minister for Skottland. Mekele. Mekele (eller Makale eller Makele) er hovedstaden i Tigrayregionen i Etiopia. UNMEE, FNs observatørstyrker i Etiopia og Eritrea, har hovedkvarter her på hotell Axum. Mekele ligger 110 km fra den eritreiske grense. Mesteparten av handelen gikk nordover før Eritrea løsrev seg fra Etiopia i 1993, men nå er grensen stengt. Avstanden fra hovedstaden Addis Abeba er 777 km, og til Axum er det 260 kilometer Klima. Mekele ligger på 2000 moh og kan besøkes året rundt. Selv om Etiopia ligger i Afrika er det ikke tropisk klima. Den beste tiden å besøke Mekele er i den kalde tida mellom desember og februar. Regntiden bør unngås da mye av vegnettet er jordveger og blir vanskelig framkommelig når det er regn. Den korte regntida er mellom januar og mars, da faller det ikke regn hvert år. Den lange regntida er mellom juni og midten av september, men i denne regionen slutter ofte regnet allerede i august. Severdigheter. Kirkene i Lalibela ligger i nærheten av Mekele. Saltkaravanene fra Danakil er også fascinerende å få med seg. Borgerkrigsmonumentet er et minnemerke om kampen mot militærjuntaen Derg som styrte Etiopia 1974 til 1987. Monument over falne i krigen mot Dergue. Johanneslottet ble bygget av keiser Yohannes IV i 1870, etter at han hadde valgt Mekele som sin hovedstad, og bygde et praktfullt palass i 1870. Palasset er godt vedlikeholdt og brukes i dag som museum, hvor Keiserens trone, keiserlige seng, seremoniklær og rifler kan bli sett. Samferdsel. Mekele har flyplass med daglige forbindelser med Addis Abeba, Lalibela og Axum. Flyplassen ligger på et høydedrag 9 km øst for bykjernen og heter Alula Aba Nege. Den ligger på 2250moh og har en rullebane på 3604 meter som er asfaltert. Det ligger fremdeles flyvrak på flyplassen (2006) etter kampene mot Eritrea. Vagabond (reisemagasin). Reisemagasinet Vagabond utgis i Norge av Vagabond Forlag AS. Bladet ble etablert i Norge i 1994 og kommer også ut i Sverige. Sjefredaktør er Anders Wyller. Vagabond i Norge kommer ut med syv utgivelser i året.Vagabond utgir også reisehåndbøker og annen reiselitteratur. Ubaldo Aquino. Ubaldo Aquino Valenzano (født 2. mai 1958) er en tidligere paraguayansk fotballdommer som er mest kjent for å ha dømt to kamper i fotball-VM 2002. Han dømte også Confederations Cup i 1999, hvor han blant annet dømte bronsefinalen mellom og og Copa América i 1999 og 2001 hvor han dømte finalen mellom og. Mikael Åkerfeldt. Lars Mikael Åkerfeldt (født 17. april 1974 i Stockholm, Sverige) er en svensk musiker, best kjent som vokalist, gitarist og låtskriver i det svenske prog death metal-bandet Opeth. Han er også vokalist i det svenske death metal bandet Bloodbath, samt en av bakmennene til gruppen Storm Corrosion (sammen med Steven Wilson). Åkerfeldt er kjent for å skrive sanger i progressiv rock-stil, og hyppig bruk av både klar vokal og growling. Hans stemme passer utmerket til Opeths dynamiske musikk, med sin varme og fyldige stemme, til grufulle brøl. Åkerfeldt har jobbet med andre anerkjente band som Katatonia, Ayreon, Soilwork, Dream Theater og Porcupine Tree. Utstyr. Åkerfeldt er kjent for å bruke PRS-gitarer og Laney-forsterkere. The Residents. The Residents er et musikkband, opprinnelig fra Louisiana, som spiller en musikk som er vanskelig å definere og består av mange sære elementer. Mange omtaler den som avant garde. Det mest bemerkelsesverdige ved bandet er at medlemmene, som alltid opptrer i kostymer, har holdt sin identitet skjult gjennom hele karrieren. De startet i 1972 og gav ut deres første plate det år, en dobbelt 45 RPM kalt "Santa Dog". De har udgitt nesten 60 albums, laget en rekke musikalske film, designet 3 CD-ROM-projekter og haft 6 større verdensturnéer. Alle intervjuer og offentlige uttalelser tas hånd om av bandets manager-team som kalles The Cryptic Corporation. Bandets medlemmer er kjent for å bruke forskjellige kostymer. Det mest kjente antrekket har vært at tre av dem bruker noen store hodebekledninger som ser ut som øyne og den fjerde en hodeskallemaske. De har blitt omtalt som «verdens mest berømte ukjente», da de fortsatt har klart å holde sin identitet skjult til tross for stor suksess. Det har ført til at mange har spekulert i hvem de egentlig er og at det har dannet seg en rekke myter om dem. Einar Olav Larsen. Einar Olav Larsen, født 9. mai 1979 fra Verdal er en norsk folkemusiker og komponist, kjent fra flere orkestre og komposisjoner. Han er utdannet ved Ole Bull-akademiet på Voss Einar Olav Larsen har vokst opp i en musikalsk familie. Han er sønn av folkemusikeren Geir Egil Larsen og bror av folkemusikeren Gjermund Larsen. Brødrene ble alt fra barnsben av dratt med til ulike folkemusikere, noe som har satt preg på videre musikalsk karriere. Han mener selv at han sterkt påvirket av kjente folkemusikere som Hilmar Alexandersen & P.A. Røstads kvartett, Sven Nyhus, Eric Öst og Knut Buen. Sammen med sin bror Gjermund har han gitt ut albumet "Søttenpassingen" (ta-lik, 2004) med flere komposisjoner av Hilmar Alexandersen. Han har også bidratt på en rekke andre album som f.eks. "Ka Det E Fer Nå?" (1996, Hete Blikk), "I dueslaget" (1993, P.A.Røstads orkester), "På kvint og kvart" (1998, Verdal jr.spm.lag) og "Frigg" (2001, Frigg). Foruten å spille sammen med sin bror medvirker han i det finsk-norske bandet Frigg (band) og P.A. Røstads orkester er også musikalsk leder i Spelemannslaget i BUL i Nidaros og var musikalsk ansvarlig og komponist da BUL i Nidaros satte opp Peer Gynt høsten 2004. Utmerkelser. Einar Olav og Gjermund Larsen har vunnet gruppespillet på Landskappleiken Geir Ivarsøy. Geir Ivarsøy (født 27. juni 1957, død 9. mars 2006) var en av gründerne av Opera Software og hovedutviklerne av nettleseren Opera. Han og Jon Stephenson von Tetzchner var del av Televerkets forskningsavdeling på Kjeller hvor de utviklet en nettleser kalt MultiTorg Opera. Prosjektet ble fristilt av Telenor og i 1995 fikk Geir og Jon rettighetene til programvaren og startet sitt eget firma for å videreutvikle den. Nettleseren skiftet navn til Opera og er i dag verdens fjerde mest brukte nettleser. Ivarsøy var en mediesky mann og lot Tetzchner presentere selskapet utad. Geir Ivarsøy døde i mars 2006 etter lang tids kamp mot kreft. Versjon 9, 10, 11, og 12 av Opera er dedikert til minne om Geir Ivarsøy. Hoofddorp. Hoofddorp er en by i Nederland, hovedstad i kommunen Haarlemmermeer. Hoofddorp ligger i provinsen Noord-Holland, ca. 15 kilometer sydvest for Amsterdam, i den vestlige delen av landet. Hoofddorp har ca. 70 030 innbyggere (2007). Eysteinn Ásgrímsson. Eysteinn Ásgrímsson (født ca. 1310, død 1361) var en islandsk skald. Han skrev "Lilja", som er det mest kjente eksempelet på religiøs lyrikk fra Island i middelalderen, og som av mange også regnes som det beste innen sjangeren. Eysteinn var ikke bare skald, men også kleriker. I 1343 ble han fengslet etter å ha banket opp abbeden sin i abbediet Tykkvabø kloster. Noen forskere mener at det var på dette tidspunkt han skrev "Lilja", som er preget av sterk interesse for syndighet. I 1355 ble han sendt til Norge, og i 1357 dro han tilbake til Island for å inspisere kirker. Han skulle i 1360 vende tilbake til Norge, men reisen ble for hard og han døde kort tid etter å ha steget i land, i Elgeseter kloster i Trøndelag. Diktet "Lilja". Tittelen "Lilja" er en referanse til renhet og Jomfru Maria, som liljen symboliserer i kristen ikonografi. Det har en svært sterk komposisjon og et puristisk språk; Eysteinn unngikk så langt han kunne både kenninger og låneord. Skaldetradisjonen brukte for en stor del komplekse formelle aspekter, blant annet allitterasjon og fletting av ord og fraseposisjoner, et avansert system for metaforer og strenge metriske regler. Det er bare den metriske tradisjonen som ble brukt av Eysteinn i hans dikt. Han valgt ikke det vanlige meteret dróttkvætt, men i stedet hrynhent. Hovedforskjellen mellom de to er at hrynhent har åtte stavelser i en strofe, mens dróttkvætt har seks. Valget av meter har blitt tolket til å være tilknyttet prekentradisjonen, med en bredere ordstrøm enn det som var vanlig i skaldediktningen. Skaldediktningens kompliserte syntaktiske og semantiske konstruksjoner unngås helt; i stedet følger han et kristent ideal om "claritas" slik blant annet Thomas Aquinas anbefalte. Verket viser at Eysteinn var en dypt religiøs mann med en sterk forståelse for menneskets behov og forhold til Gud, slik dette ble forstått i hans samtid. "Lilja" kom i 1995 med på Trond Berg Eriksens liste i "Nordmenns nistepakke", et alternativ til Norges litterære kanon. Halsnøy i Ryfylke. Halsnøy i Ryfylke (lokalt oftest kalt Halsne) er den største av Fisterøyene i Finnøy, tidligere Fister kommune. Halsnøy har om lag 50 husstander og her bor de fleste av de ca. 170 fastboende på Fisterøyene. Næringsveiene er fruktdyrking, fiskeoppdrett og skjelloppdrett. I Skartveitsvågen ligger en familiedrevet butikk. Her finnes fasiliteter for båtturister. Det er blant annet tilbud med cafe med skjenkebevilgning, trimrom, vaskemaskiner og tørketrommeler samt toalett/dusj. i forbindelse med båthavnen.Øya har gode båtforbindelser, både med bilferje og hurtigbåt til andre øyer i kommunen, til Jelsa, Sauda, Nedstrand og Stavanger. Kommer du til Halsnøy er det absolutt verd et besøk hos Bjerga Turistgartneri der du kan få smake lokale råvarer og heimelaga produkter. Det er også mulighet for å leie kano å padle på Skartveitvannet Naturforhold. Som flere andre øyer med Halsnøy-navnet er øya delt i to hoveddeler bundet sammen med en smal "hals". Øya er kupert med en del skog, der det finnes blant annet rådyr og mår. Fuglelivet er rikt, med blant annet en stor gråhegre-koloni. Ellers er mye av marka dyrket, eller kulturbeite. Fisterøyene. Fisterøyene er navnet på en øygruppe i indre Boknafjorden i Ryfylke, Rogaland. Største øy er Halsnøy i Ryfylke. Mindre øyer er Sør-Bokn og Byre. Øyene hørte tidligere til Fister kommune, men hører i dag til Finnøy. Stagflasjon. Stagflasjon er en periode med stagnasjon i den økonomiske veksten, kombinert med høy (og ofte ukontrollert) inflasjon. Andre symptomer på stagflasjon kan være økende arbeidsledighet eller nedgangstider i økonomien. Begrepet, som brukes mest i moderne makroøkonomi, oppsto på 70-tallet i en periode da flere europeiske land opplevde betydelig inflasjon. Derimot var situasjonen fra etterkrigstiden forandret, for man hadde ikke lenger noen merkbar vekst i økonomien. Dette forholdet mellom inflasjon og stagnasjon har i nyere tid ført til at begrepet "stagflasjon" har blitt utbredt. Stagflasjonen i begynnelsen av 1970-årene førte til en større oppslutning rundt høyreekstremistiske partier i Europa. Håøya (Frogn). Håøya er ei øy i Frogn kommune, Akershus, nordvest for Drøbak og Oscarsborg festning. Det er den største øya i Indre Oslofjord, den måler 5,2 km². Øyas høyeste punkt er 230 moh. Dette er også det høyeste punktet i Frogn kommune. Drøbaksundet og den sørøstlige delen av Håøya. Forsvaret eier den sørøstlige delen av sørøya. Resten (halve sørøya, mellomøya og nordøya) eies av Oslo kommune. Grensen mellom Forsvarets og kommunens del går i linje mellom Bruresteinen i øst og nord for Geitestranda i vest. Skillet mellom mellomøya og nordøya går ved Dragsund. Alle planter og dyr er fredet på Håøya. Det finnes elg og rådyr, mens harestanden er utdødd pga. harepest. Blomsterrikdommen er stor, ikke minst på grunn av urtehagene opprettet av Mariakirken i Oslo på 1400-tallet. Håøya er rik på bergmynte og fennikel den dag i dag, som et resultat av disse urtehagene. Det finnes 24 treslag på øya, deriblant barlind. Nå har det dukket opp ospekreft og de fleste osper blir angrepet. Det er over 100 sopparter der og et populært sted for soppsanking. Sørøya. Sørøya på Håøya er vanskelig tilgjengelig, men kan utforskes til fots i kupert terreng fra både Sagbukta og via Batteriveien, som begynner på den gamle militærkaien på øyas sør-østre side. Batteriveien ble bygget av Forsvaret mellom 1891 og 1917 og fører opp til de nedlagte store kanonanleggene på toppen. To tredjedeler av veien er ca. tre meter bred, og den er anlagt med stabbesteiner og bolter. Boltene ble brukt til å hale opp kanonene langsetter veien. På sørøya ligger også retterstedet der seks menn ble henrettet av tyske soldater i februar og mars 1942. I mai hvert år er det minnemarkering med kransenedlegging på retterstedet. Sørøya er et naturreservat i 2002 på grunn av verdifulle barskogområder, med bl.a. barlind. I 2008 ble det innført ferdselsforbud i den østlige delen av naturreservatet, på grunn av hekkende havørn.. Dette er første gang siden 1882 at havørn har hekket i Oslofjorden. Langs vestsiden av sørøya skal det ligge senkede, tyske MTB (motortorpedobåter). Skrogene var av tre og nå råtnet bort, men motorer og annet utstyr kan fortsatt sees på bunnen. I bekken i Setersdalen på sørøya skal det ha forekommet gullvasking på 1800-tallet. Tre, fire påler fra kaien kan fortsatt sees der gullvaskingen skal ha skjedd. Mellomøya og nordøya på Håøya. Fra første verdenskrig produserte A/S Haaøen Fabriker sprengstoff (Sikrit - en blanding av ammoniumnitrat og trinitrotoluen, altså TNT) på mellomøya. Opprettelsen av fabrikken på Håøya skjedde etter et mislykket forretningsbesøk i Russland av Sam Eyde og Axel Aubert, som var daværende bestyrer på Nitroglycerin Compagniet på Engene ved Sætre. Bakgrunnen for reisen var etter initativ av den franske hærledelsen, som ønsket sprengstoffproduksjon i Russland. Dette var mens verdenskrigen raste i Europa. Men uroen i Russland og den påfølgende revolusjonen satte en stopper for den påtenkte fabrikken i Russland. A/S Haaøen Fabrikers virksomhet på Håøya ble nedlagt i 1918 etter en eksplosjon i et laboratorium. I 1937 ble området solgt til Oslo kommune, som ønsket å sikre allmennheten «friluftsområder ved sjøen utenfor byen». De rev endel av husene og planerte til teltplasser og leirområder. Opprinnelig var det hele 88 bygninger på øya. Kun 22 er tilbake i dag. Friluftsetaten i Oslo står for vedlikeholdet av grøntområdene mens kommunens bygningsmasse preges av liten utnyttelse. Selv midt i høysesongen er øya nesten folketom dersom man ser bort fra gjestende fritidsbåter. Det er imidlertid gode muligheter for telting og fine forhold for småbåter. De mest populære småbåthavnene med fortøyningsmulighet til brygge er Sagbukta (på østsiden), Tåjebukta (på vestsiden) og Dragsund (på vestsiden). Det går traktorvei mellom dampskipskaiene i Sagbukta og Tåjebukta til Dragsund og helt opp til Bjørnhodebukta på øyas nordvestside. Bjørnhodebukta ligger sørvendt. Her kan man se en stor gravhaug. Den antas å stamme fra yngre jernalder eller fra slutten av bronsealderen. Kyrkjøy. Kyrkjøy er en av Sjernarøyene som hører til Finnøy kommune i Rogaland. Kyrkjøy sammen med Bjergøy er de to største øyene i øygruppa. Sjernarøy kirke ligger på Kyrkjøy. Navnet "Kyrkjøy" kommer fra at det er en kirke på øya. Hovedkontoret til rederiet L. Rødne og Sønner ligger på Kyrkjøy. Forfatterene og brødrene Alfred Hauge og Kolbjørn Hauge vokste opp på Kyrkjøy. Bjergøy. Bjergøy er en av Sjernarøyene som hører til Finnøy kommune i Rogaland. Bjergøy og Kyrkjøy er de to største øyene i øygruppa, som inntil 1965 var egen kommune, Sjernarøy. Øya ble brukt i innspillingen av den norske filmen "Kimen" (1974) basert på en bok av Tarjei Vesaas. Sjernarøyane. Sjernarøyane er ei øygruppe nord i Finnøy kommune i Rogaland fylke. Øygruppen består av åtte øyer med fast bosetning sammen med et mylder av holmer og skjær. Det er fast bosetning på Bjergøy, Kyrkjøy, Aubø, Eriksholmen, Tjul, Nord-Talgje, Helgøy og Nord-Hidle. Med unntak av sistnevnte er det broforbindelse internt. Sjernarøyane var fra 1868 til 1965 en egen kommune; Sjernarøy. På de fleste bebodde øyene er det opparbeida turstier. Usken. Usken eller Uskjo er ei øy nær Hommersåk i Sandnes kommune. Øya har båtforbindelse til Stavanger og Hommersåk. Den er et populært friluftsområde, og har en god del hyttebebyggelse, men få fastboende. Afrikaans i Namibia. I Namibia, et av Sør-Afrikas naboland, ble afrikaans ifølge folketellingen i 2001 brukt av 11% av landets husholdninger, en like stor andel som nama/damara, kun passert av oshiwambo. Frem til 1990 lå Namibia under sørafrikansk styre, noe som befordret bruken av afrikaans. Nederlandsk gjorde sitt inntog i landet da Walvisbaai og områdene rundt ble kolonisert av nederlendere fra Kaapkolonien i 1793. Fremdeles finnes mange steder med nederlandsk-(afrikaans-)klingende navn, som for eksempel Windhoek, Grootfontein og Keetmanshoop. I 1878 fremmet England et krav på stedet, og under Berlin-konferansen (1884-'85) ble området en britisk enklave i Tysk Sydvest-Afrika. Slik har mange språk etterlatt seg spor i Namibia. I årenes løp har en egen variant av afrikaans utviklet seg i Namibia. Denne varianten er tydelig påvirket av engelsk, som etter at landet ble uavhengig i 1991 ble dets eneste offisielle språk. Namibisk-afrikaans har også påvirket det engelske språket som brukes i landet. Det har i motsetning til afrikaans også blitt påvirket sterkt av tysk, som fremdeles brukes av de tidligere kolonistene fra Tyskland. I Namibia brukes afrikaans som et lingua franca i hele landet, bortsett fra i Caprivi-stripen. Ca. 75% av befolkningen behersker afrikaans. Namibisk-afrikaans. Namibisk-afrikaans (afrikaans: "Namibiese Afrikaans") er den varianten av afrikaans som brukes av 11% av Namibias befolkning. Dialekten brukes også som et lingua franca i landet. Ved siden av nama og damara som har levert ord til dagligspråket, er namibisk-afrikaans påvirket av både engelsk og tysk. Dialekten har også ord og uttrykk som ikke finnes i andre språk eller dialekter. Engelsk innflytelse. I dagligtalen kan engelske ord gjenkjennes, som i skriftspråket staves på engelsk. Namibiske uttrykk. 'å leke med nøklene til fengselets dør" (tronk = fengsel), Leve farlig, risikabelt Se også. Afrikaans Nederlandske kreolspråk. De nederlandske kreolspråkene er kreolspråk som oppstod under innflytelse av nederlandsk eller en av de nederlandske dialektene, som for eksempel hollandsk eller zeeuws i de nederlandske koloniene. Afrikaans har en del kjennetegn felles med kreolspråk, spesielt i språkets enkle grammatikk i forhold til nederlandsk. Språket har ikke røtter i pidginspråk men har hatt en naturlig lingvistisk utvikling blant afrikaanerne i Sør-Afrika og regnes dermed ikke til kreolspråkene. De fleste nederlandske kreolspråkene oppstod i nederlandske kolonier i Amerika og Sør-øst Asia etter WIC og VOCs handelsvirksomhet i det 17. århundre. De fleste av disse språkene eksisterer i dag kun i litteraturen. Kreolspråk basert på nederlandsk eller sterkt påvirket av nederlandsk. Kreolspråkene som nevnes nedenfor er enten basert på det nederlandske språket, som Albany-nederlandsk fra området rundt New York City og Javindo fra Indonesia, eller har blitt sterkt påvirket av nederlandsk, som Sranan Tongo fra Surinam. De fremste kreolspråkene som ble brukt i de tidligere nederlandske koloniene er ikke basert på det nederlandske språket, men har sin opprinnelse i portugisisk, spansk og engelsk. Det viktigste bidraget nederlandsk har ytt her, finnes i språkenes ordforråd. Et annet kreolspråk som har "dutch" i sitt engelske navn er Pennsylvania Dutch. Dette stammer ikke fra nederlandsk, men er en variant av middelfrankisk (tysk). Matthijs Siegenbeek. Matthijs Siegenbeek av J.P. Berghaus, 1847. Matthijs Siegenbeek (født i Amsterdam 23. juni 1774, død i Leiden 26. november 1854) var i tidsrommet fra 1796 til 1847 den første professor i nederlandsk språk ved Universitetet i Leiden. Fra 1803 var han medlem (og senere sekretær) i hovedstyret for universitetets litteraturvitenskapelige fakultet. Før hans universitetskarriere begynte var han forstander for en menighet av "doopsgezinden" (mennonitter) i Dokkum, Friesland. Siegenbeeks ortografi. Ortografien slik Siegenbeek beskrev den i sin avhandling av 1804 ble den offisielt aksepterte skrivemåten. Den ble senere angrepet av dikteren Willem Bilderdijk, men til ingen nytte. Siegenbeeks staving ble brukt frem til de Vries og te Winkel i 1863 utga "De grondbeginselen der Nederlandsche spelling. Ontwerp der spelling voor het aanstaande Nederlandsch Woordenboek" (Den nederlandske stavingens grunnprinsipper. Oppsett for den nye nederlandske ordboken) og "Woordenlijst voor de spelling der Nederlandsche taal" i 1866 (Ordliste for det nederlandske språket). I 1883 ble denne ordlisten antatt for bruk i regjeringens dokumenter. Siegenbeek mente at ortografien måtte gjengi den hollandske overklassens måte å uttale ordene på. Dette krevde rett nok at det ble tatt hensyn til analogiene, etymologi og overenkomstighet. Det finnes fremdeles spor etter denne ortografien i dagens nederlandske språk, blant annet i måten bokstaven ij brukes på. Et eksempel er "ijzer" (jern), selv om dette også kan skrives som "yzer". Stavemåter som er typiske for denne ortografien er for eksempel "berigt" (nå: bericht (beskjed)), "blaauw" (nå: blauw (blå)), "gooijen" (nå: gooien (kaste)), "magt" (nå: macht (makt)), "kagchel" (nå: kachel (ovn)), "koningrijk" (nå: koninkrijk (kongerike)), "muzijk" (nå: muziek (musikk)) og "zamen" (nå: samen (sammen)). Oorlams. Oorlams (også Oorlands, Oorlans eller Oorlangs) er en dialekt av afrikaans som snakkes av mindre enn en million mennesker i Sør-Afrika. Hoveddelen av disse kommer fra landets opprinnelige befolkning, fra en stamme ved samme navn. Ordet som har gitt dialekten sitt navn skal bety "siviliserte". Oorlams er en vestgermansk, lav-frankisk dialekt som har blitt påvirket av ulike bantuspråk. Dialekten kalles av og til "et kreolspråk med røtter i et kreolspråk". Herføl. Herføl på kart over Oslofjorden Herføl er den sørligste bebodde øya i Hvaler kommune i Østfold. Den er 1,9 km² og har postkode 1690. Det er 14 fastboende på øya, som ligger like ved grensa til Sverige. Herføl hadde tollstasjon og los og var et viktig fiskerisentrum. I dag har Herføl vokst fram til et sommer- og turistsenter. Ved Herføl marina finner man både pub, spisested og kiosk/butikk. Rutebåt anløper stedet her og det er gjestehavn med mulighet for å kjøpe bensin. Fra marinaen går den smale «Henry A Larsens vei» sørover til Arnholmen. Veistrekket er oppkalt etter øyas store sønn norsk-kanadieren Henry A. Larsen. Det er forøvrig forbudt å kjøre motorvogn på Herføl. Langrøsset og Herfølsåta er gravrøyser fra bronsealderen. Langrøsset er den største i landet, og Herfølsåta er et landemerke langt til havs. Det høyeste punktet på øya er Linnekleppen på 31 meter. Denne må ikke forveksles med sted i Rakkestad kommune. Et annet særmerkt sted er jettegryten «Katedralen». Forfatteren Jan Kjærstad har røtter på Herføl og han har tilbrakt over femti somre der. Singløy. Singløy er den nordligste av øyene i Hvaler kommune i Østfold. Den ligger nord for Kirkeøy i Singlefjorden. Singløy hadde egen skole fram til 1939, og det er fortsatt fastboende på øya. Oranjerivier-afrikaans. Oranjerivier-afrikaans er en dialekt av afrikaans som snakkes i området rundt Oranjeelven i Sør-Afrika og sør i Namibia. Dialekten er et resultat av kontakten som fant sted mellom kolonister fra Nederland og Khoikhoiene. I det 19. århundre fortrengte denne dialekten de opprinnelige khoikhoispråkene. Kjennetegn på denne dialekten er for eksempel flertallsendelsen -goed (ma-goed, meneergoed), lydene "kjerk" (kirke) og "gjeld" (penger) og endelsen -se som brukes for å angi eiendomsform ("ons se ma"). Hymne. Hymne (fra gresk ύμνος) betyr lovsang og betegnet i antikken en enkel høystemt lovprisning av guder eller mennesker. Begrepet brukes i kirkemusikk om en lov- eller takkesang til Guds ære. Paulus’ oppfordring til efeserne: "”og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde!”" () viser at hymnen ble tatt i bruk allerede hos den første generasjon kristne. I oppfordringen bruker Paulus hymner sammen med salmer (ψαλμόις) og sanger (ώδαις). Antakelig utgjorde de en enhetlig sangform som var karakteristisk i den urkristne menigheten. En av årsakene til at det er vanskelig å skille mellom formene er at de til dels brukes om hverandre i Septuaginta for å gjengi de samme hebraiske ord som knyttes til det gamle testamentets salmer. I forbindelse med påskemåltidet ble Hallel-salmene (Salmene 113-118) sunget. Når dette beskrives av Matteus () og Markus () brukes verbet hymnesantes (ύμνήσαντες) som egentlig kan oversettes ”hymnesynge”. Dette viser at hymne kan forstås relativt vidt og beskrive kristen sang i sin alminnelighet. Ambrosius (339 -397) skal ha fornyet den liturgiske sang, og ca 40 salmer går under Ambrosius’ navn, men ikke alle disse kan føres tilbake til ham. Kun 14 regnes som 100% autentiske. Til og med den såkalte ambrosianske lovsang ”Te deum laudamus” (O store Gud vi lover deg) er ikke diktet av Ambrosius, men har ukjent opprinnelse. Hymne blir videre benyttet om nasjonalsanger (f. eks. Hymne til den russiske føderasjonen). I nyere musikk blir begrepet brukt om et større anlagt festlig verk for kor og orkester eller om resultatet av en vellykket jamsession som i Oscar Peterson’s ”Hymn to Freedom”. Den tverrvitenskapelige fagdisiplin som gjennom historiske og analytiske studier arbeider med den kristne sangen kalles hymnologi. Hymnologi er ikke en selvstendig universitetsdisiplin, men det finnes et forskningsnettverk for nordiske hymnologer tilknyttet Nordisk institutt for hymnologi (Nordhymn). Liodden. Liodden er et lite sted i Nes i Hallingdal på østsida av Hallingdalselva, ca. 160 m. over havet, 7 km sør for Nesbyen, og 5 km nord for Bromma (Børtnes). Stedet er en del av Liegrenda (Liagardene), som ligger litt lengre øst bak en åsrygg. Liegrenda har 40 – 50 husstander, mens bare 4 – 5 av disse ligger på Liodden. En del hus er fraflyttet, men brukes som fritidsboliger. På vestsida av elva går Rv7, på østsida av elva går Bergensbanen. Liodden stasjon ble lagt ned for mange år siden, og ble revet ca. år 2003. Det er lite næringsvirksomhet i bygda, utenom jord og skogbruk. De fleste har arbeid utenfor bygda. Det er en campingplass på Liodden, og noen driver med gravearbeid i tillegg til primærnæringen. Det er også et enmannsfirma som driver med skiltproduksjon. Flere mindre vannfall er under prosjektering/utbygging (2007). I 1989 ble en vesentlig flaskehals på bygdeveien fjernet, da det ble bygd vei over jernbanen som erstatning for en smal og lav undergang. I 1999 ble flaskehals nr. 2 fjernet, da det ble bygd ny bro over Hallingdalselva. Den gamle broen fra 1959 var veldig smal, og kunne bare ta kjøretøy på max. 10 tonn. Øst for Liodden ligger Liemarka (ca. 1000 moh.), et område som strekker seg over mot Vassfaret nasjonalpark. Det er et kupert og vakkert fjellområde med mange fiskevann. Det blir drevet aktiv fiskekultur. Fiskekort kan kjøpes via selvbetjening. Det er også jakt på elg, hare og rype. Høyeste fjell er Blåfjell (1154 moh.) Her er ca. 200 hytter og setrer. Ved Kråkehaugen lengst øst mot Vassfaret ligger Vassfartoppen serveringssted med en liten alpinbakke. En ny utbyggingsplan er godkjent med vel 100 nye hyttetomter. Veien inn i området ble rustet skikkelig opp straks etter århundreskiftet, og fremstår i dag som en meget god grusveg. Veien er avgiftsbelagt. Marching Rule. Marching Rule var en nasjonal bevegelse på Salomonøyene. Den oppstod under andre verdenskrig og var virksom til 1953. Historisk bakteppe. Salomonøyene er et land med store avstander og vanskelig kommunikasjon. Det var opprinnelig ikke noen naturlig nasjonal enhet, og fram til kolonitida var det tidvis prega av strid mellom ulike stammer og klaner. På 1800-tallet blei befolkninga på øyene utsatt for "blackbirding", dvs tvangshenting av arbeidskraft til plantasjer i Australia og på Fiji. På første halvdel av 1900-tallet blei landet kolonisert av Storbritannia. Utenlandske selskap anla plantasjer, og undertrykkinga var sterk. Samtidig hadde ulike kristne misjonsselskap stor aktivitet på øyene. I 1942 okkuperte Japan flere av øyene, men okkupasjonen blei slått tilbake av USA og allierte styrker i blodige kamper til lands og til havs. USA bygde deretter opp store baseområder på Salomonøyene. I dette arbeidet blei det i stor grad brukt lokal arbeidskraft. Ideologi. Det er usikkert om Marching Rule hadde en felles ideologi. Bevegelsen var klart anti-europeisk og anti-kolonial. Mange av lederne var religiøse, men det sies også at det kom inspirasjon fra venstreradikale blant soldater. Det siste forholdet førte både på Salomonøyene og andre steder i Stillehavet til oppblomstring av såkalte kargo-kulter. Dette var religiøse bevegelser der en mente at en dag i framtida ville det komme skip inn (gjerne fra USA) overfylt med varer, og at alle troende ville få sin andel av disse. Politisk hadde Marching Rule et moderne velferdsprogram: anlegge flere og bedre skoler, modernisere landbruket, benytte helsetilbudet på misjonsstasjonene, bygge bedre boliger i mer konsentrerte landsbyenheter. Samtidig gikk bevegelsen inn for enhet blant øyboerne på tvers av stammer og klaner. Organisasjon. Blant kolonimaktene var befolkninga i Melanesia regna for svært tilbakeliggende og uten evne til organisering. Marching Rules effektive organisasjon kom derfor som en stor overraskelse på myndighetene. I motsetning til mange av de reine kargo-kultene, som gjerne hadde en profetisk leder, hadde Marching Rule godt utvikla lokalt lederskap. Øya Malaita, der bevegelsen stod sterkest, var delt inn i ni distrikter, hver med sin leder. Disse møttes med ujamne mellomrom for å diskutere linjer, men leda ellers sine distrikt mye etter eget hode. Distriktene var hierarkisk inndelt i underdistrikter, landsbyer og til dels klaner, hver med sin ledelse. Marching Rule utvikla ei egen lovbok basert dels på gammel tradisjon, dels på tanker om framtida. Fra 1947 oppretta bevegelsen også egne domstoler, som tok seg av det meste av daglige tvister. Bare de mest alvorlige lovbrudda blei det overlatt til kolonimakta å ta seg av. Bonanza. "Bonanza" var en amerikansk westernserie for TV produsert av NBC og vist første gang i perioden 1959 til 1973. Serien består av 431 episoder og ble skapt og produsert av David Dortort. Hovedpersoner i serien er familien Cartwright, som består av faren Ben og hans tre sønner. Handlingen tar utgangspunkt i deres liv på ranchen Ponderosa. Serien ble meget populær i USA og lå øverst på TV-toppen fra 1964 til 1967. I 1971 begynte seerinteressen å falle betraktelig, noe som førte til at serien ble nedlagt i 1973. I Norge er serien gått på TV 2 siden 1997. Flisnes. Flisnes er ei bygd i Ålesund. Stedet har en barneskole, Flisnes Skole. Rektor er Bjørn Sveås. Stedet ligger lengst øst i Ålesund, like før Emblem og var før byutvidelsen i 1968 en del av Borgund kommune. Flisnes hører i dag til Indre Borgund bydel, som omfatter Humla, Tørla, Vegsund, Blindheim, Myrland, Flisnes og Emblem østover til kommunegrensa. Seravezza. Seravezza er en by og kommune i provinsen Lucca, nord i Toscana i Italia. Byen har 13 000 innbyggere. Ræge. Ræge eller Rege (har tidligere også vært skrevet Reke) er en bygd i Sola kommune sør for Stavanger lufthavn, Sola. Navnestriden blusset opp i 2008. De språklærde har i generasjoner vært uenige om hvordan stedsnavnet skal skrives. Saken ble igjen aktuell ved at et nytt landemerke, den nye kirken, ble reist. Sola historielag har søkt Statens kartverk om å få vurdert om det er Ræge eller Rege som er det korrekte navnet. Det er ikke et offisielt navn på stedet. Den 22. oktober 1996 vedtok Stavanger bispedømmeråd skrivemåten Ræge for kapellet. Samtidig vedtok den samme skrivemåten som soknenavn. På grunnlag av navnebruken på økonomisk kartverk og Norge 1:250 000 er gårdsnavnet registrert i SSR (Sentralt stednavnregister) med skrivemåten Rege som godkjent, ifølge kartverket. I følge boka «Norske Gaardnavne» betyr navnet Rege veg; Gangsti for Kreaturer. Ifølge Inge Særheim på UiS finnes varianter av navnet så langt tilbake som år 1297. Da som navnet Rækene. I følge Særheims bok «Stedsnavn i Rogaland» stammer navnet fra gammelnorsk «rægin» som er sammensatt av ordet "rák" som betyr veg/gangsti (for krøtter) og -"vin" som betyr naturlig eng eller beite. I «Norske Gardsnavne» vises skrivemåter som Regenn (1563), Reige (1606), Rege (1610), Regge (1616) og Reege (1668 og 1723). Historie. Ræge har hatt bosetning siden bronsealderen, og Rægehaugene, Norges rikeste bronsealdergrav, finnes her. Paul Smelter. Paul Smelter var bergverksingeniør. Han bygget opp Bærums Værk. I 1601 bygget Christian IV en smelteovn nær Kronborg slott da Smelter omtales for første gang. I 1610 var Paul Smelter kongens bergverksmann som på egen bekostning fikk i oppdrag å bygge smeltehytte i Bærum. Paul Smelter foreslo at jernhyttene i Bærum skulle samles og utbygges til et virkelig jernverk. Til verkets drift ble 3 – 4 gårder innkjøpt i 1615. Han kom antagelig fra Sachsen i Tyskland, hvor Christian 4. som barn bodde hos besteforeldrene, og hvorfra han hentet en rekke bergverksfolk, til sin omfattende gruvedrift i Norge. Bran slott. Bran slott (tysk Törzburg, ungarsk Törcsvar) er et slott i Transilvania (Siebenbürgen), som ligger omkring 30 kilometer nord for byen Braşov (Kronstadt). Slottet ble bygget av den tyske orden i 1212, og området hvor slottet ligger var frem til det 20. århundre befolket av Siebenbürgen-sakserne, den tyskspråklige befolkningen i Siebenbürgen. Slottet har blitt kjent i populærkulturen som modell for Bram Stokers Drakulaslott. Slottet ble beslaglagt av kommunistregimet i Romania i 1950, men gitt tilbake til den rettmessige eieren Dominic von Habsburg i 2006. Det er nå til salgs. Rundormer. Rundormer eller nematoder er en rekke virvelløse dyr. Det finnes over 15 000 arter, trolig er det langt fler. Målt i biomasse er rundormene muligens den vanligste typen dyr på planeten. De kjennetegnes med langstrakt, glatt kropp. Rundormer ser ut som bittesmå ormer eller marker. De kan leve fritt i jord og vann, og mange av dem snylter på planter og dyr. Kroppen er omgitt av en komplisert og hardfør ytterhud av keratin, det samme materialet som hår og negler er laget av. Denne muliggjør samtidig et høyt, indre trykk som gjør at kroppens tverrsnitt ikke deformeres under bevegelse, hvilket er grunnen til at kroppens ringmuskler er forsvunnet, og kun fire knipper med langsgående muskler er tilbake. Det høye, indre trykket er samtidig grunnen til at dyrene er har et relativt avansert munnapparat hvor maten må pumpes ned i svelget. De lever hvor det er fuktighet. Flere snylter på planter og dyr. De blir ofte kalt «naturens renholdsvesen» og er viktige i nedbrytingsprosessen. Potetcyste-nematoden (potetål/potetråte) skaper store problemer for dyrkere av poteter. Krok-nematoider ødela gressrøttene på Ullevaal Stadion så grundig i 1996 at gresset måtte bli skiftet. Wergelandstroké. Wergelandstroké er en rapsodisk diktform som Henrik Wergeland utviklet og brukte med virtuositet i mange av sine dikt. Formen er representert fra og med hans første til hans siste diktsamling, omtrent fra "«Min lille Kanin»" til "«Følg Kaldet»". Kjennetegn. Rytmen er trokeisk med 4 takter i hver verslinje. Det kan imidlertid forekomme innslag av velberegnede totakts-linjer. Rimstillingen er varierende. Iblant kan rimene falle tett, i blant kan det være nokså lange rimspenn. Det er gjerne også mye bruk av versbinding. Kjente dikt med Wergelandstroké, er de lyriske avsnittene i «Jan van Huysum», «Svalen» og «Den engelske Lods». Forskning. Sigmund Skard undersøkte Wergelandstrokeen i det sistnevnte arbeidet, og innførte betegnelsen "Lods-vers". Men Hallvard Lie har fått gjennomslag for betegnelsen Wergelandstroké, da formen er varig preget av Henrik Wergelands kunst, og dessuten bruker han den svært mange andre steder enn i «Den engelske Lods». Hallvard Lie hevder at Wergelandstrokeen uttrykker et fint samspill mellom det grensesprengende, dionysiske, og det avbalanserte, appolinske, et trekk som er karakteristisk for Henrik Wergelands lyrikk. Når diktere etter Wergeland, som f.eks. Bjørnstjerne Bjørnson, Olav Aukrust og Ingeborg Refling Hagen tar i bruk Wergelandstrokeen, skaper det, sannsynligvis med hensikt, assosiasjoner til Henrik Wergeland. Hokuspokus. Hokuspokus eller hokus pokus er en trylleformel som brukes av magikere og tryllekunstnere. Ordet kan også brukes om selve tryllekunstene, om triksene og knepene og kan i vid forstand bety narrestreker, lureri, svindel og bedrag. I Norge har uttrykket vært brukt i litt forskjellige former siden 1600-tallet. Ordet har gjerne tillegget «filiokus» og brukes da som uhøytidelig trylleformel i en tryllekunst, gjerne når noe forvandles, i formen «hokus pokus filiokus!» Etymologi. Det egentlige opphavet til uttrykket er uklart. Mest trolig er det en forvrengning av ordene i innledninga i den katolske nattverdenen som på latin lyder: "hoc (enim) est corpus (meum)", det vil si «dette er mitt legeme». Det vanlige tillegget "filiokus", som tidligere også kunne være "filias" og annet, skal på samme måte ha oppstått på grunnlag av det latinske tillegget "filii (corpus)", altså «sønnens (kropp eller legeme)». Sannsynligvis oppstod dette uttrykket da prestene i middelalderen messet på latin uten at menigheten forstod hva de sa eller fordi allmennheten syntes ideen om at nattverdsbrød og -vin skulle være kropp og blod var merkelig. Uttrykket kan også være en imitasjon av et uttrykk som høres ut som lærd latin, men som er uten mening. Noen mener også at uttrykket henviser til den norrøne magikeren Ochus Bochus. Annet. Hokuspokus er også brukt som tittel på bøker, låter og annet, deriblant Gunilla Bergströms barnebok "Hokus Pokus Alfons Åberg!" fra 1987 og Kurt Vonneguts "Hocus Pocus" fra 1990. Liertjern. Liertjern (eller Liertjenna) er to vann mellom Lierfoss og Bjørkelangen i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Ved Store Liertjern ligger et berg, det såkalte Jørgenberget, med stup ned i vannet. Vannene har bestand av abbor, laue og gjedde. Berget på østsiden av Store Liertjern. Clare Short. Clare Short (født 15. februar 1946) er en britisk politiker medlem av Underhuset. Hun ble valgt inn som representant for Labour første gang i 1983. Hun var utviklingsminister fra 3. mai 1997 til hun trakk seg i protest mot Irak-krigen den 12. mai 2003. Hun er i dag en uavhengig representant i parlamentet etter at hun har trukket seg fra Labors gruppe. Hun planlegger ikke å stille til gjenvalg når denne perioden er over. Hun ble 1. mars 2011 valgt som styreleder av Extractive Industries Transparency Initiative. Assemblies of God. Assemblies of God er et stort, protestantisk trossamfunn innen Pinsebevegelsen. Kirkesamfunnet ble dannet i USA i 1914. Med over 1337 menigheter og nærmere 4 millioner tilhengere, er dette det største trossamfunn innen pinsebevegelsen i USA. På verdensbasis har trossamfunnet 60 millioner tilhengere. I Brasil kalles de Assembleias de Deus og har omtrent 8,5 millioner disipler. André Hanssen. André Hanssen (født 31. januar 1981 på Skjervøy) er en norsk fotballspiller som spiller på midtbanen for Glimt. Han er inne i sin tredje periode i Bodø/Glimt og har tidligere spilt for Skjervøy IK, SC Heerenveen og Strømsgodset. Etter 2011-sesongen forlot han Strømsgodset til fordel for klubben han slo gjennom i på begynnelsen av 2000-tallet. Hanssen ble kjøpt fra Skjervøy IK til Bodø/Glimt i 1998. Han slo igjennom allerede i 1999 da han etablerte seg på midtbanen sammen med Arild og Ørjan Berg, mens Tom Kåre Staurvik måtte spille midtstopper. Han var med på å vinne sølv i serie og cup i 2003-sesongen. Etter 2003-sesongen var mange norske og utenlandske klubber interessert i ham. Under cupfinalen ble han fulgt av speidere fra de franske klubbene Bordeaux og Bastia. Hanssen var i sitt siste kontraktår og Bodø/Glimt var villig til å selge til rett pris. Han ble i klubben ut kontraktstiden og gikk gratis til SC Heerenveen i Nederland. I Heerenveen slet han med å oppnå tillit i begynnelsen, men bygget den opp. I alt fikk han 33 kamper og 1 mål. Målet kom i UEFA-cupen i det 90. minutt mot PFC Levski Sofia, hvor han scoret 2-1 målet og ble kåret til banens beste spiller. Kontrakten hans gikk ut etter 2008-sesongen og han fikk den ikke fornyet. Etter et kort opphold i Bodø/Glimt, skrev han under for Strømsgodset, 3. mars 2010. Han spilte nesten alle kampene i 2010-sesongen, men fikk bare ett minutt førstelagsfotball i 2011-sesongen. 14. november 2011 ble det bekreftet at kun en medisinsk test gjensto før han kunne skrive under en treårskontrakt med Bodø/Glimt. Busan Asiad Stadium. Busan Asiad Stadium eller Asiad Main Stadium er et stadion i Busan i Sør-Korea. Stadionet ble bygd til Asialekene i 2002. Stadionet ble også brukt i fotball-VM 2002. Kapasiteten er 53 864 og er hjemmebanen til fotballaget Busan I'Park. Daejeon World Cup Stadium. thumb Daejeon World Cup Stadium er et fotballstadion i Daejeon i Sør-Korea. Stadionet, som ble brukt under fotball-VM 2002, har en kapasitet på 41 295 personer. Gwangju World Cup Stadium. Guus Hiddink. Stadionet er oppkalt etter Hiddink etter at han førte Sør-Korea til semifinale i fotball-VM 2002 Gwangju World Cup Stadium er et fotballstadion i Gwangju i Sør-Korea. Stadionet het opprinnelig "Gwangju World Cup Stadium", men ble gitt navn til den nederlandske treneren Guus Hiddink som førte s landslag til semifinale under fotball-VM 2002. Stadionet ble brukt under samme mesterskap og har en kapasitet på 44 118. Nintendo DS Browser. Nintendo DS Browser er en versjon av nettleseren Opera for bruk på Nintendo DS, utviklet av Opera Software og Nintendo. Nintendo DS Browser kommer i to versjoner; en for Nintendo DS og en for Nintendo DS Lite. Nettleseren bruker den todelte skjerm på DSen for enten å ha en lengre vertikal skjerm eller for å zoome inn på deler av nettsiden. Den første modusene bruker avansert teknologi fra Opera til å tilpasse nettsidene til skjermens smale bredde. Den andre modusen kalles DS-modus, og gir en forminsket oversikt over nettsidene hvor det er mulig å velge områder og forstørre. Lansering. Nintendo DS Browser ble lansert i Japan 24. juli 2006 og i Europa 6. oktober 2006 for £30 (samme pris som vanlige spill). I Australia ble den lansert 18. januar 2007 for AU$69.95, men bare til DS Lite. DS-versjon er tilgjengelig er kun tilgjengelig direkte fra Nintendo Australia. I nord-Amerika ble den sluppet 4. juni 2007 og koster $30. Erica Durance. Erica Durance (født 21. juni 1978 i Calgary, Alberta) er en canadisk skuespiller. Hun hadde gjesteroller i filmene The Chris Isaak Show, Tru Calling, Andromeda, Stargate SG-1 og The Collector i 2004. Hun spiller Lois Lane i tv-serien Smallville. Hun spilte Lois Lane som gjest i sesong 4, men ble en av hovedpersonene i sesong 5. Hun spilte Julie Miller i filmen The Butterfly Effect 2. Hun var med i The Howard Stern Show september 2004. Incheon Munhak Stadium. Incheon Munhak Stadium er et fotballstadion i Incheon i Sør-Korea. Stadionet, som er hjemmebanen til det sørkoreanske fotballaget Incheon United, har en kapasitet på 50 256. Stadionet ble brukt i tre gruppespillkamper under fotball-VM 2002. Jeju World Cup Stadium. Jeju World Cup Stadium er et fotballstadion i byen Seogwipo i provinsen og øya Jeju helt sør i Sør-Korea. Stadionets kapasitet er på 42 256. Stadionet er hjemmebanen til Jeju United som spiller i K-League. Det ble spilt tre kamper her i fotball-VM 2002. BMW M52. BMW M52 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke fra BMW. Sylindervolumet varierer fra 2 000 cm³ til 3 200 cm³. Motoren er en DOHC-motor med 24 ventiler og VANOS variable ventiltider. M52 erstattet motoren BMW M50 i 1994, og ble erstattet av BMW M54 i 2001. Motoren har aluminiumssylindere med Nikasil-belegg fremfor en støpt motorblokk av jern, noe som betyr en lettere motor. På markeder med lavt svovelinnhold i bensinen fikk motoren et svært godt rykte, og M52 var på listen "Ward's 10 Best Engines" fra 1995 til 1998. På andre markeder, spesielt Storbritannia, som har et høyt svovelinnhold i bensinen, ble motoren mindre populær. Svovel reagerer på Nikasil, og førte til at mange av de tidlige motorene hadde unormalt høy slitasje i sylinderne. I mange tilfeller var en svært dyr og omfattende reparasjon nødvendig. I september 1998 ble problemet løst, ved introduksjon av sylinderfôringer i stål, under navnet M52 TU-3. En "Technical Update" av motoren, "M52TU", introdusert i 1999, fikk dobbel-VANOS og flere andre forbedringer. M52B20. En 2,0-liters (1 991 cm³)-versjon ble introdusert i 1994. Boring er 80 mm, mens slaglengde er 66 mm. M52B25. En 2,5-liters versjon introdusert i 1995. Motoren leverer 125 kW (170 hk). Boring er 84 mm, mens slaglengde er 75 mm. M52B28. En 2,8-liters versjon, også introdusert i 1994. Motoren har 84 mm i både boring og slaglengde, og leverer 193 hk (143 kW). S52B32. S52 er den 3,2 liter store M3-versjonen av M52. Den kom i en US-versjon pga strenge krav til utslipp med 240 hk mens den europeiske var på 321 hk. New Yorks flagg. New Yorks flagg er blått og har delstatens våpenmerke i midten. Det ble innført 2. april 1901. Flagget er i størrelsesforholdet 10:19, slik USAs flagg også skal ha når det benyttes av føderale myndigheter. Våpenet har en nokså naturalistisk form. I skjoldet er det et maritimt landskap med en oppvoksende sol. Landskapet kan muligens framstille Hudson-elven med handelsskip, noe som kan vise til betydningen av handel både med innlandet og med andre land. Solen er et gammelt symbol og kan her stå for den løfterike framtiden. Den ene skjoldholderen er frihetsgudinnen, som holder en stav med en rød frihetslue, og som tramper på en kongekrone. Den andre skjoldholderen er Justitia som holder et sverd og en vekt; dette er symboler for lov og rett. Symbolikken i våpenet er revolusjonær og anti-monarkistisk. Over skjoldet finnes en vulst med et hjelmtegn som har en globus og en ørn. Mottoet lyder "Excelsior" eller "stadig høyere". Flaggets blå farge forklares med at under uavhengighetskrigen hadde Third New York Regiment blå fane med delstaten New Yorks våpen i midten. Fanen, som fortsatt er bevart, er fra 1778-1779 og har stått modell for mange militære faner i delstaten New York. Også delstatene Pennsylvania, Connecticut, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, Vermont, Kentucky, Indiana, Maine, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord-Dakota, Montana, Idaho, Utah og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. Tidligere flagg. New York er en av delstatene der eget flagg for sivil bruk først kom i bruk. Delstatens første kjente flagg beskrives i 1858 som å bestå av en hvit duk med delstatens våpen. Dette flagget ser ikke ut til å ha vært offisielt vedtatt ved lov. Det skjedde først 8. april 1896 da et nytt delstatsflagg ble vedtatt, da med delstatens våpen i midten av en beige (engelsk: "buff") flaggduk. Denne spesielle fargen benyttes også i delstatsflaggene for New Jersey og Delaware. Fargen er valgt fordi den ble benyttet i faner og uniformer for delstatens militære enheter tilbake til 1780. Under den amerikanske revolusjonen hadde troppene fra New York uniformer med beige slag. Forøvrig har mange av USAs delstatsflagg blå bakgrunn, dette fordi blått har vært en vanligere farge for militære faner. Flaggduken i delstaten New Yorks flagg ble endret til blå i 1901. Nord-Carolinas flagg. Nord-Carolinas flagg består av en flaggduk som er delt i rødt over hvitt i flaggets frie ende og som har et blått felt nærmest stangen der det står en hvit stjerne omgitt av delstatsinitialene og to bånd med to datoer innskrevet. Datoene er 20. mai 1775 og 12. april 1776. Den første datoen viser til den såkalte Uavhengighetserklæringen fra Mecklenburg, en resolusjon som ble proklamert i Charlotte et års tid før USAs uavhengighetserklæring. Den sistnevnte datoen viser til datoen da Nord-Carolinas provinsforsamling vedtok å gi sine delegater fullmakter til å delta i Den andre kontinentale kongress. Stjernen er et uavhengighetssymbol. Flagget ble vedtatt innført 9. mars 1885. Det er i størrelsesforholdet 3:4. Tidligere flagg. Nord-Carolinas første delstats flagg ble innført 22. juni 1861. Det hadde et rødt felt ved stangen og en flaggduk som ellers var delt i blått over rødt. I det røde feltet var det plassert en hvit stjerne og påskrift med datoene 20. mai 1775 og 20. mai 1861. Sistnevnte dato var da delstaten brøt ut av USA i forkant av den amerikanske borgerkrigen. Flagget ble avskaffet 9. mars 1885 da nytt delstatsflagg ble innført. Nord-Dakotas flagg. Nord-Dakotas flagg er blått og har delstatens emblem i midten. Flagget ble innført 3. mars 1911. Det er i størrelsesforholdet 26:33. Nord-Dakotas flagg utformet etter mønster av delstatens militære faner slik disse var utformet i tidsrommet 189 til 1904. Motivene i flagget gjør i stor grad bruk av USAs nasjonalsymboler. Det gjelder både ørnen med olivenkvisten og pilene i klørne og båndet med mottoet som ørnen holder i nebbet. Dette lyder "e pluribus unum", "av mange, en", slik som i USAs riksvåpen. De tretten stjernene over ørnen viser til de opprinnelige delstatene. Delstatens navn er skrevet på et bånd nederst i flaggduken. Båndet er i en stil som har likhetstrekk med Idahos flagg. Mange amerikanske delstater har flagg med blå duk etter mønster av militære faner. Det gjelder delstatene Pennsylvania, Connecticut, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, New York, Vermont, Kentucky, Indiana, Maine, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Montana, Idahos flagg, Utah og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. Statsflagg. Et eget statsflagg ble 15. mars 1957 innført til bruk for for Nord-Dakotas sivile og militære myndigheter. Dette er grønt og har delstatens våpen i midten. Ankerveien (Oslo). Ankerveien er en vei, og enkelte parseller sykkelvei, i Bærum og Oslo som går fra Bærums Værk forbi nordsiden av Grini-jordene, Fossum og Sognsvann og til Hammeren i Maridalen. Veien krysser bygrensen ved Bogstad. Deler av veien er fredet. Veien ble bygget av Peder Anker. Pennsylvanias flagg. Pennsylvanias flagg er blått og har delstatens våpenskjold i midten. Det ble innført 13. juni 1907 og skal offisielt ha størrelsesforholdet 27:37. Delstatens våpen består av et skjold som er vannrett delt i tre. Skjoldet inneholder et skip, en plog og tre kornnek. Hjelmtegnet over skjoldet er plassert på en vulst og består av en svart, hvithodet amerikansk havørn ("Haliaeetus leucocephalus"). Under skjoldet er det to grener med blad og krysslagte endestykker. Skjoldholderne er to svarte hester med rødt seletøy og som står på et luftig postament omslynget av et bånd. Mottoet på båndet er "virtue, liberty and independence". I likhet med mange andre delstater, der flaggduken også er blå, har Pennsylvanias flagg militære faner som forbilde. Delstatsflagg med blå flaggduk har også Connecticut, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, New York, Vermont, Kentucky, Indiana, Maine, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord-Dakota, Montana, Idaho, Utah og Alaska. Imidlertid har Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. Martin Borre. Martin Borre (født 27. mars 1979) er en dansk fotballspiller som spiller for Vejle Boldklub. Han har tidligere spilt for Køge (2000–2003), Odense (2003–2007) og Start (2007–2008). ITpro. ITpro.no er et norsk nettsted som i hovedsak henvender seg til hjemmebrukere av IT. Redaktør og eier av ITpro.no var tidligere Frank Aune, men Per Ståle Kvam tok over redaktørrollen etter at Aune trakk seg fra eiersiden i 2009. I dag eies og drives nettstedet av Martin Aleksander Holm. Redaksjonen består av frivillige personer, i tillegg til freelanceskribenter. Nettstedet har ca. 65 000 unike besøkende i uken. ITpro ble relansert med nytt navn og løsning 25. mars 2001. Forløperen til dagens ITpro het "DigiDes.com", og gikk online i 2000. I 2002 lanserte ITpro et nettverk som ble dannet av samarbeid mellom IT-relaterte nettsteder. Samarbeidet ble lagt opp for å tilby besøkende et nettverk med integrerte nettsteder som utfyller hverandre og innehar høy kvalitet. Dette førte til at ITpro i 2004 lanserte dette nettverket på et eget nettsted med navnet Technett.no. Til tross for stor interesse og flere medlemmer av nettverket, ble prosjektet lagt død i 2010. Hovedsaklig fordi det var for tidskrevende og vanskelig å sørge for at medlemssidene oppfylte kvaliteten og vilkårene som var satt for nettverket. I dag er Technett.no implementert i ITpros samarbeid med Microsoft. I tillegg til nettstedene ITpro.no og Technett.no, driver ITpro også Forumet.no, et av Norges største supportforum innen IT, og X6.no, som var ITpros spill-kanal, inntil den nylig ble implementert inn i ITpros hovedside. Kontroverser. ITpro og spesielt Frank Aune ble i 2008 kritisert for å formidle UFO- og konspirasjonsteorier gjennom nettstedet. I dag har Frank Aune trukket seg fra sine roller i ITpro og formidler sine artikler gjennom det kontroversielle nettstedet Nyhetsspeilet.no. Sugar (band). Sugar var et amerikansk rockeband ledet av tidligere Hüsker Dü vokalist/gitarst Bob Mould. De andre medlemmene i bandet var eks-Mercyland bassist David Barbe og eks-Zulus/ eks-Human Sexual Response trommeslager Malcolm Travis. Sounden deres var mer radio-vennlig enn Moulds tidligere arbeid med Hüsker Dü, selv om musikken inneholdt mørke undertoner. Macworld Conference & Expo. Macworld Conference & Expo er en fagmesse med en konferansedel for Apple Macintosh-plattformen. Den arrangeres av det Boston-baserte selskapet IDG World Expo hvert år, vanligvis i den andre uken av januar. Macworld er det mest lest Macintosh-tidsskriftet i Nord-Amerika, og utgiverselskapet Mac Publishing er et heleid datterselskap av International Data Group som også kontrollerer IDG World Expo. Tidligere var messen bare kjent som "Macworld Expo". I år ble MacWorld avholdt 15. januar 2008 fra klokken 18.00 norsk tid Historie. Steve Jobs holder sin «keynote» i 2005. Første gang Macworld Expo ble arrangert var i 1985. Fram til 2005 ble messen arrangert annethvert år, med en sommermesse som ble holdt på østkysten av USA. Fra 1997 har messen vært kjent for Steve Jobs sine såkalte «keynote presentations», hvor han har lansert nye produkter og teknologier fra Apple. 2000. I 2000 i San Francisco viste Steve Jobs MacOS X sitt Aqua-brukergrensesnitt for første gang. 2001. I 2001 i San Francisco introduserte Steve Jobs iTunes og PowerBook G4, Apple's første bærbare med. 2004. Apple introduserer Xserve G5, iPod Mini og iLife 2005. Apple introduserer iPod Shuffle, iWork '05, iLife '05, Final Cut Pro Express HD og Mac mini 2006. I januar 2006 ble de Intel-baserte iMacene, iWork '06 og iLife '06 og Macbook Proene annonsert 2007. På Macworld i januar 2007 viste Steve Jobs iPhone annonsert og Apple TV lansert at Apple Computer, Inc., heretter skulle hete bare Apple, Inc. 2008. På Macworld i januar 2008 lanserte Steve Jobs MacBook Air, iTunes filmutleie, Time Capsule, ny programvare til iPhone og iPod touch og en oppdatert programvare til Apple TV 2009. På Macworld i januar 2009 var Steve Jobs syk, og hadde derfor Phil Schiller som stedfortreder. Han annonserte iLife '09, iWork '09, 17"-MacBook Pro og DRM-fri iTunes Store Herman Krefting d.e.. Herman Krefting d.e. (født 25. september 1592 Bremen, Tyskland, død 9. februar 1651, Eiker, Buskerud) drev flere jernverk i Norge. Herman Krefting giftet seg i 1617 med Alheit Schnedermann i ‎Tyskland. De innvandret fra Bremen til Norge i 1624 og hadde ett barn, Johan Krefting (1618-1674). Fra disse stammer slekten Krefting i Norge. Herman Krefting bragte med seg til Norge en slektsbibel. Hans bestefar, far og han selv gjorde opptegnelser i Bibelen, som fortsatt er i slekten. I Bremen var de handelsfolk, og familiemedlemmer hadde verv bl.a. som borgermester og «stadskaptein». Det er usikkert om slekten kan føres tilbake til eierne av borgen "Haus Krechting" ved Wesel i Westfalen, Tyskland. Herman Krefting fikk sammen med bl.a. Johan Post, omfattende særrettigheter av den dansk-norske unionskongen til å drive flere norske jernverk, bl.a. Bærum, Eidsvoll og Fossum Jernverk ved Skien. Etter få år måtte de imidlertid gi opp samarbeidet og driften, slik at særrettighetene bortfalt. Deretter drev Herman Krefting forskjellige norske jernverk, bl.a. i Moland og Eiker, til dels i samarbeid med andre i såkalte "partisipantskap". Sønnen Johan Krefting drev også jernverk, og ble i 1664 eier av Bærums Værk som ble eid av Krefting-familien i ca 100 år. Midøya. Midøya (også kalt Mia) er ei øy i Midsund kommune i Møre og Romsdal. Den er forbundet med bru over Midsundet til Otrøya og kommunesenteret Midsund. Arealet er 13,9 km². I Historia Norvegiæ blir grensen mellom Gulatingslagdømmet og Trøndelag definert ved "øya Miðja". Det Norske Jernkompani. Det Norske Jernkompani som gjerne kalles Jernkompaniet eller «Det store Jern Compagni», norsk jernverkselskap som ble etablert på initiativ av Johan Post og Herman Krefting d.e. på oppdrag fra kong Christian 4. USS «Virginia» (SSN-774). USS «Virginia» (SSN 774) er en Virginia-klasse ubåt i den amerikanske marine, satt i tjeneste i 2004. Ubåten er den først i klassen og har fått navnet sitt etter delstaten Virginia. Otrøya. Otrøya eller Otterøya er den største øya i Midsund kommune. Vest på øya ligger kommunesenteret Midsund og bruforbindelse til Midøya. Hovednæring er fisketilvirking og verksteder for fiskeflåten. Arealet er 75,5 km². Landssammenslutninga av Norske Vindkraftkommuner. Landssammenslutninga av Norske Vindkraftkommuner (LNVK) ble stiftet 15. februar 1999 er et nasjonalt nettverk for vindkraftkommuner i Norge som vil påvirke rammebetingelsene for vindkraftutbygging. Styreleder er tidligere ordfører i Smøla kommune, Iver Nordseth. Han var også initiativtaker til organisasjonen, og har vært leder siden starten i 1999. Utahs flagg. Utahs flagg består av en blå duk med delstatsvåpenet i en gulfarget sirkel. Flagget ble innført 11. mars 1913. Delstatsvåpenet har symboler både for delstaten Utah og for USA. Sistnevnte er representert ved to amerikanske flagg og ved den hvithodete havørnen ("Haliaeetus leucocephalus") over skjoldet. Delstatens motto, "Industry" er påskrevet våpenet og symboliseres også ved bikuben. Årstallet 1847 viser til året de første bosettingene i delstaten ble etablert av mormonere under ledelse av Brigham Young. Årstallet 1896 viser til året delstatens segl ble offisielt vedtatt. Skjoldet er omgitt av delstatsblomsten segolilje ("Calochortus nuttallii"). I likhet med mange andre delstater, der flaggduken også er blå, har også Utahs flagg militære faner som forbilde. Også delstatene Connecticut, Pennsylvania, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, New York, Vermont, Kentucky, Indiana, Maine, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord Dakota, Montana, Idaho, og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. Tidligere flagg. Delstaten Utahs første flagg ble innført 9. mars 1911. Det var i hovedsak likt dagens flagg, men hadde svart-hvitt emblem uten sirkel rundt. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar. Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) er en organisasjon bestående av norske vertskommuner for vannkraftutbygginger. Organisasjonen ble etablert i 1978 og har 170 medlemmer pr november 2009. LVKs oppgave er å medvirke til at kommunene mottar en varig andel av verdiskapningen av utvinningen av vannkraften i distriktene. LVK bistår kommunene i energipolitiske spørsmål og gir faglig og juridisk bistand i spørsmål om nyutbygging av vannkraftverk, opprustning/utvidelse av eksisterende vannkraftverk, hjemfall, revisjon av konsesjonsvilkår, skatte- og avgiftsspørsmål, konsesjonskraft og kraftomsetning. Organisasjonen er bygget opp med et landsmøte, landsstyre, arbeidsutvalg og sekretariat. Advokatfirmaet Lund & Co DA er fast juridisk sekretariat for LVK. Organisasjonens leder er Børre Rønningen fra Vinje kommune. I 1993 stiftet LVK selskapet Kommunekraft AS. Formålet til Kommunekraft AS er å formidle aksjeeiernes disponible kraft, herunder konsesjonskraft, og drive annen virksomhet i tilknytning til slik formidling. Finnmark. Alta, Berlevåg, Kautokeino, Lebesby, Sør-Varanger Troms. Bardu, Berg, Gratangen, Kvænangen, Kåfjord, Lenvik, Målselv, Nordreisa, Skånland, Storfjord Nordland. Ballangen, Beiarn, Bindal, Bodø, Brønnøy, Evenes, Fauske, Gildeskål, Grane, Hamarøy, Hattfjelldal, Hemnes, Meløy, Narvik, Rana, Rødøy, Saltdal, Sortland, Sørfold, Tysfjord, Vefsn Nord-Trøndelag. Grong, Lierne, Meråker, Mosvik, Namsskogan, Overhalla, Røyrvik, Snåsa, Verran Sør-Trøndelag. Bjugn, Hemne, Klæbu, Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Roan, Røros, Selbu, Tydal, Åfjord Møre og Romsdal. Nesset, Norddal, Rauma, Rindal, Sunndal, Surnadal, Vanylven, Ørsta Sogn og Fjordane. Askvoll, Aurland, Balestrand, Bremanger, Førde, Gaular, Hornindal, Høyanger, Jølster, Leikanger, Luster, Lærdal, Sogndal, Stryn, Vik, Årdal Hordaland. Eidfjord, Etne, Fusa, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Masfjorden, Modalen, Odda, Samnanger, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss Rogaland. Bjerkreim, Forsand, Gjesdal, Hjelmeland, Sauda, Suldal Vest-Agder. Audnedal, Flekkefjord, Kvinesdal, Lindesnes Marnardal, Sirdal, Vennesla, Åseral Aust-Agder. Birkenes, Bygland, Bykle, Evje og Hornnes, Froland, Iveland, Valle, Åmli Telemark. Drangedal, Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal, Nome, Notodden, Seljord, Tinn, Tokke, Vinje Buskerud. Flesberg, Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Krødsherad, Modum, Nes, Nore og Uvdal, Rollag, Sigdal, Ål Oppland. Lesja, Lom, Nord-Aurdal, Nord-Fron, Nordre Land, Ringebu, Skjåk, Søndre Land, Sør-Aurdal, Sør-Fron, Vang, Vestre Slidre, Vågå, Øystre Slidre Hedmark. Alvdal, Engerdal, Folldal, Kongsvinger, Rendalen, Stor-Elvdal, Tolga, Trysil, Tynset, Åmot Østfold. Askim, Marker, Sarpsborg, Skiptvet, Spydeberg, Trøgstad Demo 2004 (Obliteration). "Demo 2004" er den første utgivelsen Obliteration gav ut under dette navnet. Baynard's Castle. Baynard's Castle var et slott og kongelig palass i London. Det lå i det sørvestlige hjørnet av City of London fra normannernes erobring i det 11. århundre til bybrannen i 1666. Navnet skal komme fra den normanniske jordeieren Ralph Baynard. Slottet hadde en strategisk posisjon ved bredden av Themsen, på stedet hvor bymuren gikk ned til elven ved Fleet og Fleet Tower. I dag står "Barynard House" på samme sted. Bygningen eies av British Telecom, og ansatte omtaler den som "Castle Baynard". Blackfriars stasjon ligger rett ved. Det er ingenting igjen av bygningen, men den kan ses på eldre avbildninger av byen. Navnet er bevart i Castle Baynard Street, rett sør for Queen Victoria Street. Deler av handlingen i William Shakespeares stykke "Richard III" foregikk i slottet. Fylkesvei 843 (Østfold). Fylkesvei 843 i Østfold går mellom Ørje og Damholtet i Marker. Veiens lengde er 17,4 km. Eksterne lenker. 843 Dušan Makavejev. Dušan Makavejev (født er 13. oktober 1932) er en serbisk filmregissør og filmmanusforfatter. Han skal ha mye av æren for at jugoslavisk film fikk sin glansperiode på 60- og 70-tallet. Karriere. Makavejev prøvde seg på filmskaping i ung alder, men det var ikke før at han ble ferdig med filosofistudiet og militærtjenesten at han gjorde alvor av det. Han såg mye film, og det var på denne måten han lærte seg mediets virkemidler. Fram til 1964 lagde han 18 kortfilmer, samtidig som han studerte. Den første spillefilmen hans, "Covek nije tica", kom i 1965. Allerede her kan man se det som kjennetegner Makavejevs senere filmer. Den er usammenhengende og blander sammen dokumentar og fiksjon. På denne tiden giftet han seg med Bojana Marijana. Det internasjonale gjennombruddet kom i 1971 med filmen '. Den er også en usammenhengende lappeteppefilm som blandet dokumentar og fiksjon. Filmen ble forbudt i Jugoslavia, og i Norge vakte den sterke reaksjoner, men slapp gjennom sensuren med 18-årsgrende og en 17 meter lang svart sladd (som dekket nærbilde av en erigert penis). Etter dette lagde han den like kontroversielle filmen "Sweet Movie", som ble en stor sensasjon under Cannes filmfestival i 1974. Makavejev har laget noen få filmer til, men ingen av disse har utmerket seg noe særlig. Montfichet's Castle. Montfichet's Castle var et befestet slott i London. Den ble reist etter 1078, i perioden hvor normannerne befestet sin posisjon. Slottet stod vest for Baynard's Castle, og ble grunnlagt av Gilbert de Montfichet fra Rouen, som var en slektning av Vilhelm Erobreren. Montfichet hadde med seg en stor styrke til England, og kjempet tappert i slaget ved Hastings. Slottet ble revet av Johan av England i 1213, etter at han hadde jaget bort Gilberts etterfølger Richard. I 1276 ble materialene brukt til byggingen av klosteret Blackfriars. Fylkesvei 532 (Østfold). Fylkesvei 532 i Østfold går mellom Kjelsås og Bilet i Fredrikstad kommune. Veiens lengde er 21,8 km. Eksterne lenker. 532 Liste over Lord Mayors of London. Listen over Lord Mayors of London inneholder embetsinnehavere fra den første kjente i 1189 frem til dags dato. Eksterne lenker. Lord Mayors of London Kim Milton Nielsen. Kim Milton Nielsen (født 3. august 1960) er en tidligere dansk fotballdommer som jobber innen IT-bransjen. Allerede som 25-åring dømte Milton Nielsen i den danske Superligaen og tre år senere ble han FIFA-dommer. Da han la opp som dommer hadde han dømt 154 internsjonale kamper og 53 kamper i Champions League, hvilket er rekord. Milton Nielsen ble en av de mest rutinerte dommerne i verden med tre EM-sluttspill, to VM-sluttspill, finale i Champions League, finale i UEFA-cupen og finale i UEFA Supercup. I 1993, kun 32 år gammel, dømte han finalen i UEFAs Supercup mellom Werder Bremen og FC Barcelona. Året etter dømte han nok en finale, denne gangen i UEFA-cupen og lagene Red Bull Salzburg og Inter Milan. I 1996 kom det første av i alt fem store mesterskap han dømte i; fotball-EM 1996 i England. Han dømte en kamp; mot. To år seinere dømte han noen kamper i fotball-VM 1998. Her dømte han den omtalte åttendedelsfinalen mellom og. Han viste ut David Beckham og Argentina vant på straffesparkkonkurranse. I 2001 dømte han en kamp i Confederations Cup og i 2002 var det nok et mesterskap han dømte i, denne gangen fotball-EM. Han dømte to kamper. I den siste kampen mellom og fikk han en strekk i beinet og 4. dommer Günter Benkö måtte overta kampen. I fotball-VM 2002 kom nok en milepæl for den danske dommeren. Han dømte semifinalen i VM mellom og. I mai 2004 dømte han finalen i Champions League mellom AS Monaco og FC Porto. Bare en måned senere var han en av 12 dommere som dømte fotball-EM 2004. I det sivile liv støtter han Røde Kors med å hjelpe barn i krig. Han har også vært med i TV-programmet "Vild med dans". USS «Nimitz» (CVN-68). USS «Nimitz» er det første skipet i Nimitz-klassen og nummer en i serien av store hangarskip i den amerikanske marinen. Skipet er oppkalt etter flåteadmiral Chester W. Nimitz, øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Stillehavet under den andre verdenskrig. Skipet ble satt i tjeneste 3. mai 1975 og frem til 1987 hadde skipet hjemmebase på Naval Station Norfolk. Fra 1987 hadde skipet hjemmebase på Naval Station Bremerton. Etter at skipet gjennomgikk overhaling, oppgradering og påfyll av kjernefysisk brensel i skipets to atomreaktorer, RCOH (Refueling Complex Overhaul), i perioden 1998-2001 ble den nye hjemmebasen NAS North Island. Historie. USS «Nimitz» første oppdrag var utplassering i Middelhavet i 1976 sammen med de atomdrevne krysserene USS «South Carolina» og USS «California». Dette var første gang på over ti år at USA utplasserte atomdrevne skip i Middelhavet. Oppdraget ble fullført uten spesielle hendelser, og USS «Nimitz» returnert til basen i Norfolk, Virginia. Den andre oppdraget var også i Middelhavet i perioden 1. desember 1977-20. juli 1978, også denne gang uten spesielle hendelser. 10. september 1979-26. mai 1980 var skipet for tredje gang i Middelhavet. Da ambassadepersonell ble tatt som gisler i Teheran 4. november 1979 ble USS «Nimitz» sendt til Indiahavet for å styrke det amerikanske nærværet der. Operasjon Eagle Claw, som var en operasjon for å frigi gislene, ble gjennomført fra skipet, men var mislykket. USS «Nimitz» returnerte til hjemmebasen den 26. mai 1980. 1980-1990. 26. mai 1981 krasjlandet en EA-6B Prowler på flydekket og drepte 14 av mannskapet og skadet 45. Annet. Skipet var sentral i den amerikanske sciencefictionfilmen "USS Nimitz forsvunnet i Stillehavet" fra 1980. Fylkesvei 501 (Østfold). Fylkesvei 501 i Østfold går mellom Hvaler kirke og Korshavn i Hvaler kommune. Veiens lengde er 6,1 km. Eksterne lenker. 501 Fylkesvei 504 (Østfold). Fylkesvei 504 i Østfold går mellom Svanekil og Korshavn kai i Hvaler kommune. Veiens lengde er 6,2 km. Eksterne lenker. 504 Fylkesvei 472 (Østfold). Fylkesvei 472 i Østfold går mellom Bratte Bakke og Utgårdskilen kai i Hvaler kommune. Veiens lengde er 6,0 km. Eksterne lenker. 472 Fylkesvei 451 (Østfold). Fylkesvei 451 i Østfold går mellom Bjølstad og Kråkerøy kirke i Fredrikstad kommune. Veiens lengde er 4,0 km. Eksterne lenker. 451 Stift Melk. Den indre plassen i klosteret Stift Melk eller Klosteret i Melk er et historisk benediktinerkloster i den østerrikske byen Melk, og er et av verdens meste berømte klostre. Det ligger på en høy klippe ved Donau. Klosteret ble grunnlagt i 1089, da markgreve Leopold II ga et av slottene sine til benediktinermunkene. Det ble grunnlagt en skole der i det 12. århundre, og klosterbiblioteket ble snart kjent for sin store samling av manuskripter. I tillegg ble det laget mange manuskripter i klosteret. Dagens imponerende barokkanlegg ble bygget mellom 1702 og 1736, tegnet av arkitekten Jakob Prandtauer. Spesielt imponerende er klosterkirken med freskoer av Johann Michael Rottmayr og biblioteket med sin store samling middelaldermanuskripter. Klosterskolen eksisterer fortsatt og har idag 900 elever av begge kjønn. Umberto Eco ga en av hovedpersonene i sin kjente roman Rosens navn navnet «Adso fra Melk», som en hyllest til klosteret og dets berømte bibliotek. Binding (sjakk). En binding er et ofte farlig angrep innenfor sjakk, hvor man "binder" en av motstanderens brikker fast til en annen brikke. Hvis en springer blir bundet av en løper, skjer dette ved hjelp av at den blir truet, samtidig som en annen brikke f.eks kongen står "bak" denne brikken. At den står bak, betyr at den står på lik linje som løperen og springeren. Da kan ikke springeren flytte, for det vil være et ulovlig trekk. Dette fordi at løperen kan ta kongen. I dette tilfellet må den som har gjort det ulovlige trekket ta dette tilbake. Tårnet er også en god brikke å binde ting med, helst dronning mot konge. Da må man alltid huske på å beskytte tårnet. Sør-Carolinas flagg. Sør-Carolinas flagg er blått og har en hvit palmettoplante i midten og en hvit halvmåne i øvre hjørne ved stangen. Flagget ble innført 28. januar 1861. Motivene i flagget, palmen og halvmånen, er frihetssymboler som går tilbake til Den amerikanske uavhengighetskrigen og årene 1775-1776. Tidligere flagg. Sør-Carolina har en flaggtradisjon som går tilbake til tiden omkring den amerikanske revolusjon. Fra september 1775 er det i Sør-Carolina kjent et flagg som var blått og hadde en hvit halvmåne i kantonen. Halvmånen hadde påskriften «liberty». Flagget ble benyttet av delstatens militære tropper under forsvaret av et fort bygd av palmestammer på Sullivan's Island i Charlottes havn. Både fortet og flagget har siden fått navn etter oberst William Moultrie som ledet de sør-karolinske styrkene mot britene 13. september 1775. Herfra stammer altså tradisjonen med halvmåne og palme i blå duk. Delstaten fikk nye flagg i tiden omkring borgerkrigstiden. Et av de første flagg som da ble heist hadde rød flaggduk med en hvit stjerne i midten og en hvit halvmåne i kantonen. Flagget var uoffisielt, men ble benyttet fra desember 1860 til 1865. Et annet flagg fra samme tid, som også var uoffisielt, benyttet fargekombinasjonen rødt, hvitt og blått, fargene til både USA og sørstatene. Flagget hadde et blått kors besatt med femten hvite stjerner i rød flaggduk, med en kanton der en hvit palme og halvmåne var plassert. Antallet stjerner tilsvarte tallet på stater som tillot slaveri. Dette flagget var i bruk omkring årsskiftet 1860-1861. Et tredje flagg, benyttet i januar 1861, hadde blå flaggduk med en oval hvit skive der det var plassert en gul palme. Også dette flagget hadde en hvit halvmåne i øvre hjørne ved stangen. 22. MTB-skvadron. Hauk-klasse MTB fra 22. MTB-skvadron på patrulje i Gibraltarstredet 22. MTB-skvadron er en avdeling i den Kongelige Norske Marine bestående av 6 MTBer i Hauk-klassen. Avdelingen har et personell på ca 150 personer. I 2004 reddet 22. MTB-skvadron den motorhavarerte HSD-fergen F «Vikingen» fra å gå på grunn. I november 2006 ble 22. MTB-skvadron en del av UNIFIL II – et maritimt FN-bidrag i kystområdet utenfor Libanon som skulle forhindre våpensmugling i området. Fartøyene ble stasjonert i Limassol på Kypros. Fartøyer. Det ble planlagt at innen 2010 skulle alle disse MTB-ene byttes ut med seks fartøyer i Skjold-klassen. Avdekker (sjakk). Avdekker forekommer når en av spillerne i et sjakkparti flytter en brikke vekk slik at en annen brikke truer kongen. Det er fordi den tidligere stod i veien for sjakken. Nå kan brikken som stod i veien true en annen brikke. Denne brikken vil spilleren oftest kunne vinne. Mattangrep (sjakk). Et mattangrep er et angrep i sjakk der man kan sjakkmatte. Hvis man utfører et slikt angrep, har man vunnet partiet. Å sjakkmatte vil si å ikke gi en konge noen fluktmuligheter. Alle stormestre i sjakk ser etter slike angrep under store deler av partiet. Dee Snider. David Daniel «Dee» Snider (født 15. mars 1955) er en amerikansk musiker og skuespiller. Snider er best kjent for å være vokalisten i metal-gruppa "Twisted Sister". Dee har også spilt i flere andre band, inkludert Widowmaker, Desperado og S.M.F. Antiemetika. Antiemetika (kvalmestillende medisin) er et legemidler som motvirker kvalme og oppkast. Den benyttes blant annet ved reisesyke og mot bivirkninger av en annen behandling, som for eksempel behandling med smertestillende opioider eller kreftbehandling (kjemoterapi eller strålebehandling). Medikamentene stimulerer vanligvis bølgebevegelsen nedover i tarmkanalen, peristalsis, slik at maveinnhold eller tarminnhold som spiler ut mavesekken eller tarmen sendes videre nedover tarmkanalen. Det finnes også kvalmestillende som virker på ulike deler av nervesystemet. Kvalme forårsaket av bevegelse. Mye og uvant bevegelse vil gi mye aktivitet i balanseapparatet (vestibularisapparatet). Her blir muscarin- og histamin-reseporer stimulert, og sender signaler videre til hjernens kvalmesenter. Disse impulsene kan hemmes ved bruk av Skopolamin, som er en Muscarin-reseptorantagonist. Kvalme forårsaket av biokjemiske forstyrrelser. Biokjemiske forstyrrelser (som hyperkalemi) kan forstyrre området i sentralnervesystemet som på engelsk kalles "Chemoceptor trigger zone". Her er det dopamin(D2)- og serotonin(5-HT3)-reseptorer som er aktive. Disse kan hemmes ved å bruke henholdsvis Metoklopramid og Ondansetron. Kvalme forårsaket av stress/nervøsitet. Når det er høyere sentra i nervesystemet som forårsaker kvalmen, bruker man antihistaminer som Meklozin for å dempe dette. Kvalme med gastrointestinal årsak. Også her bruker man serotonin- og dopamin-antagonister. Vermonts flagg. Vermonts flagg er blått og har delstatens våpenskjold i midten. Flagget ble innført 1. juni 1923. Vermonts våpen består av et skjold med en naturscene med fjell i bakgrunnen, skog og et graslandskap der det er er et grantre med på den ene siden flere kornband og på den andre en ku. Et grantre med fjorten grener var opprinnelig også med i delstatsseglet og symboliserer strevet for at Vermont skulle bli USAs fjortende delstat. Skjoldets nedre halvdel er omgitt av grangrener. Under dette er det et rødt bånd der delstatens navn er skrevet sammen med mottoet «Freedom and Unity». På skjoldets overkant er det ikke noen heraldisk hjelm, men det står et hjelmtegn (engelsk: "crest") som er et hjortehode på et tvunnet tøystykke, en såkalt vulst. Likhet med andre delstaters flagg. I likhet med mange andre delstater, der flaggduken også er blå, har Vermonts flagg militære faner som forbilde. Også delstatene Pennsylvania, Connecticut, Sør-Carolina, New Hampshire, Virginia, New York, Kentucky, Indiana, Maine, Michigan, Wisconsin, Minnesota, Oregon, Kansas, Nevada, Nebraska, Nord-Dakota, Montana, Idaho, Utah og Alaska har delstatsflagg med blå flaggduk. Louisiana, Oklahoma og Sør-Dakota benytter en noe lysere blåfarge i sine delstatsflagg, mens Delawares delstatsflagg har en lysere, gråblå fargetone. Tidligere flagg. Vermonts første delstatsflagg ble innført 1. mai 1804. Det besto av USAs flagg slik det så ut på den tiden, med 17 røde og hvite striper og med 17 stjerner i kantonen, og delstatens navn i hvite bokstaver langs øvre kant. Antallet striper kan forklares med at det var ventet at flagget ville få striper både ikke bare for Vermont og Kentucky, som ble med i unionen i henholdsvis 1791 og 1792, men også og Tennessee og Ohio, som ble opptatt i henholdsvis 1796 og 1803. Dette skjedde likevel ikke, da en bestemte seg for at USAs flagg skulle ha et fast antall striper, nærmere bestemt tretten, for de opprinnelige delstatene. Delstatsflagget ble likevel benyttet til 1837. Vermont fikk 20 oktober 1837 nytt flagg. Dette var også basert på "stars and stripes", men da med de nå fastsatte tretten stripene, og med en blå kanton der delstatens våpen var innsatt i en enkelt hvit stjerne. Flagget ble benyttet fram til 1923 da Vermonts nåværende flagg ble innført. Commerzbank Tower. Commerzbank Tower er en skyskraper i Frankfurt am Main, Hessen, Tyskland. Den ble designet av Norman Foster og sto ferdig 1997. Med sine 259 meter (300 meter med antennene på taket) er Commerzbank Tower den høyeste bygningen i Tyskland og den nest høyeste i Europa. Se også. Liste over skyskrapere Frieda Fromm-Reichmann. Frieda Fromm-Reichmann (født 23. oktober 1889 i Tyskland, død 1957) jobbet som psykolog i USA blant annet ved psykiatriske institusjoner. Hun ble for mange først allment kjent da hun ble presentert i den delvis selvbiografiske boken "Jeg lovet deg aldri en rosenhave" av Hannah Green. Boken har forøvrig blitt filmatisert. Messeturm. Messeturm er en skyskraper i Frankfurt am Main, Hessen, Tyskland. Den ble designet av Helmut Jahn og sto ferdig 1990. Med sine 257 meter er Messeturm den nest høyeste bygningen i Tyskland og den tredje høyeste i Europa. Se også. Liste over skyskrapere Abe Lenstra Stadion. Abe Lenstra Stadion er et fotballstadion i Heerenveen, Nederland. Det er hjemmebanen til SC Heerenveen, som spiller i den nederlandske toppserien Eredivisie. Anlegget er oppkalt etter klubblegenden Abe Lenstra, som både var trener og spiller gjennom sin tid i klubben. Det ble åpnet i 1994 med en kapasitet på 14 300 tilskuere, men har siden blitt oppgradert til 26 800 tilskuere, hvorav 1000 av disse er ståplasser. Joanne Greenberg. Joanne Greenberg (født 24. september 1932 i Brooklyn, New York City) er en amerikansk forfatter også kjent under pseudonymet Hannah Green. Under navnet Hannah Green har hun blant annet utgitt den berømte boka "Jeg lovet deg aldri en rosenhave" som handler om schizofreni og psykiatriske institusjoner i USA på førtitallet. Boken ble filmatisert i 1977. Nemnd. En nemnd eller nevnd (norr. "nefnð", til "nefna", oppnevne) er en komité som har besluttende myndighet i bestemte saker. Ordet ble i gammel tid brukt om et utvalg av personer, nemndmenn, som man overlot avgjørelsen i saker, spesielt på et ting. I vår tids forvaltning brukes nemnd i mange tilfeller om kollegiale klageorganer. New York Dolls. New York Dolls i 2006 New York Dolls er et amerikansk glam rock-band som ble danna i New York i 1973. Bandet blir ofte sagt å være en av de store protopunkbandene sammen med The Stooges og MC5. I 2006 gjenforentes bandet, og ga ut senere det året et album. Robert Earnshaw. Robert Earnshaw (født 6. april 1981 i Mufulira, Zambia) er en walisisk landslagspiller i fotball som har spilt for tre engelske, en skotsk og en walisisk klubb. Han er angrepsspiller, og spiller nå for Nottingham Forest. Earnshaw har scoret 14 mål på 46 landskamper for s. Klubblag. Robert Earnshaw startet sin profesjonelle fotballkarriere i Cardiff City, og han spilte sin første obligatoriske kamp for Cardiff den 9. desember 1997. Det var en cupkamp i Football League Trophy der Cardiff tapte 0–2 for Millwall. I ligasammenheng debuterte Earnshaw mot Brighton den 28. mars 1998, og totalt fikk han bokført 5 ligakamper og 1 cupkamp i 1997/98-sesongen. Den påfølgende sesongen ble det 1 ligamål på 5 kamper, og scoringen hans kom 8. august 1998 da Cardiff spilte 1–1 mot Hartlepool United. I første del av 1999/00-sesongen spilte han bare 1 kamp for "the Bluebirds", og januar 2000 signerte han på et 1-måneds låneopphold i den skotske klubben Greenock Morton. Earnshaw debuterte for Greenock Morton den 22. januar 2000 da klubben vant 4–0 over Airdrie, og han scoret det fjerde målet i denne kampen. I februar returnerte han til Cardiff etter å ha scoret 2 mål på 4 kamper for den skotske klubben. I siste del av 1999/00-sesongen scoret han 1 mål på 5 kamper for den walisiske klubben. I hans fjerde sesong som Cardiff-spiller greide Earnshaw å etablere seg i startoppstillingen, og da denne sesongen var over hadde scoret 19 ligamål på 36 kamper. Deretter ble det 11 mål på 30 ligakamper i 2001/02-sesongen, 31 mål på 46 ligakamper i 2002/03-sesongen og 21 mål på 46 ligakamper i 2003/04-sesongen. I starten på 2004/05-sesongen spilte han 4 ligakamper og laget 1 mål før han ble solgt til West Bromwich Albion for £3 millioner den 30. august 2004. Totalt scoret Earnshaw 115 mål på 205 obligatoriske kamper for Cardiff. Han debuterte for West Bromwich Albion, og i Premier League, den 11. september 2004 da West Bromwich tapte 0–3 for Liverpool. Hans første mål for "the Baggies" kom 6. november 2004 i en ligakamp mot Southampton. Kampen endte 2–2 og Earnshaw laget begge målene til West Bromwich. Totalt fikk han bokført 11 ligamål på 31 kamper i 2004/05-sesongen. I første del av 2005/06-sesongen spilte han 12 ligakamper og scoret 1 mål for laget fra West Midlands før han i januar 2006 ble solgt til Norwich City for £3,5 millioner. Earnshaw spilte sin første kamp for Norwich i en ligakamp mot Ipswich Town den 5. februar 2006. Den 14. februar 2006 laget han sine første mål for "the Canaries" da de i en ligakamp vant 3–0 over Brighton & Hove Albion, og i denne kampen noterte Earnshaw seg for de to siste målene til Norwich. I siste del av 2005/06-sesongen ble det 8 mål på 15 kamper for klubben fra Norfolk. Den påfølgende sesongen stoppet Earnshaw på 19 ligamål på 30 kamper der han laget 17 mål på 25 kamper før han ble skadet i januar 2007. Etter å ha vært skadet i tre måneder fikk han med seg 5 ligakamper på slutten av sesongen. Den 29. juni 2007 ble Earnshaw solgt til Derby County for £3,5 millioner. Grunnen til at han ble solgt for den summen var at han hadde en klausul i sin kontrakt med Norwich om at han kunne gå til en klubb i Premier League dersom Norwich ikke rykket opp i hans to første sesonger i klubben. Han skrev under på en 3-års kontrakt med Derby County og salgsummen på 3,5 millioner pund er ny klubbrekord for Derby. Earnshaw debuterte for "the Rams" i en ligakamp mot Portsmouth den 11. august 2007. Odd Birger Grønli. Odd Birger Grønli (født 12. juni 1953 i Steinkjer) er en journalist, redaktør og forfatter. Han startet som journalist i Trønder-Avisa i 1979, NRK Nord-Trøndelag i 1983, der han ble distriktssjef i 1990 og programredaktør 1997. Siden 1. august 2003 har han vært redaktør i Steinkjer-Avisa. Han har utdanning fra medialinja ved Distriktshøgskolen i Volda (1977), nordisk grunnfag ved Telemark distriktshøgskole (1978) og nordisk mellomfag ved Universitetet i Trondheim (1979). Tone Jensen. Tone Jensen (født 1954) er distriktsredaktør i NRK Troms og Finnmark siden mai 2007. Før hun fikk stillingen i NRK, var Jensen i tre år sjefredaktør i Avisa Nordland i Bodø. Kantareller. Kantareller (genus Cantharellus) er en slekt i Kantarellfamilien. De regnes ikke blant skivesoppene selv om undersida av hatten har et sporedannende lag som kan ligne skiver. Disse strukturene kalles gjerne ribber, men hos noen kantareller er dette ribbelaget utydeligt og undersiden virker mer eller mindre glatt. Mange arter er spiselige. Den mest kjente er ekte kantarell. Kantarellene er en mykorrhiza-dannende sopp, noe som gjør dem vanskelig å dyrke. Forvekslingsarter. I Norge regnes Falsk kantarell(Hygrophoropsis aurantiaca) som den eneste forvekslingsmuligheten for kantarell. Falsk kantarell er ingen matsopp, men den er heller ikke giftig (selv om noen reagerer allergisk). Slimmorkel (Leotia lubrica) er arten som lettest forveksles med traktkantarell og gul trompetkantarell Fylkesvei 353 (Østfold). Fylkesvei 353 i Østfold går mellom Strømshaug og Berg i Råde kommune. Veiens lengde er 4,9 km. Eksterne lenker. 353 Fylkesvei 358 (Østfold). Fylkesvei 358 i Østfold går mellom Ørmen og Grettland i Fredrikstad kommune. Veiens lengde er 5,8 km. Eksterne lenker. 358 Krisztián Németh. Krisztián Németh (født 5. januar 1989 i Györ) er en ungarsk fotballspiller som for tiden spiller for RKC Waalwijk i Nederland. Liverpool FC. Németh ble signert fra den ungarske klubben MTK etter sesongslutt i 2007, sammen med klubbkamerat Andras Simon. Begge spillerene signerte 3-års kontrakter. Nemeth spilte sin første kamp for Liverpools førstelag i en uavgjort og målløs treningskamp borte mot Villarreal 30. juli 2008. Den landslagstreneren Erwin Koeman gikk ut i august 2008, og sa at Nemeth trengte førstelagserfaring borte fra Liverpool, og anbefalte Nemeth å gå på utlån fra Merseyside-klubben. Samtidig var Nemeth koblet til en mulig låneopphold hos Leeds United. 26. januar 2009 bekreftet Liverpool at Nemeth hadde gått på et lån på en måned til Blackpool. Bare to dager senere i Nemeths debut ble han hardt skadet da han brakk kjeven i en kamp mot Queens Park Rangers. Etter returen til Liverpool spilte ungareren for reservelaget, men mot slutten av sesongen 2008-2009, ble han flyttet opp og begynte å trene sammen med førstelaget. Sesongen 2009-2010 var Németh utlånt til AEK Athen før han i august 2010 ble solgt til Olympiakos. Landslagsspill. Krisztian var en av stjernene i den ungarske U-17-troppen, som spilte under UEFAs EM for U-17 i Luxemburg. Fylkesvei 407 (Østfold). Fylkesvei 407 i Østfold går mellom Ørmen og Torp i Fredrikstad kommune. Veiens lengde er 5,5 km. Eksterne lenker. 407 Andras Simon. András Simon (født 30. mars 1990 i Salgótarján) er en ungarsk fotballspiller som for tiden spiller for Liverpool FC sitt reservelag. Han ble signert fra den ungarske klubben MTK etter sesongslutt i 2007, sammen med klubbkamerat Krisztian Nemeth. Simon har spilt for Ungarns U-17 og U-19 landslag. Fylkesvei 409 (Østfold). Fylkesvei 409 i Østfold går mellom Frydenberg og Slevik i Fredrikstad kommune. Veiens lengde er 15,9 km. Eksterne lenker. 409 Powermad. Powermad er et speed metal band fra Minneapolis, Minnesota, USA. Powermad har ofte blitt kalt et innovativt og ofte glemt speed metal band. Bandets intrikate gitarriff er kraftig påvirket av thrash metal band som Metallica og Testament, men vokalist Joel DuBay sin blanding av sang og høye skrik, var mer i likhet med Bruce Dickinson (Iron Maiden) eller Eric A. Knudtsen (Flotsam and Jetsam). Historie. I 1986 slapp de ut en EP via plateselskapet Combat Records. Combat Records ga ut demoer med ymse band på den tiden, i en serie de kalte Boot Camp. Demoen inneholder fire låter inkludert Gimme Gimme Shock Treatment som er en coverlåt originalt utgitt av Ramones. Like etter Boot Camp skrev de under på en kontrakt med Reprise Records og ga ut EP-en The Madness Begins i 1988. EP-en ble etterfulgt av albumet Absolute Power i 1989. Absolute Power er Powermad sitt eneste fullengde album per tidlig 2008. Utgivelsen av Absolute Power resulterte i en god del gode kritikker, og en åpningsturne for Overkill i USA. Powermad slo aldri skikkelig igjennom, men utgivelsene deres anses som samleobjekter for samlere av thrash metal og speed metal. I 2007 startet Powermad opp igjen etter en pause på godt over 15 år. Et nytt album er under innspilling, men noen utgivelsesdato er ikke nevnt ennå. Powermad opptrådte på Bang Your Head!!! festivalen sommeren 2007 i Balingen, Tyskland. 9. februar 2008 la Powermad ut en lenke for gratis nedlasting av The Madness Begins... og Absolute Power i sin blogg på MySpace. 23. juni 2011 oppdaterte Powermad sin offisielle nettside med et nytt design. I tillegg har de lagt ut en ny single, Soul Descending, som er gjort tilgjengelig som video (YouTube), mov, mp3 og og på nettsiden. I den samme oppdateringen opplyser Joel DuBay at Dirk VerBeuren spiller trommer i Powermad. Fylkesvei 413 (Østfold). Fylkesvei 413 i Østfold går mellom Ørebekk og Viker i Fredrikstad kommune. Traséer: Ørebekk – Åle (2,8 km), Åle syd – Viker (2,8 km) Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 117 Eksterne lenker. 413 Mikel San José. Mikel San Jose Dominguez (født 30. mai 1989 i Pamplona) er en spansk fotballspiller som for tiden spiller for Athletic Bilbao. Liverpool FC. Han ble hentet inn fra den spanske klubben Athletic Bilbao for omslagsvis 3.5 mill. kroner og ble av mange ansett som det største talentet i klubbens ungdomsrekker. Sesongen 2008-2009 ble en av hans beste på reservelaget, og han ble regnet som en av de beste spillerne der. I slutten av januar 2009 var San Jose nesten lånt ut til sin gamle klubb for resten av sesongen 2008-2009. Leieavtalen ble imidlertid ikke formalisert av de to klubbene, og San Jose forble i Merseyside. Egil Stenshagen. Egil Stenshagen (født 1947) er en tidligere rallycrossfører.og er blant annet tidligere dobbelt Europamester i rallycross. Han er nå bilforhandler på Skøyen i Oslo for BMW og en rekke andre bilmerker, blant andre Honda, Nissan, Volvo, Renault og Range Rover. Fylkesvei 536 (Østfold). Fylkesvei 536 i Østfold går mellom Bilet i Fredrikstad og Heia i Sarpsborg kommune. Veiens lengde er 7,2 km. Eksterne lenker. 536 Washington, DCs flagg. Washington, DCs flagg er hvitt og har tre røde stjerner over to striper (bjelker) i rødt. Flagget ble innført 15. oktober 1938. Det er i størrelsesforholdet 10:19, men proporsjonene kan variere. Washington, D.C.s flagg er basert på slektsvåpenet til USAs første president, George Washington. Familien hans førte dette våpenskjoldet som det engelske College of Arms i 1592 tildelte en Laurence Washington, Sulgrave Manor, Northamptonshire, England. Det har vært hevdet at innholdet i skjoldet, stjerner og bjelker, inspirerte motivet i USAs flagg, men dette er ikke dokumentert. Flagget ble innført etter at kongressen i 1938 nedsatte en komite for å finne fram til et egnet flagg for distriktet, fordi det ikke hadde hatt eget flagg siden det ble opprettet i 1790. En konkurranse om flagget ble vunnet av Charles A.R. Dunn. Han hadde allerede i 1921 framsatt forslag om motivet basert på president Washingtons våpenskjold. Nikolaj Mikhajlov. Nikolaj Mikhajlov (bulgarsk, født 28. juni 1988 i Sofia) er en bulgarsk fotballspiller som for tiden spiller for Liverpool FC sitt reservelag. Mikhajlov er sønn av Borislav Mikhajlov, den tidligere spilleren som har flest landskamper for Bulgaria og som er lederen av det bulgarske fotballforbundet. Spilleren ble sterkt kritisert etter flere blundere i kamper for Levski, og mange følte at han ble beskyttet av sin mektige far. Nikolaj Mikhajlov signerte en tre-årskontrakt for Liverpool, og vil få tøff konkurranse av både Reina og Carson om målvaktsplassen, derfor må man regne med at han er tiltenkt en rolle som tredjemålvakt. Han har spilt én landskamp for Bulgaria. Det ble etterhvert spørsmålstegn om Mihaylov ville få arbeidstillatelse. Trivia. Mikhajlov startet fotball-karrieren som angriper på Liverpool sin Premier League-kollega Reading FC. Faren, Borislav, var målvakt for den engelske klubben, og da spilte Nikolay i angrepsrekka på aldersbestemte Reading-lag. Gunnar Eggen. Gunnar Eggen (født 3. januar 1946) er en norsk travtrener og kusk med stall på Norges hovedbane Bjerke Travbane i Oslo. Antall seire: 5454. I 1988 vant Eggen storløpet Oslo Grand Prix med varmblodshesten «Sugarcane Hanover». De stilte også til start i det svenske Elitloppet, der de kom på andreplass. Guinea (region). Kart over Vest-Afrika fra 1729 som illustrerer hvilke områder som tilhører England, Holland og Danmark m.fl. Guinea er en region i Afrika som ligger langs Guineabukta og nordover mot Sahel. Navnets opprinnelse er omdiskutert. Det kan være en forvanskning av "Djenné", en handelsby ved elven Bani (en bielv til Øvre Niger); eller en forvanskning av berber-ordet for «svart», "aguinaou". Guinea var det første området sør for Sahara som begynte å handle med europeerne. Stor handel innenfor elfenben, gull og slaver førte til oppbygging av flere rike kongedømmer i regionen på 1700- og 1800-tallet. Store deler av Guinea ble ikke kolonisert av europeiske kolonimakter før slutten av 1800-tallet. Guinea er ofte inndelt i Nedre Guinea og Øvre Guinea. Nedre Guinea er et av de mest tettet befolkede områdene i Afrika og omfatter sørlige Nigeria, Benin, Togo og Ghana. Øvre Guinea er mindre tett befolket og strekker seg fra Elfenbenskysten til Guinea-Bissau. Republikken Guinea bruker samme betegnelse for henholdsvis sin kyststripe og innland. Europeiske handelsmennn delte inn Guinearegioen etter hovedeksportartikkel. Nigeria og den østlige delen av Benin fikk navnet Slavekysten. Det som i dag er Ghana ble omtalt som Gullkysten, et navn som senere ble tildelt en britisk koloni i området. Vest for dagens Ghana var Elfenbenskysten, som fremdeles er navnet på en selvstendig nasjon i samme område. Lengst vest lå Pepperkysten, et området hvor dagens Liberia og Sierra Leone er. Ellesmere Port. Ellesmere Port er en stor industriby og lastehavn i distriktet Ellesmere Port and Neston, Cheshire, England. Byen ligger nord for Chester, og har 64,100 innbyggere (2001). Byen ligger ikke langt fra grensen til Wales, og flere av byens innbyggere er walisere. Beskrivelse. Byen er hovedsakelig industriell, og er dominert av Shells oljeraffineri på Stanlow og et tidligere ICI kjemisk verksted. Byen er også hjemsted for enVauxhall Motors-fabrikk, hvor Opel Astra produseres for Storbritannia. Det er noen turistattraksjoner bl.a. båtmuseèt og «Blue Planet Aquarium». Historie. Byen Ellesmere Port ble stiftet som en utpost mot havet etter at Ellesmerekanalen ble bygget. Kanalen ble designet av William Jessop og Thomas Telford, for å binde sammen elvene Severn, Mersey og Dee. Bare Mersey og Dee ble bundet sammen, i 1795, forbindelsen til Severn ble aldri fullført. Kanalen ble forbundet til Mersey i en landsby med navnet Netherpool, og 'the basin' (trenger oversettelse) var kjent som Whitby Locks. Landsbyen Netherpool endret gradvis til «Port of Ellesmere», og fra det 19. århundre til Ellesmere Port. Det hadde vært bosetning i området siden Domesday Book ble skrevet. Mange av landsby- og stedsnavnene i området stammer fra gammelnorrønt, i likhet med store deler av Wirral-halvøya, som har vært bebodd av vikinger. Etter åpningen av Manchesterkanalen i 1894 og oljeraffineriet på Stanlow på 1920-tallet vokste byen slik at fikk Great & Little Sutton, Hooton, Whitby, Overpool og Rivacre som forstader. I 1962 økte behovet for boliger enormt etter at Vauxhall Motors De siste 20 årene har flere fabrikker stengt, og arbeidsplasser gått tapt, men befolkningen har økt og det har kommet mange nye butikker. Likevel er næringslivet i Ellesmere Port fortsatt basert på industri. Aktiva. Aktiva (entallsform "aktivum") er et økonomisk begrep brukt om eiendeler i balansen i et regnskap. Londinium. Londinium var det romerske navnet på London fra omkring år 47 til romernes tilbaketrekning fra de britiske øyer i det 5. århundre. Grunnleggelsen. Londinium ble grunnlagt som by etter at romerne hadde invadert Britannia i år 43. Arkeologer mener at grunnleggelsen fant sted omkring år 50, men året 47 brukes ofte fordi et tresluk som ble funnet under en arkeologisk utgravning ved 1 Poultry har blitt datert til det året. Før romernes ankomst var området høyst sannsynlig åpen landsbygd. Man har tradisjonelt ment at Londinium ble grunnlagt som et fort for å forsvare et krysningssted i Themsen, og at den senere utviklet seg til en by. Men nyere arkeologiske undersøkelser fortatt av Department of Urban Archaeology of the Museum of London (senere kalt MOLAS) siden 1970-årene har ikke avdekket noen spor etter en større militær tilstedeværelse, og den vanligste oppfatningen blant arkeologer er nå at byen ble grunnlagt som en sivil bosetning. Plasseringen ved krysningsstedet var perfekt for de som ønsket å drive handel med store deler av området. Navnet Londinium antas å ha et preromersk, og antagelig også prekeltisk, opphav, men det er ingen konsensus om hva den opprinnelige betydningen var. Richard Coates har hevdet at navnet er fra et prekeltisk europeisk språk, og er sammensatt av de to røttene "plew" og "nejd", som betyr omtrent «den rennende elven» eller «den brede rennende elven». Han mener også at Themsen ble kalt Plowonida i den nedre delen hvor den var for bred til å krysse. Mange andre forslag har også kommet. Innskrifter og graffiti viser at latin var det offisielle språket. Det antas at mange talte brytonisk, mens Stephen Oppenheimer har kommet med en påstand om at mange i området allerede talte en tidlig form for engelsk. 1. århundre. a> skal ha vært punktet romerne målte alle avstander i Britannia fra. Byen dekket først et lite område i dagens City of London. Roach Smith anslo i det 19. århundre at den strakk seg omtrent fra Tower of London til Ludgate, omtrent halvannen kilometer, og fra bymuren til Themsen, noe i underkant av en kilometer. Arkeologer har funnet artefakter som var importert fra mange steder iRomerriket, hvilket antyder at Londinium raskt ble et handelssenter. Omkring år 60 ble byen angrepet av icenerne, ledet av dronning Boadicea. Byen ble brent ned. Den rødlige asken danner et distinkt lag under City, og man har i dette funnet spor etter et militært område som kan ha vært det romerske hovedkvarteret under opprøret. Tacitus forteller at romerne svarte på opprøret med å slakte ned så mange som 80 000 briter. Ifølge gamle legender skjedde dette ved King's Cross, tidligere kjent som "Battle Bridge". Boadicea skal ha begått selvmord ved å ta gift, og legenden forteller også at hun ble gravlagt der plattformene på King's Cross stasjon nå ligger. Byen ble raskt bygget opp igjen som en planlagt romersk by, og etter omkring ti år hadde den kommet seg igjen etter katastrofen. Londinium ekspanderte raskt i den siste delen av århundret, og ble raskt den største byen i Romersk Britannia. Innen slutten av århundret hadde den tatt over for Colchester som provinshovedstad. 2. og 3. århundre. Londinium var på høyden i 2. og 3. århundre. Keiser Hadrian besøkte byen i 122. Flere store offentlige bygninger ble reist på den tiden, antagelig som følge av hans besøk. Det ser ut til at en betydelig del av byen ble ødelagt av brann like etter, ettersom det er funnet store mengder brent materiale fra perioden. Klassiske forfattere nevner ikke noen slik brann, og man er derfor ikke kjent med hva som skjedde. Også etter denne brannen ble byen gjenoppbygget, og innen 140 hadde den sitt høyeste befolkningstall i perioden, mellom 45 og 60 000. Londinium fikk den største basilikaen nord for Alpene, et guvernørpalass, templer, badehus og et stort fort. Utgravninger i 1980-årene blottla et stort romersk portkompleks nær dagens London Bridge og på den andre siden av elven i Southwark. Dette bekrefter at byen var et handelssentrum. I andre halvdel av det 2. århundre ser det ut til at det var en nedgang i størrelse og befolkningstall. Det er ikke kjent hva årsaken er, men det var pestepidemier på kontinentet i 165 og 190, og dette kan være årsaken. En annen forklaring kan være at Hadrians beslutning om å ikke ytterligere utvide imperiet førte til økonomisk nedgang. Bymuren. Statue av Trajan foran en del av bymuren. Bymuren London Wall ble reist mellom 190 og 225 som en forsvarsmur på landsiden av byen. Ved siden av Hadrians mur og veinettverket var den et av de største byggeprosjektene i provinsen. Den var omkring tre kilometer lang, seks meter høy og 2,5 meter tykk. Selv om den utløsende årsaken til at muren ble reist ikke er kjent, kan den være knyttet til skottenes invasjon av det nordlige Britannia i 180-årene. Alternativt kan den være knyttet til den politiske krisen i 190-årene da Septimius Severus, som var guvernør i Britannia, og Clodius Albinus begge fremmet seg selv om etterfølgere til keiseren. Muren ble da i så fall påbegynt av Albinus, som måtte beskytte sin hovedstad. Severus gikk seirende ut av striden i 197. Sikkerheten bymuren gav stimulerte til økonomisk vekst, og det samme gjorde Severus' erobringer i i begynnelsen av det 3. århundre. Arkeologiske funn viser at det var ny konstruksjonsvirksomhet i perioden. Omkring år 200 gjennomførte Severus en betydelig reform i provinsen. Han delte den i Britannia Superior og Britannia Inferior. Londinium ble hovedstad i øvre Britannia og Eboracum (York) i nedre. Muren ble stående i 1600 år, og definerte Londons grenser i flere århundrer. City of Londons grenser følger stort sett muren. I andre halvdel av det 3. århundre ble byen raidet flere ganger fra elvesiden av saksiske sjørøvere. Dette førte til at man fra omkring 255 begynte konstruksjonen av en mur mot Themsen. Carausiusopprøret. Mynt slått i London av Carausius. I 286 gjorde usurpatoren Carausius opprør mot Roma og erklærte seg som keiser av Britannia. Han styrte i syv år, inntil han ble myrdet av sin skattmester Allectus som tok over. I 296 invaderte Constantius Chlorus Britannia for å ta provinsen tilbake. Allectus hadde leid inn frankiske soldater, som begynte å plyndre Londinium. De ble stoppet da en romersk flåtestyrke seilte opp Themsen. Ifølge forfatteren Eumenius forsøkte leiesoldatene å flykte, men de romerske soldatene drepte dem. 4. århundre. Begynnelsen av det 4. århundre ser ut til å ha vært en fremgangsrik tid for Britannia. Villaene rundt Londinium blomstret, og byen fikk sin første biskop innen 314. Innen midten av århundret hadde situasjonen endret seg. Barbarinvasjoner ble hyppigere, og fra 340 angrep piktere og skotter. I 360 sendte Julian apostaten en stor styrke får å sikre regionen. I London styrket man forsvarsverkene, blant annet ved å bygge minst tyve bastioner i bymuren. I 367 kom den store konspirasjonen, en stor piktisk, skotsk og saksisk invasjon. Grev Theodosius ble sendt for å gjenopprette kontroll, og valgte Londinium som sin base. Omkring 368 ble byen omdøpt til Augusta. Noe senere ble Britannia delt igjen, og byen ble hovedstad for Maxima Caesariensis. Problemene i imperiet fortsatte, og i 382 gjorde tropper i Britannia opprør og valgte sin egen keiser, Magnus Maximus. Han samlet alle de styrker han kunne i Britannia og krysset kanalen. Usurpatoren lyktes i å ta kontroll over den vestlige delen av imperiet før han ble slått av Theodosius I i 388. På grunn av dette var det svært få romerske soldater igjen i Britannia. Innen slutten av århundret var mange byer i Britannia inne i en nedgangsperiode. Mange av Londiniums offentlige bygninger hadde begynt å forfalle. Nedgangstid og forfall. Tidlig i det 5. århundre fortsatte forfallet i Romerriket. Mellom 407 og 409 ble Gallia og Hispania invaderte av store barbarstyrker, noe som svekket kommunikasjonen mellom Roma og Britannia. De britiske soldatene valgte sine egne ledere. Den siste av dem, Konstantin III, erklærte seg som keiser av det vestlige riket, og tok med seg en styrke over kanalen. Dermed ble troppene i Britannia enda en gang svekket. I 410 valgte de lokale myndighetene å vende seg bort fra Konstantin III, og henvendte seg i stedet til Honorius. Hans svar var at Britannia måtte se til sitt eget forsvar; dette betydde at Britannia de facto ikke lenger var en romersk provins. I perioden som fulgte ble Britannia i stadig sterkere grad angrepet av germanere – anglere, saksere, jyder og frisere. Det finnes lite arkeologisk bevis fra Londinium i denne perioden. Men man vet at handelen brøt sammen, noe som førte til et dramatisk forfall i byen. Ifølge tidlige historikere som Beda den ærverdige og Gildas ble anglere og saksere i 449 invitert av Vortigern som leiesoldater for å beskytte Britannia mot piktere og skotter. Beda skrev i det 8. århundre at hyder slo seg ned i Kent, og i 457 slo de under Hengist og Horsas ledelse britene i slaget ved Crecganford. Britene skal ha flyktet til Londinium. Et lite antall rike familier klarte å opprettholde en romersk livsstil i byen inntil midten av det 5. århundre, men innen slutten av århundret var ikke London så mye mer enn en ubebodd ruin. Jeonju World Cup Stadium. Jeonju World Cup Stadium er et fotballstadion i Jeonju i Sør-Korea som ble bygd til fotball-VM 2002 i Sør-Korea og Japan. Kapasiteten er på 42 391 og er hjemmebanen til det sørkoreanske fotballaget Jeonbuk FC. Tortola. Tortola er den største øya i De britiske jomfruøyene. Tortola er den største og mest befolkede øya tilhørende De britiske jomfruøyene. Tortola har en befolkning på 23 908 og øyas største by er Road Town, som også er hovedstad for De britiske jomfruøyene. Høyeste fjell er Mount Sage på 530 moh. Seoul World Cup Stadium. thumb Seoul World Cup Stadium er et fotballstadion i Sør-Koreas hovedstad Seoul. Stadionet ble bygd til fotball-VM 2002 i nevnte Sør-Korea og Japan. Stadionet har en kapasitet på 68 476. Åpningskampen i VM ble spilt her og den ene semifinalen. Glasgow internasjonale lufthavn. Glasgow internasjonale lufthavn (IATA: GLA, ICAO: EGPF) ligger omkring tretten kilometer vest for Glasgow sentrum, nær byene Paisley og Renfrew i Renfrewshire. Den er Skottlands travleste flyplass, og den sjette travleste i Storbritannia i 2005. Den var også den første flyplassen i Skottland som håndterte over en million passasjerer i løpet av en måned. Lufthavnen er en navflypass for Loganair, Easyjet og Flyglobespan. Ruter og selskaper. Destinations with direct service from Glasgow International Primus inter pares. Primus inter pares (lat. «den fremste (første) blant likemenn»), er en funksjonsbeskrivelse som brukes om den som er anerkjent som leder eller talerør for en gruppe, uten at lederskapet nødvendigvis er formalisert og uten å ha annen myndighet over sine likemenn enn den som følger av vedkommendes anerkjennelse i gruppen, som kan skyldes ansiennitet, alder eller tradisjon. I de lutherske folkekirkene i Norden brukes uttrykket som en beskrivelse av at erkebiskopen (Sverige og Finland) eller den ledende biskopen (Danmark og Norge) er en symbolsk leder som ikke er kirkerettslig overordnet de andre biskopene. Stjernekammeret. Stjernekammeret (engelsk "Star Chamber", latin "Camera stellata") var navnet på en engelsk overdomstol, som satt ved det kongelige Palace of Westminster fram til 1641. Det besto av medlemmer av Det kongelige råd ("Privy Council") foruten også dommere i vanlig lov ("Common law"), og kammeret supplerte aktivitetene til de sistnevnte domstolene, og billighetsretten ("Equity") i både sivile som kriminelle saker. Kammeret ble opprettet for sikre rettferdig håndheving av loven mot prominente (adelige) mennesker, de vil si de som var så mektige at en ordinær rettsstol ikke ville makte å dømme dem. Rettssakene ved kammeret ble holdt i all hemmelighet med ingen tiltale, ingen rett til appell, ingen jury og ingen vitner. Bevis ble framført skriftlig. Over tid utviklet Stjernekammeret seg til et politisk våpen og ble et symbol på det motsatte av den opprinnelig ble opprettet for, misbruk av makt av det engelske monarki og hoffet. Det ble feilaktig antatt at i 1487 ble en lov vedtatt som etablerte en særegen «Court of Star Chamber» for å behandle adelen. Imidlertid var den eneste lovgivning som ble vedtatt dette året i denne sammenhengen var å sette opp en domstol for å forhindre intimidasjon (skremming) av jurymedlemmene og for å forhindre opprettelse og opprettholdelse av private hæravdelinger av personer med høy rang. Det synes som dette gikk ut av bruk ved 1509 og hadde ingen forbindelse med senere rettssaler for Stjernekammeret som hadde som hovedformål å høre politisk saker innenfor ærekrenkelser og forræderi. I moderne bruk i England har juridiske eller administrative nemnder med strenge og vilkårlige avgjørelser og hemmelighetsfull møter tidvis blitt karakterisert, i metaforisk forstand, for «stjernekammere». Nemnden bak Stjernekammeret tok sitt fra «Star Chamber» eller «Starred Chamber», i seg selv fysiske rom som ble bygget under regimet til kong Edvard II av England for de særskilt møtene til kongens råd, skjønt opprinnelsen til navnet for rommet i seg selv er uklart. Den første referansen til kammeret er i 1398 som "Sterred chambr"e; det mer vanlige formen for navnet opptrer i 1422 som "le Sterne-chamere". Begge formene opptrer gjennom hele 1400-tallet med "Sterred Chambre" som det siste dokumenterte ved benevnelse i loven Act of Supremacy (1543). Ingen opplagt etymologi har blitt funnet for navnet på kammeret; den mest vanlige forklaringen, datert til slutten av 1500-tallet, er at "«because at the first all the roofe thereof was decked with images of starres gilted»", altså at alle takene der var dekket med bilder av gylne stjerner. Mens det er ingen dokumenterte bevis for at rommene var dekorert på dette vis, er det likevel blitt stående som den mest sannsynlige forklaringen av redaktørene av Oxford English Dictionary. Phooning. Phooning er å stå i en spesiell positur på bilder. Phoonere benytter den samme posisjonen på bilder i ulike sammenhenger. Amerikaneren John Darrow regnes som phooningens far og startet fenomenet allerede på 1980-tallet, da han var med på verdens første phoon som var et bilde tatt hos tanten hans Rachel i 1980. Phooning begynte sin utbredelse i 1999 og opplevde en veldig økning i interesse da media fanget interessen for fenomenet i 2003. Selve ordet phooning betyr ikke noe spesielt, skaperen syntes bare at det var et festlig ord. Den foreløpige verdensrekord i phooning er på 242 mennesker og ble satt i Dallas i 2005. Den filippinske hæren. Den filippinske hæren (filippinsk: Hukbong Katihan) er Filippinenes bakkestyrker. Hæren teller ca. 130 000 soldater, og hærsjef er kommanderende general for hæren, generalmajor Romeo Tolentino. Historie. Den filippinske hæren ble opprettet 22. mars 1897, et år etter at det brøt ut kamphandlinger mellom filippinere og spanske styrker. 12. juni 1898 erklærte general Emilio Aguinaldo Filippinenes uavhengighet fra Spania og satte seg selv inn som president. Året etter brøt det ut krig mellom Filippinene og USA, den filippinske hæren ble da tvunget til å rømme fra stilling til stilling, og til slutt ble hæren oppløst. I november 1935, i forbindelse med etableringen av det filippinske samveldet, ba president Manuel L. Quezon USAs øverstkommanderende på Filippinene, general Douglas MacArthur om at det ble utarbeidet en egen forsvarsplan for Filippinene. Få dager senere trådte den nasjonale forsvarspakt i kraft, og dannet den filippinske hæren, som da ble underlagt USAs øverstkommanderende på Filippinene. Eksterne lenker. Hæren Distriktet Bregenz. Distriktet Bregenz er et det nordligste forvaltningsdistriktet i Vorarlberg. Det omfatter dermed Østerrikes del av Bodensjøen, delstatshovedstaden Bregenz (som også er distriktets forvaltningssted) og bl.a. landskapet Bregenzerwald. Distriktet grenser til Tyskland (Baden-Württemberg og Bayern) i nord og Sveits (St. Gallen) i vest. Nabodistriktene er Dornbirn og Feldkirch i vest, Bludenz i syd samt Reutte (Tirol) i øst. Kommuner. Bregenz Distriktet Bludenz. Distriktet Bludenz er et forvaltningsdistrikt i Vorarlberg som utgjør hele den sydlige halvparten av delstaten. Den grenser til distriktene Feldkirch og Bregenz i nord, Reutte og Landeck (begge Tirol) i øst samt til Sveits (Graubünden) i sydvest og Liechtenstein i vest. Kommuner. Bludenz Realfilm. Realfilm er all film som ikke er animasjonsfilm. Realfilm er vanligvis tatt opp i normal hastighet med tradisjonell filmteknikk og viser bevegelige bilder av levende skuespillere og virkeligheten slik den utspiller seg under filmopptaket. Realfilm kalles ofte "live-action" på engelsk. Realfilm og animasjon. Spesialeffekter i film og lek med realfilmen begynte svært tidlig i filmhistorien. Den gang var den fotografiske teknikken som kunne lage «levende bilder», og de visuelle effektene ofte like viktige som selve innholdet og historien i filmene. Et kjent eksempel er Georges Méliès' kortfilm "Reisen til månen" ("Le Voyage dans la lune") fra 1902 der Jules Vernes fantastiske historie delvis gjengis som animasjon. I 1915 utviklet animasjonsfilmpioneren Max Fleischer rotoskopet for å kunne tegne av realfilm med virkelige skuespillere og gjenstander bilde for bilde og dermed lage mer virkelighetstro bevegelser i en tegnefilm. Apparatet og teknikken ble blant annet brukt for å tegne Snøhvit-figuren i Walt Disneys tegnefilm Snehvit og de syv dverger fra 1937. Flere filmer inneholder scener der realfilm er blandet med animasjonsfilm slik at levende skuespillere kan samhandle med animerte figurer. Dette gjelder for eksempel Disneys "Mary Poppins" fra 1963 og "Hvem lurte Roger Rabbit?" fra 1988. I enda flere spillefilmer er realfilm blitt kombinert med animasjon av tredimensjonale objekter i stop-motion-teknikk. Denne teknikken kan brukes for å skape liv i fantasivesener og monstre eller for å oppnå andre spesialeffekter. Klassiske eksempler er "King Kong" fra 1933 der scener med kjempegorillaen er utført som dokkefilm og klippes inn mellom realfilm-opptakene ellers i filmen, og eventyrfilmen "The 7th Voyage of Sinbad" fra 1958 der virkelige skuespillerne tilsynelatende slåss mot en rekke monstre i en teknikk som ble markedsført som "dynamation". Også dukkefilmer, som Jim Hensons The Dark Crystal fra 1982 eller fra 2004, kan lages som realfilm, som et alternativ til dukkefilmer som baserer seg på stop motion. Fra 1990-tallet har dataanimasjon (CGI) stadig oftere inngått sammen med realfilm i vanlige spillefilmer. En av de tidlige filmene med denne teknikken var actioneventyret "Jurassic Park" fra 1993 der «levende» dinosaurer løper gjennom landskapet med virkelige skuespillere. En variant av CGI er motion capture-teknikken, på engelsk også kalt "motion tracking" eller forkortet "mocap", der bevegelsene hos en virkelig person blir registrert digitalt for deretter å bli overført til en dataskapt figur som dermed får livaktige bevegelser. Teknikken brukes både i dataspill og i filmer, for eksempel i filmene om Ringenes Herre der en levende skuespiller spilte bevegelsene til den dataskapte Gollum. Blandingsformene med dataanimasjon og tradisjonell film blir oftest betegnet som realfilm. Snøhvit (eventyr). Snøhvit eller Snehvit, på tysk "Schneewittchen", er en eventyrskikkelse fra et europeisk folkeeventyr. Eventyret er særlig kjent i brødrene Grimms tyske versjon som ble publisert første gang i deres eventyrsamling i 1812. Eventyret har siden blitt et av de mest utbredte og kjente, og har kommet i et uttall utgivelser siden. Det har også blitt filmatisert flere ganger, blant annet i Walt Disneys tegnefilmversjon "Snehvit og de syv dverger" fra 1937. Opptog. Opptog, parade og corso er navn på festlige og gjerne pyntede rekker av mennesker og kjøretøyer som beveger seg langs en rute, hvor publikum kan stå og se de forskjellige innslagene. Vanlig forekomst er ved nasjonale (17. mai), internasjonale (1. mai) merkedager eller religiøse høytider. Noen av disse ("Carne Vale" er blitt til karneval, f. eks.), har fått betydning uavhengig av opprinnelsen. Innslagene har gjerne vært lenge under planlegging, oppbygging og utførelse – i de mest ekstreme tilfellene i flere år. Paradene kan være årvisse, men noen, som innseilingen av Tall Ships Race-deltakere, vil ikke være på samme dato eller sted hvert år. Temaene kan være faste, som en «blumencorso»(blomsterparade) eller variere over et grunntema. Graden av mekanisering kan variere fra olympisk innmarsj til bil- og motorsykkelparader. Pinzgau. Pinzgau er et landskap i den østerrikske delstaten Salzburg som består av de øverste dalførene til elvene Salzach og Saalach. Landskapet er sammenfallende med delstatens største og vestligste forvaltningsdistrikt, distriktet Zell am See'". Dalen til Salzach ("Ober"- og "Unterpinzgau", dvs. Øvre og Nedre Pinzgau) strekker seg i vest–østlig retning. Det avgrenses av Hohe Tauern med noen av Østerrikes høyeste fjell i syd (3798 moh. i Großglockner) og av Kitzbühel-Alpene og Salzburger Schieferalpen i nord. Hohe Tauern danner landskapets sydgrense mot Syd-Tirol (distriktet Pustertal, Øst-Tirol (distriktet Lienz) og Kärnten (distriktet Spittal). Nord for Salzburger Schieferalpen grenser Pinzgau til Bayern. Via Gerlospasset øverst (og lengst vest) i dalen er den forbundet med Zillertal i Tirol (distriktet Schwaz). I øst fortsetter Salzach inn i nabolandskapet Pongau (distriktet St. Johann). Dalen til Saalach ("Mitterpinzgau", dvs. Mellom-Pinzgau) ligger på nordsiden av Kitzbühel-Alpene og grenser i øst mot Salzburger Schieferalpen og Berchtesgaden-Alpene. Dalen er først parallell med Salzach (dvs. vest–østlig retning), men svinger nordover i nærheten av innsjøen Zeller See. Saalach forlater Pinzgau lengst i nord ved grensen til Bayern. I vest grenser dalen til Tirols distrikt Kitzbühel. Dalene til Salzach og Saalach møtes ved Zeller See. Ved vestbredden av denne innsjøen ligger distriktets forvaltningssted, Zell am See. Vannskillet mellom elvene går litt nord for innsjøen, men er ikke markert gjennom noen fjellpass eller ås. Her passerer da også jernbanelinja mellom det østlige (Salzburg, Graz, Wien) og vestlige Østerrike (Innsbruck, Bregenz). Legenden om Narnia (film). Legenden om Narnia er en serie av fantasifilmer fra Walt Disney Pictures og Walden Media, basert på romanserien "Legenden om Narnia", som ble skrevet av C.S. Lewis på 1950-tallet. Den første filmen, "Løven, heksa og klesskapet", ble vist på kinoer 9. desember 2005, mens den andre, "Prins Caspian", kom ut 16. mai 2008. De to første filmene ble regissert av Andrew Adamson og produsert av Mark Johnson. Den tredje filmen, "Reisen til det ytterste hav", er regissert av Michael Apted og hadde premiere på norske kinoer 26. desember 2010. Bøkene har tidligere blitt filmatisert som tv-serie. Løven, heksa og klesskapet. "Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet" ble regissert av New Zealenderen Andrew Adamson og ble stort sett filmet i New Zealand, selv om enkelte scener også ble filmet i Polen, Tsjekkia og England. Den bygger på romanen Løven, heksa og klesskapet av C.S. Lewis. Filmen handler om fire britiske barn; Lucy, Edmund, Susan og Peter Pevensie, som ble evakuert fra London under "Blitzen" til Professor Kirkes hus på landet. De finner et garderobeskap som følger til fantasiverdenen Narnia. De møter beveren Mr. Bever, som forteller om Heksa Hvit, som har laget evig vinter i Narnia – men uten jul. De møter også, og lager allianse med løven Aslan for å bekjempe Heksa Hvit og hennes hær og makt. Filmen ble vist på kino den 7. desember 2005. Fram til April 2006 betalte seere over hele verden over 700 millioner amerikanske dollar for å se den, noe som gjorde den til den 20ende mest innbringende film. DVD-en ble gitt ut 3. april 2006 i Storbritannia og 4. april samme året i Nord-Amerika og resten av Europa. Prins Caspian. "Legenden om Narnia – Prins Caspian", basert på romanen ved samme navn ble, i likhet med "Løven, heksa og klesskapet" regissert av Andrew Adamson. Filmingen begynte på New Zealand 12. februar 2007, ble vist på kino 16. mai 2008 internasjonalt, og 2. juni samme år i Norge. Denne filmen følger opp handlingen i den første filmen; de samme fire barna reiser tilbake til Narnia og hjelper Prins Caspian, den rette tronarvingen til Narnias trone, til å få makta fra hans onde onkel, Kong Miraz. Alle skuespillerne fra den første filmen som har en rolle i "Prins Caspian" spiller de samme rollene i denne filmen. Komponisten fra den første filmen, Harry Gregson-Williams, har også komponert filmmusikken til "Prins Caspian". "Prins Caspian" har større og bedre effekter, inkludert en mye større Aslan og flere vesener og slageffekter enn den første filmen. Reisen til det ytterste hav. "Legenden om Narnia - Reisen til det ytterste hav", basert på boka med samme navn, kommer til å bli den tredje filmen i serien, og vil bli regissert av Michael Apted fordi de tre siste filmene ("Prins Caspian", "Reisen til det ytterste hav" og "Sølvstolen") planlegges å produseres fort. Denne filmen er planlagt releasert i mai 2009, og begynner filmingen mens Andrew Adamson fremdeles arbeider på "Prins Caspian". Ben Barnes har skrevet under på en avtale som binder ham til å være med på tre filmer, så det ventes at han kommer til å spille rollen som Prins Caspian også i denne filmen. Man regner også med at Skandar Keynes og Georgie Henley, som forholdsvis Edmund og Lucy Pevensie, kommer til å fortsette å spille sine roller. Ivar Lindal. Ivar Lindal (født 25. februar 1964) var tidligere ordfører i Lindesnes kommune for Kristelig Folkeparti. Han ble valgt inn ved kommunestyrevalget i 1999. Lindal var en pådriver for å få bygget Spangereidkanalen for å få større aktivitet i kommunen. Plystring. Plystring er fremstillingen av lyd ved å la en konstant luftstrøm fare gjennom munnen. Luften blir tilpasset av tungen, leppene, tennene, eller fingrene til å lage turbulens, og munnhulen fungerer som et resonanskammer til å forsterke lyden. Plystring kan også bli laget av hendene, ved hjelp av et instrument (dommerfløyte) eller et gresstrå. Hos mennesker blir plystring blir ofte brukt til å etterligne melodier eller andre lyder, eller i andre tilfeller lage egne melodisnutter. Der Toots Thielemans plystrer et overlegg på sin gitarsolo, vil Roger Whittaker plystre en solo. Plystring kan også brukes til å kommunisere mellom to eller flere mennesker. I fotballkamper blir for eksempel kampen styrt av en fotballdommer med dommerfløyte, konduktøren på et tog blåser i fløyta når toget er klart for avgang, en type plystring kan signalisere at noen er tiltrekkende, mens et annet toneleie kan gi signal om positiv overraskelse eller forbauselse. Noen dyr bruker også plystring for å kommunisere. Hjemfall. Hjemfall er et juridisk begrep som brukes om tilfeller der eiendom «faller tilbake» vederlagsfritt til den opprinnelige eier; normalt det offentlige i form av staten eller kronen. Hjemfall i Norge. Hjemfall er en del av de norske konsesjonslovene, og ble innført for å hindre at utenlandsk storkapital fikk kontroll over den norske vannkraften. Den ble innført i Norge i 1909 og skapte stor strid. I 1918 fastsatte Norges Høyesterett ved plenumsdom at hjemfallsretten ikke var grunnlovsstridig. Hjemfallsordningen for vannkraftproduksjon i Norge er en regel om at eierskapet går vederlagsfritt tilbake til staten etter 60 år. Denne regelen gjelder kun for private eiere, mens kommunale og fylkeskommunale eiere ikke har noen tilbakeleveringsplikt. I juni 2007 fastslo EFTA-domstolen at slik forskjellsbehandling av offentlige og private vannkrafteiere var i strid med EØS-reglene. I august 2007 vedtok regjeringen en provisorisk anordning for å bringe hjemfallsordningen i samsvar med dommen i EFTA-domstolen og EØS-avtalen, inntil Stortinget kan foreta de nødvendige lovendringer. I anordningen videreføres det grunnleggende prinsippet om offentlig eierskap til landets vannkraftressurser på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Det vil ikke lenger bli gitt konsesjoner til private for erverv av vannfall og kraftverk, men private kan fortsatt eie inntil en tredjedel av offentlig eide vannkraftverk. Hekk. En hekk er en rekke med nærtstående busker og tresorter, plantet og vedlikeholt slik at de former en barriere eller for å markere en grense på et område. Jimmy Engoulvent. Jimmy Engoulvent (født 7. desember 1979 i Le Mans) er en fransk syklist som kjører for det franske profesjonelle kontinentallaget Saur-Sojasun. Pablo de Sarasate. Pablo Sarasate (født Pablo Martín Melitón de Sarasate y Navascués 10. mars 1844 i Pamplona, Spania, død 28. september 1908 i Biarritz, Frankrike) var en spansk fiolinvirtuos og komponist fra romantikken. Sarasate ble født i Pamplona i Spania. Han begynte å studere fiolin med sin far i femårsalderen og fikk senere undervisning av en lokal lærer. Det var tidlig klart at han hadde musikalske evner, derfor fremførte han sin første offentlige konsert i La Coruña som åtteåring. En velstående patron la merke til fremførelsen, og skaffet Sarasate midler til å studere under Manuel Rodríguez Saez i Madrid, hvor han vant dronning Isabel IIs begunstigelse. Etter å ha vist utvikling..., ble han sendt til å studere under Delfín Alard i konservatoriet i Paris i tolvårsalderen. Da Sarasate var sytten år gammel, deltok han i den ettertraktede Premier Prix-konkurransen og vant førsteprisen, konservatoriets største æresbevisning. Sarasate gjorde sin debut som konsertfiolinist i 1860, og spilte i London det følgende året. I løpet av karrieren reiste han mange steder i verden. Han opptrådte i Europa, Nord-Amerika og Syd-Amerika. Hovedsakelig kom hans virtuose overlegenhet av hans rene tone, som var fri fra tendenser mot sentimentalitet og svulstighet, den imponerende utførelsesdyktigheten gjorde ham til virtuos. Tidlig i livet fremførte Sarasate hovedsakelig operafantasier (for eksempel Carmenfantasien) og flere andre selvkomponerte stykker. Populariteten for Sarasates spanske toner, som fremkommer i hans komposisjoner, har gjenklang i verk til komponister som virket på samme tid. Eksempelvis kan påvirkningen av spansk musikk høres i verk som Lalos Symphonie Espagnole, Bizets Carmen og Saint-Saëns Introduksjon og Rondo Capriccioso, som også er dedisert ham. Et antall verker for fiolin ble dedisert til Sarasate, blant annet Henryk Wieniawskis andre fiolinkonsert, Éduoard Lalos Symphonie Espagnole, Camille Saint-Saëns' tredje fiolinkonsert, Introduksjon og Rondo capriccioso og Spanske danser, og Max Bruchs Skotsk fantasi. Dramatikeren George Bernard Shaw sa en gang at selv om det var mange som komponerte musikk for fiolin, var det få som komponerte fiolinmusikk. Sarasates egne komposisjoner er hovedsakelig prangende stykker utformet for å demonstrere eksemplarisk teknikk. Det mest kjente verket han komponerte er Sigøynerviser (Zigeunerweisen) fra 1878, et verk for fiolin og orkester. Han har brukt temaer fra Bizets opera Carmen i stykket Carmenfantasien fra 1883. Hans muligens mest fremførte ekstranumre er hans to spanske danser, korte stykker skrevet for å behage lytterens øre og vise utøverens talent. Han lagde også arrangementer av andre komponisters verker for fiolin, og komponerte forskjellige variasjoner av potpourrier utledet fra operaer som var kjent for hans publikum, som fantasi over La Forza del Destino, opus 1, Souvenirer fra Faust, og variasjoner over temaer fra Tryllefløyten. Han spilte inn noen få komposisjoner i 1904. Sarasate døde i Biarritz i Frankrike 20. september 1908 av kronisk bronkitt. Han testamenterte Stradivariusen sin fra 1724 (kalt «Sarasaten» etter hans minne) til musikkonservatoriet i Madrid. Pablo Sarasates internasjonale fiolinkonkurranse arrangeres i Madrid. Sarasate i andre kunstformer. Maleren James Whistlers "Arrangement i Svart: Pablo de Sarasate" (1884) er et portrett av Pablo Sarasate. I Arthur Conan Doyles novelle "The Red-Headed League" (1891), er Sherlock Holmes og Dr. John H. Watson tilstede på Sarasates konsert. Barbara Lee. Barbara Jean Lee (født 16. juli 1946 i El Paso, Texas) er representant for Det demokratiske parti i USA. Hun er mest kjent for å være den eneste representant i Kongressen som stemte mot invasjonen av Afghanistan i 2001. Hun har også vært et skarp kritiker av krigen i Irak. Dette har gjort henne til en helt i fredsbevegelsen. Bitrate. Bitrate er et begrep innen digitale multimedia, og betyr hvor mye informasjon som behandles per tidsenhet. Uttrykkes ofte i kilobit per sekund, kbps. Dette er viktig i blant annet behandling av digital musikk og video; desto høyere bitrate det er på f.eks. en musikkfil, desto høyere kvalitet er det på lyden fordi det overføres mer informasjon per sekund. Hvis man må klare seg men mindre informasjon (lav bitrate) vil det gå ut over kvaliteten på lyden. Det samme gjelder for video; en videosnutt med lav bitrate vil bli kornete og grumsete og få store firkantede blokker i bildet. Forskjellige kodeker stiller ulike krav til bitrate. Med det populære mp3-formatet kan man velge mellom bitrater mellom 16-320 kbps (kilobit per sekund). De mest vanlige bitratene er 128 kbps (grei kvalitet), 192 kbps (god kvalitet) og 320 kbps (meget høy kvalitet). For mp3-formatet går det en grense ved en bitrate på ca. 200 kbps; over dette er det vanskelig å høre forskjell på forskjellige kvalitetsnivåer. DVD-filmer har en bitrate på ca. 8000 kbps for video. Det har med tiden kommet flere moderne kodeker som kan klare seg med lavere bitrate enn gamle formater, og gi samme kvalitet. Et eksempel er AVC som er cirka dobbelt så effektiv som MPEG-2, som er den vanligste kodeken for video og brukes bla. av DVD-video og digitale TV-signaler. Det har blitt bestemt at det digitale bakkenettet som kommer i Norge i løpet av året skal benytte H.264/AVC-koding av videosignalene. Et annet eksempel er lydformatet AAC, som særlig Apple har vært aktive med å fremheve som et bedre alternativ enn mp3 for å ha digital musikk i. Dette er riktig; aac gir bedre kvalitet enn mp3 ved lik bitrate, og det høres spesielt tydelig ved lave bitrater. Bilbombene i London juni 2007. Bilbombene i London juni 2007 refererer til to bilbomber som ble funnet i City of Westminster i London den 29. juni. Begge bomber ble detonert i kontrollerte eksplosjoner, og det ble ingen skader på personer eller bygninger. Den første bomben ble oppdaget ca. kl. 01.25 lokal tid da ambulansepersonale ankom nattklubben Tiger Tiger i Haymarket for å hente en mann som hadde falt der. De så at det røk eller dampet fra noe i en parkert Mercedes, og meldte fra til politiet. Det viste seg at det de hadde sett var bensindamp. Omkring kl. 04.00 lokal tid ble det rapportert at det hadde blitt funnet to store gassbeholdere og et betydelig antall spiker i bilen. Den andre bomben ble funnet i en blå Mercedes i Cockspur Street, like i nærheten av den første. Den ble ikke oppdaget før etter at bilen hadde blitt tauet vekk, ettersom den var feilparkert. Den første bomben. Nattklubben Tiger Tiger nightclub på Haymarket. En lys grønn Mercedes-Benz 300E på Haymarket skal ha innehold 60 liter bensin, gassbeholdere og takspiker. Politiet rapporterte at funnene skulle analyseres av rettsmedisinere. Uten å fortelle hvor mya gass det dreide seg om bekreftet de at det var nok til å forårsake «alvorlig skade eller tap av liv». Ifølge Sky News dreide det seg om propantanker av en type som brukes til terrassevarmere. Den andre bomben. Den andre bomben ble funnet i en blå Mercedes-Benz 280E som antas å ha blitt forlatt i samme område på omtrent samme tid. Den var feilparkert i Cockspur Street, og fikk en parkeringsbot omkring 02.30 lokal tid. Omkring 03.30 ble den tauet inn til Park Lane, hvor den ble plassert i en underjordisk garasje. Staben kjente bensinlukt, og etter å ha hørt om den første bomben tilkalte de politiet. Mistenkte. Amerikanske tjenestemenn fortalte NBC News at tre menn, angivelig fra Birmingham, hadde blitt identifisert. Kanalen fortalte videre at en av de tre kunne være en kjenning av Dhiren Barot, in indisk konvertitt til islam som ble dømt til livstids fengsel i 2006 for å ha planlagt å fylle limousiner med eksplosiver av en type som ligner de som ble funnet i London, og parkere dem i garasjer under hoteller og kontorbygninger. Bharot beskrives av politiet som en sentral person i Al-Qaida, som også skal ha planlagt angrep i USA. Arrestasjoner. Åtte personer ble arrestert i forbindelse med angrepet mot lufthavnen og bilbombene i London. Ingen av dem er direkte knyttet til bilbombene, men det antas at det er en sammenheng mellom de to hendelsene. Etterspill. En talsperson for Pride London uttalte at ruten for deres parade 30. juni ville forbli uendret, men at det ble tatt ekstra sikkerhetshensyn som å fjerne søplekasser langs ruten. Politiet tror ikke at bombene var ment å skulle ramme dette arrangementet. Det kom en rekke andre meldinger om mistenkelige biler, blant annet i Fleet Street i City of London og Warrington, åstedet for et bombeangrep i 1993. For de fleste fungerte byen som normalt. De fleste barer og klubber var åpne på kvelden. Borgermester Ken Livingstone oppfordret samfunnet til å stå sammen mot terrorisme. Sikkerheten på Wimbledonturneringen ble styrket. Glasgowangrepet. Som følge av dette ble beredskapsnivået i Storbritannia hevet til høyeste nivå, idet man fryktet et større angrep. Beredskapsnivået blei senka igjen til nest høyeste nivå, den 4. juli Eksterne lenker. 2007-06 London 2007-06 Terrorangrepet mot Glasgow lufthavn juni 2007. Terrorangrepet mot Glasgow lufthavn refererer til at en mørk grønn Jeep Cherokee den 30. juni 2007 kl. 15.11 lokal tid ble kjørt inn i terminalbygningen på Glasgow internasjonale lufthavn i Renfrewshire i Skottland og satt i brann. Bilen eksploderte og forårsaket en kraftig brann, hvor en av de to mistenkte ble alvorlig skadet og fire tilfeldige sivile ble lettere skadet.Politiet mistenker også at en tredje deltager i angrepet omkom inne i bilen. Hendelsesforløp. Jeepen ble ifølge vitner kjørt i omkring 50 km/t inn i sikkerhetssperringene foran terminalen, og deretter gjennom hovedinngangen. Det skal ha vært flere bensinkanner og gasstanker i kjøretøyet, og vitner fortalte at det allerede brant under bilen da den traff bygningen. De to mennene i bilen ble beskrevet som asiater. Ifølge politiet brøt brannen ut da bilen ble kjørt inn i terminalen. Et vitne fortalte at føreren forsøkte å kjøre rett gjennom døren, mens et annet fortalte at han ruset motoren for å få dekkene til å ta fyr. Et tredje vitne fortalte at han så at den ene mannen sprang ut av bilen, helte bensin over seg selv og begynte å slåss med polititjenestemenn som var på stedet. Etter å ha sprunget ut av bilen skal en av mennene ha blitt lagt i bakken av Stephen Clarkson, et tilfeldig vitne. Sky News fortalte at gassbeholdere og bensin ble spredd utover av mennene etter kollisjonen. En talsperson for Strathclyde Police bekreftet at to menn hadde blitt arrestert, og at en av dem hadde alvorlige brannskader. Han ble fraktet til Royal Alexandra Hospital i Paisley, i kritisk tilstand. På sykehuset fant man en mistenkelig gjenstand på kroppen hans, og sykehuset ble delvis evakuert i tilfelle det dreide seg om et selvmordsbelte. Gjenstanden ble sikret uten skader. Den andre mannen ble fraktet til politistasjonen i Govan. Flyplassen ble evakuert og alle flyvninger ble innstilt. Operatøren BAA annonserte at den vil være stengt «inntil videre». Politiet uttalte at de mener at angrepet var forbundet med bilbombene som ble funnet i London 36 timer tidligere. Reaksjoner. Premierminister Gordon Brown ble informert av tjenestemenn, og ledet et møte i Cobra på kvelden 30. juni. Han hadde også en samtale med Skottlands førsteminister Alex Salmond om hendelsen. Innenriksminister Jacqui Smith annonserte at hendelsen ble regnet som en terroraksjon, og at beredskapsnivået ble hevet til høyeste nivå, fra «alvorlig» til «kritisk», hvilket betyr at man frykter ytterligere angrep i umiddelbar fremtid. Andre flyplasser i Storbritannia, som Edinburgh lufthavn, Blackpool internasjonale lufthavn, Liverpool John Lennon lufthavn og Newcastle internasjonale lufthavn, ble stengt for å vurdere sikkerheten. Northumbria Police styrket sikkerhetstilakene ved sistnevnte flyplass, og trafikk til flyplassen i Edinburgh ble omdirigert utenfor flyplassområdet. Glasgows andre flyplass, Glasgow Prestwick lufthavn, ble holdt åpen med økt tilstedeværelse av bevæpnet politi. På andre flyplasser, som London Heathrow lufthavn, har man holdt åpent, men ikke tillatt private kjøretøy å komme nær terminalen. Arrestasjoner. Åtte personer ble arrestert i forbindelse med angrepet mot lufthavnen og bilbombene i London. Eksterne lenker. Glasgow lufthavn 2007-06 Glasgow lufthavn 2007-06 Uff da! Uff da! er et norsk uttrykk adoptert av norsk-amerikanere på 1800-tallet og brukes i USA den dag i dag. Under den store emigrasjonen fra Norge på 1800-tallet og fram til tidlig 1900-tall flyttet utallige norske familier til USA i håp om en bedre tilværelse. Vel fremme var det om å gjøre å tilpasse seg dem amerikanske livsstilen så fort som mulig, og når barna var til stede, ble det derfor snakket engelsk. Allikevel klarte ett uttrykk å klore seg fast i talen, nemlig «uff da!». Uttrykket har etter hvert fått store tilhengerskarer blant norsk-amerikanerne i USA, såkalte "norskies". Ifølge amerikanerne høres "uff da" ut akkurat som følelsen det skal uttrykke: et slags irriterende ubehag. Uttrykket er hovedsakelig utbredt i de øvre nordvestområdene av USA. Her finner man alt fra matvarekjeder til ølfabrikker som bærer navnet "Uff da" på sine produkter. Uff da-navnet har sågar fått en egen gate og en egen flyplass i USA. Grytting AS. Grytting AS er ei trykkeri- og kommunikasjonsbedrift på Orkanger i Orkdal kommune. Den ble etablert av Kåre Grytting i 1926. Grytting har et arktrykkeri som har alle typer trykksaker i sin portefølje. Selskapet tilbyr også web-tjenester og formidler web-verktøyet. Kasbah. a> er bygd på en høyde ved kysten. Kasbah (eller qassabah, arabisk: "القصبة") er en type medina, islamsk by eller festning. Kasbahen var bostedet til den lokale lederen, og fungerte også som forsvar når byen ble angrepet. En kasbah har høye murer som vanligvis ikke har noen vinduer. Iblant ble de bygd på en høyde for å gjøre dem lettere å forsvare, og ble ofte plassert i nærheten av en havn. Å få bygd en kasbah var et tegn på velstand blant visse familier i byen. Nesten alle islamske byer hadde sin egen kasbah. Det var ofte nødvendig for at byen skulle overleve. Kasbahen i Alger er vernet som verdensarvminne. Grundgesetz. Preamblen til den tyske forfatning. Grundgesetz (GG) er navnet på den tyske grunnloven, vedtatt av Det parlamentariske råd 8. mai og deretter kunngjort 23. mai 1949. Den sistnevnte datoen regnes som grunnleggelsesdatoen for Forbundsrepublikken Tyskland. Grundgesetz er den rettslige og politiske basis for det nåværende Tyskland. Enkeltmenneskets ukrenkelige rettigheter er en viktig del av den. Det parlamentariske råd besto av medlemmer av delstatsforsamlingene i de daværende vesttyske delstatene, det vil si de delstatene som lå innenfor vestmaktenes okkuperte område. Grundgesetz skulle etter forutsetningene til Det parlamentariske råd bare virke foreløpig, i påvente av en gjenforening av det daværende Vest-Tyskland med bl.a. østsonen, det senere DDR. Da gjenforeningen endelig skjedde 3. oktober 1990 ble det likevel ikke laget noen ny forfatning, men Grundgesetz ble utvidet til å gjelde også de østlige delstatene. Historie. Sekslandskonferansen i London 1948 ble i to sesjoner (23. februar til 6. mars og 20. april til 2. juni) avholdt mellom USA, Storbritannia, Frankrike og Tysklands nærmeste nabostater Be-Ne-Lux-landene. Foranledningen til konferansen var bl.a. utenriksministerkonferansen 15. desember 1947 mellom de fire seiersmaktene USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetunionen, som hadde endt uten resultat i Tysklandsspørsmålet, og Sovjetunionen var ikke innkalt til Londonkonferansen. Derimot startet Berlinblokaden 24. juni 1948. Konferansen i London vedtok at de tre militærguvernørene for henholdsvis USA, Storbritannia og Frankrike skulle gi anbefalinger til ministerpresidentene i de vesttyske ministerpresidentene («Londonanbefalingene»). Regjeringssjefene for de tyske delstatene mottok 1. juli militærguvernørenes anbefalinger i Frankfurt am Main og dokumentene fikk deretter navnet Frankfurtdokumentene. Dokumentene ble deretter behandlet av de tyske delstatsregjeringene i Rittersturzkonferansen og videre i en fagkonferanse (Forfatningskonventet på Herrenchiemsee), før et utkast endelig ble presentert for Det parlamentariske Råd som trådte sammen 1. september 1948. Ved avstemningen 8. mai 1949 i Det parlamentariske råd stemte 53 for og 12 mot forslaget til Grundgesetz. Ratifiseringen av Grundgesetz foregik i de tyske delstatene i perioden 18. til 21. mai 1949. Bayern stemte imot Grundgesetz, men aksepterte at den hadde gyldighet også for dem, da flere enn 2/3 av delstatene hadde stemt for. Liste over skoler i Eidsvoll. Liste over skoler i Eidsvoll kommune. Kommune hadde 2.527 elever i grunnskolen fordelt på sju barneskoler, (1 – 7), to ungdomsskoler, (8 -10) og en kombinert skole, (1 –10) pr. 1. okt. 2006. Kommunen har også en videregående skole. Andre skoletilbud. Eidsvoll Slettafossen. Slettafoss er en foss i elven Rauma, litt sør for Verma i Romsdalen i Møre og Romsdal. Fossen renner i et juv, i et smalt parti av elva. Det er anlagt parkeringsplass med rasteplass. Fossen kan ses fra flere utkikkssteder, samt fra bruen som over fossen. Døntfjellet. Døntfjellet (1191 moh) ligger nordvest for Verma i Romsdalen. Fra Romsdalen reiser nord- og østveggen seg stupbratt fra omtrent 130 moh. På vestsiden av toppen ligger Døntebotn (ca. 1000 moh) en U-formet dal med mange små fjellvann. Herfra renner Døntelva med Døntefossen, utfor kanten av fjellplatået og ned i Romsdalen. Torstein Owe. Torstein Gottfred Engelhart Hübert Owe (født 19. august 1953) er en lokalpolitiker (sv) fra Eidsvoll. Han sitter som varaordfører i Eidsvoll kommune, og er partiets ordførerkandidat ved kommunevalget i 2007. Han har tidligere vært både leder og styremedlem i lokallaget. Han er medlem i formannskapet og er også leder av hovedutvalg for skole og barnehage i Eidsvoll. Til daglig jobber han som barnehagestyrer. Han er også opphavet til rosarussen, som en markering av siste året i barnehagen. Husøy i Solund. Husøy i Solund er ei øy i Solund kommune, ved munningen av Sognefjorden. Den er også kalt Ytre Sula. Øya har et areal på 32 km². Jøa. Jøa er ei øy i Fosnes kommune i Nord-Trøndelag. Øya har et flateinnhold på 55,3 km², og det høyeste punktet er Moldvikfjellet i nordøst, med 297 moh. Langs nordsida av øya går Foldafjorden, mens Gyltefjorden og Seierstadfjorden skiller øya fra fastlandet i øst. I sør ligger sundet Raudsunda mellom Jøa og Otterøya. Midt på øya ligger bygda Dun, med Olav Duuns barndomshjem Øver-Dun. Øya har forbindelse til fastlandet med ferge fra Seierstad til Ølhammeren og Riksvei 777. Fra Seierstad går Fv482 til Fosnes nord på øya, og Fv481 til Holviksjøen lengst sør. Vest på øya går Fv483 i en stor sløyfe fra Faksdal, via Hov til Dun. Tysnesøy. Tysnesøy er den største øya i Tysnes kommune, Hordaland. Arealet er 199 km². Det største tettstedet er Våge med 515 innbyggere. Det høyeste punktet på øya er Tysnessåto som ligger 753 meter over havet. Det er bro over Lukksundet til fastlandet i Fusa kommune. Øya har ferjesamband fra Våge til Halhjem i Os, og fra Hodnanes til Huglo og Jektevik på Stord. Langenuen går langs vestsiden av øya, i nord ligger Bjørnefjorden, og i øst ligger Onarheimsfjorden. Historie. "Njardarlög", som er det gamle navnet på Tysnes, har navnet fra den norrøne guden Njord. Øya var en tid et viktig religiøst senter. Ved det gamle handelsstedet Årbakka finnes det gravhauger og bautasteiner. Ertvågsøya. Ertvågsøya (også kalt "Ertvågøya" og "Artvågsøya") er ei frodig og berglendt øy i Aure kommune i Møre og Romsdal. Øya har et areal på 139,7 km², og er delt i to nesten like store deler, dels av Foldfjorden som skjærer seg inn i øya fra nord, og dels av Skausetvatnet som fortsetter fra Foldfjorden og videre sørover mot Vågosen. I vest danner Imarsundet skillet mot øyene Solskjel og Stabblandet. I nord grenser øya til Trondheimsleia, og i øst danner Aursundet skillet mot fastlandet og Aure sentrum. Sør for Vinjefjorden ligger Valsøyfjorden i Halsa kommune. Sørsida av Ertvågsøya hørte ei tid til Valsøyfjord kommune, og gårdene langs Imarsundet hørte tidligere til Tustna kommune (1874–1964), men ble lagt til Aure kommune 1. januar 1965. Rundt øya ligger flere mindre øyer, som Rottøya og Ruøya i øst og Jøssøya og Bærøya i nord, i tillegg til Stabblandet (tidligere Tustna) i vest. Samferdsel. Det er veiforbindelse til Aure via Riksvei 680 over Mjosundbrua, Smalsundbrua og Aursundbrua. Fra januar 2007 ble Ertvågsøya og Stabblandet knyttet sammen av Imarsundbrua, som ble åpnet 11. januar 2007. Mellom Arasvika og Hennset er det fergesamband. Gurskøya. Gurskøy er ei øy i Herøy kommune og Sande kommune, Møre og Romsdal. Arealet er 136,9 km². Det høyeste fjellet på Gurskøya er Sollida, 660 meter over havet. Innbyggertallet pr 1. januar 2012 er 4 536. Av disse bor 2 481 i Herøy og 2 055 i Sande. Tettsteder etter SSB sin definisjon er Larsnes (568 innb.), Tjørvåg (377 innb.) og Moltustranda (363 innb.). I øst er det bro fra Gurskøya til Hareidlandet. I nord er øya knyttet til øyene i Ytre Herøy med utfyllinger og broer. Via Hareidlandet og Eika i Ulstein er øya knyttet til fastlandet (Ørsta/Volda) med undersjøisk tunnel. I sør går det ferje (Årvik – Koparnes) til fastlandet (Vanylven). Det går også ferje fra Larsnes til fastlandet (Åram i Vanylven) og til øyene i Sande (Kvamsøya og Voksa/Sandsøya). Bremangerlandet. Bremangerlandet er ei øy i Bremanger kommune i Sogn og Fjordane. Arealet er 153 km². Høyeste fjell er Hornelen, 860 meter. I dag er øya bundet sammen med fastlandet via den undersjøiske Skatestraumtunnelen. Det er følgende kirkegårder på øyen: Grotle gamle, Vetvikja. Bremanger kirke ligger også her. Holsnøy. Holsnøy er ei øy i Meland kommune, Hordaland. Arealet er 88,8 km². Øya er kommunens største og utgjør hoveddelen av kommunens areal. Det er bruforbindelse sørøst på øya over Flatøy til Lindåshalvøya og Bergenshalvøya. Frekhaug, som er kommunens administrasjonssenter, er øyas største tettsted. Høyeste punkt er Eldsfjellet med 324 moh og det største vannet er Storavatnet. Atløy. Atløy er ei øy i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane, nord for munningen av Dalsfjorden. Arealet er 37,7 km². Kirka på Atløy, Vilnes kirke, er fra 1674, etter som den som var før brant ned i 1673 etter et lynnedslag. Det sies at når de gravde opp gulvet som hadde vært før så fant de mange skjelettrester fra mennesker, som regnes som å være en vikinggrav. Atløy har trolig fått navnet etter Atle Jarl etter slaget med jarlen Håkon Grjotgarson. De to jarlene møttest i et stort slag i Stavenesvågen i Askvoll. Her falt Håkon Grjotgardsson og Atle jarl fikk også livstruende sår og døde litt senere på en gård på Atløy. Reksteren. Reksteren er ei øy i Tysnes kommune, Hordaland. Arealet er 37 km². Det er bruforbindelse over Bårdsundet til Tysnesøy. Randøy. a> som forbinder Randøy (til høyre i bildet) med fastlandet. Randøy er ei øy i Hjelmeland kommune, Rogaland. Arealet er 16,8 km². Høyeste punkt er Randåsen, 373 moh. Randøy bru gir øya fastlandsforbindelse. Det ligger også rester av en vikinggrav på Randøy. Haramsøya. Haramsøya er ei øy i Haram kommune, på Ytre Sunnmøre i Møre og Romsdal, nord for Ålesund. Arealet er 13,3 km². Største tettsted er Austnes med 399 innbyggere pr 01.01.2011. Folketallet på øya er 606 pr 01.01.2012. Øya har ferjeforbindelse fra Austnes til Skjeltene (og) på fastlandet og til Lepsøya i sørvest. Fv150 og Ullasundbrua gir veiforbindelse til Flemsøya i nordøst. Haramsfjorden ligger sørvest for øya, og Longvafjorden nordøst. Borgundøy. Borgundøy er ei øy i Klosterfjorden i Kvinnherad kommune i Hordaland. Arealet er 11,4 km². Flemsøya. Flemsøya, også kalt Skuløya eller Longva, er ei av Nordøyane i Haram kommune, Møre og Romsdal. Arealet er 14,3 km². Innbyggertallet er 528 pr 01.01.2012. På motsatt side av Longvafjorden i sørvest ligger Haramsøya. Dit er det veiforbindelse via Fv150 og Ullasundbrua, og ferjeforbindelse videre til fastlandet (Skjelten og Søvik). På nordøstsiden av øya ligger Nogvafjorden og Fjørtoft. Handnesøya. Sørøstdelen av Handnesøya sett fra Nesna Handnesøya er en berglendt øy i Nesna kommune i Nordland fylke. Den ligger sør for munningen av Sjona. Arealet er 34,4 km², og øyas høyeste punkt er Stokkatinden, 599 moh. Øyas andre tinder er Grønlitinden, 588 moh, som ligger nord for Stokkatinden, søkket mellom tindene er Steiragrova, og i sørvest Handnesfjellet, 495 moh. Til øya hører Sauraholmen, Handnesholmen og Vallaholmene. Kommunens største fiskevann, Storvatnet finnes på nordsiden av Stokkatinden. Øya har om lag 50 innbyggere (2012). Det er fergeforbindelse til tettstedet og administrasjonsentret Nesna og øyene Tomma og Hugla fra fergekaiet på Handnes. Langs hele sørsiden og halve nordsiden av øya forbinder fylkesvei 383 grendene sammen med fergeleiet. I tillegg anløper noen hurtigbåtavganger øya, også de fra kaiet på Handnes. I tillegg er det et kai på Saura. Øya har egen kirke, Handnesøya kapell, og forsamlingshus på Øbø og Handnes. Øya har eget drosjeløyve og bussrute. I dag er Handnesøya, sammen med de andre Nesnaøyene, et populært utfartsområde. Ved Vallakleivene og i Vassvika er det regulerte hytteområder. I tillegg er det en rekke sommerhus på øya. Handnesøya bærer i dag preg av dette, da folketallet fordobles i sommerhalvåret. Postnummeret og poststed på Handnesøya er 8724 SAURA. Næring. Viktigste næringsvei på øya er jordbruk. Øya brukes også periodevis til reinbeite. En stor del landbruket på Handnesøya drives i dag økologisk og øya utgjør den viktigste delen av Nesna kommunes satsing på økologisk landbruk. I tillegg til landbruk, har fiske og fangst vært en viktig næringsvei, ofte i sammenheng med landbruk. I dag er denne aktiviteten borte og fiske foregår nå kun i fritidssammenheng. Fra tidligere tider har det vært handelsvirksomhet på øya, både på Saura, Ørnes og Øbø. På Saura var det siden 1500-tallet et omfattende handelshus med gjestegiveri og jektefart til Bergen, i regi av Klæbo-dynastiet. Saura og Øbø hadde også dampskipsekspedisjon, hvor Saura ekspederte rutene til Træna og Øbø ekspederte rutene til Hemnes og Rana. I 2006 ble den lokale butikken på øya nedlagt. Men året etter, i 2007, stiftet øyas befolkning et andelslag og gjenåpnet butikken. I dag finnes Vika Handel BA ved Saura kai på Handnesøya. Butikken fungerer i dag som et viktig samlingspunkt og yter ulike servicetjenester. I både 2011 og 2012 ble butikken kåret til den beste nærbutikken i Nordland. En kort periode på 1990-tallet var det også fiskemottak på Saura. Historie. I historisk sammenheng har Handnesøya vært et maktsentrum. Under vikingetiden var det stor aktivitet på øya. Høvdingsete for store deler av Helgeland var lokalisert på øya. En av Helgelands største vikinggraver finnes på Nordstrand, Langskipet gravfelt. Gravfeltet er tilrettelagt med stier og er skiltet. Handnesøya har ved to anledninger hatt sorenskriveren for Helgeland vært bosatt på øya. Først på 1600-tallet, da på Handnes. Senere ble det opprettet sorenskriverembete på Saura i 1856. Embetet omfattet Nord-Helgeland. Den første sorenskriveren som bosatte seg på Saura var Alexsander Holst i 1856. Gården Saura hadde tidligere vært drevet av Klæbo-dynastiet siden 1500-tallet. Sorenskriveren ble flyttet til Mo i Rana i 1904, og siden har den gamle sorenskrivergården vært drevet av private eiere. Disse la også grunnlaget for opprettelsen av nærbutikken på Saura. Hovedhuset på Saura fra 1886 står ennå, fradelt fra dagens Saura gård. Nestenulykken «Yamaska». 14. september 2009 kunne Steira på Handnesøya blitt åsted for en av landets største miljøkatastrofer. I den sterke høststormen kom vindstyrken opp i 62 knop og det 45 000 tonn tunge bunkerskipet «Yamaska» slet seg fra ankringsplassen på Lille-Sjona. Bare flaks avverget at skipet med 201 tonn bunkersolje og 45 tonn rådiesel om bord ikke kantret i fjæra ved Steira. På det nærmeste var «Yamaska» 60 meter fra land. Tilfeldigvis kom taubåten «Boa Hårek» til unnsetning og avverget en sikker katastrofe. I ettertid av nesten-ulykken ble det kritisert at Lille-Sjona skulle benyttes til ankringsplass for skip som venter på anløp i i havnen i Mo i Rana og Mosjøen, samt at oljevernberedskapen i regionen ikke var tilfredsstillende. Likevel brukes fortsatt Lille-Sjona til dette formålet. Wahlbergøya. Wahlbergøya er den nest største øya i Hinlopenstretet – nord for Wilhelmøya og nordøst av hovedøya Spitsbergen, Svalbard. Den tilhører øygruppen Vaigattøyane som ligger helt øst i Ny-Friesland. Lengre sør ligger den større Wilhelmøya. Sandøya (Gulen). Sandøya (også skrevet Sandøyna) er den største øya i Gulen kommune, Sogn og Fjordane. Den ligger nord for Fensfjorden. Arealet er 32 km². Øya har 130 innbyggere. Samferdsel. Fylkesvei 4 går over øya og forbinder den med fastlandet via Brandangersundet bru mellom Sandøy og Fivelsdal på fastlandet som åpnet 4. november 2010 og dermed gav fastlandsforbindelsen for øyene i Ytre-Gulen. De andre broene i denne forbindelsen er Mjåsundbrua som forbinder Sandøy med Mjømna, Nappsundbrua og Mjømnesundbrua som forbinder Mjømna med Byrknesøya. Tidligere gikk fastlandsfobindelsen via fergesambandet Leirvåg-Sløvåg-Skipavik. Skipavik på Sande ble sløyfet som stoppested i fergesambandet da Brandangersundet bru åpnet. Skjerjehamn, lengst nordvest på øya, var tidligere et knutepunkt for skipstrafikken i området. Næringsliv. Forsøk med torskeoppdrett fra midten på 1980-tallet. Stolt Seafarm hadde et anlegg på klekking og oppdrett av torskeyngel ved Ånnelandsundet. I 2000 tok Vestvik Marinefarm AS over torskeoppdrettet. I dag drives det torskeoppdrett, tidligere østersoppdrett, i Tunsbergpollen. Hisarøya. Hisarøy er ei øy i Gulen kommune, Sogn og Fjordane. Den ligger sør for munningen av Sognefjorden. Arealet er 18,5 km² og øya er dermed den nest største i kommunen etter Sandøya. Det høyeste punktet er Veten på 313 moh. Øya har 43 innbyggere fordelt utover fire plasser: Nyhammer, Straume, Stevnebø og Vilsvika. Flest innbyggere bor på Straume med 18 fastboende. Fjørtoft. Fjørtoft er den nordligste av øyene i Haram kommune, Møre og Romsdal. Den hører til øygruppa Nordøyane. Øya har 164 innbyggere pr 01.01.2012. Arealet er 8,9 km². Øyas høyeste punkt finner du på Æafjellet, som er 112,5 moh. Øya ligger ved munningen av Romsdalsfjorden. Det er ferjeforbindelse til de nærliggende øyene og til fastlandet (rute 22, Brattvåg, Dryna, Myklebust, Fjørtoft) og hurtigbåtforbindelse til Ålesund og de andre Nordøyane. Fjørtoft kirke ble bygd i 1878 og ligger i Nordgard, som er et av de fire bygdelaga på øya (Nordgard, Sørgard, Otterlei og Stranda). Det har bodd folk på Fjørtofta i uminnelige tider, og det er gjort funn fra steinalder, bronsealder, jernalder og vikingtida på øya. De siste årene har øya opplevd mye fraflytting, spesielt fra barnefamilier. Våren 2008 ble Fjørtoft barne- og ungdomsskule lagt ned. Elevene fra Fjørtofta pendler nå til Harøya i Sandøy kommune. Nordøyane. Nordøyane er ei øygruppe i kommunene Haram, Sandøy og Giske på nordre Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den omfatter øyane Harøy, Fjørtoft, Flemsøya (også kalla Skuløya eller Longva), Haramsøya, Løvsøya, Vigra, Valderøy, Giske og Godøya. Avgrensinga i sør er Breisundet. Øyane i Giske kommune har fergefri fastlandsforbindelse med Ålesund mens de andre er knytta sammen med bilferger og hurtigbåter. Lågøya. Lågøya er ei øy som hører til Svalbard. Den ligger nordvest for Nordaustlandet og har sjelden blitt besøkt. Arealet er 103,5 km². Sør og øst for øya skilles den fra Nordaustlandet av henholdsvis Franklinsundet og Lady Franklinfjorden. Øya har ingen vesentlige fjell eller høydedrag. Den inngår i Nordaust-Svalbard naturreservat. Ali Hassan al-Majid. Ali Hassan al-Majid (født 1941, død 25. januar 2010), også kjent som «Kjemiske Ali», var en fetter til den irakiske diktatoren Saddam Hussein. Majid var aktiv i styringen av Irak frem til Irak-krigen i 2003 og ansvarlig for folkemordkapanjene mot Iraks kurdiske befolkning. Han var ansvarig for invasjonen av Kuwait i perioden 1990–1991 og var også guvernør i Kuwait i noen måneder i 1991. Al-Majid er mest kjent for sin rolle i en rekke felttog mot den kurdiske regionen i Nordirak i perioden 1987–1988. Disse kampanjene, som er blitt stemplet som folkemord, hadde kodenavnet Anfal (krigsbytte). De omfattet massakrer på mer enn hundre tusen sivile og fullstendig ødeleggelse av mere enn to tusen kurdiske landsbyer så vel som enkelte større byer. Al-Majid fikk sitt tilnavn "kjemiske Ali" på grunn av den systematiske bruken av stridsgasser i anfalkampanjene, og fordi han i mars 1988 ga ordre om et gassangrep på byen Halabja som etterlot seg mere enn 5000 døde, hovedsakelig sivile, og ytterligere titusener skadde og traumatiserte kurdere. Det ble rapportert at han omkom i et amerikansk bombeangrep den 7. mars 2003, men dette viste seg å være ukorrekt da han den 21. august 2003 levende ble tatt til fange av amerikanske styrker i Irak. Den 24. juni 2007 ble han dømt til døden ved henging for sin rolle i anfalkampanjene mot iraks kurdere. I desember2008 fikk han en ny dødsdom for undertrykkelsen av sjiabefolkningen i Sørirak etter opprøret i 1991 og i mars 2009 ble han for tredje gang dømt til døden, denne gangen for massemord på sjiitter i Bagdad i 1999. I januar 2010 fikk han sin fjerde dødsdom, for gassangrepet i Halabja i 1988. Om morgenen 25. januar ble han hengt. Lucas Leiva. Lucas Pezzini Leiva (født 9. januar 1987 in Dourados, Mato Grosso do Sul) er en brasiliansk midtbanespiller, som for tiden spiller for Liverpool FC etter en overgang dit 1. juli 2007 fra Grêmio. Han bruker kun navnet Lucas på ryggen av skjorten sin. Leiva er nevø av tidligere fotballspiller Leivinha og har også et italiensk pass. Grêmio. Leivas form i 2006 ledet til rapporter om økt europeisk interesse fra mange europeiske klubber som Palermo, Inter, Juventus, Atlético Madrid og FC Barcelona. Lucas avslo et tilbud om overgang til Manchester United og Everton FC før han bestemte seg for å forlate Grêmio til fordel for Liverpool FC. Liverpool FC. Leivas overgang ble truet da hans europeiske pass så ut til bli hindret, men overgangen og arbeidstillatelsen gikk etterhvert i orden. Leiva debuterte mot Portsmouth FC 27. juli 2007. Lucas' første sesong ble noe blandet, han spilte mange kamper for førstelaget. I tillegg spilte Lucas noen kamper for Liverpools reservelag, og var med å spille finalen i reserve-cupen mot Aston Villa på Anfield, som endte 3-0. Lucas scoret det siste målet. Hans første mål for A-laget kom i FA-Cupen mot Havant and Waterlooville. Lucas fikk totalt 32 kamper for førstelaget i sin første sesong, hvor han scoret 1 mål og hadde 4 målgivende pasninger. Landslagsspill. Lucas er kaptein for Brasils U21-landslag, og har flere ganger vært med i Brasils A-lagstropp. Han debuterte for 22. august 2007 i en vennskapskamp mot. Lucas ble plukket ut i til sommer-OL i Beijing i august 2008. Wilsonsyklus. 1. Hot-Spot-stadium (Begynnerfase) (f.eks. Hawaii). 2. Graben- eller Riftstadium: (kontinentalrift) (Østafrika Graben). 3. Rødehavet-stadium: Dannelse av ny osean skorpe. 4. Atlantisk stadium: (f.eks. Island). 5. Pacific stadium: (Subduksjon). (f. eks. Stillehavet). 6. Middelhavsstadium: Kollisjon mellom enkelte deler av kontinentale deler av jordskorpe: alpine fjellkjededannelse, Paratethys. 7. Himalaya Stadium: Kollisjon mellom to kontinenter. (Forkastningsaktivitet, Vulkanisme) (f.eks. Bodensee, Hegau). 8. Tektonisk pause: Vulkansk Materiale trenger opp av jordskorpa (f.eks. Rombeporfyr). Russisk marineinfanteri. Russlands marineinfanteri (russisk: Морская пехота) er en eliteavdeling i Russlands Væpnede Styrker. Marineinfanteriet inkluderer en divisjon i Stillehavsflåten og en brigade i Nordflåten samt et regiment i Svartehavet. Oppdrag. Det er minst et regiment av marineinfanteriet satt opp for hver av Russlands flåteavdelinger. Totalt teller marineinfanteriet 12 000 mann, men avdelingen har veldig liten organisert slagkraft, og hvis avdelingen skulle komme i kamp ville den trenge forsterkninger i løpet av en uke. Ifølge den russiske militære doktrinen skal marineinfanteriet fungere som en støt tropp som deretter skal bli fulgt opp av avdelinger fra hæren. Skreppestadbekken. Skreppestadbekken er et sidevassdrag til Haldenvassdraget, på Bjørkelangen i Aurskog-Høland kommune. Den har sitt utspring i Stigen-traktene mot Lierfoss og utløp i Bjørkelangen (innsjø) (Bjørkelangensjøen). Gay pride. Gay pride eller bare pride (engelsk; «homofil stolthet») har tre hovedpremisser; at folk bør være stolte av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, at seksuell diversitet er et gode, og at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke kan forandres bevisst. Parader som feirer pride (Pride-parader) arrangeres over hele verden. Symboler for pride omfatter regnbueflagget, det greske lambda-symbolet, og også rosa og svarte trekanter som er tatt tilbake og brukt i motsatt mening fra sitt tidligere bruk. Historie. 28. juni 1969 startet en gruppe homofile, bifile og transkjønnede et opprør etter en politirazzia på Stonewall Inn, en bar hovedsakelig besøkt av homofile i 43 Christopher Street i New York City. Den nå avdøde Miss Stephen Whittaker, som kjempet for transkjønnedes rettigheter og var med å grunnlegge organisasjonene Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance, regnes av mange for å være den som først slo tilbake mot politiet og dermed startet opprøret. Stonewall-opprøret regnes som regel som begynnelsen for den moderne homobevegelsen. For eksempel hevder aktivisten L. Craig Schoonmaker å ha oppfunnet begrepet «gay pride» som beskrivelse for opptøyene i 1969. I den tidlige tiden etter Stonewall-opprøret koordinerte Gay Liberation Front og Gay Activists Alliance en «månedsdagsmarkering» og senere «The Christopher Street Gay Liberation Day March» 28. juni 1970 for å markere den første årsdagen for opprøret. Det ble også holdt parader for å markere årsdagen i San Francisco og Los Angeles i 1970. Brenda Howard kom også på ideen å arrangere en ukeslang serie med arrangementer rundt det som nå er kjent som Pride-dagen, og dette ble den første av de utvidete årlige pride-feiringene som nå holdes verden over. I New York og Atlanta ble den årlige festdagen for å markere Stonewall-opprøret etter hvert kalt "Gay Liberation Day", og i San Francisco og Los Angeles "Gay Freedom Day". Begge navnene spredte seg ettersom flere og flere byer begynte å holde tilsvarende feiringer. I 1980-årene skjedde det en stor kulturell forandring i markeringene. De tidligere løst organiserte marsjene og paradene ble tatt over av mer organiserte og mindre radikale deler av homomiljøet. Under press fra mer konservative medlemmer av miljøet begynte paradene å stryke «Liberation» (frigjøring) og «Freedom» (frihet) fra navnene sine, og disse ble erstattet med filosofien «Gay Pride». San Francisco som er en mer liberal by, endret ikke navnet på feiringen fra "Gay Freedom Day Parade" til "Gay Pride Day Parade" før i 1994. Lambda-symbolet og de svarte og rosa trekantene som hadde vært revolusjonære symboler for bevegelsen for homofil frigjøring ble pyntet på og brukt også i pride-bevegelsen for å beholde en viss symbolsk kontinuitet med sitt mer radikale opphav. Motstand. Fundamentalister demonstrer ved Pride-paraden i Brisbane, Australia Innenfor homomiljøet er det noen som avviser ideen om gay pride, fordi de mener at pride fokuserer for mye på seksuell orientering og mangler diskresjon, noe de mener er ødeleggende enten for offentlig moral eller for homosaken. De foreslår ofte å i stedet kjempe for bedre integrering i kulturen generelt. Andre avviser gay pride på grunnlag av identitetspolitikken den fører, de mener at ens seksuelle orientering ikke bør være en essensiell personlig definerende karakteristikk. Noen mener de blir ekskludert og ignorert fordi homomiljøet generelt ofte er identifisert med liberale politiske konsepter de ikke er enige i. Det er også noen som stiller seg kritiske til kommersialiseringen av gay pride-arrangementer, og noen av dem har holdt mot-arrangementer de kaller «gay shame» (homofil skam). Det er ikke uvanlig å se små grupper av religiøse fundamentalister som protesterer på gay pride-arrangementer. Monica Valen. Grethe Monica Eikild Valen (tidligere gift Valvik) (født 15. september 1970) er en tidligere norsk syklist og verdensmester fra 1994. Valvik syklet for Grenland sykleklubb i Skien. Biografi. Monica Valen er søster av Anita Valen de Vries som også er aktiv konkurransesyklist. Monica Valen var en periode gift med den tidligere norske diskoskasteren Svein Inge Valvik, de har en datter sammen. Meritter og karriere. Monica Valen (da Valvik) vant Norges første verdensmesterskap i landeveissykling fellesstart på Sicilia i 1994. Dette året mottok Valen Stiftelsen Morgenbladets gullmedalje (Aftenpostens Gullmedalje) for sin prestasjon. Norske mesterskap. 1992, 1993 og 1994 (som Monica Valvik) og 1997 og 1998 som Monica Valen. Alle for Grenland sykleklubb. I OL i Sydney 2000 hadde Valen som mål å avslutte karrieren med et OL-gull. Dette ble stoppet av en punktering. Gabriel Valencia. Gabriel Valencia (1799–1848) var en meksikansk soldat. Fra den 30. desember 1845 til den 2. januar 1846 var han president i Mexico. Valencia, Gabriel Valencia, Gabriel Valencia, Gabriel Mariano Paredes y Arrillaga. Mariano Paredes y Arrillaga (1797–1849) var president i Mexico fra den 4. januar til den 28. juli 1846. Han tok makten i et statskupp og var president i starten av den meksikansk-amerikanske krigen. Paredes, Mariano Paredes, Mariano Paredes, Mariano Paredes, Mariano Park Lane (London). Park Lane er en gjennomfartsvei i City of Westminster i det sentrale London. Den er en del av A4202, og var opprinnelig en landevei. Fra det 18. århundre ble den en fasjonabel boliggate, med flere store gårder som hertugen av Westminsters Grosvenor House og Dorchesterfamiliens Dorchester House. Etter andre verdenskrig ble den utvidet til seks filer, tre hver vei adskilt av en sentral sperring. Det ble da revet flere hus ved Hyde Park Corner. Gaten er en av de travleste i London sentrum. Park Lane er mellom en og halvannen kilometer lang, og går fra Hyde Park Corner til Marble Arch, langs den østlige siden av Hyde Park. Øst for gaten ligger Mayfair. Til tross for trafikkstøyen er gaten fortsatt fasjonabel, med femstjerners hoteller og utstillingslokaler for flere eksklusive sportsbilmerker. Park Lane er den nest dyreste gaten i den britiske utgaven av brettspillet Monopol. Gaten er en del av London Inner Ring Road, og var opprinnelig en grense for Londons rushtrafikkavgift. Da avgiftssonen ble utvidet vestover i februar 2007 kom den innenfor, men selve gaten er unntatt for avgift fordi den er en gjennomfartsåre. Den 29. februar 2007 ble en bilbombe funnet i en underjordisk inntauingsgarasje på Park Lane. Bomben ble uskadeliggjort uten skader. Francisco Javier Echeverría. Francisco Javier Echeverría Mignoni (født 1797, død 17. september 1852) var president i Mexico for en kort periode fra den 22. september til den 10. oktober 1841. Echeverría ble født i Xalapa, hvor han arbeidet for familiebedriften, men han startet tidlig med politikk. Han flyttet til Mexico by i 1834. Echeverría, Francisco Javier Echeverría, Francisco Javier Echeverría, Francisco Javier Echeverría, Francisco Javier Isabella av Danmark. Isabella til Danmark (Isabella Henrietta Ingrid Margrethe), komtesse av Monpezat er datter av kronprins Frederik av Danmark og kronprinsesse Mary av Danmark. Prinsessen ble født 21. april 2007 på Rigshospitalet i København. Hennes navn ble først annonsert ved dåpen i Fredensborg slottskirke den 1. juli 2007. Hun er oppkalt etter sin mormor Henrietta Clark Donaldson, farmors mor Ingrid av Danmark og sin farmor Margrethe II av Danmark. Prinsessen er nummer tre i arvefølgen til den danske tronen, etter sin far og sin eldre bror prins Christian. Juan Bautista Ceballos. Juan Bautista Ceballos (13. mai 1811 – 20. august 1859) var president i Mexico fra den 6. januar til den 8. februar 1853. Fra mai i 1852 til januar 1853 var han leder for Mexicos høyesterett da Mariano Arista ble avsatt den 6. januar 1853. Ceballos, Juan Bautista Ceballos, Juan Bautista Ceballos, Juan Bautista Ceballos, Juan Bautista Lahn. Lahn er en stor elv i Tyskland. Den er 242 km lang. Kilden er i fjellkjeden "Rothaargebirge" i Nordrhein-Westfalen; men i denne delstaten blir ikke Lahn lenge. Snart passerer den grensen og flyter videre gjennom delstatene Hessen og Rheinland-Pfalz, og er den viktigste sideelven til Rhinen fra øst. Geografi. Omtrent fra den gamle universitetsbyen Marburg danner Lahn en naturlig grense mellom fjellkjedene Westerwald og Vogelsberg og fra Wetzlar til utløpet ved Lahnstein skiller elva Westerwald og Taunus. Ved den gamle byen Limburg an der Lahn flyter Lahn gjennom en fruktbar elveslette, Limburg-elevesletta ("das Limburger Becken"). Rett deretter når elva den maleriske Lahn-dalen som begynner i Diez og går til utløpet i Lahnstein. Byene langs elva. De største og mest kjente byene ved Lahn er i Nordrhein-Westfalen: Bad Laasphe; i Hessen: Biedenkopf, Marburg, Gießen, Wetzlar, Weilburg, Limburg; i Rheinland-Pfalz: Diez, Nassau, Bad Ems og Lahnstein. Der den flyter inn i Rhinen sør for Koblenz er den en svært stor elv. «Det står et vertshus ved Lahn». En folkevise forteller om et gammelt vertshus ved Lahn, hvor reisende stanset og møtte den vakre datteren til vertinnen. Det finnes tre gamle vertshus ved Lahn som hevder å være det vertshuset som det blir sunget om: Ett i Marburg, ett i landsbyen Dausenau ved Bad Ems og ett i Lahnstein. Mariano Arista. Mariano Arista (26. juli 1802 – 7. august 1855) var president i Mexico fra den 15. januar 1851 til den 6. januar 1853. Warrington-bombene. Warrington-bombene refererer til to bombeangrep i byen Warrington i Cheshire i England 26. februar og 20. mars 1993. Den provisoriske IRA stod bak aksjonene. Den første bomben ble utløst på et gassverk 26. februar. Den bestod av tre sprengladninger som forårsaket en stor ildkule, men ingen ble skadet i selve eksplosjonen. En brannbombe gikk ikke av. En polititjenestemann ble skadet da han ble skutt etter å ha stoppet en varebil. Det andre angrepet var rettet mot handlende i Warrington sentrum. Det fant sted 20. mars, dagen før morsdagen, på et tidspunkt hvor butikkene er fullere enn vanlig. Kl. 11.58 lokal tid mottok hjelpelinjen The Samaritans en kodet melding om at en bombe skulle sprenges utenfor en Boots-butikk i Liverpool, mer enn to mil fra Warrington. Merseyside Police undersøkte, og advarte nabostyrken Cheshire Constabulary. Det ble ikke klart hvor bombene befant seg før det var for sent, og kl. 12.12 gikk de av. En eksploderte utenfor Boots på Bridge Street, og den andre utenfor Argos. Det viste seg at bombene hadde blitt plassert i søppelkasser av støpejern, noe som førte til at det ble store mengder splinter. Øyevitner fortalte at folk som flyktet etter den første bomben løp rett inn i den andre eksplosjonen som kom etter bare sekunder. Det ble organisert busser for å frakte skadde vekk fra åstedet, og 17 ambulanser ble sendt dit. Det var to dødsofre: Tre år gamle Jonathan Ball, som hadde blitt tatt med av barnevakten for å kjøpe morsdagskort, døde på stedet. Tolv år gamle Tim Parry satt på den ene av søplekassene da den eksploderte, og døde av skadene etter fem dager. Miguel Barragán. Miguel Barragán (født 8. mars 1789, død 1836) var en meksikansk offiser og politiker. Han var president i Mexico fra den 28. januar 1835 til den 27. februar 1836. Baltica. a> i øvre Trias, for omlag 200 millioner år siden. Baltica var et kontinent og en kontinental litosfæreplate som rev seg løs fra superkontinentet Rodinia i slutten av prekambriumtiden og kambriumtiden. I devon støtte den sammen med Laurentia (Nord-Amerika) og dannet et middels stort superkontinent – Old Red-kontinentet "(Euramerika)". De restene av platen som idag ligger oppe i dagen, kalles Det Baltiske skjold og utgjør grunnfjellet i Norge, Sverige og Finland. Det strekker seg litt inn i Russland inklusive hele Kolahalvøya. Selve platen besto i jordens oldtid av Skandinavia, Finland og Øst-Europa vest for Uralfjellene og utgjør i dag det nevnte grunnfjellsområdet. Mot vest grenser Baltica til den kaledonske fjellkjede, som er noe yngre. De eldste bergartene i Norge finnes i Øst-Finnmarks grunnfjellsområde på over 2800 millioner år, mens Sverige har enda eldre grunnfjell. Lenger mot sør og øst dekkes Baltica av yngre bergarter og sedimenter. Baltica gjennomgikk minst tre sykler av fjellkjededannelse og dannelse av ny litosfære. Norges berggrunn. Kart over berggrunnen i Norden. De grønne områdene i vest omfatter den kaledonske fjellkjedefordingen, mens de rosa, orange og blå områdene er grunnfjell i det Baltiske skjold. Norges berggrunn omfatter de bergarter som finnes i Norge og geografisk fordeling av disse. Berggrunnskart over Norge fremstiller denne fordelingen. Den kaledonske fjellkjedesone omfatter nær 2/3 av Norges berggrunn. Nær det resterende 1/3 består av tildels enda eldre, prekambriske bergarter. Dessuten finnes to yngre berggrunnsområder: Oslofeltet med sine permiske eruptivbergarter, og Trondheimsfeltet med sine devonske sandsteiner og konglomerater. Grunnfjellsbergartene er enkelte steder mer enn 2800 millioner år gamle. Generelt er bergartene dannet i slutten av prekambriumtiden, og de består vesentlig av gneis. Lokalt finnes intrusiver av grannitt eller gabbro. I tillegg finnes det også kvartsitt, amfibolitt og marmor. Kaledonidene består av kambrosilurske sedimentære bergarter som er sterkt omvandlet ved metamorfose. Dessuten lokale intrusiver av granitt, gabbro m.m. Denne lagpakken omfatter også eokambriske sparagmitter på Østlandet og i Finnmark. Grunnfjellet. De eldste bergartene i Norge finnes i Øst-Finnmarks grunnfjellsområde i Sør-Varanger. På øyene nord for Tromsø finnes tonalitt og tonalittisk gneis som består av plagioklas og kvarts og tilhører TTG-gruppen. De eldste bergartene er 2880 millioner år gamle, og dette området er spesielt ved at bergartene er lite påvirket av metamorfose og de har altså unngått den kaledonske fjellkjedefoldning. Grunnfjellet i Nord-Norge. Øst-Finnmarks grunnfjellsområde består av tre svært ulike bergartsgrupper: Nederst finnes Jarfjord-gruppen som er en over 2800 millioner år gammel serie av granittiske gneiser. Over denne gneisserien følger Bjørnevann-gruppens kvartsitter og glimmerskifre. Øverst ligger Petsamo-gruppen med grønnstein. Ved Grense Jakobselv finnes gneisbergarter med granulittfacies. Tilsvarende bergarter er funnet på Finnmarksviddas grunnfjellsområde; f.eks. Jergulgneisen og Raisædnokomplekset. Geachoaivigranitten sørøst for Polmak og Neidengranitten ble dannet for omtrent 2500 millioner år siden. Disse er lite deformerte og skjærer gjennom den eldre gneisen. I den sørlige del av Pasvikdalen ble det for 2500 millioner år siden avsatt vulkanske og sedimentære bergarter som utgjør Petsamo-supergruppen. På øyene nord for Tromsø finnes tonalitt og tonalittisk gneis som består av plagioklas og kvarts og tilhører TTG-gruppen. De eldste bergartene er 2880 millioner år gamle, og dette området er spesielt ved at bergartene er lite påvirket av metamorfose og de har altså unngått den kaledonske fjellkjedefoldning. Lofoten-eruptivene dekker omtrent halvparten av området Lofoten og Vesterålen. Dette er intrusive bergarter hvorav omtrent halvparten dekkes av Raftsund-mangeritten. Intrusivene er 1700 til 1800 millioner år gamle og sterkt forvitret. Grunnfjellsvinduer i Nordland. Mange av fjellområdene i Nordland består av prekambriske bergarter som senere ble omvandlet ved den kaledonske fjellkjedefolding. "Rombakvinduet" består av tonalittiske gneiser fra overgangen mellom arkeisk og tidligproterozoisk tid. Det transskandinaviske intrusivbeltet. Øst for Mjøsa ligger granitter og vulkanske bergarter fra proterozoikumtiden som tilhører det transskandinaviske intrusivbeltet (TIB). Bergarter: Trikolorgranitten er en variant av Trysilgranitten. Odalsgranitten. Kongsvingergruppen. Bergartene finnes i et 1500 km langt område fra Skåne i sør til Lofoten i nord, og de ble dannet for 1850-1650 millioner år siden. Trysilsandsteinen. Sandavsetninger med innslag av vulkansk materiale kalles Trysilsandsteinen. Tilsvarende avsetninger i Sverige kalles "Dalasandsteinen". Alderen på formasjonen er mellom 1500 og 1300 millioner år. Den kjent for sine godt bevarte bølgeslagsmerker. Mylonittsoner. Grunnfjellet i Norge er for en stor del omvandlet ved den kaledonske fjellkjedefolding. Fullstendig omvandlet bergart slik at opprinnelsen er nær ugjenkjennelig kalles mylonitt. Slike bergarter finnes bl.a. i Mjøsa-Magnor-mylonittsonen og Ørjemylonittsonen. Den vestre gneisregionen. Vest for det kaledonske skyvedekke finnes et 25 000 kvadratkilometer stort området mellom Sogn og Nord-Trøndelag med prekambriske bergarter. Området kalles den vestre gneisregionen eller bare gneisregionen og består for en stor del av granittiske gneiser og migmatitter som ble dannet for 1500 til 1700 millioner år siden. Det sørnorske grunnfjellsområdet. Sør-Norge og sørvestlige del av Sverige består av grunnfjell som ble dannet for 1500 til 1040 millioner år siden med innslag av det transskandinaviske intrusivbeltet i øst som ble dannet for mer enn 1650 millioner år siden. Kambrosilur i Oslofeltet. Fra Langesund i sør til Mjøsa i nord finnes en 2000 meter tykk lagrekke av mørke skifre, knollekalker og kalk. Dette er den lagrekken fra kambrosilurtiden i Norge som er minst omdannet ved metamorfose, den er svært fossilrik og antagelig verdens mest studerte lagrekke. Kambriske avsetninger har mest komplett lagrekke lengst nord i Oslofeltet. Sandstein som tilhører "Vangsåsformasjonen" på Ringsaker er datert til tidlig kambriumtiden. Mange steder, f.eks. i Oslo, finnes ellers et tynt konglomeratlag fra midtre kambriumtiden som ligger direkte på prekambriske bergarter. Midtre og øvre lag fra seinkambriumtiden består for det meste av alunskifer. I Oslo sentrum danner alunskiferen en 50 meter tykk lagpakke som også finnes ved Oslo kretsfengsel, på Tøyen og langs Ekebergskrenten. Hele den kambriske lagrekken har trilobitter som ledefossiler: Holmia fra tidligkambrium, Paradoxides fra midtre kambrium og olenider fra overkambrium. Spesielt omkring Oslo finnes lag av gråhvit knollekalk, Ortocerkalk, fra ordoviciumtiden som bl.a. består av fossile Endoceras-skall. Denne lagrekken er 470 meter tykk hvorav halvparten ble dannet i øvre ordovicium. Knollekalken er typisk for veiskjæringer og øyene i Oslo-området. Leirskiferen har fossiler av graptolitt, som er svært gode ledefossiler til aldersbestemmelse. Korallene oppsto for første gang i ordovicium. Devonfeltene på Vestlandet. Rester etter avsetninger fra devontiden finnes ved Fensfjorden, Solund, Kvamhesten, Håsteinen og Hornelen. Manglende karbonavsetninger. Avsetninger fra karbontiden finnes ikke på det norske fastlandet. Imidlertid finnes de i Nordsjøen og på Svalbard. Brunlanesbasaltene. De eldste og sørligste basaltene i Oslofeltet består av en 800 meter tykk lagpakke av nefelinitter og melilititter. Skiensbasaltene. I Skien finnes en 1250 meter tykk lagpakke med flere hundre lavastrømmer av basanitter. Holmestrand-Jeløya-basaltene. Alkali-olivinbasalter. På Jeløya og i Moss er basaltene 1200 meter tykke. Krokskogen-Kolsås-Nittedal-basaltene. Den nordlige basalt provinsen inneholder vulkanoklastiske lag (Askergruppa) og bentonitter. Rombeporfyrlava. Vestfold lavaplatå består av en mer enn to kilometer tykk lagpakke av rombeporfyrlava fordelt på over 50 ulike lavastrømmer. Krokskogen lavaplatå er en 800 meter tykk lagpakke av rombeporfyrlava fordelt på 22 lavastrømmer. Brumunddalssandstein. På Brumunddal finnes den nordlige grense for rombeporfyrlavaene, og der er lavaene dekket av den 800 meter tykke Brumunddalssandsteinen. Larvikitt. Larvikittene er en batolitt. Sandstein og kull fra juratiden på Andøya. Avsetninger fra mesozoikum er nesten fraværende på det norske fastlandet. En kull- og sandsteinsforekomst fra juratiden finnes imidlertid på Andøya som tilhører Ramsåformasjonen. Postglasiale avsetninger. Da isen trakk seg tilbake etter siste istid, la den igjen morener og israndavsetninger. Mest kjent er Ra. London Ambulance Service. London Ambulance Service (LAS) er Stor-Londons offentlige ambulansetjeneste. Den er med omkring 400 ambulanser den største ambulansetjenesten i verden som ikke krever betaling direkte fra pasientene. LAS er en av tretten ambulansetjenester i England som tilhører National Health Serice (NHS), og finansieres av statlige overføringer. Enhver person som befinner seg i Storbritannia har rett til å få hjelp fra disse ambulansetjenestene. Det er over 4000 ansatte, og LAS rykker ut til mer enn en million anrop i året. Alle henvendelser får gjennom Emergency Operations Centre i Waterloo i Lambeth, som så viderefordeler oppgaver. Kommando- og kontrollsystemet er direkte lenket til Metropolitan Police Service' tilsvarende system. Positur. Positur kommer av det latinske ordet "positura" og betegner i billedkunst (tegning, grafikk, maleri og foto) om måten en modell blir stilt opp for å uttrykke eller fremheve stemninger, symbolisere noe eller f. eks. vise fram klesplagg (motefoto). I teaterspråk beskriver det gjerne en holdning eller kroppsstilling, gjerne med et teatralsk, unaturlig eller tilgjort preg. I grunnopplæring i klassisk ballett inngår flere positurer, som i første omgang dreier seg om føttenes plassering i forhold til hverandre. Når noen presenterer seg selv med store ord og geberder og gjerne vakre klær – og en etterhvert tenker at der ikke er noe innhold bak fasaden, kaller vi ofte personen en posør. Disse er beskrevet i litteraturen. I Norden kjenner vi best til Erasmus Montanus av Ludvig Holberg, men han har hatt både forløpere og etterfølgere. Innen kunsten har enkelte tilsynelatende posører etterhvert blitt geniforklart. Det er derfor vanskelig å peke ut posører. Resesjon. En resesjon (eller "nedgang", "tilbakegang") er i makroøkonomi normalt definert som et fall i et lands bruttonasjonalprodukt i to eller flere påfølgende kvartaler. Resesjoner fører ofte med seg økende arbeidsledighet og enten fallende eller sterkt økende priser (deflasjon eller stagflasjon). En langvarig eller særlig alvorlig resesjon blir kalt en depresjon. Den mest kjente depresjonen fulgte i kjølvannet av børskrakket på Wall Street i USA i 1929. Denne blir kalt den store depresjonen. Det finnes flere typer resesjoner: I en V-formet resesjon vil økonomien synke mye en periode, for så å øke igjen. Det regnes som den normale typen resesjon. I en U-formet resesjon, vil økonomien være dårlig i en lengre periode før den øker til samme nivå. I en W-formet resesjon vil økonomien synke en periode, deretter øke mye, før den får en ny smell. Det kalles gjerne «dobbeldip». I en L-formet resesjon synker økonomien, og stagnerer på et lavere nivå. Unibuss Ekspress. Unibuss Ekspress AS (tidligere Arctic Express AS) er et tur- og ekspressbusselskap som er et datterselskap av Unibuss AS. Selskapet ble opprettet i 3. desember 2002 under navnet Arctic Express AS. 17. august 2005 kjøpte Sporveisbussene i Oslo virksomheten som ble organisert som et datterselskap i 2006. Turbussvirksomheten ble overført til Sporveisbussenes turbiler AS, mens ekspressbussvirksomheten i datterselskapene Torp-Ekspressen og Lavprisekspressen fortsatte som før, fra hovedkontoret på Skårer. Arctic hadde konsesjon på busstransport mellom Oslo og Moss lufthavn, Rygge, senere Rygge-Ekspressen. 20. juni 2007 endret konsernet Sporveisbussene navnet på datterselskapene. Både det nye og det gamle navnet blir brukt i en overgangsfase. 1. januar 2009 ble busskonsernet omorganisert ved at Sporveisbussene ble innfusjonert i Unibuss, som da ble konsernets nye morselskap. I 2010 ble flybussvirksomheten utvidet til Trøndelag da selskapet fikk konsesjon på flybussdrift mellom Trondheim og Trondheim lufthavn. Virksomheten går under navnet Værnes-Ekspressen. Administrerende direktør er Helge Bernhard Leite. Torp-Ekspressen. Torp-Ekspressen er et selskap som eies av UniBuss Ekspress (tidl. Arctic Express) og driver en flybussrute mellom Oslo sentrum (Oslo bussterminal), Drammen, Asker og Sandefjord lufthavn, Torp. UniBuss Ekspress er et datterselskap av UniBuss i Oslo. Flybussrutens avganger er koordinert med avganger og ankomster til flyselskapene Ryanair og Wizz Air. Administrerende direktør er Helge Bernhard Leite. Unibuss Tur. Unibuss Tur AS er et turbusselskap som er et datterselskap av Unibuss AS. Selskapet ble opprettet 1. januar 2006 under navnet Sporveisbussenes turbiler AS i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994. Turbilvirksomheten var til da drevet som en virksomhet innenfor konsernet Sporveisbussene i Oslo under navnet Interbuss AS. Turbilselskapet kjøpte Pedersens buss i 2001. I 2002 endret en fargen på bussene fra røde til sølvgrå. I 2004 kjøpte selskapet Interbuss, i 2005 Arctic Express og i 2006 ble Tønsberg Bussreiser og Lundstad Buss AS på Dokka kjøpt. Samme år ble virksomheten organisert som et datterselskap av Sporveisbussene. 20. juni 2007 endret konsernet Sporveisbussene navnet på datterselskapene. Både det nye og det gamle navnet blir brukt i en overgangsfase. Selskapet har driftsavdelinger på Alnabru i Oslo og i Tønsberg. 1. januar 2009 ble konsernet omorganisert, slik at Sporveisbussene ble innfusjonert i Unibuss, som da ble konsernets nye morselskap. 1. mai samme år endret Sporveisbussenes turbiler AS navn til Unibuss Tur. Atlanterhavslakser. Atlanterhavslakser ("Salmo") er en gruppe fisk i laksefamilien. Stamarten er atlanterhavslaks. Navnet "Salmo" kommer av det latinske "salmō" (laks). Noen vanlige parasitter på disse fiskene er lakseparasitt ("Gyrodactylus salaris") og lakselus ("Lepeophtheirus salmonis"). Arter. FishBase oppgir følgende arter, men det hersker fortsatt stor usikkerhet til klassifiseringen mange av disse artene. Trolig kan flere av dem være underarter eller genetiske varianter. Novise. Novise (fra latin: "novus", «ny») er en mann eller kvinne som forbereder seg på å tre varig inn i et kloster eller annen kirkelig ordenssamfunn eller kongregasjon. Før man blir munk/lekbror eller nonne/ordenssøster skal man introduseres i ordenslivets og særlig den valgte ordenens historie og levemåte, og få prøvet sitt kall. Novisene pleier å stå under oppsyn og ledelse av en novisemester. Forut for novisiatet går ofte en periode som postulant. Man blir i klostret og i visse andre ordener ikledt ordensdrakten i samband med opptak i novisiatet. Det er vanlig i mange ordener at ordensdrakten skiller seg ad; for kvinneordener er som regel sløret annerledes. Man lever som om man hadde avlagt klosterløfter. Men de løftene får man ikke avlegge før novisiatet er over og man eventuelt blir opptatt i ordenssamfunnet. Annen betydning. I videre betydning brukes novise om uerfarne personer. Trunk Bay. Trunk Bay er en strand på øya St. John, og er en del av De amerikanske Jomfruøyenes nasjonalpark på De amerikanske jomfruøyene i Vestindia. Stranden har i høysessongen ca 1 000 besøkende daglig og er den eneste nasjonalparkstranden på øyen som krever inngangspenger. "National Geographic Society" omtaler stranden som en av verdens vakreste og magasinet "Condé Nast Traveler" har kåret stranden til en av verdens ti beste. Stranden har i tillegg fått tilsvarende anerkjennelse fra andre publikasjoner. Stranden ble i 1958, som store deler av St. John, solgt til den amerikanske forretningsmannen Laurance Rockefeller. Point Blanc. "Point Blanc" er en roman skrevet av Anthony Horowitz. Det er oppfølgeren til Stormbreaker og er andre bok i Alex Rider serien. Boken ble utgitt i England 3. september 2001 og i USA (som "Point Blank") 15. april 2002 Handling. Boken starter med to mystiske dødsfall, der fellesnevneren er at begges sønner hadde gått på "Point Blanc Academy" som er en eksklusiv kostskole for vanskelige – men rike gutter – plassert på toppen av et fjell i de franske alpene. Alex Rider får jobben med å finne ut om det er «ugler i mosen».Og blir utstyrt med masse «godsaker»,For å reise opp til Point Blanc. Skeleton Key. "Skeleton Key" er den tredje boken om tenårings-spionen Alex Rider. Det er oppfølgeren til stormbreaker og Point Blanc. Den er skrevet av Anthony Horowitz, som også er kjent for å ha skrevet "De fem utvalgte"-, bøkene. Handling. Denne gangen skulle han være ballgutt under Wimbledon-turneringen og med dette blir starten på en rekke rystende hendelser. Alex må flykte fra en hensynsløs kinesisk forbryterliga og tvinges i dekning på Cayo Esqueleto – Skjelettøya – en liten øy nær Cuba. Men der venter Alexei Sarov, en sinnssyk og kynisk russisk general med eksplosive planer som kan få fryktelige konsekvenser for hele menneskeheten. De Fem Utvalgte. "De Fem Utvalgte" (Originaltittel: "The Power of Five") er en serie spenningsromaner for ungdom, skrevet av den engelske forfatteren Anthony Horowitz. I amerika er serien omdøpt til The Gatekeepers (Portvokterne). Serien handler om den 14 årige Matt Freeman fra London som mistet foreldrene sine i en bilulykke da han var liten. Han merker fort at han har spesielle krefter. Senere oppdager han at han er en av de fem utvalgte, som sammen med fire andre, Pedro fra slummen i Peru, tvillingene Scott og Jamie Tyler fra Amerika og Scarlett (også kalt Scar) fra London, som også alle er foreldreløse, skal ta opp kampen mot "De Gamle" – et ondt folk som en gang eide verden og kun er til for å skape hat – som de tidligere utvalgte har klart å slå i alle tider før dem. Serien anses ikke avsluttet med disse fire bøkene. Kallithea (Rhodos). Kallithea ("Καλλιθέα") er en liten by med omkring 10 000 innbyggere på den greske øya Rhodos. Det er et litt kjent feriested på Rhodos. Ved sjøen i Kallithea ligger to hoteller som nordmenn ofte reiser til, Sunwing Resort Kalithea og Sungarden Kalithea. De ligger litt utenfor byen og man trenger buss eller taxi for å komme til sentrum. Kallithea har også et gammelt romersk kurbad, Thermen. Veluwsk. Veluwsk er en nedersaksisk dialekt som brukes i området kalt "de Veluwe" øst i Nederland, nærmere bestemt i provinsen Gelderland. Området begrenses av Hattem – Apeldoorn – Dieren – Arnhem – Wageningen – Ede – Harderwijk. Dialekten kan igjen deles i to, vest- og øst-veluwsk. Forskjellen mellom disse to er fortrinnsvis å finne i deres grammatikk. For eksempel blir "Wij werken" (ned.) (no.: "Vi arbeider") på øst-veluwsk til "wie waarkt/warkt" eller "wie(le) warkt/wärkt" og på vest-veluwsk til "wie/wulie waarken" eller "wie/wulie wa[a]rken". Vest-veluwsk er mer under innflytelse av standardnederlandsk, mens det avviker mer og mer fra dette jo nærmere man kommer grensen med øst-veluwsk. I det sentrale området der vest-veluwsk brukes sies for eksempel "hie staot", mens man i nordvest sier "hij steet" (han står). Sammenlignet med øst-veluwsk "hij/hee stiet/steet", viser dette en tydeligere innflytelse fra nedersaksisk. I Hattem, den nord-østlige delen av området der øst-veluwsk snakkes er meget påvirket av sallandsk. Kjemiske lover. De kjemiske lover er de av naturlovene som er relevant innen kjemi. Det mest grunnleggende prinsippet innen kjemi er loven om massens konstans, som slår fast at det ikke er noen observerbar forskjell i massemengde før og etter en kjemisk reaksjon. Moderne fysikk fastslår at energien blir bevart, og at det er en sammenheng mellom energi og masse, et prinsipp som er viktig innen kjerne-kjemi. Bevaring av energi leder til viktige prinsipper innen kjemisk likevekt, termodynamikk og kinetikk. Nyere lover innen kjemi er utarbeidet ut fra loven om massens konstans. Joseph Prousts lov om de bestemte masseforhold, fastslår at rene kjemiske forbindelser blir dannet av grunnstoff i bestemte forhold. I dag vet vi at måten disse grunnstoffene er strukturert på i forhold til hverandre, også er viktig. Dalton's lov om multiple forhold fastslår at kjemiske forbindelser vil framstå i forhold som er små hele tall (f.eks. 1:2 i vann, en (masse)del oksygen og to deler hydrogen). I enkelte kjemiske systemer (som f.eks. biomakromolekyler og mineraler) er imidlertid tallene i forholdsratioen store, og det er ikke uvanlig at slike forbindelser blir presentert som en brøk. Slike forbindelser er kjent som ikke-støkiometriske forbindelser. Tenna. Tenna er ei øy i Herøy kommune, Nordland. Det er bruforbindelse ved Tennsundbrua over Tennsundet til Sør-Herøy i nord. Arealet er 3,5 km². Strøno. Strøno er ei øy i Os kommune, Hordaland med egen barneskole og et ungdomshus med navnet Havglimt. Det er bruforbindelse til fastlandet. Arealet er 6,6 km². Fredensborg slottskirke. Fredensborg slottskirke. Kirken sees ytterst til venstre (det høye tårnet). Fredensborg slottskirke er en kirke i tilknytning til Fredensborg slott i Danmark. Kirken er tegnet av Johan Cornelius Krieger i nederlandsk barokk og oppført i perioden 1725–1726. Altertavlen er utført av Johan Frederik Ehbisch og er fra 1726. Selve maleriet er av Hendrik Krock. Døpefonten er også utført av Ehbisch, mens det tilhørende sølvfatet er laget av Niels Johnsen. Prekestolen fra 1727 er også av Ehbisch. Kongefamilien bruker primært Fredensborg slottskirke til kirkelige handlinger, senest til prinsesse Isabellas barnedåp 1. juli 2007. Imidlertid har dronningen fastholdt den århundregamle tradisjonen at slottskirken stilles til rådighet for menighetene i Asminderød-Grønholt sogn, og derfor holdes det åpne gudstjenester i kirken nesten hver søndag. Nils Olav. Sir Nils Olav (II) er en kongepingvin med tilhørighet i Edinburgh Zoo i Skottland. Han er æresoberst og maskot i Hans Majestet Kongens Garde. Historien om Nils Olav starter alt i 1913, da nordmannen Edward Theodore Salvesen (1857–1942), sønn av Christian Salvesen, ga en kongepingvin i gave til Edinburgh Zoo og donerte penger, slik at dyrehagen kunne utvikle sin egen kongepingvinkoloni. Rolle i militæret. Bronsestatuen av Nils Olav i Edinburgh Zoo Da Hans Majestet Kongens 3. Gardekompani besøkte Edinburgh Military Tattoo i 1961 for et drillstevne, ble en løytnant med navn Nils Egelien veldig interessert i Edinburgh Zoos pingvinkoloni. Da Garden nok en gang kom tilbake til Edinburgh i 1972, arrangerte Nils Egelien slik at troppen kunne adoptere en pingvin. Pingvinen som de adopterte ble gitt navnet Nils Olav i ære av "Nils" Egelien, og Kong Olav V. Nils Olav ble tildelt militærgraden visekorporal og har etter dette blitt forfremmet hver gang Garden har deltatt på Edinburgh Military Tattoo. I 1982 ble han forfremmet til korporal og så forfremmet til sersjant i 1987. Nils Olav døde kort etter denne forfremmelsen. Arvtageren fikk navnet Nils Olav II, en to år gammel stedfortreder. Han ble forfremmet til stabssersjant i 1993. Og den 18. august, 2005, ble han forfremmet til "Honourable Regimental Sergeant Major", den høyeste underoffisersgraden i Skottland. Han ble også den første pingvinen til å bære denne tittelen i den norske hæren. I samme tidsrom ble en 1,2 meter høy bronsestatue gitt i gave til Edinburgh Zoo. Statuens inskripsjon anerkjenner Garden og Edinburgh Military Tattoo. Det står også en tilsvarende statue ved Huseby leir i Oslo. I forbindelse med 3. Gardekompani sitt bidrag under Edinburgh Military Tattoo fredag 15. august, 2008, ble Nils Olav II slått til ridder, av den britiske generalmajoren Euan Loudon, på vegne av Kong Harald V. Pingvinen kan derfor nå tituleres sir Nils Olav. Vestre Bokn. Vestre Bokn er den største øya i Bokn kommune, Rogaland. Det er bruforbindelse til Austre Bokn og ferjeforbindelse til Rennesøy. Master Ferries. Master Ferries var et ferjerederi som har hatt ferjedrift på ruten Kristiansand – Hanstholm. Rederiet ble grunnlagt i 2005, og ble 1. januar 2008 fusjonert med Fjord Line. Austre Bokn. Austre Bokn er ei øy i Bokn kommune, Rogaland. Det er bruforbindelse til Vestre Bokn og Ognøy (E39). En av kommunens to campingplasser ligger på vestsiden av Austre Bokn. Kommunesenteret Føresvik ligger på Vestre Bokn. Spjærøy. Spjærøy er ei langstrakt og skogkledd øy i Hvaler kommune, Østfold. Det er bruforbindelse til fastlandet. Arealet er 8 km². Boligfeltet Sydengen på nordsiden er det eneste byggefeltet på øya. Western Digital. Western Digital Corporation eller bare Western Digital (forkortet til "WDC" eller "WD") er et amerikansk selskap som ble grunnlagt i 1970 og er i dag en av de største produsenter av harddisker for personlige datamaskiner i verden. Selskapet har en lang historie i elektronikkindustrien som produsent av integrerte kretser, mikroprosessorer, diskettenheter, båndopptakere, men hovedsakelig harddisker. Selskapet ble grunnlagt den 23. april 1970 av Alvin B. Phillips, den gang ansatt hos telekommunikasjonsselskapet Motorola, under navnet General Digital for hovedsakelig (og kortvarig) å produsere MOS-testutstyr. Selskapet ble raskt produsent av særskilt halvlederutstyr med oppstartskapital fra flere enkeltstående investorer og industrigiganten Emerson Electric Company. En gang i juli 1971 fikk selskapet sitt nåværende navn og introduserte deretter sitt første produkt, "WD1402A" UART. I løpet av de første årene av 1970-tallet fikk selskapet sine inntekter fra å selge integrerte kretser (mikrobrikker) for kalkulatorer og var den største uavhengige produsenten ved 1975, men oljekrisen på midten av 1970-tallet og at deres største selger av kalkulatorer, Bowmar Instrument, gikk konkurs, førte til at Western Digital i 1976 også måtte erklærte seg konkurs, og Emerson trakk seg ut. Tidlig på 1980-tallet produserte selskapet harddisker, og i 1983 vant de kontrakten med å produsere harddisker for IBM for deres nye IBM Personal Computer. Denne harddiskkontrolleren, "WD1003", ble grunnlaget for parallell ATA-tilslutning (som Western Digital utviklet sammen med to andre selskaper). Gjennom det meste av 1980-tallet var det familien av harddisker basert på "WD1003" som skaffet det meste av selskapets inntekter, og for en tid ga enorm vekst for selskapet. Produkter. My Book-serien av eksterne harddisker går fra 200 GB og opp til 4 TB (4000 GB). Western Digital framstiller også interne disker og nettverksbasert lagring i mange størrelser og lagringskapasiteter. Zaansk. Zaansk er en nederlandsk dialekt som brukes i og rundt området kalt Zaanstreek, øst og vest for elven Zaan i den nederlandske provinsen Noord-Holland. Dialekten har sine røtter i vestfrisisk, og dialekten som snakkes i dag er fortrinnsvis en avslepet variant av den opprinnelige. Den sterkere dialekten lever nå fortrinnsvis blant de eldre, kalt "oud-Zaankanters", og i skriftlige kilder. Dialekten har levert blant annet ordet "doeg" (morna, adjø) til nederlandsk dagligspråk. Dr. Gerrit Jan Boekenoogen skrev i det 19. århundre en stor ordbok (1368 sider) for dialekten, "De Zaansche volkstaal. Bijdrage tot de kennis van den woordenschat in Noord-Holland" (Leiden, 1897), (no.: Det zaanske folksspråk. Et bidrag til kunnskapen om ordforrådet i Noord-Holland). Den tredje reviderte utgaven ble utgitt i 2004. Onøya. Onøya er ei øy i Lurøy kommune, Nordland. Det er bruforbindelse til Lurøya. Arealet er 7,7 km². Øya hadde 311 innbyggere i 2001. Det høyeste punktet på øya er Stokkviksfjellet på 192 moh. I tillegg til bruforbindelse nordover til Lurøya, har Onøya fergesamband til Stokkvågen på fastlandet og til Solvær lenger vest. Muruvik. Muruvik er et tettsted i Malvik kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger på sørsiden av Stjørdalsfjorden omtrent 3,5 kilometer nordøst for kommunesenteret Hommelvik. Muruvik ligger nær sjøen, og er populært blant småbarnsforeldre. Det er kort vei til Trondheim og Trondheim lufthavn, Værnes. Svein Gaute Hølestøl. Svein Gaute Hølestøl (født 1. mars 1971 i Sandnes) er en tidligere norsk syklist. Han syklet som profesjonell i det danske laget Chicky World i 1998 og 1999, og for tyske Gerolsteiner i 2000. Hølestøl deltok i OL i 1996 og 2000, men fullførte ingen av gangene. Han har fire individuelle NM-gull. Han var sportssjef i Norges Cykleforbund fra 2000-2006 før han overlot jobben til Steffen Kjærgaard. Lurøya. Lurøya er ei øy i Lurøy kommune, Nordland. Det er bruforbindelse med Onøya. Arealet er 22 km². Aldra. Aldra er ei øy i Lurøy kommune, Nordland. Høyeste punkt er Hjarttinden som er 967 meter over havet. Arealet er 24 km². Stigfjorden ligger på vestsiden av øya med øya Stigen på andre siden. Mellom Aldra og fastlandet i øst ligger Aldersundet. Øya Aldra, sett fra Aldersundet, Lurøy kommune, Nordland. Foto tatt 8. oktober 2005 Kennemerlandsk. Kennemerlandsk er en nederlandsk dialekt, som hovedsakelig brukes i den nederlandske provinsen Noord-Hollands regioner Zuid-Kennemerland (rundt Haarlem) og Midden-Kennemerland (Beverwijk/Heemskerk). I Midden-Kennemerland nærmer dialekten seg vest-frisisk og zaansk. Dialekten har antagelig oppstått i middelalderen takket være vekselvirkning mellom fiskerbefolkningen i Vest-Friesland og den hollandske befolkningen i Kennemerland. Det kan ha vært en glidende overgang fra sør til nord, fra nederfrankisk til frisisk. Dialekten befinner seg mellom hollandsk og vestfrisisk, men nærmere hollandsk enn vest-frisisk. Dialekten faller i sin reneste form under hollandsk og nederlandsk superstratum, akkurat som strand-hollandsk. Austra. Austra er ei fjellrik øy på grensen mellom Nord-Trøndelag og Nordland. Den er delt mellom kommunene Bindal, Leka og Nærøy. Arealet er 88 km². Høyeste punkt er Romsskåla, 588 moh. Ytter-Vikna. Ytter-Vikna er ei øy i Vikna kommune, Nord-Trøndelag. Den hører til øygruppa Vikna som har tusenvis av øyer og holmer. Arealet er 82 km². En stor del av Ytter-Vikna er fredet. Høyeste punkt er Vattafjell, 173 meter. Demokratisches Forum der Deutschen in Rumänien. Demokratisches Forum der Deutschen in Rumänien (DFDR) (rumensk: "Forumul Democrat al Germanilor din România, FDGR") er et politisk parti som representerer den tyske minoriteten i Romania. Partiet ble grunnlagt i 1989. Klaus Johannis har vært partileder siden 2001. Som følge av den rumenske minoritetslovgivningen har partiet siden kommunismens fall vært representert i parlamentet med en representant. Alle statlig anerkjente minoriteter er sikret representasjon i parlamentet. Partiet representerer alle tyskspråklige folkegrupper i Romania, det vil si Siebenbürgen-saksere, Banat-schwabere, Sathmar-schwabere, Bukowinatyskere, Siebenbürgen-landlere, zipsere og Regatstyskere («Regat» betegner det rumenske territoriet frem til første verdenskrig, i motsetning til det senere «Stor-Romania»). I 2000 vant DFDR betydelig politisk innflytelse. Partiets kandidat, Klaus Johannis, ble valgt til borgermester i storbyen Hermannstadt (Sibiu), provinshovedstad med over 150 000 innbyggere. I 2004 fikk partiet 60,43 % av stemmene til byrådet og har dermed absolutt flertall i byen. Dette til tross for at den tyske befolkningen i byen bare utgjør i underkant av 2 %. I provinsparlamentet for Sibiu (ansvarlig for rundt en halv million innbyggere) er det tyske partiet største gruppe, med 11 av 33 seter. DFDR har markert seg som et europavennlig parti med gode kontakter, og nyter stor respekt også blant etniske rumenere. Partiet har også ryddet opp i offentlig forvaltning. Det tyske partiet har etter 2004 også stilt borgermestene i byene Mediaș (Mediasch), Cisnădie (Heltau) og i enkelte landsbyer i Satu Mare (Sathmar). Til sammen har partiet åtte borgermestre. Partiets leder og mest kjente politiker, Klaus Johannis, ble høsten 2009 lansert som statsministerkandidat av opposisjonen i Romania, bestående av det sosialdemokratiske partiet, det liberale partiet, det ungarske demokratiske partiet og gruppen av nasjonale minoriteter. Inner-Vikna. Inner-Vikna er ei øy i Vikna kommune, Nord-Trøndelag. Den hører til øygruppa Vikna, som har tusenvis av øyer og holmer. Arealet er 99 km². Kommunesenteret Rørvik ligger på Inner-Vikna. Crime Stoppers. Crime Stoppers er et internasjonalt kriminalitetsbekjempende program som ble startet i New Mexico i USA i juli 1976. Det finnes Crime Stoppers-programmer i en rekke land over hele verden. Hovedinnholdet i programmet er drift av tipstelefoner som gir lokalsamfunnets borgere mulighet til å gi anonym informasjon om kriminell aktivitet. Dette gjør at folk kan bidra til bekjempelse av kriminalitet uten selv å bli dratt inn i etterforskningen. Tipsere kan også bli berettiget til en belønning dersom informasjonen resulterer i pågripelse og/eller påtale. På internasjonalt nivå støttes Crime Stoppers-programmene av Crime Stoppers International Foundation, som har hovedkontor i Austin i Texas. Mellom-Vikna. Mellom-Vikna er ei øy i Vikna kommune, Nord-Trøndelag. Den hører til øygruppa Vikna som har tusenvis av øyer og holmer. Arealet er 32 km². Vikna vindmøllepark, som er landets første, ligger ved Garstad på Mellom-Vikna. Atle Pedersen. Atle Koppang Pedersen (født 29. juli 1964 i Larvik) er en tidligere norsk syklist. Han var profesjonell i perioden fra 1988 til 1993. I 1990 vant han 8. etappe av Vuelta a España. Han deltok i Tour de France i 1991, men fullførte ikke. I 1985 og 1986 ble han Norgesmester i landeveissykling. Han deltok under sommer-OL for Norge i 1988 i Seoul med 13. plass på landeveisrittet. Pedersen har av og til fungert som ekspertkommentator under Eurosport Norges sykkelsendinger. Familie. Han er lillebror til syklisten Dag Erik Pedersen og sønn av sykkelpresident og skøytepresident Odd Pedersen. Zod. General Zod (egentlig navn Dru-Zod) er en fiktiv person, en DC Comics-superskurk og en av Supermanns fiender. Han er en av Supermans mer prominente motstandere, og en slags personlig fiende, ettersom Zod kommer fra samme planet, Krypton, som Supermann. Han dukket for første gang opp i i nummer 283 av "Adventure Comics" (1961) i en historie av Robert Bernstein og George Papp. Han var også med i filmen "Superman II" hvor han ble spilt av Terence Stamp og har dukket opp i tv-serien "Smallville. Krefter. Superstyrke, Intelligent, superfart, stamina, usårlighet, ispust, superhørsel, Usårbarhet, røntgensyn og han kan fly. Hamnøya. Hamnøya er ei øy i Vevelstad kommune i Nordland, 30 km nord for Brønnøysund, øst for Skjelva fyr. Neste by nordover er Sandnessjøen. Arealet er 16,4 km². I 2001 bodde det 64 personer på Hamnøya, som er skilt fra fastlandet ved Vevelstadsundet. Det går en fylkesvei fra Hamnsundet i sør til Vågsodden i nord, og fra Vågsodden er det ferje til Forvik på Rv17. Det er også ferje til Tjøtta i Alstahaug kommune. Det er planer om å bygge bro mellom fastlandet og Hamnøya. Søndre del av Hamnøya er berglendt, men nordre delen av øya er mer flat. Det er på Hesstun funnet rester etter boplass som har vært i bruk fra steinalder til tidlig jernalder. Fættenfjorden. Fættenfjorden er en del av Trondheimsfjorden, og strekker seg fra sørenden av Åsen i Levanger kommune, langs Skatval og Langstein i Stjørdal kommune, og ender opp ved Fætten i Åsen, hvor fjorden møter Vuddudalen. Europavei 6 følger hele fjordens østre bredd. Navnet Fætten, som fjorden har fått sitt navn fra, kommer fra norrønt "fit", hvilket betyr noe slikt som «flat, frodig eng ved vann». «Tirpitz» i Fættenfjorden. Det tyske slagskipet «Tirpitz» lå innerst i Fættenfjorden med 2 600 mann i en periode under den andre verdenskrig, fra 16. januar 1942 til 29. oktober 1943. I denne perioden gjennomførte det britiske Royal Air Force fire mislykkede angrep mot skipet, og mistet 12 bombefly. I 1985 ble det avduket et minnesmerke over de allierte styrkene som falt under aksjonene i Fættenfjorden, og de nordmennene som risikerte livet for å hjelpe. Man kan se monumentet fra Europavei 6. Paisley. Paisley (skotsk gælisk Pàislig) er en by og tidligere burgh i Renfrewshire i Skottland. Den ligger omkring 11,1 km vest-sørvest for Glasgow, ikke langt fra Glasgow internasjonale lufthavn. Nord for byen møtes White Cart Water og Black Cart Water og danner elven Cart. Byen er administrativt senter for Renfrewshire. Tidligere mente man at den romerske festningen Vanduara, som ble nevnt av Klaudios Ptolemaios, lå der Paisley nå ligger. Denne identifikasjonen er basert primært på likheten mellom navnene Vanduara og Gwen-dwr, det antatte brytoniske navnet på White Cart Water. Det er ikke gjort funn som støtter teorien, og de fleste har gått bort fra den. I det 12. århundre ble det grunnlagt et kloster i Paisley, og en bosetning vokste raskt opp rundt dette. Innen et århundre hadde gått ble klosteret et abbedi. Byen ble senere, i 18. og 19. århundre kjent for tekstilproduksjon, spesielt bomull med det distinkte paisleymønsteret. Byen er den femte største i Skottland, og den største med status som "town". Byen tilhører den sørvestlige delen av Stor-Glasgow. Brainiac. Brainiac er en tegneseriefigur som opptrer som antagonist i tegneseriene om Supermann. Brainiac ble skapt av Otto Binder og Al Plastino i 1958. Brainiac tok hovedstaden på Krypton – Kandor – og krympet den og puttet den på flaske. Brainiacs våpen er en superintelligent hjerne og hyperavansert teknologi. Brainiac er ikke et levende menneske, men en androide. Superkrefter. Varmesyn, Superstyrke, Superfart, Usårbarhet, gjennoplivning av seg selv, Kan ikke bli drept av kryptonitt, Transfigurasjon, han kan forvandle fingeren sin om til et slags våpen, han kan sende virus via datamaskiner og han kan gjøre andre folk syke med en kryptonsk sykdom. Mindlandet. Mindlandet er ei øy i Alstahaug kommune i Nordland, ved munningen av Vefsnfjorden. Arealet er 14 km². Øya har store jordbruksareal. Husevågøy. Husevågøy er ei øy i Vågsøy kommune i Sogn og Fjordane. Øya ligger ytterst i Nordfjord, mellom Bremangerlandet og Vågsøya. Det er ferjeforbindelse med Måløy. Arealet er 9,3 km². Det største tettstedet på øya er Husevåg. Nord-Herøy. Nord-Herøy er den største øya i Herøy kommune i Nordland. Arealet er 8,9 km². Mot sørvest ligger Herøysundet med Herøysundet bru til Sør-Herøy. Mot sørøst ligger Alstenfjorden og Alsten i Alstahaug. Mot øst-nordøst ligger Hjartøya. Mot nord ligger Dønnessundet og Dønna. Mot nordvest ligger Hestøya, med veiforbindelse videre til Indre og Ytre Øksningan, Staulen, Seløy og Åkviksundet bru til Dønna. Kommunesenteret Silvalen ligger ved Herøysundet. Seløy. Seløy er den nordligste av de store øyene i Øygarden kommune, Hordaland. Det er veiforbindelse med broer til Bergen via øvrige øyer i Øygarden og Sotra og Lillesotra. Arealet er 8,7 km². Elektrisk ledning. Elektrisk ledning er en kabel eller en ledning bestående av tynne metalltråder inni og har ofte beskyttende gummi utenpå som brukes for å lede elektrisk strøm i eller til elektriske maskiner og apparater. Rett og slett overføre og fordele elektrisk energi. Ledningen består av et ledende materiale, gjerne metall som kobber eller aluminium som har lav resistanse (elektrisk motstand) og god lederevne, og er som regel omgitt av et hylster av et beskyttende og isolerende plastmateriale. Ledningene kan inneholde én, massiv metalltråd eller flere sammensnodde tråder, være blanke eller isolerte, alt etter bruken. Ledninger omgitt av en isolerende anvendes til elektriske maskiner, apparater, transformatorer osv. Skårvangen. Nedre deler av Skårvangen sett fra NordheradsliaSkårvangen er ei fjellbygd beliggende ca 12 km vest for Vågåmo i Vågå kommune. Bygda består av en del mindre og større gårder med hovedsakelig melkeproduksjon og sauhold. Skårvangen er inngangsporten til Finndalen med naturvernområder og Reinheimen nasjonalpark. Bygda avgrenses i sør av elva Finna som renner fra Finndalen og ned til Ottaelva i Vågåmo og Skjerva som renner fra Slådalen og ned i Finna. Helgøy (Finnøy). Helgøy er en av Sjernarøyene i Finnøy kommune i Rogaland. Postadressen er 4174 Helgøysund (postkontor 1909-1998), sannsynligvis valgt for ikke å blandes sammen med 9149 Helgøy postkontor i Karlsøy kommune i Troms (postkontor 1880-1996). Det er en annen Helgøy i samme område; 4167 Helgøy i Ryfylke (brevhus II 1980-1997), rett øst for øya Fogn. Gjesdal Brass Band. Gjesdal Brass Band er et brassband som ble dannet i 2001 da Oltedal Musikkorps (stiftet 1945) og Ålgård Musikkorps (stiftet 1900) slo seg sammen. Korpset fra Gjesdal kommune i Rogaland er kommunens beste og mest profilerte brassband. Øvelsene foregår onsdager i gamle Oltedal kapell som korpset overtok i 2003. Bygget har gjennomgått store forandringer siden den tid, både på inn- og utsiden. Gjesdal Brass Band er et korps med sterke, lokale, og som verdsetter musikalsk utfoldelse og sosiale aktiviteter. I tillegg til å holde et høyt musikalsk nivå, er også korpset kjent for et meget bra sosialt miljø. Medlemsmassen har god spredning, både geografisk og aldersmessig. Omtrent halvparten av musikantene kommer fra nabokommunene, fra Hå i sør til Stavanger i nord. Korpset er et attraktivt tilbud for musikkinteressert ungdom og voksne i hele regionen. At korpset gjør seg gjeldende i lokalmiljøet ble bekreftet 1. januar 2006 da en av de største ildsjelene gjennom flere år, Endre Gjesdal, mottok Gjesdal kommunes kulturpris for 2005. Endre Gjesdal mottok prisen for sin mangeårige innsats for korpsbevegelsen. Både i kommunen og Gjesdal Brass Band har han vært, og er ennå, en viktig ressurs. Gjesdal Brass Band har i de siste årene gjennomgått et musikalsk løft ved den nåværende dirigenten, Jonas Skartveit Rogne. Andreplassen i 3. divisjon i NM i Bergen 2006 var et høydepunkt der korpset slo til med 97 av 100 poeng. Dette kvalifiserte til opprykk til 2. divisjon, der korpset har som mål å holde seg. I NM for brassband 2007 klarte Gjesdal å holde plassen i 2. div. med 8. plass blant 12 korps. I underholdingskonkurransene, Siddis Brass og KnallBrass, har også korpset gjort det sterkt de siste årene. Høsten 2005 presterte det en 2. plass i 2. divisjon i Siddis og våren etterpå gikk korpset av med seieren i KnallBrass. 2 ganger har korpset deltatt på i Skien. I 2009 oppnådde korpset 3. plass i 1. divisjon og i 2012 1. plass i 2. divisjon. Finna. Finna er ei elv som har sitt utspring fra innsjøen Råkåvatnet og renner gjennom Finndalen, Skårvangen, Skogbygda, Vågåmo og ut i Ottaelva, like nedenfor utløpet av Vågåvatnet. I Finndalen bukter Finna seg i meandersvinger og mange gamle kroksjøer er å finne. Et fint utsiktpunkt er Klympen. Finna med kroksjø sett rett under Klympen Finndalen med Finna i buktende formasjoner sett mot vest fra Klympen Den renner forbi flere seterområder som Vangen, Sterringen, Breistulen og Odden. Når Finna har passert Odden går dalen over fra å være en hengende U-dal til enV-dal og går i flere stryk og fossefall. Den største fossen heter Hølgjelfossen og ligger rett øst for grensa mellom Lom og Vågå kommuner. Rett nord for denne fossen og litt opp i lia ligger setertufta Klomsroi som er nevnt i et av Asbjørnsen og Moes eventyr om Jens Klomsroi. Hoveddelen av Finndalen ligger i Lom kommune, men når Finna går over til å bli fosser og stryk er den kommet inn i Vågå kommune. Finna er vernet i henhold til Verneplan IV for vassdrag. Brandon Routh. Brandon James Routh (9. oktober 1979) er en amerikansk skuespiller og tidligere modell. Brandon vokste opp i Iowa før han flyttet til Los Angeles for å forsøke seg som skuespiller og dukket opp i flere TV-serier på starten av 2000-tallet. I 2005 fikk han rollen som Clark Kent i Superman Returns. George Reeves. George Reeves (virkelig navn: George Keefer Brewer, senere George Bessolo, født 5. januar 1914, død 16. juni 1959) var den andre skuespilleren som gestaltet Superman på film. De to filmseriene med Kirk Alyn var en formidabel suksess, og man ønsket nå å videreføre skikkelsen på det nye mediet: TV. I 1951 besluttet man derfor å lage en pilotepisode som skulle vises på kino og som skulle være en forløper for den kommende TV-serien. Det hadde vært naturlig å spørre Kirk Alyn igjen, men han ble ikke spurt – og følte seg såret og forbigått. Valget falt på George Reeves, en skuespiller som hadde hatt en lovende start, men som hadde fått dårligere og dårligere B-filmroller og som nå var klar for bånn av bøtta: TV. Robert Maxwell fikk jobben med å lede denne nye Superman-produksjonen. National Comics som eide Superman-figuren, leide også inn Whitney Ellsworth fra New York-kontoret for å forberede et manus til pilotfilmen. Filmingen begynte sommeren 1951 i bakgården på et filmstudio i Culver City, California. Filmen ble kalt «Superman and the Mole Men» og tok 12 dager å filme. Produsent var Barney Sarecky. George Reeves var Superman og Phyllis Coates var Lois Lane. Superman, Clark Kent, og Lois Lane var de eneste faste rollemedlemmene i filmen, da man ennå ikke var ferdig med castingen til resten av de faste skuespillerne i TV-serien. Filmen var en blanding av science fiction og sosial kommentar, der budskapet var at selv om man sto ovenfor noe ukjent, var det dermed ikke nødvendigvis noe ondsinnet. Dette budskapet om toleranse ovenfor det fremmede var nesten science fiction det også, for det amerikanske publikumet på denne tiden, der nettopp fremmedfrykten og redselen for "den røde fare", kommunismen dominerte. Samtidig med produksjonen av denne filmen, fortsatte Superman hørespillene på radio. Etter at pilotfilmen var ferdig, spilte man inn sesong 1 av TV-serien, 9 episoder regissert av Lee Sholem og 15 av Tommy Carr ble gjort ferdig i løpet av bare 2 og en halv måned! I tillegg delte man opp «Superman and the Mole Men» i to episoder, omdøpte den til «The Unknown People» og dermed satt man med 26 episoder av Superman, klar for TV-visning. Det skulle imidlertid drøye ganske lenge før de skulle bli vist. «Superman and The Mole Men» hadde premiere på kino i november 1951 og ble en umiddelbar suksess. Publikum var imponert over verdigheten og den ærlige overbevisningen som George Reeves brakte til rollen som Superman. Mens filmen gikk sin seiersgang på kino, drev produksjonsteamet og klippet og redigerte TV-episodene og lagde spesialeffekter, bakgrunner og temamusikk. Tidlig i 1953 nådde disse første episodene endelig sitt TV-publikum. Første episode var temmelig lik den første episoden med Kirk Alyn, Supermans opprinnelse ble gjenfortalt med Krypton og Jor-El og det hele. Denne gangen ble Clark Kents stemor navngitt: Sarah. Stefaren ble fortsatt omtalt som Eben. Showet var en øyeblikkelig suksess, og fikk mye medieomtale, samt var et hett samtaleemne mellom TV-titterne. National Comics bestilte prompte enda en sesong på 26 episoder. Produksjonen ble gjenopptatt sommeren 1953, nesten to år siden filmingen av sesong 1 var ferdig. Robert Maxwell og hans team ble erstattet av ny produsent Whitney Ellsworth og ny manusforfatter Mort Weisinger. Weisinger kom fra jobben som redaktør av tegneseriene om Superman, og derfor ble det en tettere integrering mellom tegneseriene og TV-filmene fra nå av, samt at det ble lagt mindre vekt på spenning og mer på humor enn i sesong 1. Phyllis Coates hadde bestemt seg for å ikke spille rollen som Lois Lane lenger, av frykt for å bli for tett assosiert med rollen, samme grunn som Kirk Alyn hadde hatt tidligere. Hennes perfekte erstatning ble norskættede Noel Neill, den rødhårete skuespillerinnen som allerede hadde spilt Lois Lane i Kirk Alyn-filmene i 1948 og 1950 for Columbia Studios. I 1953 produserte Whitney Ellsworth enda 26 episoder til. Farger ble introdusert i 1954 og ville bli brukt i de gjenstående episodene, innspilt fra 1954 til 1957. Kulissene fikk et nytt malingsstrøk, og garderobene ble gjennomgått på nytt med tanke på at de nå skulle vises på fargefilm. Det første kostymet som måtte byttes ut var George Reeves brune og grå superman-drakt, fra nå av måtte uniformen være blå, rød og gul som i tegneseriene. Man måtte imidlertid passe på at det var nok kontrast mellom rødfargen og blåfargen til at de ville skille seg fra hverandre selv om man så den i svart og hvitt, i og med at farge-TV ennå kun var på eksperimentstadiet. Det skulle enda gå ti år før fargefjernsyn begynte å bli standard i USA. Grunnen til at man gikk over til å filme Superman med fargefilm var at man ønsket å sette sammen noen av TV-episodene til helaftens spillefilmer som kunne vises på kino i ettertid. Da serien gikk inn i 1957, hadde George Reeves blitt den definitive Superman for en hel generasjon av amerikanske TV-tittere. Etter et par års pause begynte man å planlegge nok en serie med Superman TV-filmer og George Reeves var atter en gang klar til å ikle seg kappen for en serie som skulle begynne i 1960. Dessverre så ble han enten drept eller begikk selvmord i sitt eget hjem i mai 1959, før produksjonen hadde startet opp. Politirapporten konkluderer med selvmord, enda fingeravtrykkene hans ikke var på våpenet. Uten George Reeves ble det ikke noe av den planlagte TV-serien, man trodde ikke publikum var klar for å akseptere en annen skuespiller i rollen som mannen av stål, og det skulle gå nesten to tiår før verden igjen skulle stifte bekjentskap med Superman på det hvite lerretet. Noel Neill og Jack Larson, skuespillerne som spilte Lois Lane og Jimmy Olsen ble tett assosiert med sine rollefigurer på grunn av TV-seriens popularitet. Dette forhindret dem i å få ytterligere TV- og filmroller etter seriens slutt. De har begge to dukket opp i biroller i senere film- og TV-serier om Superman, samt har deltatt i dokumentarer om Superman-serien. I en alder av 85 år spilte Noel Neill inn en scene i 2006-filmen «Superman Returns». Jack (Jimmy Olsen) Larson deltar også. Screening. Screening også kalt sikting eller masseundersøkelse er begrep som brukes om forskjellige typer undersøkelser som gjøres på et stort antall individer for å finne et spesielt fenomen eller en sykdom. Undersøkelsen gjøres på en større befolkningsgruppe der sannsynligheten er liten for at den enkelte har fenomenet eller sykdommen. Screening kan også benyttes om å «screene» eller sikte personer eller dokumentasjon, som f.eks ved bakgrunnssjekk av jobbsøkere. Fartsmålingene som politiet gjør av alle kjøretøyer ett sted langs en vei, enten ved en kortvarig kontroll eller ved fast montert fotoboks, er en screening for å få straffet fartsovertredere. Fartsmålingene har en annen effekt enn som screeningundersøkelse, ved at sjåførene ellers trues til å overholde fartsgrensene. Sikkerhetskontrollen på flyplassene, som består av undersøkelser etter våpen og potensielt farlige gjenstander, er en screeningundersøkelse av et voldsomt stort antall passasjerer for hver potensiell terrorist som blir stoppet. Medisinsk bruk. Innen medisin er det etablert flere screeningundersøkelser som gjøres på store deler av befolkningen. Ett eksempel er underlivskreftprøven /celleprøve fra livmorhalsen/ cervixcytologi. Arkivene fra laboratoriene som analyserer slike prøver kobles med folkeregisteret, slik at kvinner mellom 25 og 69 års alder, som ikke har tatt slik prøve de siste 3 årene, får brev om å bestille time hos fastlegen for prøvetakning. Brevene sendes fra Sentralenheten for masseundersøkelse for livmorhalskreft. Under gynekologisk undersøkelse brukes en spesiell børste i åpningen av livmorhalsen og celler strykes ut på en glassplate som behandles med en spesiell spray før den sendes til laboratoriet. Patologen, som er spesialist på å granske celler fra sykt vev, ser da om det er underlivskreft eller forstadier til underlivskreft. Det er enkelt å fjerne vevet med de syke cellene når underlivskreft oppdages tidlig, og det varer sannsynligvis mange år fra tidlige forstadier kan oppdages til kreften blir farlig. Skjermbildeundersøkelse var en undersøkelse med røntgen som ble gjort over hele landet med spesialbusser og båter fra ca 1943 til 1997 for å oppdage tuberkulose tidlig. På helsestasjonene for småbarn gjør helsesøster og helsestasjonslege et stort antall screeningundersøkelser på alle barn som tar imot tilbudet, for å finne en lang liste med sykdommer. Blant disse er synshemninger, skjeling, netthinnekreft, vannhode, hørselshemning, ganespalte, lymfekjertelkreftformer, hjertefeil, lungesykdommer, leversykdommer, nyrekreft, brokktilstander, testikler som ikke er på plass, hoftesykdommer, feilstillinger i armer og ben, bevegelsesproblemer, plattfot og klumpfot, taleutviklingshemning, sukkersyke og endel andre sykdommer og utviklingshemninger. Kost/nyttefaktorer. Ved innføring av en screeningundersøkelse må det vurderes om kostnadene ved alle undersøkelsene av mange friske personer står i forhold til nytten som funn av sykdom vil ha for de enkelte pasientene, eller nytten for samfunnet av å finne en terrorist eller annen kriminell. Dersom behandlingen som pasientene får gir plager for dem uten å forlenge livet, eller ikke gi bedret livskvalitet, kan disse pasientene ha det bedre om sykdommen ikke oppdages ved screening. Dersom en sykdom med screening kan oppdages så tidlig at den lett kan behandles, vil undersøkelsen kunne ha stor verdi særlig om sykdommen er dødelig når den vil oppdages av plager som pasienten får på et senere stadium. WHO. WHOs prinsipielle retningslinjer for screening (1968), her oversatt til norsk. Kirk Alyn. Kirk Alyn (født 8. oktober 1911 i Oxford i New Jersey, død 14. mars 1999) var en amerikansk skuespiller kjent for å være den første som fremstilte Supermann på film. Cabinet Office Briefing Rooms. Cabinet Office Briefing Rooms (forkortes COBR, men kalles ofte COBRA eller Cobra fordi møtene holdes i rom A i COBR) er et koordineringsorgan for Storbritannias regjering under nasjonale eller regionale katastrofer og krisesituasjoner, eller ved hendelser utenlands som har større betydning for Storbritannia. Betegnelsen omfatter både lokalene og Civil Contingencies Committee som møtes der. I tillegg til regjeringsmedlemmene kan også sentrale personer som Metropolitan Police Commissioner, Londons borgermester og andre innkalles. Hvem som leder møtene avhenger av hva slags situasjon det er som drøftes. COBR ligger på Whitehall, på et sted som ikke er kjent for allmennheten. Det skal angivelig være i «kontorer innenfor kabinettbygningen». Det som er kjent er at det dreier seg om flere rom som er sterkt fysisk og elektonisk sikret, og som inneholder alt nødvendig kommunikasjonsutstyr. Ved en dramatisk nasjonal krise kan COBR påberope seg nødfullmakter, som inneholder makt til å oppløse parlamentet (med monarkens samtykke) eller å begrense reisefrihet innen riket. Kjente møter. Før 2005 kjenner man til at COBR ble brukt under Kosovokrigen i 1999, drivstoffprotesten i september 2000 og under utbruddet av munn- og klovsyke i 2001. Etter terrorangrepet i London 7. juli 2005 ble responsen koordinert fra COBR. Det samme skjedde to uker senere, etter terrorangrepet i London 21. juli. Den 6. april 2006 ble COBR sammenkalt etter funn av fugleinfluensaviruset H5N1 i Fife. Natten mellom 9. og 10. august 2006 var det minst tre møter etter at en plan om å sprenge transatlantiske fly. Det var flere møter i forbindelse med drapet av Aleksandr Litvinenko, som døde av radioaktiv forgiftning den 23. november 2006. I 2007 var det flere møter i forbindelse med nye funn av H5N1, det første i februar. Den 23. mars 2007 ble COBR samlet etter den iranske arrestasjonen av Royal Navy-personell. Den 29. mai 2007 var det møte for å diskutere kidnappingen av fem briter fra en regjeringsbygning i Bagdad. 29. juni 2007 ble COBR samlet på grunn av bilbomber i London. Dagen etter var det to møter, ledet av premierminister Gordon Brown, på grunn av terrorangrepet mot Glasgow lufthavn. Nok et møte ble holdt 1. juli. Mr. Mxyzptlk. Mr. Mxyzptlk er en figur fra tegneseriene om Superman. Han ble skapt av Jerry Siegel og Joe Shuster og hadde sin første opptreden i "Superman" nr. 30 (1944). Han er en dverg som kommer fra en annen dimensjon. Han er kjent som en spilloppmaker som elsker å besøke vår dimensjon for å skape kaos for Supermann – bare på gøy. Han besitter magi og derfor kan ikke Supermann gjøre ham noe. Den eneste måten man kan bli kvitt Mr. Mxyzptlk på for en stund er å få ham til å si sitt eget navn baklengs. Da forsvinner han tilbake til den femte dimensjon igjen for en stund. Lex Luthor. Lex Luthor er en fiktiv figur fra tegneseriene om Superman skapt av Jerry Siegel og Joe Shuster. Han gjorde sin debut i "Action Comics" nr. 23 (1940). I de første femti årene av Supermanns historie var Lex en gal, skallet og genial vitenskapsmann. Verdensherredømme er hans mål og han hater Supermann og forsøker å drepe ham. Da John Byrne gjenskapte Supermann i miniserien "The Man of Steel", forandret han på en rekke ting, deriblant Lex Luthor. Ettertidens Luthor er en rik forretningsmann som har verdensherredømme som mål. Alle tror han er en respektabel og lovlydig borger, det er bare Superman som kjenner hans forbryterske sinn. I noen historier er han president i USA. Luthor er en figur som først og fremst knyttet til "Superman"-titlene og relaterte titler, men han opptrer også i de andre superhelttegneseriene som utgis av DC Comics. Luthor er med i TV-serien "Smallville". Han opptrer også i filmene "Superman", "Superman II", "Superman IV" og "Superman Returns". Smoi. Smoi er et kodespråk som ble utviklet i Mandal før 1. verdenskrig. Det er basert på mandalsdialekten, med stokking av bokstavene i ordet slik at det dannes nye ord. Smoi ble mye brukt i mellomkrigstiden og under 2. verdenskrig, men er i dag nesten utdødd. Drop D. Drop D er en alternativ måte å stemme en gitar eller firestrengers bassgitar på i forhold til vanlig stemming (E-A-D-G-(H-E)). I drop D senkes den dype E-strengen en hel tone til en D, så stemmingen blir D-A-D-G-(H-E). Drop D gir et mørkere og tyngre lydbilde enn standard stemming, og brukes ofte av rock- og heavy metal-band. Det er også lettere å spille rockegrep, siden hvis man slår an de tre dypeste strengene åpne blir det en D5-akkord. Wilhelm Brem. Wilhelm Brem (født 23. november 1977 i Buchloe, Tyskland) er en tysk funksjonshemmet langrennsløper og skiskytter. Han ble blind da han var 8 år gammel, på grunn av en genfeil. Han konkurrerer i klassen B1, og begynte å konkurrere i 1990. Ved siden av idretten er han utdannet og arbeider som fysioterapeut. Drop C. Drop C er en alternativ måte å stemme en gitar på. Den er nært beslektet med drop D, men i drop C stemmes alle strenger to halvtoner ned i forhold til drop D. Det gir stemmingen C-G-C-F-A-D. Da er alle strenger stemt ned to halvtoner i forhold til standard, unntatt den dypeste E-strengen som er stemt ned fire halvtoner; til C. Drop C-stemming gir et svært mørkt og tungt lydbilde, og brukes ofte av band innen forskjellige heavy metal-genrer. Noen ganger er det nødvendig å bytte til tykkere strenger på gitaren hvis man ønsker å stemme i drop C, fordi vanlige strenger blir for slakke av nedstemmingen, noe som går ut over spillbarheten og lydkvaliteten. C-A-D-G-H-E er en annen stemming som også går under navnet «Drop C». Her er det kun den dypeste C-strengen som er stemt ned. Spikeld. Spikeld (født i 1993) er en norsk travhingst etter Elding og Spikdona. Hestens mankehøyde er 158 cm. Dens besttid satte den som 7-åring med en kilometertid 1.18,6. Bork Rigel. Bork Rigel (født i 1988) er en norsk travhingst etter Alm Rigel og Linsi. Løpskarrieren strakk seg fra 1991 til 2003. Han startet i 345 løp og vant 168 av dem før han la opp. Bork Rigel tjente 13 695 673 kr, mer enn noen annen norsk travhest (pr. 1. januar 2012). Rekorden på 1.20,4/km ble satt i 2000. Hovedkusk for hesten var Jomar Blekkan, men i sin siste start ble den kjørt av Per Oleg Midtfjeld, mannen bak Steinlager. På Leangen Travbane arrangeres Bork Rigels Minneløp hvert år, et løp som Järvsöfaks har vunnet 6 ganger på rad. Øksnavadporten. Øksnevadporten er en holdeplass på Jærbanen, 22,42 kilometer sør for Stavanger. Den ligger på Sørlandsbanens kilometer 576,10. Holdeplassen ligger i Klepp kommune, ikke langt fra tettstedet Kvernaland, og har eksistert siden 1933. 14. serierunde i Adeccoligaen 2007. 14. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet som en full runde den 1. juli med åtte kamper som alle startet klokken 18.00. Dette var den siste runden for vårsesongen og med en pause på tre uker starter Adeccoligaen opp igjen den 21. juli. Mostu skole. Mostu skole på Strandlykkja var fram til nokså nylig en grendeskole sør i Stange i Hedmark fylke. Den fungerer i dag som forsamlingshus for bygda. Skolen ble utsmykket etter liknende ideer som Stein skole på Romerike i lærer Thomas Bjørges tid. Han var venn av Ingeborg Refling Hagen og Erling Elverhøy. Kunstnerne bak utsmykningen er Per Teigen, Birgit Abrahamsen, Olav Bjørgum og Grethe Schei. Karl Schmidt-Rottluff. Minneplate over Karl Schmidt-Rottluff på veggen av Schützallee 136 i Dahlem i Berlin Karl Schmidt-Rottluff (født 1. desember 1884 i Rottluff (i dag bydel i Chemnitz); død 10. august 1976 i Berlin; egentlig "Karl Schmidt") var en tysk maler. Han regnes for en fremtredende representant for tysk ekspresjonisme. Vita og karriere. Karl Schmidt ble født i Chemnitz-Rottluff nær Chemnitz, (Sachsen). Fra 1905 av kalte han seg Schmidt-Rotluff. 7. juni 1905 ble kunstnergruppen "Die Brücke" stiftet i Dresden av arkitekturstudentene Schmidt-Rottluff, Ernst Ludwig Kirchner, Fritz Bleyl og Erich Heckel. De hadde sin første utstilling i november samme år hos en velvillig kunsthandler. Utstillingen kalte de for "Brücke" (Bro). Gruppen gikk i oppløsning i 1913. Til å begynne med var han tydelig preget av impresjonismens innflytelse. Motivene var ofte nordtyske og skandinaviske landskaper. Etter at han flyttet til Berlin i 1911 ble verkene mere geometriske i formene, fra 1923 var formene avrundet og svungne. I 1938 ble 608 arbeider, innkjøpt av tyske offentlige kunstsamlinger, beslaglagt som entartet. Han ble professor ved Hochschule für Bildende Künste i Berlin-Charlottenburg fra 1947. Hans verker ble utstilt i documenta1 i Kassel (1955). Schmidt-Rottluff ble i 1956 utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. På åttiårsdagen i 1964 foreslo han at det ble skapt et Brücke-Museum i Berlin. Planlegging og bygg tok 3 år, museet åpnet 15. september 1967. Både han og Erich Heckel (som også levde fortsatt) har bidradd til museet med gaver i form av bilder. "Rosa Shapires" Catalogue raisonné over trykk omfatter 300 tresnitt, 105 litografier, 70 etsinger og 78 trykk til unummerert salg. Han døde i Berlin 10. august 1976. Berlinsamlingen omfatter mere enn 300 nummer, inklusive malerier, akvareller, tegninger, postkort, tresnitt, raderinger, litografier, brukskunstdesign og plastiske gjenstander (skulptur). Omtrent samme antall verker er i Chemnitz – kunstsamlingen. Der er et eget Schmidt-Rottluff-Stipendium Verker (utvalg). 1912, "Villa mit Turm", (Tårnvilla), Kunsthalle Mannheim 1912, "Häuser bei Nacht", (Hus i natten), Museum of Modern Art, New York Lenker til noen av verkene. Schmidt-Rottluff, Karl Amapás flagg. Amapás flagg er horisontalt delt i lyst blått over gult i flaggdukens ytre del, mens duken nærmest stangen har en grønn trekant som fortsetter som horisontal stripe til flaggets frie ende. Trekanten og stripen har tynne kanter i svart, hvitt og svart. På trekanten er omrisset av et fort plassert, også dette i svart, hvitt og svart. Amapás flagg ble innført 23. april 1984. Det er i størrelsesforholdet 7:10. Omrisset representerer fortet São Jose de Macapá, anlagt av portugiserne på 1600-tallet til vern mot franskmennene. Delstatshovedstaden Macapá vokste fram der fortet ble anlagt. Fargene grønt, gult, blått og hvitt er fargene i Brasils nasjonalflagg. I tillegg benyttes svart. Den blå fargen symboliserer rettferdighet og himmelen over delstaten. Grønt markerer at delstaten for det meste er dekket av skog, men symboliserer også håp, framtid, kjærlighet frihet og overflod. Gult står for enhet og rikdommene i grunnen. Hvitt symboliserer renhet og fred, men representerer også delstatens vilje til å leve i trygghet og håp om at alle innbyggere skal leve i fellesskap, samt at det ikke skal forekomme splid mellom myndigheter og befolkning. Svart står for de som har falt, enten i krig eller i fred, og som har arbeidet for delstatens beste og for dens utvikling. Kampen om Bagnsbergatn gård. Kampen om Bagnsbergatn gård var en trefning mellom 3. kompani av IR 10 og de fremrykkende tyske styrkene som marsjerte opp Ådalen og inn i Valdres under Operasjon Weserübung i den andre verdenskrig. De tyske styrkene prøvde å omgå de norske stillingene i Bagn i Sør-Aurdal kommune. Nede i dalen er det en stor åpen gryte hvor veien går inn i gryta gjennom et smalt gjel i hver ende. De tyske styrkene kom ikke forbi og prøvde en rask flankemarsj over Bagnsbergatn med påfølgende infiltrasjon i de bakre norske områder for sperrestillingen ved Bagn. Til minne om kampene er gården blitt erklært nasjonalt krigsminne. Det er i området satt ut tavler som viser kamphandlingene, og minneplaketter er satt opp der nordmenn og tyskere falt. Det oppmerkede området dekker Gråbeinhølen – Bagnsbergatn gård – Nedre Gubberud. Gården er en del av Bagn Bygdesamling. Forhistorie. Bilde fra 1880-1890 som viser baksiden av ryggen de norske styrkene hadde befestet. Oppe til venstre utenfor bildet er Juvkam, på ryggen lå Solbakken, rett frem har en den åpne dalgryta i Bagn. På ettermiddagen fredag 18. april når tyske tropper Bagn. To tyske PzKpfw I stridsvogner kjører i tet. Det er norske stillinger i berget ovenfor Storebrofoss. Disse ledes av kaptein Christiansen. De første angrepene blir stanset, og også angrep ved midnatt av III/IR 159 blir avvist. Med kun to bataljoner kom tyskerne ingen vei i Bagn, og de sendte derfor det forsterkede 9. kompani av 236. regiment under ledelse av Herbert Stemmer i en omgående flankemarsj på høyre side langs hele åsen for å gå rundt nordmennene, rykke frem til Bagnsbergatn gård, for deretter å ta seg ned gjennom Gråbeinhølen til de norske styrkenes bakside. Resultatet av en vellykket operasjon ville blitt at nordmennene ville fått et innfall rett i sitt oppmarsjområde. På ettermiddagen 19. april startet flankemarsjen, som raskt brakte dem i kontakt med 1. kompani av IR 10 ved Lykkja. Etter å ha overrumplet kompaniets forreste linje avanserte de raskt og gikk opp i lia. Om kvelden kom de frem til Bagnsbergatn gård og gikk i kvarter for natten. Fremrykking og kamp med 1. kompani. Tyskerne rykket frem i tildels tung og dyp vårsnø og støtte om ettermiddagen 19. april sammen med 1. kompani av IR 10 ved Lykkja. De tyske styrkene anroper på norsk og overrumpler dem. Tyskerne presset på og det norske kompaniet ble drevet mot Tonsåsen. I disse kampene ble 11 nordmenn såret og fire tyske soldater drept; oberschütze Erich Müller, schütze Theodor Müllers fra Neuss, schütze Willi Geitebrgge fra Hagen og schütze August Hupe fra Minden. Alle tyske var i troppen fra 10. kompani / IR 159. Fenrik Erdal samler folk og besetter veidelet ved Breidablikk, men tyskerne kommer aldri så høyt opp i lia. Tyskerne fortsatte vestover og kom til Bagnsbergatn gård utpå kvelden. De gikk i kvarter for natten og alle sivile på stedet ble internert. Av notater fra menig Bernhard Höfker i 2. tropp i 9. kompani fremgår det at kompaniet på dette tidspunktet har observert norske styrker og mener at de er omringet. Fra disse notatene kan det virke som angrepet i første omgang var en stridsoppklarering som kom for langt frem og mistet kontakten med egne styrker. Fremstøtet mot Gråbeinhølet kan ha vært et naturlig valg for å gjenopprette kontakten med egne styrker nede i Bagn. Pastor Kåre Hostad forteller at avdelingen var utslitt da den kom til Bagnsbergatn, og at det virket lite trolig at de hadde planlagt et så dypt støt. De mangler mat og utstyr som en burde tro at de ville bragt med for å gjennomføre et såpass omfattende angrep. Gråbeinhølen og kamp med 3. kompani. På morgenen fortsatte tyskerne fremrykkingen mot de norske forsvarsstillingene, og på vei ned gjennom Gråbeinhølen støtte de sammen med det norske 3. kompani av IR 10. Kampene ble senere kjent som kampen i Gråbeinhølen. De norske styrkene var under ledelse av kaptein Fredrik Rieber-Mohn. Kampene ble harde og det ble tap på begge sider. Under kampene var det et tysk maskingeværreir som stoppet de norske styrkene fra å avansere. Lagfører Sverre Aas og de 10 mann som han hadde kommando over, meldte seg frivillig for å forsøke å nedkjempe stillingen. Med full pakning gikk de til angrep i motbakke i snøen. Laget kom i kamp med tyskerne på kort hold og den tyske maskingeværstillingen ble tatt. I denne kampen falt MG-skytter Konrad K. Byrknes og Edvin Færøy, begge fra Gulen. Sverre Aas fra Leikanger ble såret i foten og fikk en finger avskutt av en splint fra en håndgranat. Schütze Bernhard Höfker som er MG2er, blir såret, muligens i kampen om denne maskingeværstillingen. Løytnant Karl Åsen førte 1. tropp og også han kom i kamp på kloss hold. Åsen fikk et streifskudd i kjeven, men fortsatte å kjempe. MG-skytter Olaf O. Hesjedal fra Stamnes i Bruvik og Hans O. Stalheim fra Vossestrand ble hard såret og døde senere. Tilbaketrekking og sammenstøt ved Breidablikk. Tyskerne trakk seg deretter opp gjennom skogen og tilbake mot Bagnsbergatn. Den tyske kompanisjefen besluttet å gi opp, etterlate de sårede og trekke seg tilbake til troppene i Bagn. Idet de passerte Gubberud blir de observert av en norsk vaktpost som telte 100 tysk soldater som passerte et åpent felt i meget langsomt tempo. Dette blir meldt over telefon. Ved Breidablikk støter tyskerne på norske styrker fra kompani 6 av IR 10 under kommando av kaptein Skarstein. Skarstein var blitt orientert om de fremrykkende tyske styrkene, og de blir tatt under ild. Dette kompaniet har erstattet kompani 1 som de tyske styrkene tidligere hadde drevet tilbake. I de tyske rapportene står det at de «blir beskutt fra alle hytter» og at det er umulig å komme i posisjon på grunn av all snøen. Nedenfor veien der de norske hadde gått i stilling, var det den gangen en åpen hugstflate med skuddfelt på helt opp i 150 meter. Da de norske styrkene var i overhøyde ble det for risikabelt for kompaniet å gjennomføre et angrep, og de trakk seg tilbake igjen til Bagnsbergatn gård. Deler av det tyske kompaniet ble etterlatt på gården Gubberud med det tyngste materiellet. Turen tilbake ble en 9 timers marsj i dyp og råtten vårsnø. Det var da ettermiddag 21. april. Bagnsbergatn gård. Det ble organisert vakthold på gården og det ble forberedt MG-stillinger i låven og i taket på fjøset. En MG-stilling på tunet sikret veien fra Gråbeinhølen. Selv om vakthold var organisert, merket ingen de fremrykkende norske styrkene i 3. kompani av IR 10 under ledelse av kaptein Rieber-Mohn. En ildstilling ble organisert på vestsiden av gården og ild blir åpnet mot begge våningshusene. Dobbeltposten på tunet falt alt under den første salven. Etter ildoverfallet angriper laget til lagfører Hermod Vik fra Vadheim, de stormer frem til hovedbygningen. Den er fullt belagt med tyskere. Vinduene blir slått inn og Viks menn skriker og skyter med gevær og MG gjennom veggene og opp i andre etasje. En tysker blir drept og mange blir såret i andre etasje. Det blir fortalt at det var så mye blod at det skal ha rent ned langs veggen fra senga i andre etasje, og at det skal ha dryppet blod fra kulehull i golvet. Snø hadde smeltet på taket og vann hadde rent ned og blitt til en issvull foran stua. Dette reddet 28 sivile som lå på golvet under ildstormen. Deretter prøver Viks menn et fremstøt gjennom hageporten mot den lille stua. Tyskerne skyter med MG gjennom vinduet og får avverget fremfallet. Inne i stua er 29 sivile internert. Stua blir mål for en massiv beskytning. To tyskere blir dødelig såret og flere andre er også såret. Det fortelles at blod måtte øses ut med feiebrett. To eldre sivile som lå i senga ble truffet. Kårmannen Andreas Bergene på 81 år blir truffet av 3 kuler, 2 i brystet og dør. Den andre, 77 år gamle Olaf Odden, blir skutt gjennom låret og overlever. På kammerset ligger 28 sivile på gulvet og ingen blir skadet. Grethe Johansen som er 6 måneder skal få en narresmokk, men blir uten smokk da gummien blir skutt bort. En voksen kar får ryggstykket på jakka spjæret av en annen kule. Klokka i kårstua har 10 kulehull etter ildstormen. De 28 sivile i kammerset er blitt reddet av en issvull som ligger langs veggen og skjermer dem mot lavtgående ild. En tysker vil ha en av de sivile til å gå ut med en hvit bordduk, men ingen vil. Til slutt roper Gunvor Kirkebakken ut med kraftig stemme «Mø har overgitt øss». De tyske soldatene gikk da ut ut og overga seg. Klokken var da rundt 2200. Den første av de sivile som gikk ut var Harald Storbråten, som i farten grep frakken til presten Kåre Hostad fordi det var kaldt ute. Han ble møtt i døra av en norsk soldat som utbrøt «spion» og tok ladegrep. Han smilte tilbake og den norske soldaten senket våpenet. Senere ble han forskrekket da han så hvor mange sivile som var samlet i kårstua. De sårede i hovedbygningen kommer ut, blir avvæpnet og stilt opp. Til slutt står 36 usårede tyskere avvæpnet på tunet. I tillegg til disse er det 28 sivile som er uskadde, foruten de norske styrkene. Nye kamper. Da starter et uoppdaget tysk MG-reir ild fra fjøstaket. Snøen spruter og feldwebel Buntz roper «Nicht schiessen – nicht schiessen!» To tyskere hopper ut av loftsluka på fjøstrevet og overgir seg. Alle hadde imidlertid ikke overgitt seg, og det smeller på ny. Denne gangen fra låvetaket. En sogning melder seg, tar med en MG og skyter tyskeren som blir liggende i en melsåe. En gruppe tyskere hadde vært nede i bygda for å hente mat. Av disse ble 9 av 11 tatt til fange da de kom tilbake senere på natten. Tapene. Nede i potetkjelleren i hovedbygningen lå det 11 tyskere fra lørdagens kamp i Gråbeinhølen. Kampen om kvelden hadde gitt nye 8 sårede. Kjøkkenet ble etter hvert fullt av sårede, og med norsk sanitet ble det et fullt lasarett. På kjøkkenbordet ble det operert. Plata på dette kjøkkenbordet ble senere gjenfunnet nede i Bagn etter at det var brukt som båre. Det var ikke bare sårede etter lørdagens kamp i Gråbeinhølen. Et stykke bortenfor husene hadde de tyske styrkene begravet 8 døde soldater. Disse ble gravd frem og sendt ned til bygda. 9. Kompani av 236. Infanteriregiment hadde i løpet av to dager hatt tapstall på 13 døde og 19 sårede. Gubberud. På morgenen 21. april fortsatte 3. kompani av IR 10 fremrykkingen mot gårdene Øvre og Nedre Gubberud og Dalen. Disse gårdene ligger 1 km øst for Bagnsbergatn. Dalen ligger utdødd. På Øvre Gubberud finner de norske styrkene lagfører Hermod Vik at alt er endevendt, men ingen tyske styrker. Med deler av 2. og 3. tropp under ledelse av fenrik Sæteren som spiss rykker de norske styrkene frem mot Nedre Gubberud. Einar Øvrebø fra 1. lag i 2. tropp går som speider hele veien. 80 meter unna og oppe i skogkanten møter de en norsk skipatrulje. Deler av den tyske styrken hadde tatt inn på Nedre Gubberud. Berit Gubberud skal ut i fjøset og går rett på forpatruljen som nå er på 10 mann. Hun blir skremt, men sier ingenting og returnerer til stua. Nå går et par mann bort til inngangsdøra og banker på. Anne Gubberud gløtter på døra og hvisker at huset er fullt av tyskere. En tysker skulle holde øye med Anne, men hun passet på å gi beskjed i et uoppmerksomt øyeblikk og går deretter rolig inn igjen. Antakelig har Berit informert henne om hva som var under oppseiling. Da de norske kom til gården var tyskerne opptatt med å spise, og vaktene var inndratt. På loftet er en vaktpost som har hatt utsyn til hele fremrykkingen, men av ukjente årsaker har han ikke oppdaget hva som foregikk. Vestlendingene har rykket frem over åpne jorder og uten dekning. En stormtropp blir organisert under løytnant Næss og går til angrep. De tyske styrkene oppgir all motstand. Kaptein Rieber-Mohn og noen fler tar neste hus hvor det sitter 9 mann og spiser. Totalt blir det tatt 33 mann, og en betydelig mengde krigsmateriell blir tatt som bytte. Etterord. Under mønstringen av krigsfangene på Gubberud holder kaptein Rieber-Mohn en forelesning om tyske barn som kom til Norge under den første verdenskrig, og hvordan ingen kunne tro at de noen tiår senere skulle returnere på denne måten. Da bryter en ung tysk soldat inn med kommentaren «Glauben Sie wirklich dass wir so etwas freiwillig machen?» Major Daubert trekker seg ut av Bagnsgryta og etterlater sitt 9, kompani. Det blir gjort forsøk på å komme i kontakt med kompaniet 21. april, først med en oppklaringstropp kl 19 og senere gjennom et siste forsøk med en frivillig patrulje kl 20. Det blir også flydd tokt med en Fiesler Storch for å finne restene av kompaniet. Ett helt kompani er tapt, og som en følge av tapene er det en betydelig usikkerhet i vurderingen av nordmennenes reelle styrke på Bagn østås. Daubert returnerer med deler av styrken til Hønefoss mens noen forlegges i Ådalen. Eksterne lenker. Bagnsbergatn Bagnsbergatn Fredrik W. Rieber-Mohn. Fredrik W. Rieber-Mohn (født 13. desember 1892 i Bergen, død 30. mai 1944 i konsentrasjonsleiren Natzweiler-Struthof i Tyskland/Frankrike) var kaptein i de norske styrkene under den andre verdenskrig. Arbeidet som advokat før krigen. Under kampene i Valdres ledet han 3. kompani av Fjordane infanteriregiment nr 10. Han ledet der fremrykkingen gjennom Gråbeinhølen og mot Bagnsbergatn gård. Han ble seinere hardt såret ved Steinde. Senere ble han sjef for Milorg i Bergen. I 1943 ble han arrestert, og endte senere i Natzweiler hvor han senere ble drept 30. mai 1944. Kompaniet til kaptein Rieber-Mohn stoppet i aprildagene 1940 et forsøk av tyske styrker på å flankere de norske styrkene under forsvaret av Bagn i Valdres. Hadde de tyske styrkene lykkes så hadde kampene i Valdres utviklet seg på en helt annen måte. De klarte ikke å bryte gjennom og ble presset tilbake mot Gubberud. Sammen med usikkerhet om en skipatulje som hadde tatt dem under ild ved Sparkevik utenfor Bagn ble usikkerheten for de tyske styrkene så stor at de valgte å trekke seg ut av Bagnsgryta. I. bataljon av IR 10 var 30. april i stilling på sørsiden av Strandefjorden. Et mitraljøsekompani er i stillinger på neset ved Øyri og kaptein Rieber-Mohn sitt geværkompani ligger fremme på høyre side ved Sundheim. Litt lengre bak ligger resten av bataljonen. Tyske styrker rykker så frem i åssiden støttet av tung artilleri- og mitraljøseild mot geværkompaniet. Noe av ilden slår rett inn i kompaniets flanker. Midt under striden roper en av karene «her skulle kapteinen vært med!» Kapteinen reiser seg da og svarer «kapteinen er med!» Litt senere blir han truffet, et skudd går i hans lever og ett treffer i brystet, men han overlever. Etter vedvarende ild i en time går kompaniet i oppløsning. Da lå bare et maskingeværlag igjen i en steinrøys. Disse fortsatte å skyte til kompaniet var forbigått. Kompaniet blir senere reorganisert, og består da av to tropper på rundt tyve mann. Kaptein Rieber-Mohn ble hardt såret under disse kampene og endte på sykehus i Lærdal. I 1941 var han frisk nok til å foreta en reise til Valdres. Målet med turen var å organisere motstandsgrupper. Motstandsarbeidet var allerede sommeren 1940 startet av Mons Haukeland. Rieber-Mohn ble deretter leder for MILORG i Bergen. Ettermæle. Et minnesmerke over Fredrik W. Rieber-Mohn er reist i Nasjonenes Park i Storetveitmarken. Acres flagg. Acres flagg er skrådelt i gult over grønt og har en rød stjerne i øvre hjørne ved stangen. Flagget ble vedtatt 15. mars 1921, da som territoriet Acres flagg, og ble igjen vedtatt som delstatens Acres flagg 1. mars 1963, året etter at Acre fikk status som medlem av føderasjonen. Flagget er i fargene til Brasils flagg. Den røde stjernen står som minne over de som arbeidet for Acres tilslutningen til Brasil. Gult står for fred, mens grønt står for håp. Flaggets historie går tilbake til tiden da Acre tilhørte Bolivia. I 1899-1900 tok en ekspedisjonsstyrke under ledelse av Luiz Galvez Rodrigues de Arias kontroll over området og heiste et flagg i Brasils farger, skrådelt grønt over gult og med en rød frihetsstjerne. Dette var flagget som fra 15. juli 1899 ble benyttet for Republikken Acre. Stjernen sto da som et symbol for republikkens selvstendighet. Denne ble kortvarig, men i 1902 ble det samme flagget igjen heist da området på nytt ble erklært selvstendig. Etter et års tid måtte flagget vike for Brasils. Området ble innlemmet i Brasil som territorium 25. februar 1904. Casablanca (film). "Casablanca" er en romantisk amerikansk filmklassiker fra 1942 der handlingen utspiller seg i den Vichy-regjerte fransk-marokkanske byen Casablanca under den andre verdenskrig. Filmen ble regissert av Michael Curtiz med filmstjernene Humphrey Bogart (Rick) og Ingrid Bergman (Ilsa) i hovedrollene. Filmen fokuserer på Ricks konflikt mellom kjærlighet og moral: Han må velge mellom sin kjærlighet til Ilsa og sitt behov for å gjøre det riktige ved å hjelpe hennes mann, motstandsbevegelseshelten Victor Laszlo, med å flykte fra Casablanca for å fortsette kampen mot nazistene. Selv om det var en prominent film med etablerte stjerner og førsteklasses manusforfattere, forventet ingen av de involverte i produksjonen av "Casablanca" at den skulle bli noe utenom det vanlige; den var bare en av de mange blaff som ble kjernet ut av Hollywood hvert år. Filmen var solid, men ingen spektakulær suksess etter første premiere, men populariteten har bare økt med tiden, konstant rangert nær toppen på de ulike listene over tidenes beste filmer. Filmkritikere har rost Bogarts og Bergmans karismatiske skuespillerprestasjoner, kjemien dem i mellom, figurenes dybde, den stramme regien, det blendende manuskriptet og filmens emosjonelle effekt som helhet. Handling. Filmen utspiller seg i 1942, under den andre verdenskrig. Humphrey Bogart spiller Rick Blaine, eieren av en eksklusiv nattklubb og spillebule i byen Casablanca, som ligger i Fransk Marokko og styres av det tysk-allierte Vichy-regimet i Frankrike. Ricks bar tiltrekker et blandet klientell av embetsmenn fra Vichy-regjeringen og Nazityskland, flyktninger og tyver, noe som gir filmen et bredt spekter av figurer. Rick er en bitter og kynisk mann, som etter eget utsagn forholder seg nøytral, men likevel viser klar antipati mot den fascistiske del av sine kunder. Den hverdagskriminelle Guillermo Ugarte (Peter Lorre) befinner seg i Ricks café med noen reisepapirer han har skaffet seg ved å drepe to tyske kurerer. Papirene gir tillatelse til å reise fritt i det tysk-okkuperte Europa, inkludert Lisboa i det nøytrale Portugal, hvorfra man kan komme seg til USA. Ugarte har planer om å selge papirene som er nesten uvurderlige for mange av de som har strandet i Casablanca, og skal møte en kjøper i Ricks bar. Før han rekker å selge papirene, blir Ugarte arrestert av det lokale politiet som ledes av Ricks venn Kaptein Renault (Claude Rains). Renault er en korrupt Vichy-embetsmann som føyer seg etter nazistene, men i virkeligheten er ambivalent overfor deres tilstedeværelse i Casablanca. Uten nazistenes eller Renaults kjennskap har Ugarte etterlatt papirene i Ricks varetekt, "«…somehow, just because you despise me, you are the only one I trust.»" ("«… fordi du forakter meg, er du den eneste jeg kan stole på»"). Laszlo og Ilsa snakker med Signor Ferrari, Ricks konkurrent Nå trer årsaken til Ricks bitterhet igjen inn i hans liv. Hans tidligere kjæreste Ilsa Lund (spilt av svenske Ingrid Bergman) ankommer sammen med sin mann Victor Laszlo (Paul Henreid), for å kjøpe reisepapirene. Laszlo er en berømt motstandsbevegelsesleder fra Tsjekkoslovakia og derfor ettersøkt. Det er utlovet en stor dusør for å fange ham. De har bruk for papirene for å flykte til USA og fortsette motstandsarbeidet. Da Rick og Ilsa i sin tid møtte hverandre i Paris og forelsket seg, trodde hun at hennes mann var blitt drept av nazistene. Da hun oppdager at han fortsatt er i live, får hun panikk og stikker av uten forklaring, for å vende tilbake til Laszlo. Rick står igjen og føler seg sveket. Etter at baren er stengt kommer Ilsa tilbake for å prøve å forklare Rick det hele, men han avviser bittert å høre etter. Neste aften forsøker Laszlo å snakke med Rick om papirene, men de blir avbrutt da en gruppe tyske offiserer anført av Major Strasser (Conrad Veidt) begynner å synge «Die Wacht am Rhein», en tysk patriotisk sang fra 1800-tallet (produsenten ønsket å bruke den mer nazistiske sangen «Horst Wessel Lied», men en tysk forlegger hadde rettighetene til den). Laszlo ber husorkestret om å spille «Marseillaisen». Han begynner å synge den, først alene, men så stemmer de patriotiske franske bargjestene i og overdøver tyskerne. Som hevn beordrer Strasser at Renault skal stenge Ricks bar. Senere samme kveld konfronterer Ilsa Rick i den mennesketomme kafeen. Selv om han først nekter å gi henne reisepapirene, selv da han trues med en pistol, beslutter Rick til slutt å hjelpe Laszlo. Rick og Ilsa erklærer hverandre sin kjærlighet, og hun tror at hun skal bli hos Rick når Laszlo drar av sted. Renault trues med en pistol til å hjelpe til med flukten. I siste øyeblikk får Rick Ilsa til å gå om bord på flyet sammen med hennes mann og sier at hun ville forverre det hvis hun ble: "«Maybe not today. Maybe not tomorrow, but soon and for the rest of your life.»" ("«Kanskje ikke i dag. Kanskje ikke i morgen, men snart og resten av ditt liv»"). Major Strasser ankommer flyplassen etter et tips fra Renault, men Rick skyter ham da han prøver å forhindre flukten. Da politiet ankommer, redder Renault hans liv ved at si: "«Round up the usual suspects»" ("«Anhold de vanligvis mistenkte»"). Deretter foreslår han for Rick, at de begge slutter seg til den franske motstandsbevegelsen. De forsvinner inn i tåken med en av de mest minneverdige sluttreplikker i filmhistorien: "«Louis, I think this is the beginning of a beautiful friendship.»" ("«Louis, jeg tror dette er begynnelsen på et fantastisk vennskap.»"). Produksjon. Filmen ble basert på Murray Burnett og Joan Alisons skuespill "Everybody Comes to Rick's", som på det tidspunktet ikke hadde vært oppført ennå. Warner Brothers' historieanalytiker Stephen Karnot som leste stykket, kalte det på en positiv måte for noe «sofistikert sentimentalt sludder» («sophisticated hokum»), og manusforfatter Irene Diamond overbeviste produsent Hal Wallis om å kjøpe rettighetene for $20 000 USD, den største sum noen i Hollywood noensinne har betalt for et uoppført teaterstykke. Prosjektet ble omdøpt "Casablanca", angivelig inspirert av suksessfilmen "Algier" fra 1938. Filmopptakene startet 25. mai 1942 og ble ferdig 3. august samme år. Høydeforskjellen mellom Ingrid Bergman og Humphrey Bogart skapte problemer. Hele filmen ble tatt opp i et filmstudio, unntatt sekvensen filmet i Van Nuys Airport, som viser Major Strassers ankomst. Gaten som ble brukt til utendørsscenene var akkurat blitt bygget til en annen film, "Ørkensangen", og ble omdekorert og brukt til filmens tilbakeblikk, som foregår i Paris. Denne kulissen forble bevart i Warner Brothers bakgård frem til 1960-årene. Kulissen til Rick's Café ble bygd i tre uavhengige deler, så bygningens eksakte rominndeling er umulig å bestemme. I en rekke scener ser kameraet gjennom en vegg fra kaféen inn til Ricks kontor. Siden budsjettet var stramt, ble bakgrunnen i sluttscenen, som viser et Lockheed Model 12 Electra Junior-fly omgitt av personell, iscenesatt ved å bruke dvergstatister og et tilsvarende proporsjonert pappfly. Teatertåke ble brukt til å maskere flymodellens lite overbevisende utseende. Ingrid Bergmans høyde skapte problemer under opptakene. Hun var omtrent 4 cm høyere enn Bogart, så han ble bedt om å stå på kasser eller sitte på noen puter i deres scener sammen. Filmen kostet i alt $1 039 000 USD ($75 000 over beregnet budsjett), noe som var gjennomsnittlig på den tiden. Bogart ble kalt inn en måned etter opptakene var ferdige for å lese inn den siste replikken: «Louis, I think this is the beginning of a beautiful friendship» («Louis, jeg tror dette er begynnelsen på et vakkert vennskap»). Senere var det planer om enda en scene med Rick, Renault og en gruppe franske motstandsbevegelsesfolk på et skip, for å skrive de alliertes invasjon av Nord-Afrika i 1942 inn i handlingen. Det viste seg dog å være for vanskelig å få tak i Claude Rains til innspillingen, og scenen ble tilslutt gitt opp etter at David O. Selznick besluttet at det ville være en forferdelig feiltagelse å endre slutten. Manus. Murray Burnett fant inspirasjon til det originale stykket som filmen er basert på etter en tur til Europa i 1938, hvor han besøkte Wien like etter Tysklands annektering av Østerrike, i tillegg til sydkysten av Frankrike som var befolket av nazister og flyktninger i en anspent sameksistens. De sistnevnte ga inspirasjon til både Ricks café (nattklubben Le Kat Ferrat) og Sams karakter (en sort pianist Burnett så i Juan-les-Pins). I teaterstykket var karakteren Ilsa en amerikaner kalt Lois Meredith, og møtte ikke Laszlo før etter hennes forhold med Rick i Paris var slutt; Rick var da en advokat. De første hovedskribentene av manuskriptet var Epstein-tvillingene, Julius og Philip, som fjernet Ricks bakgrunn og la inn flere komiske elementer. Den neste krediterte skribenten, Howard Koch, kom senere men arbeidet parallelt med Epstein-brødrene, det til tross for deres forskjellige fokusområder: Koch la vekt på de politiske og melodramatiske elementene. Den ukrediterte Casey Robinson deltok under en rekke møter mellom Rick og Ilsa på kafé. Curtiz så ut til å favorisere de romantiske delene, og insisterte på å beholde tilbakeblikkene fra Paris. Til tross for det høye antallet skribenter har filmen det Ebert beskriver som et «vidunderlig forenet og konsistent» manuskript. Koch påsto senere at spenningen mellom hans egen tilnærmelse og Curtiz’ var «overraskende, da disse separate tilnærmelsene passet sammen, og det var kanskje delvis på grunn av denne lille krigen mellom Curtiz og meg som ga filmen en viss balanse» Julius Epstein kommenterte senere at filmen inneholdt «mer mais enn hva statene Kansas og Iowa har tilsammen. Men når mais fungerer så er det ingenting som er bedre.» Filmen fikk litt problemer fra Joseph Breen og "The Production Code Administration" (Hollywoods instans for selv-sensur), som satte seg imot forslaget om at kaptein Renault skulle forlange seksuelle tjenester som betaling for sine forsyninger, og at Rick og Ilsa hadde ligget med hverandre i Paris. Scenene ble likevel beholdt i sin sterkt antydende form i den ferdige versjonen. Regi. Wallis’ førstevalg som regissør var William Wyler, men han var ikke tilgjengelig. Wallis gikk derfor til sin nære venn Michael Curtiz. Curtiz var en ungarsk-jødisk flyktning; han kom til USA i 1920-årene, men en del av familien hans var flyktninger fra nazi-Europa. Roger Ebert kommenterer på bonusversjonen til "Casablanca" at «veldig få klipp … er minneverdige klipp», Curtiz begynte å bli bekymret for å bruke bilder til å fortelle historien til fordel for deres sak. Uansett hadde han relativt få innspill til utviklingen av plottet: Casey Robinson sa at Curtiz «Visste noe om historien … han så det i bildene, og du forkynte med historiene». Kritiker Andrew Sarris kalte filmen «den mest bedragerske unntakelsen til auteur-teorien», og til det svarte Aljean Harmetz: «Nesten ethvert Warner Bros-bilde var en unntakelse av auteur-teorien». Andre kritikere ga mer anerkjennelse til Curtiz: Sidney Rosenzweig, i sin studie av regissørens arbeid, anser filmen som et typisk eksempel på Curtiz’ vektlegging av moralske dilemmaer. Andre delens montasje, slik som åpningssekvensen av flyktningetoget hvor man ser scener fra invasjonen av Frankrike, ble regissert av Don Siegel. Kinematografi. Kinematografen Arthur Edeson var en veteran som tidligere hadde filmet "Malteserfalken" og "Frankenstein". Spesiell interesse ble rettet mot fotograferingen av Bergman. Hun ble hovedsakelig filmet fra sin venstre side som hun foretrakk, ofte med et formykende gas-filter og med reflekterende lys for å få øynene til å funkle. Hele effekten var utformet for å få ansiktet hennes til å virke: «ubeskrivelig trist og sårt og nostalgisk». Linjer med skygge som sporadisk krysser karakterene i bakgrunn antyder til fengslethet, krusifikset, symbolet til de Frie franske styrker og emosjonell forvirring. Mørk "film noir" og ekspresjonistisk lyssetting er brukt i flere scener, spesielt mot slutten av bildet. Rosenzweig argumenterer med at disse skygge- og lyseffektene er klassiske elementer i Curtiz-stilen, sammen med det flytende kameraarbeidet og bruken av miljøet rundt som rammeverktøy. Musikk. Originalmusikken ble komponert av Max Steiner, som tidligere var best kjent for musikken til "Tatt av vinden". Sangen «As Time Goes By» av Herman Hupfeld hadde vært en del av historien til det originale stykket. Steiner ønsket å lage sin egen komposisjon for å erstatte den, men Bergman hadde allerede klipt håret sitt kort til neste rolle (María i "Klokkene ringer for deg") og kunne ikke spille inn scenen med den sangen på nytt. Det endte med at sangen fikk en endring etter filmens slipp, og hadde 21 uker på hitlistene. Steiner baserte hele filmmusikken på den sangen, i tillegg til den franske nasjonalsangen «Marseillaisen», og omgjorde de til å reflektere skiftende humør. Spesielt notabel er scenen «the duel of the songs» (sangduellen) hvor «Marseillaisen» blir spilt av et fullt orkester, og ikke av det lille bandet som faktisk var representert på Ricks klubb, i konkurranse med en liten gruppe tyskere som sang: «Die Wacht am Rhein» ved pianoet. Originalt var det stykket «Horst Wessel Lied» som var ment til den symbolske sekvensen, den faktiske andre nasjonalsangen til nazi-Tyskland som fortsatt var under internasjonal opphavsrett i ikke-allierte land. Andre sanger inkluderer «It Had to Be You» fra 1924 med tekster av Gus Kahn og musikk av Isham Jones, «Knock on Wood» med musikk av M.K. Jerome og tekst av Jack Scholl, og «Shine» fra 1910 av Cecil Mack og Lew Brown, med musikk av Ford Dabney. Medvirkende. Paul Henreid og Humphrey Bogart i en av scenene i filmen. Sydney Greenstreet og Humphrey Bogart i et annet utdrag fra filmen. Noe av "Casablancas" følelsesmessige effekt er blitt tilskrevet den store andel av europeiske flyktninger blant statistene og i de mindre roller. Et vitne til opptakene til scenen hvor alle bargjestene synger «Marseillaisen», har sagt at mange av skuespillerne gråt da det gikk opp for dem at de fortsatt var flyktninger. Harmetz hevder at disse ekte flyktningene ga de mindre rollene i filmen en forståelse og desperasjon, som man ikke ville fått hvis man hadde brukt andre. Tyskerne blant dem var dog tvunget til å overholde portforbud som fiendtlige statsborgere, og mange av dem fikk ofte roller som de nazister de hadde flyktet fra. Mottakelse. Filmen hadde premiere i Hollywood Theatre i New York City 26. november 1942, samtidig med de alliertes invasjon i Nord-Afrika og erobringen av Casablanca. Den 23. januar 1943 ble den utsendt til kinodistribusjon, for å dra fordel av Casablanca-konferansen, et møte på høyt nivå mellom Churchill og Roosevelt i byen. Filmen hadde en betydelig men ikke spektakulær suksess og inntjente $3,7 millioner på amerikansk kino (den 7. bestselgende film i 1943). De første anmeldelser var positive, og filmmagasinet "Variety" beskrev den som «glimrende propaganda mot aksemaktene» («splendid anti-Axis propaganda»). Andre anmeldelser var mindre entusiastiske: "The New Yorker" bedømte den kun som jevngod («pretty tolerable»). United States Office of War Information forhindret visning av filmen til troppene i Nord-Afrika, da de mente at den ville vekke sinne blant Vichy-tilhengerne i regionen. Sangen «As Time Goes By» ble en stor hit i USA med 21 uker på hitlisten. Ved Oscar-utdelingen i 1944 vant filmen tre priser for beste adapterte manuskript, beste regi og beste film. Filmens produsent Hal Wallis ble fornærmet over at Jack Warner mottok Oscar for beste film istedenfor ham selv. Wallis forlot samme år Warner Brothers for å arbeide som uavhengig produsent. "Casablanca" har beholdt sin popularitet gjennom tiårene. I 1955 hadde filmen inntjent $6,8 millioner, hvilket kun gjorde den til den tredje mest suksessfulle av Warners krigstidsfilmer (etter "Shine On, Harvest Moon" og "This is the Army"). Den 21. april 1957 ble filmen vist i Brattle Theater i Cambridge, Massachusetts, og den ble så populær blant Harvard-studentene at den siden er blitt vist hvert år i eksamensperioden. Denne tradisjonen var med på å fastholde filmens popularitet – mens andre filmer fra 1940-tallet ble glemt – og i 1977 var "Casablanca" den filmen som oftest ble vist på amerikansk fjernsyn. Uansett har det blitt sporadisk bevist at Casablanca antakelig gjorde et sterkere inntrykk blant filmelskere enn innad i det profesjonelle filmfagmiljøet. Under november-/desember utgaven i 1982 av "American Film", påsto Chuck Ross at han omskrev manuskriptet til "Casablanca", kun ved å endre tittelen tilbake til "Everybody Comes to Rick's" og navnet på pianisten til Dooley Wilson, og leverte det til 217 byråer. 85 av dem leste det; av de avslo 38 manuskriptet med en gang, 33 vedkjente seg det generelt (men kun åtte spesifikt som "Casablanca"), tre erklærte det kommersielt overlevelsesdyktig, og en foreslo å lage en roman av den. Ros og kritikk. Filmkritikeren Robert Ebert har sagt at "Casablanca" sikkert er på flere «beste film noensinne»-lister enn noen annen film, inkludert "Citizen Kane", fordi den har bredere appell. "Citizen Kane" er "større", mens "Casablanca" er mer elsket. Filmhistorikeren Rudy Behlmer understreker dessuten filmens mangfoldighet, idet den er en blanding av drama, melodrama, komedie og intriger. Ebert mener aldri å ha hørt om noen negative anmeldelser av filmen, selv om enkelte elementer kan kritiseres (han nevner de urealistiske spesialeffektene og Laszlo som en stiv («stiff») figur.). Leonard Maltin har proklamert at "Casablanca" er hans favorittfilm igjennom tidene. Ebert har sagt at filmen er så populær fordi «alle menneskene i den er så gode». Som motstandshelten er Laszlo utad den mest edle, selv om han er så stiv at han er vanskelig å like. De andre karakterene er, ifølge Behlmer, «ikke kuttet og tørket»: de kommer inn i sin godhet med filmens kurs. Renault begynner filmen som en nazisympatisør, som forlanger seksuelle tjenester fra flyktninger samt at han får Ugarte drept. Rick, er ifølge Behlmer «ingen helt, … ingen ond mann»: han gjør det som er nødvendig for å være på godsiden med myndighetene og «stikker ikke hodet sitt ut for noen». Selv Ilsa, den minst aktive hovedpersonen, blir «fanget i den følelsesbetonte kampen» om hvem hun egentlig elsker. Likevel, mot slutten av filmen «ofrer de alle sammen». En helt annen tolkning kommer fra filosofen Umberto Eco, som skriver at filmen er middelmådig. Han ser personutviklingen i filmen som uttrykk for inkonsekvens og lav psykologisk troverdighet snarere enn kompleksitet: «Den er en tegneseriestripe, ustabil, lav på psykologisk anerkjennelse, og med lite kontinuitet i sine dramatiske effekter». Han påstår dog at nettopp figurenes inkonsekvens forklarer filmens popularitet, fordi filmen rommer en lang rekke arketyper som ulykkelig kjærlighet, flyvning, passasje, venting, begjær, trekantdramaet, renhetens triumf, den trofaste tjener, skjønnheten og udyret, den gåtefulle kvinne, den tvetydige eventyrer og den fordømte fyllik. Det sentrale temaet er ifølge Eco «oppofrelsens myte, som løper gjennom hele filmen». Det var dette temaet som resonerte med et krigstidspublikum som var forsikret om ideen om at smertelig offer og det å dra i krig kunne være romantiske gestus gjort for vårt felles beste. Tolkninger. Filmkritikere har gjort "Casablanca" til gjenstand for mange forskjellige tolkninger. I artikkelen «Love and Death in Casablanca» hevder William Donelley at Ricks forhold til Sam, og senere Renault, er et klokkeeksempel på fortrengt homoseksualitet som er underliggende i de fleste amerikanske spenningshistorier. Harvey Greenberg presenterer en freudiansk tolkning av filmen i boken "The Movies on Your Mind", hvor det beskrives at Rick hadde et ødipuskompleks, som oppheves da Rick begynner å identifisere seg med Laszlo og den sak han representerer. Sidney Rosenzweig hevder at slike tolkninger er reduksjonistiske, og at det viktigste aspektet i filmen er flertydigheten, spesielt hos hovedpersonen Rick. Han nevner blant annet de mange ulike navnene som de andre karakterene tiltaler ham med (blant annet Richard, Ricky, Mr Rick og herr Blaine) som bevis på forskjellige betydninger han har for hver enkelt person. Innflytelse. Mange etterfølgende filmer trekker inn elementer fra "Casablanca" eller har intertekstuelle referanser til filmen. "Passage to Marseille" gjenforente Bogart, Rains, Curtiz, Greenstreet og Lorre i 1944, mens det er mange likhetspunkter mellom "Casablanca" og en senere Bogart-film, "Sirocco". Blant parodiene kan nevnes Brødrene Marx' "A Night in Casablanca" (1946), Woody Allens "Play It Again, Sam" (1972), og "Barb Wire" (1996), og den gav ideen til tittelen på filmklassikeren "De mistenkte" ("The Usual Suspects"). Warner Brothers lagde sin egen parodi med filmen "Carrotblanca", en Snurre Sprett-tegnefilm, som er blitt inkludert på en spesiell DVD-utgave. Steven Soderbergh ga sin hyllest til "Casablanca" med "The good German", etterkrigsfilmen om den andre verdenskrigs mordmysterier fra Berlin, filmet i svart-hvitt ved hjelp av lik teknologi som ble brukt for "Casablanca". Filmen slutter med en scene mellom to tidligere elskere (spilt av George Clooney og Cate Blanchett) på en flyplass. Filmens plakat gjentar symbolikken fra "Casablanca". Priser og nominasjoner. I 1989 ble filmen utvalgt til bevaring i det amerikanske "National Film Registry", og i 1999 ble den kåret av det amerikanske filminstituttet som nr. 2 på listen over de største filmer noensinne, kun overgått av "Citizen Kane". I 2005 ble den nevnt blant de 100 beste filmer de siste 80 årene av Time Magazine. I 2006 valgte Writers Guild of America ved en avstemming manuskriptet til "Casablanca" som det beste noensinne på deres liste over de 101 beste filmmanus. Oppfølgere og andre versjoner. Nesten fra samme øyeblikk "Casablanca" ble en suksess, begynte diskusjonen om å produsere en oppfølger. Én med tittelen "Brazzaville" (i sluttscenen anbefaler Renault at de flykter til den frie fransk-kontrollerte byen) var planlagt, men ble aldri produsert. Siden da har ingen studioer seriøst vurdert å lage en fortsettelse eller en direkte fornyelse. François Truffaut avslo en invitasjon til å fornye filmen i 1974, på grunn av filmens kultstatus blant amerikanske studenter. Det har likevel bitt rapportert at filmskaperen Rajeev Nath fra Bollywood lager en fornyelse av filmen, og beskriver den som en «hyllest til originalen». Romanen "As Time Goes By", skrevet av Michael Walsh og publisert i 1998 ble autorisert av Warner. Romanen fortsetter der filmen slutter, og forteller også om Ricks mystiske fortid i Amerika. Boka gjorde liten suksess. David Thomson kom med en uoffisiel fortsettelse i sin roman fra 1985, "Suspects". Det har vært to kortlevde TV-serier basert på "Casablanca", begge ansett som fortsettelser av filmen. Den første var på luften fra 1955 til 1956, med Charles McGraw som Rick og Marcel Dalio som spilte Emil, croupiereren i filmen, som Renault; den ble sendt på ABC som en del av Wheel-serien "Warner Bros. Presents". Den produsert totalt en titimers lang episode. Andre serier, såvidt sendt på NBC i 1983, med David Soul som Rick, Ray Liotta som Sacha og Scatman Crothers som en litt eldre Sam. En total på cirka fem timer med episoder ble produsert. Flere radiotilpasninger ble laget av filmen. De to mest kjente tilpasningene var den tretti minutter lange på "The Screen Guild"-teateret den 24. januar 1944, med Alan Ladd som Rick, Hedy Lamarr som Ilsa, og John Loder som Victor Laszlo. To andre tilpasninger som ble sendt var en tretti minutters lang tilpasning på "the Philip Morris Playhouse" den 3. september 1943 og en annen halvtimes tilpasning på "the Theater of Romance" den 19. desember 1944, hvor Dooley Wilson returnerte til rollen som Sam. Julius Epstein gjorde to forsøk på å gjøre filmen om til en Broadway-musikal, i 1951 og 1967, men nådde aldri til scenen. Det originale spillet, "Everybody Comes to Rick's", ble produsert i Newport, Rhode Island i august 1946, og igjen i London i april 1991, men uten suksess. "Casablanca" var også en del av filmfargingskontroversen på 1980-tallet, da en fargeversjon kom på TV. Denne var så vidt tilgjengelig på hjemmevideo, men ble upopulær blant puristene. Bogarts sønn, Stephen, sa «hvis du skal fargelegge "Casablanca", hvorfor ikke putte hender på Venus de Milo?». Rykter. Flere rykter og misforståelser har versert rundt filmen, og en av dem er at Ronald Reagan opprinnelig skulle spille Rick. Dette stammer fra et presseslipp utstedt av filmstudioet tidlig i filmens utvikling, men allerede da visste studioet at han skulle i hæren, og han ble aldri seriøst vurdert. En annen velkjent historie er at skuespillerne ikke visste før siste innspillingsdag hvordan filmen ville ende. Det originale spillet (i sin helhet i kaféen) endte med at Rick sendte Ilsa og Victor til flyplassen. Under manuskriptskrivningen ble det diskutert om Laszlo skulle drepes i Casablanca, noe som ville ha gitt Rick og Ilsa muligheten til å reise sammen, men som Casey skrev til Hal Wallis før filmingen begynte, filmens slutt «legger opp til en alle tiders vri når Rick sender henne av gårde på flyet med Victor. For ved å gjøre det løser han ikke kjærlighetstriangelet. I stedet tvinger han jenta til å leve opp til idealismen i hennes natur; tvinger henne til å fortsette med arbeidet som i disse dager er langt mer viktig enn kjærligheten mellom to små mennesker.» Det var utvilsomt umulig for Ilsa å forlate Laszlo til fordel for Rick, siden "The Production Code" forbød en kvinne å forlate hennes ektemann til fordel for en annen mann. Denne diskusjonen var ikke fordi de var bekymret for hvorvidt Ilsa ville forlate Laszlo, men hvordan dette resultatet kunne blitt lagt til rette. Forvirringen ble mest sannsynlig forårsaket av Bergmans senere uttalelse om at hun ikke visste hvilken mann hun var ment å være forelsket i. Selv om mange omskrivninger ble gjort under opptakene har Aljean Harmetz' studie av manuskriptene vist at mange av nøkkelscenene ble filmet etter at Bergman visste hvordan filmen ville ende: enhver forvirring var, med Eberts ord: «følelsesbetont», ikke «saklig». Feil. Filmen hadde flere logiske skjønnhetsflekker, den største er de to «gjennomreisebrevene» som gir deres bærere mulighet til å forlate Vichy-fransk territorie. Det er uklart hvorvidt Ugarte sier at brevene ble signert av Vichy-generalen Maxime Weygand eller generalen for de Frie Franske, Charles de Gaulle. Lyden sier klart «de Gaulle» og de engelske undertekstene på den offisielle DVD-ene sier også «de Gaulle», men de franske undertekstene spesifiserer «Weygand». Weygand hadde vært delegatgeneral i Vichy for de nord-afrikanske koloniene inntil en måned før filmen ble bestemt (og et år etter at den var skrevet). De Gaulle var den tiden lederen i styret for de Frie Franske, motstander av at Vichy-regimet kontrollerte Marokko. En militærdomstol i Vichy fant de Gaulle skyldig i landssvik "in absentia" og dømte ham til livsvarig fengsel den 2. august 1940. Slik virket det usannsynlig at et brev signert av ham ville være noen fordel. En klassisk MacGuffin, brevene ble oppfunnet av Joan Allison for det originale spillet og ble aldri satt spørsmål ved. Selv i filmen foreslår Rick for Renault at brevene ikke ville tillatt Ilsa å rømme, hvorpå Lazlo sier: «Folk har blitt holdt i Casablanca på tross av deres rett». I samme humør, selv om Laszlo forsikrer om at naziene ikke kan arrestere ham siden «dette fortsatt er uokkuperte Frankrike; ethvert brudd på nøytralitet vil slå tilbake på kaptein Renault», Ebert poengterer at «det gir ingen mening at han kunne gå rundt fritt … han ville blitt arrestert ved første øyekast.» Andre feil inkluderer feil versjon av det fransk-marokkanske flagget, Renault påstår at «Jeg var med dem amerikanerne da de gjorde en brøler ved å gå inn i Berlin i 1918» (den tyske hovedstaden ble aldri okkupert under den første verdenskrig), og ingen uniformerte tyske tropper satte noen gang fot i Casablanca under andre verdenskrig. Det er også flere uunngåelige kontinuitetsfeil i filmen. Blant annet ser man i sluttscenen major Strassers militærfrakk både med og uten militærmerkene sine, og når Strasser blir drept faller han til bakken samtidig som han fortsatt holder hardt fast i telefonmottakeren, på tross av at det i forrige bilde blir vist at kabelen ikke kunne være lang nok. Under scenen hvor Rick forlater Paris på toget, kan man klart se at Ricks frakk blir søkk våt i det tunge regnet, men når han trer inn på toget er plutselig frakken tørr igjen. Curtiz' holdning til slike detaljer var klar: han sa «Jeg lar det gå så fort at ingen vil legge merke til det» Sitater. Ilsa sier «Play it once, Sam, for old times' sake» («Spill den én gang, Sam, for gamle dagers skyld»); som svar prøver Sam å lyve ved å si: «I don't know what you mean, Miss Ilsa» («Jeg vet ikke hva du mener, frøken Ilsa») og hun sier «Play it, Sam. Play 'As Time Goes By.'» («Spill den, Sam. Spill 'As Time Goes By'»). Da Rick hører sangen, uten å vite at Ilsa er kommet, skynder han seg bort til Sam og sier: «I thought I told you never to play that.» («Jeg ba deg om å aldri spille den sangen»). Senere, da han er alene med Sam, sier han: «You played it for her and you can play it for me. If she can stand it, I can! Play it!» («Du spilte den for henne og du kan spille den for meg. Hvis hun kan holde det ut, kan jeg også! Spill den!») I Marx Brothers-filmen "A Night in Casablanca" blir dialogen parodiert med replikken «Play it again, Sam» («Spil den igjen, Sam») — en setning som siden feilaktig er blitt forbundet med originalfilmen. "Play It Again, Sam" ("Prøv igjen, Sam") er også filmtittelen på Woody Allens hyllest til Bogart på scenen og på film. Forsand skule. Forsand skule er en grunnskole i Forsand. Skolen er både barne- og ungdomsskole og er den eneste skolen i kommunen. I 2006 var det 177 elever ved skolen. Sammen med skolen drives Forsand kulturskule, og ved siden av ligger Forsand kulturhus. Den nåværende rektoren på skolen er Ingunn Varhaug, tidligere lærer ved skolen. Tidligere hadde Forsand flere skoler rundt om i kommunen, blant annet Flørli, Songesand og Espedalen. Finndalen. Finndalen sett vestover med Sterringen midt i og Vangen helt innerst Finndalen er et dalføre som strekker seg fra vest i Skjåk til Vågå i øst. Den er godt og vel 20 kilometer lang og er en typisk U-dal eller en hengende dal. Elva Finna renner igjennom hele dalen. I dalføret ligger det flere seterområder med Vangen i vest og så følgende Sterringen, Breistulen, Odden og Klomsroi helt i øst. Sistnevnte er nevnt i et av Asbjørnsen og Moes eventyr. I 2006 ble deler av Finndalen innlemmet i landskapsvernområder og Reinheimen nasjonalpark. Daegu Stadium. Daegu Stadium sett fra en satellitt. Daegu Stadium er et sportsstadion i Daegu i Sør-Korea, som åpnet i 2001 som "Daegu World Cup Stadium", men byttet navn til dagens 5. mars 2008. Tilskuerkapasiteten er på 65 754. Stadionet var vertskap for fire kamper i fotball-VM 2002 i Sør-Korea og Japan, og Sommer-Universiaden 2003, og har siden åpningen vært hjemmebane for K-League-laget Daegu FC. Arenaen skal være åsted for VM i friidrett 2011 i august og september 2011. Ski-VM 2003 for handikappede. Ski-VM 2003 for handikappede ble arrangert 7. – 15. februar 2003 i Baiersbronn i Tyskland. Dette var det 7. ski-VM for handikappede som ble arrangert. Norge deltok med 5 deltakere; Kjartan Haugen, Andreas Hustveit, Hilde Ingvaldsen, Terje Roel og Nils Erik Ulset. Norge fikk én medalje av hver valør; Kjartan Haugen tok en gull og en sølv, mens Nils Erik Ulset tok en bronse. Trond Amundsen. Trond Amundsen (født 30. mars 1971) er en norsk fotballtrener som fra mai 2012 er hovedtrener i Fredrikstad FK. Amundsen ble utnevnt til trener i Kongsvinger den 20. november 2009, men sa opp jobben den 12. april 2010. Frem til da hadde han vært trener for Løv-Ham (fra 12. desember 2006). Før dette igjen hadde han jobbet som spillerutvikler i Kongsvinger. Han har tidligere vært trener for U21-laget til brasilianske Santos, hvor han blant annet var trener for Robinho. Høsten 2008 forlenget Amundsen kontrakten med Løv-Ham slik at han hadde kontrakt ut 2010-sesongen, etter at han tidligere på året blant annet hadde vært koblet til Sandefjord Fotball. Amundsen overtok som hovedtrener i Fredrikstad etter at Tom Freddy Aune trakk seg i mai 2012. Suwon World Cup Stadium. Suwon World Cup Stadium (Big Bird Stadium) er et fotballstadion i Suwon i Sør-Korea. Stadionet er hjemmebanen til Suwon Samsung Bluewings og har vært det siden 2002. Kapasiteten er på 43 188. Stadionet ble brukt til fire kamper i fotball-VM 2002. Forsand Elverk. Forsand Elverk KF er kraftleverandør organisert som et kommunalt foretak eid av Forsand kommune. Kraftforetaket solgte 34 016 MWh i følge kraftbalansen for 2006. Forsand Elverk ble startet i 1944. 19. juli 2002 vedtok kommunestyret å organisere elverket som et kommunalt foretak (og da også endre navnet til Forsand Elverk KF). Forsand Elverk (eller som Forsand kommune) har flere ganger vært i media for billige priser på strømen som blir levert. I oktober 2003 var det artikkel på DinSide Økonomi med Forsand Elverk på 2. plass over billige strømleverandører på landsbasis. TenåringsTreff (TT). TenåringsTreff (TT) er Norges KFUK-KFUMs årlige ungdomsfestival. TT er Norges KFUK-KFUMs hovedsatsing på ungdomsarrangement, og har siden 1960 vært arrangert i forskjellige byer i Norge. Målet er at ungdom i alderen 13–19 år skal få med seg det beste organisasjonen har å by på av kristent fellesskap, seminarer og aktiviteter. Georg Stang. Hans Georg Jacob Stang (født 17. februar 1858 i Christiania, død 11. september 1907) var en norsk offiser og politiker (V). Han var Norges forsvarsminister fra 1900 til 1903. Stang ble født inn i en politisk familie, hvor hans far Jacob Stang var norsk statsminister i Stockholm i 1888-89 og stiftamtmann. Hans mor var kvinnesakskvinnen Anna Stang. Georg Stang var venstremann, unionsmotstander og republikaner. Stang satt i Befestningskommisjonen av 1899 hvor han gjorde seg bemerket ved å gå sterkt inn for å bygge ut forsvarslinjen langs Glomma, (Glommalinjen) fra Fredriksten festning i Halden til Kongsvinger og Elverum. Da han ble forsvarsminister i 1900 fikk han anledning til å følge opp dette ønsket, og han blir regnet som «grensefestningenes far». Han måtte gå av som forsvarsminister i 1903 etter at han i Stortinget hadde røpet interne uenigheter i Regjeringen, og ble etter eget ønske kommandant på Oscarsborg festning, hvor han tjenestegjorde fra 15. september 1903 til sin død i 1907. Stang er begravd på æreslunden ved Vår Frelsers Gravlund i Oslo, hvor det i 1909 ble reist en statue av ham. Den populære hurtigskytingskonkurransen Stangskytingen på Landsskytterstevnet er oppkalt etter ham. Samir Šarić. Samir Šarić (født 27. mai 1984) er en bosnisk fotballspiller som spiller for Sandefjord Fotball. Šarić spiller spiss og har tidligere spilt for FK Sarajevo, Umeå FC og Løv-Ham. På grunn av FIFAs regler om at en spiller bare kan spille obligatoriske for to klubber i tidsrommet 1. juli til 30. juni det påfølgende år måtte Løv-Ham søke om dispensasjon for at Šarić kunne spille før 1. juli 2007. Denne dispensasjonen ble ikke godkjent før slutten av mai og Šarić fikk sin debut for Løv-Ham i hjemmekampen mot Mandalskameratene. Etter at Šarić debuterte spilte Løv-Ham syv kamper i serien på rad uten tap. Etter sesongen ble Šarić kåret til årets spiller i Løv-Ham av supporterklubben Selskapsløvene. Katarina Parr. Katarina Parrs våpenskjold som dronning. Den voldsomt dominerende portrettet av kong Henrik VIII var malt av Hans Holbein d.y. Katarina Parr (født rundt år 1512, død 5. september 1548) var Henrik VIII av England sjette og siste hustru. Hun ble gift med Henrik 12. juli 1543 og var dronning i årene 1543–1547 hvor hun ble enkedronning av England. Hun var den dronning av England som med sine fire ektemenn har vært gift flest ganger. Familie. Katarina ble født en gang i 1512, enten i Kendal Castle eller i Blackfriars, London, som datter av Thomas Parr av Kendal, Westmorland, og hans hustru Maud Green. Hennes far døde da hun var fem år gammel av alderdom. Hun hadde to søsken. Hennes bror var William Parr, 1. marki av Northampton, og hennes søster var Anne Parr, hustru til William Herbert, 1. jarl av Pembroke. Deres besteforeldre på farssiden var William Parr av Kendal og Elizabeth Fitzhugh. Familien Fitzhugh var illegitime etterkommere etter Eudes, greve av Penthièvre. Elizabeth var en datter av Henry FitzHugh, 6. lord FitzHugh og Alice Neville. Alice var i sin tur en datter av Richard Neville, 5. jarl av Salisbury og Alice Montagu, grevinne av Salisbury. Tidlige ekteskap. Da Katarina var omtrent 15 år gammel ble hun gift med Edward, Lord Borough, som døde i 1529. Han hadde vanskeligheter med få utlevert sin arv da hans far hadde blitt lukket inn på grunn av sinnssykdom. En gang mellom 1530 og 1533 giftet hun seg med John Nevill, 3. baron Latymer av Snape, North Yorkshire, som døde i 1543. Etter hans død begynte den rike enken et forhold til Thomas Seymour, bror til den avdøde dronning Jane Seymour. Men så fikk kong Henrik VIII av England øye på henne og likte henne. Hun følte seg forpliktet til å akseptere hans frieri isteden. Hun hadde tiltrukket seg kongens oppmerksomhet delvis ved å gå inn og megle for å få ham til hindre at hennes bror William fikk sin utro hustru henrettet. Dronning av England og Irland. Hun giftet seg med Henrik VIII den 12. juli 1543 ved Hampton Court Palace. Hun var den første engelske dronning som fikk den nye tittelen «Dronning av Irland» da Henrik tok tittelen «Konge av Irland». Som dronning var Katarina delvis ansvarlig for å forsone Henrik med hans to døtre fra hans to tidligere ekteskap. Begge skulle senere bli dronning av England i egen rett; Maria I av England og Elizabeth I av England. Hun utviklet også et godt forhold til prins Edvard. Da hun ble dronning ble hennes onkel William Parr, baron Parr av Horton, hennes nye kammerherre. I tre måneder, fra juli til september 1544 var Katarina utpekt som dronningregent av Henrik da han dro på sitt siste og lite suksessfulle hærtog mot Frankrike. Takket være at hennes onkel var blitt utpekt som medlem av hennes regjeringsråd og til den sympati som fulgte de utpekte rådsmedlemmene Thomas Cranmer og Edward Seymour, jarlen av Hertford, hadde Katarina effektiv kontroll og kunne styre slik som hun så det best mulig. Hun håndterte provisjon, finans og mønstring for Henriks franske hærtokt, signerte fem kongelige proklamasjoner og opprettholdt konstant kontakt med sin løytnant i de nordlige områdene mot Skottland, George Talbot. Det er antatt at hennes handlinger som regent, sammen med hennes karakterstyrke og verdighet og senere religiøse overbevisninger hadde stor innflytelse på hennes stedatter, Elizabeth. Katarina Parr var rundt 1,77 meter høy, og den høyeste av Henriks hustruer. Håret var rødgyllent og øynene brune, og hun var kjent for sin kjærlighet til imponerende smykker, overdådige franske og italienske pelser og kostbare sko – i løpet av ett år skaffet hun seg 47 ulike par. Hun ble ikke betraktet som en skjønnhet, men strålte stor verdighet. Hennes religiøse syn var komplisert og vanskelig å spore i de historiske kildene. Selv om hun vokste opp som katolikk ved at hun ble født før den protestantiske reformasjonen ble hun åpenbart senere sympatisk innstilt og insterest i den «nye tro». Vi kan være sikre på at hun holdt noen sterke reformerte ideer etter Henriks død da boken "Lamentacions of a Sinner" ("En synders jamring") ble utgitt på slutten av 1547. Imidlertid, hennes arbeid ved å bestille en oversettelse av Desiderius Erasmus Roterodamus’ "Parafraser" framviste henne mer som en tradisjonell pietist. Katarina var både interessert og deltok i de religiøse debattene ved hoffet. Som dronning tiltrakk hun seg hoffmenn interessert i den reformerte tro som blant annet fremmet at teologi ikke var for prester alene. Det mest revolusjonerende var tanken om at alle, også kvinner, kunne selv studere Bibelen. Hun var reformist nok til å bli sett på med mistenksomhet av katolikker og antiprotestanter som biskop Stephen Gardiner og kansler Thomas Wriothesley, 1. jarl av Southampton, som forsøkte å snu kongen mot henne i 1546. Ved en anledning hadde hun argumentert for heftig på en dag hvor kongens smerter var store og han forlot rommet i raseri. Kongen selv var langt mer konservativ og uklar på sitt religiøse syn. Utenfor ga han ordre om at dronningen skulle arresteres for kjetteri. Kongens livlege advarte Katarina og hun oppsøkte Henrik og sverget på at hun hadde kun diskutert religion med ham kun for å trekke oppmerksomheten hans bort fra de smerter og lidelser han led av i sin verkende fot. Hennes arrestasjon ble aldri gjennomført. Siste ekteskap, fødsel og død. Thomas Seymour var Katarinas store kjærlighetDa Henrik døde den 28. januar 1547 kunne Katarina endelig gifte seg med sin gamle kjærlighet Thomas Seymour (nå "Baron Seymour av Sudeley" og "Lord High Admiral"), men hennes lykke var kortvarig. Hun hadde en rival i Anne Stanhope, hustruen til hennes ektemanns bror. Thomas Seymour skal etter sigende ha tatt seg friheter med den tenårige prinsesse Elizabeth, hennes stedatter, som levde i hennes husholdning. Det ble påstått at Seymour forsøkte å få til et ekteskap med Elizabeth. Til tross for at hun hadde vært gift tre ganger tidligere hadde Katarina ingen barn og ble i en alder av 35 år gammel gravid for første gang med Seymour. Hun fødte sitt eneste barn, en datter, Mary Seymour, den 30. august 1548. Katarina døde kun seks dager senere den 5. september 1548 ved Sudeley Castle i Gloucestershire etter komplikasjoner etter fødselen. Thomas Seymour ble halshugget for forræderi mindre enn et år senere, og Mary ble fraktet til Catherine Willoughby, enkehertuginnen av Suffolk, for å leve i hennes husholdning, som var en nær venn av Katarina. Etter et og halvt år ble Marys eiendom gjenopprettet til henne ved et parlamentsvedtak, noe som lettet byrden for barnets underhold for hertuginnen. Den siste gang Mary nevnes i de historiske kildene er ved hennes andre fødselsdag, og selv om det har gått historier om at hun vokste opp og ble gift og fikk barn, er de fleste historikere enige om at hun døde som barn. Etterlatenskap. I 1782 oppdaget en herre ved navn John Locus dronning Katarinas kiste i ruinene av Sudeley Castles kapell. Han åpnet kisten og observerte liket etter 234 år. Han ble overrasket over i hvilken god stand det var. Huden på hennes ene arm var fortsatt hvit og fuktig. Etter å ha tatt et par lokker av hennes hår, lukket han kisten og lukket graven. Kisten ble åpnet ytterligere noen ganger i de neste ti årene og i 1792 tok noen drukne menn og gravla kisten opp ned på en brutal måte. Da kisten ble offisielt gjenåpnet i 1817 var det ingenting annet enn et skjelett igjen. Hennes etterlatenskaper ble flyttet til kiste til Lord Chandos ettersom dennes familie eide slottet på denne tiden. I de senere år ble kapellet ombygd av John Scott og et baldakingravminne ble reist for dronning Katarina. I kunsten. Katarina opptrådte første gang på kino i 1933 i Alexander Kordas mesterverk "The Private Life of Henry VIII". Charles Laughton spilte kongen og hvor Evelyn Gregg hadde rollen som Katarina Parr. I 1952 kom en romantisk versjon av Thomas Seymours besettelse av unge Elizabeth i filmen "Young Bess" med Stewart Granger som Seymour, Jean Simmons som den unge Elizabeth og i tillegg var kinolegenden Deborah Kerr i filmen. I 1970 kom "Catherine Parr", en 90 minutters drama fra BBC fjernsyn som var den siste i en serie av seks kalt "The Six Wives of Henry VIII", og hvor Katarina ble spilt av Rosalie Crutchley mot Keith Michell som Henrik. I denne utgaven er Katarinas kjærlighet for religion og hennes intellektuelle evner som får fokuset. Crutchley hadde samme rollen på nytt i første del av en serie på seks i livet til Elizabeth I i 1971, kalt "Elizabeth R" med Glenda Jackson som Elizabeth. I 1973 spilte Barbara Leigh-Hunt en matronelignende Katarina Parr i "Henry VIII and his Six Wives" med Keith Michell enda en gang som Henrik. I 2000 spilte Jennifer Wigmore Katarina i en amerikansk fjernsynsutgave for et tenåringspublikum kalt "Elizabeth: Red Rose of the House of Tudor". Et år senere spilte Charlotte Lintott Katarina i David Starkeys dokumentarserie om Henriks seks dronninger. I oktober 2003 i en britisk fjernsynsserie i to deler om Henrik VIII (ITV drama) ble Katarina spilt av Clare Holman. Hennes del var relativ liten da stykket fokusert med på fortellingene om Jane Seymour og Katarina Howard. I mars 2007 fremførte Washington University i St. Louis vinneren av en skribentkonkurranse fra "A.E. Hotchner Playwriting Competition" stykket "Highness" som dokumenterte livet til Katarina Parr og hennes forhold til kong Henrik VIII og spesielt den framtidige dronning Elizabeth som hun var en moderfigur for. Historiografi. Den populære myten om at Katarina opptrådte mer som sin ektemanns sykepleier enn som hans hustru ble født på 1800-tallet i verkene til den viktorianske moralisten og før-feministiske forfatteren Agnes Strickland. Denne antagelsen har blitt utfordret av David Starkey i hans bok "Six Wives" hvor han peker på at en slik situasjon ville ha vært vagt obskønt i Tudortiden ved at kong Henrik VIII hadde en stor stab av leger som sto tilgjengelig dag og natt, og at Katarina var en kvinne som var forventet til å leve opp til store forventninger om dronningens verdighet. Borgerfriheter. Fakkelen til frihetsgudinnen i biter. Borgerfriheter beskriver de friheter som fullstendig beskytter individet fra styresmaktene. Borgerfriheter begrenser styresmaktenes handlefrihet, og setter grenser for deres innblanding i borgernes livsførsel. Vanlige borgerfriheter omfatter organisasjonsrett, forsamlingsfrihet, religionsfrihet og ytringsfrihet. I tillegg har man blant annet rettssikkerhet, rett til en rettferdig rettergang, rett til personvern og rett til å bære våpen. Borgerfriheter som begrep skriver seg tilbake til Magna Carta fra 1215, som igjen baserte seg på tidligere dokumenter. Per definisjon har demokratier slik som USA og Canada en grunnlov, lovfestede borgerrettigheter, og andre konstitusjonelle dokumenter som spesifiserer og søker å garantere borgerfriheter. Andre stater har vedtatt lignende lover på forskjellig rettslig vis, ved for eksempel å undertegne og ratifisere, eller på annet vis sette i kraft nøkkelkonvensjoner slik som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Det kan kanskje sies at ansvaret for beskyttelsen av borgerfriheter ligger hos alle borgerne i en demokratisk stat, i motsetning til en autoritær stat. Det eksisterer en del kontroverser rundt de fleste borgerfriheter, og for enkelte langt mer enn andre. Eksempler på kontroversielle borgerfriheter er forplantningsrettigheter, samkjønnet ekteskap, og frihet til å erverve og bære våpen. Et annet emne som ofte er debattert i denne sammenhengen er midlertidig opphevelse, eller endring, av visse borgerfriheter i krigs- og krisesituasjoner, inkludert om dette skal være mulig, og i såfall i hvilken grad. Borgerfriheter i forskjellige land. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som de fleste europeiske land, inkludert alle EU-land, tilhører, spesifiserer en rekke borgerfriheter, og er i varierende grad i kraft i forskjellig konstitusjonell grad i forskjellige europeiske stater. Frankrikes Erklæring om menneskets og borgerens rettigheter fra 1789 nevner mange borgerfriheter, og er i konstitusjonell kraft. Canadas grunnlov inkluderer en erklæring om rettigheter og friheter, som garanterer mange av de rettigheter som garanteres gjennom den amerikanske grunnloven, med det særegne unntaket av rettigheten til opprettelse av religion. Erklæringen beskytter forøvrig religionsfrihet. Erklæringen utelater også enhver omtale om beskyttelse av personlig eiendom. Den russiske føderasjonens grunnlov garanterer mange av de samme rettigheter og friheter som den amerikanske grunnloven, med unntak av retten til å erverve og bære våpen, f.eks. ytringsfrihet, reliogionsfrihet, organisasjonsfrihet, frihet til å velge språk og annet. Kinas grunnlov (gjelder kun fastlands-kina, ikke Hongkong, Macao og Taiwan) hevder å beskytte mange borgerfriheter. Storbritannia har ikke noen formell grunnlov, og støtter seg istedenfor til en rekke rettslige konvensjoner og lovgivning. De har undertegnet den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som dekker både menneskerettigheter og borgerfriheter. En lov om menneskerettigheter fra 1998 har blitt vedtatt og dekker mesteparten av innholdet i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den amerikanske grunnloven, prmært gjennom «Bill Of Rights», gir beskyttelse for mange borgerfriheter. Herbert Stemmer. Herbert Stemmer (født 30. august 1899, død 1974) var en tysk dr. juris og offiser. Han kom fra Osnabrück i Niedersachsen, i det nordvestlige Tyskland. Under første verdenskrig var Stemmer engelsk krigsfange. Under andre verdenskrig kjempet Stemmer i Norge. Kampene langs Randsfjorden. Stemmer var sjef for 9. kompani/IR 236 under en av de mest omfattende kampene i Sør-Norge, kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres under andre verdenskrig, og ledet styrken som representerte det største enkeltstående tapet for de tyske styrkene i dette slaget. Han ble skutt og hardt skadd og deretter tatt til fange under kampen om Bagnsbergatn gård. Bangsbergatn gård ligger på brinken av en skogvidde som strekker seg over til Tonsåsen. De tyske styrkene ble forfulgt langs veien fra Bagnsbergatn og til Gubberud og videre til Breidablikk, hvor det er veidele mellom Tonsåsen, Leirskogen og Østre Bagn. Senere var det nye kamper i dette veidelet. Herbert Stemmer ledet avdelingen som ble nedkjempet på Bagnsbergatn etter sammenstøtet i Gråbeinhølen. De angripende tyske styrkene i Bagn mistet ett kompani i to påfølgende trefninger i løpet av et halvt døgn. Et normalt krigsoppsatt tysk infanterikompani var på 191 mann. Kampene i Bagn var det første stedet der en styrke av denne størrelsen (Gruppe Daubert med III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159 med støttemannskaper) ble drevet på retrett under den andre verdenskrig. Etter krigen. Han kom ikke tilbake i aktiv krigstjeneste. Han var en markant motstander av nasjonalsosialisme, og ble etter krigen brukt som advokat av britene under oppgjøret med nazistene. Stemmer døde i 1974. Kampene i Bagn har vært brukt i undervisningen på Krigsskolen. Kampene i Gråbeinhølet og på Bagnsbergene gård ble filmatisert og har fått statlig norsk støtte. Straumsbotn (bygd i Berg). Straumsbotn er ei bygd i Berg kommune på Senja i Troms. Den ligger på østsiden av fjorden Straumsbotn, en sidearm av Bergsfjorden. Fylkesvei 86 går gjennom bygda, og her starter også fylkesvei 862, som går nordover mot kommunesentret Skaland og videre mot Senjahopen og Botnhamn. Fylkesvei 86 går på sin side østover mot Finnsnes og vestover mot Torsken. Straumsnes grunnkrets. Straumsbotn og området rundt utgjør Straumsnes grunnkrets(*), som er kommunens arealmessig største. Den omfatter nedre del av Svanelvdalen i sørøst, hele Straumsbotn og i nordvest bygdene Straumsnes og Finnsæter, samt Flatneset og indre del av Bergsfjordens skjærgård. Areal: 123,8 km². På Finnsæter ligger Senjatrollet, som er et populært stoppested for turistene. Straumsnes grunnkrets grenser i nord til Bergsbotn, og over fjorden ligger dessuten Skaland og Bøvær. I vest grenser grunnkretsen til Hamn. I sør går grensen mot Torsken grunnkrets i kommunen med samme navn, samt mot Sørli i Tranøy. I øst har Strømsnes grense mot Svartfjell og Kvanli, begge i Lenvik. (*) I statistikkbanken bruker SSB den feilaktige/utdaterte navneformen "Strømsnes". Otterøya. Otterøya er ei øy i Namsos kommune i Nord-Trøndelag. Den har et areal på 143 km² og er dermed fylkets største øy. Innbyggertallet er om lag 1045. Otterøya har broforbindelse med fastlandet over Lokkaren. Namsfjorden ligger på sørsida av øya. Øya lå tidligere i Otterøy kommune, men ble en del av Namsos kommune i 1964. Chris Weitz. Christopher John «Chris» Weitz (født 30. november 1970 i New York City) er en amerikansk produsent og regissør. Mest kjent er han kanskje for å ha innehatt regien av "American Pie", "About a Boy" og en rekke andre filmer sammen med sin bror Paul Weitz. Han er sønn av skuespilleren Susan Kohner og forfatter/motedesigner John Weitz. Weitz har en grad i engelsk litteratur fra Trinity College ved Universitetet i Cambridge. Weitz har også jobbet som skuespiller; han spilte en av hovedrollene, "Chuck", i komedie/drama-filmen Chuck & Buck fra år 2000 og innehadde også en rolle i filmen Mr. & Mrs. Smith. Weitz skrev filmen "Antz" sammen med Todd Alcott og Paul Weitz, og regisserte About a Boy sammen med sistnevnte. Hagafjellet. Hagafjellet (383 moh) er et fjell i Nærøy kommune og ligger innerst i Opløfjorden i Nord-Trøndelag. Ved foten av fjellet, ligger gården Hagen. Vis-à-vis Hagafjellet, på den andre siden av Opløfjorden, ligger tettstedet Salsbruket. Ved foten av fjellet, like ved gården Hagen står Norkrings radiosender, SALSBRUKET 2 som sendte analoge TV-signaler i bakkenettet før nettet ble nedlagt i november 2009. I dag er senderen ikke i bruk. Sendermasten brukes nå av Telenor og Netcom og dekker Opløfjorden og Salsbruket med mobiltelefoni og EDGE mobildata. Elvalandet. Elvalandet er ei øy i Namsenfjorden i Namsos kommune. Den har et areal på 23 km². Hoddøya. Hoddøya er ei øy i tidligere Otterøy kommune, nå Namsos kommune i Namdalen, Nord-Trøndelag. Øya ligger i Namsenfjorden, rundt 15 km vest for Namsos. Den har et areal på 10,3 km². Kurt Allan Nilsen. Kurt Allan Nilsen (født 9. desember 1954) er en norsk politiker og tidligere ordfører i Tysfjord kommune fram til 2007 for en lokal liste. Han er bosatt i Kjøpsvik, som er administrasjonstedet i kommunen. Nilsen, Kurt Allan Blomøy. Blomøy er ei øy i Øygarden kommune i Hordaland. Øya er den nest største øya i Øygarden, og har et areal på 9,1 km². Øyas høyeste punkt er Blomøyknuten, som ligger 74 meter over havet. Blomøy ligger nord for øyene Rongøy og Ono og sør for One. Det er bruforbindelse både nordover til One og sørover til Rongøy, og videre inn til fastlandet ved Bergen. Øya har litt over 500 innbyggere. Oøy. Oøy (også kalt One) er ei øy i Øygarden kommune, Hordaland. Her ligger Kollsnes, der Troll-ledningen blir ført i land. Jacob Stang. Hans Georg Jacob Stang (født i Nannestad 17. november 1830, død i Kristiansand 1. mars 1907) var jurist, embetsmann og politiker. Han var statsminister i Stockholm 1888–1889 og stiftamtmann i Christiansand stift 1889–1905. Stang var prestesønn, og tok juridisk eksamen i 1852, arbeidet noen år som dommer i Christiania før han i 1859 etablerte praksis på Kongsvinger, hvorfra han også redigerte "Hedemarkens amtstidende". Fra 1878 til 1884 var han byrettsdommer i Kristiania. Han var en slektning av Johan Sverdrup, og ble trukket inn i politikken som medlem av regjeringen Sverdrup i 1884. Han var minister fra 1884 til 1889: Han var minister uten portefølje i Stockholm 1884–85; innenriksminister 1885–1886; atter i Stockholm 1886–87; justisminister 1887-1888 og leder for statsrådsavdelingen i Stockholm 1888-89. Etter regjeringsskiftet i 1889 ble Stang amtmann i Lister og Mandals amt, inntil 1906. Han var stortingsrepresentant for Høyre fra Flekkefjord 1892-94. Han var gift med kvinnesakskvinnen Anna Stang. Hans sønn Georg Stang var forsvarsminister 1900-1903. Utmerkelser. Stang ble tildelt flere ordener for sitt virke. Han ble i 1885 av kongen utnevnt til ridder av St. Olavs orden og ble 21. juli 1891 forfremmet til storkors «for fortjenstlig Embedsvirksomhed». Stang var 1888 til 1889 kansler for St. Olavs orden. Han var også innehaver av storkors av Dannebrogordenen og storkors av Nordstjerneordenen. Skorpa (Flora). Skorpa i Flora er ei øy i Flora kommune, Sogn og Fjordane, rett vest for Florø. Arealet er 9 km². Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres. Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres var kamper under tyskernes fremrykking i forbindelse med angrepet på Norge i april 1940 hvor "Valdresgruppen" som bestod av Landvernbataljonen av Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og senere det meste av 4. brigade var i strid mot "Gruppe Adlhoch" som bestod av fire bataljoner og spesialtropper. Gruppe Adlhoch startet fremmarsj med Bergen som mål, og støtte først mot Hønefoss. Styrkene på Vestlandet ble først planlagt brukt for å gjenerobre Bergen. For å sikre mot et tysk angrep fra Østlandet via veien i Numedal og Hallingdal, og Bergensbanen, ble kaptein Brun og et kompani sendt til Numedal og kaptein Hauge sendt til Hallingdal med hvert sitt kompani. IR 6 ble mobilisert på småsteder rundt utløpet av Randsfjorden. Landvernsbataljonen som senere kjempet langs Sperillen og opp til Bagn ble mobilisert i Ådalen. Mobiliseringen av disse avdelingene ble beskyttet av fremskutte små styrker i høyde med sørspissen av Tyrifjorden. Under angrep måtte disse trekke seg tilbake, og regimentet gikk i forsvar ved Klekken. 15. og 16 april fant harde kamper sted. Forsvarslinjene ble trukket tilbake mot Vardal og storparten av regimentets avdelinger ble flyttet. Langs østsiden av Randsfjorden gikk det bare mindre avdelinger. Gruppe Adlhoch skilte ut Gruppe Daubert på to bataljoner og støttevåpen med ordre om å gå gjennom Ådalen, mens resten av gruppen skulle gå langs østsiden av Randsfjorden. I midten av april ble det meste av 4. brigade beordret over til Østlandet og transportert til Aurdal. Målet var å ta dem over til Dokka for å samvirke med de norske styrkene i området mellom Mjøsa og Randsfjorden. Major Per Løkens I. bataljon av IR 10 var første avdeling som ankom Aurdal. De norske styrkene ble ledet av Gudbrand Østby, og hans vilje preget forsvaret og innsatsen, som er omtalt som «største tapperhet og forsvarsvilje». Den norske landvernbataljonen av IR 6 ble ledet av major Haneborg Hansen. Den tyske general Engelbrecht var sjef for 163. infanteridivisjon og kom til Hønefoss 14. april. Kampgruppen ledet av major Daubert skulle rykke frem gjennom Ådalen mot Bagn i Valdres. "Gruppe Daubert" besto av III. bataljon / IR 236 og III. bataljon / IR 159. Totalt falt 46 nordmenn og rundt 240 ble såret i kampene i Valdres. Regimentet som utgjorde hovedstyrken på tysk side hadde 157 falne og rundt 360 sårede. I tillegg hadde de tyske styrkene tap ved andre avdelinger. På norsk side tilkom også sivile tap. Tapstallene på tysk side er noe usikre da de delvis er basert på rapporter utarbeidet før de tyske styrkene gikk inn i Bagn. Opp Ådalen og Begnadalen. Bagnsgryta med Bagnsbergatn til høyre i bildet. Ute på bergkanten ligger Bagnsbergatn gård, midt i bildet nede ved elva ligger kirken. Major Haneborg Hansen sender 2. kompani av landvernsbataljonen under kaptein H. Knoff som fortroppskompani til Hen. Der går en tysk oppklaringstropp i bakhold og blir tilintetgjort 14. april. Et fremstøt av et tysk kompani blir også avverget før kompaniet blir trukket tilbake til Hallingby. 15. april er de norske styrkene trekt ut i dybden og blir trykket nordover. Tyske styrker på marsj sør for Bagn For å redusere trykket organiseres et angrep med 2. kompani inn i flanken på de tyske styrkene ved Somdalen. (Det mangler opplysninger om Somdalen og Skagsnes) Kompaniet mangler ski og blir utkjørt under fremrykkingen til angrepsområdet. Etter å ha påvist overlegne tyske styrker blir angrepet oppgitt, og etter en strabasiøs ferd når de tilbake til sin egen bataljon som 16. april reorganiserte seg ved nordenden av Sperillen. Tyske fremrykkende styrker havner samme dag i et ildoverfall ved Bjonvika, hvoretter de norske styrkene trekker seg tilbake til Bagn og starter å organisere seg for forsvar. Veier blir blokkert med forhugninger og broer blir sprengt og ødelagt. Noen mindre sikringstyrker blir også utplassert. Kampene i Bagn. a> passerer en veisperring ved Bergsund. Den 18. april starter de tyske styrkene å fjerne forhugninger og sperringer langs veier og ved broer, og får i Begnadalen to stridsvogner til rådighet og går til angrep mot de norske stillingene 18. april. De tyske styrkene bestod på dette tidspunktet av den tyske III. bataljon av 236. infanteriregiment under major Seidel. Normalt ville en full oppsetning være på rundt 1000 mann, men var redusert til noe over 700 mann. I tillegg til denne bataljonen kom III. bataljon av 159. infanteriregiment, med omtrent samme oppsetning og styrke. Omkring 1500 soldater med to stridsvogner var på marsj inn i Bagnsgryta hvor lokalvernsbataljonen av IR 6 under ledelse av Haneborg Hansen lå i stillinger med rundt 400 mann. To av kompaniene til landvernsbataljonen manglet så mange menn at de var slått sammen, slik at totalt rådet Hansen over fire kompanier. I tillegg til disse var de norske styrkene forsterket 17. april med 3. lokalvernkompani av IR 6 under ledelse av kaptein Conrad Flood. Dette kompaniet telte 139 mann. Noe over 500 norske mot 1500 tyske soldater. Major Haneborg Hansen planlegger å gå over til avgjørende forsvar i tettstedet Bagn, og har har satt av mesteparten av sine styrker til mitraljøsesikring i berget nord og ovenfor Storefoss bro, inne i selve Bagnsgryta, og med god overhøyde fra fjellhyller på bergskrentene ovenfor tettstedet. På venstre flanke plasserte han et geværkompani. Et geværkompani lå også som vaktlinje foran Bagn kirke, og et ble holdt i reserve ved Krossbøle. Patruljer opererte utover mot "Leite". Dette er gårder som ligger et stykke ut i dalen. Major Haneborg Hansen får på dette tidspunktet bemyndigelse til å bruke 4. brigade av IR 10. Dette har siden 17 april ligget i Aurdal. Et kompani og en mitraljøsetropp fra Aurdal sendes til Etna stasjon for sikring av venstre flanke mot Randsfjorden og resten av Gruppe Adlhoch. Tyske styrker i ildkamp med fenrik Kvaals sikringsgruppe. Torsdag 18. april ble ett lag på seks mann ledet av nestkommanderende Kvaal ved 3. lokalvernkompani sendt sydover fra Bagn for å avløse et sikringslag som lå 4 km sør for Bagn. Kadett Reidar Kvaal sin sikringspatrulje ble dermed de første som støtte sammen med tyske styrker i Bagn, etter at de først hadde observert en tysk motorsykkelpatrulje ved 11-tiden. På grunn av rapportene til Kvaals patrulje ble de norske styrkene tidlig orientert om de tyske styrkenes væpning og krigsevne. Tyske styrker på vei opp mot Vestre Bagn for å gå rundt den norske avdelingen som er drevet opp i åssiden. Den 18. april kommer det også en melding om at tyske styrker har startet å rømme Begnadalen, og major Haneborg Hansen sender kaptein S. Ula med reservekompaniet sørover gjennom Bagn. Etter å ha passert ut gjennom høyre flanke av egne styrker støter disse på tyske patruljer og går i stilling i dalsiden vest for veien, i det som omtales som vestre Bagn. På kvelden går så tyske styrker til angrep med en bataljon støttet av stridsvogner. På østsiden av elva rykker det frem et kompani, og har noe suksess mot de norske styrkene. På vestsiden havner de tyske styrkene under kryssild fra hovedstillingen fremme ved broen og fra kompaniet som ligger i åssiden i vest. De tyske styrkene trekkes inn i tettbebyggelsen og har betydelige tap av personell. Om natten faller temperaturen til minus 14° og natten blir månelys. Stadig blusser det opp nye kamper. På ettermiddagen 18. april ble de tyske styrkenes tren utsatt for et ildoverfall av en norsk skiløperpatrulje på 20 frivillige fra 3. lokalvernskompani av IR 6 under ledelse av Oscar Thue, Bjørn Torgersen og Tollef Midtgård. Dette ildoverfallet i Sparkevik fikk store konsekvenser for de tyske styrkene da den tyske ledelsen lurer på om dette er en fortropp og at de tyske styrkene var iferd med å bli tatt i en knipetangmanøver inne i Bagnsgryta. Dette ildoverfallet kan være en direkte årsak til at major Daubert senere trakk sine styrker ut av Bagnsgryta. Skiløperpatruljen i Mørkedalen driver fri strid og operer fra Mørkedalen ovenfor Leirskogen og støter dypt inn i de tyske bakre områder. På morgenen 19. april blir 2. bataljon satt inn på tysk side og presset fortsetter. Major Haneborg Hansen får ett kompani til som reserve til erstatning for det som nå ligger i dalsiden i Vestre Bagn. Kompaniet ved Etna stasjon blir trukket tilbake mot Breidablikk og støter sammen med et tyske kompani. Kompaniet må deretter sendes tilbake til Aurdal for reorganisering. Knipetangsmanøvre. På kvelden 19. april blir det planlagt å ta de tyske styrkene i en knipetangmanøver. Major Løken gir kaptein Rieber-Mohn ordre å neste morgen å rykke frem langs Bagnsåsen med 3. kompani og gå østover mot Breidablikk Sanatorium. Samtidig skal kaptein Seim med 2. kompani rykke frem fra Leisterud på sydsiden. Samtidig prøver de tyske styrkene å falle de norske i ryggen ved å rykke frem i en flankebevegelse på høyre side. Målet var å gå over Bagnsåsen og ned gjennom Gråbeinhølen og falle de norske styrkene i ryggen, men da dette feilet returnerte de til Bagnsbergatn gård og ble senere overfalt av norske styrker på gården. Kaptein Rieber-Mohn med 3. kompani støter sammen med hauptmann Stemmers 9. kompani og 1. tropp av 10. kompani i Gråbeinhølen i voldsomme kamper. De norske styrkene nedkjemper senere de tyske styrkene oppe på Bagnsåsen. Disse har prøvd å rive seg løs fra kampene og returnere til sin bataljon, men støter sammen med patruljer fra 4. brigade. Utslitt vender de tilbake til Bagnsbergatn gård og Gubberud og går i kvarter. 21. april blir de overfalt av 3. kompani og ødelagt. Tilbaketrekking. Natt til 20. april gir Gruppe Daubert opp å bryte gjennom den norske motstanden og returnerer sørover Begnadalen og Ådalen. En sikringsstyrke blir etterlatt ved Nes i Ådal, mens hovedstyrken fortsetter og ankommer Hønefoss natt til 21. april. Da har de tyske styrkene mistet et kompani, en stridsvogn, en kanon, seks bombekastere og et tredvetalls busser og biler. En del tyske tapstall baserer seg på rapporter som har gått til de tyske hovedkvarterer tidlig 18. april, og som baserer seg på de enkelte avdelingers egne tap. En gjennomgang av faktiske tap er senere påvist å være 157 falne tyske og 41 falne norske soldater under kampene inne i Bagnsgryta. Dette er vesentlig høyere tyske tapstall og en nedjustering av de norske fra 46 falne. Fra 4. brigade blir det sendt et kompani til Tonsåsen. Dette får kontakt med det tyske kompaniet som er på marsj fra sammenstøtet i Gråbeinhølet. To kompanier ledet av major Laudal blir sendt mot Fluberg, og parallelt med hans fremrykking blir det sendt fire kanoner nedover vestsiden av Randsfjorden. 21. april støter major Laudals fremste kompani sammen med en tysk styrke under fremrykking i skogen ved Odnes. Denne klarte de å drive tilbake til Kronborgelva med strid i skogen og med støtte fra kanonene i vest. Senere på kvelden ble det fremste kompaniet forsterket av resten av major Laudals styrke. Samme dag har de norske styrkene i Vardal trukket seg tilbake. 4. brigade kan derfor ikke operere i samarbeid med disse og oberst Østbye konsentrerer seg derfor om å forsvare Valdres. Dels ønsker han med dette å sperre de tyske styrker fra å nå Bergensbanen, dels for å kunne få unnsetning via Sognefjorden. Også de tyske styrkene var klar over muligheten for alliert inngripen via landsetting av styrker i Sognefjorden. 22. april observeres tysk artilleri på marsj nordover mot Kronborg og de norske kanonene åpner ild fra vestsiden av fjorden. De tyske 10,5cm kanonene blir satt i stilling og de norske 7,5cm bergkanonene blir nedkjempet. Major Laudals styrke blir deretter offer for en overveldende artilleriild, mister sambandet og ledelsen av styrkene. Kompaniene og kanonene blir deretter trukket ut av ilden og regrupperer på Dokka. I Bagn rykker I. bataljon av IR 10 frem med to kanoner til nye stillinger i en linje mellom Islandsmoen og Leiteberget. På Høljarasta går II. bataljon av IR 10 også i stilling med to kanoner. I Etnedal blir det improvisert en skibataljon med et kompani fra I. bataljon av IR 10 og et fra øvelsesavdelingen til IR 6. I tillegg blir de forsterket med tropper fra Vardal II, IR 4 som var oppsatt med ski. Disse var å regne for et forsterket kompani. Denne styrken er operativ 22. april. Nytt fremstøt. Tyske styrker drev 23. april med en intens væpnet oppklaring i hele området fra Valdres til Sognefjorden. Noen av rapportene forteller om tildels meningsløs skyting i alt som kunne minne om besatte områder. I etterkant kan en påpeke at de har hatt svært liten suksess i denne oppklaringen. Tyske styrker angriper med bombekaster ved Leiteberget. Dette bildet er fra angrepet på fenrik Kvaals sikringsstyrke. General Falkenhorst fortsatte å presse på for resultater. En ny "Gruppe Ritzmann" ble formet av halvannen infanteribataljon, fem stridsvogner og et 7,5 cm batteri. Fra Vikersund skulle den gå langs Bergensbanen gjennom Hallingdal. Kampene i Hallingdalen blusser opp blant annet ved Flå mellom kaptein Hauges kompani og de fremrykkende tyske styrkene. 22. april blir en av de to bataljonene som forlot Bagn den 21. blir nå sendt tilbake mot Begnadalen og 23. april er de tyske styrkene tilbake ved Islandselva, 4 km syd for Bagn. Her ligger I. bataljon av IR 10 i nye stillinger. Et kompani og en mitraljøsetropp ligger ved Islandselva ledet av løytnant O. Thomasgård. Også her er det bygd MG-stillinger oppe på fjellhyller ved leiteberget slik som i Bagn. Stillingen ved Islandselva blir angrepet 23. april på ettermiddagen. Angrepet som er støttet av en stridsvogn mislykkes. De tyske styrkene klarer ikke å bryte gjennom disse stillingene, selv om det ble gjort flere forsøk de neste dagene med både støtte av fly, artilleri, bombekastere og stridsvogner. Fremmarsjen mot "Tonsåsplatået" av "Gruppe Adlhoch" begynte 23. april. Kolonnen som marsjerte fra Fluberg og mot Tonsåsen bestod av I. og II. bataljon av IR 236, III. bataljon av IR 159 og I. bataljon av artilleriregiment 222, forsterket med et batteri av AR 234. I tillegg til disse avdelingene var det med et pionerkompani. På ettermiddagen er det sammenstøt med norske vaktstyrker ved Høljarast bru og brua ble sprengt. Kampene ved Høljarast. Oberst Østbye mener at de tyske styrkene vil trekke sammen en så stor styrke mellom Dokka og Høljarasta at det vil være lønnsomt å gjennomføre et angrep, og han planlegger et angrep dels som et frontalangrep og dels som et flankeangrep. To bataljoner som er holdt i reserve trekkes frem mot Tonsåsen og den nyorganiserte skibataljonen blir samlet på venstre flanke og får ordre om å støte nord for en liten topp kalt "Hovda" og inn i den tyske nordflanken. Oberst Østby ønsker også å trekke på II. bataljon av IR 4, men denne er på vei over fjellet fra Finni og til Etnedal. I grålysningen kommer det en melding om at de tyske styrkene har besatt Hovda, noe som senere viser seg å være feil. Bataljonen trekker seg derfor tilbake tilbake til Bruflat for å sikre veiene mot Tonsåsen og Nord Etnedal. Dekket av sterk artilleriild rykker fire tyske kompanier frem ved siden av hverandre ved Høljarasta. Etter langvarig trykk uten fremgang, dels som følge av sterk norsk motstand, begynner de norske styrkene å frykte omgåelser ute på flankene. Noen tropper trekker seg tilbake og det utløser panikk og i løpet av kort tid rakner hele stillingen. I denne situasjonen klarer bataljonssjefen å samle 10-12 mann og bemanne en kanon og holder de tyske styrkene tilbake. Den tyske artilleriilden på morgenen har ødelagt det norske sambandet bakover til brigaden. På ettermiddagen reiser derfor brigadesjefen for å ta situasjonen i øyesyn, og ved Stangstugu møter han biler fulle av soldater. Han beordrer bilene tømt og brukt for å bygge barrikader. I denne situasjonen klarer oberst Østby å få med seg noen soldater fremover. Ved Tonsåsen møter oberst Østby sjef for II. bataljon av IR 9, som etter å ha sett II. bataljon av IR 10's flukt er iferd med å trekke sin egen bataljon tilbake. Bataljonsjefen frabeordres og kompanisjef O. B. Skaathun overtar bataljonen. Bataljonen blir så lagt i stilling i området Tonsåsen – Stangstugu, mens II. bataljon av IR 10 blir sendt til Aurdal for reorganisering. Kampene ved Tonsåsen. Tonsåsen med utsyn mot Nord-Etnedal. Fjellsbygda oppe til venstre på bergkanten, Bruflat ligger nederst i den skarpe dalen som skjærer ned midt i bildet, Tonsåsplatået ligger til høyre innover fra bergkanten. Oberst Østbye mente de tyske styrkene var på 200–300 mann ved Høljarasta. Han besluttet derfor å gjennomføre et angrep på styrkene. Landvernsbataljonen av IR 6 var nå på Tonsåsen og oberstløytnant Haneborg Hansen foreslo at han skulle prøve å ta tilbake stillingene ved Høljarasta om natten. Natt til 25. april rykket bataljonen frem med et fortroppskompani og støtte på tyske styrker. De tyske styrkene var langt sterkere enn brigaden hadde antatt og landvernsbataljonen trakk seg tilbake gjennom stillingene til II. bataljon av IR 9. Senere gikk de tyske styrkene til angrep mot denne bataljonen støttet av fly og artilleri, men kom ingen vei. Under fremrykkingen mot Tonsåsen sendes det ut to kompanier, ett i hver flanke. De som går mot nord langs østsiden av Etna støter på skibataljonen. Det ene av de to kompaniene går i stilling ved Robøle for å stoppe videre fremrykking oppover Etnedal. Det andre kompaniet går mot vest og går i stilling vest for Bruflat. Nå har de tyske styrkene kontroll over veidelet i Bruflat. Veikrysset ved Tonsåsen sanatorium. Veien fortsetter opp mot høyre og over Tonsåsplatået. Tilbake og til høyre går veien mot Høljarast, veien til venstre går til Leirskogen og Bagn. Ytterligere ett flankekompani, 3. kompani av IR 236, går mot sør og over Leirskogen. Dette er noe usikkert om dette skal oppnå kontakt med bataljonen som står fast ved stillingene sør for Bagn ved Islandsmoen eller om det skal bryte inn i flanken til styrkene som står på Tonsåsen. Ved Milevatnet driver de vekk en sikringsstyrke, og går deretter på enda en sikringsstyrke ledet av Alf Vatle fra 7. kompani av IR 9 som har befestet veikrysset. Fordi det skulle være vaktavløsning så er det to lag fremme ved veikrysset. I tillegg blir styrken forsterket med ytterligere ett lag fra sikringsstyrken ved Milevatnet. Det kommer til ildstrid på bare 25 meters avstand mellom disse tre vaktlagene og det fremrykkende tyske kompaniet i kampen ved Breidablikk. Etter kort tid kommer kaptein Elias Haukeland med hele kompaniet og en intens kamp bryter løs. Ingen av kompaniene har noen mulighet til å få unnsettelse fra noen av sine egne styrker. Det ender med at det tyske kompaniet blir nedkjempet, og 26 tyske soldater blir tatt til fange. Resten er døde, såret eller drevet på flukt tilbake over Leirskogen. 26. april avløser landvernsbataljonen II. bataljon av IR 9 som ligger i stillinger i området Tonsåsen – Stangstugu. Landvernsbataljonen får nå et av de kraftigste frontalangrepene i disse kampene. En bataljon støter inn i fronten på stillingene under støtte av artilleri og fly. Samtidig går et kompani støttet av stridsvogner til angrep i venstre flanke ved Stangstugu. Disse kommer fra området ved Bruflat. Landvernbataljonen trekker seg tilbake under strid gjennom II. bataljons stillinger ved Tonsvann. En fremskutt avdeling ligger ved Osseter. Kompaniet som ligger til høyre trekker seg bakover langs Valdresbanen til Bjørgo. Etter hvert blir hele bataljonen trukket unna fronten. Et skikompani fra øvelsesavdelingen blir satt inn som støtte til II. bataljon av IR 9, sammen med kompani Brinch. Dette kompaniet har blitt reorganisert to ganger etter sammenstøt med de tyske styrkene. I tillegg får bataljonen ett kompani fra den oppløste skibataljonen. De blir satt inn som improvisert støtte ved flere anledninger. De tyske styrkene angrep nå stillingen ved Osseter. De bryter aldri inn i stillingen, men når artilleriet er innskutt blir stillingen oppgitt av de norske styrkene. Snart etter går de tyske styrkene løs på hovedstillingen mellom Tonsvann og Øyangen hvor det dannes et naturlig defilé. Tyske stridsvogner havner her i en utsatt stilling, to av dem blir ødelagt og angrepet blir deretter oppgitt. Kampene i Aurdal. Oberst Østbye vil unngå en retrett i fullt dagslys gjennom en serie trange og vanskelige defiléer ned mot Bjørgo. Etter approbasjon av overkommandoen beordrer han fronten trukket tilbake til Aurdal. Landvernbataljonen sikrer retretten, mens II. bataljon av IR 9 trekker seg tilbake til en sperrestilling ved Fagernes. Planen er nå å la I. bataljon av IR 10 gå langs vestsiden av Begna og sørsiden av Strandefjorden, mens hovedstyrken skulle gå langs nordsiden av dalen. Dette fungerte dårlig og mens II. bataljon av IR 10 gikk i stilling ved Aurdal kirke ble I. bataljon liggende 3–4 kilometer lengre bak og til høyre, mellom Åberg og Aurdalsfjorden. Ordre om tilbaketrekking hadde ikke nådd frem til stillingen ved Prestbråten og det forsterkede kompani ble stående isolert om kvelden 27. april. Disse stillingene har vært i kamper til 26. april fremme ved Islandsmoen. Om kvelden har de norske styrkene trukket seg tilbake til en ny stilling i høyde med Prestbråten. Landvernsbataljonen som har dekket retretten blir nå utsatt for et tysk angrep etter at de først har vært utsatt for artilleriild. Dette blir stanset, og mens de tyske styrkene forbereder ett nytt angrep trekker landvernsbataljonen seg tilbake. Kompaniet til Brinch dekker retretten og i rapporten hans forteller han at det var så stille at han hørte fuglesang. Under dette angrepet blir det sendt et forsterket kompani over til Bergatn for å unnsette bataljonen som står fast i Begnadalen. Om kvelden når kompaniet Bagn og avdelingene etablerer kontakt. Samtidig trekker det norske kompaniet ved Prestbråten seg tilbake og når sin egen bataljon ved Bjørgo natt til 28. april. På morgenen prøver de tyske styrkene å støte mot Fagernes men kommer i kamp med II. bataljon av IR 10 i Aurdal. II. bataljon mister kontakten med I. bataljon og bataljonssjefen beordrer tilbaketrekking til Leira. Kaptein Brinch og hans kompani kommer nå ned fra Tonsåsen og oberst Østbye gir ordrer om nye stillinger ved Nordaker, hvor han prøver å etablere en sammenhengende front ned til og opp på andre siden av Aurdalsfjorden. Allerede samme ettermiddag blir stillingene angrepet men angrepet blir stanset. Oberst Østbye forsøker så å organisere et angrep i den tyske flanke gjennom Etnedal med II. bataljon av IR 4, sammen med skikompaniet som lå i stillinger ved Robøle nord for veikrysset ved Breidablikk. Heller ikke denne gangen fungerer dette. På ettermiddagen 28. april får så I. bataljon av IR 10 ordre om å sikre mot Gol som nå er besatt av tyske styrker. På Geilo er de norske kompaniene som har Kjempet i Hallingdalen oppløst. Bataljonen trekker seg derfor tilbake i nye stillinger bak Åbjøra hvor de i 6 timer er under vedvarende kamper. Den 29. april trekker II. bataljon seg tilbake fra Nordaker og passerer gjennom stillingene til II bataljon av IR 9 etter tung artilleriild fra de tyske styrkene. Igjen sikrer kompaniet til kaptein Brinch retretten. Dette tar nå stilling ved Ulnes kirke ved Strandefjordens nordbredd. I. bataljon på sørsiden av fjorden trekker seg tilbake til Stokkegrenda. Landvernsbataljonen og øvelsesavdelingen til IR 6 er trukket opp i Øystre Slidre, sammen med kaptein Brinchs kompani og det andre skiløperkompaniet fra øvelsesavdelingen. Skikompaniet bemanner en forpost og da dette gir etter for et støt fra en tysk rekognoseringsgruppe blir det igjen alarmert. Kompaniet til Brinch er nå så utkjørt at de protesterer. Da kommer beskjeden at «ordren skal utføres om så befalet må gå i stilling alene». De aller fleste går på ny i stilling under parolen «ikke la kaptein Brinch i stikken». Sluttkampene. Oberst Østbye mente at kampene måtte fortsette så lenge som mulig, men at det ville bli umulig å fortsette en tilbaketrekning over Filefjell, langt mindre drive oppholdende strid. Avslutningen av striden ble da satt til kleivene sør for Vangsmjøsa. Disse gir igjen rom for stillinger på samme måte som ved Islandsmoen. I. bataljon av IR 10 var 30. april i stilling på sørsiden av Strandefjorden. Mitraljøsekompaniet til kaptein Haukeland er i stillinger på neset ved Øyri og kaptein Rieber-Mohn sitt geværkompani ligger fremme på høyre side ved Sundheim. Litt lengre bak ligger resten av bataljonen. Tyske styrker rykker så frem i åssiden støttet av tungt artilleri og mitraljøseild mot geværkompaniet. Noe av ilden slår rett inn i kompaniets flanker. Midt under striden roper en av karene «her skulle kapteinen vært med!» Kapteinen reiser seg da og svarer «kapteinen er med!» Litt senere blir han truffet, et skudd går i hans lever og ett treffer i brystet, men han overlever. Kaptein Fredrik W. Rieber-Mohn ble senere sjef for Milorg i Bergen før han i 1943 ble arrestert og sendt til tilintetgjørelsesleiren Natzweiler-Struthof hvor han senere ble drept 30. mai 1944. Kompaniet gikk i oppløsning etter å ha vært under vedvarende beskytning i en time. Da lå bare et maskingeværlag igjen i en steinrøys. Disse fortsatte å skyte til kompaniet var forbigått. Kompaniet ble reorganisert, og bestod da av to tropper på rundt tyve mann. Det tyske angrepet konsentrerte seg nå om mitraljøsekompaniet som nektet å gi opp. De klarte å blokkere videre fremrykking langs fjordens sørside til utpå ettermiddagen. Da var de forbigått på begge sider av fjorden. Kaptein Haukeland iverksatte troppsvis tilbaketrekning i et svært trangt område og helt innesluttet. Senere ble kompaniet samlet på nytt ved Sundheim. Tilbaketrekkingen hadde kostet tre døde og åtte sårede. II. bataljon av IR 10 skulle om morgenen 30. april avløse II. bataljon av IR 9. Før de kommer frem til stillingene nord for Strandefjorden går tyske styrker til angrep etter artilleribeskytning og de trekker seg tilbake under kamp. Oberst Østbye tar selv ledelsen i II. bataljon av IR 10 og får plassert mitraljøsene ved Viste. Et geværkompani blir beordret frem for å støte i den tyske styrkens flanke men uten resultat. Avdelingene går nå i oppløsning og kun noen mindre avdelinger fortsetter å kjempe. Også et forsøk på å organisere en stilling ved Fossheim noe lengre nord mislykkes. På ettermiddagen konstaterer oberst Østbye at operasjonene må avvikles og den 1. mai blir brigaden overgitt og samlet ved Fagernes. 25. april var styrken på 3100 mann, 1. mai var rundt 2000 mann tilbake. Totalt var tapene i Ådalen og Valdres 46 døde og rundt 240 sårede på norsk side. På tysk side var tapene til regimentet som var hovedstyrken på 157 døde og rundt 360 sårede. Dette inkluderer tapene på Ringerike og Hadeland. I tillegg til disse var det tap ved en ekstra infanteribataljon, artilleriavdelinger, pionerer, stridsvognmannskap, osv, som ble regnskapsført utenfor regimentet. Det er også stilt spørsmål ved tapstallene fra kampene i Bagn da tapstallene kommer fra rapporter som gikk til staben i Hønefoss før de hardeste kampene brøt løs. II. bataljon av IR 4 som nå lå i Etnedal startet å ta seg over til "Gruppe Dahl" i Gausdal. Da det ble klart 2. mai at denne hadde kapitulert ble bataljonen oppløst. Hovden i Flora. Hovden i Flora er ei øy i Hellefjorden i Sunnfjord, nord for Florø i Flora kommune. Arealet er 14,6 km². Nerlandsøya. Nerlandsøya er ei øy i øygruppa Sørøyane i Herøy kommune, Møre og Romsdal. Arealet er 14,6 km². Nerlandsøya er den tredje største øya i kommunen etter Gurskøya og Leinøya, og ligger nordvest for Skorpa og vest for Bergsøya. Innbyggertallet pr 01.01.2012 var nøyaktig 800, fordelt på grunnkretsene Kopparstad, Kvalsund og Kvalsvika. Geografi. Nerlandsøya er skilt fra Skorpa av Skorpesundet og fra Bergsøya av Søre Vaulen. Fylkesvei 20 kommer over til Nerlandsøya fra Bergsøya, via Nerlandsøybrua. Denne veien deler seg og går så videre mot henholdsvis Kopperstad og Kvalsvika (da som fylkesvei 21). På østsiden av øya ligger Breidsundet og Holmefjorden, som skiller øya fra Remøya. Topologi. Øya har fått navn etter de lave delene av øya, da spesielt midt mellom fjellmassivet Kvalsundfjellet og det som Mulefjellet er en del av. Den laveste delen av dette området har også fått navnet Nerland. Den høyeste toppen, som ligger på Kvalsundfjellet, er Varden og er 430 meter høy. Sørøst på øya, øst for Kvalsundfjellet, er det også lavt og til en viss grad mulig å drive jordbruk. I vest, mellom Kvalsundfjellet og Mulefjellet, ligger Mulevika som siste stoppested før Atlanterhavet. Øya er også blitt kalt Kvalsvikøy. Sørøyane. Sørøyane er ei øygruppe i Herøy i Møre og Romsdal, Møre og Romsdal. Den omfatter bl.a. øyene Nerlandsøya, Leinøya, Remøya (Rimøya), Bergsøya, Runde og Skorpa og ligger på søre Sunnmøre. De siste tiårene har Sørøyane i stadig større grad blitt et begrep som omfatter alle øyene på Ytre Søre Sunnmøre. Det vil si kommunene Hareid, Herøy, Sande og Ulstein. I tillegg til øyene som allerede er nevnt, snakker vi da blant annet om Hareidlandet, Dimna, Hatløya, Eika, Gurskøya, Sandsøya, Voksa og Kvamsøya. Anne Lind. Anne Zooey Lind (født 26. mai 1948) er en norsk forfatter og oversetter. Lind vokste opp i Ames, Iowa, USA. Fra 1960 har hun vært bosatt i Norge; i Oslo fram til 1974, deretter et år på Sørøya i Finnmark, og siden sommeren 1975 på Lista i Vest-Agder. I 1980 debuterte hun med diktsamlingen "Hjemheim A/S: 13 mareritt". Orion (sang). «Orion» er en instrumentallåt av Metallica fra albumet "Master of Puppets". Låten er skrevet av bandets daværende bassist, Cliff Burton, i samarbeid med resten av bandet. Den ble lansert 28. februar 1986, og sangen er ifølge mange Cliff Burtons beste komposisjon i hele hans musikalske karriere. Det var også en av Burtons favorittsanger, etter «Master of Puppets». Metallica har flere ganger spilt deler av sangen på konserter, men det var ikke før 3. juni 2006 på Rock am Ring-festivalen på Nürburgring, Tyskland, at hele sangen ble spilt. I forbindelse med "Master of Puppets" 20-årsjubileum, ga det britiske rockemagasinet "Kerrang!" ut en CD med sangene fra albumet framført av andre artister. «Orion» ble på dette albumet spilt av det amerikanske bandet Mastodon. Husøya i Bjugn. Husøya er ei øy i øygruppa Tarva i Bjugn kommune, Sør-Trøndelag. Arealet er 7,8 km². Husøya er bla. hjem for det ex-tyske kystfortet 507 Husøya. Sørenden av øye brukes i dag som skytefelt for luftforsvarets base på Ørland. Borgan. Borgan er ei øy i Vikna kommune i Nord-Trøndelag. Arealet er 6,2 km². Bygda Borgan ligger på sørøstsida av øya. Det er fergeforbindelse fra Borgan til Ramstadlandet på Ytter-Vikna og Fv509. Fra fergekaia går det kommunal vei nordover til Risøyvika, sundet som skiller Borgan fra Kalvøya, og sørover til rundt 1 km sørvest for fergekaia. Borgan er ei lav øy; det høyeste punktet på øya er Trollskardstindan på 89 meter over havet. Øya ligger like øst for Kalvøya og vest for Ytter-Vikna. Fosen (Karmøy). Fosen er ei øy i Karmøy kommune, vest for Kopervik på andre siden av karmsundet. Arealet er 12,3 km². Det høyaste punktet på Fosen er Arafjellet som er 80 meter over havet. Øya har veiforbindelse til fastlandet med fylkesvei 831. Remøya. Remøya ("Rimøya") er ei øy i øygruppa Sørøyane i Herøy kommune, Møre og Romsdal. Arealet er 3,6 km². Remøy er et tettsted på Remøya. Tettstedet har innbyggere og et areal på km² per 1. januar. Man kjører forbi Remøya når man skal til Runde. Leinøya er også ei naboøy til Remøya. Det er bru mellom Remøy og Remøyholmen, og bru mellom Remøy og Runde. Remøya har egen nedlagt skole og bedehus. Ved skolen er det en ballbinge hvor man kan spille fotball, håndball, volleyball, basketball og mye annet. Ballbingen er eid av Remøy grendelag. Skolen ble bygd i 1939. Postadressa er 6094 Leinøy. Remøya ligger nær Fosnavåg. Hiskjo. Hiskjo er ei øy i Bømlo kommune, Hordaland. Arealet er 1,8 km². Ten Pence. Ten pence er en britisk mynt som først ble produsert i 1971 etter desimaliseringen. Den er verdt en tiendedel av et britisk pund. Two Shilling mynten som ble produsert før 1971 gikk som en ti pence, i og med at den var verdt en tiendedel av et pund, altså det samme som 10 nye pence. 10-pence myntene ble laget i samme størrelse som den gamle 2 shilling-mynten men i 1992 ble 10-pence mynten laget i en mindre størrelse og 2 shilling-myntene ble dermed tatt ut av sirkulasjon. Andabeløy. Hovedebyggelsen sett fra Nonsknuten. Nord er opp på bildet, og Flekkefjord ligger innafor fjellene. Andabeløy er ei øy i Flekkefjord kommune, rett øst for Hidra. Arealet er 4,7 km². Rauøy. Rauøy (Rauer) er ei øy i Oslofjorden vest for Fredrikstad. Den hører til Fredrikstad kommune. Arealet er 2,9 km². Størstedelen av øya er i den særegne rombeporfyrkonglomerat. Øya er i sin helhet viet Forsvaret. Her finner en Rauøy fort, ett av fortene i Ytre Oslofjord festning. 9. april 1940 ble Rauøy fort varslet om det tyske angrepet av bevoktningsfartøyet «Pol III». Fortet åpnet ild, men uten virkning. Det ble senere angrepet av tyske infanteristyrker og ble oppgitt om ettermiddagen den 10. april. De tyske styrkene led tap på Rauøy. Barmøy. Barmøy er ei øy i Selje kommune, Sogn og Fjordane, sør for Stad. Arealet er 9 km². Rugsundøy. Rugsundøy er ei øy ved innløpet til Nordfjord i Bremanger kommune, Sogn og Fjordane. Arealet er 10,7 km². Bærumskalderaen. Bærumskalderaen er en kaldera i Bærum som tilhører Oslofeltet. Den er 10 til 12 km i tverrmål og er nær sammenfallende med Bærumsmarka. Grensen i nord er funnet lengst nord i Sørkedalen. Videre går grensen sørover langs Sørkedalen om Voksenkollen, Holmenkollen og vestover om Kolsås og så nordover igjen. I permtiden størknet flere magmastrømmer under og mellom lavalagene og er siden blitt avdekket der innlandsisen har skurt vekk lavaen. Kalderaen er dannet ved at et magmakammer kollapset mot slutten av permtiden. Lavadekket sank inn ca. 800 meter i den sørlige delen og 400 meter mot nord. Den innsunkne formasjonen ble under istidene mindre nedskurt enn områdene rundt, slik at høydeforskjellen mellom kalderafeltet og området nordenfor i dag bare er ca. 200 meter. Drammenskalderaen. Drammenskalderaen er en kaldera i Drammensmarka i Buskerud. Kalderaen tilhører Oslofeltets geologi. Ole Hamre. Ole Hamre (født 20. oktober 1959 i Bergen) er en norsk musiker (slagverk, perkusjon) og komponist. Hamre har en allsidig musikerbakgrunn og har samarbeidet med bl.a. Bugge Wesseltoft, Kari Bremnes, Ole Paus, Ketil Bjørnstad, Frode Alnæs, Silje Nergaard, Arve Henriksen og Knut Reiersrud. Han er også kjent for sitt samarbeid med trekkspilleren Gabriel Fliflet, blant annet i duoen Hamre (1991–) og gruppen Fri Flyt (1993–2001). Som komponist har han også skrevet en lang rekke bestillingsverk, musikk for film og tv, vignetter og lignende. Prosjekt. Ole Hamre har siden 2006 arrangert Festspillene i Bergen sitt utendørsprogram, den såkalte OiOi-festivalen. OiOi står for Opplevelse, innlevelse, oppsikt og innsikt og under mottoet ”Sært og populært” er festivalens viktigste målsetning å få flere til å føle seg som en naturlig del av Festspillene i Bergen. Hamre er initiativtaker og kunstnerisk leder for det multietniske barne og ungdomsprosjektet "Fargespill" Prosjektet har siden starten i 2005 produsert forestillingene ”Fargespill”, ”Fargelys” og ”Flere farger”. 70 barn og ungdommer fra 20 land, alle bosatt i Bergen, er aktører på scenen, og forestillingene har hatt over 25.000 besøkende til nå. Forestillingen er satt sammen av musikk og dans som aktørene har med seg fra sine respektive hjemland, kombinert med med norsk folkemusikk og dans, ispedd elementer fra moderne global ungdomskultur. Hamre er også mannen bak menneskeorgelet "Folkofonen", et Audiovisuelt kunstformidlingsinstrument bestående av video og lyd av folk som synger en lang tone. Folkofonen har vært presentert ved en rekke anledninger; kongelig åpning av Festspillene 2007, utendørs åpning av Trondheim Kammermusikkfestival, åpning av Kulturminneåret 2009, NordWind-festivalen 2009 i Berlin og i samspill med Bergen Filharmoniske Orkester. "Kunst av næring" er et annet av Hamres prosjekter. Dette er et samarbeidskonsept mellom kunstliv og næringsliv, der ideen er å skape kunst av lyd og bilder av spesifikk næringsvirksomhet. Innenfor dette konseptet har Hamre produsert en rekke audiovisuelle forestillinger og filmer på oppdrag fra næringslivet for blant andre Norsk Hydro, Statoil og BIR. Øivind Farmen. Øivind Farmen (født 14. april 1972 i Tjølling Vestfold), er en norsk musiker, bosatt i Selbu (Sør-Trøndelag). Han har siden 2002 vært medlem av folkemusikktrioen Flukt. Åtte år gammel begynte Farmen å spille trekkspill hos Gustav Schmidt i Sandefjord. Senere gikk han på Sandefjord Musikkskole og musikklinjen ved Sandefjord Gymnas (1988–1991) med Arne Kulsvehagen som lærer. Her ble han også introdusert for trekkspill med melodibass (akkordeon). Siste året på gymnaset og de påfølgende konservatoriestudiene ved Barratt Due musikkinstitutt i Oslo (1991–1995) ble utført under Anders Grøthe i hovedinstrument og kammermusikk. Konservatoriestudiene ble avsluttet med beste karakter (1.0) i både hovedinstrument- og kammermusikkstudiet. Han har gitt ut tre soloalbum, og ble nominert til Spellemannprisen 2010 i klassen samtidsmusikk for albumet "Norwegian Safari". Patolog. En patolog er en lege som har spesialutdannet seg videre (5 år) innen det medisinske faget patologi (fag som gir medisinen vitenskapelig bakgrunn). Patologer er ofte ansatt ved patologiavdelinger på sykehus og på universiteter, og arbeider også med forskning og har undervisningsoppgaver. Patolog er spesialist i å tolke patologiske forandringer i celler og vev tatt fra pasienter, for å stille individuelle pasientdiagnoser og vurdering for behandling og prognose. Patologene stiller nærmest alle kreftdiagnosene. Norge. Vanligvis er hovedarbeidet hos patologer i Norge patologisk histologi, cytologi, obduksjoner, undervisning, medisinsk forskning og utvikling, og medisinsk kvalitetskontroll utføres i stort omfang. I Norge er der ingen formelle subspesialiteter innen patologi (f.eks. en ”nevropatolog” beskjeftiger seg vesentlig med nevropatologisk problematikk, en ”cytopatolog” med cytologiske pasientprøver og en rettsmedisiner er en lege som arbeider på Rettsmedisinsk Institutt/ avdeling). Andre land. I andre land er tittelen, utdannelsen, arbeidsoppgavene og bakgrunnen noe annerledes. I Sverige har man f.eks. spesialutdannelse innen cytologi som spesialitet (cytopatolog). I noen land er det kliniske legespesialister som undersøker og vurderer deler av det patologiske pasientmateriale (f. eks. hudleger (dermatologer) undersøker celle- og vevsmaterialet fra hud og gynekologer cellemateriale fra kvinner). USA. I USA er inndelingen av patologi og patologer noe spesiell. Ofte er patologen Consultant pathologist (”Doctor's doctor”). 1. Anatomical Pathology (pathological anatomy) (Noe liknende som i Norge). 2. Clinical Pathology. Laboratoriemedisin med leger som arbeider med hematologi, mikrobiologi, immunologi, klinisk kjemi (også toxikologi) og blodbank. (Noe liknende gjelder også veterinary pathology). Noen steder arbeider patologer med begge hovedområdene som blir betegnet som General pathology. Utdannelsen er 3 til 4 år etter Medical school graduate og mange mottar trening innen begge hovedfelt, men man kan også velge et av hovedfeltene. Date Masamune. Date Masamune (japansk: 伊達 政宗, født 1567 i Yonezawa i Japan, død 1636) var en japansk samurai og feltherre som levde under Azuchi-Momoyama-perioden. Date var en av sin tids fremste daimyoer. Han deltok på Toyotomi Hideyoshis erobringskrig mot Korea og spilte en rolle først som beskytter, senere som forfølger av de tidlige kristne misjonærer i Japan. Han grunnla byen Sendai i 1600, og ble daimyo av byen. Fliflet/Hamre. Fliflet/Hamre (etablert 1991 i Bergen) er en norsk folkemusikkgruppe bestående av Gabriel Fliflet trekkspill og Ole Hamre perkusjon. Deres opprinnelige navn var Fliflet/Hamre Energiforsyning (frem til 1999). Duoen ledet TV-serien «Fliflet/Hamre kraftakvarium» på NRK (1996) og har gitt ut flere plater på deres egen etikett Lahrmsteiner Elite. Duoen har også skapt kvartetten Fri Flyt (1993–2001). Duoen laget med Jan Eggum "En tragisk aften", og har hatt regi for flere konsertforestillinger, blant annet «Vestland, Festland, Bestland», hvor blant annet Runar Gudnason deltok og avholder den årvisse forestillingen «Fliflet/Hamre morer julen inn». 19. august 2010 holdt duoen konsert på Oslo jazzfestival sammen med jazzgruppen Christianssand String Swing Ensemble BMW M50. BMW M50 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke. Sylindervolumet varierer fra 2.0 l til 3.2 l. Motoren er en DOHC-motor med 24 ventiler. M50 erstattet motoren BMW M20 i 1989, og ble erstattet av BMW M52 i 1994. En oppdatert versjon av motoren, M50TU, ble introdusert i 1992 med blant annet VANOS variable ventiltider. M50B20. En 2.0-litersversjon (1991 ccm) introdusert i 1991. M50B20 ble brukt i 520i, og har en boring på 80 mm, slaglengde på 66 mm og en effekt på 150 hk (110 kW). M50B24. En 2.4-litersmotor basert på 2.5-literen M50B25, med redusert slaglengde. Denne motoren ble kun brukt i modeller montert i Thailand. Effekten er 188 hk (140 kW), og dreiemomentet er 240 Nm (177 ft.lbf). M50B25. En 2.5-litersversjon (2494 ccm) introdusert i 1992. M50B25 ble brukt i 325i. Den har en boring på 84 mm, slaglengde på 75 mm og en effekt på 192 hk (141 kW). Dette er motoren som ble videreutviklet til M50TU. VANOS-oppdateringen ble lagt til sent i 1992, og solgt i E34-modeller fra modellår 1993. S50B30US. S50B30US var en 3.0-litersversjon brukt i den amerikanske utgaven av E36 M3. Effekten var 240 hk (179 kW). S50B30. S50B30 var en sportslig 3.0-litersversjon, som ble brukt i E36 M3. Effekten er 286 hk (210 kW). S50B30 har en boring på 86 mm og en slaglengde på 85.8 mm. S50B32. S50B32 var en oppgradert versjon av S50B30. Effekten i 3.2-litersversjonen er 321 hk. Motoren har en boring på 86.4 mm og en slaglengde på 91 mm. Nummerplan (E.164). Dagens versjon av norsk nummerplan for telefoni, ISDN og mobiltelefoni ble innført i 1993. Den daværende nummerplanen, med bare 7 signifikante siffer, måtte erstattes siden den var i ferd med å gå tom for ledige telefonnummer. Nummerplanen er stort sett lukket, med fast nummerlengde på 8 siffer, unntaksvis også 3, 4, 5 eller 12 siffer. Planen er internasjonalt unik gjennom å tillate stedsuavhengige nummer i serien 02000-09999. Nummerplanen kan i fagsjargong omtales med kortnavnet E.164. Dette brukes til å skille den fra andre norske nummerplaner, for eksempel nummerplanen for datanett kalt X.121. Kortnavnene E.164 og X.121. henspiller på de to internasjonale standardene eller rekommendasjonene som disse to nummerplanene følger. De er utarbeidet av FNs standardiseringsorgan for telekommunikasjon, ITU. Norsk nummerplan for telefoni, ISDN og mobiltelefoni, oversikt. Her gjengis nummerplanen i grove trekk med noen kommentarer. Fullstendig versjon er lagt ut på Post- og teletilsynets hjemmeside. Svenska folkpartiet. Svenska folkpartiet, forkortet Sfp, på finsk "Ruotsalainen kansanpuolue (RKP)", er et finsk politisk part. Det ble grunnlagt av Axel Lille i mai 1906. Partileder siden 2012 er Carl Haglund. Partiet kaller seg "et frisinnet liberalt parti" som eksisterer "for alle som vil arbeide for et Finland med to levende nasjonalspråk, svensk og finsk." Det er medlem i den internasjonale paraplyorganisasjonen Den liberale internasjonale, sammen med blant annet Venstre fra Norge. Partiet er representert med 9 representanter i den finske nasjonalforsamlinga (av 200). Ved siste valg, 17. april 2011, fikk partiet 4,3 % av stemmene. I Europaparlamentet har Svenska folkpartiet ett medlem, som er med i Alliansen av liberale og demokrater for Europa. Partiet har vært med i forskjellige koalisjonsregjeringer sammenhengende siden 1979, med en eller to ministerposter, i samarbeid med samtlige finske parti som har dannet regjering siden da. Partiet har ofte hatt posten som Nordisk samarbeidsminister. Oeiras. Oeiras er en by og kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Oeiras vokste opp rundt en kirke som ble bygget i 1695. Den fikk bystatus i 1712 og ble delstatshovedstad i Piauí i 1759. Den mistet statusen som hovedstad i 1852, da man anla Teresina lenger inn i delstaten. Arnfinn Haram. Arnfinn Andreas Haram O.P. (født 25. september 1948 i Ålesund, død 10. juni 2012) var en norsk dominikanerbror og samfunnsdebattant, som blant annet skrev fast i avisen "Klassekampen" og gav ut flere bøker. Han var tidligere prost i Den norske kirke, men konverterte til Den katolske kirke i 1998. Han gav de evige løfter i 2002 og ble presteviet som katolsk prest i 2003. Fra 2009 og fram til sin død var han prior for dominikanerklosteret i Oslo. BMW M20. BMW M20 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke fra BMW med 12 ventiler og enkel overliggende kamaksel. Motoren ble introdusert i 1976, i modellene 6 og 6, og har sylindervolum fra 2.0 til 2.7 liter. Motoren var «lillebror» til den større M30-motoren. Motoren ble benyttet i E21 og E30 3-serie, samt E12, E28 og E34 5-serie, og ble dermed produsert over fire tiår, da den nyere M50-motoren med 24 ventiler og doble overliggende kamaksler tok over. Under navnet BMW M21 ble motoren også videreutviklet til en dieselmotor, også tilgjengelig med turbolader. Universalgeni. Universalgeni (fra latin "genius universalis"), universalist ("Homo universalis"), generalist, polyhistor (gresk for «megetviter»), polymath («meget lærd») eller allviter er en lærd person med usedvanlig brede kunnskaper innen de forskjelligste områder innen vitenskapene og ofte også kunstene. Uttrykket er særlig knyttet til begynnelsen av "Nytiden"; de universalgeniene som kan knyttes tidsmessig til renessansen kalles ofte for «renessansemennesker». Men polyhistorer kjenner man også fra andre tidsepoker. Eksempler på universalgenier. Fra antikken nevner man gjerne Marcus Terentius Varro som den viktigste romerske polyhistor. En annen kjent polyhistor var en gresk grammatiker som fikk betegnelsen tilføyd som tilnavn: Lucius Cornelius Alexander Polyhistor. Gode eksempler på polyhistorer i renessansen er Leonardo da Vinci, Michelangelo og Leon Battista Alberti. Barokktidens fremste polyhistor var Gottfried Wilhelm Leibniz; en annen var jesuitten Athanasius Kircher. Fra den arabiske vitenskapsverden kan nevnes oppfinneren Al-Jazari (1136–1206) og forfatteren As-Suyuti fra Kairo (1445–1505). BMW M30. BMW M30 er en stempelmotor med seks sylindere i rekke fra BMW. Motoren ble utviklet sent på 1960-tallet, og er en utvidet utgave av fabrikkens firesylindrete BMW M10-motor. Motoren er utstyrt med én overliggende kamaksel med kjededrift, og kalles ofte «Big Six», et navn den fikk da BMW lanserte den mindre sekssylindrete BMW M20 sent på 1970-tallet. M30-motoren ble levert i en mengde modeller fra BMW, blant annet E9 og E24, samt løpsbiler i ETCC (European Touring Car Championship på 1970-tallet og frem til midten av 1980-tallet. En turbovariant ble satt i produksjon under navnene M102 og M106 (avhengig av sylindervolumet, enten 3.2 eller 3.4 liter) og ble brukt i E23 7-serie ("745i"). M30-motoren er den BMW-motoren som var lengst i produksjon, fra 1968 (i E3 og E9) og frem til 1993 (E34 535i). Sylindervolumet varierte fra 2.5 til 3.4 liter med 100 mm boring. __NOTOC__ M30B30. Introdusert i 1986 med E32, og leverte 185 hk fra 2.9 liters sylindervolum. Motoren var i produksjon frem til 1993. Investor (selskap). Investor er et investeringsselskap som ble grunnlagt i 1916 og som fremdeles kontrolleres av familien Wallenberg gjennom de såkalte Wallenbergstiftelserna som er hovedeiere i selskapet. Selskapet forvalter aksjer med stemmerett i fremfor alt svenske selskap. Kjerneinvesteringer. I juni 2007 kjøpte Investor og Saab sammen med den norske stat seg opp i Aker Holding. Investor. En investor kan være en person eller et firma som gjør en investering. Innen finansverdenen brukes begrepet om personer eller selskaper som på fast basis handler i aksjer og andre verdipapirer. Begrepet kan imidlertid også brukes om parter som handler i fast eiendom, valuta, varer eller andre aktiva. Begrepet forutsetter at parten handler i disse verdiene i håp om å oppnå profitt. EU har laget et direktiv, direktiv om markeder i finansielle instrumenter, for å beskytte uerfarne investorer. BMW M21. BMW M21 er en 2.4-liters dieseldrevet stempelmotor med seks sylindere på rekke. Motoren er basert på BMW M20, og ble lansert i 1983. Motoren har også vært tilgjengelig med turbolader. BMW M51. BMW M51 er en dieseldrevet stempelmotor med seks sylindere på rekke produsert av BMW mellom juli 1991 og februar 2000. "I oversikten står td for turbodiesel, mens tds står for turbodiesel med intercooler". Den samme motoren ble også benyttet i Opel Omega mellom 1995 og 2001. Balthazar Gago. Balthazar eller Balthasar Gago (født ca 1520 i Portugal, død 1583 i Goa i India) var en av jesuittordenens første misjonærer i Det fjerne Østen, og en medarbeider til pater Frans Xavier, selve pioneren for disse misjonene. Til å begynne med var han basert i Goa i India. I 1550 grunnla han jesuittenes residens i den sørindiske byen Cochin. I 1552 ledsaget han og noen andre pater Xavier østover, men de skilte lag i Malakka. Frans Xavier dro da videre mot Kina, der han døde. Gago ble så engasjert i Japan-misjonen, dit han ankom i 1555. Han fikk arbeidet i området til "daimyo"en av Bungo, Otomo Yoshishige. I Hirado utviklet han et katolsk fellesskap som kom opp i 500 medlemmer. Blant de konverterte var også ledende medlemmer av daimyoens hoff. Pater Gago skrev også en katekisme som ble meget populær blant japanske kateketer og deres hjelpere, kalt "dojuku". Blant annet gjennom den fikk han stor betydning for utviklingen av katolsk terminologi på japansk. Fra påsketider 1561 til 1. januar 1562 var han i Macao, som jesuittene var i ferd med å bygge opp som sin base både for misjonene i Japan og i Kina. På denne tid var det allerede mellom 500 og 600 portugisere i Macao. Derfra dro han så til Malakka og tilbake til India. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen BMW M57. BMW M57 er en dieseldrevet stempelmotor med seks sylindere på rekke produsert av BMW siden 1998. Motoren vant prisen "International Engine of the Year" i klassen mellom 2,5 og 3 liter i årene mellom 1999 og 2002. Den oppgraderte versjonen med doble turboladere vant den samme prisen i 2005. M57D25. M57D25 er den minste motoren i M57-serien med et sylindervolum på 2,5 liter. Motoren leverer en effekt på 120 kW (161 hk) ved 4 000 omdreininger per minutt, og et dreiemoment på 350 Nm ved 2 000-2 500 o/min med en turtallssperre på 4 750 o/min. Motoren ble introdusert i 2000. M57TUD25. En oppdatert 2,5-litersversjon introdusert i 2004. Motoren leverer en effekt på 130 kW (174 hk) ved 4 000 o/min og 400 Nm ved 2 000-2 750 o/min. M57D30. M57D30 ("M57D29") har et sylindervolum på 2,9 liter og ble introdusert i 1998. Opprinnelig ble det produsert to versjoner av denne motoren, begge leverte 135 kW (181 hk) ved 4 000 o/min, mens dreiemomentet enten var 390 Nm ved 1 750-3 200 o/min eller 410 Nm ved 2 000-3 000 o/min. Effekten ble økt til 142 kW (190 hk) ved 4 000 o/min i 2000. M57TUD30. I 2002 ble M57TUD30 lansert med 3-liters sylindervolum. Motoren leverte opprinnelig en effekt på 160 kW (215 hk) ved 4 000 o/min og 500/nbsp;Nm ved 2 000-2 750 o/min, men ble justert til 150 kW (201 hk) ved 4 000 o/min og 410 Nm ved 1500-3250 o/min i 2003 og igjen til 200 kW (272 hk) ved 4 000 o/min og 560 Nm ved 2 000-2 250 o/min i 2004. M57TU2D30. M57TU2D30 ble introdusert i 2005 med et sylindervolum på 3 liter, og leverte en effekt på 170 kW (228 hk) ved 4 000 o/min og 520 Nm ved 2 000-2 750 o/min. Hubert Cieslik. Hubert Cieslik (tysker, født 1914 i Polen, død 1988) var en ledende kirkehistoriker som spesialiserte seg på tidlig japansk misjonshistorie, og skrev sine verker på tysk, engelsk eller japansk. Han var katolsk prest tilhørende jesuittordenen, misjonerte i Japan. Han var i Hiroshima da byen ble atombombet, og kom fra det med mindre skader. Han underviste ved jesuittenes universitet "Sophia" i Tokyo. Liste over BMW-motorer. Rekke-6. BMW er kanskje best kjent for sine sterke rekkemotorer med seks sylindre. Disse har stått i mange av selskapets mest kjente modeller, blant annet BMW M3. Reginald Arvizu. Reginald «Fieldy» Arvizu (født 2. november 1969 i Bakersfield, California) er nu metalbandet Korns bassist. Før dette, startet han bandet L.A.P.D sammen med Munky og David Silveria, som også er medlemmer av Korn, og Richard Morrel (en person fra Bakersfield som ikke har relasjoner til Korn). L.A.P.D sto for «Love and Peace, Dude». Kallenavnet «Fieldy» kommer fra en forkortelse for «Garfield», basert på Garfield med samme navn. Originalt kalte bandet han for «Gopher», på grunn av hans store kinn. Gopher ble til «Garf», Garf ble til «Garfield», og Garfield ble til «Fieldy». Hans fulle alias er «Fieldy Snuts,» som når det blir sagt høres ut som «Feel these nuts», eller «Fieldy's nuts». Det siste er også navnet på hans plateselskap. Han spiller en 5-strengs Ibanez model SDGR SR5005, med navnet K-5, som selges signert av han. Hans spillerstil består slag, doble slag, dobbel klimpring, doble smell, standard fingerspill og muting med håndflaten. Hans standard strenger er: A, D, G, C, F. Fieldy er det eneste venstrehendte medlemmet av Korn, selv om han spiller bass med høyrehånden. De fleste av Filedys bass-riffer er hiphop-inspirert. Han sier han får inspirasjon fra hvilken som helst hiphop. Ved siden av Korn, er Fieldy ansvarlig for alle korns handelsvarer, han kjøper og selger. Han finner mange design, viser dem til bandet, som vil enten være enige eller uenige. Det sies at han har satt tittelen på samtlige korn album. Fieldys første jobb var å gå fra dør til dør å selge planter, og etter det jobbet han med å vaske tepper. Når Korn hadde konsert i Jacksonville, Florida, ble Fieldy og gitaristen Brian «Head» Welch venner med William Frederick "Fred" Durst, som tilfeldigvis var tattoo artist på dette tidspunkt, mens han ga Fieldy flere tatooveringer. De nye vennene lovte å møtes igjen neste gang Korn kom til byen. Innen den neste gangen Korn crewet kom til Jacksonville, hadde Durst laget en Limp Bizkit demo som han skulle spille for dem. De kledelig imponerte Fieldy og Head sendte tapen videre til deres produsent på dette tidspunktet, Ross Robinson, som ble imponert av bandet og produserte Limp Bizkits første album, "Three Dollar Bill, Yall$". Livet utenom Korn. I tillegg til Korn, har han ett rap-prosjekt på siden:Fieldy's Dreams. Han har gitt ut ett album, Rock'n Roll Gangster. Hans andre album er under produksjon. Fieldy giftet seg med kjæresten Deena Beber tirsdag, 16. mai 2006. Korns gitarist «Munky» en akustisk gitar med nylonstrenger i bryllupet. Det er hennes første ekteskap, og hans andre. Fieldy har to døtre,Serena og Olivia Arvizu, fra hans første ekteskap med Sheela Arvizu, og han og hans nåværende kone, Deena fikk en sønn i 2007, med navnet Israel. «I'm actually gonna play Spanish guitar," Shaffer says. "He asked me to play, so I'm gonna play nylon string Spanish guitar for him, and do the wedding dum-dum-de-dum, and then after that I'll get drunk» (latter). Fieldy har startet produksjonen av hans andre soloalbum: "I'm working on another solo record," sier Fieldy. "It's heavy, man. It's gonna be totally the flipside of Fieldy's Dreams." Fieldy jobber sammen med produsent Polarbear, som også bidro på"Rock N Roll Gangster." "I've got about eight songs, instrumentals with hooks in them," sier Fieldy. "I'm singing and it's just more heavier hardcore, not really like the goofy, funny rap thing." Publiseringsdatoen på CDen er ennå ikke fastsatt, fordi Fieldy er bare fokusert på Korn akkurat nå. Han ble valgt til bassist of the year 2005 i Englands Metal Hammer Reader's Poll. Basser. Ibanez Soundgear SR1305 5-string (Natural finish, Lollapalooza '97 bass) Ibanez Soundgear SR1305 5-string (Maroon, med sandpair merker på) Ibanez Soundgear 505's (Black w/ face scratched out & Natural) Ibanez K5TKF 5-String (Fieldy Signature/black & red) Ibanez "K15" custom 15-string (5 courses of 3 strings, tuned Aaa – Ddd – Ggg – Ccc – Fff) – a 5-string bass with additional sets of octave strings (akin to a 12-string guitar), kommer til å bli hørt på Korns neste studio album. Forsterkere. 2 Mesa/Boogie M-2000 heads (no mids, and a heavily tweaked 18-band EQ) Hughes and Kettner 2x15 cabinet (på tunré) I det siste har han brukt Ampeg PR410HLF kabinett. Effekter. Sans Amp Pedal EQ Boost Pedals Solo album. "Rock'n Roll Gangster" (22nd January, 2002) "Fieldy's Nightmare - Sobriety" "(TBA)" Produsent. Videodrone – Videodrone (February 23, 1999) André Fernandes. André Fernandes (født i 1516 i Campo Maior i Portugal, død 22. mars 1598 i Goa i India) var misjonær tilhørende jesuittordenen i misjonene i Østen. Han var i Macao fra 1564 senest 1568, og virket senere i India. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Fylkesvei 627 (Østfold). Fylkesvei 627 i Østfold går mellom Knatterød og Ise stasjon i Sarpsborg kommune. Veiens lengde er 3,6 km. Eksterne lenker. 627 Fylkesvei 602 (Østfold). Fylkesvei 602 i Østfold går mellom Ise og Børt i Sarpsborg kommune. Veiens lengde er 6,9 km. Eksterne lenker. 602 Anderson. Anderson Luís De Abreu Oliveira, bedre kjent som Anderson (født 13. april 1988 i Porto Alegre), er en brasiliansk fotballspiller som spiller for Manchester United. Anderson spiller sentral midtbane. Grêmio. Anderson begynte karrieren i Grêmio som juniorspiller, og i 2004 debuterte han for førstelaget. På fem kamper scoret han ett mål før han ble solgt til FC Porto. Porto. Neste stopp på veien var FC Porto hvor han debuterte i den portugisiske ligaen 5. mars 2006, og var dermed med på å vinne seriemesterskapet. Sesongen etter gjorde brasilianeren sin første kamp i UEFA Champions League i Portos første kamp i gruppespillet mot CSKA Moskva. Sesongen 2006/07 endte med et nytt seriemesterskap. Manchester United. 30. mai 2007 ble det bekreftet på Manchester Uniteds hjemmesider at klubben hadde kommet til enighet med Porto om å kjøpe Anderson for cirka 17 millioner britiske pund. 1. september 2007 var hans første kamp mot Sunderland på Old Trafford. I juni 2007 fikk han innvilget arbeidstillatelse for å spille i England, og overgangen ble fullført 2. juli 2007 da det ble kjent at Anderson hadde skrevet under på en femårskontrakt med Manchester United. Anderson fikk ingen god start på sin United karriere. Mange sa, inkludert Sir Alex Ferguson, at han lå ett år bak skjema. Etter noen kamper i ligacupen og noen reservelagskamper fikk han noen kamper som innbytter for førstelaget og gjorde sine saker bra. Han ble etter hvert en av de mest brukte spillerne i 2007-08-sesongen. Han har blitt kåret til banens beste spiller i flere av de viktige kampene. Anderson kom inn på overtid i ekstraomgangene i Champions Leaguefinalen 2008 og scoret et av straffemålene som sørget for Champions League-seier til United. Anderson scoret sitt første mål i Audi Cup mot Boca Juniors på et frispark, men denne kampen var ikke offisiell. Han første offisielle mål kom mot Tottenham Hotspurs i ligaen. Landslagskarriere. I april 2005, spilte Anderson for Brasil i det Sør-Amerikanske U-17-mesterskapet, og i oktober samme år vant han "Adidas Golden Ball" som er prisen for turneringens beste spiller under FIFA U-17 World Cup. Anderson debuterte for A-landslaget den 27. juni 2007 i Brasils 2-0 tap for Mexico under gruppespillet i Copa America da han kom inn som innbytter. Han gjorde sin første kamp fra start for Brasil 1. juli mot Chile i den samme turneringen. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 18. mai 2011" Fylkesvei 381 (Østfold). Fylkesvei 381 i Østfold går mellom Hauge og Veum i Fredrikstad kommune. Veiens lengde er 8,8 km. Eksterne lenker. 381 BMW M10. BMW M10/M12 er en stempelmotor med fire sylindre i rekke som ble produsert av BMW mellom 1961 og 1987. Sylindervolumet varierte fra 1 499 cm³ til 1 990 cm³. Motoren ble utviklet av den kjente ingeniøren og racerføreren Baron Alex von Falkenhausen. Han ble bedt om å utvikle en motor med lavt sylindervolum (1,3 liter), men mente dette ikke var tilstrekkelig til selskapets fremtidige behov. Derfor utviklet han en motorblokk som kunne utvides til 2,0 liter, og leverte den med et sylindervolum på 1,5 liter. Motoren var svært populær, ble produsert i mer enn 3,5 millioner eksemplarer, og ble produsert i mer enn 20 år. M10-motoren ble også svært populær innen motorsport. Den ble først benyttet i European Touring Car Championship, så i Formel 2 og Deutsche Rennsport Meisterschaft (hvor den fikk montert en turbolader av Paul Rosche). M10-motoren ble deretter benyttet i Formel 1, og vant mesterskapet i 1983 med førerne Nelson Piquet og Brabham – noe svært få 20 år gamle gatemotorer har klart. Det samme gjelder økningen i effekt: tyve ganger, fra 75 hk til omkring 1 500 hk. BMW S14-motoren fra den første BMW M3 var basert på M10. BMW M40-serien erstattet M10 sent på 1980-tallet. __NOTOC__ Boris Berezovskij. Boris Abramovitsj Berezovskij (født 23. januar 1946 i Moskva), russisk Борис Абрамович Березовский, er en russisk mangemillionær med flyktningstatus i Storbritannia. Han blir av russisk påtalemyndighet anklaget for å ha planer om å begå statskupp i Russland. Berezovsky tjente sin formue i løpet av Russlands privatisering av statlig eiendom. Han tok eierskap i oljeselskapet Sibneft og ble hovedaksjonær i en av Russlands største TV-kanaler. I 1994 var Berezovsky målet for en bilbombe hendelsen der hans sjåfør ble drept, og han ble skadet. I 1997 estimerte Forbes Magazine Berezovsky`s formue til tre milliarder amerikanske dollar. Berezovsky var tilhenger av Vladimir Putin, men kom på kollisjonskurs med presidenten kort tid etter president-valget i 2000, og han ble en høylytt kritiker av russiske styresmakter. I slutten av 2000 flyttet Berezovsky til Storbritannia, som innvilget ham politisk asyl i 2003. I Russland ble Berezovsky senere dømt in absentia for økonomisk kriminalitet. Russland har gjentatte ganger forsøkt å få Berezovsky utlevert fra Storbritannia til Russland slik at de kan stille ham for retten. Etter å ha flyttet til Storbritannia, lanserte Berezovsky en kampanje for å avsløre angivelige ugjerninger begått av Vladimir Putin, fra å undertrykke ytringsfriheten i Russland til å begå ymse krigsforbrytelser i Tsjetsjenia. Han har også anklaget Russlands sikkerhetstjeneste for bombene som gikk av i flere leiligheter i Moskva i 1999. Alexander Litvinenko, en av Berezovsky`s nærmeste medarbeidere, ble myrdet i London i november 2006 med en sjelden radioaktiv gift, Polonium-210. Britiske myndigheter anklaget den russiske sikkerhetstjenesten for å stå bak attentatet på Litvinenko, men dette ble benektet fra russisk hold. I 1996 skrev den russisk-amerikanske journalisten Paul Klebnikov en svært kritisk artikkel om Berezovsky og staten Russland mer generelt. Som respons saksøkte Berezovsky avisen som Klebnikov skrev denne artikkelen for. i 2001 publiserte Klebnikov en bok med tittelen "Godfather of the Kremlin" der Klebnikov skrev sine meninger om Berezovsky og russiske styresmakter. BMW S14. BMW S14 er en stempelmotor med fire sylindere på rekke og 16 ventiler fra BMW. Motoren har et sylindervolum på 2.3 liter (2 302 ccm) og ble benyttet i E30 M3. S14 er i utgangspunktet en BMW M10 motorblokk med en S38 DOHC sylindertopp (minus to sylindre). Den har fire separate gasspjeldhus. Motoren utvikler 192 hk (143 kW) med eller 197 hk uten katalysator. En spesielt trimmet versjon, "S14 EVO", leverer ytterligere 20 hestekrefter. Utgaven med 2.3-liters sylindervolum har en boring på 93.4 mm og en slaglengde på 84 mm. Det finnes også andre varianter av denne motoren, blant annet en 2.5-litersutgave produsert i begrenset antall, Sport Evo. Det finnes også en mindre utgave med 89 mm boring, kalt 320is, en billigere modell utviklet spesielt for de italienske og portugisiske markeder. 320is kan raskt skilles fra E30 M3 ved mangelen på bredere sideskjermer. Sindre Marøy. Sindre Marøy (født 9. juni 1982 i Bergen) er en norsk fotballspiller som spiller for Manger og som i flere år spilte for Løv-Ham. Marøy har tidligere også spilt for Hordabø IL, Radøy IL, Hovding og Brann, for Brann fikk han tre kamper i serien i løpet av 2001 og 2002 sesongene. I 2010 spilte han som innbytter for Brann i en treningskamp mot Leeds. Han signerte for Løv-Ham i mai 2006 og debuterte mot Strømsgodset den 23. juli. Marøy spilte vanligvis spiss eller ving. I 2010-sesongen ble han brukt som ren spiss og skåret seksten mål i løpet av sesongen, dette var nok til en andreplass på toppskårerlisten. Etter 2010-sesongen la han opp av hensyn til familie og jobb. Etter sesongstart lot han seg overtale til å spille for gamleklubben Radøy/Manger i 4. divisjon og han ble toppskårer i divisjonen med 25 mål. Little Big Adventure. "Little Big Adventure" ("LBA") er et action-eventyrspill som ble utviklet av Adeline Software International og lansert i slutten av 1994. Handlingen dreier seg om historien til hovedpersonen Twinsen. Spillet ble utgitt på CD-ROM, og senere også på disketter. Spillet ble dessuten også overført til PlayStation. Det andre spillet i serien, "Little Big Adventure 2" (også kjent som "Twinsen's Odyssey"), ble utgitt i 1997. Fylkesvei 552 (Østfold). Fylkesvei 552 i Østfold går mellom Stenbekk og Kallesten i Sarpsborg kommune. Veiens lengde er 8,8 km. Eksterne lenker. 552 BMW M40. BMW M40 er en stempelmotor med fire sylindere på rekke fra BMW. Sylindervolumet varierer fra 1 600 til 1 800 ccm. __NOTOC__ Bølareinen. "Bølareinen" er ei simle i naturlig størrelse, 180 cm lang og 136 cm høyBølareinen er hovedmotivet i et helleristningsfelt i Stod i Steinkjer kommune, langs riksvei 763, noen hundre meter overfor Snåsavatnet. Helleristningsfeltet, som ble avdekket fra 1842 til 2001, omfatter en rein, en bjørn, en sjøfugl og en skiløper. Ristningene er antydningsvis datert til 3-4000 år f.Kr., og man antar at stedet på den tiden lå ved strandkanten av Trondheimsfjordens innerste del. På grunn av landheving er Snåsavatnet ikke lenger en del av Trondheimsfjorden. Mosjøen vandrerhjem Sandvik. Mosjøen Vandrerhjem er et vandrerhjem som ligger ca. 2 mil nord for Mosjøen i Nordland, langs E6. Det tilbys rom i to standarder; gjestegårdsrom med høy standard og vandrerhjemsrom med middels sådan. I tillegg finnes det hytter til leie og plass for telt og campingvogn/bil. Stedet holder kun åpent i sommermånedene, da det resten av året fungerer som folkehøgskole. Sandvik Folkehøgskole. Hytter og gjestegård leies ut hele året etter forhåndsavtale med administrasjonen. Graddholmen. Graddholmen ble valgt til Skjerstad kommunes 1000-årssted. I dag forvaltes deler av holmen av stiftelsen «Ragnhilds Drøm». Det gjelder uteamfiet med sitteplass til omkring 750 personer, og en spillplass/ utescene med Misværfjorden og Lurfjelltind som naturens eget bakteppe. Skjerstad Vel har ansvar for vedlikehold av resten av holmen, hvor bygdas folk bl.a samles til St.Hansfeiring hvert år. (Det tillates ikke bilkjøring/camping på Graddholmen) Munsu Cup Stadium. Munsu Cup Stadium (Big Crown Stadium) er et fotballstadion i Ulsan i Sør-Korea. Stadionet er hjemmebanen til fotballaget Ulsan Hyundai Horang-i. Stadionet ble bygd i mellom 18. desember 1998 og 28. april 2001 og prisen var på $116,5 millioner. I 2002 ble det spilt tre kamper i fotball-VM 2002 i Sør-Korea og Japan. Stadionets kapasitet er 44 466. Kashima Stadium. Kashima Stadium (カシマサッカー スタジアム, Kashima Sakkā Sutajiamu) er et fotballstadion i den japanske byen Kashima som ligger i Ibaraki. Stadionet er hjemmebanen til fotballaget Kashima Antlers. Det ble spilt tre kamper i her under fotball-VM 2002. Stadionets kapasitet er på 42 000. Kobe Wing Stadium. Kobe Wing Stadium (神戸ウイングスタジアム, Kōbe Uingu Sutajiamu) er et fotballstadion i Kobe i Japan. Kapasiteten er på 34 000 og er hjemmebanen til fotballaget Vissel Kobe. Det ble spilt kamper her under fotball-VM 2002, men da var kapasiten på 42 000. Fylkesvei 742 (Østfold). Fylkesvei 742 i Østfold går mellom Slengebråten og Lier i Askim. Veiens lengde er 3,8 km. Eksterne lenker. 742 Fylkesvei 264 (Østfold). Fylkesvei 264 i Østfold går mellom Solhaug og Rjuk i Skiptvedt kommune. Veiens lengde er 9,5 km. Eksterne lenker. 264 Tagging. Tagging, tags eller «throw-ups» er en form for graffiti der stiliserte navnesignaturer blir spraymalt eller tusjet på vegger, offentlige toaletter osv. «Throw-ups» kalles de når taggen er i større format, der hver bokstav er avgrenset av konturlinjer. Utøverne blir kalt writere og tilhører ofte spesielle ungdomsmiljøer, gjerne innen Hiphop-kulturen. Enkeltpersoner og gjenger er ofte involvert i «bombing» av tags over et stort område. Dette er en del av «battlingen» gjengene imellom. Det er klare grenser for hvor det er akseptabelt for gjengmedlemmer å tagge, selv om det kan være vanskelig for en utenforstående å se hvor grensen til skadeverk passeres. Innad i miljøet er det oppfattet som hærverk å tagge ned «pieces». Tagging som skadeverk. Tagging kan straffes som skadeverk, og vedlikeholdsetater og huseiere verden rundt bruker hvert år store summer på fjerning av uønsket graffiti. I 2008 ble taggingen anslått å koste USA 25 milliarder dollar (ca. 150 mrd. kr). I 2007 beregnet Oslo Sporveier (nå Ruter) at tagging hvert år kostet dem 30 millioner kroner. I 2011 hadde dette økt til ca. 40 mill. kr. I tillegg var kollektivmidler ute av drift mens taggingen ble fjernet. Tagging er også et arbeidsmiljøproblem fordi en må bruke løsemidler for å fjerne taggingen.. En kan bruke white spirit, rødsprit e.l., eller spesielle anti-tagging-midler. Anti-graffiti-film finnes også. Noen ganger kan taggingen overmales. I tillegg til politiet og Ruter jobber Oslo kommune gjennom Rusken for å forebygge tagging. Gårdeiere kan også abonnere på en Stopp tagging-ordning – en tjeneste som fjerner tagging innen 24 timer – i regi av kommunen. Filmen "Grovt skadeverk", utgitt i 2004, skildrer tagging av sporvogner i Oslo. Fylkesvei 243 (Østfold). Fylkesvei 243 i Østfold går mellom Skiptvedt og Våler kirke i Våler kommune. Veiens lengde er 21,4 km. Eksterne lenker. 243 Fylkesvei 266 (Østfold). Fylkesvei 266 i Østfold går mellom Dyrbekk og Skiptvet kirke i Skiptvet kommune. Veiens lengde er 10,8 km. Eksterne lenker. 266 Fylkesvei 282 (Østfold). Fylkesvei 282 i Østfold går mellom Svinndal i Våler og Missingmyr i Råde kommune. Veiens lengde er 12,0 km. Eksterne lenker. 282 Fylkesvei 281 (Østfold). Fylkesvei 281 i Østfold går mellom Skjønnerød og Fossberget i Våler kommune. Veiens lengde er 8,6 km. Eksterne lenker. 281 Diego Silva. Diego Pelicles da Silva (født 23. oktober 1982) er en brasiliansk fotballspiller. Han spilte for Aalesunds FK som angrepsspiller i perioden 2007-2010, og var ment å erstatte den tidligere toppskåreren Dedé Anderson. Silva debuterte i norsk Tippeliga for «Tangotrøyene» borte mot Rosenborg 2. juli 2007 Carlo Armellini. Carlo Armellini (født 1777 i Roma i Italia, død 1863 i Saint-Josse-ten-Noode i Belgia) var en italiensk politiker, aktivist og jurist. Han var del av det triumvirat som ledet den kortlivede romerske republikk i 1849, sammen med Giuseppe Mazzini og Aurelio Saffi. Roma var del av Kirkestaten da Armellini ble født. Han gikk for å være en moderat politiker, og fulgte med stor interesse den tilsynes progressistiske politikk som ble ført av pave Pius IX under de første årene av hans pontifikat. Etter at Pellegrino Rossi ble myrdet og paven måtte dra i eksil ble Armellini innenriksminister den 23. desember 1848. Han organiserte konstitusjonsforsamlingen og ble, etter at Den romerske republikk ble utropt, i mars medlem av det ledende triumvirat. Han forfattet konstitusjonen i samarbeid med Antonio Saliceti. Da republikken ble knust av den franske arme, dro han i landflyktighet til Belgia. Der døde han i 1863. Aurelio Saffi. Aurelio Saffi (født 13. oktober 1819 i Forlì i Italia, død 10. april 1890 i Forlì) var en italiensk politiker. Han var i 1849 med i et kortlivet triumvirat for Den romerske republikk sammen med Giuseppe Mazzini og Carlo Armellini. Saffi, Aurelio Saffi, Aurelio Saffi, Aurelio Fylkesvei 355 (Østfold). Fylkesvei 355 i Østfold går mellom Huseby i Fredrikstad og Holmesvingen i Råde kommune. Veiens lengde er 5,5 km. Eksterne lenker. 355 Fylkesvei 403 (Østfold). Fylkesvei 403 i Østfold går mellom Fjærå og Engelsviken i Fredrikstad kommune. Veiens lengde er 3,9 km. Eksterne lenker. 403 Fylkesvei 401 (Østfold). Fylkesvei 401 i Østfold går mellom Gaustad og Skjæløy i Fredrikstad kommune. Veiens lengde er 3,0 km. Eksterne lenker. 401 Surge. Surge er en sitrusbrus først introdusert i Norge (under navnet Urge) som et testprodukt i 1996, av Coca-Cola Company for å konkurrere med Pepsis Mountain Dew. Urge slo an i Norge, så i 1997 kom Surge i hyllene i USA. I Norge, Sverige og Danmark ble det originale navnet beholdt. Urge fantes på både 0,5 liters- og 1,5 litersflasker, men 1,5 litersflaskene gikk ut av produksjon i 1999 fordi de ikke solgte nok. Etter en Facebook-kampanje i 2008 bestemte Coca-Cola company seg for igjen å lage Urge på 1,5 litersflasker. 1,5 litersflaskene kom i butikkene 1. september 2008. Karl August Haraldsen. Karl August Haraldsen (født 5. april 1889 i Solum, Skien, død 9. mars 1959 i Oslo), var en norsk konfeksjonshandler og disponent. Han var far til dronning Sonja av Norge. Haraldsen var sønn av skipskaptein Halvor Haraldsen (1854–1931) og Karete Josefine Nilsen (1854–1939). Han vokste opp i Solum (nå Skien). Senere ble han innehaver av og disponent i den velkjente damekonfeksjonsforretningen Karl A. Haraldsen AS i Oslo sentrum. 22. mai 1920 giftet han seg med Dagny Ulrichsen, fra Marensro i Skien. De flyttet senere til villaeiendommen Tuengen allé 1 B på Vinderen i Oslo. Ekteparet Haraldsen ble første gang foreldre i 1921, til sønnen Haakon Haraldsen (stefarfar til Pia Haraldsen), deretter i 1924 til Gry Haraldsen (mor til Dag Swanstrøm som tidligere var administrerende direktør i Synnøve Finden). I 1929 fikk de sønnen Karl Herman Haraldsen, som omkom i en båtulykke i 1936. 4. juli 1937 ble datteren Sonja født som i 1968 giftet seg med kronprins Harald og ble Norges kronprinsesse. Karl August Haraldsen døde i 1959, og ble gravlagt på Ris kirkegård hvor hans kone også ble bisatt 35 år senere i 1994. Iver Horrem. Iver Horrem under World Tour Stavanger 2008. Iver Andreas Horrem (født 1. januar 1977 i Molde) er en norsk volleyballspiller. Horrem spiller både innendørs volleyball (for Kristiansund Volleyballklubb) og sandvolleyball. Han har vært profesjonell sandvolleyballspiller siden 1999 og er mest kjent som sandvolleyballpartneren til Bjørn Maaseide, etter at Maaseides tidligere partner, Jan Kvalheim, la opp etter OL i 2000. Horrem og Maaseide spilte sammen i fire sesonger (2001–2004), med fire 5. plasser i World Tour som beste resultat. Duoen ble også nr. 5 i EM 2004 og avlsuttet samspillet med en 19. plass i OL i Athen 2004 Etter at Maaseide la opp etter OL 2004, spilte Horrem to sesonger sammen med Bård Inge Pettersen. De to hadde to 5. plasser i World Tour som beste resultat. Vinteren 2007 splittet Horrem og Pettersen opp, og Horrem utfordret da Maaseide til comeback. Etter noe betenkningstid bestemte Maaseide for å satse igjen. Den gjenforente duoen debuterte med en 13. plass i World Tour-turneringen i Shanghai. Horrem har også musikalsk talent, og han har gitt ut egen CD. Han gav ut sin første singel og musikkvideo til World Tour-turneringen i Stavanger i 2006. Linus Gerdemann. Linus Gerdemann (født 16. september 1982 i Münster, Tyskland) er profesjonell landeveissyklist i RadioShack-Nissan. Gerdemann kom til T-Mobile Team foran 2006-sesongen. Bakgrunnen til dette var at han i 2005, da han hadde 1 år igjen av avtalen med Team CSC, signerte en kontrakt med T-Mobile som skulle gjelde fra 2007 sesongen. Team CSCs sjef Bjarne Riis var lite lysten på å ha en rytter som hadde signert for et annet lag, og han lot derfor Gerdemann gå til T-Mobile allerede i slutten av 2005. Gerdemann har lenge blitt regnet som et stort talent, noe hans prestasjoner i Sveits rundt bidrar til å understreke, men nå har han blitt så gammel at det er på tide å ta ett steg videre. Han har gode ferdigheter både på tempo og i fjellene, noe som er avgjørende for å kunne vinne etapperitt. Sesongen 2008 åpnet svært bra for Gerdeman. Han lå i toppen av sammendraget i Tirreno-Adriatico og på rittets tempoetappe var han i ferd med å overta ledertrøyen da han veltet mindre enn to kilometer fra mål. Gerdemann brakk flere ben, men kom seg allikevel opp på sykkelen igjen, og fullførte etappen på en 8. plass. Naturlig nok kunne han ikke starte neste etappe, og han mistet dermed muligheten til å ta sin største seier til da i karrieren. Etter å ha blitt utelatt fra Touren pga skaden, var Tyskland rundt 2008 Gerdemanns neste store mål. På rittets andre dag rykket han fra resten av feltet 10 km fra mål og kjørte nesten hele den avsluttende førstekategoribakken alene. Dermed vant han sin første seier i Tysklands viktigste etapperitt. Gjennom rittets syv siste etapper forsvarte han ledelsen og tok med dette sin største seier hittil i karrieren. På de ni etappene var hans dårligste plassering en 20. plass. Etter lang tids spekulasjoner offentliggjorde Team Milram på en pressekonferanse 30. oktober 2008 at Gerdemann ville sykle for dem neste sesong. Gerdemann hadde ett år igjen av kontrakten med Team Columbia, men ønsket å sykle for et tysk lag for å bedre kunne gi noe tilbake til tysk sykkelsport. Columbia, som i løpet av det siste året hadde blitt mer og mer amerikanisert, ville i utgangspunktet ikke gi slipp på Gerdemann og det måtte fire kontrakter og en lang prosess til for å få fullført overgangen. I Milram var Gerdemann tiltenkt en rolle som sammenlagtkaptein i de store etapperittene. Tour de France. I 2007 ble han tatt ut til Tour de France, og han fikk dermed sin debut i verdens hardeste sykkelritt. Det var ventet at han, sammen med Patrik Sinkewitz og Kim Kirchen, ville bli en svært viktig hjelper i fjellene for Michael Rogers i Tour de France 2007, men etter hvert fikk han en mer fremtredende rolle i laget. 14. juli kom det som hittil er hans største dag i karrieren: han vant den 7. etappen. Denne etappen var den første fjelletappen i Tour de France 2007. Gerdemann kom seg med i et 15 manns brudd på begynnelsen av dagen, og etter flere rykk fra ulike ryttere i begynnelsen av det siste fjellet, kom Gerdemann og Dmitry Fofonov avgårde alene. Omtrent halvveis i bakken forstod Gerdemann at han ikke trengte hjelp av Fofonov, og han satte inn et rykk som kasakhstaneren ikke klarte å svare på. Selv om han fikk det svært tungt på slutten av fjellet og Iñigo Landaluze tok innpå, klarte han å holde unna til toppen og økte ned til mål. I tillegg til etappeseieren tok han både ledertrøyen og ungdomstrøyen, og rett etter målpassering var han så glad og trøtt at han tok til tårene. På den 8. etappen falt T-Mobile Teams kaptein, Michael Rogers, og noen kilometer senere måtte han bryte. Tidligere hadde Patrik Sinkewitz brutt etter å ha kollidert med en tilskuer, noe som gjorde at Kim Kirchen og Gerdemann nå var de eneste klatrerne i T-Mobile. Fordi Gerdemann hadde ledertrøyen og fordi styrkeforholdet mellom Kirchen og Gerdemann var noe uklart, ble Kirchen hjelperytter for Gerdemann på denne etappen. Gerdemann klarte ikke å holde på ledelsen, og allerede neste dag ble det klart at Kirchen var den sterkeste. Fra og med den 9. etappen var dermed rollene byttet om og Gerdemann var en ren hjelperytter. Spesielt på 16. etappen gjorde han en svært viktig jobb for Kirchen, og bidro til at Kirchen endte på 7. plass sammenlagt til slutt. Etter at Kim Kirchen overtok kapteinsrollen, var ikke Gerdemanns sammenlagtplassering viktig lengre, og han falt derfor mange plasseringer. Ved målgang i Paris var han nr 36 sammenlagt og nr 7 i ungdomskonkurransen. I tillegg til etappen han vant, fikk han også en 13. plass (etter diskingen av Aleksandr Vinokurov) og 14. plass på tempoetappene. John Foxe. John Foxe, snitt publisert i 1641. John Foxe (født 1517, død 8. april 1587) var en engelsk protestantisk martyrolog. Han er spesielt kjent for boken "Foxe's Book of Martyrs. Tidlig liv og utdanning. Foxe ble født i Boston i Lincolnshire, i en familie som tilhørte den øvre middelklasse. Han ser ut til å ha vært et uvanlig driftig og gudfryktig barn. Omkring 1534, da han var omkring seksten år gammel, kom han inn på Brasenose College i Oxford, der han var elev av John Hawarden. I 1535 kom han inn på Magdalen College, hvor han enten studerte latin eller virket som juniorlærer. Han ble "fellow" på prøve i juli 1538 og på fast basis året etter. Den 17. juli 1537 tok han sin bachelorgrad, og i juli 1543 en mastergrad. I 1539 og 1540 foreleste han i logikk. En serie brev av hans hånd datert 1544 og 1545 viser at han var vennlig og varm av sinn, dypt religiøs, en flittig student og dyktig til å bli kjent med forskere. Innen han var 25 år gammel hadde han lest de latinske og greske kirkefedrene, kirkerett og hadde gode kunnskaper i hebraisk. I 1545 ble han protestant, og forlot derfor kollegiet. Han bekjente seg til en tro som ble fordømt av Henrik VIII, og det er mulig at han nektet å gå til messe. Etter et år med offentlige forelesningen skulle han avlagt presteløfter ved mikkelsmess i 1545, og hans primære årsak til å forlate kollegiet før dette var antagelig hans motstand mot sølibatet, som han til en venn beskrev som «selvkastrering». Det er også mulig at han ble presset ut i en utrensning av protestanter, men kollegiets bøker forteller at han gikk selv, "ex honesta causa" («av en verdig årsak»). Hans nye tro ser ut til å ha ført til et brudd med stefaren, og kan ha satt hans liv i fare. Han var vitne til brenningen av William Crowbridge i september 1538. Etter å ha forlatt kollegiet vendte han seg til trosfeller. Hugh Latimer inviterte han til å bo hos seg. Etter en periode i stor nød fikk han jobb som privatlærer hos Thomas Lucy i Charlecote nær Stratford-upon-Avon. Han giftet seg der med Agnes Randall den 3. februar 1547, og forlot Lucy-familien kort tid etter. I London under Edvard VI. a> hadde i barndommen Foxe som privatlærer, og ble senere en viktig venn. Etter Henrik VIIIs død i januar 1547 så fremtiden lysere ut for Foxe. Edvard VI ble kronet, og det ble opprettet et kongelig råd med protestanter som var tilhengere av reform. På et tidspunkt rundt midten eller i siste halvdel av 1547 flyttet han til London, og bodde antagelig i Stepney. Han fullførte der tre oversettelse av protestantiske prekener publisert av Hugh Singleton. Han fant seg også en beskytter, Mary Fitzroy, hertuginne av Richmond. Hun leide ham inn som privatlærer for de foreldreløse barna til hennes bror Henry Howard, jarl av Surrey, en katolikk som ble henrettet i januar 1547. Barna var Thomas, senere hertug av Norfolk, som ble en verdifull venn å ha for Foxe; Jane, senere grevinne av Westmorland; Henry, senere jarl av Northampton og Charles, som kommanderte den engelske flåten mot den spanske armada. Foxe bodde i hertuginnens hus i London, Moutnjoy House, og senere i Reigate Castle. Mens han bodde i Reigate hjalp han til med å stoppe en Mariakult ved Ouldsworth, hvor et Mariabilde ble sagt å ha helbredende egenskaper. Den 24. juni 1550 ble han diakonviet av Nicholas Ridley. Blant hans venner i denne perioden var John Hooper, William Turner, John Rogers, William Cecil og John Bale. Fra 1548 til 1551 skrev han en traktat der han gikk imot dødsstraff for utroskap, og en som støttet ekskommunikasjon av de han mente «skjulte ambisjoner under protestantismens kappe». Han jobbet også, uten hell, for å stoppe de to religiøst motiverte henrettelsene ved brenning som fant sted under Edvard VI. Eksil under Maria. Da Maria I tiltrådte i juli 1553 ble Howardbarnas farfar Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk sluppet ut av fengsel, og Foxe mistet dermed lærerjobben. Han gikk forsiktig frem ettersom han hadde gitt ut protestantiske bøker under eget navn. Etterhvert som det politisk-religiøse klimaet ble hardere følte han seg truet av biskop Stephen Gardiner. Like før han skulle blitt arrestert seilte han med sin gravide kone fra Ipswich til Nieuwpoort. Han reiste så til Amsterdam, Rotterdam, Frankfurt og Strasbourg, med ankomst siste sted i juli 1554. Han publiserte der en historie over kristenforfølgelser på latin, basert på et uferdig manus han hadde tatt med fra England. Høsten 1554 flyttet han til Frankfurt, hvor han var predikant for de engelske flyktningene i byen. Han ble der, ufrivillig, dratt inn i en bitter teologisk strid. En fraksjon støttet Den engelske kirkes linje og bruken av "Book of Common Prayer", mens en annen ønsket en reformert kirke etter Jean Calvins lære. Foxe støttet sistnevnte gruppe, som ble ledet av John Knox, senere kjent som grunnlegger av Den skotske kirke. Den andre gruppen ble ledet av Richard Cox. Knox ble til slutt presset ut, og høsten 1555 forlot Foxe og et tyvetalls andre Frankfurt. Selv om Foxe hadde støttet Knox var han irritert over striden. Han flyttet til Basel, hvor han sammen med John Bale og Lawrence Humphrey sysselsatte seg med korrekturlesning. I denne perioden fullførte han et kristent dramma, "Christus Triumphans" (1556), skrevet i verseform på latin. Til tross for enkelte bidrag fra engelske handelsmenn på kontinentet ser det ut til at han var svært fattig og hadde en marginal tilværelse. Da han fikk bud fra England om pågående religiøse forfølgelser der skrev han en pamflett hvor han oppfordret den engelske adelen til å bruke sin innflytelse hos dronningen til å stoppe det. Han fryktet at denne appellen ikke ville ha noen effekt, noe han fikk rett i. Da hans venn Knox angrep Mary Stuart i sin "The First Blast of the Trumpet Against the Monstrous Regiment of Women" kritiserte Foxe ham for «uhøflig aggressivitet», men deres vennskap ser ikke ut til å ha lidd under dette. Tilbake til England. Etter Marias død i 1559 skyndte ikke Foxe seg hjem, men ventet for å se om endringen viste seg å være mer eller mindre permanent. Han var også så fattig at han ikke kunne reise før familien sendte penger. Etter å ha kommet hjem ser det ut til at han bodde i ti års tid i Aldgate i London, i huset til sin tidligere elev Thomas Howard, som da hadde blitt fjerde hertug av Norfolk. Han ble raskt knyttet til trykkeren John Day, og publiserte religiøse verker mens han jobbet på sin nye martyrologi. Han ble presteviet av sin venn Edmund Grindal, som hadde blitt biskop av London. Idet han hadde en dragning mot puritanismen hadde han, i likhet med mange andre som hadde vært i eksil, skepsis mot å gå med presteklærne som hadde blitt innført av dronningen i 1559. Mange av hans venner gikk med på det, man Foxe var staere. Det var derfor ikke mulig å finne et embete til ham, selv om mange prøvde å hjelpe ham. Book of Martyrs. a>, illustrasjon fra "Book of Martyrs". Foxe jobbet jevnt og trutt med martyrologien, med hjelp fra protestanter for kontinentet som Conrad Gesner, Alesius Ales, Heinrich Pantaleon og Matthias Flaccus. Hans hovedemne var opprinnelig forfølgelsen av lutheranere, men brenningen av vennen John Rogers i England førte til at han vendte blikket også mot England. Han oversatte også Thomas Cranmers argumentasjon mot Stephen Gardiner til latin, men denne ble for kontroversiell for trykkere på kontinentet. Han jobbet også med en latinsk martyrologi, som ikke ble utgitt i fullstendig form. Den ble trykket av Oporinus og Nicholas Brylinger i 1559, og var på 750 sider. Boken endte med Maria Is regime og henrettelsene av Foxe' venner John Rogers og John Hooper. 23. mars 1563 ble den første utgaven av "Book of Martyrs" utgitt, under tittelen "Actes and Monuments". Første utgave. Den første utgaven, på 1800 foliosider, ble trykket av John Day. Den fulle tittelen var "Actes and Monuments of these latter and perilous Dayes, touching matters of the Church, wherein are comprehended and described the great Persecution and horrible Troubles that have been wrought and practised by the Romishe Prelates, especiallye in this Realme of England and Scotland, from the yeare of our Lorde a thousande to the time now present. Gathered and collected according to the true Copies and Wrytinges certificatorie as well of the Parties themselves that Suffered, as also out of die Bishop's Registers, which were the Doers thereof, by John Foxe". Naturlig nok fikk den raskt sin mer kjente tittel "Foxe's Book of Martyrs". Flere grove feil fra hans tidligere latinske verk hadde blitt rettet i den engelske boken. Den ble enormt populær, i en tid hvor de marianske forfølgelsene var friskt i minne. Den grafiske fremstillingen av lidelsene intensiverte lesernes hat mot Spania og inkvisisjonen. I flere generasjoner satte boken standarden for den engelske allmennhetens oppfatning av Den katolske kirke. Annen utgave. Nøyaktigheten i boken ble umiddelbart angrepet av katolske forfattere som Thomas Harding og Thomas Stapleton. Det mest kjente angrepet kom fra Nicholas Harpsfield i 1566. Under pseudonymet Alan Cope skrev den tidligere erkediakonen i Canterbury "Dialogi sex, contra summi pontificatus, monasticae vitae, sanctorum, sacrarum imaginum oppugnatores, et pseudomartyres". Den sjette dialogen, som var den lengste, gikk systematisk til angrep på Foxe' verk. En annen viktig kritiker var Robert Parsons, som skrev "Three Conversions of England". I 1570 kom derfor en korrigert annen utgave, "Ecclesiastical History, contayning the Actes and Monuments of things passed in every kynges tyme". Det ble beordret av en kopi av denne skulle legges i enhvert kollegiekirke. Foxe svarte sine kritikere gjennom å i det stille korrigere feilene som hadde blitt påpekt, og ved å svare høylytt på annen kritikk. Nøyaktighet. Foxe baserte verket dels på autentiske dokumenter og rapporter fra rettssaker, og dels på uttalelser fra venner av de henrettede. Han slet med tidsfrister, og brukte selvsagt ikke moderne metoder basert på objektivitet. Anthony à Wood mener at Foxe trodde på alt som ble sagt til ham, og at det er grunn til å tro at han bevisst ble villedet av de som ønsket å kunne diskreditere ham. Hans voldsomme motvilje mot Den katolske kirke ser ut til å ha fått ham til å tro på alle beskyldninger som kunne rettes mot dronningen og kirken. Samtidig må det nevnes at han hadde et syn på religiøs frihet som var forut for sin tid, noe man blant annet ser i hans forsvar av nederlandske anabaptister og hans tidligere nevnte kommentarer til John Knox. Under Elizabeth I. 22. mai 1563, kort etter av "Actes and Monuments" ble utgitt første gang, ble Foxe utnevnt til prebendar av Shipton i Salisburykatedralen. Han besøkte aldri katedralen, og utførte ingen av oppgavene knyttet til embetet utover å utnevne William Masters til vikar. Foxe ble kritisert for å ikke utføre arbeidet, og tiltalt for å ikke betale tiende til vedlikehold av katedralen. Innen 1565 hadde Foxe blitt dratt inn i gevantkontroversen, som ble ledet av hans venn trykkeren Robert Crowley. Foxe' navn hadde blitt med på en liste over «gudfryktige predikanter som har fullstendig forsaket Antikrist og alle hans romerske filler», det vil si puritanere. Denne listen ble gitt til Robert Dudley, 1. jarl av Leicester en gang mellom 1561 og 1654. Den 20. mars 1565 var Foxe en av tyve klerikere som søkte om å slippe å bære prestegevanter. Ulikt de andre hadde han ikke noe embete å tape da erkebiskop Matthew Parker krevde konformitet. Crowley mistet sitt embete i St Giles-without-Cripplegate, og Foxe klarte da å få ta over for ham. Noen år senere, omkring 1568, flyttet han ut av Norfolks hus til Grub Street i sognet St. Giles. Hans venn John Field ble sogneprest i kirken. Flyttingen var antagelig motivert av frykt for Norfolks handlinger, som førte til at han ble fengslet i Tower of London 8. oktober 1569 og dømt til døden 26. januar 1572 etter Ridolfikomplottet. Foxe of Alexander Nowell virket som sjelesørgere for Norfolk inntil henrettelse, som Foxe overvar, den 2. juni 1572. Etter oppfordring fra Grindal prekte Foxe ved Paul's Cross over teksten 2. kor. 5, 20-21 på langfredag 1570. Prekenen var en forklaring av den protestantiske frelsesdoktrinen og et angrep på messen. Den ble publisert samme år under tittelen "A Sermon of Christ Crucified". 2. februar 1577 prekte han igjen ved Paul's Cross, noe som førte til at Frankrikes ambassadør klagde til dronningen over at han hadde oppfordret franske protestanter til å ta til våpen mot kongen. Foxe måtte forsvare seg overfor biskopen av London. Han var en av de første som studerte angelsaksisk språk, og sammen med Day publiserte han en utgave av de saksiske evangeliene, under erkebiskop Parkers beskyttelse. Foxe døde 8. april 1587, og ble gravlagt i St Giles-without-Cripplegate. Fylkesvei 335 (Østfold). Fylkesvei 335 i Østfold går mellom Bjølsund og Larkollen i Rygge kommune. Veiens lengde er 10,9 km. Eksterne lenker. 335 Fylkesvei 332 (Østfold). Fylkesvei 332 i Østfold går mellom Halmstad og Lerhuset i Rygge. Veiens lengde er 4,9 km. Eksterne lenker. 332 Shizuoka Stadium. Shizuoka Stadium (静岡スタジアム・エコパ, "Shizuoka Sutajiamu Ekopa") er et sportsstadion som i hovedsak blir brukt til fotball. Stadionet ligger i Fukuroi i Japan. Stadionets kapasitet er på 50 600. Stadionet ble åpna i 2001 og var vertskap for tre kamper under fotball-VM 2002. Stadionet er hjemmebanen til Jubilo Iwata. Fylkesvei 598 (Østfold). Fylkesvei 598 i Østfold går mellom Guslund og Sandbekk i Sarpsborg kommune. Veiens lengde er 4,8 km. Eksterne lenker. 598 Anders Konradsen. Anders Ågnes Konradsen (født 18. juli 1990 i Bodø) er en norsk fotballspiller som spiller midtbane for Strømsgodset. Han ble hentet fra Bodø/Glimt i januar 2011, for en sum på 1,25 millioner kroner, samtidig som Jim Johansen gikk motsatt vei, og signerte for Glimt. Bodø/Glimt. Før 2008 spilte Anders Ågnes Konradsen først og fremst for Bodø/Glimt 2, men var hospitant på A-laget sammen med Stefan Johansen. Det vil si at han trente med A-laget noen dager i uken. Han ble hentet inn som hospitant før 2007 sesongen. Konradsen fikk sin A-lagsdebut for Bodø/Glimt 13. juni 2007 i cupens 2. runde da Bodø/Glimt slo FK Lofoten 3-1 etter ekstraomganger. Etter å ha spilt seg til fast plass på laget ble han toppscorer for Glimt 2010-sesongen med ni mål. Strømsgodset. Anders Konradsen signerte 13. januar 2011 en 4-årsavtale med Strømsgodset. Han debuterte i Godsets treningskamp mot Asker 14. januar, som endte 0-0. Den 31. juli 2008 ble det bekreftet at Konradsen blir fulgt av den italienske klubben Sampdoria og mye av grunnen til interessen er gode prestasjoner for Glimt og G18-landslaget. Landslagsspill. Anders Ågnes Konradsen har tre kamper for det norske G-16 landslaget og fire kamper og ett mål for det norske G-17 landslaget. Tohoku Denryoku Big Swan Stadium. Tohoku Denryoku Big Swan Stadium Tohoku Denryoku Big Swan Stadium (東北電力ビッグスワンスタジアム, "Tohoku Denryoku Biggu Suwan Sutajiamu") er et fotballstadion i Niigata som tidligere het Niigata Stadium. Stadionet har en kapasitet på 42 300 og var vertskap for tre kamper under fotball-VM 2002 i Sør-Korea og Japan. Ōita Stadium. Ōita Stadium (Big Eye) er et stadion som i hovedsak blir brukt til fotballkamper. Stadionet ligger i Ōita i Japan. Stadionet er hjemmebanen til fotballaget Oita Trinita. Stadionet ble åpna i mai 2001 og tar 43 000 mennesker. Det var vertsskap for tre kamper under fotball-VM 2002 i Japan og Sør-Korea. BMW M42. BMW M42 er en stempelmotor med fire sylindere på rekke, 16 ventiler og doble overliggende kamaksler bygget av BMW, første gang i E30 318is i 1989. Motoren er basert på BMW M40, som ble benyttet i 318i, men er utstyrt med doble overliggende kamaksler med kjededrift, hydrauliske ventilløftere og økt kompresjon (10:1). __NOTOC__ M42B18. Sylindervolumet i M42B18 var 1.8 liter (1 796 ccm). E30 318iS, 318i (i USA, europeiske versjoner av 318i var utstyrt med M40-motoren) og tidlige E36 318ti (før 1992) var utstyrt med en versjon av motoren som leverte 100 kW (134 hk) og 172 Nm (127 ft-lbf). Senere bidro en endring i kamakseldesignet til å løfte effekten til 103 kW (138 hk) og 175 Nm (129 ft-lbf) for å veie opp for den økte vekten i E36-plattformen. Tyneside. Tyneside er en flerkjernebyregion i nord-England og inkluderer deler av Tyne and Wear, nemlig områdene Newcastle upon Tyne, Gateshead, Jarrow, North Shields og South Shields — alle langs breddene av elven Tyne. Området hadde pr 2001 879 996 innbyggere. BMW M43. BMW M43 er en stempelmotor med fire sylindere på rekke bygget av BMW. Sylindervolumet varierer mellom 1 600 ccm og 2 000 ccm, og motoren var etterfølgeren til M40-motoren. Motoren er utstyrt med to ventiler per sylinder, 8 totalt. I 1998 fikk motoren en teknisk oppgradering, som blant annet besto i en økning av sylindervolum til 1.9 liter samt et innsugsmanifold i plast for lavere vekt. Mellom 1993 og 2001 ble totalt 1 204 734 motorer produsert. __NOTOC__ M43B16. M43B16 har et sylindervolum på 1.6 liter (1 596 ccm) og leverer en effekt på 75 kW (102 hk) og 150 Nm (111 ft-lbf). M43B18. M43B18 har et sylindervolum på 1.8 liter (1 796 ccm) og leverer en effekt på 85 kW (115 hk) og 168 Nm (124 ft-lbf). M43B19. M43B19 var den største motoren i serien med et sylindervolum på 1.9 liter (1 895 ccm). Den leverer en effekt på 87 kW (117 hk) og 180 Nm (133 ft-lbf) eller 78 kW (103 hk) og 165 Nm (122 ft-lbf). Toppris. Toppris er en sjokolade laget av Freia (nå eid av Kraft Foods), og ble første gang utgitt i 1969. Sjokoladen het opprinnelig Toppris-rull, men i 1973 ble betegnelsen kubber tatt i bruk. Noen år senere, i 2012, ble også sjokoladeplata til toppris introdusert. Toppris blir produsert ved Kraft Foods fabrikk på Rodeløkka i Oslo. Melkesjokolade fylt med sprø røstetris og toffee. BMW N42. BMW N42 er en stempelmotor med fire sylindre i rekke fra BMW. Motoren debuterte i BMW E46 i 2001, og sylindervolumet varierer fra 1.8 liter til 2.0 liter. __NOTOC__ N42B18. N42B18 har et sylindervolum på 1.8 liter (1 796 ccm) og leverer en effekt på 85 kW (114 hk) og 175 Nm (129 ft-lbf). N42B18 vant prisen "International Engine of the Year" i klassen mellom 1.4 og 1.8 liter i 2001. N42B20. N42B20 har et sylindervolum på 2.0 liter (1 995 ccm) og leverer en effekt på 105 kW (143 hk) og 200 Nm (148 ft-lbf). BMW M44. BMW M44 er en stempelmotor med fire sylindre i rekke, 16 ventiler og doble overliggende kamaksler fra BMW. Motoren erstattet M42-motoren, og var ganske lik M43-motoren med 8 ventiler. __NOTOC__ BMW N45. BMW N45 er en stempelmotor med fire sylindre i rekke fra BMW. Motoren debuterte i BMW E87 116i i 2004. __NOTOC__ BMW N46. BMW N46 er en stempelmotor med fire sylindre på rekke fra BMW. Motoren debuterte i BMW E46 316i, 316ti Compact og E87 120i i 2004. __NOTOC__ N46B18. N46B18 har et sylindervolum på 1.8 liter (1 796 ccm) og en effekt på 85 kW (114 hk) og 175 Nm (129 ft-lbf). N46B20. N46B20 har et sylindervolum på 2.0 liter (1 995 ccm). Lindesnes Bygdemuseum. Lindesnes Bygdemuseum ble etablert 24. november 1990 i lokaler på Vigeland, midt i sentrum. I 2009 ble museet flyttet til det nye Kulturtorvet. Ettersom Lindesnes kommune er en sammenslåing av tre kommuner, har samlingene en historie fra disse tre kommunene. Fra Vigmostad var det lærer Tore Bergstøl som gikk i gang med innsamling av gjenstander. I tillegg samlet han inn gamle sagn og opplysninger om tradisjoner fra Vigmostad. Fra Sør-Audnedal ble grunnlaget lagt ved at en rekke foreninger gikk sammen om en bygdeutstilling i 1949. En rekke av disse ble deretter overlatt til museet. I Spangereid gikk lærer Gustav Fladstad i gang med innsamling av gjenstandene fra denne delen av kommunen. Spesielle ting. Samlinga inneholder en god del tekstiler fra siste halvdel av 1800-tallet, men det har også snekkerverksted, skomakerverksted og andre temasamlinger. En avdeling er viet forfatteren Asbjørn Aavik, som var misjonær i Kina. Museet har også en samling på over 10 000 gamle fotografier fra kommunen, dette er digitaliserte foto som for en stor del er lånt fra privatpersoner. Fra Vigelandsmuseet i Oslo har Lindesnes Bygdemuseum fått deponert en samling tresnitt av Gustav Vigeland, og i tilknytning til dette har man også supplerende informasjon om kunstneren. Stefan Johansen. Stefan Johansen (født 8. januar 1991 i Vardø, Norge) er en norsk fotballspiller som er sentral midtbanespiller for Strømsgodset. Stefan Johansen kom til Glimt fra Vardø som 14-åring etter å ha blitt oppdaget på Ole Gunnar Solskjærs fotballakademi i Kristiansund sommeren 2005. Stefan Johansen har spilt på juniorlaget til Bodø/Glimt og har også vært kjent for å score svært mange mål for Bodø/Glimt 2. Foran 2007 sesongen ble Johansen hentet opp til A-laget til Glimt som hospitant, sammen med Anders Konradsen. Stefan Johnsen fikk sin A-lagsdebut og første mål for Bodø/Glimt som 16 åring i cupens 1. runde borte mot Hammerfest, 20. mai 2007. Kampen endte 4-0, hvorav Stefan Johansen scoret det siste målet. Da han kom til Strømsgodset før 2011-sesongen var han angrepsspiller, men Strømsgodset-trener Ronny Deila omskolerte han senere til en såkalt «potet». I oktober 2011 spilte han venstreback mot Rosenborg, og ble kåret til banens beste spiller, av blant annet TV 2. I 2012 spilte han så mer og mer som midtbanespiller, og det ble etter hvert hans nye posisjon. Johansen sitt store gjennombrudd kom i 2012-sesongen. 28. juli 2012 toppet han VG-børsen, og han scoret også to frisparkmål på 11 dager. Først mot Sandnes Ulf (2-1) 16. juli, før han slo til med en reprise av scoringen mot Fredrikstad (5-0) 27. juli. Tennis serve. Bilde som hjelper å forklare. Serve er det slaget i tennis som man starter ballvekslingen med. Serveren kaster ballen opp over hodet og slår den diagonalt over banen ned i en rute som kalles serverute (som vist på bildet). Man kan stå to steder når man server (kommer an på poengstilling), bak på hver side av det lille "skillet" (som vist på bildet) og bak den bakerste linjen, som kalles grunnlinjen. BMW M41. BMW M41 er en dieseldrevet stempelmotor med fire sylindre på rekke produsert av BMW mellom 1994 og 2000. M41D17. M41D17 var BMWs første firesylindrete dieselmotor. Motoren var videreutviklet fra M51D25-motoren, og delte 56% av komponentene fra denne. Kun 14% av komponentene til M41D17 måtte nyutvikles. Dido Armstrong. Dido (født Florian Cloud de Bounevialle Armstrong, 25. desember 1971) er en engelsk BRIT Award-vinner og Grammy-nominert sanger og låtskriver som opptrer under kallenavnet moren ga henne da hun var liten. Eksterne lenker. Dido Dido Dido BMW M47. BMW M47 er en dieseldrevet stempelmotor med fire sylindere i rekke produsert av BMW siden 1999. M47D20. M47D20 var den første motoren i serien som ble lansert. Den har et sylindervolum på 1.9 liter og en effekt på 100 kW (136 hk) og 280 Nm (207 ft-lbf) (i modellene 320d og 520d) og en effekt på 85 kW (114 hk) og 265 Nm (195 ft-lbf) (i modellen 318d). M47TUD20. M47TUD20 er en teknisk oppgradering av motoren lansert i september 2001. Sylindervolumet ble økt fra 1 951 ccm til 1 995 ccm, og motoren leverte mer turbotrykk ved lavere turtall. Den var også 50 kilo tyngre enn forgjengeren, og hadde noe høyere utslipp. M47TU2D20. Motoren fikk en ny teknisk oppgradering i 2004, under navnet M47TU2D20. Volumet var fortsatt 1 995 ccm, men motoren leverte nå høyere effekt over hele turtallsskalaen. Fylkesvei 202 (Østfold). Fylkesvei 202 i Østfold går mellom Svikebøl i Hobøl og Spydeberg stasjon. Veiens lengde er 10,3 km. Eksterne lenker. 202 Tzintzuntzan. Tzintzuntzan, på purépecha "Ts’intsuntsani", «Kolibristedet», er en liten by og arkeologisk utgravning på Tarasca-sletta i del meksikanske delstaten Michoacán. Byen ble grunnlagt av purépecha-kongen "Tariácuri" rundt år 1325 like ved Pátzcuaro-sjøen. Da byen var på sitt mektigste, hadde den kanskje 40 000 innbyggere, og var hovedstad i purépecha-riket (også kalt tarasco-riket) fra midten av 1400-tallet fram til spanjolenes ankomst. Utsikt over Tzintzuntzan fra Las Yácatas Den arkeologiske sonen omfatter et seremonisenter som står oppå en plattform på ca. 400 m² med en rampe i midten. På plattformen er det bygd såkalte "yácatas" i rektangulære og runde former, og på disse sto det tidligere templer viet til gudene i purépecha-gudeverdenen. Den viktigste guden var Curicaueri. Dagens kommune. Den moderne byen Tzintzuntzan er kjent for sitt kurvmakeri og sin vevproduksjon. Klosteret Santa Ana fra 1500-tallet er en av de tidligste klostrene i Mexico, og her huses flere mirakelgjørende relikvier og helgenbilder. I klosterhagen står oliventrær som skal ha blitt bragt over fra Spania, og som var de første oliventrærne som ble plantet i Amerika. Tzintzuntzan kommune dekker et areal på 165 km². I tillegg til byen Tzintzuntzan er det mindre samfunn i Ihuatzio, Cucuchuchu og Los Corrales. I 1995 bodde det rundt 12 500 mennesker i byen, hvorav ca. 2550 snakket et urspråk, først og fremst purépecha og ixcatekisk. BMW iDrive. Kontrollsystemet håndterer opptil 700 forskjellige funksjoner og erstatter et hav av brytere, knapper og kontroller på dashbordet. Opptil 200 av funksjonene kan også styres med tale. iDrive ble først lansert i BMW E65 7-serie i 2002 og er nå tilgjengelig på alle BMWs-modeller. I 1-serien og 3-serien er systemet ekstrautstyr, mens det leveres som standard i 5-serie, 6-serie, 7-serie og X5. Fylkesvei 203 (Østfold). Fylkesvei 203 i Østfold går mellom Vegger i Hobøl og Hovsplassen i Spydeberg kommune. Veiens lengde er 5,8 km. Eksterne lenker. 203 Fylkesvei 220 (Østfold). Fylkesvei 220 i Østfold går mellom Kobbøl og Borgerød i Våler kommune. Veiens lengde er 4,0 km. Eksterne lenker. 220 Nøkkel (musikk). Innenfor musikken er en nøkkel et symbol på en notelinje som indikerer hvilke tonehøyder de ulike linjene representerer. Den blir plassert på starten av hver notelinje og bestemmer hva noten som ligger på samme linje, skal hete. Andre noters navn bestemmes ut fra hvor langt de er fra nøkkellinjen. Eksempler på instrumenter som vanligvis spiller i G-nøkkel: fiolin, fløyte, klarinett, trompet, kornett, obo, engelsk horn, bratsj i høyt leie, cello i meget høyt leie og kvinnesangere som sopran, mezzosopran og alt. Tenorer bruker også ofte g-nøkkel med tilsvarende oktaveringstegn. Stemmen synges da én oktav lavere enn den er notert. Eksempler på instrumenter som spiller i C-nøkkel er bratsj (altnøkkel), trombone (både alt- og tenornøkkel), cello i høyt leie (tenornøkkel) og fagott i høyt leie (tenornøkkel). Kornoter fra middelalder, renessanse og barokk ble i sin tid notert utelukkende med C-nøkkel. Eksempler på instrumenter som vanligvis spiller med F-nøkkel: cello, euphonium, fagott, kontrabass, trombone, tuba og mannlige sangere som tenor (bruker også G-nøkkel), baryton og bass Accuracy International L115A1. Accuracy International L115A1 er et skarpskyttergevær med boltmekanisme fra Storbritannia. Bruk. Riflen er i bruk av mange militære styrker verden over, inkludert de norske spesialstyrkene Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen. Den er også populær blant sivile skyttere, da ofte til bruk på langholdsskyting. Kaliber. Våpenet produseres i kaliber .300 Winchester Magnum og .338 Lapua Magnum, men riflen finnes også kamret for 7 mm Remington Magnum. Se også. Liste over skarpskyttergeværer Erongarícuaro. Erongarícuaro, som betyr "Ventestedet" på purépecha-språket, er en by i delstaten Michoacán i Mexico. Byen befinner seg midtveis mellom de større byene Morelia og Uruapan, omtrent halvannen time fra begge byene. Mye nærmere ligger den kjente kolonibyen Pátzcuaro. Erongarícuaro har ca. 5000 innbyggere. Byen. Erongarícuaro befinner seg i det meksikanske høylandet, ca. 2200 meter over havet. Mot øst ligger Pátzcuarosjøen, en av Mexicos mest kjente og høyest beliggende sjøer. Byen er svært godt bevart, og består for det meste av énetasjes adobe-hus eller pussede mursteinshus med røde terrakottatak. Serverute. Tennisbane. Serveruter markert med rødt. Serveruter er spesielle steder på en tennisbane hvor du skal slå den første ballen i en ballveksling. Du bruker serve for å gjøre dette. Hvilken rute du server i kommer an på hvilken side du står på og hva poeng stillingen er. Tritec (motor). Tritec er et samarbeid mellom Chrysler Corporation og Rover-gruppen (den gang et underselskap av BMW, startet i 1997 for å utvikle en ny rekkemotor for mindre bilmodeller. Det ble bygget en fabrikk i Brasil som skulle fremstille motoren. Da BMW solgte Rover-gruppen beholdt de eierandelen i Tritec. Tritec-motoren ble utviklet av Chrysler, og er beslektet med deres 2.0-liters motor fra Chrysler Neon. Det er en moderne motor med overliggende kamaksel og 16 ventiler, og det eksisterer tre utgaver: 1.4 liter, 1.6 liter og kompressormatet 1.6 liter. BMW bruker denne motoren i sin BMW MINI, men vil erstatte motoren med den nye Prince-motoren utviklet i et samarbeid med PSA Peugeot Citroën nå som Chrysler er en del av BMWs erkerival DaimlerChrysler. BMWs kontrakt med Tritec går ut i 2007. I februar 2006 bød det kinesiske selskapet Lifan på Tritec-fabrikken, da motoren ikke lenger ble brukt av verken BMW eller Chrysler. Lifans planer er å flytte fabrikkens utstyr til Kina, hvor de vil produsere en videreutviklet versjon av Tritec-motoren fra 2008. Disse motorene vil så eksporteres til Europa og Nord-Amerika. 1.4. 1.4-litersversjonen (1 397 ccm) har en boring på 77 mm og en slaglengde på 75 mm. Som alle Tritec-motorene har den overliggende kamaksel og 16 ventiler, og er fremstilt av aluminium. Effekten er 55 kW (75 hk) og 122 Nm (90 ft-lbf). Motoren blir benyttet i den portugisiske og greske versjonen av Mini One. 1.6. 1.6-litersversjonen (1 598 ccm) har også en boring på 77 mm, men en lengre slaglengde: 85.8 mm. Effekten er oppgitt til 66 kW (90 hk) og 140 Nm (104 ft-lbf) i "One" og 85 kW (116 hk) og 149 Nm (110 ft-lbf) i "Cooper". 1.6 SC. 1.6 SC er utstyrt med en kompressor og ladeluftkjøler. Kompresjonen er redusert fra 10.5:1 til 8.3:1. Effekten var opprinnelig 120 kW (163 hk) og 210 Nm (155 ft-lbf), men har siden blitt økt til 125 kW (170 hk) og 220 Nm (162 ft-lbf). 1.6 SC vant prisen "International Engine of the Year" i klassen mellom 1.4 og 1.8 liter i 2003, samt fikk en plass på listen "Wards 10 Best Engines" i 2005. Kendal Castle. Kendal Castle er en slottsruin øst for Kendal i Cumbria i det nordlige England. Slottet ble antagelig reist mot slutten av det 12. århundre som hjem for baronen av Kendal. Den mest kjente familien som bodde der var Parrfamilien, og det er mulig at Katarina Parr, Henrik VIIIs sjette og siste kone, ble født der. Bygningen har ligger i ruiner siden Tudortiden, men det er betydelige rester som er fritt tilgjengelige for publikum. Distriktsrådet i South Lakeland har ansvaret for området. Prince-motor. Prince er kodenavnet for en ny serie stempelmotorer med fire sylindre på rekke som utvikles av BMW og PSA Peugeot Citroën i samarbeid. Serien består av kompakte motorer med sylindervolum fra 1.4 til 1.6 liter og er utstyrt med mange moderne funksjoner, som direkte innsprøytning og variable ventiltider. For BMW erstatter disse motorene Tritec-motorene som ble utviklet av BMW og Chrysler og benyttet i BMW Mini. PSA har allerede begynt å bruke Prince-motorene fremfor sin TU-serie, og Peugeot 207 er den første bilen med Prince-motor under panseret. Motorens komponenter produseres av PSA ved deres fabrikk i Douvrin, Frankrike, mens MINI-motorene produseres i Birmingham, Storbritannia. Samarbeidet ble offentliggjort den 23. juli 2002, og den første motoren ble produsert i 2005. Prince-motorene er ikke assosiert med Prince Motor Company. Sent i 2006 ble samarbeidet utvidet til å gjelde nye firesylindrete motorer, uten at noen detaljer omkring dette har blitt kjent. Design. Prince-serien har de samme grunnmål som PSAs TU-serie. Mye av den avanserte teknologien er levert av BMW, blant annet deres Valvetronic-system (variable ventiltider). Annen avansert teknikk er olje- og vannpumper som kun brukes når det er nødvendig. Eric Ives. Eric William Ives (født 12. juli 1931, død 25. september 2012) var en britisk historiker, med Tudortiden som spesialfelt. Han var professor ved University of Birmingham hvor han startet å undervise i 1958. Han er særlig kjent for sitt arbeid omkring Anne Boleyn, Henrik VIIIs andre kone. Han begynte å forske på hennes liv i 1979, og i 1986 gav han ut en kritikerrost biografi om henne. Biografien ble modifisert og oppdatert for nyutgivelse i 2004, under den nye tittelen "The Life and Death of Anne Boleyn". Hans teorier har ført til at han har blitt trukket inn i en hissig debatt med den amerikanske historikeren Retha Warnicke, som skrev "The Rise and Fall of Anne Boleyn" i 1989 for å tilbakevise hans funn. Ives har også skrevet mye om rettshistorie, utviklingen av moderne høyere utdanning, politikk i Henrik VIIIs tid og om forskjellige medlemmer av hoffet i Tudortiden. I sistnevnte kategori kommer hans biografi om William Brereton, en walisisk jordeier som ble urettmessig dømt til døden i 1536 på grunn av en falsk anklage om at han var Anne Boleyns elsker. I 2001 ble han utnevnt til offiser av Order of the British Empire av Elizabeth II for sine bidrag til historieforskningen. Lakk. Lakk er et materiale som brukes til overflatebehandling. Uten tilsetning av pigment vil lakk være relativt klar og gjennomsiktig, men fargesetter underlaget noe alt etter hvilken basis den er fremstilt på. Derfor vil noen lakktyper egne seg til lyse underlag, mens noen vil fargesette/misfarge underlaget. Ved tilsetting av pigmenter vil lakk falle inn i gruppene beis eller maling siden basis-stoffene ofte er de samme. Lakk kan være vannløselig, tynnerløselig eller spritløselig. BMW M06. BMW M06 er en stempelmotor med seks sylindre på rekke fra BMW. Motoren ble produsert fra 1968 og hadde et sylindervolum på mellom 2.5 og 2.8 liter. M06 var på listen "Wards 10 Best Engines of the 20th Century". 2.8. 2.8-litersutgaven (2 788 ccm) hadde en boring på 86 mm og en slaglengde på 80 mm. Det var en SOHC-motro med kompresjon på 9.0:1 og leverte en effekt på 170 hk (127 kW) og 250 Nm (185 ft-lbf). BMW M88. BMW M88/3 er en stempelmotor med seks sylindre på rekke produsert av BMW. Motoren er basert på M88/1, som ble benyttet i BMW M1, med doble overliggende kamaksler og fire ventiler per sylinder. M88/1 var igjen basert på M49-motoren. M88/3 ble benyttet i tidlige BMW M6 og BMW M5 (E28) og leverte en effekt på 286 hk (210 kW). M88-motoren ble benyttet i den opprinnelige motorsportutgaven av M1. M88 var basert på M49-motoren som ble brukt i BMW 3.0CSi. S38. S38 var en oppdatert M88/3 som ble brukt i E34 M5 fra 1988. Sylindervolumet ble økt fra 3 453 cm³ til 3 535 cm³, og takket være Bosch Motronic motorstyring økte effekten til 315 hk (232 kW) ved 6 900 omdreininger per minutt. I 1992 ble motoren igjen oppdatert, denne gangen til 3 795 cm³, og dermed økte effekten til 340 hk (250 kW) og dreiemomentet til 400 Nm. Denne motoren ble brukt i M5 frem til E34 gikk ut av produksjon i 1996. Retha Warnicke. Retha Marvine Warnicke (født 1939) er en amerikansk historiker og professor ved Arizona State University. Hun tok en B.A. ved Indiana University, "magna cum laude", i 1961. Deretter tok hun sin M.A. og Ph.D i henholdsvis 1963 og 1969 ved Harvard University. Hun ble i sitt juniorår medlem av Phi Beta Kappa Society, og i sitt seniorår fikk hun Listenfeldtstipendet som tildeles fremragende historiestudenter på lavere nivå. I 1965 og 1966 underviste hun ved Phoenix College. Hun var så foreleser ved Arizona State i 1966 og 1967. Etter å ha fullført sin doktorgrad vendte hun tilbake dit som foreleser fra 1969 til 1973. Warnicke ble så assistentprofessor i 1973, amanuensis i 1976 og professor i 1984. Hun var den første kvinnen som ble ansatt ved historieavdelingen på Arizona State University, og underviste det første kurset i kvinnehistorie ved lærestedet. På grunn av hennes lobbyvirksomhet ble flere kvinner, og menn med minoritetsbakgrunn, ansatt. Hennes spesialfelt er politikk og protokoll ved det engelske hoffet i Tudortiden, kjønnsspørsmåk i tidlig moderne tid (1400–ca. 1700) og jakobeiske gravskikker for kvinner. Hun har skrevet et stort antall artikler og bøker. Hennes så langt siste bok var "Mary, Queen of Scots" (2006), som har fått positiv mottagelse. Warnicke er mest kjent for sine kontroversielle teorier om Anne Boleyn, Henrik VIIIs andre kone. Hun presenterte disse i flere artikler i 1980-årene; disse er samlet under tittelen "Anne Boleyn's Childhood and Adolescence and Sexual Heresy at the Court of Henry VIII". I 1989 kom boken "The Rise and Fall of Anne Boleyn: Family politics at the court of Henry VIII". Teorier om Anne Boleyn. Hennes teorier har blitt kraftig kritisert av andre historikere, spesielt Eric Ives og G.W. Bernard. Hun forsvarte sine argumenter i artikkelen "The Fall of Anne Boleyn Revisited" i 1993, men var da mindre insisterende enn tidligere. Hun antydet at Ives' teori om Annes fall som en følge av utenrikspolitikk og palassintriger var i for sterk grad basert på spanske kilder, og at hans teorier om hennes ungdomsår var latterlige. Hun var enda hardere mot Bernards antydninger om at hun kunne ha vært skyldig i utroskap i 1536. I Philippa Gregorys roman "The Other Boleyn Girl" stod det i en kommentar fra forfatteren at boken var basert på Warnickes forskning. Romanen presenterer et kraftig forvrengt bilde av hennes teorier, og Warnicke har tatt avstand fra romanen og måten den presenterer Boleynfamilien på. BMW M102. BMW M102 er en turboladet stempelmotor med seks sylindere på rekke. Den hadde et sylindervolum på 3.2 liter, en effekt på 188 kW og ble brukt i E23 745i. BMW M106. BMW M106 er en turboladet stempelmotor med seks sylindere på rekke fra BMW. Motoren erstattet den tidligere BMW M102 og hadde et sylindervolum på 3.4 liter. Den ble benyttet i E23 745i frem til 1986. BMW M54. BMW M54 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke fra BMW. Motoren debuterte i 2000 og var etterfølgeren til BMW M52. Motoren er utstyrt med Dobbel-VANOS variable ventiltider som styrer både innsug- og eksosventiler. __NOTOC__ M54B22. M54B22 har et sylindervolum på 2,2 liter (2 171 cm³) og en effekt på 125 kW (170 hk) ved 6 100 o/min og 210 Nm (155 ft-lbf) v/3 500 o/min. M54B25. M54B25 har et sylindervolum på 2,5 liter (2&nbsP;494 cm³) og en effekt på 141 kW (192 hk) ved 6 000 o/min og 245 Nm (175 ft-lbf) v/3 500 o/min. Motoren har en boring på 84 mm og en slaglengde på 75 mm. M54B30. M54B30 har et sylindervolum på 3,0 liter (2 979 cm³) og en effekt på 168 kW (231 hk) og 290 Nm (221 ft-lbf). Motoren har en boring på 84 mm og en slaglengde på 89,6 mm. M54B30 var på listen "Worlds 10 Best Engines" i årene 2001-2003. S54B32. S54B32 er en sportsutgave brukt i BMW M-modellene. Den erstattet S52B32-motoren fra E36 M3, har et sylindervolum på 3,2 liter (3 246 cm³), en boring på 87 mm og en slaglengde på 91 mm. Motoren utvikler 252 kW (338 hk) v/7 900 o/min og 365 Nm (269 ft-lbf) v/4 900 o/min. S54 vant "International Engine of the Year"-prisen i 2001, og vant også kategorien for motorer med sylindervolum mellom tre og fire liter seks år på rad fra 2001 til 2006. S54 var også på listen "Worlds 10 Best Engines" fra 2002 til 2004. Godeset. Godeset er et boligområde i Stavanger kommune i Rogaland hvor man også finner litt småindustri og noen servicebedrifter. Godeset skole og Gautesete skole heter skolene på Godeset. Godeset var et jordbruksområde fram til ca 1985. Godesetområdet strekker seg fra Jåttånuten i nord og ned mot Statoils hovedkontor på Forus i sør. Jon Kuvlung. Jon Kuvlung (død 1188) var en av de mange som krevde den norske tronen under borgerkrigstiden i Norge. Han påsto at han var en sønn av kong Inge Krokrygg, men "Sverres saga" hevdet, sannsynligvis med rette, at dette ikke var riktig. Jon var en ung prest da han ble gjort til en gallionsfigur for motstandsflokken. Tilnavnet "Kuvlung", fra norrønt "kufl", betyr munkehette. Jon og hans tilhengere styrte regionen Viken som en motkonge inntil han ble drept av birkebeinerne i Bergen 1188. Siden 1130-tallet hadde det vært flere sammenstøt av varierende grad og omfang. Bakgrunnen for den norske borgerkrigen var den uklare norske tronfølgerloven, sosiale forhold og til slutt også en maktkamp mellom konge og kirke. I 1184 klarte kong Sverre Sigurdsson og hans hær av birkebeinere å beseire Magnus Erlingsson og hans hær av heklunger i slaget ved Fimreite. I dette slaget ble Magnus drept og Sverre kunne styre som ubestridt konge av Norge for en tid. Høsten 1185 kom det en ny motstand i Viken kalt kuvlungene etter deres valgte leder Jon Kuvlung. Jon hadde til da levd som en munk i klosteret på Hovedøya utenfor Oslo. Denne nye flokken var på mange måter en direkte etterfølger til heklungene og fikk iallfall deres tause bifall. Kirken tok aldri stilling mot kuvlungene eller at Jon forlot klosteret mens konge Sverre ble derimot hardt kritisert for å ha forlatt sine plikter som prest på Færøyene. Erkebiskop Øystein Erlendsson ga heller ikke uttrykk for at det var noe å utsette på Jons kongeverdighet til tross for at han var uekte født og mange av erkebiskopens egne slektninger befant seg i Jons følge. Kuvlungene fikk snart kontroll over det østlige og vestlige Norge, tilsvarende der hvor heklungene hadde stått sterkest, mens kong Sverres stilling i Trøndelag var urokket. I henhold til Claus Krag fikk Jon en viss anerkjennelse også utenfor landets grense. I et skotsk register over kongebrev er det et ikke-bevart brev til den skotske kongen fra en "Johannis regis Norwegie". Høsten 1186 angrep kuvlungene Nidaros. Angrepet kom overraskende på Sverre og han tok tilflukt i den nylige reiste steinfestningen "Sion" eller Sverresborg som det kom til å bli hetende. Kuvlungene var ikke stand til å erobre festningen og ble tvunget til å trekke seg tilbake. I 1188 seilte Sverre sørover med en stor styrke. De møttes første gang ved Tønsberg, men ingen av partene våget å gå til angrep. Kuvlungene slapp unna og kom seg til Nidraos hvor de herjet og blant annet ødela festningen. Det ble også innkalt til Øretinget hvor trønderne ble presset til å akseptere Jon som konge. Deretter snudde kuvlungenes krigslykke. Rett før julaften kom kong Sverre til Bergen med tolv langskip og angrep overraskende. Her ble Jon Kuvlung drept i forvirringen og da svant også kuvlungopprøret hen. Seieren førte til at de framtidige opprørene mot Sverre skjedde kun på Østlandet. En "Sigurd Brenner", tilnavnet fikk han for at han herjet og brente, reiste seg fra Jons følge og påsto at han også var en sønn av Inge Krokrygg. Da han ble nedkjempet av en bondehær innrømmet han før han ble drept at han ikke het Sigurd, men Hedin og kom fra Island. BMW N52. BMW N52 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke produsert av BMW. Motoren debuterte i 2004 i E63 630Ci. Veivhuset er fremstilt av magnesium og aluminium, noe som er en verdensnyhet i motorkonstruksjon. Motoren er utstyrt med andre generasjon Valvetronic variable ventiltider og Dobbel VANOS for bedre drivstofføkonomi samt økt effekt. Motoren leverer 85,5 hk per liter sylindervolum, og har den laveste vekten per hestekraft av noen serieprodusert sekssylindret motor (1,24 hk per kilogram i den seneste utgaven). Motoren er verdens letteste sekssylindrete motor. Motoren var på listen "Wards 10 Best Engines of the Year" i 2006 og 2007. Alle BMWs modeller er tilgjengelige med motoren, med unntak av X5, som fortsatt leveres med forgjengeren M54B30. N52 er BMWs 12. generasjon rekkesekser i produksjon. __NOTOC__ N52B25. N52B25 finnes i to utgaver, begge med et sylindervolum på 2,5 liter (2 497 cm³). Den første leverer en effekt på 130 kW (174 hk) ved 5 800 o/min og 230 Nm ved 3 500-5 000 o/min, mens den kraftigere utgaven utvikler 160 kW (218 hk) ved 6 500 o/min og 250 Nmved 2 750-4 250 o/min. N52B30. N25B30 finnes i tre utgaver, alle med et sylindervolum på 3,0 liter (2 996 cm³). Motorene leverer varierende effekt avhengig av modellen de leveres i. Den første, og mest brukte, utvikler 190 kW (255 hk) ved 6 600 o/min og 300 Nm ved 2 500-4 000 o/min, mens neste er kraftigere og leverer 195 kW (265 hk) ved 6 600 o/min og 315 Nm ved 2 750-4 250 o/min. Den tredje utgaven erstattet den første i E90/E60-modeller sent i 2006, og har en effekt på 200 kW (272 hk) ved 6 650 o/min og dreiemoment på 315 Nm ved 2 750-4 250 o/min. Modellene merket med stjerne fikk motoren med 200 kW fra sent 2006. Boganes. Boganes er et sted i Stavanger. Det ligger på sørsiden av Jåttåvågen. Jåttåvågen er mest kjent som byggested for den første store oljeplattformen som ble bygd i betong. Boganeset og Boganesvika er naturperler som lenge har vært regulerte til offentlige friområder uten at Stavanger kommune enda har fått realisert disse. Området strekker seg opp mot NATO-hovedkvarteret ved Jåttånuten. Torfjellet. Torfjellet (142 moh) er et fjell i Nærøy kommune. Torfjellet ligger ved Opløfjorden ca 4 km vest for Salsbruket. Ikke langt fra fjellets høyeste punkt står Norkrings radiosender, SALSBRUKET 1 som sendte analoge TV- og radiosignaler i bakkenettet før nettet ble nedlagt i november 2009. Analoge FM-signaler, P1 og P2, sendes fortsatt. Ved foten av Torfjellet, ligger gården Setran og Setran Hyttegrend Sotsji. Kart som viser Sotsjis plassering i Russland. Sotsji (russisk: Сочи) er en russisk kurby ved Svartehavet ved foten av Kaukasusfjellene hvor blant annet Europas høyeste fjell Elbrus ligger, 5648 moh. Byen skal arrangere Vinter-OL 2014. Byen har vel 328 000 innbyggere og ligger i Krasnodar-regionen. Byen har en internasjonal flyplass, Adler, havn og jernbaneforbindelse. Fra 700-tallet til 1600-tallet tilhørte området kongene av Georgia, som bygde et dusin kirker der. I bydelen Loo står ruinene etter en bysantinsk basilika fra 1200-tallet. Fra 1600-tallet ble kysten dominert av det osmanske rike. Etter Den russisk-tyrkiske krig (1828–1829) ble byen formelt avstått til Russland i Adrianopeltraktaten i 1829. Byen ble grunnlagt i 1838 som fortet og bosetningen Aleksandrija (Александрия). Fortet fikk imidlertid det nye navnet Navaginskij (Навагинский) allerede i 1839. Under Krimkrigen ble det oppgitt av de russiske styrker, og ble ikke gjenoppbygd før i 1864 som utposten Dakhovskij (Даховский). I 1874 fikk utposten det nye navnet Dakhovskij Posad (Даховский Посад). Byen fikk så navnet Sotsji i 1896. Det nye navnet er fra det ybiske språks navn på elven som renner gjennom byen, "Soatsjsje" (eventuelt fra det adygeiske språks versjon "Sjatsja"). På Sovjetunionens tid utviklet byen seg til en svært populær kur- og badeby. Josef Stalin bygde seg en datsja der, og den regnes for å ha vært hans yndlingsdatsja. Den russiske stat har fremdeles et representasjonssted der, dit man av og til bringer utenlandske dignitærer. Sotsji og omegn har det varmeste klima i Russland. Snø er ytterst sjelden i lavlandet, ettersom gjennomsnittstemperaturen i de kaldeste månedene er 7 °C (januar og februar). I juli er gjennomsnittstemperaturen 26 °C. Somrene er lange og varme, noe som sammen med kildevell, grønnkledte fjell og fine strender langs Svartehavet gavner byens turisterhverv. Sotsji har mange hoteller, sanatorier og mineralbad. Vegetasjonen er subtropisk med palmer, blomster og parker. Syd for sentrum finnes den høyt priste Dendrarijs botaniske have med mange eksotiske planter. Utenfor byen ligger Dagomys teplantasje og nord for byen finner man det kaukasiske biosfærereservat, som UNESCO har oppført som del av verdensarven. Byen har et delfinarium og mange sportsanlegg for tennis, fotball og svømming. Om vinteren er det skisport i fjellene noen få mil innenfor byen. Hver sommer avholdes filmfestivalen «Kinotavr» i Sotsji. Den 4. juli 2007 ble det avgjort at Sotsji skal arrangere Vinter-OL 2014. De to konkurrerende kandidatbyene var sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg. Belchior de Figueiredo. Belchior de Figueiredo (født i Portugal) var en av tre jesuitter som kom sammen i 1563 for å virke i ordenens kinamisjon i Macao på kysten av det sørlige Kina. De andre to var José Cabral og Baltasar da Costa. De ble knyttet til den nyetablerte jesuittresidensen i byen. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Figueiredo, Belchior de Figueiredo, Belchior de Figueiredo, Belchior de José Cabral. José Cabral (født i Portugal) var en av tre jesuitter som kom sammen i 1563 for å virke i ordenens kinamisjon i Macao på kysten av det sørlige Kina. De andre to var Belchior de Figueiredo og Baltasar da Costa. De ble knyttet til den nyetablerte jesuittresidensen i byen. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Baltasar da Costa. Baltasar da Costa (født i Portugal) var en av tre jesuitter som kom sammen i 1563 for å virke i ordenens kinamisjon i Macao på kysten av det sørlige Kina. De andre to var Belchior de Figueiredo og José Cabral. De ble knyttet til den nyetablerte jesuittresidensen i byen. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Costa, Baltasar da Costa, Baltasar da Costa, Baltasar da Francisco Pires. Francisco Pires (født 1563 i Portugal, død 26. juli 1632 i Macao i Kina) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Goa i India som ungdom i 1578, og ble etter noen år sendt med pater Michele Ruggieri til Kina, der de i to måneder i 1581 kunne besøke markedet i Kanton (skjønt måtte overnatte på skipene, idet det var forbudt for utlendinger å overnatte på land). Senere ble han presteviet og sendt til Nagasaki i Japan. Han døde i 1632 i Macao. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Pires, Francisco Pires, Francisco Pires, Francisco Pires, Francisco Pires, Francisco Pires, Francisco Pulverkaffeteateret. Pulverkaffeteateret består av freelance skuespillere / sangere fra Levanger, Verdal og Inderøy. Pulverkaffeteateret ble etablert i 1995 på Levanger i Nord-Trøndelag. Gruppa kan se tilbake på flere finaleforestillinger på Norsk Revyfestival på Høylandet, og har høstet priser både der og på Nordisk Revyfestival i Vigge, Sverige. Muzio Rocchi. Muzio Rocchi (født 1572 i Siena i Toscana i Italia, død 7. november 1605 i Macao i Kina) var katolsk misjonnær tilknyttet jesuittordenen i Japan og Kina. Han trådte inn i jesuittordenen i 1590 i Roma, og ble sendt til Goa på skipet "São Martinho" den 5. april 1597. Derfra ble han sendt videre til Macao i 1601. Snart etter ankomsten i Macao sendte han etter matematikkbøker til bruk for sitt virke i kinamisjonene – det var blitt klart i mellomtiden fra pater Matteo Riccis virke at jesuitter med naturvitenskapelig bakgrunn kunne gjøre stor nytte i misjonene. Se også. Rocchi, Muzio Rocchi, Muzio Rocchi, Muzio Rocchi, Muzio Rocchi, Muzio Rocchi, Muzio Cambridge Five. Cambridge Five (også kjent som Cambridge Four) var en celle med sovjettro spioner i England som ga informasjon til Sovjetunionen under den andre verdenskrigen og fram til begynnelsen av 1950-årene. Det er også mulig at denne cellen var ansvarlig for å viderebringe feilaktig informasjon fra Sovjetunionen til nazistene. Det har blitt bevist at cellen bestod av Kim Philby (pseudonym: Stanley), Donald Duart Maclean (pseudonym: Homer), Guy Burgess (pseudonym: Hicks), og Anthony Blunt (pseudonym: Johnson). Men også flere personer har blitt mistenkt for å være mulige medlemmer av cellen. Cellen var egentlig kjent som the Cambridge Spy Ring fordi alle dens kjente medlemmer ble rekruttert fra Trinity College i Cambridge, mens de var medlemmer av the Cambridge Apostles, et hemmelig marxistisk debattsamfunn som bestod av elever fra Trinity College og King's College i Cambridge. Man tror ikke at det var Anthony Blunt som rekrutterte de tre andre til the Cambridge Apostles, selv om han var medlem av Cambridge Apostles mens de andre var førsteklassinger på universitetet. Anthony Blunt var en som rekrutterte, men han rekrutterte sannsynligvis ikke de tre andre. En annen apostel som også er kjent for å gi informasjon til Sovjetunionen, John Cairncross, er det mange som tror er den såkalte femtemannen i cellen, men dette har aldri blitt bekreftet. Michael Whitney Straight var en annen apostel som også var spion for Sovjetunionen og medlem i Cambridge Apostles. Kjente medlemmer. I 1951, skapte Guy Burgess og Donald Duart Maclean internasjonale overskrifter ved å offentlig hoppe av til Sovjetunionen. Det ble fort klart for etterforskerne at de var blitt ført bak lyset i flere år, og Kim Philby ble straks den mistenkte. Etterforskningen av Kim Philby førte til at etterforskerne fant mange indisier, men ikke nok beviser til å tiltale ham for noe som helst, men han ble tvunget til å gå av fra stillingen i MI6. Han ble av pressen beskrevet som den mest sannsynlige hemmelige tredjemann, og han kalte derfor inn til pressekonferanse hvor han nektet for dette. På grunn av at han ikke hadde mulighet til å tiltre noen ny stilling i MI6, begynte Kim Philby å jobbe som journalist i Midtøsten. Avhopperen Anatoliy Golitsyn ga i 1961 informasjon til de britiske myndighetene som pekte mot at Kim Philby fungerte som spion for Sovjetunionen. En MI5 agent, Nicolas Elliott, venn av Philby fra hans tid i MI6, ble sendt til Beirut for å forhøre ham. Nicolas Elliott rapporterte om at Philby viste at han skulle komme, noe som tydet på at det var en muldvarp igjen som lakk informasjon. Kort tid etterpå, mest sannsynligvis fordi han fryktet å bli utlevert fra Libanon, hoppet også Philby av til Sovjetunionen. I 1979 ble Anthony Blunt offentlig beskyldt for å være en spion for Sovjetunionen av journalisten Andrew Boyle, i dennes bok "Climate of Treason". I november 1979 holdt statsminister Margaret Thatcher en tale i House of Commons der hun berettet at Blunt hadde tilstått å ha vært spion for Sovjetunionen 15 år tidligere. På den tiden hadde han tilgang på hemmelig stemplet informasjon og han hadde i all hemmelighet hadde han blitt gitt immunitet i bytte mot å fortelle alt han viste. Anthony Blunt ga en stor mengde med informasjon til den britiske etterretningstjenesten og det at han klarte å holde dette hemmelig så Sovjetunionen ikke fikk vite det økte verdien på den informasjonen han ga ytterligere. Beskyldningen mot den femte kom i 1961 fra KGB-avhopper Anatoliy Golitsyn, han beskyldte Philby for å være et sannsynlig medlem av cellen, Maclean og Burgess som to andre medlemmer av cellen som han kjente til. Disse to hadde allerede hoppet av til Sovjetunionen og Philby gjorde det samme i 1963. Det eneste av ny informasjon som Golitsyn kom med var anklaget også John Vassall for å være en del av cellen. Vassel var en spion som var lavt på rangstigen, flere av etterforskerne tror at han beskyttet en spion høyere oppe i systemet. Golitsyn sin informasjon foreslo at Philby var et medlem, men Philby var allerede under etterforskning, hadde blitt beskyld i avisene og var i et land uten utleveringsplikt til Storbritannia, så dette hjalp lite i etterforskningen av han. Enkelte medlemmer av MI5 og MI6 trodde allerede at Philby var en spion på grunn av informasjonen de hadde fått gjennom Venona-prosjektet. Golitsyn ga også informasjon som er høyst usannsynlig, som for eksempel det å påstå at Harold Wilson (da statsminister i Storbritannia) var en KGB-agent. Helt til i dag er man usikker på hvor pålitelig informasjonen fra Golitsyn var, og derfor er det fortsatt usikkert hvor mange som var medlemmer i cellen. Til ytterligere forvirring, når Blunt ga sin tilståelse sa han at nominerte mange flere enn de han. Alt i alt ble minst tolv personer beskyldt som mulige medlemmer av Golitsyn. «Den femte mannen». På bakgrunn av den informasjonen Golitsyn ga, ble det i mange år spekulert hvem den «Femte Mannen» var. Mye av dette var på grunn av journalisters trang til å skape overskrifter og fraser som ”den tredje mann” og ”den tiende mann”, som var titler på to av novellene som Graham Greene skrev, han skal visstnok ha kjent ”the Cambridge five”. Det er nå regnet som sannsynlig at cellen mest inneholdt mer enn fem medlemmer, sannsynligvis mange flere, siden det er kjent at ytterligere tre personer har tilstått, og at det finnes sterke beviser mot enda flere. Om disse personene var medlemmer av akkurat denne cellen eller kun var sovjetiske spioner, avhenger av graden av hva de visste og graden av samarbeid med ”the Cambridge five”. Graden av samarbeid forblir hovedsakelig ukjent; selv Philby, Burgess, og Maclean jobbet også hovedsakelig alene. Francesco Sambiasi. Francesco Sambiasi eller Bi Fangji (født i 1582 i Cosenza i Calabria i Italia, død i januar 1649 i Kanton i Kina) var katolsk kinamisjonær tilknyttet jesuittordenen. Han ble sendt med skuta "Nossa Senhora da Piedade" til Østen den 23. mars 1609 og ankom Macao i 1610. Han virket en rekke steder i kinamisjonene: Beijing (1613–1616), Kiating og så Shanghai (1622), foretok så en reise til Korea, deretter i Kaifeng (1628), Shanxi, Shandong, Nanjing (1631–1643) og så i Macao («patente de Embaixador», 1645). I 1646 gjorde den siste fordrevne Mingkeiseren Yongli ham til «folkemester» og året etter til mandarin. Han var involvert i arbeidet med revisjonen av den kinesiske kalender. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Sambiasi, Francesco Sambiasi, Francesco Sambiasi Sambiasi, Francesco Sambiasi, Francesco Sambiasi, Francesco Sambiasi, Francesco Viktimologi. Viktimologi er læren om offeret, der formålet er å finne ut hvorfor noen mennesker er utsatt for kriminelle handlinger, og hvordan en persons livsstil påvirker mulighetene for å bli utsatt for kriminalitet. Viktimologi dekker et bredt spekter av områder som sosiologi, psykologi, politiarbeid, strafferett og rettsvitenskap. Viktimologi som vitenskap oppstod i etterkant av andre verdenskrig. Fra å være en ren kriminologisk disiplin, dekker den nå også læren om aggresjoners virkning på offeret. Læren skiller mellom studier på den akutte krisereaksjon på vold og senvirkninger, såkalt posttraumatisk stresslidelse. Læren er ofte sentrert rundt overgrep og voldtekt, men den kan også ta for seg temaer utenom kriminalitet som ulykker, for eksempel trafikkulykker og brannulykker, men også naturulykker samt krigskriminalitet og maktmisbruk. Et eksempel på en gruppe mennesker som synes å være særlig utsatt for ulike former for voldskriminalitet er de prostituerte. Denne gruppen blir det forsket på i forbindelse med viktimologi, både i forhold til å finne forebyggende tiltak og for å lage profiler over gjerningsmennene. Viktimologiske studier av denne gruppen kan f.eks. undersøke samfunnsnormer (forventninger, roller, sosial status, osv), prostituertes juridiske status, livs- og arbeidsvilkår, statistisk analyse av den faktiske økede risiko og sekundære risikofaktorer, samt de prostituertes økonomiske aktivitet. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) er senter lokalisert på Ullevål universitetssykehus i Oslo. NKVTS formål er å styrke kunnskap og kompetanse om vold og traumatisk stress, ikke minst blant dommere. Viktimologi er en sentral del av dette arbeidet. En annen interessegruppe som nytter viktimologi i sitt arbeid er forsikringsbransjen, som nytter viktimologisk statistikk (sammen med annen type statistikk) til å beskrive og definere risikoatferd. Yuncheng (Shanxi). Yuncheng (kinesisk: 运城; pinyin: "Yùnchéng") er den mest sørvestlige by på prefekturnivå i provinsen Shanxi i Folkerepublikken Kina. Den grenser til byprefekturene Jincheng og Linfen i øst og nord, og til provinsene Shaanxi og Henan i vest og sør. Administrative enheter. Byprefekturet Yuncheng har jurisdiksjon over ett distrikt (区 "qū"), 2 byfylker (市 "shì") og 10 fylker (县 "xiàn"). Samferdsel. Kinas riksvei 209 løper gjennom området. Den begynner i Hohhot i Indre Mongolia, krysser gjennom provinsene Shanxi, Henan, Hubei, Hunan og ender opp i havnebyen Beihai i Guangxi. Chameleon (Helloween-album). "Chameleon" er det femte studioalbumet til det tyske power metal-bandet Helloween, og ble utgitt i 1993. Albumet markerer et annerledes lydbilde enn det man tidligere hadde hørt fra Helloween. Etter å ha mislykkes med å leve opp til standarden til "Keeper of the Seven Keys Part I" og "Keeper of the Seven Keys Part II" hadde "Chameleon" nesten forlatt power metal-stilen som bandet var kjent for. Albumet kan tenkes å være et forsøk på å spille rendyrket hard rock, selv om det egentlig er mer progressivt enn hva de tidligere albumene hadde vært. Uruapan. Uruapan (utt: Uruápan) er en by og en kommune i den vestre delen av delstaten Michoacán i Mexico. Byen og området er spesielt kjent for produksjon og eksport av avokado til USA og Canada. Elva Cupatitzio renner gjennom byen, og i den sørlige utkanten av byområdet befinner kløfta Barranca de Cupatitzio seg med fossene "la Tzararacuita" og "la Tzaráracua". I 2005 hadde byen 238 975 innbyggere, mens hele bykommunen hadde 279 229. Kommunens utstrekning er på 954,17 km². Byen er dermed den nest største i Michoacán etter hovedstaden Morelia. Uruapan har sin egen flyplass. Ordet Uruapan kommer fra purépecha-språket og ordet "ulhupani", som betyr «stedet med evig dannelse og fruktbarhet av blomsterknopper». Blant andre tolkninger av navnet kan nevnes «stedet hvor blomstenes gudeprins æres», eller «hvor trærne alltid gir frukt». Grunnleggelse. Uruapans historie er bare delvis overlevert, og for eksempel finnes det ingen beretning om hvordan spanjolene erobret området. Området var før spanjolene kom dominert av purépecha-folket, også kjent som "tarasco-folket", men det levde også andre grupper i områder, slik som otomí-folket, nahua-grupper og andre. Rundt 1400 ble området erobret av tre forente purépecha-stammer, nemlig Pátzcuaro, Tzintzuntzan og Ihuatzio. I 1522 flyktet den siste purépecha-kongen, Tanganxuan, til Uruapan-området fra områdene lenger øst hvor spanjolene allerede hadde tatt kontrollen. I 1531 kom munken Fray Juan de San Miguel til Uruapan og fant det forlatt. Organization of the City. Fray Juan de San Miguel grupperte og organiserte folket i bydeler, som han gav navn etter skytshelgener, slik som San Juan Bautista, San Miguel, San Francisco, La Magdalena, San Juan Evangelista, San Pedro y Santiago osv. Sentrumsområdet er delt mellom La Trinidad og los Reyes. Hver bydel fikk sitt kapell, kor og skole. Hver bydel fikk på den måten sin egen identitet. de San Miguel oppfordret også til håndverksproduksjon. Byplanen følger mønsteret for spanske kolonibyer, med rette gater i nord/sør- og øst/vest-retning, og med en stor "plaza", plass, i sentrum med kirker og offentlige bygg. Det mest verdifulle bygget i byen fra kolonitida er "La Huatapera", en sykehus for urfolk, og blant de eldste sykehusene i Amerika. SpareBank 1 Nøtterøy-Tønsberg. Sparebank1 Nøtterøy-Tønsberg er en bank fra Nøtterøy kommune i Vestfold som nå er en del av SpareBank 1 Alliansen. Banken har hovedkvarter på Teie Torv på Nøtterøy, og to filialer i Tønsberg. Den har også hatt filialer på Borgheim og i Vestskogen, men disse er nå lagt ned. Banken ble åpna 20. juni 1857 under navnet Nøtterø Sogns Sparebank. Den holdt da til hjemme hos kirkeverge Davidsen på Elgestad. Den skifta etter hvert navn til Nøtterø Sparebank, og 40 år etter åpninga flyttet den til egne lokaler på Borgheim. I 1976 flyttet hovedkontoret til Teie. Andi Deris. Andreas «Andi» Deris (født 18. august 1964) er en tysk musiker som er vokalist i power metal-bandet Helloween. Han var tidligere medlem av hardrock-bandet Pink Cream 69. Soloalbum. Han sang også på Nuclear Blast Allstars sin plate: Into The Light (Han sang: A Perfect Day (To Die)) Nulldokument. Et nulldokument (0-dokument) er betegnelsen på et dokument som i offentlig forvaltning er blitt arkivert i en egen mappe for nulldokumenter. Slike dokumenter har av ulike årsaker vært unntatt fra partsinnsyn, og dokumentene har i mange tilfeller heller ikke blitt journalført. Dokumentene inneholder gjerne sensitive personopplysninger og/eller anonyme tips, men det kan også være opplysninger som åpenbart ikke har betydning for saken. "«Med utgangspunkt i tre konkrete saker ble det i en klage hevdet at Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde en lovstridig praksis ved at sensitive opplysninger (såkalte 0-dokumenter) rutinemessig ble unntatt fra dokumentinnsyn. Det ble vist til konkrete tilfeller hvor det ikke ble gitt innsyn i anonyme tips. Tipsene ble heller ikke journalført, slik at det var umulig for den som begjærte innsyn å ha oversikt over hvilke dokumenter som faktisk fantes. UDI erkjente at praksis i forhold til å gi partsinnsyn i 0-dokumenter varierte mellom de ulike enhetene. Enkelte enheter førte ikke slike dokumenter på dokumentlisten. Dokumentene fulgte da heller ikke med når parten ba om dokumentutlån. UDI beklaget at det eksisterte en slik praksis og opplyste at dette ville bli tatt opp internt for å sikre at partenes rettigheter ble overholdt. Også i forhold til behandlingen av anonyme tips erkjente UDI at det forelå en varierende praksis. Noen tips ble journalført, noen ble ført som 0-dokument, og noen ble makulert. Generelt framholdt UDI at anonyme tips som kunne få betydning for saken oftest ga grunnlag for nærmere undersøkelser fra politiet. Hensynet til politiets undersøkelser tilsa da at det ikke var noen rutine for at parten samtidig skulle informeres om tipset. Ombudsmannen understreket viktigheten av at forvaltningen respekterer partens rett til innsyn, og framholdt at det er en grunnleggende oppgave for ethvert forvaltningsorgan å sikre at publikums lovfestede rettigheter til partsinnsyn respekteres. Det var sterkt kritikkverdig at enkelte enheter innen UDI rutinemessig holdt tilbake slike dokumenter fra innsyn.»" Praksisen med nulldokumenter har også vært vanlig ved politi og påtalemyndighet, og ble bl.a. kritisert av det regjeringsoppnevnte granskningsutvalget i Moen-saken. Sommerfestivalen i Selbu. Sommerfestivalen i Selbu arrangeres på "Årsøya", ved Selbusjøen og midt i utløpet av Nea, ca. 1 km til Selbu sentrum. Sommerfestivalen i Selbu, også (feilaktig) kalt "Selbufestivalen" begynte i 2002 med 5 500 besøkende og "DDE", "Dirty Boots", "Slank Bakfra", "Lassie n the Lads", "Too Far Gone" og "Hellbillies" på scenen. Den vokste ganske raskt, og til femårs jubileet besøkte litt over 16 000 Årsøya til festivalen, med ca. 8 000 betalende gjester hver dag siste år, enligt festivalens offisiell nettside. Sommerfestivalen 2007. Årets vinner var sikkert "Åge og Sambandet", med ca. 10 000 publikummere. Billedgalleriene er nå oppdatert med ca. 880 bilder fra årets festival, blant annet fra den offisielle festivalsiden, "NRK", "Tøysegutta" og "Nettby". Sommerfestivalen 2008. Festivalen satt nok en gang ny rekord med totalt 27 000 besøkende over to dager. Coín. Coín er en by et lite stykke inn i landet på Solkysten i Spania, med en liten elv Rio Grande som renner gjennom. Byen ligger i provinsen Malaga om lag 35 km fra Malaga og like langt fra Marbella. Den har om lag 20 000 innbyggere, en stor del av disse er utlendinger, som foretrekker å bo en halv times kjøretur fra strendene ved Torremolinos, Fuengirola and Benalmadena. Byen har en lang historie og er kjent både fra maurernes tid (929 til 1485) og romernes tid. Coín er også kjent fra innspillingen av tv-serien Eldorado. Den ligger mellom Andalusias fjell, med snødekte Sierra de Las Nieves nord for byen. Oradea. Oradea (ungarsk: Nagyvárad) er en by i Romania, hovedsete for Bihor fylke, et av de viktigste akademiske, kulturelle og industrielle sentra i Romania. Byen er beliggende i det nordvestlige hjørne av landet. Hilde Ingvaldsen. Hilde Ingvaldsen (født 5. juli 1988) er en norsk funksjonshemmet langrennsløper og rullestolpigger. Hun er rullestolbruker, og konkurrerer i klassen LW11. Hun representerer Øystre Slidre IL. Association of Chief Police Officers. Association of Chief Police Officers (ACPO) er et samarbeidsorgan for politiet i Storbritannia (unntatt Skottland). All den tid Storbritannia ikke har en nasjonal politistyrke fungerer ACPO som koordinator og forum for landets mange politistyrker. Organisasjonen er finansiert av et stipend fra Home Office samt bidrag fra politinemndene. ACPO er ikke en fagforening for høyere polititjenestemenn – organisasjonen Chief Police Officers' Association fyller den rollen. Giovanni Niccolò. a>, malt av pater Giovanni Niccolo. Giovanni Niccolò (født i 1560 Nole nær Napoli i Italia, død 16. mars 1626 i Macao) var en katolsk misjonær i Kina og Japan tilhørende jesuittordenen. Han ankom Macao i følge med pater Matteo Ricci den 7. august 1582. Han grunnla malerskoler både i Macao og senere i Nagasaki (Japan), der han fikk betydning innen japansk kunsthistorie. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen CD Guadalajara. Club Deportivo de Guadalajara er et meksikansk idrettslag fra Guadalajara, hovedstaden i delstaten Jalisco. Fotball er den dominerende idretten, men laget har også avdelinger for basketball, sykling og tennis. Den profesjonelle fotballklubben benevnes vanligvis som Chivas (geitene) eller Guadalajara. Chivas spiller sine hjemmekamper på Estadio Omnilife, som har en kapasitet på 49 850. Chivas er én av fire kjente profesjonelle fotballklubber på høyt nivå som kun bruker spillere fra hjemlandet. De øvrige klubbene er Athletic Bilbao (Spania), El Nacional (Ecuador) og Saprissa (Costa Rica). Historie. I 1904 ankom belgieren Edgar Everaert Mexico, og sammen med den franskættede Calixto Gas, Max Voog, Gregorio Orozco og den lokale arbeideren Rafael, grunnla han samme år fotballklubben Club Unión. Klubbens farger ble trikolorens. I 1908 skiftet den navn til Club Deportivo Guadalajara AC. Everaert var også klubbens første trener, og spillerne ble hovedsakelig rekruttert blant arbeiderne på fabrikken Fábricas de Francia. Ungdomsarbeid. Klubben gjennomfører en meget omfattende satsing på utvikling av unge fotballtalenter, og ble nr 3 i et uoffisielt verdensmesterskap for 14-åringer i 2005. Målet er å utvikle spillere til egen klubb og til det meksikanske landslaget. Fred Nøddelund. Fred Nøddelund (født 1. april 1947) er en norsk jazzmusiker (flugelhorn), arrangør, plateprodusent og bandleder, kjent fra flere innspillinger og opptredener. Han var tidlig festivalkomponist på Moldejazz ("Atlantis", 1970). Videre ledet han besetninger Sture Janson, Svein Christiansen og Knut Riisnæs. Han har bidratt på utgivelser med den Ålesundske kristenrock-gruppa Good News (1971–75), samt plater utgitt Per Elvis Granberg ("Real rock'n'roll", 1973), Jan Eggum ("Jan Eggum", 1975), Einar Schanke ("Nevergreen", 1976), Erik Bye/Birgitte Grimstad ("En dobbel deylighed", arrangement, 1978), Trond-Viggo Torgersen (1978, 1985 og 1997), David Foster ("Songwriter for the stars", produsent 1982), Arvid Martinsen storband (musiker, 1981), Karin Krog ("NRK sessions" fra Club 7, 1982), Det Norske Kammerkor (1982), Dag Arnesen ("Ny bris", 1982), Bjørn Eidsvåg ("Passe gal", 1983), Pål Thowsen ("Sympathy", 1983), Jens Wendelboe (" 'lone attic", 1983), Grafitti Project (1984), Sigvart Dagsland ("Joker", 1985), Harald Heide-Steen jr. ("Sylfest Strutle, live at Gildevangen", 1985), Melodi Grand Prix (jurymedlem og bandleder, 1986), Kristian Lindeman (produsent, 1992). Den senere tid har han dirigert Asker storband og Kolsås storband. Vikunja. Vikunja ("Vicugna vicugna"), gjennom spansk fra quechua "wik'uña", er et kameldyr som lever på Altiplano i det sørlige Peru, deler av Bolivia, nordre Chile og nordvest i Argentina. Den største bestanden finnes i Peru. Guanako og vikunja er de eneste ville kameldyrartene i Sør-Amerika. Dens nærmest slektning er alpakka. Vikunjaen hevdes å ha verdens mest eksklusive ull, selv om det egentlig ikke er ull, men hule pelshår med en tykkelse på kun 12-14 µm. Beskrivelse. Vikunja i sitt naturlige habitat Vikunja er det minste av kameldyra, voksne dyr har en kroppslengde inkludert hodet på 125–190 cm, skulderhøyde på 70–110 cm og veier mellom 35 og 45 kilogram. Den har ei mer elegant bygning enn guanakoen, og er noe mindre med litt kortere hode og lengre ører. Pelsen er gulbrun på ryggen mens hår på hals og bryst er lyse og ganske lange. Dyra er skye og kan flykte i en fart på 47 km/t i ei høyde på 4 500 moh. Arten eksisterer som to underarter, en nordlig ("V. v. mensalis") og en sørlig ("V. v. vicugna"). Skillet mellom underartene går ved cirka 18o sør. DNA-studier viser at den nordlige underarten er nærmest beslektet med alpakka og trolig er en progenitor for denne. Habitat. Vikunjaen lever i alpint terreng i høyder på mer enn 3 200 moh. (i Peru over 3 800 moh.). I habitatet vokser næringsfattig gras av flerårige planter og grastuster som er harde å beite. Temperaturen varierer mye i denne høyden, fra under frysepunktet om natta til sterk solvarme om dagen. Habitatet må sørge for god vasstilgang, dyra krever drikkevatn hver dag og går sjelden over to kilometer fra nærmeste vasskilde. Atferd. Vikunjaen lever i familiegrupper på 6–10 dyr med et dominerende hanndyr sammen med hunndyr og ungdyr. Flokken hviler på ei høyde over beiteområdet. De lager gjødningshauger på ca 4 meter i diameter. Paringstida er på høsten, svangerskapstida er på rundt 11 måneder og kalven dier i opp til 10 måneder. Dyra er kjønnsmodne etter 2 år og kan nå en levealder på 15–20 år. Unge hanndyr lever i ungkarsflokker større enn de vanlige familieflokkene. Naturlige predatorer er puma og andesrev. Kondorer dreper normalt ikke selv, men eter åtsel fra døde vikunjaer. Annet. Hvert individ produserer 200–250 gram ekstremt fin ull årlig, til en kilopris av ca USD 400–600 (2002). Også inkaene verdsatte vikunjaen for ullkvaliteten. Det skal har vært forbudt for andre enn herskerne å bære klær av vikunjaull. Både den gang og i dag var vikunjaen verna av lovverket, men i en periode gikk det for seg mye ukontrollert krypskyting, slik at populasjonen falt til omkring 10 000 dyr på 1960-tallet. Etter at ble det satt inn vernetiltak både i Peru og Chile, har bestanden kommet opp mot 200 000 dyr igjen, hvorav cirka 120 000 i Peru. Selv om tallet virker komfortabelt, er arten klassifisert som sårbar av Verdens naturvernunion og som truet av U.S. Fish and Wildlife Service. I førkolumbisk tid var høsting fra populasjonen særs regulert, det har vært foreslått at så mye som to millioner dyr levde i Andes med en utbredelse så langt nord som i Ecuador. Etter at arten ble nær utrydda kom det i gang internasjonale vernetiltak fra 1969. Det ble oppretta et nett av verneområde etter en aksjonsplan i de landa som hadde bestand. På 1980-tallet kom det i gang prosjekt for berekraftig høsting av populasjonen i samarbeid mellom mindre lokalsamfunn og styresmakter innenfor verneområde. Et eksempel på et slikt reservat er "La Reserva Nacional de Pampa Galeras" i Ayacucho-regionen i Peru med et areal på 6 500 hektar. BMW N54. BMW N54 er en sekssylindret rekkemotor med dobbel turbo fra BMW. Motoren ble lansert sent i 2006, og ble først tilgjengelig i E92 BMW 3-serie Coupé. Motoren er den første, nye turboladede bensinmotor BMW har satt i produksjon siden BMW E23i i 1980. Motoren vant prisen "International Engine of the Year" i 2007. __NOTOC__ N54B30. N54B30 utvikler en maksimal effekt på 306 hk (225 kW) og dreiemoment på 400 Nm ved hjelp av to lavtrykk[turboer. Fordi BMW ønsket å gi motoren den samme kjørefølelsen som en "sugemotor" (en motor uten turbolading) er turbotrykket kun 0,4 bar. Motoren ble vist første gang på bilutstillingen i Geneve i 2006. Francesco Saverio Filippucci. Francesco Saverio Filippucci (kinesisk: 方濟各, "Fang Jige", født 5. januar 1632 i Macerata i Italia, død 12. august 1692 i Macao i Kina) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ble sendt til Østen i 1660 og ankom Goa 13. juni 1661 og Macao 1663. Fra 1671 til 1679 virket han i Kanton der han også ble superior for kommuniteten av jesuittmisjonærer. I 1680 ble han provinsial for jesuittenes misjon i Japan, en heller teoretisk utnevnelse ettersom landet var blitt stengt for utlendinger. Jesuittene opprettholdt imidlertid en beredskap med reiseklare misjonærer i Macao i tilfelle landet skulle åpne seg opp igjen. Han var også visitator av misjonene i Kina. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Filipucci, Francesco Filipucci, Francesco Filipucci, Francesco Filipucci, Francesco Filipucci, Francesco Claude Motel. Claude Motel eller "Mu Gewo" (født 1618 i Compiègne i Frankrike, død 17. oktober 1671 i Ganzhou i Jiangxi i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste ut via Lisboa sammen med to franske medbrødre i 1655 og ankom Kina i 1657. Han virket i Hangzhou og i Shaanxi til han under forfølgelsene fra 1664 ble ført først til Beijing og så til Kanton. Han ble løslatt fra husarresten der i 1671 og reiste til Jiangxi-provinsen der han døde kort tid etter. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen BMW M60. BMW M60 er en stempelmotor med åtte sylindere i V-form produsert av BMW mellom april 1992 og 1995. Motoren erstattet rekkemotoren BMW M30. M60 var på "Wards 10 Best Engines"-listen i 1995 og 1996. Motoren ble erstattet av BMW M62-motoren i 1996. __NOTOC__ M60B30. M60B30 har et sylindervolum på 3 liter (2 997 ccm) og en effekt på 218 hk (163 kW) ved 5 800 omdreininger per minutt og 290 Nm (210 ft-lbf) ved 4 500 o/min. Sylinderne har en boring på 84 mm og en slaglengde på 67.6 mm, og kompresjonsforholdet er 10.5:1. M60B40. M60B40 har et sylindervolum på 4 liter (3 982 ccm) og en effekt på 286 hk (213 kW) ved 5 800 omdreininger per minutt og 400 Nm (295 ft-lbf) ved 5 100 o/min. Sylinderne har en boring på 89 mm og en slaglengde på 80 mm. Motoren hadde også en smidd veivaksel fremfor M60B30s støpte aksel. Nikasil-problematikk. BMW benyttet Nikasil, en legering av aluminium, nikkel og silisium som sylinderforinger i M60-motorene. Nikasil reagerer med det høye svovelinnholdet i bensin av lavere kvalitet, som i deler av USA. Reaksjonen som dannes gjør skade på den øverste delen av sylinderen, hvor det er mest kontakt mellom bensinblandingen og sylinderforingen. Disse skadene forårsaker lav kompresjon i forbrenningskammeret. Den eneste løsningen på dette problemet er å erstatte sylinderforingene med Alusil-foringer, som ikke reagerer på svovel på samme måte. Etter at problemet ble avdekket utstedte BMW en utvidet seks år/160.000 km garanti for reparasjon av disse skadene uten kostnad for bileier. Sandbanke. Sandbanke er en ansamling av sand eller grus i en elv, kystsone eller elveutløp. Når den ligger ved en strand, kan den kalles en lido. Banken kan være med eller uten vegetasjon, og ofte vandrer den slik at den eroderes på en side og bygges ut på andre siden. Størrelsen kan variere fra noen meter til flere kilometer som barriereøyer langs hele kystlinjen. Sjøkart markerer slike landformer som "grunner", men de er ofte vanskelige å lokalisere siden de flytter seg. Sandbanker dannes av tidevann, bølger eller strømning av vann fra elver o.l. Barriereøy. En barriereøy er en lang og relativt smal øy som ligger parallelt med kysten. Den er bygget opp av sedimenter, hovedsakelig sand. Bak barriereøya, dvs mellom øya og fastlandet, ligger en lagune eller en myr el. hvor vi finner mer finkornet materiale. Øya virker som et skjold som beskytter fastlandet mot å eroderes på grunn av f.eks. store bølger. BMW M62. BMW M62 er en stempelmotor med åtte sylindre i V-form bygget av BMW. M62 har fire ventiler per sylinder og er utstyrt med smidde råder. __NOTOC__ M62B35. M62B35 har et sylindervolum på 3,5 liter (3 498 cm³) og ble introdusert i 1996. M62TUB35. M62TUB35 er en teknisk oppgradering av M62B35-motoren, som finnes i to varianter. Den første har en effekt på 233 hk og 345 Nm, den andre en effekt på 241 hk og 345 Nm. M62B44. M62B44 har et sylindervolum på 4,4 liter (4 398 cm³) og en effekt på 283 hk (210 kW) ved 5 750 omdreininger per minutt og 420 Nm ved 3 900 o/min. Sylinderne har en boring på 92 mm og en slaglengde på 82,7 mm. M62B46. M62B46 har et sylindervolum på 4,6 liter (4 619 cm³) og en effekt på 342 hk (255 kW) og 480 Nm. S62==. S62 er en motor utviklet for E39 M5 og E52 Z8. Motoren har et sylindervolum på 5,0 liter (4 941 cm³) og er basert på den samme arkitekturen som den vanlige 4,4-liters aluminiumsmotoren fra E39 540i. BMWs Motorsport-avdeling ("M") har modifisert motoren sterkt for økt effekt og dreiemoment. Motoren leverer en effekt på 400 hk ved 6 600 o/min. Tsjekkoslovakias herrelandslag i fotball. Tsjekkoslovakias herrelandslag i fotball var landslaget til Tsjekkoslovakia før landet ble splitta i Tsjekkia og Slovakia. Mellom 1922 og 1993 het landslaget Tsjekkoslovakia. Tsjekkoslavkia tok sølv i to verdensmesterskap; i fotball-VM 1934 og fotball-VM 1962. De vant fotball-EM 1976. Frelsesarmeens korps. Frelsesarmeens korps er lokalmenighetene i bevegelsen og kirkesamfunnet Frelsesarmeen. Korpsene sorterer under divisjoner, som igjen ligger under et territorium. Divisjonssjef er den øverste åndelige og administrative lederen for en samling med korps (menigheter). Divisjonssjefene har egne kontor kalt divisjonshovedkvarter. Divisjonssjefen har tilsyn med menighetene. Nærmeste overordnede for divisjonssjefen er feltsjefen. Denne har sitt kontor i Oslo (se: Frelsesarmeens hovedkvarter) Territorier. Et territorium kan være et land eller en del av et land eller flere land slått sammen. Territorialleder er den øverste lederen i et territorium. En territorialleder er som regel kommandør. Territoriallederen for Island, Færøyene og Norge er kommandør Clive T. Adams Det finnes noen territorier som egentlig er for små til å være egne territorier, men som pga historie, egenart eller av andre grunner har blitt eget territorium. Et eksempel på dette er Danmark, hvor Frelsesarmeen egentlig er ganske liten. Det er ganske vanlig at territoriallederne kommer fra et land utenfor territoriet. Nord-Norge divisjon. Divisjonssjef major Gro Merete Berg. Divisjonen strekker seg fra Bodø og nordover. I 2007 startet divisjonen også arbeid inn mot Murmansk, med utgangspunkt i Kirkenes Nordre divisjon. Den omfatter 18 korps i midt-Norge; Nord- og Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, samt deler av Nordland og Sogn og Fjordane og strekker seg fra Mo i Rana i nord til Florø i vest og Røros i øst. Pr 2007 er det Solfrid Bakken som er divisjonssjef. Divisjonens administrasjonskontor ligger i Trondheim. Opplandske divisjon. Divisjonssjef Brith-Mari Heggelund. Divisjonshovedkvarteret ligger på Hamar Sentraldivisjonen. Divisjonssjef majorene Tone og Frank Gjeruldsen. Divisjonshovedkvarteret ligger i Oslo. Divisjonen omfatter Frelsesarmeens menigheter, det sosiale arbeidet er organisert under Frelsesarmeens sosialtjeneste. Østre divisjon. Divisjonssjef majorene Anne Lise og Arne Undersrud. Divisjonshovedkvarteret ligger på Solbergelva. Vestre divisjon. Divisjonssjefer oberstløytnantene Odd og Grethe Berg. Divisjonens barne- og ungdomssekretær major Kjersti Risan. Divisjonshovedkvarteret ligger i Stavanger. Fylkesvei 208 (Østfold). Fylkesvei 208 i Østfold går mellom Knapstad stasjon i Hobøl og Bjaberg i Spydeberg kommune. Traséer: Bjaberg – Knapstad (4,2 km), Knapstad – Knapstad stasjon (0,5 km). Eksterne lenker. 208 BMW M67. BMW M67 er en dieseldrevet stempelmotor med åtte sylindre i V-form produsert av BMW fra 1998. 3.9-litersutgaven av motoren vant prisen "International Engine of the Year" i kategorien for motorer mellom tre og fire liters sylindervolum i 1999 og 2000. __NOTOC__ Fylkesvei 242 (Østfold). Fylkesvei 242 i Østfold går mellom Giltvet og Mørk i Spydeberg. Veiens lengde er 8,6 km. Eksterne lenker. 242 Demokratene (Australia). Australian Democrats er et australsk progressivt sosialliberalt parti. Partiet ble grunnlagt i 1977, hvor det deltok i sitt første parlamentsvalg. Partiet ble dannet av medlemmer av The Australia Party og The Liberal Movement under ledelse av den kjente politikeren Don Chipp. Partiet klarte seg særlig bra ved parlamentsvalget i 2004 og valget i Sydaustralia i 2006. Det settes derfor spørsmålstegn ved partiets fremtid. Partiets fire senatorer er på valg i 2007. Kun to tar omvalg. Offshore Media Group. Offshore Media Group er selskapet som driver nettstedet «offshore.no», et nettsted som spesialiserer seg på nyheter innen offshore-sektoren. Websiden har 300 000 lesere i måneden. Det jobber tre norske journalister med siden, som også har en søsterside i England sydd over samme lest. Offshore Media Group arrangerer også noen av oljemessene i Norge. I tillegg gir mediehuset ut magasinet "Offshore & Energy", som er et av Norges eldste fagtidskrift innen sin genre. Opplaget på dette magasinet er 12 000, med fire utgaver i året. Selskapet har hovedkontor i Bergen, men også kontorer i Oslo og Stavanger. I alt 13 ansatte jobber i selskapet. BMW N62. BMW N62 er en stempelmotor med åtte sylindere i V-form produsert av BMW. Motoren er utstyrt med motorblokk og sylindertopper av aluminium og doble overliggende kamaksler. Den har fire ventiler per sylinder og er også utstyrt med BMWs dobbel-VANOS variable ventiltider og Valvetronic-teknologi samt smidde råder. Motoren vant tittelen "International Engine of the Year" i 2002, samt kategoriene "Best New Engine" og "Above 4-litre". __NOTOC__ N62B36. N62B36 har et sylindervolum på 3.6 liter (3 600 ccm) og en effekt på 272 hk (200 kW) ved 6 200 omdreininger per minutt samt et dreiemoment på 360 Nm (266 ft-lbf) ved 3 700 o/min. N62B40. N62B40 har et sylindervolum på 4.0 liter (4 000 ccm) og en effekt på 306 hk (225 kW) ved 6 300 omdreininger per minutt samt et dreiemoment på 390 Nm (288 ft-lbf) ved 3 500 o/min. N62B44. N62B44 har et sylindervolum på 4.4 liter (4 398 ccm) og finnes i to utgaver. Den første leverer en effekt på 319 hk (235 kW) ved 6 100 omdreininger per minutt samt et dreiemoment på 440 Nm (325 ft-lbf) ved 3 700 o/min, mens den andre leverer 333 hk (245 kW) ved 6 100 o/min og et dreiemoment på 450 Nm (332 ft-lbf) ved 3 600 o/min. Motoren har en boring på 92 mm og en slaglengde på 82.7 mm. N62B48. N62B48 har et sylindervolum på 4.8 liter (4 799 ccm) og finnes også i to utgaver. Den første leverer en effekt på 360 hk (265 kW) og 500 Nm (369 ft-lbf), mens den andre leverer en effekt på 367 hk (270 kW) og 490 Nm (361 ft-lbf). Utgaven med 367 hk brukes også i Wiesmann GT MF 4. Rune Grammofon. Rune Grammofon (etablert 1998 i Oslo) er et norsk plateselskap, eid og etablert av Rune Kristoffersen. Det gir ut elektronisk, improvisasjonell, eksperimentell musikk, ofte i grenselandet mot jazz. Utgivelsene har digipak-design av Kim Hiorthøy. Selskapet har distribuert via ECM (2000-05). Rune Grammofon ved Rune Kristoffersen fikk Bjellesauprisen for 2010. BMW S65. BMW S65 er en stempelmotor med åtte sylindre i V-form, 32 ventiler og doble overliggende kamaksler fra BMW. Motoren er utviklet fra BMW S85 V10-motoren som brukes i M5 og M6. S65-motoren ble introdusert i E92 M3 som en erstatning for rekkesekseren S54. __NOTOC__ Lederne. Lederne er fagorganisasjonen for Norges ledere og betrodde tekniske og merkantile ansatte. Drøyt 15.000 i vel 1.200 bedrifter er medlem i Lederne. Lederne ble stiftet i 1910 og er partipolitisk uavhengig. Organisasjonen har avtaler med de fleste arbeidsgiverorganisasjoner, og tilbyr blant annet omfattende støtte til kurs og etterutdanning, forsikringer for medlemmet og familien og økonomisk støtte ved arbeidsledighet. Medlemmene er fordelt på syv regioner og 125 avdelinger. Historie i korte trekk. - En uavhengig organisasjon etablert i 1910 under navnet De industrielle Formænd og Værksmestres Landsforbund. - den het fra 1927 til 1998 Norges Arbeidslederforbund (NALF). Siden 1998: Lederne. - 1934: Første tariffavtale mellom NALF og Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F., nåværende NHO). - 1940: Forbundet satt under administrasjon av den tyske okkupasjonsmakt, som meldte NALF kollektivt inn i LO. - 1951: NFATF (nærværende FLT i LO) stiftet etter konflikt ved Askim Gummivarefabrikk. LO vant fram med krav om forhandlingsrett for 8 formenn og tekniske funksjonærer. ”Lex Askim” (Retten til fri organisering for formenn og tekniske funksjonærer). - 1952: NALF med i ”paraplyorganisasjon” Funksjonærenes Sentralorganisasjon (FSO). - 1959: NALF ut av FSO – FSO nedlagt. - 1962: NALF starter organisering av tekniske funksjonærer. - 1985: Landsmøtet beslutter å organisere ledere og betrodde tekniske stillinger offshore, med ansettelse av egen forbundssekretær. - 1995: Landsmøtevedtak om organisering innen HSH-området. - 1997: Opprettet Hovedavtale/Lederavtale med HSH. - 1998: Navneendring til Lederne, erstattet Arbeidslederavtalen med Hovedavtale/Lederavtalen med NHO. - 2000: Landsmøtevedtak om årlig kongress/ landsmøte hvert fjerde år (landsstyret nedlagt, mandat fordelt på forbundsstyret og kongress). Regioner isteden for landsdeler. - 2003: Omfattende avtaler om markedsføring, juridiske tjenester, økonomi og medlemsregister med selskapene Norsk Kunde- og Medlemsutvikling (CiF), Compendia og Kunde- og Medlemsservice (KOM) på Bryne. - 2006: Organisatorisk behandling av kollektiv innmelding av medlemmene i FLF, som kom inn 1. januar 2007 med 1500 ledere i Coop og lederavtaler med samvirkelagenes arbeidsgiverorganisasjon SAMFO. - 2010: 100-årsjubileet feires med historisk medlemsvekst, feiring i Bergen i september og utgivelse av jubileumsbok om ledelse i Norge gjennom 100 år (utgiver Dinamo Forlag). Ledelse. Forbundsleder er Jan Olav Brekke (valgt). Nestleder er Tor Hæhre (valgt). Administrasjonsleder er Kjetil Haave. Kommunikasjonsleder er Sverre Simen Hov. Klade. En klade er en systematisk enhet i biologien og brukes i forbindelse med kladistikk. Uttrykket er en direkte oversettelse av den engelske fagutrykket «clade», og uttales vanligvis "kleid" også på norsk. Det formelle navnet er "monofyletisk taxon". En klade er en gruppering som inkluderer en felles stamfar og alle etterkommere (levende og utdøde) av denne stamfaren. Vanligvis angis en klade som to arter (med + i mellom), der alle etterkommere etter de to artenes siste felles stamfar regnes med til gruppa. Hvis gruppa har flere opphav er den ikke en systematisk enhet, og hvis noen av gruppas medlemmer ikke regnes som medlemmer i gruppa, er det en grade. Fylkesvei 233 (Østfold). Fylkesvei 233 i Østfold går mellom Spydeberg stasjon og fylkesgrensen ved Mørkåsen i Spydeberg. Veiens lengde er 12,6 km. Eksterne lenker. 233 Holt vestvollen. Holt Vestvollen er et boligområde i Skedsmo kommune, hovedsakelig bebygget med rekkehus, 2- og 4mannsboliger og noen eneboliger. Bygget i 1980- og 1990-tallet. Gatenavnene i området er oppkalt etter proster og lensmenn som har hatt sitt embete fra prostegården og lensmannsgården i området. Nærhet til Skedsmo kirke og Sten-Tærud Skole. På området ligger fire barnehager (Vestvollen bhg, Holthagen bhg, Toppen bhg og Sten-Tærud bhg), samt et nærmiljøsenter med to butikker, frisør, gatekjøkken, legesenter og en restaurant (Olympia). I utkanten av området fins noe industri. Fylkesvei 622 (Østfold). Fylkesvei 622 i Østfold går mellom Strømnes og Sikkeland i Sarpsborg kommune. Veiens lengde er 8,0 km. Eksterne lenker. 622 João Rodrigues Girão. João Rodrigues Girão (født i Alcochete nær Lisboa i Portugal, død 15. oktober 1629) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket først i Japan, dit han ankom i 1586, men måtte på¨grunn av forfølgelsene dra til Macao i 1614. Der virket han til 1627. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Erling Alvsson. Erling Alvsson (ca. 1230 – 1283) var lendmann og baron fra 1277. Han tilhørte den mektige Tanbergslekten med setegård på Tanberg (Tornberg) på Ringerike. Han var sønn av lendmannen Alv Erlingsson (eldre) og Ingeborg Bårdsdatter som var Skule Bårdssons søster. Faren deltok som en av Skules nærmeste i opprøret mot Håkon Håkonsson. Det forhindret likevel ikke at Erling slo seg opp som en av rikets mest innflytelsesrike lendmenn etter farens død. Erling deltok i Magnus Lagabøtes bryllup med Ingeborg Plovpenningsdatter, og den påfølgende kroningsseremonien i Bergen i 1261. I 1263 deltok han som en av de ledende lendmennene på Håkon Håkonssons skottetog. Han kjempet ved slaget ved Largs og var ved kong Håkons side da han døde på Orknøyene samme vinter. Sammen med lendmannen Andres Plytt førte Erling skipet med kongens lik tilbake til Bergen våren 1264. Det var likevel under Magnus Lagabøte han fremstår som mest innflytelsesrik, de to kan ha vært personlige venner. Han opptrer ved konges side i flere dokumenter og garanterte sættargjerden i Tønsberg på kongens side i 1277. Etter kong Magnus` død i 1280 var han en av baronene som uttøvde den kongelige antikirkelige politikken som gjorde at Eirik Magnusson fikk tilnavnet "Prestehater". På 1270-tallet fikk Erling den lukrative sysselmannsstillingen i Borgarsyssel og holdt hovedsakelig til i Sarpsborg i resten av sin levetid. Da kong Valdemar Birgersson av Sverige måtte flykte fra riket sitt i 1276, etter at broren, Magnus Birgersson (senere Ladulås) hadde gjort opprør, flyktet han til Sarpsborg og fikk Erlings beskyttelse. Senere deltok Erling sammen med sønnen, Alv Erlingsson (yngre) i forhandlingene mellom de to brødrene. Erling må ha hatt en sterk selvstendig stilling som sysselmann. Da han døde i 1283 arvet nemlig sønnen Alv stillingen hans, noe som egentlig gikk imot rikets lovverk. BMW S85. BMW S85 er en stempelmotor med 10 sylindere i V-form, 40 ventiler og doble overliggende kamaksler fra BMW. Motoren finnes i E60 M5 og E63 M6. Motoren er inspirert av motorene fra BMWs Formel 1-avdeling, og deler mange komponenter og teknologi fra BMW Williams Formel 1-bilene. Borgerrettigheter. USAs president, Lyndon B. Johnson, i møte med ledere i borgerettighets-bevegelsen – Martin Luther King, Jr., Whitney Young, og James Farmer. Borgerrettigheter er individets beskyttelse og privilegier som er gitt til alle borgere, og som er festet i lovverket. Borgerrettigheter skiller seg fra menneskerettigheter og naturlige rettigheter. Borgerrettigheter er rettigheter som er gitt av nasjoner, til borgerne som befinner seg innenfor disses territorialgrenser, mens naturlige- og menneskerettigheter er rettigheter som mange lærde hevder at individet får ved fødselen. For eksempel hevdet filosofen John Locke at naturlige rettigheter til liv, frihet og eiendom burde omgjøres til borgerrettigheter og beskyttes av alle stater som en del av den sosiale kontrakt. Andre har argumentert med at mennesker får visse rettigheter ved fødselen, eller blir gitt disse av Gud, og at dette er naturlige rettigheter som har eksistert før alle statsdannelser. Lover som sikrer borgerrettigheter kan være skrevet ned, avledet fra sedvane eller underforståtte. I USA og på mesteparten av det europeiske fastlandet er slike lover vanligvis skrevet ned. Eksempler på slike rettigheter kan være retten til erstatning når man blir skadet av en annen person, personvern og retten til privatliv, rett til å fredelige protester, retten til rettferdig etterforskning dersom man er mistenkt for en forbrytelse, og mer generelle rettigheter slik som stemmerett, rett til frihet, handlefrihet, og rett til likebehandling. Ettersom sivilisasjoner skred frem og ble formalisert gjennom nedskrevne grunnlover, ble noen av de viktigste rettighetene gitt til borgerne. Der disse rettighetene ble funnet utilstrekkelige, har borgerrettighetsbevegelser dukket opp som redskap for å kreve mer lik og rettferdig behandling for alle borgerne, og for å presse fram lover for å fjerne eksisterende diskriminering. Hohfelds rettighetsbegrep. Hohfeld skilte "rettigheter" fra "friheter", og "makt" fra "immunitet" – begreper som ofte blir brukt om hverandre til daglig, men som fra et filosofisk ståsted er forskjellige. Ved å se likhetene mellom disse begrepene, håpet han å forklare de rettslige interessene som har utviklet seg i borgersammfunnet, og å besvare spørsmålet om hvorvidt borgerne av en stat har rett til å benytte seg av de forskjellige formene for sosiale ytelser. Selv om order "rettighet" ofte blir brukt om frihet, makt, eller immunitet, skilte Hohfeld klart mellom disse. Faktisk så beskrev Hohfeld frihet som "a priori" (årsaksbestemt) med henblikk på rettslige forhold, og noe som forelå lenge før rettssamfunn ble innført, og en makt i den grad at det ikke kunne begrenses ved lov. Kort fattet mente Hohfeld at enhver som forsøker å gjøre inngrep i borgernes frihet klart måtte bevise at de hadde rett til å gjøre dette. Gjennom mer enn 80 år med betraktninger, har det blitt sådd noe tvil og hvorvidt denne samlingen begreper er filosofisk holdbart. Kjernen i denne samstillingen mellom "rettighet", "plikt" og "frihet" består den dag i dag som et spennende argument. Rettferdig samfunn. For Rawls, var en rettighet «berettigelse eller rettferdiggjort krav overfor andre», som innbefatter både negative og positive forpliktelser – både at individet ikke kan gjøre andre fortred (negative forpliktelser), og gi fra seg en avpasset del av inntekten gjennom beskatning, til fordel for de fattigste (positiv forpliktelse). Dette gjør skillet mellom rettigheter og plikter, som foreslått av Hohfeld, uklart. For eksempel hvis en borger har rett til gratis medisinsk hjelp, vil andre (gjennom et statlig organ) være forpliktet til å tilby denne tjenesten. Kritikere av Rawls tilnærming betviler om forskjellighetsprinsippet er fornuftig for en stat som konsekvent benytter seg av den kapitalistiske modellen. Rawls idéer har forøvrig påvirket innføringen av sosiale markedsøkonomier innenfor kapitalistiske system i europeiske land, slik som Tyskland. Minimal forfatning. Nozick mente derfor at det ikke finnes noen positive borgerrettigheter, kun rettigheter til eiendom, og rettigheter til selvbestemmelse. For ham var et "rettferdig samfunn" et samfunn som gjør så mye som mulig for å beskytte enhvers uavhengighet og frihet til å gjøre det en vil for å gagne seg selv. Dette er et viktig teologisk prinsipp: Den Jeffersonske politiske filosofis rett til streben etter personlig lykke, er friheten til å utføre enhver handling så lenge det ikke begrenser den samme rettigheten hevdet av en annen. Kritikere av denne modellen hevder at en stat som ikke tilbyr noen tjenester til sine borgere er utilstrekkelig. Forskjellen mellom Rawls og Nozick er at Rawls mente at en stat alltid skulle tilby det mest fundamentale for tilværelsen, mens Nozick ikke ga noen innrømmelser, bortsett fra individets frihet til å alltid strebe etter egen lykke. Underforståttet rettigheter. Underforståtte rettigheter er rettigheter som en domstol regner som eksisterende, selv om det ikke garanteres for gjennom lovverket eller sedvane, basert på teorien om at nedskrevne eller sedvanlige rettigheter nødvendigvis må inkludere underforståtte rettigheter. Et velkjent (og kontroversielt) eksempel på en underforstått rettighet, fra den amerikanske grunnloven, er retten til privatliv og personvern, som USAs høyesterett i 1965 erkjente at eksisterte i rettssaken "Griswold v. Connecticut". Denne avgjørelsen fastslo individets rett til å bestemme over sin egen helse ved å bruke prevensjon, der loven i Connecticut fastslo at bruk av prevensjon var ulovlig. I tillegg så slo USAs høyesterett i 1973 fast, i rettssaken "Roe v. Wade", at staten ikke kan forby muligheten til selvbestemt abort, da dette er beskyttet gjennom den underforståtte rettigheten til privatliv. Som en regel kan delstatsforsamlingene i USA utvide borgerrettighetene utover det den amerikanske grunnloven garanterer, men de kan ikke innskrenke disse. USA. Lyndon B. Johnson undertegner loven om borgerrettigheter i 1964. Borgerrettigheter kan i en forstand referere til lik behandling av alle borgere uavhengig av rase, kjønn eller andre sosiale klasser, eller det kan referere til lover som påberoper seg positive friheter. Et eksempel på det førstnevnte er fra rettssaken "Brown v. Board of Education" fra 1954, som dreide seg om hvorvidt lover som påbød rasemessige skiller i skolesystemet i enkelte delstater i USA, var grunnlovsstridige. USAs høyesterett avgjorde her at det var tillatt å skille elever basert på rase. Dette ble deretter omgjort gjennom loven om borgerrettigheter fra 1964, som hevder at «(a) Alle personer har krav på full og lik tilgang på varer, tjenester, bekvemmeligheter, privilegier, fordeler og underbringelse på ethvert sted for felles benyttelse, som definert i denne seksjon, uten diskriminering eller skille på bakgrunn av race, farge, religion eller nasjonal opprinnelse.» Denne loven, og loven om beskyttelse av folk med manglende evner (som oftest handicappede) fra 1990, nevner en rekke borgerrettigheter som er garantert av det 14. grunnlovstillegget til den amerikanske grunnloven. På tross av at dette grunnlovstillegget vanligvis blir sett på som borgerrettighetstillegget, blir all grunnlovsfestet beskyttelse i USA sett på som borgerrettigheter. Thomas Jefferson skrev i 1774 at «Et fritt folk hevder sine rettigheter som avledet fra naturlover, og ikke som en gave fra øverste rettsinstans.» Den amerikanske grunnloven anerkjenner flere ulike borgerrettigheter enn de fleste andre nasjonale grunnlover. To eksempler på borgerrettigheter som finnes i USA, men sjeldent (hvis i det hele tatt) ellers i verden, er retten til å bære våpen (festet i det andre grunnlovstillegget), og retten til å dømmes av en jurydomstol bestående av likemenn (festet i det sjette grunnlovstillegget). Få nasjoner, ikke engang FN, har ennå anerkjent disse borgerrettighetene. Mange nasjoner anerkjenner et individs borgerrettighet til å ikke bli henrettet for forbrytelser, en borgerrettighet som ikke anerkjennes innenfor USA. Vitrektomi. Vitrektomi er et kirurgisk inngrep i pasientens øye der man helt eller delvis fjerner glasslegemet inne i øyet. Anterior vitrektomi omfatter å fjerne små områder av glasslegemet fra de fremre strukturer i øyet – ofte fordi disse er sammenfiltret i en intraokulær linse eller andre strukturer. Pars plana vitrektomi er en generell beskrivelse av en gruppe av operasjoner utført dypere inn i øyet. Alle innebærer å fjerne hele eller deler av glasslegemet. Glasslegeme. Skjematisk diagram over det menneskelige øyet. Glasslegemet er den klare vannaktige oppløsningen som fyller området mellom linsen og netthinnen i øyet hos virveldyr. Sammensetning. Oppløsningen består av vann, men har en viskositet to til fire ganger høyere enn vann. Resten av oppløsningen består av salter, sukker, fagocytter og et nettverk av kollagene fibre. V10-motor. En V10-motor er en motor med ti sylindere i V-form. Inntil nylig har ikke V10-motorer vært særlig utbredt; en V12-motor er kun marginalt mer komplisert og har en roligere gange, mens en V8 er mindre komplisert og mer økonomisk. Moderne teknologi har nå gjort det mulig å benytte V10-motorer der en V8 ville vært for svak, og en V12 ville vært for komplisert eller for stor. Dodge var den første produsenten som utviklet en moderne V10-motor, med utgangspunkt i sin LA-series-motor. Opprinnelig var tanken å bruke motoren i mindre lastebiler, men den første produksjonsmodellen som var utstyrt med V10-motoren var sportsbilen Dodge Viper. Senere ble motoren også brukt i Dodge Ram (fra 1994), i sin opprinnelige lastebildesign. Denne motoren forsvant i 2003, samtidig med at modellen Dodge Ram SRT-10 ble introdusert med motoren fra Viper. Denne lette lastebilen var ment å konkurrere med Fords F-150 SVT Lightning. Europeiske bilprodusenter var tregere med å benytte V10-konfigurasjonen, men etterhvert ble motortypen benyttet i superbiler fra Lamborghini og Porsche, og senere benyttet BMW og Audi V10-motorer i sine sedanmodeller (5-serie og A6, respektivt). Volkswagen har også utviklet en V10-motor, denne er dieseldrevet. Liste over biler utstyrt med V10-motor. "(Sortert alfabetisk etter produsent, deretter etter årsmodell)" Racing. Den mest utbredte bruken av V10-motorer har vært i Formel 1, hvor konfigurasjonen først ble benyttet av Honda og Renault før sesongen 1989. Introduksjonen av treliters-regelen gjorde at V10 ble det beste alternativet til V8 og V12. Renault benyttet en flatere (110°) motor i 2002 og 2003, men gikk tilbake til en mer konvensjonell motor (72°) senere. Før sesongen 2006 ble V10-motorer forbudt da det ble innført et krav om 2,4-liters V8-motorer. Bento de Matos. Bento de Matos eller "Lin Cunyuan" (født i 1600 i Vidigueira i Portugal, drept av sjørøvere 12. desember 1651 ved Hainan nær Kina) var katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen i Vietnam og Kina. Han virket fra 1627 i Cochinkina og fra oktober 1630 i Kina: Fuzhou 1630-1635; Hainan 1635, og i Macao fra 1640. Fra 1641til 1644 var han igjen i Cochinkina, og deretter frem og tilbake mellom Macao, Hainan og Cochinkina. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Matos, Bento Matos, Bento Matos, Bento Matos, Bento Matos, Bento Matos, Bento Sylinder (motor). Forbrenningssyklusen i en firetaktsmotor. Her ser man stempelet som beveger seg opp og ned i sylinderen. En sylinder er den mest sentrale delen i en forbrenningsmotor, nemlig rommet der stempelet beveger seg. Flere sylindre er vanligvis satt side ved side i motorblokken, som vanligvis er støpt i aluminium eller jern. Sylinderne fôres så ofte med sylinderforinger av et hardere metall, eller av materialer som Nikasil. Keramiske foringer har også vært forsøkt uten særlig suksess, med unntak av i dampmotorer som kun opererer på lave turtall. En sylinders volum er arealet ganget med avstanden stempelet vandrer inne i sylinderen (slaglengden). Motorens volum er volumet av én sylinder ganget med antall sylindre i motoren. Et stempel er montert inne i hver sylinder og utstyrt med såkalte stempelringer, som er montert rundt stempelets utside i maskinerte slisser, vanligvis to ringer for kompresjon samt én ring for tetning. Disse ringene tetter mot sylinderveggene, med kun et ørtynt lag olje mellom sylindervegg og stempelring. Denne kontakten, og den resulterende slitasjen, forklarer behovet for et hardere metall på den indre overflaten av en sylinder. José Monteiro. José eller João Monteiro kalt Mu Dewo (født 16. august 1646 i Lisboa i Portugal, død 31. desember1720 i Macao i Kina) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ankom Macao i februar 1680 og virket som misjonær i Huguang, Nanchang i Jiangxi og i Fuzhou. Han ble varavikar for Fujian i 1687 men ble drevet i eksil til Kanton av keiseren i 1707. I to perioder var han viseprovinsial i Kina (1698-1702 og 1704-1707) og forsvarte patrene Ferdinand Verbiests og Adam Schalls verker. Kongen av Portugal nominerte ham til biskop i Nanjing men dette ble ikke bekreftet av Roma. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Fylkesvei 56 (Akershus). Fylkesvei 56 i Akershus går mellom Universitetet for miljø- og biovitenskap og Nordby i Ås. Veiens lengde er 6,6 km. Eksterne lenker. 056 Fellestunnelen. Fellestunnelen eller fellesstrekningen er delen av T-banesystemet i Oslo som trafikkeres av alle T-banelinjene. Den strekker seg fra Majorstuen stasjon i vest til Tøyen stasjon i øst og har en lengde på 4,8 km. Øst for Stortinget stasjon har fellestunnelen en kapasitet på 28 tog i timen mens det er en kapasitet på 24 tog i timen vest for Stortinget. Denne kapasiteten blir fullt utnyttet i rushtiden. Etter at leveransen av de nye MX3000-settene ble igangsatt og Grorudbanen fikk høyere kapasitet, snur annenhver avgang på Grorudbanen ved Stortinget for ikke å skape problemer på strekningen lenger vest. Et stykke mellom Stortinget og Nationaltheatret stasjoner går fellestunnelen oppå jernbanens Oslotunnel. Antall reisende og tilbud. De seks stasjonene her dominerer derfor toppen av listen over knutepunkter i Oslo med flest reisende, med Jernbanetorget/Oslo S som soleklar nummer en, og Majorstuen stasjon som nummer to. Oversikt. Reisetid og avstander sett fra Majorstuen, siden dette er den eldste stasjonen som man opprinnlig bygde østover fra. Siden t-banenettet totalt har 268 000 daglige reisende (pr 2009), benytter dermed halvparten seg av de seks stasjonene i Fellestunnelen. Historie. Majorstuen stasjon var opprinnelig endestasjon for Holmenkollbanen som åpnet i 1898 som en trikkelinje. Den første delen av fellestunnelen åpnet i 1928 da undergrunnsbanen forlenget Holmenkollbanen til Nationaltheatret. I 1966 ble tunnelens østlige del åpnet da det nye T-banenettverket i Oslo øst fikk endestasjon på Jernbanetorget. Tunnelen ble forlenget fra Jernbanetorget til Stortinget stasjon i 1977, og i 1987 ble også den vestlige delen av T-banenettet ført fram hit. Vogner som trafikkerte det østlige nettverket kunne imidlertid ikke trafikkere det vestlige eller omvent, fordi banene i vest var utstyrt med kontaktledninger mens de i øst hadde strømskinner. Dette ble løst i 1993 da Sognsvannsbanen og fellestunnelen ble ombygd til strømskinnedrift. For de vestlige linjene som fremdeles hadde kontaktledning, ble det brukt vogner med både pantograf og forbindelse til strømskinner. Disse vognene skiftet fra den ene strømkilden til den andre på stasjoner vest for Majorstuen. Et slikt skifte foregikk på Holmenkollbanen og Kolsåsbanen på henholdsvis Frøen og Montebello, der kontaktledningen tok over for den gule strømskinnen som i dag finnes på hele T-banenettet. Disse linjene ble bygget om til strømskinnedrift da den gamle vognparken ble byttet ut med vogner uten pantografer (MX3000) i løpet av siste halvdel av 2000-årene. Asdf. Knappenes plassering på et QWERTY-tastatur asdf er de fire første bokstavene på midterste rad i et QWERTY-tastatur. asdf er den vanligste tastekombinasjonen når man bare skal skrive en tilfeldig tekst. Grunnen til dette er tastenes plassering i forhold til normal håndstilling på tastaturet. Venstrehåndens normalplassering er med pekefingeren på F-tasten, og lillefingeren på A. Ringfinger og langefingeren tar for seg tastene mellom. André Palmeiro. André Palmeiro (født 1569 i Lisboa i Portugal, død 3. april 1635 i Macao i Kina) var katolsk misjonær tilknyttet jesuittordenen. Han reiste med skuta "Nossa Senhora da Guia" den 21. april 1617 til Østen, og var visitator for jesuittenes misjoner i India til 1626. Han fikk så samme oppdrag for misjonene i Kina og Japan. i 1627 ledet han Jiadingkonferansen der jesuittene avklarte en rekke misjonsstrategiske spørsmål som blant annet den beste kinesiske terminologi men skulle benytte seg av for «Gud». I 1628 kom han til Beijing. Jarle Aarbakke. Jarle Aarbakke (født 18. november 1942) er rektor ved Universitetet i Tromsø, professor i legemiddellære ved Institutt for medisinsk biologi ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Tromsø og tidligere leder av Universitets- og høgskolerådet. Jarle Aarbakke ble valgt til rektor 1. oktober 2001 og tiltrådte som rektor 1. januar 2002. Han ble gjenvalgt i 2005. 3. november 2008 vant han rektorvalget som var utlyst etter at UiT og Høgskolen besluttet å fusjonerere fra 1. januar 2009. Rektorperioden løper frem til 1. januar 2013. Aarbakke er etter examen artium fra Bergen Katedralskole, utdannet ved Universitetet i Bergen. Han har vært nestleder i Universitets- og høgskolerådet (UHR) fra 1. august 2005 til 1. august 2007, og var fra 1. august 2007 til 1. august 2009 leder av rådet. Fra 2011 er han nestleder i Norges forskningsråds hovedstyre. Jarle Aarbakke har vært leder for «ekspertgruppen for nordområdene», nedsatt av Stoltenberg II regjeringen. Han ledet også «Aarbakke-utvalget» (også kalt «Alternativ medisin-utvalget») som ble opprettet av Sosial- og helsedepartementet i april 1997, etter oppfordring fra et samlet Storting, for å utrede ulike sider ved alternativ medisin. Utvalgets rapport resulterte i NOU 1998:21. Aarbakke var lenge en forkjemper for å få slått sammen Høgskolen i Tromsø og Universitetet i Tromsø. En lang prosess kulminerte i 2008 med at Kunnskapsdepartementet godkjente sammenslåing. Den nye sammenslåtte institusjonen, som beholder navnet Universitetet i Tromsø, har fungert siden 1. januar 2009. Jarle Aarbakke har sittet to perioder som rektor for det gamle Universitetet i Tromsø og skulle egentlig gå av 1. august 2009. Etter oppfordring fra valgkomiteen stilte han imidlertid til valg som rektor for det nye sammenslåtte universitetet. Team Aarbakke, som består av Jarle Aarbakke, Curt Rice og Britt Vigdis Ekeli, vant valget 3. november med 51% mot 49% av stemmene 2008. En undersøkelse gjennomfør av Cicion viste at Jarle Aarbakke var den rektoren i høyere utdanning som hadde vært desidert mest i media i 2008. Både i papiraviser og i nettmedia hadde Jarle Aarbakke svært mange flere oppslag enn de andre rektorene. I papirmedia hadde Aarbakke nesten tre ganger så mange oppslag som nummer to, Sigmund Grønmo. BMW M70. BMW M70 er en stempelmotor med 12 sylindere i V-form som ble benyttet i BMWs 7-serie og 8-serie sent på 1980- og tidlig på 1990-tallet. __NOTOC__ S70B56. S70B56 har et sylindervolum på 5.6 liter, og ble utviklet spesielt for 1992 BMW 850CSi. Denne motoren er den minst produserte i BMWs historie med 1 510 eksemplarer, og ble også brukt i McLaren F1 og flere andre superbiler sent på 1990-tallet. S70/1. S70/1 har et sylindervolum på 6.0 liter, og ble utviklet spesielt for BMWs M8 prototype. S70/2. S70/2 har et sylindervolum på 6.1 liter (6 064 ccm). Denne motoren ble utviklet spesielt for superbilen McLaren F1. S70/3. S70/3 har et sylindervolum på 6.1 liter (6 064 ccm), og er en videreutvikling av motoren fra McLaren F1. Denne ble senere redusert til 5 990 ccm (i 1997). Fylkesvei 130 (Akershus). Fylkesvei 130 i Akershus går mellom fylkesgrensen ved Mastemyr og Seierstein i Oppegård kommune. Veiens lengde er 7,6 km. Eksterne lenker. 130 BMW M73. BMW M73 er en stempelmotor med 12 sylindre i V-form bygget av BMW. Motoren er utstyrt med motorblokk i aluminium og sylindertopper med overliggende kamaksel. Til tross for at BMW hadde gått over til fire ventiler per sylinder i de fleste av sine motorer fikk M73 fortsatt to ventiler per sylinder. __NOTOC__ M73 vant "International Engine of the Year"-prisen i klassen for motorer over 4 liter i 1999. N73B60 er en 6.0-liters (5 972 ccm) versjon av samme motor, nå med fire ventiler per sylinder og Valvetronic variable ventiltider. Boringen er 89 mm mens slaglengden er 80 mm. Motoren er brukt i 760i og 760Li, og leverer en effekt på 445 hk (327 kW) ved 6 000 omdreininger per minutt og et dreiemoment på 600 Nm (443 ft-lbf) ved 3 950 o/min. En større utgave, med 6.75 liter sylindervolum, brukes i Rolls-Royce Phantom. Mangosuthu Buthelezi. Mangosuthu («Gatsha») Ashpenaz Nathan Buthelezi (født 27. august 1928) er en sørafrikansk zulu-høvding og leder for Inkatha Freedom Party (IFP) som han dannet i 1975. Buthelezi ble født i Mahlabathini i KwaZulu-Natal. Hans er sønn av høvding Mathole Buthelezi og prinsesse Magogo kaDinizulu, søster til kong Solomon kaDinuzulu. Han fikk sin utdannelse ved Adams College i Amanzimtoti mellom 1944 og 1947. Han studerte ved University of Fort Hare fra 1948 til 1950 hvor han sluttet seg til African National Congress sin ungdomsorganisasjon og kom i kontakt med Robert Mugabe og Robert Sobukwe. Han ble utvist fra universitetet etter studentboikotter. Han fullførste senere sin grad ved University of Natal. Han arvet høvdingtittelen til den store Buthelezistammen i 1953 (en posisjon han fremdeles har), men ikke uten kontroverser. Hans eldre bror Mceleli ville ha overtatt embetet dersom han ikke hadde havnet i klammeri med politiet. Buthelezi ble i 1970 utnevnt til leder for KwaZulu-territoriet, og i 1976 ble han høvdingminister i det kvasiuavhengige Bantustan i KwaZulu. Den fremadstormende Black Consciousness Movement i 1970-årene brennemerket ham som kollaboratør for apartheid-regimet på grunn av hans sterke antikommunistiske tro. Men han avviste konsekvent uavhengighet til stammeområdene og politiske avtaler frem til Nelson Mandela ble løslatt fra fengsel og ANC ble legalisert. Han grunnla i 1975 Inkatha Freedom Party med velsignelse fra ANC, men Inkatha brøt med ANC i 1980 og hans forhold til ANC ble skarpt forverret. Buthelezi motsatte seg apartheidregjeringens plan om å avstå regionen Ingwavuma i det nordlige Natal til Swaziland. Domstolene dømte i hans favør på grunnlag av at regjeringen ikke hadde fulgt sin egen svart konstitusjonsvedtak fra 1972 som krevde konsultering med folket i regionen. Han nektet først å delta i det første demokratiske valget i april 1994, men valgte å delta i siste liten, noe som forstyrret prosessen kraftig. Han vant valget i KwaZulu-Natal marginalt. Buthelezi ble valgt til innenriksminister i det første valget etter apartheid, en stilling han fortsatte å holde etter valget i 1999. Han ble utnevnt til fungerende president noen ganger i denne perioden. Buthelezi kom på kant med ANC før valget i 2004 som resultat av hans innblanding i Heath-kommisjonens korrupsjonsundersøkelse, og mistet sin stilling som innenriksminister. Shika Inu. a> (ainuhund) som er en Shika Inu. Shika Inu er betegnelsen på de mellomstore nasjonal japansk hunderasene. Alle opprinnelige japanske hunderaser er av typen spisshund, bortsett fra rasen Tosa, men den regnets egentlig ikke med blant de innfødte hunderasene i Japan. Candice Night. Candice sammen med Blackmore's Night. Candice Night (født 8. mai 1971 i New York) er en amerikansk vokalist og best kjent som den ene delen av duoen Blackmore's Night sammen med Ritchie Blackmore. Democratic Party (Sør-Afrika). Democratic Party (DP) var navnet på et sørafrikansk politisk parti som nå heter Democratic Alliance (DA). Selv om navnet stammer fra 1989, eksisterte partiet under andre navn i apartheid–epoken, da det var i parlamentarisk opposisjon til det styrende Nationalistpartiet sin politikk. Etter valget i 1999, ble DP under lederskapet til Tony Leon det offisielle opposisjonspartiet til ANC–regjeringen. Siden partiet absorberte mindre antiaparteid–grupperinger, i tillegg til avhoppere fra United Party (det viktigste opposisjonspartiet i Sør–Afrika frem til 1977), forandret partiet navn noen ganger. Før det tok navnet Democratic Party, var det kjent som Progressive Party, Progressive Reform Party og Progressive Federal Party. DP hadde en kortlivet allianse med New National Part (NNP) fra 2000 til 2001 og dannet Democratic Alliance (DA). Selv om NNP forlot alliansen, valgte DA å beholde sitt nye navn. Gangster. En gangster er en forbryter, særlig en yrkeskriminell som er medlem av en forbyterbande, det vil si en person som tilhører en gjeng som lever av organisert kriminalitet. Ordet brukes også om amerikanske rappere som tilhører gangster-rapen, en musikalsk sjanger innen hip hop-kulturen. Etymologi. Ordet gangster er et amerikansk slanguttrykk som er dannet av det engelske "gang", som betyr «gjeng» eller «bande». Gangster betyr altså «gjengmedlem» eller «banditt». Begrepet er kjent fra 1896, men ble særlig utbredt under forbudstida på 1920- og 1930-tallet i USA da smuglerbandene fikk stadig større makt over den organiserte kriminaliteten. Ordet har en litt videre betydning i dag og kan brukes om etablerte vanekriminelle i et storbymijø selv om de ikke tilhører en gjeng. Gangster viser da både til beskjeftigelsen og livsstilen som følger med et kriminelt bymiljø. Amerikanske rapartister som synger om vold, sex, dop og gateliv i storbyen kalles ofte gangstere og sjangeren gangster-rap. Begrepet "gangster rap" ble først gang brukt i 1989 og året etter i formen "gangsta rap". Gangster kan på norsk også brukes spøkefullt om rampete gutter. Historikk. Forløperne for det amerikanske gangstervesenet var først og fremst storbygjengene i New York på 1800-tallet og innvandrede medlemmer av den sicilianske mafiaen. Disse gjengene kom til å dominere kriminelle miljøer i flere byer i USA, særlig under brennevinsforbudet fra 1920 til 1933 da de store gangster- og mafiasyndikatene ble etablert med sprit-smugling som hovednæring. Av berømte gangsterledere kan nevnes John Dillinger og Al Capone fra 1930-tallet, Bugsy Siegel (1906–1947) noe seinere og Frank Costello fra 1940-tallet. Gangstervirksomheten kan omfatte all slags organisert kriminalitet eller gjengkriminalitet, deriblant smugling, utpressing, bestikkelser, ulovlig spill, forsikringssvindel, hallikvirksomhet, trafficking, salg av narkotiske stoffer og våpen, ran, innbrudd og drap. Gangstere i populærkulturen. Siden 1920-tallet har avislesere fått lese fascinerende historier og spennende kriminalsaker om gangstere, og miljøet har vært et yndet motiv i vestlig populærkultur, først og fremst i en lang rekke krimbøker og spenningsfilmer. Virksomheten har som regel blitt både idyllisert og karikert, og begrepet gangster har ofte representert noe typisk amerikansk, moderne og storbyaktig. Fylkesvei 260 (Akershus). Fylkesvei 260 i Akershus går mellom Sorknes og Nygård i Sørum. Veiens lengde er 6,5 km. Eksterne lenker. 260 Byron Moreno. Byron Aldemar Moreno Ruales (født 23. november 1969 i Quito) er en tidligere ecuadoriansk fotballdommer som er mest kjent for flere kontoversielle situasjoner som dommer. Moreno dømte i fotball-VM 2002, noe han vil bli husket for. Fotball-VM 2002. . Før Totti ble utvist hadde Moreno feilaktig blåst for offside på Italias Damiano Tommasi. I Ecuador. Moreno la opp som dommer i juni 2003 etter mange kontroverser. Grensestripen. Grensestripen er markert i rødt. Grensestripen (engelsk: Frontier Strip) er et uttrykk som brukes om seks amerikanske stater fra North Dakota i nord til Texas i sør. Området markerer skillet mellom Ville Vesten og det østlige Amerikas forente stater. Tidslinje for kjemi. Tidslinje for kjemi lister opp viktige arbeider, oppdagelser, idéer, oppfinnelser og eksperimenter som har hatt betydning for menneskehetens oppfatning av stoffenes sammensetning, og måten stoffene reagerer på med hverandre, vitenskap kjent som kjemi. Moderne kjemi regnes ofte for å ha startet med den britiske kjemikeren Robert Boyle, selv om kjemiens røtter kan spores tilbake til de tidligste opptegnelser man har for mennesket. Tidligere idéer har senere blitt innlemmet i moderne kjemi, og har to hovedkilder. Naturfilosofer, som Aristoteles og Demokrit, brukte deduktiv tenkning i et forsøk på å forklare verden rundt seg. Alkymister på sin side brukte eksperimentelle teknikker i et forsøk på å forlenge livet eller å utføre materialforvandlinger, som for eksempel å gjøre simpelt metall om til gull. På 1600-tallet ble en sammenfatning av idéene fra disse to disiplinene, som er både 'deduktiv' og 'eksperimentell', til en tenkningsprosess som vi kjenner som den vitenskapelige metode. Med den vitenskapelige metode kom moderne kjemi. Kjemi er også kjent som den sentrale vitenskap, da den er sterk påvirket, og også selv ugjør en sterk innflytelse, på andre områder innen naturvitenskap. Mange hendelser som blir betraktet som sentrale for vår moderne forståelse av kjemi, blir også betraktet som nøkkeloppdagelser innen områder som fysikk, biologi, astronomi, geologi og materialvitenskap, for å nevne noen få. Tidligere tider. Antoine-Laurent de Lavoisier (1743-1794) blir betraktet som "den moderne kjemis far". Forut for innføringen av den vitenskapelige metoden og dens anvendelser innen kjemi, blir det noe kontroversielt å betrakte personene listet opp under som "kjemikere" i ordets moderne betydning. Idéene til enkelte av de store tenkerne gjør dem imidlertid verd å ta med i listen, både for de var forut for sin tid på relevante områder, og for deres brede aksept for sin tenkning. Kilder. Denne artikkelen er i hovedsak en oversettelse fra den engelske artikkelen. Gjermund Borger Hansen. Gjermund Borger Hansen (født 1. januar 1983) er en norsk fotballspiller som senest har spilt for Løv-Ham Fotball. Hansen har tidligere spilt for Borg Fotball, Fredrikstad FK og Skiptvet IL. Han flyttet til Bergen for å starte jusstudier og var med på Løv-Ham sitt opprykk til Adeccoligaen i 2004. Hansen spilte midtbane og har 15 alderbestemte landslagskamper. Etter sesongen 2007 kunngjorde Hansen at han legger opp som fotballspiller for å fokusere på studiene. Han jobber i dag som advokatfullmektig hos Thommessen i Bergen. Nationaltheatret stasjon (jernbane). Nationaltheatret stasjon er en jernbanestasjon som ligger under 7. juni-plassen i Oslo sentrum, like ved Nationaltheatret. Den er forbundet med t-banestasjonen med samme navn, med jernbanestasjonen liggende under T-banestasjonen. Det er norges nest største jernbanestasjon målt i antall reisende. Jernbanestasjonen ligger i Oslotunnelen mellom Skøyen stasjon og Oslo Sentralstasjon, og ble åpnet i 1980. Det er den eneste undergrunnsstasjonen på det norske jernbanenettet. Historie. Før 1980 var jernbanenettet rundt hovedstaden adskilt. Tog vestfra stoppet på Vestbanen, mens tog fra nord, sør og øst terminerte på Østbanen (nå Oslo S). Da Oslotunnelen åpnet ble jernbanenettet bundet sammen og Vestbanestasjonen nedlagt. Samtidig ble Nationaltheatret stasjon åpnet omtrent 500 meter unna. Det ble også bygget en annen stasjon i tunellen, Elisenberg, men denne ble aldri åpnet. Opprinnelig hadde stasjonen kun én plattform med spor på begge sider, men i 1999 ble en ny plattform bygget. Tidligere kjørte langdistansetog forbi Nationaltheatret uten å stoppe, men fra juni 2006 stopper også noen fjerntog ved stasjonen. Mellomdistansetog, de fleste lokaltog i Osloområdet og flytoget stopper også på stasjonen. Stasjonsbeskrivelse. Stasjonen har tre innganger: fra krysset Parkveien / Henrik Ibsens gate til vestenden av perrongene, fra Ruseløkkveien, og fra Studenterlunden ved Nationaltheaterbygningen i krysset Frederiks gate / Stortingsgata, de to siste til østenden av perrongene. Nationaltheatret stasjon ligger 1,4 km fra Oslo S. Tekniske data. Stasjonen har en total lengde på 966 meter, hvorav 829 meter i berg. Bergartene i området består av skifer og knollekalk. Det ble utført omfattende grunnvannskontroll under anleggsperidoden for å unngå setninger på bygningene over tunnelen. Alison Weir. Alison Weir (født 1951) er en britisk historiker. Hun skriver særlig populærhistorie i form av biografier om britiske konger og dronninger. Pr. 2007 er hun bosatt i Surrey med sine to barn. Før hun ble forfatter jobbet hun som spesialpedagog. Hun studerte historie ved en lærerhøyskole. De fleste av hennes bøker har blitt bestselgere i Storbritannia. I 2006 fullførte hun sin første roman, "Innocent Traitor", om Lady Jane Grey. Hun planlegger en oppfølger til denne i form av en historisk roman om Elizabeth Is liv før hun tiltrådte som dronning. MSC «Opera». MSC «Opera» er et cruiseskip som eies av selskapet MSC Cruises. Skipet ble bygget i 2004, og var selskapets flaggskip inntil MSC Musica ble satt i drift i 2006. Skipet tar med sine 856 lugarer inntil 2 055 passasjerer. Besetningen utgjøres av 740 ansatte. MSC «Opera» gjestet Stavanger 3. juli 2007 og Oslo 21. august 2010 Bizarro. Bizarro er en bifigur som stundom opptrer i DC Comics’ tegneserier om Superman. Han er en bisarr, omvendt dobbeltgjenger til Superman. Han har først og fremst komisk funksjon. Figuren ble skapt av forfatteren Otto Binder og tegneren George Papp, og han opptrådte første gang i "Superboy" #68 1958). Bizarro hadde også sin egen serie, "Tales of the Bizarro World", som gikk i bladet "Adventure Comics" i 1961-1962. Serien ble skrevet av Jerry Siegel og tegnet av John Forte. Pastime with Good Company. Den atten år gamle Henrik VIII, malt omtrent på den tiden hvor han skrev sangen. «Pastime with Good Company», også kjent som «The Kynges Ballade», er en engelsk folkesang skrevet av Henrik VIII i begynnelsen av det 16. århundre, kort tid etter at han ble kronet. Det er den mest kjente av komposisjonene som med sikkerhet kan tilskrives kongen, og ble populær både i England og i andre europeiske land under renessansen. GeoKnowledge. GeoKnowledge AS er et norsk selskap som ble grunnlagt i 1985. Selskapet holder til i Oslo, og utvikler programvare for olje- og gassindustrien. Thomas Grey, 2. marki av Dorset. Thomas Grey, 2. marki av Dorset (født 1477, død 1530) var en engelsk adelsmann. Han arvet tittelen marki av Dorset av sin far Thomas Grey, 1. marki av Dorset ved hans død i 1501. Dorset ledet i 1512 et mislykket felttog i Frankrike. Henrik VIII av England hadde inngått en allianse med Spania og Pavestaten rettet mot Frankrike. Dorset la i juni 1512 ut fra Southampton med 12 000 mann. De nådde Fuentarabbia, hvor de skulle møte spanske styrker og sammen med dem angripe franskmennene. Men Ferdinand II hadde andre planer; mens de franske styrkene var bundet opp i kamper med engelskmennene erobret han Navarra og erklærte så at felttoget var over. Dermed måtte Dorset reise hjem uten noen fremgang å vise til. Dorset 3-02 Langvannet (Aurskog-Høland). Langvannet er et vann sør for tettstedet Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Vannet var tidligere drikkevannskilde. Vannet brukes i dag mye til rekreasjon og bading. Dammen ved Langvannet er utløp for Kvernbekken, som renner ned til Lierelva (Akershus) forbi Halvorsrud. Det må ikke forveksles med Langvann, som også ligger i Aurskog-Høland, nordøst for Lierfoss. Langvannet kan være et skøyteeldorado vinterstid. Top Room Studio. Toproom Studio er et platestudio som drives av Børge Finstad i Lunner, Oppland. Studioet ble startet opp i det små i 1992 og har bygd seg ut fram til nå. Studioet har en stor utstyrspark. Det er innspilt rundt 170 album i dette studioet, samt et utall demoer, singler etc Bestselger. Bestselger betegner en bok som er svært populær målt i antall solgte eksemplarer. Disse tallene samles ofte i bestselgerlister; en av de mest kjente og prestisjefylte av disse er New York Times Best Seller list. Salgstallene kan være regnet generelt eller innenfor en sjanger. Antallet eksemplarer som må være solgt varierer fra et språk og land til et annet; det er basert på at salget ligger over normale salgstall i språkområdet eller landet, og ikke på universelle tall. Mens engelskspråklige bøker må selge i flere hundre tusen eksemplarer for å få slik status, er det for norskspråklige bøker vanlig å snakke om bestselgere allerede ved 5000 solgte eksemplarer. I dagligtale brukes ordet ofte om bøker som har solgt godt og har fått mye publisitet, uten at det nøyaktige salgstallet spiller inn. Sakprosabøker har oftest vanskelig for å nå opp i slike salgstall, og en betydelig andel av skjønnlitteraturen regnes for å ha liten litterær verdi. Det finnes unntak fra dette, både i form av klassikere som har solgt jevnt gjennom lang tid, og nye bøker som oppnår eksepsjonelle salgstall. Å nå bestselgerstatus fører ofte til enda høyere salg, fordi man bruker ordet i markedsføringen og trykker flere opplag. Mange forlag kommer også med nyutgivelser av sine bestselgere i egne serier. Dasam Granth. "Dasam Granth" er et litterært verk som brukes i sikhismen i tillegg til Adi Granth. Dasam Granth ble skrevet av den tiende guruen, Gobindh Singh. Verkets betydning er dog noe omdiskutert blant sikhene. Raymond Queneau. Raymond Queneau (født 21. februar 1903, død 25. oktober 1976) var fransk romanforfatter, poet, dramatiker og matematiker, født i Le Havre 1903. Forfatter av blant annet "Zazie på metroen" og en av grunnleggerne av den litterære bevegelsen kalt "Oulipo" (Ouvroir de Littérature Potentielle – Systue for potensiell litteratur). Han deltok også i surrealistbevegelsen i mellomkrigstiden, og var en bekjent av bevegelsens leder Andre Breton. Queneau døde 25. oktober 1976. Biografi. Født i Le Havre 1903. På skolen i Le Havre ble han betraktet som en flink elev og var spesielt interessert i språk, historie og naturvitenskap. Hans far tok ham ofte med på kino. Til tross for at han kom fra en handelsfamilie dro han i 1920 til Paris for å studere filosofi på Sorbonne hvor han blant annet fulgte forelesningene til Alexander Kojève over Hegel. I 1923 blir han kjent med Surrealistbevegelsen, en bevegelse han var engasjert i helt til han ble ekskludert i 1930 etter at hans forhold til Breton hadde raknet. I mellomtiden tilbrakte han to år i militæret hvor han lærte seg arabisk og argot. Under en reise til Hellas i 1932 blir han bevisst faren ved å la det litterære og det muntlige språket gli fra hverandre; å forene disse blir fra nå av hans overordnede litterære prosjekt. I 1936 publiserer han sin første roman, "Le chiendent", som ifølge ham selv er et forsøk på en litterær illustrasjons av Descartes "Discours de la méthode". Hans første litterære suksess fikk han imidlertid med boken "Pierrot mon ami" i 1942. I 1947 kom "Exercises de style" ut, en bok som forteller samme historie med hundre forskjellige stiluttrykk, "Zazie dans le métro", som kom ut i 1959 (utgitt på Norsk av Solum Forlag i 2004)), ble en bestselger i Frankrike og ble senere filmatisert av Louis Malle. Helloweens diskografi. Helloween er et tysk speed/power metal-band som ble dannet i 1984 av vokalisten Kai Hansen, gitaristen Michael Weikath, bassisten Markus Grosskopf og trommeslageren Ingo Schwichtenberg. Bandet har solgt over 250 000 plater bare i Tyskland. De regnes som et av de første power metal-bandene som kom på midten av 1980-tallet og har hatt en stor innflytelse på sjangeren. Grunnen til at navnet deres skrives «Helloween» istedenfor Halloween er at det både inkluderer ordene «hello» og «hell» (engelsk for helvete). Dessuten eksisterte det et annet band som het Halloween, og en navneendring ville gjøre navnet «deres eget». Helloween har vært gjennom flere sjangere i løpet av sin eksistens, og bandets viktigste utgivelse er sannsynligvis "Pink Bubbles Go Ape" som kom i 1991, der de spilte inn et veldig eksperimentelt rockealbum. Inntil 2007 har bandet gitt ut 13 studioalbum, to EP-er, tre livealbum og ni samlinger. DeathRace Circus. "DeathRace Circus" er debutalbumet til det norske punk rock bandet Offpist. Det ble utgitt den 8. desember 2006. Albumet kom på toppselgerlistene (nr. 5) til den oslobaserte platebutikken Tiger. Albumet ble spilt inn og produsert av Offpist i april-mai 2006 i Top Room Studio. Lydmiksen ble gjort av Ryan Greene fra Crush Recording i Arizona, USA. Mastringen av studioalbumet ble gjort av Brad Vance fra Red Mastering, Los Angeles, USA. Randaberg Idrettslag. Randaberg Idrettslag (stiftet 10. april 1925) er et idrettslag fra Randaberg i Rogaland. Fotball. Klubben har et A-lag i fotball som i 2011-sesongen spilte i 1. divisjon. Klubben har fått oppmerksomhet fordi de satset sterkt på opprykk fra 3. divisjon i 2007-sesongen og opprykk til 1. divisjon innen 2010. Med investor Fred Ingebrigtsen i ryggen hadde klubben et budsjett for 2007-sesongen på hele 5 millioner. For 2008 satset klubben enda større og har et budsjett på 17 millioner. Klubben rykket imidlertid ned til 2. divisjon etter en sesong i 1. divisjon. Bjarte Lunde Aarsheim er spillende trener. Øyvind Svenning, Magnar Nordtun, Iven Austbø, Alexander Gabrielsen, Erik Fuglestad, Ronny Espedal og Petar Rnkovic er noen av spillerne som tidligere har spilt for Randaberg. Seriehistorikk. Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk. Hatebreed. Hatebreed er et hardcore punk-band fra Connecticut, USA. Bandet ble stiftet i november 1994 av Jamey Jasta, Dave Russo, Larry Dwyer og Chris Beattie. Gustav Schäfer. Gustav Klaus Wolfgang Schäfer (født 8. september 1988 i Magdeburg i Tyskland) er trommeslager i bandet Tokio Hotel, sammen med tvillingene Bill Kaulitz og Tom Kaulitz, og Georg Listing. Gustav var venn med Georg fra før og de møtte Bill og Tom under et show i 2001. Bandet trengte en trommeslager og en som kunne spille bass, slik at de bestemte seg for å spille sammen. Dette fungerte utrolig bra, og de kalte seg etterhvert for Devilish, som var starten på det som senere ble Tokio Hotel. De spilte på små, lokale arrangementer før karrieren tok fart med debutalbumet, Schrei, som kom ut i 2005. Emre Belözoğlu. Emre Belözoğlu (født 7. september 1980 i Istanbul) er en tyrkisk fotballspiller som spiller for Atlético de Madrid, og på det. Han har tidligere spilt for bla. Galatasaray og Newcastle. Karriere. Som 9-åring begynte han i en klubb som heter Zeytinburnuspor. Han spilte i klubben frem til han ble snappet opp av Galatasaray som 15-åring. Han debuterte på førstelaget deres allerede da han var 16 år og året etter var han fast på laget. Senere var han med å vinne den tyrkiske ligaen tre ganger og UEFA-cupen en gang. Ble kjøpt av Inter i 2001. Han gjorde det brukbart i Italia, og ble cupmester i 2005. Dro til England og Newcastle i 2005. Spilte mye for klubben før han i 2008 dro til tyrkiske Fenerbahçe. Metis (måne). Metis er den innerste av de kjente månene til planeten Jupiter. Metis var en av Titanene, og dertil Zevs' (Jupiters) første kone. Månen ble oppdaget av Synnott i 1979 ("Voyager 1"). Metis og Adrastea ligger i Jupiters hovedring. De antas å utgjøre kilden av materialet som ringen består av. Banen den går i forventes med tiden å bli ustabil, slik at den vil falle ned på Jupiter om et ukjent antall tusen år. Formen er så ujevn at den alltid vender samme side mot Jupiter. Amalthea (måne). Amalthea er den tredje av Jupiters kjente måner. Amalthea var i forskjellige myter enten selve geiten eller en nymfe som matet Zevs med geitemelk da han var spedbarn. Amalthea ble oppdaget av Edward Emerson Barnard den 9. september 1892 ved hjelp av 36"-refraktoren ved Lick Observatory. Amalthea var den siste månen som ble oppdaget ved direkte visuell observasjon og ikke ved å studere fotografier. Amalthea og Himalia er Jupiters femte og sjette største måner; de er omtrent like store – men bare 1/15 så store som den neste i størrelsesrekken; Europa. Som de fleste av Jupiters måner roterer Amalthea synkront, og dens lange akse peker mot Jupiter. Amalthea er det rødeste objektet i solsystemet. Den røde fargen skyldes øyensynlig svovel fra Io. Tidligere trodde man at størrelsen og den irregulære fasongen tydet på at Amalthea var et ganske kraftig og stivt legeme. Men målinger av massen som Galileo-sonden utførte på den siste runden antyder en annen forklaring. Det virker som Amaltheas tetthet er omtrent lik tettheten til vann, og siden det er usannsynlig at den består av is er den mest trolig at Amalthea er en løs "haug med steiner" med mye tomrom. Fylkesvei 234 (Akershus). Fylkesvei 234 i Akershus går mellom Trandumsvingen og Våler i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 7,7 km. Eksterne lenker. 234 Holmavatnet i Samnanger. Holmavatnet er et vann som ligger på grensen mellom kommunene Samnanger og Bergen i Hordaland. Holmavatnet er oppdemmet og er et av magasinene til Trengereid kraftverk. Holmavasselva fører vannet ned til Skulstadvatnet. Hope (Arkansas). Hope er en liten by i Hempstead County, Arkansas, Amerikas forente stater. Befolkningen var i 2006, 10,467 personer.Byen er Bill Clintons fødeby. Jan Smuts. Jan Christiaan Smuts (født 24. mai 1870, død 11. september 1950) var en fremtredende statsmann, militær leder og filosof i Sør-Afrika og det britiske Samveldet. I tillegg til flere ministerposter var han statsminister i Unionen Sør-Afrika fra 1919 til 1924 og fra 1939 til 1948. Han tjenestegjorde som britisk general i første verdenskrig og som feltmarskalk i andre verdenskrig. Som statsminister gikk han imot flertallet av afrikanderne som ønsket å fortsette og formalisere den "de facto" apartheid-politikken som hersket i mellomkrigstiden. Han etablerte og støttet Fagankommisjonen etter andre verdenskrig som talte for avskaffelsen av all raseadskillelse i Sør-Afrika. Men Smuts tapte valget i 1948 før han kunne innføre forslaget og døde i 1950, akkurat i det "de jure" apartheid var i ferd med å bli innført. Han ledet kommandoer i andre boerkrig for Sørafrikanske republikk (Transvaal). Under første verdenskrig ledet han Sør-Afrikas arméer i Tysk Øst-Afrika. Fra 1917 til 1919 var han også ett av fem medlemmer i det britiske krigskabinettet og bidro til å opprette Royal Air Force. Han ble feltmarskalk i British Army i 1941 og deltok i Imperiets krigskabinett under Winston Churchill. Han var den eneste som signerte fredsavtalene etter både første og andre verdenskrig. En av hans største prestasjoner var etableringen av folkeforbundet. Utformingen og innføringen hvilte i stor grad på Smuts' arbeid. Han oppfordret senere til opprettelsen av en ny internasjonal fredsorganisasjon: Forente nasjoner. Smuts skrev forordet til De Forente Nasjoners Pakt, og var den eneste som både signerte paktene til Folkeforbundet og FN. Han forsøkte å redefinere forholdet mellom Storbritannia og hennes kolonier ved å etablere det britiske samveldet, som det var kjent som på den tiden. I 2004 ble han i en avstemning av South African Broadcasting Corporation valgt som en av de ti betydeligste sørafrikanere gjennom tidene. Oppvekst. 24. mai 1870 fikk Jacobus Smuts (1845–1914) og hans kone Catharina (1845–1901) en sønn på familiegården Bovenplaats i distriktet Malmesbury i Kappkolonien. Dette barnet, deres andre sønn i det som skulle bli en familie på fire sønner og to døtre, ble døpt Jan Christiaan etter sin morfar, Jan Christiaan de Vries. Familien Smuts var fremgangsrike bønder som drev en liten eiendom og som lenge hadde vært etablert i området. I fire generasjoner, siden 1786, hadde de dyrket jorda i Malmesbury der de slo seg ned på gården Ongegund som Bovenplaats var del av, i 1818. Dette området lå i det såkalte Swartland, det viktigste hveteområdet i Kappkolonien. Jacobus Abraham Smuts levde på mange måter på samme måte som hans forfedre. Han var en hardtarbeidende bonde, støttespiller i kirken og en som inntok en lederposisjon i de sosiale og politiske spørsmålene i nabolaget. Han ble senere valgt som representant fra Malmesbury i Kapparlamentet. Smuts' mor, født Catharina Petronella de Vries, var søster av Boudewyn Homburg de Vries, predikanten i den nærliggende byen Riebeek West rundt 5 km fra Bovenplaats. Familien de Vries var opprinnelig fra området rundt Worchester i Kappkolonien. Catharina fulgte sin bror som hushjelp da han ble han utnevnt i Riebeek West. Der møtte hun Jacobus og giftet seg med ham i 1866. Hun hadde en betydelig utdannelse, og hun var en kulturell kvinne, i det minste i forhold til områdets standard. Hun hadde studert musikk og fransk i Cape Town. Da Jan var seks år gammel, flyttet familien i 1876 fra Bovenplaats til en ny gård rundt 22 km unna. Denne gården, Klipfontein, hadde Jacobus Smuts arvet. Han hadde ivret etter å få sin egen gård fremfor å ha en under oppsynet til sin far. Familieliv. Familien Smuts var tradisjonelle afrikander-bønder. Spørsmål om eiendom og familiesaker var i stor grad styrt av tradisjoner. Tradisjonen dikterte at det var den eldste sønnen som det var knyttet forventninger til. Familien ville streve så langt det lot seg gjøre å gi ham den best mulige utdannelsen med mål om å brøyte vei slik at han kunne få seg en av profesjonene. De andre ble satt til å arbeide på gården, mens de samtidig fikk en landlig hjemmeundervisning. Som den andre sønnen var dette Jans rolle. Han ble værende på gården, mens hans bror Michiel ble sendt for å begynne på skole i Riebeek West, forutbestemt til en fremtid som predikant i Nederlands reformerte kirke på samme måte som hans onkel Boudewyn. Arbeid på gården kombinert med undervisning fra hans mor var Jans liv de neste årene. I løpet av hans tidlige barndom, fremdeles for ung til å få formelt ansvar på gården, arbeidet han sammen med de fargede gårdsarbeiderne. På denne tiden var forholdet mellom herrer og tjenere definitivt ikke basert på sosial likhet. Men på disse gårdene i Swartland var der lite av den rigide segregasjonen som allerede dukket opp andre steder i Sør-Afrika og som senere skulle få så alvorlige konsekvenser. Siden 1828 hadde Kapp nedskrevet i lovene prinsippet om likhet mellom rasene. I motsetning til resten av Sør-Afrika, hadde alle voksne menn rett til å stemme og å stille til valg til koloniens forsamling, kun underlagt kravet til eiendom. Derfor eksisterte der en viss intimitet i disse land-distriktene mellom gårdeierne og deres arbeidere. Ved innhøstingen var det vanlig å se begge grupper arbeide sammen for å sanke inn avlingen, og det var også vanlig å se gårdens barn leke med hverandre, uten å ta hensyn til rase. I dette relativt liberale miljøet arbeidet Jan sammen med tjenerne, lyttet til deres fortellinger, lærte landsbygdas tradisjoner og forsøkte å hjelpe til så godt han kunne. Ettersom hans kunnskap og selvtillit økte, begynte Jan å dra ut i landsbygda på egenhånd og utforsket høydene og dalene som omgav ham. Ettersom han ble eldre ble hans viktigste ansvar dyreflokken, først for grisene og fjørfeet på gårdstunet og senere kveget ute på velden. De samme tradisjonelle lovene som bestemte Jans rolle som gårdbruker hadde også sine fordeler. Boerbøndene gav etter vane sine sønner del i den naturlige økningen i dyreflokkene som de passet på. Ettersom tiden gikk, bygget Jan gradvis opp en respektabel andel av husdyrene. Men hans utdannelse ble ikke forsømt av arbeidet på gården. På tross av restriksjonene i den landlige hjemmeundervisningen, gav hans mors betydelige utdannelse han og hans søsken en fordel sammenlignet med andre barn i lignende omstendigheter. Innflytelse utenfra. Familien Smuts levde i en nesten eksklusiv afrikanderverden. Denne kulturelle identiteten, i motsetning til boerrepublikkene i nord, definerte seg ikke i opposisjon til Storbritannia eller britene. Bønder i Swartland hadde blitt alvorlig fornærmet i tidligere år. Denne misnøyen kulminerte til slutt i en massiv boermigrasjon i Great Trek. Resultatet var at Jacobus Smuts stort sett var upåvirket av afrikandernasjonalismen som ble forkynt av organisasjoner som Afrikander Bond, grunnlagt av Stephanus Jacobus du Toit i 1877. Bevegelsen ble etter 1884 mer etter Smuts' smak da den kom under ledelsen til Jan Hendrik Hofmeyr. Hofmeyr forandret det fundamentale grunnlaget i organisasjonen, fra å forkynne afrikanderseparatisme til en som kombinerte pragmatisk politikk av økonomisk proteksjonisme for Kappbøndene og deres ferskvarer med et opprop til enhet mellom de engelsk- og nederlandsk-språklige befolkningene og samarbeid med koloniale styresmakter. Jacobus Smuts lovet støtte til Hofmeyr og den reformerte bevegelsen som medlem av Kappforsamlingen. Konflikt var et element som nesten var fraværende fra Jan Smuts' tidlige liv, i motsetning til mange andre deler av Sør-Afrika. Enten det var konflikter mellom briter og boere eller mellom svarte og hvite, så var det mange år siden bøndene i Swartland måtte ta seg av tumulter på egen dørstokk. Fraværet av konflikt, sammen med dets uunngåelige motpart, utviklingen av fordommer, hadde sin effekt på Smuts. I ordinære omstendigheter ville Jan Smuts i tidens løp ha tatt over driften av familiegården og tilbrakt sitt liv som bonde slik hans far, farfar og oldefar hadde gjort før ham. Men dette skulle det ikke bli noe av, hendelser skulle forandre denne forutbestemte skjebnen. Skoledager. Tragedien rammet familien Smuts i 1882. Deres eldste sønn, Michiel, ble plutselig rammet av tyfoidfeber mens han gikk på skole i Riebeek West. Tiden med sorg og omveltning hadde en direkte effekt på Jan, nå var han den eldste sønnen, og vekten av familiens forventninger lå alene på hans skuldre. Få uker senere ble Jan sendt fra de kjente omgivelsene ved Klipfontein til et internathus i Riebeek West for å ta sin brors plass ved skolen til mr TC Stoffberg. Foreldrene hans hadde allerede staket ut hans fremtid, slik det tidligere ble gjort med hans bror. Jans fremtid tilhørte den nederlandske reformerte kirke, og han skulle ordineres som predikant ved avslutningen av sine studier. Dette kallet, selv om det var pålagt ham av hans foreldre, var på ingen måte sett på som pålagt av Jan. Han vokste opp i et miljø hvor lydighet til kirken og rene gjerninger betydde en god del. Denne oppdragelsen hadde snudd tolv år gamle Jan til en dypt religiøs og alvorlig gutt. Han stod overfor et antall hindringer nå som han gikk på skolen for første gang. Viktigst av disse var hans landlige forståelse av engelsk i en tid da det var hovedmediet for instruksjoner og viktig for enhver afrikander som ønsket å spille en rolle i det bredere Kappsamfunnet. Takket være hans mors bestrebelser var han bedre forberedt enn de fleste barn i lignende omstendigheter, men likevel skulle han starte sin skolegang sammen med barn som var mye yngre enn ham selv med like mange års skolegang som separerte ham fra jevnaldrende. Til tross for disse ulempene viste Jan seg som en utmerket akademiker. Han passerte de andre barna både med tanke på medfødte evner og i hans vilje til å arbeide. Det var ikke for ingenting at hans lærer, mr Stoffberg, beskrev ham som «"en av de mest briljante elevene han noen gang hadde undervist, og den hardest arbeidende gutten han noen gang hadde møtt"». Innen tre år hadde Jan gjort nok fremgang til å ta igjen sin egen aldersgruppe, barn med opp til ti års formell utdanning bak seg. Han fullførte denne bemerkelsesverdige bedriften da det var tid for å ta Kappkoloniens elementære eksamen i 1885. Jan ble plassert på niendeplass i hele kolonien. Året etter overgikk han til og med dette da han havnet på andreplass i eksamineringen. Hans lærer merket seg snart hans akademiske evner og gjorde alt for å skaffe ytterligere pensum til Jan. Men selv dette skulle snart vise seg å være for lite til å slukke en nesten umettelig tørst etter kunnskap. Jan lånte stadig flere bøker fra læreren og pløyde gjennom dem, fremfor å delta i de barnslige tidsfordrivene til de andre barna, separert fra dem av sin sterke arbeidsetikk. Få uker før den andre eksamenen hans, fikk dette sine konsekvenser. Jan ble syk, en sykdom forsterket av hans knallharde studier. Doktoren gav ham streng beskjed om fullstendig hvile med et absolutt forbud mot arbeid eller lesing. Jan ble sendt i seng. Til tross for legens ordrer, strakk Jan seg langt for å forbigå forbudet. En fortelling han forteller sier at han i løpet av denne påtvungne hviletiden brukte å involvere lærerens yngste sønn, han bestakk den fire år gamle gutten til å skaffe ham bøker fra sin fars arbeidsrom. Dette lyktes helt til lærerens kone kom på et uannonsert besøk. I sitt enkelt møblerte rom var der få muligheter, men Jan gjorde så godt han kunne i å skjule sin nå betydelige samling av bøker. Lærerens kone fant ham i seng som forventet. Men det så ikke ut som gutten lå noe særlig komfortabelt. Hun tilbød seg å re sengen for ham, noe han avslo og insisterte på at han hadde det helt bra. Hun insisterte, og siden hun var lærerens kone, fikk hun viljen sin. Da hun satte i gang med sin gjerning ut av godhet, oppdaget hun at den reelle grunnen til Jans manglende komfort var et inderlig forsøk på å skjule en enorm stabel av forbudte bøker. Denne hengivenheten til lesing og studier kunne i en annen gutt kanskje ikke ha vært annet enn en reaksjon på eksamenen som nærmet seg, men ikke i Jans tilfelle. Det som gjorde denne episoden avslørende, var at bøkene som ble funnet under sengeklærne hans stort sett ikke hadde noe med hans studier å gjøre. I Riebeek West utviklet han en livslang vane med å lese vidt utenfor hans pensum. Han søkte kunnskap for kunnskapens skyld. Jan satte i 1886, i en alder av 16 år, ut på den neste etappen i sin utdannelse. Jan søkte på, og ble akseptert av, Victoria College i Stellenbosch, en av de mest fremtredende instituttene av høyere utdannelse i Kapp. Sent i 1886 tok han farvel med Riebeek West, klar til å dra ut på sin nye etappe i livet. Victoria College. Med tanke på disse holdningene er det ikke overraskende at Jan tilbrakte sine fem år i Stellenbosch stort sett adskilt fra det «barnslige element», dvs fra hans jevnaldrende. Uten sosialt utløp begravde han seg i sitt arbeid. Han lærte seg høynederlandsk. Han nedsenket seg i tysk og i verkene til de tyske romantikerne, mens han lærte seg gammelgresk slik at han kunne studere klassisk. På søndagene deltok han både på gudstjenestene om morgenen og kvelden og ledet bibelstudier for fargede gutter. I løpet av uka fant han også tid til jevnlige bønnemøter. Fysisk fortsatte han å ta lange, ensomme fotturer. Men Stellenbosch begynte å runde av noen av de skarpe kantene i Jans karakter. I løpet av tiden der begynte han å kaste av seg sin blyghet. Her møtte han Isie Krige som han ble forelsket i. Hun tilba ham og hadde ærefrykt for hans intellekt. Han var glad for å ha kvinnelig selskap, særlig av noen som gav ham selvtillit. Han sluttet seg til den lokale militsen og begynte å skrive for collegemagasinet, for første gang begynte han å vurdere de betydelige politiske sakene som konfronterte Sør-Afrika. Han ble leder for collegets debattsamfunn. I denne rollen ble han bedt om å tale i velkomsten til Cecil Rhodes da han besøkte colleget i 1868. Rhodes var i ferd med å bli statsminister i Kappkolonien og var en ivrig forkjemper for et utstrakt sørafrikansk union og utvidelse av britenes herredømme i Afrika. Det var passende at Smuts som hadde begynnende tanker i samme retning, skulle ønske ham velkommen med temaet panafrikanisme. Disse gryende politiske tankene utviklet seg parallelt med hans filosofiske personlige system, idéer som han senere utviklet til filosofien holisme. Smuts skrev to politiske essayer på denne tiden, essayer som allerede avslørte innflytelsen til en av holismens nøkkelkonsepter, realiseringen av iboende samhold. Smuts undersøkte den eksisterende økonomiske ordningen i Sør-Afrika i et forsøk på å illustrere svakhetene i den eksisterende ordningen, svakheter som var til ulempe i hele Sør-Afrika. Han mente at fordelene med en økonomisk union var innlysende. I "The Conditions of Future South African Literature" vurderte Smuts de kulturelle og emosjonelle elementene som ville være nødvendig, i tillegg til den kommersielle unionen, for å realisere Sør-Afrikas enhet. Smuts vurderte at hovedhinderet fantes mellom de tradisjonelle afrikanderne og de nye britiske immigrantene. Han oppfordret britene til å integrere seg med den eksisterende befolkningen og afrikanderne til å akseptere den nye drivkraften som immigrantene førte med seg. Etter Smuts syn var en slik konsolidering avgjørende, både for den fremtidige nasjonen Sør-Afrikas skyld, men også for opprettholdelsen av de hvite befolkningene overfor den mye større afrikanske befolkningen. Smuts syn var av begrenset viktighet på denne tiden. Dette var bare essayer fra en skolegutt, og selv om argumentasjonen i dem var flytende, led det av mange analytiske mangler. Men temaene i dem var langvarige grunnsteiner i Smuts' politikk. Han gikk ut med høyeste æresbevisninger i litteratur og naturfag i 1891. Han søkte på og fikk Ebden–stipendet for oversjøiske studier og forlot Kapp for å studere jus ved Cambridge University. Cambridge. Smuts kom til Cambridge i en alder av 21 år, tre eller flere år eldre enn hans medstudenter. Han var isolert fra andre jevnaldrende menn av forskjellig sosial bakgrunn, oppdragelse og holdninger. Han beholdt sin nedlatende holdning overfor de «barnslige elementene» fra sine dager i Stellenbosch. Smuts led av forferdelig hjemlengsel i hans første termin ved Cambridge. Han beskrev seg selv som «fullstendig ensom». Han hadde hatt muligheter til å skaffe seg et sosialt liv. Han fikk og aksepterte invitasjoner til å slutte seg til debattsamfunn og å skrive for collegemagasinet i sin første termin. Men han fulgte ikke opp mulighetene for vennskap som disse aktivitetene la foran ham. Smuts' blyghet var uten tvil en faktor i dette, men den dominerende årsaken var kanskje at Smuts levde i fattigdom, han manglet penger til å betale tilbake gjestfriheten til andre. Smuts var mottager av Ebden–stipendet som vanligvis gav rundt £200 per år. Men på grunn av en bankfeil, fikk Smuts bare £100. Før han forlot Kapp, solgte Smuts husdyrene han hadde skaffet seg på familiegården. Disse pengene betalte reisen og gav ham en moderat sum i banken. På tross av dette oppdaget han snart at selv de mest nødvendige studentutgiftene var større enn han kunne klare. Smuts skrev til bestyreren av Ebden–fondet, men ble fortalt at ingenting kunne gjøres. I desperasjon skrev han og klaget på sin situasjon til en venn fra hans tid i Stellenbosch, professor JI Marais, underviser i teologi. Professor Marais svarte umiddelbart og la ved en sjekk på £50 og oppfordret Smuts til å kontakte ham hver gang han trengte penger. Marais fortsatte å sende penger til Smuts i hele hans tid ved Cambridge. På grunn av dette tegnet Smuts en livsforsikring og oppga Marais som den etterlatte. Med en sikrere finansiell situasjon, var Smuts i stand til å gå mer inn på den sosiale arenaen på universitetet. Han sluttet å være ensom og fant bekjente hovedsakelig blant de andre studentene fra kolonien. Han dro på jevnlige vandreekspedisjoner, både med venner og alene. Selv om han sluttet å være ensom, forble han ekstremt alvorlig og hengiven mot sitt arbeid, en holdning som kanskje var den viktigste barrieren mellom ham og de engelske studentene. Smuts dyrket sin lidenskap for litteratur i Cambridge, han leste fra spredte kilder som ikke hadde vært tilgjengelig for ham, selv ved Victoria College. Han var oppslukt av romantikerne og transcendentalistene. Hans favorittforfatter var den amerikanske poeten Walt Whitman. Så stor var Whitmans påvirkning på ham at Smuts som student skrev en bok om Whitman, men den forble upublisert til Smuts berømmelse gjorde det uunngåelig. Men effekten manifesterte seg mer beviselig i Smuts' idealisme, og hans senere verk, "Holism and Evolution", dro sterkt fra den transcendentale bevegelsen. I tillegg til studier utenfor pensum, utmerket Smuts seg også i jus. Han oppnådde den unike prestasjonen å forsøke seg på begge deler av jus tripos i løpet av ett år og klarte det med førsteklasses resultat. Han vant mange akademiske utnevnelser og anerkjennelser. Han vant i 1893 den prestisjefylte George Long–prisen i romersk jus og jusfilosofi, en særskilt ære siden prisen veldig sjelden ble delt ut siden den krevde høyere akademisk standard som sjelden ble oppfylt. Smuts lærer, professor FW Maitland, som selv var en av de fremste rettslærde på den tiden, beskrev Smuts som den dyktigste jusstudenten han noen sinne hadde undervist og gav Smuts en glødende referanse. Med hans utmerkede akademiske bakgrunn og slike anbefalinger, var Smuts fremtid lys. Han avla eksamen for Inns of Court og gikk inn i Middle Temple. Muligheten for en utmerket juskarriere lå nå foran ham. Hans tidligere college, Christ's College, tilbød ham et stipendiat i jus, men Smuts avslo. Istedet var han i juni 1895 tilbake i Kappkolonien, fast bestemt på å skape seg en fremtid der. Tilbake til Sør-Afrika. Nyhetene om hans bedrifter i Cambridge hadde nådd Cape Town. Han ble hilst av lokale akademikere som et eksempel på sørafrikansk intellektuell evne. Han returnerte selvsikker på at hans kvalifikasjoner ville føre til en vellykket juristkarriere i Kapp, en karrière som ville gjøre det mulig for ham å betale tilbake sin gjeld til professor Marais og å gifte seg. Smuts etablerte sin praksis, men han fikk få saker. Han begynte å se etter andre måter å supplere sin inntekt. Han klarte å finne litt arbeid i å gi juridiske råd, men hans fremste tidsfordriv ble raskt journalistisk arbeid som freelancer. Han skrev om en rekke temaer, fra artikler om floraen og faunaen i Kapp til litterære anmeldelser, men han ble mest trukket mot politikkens verden. Politikken i Kapp på den tiden var dominert av to menn og en stor idé. Cecil Rhodes og Jan Hendrik Hofmeyr proklamerte sammen enhetsidealet, enhet i den hvite befolkningen, briter og boere, og enhet mellom koloniene og republikkene i det sørlige Afrika. Rhodes' visjon. Rhodes var en av de rikeste mennene i Sør-Afrika. Han var styreformann både i De Beers Consolidated Mines og Consolidated Gold Fields, henholdsvis det dominerende diamantgruveselskapet i Sør-Afrika og et av de største gullgruveselskapene. Rhodes var også styreformann i British South Africa Company som i 1889 fikk et Royal Charter med rett til å utvikle landet på den andre siden av Limpopo, dagens Zimbabwe og Zambia. Rhodes var en inderlig britisk imperialist, fast bestemt på å spre britisk innflytelse i verden, særlig i Afrika. Sør-Afrika var delt inn i fire separate områder, de to britiske koloniene, Kapp og Natal, og to afrikander–republikker, Oranjefristaten og Transvaal. Rhodes, i likhet med mange andre på den tiden, så denne regionen som en økonomisk og sosial helhet. Han var overbevist om at fremtiden var avhengig av at en klarte å realisere denne enheten ved å etablere en union, både politisk og økonomisk. Til slutt ønsket han å se et forent Sør-Afrika under det britiske flagget. Men han innså at utkommet av dette ikke var noe som afrikanderne i Kapp kunne støtte, og i enda mindre grad de som bodde i Transvaal og Oranjefristaten. Han redefinerte seg derfor som kolonialist, begynte å legge vekt på viktigheten til lokale interesser og satte dem over ideen om underleggelse under en imperiemakt. Dette gav ham støtten til Hofmeyr, partiet Afrikander Bond og en stor del av velgerne i Kapp. Rhodes ble valgt til statsminister i Kapp i 1889. Afrikander Bond var det dominerende politiske partiet i Kapp. Det ble dannet i 1879 med formål om å fjerne britisk makt og innflytelse fra Sør-Afrika. Under Hofmeyrs lederskap mistet det sin antibritiske brodd. Hofmeyr delte Rhodes' visjon av enhet og ledet sitt parti i støtte til Rhodes. For å opprettholde støtten til medlemmene i Bond, gikk Rhodes med på innrømmelser overfor Hofmeyr. Rhodes introduserte lovgivning som gav juridisk likhet mellom språkene engelsk og nederlandsk. Han innførte også en mild toll på frukt og grønnsaker fra landbruket, noe som gav ham godvilje fra afrikanderne i Kapp, siden majoriteten av disse var bønder. Transvaal–spørsmålet. Tradisjonelt hadde Kapp vært det økonomiske og politiske hjertet av Sør-Afrika. Oppdagelsen av diamanter i Kimberley i 1870 hadde forsterket denne dominansen. Men hele maktbalansen i Sør-Afrika skulle endre seg i 1886 da enorme gullforekomster ble oppdaget i Transvaal, nær Witwatersrand. Nesten over natten forandret Transvaal seg fra å være den mest landlige, tilbakeliggende og fattigste staten i Sør-Afrika til å stå for 25 % av verdens gull. Oppdagelsen av diamanter i Kapp hadde ført til en enorm strøm av investorkapital. Jernbaner ble bygget og åpnet landet og migranter strømmet til. I deres fotspor fulgte sosial og materiell utvikling. Men da dette kom til Transvaal, ble denne slags utvikling sterkt motarbeidet. President Paul Kruger, hengivent kjent som Oom Paul (onkel Paul), var en dypt konservativ mann. Han var bekymret for at Transvaals religiøse og moralske karakter ville endre seg med gruvenes vekst. Byer som Johannesburg hadde allerede endret seg fra rolige landsbyer til enorme gruveleirer, fylt med prostitusjon og drukkenskap, laster som ble avskydd av de kalvinistiske afrikanderne. En felles følelse var at «gruveindustrien er dødsdommen for det virkelige Transvaal i tanke og ånd». Disse migrantene, eller uitlanders som de var kjent som, hadde potensial til å forandre Transvaal for alltid. Den transvaalske regjeringen anslo at der i 1895 var 30 000 afrikandervelgere (eller burghere som de var kjent som) mot 60 000 uitlanders. Kruger gjorde alle forsøk på å beholde maktbalansen til burghernes fordel. Innledningsvis, fra gull først ble oppdaget til 1890, kunne uitlanders skaffe seg stemmerett etter å ha bodd i landet i fem år. Boplikten økte i 1890 til fjorten år, kombinert med at søkerne måtte være over 40 år, etter at omfanget av immigrasjonen ble tydelig. En forsøkte å kompensere ved å opprette en ny forsamling, andre Volksraad, med begrenset lovgivende mandat. Alle lover skulle ratifiseres av Volksraad. Uitlanders kunne skaffe seg stemmerett til den nye forsamlingen etter å ha bodd i landet i to år og retten til å velges etter fire år. Til tross for dette gjenstod det faktum at samtidig som gullinntektene var Transvaals viktigste inntektskilde, ble uitlanderne i realiteten nektet påvirkning i styret av landet. Kruger kjempet også mot eksterne krefter som han så på som en trussel mot Transvaals uavhengighet. Kruger hadde deltatt i Great Trek som tolv år gammel gutt, og han var svært mistenksom overfor britenes regionale makt. Han hadde spilt en nøkkelrolle i motstanden mot den britiske annekteringen i 1877. Forsøkene kulminerte i Pretoriakonvensjonen i 1881 og senere Londonkonvensjonen i 1884. Disse konvensjonene garanterte Transvaals uavhengighet, kun underlagt Storbritannias rett til å utøve kontroll over enkelte politiske områder, først og fremst Transvaals utenriksrelasjoner. Kruger var fast bestemt på å forhindre ytterligere britiske tilranelser, enten det var militært, økonomisk eller politisk. Transvaal var mistenksomme for Rhodes' motiver, nektet å vurdere en foreslått tollunion for det sørlige Afrika og motsatte seg sterkt videre utvikling av jernbaneforbindelser til Kapp. Spørsmålene om jernbaner og økonomi var langt fra en samlende kraft og endte i en handelskrig i 1894. Det landlåste Transvaal var avhengig av havnene i Kapp og Natal på grunn av veksten til den vitale gullindustrien, og begge havnene var under britisk kontroll. Kruger var fast bestemt på å fjerne denne potensielle økonomiske flaskehalsen. Han så mot øst og begynte å forhandle med portugisiske kolonimyndigheter. Transvaal sikret seg fra Portugal retten til å bygge en jernbanelinje til havnen i Delagoa Bay, en linje som ble fullført i 1894. Kruger økte så drastisk tollratene på lastene som gikk sørover i et forsøk på å tvinge gruveselskapene vekk fra linjene til Kapp og Natal og over på den nye ruten. Situasjonen eskalerte raskt og kulminerte i at Transvaal forbød all import som kom via Kapp. Saken ble først løst da Storbritannia informerte regjeringen i Transvaal om at deres handlinger var et brudd på Londonkonvensjonen og at om disse restriksjonene ikke ble opphevet, ville den britiske regjeringen være forpliktet til å intervenere. Der var også betydelig politisk opposisjon mot Kruger i Transvaal, ikke bare fra de hovedsakelig probritiske uitlanders, men fra mange burghere, menn som uten tvil hadde patriotiske og republikanske følelser. Men så lenge Kruger beholdt majoriteten og forble ved makten, var der liten sjanse for nødvendige handlinger som kunne føre til deltagelse i en økonomisk, for ikke å si politisk, union. Smuts’ politiske fødsel. Smuts så på politikken til Transvaal med skuffelse. Han la stor vekt på blodsbåndet og vennskapet mellom afrikanderne. Transvaal, i likhet med det meste av Sør-Afrika, hadde opprinnelig vært befolket av menn fra Kapp. Smuts var sikker på at alle afrikanderne i hele regionen måtte ha de samme interessene. Han identifiserte to hovedfaktorer som hindret union, den britiske befolkningens nøling i å slå røtter, å regne Sør-Afrika som et hjem fremfor å se tilbake til Storbritannia, og afrikandernes ønske om å holde seg for seg selv og stole på sitt overlegne antall for å fremtvinge sin vilje på resten. Så langt som Smuts kunne se hadde disse hindringene blitt fjernet i Kapp, men ikke i Transvaal. Smuts la skylden for dette på det han kalte en «nederlandsk tendens». Transvaal manglet menn med talent til å drive det som i realiteten var et nylig industrialisert land. Kruger så derfor utenfor landet, hovedsakelig til Nederland. I Nederland var der betydelig interesse for Transvaal med tanke på at landet stort sett var befolket av mennesker av nederlandsk opphav. Etterhvert var det et betydelig antall av kunnskapsrike unge menn som reiste ned og som til slutt dominerte administrasjonen i Transvaal. Kruger ønsket dem velkommen, ikke bare fordi de var av samme blod, men Nederland hadde ingen politiske ambisjoner i Sør-Afrika i motsetningen til Storbritannia og hennes uitlanders. Smuts kunne akseptere at nølingen mot union og utvikling skyldtes et enkelt, gudfryktig folk som var bekymret for effekten migrantene og industrien ville ha på deres gamle pastorale liv. Men Smuts var overbevist om at disse bekymringene hadde blitt uberettiget oppmuntret av disse nederlenderne som var mer opptatt av å opprettholde sine egne posisjoner enn å handle til det beste for afrikanderne. Hofmeyr henvendte seg til Smuts i oktober 1895 og ba ham tale Rhodes' sak på et møte som skulle holdes i Kimberley. Smuts gikk med på dette og den 29. samme måned talte han til støtte for Rhodes, både mannen og politikken. Smuts forsvarte Rhodes på mange fronter, men særlig mot anklagene om at Rhodes handlet tvetydig i sin behandling av Bond. De dårligere stilte hadde vansker med å slå seg til ro over for Rhodes' tidligere intense imperialisme med tanke på hans nyvunnede bekymring for koloniens vell. Jamesonraidet. Smuth ante ikke at denne talen snart skulle ydmyke ham betydelig. Samtidig forberedte Rhodes å ta drastiske tiltak for å opprette sin sørafrikanske føderasjon. I motsetning til Hofmeyr som var fornøyd med å la tingene utvikle seg i sitt eget tempo, den sytti år gamle Kruger og hans hindrende politikk kunne uansett ikke vare mye lenger, fryktet Rhodes at Transvaals voksende rikdom skulle gi dem en avgjørende stemme i fremtidige unionsforhandlinger. Rhodes var ikke en gammel mann, men helsen hans var nå for usikker til at han kunne være tålmodig, ikke dersom han ønsket å se sine ambisjoner satt ut i livet i løpet av hans levetid. Rhodes var bestemt på å fremtvinge en løsning. Rhodes' store idé var Jameson-raidet, en væpnet invasjon av Transvaal kombinert med samtidige iscenesatte opprør blant uitlanderne. Han trodde at dette ville føre til at Krugers regjering ble kastet, noe som ville åpne veien for at den britiske høykommissæren kunne gripe inn og gjenopprette orden. Orden ville si på britiske betingelser. Den 29. desember 1895 invaderte 600 menn ledet av dr Leander Starr Jameson Transvaal. Men området var ikke godt nok forberedt. Uitlandernes opprør lot være å materialisere seg og de invaderende styrkene ble raskt kuet og arrestert. Telegrammer og notater funnet i bagasjen til Jameson avslørte Rhodes' rolle. Reaksjonen til raidet var lynraske. Bond fordømte Rhodes' fremferd, og han ble tvunget til å gå av. Der var internasjonal fordømmelse fra Storbritannias rivaler i Afrika, særlig fra Tyskland. I et telegram til Kruger, gratulerte den tyske kaiser ham med å ha «gjenopprettet fred og opprettholdt landet mot angrep, uten å appellere om hjelp fra vennligsinnede makter». Kapp ble polarisert langs raselinjene. Britene var lamslått av antydninger om internasjonal intervensjon og tok det som nasjonal stolthet å støtte Rhodes og den britiske imperialismens sak (følelser kjent som «jingoisme»), mens afrikanderne fordømte hans dobbeltspill og så mot enhet med sine medafrikandere i Transvaal og Oranjefristaten. Det var ikke bare Rhodes som viste seg å være en falsk profet, men den store drømmen om forsoning hadde nå kollapset i et kor av gjensidig antagonisme og beskyldninger. Smuts følte en skarp form for svik. Han syntes at Rhodes' dobbeltspill og reaksjonen til den britiske befolkningen var motbydelig, og han begynte å identifisere seg mer og mer med sitt eget samfunn, afrikanderne, både de som var i kolonien og ellers i Sør-Afrika. Smuts' avreise fra Kapp hadde kanskje mindre med politikk å gjøre enn han senere ville antyde. Som uitlander ville han ikke få stemme før han hadde bodd i Transvaal i 14 år. Det er sikkert at han syntes det politiske klimaet i Kapp var ugjestmildt, men sannheten var at til tross for hans syn på Krugers republikk, håpet han at den ville gi en ung mann som ham bedre muligheter enn han fant i Kapp. Smuts dro til Transvaal den 20. januar 1897. En ny start. Smuts etablerte sin juridiske praksis i den blomstrende gruvebyen Johannesburg. Etter de nedslående opplevelsene i de siste 22 månedene i Kapp, oppdaget han til sin overraskelse at han var i stand til å få et anstendig levebrød av jussen sin. Han fortsatte å supplere lønnen sin med litt juridisk rådgivning og journalistikk. Etter bare tre måneder i Johannesburg, følte han seg finansielt trygg nok til å tenke på ekteskap. Han dukket opp ved huset til Isie Krige på et besøk i Kapp i april 1897 og fridde. Paret giftet seg få dager senere, og det var Smuts' velgjører fra dagene i Cambridge, professor JI Marais, som stod for vielsen. Smuts dro tilbake til Johannesburg med sin nye kone. Smuts' liv roet seg i en lykkelig rutine, paret fikk tvillinger i mars 1898, men de døde noen uker senere. Johannesburg var en tøff gruveby med bare 50 000 hvite, og det var få høyt utdannede. I denne gruppen ble hver enkelt raskt kjent med sine likemenn. Smuts fikk raskt et utmerket rykte, respektert for sin fantastiske læreevne, sin evne til å argumentere en sak og for hans integritet. Han ble snart kjent med flere av de ledende mennene i Transvaal. En venn introduserte ham for Piet Grobler, president Krugers nevø og privatsekretær. Grobler introduserte Smuts for president Kruger. Smuts gjorde inntrykk på presidenten. Kruger skrev senere om sin umiddelbare tiltrekning til Smuts' makt og drivkraft. I sine memoarer beskriver han Smuts som en mann av «jernvilje», bestemt, dersom han ble spart, til å spille en stor rolle i Sør-Afrikas historie. Smuts begynte å gjøre seg merkbar i en tid med store kontroverser i Transvaal. Kruger var rasende på høyesterett i saken Brown mot Leyds og ble avvist av høyesterettsjustitiarius JG Kotzé. Omstendighetene rundt hans dom er verdt å utforske siden den illustrerer den generelle tilstanden i den offentlige administrasjonen i Transvaal på den tiden. Sakens stridsspørsmål var Browns krav på gruverettigheter til en verdi av £372 400 mot republikken. Dette var en betydelig sum, men saken reiste viktigere prinsipielle implikasjoner. Saken kokte ned til et fundamentalt lovprinsipp, hadde Volksraad brukt den relevante lovgivningen i samsvar med konstitusjonen? Høyesterett sa i januar 1897 at dette ikke var tilfellet, gav Brown kravet og hevdet retten til å undersøke all lovgivning for å sikre dens konstitusjonelle lovlighet, de såkalte «testrettighetene». Roten til problemet var den sjuskete utformingen av konstitusjonen, et dokument som oppstod i et politisk kompromiss mellom krigsfraksjoner mer enn et sammenhengende lovdokument. Konstitusjonen var så vag og dunkel på mange områder at den aldri hadde blitt tatt særlig alvorlig og med respekt som et slikt dokument vanligvis har. Konstitusjonen la ned en kompleks prosedyre for godkjennelse av lovgivning. Blant andre krav, måtte den foreslåtte lovgivningen være offentlig publisert tre måneder før den ble lov. I de tidlige årene i republikken ble det vanlig at Volksraad overså dette. Istedet for å følge konstitusjonens prosedyre, vedtok Volksraad all lovgivning gjennom enkle majoritetsresolusjoner. Denne prosedyren var rask, enkel og hadde den fordelen at domstolene behandlet all lovgivning som om den ble lov umiddelbart. Dersom høyesterett fikk sin rett til å gjennomse all lovgivning, ville de nesten helt sikkert erklære nesten alle lover som var vedtatt de siste førti årene for ugyldige, fra lover om alkohol og offentlig moral til de uunnværlige gullovene. Transvaal ville bli fratatt sitt moralske og økonomiske grunnlag på et øyeblikk. Det var Kotzés insistering på å fastholde denne retten som førte til at han ble avsatt i februar 1898. Mens den juridiske opinionen hadde vært delt i Kotzés avgjørelse i Brown mot Leyds var juridisk fornuftig, særlig siden han ikke hadde hatt problemer med lovgivning gjennom resolusjon i hans tidligere avgjørelser, var der betydelige protester mot at han ble avsatt, særlig fra uitlandernes representanter. Krugers handling ble vidt sett på som uønsket innblanding i domstolenes uavhengighet. Smuts støttet sterkt Krugers handlinger, skriftlig og i diskusjoner, både politiske og juridiske. Smuts gikk så langt som å publisere en juridisk vurdering til presidentens støtte. Situasjonen var ikke fullt så skarpt avgrenset som diskusjonen mellom utøvende og dømmende makt kan tyde på. Kotzé var ikke bare dommer, men også politiker, en politiker som i 1893 var Krugers rival i presidentvalget. Smuts var overbevist om at Kotzés handlinger var sterkt motivert av et ønske om å appellere til de britiske elementene: uitlanderne, høykommissæren og kolonikontoret. Hver av dem hadde vært offensive i sin kritikk av den kaotiske tilstanden i Transvaal–administrasjonen. Smuts fordømte stekt dette forsøket på å tilrane seg posisjonen til afrikanderne i afrikanderrepublikken. Arbeidet for Oom Paul. Smuts var ikke alene i sitt syn, men Kruger merket seg i stor grad hans støtte. Smuts' briljante akademiske resultater og utmerkede rykte, kombinert med hans opphav i Kapp, tiltrakk Kruger ytterligere. 8. juni 1898 fikk Smuts i en alder av 28 år et andregrads borgerskap i Transvaal, noe som gjorde at Kruger kunne utnevne ham til stillingen som statsadvokat samme dag. Nederlendernes fornyelse. Smuts satte i gang med sin nye jobb med voldsom nidkjærhet. Han så elementer i den gamle nederlandske orden som førte til korrupsjon og undertrykkelse. Disse elementene i systemet begynte han umiddelbart å arbeide for å fjerne. Smuts angrep ulovlige gullhandlere, prostituerte og bordelleiere, alkoholselgere uten lisens og forfalskere. Han drev et felttog for å forbedre standarden til lokale dommere og offentlige tjenestemenn, og med tanke på Kotzé–saken bestrebet han seg for å få de tilfeldige og spredte lovene i Transvaal i system. Smuts førte sin krig mot korrupsjon overalt hvor han fant det, særlig i detektivseksjonen i Johannesburg–politiet. Da det ble klart at offiseren med ansvar for å bekjempe prostitusjon var i forbund med bordelleierne, sparket Smuts ham og gav ordre om at han skulle tiltales. Da det ble reist beskyldninger om at sjefsdetektiven var innblandet i ulovlig gullsalg, satte Smuts i gang etterforskning, fikk sjefsdetektiven sparket og overbeviste Volksraad om å legge detektivstyrken under hans direkte kontroll. Smuts hadde nå den sentrale stillingen i kampen mot kriminalitet. Alt dette gjorde han i tillegg til den vanlige driften han var forventet å gjøre: gi råd til regjeringen i lovsaker, lage utkast til regjeringskontrakter, gi utkast til ny lovgivning, sette i gang kriminell tiltale og representere regjeringen i rettssalen i alle saker som den var part i. I alle områder var Smuts fast bestemt på å gjøre alt han kunne for å forbedre staten Transvaal for å gjøre den verdig sin rolle som standardbærer for afrikandernasjonen i Sør-Afrika og slå tilbake den utstrakte kritikken mot styringen av staten Transvaal. Steg for steg forsøkte han å bekjempe anklagene om vanstyre og korrupsjon, fra de skitne stallene til detektivavdelingen til den kaotiske organiseringen av regjeringsadministrasjonen. Men andre krefter hadde innvirkning på Sør-Afrika, krefter som Smuts ikke kunne kontrollere. Den britiske faktoren. Den britiske politikken i Sør-Afrika i siste halvdel av det 19. århundre hadde vært flyktende. Der hadde vært episoder av aggressiv ekspansjonisme, den såkalte «fremadrettede» politikken, som så ble fulgt av en periode av skadebegrensning. Et tilfelle var annekteringen av Transvaal i 1877. Transvaal var i 1877 konkurs, gullfeltene på Witwatersrand tilhørte fremtiden. De var også under angrep fra flere innfødte stammer, særlig zuluene. Den britiske regjeringen vurderte det som en mulighet til å legge området til sitt imperium. Selve annekteringen gikk greit, og den britiske hæren klarte å knuse zuluene som militærmakt i zulukrigen i 1879. Men boerne gjorde i 1880 opprør under Kruger og påførte den britiske hær et antall relativt mindre nederlag, noe som kulminerte i det britiske nederlaget ved Majuba. Slik endte det som senere ble kjent som første boerkrig. Storbritannias styrker i Sør-Afrika var nok til å slå ned dette opprøret, og en unnsetningskolonne ble sendt fra Kapp, men denne gangen var det politikken som grep inn. I 1880 ble den konservative regjeringen som hadde satt i gang annekteringen, blitt erstattet av en liberal administrasjon under Gladstone. Gladstone var ikke imperialist og hadde vært en intens kritikker av annekteringen fra begynnelsen av. Han kalte tilbake unnsetningsstyrken og begynte forhandlinger med afrikanderne i Transvaal. Disse forhandlingene kulminerte i uavhengighet gjennom Pretoria– og London–konvensjonene. De følgende årene var det Gladstone som styrte britenes politikk. Det ble ikke gjort noen forsøk på å utvide deres innflytelse i Sør-Afrika eller å tvinge afrikanderrepublikkene i kne. Det lengste regjeringen var villig til å strekke seg, var å se til at europeiske makter var ekskludert fra området, den såkalte «viktigste makt»–politikken. Dette skulle endre seg i juni 1895. Den måneden var der et nytt regjeringsskifte og den politiske kursen ble lagt om. De konservative, under lord Salisbury, tok makten. Den nye kolonisekretæren ble Joseph Chamberlain. Chamberlain satt i 1895 i en konservativ regjering, men i 1881 hadde han vært liberal. I Gladstones regjering var han president for handelsstyret. Krangler om irsk selvstyre fikk ham til å bryte ut av partiet i 1886 og alliere seg med de konservative. Siden han nå var tilbake ved makten, var han fast bestemt på å reversere det han regnet som en av de største tabbene i Gladstones styre, reverseringen av annekteringen av 1877. Chamberlains rolle i Jamesonraidet var uklar for samtidige observatører. Han hadde møtt representanter fra Rhodes, men han sørget alltid for at beskjeftigelsene ble utført med mellommenn. Han sørget også for å unngå å bli fortalt for mye offisielt. Han klarte å overleve og beholdt sin stilling gjennom en kombinasjon av avtaler på bakrommet og bedrag. I denne saken sørget han for å få Rhodes til å gå med på å holde munn, i bytte mot at Chamberlain garanterte at den kongelige kontrakten til British South Africa Company ikke skulle trekkes tilbake. Chamberlains fremste representant i utsendingen til Rhodes, sir Graham Bower, ble oppmuntret til å hevde at han hadde holdt tilbake detaljer om komplottet fra sin sjef. Foran undersøkelseskommisjonen som Chamberlain faktisk ble utpekt til å sitte i, fortsatte han å benekte enhver kunnskap om raidet. Chamberlain så mot fremtiden nå som han hadde sikret sin stilling. I etterspillet til raidet steg Krugers popularitet betydelig. Viktigere var det at han nå nøt støtten til den bredere afrikanderbefolkningen, både i koloniene og republikkene. Chamberlain så at det ville være fatalt for Storbritannia å innlede ytterligere aksjoner mot Transvaal. Den offentlige opinionen, både i Storbritannia og i Sør-Afrika, var sterkt imot ytterligere militære foretak. Chamberlain nøyde seg med en «vente og se»–politikk. Chamberlain utnevnte en ny høykommissær for Sør-Afrika i mai 1897. Sir Alfred Milner ble sendt ut til Sør-Afrika med strenge instruksjoner om å avstå fra ytterligere ensidige aksjoner mot Transvaal. Milner var en dedikert forkjemper for britisk imperialisme og for en «fremadrettet» politikk. Han så på det som den eneste måten å opprettholde det han mente var Storbritannias avtagende regionale innflytelse. Kruger ble gjenvalgt i februar 1898 til sin fjerde periode med betydelig margin over sine reformistiske rivaler. Milner tok dette som et tegn på at der ikke var tid å miste. Dersom en ventet noe særlig lenger, ville resultatet bli afrikandisk dominans på bekostning av britene, dirigert av et mektig Transvaal. Milner returnerte til London i november 1898 for konsultasjoner med Chamberlain. Han hadde observert situasjonen i de siste atten månedene og var nå sikker på sin strategi. Milner foreslo at den britiske regjeringen skulle fremprovosere en krise og gi dem en legitim unnskyldning for å intervenere, en unnskyldning som ville gi Storbritannia rett og Transvaal feil i folkeopinionens bedømmelse. Chamberlain gjentok sine instruksjoner til Milner om at den britiske regjeringen ikke kunne bli tatt for å true Kruger, enhver intervensjon måtte være resultatet av at Transvaal var den skyldige. Milner returnerte til Sør-Afrika som en fornøyd mann, og mens den britiske regjeringen ikke ville handle, hadde ikke Chamberlain bundet hendene til embetsmennene i Sør-Afrika. Milner var fast bestemt på å tvinge frem en unnskyldning. Smuts visste i juni 1898, da han inntok embetet, ingenting om de indre motivene til menn som Chamberlain og Milner. Smuts' syn var at staten og den offentlige administrasjonens natur førte til forskjellige krangler mellom uitlanderne, den britiske regjeringen og Transvaal. Han håpet at med god tro på alle sider, kunne forhandlinger førte til politiske reformer som viste seg nødvendige, tilfredsstilte opinionen til uitlanderne, den britiske regjeringen og Smuts' eget ønske om at Transvaal skulle omfavne den nye industrien som var i dens sentrum. Hans arbeid i det umiddelbare etterspillet etter hans utnevnelse kan sees i dette lyset. Men i de siste dagene av 1898 skulle Smuts lære på egenhånd noe om de virkelige britiske hensiktene. Edgar–saken. 19. desember 1898 oppstod det en krangel mellom to fulle uitlandere i Johannesburg, en relativt vanlig hendelse i de tøffe gatene ved Rand, men dette var en som skulle få betydelige ettervirkninger. En Edgar mente å ha blitt fornærmet av en Foster. Dette endte i slagsmål mellom Edgar og Foster. Foster kom verst fra det, med livstruende skader. Edgar dro hjem med æren på denne måten opprettet. Etterhvert dukket Transvaals politi opp («zarpene» som de vanligvis var kjent som). Edgar motsatte seg arrestasjon og slo etter en av konstablene, Jones, med en kjepp med et jernhode. Episoden endte med at Jones skjøt Edgar og drepte ham. Slik var beretningen som ble ført frem for Smuts neste morgen. Zarpene hadde fått et rykte av overdreven maktbruk, til og med brutal maktbruk. Smuts var klar over det delikate politiske aspektet i denne situasjonen, en transvaalsk konstabel hadde skutt og drept en britisk borger. Det var essensielt at denne situasjonen ble tatt hånd om med ytterste strenghet og upartiskhet. Smuts' håp fikk umiddelbart et slag i ansiktet da den offentlige anklageren reduserte anklagene mot Jones fra overlagt drap til uaktsomt drap. Det ble deretter satt en kausjon til £200, et relativt lite beløp. Etter raidet hadde den britiske regjeringen alle grunner til å holde forbundet igjen, siden det var utstrakt støtte til Kruger i hele afrikanderbefolkningen i Sør-Afrika. Men nå begynte denne organisasjonen med sine allierte i de engelskspråklige avisene å piske opp den latente fiendtligheten i uitlanderne mot zarpene. Transvaal–regjeringen ble anklaget for å vise urimelig mildhet mot konstabel Jones. Forbundet protesterte på reduksjonen i anklagene til uaktsomt drap og løslatelsen av ham med en kausjon på £200, en sum som var mindre enn den som vanligvis ble påført uitlanderne for relativt trivielle foreteelser. Disse protestene ble lyttet til blant den bredere massen av uitlandere. Grunnlaget var lagt for konfrontasjon. Under beskyttelsen til den nylig opprettede «Edgar Relief Committee» organiserte forbundet et stort protestmøte den 24. desember. På dette møtet foreslo de å legge frem en petisjon til representanter for den britiske regjeringen og appellere om intervensjon. Potensialet for konfrontasjon økte drastisk ved det faktum at en slik demonstrasjon var ulovlig under Transvaals lov om offentlig orden. Smuts forsøkte å dempe situasjonen. Han ba om papirene for Edgar–saken, og etter å ha undersøkt dem, gav han ordre om å arrestere Jones på nytt med anklage om overlagt drap. Smuts trodde at han nå fjernet grunnlaget for de ventede protestene. Den fungerende britiske agenten i Transvaal satte i gang med å bruke sin innflytelse til å få møtet avlyst. Det blåser opp til storm. Smuts begynte nå å se agitasjonen i et annet lys. Han hadde forsvart reformer ut fra sin egen overbevisning, men det viste seg nå at den britiske regjeringen var fast bestemt på å presse frem reformer på de tyngste betingelser, med trussel om konflikt i bakgrunnen. Dagen etter, den 24. desember, kom det ytterligere utvikling i Edgar–saken. Til tross for Smuts' beordring om å stille Jones for retten anklaget for overlagt drap og forsikringen fra britiske embetsmenn om at de ville gjøre hva de kunne for å dempe situasjonen, holdt South African League sitt ulovlige protestmøte. Her hadde forbundet tenkt å legge frem en petisjon til den britiske høykommissær. Petisjon skulle rettes til dronningen med bønn om at den britiske regjeringen skulle ta de steg som var nødvendig for «beskyttelsen av deres liv og frihet». Dette var intensjonen, men sir Alfred Milner som ville ha ønsket en slik petisjon velkommen som brekkstang mot Kruger, var fremdeles i London. Istedet nektet hans midlertidige erstatter, sir William Francis Butler, å ta imot den. Butler hadde ingen sympati med Milners mål, han avslo petisjonen. I en sending til London fordømte han hele kontroversen som ingenting mer enn storm i et vannglass fra forbundet. Nederlag i seierens øyeblikk? 1. januar døde Foster av sine skader. Da forbundets petisjon ble avvist, så det ut til at hele kontroversen døde med ham. Det ville den antagelig ha gjort, dersom det ikke hadde vært for en avgjørelse den 5. januar fra Smuts' eget kontor som viste en kronisk mangel på dømmekraft. I hvilken grad det var Smuts som stod bak eller om det var regjeringen som Smuts var bundet til å følge, er usikkert, men avgjørelsen til statsadvokatens kontor om å arrestere og tiltale organisatorene for møtet den 24. desember, Thomas Dodd og Clement Webb, begge høye embetsmenn i South African League, blåste nytt liv i den døende asken. Folkelig indignasjon ble satt sammen med det faktum at kausjonen for de to mennene ble satt til £500 hver, betydelig mer enn de £200 som hadde løslatt konstabel Jones. Dette hadde den altfor forutsigbare effekten i å provosere en ny storm av agitasjon. Forbundet organiserte umiddelbart en ny demonstrasjon som skulle holdes i Johannesburg den 14. januar. Denne gangen, for å holde seg innenfor loven (som bannlyste ulisensierte møter utendørs), foreslo forbundet å holde det i et avgrenset rom, en stor sirkusbygning kjent som amfiteateret. På dette tidspunktet ble afrikanderne stadig mer indignerte på uitlandernes uopphørlige klaging. Smuts forutså problemet og appellerte til de ledende burgherne i Transvaal om å gjøre alt de kunne for å beherske seg. Den 14. ankom, møtet fant sted og Smuts' frykt ble realisert. Forsamlingen ble voldelig brutt opp av en mobb på 600–700 boere, mange av dem brukte stolben til å slå uitlanderne som hadde samlet seg. Zarpene som var til stede stod og så på og gjorde ingenting. Konstabel Jones ble til slutt stilt for retten i februar 1899. Domstolen vurderte bevisene og nølte ikke med å avlegge dommen. Jones ble ikke funnet skyldig. I sine konkluderende bemerkninger gjorde dommeren, i omstendighetene, noen svært uheldige kommentarer til støtte for politiet da han sa at «under vanskelige omstendigheter, ville de alltid vite hvordan de skulle gjøre sin plikt». Milner aksepterte denne petisjonen den 27. mars og sendte den videre til London neste dag, slik han hadde lovet. 10. mai fikk han beskjed fra Chamberlain om at etter betydelig vurdering, hadde regjeringen akseptert betingelsene i petisjonen. Den britiske regjeringen var nå fast bestemt på en ny fase av intervensjon i Sør-Afrika. Smuts hadde ikke vært arbeidsløs mellom januar og mai. I lys av hans samtale med Fraser, var spørsmålet om den grunnleggende holdningen til uitlanderne klart. Dette kunne lett tjene som en unnskyldning for britisk innblanding i Transvaal, kanskje til og med krig. Smuts var nå solid etablert som et av de fremste medlemmene i regjeringen i Transvaal og fikk en nøkkelrolle i forsøkene på å løse saken. Kampen for fred. Langt viktigere enn smålige krangler om politikorrupsjon var den overhengende faren for krig med det britiske imperiet. Tidlig i 1897 hadde Milner overtatt som høykommissær og situasjonen vendte seg til det verre. Milner oppfordret den britiske regjeringen om å sende flere soldater til Sør-Afrika for å opprettholde maktbalansen i regionen. Selv om mennene aldri ble sendt, tolket Kruger dette som en fiendtlig handling, ikke konserverende. I et forsøk på å kvele det han så på som borgerkrig, ba president Martinus Steyn i Oranjefristaten Kruger om å gå med på en fredskonferanse i Bloemfontein. På grunn av sin lojalitet til Kruger og hans kunnskap om britenes fremgangsmåte, satt Smuts med Kruger i Transvaal–delegasjonen. Under møtet var det Smuts som førte ordet. Som den eneste mannen i Transvaal–delegasjonen som var flytende i engelsk, brøt han inn ved hver anledning og snakket for hele landet i sitt avslag på å gi politiske rettigheter til uitlanderne. Milner var rasende for at han ikke kunne snakke direkte til president Kruger og ignorerte Smuts som han regnet som en laverestående og mislykket advokat. Glødende av raseri for denne fornærmelsen mot hans intelligens, utformet Smuts et siste tilbud til Milner, men inkluderte med vilje en paragraf som han visste ikke ville bli akseptert. Rasende over denne fornærmelsen, avblåste Milner konferansen og returnerte til Cape Town. Alle parter regnet med krig. En uheldig start. 11. oktober 1899 erklærte de to boerrepublikkene krig mot Storbritannia. Umiddelbart marsjerte kommandoer bevæpnet med tyske rifler og artilleri, trent av de beste europeiske offiserer, inn i Natal og Kappkolonien. Smuts deltok derimot ikke i tjeneste i de innledende fasene av krigen. Hans slagmark var Pretoria hvor han var president Krugers høyre hånd. Han skrev meldinger til generalene, publiserte propaganda, organiserte logistikk og opprettholdt forbindelsen med Transvaals diplomater i Europa. Etter at de afrikandiske styrkene seiret over britene ved Ladysmith, Mafikeng og Paardeberg, strømmet britene over elven Oranje og inn i republikkene. Britene var afrikanderne tallmessig overlegne. Regjeringen i Transvaal flyktet fra Pretoria for å samles i Machadodorp. Dette tilbakeslaget styrket Smuts besluttsomhet. Han beordret ødeleggelsen av gullgruvene som han antok var britenes eneste mål, men denne handlingen ble blokkert av en lokal dommer. Smuts reiste en hær på 500 menn så raskt han kunne og krevde at bankene skulle tømmes og deres reserver plassert på tog til Machadodorp. Toget som fraktet Smuts, hans soldater og hele Transvaals gullreserver var det siste toget som forlot Pretoria før byen falt, bare timer senere, for British Army. Siden hver eneste afrikandisk by var i hendene på britene, president Kruger var i eksil i Nederland og formell motstand slutt, la britene frem et fredstilbud for afrikanderne. Smuts handlet på vegne av Kruger, avslo betingelsene og oppfordret generalene til å fortsette kampen. Han beskrev en form for geriljakrigføring som ville passe den enorme velden for Louis Botha. Botha, Barry Hertzog, Christiaan De Wet og Koos de la Rey ledet hver sine kommandostyrker i raid mot britiske stillinger rundt omkring i Sør-Afrika. Smuts tjente sammen med de la Rey og raidet britiske forsyningstog på vei gjennom det vestlige Transvaal. Smuts viste seg snart å være en svært dyktig soldat, modig, men på en intelligent måte, og svært klar over begrensningene til deres lille styrke. Den lille styrken på 500 menn unngikk en hær som var 40 ganger større i løpet av konflikten. Mens de la Rey og Smuts hadde stor suksess i sin region, fant Botha og Hertzog som ledet de to største hærene, det vanskelig å kopiere taktikkene og suksessene til sine kompanjonger. Gradvis bygde britene et system av fort, konsentrasjonsleirer og bevæpnede patruljer og skar landet opp med store linjer av piggtråd og skyttergraver. Ettersom det ble hardere å unngå deres hærer, gikk afrikanderne tom for suksesser. Generalene møttes i hemmelighet og diskuterte fred. Botha og Smuts slo fast at de hadde undervurdert bestemtheten til de britiske politikerne alvorlig, og de sendte et telegram til Kruger for å be om hans råd. Han svarte, uten den fulle kunnskapen om den alvorlige situasjonen som afrikanderne befant seg i, at de skulle kjempe videre. Oranjefristatens to representanter, Steyn og De Wet, hånte forslaget om fred. De bestemte seg til slutt for å sette i verk et siste angrep og snu konflikten på hodet. Til denne operasjonen valgte de Smuts. På egenhånd. Planen ba Smuts lede en hær på 340 menn inn i Kappkolonien uten å bli oppdaget. Derfra skulle han forsøke å trekke støtte fra afrikanderne i Kapp og starte et generelt opprør mot den britiske styresmakten i Cape Town. For Smuts ville det bli vanskelig bare å nærme seg britisk territorium, siden den britiske generalen Herbert Kitchener nylig hadde satt i gang et betydelig felttog for å renske Oranjefristaten for kommandoer og særlig Smuts. Han unngikk å bli tatt til fange av britene ikke mindre en et dusin antall ganger, og hans styrker var på grensen etter en måned, med bare 240 menn igjen. Gruppen til Smuts var avskåret fra sitt hjemland da de først var i Kappkolonien. De ble jaget av briter og basutoer, og ble svekket av sykdom og sult. De som var hardest såret eller syke ble etterlatt for å bli tatt til fange av britene. Mennene vendte seg mot Smuts, men han oppfordret dem til å fortsette, alltid optimistisk om at bølgen skulle snu. Det gjorde den da de traff på en kavaleriskvadron som hadde slått leir, gjennomførte et bakholdsangrep og tok hestene, maten, uniformene, våpnene, ammunisjonen og verdisakene deres. Med denne suksessen kom selvtilliten deres tilbake. De neste få månedene var raidet svært vellykket med å distrahere og trette ut britene. Målet hadde derimot aldri vært å distrahere og trette ut britene, men å sette i gang et opprør i befolkningen. Til tross for deres suksess, var det knapt en lokal afrikander som tok opp våpen mot britene, og Smuts realiserte at et slikt lite raid ikke kunne lykkes mot et så stort mål. Han bestemte seg for å etablere et hovedkvarter som om han var i ledelsen for en hær. Han gjorde Hex River–dalen til sitt hjem og sendte sine menn langt avgårde for å rekruttere og sanke forsyninger. Snart talte hans hær tre tusen menn, for det meste lokale bønder. Han bestemte seg for å sette i gang et siste angrep for å få britene tilbake til forhandlingsbordet og for å fremtvinge en fordelaktig avtale for afrikanderne. Han kastet hver eneste mann inn i et angrep på kobbergruvesenteret Okiep. Hans styrke omringet byen, men kunne ikke angripe garnison direkte. Smuts pakket et tog med eksplosiver og forsøkte å detonere det i byen. Forsøket mislyktes, men det viste at han var fast bestemt på å kjempe med ethvert middel. Britene tilbød Smuts en fredskonferanse så fort som mulig i Vereeniging for å diskutere en endelig fredsavtale og resolusjon. Selv om han ikke oppnådde sitt opprinnelige mål, hadde raidet vært en overveldende suksess. Vereenigingavtalen. Til Vereeniging sendte den sørafrikanske republikk og Oranjefristaten tretti delegater hver for å møte britene. Mens Transvaal og Oranjefristaten var like grundig herjet av krigen, var det bare Transvaal som ønsket fred. Kommandoene visste at president Steyn, general De Wet, Hertzog og de andre 27 fristatsdelegatene heller ville kjempe til døden enn å signere en overgivelse. Derfor valgte de menn som ønsket fred til representanter for Transvaal og ikke krigshelter. Smuts ble ikke valgt, men Botha utnevnte ham til juridisk rådgiver for Transvaal–delegasjonen. På denne måten fikk Smuts en nøkkelrolle i den komplekse debatten med juridiske og semantiske argumenter. I løpet av debatten brukte Smuts sin kunnskap om både militære og juridiske aspekter, om regjering og akademia, til å lede delegatene. Hans mestring av engelsk, afrikaans og høynederlandsk tillot ham å snakke før andre, og i motsetning til Bloemfontein, våget ingen å snakke over den som hadde lyktes i å angripe Kapp. Smuts' dominans ved bordet ved Vereeniging tillot duene i Transvaal–delegasjonen å vinne. Francis William Reitz la på bordet et kompromiss som gjorde slutt på krigen, tillot de to republikkene begrenset suverenitet og ba om at mindre delegasjoner skulle møtes i Pretoria for å forhandle med britene. Reitz visste at britene ville avslå forslaget, men han visste også at det største hinderet for en resolusjon ikke var utsendinger fra London, men fra Bloemfontein. Dermed trengte Transvaal å kjøpe tid og sørge for at det var mindre delegasjoner til stede når en skulle forhandle med fristatens representanter. I Pretoria ble den britiske utsendingen ledet av baron Kitchener og baron Milner som knapt kunne vært mer forskjellige. Smuts og Kitchener hadde gjensidig profesjonell respekt og snakket sammen alene og unngikk dermed avbrytelsene til administratorer som Milner. Både Kitchener og Smuts hadde sett det meningsløse med krigen som nå minnet mer om gjensidige mord. Smuts og Kitchener forhandlet frem en avtale som også passet fristatens representant, De Wet. 1. mai 1902 ble Vereenigingavtalen underskrevet, et dokument som for det meste var skrevet av Jan Smuts og lord Kitchener. Den ble signert av representantene fra Storbritannia, Oranjefristaten og Sørafrikanske republikk. Ute av deres hender. Den andre boerkrigen hadde for alltid endret ansiktet til Sør-Afrika, men for Smuts var det tilbake til det vanlige arbeidet. Mens Christiaan De Wet, Koos de la Rey og Louis Botha reiste rundt i Europa og ble hilst som erobrende helter, returnerte Smuts til sin tidligere jobb som middelmådig advokat, Smuts var like rastløs i denne jobben som alltid og lengtet etter å delta i politikken igjen. Men den britiske dominansen over Sør-Afrika siden Vereeniging gjorde det også umulig for en afrikander å bryte gjennom, uansett hvor godt han behersket det engelske språk eller britisk tankegang. Mer bekymringsfullt var det for Smuts at mange boere var misfornøyd med hans og andres lederskap under krigen. Noen ønsket å kjempe til døden, mens noen hadde ønsket at krigen skulle ta slutt etter Pretorias fall. Etter å ha sett generøsiteten til HM Treasury i London, konkluderte Botha med at et samlet Sør-Afrika innenfor det britiske imperiet ville tjene både briter og afrikandere godt. Men baron Milner var afrikandernes fiende, og han opprettet et britisk monopol på stillinger i embetsverket (kalt Milners barnehage). Han så ikke rom for nederlandsk–språklige i styret av Sør-Afrika. Som svar på dette og for å forene afrikanderne, dannet de tidligere generalene i den transvaalske hær, inkludert Smuts, Het Volk–partiet i januar 1905. Målsetningen til dette partiet var selvstyre og opprettelsen av en forent sørafrikansk stat. Milners periode som høykommissær var over i 1905, og for Smuts kunne det ikke kommet ett minutt for tidlig. Milner ble erstattet av en mer forsonende mann, lord Selborne, som hadde dyp beundring for Smuts. Selborne var ivrig etter å diskutere enhver sak om den konstitusjonelle ordningen, men uten støtte fra den konservative regjeringen i London, kunne ikke Selborne gjøre mer fremskritt enn det Smuts kunne. Den konservative regjeringen var selvsagt avhengig av støtten til det britiske folk, og den tørket snart opp. Senere samme år gikk den konservative regjeringen av og ble erstattet av en liberal regjering under Henry Campbell-Bannerman som senere ble bekreftet i et valg i februar 1906. Den nye regjeringen var ledet av noen av de mer aktive anti–imperialistene i parlamentet, inkludert noen få som sympatiserte med boerrepublikkene i den sørafrikanske krigen. Smuts så denne muligheten og dro til London så snart han hørte nyhetene. Da han ankom, ble han lamslått over å finne så mye opposisjon til de konservatives politikk i Sør-Afrika. Smuts forhandlet for fullt selvstyre for Transvaal innenfor det britiske Sør-Afrika. Mens dette ble avslått av de konservative som urealistisk og bakstreversk, så de fleste liberale politikerne tingene på Smuts' måte. Campbell-Bannerman klarte ikke å forstå afrikandernes aversjon mot å jobbe med Milner. Likevel var han tvunget til å gå med på dette. Den liberale regjeringen ble delvis valgt på grunnlag av opposisjon mot kinesiske kontraktstjenere som hadde reddet gullgruvene. Campbell–Bannerman innså at de kinesiske arbeiderne ikke kunne fjernes, for det ville legge økonomien i grus, og han visste at afrikanderne aldri kunne bli britene tallmessig underlegne i Sør-Afrika. Derfor bestemte han seg for å legge skylden på afrikanderne som ville få ansvaret for gruvene i et selvstyre. Han overtalte regjeringen til å akseptere Smuts' krav. Tilbake i ledelsen. Det ble lagt frem et forslag til ny konstitusjon for Transvaal i desember 1906 som sa at et umiddelbart valg skulle velge en styresmakt. Dette gav Het Volk to fordeler. For det første førte partiet en valgkamp i henhold til en konstitusjon som det selv hadde skrevet. For det andre førte det en valgkamp på et tidspunkt hvor det var den ledende maktfaktoren i transvaalsk politikk. Men hverken Botha eller Smuts tok lett på oppgaven. De reiste på kryss og tvers av Transvaal og pisket opp folkelig støtte for deres sak og deres kandidater. Botha var den fødte politiker, og folkemengdene elsket ham. Mindre populær var den skye og fjerne Smuts. Til tross for hans rolige natur og kontroversene i boerkrigen, ble Smuts valgt med god margin i valgkretsen Wonderboom nær Pretoria. Het Volk hadde vunnet en massiv seier. Botha ble statsminister og dannet sin regjering eksklusivt fra Het Volk. Fremst blant hans ministere var Smuts som ble kolonisekretær og utdanningssekretær, to av toppstillingene. Botha satte i gang med en diplomatisk rundreise i Europa, hvor han dro fordel av sin kjendisstatus. Smuts satt imens med ansvaret for Transvaal. Han begynte å mislike byråkratiet, diskusjonene og kompromissene til regjeringen. Han så på handling som den beste responsen til kriser. Krisene kom snart i form av Nederlands reformerte kirke. Kalvinistenes bevegelse presset Smuts til å dra fordel av selvstyret ved å gjøre afrikaans og kalvinisme obligatoriske for skolebarn. Selv om Smuts var kalvinist selv, hadde han vokst ut av sin nidkjærhet og funnet ut at han ikke var enig i deres mål. Han ønsket en sekulær stat, og han ønsket at den neste generasjonen skulle være godt opplært i det engelske språket, ikke afrikaans. Smuts ble beskyldt for å være likegyldig til religion, eller til og med blasfemisk, og pastorene i den nederlandske reformerte kirke førte en tung kampanje mot administrasjonen i Cape Town. Smuts visste at dersom der var en ting afrikanderne kunne, var det å være misfornøyde. Den reformerte kirke representerte tre fjerdedeler av afrikanderne og kunne utøve stor politisk makt. Transvaals blomstring var ubestridt utenfor de britiske øyer, og dette førte et stort antall immigranter fra andre deler av imperiet til Sør-Afrika. De to største gruppene var malaysiere og sørasiater. For afrikanderne var dette et problem. De var en trussel mot det europeiske lønnsnivået og til å ta en del av velstanden som ble skapt av gruvene. Smuts forsøkte å bremse strømmen av innvandrere ved enhver metode som var mulig. Han angrep gjengene som smuglet dem inn i landet, begrenset indiske arbeidsgiverrettigheter og fikk hver utenlandsk arbeider registrert hos myndighetene. Smuts fikk motstand fra en indisk advokat som het Mohandas Gandhi. Gandhi svarte på Transvaals restriksjoner med ikkevoldelig motstand som han senere skulle gjøre i India senere. Smuts fengslet de mest lydhøre motstanderne i den asiatiske befolkningen, inkludert Gandhi. Pressen var rasende og karikerte Smuts som en ny Paul Kruger: Grusom, intens og urokkelig. Smuts gav etter for Gandhis passive motstand og lot inderne gå, men tilbød ikke Gandhi noe definitivt løfte om innrømmelser. Det var langt mellom slike hendelser. Smuts' kamp med den nederlandske reformerte kirke var mer representativ for hans styre. Han visste å bekjempe ild med ild, men Gandhi trengte gjennom Smuts' forsvar uten så mye som å reise knyttneven. Sett bort fra de indiske sakene hadde Smuts i 1909 skapt en svært sterk styresmakt støttet av en blomstrende økonomi. Men saken om union var like viktig som alltid. Et land blir født. Slik det alltid hadde vært utviklet og økte friksjonen mellom de forskjellige delene av Sør-Afrika. Vereeniging var et kompromiss som ble inngått på harmonisering av jernbanen og handelsunion, men nå var dens arkitekt, lord Milner, ute av bildet. Derfor måtte en ny avtale inngås. Selv om den politisk ble behandlet som deler av en helhet, kunne ikke Transvaal og de tre andre koloniene vært mer ulike. Hele Sør-Afrikas velstand kom fra Transvaal, mens de tre andre hadde vært hjelpeløse uten Transvaals behov for støttetjenester. Botha og Smuts holdt alle kortene. Smuts hevdet at der ikke kunne være noe Sør-Afrika uten fullstendig politisk union. I løpet av krigen hadde Smuts begynt å avsky fiendskapet mellom briter og boere, og han innså meningsløsheten i de sørafrikanske kranglene. Smuts ba det transvaalske parlamentet lidenskapelig: «Der er bare en vei til frelse, veien til union og til en sørafrikansk nasjon». For Smuts betydde union enhet. Han hadde undersøkt feilene til det amerikanske føderale systemet og var skuffet over dets treghet og deres store misforhold. Ikke alle parter var enige. Smuts stolte på sitt intellekt og retorikk og kalte sammen en konvensjon i Durban hvor briter og afrikandere kunne overtales av hans ambisjon. Sommeren 1908–09 var stekende varm i Durban. Delegater fra hele Sør-Afrika trosset varmen og fuktigheten i oktober 1908 for å delta på Smuts' konvensjon. Han hadde planlagt nøye strategien sin og skreddersydd den for alle behov og krav til hver delegat, og han var sikker på at han ville lykkes. Han visste at det var umulig med kompromiss i alle saker, derfor fokuserte han på de generelle prinsippene og planla å overlate de mer tekniske og mindre betydelige sakene til det fremtidige sørafrikanske parlamentet. Delegatene voktet sine egne interesser, og der var tallrike krangler: Makten til de provinsielle forsamlingene, utvidelse av stemmeretten, hovedstadens plassering, offisielle språk i unionen og til og med bredden på jernbanesporene. Smuts løste disse sakene med nøye planlagt ordlegging, vage løfter og kompromisser. De hardeste slagene var mellom Smuts og delegatene fra Oranjefristaten. Steyn og Hertzog var urokkelige og ivrige etter ikke å la Transvaal diktere det generelle budskapet til afrikanderfolket. Smuts var villig til å inngå kompromiss for å nå enighet. Han gikk med på å etablere tre separate hovedsteder, i Cape Town, Pretoria og Bloemfontein. Han gikk med på å gi nederlandsk lik status med engelsk i konstitusjonen. Men Smuts kunne ikke vike på sine mer grunnleggende punkter i unionen. Steyn og Hertzog motsatte seg enhver union som ville redusere makten til de provinsielle parlamentene. Mens Steyn og Hertzog ikke kunne akseptere en slik konklusjon, hadde de andre delegatene allerede akseptert den. Gradvis ble Oranjedelegatenes faste besluttsomhet brutt ned. Sommeren nærmet seg slutten, og livsgrunnlaget for forsoning bedret seg. Smuts la ut sine forslag i en siste tale som trakk fra konstitusjoner fra et dusin antall nasjoner og argumenterte til fordel for sitt ideal. Til slutt var Oranjedelegatene tvunget til å gå med på forslaget. De hadde ikke råd til at Oranjekolonien ble en fotnote i Sør-Afrika, isolert fra Smuts' storhetsambisjoner. Dessuten hadde Steyn og Hertzog sikret seg mange innrømmelser som ville kompensere for tapet av suverenitet. Smuts trakk opp et siste utkast som alle delegatene gikk med på. Konstitusjonen ble ratifisert av parlamentene i Kappkolonien, Orange River Colony og Transvaal. Natal holdt til og med en folkeavstemning, forslaget fikk et massivt flertall blant de hvite velgerne. Smuts og Botha tok konstitusjonen til London for at den kunne vedtas av det britiske parlament. Med hjelp fra flere lidenskapelige taler fra Smuts, ble unionsvedtaket godkjent. Det ble gitt gjennom kongelig sanksjon av kong Edward VII i desember 1909. Unionen Sør-Afrika var født. Kampen om posisjonene. En ny nasjon krevde en ny statsminister. Smuts visste at han ikke var aktuell, han var for ung og ble fort varm i hodet. På den andre siden var Botha aktuell og brukte sin tid med lobbyvirksomhet blant politikere. Dette gav Smuts trøst. Selv om unionsvedtaket var underskrevet, hadde Transvaal fremdeles seks måneder med uavhengighet, og siden Botha konsentrerte seg om kampen om posisjonen, gjorde Smuts det beste ut av situasjonen. Takket være Transvaals fantastiske velstand fløt skattekisten over. Smuts ambisjon for Pretoria som eneste hovedstad i Sør-Afrika var hindret, men han sørget for at byen ikke skulle komme dårlig ut. Han beordret konstruksjonen av unionsbygningene høyt over Pretoria. De skulle fungere som nervesentrum for den sørafrikanske administrasjonen. Det totale budsjettet ble satt til £1,5 millioner, en formue som tilsvarte £700 millioner i 2005. Imens bygget den nye generalguvernøren for Sør-Afrika, lord Gladstone, sin regjering. Opinionen på den tiden dikterte at Gladstone hadde to muligheter for statsminister, Louis Botha og John X. Merriman, statsminister i Kappkolonien. Smuts stolte på at hans gamle allierte, Botha, kunne danne en fornuftig regjering, men noen gjorde ikke dette. De gamle fiendene fra Bloemfontein, Steyn, Hertzog og de Wet, støttet alle Merriman i frykt for at en usympatisk afrikander ville bli verre enn en usympatisk brite. Til slutt var det Smuts' støtte som sikret seieren, og Gladstone utnevnte Botha til statsminister. Dette gav Botha frie tøyler til å sette sammen sin regjering. Smuts var den klare favoritten til å få en av toppjobbene, men Botha hadde andre ideer. Av de ni regjeringspostene tilbød Botha Smuts tre nøkkelposisjoner: innenriksminister, gruveminister og forsvarsminister. Dette gav Smuts kontroll over nesten alle områdene i regjeringen, Botha og Smuts hersket nå sammen over hele Sør-Afrika. Denne regjeringen var fremdeles bare konstruert av den britiske elite og representerte ikke folket. Smuts visste at selv om personene i regjeringen var de rette for jobben, kunne ikke den gamle partistrukturen overleve inn i en ny epoke. Lederskapet til Het Volk arrangerte et møte med representanter for de andre afrikandske partiene i et forsøk på å forene dem til en politisk blokk. Fra Kapp kom Afrikander Bond og fra Oranje kom Orangia Unie. Smuts overtalte dem alle til å slutte seg sammen med Het Volk under et partilederskap, til å søke de samme målene i det nye parlamentet. For første gang var Steyn og Botha, Hertzog og Smuts enige. Akkurat tidsnok for det første valget, ble South African Party (SAP) opprettet. I valget i september 1910 vant det nye partiet flertall i det sørafrikanske parlamentet med 67 av de 130 representantene. Mer lovende var det at opposisjonen, Unionist Party, var enige i mange av SAPs mål. Partiet utnevnte Botha til leder og Smuts som hans nestleder og bekreftet deres regjering. Smuts og Botha tar kontroll. Gamle motsetninger slet tungt på regjeringen. Med Botha som statsminister, Henry Charles Hull som finansminister og Smuts med ansvaret for så mange departementer som han kunne klare, dominerte eliten fra Transvaal regjeringen, til irritasjon for noen og til skade for det nasjonale samholdet. Selv om han var en veteran fra Johannesburg, gjorde det at Hull var britisk ham til det primære målet for sterk kritikk fra administrasjonens fiender. Videre betydde det at han var britisk at han hadde andre meninger i viktige økonomiske saker. En krangel i regjeringen over jernbanene gav Botha den perfekte unnskyldningen for å kvitte seg med Hull. Tapet av et regjeringsmedlem førte til en grundig ommøblering. Smuts forble forsvarsminister, gav opp sine roller som gruveminister og innenriksminister og fikk Hulls tidligere stilling. Selv om forretningssamfunnene i Sør-Afrika var glad for å se at rollene ble delt jevnere ut, likte de ikke ideen om at Smuts skulle være ansvarlig for finansdepartementet. Han hadde ingen erfaring i forretninger eller i handel, og hans juridiske praksis hadde knapt vært en stormende suksess. Viktigere var det at de mislikte sammenblanding av ministerpostene for finanser og forsvar. Disse to ministrene var vanligvis i hverandres struper over finansiering og nødvendighet. Frykten var at Smuts skulle ta alle midler som han mente var nødvendig, og som tidligere soldat, ville de midlene være enorme. Mange siterte MP–enes bruk av Transvaals skattekiste i sine siste dager som eksempel. For å stagge Smuts, kastet nasjonalforsamlingen mye av hans finansielle politikk, uten at de avslo hans budsjett. Til tross for kranglene over utnevningen av Smuts, fortsatte han med sin politikk, ignorerte kritikken som han alltid hadde gjort. Smuts' stahet ble til vitser, noen av dem beskrev Sør-Afrika som «et demokrati, med unnskyldninger til Jan Smuts». Sivil uro. Ved siden av interne partistridigheter måtte Smuts ta seg av trusler mot hans og regjeringens autoritet fra den offentligheten. Sosialistisk rastløshet hadde spredt seg fra Europa, og splittelsen innenfor det afrikandiske lederskapet og krangelen over billig asiatisk arbeid førte til stor sosial uro blant afrikandiske gruvearbeidere. En gruveleders beslutning om å sette et lønnstak i gruven hans førte til streik. Smuts forsøkte å opprettholde en nøytralitetspolitikk, men krangelen kom snart ut av kontroll med gjensidige beskyldninger fra begge sider. Generalguvernør Gladstone krevde slutt på Smuts' manglende innblanding og beordret ham til å mekle. Selv om Smuts foretrakk å la være i frykt for at hans innblanding ville gjøre saken verre, aksepterte han nølende ordren. Han beordret arrestasjonen av fagforeningens ledere slik Gladstone ba om, men problemene eskalerte ytterligere. Det var planlagt et massemøte den 4. juli i Johannesburg, men i siste liten nektet Smuts å tillate det. Møtet ble satt i gang under tett overvåkning fra politiet, og streiken utviklet seg raskt til opptøyer. Smuts hadde ikke forutsett en slik voldelig reaksjon og svarte med å sende hæren inn, selv uten Gladstones tillatelse. Den natten utviklet opptøyene seg til løpende slag med politiet og hæren. Det spisset seg til utenfor Rand Club idet en sint folkemengde nektet å spre seg, og soldatene åpnet ild. 21 demonstranter ble drept og 51 ble såret. Da rapportene om hendelsen ved Rand Club nådde Pretoria via telegraf, valgte Smuts å handle personlig. Han og Botha satte seg i en bil og kjørte til Johannesburg uten følge eller livvakt. De kjørte sakte og stille til sentrum av Johannesburg, så godt de kunne uten å bli sett. Det ble arrangert et møte med streikekomiteen, men det som Smuts og Botha hadde regnet med ville bli et profesjonelt møte, lignet mer på en gisselsituasjon, siden de to ble truet med våpen mens de ble diktert fagforeningens betingelser. Mens myndighetene fikk bank i gatene i Johannesburg, sympatistreiker brøt ut over hele Sør-Afrika og våpen bokstavelig talt ble rettet mot deres hoder, var Smuts og Botha tvunget til å godta de streikendes krav. Smuts og Botha kommuniserte betingelsene til gruvemagnatene som befant seg på den andre siden av Johannesburg, men på vei tilbake til fagforeningens ledere, ble de konfrontert med en gruppe bevæpnede streikende. Folkemengden som ikke var klar over meklingen de to var del av, ønsket blod. Akkurat idet enden så ut til å være nær, stod Botha opp og erklærte sin intensjon tydelig og i klartekst mens han fortrengte sitt sinne og krigerinstinkt. Blodlysten dempet seg, og de fikk fortsette. Hele tiden var Smuts rolig. Hans instinkt var å kjempe, og han måtte holde sine instinkter under kontroll. Slutten på opptøyene i Johannesburg betydde på ingen måter slutten på Sør-Afrikas sivile uro. I de første dagene av 1914, da nasjonalisering av de sørafrikanske jernbanene førte til kutt i antall arbeidsplasser, protesterte "Amalgamated Society of Railwaymen and Harbour Workers" og gikk ut i streik, ledet av afrikanderen Hessel Poutsma. Som finansminister overtok Smuts ansvaret fra jernbaneministeren og karakteristisk nok nektet han å blande seg inn. I respons ba Poutsma "Transvaal Federation of Trades Unions" om å intervenere. Dette gjorde de 13. januar ved å erklære generalstreik. GTUC bygget raskt opp en effektiv organisasjon, komplett med militær struktur, distribuerte skytevåpen og gav ut propaganda som oppfordret til å kaste den sørafrikanske regjeringen. Med sitt nederlag for gruvearbeiderne friskt i minne, nektet Smuts å gi etter for kravene. Som forsvarsminister tilkalte Smuts 10 000 reservister, innførte unntakstilstand og tok de viktigste økonomiske verdiene, jernbanene og gruvene. Videre sendte Smuts en infanteriavdeling, bevæpnet med artilleri under Koos de la Rey for å omringe streikelederne i Johannesburg. De la Rey nådde sin stilling den 18. januar, og siden fagforeningens ledere ikke hadde noen midler til å forsvare seg med, overgav de seg. Smuts hentet ni av lederne fra fengselet den 27. januar og beordret deres deportasjon uten arrestordre eller rettssak. Dampskipet "Umgeni" skulle forlate Durban med kurs for London morgenen den 30., og Smuts var fast bestemt på at den skulle ta med seg de ni passasjerene. Kapteinen på "Umgeni" nektet å samarbeide i det som han mente var en ulovlig handling som han kunne stilles til ansvar for. Smuts beskyttet ryggen på kapteinen og hans besetning for enhver potensiell ulovlighet, tok hele ansvaret selv og lot fagforeningens ledere, inkludert Poutsma, bli deportert uten ytterligere forsinkelser. Smuts ble fordømt fra nesten alle kanter. Domstolene, fagforeningene, arbeiderpartiet og de gamle boerne klaget, men Smuts kunne fremdeles stole på støtte fra sitt eget parti. Med flertall i parlamentet, presenterte Smuts et lovforslag, "Indemnity and Undesirables Special Importation Bill", som ville ha tilbakevirkende kraft som ville gjøre hans handlinger lovlige og frikjenne Smuts og regjeringen for ulovligheter. Til tross for skriket av protester fra de to viktigste opposisjonspartiene ble dette forslaget vedtatt. Med Smuts egne ord, «et knusende slag måtte rettes mot syndikalismen i Sør-Afrika. Jeg gav dem det slaget.» Det var dette kraftfulle angrepet på fagforeningene som smeltet de gamle boerne, unionistene og arbeiderpartiet sammen som en forent front mot det de så på som forræderi og tyranni. Soldat, statsmann og lærd. Med utbruddet av første verdenskrig kjempet Sør-Afrika sammen med andre britiske domener på det britiske imperiets side. Den sørafrikanske regjeringen gikk med på tilbaketrekningen av enheter fra British Army slik at de kunne slutte seg til den europeiske krigen og la planer for å invadere den tyske kolonien i Sørvest-Afrika. Elementer fra den sørafrikanske hæren nektet å kjempe mot tyskerne, og sammen med andre motstandere av regjeringen brøt det ut åpent opprør. Regjeringen erklærte unntakstilstand den 14. oktober 1914, og lojale regjeringsstyrker under ledelse av general Louis Botha og Jan Smuts knuste Maritzopprøret. De ledende boeropprørerne slapp billig unna med fengselsstraffer på seks og syv år og tunge bøter. To år senere ble de løslatt fra fengsel, siden Louis Botha anerkjente verdien i forsoning. Etter dette konsentrerte de som hadde deltatt i opprøret og ønsket å fremme målene til opprøret seg om å arbeide innenfor det konstitusjonelle systemet og hjalp til med å bygge opp Nasjonalistpartiet. Under første verdenskrig var Smuts (til høyre) og Botha nøkkelmedlemmer i British Army. Smuts dannet South African Defence Force under krigen. Hans første oppgave var å slå ned Maritzopprøret, noe som var utført i november 1914. Etter dette ledet han og Botha den sørafrikanske hæren inn i Tysk Sørvest–Afrika og erobret kolonien. General Smuts fikk i 1916 ansvaret for erobringen av Tysk Øst-Afrika. Mens felttoget i Øst-Afrika gikk nokså godt, ble ikke de tyske styrkene knust. Men tidlig i 1917 ble han invitert til å slutte seg til Imperiets krigskabinett av David Lloyd George, derfor forlot han området og reiste til London. Smuts hjalp i 1918 til med å opprette Royal Air Force som var uavhengig av hæren. Smuts og Botha var nøkkelforhandlere ved fredskonferansen i Paris. Begge var for forsoning med Tyskland og begrensede bøter. Smuts talte for et mektig Folkeforbund som ikke materialiserte seg. Versaillestraktaten gav Sør-Afrika mandat over Namibia som var okkupert fra 1919 til de trakk seg ut i 1990. Smuts dro tilbake til sørafrikansk politikk etter konferansen. Da Botha døde i 1919, ble Smuts valgt til statsminister, en stilling han hadde frem til det sjokkerende nederlaget i 1924 for National Party. Etter at Albert Einstein studerte «Holism and Evolution» kort tid etter at den ble publisert, skrev han at to mentale konstruksjoner ville styre menneskelig tenkning det neste årtusenet, hans relativitetsteori og Smuts' holisme. Einstein sa også at Smuts var «en av elleve menn i verden» som konseptmessig forstod hans relativitetsteori. Som botaniker samlet Smuts store mengder planter i det sørlige Afrika. Han reiste på flere botaniske ekspedisjoner i 1920-årene og 1930-årene med John Hutchinson, tidligere botaniker med ansvar for den afrikanske seksjonen i herbariet i Royal Botanic Gardens og kjent taksonomiker. Andre verdenskrig. Etter ni år i opposisjon og akademia, returnerte Smuts som visestatsminister i en storkoalisjonsregjering under Barry Hertzog. Da Hertzog talte for nøytralitet overfor Nazi-Tyskland i 1939, ble han avsatt av et partimøte, og Smuts ble statsminister for andre gang. Han tjente sammen med Winston Churchill i første verdenskrig og hadde utviklet en personlig og profesjonell forståelse med ham. Smuts ble invitert til Imperiets krigskabinett i 1939 som den fremste sørafrikanske krigslederen. 28. mai 1941 ble Smuts utnevnt til feltmarskalk i British Army, den første sørafrikaner som hadde denne graden. Smuts' viktighet for imperiets krigsforetak viste seg gjennom en svært dristig plan som ble foreslått så tidlig som i 1940, om å utnevne Smuts til statsminister i Storbritannia dersom Churchill døde eller på annet vis ikke kunne utføre sine plikter i krigen. Denne ideen ble lagt frem av sir John Colville, Churchills privatsekretær, for dronning Mary og så til George VI, begge lot tanken modnes. Siden Churchill levde i ytterligere 25 år ble planen aldri satt i verk og dens lovlighet ble aldri testet. Denne nærheten til det britiske etablissementet, til kongen og til Churchill gjorde Smuts svært upopulær blant afrikanderne, noe som førte til hans endelige fall. Han representerte Sør-Afrika i San Francisco i mai 1945 da utkastet til De Forente Nasjoners Pakt ble skrevet. Akkurat som han gjorde i 1919, oppfordret Smuts delegatene til å skape en mektig internasjonal organisasjon som kunne opprettholde freden. Han var fast bestemt på at i motsetning til Folkeforbundet, måtte FN ha tenner. Smuts signerte Paristraktatene som førte til fred i Europa, og han ble dermed den eneste som signerte begge avtalene som gjorde slutt på første og andre verdenskrig. Etter krigen. Hans opptatthet med krigen hadde alvorlige politiske følger i Sør-Afrika. Smuts' krigsstøtte og hans støtte for Fagankommisjonen gjorde ham upopulær blant afrikanderne, og Daniel François Malans proapartheidiske standpunkt gjorde at National Party vant valget i 1948. Selv om dette nederlaget var forventet, viste Smuts' politiske kløkt seg gjennom det faktum at han bare såvidt tapte (faktisk vant han i absolutt antall stemmer). Smuts som hadde vært selvsikker på å vinne, mistet sitt eget representantskap og pensjonerte seg fra politikken. Han håpet fremdeles at den nasjonalistiske regjeringen ville falle, men den forble ved makten til 1994. Smuts' innsettelse som "chancellor" ved Cambridge University kort tid etter valget gjenopprettet hans moral, men hans eldste sønn Japies plutselige og uventede død i oktober 1948 førte ham inn i fortvilelsens dyp. I de siste to årene av sitt liv, nå tydelig gammel, fortsatte Smuts å kommentere klarsynt om verdenspolitikken. Han var fortsatt mest opptatt av Europa og Samveldet. Han beklaget at den irske republikken trakk seg ut av Samveldet, men var misfornøyd da republikken India forble i den. Han fryktet at eksempelet dette ville sette, ville oppmuntre Sør-Afrikas nasjonalister. Hans utmerkede bidrag som verdensstatsmann ble anerkjent i tallrike æresbevisninger og medaljer. Hjemme var hans rykte mer blandet. En uke etter den offentlige feiringen av hans 80-årsdag i Johannesburg og Pretoria, 29. mai 1950, ble han rammet av hjerteattakk. Han døde av et påfølgende hjerteattakk på familiegården Doornkloof, Irene nær Pretoria, den 11. september 1950 og ble gravlagt i Pretoria den 16. september. Pumpesump. Pumpesump, eller bare sump, er en beholder for stoffer som skal pumpes. Pumpa kan plasseres i sumpen (nedsenket pumpe), eller stå over, eller på sida av sumpen (tørroppstilt pumpe). Tørroppstilte pumper må ha en sugeslange ned i sumpen. Trykktapet i sugeslangen kan ikke være større enn lufttrykket i sumpen. Dette setter begrensninger på plasseringen av en tørroppstilt pumpe. Til pumping av spillvann brukes det nå i Norge for det meste prefabrikkerte pumpesumper av GUP. Spesielt store sumper, og sumper som er en integrert del av en større bygning, for eksempel et avløpsrenseanlegg, blir fortsatt laget i plasstøpt betong. Det selges også prefabrikkerte pumpesumper i betong, men de er ikke mye brukt, selv om den større tyngden kan være en fordel. GUP-sumper må nemlig forankres mot oppdrift der det er fare for høy grunnvannstand, eller oversvømmelse. Et annet bruksområde for sump er i store akvariefiltre. Fylkesvei 236 (Akershus). Fylkesvei 236 i Akershus går mellom Aurskog kirke og Mangen kapell i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 21 km. Veien ble oppgradert til moderne tofeltsveistandard i 11-årsperioden 1977–1988. Eksterne lenker. 236 Fylkesvei 229 (Akershus). Fylkesvei 229 i Akershus går mellom Skreppestad og Bergvad bru i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 19,4 km. Eksterne lenker. 229 Fylkesvei 232 (Akershus). Fylkesvei 232 i Akershus går mellom Løken og Nerby i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 3,7 km. Eksterne lenker. 232 DeLorean DMC-12. DeLorean DMC-12 er en bilmodell fra den amerikanske bilprodusenten DeLorean Motor Company, som ble produsert i Nord-Irland mellom 1981 og 1983. Modellen er kanskje mest kjent som «DeLorean», da det var den eneste modellen fabrikken noensinne produserte. DMC-12 var utstyrt med måkevingedører og bygget av glassfiber med paneler i rustfritt stål, og ble verdenskjent som tidsmaskinen i filmtriologien «Tilbake til fremtiden» fra 1985. Den første prototypen ble presentert i mars 1977, mens produksjonen startet i 1981 (den første modellen rullet av samlebåndet den 21. januar) på DMC-fabrikken i Dunmurry, Nord-Irland. I løpet av produksjonsperioden mellom 1981 og 1983 ble en rekke detaljer endret, så som panser, felger og interiør. Omkring 9 000 eksemplarer ble bygget før produksjonen stoppet sent i 1982, og det regnes at omkring 6 500 av disse fortsatt eksisterer. Historie. DeLorean DMC-12 med dørene åpne. I oktober 1976 ferdigstilte William T. Collins, sjefsingeniør og designer hos DeLorean, den første prototypen av DMC-12. Opprinnelig var tanken at den midtmonterte motoren skulle være en wankelmotor fra Citroën, men denne ble erstattet av en franskbygget PRV (Peugeot-Renault-Volvo) V6-motor med bensininnsprøytning, på grunn av wankelmotorens høye bensinforbruk, noe som var et svært viktig poeng midt under oljekrisen på 1970-tallet. Collins og DeLorean hadde planer om et chassis bygget med en ny og lite utviklet produksjonsteknologi kalt "Elastic Reservoir Moulding", som skulle bidra til en bil med lav vekt samtidig som produksjonskostnadene ble lavere enn med tradisjonelle produksjonsmetoder. Denne nye teknologien, som DeLorean hadde kjøpt rettighetene til, ble senere funnet upassende for masseproduksjon, og DeLorean ble bygget med tradisjonelle metoder. Både dette og flere andre endringer i den opprinnelige planen sørget for et massivt tidspress. Nesten hele bilen måtte utvikles på nytt, noe som ble satt til Colin Chapman, som stiftet og eide bilmerket Lotus. Chapman erstattet de fleste nye materialer og produksjonsmetoder med de metoder Lotus benyttet seg av, mens han for det meste beholdt bilens design, som var tegnet av Giorgetto Giugiaro, uendret sammen med panelene i rustfritt stål og måkevingedørene. DMC-12 ble bygget i en fabrikk i Dunmurry, Nord-Irland, en bydel noen få kilometer utenfor Belfast. Byggingen av fabrikken startet i oktober 1978, og selv om produksjonen av DMC-12 opprinnelig var planlagt fra 1979 førte budsjettoverskridelser og tekniske problemer til at produksjonen ble forsinket til 1981. Da arbeidsstokken omsider skulle ansettes var arbeidsledigheten i Nord-Irland svært høy, og lokalbefolkningen sto i kø ved fabrikken for å søke arbeid. Produksjonsmedarbeiderne var for det meste ufaglærte, men ble godt betalt og hadde det beste produksjonsutstyret som var tilgjengelig. Den første tiden hadde DeLorean problemer med byggekvaliteten på bilene, men før 1982 var de fleste problemene løst, og bilene ble solgt med tolv måneders garanti. DeLorean Motor Company gikk konkurs sent i 1982, etter at John DeLorean hadde blitt arrestert i oktober samme år mistenkt for narkotikasmugling. Han ble senere frikjent, men det var for sent til å redde DMC-12. Omkring 100 delvis monterte eksemplarer ble ferdigstilt av "Consolidated International", mens de gjenværende delene på fabrikkens lager, i DeLoreans kvalitetssentre i USA og deler hos underleverandører som enda ikke var levert til fabrikken ble sendt til Ohio i USA i 1983 og 1984, hvor de ble videresolgt til kunder fra et selskap kalt "KAPAC". I 1997 ble alt gjenværende materiell solgt til et nytt selskap kalt "DeLorean Motor Company of Texas", som i dag restaurerer og selger DeLorean-modeller. Totalt ble omkring 9 200 eksemplarer av modellen produsert mellom januar 1981 og desember 1982. Nesten en femtedel av disse ble produsert i oktober 1981. Omkring 1 000 1982-modeller ble produsert mellom februar og mai 1982, og etter at Consolidated International kjøpte fabrikken ble serienummeret på alle disse modellene endret slik at de skulle fremstå som 1983-modeller. Disse hadde opprinnelig numre 10xxx, 11xxx og 12xxx, som ble endret til 15xxx, 16xxx og 17xxx. Høyrestyrte modeller. Til tross for at DeLorean ble produsert i Nord-Irland var bilmodellen primært tiltenkt det amerikanske markedet. Derfor var alle produksjonsmodeller venstrestyrte og designet for bruk på høyre side av veien, noe som begrenset populariteten på det britiske markedet samt i Australia, New Zealand og Japan. Selskapet "Wooler Hodec" konverterte venstrestyrte eksemplarer til høyrestyrte på lisens fra fabrikken, men kun 23 slike ble noensinne produsert i tre ulike omganger. De første hadde sort interiør og manuell girkasse, og var tidlige prototyper for å evaluere endringene nødvendig for å bygge høyrestyrte biler. Kvaliteten var sterkt varierende, og flere av disse bilene ble destruert. Biler med chassisnummer 510, 752 og 758 eksisterer fortsatt. Den andre omgangen med biler ble utstyrt med grått interiør. Alle ble registrert og benyttet av fabrikksansatte i Nord-Irland med registreringsnumrene "AXI 1697", "AXI 1698" og "AXI 1699". Disse tre bilene, med chassisnumre 5565, 5592 og 5638, er ganske annerledes fra de andre høyrestyrte modellene. Disse bilene hadde utstyrsnivået «Eurospec», som betød andre baklykter, takmontert radioantenne, mindre sideblinklys, ingen markeringslys, tåkelysbryter og doble bremsekraftforsterkere samt manglende katalysator og lambdasonde, da dette ikke var påbudt i Storbritannia (i motsetning til i USA). Disse bilene var i bunn og grunn en ny omgang testbiler. Bilen med registreringsnummer "AXI 1697" ble benyttet av Don Lander, fabrikksdirektøren, og fikk også montert turbolader. Bilen med registreringsnummer "AXI 1699" ble sagt å være bygget for John DeLoreans personlige bruk mens han oppholdt seg i Nord-Irland. Den siste omgangen med høyrestyrte biler var utstyrt med sort interiør og manuell girkasse, med ett unntak. Disse modellene hadde chassisnumrene mellom 12171 og 12181 samt 12199. Ett eksemplar ble produsert med automatgirkasse og sort interiør (chassisnummer 12175). I tillegg ble det produsert ytterligere to eksemplarer med manuell girkasse og grått interiør, med chassisnummerne 11382 og 16242. Av de 20 høyrestyrte bilene nevnt over ble tre utstyrt med automatiske girkasser, de øvrige hadde manuell girkasse. Konstruksjon. DMC-12 er utstyrt med en rekke uvanlige konstruksjonsdetaljer, blant annet måkevingedører, ulakkert karosseri i rustfritt stål og midtmontert motor. Karosseri. DMC-12s karosseri var designet av Giorgetto Giugiaro hos ItalDesign, og ble produsert i børstet stål. Bortsett fra tre eksemplarer, som ble dekket med 24 karats gull, forlot alle bilene fabrikken i ulakkert stand. Det eksisterer lakkerte biler, men disse ble lakkert etter at bilen ble solgt. I tillegg ble det produsert flere hundre eksemplarer ment for togarbeidere, der stålpanelene ble bygget ut med sorte glassfiberpaneler. Disse bilene kalles ofte «black cars» (engelsk for «sorte biler»), og ble aldri markedsført eller tilbudt for åpent salg. Eventuelle riper i karosseriet kan fjernes med en hard børste (ikke av jern, da en slik kan legge igjen jernpartikler i karosseriet som ruster og blir misfarget) eller sandpapir. Stålpanelene er montert i en ramme av glassforsterket plast (GRP, glassfiber), som igjen er montert i et chassis basert på Lotus Esprit-plattformen. Understell. DMC-12s understell ble hovedsakelig basert på Lotus Esprit, med uavhengig hjuloppheng på alle fire hjul. Da bilen ble utviklet var kjøreegenskapene svært gode, og dette var også blant kjernevirksomheten til Lotus, som deltok i utviklingen. Før lanseringen endret amerikanske myndigheter sine krav til blant annet høyden på støtfangerne, noe som førte til at understellet måtte endres og bilen måtte være høyere enn den var designet for. Dette hadde en negativ effekt på bilens kjøreegenskaper, og mange eiere har i senere tid erstattet eller modifisert hjulopphenget foran slik at bilen har høyden den opprinnelig ble designet for. Bilene ble utstyrt med aluminiumsfelger i dimensjonen 6x15" foran og 8x15" bak og påmontert Goodyear-dekk. Alle fire hjul hadde skivebremser med 10" skiver foran og 10,5" skiver bak. Ytelser. Grått interiør og manuell girkasse. John DeLorean ønsket opprinnelig en motor med omkring 200 hestekrefter, men tok til slutt til takke med 170 hk. På grunn av amerikanske utslippskrav måtte blant annet en katalysator monteres før bilen kunne godkjennes for salg, og dermed ble effekten dramatisk redusert, til omkring 130 hestekrefter. Dette effekttapet, sammen med de tvungne endringene på bilens understell, sørget for at den amerikanske versjonen av bilen ble ansett som skuffende. DeLoreans salgslitteratur hevdet at bilen klarte 0-100 kilometer i timen på 8,8 sekunder, noe som ville ha vært en god tid, mens magasinet "Road & Track" målte bilen til 10,5 sekunder. Pris. En ny DMC-12 var priset til 25 000 dollar ($650 ekstra med automatisk girkasse), eller rundt 62 300 i 2007-dollar (omkring 373 000 kroner). Selskapet hadde lange ventelister med kunder som var villige til å betale inntil $10 000 over listepris, mens det etter kollapsen i selskapet var mulig å kjøpe de resterende bilene for langt under listeprisen. DMC-12 var kun tilgjengelig med to valgmuligheter når det gjaldt fabrikkmontert utstyr; manuell girkasse (ingen ekstra kostnad) eller automatisk girkasse ($650 ekstra), samt valget mellom grått og sort interiør. I tillegg hadde de ulike forhandlerne en lang liste over ekstrautstyr, blant annet biltrekk ($117), gulvmatter ($84), sorte dekorstriper ($87), grå dekorstriper ($55), bagasjestativ ($269). Listen over standardutstyr omfattet blant annet karosseripaneler i rustfritt stål, måkevingedører, skinnseter, luftkondisjonering, AM/FM-radio med kassettspiller, elektriske vinduer, sentrallås, elektriske sidespeil, tiltratt, tonede ruter og vindusviskere. Produksjonsendringer. Det var ingen årlige oppgraderinger på bilmodellene, men det ble allikevel gjennomført flere endringer i løpet av produksjonstiden. John DeLorean mente modellår var en gimmick fra bilprodusentene for å selge flere biler, og i stedet for å gjøre store endringer mot slutten av et modellår implementerte DeLorean endringene midt i året. Dette resulterte i at det ikke var noen klar forskjell på 1981, 1982 og 1983-modeller, men at endringene derimot var små og skjedde gradvis i løpet av produksjonen. Den mest tydelige av disse endringene var utformingen av bilens panser. Pansertyper. Det opprinnelige DeLorean-panseret hadde en klar profil langs hver side, og var utstyrt med et låsbart bensinlokk for å forenkle påfyllingen. I løpet av 1981 ble bensinlokket fjernet fra bilenes panser, mens profilene langs siden forble, og denne typen panser ble produsert til langt inn i 1982. Etter at fabrikkens leverandør av låsbare bensinlokk gikk tom byttet DeLorean til bensinlokk uten lås, og underveis i 1982 ble profilene langs panserets side fjernet og en De Lorean-logo montert foran på panseret. Denne endringen ble ikke gjennomført av kosmetiske hensyn, men fordi det både var enklere og raskere å produsere et panser uten profiler, samt at produksjonen av disse ofte førte til at metallet sprakk. Andre endringer. Stropp for å lukke døren. Felg fra midten av 1981. John DeLorean var 193 cm høy, og utviklet bilen slik at en person på hans høyde kunne sitte komfortabelt. Lukking av dørene ble forenklet for kortere personer ved montering av stropper, som fra introduksjonen kunne kjøpes som ekstrautstyr og monteres til de originale dørhåndtakene. Fra sent i 1981 av ble alle biler levert med integrerte lukkestropper. Selv om designet på DeLoreans felger forble uendret ble alle felgene tidlig i 1981 lakkert grå. Disse ble levert med matchende senterkopper med uthevet DMC-logo. Tidlig i 1981 ble dette endret til polerte felger med senterkopp i sort, hvor den uthevede logoen ble lakkert i sølv. I 1981 ble DeLorean levert med en radio fra "Craig Electronics", og fordi denne manglet klokke ble en klokke montert foran girspaken. Midt i 1982 byttet DeLorean til radioer fra "AudioScience", med innebygget klokke, og dermed ble klokken foran girspaken samtidig fjernet. De første 2 200 bilene var utstyrt med antenne integrert i frontruten. Denne typen antenne viste seg å ikke fungere tilstrekkelig godt, og dermed ble en vanlig antenne montert i forskjermen. Fordi dette resulterte i et hull i det rustfri stålet ble antennen igjen flyttet, denne gangen til bak på bilen, og elektriske antenner ble montert under luftinntaket bak vinduet på førersiden. De små solskjermene hadde vinyl på én side og stoff på den andre. Opprinnelig var disse montert slik at stoffsiden var synlig når disse ikke var i bruk, men sent i 1981 ble dette endret slik at vinylsiden var synlig. De første modellene ble utstyrt med dynamo fra Ducellier. Det ble raskt oppdaget at disse ikke klarte å generere nok strøm hvis alle lys og elektrisk utstyr var påslått, og dermed ville batteriet gradvis tappes for strøm. Dette ble oppdaget da DeLorean-eier Johnny Carson ble stående langs motorveien kort tid etter å ha fått bilen. Dermed byttet DeLorean til dynamoer fra Motorola. Spesialmodeller. Flere spesialmodeller av DMC-12 har blitt produsert i årenes løp, den kanskje mest kjente er tidsmaskinen fra filmtriologien Tilbake til fremtiden. Her ble PRV-motoren byttet ut med Porsche-motorer, og totalt seks biler ble bygget for innspillingen. Én av flere DeLorean prototyper eksisterer fortsatt, og har nylig blitt totalrestaurert av DeLorean Motor Company of Florida. Det har også blitt oppdaget en rekke «testbiler» i senere år, som man opprinnelig trodde var destruert. Én bil som ble brukt til verdenslanseringen i 1981 ble i 2003 funnet i en låve i Nord-Irland, og er under restaurering. Chassisnummer 500, det første eksemplaret som ble produsert, står utstilt hos Crawford Auto-Aviation Museum i Cleveland, USA. Kun 23 høyrestyrte eksemplarer ble produsert ment for det britiske markedet. I en julekampanje i 1981 hadde DeLorean planer om å selge 100 eksemplarer belagt med 24 karats gull i samarbeid med American Express. Disse skulle selges for 85 000 dollar hver til American Express' gullkortkunder, men kun to eksemplarer ble solgt. En av disse ble kjøpt av Roger Mize, president i "Snyder National Bank" i Texas, og var utstilt i bankens lokaler i over 20 år før den ble lånt ut til Petersen Automotive Museum i Los Angeles. Den har sort interiør og automatisk girkasse. Det andre gullbelagte eksemplaret befinner seg i National Automobile Museum i Nevada, USA. Bilen er den eneste av de tre eksisterende gullbelagte bilene med manuell girkasse. Den tredje gullbelagte bilen ble montert sammen i 1983 av reservedeler som ble funnet på fabrikkens lager etter konkursen. Denne bilen ble først vunnet i en loddtrekning, og eies i dag av en privatperson i Maryland som har lagt den ut for salg. Ny produksjon. DMC Houston annonserte den 30. juli 2007 at bilen skal settes i begrenset serieproduksjon i 2008. (Omkring 20 eksemplarer per år.) Disse bilene vil ha en grunnpris på 57 500 amerikanske dollar (omkring 345 000 kroner) og være bygget på rammer i rustfritt stål. DeLorean i populærkultur. Under stiftelsen av selskapet forhandlet John DeLorean med en rekke kjente personer om å delta i promotering av bilmodellen og selskapet. TV-programlederen Johnny Carson investerte i selskapet og fikk en DMC, og kjente eiere av DeLorean-biler var blant andre Matthew Reilly, Patrick Swayze, Bobby Allison og Chevy Chase. DMC-12 deltok i en rekke filmer og TV-programmet, kanskje først og fremst filmtriologien Tilbake til fremtiden, der en DeLorean ble bygget om til tidsmaskin av den eksentriske professoren Dr. Emmett Brown. Grunnen til at denne ble valgt til tidsmaskin ble forklart av Dr. Brown i den første filmen; «Slik jeg ser det: Når man først skal bygge om en bil til en tidsmaskin, hvorfor ikke gjøre det med stil?». Seks eksemplarer ble benyttet i innspillingen av filmene. Mye på grunn av populariteten etter disse filmene har DeLorean deltatt i en rekke andre sammenhenger senere, både i TV-programmer, filmer, sangtekster og dataspill. Fylkesvei 770 (Østfold). Fylkesvei 770 i Østfold går mellom Krokedal og Midtfjellet i Trøgstad. Veien utgjør 1,9 km av Krokedalsveien som i hovedsak går fra Krokedal til Solum. Men veien krysser fylkesgrensen mot Østfold tre ganger og er dermed delt i fire deler som veksesvis er og. Traséer: Krokedal – Klypen (1,2 km), Midtfjellet – Grorud (0,7 km). Kommuner og knutepunkter. ---- gjennom Fet i Akershus Eksterne lenker. 770 Fylkesvei 276 (Akershus). Fylkesvei 276 i Akershus går mellom Klypen og Midtfjellet i Fet kommune. Veien utgjør 1,2 km av Krokedalsveien som i hovedsak går fra Krokedal til Solum. Men veien krysser fylkesgrensen mot Østfold tre ganger og er dermed delt i fire deler som veksesvis er og. Eksterne lenker. 276 Markus Grosskopf. Markus Großkopf (født 21. september 1965) er en tysk musiker. Han er bassist i power metal-bandet Helloween. Markus startet å spille bass tidlig og var i et lokalt punkrockeband da han var 15 år gammel. Bandet spilte coverlåter av band som Sex Pistols og The Ramones. Chelsea Clinton. Chelsea Victoria Clinton (født 27. februar 1980 i Little Rock i Arkansas i USA) er datter og eneste barn av tidligere president Bill Clinton og nåværende utenriksminister Hillary Clinton. Hun var tolv år da faren ble tatt i ed som USAs president. Chelsea Clinton sammen med sine foreldre under en parade i 1997 Hun har gått på privatskolen Sidwell Friends School, og ble – dog ikke uten noen få stygge overtamp fra deler av pressen – for det meste skånet for tabloid oppmerksomhet i massemediene i ungdomsårene. En artikkel om henne rett før farens riksrettshøringer i forbindelse med Lewinski-affæren ble oppfattet av foreldrene og andre som særlig upassende og utilbørlig, politisk motivert. Hun var en del av USAs offisielle delegasjon til de olympiske leker i Sydney i Australia i 2000. Chelsea var mellom 3. januar 2001 og frem til farens avgang som president 20. januar ansvarlig for vertskapsfunksjonene i Det hvite hus, ettersom moren da hadde tiltrådt som senator for delstaten New York, Men hun overtok ikke den uoffisielle tittel "First Lady". Chelsea Clinton studerte til 2001 ved Stanford University, og tok en grad i historie. Avslutningsarbeidet dreidde seg om hennes fars formidlingsrolle forut for Langfredagsavtalen i Nord-Irland. Hun fortsatte deretter studiene sine i England, og tok en masterseksamen i internasjonal politikk fra universitetet i Oxford. I 2004 ble hun ansatt hos McKinsey and Company i New York. Siden 2005 har hun bodd i strøket Chelsea på Manhattan. Pink Bubbles Go Ape. "Pink Bubbles Go Ape" er det fjerde studioalbumet til det tyske power metal-bandet Helloween. Dette er bandets første album uten Kai Hansen. William Fulbright. Senator William Fulbright.James William Fulbright (født 9. april 1905, død 9. februar 1995) var en kjent amerikansk senator (januar 1945–desember 1974) fra Arkansas. Han har blant annet gitt navn til Fulbrightstipendet. Mens Fulbright var leder av senatets utenrikskomite ansatte han studenten og fremtidig president i USA, Bill Clinton, som assistent til komiteen. Unge Clinton imponerte Fulbright og Clinton var sentral i flere av Fulbrights gjenvalg til senatet. Fulbright brukte sin posisjon som leder for senatets utenrikskomité til å holde høringer om Vietnamkrigen. På den måten fikk han offentliggjort hva som skjedde i Sørøst-Asia og media satte søkelyset på det. Gjennom sin posisjon ble han svært sentral i kampen mot krigen. Andrij Voronin. Andrij Viktorovytsj Voronin (ukrainsk Андрій Вікторович Воронін, født 21. juli 1979 i Odessa, daværende Sovjetunionen), med kjælenavnet "«Ravnen»" (Eng: "«The Raven»") er en ukrainsk fotballspiller som spiller for Dynamo Moskva. Han spilte sesongen 2008-2009 for Hertha Berlin på utlån fra Liverpool FC og det landslaget. Voronin gikk til Liverpool på en Bosman-overgang i juli 2007. Borussia Mönchengladbach. Voronin forlot sin ungdomsklubb Tsjornomorets Odessa i 1995 for å flytte til Tyskland og klubben Borussia Mönchengladbach. Han gjorde sin debut i den tyske Bundesliga mot Bayern München i 1997 som 18-åring, men gikk videre og tilbrakte et par år på klubben ungdomslag. Etter å ha kun spilt et fåtall kamper, så Voronin klubben rykke ned og meldte overgang til Mainz. Mainz. Han ble Mainz sin toppskårer i sine to sesonger i klubben, og skåret i sin andre sesong 20 mål for klubben. På starten av sesongen 2002-03 gikk det flere rykter om Voronin, bl.a at han skulle returnere til Ukraina og spille for Dynamo Kiev. Köln. Voronin valgte så å fortsette sin karrière med å spille for Köln i Bundesliga. Dette endte med at laget rykket ned i 2004 og Voronin forlot klubben til fordel for Leverkusen. Bayer Leverkusen. Etter to suksessfulle sesonger hos Bayern og for Ukraina (noe som kulminerte med deltakelse i VM i fotball 2006 i Tyskland, der Ukraina kom til kvartfinalen), ble det lengre mellom målene fra ukraineren. Kontrakten hans begynte å løpe ut, og det ble meldt at han hadde avslått nye kontraktsforslag om forlengning. Etter det Voronin selv sa, ble han kontaktet av klubber fra Frankrike, Spania, Italia og Skottland. Liverpool FC. 26. februar 2007 offentliggjorde Liverpool at de hadde signert Voronin, og at han ville komme til klubben til sommeren. Han kom på dermed fri overgang fra Bayer Leverkusen. Voronin ble presentert på en pressekonferanse 6. juli 2007, og har blitt tildelt draktnummer 10. Voronin signerte en 4-års kontrakt med Merseyside-klubben. Andrij startet sin karriere i rød drakt med å imponere i treningskamper mott hhv Crewe Alexandria og Werder Bremen (hvor han skårte to mål). Den første offisielle kampen til Voronin kom som innbytter i seriekampen borte mot Aston Villa i august 2007. Noen dager senere (15. august 2007) scoret han sitt første offisielle mål i borteseieren i 2008 mot franske Toulose. Sommeren 2008 ble Voronin mer utilfreds med situasjonen og uttalte at «Det synes ikke som det er noen ærlig konkurranse i min posisjon. Jeg tror spissplassene er besatt uansett hva jeg foretar meg». Utlån til Hertha Berlin. På den siste dagen før overgangsvinduet stengte ble Voronin lånt ut fra Merseyside til tyske Hertha Berlin på en etårs kontrakt fra 2008 til 2009. Voronin gjorde et godt første inntrykk, og ble bl.a. matchvinner mot sin gamle klubb Bayer Leverkusen 4. oktober med å skåre vinnermålet helt mot slutten av kampen. Han skårte også to mål i toppoppgjøret mot Bayern München 14. februar 2009, slik at Hertha vant oppgjøret 2-1 og gikk til topps i Bundesliga. I samme periode gjorde tilbakesalget av spissen Robbie Keane fra Liverpool til Tottenham til at rykter begynte å gå om en retur til Merseyside for Andrij. Voronin fortsatte sitt gode spill for Hertha og skårte et hattrick den 7. mars da klubben vant 3-1 borte mot Energie Cottbus. 7 dager senere ble Andrij matchvinner igjen, da Hertha slo Bayer Leverkusen 1-0, noe som var hans åttende mål på de seks siste kampene, og gjorde at Hertha da ledet Bundesliga med fire poeng på Bayern München etter 24 runder. Etterhvert ble det likevel, selv om han var toppskårer for klubben, klart at Voronin ville returnere til Merseyside, da Hertha ikke ville betale det Liverpool krevde i overgangssum for spissen. Landslagsspill. Da Voronin fremdeles var i Mainz, ble han innkalt til landslagsspill for Ukrainas U-21-landslag og videre til A-landslaget som 22-åring. Han gjorde sin internasjonale debut i en vennskapskamp mot i mars 2002. Han ble imidlertid vurdert som mindre aktuell for spiss for Ukraina enn Chelseas Sjevtsjenko. MSC «Musica». MS «MSC Musica» er et cruiseskip som ble bygget i 2006. Skipet eies av MSC Cruises og er selskapets flaggskip. Med sine 1 275 lugarer tar skipet ca 2 550 passasjerer. Besetningen utgjøres av om lag 987 ansatte. Terje Roel. Terje Roel (født 25. mai 1960 i Skien) er en norsk funksjonshemmet tidligere idrettsutøver. Han er rullestolbruker, og konkurrerte i klassene T53 i friidrett og LW10 i langrenn. I tillegg til å være aktiv selv har han også hatt verv i flere organisasjonsledd innen idretten, som Norges Idrettsforbund og Olympiske og Paralympiske Komité, Norges Fri-idrettsforbund og Idrettsrådet i Trondheim. Da Trondheim søkte om Vinter-OL 2018 var Roel ansvarlig for Paralympics-delen av søknaden. Han har også vært landslagssjef for det norske landslaget i friidrett for funksjonshemmede. Fra 2004 har han vært styremedlem i Sør-Trøndelag Idrettskrets, der han var styrets nestleder fra 2008, og er styreleder fra juni 2011. Fra 2011 er han også nestleder i Norsk Friidrett Sør-Trøndelag. Gamle-Erik. Gamle-Erik, også skrevet gammelerik, GamleEirik og annet, er en av de folkelige omgåelser av navnet til mørkets fyrste, Satan eller Shaitan, også omtalt som djevelen, fanden, hinmannen og annet. Å bruke en demons rette navn kunne i følge folketroen i uheldigste fall virke som en påkallelse av onde krefter, og slike navn ble derfor unngått eller erstattet med nøytrale ord og mer spøkefulle eufemismer. Den norsk-danske 1700-talls-forfatteren Ludvig Holberg omtaler djevelen som «Gammel Erick, Hersker over Blocksbierg, Heckenfield, Lyderhorn.» Betegnelsen "Gammel-Erik" er en del brukt i folkeeventyr. Navnevarianter. I norske dialekter opptrer også navnevarianten "Gammel-Sjur" som synonym til Gammel-Erik. I svenske dialekter brukes i tillegg til "Gammal-Erik" og liknende former, "Gammel-Jerk" og annet. Også mannsnavnet Simon har vært et vanlig kallenavn og nøytral personbetegnelse i flere faste uttrykk i Skandinavia. For eksempel ble «Rødesimon» i dansk på 1800-tallet brukt som synonym til Gammelerik. På engelsk tilsvarer navnene "Old Nick" (egentlig «gammel-Nøkken») og "Old Harry" det skandinaviske "Gamle-Erik". Mester Erik. "Gamle Erik" ble i dansk også brukt om Mester Erik, en spøkefull betegnelse på en kjepp, en pisk, et ris, en krabask eller et annet redskap som ble brukt til å rise og straffe ulydige barn, skolelelever, tjenere og underordnede. "Mester Erik" nevnes blant annet i Holbergs "Jeppe på Bjerget" der Jeppe klager over sin strenge kone Nille, som stadig straffer ham med pisken "Mester Erik". Petrosomatoglyff. En petrosomatoglyff er et avtrykk av del(er) av en menneske- eller dyrekropp innrisset eller hogd i stein eller fjell. Avtrykkene er ofte av keltisk opphav og stammer fra (usikkert, både opphav og betydning) megalittisk tid, og framover mot tidlig middelalder. Mange hadde stor rituell betydning, både religiøst og verdslig. Ordet er sammensatt av tre greske ord: "petros" (stein), "soma" (kropp) og "glyphein" (skrape, risse). Vi skiller mellom dette, og "petroglyff" som vi kan oversette med helleristning og piktogram som brukes om billedskrift (hieroglyffer og kinesisk skriftspråk.) En del stiliserte fremstillinger er ofte usikre med hensyn til opphav, og kan skyldes naturens luner med og uten kreativ hjelp av lokale «kunstnere». Slike kalles med et fellesbegrep for "mimeolitter." Den sterke disputten mellom evolusjonister og kreasjonister har forøvrig gitt flere eksempler på forsøk på å plassere gamle fotavtrykk og nylagede i nærheten av hverandre for å «bevise» noe. Dyreavtrykk. I følge sagn og overleveringer, er hundesporene ved "Cefn Carn Cafall" (Cafall-hulen) fra sagnkonge Arthurs favorittjakthund. Steinen de er satt i, skal ha den egenskap at den nok lar seg flytte, men alltid vil vende tilbake. Hester var helliget gudinnen Epona. Spor etter hester med og uten sko forekommer flere steder i keltiske områder. Disse knyttes til kongelige hester, der kong Arthurs jakthest har sine egne spor. Også i Jerusalem fantes spor etter en bevinget hest utenfor Salomos tempel (etter beskrivelsen, synes den å ha hatt assyriske aner, den skal ha hatt vinger og kvinneforkropp). I USA og Canada finner vi bjørnespor i forskjellige utgaver. Canada (Saskatchewan) kan også vise fram spor av bison, elg, hjortedyr og antiloper. Alver og feer. I Loch Loran finnes fem flate steiner som har merker som dels kan være naturlige. To av merkene kalles alvefotspor, med tydelig smal hel. Sporene peker mot den andre bredden. De andre er hovlignende avtrykk. På øyene mellom Taiwan og fastlandet skal der også være lignende spor, mens New Mexico har små spor etter vannånder. Djevelen. Djevelen har satt klomerker på Sanday, Orknøyene, på Rhode Island og fotspor i Massachusetts, USA. I Bretagne finnes spor etter både djevelen og St. Michael. Hånd- og fotavtrykk etter Gamle-Erik er forøvrig spredt over det meste av Europa. Kjemper. Fotsporene finnes i Cornwall og Shetland (med vortefjerner-egenskaper). Avon-dalen skal være gravd ut av kjempene Vincent og Goram. Kjempen Moso skal ha steget fra Fili til Samoa, og satt spor begge steder. Vietnam hadde to spor etter en hjelpsom kjempe, men det ene er blitt skadet. I Norge finner vi lite fotspor, men desto flere merker der troll og riser har brukt sine kjempekrefter, som Jutulhogget og flere øyer langs Nordlandskysten som troll eller riser har kastet dit. Hellig-Olavs kristningsferd skal også ha medført forflytning av store steiner, men da uten å treffe kirkebygget. Hullet i Torghatten sies å skyldes en trollpil. Norske troll forsteinet seg i sollys, og kan fortsatt sees noen steder i vår geografi. Religion. Legenden sier at dette er Kristi fotavtrykk. Profeten Muhammed har satt rikelig med spor etter seg, inklusive tannmerker. På Forklarelsens Berg nær Jerusalem skal der være spor etter Jesus fra da han steg opp til himmelen. I Tyskland, nær Ehrenburg skal der ha vært en stein som djevelen skulle ha brukt som hatt, og som har merker etter Jesu fingre. En stein med et sett fotspor er gravd ut og finnes nå i en kirke i Roma (funnsted ikke oppgitt). Jomfru Maria har satt avtrykk av både knær og bryst ved brønnen sin nær Ffynnon Fair, Llanfair,mellom Barmouth ogHarlech i Gwynedd. Helgener har også sine spor, gjerne knyttet til kilder med spesielt legende vann. Føtter. I det eldste Roma, var det ikke uvanlig at en risset inn fotavtrykk ved huset, med innskriften: "pro itu et reditu" (For avreise og hjemkomst). Dette var knyttet til ritualer ved det å gjøre en reise. Samme historie er fortalt om da Kong Maelgwn av Gwynedd i nord- Wales skulle dra på pilegrimsferd til Det Hellige Land. Pikterne hadde steiner som symboler på det stødige og trofaste i forbindelse med å utrope nye ledere. Saxo Grammaticus skriver at «de gamle (folkeslag), når de samlet seg for å velge konger, sto på steiner som var satt i jorden for å vise gjennom denne befestelsen, at de tok en varig beslutning.» Der er flere kongelige fotavtrykk på piktiske tingsteder. Gjennom at kelterne ble kristnet, og det store flertall av kirkens øvrighetspersoner ble rekruttert fra de samme stormannsslektene, ble flere fotavtrykk etterhvert «kristnet» og knyttet til helgenlegender. Et par fotspor i Skottland er knyttet til sagnkongen Oisin, som er angivelig opphav til diktsyklusen om Ossian, og der er flere andre. Irene har flere fotavtrykk og andre merker som er knyttet til innsetting av konger og stormenn. Noen av disse er blitt ødelagt av andre erobrere, for å bryte ned makt og tradisjoner. Også andre keltiske områder som Cornwall, Wales og Bretagne har sine. Noen er gamle, med røtter i tidligere tro, mens andre knyttes til helgener. Fotspor har ellers blitt funnet i Tyskland Sverige, Danmark, Italia, Sri Lanka (Adams fot, Buddhas fot eller Shivas fot, avhengig av religion), Thailand,Afghanistan, Bhutan, Kambodsja, Kina, India, Japan, Korea, Laos, Malaysia, Maldivene, Pakistan, Singapore, Burma og i Uganda. Noen av fotsporene kan være avsatt under omstendigheter som har bevart dem i tusenvis av år. Dette gjelder for Laetoli-sporene som trolig er avsatt i vulkansk aske for 3,7 millioner år siden. Siden de ikke er avsatt med hensikt, faller de egentlig utenom rammen for denne artikkelen. Knær og andre legemsdeler. I keltiske områder var det vanlig at hellige menn knelte ved bekker og kilder. Vannet på slike steder ble tillagt helbredende egenskaper, og kneavtrykkene ble ofte tatt vare på. Også håndavtrykk, øyne, hoder, mannlige og kvinnelige kjønnsorganer finnes. I noen tilfeller er bruk og symbolikk forståelig også i dag, mens andre er knyttet til sagn som er gått i glemmeboken. Norge har flere fallossteiner. I dag. Hollywood Walk of Fame er eksempel på at petrosomatoglyffene er en ritus som fortsatt dyrkes. Sebastián Leto. Sebastián Leto, (født 30. august 1986), er en argentinsk fotballspiller. Han spiller for greske Panathinaikos FC. Club Atlético Lanús. Leto begynte sin karriere i argentinske Club Atlético Lanús, og debuterte på førstelaget i 2005. Sommeren 2006 var der flere sterke rykter om overganger til klubber som spanske Real Betis og argentinske River Plate. Liverpool FC. Liverpool kjøpte Leto i januar 2007 for $1.85 millioner. Han kom til klubben i begynnelsen av 2007-08-sesongen og spiller med trøyenummer 33. Han imponerte i sin første kamp i Liverpool, med debut i en vennskapskamp mot kinesiske Shanghai Shenhua, 3. august 2007. Han fikk senere også tillit fra start i Champions League kvaliken mot Toulouse, og viste glimt av hva han kan komme med i fremtiden. Leto har god teknikk, og har bra fart. Leto fikk også starte mot Reading og Cardiff i Carling Cup, og Marseille i Champions League senere. Olympiakos. I august 2008 skrev den engelske avisen "Daily Mirror" at Leto ikke har fått innvilget arbeidstillatelse i England, men at arbeidsdepartementet avslo søknaden hans, noe som bidro til en noe usikker fremtid for spilleren i England. 5. august ble det så kjent at Leto hadde signert en toårs leiekontrakt med Olympiakos på grunn av problemen rundt arbeidstillatelsen hans. Den 16. september skårte Leto sitt første mål for Olympiakos i en 2-0 seier i UEFA-Cupen borte mot danske FC Nordsjælland. I mars 2009 ble ting litt verre for Leto, da den greske klubben bekreftet tidligere meldinger i media om et sammenstøt mellom Leto og treneren i Olympiakos, da Leto ble sendt i garderoben etter å ha sparket flere fotballer fra seg, og der noen av disse traff Olympiakos trener Ernesto Valverde og hans assistent. Leto ble deretter utelatt til neste kamp mot Panathinaikos samme dag. I april kom så ryktene om at Paris St Germain var interessert i å signere Leto. Arne Halse. Arne Halse (født 20. oktober 1887 i Kristiansund, død 3. juli 1975 i Trondheim) var en norsk friidrettsutøver som hadde spesialisert seg i de to spydgrenene, fristil og vanlig spydkast. Han representerte Trondhjems IF og senere SK Brage. Under Sommer-OL 1906 oppnådde han en 7. plass i spyd (fristil), og under Sommer-OL 1908 vant han sølvmedalje i vanlig spyd og han tok bronse i spyd fristil. Han deltok også i Sommer-OL 1912 med 5. plass i spyd (venstre + høyre arm) og 7. plass i vanlig spyd. Han ble norsk mester i spyd i årene 1905, 1906, 1907 og han tok sølv i 1909. Han ble også norsk mester i kule i årene 1906, 1907 og han tok bronse i 1909. Arne Halses far var Dyre Halse. BMW M78. BMW M78 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke utviklet av BMW. Motoren har et sylindervolum på 1,2 liter (1 182 cm³) og leverer en effekt på 30 hk ved 4 000 omdreininger per minutt og et dreiemoment på 68 Nm ved 2 000 o/min. Motoren ble benyttet i modellen BMW 303 fra 1933, og var blant annet utstyrt med kjededrevet kamaksel og vertikale, overliggende ventiler. BMW M328. BMW M328 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke fra BMW. Motoren har et sylindervolum på 2 liter (1 971 ccm) og leverer en effekt på 80 hk ved 4 500 omdreininger per minutt og et dreiemoment på 128 Nm ved 3 500 o/min. Motoren ble benyttet i modellen BMW 328 fra 1936 og avløste dermed M78-motoren fra forgjengeren BMW 303. BMW M335. BMW M335 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke fra BMW. Motoren har et sylindervolum på 3.5 liter (3 485 ccm) og leverer en effekt på 90 hk ved 3 500 omdreininger per minutt og et dreiemoment på 221 Nm ved 2 000 o/min. Motoren ble satt i produksjon i 1939 og tok dermed over etter BMW M328-motoren. Stiftelsen Yme. Stiftelsen Yme er en norsk bistandsorganisasjon som jobber innenfor to programområder: vann- og sanitærprosjekter og yrkesskoleprosjekter. Organisasjonen ble etablert i 1993 og holder til i Vegårshei kommune, Aust-Agder. Stiftelsen arbeider for tiden fem afrikanske land: Angola (Cabinda), Mosambik og Somalia. Prosjektporteføljen utgjør nærmere 15 millioner kroner og største parten av overføringene stammer fra norske myndigheter. Sentralt i stiftelsens visjon er samfunnsutvikling og fattigdomsbekjempelse gjennom en myndiggjøring av enkeltmennesker. Historie. Stiftelsen Yme ble etablert som en egen bistandsorganisasjon i 1993. En gruppe fagspesialister innenfor områdene geologi, hydrologi og ingeniørfag kom sammen med en visjon om å bidra til utvikling av rurale strøk i Afrika. Yme skilte seg fra andre norske bistandsorganisasjoner hovedsakelig gjennom profesjonstilnærmingen: Initiativtakerne ønsket, gjennom sin tekniske fagkunnskap, å forbedre løsningene som ble valgt innenfor vann og sanitære prosjekter i utviklingsland. Samtidig så man også behovet for en bedre kunnskapsformidling til lokalsamfunnene slik at ringvirkningene av prosjektene ble større. Yme bygget seg raskt opp kompetanse på feltet og ble på midten av 1990-tallet brukt av forskjellige norske bistandsaktører for å implementere vann og sanitære prosjekter i Afrika, Asia og på Balkan. Stiftelsen Yme ble også leid inn på konsulentbasis for å bistå i oppbyggingen av vannavdelingen til Kirkens Nødhjelp. Stiftelsen Yme hadde en liten organisasjon med fagspesialister, noe som på kort varsel gjorde det mulig å hjelpe til under store flyktningkriser. I 2003, etablerte så Yme et nytt programområde: yrkesskoleutdanning. I arbeidet med vann- og sanitærprosjekter så organisasjonen behovet for mer og bedre fagutdannet arbeidskraft. Satsningen på yrkesskoler ble dermed lansert. Stiftelsen Yme fokuserte spesielt på fagutdanning og yrkesskoler, da man anså at oppbyggingen av en produksjonssektor i utviklingsland må forankres i gode utdanningssystemer. Yme sin satsning sammenfalt samtidig med prioritetene til Bondevik II regjeringen og tusenårsmål-satsningen på skole. Stiftelsen Yme har fokusert særskilt på marginaliserte grupper og har søkt å støtte utviklingen i de fattigste regionene hvor få andre aktører har vært på plass. Yme holdt i perioden 1993 til 2006 til i Oslo, men flyttet i mars 2006 til Vegårshei i Aust-Agder. Organisasjonen ønsker gjennom relokaliseringen å styrke sin profil som liten, men spesialisert bistandsorganisasjon. Organisasjonen. Stiftelsen Yme har siden oppstarten i 1993 hatt relativt få ansatte ved hovedkontoret. Organisasjonen har en stab i Norge på fire personer. I tillegg har organisasjonen to koordinatorer i Sør-Afrika (utdanning) og Angola (vann) samt et tretti-talls lokalt ansatte i de forskjellige prosjektlandene. Daglig leder siden mars 2006 er er Geir H. Ommundsen. Ommundsen har tidligere vært prosjektdirektør for Strømmestiftelsen i Mali og Stedlig Representant for Norsk Folkehjelp i Rwanda. Ommundsen har også erfaring fra Kirkens Nødhjelp i det østlige Afrika. Styret består av Christel Günter-Nanz, styreleder, Marianne S. Lyngvi, Nestleder, Leif Svalesen, Johannes Sannesmoenog Kamilla Solheim Vann og sanitær. Stiftelsen Yme har erfaring med vannprosjekter i forskjellige land i Afrika, Asia og Europa. Organisasjonen støtter seg på et nettverk av produsenter og distributører av vannutstyr. Stiftelsen arbeider i partnerskap med lokale og nasjonale myndigheter samt lokale partnerorganisasjoner. Lokabefolkningen deltar i vannprosjektene gjennom lokale vannkomiteer. Yrkesutdanning. Yme sin yrkesskole filosofi bygger på en nettverksmodell hvor kunnskap, læreplaner og metoder blir utvekslet mellom yrkesskoler i det sørlige Afrika. Nettverket er et gjensidig sør-sør-nord nettverk hvor Yme støtter skolene med finansiering og ekspertise. Partnere. Stiftelsen Ymes arbeid støttes hovedsakelig av norske myndigheter gjennom Norad og Utenriksdepartementent. Men stiftelsen har også samarbeidet med angolanske myndigheter som har finansiert vannprosjekter i Angola med nærmere 6 millioner kroner. Stiftelsen Yme legger betydelig vekt på å samarbeide med lokabefolkning, myndigheter og private aktører. Norske selskaper som Statoil og Kværner har støttet prosjekter. Navn og logo. Navnet Yme kommer fra den norrøne skikkelsen Ymir. I følge den norrøne mytologien var Ymir opphavet til skapelsen av både mennesket og naturen. Initiativtakerne til Stiftelsen Yme ønsket å videreformidle viktigheten som forfedrene tilgav naturen og rollen mennesket har i bevaringen av naturressursene. Yme sin logo illustrerer organisasjonens visjon: samfunnsutvikling og fattigdomsbekjempelse gjennom en myndiggjøring av enkeltmennesker. Det bærende elementet i logoen symboliserer et menneske som løfter hendene. Personen representerer en aktiv og myndiggjort aktør som deltar i sin egen utvikling. Dråpen symboliserer organisasjonens virkemiddel: konkrete tiltak for å dekke grunnleggende behov som vanntilgang og utdanning. BMW M337. BMW M337 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke fra BMW. Motoren har et sylindervolum på 2 liter (1 971 ccm) og leverer en effekt på 65 hk ved 4 400 omdreininger per minutt og et dreiemoment på 129 Nm ved 2 000 o/min. VANOS. VANOS (Variable Nockenwellen Steuerung) er en teknologi for variable ventiltider utviklet av BMW og Continental Teves for BMWs bilmodeller. VANOS varierer åpningstidene på motorens innsugningsventiler ved å endre kamakselens posisjon i forhold til drivverket. Denne bevegelsen varierer fra 6 grader tidlig til 6 grader forsinket åpningstid. VANOS ble først introdusert i 1992, på BMW M50TU-motoren i 5-serie. Enkel VANOS. VANOS er en kombinert hydraulisk og mekanisk kontrollenhet for kamakselen, kontrollert av bilens motorstyringssystem. VANOS-systemet er basert på en justeringsmekanisme som kan endre innsugskamakselens posisjon i forhold til veivakselen. Dobbel VANOS sørger for kontinuerlig justering av både innsug- og eksoskamaksler. VANOS opererer på innsugskamakselen i forhold til motorens turtall og gassposisjon. I det lavere turtallsregisteret åpnes innsugsventilene senere, noe som forbedrer tomgangskarakteristikken. Ved moderate turtall og middels belastning åpnes innsugsventilene mye tidligere, noe som øker dreiemomentet og muliggjør resirkulering av eksosen inne i forbrenningskammeret. Ved moderate turtall og lav belastning forsinkes kamakselen, noe som reduserer bensinforbruket. Til sist vil innsugsventilene igjen forsinkes ved høye turtall, slik at full effekt kan oppnås. VANOS forbedrer motorens utslipp dramatisk, og øker samtidig effekt og dreiemoment samt sørger for jevnere tomgang og lavere bensinforbruk. Dobbel VANOS. Dobbel VANOS muliggjør kontinuerlig variabel kamakseltider på både innsug- og eksossiden. Dette forbedrer ytterligere dreiemoment og utslipp fordi ventilene på både innsug- og eksosside kan justeres individuelt og kontinuerlig. På de fleste BMW-motorer med enkel VANOS vil åpningstidene på innsugssiden kun justeres ved to fastsatte turtall, mens det på dobbel-VANOS-systemet kan justeres kontinuerlig opptil omkring 40 grader på innsugssiden og 25 grader på eksossiden. Bartolomeo Tedeschi. Bartolomeo Tedeschi eller Du Lumao (født i 1572 i Fivizzano ved Firenze i Italia, død i 25. juli 1609 i Shaozhou i Kina) var katolsk kinamisjonær tilknyttet jesuittordenen. Han ble den 4. april 1600 sendt med skuta "São Valentim" til Østen og ankom Goa i september 1600. Neste mai dro han videre til Macao dit han ankom 1. september 1601. Han virket som misjonær i Shaozhou fra 1603. Uzjhorod. Domkirken tilhørende den ukrainske gresk-katolske kirke i Uzjhorod Uzjhorod (ukrainsk: Ужгород, ungarsk: Ungvar) er en by i regionen Karpato-Ukraina i det vestlige Ukraina. Uzjhorod er hovedstad i Zakarpattja oblast, og legger helt vest i landet, opp mot grensen til Slovakia og Ungarn. Uzjhorod har litt over 111 300 innbyggere (2004). Byen har et stort og viktig universitet, en Skoda-fabrikk og et slott. Siden byen ligger noen kilometer fra den slovakiske og ungarske grensen er den et populært turistmål. Den største folkegruppen i Uzjhorod er ukrainere, men det er også mange etniske ungarere i byen. Ungarsk blir derfor ofte brukt. Uzjhorod har ungarsk konsulat. Før første verdenskrig tilhørte Uzjhorod den ungarske delen av Østerrike-Ungarn. I mellomkrigstiden tilhørte byen Tsjekkoslovakia. En kort periode var byen hovedstaden i Den ukrainske karpatske republikken, som ble ledet av den lokale ukrainsk presten Avhustyn Volosjin. Etter Sovjetunionens seier i andre verdenskrig tok Stalin området fra Tsjekkoslovakia og forente det med resten av Den ukrainske sovjetiske sosialistrepublikk. Falklandspund. Falklandspundet er valuta på Falklandsøyene, et britisk oversjøisk territorium. Valutaen har fast vekselkurs med det britiske pundet. Variable ventiltider. Variable ventiltider eller VVT er et generelt uttrykk for en teknologi innen bilmotorer. VVT gjør det mulig å justere åpningstidene (løft eller varighet'", eller begge) for ventilene på innsug- eller eksossiden i en bilmotor mens motoren er i drift. Stempelmotorer er utstyrt med ventiler for innsug og eksos. disse drives (direkte eller indirekte) av en kamaksel. Kamakselen åpner ventilene ("løfter") i en viss tid ("varighet") i hver innsug- og eksossyklus. Tidspunktet dette skjer på i syklusen er også svært viktig. Kamakselen drives av veivakselen gjennom en gummireim, et kjede eller via tannhjul. Profilen (posisjon og form på kamakselens knaster) optimiseres for et visst turtall, og dette begrenser vanligvis dreiemomentet på lave turtall eller hestekreftene ved høyere turtall. VVT gjør det mulig å endre kamakselprofilen under drift, noe som dermed øker effektivitet og effekt. På høye turtall har en motor behov for store mengder luft, men innsugsventilene kan lukke før all luften har fått muligheten til å slippe inn i sylinderen, og dermed begrenses effekten. Samtidig vil det oppstå problemer hvis kamakselen holder ventilene åpne for lenge, særlig på lavere turtall. Dette vil gjøre at uforbrent bensin forlater forbrenningskammeret fordi begge ventiler (både innsug og eksos) er åpne samtidig. Dette fører også til lavere effekt samt økte utslipp. Press for å senke utslipp og øke drivstofføkonomien tvinger bilprodusenter til å benytte VVT som løsning. De enkleste VVT-systemene (som Mazdas S-VT) fremskynder eller forsinker åpningen av innsug- eller eksosventiler. Andre (som Hondas VTEC) skifter mellom to sett av kamakselknaster på ulike motorturtall. Andre igjen (som BMWs Valvetronic) kan endre løft og varighet kontinuerlig, også kalt "Continous variable valve timing" ("Kontinuerlig variable ventiltider", "CVVT"). Historie. Fiat var den første bilprodusenten som patenterte et funksjonelt system for variable ventiltider som inkluderte variable løft. Systemet ble utviklet av Giovanni Torazza sent på 1960-tallet, og benyttet hydraulisk trykk for å variere ventilenes løft. Dette trykket varierte etter motorens turtall og trykk i innsugsmanifolden. I september 1975 patenterte General Motors et system som var tenkt å variere ventilløft. De ønsket å styre innsugsventilene for å senke motorens utslipp, og dette ble gjort ved å minimere løftet ved lave turtall. Det ble problemer med motorens gange ved svært lave ventilløft, og prosjektet ble skrinlagt. Alfa Romeo var den første produsenten som benyttet et system for variable ventiltider på en produksjonsbil. Alfa Romeo Spider fra årsmodell 1980 hadde et mekanisk VVT-system på biler solgt i USA. Dette systemet ble også brukt i Alfa Romeo Alfetta fra 1983 samt andre modeller. I 1986 utviklet Nissan sin egen form for VVT i sin VG30DE(TT)-motor, i konseptbilen "Mid-4". Nissan fokuserte på dreiemoment ved lave og middels turtall, fordi motoren ville befinne seg i dette turtallsområdet det aller meste av tiden. NVCS-systemet kan sørge for både en stabil tomgang og høyt dreiemoment ved lave og middels turtall. VG30DE-motoren ble først benyttet i 300ZX (Z31) 300ZR i 1987, og var dermed den første produksjonsbilen utstyrt med elektronisk styrt VVT-teknologi. Deretter kom Honda på banen i 1989 med sitt VTEC-system. Honda hadde startet produksjonen av et system som lot motoren operere med to vidt forskjellige kamakselprofiler, og eliminerte dermed et stort kompromiss i motorutvikling. Den éne profilen var laget for å styre ventilene ved lave turtall, og leverte en stabil tomgang, lavt bensinforbruk og lave utslipp. Den andre kamprofilen var utviklet for høye turtall, og gav høye ventilløft og lang åpningstid for ventilene. Denne ble satt i drift på høyere turtall for å gi økt effekt. Hondas første VTEC-motor var Honda B16A, som ble levert i Integra, CRX og Civic. I 1991 patenterte forskere ved Clemson University i USA "Clemson-kamakselen", som var utviklet for å levere kontinuerlige variable ventiltider for både innsug- og eksosventiler på én enkelt kamaksel. Denne muligheten gjør den egnet for både støtstangsmotorer og motorer med overliggende kamaksler. I 1992 introduserte BMW sitt VANOS-system. I likhet med Nissans NVCS-system kunne VANOS variere åpningstidene for innsugskamakselen i steg, men forskjellen var at VANOS kunne styre tre forskjellige steg fremfor NVCSs to. I 1998 lanserte BMW Dobbel VANOS, som var det første systemet som leverte elektronisk styrt, kontinuerlig variable ventiltider for både innsug- og eksosventiler. I 2001 introduserte BMW Valvetronic-systemet, som kontinuerlig kan variere løftet på innsugsventil samtidig som åpningstider for både innsug- og eksosventiler varieres. Ford ble den første produsenten som benyttet variable ventiltider i en lett lastebil, med sin Ford F-serie fra 2004, som er utstyrt med Ford Triton-motoren på 5.4 liter. I 2005 tilbød General Motors det første systemet for variable ventiltider utviklet spesielt for V6 støtstangsmotorer. Elisabethansk tid. Perioden har fått sitt navn etter dronning Elizabeth I av EnglandElisabethanske tid er den perioden som er assosiert med regjeringstiden til dronning Elizabeth I av England (1558–1603) og er ofte betraktet som en gullalder i engelsk historie. Perioden var et høydepunkt i Tudortiden og den engelske renessanse hvor engelsk litteratur og poesi blomstret. Det var også et høydepunkt for det elisabethanske teateret og for William Shakespeare og andre som skrev og fremførte skuespill som brøt med tidligere engelsk skuespill og teater. Det var en ekspanderende tid og med utforskning i utlandet samtidig som den engelske reformasjonen ble forankret i hjemlandet. Gullalderen. William Shakespeare.Den elisabethanske tid er verdsett så høyt ettersom den står i kontrast til tiden før og tiden etter. Det var en kort periode av stort sett fred innlands mellom de engelske katolikker og protestanter, og mellom det engelske parlamentet og monarkiet som først flammet opp på 1600-tallet. Skillet mellom katolikker og protestanter ble dempet for en tid av Den elisabethanske religiøse forordningen som forsøkte å utligne de religiøse motsetningene. Det engelske parlamentet var ikke sterkt nok til å utfordre det kongelige enevelde. England sto seg også vel sammenlignet med andre nasjoner i Europa. Den italienske renessansen hadde ebbet ut under vekten av utenlandsk dominans. Frankrike var innviklet i sin egen interne religiøse kriger som først ble avgjort i 1598 med Ediktet i Nantes. Delvis på grunn av dette, men også ettersom engelskmennene var blitt forvist fra sin siste utpost på kontinentet (unntatt kanaløyene) ble de århundrelange krigene mellom Frankrike og England stort sett lagt død eller utsatt for det meste av dronning Elizabeths regjeringstid. Krig med Spania. Den spanske armada.Den største rivalen var Spania som England var i konflikt med både i Europa og i det nyoppdagede Amerika. Konflikten eksploderte i Den engelsk-spanske krigen i årene 1585–1604. Et seriøst forsøk fra kong Filip II av Spania på å invadere England med Den spanske armada i 1588 ble slått tilbake i et berømt sjøslag. Krigslykken snudde for England i et katastrofalt lite heldig angrep på Spania med Drake-Norris-ekspedisjonen av 1589. Deretter støttet Spania militært de irske katolikker i en utmattende geriljakrig mot England og spanske marinestyrker og hærstyrker påførte England flere nederlag. Krigen hadde ødeleggende effekt på det engelske skattekammer og økonomien som hadde blitt forsiktig forbedret under dronning Elizabeths nøysomme ledelse. Engelsk kolonisering og handel ble lidende helt til signeringen av Londontraktaten av 1604 året etter Elizabeths død og som markerte avslutningen på den spansk-engelske krigen. Romantisk tidsbilde. Viktoriatiden og tidlig på 1900-tallet ble den elisabethanske tiden idealisert. Det store leksikonet "Encyclopædia Britannica" opprettholder fortsatt at «Det lange regimet til Elizabeth I, 1558-1603, var Englands gullalder... Lykkelige England, forelsket i livet, utrykte seg selv i musikk og litteratur, i arkitektur og i eventyrlig sjøfart». Den idealiserte tendensen ble delt av Storbritannia og det anglofile USA. I populærkulturen var bildet av de eventyrlige elisabethanske sjøfarerne virkeliggjort i filmene til skuespilleren Errol Flynn. a>, grunnla den kongelig børs.På den annen side skaffet dronning Elizabeth England en lang periode av generell om dog ikke total fred og økte velstand. Etter å ha arvet en bortimot konkurs nasjon fra de forgående regimene sørget hennes sparsommelige politikk på å bedre skatteinntektene. Hennes skattepolitikk fjernet den nasjonale gjelden i 1574 og ti år senere kunne kronen se et overskudd på £ 300,000. Thomas Gresham, som grunnla den kongelig børs i 1565, det første i England og ett av de første i Europa, fikk stor økonomisk betydning for utviklingen i perioden. Økonomien økte selv om den stundom ble kraftig forstyrret, og det var mer rikdom i omløp mot slutten av Elizabeths regime enn i begynnelsen. Freden og veksten i perioden tillot den gode utviklingen som begrunnet begrepet «gullalder». Både fra en anakronistisk, moderne synsvinkel og fra 1500-tallets humanisme hadde England på denne tiden noen positive aspekter som skilte nasjonen fra andre europeiske samfunn i samtiden. Tortur var sjelden etter som det engelske juridiske system forbeholdt tortur kun for forbrytelse mot nasjonen som eksempelvis forræderi. Dog var det ulike former for fysiske avstraffelser, noen var svært ekstreme, som ble praktisert. Forfølgelsen av hekser var også relativt sjeldent i England, og selv om det var enkelte tilfeller, nådde det aldri de samme hysteriske tilstandene som i andre europeiske stater som eksempelvis Skottland. Kvinnenes rolle i samfunnet var relativt uhindret. Spanske og italienske besøkende i England kommenterte ofte den frihet som kvinnene nøt i England sammenlignet med deres egne land. Elizabeths besluttsomhet om ikke å «se inn i hjertene» på sine undersåtter, om å begrense og dempe de religiøse forfølgelsene som hadde skjedd under de tidligere Tudorregimene (forfølgelsen av katolikker under Henrik VIII og Edvard VI, og av protestanter under Maria I av England) syntes å ha hadde en modererende effekt på det engelske samfunnet generelt. Vitenskap, teknologi og utforskning. William Gilbert, fra forsida av "De Magnete".Selv om den formelle forskningsstrukturen manglet og det manglet et dominerende geni slik det påfølgende århundret skulle frembringe Det kongelige vitenskapsakademi og Isaac Newton, kom det likevel flere betydningsfulle vitenskapelige framganger i perioden. Astronomene Thomas Digges (1546–1595) og Thomas Harriot (ca 1560–1621) ga viktige bidrag, William Gilbert (1544–1603) utga sine første studier av magnetisme, "De Magnete", i 1600. Betydelige framganger ble gjort på områder som kartografi og oppmålinger. Den eksentriske, men innflytelsesrike John Dees (1527–1608) okkulte bidrag trakk derimot ned inntrykket. I 1564 kom en «Guilliam Boonen» fra Nederlandene til dronning Elizabeths første vognbygger og introduserte den første nye vogn med fjæringer som en erstatning for de harde kjerrer som man tidligere brukte til transport. Disse vognene ble veldig populære slik sportsbiler ble det i moderne tid. Spesielt puristiske kritikere skrev hånlig om at «diverse høybårne kvinner» red «opp og ned på landet» i sine nye vogner. Det meste av den vitenskapelige og teknologiske framgangen var knyttet til praktiske ferdigheter som navigasjon. Engelsk framgang innenfor utforskning av havene er merkbare i denne perioden. Francis Drake (ca 1540–1596) seilte jorda rundt og Martin Frobisher (ca 1535–1594) utforsket polområdene i nord. De første forsøkene på engelsk bosetning på østkysten av Nord-Amerika skjedde på denne tiden med den aborterte kolonien på Roanoke Island (1587). Kunsten. a>maleriet.Det har ofte blitt sagt at renessansen kom seint til England i kontrast til Italia og andre europeiske nasjoner, og det er riktig at kunsten i England i Tudortiden var dominert av utenlandske og importerte talenter – fra Hans Holbein den yngre under Henrik VIII til Anthony van Dyck under Karl I. Innenfor denne utviklingen ble det også langsomt utviklet en egen skole av nasjonale kunstmalere. Under Elizabeth I er Nicholas Hilliard (ca 1547–1619), dronningens «tegner og gullsmed», den mest anerkjente nasjonale kunstner, men George Gower (1540–1596) har i ettertid begynt å trekke til seg større oppmerksomhet og kunnskapen om ham og hans kunst har bedret seg. Manuel Dias (1574–1659). Manuel Dias den yngre eller 陽瑪諾 Yang Ma'nuo (født i 1574 i Castelo Branco i Portugal. død 4. mars 1659 i Hangzhou i Kina) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han trådte inn i novisiatet i 1592 og ble i 1601 sendt til Goa der han fullførte presteutdannelsen. Han dro til Macao i 1605 der han i seks år underviste i teologi ved St. Pauls universitetskollegium. I 1611 dro han med pater Gaspar Ferreira til pater Matteo Riccis kirke i Shaozhou 韶州. I 1612 ble misjonærene jaget fra Shaozhou og deres residens rasert. Ferreira og Dias dro da til Nanxiong 南雄 ved Guangdongs nordgrense og etablerte en ny misjonsstasjon der. I 1614 måtte Dias reise til hver eneste misjon for å varsle om et (midlertidig) forbud om å undervise i matematikk og naturvitenskaper; man måtte konsentrere seg om evangeliet. I 1615 utgav han "Tianwen lüe" 天問略, en traktat om ptolemeisk astronomi. I 1617 måtte han på grunn av Shen Ques forfølgelser forlate Nanxiong og dra tilbake til Macao. I 1621 kunne han reise til Beijing der han residerte blant annet i Paul Xu Guangqis og andre ledende konvertitters hjem mens han besøkte de kristne i hovedstaden. I 1622 ble han bedt om å bistå keiserhoffet teknisk på det militære område, blant annet med militære reformer og oppbyggingen av artilleri. Nicolò Longobardo og Dias måtte trass i sine protester om at de var kommet i fred og for å tjene "Tianzhu" 天主 (Himmelens Herre, Gud) måtte bistå krigsministeriet. Flere kanoner ble sendt fra Macao, men under en øvelse eksploderte en av dem og drepte flere kinesiske soldater og deres portugisiske instruktører. Dermed fikk misjonens store fiende Shen Que påskudd til å utvise de to fra Beijing. I 1623 var i Dias og Longobardo i dekning hos Li Zhizao 李之藻, og konstruerte en jordklode basert på geografiske nyvinninger etter Ricci laget sine kart. Denne globusen var den første i sitt slag i Orienten siden en modell som ble sendt storkhanen Khubilai (Qubilai) i 1267 av Maragha. Dias ble utnevnt til viseprovinsial for jesuittene i Kina, og hadde dette embedet i to perioder (1626-1636, and 1645-1654). Han kom da i klammerier med fransiskanermisjonæren Antonio Caballero 利安當 (1602–1669). I 1623 ble han utvist fra Nanjing og kom deretter i vanskeligheter igjen i Songjiang 松江 og måtte dra derfra også. På råd fra Xu Guangqi i Shanghai dro han ikke tilbake til Songjiang, men flyttet til Hangzhou. Der bygde han i 1627 en kirke med finansiell støtte fra Yang Tingyun, og opprettet også et seminar. Senere misjonerte han også i Ningbo, Nanchang (1634) og Fuzhou (1638), og derfra dro han etter at det var blitt utstedt en arrestordre mot ham tilbake til Ningbo. I 1640 utgav han "Qingshi jin shu" 輕世金書, en ufullstendig oversettelse av "De imitatione Christi" i to bind, og i 1642 "Shengjing zhijie" 聖經直解, med forklaringer av evangelietekstene for søn- og helligdager. I 1644 utgav han "Jingjiao beiquan" 京教碑詮 i Hangzhou, som omhandlet Xi'anstelen fra 781. I 1648 var han i Yanpingfu 延平府 (Fujian) og dro senere tilbake til Hangzhou. Der døde han, og ble begravet utenfor bymurene i Dafangjing 大方井, der også pater Lazzaro Cattaneo og andre jesuitter var gravlagt. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Dias, Manuel Dias, Manuel Dias, Manuel Dias, Manuel Dias, Manuel Dias, Manuel Orizaba. Orizaba (nahuatl: "Ahualizapan", otomi: "Mb’oñ’u") er en by og en kommune i den meksikanske delstaten Veracruz. Den ligger 20 km vest for søsterbyen Córdoba, og grenser til Río Blanco og Ixtaczoquitlán, langs riksveiene 180 og 190. Byen hadde i 2005 et innbyggertall på 117 273, og dekker nesten hele arealet til kommunen. Kommunens innbyggertall var på 117 289 og har et areal på 27,97 km². Navnet Orizaba kommer av den spanske uttalen av nahuatl-navnet "Ahuilizapan" [āwil-lis-ā-pan], som betyr (omtrent) «sted med lekende vann». Geografi. Byen ligger 1200 meter over havet, ved bredden av "Río Blanco" og sideelvene dens, deriblant "Río Orizaba", nær munningen til en stor dal som fører vestover inn i den østlige delen av Sierra Madre. Denne beliggenheten ved foten av fjellene er et viktig knutepunkt langs det som i flere hundre år har vært den viktigste handelsruta mellom Mexico by og Veracruz ved kysten av Mexicogolfen. Nord for dalen ligger Pico de Orizaba (Citlaltéptl), en vulkan som med sine 5636 moh. er Mexicos høyeste fjell og det tredje høyeste i Nord-Amerika. Klima. Klimaet er generelt sett behagelig, men det er ofte regn og overskyet. Gjennomsnittstemperaturen er på 18 °C, og gjennomsnittlig nedbørsmengde er 1 800 mm i året. På de varmeste dagene av året kan temperaturen overstige 33 °C, og om vinteren kan den krype ned til 4 °C. Jorda i Orizaba er særlig fruktbar. Språk. Språket i Orizaba er i hovedsak spansk, som i resten av Mexico. I landsbyen Ixhuatlancillo, som ligger nord for Orizaba, og i det store fjellområdet i sør (Sierra de Zongolica) bor det flere tusen mennesker som snakker en variant av nahuatl som ofte kalles Orizaba nahuatl. Historie. Minnemonument over martyrene fra Río Blanco foran San Miguel Arcangel-katedralen i sentrum av Orizaba Orizaba var allerede en betydningsfull landsby da spanjolene okkuperte landet, og det var i Orizaba at La Malinche, tolken og elskerinna til Hernán Cortés, gifta seg med spanjolen Juan Jaramillo. Det er satt opp en plakett i byen til minne om dette giftemålet. Under kolonitida ble Orizaba en viktig by. 27. januar 1774 ble Orizaba tildelt status som "villa" av spanskekongen Carlos III, og 29. november 1830 fikk den bystatus. Da Lucas Alamán grunnla Orizabas første tekstilfabrikk i 1836 ("Cocoalapan"-fabrikken), starta byens økonomiske liv som en industriell by. I 1839 ble avisa "La Luz" starta. Samme år ga guvernør Francisco Hernández y Hernández navnet "Veracruz-Llave" til denne meksikanske delstaten, til minne om General Ignacio de la Llave, som ble født i Orizaba. 8. mai 1874 ble Orizaba hovedstad i i delstaten, men i 1978 ble denne statusen overført til Xalapa. Under Porfirio Diaz' regjeringstid ("El Porfiriato") ble Orizaba deklarert som den mest utdanna byen i Mexico. I sentrum av byen ligger det en bygning som heter "El Palacio de Hierro" (Jernpalasset), som er tegna av den franske arkitekten Gustave Eiffel. Delene ble frakta i båt fra Østerrike under "El Porfiriato" og satt sammen i Orizaba. Orizaba er en viktig industriby. I 1896 ble Cervecería Moctezuma grunnlagt, et bryggeri som den dag i dag produserer de kjente ølmerkene Sol og Dos Equis. I de siste åra under Porfirio Díaz' ledelse, fant det sted to store streiker i landet. Den siste av dem, "Río Blanco-streiken", fant sted i Orizaba, og var en viktig opptakt til den meksikanske revolusjonen. Hulda Johansen. Hulda Johansen (født 1918, død 1985) var en norsk sanger i taternes (romanifolkets) sangtradisjon. Hun var bosatt i Fetsund utenfor Lillestrøm. Hun var eldste i en søskenflokk på totalt åtte barn. Sangeren og musikeren Elias Akselsen har gitt ut en dobbel CD i samspill med Johansen under tittelen «Barn av den bortglemte rase». Hulda Johansen var tanten til Akselsen. Utgivelsen er karakterisert som stemningsfull musikk med de gode gamle tatervisene. Hallvard T. Bjørgum gjorde opptakene med Akselsen i to bolker hjemme på Sylvartun i juli 1999 og på Øverland gård i Bærum i november samme år. Disse opptakene kom i orden med støtte fra både Norsk kulturråd og Fond for utøvende kunstnere. Opptakene ble koblet med gamle innspillinger av Johansen, amatøropptak fra 1961, slik at søskenbarna Elias og Hulda har hver sin del av platen. Da plata var ferdig, inneholdt den 21 sanger, tretten av Akselsen og åtte av søskenbarnet Johansen. Plata ble senere en bestselger og havnet på platetoppen til Musikkoperatørene i kategorien «Folkemusikk». Torleiv H. Bjørgum, spelemann og sølvsmed, gjorde opptakene av Huldas sanger på en båndopptager. Som betaling fikk hun sølvsmykker. På platen synger også Sofie Johansen og Jenny Alexandersen, søstre av Hulda Johansen. 2-krone. 2 krone mynten er en dansk mynt i sirkulasjon. Den har en verdi på 2 danske kroner. Høyeggen skole. Høyeggen skole er en barneskole på Løvset i Melhus kommune Sør-Trøndelag. Elevtallet er på ca. 370 fordelt på 16 klasser. Rektor er Anne-Malene Varmann Fauske. Skolen har bibliotek, datarom og mediatek samt skolegård med fotballbaner og volleyballbane, ballbinge, håndballbane. Håndgranat. Håndgranat er en granat, en metallbeholder med sprengstoff, som er konstruert for å kastes med håndmakt. Historikk og typer. Ordet granat kommer fra det gamle franske "(pome) grenate" som betyr «granateple», et ord som ble valgt fordi størrelsen på de første granatene og granatsplintene minte soldatene om disse fruktene og frøene inni. Grenaderer var opprinnelig soldater som var spesialister på å kaste granater, og ble brukt utelukkende til dette. De første håndgranatene kom allerede på 1600-tallet, og var konstruert som små kanonkuler fylt med krutt og med en brennbar lunte. I motsetning til tidligere kriger hvor soldatene normalt stod på geledd på avstand og skjøt mot hverandre, var første verdenskrig i større grad en skyttergravskrig med mye nærkamper, der håndgranater mer kom til sin rett. Moderne granater. Den moderne håndgranaten ble patentert av sersjant Niels Waltersen Aasen fra Drøbak i 1906. I 1916 ble han utnevnt til ridder av den franske æreslegion for oppfinnelsen. Idag finnes det flere typer håndgranater med ulike egenskaper og bruksområder. De vanligste typene er splint-, sjokk-, røyk-, CS-, lys- og brannhåndgranat. Man deler ofte håndgranater inn i to grupper; offensive og defensive granater. Offensive granater brukes i angrep og har en mindre skaderadius som gjør at man kan kaste dem og storme fremover. Defensive granater, som for eksempel splintgranater, er ment for bruk i forsvar, og krever at man tar dekning etter de blir kastet, da splintene spres i en større radius. Moderne håndgranater har en tidsforsinket utløsermekanisme. Lengden på forsinkelsen kan variere avhengig av type granat, men er normalt 4-5 sekunder. Flere av typene har overlappende egenskaper. For eksempel vil en røykgranat av typen HC hvit røykgranat avgi en intens røyksky samtidig som den generere så mye varme at den kan benyttes til å starte en brann. De mest kjente klassiske håndgranatene er den tyske stavgranaten Stielhandgranate 24 (sprenggranat), og den engelske Mills-granaten (splintgranat), som har det karakteristiske ananasutseende. Begge ble brukt under første og andre verdenskrig. Stavgranaten har den fordelen at den kan kastes mye lenger grunnet skaftet. Vitenfabrikken. Vitenfabrikken (tidligere Sandnes museum) er et vitensenter i Sandnes og en avdeling av Jærmuseet som åpnet i 2008. Vitenfabrikken dokumenterer også regional teknologi- og industrihistorie og Sandnes bys historie. Museet er lokalisert i kvartalet mellom Oalsgata, Eidsvollgata, Solaveien og Storgata, der avdelingen har administrasjonsbygg og besøksadresse. Abels skissebok. Navnet på utstillingen var inspirert av matematikeren Niels Henrik Abel. Vitenfabrikken har en Foucaults pendel som veier 60 kg og er 11,17 meter lang. Planetariet. Planetariet befinner seg i den store, karakteristiske kula i hovedbygget. Det har plass til 57 personer og var, da det åpnet, ett av fem planetarier i verden med kombinasjonen av Skymaster ZKP 4 og Spacegate fra Carl Zeiss. I planetariet vises det, i tillegg til stjernehimmelen, filmer med astronomisk og naturvitenskapelig innhold. Ved Sandnes sitt 150 års jubileum i 2010 ble det også produsert en film, Sandnes på 12 minutter, som ser på Sandnes sin historie. Kem e Sandnes. "Kem è Sandnes" er en ny stasjon som forteller om menneskene i Sandnes. Vannets kretsløp. Utstillingen «Vannets kretsløp» er et samarbeid mellom Vitenfabrikken og IVAR, selskapet som sørger for vannforsyning og vannrensing i regionen. Byhistorisk utstilling. Det gamle Sandnesmuseet tar for seg nærings- og byutviklingshitorien til Sandnes fra 1850-tallet og frem til i dag. Utstillingen dekker leirvareindustrien, teglverk, trevareindustri, mekaniske verksteder og produksjon. Utstillingen er lokalisert i Solaveien 10, samme bygg som utstillingen Alle teller. Leonardo da Vinci – et geni av sin tid. Utstillingen, som ble åpnet etter sammenslåingen av museene Sandnesmuseet, Krossens havremølle og Øglændmuseet i 2002, er en samling modeller av Leonardo da Vincis oppfinnelser og konstruksjoner. Utstillingen står i Krossens Havremølle, som nå er forbundet med hovedbygget fra 2008. Modellene av Leonardos enkle, tekniske prinsipper og det autentiske maskineriet fra flere århundrer senere utgjør et møte mellom gamle oppfinnelser og nyere bruk av dem. Krossens havremølle. Krossens havremølle er en autentisk havremølle fra 1912. Maskinene står slik de ble forlatt da mølledriften ble avsluttet i 1988. I denne utstillingen kan man følge havrens reise gjennom mølla, fra nytresket til ferdig mel. Her finner man også noen plansjer om møllas historie. I samme bygget finner man også utstillingen «Leonardo da Vinci – et geni av sin tid». Observasjonsterrassen er i fjerde etasje hvor det står to teleskop. Formidling. Vitenfabrikken driver med formidling til barnehager, grunnskole og videregående. Formidlingsprosjektene tar blant annet utgangspunkt i tema fra læreplanen som matematikk, astronomi, energi og kjemi. Priser. Vitenfabrikken er en avdeling innenfor Jærmuseet. I 2009 fekk Jærmuseet den europeiske museumsprisen «The Micheletti Award» som det mest lovende teknologimuseet i Europa, og ble også kåret til årets museum i Norge, samt «Norges herligste museum for barn». Vitenfabrikken. Hovedbygningen åpnet den 22. mai 2008. Bygget er tegnet av arkitektkontoret Askim Lanto Arkitekter MNAL, med arbeidstittelen "Jonas og vitenfabrikken". Prosjektet var altså oppkalt etter Jonas Øgland som drev sykkelfabrikk i samme kvartal. Bygget inneholder planetariet, utstillingen Abels skissebok, Kafé Hjerneføde og museumsbutikken. Solaveien 10. Bygningen ble oppført i 1941 som tilbygg til Jonas Øglænds sykkelfabrikk over gata. En bro forbinder bygget med den eldre delen av fabrikken og utgjør et karakteristisk element i bybildet i Sandnes. Broa er dekorert av kunstneren Ståle Kyllingstad og viser 15 felt med keramiske motiver av distriktets tradisjonelle næringsveier. Da sykkelfabrikken flyttet til industriområdet Kvål i 1972, ble anlegget i Solaveien omgjort til kjøpesenter og fikk navnet Huset Vårt. Byggene ble regionens første store handlesenter og har dermed vært sentrale i to av nøkkelindustriene i Sandnes, sykkelproduksjon og handel. I 1988 ble senteret solgt og bygningene ble omgjort til kontorlokaler. Vitenfabrikken bruker i dag store deler av Solaveien 10 til både utstillinger og verksted. Solaveien 10 henger nå sammen med Vitenfabrikkens hovedbygg. Ellers i bygget er det et tannlegekontor, samt kontorer for SMSO (Senter Mot Seksuelle Overgrep) i Rogaland. Oddleiv Skagestad. Oddleiv Skagestad var i perioden 1993–1999 ordfører i Lindesnes kommune. Han representerte partiet Høyre. Han gikk over til stillingen som ordfører da innvalgt ordfører Ansgar Gabrielsen ble valgt inn på Stortinget i 1993. Han ble gjenvalgt i 1995, men tapte valget i 1999 mot Kristelig Folkeparti. Liste over ordførere i Lindesnes. Dette er en liste over ordførere i Lindesnes siden 1. januar 1964, da kommunene Spangereid, Vigmostad og Sør-Audnedal ble slått sammen til nåværende Lindesnes kommune. Lindesnes Model–view–controller. Model-view-controller (MVC) er et designmønster anvendt i programvareutvikling. Et MVC-program deler programmet opp i data (model) og brukergrensesnitt (view), slik at endringer i brukergrensesnittet ikke vil ha noen innvirkning på hvordan dataene håndteres, og vice versa. Det bruker et mellomliggende komponent for å kommunisere mellom view og model – controller. MVC kombineres ofte med konseptet objektorientert programmering, hvor dataenkapsulering er sentralt. M i MVC, som står for "model", forekommer oftest som en representasjon av en klasse som representerer et objekt. Som eksempel, en "model" av klassen "menneske" representeres med en serie egenskaper og funksjoner (eller metoder) gjennom en instans av gitt klasse. Denne instansen tar vare på data om f.eks en person, e.g. navn, alder, etc. Når informasjonen om en person skal vises fram, eller manipuleres, så gjøres dette gjennom et grensesnitt, også kalt View. Informasjonen i modellen som skal vises fram i et View forberedes av en Controller, som sender aktuell data til et View (dette kan være objektet i sin helhet, eller bare egenskaper av objektet). Fordelen med å benytte dette mønsteret er forenklet kode ved å unngå replikasjon, og gjennbrukbare objekter som kan brukes i andre view (f.eks webgrensesnitt for mobiltelefoner som skiller seg fra grensesnitt for nettlesere på datamaskiner). MVC ble først beskrevet av Trygve Reenskaug i 1979. Han arbeidet da med Smalltalk hos Xerox PARC. Jarle Ofstad. Jarle Ofstad (født 1. april 1927 i Ålesund) er en norsk lege. Han er professor emeritus ved Universitetet i Bergen og spesialist i indremedisin og nevrologi. I boken "Den siste hjelper" fra 2006 og i NRK Lørdagsrevyen 8. oktober samme år hevder han at legene er de rette til å avgjøre spørsmålet om dødshjelp. Han retter sterk kritikk mot Lægeforeningen som kategorisk avviser en slik mulighet. Ismail Haniyeh. Ismail Haniyeh (Arabisk: إسماعيل هنية) (født 29. januar 1963) er en palestinsk politiker fra Hamas. Han ble tatt i ed som statsminister i 2006 for den palestinske selvstyremyndigheten etter at Hamas vant valget til den palestinske lovgivende forsamlingen i januar. Han ledet opprinnelig en ren Hamas regjering, men denne ble 18. mars 2007 erstattet av en samlingsregjering som inkluderte Hamas og Fatah. Samlingsregjeringen brøt sammen i juni 2007 etter at det brøt ut åpne kamper på Gazastripen mellom Hamas og Fatah som endte med at Hamas tok full kontroll over territoriet. Som følge av dette ble Haniyeh 14. juni 2007 «avskjediget» av president Mahmoud Abbas som utnevnte tidligere finansminister Salam Fayyad som ny statsminister. Hamiyeh nektet å godta avsettelsen og har siden fortsett med å utøve regjeringsmakt på Gazastripen. Haniyeh regnes for å være en moderat islamist og pragmatiker som er villigere enn enkelte andre i Hamas-ledelsen til å snakke med Israel. I 2003 ble han såret under et israelsk attentat. Bakgrunn. Haniyeh ble født i 1962 i flyktningleiren Al-Shati i Gaza, dit foreldrene flyktet fra sitt hjem nær den israelske byen Ashkelon under den arabisk-israelske krigen i 1948. Han studerte arabisk litteratur på det islamske universitetet i Gaza, der han engasjerte seg i den islamistiske bevegelsen. Han ble ferdig med utdannelsen samtidig med utbruddet av den første intifadaen i 1987. Haniyeh deltok selv i intifadaen, ble arrestert av israelerne og satt flere perioder i fengsel, den siste gangen i 1989 med en dom på tre år. Etter løslatelsen i 1992 deporterte israelerne Haniyeh, flere Hamas-ledere og over 400 aktivister til Sør-Libanon. I 1993 vendte han tilbake til Gaza og ble utnevnt til dekan ved det islamske universitetet hvor han selv hadde studert. Fire år senere fikk han posisjonen som senere skulle bringe ham til topps i Hamas. Da bevegelsens leder, Sheikh Ahmed Yassin i 1997 ble løslatt fra fengsel, ble Haniyeh hans assistent. Det nære forholdet mellom de to ga Haniyeh voksende innflytelse i organisasjonen. Han ble også utnevnt til Hamas' kontaktmann til de palestinske selvstyremyndighetene. At Ismail Haniyeh havnet helt på toppen i Hamas-hierarkiet, skyldes også den omstridte israelske politikken med å likvidere Hamas-ledere og andre framstående palestinske aktivister. Haniyeh ble selv lettere såret i et israelsk flyangrep på en bygning i Gaza hvor han oppholdt seg sammen med Sheikh Yassin, som også ble lettere såret. I 2004 ble både Sheikh Yassin og hans etterfølger i Gaza, Abdel-Aziz Rantissi, drept. Etter det rykket Haniyeh opp i ledelsen sammen med Mahmoud Zahhar og Sayyid al-Sayyam. Da Hamas bestemte seg for å delta i det palestinske parlamentsvalget i januar i 2006, ble Ismail Haniyeh satt på toppen av partiets liste - fordi han som en forholdsvis moderat islamist kunne appellere til den jevne palestiner. Grongfeltet. Grongfeltet er et kambrosilursk berggrunnsområde i Grong i Nord-Trøndelag innenfor Kaledonidene. I sydvest grenser feltet mot Grongkulminasjonen, som er et grunnfjellskompleks fra Sverige. I nord fortsetter feltet forbi Børgefjell-vinduet til Hattfjelldal. Grongfeltet har på grunn av malmforekomstene hatt økonomiske interesser og er dermed godt kartlagt. Geologiske kart i målestokk 1: ble trykket i 1950-årene. Gruvedrift i Gjersvik, Røyrvik (Grong Gruber), Skorovas og Joma. Grongfeltet består av en invertert kambrosilursk lagpakke av vulkanske og sedimentære bergarter. Lagene ble invertert under den kaledonske fjellkjedefolding, og lagpakkene inneholder flere skyvedekker. Videre har feltet også et komplisert forkastningsmønster. Typisk for Grongfeltet er grønnstein med lag av kvartskeratofyr omkring Tunnsjøen og Limingen og videre mot sørvest. Grønnsteinene blir gjennomskåret av dyperuptive bergarter som dominerer i sørvest. Dyperuptivene danner høye fjell som Grønndalsfjell og Heimdalhaugen og består av hornblendegabbro og olivinførende gabbro med trondhjemitt over. Grønnsteinene overlagres av flere lagpakker med konglomerater og sandsteiner. Disse grovklastiske avsetningene inneholder også "Liminggruppen" som er en mektig pakke av sandformasjoner. Nordøst for Limingen finnes to grønnsteinsbuer hvorav den indre inneholder Joma-forekomsten. Red Deer. Bower Ponds i Red Deer Red Deer er en by i den canadiske provinsen Alberta, beliggende omtrent midt mellom Calgary og Edmonton. Byen har 82 772 innbyggere (2006), og har hatt en økning på over 20 % de siste seks årene. Dette gjør byen til Albertas tredje største etter Calgary og Edmonton. Næringsveier er både landbruk og oljeindustri og er et senter for omsetning av både olje og landbruksvarer. Byen har navn etter elven Red Deer, som er en oversettelse av urbefolkningsgruppen Crees navn «Waskasoo» som betyr «elge-elven». Canada Inácio Sanga. Inácio Sanga (født i 1631 i Macao i Kina, død i 1688 i Kambodsja) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen som virket i Macao og i Kambodsja. Han var sønn av japanske foreldre som flyktet fra kristenforfølgelsene i hjemlandet, og trådte inn i jesuittordenen i 1652. Han ble minister for jesuitterkollegiet i Macao senest 1673, og ble rundt 1680 sendt som misjonær til Kambodsja. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen BMW N73. BMW N73 er en stempelmotor med 12 sylindere i V-form som bygges av BMW. Motoren var blant de første som ble utstyrt med BMWs Valvetronic-teknologi, som sørger for at motoren har bedre drivstofføkonomi enn BMWs tidligere V8-motorer uten Valvetronic. __NOTOC__ N73B60. N73B60 har et sylindervolum på 6.0 liter (5 972 ccm) og leverer en effekt på 451 hk (327 kW) ved 6 000 omdreininger per minutt og et dreiemoment på 600 Nm ved 3 950 o/min. Cynthia Kristoffersen. Cynthia Kristoffersen (født 1994) er en kristen sanger. Biografi. Hun er født og oppvokst i Hommersåk i Sandnes. Hun er medlem av pinsemenigheten Betel Hommersåk og er aktiv der. Helbredelse. Cynthia led av Borreliose i en lengre periode. Sykdommen ble påvist da hun var syv år, hun kunne ikke sove i en seng, og hennes fysiske funksjoner var nedsatt. Da hun var elleve år tok hennes far henne med til predikanten Svein Magne Pedersen, og hun skal angivelig ha blitt helbredet. BMW OHV V-8. BMW OHV V-8 er en stempelmotor med åtte sylindere i V-form fra BMW. Motoren ble lansert i 1951, og ble levert med sylindervolum på 2.6 liter (2 580 ccm) og 3.2 liter (3 168 ccm). Duarte de Sande. Duarte de Sande eller Meng Sande (født i 1547 i Guimarães ved Braga i Portugal, død 22. juni 1599 i Macao i Kina) var en katolsk misjonær tihørende jesuittordenen. Han trådte inn i jesuittordenen i juni 1562, og arbeidet så i femten år i Lisboa. Etter misjonsforberedelser ved Universitetet i Coimbra ble han utsendt som superior for jesuittene i India den 24. mars 1578 på skuta "São Luis". Han virket i Baçaim og i Goa, men dro 1. mai 1585 til Macao dit han ankom 31. juli 1585 for å forsterke det arbeid som patrene Michele Ruggieri og Matteo Ricci hadde satt i gang. Han ble utnevnt av pater Alessandro Valignano til superior for jesuittene i Kina fra 1585 til 1597, og virket i Zhaoqing august 1585 til november 1587 og i Shaozhou i 1591. Fra 1592 var han fast basert i Macao. Se også. Sande, Duarte Sande, Duarte Sande, Duarte Sande, Duarte Sande, Duarte Sande, Duarte BMW N53. BMW N53 er en stempelmotor med seks sylindere på rekke fra BMW. Motoren ble først tatt i bruk i E60 5-serie i forbindelse med oppgraderingen i 2007. Den er i prinsippet kun en teknisk oppgradering av BMW N52-motoren, men i motsetning til motorgenerasjonene M50 og M52 valgte BMW å gi den et nytt navn fremfor å kalle den "N52TU". N53B30. N53B30 har et sylindervolum på 3,0 liter (2 996 cm³) og har en maksimal effekt på 272 hk (200 kW) og dreiemoment på 320 Nm. Havgras. Havgras er en gruppe enfrøbladede planter. I Norge finnes det 2 arter, skruehavgras og småhavgras. Havgras har som regel et grasaktig utseende. De finnes ofte i sammenheng med ferskvann eller brakkvann. Havgras er en viktig næringskilde for en rekke sjøfugler. Tidligere regnet man havgras til tjønnaksfamilien. Nordmørgata (Oslo). Nordmørgata ligger på Dælenenga i Oslo og er en blindvei fra Christies gate i retning mot Valdresgata. Grade. En grade er et faguttrykk som brukes i systematikken i forbindelse med kladistikk. Uttrykket er en direkte oversettelse av den engelske faguttrykket «grade» (grad), og uttales vanligvis "greid" også på norsk. Det formelle navnet er "parafyletisk taxon". En grade er definert ved at alle medlemmer av gruppen har en felles stamfar, der ikke at alle etterkommere etter denne stamfaren er medlemmer av gruppa. Dette er et fenomen man møter på «der en gruppe har gitt opphav til en annen gruppe». Uttrykket grade (grad) viser til at den gamle gruppa er definert ut fra graden av evolusjon, derav navnet. Spøkelsesfortelling. a>". Keppler & Schwarzmann Publishing, 1895. Spøkelsesfortellinger er historier om usynlige vesener. Fortellingene gikk ofte ut på å beskrive hva et slikt vesen kunne avstedkomme. Det kunne dreie seg om bare å vise seg, eller bruk av krefter og virkemidler til hjelp eller skade. Folkelig. Spøkelser er en del av folkelig tradisjon, og forekommer i både myter, sagn og legender over hele verden. I noen kulturer skilte en mellom avdødes ånder, som ble regnet som en del av tilværelsen, og mere uforklarlige åndsmakter. Noen religioner hadde ikke åndene med som en del av sin lære, og bekjempet fenomenet. Tradisjonene ble derfor gjerne holdt vedlike i en muntlig fortellertradisjon og gjerne samlet inn og skrevet ned flere hundreår senere, med de endringer som da hadde funnet sted. Litterært grep. Forfattere som Shakespeare og mange etter ham, har brukt spøkelser og avdødes ånder som ett av flere litterære kunstgrep, uten at vi i den sammenheng snakker om Hamlet eller Peer Gynt som en spøkelseshistorie. Sjanger. Litterært var spøkelseshistorien en del av en sjanger som ble dyrket av forfattere som Charles Dickens, Edgar Allan Poe, Guy de Maupassant med flere. Spøkelseshistorien, ofte som novelle, hadde en glansperiode i den gotiske roman- perioden, og oppnådde stor popularitet. Noen få forfattere skriver fortsatt bøker i denne tradisjonen. Dagens. I dag kalles den tilsvarende sjangeren for grøsser og kommer både som seriøse bestselgere og som kiosklitteratur. Filmindustrien har også tatt den opp. Variant med aktuell vri. En noe spesiell variant er når gamle hus har spøkelser som en del av innboet. (Engelskmennene kaller slike for "haunted houses"). Slike gjengangere er heller ikke ukjente i Norge, jf. munken i Nidarosdomen. "«En spøkelsesfortelling er en skummel historie, ofte fortalt på teltturer, skumle steder, osv. En spøkelseshistorie kan bygge på sannhet, eller en gammel myte. De fleste slike fortellinger er bare laget for å skremme folk. Kjennetegn, kan være knirking i dører, spøkelser, banking på ruter, eller uforklarlige ting som hender.»" Castelo Branco. Castelo Branco (portugisisk for "Hvite festning") er en by i Portugal. Den er hovedstad for distriktet Castelo Branco, tilhører Região Centro og underregionen Beira Interior Sul. Den har ca. 31.200 innbyggere. Byen ble grunnlagt av Tempelherreordenen, og ble gjort til en by i 1771. Byen er et populært mål for turister, fordi det er bygd mange kirker der. Diogo Pinto. Diogo Pinto (født i Quintela nær Miranda i Portugal, død 20. september 1618 i Macao i Kina var katolsk misjonær tilknyttet jesuittordenen. Han seilte ut til Østen i mars 1576 med "Santa Catarina" til Malacca, og misjonerte først i Ternate og Amboina i Molukkene. Han kom til Kanton i Kina den 4. mai 1596 og ble senere tilknyttet St. Pauls universitetskollegium i Macao. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Pinto, Diogo Pinto, Diogo Pinto, Diogo Pinto, Diogo Pinto, Diogo Salgsteknikk. Salgsteknikk er et av de tre elementene som sies å inngå i et salg, i tillegg til produktkunnskap og PMI (Positiv mental innstilling). Salgsteknikk er en psykologisk basert teknikk, som omhandler læren om hvordan man går frem for å få et menneske til å ønske å handle av deg i enhver salgssamtale. Salgsteknikk blir ansett som «skjelettet» i salgssamtalen, og er ofte det som skiller dyktige selgere fra andre selgere. Salgsteknikk er nyansert og detaljert, men er sammensatt av en enkel oppbygning, som både er enkel og logisk. Gode selgere har som regel et bevisst forhold til salgsteknikk, og benytter seg av flere godt skjulte triks for å komme i rett posisjon i forhold til kunden. 1. Introduksjon. På dette nivået forsøker selgeren å "speile" kunden. Dette vil si at han prøver å komme på samme mentale nivå som kunden. 2. Interessevekker. Andre ledd i samtalen er å vekke kundens interesse for produktet/tjenesten et firma eller en person leverer. Interessevekkere spiller som regel på de mest oppsiktsvekkende og interessante aspektene ved en tjeneste eller et produkt. Dette for at kunden skal fatte interesse for produktet. 3. Speile kunden. Tredje ledd er når man "speiler" kunden, altså når selgeren finner ut hva kunden er ute etter. Selgeren stiller seg selv spørsmålet: «Hva er det kunden trenger?» Kunden speiles også ved hjelp av kroppsspråk, tonefall, ordvalg og andre karakteristiske egenskaper ved kunden. 4. Delaksepter. Det fjerde leddet i samtalen er delaksepter, som kan være den mest effektive psykologiske metoden som finnes i salgsteknikk. Her stiller selgeren spørsmål hvor kunden "må" svare «ja». Jo flere «ja» i løpet av en samtale, jo større sannsynlighet er det for salg. Hvis en kunde har svart «ja» til alle selgerens spørsmål vil kunden rett og slett føle seg for dum til å takke nei, fordi han har samtykket i alle selgerens argumenter. 5. Perspektiviser kunden. Det femte punktet er perspektivisering av kunden, noe som selgeren gir mye fokus ved omhandling av større kunder, store avtaler og avtaler som strekker seg over tid. 6. Argumentér. Sjette ledd i samtalen er argumentasjon. En selger vil ikke ta et nei for et nei. En selger vil heller ikke gjenta motargumenter, men komme med andre innfallsvinkler ved andre motstående argumenter. 7. Lukking. Syvende og siste ledd i samtalen er lukking, og det defineres som leddet hvor avtalen inngås. Her vil selgeren gå raskt frem, og hvilke spørsmål som bør stilles i denne fasen er klart definert. I en lukkesituasjon er det viktig å unngå svekkende ord som «eller», «kanskje», «muligens». Satt i eksempel, vil en svekkende lukking høres slik ut «Da går vi for dette! Eller?», «Skal vi muligens prøve en slik?», «Skal jeg kanskje sette opp en bestilling?» Camilla Colletts vei (Oslo). Camilla Colletts vei (1-17, 2A-20) er en vel 300 meter lang gate i Oslo på Uranienborg i Bydel Frogner. Veien går fra Riddervolds plass til Uranienborgveien. Veien fikk sitt navn i 1896 etter forfatteren Camilla Collett (1813–1895). Skulstadvatnet. Skulstadvatnet er et vann som ligger i Arna i Bergen kommune i Hordaland. Skulstadvatnet er oppdemmet og er et av magasinene til Trengereid kraftverk. Via Holmavasselva føres vannet ned fra Holmavatnet som er det andre magasinet til kraftverket. Dory Funk. Dory Funk (4. mai 1919 – 3. juni 1973) var en amerikansk fribryter. Han er far til fribryterne Terry Funk og Dory Funk, Jr. Karriere. Funk var Indiana HS State-mester i amatørbryting i tre år, samt Indiana State AAU-mester for et år. Dory Funk startet opp som profesjonell bryter i det sørvestlige USA etter å ha tjenestegjort for marinen under 2. verdenskrig. I sin karriere wrestlet han stort sett i Texas og i de sentrale statene. Han er muligens mest kjent for å ha kommet opp med konseptet "Texas death matches." Dory hadde ca. 250 death matches uten at han tapte en eneste en. Polykrates-sagnet. "En rik person kaster en gullring i havet og sier at det er like usannsynlig at han får denne ringen tilbake som at han skal bli fattig. Noen dager senere får han servert en fisk, og inne i fisken ligger ringen. Personen mister deretter rikdommen sin." Sagnet kalles Polykrates-sagnet fordi en liknende fortelling finnes om den greske tyrannen Polykrates fra Samos. Polykrates var alliert med den egyptiske farao Amasis II, og i følge Herodot var Amasis redd for at Polykrates hadde for mye lykke med seg. Gudene kunne komme til å hevne seg på ham, og Amasis foreslo at Polykrates skulle kaste en av sine kjæreste eiendeler på havet for å formilde gudene. Polykrates kastet da en gullring med diamanter på havet, men noen dager senere ble det fanget en fisk som inneholdt ringen. Amasis brøt da alliansen. Likheten i disse to fortellingene betyr ikke nødvendigvis at sagnet er direkte inspirert av Herodots fortelling. I nordisk folkedikting finner vi mange tilfeller av motivfellesskap med antikke litteratur. Folkevisa Villemann og Magnhild har for eksempel motivet felles med det greske sagnet om Orfeus og Eurydike. Folklorister mener at dette godt kan være to likeverdige utforminger av et gammelt og utbredt fortellingsmotiv. Advanced Packaging Tool. Advanced Packaging Tool (eller apt), er et pakkebehandlingssystem som brukes av Linux og dens varianter. APT forenkler programvarebehandling (installering, sletting osv) ved å automatisere nedlastning, konfigurasjon og installasjon av programvare. Se også. RPM Package Manager Fink (Pakkebehandlingssystem). Innen IT er Fink et prosjekt som lager et system som forenkler installasjon av UNIX-programmer til Mac OS X Det benytter Linux sitt pakkebehandlingssystem APT og dpkg, samt sitt eget frontend-program codice_1. Jörg Wolfgang Jahn. Jörg Wolfgang Jahn (født 1936 i Saalfeld) er en tysk musiker, komponist og musikkviter, kjent som etablerer og leder av Bartholdy-kvartetten (1968–) og musikkseminarene i Melbu (1980–). Jahn studerte fiolin under Max Rostal ved "Staatlichen Hochschule für Musik" i Köln og var professor i fiolin og kammermusikk ved "Staatlichen Hochschule für Musik" i Karlsruhe (1972-2001). Han har siden 1980 ledet en seminarserie avholdt på Melbu for Lofoten og Vesterålen Orkesterforening, og fikk for dette Petter Dass-medaljen (1987). Serien har gjort at Jahn, såvel som den amerikanske pianisten Pat Manwaring og den tyske filosofen Karl-Otto Apel, har bosatt seg i kommunen. Jahn er styremedlem av Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap (2006-). Han er tilknyttet Helgeland Sinfonietta og har bidrat til Toppenkurset. Jahn medvirket i kortfilmen "Et fergeleie for kommunikasjon" av Karl Rikardsen (1987). Den sovende dronning. "Ansiktsprofilen" til Den sovende dronning Den sovende dronning (Skjomtind) er en fjelltopp som rager 1 575 moh., nær Narvik i Nordland. Den kan ses fra store deler av byen, spesielt fra torvet og Framnes. Narvik og Omegn Turistforening arrangerer regelmessig fjellturer dit. Mange forveksler «dronninga» med Kongsbakktind (1 431 moh.), men den vises ikke fra Narviksiden, men fra Skjomen. Under anleggstiden i Narvik, da engelskmennene var der, døpte de fjellet til «Den sovende dronning» til ære for dronning Victoria av England, fordi de syntes det forestilte deres dronning som sovende. Folding@Home. Folding@Home er et såkalt distributed computing-program. Dette programmet simulerer hvordan proteiner "bretter" (Engelsk: «folds») seg, slik at vi kan forstå sykdommene bedre, og kanskje til og med kurere dem. Denne programtypen sørger for å fordele data over flere maskiner for å korte ned på tiden som trengs for å prosessere større mengder data. Folding@Home ble startet på initiativ fra Stanford University som med sine samarbeidspartnere har utviklet programmet på tre plattformer; vanlige prosessorer, prosessorer på skjermkort og Cell-prosessoren (finnes i Playstation 3). Folding@Home ser på data koblet til sykdom Alzheimer, kreft og Parkinson, og per februar 2011 så er 77 avhandlinger skrevet med bakgrunn av tallene som har kommet fra Folding@Home. Alle kan bli med på Folding@Home, uten noen kostnader, ved å laste ned programmet til datamaskin eller en Playstation 3. Man oppgir et navn eller et kallenavn når man installerer klienten. Når prosessoren har regnet ut oppgavene som Stanford har sendt til den, sender klienten resultatet tilbake og kallenavnet ditt får poeng (som oftest 200). Man kan danne og bli med lag som samarbeider om å prosessere mest mulig data. Det har også utviklet seg til konkurranse blant noen lag. Norges nest mest populære lag er, et lag med brukere av diskusjonsforumet Diskusjon.no og Hardware.no med søstersider. Hardware.no er på 47. plass av 72059 lag totalt. Lignende prosjekter. Det finnes mange lignende prosjekter, Seti@Home, fightaids@home, Rosetta@home og World Community Grid og D2OL. Det som skiller Folding@Home fra disse prosjektene er at du ikke gjør beregninger for et legemiddelfirma, men for et nøytralt universitet for eksperter. I tillegg er resultatene fritt tiljengelige. Prosjektet ble startet i år 2000, og er dermed et av de eldste "distributed computing" prosjektene. Det er om lag 200.000 prosessorer som arbeider for prosjektet verden rundt. CERN har utviklet et lignende program, GRID for sitt LHC prosjekt, men dette er bare for spesielt inviterte (forskningsinstitusjoner og utdanningssteder). Positiv mental innstilling. PMI er en forkortelse for Positiv mental innstilling, og er et kjent uttrykk blant aktive selgere. PMI er sett på som ett av tre elementer i aktivt salg, nemlig: Salgsteknikk, produktkunnskap og PMI. PMI er på mange måter det viktigste i salg, og er nødvendig for å kunne selge. Mens salgsteknikk blir sett på som salgets «skjelett», så er PMI musklene på skjelettet. Det er ved en sterk PMI at en selger kan gjøre sterkt inntrykk, og overbevise sine kunder om at produktet er bra. PMI er også noe av det som gjør hverdagen som selger hard. Man trenger en sterk psyke, og et godt tak om sin egen nakke for å holde PMIen oppe på et nivå som er over kunden. PMI vil si å nullstille seg etter hver samtale, og alltid overbevise seg selv om at produktet er det beste, og at hver kunde er en mulighet. Selv etter hundre «nei», skal PMI føre til at du fortsatt har like stor tro på «ja», og at du fortsatt blir overrasket over hvert «nei». PMI er også en forkortelse for `Positive material identification". Dette er en metode for og idetifisere grunnstoffer i høy og lavlegerte metaller. Produktkunnskap. Produktkunnskap er kunnskapen du besitter om et produkt, og uttrykket er mye brukt av aktive salgsmenn. Produktkunnskap blir sett på som ett av de tre elementene i aktivt salgsarbeidet, nemlig: Salgsteknikk, produktkunnskap og PMI. Hvis man anser salgsteknikk som salgets «skjelett», og PMI som salgets «muskler», så må produktkunnskapen være salgets «talegave». Produktkunnskap er ordene som blir sagt, og er det som kunden skal kjøpe. Kunden er ute etter kvalitet, og kun ved høy produktkunnskap kan du bevise kvaliteten i produktet du selger. Dysting. Dysting var i middelalderen en konkurranse der to riddere til hest kjempet mot hverandre. Hovedvåpenet var gjerne lanser; deltagerne red da mot hverandre med felte lanser og forsøkte å slå hverandre av hesten. Man kjempet også til fots med stridsøks eller sverd, enten som en egen dyst eller etter at en eller begge var slått av hesten. Dysten inngikk ofte i en ridderturnering. Den første dokumenterte turneringen fant sted i 1066, men dysting ble ikke utbredt før i det 13. århundre. Inntil da var det mêlée, en massekamp der alle riddere kjempet mot hverandre til bare en sto igjen, som var nesten enerådende. Også senere i middelalderen var det normalt flerkampen som var det mest sentrale elementet, mens dystingen forble en individuell oppvisning som særlig var populær blant yngre riddere som ville skape seg et navn. Dystingen gav bedre mulighet til å vise individuelle egenskaper enn mêléet. Det var en farlig sport, men man kunne også vinne stor ære og betydelige summer. Mange riddere skapte seg en formue ved å vinne i dysting, mens andre tapte formuer, ødela sin helse eller mistet livet. I dag forekommer dysting særlig som oppvisninger under middelfestivaler, men International Jousting Association arrangerer også mesterskap. I moderne dysting er sikkerhetskravene svært høye. Hild Sofie Tafjord. Hild Sofie Tafjord (født 4. januar 1974 i Langevåg) er en norsk musiker (valthorn), kjent fra flere innspillinger og band, da spesielt i eksperimentell elektronika. Hun studerte ved Toneheim folkehøgskole blant annet med Maja Ratkje, og ble deretter første med eksamen i valthorn fra Norges Musikkhøgskole (2001). Sammen med Ratkje har hun spilt i kvartetten SPUNK med Lene Grenager og Kristin Andersen (siden 1995), duoen Fe-mail (siden 2000), og trioen Agrare (med danserinnen Lotta Melin). I Slinger spiller hun med Grenager og Lisa Dillan, og i Kvartett Lemur spiller hun med Grenager, Michael Francis Duch og Bjørnar Habbestad. Hun spiller mye i duo med Håkon Kornstad og har samarbeidet med Zeena Parkins, Fred Frith, Ikue Mori og Matmos. Crimetime Orchestra, No Spaghetti Edition og Norwegian Noise Orchestra. Av andre samarbeid nevnes Kjetil Manheim fra Mayhem og Øyvind Berg. Solo kommer i samarbeid med Lasse Marhaug. Hun er datter til jazztubaist Stein Erik Tafjord og niese til hornist Runar Tafjord. Gestalttekst. Gestalttekst er en tekst der der tekstens utseende er viktigere enn den språklige informasjonen. Særskrivning forekommer ofte i gestalttekst. Eksempler på gestalttekster er tekster i firmalogoer og på bokrygger. Palace of Placentia. Tegning av palasset fra det 18. århundre, etter at det ble revet, basert på eldre tegninger. Palace of Placentia var et kongelig palass i Greenwich i London, ved bredden av Themsen. Det ble reist av Humphrey, hertug av Gloucester i 1428, og revet mot slutten av det 17. århundre. Det ble erstattet av Greenwich Hospital, nå The Old Royal Naval College. Hertug Humphrey var regent under Henrik VIs regjeringstid, og bygde palasset under navnet "Bella Court". I 1447 falt han i unåde hos dronning Margaret av Anjou, og ble arrestert for høyforræderi. Han døde i fengsel, og Margaret tok over Bella Court. Hun gav det navnet Palace of Placentia, også skrevet Palace of Pleasaunce. I de neste to århundre var palasset den viktigste kongelige residensen. Henrik VIII ble født der i 1491, og han tilbrakte mye av sin tid der. Hans første datter Mary ble født der i 1516, hans andre datter Elizabeth i 1533 og i 1540 giftet han seg med Anna av Kleve i palasset. Et tre i Greenwich Park er kjent som «Dronning Elizabeths eik», og det sies at hun som barn lekte i dette treet. Både Maria I og Elizabeth I levde der en tid, men under Jakob I og Karl I ble Queen's House reist sør for palasset og tok over dets rolle. Under den engelske borgerkrig forfalt palasset, og det fungerte en tid som kjeksfabrikk og krigsfangeleir. I 1660 bestemte Karl II seg for å gjenopbygge det, og leide inn John Webb som arkitekt for et nytt King's House. Bare den østlige delen av det som nå er King Charles-fløyen ble ferdigstilt, og denne ble aldri tatt i bruk som kongelig residens. Det meste av palasset ble revet, og tomten stod tom inntil byggingen av sykehuset begynte. Under konstruksjonsarbeid i 2005 ble det oppdaget levninger fra Tudortiden som til da hadde vært ukjent. En full arkeologisk utgravning ble fullført i januar 2006, og man fant da Tudorkapellet og et sakristi med flislagt gulv. Dette hadde overlevd fordi det ikke ble revet sammen med resten av palasset, og senere hadde det blitt omgjort til et hus for sykehusets skattmester. Nanook. "Nanook" ("Nanook of the North") er en amerikansk film fra 1922 regissert av Robert J. Flaherty. Den regnes som filmhistoriens første, helaftens dokumentarfilm. Handlingen utspiller seg blant en eskimofamilie i Canada, og filmen viser deres daglige gjøremål som jakt, fiske, matlaging osv. Idé og innspilling. Fra 1910 reiste Robert J. Flaherty verden rundt med amerikanske selskaper for å lete etter råstoff i undergrunnen. Da han jobbet som prospekterer i et jernbanefirma i Canada etter 1910, rådet sjefen, sir William Mackenzie, ham til å filme fra de ulike ekspedisjonene han var på. Selv om Flaherty ikke hadde noen erfaring med filmproduksjon fra før, syntes han dette var en god idé. I 1913 tok han med seg et filmkamera da han dro ut i den kanadiske villmarken. På et av stedene han besøkte, traff han eskimoen Nanook og hans familie. Flaherty ble fascinert av disse menneskene og utviklet et vennskap med dem, samtidig som han filmet hverdagen deres. Filmen brenner opp under redigeringen. Flaherty fulgte denne eskimofamilien fram til 1916. Deretter var kommet til å redigere råfilmen. Da Flaherty nesten var ferdig, mistet han en sigarettglo på gulvet, hvor det lå noen filmstrimler. Den gamle nitratfilmen eksploderte, og hele huset gikk opp i flammer. Flaherty fikk store forbrenningsskader da han forsøkte å redde filmen, men det nyttet ikke. Mange års arbeid gikk tapt. Filmen spilles inn på nytt. På sykehuset så han lysere på omstendighetene og fant ut at filmen kunne spilles inn på nytt. Da første verdenskrig var slutt og det franske pelsfirmaet Revillon Frères hadde gitt økonomisk støtte, tok Flaherty med seg kameraet og dro tilbake til Nanook og eskimofamilien. Etter som Nanook var en god venn av Flaherty og samtidig visste at eskimokulturen var utryddingstruet, gikk han gladelig med på å spille inn filmen en gang til. Flaherty hadde denne gangen laget et manuskript og visste nøyaktig hvordan han ville ha sluttresultatet. Etter premieren. Få måneder etter premieren omkom Nanook og familien hans pga sult under en snøstorm. Kritikk. Filmen ble en suksess da den kom og har siden stått som en milepæl i filmhistorien. Enkelte mener derimot at dokumentaren ikke gir et riktig bilde av eskimofamiliens hverdag, fordi nesten alle scenene er iscenesatt av regissøren. Hun som spiller kona til Nanook er var ikke kona hans i virkeligheten. Dessuten var Nanooks egentlige navn "Allakariallak". Til vanlig pleide Allakariallak å bruke pistoler under jakt, men i filmen ba Flaherty ham om å bruke tradisjonelle eskimoredskaper. Flaherty forsvarte den negative kritikken med å si at en filmskaper må jukse for å fange filmens ånd. Dessuten var kameraene på denne tiden tunge, store og umobiliserbare, og derfor var det helt nødvendig å iscenesette flesteparten av scenene. Eskimoene måtte i ett tilfelle lage en spesialbygd iglo, slik at det gikk an å filme fra innsiden av den. Salg. Selgere har vanligvis et stort lager av varer. Salg er å overlevere råderett over en vare for en bestemt pris. Levering mot betaling er en juridisk regulert transaksjon. Adopsjonsprosessen som fører frem til salg beskrives slik i markedsteorien: Oppmerksomhet, interesse, prøve, adopsjon. Teorien beskriver det engasjementet som skjer fra selgerens og kjøperens side før kjøperen tar sin beslutning. Dover Castle. Dover Castle, deler av den vestlige ringmuren. Dover Castle er et befestet slott i Dover i Kent. Det har blitt beskrevet som «nøkkelen til England» på grunn av dets strategiske beliggenhet og dets betydning for Englands forsvar gjennom tidene. Innehaveren av det viktige militære embetet Lord Warden of the Cinque Ports var også konstabel av Dover Castle. Romersk tid. Det er mulig at det allerede var et jernalderfort, eller enda eldre befestninger, på stedet da romerne invaderte i år 43. Dette styrkes blant annet av den uvanlige formen på vollene, som ikke stemmer helt med et middelalderslott. På den annen side er det ikke gjort arkeologiske funn som indikerer førhistorisk aktivitet. Romerne bygde to 24 meter høye fyr, hvorav ett er bevart. Det er også en klassisk montrol, et leirsted, på stedet hvor normannere steg i land etter erobringen. Saksisk og tidlig normannisk tid. Sakserne hadde et fort, eller en burgh, rundt kirken St Mary de Castro. Etter slaget ved Hastings i 1066 begynte Vilhelm Erobreren og hans styrker en marsj mot London. De gikk en stor omvei, via Romney, Dover, Canterbury, Surrey og Berkshire. Dover hadde lenge vært et viktig sted, og dette hadde blitt tydeliggjort da Cinque Ports ble opprettet i 1050. Vilhelm hadde fått rapporter om at festningen ved Dover var uinntagelig, og at det var en stor engelsk styrke der. Men da han nærmet seg, stolte engelskmennene verken på festningen eller sitt overlegne antall, og var forberedt på å overgi seg vilkårsløst. Normannerne satte fyr på festningen. Vilhelm betalte for bygging av et nytt slott, og tilbrakte åtte dager med å planlegge dette. Det er mulig at restene av den saksiske festningen inngikk i denne, men arkeologiske funn tyder på at det var en ny motte and bailey-konstruksjon ved siden av den gamle. Henrik IIs slott. Under Henrik II begynte slottet å nærme seg sin endelige form. De indre og ytre borggårdene og den sentrale festningen er fra denne tiden. Den sentrale festningen er en av de siste som ble bygget i rektangulær form; Maurice ingeniøren var ansvarlig for den. I 1216, under baronenes første krig, ble slottet beleiret av Ludvig VIII av Frankrike. Han klarte å bryte seg gjennom deler av muren, men klarte ikke å ta slottet. Den sårbare nordporten som ble brutt av Ludvig VIII ble omgjort til et underjordisk fremskutt forsvarskompleks, som inkluderer St Johns tårn. Nye porter ble konstruert i den ytre ringmuren på vestsiden (FitzWilliams port) og østsiden (Konstabelens port). Tudortid og borgerkrig. I Tudortiden hadde kruttet gjort sitt definitive inntog i krigførigen, og forsvarsverkene måtte derfor oppgraderes. Henrik VIII, som var kommandant på slottet, var personlig tilstede for å ta seg av dette. Under den engelske borgerkrig var slottet før på rojalistenes hender, men det ble tatt av parlamentarianerne i 1642 ved hjelp av lureri. Ikke et skudd ble avfyrt, og det er derfor bedre bevart enn mange andre slott. Napoleonskrigene. Under Napoleonskrigene skjedde omfattende ombygninger. William Twiss, som var kommanderende ingeniør for den sørlige regionen, fullførte dette ved å legge til flere store bastioner som gav bedre kanonstillinger på østsiden, og kommandantens bastion på vestsiden. Han fjernet også taket på den sentrale festningen, og erstattet det med en murkonstruksjon som tillot at man plasserte kanoner der. Gjennom Canon's Gateway forbandt han slottets og byens forsvarsverker. Dover ble en garnisonsby, og man trengte derfor brakker og lagerbygninger til troppene. Twiss bygde et kompleks av brakketunneler omkring femten meter under kanten av klippene. De første troppene ble innkvartert der i 1803. Da krigen var på sitt hardeste var mer enn 2000 mann innkvartert i tunnelene. Ved slutten av Napoleonskrigene ble tunnelene delvis ombygget, og tatt i bruk av Coast Blockade Service for å bekjempe smugling. Dette varte bare en kort periode, og i 1826 flyttet de ut. Tunnelene lå så tomme i mer enn et århundre. Andre verdenskrig. Da andre verdenskrig brøt ut, ble tunnelene omgjort først til tilfluktsrom og senere til en militær kommandosentral og et underjordisk sykehus. I mai 1940 styrte admiral Bertram Ramsey evakueringen fra Dunkerque, Operasjon Dynamo, fra sitt hovedkvarter under slottet. Militær telefonsentral i tunnel under slottet, satt tilbake til den stand den var i i 1941. I 1941 ble det installert en telefonsentral. Det var da nødvendig å grave ut en ny tunnel til batterier og ladere. Marinen brukte sentralen til å dirigere kommunikasjonen med skip, og til å veilede fly som lette etter nedskutte flyverei Doverstredet. Etter andre verdenskrig. Senere var det planer om å bygge et atomsikkert tilfluktsrom for lokale myndigheter. Dette ble oppgitt dels fordi tunnelene var i dårlig stand, og dels fordi kalkklippene ikke ville gi nok beskyttelse. Det er fem nivåer med tunneler: A (Annexe), B (Bastion), C (Casemate), D (DUMPY) og E (Esplanade). A og C er åpne for publikum. B har gått tapt, men man undersøker området for å finne en vei inn. D og E er stengt. En statue av admiral Ramsey ble reist utenfor tunnelene i november 2000 til minne om hans rolle under Operasjon Dynamo og forsvaret av Dover under andre verdenskrig. Slottet, tunnelene og området rundt eies av English Heritage, og stedet er en viktig turistattraksjon. Offisielt er Lord Warden of the Cinque Ports overhode for slottet, og har fortsatt tittelen konstabel av Dover Castle. En visekonstabel har bolig i Konstabelens port. Nordlands geologi. Nordlands geologi omfatter Lofoten-Vesterålen prekambriske eruptivbergarter, og det som kalles "Nordlandsprovinsen" som består i hovedsak av kaledonske glimmerskifre og glimmergneiser. Dessuten finnes kaledonske granitter og tykke lagpakker av marmor. Videre finnes enkelte grunnfjellsvinduer med domer av prekambriske granittgneiser. Nordlandsprovinsen utgjør det største området. Sentralt i provinsen mellom Dunderlandsdalen og Fauske utgjør berggrunnen fire kaledonske skyvedekker: Nederst "Seve-Køli-dekket" med to grupper av skifre hvorav den nederste fører marmor (Pieske kalk). Deretter "Tespfjelldekket" som består av skifre med marmor. I nord finnes Fauske-marmor som tilhører dette dekket. Over følger "Rødingfjelldekket" med to mektige grupper av glimmerskifre, marmor, kvartsitt og kvartsittkonglomerat. Øverst er "Beiarndekket" som består av glimmerskifre og marmor med intrusjoner av eruptiver. Volkswagen Golf Country. Golf Country var en spesialutgave av Golf fra tyske Volkswagen (VW). Den var bygget på Golf II, og ble produsert i årene 1990–1991. Volkswagen presenterte opprinnelig Golf Country som en designstudie, uten noen alvorlige planer om å produsere den. Forhandlerne fikk dog øyeblikkelig inn en rekke ordrer, og VW bestemte seg etter hvert for å lage en seriemodell. Opprinnelig ble den produsert som et utstyrsnivå av firedør CL-modell med firehjulstrekksystemet Syncro. Serieproduksjonen startet i april 1990 i Graz i Østerrike hos Steyr-Daimler-Puch (i dag Magna Steyr)). Produksjonen foregikk ved at en ferdig bygget Golf II Syncro ble sendt til Graz, hvor den ble bygget om til Country-spesifikasjon. En hjelperamme ble installert under karosseriet, bilen ble hevet 18 cm og en kufanger med integrert skliplate under motoren ble installert framme. Et reservehjulsfeste ble montert på bakluken. Plassen i bagasjerommet ble mindre enn standardversjonen, siden en bakaksel med differensial måtte få plass under. I juli 1990 kom Golf Country Allround. Denne varianten hadde kunstlær innvendig og felger i bilens farge. I 1991 kom en utgave med forkrommede detaljer, ekte skinninteriør og mer ekstrautstyr. Denne kunne fåes bare i svart, og var en del dyrere enn standardutgaven. Noen andre spesialutgaver kom også å mindre antall, for eksempel en GTI med 107 hk. Kommersielt sett var ikke Golf Country noen stor suksess for VW. Markedssjefen på den tiden, Berthold Krüger, gikk ut og sa at rundt 15 000 enheter skulle selges, men akkurat 7 735 ble solgt. Golf Country foregrep dog 2000-tallets trend med «softroader» og «crossover-SUV», biler med noe terrengegenskaper. The Time of the Oath. "The Time of The Oath" er det syvende studioalbumet til Helloween, utgitt i mars 1996. Albumet er et konseptalbum, og er dedikert bandets tidligere trommeslager, Ingo Schwichtenberg, som tok sitt eget liv 8. mars 1995. Konsept. "The Time of the Oath" er ifølge Andi Deris basert på profetien til Nostradamus. Tittelen refererer til profetiene som var ment for årene 1994 til 2000. Nostradamus mente at det ville være en tredje verdenskrig etterfulgt av flere hundre år med fred hvis menneskene tok det riktige valget. Gambling with the Devil. "Gambling with the Devil" er det tolvte studioalbumet til Helloween, utgitt 31. oktober i 2007. Oversikt. Etter utgivelsen av albumet dro bandet ut på en verdensturne som strakk seg fra Asia til Amerika. 6. desember 2007 spilte bandet på Rockefeller i Oslo. Tour de France 2002. Tour de France 2002 var den 89. utgaven av Tour de France og ble arrangert fra 6. juli til 28. juli 2002. Rittet startet i Luxembourg og endte i Paris. Rittet står uten offisiell vinner etter at Lance Armstrong i 2012 ble fratatt seieren. Rytterne på vei over Mont Ventoux. Referanser. 2002 TOSE. TOSE Co., Ltd. (Japansk: 株式会社トーセ, Kabushiki-gaisha Tōse) er en videospillutvikler som har hovedkvarter i Kyoto i Japan. Selskapet er mest kjent for å ha utviklet Nintendos spillserie "Game & Watch Gallery" så vel som andre Nintendo-relaterte spill. TOSE har utviklet over 1000 spill siden starten i 1979, men det er nesten umulig å identifisere alle siden TOSE er nesten aldri kreditert i spillene. Et nevneverdig unntak er "Densetsu no Stafy"-serien fordi TOSE eier rettighetene sammen med Nintendo. Visepresident for filialen i USA, Masa Agarida, har sagt at de ikke har en egen visjon, men at de følger kundens visjon. Som oftest nekter de også å sette selskapets navn eller stabens navn på spillene. Nevneverdige titler TOSE har portet. TOSE har også portet noen spill, inkludert en del av Squares og Enix' spill som opprinnelig ble utgitt på NES og SNES. Thérouanne. Thérouanne (nederlandsk "Terwaan") er en fransk kommune i departementet Pas-de-Calais i regionen Nord-Pas-de-Calais. På gallernes tid var Thérouanne (latinsk "Tarvenna") hovedsetet for den belgiske stammen morinerne. Etter at romerne erobret Gallia ble den ren romerby og regionens hovedstad. I eller rundt år 639 grunnla den hellige Acarius bispedømmet Terwaan her. Den hellige Audomar (født 600, død 670) var biskop her. Byen ble plyndret av normannerne i 880 og 882. Kirkelig sett omfattet bispedømmet hele området vest for elven Schelde og omfattet de rikeste byer nord for Alpene, som Gent og Arras. Thérouanne fikk en katedral som da var den største i hele Frankrike. Politisk tilhørte Thérouanne først grevskapet Flandern og senere grevskapet Artois. Byen hadde en strategisk beliggenhet, noe som var av betydning særlig under de italienske kriger (1494–1559). I 1533 lot keiser Karl V byen ødelegge som gjengjeldelse etter et nederlag ved Metz: Murene ble fjernet, gatene revet opp og pløyd opp og markene gjort ufruktbare ved å bli bestrødd med salt. Befolkningen flyttet, bare noen få slo seg ned utenfor de gamle morene i det som ble landsbyen Saint-Martin-outre-eaux. Omkring år 1800 begynte de å kalle stedet for Thérouanne. Deler av katedralens ruiner, som portalrestene og den kolossale statuen "Grand Dieu de Thérouanne", ble flyttet til Saint-Omer. Under Tridentinerkonsilet ble Thérouanne bispedømme oppløst i 1557 og stykket opp og overført til bispedømmene Saint-Omer og Ypres. Johann Ureman. Johann Ureman eller Wu Ruowang (født 6. april 1583 i Spalato i Dalmatia, død 22. april 1621 i Nanchang i Kina) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao i 1616, og ble sendt som misjonær til Nanchang i provinsen Jiangxi. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Ureman, Johann Ureman, Johann Ureman, Johann Ureman, Johann Ureman, Johann Jerónimo Sá. Jerónimo Sá (født 1659 i Macao i Kina, død 13. september 1691 sannsynligvis samme sted) var katolsk kinamisjonær og legbror tilhørende jesuittordenen som han trådte inn i i 1682. Hans foreldre var engelske. Hans engelske navn er ikke kjent. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Sa, Jeronimo Sa, Jeronimo Sa, Jeronimo Mannssambandet. Mannssambandet er en vokalgruppe med band bestående av sangere og musikere tilknyttet Frelsesarmeen. Koret ble etablert og ledes av Thor Fjellvang og de hadde sin første øvelseshelg i januar 1995 i forbindelse med den forestående TV-aksjonen som det året var til inntekt for Frelsesarmeen. Listen over samarbeid med andre artister, TV-program, CDer og turnéer i inn- og utland er lang. Dette til tross for at vokalensemblet består av travle folk som vanligvis møtes en helg i kvartalet. Koret hadde egentlig tenkt å legge ned i forbindelse med tiårs-jubileet i 2005, men fant at tjenesten var for verdifull til å avslutte. En konsert med Mannssambandet byr på et bredt spekter av stilarter, «gamle» og nye sanger og en god porsjon humor og alvor. Sangerne i Mannssambandet har forandret seg litt. Blant annet har Clive Adams tidligere vært medlem. Frank Gjeruldsen er et annet medlem, han har vært med siden starten. På platen "On Your Word" (2008) synger og spiller følgende: Dag Frode H. Eilertsen, Frank Robert Gjeruldsen, Hilding Runar, Kristian Nygård, Lars Herikstad, Lars Ole Gjermudbo, Robert Solberg, Rune Berg, Thomas Schou Andersen (sluttet i 2010), Thor Fjellvang, Trym Gjermundbo, Øyvind Abrahamsen. Mannssambandet er tydelige i sin formidling av det kristne budskapet gjennom sangen og musikken: "Jesus er veien, sannheten og livet". Navnet på sanggruppen er et uttrykk for litt intern selvironi i Frelsesarmeen. Etter den 2.verdenskrig forsøkte man å etablere et eget mannsarbeid innen Frelsesarmeen, som et svar på kvinneorganisasjonen Hjemforbundet. Dette mannsarbeidet ble kalt Mannssambandet, men fikk aldri samme oppslutning som Hjemforbundet, og døde etter hvert ut. Mannssambandet har i 2012 ingen umiddelbare planer om å redusere sin virksomhet, og vurderer sin neste CD-utgivelse innen Frelsesarmeen i Norge feirer sitt 125 års-jubileum i 2013, foruten flere planlagte konserter og turnéer i inn- og utland de kommende årene. Mannssambandet sikter foreløpig mot sitt eget 20 års-jubileum som sammenfaller med den internasjonale Frelsesarmeens 150 års-jubileum i 2015. PSA Peugeot Citroën. PSA Peugeot Citroën (PSA) er en fransk bil- og motorsykkelprodusent av kjøretøyer under varemerkene Peugeot og Citroën. Historie. I 1974 var Citroën i ferd med å gå konkurs, og av frykt for høy arbeidsledighet sørget franske myndigheter for at Peugeot vurderte et oppkjøp av Citroën. Dette førte i første omgang til at Peugeot SA kjøpte 38.2% av aksjene i 1974, før de i 1976 økte eierskapet til 88.95% og dannet "PSA" (PSA er kort for "P"eugeot "S"ociété "A"nonyme) som senere ble endret til PSA Peugeot Citroën. I årene frem til 1979 var dette oppkjøpet en finansiell suksess for Peugeot, takket være Citroën-modellene GS og CX. I 1979 kjøpte PSA opp Chrysler Europe for én milliard amerikanske dollar, noe som sørget for store tap for selskapet i årene mellom 1980 og 1985. I denne perioden mistet PSA sin posisjon i markedet for større sedanmodeller, en posisjon de aldri har klart å gjenoppta. Selskapet. Ved sammenslåingen beholdt de to merkene separate salgs- og markedsføringsapparater, men de har nytt godt av felles teknologi og utvikling. PSA arbeider aktivt med å ekspandere til nye markeder, spesielt i utviklingsland, noe som har ført til store investeringer og partnerskap i Sør-Amerika, Iran og Kina. Samarbeider. PSA har en samarbeidsavtale med Fiat, kjent som "Sevel" ("S"ociété "E"uropéenne de "Vé"hicules "L"égers SpA"), som eies 50% av Fiat, 25% av Automobiles Peugeot og 25% av Automobiles Citroën. Som et resultat av dette samarbeidet har to fabrikker blitt bygget, Sevel Nord og Sevel Sur, som står for produksjonen av tre ulike bilmodeller. PSA har også inngått et samarbeid med Toyota om utvikling og produksjon av en ny serie småbiler i en ny fabrikk i Tsjekkia. Selskapet som ble opprettet for dette samarbeidet heter TPCA ("T"oyota "P"eugeot "C"itroën "A"utomobile) og produserer i dag modellene Citroën C1, Peugeot 107 og Toyota Aygo. Dessuten har PSA en samarbeidsavtale med BMW om produksjon av motorserien Prince. For PSAs del vil disse motorene erstatte deres tidligere PSA TU-serie av motorer. I 2005 gikk PSA inn i en allianse med Mitsubishi Motors. Denne avtalen går ut på at PSA importerer Citroën C-Crosser og Peugeot 4007 for salg i Europa, to modeller som er basert på Mitsubishi Outlander og produseres ved Mitsubishis fabrikk i Okazaki, Japan. Modellene vil være utstyrt med PSA dieselmotorer eller Mitsubishi bensinmotorer. PSA leverer også en 1.6 liters dieselmotor til Ford, som benyttes i modellene Ford Focus og Volvo S40. Åga. Åga er et boligområde 5 km sør for Mo i Rana i Rana kommune. E6 passerer nedenfor bebyggelsen. Stedet blir undertiden − sammen med Hauknes, gitt fellesbenevnelsen Andfiskå. Navnet Åga er avledet av elva som renner fra Andfiskvatnet ut i Ranfjorden. Mesteparten av bebyggelsen i Åga er private boliger. Totalt er det ca 550 husstander, men flere er under bygging i forbindelse med det nye boligfeltet, Storsteinmoen øvre. Åga er blant annet hjemsted for den tidligere skihopperen Morten Ågheim Skiskyting under ski-VM for handikappede 2003. Under Ski-VM 2003 for handikappede var skiskyting en øvelse det ble konkurrert i. Øvelsene ble avholdt 8. og 11. mars. Det ble konkurrert i 3 klasser; Stående - 12,5 km. Nils Erik Ulset (LW3) kom på 7. plass med 2+1+0+1 bom, og sluttid på 48.44,9. Synshemmede - 12,5 km. Danske Anne-Mette Bredahl kom på 4. plass med 2+2+1+0 bom. Marion Bartoli. Marion Bartoli (født 2. oktober 1984 i Le Puy-en-Velay) er en kvinnelig fransk profesjonell tennisspiller I 2007 kom hun til finalen i Wimbledon etter å ha beseiret førsteseedede Justine Henin med 1-6, 7-5, 6-1 i semifinalen. Hun tapte finalen til Venus Williams med 4-6, 1-6 som dermed vant sin fjerde damesingletittel i turneringen. Michaëlla Krajicek. Michaëlla Krajicek (født 9. januar 1989 i Delft) er en kvinnelig nederlandsk profesjonell tennisspiller. Miyagi Stadium. Miyagi Stadium (宮城スタジアム, "Miyagi Sutajiamu") er et fotballstadion i byen Rifu som ligger i Miyagi i Japan. Kapasiteten er på 49 133. Stadionet ble brukt under fotball-VM 2002 i Japan og Sør-Korea, da det ble spilt tre kamper her. Aksjefond. Et aksjefond er et verdipapirfond som investerer i aksjer. I skatteloven er aksjefond definert som verdipapirfond med én eller flere aksjer i porteføljen. I den norske fondbransjens egen klassifiseringsstandard (forvaltes av Verdipapirfondenes forening) er et aksjefond et verdipapirfond hvor minimum 80 prosent av andelseiernes kapital investeres i aksjemarkedet. Aksjefondene inndeles igjen i ulike grupper avhengig av hvilket investeringsunivers fondene skal plassere sine midler innenfor. Investeringsuniverset kan for eksempel være geografisk avgrenset (for eksempel Norge, Norden eller Europa) eller avgrenset på bransje (for eksempel helse, finans eller teknologi). Inndelingen er ment å gjøre det enklere å vurdere reellt sammenlignbare fond opp mot hverandre. Inndelingen i fondsgrupper administreres av Verdipapirfondenes forening i henhold til vedtatt bransjestandard for informasjon og klassifisering. Risiko og avkastning i aksjefond. På lang sikt kan du forvente høyere avkastning på en plassering i aksjefond enn i andre typer verdipapirfond. Samtidig kan du også forvente at aksjefond vil innebære høyest risiko i den forstand at du kan tape en vesentlig del av sparekapitalen. En studie av professorene Dimson, March og Staunton konkluderer på bakgrunn av et omfattende datamateriale med at forventet gjennomsnittlig årsavkastning i det globale aksjemarkedet ligger 3-4 prosentpoeng over risikofri rente. Over tid har det altså vist seg at aksjekursene stiger mer enn de faller, men på kort sikt kan verdisvingningene være svært kraftige. Det betyr at sparepenger vi trenger disponible på kort varsel normalt ikke bør være eksponert mot aksjemarkedet. Rentefond. Rentefond er fond som investerer i rentepapirer som sertifikater, obligasjoner og bankinnskudd. Rentefond oppnår som regel bedre rentebetingelser enn privatpersoner klarer å oppnå på egen hånd og er dermed et godt alternativ til høyrentekonti som ofte krever høye minsteinnskudd. Å investere i rentefond er også en måte å redusere eller spre risiko på. Både Obligasjonsfond og Pengemarkedsfond hører innunder kategorien Rentefond. Forskjellen på disse ligger hovedsakelig i at obligasjonsfond investerer i rentebærende papirer med lenger gjenværende løpende varighet (durasjon) enn pengemarkedsfond. Pengemarkedsfond investerer gjerne i lånepapirer med en gjenværende løpetid fra 3 måneder til to år (normalt rundt ett år), mens obligasjoner investerer i papirer med durasjon fra ett til tre år. Jo kortere gjenværende løpetid, jo tryggere anses papiret for å være. Pengemarkedsfond som kategori har dermed noe lavere risiko enn Obligasjonfond. Internasjonal versjon. Internasjonal versjon er innen videospill en versjon av en tidligere utgitt tittel som blir utgitt igjen i sitt hjemland med tilleggsfunksjoner som har blitt lagt til tittelen i utenlandske versjoner. Konseptet med en internasjonal versjon er i Nord-Amerika, Europa og Australia stort sett ukjent, men det er populært i Japan hvor spill blir ofte gitt ut igjen med tilleggsfunksjoner som den engelske versjonen av spillet fikk da det ble utgitt utenfor Japan. De fleste utviklerne oversetter bare den utenlandske versjonen for hjemlandet. Historie. Den tidligste kjente internasjonale versjonen av et spill i Japan er arkadespillet "Mikie: High School Graffiti" (1984, som var en gjenutgivelse av spillet "Mikie", som igjen var en amerikanisert versjon av Konami-spillet "Shinnyūshain Tōru-kun" (新入社員とおるくん, Freshman Employee Tōru). Konami gjorde det samme i 1987 med gjenutgivelsen av arkadespillet "Salamander" i Japan da de ga det ut på nytt med tittelen "Life Force", som opprinnelige ble brukt på den nordamerikanske versjonen. "Life Force" var likt originalutgivelsen, men den hadde stemmer fra den amerikanske versjonen, annen grafikk og kraftmåler fra "Gradius". I 1992 ga Nintendo ut den engelske versjonen av "Super Mario Bros. 2" (en oversatt versjon av ') med tittelen "Super Mario USA" i Japan for Nintendo Entertainment System. Dette er muligens den første gangen et konsollspill ble gjenutgitt i Japan med forandringene gjort på den utenlandske versjonen. Internasjonale versjoner ble vanligere på det japanske videomarkedet fra og med andre halvdel av 1990-årene da stemmmer ble vanlig i spillene slik at utviklerne måtte spille inn nye stemmer for utenlandske versjoner. Skagenfondene. SKAGEN Fondene (SKAGEN AS), som består av tre aksjefond og fire rentefond, forvaltes av SKAGEN as. SKAGEN Fondene er aktivt forvaltede fond. De har som filosofi å investere i selskaper som er «undervurderte, underanalyserte og upopulære» (de tre U-ene). De følger i stor grad investeringsfilosofien til Benjamin Graham. Fondene holder til i Stavanger. Adressen er Skagen 3, noe som også er bakgrunnen for navnet på fondene. SKAGEN Fondenes hovedeiere. SKAGEN Fondene ble etablert høsten 1992 av styremedlem Tor Dagfinn Veen (25,69%), porteføljeforvalter Kristoffer Stensrud (25,69%) og viseadministrerende direktør Åge Vestbø (17,13%). Administrerende direktør Harald Espedal og investeringsdirektør Kristian Falnes eier hver 8,31% av selskapet. De tre grunnleggerne, som alle hadde vært meglere tidligere, begynte med 20 millioner kroner fra slekt, venner og egne lommer. Forvaltningen. I uke 12 i 2010 passerte forvaltningsporteføljen for første gang 100 milliarder kroner. Forvaltningen styres av et team på ni forvaltere. Tre av disse har hovedansvaret for SKAGEN Fondenes tre store aksjefond, Global, Kon-Tiki og Vekst. Da selskapet ble etablert i 1992, var målet å få en forvaltningskapital på 300 millioner, det kunne man leve av. Nå ligger de årlige honorarene for å forvalte pengene på 800 millioner kroner. I fire av årene fra 2005 til 2009 fikk hver av selskapets 144 ansatte utbetalt en million kroner i bonus, men fastlønnen for de ansatte er lavere enn i andre fond. De fem hovedeierne fikk 36 millioner kroner i bonus hver for 2009. Skagenfondene betjener kunder i Norge og vinner markedsandeler i Sverige, vokser i Danmark og har i 2010 etablert kontor i London. 48% av forvaltningskapitalen kommer fra norske kunder. Priser. Selskapet har fått en rekke priser for sin forvaltning, blant annet fra Lipper Fund Awards Netherlands 2010 og flere tidligere år for beste fond over fem år og over ti år. Arturo Brizio Carter. Arturo Brizio Carter (født 9. mars 1956) er en meksikansk fotballdommer. Han er mest kjent for å ha dømt kamper under fotball-VM 1994 og fotball-VM 1998. Brizio Carter dømte også i Copa América 1995 og i tre Gold Cup-turneringer. Han har også dømt i VM-kvalifiseringa i 1992/1993. Det var 1–1 kampen mot på Wembley. Nagai Stadium. Nagai Stadium (大阪市 長居陸上競技場, "Ōsaka-shi Nagai Rikujō Kyōgijō") er et fotballstadion i den japanske byen Osaka. Stadionet har en kapasitet på 50 000. Det ble spilt tre kamper her under fotball-VM 2002. Kristin Lodoen Linder. Kristin Lodoen eller Kristin Linder (født 18. april 1966 i Lillehammer i Oppland) er en norsk fotograf, billedkunstner, danser og koreograf. Kristin Linder studerte dans ved Statens balletthøgskole i Oslo fra 1987 til 1990, der hun tok BFA (Bachelor of Fine Arts), deretter fotografi som deltidsstudier ved International Center of Photography i New York fra 1990 til 1997, dans ved Martha Graham School of Contemporay Dance samme sted fra 1992 til 1993 og koreografi ved State University of New York at Purchase. Kristin Linder har vært danser i Martha Graham Dance Company i New York fra 1997 til 2001. Hun har også vært danser og dansefotograf for flere andre dansekompanier i New York. Som fotograf og billedkunstner formidler hun særlig bevegelse og dans. Med bakgrunn fra flere kunstarter danner kropp, rom, bevegelse og foto en naturlig enhet i hennes kunst. Kristin Linder har deltatt på rekke kunstutstillinger og festivaler i USA og Europa. Fjellfoten skole. Fjellfoten skole er en barneskole i Nes kommune i Akershus. Skolen ligger i utkanten av tettstedet Fjellfoten, fire kilometer fra Årnes sentrum. Skolen er omkranset av naturområder som gir gode muligheter for friluftsliv både i undervisninga og på fritida. Den har blant annet to gapahuker som er flittig brukt, særlig av de yngste elevene, som har faste utedager. Skolen ble bygd i 1975. Skolebygningen har blitt endret en del i de årene den har vært i bruk, det ble blant annet foretatt en omfattende utbygging i 1997. Thomas Valø. Thomas Nikolaisen Valø (født 23. april 1989) er en norsk fotballspiller som spiller for Skeid. Han kom til Skeid fra Rosenborg i desember 2008. Som guttespiller spilte Valø for Melhus IL og Lillestrøm SK. Valø kan spille både venstre back og venstreving, og har en rekke kamper for aldersbestemte landslag. Sonny & Cher. Sonny & Cher var en pop- og folkrock-duo som varte fra 1964 til 1975. Duoen besto av Cher og Sonny Bono og deres største hit «"I Got You Babe"». Sonny Bono traff Cherilyn Sarkisian LaPierre (Cher) første gang i 1962 da han arbeidet sammen med Phil Spector med innspillinger i Los Angeles. Året etter introduserte han Cher for Spector som først brukte henne som korist. Bono var på dette tidspunktet gift, men etter en tid brøt han opp fra ekteskapet og giftet seg med Cher. De stiftet duoen Caesar and Cleo i 1963, men den ble ikke noen suksess og byttet navn til Sonny and Cher og fortsatte å arbeide sammen samtidig som de også hadde solokarrierer. Deres første hitn sammen var «"Baby Don't Go"» fra 1965, men det store gjennombruddet fikk de i senere samme år med "I Got You Babe" som senere er blitt deres signatursang. En uke senere ga Cher ut sin debutsingel, en coverversjon av Bob Dylans «"All I Really Want to Do"» hvor også Sonny Bono bidrar og denne ble også en hit, men dog ikke like stor. Etter dette hadde de suksessene «"Just You"» og «"Laugh at Me"». På dette tidspunktet, da de sto høyt i karrieren, deltok de i filmen "Good Times" som var den senere Oscarsbelønnede regissøren William Friedkins debut som regissør av en langfilm. Filmen fikk imidlertid dårlige kritikker, og ble ingen suksess. De fortsatte å gi ut singler og nådde gode listeplasseringer i USA, men nådde aldri helt toppen. Høsten 1966 ga de ut «"Little Man"» som ble en av deres største suksesser, også i Skandinavia. I 1967 kom «"The Beat Goes On"» som ble en stor hit, også i Norge. Etter dette fikk den ingen store hits før i 1971 med sangen «"All I Ever Need Is You"». Deres site hit kom året etter med «"A Cowboy's Work Is Never Done"» og to år etter gikk ekteskapet i oppløsning og duoen ble oppløst. 13. november 1987 fremførte de sangen I Got You Babe på Late Night with David Letterman. Det var den siste gangen de sang sammen. Cher fortsatte en framgangsrik solokarriere, mens Bono lyktes aldri musikalsk igjen. Han ble imidlertid en framgangsrik politiker på 1990-tallet, blant annet som borgermester i Palm Springs, før han døde i 1998 etter en skiulykke. Erik Anders Coldevin. Erik Anders Coldevin (født 16. august 1966) er en norsk tidligere motorsportsutøver som er landslagstrener for Norge i snowdragrace. Han har per 2012 norgesrekorden i snowdragrace på asfalt (1/4 mile), både i hastighet (233 km/t) og tid (9.0642 sekunder) satt i Sundsvall i 2009. Liste over BMW-modeller. Liste over BMW-modeller er en liste over modeller fra BMW. Margaret Tudor. Margaret Tudor, av Daniel Mytens. Margaret Tudor (født 29. november 1489, død oktober 1541) var den eldste av de to døtrene av Henrik VII av England og Elizabeth av York som vokste opp. Hun var Henrik VIIIs eldre søster. I 1503 giftet hun seg med Jakob IV av Skottland, og ble mor til Jakob V av Skottland og farmor til Maria I av Skottland. Hennes ekteskap med Jakob var en direkte årsak til kronenes union i 1603, ettersom hun var bindeleddet mellom huset Tudor og huset Stuart. Det ble sagt at skjebnen hadde bestemt at hun skulle bli skottenes dronning; hun ble døpt den 30. november 1489, på festdagen for Apostelen Andreas som er Skottlands skytshelgen, i kirken St. Margarets kirke viet til Margaret av Skottland, Skottlands eneste kongelige helgen. Margaret Tudor Kurtisering. Kurtisering eller Flørting er en form for menneskelig samspill som uttrykker en seksuell eller romantisk interesse i en annen person. Det kan bestå i konversering, kroppsspråk eller lett fysisk kontakt. Det kan være ensidig eller gjensidig. Kurtisering er muligens mer nærgående eller seriøst enn uskyldig eller humoristisk flørting. Kurtisering brukes ofte for å uttrykke interesse og peile den andre personens interesse for fast følge, som kan utvikle seg til langvarig forhold. Det kan også være et forspill til tilfeldig sex uten fortsatt forhold. I andre situasjoner kan det være en form for underholdning uten noen hensikt om å utvikle nærere forhold. Slik flørting møter ofte nedsettende holdninger, enten fordi det kan misforstås som mer seriøs tilnærming eller ansett som utroskap hvis personenn allerede har et romantisk forhold til en annen person. Folk som kurtiserer, kan snakke og oppføre seg på en måte som innbyr til nærmere kontakt enn det som vanligvis sømmer seg for mellommenneskelig samvær uten egentlig å si eller gjøre noe som bryter med sosiale normer. En måte å oppnå dette på er å kommunisere ironisk eller lekent. Doble budskap med den ene betydningen formelt korrekt og den andre utfordrende kan også brukes. Mens enkelte ubevisste tegn er universelle i alle kulturer, varierer flørte-etikette betydelig i ulike kulturer og kan føre til misforståelser. Det er forskjeller i hvor nært folk kan stå, hvor lenge en kan holde øyekontakt osv. Opprinnelsen til ordet "flørt" er usikkert. Oxford English Dictionary (first edition) assosierer det med ord som uttrykker manglende seriøsitet; på den annen side kan det knytes til det gamle franske "Conter fleurette" som betyr «å (forsøke å) forføre» ved å kaste blomsterblader, dvs. å snakke søte «ingenting». Dette uttrykket er ikke lenger i bruk på fransk, men det engelske "gallicism" å flørte har slått an og har nå blitt en del av det engelske språk. Lulu (artist). Lulu, egentlig Marie MacDonald McLaughlin Lawrie (født 3. november 1948 i Lennoxtown, East Dunbartonshire i Skottland) er en skotsk vokalist og skuespiller. Hun vokste opp i Glasgow og hennes første hit var en opp-popet versjon av The Temptations'«"Shout"». Hun hadde også stor suksess med sangene «"To Sir With Love"» og «"The Boat That I Row"». Hun sang tittelmelodien til Bondfilmen "Mannen med den gyldne pistolen" fra 1974. Lulu deltok i Eurovision Song Contest 1969 med sangen «"Boom Bang-a-Bang"» og kom sammen med tre andre på en delt første plass med 18 poeng. På 1980-tallet spilte hun moren til "Adrian Mole" i TV-serien "Adrian Moles dagbok" (1985–1987). I årene 1969–1974 var hun gift med "Bee Gees"-medlemmet Maurice Gibb. Veni, vidi, vici. Veni, vidi, vici er en latinsk frase sagt av Julius Cæsar i år 47 f.Kr. Oversatt til norsk betyr det: "Jeg kom, jeg så, jeg seiret (erobret)". Cæsar brukte dette uttrykket som en hel tekst da han skulle rapportere til Det romerske senatet at han hadde seiret over "Pharnaces II av Pontus" i Slaget ved Zela. Etter Cæsars bruk av frasen har den blitt brukt mange andre steder, både i dagliglivet, på film, i TV-serier osv. Matthäus Merian. Frankfurt ca. 1612. Kopperstikk av Matthäus Merian Matthäus Merian "der Ältere" (eller «Matheus den eldre») var født i (Basel 22. september 1593 – og døde i Bad Schwalbach (nær Wiesbaden), Hessen, Tyskland 19. juni 1650) var en kjent sveitsisk gravør. Han var født i Basel, hvor han lærte teknikken for å lage kopperstikk deretter fulgte arbeide og studier i Strasbourg, Nancy og Paris, før han kom tilbake til Basel i 1615. Året etterpå dro han til Frankfurt og fikk arbeide hos forleggeren Johann Theodor de Bry. Han ble gift med datteren i huset og arvet forlagshuset noen år senere. Han fikk borgerskap i Frankfurt 1626 og dermed rett til å utgi egne og andres verker. To av barna deres ble selv illustratører. Han arbeidet for det meste i Frankfurt. Allerede som ung mann laget han unike byprospekter, som det fra Basel, 1615. Sammen med Martin Zeiler (1589–1661), en tysk geograf - og senere sammen med sønnen "Matthäus Merian der Jüngere" (e.g. «Junior»)(1621–1687), produserte han en rekke «Topographica», i alt 21 bind som nå er kjent som "Topographia Germaniae". Det omfatter en rekke byprospekter, kart over landene og et større verdenskart. Bindene gikk i mange opplag. I tillegg redigerte han ferdig og ga ut sin avdøde svigerfars prosjekter "Grand Voyages" og "Petits Voyages". Han døde etter flere år med sykdom i 1650. Hans store verk har tjent til forbilde for et tilsvarende svensk verk, Suecia Antiqua et Hodierna av Erik Dahlberg. Det tyske reisemagasinet "Merian" har navnet etter ham. Ytre ørebetennelse. Ytre ørebetennelse eller ekstern otitt er en betennelse i det ytre øre og øregang. Sammen med mellomørebetennelse kalles ytre ørebetennelse ofte bare «ørebetennelse». Sykdommens hovedkjennetegn er betennelse i huden i øregangen med tilhørende hevelse og smerte, og ved infeksjon kan øregangen tettes helt med opphovnet vev og puss. Når øregangen er tilstoppet vil hørselen bli dårligere (konduktivt hørselstap) til tilstanden bedres. I svært alvorlige tilfeller kan hudinfeksjonen spre seg til ansiktet (ansiktscellulitt) og til ørespyttkjertelen. Dette fører til at det kan gjøre vondt å bevege kjeven og å spise. I sine mildeste former er ytre ørebetennelse så vanlig at de fleste vil oppleve det på et eller annet punkt i livet. Mange vil, av grunner som omtales under, få ekstern otitt mange ganger i løpet av livet. Typisk begynner betennelse i øregangen med tap av de beskyttende oljene og voksen (ørevoks) sammen med en liten skade på huden. Skaden kommer som regel som et resultat av forsøk på å rense øregangen med bomullspinner, hårnåler eller andre gjenstander som er små nok til å kunne stikkes inn i øregangen. Å utsette huden i øregangen for vann over lengre tid (for eksempel ved bading eller ved ekstremt høy luftfuktighet) kan i seg selv være nok til å bryte ned den beskyttende hinnen med ørevoks og forårsake små rifter i den vasstrukne huden. Siden den oppsvulmede huden i øregangen ofte både klør og er smertefull, og noen ganger kan føles som om noe sitter fast i øret, kan en ond sirkel med øre-rensing og kløing forverre situasjonen. Vokskjertler slutter å produsere voks når ørekanalhuden er betent, og det kan ta uker før det ytre øret er tilbake til normal produksjon av voks selv etter et lite tilfelle av ekstern otitt. Under denne perioden er huden betydelig mer sårbar for å bli reinfisert, og av blant annet denne grunnen er noen mennesker utsatt for å få otitt hver gang de utsetter ørene sine for vann. Det finnes også en sjelden og alvorlig form for ekstern otitt kalt nekrotiserende ekstern otitt, der beinet i kraniet rundt øregangen blir infisert. Selv om navnet på denne tilstanden inneholder ordene «ekstern otitt» er den en veldig annerledes sykdom enn vanlig ytre ørebetennelse, det er en form for osteomyelitt. I stedet for å være en tilstand de fleste står i fare for å få, er nekrotiserende ekstern otitt, også kalt "malign otitt", en livtruende sykdom som kun oppstår hos individer med alvorlig diabetes eller sterkt nedsatt immunforsvar. Ass Cobra. "Ass Cobra" er det fjerde albumet til det norske bandet Turboneger. Det ble utgitt i 1996. "Helta Skelta" regnes ikke i listen over antall album, da det kun er det tyske navnet på debutalbumet "Hot Cars and Spent Contraceptives". Lord High Almoner. Lord High Almoner er en kirkelig embetstittel knyttet til det kongelige hushold i Storbritannia. Det er først dokumentert i 1103. Embetsinnehaveren er en stiftsbiskop i Den engelske kirke; frem til reformasjon var det naturlig nok en biskop fra Den katolske kirke. Den nåværende er biskopen av Manchester, Nigel Simeon McCulloch, ble utnevnt til Lord High Almoner i 1997. Arbeidet som er knyttet til embetet blir utført av en "Sub-Almoner", som er underdekan ved Chapel Royal, assisterende Clerk of the Closet og kapellan ved Buckingham Palace. Det finnes også en arvelig tittel, "Grand Almoner", som tilhører markien av Exeter. Denne ble opprettet i 1685, og er ikke underlagt det kongelige hushold. Det finnes også en sekretær, en assisterende sekretær og flere medhjelpere ("wandsmen") knyttet til embetet. Embetskontoret kalles "Royal Almonry". En av de mest kjente oppgavene er å arrangere de kongelige gudstjenestene og seremoniene på skjærtorsdag. Almoner er da ansvarlig overfor Keeper of the Privy Purse. Wimbledon-turneringen 1998. Wimbledon-turneringen 1998 ble avviklet mellom 22. juni og 6. juli i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gress. Amerikanske Pete Sampras vant singletitlen i Wimbledon for herrer for femte gang og forsvarte dermed tittelen fra fjoråret. Singleturneringen for damer ble vunnet av Jana Novotná fra Tsjekkia. Hun vant også doubletittelen sammen med Martina Hingis. Mixeddoublen ble vunnet av Max Mirnyi/Serena Williams. Party Animals. "Party Animals" er Turbonegers syvende album, utgitt i 2005. Produsent var Steve McDonald. Tour de France-vinnere. Liste over vinnere av Tour de France og vinnerne av klatretrøyen (siden 1933), den grønne trøyen (siden 1953) og den hvite trøyen (siden 1975). Referanser. Liste over Tour de France-vinnere Antonio Márquez Ramírez. Antonio Márquez Ramírez (født 22. mai 1936) er en tidligere meksikansk fotballdommer som blant annet dømte to kamper under VM i fotball 1986 i Mexico. Stormkast. Stormkast – Bergen Frisbeeklubb ble etablert 4. mars 2006 da det første årsmøtet ble holdt etter sammenslåingen av klubbene Bergen Frisbeeklubb og Stormkast. Stormkast – Bergen Frisbeeklubb er en av to frisbeeklubber i Bergensregionen, og den eneste som primært driver med frisbeegolf Klubben spiller på Lynghaugen frisbeegolfbane som ligger i Fyllingsdalen Bergen der det er en 18-hulls bane. Aktiviteter. Stormcup er en gratis, uformell turnering som pågår hele sommerhalvåret. Den er åpen for alle. Turneringen arrangeres på tirsdager med oppmøte ca kl 1745 ved Rema 1000. Snøstormcup erstatter Stormcup i vinterhalvåret og spilles lørdager. Bergen Open er den største enkeltturneringen i frisbeegolf i Bergen, og vinneren her kan titulere seg bergensmester. I tillegg arrangeres det mindre turneringer som Vårsprett, klubbmesterskap og Løvfall. Historie. Stormkast er en sammenslåing av to tidligere klubber, den offisielle klubben "Bergen Frisbee Klubb" (BFK) og kompisklubben "Stormkast". "Stormkast – Bergen Frisbeeklubb" er tilknyttet Norges idrettsforbund og er underlagt særforbundet Norges Frisbeeforbund. Historien til "Stormkast". Stormkast blei til våren 2005 etter et kort og turbulent liv som "Kast og let frisbeeklubb". Bak denne stod tre kompiser, "Tor Løseth", "Jørn Ove Stokka" (nå 'flyktet' til Oslo) og "Roar Gjøsæter". Denne gjengen oppdaget frisbeegolf året før (2004) og fant ut at det var en bane i Bergen, men at det var få andre som spilte der. De tok i bruk banen, laget nettsider og hengte opp informasjon på kurvene. Og så dukket det opp både erfarne kastere, nykomlinger og andre. Plutselig var det skapt et lite miljø og en liten uformell klubb! Historien til "Bergen Frisbeeklubb". Det er to karer med bakgrunn fra Måløy som visstnok har æren for "Bergen Frisbeeklubb", "Tor Øyvind Tennebø" og "Torbjørn Moen". Måløy har en av Norges eldste (den eldste?) frisbeegolfbaner, og kastere derfra har gjort seg bemerket flere steder. Disse karene stiftet den 19. april 1999 Bergen Frisbeeklubb. Klubben er ansvarlig for at det er laget en bane i Lynghaugparken og har arrangert flere Norgescup stevner i frisbeegolf. I 2004 og 2005 slakket aktiviteten av, men heldigvis var Torbjørn ute og kastet på Skansen en dag i 2004 slik at nye folk fikk øynene opp for denne sporten, og Stormkast blei til. Historien til "Stormkast - Bergen Frisbeeklubb". Rundt juletider 2005 tok gjengen fra Stormkast kontakt med de fra BFK og hørte om de var interessert i å slå sammen klubbene. Det ble opprettet et interimsstyre bestående av folk fra Stormkast ettersom BFK gjengen ikke lenger hadde tid. NIF og idrettskretsen ble kontaktet og en fikk godkjent navneendring på "Bergen Frisbeeklubb" til "Stormkast – Bergen Frisbeeklubb" og en fikk på plass og godkjent lover for klubben. Lørdag 4. mars ble det avholdt ordinært årsmøte og klubben fikk sitt nye, offisielle styre. Felipe Ramos Rizo. Felipe de Jesús Ramos Rizo (født 10. mars 1963 i Mexico by) er en meksikansk fotballdommer. Han dømte blant annet kamper i Fotball-VM 2002. I kvartfinalen mellom og ga han rødt kort til Ronaldinho. Han har også dømt Gold Cup to ganger. Han debuterte som dommer i 1983. Argeș (fylke). Argeș er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Oltenia. Administrasjonssenteret er byen Pitești. Befolkningen er 652 625 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har tre municipiu, fire byer og 95 comună. Langrenn under ski-VM for handikappede 2003. Under Ski-VM 2003 for handikappede var langrenn en av øvelsene det ble konkurrert i. Øvelsene ble avholdt 9., 12., 14. og 15. mars. Det ble konkurrert i 3 klasser; I tillegg ble det arrangert stafett; Sitteski - 10 km. Terje Roel kom på 19. plass med sluttiden 39.06,5. Stående - 10 km. Andreas Hustveit var også påmeldt, men startet ikke. Sitteski - 5 km. Terje Roel (LW10) kom på 23. plass med tiden 20.38,7. Stående - 5 km. Kjartan Haugen (LW4) kom på 9. plass med tiden 15.48,1. Andreas Hustveit (LW6/8) kom på 17. plass med tiden 16.35,3. Stafett. Det norske laget kom på 5. plass med tiden 53.28,4. Laget bestod av Terje Roel, Kjartan Haugen og Andreas Hustveit. Sitteski - 10 km. Hilde Ingvaldsen (LW11) kom på 8. plass av 9 utøvere med tiden 54.54,9. Synshemmede - 15 km. Danske Anne-Mette Bredahl, som har flyttet til Norge, kom på 8. plass av 9 løpere med tiden 1.04.28,8. Sitteski - 5 km. Hilde Ingvaldsen (LW11) kom på 8. plass av 9 utøvere, med tiden 25.04,9. Synshemmede - 10 km. Danske Anne-Mette Bredahl kom på 7. plass av 8 deltakere, med tiden 43.24,5. Sitteski - 2,5 km. Hilde Ingvaldsen (LW11) kom på 8. plass av 9 utøvere, med tiden 12.14,7. Synshemmede - 5 km. Danske Anne-Mette Bredahl kom på 9. plass av 11 deltakere, med tiden 20.19,4. Maks Mirny. Maksim Mirny (hviterussisk: Максім Мірны; født 6. juli 1977 i Minsk) er en profesjonell hviterussisk tennisspiller. Mirny var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012. Liste over utøvere i Tour de France 2007. Dette er en liste over de 21 lag med ni utøvere hver som starter i Tour de France 2007 som pågår mellom 7. juli og 29. juli 2007. Referanser. Deltakere Utøvere i Tour de France 2007 Radering. Radering er et sett kunstneriske teknikker som går ut på å risse bilder inn i en plan metallplate. Resultatet er en variant av dyptrykk. Teknikken brukes vanligvis på plater av stål (stålstikk) eller kobber (kobberstikk eller kaldnålsradering). Før fotografering ble vanlig, var radering måten å få masseproduserte bilder på. Radering brukes også om teknikker der linjene blir etset inn med syre etter at en har laget ripene i et vokslag utenpå platen, egentlig etsninger. Stålstikk var også vanlig til klisjeer for penger og frimerker. Grunnen er at stålet er så hardt at det tåler store opplag uten at ripene blir slitt, mens kobber, som er mykere, vil gi merkbar forskjell etter noen hundre trykk. Noe av teknikkene til dette er i dag datastyrt, noe som gir mulighet for flerfargetrykk med høy presisjon. Johan Tufteland. Johan Tufteland var en norsk lærer og lyriker fra Hardanger. Tufteland døde tragisk ved en fallulykke på slutten av 1900-tallet. Hans diktning ser også ut til å få ha fått en ublid skjebne, hans litterære innsats synes i dag å være nesten glemt. Bibliografi. Ved siden av sin lyriske diktning arbeidet Johan Tufteland også med salmegjendiktninger, og han hadde seks gjendiktninger med i antologien «Med hyllings ljod». I forslaget til Norsk Salmebok kunne vi blant annet finne hans gjendiktning av sekvensen Veni sancte Spritus, den såkalte gylne sekvens fra 1200-tallet. Schwarzschilds løsning. Schwarzschilds løsning betegner en løsning av Einsteins feltligninger i generell relativitetsteori, først funnet av Karl Schwarzschild. Det finnes to typer av Schwarzschilds løsning, en som beskriver tidrommet utenfor en statisk, sfærisksymmetrisk massefordeling, den såkalte ytre løsningen eller vakuumløsningen, og en indre løsning som beskriver gravitasjonsfeltet innenfor en tilsvarende inkompressibel massefordeling. Schwarzschilds ytre løsning. Schwarzschilds ytre løsning er en eksakt løsning av feltligningene på formen formula_1 formula_2 som utgangspunkt. Løsningen til en massefordeling med masse M blir da formula_3 hvor formula_4. I disse koordinatene (Schwarzschildkoordinater) har løsningen en koordinatsingularitet i formula_5 som kalles Schwarzschildradien og definerer hendelseshorisonten til en massefordeling. Dersom utstrekningen til en massefordeling er mindre enn Schwarzschildradien sier vi at den har kollapset til et sort hull. Singulariteter og analytisk forlengelse av Schwarzschildtidrommet. formula_6 Schwarzschildkoordinatene er medbevegende med et statisk referansesystem utenfor en massefordeling. Dersom massefordelingen har kollapset til et sort hull kan vi ikke ha et statisk observatør innenfor hendelseshorisonten i en endelig avstand fra origo. Schwarzschildkoordinatene er ikke veldefinert innenfor hendelseshorisonten. Man kan da ta i bruk nye koordinater introdusert av Kruskal og Szekeres. Med disse koordinatene er linjeelementet gitt som formula_7 hvor formula_8 er Schwarzschildradien og formula_9 formula_10 formula_11 Dette er den første formen av Kruskal-Szekeres-linjelementet. Ved å innføre koordinatene formula_12 får vi andre form av Kruskal-Szekeres-linjeelementet formula_13 Kjerneved. Kjerneved er den innerste delen av en trestamme. Etter hvert som treet vokser, dør cellene innerst i stammen og danner kjerneveden. Linseporene i cellene i kjerneveden blir tettet igjen for å stoppe angrep fra parasitter og hos mange treslag fylles cellen opp med forskjellige stoffer. Disse trærne har annen (mørkere) farge på kjerneveden enn på yta. Furu, einer, eik og ask har farget kjerneved mens gran, osp og lind har samme farge som på yta. Hos furua er cellen i kjerneveden (vanligvis kalt malme hos furu) fylt med kvae som gjør veden meget bestandig mot råte og insektangrep. Dette har husbyggere og snekkere kjent til og utnyttet i opp gjennom tiden, se på de gamle laftede husene, gamle vinduer, båter og stavkirkene. Bjørk er et unntak og har ikke kjerneved. Lili de Alvarez. Lili de Alvarez (født 9. mai 1905 i Roma, død 8. juli 1998) var en spansk kvinnelig tennisspiller. Hun var Spanias beste kvinnelige tennisspiller på 1920-tallet og hun nådde finalen i Grand Slam-turneringen i Wimbledon tre år på rad (1926–28). Hun tapt alle tre, i 1926 til Kathleen McKane Godfree (2-6, 6-4, 3-6) og i 1927 og 1928 til Helen Wills Moody (1927; 2-6, 4-6 og 1928; 2-6, 3-6). Hun deler skjebnen å tapt tre Wimbledonfinaler på rad med tyske Gottfried von Cramm (1935–37) og australske Fred Stolle (1963–65). I 1929 vant hun sin eneste Grand Slam-tittel, sammen med nederlandske Kornelia Bouman vant hun doubleturneringen i French Open. Tuncay Şanlı. Tuncay Şanlı (født 16. januar 1982 i Sakarya) er en tyrkisk fotballspiller som spiller for den tyske klubben Wolfsburg. Han har tidligere spilt for Sakaryaspor, Fenerbahçe, Middlesbrough, Stoke City og Bolton Wanderers. Sanli er en allsidig spiller som kan spille mange posisjoner. Han har spilt venstre ving, høyre ving, og spiss for det og Fenebache. Sanli debuterte for Sakaryaspor A.Ş. som 17-åring, og spilte der venstre og høyre ving. Så begynte han å spille for Fenerbache som først spiss, så venstre ving. Han er kjent for sin energi og dribleferdighter. Han er muligens den mest populære spiller for Fenerbache fans i laget (2006–2007), og kallenavnet hans var «Cesur Yurek» (Brave Heart) og «Fenerbahçe'nin Yuregi» (Fenerbahçes Hjerte) Han er for tiden all-time topp scorer for Fenerbache i Europeiske cuper med 17 mål. Han ble sitert som en oppadkommende fotballstjerne av Arsenal sin trener Arsène Wenger etter den Fransk–Tyrkiske Confederations Cup mesterskapskamp i 2003. I samme mesterskap vant han Sølv-ball og Sølv-sko premie for å bli valgt til den nest beste spiller av mesterskapet, og for å være den nest mest toppscorer, med tre mål og en assist. Sanli ble den første tyrkiske spiller noensinne til å score et hat-trick i UEFA Champions League, med alle tre målene i Fenerbahces 3–0 seier over det Engelsk Premier League-klubben Manchester United. Tuncay har også gjort flere hat-trick med landslaget sitt. Først når Tyrkia møtte i en VM-kvalifiseringskamp, men 4–4 gjorde at Sveits gikk videre på bortemålsregelen. , og når Tyrkia slo 4-2 i en vennskapskamp i Vienna i november. Middlesbrough-overgang. I juni 2007 ble Tuncay linket til en mulig overgang til Middlesbrough, etter diskusjoner med Middlesbrough. 13. juni, 2007, bekreftet Middlesbrough at de var enige om personlige krav med spilleren, og ventet nå på en medisinsk undersøkelse. Tuncay kom til byen Middlesbrough den 18. juni, 2007 for å gjennomgå testen. Den 22. juni, 2007, Tuncay passerte testen, og ferdigstilte sin overgang til Middlesbrough, etter å ha fått arbeidstillatelse i England. Overgang til Stoke City. Tuncay skrev under for Stoke City 27. august 2009. Overgangssummen var på £ 5 mill. Han fulgte tidligere lagkamerat i Boro, Robert Huth, som kostet Stoke City det samme som Tuncay. Etter nedrykket fra Premier league, så har det hele påfølgende sommer vært spekulasjoner om hvor Tuncay ville gå. Flere større klubber enn Stoke City hadde uttrykt sin interesse, både i England, Tyskland og hjemlandet Tyrkia. Et halvt år i forveien hadde også en storklubb som Chelasea vist sin interesse for spilleren, så ut fra dette var dette en noe overraskende overgang. Dette også ut fra at Stoke City ikke akkurat er kjent for en spillestil som skulle være skreddersydd for Tuncay. Tuncay ble hyllet som en helt etter bare 8 minutts spill i sin debutkamp for Stoke City. Karriere som spiller (alle turneringer). "Per 28. august 2009" Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk. Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk (født 1484, død 24. august 1545) var en engelsk adelsmann i Tudortiden. Han var gift med Maria Tudor, Henrik VIIIs yngre søster. Hans foreldre var William Brandon og Elizabeth Bruyn. Faren var Henrik VIIs fanebærer, og ble drept av Rikard III personlig i slaget ved Bosworth Field. Charles ble oppdratt ved Henrik VIIs hoff, og beskrives av William Dugdale som «en person av god holdning, rik på mot og med konform disposisjon mot Henrik VIII, hos hvem han ble en favoritt». Politisk karriere. Brandon fikk flere embeter i den kongelige husholdning. I 1513 ble han Master of the Horse, og fikk flere verdifulle eiendommer. 15. mai samme år ble han utnevnt til vicomte Lisle etter at han inngikk en ekteskapskontrakt med Elizabeth Grey. Hun var "suo jure" vicomtesse Lisle. Da Grey var gammel nok til å gifte seg nektet hun å inngå ekteskap med Brandon. Under beleiringene av Thérouanne og Tournai i felttoget i Frankrike i 1513 utmerket han seg. En av agentene til Margaret av Savoia skrev under beleiringen av Thérouanne at Lord Lisle var en «andre konge», og rådet henne til å skrive et vennlig brev til ham. På denne tiden forsøkte Henrik VIII i hemmelighet å få i stand et ekteskap mellom Brandon og Margaret. Han utnevnte Brandon til hertug av Suffolk. Kongen var svært nøye med å avvise enhver befatning med slike ekteskapsplaner over for Margarets far, Maximilian I av det tysk-romerske rike. Suffolk tok del i dystingen i forbindelse med Maria Tudors bryllup med Ludvig XII av Frankrike. Han ble akkreditert for å diskutere forskjellige saker med Ludvig, og ved Ludvigs død ble han sendt som kongens representant for å gratulere etterfølgeren Frans I. Det er mulig at det var varme følelser mellom Maria Tudor og Suffolk allerede før hun giftet seg. Frans foreslo at de to skulle gifte seg; Maria var en ung enke og Frans hadde selv ønsket å gifte seg med henne, muligens fordi han ventet og håpte at hans hustru Claude skulle dø. Maria avviste ham ved å gjøre ham til sin betrodde. Både Frans og Henrik ønsket ekteskapet mellom Suffolk og Maria, men Suffolk hadde mange politiske fiender, og Maria ønsket ikke å igjen bli brukt i et politisk spill. Det Henrik ønsket var å få tilbake det som hadde blitt betalt i medgift for Maria da hun giftet seg med Ludvig. Paret avgjorde tilslutt det hele seg ved å gifte seg uten innblanding fra andre. Dette fortalte Suffolk til Thomas Wolsey, som var en venn av begge, den 5. mars 1515. Henrik VIII ble rasende over å ha blitt forbigått, og Wolsey måtte trå til for å redde Suffolk. Paret fikk en avtale om å betale kongen 24 000 pund i årlige avdrag på 1000, samt at kongen skulle få hele medgiften på 200 000 pund, sølvtøy og smykker. Deretter kunne de gifte seg offentlig i Greenwich den 13. mai. Dette var hertugens tredje ekteskap. Hans første var med Margaret Neville, enke etter John Mortimer, og det andre med Anne Browne som han hadde vært forlovet med før han giftet seg med Margaret. Ekteskapet med Margaret hadde blitt annullert på grunn av slektskap. Hans ekteskap med Maria ble sikret gjennom en bulle fra Klemens VII utstedt i 1528; bullen bekreftet også at døtrene til Anne Browne var ektefødt. Etter å ha giftet seg med Maria levde Suffolk i noen år tilbaketrukket. Han var med ved Field of the Cloth of Gold i 1520. I 1523 ble han sendt til Calais for å ha kommandoen over de engelske troppene der. Han invaderte Frankrike sammen med grev de Buren, som ledet de flamske troppene. Etter å ha herjet i det nordlige Frankrike oppløste han styrkene da vinteren kom. Mens Maria var motstander av oppløsningen av ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragon støtte Suffolk kongen fullt ut. Han vegret seg heller ikke mot å angripe Wolsey da kardinalens fall var næt forestående, selv om han hadde en betydelig takknemlighetsgjeld til ham. Kardinalen minte ham om hans utakknemlighet: «Hvis jeg, enkle kardinal, ikke hadde vært til, ville du på det nåværende tidspunkt ikke hatt noe hode på skuldrene hvor du har en tunge å tale slik mot oss med». Etter Marias død den 24. juni 1533 giftet han seg, i 1534, med Cathrine, "suo jure" baronesse Willoughby de Eresby, en femten år gammel pike han var verge for. Etter Wolseys fall økte Suffolks innflytelse raskt. Han ble sendt sammen med Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk for å hente riksseglet fra Wolsey, og de samme to overbrakte nyheten om Anne Boleyns ekteskap med kongen til Parlamentet. Suffolk ble High Steward i dronningens hushold. Han ble også utnevnt som en en kommissærene som skulle oppløse Katarina av Aragons hushold, en oppgave han syntes var smakløs. Suffolk støttet Henriks kirkepolitikk, og fikk betydelige eiendommer etter oppløsningen av klostrene. I 1544 ble han igjen sendt for å kommandere engelske tropper under en invasjon av Frankrike. Han døde i Guildford den 24. august 1545. Ekteskap og barn. Brandon var først forlovet med Elizabeth Grey, 5. baronesse Lisle (1505–1519). Kontrakten ble annullert før bryllupet, og paret fikk ingen barn. Første ekteskap. Før februar 1506 giftet han seg med Margaret Mortimer, født Neville. Ekteskapet ble annullert i 1506, og paret fikk ingen barn. Andre ekteskap. Omkring 1508 giftet han seg med Anne Browne (død 1511), datter av Anthony Browne. Tredje ekteskap. I may 1515 giftet han seg med Maria Tudor, enkedronning av Frankrike (18. mars 1498–25. juni 1533) Fjerde ekteskap. Den 7. september 1534 giftet han seg med Catherine Willoughby (ca. 1519–1580). Suffolk 01 Joakim Sjöhage. Joakim Sjöhage (født 27. september 1986 i Målsryd) er en svensk fotballspiller som for tiden spiller for Varbergs BoIS. Sjöhage spiller spiss og har vært med på å vinne den svenske serien i 2006 for Elfsborg. Han har tidligere spilt for Målsryds IF og Dalsjöfors GoIF. Han signerte for SK Brann den 4. juli 2007. Sjøhage klarte imidlertid aldri å etablere seg på laget og spilte bare tre kamper for Brann, men dette var nok til at han fikk gullmedalsje som seriemester i 2007. Den 6. februar 2008 ble det gjort kjent at han vendte tilbake til Elfsborg gjennom en låneavtale som strakk seg ut sesongen 2008. Elfsborg hadde også opsjon på kjøp etter denne perioden. Etter at utlånsperioden var utløpt gikk han til Trelleborg, før han etter 2011-sesongen signerte for Varbergs BoIS. Ringerike sykehus. Ringerike sykehus er et sykehus som omfatter sykehustjenester for øvre Buskerud med hovedvirksomhet rundt Hønefoss. Sykehuset tilhører helseforetaket Vestre Viken HF i region Helse Sør-Øst, og sørger for helsetjenester for et område med 75 000 innbyggere, samt at sykehuset sysselsetter 872 personer. Dette området gjelder, i tillegg til Ringerike- og Holedistriktene, kommunene Jevnaker og Sør-Aurdal, samt deler av Hallingdal og Valdres. I tillegg til sykehuset ved Hønefoss, har helseforetaket underavdelingen Hallingdal sjukestugu ved Ål i Hallingdal. Ringerike sykehus HF tilbyr behandlingstilbud innenfor somatikk og psykiatri, og gav i 2005 behandling til ca. 11 200 pasienter innenfor kirurgi, indremedisin, psykiatri, fødsel og gynekologi og barnesykdommer. Samme år ble det utført 62 300 polikliniske konsultasjoner. Vestredalen (Kvinesdal). Vesterdalen er dalføret som går langs Kvina fra Liknes til Risnes og videre til Knaben gard og Knaben gruver. Fylkesvei 465 går gjennom hele dalen, som krysses av Sørlandsbanen ved Storekvina. Ved Trelandsfoss ligger et gammelt tresliperi som produserte tremasse til papirindustrien. Fossen er også endestopp for laksens gytevandring i elva. Barloworld. Barloworld var et profesjonelt sykkellag fra Storbritannia som deltok i UCI Continental Circuits og i visse UCI ProTour-ritt som wildcard. Laget ble opprettet i 2003 med hovedvekt av sørafrikanske ryttere. Etter 2009-sesongen trakk Barloworld seg som sponsor, og ledelsen lyktes ikke i å finne ny. Cilly Aussem. Cilly Aussem avbildet på et frimerke Cilly Aussem (født 4. januar 1909 i Köln, død 22. mars 1963 Portofino i Italia) var en tysk kvinnelig tennisspiller. Aussem gjorde sin debut i Grand Slam-turneringen Wimbledon i 1927. I 1930 vant hun mixeddoubletittelen i French Open sammen med den amerikanske storspilleren Bill Tilden. Samme året kom hun til semifinale i Wimbledon der hun tapte til Elizabeth Ryan. Året etter vant hun sin første Grand Slam-tittel i single, hun beseiret Betty Nuthall med 8-6, 6-1 i French Open-finalen for damer. Hun vant også Wimbledonturneringen det året, i finalen slo hun sin landsmann Hilde Krahwinkel med 6-2, 7-5. Jason McCaslin. Jason Paul McCaslin (født 3. september 1980, Toronto, Ontario), bedre kjent som «Cone», er bassist og støttevokalist i den canadiske pop punk-gruppen Sum 41. Han erstattet i 1999 Mark Spicoluk og har siden den gang vært med i bandet. Like etter han ble medlem av Sum 41, så fikk de kontrakt med Island Records for å lage sitt første album. Bakgrunn. Jason McCaslin har spilt bass siden han var 14, og hadde spilt i andre band, blant annet sammen med Avril Lavigne og Matt Brann (Second Opinion) før han ble medlem av Sum 41. Kallenavnet «Cone» fikk Jason med en gang han startet i Sum 41 av bandets vokalist Deryck Whibley "Bizzy D" på grunn av at han alltid spiste iskremkjeks (cones) til lunsj. I Sum 41 er det Jason som er den som oftest forteller nyheter om bandet. Han prater ofte med fans og svarer på spørsmål i avisene og på nettsiden deres. Schiphol lufthavn. Schiphol (IATA: AMS, ICAO: EHAM) er hovedflyplassen i Nederland. Flyplassen ligger i kommunen Haarlemmermeer, 18 km sørvest for Amsterdam sentrum. Flyplassen hadde før IATA-koden SPL, men denne er ikke lengre i bruk. Schiphol er den 4. største i Europa, målt i antall passasjerer med 46 088 221 i 2006, bare slått av Heathrow (67 530 223), Frankfurt (56 808 967) og Charles de Gaulle (52 810 683). Nesten 35 % av passasjerene ved flyplassen reiste interkontinentalt. Schiphol er også den tredje største i Europa målt i antall tonn frakt med 1 559 000 tonnfrakt i 2006, bare slått av Paris og Frankfurt . Schiphol har fem hovedrullebaner, pluss en som brukes hovedsakelig av privatfly. Den «femte rullebanen» (egentlig den sjette) ble ferdigstilt i 2003. Det foreligger allerede planer for en syvende rullebane. Flyplassen er bygget som en stor terminal oppdelt i tre store avgangshaller, den siste ferdig så sent som i 1994. Det foreligger planer om ytterligere utvidelser av terminalen. Schiphol har noen lavprisselskaper, men en del lavprisselskaper har valgt å heller benytte flyplasser som Rotterdam og Eindhoven i stedet. Dette er mye på grunn av den store trafikken på Schiphol og høye landingsavgifters. De lavprisselskapene som holder til på flyplassen holder til i H-pir, slik som easyJet, SkyEurope og Sterling Airlines. Schiphol er hovedbasen til selskapene KLM, Martinair og Transavia. Schiphol er verdens lavestliggende kommersielle flyplass, med tre meter under havoverflaten. Kontrolltårnet ved flyplassen, med sine 101 meter, var verdens høyeste da det var ferdigstilt i 1991. Terminaler og destinasjoner. Schiphol er bygget etter "en-terminal"konseptet, hvor alle fasilitetene ligger under samme tak. Terminalen er delt opp i tre seksjoner eller avgangshaller: 1, 2 og 3. Pirene B og C brukes til Schengenland. Pirene E, F og G blir brukt til non Schengenland, mens pirene D og H/M brukes til alle type flyvninger. Merk at: Selskapene og destinasjonene opplistet under er ikke alltid riktig; veldig få selskaper bruker alltid samme terminal; listen er basert på hvilken terminal hvert enkelt selskap bruker mest. Project Bandaloop. Project Bandaloop er ei kjent dansegruppe fra USA. Gruppa er kjent for sine opptredener i det som på engelsk kalles "aerial dance", det vil si dans og akrobatiske øvelser på steder som fasader, TV-tårn og fjellvegger. Gruppa bruker noe av det samme utstyret som brukes til rappellering for å få til dette. Gruppa utforsker forholdet mellom bevegelser og tyngdekraften og søker å stimulere publikums bevissthet på deres naturlige og konstruerte omgivelser. Danserne, klatrerne og tilriggerne har opptrådt for nesten en halv million mennesker i store deler av verden. Gruppa besøkte Stavanger i anledning dronning Sonjas 70-årsdag 4. juli 2007 og opptrådte i Gloppedalsura i forbindelse med Stavanger2008 i august 2008. Magnus Hedman. Magnus Carl Hedman (født 19. mars 1973 i Huddinge) er en svensk tidligere fotballspiller (målvakt). Han spilte tilsammen 58 landskamper for og representert landet i to VM-sluttspill og to EM-sluttspill. Hedman startet karrieren i AIK i 1990. Han vant Allsvenskan med AIK i 1992, og ble tatt ut som reservekeeper for Thomas Ravelli under VM 1994. Han debuterte på landslaget i februar 1997, og gikk i juli samme år til den engelske klubben Coventry City. Hedman spilte alle Sveriges kamper under EM 2000, og ble tildelt "Guldbollen" i 2000. Han spilte også samtlige kamper for Sverige under VM 2002. Hedman ble erstattet av Chris Kirkland i sesongen 2000/2001, da laget rykket ned fra Premier League. Han gjenvant plassen etter at Kirkland gikk til Liverpool etter én kamp i sesongen 2001/2002. Våren 2002 gikk Hedman til den skotske toppklubben Celtic. Han var utlånt til Serie A-klubben Ancona en kort periode i 2004. Mens han var i Ancona, ble han tatt ut til EM 2004, der han var reserve for Andreas Isaksson. Han spilte ytterligere en sesong for Celtic, før han la opp som profesjonell spiller på begynnelsen av sesongen 2005-06. Den 9. november 2006 ble det overraskende kunngjort at Hedman skulle prøvespille for Chelsea i en uke, på grunn av Chelseas mangel på skadefrie keepere. Overgangen ble offisiell 14. november 2006. Samme dag debuterte han for Chelsea i vennskapskamp mot Crystal Palace, som Chelsea vant 3-1. Hedman figurerte som reserve ved enkelte anledninger, men spilte ikke flere ganger for Chelsea. Nå har han lagt opp for andre gang i karrieren. Charlie Dominici. Charlie Dominici er en amerikansk sanger (født i Brooklyn, New York), mest kjent som den andre vokalisten i det progressive metal bandet Dream Theater. Han erstattet Chris Collins (På den tiden gikk bandet under navnet Majesty), og ble senere erstattet av kanadieren James LaBrie. Biografi. Charlie ble først kjent gjennom gruppen Franke and the Knockouts, hvor han spilte gitar og sang støttevokaler. Han gjennomgikk en opptaksprøve for bandet Dream Theater i 1987, og ble i november det året ansatt som fast vokalist. Sammen med Dream Theater spilte han inn et album, When Dream and Day Unite, i 1989. Men siden Charlie var en god del eldre en de andre bandmedlemmene, og ikke gikk overens med de andre medlemmene, fikk han sparken fra bandet en stund etter When Dream and Day Unite ble sluppet. De andre bandmedlemmene mente at Charlies stemme var for popaktig, og ikke passet inn i den progressive stilen Dream Theater spilte. De sammenlignet det med at Billy Joel skulle synge i Queensrÿche. Charlie var en god vokalist, som dessverre hadde havnet i feil band. Charlie holdt kontakten med Dream Theater selv om han etter hvert la metalbransjen bak seg, og begynte å jobbe med biler. Charlie ble senere invitert til å synge på Mike Portnoys bryllup med Merlene Apuzzo. Charlie begynte også å arbeide på et album sammen med sin bror, Kane Daily, men dette albumet så aldri dagens lys. I 2003 la Charlie ut en sang han hadde spilt inn på hjemmesiden sin, men den ble raskt fjernet, og sangen inneholdt kun piano. Charlie kan også bli hørt på Dream Theater bootlegen "When Dream and Day Unite Demos", som ble sluppet av YtseJam Records. Denne disken inneholder demoer og prøveinnspillinger fra tiden før When Dream and Day Unite. Den inneholder bl.a Charlie som synger coversanger av The Beatles og julesangen O Holy Night. I 2004 ble Charlie invitert med opp på scenen sammen med sine gamle kompiser i Dream Theater for å synge noen sanger i anledning albumet When Dream and Day Unites 15. årsdag. Etter at bandet hadde spilt gjennom hele albumet, spilte de «To Live Forever», en sang som ble skrevet i den samme tidsperioden, men ikke inkludert på albumet, og her fikk Charlie synge. Så spilte de Metropolis, hvor Charlie og LaBrie sang en duett, sammen med tidligere bandmedlem Derek Sherinian på keyboard. Denne fremføringen ble tatt opp på DVD og CD, og senere sluppet som en bootleg via YtesJam Records under navnet "When Dream and Day Reunite". Charlie, som ikke hadde sunget siden 1989, fikk igjen lyst til å skape musikk, og begynte å lage sitt eget soloalbum. Dette albumet ble sluppet i 2005 under navnet "O3: A Trilogy, Part 1". Dette er det første albumet i en serie på tre. Charlie, som nå har ingått en avtale med InsideOut Records, slapp sitt andre album i serien i februar 2007. Denne innspillingen er mye tyngre og mere progressiv en hans forrige album, og er det første som ble spilt inn med et fult band, under navnet Dominici. Dominici vil være oppvarmingsband for Dream Theater tre steder på deres Chaos in Motion turnè. Hage-saken. Hage-saken er blitt betegnelsen på saken der Atle Joar Hage i 1984 ble dømt for incest mot sine to barn. Han sonet dommen i 1986 og begikk selvmord i 1987, som en følge av anklagene. I 1998 ble han frikjent for anklagene (post mortem), etter at hans to barn begjærte saken gjenopptatt, i det de hevdet at det aldri var begått noen overgrep, og at det hadde funnet sted et justismord. Dødsboet ble i 1999 tildelt et mindre erstatningsbeløp av staten, samt dekket en del av sine saksomkostninger. Skilsmisse og tap av samværsrett. I forbindelse med skilsmisse fra sin kone, hevdet Atle Hages kone at han hadde begått seksuelle overgrep mot deres to barn (en sønn og en datter) i tidsrommet august 1980 til juni 1982. I skilsmissesaken ble han derfor fratatt samværsretten med barna. Straffesak. I 1984 ble det på grunnlag av anklagene også reist straffesak mot ham. Atle Joar Hage ble i Frostating lagmannsrett den 16. november 1984 dømt for «forbrytelser mot straffeloven § 195 første ledd 1. straffalternativ, § 194 og § 207 1. straffalternativ», til fengsel i 1 år, hvorav 120 dager ubetinget, og til å betale saksomkostninger med kr. 3 000,-. Aktor i straffesaken var Olaf Jakhelln. Ansvarlige dommere var Karl Solberg, Einride Einarson og Bård Olav Røsæg. Førstnevnte (Solberg) var også delaktig i justismordet mot Fritz Moen, kanskje det mest berømte justismord i norsk rettshistorie. Psykologene Bjørn Pleym og Per Rypdal gikk god for de beskyldninger barnas mor framsatte om seksuelle overgrep mot barna. De to barna til Hage ble, på grunn av sin alder (h.h.v. 7 og 9 år gamle) ikke ført som vitner i saken. Hage hevdet hele tiden at han var uskyldig. Hage påklaget dommen, og søkte også om benådning, men ingen av sakene førte fram. Atle Hage sonet fengselstraffen fra mai til september 1986. Mediefokusering, psykisk belastning og selvmord. Saken vakte betydelig offentlig oppmerksomhet og den stemplet ham i hans nærmiljø. Han ble en nedbrutt mann, isolerte seg, og fungerte ikke godt i sin stilling. Han begikk til slutt selvmord den 21. september 1987. Frikjenning. Den 29. desember 1997 fremsatte de to barna (da h.h.v. 20 og 22 år gamle) gjenopptakelsesbegjæring til Frostating lagmannsrett, i det de hevdet at det aldri var blitt begått noen overgrep mot dem. Etter muntlig forhandling avsa lagmannsretten 24. april 1998 dom der Atle Joar Hage enstemmig ble frifunnet. Oppreisning. På vegne av Atle Joar Hages dødsbo og på egne vegne, fremsatte barna i henhold til straffeprosessloven § 444, § 445, § 446 og § 448, den 9. juni 1998 krav om erstatning og oppreisning for uberettiget straffeforfølging mot Atle Joar Hage, med til sammen kr. 5 100.000,-. I kjennelsen ved Frostating Lagmannsrett av 24. September 1999, ble dødsboet tilsammen tilkjent erstatning fra staten på kr. 100 000,- og saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 34 965,-. Andre forhold. Det hører med til historien at Hages ekskone, Ada, også reiste tilsvarende anklager mot sin nye mann, Per Borthen; en sak som også har versert for det norske rettsvesenet. Ada er ikke blitt anklaget eller straffeforfulgt, verken i Hage-saken eller Borthen-saken. Hages datter fikk ifølge "Aftenposten" alvorlige psykiske problemer etter farens selvmord. Hages sønn sier han som barn ikke visste at det foregikk en rettssak, og at han kunne ha forklart de sakkyndige at «ingenting galt hadde skjedd». Sommer-OL 2016. Sommer-OL i Rio de Janeiro Sommer-OL i 2016 skal arrangeres i Rio de Janeiro De olympiske sommerleker 2016, de 31. olympiske sommerleker, er en planlagt internasjonal multisportkonkurranse som vil bli arrangert i Rio de Janeiro i Brasil fra 5. til 21. august 2016 i tråd med tradisjonen med de olympiske leker. De paralympiske sommerleker 2016 blir arrangert i samme by fra 7. til 18. september. Rio de Janeiro ble valgt som vertsby da Den internasjonale olympiske komité (IOK) kom sammen til sin 13. olympiske kongress i København i Danmark den 2. oktober 2009. Fire byer var med på IOKs endelige liste over kandidater; foruten Rio var disse Chicago i USA, Madrid i Spania, og Tokyo i Japan. Baku i Aserbajdsjan, Doha i Qatar og Praha i Tsjekkia leverte også inn formelle søknader om å få arrangementet, men ble ikke vurdert som gode nok til å være med i den endelige avstemningsprosessen. Kringkasting. 15. juni 2011 ble det klart at TV 2 har sikret seg rettighetene til Vinter-OL 2014 og Sommer-OL 2016. OL i Rio de Janeiro blir dermed de første olympiske sommerleker som ikke sendes på NRK. Skistar. Skistar er et svensk børsnotert aksjeselskap som eier og driver vintersportsanlegg i Norge og Sverige. Selskapet har anlegg i Sälen, Åre og Vemdalen i Sverige samt Hemsedal og Trysil i Norge. Skistar ble startet i 1975 av Mats og Erik Paulsen, grunnleggere av entreprenørfirmaet PEAB, som da kjøpte et skianlegg i Sälen. Etter at selskapet i 2005 kjøpte Trysilfjellet, fikk det en markedsandel av heiskortsalget i Sverige på 50% og i Norge på 28% Maurice Garin. Maurice Garin (født 3. mars 1871, død 19. februar 1957) var en fransk landeveissyklist best kjent for å vinne den første Tour de France i 1903. Han vant med 2 timer og 49 minutter foran nummer to, en rekord som fortsatt er gjeldende. Garin ble først utnevnt som vinner av Tour de France også i 1904, men ble senere diskvalifisert. Han la opp som profesjonell syklist etter dette. Kyskhet. Kyskhet, er i mange religiøse og kulturelle sammenhenger, en dyd som angår renhetstilstanden i kropp og sjel. Uttrykket blir som oftest forbundet med det å avstå fra seksuell omgang, spesielt utenfor ekteskapet. "Kyskhet" blir ofte oppfattet som synonymt med jomfruelighet eller avholdenhet fra all seksuell aktivitet. Imidlertid så anser noen seksuelt aktive gifte par for å være kyske dersom de kun har omgang med hverandre. På grunn av forbudet mot utenomekteskaplig seksuell omgang i abrahamittisk religioner, som nedstammer fra de ti bud og moseloven, har uttrykket blitt sterkere forbundet med seksuell avholdenhet før ekteskapet i den vestlige verden. Imidlertid kan uttrykket anvendes i forbindelse med religion, om alle personer i alle stater, enslige eller gifte, presteskap eller lekfolk, og har konsekvenser utover seksuell avholdenhet. Kyskhet er en av de syv dydene i katolsk lære, i motsetning til dødssynden begjær. Klassisk opprinnelse. I oldtiden ble verdien av kyskhet i høy grad drøftet i både homoseksuelle og heteroseksuelle kretser. Sokrates var en forsvarer av kyske, pederastiske forhold mellom gutter og menn, i motsetning til de pedagosiske forholdene med seksuelt uttrykk, som var rådende på hans tid. Platon, som har overført mye av denne læren, har blitt et eponym for denne typen kyskhet, som i dag er kjent som platonisk kjærlighet (i motsetning til romantisk kjærlighet, foreldrekjærlig, søskenkjærlighet etc.) Abrahamittiske religioner. Tradisjonelt sett har seksuelle handlinger vært forbudt utenfor ekteskapet i islamittisk og jødisk-kristen etisk sammenheng, og blir sett på som en synd. Siden fornærmelser av kyskhetsdyden, som oftest blir sett på som utuktig eller utroskap, har uttrykket blir satt i nær sammenheng med seksuelt avhold i vanlig bruk i den vestlige verden. Igjen, som ovenfor, så forordner ikke alle etiske system hver av disse. For eksempel, innenfor kristen etikk, ser Den romersk-katolske kirke på sex innenfor ekteskapet som en dyd, men forbyr bruk av kunstige prevensjonsmetoder, og ser på disse som et brudd på kyskheten i den forstand at det er mot Guds vilje og hensikt for seksuelt samvære. Mange anglikanske kirker tillater kunstig prevensjon, og ser på anledningen til å begrense familiestørrelsen som en mulighet som ikke er mot Guds vilje. En strengere oppfatning blir fastholdt av Shakersamfunnet, som forbyr ekteskap (og faktisk seksuelt samvær under enhver omstendighet), som et brudd på kyskheten. Ekteskap. I ekteskap i tradisjonell forstand, forplikter ektefellene seg til et livsvarig forhold som utelukker muligheten for seksuelle forhold med andre enn ektefellen. Den romersk-katolske kirken forbyr også onani, og seksualitet som ikke har forplantning som mål, innenfor ekteskapet. De fleste protestantiske trossamfunn er uenige i dette. Noen ser på forbud mot forenende, ikke-forplantningsrelaterte ekteskap, som kjetteri. Seksuell avholdenhet. Jomfrudom, den fysiske tilstanden av seksuell renhet, har ofte vært et krav for enkelte religiøse funksjoner, spesielt som prester og prestinner. For eksempel så var det i Romerriket et krav for vestalinner å være jomfruer, og beholde jomfrudommen fram til de forlot embedet etter 30 års tjeneste. "Sølibat" eller "vigslet jomfrudom" refererer vanligvis til ordinerte prester eller personer i religiøse ordener, og er en vedkjent levemåte der personen forsaker all seksuell tilfredsstillelse. "Kyskhetsløfte" kan også tas av lekmenn, enten som en del av en organisert religiøs livsstil (slik som de romersk-katolske beginerne) eller på individuelt basis, som en frivillig fromhetshandling og/eller som en del av en askesisk livsstil, ofte hengitt til kristen betraktning. Det frivillige aspektet har ført til at det har blitt inkludert i det uoppnåelige ideal. I enkelte religioner føres ofte en klostertilværelse i sølibat som en midlertidig fase, slik som blant mange menn i Buddhismen. Den romersk-katolske kirken krever at det avlegges et kyskhetsløfte før en person kan ordineres til diakon, for både sekulært presteskap og religiøse, gjennom et evighetsløfte. Gifte menn kan kun ordineres ved dispensasjon fra pavestolen. For tiden gis denne dispensasjonen kun til gifte menn som er ordinert i en annen kristen trosretning, og som har konvertert til romersk-katolsk retning. Enkemenn med barn kan ordineres. Til motsetning er ekteskap både anerkjent og oppfordret i den anglikanske og mange andre protestantiske trosretninger innen kristendommen. I den ortodokse kirke er sølibat ikke påkrevet for verdslige prester, men er påkrevet i munkeordener som biskoper velges fra. I alle tre trosretninger er sølibat nesten alltid påkrevet for klosterliv – munker, nonner og fratere – selv i sjeldne systemer med doble klostere, der ektemennene kunne gå inn i mennenes kloster, mens konene gikk inn i kvinnenes kloster. Anglikanismen krever ikke sølibat for det heteroseksuelle presteskapet, og foretrekker heller gifte prester, der prestens kone blir betraktet som en del av prestegjeldet. De fleste protestantiske tradisjoner tillater prester å gifte seg – Mormonere pleide også å oppfordre til polygami, og enkelte retninger innenfor mormonismen gjør fremdeles dette. Kampen i Gråbeinhølet. Kampen i Gråbeinhølet var en trefning mellom 3. kompani av IR 10 og de tyske fremrykkende styrkene som marsjerte opp Ådalen og inn i Valdres under Operasjon Weserübung i den andre verdenskrig hvor de tyske styrkene prøvde å omgå de norske stillingene i Bagn i Sør-Aurdal kommune. Nede i dalen er det en stor åpen gryte hvor veien går inn i gryta gjennom et smalt gjel i hver ende. De tyske styrkene kommer ikke forbi og prøver en rask flankemarsj over Bagnsbergatn med påfølgende infiltrasjon i de bakre norske områder for sperrestillingen ved Bagn. Forhistorie. På ettermiddagen fredag 18. april når tyske tropper Bagn. To tyske PzKpfw I stridsvogner kjører i tet. Det er norske stillinger i berget ovenfor Storefoss bro. Disse er under ledelse av kaptein Christiansen. De første angrepene blir stanset, og også angrep ved midnatt av III/IR 159 blir avvist. Med kun to bataljoner kom tyskerne ingen vei i Bagn, og de sendte derfor det forsterkede 9. kompani av 236. regiment under ledelse av hauptmann Herbert Stemmer i en omgående flankemarsj på høyre side langs hele åsen for å gå rundt nordmennene, rykke frem til Bagnsbergatn gård, for deretter å ta seg ned gjennom gråbenholet til de norske styrkenes bakside. Resultatet av en vellykket operasjon ville blitt at nordmennene ville fått et innfall rett i sitt oppmarsjområde. På ettermiddagen 19. april startet flankemarsjen, som raskt brakte dem i kontakt med 1. kompani av IR 10 ved Lykkja. Etter å ha overrumplet kompaniets forreste linje avanserte de raskt og gikk på i lia. På kvelden kom de frem til Bagnsbergatn gård og gikk i kvarter for natten. Fremrykking mot Gråbeinhølet. Før grålysning på morgenen 20. april rykker de tyske styrkene ut. De norske styrkene forlagt på og ved Juvkam var ennå i nattkvarter. Tysk ankomst ville bragt dem i ryggen på MG-stillingene ved Solbakken. Dette er midt i forsvarsrekkene i berget i Bagn sentrum. Bare tilfeldigheter hindret at hauptmann Stemmer denne morgenen rullet opp stillingene og gjorde det mulig for major Dauberts å avansere gjennom Bagn. Kaptein Rieber-Mohn stod sammen med tre ledsagere i veidelet ved Gråbeinhølet og diskuterte med korporal Skjeldal. Da åpner et maskingevær ild, bare 75 meter unna på andre siden av Sagbekken. Tyske styrker hadde nådd frem i småskogen på andre siden. På denne avstanden burde ikke et MG-lag bomme, og det er spekulert på om det ble skutt med maskinpistol og ikke MG. Denne skuddåpningen ble skjebnesvanger for de tyske styrkene, og endret antakeligvis krigens gang i Valdres og ødela hele deres kompani. Kamp i Gråbeinhølet. Kaptein Rieber-Mohn trodde det var norske og ropte «Ikke skyt, det må være en norsk patrujlje som tar feil av oss». Rett etter roper korporal Skjeldal tilbake at han ser tyske hjelmer. Rieber-Mohn svarer da at «Ja, da får du skyte». Skjeldal lå ytterst til høyre og skyter noen få rolige skudd og tyskernes skyting stopper opp. Så kommer det fra Skjeldal «Jeg har nå skutt tre om ikke fire tyskere». På stedet ble det funnet tre gjennomhullede tyske hjelmer. Dette ble senere bekreftet av en overlevende tysker som fortalte om trefningen til Rieber-Mohn på Lærdal sykehus. Løytnant Karl Aasen tenkte at kompanisjefen var alene. Han beordret skytterlinje og bajonetter på, og da det så ut som soldatene i 1. tropp ikke reagerte skjøt han i bakken. Senere fortalte han at de kjempet så dristig at dette var dristige menn. De fant kapteinen og fikk ordre om oppklaring i skråningen oppe til venstre. De rykket frem på skytterlinje i dyp snø i tett skog som hindret oversikt og skuddflater. De rykket frem så langt at de kunne høre tyskere snakke, og gikk i stilling langs veien som går langsmed Sagbekken. En ildkamp brøt løs og tyskerne anropte at de norske skulle overgi seg. Hver gang ble det skutt mot stedet der noen hørte tyskere som anropte. En norsk soldat ble truffet, skrek til og tyske styrker skjøt etter lyden. Nå ankommer 2. tropp langs veien fra husmannsplassen Hølvegen og løytnant Ness melder troppen klar for strid. Han får da i oppdrag å organisere et lag for å ta den tyske MG-stillingen. Resten av 2. tropp går i stilling på høyden fremme med korporal Skjeldal. Etter noe skyting langt oppe i skogen til venstre sendes fenrik Høgberg med 3. tropp oppover for å sikre flanken til 1. tropp. Ordonnans til kompanisjefen og 3. tropp i full oppløsning. Nå kommer det ordonnans for 3. gang fra bataljonssjef Løkken til kompanisjefen, med ordre om at han skal møte nede på hovedveien. Løytnant Ness overtar da kompaniet. Kravet om at kompanisjefen skulle møte var helt betydningsløst i forhold til kampene som raste. Ikke så galt at det ikke er godt for noe, for på veien hørte Rieber-Mohn folk som kom ned lia. Deler av 3. tropp var i full oppløsning etter at de var tatt under ild av tyske styrker fra høyden på østsiden av Sagbekken. En soldat i troppen fikk et skudd i håndleddet, og da fenrik Sæteren kalte Korsvoll og noen andre litt tilbake ble noen så skremt at de snudde og dro nedover igjen. Disse støtte så på kompanisjefen og fenrik Høgberg kom til. «Hvor i all verden skal dere hen» spør kompanisjefen. De svarer at det er tyskere der oppe. «Ja, det er derfor vi er her» repliserer Rieber-Mohn «det er derfor dere skal opp på høyden». Ikke før han minner dem på at 1. tropp og løytnant Aasen er uten flankesikring snur folkene og fenrik Høgberg leder dem på nytt oppover. Deler av troppen ble funnet helt nede på hovedveien hos major Løkken. Senere var det denne troppen som ble stormtroppen som ledet an i kampen om Bagnsbergatn gård og senere på Gubberud. 1. tropp i strid. Fenrik Aasen og 1. tropp kjempet fra stillinger ved veien vest for Sagbekken. En av karene meldte at han kunne se røyk fra en MG-stilling. Han ble spurt om han kunne bruke et maskingevær, svarte bekreftende og fikk et Madsen maskingevær. Etter en salve ble det levert tilbake, MG-reiret var ikke lengre operativt. I disse stillingene ved veien falt MG-skytter Olav Hesjedal fra Stamnes i Bruvik. Han ble funnet lang tid etter av bonden Ola Juvkam. Da hadde han et smil om munnen og med et familiebilde i hånden. Maskingeværet han brukte ble overtatt av Lars Trefald. Også Hans O. Stalheim fra Vossestrand ble truffet og døde senere av skadene. Han ble skutt i brystet og kula knuste ryggraden. Han ble lam og døde senere på sommeren. I tillegg ble to andre norske såret. Løytnant Aasen fikk deretter i oppdrag å ta troppen litt tilbake og opp i skråningen og rundt de tyske stillingene. En voldsom beskytning gjorde at de måtte kaste seg utfor en bratt skråning og ned i sine gamle stillinger. En kule river hull i Aasens jakke, en annen slår ned noen tommer fra hans venstre kne, en annen kule splintrer treet foran ham. Mens de ligger i sine gamle stillinger går Aasen opp på kne for å få overblikk, vender seg til sin nestkommanderende for å beordre et nytt forsøk, og blir truffet i høyre del av ansiktet. Nestkommanderende Midtkandal overtok kommandoen av troppen. Aasen klarte å ta seg frem til hjelpestasjonen og det viste seg at skuddskaden kun var et kjøttsår, selv om kjevebenet lå åpent. Storming av MG-stillingen. Før ordonnansen kom til kompanisjef Rieber-Mohn påla han løytnant Aarebru og 2. tropp å uskadeliggjøre det tyske MG-reiret som sperret for videre fremrykking. Laget til korporal Sverre Aas fra Leikanger fikk oppdraget. Bare to av dette laget reiste hjem fra Valdres uten skader. Tyskerne hadde satt seg fast 20 meter lengre oppe, og laget gikk på med pakninger i meterdyp snø. De kom opp på en liten høyde og foran dem var en svakt stigende hugstflate. I et gransnar på andre siden lå tyskerne. Aas bryter en kvist, tyskerne skyter og er dermed lokalisert. Laget deler seg og to tre skal gå bakover og til venstre for å komme inn på flanken til det tyske MG-reiret. Fenrik Aarebru hadde kommet til i mellomtiden og gikk selv sammen med Arnold Aven og Arnold Kvammen. De holdt sammen da de kom fra samme bygd. Begge ble såret. Mens disse rykket frem trakk resten av laget oppmerksomheten med ildstorm mot MG-stillingen. Idet solen kommer frem så ser de fire hjelmer på tyske soldater som ligger til høyre for maskingeværet. Laget i front stopper skytingen og tyskerne tror de er forsvunnet. Da åpner de som har gått rundt ild, en tysker reiser seg halvt opp og kaster en håndgranat som faller ned bak laget. Han blir skutt og dør. Senere blir flere tyske soldater funnet skutt på stedet. Korporal Aas vil nå avansere for å ta tyskerne som rømmer unna. Han trekker noe tilbake til høyre, og han og skarpskytteren Sigfried Walsvik gjør et sprang inn på platået og vinker MG-skytter Byrknes etter. Han blir liggende bak et tre to meter til høyre for Aas. Idet Aas vil videre mot MG-reiret trår han over et nedfall og en håndgranat detonerer i snøen foran han. Splinter sliter istykker venstre fot. Nye styrker har kommet til for de som er drevet bort. Byrknes skyter flere salver mot skogholtet på kort hold. 40 meter unna og til høyre åpner tyske styrker ild med maskinpistoler. En salve med en maskinpistol feller MG-skytteren, og litt etter blir han truffet av flere salver. Idet skarpskytter Walsvik trekker seg tilbake ser han Byrknes lent mot et grantre. Senere finner de han nedenfor skrenten noen meter bakover. Ytterligere en soldat rykker frem, men Edvin Færøy fra Gulen blir truffet og styrter få meter fra Aas, og blir senere revet opp av granatsplinter. MG-skytteren Konrad K. Byrknes fra Gulen ble gift ved påsketider det året, og hans kone fikk en datter senhøstes. Datteren er bosatt i Bagn. Løytnant Aarebru beskrev senere ilden som «morderisk», og de gjenværende ble drevet nedover og over Sagbekken. Aas krøp på magen nedover Sagbekken i snøvann. På vei nedover ble en tommelfinger skutt av. Håndgranaten hadde tidligere knust fotbladet og begge bein i leggen var brukket. Skaden ble ikke leget før etter to år. Lagføreren fikk oppleve flere tragiske hendelser under krigsdagene. Tre dager senere ble hans far drept under bombingen av Voss. Korporal Skjeldal har mens dette pågår gått over Sagbekken for å hjelpe en overlevende men såret tysk soldat som han hadde skutt. Etter å ha hjulpet denne går han etter laget til Aas, og kommer opp etter at laget har trukket seg tilbake. Dagen etter blir han funnet av sin bror Peter. Han er truffet i venstre tinning, hodet er løftet, han støtter seg på venstre albue og høyre hånd holder børsa. Hjernen ligger i lua ved siden av. Tysk motangrep. Etter at restene av stormlaget til Aarebru hadde samlet seg gikk tyske styrker til et voldsomt motangrep langs Sagbekken. Det brøt ut panikk på norsk side og soldater som lå i stillinger ovenfor veien langs Sagbekken løp ned langs veien til Juvkam. Løytnant Ness og løytnant Aarebru prøvde å stanse og roe dem ned, og etter 150 meter ble det etablert ny stilling. Løytnant Næss sendte ordonans Peter Skjeldal med ilmelding. Situasjonen var kritisk og de trengte forsterkninger. Major Løken har ingen forsterkninger å sende og ber dem om å prøve å holde ut. Kompanisjef Rieber-Mohn er nå tilbake ved kompaniet og situasjonen stabiliserer seg etter at angrepet har stoppet opp nede ved Sagbekken. Nordmennene holder stillingene. Sammen med Rieber-Mohn kommer 10-12 karer som han har fått med seg nede ved hovedveien. Noen av disse har hatt brovakt, og en av dem er Einar Øvrebø fra Ortnevik. De går Hølvegen oppover mot tyskerne som trekker seg tilbake for vedvarende motangrep nedenfra. Øvrebø har fortalt at han hørte noen rope lavt på hjelp. Fordi han ikke tør gå over veien går han litt tilbake før han går frem igjen på andre siden. Der finner han en såret som har et gapende sår på ene kjaken, og en arm som henger rart. Det er Arnold Kvammen fra Lavik som var med i fremstøtet til lagfører Aas. Han har antakeligvis kommet bort fra de andre under flankeangrepet på MG-stillingen. Når tyske soldater passerte lå han og spilte død, de hadde også sparket i han for å være sikker. To sanitetssoldater kommer til og tar seg av den sårede og Øvrebø går tilbake i stilling. I stillingen Øvrebø vender tilbake til er tre håndgranater detonert, uten at noen av karene som ligger der er skadet. Oppklaring og regruppering. Peter Skjeldal blir sendt forover for å finne ut hvordan stillingen er. Han ser da tre tyske soldater forlate sine stillinger vest for brua ved Sagbakken. Tyske styrker har rykket frem langs bekken og svært få av de norske har blitt i stilling langs Sagbekken. De tyske styrkene var på retrett og troppene ble trukket tilbake og kun et lag fra hver tropp ble liggende igjen i stilling. Senere ble troppene forlagt på Øvre Juvkam. Senere skjøt de tyske styrkene med 50mm bombekaster en times tid, og det var en del aktivitet foran de norske stillingene. Vaktlagene var observante og skjøt når de oppdaget mistenkelig aktivitet. De tyske styrkene samlet sine døde og sårede, og en merr fra Bagnsbergatn gård ble brukt for å transportere disse bakover til denne gården. For å unngå norsk beskytning brukte de presten Hveem og hans datter som skjold. De norske styrkenes sykebærere nektet å bruke Røde Kors-flagg som eneste beskyttelse, og Peter Skjeldal krøp inn mot de tyske stillingene for å lete etter sårede. Etter å ha støtt på tyske styrker vendte han tilbake. På aftenen blir det stille og det blir antatt at styrkene enten har gått rundt stillingen, har trukket seg tilbake for å forberede et angrep, eller har gått i kvarter. De tyske styrkene som ble observert var uten pakning og det ble derfor antatt at de hadde gått i kvarter noe sted. Nordmennene på sin side hadde med seg oppakningen hele tiden, og kledde på seg islendere og rullet seg inn i teltduker. For å få klarhet i hvor styrkene hadde tatt veien ble det igangsatt oppklaring langs veiene i skogen østover fra Juvkam. Det var tre tømmerveier østover i skogen. Befalingsmenn ledet patruljene og kaptein Rieber-Mohn ledet selv den ene patruljen. Tyskernes situasjon. Hauptmann Stemmer innså rundt 1730 at kompaniets oppdrag ikke lengre lot seg løse, og beordret retrett. En tropp fra 9. kompani av IR 236 fikk i oppdrag å slå seg igjennom til Bagn for å melde situasjonen. Klokken 2200 kommer en ordonnans tilbake og forteller at tyske styrker har rømt Bagn. Troppssjefen ber også om forsterkninger for å forsvare trenet til III. bataljon av IR 159 som er forlatt i Bagn. De tyske styrkene trekker seg tilbake til Bagnsbergatn, uten å vite at det stedet senere blir åsted for kampen om Bagnsbergatn gård. Eksterne lenker. Gråbeinhølet Gråbeinhølet Eindhoven lufthavn. Eindhoven lufthavn (IATA: EIN, ICAO: EHEH) er en regional flyplass utenfor Eindhoven i Nederland. Den er landets nest største flyplass, et godt stykke bak Schiphol. Flyplassen blir brukt til både sivil og militær trafikk. Fra Andre verdenskrig og opp til bare noen år siden het flyplassen Welschap. European Air Transport Command holder til ved den militære del av lufthavnen. Fijiansk dollar. Dollar (valutakode 'FJD') har vært Fijis valuta siden 1969. Det er vanligvis forkortet med dollar-tegnet $, alternativt FJ$ for å skille det fra andre valutaer som betegnes som dollar. Dollaren blir delt inn cent (1 $ = 100 cent). Dollar var også Fijis valuta mellom 1867 og 1873. Første dollar. Fiji utstedte papirsedler med benevnelse dollar og cent mellom 1867 og 1873. Dollaren hadde da lik verdi som den amerikanske sølvdollaren. Dollaren ble erstattet med britiske pund, kort tid før Fiji ble en britisk koloni. Andre dollar. Dollaren ble introdusert for annen gang i 1969. Den erstattet fijiske pund med en ratio på 1 pund = 2 dollar. Både mynter og sedler innehadde portrett av dronning Elisabeth II, og bilder av kulturelle gjenstander fra Fiji, som tabuaen på 20-centmynten. Da den nye avlutaen ble innført, ble det slått mynter i valøren 1, 2, 5, 10 og 20 cent, og sedlene hadde valøren 50 cent, samt 1, 2, 5, 10 og 20 dollar. 16. august 2005 annonserte Fijis finansminister Ratu Jone Kubuabola at kabinettet hadde godkjent introduksjonen av en 100-dollarseddel. Samtidig skulle 2-centsmynten inndras, da kostnadene med å slå mynten oversteg myntens verdi. Han la til at portrettet av dronning Elisabeth fortsatt ville være å finne på samtlige sedler. Det er fordi Fiji er en del av samveldet, og at dronning Elisabeth er regnet som overordnet leder av stammerådet på Fiji. Leder av Fijis nasjonalbank, Savenaca Narube, annonserte 11. februar 2006 at det ville bli innført polymersedler, hvor lokal kultur, handel, industri og lokale mennesker ville være avbildet. De nye sedlene er av forskjellig størrelse og ble innført i 2007. Engelsk svettesyke. Engelsk svettesyke (latin "sudor anglicus") var en svært smittsom sykdom som herjet epidemisk i England og i noen tilfeller på det europeiske kontinentet mellom 1485 og 1551. Den er ikke kjent verken før eller etter dette korte tidsrommet. Symptomene meldte seg dramatisk og plutselig, og sykdommen kunne føre til døden i løpet av få timer. Den har derfor ofte blitt regnet som en form for pest, uten at det er noen sikker relasjon til kjente pestformer. Årsaker, smittekilder og smitteformer er fortsatt ukjent. En annen medisinsk tilstand som ikke er relatert til engelsk svettesyke, hyperhidrose, kalles også uformelt for svettesyke. Gullbrokadeleiren. Gravert fremstilling av Gullbrokadeleiren, fra 1774 etter et maleri i Georg IIIs eie Kardinal Wolsey som organiserte møtet mellom de to kongene Henrik VIII, maleri av Hans Holbein Gullbrokadeleiren (også kjent som Field of Cloth of Gold (eng.) eller Camp du Drap d'Or (fransk)) refererer til et sted i Balinghem mellom Guînes of Ardres i Frankrike, og til et møte som fant sted der mellom Henrik VIII av England og Frans I av Frankrike fra 7. juni til 24. juni 1520. Møtet ble arrangert for å styrke vennskapsbånd mellom de to monarkene etter inngåelsen av en anglo-fransk avtale i 1518. Bakgrunn. De to land som utpekte seg som stormakter i Europa i 1520 var Frankrike under Frans I og Habsburgimperiet under Karl V av det tysk-romerske rike. England var fortsatt et svakere rike, og begge stormakter forsøkte å inngå allianser med Henrik VIII. Avtalen som ble inngått mellom Frankrike og England i London i 1518 var en ikke-angrepspakt for å gjøre det lettere å stå imot osmansk ekspansjon i Europa. Henrik hadde måneden før Gullbrokadeleiren hatt et mindre spektakulært møte med Karl V i Nederland og et i Calais. Både Henrik og Frans ønsket å bli sett på som renessansefyrster. Møtets mål var å vise hverandre hvor storslagne hoffene kunne være, noe som kunne være et grunnlag for gjensidig respekt, og dermed for fred mellom to nasjoner som lenge hadde vært fiender. Alt ble arrangert slik at forholdene ble like for begge parter. Møtet fant sted helt på grensen til det engelske territoriet rundt Calais. Dalen stedet ligger i ble jevnet ut slik at begge kom på samme nivå. Det var kardinal Thomas Wolsey som stod for planleggingen. Som pavelig legat hadde han stor makt, og han var en karismatisk og veltalende diplomat. Arrangementene. Kongene forsøkte å overgå hverandre med glinsende telt, store fester, musikk, dysting og leker. Det ble brukt så mye gullbrokade – et kostbart stoff vevet med silke og gulltråd – at møtet fikk navn etter dette. Ingenting ble spart i innkvarteringen av monarkene og deres hoff. Foran slottet i Guînes ble det reist et midlertidig palass på omkring 10 000 m² for den engelske kongen. Bare en omkring 2,5 m høy base var i tegl, mens resten var i stoff som var malt så det lignet stein eller tegl. Taket var stoff eller lerret malt så det så ut som takstein. Utenfor flommet rødvin fra to fontener. I løpet av en måned ble 2200 får og et lignende antall av andre dyr og fugler slaktet for å skaffe mat til de store hoffene. Mindre viktige gjester var innkvartert nedenfor de kongelige slottene, hvor det var reist 2800 telt. Det franske kongelige kapellet hadde et av Europas fineste kor, og det ser ut til at komponisten Jean Mouton stod for musikken. Tretaket som dekket et av teltene ble muligens senere installert i det nye kapellet i Ightam Mote, hvor det fortsatt kan sees, nå med falmede farger. Møtet. Henrik nådde Guînes den 4. juni, mens Frans tok inn i Ardres. Etter at Wolsey med et stort følge hadde besøkt Frans møttes de to kongene i Val d'Or, midt mellom deres slott, den 7. juni. Dagen etter var det ridderturneringer. Begger konger dystet, men ikke mot hverandre. Det var også banketter, der kongene hadde hverandres dronninger til bords, og underholdning som bueskytteroppvisninger og bryting mellom bretonske og engelske atleter. Den 24. juni, på Kristi legemsfest, feiret kardinal Wolsey avskjedsmessen, og de to monarkene reiste hjem. Rykter fortalte at det ble sett en drage eller en stor salamander som fløy over forsamlingen under messen, noe de overtroiske så som et tegn; antagelig dreier det som om fyrverkeri som ble avfyrt ved et uhell. Prekenen ble holdt av Richard Pace, en nær venn av Erasmus. Wolsey gav også, med pavelig fullmakt, avlat til alle som var tilstede under messen. Groningen lufthavn Eelde. Groningen Airport Eelde (IATA: GRQ, ICAO: EHGG) er en sivil flyplass i Eelde utenfor Groningen i Nederland. Flyplassen brukes mest til charter-trafikk, men har også noen få ruteflyvninger. I 2005 betjente flyplassen 163 000 passasjerer. KLM Flight Academy og Dutch Flight Academy (DFA) holder til ved flyplassen. Katarina av Lancaster. Katarina av Lancaster (også kjent som "Katarina" eller "Catherine Plantagenet" og som "dronning Catalina av Castilla og León") (1372/1373 – 2. juni 1418) var datter av John av Gaunt, 1. hertug av Lancaster, og hans andre hustru, Constance av Castilla. Katarina ble født enten i 1372 eller året etter i Hertford Castle, Hertford, Hertfordshire, i England. Hun var ledsager for Hosebåndsordren i 1384. Katarina giftet seg med Enrique eller Henrik III av Castilla i 1393 i Burgos. Ettersom hennes mor var datter av Pedro eller Peter av Castilla, og hadde vært en som selv hadde hevd på tronen i Castilla var ekteskapet en hjelp til å gjenopprette et skinn av berettigelse for Trastamara-linjen. Dronning Katarina døde i Valladolid av et slag, sannsynligvis fremmet på grunn av hennes enorme fedme, og hun etterlot således sin tretten år gamle sønn i hendene på hoffmenn som tjente sine egne interesser. Skageflå. Skageflå er en fraflyttet fjellgård som ligger på en fjellhylle ca. 250 meter over Geirangerfjorden med utsikt til fossene de Sju Søstre og fjellgården Knivsflå på den andre siden av fjorden. Det er en av flere gårder i og under utsatte fjellheng i Geiranger; med gårder som Megardsplassen, Horvadrag, Matvik, Knivsflå og Blomberg. Med sightseeingbåten MS «Geirangerfjord» som går fra Geiranger sentrum tar turen opp fra fjorden 25 minutter til Skageflå, noe lengre er det opp til "Knivsflå" med en fottur på 40 minutter, og enda noe lengre er det til "Blomberg" med en forttur på ca 60 minutter. Det er også mulig å ringe etter taxibåt om en ombestemmer seg og turen blir for bratt. Fra 2007 av har det vært mulig å oppleve Geirangerfjorden på kloss hold i RIB-båter. Billetter til fjordsafariet kan kjøpes på turistinformasjonen eller på kaien hos Fjord Guiding. Den guidede turen i Geirangerfjorden tar ca 1,5 time. Blomberg. Blomberg (ca. 450 moh) er en fraflyttet fjellgård ved Geirangerfjorden. Fra gården har man utsikt over fjorden og fossene Brudesløret, De syv søstrene og Friaren. Det er en av flere gårder i og under utsatte fjellheng i Geiranger; med gårder som Megardsplassen, Horvadrag, Matvik, Knivsflå og Skageflå. Med sightseeingbåten MS «Geirangerfjord» som går fra Geiranger sentrum tar turen opp fra fjorden 60 minutter til Blomberg, noe kortere er det opp til "Knivsflå" med en fottur på 40 minutter, og enda litt kortere er det til "Skageflå" med en forttur på ca 25 minutter. Det er også mulig å ringe etter taxibåt om en ombestemmer seg og turen blir for bratt. Knivsflå. Knivsflå er en fraflyttet fjellgård oppe på et platå ved siden av fossene De Sju Søstre, ca. 250 meter over Geirangerfjorden. Før de ble omdøpt, het da også disse fossene Knivsfossane. Det er en av flere gårder i og under utsatte fjellheng i Geiranger; med gårder som Megardsplassen, Horvadrag, Matvik, Skageflå og Blomberg. Likevel var det Knivsflå-gården som i eldre tid gikk for å være den beste gården i Geirangerfjorden, trolig på grunn av den flotte plasseringen i solhellingen. Med sightseeingbåten MS «Geirangerfjord» som går fra Geiranger sentrum tar turen opp fra fjorden 40 minutter til Knivsflå, noe kortere er det opp til "Skageflå" med en fottur på 25 minutter, og noe lengre er det til "Blomberg" med en forttur på ca 60 minutter. Det er også mulig å ringe etter taxibåt om en ombestemmer seg og turen blir for bratt. Fra 2007 av har det vært mulig å oppleve Geirangerfjorden på kloss hold i RIB-båter. Billetter til fjordsafariet kan kjøpes på turistinformasjonen eller på kaien hos Fjord Guiding. Den guidede turen i Geirangerfjorden tar ca 1,5 time. Bruket Knivsflå blei fraflyttet fordi herradsstyret mente at risikoen var stor for at en fjellhammar ovanfor husene ville rase ut. Dette har vært den mest utsatte gården i Geiranger, og steinsprang og ras har tatt livet av seks mennesker på Knivsflå i løpet av hundre år. 500 meter ovenfor gården er det et flott utsynspunkt. Det går en knapt synlig sti opp dit. Sally Ann. Sally Ann er et butikk- og bistandskonsept som tar sikte på å utvikle lønnsom rettferdig handel mellom U-land og I-land. For å oppnå rasjonell drift og konkurransedyktighet i markedene, utnyttes Frelsesarmeens samlede ressurser og nettverk samt alliansemuligheter med eksterne. Ideen vokste fram i Bagladesh, der Birgitte og Bo Brekke hadde en visjon om å skape arbeidsplasser for tidligere prostituerte. Gjennom kontakt med Jan Aasmann Størksen i Norge, begynte konseptet å ta form. Samarbeid med kjente designere i kombinasjon med en våknende interesse for rettferdig handel har gjort prosjektet til en suksess i Norge. Sally Ann er i ferd med å etablere seg i andre land i Europa. Produksjonen har spredd seg til ulike deler av verden som f. eks. Peru, Kenya og Moldova. Ny leder for Sally Ann er Jan Risan Caraș-Severin. Caraș-Severin er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Banat. Administrasjonssenteret er byen Reșița. Befolkningen er 333 219 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, seks byer og 69 comună. Galați (fylke). Galați er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Moldavia. Administrasjonssenteret er byen Galați. Befolkningen er 619 556 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, to byer og 59 comună. Arad (fylke). Arad er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Banat. Administrasjonssenteret er byen Arad. Befolkningen er 652 625 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har én municipiu, ni byer og 68 comună. Bacău (fylke). Bacău er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Moldova. Administrasjonssenteret er byen Bacău. Befolkningen er 706 623 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har tre municipiu, fem byer og 80 comună. Botoșani (fylke). Botoșani er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Oltenia. Administrasjonssenteret er byen Botoșani. Befolkningen er 452 834 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, fem byer og 67 comună. Brăila (fylke). Brăila er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Brăila. Befolkningen er 373 174 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har én municipiu, tre byer og 40 comună. The Temptations. The Temptations på Gurtenfestival 2000 The Temptations er ei kjent vokalgruppe fra USA med repertoar innen rhythm and blues, doo-wop, funk, disco og soul. Gruppa, som stort sett har vært en kvintett, blei stifta i 1961 og har altså nå (2009) eksistert i nærmere femti år – riktig nok med skiftende besetning. Det er bare Otis Williams av de opprinnelige medlemmene som fortsatt er i live. Gruppas popularitet var på topp på 1960-tallet, men den hadde også flere stor hits på begynnelsen av 1970-tallet. Den regnes som en av historias største suksesser innen populærmusikk. Den var svært viktig for å etablere plateselskapet Motown, som den har vært tilknytta i 40 år (1961–77 og 1980–2004), og dets spesielle sound. I tillegg til utsøkte vokalharmonier er The Temptations kjent for sin sceneopptreden med enkel, men effektfull koreografi og stilfulle dresser. Begynnelsen. The Temptations har utgangspunkt i de to gruppene "The Primes" og "The Distants". The Primes var en doo-wop-trio bestod av barndomsvennene Paul Williams, Eddie Kendricks og Kel Osbourne. Guttene var opprinnelig fra Birmingham i Alabama, der de i 1955 hadde danna gruppa "The Cavaliers" (sammen med Wiley Waller), men de flytta etter hvert til Detroit for å søke lykken innen musikk. De blei svært populære lokalt, og manageren deres, Milton Jenkins, fikk i tillegg satt sammen ei jentegruppe etter samme modell, "The Primettes" – som etter hvert skulle bli til The Supremes. The Distants hadde sin bakgrunn i ymse grupper der Otis Williams hadde vært sentral. Andre medlemmer var Elbridge «Al» Bryant, James «Pee-Wee» Crawford (etter hvert erstatta av Albert «Mooch» Harrell), Richard Street og Melvin Franklin. Begge gruppene var sterkt inspirert av de store innen tidas Detroit-musikk, som The Miracles og Smokey Robinson, The Cadillacs, Frankie Lymon & the Teenagers, The Drifters og The Isley Brothers. The Distants fikk gitt ut et par singelplater, hvorav «Come On» blei en lokal hit. De fikk så i 1960 et tilbud om kontrakt med plateselskapet Motown under ledelse av Berry Gordy. Williams, Bryant og Franklin takka ja, mens de to andre valgte å drive The Distants videre. Samtidig var The Primes i oppløsning da Osbourne flytta fra Detroit. Otis Williams gav nå Kendrick tilbud om å være førstesanger i den nye gruppa, noe denne godtok under forutsetning av at Paul Williams også fikk være med. Det blei dermed Otis Williams, Melvin Franklin, Elbridge Bryant, Eddie Kendricks og Paul Williams som våren 1961 inngikk kontrakt med Gordy, i begynnelsen riktig nok på platemerket "Miracle". Gruppa kalte seg først "The Elgins", men da det viste seg at dette navnet var opptatt, kom de opp med "The Temptations". The Temptations. Fram til 1963 spilte de inn sju singler (en under navnet "The Pirates"). Ingen av dem kom inn på Hot 100-lista i USA. Likevel blei gruppa kjent som ei av landets mest talentfulle grupper, og det var særlig Paul Williams og Eddie Kendricks (som delte på førstestemmene) som vakte oppsikt. Plateselskapet prøvde med ulike låtskrivere og ulike stilarter for å finne hva som kunne bringe The Temptations til topps, men uten hell. På slutten av 1963 fikk Bryant sparken og blei erstatta av David Ruffin. I april året etter lyktes det så endelig for gruppa. Med «The Way You Do the Things You Do» (skrevet av Smokey Robinson og Bobby Rogers) kom de inn på Topp 20. Kendrick sang førstestemmen på denne og de to neste singlene. Robinson var imidlertid fascinert av Ruffins stemme, og var på leiting etter en passende låt. Det blei «My Girl» (av Robinson og Ronald White), som blei utgitt julaften 1964 og nådde førsteplass på listene i mars året etter. Den dag i dag er dette gruppas signaturmelodi. Ruffin sang også førstestemmen på neste tre singlene; alle kom inn på Topp 20. Norman Whitfield overtok snart som hovedprodusent for gruppa, og han fikk flytta dem fra Robinsons myke ballader til en råere soul-stil a la James Brown. De fikk flere hits, de fleste med Ruffin i front. I perioden fram til 1968 kom det også årlig nye album fra The Temptations. De blei internasjonale stjerner og hadde hyppige tv-opptredener. Ruffin mente nå at det var han som hadde sikra suksessen, og han tok til å kreve spesialbehandling. Da The Supremes endra navn til "Diana Ross and The Supremes", mente han at et tilsvarende navneskifte var passende for The Temptations. Samtidig gjorde kokainbruk at han ikke møtte til øvinger og konserter. Etter flere advarsler fikk han i juni 1968 sparken,og Dennis Edwards kom inn som erstatter. Ruffin godtok avgjørelsen til å begynne med, men så begynte han å dukke opp på gruppas konserter og hoppe opp på scenen under sanger som hadde vært hans. I oktober gikk han til sak mot Motown for å komme unna en tidligere solokontrakt han hadde med selskapet. Resultatet blei et forlik der han forplikta seg til å bli ut kontraktperioden. The Temptations endra nå atter stil, denne gang mer mot funk/psykedelisk rock. De hadde flere felles opptredener og plater med "Diana Ross and the Supremes", som bevegde seg i samme retning. Temptations største suksess fra denne tida er singelen «Cloud Nine» og LP-en med samme navn. Begge kom blant de ti øverste på sine respektive lister, og albumet gav Motown selskapets første Grammy. Mot slutten av 1960-tallet svikta Paul Williams' helse, samtidig som han blei stadig mer alkoholisert. I 1969 og 1970 var Richard Street (fra "The Distants") gjerne med på turneer, der han enten sang Williams' stemme fra bak teppene eller deltok fullt på scenen. Samtidig blei forholdet mellom Kendrick og de andre i gruppa betent, og han gikk ut våren 1971. Omtrent på samme tid nådde «Just My Imagination (Running Away with Me)», der han og Paul Williams deler på å synge førstestemmen, topplassen på hitlistene. Kendrick blei erstatt av Ricky Owens, som imidlertid viste seg å være et dårlig valg. Gruppa blei derfor nå en periode en kvartett. Paul Williams slutta nå også, og Richard Street tok offisielt over. Williams forstatte som rådgiver og koreograf. Han kom seg noe helsemessig, og Motown var i gang med planer for en solokarriere ta han døde i 1973, sannsynligvis for egen hand. Damon Harris kom inn som gruppas femtemann, og de hadde flere store hitlåter på begynnelsen av 1970-tallet. Den største kom nok høsten 1972 med Whitfields opus magnum, «Papa Was a Rollin' Stone», en lang dramatisk melodi, som i en nedkorta sjuminutters versjon havna på topp på pop-listene. Verket erobra tre Grammy-priser. Whitfield fulgte opp med flere komposisjoner i samme stil, men dette falt i dårlig smak hos medlemmene av The Temptations, og de bad om å få ham skifta ut som produsent. Dette skjedde, og Jeffrey Bowen overtok ansvaret for gruppa. Tida for de store slagerne var nå over. Det blei gjort endringer både av besetning og av produsenter uten stor nytte. Otis Williams mente at Motown ikke satsa nok på gruppa, og i 1977 skifta de selskap til Atlantic Records. Heller ikke her fikk de noen suksess, og i 1980 vendte de tilbake til moderhuset. Etter flere feilslåtte forsøk på å få nye hit valgte Motown å satse på en gjenforeningsturne i 1982. Eddie Kendricks og David Ruffin blei med igjen. Singelen «Standing on the Top» fikk relativt gode plasseringer, og turneen med sju sangere (Ruffin, Kendricks, Otis Williams, Franklin, Edwards, Richard Street og Glenn Leonard) blei – i alle fall økonomisk sett – en suksess. Samarbeidet var imidlertid fortsatt noe svakt, og etter endt turne forlot Ruffin og Kendricks gruppa igjen og fortsatte som duo. De påfølgende åra hadde The Temptations en og annen hitlåt uten heilt å nå gamle høyder. Det var fortsatt uro i gruppa og stadige skifter i besetninga. I 1989 blei de innvotert i Rockens æresgalleri. Gruppemedlemmene som omtales i galleriet, er Edwards, Franklin, Otis Williams, David Ruffin, Eddie Kendricks og Paul Williams. Etter å ha møttes igjen ved denne anledninga gjennomførte tre av dem en turne under navnet "Ruffin/Kendrick/Edwards, Former Leads of The Temptations". Ei planlagt plate blei derimot ikke noe av, da Ruffin døde i 1991 av en overdose kokain. Året etter døde Kendrick (som på denne tida hadde sløyfa s-en sist i navnet sitt) av lungekreft. Helsa til flere av de gamle Temptations tok til å skrante, og utover på nittitallet fortsatte gruppa med stadig nye folk. I 1997 turnerte Otis Williams, Ron Tyson, Theo Peoples, Harry McGilberry og Terry Weeks. De opptrådte også i pausen på Super Bowl året etter. Samme år kom albumet "Phoenix Rising", og for første gang på over tjue år solgte de over en million eksemplarer av ei plate. I 1998 kom også en to-episoders tv-film basert på Otis Williams' sjølbiografi. Den blei godt mottatt og fikk Emmy-prisen for beste regi. Filmen var utgangspunkt for flere søksmål fra familien til andre av The Temptations. Disse førte imidlertid ikke fram. I 1999 blei gruppa innvalgt i Vokalgruppenes æresgalleri. Med ulike sammensetninger har de fortsatt også i det nye årtusenet. I 2001 fikk de Grammy for albumet "Ear-Resistible", og i 2007 var de nominert for sin versjon av Marvin Gayes «How Sweet It Is (To Be Loved by You)». Avleggere. Flere av de tidligere Temptation-medlemmene deltar eller har deltatt i ulike avlegger-grupper. Mest kjent er nok "Ruffin/Kendrick/Edwards: Former Leads of the Temptations" (R/K/E: Tidligere førstesangere i...), som bestod blant annet av de tre navngitte sangerne. Da Ruffin døde, fortsatte Edwards og Kendricks (sammen med inntil fire andre, blant andre Damon Harris) å turnere under navnet "The Temptations", noe som førte til søksmål fra Otis Williams. Da Kendrick så døde, splitta Edwards og Harris opp og danna "Dennis Edwards and the Temptations Review" og "Damon Harris and the Temptations Review". Også andre fra de opprinnelige avleggerne starta Temptation-hyllest-grupper. Besetninga har vært like skiftende som i den originale gruppa. På 2000-tallet har Paul Willams' sønn med samme navn sunget i Edwards' gruppe. Harris forlot etter hvert sin "Review" og danna "Damon Harris and the Temptations Tribute", mens de øvrige medlemmene kalte seg "Glenn Leonard and the Temptations Experience". Richard Street har også ei gruppe. Den går enten bare under hans navn, eller den kalles "Richard Street's Temptations". Leonard, Woodson og Henderson har turnert som "Legendary Lead Singers of the Temptations" og "The Temptations Reunion Show" sia 2004. Også dette har ført til rettssaker fra Otis Williams. Mest populære låter. Dette er ei oversikt over singler som nådde opp blant Topp 10 på pop-listene i USA eller Storbritannia, samt de som gikk heilt til topps på rhythm-and-blues-lista i USA. Populære album. Dette er ei oversikt over album som komm inn på Topp 10 i USA (US), Storbritannia (UK) eller på Billboars rhythm-and-blues-liste (R&B). Buzău (fylke). Buzău er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Buzău. Befolkningen er 652 625 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, tre byer og 82 comună. Călărași (fylke). Călărași er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Călărași. Befolkningen er (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, tre byer og 48 comună. Comună. Alexandru Odobescu Constanța (fylke). Constanța er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Dobrudsja. Administrasjonssenteret er byen Constanța. Befolkningen er 715 151 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har tre municipiu, åtte byer og 52 comună. Covasna (fylke). Covasna (rumensk) eller Kovászna (ungarsk) er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Sepsiszentgyörgy. Befolkningen er 222 449 (2002). Majoritetsspråket (over 80 prosent) er ungarsk. Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, tre byer og 40 comună. Dâmbovița (fylke). Dâmbovița er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Târgoviște. Befolkning: 541 763 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, fire byer og 76 comună. Trisa Hayes. Trisa Hayes Laughlin (født Trisa Hayes 14. mars 1969) er en tidligere fribryter kjent under navnet Beulah McGillicutty. Hun er gift med ECW stjernen Tommy Dreamer. Christoffer Oftedahl. Christoffer Oftedahl (født 1917 på Stabekk i Bærum, død 1982) professor i geologi ved Norges tekniske høgskole (NTH). Sønn av Knut Th. Oftedahl. Biografi. Han ble cand. real. ved Universitetet i Oslo i 1942 og Dr. philos. samme sted i 1949. Han var først ansatt som vitenskapelig assistent på Mineralogisk Museum Tøyen i Oslo. Han var et år ved University of Illinois før han ble ansatt som statsgeolog ved Norges Geologiske Undersøkelse i Oslo. I 1959 ble han utnevnt til professor i generell geologi ved Geologisk institutt, Norges tekniske høgskole. Bibliografi. "Norges geologi". Tapir. 1981. ISBN 82-519-0446-3 Henning Rivedal. Henning Leiv Rivedal (født 31. august 1944 i Fjaler) er en norsk forfatter og journalist og kulturpersonlighet. Han er også tidligere lengdehopper. Rivedal gikk på Firda Gymnas på Sandane fra 1962 til 1965. Han ble landskjent da han med Bergljot Engeset ledet tidlige episoder av Lekestue (1971). Videre var han programleder i Sportsrevyen, der han var den første som ledet sendingene på nynorsk. Han arbeidet i NRK sentralt og i distriktskontoret for Sogn og Fjordane (1971-83), var kultursjef i Naustdal kommune og skuespiller ved Sogn og Fjordane teater (blant annet som Olav Haraldson i Bømlo-spelet, 1986), frilansjournalist, samt informasjonssjef i Sogn og Fjordane fylkeskommune (2001-2006). Rivedal er bosatt i Leikanger og har skrevet flere lokalhistoriske bøker. Han har den senere tid ivret for at TINE-kartongene skal si «Mjølk». Rivedal hoppet 7,10 i lengdehopp (Byrkjelo, 11. juli 1970) for Askvoll og innehar en god plassering på adelskalenderen. Urreptiler. Anapsidene har et skalletak uten åpninger bak øyet. Urreptiler eller anapsider er krypdyr der skalletaket ikke har noen åpninger bak øyet. En slik hodeskalle kalles «anapsid» (latin for "uten bue"), og gruppens vitenskapelige navn er Anapsida. Denne formen for skalletak er den originale for firbente virveldyr og finnes også hos de tidlige panserpaddene som gav opphav til krypdyrene. Blant krypdyr er det bare skilpadder som har denne denne formen for skalletak i dag. Systematikk. Urreptiler er ikke en fullstendig systematisk enhet, men en samlebetegnelse på tidlige grupper av krypdyr. Det virkelige slektskapsforholdet mellom de første urreptilene fra devon og karbon og de senere gruppene fra perm og dagens skilpadder er ikke skikkelig klarlagt. Mange forskere mener at de moderne skilpaddene ikke er urreptiler, men diapsider som har mistet åpningene i skalletaket for å styrke hodeskallen. Denne teorien er ikke allment akseptert og er gjenstand for en del debatt, se Parareptilia. Historie. De første urreptilene dukket opp i karbon. De var små, lette dyr, ikke ulik dagens firfisler. Det eldste fossilet som tentativt er klassifisert som et urreptil er "Casineria", et fragmentarisk funn fra Skottland fra midtre karbon, ca 340 millioner år siden. Med sine vanntette egg og skjelldekkede hud (se krypdyr) kunne de utnytte økologiske nisjer som ikke var tilgjengelige for panserpaddene. Urreptilene nådde sitt høydepunkt på slutten av karbon og begynnelsen av perm og det utviklet seg flere store og tungbygde former. I perm fikk de sterk konkurranse av de pattedyrliknende krypdyrene og i overgangen til trias også fra diapsidene som begynte å bli vanlige. De fleste urreptilene, inkludert millerettider og de store pansrede pareiasaurene døde ut i slutten av perm, men noen av de små planteetende procolophonidene overlevde et stykke inn i trias. Nålevende urreptiler. Den eneste nålevende gruppen reptiler med en anapsid hodeskalle er skilpaddene. De tidligste fossile skilpaddene man kjenner er fra trias, men disse er allerede tydelige skilpadder med skulder- og hofteleddene innenfor brystkassa. Skilpaddene var åpenbart allerede da en gruppe med lang evolusjon bak seg, og hvor skilpaddene faktisk hører hjemme på krypdyrenes stamtre er usikkert. Taxonomi. Å lage en systematisk oversikt over urreptilene er vanskelig. Mange av gruppene er kjent fra svært fragmentariske funn, og mange er spredt ut over bortimot 70 millioner år. Urreptilene gav også opphav til resten av krypdyrene, og til pelycosaurene (pattedyrenes forfedre) i løpet av Karbon-tiden, og detaljene i denne oppsplittingen er langt fra klarlagt. I tillegg kommer striden mellom forskere som ønsker å bruke formell klassifisering og de som ønsker å bruke kladistisk klassifisering. Denne oversikten bygger på litt forskjellige arbeider , men klassifiseringen av denne gruppen, særlig de tidlige formene, er i stadig forandring. Kladistisk klassifisering. `-Primitive captorhinider ("Casineria", muligens "Westlothiana" og "Hylonomus") Tuapse. Tuapse (russisk Туапсе́, adygisk: ТIуапсэ) er en by i Krasnodar kraj i Russland. Den ligger ved nordøstkysten av Svartehavet, rundt 100 km sør for Krasnodar. Innbyggertall: 63 513 (est. 2005), 64 238 (folketelling 2002), 63 081 (folketelling 1989). Byen er et betydelig senter for folkeslaget sjapsuger, hvorav rundt 10 000 bor i Tuapse. Selve bynavnet Tuapse sies å være adygisk (, som betyr «to vann»), men navnet er også attestert i tidlige greske kilder som "Topsida". Den nåværende bosetningen ble grunnlagt i 1838 som det russiske fortet "Veljaminovskoje" (russisk: Вельяминовское). Et år senere ble den okkupert og jevnet med jorden av sjapsugene, men den ble straks gjenoppbygget. Under Krimkrigen tok tyrkerne fortet og holdt det i to år (1857–59). Mellom 1875 og 1897 het landsbyen "Veljaminovskij Posad" (russisk: Вельяминовский посад). Den fikk innvilget byrettigheter i 1916. Under Sovjet-tiden ble byen utviklet til en betydelig utskipningshavn for olje, og sluttpunkt for en oljerørledning fra Groznyj og Majkop som ble ferdigstilt i 1928. Blant byens viktigste industrier er oljeraffinerier og et skipsverk. Byen er også et viktig turiststed, og er det nordlige senter for et turistområde som strekker seg sørover til Sotsji. Beliggenheten ved Kaukasusfjellenes vestlige utløpere gir byen et svært mildt klima. Innen byområdet ligger også de to større stedene "Novomikhailovskij" (10 335 innbyggere) og "Dsjubga" (5 194 innbyggere). Saitama Stadium. Saitama Stadium (埼玉スタジアム2002, "Saitama Sutajiamu Nimarumaruni") er et fotballstadion i Midori-ku i Saitama i Japan. Dette er hjemmebanen til Urawa Red Diamonds. Stadionet, som har en kapasitet på 63 700, var vertskap for fire kamper under fotball-VM 2002 i Japan og Sør-Korea. Krasnodar. Krasnodar er en by i det sørlige Russland, ved elven Kuban. Den er hovedstad i Krasnodar kraj. Byen har cirka 635 000 innbyggere, og hele kommunen har 779 663 innbyggere medregnet blant annet drabantbyene Kalinino og Pasjkovskij. Krasnodar har internasjonal flyplass og togforbindelse med blant annet Moskva. Historie. Byen ble grunnlagt i 1794, under navnet Jekaterinodar, som betyr «Katarinas gave». Navnet henspilte på at Katarina den store ga hele Kuban-regionen til en gruppe Kosakker (heretter kalt Kubankosakker). Den ble omdøpt til Krasnodar (betyr «Rød gave») i 1920. Solstad Offshore. Solstad Offshore () er et norsk rederi innen forsyningsbransjen som er leverandør av maritime tjenester til oljerelatert offshorevirksomhet over hele verden basert på spesialtonnasje. Moderne flåte på totalt 32 fartøyer hvorav mange moderne og avanserte ankerhåndteringsfartøyer (AHTS). Selskapet spesialiserer seg på fartøyer for undervannskonstruksjon (OCV/CSV). Administrasjon. Solstad Shipping er et heleid selskap av Solstad Offshore som fungerer for administrasjon, operasjon og markedsføring. Selskapet har sitt hovedkontor i Skudeneshavn, men har også kontorer i Aberdeen, Rio de Janeiro og Singapore. I april 2007, kjøpte Solstad Offshore ASA seg opp til å bli største eier i Rem Offshore. Etter en langvarig eierstrid med selskapets andre hovedaksjonær, Åge Remøy, ble det i 2009 inngått en avtale mellom partene som endte med en deling av REM Offshore, hvor Solstad Offshore fikk 7 skip og 1 nybyggingskontrakt, og REM satt igjen med 5 skip og 1 nybyggingskontrakt. Solstad Offshore eier også 50% av det Singapore-baserte selskapet Nor Offshore. Administrerende direktør i selskapet er Lars Peder Solstad. João Pacheco. João Pacheco eller Guo Tianpang (født 8. mars 1668 i Macao i Kina, død 4. april 1725 i Macao) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ble født i Macao av japanske foreldre, og trådte inn i jesuittordenen i 1688. Han virket først som misjonær på Hainan, og fra 1694 i Fatshan i Guangdong. Senere virket han også i Kanton. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen .me. .me er Montenegros nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. ISO 3166 Maintenance Agency besluttet den 26. september 2006 å tildele ME som Montenegros ISO 3166-1-kode. Denne beslutningen kom etter Montenegros erklæring av 3. juni 2006 om uavhengighet fra Serbia og Montenegro, som brukte koden YU. Samtidig fikk Serbia tildelt koden RS. Domenenavn under ".me" må være på minst 3 og maks 63 bokstaver, pluss endelsen. Unntak fra denne regelen er gitt til WordPress for deres kort-url "WP.me", og til Facebook for deres kort-url "fb.me" Registreringstjenesten for ".me" driftes av doMEn, som fikk kontrakten av regjeringen i Montenegro etter en anbudsrunde. Joachim Calmes. Joachim Calmes eller Jin Yujing (født 1652 i Hamburg i Tyskland, død 9. oktober 1686 på øya Hainan i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Joachim Calmes var en tysk protestantisk handelsmann som kom til Lisboa i Portugal. Der konverterte han til katolisismen og ble i 1678 jesuitt. Han kom til Macao i august 1684, og misjonerte i provinsen Guangdong og på øya Hainan. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Calmes, Joachim Calmes, Joachim Calmes, Joachim Calmes, Joachim Calmes, Joachim Rui Barreto. Rui Barreto (født i 1552 i Mora nær Évora i Portugal, drept 1611 til sjøs av pirater utenfor Fujian i Kina) var katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste med skuta " Chagas" til India den 4. april 1579, og virket i mange år i India og fra 1594 i Japan (i Nagasaki fra 1597). Han kom til Macao i 1610. På vei tilbake til Japan ble han drept av sjørøvere. Se også. Barreto, Rui Barreto, Rui Barreto, Rui Barreto, Rui Barreto, Rui Barreto, Rui Barreto, Rui .rs. .rs er Serbias nasjonale toppnivådomene (ccTLD) for internett. Historie. ISO 3166 Maintenance Agency besluttet den 26. september 2006 å tildele RS som Serbias ISO 3166-1-kode. Denne beslutningen kom etter Montenegros erklæring av 3. juni 2006 om uavhengighet fra Serbia og Montenegro, som brukte koden YU. Samtidig fikk Montenegro tildelt koden ME. Registreringstjenesten for.rs driftes av «Registry for National Internet Domain of Serbia» (RNIDS), som ble opprettet 8. juli 2006 av vitenskapsdepartementet i Serbia og en gruppe på 34 interesserte organisasjoner. Delegering av navneservere av IANA startet i september 2007. Registrering av.rs-domenenavn startet opp 10. mars 2008, og det første.rs-nettstedet var RNIDS eget rnids.rs. I 2007 bestemte ICANN også at det tidligere .yu-domenet skulle driftes midlertidig av RNIDS, som også skulle drifte det nye.rs-domeneregistret, fram til dets endelige nedleggelse senest 30. september 2009. Dette ga en overgangsperiode på to år for overføring av eksisterende.yu-navn til.rs eller .me. Domenestruktur. Toppnivådomenet er beregnet for alle interesserte brukere. Alle subdomener, unntatt "in.rs", er reservert for juridiske personer. Terje Sjeggestad. Terje Sjeggestad (født 31. august 1951) er en norsk jurist. Terje Sjeggestad har blant annet vært ekspedisjonssjef i Justisdepartementet før han ble Utlendingsnemndas første direktør i 2001. Han ble i januar 2007 utnevnt i statsråd til en ny seksårsperiode som direktør for Utlendingsnemnda. Sjeggestad fratrådte stillingen i 2012 etter endt åremål. Verdens sju nye underverk. Finalistene til verdens sju nye underverker. Verdens sju nye underverk er en foreslått revidering av Antipatros fra Sidon sin liste over Verdens syv underverker fra 140 f.Kr., som er den mest kjente av flere tilsvarende lister. Revideringen er organisert av det sveitsiske selskapet "New Open World Corporation" (NOWC) og ble offentliggjort i Lisboa, Portugal, på Estádio da Luz, Benfica's stadion, 7. juli, 2007, eller 07.07.07. Avstemming. Utvelgelsen skjedde ved en avstemming via telefon eller Internett. Den første stemmen var gratis for registrerte medlemmer og ytterligere stemmer kunne kjøpes av NOWC. I tillegg mottok NOWC sine inntekter fra donasjoner, utstyrssalg og salg av TV-rettigheter. Over 100 millioner stemmer ble mottatt før avstemmingen ble avsluttet 6. juli 2007. Historie. Ifølge nettstedet til NOWC lanserte den sveitsiske forretningsmannen Bernard Weber prosjektet i september 1999. Per 24. november 2005 var 186 monumenter vurdert. Kravene for å bli vurdert var relativt enkle; monumentene måtte være lagd av mennesker, være ferdiggjort før år 2000 og være i en akseptabel fysisk stand. 1. januar 2006 offentliggjorde NOWC at lista var redusert til 21 kandidater, senere redusert til 20 etter klager fra Egypt. NOWC er ikke forbundet med UNESCO, men en tidligere generaldirektør i UNESCO, Federico Mayor har arbeidet for prosjektet som privatperson. NOWC planlegger å fortsette med med tilsvarende kåringer, og først ut er Naturens sju underverk. Overskuddet fra prosjektet skal blant annet gå til å finansiere gjenoppbyggingen av deler av de enorme Buddhastatuene i Afghanistan, som Taliban-regimet ødela i mars 2001. Også andre mesterverk verden rundt skal sikres bevaring. Kritikk. Enkelte i Egypt ser prosjektet som en konkurranse mot statusen til Giza-pyramidene, som er det eneste overlevende av de sju klassiske underverkene. «Dette er trolig en konspirasjon mot Egypt og landets sivilisasjon og monumenter», skrev kommentatoren Al-Sayed al-Naggar i en ledende statseid dagsavis. Den egyptiske kulturministeren Farouq Hosni sa at prosjektet var «absurd» og beskrev dets grunnlegger, Weber, som en mann som var mest opptatt av å drive egenreklame. Den egyptiske eksperten på verdensarven, Nagib Amin, har pekt på at i tillegg til det kommersielle aspektet, så har stemmene ingen vitenskapelig basis. Etter klagene fra Egypt, er pyramidene gitt en spesiell status og fjernet fra kandidatene det var mulig å stemme over. På nettstedet heter det: «The New7Wonders Foundation designates the Pyramids of Giza — the only remaining of the 7 Ancient Wonders of the World — as an Honorary New7Wonders Candidate, and removed it from the voting.» Agritubel. Agritubel Pro Cycling Team var et profesjonelt sykkellag fra Frankrike som deltok i UCI Continental Circuits og i visse UCI ProTour-ritt som wildcard. Laget ble opprettet i 2005 med hovedvekt av franske ryttere. Lagets sponsor er Agritubel, en internasjonal produsent av metallrør til kveginnhegninger, husdyrbestand og gårdsdrift. Agritubel er mest kjent for seiere i UCI Continental Circuits, men i 2006 ble laget valgt som ett av to "wildcard lag" (som ikke er med i UCI ProTour) for å delta i Tour de France. Det samme skjedde i 2007. Agritubel har også deltatt i flere UCI ProTour-konkurranser, som Paris-Nice, Paris-Roubaix, La Flèche Wallonne, Liège-Bastogne-Liège, og Dauphiné Libéré. Etter 2009-sesongen ble laget lagt ned. Geitrams. Geitrams ("Chamerion angustifolium" – også "Chamaenerion a." og "Epilobium a.") er en plante i mjølkefamilien. Den kan bli inntil 2 meter høy med smale, lansettformede blad og mange titalls rød-rosa eller purpurrøde blomster (hvite blomster forekommer også ganske hyppig). Blomstene har fire ganske store kronblader, åtte lange pollenbærere og lang griffel med fire arrfliker. Blomsten er førsthannlig, og de enkelte pollenbærerne modnes etter tur. De nederste blomstene åpner først, og dette gir en blomsterstand der de nederste blomstene er i hunnlig fase og de øvre blomstene i hannlig fase. Fordi de pollinerende humlene som regel starter nederst i blomsterstanden, vil denne arkitekturen trolig bidra til å fremme krysspollinering (se Darwins pollineringssyndrom). Når fruktene er modne, spres det fra hver kapsel hundrevis av hvite dunbårne frø med vinden. Frøene spres om sensommeren med vinden. Geitrams er nitrogen-elskende og vokser gjerne på steder med rikelig tilgang på nitrogen, så som utedoer, fjøs, veikanter og elvebredder. Særlig er geitrams vanlig på branntomter, og et vanlig navn på planten i norske dialekter er av denne grunn «eldmerkje». Geitramsens frøspredningsevner og store frøproduksjon gjør at den er en av de første plantene til å nå fram til brakk mark, der den kan slå rot. Forskeren Helge Ingstad påviste norrøn bosetting ved Anse aux Meadows på Newfoundland ved å se hvor geiteramsen vokste. Frøene kan ifølge ham ligge svært lenge i jorden før de aktiveres ved at det rotes i jorden. Plantene brer seg bare i liten grad i jord som ikke har vært «luftet». Anvendelse. Geitrams har vært brukt i folkemedisinen som middel mot utvortes skade. Den har også vært brukt til å lage te. På russisk heter geitrams "ivan-sjaj" og ble i nødsår brukt til å koke suppe på. Den norske Gulag-fangen Osvald Harjo fortalte at fangene fikk servert geitrams-suppe helt frem til 1948. Planten er så jernholdig at skjeen, tenner og tunge ble helt svarte. I "Pravda" ble Stalin avbildet mens han spiste geitrams-suppe. Utbredelse. I Norge er geitrams utbredt over hele landet nord til Finnmark, og vokser på hele den skandinaviske halvøy og i hele Danmark, samt en del steder langs kysten på Island. Underarter. "C. a. angustifolium" – diploid, nakne stilker og blad, mindre blomster. Dette er den underarten som forekommer i Europa. "C. a. circumvagum" – tetraploid, finhårete stilker og blad, større blomster. Der begge underartene forekommer, som i Nord-Amerika, er "angustifolium" å finne i de kaldere delene av utbredelsesområdet. Lerbæk. Lerbæk var i væbneren Niels Stangebergs besittelse fra 1434. Gården ligger fem km nord for Vejle ved landeveien til Jelling. Lerbæk ligger i Hover Sogn, Tørrild Herred, Vejle Kommune i Danmark. Hovedbygningen er oppført i 1793 og bygget om i 1890–1891. Lerbæk Gods er på 468 hektar. På Lerbæk mark avholdt Frederik VII den 18. september 1848 revy over de hjemvendte soldatene fra hæren. Macaé. Macaé er en by og kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Det bor om lag 160 200 innbyggere (2006) i hele kommunen. Macaé grenser til nabokommunene Carapebus, Casimiro de Abreu, Conceição de Macabu, Nova Friburgo, Quissamã, Rio das Ostras og Trajano de Moraeser. Byen et viktig senter for oljevirksomheten i Campos-bassenget. Otto Christian Rosenkrantz. Otto Christian Rosenkrantz (født 1727, død 1785), major, gift for 2. gang med Karen Johanne Rønning (1719–1779) med hvem han fikk sønnen Marcus Gjøe Rosenkrantz. Kommandant på Vardøhus festning 1780-1785. Saging. Saging er en henrettelses- og torturmetode. Den dømte ble hengt opp ned, og saget i to på midten. Man startet i skrittet. Fordi den dømte hang opp ned, fikk hjernen kontinuerlig blodtilførsel til tross for kraftig blødning. Den dømte ville forbli levende og ved bevissthet inntil sagen skar over de største blodkarene i underlivet, og noen ganger enda lenger. Kim Andersen (syklist). Kim Andersen (født 2. oktober 1958) er en dansk sportsdirektør og tidligere profesjonell syklist. Han er for øyeblikket sportsdirektør for Pro Tour-laget Team CSC, noe han har vært siden 2004. Syklist. I 1983 ble han den første danske syklist til å sykle i den gule ledertrøyen i Tour de France. Han vant senere en etappe i løpet. Til sammen i hans karriere vant han 31 individuelle løp/etapper. Andersen testet positivt i en dopingtest i 1987 og ble utestengt på livstid fra sporten. Straffen ble imidlertid omgjort til ett års karantene. I 1992 testet han positivt igjen og ble sparket fra laget. Han fortsatte å sykle som individuell resten av sesongen, for så å legge opp. Nicolai Vollquartz. Nicolai Vollquartz (født 7. februar 1965) er en dansk fotballdommer. Vollquartz tilhører UEFAs premier-dommere. Per juli 2007 har han ikke dømt EM- eller VM-kamper, men han har dømt én kamp i Champions League og elleve kamper i UEFA-cupen Infrarød spektroskopi. Infrarød spektroskopi er en analysemetode for å identifisere og kvantifisere materie(stoff) og forbindelser. Den utnytter det forhold at molekyler vibrerer ved at de kovalente bindingene strekkes og bøyes. De fleste molekyler har en eller flere vibrasjoner med frekvenser som ligger i den infrarøde delen av det elektromagnetiske spektrum. Ved å sende infrarød stråling gjennom en forbindelse vil de lysfrekvensene som er lik molekylvibrasjonsfrekvensene i forbindelsen absorberes eller hindres i å trenge gjennom prøven. Intensiteten av disse lysfrekvensene avtar. Disse intensitetsendringene gir grunnlag for å finne forbindelsens infrarøde spektrum. En hver forbindelse har sitt unike infrarøde spektrum, som et fingeravtrykk. Infrarød spektroskopi foregår ved å sende mange infrarøde lysbølger samtidig mot prøven. Endringene i lysbølgene etter at disse har trengt gjennom eller blir reflektert fra prøven måles. Deretter foretas en omregning fra tidsområdet til frekvensområdet. Omregningen kalles Fouriertransformasjon, etter den franske matematikeren Jean Baptiste Joseph Fourier. Teori. Molekyler absorberer infrarød stråling med en gitt frekvens dersom det eksisterer en energiovergang, ΔE, i molekylet slik at ΔE = hν = hc/λ.E = strålingsenergi,h = Plancks konstant,ν = frekvens av stråling,c = lys(stråle)hastighet ogλ = bølgelengde av stråling.Overgangene som gir opphav til infrarød absorbsjon skyldes vibrasjoner i molekylet. Molekylvibrasjonene må medføre en netto endring av molekylets dipolmoment. Dipolmoment er ubalanse i elektrisk ladningsfordeling i molekylet. I et vannmolekyl (H2O) vil det elektronegative oksygenatomet trekke til seg elektroner slik at det oppstår en negativ ladning der. Ved de to hydrogenatomene vil elektrontettheten være lav slik at atomkjerneladningen gjør dette til den positivt ladede delen av vannmolekylet. Vannmolekylet er en permanent, kraftig dipol. Det skal mer energi til for å strekke en binding enn å bøye den. Absorbsjonbånd som skyldes strekkvibrasjoner opptrer derfor ved høyere bølgetall enn absorbsjonbånd som skyldes deformasjon av den samme bindingen. Hookes lov sier at vibrasjonsfrekvensen for en binding øker når bindingsstyrken, k, øker og når den reduserte massen, m, av vibrasjonssystemet avtar:. Den reduserte massen er gitt som der m1 og m2 = massene til de to atomene som utgjør vibrasjonssystemet. Elektromagnetisk stråling beskrives vekselvis som et bølgefenomen eller en fotonstrøm, ikke ulikt vann. Vann kan opptre som bølgene på havet og som regndråper (som partikler) "fritt etter Stephen Hawking" Karakteristiske parametere for elektromagnetisk stråling.. Energien i det elektromagnetiske spektrum er gitt ved sammenhengen mellom bølgelengde og frekvens; E = hν = hc/λ; h er Plancks konstant 6,6256x10-34 Js Fart av stråling = c, angis i meter per sekund m/s, c = λν Bølgelengde = λ, angis i meter Frekvens = ν, svingninger per sekund, angis i Hertz (Hz) eller 1/s Bølgetall = 1/cm = 1/λ, cm-1 resiprok centimeter Nærinfrarød/infrarød del av det elektromagnetiske spektrum er; Fouriertransformering. Lysstråling med kun en bølgelengde har bare en frekvens og ser ut som følger i henholdsvis tidsområdet og frekvensområdet. FT av monokromatisk stråling fra tidsområdet til frekvensområdet Lysstråling satt sammen av tre bølgelengder har kun tre frekvenser FT av tri-kromatisk stråling fra tidsområdet til frekvensområdet I infrarøde måleinstrumenter er det tusenvis av bølgelengder som gir tusenvis av frekvenser FT av polykromatisk stråling fra tidsområdet til frekvensområdet FTIR virker slik. Infrarøde frekvenser er om lag 1013 Hz. Digitalisering av så høye frekvenser er mer enn problematisk. For å klare dette gjøres en modulering eller flytting av frekvensene i det infrarøde lyset til et frekvensintervall som er håndterbart for digitalisering. Modulering av høyfrekvente signaler skjer også i vanlig FM radio, frekvensmodulering. For eksempel vil NRK P3 som sender en bærefrekvens på 99.0 megacycler/MHz bli modulert til omtrent 10.7 MHz. Moduleringen skjer i en såkalt blandekrets. Resten av de elektroniske komponentene i en radio bruker så det modulerte signalet som har om lag ti ganger lavere frekvens enn inngangssignalet på 99 MHz til å produsere lydsignaler. De infrarøde frekvensene er så høye at man ikke klarer å modulere dem elektronisk. Moduleringen skjer derfor mekanisk ved å bruke et såkalt interferometer.Michelson-type interferometer Et interferometer sørger for den infrarøde strålingen reflekteres tilbake på seg selv via to speil. Da oppstår enten utslokking eller forsterkning av lysbølgene (negativ eller positiv interferens). Et av speilene står i ro, det andre beveger seg med kjent hastighet. Det medfører at intensiteten på signalene som treffer detektoren svinger mye seinere enn de originale IR signalene. Interferometeret minsker frekvensen med en faktor på om lag 1010, faktisk ned i lydområdet. Deretter skjer den kjente og kjære Fouriertransformeringen fra tidsområdet til frekvensområdet. Helium-Neon lasere sender ut monokromatisk rødt lys og brukes som intern standard i FTIR instrumenter. Den ene frekvensen dette gir brukes for å sikre at hvert sveip med det bevegelige speilet starter til rett tid hver gang, slik at flere målesveip kan legges sammen før svært gode gjennomsnittsspektra beregnes. FTIR brukes slik. I avsnittene over er det vist hvordan man produserer signalene i IR instrumenter. Disse signalene er ikke klare til bruk. FTIR instrumenter er såkalte enkeltstråleinstrumenter. Dvs. at et såkalt bakgrunnspekter og spekteret av prøven måles hver for seg. I enkeltstråleinstrumenter måles spekter av bakgrunn og prøve hver for seg Vanligvis måles det såkalte bakgrunnsspekteret først (blå). I dette spektrumet sees signaler fra vanndamp og karbondioksidgass og instrumentets optiske deler. Den krumme formen skylles kaliumbromid som brukes i stråledeleren i interferometeret. H2O og CO2 skyldes at laboranter puster ut disse gassene, og at de finnes naturlig i atmosfæren. Deretter puttes prøven som skal studeres på plass i målekammeret. Spekteret som nå kommer ut (lilla) etter Fouriertransformering inneholder signaler fra prøven i tillegg til bakgrunnen, som er den samme som før. Målingene av av to enkeltstrålespektrene er da avsluttet og det som gjentår er å fjerne bidraget av bakgrunnen i prøvespektrumet. Ved å dividere spekteret som inneholder signaler fra både prøve og bakgrunn med spekteret som kun inneholder bakgrunnssignaler får man et spektrum som kun inneholder signaler fra prøven (rød). Kjært barn har mange navn og bakgrunnsspekteret kalles også instrumentprofilen eller referansespektrum. Prøvens infrarøde spektrum (rød) er nå klar til bruk i kvalitativ analyse, og etter en liten omregning er det klar til bruk i kvantitativ analyse. Kvalitativ analyse er å identifisere hvilken forbindelse/stoff/analytt man har med å gjøre. Kvantitativ analyse er å bestemme mengden man har av en eller flere forbindelse(r)/stoff/analytt(er). Kvalitativ infrarød analyse. Når man har målt et IR-spekter, må man identifisere den kjemiske forbindelsen. Ulike deler av molekylet, såkalte funksjonelle grupper, gir opphav til vibrasjoner med ulike frekvenser. Ved å lese av antall signaler og deres posisjoner og høyder kan forbindelsen identifiseres.Påvisning av funksjonelle grupper i reine spektra av metanol og etanol. Målt med ATR celle I figuren er det vist hvilke molekylbiter, eller funksjonelle grupper, som er identifisert i spektrene av metanol og etanol. Settes puslespillene sammen får man molekylstrukturene som er vist på venstre side i figuren. Legg merke til at tilnærmet like molekyler gir tilnærmet like spektra. Det finnes mange korrelasjontabeller for funksjonelle grupper og absorbsjons-posisjonene deres. I tabellen er det vist noen av de mest karakterisktiske funksjonelle grupper med tilhørende frekvenser. Kvantitativ infrarød analyse. Spørsmålet som besvares i kvantitativ analyse er; hvor mye av bestemte(e) forbindelse(r) finnes i prøven! I IR-spektroskopi følger, etter enkle omregninger, den målte signalstørrelsen mengden av favorittstoffet, og lengden på lysveien. Dobles mengden eller konsentrasjonen av favorittstoffet i prøven, dobles signalstørrelsen. Fordobles lysveien, fordobles signalstørrelsen! Fordobles både lysvei og konsentrasjon, blir signalstørrelsen firedoblet. Dette følger Beer-Lamberts lov. Å bestemme mengde etanol løst i metanol er enkelt. I forrige avsnitt ble det vist at IR-spekteret til etanol inneholder en topp ved 880 cm-1 som ikke finnes i metanolspekteret. En slik topp kalles selektiv. At toppen er selektiv betyr at det er en, og bare en, forbindelse som er opphav til signalet ved en gitt bølgelengde. Lages prøver med kjente blandingsforhold mellom etanol og metanol, kan en såkalt kalibreringskurve lages ved å tegne inn signalstørrelsen av den selektive toppen for etanol mot mengden etanol. Deretter tegnes inn, eller regnes ut, den beste beine linjen mellom disse punktene. Dette er kalibreringskurven. areal av selektiv etanoltopp ved 880 cm-1 i kjente blandinger av etanol og metanol Måles en prøve med ukjent blandingsforhold etanol/metanol finnes mengde etanol slik; Mål høyden på den selektive etanoltoppen, og merk denne av på den loddrette (y) aksen. Finn det tilhørende kryssningspunktet med kalibreringskurven. Trekk en loddrett strek ned til den vannrette (x) aksen. Les av volumprosent etanol i den ukjente prøven på den vannrette aksen. Det finnes mange tilfeller hvor dette ikke virker. Årsaken kan være at selektive topper ikke finnes. Forurensing av prøvene er en annen. Da finnes det et ukjent antall ukjente forbindelser med ukjente spektra i prøven. For å identifisere og kvantifisere alle forbindeler i slike prøver kan anvendelse av såkalt multikomponentanalyse være nyttig. Kvantifisering av ukjent mengde etanol i en blanding av etanol og metanol Måleteknikker i infrarød spektroskopi. Som nevnt over utføres to målinger for hvert infrarøde spekter av en prøve. Transmittans. Transmittans er den eldste og mest kjente teknikken. Den krever enkle måleceller. Prøven må være gjennomsiktig for infrarød ståling, og blir plassert direkte i prøvekammeret på ett infrarødt spektrometer i en dertil egnet målecelle. Infrarød stråling blir sendt igjennom prøven og energien av den infrarøde strålingen som går gjennom prøven blir målt. Dermed er prøvens infrarøde spektrum funnet. Definisjoner. Transmittans T = I / I0 er et mål på hvor mye av strålingen som slipper gjennom en prøve og finnes som forholdet mellom strålingsintensiteten, I, av lyset som treffer detektor etter å ha passert gjennom prøven og intensiten av strålingen, I0, som treffer detektoren uten å være hindret av prøven. (Prøvespektrum dividert på bakgrunnsspektrum) Signalstørrelsen er ikke direkte proporsjonal med konsentrasjonen c, av IR-absorberende molekyler i prøven. er den negative logaritmen av transmittansen. Det er et mål på hvor mye av strålingen som absorberes av IR-aborberende molekyler i prøven. Sammenhengen er slik at hvis en prøve absorberer 25 % av strålingen ved en gitt bølgelengde, er transmittansen ved denne bølgelengden 75%. Signalstørrelsen er direkte proporsjonal med konsentrasjonen c, av IR-aborberende molekyler i prøven. Prøvetyper. Infrarøde spektra av god kvalitet kan måles for en rekke typer prøver ved hjelp av transmisjon. Transmisjonsteknikken kan benyttes alene eller i kombinasjon med mikroskop og måleceller for væsker eller gasser for analysere blant annet væsker, gasser, organisk pulver i tablett- eller utrørt form, termoplastisk pulver, løslige polymerer og tynne polymerfilmer. Diffus refleksjon. Stråling sendes mot en blanding av finmalte prøvepartikler (blå) og et infrarødt transparent materiale (grå) Diffus refleksjon. Når infrarød stråling blir fokusert på finmalte prøvepartikler vil den innsendte strålingen oppføre seg på flere måter. Den kan bli reflektert direkte fra partikkelens overflate uten å trenge inn i denne. Strålingen kan foreta mange påfølgende refleksjoner fra overflaten til mange partikler uten å trenge inn i disse. Diffus refleksjon oppstår når den innsendte strålingen trenger inn prøvepartiklene og siden blir spredd i prøven En diffus refleksjonsmålecelle fokuserer innsendt infrarød stråling på en prøvekopp fylt med en blanding av prøvepartikler og et infrarødt gjennomsiktig materiale som til dømes kaliumbromid. Infrarød stråling blir reflektert, absorbert og spredd i prøven og den delen av strålingen som når overflaten av prøven blir via speil sendt til en detektor. Før prøvepartiklene måles er det vanlig å måle et bakgrunnsspektrum av kun det infrarøde gjennomsiktige materiale. Ved korrekt prøvepreparering kan kvantitative målinger foretas. Definisjoner. er et mål på hvor mye av strålingen som reflekteres av en prøve. Det er forholdet mellom strålingsintensiteten, I, av lyset som treffer detektor etter refleksjon fra prøven og intensiten av strålingen, I0, som treffer detektoren uten å være hindret av prøven. Log (1/R) = - logR = log(I0/I) er et mål på hvor mye av strålingen som absorberes av IR-aborberende molekyler i prøven i et refleksjonsforsøk. Sammenhengen er slik at hvis en prøve absorberer 25 % av strålingen ved en gitt bølgelengde, er reflektansen ved denne bølgelengden 75%. Dette brukes i kvantitativ spektroskopi. En annen mye brukt enhet er Kubelka-Munk enheten. Kubelka-Munk foretrekkes fordi det eliminerer bølgelengdeavhengige speilrefleksjonseffekter, som redusere analysenøyaktigheten. For å kunne bruke denne må man fortynne prøven med til dømes KBr. Konsentrasjonen må være lav, i området 1 – 5% prøve til 99%- 95% fortynningsmateriale (eng: matrix) etter vekt. Alt pulver må være finmalt (anbefalt partikkelstorleik 2 – 5 mikrometer). Pulverblandingen må være homogen og prøvetykkelsen minst 3 mm. Om det ikke er mulig å følge disse kriteriene brukes log (1/R). Det er vanlig å benytte diffus refleksjon til analyse av både organiske og uorganiske prøver som kan finmales (< 10 mikro m) og blandes med en infrarød gjennomsiktig pulvermatrise som KBr. Dempet totalrefleksjon. Stråling trenger inn overflaten i prøver som er i god kontakt med krystallen Dempet totalrefleksjon. Dette er en refleksjonsteknikk. En infrarød lysstråle blir sendt gjennom et prisme som er gjennomsiktig for infrarød stråling. Krystallen må ha høyere brytningsindeks enn prøven det skal måles på. Den interne refleksjonen av den infrarøde strålingen i krystallen danner en kortlivet bølge som strekker seg ut fra krystallens overflate, og inn i en prøve som er i god kontakt med krystallen. I områder av det infrarøde spekteret hvor prøven absorberer energi vil den flyktige bølgen bli dempet. Dermed oppstår endringer i den infrarøde strålingen som kommer ut i motsatt ende av krystallen. Endringene måles av en detektor og danner grunnlaget for å beregne prøvens infrarøde spektrum. Vanlige krystaller er germanium (Ge), zinkselenid (ZnSe) og diamant (C). ATR er nyttig for prøver som absorberer mye eller er tjukke, for eksempel prøver som inneholder svart karbon og væsker som inneholder vann. Slike prøver gir ofte svært intense, og ubrukelige, topper når de måles ved hjelp av infrarød transmisjon. ATR teknikken kan benyttes på slike prøver fordi intensiteten i den kortlivete bølgen avtar raskt med avstanden fra krystallens overflate. Dette medfører at teknikken er lite følsom for ulike prøvetjukkelser. Andre typer fast materiale som er velegnet for å måle ved hjelp av ATR er homogene faste prøver, overflatelaget på flerlags prøver eller belegget på en fast prøve. En forutsetning for suksess er at prøven er flat nok eller så fleksibel at det er god kontakt mellom den og krystallen. I tillegg er ATR en enkel teknikk for væskeanalyse fordi målingen trenger kun en dråpe av væsken på krystallen. Bruk av diamantkrystall krever omtrent ingen prøvepreparering. Historie; Prinsipper og metoder i utviklingen av spektroskopianalyse i det nær og midtre infrarøde området. Gjennom 1960 og 1970-tallet ble det utviklet hurtige Fouriertransformeringsalgoritmer (Fast Fourier Transform – FFT), integrerte kretser, datamaskiner, små gasslasere, TriGlysinSulfat detektor. Georg Wadenius. Georg «Jojje» Wadenius (født 4. mai 1945 i Stockholm) er en svensk gitarist, kjent fra flere internasjonale samarbeid og utgivelser. I hjemlandet spilte han fra 1963, og ble kjent med sitt eget jazzrock-band Made in Sweden (1968–), og samarbeid med Pugh Rogefeldt, Cornelis Vreeswijk og Solar Plexus. Han utviklet en stil inspirert av Paul Desmond, Jim Hall og John McLaughlin. Han spilte i Blood, Sweat & Tears (1972–75), spilte i Saturday Night Live-bandet (1979–85) og spilte med en rekke kjente musikere som Luther Vandross, Roberta Flack, Diana Ross, Dionne Warwick, Aretha Franklin, James Brown, Marianne Faithful, Donald Fagen, Michael Franks, New York Voices, Joe Thomas, Backstreet Boys, Simon and Garfunkel og Steely Dan. Videre komponerte han flere hundre vignetter for selskaper som Burger King og McDonalds (1984–1990). I Oslo har han på 90-tallet blitt plateprodusent (eier av Stable Studios med Leif Johansen (musiker)) og medmusiker på utgivelser for Silje Nergaard, Sigvart Dagsland, Lisa Ekdahl, Helen Sjöholm, Anne Grete Preuss, Jan Eggum, Anne-Sofie von Otter og Hilde Louise Asbjørnsen. Han har den senere tid turnert med Kirsten Bråten Berg kvartett (med Arild Andersen og Paolo Vinaccia) Palace of Whitehall. a>. Palasset er her malt av Hendrick Danckerts. Bildet viser kun palasset, en broket forsamling av forskjellige typer bygninger. a>, retrospektiv plan av George Vertue. Banqueting Hall er markert med A; den moderne gaten Whitehall går i en linje mellom B og C. Banqueting House fra 1622, den eneste gjenstående delen av palasset. Utsnitt av Wrens forslag til en utvidelse fra 1698. Palace of Whitehall var den engelske monarkens hovedresidens fra 1530 til 1698. Det ble i sistnevnte år ødelagt av brann, slik at bare Inigo Jones' Banqueting House fra 1622 ble stående igjen. Før brannen var det Europas største palass, med mer enn 1500 rom. Palasset har gitt navn til gaten Whitehall, og dette navnet brukes også når man refererer til Storbritannias regjering ettersom de fleste regjeringskontorer ligger langs gaten. Beliggenhet. På sitt største dekket palasset det meste av området som strekker seg fra dagens Northumberland Avenue i nord til Downing Street og nesten til Derby Gate i sør, og fra bygningene ovenfor Horse Guards Road i vest til Themsens bredd i øst. Totalt utgjorde dette omkring 93 000 m². Historie. Innen det 13. århundre hadde Palace of Westminster blitt senteret for Englands regjering, og allerede i 1049 hadde det blitt kongens viktigste Londonresidens. Det omkringliggende området var svært populært og dyrt. Walter de Grey, erkebiskop av York, kjøpte en eiendom der rundt 1240, og bygde York Place. Edvard I bodde på York Place flere ganger mens Palace of Westminster ble reist. Han utvidet bygningen slik at hele hans følge fikk plass. I det 15. århundre ble bygningen ombygget, og i det 16. århundre utvidet kardinal Thomas Wolsey det så mye at bare Lambeth Palace kunne konkurrere med det om å være Londons største bygning. Etter kardinal Wolseys fall i 1530 tok Henrik VIII over York Place som sin hovedresidens i London. Han inspiserte palasset sammen med sin forlovede, Anne Boleyn. Henrik VIII fikk York Place ombygget og utvidet. Inspirert av Richmond Palace fikk han bygget et rekreasjonssenter med en bowlingplen, tennisbaner, en arena for hanekamper (der 70 Whitehall nå ligger) og en plass for dysting. Det er anslått at mer enn 30 000 pund ble brukt i løpet av 1540-prene, 50% mer enn det hele Bridewell Palace kostet. Henrik giftet seg med to av sine koner i palasset, Anne Boleyn i 1533 og Jane Seymour i 1536. Han døde også der i 1547. I 1611 ble uroppføringen av William Shakespeares "Stormen" fremført i palasset. Jakob I gjorde noen betydelige endringer, spesielt konstruksjonen av Banqueting House etter Inigo Jones' design i 1622. Det var ferdig dekorert i 1634, da Peter Paul Rubens fullførte taket som Karl I hadde bestilt. Karl I ble i 1649 henrettet foran bygningen. Innen 1650 hadde palasset blitt det største komplekset av sekulære bygninger i England, med mer enn 1500 rom. Planen var svært uregelmessig, med forskjellige størrelser og stiler på bygnignene. Utenfra minnet det mer om en liten by enn et palass. Karl II utførte noen mindre arbeider. Som sin far døde han i palasset, men av naturlige årsaker. Jakob II hyret inn Christopher Wren for å utføre en del endringer, blant annet et nytt kapell (1687), nye design på dronningens gemakker (1688?) og dronningens private gemakker (1689). I 1691 var palasset det største i Europa. Det ble da rammet av en brann som ødela mange av de eldre bygningene. Dette førte til at det ble en mer enhetlig bygningsmasse, og var således ingen stor katastrofe for kongen. Men den 4. januar 1698 brøt en mye større brann ut, og ødela det meste av bolig- og regjeringsbygningene. Mange kunstverker gikk også tapt, som Michelangelos "Cupido", en statue som ble kjøpt som en del av Gonzagasamlingen i det 17. århundre. Noe ble gjenoppbygget, men økonomien var ikke god nok til å gjenreise hele palasset. I løpet av andre halvdel av det 18. århundre ble det meste av eiendommen lagt ut til nybygging. Palasset i dag. Banqueting House er den eneste bygnignen som er helt bevart, selv om den har blitt modifisert noe i ettertid. Andre deler av palasset er inkorporert i nye bygninger i regjeringskomplekset. Blant disse finner man deler av de tildekkede tennisbanene i 70 Whitehall. Fra 1938 ble østsiden av området nyutviklet for Forsvarsministeriet. En kjeller fra Wolseys store kammer, nå kjent som Henrik VIIIs vinkjeller, som var et flott eksempel på et teglmurt velvtak fra Tudortiden, stod i veien for planen for den nye bygningen og den nye ruten for Horse Guard Avenue. Dronning Mary bad om at kjelleren måtte bli bevart, og Parlamentet lovte at dette skulle skje. Kjelleren ble derfor innkapslet i stål og betong, og er godt bevart i kjelleren til den nye bygningen. Flere dekorerte marmorstykker fra kapellet som ble bygget for Jakob II kan sees i kirken i Burnham on Sea i Somerset. De ble først flyttet til Westminster Abbey i 1706, og så videre til Burnham i 1820. Milton Obote. Milton Obote (født 28. desember 1924 i Akokoro i Lango-distriktet i Uganda, død 10. oktober 2005 i Johannesburg, Sør-Afrika) var en ugandisk politiker, landets statsminister 1962–1966 og president 1966–1971 samt 1980–1985. Obote, som tilhørte langofolket, ble det selvstendige Ugandas første statsminister i 1962. I 1966 avsatte han presidenten og kongen av Buganda, Edward Mutesa II, og utropte seg selv til president med sterk presidentmakt. 25. januar 1971 ble Obote avsatt i et statskupp, ledet av Idi Amin. Etter at Tanzania og ugandiske opprørere styrtet blodige styre i april 1979, kom Obote tilbake til makten. Hans styre i perioden 1980–1985 var preget av en blodig borgerkrig med store sivile tap. I 1985 ble Obote avsatt av militære ledere i hans egen hær, Tito Okello og Bazilio Olara-Okello. Obote levde deretter i eksil i Zambia resten av sitt liv. Han døde på sykehus i Sør-Afrika, nesten 81 år gammel. Ivan Bebek. Ivan Bebek (født 30. mai 1977) er en kroatisk fotballdommer. Bebek tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt VM eller EM, men han har (pr. 15. juni 2009) dømt to kamper i Champions League og 11 kamper i UEFA-cupen Han er en av 38 kandidater til å dømme i verdensmesterskapet i fotball 2010 i Sør-Afrika. Jaroslav Jára. Jaroslav Jára (født 21. februar 1964) er en tsjekkisk fotballdommer. Jára tilhører UEFAs premier-dommere. Han har pr juli 2007 aldri dømt EM eller VM, men han har dømt to kamper i Champions League og ni kamper i UEFA-cupen Lucílio Batista. Lucílio Cardoso Cortez Batista (født 26. april 1965 i Lisboa i Portugal) er en portugisisk fotballdommer. Han tilhører UEFAs premier-dommere. Batista dømte i fotball-EM 2004 hvor han dømte to kamper. Året før hadde han dømt to kamper i Confederations Cup. Han har dømt nærmere 20 kamper i Champions League og 10 kamper i UEFA-cupen. Darko Čeferin. Darko Čeferin (født 11. juli 1968) er en slovensk fotballdommer. Ceferin tilhører UEFAs premier-dommere. Han har pr. juli 2007 aldri dømt EM eller VM, men han har dømt to kamper i Champions League og ni kamper i UEFA-cupen King Prawn. King Prawn var et meget populært britisk ska punk band. Bandet var aktivt fra 1993–2003. Album. "First Offence" og "Fried In London" ble remastret og utgitt på nytt i 2001. Malaita. Malaita ("Mala") er en provins i Salomonøyene i Stillehavet. Det er også navnet på den største øya i provinsen. Provinsen Malaita. Provinsen består hovedsakelig av øyene Malaita og Maramasike (Lille Malaita), som ligger kloss inntil hverandre. Sammen utgjør de 98 prosent av provinsens landareal. I tillegg til en del mindre øyer rundt de to hovedøyene omfatter provinsen i hovedsak koralløya Ndai, Ronvadorrevet og atollene Sikaiana og Ontong Java. Innbyggertallet var 122.620 i 1999. Innbyggerne på Sikaiana og Ontong Java er polynesere, mens det stort sett bor melanesere på de øvrige øyene. Øya Malaita. Malaita er den folkerikeste øya i Salomonøyene med 140.000 innbyggere. Den er 4307 kvadratkilometer stor; 16 mil lang og 4 mil brei på det største. Den største byen er provinshovedstaden Auki på nordvestkysten. Geografi. Malaita er ei langstrakt øy som strekker seg fra nordvest til sørøst, men i dagligtalen omtaler en den gjerne som liggende rett nord-sør. En bruker derfor betegnelser som nordspissen og østkysten. I sørvest ligger Indispensable-sundet, som skiller øya fra Guadalcanal og Florida-øyene. I nordøst og øst har en stort sett det åpne Stillehavet, med unntak av den lille øya Sikaiana. I nordvest ligger øya Santa Isabel. Rett sørvest finner vi øya Sør-Malaita (også kalt Lille Malaita eller Maramasike). Videre i samme retning ligger Makira, den sørligste av de større Salomonøyene. Et hovedtrekk ved øyas geografi er en fjellkjede som går i lengderetninga. Fjella når opp i 1303 meter (Kolovrat-fjellet). Klimaet på Malaita er svært vått og fuktig. Historie. De første europeerne som kom til Malaita var med ekspedisjonen til Alvaro de Mendaña de Neira i 1568. Salomonøyene var så lite besøkt fra utenverdenen i et par hundre år. På 1800-tallet var befolkninga på Malaita særlig hardt utsatt for "blackbirding", dvs rekruttering til plantasjearbeid på Fiji og i Australia, for en stor del tvangsmessig. De som rekrutterte, utgav seg tidvis som misjonærer. Dette, i tillegg til at hvite tilreisende brakte med seg ukjente sjukdommer, førte til et anstrengt forhold mellom misjonen og lokalbefolkninga. Flere av de tidlige misjonærene blei drept. Nord på øya har dette gitt seg utslag i stedsnavnet "Cape Arsacides" (Kapp Snikmorder). Misjonsarbeidet fortsatte imidlertid, etter hvert med bistand av innfødte, som blei tatt med til skoler i Australia eller på New Zealand, og de ulike kristne grupperingene fikk en viss innflytelse. På denne tida fantes det ikke noen sentralmakt på Salomonøyene, og heller ikke på Malaita. Stridigheter mellom stammer og klaner var vanlige. Innførsel av skytevåpen gjorde at disse blodfeidene til tider blei enda mer blodige. Da Storbritannia proklamerte opprettelsen av øyene som et britisk protektorat i 1894, var et av argumentene at en ville stoppe handelen med arbeidskraft og stammekrigene. I 1909 blei det oppretta et britisk administrasjonskontor i Auki. Det blei satt i gang forsøk på å konfiskere våpen og bryte makta til klanslederne. Det blei innført en upopulær personskatt, og gjennom ei kartlegging blei store deler av Salomonøyene statseiendom (=britisk), som kunne selges/leies ut til utenlandske plantasjefirmaer. Dette bidrog ikke til å lette spenninga mellom kolonimakt og lokalbefolkning. I 1927 blei distriktskommisjonær William Bell og 14 andre drept av en innfødt fra kwaio-stammen. Dette førte til en massiv straffeekspedisjon. Hendelsen kalles Malaita-massakren. Mer enn 60 kwaioer blei drept og 200 fengsla. Videre blei ei rekke av deres hellige steder ødelagt. Salomonøyene spilte en viktig rolle i Stillehavskrigen under andre verdenskrig. Malaita var imidlertid berørt bare i liten grad. Mens hovedstaden Tulagi var okkupert av Japan, blei Auki midlertidig hovedstad for protektoratet. En god del malaitanere lot seg verve til enheter i de allierte styrkene, og mange andre blei ansatt i anleggs- eller driftsarbeid på de store militærbasene som USA oppretta. Erfaringene herfra antas å ha vært viktige for uavhengighetsbevegelsen Marching Rule, som blei oppretta i 1943 og som blei særlig betydningsfull på Malaita. Salomonøyene fikk uavhengighet i 1978. Ved ei reorganisering i 1981 blei Malaitaprovinsen oppretta med øya som kjerneområde. Under borgerkrigen i 1999 var det kamper på Guadalcanal mellom grupper som hadde sin opprinnelse på Malaita (blant annet organisert i Malaita Eagle Force) og andre grupper. Vincent Lavenu. Vincent Lavenu (født 12. januar 1956) er en fransk sportsdirektør og tidligere profesjonell syklist. Han er for øyeblikket sportsdirektør for Pro Tour-laget Ag2r Prévoyance. Syklist. Lavenu var profesjonell fra 1983 til han la opp i 1991. Sportsdirektør. Lavenu begynte som sportsdirektør i 1997 for laget Casino, som senere gikk over til å bli Ag2r. Laurent Duhamel. Laurent Duhamel (født 10. oktober 1968 i Rouen) er en fransk fotballdommer. Duhamel tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt EM eller VM, men han har dømt fire kamper i Champions League og ni kamper i UEFA-cupen Duhamel har dømt 74 kamper i fransk Ligue 1. UEFAs premier-dommere. UEFAs premier-dommere er de nest høyest rangerte fotballdommerne i Europa etter UEFAs elitedommere. Disse dommerne dømmer ikke EM, VM eller Europacupfinalene. UEFAs premier-dommere. Dette er UEFAs premier-dommere for første halvdel av sesongen 2009/10. Jonas Eriksson. Jonas Eriksson (født 28. mars 1974 i Sigtuna) er en svensk fotballdommer. Eriksson tilhører UEFAs elitedommere. Han har pr. juni 2009 aldri dømt EM eller VM kamper, men han har dømt 12 kamper i UEFA-cupen og en kamp i Champions League Grzegorz Gilewski. Grzegorz Gilewski (født 24. februar 1973) er en polsk fotballdommer. Gilewski tilhører UEFAs premier-dommere. Han har pr. juli 2007 aldri dømt EM eller VM, men han har dømt fem kamper i Champions League og 15 kamper i UEFA-cupen Han er en av 38 kandidater til å dømme i verdensmesterskapet i fotball 2010 i Sør-Afrika. Banqueting House. thumb Banqueting House er den eneste gjenstående hele bygningen fra Palace of Whitehall i London. Den står ved gaten Whitehall, ikke langt fra Trafalgar Square. Bygningen ble tegnet av Inigo Jones i 1619, og tod ferdig i 1622. John Webb bidro under byggefasen til designen. Innendørs er det ett enkelt rom over to etasjer, med proporsjoner som en dobbel kube. Det er dekorert med takmalerier av Peter Paul Rubens, som ble bestilt av Karl I og utført i 1635. Bygningen har en forfinet italiensk renessansestil, som var uten sidestykke i det jakobeiske England. Bygningen har et nesten helt flatt tak, med en balustrade langs kanten. Mot gaten er det to søyleordener, korinthisk over jonisk. Banqueting House var antagelig ment som det første skrittet mot et fornyet Palace of Whitehall, men spenningen som ledet frem til den engelske borgerkrig forhindret flere byggeprosjekter. Da resten av palasset brant i 1698 overlevde Banqueting House fordi det stod i en isolert posisjon. I 1649 ble Karl I henrettet på et provisorisk skafott utenfor bygningen. Anton Genov. Anton Genov (født 10. oktober 1966) er en bulgarsk fotballdommer. Genov tilhører UEFAs Premier-dommere. Han har pr. juli 2007 aldri dømt EM eller VM kamper men han har dømt ni kamper i UEFA-cupen Eduardo Iturralde González. Eduardo Iturralde González (født 20. februar 1967 i Arrankudiaga) er en spansk fotballdommer. González tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt EM- eller VM-kamper, men han har dømt fem kamper i Champions League og ni kamper i UEFA-cupen Vladimír Hriňák. Vladimír Hriňák (født 25. februar 1964, død 23. juli 2012) var en slovakisk fotballdommer. Hriňák tilhørte UEFAs premier-dommere. Han dømte aldri VM- eller EM-kamper, men han dømte seks kamper i Champions League og 27 kamper i UEFA-cupen/Europa League Soli Deo Gloria. Soli Deo Gloria er et latinsk uttrykk som betyr «Gud alene (tilkommer) æren eller herligheten». Uttrykket finnes blant annet over portaler i kirker (som i Trefoldighetskirken i Arendal), i takmaleriet i Oslo Domkirke eller på kirkeklokker (som i Gjerstad kirke i Aust-Agder). Det pryder også gavlen på Studenterhjemmet i Underhaugsveien, Oslo. Uttrykket ble også brukt av Johan Sebastian Bach, som skrev det over komposisjonene sine. Soli Deo Gloria er et av de fem sola som var viktige i reformasjonen: Sola fide, sola gratias, sola scriptura, solus Christus var de andre. Disse stod i motsetning til den katolske lære, hvor også tradisjonen var et viktig tilleggselement i kristen tro. Nikolaj Ivanov. Nikolaj Vladimirovitsj Ivanov, russisk Николай Владимирович Иванов, (født 24. januar 1964 i St. Petersburg) er en russisk fotballdommer. Ivanov tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt EM- eller VM-kamper, men han har dømt 12 kamper i UEFA-cupen Costas Kapitanis. Costas Kapitanis (født 21. mai 1964) er en kypriotisk fotballdommer. Kapitanis tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt VM- eller EM-kamper, men han har dømt 11 kamper i UEFA-cupen Cherbourg-Octeville. General de Gaulle holder en tale fra rådhusbalkongen etter frigjøringen i 1944 Cherbourg-Octeville er en havneby i Normandie i det nordvestlige Frankrike, i département Manche ved Den engelske kanal. Byen er i regionen Basse-Normandie. Bynavnet er et resultat av at Cherbourg i 2000 ble sammenslått med nabokommunen Octeville. Byen hadde i 2002 24 900 innbyggere. Cherbourg var første anløpshavn for RMS «Titanic» etter avreisen fra Southampton i England. Byen ble hardt rammet i kampene under andre verdenskrig, og var fra 1944 en viktig forsynigshavn for allierte tropper. Byen har gitt navn til den kjente franske musikkfilmen "Paraplyene i Cherbourg (Les Parapluies de Cherbourg)" fra 1964. Byen huser også temaparken «Cité de la Mer» som viser historien om utforsking av havet, inklusive de store dypene, med mulighet for å inspisere en ubåt og beskue forskjellige bathyskaffer, og en stor seksjon om emigrasjon til den nye verden, som sommeren 2012 inkluderer rekonstruksjoner av deler av interiøret til Titanic. Topp 40. Topp 40 på NRK P3 er en hitliste som sendes søndager mellom klokken 22 og 24. Programleder er Øystein Røe Larsen. Programmet spiller musikk fra de førti mest populære albumene i Norge sist uke. I tillegg presenteres den britiske og amerikanske albumlista. Samt ukas Topp 40 Retro (en gammel Topp 40-liste). VG-lista Topp 40 er Norges offisielle albumliste og baseres på salgstall for album fra utsalgssteder over hele landet. Babsk. Babsk er en by i sentrale del av Polen i Łódź voivodskap. Byen ligger ved elva, rundt 75 kilometer sørvest for Warszawa. Babsk har ca 700 innbyggere per 1. januar 2007. Viktor Kassai. Viktor Kassai (født 10. september 1975) er en ungarsk fotballdommer. Kassai tilhører UEFAs elitedommere, og er regnet som en av de mest lovende dommerne i Europa. Han har (pr. 15. juni 2009) dømt fem kamper i Champions League og 10 kamper i UEFA-cupen. Han dømte også OL-finalen 23.august 2008 mellom Nigeria og Argentina. Argentina vant kampen 1–0. Kassai var en av dommerne i VM 2010, og dømte fire kamper. Kassai ble 26. mai 2011 presentert som hoveddommer for Champions League-finalen mellom FC Barcelona og Manchester United på Wembley 28. mai. Raducz. Raducz er en landsby i sentrale del av Polen i Łódź voivodskap. Byen ligger ved elva Rawka, rundt 75 kilometer sørvest for Warszawa. Raducz har 30 innbyggere per 1. januar 2007. Robert Małek. Robert Małek (født 15. mars 1971) er en polsk fotballdommer. Malek tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt VM- eller EM-kamper, men han har dømt to kamper i UEFA-cupen Walter de Gray. Walter de Gray (død 1. mai 1255) var en engelsk statsmann og erkebiskop av York. Han var sønn av John de Gray den eldre fra Eaton i Norfolk, og nevø av John de Gray den yngre som var biskop av Norwich. Etter utdannelse ved University of Oxford hadde han en rask karriere i både kirke og stat. Dette skyldtes at han ble en av Johan av Englands favoritter. Han ble rikskansler i 1205, og biskop av Lichfield i 1210. Dette bispesetet fikk han ikke beholde lenge, men i 1214 ble han biskop av Worcester. Samme år frasa han seg embetet som rikskansler. Han var med i kongens følge under signeringen av Magna Carta i juni 1215, og kort tid etter dette forlot han England som sendebud for kongen. Under hans fravær ble han utnevnt til erkebiskop av York av Johan og pave Innocent III. Som erkebiskop var han svært opptatt av å hevde sin myndighet i Skottland, og å sto imot Canterbury. Han bygde sørtranseptet i York Minster, og kjøpte en landsby, nå kjent som Bishopthorpe, som fortsatt er erkebiskopens residens. I London bygde han etter 1240 York Place, som senere ble kjernen i Palace of Westminster. Han ble regnet av sine samtidige som en havesyk men patriotisk mann. Mens Henrik III var mindreårig tok de Gray en ledende rolle, og den unge kongen så med stor velvilje på ham. Han ble blant annet brukt som ambassadør til andre lands herskere, og da kongen reiste til Frankrike i 1242 ble de Gray igjen som riksverge. Senere var de Gray mer negativ til Henrik III, og i en periode holdt han seg unna offentlige affærer. I 1255 besøkte han London for å delta under et parlamentsmøte, og han døde i Fulham den 1. mai det året. Alberto Undiano Mallenco. Alberto Undiano Mallenco (født 8. oktober 1973 i Pamplona) er en spansk fotballdommer. Mallenco tilhører UEFAs elitedommere. Han har dømt seks kamper i Champions League og syv kamper i Europa League. Mallenco dømte tre kamper i verdensmesterskapet i fotball 2010. Pausefiskene. Pausefiskene er et norsk pop/rock-band fra Oslo. Bandet bestod opprinnelig av medlemmer fra Oppsal og Ekeberg og frontes av vokalist, gitarist og låtskriver. Bandet debuterte med albumet "Bare et sår" i september 2007. Albumet inneholdt låter av Sætre og og ble produsert av Bjarne Stensli. __NOTOC__ Gianluca Paparesta. Gianluca Paparesta (født 25. mai 1969 i Bari) er en italiensk fotballdommer. Paparesta tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt VM eller EM kamper, men han har dømt 9 kamper i UEFA-cupen Pedro Proença. Pedro Proença Oliveira Alves García (født 3. november 1970) er en portugisisk fotballdommer. Proença tilhører UEFAs premier-dommere. Han dømte Champions League-finalen i 2012. Proença var en av 12 dommere i EM-sluttspillet i 2012, og er satt opp til å dømme finalen mellom Spania og Italia. Damir Skomina. Damir Skomina (født 5. august 1976) er en slovensk fotballdommer. Skomina tilhører UEFAs elitedommere. Han har aldri dømt i VM, men han har dømt en kamp i Champions League og 11 kamper i UEFA-cupen. og vært fjerdedommer i EM. Matteo Trefoloni. Matteo Simone Trefoloni (født 31. mars 1971 i Siena) er en italiensk fotballdommer. Trefoloni tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt EM- eller VM-kamper, men han har dømt én kamp i Champions League og 6 kamper i UEFA-cupen Odden (Mandal). Odden er et sted plassert på nordsida av Skjernøysundet i Mandal kommune, cirka fire kilometer sørøst for Mandal by. Historie. Dette stedet ble fra 21. juni 2007 av Statens kartverk regnet som Norges sørligste fastlandspunkt, etter at Spangereidkanalen åpnet og dermed skilte Lindesneshalvøya fra resten av fastlandet. I februar 2008 revurderte Statens Kartverk sin første beslutning og omgjorde denne slik at Lindesnes igjen er å regne for Norges sørligste punkt på fastlandet. Alon Yefet. Alon Yefet (født 1. september 1972) er en israelsk fotballdommer. Yefet tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt VM eller EM kamper men han har dømt én kamp i Champions League og 12 kamper i UEFA-cupen Pieter Vink. Pieter Vink (født 13. mars 1967) er en nederlandsk fotballdommer. Vink tilhører UEFAs elitedommere. I 2008 dømte Vink to kamper i gruppespillet i fotball-EM, og han var en av fire dommere som ble sendt hjem etter gruppespillet. Erik Breukink. "Erik" Christiaan Breukink (født 1. april 1964 i Rheden, Gelderland) er en nederlandsk sportsdirektør og tidligere profesjonell syklist. Han var profesjonell fra 1986 til og med 1997 da han la opp. For øyeblikket er Breukink sportsdirektør for Pro Tour-laget Rabobank. Syklist. Breukink ble født inn i en sykkelfamilie, faren Willem var direktør for sykkelfabrikken Gazelle. Til tross for dette bestemte Erik seg for å bli fotballspiller. I 1980 ombestemte han seg og satset på sykling. Breukink debuterte som profesjonell for laget Skala-Gazelle i 1986. Det viste seg at han var en tempospesialist og en god klatrer. I sin Tour de France-debut i 1987 vant han en etappe og ble nummer to i ungdomskonkurransen. Det virkelige gjennombruddet fikk han året etter, da han ble nummer to sammenlagt i Giro d'Italia. Breukinks karriere var preget av uhell, og han klarte aldri å vinne en Grand Tour. Han la opp i 1997 med 61 seiere som profesjonell syklist. Sportsdirektør. 13. januar 2004 startet Breukink i jobben som sportsdirektør for Rabobank, en jobb han har hatt siden. Korn (album). "Korn" er debutalbumet til bandet med samme navn, Korn, utgitt 11. oktober 1994. Albumet ble utgitt gjennom Immortal/Epic Records, og har solgt i over 3 000 000 eksemplarer verden over. Musikkstil. Musikalsk sett er sangene en fusjon med grunge rock (som igjen er en blanding av punk og heavy metal) i tillegg til hip-hop og funk. Selv om disse elementene er kopiert fra andre band, inneholder albumet andre elementer som er unike for Korn, inkludert scat-sang på «Ball Tongue», og sekkepiper på «Shoots and Ladders», en sang som teksten er ett kompromiss med mesteparten barnehagerim. «Daddy», sangen som avslutter albumet, er musikalskt og følelsesmessig tungt. Med en introduksjon med harmonisert akapellavokaler ber artisten Jonathan Davis sin mor om tilgivelse, selv før sangen er ordentlig i gang. Tekstene er sentrert rundt barnemishandling, et emne som ymtes innpå ved albumets illevarslende antydning til en voksen skygge som trenger innpå en unge som leker, basert på erfaringen til Davis, dog ikke fra hans far. Sangen slutter med lyden av Davis som hulker. Meninger. "Korn" er – diskutabelt – albumet som kan ta på seg æren for begynnelsen av nu metal. Samtidig som "Follow the Leader" kommersielt sett er bandets mest suksessfulle album, har "Korn" bevist seg som det mest innflytelsesrike. Med innflytelse på nyere nu metal-band som Limp Bizkit, Adema, Coal Chamber og Slipknot, og til og med enda mer etablerte band som Sepultura og Machine Head. Dette albumet er ansett som Korns beste arbeide, både av fans og ikke-fans, på samme level. I 2001 utnevnte "Q" magazine det til ett av de 50 tyngste albumene igjennom tidene. Albumkunst. Albumkunsten avbilder en ung jente på en huske som blir overvåket av en mann, som har hender som ligner enten Edward Saksehånd eller Freddy Kruegers (det ble senere åpenbart at mannen holder hestesko). Kornlogoen er plassert slik at den unge jentens skygge ser ut som om den akkurat har blitt hengt ved nakken av bokstaven «K» (selv om dette kan ha vært tilfeldig), og baksiden av coveret viser en tom huske, noe som gir assosiasjoner til bortføring av barn. Kunsten på insiden består av en gutt med et lemlestet øye i diskbrettet og et bord dekket av pornoblader med etiketter som «løgner», «hore», og «prostituert» som dekker øynene deres, leker, og en dokke med en edderkopp på seg. Resten av albumskunsten fremstiller vage ting, mørke bandbilder og tekstene til «Shoots and Ladders». Totaltsalg. Siden utgivelsen i 1994 har albumet vist seg som en selger over tid, med over 2 700 000 kopier i USA alene, og er sertifisert til Dobbel platina av RIAA. Det er Korns tredje mest suksessfulle album til dags dato. Selv om albumet ble utgitt i 1994 kom plasseringen på Billboard 200 i 1996. Kongelige residenser i Storbritannia. Kongelige residenser i Storbritannia er bygninger som er eller har vært offisielle boliger for Den britiske monarken eller medlemmer av kongefamilien. Noen av residensene er kongelige palasser, som eies av staten, mens andre er privat eiendom. Balmoral Castle og Sandringham House har gått i arv i flere generasjoner. Andre er ikke lenger i bruk som kongelige residenser, enten fordi de ikke lenger eksisterer som Palace of Whitehall eller fordi de er tatt i bruk til andre formål som Palace of Westminster. Det er også enkelte residenser som bare brukes svært uregelmessig. De kongelige residensene har visse privilegier, som at det ikke er avgift på alkohol der og unntak fra helse- og sikkerhetslover. Unntaket fra alkoholavgiften betyr at det som selges i barene i parlamentsbygningen Palace of Westminster er avgiftsfritt, selv om det er lenge siden bygningen ble brukt som kongelig residens. De som er i bruk vedlikeholdes av Royal Households eiendomsavdeling, mens de tidligere kongelige palassene i England ligger under Historic Royal Palaces. Hubred-saken. Hubred-saken er navnet på en sak som har gått i Hedmark i Norge fra høsten 2003 til sommeren 2007. 15. september 2003 sendte lærer Håkon Hubred ved Sentrum videregående skole i Kongsvinger et brev til samtlige lærere ved skolen hvor han kritiserte arbeidsmiljøet ved skolen. I desember samme år sendte han bekymringsmeldinger til Fylkesrevisjonen i Hedmark om hvordan skolen disponerte sine økonomiske midler. I mai 2004 mottok han en advarsel hvor han ble beskyldt for å fremsette udokumenterte påstander, være illojal og ha manglende samarbeidsvilje. Et halvt år senere, 24. november 2004, ble Hubred sagt opp etter å ha jobbet 30 år ved skolen. Hubred mente oppsigelsen var usaklig, og saken havnet i rettsvesenet. Der kom det til forlik mellom Hubred og arbeidsgiveren Hedmark Fylkeskommune i juni 2005, som innebar at Hubred sa opp stillingen sin og fikk økonomisk kompensasjon. Senere så Arbeidstilsynet på saken og de mente at Hubred var dårlig behandlet av Fylkeskommunen, og anbefalte han å forfølge saken. Hubred gjorde dette, og mente at forliket skjedde på feil grunnlag, og at han var en varsler som ble utsatt for ulovlig gjengjeldelse fra Fylkeskommunens side. Saken førte til et voldsomt press mot Fylkesrådet, og 10. mai 2007 vedtok Fylkestinget i Hedmark å sette en uavhengig granskingskommisjon på saken, mot Arbeiderpartiets stemmer. Jan Fougner ble satt til å lede granskingen, som ble klar 2. juli. Den konkluderte med at Hubred var en varsler, og at Fylkeskommunen ble kritisert for systemssvikt, men også Hubred fikk litt kritikk for sin oppfølging etter brevet av 15. september 2003. Venetiansk. Et skilt som forteller at «Her snakker vi også venetiansk» Venetiansk ("vèneto" på venetiansk og "veneto" på italiensk), ikke til å forveksle med venetisk, er et romansk språk som snakkes som morsmål av over to millioner mennesker, hovedsakelig i regionen Veneto i nordlige Italia, hvor fem millioner innbyggere bortimot kan forstå det. Det er tidvis snakket og ofte godt forstått utenfor Veneto, som i Trentino, Friuli, Venezia Giulia, Istria, og en del byer i Dalmatia, totalt opp til 6 til 7 millioner mennesker. Språket er kalt for "vèneto" eller "vènet" på venetiansk, "veneto" på italiensk; den varianten som snakkes i Venezia er kalt for henholdsvis "venexiàn/venesiàn" eller "veneziano". Selv om det er referert til som en italiensk dialekt ("Ven diałeto, It dialetto"), selv av de som snakker det, er det faktisk et adskilt språk, ikke en avart eller avledet av italiensk. Venetiansk adskiller seg både i grammatikk, fonetikk, og ordforråd. Typologisk har venetiansk lite til felles med de gallisk-italiske språkene i nordvestlige Italia, men viser en del slektskap med det nærliggende istriotiske språk som blir snakket i de vestlige delene av Istria i Kroatia. Venetiansk er ikke beslektet med venetisk, et utdødd indoeuropeisk språk som ble snakket i regionen Veneto en gang på 600-tallet f.Kr. Historie. Venetiansk nedstammer fra vulgærlatin, påvirket av gallere, og muligens delvis fra et venetisk underlag, og av språkene til germanske stammer som vestgotere, østgotere, og langobardere som invaderte Italia på 400-tallet. Venetiansk, som et kjent skriftlig språk, er dokumentert på 1200-tallet. Det finnes også påvirkninger og parallellismer med gresk og albansk i ord som "piròn" (gaffel), "inpiràr" (å dele), "carega" (stol) "fanela" (skjorte). Språket fikk betydelig prestisje i tiden til republikken Venezia da det fikk status som et "lingua franca" i Middelhavet. Kjente venetiansk-språklige forfattere var dramatikerne Angelo Beolco (1502–1542) og Carlo Goldoni (1707–1793). Både Ruzante og Goldoni, som fulgte den gamle italienske teatertradisjonen "commedia dell'arte", benyttet venetiansk i deres komedier som morsmålet til vanlige folk. De er vurdert som blant de fremste italienske dramatikerne gjennom tidene, og Goldonis skuespiller blir fortsatt framført i dag. Andre kjente verker på venetiansk er oversettelsene av "Iliaden" av Giacomo Casanova (1725–1798) og Francesco Boaretti, og diktene til Biagio Marin (1891–1985). Kjent er også et venetiansk manuskript med tittelen "Dialogo de Cecco da Ronchitti da Bruzene in perpuosito de la stella Nova", om en nova og andre astronomiske emner, som er tilskrevet Galileo Galilei (1564–1642). Men som et litterært språk ble venetiansk overskygget av Dante Alighieris toskansk «dialekt» og franske språk som provençalsk og langues d'oïl (historisk betegnelse på de gallisk-romanske språk og dialekter). Selv før nedgangen for republikken Venezia, hadde venetiansk gradvis opphørt å bli benyttet for administrative arbeid til fordel for toskansk-avledet italiensk som hadde blitt foreslått og benyttet som et virkemiddel for en felles italiensk kultur sterkt støttet av framstående humanister og poeter i Venezia, fra Pietro Bembo (1470–1547), en avgjørende figur i utviklingen av det italienske språk, til Ugo Foscolo (1778–1827). For øyeblikket er bortimot alle de som snakker venetiansk det som heter "diglossiske", det vil si en stabil språksituasjon hvor høyspråk og lavspråk lever side om side, og de benytter venetiansk i uformelle sammenhenger. Dagens situasjon fremmer spørsmål om språkets betingelser for å overleve som et levende språk. Til tross for skritt for å anerkjenne det, har venetiansk forblitt et språk som stadig vanskeligere lar seg overføre til neste generasjon da yngre generasjoner synes å foretrekke standard italiensk i mange situasjoner. Dette problemet er også blitt ytterligere komplisert av større andel innvandrere som kun snakker eller lærer seg standard italiensk. Datsja. Datsja (av russisk дача) – kan best beskrives som «et hus på landet». Det kan nemlig være alt fra et lite hageskur til flotte to-etasjes jakthytter. Byboere i Russland og de andre østeuropeiske statene som måtte ha en datsja med litt eiendom kan bruke den som attåtnæring og dyrke frukt, grønnsaker og ale opp kylling og gris. I sommerhalvåret besøkes datsjaen i helgene for å nyte frisk luft og for å hente hjem innhøstningen som så blir syltet og hermetisert. Den største forskjellen fra generelt norsk hytteliv er nettopp matauk-aspektet. MS «Artemis». M/S «Artemis» (tidligere «Royal Princess») er et cruiseskip som eies og driftes av P&O Cruises. Hun ble bygget i 1984 ved Wärtsilä ved Helsinki New Shipyard i Helsingfors i Finland for Princess Cruises som M/S «Royal Princess». Historie. Skipet ble bygget for Princess Cruises. Hun ble døpt av prinsesse Diana i Southampton i 1984. Hun skiftet eier til P&O i april 2005 og ble døpt om til «Artemis». I mai 2011, vil hun chartres av Phöenix Reisen, et Tysk rederi, og vil bli omdøpt til "Artiana". Charterkontakten er på syv år. Cell. Cell er en mikroprosessor utviklet av Sony, Toshiba og IBM. Sony bruker Cellprosessoren i PlayStation 3. I år 2000 startet de tre utviklerne STI, med hensikten å skape prosessoren. Den har åtte kjerner og jobber i følge IBM ti ganger så raskt som tidligere prosessorer. Den er designet for å kunne passe i alle datamaskiner, fra bærbare datamaskiner til tjenere. Den Internasjonale Fysikkolympiaden. Den internasjonale fysikkolympiaden (International Physics Olympiad, IPhO, Fysikk-OL) er en fysikkonkurranse for elever i videregående skole. Konkurransen ble første gang arrangert av professor Czesław Ścisłowski i Polen i 1967, og har med få unntak blitt arrangert hvert år siden. På 70-tallet begynte vestlige land å delta og etter hvert også å arrangere konkurransen. Norge deltok første gang i 1984 og var arrangør i 1996. Uttagning og finaler. Hvert deltakerland stiller med fem deltakere. I Norge blir disse fem plukket ut gjennom en konkurranse, arrangert av Norsk Fysikklærerforening i samarbeid med Skolelaboratoriet ved Fysisk institutt, UiO. Alle fysikkelever kan delta i første runde; normalt deltar rundt 500. Prøven foregår lokalt på skolene og blir rettet av skolens fysikklærere. De om lag 60 beste går videre til andre runde. Også denne foregår lokalt, men prøvene blir rettet sentralt. De 20 beste fra andre runde går til norsk finale. Finalistene får et ukes opphold ved Universitetet i Oslo, med undervisning og en avsluttende prøve. De fem beste går videre til Den Internasjonale Fysikkolympiaden. Norske resultater. I løpet av 23 år har Norge tatt én gullmedalje. Det var Morten Kloster som tok den i den i 1991, da IPhO ble arrangert på Cuba. Norge har tatt fire bronsemedaljer: Roar Lauritzen i 1988 (Østerrike), Øyvind Tafjord og Hans Olav Sundfør, begge i 1989 (Polen) og Øyvind Grotmol i 1999 (Italia). I tillegg har 17 norske deltakere fått hederlig omtale. IPhO 2007. Den 38. Internasjonale Fysikkolympiaden ble arrangert i Isfahan i Iran 13. til 22. juli 2007. Det norske laget i 2007 besto av Yi Luo fra Bryne vidaregåande skule, Øyvind Indrebø fra U. Pihl vgs., Olav Røthe Bakken fra Danielsen vgs., og Martin Hauge og Ivar Staurseth, begge fra Skeisvang vgs.Martin Hauge fikk hederlig omtale. 73 land deltok, med 327 deltakere og over 135 ledere, i tillegg til 86 observatører og 17 gjester. Absolutt vinner ble Youngjoon Choi fra Sør-Korea. Octopussy. "Octopussy" er den trettende James Bond-filmen i den offisielle serien. Filmen ble laget i 1983, og markerte Roger Moores nest siste opptreden som James Bond. Toshiba. Toshiba (grunnlagt i 1875) er en japansk elektronikkprodusent. Toshiba er blant verdens ledende innovatører innen banebrytende og avansert teknologi, en produsent og markedsfører av avanserte elektroniske og elektriske produkter innenfor informasjons- og kommunikasjonssystemer, digitale forbrukerprodukter, elektroniske enheter og komponenter, kraftsystemer, inkludert kjernefysisk energi, industri- og sosiale infrastruktur-systemer, og hvitevarer.Toshiba har omtrent 204.000 ansatte over hele verden og omsetter for ca. 460 milliarder norske kroner pr. år. Toshibas tidlige historie har to opprinnelser: I 1875 ble Tanaka Seizo-sho (Tanaka Engineering Works) etablert, Japans første produsent av telegrafiutstyr. Dets grunnlegger, Hisashige Tanaka (1799 – 1881), var godt kjent fra sin ungdom for oppfinnelser som mekaniske dukker og en klokke som gikk svært lenge før den måtte trekkes opp. Under navnet Shibaura Seisaku-sho (Shibaura Engineering Works), ble hans selskap en av Japans største produsenter av elektriske apparater. I 1890 ble Hakunetsu-sha & Co. Ltd etablert som Japans første fabrikk for elektriske glødelamper. Følgen av dette var at selskapet utviklet seg som produsent av forbrukerprodukter. I 1899 ble selskapet omdøpt til Tokyo Denki (Tokyo Electric Co). I 1939 ble disse to selskapene, hver markedsledere innen sine respektive felt, slått sammen til ett selskap, Tokyo Shibaura Denki (Tokyo Shibaura Electric Co, Ltd). Selskapet ble snart kjent som "Toshiba", og det ble selskapets offisielle navn i 1978. Læringsmiljø. Læringsmiljø er summen av alle de forhold som kan tenkes å virke inn på elevenes muligheter til å tilegne seg kunnskap samt fysisk og psykisk helse. Ifølge "Læringsplakaten" som er en del av Kunnskapsløftet, skal den offentlige skolen sikre at det fysiske og psykososiale arbeids- og læringsmiljøet fremmer helse, trivsel og læring (Opplæringsloven kapitel 9a). Elevundersøkelser og annen forskning tyder på at læreren har avgjørende betydning for læringsmiljøet Yngvar Bryn. Yngvar Bryn (født 17. desember 1881 i Kristiansand, død 30. april 1947 i Oslo) var en norsk friidrettsutøver, kunstløper og idrettsleder. Han deltok i Sommer-OL 1900 og 1920. Bryn var olympisk pioner da han sammen med Carl Albert Andersen utgjorde den første norske OL-troppen under Sommer-OL i Paris i 1900. Bryn deltok på 200 meter og 400 meter. I begge øvelsene ble han slått ut i forsøksheatene. Han ble norsk mester på 500 m i 1900 og 1902. Som friidrettsutøver representerte han IK Tjalve. Som kunstløper konkurrerte han i parløp sammen med sin kone, Alexia Bryn. De vant sølv under Sommer-OL 1920 i Antwerpen og kunstløp-VM 1923, i tillegg til VM-bronse i 1912. De ble også nordiske mestere i 1922 og norgesmestere elleve ganger (1908–13 og 1918-22). Som kunstløper representerte han Oslo Skøiteklub. I 1932 deltok Bryn i sitt tredje OL, denne gang som dommer i både kunstløp og hurtigløp under Vinter-OL i Lake Placid. Bryn var president i Norges Fri-idrettsforbund 1906–10 og Norges Skøyteforbund 1926–27. Pedro María Anaya. Pedro María Anaya (16. juni 1794 – 21. mai 1854) var president i Mexico i 2 perioder (1847–1848). Han spilte en viktig rolle i den meksikansk-amerikanske krigen. Anaya ble født i San Mateo de Huichapan i 1794. Foreldrene var spanjolene Pedro José Anaya y Maldonado og María Antonia de Álvarez. I 1810 startet han sin militære karriere. I 1821 ble han rekruttert til å kjempe for opprørerne under Mexicos uavhengighetskrig. I dag er General Anaya metrostasjon i Mexico by oppkalt etter ham. Anaya, Pedro María Anaya, Pedro María Anaya, Pedro María Anaya, Pedro María Mark Selby. Mark Selby (født 19. juni 1983 i Leicester) er en engelsk snooker- og biljardspiller. Han ble nummer to i verdensmesterskapet i snooker 2007 og verdensmester i 8-ball 2006. Han kom til finalen i Scottish Open i 2003, finalen tapte han 7–9 mot David Gray. Selby har kvalifisert seg til verdensmesterskapet i snooker tre år på rad, fra 2005 til 2007. Alle disse gangene har han møtt John Higgins, i 2005 tapte han i første runde, i 2006 vant han i første runde og i 2007 tapte han da de møttes i finalen. På veien mot VM-finalen i 2007 slo Selby Allister Carter, Stephen Lee og de tidligere verdensmestrene Shaun Murphy og Peter Ebdon. Etter første dag av finalen lå Selby under med 4–12, men han vant de første seks partiene på dag to slik at stillingen var 10–12. På stillingen 13–14 var han bare et parti bak Higgins, men han tapte de resterende partiene slik at sluttstillingen ble 13–18 til Higgins. Andreplassen i VM gjorde at Selby gikk fra 28. plass til ellevteplass på verdensrankingen for 2008. Denne sesongen fortsatte han med gode resultater. I UK Championship spilte han seg frem til semifinale hvor han møtte Ronnie O'Sullivan og tvang fram et siste og avgjørende parti. O'Sullivan gjorde imidlertid et maksimum break i dette partiet og sikret seg dermed seieren. I januar 2008 vant Selby Masters etter 10–3 seier over Stephen Lee i finalen, i det siste partiet gjorde han sitt hittil høyeste break i karrieren, med 141 poeng. Dette var Selby sin første seier i en større snookerturnering. Den 17. februar 2008 vant han sin første rankingturnering i karrieren, da han slo Ronnie O'Sullivan 9–8 i finalen i Welsh Open etter å ha ligget under 5–8. Ska-punk. Ska-punk er en musikkstil som blander elementer fra jamaicansk skamusikk og elementer fra britisk og amerikansk punk. Typiske ska-punk-band bruker gitar, bass, trommer, saksofon, trombone og trompet. Musikken går ofte i et høyt tempo. Manuel de la Peña y Peña. Manuel de la Peña y Peña (10. mars 1789 – 2. januar 1850) var en meksikansk politiker og jurist. Han var president i Mexico i to perioder (1847–1848). Under hans presidentperiode, ble Guadalupe Hidalgotraktaten undertegnet, som var med på å gjøre slutt på krigen mot USA. Forhandlingene foregikk mellom den 2. januar og den 2. februar 1848. Mexico avstod fra Texas, New Mexico og Alta California til USA for en gjenytelse på 15 millioner pesos. Pena y Pena, Jose Manuel de la Pena y Pena, Jose Manuel de la Pena y Pena, Jose Manuel de la Pena y Pena, Jose Manuel de la Guillermo Silva Sanz de Santamaría. Guillermo Silva Sanz de Santamaría (født 7. juni 1921 i Bogota, død 29. juni 2007 på Jevnaker) var en colombiansk kunstner. Han var maler, tegner, skulptør, keramiker, og drev også med etsninger og intaglio. Han studerte kunstteknikker i sin hjemby Bogota, og holdte sin første solo-utstilling der i 1953. På 1950-tallet flyttet han til Mexico by og studerte kunst ved et universitet der. Etter dette flyttet han til Italia og bodde der i ti år. Senere flyttet han til Spania, der han bodde til sin død. Forholdet til Norge. Santamaría tilbragte somrene i Norge, kombinert med utstillinger. Da han døde hadde han utstilling på Fengselet i Hønefoss (23. juni-5. august). Han bodde i Malaga, men kjørte til Norge i bobil sammen familien sin. De bodde da på "Roen" ved Randsfjorden. Her sovnet han også inn, og han skal bisettes på Jevnaker. Han var også knyttet til India og indisk filosofi, noe kunsten hans bar preg av. Norwich bispedømme (England). Norwich bispedømme er et av Den engelske kirkes bispedømmer, med sete i Norwich. Det inngår i provinsen Canterbury. Bispedømmets historie går tilbake til Dunwich bispedømme, som ble grunnlagt i 630. Det flyttet til Elham i 673. Etter normannernes invasjon flyttet det til Thetford i 1070 og så til Norwich i 1094. Bispedømmet har 577 sogn med 646 kirker. Det dekker hele Norfolk med unntak av en liten del vest for Great Ouse, som tilhører Ely bispedømme. Det omfatter også Lothingland i Suffolk. Pr. 2001 bodde det 815 000 mennesker i dette området. Biskoper. Datoer i kursiv angir de facto tiltredelse/avgang. Nicolás Bravo. Nicolás Bravo Rueda (født 10. september 1786, død 22. april 1854) var en meksikansk politiker og soldat. Han var landets 11. president. Han ble født i Chichihualco i Guerrero og var sønn av Leonardo Bravo. Han satt også i Mexicos provisoriske regjering 1823–1824 etter Det første meksikanske keiserrikets fall. Bravo, Nicolás Bravo, Nicolás Bravo, Nicolás Bravo, Nicolás Fylkesvei 552 (Akershus). Fylkesvei 552 i Akershus går mellom Rustad og Nordgård og mellom Grue og Hurdal Verk i Hurdal kommune. Traséer: Rustad – Nordgård (4,2 km), Grue – Hurdal Verk (3,1 km) Eksterne lenker. 552 Fylkesvei 507 (Akershus). Fylkesvei 507 i Akershus går mellom Thomasstua og Bruserud i Eidsvoll. Veiens lengde er 5,5 km. Eksterne lenker. 507 Ignacio Comonfort. Ignacio Comonfort (mars 1812 – 3. november 1863) var en meksikansk politiker. Han var president i Mexico fra den 15. september 1855 til den 21. januar 1858. Comonfort, Ignacio Comonfort, Ignacio Comonfort, Ignacio Comonfort, Ignacio Maureen Connolly. Maureen Catherine Connolly (født 17. september 1934 i San Diego, California død 21. juni 1969) var en amerikansk tennisspiller. Connolly var en meget dyktig spiller i årene 1951–54. Etter en tragisk ulykke ble hun nødt til å gi opp tenniskarrieren før hun fylte tjue år. Da hadde hun allerede vunnet hele tolv Grand Slam-turneringer, den første vant hun før hun fylte sytten. Hun ble sammenlignet med storheter som Suzanne Lenglen og Helen Wills og ble spådd en lysende fremtid. I 1953 ble hun den første kvinnen, og den andre spilleren, som tok en ekte Grand Slam det vil si å vinne alle fire Grand Slam-turneringene i løpet av ett år. På herresiden hadde Donald Budge klart å vinne en ekte Grand Slam som den første noensinne i 1938. I løpet av sin korte tenniskarriere vant hun Amerikanske mesterskapet tre ganger, den første i 1951. Hun vant også Wimbledon tre ganger, i to av finalene beseiret hun Louise Brough (1952 og 1954). Franske mesterskapet vant hun to ganger (1953–54) og Australske mesterskapet en gang (1953). Hun vant samtlige singeltittler i de Grand Slam-turneringer hun deltok i. Hun deltok også på det seirende amerikanske Wightman Cup-laget 1951-54 (lagkonkurranse mellom USA og Storbritannia). Hun ble av amerikansk presse kåret til årets idrettskvinne tre år på rad. Som barn elsket Maureen Connolly hester, men hennes fraskilte mor hadde verken penger til kjøpe hest eller betale ridetimer til sin datter. Derfor begynte Maureen som niåring å spille tennis. Hun fikk senere en hest, som hun ga navnet «Colonel Merryboy», av folket i hjembyen San Diego for sine fremragende prestasjoner på tennisbanen. Da hun var ute på en ridetur, to uker etter hun hadde vunnet Wimbledon for tredje gang, ble hesten skremt av en sementbil. Hun ødela sitt høyre ben da det ble klemt mellom bilen og hesten. Hun innså at karrieren som spiller var over, men hun kunne etter en tid arbeide som profesjonell tennistrener. Hun giftet seg i 1955 med Norman Brinker og de fikk to barn. Hun fikk kreft i 1966 og døde tre år senere, kun 34 år gammel. Til hennes minne ble det opprettet en juniorturnering mellom USA og England for damer under 21 år M.C. Brinker Cup. I 1968 ble hun opptatt i International Tennis Hall of Fame. Den katolske kirkes katekisme. Med Den katolske kirkes katekisme (KKK) siktes det nå til den katekismen som ble utgitt av pave Johannes Paul II i 1995 (fransk grunntekst) og så ble revidert i 1997 (med enkelte lette endringer, og i ny latinsk grunntekst). Katekismen er oppbygd av over 2700 paragrafer som utførlig beskriver og forklarer den katolske tro. Den har mange fotnoter som henviser til Bibelen, kirkefedrene og kirkelige dokumenter. Eksterne lenker. på engelsk, fransk, tysk, italiensk, latin og spansk Katolske Kristiansand Symfoniorkester. Kristiansand Symfoniorkester (KSO) er et profesjonelt symfoniorkester i Kristiansand med ca. 50 heltidsansatte musikere. Kunstnerisk leder er Rolf Gupta. Kristiansand Symfoniorkester har hatt dagens form siden 2003, etter fusjonen mellom Kristiansand Kammerorkester og det nedlagte Forsvarets Distriktsmusikkorps Sørlandet. KSO tar vare på tradisjonene fra før fusjonen, på den måten at strykerne opptrer som Kristiansand Kammerorkester og blåserne under navnet Kristiansand Blåseensemble. Imidlertid er hoveddelen av virksomheten nå som symfoniorkester. KSO holder de fleste av sine konserter i Agder Teater og Kristiansand Domkirke. De opptrer også hyppig andre steder i Aust-- og Vest-Agder, spesielt Lyngdal Kulturhus og Arendal kulturhus. Kontor- og øvelokalene er i Marvika i Kristiansand. KSO skal flytte inn i Kilden konserthus, Kristiansands nye teater- og konserthus, i 2011. Historie. Kristiansand Byorkester ble stiftet i 1919. Det var da et amatørorkester med enkelte profesjonelle musikere i rekkene. På 1980-tallet ble de første profesjonelle strykerne ansatt i orkesteret, og da oppstod Kristiansand Kammerorkester. Forsvarets Distriktsmusikkorps Sørlandet har sine røtter tilbake til 1818. Binderssteinen. Binderssteinen er et minnesmerke over Johan Vaalers patent for en papirklemme, en variant av bindersen. Vaaler søkte patent i Tyskland i 1899 og fikk det innvilget to år senere. Binderssteinen ble oppsatt i 1999 av Aurskog historielag, Lierfoss og omegn vel og Aurskog-Høland kommune på Vaalers familiegård på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune, og er skiltet til fra Rv 170. Kunstner Arne Lindaas fra Rømskog har utformet binderssteinen. Liste over banker i Norge. Liste over banker i Norge omfatter tre typer av banker i Norge: Forretningsbanker, Sparebanker og datterselskaper av utenlandske banker. Listen er komplett per oktober 2006. Sparebanker. Forvaltningskapital er i millioner kroner per 31.12.09. Helen Jacobs. Helen Hull Jacobs (født 6. august 1908 i Globe i Arizona, død 2. juni 1997) var en kvinnelig amerikansk tennisspiller. Jacobs var en av de store kvinnelige tennisspillerne under 1930-tallet, hun vant fem Grand Slam-turneringer i single. Til tross for det kom hun litt i skyggen av sine fremste rivaler Helen Wills Moody og Alice Marble. Hun spilte fem singlefinaler i Grand Slam-turneringer mot Helen Wills Moody i løpet av en tiårsperiode 1928–38 og hun vant kun en, US Open i 1933. Hun vant da Wills Moody ved stillingen 8-6, 3-6 og 3-0 til Jacobs i tredje sett, var nødt til å gi seg på grunn av en ryggskade. Dette var forøvrig Jacobs eneste seier over Wills Moody på de elleve gangene de møttes. Hun var nær å vinne Wimbledon-finalen 1935 over Wills Moody, ved stillingen 1-1 i sett, hadde hun ledelsen med 5-3 og 40-30 i tredje og avgjørende sett. Hun skulle bare avgjøre kampen ved å smashe inn matchballen, en for kort lobb fra motstanderen, men misset. Wills Moody snudde deretter kampen og vant med 6-3, 3-6, 7-5. Hun tapte fire finaler i Wimbledon til Helen Wills Moody. Sin eneste seier i Wimbledon kom i 1936 mot tyske Hilde Krahwinkel Sperling med 6-2, 4-6, 7-5. Jacobs vant US Open fire år på rad (1932–35), de to siste årene mot sin doublepartner Sarah Palfrey. I 1934 vant hun en «triple crown» i US Open, det vil si hun vant, single- double- og mixed double-titlene. Hun var også i singlefinale i 1936, 1939 og 1940 men hun tapte alle tre til Alice Marble. Helen Jacobs ble i 1962 opptatt i International Tennis Hall of Fame. Rolf Gupta. Rolf Arvind Gupta (født 14. januar 1967 i Uppsala) er en norsk dirigent og komponist. Han er sjefdirigent og kunstnerisk leder for Kristiansand Symfoniorkester fra 2006. Fra 2003-2006 var han sjefdirigent for Kringkastingsorkesteret. Han ledet også Norsk Barokkorkester i perioden 2004-2006. Som gjestedirigent har han vært en hyppig gjest i Oslo-Filharmonien. Han har også gjestet flere utenlandske orkestre, blant annet radioorkestrene i Stockholm, Stuttgart, Berlin og Köln. Han har også markert seg som operadirigent, både ved Den Norske Opera, den Nasjonale Reise-opera i Nederland og i Basel. Spesielt er han kjent og respektert som en dyktig dirigent for samtidsmusikk. Dolj. Dolj er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Oltenia. Administrasjonssenteret er byen Craiova. Befolkningen er 734 231 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har tre municipiu, fire byer og 104 comună. Fylkesvei 527 (Akershus). Fylkesvei 527 i Akershus går mellom Kjærstad og Løken og mellom Eltonåsen og Bjørke i Nannestad. Traséer: Kjærstad – Løken (3,9 km), Eltonåsen – Bjørke (16,0 km). Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 178---- Eksterne lenker. 527 Nattefrost. Nattefrost er et norsk black metal-prosjekt av Roger Rasmussen fra Carpathian Forest. Det står «Satan's Terrorist» i ruinene på logoen til bandet. Låttekstene omhandler hovedsakelig satanisme. Mario Kummer. Mario Kummer (født 6. mai 1962) er en tysk sportsdirektør og tidligere profesjonell syklist. Han er for øyeblikket sportsdirektør for Pro Tour-laget Astana. Kummers største triumf kom i 1988 da han tok OL-gull på lagtempo med det øst-tyske laget i Seoul. Lagkamerater var Uwe Ampler, Jan Schur og Maik Landsmann. Syklist. Kummer var profesjonell fra 1990 til 1998. Carl Albert Andersen. Carl Albert «Flisa» Andersen (også skrevet Carl Alfred Andersen, født 15. august 1876 på Søndre Bestum i Oslo, død 28. september 1951 i Oslo) var en norsk friidrettsutøver og turner. Han deltok i sommer-OL 1900 og 1908, samt ekstralekene i 1906. Han ble Norges første olympiske medaljevinner da han ble nr 3 i stavsprang med ny nordisk rekord på 3,20 m, 10 cm bak Irving Baxter som satte ny olympisk rekord. Medaljen har likevel bare statistisk interesse, siden det bare ble delt ut medaljer til nr 1 og 2 i hver øvelse i dette OL. Andersen ble også nr 4 i høydehopp med et hopp på 1,70 m. Andersen ble norsk mester i både stav og høyde i 1896, 97 og 1900. Han satte flere norske rekorder i høyde og stavsprang. I 1906 deltok Andersen på det norske gymnastikklaget som tok lag-gull under jubileumslekene i Aten. To år senere var han også på laget da det norske gymnastikklaget tok sølv i London, bak det svenske laget. Andersen representerte Osloklubbene Ørnulf Idrætsforening og Oslo Turnforening. Han ble gift med Emma Andersen, og de fikk ett barn; Borghild Antonette Andersen. John Hale (sogneprest). John Hale (død 1535; også stavet John Haile) var katolsk sogneprest i Isleworth i Middlesex i England i det 16. århundre. Han var "fellow" ved King's Hall i Cambridge. Han er kjent for at han ved en anledning sa at Mary Boleyns sønn lignet på Henrik VIII. Dette har blitt brukt som argument for at gutten kan ha vært kongens uektefødte sønn, men samtidig er det mulig at Hale også strakk ting så langt som mulig fordi han ønsket å sverte kongen. Han ble hengt, trukket og kvartert ved Tyburn fordi han nektet å sverge troskap til Henrik VIII som overhode for Den engelske kirke. Hale ble henrettet sammen med John Houghton og tre karteusermunker. Hale ble saligkåret i 1888. Aladdin Oil & Gas Company. Aladdin Oil & Gas Company () er et norsk selskap med lete- og utvinningslisenser i Russland. Paal Hveem og Idar Vollvik er blant de største aksjonærene i Aladdin med henholdsvis 15,58 prosent og 8,94 prosent av aksjene. Administrerende direktør er Hans-Axel Jahren. (AOGC) har et 71,5% eierskap i OOO Geoteknologia, et russisk oljeselskap med to lisenser i Timan Pechora-regionen i nordvestlige Russland. I Bogdanovskaya-lisensen i Orenburg ble det påsken 2008 avdekket en revstuktur. Seismiske undersøkelser og brønndata indikerer at lisensene inneholder 83,5 millioner fat sannsynlige og 3,2 millioner fat påviste reserver. Boring som startet julaften 2008 har påvist flere gasslommer som har indikert et underliggende aktivt petroleumssystem. Toppen av revet ble nådd på ca. 650 meters dybde og brønnen er planlagt boret til 950 meter. Andreas Hauge (forfatter). Andreas Paulsen Hauge (født 21. februar 1925, død 2005) var en norsk major, tegner og krigshistorisk forfatter. Bakgrunn og arbeid. Hauge vokste opp i Lillehammer og var 15 år da Norge ble invadert. Under krigen deltok Hauge i Milorg på slutten av den andre verdenskrig, fikk befalsutdannelse i Sverige, tjenestegjorde senere i Tysklandsbrigaden, før han gikk over til Heimevernet i 1948. Han tjenestegjorde som kompanisjef ved 14 repetisjonsøvelser i Hæren. Som HV-offiser planla og øvde han som leder av nærforsvaret for Fornebulandets i 15 år. Hauge gikk Statens håndverks- og kunstindustriskole, og gikk etter krigen inn som tegner i 10 Det er imidlertid som militærhistorisk illustratør at Hauge ble mest kjent. På 1960-tallet illustrerte Hauge en bok om kjente kamphandlinger under invasjonen av Norge i 1940. Disse artikkelseriene ble senere utvidet til tobindsverket "Kampene i Norge 1940" hvor nærmest hver eneste større trefning og slag mellom norske og tyske styrker våren 1940 ble illustrert med i alt 700 strektegninger i Hauges karakteristiske stil; dramatiserte motiver tegnet med energisk, ekspressiv strek i en slags heroisk realisme. Den militære utviklingen ble også forklart med tegnede terrengkart som viste troppenes posisjoner og fremrykninger. Teksten til dette verket bygde hovedsakelig på bokserien "Krigen i Norge 1940" som var utgitt av Forsvarets krigshistoriske avdeling fra 1952 til 1971. Hauge besøkte slagstedene og intervjuet sivile og veteraner for tilstrebe at illustrasjonene var mest mulig realistiske. Ettersom det finnes relativt få fotografier tatt av Norske soldater under kamphandlingene, er Hauges illustrasjoner i enkelte tilfelle av de få bildemateriale fra kamphandlingene. Reproduksjoner av Hauges tegninger finnes innrammet på veggene i de fleste militære avdelinger i Norge. Han donerte for øvrig illustrasjonene i «Kampene i Norge 1940» til Forsvarsmuseet. Han har blant mye annet lagd diplomene til mange av de militære dyktighetsmerkene, som for eksempel skarpskyttermerket, skimerket, infanterimerket, marsjmerket og femkampmerket. Han laget en stor del av illustrasjonene i håndboka «Soldaten i felt» som har blitt delt ut til alle vernepliktige i hæren i flere tiår. Hedersbevisninger. Hauge ble hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull, Forsvarsmedaljen med laurbærgren, Heimevernets fortjenstmedalje, Norske Reserveoffiserers Forbunds hederstegn og Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. Det har blitt hevdet at Hauge «"sannsynligvis den høyest dekorerte reserveoffiseren i fredstid"» Statute in Restraint of Appeals. "Statute in Restraint of Appeals" ("24 Henry VIII. c. 12") var en lov som ble vedtatt av Det engelske parlamentet i 1533. Den regnes av mange historikere som det viktigste juridiske fundamentet for reformasjonen i England. Utkastet til loven ble forfattet av Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex på vegne av Henrik VIII. Den forbød alle anker til paven, i religiøse såvel som verdslige saker, og gjorde kongen til høyeste rettslige instans i England, Wales og engelske besittelser. Dette ble oppnådd ved å hevde at den engelske kronen var en keiserkrone, både fordi den engelske monarken styrte regjerte i flere nasjoner og fordi Henriks historikere sporet hans slekt tilbake til Brutus av Troja. Loven gjorde det forbudt å akseptere pavelig autoritet eller å følge pavelige befalinger. Den ble fulgt året etter av den første "Act of Supremacy", som utnevnte Henrik VIII til «det eneste overhode på jorden for Den engelske kirke kalt Anglicana Ecclesia». Alle i riket måtte anerkjenne dette, ettersom parlamentsvedtak automatisk endret tidligere konstitusjonelle ordninger. Å ikke anerkjenne loven ble regnet som høyforræderi. De to lovene åpnet for at Thomas Cranmer kunne annullere ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragon, slik at kongen kunne gifte seg med Anne Boleyn. Francesco Di Pietri. Francesco Di Pietri eller 石方西 Shi Fangxi (født i Badia di Farfa nær Roma i Italia i 1562, død 5. november 1593 i Shaozhou i Kina) var katolsk kinamisjonær tilknyttet jesuittordenen. Han kom til Macao i 1590 og skulle egentlig videre til Japan. Istedet ble han sendt inn til misjonen i Shaozhou i Guangdong, der han kort etter døde. Se også. Di Pietri, Francesco Di Pietri, Francesco Di Pietri, Francesco Di Pietri, Francesco Di Pietri, Francesco Dorothy Round. Dorothy Edith Round gift "Little" (født 13. juli 1908 i Dudley, Worcestershire, England død 12. november 1982) var en kvinnelig britisk tennisspiller. Dorothy Round spilte sin første singlefinale i Wimbledon i 1933, hun møtte Helen Wills fra USA og tapte med 4-6, 8-6, 3-6. Året etter i 1934 var Round pånytt i finalen denne gang møtte hun en annen amerikansk spiller, Helen Jacobs, som hun beseiret 6-2, 5-7, 6-3. Samme år vant landsmannen Fred Perry herreturneringen, det var første gang på 25 år at begge singletitlene gikk til britiske spillere. Forrige gang det hente var i 1909 da Dora Boothby og Arthur Gore vant. Sin andre singletittel i Wimbledon vant hun i 1937 da hun vant over Jadwiga Jedrzejowska fra Polen med 6-2, 2-6, 7-5. I 1935 ble hun den første britiske kvinnen som vant Australian Open. Hun deltok også på de britiske Wightman Cup-laget i perioden 1931–36. I 1986 ble Dorothy Round opptatt i International Tennis Hall of Fame. Act of Supremacy. "Act of Supremacy" er navnet på to lover vedtatt av Det engelske parlamentet i 1534 og 1559, under henholdsvis Henrik VIII og Elizabeth I. Begge lover regulerte hvem som var overhode for Den engelske kirke. Første "Act of Supremacy". Den første loven, "26 Henry VIII, c. 1", ble vedtatt i november 1534, og fulgte "Statute in Restraint of Appeals" fra 1533. Den erklærte at Henrik VIII var «det eneste overhode på jorden for Den engelske kirke kalt Anglicana Ecclesia». Med denne loven ble bruddet med Den hellige stol bekreftet, og reformasjonen i England var et faktum. Den betydde av Thomas Cranmer kunne annullere ekteskapet mellom kongen og Katarina av Aragon, slik at han kunne gifte seg med Anne Boleyn. Alle i riket måtte anerkjenne de to lovene; å ikke gjøre det ble regnet som høyforræderi. Blant annet John Fisher og Thomas More ble henrettet fordi de nektet å sverge en ed på at de aksepterte Henrik VIII som kirkens overhode. Loven ble trukket tilbake i 1554 av Henriks katolske datter Maria I. Andre "Act of Supremacy". Den andre "Act of Supremacy" var en gjeninnføring av den første. Forskjellen var at dronning Elizabeth ikke ble kalt overhode, men «øverste guvernør» for kirken. Dette roet både protestanter som ikke ønsket et kvinnelig overhode for kirken og katolikker. Alle som fikk et offentlig eller kirkelig embete måtte avlegge ed på at de anerkjente loven, den såkalte "Oath of Supremacy". Det var straffer for å ikke anerkjenne denne, men Elizabeth valgte å ikke straffeforfølge legfolk såfremt de ikke drev åpent opprør mot hennes autoritet. Sven Rydell. Sven Åke Algot Rydell (født 14. januar 1905 i Göteborg, død 4. april 1975) var en svensk fotballspiller og avisskribent. Rydell var en av Sveriges beste fotballspillere i 1920- og 1930-årene. Han er tidenes toppscorer på med 49 mål, som ble scoret i løpet av bare 43 kamper. Som skribent skrev han i Göteborgs-Tidningen under signaturen "Dribbler". Rydell vant en olympisk bronsemedalje i fotball under Sommer-OL 1924 i Paris. Han var med på det svenske laget som kom på tredje plass, bak Uruguay og Sveits, i fotballturneringen. Sverige vant åttendelfinalen med 8-1 over Belgia og i kvartfinalen beseiret de Egypt med 5-0. De tapte siden semifinalen til Sveits med 1-2. I bronsefinalen mot Nederland spilte de uavgjort 1-1 og omkampen, som ble spilt 9. juni 1924 på Stade de Colombes med 40 522 tilskuere, vant de med 3-1. Klubber. Rydell scoret totalt 156 mål i Allsvenskan. Jadwiga Jedrzejowska. Jadwiga Jędrzejowska Galert (født 15. oktober 1912 i Kraków, død 28. februar 1980) var en kvinnelig polsk tennisspiller. Jadwiga Jędrzejowska er Polens mest fremgangsrike tennisspiller, hun var i sju Grand Slam-finaler i perioden 1936–1947. Tre single-, tre double- og en mixed double-finale. Hun vant kun én, damedoublen i French Open i 1939 sammen med Simone Mathieu. I 1936 nådde hun for første gang en finale i en Grand Slam-turnering, damedoublen i French Open. Året etter, i 1937, var hun i to singlefinaler i Grand Slam-turneringer; Wimbledon-finalen tapte hun til Dorothy Round med 6-2, 2-6, 7-5 og i US Open til Anita Lizana fra Chile med 6-4, 6-2. I 1935 og 1936 ble hun kåret til årets idrettutøver i sitt hjemland. Too Young to Die? "Too Young to Die?" er en film for tv, som setter fokus på debatten om dødsstraff. Filmen medvirker blant andre Brad Pitt og Juliette Lewis, og er basert på en sann historie. Shark. "Shark" er en amerikansk drama-serie med James Woods og Jeri Ryan. Sebastian Stark er en beryktet forsvarsadvokat som blir «lei av å spille på feil side». Han tar en jobb som leder av en statlig gruppe advokater. Gruppen jobber for å forhindre at rike personer skal slippe unna fengsel bare for det de har penger til gode forsvarsadvokater. TV3 har rettighetene til serien i Norge, og har vist hele første sesong. Det er uvisst når andre sesong blir sendt, men i USA kommer den i september 2007. Sørreisa Idrettslag. Sørreisa Idrettslag (stiftet 5. februar 1922) er et norsk idrettslag fra Sørreisa i Troms. Fotball. Sørreisa Idrettslags herrelag spiller i 5. divisjon Troms. Klubbens damelag spiller i 3. divisjon Troms. Michael Tucker (skuespiller). Michael Tucker (født 6. februar 1945 i Baltimore i Maryland) er en amerikansk skuespiller. Han er best kjent for sin rolle som Stuart Markowirz i "L.A. Law", hvor han spilte sammen med sin kone Jill Eikenberry (som Ann Kelsey). William Knight (statssekretær). William Knight var statssekretær under Henrik VIII av England, og senere biskop av Bath and Wells. Han ble i 1527 sendt til Roma for å legge frem spørsmålet om annullering av ekteskapet mellom kongen og Katarina av Aragon for pave Klemens VII. Knight bygde om Horton Court i Gloucestershire, og brukte da ideer fra italiensk arkitektur. RC-3 Seabee. Republic RC-3 Seabee er et helmetall høyvinget enmotors sportsfly med fire seter av amfibietype, designet av Percival Spencer og bygd av Republic Aircraft Corporation. Den vanlige varianten er utstyrt med skyvepropell montert bak vingefestet. Noen få er senere bygd om til tomotorsutgaver med to vingemonterte motorkonsoller og trekkpropeller. Design og utvikling. RC-3 Seabee var «hjertebarnet» til Percival Hopkins "Spence" Spencer f. 1894, en flypioner som etter sigende skulle ha bygget sin egen hangglider i 1911 etter tegninger han fant i "Popular Mechanics". Hans første flytur var i en Curtiss flybåt i 1914. Han ble tydeligvis fascinert av amfibie- og flybåttanken og forsøkte seg først med et amfibieflyprosjekt sammen med en ingeniør fra Sikorsky om å konstruere Spencer-Larsen SL-12C. Han fant etterhvert at det gikk for tregt med prosjektet, og stiftet sitt eget selskap i 1940. Hans første fly, "Spencer S-12 Air Car Amphibian" ble påbegynt i mars 1941 og var på vingene allerede i august samme år. Flyet var toseters. høyvinget med metallrammeskjelett og seildukskledning, med firkantet førerhus, lang og lav,slank halebom og tobladet skyvepropell. Air Car ble midlertidig lagt på hyllen i desember 1941. «Spence» ble testpilot for Republic Aircraft Corporation, og prøvefløy i løpet av to års tid 134 fabrikknye P-47 Thunderbolt. Han fikk imidlertid jobb hos Mills Novelty Company, Chicago, Illinois, som ønsket flyet som reklamefigur. Han brukte firmaets trebearbeidingsmaskiner til å få laget seg et rundere utseende på flyet – og begynte å vise flyet i nye klær til sine forrige arbeidsgivere. Firmaet kjøpte designet i desember 1943 med henblikk på et fremtidig marked for småfly, når krigen tok slutt og mengdevis av piloter kom hjem. Det ble utviklet et helmetallfly som ble prøvefløyet 30. november 1944, med typebetegnelsen "RC-1 Thunderbolt Amphibian" (NX41816). Prøveturen var det Spence som sto for selv. Flyet ble vist offentlig første gang på en utstilling i St Louis, Missouri i desember, og det ble raskt tegnet kontrakt for 1 972 fly (inklusive militæret)til en stykkpris av USD 3 500,-. Både hærens og marinekorpsets flyvåpen likte flyet. Marinen ga Republic Aviation rett til å bruke navnet Seabee på nyskapningen – og hæren plasserte en ordre for fly til redningsoppdrag under tittel OA-15. Ordrene fra de militære ble imidlertid stoppet etter at freden brøt ut i september 1945. Ordrene var på i alt $ 20 mill. Produksjon. Fabrikken i Farmingdale, New York, leverte det første testeksemplaret av RC-3 Seabee (NX87451) fra samlebåndet 22. november 1945. Prøveflygingen ble igjen gjort av Spence, den 1. desember. En motorfabrikk, "Aircooled Motors", som laget "Franklin Aircraft"-motorer ble kjøpt inn for å sikre levering av motorer til Seabee-en. Utprøving og modifikasjoner ble ferdige i løpet av våren 1946, og det første salgseksemplaret blir levert til "J.G. (Tex) Rankin", Rankin Aviation Industries, Tulare, California i juli 1946. Det er produksjonsnummer 13 med registrering NC87463 Håpet om storsalg til nydimmiterte piloter viste seg å ha vært overdrevent. Mange flygere kom hjem og holdt seg på bakken. Mange små og optimistiske flyselskaper gikk etterhvert i glemmeboken. I oktober 1947 var den endelige beslutningen offisiell: Republics øverste leder erklærte at «selskapet ville legge ned produksjonen av Seabee for å bruke selskapets ressurser til andre flyprosjekter». Virkeligheten var at salget stoppet nesten helt opp utpå sommeren, og fabrikken laget kun fly når de var bestilt. I produksjonsperioden ble der bygget 1 060 fly, noe som nok var langt lavere enn de første anslag på 5 000 i året. Tatt i betraktning av at der var mange konkurrenter – noen med lavere priser – ansees dette i dag likevel som respektabelt. Prisen på Seabee var ikke statisk: de første flyene ble solgt for $ 3 500, stigende til $ 4 495 i juli 46 og endelig $ 6 000 for de sist leverte. Dette var ingen dårlig pris for et fireseters fly med metallhud. Siste fly fra lager ble solgt i 1948. Flyfabrikken konsentrerte seg deretter om å bygge F-84 Thunderjet på samme fabrikklinjene. Operasjonell historikk. Seabee ble populært i USA og Canada og de fleste land med mange vann, kyst med fjorder og større villmarksområder. Ved slutten av produksjonen, var der eksportert 108 fly, og etablert forhandlernett i land som Brasil, Cuba, Panama, Colombia, Mexico, Uruguay, Peru, Venezuela, Chile, Argentina, Fiji, New Caledona, Sør-Afrika, England, Norge og Sverige. I etterkrigstiden ble flyet populært som villmarksfly, fotofly og mange steder som ambulansefly. Pilotene var ofte kjent for å klare «umulige» start og landinger med forsyninger til ødemarksbeboere. Mange småsteder fikk besøk av flygere som tok passasjerer med en runde over hjemstedet for en overkommelig pris. Flyet ble i Norge blant annet brukt til ambulanseflyvning. I 2006 var der fortsatt registrert mere enn 250 fly i drift. Antallet ser ut til å vokse, etterhvert som flere fly blir gjenoppbygd av utrangerte fly og vrakdeler. Noen få går ennå som lufttaxier. Modifikasjoner. 23 fly er i de senere år bygd om til tomotors, ved å legge motorfestene oppå vingene med drapropeller. Varianten er kjent som Twin Bee. Endringen utgjør stor forbedring med hensyn til fart, stigeevne og lasteevne. Det arbeides fortsatt med tilpasning av nyere (bil-)motorer med lavere vekt og volum, men mere hestekrefter. Seabee i andre sammenhenger. I et julehefte av den norske tegneserien Nils og Blåmann ble paret med på en flytur i en Seabee. Sikkerheten blir varetatt ved at begge får på seg fallskjerm, men ikke setebelter. Flyet har soltak som er åpent, og flyet kommer inn i en tåkedott som ligger mot en fjellside. Loopen som følger, gjør at begge ender i fallskjerm. Seabee har også gjesteopptreden i James Bond-filmen The Man with the Golden Gun med Roger Moore i hovedrollen på vei mellom asiatiske øyer for å oppsøke fienden "Scaramanga" spilt av Christopher Lee. Flyet blir sprengt i løpet av filmen. Seabee opptrer også på Bahamas i Beatlesfilmen Help!. Half Dome. Half Dome er en granittkuppel i Yosemite Nasjonalpark i California, USA. Den ligger på øst-siden av Yosemite-dalen, og er antagelig Yosemites mest karakteristiske kjennemerke. Toppen rager mer enn 1444 m over dalbunnen. Bestigning. Så sent som i 1870-årene ble Half Dome ansett å være ubestigelig, men den kan nå bestiges på flere forskjellige måter. Tusenvis av fjellvandrere når toppen hvert år ved å følge en sti fra dalbunnen. Starten på stien er bare 3,2 km fra Half Dome, men den snirklete ruten er totalt 13,7 km lang. Den endelige bestigningen skjer ved å følge et par metallwire festet til stolper på fjellets bratte men avrundede østside. Wireruten ble konstruert i 1919, men fulgte i stor grad ruten som George Anderson brukte da han i oktober 1875 besteg toppen for første gang ved å bore inn metallbolter i den glatte granitten. Alternativt er det mer enn et dusin klatreruter som går fra dalen og opp Half Domes vertikale nordvestlige side. Andre ruter går i sørveggen og på den vestlige skulderen av fjellet. Kevin Moore. Kevin Moore (født 26. mai, 1967 på Long Island, New York) er en keyboardist, komponist og medgrunnlegger av det progressive metal bandet Dream Theater. Han er også grunnlegger av musikkprosjektet Chroma Key og medgrunnlegger av supergruppen O.S.I. Han har gjennom sin karriere blitt kjent for sine emosjonelle tekster og sin bruk av snakking i sanger. De første dagene. Kevin begynte sin karriere i Kings Park, New York, hvor han tok pianotimer, i en alder av 6 år. Han skrev sin første sang da han var 12 år gammel. Da han graderte fra videregående i 1985, tok han et kort kurs på SUNY Fredonia, hvor han studerte klassisk musikk. Da han var ferdig med dette reiste han hjem til New York for å starte bandet Majesty sammen med sine barndomsvenner sammen med gitarist John Petrucci og bassist John Myung, som hadde rekruttert trommeslageren Mike Portnoy fra Long Island. Dette var da vennene studerte ved Berklee College of Music. Bandet rekrutterte sangeren Chris Collins som vokalist, som snart ble erstattet av Charlie Dominici og senere av James LaBrie. Bandet ble også omdøpt til Dream Theater. Dream Theater. Dream Theater ble allerede etter deres debutalbum When Dream and Day Unite relativt berømte innen den progressive metal sjangeren, og ble sammenlignet med band som Rush og Queensrÿche. Men deres virkelige gjennombrudd kom ikke før i 1992, med albumet Images and Words. Dette albumet inneholdt blant annet bandets mest populære sang noen sinne, Pull me Under. Bandet slapp også et livealbum, Live at the Marquee og en video, fra turneen som fulgte utgivelsen. Dokumentardelen på sistnevnte var ansvarlig for å tidlig introdusere fansen til Kevins sarkastiske form for humor. I 1994 slapp Dream Theater sitt tredje album, "Awake". Det var på dette albumet Moore inkluderte sin signatursang, en ballade ved navn Space-Dye Vest. Space-Dye Vest omhandler en sorgtynget mann som forelsker seg i en fremmed som modellerer en vest, mens han blar gjennom et blad. Men rett før albumet ble sluppet, annonserte Moore at han sluttet i bandet for å fokusere på sin egen musikalske karriere. Trommeslager Mike Portnoy fortalte at Moore lenge hadde virket reservert ovenfor de andre bandmedlemmene, og var mere interessert i uavhengigheten som kom ved å jobbe for seg selv, i motsetning til å spille i et band. Han flyttet til Santa Fe i New Mexico for å begynne arbeidet på et soloalbum. Dream Theater har mange ganger senere tilbudt han å spille på gjenforeningskonserter og liknende, men Moore har hver gang sagt at han foretrekker å se fremover fremfor bakover. I sin tid med Dream Theater skrev Moore tekst til sanger på hvert av bandets album, og også til noen demoer og b-sides. På "When Dream and Day Unite", skrev han «Light Fuse and Get Away» og «Only a Matter of Time», på "Images and Words", skrev han «Pull Me Under», «Surrounded», «Wait for Sleep» og deler av «Take the Time» og på "Awake" skrev han «6:00», «Lie» og «Space Dye Vest». Demoer med han tekster inkluderer «Don't Look Past Me», det siste verset av «To Live Forever '94», «A Vision», «Vital Star» og «Too Far». Moore blir ofte sett på som Dream Theaters mest melodiske keyboardist. Selv om Moore ikke hadde den samme treningen som bandets nåværende keyboardist, Jordan Rudess hadde han likevel adekvate tekniske ferdigheter. Noen av de mest kjente eksemplene på dette inkluderer «Take the Time», de unisone soloene i «Metropolis Pt. 1», pianoet i «Wait for Sleep», den gitaraktige soloen i «6:00», og selvfølgelig pianoet i hans signatursang «Space Dye West». Han er godt kjent for sin særegne ledetone, og hans bruk av pitch bend i sine soloer. Chroma Key. Moores første soloprosjekt var en demotape ved navn «Music Meant to be Heard», og sangene inkluderer en rekke talte opptak av tilfeldige folk han møtte på sine mange reiser gjennom landet. De fleste av disse sangene er nå å få kjøpt på en limited-edition CD kalt "This is a Recording" (1999). I 1998 slapp Moore sitt første soloalbum, "Dead Air For Radios", under navnet Chroma Key gjennom hans selvlagde plateselskap, Fight Evil Records. Napolitansk-kalabresisk språk. Napolitansk-kalabresisk er et italiensk språk som blir snakket i og rundt Napoli, i Campania og i store deler av Sør-Italia av om lag 7,5 millioner mennesker. Edward Foxe. Edward Foxe (født ca. 1496, død 8. mai 1538) var biskop av Hereford under Henrik VIII av England. Han var den mest luthersk inspirerte av Henrik VIIIs biskoper, og hadde hovedansvaret for "Ten Articles" fra 1536. Foxe ble født i Dursley i Gloucestershire. Det er mulig at han var i slekt med Richard Fox, biskop av Exeter og vokter av geheimeseglet under Henrik VII. Han ble utdannet ved Eton College og King's College i Cambridge. Etter å ha fullført studiene i 1520 ble han sekretær for Thomas Wolsey i 1527. I 1528 ble han sendt sammen med biskop Stephen Gardiner til Roma for å få tillatelse til å føre saken om annullasjon av ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragon i England. Da han kom tilbake fra Roma ble han profoss ved King's College. I august 1529 var det Foxe som overbrakte Thomas Cranmers forslag om å søke hjelp fra teologiske fakulteter på kontinentet til kongen. Dette forslaget førte til at Cranmer ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury, en posisjon Foxe hadde ventet å få. Etter et kort oppdrag i Paris i oktober 1529 traff Foxe i januar 1530 Hugh Latimer i Cambridge, og de to ble venner. De tok en aktiv rolle i å overtale de engelske universitetene til å stille seg på kongens side i annullasjonsspørsmålet. Han ble i 1530 og 1531 sendt til franske universiteter for å overtale dem, og var også involvert i å forhandle frem en nærmere allianse mellom England og Frankrike. I april 1533 var han "prolocutor" under konvokasjonen hvor kirken i England bestemte at kongens ekteskap var ugyldig. I 1534 publiserte han traktaten "De vera differentia regiae potestatis et ecclesiae". Annen utgave av verket kom i 1538, og i 1548 kom en oversettelse til engelsk. Han flere innbringende kirkelige embeter, som erkediakonatet Leicester (1531), dekaneriet Salisbury (1533) og bispeembetet i Hereford (1535). I 1535 og 1536 var han i Tyskland for å diskutere politisk og teologisk forståelse med lutherske fyrster og teologer. Han hadde flere samtaler med Martin Luther, som ikke lot seg overbevise om rettmessigheten ved Henrik VIIIs annullasjon. Biserica Neagră. Biserica Neagră (tysk: Schwarze Kirche, "den sorte kirken") er en luthersk katedral i Brașov i Romania. Den ligger i Brașovs gamleby, og er byens viktigste, historiske byggverk. Katedralen fikk sitt navn etter en brann i 1689, da byen var okkupert av østerrikske tropper. Katedralen er imidlertid ikke sort i dag, men er tvert i mot hvit innvendig. Biserica Neagră er også kjent for sin samling av anatolske tepper, bragt av Siebenbürgen-saksiske handelsmenn i senmiddelalderen. Biserica Neagră en vinterdag i 2006 Hilde Krahwinkel. Hilde Krahwinkel, gift "Sperling" (født 26. mars 1908 i Essen, Tyskland, død 7. mars 1981 i Helsingborg i Sverige) var en kvinnelig tysk tennisspiller. Hilde Krahwinkel var ved siden av Cilly Aussem, Gottfried von Cramm og Henner Henkel en av de store tyske tennisspillerne under 1930-tallet. Hun var den mest fremgangsrike tyske kvinnelige tennisspilleren før Steffi Graf med sin fire Grand Slam-titler; tre i single- og en mixeddouble. Hun deltok i sin første Grand Slam-turnering i 1930 i Wimbledon; sammen med landsmannen Daniel Prenn kom hun til finalen i mixeddouble, som de tapte til Jack Crawford/Elizabeth Ryan. Året etter i 1931 spilte hun finale i single, hun møtte Cilly Aussem, i den første heltyske finalen i Wimbledons historie. Aussem vant finalen med 6-2, 7-5. I 1933 vant hun sammen med Gottfried von Cramm mixeddoubleturneringen i Wimbledon. I Franske mesterskapet vant hun singletittelen tre år på rad, 1935–37. I alle tre finalene møtte hun franske Simone Mathieu som hun beseiret med 2-0 i sett i alle tre finalene. Krahwinkel er en av ialt fire kvinner som har vunnet tre strake titler i French Open, de andre er Helen Wills Moody (1928–1930), Monica Seles (1990–1992) og Justine Henin (2005–2007). I 1936 var hun i sin andre Wimbledon-finale i single, hun tapte til Helen Jacobs med 2-6, 6-4, 5-7. Hilde Krahwinkel var i perioden 1932–39 tysk mester i single fem ganger, i double to og i mixeddouble tre. Hilde Krahwinkel giftet seg i 1934 med en danske, og hun ble dansk statsborger Rigmor Lange. Rigmor Lange (født 4. juni 1926 i Oslo, død 14. juni 1979 i Oslo) var en norsk danser og skuespiller, i ettertid best kjent som stemmen til «Bjørnen Colargol» i NRK Barne-tv Hun var i 1940- og 1950-årene danser og skuespiller på Chat Noir og Edderkoppen. I revyen "Vi har det" på Chat Noir danset hun sammen med bl.a. Tutte Lemkow og Hans Kjølaas med koreografi av Ivo Cramér. Danset i "Lysistrata" på Centralteatret i 1947. På Edderkoppen medvirket hun i mange revyer: "Lev livet lettere" 1949, "Byen med det store hjertet" 1950, "Bare jatt me´n" 1950, 1951 og 1956, "Saker og ting" 1952, "1,96" 1952, "Dra te´ sjøss" 1952, "Det ligger i luften" 1953, "Oslo trill rundt" 1954, "I tykt og tynt" 1955, "La millionen rulle" 1955, "Med vinger på" 1956. Stemmerollen som Colargol innbragte henne Spellemannprisen 1974 i kategorien "barneplate". John Stokesley. John Stokesley (ca 1475 – 8. september 1539), var en engelsk kirkeleder som ble valgt til biskop av London under kong Henrik VIII av England. Stokesley ble født ved Colly Weston i Northamptonshire og ble medlem av Magdalen College i 1495 hvor han også tjenestegjorde som lærer. I 1498 ble han lektor ved Magdalen Hall, i 1505 visepresident av Magdalen College. Kort tid etter i 1509 ble han utpekt som et medlem av det kongelige råd, og prest og almisse-utdeler for Henrik VIII. Han fulgte kongen som hans prest ved kongemøtet Le Camp du Drap d'Or ("Gullbrokadeleiren") i Frankrike i 1520. I 1429 og 1530 dro han som ambassadør til Frankrike og Italia for å skaffe støtte for kong Henrik VIIIs skilsmisse fra dronning Katarina av Aragon. Han ble biskop av London i 1530 og i september 1533 døpte han den framtidige dronning Elizabeth. Hans senere var plaget av strider med erkebiskop Thomas Cranmer. Stokesley motsatte seg alle endringer av kirkens doktriner, forble fiendtlig til en engelskspråklig Bibel og at prester skulle kunne gifte. Han var også svært aktiv i å forfølge og brenne kjettere. Stokesley var en lærd mann som skrev til fordel for Henriks å skilsmisse, og sammen med Cuthbert Tunstall, bishop av Durham, skrev han en avhandling mot Henriks slektning kardinal Reginald Pole. En strid med kongens nærmeste rådgiver, Thomas Cromwell, ble symptomatisk for den generelle striden mellom kongen og kirken. Oppløsningen av Englands klostre var en prosess under reformasjonen, der de katolske klostrene i England ble oppløst og deres eiendommer overtatt av den engelske kronen. Striden med Cromwell var en strid som Stokesley ikke kunne vinne, og han anerkjente sin skyld, og kastet seg for kongens nåde og oppnådde således kongens tilgivelse og ikke henrettelse. Han døde kort tid etter den 8. september 1539. Stokesley, John Stokesley, John Stokesley, John Stokesley, John Boksing under Sommer-OL 1924. Det var fjerde gangen som boksing var med på det olympiske programmet under lekene i Paris i 1924. Det var åtte vektklasser som ble avviklet i perioden 15. til 20. juli 1924. USA ble beste nasjon med seks medaljer totalt foran Storbritannia med fire. Otto von Porat vant gull for Norge i tungvekt, mens Sverre Sørsdal vant en bronsemedalje. Tidslinje over norske monarker. Dette er en tidslinje over norske monarker fra Harald Hårfagre til Harald V. Se også. 2 Kampen ved Breidablikk. Kampen ved Breidablikk var en trefning mellom 7. kompani av IR 9 og de tyske fremrykkende styrkene under den andre verdenskrig hvor de tyske styrkene prøvde å omgå de norske stillingene ved Tonsåsen Sanatorium ved "Madslangrud" på Tonsåsen i Etnedal kommune. Her skjærer en liten skarp dal seg ned gjennom siden av hoveddalen og gir en forsvarer overhøyde. Forhistorie. De tyske styrker hadde forgjeves prøvd å slå seg gjennom i Bagn og tapt et helt kompani i kampen i Gråbeinhølen og den senere kampen om Bagnsbergatn gård. Etter en retrett mot Hønefoss satte de seg fast ved Nes i Ådal før de igjen angrep mot Bagn. Denne gang stoppet angrepet ved Islandselva og selv med støtte av fly og stridsvogner klarte de ikke å forsere stillingene. Da 163. infanteridivisjon ikke kom noen vei i Bagn gikk general Engelbrecht med sin divisjon om Fluberg og over Tonsåsen mot Aurdal. Da han nådde stillingene ved Tonsåsen kom han ingen vei. Kolonnen som marsjerte mot Valdres bestod av I. og II. bataljon av IR 236, III. bataljon av IR 159 og I. bataljon av artilleriregiment 222, forsterket med et batteri av AR 234. I tillegg til disse avdelingene var det med et pionerkompani. 3. kompani av IR 236 ble da sendt i en venstre flankemarsj over Leirskogen mot Breidablikk. Derfra skulle det tyske kompaniet gå mot Tonsåsen og inn i flanken på de norske forsvarslinjene. På Leirskogen støtte de sammen med fenrik Erdals stridsgruppe som var på vei tilbake etter å ha oppgitt et ildangrep fra Bjørneskardet mot de tyske troppesamlingene i dalbunnen i området Flatmoen – Øylund – Øyhus (dagens Smedlund). I tillegg hadde de sporadisk kontakt med skiløperpatruljen i Mørkedalen og måtte kjempe seg gjennom utplasserte tyske vaktstillinger. Fremrykking og kamp med 1. kompani. a> fotografert fra sandtaket der en tysk mitraljøsestilling ble nedkjempet De fremrykkende tyskerne støtte på et vaktlag ledet av Alf Vatle fra 7. kompani av IR 9 som hadde befestet veikrysset. Det blir ildstrid på bare 25 meters avstand mellom vaktlaget og det fremrykkende tyske kompaniet i kampen ved Breidablikk. Etter kort tid kom kaptein Elias Haukeland til med hele kompaniet og en intens kamp brøt løs. Ingen av kompaniene hadde noen mulighet til å få unnsettelse fra noen av sine egne styrker. Det endte med at det tyske kompaniet ble nedkjempet, og 26 tyske soldater ble tatt til fange. Resten var døde, såret eller drevet på flukt. Eksterne lenker. Breidablikk Breidablikk Ni Yicheng. Ni Yicheng (kinesisk: 倪一誠 eller Ni Yagu 倪雅谷, født 1579 i Japan, død 26. oktober 1638 i Macao i Kina) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han hadde kinesisk far og japansk mor. Han trådte inn i jesuittordenen i Macao i 1601 og ble legbror. Han virket som maler, og kom til Beijing i juli 1602. I 1611 var han tilbake i Macao, og virket også i Nanchang og i Beijing igjen. Adler-Sotsji lufthavn. Adler-Sotsji lufthavn (IATA: AER, ICAO: URSS) (russisk: Международный Аэропорт Адлер-Сочи) er en flyplass utenfor Sotsji i Adler-distriktet i Russland. Flyplassen betjener hovedsakelig russiske turister på vei til Sotsji-området om sommeren, noe som gjør den til den flyplassen i Russland som har flest feriereisende. Rundt 1,35 millioner passasjerer besøkte flyplassen i 2006 (10,4 % økning fra 2005). Ulykker. 3. mai 2006 styrtet Armavia rute 967, en Airbus A320, i Svartehavet på tur fra Zvartnots internasjonale lufthavn i Jerevan til Sotsji. Flyet styrtet under endra landingsforsøk på Sotsji lufthavn og alle 113 ombord omkom. Nådens pilegrimsferd. Nådens pilegrimsferd (engelsk Pilgrimage of Grace) var et folkelig opprør i det nordlige England i 1536, i protest mot reformasjonen i England. Det ble utløst spesielt av bruddet med Roma og oppløsningen av Englands klostre, men det lå også andre politiske, sosiale og økonomiske saker bak. Pilegrimsferden var egentlig et spesifikt opprør rundt York, men begrepet brukes om en serie opprør i nord mot slutten av 1536 og begynnelsen av 1537. Opprøret i Lincolnshire. Det første opprøret i serien skjedde i Lincolnshire, da katolikker protesterte mot opprettelsen av Den engelske kirke og oppløsningen av klostrene. Det begynte i St. James' kirke i Louth den 1. oktober 1536, kort tid etter at Louth Abbey hadde blitt beslaglagt. Opprørerne fikk raskt støtte i Horncastle, Caistor og andre byer i nærheten. Opprørerne krevde at det måtte bli slutt på innsamlingen av subsidier, at "De ti artikler" måtte avskaffes, at oppløsningen av klostrene måtte stoppe, slutt på skatt i fredstid, utrensning av kjettere i regjeringen og "Statute of Uses" måtte trekkes tilbake. De fikk støtte fra lokale landeiere, og samlet en styrke som har blitt estimert til opptil 40 000 mann og marsjerte mot Lincoln. Innen 7. oktober hadde de inntatt Lincolnkatedralen, og krevde retten til å praktisere sin katolske tro og beskyttelse av kirkesølvet i Lincolnshires kirker. Den 10. oktober 1536 endte opprøret i all hovedsaken. Henrik VIII sendte da bud om at opprørerne måtte velge mellom å spre seg eller å møte styrkene til Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk, som allerede var blitt mobilisert. Innen 14. oktober hadde de fleste av opprørerne forlatt Lincoln. Deres åndelige leder, sogneprest Thomas Kendal fra Louth, ble arrestert og henrettet. I løpet av det neste året ble også de fleste lokale lederne henrettet. Selv om dette opprøret endte i løpet av kort tid skulle det inspirere andre. Pilegrimsferden. Robert Aske, en advokat fra Richmondshire som virket i London gikk med 9000 mann inn i York og tok kontroll over byen. Han sørget for at munker og nonner som hadde blitt kastet ut fikk komme tilbake til sine klostre, og kastet ut kongens leieboere. I kirkene gjenopptok man katolsk praksis. Opprøret var så fremgangsrikt at kongens menn i nord, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury, startet forhandlinger med opprørerne i Doncaster. Aske hadde der klart å samle mellom 30 og 40 000 mann. Henrik VIII valgte å ta en privat samtale med Aske. Han lovet å benåde alle som hadde deltatt i opprøret, og å innkalle til et parlament i York innen et år. Aske trodde på løftene, idet han stolte fullstendig på sin konge, og oppfordret opprørerne til å reise hjem. Det tredje opprøret. Det ble etterhvert klart at løftene ikke ble holdt. I januar 1537 fant nok et opprør sted i Cumberland og Westmorland. Aske forsøkte å forhindre dette, men klarte ikke å stoppe den nye ledere, Francis Bigod fra Settrington i East Riding of Yorkshire. Kongen svarte med å arrestere Aske og flere andre ledere, som alle ble dømt for høyforræderi og henrettet. Askes legeme ble hengt i lenker fra muren på Norfolk Castle som en advarsel til andre. Robert Constable og abbedene i Fountains Abbey og Jervaulx Abbey ble henrettet i juli 1537. Da det var færre deltagere i det tredje opprøret, og lederne var eliminert, kunne Norfolk slå ned resten av opprøret og føre en rekke saker mot lokale ledere som resulterte i omkring 150 henrettelser. Resultater. Selv om opprørene ble slått ned var de ikke helt uten virkning, enten direkte eller fordi de satte visse saker på dagsorden. Robert Aske. Robert Aske (født 1500, død 12. juli 1537) var en engelsk advokat som ledet opprøret Nådens pilegrimsferd i York i 1536. Han ble henrettet for høyforræderi av Henrik VIII av England i 1537. Aske var en yngre sønn av sir Robert Aske fra Augthon ved Selby. Han tilhørte en gammel Yorkshirefamilie, med gode forbindelser. En av Askes fettere var Henry Clifford, 2. jarl av Cumberland. Han ble advokat, og var "fellow" var Gray's Inn. Aske var en gudfryktig mann, og reagerte sterkt på Henrik VIIIs endringer i kirkeordningen. Spesielt reagerte han på oppløsningen av klostrene. Da det brøt ut et opprør i York i oktober 1536 var han på vei hjem fra London. Han var ikke involvert fra starten av, men tok raskt over ledelsen, og innen 10. oktober ble han regnet som bevegelsens leder. Den dagen brøt et opprør i Lincolnshire sammen, og kort tid etter tok Aske og omkring 9000 opprørere kontroll over York. Han forhandlet med kongens menn i nord, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk og George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury, og ble lovet fritt leide til kongens palass hvor han skulle få en audiens. I samtalen med Henrik VIII fikk han løfter om at alle opprørere ville bli benådet og at spørsmålene de tok opp ville bli tatt opp når et parlament skulle innkalles i York innen et år. Aske stolte på dette, og oppfordret opprørerne til å spre seg. Kort tid etter ledet Francis Bigod et nytt opprør i Cumberland og Westmorland, som Aske forsøkte å stoppe. Dette gav Henrik VIII mer enn nok anledning til å gå tilbake på sine løfter, og flere ledere ble arrestert. Aske ble ført til Westminster og dømt for høyforræderi. Han ble så ført tilbake til York, hvor han ble hengt. Noen versjoner av historien forteller at han ble hengt, trukket og kvartert, hvilket var den vanlige straffen for forrædere, men det er også mulig at han ble benådet til vanlig hengning, en langt mindre smertefull måte å dø på, ettersom de fleste kilder kun nevner dette. Hans legeme ble hengt i lenker på muren på Norfolk Castle. Combat Records. Combat Records var et uavhengig amerikansk plateselskap fra New York City. Combat Records har gitt ut album fra diverse punk rock og heavy metal-band, inkludert Megadeth, Nuclear Assault, Agnostic Front, Death, Possessed, Agent Steel, Dark Angel, Heathen, Corrosion of Conformity, Circle Jerks og Exodus. Combat Records ble senere tatt over av Sony Records-eide Relativity Records. Sony Records oppløste senere Relativity Records. Peter Madsen (fotballspiller). Peter Planch Madsen (født 26. april 1978) er en dansk fotballspiller, som spiller for den danske klubben Brøndby IF i dansk superliga. Han har 13 kamper og 3 mål på det. Peter Madsen (tegner). Peter Madsen (født 12. mai 1958) er en dansk tegneserieskaper og forfatter. Han arbeider også som illustratør, maler, designer og foredragsholder. Bakgrunn og arbeid. Peter Madsen ble født i Århus i Danmark, men rakk i løpet av barndommen å bo på tolv forskjellige steder rundt om i Danmark. Han debuterte i 1973 med flere korte serier i "Seriemagasinet". I de følgende år bidro han til flere amatørfanziner, blant annet "Sejd" og "Blomstrende Spaghetti". På initiativ fra det danske tegneserieforlaget "Interpress" gikk i 1977 Peter Madsen sammen med Henning Kure og Hans Rancke i gang med å skape den humoristiske vikingserien Valhall. Det første albumet kom i 1979. Valhall har i dag kommet ut med fjorten album og det femtende er ventet i 2009. Egentlig studerte Peter Madsen medisin, men foretrakk heller å bli tegner og forteller. I 1990 ble det utgitt et samlealbum med opplevelsene hans som ung medisinstudent. Samme året ble albumet kåret til Årets beste album av "Danske Tegneserieskaperes konferanse". I 1990 startet han arbeidet med å gjenfortelle evangelienes i historie i tegneserieformat på oppdrag fra "Det Danske bibelselskap". I "Menneskesønnen" hadde Peter Madsen tolket Jesus på en ny måte, noe som ble godt mottatt. Han ble tildelt både "Den Kristne Tegneseriepris" på Tegneseriefestivalen i Angoulême (Frankrike) og Den norske Sproingprisen for "Menneskesønnen". Sanctuary Records. Sanctuary Records er et uavhengig britisk plateselskap. Selskapet ble stiftet av Rod Smallwood og Andy Taylor i 1976. I 1979 oppdaget de heavy metal-bandet Iron Maiden på en pub, og skrev deretter kontrakt med bandet. Plateselskapet fikk navnet Sanctuary Records etter å ha hørt Iron Maidens sang «Sanctuary». Sanctuary Records har vært Storbritannias største plateselskap helt fram til juni 2007, da de ble kjøpt opp av Universal Music Group for 44.5 millioner engelske pund. Sanctuary Records har gitt ut album av musikere fra forskjellige sjangere, men stort sett tradisjonelle rockesjangere. Noen av de mest kjente bandene og artistene som har gitt ut på selskapet er Black Sabbath, Billy Idol, Thin Lizzy, Accept, 10cc, Anthrax, Elton John, Motörhead, Iron Maiden, Kiss, Dio og Guns N' Roses. Jarl av Kildare. Jarl av Kildare er en tittel i Irlands adelskalender. Tittelen ble opprettet for John FitzThomas FitzGerald, 1. jarl av Kildare i 1316. Den første opprettelsen endte med at tittelen ble inndratt fra Thomas FitzGerald, 10. jarl av Kildare i 1537. Da Henrik VIII av England begynte gjenerobringen av Irland i 1536 var jarlen av Kildare "de facto" hersker på øya. I 1554 ble hans halvbror og arving Gerald FitzGerald tildelt tittelen jarl av Kildare, men da som første jarl i en ny opprettelse. I 1569 ble dette omgjort, slik at han ble 11. jarl. I 1599 døde den andre opprettelsen ut, men den første levde videre da arvereglene tillot dette. Den 20. jarlen ble i 1761 marki av Kildare, og i 1766 hertug av Leinster. Andre opprettelse, 1554. Kildare Kongeriket Irland. Kongeriket Irland var navnet på den irske staten fra 1541 til 1800. Det erstattet "Lordship of Ireland" da Henrik VIII av England bestemte seg for å gjenerobre øya for England, og endte med opprettelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1800. Part. En part (latin: "pars – genitiv: partis", oldnordisk: "partr") betyr en del av noe. Ordet blir brukt i flere sammenhenger, også juridisk. Del av et objekt. I et eierforhold til et objekt, kan ordet part enten referere seg til en bestemt del av objektet, eller en eierandel i hele objektet. Eiendom. En eierpart i en eiendom, kan enten være en bestemt del av en eiendom (for eksempel en teig), eller en eierandel i den samlede eiendommen. En part i en eiendom kan imidlertid også være en rettighet til å utnytte deler av eiendommen (for eksempel en fiskerett eller en hogstrett). Gjenstand. Dersom objektet er en gjenstand, vil en part normalt være eierandelen av gjenstanden, for eksempel en bondes eierandel av en skurtresker. Ved salg av gjenstanden vil parten få tildelt sin andel av salgssummen. Selskap. I et aksjeselskap vil en eiers part av selskapet være eierens antall aksjer dividert på det samlede antall aksjer i selskapet. Forvaltningsmessig. I en forvaltningssak (for eksempel en byggesak), vil den som kan lide skade av den offentlige behandlingen av saken, være ansett som part, og ha rett til innsyn i sakens dokumenter i henhold til forvaltningsloven. I en byggesak vil for eksempel både byggesøkeren, naboer og gjenboere være parter i saken. Privatrettslig. I en privatrettslig (sivilrettslig) sak, vil både den klagende part og den innklagede part være parter i saken, og ha rett til innsyn i alle sakens dokumenter. I privatrettslige saker kan det også tenkes at andre (som en avgjørelse kan få betydning for) kan ansees som part i saken. Strafferettslig. I strafferetten er det normalt bare den som er anklaget for å ha begått en straffbar handling som er part i saken. I de senere år er det blitt fremmet krav om at også den fornærmede skal bli ansett som part, og få tilgang på sakens dokumenter. Nabo. En nabo er en som eier, fester eller bruker en eiendom som har felles grenser med en annen eiendom som hovedomtalen gjelder. Begrepet nabo brukes også om boligen ved siden av i samme bygning eller boligområde selv om det ikke er eiendomsgrense i mellom. Begrepet nabolag benyttes om områder med en viss ensartethet særlig innenfor by eller tettstedsområder. Plan- og bygningslovgivningen. Naboer til en eiendom som det søkes om et tiltak på (for eksempel bygging av hus), skal varsles i forbindelse med søknaden, og har en frist på 2 uker til å inngi merknad til saken. I henhold til forvaltningsretten er en nabo å anse som part i saken. Naboloven. Hva en eier kan foreta seg på egen eiendom til skade eller ulempe for naboer reguleres av lov om rettshøve mellom grannar (grannelova), ofte også omtalt som naboloven. Gjenboer. Gjenboer er en eier, fester eller bruker av en eiendom som ligger på andre siden av veg eller andre smale arealstriper og således "ikke" har felles grense med angjeldende eiendom. Begrepet gjenboer brukes også om bygning eller bolig med innsyn til en annen bolig, for eksempel over gårdsrommet i bygårder. Begrepet kan være uavgengig om det er eiendomsgrense i mellom. Plan- og bygningslovgivningen. Plan- og bygningsloven (PBL) likestiller gjenboere med naboer når det gjelder nabovarsling. Som hovedregel skal den som søker om tillatelse etter PBL varsle naboer og gjenboere. Kommunen kan gi helt eller delvis fritak for nabovarsling eller kreve at andre enn naboer og gjenboere også varsles. De som får slikt «nabovarsel» har 2 ukers frist for å inngi merknad til saken. Gjenboere er å anse som parter i saken på linje med naboer og eventuelt andre, og har således rett til innsyn i sakens dokumenter i henhold til forvaltningsloven. Leopold von Buch. Statue utført av Richard Ohmann (Christian) Leopold von Buch (født 26. april 1774 i Angermünde i Brandenburg, Tyskland, død 4. mars 1853) tysk geolog, og regnet som en av de største geologene i sin samtid. Han interesserte seg for brede felt av faget – stratigrafi, vulkaner, og ikke minst tidsepoken jura som han delte inn i tre seksjoner. I likhet med studiekameratene Alexander von Humboldt og Abraham Gottlob Werner gikk også von Buch ved Bergakademiet i Freiberg i Sachsen. Han studerte også ved universitetene i Halle og Göttingen. Sent i 1790-årene begynte han å studere geologien i Tyskland, Østerrike og Italia, og besøkte bl.a Vesuv i 1799. To år tidligere hadde han studert Alpene i regionen Steiermark sammen med Humboldt. Etter studier av det kjente, vulkanske fjellet Puy de Dôme i sørlige Frankrike, gikk han i disputt med Werner om dets opprinnelse. Reisene førte til en rekke publikasjoner på flere språk. Buch reiste 1806–07 gjennom hele Norge og Lappland, samt deler av Sverige. Han formulerte blant annet at hele Sverige fra Frederikshald til Åbo steg langsomt opp av havet, en landheving vi i ettertid kjenner som resultat av innlandsisens avsmelting etter siste istid. I 1815 besøkte han sammen med geologen og botanikeren Christen Smith Kanariøyene, en reise som ga ytterligere motivasjon til vulkanologisk arbeid. Von Buch foreslå begrepet caldera for vulkansk restkrater, og studerte calderaer på Tenerife og La Palma, og ble overbevist om at øygruppen var resultat av intens vulkansk aktivitet. Hans forslag om at Kanariøyene var de siste rester av et større, fortidig kontinent, var derimot et vitenskapelig blindspor. Etter reisen besøkte von Buch også Hebridene. Jens Esmark. Jens Esmark (født 31. januar 1763 i Houlbjerg, Jylland, død 26. januar 1839 i Christiania) var en dansk-norsk geolog som ble Norges første professor i geologi og den første som påviste istid i Norge. Han studerte kjemi og naturvitenskap hos blant andre sin fremtidige svigerfar, Morten Thrane Brünnich ved Københavns universitet, og kunne i 1789 starte på Bergseminaret i Kongsberg på dennes anbefaling (uteksaminert 1791), og etter videre studier og utenlandsreiser, starte i 1797 som assessor i Overberg-amtet på Kongsberg og fire år efter som lektor i mineralogi ved nevnte seminarium, men da amtet gikk konkurs i 1805 og det ikke lyktes ham å drive forekomstene videre, forflyttet Esmark seg i 1814 til Christiania for å tiltre som den første professor i bergvitenskap ved Det Kongelige Frederiks Universitet som hadde åpnet i 1811, og ble da dets femtende professor. Da han brakte alle sine samlinger med seg i 1811, senere gikk de til NTH, markerte dette også nedleggelsen av Bergseminaret i 1814. rakk Esmark å foreta førstebestigning av Snøhetta i august 1801 (1798 angis også), og ved barometermåling anslo han høyden til "noget over 8,000 rhinlandske Fod" noe som tilsvarer omkring 2510 meter, mens dagens kart angir 2286 meter. Han var sammen med Christen Smith førstebestigere av Gaustatoppen i august 1810. Han fant ut at Gaustatoppen var lavere enn Snøhetta, og derved ikke Norges høyeste fjell. Esmarks måling av høyden av Rjukanfossens frie vertikale fall til 271 meter, gjorde fossen til verdens høyeste, og skapte stor interesse for å reise til Norge. Det korrekte var imidlertid 238 meter. I Kristiania startet Esmark metorologiske målinger, og fortsatte sin kartlegging av geologien i området rundt. Et par kilometer fra Landa i sørenden av Haukalivatnet ved Lysefjorden (Forsand), ligger en endemorene som omkring år 1823 inspirerte ham til å fremsette teorien om at hele Skandinavia hadde vært dekket av is. Han ga også navn på bergarter. Navnet noritt brukte Esmark som navn på gabbro, men har senere blitt vurdert som en spesiell type gabbro. Fra Esmarks ekspedisjon til Trondheim i 1827 stammer navnet sparagmitt. I 1829 utkom hans siste bok, om reisen til Trondhjem. Da han gikk av i 1834 hadde åtte studenter avlagt eksamen og blitt bergkandidat, den første var Balthazar Mathias Keilhau i 1821, og som ble hans etterfølger i professoratet. Esmark ble medlem av Kungliga Vetenskapsakademien i 1825 og mottok Vasaordenen i 1832. Han ble i 1800 den første geolog innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab som har utstedt flere Esmark-medaljer, og også avholdt Høytidsdagen 1975. Han var gift med Wibecke Thrane Brünnich (1778–1811). Blant deres barn var prest og mineralog Morten Thrane Esmark (1801–82) som i 1828 oppdaget "thoritt", og zoologiprofessor Lauritz Martin Esmark (1806–84). Broren til Jens var Lauritz Esmark (1765–1842), jurist og landmåler som studerte sandflukten på Jylland. Salomonøyenes historie. Tidlig bosetting . Det tropiske klimaet på Salomonøyene gjør at spor etter fortida utviskes raskt. Det er derfor vanskelig å si sikkert hvor lenge det har vært bosetting på øyene. Forskere mener at det kan ha skjedd flyttinger fra det som nå er Papua Ny Guinea, og ut på nærliggende øyer for rundt 30 000 år sia, men det er uklart hvor langt østover disse kom. Sjøavstandene i området kan ha vært mindre da på grunn av lavere havnivå under istida. Opprinnelsen til den nåværende melanesiske befolkninga er usikker. Arkeologiske og lingvistiske tegn tyder på at Salomonøyene blei befolka av austronesisk-talende folk for 4000-6000 år sia. Det er videre funnet rester av keramikk fra Lapita-kulturen. Disse dateres til mellom 2000 og 1600 før vår tidsregning. Innvandring fra Polynesia har skjedd seinere, fra ca 1200 e.Kr. De første europeerne. På 1560-tallet gikk det rykter i det spansk-okkuperte Peru om at det fantes øyer eller kontinenter langt vest i Stillehavet. Inkakongen Tupac Yupanqui skulle ha besøkt disse og kommet hjem med gull og mørkhuda slaver. Den spanske visekongen Lope García de Castro sendte ut en ekspedisjon for å finne området. Leder for ekspedisjonen var nevøen hans, den 25 år gamle Álvaro de Mendaña y Neyra. De forlot Lima 19. november 1567 med to skip ("Los Reyes" og "Todos Santos"), 150 sjøfolk, 70 soldater og 4 fransiskanermunker. De seilte i 58 dager uten landkjenning, før de så Tuvalu. Sytten dager seinere så de sannsynligvis Ontong Java, den nordligste atollen i Salomonøyene. 7. februar 1568 gikk de så, som de første europeerne, i land på ei øy, som de gav navnet Santa Isabel etter helgenen (Elisabeth av Ungarn) for den dagen de hadde forlatt Peru. Ekspedisjonen blei møtt av salomonere i kanoer. Det blei etablert kontakt, og Mendaña arrangerte en fest med det lille som var igjen av forsyninger. Det fortelles at lokalbefolkninga satte pris på kjøttet, men var mindre begeistra for vin og kjeks. Høvding Bilebanara gjorde en avtale med spanjolene om å levere mat. Til gjengjeld skulle de innfødte få hjelp i stridigheter med andre stammer. Mendaña reiste nå en periode rundt og utforska øyene, men etter hvert kom det til uenigheter og sammenstøt med Bilebanara og hans folk. Disse endte med at spanjolene rana ei rekke landsbyer og brente dem ned. 11. august forlot ekspedisjonen Salomonøyene. De kom tilbake til Peru uten gull, men historiene om ferden vokste likevel, og etter hvert fikk Salomonøyene sitt navn, med referanse til kong Salomos miner. Betegnelsen er kjent første gang fra ei dagbok av ekspedisjonens los, Pedro Sarmiento de Gamboa. Mendaña ville gjerne gjøre et nytt forsøk, og han lyktes å samle midler og ivrige kolonister til en ny ekspedisjon i 1595. De seilte vill og mista et skip, men kom om sider til Santa Cruz-øyene lengst i vest. Oppholdet var lite vellykka. Mendaña døde etter ei tid av malaria, og ekspedisjonen for øvrig vendte tilbake til Peru via Filippinene. Ytterligere en spansk ekspedisjon fant sted i 1605–1606 under ledelse av portugiseren Pedro Fernandez de Quiros. De kom til Duff-øyene og seinere til Vanuatu, men ferden var ellers like mislykka som de tidligere forsøka. Etter dette er det ikke kjent europeiske besøk på Salomonøyene før midten av 1700-tallet. Mulige unntak er to nederlandske ekspedisjoner, som noterte å ha sett noe som kan ha vært Ontong Java. En årsak til at øyene fikk ligge i fred, kan ha vært at tidlige kart plasserte dem mye lenger øst enn den faktiske posisjonen. Gjenoppdagelse og tidlig handel. Neste kjente europeere på stedet er den britiske kaptein Philip Cartaret og hans besetning, som i 1767 ganske tilfeldig kom til Santa Cruz. På denne tida hadde både England og Frankrike flere ekspedisjoner for å kartlegge stillehavsområdet, noe som førte til tidvise besøk også til Salomonøyene. Rundt 1800 begynte også handelsskip å passere området, gjerne undervegs mellom Europa/USA og Kina/Australia. I første halvdel av 1800-tallet foregikk det også hvalfangst i området. Det var etter hvert ikke uvanlig at salomonere lot seg rekruttere til disse skipa. Slik knytta lokalbefolkninga kontakter med utenverdenen, språklig, sosialt og handelsmessig. Dessverre førte det også med seg sjukdommer som kopper, vannkopper, dysenteri, meslinger og kusma. Av varer fra Salomonøyene var sjøpølse særlig etterspurt i Kina. Sandeltre, som bruktes til parfyme og religiøse formål i Kina, kunne kjøpes på Vanuatu for griser eller skilpaddeskjell fra Salomonøyene. Lokalbefolkninga fikk til gjengjeld sine første redskaper av jern (økser, kniver, fiskekroker). Beregninger har anslått at overgangen til jernredskaper førte til en reduksjon i nødvendig daglig arbeidstid (jakt, skogrydding, bygging og vedlikehold av hus og kanoer m.m.) på opptil førti prosent. Det var særlig mennenes arbeid som blei forenkla. Kvinnenes hverdag med dyrking og sanking blei lite berørt. Noen steder blei mennenes ledige tid brukt til å utvide det dyrkbare arealet, men ettersom det da ikke fantes kvinner til sjølve dyrkinga, forekom det i slike tilfeller hyppigere tokt mot andre landbyer for å skaffe slaver. De stammene som hadde kontakt med omverdenen, bodde naturlig nok langs kysten (særlig ved gode havner). Disse hadde også våpenmessige fortrinn framfor stammene i innlandet, idet de hadde tilgang på økser og spyd av jern. Etter hvert fikk de også tak i musketter og andre skytevåpen. Det hendte i blant at desertører og akterutseilte sjøfolk slutta seg til lokalbefolkninga og bidrog i stridigheter. Etter hvert kom også kristne misjonærer til Salomonøyene. Den første var muligens katolikken Jean-Baptiste Epalle, som ankom Santa Isabel i 1845. Han blei vel mottatt her, men ved et seinere stopp blei følget angrepet og Epalle drept. De øvrige forblei på øyene noen år til, men mellom 1850 og 1900 er det få spor etter katolikker. Anglikanerne hadde en annen innfallsvinkel: De tok med seg unggutter fra øyene til New Zealand og gav dem opplæring, og noen av disse vendte så tilbake som misjonærer. Det er ukjent hvor frivillig disse reisene var. Fra 1863 pågikk også en til dels aggressiv form for rekruttering av arbeidskraft (blackbirding) til sukker- og bomullsplantasjer i Australia og på Fiji. Fram til århundreskiftet omfatta dette om lag 29 000 salomonere. Noen blei nok med frivillig (eventuelt basert på feilaktige forestillinger om hva som venta dem), men særlig de første tjue åra hadde virksomheten sterke likhetstrekk med slavehandel og shanghaiing. Britene iverksatte etter hvert reguleringer, og dette hindra nok en del ekstreme utslag. Det forekom – særlig i begynnelsen – at rekruttererne utgav seg for å være misjonærer for å komme nærmere innpå folk, noe som naturligvis satte misjonen i et dårlig lys. Samtidig merka de innfødte ofte økt forekomst av ukjente sjukdommer etter besøk av alle typer fremmede. Dette førte mange steder til ei svært negativ holdning til besøk av hvite, og misjons- og handelsstasjoner blei angrepet og europeere drept. Salomonøyene hadde derfor i andre halvdel av 1800-tallet et rykte som et farlig sted med fiendtlig befolkning. Det gikk rykter om kannibalisme. Kolonitida. For å beskytte handelen tok Storbritannia etter hvert kontroll over deler av Salomonøyene. Fra 1877 hadde den britiske høykommissæren på Fiji en viss myndighet over øyene, men i hovedsak over britiske borgere. Tidvis blei det sendt krigsskip på straffeekspedisjoner. I 1886 beslutta Storbritannia, Tyskland og Frankrike å fordele øyene i det sørlige Stillehavet mellom seg. Frankrike fikk Selskapsøyene, Ny-Kaledonia og Ny-Hebridene. Tyskland fikk Samoa og Ny-Guinea, pluss øyene Bougainville, Choiseul og Santa Isabel. Britene fikk resten av Salomonøyene. I 1893 blei dette området erklært som britisk protektorat. Mye av det tyske området blei etter få år overført til britisk herredømme, og i 1900 hadde British Solomon Islands Protectorate omtrent samme utstrekning som dagens Salomonøyene. I perioden fra 1896 til 1915 var Charles Morris Woodford den første stedlige kommissæren. Da han tiltrådte, hadde området ca. 100 000 innbyggere, hvorav 50 europeere, av dem 33 briter. I tillegg til å hevde Storbritannias økonomiske interesser ble kommissærens oppgaver sagt å være å holde orden, å motvirke hodejegeri og kannibalisme, samt å hindre utbytting av de innfødte. Woodford sies å ha hatt en mild lederstil, der hans folk fortrinnsvis søkte å overbevise de lokalbefolkninga ved argumenter. Koloniadministrasjonen etablerte ikke noe allment skole- eller helsevesen. Dette blei overlatt til misjonen, noe som i lang tid førte til splittelse blant salomonerne ut fra hvilket kristensyn de anså som «det rette». Et av Woodfords tidlige prosjekter var å kartlegge eiendomsforholda på øyene. Store områder blei kategorisert som «ødeland» ("wasteland"), som kunne selges (og til en viss grad blei solgt) av administrasjonen. Kartlegginga forholdt seg stort sett til eiendomsbegrepet slik det var etablert i Vest-Europa. Dette var ikke i samsvar med lokal forståelse, der en kunne operere med f.eks felleseiendom, atskilt eiendoms- og bruksrett og separat eiendomsrett til et jordstykke og til det som vokste der. Arveretten var også annerledes. Woodford lyktes gjennom dette prosjektet å skaffe midler til å drive den britiske virksomheten på Salomonøyene. Mange salomonere som undersøkelsene viste at eide land, solgte også sine områder. Dette kunne være fordi de blei satt under press eller fordi de hadde gjeldsproblemer. I 1912 blei det forbudt for europeere å kjøpe land direkte av lokalbefolkninga, men dette blei i alle fall i noen tilfeller omgått ved leieavtaler på 999 år. Salget av land har ført til mye strid i ettertid. Heilt fram til i dag har det vært rettssaker om eiendomsforhold, og spørsmålet er en av de store utfordringene for nasjonen. Det australske firmaet Burns Philp blei etter hvert en av de store landeierne. Selskapet hadde vært svært aktivt i arbeidet med tvilsom arbeidsrekruttering ("blackbirding"), men fant nå høve til å opprette plantasjer der arbeidskrafta var. Også Lever Brothers, som seinere blei Unilever, kjøpte store områder. Andre verdenskrig. Salomonøyene blei direkte involvert i verdenskrigen da Japan invaderte Shortland-øyene i april 1942, og etter hvert også andre øyer. Det blei satt i gang arbeid med å bygge en større flybase på Guadalcanal i juni, noe som blei sett på som en trussel mot allierte holdepunkter ellers i det sørlige Stillehavet og mot forsyningskonvoiene til Australia og New Zealand. I august satte USA i gang en motoffensiv med marineinfanteri og store sjøstyrker. De lyktes raskt å ta flybasen på Guadalcanal, men led store tap til sjøs. I det heile tatt var denne delen av Stillehavskrigen svært kostbar for begge sider. USA mista mer 7000 mann, mens de japanske tapa var på rundt 40 000. 67 krigs- og transportskip blei senka. Japan mista over 800 fly. USAs seinere president John F. Kennedy var skipssjef på en patruljebåt som blei senka i august 1943, og han utviste stor tapperhet i denne situasjonen. Historia var en viktig del av mytologien rundt Kennedy, og den bidrog til valgseieren hans. De allierte erobra i løpet av 1943 alle øyene, bortsett fra Choiseul og Shortland-øyene, som forblei under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945. Deler av lokalbefolkninga viste i starten liten interesse for hvilken fremmed makt som styrte over dem, og noen gikk også i japansk tjeneste. Imidlertid var den japanske framferden under okkupasjonen hensynsløs, og dette ildna til motstand. Salomonere deltok aktivt som speidere, geriljatropper og redningspatruljer for nedskutte flymannskap. Etter som USA tok til å anlegge store baseanlegg på Guadalcanal, fikk flere tusen salomonere jobb med bygging og drift. Her blei folk behandla mye bedre enn de hadde vært vant til på koloniplantasjene, ei erfaring som bidrog til den nasjonale frigjøringskampen etter krigen. Salomonøyene blei hardt prega av krigen. Den sivile økonomien var lagt i ruiner. Krigsmateriell lå igjen over alt. Hovedstaden Tulagi var så ødelagt at en valgte å gjøre Honiara til ny hovedstad. Nasjonal frigjøringskamp. Chair and Rule-bevegelsen på Nggela og Isabel på 1930-tallet. En uavhengighetsbevegelse, Marching Rule, var virksom mellom 1943 og 1953. Uavhengighet. Salomonøyene ble selvstyrt i 1976, og egen stat innenfor Commonwealth 7. juli 1978. Etnisk spenning og borgerkrig. Mot slutten av 1990-tallet var Salomonøyene prega av interne konflikter og borgerkrigsliknende tilstander. Perioden betegnes gjerne som «the ethnic tension» (den etniske spenninga). Det var ikke første gang det var uro mellom folkegrupper, men omfanget blei mye større enn en hadde sette før. Utgangspunktet var gamle motsetninger fra kolonitida, og det særlig var det salomonere med bakgrunn fra Guadalcanal og Malaita som var involvert. Bakgrunn. Salomonøyene var, som så mange post-koloniale nasjoner, en kunstig enhet. Regjeringene etter uavhengigheten hadde ikke noe godt svar på dette. På mange måter fortsatte et britisk-inspirert styringssystem basert på en utdanna og økonomisk elite. Regionalt og lokalt styre fungerte dårlig, og parlamentsmedlemmene representerte mer sin klan enn valgkretsen generelt. Et sentralt bakgrunnstrekk for urolighetene var den indre migrasjonen. På grunn av dårlig utvikla næringsliv og stor arbeidsløshet på Malaita hadde det gjennom generasjoner vært stor utflytting herfra til Guadalcanal, og da særlig til hovedstadsområdet. Etter hvert hadde rundt halvparten av Honiaras befolkning malaitansk opphav. Det samme var tilfelle i en del plantasjeområder. Et annet moment var spørsmålet om eierskap til jord og andre ressurser. Innføringa av privateiendom etter vestlig, kapitalistisk mønster passa dårlig med de tradisjonelle eierformene. Et særskilt problem lå i at tradisjonell arvefølge på Guadalcanal er matrilineær, mens den på Malaita er patrilineær. Ved ekteskap på tvers kunne dette føre til vansker. I 1989 var det opprør på øya Bougainville i nabolandet Papua Ny-Guinea, noe som førte til at rundt 9000 flyktninger kom til Guadalcanal. Fra disse kom ideer om opprør mot gruve- og plantasjeeiere og tanker om å jage innflyttere fra andre øyer bort. Ulufa'alus regjeringstid. Bartholomew Ulufa'alu var statsminister fra august 1997 til juni 2000. Regjeringa hans, som hadde et flertall på én i parlamentet, satte i gang en serie tiltak for å bedre landets økonomi og redusere korrupsjonen. På den ene sida gikk den inn for privatisering av store deler av infrastrukturen. På den andre sida foreslo den innstrammingstiltak og økte skatter overfor sentrale deler av næringslivet. I november 1997 brant deler av Finansdepartementet ned. Rykter sa at brannen var påsatt av det avgåtte regimet for å skjule spor, men dette er aldri blitt bekrefta. 2000-tallet. I 2003 sendte Australia politifolk til øygruppen etter omfattende uroligheter, der flere hundre ble drept og mange tusen gjort hjemløse. I april 2006 brøt det igjen ut uro, og Australia ble bedt om å sende soldater til øygruppen for å stabilisere. Kilder. Clive Moore: "Happy Isles in Crisis. The historical causes for a failing state in the Solomon Islands, 1998-2004" (Asia Pacific Press 2004) Carl Fredrik Kolderup. Carl Fredrik Kolderup (født 6. desember 1868 i Bergen, død 1. november 1942 samme sted) var en norsk professor i geologi. Etter examen artium ved Tanks skole 1882 var han ett år på Krigsskolen, før han under W. C. Brøgger ved Det Kongelige Frederiks Universitet studerte til cand.real. i geologi 1892. Fra 1898 var han stipendiat ved Bergens Museum der han også ledet den mineralisk-geologiske samling og i 1899 fikk etablert faste seismiske undersøkelser med første norske stasjon for jordskjelv etablert 1904. Forskningen ledet til en dr.philos. i 1908 med avhandlingen "Bergensfeltet og tilstøtende trakter i senglacial og postglacial tid". Han ble dosent 1904 og fra 1914 professor, da institusjonen fikk sine fem første professorer. Museumsdirektør var han også 1914–38. Kolderup var kjent for å skrive om Vestlandets geologi og utga "Geology of the Bergen Arc System" sammen med sin sønn Niels-Henrik Kolderup (1898–1971) som også var professor i geologi samme sted fra 1939 til 1968. Han var i bystyret for Høyre og byens varaordfører, samt hadde en rekke verv i byen ellers. Han var innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi og mottaker av Oranje-Nassau-ordenen. Olaf Holtedahl. Olaf Holtedahl (født 24. juni 1885, død 26. august 1975) var professor i geologi ved Universitetet i Oslo fra 1920 til 1955. Han ledet institutt for historisk geologi og var en pioner under oppbygningen av geologifaget i Norge. I 1927–28 gjennomførte han undersøkelser på Sør-Shetlandsøyene og Det antarktiske arkipel i Antarktis, og Holtedahlfjella i Dronning Maud Land er oppkalt etter ham. Holtedal var inspirator for en rekke etterfølgende geologer i Norge, bl.a. som veileder for Bjørn G. Andersen. Andersen tok opp arven etter Holtedal. Professor Hans Holtedahl sønn av Olaf Holtedal var den første maringeologen i Norge. Parareptilia. Parareptilia er en systematisk gruppe som er foreslått for å dekke den eldste sidegreina på amniotenes stamtre. Denne gruppen inneholder deler av urreptilene, og muligens også skilpaddene. Historie. Parareptilia ble første gang foreslått i 1947 av paleontologen Editing Everett C. Olson. Han delte krypdyrene i "Parareptilia" og "Eureptilia". I Pararreptilia plasserte han urreptilene utenom skilpadder og Captorhinider, alle andre reptiler og fugler havnet i Eureptilia (tilsvarende det moderne Sauropsida). Begrepet Parareptilia ble mottatt med skepsis og gikk fort ut av bruk, men med den moderne fylogenetikken dukket det opp igjen på 1990-tallet. I dag er alle systematikere enige om at skilpaddene utgjør søstergruppa til de øvrige reptilene, og Parareptilia brukes for å samle dem og deres antatte forfedre i en samlet gruppe. Den nøyaktige sammensetningen av Parareptilia varierer fra forsker til forsker, først og fremst fordi det ikke er funnet noen gruppe som med sikkerhet er skilpaddenes forfedre, og delvis fordi den eldste kjente skilpaddefossilet "Odontochelys semitestacea" ikke har trekk som med sikkerhet kan plassere den i noen av krypdyrgruppene. Parareptilia som egen klasse. Et annet stort usikkerhetsmoment som har gjort bruken av Parareptilia vanskelig er de pattedyrliknende krypdyrene, pattedyrenes forfedre. Også disse stammer fra en primitiv gruppe urreptiler tilbake i karbon. Spørsmålet er om det var skilpaddenes forfedre eller pattedyrenes forfedre som splittet av først. I dag er det vanlig å anta at de pattedyrliknende krypdyrene er den eldste sidegreina (slik at gruppa skilpadder og resten av krypdyrene (inkludert fugler) utgjør en naturlig enhet (en monofyletisk gruppe), kalt Sauropsida. Om skilpaddene skulle vise seg å være den eldste sidegreina, må de og deres forfedre regnes som en gruppe på linje med pattedyrene. Resultatet blir å heve Parareptilia til en klasse slik som pattedyr om man velger en streng fylogenetisk tilnerming. Usikkerhet. Mye av debatten rundt parareptilene skyldes at det er stor usikkerhet rundt hvordan rota amniotenes stamtre egentlig ser ut. Paleontologi og genetikk gir tildels sprikende svar. Selve oppsplittingen av de forskjellige urreptilene i parareptiler, pattedyrliknende krypdyr og diapsider ligger helt tilbake i karbon. Trolig levde gruppen som gav opphav til synapsider og diapsider i tørrere og høyereliknende miljøer, der fossiler sjelden blir avsatt, og opprinnelsen til de to kan ha skjedd så nær hverandre i tid at det ikke har gitt spor som er enkle å finne i genetikken til nålevende dyr, 300 millioner år senere. Andreas Lunnan. Andreas Lunnan (født 16. april 1940 i Åsen, død 21. februar 2012) var en norsk journalist og musiker (trompet, piano, neverlur), kjent som programleder i flere NRK-sendinger. Lunnan var fra Skogn og etablerte NRK-kontor i Steinkjer i 1975 og var distrikssjef/distriktsredaktør i NRK Nord-Trøndelag fra 1983 til 1989. Gjennom sine mange TV-serier fra distriktene ble han ikke minst assosiert med uttrykket «"Itj fårrå nålles"», som uttrykker ønske om at den man tar avskjed med må ha det bra. Han har også skrevet og formidlet selvopplevelser om hjerteinfarkt og andre hjertesykdommer. Som musiker var Lunnan i Melodi Grand Prix-juryen i 1971. Lunnan spilte i Gardemusikken, Inntrøndelag symfoniorkester, diverse jazzsammenhenger og som pianist i mange sjangre innenfor underholdningsmusikken. Som pianist turnerte han gjennom mange år med sangeren Kåre Jessen etter oppdrag fra folkeakademiet og Den kulturelle spaserstokken, blant annet med oppsetningen "Hainnhoinn i bainn". Han utgav også to CD-er sammen med Jessen med viser av Birger Jørstad ("Det vart poesi tå slekt") og Alv Schiefloe ("Ane neri senga"). Han medvirket også på utgivelsen "In the wee hours" med Frøydis Walstad Sagen og Møre Jassforsyning i 2005. Francisco Pacheco. Francisco Pacheco (født i 1568 i Ponte de Lima nær Braga i Portugal, drept ved brenning 20. juni 1626 i Nagasaki i Japan) var en misjonær i Det fjerne Østen tilhørende jesuittordenen. Han ble sendt til Det Fjerne Østen, og ankom Japan i 1604. Etter fire år der var han en stund kinamisjonær, som rektor for jesuittkommuniteten i Macao 1608 til 1611. I 1612 virket han igjen i Japan men måtte tilbake i landflyktighet til Macao i 1614. Han kom tilbake til Japan i 1615 og var jesuittenes provinsial der fra 2. oktober 1625 til 2. desember 1626. Natt til 18. desember 1625 ble han arrestert, fengslet og torturert for troens skyld i Arima. Han ble henrettet ved å bli brent levende 29. juni 1626 i Nagasaki. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Simão da Cunha. Simão da Cunha eller Qu Ximan 瞿西滿 (født 1589 i Coimbra i Portugal, død 4. september 1660 i Macao i Kina) var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ble sendt til Det Fjerne Østen (først India i 1618. I 1624 kim han til Hangzhou i Kina, og virket senere i Fujian. Han var superior for en rekke misjoner og ble viseprovinsial for Kina. misjonene i Ostindia og Japan. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Skafthulløks. Skafthulløksa er en arkeologisk artefakt som regnes til yngre steinalder. Øksene er slipte og har rett egg. Skafthull er boret. Øksene ble sannsynligvis brukt til rydding av land i forbindelse med jordbruk. Fylkesvei 427 (Akershus). Fylkesvei 427 i Akershus går mellom Smedstuen og Kankedal i Gjerdrum. Veiens lengde er 5,0 km Eksterne lenker. 427 Manuel de Morais. Manuel de Morais (født 11. november 1711 i Macao i Kina, død 20. september 1746 i Macao) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han var fra Macao, og trådte inn som jesuitt i 1731. Man misjonerte blant annet i Huguang (fra 1735) og Jiangnan (fra 1745). Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Morais, Manuel de Morais, Manuel de Morais, Manuel de Morais, Manuel de Morais, Manuel de Fylkesvei 430 (Akershus). Fylkesvei 430 i Akershus går mellom Kankedal og Kjærstad i Gjerdrum. Veiens lengde er 1,8 km. Eksterne lenker. 430 Fylkesvei 428 (Akershus). Fylkesvei 428 i Akershus går mellom Ask og Leira i Gjerdrum. Veiens lengde er 4,6 km. Eksterne lenker. 428 Råbjerg Mile. Råbjerg Mile er Danmarks største vandreklitt. Den ligger ved Bunken Klitplantage mellom Skagen og Frederikshavn. Milen dekker et areal på ca. 1 km² og er 40 meter høy på det høyeste. Vinden beveger sanddynene i nordøstlig retning, og den beveger seg opp til 18 meter i året. Siden 1900 har den beveget seg 1 500 m, noe som innebærer at den om 100–200 år vil kunne ha dekket hovedveien til Skagen. Sanddynen etterlater seg et lavt, fuktig lag med sand når den flytter seg mot Skagerrak. Mer enn 250 000 mennesker besøker den 300 år gamle klitten hvert år. Produktutvikling. Produktutvikling er den prosess som bidrar til at nye produkter og tjenester utvikles. Det er to parallelle stier involvert i prosessen: En involverer ideskaping, produktdesign og detaljkonstruksjoner, den andre tar for seg markedsundersøkelser og markedsanalyse. Typer av nye produkter. Product Newness based on Company and Market"Types of new products" Ved utvikling av produkter som er nye globalt sett og som skaper nye markeder, vil teknologiutvikling være nødvendig forut for produktutviklingen (eksempel: laserutvikling før utviklingen av den første CD spilleren). Prosessen. Disse skritt kan bli satt i verk når det trengs. Noen skritt kan fjernes. For å redusere tiden prosessen tar, gjennomfører mange selskap flere steg på samme tid (kalt samtidig engineering). De fleste industriledere ser produktutvikling som en proaktiv prosess (motsatt av reaktiv prosess) som vil pågå hele tiden (kontinuerlig utvikling) hvor hele organisasjonen alltid leter etter muligheter. Målet med all produktutvikling er å øke konkurransekraften, å skape meromsetning og få økt lønnsomhet. Dagens industriledere er som regel klar over at en overordnet strategi er nødvendig for å koordinere produktutviklings-aktiviteter sammen med andre eksterne og interne aktiviteter. Idag bruker man begrepet designmanagement for å beskrive alle koordineringsaktiviteter som både omfatter bedriftens profilering innad – til egne medarbeidere og samarbeidspartnere – og utad til kunder og markedet forøvrig. Design er i denne sammenhengen både profilerende – merkevarebyggende – bedriftsdesign og produktdesign. Produktutvikling er en sentral, men underordnet aktivitet som skal støtte opp under bedriftens strategi. Fylkesvei 381 (Akershus). Fylkesvei 381 i Akershus går mellom Sagdalen og Vigernes i Skedsmo. Traséer: Vigernes – Solheimsgata (1,3 km), Lillestrøm kirke – Lillestrøm stasjon (0,5 km), Pedersløkka – Sagdalen (1,5 km). Eksterne lenker. 381 Arne Vinje Gunnerud. Arne Johan Vinje Gunnerud (født i Oslo 11. august 1930, død i Arendal 25. april 2007) var en norsk billedhugger. Vinje Gunnerud ble født i Vika, men vokste opp i Drøbak, Akershus, blant annet ved Oscarsborg Festning. Hans far Andreas Gunnerud var møbelsnekker og løytnant på Oscarsborg Festning, og moren Marie Conratte Victoria Vinje var jordmor. Vinje Gunnerud hadde seks søsken. Han ble oppdaget av billedhuggeren Sigri Welhaven da han arbeidet ved et keramikkverksted i Drøbak, der hun fikk brent sine arbeider, og han begynte på Kunst- og Håndverkskolen i Oslo som 17-åring. Vinje Gunnerud ble utdannet ved Kunst- og Håndverkskolen 1947–50 og ved Statens Kunstakademi 1951–54 under professor Per Palle Storm. Vinje Gunnerud debuterte på Høstutstillingen i 1953. Han har hentet mange av motivene sine fra sagn og eventyr, fra myter og folketro, især norrøn mytologi. Flere opphold i Afrika satte sterke spor i hans kunst. Han var også inspirert av kinesiske bronsearbeider og kalligrafi. Vinje Gunnerud var også en dyktig portrettør. Blant hans arbeider er portretter av hans kone og hennes døtre, i tillegg til blant andre skipsreder Erling Dekke Næss, professor Ida Blom og Nicolay Benjamin Herlofson jr. Arne Vinje Gunnerud var gift med spesialrådgiver Kirsten Birgitte Vinje Gunnerud fra 1970. Før dette bodde han i nesten tyve år sammen med Sigri Welhaven, som også arbeidet sammen med ham i atelieret i disse årene. Welhavens påvirkning er tydelig i Gunneruds tidligste verk (f. eks. Niels Carlsen-monumentet i Drøbak); tilsvarende er Gunneruds påvirkning også tydelig i Welhavens verk fra 1960-årene, spesielt gjelder dette hennes dyreskulpturer. Blant hans mange utsmykningsarbeider kan nevnes Nedre Eiker kirke (1958), Universitetet i Bergen (1963, 1974 og 1978), Rikshospitalet (1965), ambassadene i Washington, Tokyo, Helsingfors og Lisboa, Tveita senter Oslo (1978), Aker sykehus (1977), Oslo politikammer (1980), Riksarkivet (1981), Byparken i Bergen (1972), Arendal kapell (1974–2004), Monument over Kong Christian IV Kristiansand (1981), «Soltreet» på Domkirkeplassen Stavanger (vinner av konkurranse, 1984) og Arendal Tinghus (1999). Vinje Gunnerud laget også fredsmonumentet "Pax" ved Lindesnes, som ble avduket i 1997. Vinje Gunnerud foretok mange studiereiser, deriblant i Afrika, sør-Europa, USA og Russland. Som 70-åring hadde han et lengre opphold i Beijing, Kina, hvor han skapte en rekke arbeider. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 2001, mottok Ingeborg og Per Palle Storms ærespris i 2005 og Aust-Agder fylkes kulturpris i 1975. Vinje Gunnerud har også laget skulpturen "Solen IV" som gis til prismottagerne. Vinje Gunnerud var representant for Norge ved Biennalen i Sao Pauolo i 1969. Han var æresborger av Bollate, Italia. Fylkesvei 301 (Akershus). Fylkesvei 301 i Akershus går mellom Fjerdingby og Stalsberghagen i Rælingen. Veiens lengde er 4,8 km. Eksterne lenker. 301 Olga Meyer. Olga Meyer (født 8. august 1930) er en norsk journalist og pedagog, kjent som programleder i NRK der hun virket 1969-2000. Hun er utdannet lærer og virket i Oslo og hjembygda inntil 1969, da hun ble engasjert i NRK, etterhvert som programsekretær. Hun har ledet Forbrukaren har ordet, På direkten, Sånn er livet Ekko. I perioden 1995-2000 bidro hun i Nitimen med innsamlede dyrehistorier, et arbeide som hjalp i arbeidet med å bevare truede norske ku-raser. Hun ble portrettert av Andreas Lunnan i Sølvsuper. Blåbjerg Klit. Blåbjerg Klit er med ca. 64 m Danmarks høyeste klitt. Den ligger i den sørlige delen av Blåbjerg Klitplantage i Vestjylland. Blåbjerg ble tidligere brukt som landemerke for sjøfarere da det ses meget tydelig fra havet. Det er en imponerende utsikt fra toppen, og det skulle etter sigende være mulig å se 40 kirketårn fra toppen i klart vær. Mot sør ses Henne Strand og mot nord Tipperne og Ringkøbing Fjord. Mot sørøst ses Fiilsø og Henne Kirke. På toppen av Blåbjerg er det reist en stor minnestein i bornholmsk granitt. Stenen ble reist i 1908 til minne om Thyge de Thygeson, som levde 1806–1905, og som i perioden 1861–1899 ledet beplantningen av Blåbjerg Klitplantage. Steinen ble fraktet med båt fra Bornholm til Esbjerg og derfra videre med hestevogn til sin nåværende plass. Fylkesvei 304 (Akershus). Fylkesvei 304 i Akershus går mellom Rælingsbrua og Stalsberg i Rælingen. Veiens lengde er 1,3 km. Eksterne lenker. 304 Franklin (gruppe). Franklin var navnet på en norsk musikkduo som besto av Oddvar Ruud og Kurt Andreassen. Den ble dannet i 1989, og sommeren samme år produserte de sin største hit, «Bombadilla Life». Denne lå over 16 uker på VG-lista, med flere uker som nummer 1. I 1990 ga de ut albumet "All the Fun in the World". Det inneholdt bl.a. sangen «Don't say goodbye», som er spilt inn av en rekke artister, fra Finland til Australia. CD-en oppnådde ikke samme suksess som forgjengeren, og i 1991 ble duoen oppløst. Fylkesvei 376 (Akershus). Fylkesvei 376 (Fv376) i Akershus går mellom Bassengåsen i Rælingen og Stalsberghagen i Skedsmo. Veien er 807 meter lang. Eksterne lenker. 376 Olga Sjisjigina. Olga Vasiljevna Sjisjigina – Ольга Васильевна Шишигина, (født 23. desember 1968 i Almaty) er en tidligere kasakhstansk friidrettsutøver, olympisk mester og asiatisk rekordholder på 100 meter hekk. Sjisjigina vant 100 meter hekk under OL 2000 i Sydney. Hun har i tillegg flere medaljer fra internasjonale mesterskap, deriblant gull fra innendørs-VM 1999, og en seier i Asiamesterskapet fra 1998. Sjisjigina var utestengt fra all idrett fra 1996 til 1998 etter en positiv dopingtest. Oddgeir Bruaset. Oddgeir Bruaset (født 10. desember 1944 Måndalen i Rauma) er en norsk journalist, forfatter og programleder, bosatt på Sunnmøre. Han er kjent fra serier på NRK. Han er utdannet lærer fra Høgskulen i Volda, og har studert ved Universitetet i Bergen. Derpå arbeidet han som lærer i Volda før engasjement i NRK (1971), senere i TV-avdelingen (1982–). Han er en mye brukt kåsør, og har blitt landskjent for programserien "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" (2001–). Brekkåsen. Klemmets vegHovedinngangen til Brekkåsen skole Brekkåsen er et byggefelt på Gimse i Melhus kommune. Navnet brukes mye om hele det nyeste byggefeltet (Brekkåsen og Klemmets veg), men en gate i byggefeltet har også dette navnet. Brekkåsen skole ligger i Klemmets veg. Boligene i Brekkåsen ble i all hovedsak bygd på slutten av 90-tallet, mens boligene i Klemmets veg ble bygd på 2000-tallet. Klemmets veg. Klemmets veg går fra Hollumveien til Bjønnveien. I enden ved Bjønnveien er veien stengt, etter et tidligere politisk vedtak, tatt før utbyggingen startet, før å redusere trafikken i Bjønnveien. Dette medfører at enkelte beboere får en omvei på 3 km, og derfor har flere beboere reagerer på stengingen. Vinteren 2007 startet enkelte å kjøre ved siden av veien (slik at man kom utenom sperringene). Det ble da oppgitt at man hadde fått lov til dette av grunneieren, noe grunneieren benektet. Trafikksikkerhetsutvalget i Melhus kommune har vært på befaring på stedet, og saken har vært oppe til debatt i både komité for teknikk og miljø i Melhus kommune og i kommunestyret flere ganger. Yteved. Yteved, splint eller gjeit er den den delen av trestamme som ligger mellom kambium og kjerneveden. Ytevedens celler er levende og står for treets transport av vann og næringsstoffer opp til bladene. Yteveden er vanligvis lysere og mindre motstandsdyktig mot råte og innsektangrep enn kjerneveden. Så lenge treet vokser angripes allikevel kjerneveden lettere enn yteveden. Kviteseid Folkebibliotek. Kviteseid Folkebibliotek ble grunnlagt i 1895, og er et av folkebiblioteka i Vest-Telemark, Vest-Telemarkbiblioteka. Biblioteket har felles blioteksystem og felles katalog med de øvrige Vest-Telemarkbiblioteka. Kviteseid Folkebibliotek holder til i den gamle bankbygningen som ligger ved siden av kommunehuset i Kviteseid sentrum. Huset er en tre-etasjers bygning i jugendstil fra 1911. Denne byggestilen finner en fine eksempler på i Kviteseidbyen fordi flere nye hus ble bygget i tiden rett etter den store brannen i 1911, altså mot slutten av jugendperioden. Boksamlingen. Biblioteket bygger på en boksamling fra Kviteseid Seminar. En del av disse bøkene er fremdeles magasinert i folkebiblioteket som en del av lokalsamlinga. I biblioteket sin lokalsamling finner du litteratur om Kviteseid og nabokommunene, bygdebøker, gards- og ættebøker, årbøker, folketellinger, artikler, hovedoppgaver, stadnavnarkiv (kartfestet), bunadregistreringer med mer. I tillegg til fagbøkene finner en også en samling av skjønnlitterære bøker som er skrevet av lokale forfattere, eller som har lokalt preg og er skrevet av forfattere med tilknytning til Kviteseid. Registrert bestand totalt i biblioteket per 2006: 20640 bøker og andre media. I 2007 har biblioteket 2 stillinger (110%) og åpent 3 dager i uka. Historikk. Kviteseid folkeboksamling kom i gang på ruinene av Kviteseid seminar, landets første lærerskole, som ble startet på Kosi i Brunkeberg og senere flyttet til Kviteseid. "«Heradstyret gjeng god for at boksamlingi vert halde vedlike og sikrar den eit årleg tilskot til å kaupa bøker for. Storleiken vert fastsett kvart år, men må likevel aldri vera under kr. 50». " Disse pengene var det meningen at Kviteseid sparebank skulle yte. Allerede i 1866 hadde forstanderskapet i banken vedtatt at inntil en fjerdedel av overskuddet kunne brukes til «almennyttige formaal». «Bøger at utlåne til fattige børn» var ett av disse gode tiltakene. Det årlige tilskuddet fra banken varierte mellom 50 og 100 kroner. Da banken sluttet å dele ut overskudd i 20-årene, måtte herredstyret overta det ansvaret. I tillegg til dette faste tilskuddet kom det inn penger fra flere lag i bygda. Økonomien var avhengig av økonomien til ungdomslaget, mållaget og fråhaldslaget m.fl., og ble etter hvert svært vanskelig. Kviteseidbyen 1921, i bakgrunnen Kviteseid sparebank, nå Kviteseid folkebibliotek Gunnar Haugestøyl (født 1879 i Høydalsmo, død 1969) flyttet til Kviteseid i 1905 og bodde der mer eller mindre resten av livet. Han startet Kviteseid fråhaldslag, og det var dette laget som i 1912 satte opp et eget bygg ikke langt fra Kviteseid kyrkje, og sørget for at boksamlinga fikk sitt første faste lokale med lys, ved og renhold. I 1923 startet han en «Folkeboksamlingslesering» i Kviteseid. De som ble med måtte betale fem kroner i medlemskontingent. Pengene ble nyttet til innkjøp av bøker i tillegg til de som ble kjøpt inn for stats- og kommunetilskuddet. Medlemmene av leseringen hadde rett til å lese bøkene før de ble innlemmet i samlingen. Det første året tegnet 26 kviteseidinger seg som medlemmer av leseringen. Takket være denne økte samlingen med 375 bind på de neste 12 årene. Da leseringen opphørte i 1943 hadde samlingen økt til 865 bind. Da Departementet ville kartlegge boksamlingene i Telemark i 1932, kom biblioteksinspektøren også til Kviteseid. Utsendingen, Frk. Stabbell, tilrådde i sin rapport til departementet "«å opprette en mynsterboksamling for flere bygder [...] Kviteseid er det naturlige sted for en slik, og dertil kommer det at der allerede er en bra grunnstamme. Der er mye og god faglitteratur». " Allerede på denne tiden var skjønnlitteratur og faglitteratur ordnet for seg. Planen var å ordne helt etter Dewey, men liten hylleplass og enda mindre råd, gjorde det vanskelig. En hylleliste var likevel under arbeide, og planen var å trykke en katalog. Til 40 års-jubileet for folkeboksamlinga i 1935 gikk Haugestøyl ut med oppfordring til folk i og utenom bygda til å gi gaver. Han ønsket seg særlig bøker og skrifter av lokalhistorisk interesse. "«Kunne ein få ein del av det som er skrive um Kviteseid og skrive av Kviteseidfolk ville det vera svert gildt. Ei slik samling ville auke i verdi til kvar tid. Alt som vert gjeve skal verta innført i ei gåvebok.»" Haugestøyl melder at biblioteket jubileumsåret hadde ca 1000 utlån, noe som kunne vært bedre om lånerne hadde vært raskere med å levere tilbake. For å hjelpe på dette ble det innført bøter på 15 øre per uke. Han beroliger også lånere som er redde for å bli smitta av smittsomme sykdommer gjennom utlånsbøkene. "«Etter reglane skal ikkje bøker vere utlånte til stader der ein veit det er smittsam sjukdom, men ettersom overlæge Ustveit ved Ullevål segjer so hev han ikkje i dei 40 åra han har arbeidd med smittsame sjukar, i eit einaste høve kunna påvisa smitte gjennom bøker, så fåren kan ikkje vere særleg stor.»" Gunnar Haugestøyl forstod verdien av et godt folkebibliotek, og var sentral i bibliotekarbeidet i Kviteseid gjennom en mannsalder. Leserom for aviser og tidsskrifter Hurling. Ball og kølle for bruk i hurling Hurling er en irsk lagsport. Sporten er av gælisk opprinnelse og er svært gammel. Det er 15 spillere på hvert lag, og spillerne bruker en kølle av tre (en hurley) for å føre ballen framover. Det er også lov å ta ballen i hånda og løpe inntil fire skritt med den. Ballen kan slås med hurleyen eller hånda, men det er ikke lov å kaste den. Ballen minner om en amerikansk baseball og er laget av lær. Sporten er veldig populær i Irland, men en liknende sport som kalles shinty spilles i Skottland. Goran Slavkovski. Goran Slavkovski (født 8. april 1989) er en svensk-makedonsk fotballspiller som er under kontrakt i den italienske fotballklubben Inter i Serie A og som er utlånt til den engelske Championship–klubben Sheffield United FC. Slavkovski har vært ettertraktet av flere andre klubber, blant annet Manchester United. I 2010 signerte han for den tyske bundesligaklubben VfL Bochum. Slavkovski sies å være den nye Zlatan Ibrahimović. Oise. Oise er en elv i Belgia og Frankrike. Den er en av sideelvene til Seinen fra høyre med en total lengde på 302 km. Elven har sitt utspring i den belgiske provinsen Hainaut, sør for landsbyen Chimay. Den krysser grensen til Frankrike etter omtrent 20 km og munner ut i Seinen i Conflans-Sainte-Honorine, nær Paris. Den største sideelven til Oise er Aisne. Skipsfart. thumb Oise har lenge spilt en viktig rolle i innenlands skipsfart. Den vil bli en ennå viktigere vannvei når kanalen Seine-Nord blir ferdig.Da blir elven knyttet opp til det store kanalsystemet i Nord-Frankrike. Seine-Nord vil erstatte den gamle Canal de Saint Quentin og den nåværende Canal du Nord, som har kapasitet langt under standard. Når den nye Seine-Nord-kanalen er ferdig vil større fartøy kunne transportere varer mellom elven Seinen (og Paris-området) og havnene i Dunkerque, Antwerpen og Rotterdam, eller lenger inn i andre deler av Europa. Selv i dag er Oise kanalisert for å ta store fartøy, men tørke og den frie høyden under broene avgrenser kapasiteten. De sju slusene (i tillegg til to i kanalen fra Oise) kan ta fartøy på 110 ganger 11,45 meter gjennom elven og kanalen til Pont l'Évêque, der den går ut i Canal du Nord. Lenger opp i elven, fra Pont l'Évêque, ligger det en kanal som har kapasitet avgrenset til Freycinet-standarden (38 x 5 meter). Venstre side. Oise Oise Birgitte Brekke. Birgitte Brekke (f. 17. september 1954) er oberst i Frelsesarmeen. Sammen med sin mann, Bo Brekke, ledet hun organisasjonens arbeid i Pakistan fram til hans død. Brekke er mest kjent som «Moren til Sally Ann» – et rettferdig handel konsept som i dag har spredd seg til fire verdensdeler. Hun er opprinnelig fra Danmark, men har bodd og arbeidet mange steder rundt om i verden. Hun tiltrådte som leder for Frelsesarmeen i sitt hjemland 1. november 2010. Høsten 2012 ble hun utnevnt til internasjonal sekretær for Europa, og forfremmet til kommandør. Denne stillingen tiltrer hun 1. februar 2013. The Death Trip Continues. "The Death Trip Continues" er en sjelden EP av Static-X, utgitt i 2000. Det etterfulgte debutalbumet "Wisconsin Death Trip" som ble lansert i 1999. EP-en var kun en promo-CD og var ikke tilgjengelig i butikker. Al Qal'a. Beni Hammads Al-Qal'a'", "Beni Hammads citadell" (noen ganger Qalaat Beni Hammad), var Hammadid-emirenes første hovedstad. Byen ligger i fjellene, ca 1000 moh., og ble grunnlagt i 1007 av emir Hammad ibn Buluggin. Byen ble ødelagt i 1152, og i dag er det bare ruiner tilbake. Rundt byen ligger en 7 km stor ring av forsvarsmurer. I området finnes også ruinene av en stor moské og dens minaret, samt noen palass. Minareten er 25 meter høy, og kan ha vært prototypen på den tredelte minareten. Området gir et godt inntrykk av Hammadid-kulturen, og ble derfor et av de tidligste verdensarvstedene. Oppføringen på UNESCOs verdensarvliste skjedde i 1980, med den begrunnelse at Beni Hammads Al-Qal'a gir et autentisk bilde av hvordan en islamsk festningsby så ut (begrunnelsen lyder på engelsk "«an authentic picture of a fortified Muslim city»"). Rasool. Innen islam er en rasool (også skrevet som rasul) (رسول) (arabisk: «budbringer») en av fem personer sendt av Gud («Allah» på arabisk) med et budskap. I følge Koranen sendte Gud mange profeter ("anbiyaa", entall "nabi") til menneskeheten. Av disse nevnes 25 forskjellige i Koranen (se Islams profeter). Av disse er fem navngitt som 'rusul" (flertall av rasool): Ismail (Ismael), David, Musa (Moses), Isa (Jesus), og Muhammed. Tatjana Kazankina. Tatjana Vasiljevna Kazankina (russisk: Татьяна Васильевна Казанкина; født 17. desember 1951 i Petrovsk, Saratov oblast) er en tidligere sovjetrussisk løper som satte sju verdensrekorder og vant tre OL-gull i løpet av karrieren. En måned før OL 1976 i Montreal, ble Kazankina den første kvinnen som løp 1500 meter under 4 minutter, med tiden 3.56,0, en forbedring av Ljudmila Braginas verdensrekord med 5,4 sekunder. I Montreal-lekene vant hun gull på 800 meter (på ny verdensrekord) og 1500 meter. Under OL 1980 i Moskva løp hun 1500 m på 3.52,47, og ble dermed den første kvinnen som løp distansen raskere enn den finske løperlegenden Paavo Nurmi. Denne verdensrekorden ble stående i tretten år, og er fremdeles (juli 2007) europeisk bestenotering. Karrieren tok en brå slutt da hun i september 1984 ble utestengt i 18 måneder etter at hun nektet å avlegge dopingprøve etter et 5000-meterløp i Paris. Rydningsrøys. En rydningsrøys er ei steinrøys, et menneskeskapt element i jordbruks-landskap, eller kulturlandskap. Den dyrkbare marka er ryddet for stein som er slept sammen i ei stor røys, som vanligvis ligger i utkanten av jordet, som regel nedenfor. Rydningsrøysene kan være store og godt synlige elementer i landskapet, eller de kan være små og unnselige, og vanskelige å skille fra naturskapte formasjoner. Mange steder kan tidligere dyrket mark være gjengrodd, mens en overflate ryddet for stein og steinrøyser i yttergrensen forteller at her har det vært åker og eng en gang i fortiden. Rydningsrøyser er kulturminner som er vanskelige å tidfeste. Den mest kjente rydningsrøysa i norsk kulturhistorie er Alf Prøysens «Steinrøysa nedi bakken». Måns Zelmerlöw. Måns Petter Albert Salhén Zelmerlöw (født 13. juni 1986) er en svensk sanger, danser og musikalartist som er oppvokst i Lund, Skåne län, Sverige. Han deltok i TV4s Idol 2005, der han gikk ut på en 5. plass under temaet rock. Zelmerlöw har også vunnet TV4s "Let's Dance" sammen med "Maria Karlsson". I 2005 hadde Zelmerlöw sommerjobb på G. Swensons Kro i Torekov. Senere har han turnert i Sverige som sanger. I andre halvdel av 2006 spilte han hovedrollen, Danny Zuko, i musikalen "Grease" som ble satt opp i Malmö. Han gikk til finalen i den svenske Melodifestivalen 2007, den svenske versjonen av «Melodi Grand Prix» med låten "Cara Mia", som kom på tredje plass, med nest flest stemmer fra det svenske folket. Zelmerlöw har sunget andre tenor i Lunds Studentsångförening. Zelmerlöw er siden 2011 leder for programmet "Allsång på Skansen". Relax, Take It Easy. «Relax, Take It Easy» er en sang av Mika, fra hans debutalbum "Life in Cartoon Motion". Sangen kom ut i 2006 og ble en hit i flere land. Erik Bråthen. Erik Mellevold Bråthen (født 16. september 1987) er en norsk fotballspiller som for tiden spiller som målvakt for Rosenborg. Bråthen kom fra Kvik Halden til Fredrikstad FK foran 2007-sesongen. Han ble byttet inn i kampen mot Aalesund da Rami Shaaban måtte ut med skade i pausen. Bråthen har flere kamper på aldersbestemte landslag. Den 8. mars 2010 meldte han overgang til Rosenborg. Bråthen ble byttet inn til pause i kampen mot Vålerenga da Daniel Ørlund fikk en smell i ansiktet. Han stod en bra omgang,og slapp ikke inn noen mål. Danny Saucedo. Daniel Gabriel Alessandro Saucedo Grzechowski, "Danny Saucedo", (født 25. februar 1986 på Södermalm i Stockholm, Stockholms län) er en svensk popartist, komponist og sanger. Han ble kjent som deltaker i "Idol" i 2006. Fire av hans sanger har til nå plasserte seg på den svenske singellisten: «Öppna din dörr» på 24. plass i 2006 og «Tokyo», 31 uker i 2007, med nummer én som beste, «Play it for the girls», 18 uker i 2007, med nummer én som beste og «If only you» feat Therese, 15 uker i 2007. Han ble den sjette finalisten som røk ut i uke 44. Bakgrunn. Musikken har alltid vært en stor del av Saucedos liv og han begynte å synge allerede ved tre års alder. Han er klassisk skolert og har studert ved Adolf Fredriks musikklasser, Lilla Akademin og ved Södra Latins gymnasium i Stockholm. Saucedo har også siden barndommen sunget i mange av Katarina kirkens ulike kor og spilte i 2005 en av hovedrollene i musikalen Just Job som ble skrevet og satt opp i forbindelse med Katarina kirkes 250-års jubileum. Saucedo var med som statist i filmen Ondskan (Ondskapen) 2003 og er fetter til sangeren David Hellman i det svenske hardrockbandet CRASHDÏET. I år 2006 ble han kåret til «Sveriges 7:e sexigaste man» av avisen Plaza Kvinna. Den 9. desember 2006 opptrådte han med blant annet Markoolio og Amy Diamond under ett juleshow i Globen. I 2007 slapp han hitlåten "Tokyo". Dannys album er ute i butikkene i Sverige den 30. mai og kommer til å hete "Heart.Beats". Danny hadde også en mindre statistrolle i filmatiseringen av Jan Guillous bok "Ondskapen". Familien består av mamma Patricia, pappa Piotr og storebror Leandro. Øivind Bergh. Øivind Ingvard Bergh (født 3. desember 1909 på Hamar, død 25. januar 1987 i Oslo) var en norsk dirigent og fiolinist. Han var utdannet i Dresden og var freelancemusiker (klassisk og jazz) i trettiårene, blant annet i kvartetten Funny Boys 1932-39. I 1938 var han som 2. fiolinist med til å starte Oslo Strykekvartett, og året etter startet han sitt eget orkester, Bristolorkesteret (ved Hotel Bristol i Oslo), som virket under den tyske okkupasjonen av Norge. Hans orkester ble brukt ved innspillinger av blant andre Alf Prøysen, og ble med sine 24 musikere husorkester i NRK da Bergh ble ansatt som dirigent i 1946. Dette ble til Kringkastingsorkesteret som han ledet frem til 1976 i over 5.000 konserter og ved en lang rekke plateinnspillinger. En av de mest populære programposter han ledet, var Melodihalvtimen, og det var Bergh som fikk popularisert Edvard Fliflet Bræins Ut mot havet fra 1948. Bergh var programleder for den norske finalen i Melodi Grand Prix 1966. Han var bror av Sverre Arvid Bergh, og sammen dirigerte de Oslo Nye Teaters oppsetning av "Cabaret" i 1968. Til 150-årsjubiléet for norsk-amerikansk utvandring i 1975 dirigerte han Carnegie Halls orkester. Sverre Arvid Bergh. Sverre Arvid Bergh (født 2. november 1915 på Hamar, død 8. desember 1980 i Bergen) var en norsk musiker, komponist og musikkorganisasjonsmann. Han var direktør for Festspillene i Bergen 1976-1980. Bergh studerte med Fartein Valen. Han komponerte blant annet to strykekvartetter, en strykekvintett, en duo og en trio for strykere, korverk, konsert for klarinett og orkester, flere kantater. Korverket «And Death Shall Have No Dominion» (1976) til tekst av Dylan Thomas regnes som hans hovedverk. Han ble to ganger tildelt NOPA-prisen Årets verk: for «Fanitullen» i 1968 og for «Mini-kantate» i 1970. Han var gift med skuespiller Eva Bergh (f. 1926) og bror av dirigenten Øivind Bergh (1909–1977) Fylkesvei 326 (Akershus). Fylkesvei 326 i Akershus går mellom Tømmerbråten og fylkesgrensen ved Mørkåsen i Enebakk. Veiens lengde er 8,9 km. Eksterne lenker. 326 Fylkesvei 328 (Akershus). Fylkesvei 328 i Akershus går mellom Bjerke og Knurrestad og mellom Enebakk kirke og Elverum i Enebakk. Traséer: Bjerke – Knurrestad (2,6 km), Enebakk kirke – Elverum (2,2 km). Eksterne lenker. 328 Villcamping. Villcamping er et hovedsakelig negativt uttrykk som brukes om camping (overnatting), særlig med bobiler, på andre steder enn tilrettelagte campingplasser. Uttrykket brukes særlig om camping på rasteplasser og i naturen, der noen mener at camping medfører forsøpling. Ordet brukes ofte av campingplasseiere som misliker at campingfolk overnatter gratis og ikke bruker penger på campingplasser. I følge definsjonen til Norsk Caravan Club er villcamping "å slå leir og overnatte der det er forbudt", i motsetning til "fricamping" som de definerer som "å slå leir og overnatte der det ikke uttrykkelig er forbudt". Autun. Autun er en by og kommune øst i Frankrike i departementet Saône-et-Loire i regionen Bourgogne. Byen ligger ved elven Arroux og har om lag 16 000 innbyggere. Det var målgang i den femte etappen av Tour de France 2007 i Autun. Autun med "Cathédrale Saint-Lazare" sentralt i bildet Daniel Gralath. Daniel Gralath (født 30. mai 1708 i Danzig, død 23. juli 1767 i Danzig) var en tysk fysiker og borgermester i Danzig. Gralath tilhørte en velstående handelsslekt fra Danzig. Han studerte jus og filosofi i Halle, Leyden og Marburg fra 1728 til 1734. Han ble senere rådsherre og i 1763 borgermester i fødebyen. Gralath var svigersønn av Jacob Theodor Klein, bysekretær og vitenskapsmann. Gralath er kjent for sitt arbeid med elektrisitet, han grunnla Naturforschende Gesellschaft in Danzig, og gjentok eksperimentene til Ewald Georg von Kleist. Daniel Gralath var også den første som laget et elektrisk batteri. Mellom 1747 og 1756 utgav han "Geschichte der Elektrizität" i tre bind. Gralath, Daniel Gælisk fotball. Gælisk fotball er en form for fotball, spilt hovedsakelig i Irland. Sammen med hurling er det den mest populære sporten i Irland. Spillet har historie helt tilbake til 1537, men det moderne spillet kom på plass i 1887. Spillets idé. Gælisk fotball spilles med to lag som har 15 spillere hver på en rektangulær gressbane med H-formede mål i hver ende. Hovedoppdraget er å score ved å sparke/slå/kaste ballen i motstanderens mål. Laget som står igjen med flest mål til slutt har vunnet. Spillerne får med seg ballen oppover banen med å kombinere bæring og "Soloing" (Droppe den og så tåsparke den opp i hendene igjen), sparke den eller å "håndsentre" den til en medspiller. Regler. Gressbanen er rektangulær, ca. 135-140 meter lang, og ca. 80-90 meter bred. Det er H-formede målstenger i hver ende med et nett i den nederste seksjonen. Linjer er markerte 13m, 20m og 45m mellom hver dødlinje. Varighet. Kampen varer i 60 minutter, delt i to omganger på 30 minutter hver med noen unntak på 70-minutters kamper (To omganger på 35 minutter). Ved uavgjort blir det bestemt om man skal spille omkamp eller om det skal spilles ekstraomganger på 20 minutter (2x10 minutter). Lag. Lagene består av 15 spillere (1 keeper, 2 hjørnebacker, 1 midtback, 3 halvbacker, 2 midtbanespillere, 3 halvspisser, 2 hjørnespisser og en midtspiss) pluss opptil 15 innbyttere, hvorav 5 kan brukes. Hver spiller er nummerert fra 1-15, startet med keeperen, som må ha en trøye med annen farge. Ballen. Kampene spilles med en rund lærball, lik en norsk fotball, bare tyngre. Mønsteret ligner på en volleyball. Ballen kan sparkes eller kastes. Håndsentring er ikke direkte et slag, men mer et puff med tommelknoken mens neven er knyttet. Scoring. Hvis ballen går over tverrliggeren er et poeng scoret, og et hvitt flagg løftes av en dommer. Hvis ballen går under tverrliggeren er et mål scoret, og et grønt flagg løftes av en dommer. Et mål er det samme som 3 poeng. Scoringene er notert på følgende måte: -. For eksempel: Lag 1 0-15 Lag 2 1-11. Lag 1 vant med femten poeng mot ett-elleve. (1-11 er verdt 14 poeng; 3+11=14). Dommere. Hoveddommeren har ansvaret for å starte og stoppe spillet, tildele frispark, notere stillingen, og gi ut kort/utvise spillere. Linjedommere har ansvaret for å følge med på kampen, og signalisere for hendelser som hoveddommeren har oversett. Fjerdedommeren har samme oppgaver som i fotball: Overvære innbytter, vise tilleggstiden, ved bruk av en elektrisk tavle. De «mindre» dommerne har ansvaret for å signalisere mål ved å løfte et flagg; enten hvitt eller grønt ettersom det er scoret et poeng eller et mål. Hvis ballen har gått utenfor løfter de hendene spredt. Alle dommerne kan signalisere til hoveddommeren at noe ulovlig er gjort, selv om det sjelden skjer. Hoveddommeren kan overstyre alle bestemmelser gjort av noen av de andre dommerne. Gustav Lantschner. Gustav «Guzzi» Lantschner (født 12. august 1910 i Innsbruck, død 19. mars 2011) er en tidligere østerriksk-tysk alpinist. Han ble verdensmester i utfor i 1932, og vant totalt tre OL-medaljer og tre VM-medaljer. Med VM-tittelen i utfor i Cortina d'Ampezzo i 1932 ble han historiens første verdensmester i alpint for Østerrike. Han tok i tillegg bronsemedalje i kombinasjonsøvelsen. Året etter, under VM 1933 i hjembyen Innsbruck vant han sølv i slalåm. I 1935 tok Lantschner tysk statsborgerskap, og startet for Tyskland under OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen. Han kjørte ned til sølv i slalåm, bare slått av Franz Pfnür. Han tok også sølv i kombinasjonen og bronse i utforrennet. Suksessen på ski gjorde ham også til en ettertraktet skuespiller i diverse eventyr- og fjellfilmer. I 1931 spilte han f.eks. sammen med Leni Riefenstahl og Rudi Matt i "Der weiße Rausch". Mellom 1936 og 1938 arbeidet Lantschner som kameramann i Riefenstahls film "Olympia". Lantschner bodde i Krailling. Han kjørte på ski til han fylte 88 år. Michael Weikath. Michael Ingo Joachim Weikath (født 7. august 1962) er en tysk musiker. Han er gitarist og låtskriver for power metal-bandet Helloween. Weikath bor for tiden i Tenerife i Spania. Café au lait. Café au lait (fransk for «kaffe i/med melk») er en kaffedrikk med røtter i Frankrike, bestående av kaffe og varm melk, hovedsakelig tillaget av espresso og steamet melk, og i et forhold fra én del espresso til tre deler melk (oftere opp mot 1:6 eller mer). På kaffebarer og kaféer i USA betegner "café au lait" kaffe tillaget på kaffetrakter eller presskanne tilsatt oppvarmet melk, og er der motstykket til "caffèllatte", som da defineres tilberedt av espresso og «steamet» melk. Europa og resten av verden brukes fransk "café au lait" og italiensk "caffèlatte" om hverandre om samme kaffedrikk, mens det litt «gammeldagse» uttrykket er erstattet med betegnelsen "Café Crème'" ("Petit Crème"/"Grand Crème") på kaféer og restauranter i hjemlandet Frankrike. Skandinavia fikk cafétradisjonen fra Frankrike, via England, og betegnelsen «café au lait» kom hit med de første kaffemenyene på 1950-tallet. Fra gammelt av har "café au lait" gjerne vært servert i store kopper eller boller (i Italia og Spania har kjøkkenglass vært mer vanlig). Franskmenn har hatt for vane å dyppe bakverk som croissants i kaffen. Opprinnelse. I Vesten har man servert kaffe med melk i århundrer; det er på de store kafeene i hovedstedene og storbyene gjennom 1800-tallet at kaffedrikkene oppstod. Særlig Frankrike sammen med Wien og andre større, kontinentale storbyer skapte tradisjonene. Louis-Sébastien Mercier forteller i "Tablå over Paris" fra 1780-tallet hvor populær "café au lait" var i årene før den franske revolusjon: «På gatehjørnene, under strålene fra en blek lanterne, står kvinnene med store kar av blikk på ryggen, som de serverer kaffe fra i leirebollen for to "sols" stykket. Det er ikke mye sukker i den, men arbeideren elsker denne kaffen med melk. Hvem skulle trodd at drikkeforretningene ville påkalle sitt laugs statutter for å få stoppet denne helt lovlige omsetningen?» Mercier forteller at skikken med å drikke "café au lait" var blitt så utbredt at den var blitt arbeiderens vanligste frokost. Den var ikke dyr, hadde mye smak og mer næring i seg enn mye annet. «Resultatet er at de drikker vanvittige mengder av den.» Slik trengte de ikke mer enn to måltider for dagen: Formiddagsmat og kveldens "persillade" av persille, hvitløk og kjøttrester. Franskmannen DesCroisilles hadde oppfunnet mokka-kannen i 1802, og denne var mot slutten av århundret allemannseie. «Kaffe med melk» ble – og "er" – alles frokostdrikk i Frankrike, samt i Italia, Spania og Portugal, på hverdagsspråk kalt "Café au lait / Caffèllatte / Café con leche / Café com leite". «Hjemme-varianten» fikk etterhvert sin «replikk» når de store italienske kaffemaskinene gjorde sitt inntog på begynnelsen av 1900-tallet: Kaffe ble etterhvert til espresso, og melken kunne varmes med vanndamp («steames»). Dessuten dukket kaffebarene opp som små kaféer hvor kaffe blir servert i stort tempo, og konsumert stående ved disken. Alle serveringssteder med CAFÉ over døra – og med respekt for seg selv – innehar etterhvert en kaffemaskin. Den som ikke inntar sin "café au lait" hjemme til frokosten, gjør det på vei til jobb på et bakeri eller en kaffebar. Men som i nabolandene anses "café au lait" som en frokostkaffe, og ikke som noe man inntar til lunsj, på restaurant eller til kvelds. I Frankrike vil du av samme grunn sjelden finne "café au lait" på kaffemenyen; i stedet finner du "café crème" som serveres i mindre kopper ("petit crème/grand crème"). "Café au lait" var likevel navnet som først fant veien inn i det engelske språket, og siden nordover allerede like etter andre verdenskrig. På 1980-tallet kom den nye kafé-bølgen, og norske byer fikk kaféer med "c" og nye espressomaskiner. "Café au lait" ble trenddrikk. Med kaffebar-bølgen på midten av 1990-tallet kom "caffèllatte" som ny benevnelse også til Norge. Det argumenteres at de to benevnelsene beskriver to helt forskjellige kaffedrikker, men begrepene går helt om hverandre. I England introduseres termen "latte" først rundt 1990, i Norge først vanlig fra 1996, da kaffebaren Kaffe & Krem åpnet i Oslo. Gaston Roelants. Gaston Roelants (født 5. februar 1937 i Opvelp, Belgia) er en tidligere belgisk friidrettsutøver. I sitt første internasjonale mesterskap kom han på fjerde plass på 3000 meter hinder under OL 1960 i Roma. Han vant gullmedaljen på samme distanse under EM 1962 i Beograd, og fulgte to år senere opp med gull i OL 1964 i Tokyo. Han satte også to verdensrekorder på denne distansen, siste gang med tiden 8.26,4 (1965). Under EM 1966 i Budapest ble det bronsemedalje, og han gikk deretter over til å konkurrere over lengre distanser. To ganger satte han verdensrekorder på 20 000 meter og 1 times løp. Siste gang, i 1972, lød rekordene på 57.44.4 og 20 878 meter, og han fikk to EM-medaljer på maratondistansen, sølv i Athen 1969 og bronse i Roma 1974. Fire ganger vant han VM i terrengløp (1962, 1967, 1969 og 1972), og tre ganger kom han på andre plass. Forskningsorganisasjon. Forskningsorganisasjon er en privat, offentlig eller halvt offentlig sammenslutning som har som formål å øke kunnskapsnivået innen ett eller flere vitenskapelige fagområder. Universitetene har hovedansvaret for å drive grunnforskning innen hvert enkelt land. Universitetene er inndelt i institutter for hvert enkelt fagområde. Ofte har universitetene også institutter som er tilknyttet museer, andre forskningsorganisasjoner eller delvis private organisasjoner. Statlige etater har spesialfelt innen visse fagområder som de studerer i landets eller av internasjonal interesse. Stiftelser er ulike organisasjoner som drives på private midler med eller uten statsstøtte. Katakombene i Paris. Kryptrommet, "Lampe sépulcrate", hvor kranier og knokler fra kirkegården "Saint Nicolas des Champs" er plassert i sirlige rekker etter romersk forbilde. Katakombene i Paris, (fransk "Catacombes de Paris"; egentlig "les Carrières de Paris"), er et omfattende system bestående av 300 kilometer underjordiske ganger, sjakter og rom i nedlagte kalkstensbrudd i Paris, hvorav en del nå benyttes som gravplass. En sammenhengende strekning på cirka 1,7 kilometer av katakombene, beliggende 20 meter under gateplan ved Montparnasse i det 14. arrondissement, er offentlig tilgjengelig som en av byens turistattraksjoner. Ved inngangen til katakombene står inskripsjonen: «Arrete! C'est ici L'Empire de la Morte» – «Stopp! Her er Dødens rike». De underjordiske gangene og rommene var opprinnelig et kalksteinsbrudd fra den romerske periode, men ble tatt i bruk som gravplass, da kirkegården "Cimetière des Innocents" på slutten av 1700-tallet ble så overbelagt at den utgjorde en reell sunnhetstrussel for områdets innbyggere, og man derfor måtte flytte de mange lik, bein og knokler til et nytt og bedre sted. Historie. Kranier og knokler. Legg merke til at kraniene er arrangert slik at de danner korset. Kirkegården "Cimetière des Innocents" ved "Les Halles" og "square des Innocents" hadde vært gravplass siden 1200-tallet, og fremstod på slutten av 1700-tallet med overfyldte likhus og regulære massegraver fylt med råtnende lik. Overbelagt med generasjoner av døde fra 20 sogn i Paris var "Cimetière des Innocents" blitt en alvorlig smittekilde for infeksjonssykdommer. I nærheten av "Rue de la Lingerie" var det dessuten etablert en fattigkirkegård som skulle romme 2 000 døde. Paris var i forveien hardt belastet av overfylte kirkegårder som var anlagt ved kirkene, og innbyggerne i området henvendte seg til de lokale myndighetene og ga uttrykk for sin bekymring. Man mente også at korrupsjon hadde medført at antallet begravde langt oversteg kirkegårdenes kapasitet. Innbyggerne sa ironisk at det var så mange døde under området at det hadde hevet seg åtte fot over de omkringliggende bydelene. "Conseil d'État", som var statens juridiske råd, utstedte den 9. november 1785 et dekret som påbød at "Cimetière des Innocents" skulle tømmes, og at de mange døde fra de andre overfylte kirkegårdene inne i Paris skulle flyttes til et sikrere sted. "Lieutenant général de Police" i Paris, Louis Thiroux de Crosne, ga Charles Axel Guillaumot, som var "Inspecteur Général des Carrières" – det vil si den hovedansvarlige for oppsyn med byens kirkegårder, oppgaven å finne og forberede et bedre egnet sted til de dødes knokler. Charles Axel Guillaumot valgte de forlatte kalkstensminene fra romertiden, som befant seg ved "plaine Montsouris", og etter å ha ombygget og forsterket minene kunne man begynne å flytte de mange likene. Man flyttet diskrét likene på store vogner nattestid om vinteren. Det tok to år å tømme "Cimetière des Innocents", deretter fortsatte man med de mest belastede av byens andre kirkegårder, bl.a. "Cimetière de la Trinité" og "Cimetière Saint-Laurant". Sent på 1870-tallet var prosjektet fullført – da hadde man flyttet restene av mer enn seks millioner mennesker fra mer enn 30 kirkegårder i Paris og fylt mer enn 350 underjordiske rom med de jordiske levningene. Minegangene. En av de mange delvis oversvømte minegangene under Paris. Her ved "rue du Père Corentin". Knokler og kranier i et av de mange rom i katakombene. ... og flere knokler og kranier. Man finner minegangene i det 5., 6., 8., 12., 13., 14., 15., 16., og 20. arrondissement i Paris. Det største sammenhengende systemet befinner seg under det 5., 6. og 14. arrondissement, og er ca. 100 kilometer langt. Av andre større sammenhengende systemer finner man under det 13. arrondissement et med ca. 25 kilometer ganger, og under det 16. arrondissement finnes et system med syv kilometer ganger. Hovedparten av minegangene finnes ved Montparnasse, Montrouge og Montsouris. Minenes historie går tilbake til ca. 60 f.Kr.. De leverte stein til de mange byggverk romerne satte i verk, og gjennom århundrene fortsatte Paris å vokse, bygget av stein fra minene. Utarmede mineganger ble benyttet som gravplass av romerne, og minene har siden vært benyttet bl.a. som tilfluktssted for religiøst forfulgte og til oppbevaring av øl, som her kunne holdes kjølig – temperaturen i gangene ligger konstant på ca. 11 grader. Opp gjennom 1800-tallet ble minegangene et motefenomen hos deler av overklassen i Paris, som holdt fester og sammenkomster i de store underjordiske salene. Fra samme tid stammer også den første graffitien. Karl 10. av Frankrike har holdt private fester i gruven, helt frem til den franske revolusjon i 1789 tvang ham på flukt. Allerede midt på 1700-tallet hadde man opplevd problemer med sammentrefninger i minegangene. Det omfattende nettverket av ganger og rom hadde gjort store deler av undergrunnen under Paris svak. I 1777 nedsatte den franske regjeringen derfor "Inspection générale des Carrières", som skulle føre oppsyn med de eksisterende minegangene, og forhindre at det ble gravd nye. Dette tilsynet fører man stadig med minegangene. Deler av metroen under Paris går i de gamle minegangene, og under den andre verdenskrig benyttet Den franske motstandsbevegelsen minegangene som hovedkvarter. Men også de tyske okkupasjonstroppene gjorde bruk av gangene og de mange rommene. De opprettet en bunker under "Lycee Montaigne" og en skole under det 6. arrondissement. Katakombene i dag. Det har siden 2. november 1955 vært forbudt å befinne seg i minene på egen hånd. Selv om en del av gangene har skilt med navnet på den gaten som er 20 meter høyere oppe kan man lett gå seg vill. Selv erfarne guider må av og til ty til kart for å finne veien. Gangene kan være både smale og meget lave, og en del av dem er oversvømmet. I dag er også frykten for terror tilstede, en kraftig bombe plassert i katakombene kan ødelegge en hel bydel. Kun en liten del av katakombene er åpent for publikum. Det finnes likevel flere hemmelige innganger til katakombene over hele Paris, og det er mulig å ta seg inn dit via metroen, kloakksystemet og enkelte kummer. Noen nøkler til offisielle innganger er også på gale hender. Katakombene benyttes flittig av forskjellige subkulturer, som bl.a. "cave dwellers", som arrangerer fester og happenings i dem, og det finnes illegale restauranter og spillesteder i katakombene. Den 23. august 2004 kunne det franske politi avsløre at den franske kunstnergruppen "La Mexicaine De Perforation" hadde bygget og drevet en kino i katakombene under en av sommerens filmfestivaler. Gangene benyttes også til urban exploration av de såkalte "Cataphiles", som ulovlig beveger seg rundt i gangene, hvor de ofte bedriver kunstfotografering, tegner nye kart, lager store veggmalerier, eller rett og slett rydder opp og gjør rent etter andre. På internett kan man laste ned detaljerte kart med beskrivelse av minene, og det parisiske politi patruljerer i dem. Katakomberne har også funnet vei til fiksjonen. Blant forfatterne har Edgar Allan Poe referert til dem i sin novelle "The Cask of Amontillado" fra 1846, hvor han lar hovedpersonen "Montresor" sammenligne et scenario i fortellingen med katakomberne i Paris. I Disneys filmatisering fra 1996 af "Ringeren i Notre Dame" er katakombene en del av scenariet. Og i utvidelsen "The Lost Artifact" til dataspillet "Tomb Raider III" møter Lara Croft sin fiende i katakombene. Galleri. Den franske fotografen J.M. Schomburg har laget en serie kunstfotografier i katakombene. Her er et utvalg av dem. EuroGeoSurveys. EuroGeoSurveys er en nonprofit organisasjon innen European Geological Surveys som har som formål å gi råd til det europeiske samfunnet innen alle fagområder innen geovitenskap. Hovedkontoret ligger i Brussel. Carlos Luciano da Silva. Carlos Luciano da Silva, bedre kjent som Mineiro (født 2. august 1975, i Porto Alegre, Rio Grande do Sul) er en brasiliansk fotballspiller. Han spilte defensiv midtbane for Bundesliga-klubben Hertha Berlin. I 2008 ble han hentet til Chelsea FC. Her har han ennå ikke fått sjansen på førstelaget. FOREGS. Forum of the European Geological Surveys Directors (FOREGS") er en uformell gruppe som består av direktørene fra de ulike avdeligene av European Geological Survey. Gruppen ble etablert i 1971. Michael Kiske. Michael Kiske (født 24. januar 1968) er en tysk forfatter, vokalist og låtskriver. Han er best kjent for sin periode i power metal-bandet Helloween. International Union of Geological Sciences. International Union of Geological Sciences (IUGS) er en av de største ikke-statlige forskningsorganisasjonene i verden. Organisasjonen ble etablert i 1961. IUGS er medlem av "International Council of Scientific Unions". IUGS støtter arbeidet med geovitenskapelige problemer, spesielt når det gjelder internasjonalt samarbeid. St Albans katedral. St Albans katedral (tidligere St Albans Abbey, offisielt Cathedral and Abbey Church of St Alban) er en anglikansk katedral i St. Albans i England. Med en lengde på 106 meter er St Albans den lengste katedralen i England, og den nest lengste i Storbritannia. Store deler av den er fra normannisk tid. Den fikk status som katedral i 1877. Tredje Mosebok. Tredje Mosebok er den tredje boken i Bibelen, både i den jødiske tora og det kristne Gamle testamente. På hebraisk kalles den "Vayikra" ויקרא, «og Han kalte», mens den på latin kalles "Leviticus" fordi den omhandler skillet mellom prestestanden som avstammer fra Aron og de andre, levittene. ProGeo. ProGEO, "The European Association for the conservation of the Geological Heritage", er en europeisk organisasjon med hovedformål å spre kunnskap og arbeide for den del av naturvernet som hører til den geologiske naturverden. "First International Symposium" i Digne i 1991 danner grunnlaget for åpen, geofaglig debatt i Europa. Pavelig legat. En pavelig legat (fra latin "legatus") er en personlig representant for paven til en stat eller til en del av Den katolske kirke. Han er utstyrt med fullmakt til å tale på pavens vegne, og ofte til å avgjøre enkelte spørsmål med pavelig autoritet. Dette kan både gjelde trosspørsmål og praktiske spørsmål som opprettelse av et bispedømme. Legaten utnevnes direkte av paven. Denne retten til å utpeke representanter og dermed overdra en del av den pavelige myndighet til en annen person har vært omstridt flere ganger i historien. Commission for the Geological Map of the World. CGMW er den eldste internasjonale organisasjonen innen geovitenskap etter International Geological Congress (IGC). Organisasjonen ble etablert i 1881 i Bologna. Det er en non-profit vitenskapelig og pedagogisk virksomhet. Formålet er å arbeide for, koordinere og publisere geovitenskapelige kart. CGMW ligger under International Geological Congress (IGC) og tilknyttet International Union of Geological Sciences (IUGS). Division of Ecological and Earth Sciences. Division of Ecological and Earth Sciences er avdeling for geovitenskap innen FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO). FN-organisasjonen ble etablert den 16. november 1945. UNESCO skal være et laboratorium for ideer som skal sette standard for internasjonale avtaler. Dessuten skal UNESCO være en konflikløser – et mellomledd for å dele informasjon og kunnskap – og en medlemsorganisasjon for 192 land og seks assosierte medlemmer. Eugen Schmidt. Eugen Stahl Schmidt (født 17. februar 1862, død 7. oktober 1931) var en dansk skytter og friidrettsutøver. Han deltok under OL 1896 i Athen og OL 1900 i Paris. I 1896 deltok Schmidt i øvelsen militærrifle, der han kom på delt 12. plass med 845 poeng. Han traff målet 12 ganger på 40 skudd. Han deltok også på 100 meter, der han ble utslått etter fjerdeplass i sitt heat. I OL 1900 deltok han på det sammensatte laget (Danmark/Sverige) som vant gull i tautrekking. Boksing under Sommer-OL 1928. Boksing under Sommer-OL 1928. Italia ble beste nasjon med 3 gullmedaljer, de ble vunnet av Vittorio Tamagnini, Carlo Orlandi og Piero Toscani. Hawangen. Hawangen er en by i distriktet Unterallgäu i Bayern i Tyskland. Byen ligger rundt 5 km øst for Memmingen og har rundt 1 254 innbyggere. Frank Wiafe Danquah. Frank Wiafe Danquah (født 14. oktober 1991) er en nederlandsk fotballspiller som spiller for Ferencváros TC i Ungarn som spiss. Han var tidligere en del av junior- og reservelaget til Newcastle United FC. Geologisk kart. Geologisk kart eller berggrunnskart viser geografisk fordeling av berggrunnen eller løsmassene. Videre er gjerne markert forkastninger, malmforekomster osv. Geologisk kart over Norge. Norges geologiske undersøkelse samler data og lager geologiske kart over Norge og gjør kartene offentlig tilgjengelig. Norge er i dag dekket med geologiske kart, og de fleste kommuner dekkes med geologiske kart ned til en målestokk på 1:50 000. Urinsyregikt. Pasient med kronisk urinsyregikt, albuen og benet Urinsyregikt er en sykdomstilstand som skyldes for høy konsentrasjon av urinsyre i blodet. Når konsentrasjonen blir for høy løser ikke syren seg opp slik den skal, og danner i stedet krystaller. Disse kan legge seg i ledd eller under huden. En vanlig form for urinsyregikt er podagra, når krystallene legger seg i stortåleddet. Tilstanden kan skyldes medfødte feil, bivirkninger av enkelte medikamenter, kreft, nyresykdom eller sult. Menn har ti ganger så stor fare for å bli rammet av urinsyregikt som kvinner. For menn inntreffer det normalt etter 40-årsalderen, mens det for kvinner nesten alltid er etter overgangsalderen. Urinsyregikt kan forebygges med et kosthold som inneholder mye frukt og grønt, gjennom å unngå overvekt og å være forsiktig med fett, sukker, alkohol og rødt kjøtt. Det finnes også forebyggende medisiner, som særlig brukes av personer som har hatt et anfall av urinsyregikt. Den regnes ofte som en livsstilssykdom. Tilstanden kan behandles med medikamenter som indometacin og naproxen. Podagra i tegneserie. I tegneserien Knoll og Tott har Kaptein Vom podagra. Raseriet til kaptein Vom som ble plaget med at guttene kom borti hans svært vonde tå var nøye beskrevet. Suffragan Bishops Act 1534. "Suffragan Bishops Act 1534" ("26 Henry VIII c. 14"), også kjent som "Ecclesiastical Appointments Act 1534", var en lov som ble vedtatt av Det engelske parlamentet i 1534. Den åpnet for utnevnelse av assisterende biskoper, "suffraganbiskoper", i England og Wales. Tradisjonen med å utnevne biskoper som får tittel etter en annen by i bispedømmet enn den bispedømmet ligger i begynte med denne loven. Loven regnes som et av parlamentsvedtakene som drev gjennom reformasjonen i England. Meindert Hobbema. "Allee von Middelharnis " National Gallery London Meindert Hobbema (døpt 31. oktober 1638 i Amsterdam, død 7. desember 1709 i Amsterdam), var en av de to største landskapsmalerne i den nederlandske malerkunstens gullalder. Den andre var Jacob van Ruysdael. Liv og karriere. Fakta om ham er tvetydige. De kronologiske data stemmer ikke med bildedateringene, slik at karrieren, etter årstall på bildene å dømme, varte fra 1650 til 1689. Kirkebøker og andre kilder gir fødselsdato en gang i 1638, og dødsdag i 1709. Dermed må han ha malt et mesterstykke som "Elv gjennom skog" (Bredel-samlingen) datert på bildet med 1650 i en alder av 12 år. Dette skyldes trolig at det var fordelaktig å selge bilder signert Ruysdael i en periode, og Hobbema i en annen, og så har noen ordnet signaturene. Malestilen var såpass lik, at eksperten lettere finner falske signaturer, enn finner hvem som er kunstneren bak det enkelte verk. Den videre fremstilling bygger på at kronologien er riktig. Han ble gift 2. november 1668. Forlovere var brudens bror og Jacob van Ruysdael. På den tid hadde to fettere samme navn. Den andre var rammemaker, og vi vet ikke hvilken av de to som deltok. Hans tidligst daterte arbeide er fra 1657, slik at han antas å ha oppnådd en viss status som maler allerede på den tid. Han må ha hatt en viss tilknytning til maleren Ruysdael, siden de gjorde reiser sammen, og laget bilder fra samme steder (Twente-regionen i Nederland og Bentheim i Tyskland). Man forestiller seg også et lærer-elevforhold i tiden omkring 1656. Kunstmaleri var på den tid ikke særlig lønnsomt, så han forsørget familien ved å være mål- og vektkontrollør for Amsterdam kommune i tillegg. Med den inntekten holdt han seg med bolig i et ikke særlig velstående distrikt, der også Rembrandt endte sine dager. Samtiden holdt ham ikke for noen særlig god maler. Først ettertiden har rangert ham blant de beste i sin tid. Paret fikk fire barn. Kona døde 1704 og ble begravd på en fattigkirkegård. Han døde fem år senere og fikk samme skjebne, men på en annen kirkegård. Hvor verkene er i dag. De beste av de daterte bildene er fra perioden 1663 til 1667. Flere av bildene er i gallerier i Brussel og St. Petersburg. National Gallery, London har flere bilder, hvorav to datert i denne perioden. Andre bilder er lokalisert til Fitzwilliam Museum i Cambridge og en fin samling i Antwerpen. Dratapp. Dratappen på en brus- eller ølboks. Varianten på bildet ble vanlig fra 1980-tallet. Dratapp, også kalt åpner, boksring, metallhempe eller tab, er åpningsmekanismen på en drikkeboks av aluminium eller annet metall. Betegnelsen er direkte oversatt fra det engelske "pull tab". Dratapper i litt forskjellige utførelser ble tatt i bruk på 1960-tallet. Den såkalte "stay tab" der ringhåndtaket og det vesle lokkbiten blir stående i boksen, ble vanlig på 1980-tallet. I Norge er det flere organisasjoner, enkeltpersoner, grupper og bedrifter som samler inn dratappene og sender dem til Asia hvor de hevdes å bli omgjort til rullestoler og proteser til fattige. Dette er ikke en særlig effektiv måte å drive veldedighet på, siden skrap-aluminium vanligvis har en pris på under 10 kr pr kilo, og man trenger flere tusen ringer for å få en kilo. Debra Adamson. Debra Adamson (født 20. november 1969) en engelsk gitarist og utøvende musiker. Hun er konservatorieutdannnet i London og deretter ved University of Reading, hvor hun tok graden Master of Music i solospill på gitar. Hun kommer fra Hampshire i Sør-England, og har opptrådt som solist ved mange anledninger, deriblant også Cannington International Guitar Summer School og Oatridge International Guitar Festival. I tillegg til utøvende virksomhet har hun vært dommer ved gitarkonkurranser under musikkfestivaler i England, og har også vært anmelder for fagtidsskriftet Classical Guitar magazine. For tiden jobber hun både ved Rana musikkskole og Mjølan videregående skole. Hun har siden midten av 1990-tallet vært gift med gitaristen Arne Brattland. Lierne nasjonalpark. Lierne nasjonalpark ("sørsamisk: Lijre") er en norsk nasjonalpark som ligger i lavfjellsområder nord i Nord-Trøndelag; ved svenskegrensen. Hele nasjonalparken ligger i Lierne kommune. Litt lengre vest, i samme kommune, starter den lang større Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, som ble opprettet samme dag. Parken ble opprettet 17. desember 2004, for å «"sikre et sammenhengende fjellområde med dets naturlige plante- og dyreliv. Sammen med tilgrensende verneområder på svensk side, utgjør Lierne nasjonalpark et betydelig areal hvor tekniske inngrep er svært beskjedne. Sentrale partier har en rik høyfjellsfauna, mens høystaudebjørkeskog og vierkjerr gir rike biotoper i overgangen mellom fjell og lavereliggende områder. Her finnes også flere verdifulle våtmarksområder. Kvartærgeologisk er landskapet i Lierne nasjonalpark spesielt for regionen, med tykke moreneavsetninger og mange ulike løsmasseformer, herunder rogenmorener."». Nasjonalparken dekker et område på 333 km². Den grenser opp flere verneområder i fjellstrøk på svensk side. Sammen med blant annet det svenske verneområdet Hotagsfjellene utgjør disse verneområdene et meget stort villmarkesområde. Geografi, landskap, geologi. Nasjonalparken ligger nord for Sørlivassdraget, og mot Sverige passerer den Hestkjølen og Muru. Dette gjellområdet utgjør vannskillet mellom vassdragene som renner ut i hnhv Østersjøen og Norskehavet. Landskapet er relativt flatt, og geologien er unik for fylket ved at den er dets rikeste og mest varierte område fra kvartær. Landskapet i parken er preget av moreneavsetninger og løsmasser fra bresmeltinga etter siste istid: rogenmorener, drumliner, eskere, spylerenner og israndsavsetninger. Den høyeste toppen er Hestkjøltoppen (1390 moh.) i "Hestkjølplatået", som også omfatter Merrafjellet (1266 moh). Parken rommer mange våtmarksområder med myrer og beskjeden skogvekst. Flora og fauna. Landskapet, med breavsetninger og myrer, gir ikke grunnlag for noen rik eller variert vegetasjon. Det er derimot verneverdige rike bestander av vierkjerr og fjellbjørkestauder med viktige biotoper mellom fjell- og skogsøkologi. Det er også en del verdifulle våtmarksområder. Fjellreven lever og yngler her, og de store rovdyrene jerv, gaupe og bjørn lever her. De profitterer på parkens store utstrekning og uberørte karakter. Innen fuglelivet er det særlig våtmarksfugler som vadere, ender og lommer som trives i parken. Her finnes også svømmesnipe, myrsnipe, boltit, fjelljo, samt kongeørn. Det er godt fiske i flere av vannene i området, med svært mye ørret. Kulturminner. Parken inneholder kulturminner fra to ulike kulturtradisjoner. Parken rommer funn av fangstanlegg av sørnorsk type, som er datert tilbake til bronsealderen, og en jernvinne fra 500-tallet. samiske kulturminner finnes det også flere typer av: boplasser, samleplasser, gravplasser og hellige steder. Forvaltning og bruk av området. Parken er ikke tilrettelagt for fotturisme med stier og turisthytter. Det er fjellstyreeide hytter både inne i og utenfor parken. Området ligger sør for riksvei 74 og øst/nordøst for riksvei 765. Det er bilvei nesten inn til parkens grense fra både nord og sørvest. Birgitte-saken. Birgitte-saken startet den 6. mai 1995, da en lokal bonde, på leting etter noen sauer, fant den 17 år gamle Birgitte Tengs voldtatt og drept i et buskas like ved veien, noen få hundre meter fra hennes hjem ved Skår i Kopervik på Karmøy. Saken førte til en omfattende etterforskning, og en fetter av offeret ble først dømt, og senere frifunnet for anklagene. På tross av at fetteren ble frikjent for drapet av lagmannsretten, ble han likevel dømt til å betale oppreisning til den dreptes foreldre. Lagmannsrettens massive skyldkonstatering ble senere av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen ansett å være i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Saken er fremdeles strafferettslig en uløst drapssak. Fetteren er (etter mange forgjeves forsøk på gjenopptagelse) ved rettskraftig sivilrettslig dom fortsatt erstatningsansvarlig for drapet. Forsvinningen. Etter et møte på Avaldsnes bedehus den 5. mai 1995, tok Birgitte Tengs turen innom Kopervik sentrum før hun skulle dra hjem til foreldrenes hus på Sund, et stykke vest for sentrum. Ved 23:40-tiden fikk hun haik med tre jenter fra Haugesund inn til sentrum, og ble senere observert av flere personer på sin vandring gjennom gågaten i Kopervik. Etter midnatt var det ingen sikre observasjoner av Birgitte Tengs. Funnet. En lokal sauebonde, som om morgenen den 6. mai var på utkikk etter sauer på beitet, fant den døde Birgitte Tengs i et buskas like ved den lokale veien som førte til hennes hjem. Etterforskningen. Kripos ble straks kontaktet, og bisto det lokale politikammeret. Den 8. mai etterlyste politiet føreren av en bil som vitner hadde observert i nærheten av drapsstedet. Hårsporet. Rettsmedisinsk institutt analyserte den 7. juni tekniske funn på drapsåstedet, og politiet bekreftet at hår som ble funnet i Birgittes hender, ikke stammet fra den drepte. Etterforskningen gikk da inn i en ny fase, og jakten på en mann med lyst eller blondt, langt hår startet. Den 23. desember var 1500 personer avhørt, 1030 tips var registrert i politiets omfattende dokumentmapper, og 325 blodprøver tatt. Den 3. mai 1996 ble etterforskningen trappet ned, ved at Kripos forlot Haugesund. Den 15. oktober 1996 skjedde det et dramatisk vendepunkt i etterforskningen da nye analyser av hårprøvene viste at de likevel kunne stamme fra offeret. Politiet hadde kanskje fulgt feil hovedspor. Ny etterforskning. Flere personer, som var utelukket som gjerningsmenn gjennom de tidligere DNA-analysene, kom igjen i politiets søkelys. Fetteren pågripes. En fetter av offeret ble den 8. februar 1997 pågrepet og siktet for ugjerningen. Den da 19 år gamle fetteren nektet først for å ha noe med saken å gjøre, men 13. mars 1997 tilsto han å ha utført handlingene. Fetteren trakk imidlertid senere tilståelsen tilbake, og hevdet at den bl.a. var kommet som en følge av press under politiavhør (falsk tilståelse). Rettssakene. I oktober 1997 ble fetteren tiltalt for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, § 193 første ledd første straffalternativ og § 233 første og annet ledd. Tiltaltes forsvarer, Arvid Sjødin, hevdet overfor media at han var så overbevist om at den tiltalte var uskyldig, at han ville vurdere å avslutte sin advokatpraksis dersom tiltalte ble funnet skyldig. I herredsretten ble han dømt, i samsvar med tiltalen, til fengsel i 14 år og til å betale oppreisning med til avdødes foreldre. Lagmannsretten frifant ham i juni 1998 for straffekravet, men stadfestet herredsrettens dom for så vidt angikk oppreisningen. Ved den strafferettslige frifinnelsen hadde han sittet 495 dager varetektsfengslet. Han anket idømmelsen av oppreisning til Høyesterett, som i september 1999 med tre mot to stemmer stadfestet lagmannsrettens dom. Saken opp for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. I mars 2000 klaget han til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, som i dom av 11. februar 2003 fant at uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 nr. 2 var krenket. Han ble da tilkjent for ikke-økonomisk skade og til dekning av utgifter. dette fordi lagmennsretten hadde uttrykt for stor grad av sikkerhet om hans skyld. Oppreisning og erstatning. I april 2001 tilkjente lagmannsretten ham erstatning med og oppreisning med, og hans foreldrene og søsken under ett oppreisning med. Både påtalemyndigheten og fetteren og hans foreldre og søsken påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet i august 2001 at saken skulle avgjøres av Høyesterett. Høyesterett utsatte behandlingen av saken i påvente av menneskerettighetsdomstolens avgjørelse. Den samlede erstatning til fetteren ble etter dette av retten satt til og oppreisningen til (tilsammen). Foreldrenes og søsknenes krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven § 448 førte ikke fram. Rettssak mot Fokus Bank. Etter å ha studert og jobbet i utlandet i flere år flyttet fetteren tilbake til Norge og Stavanger i 2011. Han hadde fått jobb i Fokus Bank, men da banken oppdaget at han var fetteren til Birgitte Tengs kort tid før han skulle tiltre avsluttet de arbeidsforholdet umiddelbart. Fetteren reiste sak mot banken med krav om erstatning og at han skulle beholde jobben. Den 16. november 2011 falt dom i Stavanger tingrett. Fetteren ble tilkjent erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med kr 925 000, men fikk ikke jobben tilbake. Spekulasjoner om gjerningsmann. Den 14. september 1998 ringte en anonym person hjem til advokat Arvid Sjødin, og pratet med hans kone. I løpet av en nær 45 minutter lang samtale rakk vedkommende både å tilstå drapet på Tengs i 1995, erklære sympati med Birgittes fetter, og fortelle en god del om seg selv, før han avsluttet med å komme med flere slibrige bemerkninger. På grunnlag av dette tipset ble det satt igang ny etterforskning, men denne førte ikke til annet enn injuriesak mot en av fetterens tidligere advokater. Saken er fremdeles en uløst drapssak. Seiland nasjonalpark. Seiland nasjonalpark (nordsamisk: "Sievjju álbmotmeahcci") er en norsk nasjonalpark som ligger på øya Seiland i Vest-Finnmark; med fjorder, fjell og to isbreer. Parken ble opprettet 8. desember 2006, for å «"bevare et alpint kystlandskap med et egenartet og variert biologisk mangfold, sikre variasjonsbredden av naturtyper i regionen, bevare landskapsformer og særpregede geologiske forekomster og verne om kulturminner"» og den dekker et område på 316,3 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Alta, Hammerfest og Kvalsund. Øya Seiland er den nest største øya i Finnmark etter Sørøya, og de to isbreene på øya, Seilandsjøkelen og Nordmannsjøkelen, er Skandinavias nordligste isbreer, og er også de lavest liggende breene i Skandinavia. Geografi, landskap, geologi. Seilandslandskapet domineres av mange små og store fjorder. De to største er Store Kufjorden og Jøfjorden, som går nord-sør, og nesten deler øya i to. Det mest alpine terrenget ligger vest på øya. Her stuper flere bratte fjell ned i havet. Sør for Seilandsjøkelen (på østsiden) er det et platå med småkupert terreng. Gjennom dette platået renner Melkelva, uberørt av inngrep, fra bre til fjord. Flora og fauna. Berggrunnen er svært næringsrik i fjellområdene i den sørlige delen av nasjonalparken. Her vokser en artsrik og særpreget vegetasjon, med sjeldne fjellplanter som dvergarve, snøgress og stjernøyvalmue. De bratte fjellene i vest er bosted for rik og variert rovfuglbestnad. Her hekker havørn, jaktfalk, dvergfalk, tårnfalk og fjellvåk. Langs kysten er det små kolonier med måkefugl, vadere, grågås, ærfugl og teist. Av patterdyr finnes oter, hare og røyskatt, foruten store mengder tamrein i sommerhalvåret. Kulturminner. Det finnes kulturminner fra flere tidsaldre og kulturer på øya. Funn fra steinalderen og jernalderen, sammen med fangstanlegg er vitnesbyrd om gammel bosetning. Det finnes dokumentasjon i kart på bosetning i nesten hver fjordarm på 180--tallet, og samenes bruk av øya som sommerbeite for tamrein har både preget landskapet og gitt fysiske kulturminner i form av buer og gjerder. Forvaltning og bruk av området. Verneforskriften fastslår at «Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal kunne brukes til reindrift». Det er ikke tilrettelagt med merka stier og åpne hytter i nasjonalparken, og det er ingen veier inn til området. Det går ferje fra Akkarfjord nær Hammerfest til "Kjerringholmen" nord på Seiland. Det går godsrutebåt fra Hammerfest til Øksfjord som anløper kirkestedet Altneset sør på øya. .mil. .mil (military) er generisk toppnivådomene på internett for USAs forsvarsdepartement og dets underordnede organisasjoner. Det var et av de første toppnivådomenene, opprettet i januar 1985. De forente stater er det eneste landet som har et toppnivådomene for sitt militære. Andre land benytter ofte andrenivå-domener for dette, som ".mod.uk" for Storbritannias forsvarsdepartement. Mange andre land benytter andrenivå-domener av typen ".mil.xx" (hvor «xx» er landets toppnivådomene). Selv om USAs militære har sitt eget toppnivådomene, så bruker de likevel ".com"-domener for noen av sine rekrutteringsnettsteder, så som. Dessuten bruker militæret .edu-domener for sine tjenesteakademier: United States Military Academy, United States Coast Guard Academy, United States Naval Academy, og United States Air Force Academy som alle kan nås gjennom både et ".edu" og et ".mil"-domene. Det offisielle idrettsprogrammets nettsteder til alle tre akademier bruker ".com"-domener. Forsvarsdepartementet har imidlertid nylig også brukt enkelte «vanity domains» innen ".mil", så som. Eksterne lenker. M i Treasons Act 1534. "Treasons Act 1534" ("26 Henry VIII. c. 13") var en lov som ble vedtatt av Det engelske parlamentet under Henrik VIII i 1534. Loven ble vedtatt etter "Act of Supremacy 1534", som gjorde kongen til overhode for Den engelske kirke. Med "Treasons Act" ble det regnet som høyforræderi, belagt med dødsstraff, ikke å anerkjenne "Act of Supremacy". Blant de som ble henrettet etter denne loven var Thomas More og John Fisher. "Treasons Act" ble trukket tilbake av Maria I. Peterspenger. Peterspenger er en kollekt fra legfolk i Den katolske kirke, øremerket som støtte til Den hellige stol. Mens kollekter vanligvis går til sognet eller bispedømmet, blir peterspengene via vedk. bispedømme sendt direkte og uavkortet til kirkens administrasjon i Vatikanet. Praksisen begynte i det 8. århundre, da angelsakserne bestemte seg for å sende en årlig sum til paven. Skikken spredde seg så til andre deler av Europa. Kollekten tas nå inn i alle katolske sogn på søndagen nærmest 29. juni, som er festen for Peter og Paulus. Oceanology. Oceanology (Okeanologiya) er et russisk fagtidskrift grunnlagt i 1961 som dekker alle sider av de marine vitenskaper. Det publiserer original forskning innen alle havforskningens forskningsområder, både når det gjelder teoretiske studier og praktiske eksperimenter. Tidsskriftet dekker områder som fysikk, kjemi, biologi, geologi og teknisk oseanografi. Det bringer også anmeldelser av bøker og informasjon om konferanser, symposier, tokt og annet av interesse for det oseanografiske miljø. Oceanologys redaktør er Mikhail E. Vinogradov, medlem av Det russiske vitenskapsakademi. Leeds og Liverpoolkanalen. Sluser i Leeds og Liverpoolkanalen The Leeds and Liverpool Canal er en kanal som går mellom Leeds og Liverpool i det nordlige England, Storbritannia. Kanalen er 205 kilometer lang og har sitt høyeste punkt 149 meter over havet. Kanalen fikk klarsignal til å begynne å bygges i mai 1770. Utgravingen av kanalen startet i 1774, men i 1781 tok pengene slutt. Ny finansiering ble ordnet og i 1789 ble byggingen gjenopptatt. Kanalen ble ikke ferdigstilt før i 1816. Skiløperpatruljen i Mørkedalen. Skiløperpatruljen i Mørkedalen eller "Skipaturlje, 3. kompani, IR6" var en skipatrulje oppsatt av frivillige som opererte fra baser på Leirskogen i Sør-Aurdal under det tyske angrepet på Norge i 1940 og de påfølgende kampene i Valdres. Patruljen var involvert i flere trefninger med tyske styrker, blant annet ved Biribakken gård, Dølven, Flatmoen og ved Bjødnaskaret. Ved denne gården faller to mann fra patruljen. Gården ligger på kanten til et brattheng ovenfor Langedrag bru og gården Leite. Skiløperpatruljen gikk ned til østsiden av Begna for å gjennomføre ildoverfall av tyske styrker på andre siden av elva. Veien ned til elva går i et brattheng og er vanskelig tilgjengelig. Forhistorie. På ettermiddagen fredag 18. april når tyske tropper Bagn. To tyske PzKpfw I stridsvogner kjører i tet. Det er norske stillinger i berget ovenfor Storebrofoss. Disse er under ledelse av kaptein Christiansen. De første angrepene blir stanset, og også angrep ved midnatt av III/IR 159 blir avvist. På Brandbu var det satt opp en skipatrulje på 19 mann etter initiativ fra Bjørn Torgersen og Tollef Midgård. Patruljen ankommer 17. april Aurdal og får opdrag å operere selvstendig for dermed å skade fienden mest mulig, og samtidig drive rekognosering. Torsdag 18. april ankommer de en gård ved Leirskogen kirke. Rekognosering. Torgersen, Heger Grøttumsbråten, Thue og «kjentmannen» drar på rekognosering til Leiteberget, hvor de oppretter en observasjonspost. Rundt klokken 1500 ser de tyske styrker marsjere opp dalen. Kolonnen består av en tankbil ("kan være stridskjøretøy"), personbiler, motorsyklister, syklister og infanteri i rask marsj, anslått til 400 mann. Resten av troppen blir hentet frem og forberedt for å gå i strid. Før de rekker frem har styrkene passert da de ikke støtter på effektiv motstand før Bagn. Forflytting, ildoverfall ved Biribakken gård, og ny forflytning. Søndre Mørkedalen seter ovenfor Leirskogen. Det er kjent at gruppen lå på nordre seteren, mens sivile lå på den søndre. Fredag 19. april forflytter skipatruljen til Milevatnet. Torgersen og Holsen oppdager en bilkolonne på rundt 40 vogner ved Biribakken gård nede i dalbunnen og troppen blir hentet og utgruppert ved elven etter at området er sondert av Torgersen, Midtgård og Heger. Et ildoverfall starter og bilkolonnen og gården Sparkevik på andre siden av veien beskytes i et kvarter. Her har overlevende fra den første bestrykningen søkt skjul. de organiserer etter hvert motild med mitraljøser og bombekastere. En tankbil blir kjørt frem og stillingen til skipatruljen blir så utsatt at de trekker seg tilbake. Under dette ildoverfallet blir Biribakken gård satt i brann. Tilbake i kvarter får de melding om at Ødegård har truffet 17 norske soldater som er flyktet fra kampene ved Breidablikk. De har fortalt at det er observert tyske «tankbiler» på stedet. På dette tidspunktet er veikrysset ved Briedablikk fortsatt besatt av norske styrker, men de har hatt sammenstøt med 9. kompani av 236. regiment som er drevet tilbake ved Gråbeinhølen. Skipatruljen forflytter seg nå til seteren i Mørkedalen ovenfor Milevannet. Der ligger de godt bortgjemt og ute av syne. Dalen er tømt for tyske soldater. Bjødnaskaret gård oppe på berghylla i Leiteberget Søndag 21. april drar troppen på ny ned til Biribakken gård for å søke kontakt med fienden, og drive strid i de tyske styrkenes bakre rekker. Østigård, Haslund og Heger gjennomsøker gårdene uten å finne spor av tyske soldater. Hovedtyngden av de tyske styrkene har allerede rømt Bagn og er i full retrett mot Ådalen. I mangel på annet tar skipatruljen seg tid til å stelle buskapen på gårdene så langt sørover dalen som til Øylund. Troppen tar seg deretter opp sønnenfor Leiteberget og opp Bjødnaskaret. Senere om kvelden blir Haslund og Øgård forlagt på Bjødnaskaret gård. Mandag 22. april drar Østigård og Haslund over til vestsiden av dalen og opp til Dølven gård. Der tar de 6 tyskere som fanger. Disse blir 23. april overlevert til de norske styrkene i Bagn. Ny kontakt med tyske styrker. Senere på dagen rekognoserer resten av troppen sørover dalen og finner 8-10 norske fanger på en gård som er etterlatt av tyske styrker. Disse vil ikke rømme sammen med skipatruljen. Selv må de trekke seg nordover igjen da de tyske styrkene er på ny fremmarsj oppover dalen. De rømmer unna se tyske styrkene, som følger umiddelbart bak dem. Kappløpet ender i passet ved Leiteberget, hvor den norske skiløperpatruljen går opp berget mens en norsk MG-stilling åpner ild på vestsiden. På vei opp berget møter de norske styrker på vei ned, uten våpen, som forteller at det er tyske styrker i berget ovenfor dem. De er skremt av skuddsalvene som gir ekko i bratthenget og kuler som rikosjerer fra bergveggene. Skipatruljen som er blitt kjent i området kan berolige dem med at det ikke er folk der oppe. Passet som de norske styrkene har befestet viser seg å være svært vanskelig å innta selv om det blir skutt med bombekastere og det blir skutt fra fly. Samme dagen gjør Halfdan Schilling og Rolf Larsen oppklaring helt til Etna stasjon og rapporterer tysk oppmarsj i hele området, helt til Dokka. Løytnant Holmsen har nå forlatt skipatruljen etter henstilling fra de eldre deltagerne, og noe senere forsviner også kjentmannen. Angrep på det tyske hovedkvarteret på Flatmoen. På morgenen 24. april går en patrulje bestående av Torgersen, Midgård, Oscar og Ernst Thue, Øgård, Welle-Strand, Philip og Nils Haslund, Røberg, Larsen, Sørby, Heger, Grøttumsbråten og Østigaard ned til Bjødnaskaret. Heger, Grøttumsbråten og Østigaard tar stilling på utsiktspunktet sør for gården, resten rykker ned i dalen og går i stillinger tett ved veien. Denne er nå sterkt trafikkert av tyske styrker. Stillingen blir oppdaget og tatt under ild av bombekastere samtidig som de tyske styrkene kaster seg i dekning. Skipatruljen oppgir derfor stillingene og trekker seg sørover med Torgersen og Midgård som fortropp. En tysk patrulje er nær ved å oppdage dem, men de klarer å finne nye stillinger like sør for Dokki, tett på det tyske hovedkvarteret på Flatmoen. De returnerer og henter de andre frem til den nye ildstillingen mens de er i skuddveksling med tyske patruljer som jakter på skipatruljen. Idet skipatruljen går i stilling kommer en tysk patrulje på rundt 50 mann ut av skogen nord for skipatruljen, og rykker frem over et åpent jorde. Det åpnes ild med MG og geværer, og de overlevende tyske søker dekning i et skogholt. Mens dette pågår holder de hovedkvarteret på Flatmoen under ild. De tyske styrkene svarer med mitraljøser, og en patrulje angriper de i venstre flanke med automatvåpen. Angrepet på det tyske hovedkvarteret blir avbrutt, skipatruljen finner skiene og starter oppstigningen til Bjørneskaret. Philip Haslund og Sørbye hadde påtatt seg å oppklare retretten og ta kontakt med Heger og Grøttumsbråten, og var derfor gått i forveien. Halvveis oppe til Bjødnaskaret høres det mitraljøseild fra Skaret, og et øyeblikk senere kommer det en salve noe lengre øst. Tyske styrker i Bjødnaskaret. Forsiktig gikk patruljen så langt at de kunne se gården, men uten å se forpatruljen. Istedenfor å fortsette bryter skipatruljen av og tar seg opp i meget bratt terreng øst for Bjødnaskaret. De antar at ilden de har hørt er et tysk maskingevær i Skaret. På vei opp ser Midgård at det blinker i metall snaut 10 meter foran seg. Han kaster seg tilbake samtidig som tyskeren som operer mitraljøsen åpner ild. Ilden ble besvart, men fra en håpløs stilling. Merkelig nok stanser ilden fra mitraljøseskytteren. Forsiktig trekker patruljen seg unna, og de antar at hele høydedraget er besatt. Etter en lang marsj i dyp snø og ulendt terreng, klarer patruljen å komme seg gjennom de tyske linjene. Idet det lysner av dag er de tilbake i kvarteret. Minneplaketten over Haslund og Grøttumsbråten ovenfor Bjødnaskardet Heger, Grøttumsbråten og Østigaard hadde ved middagstid observert en tysk styrke. denne hadde prøvd å omgå de norske stillingene på vestsiden av dalen. Østigaard hadde derfor gått nordover for å rapportere til de norske styrkene mens Heger og Grøttumsbråten fortok rekognosering. Utpå ettermiddagen gikk de ned forbi Bjødnaskaret for å sikre retretten til patruljen som var i stadig kamp. Idet de passerer gården merker de lukt av sigaretter og ble enige om at Heger skulle gå oppover å undersøke. Returnerte han ikke så skulle Grøttumsbråten gå ned å varsle de andre om at retur langs ruten var farlig. Heger så på vei oppover en tysk post i skaret, og lot våpen ligge og passerte uhindret. Posten må ha tatt han for en lokal eller en som var stukket av fra kampene. Da kommer Philip Haslund og Egil Sørbye nedenfra, og passerte uten å bli sett av Grøttumsbråten. Først når de er på oversiden av gården ser Grøttumsbråten dem og skynder seg etter. Idet han når dem åpner den tyske mitraljøseposten ild og Haslund og Grøttumsbråten faller på stedet. Sørbye blir såret i armen og i låret. Han klarer å komme seg vekk og inn på en gård hvor han blir funnet og forbundet av Heger. Leting etter skipatruljen. Schiller og Arne Sørbye prøver om kvelden å finne ut hvordan det er gått med skipatruljen, men havner i skuddvekslinger med tyske styrker på Leirskogen. Skipatruljen på Mørkedalen er nå stengt inne i en lomme inne på åsen ovenfor bygda som på dette tidspunktet er fremrykkingsakse for det tyske 3. kompani av IR 236. Torsdag 25. april gjør Heger, Schilling og Haanes et nytt forsøk på å hente den sårede Sørbye, men blir beskutt og må gi opp. Senere blir også kvarteret på Mørkedalen seter beskutt og de forlater stedet og går mot Tonsåsen i håp om å kunne slå seg gjennom og nå norske styrker. De som hadde ski dekket retretten, og den sårede klarte å ta seg frem med egen hjelp. Fremme hos egne styrker avlegger de rapport for major Sæther, og blir deretter forlagt i Øyangsliseter. Etterord. Philip Haslund og Einar Grøttumsbråten blir begravet på kirkegården ved Leirskogen kirke. Begravelsen når de drepte ble hentet opp til kirka ble en markering og Philip Haslund fikk æren å bli begravet som «ukjent soldat» ved siden av den mer kjente Einar Grøttumsbråten. Kistene blir senere på våren hentet av Philip Haslunds far Axel Haslund, og 16. mai er det ny bisettelse. Under bisettelsen uttaler presten Arne Fjellberg de berømte ordene «– Men tror de ikke, at disse guttene har reddet Norges sjel?». Philip Haslund hadde en hørselsskade og var klasset som «kronvrak». Kanskje er det derfor han uforvarende kommer inn i de tyske stillingene, og kanskje kan dette være noe av grunnen til at Grøttumsbråten springer etter dem. Hendelsen gjorde det imidlertid mulig for resten av skipatruljen å unngå den tyske stillingen. Egil Sørbye dør i juni av skuddskadene han har fått i sammenstøtet. Adkomst. Det går merket tursti fra Leirskogen og til Bjødnaskardet. Denne turstien følger den gamle veien som tildels er håndgravd og oppmurt. Rett nord for Bjødnaskardet gård er det en plakett ved siden av veien med minneskrift. Etter gården fortsetter veien østover og ned gjennom bergene til gården Nedre Skaro. Litteratur. Mørkedalen Mørkedalen Kari Rolfsen. Kari Rolfsen (født 12. oktober 1938) er en norsk tegner, grafiker, maler og billedhugger, bosatt i Oslo. Hun er utdannet ved "Accademi De Belle Arti" i Italia og ved Kunst- og Håndverksskolen og Kunstakademiet i Oslo. Rolfsen var en av grunnleggerne av tidsskriftet Sirene i 1973. Hun har vært gift med maleren Karl Erik Harr, og er mor til filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen. Arbeider. Blant hennes offentlige arbeider kan nevnes statue av Kristin Lavransdatter i Sel, av Theodor Kittelsen i Prestfoss og av Elise Ottesen-Jensen i Sandnes. Hun har også illustrert boka/ CD-plata "Stev for dagen" Heilo forlag (2007) av Kirsten Bråten Berg og Astri Rysstad. I omtale av denne heter det: «Kari Rolfsen har portrettert utøverar i folkemusikkmiljøet i mange år. I denne produksjonen har ho teikna eit knippe kvedarar frå Setesdal som er med på plata. Portretta er levande og attkjennelege. I tillegg har ho andre illustrasjonar, nonfigurative og sprelske i fargane som ein kontrast til portretta i svart/kvitt. Illustrasjonane framhevar portretta.» Priser. Hun mottok Ingeborg og Per Palle Storms ærespris i 2005. Varangerhalvøya nasjonalpark. Varangerhalvøya nasjonalpark ("nordsamisk: Várnjárga") er en norsk nasjonalpark som ligger i et arktisk høyfjellslandskap i Finnmark; på Varangerhalvøya mellom Syltefjorden og Varangerfjorden. Parken ble opprettet i 2006, for å «"bevare et stort i det vesentlige urørt naturområde, tilnærmet fritt for tekniske inngrep, som sikrer biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander. I dette inngår blant annet å bevare den mest arktisk pregete del av fastlands-Norge med spesielle landformer og avsetninger etter istida, et plante- og dyreliv med østlige og arktiske innslag, et kjerneområde for fjellrev og unike samiske kulturminner"» og den dekker et område på 1804 km². Nasjonalparken ligger i kommunene Båtsfjord, Nesseby, Vadsø og Vardø; og den grenser opp til Persfjorden-Syltefjorden landskapsvernområde og Syltefjorddalen naturreservat. Geografi, landskap, geologi. Nasjonalparken dekker det meste av halvøya, unntatt den bebygde delen langs kysten. En lav fjellrygg, med Skipskjølen (633 moh) som høyeste punkt, går gjennom området i øst-vestlig retning og utgjør vannskille. Landskapet på Varangerhalvøya er gammelt i skandinavisk målestokk, og det er i stor grad formet før istidene. Innlandsisene fra de siste istidene lå fastfrosset over store deler av halvøya, og endret dermed i liten grad landskapet. De store blokkmarksområdene antas å være svært gamle, fra før siste istid. I tillegg til blokkmarken er spylerennene og ringformede steinformasjoner karakteristiske landskapselement. Flora og fauna. Botanisk sett er området er møtested for arter fra det nordlige Arktis, det østlige Sibir og mer sørlige planter. De små løvskogene i området er blant de nordligste i verden. Kalkrikt fjell og jordsmonn nord i området gir frodige lommer med sjeldne arter. Den mest kjente planten er likevel den rasmarkstilknyttete og svevelignende altaihaukeskjegg "Crepis multicaulis", som ble gjenfunnet inne i nasjonalparken i 2008. Den hadde da vært regnet som utdødd i Norge siden 1943. Verneforskriften sier at nasjonalparkens "Sone A" (i Nesseby) har «avgrenset et særlig viktig myr- og våtmarksområde med stor vitenskapelig betydning som referanseområde og med egenart i form av mange småvann og myrdammer. Området gir leveområder for en rik og variert fauna av våtmarksfugl, også trua arter. Området er svært viktig for sædgås og dverggås». Halvøya ser ut til å være blant de viktigste leveområdene i landet for fjellrev. Fjelljoen er valgt som "logodyr" for nasjonalparken. Kulturminner. Det finnes viktige samiske helligdommer, offerplasser, en rekke fangstanlegg for villreinfangst og andre spor som kjøttgjemmer, teltringer mv. De eldste kulturminnene er datert til før år 4500 f.Kr. Mest bemerkelsesverdige er de store fangstanleggene med ledegjerder i stein over flere kilometer som ligger langt inne på halvøya. Anleggene ender i en stor steinring rundt en lokal høyde, plassert slik at reinen ikke kunne se gjerdet på motsatt side når den sprang langs gjerdet. Disse store gjerdeanleggene antas å være yngre enn de mer tradisjonelle fangstgropsystemene som ligger nærmere kysten. En teori er at de store fangstanleggene ble bygd da villreinen ble mindre vanlig omkring 1500-tallet, dvs. at de er av forholdsvis ny dato. Anleggene er synlige på ortofoto for den som vet hvor man skal se. Forvaltning og bruk av området. Ivaretakelse av naturgrunnlaget innenfor nasjonalparken er viktig for samisk kultur og næringsutnyttelse. Området skal, ifølge verneforskriften, kunne brukes til reindrift. Nasjonalparken er godt egnet for friluftsliv både sommer og vinter, også med sykkel. Terrenget er lettgått over store områder. Avstandene er likevel store og elvene kan være vanskelige å krysse. Området er populært blant fritidsfiskere, og det kan være trengsel ved de beste fiskestedene. Herredsrett. Herredsrett var et tidligere navn på domstolene i første instans, det vil si på laveste nivå, i enkelte byer og i landdistriktene i Norge. De tilsvarende domstolene i bykommunene ble kalt byretter. Alle herreds- og byretter endret navn til tingretter fra 1. januar 2002. My Boobs are OK. «My Boobs Are OK» er en sang av den norske artisten Lene Alexandra. Sangen var den første singelen fra Lene Alexandras debutalbum "Welcome To Sillycone Valley" som ble utgitt i 2008. Hitlisteplasseringer. «My Boobs are OK» gikk inn første gang på 15. plass på VG-lista Topp 20, og klatret siden hver uke, til den nådde sin beste plassering på 5. plass. Sangen nådde også plass nummer 5 på lista over nedlastinger. På svenske hitlister debuterte sangen med 23. plass, og nådde helt opp til plass nummer 20. Sangen nådde også plass nummer 12 på nedlastingslistene og plass nummer 1 på lista over mest nedlastede videoer. Musikkvideoen, som er delvis animert, er laget av Marcel Lelienhof (Mia Gundersens mann), Rasmus Sivertsen og "Qvisten animasjon". First Succession Act. First Succession Act, også kjent som Succession to the Crown Act 1533, var en lov som ble vedtatt av Det engelske parlamentet under Henrik VIII i mars 1534. Loven fjernet hans eldste datter, Mary, fra arvefølgen og definerte henne som uektefødt, og gjorde Elizabeth til tronarving. Dette skjedde etter at kongens ekteskap med Marys mor, Katarina av Aragon, hadde blitt erklært ugyldig, og han hadde giftet seg og fått datteren Elizabeth med Anne Boleyn. Det ble også slått fast i loven at alle undersåtter, om det ble krevet av dem, måtte sverge en ed på at de anerkjente loven. Å nekte å gjøre dette ble regnet som høyforræderi. Loven ble senere modifisert gjennom "Second Succession Act", som erklærte at også Elizabeth var uektefødt. Begge søstre ble gjeninnsatt i arverekkefølgen i "Third Succession Act". Den nåværende tronfølgeloven i Storbritannia er "Act of Settlement 1701". Vittorio Tamagnini. Vittorio Tamagnini (født 28. oktober 1910 i Civitavecchia, død 20. januar 1981) var en profesjonell bokser fra Italia. Under Sommer-OL 1928 vant han gull i bantamvekt. Daniel Andersson (1977). Daniel Andersson (født 28. august 1977 i Borgeby) er en svensk fotballspiller. Han er til daglig midtbanespiller på Malmö FF. Daniel er yngre bror til Patrik Andersson og sønn til Roy Andersson. Second Succession Act. Second Succession Act ("28 Henry VIII c.7"), formelt kalt Succession to the Crowm: Marriage Act 1536 var en lov som ble vedtatt av Det engelske parlamentet under Henrik VIII i 1536. Loven endret arvefølgen som hadde blitt vedtatt i "First Succession Act" i 1534, ved at tronarvingen Elizabeth, kongens datter med Anne Boleyn ble erklært som uektefødt. Dette kom som en følge av at Anne hadde blitt henrettet for høyforræderi. Det ble i loven foreskrevet av tronarvingen ville være kongens barn med Jane Seymour. Dette betydde at England stod uten en tronarving inntil Edward ble født i 1537. Loven ble erstattet av "Third Succession Act" i 1543. Både Mary og Elizabeth ble da tatt inn i arverekkefølgen igjen, etter Edward. Den nåværende tronfølgeloven i Storbritannia er "Act of Settlement 1701". Gino Bartali. Gino Bartali (født 18. juli 1914 i Ponte a Ema utenfor Firenze, død 5. mai 2000), var en italiensk syklist. Han var den mest kjente italienske syklisten før andre verdenskrig. Han vant Giro d'Italia i 1936 og 1937 (hadde den rosa ledertrøyen i 50 dager i sin karriere) og vant Tour de France i 1938. Bartalis andre seier i Tour de France, i 1948, plasserte han i historiebøkene som den syklisten med lengst tidsintervall mellom to seirer i rittet. Rivalisering med Coppi. Bartalis karriere var preget av den tette konkurransen med den fem år yngre Fausto Coppi. Den mest berømte rivaliseringen i sykkelsporten delte italienske fans i to leire – "coppiani" og "bartaliani". Bartali, som var konservativ og dypt religiøs ble støttet av det landlige, jordbrukspregede sør-Italia, mens Coppi, som var mer verdensvant og sekularisert var helten i de urbane, industrialiserte nordlige delene av landet. Motstandsbevegelsen. I følge en studie som ble publisert i 2003, fungerte Bartali som kurer for den italienske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Under sin treningsrunde syklet han fra nonnekloster til nonnekloster og hadde med seg papirer og fotografier som ble brukt til å lage falske identitetspapirer som reddet livet på 800 jøder. En gang ble han kalt inn til en villa i Firenze som ble brukt som tortursenter og ble advart av Mussolinis svartskjorter mot å besøke visse klostre. Bartali gjemte da unna sin familie før han fortsatte sin rolle som hemmelig brevbud. Annasif Døhlen. Annasif Døhlen (født Anna Sofie Døhlen 23. juni 1930 i Stavanger) er en norsk billedhugger. Hun er kjent som skulptøren bak skimonumentet over kong Olav V ved Holmenkollanleggene i Oslo. Døhlen er datter av overlege Herman Døhlen (1902–91) og billedhugger Aimée Helen Collett Bang (1904–2002). Hun gikk først ett år ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og tok så utdannelse ved Statens Kunstakademi (1955–58), som elev av Per Palle Storm. Deretter studerte hun i 1959 ett år ved École Nationale des Beaux-Arts i Paris. Døhlen debuterte på Høstutstillingen i 1956. Siden dette har hun laget en rekke portrettbyster, bronserelieffer og skulpturer. Døhlen er kjent som representant for en «klassisk» linje, med figurative skulpturer. Kunstverkene har vekslet mellom en tradisjonell og en ekspresjonistisk framstilling. Statuen «Ikaros» (1965), som er plassert på Huk i Oslo, er laget i en ekspresjonistisk stil, mens «Mor og barn»-statuen (1976) på Dikemark sykehus er mer tradisjonell. I 1976 vant Døhlen konkurransen om et skimonument i Holmenkollen, med sin tolkning av kong Olav V på ski, sammen med hunden «Troll». Statuen fikk navnet «Skiglede» og ble avduket av kong Olav selv i 1984. Døhlen vant i 2003 en rettssak mot firmaet Candy Design AS, der firmaet ble dømt for å ha plagiert statuen. Døhlen har også laget en rekke «Mor og barn»-grupper, minnesmerker og helfigur barneportretter. Av disse er blant annet statuene «Søsken» plassert i Fredrikstad, Lillehammer og ved Bjerke videregående skole på Linderud i Oslo, samt «Vangsgutane» i Todalen. Hun er representert i både Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet. Third Succession Act. "Third Succession Act" ("35 Hen. VIII c.1"), formelt vedtatt som "Succession to the Crown Act 1543", var en lov som ble vedtatt av Det engelske parlamentet under Henrik VIII i 1543. Loven erstattet "Second Succession Act" av 1536, som erklærte at begge kongens døtre, Mary og Elizabeth, var uektefødt og at kongens barn med Jane Seymour ville stå først i arvefølgen. Dette førte til at Edvard ble tronarving da han ble født i 1537. Den tredje tronfølgeloven var en følge av at kongens femte hustru, Katarina Parr, klarte å gjenforende kongen med hans døtre. De ble tatt inn i arvefølgen igjen, etter Edvard og eventuelle barn kongen måtte få med Katarina Parr, men ble fortsatt definert som uektefødt. Den nåværende tronfølgeloven i Storbritannia er "Act of Settlement 1701". Stev for dagen. "Stev for dagen" er et musikkalbum og en stevsamling med 366 stev, ett for hver dag i året. Den er laget av Kirsten Bråten Berg, Astri Rysstad og Kari Rolfsen og kom ut våren 2007 på Heilo plateselskap. Utvelgelsen av stev står de to første for, Kari Rolfsen står for illustrasjonene. Ettersom svært mange av stevene er fra Valle og fremføres på setesdalsdialekt, følger det med ordforklaring også. De fleste stevene står Kirsten Bråten Berg for, men det er også opptak av stev fremført av andre utøvere på plata. Her finnes stev av ulik karakter. Man har også tatt hensyn til at stevene skulle passe til den tid på året de er blitt plassert i samlinga. Louison Bobet. Louison Bobet (født 12. mars 1925, død 13. mars 1983) var en fransk profesjonell syklist. Han er en av kun åtte syklister, som har vunnet Tour de France tre ganger eller mer, og han var også den første til å vinne rittet tre år på rad (1953–1955). Bobet vant blant annet det franske mesterskapet i landeveissykling (1950 og 51), Milano-San Remo (1951), Lombardiet rundt (1951), Criterium International (1951 og 52), Paris-Nice (1952), VM i landeveissykling (1954), Flandern rundt (1955), Dauphiné Libéré (1955), Luxembourg rundt (1955), Paris-Roubaix (1956) og Bordeaux-Paris (1959). Because of You. Because of You er en sang skrevet av rockeartisten Kelly Clarkson, David Hodges and Ben Moody og produsert av Hodges and Moody. Det er en fjerde singlen (tredje i Europa) fra Clarksons andre album, Breakaway, fra 2004. Inspirasjon til teksten. "Because of You" betegnes som en av Clarksons mest personlige sanger siden hun opprinnelig skrev teksten da hun var 16 år gammel og gikk gjennom en følelsesmessig vanskelig periode. Clarkson har forklart at selv om hun har klart å komme over smerten gjennom Gud, kan hun fremdeles knytte noe av smerten til "Because of You". Noen år senere, da Clarkson møtte Moody og Hodges, spurte hun om de kunne skrive sanger sammen med henne. Hun ba om hjelp til å finpusse sangen "Because of You" til albumet Breakaway, men sa også at hun forsto om de mislikte sangen og heller ville skrive en ny sang med henne. Men både Moody og Hodges ble imponert over sangen, og sammen med Clarkson, finpusset de den til sin endelige form. I denne emosjonelle autobiografiske låten sørger Clarkson over sitt noe trøblete familieliv. Clarkson har uttalt at hun ønsket å ha "Because of You" med på sitt første album, Thankful, men at plateselskapet ikke likte sangen. Da det andre albumet skulle utgis, ønsket hun nok en gang å få sangen med, men plateselskapet var like negative. Dog, sangen kom med og Clarkson mottok til og med en ASCAP-pris for låtskrivere, «Årets Sang», for den. Edmund de la Pole, 3. hertug av Suffolk. Edmund de la Pole, 3. hertug av Suffolk og 6. jarl av Suffolk (født 1471 eller 1472, død 30. april 1513) var en engelsk adelsmann. Han var sønn av John de la Pole, 2. hertug av Suffolk og hans hustru Elizabeth av York, hertuginne av Suffolk. Moren var andre overlevende datter av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville. Hun var dermed en yngre søster av Edvard IV av England og Edmund, jarl av Rutland og eldre søster av Margaret av Burgund, George, hertug av Clarence og Rikard III av England. Hans fars foreldre var William de la Pole, 1. hertug av Suffolk og Alice Chaucer. William de la Pole var en viktig kommandant i hundreårskrigen, og ble senere Lord Chamberlain. Han er en fremtredende figur i William Shakespeares "Henrik VI (del 1 og 2). Edmunds eldste bror, John de la Pole, jarl av Lincoln (ca. 1464–1487) sies å ha blitt utnevnt til tronarving av sin onkel, Rikard III. Men da Henrik VII tok tronen etter slaget ved Bosworth Field valgte John å avlegge troskapsed fremfor å kreve tronen selv. I 1487 sluttet han seg til Lambert Simnels opprør, og falt i slaget ved Stoke. Etter brorens fall ble Edmund Huset Yorks fremste krav på tronen. Henrik VII valgte å la ham leve, og lot ham arve farens tittel i 1491. Edmund giftet seg med Margaret Scrope, datter av sir Richard Scrope. Mens hans eldre bror hadde nøyd seg med en jarletittel ønsket Edmund mer, og i 1501 forlot han England og søkte hjelp fra Maximilian I av det tysk-romerske rike. Han trakk der personer som James Tyrell inn i sine intriger. Han klarte å holde seg unna kongens menn inntil 1513, da han den 30. april ble henrettet for høyforræderi av Henrik VIII. Henrettelsen av Edmund de la Pole regnes som den første i den lange rekken av politisk eller religiøst motiverte henrettelser under Henrik VIII. Hans yngre bror Richard de la Pole titulerte seg selv som jarl av Suffolk, og var yorkistenes ledende tronkrever inntil sin død i slaget ved Pavia 24. februar 1525. Suffolk 03 Svein Hauan. Svein Hauan (Olsen) (født 9. januar 1934 i Tromsø) er en norsk musiker og musikkaptein med hovedinstrument trompet. Han var i hele sin yrkeskarriere knyttet til Forsvarets Musikkorps Nord-Norge (FMKN), populært kalt "Divisjonsmusikken", med sete i Harstad. Starten i Tromsø. Allerede som 11-åring, etter et par års egenlæring, opptrådte Hauan offisielt som trompetist da han ble invitert med i "Tromsø-orkesteret" som ble etablert i forbindelse med feiringen av freden etter 2. verdenskrig. Orkesteret, som var basert på Tromsø Orkesterforening og Tromsø Ungdomskorps, spilte på kaia i Tromsø den 12. mai 1945 da torpedojageren KNM «Stord» returnerte til Norge. Etter denne opptredenen fortsatte Hauan som medlem av ungdomskorpset. Som 15-åring var han med og startet det fem mann store svingdansebandet "Silver band", og ble her musikalsk leder. De spilte hyppig på utestedet Alfheim. Divisjonsmusikken. I 1951 dro Svein Hauan til Harstad for å prøvespille for Divisjonsmusikken og fikk straks et engasjement i korpset. Tidlig ble det etablert et storband med medlemmer fra korpset, under ledelse av Hauan. Bandet spilte første gang offisielt den 8. mai 1956, blant annet med Glenn Miller på repertoaret. Midt på 1960-tallet tok han dirigenteksamen ved Musikkonservatoriet i Oslo etter to studieopphold i Oslo (høstsemesterene 1964 og 1965). I disse periodene var han knyttet til Forsvarets Stabsmusikkorps. Han spilte i 1964 også i orkesteret på Rosekjelleren i Oslo. I to sesonger var han leder for Brigade Nords Musikkorps. Han ble pensjonist 31. januar 1991. Skolekorps. Svein Hauan overtok ledelsen av Harstad Folkeskoles Musikkorps høsten 1954 og hadde det musikalske ansvaret for korpset frem til sommeren 1965, bare med et opphold høsten 1964 for musikkstudier. Han tok på en ny periode med korpset fra 1970 til 1975. Foruten korpset i Harstad hadde han engasjementer med flere andre korps som LKABs Musikkorps i Narvik, Bleik Hornmusikk, Andenes Hornmusikk og Glomfjord Hornmusikk. Festspillene. Svein Hauan var en av seks initiativtakere og medlem av interimstyret for Festspillene i Nord-Norge. I årene som fulgte hadde han mange verv innenfor festspillene. Han ble "æresfaun" (æresmedlem) av festspillene i 1989. Journalist. Ved siden av musikken var han journalist i Harstad Tidende med kultur som hovedområde. Han var fast ansatt en periode (fra 1. juni 1955) før han fikk fast stilling i Divisjonsmusikken. Etter det opererte han som freelance. Forretningsdrift. Fra 1976 og i knappe ti år drev Svein Hauan en musikkforretning i Harstad kalt "Musikkservice". Hauan, Svein David Hodges. David Hodges (født 5. desember 1978) er en keyboard-spiller og vokalist. Han er sannsynligvis best kjent for sin deltakelse i bandet Evanescence, som han forlot i 2002. Han fronter nå sitt eget band, Trading Yesterday. Evanescence. David Hodges ble tilbudt å bli medlem i bandet Evanescence sent i 1999 og var medforfatter av mange av bandets sanger på både demo-CDen og debuttalbumet, Fallen. Han bestemte seg seg for å forlate Evanescence i desember 2002 fordi han mente han førte bandet i retning av mer kristelig rock enn hva Ben Moody og Amy Lee var komfortable med. Han var ikke lenger en del av Evanescence da kontroversen omkring bandets kristne kjennetegn blusset opp i april 2003. Amy og Ben har gjort det nokså klart at det ikke ønsker å ha noe med kristen rock-sjangeren å gjøre. George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury. George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury (født ca. 1468, død 26. juli 1538) var en engelsk adelsmann og politiker. Han var ridder av Hosebåndsordenen. Han var sønn av John Talbot, 3. jarl av Shrewsbury og Catherine Stafford. Hans mors foreldre var Humphrey Stafford, 1. hertug av Buckingham og Anne Neville, datter av Ralph Neville, 1. jarl av Westmorland og Joan Beaufort, grevinne av Westmorland. Shrewsbury kjempet for Henrik VII i slaget ved Stoke. Under Henrik VIII ledet han sammen med Thomas Manners, 1. jarl av Rutland oppgaven med å slå ned opprøret Nådens pilegrimsferd i 1537. I 1516 fikk han bygget Sheffield Manor som landsted. Kardinal Thomas Wolsey bodde der som hans gjest i 1530, da han var på vei for å bli stilt for rettet for høyforræderi. I 1520 fikk han bygget et familiekapell med en gravkrypt under i sognekirken i Sheffield, nå Sheffieldkatedralen. Et monument over Talbot og hans to hustruer står fortsatt i katedralen. Shrewsbury 04 Compiègne. Compiègne er en by og kommune i departementet Oise i regionen Picardie nord i Frankrike. Byen er sous-préfecture (underprefektur) i departementet. Compiègne ligger ved elva Oise, og innbyggerne kalles "Compiégnois". Byen var i 2007 målgang på den tredje etappen av Tour de France, og har siden 1968 vært startby for klassikeren Paris-Roubaix Ben Moody. Ben Robert Moody III (født 22. januar 1981 i Little Rock i Arkansas) er sanger og låtskriver, multiinstrumentalist, plateprodusent og skuespiller. Han er mest kjent som medgrunnlegger, gitarist og låtskriver i det Grammy Award-vinnende rockebandet Evanescence fra 1995 til oktober 2003. Siden han forlot Evanescence, har Moody samarbeidet med en rekke artister vokalt, instrumentalt og som komponist. Han er nå medlem av bandet We Are the Fallen. Evanescence. Moody møtte Amy Lee i 1994 på en ungdomsleir og de to ble etter hvert venner. De begynte snart å spille musikk i lokale forretninger. Etter et par år begynte paret å selge EP-er på lokale spillejobber, og det kulminerte i at de ble oppdaget av Wind-up Records, og utgivelsen av deres debutalbum, "Fallen", i 2003. Moody forlot bandet brått i oktober 2003 under deres Europaturné, på grunn av «kunstneriske ulikheter». We Are the Fallen. Kort tid etter utgivelsen av "All for This", ble det annonsert at Moody startet opp, og er nå også medlem av et nytt band, kalt We Are the Fallen. Medlemmene i bandet inkluderer American Idol-finalisten Carly Smithson som vokalist, de tidligere Evanescence-medlemmene Rocky Gray og John LeCompt og Moodys venn Marty O'Brien. We Are the Fallen gjorde sin første offentlige opptreden sammen på en pressekonferanse på SIR i Los Angeles 22. juni 2009. Bandet spilte to låter, inkludert deres første singel, «Bury Me Alive», og Evanescence-låten «Going Under». Solokarriere. Fra 2004 begynte Moody å samarbeide med en rekke artister i flere forskjellige sjangere. Det året var han med å skrive sangen «Nobody's Home» for Avril Lavignes andre album, "Under My Skin", og skrev og spilte inn låten «The End Has Come» med Jason C. Miller og Jason «Gong» Jones for "The Punisher"-soundtrack. Han skrev da med David Hodges, Kelly Clarkson og andre for Clarksons andre album, "Breakaway", på sangene «Because of You» og «Addicted». Tidlig i 2005 spilte Moody gitar på sangen «Forever in Our Hearts», en sang til inntekt for tsunami-ofre laget eksklusivt for iTunes. Han samarbeidet med sangeren Anastacia på sangen «Everything Burns», som er med på hennes album "Pieces of a Dream" og musikk til filmen "Fantastic Four". Moody hjalp deretter Lindsay Lohan på albumet hennes "A Little More Personal (Raw)" og jobbet med Bo Bice på sangen «My World» (en coverlåt fra SR-71) på hans debutalbum "The Real Thing". I april 2006 begynte Moody arbeider på debutalbumet til sangeren og låtskriveren Hana Prestle. Han var med-produsent og skrev låter sammen med Michael «Fish» Herring, og bidrog med sang og instrumenter til albumet. Senere produserte han Godhead-albumet "The Shadow Line" med Julian Beeston, og spilte en klovn i musikkvideoen deres for sangen «Push». Han samarbeidet med David Hodges igjen på American Idol-deltakeren Chris Daughtrys debutalbum, "Daughtry", på sangen «What About Now». I 2007 jobbet Moody med Celine Dion på hennes album "Taking Chances", og begynte å arbeide med sitt eget soloalbum. I desember 2008 ga Ben Moody ut en EP, "Mutiny Bootleg E.P.", og annonserte at hans soloalbum ville bli sluppet 3. mars 2009. Denne utgivelsen ble forsinket, noe som ble antydet i 2009, da Moodys offisielle hjemmeside viste utgivelsen som «tilgjengelig 2009» i stedet for utgivelsedato. 9. juni 2009 ble Moodys første soloalbum, "All for This", utgitt digitalt via Amazon.com, iTunes, og Amie Street gjennom Moodys plateselskap, FNR Records. Film. I tillegg til sin musikalske karriere, jobber Moody med sitt TV- og filmproduksjonsselskap, Makeshift Films. Han har også gjort en del filmarbeid, slik som hans opptreden som zombie i "Resident Evil: Apocalypse". Han kan også sees i 2007-utgaven av en lavbudsjettsutgivelse fra Lionsgate film, "Dead and Gone". Karbonade. Karbonade(r) (karbonadekake/karbonadedeig) betegner en norsk tradisjonsrik og, tidligere eksklusiv, matrett laget av renskåret okse- eller kalvekjøtt som er grovmalt til karbonadedeig, formet til kaker og stekt i smør i panne. Ordet karbonade kan referere både til selve deigen og den ferdige retten. Karbonade var tidligere søndags- og festmat, ikke hverdagsmat, på grunn av at tilgangen på kjøttråvaren var begrenset og prisen høy. Karbonadedeig i salg skulle etter tidligere, norske regler ikke inneholde mer enn 6% fett med rent storfekjøtt som råvare. Mens deig til kjøttkaker spes, skal ekte karbonader lages med mist mulig tilsetninger. Egg er velegnet og akseptert som bindemiddel. Man unngår at kakene faller fra hverandre og egg bidrar dessuten til en saftigere karbonade. Utover egg, er litt salt og pepper for å lokke frem smak det eneste som trengs. Stekt løk er vanlig tilbehør. Karbonade med stekt løk som tilbehør er en norsk klassiker. Karbonader med løk serveres tradisjonelt med sky basert på smør (ikke brun saus) og kokte poteter, eventuelt med stuede erter. Den norske karbonade er nær beslektet med den danske hakkebøf, den svenske pannbiff og den amerikanske hamburger. Nykvernet karbonadedeig kan også brukes til biff tartar, men idéelt sett skal kjøttet da skrapes, ikke kvernes. Ordet «karbonade» er også brukt i forbindelse med sjømat, som f.eks fiskekarbonade, et produkt som skal lages av grovmalt råvare, ikke finhakket og utspedd som i fiskekaker. Ordet karbonade har sin opprinnelse i det italienske carbone/carbonata, "kjøttskive stekt over glødende kull". Priskonkurranse i dagligvarehandelen i kombinasjon med at forskriften om såkalte definerte kjøttvarer er satt ut av kraft, har ført til at en rekke produkter, også med høyt innhold av MUK, maskinbehandlet slakteriavfall, markedsføres som karbonade. Dimmelsvik. Dimmelsvik er et tettsted i Kvinnherad kommune i Hordaland. Stedet ligger på østsiden av Hardangerfjorden, omtrent 4 km sør for Rosendal. Fra Dimmelsvik går det vei innover Omvikdalen og til Matre. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Dimmelsvik er et gammelt handelssted, og var administrativt sentrum i Kvinnherad frem til etter andre verdenskrig. Her ligger fremdeles Tinghuset, det første rådhuset i kommunen, bygd rundt 1870. Her lå også en tønnefabrikk og en treskofabrikk. Administrasjonsbygget til Kvinnherad energi ligger i Dimmelsvik. NorStone har et sandtak og pukkverk som leverer ulike sand- og steinprodukter. Bygda er den største jordbruksbygda i kommunen, med omtrent 5340 dekar jordbruksland, og 31 bruk med melkekvote (2002). Omvikdalen. Omvikdalen er et dalføre i Kvinnherad kommune i Hordaland. Dalen ligger på sørøstsiden av Hardangerfjorden omtrent 4 km sør for Rosendal. Det er en typisk U-dal gravd ut av isen, rundt 5 km lang og 1 km bred. I den flate dalbunnen ligger en breavsatt morene som elven etter hvert har gravd ut til terrasser. På begge sider av dalen går fjellene opp mot 1000 meter over havet. Riksvei 48 går gjennom bygda, og det går vei opp dalen til Matre og inn mot Folgefonna. Ved sjøen ligger Dimmelsvik, det gamle tingstedet for området, med tinghuset. Her var også et handelssted. Dimmelsvik er også postadressen for bygda. Lenger opp i dalen ligger forfatteren Jens Tvedts barndomshjem, med en samling av bøkene hans. I bygda finner vi også Nistov-tunet og Bakka-stova, to gamle røykestuer, eid av Sunnhordland folkemuseum. I dag er bygda et viktig jordbruksområde, med vekt på melkeproduksjon og sauedrift. Bygda har egen barneskole og barnehage. Salisbury bispedømme. Salisbury bispedømme er et av Den engelske kirkes bispedømmer. Bispesetet er Salisbury, med Salisburykatedralen. Det dekker Dorset og det meste av Wiltshire (unntatt Swindon og deler av North Wiltshire), og tilhører provinsen Canterbury. Historie. Bispedømmet Sherborne ble opprettet i 705 og var opprinnelsen til dagens bispedømme. Sankt Aldhelm som første biskop. Dette bispedømmet dekket et ganske annet område enn det moderne. I 909 ble så bispedømmet Ramsbury utskilt fra Winchester. I 1058 ble biskop Hereman av Ramsbury valgt til biskop av Sherborne, og de to ble slått sammen. Dermed fikk territoriet nesten samme form som dagens, bortsett fra at det inkluderte det meste av Berkshire i tillegg. Etter normannernes erobring i 1078 ble St. Osmund biskop av Sherborne og Ramsbury, og han flyttet setet til Salisbury, til den gamle byen som nå kalles Old Sarum. I 1227 begynte biskop Richard Poore byggingen av den store katedralen i det som nå er sentrum i Salisbury, men som dengang lå utenfor byen. Dorset ble lagt til i 1836, da Bristol bispedømme ble oppløst, mens Berkshire i samme år ble overført til Oxford bispedømme. I 1925 ble det utnevnt en suffraganbiskop for å assistere biskopen av Salisbury. Han fikk tittelen biskop av Sherborne, ettersom dette var en historisk tittel med tilknytning til territoriet. I 1974 kom nok en suffraganbiskop, biskopen av Ramsbury. Den nåværende biskopen er David Staffurth Stancliffe, den 77. biskop av Salisbury, og som ble innviet i Westminster Abbey den 30. november 1993 og betronet som biskop i Salisbury-katedralen den 9. november 1993. Han signerer som «David Sarum». Vilenica. Vilenica er den eldste turist-grotten i Slovenia. Den er nesten 1300 m lang, med en dybde på 180 m, men turister slippes bare inn de første 450 m av grotten. Beulah. "Beulah McGillicutty" – scenenavn til Trisa Hayes Naval Station Norfolk. Naval Station Norfolk i 2011 Naval Station Norfolk eller NS Norfolk er USAs og verdens største orlogsstasjon. Den ligger på den amerikanske kyst mot Atlanterhavet, i Norfolk sør i staten Virginia, og støtter de amerikanske flåtestyrker som opererer i Atlanterhavet, Middelhavet og Det indiske hav. NS Norfolk dekker på land et område på 17 km² ved Hampton Roads på en halvøy ved navn Sewell's Point. Legger man til grunn størrelsen av den militære befolkning er den verdens største orlogsbase. 75 skip og 134 fly hadde pr. november 2004 Norfolk som hjemmebase. Basen har 13 utstikkerpirer og elleve flyhangarer. Eksterne lenker. Norfolk Spiritualistisk sakramentforståelse. Spiritualistisk sakramentforståelse kan brukes som betegnelse på det som ligger til grunn for at noen trossamfunn ikke forvalter sakramentene som liturgiske eller fysiske handlinger i menighetens gudstjenesteliv. Vennenes samfunn og Frelsesarmeen er de mest markante blant disse. I Kirkenes Verdensråds «Limadokument» er det gitt en definisjon på «kristne». Der står det blant annet at på tross av ulik forståelse er sakramentene dåp og nattverd felles fysiske kjennetegn for dem som kaller seg kristne. En fotnote tar med at de to ovenfor nevnte trossamfunn likevel er betraktet som inkludert i den universelle kirke selv om de ikke observerer disse fysiske kjennetegn. Når det hevdes at Frelsesarmeen ikke har sakramenter, vil en salvasjonist på det sterkeste ta avstand fra en slik påstand dersom det med sakrament forstås dåp og nattverd. Dette fordi man med en spiritualistisk sakramentsforståelse vil si at det er bare «en dåp» – nemlig det som skjer når et menneske ved tro dør med Kristus og oppstår med ham som en ny gjenfødt skapning En person med dette syn vil derfor være enig i at vanndåpen er et flott symbol på død, begravelse og oppstandelse, men dersom det ikke har skjedd en forvandling i et menneskes indre liv vil den fysiske handling ikke gjøre noe fra eller til. Videre vil han ikke ha problemer med Jesu avskjedsord til disiplene «Den som tror og blir døpt skal bli frelst...» for han er allerede død og oppstått med Kristus, og dermed utfra den spiritualistiske fortolkning allerede «døpt». Dette syn står relativt nær de fleste protestantiske kirkers symbolske forståelse av sakramentene. De lutherske kirker utgjør unntaket. "My life must be Christ's broken bread," "A cup o'erfilled, a table spread" "That other souls, refreshed and fed," "May share his life through mine." "My all is in the Master's hands" "For him to bless and break;" "Beyond the brook his winepress stands" "And thence my way I take," "Resolved the whole of love's demands" "To give, for his dear sake." "Lord, let me share that grace of thine" "The burden of the fruitful vine," "Who dies with thee, O Word divine," Finnes det teologisk støtte for en spiritualistisk forståelse? Jesus tok klart avstand fra rituell religion uten forvandlet liv. De Johanneiske skriftene, evangeliet i særdeleshet, har en klar spiritualistisk profil og kan fungere legitimerende på en slik forståelse. Evangeliet mangler «innstiftelsesordene», men har klare assosiasjoner til både brødet fra himmelen, til den «nye vin» osv. Likevel er det både i assosiasjonene og i gjengivelsen av de syv miraklene, samtalene og handlingene en spiritualistisk undertone som er merkbar. Når tilhørerne ikke oppfatter denne undertonen, benytter forfatteren humoristisk ironi for å anskuelig gjøre det enda bedre. Jesu bønn: ”Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde» viser at han ønsker at hans legeme skal være tilstede i verden. Også hos Paulus er det støtte for en spiritualistisk forståelse. Til korinterne skriver han: «Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen av dere, bortsett fra Krispus og Gaius». Dersom dåpen som fysisk handling i seg selv er nådegivende eller frelsende, er det underlig at Paulus som sier at han gjerne skulle vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for hans søsken ville bruke et slikt argument selv for å anskueliggjøre et annet anliggende. Mange protestanter har en spiritualistisk fortolkning men benytter likevel de sakramentale symbolene. Hvorfor velger Frelsesarmeen dem bort? I bevegelsens barndom ble sakramentene forvaltet i metodistisk tradisjon. At de etter kort tid ble kuttet ut har både en teologisk og praktisk årsak. Det praktiske har sammenheng med at kvinnene tidlig fikk en framskutt plass som forkynnere og ledere. Dette var i seg selv revolusjonerende. Tiden var enda ikke moden for at de også skulle bli akseptert som sakramentsforvaltere. Den teologiske årsak hadde sammenheng med frykten for at mennesker skulle stole på de ytre handlinger uten at det skjedde en indre forvandling. Da Frelsesarmeens grunnlegger,William Booth, ble spurt om hva som er Frelsesarmeens teologi, svarte han: «Jesu blod». En person med en spiritualistisk sakramentforståelse vil si at det ikke er frelse i noe annet. Naval Station Ingleside. Naval Station Ingleside var en orlogsstasjon for U.S. Navy i Ingleside i Texas. Basen var i drift fra 1988 til 30. april 2010. Den lå nord i bukten Corpus Christi Bay, nordøst for byen Corpus Christi. Ingleside Norfolk Naval Shipyard. Norfolk Naval Shipyard også kalt Norfolk Navy Yard er en U.S. Navy-installasjon i Portsmouth i delstaten Virginia for bygging, ombygging og reparasjon av orlogsfartøyer. Basen hadde navnet Gosport Shipyard frem til 1862, og går helt tilbake til 1767. Dobbeltstemme. Dobbeltstemme er en vanlig betegnelse på det forhold at lederen for en organisasjon (eventuelt møtelederen) avgjør en sak, dersom det ved avstemming er like mange stemmer for og mot et forslag. En sier da gjerne at lederen har dobbeltstemme. Dette er en vanlig praksis, men det er også vanlig at det kreves et faktisk flertall for et vedtak. Organisasjonens vedtekter bør fastsette hvilke regler som gjelder ved avstemminger, herunder om ordninga med dobbeltstemme gjelder. Bruk av dobbeltstemme-prinsippet forutsetter normalt at en ved avstemminga bare har to alternativer. Er det flere muligheter (for eksempel tre eller flere kandidater ved valg), gjennomfører en vanligvis flere avstemmingsrunder, der de som får færrest stemmer, etter hvert faller vekk. Til slutt sitter en så igjen med bare to muligheter. I en sak der det kreves en aktiv avgjørelse, for eksempel ved valg, er loddtrekning en vanlig måte å avgjøre saken på, dersom organisasjonen ikke benytter prinsippet om dobbeltstemme. Dette bør i så fall også framgå av vedtektene. Dobbeltstemme brukes sjelden ved hemmelig (skriftlig) avstemming, ettersom det da ikke er kjent hva lederen har stemt. Av og til forekommer den misforståelse av uttrykket «leders dobbeltstemme» at lederen alltid har to stemmer, noe som altså er feil. Geovitenskap. Geovitenskap eller geofag er en gren av planetologien som omfatter vitenskapen rettet mot jordkloden som helhet. Dette omfavner i hovedsak disiplinene geologi, geokjemi, geomorfologi, glasiologi, hydrologi, meteorologi, geofysikk, geografi og geodesi, der de fleste disiplinene er tverrvitenskapelige. Her står fagene fysikk, kjemi, biologi, kronologi og matematikk sentralt i fortielsen av tellus. Jordens alder. Moderne geologer regner jordkloden som 4,54 milliarder år gammel (± 1%). Dette har man funnet ut gjennom radiometrisk datering av bergarter på månen. Grunnen til at man ikke kan finne så gamle bergarter på jorden er fordi temperaturen var for varm til at halveringstiden kunne starte, i tillegg til det faktum at ingen kontinenter er eldre en fire milliarder år, og ingen havbunn eldre enn 200 millioner år. Platetektonikk. Geovitenskapen er med på å forklare gjennom blant annet platetektonikk hvordan geologiske fenomener som fjelldannelse, vulkaner og jordskjelv oppstår og utvikler seg i jordskorpen. Under jordens litosfære ligger mantelen, der er bergartene varme og i mer eller mindre flytende form avhengig av avstanden fra kjernen. Denne massen av flytende stein kaller man magma. Magmaen får i likhet med luften i atmosfæren, høytrykk og lavtrykk, noe som skaper strømmninger og bevegelse i jordens indre. Disse strømmningene har ekstreme krefter og er grunnlaget for platetektonikken. Ny jordskorpe blir dannet ved havbunnsspredninger som den midtatlantiske ryggen, mens gammel jordskorpe blir presset under en subduksjonssone. Dette er også området hvor bergarter blir omdannet, kjent som det geologiske kretsløpet. Jordskjelv. Jordskjelv skapes fordi kontinentalplatene beveger på seg mot hverandre, eller på langs av hverandre som ved San Andreas-forkastningen slik at man får en gnisning. Kontinentalplatene beveger seg fra 50 til 100 mm per år. Men det er ekstreme mengder med masse som gjør at rykningen kan bli veldig merkbar. Vulkaner. Vulkaner skapes vanligvis der to kontinentalplater møtes enten ved en spredning eller ved en subduksjon. Riftdalen er et godt eksempel på et spredningssted. Her går to kontinetalplater fra hverandre, og magmaen presses opp til overflaten. På Jan Mayen og Island har det samme skjedd, bare her var det midthavsryggen i Atlanterhavet som var årsaken. Man kan også få vulkansk aktivitet ved subduksjonssoner i Andesfjellene som man finner i Ecuador. Det finnes også såkalte «hot-spot-vulkaner» som blir skapt midt oppå en kontinentalplate. Hawaii er et eksempel på en slik vulkan. Ved en slik vulkan er det rett og slett bare en åre eller strømmning med magma som sliter seg opp gjennom berggrunnen. Jordens atmosfære. a> ("Aurora polaris"), som blir skapt når en solvind når jorden. Atmosfæren omkranser jordkloden og strekker seg fra troposfæren til eksosfæren opptil tusen km over jordskorpa eller havoverflaten. Atmosfæren består av nitrogen (78,1 %) og oksygen (20,9 %), med mindre mengder argon (0,9 %), karbondioksid (0,038 %, økende), vanndamp, og andre gasser. Det magnetiske feltet laget av mantelen skaper Magnetosfæren som beskytter jordens atmosfære fra solvinder. Mens drivhusgasser som vanndamp, karbondioksid bidrar til at vi har drivhuseffekten. Kvartærgeologien. Kvartærgeologien står for det meste av dannelsen til store landskapsformer i Norge og norden. Etter ca. 40 istidsperioder har skapelsen av U-daler, fjorder og landformer som Jutulhogget i Rondane, blitt de synlige bevisene for at ekstreme krefter har vært i bevegelse. Vi kan også finne moreneformer så langt sør som til Polen. Svært mye er usikkert innen kvartærgeologien, og en av diskusjonene går på når kvartær startet. Mens en annen diskusjon går på om isdekket i Norge strakte seg sammenhengende over nordsjøen til de britiske øyer, eller ikke. Andre disipliner. Geovitenskap blir vanligvis delt inn i de tre sfærene litosfære, hydrosfære og atmosfære. Disse inneholder bergarter, vann og luft. Noen regner kryosfæren og pedosfære som en egne sfærer. Yossi Benayoun. Yosef (Yossi) Shai Benayoun (hebraisk: יוסי בניון, noen ganger stavet «Benayun», født 5. mai 1980) er en israelsk fotballspiller. Han spiller som offensiv midtbanespiller for det engelske laget West Ham United FC på utlån fra Chelsea FC, og er kaptein på det. Tidlig karriere. Etter at han hadde spilt svært bra i EM for U-16 landslag i 1996, der Israel kom på 3. plass, ble mange utenlandske klubber interessert. Tre års militærtjeneste forhindret ham imidlertid fra å dra utenlands før han ble 21 år. Kun 17 år gammel debuterte han på førstelaget til Be'er Sheva, og gjorde en formidabel første sesong med 16 mål, inkludert et mot Maccabi Haifa FC som han trodde reddet plassen i serien til laget sitt, bare for å oppdage at en seier i siste øyeblikk for konkurrenten Bnei-Yehuda Tel-Aviv FC sendte laget hans ned. Yossi flyttet videre til Maccabi Haifa, og ble svært mye bedre under den tsjekkiske treneren Dusan Uhrin, og var med på å få laget bl.a til kvartfinalen i UEFA-cupen i 1998/99, samt en debut for landslaget. Så i 2000/01 hjalp han laget, da trent av Avraham Grant til deres første seriemesterskap på 7 år. Maccabi Haifa gjentok suksessen sammen med Benayoun året etter. Da kontrakten hans var gått ut, dro Benayoun utenlands til den spanske klubben Racing de Santander i 2002. Han hadde en svært suksessfull første sesong, bl.a med 6 mål, og var en viktig del i det spanske lagets kamp mot nedrykk. West Ham United. West Ham signerte Benayoun i juli 2005 etter at Racing aksepterte et bud på £2,5 millioner, og Benayoun signerte en 4-års kontrakt. I januar 2006 skapte Benayoun furore internt i West Ham da det ble kjent at han var blitt ulovlig kontaktet om en overgang av de israelske klubbene Hapoel Tel-Aviv og Beitar Jerusalem, uten at de gikk veien via klubben først. I sesongen 2005-06 bidrog Benayoun sterkt til at London-klubben endte på 9.plass i serien, samt den 125. FA Cup-finalen mot Liverpool FC. West Ham tapte tilslutt kampen etter straffespark-konkurranse, etter 3-3 etter ekstraomganger. Benayoun ble sett med tårer etter kampen. Sommeren 2007 begynte sterke rykter å gå om en mulig overgang for Benayoun til Liverpool FC. Både kjøp og bytte med spissen Craig Bellamy ble nevnt som muligheter i media. Rafa Benitez bekreftet tidlig i juli 2007 at Liverpool ønsket å kjøpe ham. Liverpool FC. 11. juli 2007 ble det klart at det var blitt enighet om en overgang mellom klubbene. Yossi ble da den 3. israelske spilleren på Merseyside-laget gjennom tidene, etter Ronny Rosenthal og Avi Cohen. Han signerte en fire-års kontrakt med Liverpool, selv om andre klubber hadde tilbudt han mere penger for en overgang. Benayoun ble tiltenkt en rolle som erstatter for spanjolen Luis Garcia. Yossi gjorde sin offisielle debut i 2008 borte mot franske Toulouse 15. august 2007, der han startet kampen. Sommeren 2008 ble Yossi stadig koblet til andre klubber, som bl.a en retur tilbake til West Ham og til Roma, mens Liverpool og Benitez på sin side avviste disse ryktene og sa at israeleren ville forbli på Anfield. Senere på høsten 2008 begynte Yossi igjen å bli lei benkeslitingen, og han uttalte at «Dersom situasjonen forblir den samme de neste par månedene, og jeg ikke får mer spilletid på midtbanen, ønsker jeg ikke å fortsette i Liverpool.» En samtale med Benitez i desember, der Yossi ble lovet flere sjanser fremover, sørget imidlertid for at israeleren slod seg til ro. I januar 2009 skal Yossi ha blitt enig med Spartak Moskva om sine personlige vilkår i en potensiell overgang, men han ble overtalt av Benitez om å bli, etter å ha blitt lovet flere kamper. Tålmodigheten bar etterhvert frukter, da Yossi i perioden etterpå fra desember til primo mars, startet i 11 av 19 kamper, og var banens beste i flere av disse, bl.a skårte han flere viktige mål, som bortemålet som ga seier i Mesterliga-møtet i åttendedelsfinalen mot Real Madrid i februar 2009 og seiersmålet borte mot Fulham den 4. april etter 92 minutt. Den 21. april gjentok han bragden og skårte to nye seriemål, det ene tre minutter på overtid, i 4-4 kampen på Anfield mot Arsenal, der Andrej Arsjavin skårte fire mål for «The Gunners». Benitez var så fornøyd med Yossi at han etterhvert beskrev ham som en «nøkkelspiller» på laget. Chelsea FC. Den 2. juli 2010 ble Yossi Benayoun enige med Chelsea om en overgang på 50 millioner. Landslagsspill. Benayoun var med i det israelske U-16 landslaget som kom på 3.plass i 1996 «UEFA European Under-16 Championship». Han ble i sesongen 1998/99 innkalt til landslaget, og ble dermed den første spilleren som har spilt både for ungdomslandslag, U-21 og A-landslaget, samt skåret fire mål på sine to første kamper. Han debuterte for mot i november 1998. Han ble også kaptein for laget i 2005. Meritter. Maccabi Haifa Familie. Yossi er gift med sin barndomskjæreste Mirit, og de har to barn sammen. Ted Morgan. Edward «Ted» Morgan (født 5. april 1906, – død 22. november 1952) var en bokser fra New Zealand. Under Sommer-OL 1928 i Amsterdam Nederland vant han gull i weltervekt. Han er den eneste bokser fra New Zealand som har vunnet gull under et OL. Fylkesvei 881 (Nordland). Fylkesvei 881 (Fv881) i Nordland går mellom Melbu og Stokmarknes i Hadsel kommune. Fylkesveien går på yttersiden (vestsiden) av Hadseløya, mens riksvei 82 (tidligere europavei 10) går på innersiden (østsiden) av øya. Veien er 26,1 km lang og har asfaltdekke. Eksterne lenker. 881 Antonio Posateri. Antonio Posateri eller Zhang Jingzhai (født 30. april 1640 i Palermo i Italia, død 18. januar 1705 i Taiyuan i Kina) var katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han ankom Kina i 1676, og virket i Guangdong, Shanghai, Nanjing, Shaanxi og Gansu. I 1696 ble han den første apostoliske vikar i Shanxi, og skulle bli bispeviet etter hvert. Imidlertid var det ennå ikke skjedd da han døde i Shanxis hovedstad i 1705. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Posateri, Antonio Posateri, Antonio Posateri, Antonio Posateri, Antonio Posateri, Antonio Miguel Monteiro (jesuitt). Miguel Monteiro (født 1625 i Macao i Kina, død 7. september 1704 i Macao) var en kinesisk katolsk jesuitt som virket i Macao. Han ble jesuitt i 1643. Han var i mange år prefekt og professor ved presteseminaret i Macao. Han var også en fremragende kalliograf. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Fylkesvei 919 (Nordland). Fylkesvei 919 (Fv919) i Nordland går mellom Skoglund og Utskor i Bø. Veien er 6,1 km lang. Veien har asfaltdekke mellom Skoglund og Hysjorda, og grusdekke videre til Utskor. Eksterne lenker. 919 Finstadbru. Finstadbru er et sted i Aurskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Finstadbru ligger ved Finstadbekken. Finstadbru var stasjon på Urskog-Hølandsbanen fra den ble åpnet i 1896 til banen ble lagt ned i 1960. Finstadbru stasjon er sammen med Bjørkelangen stasjon den eneste bevarte stasjonsbygningen fra Urskog-Hølandsbanen i Aurskog-Høland kommune. Kollektivselskapet Ruter As har besluttet at Finstadbru fra høsten 2009 ikke lenger betjenes med buss. Hensikten er å redusere reisetid ved å benytte Kompveien som trasé. Givskud Zoo. Givskud Zoo er en dyrepark ved landsbyen Givskud i Jylland i Danmark. Parken, som kanskje er bedre kjent som Løveparken, ble grunnlagt den 12. august 1969 av Jacob Hansen, er spesiell fordi man her kan kjøre gjennom innhegningene i sine egne biler og dermed komme tett innpå dyrene. Givskud Zoo startet som en ren løvepark, men er senere blitt en dyrepark med mange andre dyr og besøkes hvert år av ca. 350.000 mennesker. Sommeren 2000 fikk Givskud den første gorillaunge, da gorillaen ´Minnie´ fødte en hanunge, som fikk navnet "Kidogo". Ovlien. Ovlien er en grend langs Fv236 på Mangenskogen i Aurskog-Høland kommune, om lag 15 km nordøst for Lierfoss. Ovlien ligger mellom innsjøene Himtjern, Dryulen og Malitjern. Ovlien var egen skolekrets fram til Haneborg skole på Lierfoss ble innviet i 1957. Ovlien telefonsentral er under fredning som et teknisk kulturminne. Fagerlia. "Fagerlia kan også vise til Fagerlia videregående skole i Ålesund." Fagerlia er en grend langs Fv237 i Aurskog-Høland kommune. Fagerlia var egen skolekrets fram til Haneborg skole på Lierfoss ble innviet i 1957. Mangenskogen. Mangenskogen er et stort skogs- og villmarksområde nord i Aurskog-Høland kommune, samt i søndre deler av Nes kommune. Det er spredte grender på Mangenskogen, blant annet Ovlien og Fagerlia. Mangen kapell ligger idyllisk til ved Viksjøen. Stangeskovene på Vikodden ved Viksjøen er et av de største sagbruk på Østlandet. Mangenskogen er et viktig friluftsområde for befolkningen i Aurskog-Høland, Nes og resten av Romerike. Mangenfjellet turlag er blant Aurskog-Hølands største idrettslag. Den store kanalbyggeren Engebret Soot kom fra plassen Soot på Mangenskogen. På Mangenskogen ligger de to naturreservatene Midtfjellmosen og Storfelten som begge er viktige hekkeområder for en rekke fuglearter. Mangenskogen var i tidligere århundrer tilhold for mange skogfinner. Størsteparten av Mangenskogen tilhører Haneborg skolekrets. Nordre Mangen vei ble oppgradert til en moderne 2-feltsvei i perioden 1977–1988. Statens vegvesen planlegger å oppgradere Søndre Mangen vei med fast dekke i 2011. Litterær modernisme. Litterær modernisme er navnet på en litterær sjanger som bryter med det etablerte. Sjangeren preget norsk litteratur i etterkrigstiden, men hadde preget litteraturen og kunsten i Europa fra begynnelsen av 1900-tallet. Hva er modernisme? Begrepet modernisme, — fra "moderne" (avledet fra latin "modo", "nylig" av modus, påvirket av mote), —er omfattende og komplisert å forholde seg til ettersom det utgjør et omfattende felt, ikke minst med mange underbegreper. Det er vanlig å betrakte modernisme som en betegnelse på en rekke avantgarde-bevegelser innen kunst, litteratur og musikk som brøt frem på midten av 1800-tallet, og har preget den vestlige kulturen i store deler av 1900-tallet. Modernismen fremhever det nye og overskridende. Og bryter gjerne med tradisjonelle uttrykksformer. Modernismen preges av eksperimentering, kunstnerisk frigjøring og tro på fremskritt. Modernisme er således et brudd med det etablerte, tradisjonelle uttrykk i kunsten, en retning, en bevegelse i kunst og litteratur som blant annet ved å eksperimentere med den kunstneriske formen legger vekt på å være i pakt med det aller nyeste i tiden; litteraturhistorisk epoke fra den franske symbolisten Charles Baudelaire (1821–1867) til vår egen tid. Dette var et resultat av epokene før første verdenskrig. Modernismens historie. Modernisme er et fenomen som man har forhold seg til ute i Europa siden andre halvdel av 1800-tallet. Retningen skjøt fart på begynnelsen av 1900-tallet. 1907 er et markant år for modernismen. Da malte Picasso sitt berømte bilde Pikene fra Avignon (Les demoiselles d'Avignon). Dette bildet innleder kubismen i billedkunsten. Kubistene løste opp sentralperspektivet i billedflaten, brøt ned eller dekonstruerte det «realistiske» i bildet og bygde det opp igjen ved hjelp av geometriske figurer (kuber). Slik fikk bildene ofte en disharmonisk karakter som tvinger tilskueren til å forholde seg til slike bilder på en annen måte enn til et naturtro bilde. Eksempelvis kunne et kvinneportrett av Picasso vise både venstre-, høyre-,bak- og fremsiden av ansiktet samtidig, og slik tilføre bildet en ny og høyst uvant dimensjon. Samme år komponerte den østerrikske komponisten Arnold Schönberg sin første såkalte a-tonale komposisjon: Strykekvartett nr. 2, opus 10. Enkelt sagt, og ved hjelp av en metafor fra billedkunsten, løste han opp sentralperspektivet i melodien. I romantisk, førmodernistisk musikk er den harmoniske klangen viktig. Harmoni er toner som klinger samtidig i et regelbundet, rytmisk mønster. En vanlig harmoni er treklangen, der tre toner klinger samtidig, og en tone i skalaen er dominerende (Beethovens fiolinsonate i g-dur). I a-tonal musikk brytes dette systemet ned. Alle tolv tonene i den kromatiske skalaen er likeverdige. Dette fører til at melodien mister sin tradisjonelle harmoniske klang, og vi får disharmoniske klanger (som mange vil betegne som støy eller u-lyder) som ikke hadde vært der før. De samme tendensene får vi i litteraturen på denne tiden. Fast rim og rytme blir avløst av en mye friere form i lyrikken. Også romankunsten er gjenstand for eksperimentering i denne perioden. Kjente romanforfattere som irske James Joyce og engelske Virginia Woolf og franske Marcel Proust innførte begrepet bevissthetsstrøm (engelsk «stream of conciousness») i prosalitteraturen. Bevissthetsstrøm betyr enkelt sagt at alle innfall og inntrykk skulle være med i fortellingen og hvor forfatteren skriver med en «automatisk» penn direkte fra sin egen bevissthet og underbevissthet. Ute i Europa skjøt den nye retningen fart etter første verdenskrig. Verden «våknet opp» etter den forferdelige katastrofen der store deler av den mannlige ungdomsgenerasjonen i England, Tyskland og Frankrike var blitt slaktet ned i skyttergravene. Når disse inntrykkene skulle bearbeides av kunstnerne, strakk ikke det konvensjonelle språket til. Det ble banalt å skrive om hjerte som rimet på smerte. Man hadde behov for et nytt og grensesprengende språk som kunne gjenspeile og beskrive disharmonien og den opprivende smerten som hadde kommet inn i verden. Slik tvang et moderne, eksperimentelt språk seg fram i kunsten. Litterær modernisme i Norge. I Norge hadde man helt andre forutsetninger. Landet var nettopp blitt fritt og selvstendig, og man var på jakt etter en egen identitet. Denne identiteten fant man i den realistiske tradisjonen man hadde. Dessuten hadde ikke Norge vært like preget av første verdenskrig som mange andre land. Den norske kunsttradisjonen er altså tradisjonell, realistisk, men det er ikke dermed sagt at Norge ikke har hatt tilløp til modernistiske tendenser opp igjennom historien. Henrik Wergeland brøt med mange klassiske regler for (tradisjonell) diktekunst i mange av sine dikt. Nyromantikerne på 1890-tallet viser tendenser til modernistiske forsøk: Knut Hamsun i romanen og Sigbjørn Obstfelder i lyrikken. På 1930-tallet utgir lyrikeren Rolf Jacobsen samlingen "Jord og jern" (1933), der han innfører nye tendenser både i form og innhold (se f.eks. diktet «Byens metafysikk»). Ellers er det (ny)realistene som dominerer den litterære romanscenen, og sentrallyrikerne som dominerer den lyriske scenen. Under krigen ble det av forståelige grunner ikke utgitt mye skjønnlitteratur. Nazistyret satte inn nazivennlige ledere (Gyldendal ble f.eks. en periode ledet av Knut Hamsuns sønn, Tore Hamsun). De tonangivende norske forfatterne boikottet disse nazifiserte forlagene ved å nekte å gi ut bøker. En tittel som likevel er verd å merke seg er Claes Gills diktsamling "Ord i jern", 1942. (Tittelen, som sier noe om vilkårene for det frie ord under nazistyret, må ikke forveksles med Rolf Jacobsens "Jord og jern" (se ovenfor)). Disse to bøkene har likevel mer felles enn til forveksling like titler: Begge samlingene representerer et brudd med den tradisjonalistiske mellomkrigslyrikken, og bærer bud om en modernisme som skulle komme i tiåret etter krigen. Norge opplevde en krigskatastrofe med okkupasjon i fem lange år under Den andre verdenskrig. Mange familier og enkeltpersoner hadde blitt påført store lidelser av den tyske okkupasjonsmakten. Med tanke på eksperimenttrangen som gjorde seg gjeldende på kunstscenen ute i Europa etter første verdenskrig, skulle man kanskje tro at noe lignende skulle skje her hjemme? De første etterkrigsårene ble det utgitt enorme mengder bøker – det norske folk var sulteforet på litteratur etter fem år med tysk sensur. Arnulf Øverlands diktsamlinger fra før krigen ble utgitt i store opplag. Dette er gode dikt i tradisjonell form, men uten tilløp til eksperimenter. Dette ble tendensen i den norske etterkrigslitteraturen: Tradisjonen føres videre. I 1949 blir NATO opprettet, og Den kalde krigen er et faktum. I skyggen av NATO, kald krig og en stadig større angst for atomkatastrofe og ny krig, debuterer en ny forfattergenerasjon i Norge. Disse forfatterne presenterte (for norske forhold) et nytt formspråk, blant annet oppløsning av faste rim-mønster samt at de skrev i et ofte tungt og vanskelig symbolspråk. Noen av de mest sentrale navnene i denne generasjonen er Paal Brekke, Erling Christie, Aslaug Vaa, Tarjei Vesaas, Gunvor Hofmo, Hans Børli, Harald Sverdrup, Georg Johannesen og flere. De hevdet at den «gamle verden» er rast sammen, oppsplittet, full av angst. Å forholde seg kunstnerisk, litterært til en slik verden krever et språk som gjenspeiler den nye virkeligheten. Denne nye retningen («Etterkrigssymbolismen», «Seinsymbolismen») skapte store protester blant mange i det etablerte miljøet. De som sterkest protesterte mot denne nye retningen var Andre Bjerke, Odd Eidem og Arnulf Øverland. Øverland raljerte med de unge forfatterne i kjent polemisk stil. I en artikkel med den megetsigende tittelen "Tungetale fra parnasset" kalte han de nye dikterne for – nettopp – «tungetalere» som i mangel av noe bedre å ta seg til gjerne vil være diktere, men uten å ha noe å dikte om. Denne «mangelsykdommen» dekker de over ved å bruke et uforståelig språk uten klare tanker («for det har de ikke"). Det nye formspråket karakteriserte han med ord som «rabbel og snikk-snakk» Denne «tungetaledebatten» dominerte mye av kulturdebatten på 1950-tallet, men modernismen fikk etter hvert fotfeste i norsk litteratur, og lever godt ved siden av den dominerende, realistiske tradisjonen. Midt på 1960-tallet kommer en ny omdreining i modernismen. En ny generasjon diktere debuterer og gjør mye ut av seg i denne perioden. Mange i denne forfattergenerasjonen var ressurssterke studenter, de mest sentrale var knyttet til tidsskriftet "Profil" som ble drevet av studenter på Blindern. I 1966 fikk dette tidsskriftet en ny redaksjon som i programmet sitt ville ta et oppgjør med den diktergenerasjonen som hadde kjempet gjennom modernismen på 1950-tallet. De mest sentrale profilforfatterne,Jan Erik Vold, Einar Økland, Dag Solstad og Tor Obrestad med flere, hevdet at etterkrigsmodernismen hadde stivnet i sitt tunge symbolspråk og blitt for elitepreget og fremmed for folk flest. Man må ta i bruk et språk og virkemidler som folk forstår og har et forhold til, og skape en modernistisk litteratur ut fra dette. Massemedier, reklamespråk, tegneserier, pop-kultur ble tatt i bruk av disse forfatterne. "Profil" ble et laboratorium for diktekunst. Sjangrer som kortprosa og konkret poesi ble introdusert for norske lesere. Begrepet nyenkelhet er et begrep vi forbinder med profildikterne: «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger», sier Dag Solstad i en tekst. Et viktig prosjekt er å strippe det poetiske språket mest mulig for troper og andre symbolistiske virkemidler. Man kan lage poesi av hverdagslige ting og konkrete objekter. Mange av disse språkeksperimentene var uvante og provoserte mange, særlig Jan Erik Volds nonsense-dikt falt mange tungt for brystet. Provokasjon var et viktig prosjekt for disse dikterne, og det gav seg utslag i kulturdebatten på denne tiden. Flere av forfatterne hadde også sentrale posisjoner i avisenes kulturredaksjoner. Mot slutten av tiåret vokste det fram en politisk bevisstgjøring av ungdomsmiljøet, noe som førte til enda en ny modernistisk omdreining. Studentopprøret i Paris (1968) og intensivering og opptrapping av Vietnam-krigen setter ungdomsgenerasjon i bevegelse både i USA og Europa. I Norge fører dette blant annet til at "Profil" blir splittet. Flere av de etablerte forfatterne, blant andre Dag Solstad, begynner å skrive politiske romaner med revolusjonært, venstreradikalt innhold. Mange kunstnere meldte seg inn i Arbeidernes kommunistparti(AKP), marxist-leninistene. Diktningen som kom ut av denne prosessen kaller gjerne for sosialrealisme. Mye av litteraturen, både prosaen og lyrikken, skildret vanlige folks politiske oppvåkningprosess. Kina og daværende leder Mao Tse Tung ble en slags veiviser for norsk radikal ungdom. Filmen "Gymnaslærer Pedersen" bygger på Dag Solstads roman "Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land", og gir en ironisk, men god beskrivelse av situasjon og miljø i denne tiden. Feminisme og kvinnefrigjøring kommer også i fokus på 1970-tallet. Et par av de mest sentrale kvinnelige forfatterne er Bjørg Vik og Gerd Brantenberg. Brantenbergs satiriske roman "Egalias døtre", som handler om fantasisamfunnet Egalia der kvinnene har tatt styringen og mennene har blitt undertrykt og må tilpasse seg «fruedømmet». Noen menn gjør opprør og starter maskulinistbevegelsen. Beretningen om dette speilvendte samfunnet ble en verdenssuksess som har solgt mer enn 600 000 eksemplarer. Det kan se ut som det hvert tiår kommer en ny diktergenerasjon som vil forandre litteraturen. Dette kan virke noe søkt, men ikke desto mindre ser det ut til å være tilfelle. Vi bør kanskje se på det som et sunnhetstegn at det blir stilt spørsmål ved den etablerte litteraturen. Rundt 1980 dukker altså en ny generasjon forfattere opp med nye litterære idéer. Disse forfatterne er med på å innføre postmodernismen i litteraturen i Norge. Begrepet postmodernisme er et mangfoldig, og således problematisk begrep. Det kan ha så mange betydninger som antall brukere av begrepet. La oss likevel prøve å finne ut av det. ”Post” betyr ”etter”, altså ”ettermodernisme” – modernismen som kommer etter modernismen? I stedet for postmoderne foretrekker noen å kalle samfunnet vi lever i nå for ”det postindustrielle samfunnet”, i betydningen overgangen fra en industrialisert hverdag og til en hverdag hvor tradisjonell industri ikke lenger spiller hovedrollen. Datamaskiner og internett har overtatt mange av de tradisjonelle oppgavene. Informasjonsproduksjon er kanskje det viktigste produktet i dette samfunnet. Dette informasjonssamfunnet vil vise seg å være en viktig ingrediens i litteraturen til postmodernistene. Bruken av uttrykket postmoderne tar ofte utgangspunkt i den franske filosofen Jean-Francois Lyotards oppfatning av ”den postmoderne tilstanden”: De store ”fortellingene” i vår kultur, som kristendommen, liberalismen eller marxismen, er fiksjoner som ikke inneholder det de gir seg ut for.. Dette er også en problematikk som mange modernister har vært inne på. Det postmoderne innebærer altså en bevissthet om at det som blir framstilt som virkelig, også har en fiksjonell karakter, ikke minst gjelder dette fremstillingen av verden gjennom dagens massemedier, Billedmedier. Spissformulert kan vi si at for modernistene på 60- og 70-tallet har språket gått i stykker, og deres dikteriske språkarbeid kan sammenlignes med et sorgarbeid over tapet av språket. Postmodernistene har kommet over sorgen, og deres dikteriske språkarbeid er preget av et overskudd og en lekenhet som modernistisk eksperimentering mangler i samme grad. To litterære begrep er viktige å være seg bevisst når vi snakker om postmodernistisk litteratur: ”intertekstualitet” og ”metafiksjon”. Intertekstualitet innebærer noe slikt som at all litteratur blir til i et samspill med all annen litteratur, eller at all skrevet litteratur er beslektet eller står i forbindelse på en eller annen måte (jfr plagiatdebatten om Vigdis Hjort og hennes sitater fra en bok av W.G. Sebald i romanen Tredje person entall,2008). Et eksempel på intertekstualitet kan være den animerte TV-serien Familien Simpson som totalt er basert på referanser til fiktiv som reell virkelighet i en slik grad at reelle personer opptrer som semi-fiktive figurer i serien. Begrepet metafiksjon betyr at det litterære verket refererer til seg selv og sin egen tilblivelsesprosess. Stilblanding er et hyppig brukt virkemiddel: forfatteren kan trekke inn skrivemåter fra ulike epoker, og han kan krydre språket med forfatterkommentarer: Forfatteren griper inn i fortellingen og forklarer hvorfor han gjør som han gjør. I andre romaner kan en ukjent figur, en som forfatteren ikke har skrevet om, trenge seg inn i fortellingen og overta showet. Den kjente kriminalforfatteren Karen Fossum har skrevet en roman, Brudd, 2006, hvor en middelaldrende mann trenger seg inn i huset hennes om natten og forlanger å bli romanperson. Slik metafiksjon er et hyppig brukt fortellergrep i postmodernismen. Et annet eksempel er Per Thomas Andersens roman Hold, fra 1985 som refererer til seg selv og ”snakker” med leseren gjennom hele romanen. Jon Fosses Naustet, fra 1989 er kanskje den romanen fra perioden som er mest intertekstuell og metakommunikativ. Postmodernisme er på en måte alt og ingenting, og mange bruker begrepet både feilaktig og ukritisk. Noen har feilaktig kalt ismen et tomt skall, eller et skall uten innhold. Det er rettere å se på postmodernismen som gjenbruk, resirkulering av tidligere litteratur. Humor og ironi er også viktige ingredienser. Litterær Postmodernisme. I litteraturen må begrepet postmodernisme forstås i forhold til den litterære modernismen, og sees enten i forlengelsen av denne retningen eller i kontrast til den. Mens den modernistiske litteraturen var sterkt inspirert av psykologi og opptatt av det subjektive, kjennetegnes postmodernismen av en antipsykologisk holdning og av mangelen på subjektivitet. Fellestrekk i såkalt postmodernistisk litteratur kan samles i begrepet metafiksjon, dvs. litteratur som kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse, ved hjelp av kommentarnivåer, bruk av ironi og parodi, ved innmontering av andre tekster, ved dramatisering av leserrollen. Slik representerer litteraturen også den selvopptatthet som er blitt fremhevet som et særtrekk ved den postmodernistiske tilstand. Postmodernistisk litteratur kjennetegnes av en sterk vilje til å eksperimentere med det litterære formspråk, den stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet, og tar avstand fra «de store fortellingene», som nye tekster i et intertekstuelt spill ofte bruker som underliggende struktur. Postmodernistisk litteratur viser oppløsning og brudd, gjennom anti-holdninger som gjør at det meste kan virke rotløst og uten faste verdier. Tomhet, fravær og stillhet er begreper som er blitt brukt om postmodernistisk litteratur, i den forstand at språktegnene ikke viser ut over seg selv, men bare til verksinterne fenomener og ikke til en virkelighet bakenfor. Denne litteraturen blander gjerne gammelt og nytt, komisk og seriøst, og går inn for å avdekke og synliggjøre de litterære «grepene». Den bryter regularitet og målrettethet og avslører vanetenkning og konvensjoner. Den postmodernistiske litteraturen søker også ofte å oppheve skillet mellom fiksjon, teori og kritikk. Viktige norske postmoderne forfattere: Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad, Jon Fosse, Erlend Loe, Øyvind Berg, Gro Dahle med flere. Litteratur. Modernisme Viksjøen. Viksjøen er en innsjø i Mangenvassdraget på Mangenskogen nord i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Viksjøen ligger 198 meter over havet. Viksjøen henger sammen med Bjørknessjøen i Nes kommune. Mangen kapell ligger idyllisk til ved Viksjøen. Stangeskovene på Vikodden ved Viksjøen er blant de største sagbruk på Østlandet. Før solnedgang. "Før solnedgang" er en amerikansk film fra 2004. Filmen er en oppfølgeren til "Før soloppgang" fra 1996. Jesse (Ethan Hawke) møter igjen Celine (Julie Delpy) under en lanseringen av sin siste bok som omhandler deres første møte 9 år tidligere. Som forgjenger er også denne filmen regissert av Richard Linklater, men manuset er denne gangen skrevet sammen med Ethan Hawke og Julie Delpy. Før solnedgang er en dialogdrevet film som foregår i sannhetstid — 80 minutter i livet til Jess og Celine blir til 80 minutter film. Township. 1: Township (Sør-Afrika) som er gettolignende bydeler i Sør Afrika. 2: By eller tettsted, ofte visende mot kommune Prolog i Tour de France 2007. Prologen i Tour de France 2007 var en 7,9 km lang trasé som gikk gjennom den britiske hovedstaden London. Ruten gjennom byen startet ved Whitehall og førte de 189 rytterne på de 21 lagene forbi kulturelle landemerker som Big Ben, Westminster Abbey og Buckingham Palace og videre inn i Hyde Park. Etter nok en passering av Buckingham Palace syklet rytterne i mål i St. James's Park ved The Mall. Forhåndsfavorittene på startstreken inkluderte regjerende verdensmester Fabian Cancellara, skotten David Millar, amerikanske David Zabriskie og tredobbelt verdensmester Michael Rogers. I tillegg ble Bradley Wiggins hauset opp som utfordrer og hjemmepublikumets store favoritt. Cofidis-rytteren vokste opp i London og tok sine første sykkeltråkk i Hyde Park. Prologen startet klokken 15.00 lokal tid, da italienske Enrico Degano fra Team Barloworld ble sendt ut i løypa. Deretter ble en ny rytter sendt ut hvert minutt, helt til spanjolen Óscar Pereiro Sio ble som sistemann sendt ut klokken 18.08. Selv om han ikke var regnet som en av favorittene på forhånd, sjokkerte tyske Andreas Klöden konkurrentene med kanontiden 9.06 og slo tempospesialister som George Hincapie og David Zabriskie med henholdsvis 23 og 32 sekunder. En etter en måtte favorittene se seg slått av den sterke Astana-rytteren. Lagkameraten Alexander Vinokourov måtte se seg slått med 30 sekunder, mens Alejandro Valverde endte hele 43 sekunder bak på en 32. plass. Kun én mann klarte til slutt å slå tyskeren i mål. Verdensmester på tempo Fabian Cancellara ble sendt ut som tredje siste rytter og viste fort at han kunne hamle opp med Klöden. Han vant til slutt med 14 sekunder, og sikret den gule trøya for Team CSC. Andreas Klöden og George Hincapie fulgte på plassene etter. Målgang. 00 Boksing under Sommer-OL 1932. Under Sommer-OL 1932 Los Angeles, USA ble Argentina beste nasjon i boksing med to gull og en sølvmedalje. Tolv nasjoner tok medaljer. Township (Sør-Afrika). Township er en betegnelse på rasemessig avgrensede bydeler eller gettoer konstruert av apartheidregimet i Sør-Afrika på slutten av 1800-tallet og varte til apartheids fall på 1990-tallet. Mange av disse områdene regnes i dag som forsteder. Townships i Sør Afrika ble etablert for å huse svarte, indiske og fargede. Townships var oftest plassert et godt stykke utenfor byene, som var reservert for hvite, men gjerne i nærheten av farmområder og industri-områder, da innbyggerne ble nyttet til billig arbeidskraft. Områdene var og er fortsatt preget av dårlig levestandard, med arbeidsledighet, overbefolkning, slum, og mange steder voldsom kriminalitet som resultat. Innbyggerne i townshipene hadde under apartheid-tiden ingen legale rettigheter i Sør-Afrika, og eide ikke husene de bodde i. Townshipene var konstruert for å holde befolkningen på plass, og var utstyrt med sterke kontroll og maktmekanismer: De hadde som oftest en begrenset antall innfartsårer, slik at politiet og hæren lett kunne kontrollere hvem som dro inn og ut, og eventuelt stenge dem av. I tillegg ble de på 80 tallet opplyst av noen karakteristiske flomlys fra høye master,(omtrent som på en fotballbane) slik at de kunne overvåkes fra helikopter(selv om townshipene stort sett ikke hadde innlagt strøm.)Skoler, butikker og offentlige kontorer var plassert strategisk slik at politiet lett kunne kontrollere også disse. Townshipene var segregert internt i seksjoner, hvor hver seksjon var reservert for en bestemt stamme. De forskjellige seksjonene var som oftest skilt med store åpne områder og eller gjerder, og kan ses på som en del av en splitt og hersk strategi fra myndighetene. Kontrollmekanismene til tross, townshipene ble en hovedarena for antiapartheidkampen, og mellom slutten av søtti-tallet og midten av nitti-tallet var de åsted for regelmessige og omfattende kriger mellom politi og befolkning. I så måte er Soweto den mest berømte townshipen, hvor tusenvis av barn og ungdommer i 1976 demonstrerte i det såkalte Soweto-opprøret. Etter apartheidstatens fall i 1994 har den sørafrikanske staten ledet av ANC gjort mye for å bedre forholdene i townshipene. De har jobbet med å legge inn vann og kloakk, asfaltere veier og bygge bedre hus, anlegge parker, skoler og annen infrastruktur. Derfor har en del av townshipene oppnådd en etterhvert akseptabel levestandard, men i det store og hele er dette områder fortsatt preget av dyp elendighet. Av townships er Soweto utenfor Johannesburg godt kjent, andre er Alexandra, Khatleong, Duduza og Daveyton. Khayelitsha, og Cape Flats ligger utenfor Cape Town, Mamelodi utenfor Pretoria. Cape Town. Den første township i Cape Town ble etablert i 1901. Byen ble rammet av byllepest og den svarte befolkningen ble anklaget for å være kilden. Store deler av den hvite befolkningen forlangte da segregering. Over 5 000 personer ble flyttet til den statlig farmen "Uitvlukt" utenfor byen, og fikk senere navnet Ndabeni. Utbruddet av spanskesyken gjorde at innbyggerne i 1918 ble tvangsflyttet til Langa. I 1923 ble Langa tilrettelagt som er boligområde for arbeidsklassen. I 1927 ble området Bhongweni etablert i Langa, og er omtalt som Cape Towns første township. I 1935 ble Tehmbani etablert, også det i Langaområdet. Langa ble et sentralt område i kampen mot apartheid. António Leitão (misjonær). António Leitão, egentlig Xu Bideng (født 1578 eller 1581 i Macao i Kina, død 10. juni 1611 til sjøs), var kinesisk katolsk misjonær i Kina og medlem av jesuittordenen som legbror fra året 1603. Han virket blant annet i Kaifeng i provinsen Henan, der han arbeidet for å finne jøder og etterkommere av tidligere kristen misjon. Fra 1608 var han i Shaozhou i Guangdong. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Leitao, Antonio Leitao, Antonio Leitao, Antonio Leitao, Antonio Megamasso. Megamasso (メガマソ) er et japansk visual kei-band startet av ex-gitarist av Ayabie, Ryōhei. Grunnen til at Ryōhei forlot Ayabie, var uenigheter om musikken de lagde. Ryōheis siste dag med Ayabie var 30. august 2006. Senere samme år, 6. desember, startet han Megamasso. Samme måned ga Megamasso ut sin første CD, mini-albumet "Namida Neko". Deres seneste utgivelse kom ut 17. oktober 2007, en A/B utgivelse. I den ene medfølger det en kalender. Alessandro Cicero. Alessandro Cicero eller Luo Lishan (født 28. mai 1639 i Como i Italia, død 22. desember 1703 i Nanking i Kina) var kinamisjonær tilhørende jesuittordenen, og ble biskop av Nanjing. Han var fra 1679 i Kina, først i Kanton. Han var en periode i Europa, og deretter tilbake i Kina fra 1691 der han ble biskop av Nanjing i 1694 (bispeviet i Macao 1696). Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Cicero, Alessandro Cicero, Alessandro Cicero, Alessandro Cicero, Alessandro Cicero, Alessandro Cicero, Alessandro Etienne Faber. Etienne Faber (kinesisk: "Fang Dewang", født 14. februar 1597 i Mourières ved Avignon i Frankrike, død 10. mai 1657 i Shaanxi i Kina) var en kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao i oktober 1630, og virket i Shanxi og Shaanxi, der i Xi'an og Hancheng. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Faber, Etienne Faber, Etienne Faber, Etienne Faber, Etienne Faber, Etienne Faber, Etienne Vulgar Display of Power. "Vulgar Display of Power" er det sjette studioalbumet fra heavy metal-bandet Pantera. Albumet ble gitt ut gjennom Atco Records, den 25. februar, 1992. Albuminformasjon. "Vulgar Display of Power", et av de mest innflytelsesrike heavy metal-albumene på 90-tallet, blir av mange sett på som et album som spilte en stor rolle i å definere post-thrash metal, med saktere tempo og en hardere type vokalist. Flere sanger fra denne utgivelsen har blitt noen av bandets mest kjente, som for eksempel «Fucking Hostile», «Mouth for War», «This Love», og «Walk». Den sistnevnte nådde 35. plass på UK Singles Chart. I løpet av 90-tallet brukte MTV-programmet "Headbangers Ball" utdrag fra albumets sanger som åpningstema for showet, bumpers, og som bakgrunnsmusikk for rulleteksten. Det mest merkbare utdraget var muligens det av Anselmo som skrek «hostile», tatt fra slutten av sangen «Fucking Hostile». «Rise», «Regular People (Conceit)» og «Mouth for War» ble covret av Robert Prince for førstepersonsvideospillet "DOOM", og en coverversjon av «This Love» dukket senere opp på '. Tittelen på albumet er fra et sitat i filmen "Exorcisten" fra 1973. Når Pater Damien Karras spør Regan MacNeil (eller, mer korrekt, demonen som besitter henne) om å ødelegge båndene som holder henne, og frigjøre seg selv ved å bruke sine onde krefter, svarer Regan ved å si «that's much too vulgar a display of power». Philip Anselmo har en tatovering på nakken hvor det står 'ATR', som står for 'Attack the Radical', en del av tittelen på det syvende sporet på albumet. I april 2007 ble tittelen brukt på boken ', som brukte mange sangtitler som navn på kapitlene. Boken skriver om dem som var involvert i, og detaljene rundt det som hendte i tiden som ledet opp til, mordet på Dimebag Darrell Abbott. Abbott-familien har sagt at de er mot boken, og ikke tok noen del i skriveprosessen. Det er det første albumet av bandet som fikk et Parental Advisorymerke. Mottagelse. "Vulgar Display of Power" endte opp på 44. plass på Billboards 200 album-list. Albumet solgte til dobbel platina i 2004. I 2001 nevnte "Q" magazine albumet i sin artikkel, "50 Heaviest Albums of All-Time." This album makes the list because it took heavy metal and made it heavier. It took darkness and made it darker. It took anger and made it angrier. Never before had a band tuned down its guitars and crunched a heavier riff than on this album. «Mouth for War» and «A New Level» and «No Good (Attack the Radical)» stand out on an album where every track is a classic track. Dimebag Darrell was an innovator and a true godsend for heavy metal. One of the most underrated players in the genre. And this may sound corny, but the way the band was able to turn seemingly negative aspects of the genre – hate, anger, violence and despair – into positive thoughts is somewhat akin to De La Soul dropping a positive message into rap. "Entertainment Weekly" (3/6/92, s.59) – «..one of the most satisfying heavy metal records since Metallica's early-80s cult days...11 caustic songs of unabashed brute force...a fully realized album that goes way beyond metal's usual crunch-and-burn». – Rating: A "Q magazine" (7/01, s.90) – «Pantera's new, heavier direction...was succinctly summed up by 'A New Level's sludge-thick chorus and the neck-snapping riffage of bile-flecked hate anthem 'Fucking Hostile'». Steinerskolen i Bergen. Rudolf Steinerskolen i Bergen er en steinerskole som ligger på Paradis i Bergen. Skolen underviser over 13 klassetrin, fra 1. til 13. klasse. Historie. Skolen startet opp med førsteklasse i en privat villa i Kalvedalsveien i 1929. Lærer var Borghild Tunold. 1933 flyttet skolen inn i en gammel villa på Seiersbjerget, en langsom vekst i beskyttede omgivelser. 1935 flyttet skolen over til større lokaler i Vestre Torvgate. En leiegård midt i byen, uten egen skoleplass. Tidens økonomiske problemer rammet også skolen, men den levde gjennom dem. 1954 flyttet skolen inn i eget hus på Villavei 5 på Nygårdshøyden som ble kjøpt og innredet til skole. På denne tiden begynte miljøet omkring skolen å blomstre, særlig tok foreldreaktivitetene seg opp. Men også her ble plassen etterhvert for liten. Så 1969 flyttet skole in i eget skolebygg på Rieber Mohnsvei, hvor den kunne utvide til ungdomsskole og feire sitt 40-årsjubileum i egne bygninger. I 1970 fikk skolen økonomisk støtte gjennom Privatskoleloven. I 1982 kom det enda et tilbygg og 2004 har skolen nettopp bygd ut igjen. Denne gangen for videregående trinn og administrasjonen. 2009 feirer skolen sitt 80 årsjubileum. Sony Computer Entertainment. Sony Computer Entertainment, Incorporated (japansk: 株式会社ソニー・コンピュータエンタテインメント, Kabushiki Gaisha Sonī Konpyūta Entateinmento, SCEI) er et japansk videospillselskap. Selskapet er et datterselskap av Sony Corporation og ble grunnlagt 16. november 1993 i Tokyo i Japan. SCEI utvikler, produserer og selger maskinvare og programvare for PlayStation-konsollene. SCEI utvikler og utgir også videospill for disse konsollene. Ken Kutaragi var styreforman og administrerende direktør for selskapet. Han var også president, men 1. desember 2006 tok Kazuo Hirai over denne stillingen. Jack Tretton tok over Hirais tidligere stilling som president og administrerende direktør av Sony Computer Entertainment America (SCEA). 26. april 2007 kunngjorde Sony at Ken Kutaragi ville trekke seg tilbake fra SCEI 19. juni 2007 og bli æresstyreformann. SCEI består av flere datterselskaper som dekker selskapets største markeder i Amerika, Europa, Oseania og Asia. Lydsporet for spillene SCEI utvikler er produsert og distribuert av Aniplex. PlayStation. PlayStation er Sonys første spillkonsoll. Kodenavnet var PlayStation Experimental (PSX) under utviklingen og konsollen er nå kalt PSone. Den var opprinnelig ment å være en utvidelse for Nintendos Super Nintendo Entertainment System og en konkurrent for Segas Sega CD. Da prosjektet ble oppløst, utviklet Sony utvidelsen som en egen konsoll. Den ble utgitt i Japan 3. desember 1994, i Nord-Amerika 9. september 1995 og i Europa 29. september 1995. Den ble raskt populær og frem til da den mestselgende konsollen. Den ble senere forbigått av etterfølgeren PlayStation 2. PlayStation 2. Sonys oppfølger, PlayStation 2 eller PS2, ble utgitt i Japan 4. mars 2000, i Nord-Amerika 26. oktober 2000 og i Europa 24. november 2000. PS2s CPU heter Emotion Engine og det var den første konsollen med DVD-spiller. Noen spillutviklere klagde på at konsollen var for vanskelig å utvikle for og andre påstod også at den ikke var så kraftig som konkurrentene. Tross klagene fikk den stor støtte blant tredjepartsutviklere og den ble veldig suksessrik. Den ble den mestselgende konsollen i sin generasjon med Microsofts Xbox på andreplass, Nintendos GameCube på tredje og Segas Dreamcast på fjerde. PSX. I desember 2003 oppgraderte Sony PlayStation 2 med DVD-brenner, en harddisk og muligheten til å ta opp digital video. Dette oppgraderte systemet ble kalt PSX (en forkortelse tidligere brukt til å referere til PlayStation). PSX kan også kobles til en PlayStation Portable. Den var dyr og grunnet lave salgstall ble den ikke utgitt utenfor Japan. PSP. Sonys første håndholdte spillkonsol ble utgitt 1 september 2005 i Europa, og er en liten multi-media konsoll med minnekortleser for Memory Stick Pro Duo og en UMD leser. Spill og filmer blir solgt på UMD plater, men det er også mulig å legge inn mediafiler på minnekortet. PSP har innbygd trådløst nettverk, som kan brukes til å surfe på nettet med eller koble til andre PSP´er. viss man er koblet på internett kan man også lett oppgradere PSP´en til nyeste firmware. Den 30 januar 2008 ble versjon 3.90 sluppet ut som inkludere muligheten for ip-telefoni, som brukes da via skype men dette foreløpig kun for slim&lite versjonen. man kan også koble til en PLAYSTATION 3 og bruker PSP´en som fjernkontroll. Slim&lite er en ny versjon av PSP og ble sluppet den 3. september 2007 med 3 forskjellige farger, tynnere konsoll og flere funksjoner. I Norge selges denne kun i basic pack med en pris på 1500-2000kr. Man kan også laste ned og bruke custom firmware som er laget av Dark Alex fra USA, hvor nyeste versjon er 3.90 m33-2. Den er sonefri, kan lese homebrews med og bruke nedlastede spill. PlayStation 3. PLAYSTATION 3 er den tredje konsollen fra Sonys og den ble utgitt i november 2006. September 2009 kom en utvikling av konsollen, Playstation 3 Slim, en tynnere og mindre versjon av Playstation 3. PS3 ble laget som en konkurrent mot Nintendos Wii og Microsofts Xbox 360. Den bruker en unik prosessorarkitektur kalt Cell, en proprietær teknologi utviklet av Sony, Toshiba og IBM. Grafikkprosessoren, RSX 'Reality Synthesizer', ble utviklet sammen med Nvidia. Gudbrand Skatteboe. Gudbrand Gudbrandsen Skatteboe (født 18. juli 1875 i Øystre Slidre, død 3. april 1965 samme sted) var en norsk skytter. Han flyttet tidlig til Oslo, der han bodde hele sitt voksne liv. Han var en av de beste skytterne i Oslo og representerte Oslo Østre Skytterlag, som var en del av Det frivillige skyttervesen, som organiserte internasjonal deltakelse i rifleskyting på denne tiden. Skatteboe ble den første norske individuelle olympiske mester da han vant frigevær stående, liggende og sammenlagt under ekstralekene i Athen 1906. Hans nærmeste konkurrent var sveitseren Konrad Stäheli, som hadde vunnet tre gull under OL i 1900. Stäheli slo Skatteboe i knestående, men Skatteboe var best i de to andre posisjonene og vant en overlegen seier. I tillegg til gullmedaljen mottok Skatteboe en revolver av den greske kong Georg I. Kongen håpet Skatteboe en dag ville bli like god til å skyte med revolver som med gevær. Skatteboe deltok også på det norske laget som tok gull i frigevær lag i London to år senere, samt sølv i 1906 og 1912. Individuelt ble han nr 5 både i 1912 og 1920. Engelbrektsopprøret. Modell til statue over Engelbrekt Engelbrektson Engelbrektsopprøret er navnet på et opprør med sentrum i Dalarna og Bergslagen i Sverige som spredde seg over hele Svealand og Götaland. Opprøret fikk sitt navn etter Engelbrekt Engelbrektsson. Opprøret begynte i 1433 etter misnøye med den lokale fogden i Västerås, den danske Jens Eriksen «Jösse Eriksson». Erik av Pommern, som var konge av Sverige, Danmark og Norge under Kalmarunionen, hadde henvist klagene til riksrådet, som fant dem berettiget, men fogden ble ikke avsatt. Opprøret varte til 1436 og ble formelt bilagt ved en seremoni på Stora torget i Kalmar etter at kongen hadde gått med på å styre sammen med riksrådet. Fylkesvei 82 (Akershus). Fylkesvei 82 i Akershus går mellom Tusse og Digerud i Frogn. Veiens lengde er 5,8 km. Eksterne lenker. 082 Frank Bursley Taylor. Frank Bursley Taylor (født 1860, død 1938) var en velstående glasiolog fra Great Lakes i USA som skrev til Geological Society of America i 1908 at kontinenter var i bevegelse på jordoverflaten, at en grunthavsregion i Atlanterhavet markerer hvor Afrika og Sør-Amerika gikk sammen, og at kollisjon mellom kontinenter kunne føre til fjelldannelse. Frank Bursley Taylor's ideer om kontinentaldrift ble videreført av Alfred Wegener i Tyskland fire år etter, men selv med Wegener's ekstensive ekstra undersøkelser ble ikke ideene akseptert før på 1960-tallet da nye bevis ble lagt fram av Harry Hess, Fred Vine og Drummond Matthews. De motsatt tilsvarende kystlinjene til kontinentene var allerede observert av Abraham Ortelius i det 16. århundre, men hadde alltid manglet troverdighet. Referanser. Taylor, Frank Bursley Bursley Taylor, Frank Bursley Taylor, Frank Bursley 1-krone (dansk mynt). 1-krone er en dansk mynt i sirkulasjon. Den har samme design som 2 og 5-krone mynten. Fylkesvei 52 (Akershus). Fylkesvei 52 i Akershus går mellom Kinn og Furu i Ås. Traséer: Kinn – Klommestein (1,1 km), Fjøser – Furu (1,6 km). Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 152 Eksterne lenker. 052 Valget i Sør-Afrika i 1948. Valget i Sør–Afrika i 1948 ble avholdt den 26. mai 1948. Lederen for Herenigde Nasionale Party, Daniel François Malan, frontet forbud mot blandingsekteskap og svarte fagforeninger og for en strengere gjennomføring av jobbreservering. På denne plattformen av apartheid, som politikken ble kalt for første gang, trakk Malan og hans parti stemmer fra velgere fra landsbygda og beseiret statsminister Jan Smuts og hans United Party. Smuts tapte til og med sin egen representasjonsplass i Standerton. Herenigde Nasionale Party og deres koalisjonspartner, Afrikaner Party, vant 79 plasser mot deres motstandere fra United og Labour Party sine 74 plasser, selv om Herenigde Nasionale Party hadde fått 140 000 stemmer mindre enn det totale antallet stemmer som motstanderne fikk. Herenigde Nasionale Party dannet etter dette regjering med Malan som statsminister, tok det nye navnet Nasjonalistpartiet og styrte i Sør-Afrika frem til 1994. 1948 Fylkesvei 30 (Akershus). Fylkesvei 30 i Akershus går mellom Sander og Stokstad i Ski. Traseer: Sander – Skoro (0,8 km), Skoro – Stokstad (9,2 km) Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 152 og riksvei 154 Eksterne lenker. 030 Valget i Sør-Afrika i 1994. Valget i Sør–Afrika i 1994 var det første frie valget som ble avholdt i Sør-Afrika etter slutten av apartheid. Derfor var det også det første som ble holdt med allmenn stemmerett. Valget ble utført under ledelsen til Independent Electoral Commission (IEC). Millioner stilte seg i kø i den tre dager lange stemmeperioden. Totalt ble 19 726 579 stemmer talt opp, og 193 081 ble forkastet som ugyldige. African National Congress havnet rett utenfor et to tredjedelers flertall. ANC–ledere valgte å danne en trepartiregjering sammen med Nasjonalistpartiet og Inkatha Freedom Party. Datoen 27. april er nå en offentlig fridag i Sør–Afrika, Freedom Day. Resultater i provinsvalgene. 1994 Sør-Afrika SOAK. Stor-Oslo Airsoft Klubb (SOAK) er en Oslobasert Airsoftklubb dannet den 27. april 2004 etter fusjoneringen av fire regionale klubber (Follo, Røa, Nordstrand og Oslo). Klubben er medlem av "Norges Airsoft Forbund (NASF)". Brattfjorden. Brattfjorden er en kort fjordarm av Nordfolda i Steigen kommune i Nordland som strekker seg litt over 4 kilometer i østlig retning fra innløpet mellom Stigodden i nord og Kvitneset i sør. Nordsiden er uten bebyggelse og har en bratt stigning opp mot Middagsfjellet (472 moh.) og Ingridtinden (794 moh.). På sørsiden ligger Kvitnesaksla, en stigning opp mot Multindan, Nonstinden (786 moh.) og en spredt gårdsbebyggelse fra Slåttvik i munningen til Brattfjord i fjordbunnen. 3 kilometer langt eid fra Brattfjorden til Helldal ved Vinkfjorden. Stigning opp mot Helldalisen. Slåttvik har anløp av hurtigbåt. Lokal vei, uten videreforbindelse til annet veinett, langs sørsiden til Furuneset, Makkleira og Nyheim. Det bor to fastboende langs fjorden. Fylkesvei 29 (Akershus). Fylkesvei 29 i Akershus går mellom Klokkerud og Sigtun i Ski. Veiens lengde er 5,0 km. Eksterne lenker. 029 Fylkesvei 36 (Akershus). Fylkesvei 36 i Akershus går mellom Jørgenrud og Sværsvann i Ski. Veiens lengde er 9,2 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 33. Eksterne lenker. 036 Fritz Sauckel. Fritz Sauckel, egentlig Ernst Friedrich Christoph Sauckel (født 27. oktober 1894 i Haßfurt ved Schweinfurt i Bayern i Tyskland, død 16. oktober 1946 i Nürnberg), var en tysk nasjonalsosialistisk politiker. Han var gauleiter i Thüringen 1927–1945, medlem av den tyske riksdagen i 1933. Han hadde æresgraden "Obergruppenführer" i SA og SS. Fra 1942 var han i Berlin som arbeidsminister og leder for arbeidsprogrammet med slavearbeidere. Han ble dømt og henrettet ved Nürnbergprosessen. Bakgrunn. Sauckel hadde en enkel og noe fattig bakgrunn, men hadde hva han selv omtaler en flittige og samvittighetsfull far som arbeidet som postmann og en omsorgsfull, men sykelig mor som arbeidet som syerske. Etter bare fem års skolegang dro han i 1909 som 15-åring til sjøs for å lette familiens vanskelige økonomi. Han fikk først hyre som kahyttsgutt på en norsk tremastet skonnert, senere var også også på et tilsvarende svensk fartøy. I 1912 opplevde han forlis utenfor kysten av Skottland. Da første verdenskrig brøt ut hadde han vært jorden rundt og hadde hyre som matros på et tysk fartøy underveis til Australia. De ble oppbrakt og internert som krigsfanger i Frankrike. Han hadde spart opp en del midler med sikte på å hjelpe familien og å få videreutdannelse innen sjømannsyrket, men mistet denne muligheten da krigen brøt ut. Mellomkrigstiden. Fritz Sauckel (i midten) fra åpningen av en tysk kunstutstilling i Paris 1942. Etter fredsslutningen returnerte han i 1919 til Tyskland og fikk arbeid på en kulelagerfabrikk i Schweinfurt. Sparepengene var gått tapt på grunn av inflasjonen. Han opplevde elendigheten i Tyskland etter krigen og ble politisk engasjert, i første omgang i retning av sosialdemokratiet som han opplevde ønsket å gjøre mest med de vanskelige forholdene for arbeiderne i Tyskland. Etter to og et halvt år på kulelagerfabrikken begynte han på en ingeniørskole i Thüringen hvor han gikk i fem år. I 1922 giftet han seg med datteren til en sosialdemokratisk kollega på kulelagerfabrikken. I 1923 meldte han seg imidlertid inn NSDAP da han avviste den internasjonale sosialismen og den marxistiske tenkningen. Han hadde større tro på Adolf Hitlers tanker om nasjonal enhet, om løftene om sosial rettferdighet og forening mellom de intellektuelle og arbeiderne. Han fornyet medlemskapet i NSDAP etter at Hitler ble løslatt i 1925 og engasjerte seg i partibyggingen i Thüringen. I 1925 ble han ansatt som lokal distriktsleder og i 1927 utnevnt til "gauleiter" i Thüringen. Etter en folkeavstemning ble han valgt til ministerpresident i Thüringen i 1932, etter en valgkamp hvor han fikk støtte fra alle partiene, bortsett fra kommunistene. Året etter ble han valgt inn i den tyske Riksdagen og like etter utnevnt til "reichsstatthalter" i Thüringen. Andre verdenskrig. Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939 meldte han seg til tjeneste i Kriegsmarine, men fikk i stedet beskjed om å ta seg av forholdene i Thüringen. Han hadde derfor en relativt tilbaketrukken rolle fram til 21. mars 1942 da han ble kalt til Berlin for å fylle funksjonen som arbeidsminister. Den offisielle tittelen var "Generalbevollmächtigter für den Arbeitseinsatz" («generalfullmektig for arbeidskraftmobiliseringen»), hvilket førte til at han var ansvarlig for deportasjonen av anslagsvis fem millioner slavearbeidere fra okkuperte områder til den tyske industrien. Etter at Tyskland for alvor opplevde militære tilbakeslag utover i 1943, ble oppgavene utvidet til også å gjelde hele den totale mobiliseringen av hele det tyske folk. Han meldte seg for de amerikanske styrkene i Berchtesgaden i mai 1945 og ble internert som krigsforbryter fram til rettsprosessen i Nürnberg startet, og han ble da overført dit. Nürnbergprosessen. Fritz Sauckel på tiltalebenken i Nürnberg, bakerst til høyre Sauckel ble under Nürnbergprosessen anklaget under alle de fire hovedanklagene: planlegging av angrepskrig, forbrytelse mot freden, krigsforbrytelser og forbrytelse mot menneskeheten. Det var en omfattende bevisførsel mot ham, blant annet en rekke dokumenter som han hadde undertegnet. Men det kom fram at han også hadde beordret en human behandling av arbeiderne, så lenge kostnadene kunne holdes lave, noe som medførte at dette påbudet ble ignorert lokalt. Blant de som hadde presset Sauckel var rustningsminister Albert Speer som stadig savnet arbeidskraft i rustningsindustrien. Men under Nürnbergprosessen la Speer alt ansvar for arbeiderne over på Sauckel, til tross for at også Speer var kjent med hvilke forferdelige forhold som den arbeidskraften han forlangte levde og døde under. Også Kruppfabrikkene i Essen nøt godt av den arbeidskraft som Sauckel skaffet dem. Det ble under den senere Krupp-prosessen slått fast at det i 1944 var hele 70 000 tvangsarbeidere bare i Kruppkonsernets fabrikker. Alfried Krupp von Bohlen und Halbach ble under Krupp-prosessen dømt til 12 års fengsel for dette. Sauckel selv forsvarte seg med at han bare hadde fulgte ordrer, blant annet fra Speer. Videre hevdet Sauckels assistent Walter Stothfang i retten at Sauckel hadde fått kritikk fra Martin Bormann og Heinrich Himmler fordi Sauckel tok for mye hensyn til de utenlandske arbeiderne og behandlet dem for godt. Sauckels forsvarer Robert Servatius la ned påstand om full frifinnelse da handlingene bundet i en full lojalitet til Hitler og at Sauckel ikke hadde noen mulighet til å forstå omfanget av de anklagene som var rettet mot ham. Men 1. oktober 1946 ble han kjent skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten og dømt til døden ved hengning. Sauckel anket dette, under henvisning til at det hadde vært feil i simultanoversettelsen og at dette hadde forverret hans situasjon i retten, men dette ble avvist av retten. Natten til 16. oktober 1946 ble han hengt sammen med ni andre dødsdømte. På skafottet erklærte han «"Ich sterbe unschuldig, mein Urteil ist ungerecht. Gott beschütze Deutschland!"» («Jeg dør uskyldig, dommen mot meg er ikke riktig. Gud beskytte Tyskland!»). Fylkesvei 105 (Akershus). Fylkesvei 105 i Akershus går mellom Nesodden kirke og Fjellstrand i Nesodden kommune. Veiens lengde er 4,8 km. Eksterne lenker. 105 Yngve Slettholm. Yngve Slettholm (født 28. desember 1955) er en komponist, politiker, soldat i Frelsesarmeen og administrerende direktør i Kopinor. Slettholm avla sin diplomeksamen ved musikkhøgskolen i 1980, og begynte en komponist-karriere innenfor samtidsmusikk. I perioden 1982-1986 var han leder for interesseorganisasjonen Ny Musikk. Etter dette reiste han til USA og studerte hos Morton Feldman (1986–88) mens han arbeidet med sin doktorgrad. Slettholm har mottatt flere priser for sine verk, foruten en rekke studie- og arbeidsstipendier. På tross av bred anerkjennelsen er det ikke alle som forstår eller liker hans samtidsmusikk. Til slikt uttaler Slettholm: «Det ville være forferdelig om det eneste som skulle stå igjen etter vår tid var det som behaget alle!» Slettholm har allsidig undervisningspraksis, som strekker seg fra instruktør- og dirigentvirksomhet i korpsbevegelsen via skoleverket til stilling som førsteamanuensis i komposisjon og satslære ved Norges musikkhøgskole. Slettholm har vært politisk engasjert i KrF i mange år, og har blant annet vært nestleder for Oslo-partiet. Hans politiske karriere nådde sitt høydepunkt da han fra 2001–2005 var statssekretær i Kultur- og kirkedepartementet under statsråd Valgerd Svarstad Haugland. Foruten komposisjoner innenfor samtidsmusikk, har Slettholm bidratt med et bredt spekter av komposisjoner for kor og brassband i Frelsesarmeen. Slettholm er fra 2006 ansatt som administrerende direktør i rettighetsorganisasjonen Kopinor. Siden 2007 har han også vært dirigent for Templet Hornorkester, Frelsesarmeen, en oppgave han også har hatt i mange år tidligere. Mamelodi. Mamelodi er en township i Sør-Afrika øst for Pretoria. Navnet på townshipen skal være en forkortelse av Mama Melody. Mamelodi har et av Sør-Afrikas viktigste fotballag, Mamelodi Sundowns, som vant den sør afrikanske ligaen i 1996. Fylkesvei 108 (Akershus). Fylkesvei 108 i Akershus går mellom Alværn og Alvern brygge og mellom Flaskebekk og Flaskebekk kai i Nesodden kommune. Traséer: Alværn – Alvern brygge (1,2 km), Flaskebekk – Flaskebekk kai (1,3 km) Eksterne lenker. 108 Francis Dereham. Francis Dereham (død 10. desember 1541) var sekretær for Katarina Howard, Henrik VIII av Englands femte hustru. Før hun giftet seg med kongen hadde Dereham og Katarina et forhold, som varte inntil hun ble hoffdame for Anna av Kleve. Dereham ble ansatt som sekretær ved Hampton Court Palace etter at Katarina gifte seg med kongen. Dette ble antagelig arrangert av Agnes Tilney, enkehertuginne av Norfolk for å hindre at han røpet forholdet. Da et medlem av hertuginnens hushold gjorde Thomas Cranmer oppmerksom på forholdet fortalte Cranmer kongen om det i et brev. Dette utløste en etterforskning som førte til at hertuginnen, Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, Thomas Culpeper og dronningen selv ble arrestert. Under forhør tilstod Dereham å ha hatt et forhold til Katarina før hun giftet seg, men han hevdet at de ikke hadde vært intime etter at hun giftet seg med kongen. Han hevdet også at Thomas Culpeper hadde erstattet ham som objekt for Katarinas lyster. Hvordan han kan ha kjent til dette er usikkert; forholdet mellom Culpeper og dronningen må ha foregått i dypeste hemmelighet. Dokumenter som kan ha bevist forholdene ble høyst sannsynlig brent av Agnes Tilney, ettersom det er dokumentert at hun gikk gjennom hans saker og ødela brev. Cranmer fant at Dereham og Katarina så ut til å ha hatt en kontrakt om ekteskap, noe som var like bindende som selve ekteskapet, særlig hvis paret hadde seksuell omgang. Dersom dette var korrekt ville ekteskapet med kongen være ugyldig. Saken tok en annen vending da et kjærlighetsbrev fra Katarina ble oppdaget; det beseglets de involvertes skjebne. Dereham ble henrettet for høyforræderi ved hengning, trekking og kvartering ved Tyburn. Culpeper ble også henrettet, men fordi han hadde vært en av kongens favoritter tidligere ble hans dom omgjort til halshogging. Katarina ble halshogd i Tower of London i februar 1542. Agnes Tilney ble tilslutt løslatt, ettersom hun bare hadde hatt en perifer rolle i dramaet, mens Jane Boleyn, vicomtesse Rochford ble henrettet samme dag som dronningen. Derehams og Culpepers hoder ble plassert på London Bridge. Katarina skrev i et brev til Henrik VIII en tilståelse der hun beskrev forholdet med Dereham: «… Francis fikk meg gjennom mye overtalelse med på sine onde hensikter, og fikk først ligge på min seng i sin bluse og bukse, og etterpå i senge, og tilslutt lå han naken med meg, og brukte meg på slik måte som en mann gjør med sin kone, mange og flere ganger, og vårt selskap endte nesten et år før Hans Majestet ble gift med min frue Anna av Kleve og varte ikke lenger enn et kvart år eller litt mer…». Brevet var signert Katarina Howard, 7. november 1541. Roger av Hoveden. Roger av Hoveden, eller Howden (død ca 1201), var en engelsk krønikeskriver på slutten av 1100-tallet som også kommenterte norsk historie. Liv og verk. Fra hans navn og fra hans skrifter er det antatt at han var innfødt av byen Howden i East Yorkshire. Ingenting er kjent om han før året 1174. Han var da hos kong Henrik II av England som sendte ham fra Frankrike på et hemmelig oppdrag til lordene i Galloway i sydlige Skottland. I 1175 opptrer han igjen som en forhandler mellom kongen og et antall av de religiøse husene i England. Den interesse som Roger av Hoveden viste for geistlig saker og mirakler kan antyde at han kanskje var en klerk i kirken. Dette forhindret ham dog ikke fra å fungere i 1189 som dommer for skogene i grevskapene Yorkshire, Cumberland og Northumberland. I løpet av denne tiden er det antatt at han arbeidet på sitt verk "Gesta Henrici II et Gesta Regis Ricardi". Denne krøniken ble formelt tilegnet Benedict av Peterborough, også kalt Abbas Benedictus, abbed av Peterborough, som fikk manuskriptet skrevet av for sitt bibliotek. Verket er arbeidet til en velinformert mann med forbindelser til hoffet og tilbøyelig til være på kong Henrik IIs side. Han begrenser seg til historiske hendelser i utlandet og hans tone er klart upersonlig. Han legger ved noen offisielle dokumenter og åpenbart har han flere steder informasjon fra andre som han ikke siterer ved navn. Det er et brudd i hans verk for året 1177 hvor de eldste dokumentet slutter. Verket begynner ved jula 1169 og ender i 1192. Det er derfor i form av et fragment som dekker deler av styrene til Henrik II og Rikard I. Roger av Hoveden dro på det tredje korstog sammen med Rikard I av England, møtte kongens følge i Marseille i august 1190. Året etter var han i følget til Filip II av Frankrike og da han kom tilbake 1192 begynte å han å sette sammen sin "Chronica", en generell historie om England som begynte i år 732, året da slaget ved Poitiers ble utkjempet mellom styrkene til frankernes Karl Martell og en massiv muslimsk invasjonsarmé, og fram til hans egen tid. Fram til året 1192 gir hans fortelling lite som ikke kjennes fra andre skrifter. For perioden 732 til 1148 trekker han hovedsakelig fra en bevart, men ikke utgitt krønike, "Historia Saxonum sive Anglorum post obitum Bedae" (British Museum manuscript Reg. 13 A. 6) som ble satt sammen rundt 1150. Fra 1148 til 1170 benytter han "Melrose-krønikene" og en samling med brev som behandler striden rundt Thomas Becket. Fra 1170 og 1192 benytter han sitt tidligere verk "Gesta Henrici II et Gesta Regis Ricardi", reviderer teksten og legger til noen nye dokumenter. Fra 1192 er "Chronica" en uavhengig og ukopiert autoritet. Han er iherdig upersonlig og gjør ingen anstrengelser på en litterær stil, siterer dokumenter i sin helhet og fastholder en annalistisk metode. Hans kronologi er stort sett nøyaktig, men det er feil som viser at han nedtegnet hendelsene etter en viss tidsavstand. Både på hendelser i utlandet og ved spørsmål om innlandspolitikk er meget godt informert. Hans praktiske erfaring som administrator og hans offisielle forbindelser har tydeligvis gjort ham i stand til å forstå hendelser bedre enn mange andre krønikeskrivere. Han er spesielt nyttig for historikere på punkter som angår forfatningsmessig historie (som i sitatet over). Hans verk bryter brått av i år 1201, skjønt han synes å hatt til hensikt å føre krøniken videre. Antagelig døde han i det samme året. Thomas Culpeper. Thomas Culpeper (død 10. desember 1541) var et medlem av det engelske hoffet under Henrik VIII. Han var fjernt beslektet med Howardslekten som var svært mektig, spesielt etter kardinal Wolseys fall i 1529. Det ser ut til at Culpeper kom i kongelig tjeneste mens Anne Boleyn var dronning. Det er ikke noe dokument som viser at han traff Anne eller kongens neste kone, Jane Seymour, hvilket tyder på at hans karriere ikke tok av før etter 1537. Culpeper skal ha vært en svært tiltrekkende mann. Han ble beskrevet som «en vakker yngling», og var en av kongens fremste favoritter. Henrik VIII utnevnte ham til gentleman ved kongens "Privy Chamber", hvilket betydde at han hadde mye kontakt med kongen. Han hadde blant annet ansvaret for å kle på og av kongen, og sov ofte i hans rom. Da Anna av Kleve ankom England var Culpeper en av de privilegerte som tok henne imot. Forhold med Katarina Howard. I 1540 ble Culpeper oppdaget av Henrik VIIIs femte hustre, den unge Katarina Howard. Innen 1541 tilbrakte de mye tid sammen, ofte alene og sent på kvelden. Anne Boleyns svigerinne, enken Jane Boleyn, vicomtesse Rochford, hjalp dem å arrangere dette. Affæren mellom de to skulle ende tragisk for de involverte. Det gikk historier om dronningens indiskresjoner ved hoffet, og på et tidspunkt ble Thomas Cranmer oppmerksom på at dronningen hadde hatt et forhold til sin sekretær, Francis Dereham. Dette forholdet hadde blitt avsluttet før hun giftet seg med kongen, men skapte allikevel betydelige problemer. Dereham valgte å avlede oppmerksomheten fra seg selv ved å fortelle erkebiskop Cranmer om forholdet mellom Culpeper og dronningen; hvordan han kan ha kjent til dette er uvisst. Culpeper ble arrestert, men både han og dronningen nektet for at det var noe mellom dem. Under en ransaking av hans rom ble det funnet bevis for forholdet, i form av et kjærlighetsbrev fra dronningen. Om de hadde et seksuelt forhold eller ikke er fortsatt et tema som diskuteres av historikere, men brevet viser tydelig at dronningen hadde sterke følelser for ham. Det er uvisst om Culpeper hadde romantiske følelser for dronningen, eller om det dreide seg om politiske ambisjoner. Med en mindreårig tronarving og en syk konge kunne det være meget lønnsomt å være en av dronningens favoritter. Fall og henrettelse. Etter at forholdet var bevist ble Culpeper arrestert etter ordre fra kongen. Han ble i desember 1541 stilt for retten sammen med Francis Dereham, som var tiltalt for å ha hatt seksuell omgang med Katarina før hun giftet seg. Medlemmer av dronningens hushold vitnet mot dem for å redde seg selv. Under saken ble det fremstilt som om dronningen hadde forført Culpeper, men det er usikkert om det var det som faktisk skjedde. Under tortur tilstod han å ha hatt et seksuelt forhold med dronningen, og både Culpeper og Dereham ble funnet skyldige og dømt til døden. Den vanlige straffen for høyforræderi var hengning, trekking og kvartering. Både Dereham og Culpeper bad om benådning til en mindre grusom henrettelsesmetode, og Culpeper fikk som en av kongens tidligere favoritter innvilget dette og ble halshogd på Tyburn. Dereham ble ikke benådet. Begges hoder ble stilt ut på London Bridge. Culpeper ble gravlagt ved St Sepulchre-without-Newgate. Dronningen og Lady Rochford ble henrettet i februar 1542. Os Skytterlag. Os Skytterlag er et skytterlag tilsluttet Det Frivillige Skyttervesen i Os i Hordaland. Laget ble stiftet i 1891 og har i mange år vært en av de største og mest aktive kulturbærere i Os kommune. Os Skyttarlag har i dag aktive medlemmer i aldersgruppen fra 10–80 år. Laget har på landsskytterstevner hentet både konge, prins og prinsessetitler men er nok mest kjent i skytterkretser som arrangør av blant annet Landskytterstevnet. Os skytterlag har vært med på å arrangere dette stevnet 6 ganger etter krigen. Første gang i 1947, deretter 1952, 1967, 1977, 1992 og sist i år 2002. Laget stillte også som kandidat til å arrangere Landsskytterstevnet i 2012 sammen med fire andre skytterlag, men på Skyttertinget i Førde i 2008 ble det bestemt at LS 2012 skulle arrangeres på Voss. Lords Spiritual. Lords Spiritual er betegnelsen på de 26 biskopene fra Den engelske kirke som sitter i House of Lords i Det britiske parlamentet. De andre lordene kalles "Lords Temporal". Den skotske kirke er presbyteriansk, og har derfor ingen biskoper som kan inngå blant Lords Spiritual. Kirken i Wales og Den irske kirke er ikke lenger statskirker, og har derfor ikke representasjonsrett. Biskopene av de fem store setene, fem bispedømmer med spesiell historisk betydning, er alltid blant Lords Spiritual. Disse er Canterbury, York, London, Durham og Winchester. Resten av plassene fylles av de 21 som har høyest ansiennitet i bispekollegiet. Biskopene av Sodor og Man og Gibraltar kan ikke sitte i overhuset ettersom deres territorier ligger utenfor Storbritannia. Kråkberget. Kråkberget er ei bygd i Bø kommune i Nordland. Stedet ligger på Langøya, ved Møklandsfjorden nord i kommunen. Kråkberget var tidligere fergested på riksvei 820, med fergeforbindelse til Sandset i Øksnes, men fergeforbindelsen ble nedlagt da Ryggedalstunnelen ble åpnet i 1980. I dag ligger et turistsenter ved det tidligere fergestedet på Kråkberget. Turistsenteret ble totalskadet av brann både i 2000 og 2004, men er bygd opp igjen. Kråkberget tilhørte Øksnes kommune fram til 1. januar 1964. Elizabeth Blount. Elizabeth Blount (født ca. 1502, død 1540), kjent i sin samtid som «Bessie» var en av Henrik VIII av Englands elskerinner. Hun var datter av sir John Blount fra Shropshire, som hadde blitt slått til ridder under Henrik VII. Han var en lojal undersått, som var med Henrik VIII under felttoget i Frankrike i 1513. Lite er kjent om Elizabeth utover at han skal ha vært svært vakker. Som ung pike ble hun hoffjomfru for Henrik VIIIs første hustru, Katarina av Aragon. Der tiltrakk hun seg kongens oppmerksomhet omkring år 1517, da hun var femten år gammel. Forholdet varte en tid, lenger enn de andre forholdene kongen hadde. Den 15. juni 1519 fødte hun en sønn, Henry FitzRoy, som var kongens uektefødte sønn. Etter dette endte forholdet av ukjente grunner, og kongen gikk i stedet inn i et forhold med Mary Boleyn. Forholdet med Elizabeth ble viktig for kongen, fordi det beviste at han var i stand til å produsere en mannlig arving. På et tidspunkt, før han sønn Edward ble født, ser det ut til at han planla å legitimisere Henry FitzRoy, og ha utnevnte gutten til hertug av Richmond og Somerset. Etter at forholdet med kongen hadde endt ble Elizabeth gift med Gilbert Tailboys. Etter dette forsvinner hun mer eller mindre ut av den kongelige historie, bortsett fra at en kapellan i 1529 kommenterte at Bessie hadde vært vakrere enn kongens forlovede, Anne Boleyn. Den 18. juni 1536 døde hennes sønn, sannsynligvis av tuberkulose. Henns mann gikk også bort, og hun giftet seg med Edward Clinton, 1. jarl av Lincoln. De fikk en datter, Katherine Clinton (død før 14. august 1621, da hun ble gravlagt), som ble gift med William Burgh, 2. baron Burgh og mor til Thomas Burgh, 3. baron Burgh. Elizabeth Blount skal som sin sønn også ha dødd av tuberkulose i 1540. Haßfurt. Byvåpenet Haßfurt er en by i Bayern i Tyskland. Byen er hovedstad Haßberge distrikt og ligger ved elven Main. Den ligger omtrent 20 km øst for Schweinfurt og 30 km nordvest for Bamberg, samt omtrent 40 km nordøst for Würzburg. Byen har 13 502 innbyggere (pr 31. desember 2006). Fylkesvei 303 (Akershus). Fylkesvei 303 i Akershus går mellom Bassengåsen og Blystadlia i Rælingen. Veiens lengde er 2,1 km. Eksterne lenker. 303 Fylkesvei 385 (Akershus). Fylkesvei 385 i Akershus går mellom Stalsberg og Strømmen stadion i Skedsmo. Traséer: Stalsberg – Strømmen kirke (0,6 km), Sagdalen skole – Strømmen stadion (1,5 km). Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av fylkesvei 159 Eksterne lenker. 385 David Hodges (CSI). David Hodges er en rollefigur i CBS-dramaserien. Han spilles av Wallace Langham. Rollefigurens navn skrives på samme måte som det tidligere Evanescence-medlemmet David Hodges navn. Tungenes fyr. Tungenes fyr ligger på Tungeneset i Randaberg kommune i Rogaland fylke. Fyret ble etablert i 1828 og nedlagt i 1984. I dag brukes det som fyrmuseum. Fyret er innredet slik det var da fyrmesteren bodde på fyret, ca. 1930. Det er også sjøbrukssamlinger med en unik båtsamling. Fylkesvei 378 (Akershus). Fylkesvei 378 i Akershus går mellom Stalsberghagen og Strømmen rådhus og mellom Bassengåsen og Strømmen stasjon i Skedsmo. Traséer:Stalsberghagen – Strømmen rådhus (0,6 km), Bassengåsen – Strømmen stsjon (1,3 km) Eksterne lenker. 378 Wallace Langham. Wallace Langham (født 11. mars 1965 i Fort Worth i Texas) er en amerikansk skuespiller har spilt i flere berømte TV-serier enten i gjesteroller eller som hovedperson. Han er sannsynligvis mest kjent for sin rolle som David Hodges i den populære amerikanske krimserien. Ludvig XII av Frankrike. Ludvig XII av Frankrike (født 27. juni 1462, død 1. januar 1515), kjent som «Folkets far» (fransk "Le Père du Peuple") var Frankrikes 35. konge og den eneste fra hans gren av huset Valois, Valois-Orléans. Han styrte landet fra 1498 til sin død, og drev en svært aktiv utenrikspolitikk. Bayonne. Bayonne (; occitansk og baskisk Baiona'") er en by og kommune i departementet Pyrénées-Atlantiques i regionen Aquitaine i det sør-vestlige Frankrike. Byen ligger der elvene Nive og Adour møtes. Sammen med Anglet, Biarritz, Saint-Jean-de-Luz og flere mindre kommuner utgjør Bayonne et urbant område med 178 965 innbyggere (folketelling 1999), hvorav 40 078 i Bayonne. Bayonne er hovedbyen i den tidligere provinsen Labourd i Fransk Baskerland. Økonomi. I byens økonomi spiller metallbearbeidende og kjemiske foretak en rolle. Før var våpenproduksjon viktig, blankvåpen som kan settes på et gevær, Bajonett, er oppkalt etter byen. Kjente Produkter fra Bayonne er Sjokolade, Skinke ("Jambon de Bayonne)" og brennevin ("Izarra)". Liste over fotballdommere som har dømt VM-finalen. Dette er ei liste over fotballdommere som har dømt VM-finalen. Catherine Woodville. Catherine Woodville (også stavet Katherine; født ca. 1442, død ca. 1509) var en engelsk adelskvinne. Hun var søster av Elizabeth Woodville, som giftet seg med Edvard IV av England. Catherine var datter av Richard Woodville, 1. jarl Rivers og Jacquetta av Luxembourg. Det er usikkert når og hvor hun ble født. Etter Buckinghams henrettelse for høyforræderi giftet hun seg med Jasper Tudor, 1. hertug av Bedford, som døde i 1485. Hennes tredje mann, Richard Wingfield, overlevde henne. Fylkesvei 352 (Akershus). Fylkesvei 352 i Akershus går mellom Ellingsrudelva og Bassengåsen i Lørenskog. Veiens lengde er 7,4 km. Eksterne lenker. 352 Terry Balsamo. Terry Balsamo (født 8. oktober 1972 i Tampa, Florida) er en amerikansk gitarist. Han er medlem av og gitarist i det Grammy-vinnende rockebandet Evanescence og tidligere gitarist i alternativ metal-bandet Cold. Kjetil Flatin. Kjetil Flatin (født i Seljord 19. november 1879, død 3. november 1960) var en norsk spelemann fra Seljord i Telemark. Han kjøpte plassen Ramberg, der han bodde livet ut. I første halvdel av 1900-tallet var Kjetil Flatin blant de fremste spelemennene i landet. Flatin var kjent for sin klare tone, samt en bevisst bruk av dynamikk, noe som var uvanlig og nytt i norsk folkemusikk. Flatin begynte tidlig å spille hardingfele, og den første fela si laget han selv. Han spilte i bryllup allerede som 8-åring. Seksten år gammel deltok han på kappleik i Bø og tok 2. premie. Han vant flere 1. premier ved kappleiker på hardingfele. De viktigste kan nevnes: Landskappleiken Bergen i 1904, der han fikk 1. premie sammen med Aslak Lundtveit og Olav Mo, og Edvard Grieg skal ha vært én av dommerene, og Landskappleiken i Oslo i 1910, der Johan Halvorsen var én av dommerene. I slekta til Kjetil Flatin finner vi framstående spelemenn som Olav Bægjuv, Øystein Langedrag og Leiv Sandsdalen. Flatin førte videre «Myllarspelet» etter Sandsdalen. Han spilte også mange slåtter etter Lars Fykerud og Olav Groven. Han reiste land og strand rundt og holdt konserter, noe han fortsatte med i mange tiår. Han var i USA på konsertferd i to år, fra 1904 til 1906. I 1911 fikk han Telefylkets Ungdomslags æresdiplom. Han var fast spelemann på den store jubileumsutstillingen i 1914 på Frogner i Oslo. Datteren Signe Flatin (1912–1975) ble en dyktig hardingfeleutøver og reiste på mange konsertferder med sin far. Hun ble gift med spelemannen Leiv Neset. Kjetil Flatin har spilt inn flere slåtter i NRK. Til 80-års-dagen hans i 1959 laget Eivind Groven et radioprogram («Folkemusikkhalvtimen») med de to. Kjetil Flatin var en dyktig felemaker og lagde mer enn 200 hardingfeler. En periode gikk han i lære hos Gunnar Røstad. Kjetil Flatin komponerte også en del slåtter. Little Linford. Little Linford er en landsby i Milton Keynes i England. Den ligger omkring halvannen km vest for Newport Pagnell, nær M1. Landsbyen har ennå ikke vokst sammen med det urbane området i Milton Keynes, i motsetning til Great Linford. Little Linford utgjør sammen med Haversham et verdslig sogn. Navnet Linford er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «krysningsstedet med lønnetrær». I "Domesday Book (1086) nevnes landsbyen som Linforde. Det første navneleddet ble lagt til for å skille den fra Great Linford. Sognekirken er viet til St. Leonard. Uranienborgparken. Uranienborgparken er en park på en høyde på Uranienborg i Oslo. Uranienborg kirke ligger i parken. Parken. Uranienborgparken avgrenses av en gangvei og mur mot Holtegata i nordvest, Uranienborgveien i nordøst, og Josefines gate, Holtegata og Uranienborg skole i syd. Parken ligger på en høyde (52 meter over havet) og terrenget i parken skråner ned mot Josefines gate. Parken er 17 mål stor, av dette 13 mål nord for kirken. I parken står en bronsestatue av Hans Nielsen Hauge, utført av Sigurd Nome og oppsatt i 1971. Uranienborg barnehage ligger i nordenden av parken. Parken forvaltes og stelles av bydel Frogner. «Urraparken» er et viktig sted for handlingen i Lars Saabye Christensens roman "Beatles". Historie. Omkring Uranienborg kirke sto en skogpark (Uranienborgskogen), mye større enn dagens park. Skogen fikk dels parkmessig behandling i løpet av 1700-tallet. Skogen var kjent for sin fine utsikt og høye furutrær, og var et populært utfartssted på 1800-tallet. Kommunen kjøpte skogen i 1874 med sikte på å bygge kirke og legge det resterende ut til boligtomter. Kirken ble innviet i 1886. Vedtaket om parkmessig opparbeidelse kom i 1896, etter et mellomspill der 2500 kvadratmeter av tomten var bestemt tilbudt som sted for landets tekniske høyskole. Terrenget ble planert i 1904-1905 og parken nord for kirken ble opparbeidet i 1905-1908, med 2500 kroner samlet inn av en damekomité og 6000 fra kommunen. Alle furutrærne ble tatt ned. Området syd for kirken utsprengt og planert i 1909. Lekeplass syd for kirken kom i 1922. Husmødrenes barnehage ble startet i dagens lokaler i nordenden av parken i 1954. Barnehagen ble overtatt av kommunen ved bydel Frogner i 2002. I 1994 ble det plantet 16 nye trær til erstatning for de som tas ned. Et forslag om å ta noe av parken til barnehage ble avvist av bydelsutvalget i 2006. Fylkesvei 355 (Akershus). Fylkesvei 355 i Akershus går mellom Fjellhamarveien og Robsrud i Lørenskog. Veiens lengde er 3,8 km. Eksterne lenker. 355 Askjesundet bru. Askjesundet bru er ei bru som krysser Askjesundet mellom øyene Mosterøy og Sokn i Rennesøy kommune i Rogaland. Brua er en del av europavei 39. Den er 170 meter lang og ble åpnet i 1991. Elizabeth Craig. Elizabeth Josephine Craig (født 16. februar 1883, død 7. juni 1980) var en britisk kokebokforfatter. Craig var medlem av Order of the British Empire og "Fellow" av Royal Society for the encouragement of Arts, Manufactures & Commerce. Åmøybrua. Åmøybrua er ei bru som forbinder øya Sokn og Vestre Åmøy i Rennesøy kommune i Rogaland. Brua er en del av fylkesvei 441, og ble bygd som en del av Rennfast-prosjektet, åpnet i 1992. Paul Huntington. Paul Huntington (født 17. september 1987) er en engelsk fotballspiller, som spiller som forsvarer for det engelske laget Leeds United. Huntington ble en del av Newcastle United School of Excellence 1. juli 2004, fra Trinity School i Cumbria. Som skolegutt spilte han på Wembley, og vant den nasjonale U18-cupen med skolen sin i 2004. Etter å ha imponert på juniorlaget, ble han forfremmet til reservelaget sent i 2004 for å møte hardere motstand og for å samle erfaring. Han debuterte for reservene 7. desember samme år. Newcastle møtte Middlesbrough på hjemmebane og vant 3-0. Hans første kamp for U18, kom bare femten dager senere. U18 ble slått 1-0. I juli 2005 signerte han sin første proffkontrakt med klubben. Første gang han var involvert på førstelaget var i Intertotocupen mot ZTS Dubnica og Deportivo samme måned som han signerte proffkontrakten. Huntington ble sittende på benken hele tiden. Sommeren samme år ble han tildelt "Wor Jackie Milburn"-prisen, som hvert år deles ut til en fremtidig stjerne i Nordøst-England. På begynnelsen av 06-sesongen, ble Huntington gjort til kaptein, av daværende sjef for akademiet Glenn Roeder, for Newcastles U18-lag. Men på grunn av hyppige besøk på reservelaget, spilte han ikke alle kampene for juniorene. Drakensberg. Drakensberg (afrikaans: "Drakensberge", nederlandsk "Drakensbergen"; «Dragefjellene») er en fjellkjede på Sør-Afrikas østkyst. Lesotho ligger inne i denne fjellkjeden. Høyeste topp er Thabana Ntlenyana på 3482 moh. På zulu kalles fjellene uKhahlamba ("barriere av spyd"), og på sesotho for Maluti (eller "Maloti"). a> viser fjellkjedens utstrekning og form «Amfiteatret» i Royal Natal nasjonalpark Fjellkjeden strekker seg gjennom 1000 km av Sør-Afrikas østlige del, hovedsakelig fra sørvest til nordøst, med en nordvestlig forlengelse som utgjør Lesothos nordøstlige grense. På vestsiden av fjellene renner elvene Oranje og Vaal; og på østsiden renner flere små elver, av hvilke Tugela-elven er den største. Fjellkjeden er grensen mellom KwaZulu-Natalprovinsen og Free Stateprovinsen. Etter Thabana Ntlenyana er de høyeste toppene Mafadi (3 450 moh) "Makoaneng" (3 416 moh), Njesuthi (3 408 moh) "Champagne Castle" (3 377 moh), "Giant's Castle" (3 315 moh) og "Ben Macdhui" (3 001 moh). Alle disse ligger på grensen til Lesotho, nord for Lesotho blir toppene lavere. Geologisk sett er Drakensberg en rest av det opprinnelige afrikanske platået. Fjellene har en hette av basalt på opptil 1500 m tykkelse, med sandstein under og nedenfor. Dette har skapt et landskap med bratte sider og mange tinder. I sandsteinen er det mange huler, og flere av dem inneholder hulemalerier. Området er populært blant fjellklatrere og fotturister. Det faller regelmessig snø i området. I det sørlige Drakensberg ligger alpinanlegget "Tiffindell", som er åpent fra sent i mai til tidlig i september. Det kan falle opptil 2,5 m snø i gode år. Regn og tåke forekommer hele året. I filmen 2012 blir fjellkjeden mot slutten av filmen den høyeste fjellkjeden i verden, på 11.376 meter. Flere av de høyereliggende områdene i Sør-Afrika er vernet som viltreservater eller villmarksområder. Nasjonalparken uKhahlamba / Drakensberg nasjonalpark i KwaZulu-Natal ble i 2000 utnevnt til verdensarvområde. Begrunnelsen for verdensarvstatus er flerdelt: Området inneholder flere steder med bemerkelsesverdig bergkunst, som er et vitnesbyrd om San-folkets levemåte og trosforestillinger. Området verdsettes også for dramatisk natur med usedvanlig skjønnhet, og som tilholdssted for flere endemiske og truede fugle- og plantearter. Parken er også omfattet av Ramsar-konvensjonens vern av våtmarksområder. Verneområdene omfatter ikke Lesothodelene av fjellkjeden. Den best kjente nasjonalparken i fjellkjeden er "Royal Natal nasjonalpark", hvor et bemerkelsesverdig «amfiteater» utgjør kildene for Tugelaelven, og byr på Tugelafallene, verdens nest høyeste fossefall. Panorama over Giant's Castle, Drakensberg, Sør-Afrika Fylkesvei 353 (Akershus). Fylkesvei 353 i Akershus går mellom Vittenberg og Losby i Lørenskog. Traséer: Vittenberg – Skårersletta (4,2 km), Øvre Finstad – Losby (3,4 km) Eksterne lenker. 353 Fylkesvei 354 (Akershus). Fylkesvei 354 i Akershus går mellom Thurmanskog og Vallerud og mellom Sørli og Haneborg i Lørenskog. Traséer: Thurmannskog – Vallerud (1,3 km), Sørli – Knatten (1,0 km), Knatten – Haneborg (1,5 km) Eksterne lenker. 354 Fylkesvei 464 (Nordland). Fylkesvei 464 i Nordland går mellom Engavågen og Åmnøyhamna i Meløy kommune. Veien er fastlandsforbindelsen til Grønøya og Åmøya. Veien er 18,3 km lang. Eksterne lenker. 464 HMS «Victory». HMS «Victory» er et britisk linjeskip. HMS «Victory» fikk kjølen strukket i 1759 og heiste kommando i 1778. I sin aktive karriere deltok skipet i en rekke trefninger og flere store slag. Mest kjent er HMS «Victory» for å ha vært admiral Horatio Nelsons flaggskip under slaget ved Trafalgar. I dag er HMS «Victory» et museumsskip i Portsmouth i England og mottar hvert år over 300 000 besøkende. Eksterne lenker. Victory Ivan Eklind. Ivan Henning Hjalmar Eklind (født 15. oktober 1905 – død 23. juli 1981) var en svensk fotballdommer som i i 1934 dømte VM-finalen mellom og som Italia vant 2–1 i Roma. Eklind var den andre dommeren til å dømme en VM-finale. Den første var belgiske John Langenus. Eklind dømte også i fotball-VM 1950. Valget i Sør-Afrika i 1910. Valget i Sør–Afrika i 1910 ble holdt for parlamentet i Unionen Sør-Afrika den 15. september 1910. South African Party under general Louis Botha vant et knapt flertall. Den provisoriske regjeringen under statsminister Botha ble dermed bekreftet. 1910 Liste over visekonger i Ny-Spania. Dette er en liste over visekonger i Ny-Spania. I tillegg til visekonger, inneholder denne listen spansk leder av høyest rang i kolonitiden, før bestemmelse om den første visekonge, eller når der ikke var visekonge. Eksterne lenker. Visekonger Ny-Spania Wieslaw Fiedor. Wieslaw Fiedor (født 26. januar 1964) er en polsk funksjonshemmet skiskyter og langrennsløper (sitteski). Han fikk begge beina amputert etter en togulykke, og konkurrerer i klassen LW12. John Langenus. John Langenus (født 8. desember 1891 i Antwerpen i Belgia, død 1. oktober 1952 i Antwerpen i Belgia) var en belgisk fotballdommer som dømte historiens aller første VM-finale mellom og. Kampen endte 4–2 til Uruguay som spilte på hjemmebane. Langenus var en av tre europeiske dommere som dømte i fotball-VM 1930. De øvrige to dommerne var landsmannen Henri Christophe og Thomas Balway fra Frankrike. De tre dommerne reiste med skipet "Conte Verde" fra Villefranche-sur-Mer som ligger litt øst for Nice 21. juni 1930. På samme skipet var Jules Rimet, troféet og fotballrepresentanter fra Frankrike, Romania og Belgia. Også ombord i skipet var Costel Radulescu, s trener. Han var også linjemann i to kamper Romania ikke spilte i. Langenus dømte i sommer-OL 1928 hvor han var dommer i blant annet bronsefinalen i Amsterdam. To år senere skulle han dømme i fotball-VM. Han dømte fire kamper i mesterskapet; to kamper i gruppespillet, en semifinale og finalen. Før avspark i finalen ble det full krangel. Begge lagene krevde å spille med sin egen ball. Da kom dommer Langenus med forslaget at de bytter ball i pausen. Langenus dømte også i fotball-VM 1934 og fotball-VM 1938. Han la opp i 1945. Valget i Sør-Afrika i 1915. Valget i Sør–Afrika i 1915 ble holdt for parlamentet i Unionen Sør-Afrika. South African Party under general Louis Botha vant valget, men fikk ikke flertall i parlamentet. Statsminister Bothas regjering ble dermed sittende, men Botha døde i 1919, og Jan Smuts overtok som statsminister. 1915 Sør-Afrika Harghita. Harghita er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Transilvania. Administrasjonssenteret er byen Miercurea Ciuc. Befolkningen er 326 222 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har fire municipiu, fem byer og 58 comună. Gorj. Gorj er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Oltenia. Administrasjonssenteret er byen Târgu Jiu. Befolkningen er 387 308 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, seks byer og 62 comună. Gryte (kokekar). thumb thumb Gryte er et kar for tilbereding av varm mat på en komfyr, kokeapparat eller åpen flamme, i dag gjerne laget i rustfritt stål eller aluminium. Små gryter med langt skaft eller håndtak kalles også kasseroller. Gryter som brukes på gassbluss har gjerne tynn bunn for at varmen skal ledes raskt gjennom metallet. Mange foretrekker da et kokekar i aluminium som leder varme svært godt. På den annen side er gryter i aluminium vanskelige å rengjøre. Gryter for elektriske komfyrer har gjerne tykk bunn. De kan være laget av jern eller rustfritt stål og har ofte et innlegg av kobber eller andre legeringer i bunnen som leder og fordeler varmen effektivt. Bunnen skal være plan for å få en best mulig anleggsflate og kontakt mellom kokeplaten og gryten. Stålgrytene er lettere å holde rene enn gryter av aluminium, men de er tyngre å håndtere. Gryter i disse metallene kan også brukes på induksjonskomfyrer – i motsetning til gryter i lettmetall. Gryter som brukes på bål, åpen flamme eller vedkomfyr har gjerne avrundet bunn. Ofte lages de i støpejern. Mens andre gryter gjerne har ører eller skaft, har disse grytene hank slik at de enkelt kan henges over et bål, en peisflamme og samtidig kan løftes opp eller bort fra varmen med en hånd. En spesiell variant er leirgryter som i moderne tid (1980-tallet) ble markedsført i Norge og en rekke europeiske land under varemerket Römertopf. Leirgryter er i utstrakt bruk både på Balkan og i en rekke afrikanske land. Leirgryter gir smakfull og saftfull mat, men stiller svært store krav til renhold da de må skylles under rennende vann i minst 15 minutter etter bruk og man kan ikke bruke såpe eller rengjøringsmidler da disse vil sette smak i maten ved neste gangs bruk. Til de fleste gryter hører et lokk, gjerne laget i samme materiale som selve gryten eller i glass. For å forenkle rengjøring og i noen grad forhindre fastbrenning og sviing i bunnen, er mange moderne gryter utstyrt med et slippbelegg. Mest kjent er sannsynligvis Teflon. På veien fra grytene til bordet går maten gjerne via serveringsfat, -skåler og –boller. En rekke moderne gryteserier er imidlertid designet med tanke på at maten som tilberedes i dem også skal serveres i dem på matbordet. Marcin Kos. Marcin Kos (født 25. september 1970) er en polsk funksjonshemmet skiskyter og langrennsløper. Han er født uten armen, på grunn av morens medisinbruk under svangerskapet, og konkurrerer i klassen 7. Valget i Sør-Afrika i 1920. Valget i Sør-Afrika i 1920 ble holdt for parlamentet til Unionen Sør-Afrika. Nasjonalistpartiet vant valget, men fikk ikke flertall i parlamentet. Statsminister Jan Smuts regjering ble sittende. 1920 Giurgiu (fylke). Giurgiu er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Giurgiu. Befolkningen er 297 859 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har én municipiu, tre byer og 51 comună. Punk metal. Punk metal (også kjent som metalpunk) er en fellesbetegnelse på en kryssningssjanger som krysser heavy metal med punk rock. Band som spiller under denne termen kryser ofte ekstrem metal og Hardcore punk-sjangerene. Craiova. Craiova er en by i Romania, hovedsete for Dolj fylke, et av de viktigste akademiske, kulturelle og industrielle sentra i Romania. Byen er beliggende i det sørvestlige hjørne av landet. Øivind Benestad. Øivind Bård Benestad (født 6. mars 1954) er en norsk prest og informasjonsmann. Øivind Benestad er særlig kjent i massemediene som en aktiv debattant i saker om verdispørsmål (herunder homofili), blant annet som motstander av kjønnsnøytral ekteskapslov i Norge. Bakgrunn og arbeid. Øivind Benestad er oppvokst i Bærum. Han kommer fra en musikkinteressert familie, og er sønn av musikkviteren Finn Benestad og musikkpedagog Inge Benestad (dansk). Han er utdannet ved Menighetsfakultetet i Oslo og ordinert prest i Den norske kirke. Han har tidligere arbeidet 22 år i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (NKSS), deriblant 10 år som studentprest i Portugal og 5 år som studentprest i Agder, det vil si overfor studenter ved høgskoler på Sørlandet. Benestad arbeider i dag som informasjonskonsulent ved den internasjonale, kristne organisasjonen Åpne Dørers Norgeskontor i Kristiansand i Vest-Agder, en organisasjon som siden 1955 har delt ut bibler og drevet evangeliseringsarbeid blant forfulgte kristne i flere land. Øivind Benestad har vært spesielt engasjert i tradisjonell kristen etikk og fremholder Bibelens ord som grunnleggende for det norske samfunnet. Han mener dessuten at ekteskapet er biologisk begrunnet, og har iherdig forsvart «mor-far-barn-relasjonen» og tilsvarende kjempet mot kjønnsnøytral ekteskapslov som han mener vil forandre samfunnets ekteskapsforståelse og få dramatiske konsekvenser. Benestad er også initiativtaker og koordinator av "Verd å vente på"-kampanjen som gav ut boka "Verd å vente på: en ressursbok om ungdom og sex" på Lunde forlag i 2004. Han er dessuten hovedredaktør for bladene "Homofili og kristen tro" og "Kjønnsnøytral ekteskapslov? Nei takk!" samt prosjektleder for de kristne nettstedene www.ekteskapet.no www.homofili.com og www.morfarbarn.no som blant annet står bak en underskriftaksjon mot kjønnsnøytralt ekteskap. Øivind Benestad ble i 2009 valgt inn i Agder bispedømmeråd som en av tre lekrepresentanter. Han er firmenning av Esben Esther Pirelli Benestad. Gryte (topografi). Gryte, som topografiske begrep, betegner en avrundet forsenkning i terrenget. Begrepet kan brukes om alt fra en en liten grop som gir en lun og avskjermet plass for soling for en person eller to til et stort og markert fenomen, for eksempel Oslogryta. En annen type gryter i terrenget er jettegryter. Shawn Crawford. Shawn Crawford (født 14. januar 1978 i Van Wyck, Sør-Carolina) er en amerikansk friidrettsutøver. Siden 2001-sesongen har Crawford tilhørt verdenstoppen i sprint, og har feiret de største triumfene på 200 meter. Under VM 2001 i Edmonton tok han bronse på 200 meter. Under OL 2004 i Athen hadde han håpet å ta tre medaljer: på 100 meter, 200 meter og med det amerikanske laget på 4 x 100 m stafett. På den første distansen, 100 meter, måtte han imidlertid nøye seg med fjerdeplass, på plassen bak Maurice Greene. På 200 meter gikk det bedre – han tok gull på den svært gode tiden 19,79. På den siste konkurransedagen på friidrettsbanen var USA storfavoritter til å vinne kortstafetten. De måtte imidlertid nøye seg med sølv, da Storbritannia løp inn til en overraskende gullmedalje. Under Sommer-OL 2008 i Beijing tok han sølv på 200 meter. Juvenalis. Juvenalis (= latin for «ungdommelig»), egentlig Decimus Junius Juvenalis(ca 55 - ca 135 e.Kr.) var en romersk dikter. Han var særlig kjent for sine bitre satirer om Romas moralske forfall. Detaljene om hans liv er uklare. Referanser i hans egne tekster til kjente personer var aktive på slutten av 100-tallet gir en tilnærmet datering. Martial nevner en lærd venn av seg flere ganger, kalt Juvenalis, og det er trolig samme person. Juvenalis bygger da også en del på Martials epigrammer, uten å navngi ham. En nå tapt innskrift fra Aquinum refererte til en offiser ved navn... NIVS IVVENALIS, som kan ha vært satirikeren. Plinius den yngre nevner omtrent det som fantes av skrivende personligheter i Roma på sin tid, men ikke Juvenalis. Vi må helt til Lactantius ca to hundre år senere før vi møter Juvenalis igjen. De kristne må ha verdsatt hans moralisme og kritikk av Roma, for det var i deres miljø han for første gang ble populær og lest av flere. I hele middelalderen ble han bevart og lest i klostrene. Grunnen til at hans satirer har overlevd, kan være at et fåtall manuskripter lå bortgjemt, og ble gjenoppdaget av de kristne mye senere. "Juvenalis" kan rett og slett ha vært et kallenavn som svært få i samtiden kjente identiteten til, et pseudonym som trygget forfatteren om hans skrifter hadde falt i gale hender. Dette kan også forklare at ingen lot til å kjenne mannen i hans samtid. I henhold til det vitriol og skarpe vesen til Lucilius, opphavsmannen til romersk satire som sjangre, og innenfor en poetisk tradisjon som også omfattet Horatius og Persius, skrev Juvenal minst 16 dikt i daktylisk heksameter som dekket en encyklopedisk rekke av emner innenfor den romerske verden. Mens "Satirene" er en levende kilde for studiet av oldtidens Roma fra en bredt perspektiv, deres komiske uttrykk som gjør bruk av utsagn funnet i dem som enkle fakta ganske problematiske. Ved første blikk kan "Satirene" bli lest som en brutal kritikk av (det hedenske) Roma, kanskje noe som sikret at de overlevde i manuskriptene i skrivestuene i kristne klostre, en flaskehals i bevaringen da det store flertallet av oldtidens tekster gikk tapt. Erki Nool. Erki Nool (født 25. juni 1970 i Võru) er en tidligere estisk friidrettsutøver. Nool var tikjemper og kjempet i verdenstoppen fra midten av 1990-årene, da han under VM 1995 kom på 4. plass med 8268 poeng. Under VM 2001 i Edmonton tok han sølv med ny personlig rekord på 8815 poeng. Han har også to EM-medaljer, gull fra 1998 med 8667 poeng og sølv fra 2002 med 8438 poeng. Karrierens høydepunkt kom under OL 2000 i Sydney, der han vant gullmedalje med et resultat på 8641 poeng. Dermed ble Nool folkehelt i Estland. I de to dagene tikampøvelsen varte, hadde barn i Estland skolefri, for å kunne følge konkurransen via TV. Da han kom tilbake fra Sydney, ble han møtt av 80 000 mennesker på flyplassen i Tallinn. Hertug av Buckingham. Hertug av Buckingham er en tittel i Det forente kongerikes adelskalender. Den har tidligere vært opprettet i Englands adelskalender og Storbritannias adelskalender. Hertugen er også marki av Buckingham, og det fantes tidligere en jarl av Buckingham. Første opprettelse. Tittelen ble først opprettet 14. september 1444 for Humphrey Stafford, 6. jarl av Stafford. Han var sønn av Anne av Gloucester, datter av Thomas av Woodstock, jarl av Buckingham, som i sin tur var yngste sønn av Edvard III av England. Stafford var en viktig støttespiller for Huset Lancaster under Rosekrigene, og falt i slaget ved Northampton i juli 1460. Han ble etterfulgt av sin sønnesønn Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham, som hjalp Rikard III av England da han krevde tronen i 1483. Senere samme år snudde han og ledet et opprør mot Rikard III, ble arrestert og henrettet for høyforræderi. Sønnen Edward Stafford, 3. hertug av Buckingham fikk tittelen tilbake da Henrik VII kom til makten i 1485, men ble henrettet på grunn av sin motstand mot kardinal Thomas Wolsey, Henrik VIIIs viktigste rådgiver. Tittelen døde ut med ham; det samme gjelder titlene jarl av Stafford og baron av Stafford. Andre opprettelse. Hertugdømmet ble opprettet for andre gang i 1623 for Jakob Is favoritt George Villiers, 1. hertug av Buckingham. Han ble utnevnt til baron Whaddon, vicomte Villiers (1616) og jarl av Buckingham (1623). Som minister under Karl I var han ansvarlig for krigføring mot Spania og Frankrike. Han ble myrdet av en puritansk fanatiker i 1628, mens han forberedte en ekspedisjon for å unnsette hugenottene ved La Rochelle. Sønnen George Villiers, 2. hertug av Buckingham var en viktig rådgiver under Karl II, og utgjorde sammen med Anthony Ashley-Cooper, 1. jarl av Shaftesbury den protestantiske aksen i Cabalministeriet. Han døde uten arvinger i 1687. His son, George Villiers, 2nd Duke of Buckingham, was a notable advisor in the reign of Charles II, and, along with Lord Ashley made up the protestant axis of the famous Cabal Ministry. When he died in 1687, the title again became extinct. Tredje opprettelse. Tittelen hertug av Buckingham og Normanby ble opprettet i 1703 for John Sheffield, 1. hertug av Buckingham og Normanby, vokter av geheimeseglet og president for Det kongelige råd under dronning Anne. Fjerde opprettelse. Den fjerde opprettelsen kom i 1822. I 1784 ble George Nugent-Temple-Grenville utnevnt til marki av Buckingham. Han var blant annet stattholder i Irland. Hans sønn Richard Temple-Nugent-Brydges-Chandos-Grenville ble i 1822 utnevnt til hertug av Buckingham og Chandos. Hertug av Buckingham og Normanby (1703). Se hertug av Buckingham og Normanby. Hertug av Buckingham og Chandos (1822). Se vicomte Cobham. Gryterett. En gryterett eller gryte er en varm matrett hvor alle ingrediensene tilberedes og/eller serveres i ett og samme kokekar. Eventuelt tilbehør som ris eller poteter kan tilberedes for seg. I dagens husholdning er en gryte ofte ensbetydende med lett- og hurtiglagde halvfabrikata fra poser og pakker som bare tilsettes vann og stekt kjøttdeig og gis et raskt oppkok før servering. Men gryteretter kan i sin opprinnelige form være både avanserte, tidkrevende og velsmakende festmåltider. Et eksempel på slik festmat er småmat fra Hallingdal, som kan kalles både en gryterett og ei tykksuppe. Blant klassiske gryteretter er for eksempel frikassé som kan lages med kjøtt fra høne, kalv eller lam. Frikassé betyr egentlig stuing og i denne sammenhengen gjelder dette retter laget i ett kokekar, tilsvarende det engelske "stew". Nært dette er den franske basisretten pot-au-feu, en gryte med kokekjøtt, grønnsaker, krydder og urter etter tilgang og smak. Andre klassikere er bouillabaisse fra Marseille med opptil 12 forskjellige typer fisk, skjell, muslinger og krepsdyr samt hvitvin, hvitløk, løk, tomat, basilikum, fennikel og safran. Coq au vin er basert på spekket kylling som kokes med vin, sopp og hvitløk. En spesiell variant er retter som tilberedes i leirgryter (såkalt Rømertopf), som er utbredt på Balkan og i en del afrikanske land og var et motefenomen i Norge og flere andre europeiske land på 1980-tallet, inntil manglende kunnskap om eller tid til renhold førte til flere tilfeller av matforgiftning. Den mest populære gryterett i Norge tenker man gjerne ikke på som gryterett, men fårikål oppfyller alle kriteriene i definisjonen på en gryterett. Signe Flatin Neset. Signe Flatin Neset (født i Seljord 11. desember 1912, død 30. juli 1975) var en norsk hardingfeleutøver fra Seljord i Telemark. Signe Flatin og Kjetil Flatin på spelferd Signe Flatin Neset var datter av spelemannen Kjetil Flatin og bodde på plassen Ramberg ved kommunegrensa mellom Seljord og Kviteseid, helt til hun giftet seg med spelemannen Leiv Neset fra Modalen og flyttet til Skien. Hun var blant de fremste utøverene på hardingfele i sin samtid. Signe Flatin begynte tidlig å spille hardingfele, og allerede som 14 -åring reiste hun sammen med faren rundt om i landet og holdt konserter. I 1960 ble hun den første kvinnen som vant en 1. premie i hardingfele klasse A på landskappleiken. Fram til 2005 var hun fremdeles den eneste. Signe Flatin Neset spilte første gang i radio så tidlig som i 1934, og hun spilte inn mer enn 100 slåtter, både for Arne Bjørndals samling i Bergen og for NRK. Hun spilte mye sammen med Torbjørg Ås Gravalid i sin ungdom, senere også med Leiv Neset. Rolf Myklebust skrev i boken sin at hun var blant de beste spelemennene i landet. Dalen vår. "Dalen vår" er et lokalhistorisk tidsskrift som utgis til medlemmer av Soknedalen lokalhistoriske forening tre ganger årlig. Heftet, som tar for seg lokalhistorie fra Soknedalen i Ringerike kommune, kom ut første gang i mars 1994 og trykkes i et opplag på ca. 700 eksemplarer. Redaktør fra starten har vært Else Marie Abelgård. De internasjonale øylekene 2009. De internasjonale øylekene 2009 (De 13. internasjonale øylekene) ble avholdt på Åland i perioden 27. juni til 4. juli 2009. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. Påmeldte. Alle de 25 medlemsøyene deltok med aktive utøvere i konkurransene på Rhodos. Medaljestatistikk. De to norske deltagerøyene deltok. Frøya deltok med svømmere og et herre fotballag, Hitra med friidrettsutøvere og et dame volleyballag. Den eneste norske medaljen i mesterskapet kom da Hitras Turi Malme tok seiren i halvmaraton for damer. Hun klarte også en 7. plass på 10000 meter. Fotballaget fra Frøya endte på en åttendeplass, mens Hitras volleyballjenter endte sist på 14. plass. De internasjonale øylekene 2011. De internasjonale øylekene 2011 (De 14. internasjonale øylekene) ble avholdt på Wight i perioden 25. juni til 1. juli 2011. Arrangør av øylekene er International Island Games Association. Påmeldte. Alle de 24 medlemsøyene er påmeldt til konkurransene på Wight. Antall deltagere påmeldt i parentes. Prince Edward Island var påmeldt, men trakk seg senere fra konkurransen, og deretter fra International Island Games Association. Tromsdalen stadion. Tromsdalen stadion er et fotballstadion i Tromsø, og hjemmebanen til fotballaget Tromsdalen Fotball. Arenaen ligger i Tromsdalen. Tromsdalen stadion ble tatt i bruk i 1983. Publikumsrekorden er 3200, og er satt under en kamp mellom Tromsdalen og Glimt i 1992. Vesterålen skyttersamlag. Vesterålen skyttersamlag ble opprettet i 1907 og består av skytterlagene Andenes (Andøy), Bø (Bø i Vesterålen), Dverberg (Andøy), Melbo (Hadsel), Sortland (Sortland) og Tretinddalen (Øksnes). Dverberg skytterlag var først ute med å arrangere stevne på elektroniske skiver i Vesterålen, siden har de andre lagene kommet etter. Det er nå bare på Melbo at det skytes på pappskiver både på 200- og 100-meteren (skivetrekk), og på Sortland (skivetrekk på 100-meteren). Skytterlag. Stiftet 1881. 10 skiver på 200 meter, 5 skiver på 100 meter (Kongsberg). Publikumsvisning inne på skytterhuset. Stor parkeringsplass. Stiftet 1881. 30 skiver på 200 meteren, 20 skiver elektronikk, 10 skiver på 100 meteren, 8 skiver på innendørsbanen 15m elektronikk, ferdig høsten 2007. (Alle Kongsberg). Publikumsvisning inne på skytterhuset. Stor parkeringsplass. Har flere ganger arrangert Landsdelskretsstevnet for Nord-Norge (NNM). Stiftet 1883. 8 skiver på 200 meter, 6 skiver på 100 meter (Sius Ascor). Starter bygging av nytt skytterhus i høst (2007). Stor parkeringsplass. 10 skiver på 200 meter (anvises fra grav), 8 skiver på 100 meter (skivetrekk). Stor parkeringsplass. Sortland Stiftet 1896. 7 skiver på 200 meter (Megalink), 8 skiver på 100 meter (skivetrekk). Publikumsvisning inne på skytterhuset. Stor parkeringsplass. 5 skiver på 200 meter, 5 skiver på 100 meter (Kongsberg). Publikumsvisning inne på skytterhuset. Stor parkeringsplass. Faste stevner. Alle lag arrangerer feltstevner, og et av disse er også Samlagsstevnet i feltskyting. Alle stevnene inngår i Vinterkarusellen, der skytterne får poeng etter plassering i hvert stevne de har deltatt i. Bø skytterlag arrangerer Draugenstevnet og Sikantreffen (baneskyting), og Tretinddalen skytterlag arrangerer Øksnesstevnet (baneskyting). (Samme helg.) Det arrangeres også skyting om Den Norske Skyttermedalje. Melbo skytterlag arrangerer Vesterålstreffen (baneskyting), og Sortland skytterlag arrangerer Medaljestevnet (baneskyting). (Samme helg.) Samlagsstevnet arrangeres midit i august (ca 2 uker etter Landsskytterstevnet), og går på omgang blant lagene. I år er det Sortland som står som arrangør. Det skytes feltskyting på lørdag, og lagskytinger og baneskyting på søndag. Andenes skytterlag og Dverberg skytterlag arrangerer Andøytreffen. Det er ett feltstevne og to banestevner. Feltstevnet veksler mellom Andenes og Dverberg, slik at i år har Dverberg banestevne på lørdag, og Andenes har feltstevne på lørdag og banestevne på søndag. Første helgen i september avsluttes sesongen. Avslutningsstevnet går også på omgang blant lagene. Alle stevnene inngår i Skyttercupen, der skytterne får poeng etter plassering i hvert stevne de har deltatt i. Ole Kamben. Ole Kamben (født 20. desember 1961) er en norsk fotballdommer som dømmer for Bamble Idrettsforening. Kamben begynte å dømme i 1978 og han har vært dommer i Adeccoligaen siden 1995. Han har også dømt i Tippeligaen. Kamben er politi av yrke. Morten Høgberg. Morten Høgberg (født 18. januar 1974) er en norsk fotballdommer som dømmer for Manglerud Star. Han kom innpå i tippeligakampen mellom Vålerenga og Molde 4. mai 2008 da hoveddommer Jonny Ditlefsen ble skadet. Han dømte i 1. divisjon i 2009-sesongen. Rune Nordby. Rune Nordby (født 10. oktober 1971) er en norsk fotballdommer som dømmer for Tveita Idrettslag. Han dømte sin siste kamp 24 juni 2007. Ham Kam – Hønefoss 2-0 på Briskeby gressbane. Assistentdommere: Rune Akselsen og Anders Michael Velo. Rune Nordby fortsetter i dommerkomiteen i Oslo Fotballkrets. Han ble stående med 102 kamper i Adeccoligaen. Bjørn Hansen (dommer). Bjørn Hansen (født 5. oktober 1966) er en norsk fotballdommer som dømmer for Kolbotn Idrettslag. Hansen begynte å dømme i 1982 og han har vært dommer i Adeccoligaen siden 1994. Han har også dømt i Tippeligaen. Frank Vik. Frank Vik (født 12. juni 1968) er en norsk fotballdommer som dømmer for Begby Idrettslag. Dagdrøm. En dagdrøm er fantasier, drømmer og illusjoner man kan ha i dagliglivet. Når man dagdrømmer kommer man inn i en slags trance der du ser for deg ting og kommer inn på nye tanker mens man er våken. Man kan dagdrømme når som helst, både på skolebenken og på venteværelset. Lunde Forlag. Lunde Forlag AS er et mellomstort, norsk forlag som først og fremst utgir kristen litteratur i forskjellige sjangre for barn og voksne, men også mer allmenne bøker. Lunde forlag er tilknyttet konsernet Lunde Holding som i tillegg driver bokhandler i kjeden Bok & Media, bibelforlaget Norsk Bibel og tidsskriftet Fast Grunn. Forlaget har sin egen bokklubb, Bokklubben Perspektiv. Lunde Forlag ble grunnlagt i Bergen 1905 av Andreas O. Lunde og overtatt av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) i 1944. Forlaget flyttet til Oslo midt i 1950-åra og er nå etablert på Sinsen. Lunde har hovedkontor på Fjellhaug sammen med Misjonssambandet. Pikene fra Avignon. Pikene fra Avignon ("Les Demoiselles d'Avignon") er tittelen på et berømt bilde av Pablo Picasso, malt i 1907 som bidrag til en minneutstilling om Cézanne. Dette maleriet sies å innlede kubismen i billedkunsten. Kvinnene på bildet har ansikter som ser ut som afrikanske masker, med kantede trekk og fordreide kropper. Bandaklumpen. Bandaklumpen er en fjelltopp i Sylmassivet, det sentrale fjellmassivet i Sylan i grensestrøkene av Trøndelag over mot Jämtlandsfjellene. Toppen ligger i Tydal kommune. Bandaklumpen ligger nær Nedalshytta. Med bil kommer man til Nedalshytta via Brekken som ligger langs vegen fra Funäsdalen eller Røros. Kjør mot Væktarstuggu og Stugudal. Løypa till Bandaklumpen fra Nedalshytta er den samme som løypa mot Ekorrdörren. Man trenger bra utrustning da det er ganske steinfylt og bratt terreng om man vil gå opp på toppen av Bandaklumpen. Stigrundtjern. Stigrundtjern, eller Stigtjern eller Rundtjern, er et vann i skogstraktene mellom Bjørkelangen og Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Gjeddebestanden og fisken i Stigrundtjern er liten. Det finnes litt abbor i vannet. Norli Gruppen. Norli Gruppen AS er Norges største bokhandlerselskap med over 70 bokhandler over hele landet under butikknavnet Norli. Hovedkontoret lå tidligere i Drammen men ble flyttet til Oslo i 2009. Selskapet omfatter også en større nettbokhandel. Selskapet har omkring 700 ansatte og en omsetning på over 1,4 milliarder kroner. Etter å ha ekspandert kraftig i årene 2001 - 2008 fikk selskapet i 2008 økonomiske problemer, og Aschehoug forlag måtte med hjelp av Den norske Bank ta over familien Lauritzens aksjer i februar 2009. Norli Gruppen ble etablert i 1999/2000 da Lauritzen Bokhandel as i Drammen og Aschehoug forlag as slo sammen sine butikker til Lauritzen-Norli Gruppen, hver med 50% av aksjene. Denne bokhandelgruppa skiftet navn til Norli Gruppen i 2001. Butikkene utgjorde flere store bokhandels-selskaper: Lauritzen i Drammen og Oslo, Norli i Universitetsgata i Oslo, en bokhandel som ble etablert av forlagsbokhandler Olaf Norli allerede i 1890, overtatt av Aschehoug i 1985 og er i dag Nordens største, Melvær i Bergen, Olafsen Bok og Papir i Tønsberg og Sandefjord, Mox-Næss i Trondheim, Bokhandelen i Steinkjer, Landmark Libris på Gjøvik, Juul-Møller i Oslo (Fra 2002) og P.M. Danielsen i Arendal (fra 2003). Norli Gruppen er den største leverandøren av skolebøker til norske grunnskoler og videregående skoler. I oktober 2010 inngikk Norli Gruppen AS og NorgesGruppen Bok og Papir AS avtale om å fusjonere Nordli og Libris. Kjedenavnene skulle beholdes. Det nye selskapet blir eid med 51 % av Aschehoug og 49 % av NorgesGruppen Sofie Johannesdotter. Sofie Johannesdotter (født 24. august 1839 i Ärtemark, Dalsland i Sverige, død 22. februar 1876 i Halden) var en svensk giftmorderske, bosatt og virksom i Norge. Bakgrunn. Sofie Johannesdotters foreldre var fattige husmannsfolk og hennes teoretiske utdannelse var mangelfull selv til 1800-tallet å være. Først i sitt 15. år lærte hun å lese som forberedelse til konfirmasjonen. Denne siste begivenhet inntraff i 1854, med karakteren «mindre godt». Hun kunne lese og skrive, men manglet forøvrig teoretiske kunnskaper. I 1867 emigrerte hun til Norge. Etter en tid på bomullsspinneriet i Halden fikk hun i 1868 arbeide som hushjelp hos grosserer Niels Anker Stang i Halden. Forbrytelse. Sofie Johannesdotter kom raskt på kant med sine medtjenere i grossererens hus, og en rekke av dem skal ha sluttet i tjenesten på grunn av Sofies oppførsel. Gjennom mesteparten av sin tjenestetid stjal hun fra sin arbeidsgiver. Den 16. oktober 1869 myrdet hun en annen av tjenerne i huset, Maren Johannesdatter, med arsenikk utblandet i en kopp te. Giften hadde Sofie fått sendt fra sin søster i Sverige. Motivet skal ha vært krangel; de to var ikke venner. Maren hadde akkurat sagt opp og skulle forlate tjenesten få dager senere for å gifte seg. Den 12. oktober 1872 ga Sofie sin arbeidsgiver Cathrine Elisabeth Foyn Wiel (fru Stang) arsenikk, men først den 16. oktober døde husfruen av forgiftningen. Motivet ser ut til å ha vært hat; fru Stang hadde gjentatte ganger forsøkt å gi Sofie sparken, men grossereren hadde hver gang intervenert til Sofies fordel. Sofie hadde flere ganger sagt til andre ansatte i huset at noen burde drepe fru Stang. Den 10. oktober 1874 ga hun sin arbeidsgiver Niels Anker Stang arsenikk, han døde samme kveld. Grossereren hadde endelig oppdaget at Sofie stjal fra ham, og hadde besluttet å la henne gå. Dette ble nå forhindret. Den 18. januar 1875 ga hun den 16-årige Mathilde Wiel arsenikk, men piken døde ikke av giften. Hun hadde imidlertid mén av forgiftningen resten av livet. Mathilde var fra Eidsberg, men bodde i Halden hos sin slektning, fru Stang, i forbindelse med skolegang. Motivet for dette drapsforsøket ser ut til å ha vært at Sofie var blitt satt til å pleie Mathilde under en influensa, og at hun ville kvitte seg med denne arbeidsoppgaven. Mathilde Wiel levde til 1903, og giftet seg med en svensk-amerikansk metodistprest. Hun skrev flere kristne sanger. Den mest kjente er "Si allting til Jesus". Den 10. februar 1875 tente Sofie på huset etter først å ha flyttet sine egne eiendeler ut. Hele huset brant ned, men ingen personer kom til skade. Etterforskning. Sofie Johannesdatters arrestasjon fulgte vesentlig på grunnlag av rykter. Den 23. mars 1875 ble gravene til grossereren og hans hustru åpnet, og likene fraktet til Ebenezer Sykehus i Halden for obduksjon. Sofie ble dagen etter ført til sykehuset og konfrontert med likene. Hun tilsto da mordene på sine to arbeidsgivere. Obduksjonen viste rikelige mengder med arsenikk i de to likene. Den 31. mars 1875 tilsto hun også mordet på Maren Johannesdatter og mordforsøket på Mathilde Wiel. Likeledes tilsto hun brannstiftelsen og tallrike små tyverier hun hadde begått hos grossereren. Hun var også mistenkt for å ha myrdet en gartner, sin egen far, samt for et mordforsøk på en eldre frøken, men benektet disse til sin død. Den 12. mai 1875 ble Maren Johannesdatters lik gravet opp og analysert for arsenikk. Rettssak og eksekusjon. Den 19. juli 1875 ble Sofie Johannesdotter dømt til døden etter kriminallovens (1842) § 14-1. Den 6. november 1875 ble dødsdommen opprettholdt i Høyesterett. Den 27. november 1875 resolverte kong Oskar II at dødsdommen skulle utføres. Den 18. februar 1876 ble Sofie Johannesdotter halshugget på Borgermesterløkken i Halden. Skarpretteren var Theodor Larsen, og dette var hans tredje forretning. I fengslet hadde Sofie hatt lange samtaler med presten, og var blitt en kristen. Da henrettelsen skulle skje, leste Sofie høyt fra den svenske salmen «Källan», før hun tok presten i hånden, og sa farvel med disse ordene: «Nå går jeg hjem til Jesus, jeg!» Kilder. Johannesdotter, Sofie Johannesdotter, Sofie Johannesdotter, Sofie Zonnebeke. Zonnebeke er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Robert Servatius. Robert Servatius (født 31. oktober 1894 i Köln, død 7. august 1983 samme sted) var en tysk internasjonalt anerkjent jurist. Bakgrunn. Robert Servatius kom fra en middelklassefamilie og tok abitur fra "Friedrich-Wilhelm-Gymnasium" i Köln. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som artillerioffiser. Etter krigen studerte han i årene 1918 til 1922 juss i Philipps-Universität Marburg, Ludwig-Maximilians-Universität München, Humboldt-Universität zu Berlin og Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn. Etter eksamen tok han doktorgraden i juss ved universitetet i Bonn i 1925 og slo seg deretter ned som advokat i Köln. Men han videreførte sine juridiske studier og hadde studieopphold blant annet i London og Paris. I 1929/30 var han et år i Berlin og lærte seg russisk mens han studerte rettsforholdene og forholdene for næringsliv i Sovjetunionen, som han besøkte i 1932. Ved utbruddet av andre verdenskrig ble han skrevet ut som offiser, og tjenestegjorde gjennom hele krigen som frontoffiser. I løpet av krigen ble han forfremmet til major. Nürnbergprosessene. Under Nürnbergprosessen forsvarte han Fritz Sauckel i perioden 1945-1946. I tillegg koordinerte han forsvaret av ledelsen av NSDAP. Under den etterfølgende legeprosessen i Nürnberg fra oktober 1946 – 20. august 1947 forsvarte han den hovedtiltalte Karl Brandt. Under Pohlprosessen (13. januar til 3. november 1947) forsvarte han Franz Eirenschmalz, og under Ministerieprosessen (6. januar til 18. november 1948) forsvarte han Paul Pleiger. Eichmannsaken. a> tar notater mens Servatius følger med fra sin plass i rettsalen. 29. mai 1961 Etter Nürnbergprosessene hadde han privat advokatpraksis, men høsten 1960 ble han bedt om å forsvare Adolf Eichmann i Jerusalem i rettssaken som åpnet året etter. Her bygget han i stor grad forsvaret på om retten hadde jurisdiksjon til å dømme Eichmann, gitt at han var kidnappet og bortført til et land han aldri hadde vært i før, og om retten kunne være upartisk. Videre problematiserte han i hvilken grad Eichmann hadde beslutningsmyndighet, eller passivt måtte følge opp beslutninger tatt av andre. Her fikk en en viss støtte av de uklare ansvarsfordelingene som var innen Det tredje rike. Folkeavstemningen i Sør-Afrika i 1960. Folkeavstemningen i Sør–Afrika i 1960 ble avholdt 5. oktober 1960 og var en folkeavstemning som den hvite minoritetsregjeringen holdt om Unionen Sør-Afrika skulle bryte båndene til det britiske monarkiet og bli en republikk. Det afrikander–dominerte Nasjonalistpartiet som kom til makten i 1948 var republikanere og regnet Sør–Afrikas bånd til tronen som en levning av britisk imperialisme. Men det var ikke før 1960 at statsminister Hendrik Verwoerd holdt en folkeavstemning om saken. Sør–Afrikas hvite ble spurt: «Støtter du en republikk for unionen?» Resultatet viste rett over 52% for en endring. Før folkeavstemningen hadde Verwoerd senket stemmealderen for hvite til 18 år, og han hadde også inkludert de hvite velgerne i Sørvest-Afrika (nå Namibia) i valget. Afrikanderne som mer sannsynlig var for en republikk enn engelsk–språklige hvite sørafrikanere, var også gjennomsnittlig yngre enn dem siden de hadde en høyere fødselsrate. Tilsvarende var afrikanderne den engelsk–språklige hvite i Sørvest–Afrika tallmessig overlegne. Hvite i de tidligere boerrepublikkene Transvaal og Oranjefristaten stemte klart for republikk, i likhet med Sørvest–Afrika. I Kapprovinsen var der en mindre majoritet, mens Natal som hadde flere engelsk–språklige hvite enn afrikaans–språklige, stemte mot. Noen hvite i Natal talte til og med for å trekke seg ut av unionen, men dette ble aldri alvorlig vurdert. Opposisjonspartiet United Party arbeidet aktivt for "Nei", mens det mindre Progressive Party appellerte til tilhengere for en foreslått endring til å forkaste "denne" republikken. De arhumenterte med at Sør–Afrikas medlemskap i Samveldet som medførte privilegerte handelsforbindelser, ville bli truet. National Party hadde ikke utelukket fortsatt medlemskap etter at landet ble republikk, men Samveldet hadde nå nye asiatiske og afrikanske medlemmer som så på apartheidregimets medlemskap som en hemsko mot organisasjonens demokratiske prinsipper. Resultatet var at Sør-Afrika forlot Samveldet da landet ble republikk. Dr Verwoerd lot som om han hadde til hensikt å opprettholde medlemskapet i Samveldet. Ved et møte for statsledere i Samveldet som ble holdt etter folkeavstemningen, tok han opp saken om at hans land skulle bli republikk. Dette burde ikke ha ført til så mange problemer, siden India beholdt sitt medlemskap i Samveldet til tross for at landet ble republikk i 1949, men dr Verwoerd hisset opp en konfrontasjon som førte til at mange medlemmer truet med å trekke seg ut dersom Sør–Afrikas søknad om fornyet medlemskap ble godkjent. Resultatet (i henhold til dr Verwoerds plan) var at medlemssøknaden ble trukket tilbake, noe som betydde at da Sør–Afrika ble republikk, gikk deres medlemskap ut. Mange afrikandere ønsket dette rene bruddet med kolonitidens fortid velkommen. Da Republikken Sør-Afrika ble erklært 31. mai 1961, sluttet dronning Elisabeth II å være statsoverhode, og den siste generalguvernøren i unionen inntok embetet som den første statspresident. Den nye desimerte valutaen, randen, som ikke hadde bilder av dronningens portrett på hverken mynter eller sedler, hadde allerede blitt introdusert før etableringen av republikken. Men den eneste betydelige forskjellen mellom konstitusjonen til republikken og den til unionen, var at statspresidenten var seremonielt statsoverhode, istedet for dronningen og generalguvernøren. National Party bestemte seg for ikke å ha et utøvende presidentskap og adopterte istedet en minimalistisk tilnærming som en forsonende gest mot de engelsk–språklige hvite som var mot republikken. Presidentskapet ble utøvende i 1983 med innføringen av den nye konstitusjonen. På lignende vis forble Union Jack representert i Sør-Afrikas flagg frem til 1994, til tross for at det var upopulært blant mange afrikandere. Sør-Afrika Den tyske demokratiske republikks flagg. Den tyske demokratiske republikks flagg 1959-1990 Den tyske demokratiske republikks flagg var svart, rødt og gult og hadde landets statsemblem i midten. Flagget ble innført 1. oktober 1959 og ble benyttet fram til den tyske gjenforeningen 3. oktober 1990. Det var i størrelsesforholdet 3:5. DDR tok først i bruk samme flagg som Vest-Tyskland, den svart-rød-gule trikoloren som hadde blitt brukt under Weimar-republikken. For DDR var det av betydning at dette flagget var benyttet av den første demokratiske republikken i Tyskland. Flagget ble innført ved lov av 30. mai 1949 og nedfelt i DDRs grunnlov av 7. oktober 1949. Det samme flagget ble stadfestet som DDRs flagg 26. september 1955. Situasjonen var da slik at flaggene for de to tyske statene var identiske, da også Vest-Tyskland benyttet trikoloren uten emblemer. I 1955 ble det skapt et nytt statsemblem for DDR og dette ble i 1959 satt i flagget. Statsemblemet besto av et arrangement av hammer, passer og krans av kornaks, symboler for arbeidere, intellektuelle og bønder. Statsemblemet ble også benyttet i andre flagg for DDR. DDR-flagget ble regnet som forfatningsfiendtlig og bruken av det var forbudt i Forbundsrepublikken Tyskland. Handelsflagg. I perioden fra 1959 til 1973 fantes det et eget handelsflagg der statsemblemet var plassert i kantonen. Handelsflagget ble innført samtidig med den nye nasjonalflagget med statsemblemet, 1. oktober 1959. Fra 1. mai 1973 ble nasjonalflagget gjort også til handelsflagg. Orlogsflagg og andre sjømilitære flagg. Eget flagg for fartøyer i Folkemarinen (tysk: "Volksmarine"), DDRs sjøforsvar, ble innført 5. juli 1966. Dette hadde kommunismens røde farge i duken, med de tyske fargene i gjennomgående vannrette striper midt i duken og med statsemblemet mot en rød skive og med en ekstra krans rundt i midten av flagget. Grensetroppenes fartøyer fikk et flagg som var basert på orlogsflagget, men hadde i tillegg et vertikalt grønt felt ved stangen. Grønt er tradisjonelt politiets og grensevaktenes farge i Tyskland. Dette flagget ble innført i 1962. Samme grønne felt ved stangen fantes også i flagget for skip under grensepolitiet, innført i mai 1960, da med emblemet fra orlogsflagget i en svart, rød, gul duk. Hjelpeskip tilhørende sjøforsvaret fikk i 1966 flagg etter samme modell som orlogsflagget, men med blå duk. av tilsvarende flagg, Den hydrografiske tjeneste hadde i tillegget stilisert fyrtårn i øvre hjørne i flaggets frie ende, mens sjøredningstjenesten hadde en gul dykkerhjelm samme sted. Presidentflagg og flagg for andre statsledere. DDRs president førte 1949-1950 et flagg basert på nasjonalflagget med ordene «PRÄSIDENT» i gult i den røde stripen og «D.D.R.» i svart i den gule stripen. I 1950 ble skrifttypen endret og «DDR» ble skrevet uten punktum mellom initialene. Fra 1951 til 1953 satt DDRs første statsemblem, en hammer omgitt av en krans, i midten av presidentflagget. Senere ble statsemblemet med hammer, passer innkranset av kornaks satt i nasjonalflagget benyttet som presidentflagg. I 1955 endret presidentflagget form. Det ble kvadratisk og besto av en rød duk innrammet av smale striper i svart, rødt og gult, og med statsemblemet i midten. Flagget ble benyttet til 1960, da presidentembetet ble erstattet av Statsrådets president som DDRs statsoverhode. Presidentflagget ble erstattet med et eget flagg for Statsrådets president. Dette besto av en rød duk omgitt av en bord bestående av vertikale felter i de tyske fargene og hadde statsemblemet i midten. Flagget ble innført 4. oktober 1960 til DDRs oppløsning i 1990. Generalsekretæren i sentralkomiteen for Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, DDRs statsbærende parti, og formannen for den nasjonale forsvarsrådet førte et rektangulært rødt flagg med emblemet fra orlogsflagget i midten. Flagget ble innført i 1973 og benyttet fram til 1990. DDRs flagg i Vest-Tyskland og utenlands. Bruken av DDRs flagg var kriminalisert i Vest-Tyskland, der DDR-flagget, i Vest-Tyskland nedsettende omtalt som "Spalterflagge" (omtrent «utbryterflagg»), både ble regnet som forfatningsfiendtlig og bruken av det som forstyrrelse av offentlig ro og orden frem til 1969. Vest-Tyskland prøvde også å forhindre bruk av DDR-flagget i andre land enn Tyskland gjennom offisielle protester, og om nødvendig brudd i diplomatiske forbindelser, stans i utviklingshjelp eller andre sanksjoner, når dette skjedde. Auswärtiges Amt la ned betydelige ressurser i å overvåke f.eks. utenlandske havner for å forhindre at DDR-flagget ble brukt. Adrianopeltraktaten. Fredstraktaten i Adrianopel (også kalt Edirnetraktaten, Adrianopeltraktaten, Adrianopelfreden) avsluttet Den russisk-tyrkiske krig (1828-1829). Den ble undertegnet 14. september 1829 i Adrianopel av grev Alekseij Orlov på vegne av Det russiske keiserriket og Abdul Kadyr-bey på vegne av Det osmanske rike. Det osmanske rike innrømmet Russland adgang til Donaus munning og avsto festningene Akhaltsikhe og Akhalkalaki i Georgia til russerne. Sultanen anerkjente russernes herredømme over Georgia (med Imeretia, Mingrelia, Guria) og over khanatenes Erivan og Nakhichevan som Persia hadde avstått til tsaren i Turkmentsjaijtraktaten ett år tidligere. Traktaten åpnet også Dardanellene for alle handelsfartøy, og dermed for en oppblomstring av handelen med korn, kveg og trevirke. Men det var ikke før med Hünkâr İskelesi-traktaten (1833) at hele spørsmålet om stredene ble regulert mellom partene. Sultanen innrømmet Serbia autonomi, lovet Hellas autonomi, og tillot Russland å okkupere Moldavia og Vallakia inntil Det osmanske rike hadde betalt en stor krigserstatning. NCsoft. NCsoft er et sørkoreansk selskap som fokuserer på å utvikle spill med online-funksjoner. NCsoft er kanskje mest kjent som utviklerene bak det populære spillet Lineage, et MMORPG spill som ble sluppet i 1998. Under E3 messen i 2007 ble det kjent at NCsoft hadde inngått et eksklusivt partnerskap med Sony, der selskapets fremtidlige spill kun vil bli sluppet på Playstation konsoller. Historie. NCsoft ble dannet i mars 1997 av Tak Jin Kim, skaperen av det korenske tekstbehandlingsprogrammet Hangul. Et av selskapets første produkter var NC HTML redigeringsprogram. I september 1998 lanserte NCsoft sitt første (og mest populære til dags dato) spill Lineage. Denne suksessen bidro til at NCsoft åpnet kontorer i Taiwan, China, Japan, og USA. NCsoft dannet et Texas basert selskap kalt NC Interactive som et resultat av partnerskapet med Richard Garriott's Destination Games i april 2001. Jake Song flyttet også til Austin for å hjelpe til med utvikling av fremtidlige produkter. NCsoft utviklet "Lineage II" som ble sluppet i Sør-Korea 1 oktober 2003, og i USA 28 april 2004. NCsoft er også produsent for "Guild Wars" (utviklet av ArenaNet) or MMORPG spillene "City of Heroes" og "City of Villains" (utviklet av Cryptic Studios). I 2004 åpnet NCsoft nye kontorer i Europa. NCsoft Europe har sitt hovedkontor iBrighton England. Selskapet utvidet da sitt marked betraktelig, og flere spill ble nå tilgjengelig for europeiske rollespill tilhengere. Under Taipei Game Show i februar 2006 annonserte NCsoft "Dungeon Runners", som skal bli utviklet av ved de Austin baserte kontorene. Spillet gikk online i mai 2007. Under E3 2006 annonserte NCsoft at de var godt igang med utviklingen av et nytt MMORPG spill kalt Aion. Aion blir utviklet av NCsoft sitt Seoul studio, og vil bruke Crytek sin CryENGINE teknologi. Aions musikale arrangement vil bli utviklet av Kunihiko Ryo. Agostino Tudeschini. Agostino Tudeschini eller "Du Aoding" (født 1598 i Sarzana i Italia, druknet 1643 nær Fuzhou i Fujian i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Shanghai i 1631 og var der til 1634. Deretter misjonerte han i Shaanxi (Xi'an) og i Fujian. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Tudeschini, Agostino Tudeschini, Agostino Tudeschini, Agostino Tudeschini, Agostino Tudeschini, Agostino Hans Jacob Nielsen. Hans Jacob Nielsen (født 2. september 1899 død 6. februar 1967), var en dansk bokser som konkurrerte på 1920 tallet. Fra 1924 til 1928 var han regjerende verdensmester i lettvekt. Nielsen ble olympisk mester i boksing under OL 1924 i Paris. Han vant gull i lettvekt (61,2 kg), i finalen beseiret han argentinske Alfredo Copello. Det var 30 boksere fra 22 nasjoner som stilte i denne vektklassen som ble avviklet i perioden 15. til 20. juli 1924. Waterways Ireland. Waterways Ireland (engelsk) / Uiscebhealaí Éireann (irsk) / Watterweys Airlann (ulster-skotsk) er en internasjonal organisasjon som har ansvar for å forvalte, vedlikeholde, utvikle og restaurere innenlands navigable vannveier i Irland. Organisasjonen er et av seks implementeringsorganer underlagt South Ministerial Council opprettet under Belfastavtalen i 1999. Organisasjonens mandat omfatter følgende vannveier: Barrow Navigation, Erne System, Grand Canal, Lower Bann, Royal Canal, Shannon-Erne Waterway og Shannon Navigation. Hovedkontoret ligger i Enniskillen i Nord-Irland, mens der er regionkontorer i Carrick-on-Shannon, Dublin og Scarriff i Republikken Irland. Jean DeLarge. Jean DeLarge (født 1906 i Liège, død 1977) var en belgisk bokser som konkurrerte på 1920-tallet. Under Sommer-OL 1924 i Paris, Frankrike vant han gull i klassen weltervekt ved å slå Héctor Méndez i finalen. Statsminister i Sør-Afrika. Statsministeren i Sør–Afrika var regjeringssjef i Sør-Afrika mellom 1910 og 1984. Den sørafrikanske monarken var statsoverhode frem til 1961 da den ikke utøvende statspresidenten i Sør-Afrika overtok rollen etter at Sør–Afrika trakk seg ut av Samveldet av nasjoner og etableringen av en republikk etter en folkeavstemning i 1960. Posisjonen som statsminister ble avskaffet i 1984 da statspresidenten fikk utøvende makt etter at den nye konstitusjonen ble innført. Fjellparkfestivalen. Fjellparkfestivalen er en liten, dugnadbasert, tredagers rockefestival som hvert år finner sted i Fjellparken i Flekkefjord i Vest-Agder. Fjellparkfestivalen ble etablert i 1982 og er Norges eldste rockefestival. Hovedscenen, Fjellparken Amfi, ligger i naturskjønne og idylliske omgivelser med utsikt over fjorden, og publikumskapasiteten er anslått til å være ca. 1500. Fjellparkfestivalen er kjent for å «booke de store da de enda var små», og har alltid vært et springbrett for lokale band, samt mindre, usignerte band over hele Norge. Festivalen arrangerer hvert år uttakskonserter i noen av de største byene i Norge, som i Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Kristiansand. Festivalprogrammet består av en blanding av utenlandske artister og større etablerte norske artister, men med en klar hovedvekt på «ungt, nytt og norsk». North/South Ministerial Council. North/South Ministerial Council (engelsk) / An Chomhairle Aireachta Thuaidh/Theas (irsk) / Noarth-Sooth Cooncil o Männystèrs (ulster-skotsk) er en internasjonal organisasjon etablert under Belfastavtalen i 1999 for å koordinere myndighetsutøvelsen over øya Irland. James Barry Munnik Hertzog. James Barry Munnik Hertzog (født 3. april 1866 nær Wellington i Kappkolonien, død 21. november 1942 i Pretoria Unionen Sør-Afrika) var en boergeneral og statsminister i Sør-Afrika fra 1924 til 1939. Han oppmuntret til utvikling av afrikander–kulturen, fast bestemt på å beskytte afrikanderne fra britisk innflytelse. Hertzog fikk sin jusgrad fra Victoria College i Stellenbosch i Kappkolonien og Universitetet i Amsterdam. Han hadde en juridisk praksis i Pretoria fra 1892 til 1895 da han ble utnevnt til Oranjefristatens høyesterett. Under boerkrigen mellom 1899 og 1902 ble han general og ble nestkommanderende i de militære styrkene til Oranjefristaten. Til tross for noen militære tilbakeslag, ble han kjent som en modig og ressursfull leder av geriljastyrkene som fortsatte å kjempe mot britene. Til slutt, etter å ha blitt overbevist om meningsløsheten i ytterligere blodbad, signerte han i mai 1902 Vereenigingavtalen. Hertzog kastet seg ut i politikken som hovedorganisator av Orangia Unie Party. Orange River Colony fikk i 1907 selvstyre, og Hertzog sluttet seg til kabinettet som statsadvokat og utdanningsdirektør. Hans insistering på at nederlandsk samt engelsk skulle undervises i skolene møtte bitter motstand. Han ble utnevnt til justisminister i den nye nasjonen som ble dannet 31. mai 1910 kalt Unionen Sør-Afrika. Han fortsatte i embetet til 1912. Hans antagonisme til imperialismen og til statsminister Botha førte til ministerkrise. I 1913 ledet han utmeldelsen til de gamle boerne og den antiimperialistiske seksjonen fra South African Party. Ved utbruddet av det sørafrikanske opprøret i 1914, holdt han seg nøytral og motsatte seg ingen av partene. I årene etter krigen, ledet han opposisjonen mot Jan Smuts. I valget i 1924 beseiret hans Nasjonalistpartiet og overtok regjeringsansvaret. Nasjonalistpartiet og South African Party fusjonerte i 1934 til United Party. Hertzog var republikkaner som talte sterkt for uavhengigheten til Sør–Afrika fra det britiske imperiet. Hans regjering godtok i 1931 Westminsterstatuttet, og etter at kong Edward VIII abdiserte som konge av Storbritannia (og dermed konge av Sør–Afrika), insisterte Hertzog på at Sør-Afrikas parlament skulle «godkjenne» denne avgjørelsen ved avstemning. 4. september 1939 nektet flertallet i United Party å akseptere Hertzogs standpunkt av nøytralitet i andre verdenskrig og avsatte ham til fordel for Smuts. 1. etappe i Tour de France 2007. Den 1. etappen i Tour de France 2007 var en 203 km lang etappe som gikk fra den britiske hovedstaden London, gjennom grevskapet Kent og inn til Canterbury i sørøst-England. Etappen inneholdt 3 spurter og 3 kategori 4 stigninger. Etappen startet tidlig med ryttere som prøvde å gå i brudd. Det var tilslutt skotske David Millar som fikk et forsprang på en liten gruppe foran hovedfeltet. Når den første sprinten nærmer seg lå han 5 minutter foran hovedfeltet og 1 minutt foran de fire bak han. Etter 48 km tar de fire bak, Andrey Grivko, Freddy Bichot, Stéphane Augé og Aleksandr Kuschynski igjen Millar, og de kjører sammen til de blir tatt igjen av hovedfeltet før mål. Det var flere velt på de trange engelske veiene mot mål, og blant annet Robbie McEwen gikk i bakken. Kurt Asle Arvesen var også involvert, og måtte ha et nytt hjul før han kunne fortsette. McEwen ga seg ikke, han kjørte inn hovedfeltet og vant til slutt massespurten foran Thor Hushovd. Sprint og klatrepasseringer. Rytterne passerer Bermondsey i London. 1. klatring (Southborough). 4. kategori stigning etter 94,1 km 2. klatring (Goudhurst). 4. kategori stigning etter 121 km. 3. klatring (Farthing Common). 4. kategori stigning etter 183 km. Resultatliste. 01 Finlandia-prisen. Finlandia-prisen ("finsk": Finlandia-palkinto) er en årlig litteraturpris som utdeles i Finland av Finlands bokstiftelse til en finsk eller finlandssvensk roman. Finlandia-prisen er Finlands mest prestisjefulle litteraturpris. Tildeling av Finlandia-prisen påvirker ofte boksalget betydelig, både for de nominerte og framfor alt det prisvinnende verket. Prisvinneren må være finsk statsborger, og prisbeløpet har siden 2007 vært euro, tidigere finske mark. Prisen har tidligere vært tildelt en hvilken som helst type av skjønnlitteratur, men siden 1993 tildeles den kun romaner. Samtidig ble reglene endret, slik at prisvinneren utpekes av bare ett eneste medlem av den komiteen som utpeker de tre til seks priskandidatene. Finlandia Junior-prisen (finsk Finlandia Junior–palkinto) ble innstiftet i 1997 og utdeles årlig til en finsk forfatter av barne- eller ungdomslitteratur. Fakta Finlandia-prisen (finsk Tieto-Finlandia-palkinto) er siden 1989 tildelt prisverdige finske fakta- og lærebøker. Pomposaklosteret. Pomposaklosteret er et benediktinerkloster utenfor Ferrara i Italia, og var et av de viktigste i Nord-Italia. Bygningene er romanske. Man har beretninger om klosteret fra det 9. århundre, men anlegget ble sannsynligvis påbegynt 2 århundrer tidligere. Helt frem til det 14. århundre hadde klosteret eiendommer i hele Italia, men hadde allerede da gått tilbake fordi elven Po skiftet løp og oversvømte store områder rundt. Det hadde en betydelig kulturell rolle i Italia takket være skrivermunkene sine. I dette klosteret oppfant Guido av Arezzo det moderne notesystemet innen musikken. I det 19. århundre ble klosteret overtatt av den italienske staten. Kirken, som er viet til Jomfru Maria, er fra det 7. til 9. århundre, men utvidet senere. Det indre, som består av et midtskip og to sideskip, har fine mosaikkgulv og interessante freskoer av Vitale da Bologna. I refektoriet er det bilder av Riminimesterene. Videre finnes det i klosteret freskoer fra det 14. århundre, laget av en elev av Giotto. Klokketårnet fra 1063 er 48 meter høyt, og er et av de fineste klokketårnene fra den romanske perioden. Veurne. Veurne ("Furnes" på fransk) er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Alfried Krupp von Bohlen und Halbach. a>, Kruppfamiliens gods i perioden 1870-årene til 1945 Alfried Felix Alwyn Krupp von Bohlen und Halbach, født 13. august 1907 i Essen, død 30. juli 1967 i Essen, var en tysk industrimann og filantrop. Han var sønn til Bertha og Gustav Krupp von Bohlen und Halbach. Bakgrunn. Alfried Krupp vokste opp sammen med sine søsken på familiegodset "Villa Hügel" og de første skoleårene var med privatlærer hjemme. Han utdannet seg senere ved de tekniske universitetene i München, Berlin og Aachen og avsluttet studiene som sivilingeniør. Han hadde etter utdannelsen forskjellige stillinger innen Kruppkonsernet. Han var også en aktiv roer og seiler vant bronse i 8 meterklassen i de olympiske sommerleker i Berlin i 1936. I 1937 giftet han seg med Annelise Bahr som han hadde truffet under sommer-OL og i 1938 fikk de sønnen Arndt von Bohlen und Halbach. Han steg i gradene innen familiebedriften og fra 1940 tok han over det meste av den daglige ledelsen etter at faren trakk seg mer tilbake med sviktende helse. I 1943 ble han formelt øverste leder i Kruppkonsernet etter faren og eierskapet ble overført til ham fra moren Bertha. Han ble arrestert 11. april 1945 av de allierte styrkene ved andre verdenskrigs avslutning og Villa Hügel ble konfiskert og tatt i bruk av den amerikanske militæradministrasjonen. Krupp-prosessen. Som en del av Nürnbergprosessene ble han under den såkalte Krupp-prosessen i 1948 dømt til 12 års fengsel for krigsforbrytelser ved bruk av slavearbeidere under krigen. Rettsprosessen slo fast at det i 1944 var hele 70 000 slavearbeidere i Kruppkonsernets fabrikker, under fryktelige forhold og bevoktet av SS-vakter. Han satt tre år i Landsberg fengsel før han ble løslatt av de allierte okkupasjonsstyrkene. Etter løslatelsen i 1951 arbeidet han for at Kruppkonsernet skulle gjenerobre plassen som en av verdens ledende aktører innen kull- og stålindustrien. I 1953 ble han formelt gjeninnsatt som leder for Kruppkonsernet etter å ha inngått en avtale om begrensninger med hensyn til konsernets produksjon og at det skulle avstå fra våpenproduksjon. Modernisering. Etter løslatelsen giftet Alfried Krupp seg i 1952 med Vera Hossenfeldt, men dette ekteskapet ble oppløst i 1957. I stedet for å følge familietradisjonene med å overføre selskapet til sønnen Arndt von Bohlen und Halbach, gjorde han et radikalt trekk da han i 1953 fikk tak i Berthold Beitz som konsernets nye øverste leder. Sammen med Alfried Krupp som styreformann ledet disse to en omfattende omstrukturering og modernisering av konsernet. Beitz innførte en ny og mer moderne stil i det gamle konsernet og Alfried Krupps rolle ble mer representativ og som eksternt talerør for konsernet. Før sin død i 1967 etablerte Alfried Krupp stiftelsen "Alfried Krupp von Bohlen und Halbach-Stiftung" til å forvalte familieformuen, etter at Arndt von Bohlen und Halbach frasa seg arven til fordel for stiftelsen mot en årlig godtgjørelse. Samme år døde Alfried Krupp von Bohlen und Halbach og året etter ble Kruppkonsernet omdannet til "Fried. Krupp GmbH", senere ThyssenKrupp. OL-medaljer. Krupp vant en olympiske bronsemedalje i seiling under OL 1936 i Berlin. Han var med på den tyske båten «Germania III» som kom på tredje plass i 8-meter klassen bak den italienske båten «Italia» og «Silija» fra Norge. Seilingene ble avviklet utenfor Kiel i perioden 4. til 12. august 1936. Baglersagaene. Baglersagaene (Norrønt "Böglunga sögur") er kongesagaer som handler om borgerkrigstiden i Norge fra 1202 til 1217. Sagaene er hovedkilden til de hendelser som skjedde i dette tidsrommet. Det er to versjoner, en kortere og en lengre, som i moderne utgaver vanligvis blir trykt som en saga. Sagaene handler om kongedømmet til birkebeinerkongene Håkon Sverresson, den unge Guttorm Sigurdsson og Inge Bårdsson på den ene siden, og baglerkongene Erling Steinvegg og Filippus Simonsson. Sagaene starter der hvor "Sverres saga" slutter med at kong Sverre dør i 1202. Den eldre og kortere versjon slutter med bryllupet til Philippus i 1209. Den senere og lengre versjonen fortsetter fortellingen inntil kong Inge dør i 1217. Den eldre versjonen er noenlunde nøytral i sin beskrivelse av hendelsene uten en klar skjevhet for verken birkebeinerne eller baglerne. Den var sannsynligvis skrevet ikke lenge etter at den ble avsluttet, en gang etter 1209. Den nyere versjonen ble sannsynligvis skrevet av en som ønsket å utvide den gamle versjonen med mer stoff om birkebeinerne og fortsatte fortellingen til den også dekket kong Inges kongedømme. Den ble sannsynligvis ikke skrevet senere enn tidlig på 1220-tallet. Forfatteren av denne senere versjon er klart på birkebeinernes side og viser personlige sympatier med kong Inge, også i hans tvistemål med sin bror, jarl Håkon Galen. Forfatterne av begge versjoner er ukjente. Det er påpekt indikasjoner som kan bety at de begge var opprinnelig fra Island, men det er ikke bevist. Villa Hügel. Villa Hügel, Kruppfamiliens gods i perioden 1870-årene til 1945 Villa Hügel sett fra luften Villa Hügel er et gods i Bredeney-området i Essen som tidligere var industrifamiliens Krupps familiegods og som i dag brukes som kunstmuseum. Anlegget har 269 rom fordelt på 8 100 m² og ligger i en 28 hektar stor park over Ruhrdalen og Baldeneysjøen. Villa Hügel ble bygget av Alfred Krupp (1812–1887) i 1873. Villa Hügel er bygget i stål og stein da Alfred Krupp ville bygget et brannsikkert hjem. Villa Hügel var familieresidens og representasjonssted for hele den tyske makteliten, men familien trivdes ikke særlig i de store, øde salene. Alfried Krupp von Bohlen und Halbach valgte derfor å bygge en ny bolig etter andre verdenskrig. Under krigen fungerte huset i perioder som kontorer for konsernledelsen da det sentrale Essen ble sterkt utsatt for bombing. I 1945 tok de amerikanske styrkene beslag i Villa Hügel, og i denne forbindelse flyttet Alfried Krupp von Bohlen und Halbach fra huset og det skulle senere bare bli benyttet til representasjon. I flere år av eiendommen avstengt og ble benyttet av den amerikanske militæradministrasjon. I dag brukes det hovedsakelig til å huse kunstutstillinger og konserter. Den tridentinske messe. Den tridentinske messe (latin "Missa Tridentina") er den messen i den romerske ritus innen Den katolske kirke som ble beskrevet i den romersk-katolske messeboken mellom 1570 og 1962. Den kjennetegnes ved at den holdes på latin og har en mer høytidelig form. Navnet refererer til byen Trient, der konsilet i Trient ble holdt mellom 1545 og 1563. Som følge av annet Vatikankonsil ble det gjennomført store forandringer i den katolske gudstjenesten, og bruken av den tridentinske messe har i mange år vært sterkt begrenset. I senere år har messen likevel opplevd en renessanse. Pave Benedikt XVI opphevet i juli 2007 de fleste restriksjonene på feiringen av messen (ifølge 1962-ritualet) med skrivet "Summorum Pontificum". Per Fr. Saxebøl. Per Fredrik Saxebøl (født 1961) fra Drøbak debuterte på Frogn som 17 åring. Strålende spill som spiss sørget for to scoringer av den talentfulle unggutten. Han har i en årrekke spilt for en rekke klubber i Norge, men måtte legge skoene på hylla etter diverse skader. Saxebøl har også tilbrakt tiden som manager/spiller med stor suksess. Kreftfremkallende stoffer. Kreftfremkallende stoffer eller cancerogener er stoffer som kan fremkalle kreft hos mennesker eller dyr. Arndt von Bohlen und Halbach. Arndt von Bohlen und Halbach (født 24. januar 1938 i Berlin-Charlottenburg, død 8. mai 1986 i München) var en tysk forretningsmann og sønn til Alfried Krupp von Bohlen und Halbach. Han var det siste medlemmet av Krupp-dynastiet. Han arbeidet i mange år sammen med faren i Kruppkonsernet, men kom aldri til å ta over konsernet etter faren. I 1966 ble det bestemt at familieformuen skulle overføres til den nye stiftelsen "Alfried Krupp von Bohlen und Halbach-Stiftung" ved at Arndt von Bohlen und Halbach avstod fra arven, men han fikk en årlig økonomisk kompensasjon for dette fra konsernet. Ved at han ikke lenger hadde noen forbindelse med Krupp-konsernet, kunne han heller ikke ha dette familienavnet, da det var lovbestemt i en særlov fra 1906 («Lex Krupp») at retten til å bruke dette navnet bare tilkom de som ledet familiebedriften. Denne særloven ble godkjent av keiser Wilhelm II, slik at Arndt von Bohlen und Halbachs farfar Gustav von Bohlen und Halbach kunne ta Krupp-navnet da han giftet seg inn i familien og overtok ledelsen av konsernet. Arndt von Bohlen und Halbach ble i 1969 gift med Henriette von Auersperg, men levde også lenge åpent som homofil, i et jetsetliv pendlende mellom Palm Beach og Marrakech. De siste årene levde han mer tilbaketrukket og konverterte til den katolske tro. Han døde av kreft i kjeven i 1986, 48 år gammel, og han hadde ingen barn. Han blir i sin biografi (se nedenfor) omtalt ved sin død som "schön, klug, reich- und sehr unglücklich" («vakker, klok, rik og svært ulykkelig»). Han er begravet i krypten i slottskirken i Schloss Blühnbach. Valget i Sør-Afrika i 1921. Valget i Sør–Afrika i 1921 ble holdt for parlamentet til Unionen Sør-Afrika. South African Party vant et flertall. Statsminister Jan Smuts' regjering ble dermed sittende. 1921 Eustace Chapuys. Eustace Chapuys (1489–1556) tjenestegjorde som keiserlig ambassadør i England fra 1529 og til 1545, og han er mest kjent for sin omfattende og detaljert korrespondanse. Han var født i Annecy i Savoia og begynte på Universitetet i Torino i 1507 og ble der i minst åtte år. I 1517 ble han en funksjonær ved Genova bispedømme og etterpå tjenestegjorde under hertugen av Savoia og Charles III av Bourbon-Montpensier. I 1527 gikk i tjeneste hos Karl V av det tysk-romerske rike. Etter å ha gått til Savoia som ambassadør dro han til England i september 1529 for å overta stilling som fastboende ambassadør der for Íñigo López de Mendoza y Zúñiga, en stilling som hadde vært ganske ustadig besatt siden Louis de Flandres, herre av Praet, hadde trukket hæren tilbake i 1525. Chapuys’ juridiske bakgrunn gjorde ham til en ideell kandidat for å forsvare Henrik VIII av Englands hustru Katarina av Aragon (som var tante til keiser Karl V) mot de juridiske sakene som historikerne har kalt for «skillsmissekrisen» og som til slutt førte til at England avviste pavens autoritet og indirekte innførte reformasjonen i England. Chapuys' forsøk på å overvinne de engelske intrigene mot Katarina feilet og kon Henrik giftet seg med Anne Boleyn. Katarina døde i januar 1536. Chapuys ble værende som fastboende ambassadør i England fram til mai 1545 (unntatt et kortvarig avbrudd da han var i Antwerpen). Han ba da om bli løst fra sin stilling grunnet økende sykdom, men kun etter å ha introdusert sin etterfølger, François van der Delft, for keiseren ble han tillatt å slutte. Senere bodde Chapuys i Leuven i dagens Belgia hvor han opprettet et gymnas, Collège de Savoie, for lovende studenter fra sitt innfødte Savoia. Chapuys opptrer også som en figur i William Shakespeares skuespill "Henrik VIII" under navnet Capucius. Han er en betydelig figur i Robert Bolts skuespill "A Man for All Seasons", men rollen er fjernet fra filmversjonen. Litteratur. Chapuys, Eustace Chapuys, Eustace Marki. Marki (fra fransk "marquis") er en arvelig høyadelig tittel i flere europeiske land og deres tidligere kolonier. Tittelen brukes også tradisjonelt til å gjengi kinesiske og japanske titler av tilsvarende rang. I de fleste land som bruker tittelen er markitittelen under hertug og over greve/jarl. En kvinne som er tittelinnehaver eller er gift med en marki kalles en "markise"; i noen tilfeller brukes også dette om en markis datter. Historie. Den opprinnelige tittelen var den tyske "Markgraf", markgreve, som ble brukt i Det tysk-romerske rike. Dette var grever som kontrollerte grenseområder (fra "mark", germansk for «grense»). Fordi grenseområdene var både viktige og mer krevende å styre enn andre områder fikk de utvidede fullmakter, og ble dermed stående over vanlige grever. Fra omkring 1300, muligens tidligere, ble tittelen tatt i bruk i England, men da uten betydningen «greve i grenseområde». Dermed hadde markitittelen som en egen tittel mellom greve/jarl og hertug oppstått. Suksesjon. Suksesjon er betegnelsen på endringene i artssammensetningen som skjer over tid i et område (en annen betegnelse er økologisk suksesjon). Suksesjon skjer som en følge av at forholdene endres. Dersom det er artene selv som endrer forholdene, kalles det autogen suksesjon. Et eksempel er gjengroing av et tjern til myr. Allogen suksesjon er når endringene skyldes ytre faktorer. Det kan være brå, store endringer som skogbrann, ras og vulkanutbrudd, eller menneskeskapte endringer som hogst. I de fleste tilfeller er suksesjon et resultat av både autogen og allogen suksesjon. Primær- og sekundærsuksesjon. En suksesjon kan ha to utgangspunkter. Primær suksesjon er når plantesamfunn etablerer seg på bar bakke, der det aldri før har vokst planter. Det skjer der nytt land blir blottlagt, for eksempel når en isbre trekker seg tilbake eller det dannes ei ny øy ved vulkanutbrudd. Over tid vil disse områdene invaderes av planter og dyr. Sekundær suksesjon er suksesjon i et område der det allerede er planter, eller i det minste et jordsmonn med frø og røtter. Forandringene vil føre til en gjenopprettelse av plantesamfunnet som eksisterte før katastrofen eller inngrepet inntraff. En slik suksesjon vil man få i for eksempel en skog som har blitt hogget ned eller rammet av brann. Forskjellige faser. Suksesjon innebærer en forandring der artene avløser hverandre i en bestemt rekkefølge. Artene er selv med på å forandre det abiotiske miljøet, og legger dermed forholdene til rette for at andre arter kan ta over. Arter er tilpasset spesielle forhold slik at de kan dominere på et stadium i suksesjonen og være helt utkonkurrert i neste. Suksesjonen deles derfor inn i ulike faser. Den første fasen kalles pionerfasen, og arter som er spesielt tilpasset her, kalles pionerarter. Ulike lavarter har evnen til å vokse direkte på stein og berg, og er derfor typiske pionerarter i en primærsuksesjon. I en sekundærsuksesjon vil pionerartene være lyskrevende arter som har en stor evne til å spre seg. Etter hvert vil pionerartene erstattes av andre, mer konkurransedyktige arter. Denne fasen kalles konsolideringsfasen, og vil som regel være den mest artsrike. Videre utvikling vil til slutt føre til en stabilisering, der artssammensetningen forblir uforandret i flere generasjoner. Dette er det siste stadiet i suksesjonen, og kalles klimaksfasen. Hva slags vegetasjonstype man får i klimaksfasen kommer an på klimaet og andre vekstbetingelser som næringsinnholdet i jorda. Under tregrensa er granskog det vanligst klimakssamfunnet i Norge. Valget i Sør-Afrika i 1924. Valget i Sør–Afrika i 1924 var et valg i Unionen Sør-Afrika til nasjonalforsamlingen som ble holdt den 19. juni 1924 for å velge 135 representanter. Økende misnøye med regjeringen til Jan Smuts førte til hans koalisjonsregjerings nederlag for det proafrikandiske Nasjonalistpartiet og South African Labour Party, et sosialistisk parti som representerte interessene til det hvite proletariatet. Sørafrikanske nasjonalister var misfornøyd med Smuts' moderate standpunkt i sørafrikansk uavhengighet fra det britiske imperiet. Den verdensomspennende depresjonen etter første verdenskrig hadde ført til streik i Sør–Afrika som ble avsluttet gjennom en kombinasjon av militær makt og forhandlinger med de kuede fagforeningene, noe som gjorde Smuts til fiende av arbeidervelgerne. Konsekvensen var at Smuts' SAP ble beseiret av en nasjonalist–arbeider pakt. Barry Hertzog dannet regjering og ble statsminister, en stilling han holdt til 1939. 1924 Vicomte. Vicomte er en arvelig høyadelig tittel i flere europeiske land. En vicomte er normalt rangert under grever/jarler, og over baroner. Ordet kommer fra latin "vicecomes" via gammelfransk "visconte", som betyr «visegreve». Tidlige vicomter fikk normalt tittelen tildelt på livstid, slik at de fikk en greves privilegier uten at dette gikk i arv. Etter hvert ble tittelen arvelig, og privilegiene var normalt mindre enn de en greve eller jarl fikk. I Nederland, Belgia og Tyskland har man brukt tittelen borggreve med tilsvarende rang. Friedrich Krupp. Friedrich Krupp (født 17. juli 1787 i Essen, død 8. oktober 1826 i Essen) var en tysk industrimann som grunnla selskapet Fried. Krupp i 1812. Han startet i familievirksomheten 1808 som bestyrer av en smie, men den ambisiøse Friedrich overinvesterte og familien måtte til slutt selge seg ut. Han var sønn til Friedrich Wilhelm Krupp om døde tidlig, men i 1810 arvet han hele familieformuen etter sin farmor og dette førte til at han i 1811 ville satse på å få tak i hemmeligheten med utvikling av stål som britene hadde monopol på og holdt hemmelig. Under Kontinentalblokaden lovet Napoleon en stor belønning til den som klarte å utvikle stål på kontinentet. I 1812 grunnla Friedrich Krupp selskapet som dannet grunnlaget til Kruppkonsernet og i 1816 lyktes det ham etter mye strev å smelte stål. Dette førte til en langsom ekspansjon og etterhvert også en utvidelse av produksjonen, som i første rekke var verktøy og deler. Det var særlig sønnen Alfred Krupp (1812–1887) sørget for å utvikle selskapet til et stort konsern, særlig innen våpenindustri og videreførte farens forskning og utvikling av ulike produksjonsmåter av stål. Selskapet er nå en del av gruppen ThyssenKrupp. Boksing under Sommer-OL 1936. Boksing under Sommer-OL 1936 i Berlin. Alfred Krupp. Alfred Krupp, eg. Alfried Felix Alwyn Krupp, født 26. april 1812, død 14. juli 1887, var en tysk industrimann og leder for Kruppkonsernet i mer enn 60 år. Alfred Krupp var sønn av grunnleggeren Friedrich Krupp og Therese Krupp. Da faren døde i 1826, måtte den 14-årige Alfred slutte skolen og overta ansvaret for bedriften sammen med moren. De første årene var vanskelig da farens produktutvikling ikke kastet av seg. Den unge Alfred måtte arbeide i produksjonen på linje med arbeidsfolkene om dagen og forsket videre langs farens linjer om natten. I de første 15 årene av hans periode var det såvidt bedriften hadde penger til lønninger. I 1841 fikk produktutviklingen et gjennombrudd og de kunne støpe stål i store, massive blokker, noe som dannet grunnlag for å produsere kanoner i stål. De første kom i 1847 og i 1851 kom de med en helt nytt og banebrytende stålhjul til jernbanemateriell. De utviklet også etter hvert kanoner som kunne lades i bakkant, noe som revolusjonerte dette våpenet framfor de tidligere munningsladede da både tempoet og treffsikkerheten ble bedre. Under Den fransk-prøyssiske krig (1870–1871) fikk særlig disse kanonene sitt gjennombrudd, noe som hadde enorm betydning for bedriften. Etter at franskmennene tapte krigen, solgte de også disse våpnene til dem. Den internasjonale anerkjennelsen gjorde at bedriften fikk en sterk og rask ekspansjon. Han utviklet familiebedriften til et internasjonalt konsern med en bred produksjonslinje som omfattet alt fra jernbanemateriell, men særlig våpen. Blant de viktigste kundene var Preussen og fra 1871 Det tyske riket. Ved hans død var det 20 200 ansatte ved fabrikken i Essen, og med ansatte utenfor kjernefabrikken var det hele 75 000 ansatte i hans tjeneste. Under byggingen av "Villa Hügel" midt under den fransk-prøyssiske krig klarte han å få levert fransk granitt til tross for handelsembargoen som gjaldt under krigen. Hans posisjon som samtidens store våpenprodusent gjorde at han fikk tilnavnet «"Kanonenkönig"» («kanonkongen»). Hans sønn Friedrich Alfred Krupp overtok konsernet etter sin far. Ølets historie. Ølets historie strekker seg minst tilbake til det 5. årtusen f.Kr., noe som gjør øl til en av de eldste drikkene mennesker har laget. Det finnes skriftlige spor tilbake til oldtidens Egypt og Mesopotamia. Ingen vet sikkert når man begynte å brygge øl i Norge, men nordmenn i middelalderen mente at det var Odin som hadde lært menneskene å brygge øl. De første spor etter øldrikking i Norden er fra rundt 1500-tallet f.Kr. Det finske eposet Kalevala, skrevet ned i det 19. århundre, men basert på lange muntlige tradisjoner, gir mer plass til ølets opprinnelse enn det gir til menneskets opprinnelse. Etymologi. Ordet øl antas å komme direkte fra den urindoeuropeiske roten "*alu-", via den germanske "*aluþ-". Det samme ordet er stammen i det finske "olut" og det estiske "õlu". Det er den direkte roten til den norske og danske ordet øl, det svenske öl og det latviske/litauiske "alus". Også det engelske "ale" stammer herfra, mens ordet "beer" antas å komme fra det latinske verbet "bibere", som betyr "å drikke". Tidlig øl. a>, brygget på hvete av et britisk bryggeri i 1996 Siden nesten alle kornslag som inneholder sukker kan fermentere spontant på grunn av gjærsporer i luften er det mulig at øllignende drikker ble utviklet uavhengig av hverandre verden over etter at en stamme hadde begynt å beherske korndyrking. Kjemiske tester av gamle krukker avslører at øl ble produsert for rundt 7 000 år siden i det som i dag er Iran, og dette var en av de første kjente biologiske prosessene mennesker har gjennomført hvor fermentering ble brukt. Fra Mesopotamia er det eldste beviset på øl en 6 000 år gammel sumerisk steintavle som viser mennesker som drikker fra en bolle med et siv som sugerør. Et 3 900 år gammelt sumerisk dikt skrevet til ære for Ninkasi, ølbryggingens gudinne, inneholder den eldste overlevende oppskriften på øl. Her beskrives produksjon av øl brygget på bygg og silt gjennom brød. Øl er også nevnt i Gilgamesjeposet, hvor villmannen Enkidu blir servert øl. «..han spiste til han var mett, drakk syv seidler øl, hans hjerte ble lett, hans ansikt lyste og han sang ut av glede.» Øl ble viktig for alle korndyrkende sivilisasjoner i antikken, også Egypt, faktisk så viktig at antropologen og bryggeriarbeideren James Death i 1886 fremla en teori i boken "The Beer of the Bible" at mannaen fra himmelen som Gud ga israelittene var et brødbasert, grøtlignende øl kalt"wusa". Den moderne antropologen Alan Eames mener at «øl var drivkraften som førte til at nomadene ble landsbyboere... det var appetitten på råstoff til øl som resulterte i korndyrking, permanente bosetninger og jordbruk.» Kunsten å brygge øl ble videreført til grekerne, og Platon skrev at «han var en vis mann som oppfant øl.» Grekerne lærte så romerne å brygge, og de kalte brygget sitt "cerevisia", etter Ceres, jordbrukets gudinne, og "vis", som er latin for "styrke". I det tidlige Romerriket var ølet viktig, men under den romerske republikk erstattet vinen ølet som den foretrukne alkoholdrikken. Øl ble etterhvert sett på som en drikk for barbarer, Tacitus skrev nedsettende om ølet som ble brygget av germanerne på den tiden. Trakerne drakk også øl brygget på rug, helt fra det 5. århundre f.Kr., skal vi tro Hellanikus av Lesbos. Deres navn på øl var "brutos", eller "brytos". Europa i middelalderen. Bruken av humle i øl ble beskrevet allerede i 822 av en Karolingisk abbed, og igjen i 1067 av abbedisse Hildegard von Bingen: «Om man skal lage øl av havre lages det med humle.» Smakssetting av øl med humle ble likevel bare gradvis tatt i bruk på grunn av vanskelighetene med å finne fram til de rette blandingsforholdene. Før man oppdaget humlens anvendelighet i ølbryggingen, ble øl smakssatt med forskjellige urter. Disse urtene hadde ikke den samme konserveringsevnen som humle, og sluttproduktet holdt seg ikke lenge og ble derfor drukket raskt etter brygging. En annen metode for å sørge for at ølet holdt seg lengre var å øke alkoholgehalten, men dette var dyrere og ga ølet den bieffekten at man ble for raskt beruset. I tidlig middelalder ble øl brygget først og fremst i klostre og i mindre skala av hver enkelt husholdning. Mot høymiddelalderen tok bryggerier i de voksende byene i nordre Tyskland gradvis over det meste av ølproduksjonen. Bryggeriene var ofte relativt små foretak med 8-10 ansatte, men fast produksjon betød at man kunne investere i bedre utstyr og eksperimentere med nye oppskrifter og bryggeriteknikker. Den nordtyske produksjonen spredte seg til Holland på 1300-tallet, og siden videre til Flandern og Brabant og nådde England sent på 1400-tallet. Øl med humle ble meget populært i de siste årtiene av senmiddelalderen. Når man perfeksjonerte bruken av humle kunne øl holde seg i seks måneder eller mer, og dette gjorde at man kunne sette i gang en omfattende eksport. I Norge ble det sett på som en kristenplikt å brygge øl. Det kunne også resultere i bøter om man ikke deltok i drikkegilder, bare nattverd og skriftemål var godkjente unnskyldninger. Også prester skulle drikke øl, og dersom folk ikke ble fulle brakte det skam over den som hadde brygget ølet fordi det ikke var sterkt nok. Det moderne Europa. Et bryggeri i det 16. århundre I Europa forble ølbrygging lenge en aktivitet i hjemmene. Det eldste bryggeriet som fortsatt er i drift er Weihenstephan, et tidligere klosterbryggeri i nærheten av Freising i Tyskland, som sannsynligvis begynte å brygge øl allerede i 768. Bryggerivirksomhet ble likevel ikke vanlig før klostre og puber begynte å produsere øl på 1300- og 1400-tallet. Det eldste bryggeriet i Norge som fortsatt er i drift er Aass Bryggeri i Drammen som ble startet i 1834. Lover som skulle sørge for at humle ble brukt i øl ble innført i England i det 14. århundre, og andre land fulgte etter. Norge fikk ikke slike lover før «Renhetsloven» trådte i kraft 12. oktober 1857. Den norske loven hadde sin opprinnelse i det tyske «Reinheitsgebot» fra 1516. Begge disse lovene sier at det ikke må brukes andre råstoffer til fremstilling av øl enn de klassiske: Byggmalt, humle og vann. Gjær ble først senere tatt inn i loven. Den norske bestemmelsen ble bekreftet i «Lov om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl» av 1912. I 1987 ble renhetsloven opphevet i Tyskland og i 1994 i Norge, men fremdeles (2005) brygger de fleste norske bryggerier sitt øl kun på de fire klassiske ingrediensene. Enkelte har tatt i bruk billigere ingredienser som ris, mais eller sukker til erstatning av noe av maltet. Fram til relativt nylig har det meste av ølet som ble brygget vært det vi i dag kaller "ale". Lagerølet ble oppdaget ved et uhell i det 16. århundre da øl ble lagret i kjølige grotter i lengre perioder. I dag er lagerølet langt mer populært enn ale. Den industrielle revolusjonen skulle også få innvirkning på ølbryggingen. Som en følge av forbedringer i effektiviteten til dampmaskinen i 1765 ble industrialiseringen av øl en realitet. Introduksjonen av termometeret i 1760 og hygrometeret i 1770 førte med seg ytterligere innovasjoner. Bryggeriene kunne da øke effektiviteten ytterligere. Videre førte forbedrete metoder for tørking av malten til en kraftig reduksjon av røyksmaken i ølet. Tidligere, da malten ble tørket over åpne ildsteder kunne ølet til tider ha en så kraftig røyksmak at det bare kunne drikkes av «de desperate». Oppdagelsen av gjærets rolle i fermenteringen av Louis Pasteur i 1857 ga bryggerne metoder for å forhindre at ølet ble surnet av uønskede mikroorganismer. Moderne øl. Før forbudstiden var det tusenvis av bryggerier i USA, som for det meste brygget tyngre, europeiske øltyper. Fra 1920 og utover gikk de fleste av disse dukken, noen få overlevde ved å gå over til å produsere brus og andre produkter. Smuglerøl ble ofte vannet ut for å øke profitten, og slik begynte trenden som har fortsatt fram til i dag med at amerikanerne foretrekker lettere og lysere øl. Den delen av det amerikanske markedet som foretrekker kraftigere øl betjenes enten av mikrobryggerier eller import fra utlandet. I mange land har bryggerier som begynte som små familieforetak vokst seg til store, ofte multinasjonale, selskaper. I noen tilfeller har dette ført til dårligere utvalg av ølsorter og også lavere kvalitet i et forsøk på å øke profitten, men de fleste bryggerier setter sin stolthet i å produsere kvalitetsøl. I en del land er produksjonen og distribusjonen av øl regulert av strenge lover. På Island var for eksempel alt salg av øl forbudt helt fram til 1988, men i dag er det fritt fram også der. Norge, Sverige og Finland har mange restriksjoner på omsetningen av alkoholholdige drikkevarer, her kan blant annet sterkøl bare kjøpes på spesielle utsalgssteder, som for eksempel Vinmonopolet i Norge. Thomas Manners, 1. jarl av Rutland. Thomas Manners, 1. jarl av Rutland (født ca. 1492, død 20. september 1543) var en engelsk adelsmann under Henrik VIII av England. Han ble utnevnt til jarl av Rutland den 28. juni 1525, og var også 13. baron de Ros av Hamlake og baron Trusbut og Belvoir. Han var sønn av George Manners, 12. baron de Ros og hans hustru Anne St. Leger. Morens foreldre var Thomas St. Leger og Anne av York, hertuginne av Exeter, andre barn og eldste overlevende datter av Richard Plantagenet, 3. hertug av York og Cecily Neville. Hun var dermed eldre søster av Edvard IV av England, Edmund, jarl av Rutland, Elizabeth av York, hertuginne av Suffolk, Margaret av York, George Plantagenet, 1. hertug av Clarence og Rikard III av England. I 1531 var Rutland involvert i annullasjonssaken mellom Henrik VIII og Katarina av Aragon. Noen år senere, i 1537, slo han sammen med George Talbot, 4. jarl av Shrewsbury ned opprøret Nådens pilegrimsferd i det nordlige England. I 1543 ble han sammen med Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk sendt til Skottland for å tvinge skottene til lydighet. Han skal der ha brent tyve landsbyer i løpet av en uke. Rutland døde etter felttoget i Skottland i 1543, og ble gravlagt i sognekirken St. Mary the Virgin i Bottesford. Rutland 2-01 Conques. Conques er en kommune i departementet Aveyron i regionen Midi-Pyrénées sør i Frankrike. Geografi. Landsbyen ligger der elvene Dourdou og Ouche løper sammen. Den er bygget på en bratt åsside med typiske middelaldergater, derfor er det lite biltrafikk i sentrum. Den lå utenfor allfarvei i moderne tid, og bykjernen har få bygninger fra mellom 1800 og 1950, og middelalderstrukturen er godt bevart. Klosterkirken Sainte-Foy. Klosterkirken Sainte-Foy i Conques var en populær stopp for pilegrimene på vei til Santiago de Compostela i Spania. Den ble startet bygget over en tidligere basilika av abbed Odolric (1031–1065), og fullført rundt året 1120. Den er bygget i romansk stil, med de lokale stensortene kalksten og skifer. Den imponerende kuppelen falt senere sammen og ble erstattet med en ny i det 15. århundre. Hovedattraksjonen for middelalderens pilegrimer var skjelettet av Sainte Foy, en ung, kvinnelig martyr fra det 4. århundre. Sent i det 9. århundre stjal en munk fra Conques relikviene fra et kloster i nærheten, for å trekke reisende (og verdier) til Conques. Kirken som etterhvert ble bygget hadde et dobbelt formål: Gi overnatting til pilegrimene og gi plass til munker som kunne holde messe syv ganger i døgnet. En separat sognekirke ble bygget for de fastboende, viet til Thomas Becket, den står ikke lenger. Klosterkirken ble lagt til UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder i 1998, som en del av verdensarvstedene langs pilegrimsruten til Santiago de Compostela i Frankrike. Jelena Slesarenko. Jelena Vladimirovna Slesarenko, født Sivusjenko (russisk Елена Владимировна Слесаренко, født 28. februar 1982 i Volgograd) er en russisk friidrettsutøver (høydehopp). Hun slo gjennom i 2004 da hun vant VM-gull innendørs med resultatet 2,04 m. Senere samme år vant hun et overraskende OL-gull med 2,06 i Athen. Hun tok alle høyder i første forsøk. Etter at seieren var klar gjorde hun forsøk på verdensrekordhøyden 2,10, men rev samtlige forsøk. I senere år har hun ikke kunne gjenta prestasjonene fra 2004. En skade satte henne utenfor i sesongen 2005, og hun kunne ikke delta i VM i Helsingfors. I 2006 var hun tilbake og tok et nytt VM-gull innendørs i hjemlandet (2,02 m). Under europamesterskapet i Göteborg 2006 ble hun bare nr 5 etter at hun ikke klarte 2 meter. I 2007 ble Slesarenko fjerde i VM i friidrett 2007 i Osaka (2,00 m). Hun tok en sølvmedalje under VM i friidrett innendørs 2008 i Valencia (2,01 m). Det ble en ny fjerdeplass under Sommer-OL 2008 i Beijing (2,01 m). F.O.A.D.. "F.O.A.D." (forkortelse for «Fuck Off And Die») er Darkthrones trettende studioalbum. Friedrich Alfred Krupp. Friedrich Alfred Krupp i 1900 Friedrich Alfred Krupp (født 17. februar 1854, død 22. november 1902) var en tysk industrimann og leder for Kruppkonsernet i perioden 1887-1902. Han var sønn til Alfred Krupp. Friedrich Alfred Krupp tok over konsernet etter farens død i 1887 og i motsetning til sin far, var «Fritz» som Friedrich Alfred ble kalt, opptatt av andre fagområder enn hva som var en del av familiebedriftens område. Han var kjent som en filantrop, noe som var svært uvanlig blant industrilederen i Ruhr-området på den tiden, og denne interessen ledet ham også i retning av studier innen eugenikk. Men han hadde også anlegg og interesser som kom bedriften til gode, blant annet hadde han meget gode selgeregenskaper. Han pleiet nær kontakt med keiser Wilhelm II. Under hans ledelse vokste bedriften stadig videre, til nye produkter og til markeder over hele verden. Innen våpenproduksjonen ble maskingeværet utviklet, og nye motortyper. Slik ble han den første som forsynte Europa med dieselmotorer. Han initierte også utviklingsprogrammer som senere førte til utviklingen av den tyske u-båtflåten. Under «Fritz» ekspanderte derfor virksomheten sterkt og antall ansatte ved fabrikken i Essen ble fordoblet til 45 000. Friedrich Alfred Krupp var ofte på reise og tilbrakte mye tid på sin feriested på Capri, særlig om vinteren. I 1902 avslørte den sosialdemokratiske avisen "Vorwärts" hans forbindelser med en rekke unge menn og barn, noe som medførte en stor skandale. Han ble sammen med kunstmaleren Christian Wilhelm Allers beskyldt for å fraktet ungdommer til Bristol hotell i Berlin. Han døde 22. november samme år, offisielt av hjerneslag, men deler av pressen hevdet han begikk selvmord. Hans datter Bertha Krupp von Bohlen und Halbach arvet konsernet og fra 1906 var det hennes mann Gustav Krupp von Bohlen und Halbach som var leder av konsernet. Bertha Krupp von Bohlen und Halbach. Bertha og Gustav Krupp med barn i 1928 Bertha Krupp von Bohlen und Halbach, født 29. mars 1886 i Essen, død 21. september 1957 i Essen, var eier av Kruppkonsernet etter at faren Friedrich Alfred Krupp døde i 1902. Hun var på dette tidspunktet bare 16 år, og man valgte å løse dette ved å gjøre om konsernet til et aksjeselskap med henne som eneeier. Ledelsen av selskapet gikk videre med den eksisterende ledelsen og med moren Margarethe Krupp som formynder. Bertha Krupp giftet seg i 1906 med Gustav von Bohlen und Halbach som dermed ble konsernets nye leder – Bertha Krupp von Bohlen und Halbach beholdt imidlertid hele sin eierpost i konsernet fram til 1943. Gustav von Bohlen und Halbach tok navnet Krupp som ble knyttet til rollen som leder for selskapet og keiser Wilhelm ga tillatelse til dette gjennom en egen særlov («Lex Krupp»). I 1943 ble selskapet overført til sønnen Alfried Krupp von Bohlen und Halbach og det var i denne forbindelse Berthas aksjepost til tilbakeført selskapet som slik igjen ble en ren familiebedrift. Alvin Kraenzlein. Alvin Kraenzlein under OL 1900. Alvin Christian Kraenzlein (født 12. desember 1876, død 6. januar 1928) var en amerikansk friidrettsutøver. Han ble den første utøver til å vinne fire olympiske titler i ett OL. Kraenzlein ble født i Milwaukee, Wisconsin og gikk på University of Wisconsin, Madison og senere University of Pennsylvania, der han studerte til tannlege. Han vant sin første friidrettstittel i 1897, da han vant 220 yards hekk under Amateur Athletic Union (AAU) mesterskapet. De neste årene vant han flere titler, totalt 5 AAU titler i både hekkeløp og lengdehopp. Kraenzlein ble kjent for sin spesielle teknikk for hekkepassering, siden han var den første til å passere hekkene med det fremste beinet utstrakt, slik det senere ble vanlig. I 1900 forberedte Kraenzlein seg til de olympiske lekene i England, ved å vinne det britiske mesterskapet i 120 yards hekk og lengdehopp, før han deltok i OL i Paris. Der vant han fire OL-titler: 60 meter, 110 meter hekk, 200 meter hekk og lengdehopp. På 60 meter vant han både forsøksheat og finale på 7.0 sekund, og slo John Tewksbury med noen få centimeter i finalen. Seieren i lengde var en bemerkelsesverdig prestasjon, i det han slo sølvmedaljevinneren, verdensrekordholder Meyer Prinstein, med bare èn centimeter. Prinsteins resultat ble oppnådd i kvalifiseringen, men han deltok ikke i finalen fordi den ble avholdt på en søndag. De to konkurrentene hadde hatt en uformell avtale om ikke å konkurrere på søndag, og da Prinstein fikk høre at Kraenzlein hadde konkurrert ble han fryktelig sint, og noen hevder at han slo Kraenzlein (andre hevder at han ble holdt tilbake før han fikk slått). Kraenzlein la opp året etter, og holdt da 6 verdensrekorder. Han fullførte sine studier og jobbet noen år som tannlege før han ble friidrettstrener. Han var trener ved University of Pennsylvania da han døde av hjertesvikt i Wilkes-Barre, Pennsylvania. Gustav Krupp von Bohlen und Halbach. Gustav Krupp von Bohlen und Halbach Gustav Krupp von Bohlen und Halbach (født 7. august 1870 i Haag, Nederland, død 16. januar 1950 på godset "Blühnbach" i Østerrike) var en tysk friherre og industriman. Han ble i 1906 gift med Bertha Krupp, og ble senere faren til Alfried Krupp von Bohlen und Halbach. Gustav Krupp von Bohlen und Halbach overtok ledelsen av industrikonsernet "Kruppkonsernet" gjennom sitt ekteskap med Bertha Krupp, mens hun satt med eierskapet etter sin far. Gustav von Bohlen und Halbach tok navnet Krupp som ble knyttet til rollen som leder for selskapet og keiser Wilhelm ga tillatelse til dette gjennom en egen særlov («Lex Krupp»). Han startet nye store satsinger og leverte våpen til begge de stridende partene i første verdenskrig. I mellomkrigstiden fortsatte konsernet satsingen på våpenindustri og utvikling av nye våpen. Dette arbeidet gikk langt utover forbudet og begrensningene i Versaillestraktaten, men bedriften lyktes med å holde dette skjult til tross for en rekke internasjonale inspeksjoner. Særlig økte innsatsen på våpenutvikling etter nazistenes maktovertakelse i 1933, og Krupp von Bohlen und Halbach innledet nære forbindelser med de nye makthaverne, og med Hitler især. Konsernet utviklet en rekke nye våpen for Wehrmacht, både før og under andre verdenskrig. I 1943 ble ledelsen for konsernet overført til sønnen Alfried Krupp von Bohlen und Halbach. Etter andre verdenskrig ble Gustav stilt til anklage ved Nürnbergprosessen for konsernets bruk av slavearbeidere fra okkuperte områder, men anklagen ble frafalt på grunn av dårlig helse og at han var senil. De siste årene var han sengeliggende og ble pleiet av hustruen Bertha. Freddy Bichot. Freddy Bichot (født 9. september 1979 i Château-Gontier) er en fransk tidligere profesjonell landeveissyklist. Polydaktyli. Polydaktyli er en misdannelse som innebærer at man har flere enn fem fingrer eller flere enn fem tær på en fot. Begrepet kommer fra gresk, "poly", mange og "daktylos", finger. Det er arvelig, men opptrer ofte uregelmessig ettersom anlegget ikke alltid manifesterer seg. Selv om tilstanden ikke er farlig får de fleste mennesker i Vesten fjernet ekstra utvekster kirurgisk. Fotografi av venstre hånd av 27 år gammel mann. Den ekstra tommelen hadde følelser, men intet forbundet ledd og kunne derfor ikke bevege seg uavhengig.En ekstra finger eller tå er vanligvis en liten bit med mykt muskelvev, stundom opptrer det også bein uten forbindelse, og sjelden kan det være en komplett og fungerende finger. Vanligvis opptrer det som en liten finger på siden av hånden og mindre sjelden opptrer det tommelsiden av hånden, og svært sjelden mellom de andre fingrene. Polydaktyli kan opptre av seg selv, eller mest vanlig, som et trekk ved et syndrom av et medfødt avvik. Når det opptrer av seg selv er det assosiert med dominerende mutasjoner i enkelte gener. Forholdet har en hyppighet på 2 for hver 1000 fødte barn, skjønt hyppigheten er høyere for enkelte grupper, et eksempel er amishfolket i USA grunnet grunnleggereffekten. Polydaktyli forekommer hos alle arter. Katt med polydaktyli kalles for skipskatt. Tjukke Bertha. Tjukke Bertha, (ty. "Dicke Bertha"), var et oppnavn på en kanon med 42 cm kaliber som første gang ble brukt under første verdenskrig og var en av denne krigens mer kjente våpen. Tjukke Bertha ble utviklet av Krupp-konsernet for de tyske styrkene. Hovedfunksjonen til våpenet var å bekjempe fortifikasjoner og andre forsvarsanlegg, og et av dens mest kjente mål under første verdenskrig var Paris. Tjukke Bertha var virkningsfull mot eldre anlegg, men viste seg å ha problemer mot de nyere befestningene. Navnet «Tjukke Bertha» er en respektløs henvisning til Kruppkonsernets daværende eier Bertha Krupp von Bohlen und Halbach, hustru til Gustav Krupp von Bohlen und Halbach som på denne tiden var konsernets leder. Kanonen var også i bruk under andre verdenskrig. Alfold. Alfold er en landsby og et verdslig sogn i Surrey i England, nær grensen til West Sussex. Stedet er ikke nevnt i "Domesday Book" (1086), antagelig for det var en sørlig utpost av Bramley. Første gang Alfold nevnes som en egen landsby er i det 13. århundre, da den var tilknyttet Shalford Manor. Noen av de eldste sporene etter menneskelig aktivitet er funn fra glassproduksjon i Sydney Wood. Det ble senere brent mye kull i sognet, som ble brukt til å lage krutt i Dunsfold, Cranleigh og forskjellige steder i Sussex. Churt. Churt er en landsby og et verdslig sogn i Surrey i England. Stedet ligger ved A287 mellom Hindhead og Farnham. Blant kjente personer fra Churt finner man Frances Stevenson, hustru av premierminister David Lloyd George, og cricketspillerne Harry og Thomas Walker. Sørgemarsj. Sørgemarsj ("Marche funèbre") er en marsj som er skrevet for å uttrykke sorg eller nedtrykthet, gjerne med tanke på prosesjoner i begravelser. Meget kjente sørgemarsjer er andre sats av Ludwig van Beethoven's 3. symfoni «Eroica» opus 55 fra 1803 og "Chopins sørgemarsj" () av Frederic Chopin, den er tredje sats i pianosonate nr. 2 opus 35 fra 1839. Av norske sørgemarsjer kan nevnes "Sørgemarsj over Rikard Nordraak" av Edvard Grieg, og "Ole Olsens sørgemarsj" (opus 41) av Ole Olsen, som Olsen opprinnelig skrev til sin svoger. Lerici. Lerici er en italiensk by og kommune i provinsen La Spezia. Kjente besøkende. De engelske forfatterne Mary Shelley og Percy Bysshe Shelley bodde i 1822 noen kilometer nord for byen i et isolert gammelt båthus kalt Casa Magni, og ankret opp seilbåten deres i Lerici. Percy Bysshe Shelley druknet 8. juli 1822 i Speziabukten, på vei hjem til Lerici fra Livorno og Pisa. Liket hans ble skyllet i land på stranden ved Viareggio, omtrent halvveis mellom Livorno og Lerici. Lericis popularitet hos Shelley og Lord Byron har gitt bukten Golfo di Lerici oppnavnet Golfo de Poeti. Kart over La Spezia med Lerici, fra 1880-årene. Jacob van Ruysdael. Jacob Izaaksoon van Ruisdael (født ca. 1628-29 i Haarlem – død 14. mars 1682 sammesteds, var en nederlandsk maler. Liv og arbeide. Om barndom og oppvekst er lite sikkert kjent. Han ble medlem av malerlauget i 1658, fikk borgerskap til Amsterdam i 1659, men ble sendt tilbake til Haarlem i 1681 som for fattig til at byen ville ta på seg å forsørge ham. Han døde på fattighuset der året etter. Ruisdal regnes i dag som en av de fineste landskapsskildrerne gjennom tidene (tysk leksikal påstand). Hans poetiske stemningsskildring og plastiske framstilling av landskaper fremstår som en egen klasse. Hans samtidige landsmann Meindert Hobbema lå nok på samme nivå, men var mere begrenset når det gjaldt elementer i bildene. Motivene hentet han fra sine nærmeste omgivelser og fra en reise som gikk til det tyske grevskapet Bentheim. Han fant da eikeskog og små fossefall, som ble billedelementer i produksjonen. Hans signatur finnes på ca. 450 bilder. Noen av disse kan være av Hobbema, siden der er funnet en del senere påførte («justerte») signaturer. Bildene omfatter også marine motiver og byprospekter. Han prøvde seg også med raderinger. Disse synes å ha solgt dårlig. Mange finnes bare i ett eksemplar. Vincent Kompany. Vincent Kompany (født 10. april 1986 i Uccle) er en belgisk fotballspiller, som spiller i forsvaret til den engelske fotballklubben Manchester City og det. RSC Anderlecht. Kompany vant flere personlige priser i Belgia da han spilte for Anderlecht. Han var hele tiden ettertraktet av store klubber som Liverpool, Manchester United og Chelsea FC. Kompany uttalte senere at han takket nei til London-klubben, fordi han anså de for å være en «fabrikk». I den andre halvdelen av sesongen 2005-06, skadet Kompany skulderen sin, og bestemte seg for en operasjon, selv om dette ville innebære at han mistet flere måneder av sesongen. At Kompany dro til Frankrike og Lyon for sin operasjon forsterket et rykte om at Kompany var på vei til Olympique Lyonnais. Hamburger SV. 9. juni 2006 ble det kjent at Kompany var kjøpt av HSV for en overganssum på £8.0 millioner for å erstatte landsmannen Daniel Van Buyten. Han spilte seks kamper for Bundesliga-laget før en skade på akilles i november satte han utenfor for resten av sesongen. Rykter sommeren 2007 fortalte at Liverpool FC igjen var interessert i å kjøpe Kompany. Manchester City. 22. august 2008 ble det klart at Kompany ble solgt til Manchester City, der han signerte en fireårs kontrakt. Landslagsspill. Kompany var med i Beijing-OL for, men da Hamburg kom med en trussel om rettslige skritt mot det belgiske fotballforbundet, fordi Kompany ikke ville reise hjem til sitt tyske klubblag, ble han sendt tilbake til Tyskland. Han var derfor ikke med på Belgias bronsefinaletap mot. Krupp-prosessen. Krupp-prosessen, offisielt "The United States of America vs. Alfried Krupp, et. al.", var en rettergang som omhandlet krigsforbrytelser begått av Kruppkonsernet under andre verdenskrig. Ved Krupp-prosessen 1947-1948 ble Alfried Krupp von Bohlen und Halbach og elleve andre tjenestemenn innen Kruppkonsernet tiltalt for krigsforbrytelser begått under andre verdenskrig. Alfried Krupp tok formelt over ledelsen av konsernet i 1943, men hadde siden 1940 tatt over det meste av den daglige driften etter at faren Gustav Krupp von Bohlen und Halbach måtte trekke seg tilbake av helsemessige årsaker. De begge hadde vært sentrale i nazistregimets opprustning og utnyttelse av tvangsarbeidere under andre verdenskrig. Gustav Krupp ble tiltalt under Nürnbergprosessen i 1945-1946, men tiltalen ble frafalt da han var senil. Under rettssaken ble det lagt fram bevis for Kruppkonsernets samrøre med nazistene fra 1930-tallet og fram til 1945. Konsernet hadde allerede ved Hitlers maktovertakelse i 1933 innledet et samarbeid med nazistene som ble sterkere da opprustningen startet året etter og dette ga konsernet store ordrer. Adolf Hitler besøkte Kruppverket i Essen flere ganger. Under krigen benyttet konsernet seg av tusenvis av tvangsarbeidere fra de okkuperte områdene og fra de tyske konsentrasjonsleirene. I 1944 fantes det 70 000 tvangsarbeidere ved konsernets fabrikker. Flere vitner fortalte domstolen om de umenneskelige forholdene og de brutale SS-vaktene som konsernet benyttet seg av. Alfried Krupp holdt en lav profil under hele prosessen og holdt bare en redegjørelse helt på slutten av rettsforhandlingene. Alfried Krupp ble dømt til 12 års fengsel for plyndring og bruk av slavearbeidere. Han satt i Landsberg fengsel i Landsberg am Lech, og hans eiendom "Villa Hügel" ble konfiskert av de allierte. Han satt fengslet i tre år og ble løslatt i 1951. Han gikk da igang med å bygge opp konsernet igjen. Villa Hügel ble senere tilbakelevert. De anklagede. Alle elleve som ble funnet skyldig ble dømt etter anklagen om bruk av tvangsarbeidere, og seks av de ti som ble anklaget for økonomisk utnyttelse ble dømt for dette. 31. januar 1951, altså 2 1/2 år etter dommen, ble alle de syv gjenværende løslatt fra fengselet. Siden det ikke fantes noen kjøper til Krupp-selskapet, gikk Alfried Krupp tilbake til dette i 1953. Rebecca Ludvigsen. Rebecca Ludvigsen (født 12. mars 1986 i Trondheim) er en norsk sanger. Hun ble først kjent da hun kom på fjerdeplass i TV-programmet Idol i 2003. Hun ga ut CD-en "What a Girl Wants" i desember 2003. I 2004 deltok hun i Melodi Grand Prix. Felix Salten. Felix Salten (født 1869, død 1942) var en østerriksk-jødisk forfatter. Hans egentlige navn var Siegmund Saltzmann. Han ble født i Ungarn, men familien flyttet til Wien like etterpå. Han bodde der mesteparten av sitt liv, men i 1939 flyttet han til Sveits, der han ble til sin død. Vaterlandsparken. Vaterlandsparken og Akerselva sett fra Vaterlands bru Broen i sydenden av Vaterlandsparken Vaterlandsparken er en park langs Akerselva på Vaterland i Oslo, anlagt i 1994 og mye brukt til arrangementer. Parken. Parken ligger på et flatt område og avgrenses av Brugata i nord (som fortsetter over Vaterlands bru og blir gata Grønland på østsiden), Akerselva i øst, hotell Radisson SAS Plaza, Sonja Henies plass og Oslo Spektrum i syd og en parkeringsplass syd for Lilletorget i vest. Parken har mange sten- og betongkanter som er laget for å sitte på. Midt i parken står siden 2004 en statue av den islandske kvinnesakspioneren og sosialarbeideren Ólafía Jóhannesdóttir, utført av Kristinn Pjetursson i 1930, tidligere plassert utenfor Grønland T-banestasjon og senest på Olafiaplassen rett øst for Vaterlands bru. Ved Akerselva overfor sydenden av parken henger skulpturen «Dykkar Installasjon», ofte kalt «Stupere» (seks stupere spent fast i vaiere, som gir inntrykk av at de er på vei mot vannspeilet), utført av Ola Enstad og satt opp i 1990. Parken er mye brukt til daglig og til mange arrangementer, blant annet norgesmesterkap i skating i august 2005, Oslo gatedans, norsk-pakistanske kulturfestivaler, Latinofestival, dans og musikk i forbindelse med lysvandring langs Akerselva om høsten og annet. Parken er en del av Akerselva miljøpark. Historie. Vaterlandsparken ligger i det som var forstaden Vaterland til Christiania, anlagt på 1600-tallet og med bebyggelse også før byen ble flyttet i 1624. Her var tett, nokså lav bebyggelse. Elvegaten og Vognmannsgaten gikk der parken i dag ligger. Kommunen eksproprierte tomtene på gamle Vaterland i 1959, og deretter ble bebyggelsen revet. Der parken ligger var det i mange år parkeringsplass. I Akerselva langs parken var det småbåthavn frem til 1964. I 1993 og 1994 ble det ryddet og mudret i elva med sikte på å åpne for småbåttrafikk opp til Nybrua og kanalbåt i rute fra Vaterlandsparken til byøyene, men dette ble det ikke noe av. Parken ligger på den såkalte moskétomta. Ved arkitektkonkurransen for Vaterland i 1982 stilte Oslo kommune krav om at bygninger og akser skulle forholde seg til den vendingen mot Mekka som kreves for midtaksen i enhver moské. Skulpturene med stupere og Radisson Plaza har slik vending. Menigheten som hadde tilsagn om å få bygge fikk økonomiske problemer og tomten ble til blant annet Vaterlandsparken. Parken ble innviet i 1994. Parken ble kalt "Vaterlunden" før navnet Vaterlandsparken ble bestemt. En fredelig markering mot Verdensbankmøtet i juni 2002 samlet 2000 mennesker, i det som var fryktet å bli et stort slag med politiet. I juni 2006 åpnet miljøvernminister Helen Bjørnøy Jotunheimstien som går fra Vaterlandsparken til Gjendesheim i Jotunheimen. Detroit Rock City. «Detroit Rock City» er en sang med hardrock-bandet Kiss. Den ble utgitt på albumet "Destroyer" fra 1976. Den ble utgitt som singel med sporet «Beth» som B-side 28. juli 1976. Den ble så utgitt på nytt i august samme år men da på B-siden og «Beth» på A-siden. Sangen er skrevet av Paul Stanley og Bob Ezrin, og handler om en ekte hendelse der en Kiss-fan døde i en bilulykke på vei til en Kiss-konsert. Healing. Healing (engelsk, å hele, helbrede) er en alternativ behandlingsmetode, der man gjennom påstått «overnaturlige» evner og metoder behandler sykdommer. Begrepet brukes også av enkelte kristne grupper som hevder at sykdommer kan helbredes gjennom bønn og håndspåleggelse. Healing utføres ofte gjennom at healeren holder hendene på eller nær den som skal helbredes, man kan også utføres på avstand. Healing bygger på antakelsen om at ubearbeidete tanker, følelser, spenninger og konflikter kan føre til sykdom. Symptomer på sykdom forstås som signaler fra kroppen om at noe er i ubalanse og at det finnes blokkeringer som hindrer det som oppfattes som kroppens livsenergi, i å strømme fritt. Healing er en gammel behandlingsform, og utøverne arbeider på ulike måter, og med noe ulikt teoretisk grunnlag. Felles er at de arbeider i og med det som antas å være klientens «energifelt», og forsøker å fjerne såkalte blokkeringer ved overføring av energi, slik at klientens kropp kan helbrede seg selv. Det er gjennomført en del forskning på healing. Kvaliteten på forskningen er variabel, og det finnes foreløpig lite dokumentasjon på hvorvidt healing har effekt eller ikke. En nyere metaanalyse konkluderer med at healing kan ha moderat effekt i forbindelse med smertelindring. Effekt av healing. I NOU 1998:21, om alternativ medisin, også kalt Aarbakke-utvalgets innstilling, er det gjort en effektvurdering av alternativmedisinske behandlingsformer, herunder healing. Utvalget uttaler: «Det finnes flere studier som viser signifikant effekt av så vel fjernhealing som healing ved berøring ved ulike tilstander. En rekke forsøk viser effekter av healing på enzymer, planter, gjærsopp, kreftceller og mus. Enkelte av disse forsøkene er gjentatt flere ganger og synes å dokumentere en positiv effekt utover kontrollgruppene. Det er gjort mer enn 160 studier på mennesker og cirka to tredjedeler av disse viser positive effekter utover placebo. Noen studier er usikre i det designet er dårlig og/eller det ikke har vært mulige å komme frem til originalartiklene. Andre er godt gjennomført og publisert i anerkjente medisinske tidsskrifter. Utvalgets konklusjon er derfor at "en effekt av healing ikke kan avvises". Metoden må anses som "kanskje effektiv", men det er ikke mulig å si noe om effekten på enkelte sykdommer eller sykdomsgrupper.» Hamn i Senja. Hamn er et gammelt handelssted og et populært turistmål på øya Senja i Troms. Stedet, som ligger i Berg kommune, har en karakteristisk beliggenhet ut mot havgapet og innenfor Bergsfjordens skjærgård. Riksvei Riksvei 86 passerer Hamn. Like vest for stedet ligger Senjens Nikkelverk og noen kilometer østover, på Finnsæter ligger Senjatrollet og Finnsæter kapell. Hamns hovedbygning, samt flere av de gamle rorbuene ble totalskadet av brann i september 2005. Ikke lenge etter startet arbeidet med å gjenreisningen, og en storstilt satsning ble igangsatt for å få stedet på fote igjen. I januar 2007 ødela nok en brann flere rorbuer. Hamn grunnkrets. Hamn er også en grunnkrets i Berg, som omfatter området langs den ytterste, sørvestlige del av Bergsfjorden, skjærgården innbefattet. Hamn grenser i øst til Strømsnes, og over fjorden i nordøst ligger Bøvær. I sør har grunnkretsen grense mot Torsken kommune og i vest ligger Norskehavet. Areal: 19,2 km². Grunnkretsen fikk folketallet mer enn doblet i løpet av 2008, med økning fra 17 til 36 innbyggere. Dette skulle imidlertid vise seg å være et blaff, for i 2011 var folketallet igjen nede på 16. Jan Theuninck. Jan Theuninck (født 7. juni 1954 i Zonnebeke i Vest-Flandern) er en belgisk kunstmaler og poet. Red White and Crüe. "Red, White & Crüe" er et samlealbum av Mötley Crüe. Albumet kom ut 1. februar 2005, og ble gitt ut i både dobbelt-CD og enkelt-CD-versjon. Enkeltalbumet inneholder bandets mest kjente sanger og tidligere uutgitte sanger, mens det på dobbelt-albumet også finnes flere coverlåter. Vleteren. Vleteren er en kommune i den belgiske provinsen Vest-Flandern. Vletern er kjent for tappistklosteret Sint-Sixtusabdij som brygger ølet Westvleteren Miguel Ángel Blanco. En kvinne minnes Miguel Ángel Blanco. På bildet står det «Rettferdiget = fred, nei til forhandlinger» Miguel Ángel Blanco Garrido (født 13. mai 1968, død 13. juli 1997) var en spansk lokalpolitiker i den lille byen Ermua i Baskerland. Han tilhørte Partido Popular. Blanco ble den. 10. juli 1997 kidnappet av den baskiske terrororganisasjonen ETA. ETA krevde at den spanske regjeringen skulle overføre ETA-innsatte til fengsler i Baskerland. Kravet ble ikke fulgt opp, noe som førte til at Blanco ble henrettet. Kidnappingen førte til store demonstrasjoner mot ETA rundt om i Spania, og gjorde at organisasjonen mistet mye sympati. Doom metal. Doom metal er en form av heavy metal og har sin opprinnelse på 80-tallet. Doom metal kjennetegnes av tunge og seig gitarspilling. Musikalsk er doom metal inspirert av mange tidlige Black Sabbath album, sånn som "Black Sabbath", "Master of Reality" og "Paranoid". Jenny Don't Be Hasty. Jenny Don't Be Hasty er en sang av den skotske artisten Paolo Nutini. Singlen er hans andre og ble lansert 25. september 2006. Sangen er fra Nutinis debuttalbum These Streets, og var oppfølgeren til debuttsinglen «Last Request». Teksten, som er en personlig opplevelse av artisten, handler om en 18 år gammel gutt som vil ha et forhold til ei eldre jente, som er sint på ham for å ha løyet om sin egentlige alder, og nå sier han er for ung. Sangen nådde plass nummer 20 på UK Singles Chart og plass nummer 40 på ARIA Charts i Australia 8. april 2007. Anna Zippel. Anna Zippel (født 1630-tallet, død 1676) var en svensk borgerkone som ble dømt for trolldom i Stockholm. Sammen med sin søster, Brita Zippel, var hun den mest kjente kvinnen som ble dømt som heks i Sverige. Anna var en respektert kvinne, gift med en baker som eide en kvern, og søster til brødrene Zippel, som var instruktører i idrett. Selv tilvirket og solgte hun medisiner sammen med sin venninne, Anna Månsdotter. Hun var beskrevet som en elegant og fint kledd dame med et fint liv, og var ikke noen typisk heks. Som de fleste svenske hekser, var ikke hovedanklagelsene trolldom, men heller at hun skal ha bortført barn til heksemøtene på Blåkulla. Det var 50 vitner mot henne i rettssaken. Anna forsvarte seg med stolthet og verdighet, og var helt uredd i retten; hun forklarte at man anklaget henne fordi hun var fremgangsrik i forretninger, og sa at det spilte ingen rolle hvor mange som vitnet mot henne. Hun bedyret sin uskyld, og det skulle hun være, om så hele kongerikets prestebestand vitnet mot henne. Anna, hennes søster Brita og Anna Månsdotter ble dømt til døden ved halshugging, og likene skulle senere bli brent. På dommen svarte hun; «Nå! Jeg er fortsatt uskyldig! Gud nåde dere for denne dommen.» Sébastien Chavanel. Sébastien Chavanel (født 21. mars 1981 i Châtellerault) er en fransk profesjonell syklist som sykler for Europcar. Sébastien Chavanel ble i 2003 profesjonell syklist i laget Brioches La Boulangère. I sitt første år fikk han sin første seier i Tour de l'Avenir. Sprinteren vant to etapper. I sesongen 2004 vant han en etappe i Tour de la Région Wallonne og tre etapper i Tour de l'Avenir. Fra 2005 byttet laget navn til Bouygues Télécom og deltok i UCI ProTour. Ved GP Internacional Costa Azul 2006 vant Chavanel en etappe foran Robbie McEwen. Sébastien er lillebror til den profesjonelle syklisten Sylvain Chavanel. Bob Stapleton. Bob Stapleton (født 1. april 1958 i Riverside, California) er en amerikansk entreprenør og sportsdirektør for Pro Tour-laget T-Mobile. Stapleton kom i kontakt med T-Mobile da hans kommunikasjonsselskap, VoiceStream Wireless ble kjøpt opp i 2000 av den tyske telegiganten Deutsche Telekom for 50 milliarder dollar. Det vil si at det var den opprinnelige prisen, men da det endelige kjøpet ble gjort, hadde aksjene gått ned og prisen ble lavere. VoiceStream måtte da skifte navn til T-Mobile USA. Bob ble senere involvert i sykling ved å stifte High Road Sports Inc., som administrerer T-Mobile Teams kvinne lag. Etter at "Operación Puerto"-skandalen berørte store navn som Jan Ullrich and Óscar Sevilla, og etterfølgende utestengelser, førte til store forandringer i ryttere og støtteapparat, og Stapleton ble utvalgt som lagleder. Châtellerault. Châtellerault er en kommune i departementet Vienne i regionen Poitou-Charentes vest i Frankrike. Châtellerault er "sous-préfecture" i departementet, og ligger nord for Poitou i Touraine. Elva Clain renner sammen med Vienne nær Châtellerault i Cenon-sur-Vienne. Historie. Châtellerault var et viktig forsvarsverk i de nordlige våtmarkene i Poitou, og ble grunnlagt av greven av Poitiers for å sikre grensene sine tidlig på 900-talet. Greven sin lokale representant, vicomte av Châtellerault, ble opprettet som en stilling som gikk i arv rundt tiden til Airaud, som sannsynligvis var i slekt med grevene av Auvergne og hertugene av Aquitaine. Arvingene hans var vicomter frem til midten av 1000-talet. Dangereuse de L' Isle Bouchard, hustruen til Aimery I av Châtellerault, ble bortført av den beryktede hertugen av Aquitaine, Vilhelm IX. Hertugen lot sin sønn Vilhelm X bli gift med Dangereuses datter, Ænor eller Aenor de Châtellerault. Av denne forbindelsen ble Eleanora av Aquitaine født, og da Vilhelm X ikke fikk mannlige arvinger som arvet ham, ble Eleanora hertuginne av Aquitaine da faren døde. Hun ble siden gift ført med den kommende franske kongen og deretter med den blivende engelske kongen. Tittelen "vicomte av Châtellerault" gikk videre til tre store franske adelsfamilier: La Rochefoucauld, Lusignan og fra 1200-talet og frem til den franske revolusjon til familien Harcourt. Fylkesvei 163 (Akershus). Fylkesvei 163 i Akershus går mellom Haslum kirke og Høvik skole i Bærum. Veiens lengde er 3,1 km. Eksterne lenker. 163 Jarl av Essex. Jarl av Essex er en tittel i Englands adelskalender. Den har blitt opprettet ni ganger gjennom historien. Blant de best kjente jarlene er Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex og Robert Devereux, 2. jarl av Essex. Historie. Jarledømmet ble først opprettet i det 12. århundre for Geoffrey II de Mandeville. Da den tredje jarlen døde uten arvinger døde tittelen ut med ham. Andre opprettelse var for Geoffrey Fitz Peter i 1199, etter at han hadde giftet seg med en slektning av den tredje jarlen. Tittelen gikk videre til to av hans sønner før den igjen døde ut. I 1239 ble den opprettet for Humphrey de Bohun, 2. jarl av Hereford, også han gift med en slektning av den første jarleslekten. Deretter fulgte flere opprettelser gjennom senmiddelalderen, tudortiden og elisabethansk tid. Den siste opprettelsen kom i 1661. Da den niende jarlen døde uten en klar arving i 1981 så det ut til at tittelen skulle dø ut, men spørsmålet ble avgjort i 1989 og tittelen kunne dermed fortsette. Tittelen vicomte Maldon brukes av arvingen når det finnes en. Niende opprettelse, 1661. Arving til tittelen er pr. 2007 William Jennings Capell. Essex Last Request. «Last Request» er en sang av den skotske artisten Paolo Nutini. Dette er hans første single fra debuttalbumet These Streets. Singlen ble sluppet 3. juli 2006 og nådde plass nummer 5 på UK Singles Chart. Sangens tekst handler om en person som vet hans forhold er over, men som ønsker å ha en siste stund med kjæresten. Sangen har vært brukt i en episode av Scrubs. Ian Wright (programleder). Ian Wright (født 17. mai 1965 i Suffolk, England) er en programleder for Pilot Productions' reiseserie "Globe Trekker" (også kalt "Pilot Guides" i Canada og USA og opprinnelig kringkastet som "Lonely Planet"). Han ledet også det kortlevde programmet "Ian Wright Live", et show produsert med publikum som omhandlet diverse temaer innen reise. Wiltshire Police. Wiltshire Police, tidligere Wiltshire Constabulary, er en regional politistyrke i England. Styrken har ansvaret for grevskapet Wiltshire med den enhetlige myndigheten Swindon. Styrken ble opprettet under "County Police Act 1839", og var den første grevskapsbaserte styrken i landet. Kontrollmyndigheten er Wiltshire Police Authority, som har ni medlemmer fra grevskapsrådet og distriktsrådet i Swindon, tre fredsdommere og fem uavhengige medlemmer. Romain Feillu. Romain Feillu (født 16. april 1984) er en fransk profesjonell syklist. Han sykler for det nederlandske laget Vacansoleil-DCM Romain Feillu ble i 2002 nr. 2 i Chrono des Herbiers i juniorklassen. I 2006 ble han nr. 5 i Prix de Lillers og han vant sammenlagt i Tour de la Somme. I VM i Salzburg i 2005 vant han sølvmedalje i landeveisrittet for U23 bak tyske Gerald Ciolek. Fra sesongen 2007 kjører han for det franske laget Agritubel. På 1. etappe i Tour de France 2007 ble han nr. 5. På 3. etappe i Tour de France 2008 ble han nummer tre og kunne bære gul trøye og hvit trøye. Hans bror, Brice, er også syklist. Lærdalsøyri. Lærdalsøyri er et tettsted og administrasjonssenteret i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, men 1 308 mennesker sokner til Lærdalsøyri om man tar med de nærliggnende grunnkretsene Hauge og Erdal. Hele kommunen/dalføret har 2219 innbyggere (okt. 2010). Lærdalsøyri er et lokalt handelssenter, og største arbeidsplass er Lærdal sykehus med cirka 150 ansatte; sykehuset er lokalsykehus for syv kommuner i Sogn. Opplysningen 1881 har kontor her med cirka 100 ansatte. Ellers er flere mellomstore byggentreprenører lokalisert til Lærdalsøyri, samt noe treindustri. Sentralt på Lærdalsøyri ligger Gamle Lærdalsøyri, et prisbelønt og vernet trehusmiljø fra 17- og 1800-tallet med 161 trehus i blant annet sveitserstil. Stedet er minner fra da Lærdal var et sentralt administrasjons- og handelssted. Hver sommer arrangeres Lærdalsmarknaden her, et historisk vestlandsk handelsmarked som trolig er et halvt tusen år gammelt. I 1838 ble det foreslått å gjøre Lærdalsøyri til by, ved å gi stedet status som ladested. I 1841 hadde bytegnerne planene klare for en kvadratur som gikk fra Lærdalsfjorden, en arm av Sognefjorden, til omtrent der Hauge kirke står i dag. I 1842 vedtok Regjeringen å gi Lærdal bystatus, sammen med Haugesund og Namsos, men alle tre stedene ble avvist alt i Odelstinget. Travel Channel. Travel Channel er en tv-kanal som drives fra London i England og som sender i både Storbritannia og andre land i Europa og Afrika. Alle programmene omhandler, som navnet indikerer, reiser og reising. Den amerikanske tv-kanalen med samme navn som eies av Discovery Communication har ingen forbindelse til denne kanalen, og drives under navnet Discovery Travel & living der hvor britiske Travel Channel eksisterer. Travel Channel distribueres gratis på Astra 2A og kan derfor sees av abonnenter av Sky Digital i Storbritannia og Irland. Kanalen er også gratis tilgjengelig på Astra 1G, noe som gjør det mulig for mange personer rundt om i Europa å motta den. I enkelte andre europeiske land distribueres kanalen via satellitt i krypterte versjoner og er tilgjengelig for abonnementer av forskjellige kanalpakker. Den britiske versjonen av kanalen er noe forskjellig fra den pan-europeiske. Sigurd Lavard. Sigurd Lavard (født ca 1175, død ca 1200) var kong Sverre Sigurdsson av Norges eldste sønn. I henhold til den danske krønikeskriveren Saxo Grammaticus ble Sigurd født mens Sverre fortsatt bodde på Færøyene og fikk navnet Unås etter Sverres antatt egentlige far. Senere kom Sverre til Norge og hevdet der at han var sønn av kong Sigurd Munn. Han skal da i henhold til dette ha endret navnet på sønnen. Tilnavnet "Lavard" skal komme fra angelsaksisk eller gammelengelsk "hlaford", lord, tilsvarende herre. Sigurd ble oppfostret hos kongens stallare Gudlaug Vale og nevnes senere som en av birkebeinernes ledere både mot øyskjeggene og baglerne. Hans ettermæle er, kanskje urettferdig, at han verken hadde mot eller talent som feltherre. Sverre ble konge av Norge ved å lede et opprør mot den daværende kongen, Magnus Erlingsson, som ble beseiret og drept i 1184. I 1196 reiste Magnus’ gamle tilhengere og andre misfornøyde en ny fraksjon, baglerne. Det første sammenstøtet mellom kong Sverre og baglerne skjedde på kysten av Ranrike. Her ble Sigurd Lavard gitt ansvaret for å vokte en kastemaskin, men i løpet av natten angrep baglerne overraskende. Sigurd og hans menn ble tatt på sengen og jagd av sted mens kastemaskinen ble ødelagt. I følge "Sverres saga" skal kong Sverre ha blitt så rasende på sin sønn at han fratok ham kommandoen etter dette: «Ve den kongssønn som fører sin sveit så slett som du har gjort i dag». Sverres tukting av sønnen var ikke helt rettferdig da Sigurds menn var i mindretall, men skaden hadde skjedd. Rundt 1200 satt kong Sverre i Oslo, kan "Sverres saga" fortelle, og baglerne samlet seg mot ham med en stor hær. Det ble et voldsomt slag på isen på Frysja og i Ryenbergene nedenfor Kværner. Sigurd Lavard og broren hans Håkon hadde merkene sine ved Ryenbergene for å hindre angrep fra bøndene derfra. «Bøndene egget da hverandre innbyrdes og stevnet ned berget. Men Sigurd Lavard dro mot dem. (...) Det ble en hard kamp. Birkebeinerne hadde fire hundre mann, men bøndene nesten tyve hundre.» Overtallet gjorde at Sigurd Lavard igjen måtte trekke seg tilbake. Kanskje var det i nettopp dette slaget han fikk et sår han døde av samme år? Sagaen er sparsommelig med detaljene, men Sigurd Lavard døde kort tid etter, enten i 1200 eller 1201 mens hans far fortsatt var i live. Sigurd etterlot seg en ung sønn, Guttorm, som senere ble utropt til konge da han var kun fire år gammel i 1204. Gutten døde selv noen få måneder senere av sykdom. Stéphane Augé. Stéphane Augé (født 6. desember 1974 i Pau, Frankrike) er en fransk tidligere profesjonell syklist. Augé ble proff i 2000. Han begynte sin karriere i Festina, men byttet i 2001 til Jean Delatour og gikk i 2003 til Crédit Agricole. Fra 2005 syklet han for Cofidis. Augé fikk en etappeseier i Tyskland rundt 2002 og 2008, og i Tour de Poitou-Charentes 2000. Han har deltatt åtte ganger i Tour de France (2002, 2003, 2005-2010), hans beste plassering var 115. plass sammenlagt i 2002. Han vant en etappe og sammenlagtseieren i Dunkirk 4-dagers i 2008. Leif Hovde. Leif Arne Hovde (født 24. april 1943 i Ålesund) er lærer og lokalpolitiker (KrF) i Ålesund. Han har i tillegg engasjert seg i barne- og ungdomsarbeid gjennom KFUM, i menighetsarbeid og i Ålesunds vennskapsbysamarbeid med Peterhead i Skottland. 18. april i 2007 ble Hovde overrakt Kongens fortjenstmedalje i gull. Han er bror av presten Steinar Hovde Fylkesvei 605 (Akershus). Fylkesvei 605 i Akershus går mellom Blommenholm og Høvik i Bærum. Veiens lengde er 2,1 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 157. Eksterne lenker. 605 OMX. OMX er en svensk-finsk virksomhet som opererer innenfor den finansielle sektor. Den består av to divisjoner: OMX Exchanges og OMX Technology. OMX Exchanges eier og driver børsene i København, Stockholm, Helsingfors, Tallinn, Riga og Vilnius samt verdipapirsentralene i Estland og Latvia. OMX har også virksomhet i Norge. OMX Technology leverer løsninger og tjenesteytelser (transaksjonsteknologi, prosessing og outsourcing). OMX er notert på børsene i Stockholm, Helsingfors og København. I mai 2007 fremsatte det store amerikanske børsselskapet NASDAQ et kjøstilbud på OMX på 3,7 milliarder dollar. I 2005 ble Københavns Fondsbørs en del av OMX, da det kjøpte aksjene i Københavns Fondsbørs A/S for 1,2 milliarder danske kroner. Tidligere hadde de danske bankene, fondsmeglerselskapene og utstederne av verdipapirer eid Københavns Fondsbørs. .com. .com (commercial) er et generisk toppnivådomene (gTLD) på internett. På engelsk uttales ".com" konsekvent som et ord, dot-com, og er blitt en del av vanlig språkbruk. Historie. ".com" var et av de opprinnelige toppnivådomenene (TLD) som ble etablert i januar 1985, og har vokst til å bli det største toppnivådomenet i bruk i dag. Det ble opprinnelig administrert av det amerikanske forsvarsdepartementet (DoD), som kontrakterte vedlikeholdet av domenet til Stanford Research Institute. Den 1. januar 1993 overtok National Science Foundation (NSF) ansvaret for vedlikeholdet av domenet, ettersom ".com" primært ble brukt til ikke-forsvarsrelaterte emner. NSF viderekontrakterte vedlikeholdet til Network Solutions. NSF autoriserte i 1995 NSI til å begynne å innkreve et årlig gebyr fra registrantene av ".org", ".net" og ".com", for første gang siden opprettelsen. Gebyret var til å begynne med USD50 pr år, hvorav USD35 gikk til NSI og USD15 til et statlig fond. Nye registreringer måtte betale for de første to år, slik at avgiften for nye registreringer ble USD100. I 1997 overtok USAs handelsdepartement styringen over ".com" (i likhet med de øvrige toppnivådomenene). Det blir for tiden administrert av VeriSign, som har kjøpt opp Network Solutions. (VeriSign skilte senere ut de delene av Network Solutions som ikke var relatert til virksomheten som registreringsenhet, slik at det nåværende selskapet Network Solutuons er et rent registrar-selskap.) Selv om ".com"-domener offisielt er ment å representere kommersielle virksomheter (andre virksomheter, som statlige organisasjoner eller utdanningsinstitusjoner er tildelt andre toppnivådomener), så har det ikke vært noen restriksjoner på hvem som kan registrere ".com"-domener siden midten av 90-tallet. Åpningen av ".com"-domenet til almenheten falt sammen med kommersialiseringen og populariseringen av internett, og ".com" ble raskt det vanligste toppnivådomenet for nettsteder. Mange selskaper som blomstret i perioden mellom 1997 og 2001 (kjent som «dot-com-bobla») gikk så langt som å innlemme ".com" i selskapets navn. Disse selskapene ble kjent som dot-coms eller dot-com-selskaper. Innføringen i 2001 av ".biz"-domenet, som er forbeholdt forretningsvirksomhet, har hatt liten effekt på populariteten til ".com". Andrenivå ".com"- eller ".co"-domener. Selv om virksomheter over hele verden kan registrere ".com"-domener, så har mange land et andrenivå-domene med et lignende formål under sitt eget ccTLD. Slike andrenivå-domener er vanligvis på formen ".com.xx" eller ".co.xx", hvor "xx" er det nasjonale toppnivådomenet. De nasjonale toppnivådomenene til Argentina (".com.ar"), Japan (".co.jp"), New Zealand (".co.nz"), India (".co.in"), Folkerepublikken Kina (".com.cn"), Pakistan (".com.pk") og Storbritannia (".co.uk") er alle eksempler på dette. Mange ikke-kommersielle nettsteder, slik som nettsteder for nonprofit-organisasjoner eller regjeringer, benytter ".com"-adresser. Noen betrakter dette å være i strid med domenets opprinnelige formål og vil nok hevde at et ".org", ".gov" eller et annet, mer spesifikt TLD, ville være mere passende for slike nettsteder. Men mange organisasjoner foretrekker gjenkjenneligheten av et ".com"-domene fremfor et mindre kjent et. Dessuten har de opprinnelige formålene til mange toppnivådomener blitt stort sett irrelevante, så lenge det ikke har vært noen restriksjoner på registreringene. Registrering. Registreringer gjøres direkte på andre nivå, og behandles av registrarer akkreditert av ICANN. Internasjonaliserte domenenavn aksepteres også. Overføringsprosedyrer. Domener kan overføres mellom forskjellige registrarer. Før oktober 2006 var prosedyren som ble brukt av Verisign både komplisert og upålitelig, og krevde at en notarius publicus måtte verifisere identiteten til registranten som ønsket å overføre et domene. I oktober 2006 ble en ny prosedyre innført av Verisign, som krevde at den opprinnelige registraren oppga en autorisasjonskode etter instruks fra registranten (også kjent som EPP-kode). Hensikten med den nye prosedyren var blant annet å redusere forekomsten av domenekapring. Eksterne lenker. C o Fylkesvei 606 (Akershus). Fylkesvei 606 i Akershus går mellom Ramstad og Blommenholm i Bærum. Veiens lengde er 2,0 km. Trasé: Stasjonsveien – Dragveien – Kirkeveien – Dragveien. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 159. Eksterne lenker. 606 Louth (Lincolnshire). Louth er en markedsby i Lincolnshire i England. Den er kjent som «Lincolnshire Wolds' hovedstad», og ligger på stedet hvor den eldgamle veien Barton Street krysser elven Lud. Store deler av sentrum består av teglbygninger fra 17. og 18. århundre. Sognekirken St. James kirke har et nitti meter høyt spir, som skal være det høyeste på noen sognekirke i Storbritannia, og det nest høyeste etter Salisburykatedralen. Den 29. mai 1920 ble byen rammet av en storflom som forårsaket tyve dødsfall. Man finner flere steinplaketter rundt om i byen som viser hvor høyt vannet stod. Historisk er byen mest kjent som stedet hvor Lincolnshireopprøret, den første fasen av Nådens pilegrimsferd, brøt ut høsten 1536. Leiv Neset. Leif Neset født i Modalen 1925 er en spelemann. Som ung gikk han i lære hos Lorentz Hop og Arne Bjørndal. Leif Neset var ivrig etter å lære Telemark-spel og reiste til Seljord i 1947, der han kontaktet spelemennene Eivind Mo og Kjetil Flatin. Han kom i lære på Ramberg hos Kjetil Flatin og på Nordgarden hos Eivind Mo. Senere fortsatte han som gårdsarbeider og læregutt på Nes hos Torkjell Haugerud. Lønna var hus og kost, og ikke så mye betaling, men, det var klare avtaler om at kveldene skulle nyttes til å lære slåtter. Leiv Neset lærte seg slåttene tak for tak, og lærte seg på det viset mange av de mest kjente slåttene til Haugerud. Han har derfor vært en viktig folkemusik-kilde, blant annet fordi han fikk høre så mye av Haugerud sine slåtteformer. «Frå eventyrlandet Telemark». I 1950 ble det produsert en film som ble vist rundt omkring i landet i regi av Folkeakademiet. Det var en stumfilm, men, Hval som produsenten het, kåserte ved siden av filmvisningen. Et av innslagene kalte han «I lære hos Torkjell Haugerud», og der satt Haugerud og Leif Neset og spilte i tunet på Nes. Der var også et innslag med Kjetil Flatin i samme filmen. Leif Neset ble gift med Signe Flatin og ble boende i Seljord i flere år, men flyttet senere til Skien. I 1952 hadde han vunnet 1. premie i klasse B. på landskappleiken i Bergen. Han har deltatt en årrekke i klasse A og tatt en rekke premier. Leif Neset har vært aktiv i folkemusikklivet i nedre Telemark i en mannsalder, særlig som spelemann i Vårlengt, der han fremdeles er aktiv. Under Porsgrunnsdagene 2000 ble spelemannen Leif Neset tildelt Kongens fortjenstmedalje for lang og tro tjeneste for folkemusikken. Det er gjort en mengde opptak av han i NRK. I 2006 laget Leiv Solberg et eget prorgam om ham for folkemusikkhalvtimen. La Turbie. La Turbie (fra tropea, latinsk for trofé) er en landsby og kommune i departementet Alpes-Maritimes i Sydøst-Frankrike, rett utenfor Monaco. Flageolett. En flageolett (uttales "[flaålett]") er et treblåseinstrument som er nært beslektet med blokkfløyten. De første flageolettene ble laget i det 16. århundret, og de ble produsert helt fram til det 20. århundret, da de ble avløst av blikkfløyten. De som spiller flageoletter kalles flageolettister. Flageoletter har hatt store variasjoner i utseende og form under de siste 400 årene. De første flageolettene var kalt «franske flageoletter», og hadde fire hull på oversiden og to på undersiden. De mest kjente som spilte dette instrumentet, var Frédéric Chalon og Samuel Pepys, og Henry Purcell og Georg Friedrich Händel, hvor de to sistnevnte skrev stykker for flageoletten. Små versjoner av instrumentet ble også laget, og ble kalt «fugleflageoletter». Disse ble brukt for å lære fugler å kvitre melodier. Sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet startet engelske instumentmakere å lage flageoletter med seks fingerhul på oversiden. Disse flageolettene ble kalt «engelske flageoletter», og kunne i tillegg være lagd i metall, slik som blikkfløyten. Noen var også lagd med et byttbart munnstykke slik at instrumentet også kunne bli spilt på en annen måte enn «blokkfløytemåten». Rundt 1810 patenterte den engelske instrumentmakeren William Bainbridge en dobbel flageolett. Den bestod av to engelske flageoletter som var slått sammen slik at musikeren kunne harmonisere melodien han spilte. Han lagde også en trippel flageolett der han hadde lagt på en tredje, et bordunrør som hadde fingerhull lik en okarina. Flageoletten ble omsider fullstendig erstattet av blikkfløyte, og er sjeldent spilt i dag. Likevel er det et veldig enkelt instrument å spille, og tonen er myk og dempet. Den har et register på omtrent to oktaver. Pressure 4-5. Pressure 4-5 var en Nu metalgruppe fra Santa Barbara i California. Bandet ble oppløst fordi mange av medlemmene forlot gruppa på grunn av at de ville finne seg en annen livsstil som ikke hadde relasjon til musikk. Bandets historie. Bandet ble grunnlagt av Adam Rich og gitarist Mark Berry. Det startet enkelt nok; to ungdomsvenner startet et band sammen. Det ble fart på sakene da en annen venn, Lyle McKeaney, ble med som bassist. Deretter meldte Joe Schmidt seg inn som DJ, før han byttet til gitar. Senere rekrutterte han broren sin, Tom, som trommis. Bandets navn kom av at Joe Schmidt vegret seg for å være bandets DJ. Han kom sjelden på øvingene, og gruppa ble usikker på om de hadde 4 eller 5 medlemmer. Derfor ble navnet «Pressure 4-5» I 1999 kom gruppa ut med EP-plata «Antechnology». Etter en varm velkomst fra rockesamfunnet og en stor fanskare, signerte de kontrakt med plateselskapet Dreamworlds Records, hvor de lanserte det eneste full-lengdealbumet «Burning The Process» i 2001 Uheldigvis var bandets suksess kortvarig, med bare én singel; «Beat The World». Selv om singelen var delvis vellykket, sluttet et antall medlemmer når de jobbet med oppfølgeren til «Burning The Process». Bandet ble oppløst i 2002 før flere låter kom ut. Boksing under Sommer-OL 1948. Boksing under Sommer-OL 1948 i London, England. Pontefract. Pontefract er en by i West Yorkshire i England. Den ligger nær A1, M62 og Castleford. Byen er en av fem i City of Wakefield. Byens motto er "Post mortem patris pro filio", latin for «etter farens død, støtt sønnen». Dette er en referanse til byens rojalistiske sympatier under den engelske borgerkrig. Historie. Navnet Pontefract kommer fra latin "Pontus Fractus", «ødelagt bro». Byen ligger ved en gammel romersk vei, nå A639, som går sørover mot Doncaster. Pontefract er ikke nevnt i "Domesday Book" (1086), men området den ligger i, kalt Tanshelf, er med. Pontefract Castle er fra normannisk tid, og het opprinnelig Pomfret. Det ble reist omkring 1070 av Ilbert de Lacy. Kong Rikard II av England ble myrdet i slottet i 1400. Under den engelske borgerkrig omtalte Oliver Cromwell Pontedract som «en av de sterkeste innlandsgarnisoner i riket». Byen ble beleiret tre ganger, og borgerne led hardt av sult og fattigdom på grunn av dette. Den 24. mars 1649 endte den tredje beleiringen, og borgerne valgte å be Parlamentet om tillatelse til å rive slottet slik at de kunne unngå en fjerne beleiring. Den 5. april 1649 begynte rivingen. Selv om mye ble ødelagt er det fortsatt mulig å besøke slottsruinene. Dagens Pontefract. Pontefract har vært en markedsby minst siden middelalderen, og det holdes fortsatt marked der. Hoveddagene er onsdag og lørdag, med et mindre marked på fredag. Det finnes også et innendørs marked som er åpent alle dager unntatt torsdag ettermiddag og søndag. Innbyggerne kaller gjerne byen for Ponte eller Ponty, og noen ganger blir den også referert til som Ponte Carlo, et ordspill på Monte Carlo. Den sandrike og dype jorden gjør Pontefract til et av får steder på De britiske øyer hvor man kan dyrke lakrisplanter. Dette gjøres ikke lenger, men byen har fortsatt to lakrisfabrikker, som eies av Haribo og Monkhill Confectionary. Det holdes hvert år en lakrisfestival, og dikteren John Betjeman skrev et dikt kalt «The Liquorice Fields at Pontefract». Rett utenfor byen, i Ferrybridge, ligger et kullkraftverk. Pontefract General Infirmary er et stort sykehus, som ligger over et gammelt eremittbosted som kan besøkes av publikum enkelte dager. Sykehuset er ellers beryktet for å være det første stedet hvor legen Harold Shipman drepte eldre pasienter. Pontefract Museum ligger i det gamle biblioteket i sentrum, og og har utstillinger som viser byens historie. De har også oversikt over når man kan besøke eremittbostedet under sykehuset. Det er tre jernbanestasjoner i byen: Pontefract Baghill som betjener Dearne Valley Line mellom York og Sheffield samt Pontefract Monkhill og Pontefract Tanshelf på linjen mellom Leeds og Wakefield. North-East-Wakefield College ligger i Pontefract. Sognekirken All Saints er kjent for sin doble vindeltrapp i tårnet. Den er bygget over ruinene av en eldre kirke som ble ødelagt under borgerkrigen. Fengselet (Leirvik). Fengselet er et tidligere distriktsfengsel i Leirvik i Stord, som i dag bruker som restaurant. Bakgrunn. Som resultat av fengselsloven av 1857 ble det i perioden 1862-68 bygget 56 nye distriktsfengsler og nesten like mange rettsbygninger i Norge. På oppdrag fra staten utarbeidet arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Friedrich Wilhelm von Hanno en serie med typetegninger for fengsler med ulik størrelse, fra 8 til 40 fanger. Det var kort vei fra dom til fengsel ettersom loven krevde at alle byggene skulle inneholde de tre funksjonene cellefengsel, rettslokale og familiebolig for justisvaktmester. Stord kretsfengsel. Utgangspunktet for fengselet på Stord var Schirmer og von Hannos tegninger. Ansvarlig arkitekt for utbyggingen var Franz Wilhelm Schiertz, som også var ansvarlig for Bergen kretsfengsel. Fengselet og rettsbygningen ble oppført årene 1863-64 og var den gang plassert litt utenfor sentrumskjernen. Begge byggene var på to etasjer pluss kjeller og loft. Ved fengselet som delvis ble drevet som arbeidsleir lå det opprinnelig også fjøs, åker og eng. I 1963 ble fengselet tatt ut av drift som fengsel. Nyere tid. Fengselet sto deretter tomt i en del år, før Postverket kjøpte fengslet og rettsbygningen og ønsket å rive disse for å bygge nytt postbygg. Lokalbefolkningen protesterte, og kommunen vernet bygget. Posten pusset derfor heller opp bygget, og brukte det til utstillingslokale og kulturbygg. I 1997 ble bygget solgt til arkitektene Holmedal og Husum, som leier ut kjelleren i begge bygningene og 1. etasje i rettsbygningen til restauranten. Restauranten åpnet i oktober 2000. Master of the Rings. "Master of the Rings" er det sjette studioalbumet til power metal-bandet Helloween. Det er kjent som et vendepunktet i historien til bandet, der albumet vender tilbake til Power metal-stilen som var savnet på det forrige albumet "Chameleon". Fylkesvei 204 (Akershus). Fylkesvei 204 i Akershus går mellom Vollen og Engelsrud i Asker. Traséer: Vollen – Guibekken (3,1 km), Øvre Gjellum – Engelsrud (8,4 km) Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 167 Eksterne lenker. 204 David Nalbandian. a> 2006David Nalbandian (født 1. januar 1982 i Unquillo, Provincia de Córdoba) er en argentinsk tennisspiller med armensk og italiensk herkomst. Hans fars besteforeldre overlevde folkemordet på armenerne og flyktet til Argentina. Tenniskarrieren. David Nalbandian ble profesjonell i 2000. Hans foreløpig høyeste ATP-ranking i single, nr. 4, oppnådde han i juli 2004. Nalbandian vant juniortittelen i single i US Open i 1998 etter finaleseier over Roger Federer, og vant doubletittelen for juniorer i Wimbledon i 1999 sammen med landsmannen Guillermo Coria. Han spilte finale i Wimbledon i 2002, men måtte strekke våpen mot Lleyton Hewitt med 0-3 i sett (1-6, 3-6, 2-6). Spillestil. Nalbandian er en typisk baseliner som bygger spillet sitt rundt presise og stabile slag fra grunnlinjen. I likhet med trenden i herretennisen, har han de siste årene utviklet nettspillet sitt, men han bruker som oftest volleyer kun til å sette bort ballene. Nalbandian har sin styrke i presisjonen på grunnslagene og servereturene. Ofte varierer han med slag langs linjen og korte crosser. Backhanden til Nalbandian er kanskje den mest fryktede på ATP-touren, og våpenet hans er det rette backhandslaget ned langs linjen. Benoît Vaugrenard. Benoît Vaugrenard, (født 5. januar 1982 i Vannes), er en profesjonell fransk syklist. Han sykler fra 2003 for Française des Jeux. Han fikk sitt gjennombrudd da han hadde den hvite ungdomstrøyen under Tour de France 2006 på tre etapper. I slutten av juni 2007 vant han det franske mesterskapet i temporitt. Franskbrødsopp. Franskbrødsopp, "Albatrellus confluens" er en sopp som ligner på fåresopp, men har en mer gulaktig grunnfarge med mer rødlig farge over på hatten og den smaker temmelig bittert. Porene hos franskbrødsoppen er også større enn hos fåresoppen. Kjøttet er hvitt. Soppen blir ikke grønngul ved oppvarming, slik fåresoppen blir. Den er bitter, og ingen matsopp. Hos franskbrødsoppen vokser fruktlegemene ofte sammen. Fylkesvei 955 (Nordland). Fylkesvei 955 (Fv955) i Nordland går mellom Storvika i Sortland og Smines i Øksnes. Veien går over eidet mellom Eidsfjorden og Romsetfjorden, og videre langs Romsetfjordens vestside. Veien er 13,2 km lang og har grusdekke. Eksterne lenker. 955 Kristparken. Kristparken er en park på Hammersborg nær Oslo sentrum. Parken. Kristparken avgrenses av Møllergata i øst, bebyggelse som hører til Deichmanns gate, Wilses gate og Fredensborgveien i nord, Grubbegata i vest og OBOS-bygget som ligger til Hammersborg torg i syd. Terrenget skråner fra Grubbegata ned mot Møllergata. I parken, som er 7,1 mål stor, er det lekeplass, ballplass og paviljong. Historie. Christ kirkegård ble i 1654 anlagt omtrent der Krist kirkegård ligger i dag. Kirkegården ble utvidet i 1835, 1840 og 1856 til det området som i dag er Kristparken. Kirkegården opphørte for nye graver i 1924, og etter at fredningstiden på 40 år var utløpt i 1964 ble den delen av krikegården som lå øst for Grubbegata opparbeidet til Krist kirkegård og Kristparken. Castle Communications. Castle Communications er et plateselskap under Sanctuary Records. Bedriften startet tidlig på 1980-tallet og har vanligvis jobbet med folkemusikk og folkrock-artister. Selskapet har også senere produsert albumer for metal-, hip hop-, funk-, jazz- og bluesartister. Fylkesvei 942 (Nordland). Fylkesvei 942 (Fv942) i Nordland går mellom Hjellsand og stedet Øksnes i Øksnes kommune. Veien går langs Skogsøyas sørside. Veiens lengde er 4,5 km. Eksterne lenker. 942 Leangen gård. Leangen gård ligger ved Leangenbukta i Trondheim. Anlegget er ett av tre lyststeder fra 17- og 1800-tallet på Ladehalvøya. Leangen gård ble første gang oppført i 1661 og dagens bygninger er fra 1820. I 1963 overtatt av Trondheim kommune og disponeres av ordfører og rådmann til bruk i representasjon og andre arrangement som vedrører kommunen. Liste over nasjonalparker i USA. Liste over nasjonalparker i USA. USA har 58 verneområder kjent som nasjonalparker. Disse drives av National Park Service, et byrå innen innenriksdepartementet som ble opprettet i 1916. Nasjonalparkene i USA blir opprettet gjennom vedtak i den amerikanske kongressen. Den første nasjonalparken var Yellowstone, og ble undertegnet i lov av president Ulysses S. Grant i 1872, fulgt av Sequoia og Yosemite i 1890. Den nyeste nasjonalparken er Great Sand Dunes i Colorado, etablert i 2004. 27 delstater har nasjonalparker, i tillegg til Amerikansk Samoa og Jomfruøyene. Alaska og California har flest, med åtte parker, fulgt av Utah med fem og Colorado med fire. Åtte av nasjonalparkene i Alaska ble opprettet samtidig, i 1980, gjennom Alaska National Interest Lands Conservation Act. Den største nasjonalparken er Wrangell – St. Elias, på over 32 000 km², mens den den minste er Hot Springs, på mindre enn 24 km². Det totale arealet til alle nasjonalparkene er ca. 210 000 km², noe som gir et gjennomsnitt på ca. 3620 km² for hver park. Den mest besøkte nasjonalparken er Great Smoky Mountains, med over ni millioner besøkende i 2008, etterfulgt av Grand Canyon, med over fire millioner. Fjorten av nasjonalparkene er samtidig en del av USAs bidrag til UNESCOs verdensarvliste, jfr Verdensarven i Amerika. Noen av nasjonalparkene er også biosfærereservat. Eksterne lenker. * An tÚdarás um Bóithre Náisiúnta. An tÚdarás um Bóithre Náisiúnta (engelsk: "National Roads Authority") er en statlig etat i Republikken Irland som har ansvar for landets nasjonale veinett. Etaten ble opprettet gjennom veiloven av 1993 og trådte i virksomhet 1. januar 1994. Kommunene beholdt ansvaret for lokale og regionale veier, samt andre oppgaver som å fastsette fartsgrenser. Veietaten er samtidig ansvarlig for planlegging og utbygging av nasjonale hovedveier samt fastsetting av trygghetsstandarder. Etaten spiller også en rolle innen det miljømessige og arkeologiske aspektet ved veiutbygging. Martín de Mayorga. Martín de Mayorga Ferrer, visekonge i Ny-Spania Don Martín de Mayorga Ferrer (12. september 1721–1783) var en spansk militæroffiser. Han var guvernør i Guatemala fra juni 1773 til 1779 og visekonge i Ny-Spania fra den 23. august 1779 til den 28. april 1783. Northamptonshire Police. Northamptonshire Police er en regional politistyrke i England. Den har ansvaret for grevskapet Northamptonshire. Styrken er delt i to kommandodistrikter, West og North, som hver ledes av en Chief Superintendent. Den ble i sin nåværende form opprettet 1. april 1966 under "Police Act 1964" ved sammenslåing av Northamptonshire County Constabulary og Northampton Borough Police. Inntil 1974 het styrken Northampton and County Constabulary. Kontrollmyndigheten er Northamptonshire Police Authority, hvor det sitter ni medlemmer fra grevskapsrådet, tre fredsdommere og fem uavhengige medlemmer. 2. etappe i Tour de France 2007. Den 2. etappen i Tour de France 2007 var en 168,5 km lang etappe som gikk fra den franske byen Dunkerque gjennom områdene som benyttes til de belgiske klassikere som Flandern Rundt og Gent–Wevelgem, og til den belgiske byen Gent. Etappen inneholdt 3 spurter, og er den eneste etappen i årets ritt uten noen klatrepasseringer. Etappen var flat og blant favorittene før start fant vi belgiske Tom Boonen som var på hjemmebane, vinneren fra dagen før Robbie McEwen, Thor Hushovd og de andre spurterne. Rytterne holdt seg samlet de første 18 kilometerne før Marcel Sieberg (MRM) prøvde seg på et rykk. Han fikk med seg Rubén Pérez (EUS) og Cédric Hervé (AGR). De tre utbryterne lå nesten 6 minutter foran hovedfeltet, og tok alle sprintpoengene. Det begynte etterhvert å regne og veiene ble glatte. Fränk Schleck gikk i bakken i en rundkjøring, men kom seg raskt opp igjen og tok igjen hovedfeltet. Kurt Asle Arvesen veltet drøye to mil for mål og punkterte fordekket, men også han kom seg raskt tilbake. Utbryterne ble tatt igjen av hovedfeltet noen kilometer før mål. 2 kilometer før mål ble det et massevelt. 19 ryttere kom seg forbi uten problemer, men resten av de 169 deltakerne, blant annet Thor Hushovd, ble hindret av veltet. Opptrekkeren til Tom Boonen, Gert Steegmans vant tilslutt etappen foran Tom Boonen. Resultatliste. Nedtelling til Tour de France kommer til Gent. 02 Hornemansgården. Hornemansgården beliggende i Kongens gate 7 er et av Trondheims store 1700-talls trepaléer og fyller et helt kvartal. Eldste del er første etasje i nordfløyen mot Kongens gate og halve vestfløyen mot Torget, oppført omkring 1720. I 1765 ble gården kjøpt av justisråd Henrik Horneman, eier av Reins kloster. I slutten av 1770-årene begynte han på en stor ombygging. Hele forhuset ble påbygget en etasje, og dette og uthuset østenfor kom under samme tak. Vestfløyen mot Torget ble forlenget ned til Presidentveita, og der fikk Horneman plass til en festsal på over 90 m². Gården sto ferdig omkring 1780. Sønnen, eidsvollsmannen Christian Hersleb Horneman, forandret fasadene med nye vinduer og portaler i klassisistisk stil omkring 1840. I 1876 ble Hornemansgården kjøpt av Trondheim kommune og tatt i bruk som politistasjon. Politiet holdt til i gården i nesten hundre år. I dag fungerer Hornemansgården som eldresenter. Gården ble fredet i 1984. Luc Tuymans. Luc Tuymans (født 1958 i Mortsel i Antwerpen) er en belgisk kunstmaler. Eksterne lenker. Tuymans, Luc Tuymans, Luc Antonio María de Bucareli y Ursúa. Antonio María de Bucareli y Ursúa, marqués de Valleheroso y conde de Jerena, visekonge i Ny-Spania Don Antonio María de Bucareli y Ursúa Hinistrosa Lasso de la Vega, marki av Valleheroso og greve av Jerena (21. januar 1717 – 9. april 1779) var en spansk militæroffiser. Han var guvernør i Cuba inntil han ble visekonge i Ny-Spania. Bucareli y Ursúa var visekonge fra den 23. september 1771 til den 9. april 1779. Eneco Tour 2007. ENECO Tour 2007 ble arrangert mellom 22. og 29. august 2007 og var den 3. utgaven av ENECO Tour. Rittet startet i Belgia med presentasjonen av lagene på Kolonel Dusartplassen i Hasselt den 21. august. Dagen etter ble det kjørt en kort prolog på 5,2 km i Hasselt. På den 4. etappen dro syklistene inn i Nederland, og på den 6. etappen ble det også syklet strekninger som brukes i Amstel Gold Race. Rittet ble avsluttet etter 8 dager med en individuell tempoetappe i nederlandske Sittard-Geleen. I tillegg til ProTour-lagene (med unntak av Astana som tok en selvpålagt pause etter dopingavsløringene i Tour de France 2007) fikk også belgiske Chocolade Jacques-Topsport Vlaanderen og nederlandske Skil-Shimano stille. Sammenlagtseieren gikk til José Iván Gutiérrez foran David Millar og Gustav Larsson. Torsten Ullman. Torsten Ullman (født 27. juli 1908 i Moheda, død 11. mai 1993) var en svensk skytter som deltok i flere olympiske leker 1936 i Berlin, 1948 i London, 1952 i Helsingfors, 1956 i Melbourne og 1960 i Roma. Han er mest berømt for OL-gullet i 50 m pistol under OL 1936 i Berlin, der han vant med 15 poengs margin til sølvvinneren. Ullman vant konkurransen foran Erich Krempel fra Tyskland og Charles des Jammonières fra Frankrike. Det var 43 skyttere fra nitten nasjoner som deltok i konkurransen som ble avholdt 6. og 7. august Liste over generalguvernører og statsministrer på Salomonøyene. Liste over generalguvernører og statsministrer på Salomonøyene Salomonøyene er et tidligere britisk protektorat, som blei en sjølstendig stat 7. juli 1978. Landet er medlem av Samveldet av nasjoner. Det konstitusjonelle statsoverhodet er dronning Elisabeth 2, som er representert på øyene ved en generalguvernør. Salomonøyene Salomonøyenes statsministrer Skorpa (Dønna). Skorpa er en øy i Dønna kommune på Helgelandskysten. Den ligger øst i kommunen, mellom øya Dønna og Sandnessjøen i Alstahaug. Det meste av øya er fjell, det høyeste punktet på Skorpefjellet ligger 232 moh. Det var fast bosetning på øya fram til 2005. I dag blir Skorpa først og framst brukt til fritidsboliger og til beite for sau. Fylkesvei 939 (Nordland). Fylkesvei 939 (Fv939) i Nordland går mellom Myre og Palmåsen i Øksnes. Veiens lengde er 21,4 km. Hele veistrekningen har nå asfaltdekke, etter at strekningen mellom Palmåsen og Tofta ble asfaltert i 2006. Eksterne lenker. 939 Alexander Kuoppala. Alexander Kuoppala (født 11. april 1974 i Esbo, Finland) er tidligere bandmedlem i Children of Bodom. Han spilte gitar og var medlem av bandet fra 1995 til 2003. Kuoppala begynte å spille gitar 10 år gammel. De første årene spilte han primært blues og jazz, noe som endret seg da han begynte å lytte til heavy metal-band som W.A.S.P., Judas Priest, Manowar og Ozzy Osbourne. Som trompetist i et lokalt band ble han kjent med valthornspilleren Jaska Raatikainen, som også var trommeslager i bandet "IneartheD" (i dag Children of Bodom). Bandet manglet på dette tidspunkt en rytmegitarist, og Alexander ble invitert til å slutte seg til dem i 1995. Frank Höfle. Frank Höfle (født 22. november 1967) er en tysk funksjonshemmet langrennsløper og skiskyter. Han ble blind på et øye i en ulykke på foreldrenes gård da han var 4 år gammel, og konkurrerer i klassen B2. Nimrod (album). "Nimrod" er et musikkalbum i HDCD-systemet av punkrock-bandet Green Day som ble gitt ut 14. oktober 1997. Alle tekstene er ved Billie Joe Armstrong og musikken er ved Green Day. Albumet nådde 10. plass på Billboard 200 og solgte 2 millioner plater i USA og har solgt 5 millioner globalt. Det har høstet god kritikk, særlig for den akustiske sangen «Good Riddance (Time of Your Life)». Sporliste. Alle sanger er skrevet av Billie Joe Armstrong (tekst) og Green Day (melodi). Luis de Velasco. Luis de Velasco y Ruiz de Alarcón, visekonge i Ny-Spania Don Luis de Velasco y Ruiz de Alarcón (1511 – 31. juli 1564) var visekonge i Ny-Spania mellom den 25. november 1550 og den 31. juli 1564. Louis Botha. Louis Botha (født 27. september 1862, død 27. august 1919) var en afrikander som ble den første statsminister i Unionen Sør-Afrika, forløperen til dagens sørafrikanske stat. Han ble medlem av parlamentet i Transvaal i 1897 som representant for Vryheid. To år senere kjempet Botha i andre boerkrig, innledningsvis under Lucas Meyer i det nordlige Natal, og senere som general i ledelsen ved Colenso og Spion Kop. Da Petrus Jacobus Joubert døde, ble han øverstkommanderende for Transvaals boere hvor han demonstrerte sine evner igjen ved Belfast-Dalmanutha. Etter Pretorias fall ledet han et konsentrert geriljafelttog mot britene sammen med Koos de la Rey og Christiaan de Wet. Suksessen til tiltakene hans ble sett i den jevne motstanden som boerne tilbød helt til krigen tok slutt etter tre år. Han var den fremste representanten til sine landsmenn i fredsforhandlingene i 1902. Etter at Transvaal fikk selvstyre i 1907, ble general Botha bedt om å danne en regjering, og våren samme år deltok han i en konferanse for kolonielle statsministere som ble holdt i London. Under hans besøk i England ved denne anledningen, erklærte Botha Transvaals helhjertede adhesjon til det britiske imperiet, og hans intensjoner med å arbeide for landets velferd uavhengig av rasemotsetninger. På denne tiden henviste dette til boere/afrikandere som en separat rase fra britiske sørafrikanere. I denne rekonstruksjonsperioden under britisk styre, reiste Botha til Europa med de Wet og de la Rey for å samle inn penger som kunne gjøre boerne i stand til å gjenoppta sine tidligere mindre sysler. Botha som fremdeles ble sett på som boerfolkets leder, inntok en fremtredende rolle i politikken og talte alltid for de tiltakene som han regnet ville sørge for fred og god orden og Transvaals reetablering av velstand. Han ble statsminister i Transvaal den 4. mars 1907. Sammen med en annen boerkrigshelt, Jan Smuts, dannet han South African Party, eller SAP. Botha ble vidt utbredt sett på som for forsonende med Storbritannia og stod ovenfor opprør innenfra eget parti og fra opposisjonen under James Barry Munnik Hertzogs Nasjonalistparti. Da Sør–Afrika fikk status som domene i 1910, ble Botha den første statsministeren i Unionen Sør–Afrika. Etter første verdenskrig startet, sendte han styrker for å ta Tysk Sydvest-Afrika, et trekk som var upopulært blant boerne som fremprovoserte boeropprøret. På slutten av krigen ledet han for en kort tid en britisk militæroppdrag til den andre polske republikk under den polsk-sovjetiske krig. Han hevdet at betingelsene i Versaillestraktaten var for harde mot aksemaktene, men signerte traktaten. Diogo Correia Valente. Diogo Correia Valente (født 1568 i Lisboa i Portugal, død 28. oktober 1633 i Macao i Kina) var katolsk biskop av Funai i Japan som måtte flykte til Macao, og ble administrator av det bispedømmet i 1623. Tre år etter ble han apostolisk administrator av Macao. Han tilhørte jesuittordenen. Villers-Cotterêts. Villers-Cotterêts er en kommune i departementet Aisne i regionen Picardie nord i Frankrike. Stedet var i 2007 startsted for den 4. etappen av Tour de France. Fylkesvei 938 (Nordland). Fylkesvei 938 (Fv938) i Nordland går mellom Myre og Høydalen i Øksnes. Veien fortsetter som kommunal vei til Nyksund. Strekningen mellom Myre og Høydalen har asfaltdekke, mens veien videre til Nyksund har grusdekke. Veien går gjennom et lavt skar til Høydalen, og videre langs Langøyas vestside. Veiens lengde er 2,7 km til Høydalen og 9,2 km videre til Nyksund. Øksnes kommune har foreslått at den kommunale veien til Nyksund skal omklassifiseres til fylkesvei, for å få sikret veien mot ras raskere enn det kommunen i dag har økonomi til, men fylkesråd for samferdsel Tove Bjørkmo har svart negativt på forslaget. Andre eksterne lenker. 938 Dani Löble. Daniel «Dani» Löble (født 22. februar 1973) er en sveitsisk-tysk trommeslager. Han startet karrieren sin i det melodiske metal-bandet Glenmore. Uten å ha spilt inn noe materiale med bandet, ble det oppløst. Löble ble deretter trommeslager i Rawhead Rexx, som ga ut sitt selvtitulerte debutalbum i 2001, etterfulgt av "Diary in Black" i 2003. I februar 2005 forlot han Rawhead Rexx for å spille i power metal-bandet Helloween. Jammerbukt. Jammerbukt er en kyststrekning på Jyllands nordvestside i Danmark. Farvannet avgrenses av en bueformet, 100 km lang kyststrekning mellom Hirtshals, Løkken og Bulbjerg. Jammerbukt regnes som en del av Skagerrak. Navnet peker på at dette var et farlig område for skipsfarten, spesielt i seilskutetida. Her var det langgrunt, med farlige sandbanker. Det var ingen naturlige havner i nærheten. Derfor søkte gjerne seilskutene i Skagerrak opp mot kysten av Norge. I dag er Jammerbukt et populært ferieområde. Jammerbugt kommune er navnet på en av de nye, store kommunene i Danmark. Rui de Figueiredo. Rui de Figueiredo kalt Lei Fede (født 16. august 1594 i Coruche nær Evora i Portugal, død 9. oktober1642 i Kaifeng i Kina) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ankom Macao i juni 1622 og virket som misjonær i Hangzhou, Ningbo, Kaifeng og i provinsen Huguang. Han døde i Kaifeng under beleiringen av byen i 1642. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Figueiredo, Rui de Figueiredo, Rui de Figueiredo, Rui de Figueiredo, Rui de Figueiredo, Rui de MS «Nordstjernen». MS «Nordstjernen» (kallesignal LATU) er et hurtigruteskip eid av rederiet Hurtigruten ASA. Det var byggnummer 787 ved Blohm & Voss i Hamburg, Tyskland, og ble overlevert Det Bergenske Dampskibsselskab (BDS) 24. februar 1956. MS «Nordstjernen» gikk i fast rotasjon i hurtigruten fra 1956 til 2002, bare avbrutt av verkstedopphold. Hun ble tatt ut av ordinær hurtigrutetrafikk i 2002, men har gått som erstatningskip i vinterhalvåret siden 2005/2006. I sommerhalvåret har skipet gått i cruisetrafikk ved Svalbard. 24. februar 2006 kunne hun feire 50-års jubileum som hurtigruteskip. Hun hadde da seilt en distanse som tilsvarer 150 ganger rundt ekvator. MS «Nordstjernen» var det eldste skipet i ordinær hurtigrutetrafikk inntil siste anløp i Bergen 22. mars 2012. Det Bergenske Dampskibsselskab hadde som tradisjon å navngi skipene sine etter fenomener og objekter på nattehimmelen. Nordstjernen er en stjerne i stjernebildet Lille bjørn. Historie. I løpet av andre verdenskrig gikk mange av hurtigruteskipene tapt, og eldre skip måtte settes inn i ruten som en midlertidig løsning. En gjenoppbygging av hurtigrute-flåten ble startet, og MS «Nordstjernen» var det åttende nybygget etter krigen. Hun kom til erstatning for DS «Nordstjernen» fra 1937 som havarerte ved Hanøya i Raftsundet 22. september 1954. MS «Norstjernen» var det første hurtigruteskipet som ble bygget ved Werft Blohm & Voss i Hamburg i Tyskland, og utseendemessig er hun lik de såkalte Ålborgskipene (MS «Nordlys», MS «Håkon Jarl» og MS «Polarlys»). De to andre hurtigruteskipene som ble bygd i Tyskland samme året (MS «Finnmarken» og MS «Ragnvald Jarl») hadde et mer moderne design. I hurtigruten. Skipet ble sjøsatt 26. oktober 1955 og overlevert 24. februar 1956. Den 1. mars 1956 ble MS «Nordstjernen» satt inn i hurtigrutetrafikk for første gang. I årene 1976 til 1979 gikk hun på vårparten i turistrute mellom Bergen og Lerwick på Shetland. Disse turene var organisert slik at skipet gikk i ordinær hurtigrutetrafikk til Bergen før turen til Shetland og tilbake i hurtigrutetrafikk etter hjemkomst. På denne måten kunne passasjerer fra andre steder i hurtigruteleia starte og slutte turen på hjemstedet. Hun gikk også som Svalbardekspressen første gang sommeren 1977. 12. juli 1977 var Nordstjernen 82° nord, så langt hadde aldri en passasjerbåt vært tidligere. I 1979 ble MS «Nordstjernen» og BDS' tre andre hurtigruteskip (MS «Midnatsol» (1949), MS «Nordlys» (1951) og MS «Polarlys» (1952)) solgt til Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS), og de fikk TFDS' skorsteinsmaling med et stort hvitt felt med et smalt rødt felt over og under. Fra BDS-tiden hadde de en stjerne i baugen og denne ble beholdt selv om TFDS ikke brukte slike merker. I 1983 ble skipet oppgradert ved Mjellem & Karlsen Verft i Bergen. Ny hovedmotor ble installert og flere av lugarene fikk eget toalett med dusj. Køyekapasiteten ble etter dette redusert til 179. 13. desember 1993 hadde hun en grunnberøring i Brønnøysundet, og måtte til Bergen for å repareres. 4. april 1994 ble MS «Nordstjernen» erstattet av det nye hurtigruteskipet MS «Nordlys». I 1995 ble hun satt inn på Svalbard-cruise. 9. september 1995 ble MS «Nordstjernen» satt inn igjen i hurtigrutetrafikk etter salget av MS «Ragnvald Jarl». Da MS «Polarlys» ble satt inn i trafikk 17. april 1996, ble MS «Nordstjernen» igjen tatt ut av hurtigruten. Siden vinteren 2005/2006 har hun gått som vintererstatning for MS «Nordkapp» eller MS «Nordnorge». I mars 2006 fusjonerte TFDS med Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS) og dannet Hurtigruten Group ASA, senere omdøpt Hurtigruten ASA. I oktober 2006 ble skorsteinen malt svart og fikk påmontert det nye rederiets logo. Om natten 22. februar 2007 på nordgående fikk skipet motorstopp sør for Florø. I sørvestlig vind med hastighet på 10–12 s drev hun mot land. Til alt hell var marinens slepebåt KNM «Mjølner» i farvannet, og fikk ombord en sleper. MS «Nordstjernen» ble trukket ut på dypere vann hvor hun satte ankerne. Skipet hadde hatt flere grunnberøringer, men ingen vanninntrengning ble registrert. Hun ble senere på dagen slept til Florø av redningsskøyten RS «R.S. Platou» med assistanse fra KNM «Mjølner». Dagen etter, den 23. februar, gikk hun til Tromsø for å gjenoppta ruten. I henhold til ruteplanen skulle «Nordstjernen» erstatte MS «Nordnorge» om vinteren når sistnevnte skip seiler på Antarktis. Vinteren 2008–09 var det bare MS «Fram» som gikk i disse farvann, istedet ble MS Nordnorge utleid til Aker Solutions ASA som hotellskip. Denne avtalen er blitt forlenget flere ganger med det resultat at MS «Nordstjernen» gikk i fast hurtigrutetrafikk hele 2009. På grunn av at MS «Finnmarken» ble utleid høsten 2009 skal hun skal fortsette i ordinær hurtigrutefart ut 2010 selv om MS «Nordnorge» er kommet tilbake i vanlig hurtigrutefart. I cruisetrafikken på Svalbard er MS «Expedition» satt inn i stedet. Den 22. mars 2012 anløp «Nordstjernen» Bergen for siste gang i ordinær hurtigrute-trafikk og hun er dermed det skip som har lengst fartstid i denne ruten - 9 år lengre enn DS «Vesteraalen». Sommeren 2012 settes hun igjen inn i cruse-trafikken på Svalbard. Det siste Svalbard-cruset forlenges med en retur til Bergen hvor hun skal ankomme om morgenen 1. september. Dermed er «Nordstjernen»s karriere som skip for Hurtigruten over, og skipet vil deretter bli solgt medmindre fredningsplanene fører til noe annet, jf. avsnittet nedenunder. Skipet. Utseendemessig fremstår MS «Nordstjernen» i dag stort sett som da hun ble levert i 1956. De mest iøynefallende forskjellene er at to av kranene på fremdekket er fjernet. Hun har også fått radarkuppel og selvoppblåsende redningsflåter, og Det Bergenske Dampskibsselskabs tre hvite ringer på skorsteinen er erstattet av logoen til Hurtigruten ASA. Skipets nåværende hovedmotor – en MaK 8M 453AK åttesylindret firetakts dieselmotor med 3 605 hestekrefter – ble satt inn i 1983. Den opprinnelige motoren fra 1956 var en sekssylindret totakts Burmeister & Wain dieselmotor med 3 000 hestekrefter. Hovedmotoren driver en firebladet propell med vribare blad av typen KaMeWa. Skipet har ingen sidepropeller, noe som gjør at det kan være en utfordring å legge til og fra kai i dårlig vær. I tillegg har hun tre hjelpemotorer på 183 hestekrefter hver. Tonnasje i 1956 var 2 194 bruttoregistertonn, 1 211 nettoregistertonn, og lasteevnen var 570 dødvekttonn. Lasting og lossing foregår ved hjelp av en tre tonns skipskran, og lasterommene under dekk har et volum på totalt 653 m³. En lem over lasteluken på framdekket beskytter lasterommene når skipet ikke ligger til kai. Innvendig er MS «Nordstjernen» pusset opp i de senere år i forbindelse med at hun ble satt inn i trafikk på Svalbard. En rekke av de originale innredningsdetaljer er likevel tatt vare på, blant annet den kunstneriske utsmykking av Paul Rene Gauguin i førsteklasse-salongen, trappen og spisesalen. I 1956 hadde skipet 62 køyeplasser på 1. plass (1. klasse) og 130 køyeplasser på 2. plass. I dag har MS «Nordstjernen» 75 lugarer med tilsammen 168 køyeplasser, og ingen klasseinndeling. Skipet er sertifisert for 450 passasjerer i liten kystfart. Hun har fire dekk som i tillegg til lugarer inneholder restaurant, kafeteria, resepsjon og salonger. Med unntak av resepsjonen ligger alle fellesområdene for passasjerene (også utendørs) på samme dekk. Marsjfarten er på 15 knop. I 1956 hadde skipet plass til fire personbiler på framdekket, men i dag tas ikke personbiler ombord. Sidelanternene var tidligere innfelt i brovingen, men står nå på braketter litt lenger bak. I 2007 ble MS «Nordstjernen» erklært verneverdig av Riksantikvaren. I juni 2012 startet Riksantikvaren prosessen med å frede MS «Nordstjernen» og skipet skal dermed regnes som fredet frem til fredningssaken er avsluttet. MS Nordstjernen er nå blitt fredet. Bert Grabsch. Bert Grabsch (født 19. juni 1975 i Wittenberg, Tyskland) er en tysk profesjonell syklist som sykler for Omega Pharma-Quick Step. I 2007 ble han tysk mester på tempo. Et par måneder senere vant han den første tempoetappen i Vuelta a España med en hastighet på 54,9 km/t, noe som er svært høyt på en 52 km lang tempo. Han kom på fjerdeplass på temporittet i VM. I 2008 ble han også tysk mester på tempo. Han vant en etappe i Østerrike rundt, og tok et etappeseier og sammenlagtseieren i Sachsen Tour. I september tok han karrierens største seier da han ble verdensmester på tempo. Hans to år eldre bror, Ralf, har også vært profesjonell syklist. William Camden. William CamdenWilliam Camden (2. mai 1551 – 9. november 1623) var en engelsk antikvar og historiker. Han skrev den første topografiske undersøkelsen om øya Storbritannia og den første detaljerte historiske opptegnelsen om regimet til dronning Elizabeth I av England. Tidlige år. Camden ble født i London. Hans far, Sampson Camden, var medlem av håndverksforeningen Worshipful Company of Painter-Stainers. Han fikk sin utdannelse på Christ's Hospital og St Paul's School, og i 1566 begynte han på University of Oxford ved Magdalen College, Broadgates Hall og til slutt ved Christ Church. Ved sistnevnte institutt ble han kjent med Philip Sidney som oppmuntret Camdens oldtidsinteresse. Han dro tilbake til London i 1571 uten å ha ervervet seg en grad. I 1575 ble han seremonimester ved Westminster School, en posisjon som ga ham frihet til å reise og forfølge sine antikvariske undersøkelser når skolen hadde ferie. "Britannia". I 1577 etter oppmuntring fra Abraham Ortelius begynte han på sitt store verk "Britannia", et topografisk og historisk undersøkelse av hele Storbritannia. Han uttalte at hans intensjon var «å gjeninnføre oldtiden til Britaine og Britaine til oldtiden». Den første utgaven ble utgitt i 1586. Arbeidet som ble skrevet på latin ble meget populært og var kommet i syv nyutgaver ved 1607. Den første engelske utgaven, forberedt av Philemon Holland (sannsynligvis under Camdens overoppsyn) kom i 1610. Britannia er en beskrivelse fylke for fylke av Storbritannia. Verket er et korografi (beskrivelse av landområde): en studie som forholder seg til landskapet, geografien, oldtidsbeskrivelse og historie. Heller enn å skrive historie ønsket Camden å beskrive i detalj hvordan Storbritannia var i nåtiden, og å vise hvordan sporene fra fortiden kunne bli skjelnet i det eksisterende landskapet. Med denne metoden skapte han det første sammenhengende bildet av det romerske Storbritannia. Han fortsatte å samle inn materiale og revidere og utvide verket gjennom hele sitt liv. Han trakk veksler på utgitte og ikke utgitte verker av blant annet John Leland og William Lambarde, og fikk assistanse fra et stort nettverk av andre med likelydende interesser. Han aksepterte ikke gamle autoriteter ukritisk, men reiste over hele Storbritannia og gransket dokumenter, steder og gjenstander med egne øyne. Hans førstehåndsundersøkelse satte en ny standard for sin tid. Han lærte seg også walisisk, og gammelengelsk for å kunne mestre den oppgaven han hadde satt seg. Hans lærer i gammelengelsk var Laurence Nowell. Resultatet var et av de største vitenskapelige bragdene i England på 1500-tallet. I 1593 ble Camden rektor ved Westminster School, en posisjon som han holdt for fire år, og som han forlot til fordel for posisjonen som "Clarenceux King of Arms". Ved denne tiden var han godt kjent og en aktet person, og utnevnelsen var ment å fri ham fra undervisningspliktene og for å kunne konsentrere seg om sin forskning. Instituttet for våpenskjold var på denne tiden ikke bare et senter for genealogiske og heraldiske studier, men også for oldtidsforskning. Utnevnelsen skapte derimot sjalusi hos herolden Ralph Brooke som utga et angrep på "Britannia" som hevn og hvor han anklaget Camden for unøyaktighet og plagiat. Camden forsvarte seg med hell mot anklagene i påfølgende utgaver av verket. "Annalene". I 1597 foreslo lord Burghley at Camden skulle skrive en samtidshistorie om dronning Elizabeth I av Englands regime. Burghley ga Camden fri tilgang til sine personlige papirer foruten en rekke statsarkiver. Camden begynte på sitt verk i 1607. Den første del av "Annales Rerum Gestarum Angliae et Hiberniae Regnate Elizabetha" dekket tiden fram til 1597 og utkom i 1615. Den andre delen ble gjort ferdig i 1617, men ble ikke utgitt før i 1625 (Leiden) og 1627 (London), det vil si etter Camdens død. "Annalene" ble ikke skrevet som en sammenhengende fortelling, men heller i stilen av tidligere tiders annaler og krøniker som listet hendelsene for hvert år i et eget oppslag. Selv om det er noen ganger kritisert for å være for positiv mot Elizabeth og den framtidige Jakob I av England er "Annalene" et av det største verkene i engelsk historiografi. Camdens tilgang til kildemateriell er uten paralleller og har gjort Annalene til et hovedverk for senere historikere for perioden, også i dag. De siste årene. I 1609 flyttet Camden til Chislehurst. Selv om stadig var plaget av dårlig helse fortsatte han å arbeide intenst. I 1622 grunnla han legatlektorat i historie ved Oxford, den første i verden, og som fortsetter den dag i dag som "Camdens verv i oldtidshistorie" ("Camden Chair in Ancient History"). Det samme året ble han rammet av paralyse (lammelse) og døde ved Chislehurst den 9. november 1623 og ble gravlagt ved Westminster Abbey. Camden etterlot sitt bibliotek til sin nærmeste venn, Robert Bruce Cotton. Hans vennekrets og kjente inkluderte blant annet Lord Burghley, Fulke Greville, Philip Sidney, Edmund Spenser, John Stow, John Dee, Jacques de Thou og Ben Jonson, som var Camdens student ved Westminster og som dedikerte sin førsteutgave av "Every Man in His Humor" til ham. Blant Camdens andre verker er en gresk grammatikk, meget populær i sin tid; "Remaines of a Greater Worke, Concerning Britaine" (1605), en samling av materiale samlet for "Britannia", men ikke benyttet; den offisielle opptegnelse av rettssaken mot Kruttsammensvergelsen; og en katalog av epitafer fra Westminster Abbey. Camden Society, Camdensamfunnet, en forening for å utgi tidlig historiske og litterært materiale, ble navngitt i hans ære i 1838. Eksterne lenker. Camden, William Camden, William Camden, William Port Harcourt. Port Harcourt er hovedstaden i Rivers State i Nigeria. Den ligger ved bredden av Bonny River i Niger- deltaet. Ordfører i byen er Azubuike Nmerukini. __NOTOC__ Historie. Port Harcourt, opprinnelig kjent som "Igwe Ocha" ble grunnlagt i 1912 av britene i et område som tradisjonelt var bebodd av ikwerer og ijawer; den ble oppkalt etter Lewis, Viscount Harcourt, Secretary of State for the Colonies. Havnens opprinnelige oppgave var eksport av kull fra Enugu for å utnytte kullfeltene oppdaget av Albert Ernest Kitson. Økonomi. Port Harcourt er et viktig industrisentrum ettersom mang multinasjonale selskaper samt nasjonale industrielle konsern har større virksomheter i byen, spesielt innenfor petroleumsindustrien. Byen har Nigerias største oljeraffineri, som er et av landets viktigste handelsvarer og den største eksportartikkelen. Helt. Helt er et begrep som beskriver en beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofring, det vil si heltemot, for et større gode. Den kvinnelige motsvarigheten er en heltinne. I gresk mytologi kalles heltene "heroer" (ἥρωι = halvgud), noe som på mange språk har gitt ordet helt, også på norsk; heroisk (heltemot). De greske heroene hadde ofte guddommelig hjelp, noe som også er vanlig blant helter i andre mytologier. De er spesielt begunstiget av gudene, men er ikke udødelige. Fortellinger om helter kan tjene som moralske eksempler, som en en kulturs etiske kode, spesielt for de unge. I klassisk oldtid spilte heltekulter, ærefrykten for guddommelige helter som Herakles, Persevs, eller Akilles, en viktig rolle i gresk religion. Senere romerske keisere benyttet heltetilbedelse for deres egen apotheose (forherligelse). Heltekulter. Heltekulter kunne ha en viktig politisk betydning. Da Kleisthenes delte athenerne i nye «demoi» for stemmegivning konsulterte han Delfi om hvilke heroer han skulle navngi hver divisjon etter. I henhold til Herodot tilla spartanerne deres erobring av Arkadia til deres tyveri av beina etter Orestes fra den arkadianske byen Tegea. Heroer i mytene hadde ofte tette, men konfliktfylte forhold til gudene. Herakles’ navn betyr «Heras ære» til tross for at han ble plaget av gudenes dronning hele livet. Dette var faktisk enda mer riktig i kultene. Kanskje det mest påfallende eksempelet er den athenianske kongen Erechtheus som Poseidon drepte da han valgte Athene framfor seg selv som byens beskyttelsesgud. Da athenerne dyrket Erechtheus på Akropolis (Athen) påkalte de ham som "Poseidon Erechtheus". I det hellenistiske greske Østen ble dynastiske herskere fra Ptolemeerdynastiet eller Selevkidriket proklamert som heroer. Denne praksisen hadde en innflytelse senere da romerne forherliget sine keisere som tilsvarende heroer. Den klassiske helt kom ofte med hva den engelske forskeren lord Raglan i sin bok "The Hero: A Study in Tradition, Myth and Drama" (1936), hvor han systematiserte heltemyter, har karakterisert som en «konsentrert biografi» og var sammensatt av rundt to dusin fellestradisjoner som overså skillet mellom historiske fakta og mytologi. Eksempelvis, omstendighetene rundt heltens unnfangelse er uvanlige. Et forsøk fra en mektig mann å drepe ham når han blir født mislykkes. Han blir oppfostret av fosterforeldre i et land langt unna. Vanligvis møter helten en mystisk død, ofte på toppen av et fjell, hans kropp blir ikke begravd, han etterlater ingen etterfølgere, og han har et eller flere hellige gravminner. DS «Vesteraalen». DS «Vesteraalen» (kallesignal JTGS / LFFX) var et kombinert passasjer- og lasteskip som ble overlevert Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) i 1891. Skipet var byggnummer 127 ved Akers mekaniske verksted i Oslo. DS «Vesteraalen» gikk i kystruten Tromsø – Vesterålen/Lofoten – Bergen fram til 1893, da hun som det aller første hurtigruteskipet la ut på turen fra Trondheim til Hammerfest 2. juli 1893. Skipet fortsatte i hurtigruten mer eller mindre fast fram til hun ble avløst av nybygde DS «Lofoten» i 1932. DS «Vesteraalen» gikk etter dette i kystruter i Nord-Norge, men hadde også enkelte turer som avløserskip i hurtigruten. 17. oktober 1941 var hun på vei nordover fra Tromsø da hun ble torpedert og sank. 54 mennesker omkom. Bakgrunn. I 1888 besluttet Vesteraalens Dampskibsselskab å erstatte gamle DS «Vesteraalen» fra 1865 med et større skip for å møte den økende etterspørselen etter godskapasitet. Da rederiet ikke fant noe brukt skip som egnet seg, ble et nytt skip bestilt ved Akers mekaniske verksted i Kristiania. I januar 1891 ankom nye DS «Vesteraalen» Stokmarknes, og ble kort tid etter satt inn på ruten Tromsø – Vesterålen/Lofoten – Bergen. Siden midten av 1880-tallet hadde Richard Withs faste los Anders Holte notert nøyaktige seilingsdata for hele strekningen Bergen – Hammerfest. Dette muliggjorde nattseilinger og seiling i dårlig sikt, og var en viktig grunn til at Stortinget den 18. mai 1893 ga Vesteraalens Dampskibsselskab kontrakt på ukentlige helårlige hurtigruteseilinger. Hurtigruten. Klokken 08:30 2. juli 1893 la DS «Vesteraalen» ut fra Trondheim på den første hurtigruteseilingen med kaptein Richard With på broen. Skipet ankom Hammerfest snaue 3 døgn (67 timer og 30 minutter) etter avreisen fra Trondheim, en og en halv time før ruteplanen. Det første året var DS «Vesteraalen» det eneste hurtigruteskipet i drift, og gjorde all skepsis til skamme da hun gjennomførte vinterseilingene uten uhell. Den 15. april 1907 kolliderte DS «Vesteraalen» med frakteskøyten «Activ» nord for Brønnøysund i lett snødrev. «Activ» sank, men DS «Vesteraalen» kom uskadet fra sammenstøtet. Hun fortsatte uten flere uhell i fast rotasjon i hurtigruten fram til 1909, da rederiets nye skip DS «Richard With» ble overlevert. DS «Vesteraalen» ble nå satt inn i Bergensruten, men kom tilbake i hurtigruten 1. juli 1911 da Vesteraalens Dampskibsselskab fikk den nye seksårs-kontrakten på den femte hurtigruteseilingen mellom Bergen og Kirkenes. Dette var bare en midlertidig løsning, og da DS «Finmarken» ble overlevert i september 1912, ble DS «Vesteraalen» tatt ut av hurtigruten igjen. Skipet fortsatte i Bergensruten, og gikk i turistrute fra Trondheim til Nordkapp om sommeren. 19. desember 1913 grunnstøtte og sank DS «Vesteraalen» i Valdersundet like nord for Ålesund. Skipet ble hevet og slept til Akers mekaniske verksted i Oslo for omfattende reparasjon og oppgradering. Fra 1. juli 1914 ble alle fem ukentlige hurtigruteseilinger utvidet til strekningen Bergen – Kirkenes, og DS «Vesteraalen» ble satt inn igjen i fast rotasjon. Her ble hun til 1932 da rederiets nye hurtigruteskip DS «Lofoten» ble levert. DS «Vesteraalen» fortsatte imidlertid som avløserskip i hurtigruten. I 1936 leide Narvik Dampskibsselskab skipet og brukte henne på sin nyopprettede ekspressrute Narvik – Trondheim. Andre verdenskrig. Under det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, lå DS «Vesteraalen» i Trondheim på nordgående som avløser for DS «Lofoten». Alle hurtigruteavganger ble innstilt, og skipet ble liggende i Trondheim til utpå sommeren da ruten ble gjenopptatt. I september 1941 ble DS «Richard With» senket ved Rolvsøya på Finnmarkskysten, og den ordinære hurtigruten ble innskrenket med Tromsø som nordligste havn. DS «Vesteraalen» ble satt inn på strekningen Tromsø – Hammerfest, mens resten av strekningen østover til Kirkenes ble betjent av den såkalte erstatningsruten. 17. oktober 1941 var DS «Vesteraalen» på nordgående fra Tromsø med 39 passasjerer og en besetning på 22. På vei inn til Øksfjord ble skipet omkring klokken 16:00 truffet av en torpedo fra en uidentifisert ubåt. Torpedoen traff midtskips på babord side, og DS «Vesteraalen» brakk i to og sank i løpet av 30 sekunder. 6 av bestningsmedlemmene og 1 passasjer overlevde. 54 mennesker omkom. Skipet. DS «Vesteraalen»s tonnasje var etter ombyggingen i 1914 682 bruttoregistertonn og 390 nettoregistertonn. Skipet hadde kjølerom for transport av ferskfisk, og lasting og lossing foregikk ved hjelp av kraner forut og midtskips. Hovedmaskinen var en trippel ekspansjon dampmaskin med arbeidstrykk 160 psi, bygd ved Akers mekaniske verksted. Oppgitt ytelse var 500 ihk (indikerte hestekrefter), og 91 nhk (nominelle hestekrefter), noe som ga en marsjfart på 10 knop. Ved levering i 1891 hadde skipet 40 køyeplasser fordelt på 25 på 1. plass (1. klasse) og 15 på 2. plass. I 1907 var skipet sertifisert for 204 passasjerer i liten kystfart, og 358 i lokalfart, fordelt på 3 klasser. Eksterne lenker. Vesteraalen 2 Arr (anatomi). Arr kan komme fra sår etter skade, infeksjon eller kirurgiske inngrep. Arrdannelse eller keloiddannelse som det kalles er overdreven nydannelse av bindevev/reparasjonsvev etter sår i huden. Et arr blir alltid svakere enn vevet omkring fordi det ikke består av normale hudceller, men av bindevev. Og bindevev har ikke hudens normale egenskaper, bl.a. har det ingen elastisitet. Concert for Diana. Concert for Diana (The People's Princess), "Minnekonsert for Diana (Folkets prinsesse)", var en konsert som ble holdt på nye Wembley Stadium i London i Storbritannia 1. juli 2007 til ære for Diana, fyrstinne av Wales. Denne datoen ble valgt fordi det ville vært hennes 46. bursdag, om hun ikke hadde omkommet i en bilulykke i august 1997. Konserten ble ledet av Dianas sønner, prins William og prins Harry, som også hjalp til å skaffe mange av verdens mest berømte artister til arrangementet. Greske guder. Greske guder er en liste av guddommer tilhørende gresk mytologi. Se også liste over greske mytologiske vesener. Mange av de greske gudene hadde ekvivalenter og likheter med andre mytologier i antikken, se Likheter mellom romersk, gresk og etruskisk religion. Oppdagelser av grunnstoff. Oppdagelsen av grunnstoffene vi kjenner til i dag er her presentert i kronologisk rekkefølge. Grunnstoffene er listet opp i rekkefølge etter da de først ble definert som rene grunnstoff, ettersom man for de fleste grunnstoffene ikke vet den eksakte datoen for oppdagelsen. Det er ingen skrevne opptegnelser for oppdagelsen av de første grunnstoffene. «Nummer» henviser til atomnummer, et system som blant annet brukes i grunnstofftabellen Periodesystemet som Dmitrij Mendelejev innførte i 1869. Greske mytologiske vesener. Sirene var et vesen som var halvt kvinne, halvt fugl. Greske mytologiske vesener. Hassela. Hassela er et svensk tettsted i Nordanstig kommune i Gävleborgs län, i landskapet Hälsingland. I 2005 hadde tettstedet 375 innbyggere. Navnets opprinnelse. Det råder usikkerhet rundt sognenavnets opprinnelse, og dermed også betydningen. Én forklaring er at Hassela er koblet til tresorten hassel. Dette er riktignok ganske vagt, siden hassel ikke vokser i sognet. Et annet forsøk på tolkning kan gjøres ved å dele opp navnet Hassela i to, der den siste delen (-sel, -sal, -sall, -sale eller -sala) betyr boplass. Ordet "sal" betyr opprinnelig «hus med et eneste stort rom». Den første delen, ha- eller had-, betyr «kjemper» og tilsvarer det gammelnordiske ordet "hödr", genitiv "hadar". Hassela kan således bety "Hadarnas boplats". Navnets tilblivelse kan ha med vestnordisk innvandring til området på 400-tallet e. Kr. på grunn av bygdens rike forekomst av myrmalm og pelsdyr. Det i dag norske Hadeland, kan ses i sammenheng med denne forklaringsmodellen. Opprinnelsen til navnet bør kunne tolkes parallelt med den for byen Norrhassel, som av og til også kalles bare Hassel, i Medelpad, ut fra den geografiske beliggenheten og fellestrekk gjennom historien. Det finnes også et sagn i sognet om en kjempe kalt Hadunf. Forklaringen til sognets navn kan også ligge her. Historie. Hassela sogn ble på 1600-tallet preget av stor innflytting fra Finland av såkalte skogfinner. Kuriosa. Vilhelm Mobergs roman "Utvandrerne" er delvis basert på en dagbok skrevet av en hasselabeboer. De frøene som ble satt i romanen, da Karl-Oskar og Kristina befant seg i Amerika, kommer fra et epletre av Astrakan. Dette modertreet finnes fortsatt (2007) på gården Joris i Hassela sogn. Gheorghe Popescu. Gheorghe («Gică») Popescu (født 9. desember 1967 i Calafat) var en rumensk fotballspiller. Han var forsvarspiller, og en viktig del av det sterke på 1990-tallet. Popescu var en klubbnomade som var innom klubber i syv forskjellige land. Høydepunktet i klubbkarrièren var seieren i Cupvinnercupen i 1997 med FC Barcelona, da han var lagkaptein. Dan Petrescu. Dan Petrescu (født i 22. desember 1967 i București) er en tidligere rumensk fotballspiller og nåværende trener. Han er mest kjent for fem sesonger som høyreback i Chelsea, i tillegg til elleve år på. Petrescu begynte proffkarrièren på Steaua București under Steuas storhetstid på andre halvdel av åttitallet. Etter jernteppets fall dro han i 1991 til Foggia, før turen gikk videre til Genoa i 1993. Etter et godt fotball-VM i 1994 gikk Petrescu til Sheffield Wednesday. Etter kun én sesong ble han kjøpt av Chelsea, der han ble en viktig brikke i laget som blant annet vant Cupvinnercupen i 1998. Petrescu røk etterhvert uklar med manager Gianluca Vialli, og ble i 2000 solgt til Bradford City. Sesongen etter spilte Petrescu for Southampton. Karrièren ble avrundet med spill for Național București i sesongen 2002-03. Petrescu fikk 95 landskamper og scoret 12 mål. Han deltok i tre internasjonale mesterskap; VM i fotball 1994, EM i fotball 1996 og VM i fotball 1998. M. Glotts Tobakkfabrikk. M. Glotts Tobakkfabrikk var en tobakksprodusent i Kristiania/Oslo i perioden 1895–1948. Fabrikken ble opprettet av den innvandrede russeren Moritz Glott og hans hustru Rosa som en "cigarforretning". Moritz var født i Kiev i 1867, og begynte svært tidlig å arbeide i tobakksbransjen. Han utvandret som så mange andre jøder, og kom til Oslo i 1890 etter å ha bodd noen år i Manchester. Ekteparet Glott solgte sigarer og sigaretter under navnet "R. Glott" i årene 1902-12, "M. Glott" 1913-1919, "M. Glotts Tobakfabrik" 1919-35, "M. Glotts Tobakkfabrikk" 1935-40 og "M. Glotts Tobakkfabrikk A/S" 1941-48. Flere av deres produkter ble markedsført med navnet "M. Glott Cigarettspecialist". Blant deres sigarettmerker var "Anitra" (tyrkisk, nikotinsvak, produsert 1926-39), "Marmara" (tyrkisk), "Speed mixed", "Akaba blend" (tyrkisk), "Glotts blend", "Hollywood" (American type, mild toasted), "Norskavlet" og "Texas" (American toasted). I 1932 overtok annen generasjon William Glott Schultz' Tobaksfabrik i Drammen (grunnlagt 1834), som etterhvert ble innlemmet i Glotts fabrikk, og produksjonen i Drammen opphørte. I 1948 ble M. Glotts Tobakfabrik fusjonert med Carl F. Johannessen A/S Tobakfabrik til Carl F. & Glott Forenede Tobakkfabrikker A/S. I midten av 1950-årene ble Carl F. & Glott Forenede Tobakkfabrikker A/S fusjonert med Conrad Langaard AS. Glotts største suksess var sigarettmerket "Speed", som ble produsert fra 1930-årene til 1986. Andrij Hryvko. Andrij Hryvko (ukrainsk: Андрій Гривко), født 7. august 1983 i Simferopol, Ukraina, er en ukrainsk proffsyklist. Han sykler for Astana. Hryvko ble profesjonell i 2005 med Domina Vacanze. Andrij Hryvko er 1.79 m lang og veier 62 kg. Han ble ukrainsk mester på tempo i 2005, 2006, 2008, 2009 og 2012. Aljaksandr Kutsjynski. Aljaksandr Kutsjynski (Аляксандр Кучынскі) (født 27. oktober 1979 i Minsk) er en hviterussisk profesjonell syklist. Aljaksandr Kutsjynski begynte sin karriere i 2004 hos det italienske sykkellaget "Amore e Vita". I sitt første år vant han Giro d'Abruzzo, en etappe av Slovenia rundt og det franske endagsrittet "Châteauroux-Classic de l'Indre". Året etter tok han hjem sammenlagtseieren i "Boucles de la Mayenne" og ble hviterussisk landeveismester. I 2006 syklet Kutsjynski for det italienske kontinentallaget Ceramica Flaminia. I dette året ble han nr. 2 på en etappe av Giro del Trentino og han vant "Memorial Oleg Dyachenko". Fra 2011 sykler han for UCI ProTour-laget Katjusja. Subkultur. En subkultur er en kultur som eksisterer innenfor en annen, større kultur, og som kjennetegnes ved en rekke separate stiltrekk, overbevisninger og lignende. En subkultur, som på et eller flere områder er i opposisjon til vertskulturen, kan kalles en motkultur. Subkulturer kan skille seg ut fra vertskulturen gjennom alder, rase, etnisitet, klasse og/eller kjønn. Trekkene som skiller ut en subkultur kan være estetiske, religiøse, politiske, seksuelle, eller en kombinasjon av flere av disse. Medlemmer av en subkultur vil gjerne symbolisere sin tilhørighet gjennom en distinkt og symbolsk stil. Derfor vil studiet av subkulturer ofte dreie seg om studier av symbolikk knyttet til klær, musikk og andre visuelle trekk hos medlemmene av subkulturen, og også hvordan disse symbolene tolkes av medlemmer av vertskulturen. Subkulturer i vesten i dag kretser ofte omkring for eksempel musikkgenrer eller politiske ideologier. Bare på jobb. Bare på jobb er en lavbudsjetts film i sjangeren drama-komedie. Handling. Filmen handler om Robert Reiakvam, en energisk men talentløs dokumentarfilmskaper. Han er ingen suksess, og hans ønske er å få anerkjennelse for sitt arbeid. Ved en tilfeldighet får han ideen om å lage en dokumentar om torpedo-miljøet. Han kommer i kontakt med tre torpedoer som blir giret på prosjektet. De overbeviser Robert om en ny vinkling på filmen som ingen før har laget film om; torpedoer har ingen arbeidsrettigheter slik andre arbeidstakere har, og det er jo urettferdig; de er jo tross alt «bare på jobb». De har ingen sykelønnsordning, får ingen pensjonspoeng, ingen bilgodtgjørelse – og har sjelden tid til lunsjpause. Dessuten jobber de på akkord – no cure, no pay. Robert presenterer opplegget til filmfondet, men får avslag på søknaden. Dette liker torpedoene dårlig, og tilbyr seg å "ordne" støtten fra filmfondet for ham. Men Robert får panikk og nekter å være med på et slikt opplegg. Etterhvert tilbyr torpedoene seg å "finansiere" filmen for ham. Han tar gledelig imot pengene, som han oppfatter som en gave. Men det dreier seg selvsagt om et lån. Dermed blir Robert etterhvert en ufrivillig del av handlingen i sin egen film. Knut Eidem. Knut Eidem (født 24. desember 1918 i Kristiania, død 11. januar 2009) var en norsk journalist (i Dagbladet) og forfatter. Som student ved Universitetet i Oslo ble han en av Tysklandsstudentene, som ble arrestert, internert i Stavern og deportert til Tyskland (høsten, 1943). Eidem jobbet som journalist i Dagbladet fra 1950 til 1990. Han var bror til Odd Eidem og bodde i sine siste år på Kolbotn. Dyrrudtjern. Dyrrudtjern (eller Dyrrudtjennet) er et vann i Haldenvassdraget på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Vannet omtales også som Nordbytjernet (eller Nordbytjennet). Vannet er kjent som en viktig gyteplass for gjedde og det tas store gjedder i Dyrrudtjernet om våren. Ved Dyrrudtjernets vestside ligger rester etter et dampsagbruk, med blant annet en iøynefallende teglsteinsskorstein. Børta, som har en stor bestand av bever, renner ut i Dyrrudtjernet fra Mangenskogen-traktene og den såkalte Gørrelva renner fra Dyrrudtjernet og ut i Lierelva som er en del av Haldenvassdraget sitt hovedløp. Eduardo Gonzalo. Eduardo Gonzalo Ramírez (født 25. august 1983 i Mataró) er en spansk syklist. Karriere. Gonzalo Ramírez vant allerede i 2005 sammenlagtseier i "Tour de l'Isard d'Ariège". Deretter fikk han for den følgende sesong 2006 en proffkontrakt med det franske kontinentallaget Agritubel. I sitt første profesjonelle år kunne han også innkassere seier på en etappe i de mindre franske rittene Tour Nord-Isère og "Circuit de Lorraine". For disse plasseringene ble han tatt ut til Tour de France 2006, som han fullførte som nr. 117. Under Tour de France 2007 måtte han gi opp på 1. etappe etter at han kolliderte med en følgebil og pådro seg en skade i kragebeinet. Daveyton. Daveyton er en township utenfor den lille byen Benoni i Eastrand eller Ekuruleni øst for Johannesburg, Sør-Afrika. Daveyton ble grunnlagt i 1952 da svarte ble omplassert dit av apartheidregimet. Francisco de Lagea. Francisco de Lagea, egentlig Shi Hongji (født 1585 i Macao i Kina, død 2. februar 1647 i Macao), var en legbror i jesuittordenen. Han ble jesuitt i 1610 og virket som kateket og maler i Shanghai, Hangzhou (1612–1613), Nanjing (fra 1614), Jiangzhou i Shanxi (fra 1630) Kienchang i Jiangxi (fra 1634), Hainan (fra 1645) og i Namyung i Guangdong. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Spillhaug fyllplass. Spillhaug fyllplass er et avfallsdeponi på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Drives av Aurskog-Høland kommune. Vedtatt nedlagt i 2009. Gary Mackay-Steven. Gary Mackay-Steven er en skotsk fotballspiller. Mackay-Steven inngikk en avtale med Liverpool FC i juli 2007, etter å ha imponert under prøvespill. Han ble fristilt og sluppet fra klubben sommeren 2009. Han trente med Fulham før han vendte tilbake til Skottland i januar 2011 for å spille for Airdrie United. Han spilte da for denne klubben resten av 2010-11-sesongen og laget to mål i Scottish Cup. I juni 2011 inngikk han en to åres kontrakt med Dundee United. Denne ble i januar 2012 forlenget fram til 2015. Han ble utnevnt til Scottish Premier Leagues Young Player of the Month for februar og mars 2012. João Fróis. João Fróis kalt Fu Dingyuan (født 1594 i Portalegre i Portugal, død 11. juli 1638 i Hangzhou i Kina) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ankom Macao senest 1622 og virket som misjonær i Hangzhou. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Sveriges herrelandslag i håndball. Sveriges herrelandslag i håndball er det nasjonale håndballaget i Sverige. Dette landslaget blir administrert av Svenska Handbollförbundet som ble stiftet i 1930. Svensk herrehåndball har markert seg internasjonalt med 4 VM-gull (1954, 1958, 1990 og 1999), 3 VM-sølv (1964, 1997 og 2001) og 3 VM-bronsemedaljer (1961, 1993 og 1995). I OL sammenheng har det blitt 3 sølv (OL 1992, OL 1996 og OL 2000). I tillegg er Sverige blitt europamestere hele fire ganger, de vant EM 1994, EM 1998, EM 2000 og EM 2002. Historikk. a> ledet Sverige gjennom storhetstiden på 1990-tallet. Oppstarten. Sveriges herrelandslag spilte sin første kamp i 1934, og etablerte seg tidlig som et av de beste landslagene i håndball på herresiden ved å ta bronse i det aller første verdensmesterskapet i Tyskland i 1938. Laget ble også verdensmestre i utendørshåndball i 1948. Lagets første storhetstid: 1954-1964. På starten av 1950-tallet tok Curt Wadmark over som trener, og under hans ledelse opplevde Sverige sin første storhetstid. Under VM i 1954 på hjemmebane ble Sverige verdensmestre for første gang, og fulgte opp med ny seier fire år senere i VM 1958. Laget tok bronse i VM 1961 og sølv i VM 1964. Mellomperiode på 1970- og 1980-tallet. Sverige ble tildelt VM 1967, og det ble en stor nedtur da laget ikke tok medalje. Curt Wadmark gikk av som trener, og etter dette falt Sveriges landslag utenfor toppsjiktet i internasjonal håndball. Selv om laget i perioden klarte å kvalifisere seg til samtlige mesterskap, klarte laget kun en sjetteplass som best i VM 1970. Laget nådde to fjerdeplasser i OL på 1980-tallet. Lagets andre storhetstid: 1990-2002. På slutten av 1980-tallet ble Bengt Johansson trener for landslaget. I VM 1990 tok laget overraskende en gullmedalje etter å ha slått Sovjetunionen i finalen med 27-23. Sverige lå så i toppsjiktet i de påfølgende 12 årene og tok medalje i samtlige verdensmesterskap: VM-gull i 1999, sølv i 1997 og sølv i2001, bronse i 1993 og bronse i 1995. Laget tok sølvmedalje i OL 1992, OL 1996 og OL 2000. Videre ble Sverige europamestre fire ganger perioden; EM 1994, EM 1998, EM 2000 og EM 2002. Den siste europatittelen vant laget på hjemmebane i et fullsatt Globen mot Tyskland. Laget fra 2003 til i dag. I VM 2003 kom Sverige på en 13. plass. Johansson sluttet som trener, og ble erstattet av Ingemar Linnéll. Påfølgende VM 2005 kom Sverige på en 11. plass. Etter dette klarte laget å kvalifisere seg til noen mesterskap, men tok ingen medaljer. Det var også flere mesterskap laget ikke klarte å kvalifisere seg til. Den beste plasseringen ble en fjerdeplass under VM 2011 på hjemmebane. Vadheim. Vadheim er et sted i Høyanger kommune i Sogn og Fjordane. Fylkesvei 55 ender her og møter E39. Vadheim var tidligere et tettsted, da stedet per 2003 hadde 222 innbyggere. António Francisco Cardim. António Francisco Cardim (født 1596 i Viana do Alentejo nær Evora i Portugal, død 15. august 1659 i Macao i Kina) var katolsk misjonær i Det fjerne Østen tilhørende jesuittordenen. Han ankom Macao i 1623 på vei til Japan, men dro likevel ikke dit. Han ble satt til misjonærarbeid i Guangdong (1623–1623), Siam (1626–1629), Manila (1629), Cochinkina (1630), og var så ved offet i Tonkin før han prøvde å komme seg til Laos. Fra 1632 til 1636 var han rektor i Macao, der han var prokurator for saligkåringsprosessen for Japan-martyrene. I 1638 ble han valgt til prokurator i Roma, og der foreslo han at paven skulle sende en ambassade til Japan. I 1649 seilte han tilbake fra Lisboa, og var med på et skipbrudd utenfor Mosambik. Han kom til Goa i 1650 der han var i to år. På vei tilbake til Kina ble han arrestert av nederlenderne ved Malakka i 1652. Han var på plass i Macao igjen senest i februar 1652. Se også. Cardim, Antonio Francisco Cardim, Antonio Francisco Cardim, Antonio Francisco Cardim, Antonio Francisco Cardim, Antonio Francisco Cardim, Antonio Francisco Cardim, Antonio Francisco Ingvild Bryn. Ingvild Bryn (født 18. mars 1961 på Voss) er en norsk journalist og programleder i NRK. Hun er særlig kjent som nyhetsanker i Dagsrevyen. Liv og virke. Ingvild Bryn jobbet i lokalavisa "Horda Tidend" ett år etter Voss gymnas. Hun er cand.mag. med nordisk grunnfag, media og kommunikasjon ved Høgskulen i Volda og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Bryn begynte i NRK i 1984. Først ett år i NRK Hordaland, deretter NRK Dagsnytt radio, i 1990-1992 var hun korrespondent i Stockholm. Hun ble programleder i Dagsrevyen i 1992. Fra 1995-1999 var hun korrespondent i USA. Hun har hatt en rekke ulike oppdrag for NRK. Sammen med Morten Harket var hun vert for Eurovision Song Contest 1996. Hun har sittet i styret for Mediemållaget og sitter i styret for adopsjon- og fadderskapsforeningen Verdens Barn. Kenneth Di Vita Jensen. Kenneth Di Vita Jensen (født 22. juli 1990) ble i 2006 tatt opp i A-stallen til Hønefoss BK. Han debuterte på Norges G16-landslag samme år, og scoret tre mål i debuten. Til sammen fikk han syv kamper på G16-landslaget, og én kamp for G17-landslaget. Han kommer opprinnelig fra IL Holeværingen fra Hole Kommune i Buskerud, hvor han også bor. Herborg Bryn. Herborg Bryn (født 3. september 1957) er en norsk journalist fra Voss. Hun utdannet seg i journalistikk ved Høgskulen i Volda (1980). Siden ble hun engasjert i NRK (1983), først som leder av Ungdommens radioavis, senere som programleder i P2, Her og nå (radioprogram) og andre nyhetsprogram. Hun var kommunikasjonssjef i Røde Kors 1998-2005, kanalsjef i P2 2005-09 og ble kommunikasjonsdirektør i Den Norske Legeforening i 2009. Bryn er søster til NRK-journalist Ingvild Bryn og var gift med NRK-journalist Ingolf Håkon Teigene frem til 1998. Hun er nå gift med Tom Remlov. Ulderico Sergo. Ulderico Sergo (født 4. juli, 1913 i Fiume (Rijeka), død 20. februar 1967, Cleveland Ohio, USA) var en profesjonell bokser fra Italia. Under Sommer-OL 1936 i Berlin vant han gull i bantamvekt ved å slå Jack Wilson fra USA i finalen. Det var 24 boksere fra 24 nasjoner som stilte i den nest letteste vektklassen som ble avviklet i perioden 10. til 15. august 1936. Peter Kenilorea. Peter Kenilorea (født 23. mai 1943) er en politiker fra Salomonøyene. Han var den sjølstendige statens første statsminister. Kenilorea blei født i landsbyen Takataka på Malaita. Han tilhører 'are'are-folket. Han har lærerutdanning fra South Seas Evangelical Church. Han var en av stifterne av partiet Solomon Islands United Party. I 1976 blei han leder for regjeringa ("chief minister") i det britiske protektoratet, og da øyene blei en sjølstendig stat i 1978, blei han statsminister, en posisjon han hadde fram til 1981 – og igjen fra 1984 til 1986. Han var utenriksminister 1988-89 og 1990-93. Han er fortsatt aktiv som politiker, og har blant annet vært parlamentspresident ("speaker"). Han fungerte som leder for en kommisjon som skulle overvåke fredsavtalen etter uroen på Malaita i 2000. I 2004 var han kandidat til vervet som generalguvernør, men han fikk bare 8 av 41 stemmer i parlamentet. Gaspar Ferreira. Gaspar Ferreira eller Fei Qiguan (født i Castrofornos nær Viseu i Portugal, død 27. desember 1649 i Kanton i Kina) var katolsk misjonær tilknyttet jesuittordenen. Han seilte ut til Østen i april 1593, og kom til Macao. I 1604 dro han til Meiling og Nanjing, og kom til Beijing i august. I 1607 virket han i Baoding. Senere var han novisemester i Nanchang og misjonær i Shaozhou, senere i Nanyung, Zhejiang, Jiangxi, Henan og Kanton. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Ferreira, Gaspar Ferreira, Gaspar Ferreira, Gaspar Ferreira, Gaspar Ferreira, Gaspar Operasjon Tordensky. "Operasjon Tordensky" (originaltittel: "Thunderball") er en James Bond-film fra 1965. Handlingen er basert på en bok med samme navn av Ian Fleming og var den fjerde av filmene om agenten. I 1983 ble Thunderball filmatisert enda en gang, nå under tittelen "Never Say Never Again", men også denne gang med Sean Connery som James Bond. Det var Kevin McClory som stod bak denne versjonen. Handling. Spenningen topper seg på havets bunn når agent James Bond (Sean Connery) setter en skruppløs forbryter som tar millioner som gisler i et høyt spill om verdens undergang i atomkrigens ragnarokk! Skuespillere. Sean Connery = James BondClaudine Auger = Domino DervalAdolfo Celi = Emilio LargoRik van Nutter = Felix LeiterLuciana Paluzzi = FionaMartine Beswick = PaulaGuy Doleman = Count LippeMolly Peters = PatriciaBernard Lee = "M"Desmond Llewelyn = "Q" Fakta. Etter noen omfattende runder i rettsapparatet ble det klart at filmskaper Kevin McClory også hadde eierrett til flere av denne filmens ingredienser, ingredienser som "007-begrepet", "SPECTRE", "Ernst Stavro Blofeld" etc. Det har resultert i en rekke planer fra McClorys side på å filmatisere James Bond på egen hånd, men kun en av dem ble noe av, og ble sågar en suksess, nemlig "Never Say Never Again" ("Aldri si aldri") fra 1983 med Sean Connery i hovedrollen. Lamborghini Athon. Lamborghini Athon er en konseptbil designet av Bertone for Lamborghini, som først ble presentert på bilutstillingen i Torino i 1980. Bilen var basert på chassiset fra Lamborghini Silhouette, og var en roadster med futuristisk interiør og en 3-liters V8-motor på 260 hk. Bilen var aldri tenkt produsert, og befinner seg i dag på Bertone-museet. Ricardo Quaresma. Ricardo Andrade Quaresma Bernardo (født 26. september 1983) er en portugisisk fotballspiller som for tiden spiller for Besiktas og det portugisiske landslaget. Sporting. Quaresma startet sin fotballkarriere her, og gjorde sin debut på førstelaget i sesongen 2001-02. Han spilte 28 kamper (3 mål), og var sentral i at Sporting CP vant den portugisiske serien. Quaresma debuterte forøvrig mot FC Porto. I sesongen etter, var Quaresma Sporting sin «ensomme stjerne», med 31 kamper og 5 mål. Sporting sitt dårlige resultat denne sesongen, kom av at Sportings manager Laszlo Bölöni ikke ville bruke Quaresma og Cristiano Ronaldo samtidig. FC Barcelona. Quaresma ble solgt til den katalanske klubben FC Barcelona for 6,000,000 euro. Denne overgangen kan beskrives som dårlig for Quaresma. I sin første sesong, startet han 10 ganger og ble byttet inn 11. Han skårte bare et mål. I de siste ukene av sesongen ble han skadet, noe som gjorde at han mistet et mesterskap for Portugal U-21 og EM 2004 for. Under EM 2004 uttalte Quaresma at han ikke ville spille mere for Barça så lenge Frank Rijkaard var manager, noe som skapte interesse fra flere klubber. Det var imidlertid FC Porto som hadde et ess i ermet, da en overgang for Deco var under forhandling, og Quaresma kunne brukes som endel av overgangsummen. Quaresma ble signert av Porto for 6 millioner euro, samt Deco som gikk fra Portugal til Barcelona. FC Porto. Han startet sin retur til portugisisk fotball med å skåre i sin debut i den europeiske Super Cup'en, samt gjenta bedriften og sikret Porto sin seier over SL Benfica i den portugisiske Super Cupen. Han fortsatte med å skåre 5 mål på 32 ligakamper, og var sterkt deltakende i Porto sine kamper i Mesterligaen 2004/05. Han var også sterkt involvert i Porto sin dramatiske seier over Once Caldas i 2004 FIFA Intercontinental Cup, bl.a ved å skåre i en spennende straffespark-konkurranse som endte med 8-7 i Porto sin favør. Quaresma har ofte blitt koblet med en overgang til flere europeiske storklubber som Chelsea FC, Lyon, Bayern München, Atlético Madrid og Liverpool. Quaresma selv avviste en overgang til München med å vitse: «I Tyskland, ser det ut til å alltid være kaldt!» I juli 2007 ble så det kjent at Liverpool FC hadde lagt inn et bud på Quaresma som ble avslått. Manchester City viste også sin interesse for Ricardo Landslagsspill. Han debuterte på A-landslaget i juni 2003, i en vennskapskamp mot Bolivia. Hans første landslagsmål kom i en EM-kvalifiseringskamp for EM 2008 mot Belgia i mars 2007. Solomon Mamaloni. Solomon Mamaloni (født 1943, død 11. januar 2000) var en politiker på Salomonøyene. Før Salomonøyene blei en sjølstendig stat var Mamaloni leder for protektoratets regjering ("chief minister") fra 1974 til 1976. Han var leder for People's Progressive Party fra 1970-tallet til 1997. Ezekiel Alebua. Ezekiel Alebua (født 1947) er en politiker på Salomonøyene. Alebua var statsminister fra 1. desember 1986 til 28. mars 1989. Han var utenriksminister i 1981-82. Han var leder for provinsregjeringa i Guadalcanal fra 1998 til 2003. På denne tida var det krefter som gikk inn for å erklære provinsen som en sjølstendig stat, noe Alebua ikke støtta. Dette kan ha vært bakgrunnen for et attentat på ham 1. juni 2001. På 1980-tallet var Alebua medlem av det konservative Solomon Islands United Party. Július Torma. Július Torma (født 7. mars 1922 i Budapest Ungarn, død 23. oktober 1991 i Praha, Tsjekkoslovakia) var en tsjekkisk bokser som deltok i de olympiske leker 1948 i London. Under Sommer-OL 1948 vant han gull i boksing i vektklassen weltervekt, opp til 67,0 kg, han beseiret Horace Herring fra USA i finalen. Han deltok også i OL 1952 og 1956. Johan Støa (idrettsmann). Johan Hostvedt Støa (født 13. juni 1900 på Ringerike, død 29. oktober 1991 i Drammen) var en norsk allsidig idrettsutøver fra Hønefoss. Han var friidrettsutøver som drev både med terreng- og landeveisløp og kappgang. Han var også langrennsløper, skihopper, syklist og svømmer. I tillegg var han også innom fotball og boksing. Liv og virke. Støa flyttet til Drammen i 1923 i forbindelse med jobb på jernbaneverkstedet på Sundland. I Drammen ble Idrettsforeningen Hellas hans klubb for sommeridrettene, og Drafn ble skiklubben hans. Støa tok også opp sykling og meldte seg da inn i Drammens Cykleklubb. Etter et år i Drammen, i 1924 vant han NM på 10 000 m baneløp med tiden 33.30,6. I 1925 vant han NM i terrengløp. Han ble tildelt Egebergs Ærespris 1926. Selv om han ikke hadde det samme høye nivået som tidligere vinnere, imponerte han juryen med sin allsidighet. I 1927 ble han norgesmester på 30 km langrenn. Han har også en kongepokal i kombinert. I 1928 ble Støa nummer 8 på femmila under OL i St. Moritz, og deltok samme år i maraton under OL i Amsterdam. Her løp han på 2.49,57. Johan Støa gikk styrkeprøven Trondheim – Oslo i 1933 på rekordtiden 4 dager, 21 timer og 3 minutter. I 1935 syklet han samme strekning på under 22 timer, og senket den gamle rekorden med 3 timer. Isak Warvik, en fisker fra Vesterålen, hadde i mellomtiden slått marsjrekorden, og i 1936 gikk Støa på 4 døgn 7 timer og 47 minutter. På dette tidspunktet hadde han begge rekordene. Den lange fiskeren Warvik ga seg derimot ikke, og i 1937 brøt han 4-døgnsgrensen! Det tok mer enn 50 år før noen kunne slå disse 30-talls fenomenene på strekningen Trondheim-Oslo, innen den tid var veiforholdene utbedret og en klar sammenligning kan man aldri få. Francis Billy Hilly. Francis Billy Hilly (født 1947) er en politiker på Salomonøyene. Hilly var statsminister fra 18. juni 1993 til 7. november 1994. Han gikk av etter at et mistillitsforslag mot ham fikk flertall i parlamentet. Det har i ettertid vært påstått at forslaget blei vedtatt etter at flere parlamentsmedlemmer var blitt bestukket av tømmerindustrien. I 2012 blei han utnevnt til kommandørridder (KCMG) av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden. Han blei dermed gjort til ridder og fikk rett til å føre tiltaleforma "sir" foran navnet sitt. Lamborghini Concept S. Lamborghini Concept S er en konseptbil designet av Luc Donckerwolke, designsjef hos Lamborghini, basert på Lamborghini Gallardo. Bilen ble presentert på bilutstillingen i Gèneve i 2005, og var ment å være en moderne variant av gamle, énseters roadstere. Bilen er utstyrt med en «saute-vent» (Fransk for «skiftende vind») i stedet for en tradisjonell frontrute, og kupéen er delt i to ved å fortsette karosseriet inn i kupéen. Dette designvirkemiddelet fungerer også som et luftinntak for motoren, en midtmontert 5-liters V10-motor. Ørebekk. Ørebekk er en del av Gressvik og ligger rett nord av Gressvik sentrum, og rett vest av Fredrikstad. Elven Seut, som er en sideelv av Glomma, skiller Ørebekk fra Fredrikstad by. Det finnes en rekke ulike butikker, bensinstasjoner og industribedrifter i og rundt Ørebekk. Lamborghini LM003. Lamborghini LM003 var en konseptbil fra Lamborghini, som ble utviklet til bruk av militæret. Modellen var nesten identisk som LM002, men i stedet for V12-motoren i LM002 var den utstyrt med en 3.6 liters turboladet dieselmotor med fem sylindre og 150 hk fra VM Motori. Motoren ble funnet for liten til å drive det 2 600 kilo tunge kjøretøyet fremover, og prosjektet ble nedlagt. En annen modell som også er kjent under navnet LM003 ble utviklet mens Lamborghini var eid av Megatech. Dette var en oppgradert versjon av LM002 i sivil utgave, som også ble kalt "Borneo" og "Galileo", for å differensiere den fra den tidligere konseptmodellen LM003. Idéen ble tatt videre til SZ Design, et underselskap av Zagato, men prosjektet kom aldri lenger enn til noen skisser. Lamborghini LM004. Lamborghini LM004 var en konseptbil designet og bygget av Lamborghini. LM004 er en modifisert LM002, utstyrt med blant annet bøtteseter, telefon, kjøleskap og annet luksusutstyr, i et forsøk på å appellere til nye målgrupper. Den største forandringen fra LM002 var motoren, som var byttet ut til en vesentlig større V12-motor på 7 liter og 420 hk. Kun én prototype ble noensinne bygget. Brenda Song. Brenda Song (født 27. mars 1988) er en amerikansk skuespiller. Hun er mest kjent for sin opptreden som London Tipton i serien "The suite life of Zack & Codys (Zack og Codys søte hotelliv)", som går flere ganger i uken på Disney Channel. I serien spiller hun den rike hotellarvingen som liker å skryte av hvor rik hun er til alle hun ser. Hun har også et stort shoppingproblem, og bruker flere rom som garderober. Brenda Song har også hovedrollen i filmen "Wendy Wu", en film fra Disney Channel, hvor hun spiller tenåringsjenta Wendy Wu, som blir oppsøkt av en munk som forteller henne at hun er kinesisk kriger. Fredrikstad skytterlag. Fredrikstad skytterlag er Fredrikstad kommunes eldste idrettsforening. Laget ble stiftet i 7. august 1860. Det var en samling av byens bedre borgere som var med i starten. Christian Smith ble lagets første formann.. Den gang var laget tilsluttet «Centralforeningen for legemsøvelser og vaabenbrug». I 1893 bestemte Stortinget at Det frivillige skyttervesen skulle stiftes. Skytterlaget vandret de første årene litt rundt i byen, men fra 1880 har skytebanen og huset ligget i Brånedalen. Flere vil vel heller kalle det Bjørndalen, men den øverste delen av Åsebråtveien, heter faktisk Brånedalen. Skytterhuset som før dette lå i Bydalen, ble flyttet til Brånedalen. Dette ble under krigen ødelagt så mye at et nytt hus ble startet på etter krigen. Dette var ferdig til innvielse i 1948. Ca. 50 år senere brant dette ned, nærmere bestemt 6. desember 1997. Innvielse av det nye huset ble foretatt 20. november 1999. Skytterlaget mistet mye historie, men endte opp med et nytt hus som det nå er full aktivitet i. Når det gjelder skytebanen har den vært utsatt for mye diskusjon opp gjennom årene. Skytebanen som før hadde hatt skyteavstander fra 100 til 1000 meter, de senere årene var det 100 og 300 meter, ble bygget om til 100 og 200 meter. Den 20. september 1997 åpnet ordfører Svein Roald Hansen den nye banen. Bortsett fra grunnarbeider og bygging av voller, ble hele anlegget bygget på dugnad. Hvaler, Kråkerøy og Onsø HV stilte velvilligst opp med 10 mann, deriblant både byggmester og jernbinder. Hele anlegget med dugnad og egeninnsats fikk et regnestykke på ca. 2 mill. kroner. Lamborghini Marco Polo. Lamborghini Marco Polo (eller "ItalDesign Marco Polo") er en konseptbil designet av ItalDesign Giugiaro for Lamborghini i 1982. Modellen ble aldri faktisk bygget, det nærmeste man kom var en modell av tre som ble presentert på bilutstillingen i Bologna i 1982. Bilen var ment å være etterfølger av Lamborghini Espada. Ungdommens radioavis. Ungdommens radioavis var et radioprogram som ble sendt på NRK fra 1969 til 1992. Ungdommens radioavis skulle gjenspeile interessene til unge mennesker mellom 15 og 25 år og hadde flere provoserende reportasjer og innslag som medførte klager fra eldre lyttere. På 1970-tallet skapte programmet protester etter å ha brukt folkelige ord på kjønnsorganer, og i 1986 førte et programinnslag om politivoldsakene i Bergen til at saken ble etterforsket. Fra 1989 fikk programmet posten «Albin» der lytterne kunne ringe inn og foreslå musikk. Ungdommens radioavis arrangerte også flere landsomfattende rockemønstringer med innsendte bånd fra norske amatørband. Mønstringene endte i en finale med ti utvalgte band. Disse ble også vist på TV, og musikken ble gitt ut på samleplater av plateselskapet Phillips. Av vinnerne i Ungdommens radioavis' rockemønstring kan nevnes Ung Pike Forsvunnet (1982), a-ha (1984), Return ("Sheila", 1985) og Heart of Mary ("Albert Einstein never lived in my hometown", 1988). Prisen var i 1985 på 10 000 kroner, et beløp som ble gitt av Kulturdepartementet. Kjenningsmelodien til Ungdommens radioavis var «Machine Gun» av og med The Commodores. Programmet ble nedlagt i 1992, men videreført i kanalen Petre. Medarbeidere. Lista viser et utvalg av programledere, reportere og andre medarbeidere som arbeidet med radioprogrammet. Stefanus. Stefanus ("ὁ πρωτομάρτυρος Στέφανος", "ὁ Ἄγιος Στέφανος" eller av og til enkelt "ὁ Στέφανος" og "ὁ Ππρωτομάρτυρος", dvs. «den første (kristne) martyren», latin "Sanctus Stephanus") eller Sankt Stefanus, død ca. 35 e.Kr., var en kristen diakon, helgen og den første kristne martyr. Han nevnes i Apostlenes gjerninger kap. 6, 7 og 8. Hans minnedag er 26. desember i vest － Sankt Stefanus dag (2. juledag) － og 27. desember (3. juledag) i øst, hvor hans translasjonsfest feires den 2. august. Stefanus var én av apostlenes første hjelpere og fungerte som diakon, med særlig omsorg for enker og fattige. Foruten "... tjeneste ved bordene" (Apgj 6,2) "... gjorde Stefanus store undere og tegn blant folket." (Apgj 6,8). Derfor pådrog han seg noen greske jøders vrede, og enden på det ble at ble han dømt av det jødiske råd og steinet til døde, mens han ba for sine mordere: "Herre, tilregn dem ikke denne synden!" (Apgj 7,54-60). Én av dem, som var med å steine Stefanus var "Saulus", som senere nevnes som Paulus. Sankt Stefanus er skytshelgen for Wien, for diakoner, hestepassere/stallgutter, kusker, murere, skreddere, steinhoggere, vevere, tømmermenn og bøkkere － og for hester. Han blir anropt ved besettelse og hodepine og for en salig død. Folkelige tradisjoner. I nordisk tradisjon er Sankt Stefanus blitt forbundet med hester, blant annet ut fra en folkelig forestilling om at han hadde vært stallgutt hos Herodes. Her hadde han som den første sett Betlehemsstjernen da han skulle vanne kongens hester. Denne folkelige forestilling om "Stefanus stallgutt" ga seg utslag i forskjellige hestetradisjoner på hans dag. Det gjaldt for eksempel tradisjonelle veddeløp som ble holdt på landet i Sverige. Også i dansk folketradisjon finnes Stefanus, for eksempel i folkevisen «En jomfru ren oprunden er», hvor et av versene nettopp omtaler at han oppdager stjernen og underretter Herodes. Det finnes også en folketrosforestilling om det viktige i å drive hestene til drikke tidlig, så de kan «drikke fett» av vannet. Man forestilte seg at vannet var særlig nærende om morgenen på Sankt Stefanus' dag. Eksterne lenker. Stefan Fridthjof Bergheim. Fridthjof Bergheim (født 1. juni 1903 på Breim i Gloppen kommune, død 5. mai 1972) var en norsk friidrettsutøver og turner. Han flyttet til Ålesund i 1920 ble medlem av turnforeningen der og friidrettsklubben Ålesund IF i 1921. Han deltok i sitt første landsturnstevne i 1922. Han var allsidig innen friidrett og drev mangekamp, med høydehopp og hekkeløp som to av siden beste øvelser. Han fikk også en landskamp for Norges friidrettslandslag. Han ble norgesmester i "enmannsturn" i 1927 og 1928. Blant hans øvrige meritter kan nevnes: Kretsmester i enmannsturn, høyde og stav 1923; Kretsmester i enmannsturn og tikamp 1924; Kretsmester i enmannsturn, tresteg og stafett 1925; Sølv i turn-NM 1926; Kretsmester i enmannsturn og stav 1927; Deltok i turnlandskamp mot Danmark 1927; Kretsmester i enmannsturn og høyde 1928; Kretsmester i enmannsturn, høyde, stav og tresteg 1929; Sølv i turn-NM 1930; Kretsmester turn 1931; Deltok i friidrettslandskamp mot Sverige 1931. I 1931 mottok Bergheim Egebergs Ærespris for sine allsidige prestasjoner. I 1934 begynte han på Statens Gymnastikkskole. Dette ble da hans siste aktive år i Ålesund. Hans resultater i tresteg og tikamp fra hhv 1929 og 1926 var pr 2006 fremdeles blant de 10 beste i Sunnmøres friidrettshistorie. Se også. Liste over kjente personer fra Gloppen kommune Lamborghini Portofino. Lamborghini Portofino er en konseptbil designet av Kevin Verduyn, en av sjefsdesignerne hos Chrysler, for Lamborghini. Bilen ble presentert på bilutstillingen i Frankfurt i 1987, og var en fullt funksjonell firedørs sportssedan. I 1986 utviklet Kevin Verduyn modellen Navajo for Chrysler. Konseptet kom aldri lenger enn til å bli bygget som leiremodell, men da Chrysler kjøpte Lamborghini i 1987 ble designet hentet frem igjen og brukt som grunnlag for Portofino. Portofino ble bygget av Sergio Coggiola i Torino, Italia, på et forlenget Lamborghini Jalpa-chassis. Den ble også utstyrt med Jalpas 3,5 liters V8-motor og femtrinns girkasse. Dørene var det mest spesielle ved modellen, foran fikk Portofino saksedører, som Lamborghini Countach, mens bakdørene var hengslet i bakkant, som selvmordsdører. Kun ett eksemplar, chassisnummer #LC0001, ble noensinne produsert. I 1991 ble bilen skadet i en transportulykke, men ble restaurert for 300 000 dollar og finnes nå utstilt i DaimlerChryslers hovedkvarter i Michigan, USA. Fosser. Fosser er et tettsted i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger fem kilometer sørvest for kommunesenteret Bjørkelangen. Fosser hadde stasjon på Urskog-Hølandsbanen fra åpningen av Hølandsbanen i 1898 fram til nedleggelsen av banen i 1960. Fosser var lenge et betydelig handelssentrum, men har gradvis fått redusert sin betydning. Fosser samvirkelag ble lagt ned i oktober 2010. Øst for tettstedet ligger Foståskollen med en høyde på 265,96 m.o.h. Der finnes også rester av en gammel bygdeborg fra folkevandringstiden. Filadelfia Fosser er en frikirkelig menighet tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Menigheten ble stiftet 1933. Fosser gård er en herskapelig storgård med en rik historie ved Fossersjøen. Normisjon driver Fossheim leirsted vest for Fossersjøen. Per Andreas Ringsby. Per Andreas Fasting Ringsby (født 17.april 1967 i Stavern) er landslagssjef i Norges Kickboxing Forbund (NKBF). Kickboxing er en av de mest suksessfulle ikke-olympiske idrettene i Norges Idrettsforbund. Ringsby har vært landslagssjef fra og med 2001, han var også sportssjef i 1998 og 1999. Han har vært medlem og leder av valgkomite, leder av utstyrsgodkjenningskomite, redaktør av medlemsblad og vært arrangør for forbundets sommerleir siden 1998. I 2006 ble Ringsby uteksaminert fra Olympiatoppens to årige topptrenerstudium på NTNU. Det norske forbundet er fullverdig medlem av det internasjonale kickboxingforbundet WAKO, som er tatt opp som medlem av GAISF. I 2008 gikk Ringsby av som redaktør i Norges største kampsportblad Knockout Magazine. Konseptbil. En konseptbil er en bil-prototype som er bygget for å vise frem et konsept, nye idéer, ny teknologi med mer. De vises ofte på store bilutstillinger for å måle publikums reaksjon på nye og ofte radikale designer som i større eller mindre grad vurderes satt i produksjon. General Motors-designeren Harley Earl krediteres ofte for å være oppfinneren bak konseptbilen, og gjorde utvilsomt mye for utviklingen av konseptbilene gjennom sine omreisende Motorama-utstillinger på 1950-tallet. En konseptbil blir aldri satt i direkte produksjon, og i moderne tid gjennomføres det mange endringer i både design og teknikk på grunn av praktiske hensyn, sikkerhet og kostnader. Konseptbiler er ofte radikale i valg av både motor og design. Mange benytter utradisjonelle, eksotiske eller dyre materialer, og alt fra papir til karbonfiber har blitt brukt. Ofte er bilene også utstyrt med uvanlige eller unike løsninger som måkevingedører, 6 hjul eller annen funksjonalitet man sjelden finner i vanlige biler. På grunn av disse ofte upraktiske og dyre løsningene kommer mange konseptbiler aldri lenger enn til modeller i leire, eller tegninger på en datamaskin. Andre og mer tradisjonelle konsepter utvikles ofte til fullt kjørbare modeller med en fungerende drivlinje. De fleste konseptbiler ligger et sted mellom dette, og representerer ikke det ferdige produktet. En svært liten andel av konseptbilene fungerer som vanlige biler, mens de fleste ikke kan brukes i særlig mer enn 15 kilometer i timen. Uoperative "mock-up"-modeller lages vanligvis av voks, leire, metall, glassfiber, plast eller en kombinasjon av disse. Hvis bilen er kjørbar er drivlinjen ofte «lånt» fra en produksjonsmodell i samme selskap. Etter at en konseptbil er ferdig presentert er det vanlig at bilprodusenten ødelegger modellen, men av og til overlever modellen enten i selskapets museum, eller bortgjemt på et lager. En konseptbil som var borte i mange år var Lincoln Futura fra 1954, som sto i bakgården til George Barris i mange år før den fikk et nytt liv som «Batmobile», bilen til Batman i TV-serien ved samme navn som startet i 1966. Stavtjern. Stavtjern (eller Stavtjenn) er et vann på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Det er opparbeidet badeplass på Stavtjern. Bjarne Bryntesen. Bjarne Bryntesen (født 23. februar 1912, død 20. mai 1987) er en tidligere friidrettsutøver og skihopper fra Drammen. Som 19-åring satte han kretsrekord for Buskerud i tikamp. Han tok sølv i NM i femkamp for Hellas IF i 1933. I 1935 vant han NM i tikamp, samme år som han ble nummer 3 i hopprennet Holmenkollen. For dette mottok han Egebergs Ærespris, og ble tidenes yngste vinner av denne prisen. I 1936 misset han så vidt å bli med på OL-laget i hopp, men han slo i etterkant alle OL-deltakere i et kveldshopprenn i Midtstubakken. I 1937 var Drammen og Hellas IF arrangør for femkamp i NM. På hjemmebane ville Bryntesen vise seg frem, og åpnet konkurransen med personlig rekord 6,87 meter i lengde. Han avsluttet konkurransen med et av sine beste løp på 1500 meter. Det ble norsk rekord med 51 poeng, en rekord som skulle stå helt til 1959. Dette var ett av fire NM-gull Bryntesen tok i perioden 1934–1939. Bryntesen var også utøver i svømming og skøyteløp. Sootsjøen. Sootsjøen er en innsjø på Mangenskogen i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Sootsjøen ligger 204 meter over havet. Plassen Soot ligger like nord for Sootsjøen, og det var her den store kanalbyggeren Engebret Soot vokste opp. Fra sørøstenden av vannet renner Sootbekken ned til Mangen med et fall på 10 meter. Det skal være her Engebret Soot utførte sine første vassbyggingsprosjekter. Oppsjøen. Oppsjøen er et vann på Mangenskogen i Aurskog-Høland kommune i Akershus, like vest for naturreservatet Midtfjellmosen. Oppsjøen ligger 268.5 meter over havet. Breisjøen. Breisjøen er et vann mellom tettstedet Bjørkelangen og Setskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Breisjøen ligger 244,73 meter over havet. Breisjøen har bestand av ørret. Vannet er vernet i henhold til Verneplan I for vassdrag. Aurset. Aurset er et vann mellom Bjørkelangen og Setskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Aurset ligger 286 meter over havet. Vannet har tilsig fra områdene ved Storfelten naturreservat i nord, og avløp i syd-vest via Aursetelva til Setten. Aurset er et yndet utfartsmål om vinteren, med faste skiløypetraséer både fra Setskog-siden og Mangenskog-siden. Per Voksø. Per Voksø (født 23. juni 1923 i Bergen, død 28. desember 2002) var en av etterkrigstidens mest sentrale lekmenn i Den norske kirkes kirkelige rådsorganer. Per Voksø var født og oppvokst i Bergen. Han fikk en lang karriere som journalist og redaktør i pressen, først i bergensavisen Dagen og deretter den kirkelige ukeavisen Vår Kirke. Voksø var redaktør i Morgenposten i Oslo før han ble forlagsredaktør i Det Beste. Per Voksø var i flere tiår en av de mest innflytelsesrike ledere i Den norske kirke. Helt siden han deltok på Kirkenes Verdensråds første møte i 1948 hadde han et sterkt engasjement for internasjonalt økumenisk arbeid. Han var medlem av KVs sentral- og eksekutivkomiteer 1983-1991. Hans engasjement i Menighetspleienes Landsforbund (senere "Kirkens Nødhjelp") begynte også i 1948; senere ble han medlem av organisasjonens styre (1972–1986). Han var en av hovedaktørene i etterkrigstidens reformarbeid i kirken, og hadde hatt en lang rekke betydelige verv både i Kirkens offisielle organer og i frivillige kirkelige organisasjoner og institusjoner. Etter at Kirkerådet for Den norske kirke ble opprettet i 1970, var Per Voksø rådets første leder, fra 1970 til 1978. I 1984 valgte Kirkemøtet Voksø som første lege formann i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Voksø var også formann i Kirkens Nødhjelps styre, og spilte en avgjørende rolle i arbeidet som førte frem til en ny kirkelov. Voksø har også skrevet flere bøker om kirke og kristenliv, og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Tævsjøen. Tævsjøen er en innsjø 182 meter over havet sør for tettstedet Aurskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Vannet får tilsig fra flere kanter, blant annet fra to tjern som begge heter Korstjenn, ett vest for Tævsjøen og ett i øst. Utløpet er i nord, der Riserelva renner nordover til Riserdammen i Aurskog. Speiderhytta i Aurskog ligger ved Tævsjøen. Tævsjøen er et av to steder i Norge med funn av den sjeldne planten brudelys. Hallangen. Hallangen er en innsjø ved riksvei 21 på Setskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Hallangen ligger 191 meter over havet. Rester etter tømmerfløtningskonstruksjoner fra Langebruslora og ned til Gaasvika Setten. Fra 2004 har det blitt bygd mange nye hytter på Hallangen hyttefelt på en kolle øst for Hallangen. Flyktningeruta, som ble benyttet som fluktrute under den andre verdenskrig passerer Hallangen. Flyktningeruta ble merket i 1995. Luke Moore. Luke Moore (født 13. februar 1986 i Birmingham, West Midlands) er en engelsk fotballspiller som for tiden spiller som spiss for Swansea City AFC. Han har tidligere spilt for Aston Villa FC, Wycombe Wanderers FC (lån), West Bromwich Albion FC og Derby County FC. Moore har også spilt for Englands U-21 landslag. Marshall Allman. Marshall Allman (født 5. april 1984 i Austin i Texas) er en amerikansk skuespiller. Han er mest kjent for sin rolle som LJ (Lincoln Burrows Jr)i Prison Break. Han er 1.70m høy og startet å spille skuespill da han var 15 år gammel. Da Marshall Allman vokste opp, holdt han på med kunst og fotball. Etter at han gikk ut fra Austin High School i 2002, valgte han å fortsette med skuespill i Los Angeles i stedet for å studere kunst i New York. Marshall giftet seg med Jamie Brown 17. juni 2006. Bartholomew Ulufa'alu. Bartholomew (Bart) Ulufa'alu (født 25. desember 1950, død 25. mai 2007) var en politiker på Salomonøyene. Han var statsminister fra 27. august 1997 til 30. juni 2000. Ulufa'alu hadde en bachelorgrad i økonomi fra universitetet på Papua Ny-Guinea. Under studiene var han leder for studentunionen på universitetet. Han grunnla fagforbundet Solomon Islands General Workers' Union og det nært tilknytta partiet National Democratic Party (Nadepa) i 1975. Partiet fikk heile 8 av 38 mandater ved sitt første valg i 1976. Blant annet kom Ulufa'alu sjøl inn for kretsen Øst-Honiara. Nadepa fikk imidlertid et mye svakere resultat i 1980 og kom ut med bare to mandater. Da Peter Kenilorea måtte gå av som statsminister i 1981, måtte Solomon Mamaloni skaffe støtte nok til å danne regjering. Dermed fikk Ulufa'alu posten som finansminister. Ved valget i 1984 mista Ulufa'alu plassen i parlamentet. Han gikk da over i næringslivet, og han var snart leder for så vel Salomonøyenes handelskammer og en landbruksorganisasjon. Ved en partisplittelse stifta han i 1988 Solomon Islands Liberal Party, og i 1989 vant han igjen valget og blei et sentralt medlem av opposisjonen. I 1990 fikk han tilbud fra Mamaloni om en godt betalt rådgiverjobb ved statsministerens kontor. Ulafa'alu takka ja til dette, noe som krevde at han sa fra seg vervet som parlamentsmedlem. I 1997 blei Ulufa'alu nok en gang valgt inn, denne gangen for distriktet Aoke/Langa Langa. Han blei gjenvalgt i 2001 og 2006. Etter valget i 1997 blei Ulufa'alu statsminister som leder for "Alliance for Change" (Endringsalliansen), med et flertall på én over Mamaloni. Landet var da i store økonomiske vansker, korrupsjonen var omfattende, og avskoginga skjedde i et faretruende tempo. Ulufa'alu satte i gang reformforsøk, men sleit med stadige mistillitsforslag i parlamentet. Regjeringas plan var å privatisere (evt overlate til de kirkelige organisasjonene) store deler av nasjonens infrastruktur. På den andre sida gikk den inn for endringer i skattesystemet ved å avvikle fritaksordninger for deler av næringslivet. Den foreslo også sterkere kontroll med tømmerindustrien og avvikling av kasinodriften i Honiara. (Det er her verdt å merke at eks-statsminister Mamaloni hadde sterke private interesser både innen tømmer og kasino.) Mot slutten av perioden var landet prega av borgerkrigstilstander, hovedsakelig mellom befolkningsgrupper med opprinnelse på Guadalcanal og Malaita. Regjeringa gjorde forskjellige forsøk på å dempe konflikten. I 1999 erklærte den unntakstilstand og bad om assistanse fra Australia og New Zealand, noe disse landa avslo. I juni 2000 blei Ulufa'alu kidnappa av medlemmer av geriljabevegelsen Malaita Eagle Force, som mente han – til tross for sin bakgrunn som malaiter – ikke gjorde nok for å støtte dem. Han valgte da å gå av som statsminister i bytte mot å bli satt fri. Hans tidligere finansminister, Manasseh Sogavare, som etter hvert hadde slutta seg til opposisjonen, blei valgt til ny statsminister. Etter valget i april 2006 gikk Ulufa'alus liberale parti og flere andre partier sammen i en koalisjon under betegnelsen 'Grand Coalition for Change' (GCC; storkoalisjonen for forandring). Målet var å overta regjeringsmakta fra koalisjonen mellom People's Alliance Party og ei gruppe uavhengige under ledelse av Snyder Rini. Da GCC valgte å ikke ha Sogavare som sin statsministerkandidat, gikk denne over til å støtte Rini. Til gjengjeld fikk han posten som handelsminister. Valget av Rini som statsminister var en utløsende faktor for tre dager med voldsomme opptøyer i hovedstaden Honiara, noe som særlig gikk ut over bydelen Chinatown, ettersom det blei påstått at Rini hadde mottatt betikkelser fra kinesere. Sogavare skifta igjen side, og 5. mai 2006 blei han utnevnt som statsminister for GCC. Ulufa'alu blei finansminister for koalisjonsregjeringa. Han led imidlertid av alvorlig diabetes, og måtte gå av etter fem måneder. Den offisielle grunnen var helsa, men det er også påstått at det kunne ligge politiske grunner bak. 3. etappe i Tour de France 2007. Den 3. etappen i Tour de France 2007 var en 236.5 km lang etappe som gikk fra Waregem i Belgia til Compiègne i Frankrike. Etappen er den lengste i årets ritt og inneholdt 3 spurter, og 1 kategori 4 stigning. Nicolas Vogondy og Mathieu Ladagnous gikk tidlig i et brudd. Hovedfeltet lot dem ligge foran, og etter fire og en halv mil hadde de et forsprang på nesten 14 minutter. Hovedfeltet holdt lav fart og gjorde ingenting for å ta inn de to utbryterne foran. Den andre timen holdte de en gjennomsnittsfart på 30,7 km/t. Etter dette tok hovedfeltet litt innpå, og etter 100 mil var avstanden mellom hovedfeltet og utbryterne nede i 4 minutter. Stéphane Augé og Frederik Willems stakk fra hovedfeltet og tok etter hvert igjen de to utbryterne foran. To mil før mål økte hovedfeltet farten og begynte å ta innpå de fire foran, men det var ikke før på oppløpet 500 meter før mål de ble tatt igjen. Fabian Cancellara gikk så tidlig i en spurt og vant etappen. Thor Hushovd var etter etappen på en 10.-plass i kampen om den grønne trøya, 36 poeng bak lederen Tom Boonen. 1. klatring (Côte de Blérancourt). 4. kategori stigning etter 202,5 km Resultatliste. 03 Roger Penrose. Roger Penrose (født 8. august 1931) er en engelsk matematiker, teoretisk fysiker og populærvitenskapelig forfatter, nå professor emeritus ved University of Oxford. Penrose har gjort mange viktige bidrag innen den matematiske fysikken, spesielt innen relativitetsteori; han beviste sammen med Stephen Hawking i 1965 at relativitetsteorien muliggjør forekomsten av svarte hull, det såkalte singularitetsteoremet. Penrose fant også opp spinnettverk, et viktig verktøy innen slingkvantegravitasjon, og populariserte penrosediagrammet for å beskrive sammenheng mellom punkter i romtiden. Han er opphavsmann til twistorteorien, som han foreslår fremfor strengteori som løsning på kvantegravitasjon. Som matematiker er han kjent for penrosetessellasjonen, hvor to enkle geometriske figurer tessellerer et plan uperiodisk. Allerede i 1955, tre år før han tok sin doktorgrad ved Cambridge, oppdaget han pseudoinversen for ikke-kvadratiske matriser. Penrose ligger bak en kontroversiell teori om den menneskelige bevisstheten. I bøkene "The Emperor's New Mind" (1989) og "Shadows of the Mind" (1997) argumenterer han med Gödels ufullstendighetsteorem og stopproblemet som grunnen til at den menneskelige tankeevnen er for avansert til å være algoritmisk og at bevisstheten må bygge på kvantefysikalske fenomener. Teorien har blitt kritisert av blant andre David Chalmers og Max Tegmark. Penrose ga i 2004 ut boken "The Road to Reality: A Complete Guide to the Laws of the Universe", som på 1100 sider behandler de sentrale teoriene innen den moderne fysikken. Utmerkelser. Penrose ble i dronningens bursdagsliste for 1994 utnevnt til Knight Bachelor. Han ble dermed adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen sir foran sitt navn. I 2000 ble Penrose gjort til medlem av Order of Merit. Boksing under Sommer-OL 1952. Boksing under Sommer-OL 1952. Boksing var med som olympisk sport for niende gang under OL 1952 i Helsingfors. Det var ti ulike vektklasser, to flere enn under forrige OL. Det ble delt ut fire medaljer i hver vektklasse, gull til finalevinneren og sølv til tapende finalist. Begge tapende semifinalister fikk bronsemedalje. USA ble beste nasjon med fem gullmedaljer. Fabian Wegmann. Fabian Wegmann (født 30. juni 1980 i Münster) er en tysk syklist, kjent som en klatrespesialist. Han har syklet for Team Gerolsteiner fra 2002 til 2008, og sykler deretter for Team Milram til det ble nedlagt etter 2010 sesongen. Han sykler en sesong for Team Leopard-Trek, men er fra 2012-sesongen i Garmin-Barracuda. En av hans største meritter er å vinne klatrekonkurransen i Giro d'Italia i 2004. Suldalslågen. Suldalslågen er en elv som renner gjennom Suldal i Rogaland. Den har sitt opphav ved Suldalsvatnet (69 moh) og munner ut i Sandsfjorden ved tettstedet Sand. Gjuvefoss og Sandsfossen er fosser i Suldalslågen. Suldalslågen er en meget god lakseelv – særlig ved utløpet nedenfor Sandsfossen – og her er det fisket laks helt opp til 34 kilo. Ved Sandsfossen er det et laksestudio der man kan studere laksens ferd opp gjennom en laksetrapp. Reguleringer. Suldalslågen er blitt regulert to ganger. Ved Røldal-Suldal-utbyggingen på 1960-tallet ble hele vassdraget ovenfor Suldalsvatnet regulert, mens det ikke var reguleringer i selve lågen. Reguleringen førte imidlertid til større vintervassføring og mindre sommervassføring. Ved Ulla-Førre-utbyggingen på 1980-tallet ble disse to vassdragene overført til Kvilldal kraftverk ved Suldalsvatnet og en vesentlig del av vatnet blir derfra ført i tunnel til Hylen kraftverk innerst i Hylsfjorden, her utnyttes fallet fra Suldalsvatnet ned til havets nivå. Pietro Caucchioli. Pietro Caucchioli (født 28. august 1975) er en italiensk profesjonell syklist. Caucchioli syklet for Crédit Agricole fra 2004 til 2008, og syklet i 2009 for Lampre-NGC da han ble suspendert med bakgrunn i UCIs blodpass-program. Hans to etappeseire i Giro d'Italia i 2001 og tredjeplass sammenlagt i 2002 er hans største meritter. Balanse (økonomi). Balanse (status) er et begrep i bokføring og regnskapsføring som betegner en oversikt over bokført verdi av alle eiendeler og egenkapital og gjeld til en bedrift, organisasjon eller person på et bestemt tidspunkt, for eksempel ved slutten av et «regnskapsår». Balanselikningen. En balanse oppsummerer en organisasjons eller en persons eiendeler og egenkapital og gjeld på et bestemt tidspunkt. Denne oversikten er også kjent som balanselikningen. Den reflekterer et regnskapsprinsipp: Innholdet i balansen må (per definisjon) være like eller i balanse; normalt betyr dette at totalkapitalen for eiendelene på den ene siden og egenkapitalen og gjelden på den andre, må være lik. Øyeblikksbilde. En balanse blir ofte kalt for et «øyeblikksbilde» av bedriftens finansielle tilstand på et gitt tidspunkt. Av de fire grunnleggende "finansielle oversiktene", er balansen den eneste oversikten som peker på et bestemt tidspunkt, fremfor en tidsperiode. En enkel virksomhet som kun opererer med kontanter, kan enkelt måle sin profitt ved å bruke den totale bankbalansen ved slutten av perioden, samt eventuelle kontanter man har liggende. Dog blir ikke virkelige virksomheter betalt umiddelbart; de bygger opp lagerbeholdning med varer som skal selges, og de anskaffer bygninger og utstyr som brukes i den daglige driften. Med andre ord: Virksomheter har eiendeler som ikke umiddelbart kan gjøres om til likvide midler ved slutten av hver periode, selv om de skulle ønske dette. Ekte virksomheter skylder også penger til leverandører og til skatte- og avgiftsmyndigheter, og eierne trekker ikke tilbake sin kapital og profitt ved slutten av hver periode. Dermed vil de også ha egenkapital og gjeld. Balansens struktur. En balanse deles normalt inn i tre grupper: eiendeler, egenkapital og gjeld. Hovedkategoriene av eiendeler listes vanligvis opp på venstresiden av balansen, mens egenkapital og gjeld føres opp på høyre side. Differansen mellom disse to sidene kalles ofte for 'nettoverdi' av virksomheten. Netto eiendeler vist i balansen utgjør den tredje delen av balansen, kjent som egenkapital. Formelt sett er egenkapitalen en del av selskapets gjeld: det er kapital som man «skylder» til aksjonærene (etter betaling av annen gjeld); normalt brukes likevel «gjeld» i en mer begrenset betydning hvor man ekskluderer aksjonærenes egenkapital. Verdioppføringer av hvert regnskap i balansen opprettholdes ved hjelp av et system for dobbelt bokholderi. Dermed må egenkapitalen i dette oppsettet tilsvare eiendeler minus gjeld, og dette er det resterende beløpet. Kompleksitet. Personer og små bedrifter har normalt enkle balanser. Større bedrifter har normalt mer komplekse balanser, og disse blir presentert i organisasjonens årsrapport. Store bedrifter kan også utarbeide balanser for mindre deler av bedriften. En balanse 'sammenligner" ofte to balanser for en enkelt organisasjon. Retningslinjer for selskapsbalanser blir gitt av International Accounting Standards Committee og flere nasjonale organer. Eksempel på en enkel balanse. Venstresiden viser eiendeler kapitalen er brukt på. Høyresiden viser hva den er finansiert med. Høyresiden inneholder normalt egenkapital, langsiktig gjeld og kortsiktig gjeld. Kortsiktig gjeld er gjeld som forfaller innen ett år. Summen for hver kolonne er balansens totalkapital. Gert Steegmans. Gert Steegmans (født 30. september 1980 i Hasselt, Belgia) er en belgisk profesjonell konkurransesyklist. Han er en sterk sprinter og er dyktig på å lede fram sine lagkamerater til seier. I 2006-sesongen hadde han en viktig rolle som spurtopptrekker for Robbie McEwen, og bidro blant annet til to etappeseire i Tour de France. McEwen uttalte at det var som å ha sitt eget hurtigtog, han måtte bare passe på å gå av på riktig stasjon. Før 2007-sesongen ble Steegmans hentet til Quick Step-Innergetic for å være spurtopptrekker for Tom Boonen. Fra 2009-sesongen syklet han for Team Katjusja, og ble igjen lagkamerat med Robbie McEwen. Midt på sesongen sa han opp sin kontrakt med Katjusja, og skrev senere under for Team RadioShack. Den 7 mars 2010 ble han skadet da han ble sugd opp i luften av en virvelvind under Paris-Nice sykkelrittet. Han brakk kragebeinet. Ialomiţa (fylke). Ialomița er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Slobozia. Befolkningen er 296 572 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har tre municipiu, fire byer og 57 comună. Johannes Gerhardus Strijdom. Johannes Gerhardus Strijdom (15. juli 1893–24. august 1958) var statsminister i Unionen Sør-Afrika fra 30. november 1954 til 24. august 1958. Han ble født på familiegården i Klipfontein og utdannet seg til advokat. Han ble medlem av parlamentet i 1929 for Waterberg. Han ble valgt til leder for Nasjonalistpartiet 30. november 1954 og ble statsminister i Sør-Afrika. Strijdoms ekstreme politikk resulterte i at fargede ble fratatt sin stemmerett og i «forræderrettsaken» til 156 aktivister, inkludert Nelson Mandela som var involvert i frihetsmanifestet. Strijdoms regjering hadde også diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen. Etter en kort periode i embetet døde han 24. august 1958 i Cape Town. Der er fremdeles forskjellige monumenter av ham i Sør-Afrika. En byste plassert sentralt i Pretoria kollapset i 2001 og skadet to personer. Hans hus i Nylstroom (nå Modimolle) er nå museum. Deler av den kollapsede bysten finnes også der. Neamț. Neamț er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Moldova. Administrasjonssenteret er byen Piatra Neamț. Befolkningen er 557 000 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, tre byer og 76 comună. Ilfov (fylke). Ilfov er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Buftea. Befolkningen er 300 123 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har åtte byer og 31 comună. Mehedinți. Mehedinți er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Drobeta-Turnu Severin. Befolkningen er 306 732 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, tre byer og 61 comună. Lauritz Johan Riise. Lauritz Johan Riise (født 2. august 1910 i Sortland, død 30. april 1978) var en norsk lærer, teolog og politiker (H). Han var stortingsrepresentant fra Nordland i perioden 1954–1957. Han var da bosatt i Brønnøysund, og var ordfører der i 1953 og 1955-1957. I 1960 flyttet han tilbake til Sortland og overtok farsgården på Rise. Både i Brønnøysund og i Sortland arbeidet han som lærer, på Sortland som lektor ved Sortland gymnas i 1960-1973. Avignon-pavedømmet. Dette var en vanskelig periode, og blir kalt «Det vestlige skisma». Pavens eiendommer omfattet land rundt Avignon ("Venaissin") og et lite område lenger øst. De ble overdratt den franske stat under den franske revolusjon i 1791. Gjetingsdalen. Gjetingsdalen er en dal i Mauranger i Kvinnherad kommune som ligger i Hordaland fylke. Dalen har 10-20 innbyggere i 2008, mot 92 i år 1900. Det er bare tre gårder (Eikenes, Bråtun og Bakke) som fortsatt er i drift i dalen. Mange tidligere gårdsbruk er nå i bruk som fritidsboliger. Vann, elver og vei. Gjennom Gjetingsdalen renner det en elv med navnet Dalelva, som renner ut i Maurangerfjorden. Dalen fikk vei i 1986. Tidligere måtte man ta båt over Maurangerfjorden for å komme frem. i Hordaland går fra i Austrepollen til Eikenes. Videre oppover i dalen går det kommunal veg. Kraftverk. Det er også bygget et kraftverk, Gjetingsdalen Kraft AS, i dalen som leverer strøm til Kvinnherad. Kraftverket ble åpnet i januar 2007, med planlagt årsproduksjon på 9.7 GWh. 30. april 2011 ble Dalelvo Kraft AS nede ved Maurangerfjorden offisielt åpnet, som det andre kraftverket langs elva. Jasmine You. Yuuichi Kageyama (影山勇一), aka Jasmine You (茉莉花勇; født 8. mars, 1979) var bassist i den japanske gruppa Versailles. Han spilte tidligere for Jakura, hvor han gikk under navnet Yuu (勇). I 2006, tre år etter at Jakura ble oppløst, ble han med i HIZAKI grace project, hvor han deltok ved siden av Versailles sine aktiviteter. I 2007 hadde han også en rolle i rockemusikalen «Node of Scherzo». Jasmine You var kjent for å opptre eksentrisk, og hans soloer på scenen bestod av trylleshow istedenfor musikk. Etter at han begynte i Versailles, tok han ofte på seg rollen som utlending i intervjuer o.l, hvor han snakket japansk med en tilgjort aksent. Den 9. august 2009 ble det lagt ut en beskjed på Versailles hjemmeside hvor det ble oppgitt at Jasmine You samme morgen hadde gått bort etter kort tids sykdom. Johan Haanes. Johan Clausen Haanes (født 30. april 1912 i Drammen, død 21. mars 2000 i Oslo) var en norsk idrettsutøver med mange norgesmesterskap i tennis. Haanes ble norsk mester i tennis hele 39 ganger, og hadde 50 seire i landskamper for Norge. Han var også en god skihopper og friidrettsutøver og fikk Egebergs Ærespris i 1937. Haanes var med å stifte idrettsklubben Njård i Oslo i 1924. Han representerte selv denne klubben i hele sin karriere. Sammen med sin bror Reidar, gav Haanes i 1937 ut boken "Tennis for alle" Fylkesvei 205 (Akershus). Fylkesvei 205 i Akershus går mellom Stokkerskogen og Høymyrdammen i Asker. Traséer: Stokkerskogen – Stokkersmia (0,6 km), Heggedal – Høymyrdammen (1,7 km). Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av riksvei 167 Eksterne lenker. 205 Ridderturnering. En ridderturnering var en konkurranseform mellom riddere i middelalderen og renessansen, særlig fra 12. til 16. århundre. Turneringene bestod av krigslignende leker hvor ridderne kunne vise sin dyktighet og sitt mot. Premiene kunne være verdifulle og man kunne vinne mye ære, men det var også fare forbundet med flere av grenene. Kostnadene var også store for deltagerne, og under turneringer ble formuer både vunnet og tapt. Opphav. Krigsleker som en form for trening og oppvisning er kjent langt tilbake i tid, men formaliserte turneringer oppstod ikke før i det 11. århundre. I middelalderen fantes det myter om turneringenes opphav. En krønikeskriver i Tours på slutten av det 12. århundre skrev at baron Geoffroi de Preulli som døde i 1066 fant opp turneringer, mens Rüxners "Thurnierbuch" fra det 16. århundre forteller at Henrik I av Tyskland (919–936) skrev turneringsregler. Det første dokumenterte tilfellet hvor ordet turnering brukes er i en fredslov fra grev Balduin III av Hainaut, datert 1114. Den forteller at de som skulle holde freden i byen Valenciennes hadde forlatt den for å delta i «spydsporter, turneringer og slikt». Den tidligste beretning som forteller om en gjenkjennelig turnering, uten å bruke dette ordet, kommer fra 1140, da presten Hermann av Tournai skrev sognekirkens historie. Han forteller at grev Henrik III av Brabant døde i Tournai i 1095. Fra denne tiden blir det stadig vanligere med referanser til turneringer i kildene. Konkurransens form. Den viktigste delen av turneringen var mêléet, en flerkamp der riddere delt i to grupper kjempet mot hverandre. Dysting, som for tilskuerne nok var det mest spektakulære og som er det man i moderne tid mest forbinder med turneringer, var ikke hovedattraksjonen for deltagerne. Standardformen for turneringer er kjent allerede fra 1160- og 1170-årene, særlig gjennom "Life of William Marshal" og Chrétien de Troyes' romanser. De kunne holdes til alle tider på året unntatt i fasten. Vanligvis ble de holdt på mandager og tirsdager, men man kunne bruke en hvilken som helst dag unntatt fredag og søndag. Stedet ble normalt annonsert to uker på forhånd. De meste kjente turneringsstedene var i det nordøstlige Frankrike, som det mellom Ressons-sur-Matz og Gournay-sur-Aronde nær Compiègne. Flere hundre riddere fra forskjellige europeiske land kunne komme for å delta. Ridderne bodde i en eller to leire som var opprettet for dem. Selve turneringen foregikk på en slette utenfor leiren. Det ble satt opp tribuner for tilskuerne. Når mêléet skulle starte ble ridderne ofte delt inn i lag etter hvilken leir de bodde i, hvis det var to leire. Kvelden før turneringen ble det holdt store fester av arrangørene, og noen dyster ble gjennomført som oppvisninger av riddernes talenter. På selve turneringsdagen paraderte begge sider og ropte sine krigsrop. Det var så dysting mellom to linjer av riddere. Særlig unge riddere som ikke hadde fått vist sine talenter tidligere benyttet denne muligheten. Midt på morgenen stilte ridderne seg opp i angrepsposisjon. På et signal red de mot hverandre med felte lanser, dersom dette inngikk i øvelsen. De som fortsatt var til hest etter det første sammenstøtet snudde raskt og fant seg en motstander. Kampen gikk så over til en rekke mindre sammenstøt over et stort område; arenaen kunne være flere kvadratkilometer stor. Målet var først og fremst å få andre til å gi seg slik at man kunne ta dem til fange, og man kunne da kreve å få betalt løsepenger. Kampen fortsatte til alle var utslitt eller til mørket falt på. Hvis en side brøt sammen kunne den ende tidligere. Under kampen var det væpnede soldater til stede som man kunne søke tilflukt bak dersom kampen kom ut av kontroll. Det ble gitt priser til beste ridder på begge sider, som ble delt ut under en bankett etter turneringen. Våpen. Stridsklubber av forskjellige typer var vanlige våpen i tillegg til sverd og dolker. Det er uklart i hvor stor grad man brukte spesielle turneringsvåpen. Kilder viser at man opprinnelig brukte vanlige våpen, noe som må ha ført til stor fare for deltagerne. Innen midten av det 13. århundre må dette ha endret seg, slik at man begynte å ta i bruk sløve våpen. I dystingen begynte man å bruke butte lanser i stedet for spisse. Edvard I av England foreskrev i loven "Statute of Arms" fra 1292 at man skulle bruke sløve kniver og sverd, med en klar antydning om at dette ikke hadde vært vanlig inntil da. Sally Ride. Sally Kristen Ride (født 26. mai 1951 i Los Angeles, California, død 23. juli 2012) var den første amerikanske kvinnen i verdensrommet. Dette skjedde i 1983, ombord i romfergen Challenger, på STS-7. Hun er den eneste som har vært med i etterforskningskommisjonene etter både STS-51-L (Challenger-ulykken, 28. januar 1986) og STS-107 (Columbia-ulykken, 1. februar 2003). Hun hadde en doktorgrad innen fysikk fra Stanford-universitetet. Filippo Pozzato. Filippo Pozzato, (født 10. september 1981 i Sandrigo, Veneto, er en italiensk profesjonell syklist som kjører for Farnese Vini Selle Italia. Pozzato ble proff 2000 og han er best på endagsritt. Hans største seire er HEW Cyclassics 2005 og Milano-Sanremo 2006. Italieneren vant Tirreno-Adriatico i 2003. Absorbert dose. Absorbert dose er et mål på mengden energi et materie absorberer når det blir utsatt for ioniserende stråling. Forskjellige materier absorberer forskjellige mengder energi. Den absorberte energi per enhet masse, måles i J/kg eller Gray (Gy) oppkalt etter fysikeren Louis Harold Gray. Fylkesvei 612 (Akershus). Fylkesvei 612 i Akershus går mellom Østerås og Voll i Bærum. Veiens lengde er 2,4 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 168. Eksterne lenker. 612 Sandrigo. Sandrigo er en by med om lag 8000 innbyggere i provinsen Vicenza, Veneto, Italia. Den ligger øst for SP248. Byen er berømt for sin bacalaofestival, som arrangeres i oktober, hvor den typiske retten "baccalà alla vicentina" blir laget med tørrfisk importert fra Røst i Lofoten. Fylkesvei 613 (Akershus). Fylkesvei 613 i Akershus går mellom Nadderud og Nedre Voll i Bærum. Veiens lengde er 1,5 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 169. Eksterne lenker. 613 Campbell Park. Campbell Park er et verdslig sogn i Milton Keynes i England. Det er også navnet på en park i området. Sognet ble opprettet i 2001, og er avgrenset av Portway (H5, A509), Brickhill Street (V10), Dansteed Way (H4), M1, elven Ouzel, Chaffron Way (H7), A5, Childs Way (H6) og Marlborough Street (V8). Sognet omfatter i tillegg til selve Campbell Park også Fishermead, Oldbrook, Springfield, Woolstone, Willen Lake og Willen. Parken. Parken dekker det meste av distriktet. Den har navn etter den første lederen for Milton Keynes Development Corporation, John Campbell, baron Campbell av Eskan. Parken strekker seg fra teaterdistriktet i Central Milton Keynes til Grand Union-kanalen. Pr. 2007 er en marina under konstruksjon ved kanalen. En planlagt ny gren av kanalen, den såkalte Bedformgrenen, skal komme inn ved marinaen. Flere boligområder med utsikt mot parken er planlagt. John Campbell, baron Campbell av Eskan. John Campbell, baron Campbell av Eskan (8. august 1912 – 26. desember 1994) var første leder for Milton Keynes Development Corporation. 14. januar 1966 ble han utnevnt til baron på livstid som Baron Campbell av Eskan, etter Camis Eskan i Dunbartonshire. På grunn av den skotske tittelen ble han mens han jobbet i MKDC kjent som «Jock» Campbell – "Jock" er et vanlig kallenavn på skotter. Den største parken i Milton Keynes, Campbell Park, er oppkalt etter ham. Indre Wijdefjorden nasjonalpark. Myrtust "(Kobresia simpliciuscula)", er en sjelden plante på Svalbard, og vokser i Indre Wijdefjorden nasjonalpark Indre Wijdefjorden nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i bratt fjordlandskap på nordre Spitsbergen; ved Wijdefjorden. Parken ble opprettet i 2003, fastsatt ved kongelig resolusjon 9. september 2005. Wijdefjorden er Svalbards lengste fjord, og formålet med fredningen er å bevare et stort urørt arktisk fjordlandskap. Området har blant annet særegen vegetasjon (høgarktisk steppevegetasjon) med flere sjeldne plantearter. Selve fjorden er en terskelfjord med et særegent kaldtvannsbasseng med en isbre innerst. Den skiller seg fra lignende fjorder på vestsiden av Spitsbergen, siden den har munningen mot nord og dermed har helt andre klimatiske forhold enn andre fjorder på Spitsbergen. Ved vernevedtaket ble det uttrykt som målsetting å «" bevare de godt dokumenterte og betydelige verneverdiene knyttet til vegetasjon og marine forhold i og ved indre Wijdefjorden", samt verne "arealer med særegen og sjelden vegetasjon (høgarktisk steppevegetasjon) og med flere sjeldne plantearter," samt "de indre delene av Wijdefjorden - en terskelfjord med et særegent og vitenskapelig interessant kaldtvannsbasseng."» og den dekker et område på 1 127,18 km². Nasjonalparken ligger nord på Spitsbergen mellom Andree Land og Ny-Friesland, rundt den indre halvdelen av Wijdefjorden. Den grenser i sørvest nesten ned til Nordre Isfjorden nasjonalpark, det er bare 9-10 kilometers uvernet klaring langs Zeipeldalen mellom de to parkene. Geografi, landskap, geologi. På begge sidene av det indre løp av Wijdefjorden finnes høyarktiske steppeområder, som preges av grasaktige arter, sterk tørke, alkalisk jord med saltutfellinger i overflaten, og store arealer dominert av åpen mineraljord. Høyarktisk steppevegetasjon er ikke kjent fra andre steder i den europeiske delen avArktis, og tilsvarende vegetasjon er ikke tidligere vernet innenfor de eksisterende verneområdene på Svalbard. Flora og fauna. Området har en helt spesiell geografisk unik botanikk og flora. Inklusive den høyarktiske fuglefjellsvegetasjonen er området helt unikt i Svalbards vegetasjon. Dette er kanskje Europas eneste høyarktiske steppe-vegetasjon, med bl.a sabinegras og svalbardgras. Vi finner en rekke plantearter som er sjeldne for Svalbard og i europeisk sammenheng – for eksempel stepperøyrkvein, som ikke tidligere er kjent fra Europa. Andre sjeldne arter er svalbardsaltgras, tidligere bare kjent fra Kongsfjorden, en av to forekomster av småsøte på Svalbard, og myrtust som ellers bare kjennes tre andre steder på øygruppen. Kulturminner. Det er lite kulturminner i området. Forvaltning og bruk av området. Det er en fangststasjon på Austfjordneset. Herfra drives jakt på rein, sel, rype og gås, og dessuten fangst av fjellrev. Wijdefjorden er generelt langt mindre påvirket av aktivitet enn andre fjorder på Svalbard. Området ligger utenfor Forvaltningsområde 10, så det er full melde- og forsikringsplikt ved ferdsel i området. Jameson-raidet. Jameson-raidet (29. desember 1895–2. januar 1896) var et raid på Paul Krugers Transvaal utført av Leander Starr Jameson og hans politimenn fra Rhodesia og Bechuanaland i nyttårshelgen 1895–96. Det var ment å utløse et opprør av primært britiske fremmedarbeidere (kjent som uitlandere) i Transvaal, men mislyktes. Raidet var ineffektivt og det fant ikke sted noe opprør, men det var en medvirkende faktor til at andre boerkrig og andre matabelekrig startet. a>, to instrumentale menn i Jameson–raidet. Bakgrunn. Det som senere ble Sør-Afrika, var ikke sent i det 19. århundre en forent nasjon. Istedet var den delt opp i fire adskilte enheter, to britiske kolonier, Kappkolonien og Natal, og to boerrepublikker, Oranjefristaten og Sørafrikanske Republikk (vanligvis henvist til som Transvaal). Kapp, mer spesifikt det lille området rundt dagens Cape Town, var den første delev av Sør–Afrika som ble bosatt av europeere. De første immigrantene ankom i 1652. Disse bosetterne ble transportert av, og forble under kontroll av, det nederlandske Ostindiske kompani. Gradvis konsolidering og østlig ekspansjon fant sted i løpet av de neste 150 årene, men ved begynnelsen av det 19. århundre, hadde den nederlandske makten avtatt betydelig. Kapp ble overtatt av Storbritannia i 1806 for å forhindre at territoriet falt i Napoleons hender og for å sikre kontrollen over de livsviktige handelsrutene til det fjerne østen. Antipati mot britisk kontroll og introduseringen av nye systemer og institusjoner vokste blant en betydelig del av boersamfunnet. En av primærårsakene til friksjonene var holdningen til de britiske autoritetene til slaveri i kolonien. De britiske styresmaktene vedtok i 1828 en lovgivning som garanterte alle lik behandling, uansett rase. En ny forordning i 1830 la strenge straffer på hard behandling av slaver. Disse kontroversielle tiltakene ble snart fulgt av avskaffelse av slaveri i 1834. Hver av disse forordningene vakte sinne fra boerne mot styresmakten. Videre førte den utilstrekkelige kompensasjonen som slaveeierne fikk og mistenksomheten for hvordan dette skulle betales, til mye oppgitthet. Denne oppgittheten kulminerte i en massemigrasjon av et betydelig boere inn i den til nå uutforskede villmarken i håp om å plassere seg utenfor det britiske styrets kontroll. Dette var det såkalte Great Trek. Denne antibritiske følelsen var på ingen måter universell. I det vestlige Kapp var det svært få som følte seg tvunget til å flytte. Det var først og fremst grensebøndene i øst, kjent som trekboere, de som alltid hadde vært i forgrunnen for koloniens østlige ekspansjon, som valgte å dra lenger unna. Disse migrantene, eller voortrekkers som de ble kjent som, flyttet først videre østover, inn i territoriet som senere ble kjent som Natal. Her ble republikken Natalia grunnlagt som et nytt hjemland for boerne. Andre voortrekker–grupper flyttet nordover og etablerte seg på den andre siden av Oranje– og Vaal–elvene. Storbritannia var ikke villige til å se britiske undersåtter flytte utenfor deres kontroll, og Natalia ble annektert i 1843 som kronkolonien Natal. Men etter 1843 vendte den britiske regjeringens politikk seg sterkt imot ytterligere ekspansjon i Sør–Afrika. Etter noen avbrutte forsøk på å annektere territoriene i nord, ble deres uavhengighet til slutt anerkjent av Sand River-konvensjonen fra 1852 og Orange River-konvensjonen fra 1854 som anerkjente henholdsvis Transvaal og Oranjefristaten. Etter første boerkrig gjeninnsatte Gladstones regjering Transvaals uavhengighet i 1884 ved å signere Londonkonvensjonen knapt to år senere. Til tross for disse politiske inndelingene var de fire territorier sterkt sammenbundet, hver av dem hadde tross alt vært befolket av immigranter fra Kapp. Kapp som den største og lengst etablerte staten i sørlige Afrika, var økonomisk, kulturelt og sosialt dominerende. Til sammenligning bestod befolkningene i Natal og de to boerrepublikkene av lite mer enn gjeterbønder som strevde seg til et livsgrunnlag i landet. Denne nokså enkle landbruksdynamikken ble forstyrret i 1870 da enorme diamantfelter ble oppdaget i Griqualand West, rundt dagens Kimberley. Dette området hadde tradisjonelt vært under Oranjefristatens autoritet, men Kapp–regjeringen med hjelp fra den britiske regjeringen, lyktes i å føre territoriet og dets enorme mineralrikdom under sin kontroll. Med rundt 30 000 hvite mannlige boervelgere og potensielt 60 000 hvite mannlige "uitlandere", vedtok boerregjeringen lover for å begrense deres stemmerett. Dette førte til fremveksten av en betydelig misnøye blant uitlanderne, og det ble gjort forberedelser til å kaste boerregjeringen. Målet med raidet var å nå Johannesburg og støtte opprøret som skulle finne sted samtidig. Det ble planlagt av Cecil Rhodes i midten av 1895, men det ble snart preget av forsinkelser. Som del av planleggingen ble en styrke plassert i Pitsani på grensen til Transvaal etter ordre fra Rhodes, slik at den raskt kunne gi støtte til uitlanderne når de startet sitt opprør. Styrken ble plassert under kontrollen til Leander Starr Jameson, generaladministratoren for Matabeleland. Blant de andre kommandantene var Raleigh Grey. Styrken bestod av rundt 600 menn, rundt 400 fra Matabelelands ridende politi, mens resten var frivillige. Styrken var utstyrt med rifler, seks Maxim maskingevær og tre lette artillerikanoner. Raidet. Jameson var frustrert av forsinkelsene og bestemte seg for å handle på egenhånd. Han sendte et telegram til Rhodes for å advare ham om hans intensjoner. 29. desember 1895 krysset Jamesons styrke grensen til Transvaal og satte kursen for Johannesburg. Den britiske kolonisekretæren Joseph Chamberlain, selv om han sympatiserte med det endelige målet for raidet, var ukomfortabel med tidspunktet for invasjonen og bemerket at «dersom dette ikke lykkes, vil det ødelegge meg». Han reiste omgående med tog til kolonikontoret, beordret sir Hercules Robinson, generalguvernør for Kappkolonien, til å benekte handlingene til Jameson og advarte Rhodes om at hans selskaps kontrakt ville være i fare dersom det ble oppdaget at Kapps statsminister var involvert i raidet. Chamberlain instruerte derfor de lokale britiske representantene til å oppfordre de britiske kolonistene til ikke å tilby hjelp til styrken. Jamesons styrke møtte først motstand svært tidlig den 1. januar da der var en kort trefning med en boerutpost. Rundt 12.00 var Jamesons styrke rundt 30 km videre, ved Krugersdorp hvor en liten styrke av boersoldater hadde blokkert veien til Johannesburg og forskanset seg. Jameson tilbrakte flere timer i kamper med boerne, mistet flere menn og mange hester i trefningen. Mot kvelden trakk Jamesons styrke seg tilbake og vendte sørøstover i et forsøk på å utflankere boerstyrken. Boerne fulgte bevegelsen gjennom natten, og ved morgengry den 2. januar hadde Jameson nådd Doornkop hvor en betydelig boerstyrke med noe artilleri ventet. De trette mennene til Jameson beskjøt boerne og mistet rundt 30 menn før Jameson innså den håpløse situasjonen og overgav seg til kommandanten Piet Cronjé. Raiderne ble tatt til Pretoria og fengslet. Etterspill. Regjeringen i Transvaal overleverte senere mennene til britene for å stilles for retten. Fangene ble sendt til London. Dr Jameson ble stilt for retten i England for å ha ledet raidet. I denne perioden ble han behandlet som kjendis av pressen og sosieteten i London, hvor hans nederlag bredt ble tolket som en seier. Jameson ble dømt til 15 måbeders fengsel som han sonet i Holloway. Boerregjeringen ble betalt nesten £1 million av British South Africa Company. For konspirering med Jameson ble medlemmene av Reform Committee (Transvaal), inkludert oberst Frank Rhodes og John Hays Hammond, funnet skyldige i høyforræderi og dømt til døden ved henging. Denne dommen ble senere omgjort til 15 års fengsel, og i juni 1896 ble alle medlemmene i komitéen løslatt mot stive bøter. Som en ytterligere straff for hans støtte av Jameson, ble den høyt dekorerte oberst Rhodes pensjonert av British Army og utestengt fra aktiv involvering i hærens forretninger. Etter at han ble løslatt fra fengsel, sluttet oberst Rhodes seg umiddelbart til sin bror Cecil Rhodes og hans British South Africa Company i andre matabelekrig som fant sted rett nord for Transvaal i Matabeleland. Jamesons raid hadde tatt fra Matabeleland mange av dets styrker og etterlot territoriet sårbart. Misfornøyd med selskapet utnyttet matabelene denne svakheten og gjorde opprør i mars 1896 i det som i dag feires i Zimbabwe som første uavhengighetskrig, den første chimurenga. Shonaene sluttet seg til dem kort tid etter. Hundrevis av hvite bosettere ble drept i løpet av de første få ukene, og mange flere skulle dø i løpet av de neste halvannet årene. Med få styrker til å støtte dem, måtte bosetterne raskt bygge seg en "laager" i sentrum av Bulawayo på egenhånd. Mot over 50 000 matabeler holdt de sin festning på Matobo-høydene og sendte ridende patruljer under ledere som Burnham, Baden-Powell og Selous. Først i oktober 1897 la matabelene og shonaene ned sine våpen. Politiske implikasjoner. Senere ble Jameson statsminister i Kappkolonien (1904–08) og en av grunnleggerne av Unionen Sør-Afrika. Han ble baronett i 1911 og returnerte til England i 1912. Da han døde i 1917, ble han gravlagt ved siden av Cecil Rhodes og de 34 BSAC–soldatene fra Shangani-patruljen (drept i 1893 i første matabelekrig) på Matobos Hills, nær Bulawayo. Rudyard Kiplings dikt "If", er sagt å skulle være basert på Jamesons liv og lidelsene han led under raidet. Raidet huskes i et antall linjer i diktet, inkludert: «"If you can make a heap of all your winnings / And risk it at one turn of pitch and toss / And lose, and start again from your beginnings / And never breathe a word about your loss..."» Siden Jameson var diskret om regjeringens involvering i raidet, særlig Chamberlains, og tok skylden for hele affæren, ser det ut til at ordene i Kiplings dikt, «If you can keep your head when all about you / Are losing theirs and blaming it on you», var ment å minnes motet og æren til Jamesons diskresjon. Effekten på de anglo–boeriske relasjonene. Hendelsen forverret de anglo–boeriske relasjonene, og den dårlige stemningen ble ytterligere forverret av «Kruger–telegrammet» fra den tyske keiser Vilhelm II av Tyskland. Han gratulerte Paul Kruger i beseiringen av raidet og så også ut til å anerkjenne boerrepublikken og tilbød støtte. Keiseren ble allerede oppfattet som anti–britisk, og et opprustningskappløp til sjøs hadde begynt mellom Tyskland og Storbritannia. Telegrammet vekket sinne og alarm hos britene. Transvaal begynt å importere store mengder våpen, og en allianse ble signert mellom Transvaal og Oranjefristaten i 1897. Joseph Chamberlain fordømte raidet til tross for at han godkjente Rhodes' plan om å sende bevæpnet assistanse dersom det kom til et opprør i Johannesburg. I London, til tross for noe fordømmelse i avisene, brukte de fleste avisene episoden som en mulighet til å piske opp antiboeriske følelser. Jameson og hans raidere ble behandlet som offentlige helter. Chamberlain ønsket eskaleringen med Transvaal velkommen som en mulighet til å annekterte boerstatene. Moderne reaksjoner. Leander Starrs involvering i Jameson–raidet var noe ute av karakter i forhold til hans tidligere historie og resten av hans liv og vellykkede politiske karriere. Til denne dag forblir dette et mysterium for historikerne. Van Riebeeck–samfunnet publiserte sir Graham Bowers "Secret History of the Jameson Raid and the South African Crisis, 1895-1902" i 2002 som la til voksende historiske bevis for at fengslingen og dømmingen av raiderne under deres rettssak var urettferdig, med tanke på hva senere historiske analyser mener er kalkulerte politiske manøvrer av Joseph Chamberlain og hans stab for å gjemme sin egen involvering og kunnskap om raidet. I hans bokmelding om sir Graham Bowers beretning bemerker Alan Cousins i 2004 at «et antall betydelige teamer og bekymringer dukker frem» fra Bowers historie, «...kanskje er den tristeste Bowers beretning om hvordan han ble gjort til syndebukk i etterspillet av raidet: "siden en syndebukk var ønsket, var jeg villig til å tjene mitt land i kapasitet som dette".» Cousins bemerker om Bower at «en svært klar æresoppfatning er tydelig, og en overbevisning om at ikke bare enhet, fred og lykke i Sør–Afrika, men også Europas fred ville bli satt i fare dersom han fortalte sannheten. Han trodde at siden han hadde lovet Rhodes om ikke å avsløre visse private samtaler, måtte han stå for det, mens han samtidig var overbevist om at det ville være svært skadelig for Storbritannia dersom han sa noe til parlamentskomitéen som viste det nære engasjementet til sir Hercules Robinson og Jospeh Chamberlain i deres æreløse oppmuntring til de som planla et opprør i Johannesburg.» Til ser Cousins at «...i hans refleksjoner, har Bowyer en særlig fordømning av Chamberlain som han anklager for "ren løgn" ovenfor parlamentet og for forfalskning i dokumenter som ble offentliggjort for undersøkelsen. I komitéens rapport ble Bowyer funnet skyldig i delaktighet, mens det ble ikke knyttet skyld til Chamberlain eller Robinson. Hans navn ble aldri renvasket mens han levde, og Bowyer ble aldri gjeninnsatt til det han mente burde være hans rette posisjon i kolonitjeneste: Han var, i realiteten, henvist til posten som kolonisekretær i Mauritius. Bitterheten og følelsen av å være forrådt kom svært klart frem i hans kommentarer.» Spekulasjon om den sanne natur bak fortellingen om Jameson–raidet fortsatte derfor i mer enn hundre år etter hendelsen og fortsetter den dag i dag. Apocalyptica. Apocalyptica er et finsk symfonisk metal/rockeband som har gjort seg berømt for sin cellomusikk. Bandet gjorde sin entré på musikkscenen i 1996 da de utgav en plate hvor musikk av Metallica spilles på cello. Den gangen bestod bandet av fire cellister som var utdannet i klassisk musikk. Senere har bandets besetning gjennomgått forandringer og har i tillegg tatt inn en trommeslager og benytter seg av midlertidige- og gjestevokalister. Apocalyptica har gitt ut seks studioalbum, og i 2007 gjestet de Eurovision Song Contest med et pauseinnslag bestående av en medley. 17. september 2007 slapp de sitt syvende studioalbum, "Worlds Collide". Marginalskatt. Marginalskatt er den skattesatsen som ilegges den siste kronen som skatteyteren har tjent. Marginalskatten påvirker arbeiderens beslutning om hvor mye han eller hun ønsker å jobbe. Dersom marginalskatten er veldig høy, kan det svekke arbeidstakernes motivasjon til å øke arbeidsinnsatsen. Slike vridninger av arbeidstilbudet har uheldige samfunnsøkonomiske konsekvenser ved at ressursene utnyttes lite effektivt. Jo høyere skattesatsene er, desto større antas det gjerne at disse vridningene blir. Blir skattene tilstrekkelig høye, kan ytterligere skatteøkninger gi reduksjon i skatteinntektene (fenomenet er kjent som «Lafferkurven»). Marginalskatt og gjennomsnittsskatt. Marginalskatt må ikke forveksles med gjennomsnittsskatt. I et skattesystem med bunnfradrag, andre fradrag og en progressiv satsstruktur, vil marginalskatten alltid være høyere enn gjennomsnittsskatten. Norge. I Norge i 2010 er marginalskatten på lønnsinntekt null opp til den såkalte frikortgrensen (39 997 kroner). Deretter betales trygdeavgift etter en opptrappingssats (25  %). Når trygdeavgift etter opptrappingssats er lik trygdeavgift etter vanlig sats, det vil si ved en lønnsinntekt på 57 558 kroner, betales det trygdeavgift med en sats på 7,8 % av hele lønnen. Når lønnsinntekten overstiger summen av personfradraget og lønnsfradraget (74 010 kroner), begynner man å betale skatt på alminnelig inntekt (28 %), noe som gir en marginalskatt på 35,8 pst. Lønnsfradraget blir erstattet av minstefradraget ved en lønnsinntekt på 88 333 kroner. Minstefradraget settes til 36 % av lønnsinntekten. Dermed faller marginalskatten til 25,7 %. Ved en lønnsinntekt på 202 222 kroner oppnås maksimalt minstefradrag, og marginalskatten blir igjen 35,8 %. Fra 456 400 kroner begynner man å betale toppskatt (9 %), og marginalskatten øker til 44,8 %. Fra 741 700 kroner øker toppskatten til 12 %, og marginalskatten øker dermed til 47,8 %. Tabellen nedenfor illustrerer marginalskatten og gjennomsnittsskatten i 2010 for en skatteyter i skatteklasse 1 som kun har lønnsinntekt og ingen fradrag utover standardfradragene. Sesamfrø. SesamplantenSesamfrø kommer fra sesam. De er rike på mineraler, E-vitamin, flerumettet fett og protein. Sesamfrø kan brukes til baking av brød og liknende bakverk, i vegetariske posteier og vegetarisk farse. De ristede frøene smaker også godt i salater. Saul Raisin. Saul Raisin (født 6. januar 1983 i Dalton, Georgia i USA) er en tidligere profesjonell amerikansk landeveissyklist som syklet for Crédit Agricole. Han fikk livstruende skader etter en velt i et ritt i april 2006, men kom seg tilbake på sykkelen. Likevel var det ikke medisinsk forsvarlig å fortsette karrieren. Karriere. Raisin begynte med terrengsykling da han var 13 år gammel, men skiftet til landeveissykkel da han var 17. Raisin startet den profesjonelle karrieren sin godt da han syklet for Crédit Agricole i 2005 og endte på 37. plass i Sveits rundt. Senere fikk han sitt beste resultat noen gang med 13. plass i Østerrike rundt. Oppgangen fortsatte da han vant klatretrøya i Tour de l'Avenir. Tidlig i 2006 vant Raisin tredje etappe av Tour de Langkawi og endte på 11. plass sammenlagt. Da han syklet Tour of California i 2006, gikk han inn på 17. plass sammenlagt. Han deltok i Milano–Sanremo i mars og 4. april kjørte han første etappe av Circuit de la Sarthe. Alt gikk derimot ikke etter planen - to kilometer fra mål ødela Raisin et av hjulene på sykkelen, krasjet og landet på hodet, med brukket hofte og krageben som resultat. Etter ulykken. På et sykehus i Angers viste computertomografi-bilder en blodoppsamling i Raisins hjerne, som to dager senere sprakk. En nevrokirurg måtte så foreta en operasjon for å lette på trykket. Raisin gikk i koma, men våknet heldigvis igjen etter bare seks dager. Blodoppsamlingen og operasjonen forårsaket slapphet på venstre side av kroppen hans og markert hukommelsestap. Da tilstanden hadde stabilisert seg ble han fløyet fra Frankrike til Shepherd Center i Atlanta i Georgia i USA. I hele fire uker gikk han gjennom terapi på sykehuset, noe som blant annet inkluderte å lære å gå og spise igjen. For at Raisin skulle komme seg helt ville han ikke kunne delta i noen sykkelritt før minst 18 måneder etter ulykken, da et nytt slag i hodet ville kunne være katastrofalt. Han kom seg derimot på sykkelen igjen for å trene utendørs. I januar 2007 deltok han på Crédit Agricole-lagets treningsleir i Sør-Frankrike. Han deltok også i temporittet under det amerikanske mesterskapet i 2007, men han fikk ikke klarsignal av legene til å fortsette karrieren. Han har i tiden etter blant annet arbeidet med "Raisin Hope Foundation". The Way International. The Way International er et religionssamfunn startet 1942 av amerikaneren Victor Paul Wierville (f. 1916). Samfunnet tar avstand fra troen på Jesus som guddommelig, og regner tungetalen som viktig. Fylkesvei 251 (Akershus). Fylkesvei 251 i Akershus går mellom Mork og Skugstad og mellom Harkerudåsen og Sandbakken i Sørum. Traséer: Mork – Skugstad (4,5 km), Harkerudåsen – Sandbakken (0,8 km). Eksterne lenker. 251 Fylkesvei 238 (Akershus). Fylkesvei 238 (Fv238) i Akershus går mellom Aursmoen og Harkerudåsen i Aurskog-Høland kommune. Veien er 7,3 km lang. Eksterne lenker. 238 Hugla. Nordenden av øya sett fra øst. Hugla eller Hugløy er en øy på Helgelandskysten. Den ligger i Nesna kommune. Øya er 17,9 km² og det høyeste punktet er "Huggeltind" som ligger 629 meter over havet. Det er en betydelig bestand av elg på øya, og også et rikt fugleliv med blant annet havørn. Øya har om lag 90 fastboende, bosettingen er konsentrert langs østsiden av øya. Den viktigste næringsveien er jordbruk, men mange dagpendler også inn til tettstedet Nesna. Tidligere var det betydelig sysselsetting ved sildoljefabrikken på "Vikholmen". I dag driver Vikholmen utvikling AS (VuAS) produksjon av torskeyngel og settefisk. Det er fergeforbindelse til Nesna og øyene Handnesøya og Tomma. Fylkesvei 239 (Akershus). Fylkesvei 239 i Akershus går mellom Aurskog meieri og Finstad i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 4,9 km. Eksterne lenker. 239 Halsnes. Halsnes er et friområde ved innsjøen Mjermen i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Halsnes er en halvøy sentralt i Mjermen. Halsnes er to tidligere gårder som ble kjøpt av Aurskog-Høland kommune, delvis med statlige midler. Den første gården ble kjøpt på 1960-tallet. Den andre på 1990-tallet. Det er opparbeidet offentlig badeplass og båtutsettingsrampe for allmennheten på Halsnes. Parti fra vestsiden av halvøya. Mithra. Mithra var en gudeskikkelse i indisk og iransk religion. I vedisk religion fremstilles Mithra som vokter av verdensorden, sannhet og løfter. Den Mithras som kom til å spille en så fremtredende rolle i Romerriket, særlig blant soldatene, hadde bevart trekk av persisk dualisme, men hadde også opptatt mye av forasiatiske forestillinger. Waltari. Waltari er en finsk rockegruppe, dannet i 1986. Navnet er hentet fra forfatteren Mika Waltari. Mika Waltari. Mika Waltari (født 19. september 1908, død 26. august 1979) var en finsk forfatter. Han er særlig kjent for historiske romaner, med "Egypteren Sinuhe" (utgitt 1947) som den mest kjente i Norge. Han skrev også poesi, skuespill og radioteater. Hans litteratur er oversatt til over tretti språk. Jakob Hein. Jakob Hein (født 1971 i Leipzig) er en tysk forfatter og lege. Liv. Jakob Hein ble født som andre sønn av forfatteren Christoph Hein og filmregisøren Christiane Hein. Han studerte medisin i Berlin, Stockholm og Boston og promoverte med temaet "The specific disorder of arithmetical skills". Hein arbeider idag som forfatter og lege i psykatrisk kliniken i Berlin (Charité). Hein, Jakob Officerspokalen. Officerspokalen II er en vandrepremie som går til beste skytter på 10-skudden, også kalt grunnlaget, i klasse 3-5 på Landsskytterstevnet. Det skytes 3 skudd stående, 3 skudd knestående og 4 skudd liggende på 3 minutter. Den må vinnes 3 ganger for å fås til eie, og det har ingen klart siden den ble satt opp i 1929, den er dermed det trofeét som har gått lengst. Endel skyttere har to napp, men ingen som er aktive i de aktuelle klassene i dag. Fra og med 1990 har vinneren alltid hatt fullt hus, dvs. 100 poeng, med et varierende antall sentrumsblinker. Den gedigne pokalen i sølv er utformet som en kule med en skytter i knestående skytestilling på toppen. Kulen er holdt oppe av fire Krag-Jørgensen-geværer som står på en sokkel. Erik Henning Edvardsen. Erik Henning Edvardsen (født 27. mai 1955) er museumsleder ved Ibsenmuseet i Oslo og faglitterær forfatter innenfor områdene folkloristikk, litteraturhistorie, kulturhistorie, rock & beat, kunsthistorie og etnomedisin. Han er leder av redaksjonsrådet for Ibsennett, medlem av ekspertpanelet for den vitenskapelige, tekstkritiske utgaven av Henrik Ibsens skrifter (HIS), styremedlem i Norsk Folkeminnelag, hvor han også var formann i årene 1988-1994, og styremedlem (nestleder) i Asbjørnsenselskapet siden starten i 2008. Han har siden 1984 vært norsk korrespondent for Beatles Unlimited Magazine, og har dessuten vært engasjert i arbeidet med ferdigstillelsen av Ibsenstien med 69 sitater lagt ned i gatelegemet og åtte bronsepyloner langs Henrik Ibsens gate og Karl Johans gate fra Arbins gate til Grand Café og Stortinget. Det er også han som har forfattet de norske og engelske tekstene på disse informasjonspylonene. Edvardsen var med i redaksjonen av det fagkritiske studentorganet "Tidsskrift for folkekultur" fra 1978 til det opphørte 1983, og var også redaktør for flere av tidsskriftets temanumre. Fra 1988 til 1990 var han forskningsassistent (NAVF – Kult) på prosjektet «Endringer og stabilitet i dagliglivets kultur i Norge etter 1900», og var som sådan tilknyttet Institutt for folkeminnevitskap, Universitetet i Oslo. Han kom til Norsk Folkemuseum i 1990 og til Ibsenmuseet som fagkonsulent i 1994, og ble museets leder i 2000. Edvardsen var med på å stifte Norges kulturvernforbund i 1994, og var i flere perioder møtende vararepresentant til styret. I forbindelse med Ibsenåret 2006 var han, sammen med Dina Roll-Hansen, ansvarlig for Utenriksdepartementets utstilling «Å dikte er å se – Ibsen i vår samtid», som ble produsert på ni språk. Edvardsen deltok også i Hovedstadskomiteen for Oslo bys markering av Ibsenåret. Komiteen ble opprettet i 2005 av Byrådet for næring og kultur med Venstrepolitikeren Kjell Veivåg som leder. Egil Lærum. Egil Lærum (født 11. august 1921, død 27. november 1954) var en norsk fotballspiller, skihopper, langrennsløper og friidrettsutøver. Biografi. Lærum spilte for Larvik Turn & IF, var med å vinne klubbens første seriemesterskap i 1952–1953-sesongen, og var med å slå Skeid 3–2 i den avgjørende kampen på Ullevål. Lærum hadde to mål for Larvik dette året. Lærum gikk senere til Vålerenga, og var en de første stjernene i den klubben som ikke selv var ekte østkantgutt fra Oslo. Torgeir Torgersen | Bjørn Spydevold | Harry Boye Karlsen | Per Bjørnø | Thorbjørn Svenssen | Egil Lærum | Gunnar Thoresen | Per Bredesen | Willy Andresen | Henry Johannessen | Gunnar Dahlen Lærum fikk 16 landskamper, og skåret ingen mål i sin landslagskarriere I 1950 hoppet Lærum 76,5 meter i klasse A i Vikersund 76,5 meter, han hoppet også for Vikersund. Lærum var også aktiv i friidrett, han ble kretsmester i spydkast i 1947 og i 1950 og satte i 1947 kretsrekord i spydkast for Vestfold med 58,82 meter. Denne rekorden stod til 1959 da Svein Hytten kastet 60,81 m I 1950 mottok Egil Lærum Egebergs Ærespris for sine allsidige meritter. Fire år senere døde han etter en tids sykdom, kun 33 år gammel. Dumbo. "Dumbo" er en animasjonsfilm produsert av The Walt Disney Company og utgitt 23. oktober 1941. Filmen er den 4. i rekken av Disneys klassikere og handler om en elefant som kan fly med ørene. Filmen er basert på en barnebok av Helen Aberson, som var meget kort og kun inneholdt noen tegninger med litt tekst. Allan Kemakeza. Allan Kemakeza (født 20. juli 1948 på øya Savo) er en politiker på Salomonøyene. Han var statsminister fra desember 2001 til april 2006. Fra september 2010 er han president ("speaker") i nasjonalforsamlinga. Kemakeza arbeidde i politiet fra 1972 til 1988. Året etter blei han innvalgt i parlamentet første gang. Samme år blei han utnevnt til justisminister, og to år seinere til minister for boligbygging og offentlige tjenester. Seinere har han vært skogbruks- og miljøminister, visestatsminister og minister for nasjonal enhet og forsoning. Kemakeza, som representerer People's Alliance Party (PAP), var visestatsminister under Manasseh Sogavare, men fikk sparken tre måneder før valget i 2001 etter beskyldninger om korrupsjon, noe han sjøl sterkt avviste. Det vakte også noe oppsikt da han mottok 850.000 salomon-dollar som kompensasjon for eiendom som gikk tapt under borgerkrigen på øyene. Ved valget i 2001 fikk PAP 20 av 49 mandater og blei det største partiet. Under Kemakezas styre blei det oppsatt en internasjonal styrke under australsk ledelse (RAMSI – Regional Assistance Mission to the Solomon Islands) for å opprettholde ro og orden på øyene. Det vakte en del oppmerksomhet da Kemakeza i 2005 besøkte et japansk krigsminnesmerke (Yasukuni i Tokyo). Ved valget i april 2006 tapte PAP mer enn halvparten av mandatene. Koalisjonspartneren Snyder Rini, som hadde vært visestatsminister under Kemakeza, blei likevel valgt til ny statsminister. Dette førte til kraftige opptøyer i hovedstaden Honiara, og maktovertakelsen måtte utsettes en dag. I parlamentet blei Kemakeza valgt til visepresident, og han innehadde også vervet som leder for regjeringskoalisjonen. I november 2007 blei Kemakeza dømt for maktmisbruk i samband med at han i 2002 hadde beordra et voldelig angrep mot et advokatkontor. Han satt fem måneder i fengsel året etter. Før dette bidrog han til at et mistillitsforslag mot Manasseh Sogavares andre regjering fikk flertall. Derek Sikua blei da statsminister, og Kemakeza gjeninntok skogbruksdepartementet. Ved valget i august 2010 tapte han plassen sin. Han annonserte da at han ville stille som kandidat til vervet som "speaker". Denne velges av parlamentsmedlemmene, men er sjøl ikke nødvendigvis representant. Kemakeza vant avstemninga i konkurranse med to andre prominente politikere, som begge hadde tapt sine seter, Francis Billy Hilly og Fred Fono. Dronning Elisabeth II utnevnte i fødselsdagslista for Salomonøyene i 2001 Kemakeza til Knight Bachelor for politifortjenester så vel som politisk innsats. Han blei dermed gitt personlig adelskap og fikk rett til å føre tiltaleformen "sir" foran navnet sitt. Republikken Kina har hedra Kemakeza med 1. klasse av Den strålende stjernes orden. Les Ferdinand. Leslie «Les» Ferdinand (født 8. desember 1966 i Paddington, London) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han er mest kjent for sin tid i QPR og Newcastle United i 1990-årene, da hans kraftfulle og elegante angrepsspill, samt hans luftstyrke resulterte i flere kamper for. Han er fetter av de nåværende Premier League-spillerne Rio og Anton Ferdinand. Ferdinand er utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Tidlig karriere og QPR. Ferdinand startet karrieren sin i Southall utenfor ligasystemet, før han dro til Hayes, også de utenfor ligasystemet. Der ble han oppdaget av QPR og ble solgt dit for £15 000. Han spilte bare en håndfull kamper i sin tidlige karriere hos Queens Park Rangers, og ble lånt ut ved to anledninger. Først til Brentford, deretter til Beşiktaş i Tyrkia. I 1991 begynte han å etablere seg på QPRs førstelag, og i sin første hele sesong (Premier League 1992-93) scoret han imponerende 24 mål på 42 kamper (hvorav 20 mål i serien). Det var i løpet av denne sesongen at han fikk sin debut på det engelske landslaget. Det skjedde i februar 1993 mot San Marino. Ferdinand scoret det siste målet i 6-0-seieren på Wembley. Han hadde en stor karriere i QPR, med 90 scoringer på 183 kamper, og fikk kallenavnet "Sir Les". Til stor skuffelse for supporterne, men ingen overraskelse – det hadde vært ventet at han forlot klubben etter 1993-94-sesongen – ble Ferdinand solgt til Newcastle United for £6 millioner i 1995. Av dette mottok Hayes £600 000 (en stor sum for et lag utenfor ligasystemet) som en del av videresalgsklausulen de hadde blitt enige om med QPR da han hadde blitt solgt til dem. Newcastle United. Han scoret 29 mål i sin første sesong i Newcastle, og bidro sterkt til at klubben nesten tok serietittelen i 1995-96-sesongen. Samtidig var hans fravær medvirkende til at QPR rykket ned samme sesong. Tiden hans i Newcastle gjorde ham til en av Englands beste angripere på tidspunktet, og hans spissamarbeid med Alan Shearer (for både klubb og land) var et av de giftigste. Han scoret 50 mål på 84 kamper for klubben. Ferdinand var, og er fortsatt, satt høyt i kurs av Newcastle United og supporterne deres. Han fikk stående applaus da han kom inn for Shearer i Shearers testimonialkamp, og scoret et av målene i 3-2-seieren over Celtic. Tottenham og senere karriere. I 1997 ble Ferdinand kjøpt av Tottenham, klubben han holdt med som liten, for £6 millioner. Skader ødela store deler av den første sesongen i klubben, men mot slutten dannet han og Jürgen Klinsmann et spisspar, og de to reddet Tottenham fra nedrykk i Premier League. Ferdinand bidro til at Spurs vant Ligacupen i 1999, hvor de slo Leicester City 1-0 i finalen på Wembley. Skader forhindret ham likevel i hans tre første sesonger i London-klubben, og han scoret bare 12 mål i denne perioden. Til tross for dette førte Ferdinands ferdigheter og høye arbeidsmoral til at han ble en favoritt blant Tottenham-supporterne, og betalte tilbake ved å score 10 mål i 2000-01-sesongen, og 15 sesongen etter. Han spilte sin andre finale i Ligacupen denne sesongen, mot Blackburn Rovers, men strålende spill av Blackburns målvakt Brad Friedel hindret Ferdinand fra å tegne seg på scoringslisten. Blackburn vant finalen 2-1. Halvveis gjennom 2002-03-sesongen forlot Ferdinand Tottenham til fordel for West Ham United. Hans første mål i West Ham-drakt kom mot nettopp Tottenham, men West Ham rykket likevel ned på slutten av sesongen. Igjen la han ut på flyttefot, og gikk gratis til Leicester City, hvor han nok en gang viste sin klasse. I 2003-04-sesongen scoret Ferdinand imponerende 14 mål (12 i ligaen) til tross for at han var 37 år gammel. Hans bidrag hjalp ikke, og Leicester rykket ned samme sesong. Dermed forlot Ferdinand nok en klubb. Neste lag på listen ble Bolton Wanderers, men var der bare en halv sesong, og forlot Bolton 2. januar 2005. Fire dager senere skrev han under for Reading. Kontrakten varte til sommeren 2005. Hans siste klubb ble Watford hvor han var spillende trener, og etter 2005-06-sesongen var en stor karriere ved veis ende. Internasjonalt. Ferdinand fikk med seg 17 a-landskamper for England, og scoret fem mål. Han var en del av troppen til EM 1996 og VM 1998. Selv om han hadde hatt en svært suksessfull sesong med Newcastle, fikk han overraskende nok ikke spille så mye som ett minutt under EM på hjemmebane, og en skade satte en stopper for spill i VM to år senere. Snyder Rini. Snyder Rini (født 17. juli 1949) er en politiker på Salomonøyene. Han var statsminister i åtte dager i april 2006. Før dette var han visestatsminister under Allan Kemakeza, og han har også periodevis vært finansminister. Da Rini blei utpekt til statsminister 18. april 2006 førte dette til kraftige opptøyer. Det blei hevda at det hadde vært valgfusk, og det var videre påstander om at Rini var kontrollert av krefter i det kinesiske næringslivet. Det blei sendt ekstra troppestyrker fra Australia, New Zealand og Fiji for å forsterke fredsstyrken RAMSI (Regional Assistance Mission to the Solomon Islands). 26. april valgte Rini å gå av med umiddelbar virkning, og Manasseh Sogavare overtok som statsminister fra 4. mai. Surtsey. Surtsey («Surts øy») er en vulkansk øy utenfor sør-kysten av Island. Øya er også Islands sørligste punkt. Den ble skapt av et vulkanutbrudd som begynte 130 meter under havoverflaten, og nådde overflaten 14. november 1963. Utbruddet kan ha startet noen få dager tidligere og varte fram til 5. juni 1967, da øya nådde sin maksimale størrelse på 2,7 km². Siden da har erosjon fra vind og bølger ført til en stadig reduksjon av størrelsen, og i 2002 var den kun 1,4 km². Den nye øya ble oppkalt etter ildens hersker Surt fra norrøn mytologi, og ble nøye studert av vulkanologer under utbruddet, og har siden utbruddets slutt blitt sett på med stor interesse av botanikere og biologer etterhvert som forskjellige dyr og planter har etablert seg på den golde øya. De undersjøiske magmaåpningene som skapte Surtsey er en del av Vestmannaeyjars undersjøiske vulkansystem, som igjen er en del av den den midtatlantiske ryggen. Vestmannaeyjar-systemet forårsaket også det berømte utbruddet av Eldfell på øya Heimaey i 1973. Utbruddet som dannet Surtsey skapte også noen andre små øyer langs denne vulkanske kjeden, slik som Jólnir og noen ikke navngitte øyer. De fleste av disse erroderte bort i løpet av kort tid. Forløpet til utbruddet. 14. november 1963, klokken 7.15 UTC, seilte tråleren «Ísleifur II» utenfor Vestmannaeyjar-øygruppen, da kokken ombord oppdaget en mørk røyksøyle sørvest for fartøyet. Kapteinen trodde det kunne være et fartøy i brann, og endret kurs for å undersøke. Istedenfor et fartøy ble de vitne til et eksplosivt utbrudd som avga sort aske, noe som indikerte at et vulkanutbrudd hadde begynt på havbunnen. På tross av at utbruddet var uventet, hadde det tidligere vært enkelte indikatorer på at et vulkanutbrudd var i emning. En uke i forveien hadde en seismograf i Reykjavík registrert svake rystelser, men åstedet for disse hadde ikke blitt stadfestet. To dager før utbruddet begynte, hadde et maritimt forskningsfartøy merket seg at havet i området var noe varmere enn normalt, og på samme tidspunkt hadde folk i kystbyen Vík, 80 km unna, lagt merke til lukten av svovel eller hydrogensulfid. Trolig hadde utbruddet begynt noen dager tidligere 130 meter under havoverflaten. Ettersom utbruddet bygget opp en vulkan som nærmet seg havoverflaten, kunne ikke vanntrykket lenger undertrykke eksplosjonene, og til slutt nådde lavaen overflaten og sprutet ut i en eksplosjon av vann, lava og gasser. Den første tiden. I 11-tiden, 14. november 1963, hadde røyksøylen fra utbruddet nådd en høyde på flere kilometer. I begynnelsen fant utbruddet sted ved tre forskjellige åpninger langs en renne som i hovedsak strakk seg diagonalt i nord-østlig til sør-vestlig retning, men i løpet av ettermiddagen hadde disse åpningene slått seg sammen til et sammenhengende utbrudd langs rennen. I løpet av den påfølgende uken var det kontinuerlige eksplosjoner, og etter bare få dager var den nye øya, som hovedsakelig besto av vulkansk slagg, over 500 meter lang og 45 meter høy. Den nye øya fikk navnet sitt etter Surt, som i norrøn mytologi var ildens hersker. Ettersom utbruddet fortsatte ble det konsentrert rundt en åpning langs rennen, og begynte oppbyggingen av øya i en sirkulær form. 24. november målte øya rundt 900 × 650 meter. De voldsomme eksplosjonene som oppsto der lava kom i kontakt med sjøvann, medførte at øya besto av løse hauger av vulkansk slagg, som var svært utsatt for erosjon fra vinterstormene i Nord-Atlanteren. Forøvrig tilførte utbruddene mer slagg enn hva erosjonen fjernet, og i februar 1964 hadde øya nådd sin største diameter på 1 300 meter. En interessant hendelse tidlig i øyas liv var landgangen 6. desember 1963 av 3 franske journalister som jobbet for "Paris Match". Journalistene oppholdt seg på øya i rundt 15 minutter før voldsomme eksplosjoner tvang dem til å evakuere igjen. Journalistene hevdet på spøkefullt vis fransk herredømme over øya, men Island slo fast at øya var islandsk ettersom den oppsto innenfor islandsk territorialfarvann. Til sammenligning er herredømmet over en annen øy skapt av vulkansk aktivitet, Ferdinandea i nærheten av Sicilia, omstridt. En permanent øy. De eksplosive freatiske utbruddene forårsaket av den lette tilgangen til vann fra utbruddsåpningene, kastet steiner opp til en kilometer vekk fra øya, og sendte skyer av vulkansk aske så høyt som 10 km opp i atmosfæren. Den løse haugen bestående av usammenhengende tefra ville lett blitt vasket vekk av bølgene hadde det ikke vært for den konstante tilførselen av fersk magma, og på dette stadiet av utbruddet kunne man ofte se store støvskyer som blåste vekk. Tidlig i 1964 hadde kontinuerlige utbrudd bygget opp øya til en slik størrelse at sjøvannet ikke lenger nådde lavaåpningene, og den vulkanske aktiviteten ble mindre eksplosiv. Isteden besto hovedaktiviteten av sprutende lava og lavastrømmer. Disse skapte et hardt dekke bestående av ekstremt erosjonsbestandig stein på toppen av den løse vulkanske massen, noe som forhindret øya fra å forsvinne i havet igjen i løpet av kort tid. Effusive utbrudd pågikk fram til 1965, da øya til slutt hadde nådd et areal på 2,5 km² 28. desember 1963 ble det registrert en økning i den undersjøiske aktiviteten 2,5 km nordøst for Surtsey, som dannet en 100 meter høy rygg på havbunnen. Dette undersjøiske fjellet ble kalt "Surtla", men nådde aldri havoverflaten. Utbruddene fra Surtla opphørte 6. januar 1964, og det har siden erodert ned fra en dybde på 23 m til 47 m. Utbruddet dør gradvis ut. I 1965 avtok aktiviteten på utbruddet, men i slutten av mai samme år begynte et utbrudd ved en av magmaåpningene 600 meter utenfor nordkysten av øya. 28. mai kom en ny øy til syne, og fikk navnet "Syrtlingur". Utbruddene på Syrtlingur fortsatte fram til begynnelsen av oktober 1965, da øya hadde et areal på 0,15 km², men da utbruddene stoppet opp eroderte den kjapt vekk, og forsvant i bølgene igjen 24. oktober. I løpet av desember 1965 var det mer undersjøisk aktivitet 900 meter sørvest for Surtsey, og en ny øy ble skapt. Den fikk navnet Jólnir, og i løpet av de neste 8 månedene vokste den til å bli 70 meter høy og dekke 0,3 km². Forøvrig led øya den samme skjebnen som Surtlingur, og etter at den vulkanske aktiviteten opphørte 8. august 1966, eroderte den raskt og forsvant i bølgene i løpet av oktober 1966. Den 19. august 1966 begynte igjen utbrudd av lavastrømmer på hovedøya, noe som ga den ytterligere motstand mot erosjon. Utbruddsfrekvensen avtok jevnt, og opphørte fullstendig 5. juni 1967. Surtsey har vært en sovende vulkan siden. Det totale volumet av lava, som ble avgitt i løpet av de 3 1/2 årene utbruddet varte, var omtrent 1 km³, og øyas høyeste punkt var 174 moh. Siden har erosjon redusert størrelsen på øya. Et stort område på sørøstsiden har fullstendig erodert vekk, mens en landtunge av sand, kalt "Norðurtangi" («Nordpunktet» på norsk), har vokst på den nordlige siden av øya. Det har blitt estimert at rundt 0,024 km³ (24 mill. m³) med materiale har gått tapt til erosjon, noe som står for rundt en fjerdedel av det originale volumet over havnivå. Dyre- og planteliv på øya. Surtsey har helt siden dannelsen vært et utmerket sted for forskning på biokolonisering fra startpopulasjoner som ankommer utenfra, og øya ble gjort til et naturreservat allerede i 1965, mens vulkanen fremdeles hadde utbrudd. I dag har bare et lite antall forskere tillatelse til å gå i land på øya, og den eneste andre måten man kan se Surtsey på nært hold er ved hjelp av småfly. Planteliv. De første livsformene som etablerte seg på øya var mose og lav, som begge dukket opp så tidlig som 1965. Mose og lav dekker i dag en stor del av øya. I løpet av øyas 20 første leveår ble det observert 20 forskjellige plantearter, men kun 10 av disse etablerte seg permanent i det næringsfattige jordsmonnet. Ettersom fugler begynte å hekke på øya, ble kvaliteten på jordsmonnet bedre, og det ble mulig for mer avanserte plantearter å overleve på øya. I 1998 ble den første busken funnet på øya – en brekkavier ("Salix phylicifolia"), som kan bli opptil 4 meter høy. Totalt har det blitt funnet minst 60 plantearter på Surtsey, hvorav 30 har etablert seg permanent. Flere arter fortsetter å dukke opp – grovt sett rundt 2–5 arter i året. Fugleliv. Lundefugl har etterhvert etablert seg på øya. Utviklingen av fuglelivet på Surtsey har både vært avhengig av og fremskyndet plantelivet. Fuglene bruker planter for å bygge rede, og de medvirker også til frøspredning. I tillegg gjødsler de jordsmonnet med sin guano. Fugler begynte å ta i bruk øya til hekking 3 år etter at utbruddene hadde opphørt, med havhest og alker som de første til å bosette seg. Åtte fuglearter er nå regelmessig å finne på øya. En måkekoloni har vært tilstede siden 1988, selv om måker ble observert på breddene av den nye øya bare uker etter at den først dukket opp. Måkekolonien har vært av spesiell betydning for utviklingen av plantelivet på Surtsey, og måkene har på grunn av sitt høye antall hatt en mye større innvirkning på plantekoloniseringen enn noen andre hekkende fugler. En ekspedisjon fant i 2004 de første bevis på at lundefugl hekker på øya. Lundefugler er svært vanlige på resten av øygruppen. I tillegg til å være et hjem for noen fuglearter, har Surtsey også blitt brukt til mellomlanding for trekkfugler; spesielt de som trekker mellom de britiske øyer og Island. Arter som har vært observert inkluderer blant annet sangsvane og flere varianter av gås og ravn. Selv om Surtsey ligger øst for hovedtraseen for trekkfugler i området, har øya blitt et hyppig stoppested etterhvert som vegetasjonen har bedret seg. Marint liv. Kort tid etter at Surtsey hadde blitt dannet ble det observert sel i området rundt øya. Den begynte etter kort tid å dra opp på svabergene, spesielt på den nordlige landtungen, som vokste ettersom bølgene eroderte øya. Det ble observert forplantning blant seler på øya i 1983, og en gruppe på opp mot 70 seler gjorde øya til sin parringsplass. Gråsel er mer vanlig på øya enn steinkobbe, men begge har etablert seg på øya. Sel tiltrekker seg også spekkhuggere, som ofte er å se i farvannet rundt Vestmannaeyjar-øygruppen, og nå også ofte i farvannet rundt Surtsey. På den undersjøiske delen av øya finnes det mange marine arter. Sjøstjerner finnes i hopetall, såvel som kråkeboller og albueskjell. Stengrunnen er dekket av alger, og tang dekker store deler av de undersjøiske skråningene på vulkanen – med den høyeste tetteheten mellom 10 og 20 meter under havoverflaten. Annet liv. Insekter ankom Surtsey kort tid etter at den hadde blitt dannet, og ble påvist første gang allerede i 1964. De første insektene som ankom øya var flyvende insekter, som enten ble ført dit av vinden eller fløy av egen kraft. Enkelte av disse ble sannsynligvis ført med vinden helt fra det europeiske fastlandet. Senere ankom insekter på flytende drivved, og både levende og døde dyr ble skylt i land på øya. Da en stor gresstust ble skylt i land i 1974, tok forskerne med seg halvparten for analyse, og oppdaget 663 virvelløse landdyr, for det meste midder og spretthaler. De fleste av disse hadde overlevd turen over havet. Etableringen av insektsbestander på øya ga mat for fugler, og dette hjalp igjen andre arter å etablere seg på øya. Døde fugler ga næringsgrunnlag for kjøttetende insekter, mens gjødslingen av jordsmonnet og den påfølgende oppblomstringen av planteliv gjorde det også beboelig for planteetende insekter. Enkelte høyere former for landdyr har etterhvert etablert seg i jordsmonnet på Surtsey. Den første makken ble oppdaget i en jordprøve i 1993, og kom trolig dit fra Heimaey ved hjelp av en fugl. Snegler ble funnet i 1998, og så ut til å tilsvare dem som finnes på den søndre delen av det islandske fastlandet. Edderkopper og biller har også etablert seg på øya. Øyas framtid. Surtsey slik den så ut i 1999. Etter at utbruddene hadde opphørt, opprettet forskerne et nettverk av målepunkter som de kunne bruke til å måle endringer i øyas form. I de 20 årene som fulgte etter at vulkanen stilnet, avslørte målinger at øya jevnt og trutt sank sammen og hadde blitt omtrent 1 meter lavere. Sammensenkningen var i begynnelsen rundt 20 cm i året, men ble mindre og mindre over tid, og var på 90-tallet nede i rundt 1–2 cm i året. Det fantes mange årsaker til dette: Stabiliseringen av den løse tefraen som mesteparten av øya besto av, sammentrykking av havbunnsavsetninger under øya, og en krumning nedover av litosfæren på grunn av vulkanens vekt. Det typiske utbruddsmønsteret for vulkaner i Vestmannaeyjar-øygruppen er at hvert utbruddssted bare har ett utbrudd, så det er derfor lite trolig at øya blir større gjennom fremtidige vulkanutbrudd. Den grove sjøen har erodert øya helt siden den først dukket opp, og siden det siste utbruddet har nesten halve arealet gått tapt. Øya mister for tiden rundt 10 000 m² av overflaten hvert år. Andre små øyer i Vestmannaeyjar-øygruppen gir en pekepinn på hvordan Surtsey trolig blir seende ut etter noen hundre år med erosjon. Forøvrig er det lite sannsynlig at øya forsvinner helt i den nærmeste fremtid. Det eroderte området besto for det meste av løs tefra, som lett vaskes vekk av vind og bølger. Mesteparten av det som er igjen består av størknet lava, som er langt mer motstandsdyktig mot erosjon. I tillegg har komplekse kjemiske reaksjoner i den løse tefraen inni øya dannet palagonitt-tuff. På Surtsey har denne prosessen gått ganske raskt på grunn av de høye temperaturene relativt nær overflaten. Selv om øya fremdeles minker i størrelse, vil den likevel trolig bestå i mange hundre år før den blir helt erodert vekk. Man kan få en pekepinn på hvordan den vil se ut i fremtiden ved å se på de mange andre små øyene i Vestamannaeyjar-øygruppen, som ble dannet på samme måte som Surtsey for flere tusen år siden og som har blitt utsatt for betydelig erosjon siden dannelsen. I 2001 leverte de islandske myndighetene inn en søknad til UNESCO for å få Surtsey registrert som en del av verdensarven. Øya kom på listen 7. juli 2008. Zimbra. Funksjonalitet og teknologi. Web-klienten Zimbra Collaboration Suite er en samarbeidsprogramvare med støtte for e-post, gruppekalendre, kontakter, dokumenter og filarkiv. Grensesnittet bruker Ajax-teknologi til verktøytips, kontekstmenyer og dra-og-slipp-støtte for sideelementer. Programvaren inkluderer også avanserte søkemuligheter og datorelasjoner, dokumentediteringsstøtte og et fullstendig administrasjonsgrensesnitt. Det er skrevet ved hjelp av Zimbra Ajax Toolkit. ZCS-tjeneren benytter seg av mange eksisterende åpen kildekode-prosjekter, som Postfix, MySQL, OpenLDAP og Lucene. All tjenerfunksjonalitet er tilgjengelig via et SOAP-API, og den fungerer også som posttjener med støtte for IMAP og POP3. Tjenerprogramvaren kjører på en rekke Linux-distribusjoner i tillegg til Mac OS X. ZCS er kompatibel med proprietære klienter som Microsoft Office Outlook og Apple Mail i tillegg til Novell Evolution, som har åpen kildekode. E-post, kontakter og kalenderoppføringer kan synkroniseres mellom disse klientene og ZCS-tjeneren. Zimbra har også tilpasset toveis synkroniseringsstøtte for mange mobile enheter, som Nokias E-serie, BlackBerry og enheter som kjører Windows Mobile. Programvarelisens. ZCS Server og Zimbra Ajax Toolkit (de er tilgjengelige uavhengig av hverandre), benytter begge Mozilla Public License (MPL), og krever dermed at endringer gjort på eksisterende filer gis tilbake til utviklermiljøet. Web-klienten ZCS Web Client alene benytter Zimbra Public License (ZPL), som er basert på MPL. ZPL gjør et tillegg til MPL som krever at ethvert produkt basert på klientens kildekode viser en "Zimbra Inside"-logo som peker til Zimbras nettsted. Denne lisensen har vært relativt kontroversiell i åpen kildekode-miljøet, fordi den ikke utgjør en åpen kildekode-lisens slik det anerkjennes av Open Source Initiative og kan være i strid med deres Open Source Definition. Dette har ført til enkelte anklager om at Zimbra misbruker begrepet "åpen kildekode". Lindberg Lyd. Lindberg Lyd er et selskap som har spesialisert seg på musikk- og lydproduksjon i akustiske omgivelser. Selskapet ble etablert i Oslo av Morten Lindberg i 1992. Jørn Simenstad kom til som partner i 1993, og i 1996 ble driften organisert i Lindberg Lyd AS sammen med komponisten og musikeren Wolfgang Plagge. Lindberg Lyd var først i verden til å ta i bruk DXD (Digital eXtreme Definition) ved innspillingen av Mozart-fiolinkonserter med Marianne Thorsen og TrondheimSolistene i Selbu kirke i juni 2006. Lindberg produserer musikkmerket 2L og leverer lydproduksjon for internasjonale plateselskaper som EMI, Hyperion, Chandos, Linn, Naxos, Simax, Kirkelig Kulturverksted, Atlantic og Universal m.fl. Selskapet har produsert totalt 12 amerikanske Grammy Award for plateselskapet 2L. Arne Bakker. Arne Bakker (født 18. februar 1930, død 9. oktober 2009) var en norsk fotball- og bandyspiller. Bakker spilte åtte år i eliteserien for Asker Skiklubb. Han spilte i forsvaret i totalt 99 kamper og scoret 10 mål. Han hadde en lang karriere på Norges herrelandslag i fotball, og står bokført med hele 54 kamper (men ingen mål). Bakker spilte bandy først for Asker, og deretter for Stabæk Bandy hvor han vant kongepokalen i 1952. Han spilte på det norske OL-landslaget i bandy i Oslo-OL 1952, der bandy var demonstrasjonsgren. Laget fikk sølvmedaljene etter Sverige, med Finland, som turneringens tredje og siste lag på bronseplass. Arne Bakker mottok Egebergs Ærespris for sine fotball- og bandy-prestasjoner i 1961. Han ble senere fotballtrener for Stabæk, og tok over klubben i 4. divisjon i 1964. Han var bosatt i Bærum inntil sin død. Milton Keynes Development Corporation. Milton Keynes Development Corporation (MKDC) var et offentlig selskap som ble opprettet i 1969 for å styre utviklingen av og visjonen for den planlagte byen Milton Keynes i Buckinghamshire i England. Et av hovedprinsippene var at byen skulle bli et moderne uttrykk for hagebybevegelsen slik Ebenezer Howard hadde beskrevet det seksti år tidligere. Det skulle bli en «by av trær», der «ingen bygning var høyere enn det høyeste treet». De som designet byen skulle lære av tidligere feil, og bygge en by som folk ville være stolte av å bo i. Etter publikasjonen av "Draft Master Plan for Milton Keynes" utnevnte regjeringen John Campbell, baron Campbell av Eskan som første leder for MKDC. Den første administrerende direktøren ble Walter Ismay, som tok inn Richard Llewellyn Davies, Walter Bor og John de Monchaux for å lage en utviklingsplan. I 1970 var den første planleggingsdelen over, og Fred Lloyd Roche tok over som direktør. I 1992 ble MKDC nedlagt, og dets oppgaver ble overført til Commission for New Towns (CNT), og deretter til English Partnerships. Etter dette var planleggingen ved Milton Keynes' utvikling langt svakere, og nyere bydeler minner mer om det man finner ellers i Storbritannia. English Partnerships har fjernet høyderestriksjonen og forsøker pr. 2007 å få bygget høyblokker av en type som andre steder i England blir revet. MKDC har i ettertid særlig blitt rost for måten de brukte vannveier og buffere i landskapet for å integrere naturmiljøet i byutviklingen. Milton Keynes Parks Trust har fortsatt ansvar for miljøet i byen, og de omfattende grøntarealene er fortsatt noe av det som trekker mest for nye innflyttere. László Papp. László Papp (født 25. mars 1926 i Budapest, død 16. oktober 2003) var en ungarsk bokser. Han vant OL-gull under OL 1948 i London, i OL 1952 i Helsingfors og i OL 1956 i Melbourne, der han slo Jose Torres i finalen. Han ble dermed den første bokser som har vunnet tre OL-gull. Til tross for håndskader ble Papp profesjonell i 1957, og begynte raskt å stige i gradene i mellomvektklassen. Profesjonell boksing var imidlertid forbudt i Ungarn, som var under kommunistisk styre, og Papp måtte reise til Wien i Østerrike for å trene og bokse kamper. I 1964, etter at Papp hadde avtalt å bokse om VM-tittelen, ble Papps proffkarriere avbrutt da det ungarske regimet nektet ham utreisetillatelse. Den oppgitte årsaken var at profesjonell boksing ikke var tillatt i Ungarn, og at regjeringen mislikte Papps omgåelse av reglene ved å arrangere kampene i utlandet. Papp var ubeseiret som profesjonell bokser. Han står oppført med 27 seire, 2 uavgjorte kamper og ingen tap. 15 av seirene kom på knockout. Han ble valgt inn i Boksingens æresgalleri i 2001. Morten Lindberg. Morten Lindberg (født 15. august 1970 i Skien) er en norsk lydtekniker og musikkprodusent. Han startet Lindberg Lyd i 1992 og grunnla musikkmerket 2L sammen med Wolfgang Plagge og Jørn Simenstad i 2001. I 2008 ble Morten Lindberg også nominert til Grammy i kategorien "Best Engineered Album" for "Divertimenti" med Trondheimsolistene. Robert Hunter (syklist). Robert Hunter (født 22. april 1977 i Johannesburg) er en sørafrikansk syklist som sykler for Garmin-Barracuda. Robert Hunter hadde en av sine største dager i karrieren da han for sjette gang deltok i Tour de France 2007 og vant den 11. etappen. Han ble samtidig den første sørafrikaner til å vinne en etappe i Touren. Haloner. Haloner eller halongasser er gasser som tidligere ble brukt til brannslokning, særlig i større anlegg i industrien, på kraftverk og skip. Foruten å være brannhemmende, er halonene stabile og lite giftige. Kjemisk sammensetning. Haloner er halogenerte hydrokarboner som inneholder brom og fluor. Disse bromfluorkarbonene er avledet av metan og har kjemisk formel CBrF3 ((bromtrifluormetan eller Halon 1301) og CF2ClBr (bromklorodifluormetan eller Halon 1211). De såkalte KFK-gassene (klorfluorkarboner) er kunstig produserte hydrokarboner der noen av hydrogenatomene er byttet ut med halogenene klor, fluor eller brom. Haloner er nettopp KFK-gasser som inneholder brom. Ozonødeleggende gasser. På 1980-tallet fant forskerne ut at ozonhullet over Antarktis høyst sannsynlig skyldtes menneskenes utslipp av ozonnedbrytende gasser som KFK og haloner. Derfor ble det fra 1989 satt i verk en internasjonal avtale, Montrealprotokollen, der land forpliktet seg til å slutte å bruke ozonnedbrytere som KFK og halon. Importen av halon til Norge opphørte helt i 1994, og av KFK i 1995, og forbruket av ozonreduserende stoffer sank med mer 99 % fra 1986 til 2004. Halonene ble erstattet av andre brannhemmende gasser og slokningssystemer, som Novec 1230 og Inergen. William Forrest. William Forrest var en engelsk katolsk prest og poet som virket på midten av 1500-tallet. Både når han ble født og når han døde er ukjent og svært få detaljer om hans liv finnes. Han er kjent for å ha skrevet et lengre dikt om Katarina av Aragon hvor han gir en inngående opptegnelse om dronningen og hennes skilsmisse og senere for å ha vært prest hos Katarinas datter, den senere dronning Maria I av England. I 1530 var han en av de som diskuterte kong Henrik VIII av Englands skilsmisse fra sin hustru Katarina fra Aragon på Christ Church ved UniversitY of Oxford. Han skrev et langt dikt om dronning Katarina. Han var tilknyttet læringsanstalten ettersom han mottok pensjon fra det i 1555. Kort tid etter at dronning Maria I av England overtok styringen av England og begynte å brenne protestanter som kjettere ble William Forrest gjort til kongelig prest ved hoffet, men etter at dronningen, Maria den blodige som hun ble kjent som, døde i 1558 er det ingen videre detaljer om ham. Man antar at han kanskje var en slektning av John Forest (1471–1538), en martyr hos fransiskanerne. William Forest var en dyktig musiker og samlet noter fra andre samtidige komponister i England. Denne samlingen er fortsatt oppbevart ved Oxford. Det mest av den poesi han skrev ble aldri utgitt, hvilket ikke var uvanlig for lyrikere på midten av 1500-tallet. Hans poesi huskes ikke nødvendigvis for sine lyriske kvaliteter, men heller for at de kaster lys over samtidens politiske, religiøse og sosiale hendelser under den turbulente Tudortiden i engelsk historie. Hans verker er «History of Joseph the Chaste» som finnes i manuskript i Oxford og British Museum. Et langt utdrag av hans dikt ble utgitt i en antologi i 1878 («Starkey's Life and Letters»). I et annet dikt, «A New Ballad of the Marigold», lovpriser han dronning Maria I, men hans kanskje mest interessant dikt er det omfattende «The History of Grisild the Second» som omhandler Katarina av Aragon og hennes skilsmisse. Diktet ble utgitt i sin helhet først i 1875. Hans skrev også om livet til Jomfru Maria. Lord Warden of the Stannaries. Lord Warden of the Stannaries var en engelsk og senere britisk embetstittel, og er nå en seremoniell britisk tittel. Embetsinnehaverens oppgave var å utføre visse juridiske og militære oppgaver i Cornwall. I teorien har han fortsatt ansvar for å innkalle Stannary-parlamentet, men siste gang dette ble gjort var i 1753. Parlamentet, med tilhørende domstoler, var en spesialordning for tinngruvearbeiderne i Cornwall og Devon, som hadde egne lover. Den første Lord Warden of the Stannaries var William de Wrotham, som ble utnevnt den 20. november 1197 under Rikard I. Dersom hertugen av Cornwall, prins Charles, skulle utnevne en Lord Warden kunne han innkalle et Stannary-parlament som så kunne nedlegge veto med lovvedtak fra Det britiske parlamentet. Dette kan skje fordi vetoretten aldri formelt har blitt inndratt. I 1977 ba Dafydd Wrigley, parlamentsmedlem for Plaid Cymru, Riksadvokaten for England og Wales om å oppgi en dato for når "Charter of Pardon" av 1508 ble trukket tilbake, og svaret som kom 14. mai 1977 fortalte at dette aldri hadde skjedd formelt. I 1997 forsøkte liberaldemokraten Andrew George å ta opp et spørsmål relatert til hertugdømmet Cornwall, men ble stoppet fordi en tidligere rettsakt forbyr Det britiske parlamentet å diskutere noe som helst som er relatert til hertugdømmet. Fylkesvei 237 (Akershus). Fylkesvei 237 i Akershus går mellom Finnstad bru og Aurskog stasjon i Aurskog-Høland. Veiens lengde er 9,2 km. Eksterne lenker. 237 Gresvig. Gresvig AS er et selskap som eies 100% av Gresvig Holding AS. Gresvig Holding AS driver virksomhet innen to forretningsområder: Sport og tekstil. Med kjedene G-Sport, Intersport og G-MAX innenfor divisjon "sport", som drives gjennom selskapet Gresvig AS, er Gresvig størst på det norske markedet for sports- og fritidsutstyr. Divisjon tekstil forvaltes av selskapet Voice of Europe AS med kjedene Boys of Europe, Match, Popin og VIC. O.N. Sunde med Olav Nils Sunde kjøpte i 2006 hele Gresvigkonsernet (Gresvig Holding AS). Kråkereiret. Kråkereiret Rockeklubb/Blinken er en rockeklubb i Moss som ble stiftet 2. mars 1962. Erik Bye stod for åpningen sammen med Moss Storband. Den er en av Norges eldste rockeklubber, men har ikke klart å holde virksomheten gående uten perioder med liten eller ingen aktivitet. På 70- og 80-tallet var det mye aktivitet på Kråkereiret med blant annet egen teater- og dansegruppe, bokkafé osv. Kråkereiret står i dag for hyppige konserter, rusfrie ungdomsarrangement, pubdrift, Kråkefestivalen, Halloweenshow, 2. juledag-fenomenet og er medarrangører av Festivalen Sin. I tillegg til å være et spillested, brukes lokalene til øving for lokale band, filmfremvisning og brettspillklubb mm. Listen over artister som har spilt på Kråkereiret inneholder navn som deLillos, Dum Dum Boys, Motorpsycho, Seigmen, Doopy, Karate, CC Cowboys, Turboneger, Kung Fu Girls, Beezewax, Bonk, Funny Farm, Entombed, Düreforsög, Gopher, All Friday, Threesome, Twin, Lavabo, Lame Ducks, Skarnspage, Moys, Smorgasbord, Epikurs Euforie, Funguson, Guzzard, Braid, Burning Airlines, Stuntbike, Ängel, The YumYums, Yonakit, Toy Dolls, DHG, Abba från Hell, Steve Wynn, Use Me og Jokke & Valentinerne med flere. George Cavendish. George Cavendish (født 1494, død ca 1562) var en engelsk hoffmann og forfatter og mest kjent for sin biografi over kardinal Thomas Wolsey. Hans "Thomas Wolsey, Late Cardinall, his Lyffe and Deathe", først trykket 1641, er betraktet som den viktigste samtidskilde for Wolseys liv foruten å gi et detaljert bilde om livet ved hoffet og de politiske hendelser under Tudortiden i engelsk historie på første halvdel av 1500-tallet, spesielt skilsmisseforhandlingene mot Katarina av Aragon. George Cavendish var den eldste sønnen til Thomas Cavendish (død 1524), som var senior regnskapsfunksjonær hos skattkammeret (Exchequer), og hans hustru Alice Smith av Padbrook Hall. Han var barnebarns sønn av Sir John Cavendish som hertugene av Devonshire og hertugene av Newcastle arvet familienavnet Cavendish fra. Hans bror var William Cavendish (1505 – 1557), den tredje ektemannen til Bess av Hardwick, var i Thomas Cromwells tjeneste. George ble sannsynligvis født ved sin fars gods Cavendish i Suffolk, men senere flyttet familien til London. Ved sin fars død giftet han seg med Margery Kemp av Spains Hall, en arving og niese av Thomas More. En gang før 1522 gikk han i tjeneste hos kardinal Wolsey og ble hos ham til denne døde i 1529. I løpet av denne tiden var han ofte skilt fra sin hustru, barn og eiendommer ettersom han var kardinalens nærmeste assosierte og fortrolige. Cavendish var trofast mot sin herre selv ved Wolseys fall, og etter kardinalens død ble han kalt for kongens råd og forhørt om Wolseys siste handlinger og ord. Etter sigende skal han gitt han opptrådt med en slik verdighet at det fiendtlige rådet roste ham. Antagelig hadde Cavendish tatt notater fra samtaler med Wolsey i flere år før han skrev sin biografi. Først mellom 1554 og 1558 skrev han den endelige utgaven. Det var ikke mulig å utgi den i forfatterens levetid, men den ble sirkulert i manuskript. Antagelig falt ett av disse i hendene på William Shakespeares hender ettersom denne benyttet det i sitt skuespill om "Henrik VIIII" og Samuel Weller Singer bemerket senere at Shakespeare «hadde kun gjort Cavendishs språk om til vers». Boken ble første gang trykket i 1641 med en forvirret tekst under tittelen "The Negotiations of Thomas Wolsey", men en egentlig utgave fra originalen kom i 1810. Singer utga den første komplette utgaven i 1825 kalt "The Life of Cardinal Wolsey, and Metrical Visions; from the original autograph manuscript". Hans metriske visjoner var hans tragiske dikt, hans sørgedikt om samtidens tragiske skjebner som Jane Grey. Inntil 1800-tallet var det faktisk antatt at boken var skrevet at hans yngre bror William, grunnleggeren av Chatsworth House, som også var i kardinalens tjeneste. Joseph Hunter beviste at det var en umulighet og ga George hans endelige kredit. Verdien av Cavendishs verk er for dens autentiske opptegnelser av de tallrike hendelser som gir innsikt i denne perioden av engelsk historie. Cavendish er også en av de aller første biografiforfattere i engelsk litteratur. Hans skrivestil har både sjarm og farge foruten å være ukompleks som sjelden benyttet seg av den retorikk som var vanlig i samtiden. Cavendish var også en bekjent av Anne Boleyn da hun var en debutant ved kong Henrik VIII av Englands hoff i 1522. Han var vitnet at hun var kysk til hun ble gift til tross for ondsinnete rykter fra katolske kretser. Til tross for at han ga attest for hennes seksuelle moral tilga han henne aldri for hennes hat til kardinal Wolsey eller hennes antipati mot Den hellige stol. Antagelig døde George Cavendish i Glemsford før juli 1562. Frithjof Prydz. Frithjof «Bassen» Prydz (født 15. juli 1943 i Oslo, død 8. desember 1992 samme sted) var en tidligere norsk tennisspiller og skihopper. Skihopperen. Prydz ble nummer tre i NM i hopp, normalbakke i 1968 bak Bjørn Wirkola og Lars Grini. Han hoppet for klubben Ready. I 1971 ble han nummer to i normalbakken og 3 i den store bakken. I 1972 tok han sin første NM-tittel med gull i storbakken. I 1973 gjentok han sølv og bronse fra to år før. I 1975 tok han sin siste NM-medalje med sølv i storbakken, bak Odd Grette, men foran den nye NM-kongen Johan Sætre. Tennisspilleren. Tenniskarrieren til Prydz består av 21 NM-titler, og 15 opptrendener i Davis Cup (4 seire og 11 tap). Hauger golf. Hauger golf er en golfbane som ligger på grensen mellom Skedsmo og Nittedal kommuner i Akershus nord for Oslo. Banen stod ferdig i 1996 og drives og eies av Hauger golfklubb, som ble stiftet i 1989. Banen er endret flere ganger for å gjøre den mer spillevennlig. Uppard & Lloyd driver golfshopen ved banen. Phoenix (romsonde). En fremstilling av Phoenix på Mars-overflaten Phoenix er en ubemannet romferd og en del av Mars Scout-programmet i regi av NASA med den hensikt å gjennomføre vitenskapelige studier av planeten Mars. Marsferden. Phoenix ble skutt opp 4. august 2007, og landet på Mars like etter midnatt den 26. mai 2008 norsk tid. Radiosignaler mottatt klokken 4:53:44 p.m. Pacific Daylight Time (PDT) den 25. mai bekreftet at "Phoenix" hadde lykkes i nedstigningen og landet 15 minutter tidligere. Sonden hadde dermed gjennomført den 680 millioner kilometer lange ferden fra Jorden. Romforskningsprogrammet. Programmet bak romsonden er ledet av «the Lunar and Planetary Laboratory» ved Universitetet i Arizona, sammen med NASA. Programmet er et samarbeide mellom flere universiteter fra USA, Canada, Sveits og Tyskland, samt NASA, Canadian Space Agency, og industrielle selskaper. Phoenix landet på planetens vannrike nordre polare område, og brukte en robot-arm til å grave i det arktiske terrenget. Vitenskapelige mål. En fremstilling av Phoenix under landing Ferden har to hovedmål. Det ene er å studere den geologiske historien til vannet på den røde planeten, nøkkelen for å avsløre tidligere klimaendringer der. Det andre målet er å lete etter bevis for en beboelig sone som kan eksistere i grensen mellom jord og is. Phoenix sine instrumenter er passende for å avdekke informasjon om den geologiske og kanskje også biologiske historien til de polare områdene på Mars. Fordi Phoenix blir den første ferden til å returnere data fra noen av polområdene på planeten, forventes det at den vil bidra til NASA sin hovedstrategi for utforskingen av Mars: «Følg vannet». Ferden er i utgangspunktet tenkt å vare 90 sol (Mars-døgn). Phoenix DVD. Festet til romsonden er «The Phoenix DVD» laget av «the Planetary Society». DVDen inneholder «Visions from Mars», en multimedia-samling av literatur og kunst om den røde planeten. Dette inkluderer teksten til H.G. Wells «War of the Worlds» (inklusive den berømte radio-sendingen av Orson Welles), Percival Lowells bok, Ray Bradbury med «The Martian Chronicles», og Kim Stanley Robinsons bok «Green Mars». Der er også meldinger rettet til fremtidige besøkende til eller innbyggere på Mars. Disse meldingene kommer fra bl.a Carl Sagan og Arthur C. Clarke. Høsten 2006 samlet «The Planetary Society» inn nesten 250.000 navn gjennom en internett-kampanje og plasserte de på DVD-en. DVD-en hevder å være «det første biblioteket på Mars». Phoenix DVD-en er laget av et spesielt silika-glass som skal motstå miljøet på Mars, og skal vare for hundrevis av år på overflaten, mens det venter på oppdagere. Avslutning av prosjektet. En gang i løpet av 2. november 2008 ble Phoenix offisielt erklært død av prosjektledelsen etter at en mistet kontakt med romfartøyet. Nå regner en heller ikke med å kunne få ny kontakt. Fartøyets død kommer som en følge av mindre sollys og lavere temperaturer, noe som førte til at batteriene om bord sakte men sikkert ble tappet for strøm. Romfartøyet begynte å få problemer med mindre sollys allerede i oktober. I oktober 2009 kommer sola igjen til å stå høyt nok til at Phoenix sine solcellepaneler kan få produsert nok energi til at systemene om bord kan fungere, men prosjektledelsen mener det er usannsynlig at systemene vil fungere igjen. Phoenix har imidlertid nådd de vitenskapelige målene som var satt, med en levetid på nesten det dobbelte av hva planen var, 150 soldøgn, mot planlagt 90. Phoenix sendte vel 25 000 bilder og andre data tilbake til NASA. Olt (fylke). Olt er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Slatina. Befolkningen er 489 274 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, seks byer og 93 comună. Prahova (fylke). Prahova er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Ploiești. Befolkningen er 829 945 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, tolv byer og 89 comună. Lerberg. Lerberg er et sted i Øvre Eiker kommune i Buskerud. Riksvei 283 går mellom Drammen og Lerberg og møter her Riksvei 35. Ved Lerberg ligger også Falkbanen som hjemmebanen for Hokksund IL. Suceava (fylke). Suceava er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Moldova. Administrasjonssenteret er byen Suceava. Befolkningen er 688 435 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har fem municipiu, elleve byer og 96 comună. Teleorman (fylke). Teleorman er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Alexandria. Befolkningen er 436 025 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har tre municipiu, to byer og 92 comună. Tulcea (fylke). Tulcea er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Dobrudsja. Administrasjonssenteret er byen Tulcea. Befolkningen er 265 349 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har én municipiu, fire byer og 46 comună. Vaslui (fylke). Vaslui er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Moldova. Administrasjonssenteret er byen Vaslui. Befolkningen er 455 049 (2002). Administrativ inndeling. Fylket har tre municipiu, én by og 71 comună. Vâlcea (fylke). Vâlcea er et fylke ("județ") i Romania. Det ligger i regionen Valakia. Administrasjonssenteret er byen Râmnicu Vâlcea. Administrativ inndeling. Fylket har to municipiu, ni byer og 75 comună. Kurt Johansson. Kurt Johansson (født 25. februar 1914, død 8. august 2011) var en svensk skytter. Hans fremste meritter var tre gull fra VM i skyting i 1947 og 1966. I 1966 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje med begrunnelsen «"For VM-seier og verdensrekord i Wiesbaden"». Manuel Dias (1559–1639). Manuel Dias den eldre, eller Li Ma'nuo (født i 1559 i Alpalhão nær Portalegre i Portugal, død 28. november 1639 i Macao i Kina var katolsk misjonær tilknyttet jesuittordenen. Han seilte ut til Østen i april 1585 med "Santiago" til Goa, og opplevde et skipbrudd på veien på kysten utenfor Sofala. Han ankom senere Macao i juli 1597 og ble rektor for kommuniteten der. Den 9. august 1602 kom han til Beijing der han imidlertid kun kunne oppholde seg i to måneder. Så dro han sør til Macao igjen, og fra 1603 til 1609 var han superior for misjonene i Sør-Kina. Fra 1604 residerte han i Nanchang, der det var en kristenforfølgelse fra august 1607 til oktober 1609. Han var igjen rektor i Macao fra desember 1611 til april 1615. Han var ved to anledninger visitator av jesuittmisjonene, og reiste da rundt til alle misjonsstasjonene i landet (fra 1622, og april 1635 – oktober 1639 – da han også besøkte misjoner utenfor Kina). Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Dias, Manuel1 Dias, Manuel1 Dias, Manuel1 Dias, Manuel1 Dias, Manuel1 Albert le Comte de Dorville. Albert le Comte de Dorville eller Wu Edruo (født 12. august 1621 i Bruxelles i dagens Belgia, død 8. april 1662 i Agra i India) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ankom Macao i 1658. Han virket i Jiangzhou i Shansi og i Xi'an i Shaanxi, og derfra dro han sammen med pater Johann Grueber til Kham, Tibet (der de var to måneder i Lhasa), Nepal, Bengal, Benares og så til Agra, der han døde. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Bernhard Diestel. Bernhard Diestel eller Su Na (født 5. januar 1623 i Wippach i Kärnten i Østerrike, død 17. september 1660 i Jinan i Shandong i Kina) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ble sendt landveien som misjonær i Vest-Asia i 1650, og var da innom Palestina, Syria, Mesopotamia, Persia, og det østlige India. Tilbake i Europa ble han sendt rundt for å tigge for kinamisjonene, og var innom Italia, Tyskland, Østerrike, Polen og Frankrike. Utstyrt med anbefalelsesbrev og gaver for Shahen av Persia og keiseren av Kina dro han avsted sammen med pater Johann Grueber. De ankom Kina Goa i 1659. Pater Diestel virket i Beijing der han ble gjort til mandarin, og deretter i Shandong. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Diestel, Bernhard Diestel, Bernhard Diestel, Bernhard Diestel, Bernhard Diestel, Bernhard Agne Simonsson. Agne Simonsson (født 19. oktober 1935) er en tidligere svensk fotballspiller og trener. Agne Simonsson slo gjennom som spiss i Örgryte IS i 1950-årene, og debuterte tidlig på. Under VM-sluttspillet på hjemmebane i 1958 tilhørte Simonsson de mest markante spillerne, med sine fire mål, blant annet i finalen mot. I 1959 ble han tildelt både Guldbollen og Bragdguldet etter to mål i landskampen mot, som resulterte i en historisk seier på Wembley (3-2). Etter kampen ble han kalt «The King of Wembley». Samme år kom Simonsson på tredje plass i avstemningen om Europas beste spiller (Ballon d'Or). I en periode var han proff i den spanske storklubben Real Madrid, men hadde problemer med å spille seg til fast plass på det stjernespekkede laget, og ble utlånt til Real Sociedad. Etter hvert returnerte han til Örgryte, der han avsluttet karrieren. I 1985 ledet Agne Simonsson som trener Örgryte IS frem til SM-gull etter finaleseier mot IFK Göteborg i datidens sluttspill. Miguel do Amaral. Miguel do Amaral kalt Jin Mige (født 13. desember 1657 nær Viseu i Portugal, død 14. desember 1730 i Coimbra) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ankom Macao i 1685 og virket som misjonær i Jinan, Zhengding og i Fujian. I 1694 ble han sendt til Europa for å forsvare de portugisiske biskoper. I 1699 reiste han tilbake til Østen. Fra 1702 til 1704 og fra 1710 til 1718 var han provinsial for Japan; dette var en periode da ingen misjonær kunne oppholde seg der. Han visiterte også misjonene i India. I 1711 ville kong João V av Portugal ha ham til biskop av Fuzhou, men ettersom paven nektet å opprette noe nytt padroadobispedømme i Kina ble dette ikke noe av. I 1722 ble han tilbakekalt til Europa, og han ankom Lisboa i oktober 1725. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Amaral, Miguel do Amaral, Miguel do Amaral, Miguel do Amaral, Miguel do Amaral, Miguel do Filippo-Felice Carrocci. Filippo-Felice Carrocci eller Luo Feili (født 1646 i Savoia i Italia, død 25. desember 1695 i Kina på usikkert sted) var en katolsk kinamisjonær tilknyttet jesuittordenen. Han kom til Macao 1687 og virket som misjonær i Kanton, Jiangxi, Hainan, Huguang, Shanxi, og så i Shaanxi. Han døde et sted på reise mellom Jiangzhou og Taiyuan i Shaanxi. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Carrocci, Filippo-Felice Carrocci, Filippo-Felice Carrocci, Filippo-Felice Carrocci, Filippo-Felice Carrocci, Filippo-Felice Eystein Weltzien. Eystein Weltzien (født 14. desember 1949) er en tidligere norsk orienteringsløper og langrennsløper. Meritter. Eystein Weltzien har VM-bronse i orientering fra fra 1974 og VM gull i stafett fra 1978. Han har NM gull i langdistanse fra 1972, 1974 og 1975, og fikk kongepokalen i 1974. Weltzien ble en sentral person i det norske orienteringsmiljøet og var landslagstrener for det norske orienteringslandslaget på 1980-tallet. Eystein Weltzien har også 5 stafettgull fra NM i langrenn, 1972 til 1976. Eystein Weltzien ble tildelt Egebergs Ærespris i 1975 for sine meritter innen orientering og langrenn. Han ble også tildelt Tønsbergs Blads Kristina-statuetten i 1974. Eystein Weltziens sønn Audun og datter Ingunn er på det norske orienteringslandslanget. Hun er også langrennsløper med blant annet deltakelse i junior-VM (2006). Yngvil Kiran. Yngvil Kiran (født 9. februar 1948) er en norsk produsent og programleder. Hun er ansatt i NRK, der hun har arbeidet både i radio og fjernsyn. Yngvil Kiran har vært leder for barneredaksjonen i radio, jobbet med Radioteatret og hørespill, deriblant "Tordivelen flyr i skumringen" som ble kåret til tidenes beste fra NRK, og var dommer for spørrekonkurransen 5PÅ! for skolebarn på NRK fjernsynet. Den 15. desember 2010 meldte NRK at Yngvil Kiran var utnevnt til ny sjef for NRK Radioteatret, med tiltredelse på nyåret 2011. Hun etterfølger Nils Heyerdahl i denne stillingen. Yngvil Kiran er datter av filologene Hartvig Kiran og Anna Karin Kiran, samt søster til skuespilleren Stein Kiran. Karisma. Karisma (fra gresk χάρισμα ("kharisma"), «gave» eller «hellige gunst», fra "kharizesthai", «å begunst, å favorisere», fra "kharis", «gunst») referer til et sjelden trekk i bestemte menneskelige personligheter som kan beskrives som ekstrem sjarme og en magnetisk tiltrekning, eller en medfødt opptreden som viser en mektig og sofistikert evne til å kommunisere på flere plan. Selv om det er svært vanskelig, kanskje umulig, å definere karisma nøyaktig (grunnet en mangel på vidt aksepterte kriteria) er det ofte benyttet for å beskrive en personlighet som ofte synes å ha en tilsynelatende «overnaturlig» evne til å sjarmere, lede, overtale, inspirere og/eller påvirke andre mennesker. Karisma referer spesielt til en kvalitet hos bestemt mennesker som lett trekker til seg oppmerksomhet og beundring (eller til og med hat om karismaen er negativ) fra andre grunnet en «magnetisk» kvalitet i ens personlighet eller opptreden. Tilsvarende begreper eller fraser som slekter på karisma er eksaltasjon, ynde, mystikk, positiv energi, joie de vivre (livskraft), ekstrem sjarme, personlig tiltrekning, personlig appell, forlokkende, og andre. Vanligvis må flere av disse spesifikk kvaliteter være tilstede hos et menneske for å bli betraktet som karismatisk av andre. Til tross for sterke følelser som karismatiske mennesker ofte fremkaller hos andre, viser karismatiske mennesker selv ofte uvanlig beherskelse, ro, trygghet, selvsikkerhet, dominans, autoritet og fokus, og har bortimot alltid en særdeles god kommunikasjon eller taleferdigheter som kanskje overskygger for andre personlige mangler. Til tross for at etymologi i ordet («hellige gunst» = være begunstiget) antyder at karisma ikke kan bli lært, er det antatt at karisma er en serie med egenskaper som kan bli lært. Innenfor ledelse og organisasjonsstruktur, og spesielt transformasjonsledelse, er karisma et positivt benyttet begrep. Med karismatisk leder mener Max Weber en leder som har høy status blant sine ansatte, er spesielt begavet og har eksemplariske personlige kvaliteter. Forfatterne H.M. Trice og J.M Beyer (1986) har lagt fram fem punkter som man kan finne i de tradisjonelle begrepene om karisma: 1) Det er en person med spesielle evner og egenskaper, 2) Forutsetningen for karismatisk ledelse er en krise, 3) en radikal løsning på krisen må foreligge, 4) det er tilhengere som er tiltrukket av en person som de mener har spesielle evner og 5) det foreligger bekreftelse på personens begavelse gjennom gjentatt suksess. I de senere år har man ikke lenger lagt vekt på at det må foreligge en krise for at man skal kunne være en karismatisk leder. Overfor ulike religiøse sekter blir karismatisk ofte benyttet som et negativ begrep og beskriver karismatisk-religiøse møter hvor man kan en oppleve undre, helbredelser, mirakler, hyl, skrik, usammenhengende tale, kommandobesvimelser ved symbol-berøring, hypnotiske repetisjoner og suggererende ord, hysterisk og ukontrollert latter, målløshet, opprakte armer samt ekstatisk adferd. Grunnet de sterke følelsene blir det karismatiske i religionen sett på som en form for forførelse eller en overmannende, emsjonell rusfølelse slik at de som deltar lar seg lett bevege til noe de ellers kanskje ikke ville ha gått med på. Karismatiske møter er det like gjerne situasjonen og virkemidlene enn nødvendigvis enkeltpersoner som gjør begrepet relevant. Ragnhild Bratberg. Ragnhild Bratberg (født 9. juni 1961) er en tidligere norsk orienteringsløper og langrennsløper. Meritter. Ragnhild Bratberg ble verdensmester i stafettorientering i 1987. Hun vant verdenscupen i orientering i 1984 og i 1988. Hun ble verdensmester individuelt i skiorientering normaldistanse i 1986, 1988 og 1990, vant kort løype i 1990, og var med å vinne stafetten i 1986, sølv i 1988 og bronse i 1990. Bratberg konkurrerte for Ringsaker orienteringslag, hun vant nordisk en gang, har 14 norgesmesterskap, deriblant NM i langdistanse skiorientering i 1989 og 1991. Bratberg er tildelt kongepokalen 4 ganger. Bratberg har også en karriere fra langrenn med VM-gull i stafett og VM-sølv 5 km i Junior-VM i 1980. Bratberg ble tildelt Egebergs Ærespris i 1988 for sine prestasjoner innen langrenn, skiorientering og vanlig orientering, og samme året mottok hun også Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Bratberg er i dag ansatt i DnB NOR, og bosatt på Lillehammer. Degenerert varemerke. Degenerert varemerke, også kalt varemerkeord og deproprialisert eponym, er et varemerke eller produktnavn som er tatt i bruk som nøytralt allmennord og fellesnavn for en gruppe produkter eller tjenester som likner på det spesielle produktet. Dette oppstår først og fremst når det spesielle produktet blir særlig utbredt og dominerer markedet. Varemerket blir etterhvert til et "generisk navn" eller betegnelse. I språkvitenskapen er deproprialisering fagbetegnelsen for det samme fenomenet, nemlig at produktnavn blir allmennord. Eksempler. Noen vanlige eksempler på degenererte varemerker er Nylon (kunstfibre), Hammond-orgel, Potetgull, Thermos, Respatex, Fullgjødsel, Primus, Q-tips, Frisbee og Kleenex. Kopimaskinprodusenten Xerox og støvesugerprodusenten Hoover er amerikanske eksempler på at et firma- og produktnavn har blitt betegnelse for alle tilsvarende produkter. På engelsk har disse ordene også blitt tatt i bruk som verb, på samme måte som «å google» er i ferd med å bli ekvivalent med «å søke på internett». Et varemerke kan bli degenerert når produktet eller tjenesten assosiert med det har oppnådd en høy markedsandel eller forbrukeroppmerksomhet. Et varemerke kan også bli degenerert uten spesielt høy markedsandel, for eksempel gjennom mekanismer som viral markedsføring. Norges fiskerihøgskole. Norges fiskerihøgskole (NFH) er en del av Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi ved Universitetet i Tromsø. NFH opprettet i 1972 som en paraplyorganisasjon for fiskeriforskning. Høgskolen hadde avdelinger ved universitetene i Bergen og Tromsø, og ved Norges tekniske høgskole (NTH) og Norges handelshøyskole (NHH). I 1988 ble NFH omorganisert og inkorporert i Universitetet i Tromsø. NFH var i en årrekke organisert som et fakultet under Universitetet i Tromsø. Høgskolen etablerte i 2004 "MaReMa, Centre of Marine Resource Management". NFH hadde våren 2009 til sammen 230 ansatte og 650 studenter, hvorav 100 doktorgradsstudenter. Våren 2009 har NFH uteksaminert nær 1500 kandidater på hovedfags-, master og doktorgradsnivå. Etter omorganisering ble NFH en enhet under det nye Fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi (åpnet 1. august 2009). Liste over degenererte varemerker. Liste over degenererte varemerker. __NOTOC__ Giotto Bizzarrini. Giotto Bizzarrini (født 6. juni 1926) er en italiensk ingeniør kjent for å stå bak motorene til tidlige Ferrari-modeller. Han var spesielt aktiv fra 1950-tallet til 1970-tallet, og står bak motoren til blant annet Ferrari 250 GTO, da han arbeidet som sjefsingeniør der. I 1961 forlot han Ferrari og stiftet sitt eget selskap, Bizzarrini, i 1963. Bizzarrini har også arbeidet for andre bilprodusenter, som Iso Rivolta, Lamborghini og Alfa Romeo. Dominique Strauss-Kahn. Dominique Strauss-Kahn (født 25. april 1949 i Neuilly-sur-Seine i Frankrike – ofte omtalt som DSK) er en fransk økonom, advokat og politiker, medlem i det franske sosialistpartiet (PS). Han var finansminister under Lionel Jospin, og tilhører den reformvillige fløyen av PS. Han forsøkte i 2006 å bli nominert som sosialistpartiets presidentkandidat, men måtte se seg slått av Ségolène Royal i november 2006. EU-landenes finansministre ble 10. juli 2007 enige om å nominere Strauss-Kahn som ny leder av Det internasjonale pengefondet etter Rodrigo de Rato som i juni overraskende varslet sin avgang alt i oktober. Strauss-Kahn måtte trekke seg som leder for Det internasjonale pengefondet etter anklager om seksuelle overgrep i New York. i mai 2011. Saken ble til slutt avvist av påtalemyndigheten på grunn av på påstått fornærmedes manglende troverdighet. Tidlig liv. Dominique Strauss-Kahn ble født 25. april 1949 inn i en jødisk familie i Neuilly-sur-Seine; han tilbrakte deler av sin barndom i Marokko og Monaco. Akademisk karriere. Strauss-Kahn er professor på Institut d'études politiques de Paris («Sciences Po») og École des Hautes Études Commerciales de Paris (HEC). Han har både en universitetsgrad i offentlig rett og en Ph.D og en "agrégation" i økonomi. I 1977 ble han professor i økonomi, og underviste ved universitetet i Nancy (1977–1980), ved (fra 1981) og ved École nationale d'administration. Han er for tiden professor ved «Sciences Po» hvor han underviser i mikroøkonomi og makroøkonomi. Politisk karriere. Strauss-Kahn var opprinnelig medlem av den kommunistiske studentgruppen Union des étudiants communistes På 1970-tallet sluttet han seg til det venstre-orienterte, populistiske politiske partiet Mouvement républicain et citoyen. Han ble her kjent med senere statsminister Lionel Jospin, og gikk inn i sosialistpartiet da Jospin ledet dette og dannet "Socialisme et judaïsme" («sosialisme og jødedom»). I 1986 ble han valgt inn i Frankrikes nasjonalforsamling for første gang, fra en valgkrets i Haute-Savoie, og i 1988 fra en krets i Val-d'Oise. Han ble leder av nasjonalforsamlingens finanskomite, og ble kjent for et skar ordveksling med finansminister Pierre Bérégovoy. Minister for handel og industri 1991-1993. I 1991 ble han minister for handel og industri i Édith Cressons regjering, og beholdt denne etter at Pierre Bérégovoy dannet regjeringen, og fram til valgnederlaget i 1993. Karrieren på 2000-tallet. Han forsøkte i 2006 å bli nominert som sosialistpartiets presidentkandidat til presidentvalget i Frankrike 2007. Hans hovedutfordrere var tidligere statsminister Laurent Fabius og Ségolène Royal. Strauss-Kahn kom på andre plass, bak Royal. Overgrepsanklage mai 2011. Strauss-Kahn ble 14. mai 2011 arrestert i New York etter anklager om seksuelle overgrep. Dette har skapt sterke reaksjoner i Frankrike, da han ble ansett som en av de fremste kandidatene ved det kommende presidentvalget i landet. Han har også tidigere blitt beskyldt for seksuelle overgrep. 16. mai ble han fremstilt for retten. Som følge av arrestasjonen, trakk han seg 19. mai 2011 som leder for IMF. Senere samme dag besluttet retten at han kunne løslates til husarrest mot en kausjon på en million dollar. Imidlertid frambrakte politiets etterforskning nye bevis i saken og avdekket at stuepiken hadde løyet om en rekke forhold, slik at han 1. juli 2011 ble løslatt og fikk tilbakebetalt kausjonsbeløpet.Det faktum at hun er tatt i løgn medfører at etterforskerne ikke fester lit til hennes forklaring og hennes troverdighet som vitne er svekket. Det er derfor forventet at tiltalen mot ham vil bli droppet. Saken ble til slutt avvist av påtalemyndigheten på grunn av påstått fornærmedes manglende troverdighet og mangel på bevis. Påtalemyndighetene hevdet de «ikke lenger hadde tillit» til at Strauss-Kahn utover rimelig tvil var skyldig siden stuepikens versjon av hva som skjedde stadig endret seg. Tore Andreas Gundersen. Tore Andreas Gundersen (født 4. februar 1986) er en norsk fotballspiller som spiller for Hamarkameratene. Han startet sin fotballkarriere i Flisa IL og fortsatte videre til Kongsvinger Toppfotball og deretter Lillestrøm og Dynamo Dresden, med utlån til Lyngby BK og Nybergsund. Tore Andreas er for øvrig sønn av den tidligere OL-svømmeren og politikeren Gunnar Gundersen. Karriere. Gundersen startet sin fotballkarriere i Flisa IL, hvor han spilte frem til 2002. Han debuterte for A-laget til Flisa i en alder av 15 år i 2001, hvor han fikk sitt innhopp i fjerdedivisjon. Hans debutsesong ble kronet med toppscorertittelen for klubben, noe som tiltrakk seg oppmerksomhet fra større klubber. Kongsvinger. I januar 2003 signerte han under en kontrakt med Kongsvinger, hvor han i sin første sesong fikk fem innhopp i Tippeligaen. Hans definitive gjennombrudd som fotballspiller kom i 2006-sesongen, hvor han dannet en målfarlig trio på topp hos Kongsvinger sammen med svenskene Peter Lindau og John Pelu. Det var også i Kongsvinger han fikk sine første kamper for Norge U-21, med debuten mot Danmark i begynnelsen av oktober 2006. Da 2006-sesongen ble avsluttet var Gundersen klubbens toppscorer med 14 mål på 25+5 kamper, noe som gjorde interessen for spilleren økte ytterligere. Lillestrøm SK. Etter å ha markert seg hos Kongsvinger i 2006-sesongen og tilbragt et par uker på treningsamling på La Manga sammen med Lillestrøm skrev Gundersen under på en fireårskontrakt med Lillestrøm den 10. februar 2007, på en overgangssum verdt én million kroner. I følge Lillestrøms manager Jan Åge Fjørtoft ble Gundersen da betegnet som «ung og lovende». Han fikk tre kamper som innbytter, og kun elleve minutters spilletid i sin debutsesong for LSK, en sesong hvor han var preget av skader. Også konkurrerende lagkamerater som Magnus Myklebust, Arild Sundgot, Olivier Occean og Bjørn Helge Riise gjorde at veien til fast førstelagspill var vanskelig. Til tross for problemer med å spille seg inn til en fast førstelagsplass ble han nevnt med navn av daværende landslagstrener Åge Hareide da Aftenposten spurte om hvem som kunne ta opp arven på landslaget i fremtiden etter John Carew og Steffen Iversen. Våren 2008 ble det offentlig kjent at Gundersen ønsket seg bort fra Lillestrøm på grunn av manglende spilletid og et dårlig forhold til trener Tom Nordlie. Lyngby og Nybergsund. I august 2008 ble han lånt ut til den danske klubben Lyngby BK, hvor han scorte fire mål på ni kamper i høstsesongen før han ved sesongslutt vendte tilbake til Lillestrøm. I slutten av mars 2009 ble han av Lillestrøms nye trener Henning Berg lånt ut Nybergsund for resten av vårsesongen i et forsøk på å skaffe seg spilletid. Hos Nybergsund dannet han et giftig spisspar med nigerianeren Kim Ojo og scoret tilsammen 14 mål på 28 kamper i løpet av 2009-sesongen. Dymano Dresden. Etter at hans kontrakt med Lillestrøm gikk ut ved sesongslutt 2009 stod han fritt til å søke etter andre klubber. Han var på prøvespill hos den tyske klubben Rot-Weiss Essen, men ble ikke enig om en kontrakt. Istedet skrev han under på en kontrakt med Dynamo Dresden i januar 2010, som da spilte på tysk nivå tre i 3. Liga. Til tross for en god start i sin nye klubb ble Gundersen leddbåndskadet i venstre ankel i midten av mars 2010, og måtte trene alternativt i to måneder. Han avsluttet deretter sesongen med ni kamper og to mål. Hamarkameratene. Gundersen kom i søkelyset til flere klubber fra Hedmark i februar 2011 da det ble kjent at kontrakten hans gikk ut med Dynamo Dresden sommeren 2011. Både hans tidligere klubber, Kongsvinger og Nybergsund samt Hamarkameratene, meldte sin interesse og hadde konkrete samtaler med angrepspilleren. Den 15. mars ble det klart at Gundersen hadde valgt Ham-Kam, og ettersom han ble fristilt fra kontrakten med Dynamo Dresden ble han også klar for sesongstart med klubben. Han ble da gjenforent med sin tidligere trener Vegard Skogheim, som også var Gundersens trener i Kongsvinger. Davide Bassi. Davide Bassi, født 12. april 1985 iSarzana, Toscana i Italia. Han spiller som keeper for den italienske fotballklubben Empoli FC, i Serie A. Davide Bassi har tidligere spilt for A klubben U.S Massesse 1919. Gösta Lilliehöök. Gustaf Malcolm «Gösta» Liliehöök (født 25. mai 1885, død 18. november 1974 var en svensk idrettsutøver. Under Sommer-OL 1912 vant han gull i moderne femkamp. Liliehöök resultat i første grenen skyting var 192 poeng som gav han tredje plass. I svømming fikk han tiden 6.05,8 og en tiende plass. I fektkonkuransen kom han på sjette plass. I den fjerde grenen feltritt kom han på fjerde plass. I den avsluttende terrengløpet sluttet han på femte plass. Summen av de fem plasseringene ble 27, en mindre enn landsmannen Gösta Åsbrink som tok sølv. Gunnar Stave. Gunnar Petter Stave (født 4. mars 1947 i Ørsta i Møre og Romsdal) er rektor ved Høgskulen i Volda og tidligere leder av Universitets- og høgskolerådet (UHR). Stave er cand.sosiol. (1974) fra Universitetet i Oslo og dr.polit. (1997) fra Universitetet i Trondheim. Gunnar Stave ble rektor ved Høgskulen i Volda første gang 1. august 1997. Han ble gjenvalgt 7. mars 2000, og 3. mars 2003. Han sitter som rektor frem til 1. august 2007. Gunnar Stave har vært nestleder i Universitets- og høgskolerådet siden sammenslåingen i 2000 og frem til 2005. Han ble valgt til leder av Universitets- og høgskolerådet i UHRs representantskapsmøte 10. mai 2005. Han ble UHRs tredje styreleder 1. august 2005 og sitter som leder ut sin rektorperiode, som ender 1. august 2007. Mauranger. Sundal i Mauranger sent på 1800-tallet Mauranger er et felles navn for de små bygdene Sundal, Austrepollen, Nordrepollen og Gjetingsdalen i Kvinnherad kommune. Mauranger ligger langs Maurangerfjorden helt nord i Kvinnherad. Landskapet preges av nærheten til Folgefonna, mange daler og stupbratte fjell. Tunnel under Folgefonna har gjort Mauranger mer tilgjengelig, noe som har økt turiststrømmen til stedet. Viktige næringsveier er turisme, jordbruk, fiskeoppdrett og kraftproduksjon. Bengt Nilsson. Nils Bengt Nilsson (født 17. februar 1934 i Härnösand) er en tidligere svensk friidrettsutøver. Den bare 1,81 m høye utøveren var i 1954 verdens beste høydehopper. Før sesongen 1954 var gjeldende verdensrekord 2,12 m, satt i 1953 av amerikaneren Walter Davis. Europarekorden til finske Kalevi Kotkas på 2,04 var satt så tidlig som i 1936. 15. juni 1954 tangerte Bengt Nilsson den svenske rekorden i Södertälje med et hopp på 2,02. 2. juli hoppet han 2,03 i Göteborg, og holdt dermed den svenske rekorden alene. En uke senere oppnådde han 2,05 i et stevne i Halmstad, og hadde dermed overtatt Kotkas europarekord. 15. juli hoppet han så 2,10 i Göteborg. I midten av august ble han svensk mester med et resultat på 2,09. Høydefinalen under europamesterskapet i ble arrangert 29. august 1954. Nilsson begynte å hoppe på 1,90, og gikk over alle høyder opp til 2,03 i første forsøk. Dermed var han europamester foran tsjekkoslovaken Jiri Lansky. Deretter forsøkte han seg på 2,06, men rev tre ganger. 19. september forbedret Bengt Nilsson igjen europarekorden, denne gang til 2,11, bare en centimeter fra verdensrekorden. I 1954 deltok Nilsson i 47 stevner, og hoppet over to meter ved 37 anledninger. For denne fremragende sesongen ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for 1954. Kalevi Kotkas. Kalevi Kotkas (født 10. august 1913 i Reval, Russland, i dag Tallinn, Estland, død 24. august 1983 i Vanda, Finland) var en finsk friidrettsutøver. Den 1,94 m høye Kotkas holdt verdensklasse i to øvelser, høydehopp og diskos, en temmelig uvanlig kombinasjon. Olympiske leker. Under OL 1932 kom han på 7. plass i diskos med et kast på 45,87. Fire år senere, under OL 1936, ble han utslått i diskoskvalifiseringen. I høydehopp vant Cornelius Johnson USA gullmedaljen med olympisk rekord på 2,03 m. Kotkas hoppet 2,00, samme høyde som amerikanerne David Albritton og Delos Thurber. Etter omhopping endte Kotkas på 4. plass. Europamesterskap. Under det første europamesterskapet i friidrett i 1934 ble Kotkas nr. 10 i diskos, I høyde ble han europamester med resultatet 2,00 m. Under EM 1938 kom Kotkas på fjerde plass i diskos med 48,63, bare 9 centimeter fra bronsemedaljen. I høydefinalen, som ble arrangert like etterpå, tok Kotkas sølv med et hopp på 1,94, slått av svenske Kurt Lundqvist, som hoppet 1,97. David Coulthard. David Marshall Coulthard (født 27. mars 1971 i Twynholm i regionen som i dag er Dumfries and Galloway) er en skotsk tidligere Formel 1-fører som i dag jobber som ekspertkommentator for BBC. Han har til sammen 13 seire og har vært på podiet 62 ganger. Williams. Coulthard startet karrieren i Formel 1 da han i 1993 ble testfører for Williams-Renault. Etter at Ayrton Senna omkom i 1994 overtok Coulthard plassen som andrefører i laget, selv om han i enkelte løp måtte overlate plassen til den tidligere verdensmesteren Nigel Mansell. Han kjørte hele 1995-sesongen for Williams laget og vant sitt første løp, Portugal Grand Prix, dette året. McLaren. Foran 1996-sesongen signerte Coulthard for McLaren og ble lagkamerat med Mika Häkkinen. I løpet av de seks sesongene de kjørte sammen var Häkkinen jevnt over raskere enn Coulthard og vant 20 løp og to verdensmesterskap, Coulthard vant halvparten og har en andre plass i sammendraget i 2001 som beste resultat. I løpet av 2001-sesongen signerte McLaren den uerfarne Kimi Räikkönen og Coulthard fikk dermed en ny finne som lagkamerat fra 2002-sesongen. De tre neste sesongene vant Coulthard to løp, blant annet det prestisjetunge Monaco Grand Prix i 2002. Før 2005-sesongen signerte McLaren Juan Pablo Montoya som lagkamerat til Räikkönen og Coulthard måtte da finne seg et nytt lag. Red Bull Racing. Til tross for mange spekulasjoner om at Coulthard ville legge opp signerte han for Red Bull Racing foran 2005-sesongen og ble da lagkamerat med Christian Klien. Coulthard fant seg godt til rette i det mer uortodokse og ungdommelige laget, på tross av sin forholdsvis høye alder. Han fikk blant annet beskjed fra lagledelsen at han ikke trengte å barbere seg hver dag, noe han var vant til fra McLaren. Etter dette har Coulthard ved flere anledninger hatt skjegg både under testing og løp. Han har to ganger forlenget kontrakten med Red Bull og skal hvert fall kjøre for de ut 2008-sesongen. Under Monacos Grand Prix 2006 sikret han Red Bulls første topp tre plassering, med en tredjeplass. På seierspallen var Coulthard ikledd rød kappe, som en del av markedsføringen for filmen Superman Returns som hadde reklame på Red Bull sine biler dette løpet. I juli 2008 annonserte Coulthard at han ville legge opp som formel 1-fører etter 2008-sesongen. Coulthard ble i dronningens fødselsdagsliste for 2010 utnevnt til medlem av Order of the British Empire for fortjenester av motorsport. DeCSS. DeCSS er et dataprogram laget for å dekryptere innholdet på en DVD-plate som er beskyttet av CSS-systemet. Programmet ble utviklet av tre personer; Jon Lech Johansen og to som fremdeles er anonyme. Det ble lansert på Internett i 1999. Frank A. Stevenson var den første som kryptoanalyserte CSS, og la dermed grunnlaget for DeCSS. Cornelius Johnson. Cornelius «Corny» Cooper Johnson (født 21. august 1913 i Los Angeles, California, død 15. februar 1946) var en amerikansk friidrettsutøver. Under OL 1932 i hjembyen Los Angeles kom Corny Johnson på 4. plass, etter at han gikk av en medalje i omhoppingen. Han ble amerikansk mester hvert år i perioden 1932 – 1936. Under det amerikanske uttaksstevnet til OL 1936, som ble arrangert 12. juli 1936 i New York, delte Corny Johnson seieren med David Albritton, etter at begge oppnådde ny verdensrekord med 2,07. Under OL 1936 i Berlin vant Corny Johnson gullmedaljen etter et hopp på 2,03, foran David Albritton, som gikk over 2,00 m. Corny Johnson la opp som høydehopper i 1938. Han døde i 1946, bare 32 år gammel. Trond Brænne. Trond Brænne (født 31. juli 1953 i Oslo) er en norsk skuespiller, forfatter og tekstforfatter. Skriver bøker for barn og ungdom. I tillegg har han skrevet hørespill og sangtekster til plater og teaterstykker. Han mottok Kardemommestipendet i 1998 og Teskjekjerringprisen i 2001 (sammen med Maj Britt Andersen og Geir Holmsen). I 2009 ga han ut barneplaten "Bamsen er borte" og ble for den nominert til Spellemannprisen 2009 i klassen barneplater. Marcus Bent. Marcus Bent (født 19. mai 1978 i Hammersmith i London) er en engelsk fotballspiller, som i løpet av en kort karriere har spilt for flere større engelske klubber. Han er for øyeblikket klubbløs. Modena (racingteam). Modena (Fullt navn Modena Team) var et Formel 1-team fra Italia, også kjent som Lamborghini-teamet, som kjørte i 1991-sesongen. Teamet dukket først opp som meksikanske GLAS sent i 1990, med den tidligere Alfa Romeo-føreren Mauro Baldi som fører og med en avtale med Lamborghini om bruk av deres V12-motor. Etterhvert forsvant de meksikanske investorene, og Lamborghini kjøpte opp teamet. Teamet flyttet til Modena i Italia (derav det endrede navnet), og deltok i Formel 1 i 1991. Lamborghini ønsket ikke at teamet skulle være et rent fabrikksteam, da dette kunne bety negativ oppmerksomhet rundt merket, men de fleste så allikevel på teamet som et fabrikksteam til tross for at Modena Team opererte helt uavhengig av Lamborghini. Ifølge de offisielle deltakerlistene for 1991-sesongen var Modena Team navnet på teamet, mens basis-chassiset var "Lambo 291". Nicola Larini og Eric van de Poele var førere. Ingen av bilene fullførte mer enn ett løp hver (Larini kom på 7. plass i åpningsløpet, USAs Grand Prix, mens van de Poele lå på 5. plass i San Marinos Grand Prix før et mekanisk problem sørget for en 9. plass). Innen midten av sesongen var teamet i alvorlige økonomiske problemer, og Lamborghini nektet dem mer støtte. Larini startet i ytterligere fire løp, men brøt alle fire, og teamet stilte ikke til start i 1992-sesongen. Haversham. Haversham er en landsby i Milton Keynes i England. Den ligger rett nord for selve Milton Keynes, nær Wolverton og mellom Newport Pagnell og Stony Stratford. Den utgjør sammen med Little Linford et verdslig sogn. Landsbyen består av to adskilte deler med jordbruksland mellom. En herregård ligger i den eldste delen på lavt nivå i Ousedalen. Den eldste herregården ble befestet i 1304; det meste av den har brent ned, men noen deler er bevart i en gårdsbygning rett utenfor landsbyen. Dette området er utsatt for oversvømmelser. Den nyere delen ligger høyere opp i landskapet. Navnet er av angelsaksisk opprinnelse, og betyr «Haefers hjem». I "Domesday Book" (1086) blir stedet kalt Hæfærsham, og tilhørte Peverellslekten. Boksing under Sommer-OL 1956. Boksing under Sommer-OL 1956. Sovjetunionen ble beste nasjon med 3 gull. 4. etappe i Tour de France 2007. Den 4. etappen i Tour de France 2007 var en 193 km lang etappe som gikk fra Villers-Cotterêts til Joigny. Etappen inneholdt 3 spurter, og 4 kategori 4 stigninger. Feltet holdt seg samlet de første 3 milene før Juan Antonio Flecha, Gorka Verdugo, Matthieu Sprick, Sylvain Chavanel og Christian Knees gikk i brudd. Thor Hushovd var nede i legebilen underveis pga. mageproblemer. De fem utbryterne holdt seg samlet helt til de ble tatt igjen av hovedfeltet på den siste mila før mål. Thor Hushovd la seg på bakhjulet til opptrekkeren sin, Julian Dean, et par kilometer før mål. Dean gjorde en god jobb for Hushovd som vant spurten og etappen så vidt foran Robert Hunter. Hushovd lå etter etappen på en 5. plass, 19 poeng bak Tom Boonen, i kampen om den grønne trøya. 1. klatring (Côte de Veuilly-la-Poterie). 4. kategori stigning etter 23,5 km 2. klatring (Côte de Doucy). 4. kategori stigning etter 62,5 km 3. klatring (Côte de Galbaux). 4. kategori stigning etter 142,5 km 4. klatring (Côte de Bel-Air). 4. kategori stigning etter 144 km Resultatliste. 04 5. etappe i Tour de France 2007. Den 5. etappen i Tour de France 2007 var en 184 km lang etappe som gikk fra Chablis til Autun. Etappen inneholdt 3 spurter og 8 klatrepasseringer; 4 kategori 4 stigninger, 3 kategori 3 stigninger og 1 kategori 2 stigning. Stéphane Augé prøvde seg tidlig på et brudd, men ble fort innhentet av hovedfeltet. Sylvain Chavanel prøvde seg så etter 13 km og fikk følge av Leif Hoste og Iñaki Isasi, men også disse ble raskt innhentet. Etter 19 km forsøkte Chavanel se på nok et brudd, denne gang med følge av William Bonnet og Philippe Gilbert. Giampaolo Cheula ble liggende alene mellom utbryterne og hovedfeltet. Etter den tredje kategoriserte stigningen fikk Cheula kontakt med bruddet som nå lå 11 minutter foran hovedfeltet. Thor Hushovd sleit med ryggen og var nede i legebilen. Flere ryttere gikk i bakken på ulike tidspunkter i dagens etappe blant annet Iban Mayo, Andreas Klöden og flere ryttere fra Astana, Geoffroy Lequatre og Alexander Vinokourov. Vinokourov som gikk i bakken ca 3 mil før mål havnet bak etter velten, men hadde lagkameratene sine fra Astana rundt seg og tok opp jakten på hovedfeltet. En etter en av hjelperytterne måtte takke for seg, og Vinokourov lå til slutt alene ca et minutt bak hovedfeltet. Hovedfeltet tok igjen utbryterne, og det ble en samlet spurt inn mot mål. Vinokourov rakk ikke å ta de igjen og gikk i mål 1.20 bak hovedfeltet. Thor Hushovd sleit seg gjennom etappen og kom i mål nesten et kvarter etter vinneren Filippo Pozzato. 1. klatring (Côte des Grandes-Châtelaines). 4. kategori stigning etter 39,5 km med 1,5 km klatring og 6,7 % stigning. 2. klatring (Côte de Domecy-sur-Cure). 4. kategori stigning etter 52,5 km 3. klatring (Côte de Champignolles-le-Bas). 3. kategori stigning etter 58,5 km 4. klatring (Côte de Coulon). 4. kategori stigning etter 86,5 km 5. klatring (Côte de Saint-Maurice). 3. kategori stigning etter 98,5 km 6. klatring (Côte de Château-Chinon). 4. kategori stigning etter 119 km 7. klatring (Haut-Folin). 2. kategori stigning etter 135,5 km 8. klatring (Côte de la Croix de la Libération). 3. kategori stigning etter 174 km Ryttere som brøt. 05 Marcel Sieberg. Marcel Sieberg (født 30. april 1982 i Castrop-Rauxel) er en tysk, profesjonell syklist. Meritter. 1. og 3. etappe, U23 Berliner Rundfahrt 4. plass, 4. etappe, Vuelta a España Tung, tung politisk rock. "Tung, tung politisk rock" er et musikkalbum av Black Debbath. Temaet for tekstene er norsk politikk. Henrik Ibsen Museum, Skien. Henrik Ibsen museum ligger på stedet Venstøp i Gjerpen 5 km fra Skien sentrum i Telemark. Organisatorisk er museet en del av Telemark museum. Dette er stedet hvor forfatteren Henrik Ibsen bodde fast fra han var 7 til han var 15 år gammel. Museet fokuserer derfor på temaene barndom, oppvekst og skolegang, og viser hvor mye denne perioden i livet egentlig betydde for Ibsens liv og dikting senere. Ibsens barndom. Huset og stedet forøvrig fremstår i dag slik det var på Ibsens tid. På Venstøp finnes både gamle interiører og moderne utstillingstenologi. Her levde Henrik Ibsen sammen med sine foreldre Marichen og Knud Ibsen og fire yngre søken; Johan, Nicolai, Hedvig og Ole. Like før Henrik Ibsen ble konfirmert i Gjerpen kirke flyttet familien inn til Skien by igjen, til et hus i bydelen Snipetorp. Unge Henrik forlot hjemmet med jakten «Lykkens Prøve» 29. oktober 1843 for å bli apotekerlærling i Grimstad. Det kan altså ikke ha vært mange månedene han fikk bo i dette huset, men han kom tilbake i anledning broren Johans konfirmasjon 1845. Som en spøkefull hilsen til familien malte han da sine søsknene i dyrs skikkelser på uthuspanelen. Joahn ble fremstilt som ape og Ole som rev. Han skal også ha malt Hedvig som Bjørnebinne og selv den halte Nicolai skal ha fått dyreham på, men disse siste portrettene skal i følge tradisjonen befinne seg på ukjent sted i USA. a> av Henrik Ibsens mor, Marichen Ibsen, født Altenburg, fra 1820-årene. Museet har åpent fra 12-17 på hverdager og 11-17 i helgene i sommermånedene. Nettverket «Ibsenmuseene i Norge». De tre Ibsenmuseene har inngått et eget nettverkssamarbeid. Henrik Ibsen Museum, Skien, på Venstøp like utenfor Skien har sitt fokus på Henrik Ibsens barndomsår, hans skolegang, oppvekst og familiære forhold, Ibsenmuseet i Grimstad ivaretar dikterens ungdom, første forelskelser og dikteriske debut, mens Ibsenmuseet i Oslo har ansvar for den gamle, verdensberømte dikter som etter 27 års opphold i utlandet vendte tilbake til Norge i 1891. Ibsenmuseene inngår også i et samarbeid med andre litterære museer i Norden. Blant annet arrangeres det årlige seminarer som går på rundgang mellom de ulike aktørene i samtlige deltakerlandene. Ibsenmuseene fungerer ikke bare som litterære møtepunkter og dramatiske arenaer lokalt, men er på flere hold engasjert i ulike internasjonale sammenhenger som følger opp de temaene dramatikeren selv reiste i sin diktning. Adam van Noort. Adam van Noort (1561–1641) var en prominent maler og tegner fra Antwerpen, sent i det sekstende og syttende århundre. Han var lærer til både Peter Paul Rubens og Jacob Jordaens; sistnevnte ble også hans svigersønn. Van Noort var domprosten av Sint-Lucasgildet fra 1597 til 1602. Han samarbeidet med Marten de Vos i fullbyrdelsen av dekorasjonene til Blijde Inkomst for erkehertug Ernest av Østerrike i 1594, og malte tallrike små malerier med religiøse motiver. Branko Tsrvenkovski. Branko Tsrvenkovski (født 12. oktober 1962 i Sarajevo, Bosnia-Hercegovina) er en makedonsk politiker. Han representerer Den sosialdemokratiske alliansen. Tsrvenkovski var fra 2004 til 2009 Republikken Makedonias president. Tsrvenkovski er utdannet innen informasjonsteknologi og automasjon fra Universitetet i Skopje. Han startet sin nasjonale politiske karriere i 1990 da han ble valgt inn i nasjonalforsamlingen i det første flerpartivalget. I 1991 ble han valgt til president i det sosialdemokratiske partiet. Tsrvenkovski har vært statsminister to ganger, 1992–1998 og 2002–2004. I perioden han ikke var statsminister, 1998–2002, har Tsrvenkovski vært parlamentsmedlem og opposisjonsleder. Han stilte til valg som president i 2004 etter at president Boris Trajkovski døde i en flyulykke. Han ble innsatt som president 28. mai 2004. Branko Tsrvenkovski er gift med Jasmina Tsrvenkovska. Paret har to barn. Nasjonalistpartiet (Sør-Afrika). Nasjonalistpartiet (afrikaans: "Nasionale Party") var det regjerende partiet i Sør-Afrika fra 4. juni 1948 til 9. mai 1994 Det ble grunnlagt i 1914 og ble oppløst i 2005. Dets politikk inkluderte apartheid, etableringen av republikk og fremming av afrikandernes kultur. Historie. Nasjonalistpartiet ble grunnlagt i Bloemfontein i 1914 av afrikanderske nasjonalister kort tid etter etableringen av Unionen Sør-Afrika. Det kom først til makten i 1924 med James Barry Munnik Hertzog som statsminister. Hertzog–regjeringen arbeidet for å undergrave fargede (blandingsraser) velgere ved å gi stemmerett til hvite kvinner i 1930, fargede kvinner fikk ikke stemmerett. Dermed ble stemmekraften til de fargede halvert. Hertzog gikk i 1934 med på å slå sitt Nasjonalistparti sammen med rivalen South African Party under Jan Smuts og dannet United Party. En hardliner–fraksjon av afrikandiske nasjonalister, ledet av Daniel Francois Malan, nektet å akseptere sammenslutningen og fastholdt et gjenværende nasjonalistparti kalt "Gesuiwerde Nasionale Party" (Rensede nasjonalistparti). Opposisjonen til sørafrikansk deltagelse i andre verdenskrig ble brukt av Rensede nasjonalistparti til å fyre opp under antibritiske følelser blant afrikandere. Dette førte til en gjenforening av Rensede nasjonalistparti med Nasjonalistpartifraksjonen som hadde sluttet seg til United Party–fusjonen i 1934. Sammen dannet de Herenigde Nasionale Party (Gjenforenede nasjonalistparti) som beseiret Smuts' United Party i valget i 1948. Nasjonalistpartiet begynte å sette i verk et program av apartheid da det tok makten, lovsystemet av politisk og sosial separasjon av rasene, en politikk som var ment å beholde og utvide den hvite minoritetens politiske og økonomiske kontroll over Sør-Afrika. Bantuselvstyrevedtaket i 1951 etablerte de såkalte «homelands» eller hjemlandene (oftest nedlatende kalt Bantustans), et for hver av de afrikanske folkegruppene. Bantustanene var basert på områdene til allerede etablerte reservater og stammeområder, og utgjorde 13 % av sørafrikansk jord, hvor mestaparten var svært underutviklet og fattig på naturlige resurser. Reformen førte til en massiv tvangsforflytning og ekspropriering av land som tilhørte svarte utenfor disse områdene. Det offisielle målet for Nasjonalistpartiet var å flytte alle svarte sørafrikanere inn i et av disse hjemlandene, samtidig som det var behov for deres arbeidskraft i de hvite byene. På denne måten fikk urbane industriarbeidere nå status som utlendinger og fremmedarbeidere i områder hvor de var født og oppvokst. I henhold til dette ble de tre parlamentsrepresentantene som var reservert for hvite representanter for svarte sørafrikanere i Kapprovinsen fjernet. De andre tre provinsene, Transvaal, Free State og KwaZulu-Natal, hadde aldri tillatt svart representasjon. Samtidig innførte staten passplikt for alle svarte bosatt i det hvite Sør Afrika. Fargede (sørafrikanere av blandet hvitt og ikke–hvitt opphav) ble fjernet fra velgerlistene i Kapprovinsen i 1953. Istedet for å stemme på de samme representantene som hvite sørafrikanere, kunne de nå kun stemme på fire hvite representanter til å tale for seg. De fargede ble fratatt sin stemmerett fullstendig i 1968. Istedet for fire representanter i parlamentet, ble det satt opp en delvis valgt forsamling som skulle gi regjeringen råd i et tillegg til Separate Representation of Voters Act. I en handling som ikke ble anerkjent av resten av verden, ble den tidligere tyske kolonien Sørvest-Afrika (nå Namibia) som Sør–Afrika hadde i første verdenskrig okkupert på vegne av folkeforbundet og siden FN, i realiteten innlemmet i Sør–Afrika som en femte provins. Syv medlemmer valgt av dets hvite borgere skulle representere provinsen i Sør-Afrikas parlament. Den hvite minoriteten i Sørvest–Afrika, hovedsakelig tyskere og afrikandere, regnet sine interesser som tilsvarende afrikanderne i Sør–Afrika, og støttet derfor Nasjonalistpartiet i etterfølgende valg. Samtidig ble apartheid innført som bærende prinsipp i Namibia også. Alle disse reformene styrket Nasjonalistpartiet politisk siden de fjernet svart og farget innflytelse som var fiendtlig ovenfor NP, fra valgprosessen og innlemmet de pronasjonalistiske hvite i Sørvest–Afrika. Nasjonalistpartiet økte sitt parlamentariske flertall i nesten hvert eneste valg mellom 1948 og 1977. Forskjellige segresjonslover ble innført før Nasjonalistpartiet overtok makten i 1948. Den viktigste var antagelig "The Natives Land Act, No 27" fra 1913 og "The Natives (Urban Areas) Act" fra 1923. Den første gjorde det ulovlig for svarte å kjøpe eller leie land fra hvite med unntak av i reservater. Dette begrenset svart eierskap av jorda til åtte prosent av Sør–Afrikas land. Sistnevnte la grunnlaget for bosetningssegresjon i urbane områder. Segregasjonslover som Nasjonalistpartiet vedtok etter 1948, inkluderte forbundet mot blandingsekteskap, "Immorality Act", "Population Registration Act" og "Group Areas Act" som forbød ikke–hvite menn fra å være i visse deler av landet (særlig om natten) med unntak av dersom de jobbet der. Et annet mål ble oppnådd da den hvite befolkningen stemte i en folkeavstemning i 1960 for å kutte Sør–Afrikas bånd med det britiske monarkiet og etablere en republikk. Dette førte til at Sør–Afrika trakk seg ut av Samveldet av nasjoner. Støtte. Nasjonalistpartiet vant flertall i parlamentet i alle valg under apartheidepoken. Antallet stemmer varierte derimot mer. Mens det vant antall stemmer med komfortabel margin i de fleste valgene, hadde Nasjonalistpartiet mindre enn 50% av stemmene i 1948, 1953, 1961 og 1989. Nasjonalistpartiet fikk i 1977 sitt beste resultat med støtte fra 64,8% av de hvite velgerne og 134 av 165 representanter i parlamentet. Etter dette sank partiets støtte ettersom voksende borgerlige partier tok opp segmenter av dets tradisjonelle velgerbasis. Gjennom sitt styre kom partiets støtte hovedsakelig fra Afrikandere, men anglo-afrikanere stemte i økende grad på partiet etter 1960. Enden på apartheid og partiets nedgang. Under lederskapet til statspresident Pieter Willem Botha begynte Nasjonalistpartiet tidlig i 1980-årene å reformere sin politikk. Botha legaliserte blandingsekteskaper og multikulturelle politiske partier og slakket av på Group Areas Act. Botha gav også et tiltak av politisk representasjon til fargede og indere ved å opprette separate parlamentariske kammere hvor de hadde kontroll over «egne saker». Svarte sørafrikanere var riktignok ikke inkludert, og han sikret seg at det hvite kammeret i parlamentet beholdt siste ord i alle saker. Representantene i det hvite kammeret hadde vetostemme i valget av statspresidenten som bestemte hvilket av de tre kamrene, eller kombinasjoner av dem, som skulle vurdere lovforslag. I den sentrale saken om å gi meningsfulle politiske rettigheter til svarte sørafrikanere, nektet Botha og Nasjonalistpartiet å fire, de fleste svarte politiske organisasjoner var fremdeles forbudt, og viktige svarte dissidenter, inkludert Nelson Mandela, forble fengslet. Midt i den økende politiske ustabiliteten, voksende økonomiske problemene og diplomatiske isolasjonen, gikk Botha av som Nasjonalistpartiets leder og statspresident i 1989. Han ble erstattet av Frederik Willem de Klerk. Selv om han var konservativ, innså de Klerk hvor upraktisk det var å opprettholde apartheid for alltid, og kort tid etter at han tok makten, bestemte han at det ville være bedre å forhandle mens der fremdeles var mulig å inngå et kompromiss enn å holde ut til en var tvunget til å forhandle på dårligere betingelser. Han overtalte Nasjonalistpartiet til å inngå forhandlinger med representanter for det svarte samfunnet. Sent i 1989 vant Nasjonalistpartiet det bitreste valget på flere tiår etter å ha lovet å fremforhandle en slutt på apartheidsystemet som det selv hadde etablert. I 1990 ble African National Congress legalisert og Nelson Mandela ble løslatt etter 27 år i fengsel. En folkeavstemning i 1992 gav De Klerk fullmakt til å forhandle med Mandela. Etter forhandlingene ble det laget et utkast til ny konstitusjon, og et valg med allmenn stemmerett ble holdt i 1994. Disse valgene ble vunnet av ANC. Nasjonalistpartiet forble i regjeringen som koalisjonspartner med ANC og Inkatha Freedom Party frem til 1997, da det trakk seg ut og ble det offisielle opposisjonspartiet. Nasjonalistpartiet tok navnet Nye nasjonalistpartiet i 1997 for å distansee seg fra sin fortid. Det varte mindre enn et tiår før dets føderale råd stemte for å legge ned partiet 9. april 2005 etter en avgjørelse året før om å slå seg sammen med ANC. Summorum Pontificum. "Summorum Pontificum" er et motu proprio som ble offentliggjort av pave Benedikt XVI den 7. juli 2007 og som trådte i kraft 14. september 2007. Det pavelige brevet opphever de viktigste restriksjonene på feiringen av den tridentinske messe, dvs. den katolske messe med liturgien som ble brukt fra 1570 (konsilet i Trient) og frem til 1969–1970 (etter Annet Vatikankonsil), i den formen messen ble gitt av Johannes XXIII i 1962. Brevet erklærer og begrunner den tridentinske messe som en «ekstraordinær form» av gudstjenesten innen den romerske ritus. Liturgien som ble utarbeidet på oppdrag fra Annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI i 1969, "Missale Romanum", forblir den «ordinære» formen for messe, men brevet understreker at de to liturgiformene ikke hører til forskjellige riter, men er forskjellige variasjoner innenfor samme ritus. Det tidligere regelverket krevde spesiell tillatelse for at prester kunne feire gudstjeneste med den gamle, latinske liturgien. Etter at "Summorum Pontificum" trådte i kraft kreves ikke lenger noen spesiell tillatelse, bare at presten har noe kjennskap til den latinske liturgien og språket. Den eneste vesentlige begrensningen på feiringen av den tridentinske messe som gjenstår gjelder feiringen av "Triduum Sacrum" – på påskedagene, som er kirkeårets høydepunkt, kan ikke «den ekstraordinære form» feires uten menighet tilstede, i motsetning til resten av kirkeåret. Med menighet tilstede kan man velge å feire én av formene, noe som i en vanlig menighet nesten alltid vil tilsi at man feirer «den ordinære form». I såkalte «valgsogn», som noen steder etableres der hvor det er stor etterspørsel for den gamle liturgien, vil man dog kunne feire triduum etter «den ekstraordinære form», og det samme gjelder enkelte ordenskommuniteter. For de steder hvor dette gjøres, endret pave Benedikt XVI i 2007 en bønn i langfredagsliturgien som omhandler jødenes forhold til Kristus, noe som ble møtt med varierende reaksjoner. Denne endringen angikk kun «den ekstraordinære form», og angår derfor ikke det store flertall av sogn som feirer «den ordinære form». Lån meg din kone. "Lån meg din kone" er en norsk film fra 1958 regissert av Edith Carlmar. Da kontorsjefstillingen i et større engrosfirma innen babyutstyr blir ledig, vet alle at sjefen kun ansetter gifte menn. Det får Bjørn Lund til å låne sin beste venns kone og presentere henne som sin på en firmafest. Filmen er basert på den danske forfatter Erik Pouplier sin bok "Lån mig din kone" fra 1957, og den danske filmversjonen, "Laan mig din kone" fra samme år. Den ble i 1960 solgt til Russland som selv oversatte den til syv russiske språk Mottakelse. Filmen fikk etter Klingenberg kino-premieren fire av seks etter at terningen ble kastet. Man syntes det var en fin film. Filmmelodien «Lån meg din kone», av Maj Sønstevold, ble en slager som mange i Norge gikk og nynnet på. Sang. «Lån meg din kone» (Maj Sønstevold/Otto Carlmar) – fremført av Rolf Just-Nilsen. Rolf Just-Nilsen med Maj Sønstevolds ensemble har også spilt den inn på singlen RCA NA 1068 i 1958. Cédric Hervé. Cédric Hervé (født 14. november 1979 i Dinan) er en fransk syklist som sykler for det franske amatørlaget "Côtes d'Armor Maître Jacques". Torgils Knutsson. a>, Russland.Torgils Knutsson av Aranäs (også nevnt som "Tyrgils" eller "Torkel"), svensk riksråd og marskalk, død 1306 ved henrettelse, var sønn av en Knut som nedstammet fra en adelsfamilie i Vestgøtland og var slekt med folkungene, og som kongsætten hadde han da en løve i sitt våpenskjold. Hans mor var en navnløs datter av Sigtrygg Bengtsson (Boberg)). Torgils mormor var datter til Magnus Minnesköld i dennes første ekteskap og altså halvsøster til Birger jarl. Han nevnes første gangen i 1283 og ble slått til ridder i 1289 av Magnus Ladulås. Han var Magnus Ladulås’ riksmarskalk og formynder for Birger Magnusson av Sverige i årene 1290–1298. Kong Magnus Ladulås ikkesvenske enke Helvig av Holstein hadde ikke tillit som regent. Da Tavastland (det svenske området i Finland) ble angrepet av republikken Novgorod i 1292 ledet Torgils det tredje svenske korstoget mot Novgorod året etter og erobret deler av Karelen. Her bygde han festningen i Viborg hvor det senere vokste opp en by rundt. I 1300 ledet han et angrep mot Novgorod og ved elva Nevas utløp Ladoga grunnla han festningen Landskrona. Han viste det samme anliggende for Sveriges innenrikspolitikk. I løpet av hans regime ble loven i Uppland etablert. Han handlet som Birger jarl hadde gjort i konflikten med kirken for å kunne forby presteskapets skattefritagelse. Geistlighetens misnøye ble åpenbar i 1303. De gamle handelsavtalene med Lübeck ble etablert på nytt under den betingelse at byen ikke skaffet Novgorod våpen eller andre forsyninger. I kampene mellom kong Birger Magnusson og hans brødre, hertugene Erik og Valdemar, sto Torgils trofast på kongens side. Torgils Knutsson samlet kong Birger og hans to brødre Erik og Valdemar hos seg på Aranäs den 30. april 1304. Der undertegnet de to hertugene et dokument med den ordlyden at de ikke skulle forbindelser til utlandet eller dukke ved hoffet om de ikke ble tilkalt. Det betydde at de sa seg enig i at de ikke ville arbeide imot kongen, eller skade ham, verken i Sverige eller i utlandet. Bitterheten over den påtvunget avtalen antas til å ha gitt opphavet til den såkalte Håtunaleken, det vil si konflikten mellom kongen og hans brødre. Til tross for avtalen flyktet begge brødrene til utlandet og med støtte fra den norske kongen Håkon Magnusson angrep de Vestgøtaland. Torgils hjalp kongen med å erobre festningen i Nyköping som tilhørte hertug Erik og i Kolsäter i 1305. Han tvang deretter brødrene å signere en ny kontrakt hvor de lovte at de heller ikke skulle skade Torgils. Da hertugene igjen gjorde opprør måtte Torgils komme til en forsoning med kirken og han ga ordre om et vedtak som gjeninnførte kirkens gamle rettigheter i 1305. Til slutt ble Torgils rammet av sine fienders hevn. Hertugene klarte å vinne kongens tillit og etter sigende forgiftet hans oppfatning om sin marskalk. Den 6. desember 1305 kom kongen og brødrene hans til Torgils Knutssons eiendom i Lena i Vestgøtaland og på kongens ordre ble han arrestert og deretter ført til Stockholm i lenker. Han ble dømt til døden og ble halshugget i Stockholm i februar 1306. Han ble begravd ved det fransiskanske gråbrødreklosteret (Riddarholmskyrkan). Ettermæle. Torgils Knutsson mektige personlighet og hans tragisk slutt har blitt emne for litteraturen i B. v. Beskows tragedie "Torkel Knutsson". En statue av ham ble reist i 1908 på Rådhustorget i Stockholm. Ekteskap og barn. Torgils Knutsson ble gift første gangen med en ukjent kvinne som fødte ham datteren Kristina. I sitt andre ekteskap var han gift med en Birgitta som vi ikke kjenner slekten til. Han giftet seg for tredje gang i 1303 med grevinne Hedvig von Ravensberg. Jason Mraz. Jason Thomas Mraz (født 23. juni 1977) er en amerikansk låtskriver, født og oppvokst i Mechanicsville, Virginia, et lite sted ved Richmond. Etternavnet hans kommer fra det slaviske ordet "mraz", som betyr frost. Etter å ha gjestet UKEN 08 i Bergen har han fått mer og mer spilletid på norsk radio. Han deltok også under nobelkonserten i Oslo i desember 2008. Sykkelorientering. Sykkel-orientering kan drives alle steder der det er mulig å sykle, og samtidig har et nettverk av stier og veier. Eksempler på egnede områder er furumoer, militærleire, industriområder, parkområder, boligområder, skoleplasser, idrettsanlegg, gårds- og landbruks-veier, hytteområder ved sjø og fjell. Habostaddalen. Halbostaddalen er et dalføre i Stranda kommune på Sunnmøre. Dalen begynner som en sidearm fra Strandadalen, og går i retning vest mot Ørsta kommune. I enden av dalen ligger den kjente fjelltoppen Slogen (1564 moh.). Dalen er svært vakker, og har stor turraktivitet. Her ligger en turisthytte, Patchellhytta, med overnattingsmuligheter og matforsyninger. Noen andre fjelltopper rundt Halbostaddalen: Storhornet (1309 moh.), Smørskredtindane (1631 moh. og 1606 moh.), Brekketindane (1578 og 1550 moh.), Leirvasshornet (1531 moh.) og Brunstadtinden (1476 moh.). Albert-prisen. Albert-prisen ble innført i 1952. Prisen kom til etter et samarbeid mellom Mannskapsavisa og Kjell Aukrust. Albert er det eneste skulpturelle arbeidet til Aukrust, og statuetten, som er en liten keramikkfigur blir delt ut til landets beste leiravis. I dag er det Forsvarets forum, som etterfulgte Mannskapsavisa, som står for utdelingen av prisen. Det er en oppnevnt jury som vurderer leiravisenes innhold, utseende og produksjon. Juryen kan også tildele redaksjoner diplom for særlig godt arbeid. Lars Olsen Aukrust. Lars Olsen Aukrust (født 2. oktober 1886 i Lom, død 1965) var en norsk politiker for Bondepartiet og bestyrer bl.a. på Storsteigen landbruksskole i Alvdal. Han var stortingsrepresentant fra Hedmark 1934-36, og vararepresentant 1928-1930. Aukrust var født på Aukrust i Lom. Foreldre var Olav Olsen Aukrust (1851–1931) og Marit Paalsdatter Andvord (1864–1936). Han avla eksamener ved Storhove landbruksskole i 1907 og Norges landbrukshøyskoles jordbruksavdeling i 1911. Han var lærer, fylkesagronom, og landbruksskolebestyrer. Han var bror av lyrikeren Olav Aukrust. Sønnene Odd Aukrust og Kjell Aukrust ble henholdsvis statistiker og forfatter. Anita Andreassen Hedmann. Anita Andreassen (født 9. oktober 1960) er en tidligere norsk hundekjører, syklist og langrennsløper som er oppvokst i Tromsø og jobbet lenge i Tromsø Sparebank som også var en av hennes sponsorer. Hun er mest kjent under sitt pikenavn Anita Andreassen og har to barn. Meritter. Andreassen har 4 kongepokaler. 3 i hundekjøring, fra 1982–1987 og i 1989 og 1 i sykkel. På den internasjonale arenaen oppnådde hun å bli nordisk mester 4 ganger, europamester 2 ganger i 1993 og 1994 og verdensmester 3 ganger fra 1992 til 1994. Hun brukte i hovedsak vorsteh-hunder i sine løp. Andreassen har også meritter på høyt nivå i andre idrettsgrener. Hun var på sykkellandslaget fra 1977 til 1980 og har vært VM-deltaker og vant også en kongepokal i sykkel-NM. Andreassen har også drevet med langrenn med flere gode plasseringer. Andreassen ble i 1996 tildelt Egebergs Ærespris for sine allsidige presasjoner. Hun fikk Troms idrettskrets hederstegn i 1982, og fikk utmerkelsen med stjerne i 2004 for prestasjonene som kom i etterkant av den første. Konrad KM-011. Konrad KM-011 er en løpsbil bygget for racing i Gruppe C før sesongen 1991. Bilen var en del av et kort samarbeid mellom Konrad Motorsport og Lamborghini. Utvikling. Da KM-011 ble utviklet konkurrerte Konrad Motorsport med Porsche 962 i World Sportscar Championship. Konrad samarbeidet lenge med Porsche, men visste at 962-bilene ikke lenger ville være tillatt brukt i Gruppe C fra 1992 av. Porsche hadde ingen erstatning, og Konrad måtte ha en ny løpsmodell. De nye reglene krevde at motoren hadde et sylindervolum på 3.5 liter, og Konrad henvendte seg til Lamborghini med planer om å bruke Formel 1-motoren de leverte til Ligier og Modena Racing. Motorreglementet i Formel 1 og World Sportscar Championship var det samme, og dermed kunne man utvikle motorer til bruk i begge serier samtidig. Lamborghini, som tidligere hadde feilet med sin Countach QXV, sa seg villige til å levere sin V12-motor. Teamets grunnlegger, Franz Konrad, startet utviklingen av et nytt chassis, som skulle hete KM-011. Designet var enkelt, og hentet inspirasjon fra andre modeller som Konrads egen 962, men KM-011 fikk en større front og et stort, takmontert luftinntak for mer effektiv kjøling av motoren. Bilen kjørte på Yokohama-dekk, og var hovedsponset av Wärtsilä Diesel Group samt Chrysler i enkelte løp. Løpshistorie. I sesongen 1991 kjørte Konrad først med sin 962, og tok en håndfull poeng i sesongens fire første løp. I femte runde, på teamets hjemmebane Nürburgring, debuterte KM-011 med førerne Franz Konrad og Stefan Johansson bak rattet. Bilen klarte ikke å kvalifisere seg til løpet, og Konrad benyttet i stedet sin eldre 962, som klarte å ta poeng i løpet. I sjette løp, på Magny-Cours, klarte KM-011 å kvalifisere seg, og dermed kunne Konrad pensjonere sin 962. KM-011 brøt sammen etter 18 runder og fullførte ikke løpet. Franz Konrad ønsket å fullføre sesongen, og klarte å reise kapital til å fly inn KM-011 og Konrad Motorsport-teamet til de siste to rundene i sesongen, som ble kjørt i Mexico by og Autopolis i Japan. I Mexico holdt KM-011 i 36 runder før girkassen ble ødelagt. Dette ble etterfulgt av problemer med understellet på Autopolis etter bare 24 runder. Dermed klarte ikke KM-011 å hente ett eneste poeng i sesongen, og 962 var den eneste bilen som hadde vunnet poeng for Konrad Motorsport. I pausen mellom Mexico by og Autopolis fikk Konrad fløyet KM-011 tilbake til Europa for å delta i den siste runden i Interserie på Zeltweg. I første heat kjørte Franz Konrad selv KM-011 inn til en syvendeplass. I andre heat fikk KM-011 problemer, og måtte bryte løpet tre runder før mål. Det kombinerte resultatet sørget dermed for at KM-011 endte på en 16. plass totalt. KM-011 fikk én siste opptreden på den første runden i Interserie på Nürburgring i 1992. Bilen tok tredjeplass i første heat, etterfulgt av en fjerdeplass i andre heat. Det kombinerte resultatet gav Konrad en fjerdeplass totalt i løpet. Dessverre begynte pengene å ta slutt, og selv om Konrad lovte å stille til start i World SportsCar Championship sesongen 1992 dukket bilen aldri opp. Dette forble den eneste bilen Konrad Motorsport bygget på egen hånd, og de returnerte senere til å bygge biler for kunder, for det meste Porsche. Konrad KM-011 Bente Nyland. Bente Nyland (født 12. august 1958) er oljedirektør fra 21. desember 2007. Hun er utdannet geolog ved Universitetet i Oslo fra 1984 og var ansatt i Statoil fram til 1989 og deretter i Oljedirektoratet hvor hun har hatt en rekke lederfunksjoner siden 1993. Nyland har jobbet med letepolitikk, tildeling av utvinningstillatelser, dataforvaltning og arbeid med å vurdere aktører på kontinentalsokkelen (prekvalifisering). Fra 2001 var hun direktør for Data, informasjon og kunnskap og fra 2004 direktør med ansvar for uoppdagede ressurser og leting. Bente Nyland har holdt en rekke foredrag om ressursforvaltning. Hun ble konstituert som oljedirektør etter at Gunnar Berge gikk av 26. juni 2007, og ble utnevnt i statsråd for en seksårs-perioden 21. desember 2007. Konstabel. a> for politibetjent 1, tidligere kalt politikonstabel Konstabel er en yrkestittel som særlig er knyttet til politiet, men som historisk også finnes som en militær embetstittel i enkelte land. Konstabel var tidligere laveste rang for norske politimenn og ble også brukt i brannvesenet. For å skille mellom politi- og brannvesen blir også betegnelsene politikonstabel og brannkonstabel brukt. I Norge har konstabel blitt erstattet av graden politibetjent 1. Graden konstabel ble før 1930 brukt om vervede, menige mannskaper i Marinen. Senere ble graden brukt for mannskaper i Sjømilitære korps, siden for befalselever ved korpset. Konstabel er laveste rang for tjenestemenn i Storbritannias politi og de fleste land i Samveldet av nasjoner. I Finland er den laveste rangen "konstaapeli". Historie. Den som hadde ansvaret for forsvaret av et slott kunne også kalles konstabel, og selv i dag finnes den seremonielle tittelen konstabel av Tower of London. Ried im Innkreis. Ried im Innkreis er en by i Oberösterreich i det nordlige Østerrike og har en innbyggertall på 11 600 (2005). Lathbury. Lathbury er en landsby og et verdslig sogn i Milton Keynes i England. Stedet ligger like nord for Newport Pagnell. Navnet er av angelsaksisk opphav, og betyr «befestning bygget med stokker». I "Domesday Book" (1086) er landsbyen nevnt som Latesberie. Lathsbury har en stor herregård, som fra 1272 tilhørte abbediet i Lavendon. Etter oppløsningen av klostrene i 1547 gikk det til kronen, som beholdt det til restaurasjonen. Det ble så gitt til Christ Church College i Oxford. Landsbyen hadde en "grammar school" som ble grunnlagt under Elizabeth I. Den ble revet i 1698, og materialene ble brukt til å reparere presteboligen. Sognekirken er viet til alle helgener. Fylkesvei 257 (Akershus). Fylkesvei 257 i Akershus går mellom Lørenfallet og Egner i Sørum. Veiens lengde er 6,7 km. Eksterne lenker. 257 Fylkesvei 253 (Akershus). Fylkesvei 253 (Fv253) i Akershus går mellom Fossmo og Neslerud i Sørum kommune. Veien er 6,2 km lang. Eksterne lenker. 253 Igor Astarloa. Igor Astarloa Askasibar (født 29. mars 1976 i Ermua, Baskerland) er en spansk landeveissyklist. Han slo for alvor igjennom internasjonalt i 2003 da han ble verdensmester i landeveisritt. Han vant også La Flèche Wallonne den sesongen. I 2006 forlot han Kontinental Tour-laget Barloworld til fordel for ProTour-laget Milram. I mai 2008 fikk han sparken fra Milram-laget på grunn av unormale blodverdier. Han fikk senere kontrakt med "Amica Chips-Knauf", men laget ble lagt ned i mai 2009, og Astarloa var en av de fem første rytterne som ble tatt i UCIs kontroll av biologiske pass. Romāns Vainšteins. Romāns Vainšteins (født 3. mars 1973 i Talsi) er en tidligere landeveissyklist fra Latvia. Høydepunktet i karrieren hans kom i 2000 da han ble verdensmester i landeveisritt i Plouay, Frankrike. Han syklet den 268,9 lange løypen på 6 timer, 15 minutter og 28 sekunder. Han har også pallplasseringer i store ritt som Flandern rundt, Paris–Roubaix og Milano–Sanremo. Han har også etappeseire i ritt som Giro d'Italia og Tirreno–Adriatico. I 2001 ble han nummer 3 sammenlagt i verdenscupen. Sortland bygdebok. "Sortland bygdebok – gård og slekt" er et bokverk på fem bind som dekker gårds- og slektshistorien i Sortland kommune i Nordland fra 1600-tallet til ca. 1950. Sortland kommune oppnevnte medlemmer til ei bygdeboknemnd alt i 1964. I 1992 vedtok kommunestyret i Sortland at det skulle utarbeides en gårds- og slektshistorie for Sortland i fem bind. Kommunen inngikk faglig og økonomisk samarbeid med Andøy kommune, og også samarbeid med de andre kommunene i Vesterålen (Bø, Hadsel og Øksnes). Innsamling av kildemateriale ble gjort av privatpersoner, Sortland Historielag, gjennom sommerjobber for ungdom og sysselsettingstiltak. Johan Borgos er forfatter for bygdebokverket. Asmund Andreassen har vært bilderedaktør for de tre første bindene av verket. Bind 1 har illustrasjoner av Karin Hay White, og bind 2 og 3 er illustrert av Atle Paulsen. Pr. 2010 er tre bind av bygdeboka utgitt. Gårds- og slektshistorien forteller historien om gårdene og familiene på dem, så langt det er mulig ut fra de kildene som finnes. Bøkene er delt opp i kapitler for hver gård, med beskrivelse av gården, historien om folket på gården og slektstabeller. Dessuten inneholder bøkene enkle kart over hver gård, en grafisk framstilling av befolkningsutviklingen på gårdene, samt register over alle hovedpersonene i slektshistorien. Bøkene inneholder også mange historiske fotografier. Sortland kommune ga i 1990 ut boka "Sortlands historie bind 1 – Swartalande". Den boka tar for seg historien til kommunen og området fram til 1720 e.Kr., og er skrevet av Helge Guttormsen, med bidrag av Per Bøe og Reinhard Mook. Bindene. Indre Eidsfjord, gårdene 34-45, dekket i bind 3, ble overført fra Hadsel til Sortland i 1963. Holm, gård 33, ble overført fra Langenes (nå Øksnes) til Sortland samme år. Godfjorden, gårdene 61-69, ble overført fra Kvæfjord i Troms til Sortland i 2000, og var i utgangspunktet ikke planlagt å skulle dekkes av bygdeboka for Sortland, men det ble senere bestemt at Godfjorden skulle tas med likevel. Oscar Camenzind. Oscar Camenzind (født 12. september 1971 i Schwyz) er en tidligere landeveissyklist fra Sveits. Han ble verdensmester i landeveisritt i 1998 og han vant også ritt som Giro di Lombardia (1998), Sveits rundt (2000) og Liège-Bastogne-Liège (2001). Han la opp i 2004, etter å ha avlagt en positiv dopingprøve i august samme år. Alfons van Gelder. Alfons van Gelder (født 8. oktober 1936 i Oberhausen) var dommer i Tysklands føderale høyesterett, Bundesgerichtshof, fra 1990 til 2001. Han studerte jus ved Philipps-Universität Marburg og arbeidet deretter fra 1965 som vitenskapelig assistent ved samme universitet. I 1971 trådte han inn i justistjenesten i delstaten Hessen. I januar 1972 ble han dommer ved delstatsdomstolen i Marburg, og i juni 1979 ble han presiderende dommer. 1. februar 1990 ble Alfons van Gelder utnevnt til føderal høyesterettsdommer. Gelder, Alfons van Gelder, Alfons van Pasifaë. I gresk mytologi var Pasifaë (gresk: Πασιφάη Pasipháē, «skinner vidt») datteren til Helios, Solen, og den eldste av Oceanidene, Perse; Som hennes dublett Europa, var hennes opprinnelse i Østen, i hennes henseende i Colchis, Solens palass. Hun var hustru til kong Minos av Kreta. Med Minos var hun moren til Ariadne, Androgeus, Glaukus, Deukalion, Faedra og Katreus. Hun var også moren til Asterion. Karl Edvard Aksnes. Karl Edvard Aksnes (født 23. juni 1942) var ordfører i Gjesdal kommune i Rogaland fra 1999 til 2007. Han representerte Kristelig Folkeparti. Perioden 2003-2007 var hans sjuende som medlem av kommunestyret i Gjesdal, og han har også vært medlem av Rogaland fylkesting. Aksnes har som ordfører jobbet for å bedre veiene i Gjesdal og legge til rette for næringsvirksomhet. Riksvei 45 har blitt kraftig forbedret i Oltedal og ved Ragsvatnet. Denne blir finansiert gjennom bompenger ved Øvstabø i Hunnedalen. På Ålgård har også veier blitt oppgradert, mens det har blitt lagt frem planer om utbedring av veien til Bryne og tunnel mellom Frafjord og Forsand. I ordførerperioden har også arbeidet med Gjesdal Næringspark blitt satt i gang. «Den største næringspolitiske satsingen Gjesdal kommune har gjort,» sa Aksnes i et intervju med Stavanger Aftenblad. En annen viktig sak i Gjesdal som har fått mye oppmerksomhet, er sentrumsplanene for Ålgård. Aksnes er tilhenger for å flytte stadion opp til det nye sentralidrettsanlegget på Solås, men har ikke fått kommunestyret med seg på dette. I forbindelse med at Lyse sponser Stavanger 2008 med 12 millioner kroner, stilte Aksnes sammen med andre ordførere kritiske spørsmål til Lyses sponsing. Ordførerne reagerte på det som de oppfattet som en klar favorisering av Stavanger i sponsormidlene, selv om Stavanger kommune bare eier 43% av Lyse, mens femten andre kommuner eier resten. Aksnes var leder av nominasjonskomiteen som før stortingsvalget 2005 nominerte Dagfinn Høybråten på førsteplass på KrFs liste i Rogaland. Før han ble ordfører, arbeidet Aksnes som sjef for Vikeså meieri i Bjerkreim. Aksnes gav seg som ordfører etter kommunevalget i 2007 og ble etterfulgt av partikollega Olaug Vervik Bollestad. I 2007 ble han valgt inn som nestleder i styret i Kolumbus Prydand. er en liten, søramerikansk and. Beskrivelse. Begge kjønn er fargerike året rundt, og har altså ikke eklipsedrakt. Andriken har dypt kastanjefarget rygg, lys grå sider og et lakserosa bryst med sorte prikker. Det går et sort bånd fra issen og til nakken. Hunnen har olivenbrun rygg, hodet er flekkete med hvite striper og lyst stripete bryst og mage. Begge har mørk stjert med kontrast til hvit gump, og en karakteristisk hvit flekk på vingene. Nebbet er grått og ben og føtter rosa hos begge kjønn. Flores (Asorene). Flores (portugisisk for "Blomster") er en portugisisk øy som tilhører øygruppen Asorene 1500 km vest for Portugal i Atlanterhavet. Sammen med Corvo utgjør Flores den vestlige delen av øygruppen. Flores er 143 km² stor og har 3 995 innbyggere. Øya er 17 km lang og 12,5 km bred. Flores ble oppdaget i 1452 av Diogo de Teive, som døpte øya "São Tomás". Øyas navn ble senere endret til "Santa Iria" for deretter å få dagens navn. Johan Museeuw. Johan Museeuw (født 13. oktober 1965) er en tidligere belgisk landeveissyklist, og en av de mest legendariske utøverne i sin sport. Han dominerte sykkelsporten på 1990-tallet, og spesialiserte seg på de såkalte klassikere. I 2007 innrømmet Museeuw at han hadde dopet seg under hans siste sesonger som aktiv syklist, for å «avslutte karrièren med stil». Han vant verdenscupen i 1995 og 1996. I 1996 ble han også verdensmester Bernard Weber. Bernard Weber er en sveitsisk-født regissør, museumskurator, flyver, oppdager og forretningsmann. Weber lanserte selskapet New Open World Corporation (NOWC) i september 1999 med det formål å peke ut verdens sju nye underverk gjennom prosjektet «New7Wonders Foundation» (N7W). I 2011 vil han arrangere en ny avstemning for å rangere naturskapte undre. Khios lufthavn. Khios lufthavn (gresk:Κρατικός Αερολιμένας Χίου) er en flyplass på Khios i Hellas (IATA: JKH, ICAO: LGHI). Naxos (plateselskap). Naxos er et lavpris-plateselskap for hovedsakelig klassisk musikk som ble etablert i 1987. Selskapet tilbyr bl.a. CDer, DVDer, Blu-ray Disc, nedlastbare lydfiler og streaming. Historie. Naxos ble grunnlagt av den tyske, Hongkong-baserte forretningsmannen Klaus Heymann i 1987. Han hadde fra før etablert plateselskapet Marco Polo i 1982. Men i motsetning til Marco Polo skulle Naxos ha en lavprisprofil. Heymanns konsept har vært å utgi CD-innspillinger av standardrepertoaret innen klassisk musikk til budsjettpris gjennom å benytte relativt ukjente artister, minimalt med promotering av artistene, enklere utforming av plateutgivelsene, samt å unngå å utgi flere innspillinger av det samme verket. I tillegg har Heymann basert seg på faste honorarer til artistene i stedet for royalty som er vanlig i de fleste andre plateselskaper. Heymanns kone, den kinesiske fiolinisten Takako Nishizaki, figurerte på mange av de første innspillingene, og hennes innspilling av Vivaldis «De fire årstider» solgte mer en 1 million eksemplarer. Med tiden har repertoaret ekspandert langt utover standardrepertoaret. Naxos regner seg i dag som verdens største plateselskap innen klassisk musikk, og markedsandelen i Norge oppgis av selskapet til 50%. Naxos er også distributør av utgivelser fra selskaper som Ondine, Arthaus Musik, Euroarts og TDK DVD. Repertoar. Naxos’ repertoar spenner i dag over alle tidsepoker innen klassisk musikk i tillegg til jazz, filmmusikk, historiske innspillinger av klassisk musikk samt lydbøker. En del av de tidligste innspillingene på Naxos kan bedømmes som «lettvektere» sammenlignet med innspillinger på andre plateselskaper. Det var derfor lenge en gjengs oppfatning blant artister at det var stigmatiserende å gjøre innspillinger for plateselskapet. Men dette ser med tiden ut til å ha begynt å endre seg. Selskapet har etter hvert knyttet til seg flere dyktige «husartister» som pianistene Idil Biret og Jenö Jandó, strykekvartetten Kodály Quartet m.fl. og bygget opp en katalog med mange prisbelønte innspillinger. I de senere årene har Naxos høstet gode kritikker for sine innspillinger av f.eks. Anton Bruckners symfonier med Georg Tintner, orkestermusikk av Johannes Brahms, Antonín Dvořák og Leonard Bernstein med Marin Alsop og symfonier av Dmitrij Sjostakovitsj med Vasily Petrenko. Naxos utmerker seg også gjennom sitt fokus på å hente «glemte» klassikere fram i lyset igjen. Norsk musikk. En rekke norske artister har gjort innpillinger på Naxos, blant dem dirigenten Bjarte Engeset, fiolinisten Henning Kraggerud, bratsjisten Lars Anders Tomter, pianistene Håvard Gimse, Einar Steen-Nøkleberg og Håkon Austbø, strykekvartetten Oslo Strykekvartett og kammerorkesteret Oslo Camerata. Også mange norske komponister er representert på platemerket, bl.a. Edvard Grieg (deriblant komplett pianomusikk inspilt av Einar Steen-Nøkleberg), Geirr Tveitt, Johan Kvandal, Johan Svendsen, Harald Sæverud, Klaus Egge og Christian Sinding. Kjemperør. Kjemperør er en sumpplante i gressfamilien med uvanlig lange stengler. Hele planten kan bli opptil 10 meter høy, men 5-6 meter er vanlig. Diameteren på de hule stenglene kan være opptil 3 centimeter. Bladene er dolkeformede med avsmalende spiss. Fargen er grågrønn med en liten dusk ved basen. De blir 30 til 60 centimeter lange og 2-6 centimeter brede. Bladene er festet i et karakteristisk ledd på stenglen. Stenglene minner mye om bambus med sine ledd, men er noe mykere og mer smidige. Planten blomstrer på sensommeren med lange, fjæraktige blomster, ikke ulikt takrør. Frøene er sjeldent fruktbare, og planten formerer seg først og fremst gjennom rotskudd. Røttene danner tette matter som kan trenge opptil én meter ned i jorda. Mattene brekker ofte opp under flom. Løsrevne stengler med røtter slår lett rot på egnede steder. Voksested. Kjemperør stammer kanskje opprinnelig fra India. Den har vært dyrket i Middelhavsområdet i minst fem tusen år, og er helt naturalisert der. I Middelhavslandene vokser det i tillegg naturlig tre mer småvokste arter i slekten "Arundo". Kjemperør er nå dyrket og naturalisert mange steder i verden. I California har den skapt store problemer ettersom de tette bestandene fortrenger naturlig vegetasjon, og er arnested for branner. Kjemperør tåler godt at omgivelsene brenner med jevne mellomrom, i motsetning til den opprinnelige vegetasjonen som ikke er tilpasset hyppige branner. Bruk av kjemperør. Bruk av kjemperør går tilbake til antikken. De gamle egypterne gravla sine døde pakket i bladene, og stenglene har blitt brukt til stativer, spydskaft, fiskestenger og tilsvarende tilbake så langt man kjenner. Panfløyter lages tradisjonelt av kjemperør, og rørene brukes også som flis til treblåseinstrumenter. Stenglene inneholder en del silisiumdioksyd, noe som gjør dem uvanlig slitesterke. Kjemperør har vært brukt til å lage spaserstokker. Ved normal bruk kan en slik stokk holde seg i flere hundre år, noe som vel må sies å være bra for en gresstengel. Kjemperør produsererer mer biomasse per areal enn noen annen kjent plante. Dette gjør at det eksperimenteres med å bruke planten til å lage fiber for papirproduksjon, og til bioenergi. Skytterprins. Skytterprins er tittelen nummer to i mesterskapet i seniorklassene på Landsskytterstevnet tradisjonelt har fått. Mens skytterkongen får kongepokalen, må prinsen nøye seg med den såkalte Prinsekanna, som er en sølv kaffekanne som gis av Norges Skytterstyre. F.o.m. 2008 ble denne premien omdøpt til Kjell Kristian Rikes minnepremie. I 1986 ble en en kvinne for første gang nummer to i mesterskapet, det førte til at Kristi Haug fra Riflen/Skoger ble både skytterprins og skytterprinsesse. I 2006 var stillingen før mesterskapsomgangen slik at to kvinner var i teten, det ble da gjort et vedtak i Norges Skytterstyre om at en kvinne som ble nummer to i mesterskapet skulle ha tittelen "skytterkronprinsesse", noe Kine Gjerstad Eide fra Seim skytterlag ble. F.o.m. 2009 er reglene endret igjen. En eventuell dronning skal ikke lenger være prinsesse, i egenskap av å være beste kvinne. Da vil nest beste kvinne bli prinsesse, mens beste mann vil bli prins. Dette vil også gjelde hvis det blir to kvinner på toppen; beste kvinne blir dronning, nest beste kvinne (og nr 2 i mesterskapet) blir prinsesse, mens beste mann da blir prins. Skytterprinsesse. Skytterprinsesse er tittelen beste kvinnelige skytter i mesterskapet i seniorklassene på Landsskytterstevnet får dersom vinneren av stevnet er en mann. Historie. a>Skytterprinsesse i 1988, 1991 og 2006 Den første skytterprinsesse ble kåret på Landsskytterstevnet på Kongsvinger i 1955 da Guri Melleby, Høland skytterlag vant. I 1985 oppstod den spesielle situasjonen at Kristi Haug fra Riflen/Skoger både var beste kvinnelige skytter og nummer to på mesterskapet totalt. Hun fikk derfor både tittelen skytterprins og skytterprinsesse. I 2006 stod for første gang en kvinne på toppen av seierspallen etter at kongelaget hadde skutt ferdig sin mesterskapsomgang, og Mette Elisabeth Finnestad, Søgne skytterlag ble både skytterdronning. Nummer to i dette mesterskapet ble Kine Gjerstad Eide fra Seim sytterlag. Tommy Suharto. Tommy Suharto (født Hutomo Mandala Putra den 15. juli 1962) er sønn av Suharto, tidligere president av Indonesia. Han ble dømt til femten års fengsel i 2002, for å ha betalt en leiemorder for å drepe Syafiuddin Kartasasmita, en indonesisk høyesterettsdommer. Han var i tillegg tiltalt for blant annet ulovlig våpenbesittelse. Suharto ble løslatt fra fengsel den 30. oktober 2006. Suharto er også på eiersiden av Megatech, en investeringsgruppe som har stått bak utviklingen av flere superbiler og som var eier av superbilprodusenten Lamborghini i en periode før den ble solgt videre til Audi. Eksterne lenker. Suharto, Tommy Moskva (elv). Moskva (russisk: Москва) er en elv som renner igjennom oblastene Moskva og Smolensk i Russland. Den er lang, og dens nedslagsfelt er. Den islegges i november-desember og isen begynner å smelte i slutten av mars. De viktigste bielvene er Ruza, Istra, Jauza, Pakhra og Severka. Via Moskvakanalen har elva forbindelse med Volga. Byen Moskva ligger ved elvas breder. Elva flyter dessuten igjennom byene Zvenigorod, Voskresensk, Kolomna, Zjukovskij, Bronnitsy og Mozjajsk. Byen har fått navn etter elva, og opprinnelsen til navnet er ikke kjent, selv om flere ulike teorier finnes. En er at det stammer fra gammelt finsk og betyr «mørk» og «turbid». En annen er at det kommer fra Komi og betyr «kuelva» eller fra mordovisk og betydde «bjørneelva». Kreml (Moskva). Kreml i Moskva (russisk: Московский Кремль) er et historisk festningsverk midt i Russlands hovedstad Moskva, med utsikt til Moskvaelva i sør, Vasilij-katedralen (som ofte feilaktig anses som en del av eller hele Kreml) og Den røde plass (øst) Alexander-hagen (vest). Dette er det mest kjente Kreml (russiske festninger) og består av fire palass, fire katedraler (blant annet Uspenskijkatedralen), omringet av Kremlmuren med Kremltårn. Komplekset representerer samtidig den russiske og tidligere sovjetiske politiske makt, og er residens for den den russiske presidenten. Eksterne lenker. Røde plass Claudio Abbado. Claudio Abbado i Berlin, 2008 Claudio Abbado (født 26. juni 1933 i Milano, Italia) er en italiensk dirigent. Han ble født i Milano i Lombardia. Abbado studerte piano ved musikkonservatoriet i Milano med sin far Michelangelo Abbado, senere studerte han dirigering med Hans Swarowskij i musikkakademiet i Wien. I 1958 vant han Koussevitskij-konkurransen, som gjorde at han etablerte seg i Italia, hvor han videre vant Mitropoulos-prisen i 1963, hvoretter han hurtig ble kjent internasjonalt som en orkester- og operadirigent. Abbado gjorde sin debut i La Scala i Milano i 1960. Han tjente som musikkdirektør der fra 1968 til 1986. Han dirigerte ikke bare det tradisjonelle italienske repertoaret, men presenterte også en samtidig opera hvert år, så vel som en konsertrekke av verkene til Alban Berg og Modest Mussorgskij. Mens han var i La Scala, grunnla Abbado Orchestra della Scala, for utførelsen av konsertorkesterrepertoire. Abbado dirigerte filharmonien i Wien for første gang i 1965 i en konsert ved Salzburg-festivalen. Han tjente som musikkdirektør for den statlige operaen i Wien fra 1986 til 1991, med merkbare produksjoner som Mussorgskijs "Boris Godunov", hans sjeldne "Khovansjtsjina", Schuberts "Fierrabras" og Rossinis "Il viaggio a Reims". Han var dirigent for symfoniorkesteret i London fra 1979 til 1987, gjestedirigent for symfoniorkesteret i Chicago fra 1982 til 1986, og i 1989 avløste han Herbert von Karajan som hoveddirigent for Berlinerfilharmonien, en stilling han forlot i 2002. Abbado har fremført og innspilt en stor rekke av romantiske verker, særlig av Mahler, hvis symfonier han har spilt inn flere ganger. Han er også kjent for sine fortolkninger av moderne verker av Schönberg, Stockhausen og Luigi Nono. I 1988 grunnla Abbado musikkfestivalen Wien Modern, som siden har utvidet seg til å inkludere alle aspekter av samtidig kunst. Denne festivalen som går på tvers av grener tar hvert år plass under Abbados ledelse. Abbado er også velkjent for hans arbeid med unge musikere. Han er grunnlegger og musikkdirektør for European Union Youth Orchestra (1978) og Gustav Mahler Youth Orchestra (1986). Han er også en hyppig gjestedirigent med Europas kammerorkester, med hvem han har innspilt en syklus av Schuberts symfonier til betydelig anerkjennelse. Han har mottatt mange priser og påskjønnelser, der Mahler-medaljen, Bundesverdienstkreuz, Khytera-prisen og æresdoktorgrader fra universitetene i Ferrara, Cambridge, Aberdeen og Havanna er blant dem. Abbado ble diagnostisert med magekreft i 2000, og behandlingen ledet til fjerningen av en del av hans fordøyelsessystem. Etter bedringen, dannet han festivalorkesteret i Luzern i 2003, og deres konserter har blitt høyt anerkjent. Hans sønn er operadirigenten Daniele Abbado, og hans nevø, Roberto Abbado er også dirigent. I 2004 tilbakevendte han for å dirigere Berlinerfilharmonien og fremførte Mahlers 6. symfoni. Fylkesvei 450 (Akershus). Fylkesvei 450 i Akershus går mellom Skibakk og Dalstua i Ullensaker. Veiens lengde er 4,3 km. Veien var del av riksvei 2 til den nye motortrafikkveien ble åpnet i 2007. Eksterne lenker. 450 Norgesmester i feltskyting (DFS). Norgesmester i feltskyting blir hvert år kåret av Det frivillige skyttervesen på Landsskytterstevnet. Det er skyttere i klasse 2-5 og V55 som kan delta. Alle skytterne skyter først den vanlige feltrunden på Landsskytterstevnet, som består av 5 hold, med 6 skudd på hvert hold. Maksimalt antall treff blir da 30. Deretter skytes en finaleomgang hvor minimum 10% og maksimum 15% av skytterne deltar. Finaleskytingen består av to hold, hvorav ett knestående. Maksimalt antall treff etter finaleomgangen blir da 42. Superfinale. Fra NM i feltskyting på Landsskytterstevnet 2007 I 2007 ble det gjort forsøk med enda en finale, en såkalt superfinale hvor de syv beste skytterne etter den ordinære finaleomgangen deltar. Skytterne har med seg sine treff fra før, dvs. maks 42 treff. Det ble først skutt 6 skudd liggende hvoretter skytterne rangeres, og det ble skutt ett knehold á 6 skudd. I superfinalen teller både treff og innertreff, slik at maksimalt resultat ble 54/12. I 2008 gikk man tilbake til gammel ordning. Historie. Fra og med Landsskytterstevnet i Oslo i 1964 er det kåret en Norgesmester i feltskyting (42 skudd). Den første Norgesmester var den triple skytterkongen Magne Landrø, Oslo Østre. Opplegget har vært det samme til og med Landsskytterstevnet i Målselv i 2006. Et nytt opplegg ble prøvd i 2007, men forkastet året etterpå. Johannes Bognerud. Johannes Bognerud (født 29. april 1908 i Hobøl, død 1988) var en norsk friidrettsutøver. Han representerte Årnes IL, IL i BUL og Enebakk IF. Bognerud vant NM på 5 000 m løp på bane i 1929 og i 1930. Han fikk også sølv på 10 000 m i NM 1929. I 1934 vant han NM i terrengløp, og fikk sølv på 5 000 m. Han fikk også en bronse på 10 000 m i 1938. Han konkurrerte for klubbene IL i BUL og Årnes. Hans beste løp på 5 000 m hadde han på Bislett, 25. august 1934 i landskampen mot Sverige på norsk rekord med 14.53,2. I september samme året var med i EM i Torino i Italia, men fullførte ikke løpet. Han mottok Morgenbladets gullmedalje dette året. Fra 1946–1948 tok Bognerud over lederansvaret i Enebakk idrettsforening. Fylkesvei 479 (Akershus). Fylkesvei 479 i Akershus, også kalt Rakeievegen går mellom Runniteiet og Bjørknes bru i Nes. Veiens lengde er 24,4 km. Eksterne lenker. 479 Feltskyting (rifle). Fra NM i feltskyting på Landsskytterstevnet 2007 Feltskyting med rifle er en skyteform i Det frivillige skyttervesen. Feltskytingen foregår vanligvis i vinterhalvåret, og skytingen foregår fra midlertidige standplasser ute i terrenget, og på varierende avstander, i motsetning til baneskyting som går på faste baner og overdekte standplasser. Norgesmesterskapet i feltskyting arrangeres på Landsskytterstevnet hvert år. Klasse 1-5 og V55. Seniorklassene 1-5 og Veteran 55 skyter på varierende avstander opp til ca. 600 meter, og på figurer i varierende størrelse. Avstandene kan være oppgitt på forhånd, eller de kan være ukjente slik at skytteren må bedømme avstanden selv. Figurene har som regel et treffområde som er hele figuren, og en mindre del som kalles innertreff, og som brukes for å rangere skytterne ved likt antall treff. Alle skytterne bortsett fra klasse 1 skyter både liggende og knestående. Feltskytingen for seniorklassene kalles ofte for "Grovfelt". Rekrutteringsklassene og veteranklassen V65 og V73. De yngste og de eldste skytterne skyter alle hold på 100 meters avstand. Her er skivene mindre, men har samme oppdeling med treff og innertreff som seniorskytterne bruker. Klasse Junior skyter også noen hold knestående. Feltskytingen på 100 meter kalles "Finfelt". Blinker. Figurene som brukes i dagens feltskyting er abstrakte, men har sine opphav i bl.a de gamle menneskefigurene. Disse strakte seg fra helfigur og nedover gjennom 1/3, 1/4, 1/6 og 1/8. Finfelt bruker i tillegg 1/10 og miniutgaver av 1/3 og 1/4. Endel andre figurer ligner fremdeles på seg selv, men er meget like aktuelle mål i krig. Motala-figurene ligner veldig på hjelmer, mens Horisontal Stripe ligner åpningen til en bunker. Sistnevnte omtales også ofte som "Bunker". Åpne stevner. Det arrangeres flere hundre åpne stevner i feltskyting årlig. Faste konkurranser. Det arrangeres vanligvis feltmesterskap innen hvert skytterlag, i tillegg til at hvert skyttersamlag og hver landsdelskrets har sine mesterskap. På Landsskytterstevnet om sommeren arrangeres NM i feltskyting, og hver høst er det et Nordisk mesterskap med forhåndsuttatte skyttere fra landene Norge, Sverige og Danmark. Mankeand. Mankeand ("Chenonetta jubata") er en and som finnes i store deler av Australia. Beskrivelse. Mankeanda er 41–50 cm lang, og kan minne om en liten gås. Andriken er grå med mørkebrunt hode og flekkete bryst. Hunnen har hvite striper over og under øynene og flekkete underside. Begge kjønn har grå vinger med sorte håndsvingfjær og et hvitt vingespeil. Atferd. Gresser for det meste, svømmer sjelden. Hunnen legger 8–12 egg i et Fylkesvei 504 (Akershus). Fylkesvei 504 i Akershus går mellom Sessvold og Bøn stasjon i Eidsvoll. Veiens lengde er 4,8 km. Kommuner og knutepunkter. ----Erstattet av Fylkesvei 501 (Akershus) Eksterne lenker. 504 Boksing under Sommer-OL 1964. Boksing under Sommer-OL 1964. Sovjetunionen ble beste nasjon med 3 gullmedaljer, og 9 medaljer totalt. Daniel François Malan. Daniel François Malan (født 22. mai 1874, død 7. februar 1959) var statsminister i Unionen Sør-Afrika. Han blir sett på som beskytteren for afrikandisk nasjonalisme og hans regjering startet å innføre apartheid–politikken. Malan («MA–lun») var født i Riebeek West i Kapprovinsen. Han fikk bachelorgrad i matematikk og naturvitenskap fra Victoria College i Stellenbosch, hvor han etterpå startet på sin teologiutdannelse for å bli predikant i den nederlandske reformerte kirke. Sammen med studiene sine i teologi, skaffet han seg en mastergrad i filosofi. Malan forlot Sør–Afrika i 1900 for å studere mot en doktorgrad i teologi ved Universitetet i Utrecht som han fikk i 1905. Etter at han returnerte til Sør–Afrika, ble han ordinert som prest og arbeidet i seks måneder som assisterende prest i Heidelberg i Transvaal. Han var en ivrig forkjemper for at afrikaans skulle bli akseptert. Han var grunnleggende medlem av Afrikaanse Taalvereeniging som ble etablert i 1906. Han var stasjonært i Montagu fra 1906 til 1912 og deretter i Graaf–Reinett frem til 1915. Han dro også på en reise på vegne av den Nederlandske reformerte kirke og besøkte afrikandere i Belgisk Kongo og Sør-Rhodesia. Unionen Sør–Afrika ble opprettet den 31. mai 1910, åtte år etter at andre boerkrig sluttet, med Louis Botha som den første statsminister. James Barry Munnik Hertzog brøt i 1912 sine bånd med Botha og dannet Nasjonalistpartiet i 1914. På denne tiden hadde alle partier aviser tilknyttet partiet som fungerte som deres talerør. Men nasjonalistiske afrikandere i Kapp hadde ikke noe slikt talerør og bestemte seg derfor i 1915 for å grunnlegge De Burger, senere kjent som Die Burger. De overtalte Malan til å bli redaktør i den nye avisen, og siden han var bekymret for afrikandernes politiske posisjon i etterspillet av opprøret i 1914, Maritzopprøret, aksepterte han stillingen og frasa seg dermed sin stilling som prest i kirken. En Kapp–gren av Hertzogs Nasjonalistparti ble grunnlagt i 1915 og Malan ble valgt som dets provinsielle leder. Malan ble valgt til parlamentet i 1918. Nasjonalistpartiet kom til makten under lederskapet til Hertzog i 1924, og Malan ble innenriksminister, utdanningsminister og helseminister, noe han var frem til 1933. Malan var fremtredende i kampanjen i 1925 for å erstatte nederlandsk med afrikaans i konstitusjonen samt å gi Sør–Afrika et eget nasjonalt flagg. United Party ble i 1934 dannet ut av fusjonen mellom Hertzogs Nasjonalistparti og det rivaliserende South African Party til Jan Smuts. Malan motsatte seg fusjonen sterkt. Han og 19 andre medlemmer av parlamentet hoppet av og dannet det Rensede nasjonalistparty som han ledet de nesten 14 årene i opposisjon. Malan motsatte seg også sørafrikansk deltagelse i andre verdenskrig som allerede var upopulær blant afrikanderbefolkningen og førte til en splittelse i regjeringspartiet. Dette økte dramatisk hans oppslutning, og han beseiret Smuts og United Party i valget i 1948. Etter at han kom til makten og ledet landet i seks og et halvt år, var et solid grunnlag for apartheid lagt. Systemet ble først offisielt avskaffet i 1994. Malan trakk seg tilbake i 1954 i en alder av 80 år. Han hadde utpekt N.C. Havenga og E. Donges som hans etterfølgere, men de ble beseiret og Malan ble derfor etterfulgt av Johannes Gerhardus Strijdom. Han døde i 1959 i Mörewag, hans hjem i Stellenbosch. Hans bok, "Afrikaner Volkseenheid en my ervaringe op die pad daarheen" («afrikandisk nasjonalisme og mine erfaringer på veien til den») ble gitt ut samme år av "Nasionale Boekhandel". En samling av hans skrifter og dokumenter tas vare på i "D.F. Malan Gedenksentrum", et museum som utgjør en del av Universitetet i Stellenbosch. Rødseth-saken. Rødseth-saken startet i september 1981, da den 19 år gamle Sveinung Rødseth ble pågrepet og fengslet i forbindelse med mistanke om å ha forårsaket sin fem måneder gamle datters død. Ved obduksjonen viste det seg at hun hadde flere blåmerker, og et brukket ben. Sveinung Rødseth ble i 1982 dømt til fengsel i to år og seks måneder i Frostating lagmannsrett, en straff som ble redusert til fengsel i ett år og ni måneder av Høyesterett. Rødseth sonet dommen frem til slutten av november 1982, da han ble prøveløslatt. Rødseth, som under politiavhørene hadde kommet med en «forbeholden tilståelse», hevdet at tilståelsen var falsk, da den var avgitt under press i avhørssituasjonen. Etterhvert kom det fram at datteren sannsynligvis led av en spesiell sykdom som kunne forklare både blåmerkene og bruddet. Han hevdet at han var uskyldig i de forhold som han var dømt for, og forsøkte to ganger å få saken gjenopptatt, uten å lykkes. Etterhvert engasjerte flere personer seg for å få saken gjenopptatt, bl.a. Wenche Foss, som tok initiativ til innsamling av ca. 300 000 underskrifter til støtte for gjenopptakelsen. Etter en lovendring, som gjorde det lettere å få gjenopptatt alvorlige straffesaker, ble Sveining Rødseth frikjent i desember 1997, mer enn 16 år etter at han først ble fengslet, etter at det ble innrømmet at det var begått et justismord. Han ble senere tilkjent tilsammen kr. 930 000,- i erstatning og oppreisning. Dødsfallet. Therese Rødseth døde 21. september 1981, fem måneder gammel. Obduksjonsrapporten viste at dødsårsaken var «blødning under hjernehinnen». Ved obduksjonen viste det seg også at hun hadde flere blåmerker, og et brukket ben, og det ble fattet mistanke om mishandling med døden til følge. Arrestasjonen. Sveinung Rødseth ble pågrepet av politiet 25. september 1981 og holdt i politiarrest inntil han to dager senere ble fremstilt for forhørsretten for varetektsfengsling. Etter pågripelsen, satt Rødseth i langvarige politiavhør, og han tilsto etter hvert at han kunne ha håndtert barnet på en hardhendt måte, bl.a. ved at han hadde grepet hardt om henne da han ved en anledning hadde holdt på å miste henne i gulvet. Han hadde også plassert henne i sengen på et hardhendt vis ved en anledning, etter at hun hadde skreket vedvarende. Rettssaken. Ved beslutning av 15. januar 1982 ble Sveinung Rødseth, av statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for "«forbrytelse mot straffeloven §229 første ledd 3. straffalternativ, straffeloven §229 første ledd 1. straffalternativ, straffeloven §219 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §219 første ledd 1. straffalternativ»". Ved Frostating lagmannsretts dom av 19. februar 1982 ble han dømt for såvidt gjelder forbrytelsene mot straffeloven §219 til to år og seks måneders fengsel med fradrag av 148 dager for utholdt varetekt. Han ble frifunnet for de tiltaleposter som gjaldt straffeloven §229. Etter anke nedsatte Høyesterett ved dom 23. april 1982 straffen til fengsel i ett år og ni måneder. Fengslingen og soningen. Den 27. september 1981 ble han undergitt varetektfengsling inntil han 7. mai 1982 ble overført til soning. I varetektstiden var han undergitt brev- og besøksforbud inntil dette 16. oktober 1981 ble omgjort til brev- og besøkskontroll, som ble avsluttet 9. november 1981. Straffen ble sonet ved Ålesund kretsfengsel og ved Bergen kretsfengsel. Han ble da løslatt på prøve med en resttid på 218 dager og en prøvetid på ett år. Falsk tilståelse. Rødseth hevdet at den forbeholdne tilståelsen han var kommet med, hadde skjedd under press under langvarige politiavhør, og at han på grunn av datterens død hadde vært i psykisk ubalanse, og følt et uberettiget ansvar for hennes død. Han hevdet at avhørene hadde vært så belastende at han hadde skrevet under på avhørsrapporter uten å lese igjennom hva der sto (falsk tilståelse). Datterens sykdom. Rett før Therese døde oppdaget fylkessykehuset i Ålesund at hun led av såkalt «høy blødningstid». Dette innebar at hun ville ha særlig lett for å få blåmerker (indre blødninger), selv ved mindre berøringer. Lidelsen kan også medføre benskjørhet, noe som kunne forklare benbruddet. Senere ble det konstatert at Rødseths sønn kan ha noe av den samme sykdommen. Dette ble oppdaget da gutten skulle ta mandlene. Støtten fra omverdenen. Såvel Rødseths daværende kone Mai-Britt, som hans svigerforeldre, støttet ham, og svigerforeldrene bidro hele tiden under gjenopptakelsessakene økonomisk for å få saken gjenopptatt. Etterhvert engasjerte også utenforstående seg i saken, og Wenche Foss tok initiativ til innsamling av ca. 300 000 underskrifter for å få saken gjenopptatt etter to mislykkede forsøk fra Rødseths side. Første forsøk. Rødseth begjærte først gjenopptakelse den 12. august 1983. Ved lagmannsrettens beslutning 7. september 1984 ble begjæringen forkastet, og Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet dette ved kjennelse 13. desember 1984. Andre forsøk. Annen gang han begjærte gjenopptagelse var 3. september 1986. Lagmannsretten forkastet begjæringen ved kjennelse av 19. juni 1987. Høyesteretts kjærmålsutvalg stadfestet kjennelsen ved kjennelse av 31. august 1989. Tredje forsøk. Den tredje gjenopptagelsesbegjæring ble fremsatt 23. mai 1996. Årsaken var bl.a. at det etter at Liland-saken ble avgjort, ble lettere å få tatt opp alvorlige straffesaker i rettssystemet. Den førte til at lagmannsretten 25. mars 1997 avsa kjennelse i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd om at saken skulle gjenopptas. Gjenopptagelsen gjaldt de tiltaleposter han ikke ble frifunnet for, forbrytelsene mot straffeloven §219. Etter hovedforhandling i saken i Ålesund 24. – 28. november 1997 ble så Rødseth frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet et mindretall bestående av rettens formann, lagdommer Olaf Jakhelln, sorenskriver Jan Erling Lied og en av meddommerne stemte for at han måtte dømmes for å ha overtrådt straffeloven §228 første ledd i forbindelse med de forhold han i 1982 var funnet skyldig i. Den frifinnende dom ble avsagt 1. desember 1997. Kravene. Den 2. mars 1998 mottok Frostating lagmannsrett, fra advokat Harald Stabell på vegne av Rødseth, begjæring om erstatning og oppreisning under henvisning til straffeprosessloven §444, §445 og §446, på vegne av hans nå fraskilte ektefelle begjæring om oppreisning etter straffeprosessloven §448, og på vegne av hans tidligere svigerforeldre begjæring om erstatning i henhold til straffeprosessloven §448. Begjæringene ble, i medhold av prinsippet i straffeprosessloven §13, besluttet undergitt felles behandling. Samlede krav overfor staten var således kr. 4 754 500,- Statens tilsvar. Staten v/ statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, avviste alle kravene, og gjorde bl.a. et vesentlig poeng av at kravene var fremsatt to dager for sent (fristen var tre måneder etter opplesningen av lagmannsrettens dom). Erstatningen. Ved lagmannsrettens avgjørelse den 23. oktober 1998 ble Sveinung Rødseth tilkjent kr. 530 000,- i erstatning, og kr. 400 000,- i oppreisning, tilsammen kr. 930 000,-. Ingen av de øvrige kravene ble imøtekommet, men det ble antydet at en vesentlig del av Rødseths oppreisning burde gå til dekning av svigerforeldrenes utgifter. Formann i lagmannsretten var lagdommer Olaf Jakhelln. I ettertid er det blitt stilt spørsmål omkring at en lagmann som dissenterer i spørsmålet om skyld, blir utnevnt som lagdommer i spørsmålet om erstatning i den samme saken. REO Speedwagon. REO Speedwagon er et amerikansk rockeband som ble staret i 1968 i Champaign, Illinois. Gruppen var et av de mest populære mainstream-gruppene innen rockemusiken omkring 1980. De er mest kjente for balladene «Keep On Loving You» fra [1980], og «Can't Fight This Feeling» fra [1985]. Fylkesvei 505 (Akershus). Fylkesvei 505 i Akershus går mellom Råholt kirke og Finstad i Eidsvoll. Eksterne lenker. 505 Marmorand. er en fugl i andefamilien. Beskrivelse. Voksne marmorender er 39–42 cm lange, lys gråbrune med diffuse blekgule flekker og mørk flekk ved øynene. Juvenile ligner, men med noe flere flekker. I flukt ser vingene lyse ut, uten tydelige Fylkesvei 483 (Akershus). Fylkesvei 483 i Akershus går mellom Rolstad og Ringshaug i Nes. Veiens lengde er 9,3 km. Eksterne lenker. 483 Westhoeks. 'Westhoeks er en nederlandsk dialekt, som hovedsakelig brukes i området Westhoek som ligger nord-vest i den nederlandske provinsen Noord-Brabant. I området ligger blant annet landsbyene Willemstad, Fijnaart, Klundert og Dinteloord. Westhoeks klinger brabantsk, ordene uttales med en tydelig brabantsk aksent og h'ene uttales ikke. Dialekten er i slekt med hoeksewaardsk, da først og fremst med dordsk, en gammel bydialekt fra Dordrecht, som ligger sør-øst for Rotterdam i Zuid-Holland. Det har blitt undersøkt hvorfor dialekten i Noord-Brabants Westhoek hører til dialektene som regnes til de hollandske. Den første teorien var at protestantismen lå til grunn for dette. Innbyggerne i området hadde kulturelt, og dermed også språklig sett, søkt tilslutning til det protestantske Holland og ikke det katolske Brabant. Denne forklaringen var ikke god nok, siden dialekten innbyggerne i Land van Altena, et annet protestantsk område i Brabant, regnes til brabantsk. I senere tid går man ut fra at årsaken kan finnes i områdets historie. Etter at St. Elisabethsoversvømmelsen i 1421 la området øde, ble det ikke bygget diker rundt polderne slik at de kunne tørrlegges før i det 16. århundre. Landarbeidere fra Brabant utførte arbeidet for å vinne jorden tilbake fra vannet i oppdrag av landeiere fra grevskapene Zeeland og Holland. Landarbeiderne la sitt språk opp til landeiernes, de høyere klassenes språk hadde mer prestisje enn deres egen dialekt. Også andre kjennetegn hos folket i Westhoek skiller dem fra resten av provinsen. Som nevnt er det hovedsakelig protestantsk, videre var en del av klesdrakten en zeelandsk lue ("keuvel") og gårdenes våningshus ble bygget i en frisisk stil som ikke finnes noe annet sted i Noord-Brabant. Nicolas Vogondy. Nicolas Vogondy (født 8. august 1977 i Blois) er en fransk profesjonell syklist som sykler for det franske laget Cofidis. Østgrense-afrikaans. Østgrense-afrikaans (afrikaans: Oosgrens-Afrikaans) er en afrikaans dialekt som snakkes hovedsakelig i Sør-Afrika og Namibia. Dialekten oppstod på grunn av liten kontakt mellom samfunnet ved Kaaps østgrense og andre samfunn. Sammen med dialekten som ble brukt av gruppen kalt "voortrekkers" ("Voortrekker-afrikaans") er østgrense-afrikaans grunnlaget for målformen afrikaans. Denne dialekten er i bruk i flere av Sør-Afrikas østlige provinser, deriblant Mpumalanga, Gauteng og Limpopo. Dialektens rolle i utviklingen av afrikaans. Det er flere teorier rundt rollen denne dialekten har hatt i forhold til afrikaans. Teorien nevnt i innledningen er den generelt aksepterte. Etter hva Van Rensburg sier har denne dialekten utviklet seg fra varianter av nederlandsk som ble brukt av "Vrijburgers" og bønder med fe-drift som kom til landet senere. Dialekten ble via "de Grote Trek" spredt til indre områder, er etter Van Rensburgs mening basis for dagens standardafrikaans. Hvorvidt dette er korrekt er usikkert. Van Rensburgs teori utelater en stor del av den hvite befolkningen som kulturelt sett var viktig. Ifølge Muller bestod Kaapkolonien i 1834 like før "de Grote Trek", av rundt 150 000 mennesker, derav ca 70 000 hvite. Blant kolonistene ved østgrensen bodde ca 4 000 engelske, noe som betyr at rundt 28% av kolonistene ved grensen snakket hollandsk. Resten av de hollandskspråklige bodde i Kaapstad, området rundt og i områder utenfor dem som ble regnet til østgrensen. Carl Christian Rafn. Carl Christian Rafn (født 16. januar 1795, død 20. oktober 1864) var en dansk oldtidsforsker. Hans verk var med på å rette verdens oppmerksomhet mot Nordens eldre historie og den oldnordiske litteratur. Bl.a. var han den første vitenskapsmann som populariserte erkjennelsen at Amerika ble oppdaget av vikingene. C.C. Rafn stiftet Det kongelige nordiske oldskriftselskab og var medlem av "Den arnamagnæanske kommission" og Oldsagskommissionen. Biografi. Carl Christian Rafn ble født i 1795 på Brahesborg på Fyn, der faren, Christian Rafn, var meieriforpakter. Etter å ha vært elev ved Odense Katedralskole ble han student ved Københavns Universitet i 1814. Etter bare ett og et halvt års studium avla han juridisk embetseksamen med karakteren laud, samt offiserseksamen med utmerkelse (1816). Etter å ha vært ansatt som løytnant ved de fynske lette dragoner ble han i 1820 lærer ved Landkadetakademiet i København i latin og alminnelig grammatikk. Ingen av disse fagene var imidlertid Rafns hovedinteresse. Allerede fra skoletiden hadde han beskjeftiget seg med studier av islandsk. I 1818 fikk han grunnlagt et stiftsbibliotek i Reykjavík ("Landsbókasafn Íslands"), og et lignende bibliotek ble opprettet med hans medvirkning i 1827 i Tórshavn på Færøyene ("Føroya landsbókasavn"), og i 1829 i Nuuk på Grønland ("Nunatta Atuagaateqarfia"). Han fikk også opprettet et militært provinsbibliotek og et leseselskap i Odense. I årene 1821–1823 ble han brukt som medhjelper ved Den arnamagnæanske samlingen, og fikk derved god anledning til å gjøre seg kjent med de islandske håndskriftene. Samtidig begynte han på en utgave av "Nordiske Kæmpehistorier (eller mythiske og romantiske Sagaer), efter islandske Haandskrifter fordanskede" (3 bind, 1821-1826), men han ville også få med andre i studiet av de islandske oldtidsminnene. På hans initiativ ble stiftet han og noen yngre islendinger en forening med et mål om å fortolke og utgi islandske oldskrifter. Man publiserte en prøveutgivelse på norrønt av "Jomsvikingenes saga", og bare på Island tegnet det seg 1000 abonnenter, der bønder og tjenestefolk utgjorde over halvparten. En dansk oversettelse av samme saga utgitt ved Rafn i 1824. Man hadde nå fått så stor interesse for saken at Det nordiske oldskriftselskab endelig kunne stiftes på Frederik VIs fødselsdag 28. januar 1825, med oppgaven å utgi og fortolke nordiske oldskrifter og ellers å virke for alt som kunne opplyse det gamle Nordens historie, språk og oldsaker. Selskapets første formann var Rasmus Rask. 9. mai 1828 fikk selskapet predikatet «kongeligt», og samtidig ble major Josef Abrahamson, adjutant hos Frederik VI, selskapets formann. Fra 1829 mottok selskapet et fast tilskudd på kr. 600. Fra første stund var Rafn selskapets sekretær. Denne stillingen la beslag på så mye arbeid at han søkte avskjed fra stillingen ved Landkadettakademiet i 1826; samtidig fikk han tittelen professor. Rafns store arbeidslyst og forretningstalent hadde her rik anledning til å utfolde seg, ikke minst fordi selskapets medlemstall og formue økte raskt. Rafn stod for omfattende korrespondanse, administrerte selskapets finanser, oversatte og utgav sagaene, redigerte selskapets tidsskrifter og skaffet det stadig nye forbindelser og tilskudd. Takket være bidrag fra private og selskaper, ble det opprettet et fond "til islandske håndskrifters utgivelse ognordisk oldkyndighets fremme". I 1846 var dette steget til kr. 92 000, og ved Rafns død til kr. 170 000. Rafn bidro vesentlig til selskapets omfattende litterære produksjon. Han medvirket ved utgivelsen av størstedelen av "Fornmanna sögur" (12 bind, 1825–1837) og ved flere bind av "Oldnordiske Sagaer i dansk Oversættelse", i tillegg til at han utgav "Fornaldarsögur Norðrlanda" (3 bind, 1829–1830) og dennes oversettelse, "Nordiske Fortidssagaer" (3 bind, 1829-30). Stor internasjonal oppmerksomhet, særlig i Amerika, vakte det i 1837 utgitte praktverket "Antiqvitates Americanæ", der alle de gamle beretninger om nordboernes reiser til Amerika var samlet, ledsaget av forklarende anmerkninger og vakre gjengivelser av håndskriftene. Et tilsvarende verk som også vakte stor oppmerksomhet, var "Antiquités Russes d'aprés les monuments historiques des Islandais et des anciens Scandinaves" (2 bind, 1850–1858). "Grønlands historiske Mindesmærker" (3 bind, 1838–1845), et ypperlig verk der Rafn i hvert fall var medarbeider, samt "Oldtidsminder fra Østen; Antiquités de l'Orient" (1856) må også nevnes her. Disse verkene har i høy grad skapt oppmerksomhet omkring Nordens eldre historie og litteratur. Etter forslag fra Rafn satte Oldskriftselskabet seg også som mål å fremme studiet av de danske oldsaker og minnesmerker. Kommisjonens utgitte "Antiqvariske Annaler" var stoppet 1827, og man savnet dermed et organ for den hjemlige arkeologiske forskning. Derfor fikk Rafn Oldskriftselskabet til å utgi "Nordisk Tidsskrift for Oldkyndighed" (3 bind, 1832–1836), som ble etterfulgt av "Annaler for nordisk Oldkyndighed og Historie" (23 bind, 1836-1863) og "Antiquarisk Tidsskrift" (7 bind, 1843-1863). De viktigste avhandlingene ble oversatt og utgitt i "Mémoires de la société des antiquaires du Nord" (1836-1860). Han stiftet et historisk-arkeologisk arkiv og bibliotek knyttet til Nationalmuseet, samt et "amerikansk kabinett" som inneholdt arkeologiske og etnografiske gjenstander. Rafns virksomhet brakte vitenskapsmenn fra forskjellige deler av verden til nærmere samarbeid, og my tidligere lite kjent fremmed litteratur fant veien til de danske bibliotekene. Rafns omfattende brevveksling og reisevirksomhet brakte ham personlig i forbindelse med mange utenlandske lærde og samlere. I 1830 hadde Rafn blitt utnevnt til medlem av kommisjonen for den Arnamagnæanske Stiftelse, i 1836 ble han opptatt som medlem av Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie, og i 1861 valgte Oldskriftselskabet ham til sin faste sekretær. Fra utlandet hadde han mottatt filosofisk og juridiske doktorgrad, og han var medlem av atskillige utenlandske foreninger og samfunn. Han døde 20. oktober 1864, 69 år gammel. I 1826 hadde Rafn giftet seg med Johanne Catharine Kiølbye, datter av en tollkontrollør. Hun døde 17. mai 1878. Oldskriftselskabet reiste en minnestein i grafnitt i gammelnordisk stil med runer på hans grav på Assistens Kirkegård i København. Tidsskrifter. Se også: Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie Matthieu Ladagnous. Matthieu Ladagnous (født 12. desember 1984) er en fransk profesjonell syklist som sykler for det franske laget Française des Jeux. Rubén Pérez. Rubén Pérez Moreno (født 30. oktober 1981 i Zaldívar) er en spansk profesjonell syklist som sykler Euskaltel-Euskadi. Lavendon. Lavendon er en landsby og et verdslig sogn i Milton Keynes i England. Det er den nordligste landsbyen i distriktet, ikke langt fra Olney. Navnet er av angelsaksisk opphav, og betyr «Lafas dal». I "Domesday Book" (1086) nevnes stedet som Lavendene. Herregården i Lavendon var et gammelt slott som i 1086 tilhørte de Bedunslekten. Det er sist dokumentert i 1232, og bare vollgraven og deler av grunnarbeideneer synlige på eiendommen til huset Castle Manor. Premonstratenserordenen hadde et abbedi i Lavendon. Det ble grunnlagt av de Bedunslekten under Henrik II. Etter oppløsningen av klostrene ble det revet. Det lå der man i dag finner Grange Farm. Sognekirken er viet til erkeengelen Mikael. Oldsagskommissionen. Oldsagskommissionen (Den kongelige Commission til Oldsagers Opbevaring) ble nedsatt i Danmark 22. mai 1807 og skulle sikre bevaringen av de viktigste oldtidsminner og ta vare på de arkeologiske funn. Initiativet til kommisjonen kom fra Rasmus Nyerup, som i 1805 hadde konstatert at mange historiske fortidsminner i hans barndomstrakter ved Nyrup på Fyn var forsvunnet siden han var barn. En av Oltidskommissionens første handlinger (i 1808) var å sende ut 12 spørsmål til alle landets prester for å skaffe et overblikk over hvilke fortidsminner som fantes. Metoden var hovedsakelig den samme som den Ole Worm tidligere hadde brukt. På bakgrunn av svarene ble ca. 200 fortidsminner fredet i perioden 1809–1811. Det dreide seg primært om dysser, ganggraver og gravhauger. 11. desember 1816 avløste Christian Jürgensen Thomsen Rasmus Nyerup som sekretær for kommisjonen. Under ham ble det ryddet opp i samlingene, og Det Kgl. Museum for Nordiske Oldsager åpnet for publikum i 1819. Innberetningene til kommisjonen var en viktig forløper for Sognebeskrivelsen, som ble påbegynt i 1873, og Oldnordisk Museum ble en grunnstamme i Nationalmuseet fra dette ble opprettet i 1892. Frederik Willems. Frederik Willems (født 8. september 1979 i Eeklo) er en belgisk profesjonell syklist som sykler for Lotto-Belisol. Retrogardisme. Retrogardismen i Skandinavia er en kunstbevegelse inspirert av de skånske poetene Clemens Altgård og Håkan Sandell, som i 1995 forfattet boken "Om retrogardism". I bokens to essayer hevdes en dynamisk "nytradisjonell" diktkunst, under mottoet "tradisjon er fornyelse". Ordet "retrogardisme" ble opprinnelig anvendt av det slovenske kunstnerkollektivet Neue Slowenische Kunst, en bevegelse som hadde visse fellestrekk med den skandinaviske retningen. Strømningen fikk i 1997 uttrykk gjennom tidsskriftet Aorta, senere også gjennom tidsskriftet Kilden, og lever videre bl.a. gjennom utgivelsen av antologier på Carl Forsbergs Bokförlag, samt i det nyfigurative malermiljøet i Oslo, hvor billedkunstneren Christopher Rådlund ved Frie Kunster er blant initiativtagerne. Innen musikken kan komponisten Marcus Paus nevnes. Moulsoe. Moulsoe er en landsby og et verdslig sogn i Milton Keynes i England. Stedet ligger ved grensen til Bedfordshire rett utenfor selve Milton Keynes. Navnet er av angelsaksisk opphav, og betyr «Muls klippe». I "Domesday Book" (1086) nevnes landsbyen som Moleshou. Bremnes Idrettslag. Bremnes Idrettslag (stiftet i 1945) er et idrettslag fra Bømlo i Hordaland. Idrettslaget er Bømlos største og har over 1300 medlemmer. Idrettslagets motto er: "Betre I Lag", Bedre I Lag på bokmål. Fotball. Klubbens hovedsatsing ligger i fotballen, der A-laget spiller i 4. divisjon. A-laget rykket ned til i 2011 Friidrett. Friidretten hos Bremnes Idrettslag, både har og har hatt ungdommer langt oppe i den nasjonale statistikken. Ett eksempel er andre-plassen i 60m i aldersgruppen gutter, 14 år. North Crawley. North Crawley er en landsby og et verdslig sogn i Milton Keynes i England. Stedet ligger like ved grensen til Bedfordshire, omkring fem km øst for Newport Pagnell. Navnet "Crawley" er et gammelengelsk ord, som betyr «[sted] med mye kråker». I "Domesday Book" (1086) er landsbyen nevnt som Crauelai. Dokumenter for herregården forteller at området ble delt i to landsbyer, Great Crawley og Little Crawley, i 1197. Navneleddet "North" ble siden lag til for å skille landsbyen fra Crawley i West Sussex, mens Little Crawley fortsatt har sitt gamle navn. Et kloster viet til St. Fermin av Amiens lå i North Crawley før 1086. Senere forfalt det, slik at det ved oppløsningen av klostrene i det 16. århundre knapt ble lagt merke til. Kort tid etter oppløsningen falt det sammen i ruiner. Frie Kunster. Senter for Frie Kunster er en frittstående kulturinstitusjon i Oslo med adresse i St. Olavs gate 7-9, som også huser lokalene til Galleri Pan og det tilhørende serveringsstedet Pan Espresso- og Aperitivo Bar, tidligere Café Art'é. Institusjonen ble opprettet etter inspirasjon av middelalderens begrep "artes liberales". Frie Kunster har til hensikt å være et helhetlig kultursenter som omfatter aktiviteter og undervisning innen tegne- og malekunst, skulptur, arkitektur, kalligrafi, musikk, litteratur og filosofi. Institusjonen ønsker å stimulere til dialog med det utgangspunkt at den klassiske arven og tradisjonsbasert kunstutøvelse er grunnleggende og dynamiske aspekter ved både samtidig og fremtidig kulturutvikling. Frie Kunster er nært tilknyttet retrogardismen; blant drivkreftene bak institusjonen er billedkunstner Christopher Rådlund og poet Håkan Sandell, som begge er sentrale skikkelser innenfor denne retningen. Blant andre med tilknytning til Frie Kunster er kunstmalerne Gøril Fuhr, Lene Ørnhoft og Roar Kjærnstad, og komponisten Marcus Paus. Christer Karlstad. Christer Karlstad (født 1974 i Rælingen) er en figurativ billedkunstner som bor og arbeider i Oslo. Han har utdannelse fra Kunstskolen i Rogaland, Glasgow School of Art og Statens kunstakademi. Henrik Edland. Henrik Edland (født 24. april 1905 i Gjesdal, død 5. juni 1984 i Nittedal) var norsk professor, veterinær og bonde. Professor i anatomi ved Norges veterinærhøgskole fra den ble opprettet i 1936 til han ble pensjonert i 1973. Skolens rektor 1951–1957. Edland skrev artikler og avhandlinger om anatomiske emner. Han var i tillegg til den akademiske karriere interessert i praktisk husdyrhold, spesielt oppdrett og stell av villageiter og -høner, bevarelse av norsk lundehund og oppdrett og innkrysning av den franske kjøttferasen charolais på norske melkekuer for å få kalver som er velegnet til kjøttproduksjon. København. Edland studerte til veterinær ved den Kongelige Veterinær- og Landbohøiskole i København og ble uteksaminert som veterinær i 1931. Norge hadde ikke egen veterinærutdanning før Norges veterinærhøgskole ble opprettet i 1936. Før dette måtte derfor alle veterinærer utdannes i utlandet, og de aller fleste studerte i København. Etter studiene begynte han en akademisk karriere ved høyskolen. Under oppholdet giftet han seg med danske Mary Inge og stiftet familie. Oslo. Edland flyttet fra København til Oslo som en følge av opprettelsen av Norges veterinærhøgskole. Den rekrutterte sine nyansatte professorer blant veterinærer utdannet i København. Sammen med den øvrige staben etablerte og bygde de opp høyskolen med undervisningsopplegg etter mønster fra den Kongelige Veterinær- og Landbohøiskole. Edland avtjente sin militærtjeneste som veterinær i hæren. Han bodde sammen med en stadig økende familie, hvorav 6 barn vokste opp, i en villa på Tåsen i Oslo det meste av tiden fra han returnerte fra København og frem til begynnelsen av 1950-tallet. I denne perioden drev han ved siden av professorstillingen med villageiter, -høner og hagebruk. Under 2. verdenskrig var det mat- og ikke minst kjøttmangel. Veterinærhøgskolen benyttet husdyr i undervisningen, og etter at de var avlivet og undervisningen fullført, ble kjøttet klargjort som mat for mennesker. Dette kjøttet ble etter beste evne skjult for okkupasjonsmakten. En del av dette kjøttet fordelte han med fare for seg selv og sin familie, til vanskeligstilte naboer. Ved et tilfelle forhindret hans tysktalende kone så vidt at en tysk kontroll oppdaget at et av kjellerrommene var fylt med kjøtt. Han fordelte kjøttet samme kveld. Hadeland. Etter krigen kjøpte familien en hytte i Gran kommune på Hadeland. Den ferierende professoren ble høyt verdsatt av områdets bønder fordi han ved en rekke anledninger utførte veterinærtjenester, og for nære naboer også vanlig gårdsarbeid. Nittedal. På begynnelsen av 1950-tallet kjøpte han gården Ramstad i Nittedal der han sammen med familien drev variert husdyrhold og mindre hagebruk ved siden av professorstillingen. Fra midten av 1960-tallet ble gårdsdriften gradvis overtatt av vekslende familiemedlemmer. Han bodde på gården frem til sin død. Utmerkelser. Edland ble 24. mars 1955 utnevnt til kommandør av Finlands hvite roses orden for på en fortjenstfull måte å ha arbeidet med og på en «faderlig måte» å ha tatt hånd om finske veterinærstudenter i Norge. Han ble utnevnt til ridder av Den islandske falkeorden 20. juli 1975. I Know Who Killed Me. "I Know Who Killed Me" er en thrillerfilm fra 2007, regissert av Chris Sivertson og med Lindsay Lohan i hovedrollen. Innspillingen av filmen startet den 16. desember 2006, og ble ferdig sent i februar 2007. Filmen har planlagt norgespremiere den 21. september 2007. Handling. Aubrey Fleming, en suksessfull og godt likt student ved college, forsvinner uten et spor. To uker etter at hun forsvant kommer hun tilbake på like mystisk vis, da hun blir funnet bevisstløs i en skog. Da den traumatiserte unge kvinnen våkner opp på sykehuset, forteller hun en forferdelig historie. Hun ble kidnappet, voldtatt og torturert. Kvinnen på sykehuset forteller imidlertid at hun "ikke" er Aubrey Fleming, og at den ekte Audrey fortsatt er i stor fare. Kvinnen sier at hun er en erotisk danser som heter Dakota Moss, og påstår at hennes identiske likhet med Aubrey bare er en bisarr tilfeldighet. Aubreys familie og doktorer forsøker å finne ut om kvinnen er Aubrey med hukommelsestap, eller om hun faktisk snakker sant. Tidsskriftet Løvetann. Tidsskriftet Løvetann var et norsk tidsskrift som ble utgitt i perioden 1977–2003, det meste av tiden med fire eller seks nummer årlig. Tidsskriftet inneholdt artikler og debattinnlegg om homopolitikk og organisasjonsarbeid, nyheter, intervjuer og reportasjer, anmeldelser av litteratur, film, musikk og teater, og dekket den framvoksende homoforskningen. De første årene var redaksjonen en gruppe i AHF (Arbeidsgrupper for homofil frigjøring), men ble snart et selvstendig redaksjonskollektiv. Tidsskriftet ble gitt ut på frivillig, ulønnet basis. Alle redaksjonsmedlemmer og bidragsytere arbeidet gratis. Etter at tidsskriftet opphørte laget noen av redaksjonsmedlemmene en komplett oversikt over innholdet i alle utgavene. Dette er søkbart og åpent for alle. Kruševo. Kruševo er en by og kommune i Republikken Makedonia. Byen ligger på 1350 meter over havet og er den høyest beliggende byen, ikke bare i Makedonia, men på hele Balkan. Kommunen har 9 684 innbyggere (2002). Befolkningen er for det meste makedonere (62.8 %), men det finnes betydelig innslag av albanere (21,3 %) og av vlacher (10,5 %). Kruševo har spilt en avgjørende rolle i Makedonias moderne historie, da det var her Ilinden-opprøret (St. Eliasdag-opprøret) startet 2. august 1903. Stardust (romsonde). Kunstnerisk bilde av Stardust på vei gjennom kometen Wild 2 sin hale Stardust er en NASA-romsonde laget for å studere oppbyggningen av kometer. Stardust ble skutt opp 7. februar 1999. Det ble sendt til kometen Wild 2 for å bringe tilbake til Jorden prøver som kan gi ny innsikt i oppbyggingen av kometer, og hvordan er forskjellige fra hverandre. En container med prøver fra kometens hale returnerte tilbake til Jorden i januar 2006, mens resten av romsonden ble værende i verdensrommet. Utvidelse av oppdraget. NASA offentliggjorde i juli 2007 at de utvidet og forlenget oppdraget til Deep Impact og Stardust. Stardust sin utvidelse ble gitt betegnelsen New Exploration of Tempel 1 (NExT). New Exploration of Tempel 1 (NExT). Denne ferden bli gjenbruke Stardust til å besøke kometen Tempel 1 på nytt, etter at romsonden Deep Impact var der i 2005. Denne undersøkelsen vil gi den første anledningen til å undersøke endringene på en komet etter at den har passert på sitt nærmeste til Solen. Det vil også være første gang en komet blir besøkt to ganger. NExT vil også bidra til mer kartlegging av Tempel 1, noe som vil gjøre kometen til den best kartlagte til da. Kartleggingen vil hjelpe med å svare flere spørsmål knyttet til komet-«geologi», spesielt rettet mot områder på Tempel 1, der en på bildene fra Deep Impact har observert materiale som ser flytende eller pulveraktig ut. Stardust skal etter planen passere Tempel 1 14. februar [2011]. Opportunity (Mars-rover). MER-B (Mars Exploration Rover – B), kjent som Opportunity, er den andre av to rovere i forbindelse med NASA sitt Mars Exploration Rover-program. Den 24. januar 2004 landet NASA romsonden Opportunity i Meridiani Planum på Mars, tre uker etter at tvilling-roveren Spirit (MER-A) hadde landet på den andre siden av Mars. Hovedmål ved ferden. "Se hovedartikkel: Mars Exploration Rover for tekniske data og spesifikasjoner på Mars-roverene" "Opportunity" sin ferd på Mars-overflaten var tenkt å vare 90 sol. Ferden har fått flere utvidelser og hadde pr 17. november 2006 passert 1000 sol. Navnet til roveren ble valgt etter en NASA-sponset stil-konkurranse. Før landing var målet for hver av Mars-roverne å kjøre opptil 40 meter på en dag, totalt opp til 1 kilometer. Begge rovere har passert disse målene. Roveren fortsatte å fungere effektivt over 10 ganger lengre enn det NASA-planleggere ventet, noe som har tillatt den å gjennomføre store geologiske undersøkelser av stein og overflate-trekk på Mars-overflaten. Landingsted: "Eagle"-krateret. Opportunity sitt landingssted (merket med en stjerne). "Se hovedartikkel: Eagle-krateret" "Opportunity" landet på Meridiani Planum ca. 24 km øst for det planlagte stedet. Selv om Meridiani er relativ flatt, uten de steinete områdene en har sett på tidligere Mars-landinger, rullet "Opportunity" sin lander inn i et nedslagskrater (ca. 20 meter i diameter), med kanten av krateret ca. 10 meter unna roveren. Vitenskapsmenn hos NASA var så fornøyd over å ha landet i krateret at det kalte landingen "hole in one". Senere fikk krateret navnet Eagle-krateret. Dette var det mørkeste landingsstedet noensinne av en romsonde på Mars-overflaten. Det ville gå to uker før roveren kunne se nærmere på området utenfor krateret. Vitenskapfolkene involvert i ferden var fascinerte over mengden av stein-utspring overalt i krateret og materialene i selve krateret. Ved nærmere undersøkelser av utspringene, viste lagene seg å være ikke noe tykkere enn en menneskelig finger, og det bekreftet at Meridiani Planum var en gang en gammel, men syrlig og salt-holdig sjø. , selv om mye av denne informasjonen om dette ikke ble funnet før flere måneder senere, da "Opportunity" besøkte det mye større Endurance-krateret lenger øst. Panorama-bildet av stein-utspringet ble fanget av roverens panorama-kamera. Vitenskapsfolk tror at de tilsynelatende lagdelte steinene er enten vulkanske aske-depositter eller sedimenter av vind eller vann. Det ble gitt navnet «Opportunity Ledge». "Opportunity Ledge" utspringene. På Sol 15, tok Opportunity en nærmere titt på steinen "Stone Mountain" i utspring-området av Eagle-krateret. Denne undersøkelsen økte spekulasjonene om at steinene bestod av svært fint støv, i kontrast til jordisk sandstein, som er kompakt sand med heller store deler. Mørke flekker viste frem erosjonen på steinlagene Et bilde tatt 10. februar 2004 (sol 16) viste at det tynne laget i steinen, kovergerer og divererger på små vinkler, noe som var tegn på at en form for "bevegelig strøm", slik som vulkanisme, vind eller vann hadde formet steinene. Oppdagelsen av disse lagene var viktig for vitenskapsfolkene som hadde planlagt denne ferden for å teste sin vann-hypotese. "El Capitan"-utspringet. 19. februar ble undersøkelsen av "Opportunity Ledge" erklært en suksess. Et spesielt mål i utspringet (med kjælenavnet "El Capitan"), hvis øvre og nedre deler så ut til å være forskjellige i lagdeling og slitasje, ble utvalgt som neste mål for roveren. "El Capitan" som er ca. 10 cm høy, ble gitt sitt navn etter et fjell i Texas. "Opportunity" nådde "El Capitan" på Sol 27, og tok det første bildet av steinen med sitt panorama-kamera. På Sol 30 brukte "Opportunity" sitt bor (Rock Abrasion Tool – RAT) for første gang på ferden for å undersøke steinene rundt "El Capitan". Under en presskonferanse 2. mars 2004 diskuterte vitenskapsfolkene sine konklusjoner om steinene de undersøkte, og om bevisene for flytende vann under dannelsen. De presenterte et resonnement for å forklare formasjonene (av tomrom) de oppdaget når de boret i steinformasjonen. Tomrommene er sammenligbare ved tilsvarende på jorden som geologer kjenner til. Disse er formet når krystaller formes inne i en stein og senere blir erodert bort, og legger igjen tomrom. I tillegg presenterte vitenskapsmennene de første data fra roveren sitt spektrometer tatt ved utspringet. Jern-spektrumet fra "El Capitan" viste sterke bevis for mineralet jarositt. Dette mineralet inneholder hydroksid-radikaler, som er en indikasjon på tilstedeværelsen av vann når mineralet ble formet. Data fra boringen i steinen viste også at det bestod av en betydelig mengde med sulfater. "Opportunity" graver en grøft. "Opportunity" bevegde seg vekselsvis fremover og bakover med sitt høyre fremhjul, mens de andre hjulene holdt roveren på plass, en prosess som varte i 22 minutter. Grøften som ble resultatet, den første gravd av en Mars-rover, var ca. 50 cm lang og 10 cm dyp. Den ble dypere enn forskerene trodde som planla dette. To ting som fanget vitenskapsfolkenes oppmerksomhet var sammesetningen av jorden i den øvre delen av grøften og lysheten til jorden på bunnen. Ved å undersøke sidene og bunnen, fant "Opportunity" noen ting som den ikke hadde sett før, inkludert runde sfærer som var skinnende, og jord med så fin grus at roverens mikroskop ikke kunne se individuelle partikler. De foreløpige resultatene fra "Opportunity" ble presentert i bladet "Science". Endurance-krateret. "Se hovedartikkel: Endurance-krateret" 4. juni 2004 ble det offentliggjort at "Opportunity" skulle kjøre ned i Endurance-krateret, selv om det kunne bety at roveren aldri ville forlate krateret igjen. Målet var steinområder som var identifiserte på bilder tatt fra kanten av krateret. "This is a crucial and careful decision for the Mars Exploration Rovers' extended mission", sa Dr. Edward Weiler, NASA's «associate administrator for space science». Dr Squyres, fra Cornell University said: "Answering the question of what came before the evaporites is the most significant scientific issue we can address with "Opportunity" at this time." "Opportunity" var nesten 180 sol inne i kratetet, før den returnerte ut i desember 2004. Vitenskapelige resultater fra undersøkelsene av krateret ble offentliggjort i "Earth and Planetary Science Letters". 2005: Utforsking, vanskeligheter. Traseen mot sør fra Endurance-krateret. Heat Shield Rock. "Se hovedartikkel: Heat Shield Rock" Etter å ha forlatt Endurance-krateret kjørte "Opportunity" i januar 2005 videre for å undersøke sitt eget varmeskjold. I nærheten av varmeskjoldet ble det tilfeldigvis oppdaget et objekt som en umiddelbart mistenkte og snart bekreftet var en meteoritt. Denne fikk umiddelbart navnet Heat Shield Rock, og er den aller første meteoritten som er identifisert på en annen planet enn Jorden. Dette var den tredje meteoritten funnet utenfor Jorden, de to andre Bench Crater og Hadley Rille ble funnet på Månen. Etter 25 sol med undersøkelser der, fortsatte "Opportunity" videre sørover, med retning for Argo-krateret, ca. 300 meter fra varmeskjoldet. Reise mot sør. Roveren ble kommandert til å grave en ny grøft på de store slettene til Meridiani Planum på Sol 366, og observasjoner fortsatte tilogmed Sol 373 (10. februar 2005). Roveren passerte så kraterne Argo, «Alvin» og «Jason», og nærmet seg på Sol 387 en trio av kratre på sin vei mot Vostok-krateret. På sin vei dit, satte "Opportunity" 19. februar 2005 en distanse-rekord for kjøring på en dag (for begge Mars-roverene) på 177.5 meter (582 feet). På Sol 389 (26. februar) nærmet roveren seg et av de tre kraterene, med navnet «Naturaliste». En stein med navnet «Normandy» ble undersøkt på Sol 392, og "Opportunity" var der til Sol 395. "Opportunity" nådde Vostok-krateret på Sol 399, men oppdaget at det var for det meste fylt med sand og noen få stein-utspring. Den ble så kommandert sørover, for å lete etter mer grunnfjell. På Sol 415, stoppet "Opportunity" ved noen sand-dyner for å undersøke forskjellen mellom toppen og bunnen. Forskjellige prøver fikk navnene Mobarak, Norooz og Mayberooz, til ære for det persiske nyttår. Ved Sol 421 kjørte roveren videre mot «Viking»-krateret. Opportunity blir sittende fast. Bakhjulene sitter fast på Sol 468. 26. april 2005 (Sol 446) kjørte "Opportunity" seg fast i en sand-dyne. Vitenskapsfolkene fant fra bilder ut at alle fire hjørne-hjulene til roveren var begravd med mer enn hjulenes radius, akkurat i det roveren skulle klatre over en sand-dyne ca. 30 cm høy. Sand-dynene ble døpt «Purgatory Dune» (Skjærsildens Sand-dyner) av forskerne. Roverens tilstand ble simulert på Jorden, før en forsøkte å bevege den igjen, ut fra bekymring om at roveren kunne bli ute av stand til å bevege seg. Etter ulike eksperimenter og simuleringer, ment på å etterligne sand-dynene som "Opportunity" satt fast i, gjorde roveren sine første bevegelser igjen 13. mai (sol 463), med bare noen få cm bevegelse, for så å evaluere resultatene. I løpet av Sol 465 og 466 ble flere kjøre-kommandoer sendt til roveren, og ved hvert forsøk bevegde roveren seg noen nye centimetre. På slutten av hver bevegelse, ble panorama-bilder tatt for å undersøke atmosfæren og de omliggende sand-dynene. Manøvrene for å unnslippe ble sluttført med suksess på Sol 484 (4. juni 2005) og alle 6 hjulene til "Opportunity" befant seg igjen på fastere underlag. Etter å ha studert «Purgatory Dune» fra Sol 498 til 510, bevegde roveren seg igjen sørover mot Erebus-krateret. Erebus-krateret, små mekaniske problemer. "Opportunity " studerte Erebus-krateret, et stort, grunt og delvis begravet krater, som ble en stopp på veien sør mot Victoria-krateret i perioden mellom oktober 2005 og mars 2006. Ny programvare for å måle prosentvis glidning på hjulene var suksessfulle i å hindre roveren i å kjøre seg fast igjen. Enda en nesteulykke som «Purgatory Dune» ble unngått på Sol 602, da en datasjekk stoppet videre kjøring. På Sol 628 (3. november 2005) våknet "Opportunity " opp i midten av en støvstorm som varte i tre dager. Roveren var i stand til å kjøre i selvbeskyttende automodus gjennom stormen, men kunne ikke ta noen bilder. Mindre enn tre uker senere, blåste vind støv vekk fra solcellene, slik at en nådde 80% av maks (ca. 720 watt-timer). På Sol 649 (1. desember 2005), ble det oppdaget at motoren som brukes til å lagre robot-armen hadde en feil. Dette problemet tok det nesten to uker å fikse. Etter dette er armen bare lagret under transport, og er rettet ut om natten for å hindre at den setter seg fast. 2006 og 2007. "Opportunity" observerte talløse stein-utspring ved Erebus-krateret. Roveren samarbeidet også med ESA sin romsonde Mars Express ved å bruke et av sine spektrometre og panorama-kameraet som tok bilder da månen Phobos passerte foran Solen. På Sol 760 (22. mars 2006) begynte "Opportunity" sin ferd til sitt neste hovedmål Victoria-krateret. Victoria-krateret. "Se hovedartikkel: Victoria-krateret" Victoria-krateret er et stort nedslagskrater ca. 7 kilometer fra det opprinnelige landingsstedet til "Opportunity". Vitenskapfolk tror at stein-utspringene i veggene på Victoria vil gi enda mer informasjon om Mars-geologien, hvis roveren overlever lenge nok til å undersøke dem. På Sol 951 (26. september 2006) nådde "Opportunity" kanten av Victoria-krateret og sendte de første gode bildene av krateret, inkludert bilder av sand-dynene på bunnen. Den amerikanske romsonden Mars Reconnaissance Orbiter lyktes også i å fotografere "Opportunity" fra verdensrommet på kanten av krateret "Opportunity sin totale kjørelengde ved Sol 1225 (13. juli 2007) var 11.424,67 meter (7.1 miles). Sofware-oppgradering. 4. januar 2007 mottok begge Mars-roverene ny software til sine datamaskiner. Oppdateringen ble mottatt akkurat i tide for det 3. jubileumet til landingen. Det nye systemet lar roverne selv bestemme om de skal sende et bilde til Jorden eller ei, eller om den skal bruke robotarmen for å undersøke steiner, noe som vil spare masse tid for vitenskapsfolkene ettersom de må bla igjennom hundrevis av bilder for å finne det de vil ha, eller undersøke omgivelsene for å bestemme det samme. Støvstormer sommeren 2007. Mot slutten av juni 2007 begynte en serie med støvstormer å dannes på Mars. Stormene har intensivert i styrke, og 20. juli 2007 ser en at både "Opportunity" og "Spirit" kan få store feil i sine systemer som følge av mangel på strøm. NASA slapp en pressemelding der de bl.a. skrev: "We're rooting for our rovers to survive these storms, but they were never designed for conditions this intense". Hovedproblemet som støvstormene skapte er den dramatiske reduksjonen i solkraft som roverne mottar, hele 99% reduksjon. "Spirit" på den andre siden av Mars mottar noe mere kraft enn "Opportunity". Normalt skal solcellene på roverne generere ca. 700 W pr dag. Hvis roverene får mindre enn 150 W pr dag, begynner batteriene å tappes. Hvis de går tomme, vil viktig elektrisk utstyr ødelegges av intens kulde. 18. juli 2007 genererte roverens solceller bare 128 Watt timer, det laveste nivået noensinne. NASA har reagert med å kommandere "Opportunity" til bare å kommunisere med Jorden hver tredje dag, den første gang dette har skjedd siden starten på ferden. I forbindelse med støvstormene som raser, har romsonden "MRO" tatt flere bilder for å se på situasjonen for "Opportunity" og "Spirit". Etter seks uker med relativ liten aktivitet, begynte begge mars-roverene å bevege på seg. Trivia. Begge Mars-roverene "Spirit" og "Opportunity" har deler fra World Trade Center's metall på seg. Til ære for "Opportunity" sine store bistand i utforskingen av Mars, ble en asteroide gitt navnet Opportunity. Navnet ble foreslått av Ingrid van Houten-Groeneveld som sammen med Cornelis Johannes van Houten og Tom Gehrels oppdaget den 24. september 1960. Ruben H. Fleet Museum har også en IMAX-film ved navn «Roving Mars» som viser ferden til både "Spirit" og "Opportunity" på deres ferd til Mars, med originale bilder og filmer. Wild 2. Bilder av kometen Wild 2 tatt av Stardust Wild 2 er en komet oppkalt etter den sveitsiske astronomen Paul Wild (uttales "vilt"), som oppdaget kometen i 1978. Stardust-ferden. Romsonden Stardust ble skutt opp 7. februar 1999 og passerte kometen 2. januar 2004. Det ble sendt til kometen for å hente tilbake til Jorden prøver tatt fra kometens hale, som kan gi ny innsikt i oppbyggingen av kometer, og hvordan de skiller seg fra hverandre. En container med prøver fra kometens hale vendte tilbake til Jorden i januar 2006, mens resten av romsonden ble igjen i verdensrommet. Mehmed Paša Sokolović-broen. Mehmed Paša Sokolović-broen i Višegrad krysser elven Drina i den østlige delen av Bosnia og Hercegovina. Den ble bygget på slutten av 1500-tallet på storvesiren Mehmed Paša Sokolovićs befaling. Utformingen er tradisjonelt tilskrevet den ottomanske hofarkitekten Sinan, selv om det ikke er noe bevis for at han sto bak. Broen har elleve murte buer, som strekker seg mellom elleve og femten meter. Broen er 179,5 meter lang. Tre av de elleve buene ble ødelagt under første verdenskrig og fem ble ødelagt under andre verdenskrig, men ble siden reparert. Broen har først og fremst blitt kjent gjennom boken "Broen over Drina" skrevet av Ivo Andrić, vinner av Nobelprisen i litteratur. Thomas Ignace Jiang. Thomas Ignace Jiang, egentlig Jiang Najue 江納爵 (født 21. desember 1669 i Jiangxi i Kina, død 6. mars 1718 i Macao) var en katolsk misjonær i sitt hjemland Kina. Han trådte inn i jesuittordenen i 1690. Etter studier i Macao misjonerte han i Huai'an (淮安), Nanjing (南京), Songjiang (松江), Shanghai (上海), og virket etter 1712 mest i Macao (澳門). Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Jiang, Thomas Ignace Jiang, Thomas Ignace Jiang, Thomas Ignace Jiang, Thomas Ignace Jiang, Thomas Ignace He Tianzhang. He Tianzhang 何天章 eller Francisco-Xavier a Rosario (født 28. september 1667 i Macao i Kina, død 11. mai 1736 i Beijing) var en kinesisk katolsk misjonær som trådte inn i jesuittordenen i 1686 og ble preesteviet i Kanton i 1691. Han virket som misjonær i mange deler av Kina, som i Nanjing 南京, Jiangzhou 絳州 i Shanxi 山西, Beijing 北京, Tartaria, Kanton (kort eksil), Yuwei i Shanxi, Liaodong 遼東 og Henan. Nicholas Bourbon. Nicholas Bourbon (født 1503 (eller 1505) – død etter 1550), også kjent som "Nicholas Bourbon den eldre" og "Borbonius", var en lærer ved hoffet, en poet og en religiøs reformator. Han skrev en samling dikt med den beskjedne tittelen "Nugae", latin for "Bagateller", på fransk "Bagatelles". Han var kjent for sitt vennskap med forfattere som Francois Rabelais og Clemont Marot. I sin tid nøt han en viss berømmelse i deler av Europa. Som person var han alt annet enn beskjeden. Om sin sitt adopterte by Lyon uttalte han: «Mantua boasts of Virgil, Greece of Homer; the region of Lyons rejoices in Borbonius». Han kom til England i 1534 for vise sin hyllest til kong Henrik VIII av England og hans andre dronning Anne Boleyn i takknemlighet for den hjelp han fikk fram dem og spesielt dronningen da han var forfulgt i Frankrike og truet med henrettelse av inkvisisjonen. Han skrev en rekke med dikt hvor Anne Boleyn blir opphøyd som en av Guds elskede tjenere. I alt skrev nær femti dikt i England som ble trykket i den tredje boken han utga i Lyon i 1538 under grandiose tittelen "Nicolai Borbonii Vandoperani Lingonensis Nugarum Libri Octo ac Auctore Rescens Aucti et Recogniti..." Nugae ble senere et emne for et epigram av waliseren John Owen. Bourbon, Nicholas Fylkesvei 914 (Nordland). Fylkesvei 914 (Fv914) i Nordland går mellom Kråkhaugen og Verhalsen i Bø. Veien er 4,1 km lang og har grusdekke. Nordland fylkesting har vedtatt at veien skal opprustes og få asfaltdekke i løpet av 2015 og 2016. Andre eksterne lenker. 914 Hjalmar Johannesen. Hjalmar «Hjalle» Johannesen (født 24. mai 1907 i Trondheim, død 19. august 1959 i Oslo) var en norsk friidrettsutøver og mellomdistanseløper. Han representerte Oslo Turnforening, Freidig og Sportsklubben Brage. I noen lister er etternavnet feilaktig stavet med to s'er: Hjalmar Johannessen. Han var sportsredaktør i Morgenposten fra 1934 til han døde i 1959. Johannesen spesialiserte seg på 400 m og 800 m løp. Han fikk til sammen elleve norske mesterskap i disse øvelsene fra 1925 til 1936, med fem på 400 m og seks på 800 m. I 1930 fikk han kongepokalen for ny norsk rekord på 400 m. I 1932 deltok Johannesen i OL i Los Angeles. På 400 m ble han nummer fem i kvartfinalen, mens han ble slått ut i kvalifiseringen på 800 m. Samme år viste han sine spurtegenskaper da han som ankermann på stafetten var med å slå Sverige for første gang i en landskamp. På 1930-tallet var landskampene mellom Sverige og Norge, kalt «svenskelandskampen» store attraksjoner. I 1935 vant Johannesen både 400 m og 800 m i landskampen. Dette året løp han på nye norske rekorder, med 48,6 s på 400 m, og 1.52,1 på 800 m. For årets prestasjoner ble han tildelt Morgenbladets gullmedalje. Michael Collins (1990). Michael Collins (født 12. juli 1990) er en irsk fotballspiller som spiller for det italienske laget Triestina. Han spiller også for U-17 landslaget til Irland. Liverpool FC. Collins signerte en 2-års proffkontrakt med Merseyside-klubben i juli 2007 på sin 17-årsdag. Våren 2008 var Collins på besøk hos den svenske klubben Enköping med tanke på et ulån, men valgte å ikke gå dit. Triestina. Collins hadde et år igjen av sin kontrakt med Liverpool, men valgte, på grunn av lite spilletid, å spørre om å få lov til å gå, noe Liverpool aksepterte. Han fikk så tilbud om kontrakt fra det italienske Serie B-laget Triestina, og gikk dit i august 2008, sammen med Conor McCormack. Landslagsspill. Collins har spilt kamper for det irske U17-landslaget. Collins og McCormack ble begge tatt ut til det irske U19-landslaget til en turnering i Irland i perioden 18.-21. august. Thomas da Cruz. Thomas da Cruz eller egentlig Gong Shangshi (født 18. desember 1666 i Hangzhou i Kina, død 1745 i Jiangnan) var katolsk misjonær i sitt hjemland. Han trådte inn i jesuittordenen i 1686, og ble presteviet i Macao i 1694. Han virket i Shanghai Songjiang, Fuzhou og Tartaria. Se også. Cruz, Thomas da Cruz, Thomas da Cruz, Thomas da Cruz, Thomas da Cruz, Thomas da Elena. Elena er en variant av kvinnenavnet Helene, som er av gresk opprinnelse og kan komme enten av ordet "helene" som betyr «lys» eller av "selene" som betyr «måne». Elena er en vanlig transkribering av det russiske navnet Елена, som også kan transkriberes "Jelena" eller "Yelena". Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Elena og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Unionen Sør-Afrika. Unionen Sør–Afrika er den historiske forgjengeren til dagens Republikken Sør-Afrika. Den trådte i kraft 31. mai 1910 da de tidligere separate koloniene Kapp, Natal, Transvaal og Oranjefristaten ble provinser i Unionen Sør–Afrika. Den ble grunnlagt som et domene, senere Samvelderike, men ble republikk 31. mai 1961 og deretter kjent som Republikken Sør–Afrika. Konstitusjon. I motsetning til Canada og Australia var unionen en enhetsstat, fremfor en føderasjon, hvor hver av kolonienes parlamenter ble avskaffet og erstattet med provinsråd. Et parlament med tokammersystem ble opprettet som bestod av et representantenes hus og et senat, og dets medlemmer ble for det meste valgt av landets hvite minoritet. Under unionen forandret stemmeretten seg flere ganger, ofte for å dekke behovene til den sittende regjeringen. Parlamentarisme rådet og med unntak av sikring av prosedyrer, var domstolene ute av stand til å blande seg inn i parlamentets avgjørelser eller politikk. På grunn av uenigheter over hvor unionens hovedstad skulle være, ble det inngått et kompromiss hvor hver provins ble gitt en del av hovedstadens fordeler. Administrasjonen skulle sitte i Pretoria i Transvaal, parlamentet skulle være i Cape Town i Kapp, høyesterett skulle være i Bloemfontein i Oranjefristaten og Pietermaritzburg i Natal ble gitt en finansiell kompensasjon. Denne ordningen eksisterer den dag i dag siden de fleste statsorganer med unntak av konstitusjonsdomstolen, menneskerettighetskommisjonen (begge i Johannesburg, høyesterett og juridisk tjenestekommisjon (begge i Bloemfontein) og parlamentet (Cape Town), ligger i Pretoria. Men den eneste referansen i dagens sørafrikanske konstitusjon er at Cape Town er setet for parlamentet. Unionen forble innledningsvis under den britiske monarken som selvstyrt domene i det britiske imperiet. Da Westminsterstatuttet i 1931 ble vedtatt, ble unionen regnet som likeverdig til andre samvelderiker, og Storbritannia kunne ikke lenger innføre lover på vegne av Sør–Afrika. Dermed oppstod en separat sørafrikansk trone, og kongen hersket i landet som konge av Sør–Afrika fremfor som konge av Storbritannia. Monarken ble representert i Sør–Afrika av en generalguvernør, mens den effektive makten ble utøvd av statsministeren som var regjeringssjef. Louis Botha, tidligere boergeneral, ble utnevnt til den første statsministeren i unionen og ledet en koalisjon som representerte de hvite afrikander og de engelsk–språklige samfunnene. Tiltale i domstolene ble ført i kronens navn, sitert i formatet Rex v anklaget, og regjeringstjenestemenn tjente i kronens navn. I løpet av unionens tid, ble den kongelige stilen til monarken modifisert, med Elizabeth II som den siste regjerende dronning av Sør–Afrika. Opprinnelig som en beskyttet paragraf, ble nederlandsk et offisielt språk sammen med engelsk, men det ble i realiteten erstattet av afrikaans i 1926, mens nederlandsk og afrikaans eksisterte lovmessig ved siden av hverandre frem til 1960-årene. Etter en folkeavstemning den 5. oktober 1960 hvor hvite stemte for en republikk, ble unionen Republikken Sør–Afrika den 31. mai 1961 og forlot Samveldet da den stod foran fordømmelse for sin apartheid–politikk. Etterpå vedtok parlamentet en konstitusjon som opphevet Sør-Afrikavedtaket. Trekkene til unionen ble overført med svært få endringer til den nylig opprettede republikken. Avgjørelsen om å forandre fra en union til en republikk ble hårfint avgjort i folkeavstemningen. Avgjørelsen sammen med Sør–Afrikas insistering på å beholde sin apartheidpolitikk resulterte i landets i realiteten utvisning fra Samveldet, Sør–Afrika forlot organisasjonen da det ble bestemt at hun ikke bli værende på de betingelsene hun ønsket. Grunnleggerne av unionen hadde en nokså annerledes forståelse av rase enn det som samfunnet i dag har. Derfor ble det lagt ned en del vurderingen rundt spørsmålet. Det kan sies at unionen var så opptatt av å forene de «hvite rasene» (britene og boerne) til en eneste rase at den lot gapet mellom hvite og svarte vokse. Sør–Afrikavedtaket la ned to provisjoner med tanke på rase: For det første bygget det inn stemmerettsystemet til Kappkolonien som opererte fritt for rasevurderinger (selv om sosio–økonomiske restriksjoner gjorde at det ikke var mulig for ikke–hvite å ha reelt politiske uttrykk). For det andre gjorde det «innfødte affærer» til en sak for den nasjonale regjeringen. Praksisen var derfor å etablere en minister for innfødte affærer. Bakgrunn for unionen. Ved avslutningen av krigen mellom britene og boerne i 1902, var de fire koloniene for første gang under et felles flagg, og det viktigste hinderet for union som forhindret planene om forening tidligere, var borte. Det langvarige ønsket til mange koloniadministratorer om å etablere en forent struktur ble umiddelbart mulig. Det mest kjente tidligere forsøket var antagelig lord Carnaverons føderasjonsplaner. Handelstollene hadde lenge vært en konfliktkilde mellom de forskjellige politiske enhetene i det sørlige Afrika. I hjertet av krisen lå det faktum at Transvaal var en landlåst økonomisk kjerne som mislikte sterkt sin avhengighet av naboene, i tillegg til kostnadene som det ble pålagt gjennom jernbane– og havne–avgifter. Kappkolonien var svært avhengige på toll som inntektskilde og konkurrerte direkte med både Natal og portugisisk Øst–Afrika (Mosambik). På tiden for foreningen gikk lastene som skulle til Witwatersrand–området inn gjennom Lourenço Marques (nå Maputo i Mosambik) hovedsakelig på grunn av den relative distansen og ZARs politikk om å redusere sin avhengighet av det britiske imperiet. "South African Customs Union" ble opprettet i 1906, men forskjellige problemer eksisterte med ordningen, særlig fordi Transvaal insisterte på å dominere unionen. Etter foreningen fortsatte SACU å eksistere og inkluderte de britiske territoriene (protektoratene og Rhodesia). Unionen Sør–Afrika og Sør–Rhodesia. Kolonien Sør-Rhodesia hadde i 1922 sjansen (som til slutt ble forkastet) til å slutte seg til unionen gjennom en folkeavstemning. Folkeavstemningen skyldtes at British South Africa Companys styre i Sør–Rhodesia i 1920 ikke lenger var praktisk. Mange foretrakk en eller annen form for «ansvarlig regjering». Noen foretrakk en slik regjering innenfor Sør–Rhodesia, mens andre, sørlig i Matabeleland, foretrakk medlemskap i Unionen Sør–Afrika. Før folkeavstemningen besøkte representanter fra Sør–Rhodesia Cape Town hvor statsministeren i Sør–Afrika, Jan Smuts, til slutt tilbød betingelser han regnet som fornuftige og som regjeringen i Storbritannia fant akseptable. Selv om meningen i regjeringen i Storbritannia, den sørafrikanske regjeringen og BSAC foretrakk alternativet med union (og noen forsøkte å blande seg inn i folkeavstemningen), viste avstemningen at 59,4% foretrakk en ansvarlig regjering for en separat koloni, mens 40,6% ville slutte seg til unionen. Unionen Sør–Afrika og Sørvest–Afrika. Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914, okkuperte og annekterte Sør–Afrika kolonien Tysk Sydvest-Afrika. Da Folkeforbundet ble etablert etter krigen, fikk Sør–Afrika et klasse C–mandat til å administrere Sørvest–Afrika «under lovene til mandateieren (Sør–Afrika) som en integrert del av sitt territorium». Etter dette regnet Unionen Sør–Afrika Sørvest–Afrika som sin femte provins, selv om dette aldri var en offisiell status. Med opprettelse av Forente Nasjoner, appellerte unionen til innlemmelse av Sørvest–Afrika, men deres søknad ble avslått av FN som inviterte Sør–Afrika til å forberede en formynderskapsavtale istedet. Denne invitasjonen ble igjen avslått av unionen som etterpå ikke forandret administrasjonen av Sørvest–Afrika og fortsatte å forholde seg til sitt opprinnelige mandat. Dette førte til en kompleks juridisk krangel som ikke var fullført da unionen ble erstattet av republikken. Unionen vedtok i 1949 en lov som førte Sørvest–Afrika tettere ved å gi Sørvest–Afrika representasjon i det sørafrikanske parlamentet. Til slutt trakk republikken seg ut av sine forpliktelser til Sørvest–Afrika. Walvis Bay som nå er i Namibia var opprinnelig del av Unionen Sør–Afrika siden den var del Kappkolonien ved inngåelsen av unionen. Walvis Bay ble i 1921 integrert med klasse C–mandatet i resten av unionens periode og i republikktiden. Westminstertraktaten. Westminsterstatuttet, som ble vedtatt av imperieparlamentet i desember 1931, opphevet kolonilovenes validitetsvedtak og innførte Balfourdeklarasjonen av 1926. De hadde en grundig effekt på unionens konstitusjonelle struktur og status. Den mest kjente effekten var at det sørafrikanske parlamentet ble frigjort fra mange restriksjoner med tanke på handlingsrommet i det såkalte «spørsmålet om de innfødte». Men opphevelsen var ikke nok til å la det sørafrikanske parlamentet ignorere de innebygde klausulene (South Africa Act) i konstitusjonen som førte til konstitusjonell krise i 1950–årene. Madriu-Perafita-Claror. Madriu-Perafita-Claror er et bredalområde i Pyreneene i det sørøstlige Andorra. Det består av av dalen Madriu, og sidedalene Perafita og Claror. Området avgrenses i nord av den store Valiradalen som skjærer tvers gjennom Andorra fra øst til vest. I sør grenser området mot Spania. Området er 42,5 km², og utgjør deler av kommunene Encamp, Andorra la Vella, Saint Julia de Loria og Escaldes-Engordany. Det dekker omtrent 9 % av Andorras totale areal. Dalene er isolerte og uten veiforbindelse, og kan bare nås via til fots langs smale stier. De er et tilholdssted for sjeldne og utrydningstruede dyrearter. Som det første og hittil eneste stedet i Andorra ble dalområdet i 2004 tatt opp på UNESCOs verdensarvliste, verdensarvområdet ble utvidet i 2006. Madriu-Perafita-Claror dalen er et mikrokosmos over måten innbyggerne har høstet de sparsommelige ressursene i de høye Pyreneene gjennom de siste tusen år, for å skape et bærekraftig livsmiljø i harmoni med fjelllandskapet. Dalen viser hvordan et gammelt kommunalsystem for bestyrelse av jorden har overlevd i over 700 år. Pedro Delgado. Pedro Delgado Robledo, også kjent som Perico, (født 15. april 1960 i Segovia) er en tidligere spansk profesjonell syklist. Han vant Tour de France i 1988 og Vuelta a España i 1985 og 1989. Delgado jobber i dag for Television Española som sykkelkommentator ved store sykkelbegivenheter. Ohridavtalen. Ohridavtalen er en fredsavtale undertegnet av representanter makedonske og albanske partier i Republikken Makedonia. Avtalen, som ble framforhandlet ved hjelp av USA og EU, ble undertegnet 13. august 2001. Den har navn etter byen Ohrid der forhandlingene mellom partene fant sted. Ohridavtalen gjorde slutt på den væpnede konflikten som startet i februar 2001 mellom den albanske Nasjonale frigjøringshæren (NLA) og Republikken Makedonias myndigheter og som krevde over 1000 menneskeliv. Avtalen sikret større innflytelse for det albansktalende mindretallet i Makedonia. Som følge av avtalen ble Republikken Makedonias grunnlov 16. november 2001 endret på femten punkter, hovedsakelig slik at albanerne sikres større rettigheter og medvirkning i Makedonias politiske system. Albansk er etter avtalen blitt offisielt språk i Republikken Makedonia. Avtalen forpliktet NLA til å innstille fiendtlighetene og la seg avvæpne. Verken Republikken Makedonias regjering eller den Nasjonale frigjøringshæren var direkte involvert i forhandlingene. Partene var på makedonsk side representert ved to de største partiene, Den Indre Makedonske Revolusjonære Organisasjon-Det Demokratiske Parti for Makedonsk Nasjonal Enhet (VMRO-DPMNE) og Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM), mens den albanske siden var representert ved Albanernes Demokratiske Parti (DPA) og Partiet for Demokratisk Velstand (PDP). Widget. Widgets er små, nyttige miniprogrammer, for eksempel kalkulator, huskelapper eller programoversikt for TV. Widgets kan blant annet brukes i Opera nettleser, Yahoo!, Android, på Dashboard i Mac OS X og de er nedlastbare i Windows Vista. Boksing under Sommer-OL 1968. Boksing under Sommer-OL 1968. Sovjetunionen ble beste nasjon med 3 gullmedaljer. Liste over universitet og høgskoler i Norge. Høyere utdanning i Norge tilbys ved flere typer institusjoner, universitet, vitenskapelige høgskoler og høgskoler. De fleste er statlige, og alle er underlagt Lov om universiteter og høgskoler, av 1. september 2005. Det stilles spesifikke krav til institusjoner innen de ulike kategoriene. For å oppnå eller beholde status innen de respektive kategoriene må institusjonen akkrediteres av NOKUT, Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen. Universiteter. Faglige krav til et universitet er blant annet å ha fem utdanningstilbud som gir høyere grad (mastergrad), med jevn produksjon av kandidater på både høyere- og lavere grad innen disse fagtilbudene. Institusjonen må også ha fire separate doktorgradsløp med jevn produksjon av kandidater. Inndelingen i høgskoler og universiteter, slik den er i Norge - der begge typer institusjon gir samme kvalifikasjoner, men det er antall doktorgradsstudier som skiller dem - er særnorsk, og åpner for at alle høgskoler, kan bli universiteter. Evaluering og akkreditering i henhold til disse kravene skjer av NOKUT. Etter at den nye loven ble vedtatt har Høgskolen i Stavanger, Norges landbrukshøgskole, Høgskolen i Agder og Høgskolen i Bodø fått opprykk til å bli universiteter. Etter at Høgskolen i Stavanger ble universitet har flere andre høgskoler uttalt universitetsambisjoner. De forskjellige høgskolene har valgt forskjellige strategier, men sammenslåing er en gjenganger. Fellesnevneren for disse er at de er svært langsiktige. Vitenskapelige høgskoler. En vitenskapelig høgskole er i det norske utdanningssystemet en utdanningsinstitusjon på universitetsnivå innenfor snevrere fagområder, med samme type ansvar og fullmakter for utdanning, forskning og forskerutdanning. Statusen som vitenskapelig høgskole fås gjennom akkreditering av NOKUT. MF var den første institusjonen som fikk opprykk fra statusen som høgskole, til vitenskapelig høgskole etter at loven ble endret i 2005. De siste høgskoler som fikk opprykk var Misjonshøgskolen, BI og Høgskolen i Molde (1. januar 2010), og anno 2010 er det ni vitenskapelige høgskoler i Norge. De vitenskapelige høgskolene har rett til å bruke betegnelsen "Specialized University Institution" på engelsk. Statlige høgskoler. Dagens statlige høgskoler er i all hovedsak skapt ved sammenslåingen av vel 200 høgskoler under høgskolereformen gjennomført i 1994 av utdanningsminister Gudmund Hernes. Gjennom reformen ble distriktshøgskoler, lærerhøgskoler, handelshøgskoler osv. slått sammen til høgskolesentre. Tre av høgskolene fra denne reformen, Høgskolen i Stavanger, Høgskolen i Agder og Høgskolen i Bodø, har blitt akkreditert universiteter. Høgskolen i Bodø søkte om universitetsstatus høsten 2009, og ble 19. november 2010 av departementet akkreditert som universitet. Institusjonen endret navn til Universitetet i Nordland fra 1. januar 2011. Høgskolen i Molde ble vitenskapelig høgskole (i logistikk) fra og med 1. januar 2010. Høgskolen i Tromsø fusjonerte 1. januar 2009 med Universitetet i Tromsø. Fra 1. august 2011 ble Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus slått sammen til Høgskolen i Oslo og Akershus. Andre statlige høgskoler. Andre statlige høgskoler omfatter etatsintern utdanning på høgskolenivå for Forsvaret og Politiet. Andre høgskolestudier. Den følgende listen omfatter institusjoner med godkjente høyere utdanningstilbud, det vil si institusjoner som ikke betegnes som høyere utdanningsinstitusjoner som sådan, men som har fått akkreditert et (eller flere) studier på høyere utdanningsnivå. En institusjon kan for eksempel få akkreditert en bachelorutdanning i markedsføring av NOKUT uten at institusjonen i seg selv er akkreditert på det nivået. Eksterne lenker. Universitet Kamov Ka-26. Kamov Ka-26 (NATO-kallenavn: "«Hoodlum-A»") er et lett flerbrukshelikopter utviklet i Sovjetunionen. Ka-26 har først og fremst vært i sivil bruk, i roller som inkluderer landbrukshelikopter, brannslukning, og ambulanse- og redningshelikopter. Ka-26 har et åpent område bak førerkabinen som kan utstyres med utbyttbare kabiner for for eksempel transport av passasjerer, bårer eller last, eller annet utstyr. Kamov Ka-126. Kamov Ka-126 (NATO-kallenavn: "«Hoodlum-B»") er en variant av Ka-26 utstyrt med gassturbiner. Prototypen fløy første gang i 1986, og denne varianten ble produsert i Romania. Luc Leblanc. Luc Leblanc (født 4. august 1966 i Limoges) er en tidligere landeveissyklist fra Frankrike. Han er mest kjent for sitt VM-gull i landeveisritt i 1994, men han hadde også andre store meritter som to etappeseire i Tour de France (der han også har en fjerde, femte og sjetteplass sammenlagt) og klatretrøya i Vuelta a España. Han har i ettertid innrømmet doping i forbindelse med Festina-affæren. Genthin. Genthin er en by i delstaten Sachsen-Anhalt i Tyskland, og ligger ca 55 nordøst for Magdeburg, ca 25 km vest for Brandenburg an der Havel og ca 80 km vest for Berlin. Byen har en utstrekning på 103,73 km² med en befolkning på 14 355 innbyggere (desember 2005). Gjennom byen går Elbe-Havelkanalen. I Genthin har konsernet Henkel en vaskemiddelfabrikk under navnet «Spee». Rudy Dhaenens. Rudy Dhaenens (født 10. april 1961 i Deinze- død 6. april 1998 i Aalst) var en belgisk landeveissyklist huskes best som vinner av landeveisrittet under VM i landeveissykling i 1990 i Utsunomiya, Japan. I tillegg har han pallplasseringer i Paris-Roubaix og Flandern rundt, og en etappeseier i Tour de France. Et minneritt til ære for Dhaenens arrangeres hvert år i Nevele i Belgia. Maurizio Fondriest. Maurizio Fondriest (født 15. januar 1965 i Cles i Trentino) er en tidligere landeveissyklist fra Italia. Karriere. Fondriest ble proff i 1987 da han signerte for Ecoflam-laget. Året etter gikk han over til Alfa Lum og vant landeveisrittet under VM i landeveissykling i tillegg til etappeseire i Sveits rundt og Tirreno–Adriatico. I 1991 vant han verdenscupen. Han hadde en kjempesesong i 1993 da han syklet som Lampre. Han vant Milano–Sanremo, La Flèche Wallonne, Züri-Metzgete, Giro dell'Emilia, sammenlagt og to etapper i Tirreno–Adriatico, tre etapper og sammenlagtseieren i Grand Prix du Midi Libre, en etappeseier i Giro d'Italia og sammenlagtseieren av verdenscupen for andre gang. Han klarte aldri å kopiere denne sesongen, men hadde en god sesong også i 1995 da han vant en etappe i Giro d'Italia og flere andreplasser i ritt som Tirreno–Adriatico, Milano–Sanremo, Gent–Wevelgem og La Flèche Wallonne. Slutten på karrieren. Etter tre år i Cofidis la Fondriest opp i 1998 og startet opp en sykkelfabrikk som spesialiserer seg i produksjon av sykkelrammer i karbonfiber. Full Circle. "Full Circle" er et musikkalbum av rapperen Xzibit, utgitt i 2006. Albumets navn kommer av at han har vært i rap-industrien i ti år. Dette er det dårligst selgende albumet til Xzibit. L118 Light Gun. L118 Light Gun er en 105 mm haubitser, utviklet på 1970-tallet for den britiske hæren. Den kom i tjeneste i 1975 og erstattet da 105 mm Pack Howitzer L5 og 4,2 tommer bombekaster og 25 punds kanon. L118 ble tatt fram av Royal Armament Research and Development Establishment (RARDE) og ble basert på Abbot selvdrevet artilleri. I britisk tjeneste ble L118 først løftet med helikoptere og tauet av den spesialdesignede Land Rover 101 Forward Control, og senere også tauet av Pinzgauer og Hägglunds Bv206. L118 finnes i flere varianter og er eksportert til en rekke land. Mittellandkanal. Mittellandkanal er med sine 325,7 km Tysklands lengste menneskebygde vannvei. Kanalen begynner i nærheten av Rheine fra Dortmund-Ems-kanalen og forbinder Hannover og Wolfsburg til Elben i Magdeburg. For å inngå unødvendig opp- og nedslusing når et fartøy skal krysse en elv, er det bygget akvedukter over både Weser ved Minden og over Elben ved Magdeburg. I oktober 2003 ble det innviet en stor akvedukt over Elben (Wasserstraßenkreuz Magdeburg), for å forenkle trafikken til Elbe-Havelkanalen som gir forbindelse til Berlin og Oder, slik at man kan nå Polen. Forbindelse til Østersjøen oppnås via Elbe-Lübeckkanalen. Byggehistorie. Det ble i 1905 besluttet etter lange og heftige diskusjoner at en ønsket å knytte sammen de nordtyske vannveiene. Norsk Fjellmuseum. Norsk Fjellmuseum er et museum i Lom sentrum med utstillinger knyttet til den norske fjellheimen og om samspillet mellom mennesker og natur og hvordan dette har utviklet seg fra de første dagers primitive fangstkulturer til dagens masseturisme, rekreasjon og ressursbruk. Museet huser også Øystein Mølmen sin private samling av jaktvåpen og reinsgevir Museet ble etablert i 1994 etter initiativ fra inspektør i DNT, Claus Helberg. Siden 1997 har museet vært autorisert nasjonalparksenter for Jotunheimen nasjonalpark. Styreleder er Berit Forbord Moen og daglig leder er Mai Bakken. Arouna Koné. Arouna Koné, (født 11. november 1983) er en fotballspiller fra Elfenbenskysten, som spiller som for den engelske klubben Wigan Athletic. Han spiller også på Elfenbenskystens herrelandslag i fotball. PSV Eindhoven. Arouna hadde en suksessfull første halvdel av 2006-2007 sesongen for PSV. Han skårte 9 mål i Eredivisie, noe som nesten var 1 mål pr kamp. PSV Eindhoven var på stø kurs mot et nytt seriemesterskap, med 11 poengs ledelse på lag nr 2. Koné samarbeidet bra med sin spiss-partner Jefferson Farfan. Koné gjorde også et inntrykk i europeisk fotball, ved å skåre 2 ganger da PSV slo Galatasaray 2-1 og gikk videre i 2007 fra samme gruppe som Liverpool FC og Girondins de Bordeaux. I mars 2007 ble Arouna skadet i kneet under trening, noe som satte han utenfor flere viktige kamper for klubb og landslag. Under hans fravær, begynte den uovervinnelige ledelsen til PSV å krympe drastisk. Etter et uavgjorte kamper mot SBV Excelsior og NAC Breda samt et ydmykende tap 5-1 mot erkerivalene Ajax, var ledelsen kun 3 poeng i april. Koné var også ikke med i de viktige sluttspillkampene i kvartfinalene i Mesterligaen mot Liverpool FC. I mai 2007 endte det likevel med seriemesterskap for Koné og PSV, da de vant med bedre målforskjell. Sommeren 2007 gikk det rykter om at klubber som Manchester City og Liverpool FC var interessert i Koné etter at han hadde en krangel med PSV's trener Ronald Koeman etter å ha vært borte fra en trening primo juli. Landslagsspill. Koné ble plukket ut til å være med i troppen for i VM i fotball 2006. Koné var ikke med i første kamp, som Elfenbenskysten tapte 2-1 mot, men i andre kamp i gruppespillet mot spilte Koné spiss sammen med Didier Drogba. Elfenbenskysten tapte igjen 2-1 og VM var over før den siste kampen mot Serbia-Montenegro. Elfenbenskysten vant 3-2, og endte på 3.plass i sin gruppe, men VM var over for Elfenbenskysten og Koné. Meritter. PSV Eindhoven Afrikanske papegøyer. Afrikanske papegøyer er beslektede arter av ekte papegøyer under stammen Psittacini («old world parrots»/afrikanske papegøyer) som holder til på det afrikanske kontinentet. Det har vært en del forrvirring rundt systematikken blant papegøyer, men foreløpig har gentetiske tester(Massa, et al., In Press, Solms et al., In Press) definert disse artene som beslektet. På grunn av størrelsen ble dvergpapegøyene en tid regnet for å være nære slektninger med parakitter og dermed om under stammen Psittaculini (austro-asiatiske papegøyer), men siden man ved genetiske tester oppdaget at deres nærmeste levende slektning var Gråpapegøye, hører de også følgelig til i Psittacini. Systematikk. Det er også blitt hevdet at halsbåndparakittene ("Psittacula") og deres slekninger hører inn under denne gruppen, men det er uvisst siden de fleste regner de til parakittene. Storedal Kultursenter. Storedal Kultursenter er et park- og kulturanlegg som ligger på gården Store Dal i Skjeberg utenfor Sarpsborg i Østfold. Anlegget er skapt av kunstnere, naturvitenskapsfolk og hagearkitekter og danner et opplevelsesenter for natur og kunst spesielt lagt til rette for synshemmede. Anlegget består av en studiehage med rundt 250 forskjellige planter, et utendørs amfiteater og lydskulpturen "Ode til lyset" av Arnold Haukeland med musikk av Arne Nordheim. Historie. Mange arkeologiske funn viser tidlig bosetning. I umiddelbar nærhet finnes også helleristninger, som kan leses like godt med fingrene som med øynene. Ifølge Snorre ble Kong Magnus den Blinde født på gården Storedal i 1117. Hans mor var Borghild, datter på gården, og hans far Sigurd Jorsalfare. Magnus ble konge 13 år gammel, men måtte utkjempe flere slag mot arvinger som gjorde krav på kongetronen. Han ble tatt til fange i Bergen i 1135 av Harald Gille, som lot ham blinde og mishandle. Kong Magnus den Blinde falt i slaget ved Holmengrå, omkring 3 mil fra Storedal i 1139. Erling Stordahl, som selv ble synshemmet 13 år gammel, overtok gården Storedal etter sin far i 1957. Han ønsket å gjøre noe mer ut av området enn bare jordbruk. Planen var først å reise et monument over Magnus den Blinde. Etterhvert formet imidlertid kunstnere, naturvidenskapsfolk og hagearkitekt et kulturanlegg for opplevelse av natur og kunst – for alle mennesker – men spesielt lagt til rette for synshemmede. Anlegget ble åpnet av Kronprins Harald 12. august 1970. Lydskulpturen. Lydskulpturen "Ode til lyset" som rager 19,5 m over det flate kulturlandskapet, symboliserer armer som strekker seg mot lyset. Fra 28 høyttalere høres komponisten Arne Nordheims stereofoniske "musikkbeskrivelse" av skulpturen. Skulpturen med sine blanke og svarte kontraster og et klangbilde som veksler mellom mørke og lyse klanger, symboliserer kampen mellom lys og mørke, godt og ondt i menneskesinnet. "Det går alltid en vei fra mørke til lys" er det optimistiske budskapet. Billedhuggeren Arnold Haukeland har laget skulpturen. På og rundt selve skulpturen er det 28 høyttalere. Fire av dem ligger i store basskasser på vollen, mens de resterende 24 er fordelt opp langs spiret og i den store kransen. Dataprogrammet styrer fordelingen av lyd over alle disse høyttalerne. Noen sekvenser bygger seg opp fra toppen av skulpturen og nedover, noen sirkler rundt kransen, andre ligger rolig på bassene osv. På denne måten hører man skulpturens form med lyd og klanger. Dette gjør at "Ode til lys" er helt unik i verden, da skulpturen ble laget hadde man ikke teknikken som skulle til for å få lyset og klokken til å styre musikken, og også det at lyden klatrer opp og ned skulpturen var en stor utfordring å få til. Sansehage. Skjematisk kart over sansehagen ved Storedal Kultursenter. Hagen er en sansehage utformet slik at både blinde og seende kan bruke alle sine sanser når de går rundt i anlegget, og spesielt i hagen. Her kan man høre lydskulpturen "Ode til Lys", lukte og føle plantene og, for de seende, se alle regnbuens farger blant blomster, busker, roser og nyttevekster. Hagen er formet som en stor plante, der gangstien er stilken. Åpne brusteinslagte rom på hver side av gangstien er bladene. De blir mindre og mindre dess lenger inn i hagen man går. Hvert blad- eller planterom inneholder forskjellige busker og planter. Plantene har navneetiketter både i vanlig skrift og blindeskrift. To steinringer øverst i hagen er laget som graveringer fra eldre jernalder. Steinene er hentet fra en 4 000 år gammel steinalder grav. Stiene er brosteinslagte. Foran inngangen til hvert rom er det lagt felter med runde elvesteiner, slik at de synshemmede kan kjenne at man står foran inngangen til et planterom. Anlegget ble tegnet av professor Egil Gabrielsen ved Norges Landbrukshøgskole. Helleristningsutstilling. Sommeren 2004 ble en helleristningsutstilling øverst i studiehagen åpnet. Den inneholder ca. 30 helleristningsmotiver som er reprodusert på 7 store steinheller. Motivene stammer fra siste del av bronsealderen (900-500 f.Kr.) og er kopier av helleristninger fra nærområdet. Den største helleristningen i Norge er Bjørnstadskipet (4,5 m), og en kopi av skipet danner gulvet i utstillingsrommet. Informasjonene og beskrivelsene av helleristningene er både i vanlig skrift og blindeskrift. Dette er en permanent utstilling finansiert av ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering, Norsk Kulturråd og Østfold fylkeskommune. Amfiteateret. I amfiteateret spilles "Fra mørke til lys", et drama skrevet av Erling Stordahl. Dette er et historisk hørespill med moderne overtone, der Magnus den Blindes skjebne sammenlignes med funksjonshemmedes situasjon idag. Stordahl leser selv epilogen, der han forteller hvordan han opplevde blindheten som ung gutt. Dramaet spilles fra et 4 kanalers lydanlegg, som gir en særegen stereoeffekt mellom steinmurer og store eiker i friluftsamfiteatret. Moreno Argentin. Moreno Argentin (født 17. desember 1960 i San Donà di Piave) er en tidligere landeveissyklist fra Italia. Argentin, med kallenavnet Il Capo ("Sjefen"), har mange store meritter, blant dem etappeseire i Tour de France, Giro d'Italia og Sveits rundt. Han har vunnet Liège-Bastogne-Liège fire ganger, La Flèche Wallonne tre ganger og Flandern rundt og Giro di Lombardia en gang hver. Han har både gull, sølv og bronse fra VM i landeveisritt. Scuderia Ferrari. Scuderia Ferrari er racingteamet til den italienske sportsbilprodusenten Ferrari. Teamet konkurrerer for tiden kun i Formel 1, men har gjennom sin historie også konkurrert i flere andre klasser, så som Formel 2 og sportsvognsracing. Teamet ble grunnlagt av Enzo Ferrari i 1929, begynte å konkurrere i 1932, og er det eldste nåværende teamet i Grand Prix-racing. Den første tiden kjørte de i biler produsert av Alfa Romeo, men fra 1947 begynte Ferrari å bygge sine egne racerbiler. Ferrari er statistisk sett historiens mestvinnende Formel 1-team, med 15 førermesterskap og 16 konstruktørmesterskap. Førere som har vunnet førermesterskap mens de har kjørt for teamet er Alberto Ascari, Juan Manuel Fangio, Mike Hawthorn, Phil Hill, John Surtees, Niki Lauda, Jody Scheckter, Michael Schumacher og Kimi Räikkönen. Teamets nåværende førere er Fernando Alonso og Felipe Massa. Historie. Scuderia Ferrari ble grunnlagt som Enzo Ferrari sitt eget team i 1929, da som Alfa Romeo sitt fabrikksteam. I 1939, etter mye frem og tilbake, grunnla Alfa sitt helt egne in-house team, Alfa Corse. De ville ta over all drift av det daværende Scuderia Ferrari, med nytt navn selvfølgelig. Ferrari var dypt uenig i denne forandringen og bestemte seg for å forlate Alfa. Men som en del av hans avløsningsvilkår, fikk han ikke lov til å drive med motorsport under sitt eget navn over en periode på 4 år. Dette forbudet gjaldt derimot ikke produksjon og utvikling av egne biler, så med en gang Ferrari sluttet i Alfa (1939)begynte han med utviklingen og konstruksjonen av sin nye bil, Tipo 815. Den hadde en åttesylindret motor på 1500cc og ble designet av Alberto Massimino. Tipo 815 blir derfor regnet som den første Ferrarien noen sinne. Krigen satte en midlertidig stans ved Ferrari sine racingambisjoner, ettersom han fokuserte på å bruke fabrikksressursene sine mot lett maskinarbeid i de årene annen verdenskrig varte. Etter krigen rekrutterte Ferrari flere av sine gamle kollegaer fra Alfa og etablerte et helt nytt Scuderia Ferrari som skulle bygge og drifte sine egne løpsbiler. Scuderia Ferrari stilte til start i verdensmesterskapet i Formel 1 allerede det første året, i 1950. Teamets første Formel 1-bil het Tipo 125 F1. José Froilán González sørget for teamets første seier året etter. Alberto Ascari ga Ferrari sin første førertittel ett år senere. Ferrari er det eldste teamet som fortsatt deltar i mesterskapet, og ikke minst det teamet med størst suksess. Tidligere teamsjef Jean Todt og tidligere teknisk sjef Ross Brawn har vært sentrale i teamets suksess på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000. Ved siden av å bygge og produsere egne biler og motorer, leverer de også motorer til Sauber og Toro Rosso. Resultater. "Hovedartikkel: Ferraris Formel 1-resultater" Eksterne lenker. Ferrari, Scuderia Beeston (Cheshire). Beeston er en landsby og et verdslig sogn i Cheshire i England. Stedet ligger sør for Tarporley, nær Shropshire Union-kanalen. Beeston Castle er en imponerende ruin på en klippe rett ved landsbyen, og Peckforton Castle ligger ikke langt unna. Creek (folkeslag). Creek-indianerne er et amerikansk urfolk som opprinnelig kom fra det sør-østlige USA. De er også kjent som Muscogee-indianere, et navn de bruker om seg selv. I dag lever de hovedsakelig i Oklahoma, Alabama, Georgia, og Florida. De er fjernt beslektet med seminole-indianerne både gjennom språk og kultur. Historie. De tidligste Creekene var trolig etterkommere av folk som bodde langs Tennesse-elven. De spredde seg etter hvert og ble delt i forskjellige stammer som Hitchiti, Alabama, and Coushatta. Stammene utviklet sine egne språk og dialekter. De som levde langs Ocmulgee-elven, ble kalt "Creek indianere" (elveindianere) av britiske kolonister fra Syd-Carolina, men etter hvert ble dette uttrykket brukt om alle indianerne som levde i området. Under den amerikanske uavhengighetskrigen måtte de som mange andre indianere i USA ta valget om de skulle være med å kjempe eller forbli nøytrale. Creekene som levde i de nordlige områdene kjempet på side med britene, mens de resterende indianerne forble nøytrale gjennom hele konflikten. Etter krigen ble det klart at Storbritannia hadde gitt mye av Creekenes territorium til det nyopprettede USA, og staten Georgia begynte å ekspandere inn i Creek-land. I 1790 ble det, etter flere mindre konflikter, undertegnet en avtale i New York der 26 creek-indianere og den amerikanske regjering skrev under på at indianerne skulle få beholde sitt eget land uten at hvite menn skulle trenge seg inn. Dette var riktignok en stund etter at USA hadde ekspandert et godt stykke inn i landet deres. a>. Jackson ble så imponert over Weatherfords modighet at han lot ham gå. Creek-krigen. Creek-krigen begynte som en innbyrdes borgerkrig i Creek-nasjonen i 1813, men smeltet snart sammen med den britisk-amerikanske krig. Indianerne ble oppildnet av Indianerhøvdingen Techumseh og snart begynte fiendtlighetene mellom hvite og indianere. En av creekenes ledere het William Weatherford og var halvt skotsk, halvt creek og en "red stick" som var navnet på en av partene i den innbyrdes krigen blant creekene. Red stickene angrep i 1813 et amerikansk fort ved navn Fort Mims hvor det befant seg rundt 500 mennesker hvorav ca 350 var sivile. Indianerne massakrerte alle som var der. Etter dette samlet den amerikanske regjeringen sammen en stor styrke som i fellesskap med cherokeer og de creekene som slåss mot red stickene, klarte å slå Weatherford og hans red sticks. Etter lang og seig motstand gav til slutt red stick-indianerne seg, og William Weatherford gikk selv til den amerikanske kommandøren, Andrew Jackson og kapitulerte. Jackson ble så imponert over Weatherfords mot at han lot ham gå. Ut på 1820-tallet ble creekene fordrevet ut i reservater eller lengre vest, hvor de skulle komme i konflikt med andre indianere. Creek-indianere i dag. Selv om de fleste av indianere ble fordrevet til reservater hvor deres etterkommere bor i dag, var det noen som ble igjen i Alabama, og deres etterkommere bor i dag i Poarch Creek reservasjonen i Atmore. Beeston Castle. Beeston Castle har en imponerende beliggenhet på en bratt klippe. Beeston Castle er en slottsruin ved Beeston i Cheshire i England. Slottet står på en 150 meter høy klippe over Cheshiresletten. Det ble reist fra 1225 av Ranulph de Blondeville, 4. jarl av Chester etter at han kom hjem fra korstog. Ruinene eies av English Heritage, som holder dem åpne for publikum. Forhistorie. Det er funnet spor etter en bosetning fra bronsealderen, datert til omkring 800 f.Kr., og et fort fra jernalderen, omkring 400 f.Kr., på stedet. Design. Slottet ble lagt på et vanskelig tilgjengelig sted og designet slik at det både skulle være en uinntagelig festning og et tydelig symbol på jarlens makt. Forsvarsanlegget har to hoveddeler. Det ene er en liten indre festning på topppen av klippen, med et stupbratt fall på tre sider og en forsvarsgrav på den fjerde. Det andre er en ytre festning på klippens nedre del, med et massivt porthus og en forsvarsgrav. I middelalderen ble det passende nok omtalt i dokumenter som "Castellum de Rupe", «Slottet på klippen». Ulikt mange middelalderslott har ikke Beeston Castle et massivt tårn eller en befestet bygning som siste forsvarslinje. I stedet brukes de naturlige forsvarsverkene kombinert med kraftige murer, sterke porthus og godt plasserte tårn. Det var antagelig Ranulph selv om designet det; da han døde i 1232 var det enda ikke ferdig. Kongelig slott. Selv om det meste av forsvarsverkene var på plass da Ranulph døde manglet det en bolig for slottsherren. Slik var det også da hans etterfølger John de Scotia, 9. jarl av Huntingdon døde i 1237. Han hadde ikke noen mannlig arving, og jarledømmet Chester tilfalt derfor kronen. Henrik III valgte å kontrollere det selv, i en periode hvor det var krig mellom England og Wales. Det ble ikke gjort noe forsøk på å få i stand en bolig i slottet, og garnisonen holdt antagelig til å trebygninger i den ytre festningen. I 1254 gav kongen Beeston og andre områder i Cheshire til sin sønn, prins Edward. Prinsen fikk også tittelen jarl av Chester, som siden har vært knyttet til kronen. Da Edward ble kronet som Edvard I i 1272 fullførte han erobringen av Wales, og behovet for Beeston Castle ble mindre. Slottet ble allikevel holdt i god stand og forbedret under hans regjeringstid, og gjennom det 14. århundre. I det 16. århundre anså man at slottet ikke lenger var til nytte for kronen, og det ble gitt til den lokale godseieren sir Hugh Beeston. Forsvarsverkene ble neglisjert, og slottet begynte å forfalle. Borgerkrigen. Da den engelske borgerkrig brøt ut i 1642 ble mange forfalne slott tatt i bruk som provisoriske festninger. Beeston ble tatt av parlamentarianerne under sir William Brereton den 20. februar 1643. Murene ble reparert, og brønnen ble renset. Samme år steg deler av den kongelige irske hæren i land i Chester. Den 13. desember 1643 snek kaptein Thomas Sandford og åtte soldater seg inn i Beeston på nattestid og overtalte parlamentarianerstyrken under kaptein Thomas Steele til å overgi seg, til tross for at de hadde en større styrke og gode murer. Steele ble senere stilt for retten og skutt for dette. Rojalistene holdt ut en beleiring av slottet fra november 1644 til november 1645, men måtte da overgi seg fordi de ikke hadde mer mat. Claude Criquielion. Claude Criquielion (født 11. januar 1957 i Lessines, Hainaut) er en tidligere landeveissyklist fra Belgia. I hans aktive karriere mellom 1979-1990 vant han ritt som Clásica de San Sebastián, La Flèche Wallonne (1985 og 1989), Romandiet rundt og Flandern rundt. Han var også blant de 10 beste i sammendraget i Tour de France 5 ganger, med en 5. plass som beste plassering. I 1984 ble han verdensmester i landeveisritt. Under VM i 1998 ble han hindret av canadiske Steve Bauer i innspurten. Bauer ble diskvalifisert, og Criquielion saksøkte han for 1,5 millioner dollar. Criquielion tapte saken. Mari Jungstedt. Mari Jungstedt (født 31. oktober 1962 i Sverige), er en svensk forfatter, journalist og programleder. Mari Jungstedt har arbeidet som journalist i Sveriges Radios programmer Ekot og Rapport, i SVTs regionale nyhetsprogram ABC og som programleder i svensk TV4. Hun debuterte som krimforfatter med romanen "Den du inte ser" i 2003. Senere har hun skrevet flere kriminalromaner lagt til samme område, Gotland, og med samme etterforskere, kriminalkommissarie Anders Knutas, TV-journalisten Johan Berg og læreren Emma Winarve. Bøkene er oversatt til ni språk. Både "Den du inte ser" og "I denna stilla natt" er produsert som fjernsynsfilm for ZDF i Tyskland. Jungstedt er bosatt i Nacka. Minden. Minden er en by i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Minden har ca 83 000 innbyggere 31. desember 2002 og byen har en utstrekning på 101,08 km². Byen ligger ved elven Weser på den nordtyske sletten. Under andre verdenskrig var det bygget inn store fabrikkanlegg i fjellene i nærheten av Minden for å beskytte disse mot bombeangrep. Fabrikkene ble i stor utstrekning bemannet av slavearbeidere fra konsentrasjonsleiren Neuengamme sydøst for Hamburg. Etter krigen ble fabrikken demontert og fjellanleggene ble avsperret. Minden ble utsatt for omfattende bombing under krigen, som også ødela akvedukten i den viktige Mittellandkanalen, som forbinder Elben med Rhinen. Giuseppe Saronni. Giuseppe "Beppe" Saronni (født 22. september 1957 i Novara, Piemonte) er en tidligere landeveissyklist fra Italia. Saronni ble proff i 1977 og tok 193 proff-seire før han la opp i 1989, og hadde mange fighter med sin erkerival Francesco Moser. Han er også en av de mest legendariske Giro d'Italia-rytterne i historien med to sammenlagtseire (1979 og 1983) og 24 etappeseire. I 1982 ble Saronni verdensmester i landeveisritt i Goodwood, England etter å ha spurtslått amerikaneren Greg LeMond. Spurten hans var så imponerende at han fikk kallenavnet "Rifle-skuddet fra Goodwood". Han hadde sølvmedalje fra det foregående året etter å ha tapt for Freddy Maertens i spurten. Saronni vant også Lombardia rundt i 1982. I 1983 vant han nok en imponerende spurt, denne gangen i Milano–Sanremo etter tre andreplasser på rad årene før. Dette ble Saronnis siste store seier som toppsyklist, så han stilte heller i Rikstotorittet. Saronni er i dag sportsdirektør for det italienske ProTour-laget Lampre-Fondital. Naturopati. Naturopati er en alternativ behandlingsform som er biologisk og fysiologisk basert. Terapien består av ernæring, psykologi, feberterapi, bindevevsmassasje, Bachs blomstermedisiner m.v. Hensikten er i følge utøverne å gi en pasient indre balanse og hjelp til å møte stress og miljøbelastninger. Sebastian Kneipp (1821–1897) begynte i 1848 med vannkurer, "hydroterapi" basert på kalde og varme bad. Han bestemte seg for å utvide sin terapi til områder som manipulasjon og kost, og dette førte til dannelsen av naturopati omkring 1900. Behandlingen. Naturopatien benytter seg som nevnt av flere terapiformer, hvor man tar utgangspunkt i kosthold, ernæringsterapi og urtemedisin. I tillegg benyttes fotsoneterapi og øreakupunktur. Målet er å styrke kroppen slik at man bedre selv kan håndtere de utfordringer man møter i hverdagen med livsstil, stress og miljøbelastninger. Naturopatien tar utgangspunkt i både vestlig og østlig medisinsk tankegang. Behandlingen starter med en grundig konsultasjon hvor man kartlegger symptomer, arv, nåværende og tidligere livsstil og matvaner. Med utgangspunkt i pasientens historie finner man frem til det kostholdet som kroppen fungerer best med og med vekt på de næringsstoffer pasienten trenger. Tilskudd av vitaminer, mineraler, essensielle fettstoffer og urter benyttes der det er nødvendig. Terapeuten jobber tett opp mot pasienten for å oppnå best mulig resultat. Behandlingsforløpet er individuelt og man er selv deltakende i prosessen på veien mot en bedre hverdag. Naturopatien er et alternativ for den som har fordøyelsesplager, allergier, intoleranser, blodsukkerproblemer, manglende energi, utmattelse, vektproblemer (under og overvekt), angst eller nedstemthet, leddplager, hudproblemer, dårlig immunforsvar, klimakterieplager, PMS, søvnproblemer eller ønsker utrensing/faste. I tillegg er behandlingsformen egnet for den som vil legge grunnlaget for en bedre livsstil gjennom et renere og mer naturlig kosthold. Utdannelse. Norsk akademi for naturmedisin tilbyr naturopati som en av sine studieretninger. Utdannelsen er basert på 1 677 timer undervisning. Blant fagene er klinikkarbeid, grunnmedisin og sykdomsfag, metodikk og forskning. Hovedoppgave er en del av utdannelsen. Elevene får også undervisning i flere alternativmedisinske behandlingsformer, ernæring, samt praktisk og teoretisk forskningsmetodikk. Xabier Zandio. Xabier Zandio Echaide (født 17. mars 1977) er en spansk landeveissyklist som sykler for det britiske laget Team Sky. Tour de France. Xabier Zandio har deltatt i Tour de France 5 ganger, men måtte i 2007 bryte underveis i den 4. etappen pga skade. Mikel Astarloza. Mikel Astarloza Chaurreau (født 17. november 1979 i Guipúzcoa) er en spansk profesjonell syklist som sykler for Euskaltel-Euskadi. Astarloza vant den 16. etappen i Tour de France 2009. Det viste seg senere at han hadde testet positivt på bruk av EPO, og hans resultater etter dopingprøven slettes. Han ble utestengt i to år til 25. juni 2011. Arley (Cheshire). Arley er en liten landsby i Cheshire i England. Den ligger i det verdslige sognet Aston by Budworth i Macclesfield, seks km sør for Lymm og åtte km nord for Northwich. Herregården Arley Hall ligger rett utenfor landsbyen. En kilometer øst for Arley ligger en liten husklynge kjent som Arley Green. Dette var egentlig en gård, Cowhouse Farm, som Rowland Egerton-Warburton gjorde om til boliger. Clay Allison (revolvermann). Clay Allison (2. september 1840 – 3. juli 1887), var en revolvermann og velkjent figur i det ville vesten i USA. Barndom og ungdom. Robert Clay Allison, kjent som «Clay», var fjerdemann av ni barn. Hans foreldre var John og Nancy (Lemmond) Allison. Faren hans var en presbyteriansk prest, som også arbeidet med kveg og får. Han døde da Clay var fem år. Clay fikk tidlig ord på seg for å være rastløs og etterhvert som han ble eldre var han fryktet for sine humørsvingninger og hissige temperament. Borgerkrig. Allison arbeidet på familiens gård nær Waynesboro, Tennessee til han var 21 år. Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut, gikk han med på sørstatenes side 15. oktober 1861 som soldat i Tennessee Light Artillery Division. 15. januar 1862 fikk han avskjed fra hæren på medisinsk grunnlag. Dette skyldtes en gammel hodeskade som kunne forårsake humørsvingninger. Samme år ble hans bror Monroe ettersøkt som desertør. Den 22. september 1862 ble han allikevel medlem av 9. Tennessee Cavalry, der han forble resten av krigen, under kommando av General Nathan Bedford Forrest. 4. mai 1865 overgav kompaniet hans seg ved Gainesville, Alabama. Han var krigsfange noen dager inntil krigen sluttet 10. mai 1865. Allison, Clay Allison, Clay Allison, Clay Sylvain Chavanel. Sylvain Chavanel (født 30. juni 1979 i Châtellerault) er en fransk profesjonell syklist. Sylvain er storebroren til den profesjonelle syklisten Sébastien Chavanel. Lars Mediaas. Lars Martin Mediaas (født 23. september 1975) er en norsk siviløkonom og politiker (Ap). Han har avgangseksamen fra International School of Tanganyika i Dar-es-Salaam i Tanzania fra 1993 og avgangseksamen fra Grefsen videregående skole i Oslo fra 1995. Mediaas er cand.mag. med statsvitenskap i fagkretsen, foruten internasjonal handel fra Griffith University i Australia, fra Universitetet i Oslo fra 2001. Han er utdannet siviløkonom fra SKEMA Business School (tidligere CERAM Business School) i Frankrike fra 2004. Mediaas var finansrådgiver i Oslo kommune i 2002, analytiker og skribent i "Mandag Morgen" 2004–2005, konsulent i bemanningsselskapet Konstalis Helsenor AS 2005–2006, økonom i Vinmonopolet og SEB Privatbanken gjennom Manpower 2006–2007, økonomirådgiver ved Rikshospitalet (med et særlig ansvar for enkelte forskningsenheter som Institutt for kreftforskning og Institutt for kirurgisk forskning og for stabsenheter som eiendomsavdelingen) 2007–2008. Som økonomirådgiver i Blixten & Co. AS var han med på å sette opp "Mamma Mia!" i Oslo. Deretter var han konsulent i Accadi AS i 2010 og ansatt i Harlem Food AS 2010–2011. Fra 2010 er han daglig leder i den venstreorienterte tankesmien Progressiv, som han var blant initiativtagerne til. Han er nestleder i Internasjonalt forum i Oslo Arbeiderparti fra 2009. Mediaas var medlem av Europeisk Ungdoms sentralstyre i 2001, leder i Europabevegelsen i Oslo 2007–2009, varamedlem av Europabevegelsens sentralstyre 2009–2011 og deltager på Arbeiderpartiets lederskole i 2010. Han har også vært medlem av Association of Norwegian Students Abroads hovedstyre og Oslo Arbeiderpartis representantskap. Arley Hall. Arley Hall er en herregård i Arley i Cheshire, omkring seks km sør for Lymm og åtte km nord for Northwich. Herregården er sete for vicomte Ashbrook. Hagen og deler av huset er åpent for publikum. Historie. Byggingen startet i 1469, da Piers Warburton flyttet sitt hovedsete fra Warburton til Arley. Den første bygnignen var U-formet, med åpningen av U'en mot sør. På nordsiden lå den store hallen, som var 13,7 x 8 meter. Familiens rom var i vestfløyen, mens tjenerskapets rom, kjøkken og spiskammer var i østfløyen. Bygningen var i bindingsverk, med en vollgrav rundt. Omkring 1570 ble det lagt til en sørfløy, slik at bygningen dannet et kvadrat med en stor indre gårdsplass. I det 18. århundre hadde herregården begynt å forfalle, og i 1758 la Peter Warburton til nye murvegger utenpå bindingsverket. Disse ble så dekket med stukk i nyklassisk stil. De gamle, store pipene ble erstattet med mer diskrete piper i veggene. Strukturproblemene fortsatte, og i det 18. århundre bestemte Rowland Egerton-Warburton seg for å bygge det hele på nytt. Hans intensjon var at huset skulle reflektere at hans arv var gammel, men med moderne materialer. Arkitekten George Latham, som fortsatt var i tyveårene, ble leid inn. Han valgte tudorstil, hvor alle elementer ble hentet fra eksisterende elisabethanske bygninger. Den første fasen av byggingen varte fra 1832 til 1835. De tre eldste fløyene ble da revet. Andre fase, der sørfløyen ble revet, ble utført 1840–1845. Bygningen fikk moderne rørsystem, og ble hevet opp fra den fuktige leirgrunnen. Kostnaden ble totalt 30 000 pund. Et kapell i gotisk stil ble lagt til nordøst for huset, og ble konsekrert i 1845, og 1856–1857 bygde George Street et nytt inngangsparti. I det 20. århundre fant man at deler av sørfasaden var skadet av tørråte, og den ble revet i 1968 sammen med deler av tjenerboligene, kjøkkenet og kontorer. Dette skulle spare kostnader for vedlikehold, men man kom til at det ødela husets arkitektoniske integritet, og de ble erstattet av nybygg i 1987. Hagen. Det første hageanlegget ble anlagt i 1743 av sir Peter og lady Elizabeth Warburton. Mellom 1840 og 1860 ble dette redesignet av Rowland og Mary Egerton-Warburton, og det er denne formen som stort sett kan sees i dag. Clay Allison (fiktiv person). Clay Allison er en fiktiv figur i westernromaner av blant andre Kjell Hallbing. Serien "Clay Allison – Sexy Western" ble først utgitt av Williams Forlag 1969–78. De 14 første bøkene (1969–70) ble publisert under navnet Leo Manning, et pseudonym for Kjell Hallbing. Rettighetene til navnet «Clay Allison» ble senere solgt og videresolgt, blant utgiverne av de senere bøkene var Jaer Forlag, Star Forlag, Pocketbokforlaget, Pocketforlaget, Bokforlaget A/S. Clay Allison figurerte også i pornobladet Cocktail. I 1994 var det utkommet 278 bøker i serien. Hallbings bidrag ble senere utgitt på nytt på Kjell Hallbings Forlag 1975–76, men da under navnet Louis Masterson og med en annen nummerering enn den opprinnelige. Blant de mange senere forfatterne av serien, de fleste anonyme, finnes tegneren og forfatteren Sverre Årnes, Ragnar Askeland, Jan W. Jensen, Stein Åge Hubred og Ivan Andreassen. Kronikør av norsk massekultur Willy b. sier om serien at de første bøkene av Hallbing var «slett ikke ille», mens de senere beskrives som ren pornografi. Jesse Rawlins. Jesse Rawlins (fødselsdato ukjent, død 1909) er en fiktiv figur skapt av Kjell Hallbing. Jesse Rawlins eksisterer i samme litterære univers som Morgan Kane og forholdet mellom disse to skikkelsene blir etterhvert svært viktig i bøkene om Morgan Kane. Jesse Rawlins er bytemmer/fribytter/revolvermann/Pinkerton-agent. Han er låghalt etter en skuddskade som førte til at det ene benet hans ble forkrøplet. Han blir beskrevet som middels høy, han har blå øyne og lys hårfarge. Han blir, før han blir ansatt i Pinkerton, ofte beskrevet som loslitt og fremstår som fattig. Han viser likevel ofte god smak og dyre vaner. Han har brede kunnskaper og viser tydelige tegn til at han er utdannet, blant annet har han en fornem aksent og uttrykker seg ofte omstendelig og ordrikt. Det er antydet i flere bøker (f. eks. i $ 10 000 for Jesse Rawlins og Bandidos Yanqui) at Rawlins kom fra en finere familie i Georgia, som antakeligvis mistet sin formue i løpet av borgerkrigen. Det er også mulig at hans øvrige familie ble utslettet; han sier i boka Satans Kane! at han har klart seg alene helt siden borgerkrigen. Rawlins har et mildt temperament, og hans handlinger er ofte motiverte av et genuint ønske om å hjelpe andre, spesielt de som blir plagt eller undertrykket. Imidlertid er han kompromissløs når han først føler at han er nødt til å slå tilbake med vold, og i motsetning til Hallbings andre litterære figurer, er Rawlins uinteressert i dueller og bruker de våpnene som er mest tjenlige. Han er, i tillegg til en revolver av merket Smith & Wesson, som regel bevæpnet med en avsaget hagle av merket Greener, kaliber 12, og en "Philadelphia-derringer". I nevekamper benytter han en haglehylse i messing fylt med bly som han holder inne i hånden for å gi slagene mer tyngde. Rawlins står imidlertid ofte overfor store overmakter og har - med unntak av sin opptreden i sene Kane-bøker - ingen organisasjon bak seg og ingen offisiell status. Derfor fremstår han aldri som feig eller som om han jukser. Rawlins søker moral i selve årsaken til kampen, ikke i måten han utfører den. Han forsøker alltid å unngå ekstrem vold hvis han kan. I Kane-bøkene om The Wild Bunch "har" han en organisasjon i ryggen, og han benytter dette flere ganger til å få gjennomført arrestasjoner med et minimum av voldsbruk. Artisten Benny Borg, som tidligere hadde hatt suksess med "Balladen om Morgan Kane", fikk i 1975 også plassering på Norsktoppen med "Sangen om Jesse Rawlins". Northwich. Northwich er en by i Cheshire, England. Byen ligger omtrent 29 kilometer øst for Chester og 24 kilometer sør for Warrington. Geografi og administrasjon. Northwich ligger midt i hjertet av de store slettene som kalles Cheshire Plains. To elver møtes i bysenteret, Weaver og Dane. Byen er delt opp i 5 distrikter, Leftwich, Northwich, Northwich Castle, Winnington and Witton. Kristusstatuen (Rio de Janeiro). a> 704 meter over byen og havet. Kristus Frelseren, eller Cristo Redentor på portugisisk, er en av flere store Jesus-statuer, denne er plassert på fjelltoppen Corcovado i Rio de Janeiro i Brasil. Statuen ble reist i 1931 og er 39,6 meter høy medregnet sokkelen. Statuen. Figuren står på toppen av det 704 meter høye Corcovado, i nasjonalparken Tijuca, og kan ses fra vidt omkring. En egen jernbane fører besøkende opp dit. Kristusstatuen er Rios mest kjente byggverk. I en verdensomspennende avstemning som ble avsluttet 6. juli 2007 ble stedet valgt til å være et av de moderne underverkene. Byggematerialet er armert betong, belagt med kleberstein. Den 30 meter høye statuen står på en 9,6 meter høy sokkel og veier totalt 1145 tonn. Hodet er 3,7 meter høyt og veier 35,6 tonn. Hver hånd veier ni tonn. Avstanden mellom fingerspissene er 30 meter. Historie. Idéen om en statue eller et monument på toppen av Corcovado ble diskutert fra 1850-tallet etter forslag fra presten Pedro Maria Boss. Da kirke og stat skilte lag i Brasil i 1889 ble tanken lagt vekk, inntil erkebispestolen i Rio foreslo en Kristusstatue i 1921. Statuen ble tegnet av den franske, polskfødte skulptøren Paul Landowski. Ingeniøren Heitor da Silva Costa ledet byggingen. Den 12. oktober 1931 ble statuen innviet. I oktober 2006, på statuens 75-årsdag, innviet kardinal Eusébio Oscar Scheid, erkebiskop av Rio, et kapell under statuen, viet til Brasils nasjonalhelgen Nossa Senhora Aparecida. Kapellet er åpent for dåp og vielse for katolikker. a> (Sukkertoppen), en granittopp på 395 moh. ved innløpet til byen. Cassis (Bouches-du-Rhône). Cassis (uttales kasi) er en kommune i departementet Bouches-du-Rhône i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør i Frankrike. Cassis ligger øst for Marseille, og er en populær turistdestinasjon, kjent for sine klipper og formasjoner kalt "calanques." Pilatus PC-9. Pilatus PC-9 er et sveitsisk treningsfly. PC-9 er utviklet med utgangspunkt i den tidligere modellen PC-7 for å møte konkurransen fra Embraer EMB-312 Tucano om markedet for avanserte treningsfly. Prototypen fløy første gang 7. mai 1984, og flytypen ble først tatt i bruk av Saudi-Arabia og Australia. I tillegg til hovedvarianten finnes en nedgradert variant som har blitt produsert under betegnelsen PC-7 Mk II (denne er basert på PC-9, til tross for at betegnelsen antyder at den er en variant av den tidligere PC-7), og en videreutviklet variant i form av PC-9M. PC-9 ble også valgt av det amerikanske flyvåpenet og den amerikanske marine til å erstatte henholdsvis Cessna T-37 Tweet og Beechcraft T-34C Turbo Mentor, og blir produsert i USA av Raytheon som T-6 Texan II. Chester Castle. Chester Castle er et slott i Chester i England. Slottet ble reist i 1069 av Hugh av Avranches. Det ble beleiret under den engelske borgerkrig. Fra 1790-årene begynte arkitekten Thomas Harrison å bygge det om til et fengsel, noe som tok 37 år. Chester Castle er det av svært få slott i England som fortsatt brukes av British Army. Området rundt slottet er et verdslig sogn med navnet Chester Castle; det er det eneste verdslige sognet i Chester. José Rujano. José Humberto Rujano Guillen (født 18. februar 1982 i Santa Cruz de Mora, Mérida) er en venezuelansk profesjonell syklist. Rujano er en klatrespesialist. Hans beste prestasjon var i Giro d'Italia 2005 da han ble nummer tre sammenlagt, vant klatrekonkurransen, kombinasjonskonkurransen, en etappeseier og fikk en andre- og to tredjeplasser. I Giro d'Italia 2011 vant José Rujano den 13. etappen, foran Alberto Contador og John Gadret. Chesterkatedralen. Chesterkatedralen ("Chester Cathedral") er Den engelske kirkes katedral i Chester bispedømme. Den ligger i byen Chester i Cheshire. Historie. Katedralens fundamenter er fra angelsaksisk tid, datert til 907. I 1092 gunnla Hugh Lupus, jarl av Chester et benediktinerkloster på stedet. Det ble viet til stedets skytshelgen, St. Werburga. Klosterkirken ble stadig utvidet inntil 1250, da den stort sett hadde fått dagens form. Ved oppløsningen av Englands klostre i det 16. århundre ble klosterkirken en katedral. Den klarte seg nesten uskadd gjennom oppløsningsprosessen, først og fremst fordi Henrik VIII var en beundrer av bygningen. Noen bygge arbeider ble utført senere, og i det 19. århundre ble det gjennomført et omfattende restaureringsprogram hvor man også innførte noen nye elementer. De som hadde ansvaret for dette var Thomas Harrison i årene 1818–1820, Richard Charles Hussey 1843–1844, George Gilbert Scott 1868–1876 og Arthur Blomfield 1882–1887. Sør-hollandsk. Sør-hollandsk er et felles navn for et stort antall dialekter som brukes i den sydlige delen av det hollandske språkområdet i Nederland. Nærmere bestemt omfatter dialekten områder i provinsen Zuid-Holland med unntak av Goeree-Overflakkee og Alblasserwaard, og i provinsen Noord-Holland er byene Amsterdam og Haarlem med nærliggende områder unntatt. Dialektene fra denne gruppen har levert et meget stort bidrag til det offisielle språket, standardnederlandsk. Slektskap. Sør-hollandsk ligner mest på Utrechtsk-Alblasserwaardsk som er nabodialekten i øst. I de sørvestlige områdene har dialekten hatt innflytelse fra zeeuws, mens westhoeks er en blanding av sør-hollandsk og nordvest-brabantsk. Kennemerlandsk, zaansk og waterlandsk er tre små dialekter som snakkes i Noord-Holland og former overgangen fra sør-hollandsk til vest-frisisk. Språkhistorie. I begynnelsen av middelalderen, det vil si etter folkevandringstiden, ble det i sydlige deler av det som senere skulle bli kjent som grevskapet Holland antagelig snakket frisisk. I middelalderen ble språket hovedsakelig påvirket av de sydligste statene, slik som for eksempel hertugdømmet Brabant. Det betød at språket i sydlige deler av Holland ble sterkt påvirket av flamsk og brabantsk. De få kildene som finnes viser at Dordrecht ble sterkest påvirket, fulgt av Rotterdam. I begynnelsen av åttiårskrigen var brabantsk fremdeles vel ansett og fortsatte det å påvirke det sydhollandske språket. Tradisjonelt forklares dette med at strømmen av adelige og fornemme protestanter som flyktet fra Brabant sørget for at denne prosessen fortsatte, mens denne teorien i nyere tid har blitt angrepet av Nicoline van der Sijs i boken "Taal als mensenwerk. Het ontstaan van het ABN" (Språk laget av mennesker. Hvordan ABN ble til). Uansett hvilken teori som er korrekt, viste det seg at hollandsk med en brabantsk farge etterhvert ble overklassens språk. Dette fant ikke bare sted syd i landet, men også i Amsterdam og Haarlem, der dialekten frem til denne tiden hadde hatt et mye sterkere frisisk substratum. Da et nederlandsk standardspråk oppstod i det 17. århundre begynte dialektene i Hollands sydlige deler å konvergere, de tilnærmet seg mer og mer til standardspråket. Dette spredte seg fortest blant befolkningen i de høyere klassene, men spredte seg snart nedover i klassene også. Da det 20. århundre begynte, var standardnederlandsk språket de fornemme sydhollenderne benyttet seg av. Dialektene som de lavere klassene brukte hadde ofte blitt marginalisert slik at de kun var gjenkjennelige på aksenter og et par avvikende former. Eksempler på slike avvik er "kenne" istedenfor "kunnen" (å kunne), "legge" istedenfor "leggen" (å legge fra seg / ned). På nederlandske skoler ble disse dialekttegnene kalt "språkfeil" og avlært. Kun i mer isolerte samfunn i det sydhollandske språkområdet, som fiskerlandsbyene langs Nordsjøkysten, hadde dialektene i større grad overlevd. Kjennetegn. Mangel på bruk av det høytyske refleksivum "zich" og avvikene som ble nevnt i siste avsnitt mellom for eksempel "kennen" og "kunnen" skiller Zuid-Hollands fra standardnederlandsk. Dette er generelle kjennetegn på at en dialekt hører til den hollandske gruppen. Zuid-Hollandsk og andre hollandske dialekter skilles ad ved blant annet verb i annen person entall enten får en "t-endelse" eller en nullutgang. Eksempler på dette er "je haal(t)" (du henter), som i vest-frisisk blir "je hale", og bruk av høflighetsformen "u" (de). Høflighetsformen brukes ikke i de mer autentiske dialektene i Noord-Holland. Videre inndeling. En som snakker denne dialekten vil aldri kalle den Zuid-Hollands, men gir den et navn som viser til sin by, landsby eller område. Disse navnene vil brukes i dette avsnittet, slik at forvirring kan unngås. Bydialektene har ofte kjennetegn som for eksempel mange lånord fra andre språk og skarre-r. Fra nord til syd avtar båndene med vest-frisisk, mens tilknytningen til zeeuws tiltar. Haarlemsk og amsterdamsk er begge nordlige dialekter. Før åttiårskrigen var antagelig dialekten som ble brukt i Haarlem kennemerlandsk, mens man i Amsterdam snakket waterlandsk. Dette finnes det fremdeles spor etter i dialektenes uttale og ordforråd. Slektskapsbåndene er rett nok så utvannet at myten kunne bli til om at den mest rene formen for nederlandsk ble snakket i Haarlem. Lengre mot syd finnes dialektene haagsk (den Haag) og leidsk (Leiden). Fra ulike kilder, ofte uten lingvistisk bakgrunn, er det kjent at bred-leidsk lenge hadde et par arkaiske kjennetegn og andre unike lyder som var ukjent innen hollandsk. Disse forskjellene ble marginalisert da standardnederlandsk forsterket sin posisjon i det tyvende århundre. Haagsk kjenner store forskjeller innen uttalen, mens det internt har få avvikelser. Fra slutten av syttiårene ble denne dialekten mer og mer populær. Blant annet avholdes diktatkonkurranser, utgis det en tegneserie på haagsk (Haagse Harry) og opptrer revyartister på haagsk. Langs den sydhollandske kysten finnes det et antall konservative dialekter i fiskerlandsbyer. Disse hører til gruppen som kalles strand-hollandsk. Rotterdamsk har en mer sydlig klang og farge, og har mye til felles med Voorne-Puttensk og hoekschewaardsk som begge har tydelige trekk fra zeeuws. IJsselmondsk ligner sterkt på standardnederlandsk, noe som dels også krimpenerwaardsk gjør. Dordsk, som snakkes i Dordrecht ligner ikke på de andre sydhollandske dialektene takket være at den er tydelig påvirket av brabantsk og zeeuws. I senere tid forsvinner stadig mer av disse påvirkningene. Waterlandsk. Waterlandsk er en nederlandsk dialekt som snakkes i den nederlandske regionen Waterland, et område mellom Zaanstreek og IJ. Dialekten er i slekt med andre noord-hollandske dialekter som zaansk og vest-frisisk. Dialektene som regnes til waterlandsk ble nøye beskrevet av lingvisten Jac. van Ginneken i boken "Drie Waterlandse dialecten" (utgitt i 1954, Alphen a.d.Rijn av Publ. St. Bevolkingsonderz. Zuiderzeepolders). I disse to bindene beskrives markensk, volendamsk og monnickendams dialekt. Den siste var utgangspunktet for den «vanlige» waterlandske dialekten. Takket være en strøm av innflyttere fra Amsterdam har spesielt dialekten i Purmerend blitt satt under meget sterkt press, det antas at denne dialekten vil komme til å forsvinne mens amsterdamsk vil overta dens plass. En variant av waterlandsk er volendamsk, som kun snakkes i landsbyen Volendam og der er det vanlige dagligspråket. Volendamsk skiller seg på flere punkter fra de andre dialektene, noe som har ulike årsaker. Volendam er en katolsk fiskerlandsby midt i et ellers protestantsk område, og dermed et unntak. Landsbyen lå avsondret fra andre landsbyer og dens økonomi var avhengig av fisket og Zuiderzee, og ikke av Waterland. Dette var faktorer som gjorde at dialekten kunne utvikle seg uavhengig av waterlandsk generelt. I det 19. århundre flyttet mange «schokkers» (beboere fra Schokland) til Volendam fordi deres egen øy ble evakuert. Schokkersk, dialekten deres, har påvirket volendamsk, og demed vært med på å sørge for at volendamsk utviklet seg annerledes enn waterlandsk. Hans Aasnæs. Hans Aasnæs (også omtalt som Hans Åsnes) (født 15. desember 1902 i Sande i Vestfold, død 4. juli 1965 i Oslo) er en tidligere norsk skytter. Han var medlem av Norske Offiserers Pistolklubb, Oslo Sportsskyttere og Jaktskytterklubben. Aasnæs var en allsidig skytter, og har mottatt kongepokalen hele seks ganger for pistolskyting i 1934 og 1947 og for lerdueskyting i 1939, 1949, 1957 og 1960. I 1934 under sportskytternes hjortestevne på Gressholmen møtte Aasnæs storskytteren Ole Andreas Lilloe-Olsen. Aasnæs presterte imponerende 83 i «hjort dobbelsskudd», men Lilloe-Olsen satte en enestående rekord med 91 poeng, og overskygget Aasnæs' prestasjon. I 1937 fikk han sølv i VM i "hjort dobbeltskudd" og bronse i "hjort enkeltskudd". Han var også med å vinne den uoffisielle lagkonkurransen i både "hjort enkeltskudd" og "hjort dobbeltskudd". I 1947 gikk Aasnæs til topps i VM i "hjort dobbeltskudd", for denne prestasjonen ble han dette året tildelt Morgenbladets Gullmedalje for årets idrettsprestasjon, sammen med motorsyklisten Leif Hveem. I 1954 tok Aasnæs bronse i VM i lerdueskyting. Aasnæs deltok i fem Olympiske leker fra 1936 til 1960, uten å nå medaljeplasseringer. Raytheon T-6 Texan II. Raytheon T-6 Texan II er et amerikanskprodusert treningsfly og en variant av den sveitsiske Pilatus PC-9. Flytypen ble tilbudt amerikanske myndigheter av Pilatus Aircraft i samarbeid med Beech Aircraft Corporation, senere Raytheon Aircraft Company, i konkurranse med flere andre produsenter, som en erstatning for henholdsvis det amerikanske flyvåpenets Cessna T-37 Tweet og den amerikanske marines Beechcraft T-34C Turbo Mentor. Videreutviklingen av PC-9 vant kontraktene i 1995, og fikk i 1997 navnet T-6 Texan II for å hedre den klassiske North American AT-6 Texan. Christian Vande Velde. Christian Vande Velde (født 22. mai 1976 i Lemont, Illinois) er en amerikansk syklist som sykler for Garmin-Sharp. Han ble profesjonell i 1998, og har for det meste vært hjelperytter. Hans største seire er sammenlagtseieren i Luxembourg rundt i 2006 og Tour of Missouri i 2008. Han var med på Lance Armstrongs lag i to av hans seire i Tour de France, i 1999 og 2001. I 1999 kjørte han selv i ungdomstrøya på seks etapper, mens han ikke fullførte rittet i 2001. I 2004 gikk han over fra US Postal til Liberty Seguros, før han sesongen etter startet i Team CSC. I Tour de France 2006 gjorde han en viktig jobb som hjelperytter for Carlos Sastre og Fränk Schleck, og fikk en 24. plass totalt. Året etter ble han nummer 25. Før 2008-sesongen gikk han over til nyetablerte Team Slipstream. Han skulle nå fungere som kaptein etter en lang karriere som hjelperytter. Laget ble invitert til å delta i Giro d'Italia 2008. Første etappe var en lagtempo som Slipstream vant, og Vande Velde fikk derfor kjøre med den rosa ledertrøya på den andre etappen. Han endte på en 52. plass. Slipstream ble også invitert til Tour de France 2008, og Vande Velde var kaptein på laget som like før byttet navn til Team Garmin. Han kom til Tour de France med et håp om en plassering blant de ti beste. Han endte på 5. plass, tre minutter bak sin tidligere lagkamerat Carlos Sastre. Vande Velde kunne ha klart en pallplass hvis det ikke hadde vært for at han tapte 2.36 til teten på den 16. etappen, blant annet på grunn av et fall. I september 2008 vant han Tour of Missouri sammenlagt. Grunnlaget la han da han vant den tredje etappen (ITT). I 2009 veltet han på 3. etappe i Giro d'Italia og brakk fem ryggvirvler, hofta og ribbein. Han kom tilbake på sykkelen og var klar til Tour de France. Her klarte han en åttende plass, til tross for at han siste del av rittet fungerte som hjelperytter for Bradley Wiggins. I 2010 veltet han også på 3. etappe i Giro d'Italia. Denne gangen var skadene mindre alvorlige, men han brakk kragebeinet. Han var på plass for å kjøre om topplassering i Tour de France, men måtte gi seg etter tre etapper, med brukne ribbein. Rune Brynhildsen. Rune Brynhildsen (født 26. juni 1965 i Sandefjord) er tidligere journalist og leder av P4, og tidligere partner og medeier i PR-selskapene Woldsdal & Partnere og Brynhildsen Woldsdal Public Relations. Selskapet skiftet navn til 20 Communications etter at han solgte sin eierandel. 11. juli 2007 ble Brynhildsen dømt til 10 måneders ubetinget fengsel for lekkasjer av innsideinformasjon og overtredelse av verdipapirloven. Brynhildsen fastholder at han er uskyldig dømt. Angivelig lekket Brynhildsen bevisst informasjon om tre av selskapene han arbeidet som rådgiver for, Via Travel, Findexa og Ignis i forkant av annonseringer, hvilket som førte til stigninger i aksjekursene til de tre selskapene. Dommen ble anket inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg og avvist 10. november 2007. Brynhildsen meldte seg for Vestoppland fengsel, Valdres avdeling og startet soningen høsten 2008. Han ble imidlertid 26. november 2008 løslatt fra fengselet i påvente av at Høyesterett behandlet hans anke over saksbehandlingsfeil i lagmannsretten. 6. mars 2009 opphevet Høyesterett dommen fra Borgarting lagmannsrett.. Brynhildsen er profilert PR-rådgiver, og programleder på TV-kanalen MAX. Han har tidligere ledet en rekke programmer på TV2 og Tv3. Baden Cooke. Baden Cooke (født 12. oktober 1978 i Benalla, Victoria, Australia) er en australsk profesjonell syklist. Han er mest kjent som en spurtspesialist. I 2003 vant han den grønne poengtrøya i Tour de France 2003, kun to poeng foran Robbie McEwen. Han vant også 2. etappe. Fylkesvei 459 (Akershus). a> og Fylkesvei 459 på Jessheim Fylkesvei 459 i Akershus (Ringvegen) går mellom Gjestad og Jessheim stasjon i Ullensaker. Veiens lengde er 1,6 km. Eksterne lenker. 459 Kiyomizu-dera. Kiyomizu-dera (Kiyomizudera/Kiyomizutempelet; japansk清水寺) Betyr det rene vannets tempel og er brukt for flere buddhisttempler, men blir vanligvis knyttet til "Otowa-san Kiyomizu-dera" (japansk音羽山清水寺) i østre Kyoto, som er en av byens mest kjente steder. a> sett fra Kiyomizu-deraTempelet dateres tilbake til år 798, men dagens bygninger ble konstruert i 1633. Navnet på tempelet er fra en foss inne i komplekset som kommer fra et nærliggende fjell. "Kiyomizu" () betyr "rent vann" eller "klart vann". Hovedhallen av Kiyomizu-dera er bemerkelsesverdig på grunn av sin vide veranda, som støttes av hundrevis av pilarer og strekker seg over åssiden og gir en imponerende utsikt over byen. Det japanske ordtaket «å hoppe fra Kiyomitzus veranda»(「」) betyr så mye som å komme frem til en beslutning og henspiller til troen fra Edo-perioden at den som overlever hoppet får oppfyllt sine ønsker. Under hovedhallen er fossen "Otowa-no-taki", der tre fosser munner ut i et bekken. Besøkende ta fra vannet som tilskrives helbredende egenskaper. Det heter seg at å drikke vannet fra de tre bekkene bringer helse, lang liv og sukess i studier. Olaf Søyland. Olaf Søyland (født 28. juli 1952 i Flekkefjord) er en tidligere norsk padler. Han var med landslaget i en årrekke. Den fremste prestasjonen oppnådde han i 1979, da han sammen med Einar Rasmussen ble verdensmester i K2 1000 meter. For denne prestasjonen ble de tildelt Morgenbladets gullmedalje. Han ble også verdensmester i K-4 i 1975. I tillegg til VM-gullene har han fem gull i nordiske mesterskap og 28 NM-gull. I 1976 fikk han Kongepokalen for seieren i K-1 1000 meter. I 2008 fikk han Flekkefjord Sparebanks Honnørpris for 2007 for sin mangeårige innsats for Flekkefjord Kajakklubb. Han har vært trener og instruktør i klubben siden 1980, da han ga seg med padling på toppnivå som en følge av at Norge boikottet Sommer-OL 1980 i Moskva. En av hans elever er Eirik Verås Larsen, som vant OL-gull i padling i 2004 og 2012 og OL-sølv i 2008. Olaf Søyland overtok familiens gardinforretning i Flekkefjord og driver denne. Han er gift og har to barn. Tetovo. Tetovos plassering i Republikken Makedonia Tetovo (makedonsk: Тетово, albansk: Tetovë, tyrkisk: Kalkandelen) er en by og kommune nordvest i Republikken Makedonia. Byen ligger ved foten av Šar-fjellet, på 468 moh. Elven Pena renner gjennom byen. Kommunen Tetovo har 86 580 innbyggere (etter folketellingen av 2002). Befolkningen er sammensatt. I folketellingen av 2002 var albanerne i flertall med 70,3 %, mens makedonerne utgjorde 23,2 % av byens befolkning. Av de mindre grupper var roma (2,7 %) og tyrkere (2,2 %) de viktigste. Tetovo er et senter for den albanske minoriteten i Makedonia. Landets albanske universitet, Statsuniversitetet i Tetovo, er plassert i byen. Byen har også et privat universitet, Det sørøsteuropeiske universitetet, grunnlagt etter internasjonalt initiativ. L. Johansen. L. Johansen AS er en forretning som driver med salg av jakt- og fiskeutstyr i Namsos i Nord-Trøndelag. Forretningen ble etablert i 1875 av kjøpmann Ludvig Johansen og er en av Namsos' eldste forretninger. L. Johansen var en av de første butikkene til å etablere seg i Namsos og firmaet har vært i drift sammenhengende siden 1875. Fram til våren 2007 var driften todelt, med kolonialforretning i tillegg til jakt- og fiskebutikk. I mai 2007 ble kolonialdriften avviklet. Fra 2007 har forretningen også egen nettbutikk. Gostivar. Gostivar (makedonsk: Гостивар, albansk: Gostivari) er en by og kommune i den vestlige delen av Republikken Makedonia. Kommunen Gostivar har 81 042 innbyggere etter folketellingen i 2002. Befolkningen er sammensatt. I folketellingen av 2002 er albanerne i flertall med 66,7 %. Makedonerne utgjør 19,6 % av byens befolkning. Det er også en betydelig (9,9 %) tyrkisktalende befolkning. Roma-folket utgjør 2, 8 % av byens innbyggere. På bakgrunn av den betydelige albansktalende befolkningen er Gostivar et viktig sentrum for Makedonias albanere. Lene Jenssen. Lene Jenssen (født 22. april 1957 i Fredrikstad) er en tidligere norsk svømmer, og sølvmedaljevinner fra VM i 1978. Hun svømte for klubbene Kongstensvømmerne og Åsnes Svømmeklubb. Karriere. Hun tok Norges første medalje i et verdensmesterskap i svømming. Dette skjedde 28. august 1978, da hun tok sølv på 100 meter fri, bare slått av DDRs Barbara Krause. For denne prestasjonen ble hun tildelt Morgenbladets gullmedalje og Sportsjournalistenes statuett. Jenssen tok også sølv under verdenscupen i 1979. Hun vant kongepokalen tre ganger – i 1976, 1978 og 1979, og sitter med 18 NM-titler, 11 på 100 meter fri, 3 på 200 meter fri, 3 på 200 meter medley og en fra 4 x 100 meter fri. Hun satte 28 norske rekorder, hvorav 16 på 100 meter fri. Hennes beste resultat på langbane er på 56,82 sekunder, et resultat som var nordisk rekord. I 1978 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Lene Jenssen var også sanger og utgav LP-platen "Lene" for Arne Bendiksen i 1979. I 2011 var hun med i tredje utgave av Mesternes Mester på NRK. François Couperin. François Couperin () (født 10. november 1668 i Paris, Frankrike, død 11. september 1733 samme sted) var en fransk barokkomponist, organist og cembalovirtuos. François Couperin var kjent som «"Couperin le Grand"» (Couperin den Store) for å skjelne ham mellom de andre medlemmene i den musikalsk talentfulle Couperin-familien. Liv. Couperin ble født i Paris. Han ble undervist av sin far, Charles Couperin, som døde da Francois var 10, og av Jacques Thomelin. I 1685 ble han organist i Saint-Gervais-kirken i Paris, en stilling han arvet av sin far og som han skulle videreføre til sitt søskenbarn, Nicolas Couperin. Andre medlemmer av familien skulle holde den samme posisjonen i senere år. I 1693 tiltrådte Couperin for sin lærer Thomelin som organist i Chapelle Royale (det kongelige kapell) med tittelen "organiste du Roi", organist etter avtale med kongen. Dette var solkongen, Ludvig XIV. I 1717 ble Couperin hofforganist og komponist, med tittelen "ordinaire de la musique de la chambre du Roi". Med sine kollegaer gav Couperin ukentlige konserter, vanligvis på søndager. Mange av disse konsertene var suiter for fiolin, gambe, obo, fagott og cembalo. Musikk. Couperin skrev over 240 rikt ornamenterte cembaloverk som han samlet i 27 "Ordres" og utstyrte enkeltsatsene med titler som skulle antyde stykkets karakter. I tillegg komponerte han motetter, chansons, to orgelmesser, triosonater og de programmatiske kammermusikkverkene "Apothéose de Corelli" og "Apothéose de Lully". Hans eneste teoretiske verk er "L'art de toucher le clavecin" (kunsten å spille cembalo) som inneholder forslag til fingersetning, ornamentering og annen cembaloteknikk. Johann Sebastian Bach lærte seg Couperins fingersetningsteknikk, blant annet ved å begynne å ta i bruk tomlene til å spille med. Couperin. Couperin var en innflytelsesrik musikerfamilie som påvirket fransk musikk i mer enn 200 år. Fra Luis Couperin ble ansatt i 9. april 1653 hadde medlemmer av familien organistembetet ved Saint Gervais i Paris i 174 år. De mest berømte medlemmene var Louis og hans nevø François «le Grand». Forenklet familietre. Organister ved Saint-Gervais med fet skrift. Nummer i rekken av organister i parentes. Rik Verbrugghe. Rik Verbrugghe (født 23. juli 1974 i Tirlemont) er en belgisk landeveissyklist. Rik Verbrugghe regnes som en allroundsyklist og spesialist på prologer. Han har blant annet vunnet prologer i Giro d'Italia og Benelux rundt. Etter mange år i det belgiske laget Lotto, gikk Verbrugghe i 2005 over til Quick Step, der han ble i ett år. Fra sesongen 2006 til han la opp etter 2008-sesongen, kjørte han for Cofidis. Volendamsk. Kommunen Edam-Volendams posisjon i Nederland Volendamsk er en nederlandsk dialekt som kun brukes i landsbyen Volendam i provinsen Noord-Holland. Den faller i gruppen waterlandske dialekter. I Volendam er dialekten dagligspråk, og for nederlandskspråklige som ikke bor i Volendam er den på sitt reneste nesten ikke til å forstå, noe som dels også gjelder for brukere av andre waterlandske dialekter. Bokstaven "h" uttales ikke, den er stum. Om den uttales er dette et tydelig tegn på innflytelse fra standardnederlandsk. På volendamsk sier man "et gait een donderdag gebeure" dersom man vil si at noe kommer til å skje kommende torsdag. Vanligvis er en volendammer som snakker nederlandsk lett å kjenne igjen, akkurat som når en utenforstående (kalt "jas" på volendamsk) prøver å snakke den lokale dialekten. At volendamsk fremdeles har en sterk egen karakter, skyldes fiskerlandsbyens isolerte beliggenhet gjennom flere århundrer. Den var en katolsk øy midt i et ellers protestantsk område, den lå avsondret fra andre landsbyer og dens økonomi var basert på fisket og dermed Zuiderzee, og ikke Waterland. Disse faktorene gjorde at dialekten utviklet seg uavhengig av de andre dialektene i området, og waterlandsk generelt. Volendams isolement gjorde det mulig at lyder utviklet seg annerledes enn i områdene rundt. En av de typiske lydene er en rund lyd, "eu", som på hollandsk uttales "eej" og den brede "ai" istedenfor "eê". Akkurat som i enkhuzersk ble volendamsk påvirket av dialektene rundt Zuiderzee. Meget uvanlig er at ord som antyder at noe er lite får umlaut, det er ingen annen hollandsk eller vestlig dialekt som har dette ("kop – köppie" (kopp – liten kopp)). Dette er antagelig noe som ble introdusert i dialekten i det 19. århundre etter at mange «schokkers» (katolske beboere fra øyen Schokland) hadde flyttet til Volendam i 1859 fordi deres egen øy ble evakuert. Schokkersk, dialekten deres, påvirket volendamsk og var demed med på å sørge for at volendamsk utviklet seg annerledes enn waterlandsk. Eksempler. I boken t Volledams deujr de jaojre eujn" har volendammerne Dick Brinkkemper (pensjonert skoledirektør) og Klaas Kaarregat (tidligere fotballspiller i F.C. Volendam) ca 2500 volendamske ord og uttrykk, historier og sanger, for- og etternavn og ikke minst økenavn som spiller en viktig rolle i landsbyen. Bortsett fra disse to samlet også bokhandler K. Simons ord og uttrykk i en bok som ble utgitt på slutten av 1980-årene. Denne er nå utsolgt fra forlaget, men innholdet finnes på internett. Fylkesvei 502 (Akershus). Fylkesvei 502 i Akershus går mellom Prestebakke og Nygard i Eidsvoll. Veiens lengde er 8,8 km. Eksterne lenker. 502 Hambro. Hambro er et etternavn med flere betydninger. Slekten føres tilbake til Mathias Levy, som bodde i Rendsburg omkring 1720. Levys oldebarn, Calmer Joachim Hambro (1747–1806) var kjøpmann i København. Slekten Hambro kom til Norge med dennes sønn, Edvard Isach Hambro (1782–1865). J.D. Williams. Darnell «J.D.» Williams (født 22. mai 1978 i Newark i New Jersey) er en amerikansk skuespiller kanskje mest kjent for sin rolle som Kenny Wangler (Bricks) i den HBO produserte fengselsserien Oz. Han har også spilt i andre fjernsynsserier, blant annet annet The Wire. Han hadde og hovedrollen i 2pac feat Elton Johns musikkvideo «Ghetto Gospel». Hambros Bank. Hambros Bank var en britisk bank plassert i London. Den ble etablert i 1839 av den danske handelsmannen Carl Joachim Hambro som C. J. Hambro & Son. Banken spesialiserte seg innenfor anglo-skandinaviske kundesegmentet med ekspertise innen finanshandel og investering, og var i mange år den eneste bankforbindelsen for kongehusene i Skandinavia, og har vært den norske stats internasjonale bankforbindelse. På midten av 1970-tallet ble banken hardt rammet av skipsfartskrisen, ikke minst som følge av forretningsforbindelsene til skipsrederen Hilmar Reksten. Rekstens konkursbo og den norske stat forfulgte banken rettslig over en 20-årsperiode, for bankens påståtte kjennskap til Rekstens skjulte midler i utlandet. Resultatet ble to utenomrettslige forlik, begge i bankens disfavør. På den måten endte Hambros Banks forretninger med Hilmar Reksten i katastrofe, både finansielt og i forhold til bortkastet tid og tapte muligheter. Hambros Bank ble solgt i 1998, og er videreført i dag kun i navnet som privatbankdivisjonen innen den franske bankgruppen Société Générale, under navnet SG Hambros Bank Ltd. Fylkesvei 506 (Akershus). Fylkesvei 506 i Akershus går mellom Vegamot og Nygård i Eidsvoll. Veiens lengde er 4,7 km. Eksterne lenker. 506 Pilatus P-3. Pilatus P-3 er et sveitsisk treningsfly. P-3 ble utviklet på begynnelsen av 50-tallet for det sveitsiske flyvåpenet som en erstatning for T-6 Texan. Prototypen fløy første gang 3. september 1953 under betegnelsen P-3.01. Denne ble fulgt av en andre prototype, som under betegnelsen P-3.02 ble levert det sveitsiske flyvåpenet i januar 1956, og som ble fulgt av 12 serieproduserte P-3.03. Mellom 1958 og 1959 ble ytterligere 60 P-3.05 levert. I 1963 ble seks P-3.04 eksportert til Brasil, hvor de ble brukt av marinen frem til de ble overført til flyvåpenet i 1965 En P-3.05 ble på 70-tallet utstyrt med en Pratt & Whitney Canada PT6A-25A turbopropmotor, og fløy med denne som prototypen for PC-7 Turbo Trainer. Fylkesvei 553 (Akershus). Fylkesvei 553 i Akershus går mellom Hurdal Torg og Høvern i Hurdal kommune. Veiens lengde er 10,7 km. Eksterne lenker. 553 Baden-Baden. Baden-Baden er en by i delstaten Baden-Württemberg i det sørvestre Tyskland. Byen har en utstrekning på 140,21 km² og en befolkning på ca 54 000 innbyggere (2004). Byen ligger ved motorveien A5 ca 40 km sør for Karlsruhe. Byen er verdenskjent som kursted og med sin vakre beliggenhet i den vestre enden av Schwarzwald og med utsikt over Rhindalen er det et populært kur- og turiststed med badehotell og kasino. I byen finnes det blant annet et termalbad som har fått navnet Caracalla-"Therme" etter den romerske keiseren. Fram til 1931 het byen bare Baden, men den ble ofte omtalt som Baden in Baden for å skille den fra Baden ved Wien og Baden i Sveits. Helt siden 1800-tallet ble byen omtalt som Baden-Baden – og slik ble dagens dobbeltnavn skapt. Baden-Baden er siden 1997 en olympisk by etter at den ble tildelt denne tittelen av IOK. Christian Hambro. John Christian Georg Hambro (født 1946) er en norsk jurist og politiker. Hambro var administrerende direktør i Norges forskningsråd 1994–2004. Hambro er sønn av Edvard Hambro. Referanser. Hambro, Christian Hambro, Christian Chester bispedømme. Chester bispedømme er et av Den engelske kirkes bispedømmer med sete i Chester i Cheshire. Det dekker det historiske grevskapet Cheshire, som i tillegg til dagens grevskap også omfatter Wirral, Stockport og deler av Tameside. Katedralen er Chesterkatedralen i Chester. Bispedømmet ble opprettet i 1541, under reformasjonen. Det ble utskilt av den vestlige delen av York erkebispedømme, og dekket opprinnelig både Cheshire og Lancashire. I 1847 ble Manchester bispedømme utskilt, og i 1880 Liverpool. Blackburn bispedømme ligger innenfor Chesters opprinnelige territorium; det ble utskilt fra Manchester i 1926. Gilad Shalit. Gilad Shalit (født 28. august 1986) er korporal i Den israelske hæren og kom i medias søkelys da en samordnet aksjonsgruppe sammensatt av de palestinske terroristgruppene Hamas, Folkets motstandskomiteer og Jaish al-Islam ledet et raid mot en israelsk militærpost 25. juni 2006, og tok Shalit til fange. Aksjonen skjedde på israelsk side av grensen til Gazastripen (nær Kerem Shalom). Militante palestinerne hadde i hemmelighet gravd en tunnel under grensa fra Gaza til Israel og tatt seg inn gjennom denne. To israelske soldater ble drept og fire skadet. Shalit var inntil 18. oktober 2011 i fangenskap i Gaza og da som den eneste israeler i palestinsk fangenskap. Han ble ifølge de palestinske gruppene behandlet bra. Til tross for at Shalit ble tatt til fange som soldat i aktiv tjeneste hadde mange vestlige land sluttet seg til Israels krav om betingelsesløs frigivelse av Shalit. De palestinske gruppene krevde på sin side palestinske fanger i israelske fengsler løslatt i bytte mot korporalen. Gruppene krevde først at alle palestinske kvinner og barn i israelske fengsler skulle løslates og har senere kommet med en rekke andre krav bl.a. løslatelse av 1000 palestinske fanger, blant dem flere fanger som har sittet over 20 år. Israel har avviste lenge en fangeutveksling, men en slik utveksling ble likevel gjennomført iforbindelse med Shalits løslatelse. Shalit var den første israelske soldaten som ble tatt til fange av palestinske grupper etter 1994. Jean de Fontaney. Jean de Fontaney eller "Hong Shideng" (født 18. februar 1643 i bispedømmet Leon i Bretagne i Frankrike, død 16. januar 1710 i Anjou) var en katolsk kinamisjonær tilknyttet jesuittordenen. Han reiste ut fra Brest den 3. mars 1685 på skuta "l'Oyseau" som superior for de franske jesuitter som kong Ludvig XIV av Frankrike sendte til Kina. De ankom til slutt Ningpo den 23. juli 1687, og gruppen nådde Beijing den 7. februar 1688. Der fikk de problemer med de portugisiske jesuitter, og reiste derfra i mai. Han kom til Nanjing og senere til Shanghai, og i 1691 til Suzhou. I 1692 var han tilknyttet den residens for franske jesuitter som var opprettet i Kanton. Han ble så kalt til Beijing av Kangxi-keiseren, og var rektor for jesuittene ved Beitang fra 1692 til 1699. Beitang-kirken ble bygd av Charles de Belleville mellom 1699 og 1703. Pater Fontaney forlot Kina i 1699 og kom tilbake til Frankrike i 1700 for å hente flere franske misjonærer. I 1701 kom han med åtte jesuitter tilbake til Kanton. Så var han innom Beijing før han igjen reiste tilbake til Europa i 1702. Resten av livet virket han i Paris blant annet som novisemester, og som rektor ved det kongelige kollegium "La Flèche". Se også. Fontaney, Jean de Fontaney, Jean de Fontaney, Jean de Fontaney, Jean de Fontaney, Jean de Christian Salvesen (1827–1911). Christian Salvesen (eg. Salve Christian Fredrik Salvesen) (født i Mandal i 1827, død i Skottland i 1911) var en hvalfangstgründer og forretningsmann i Leith ved Edinburgh. Han ble utdannet hos sin onkel Carsten Klingenberg Ross i Mandal. Sammen med sin bror Johan Theodor Salvesen bygde han opp et verdensomspennende forretningsimperium, blant annet som verdensledende innenfor hvalfangst. På Risøbank ved Mandal drev brødrene Salvesen en større parafinoljefabrikk, der hvor sønnen Lord Salvesen senere bygde sitt sommersted «Risøbank». I dag er firmaet Christian Salvesen Plc et multinasjonalt selskap med hovedvekt på logistikk. Thor Thorvaldsen. Thor Thorvaldsen (født 31. mai 1909 i Bamble, død 30. juni 1987 i Bærum) er en tidligere norsk seiler og olympisk mester. Han var medlem av Kongelig Norsk Seilforening og Vestfjordens Seilforening. Thor Thorvaldsen tok OL-gull både i London 1948 og i Helsingfors 1952. Begge ganger i drakebåtseiling sammen med mannskapet Sigve Lie og Håkon Barfod i båten Pan. Han vant også Dragegullpokalen i 1948 og 1950 samt 5 kongepokaler. I 1948 mottok Thorvaldsen Morgenbladets gullmedalje for sine prestasjoner. Metapakke. Metapakker brukes i pakkesystemer på Linux og andre frie operativsystemer. De brukes til å fortelle pakkesystemet at andre pakker skal installeres uten at metapakken installerer noe selv, til å installere programvaresamlinger eller å tilby bakoverkompatibilitet. En metapakke inneholder i APT kun avhengigheter, slik at andre pakker blir installert. Georg Solti. Georg Solti fotografert i 1975 Georg Solti, () (født 21. oktober 1912 i Budapest, Ungarn, død 5. september 1997) var en verdensberømt ungarsk-britisk orkester- og operadirigent. Tidlig liv. Solti ble født György Stern i Budapest, hvor han lærte piano og studerte ved Franz Liszt-musikkakademiet. Hans far germaniserte unge Györgys navn til Georg og forandret hans familienavn til Solti, for å beskytte sin sønn mot antisemittisme. I 1935 hadde han allerede fått anerkjennelse som dirigent, og gjorde sin debut ved operaen i Budapest i 1938 med "Figaros Bryllup". I 1939 flyktet han fra Ungarn til Sveits, hvor han fortsatte som pianist, men hadde begrenset mulighet til å utvikle seg som dirigent. Junya Watanabe. Junya Watanabe (født 1961 i Fukushima) er en japansk klesdesigner. Han ble tatt opp som lærling ved motehuset Comme des Garçons under Rei Kawakubo. Watanabe gikk på Bunka Fashion College i Tokyo og tok eksamen i 1984. På den tiden begynte han i lære hos Comme des Garçons som mønsterdesigner. I 1987 ble han forfremmet til sjefsdesigner for «Tricot knitwear line» og gikk deretter videre til Comme Des Garçons Homme. Siden 1992 han han jobbet under eget navn som en del av Comme des Garçons og startet sin egen linje under navnet 'Junya Watanabe Comme Des Garçons' i 1993. Samme år hadde han sin første visning i Paris. Watanabe er kjent for å være tidlig ute med nye materialer. Selv om avanserte syntetiske og teknologisk konstruerte materialer er hans kjennemerke, bruker han også til tider bomull og skinn. Watanabe blir ofte sett på som en designer av "techno couture". Bølgefunksjon. Bølgefunksjonen i kvantemekanisk teori er en kompleks funksjon som beskriver tilstanden til et fysisk system. I posisjonsrepresentasjonen blir bølgefunksjonen til et en-partikkelsystem oftest skrevet som Det er vanskelig å gi bølgefunksjonen noen direkte fysisk tolkning, men Borns sannsynlighetstolkning postulerer at sannsynligheten for at det kvantemekanisk systemet beskrevet av formula_2 skal «befinne seg» i et område rundt formula_3 ved tiden formula_4 er gitt ved Relasjon til generell formulering. I den generelle formuleringen av kvantemekanikken beskrives tilstanden til et system ved en tilstandsvektor (eg. tilstandsstråle) formula_6 som oppfyller Schrödingers ligning, der formula_8 er Hamiltonoperatoren som beskriver det fysiske systemet. Erling Kongshaug. Erling Asbjørn Kongshaug (født 22. mars 1915 i Oslo, død 14. september 1993 i Bærum) var skytter og olympisk mester. Han representerte Oslo Sporveisbetjenings Skytterlag (OSSL). Erling Kongshaug vant gull i 50 m rifle i OL i 1952 i Helsingfors, for dette mottok han Fearnleys olympiske ærespris. Han vant bronsemedaljer i VM i 50 m rifle, stående i 1947, og i 50 m rifle, 3 stillinger i 1949, mens han vant gull i VM i begge disse øvelsene i 1952. Totalt, med både lagmedaljer og indiduelle medaljer, vant han 13 medaljer i verdensmesterskapene fra 1947 til 1954. I 1955 vant Kongshaug EM-gull i 60 skudd liggende miniatyr, «englandsmatch», både individuelt og for lag. Dette året ble han tildelt Morgenbladets gullmedalje. Kongshaug vant 16 NM-gull i årene 1950 til 1960 (fem på frigevær og elleve i miniatyrgevær). Han vant også tre kongepokaler, i 1950, 1951 og 1953. Han var norsk flaggbærer i sommer-OL 1956 i Melbourne. Langrenn under de paralympiske vinterlekene 2006. Under de paralympiske vinterlekene 2006 var langrenn en av øvelsene det ble konkurrert i. Øvelsene ble arrangert 12., 15., 17., 18. og 19. mars. 10 km sitteski. Karl Einar Henriksen kom på 16. plass med sluttiden 29.04,0. 10 km stående. Kjartan Haugen kom på 4. plass med sluttiden 28.08,3, Svein Lilleberg på 5. plass med tiden 28.11,4, Nils Erik Ulset kom på 9. plass med tiden 29.29,1, og Andreas Hustveit kom på 12. plass med tiden 29.51,4. 10 km synshemmede. Helge Flo kom på 6. plass med sluttiden 28.24,9, og Ragnar Sorhaug kom på 12. plass med sluttiden 32.12,2. 15 km sitteski. Karl Einar Henriksen kom på 18. plass med sluttiden 46.17,0. 20 km stående. Svein Lilleberg kom på 6. plass, Kjartan Haugen på 8. plass, Andreas Hustveit på 11. plass og Nils Erik Ulset på 14. plass. 20 km synshemmede. Helge Flo kom på 7. plass med sluttiden 1.00.51,6 og Ragnar Sorhaug på 12. plass med tiden 1.08.28,9. 5 km sitteski. Karl Einar Henriksen kom på 17. plass med tiden 17.14,8. 5 km stående. Kjartan Haugen kom på 5. plass, Nils Erik Ulset på 9. plass, Andreas Hustveit på 11. plass og Svein Lilleberg på 19. plass. 5 km synshemmede. Ragnar Sorhaug kom på 15. plass med sluttiden 14.46,7. 10 km synshemmede. Tove Gravvold kom på 11. plass med sluttiden 37.19,8. 15 km synshemmede. Tone Gravvold kom på 10. plass med sluttiden 57.37,9. 5 km synshemmede. Danske Anne-Mette Bredahl, nå bosatt i Norge, kom på 7. plass med tiden 16.25,7. Tone Gravvold kom på 9. plass med tiden 16.45,0. Christian Knees. Christian Knees (født 5. mars 1981) er en tysk landeveissyklist som sykler for Team Sky. Tomas Nilsson (musiker). Tomas Nilsson (født 15. september 1965) er en slagverker født i Sverige og bosatt i Norge fra 1988. Nilsson er uteksaminert fra Østlandets Musikkonservatorium i 1993 og er særlig kjent for sitt virke i slagverksensemblet SISU slagverksensemble, der han er daglig og kunstnerisk leder. Tyson Gay. Tyson Gay (født 9. august 1982 i Lexington, Kentucky) er en amerikansk sprinter. Under det amerikanske mesterskapet i 2007 løp Gay 100 meter på 9,84, verdens nest raskeste tid oppnådd i motvind. Han satte også ny personlig rekord på 200 meter med tiden 19,62, som førte ham opp på Tredjeplass gjennom tidene på denne distansen. Gay ble verdensmester tre ganger under VM 2007 i Osaka, først vant han finalen på 100 meter med tiden 9,85 foran Derrick Atkins (9,91) fra Bahamas og Asafa Powell (9,96) fra Jamaica og siden 200 meter med nytt mesterskapsrekord på 19,76 foran Usain Bolt (19,91) fra Jamaica. Sin tredje gullmedalje vant han på 4 x 100 meter stafett der han løp tredje etappen, USA vant med tiden 37,78 foran Jamaica. Gay ble dermed den fjerde som har vunnet tre gull i et å samme VM. De tre andre er Carl Lewis, Michael Johnson og Maurice Greene. Under den amerikanske OL-kvalifiseringen i 2008 løp han 100 meter på 9,77, den tredje raskeste tiden i verden til da. Dette var både personlig og amerikansk rekord på distansen. Gay forbedret denne tiden to ganger i løpet av 2009-sesongen, med 9,71 da han tok sølv under VM-finalen i Berlin og 9,69 under seieren i Shanghai i september. Han var likevel en klar toer på distansen det året, overskygget av verdensmesteren Usain Bolt. Gay vant Diamond League på 100 m i 2010, i en sesong uten internasjonale mesterskap. Han slo Bolt under stevnet i Stockholm i slutten av juli, med en ny banerekord på 9,84, og vant også i London med 9,78 og i Brussel med 9,79; sesongens to raskeste tider. Gay vant også 200 m i Monaco, men stilte bare opp i to av sju stevner på den distansen og ble dermed nummer tre sammenlagt. I et tidlig løp i sesongen satte han også personlig rekord på 400 m med 44,89, og er dermed den eneste (pr. 29. august 2010) som har løpt 100 m under 10 sekunder, 200 m under 20 sekunder og 400 m under 45 sekunder. Bobby Robson. Robert William «Bobby» Robson (født 18. februar 1933 i Sacriston – død 31. juli 2009) var en engelsk fotballmanager, og tidligere internasjonal fotballspiller. Hans profesjonelle spillerkarriere varte i 18 år, inkludert ett år i Canada på slutten av karrieren, og de 17 årene i England var fordelt på kun to lag, Fulham og West Bromwich Albion. Han fikk 20 landskamper for og scoret fire mål. Hans karriere som manager, både på klubb- og landslagsnivå, gjør ham til en av de mest suksessfulle managere i verden. Han vant seriemesterskap i både Nederland og Portugal, og vant også trofeer i Spania og England. I tillegg førte han det engelske landslaget til semifinale i verdensmesterskapet i fotball i VM 1990 som ble avholdt i Italia. Robson ble i 1990 utnevnt til kommandør av Order of the British Empire I 2002 ble han utnevnt til "Knight Bachelor" og dermed slått til ridder. Han hadde etter dette rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Robson var en av få med riddertittel i fotballen og er medlem av Engelsk fotballs Hall of Fame. Han var ærespresident i Ipswich Town. Han fikk diagnosen kreft fem ganger, og den 31. juli 2009 døde han, 76 år gammel. Barndom. Han ble født i Sacriston, Durham, og var den yngste sønnen av Philip og Lilian Robson. Familien flyttet til Langley Park da Robson kun var noen måneder gammel. Faren hans jobbet i en kullgruve og tok ofte med unge Robson på en lang gåtur for å se på det lokale laget, Newcastle United. Robson har sagt at Jackie Milburn og Len Shackleton var hans barndomshelter. Begge disse spilte som "inside-forwards" (en slags tilbaketrukket spiss), samme posisjon som Robson selv kom til å spille i. Spillerkarriere. Robson signerte for Fulham i mai 1950, til tross for interesse fra Middlesbrough. Han kom fra hans lokale klubb, Langley Park Juniors. Han rykket ned fra toppdivisjonen med Fulham i 1951-52-sesongen, men returnerte da han signerte for West Bromwich Albion seks år senere, i mars 1956. Han spilte 257 kamper og scoret 61 mål for WBA, før han i august 1962 vendte tilbake til Fulham. På tampen av karrieren var han spillende trener i canadiske Vancouver Royals. Robson representerte England 20 ganger, og scoret fire mål. Hans debut kom mot i november 1957. Kampen endte 4–0 til England, og Robson scoret to. Han var med i den engelske troppen til både VM 1958 og VM 1962. Før England. Robson debuterte som manager for sin tidligere klubb Fulham i januar 1968. Han varte ikke lenge, og forlot London-klubben i november samme år. Han sa selv at han ikke fikk vite at han hadde mistet jobben fra klubben, men fra en plakat. Han dro videre til Ipswich Town i 1969, og det var der han bygde opp sitt rykte som en suksessfull manager. Etter fire middelmådige sesonger, ledet Robson klubben til en 4. plass i toppdivisjonen, samt seier i Texaco Cup i 1972-73-sesongen. I de kommende ni sesongene ble ikke Ipswich dårligere enn nummer 6 mer enn én gang, i 1977-78-sesongen, som likevel ble en suksess fordi klubben vant FA-cupen etter å ha slått Arsenal 1–0 i finalen. I løpet av sine 13 år i sjefsstolen i Ipswich, forvandlet han laget fra å være en dumpekandidat til å bli blant de beste lagene i England. De kom blant annet på 2. plass i serien ved to anledninger, og de var jevnlig å se i europeiske turneringer. Foruten å vinne FA-cupen i 1978, vant Robson også UEFA-cupen i 1981. På de tretten årene han var på Portman Road, hentet han bare inn fjorten spillere fra andre klubber, og satset i stedet på spillere utviklet gjennom Ipswichs juniorprogram. England. Robsons resultater med Ipswich førte til at han i 1982 tok over det engelske herrelandslaget etter Ron Greenwood, etter VM i Spania. Under Bobby Robsons ledelse kom England til å gjøre sine beste VM siden seieren i 1966. Starten på hans karriere som landslagssjef var dog ikke så bra. England maktet ikke å kvalifisere seg for EM 1984, men kvalifiserte seg for alle de kommende mesterskapene under Robsons ledelse. I VM 1986 startet England mesterskapet dårlig, men etter at Robson endret på noen taktiske disposisjoner klarte de likevel å kvalifisere seg for åttendedelsfinalen, og kom også til kvartfinalen. Der ble det stopp. Diego Maradona og ble for sterke, delvis på grunn av Maradonas kjente mål "Guds Hånd". I kvalifiseringen til EM 1988 mistet England bare ett poeng, og smadret hele 8–0. I EM ville det seg likevel ikke, og England ble slått ut i gruppespillet. I VM 1990 ble England seedet til trekningen av gruppespillet, og møtte, Irland og. England vant gruppen med fire poeng på tre kamper. I åttendedelsfinalen slo de ut, og i kvartfinalen. I semifinalen skulle de opp mot. Kampen endte 1–1, men Vest-Tyskland ble for sterke på straffer, og England måtte spille bronsefinale. ble for sterke i bronsefinalen, og vertsnasjonen vant 2–1. Robson har ikke sagt et ord om semifinaletapet, og andre valg han kunne ha tatt. Sent i 1990, gav han ut en selvbiografi som fikk navnet "Bobby Robson: An Autobiography" (Bobby Robson: En selvbiografi). I Europa. FA fornyet ikke Robsons kontrakt etter VM 1990, og han dro til Nederland for å trene PSV Eindhoven. Til tross for at PSV klarte å snyte Ajax for to serietitler, ble ikke Robson sett på som en suksess i PSV. Delvis på grunn av dårlige resultater i Europa, delvis på grunn av uoverensstemmelser med noen av spillerne. Derfor gikk turen videre til Sporting Lisboa i 1993, men han ble uventet sparket i desember 1994, til tross for at klubben lå på toppen av tabellen. Sportings rivaler, Porto, var raske med å ansette Robson, og slo Sporting Lisboa i den portugisiske cupfinalen, og fulgte opp med å vinne serien i både 1995 og 1996. Dette tiltrakk seg oppmerksomheten fra den spanske storheten Barcelona. En av de viktigste avgjørelsene Robson gjorde var å hente Ronaldo for €19 millioner, en dristig avgjørelse som kom til å lønne seg. Barcelona vant Copa del Rey, UEFA Super Cup og Cupvinnercupen i 1997. Robson ble stemt frem som Årets manager i Europa, og Ronaldo sa: "... som trener er han utvilsomt en av de beste i verden...". Robsons assistent i Barca var ingen ringere enn José Mourinho, tidligere manager i Chelsea. Mourinho hadde tidligere jobbet for Robson i hans tid i Portugal, da som tolk. Senere fikk Mourinho tilbud om å være Robsons assistent i Newcastle, noe Mourinho takket nei til, slik at han kunne fortsette å fokusere på sin karriere som manager. Robson ble, etter den suksessfulle førstesesongen med Barcelona, forfremmet til daglig leder. Louis van Gaal tok over som manager. Robson ble kun en sesong i denne stillingen før han dro tilbake til Nederland for å jobbe i sin tidligere klubb, PSV Eindhoven. I 1998, rett før hans inntreden som PSV-sjef, gav han og Bob Harris ut boka "Bobby Robson: An Englishman Abroad" (Bobby Robson: En Engelskmann Utenlands). Retur til England. Robson ble utnevnt som ny manager i Newcastle United i september 1999, og i sin første hjemmekamp, knuste Newcastle Sheffield Wednesday 8–0, som fortsatt er klubbens største seier på hjemmebane. Sent i 2000, etter Kevin Keegans oppsigelse på det engelske landslaget, ble styreformann Freddy Shepherd spurt av FA om Robson kunne ta jobben som midlertidig manager for landslaget. Shepherd sa nei. Da Robson tok over Newcastle slet klubben i bunnen av Premier League, men han førte dem til 4. plass i 2001-02-sesongen. Påfølgende sesong sikret Robson 3. plassen. I 2002 ble han slått til ridder for sine tjenester til fotballen, og i 2003 ble han tatt inn i Engelsk fotballs Hall of Fame på grunn av hans prestasjoner. En dokumentarfilm fra BBC, "Just Call Me Bobby" (Bare Kall Meg Bobby) ble sendt 25. februar samme år, hvor Gary Lineker fulgte sin tidligere England-sjef gjennom en vanlig periode i hans dagligliv. Robson kom etter hvert på kanten med spillerne og styret. Derfor valgte Freddy Shepherd å gi Robson sparken 30. august 2004, på grunn av en dårlig sesongstart (ironisk nok en mye bedre sesongstart enn hva hans etterfølger presterte kommende sesong) og på grunn av misnøye blant spillerne. Robson er fortsatt høyt verdsatt blant Newcastles supportere grunnet det han oppnådde med klubben. 2. mars 2005 ble han tildelt "Freedom of the City of Newcastle upon Tyne" (en slags bynøkkel). Hans seneste selvbiografi, "Bobby Robson: Farewell but not Goodbye" (Bobby Robson: Farvel, men ikke Adjø) kom ut i 2005. Tittelen er basert på en av hans uttalelser. I boka kom Robson med detaljert kritikk av hvordan Shepherd styrte Newcastle, og påstod at mens han var manager ble han nektet informasjon om kontraktsforhandlinger og spillerkjøp/salg. Han kritiserte også Shepherd og Douglas Hall, vise-styreformannen, for at de kun fokuserte på førstelaget og St James' Park, som førte til at de neglisjerte mindre glamorøse, men dog like viktige, områder som treningsfeltet, ungdomssatsingen og talentspeidingen. Klubbens treningsfelt ble senere kritisert av Robsons arvtager, Graeme Souness, for en rekke skader på klubbens førstelagsspillere. Fotballkonsulent. 7. juni 2005 avslo Robson muligheten til å bli manager i Hearts, fordi han ønsket å bli boende i Newcastle. 13. januar 2006 ble han utnevnt til internasjonal fotballkonsulent for det irske landslaget, mens Steve Staunton ble utnevnt til manager. Personlig liv. Robson giftet seg med Elsie i 1955, og de har tre barn, Andrew, Paul og Mark. Han er "Freeman of Newcastle", som han i selvbiografien sin omtaler som sitt stolteste øyeblikk i sitt liv. Andre forretningsinteresser. I 2004, tok han, for en kort tid, over etter Brian Clough som spaltist for britiske FireFireTo, etter Cloughs dødsfall. Robson har skrevet under en rekke sponsoravtaler, deriblant en TV-reklame med Carlsberg. Han skrev også en ukentlig spalte for Daily Mail. Helse. 6. mai 2006 gjorde Daily Mirror det klart at Robson led av kreft for tredje gang, og at en svulst hadde blitt fjernet fra lungen hans. 5. august samme år ble han tatt med til sykehus etter å ha sagt at han ikke følte seg bra etter ti minutter av oppgjøret mellom Ipswich Town og Crystal Palace i Championship. Før kampen hadde Robson blitt hyllet av fansen på Portman Road etter å ha blitt utnevnt til ærespresident i Ipswich Town. Det viste seg 20. august at Robson hadde fått en hjernesvulst, og måtte gjennomgå en operasjon 23. august. Operasjonen var vellykket, og Robson var på bedringens vei. 31. august ble det klart at han hadde reagert på operasjonen og at dette hadde forårsaket en lett svelling på hjernen, som førte til at han mistet følelsen på venstre side. 17. oktober var han helt frisk igjen, og kunne ta opp sine plikter for det irske landslaget. Likevel viste det seg at han ikke hadde overvunnet kreften helt ennå. 6. mai 2007, kunne det reporteres at Robson hadde fått diagnosen kreft for femte gang. Robson døde 76 år gammel, den 31. juli 2009. Eileen Collins. Eileen Marie Collins (Oberst, USAF), (født 12. november 1956 i Elmira, New York), er en tidligere amerikansk astronaut. den første kvinnelige kommandøren av en romferge. Hennes første romfergeferd var STS-63, deretter STS-84, under begge disse fungerte hun som pilot. STS-93 var hennes tredje ferd, og første som kommandør. Hennes siste ferd, og andre som kommandør, var RTF-ferden (Return To Flight, første ferden etter Columbia-tragedien) STS-114. Collins er den første kvinnen som har vært gravid i rommet, og etter dette har alle kvinnelige astronauter vært pålagt å avlegge en negativ graviditetstest før en romferd. Hun pensjonerte seg som astronaut i 2006, for å drive med sin familie og private interesser. Matthew Parker. Erkebiskop Matthew ParkerMatthew Parker, (født 6. august 1504 i Norwich, død 17. mai 1575) var erkebiskop av Canterbury fra 1559 til sin død 1575. Han ble Anne Boleyns kapellan etter at hun ble dronning, og hennes datter, dronning Elizabeth I av England, gjorde ham til erkebiskop av Canterbury. Han var en av hovedarkitektene bak De trettini artikler som definerte den anglikanske lære. "Parker-samlingene" av tidlige engelske manuskripter, blant annet "St. Augustin- evangeliene" og "Versjon A" av "Den angelsaksiske krønike", ble grunnlagt som en del av hans anstrengelser for å vise at den engelske kirken hadde historisk vært uavhengig av Roma ved å skape et verdens viktigste samlinger av oldtidsmanuskripter. Bakgrunn. Matthew ble født i Norwich i kirkesognet St. Saviour som den eldste sønnen til William Parker og Alice Monins (som kan ha vært i slekt med Thomas Cranmer). Da faren døde rundt 1516 giftet moren seg med John Baker. Matthew ble i 1522 sendt til Corpus Christi College ved University of Cambridge hvor han skal ha vært samtidig med William Cecil, skjønt denne var to år yngre på denne tiden. Parker ble uteksaminert med grad, BA, i 1525 og ble ordinert som hjelpeprest i april og prest i juni 1527, og ble foreleser ved Corpus Christi College i september samme år. Han ble master i 1528 og var en av de lærde ved Cambridge som Thomas Wolsey ønsket skulle være på hans nye institusjon, «Cardinal College» ved Universitet i Oxford. Parker, som Cranmer, avslo invitasjonen. Han var blitt påvirket av reformatorer ved Cambridge og etter at Anne Boleyn ble kronet som dronning ble han hennes prest. Via dronningen ble han utpekt som dekanus ved læreanstalten i Stoke-by-Clare i 1535. Hugh Latimer skrev til ham det samme året og ba ham om innfri de forventninger som man forventet av hans evner. I 1537 ble han utpekt som prest for kong Henrik VIII av England, og allerede året etter ble han truet med rettsforfølgelse, men biskopen av Dover rapporterte til Thomas Cromwell at Parker «hadde alltid hatt god vurdering og satte Guds ord etter beste evne. For dette lider han andres nag». I 1541 ble han utpekt til den andre prebende ("inntekt av kirkegods tillagt en kannik") i den rekonstituerende katedralkirken i Ely. I 1544, på kongens anbefaling, ble han valgt som magister av Corpus Christi College og året etter som viserektor av universitet. Han kom i en del problemer med sin overordnede, Stephen Gardiner, på grunn av et grovt skuespill, "Pammachius", framført av studentene og som drev narr av det gamle geistlige systemet. Ved å parlamentsvedtak i 1545 ble det mulig for kongen å oppløse kapeller og læresteder. Parker ble utpekt til et av medlemmene ved kommisjon for Cambridge og deres repport kan ha hindret at dets institutter fra ødeleggelse. Stoke ble derimot oppløst i det neste regimet og Parker mottok en sjenerøs pensjon. Han dro fordel av det nye regimet ved å gifte seg i juni 1547 før geistlige ekteskap var blitt gjort lovlige av parlamentet og forsamling. Hans hustru var Margaret, datter av Robert Harlestone, en godseier fra Norfolk. Under Ketts opprør prekte Parker i leiren til opprørerne ved Mousehold Hill uten at det endret noe. Senere oppmuntret han sin prest, Alexander Neville, skrive om opprørets historie. Protestantisme. Parkers assosiasjon med protestantismen ble tettere med tiden, og han ble forfremmet under John Dudley, 1. hertug av Northumberland, enn under den moderate Edward Seymour, 1. hertug av Somerset. Ved Cambridge var han en venn av Martin Bucer og prekte ved Bucers begravelsessermoni i 1551. I 1552 ble han forfremmet til Lincoln domprostembete og i juli 1553 spiste han middag med hertug av Northumberland ved Cambridge da hertugen marsjerte nord på dennes håpløse kampanje mot Maria I av Englands tiltredelse. Som en av tilhengerne til hertugen av Northumberland, og som en gift mann var Parker i en utsatt posisjon under det nye katolske regimet til dronning Maria I. Han ble fratatt sitt domprostembete, sitt lektorat ved Corpus Christi og andre posisjoner, men han overlevde dronningens regime uten å gå i eksil – noe som skaffet ham aggresjon fra de protestanter som var nødtvungent til å forlate landet og som idealiserte deres trosfeller som ble martyrer under dronningen. Parker forsøkte å unngå å bli utnevnt til erkebiskop av Canterbury som dronning Elizabeth I av England hadde utpekt for ham så snart hun ble kronet. Erkebiskop av Canterbury. Han ble valgt den 1. august 1559, men på grunn av den turbulens og henrettelser som hadde kommet i kjølvannet av Elizabeths kroning var det vanskelig å finne de nødvendige fire biskoper villig og kvalifisert til å innvie ham og det var ikke før den 19. desember at seremonien ble utført ved Lambeth av William Barlow, tidligere bishop av Bath og Wells, John Scory, tidligere bishop av Chichester, Miles Coverdale, tidligere bishop av Exeter, og John Hodgkins, bishop av Bedford. Beskyldning om at det hadde vært en usømmelig innvielse som ble foretatt i vertshuset Nag's Head synes å ha blitt spredd av en jesuitt, Christopher Holywood, i 1604, og har siden blitt tilbakevist. Parkers innvielse var gyldig kun ved kongelig overhøyhet, den edvardianske ordenstall, som hadde vært benyttet, men som hadde vært opphevet av Maria I og ikke gjeninnført ved parlamentsvedtak i 1559. Elizabeth ønsket en moderat mann og valgte således Parker. Det var også en følelsesmessig tilknytning. Parker hadde vært hennes mors foretrukne prest og før Anne Boleyn ble arrestert i 1536 hadde hun overdratt Elizabeths åndelige velvære til Parker. Noen få dager etter dette ble Anne henrettet ved falske anklager om høyforræderi. Parker hadde også de kvalifikasjoner som dronningen forventet av en erkebiskop unntatt sølibat. Hans navn vekket ikke begeistring og selv skrev han bestyrtet mot tanken om at «folk» skulle reformere kirken. Han var ingen inspirerende leder, og intet dogme, ingen bønnebok, ikke en gang en avhandling eller en salme er assosiert med hans navn. De 56 bind som ble utgitt av det selskap som bærer hans navn, "Parker-samfunnet", har inkludert bare en bok som han forfattet, og det er et bind med korrespondanse. Han var en som holdt strengt på disiplinen, en lærd, en beskjeden og moderat mann som var oppriktig from og med ulastelig moral. Hans historiske forskning er vist i hans "De antiquilate ecclesiae" og hans utgaver av Asser, Matthew Paris, Walsingham, og skriftsamlingen som kjennes som Matthew av Westminster, hans liturgiske dyktighet ble vist i hans versjon av Davids salmer og i de sjeldne bønner og takksigelser som han komponerte. Han etterlot seg en dyrebar samling med manuskripter, hovedsakelig samlet fra tidligere klosterbibliotek, til sin institutt ved Cambridge. Parkers bibliotek ved Corpus Christi bærer hans navn og huser hans samling. Kontroversen om kirkens autoritet. Parker unngikk å bli involvert i verdslig politikk og ble aldri en del av Elizabeths riksråd. Geistlig politikk ga ham til gjengjeld atskillige vanskeligheter. Noen av de evangelistiske reformatorene ønsket liturgiske endringer og iallfall muligheten til ikke å bære bestemte prestekledninger, hvilket utløste den såkalte gevantkontroversen. Tidlige presbyterianere ville ikke noen biskoper og de konservative ville ikke ha endringer i det hele tatt, men isteden vil gå i motsatt retning. Dronning selv nektet episkopal privilegier inntil hun til slutt anerkjente det som en del av bolverket til den kongelige makt. Til Parkers bestyrtelse nektet dronningen å gi sin godkjenning til hans forsøk på å sikre konformitet innenfor den engelske kirken, "samtidig" som hun forventet at han skulle oppnå dette målet. Parker var etterlatt til dempe den økende puritanske bevegelsen uten større støtte fra parlamentet, forsamlingen eller kronen. Biskopenes "Interpretations and Further Condiseations", som ble utgitt i 1560, var mer tolerant overfor en lavere standard for prestegevanter enn det som var beskrevet i rubrikkene av 1559. Men de var allikevel ikke vidtrekkende nok til å tilfredsstille klerikere som Coverdale, en av biskopene som hadde ordinert Parker, som gjorde en offentlig sak i London av sin motstand mot konformitet. Parkers "Book of Advertisements" fra 1566 ble utgitt for å holde igjen gevantmotstanderne. Den ble utgitt uten eksplisitt kongelig godkjenning. John Foxe’ "Reformatio legum ecclestiasticarum", som var godkjent av Parker, fikk verken kongelig eller synodal godkjenning. Parlamentet satte til og med spørsmålstegn ved biskopens hevd på å kunne avgjøre i trosspørsmål. Parker sa til Peter Wentworth at «Så visst vil dere henvise dere fullt ut til oss i slikt.» «Nei, ved den tro jag har på Gud», svarte Wentworth, «vi vil ikke sende noe videre før vi vet hva det er, for det ville være å gjøre dere til paver. Å gjøre dere til paver som har slagside; vi vil ikke gjøre dere til det». Disputten om gevanter vokste til en kontrovers om hele kirkens styre og autoritet, og da Parker døde 17. mai 1575 sørget han over at puritanske idéer om «styring» ville «tilslutt ødelegge dronningen og alle som satte sin lit til henne». Ved sin personlige livsførsel satte han et idealeksempel for anglikanske prester, og det var ikke hans feil at den nasjonale myndigheten ikke klarte å knuse de individualistiske tendensene i den protestantiske reformasjonen. Litteratur. Matthew Parkers samling med manuskripter er hovedsakelig huset i Parkers bibliotek ved Corpus Christi College i Cambridge med noen få bind i Biblioteket til University of Cambridge. Et prosjekt kalt «Parker on the Web» vil gjøre bilder av alle manuskriptene tilgjengelig over Internett. Vulkanologi. Vulkanologi er læren om vulkaner, lava, magma og relaterte geologiske fenomen. Uttrykket "vulkanologi" kommer fra det latinske ordet "vulcanus", ildens gud i romersk mytologi. Vulkanologi er en gren innenfor geologi. En vulkanolog er en person som forsker på dannelsen av vulkaner, og deres nåværende og historiske utbrudd. Vulkanologer besøker ofte vulkaner, spesielt aktive, for å observere vulkanutbrudd, samle materiale fra utbrudd, inkludert tefra (slik som vulkansk aske eller pimpstein), stein og lavaprøver. Et viktig fokusområde for forskningen er forutsigelse av utbrudd – det finnes foreløpig ingen pålitelig måte å finne dette ut på. Muligheten til å forutse et vulkanutbrudd, har på samme måte som å forutsi jordskjelv, potensial til å redde mange menneskeliv. Vulkanologiens historie. Vulkanologi har en veldig omfattende historie. Den tidligst kjente nedtegnelsen av at vulkanutbrudd finnes på et hulemaleri som forestiller et vulkanutbrudd, fra rundt 6000 f.kr. Hulemaleriet, fra den neolittiske bosetningen ved Çatal Höyük (også kjent som Çatalhöyük) i sør Anatolia i nåtidens tyrkia, viser en vulkan med to fjelltopper, under utbrudd, med bosetningen ved foten. Vulkanen er trolig Hasan Dağ, som har to topper. Mytologiske forklaringer. Det klassiske Hellas og det tidlige Romerriket forklarte vulkaner som gudenes verk på vitenskapelig vis, da vitenskapen og alkymi ikke hadde noen forklaring på fenomenet. Greske myter og fortellinger beretter historien om Atlantis, en oppdiktet øy som sank i havet. Platon (428–348 f.Kr.) fortalte om forsvinningen av en svær øy og dens mektige sivilisasjon, Atlantidene, i to av verkene sine – Timaios og Kritias. Det er nå trodd at øya Thera (dagens Santorini), i Egeerhavet, ble ødelagt av en voldsom serie av vulkanutbrudd rundt 1620 f.Kr., med aske som falt og lå over 30 cm i høyden, i Tyrkia. Eksplosjonene på Thera forårsaket kolossale flodbølger, beregnet til over 30 meter i høyden, som forflyttet seg kjapt over Egeerhavet, og sør-kysten av Kreta. Andre nedtegnelser av Thera-utbruddet ga grobunn for greske myter, det vil si "Deukalion", hvor Poseidon, guden for havet og elvene, tok hevn over Zevs ved å oversvømme Attika, Argolis, Saloniki, Rhodos og kysten av Lucia (Tyrkia) til Sicilia. Grekerne trodde også at Hefaistos, ildens gud, oppholdt seg under vulkanen Etna, og smidde Zevs sine våpen. Hans undersåttere, kyklopsene som hadde kun ett øye, er muligens en allegori til de runde kraterne og kjegleformene på vulkanen. Det grenske orde for å beskrive vulkaner var faktisk "etna", eller "hiera" etter Zeus' sønn Herakles. Den romerske dikteren Vergil fastholt, gjennom sin tolkning av greske myter, at Enkelados ble begravd under Etna av gudinnen Athene, som straff for å ikke adlyde gudene – rumlingen fra fjellet var hans pinselsskrik, flammene hans åndedrag, og skjelvingene hans risting av gitteret i fengselet hans. Enkalados' bror, Mimas ble begravd under Vesuv av Hefaistos, og blodet fra de andre nedkjempede kjempene strømmet ut over de flammende markene rundt Vesuv. Lokale legender rundt vulkaner finnes i overflod i områdene rundt «Ildringen i Stillehavet» og Amerika, og de omtaler ofte vulkankreftene som overnaturlige eller guddommelige, for å forklare de voldsomme utbrudde fra vulkaner. Taranaki og Tongariro, var i henhold til Maorisk mytologi, elskere som ble forelsket i Pihanga, hvorpå det ble etterfulgt av en grufull, sjalu strid. Maoriene vil i dag fremdeles ikke bo i området mellom Tongariro og Taranaki, av frykt for at konflikten skal blusse opp igjen. Gresk-romersk vitenskap. De første forsøkene på å finne en vitenskapelig forklaring på vulkaner ble foretatt av den greske filosofen Empedokles (ca. 490–430 f.Kr.), som delte verden opp i fire elementer – Jord, vann, luft og ild. Han hevdet at vulkaner var manifestasjoner av elementærkraften ild. Platon hevdet på sin side at det fantes underjordiske elver der varmt og kaldt vann flommet i uutømmelige mengder. Aristoteles anså underjordisk ild som et resultat av «friksjonen skapt av vinden når den styrter ned i trange passasjer.» Vind kom til å spille en sentral rolle i forklaringer rundt vulkaner fram til 1500-tallet. Lucretius, en romersk filisof, hevdet at Etna var fullstendig hul, og at ilden under jorden ble drevet av en voldsom vind som sirkulerte nær havnivå. Ovid mente at flammene fikk næring fra «fettholdig mat», og at utbruddene opphørte når maten gikk tom. Vitruvius mente at svovel, alun og asfalt ga næring til de type flammene. Plinius den eldre merket seg at det ofte var jordskjelv forut for etvulkanutbrudd – han døde i et slikt i Stabiae. Kristen mytologi. Vulkanologi som studium hadde så ikke så mye fremgang fra tiden rundt Platon fram til Hutton. Det kristne verdensbildet forklarte vulkaner utfra en rekke forutvitende begrep, men det ble også trodd at det kunne være Satans håndverk eller Guds vrede, og at bare helgen-mirakler kunne forhindre vreden deres. Av denne grunn ble relikvier fra helgenen Agata vist foran lava som strømmet mot byen Catania i 253, og på mirakuløst vis delte lavastrømmen seg i to (ned to dalfører) og unngikk å treffe byen. Uheldigvis hadde ikke relikviene like stor effekt i 1669 da mye av byen gikk tapt til lava fra Etna. I 1660 medførte utbruddet på Vesuv at det regnet tvillingdannede pyroksenkrystaller og aske på landsbyene i nærheten. Pyroksenkrystallene liknet på krusifikser, og dette ble tolket dithet at det var St. Januarius' verk. I Napoli vandrer befolkningen rundt med relikviene etter St. Januarius ved hvert nytt utbrudd fra Vesuv. Nedtegningene om disse prosesjonene gjorde det mulig for den britiske diplomaten og naturforsker Sir William Hamilton å dokumentere utbruddene til Vesuv, noe som var en av de første "vitenskapelige" studiene av utbruddshistorikken til en vulkan. Observasjoner under renessansen. Beskrivelser av vulkaner under renessansen økte dramatisk kunnskapsnivået, på tross av den motstanden Kirken hadde mot vitenskapelige undersøkelser av den verdslige verden, spesielt de som gikk på tvers av bibelsk lære. Ikke desto mindre ble "nuées ardentes" (hurigbevegende pyroklastiske skyer) beskrevet på Azorene i 1580. Georgius Agricola mente at stråling fra sola, som siden ble foreslått av Descartes, ikke hadde noe å gjøre med vulkaner. Agricola trodde at vann under trykk forårsaket utbrudd av «fjellolje» og basalt. Johannes Kepler anså at vulkaner var kanaler for jordas tårer og ekskrementer, noe som ugyldiggjorde asfalt, tjære og svovel. Descartes, som uttalte at Gud hadde skapt jorden på et øyeblikk, sa at dette hadde blitt gjort i tre lag – det flammende dypet, et lag av vann, og luften. Vulkaner, sa han, ble dannet der stråler fra sola gjennomboret bakken. Vitenskapen slet med idéene om forbrenning av pyritt med vann, at berg var størknet asfalt, og med begrepet rundt at bergarter ble skapt fra vann (Neptunisme). Alle vulkaner som var kjent på den tiden, lå nær vann, og herav fulgte at havets interaksjon med land ble brukt som forklaring på vulkansk aktivitet. Fylkesvei 614 (Akershus). Fylkesvei 614 i Akershus (Nadderudveien) går mellom Bekkestua og Øvrevoll i Bærum. Veiens lengde er 3,9 km. Før 1. januar 2010 hadde veien betegnelsen fylkesvei 170. Eksterne lenker. 614 Harbin Z-5. Harbin Z-5 (NATO-kallenavn: "«Hound»") er et kinesisk helikopter og en lisensprodusert variant av den sovjetiske Mil Mi-4. Prototypen fløy første gang 14. desember 1959, men som med andre kinesiskbygde flytyper fra denne perioden ble produksjonen rammet av «det store spranget». Kvaliteten var så dårlig at ingen helikoptre ble akseptert for bruk. I 1961 begynte man fra begynnelsen av, og 20. august 1963 hadde Z-5 sin andre jomfrutur. Harbin Z-5 ble brukt i en rekke forskjellige roller, som troppetransport, antiubåthelikopter for marinen, for passasjertransport, og som landbrukshelikopter og redningshelikopter. I alt 545 Z-5 ble bygget før produksjonen stanset i 1979. Fosnøy. Fosnøy eller Fosnesøyni er ei øy i Austrheim kommune, Hordaland, øst for Fedjefjorden. Arealet er 26,3 km². Kommuner i Frankrike. Kart over kommuneinndelingen i Frankrike. En kommune i Frankrike er den laveste administrative inndeling av landet. Det franske ordet "commune" oppstod på 1100-tallet, og kom av det middelalderlatinske ordet "communia", som betyr en liten samling av folk som deler et fellesliv, som igjen kommer av latin, «ting en har til felles». En fransk kommune er grovt sett tilsvarende en norsk kommune, men som regel mye mindre. En fransk kommune kan være en by med over 2 millioner innbyggere, som Paris, en landsby på 10 000 innbyggere eller en grend med bare 10 personer. Areal. En fransk kommune har i snitt et areal på 14,77 km², men medianarealet er 10,73 km², som kanskje er mer representativt for en typisk fransk kommune. Medianarealet er mindre enn for de fleste andre europeiske land. Folketall. Medianen av folketallet til franske kommuner var etter en folketelling i 1999 på 380 innbyggere. Igjen er dette et svært lavt tall og helt klart det laveste i Europa. Det er 20 982 kommuner i Frankrike med et folketall mindre enn 500, noe som er 57,4 % av alle kommunene. I disse kommunene bor det bare 4 628 000 innbyggere, eller 7,7 % av det totale folketallet i Frankrike. Med andre ord bor 7,7 % av innbyggerene i Frankrike i 57,4 % av kommunene, mens 92,3 % av innbyggerne er konsentrert i bare 42,6 % av de franske kommunene. Rolle. Trass i enorme forskjeller når det gjelder folketall har hver kommune en "maire" (borgermester eller ordfører) og et kommunestyre ("conseil municipal"), som styrer fra kommunens "mairie" (rådhus), og uansett størrelse har alle samme myndighet (bortsett fra Paris der politiet styres av staten og ikke av ordføreren i Paris). Denne jevne fordelingen er noe som går tilbake til den franske revolusjon, som ville ha bort de enorme skillene som eksisterte i kongeriket Frankrike og de lokale særegenskapene. Størrelsen får derimot noe å si når det gjelder avstemmingsregler i valg og hvordan valgkretsene blir inndelt. Historie. De franske kommunene ble opprettet i bebynnelsen av den franske revolusjon i 1789-1790. Nåværende debatt. I mer enn 30 år har mange prøvd å få til en større sammenslåing av kommuner i Frankrike. Så langt har derimot den lokale konservatismen vært svært sterk og ingen forslag om sammanslåinger er kommet lenger enn til utvalgene i det franske parlament. Mange mener at de store franske byene har for liten innflytelse på sine omgivelser sammenlignet med andre europeiske byer, siden grensene deres ble fastsatt for mer enn 200 år sidan. Lyon er for eksempel en geografisk liten kommune med bare 465 300 innbyggere, mens storbyområdet ("aire urbaine"), altså de urbane områdene som ligger inntil kommunen Lyon, tilsammen har 1,7 millioner innbyggere, som er av de største i Europa. Selve Paris har kun 2,1 millioner innbyggere, men om en tar med de urbane områdene som ligger inntil Paris kommer en over 10 millioner mennesker. Storbyområdet rundt Roma har til for eksempel 3,5 millioner innbyggere, som er lite sammenlignet med Paris. På den andre enden av skalaen finner man kommuner som sliter med utflytting, og som derfor har svært få innbyggere. Dette gjør at de strever med grunnleggende tjenester som rennende vann, innsamling av søppel eller vedlikehold av kommunale veier. Det er derimot ikke lett å få til sammenslåinger. For det første vil dette føre til et redusert antall administrative stillinger, noe som ikke er populært hos de lokale politikerne. En annen sak er at innbyggere i en landsby er motvillige til å la seg styre av kommunestyrer i andre landsbyer, som kanskje ikke tar hensyn til deres lokale behov. Høyestliggende kommune. Den høyestliggende kommunen i Frankrike (og Europa) er Saint-Véran (267 innbyggere) i De franske Alper. Senteret av kommunen ligger mellom 1 990 og 2 040 meter over havet. Værlandet. Værlandet er ei øy i Askvoll kommune, Sogn og Fjordane, ved munningen av Vilnesfjorden. Den har et areal på 9 km² og 200 innbyggere. Værlandet har broforbindelse med Bulandet lenger vest. På østsiden av øya ligger Austnes fyr. Fredrika Bremer. Fredrika Bremer, født 17. august 1801 på Tuorila i Pikis sogn, nær Åbo, Finland, død 31. desember 1865 på Årsta slott (Haninge), Stockholm) var en svensk forfatter og feminist. Fredrika Bremer har fått navngitt et amerikansk fylke i Iowa etter seg, Bremer County. Mjømna. Mjømna er en øy ca åtte mil nord for Bergen i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Den har et areal på 10,2 km² og 60 innbyggere. Gården Mjømna ligger på vestsiden av øyen. Dette gårdsnavnet er ikke brukt andre steder i Norge. Historie. Mjømna ble stoppested for Fylkesbåtane i 1892, fikk poståpneri i 1893, kirke i 1901, eget skolehus i 1914 og rikstelefon i 1920. I 1932 ble det bygget en dampskipskai og en butikk like ved. En molo ble bygget i Leirvika i 1937. Mjømna fikk elektrisk kraft i 1947. I 1939/40 ble det funnet en øks fra yngre jernalder i Bussevika (Lerivik) i en fjellsprekk like ved sjøen. Samferdsel. Fylkesvei 4 går over øyen. Mjømna har broforbindelse til Sandøya via Mjåsundbrua og til Byrknesøya via Mjømnesundbrua og Nappsundbrua. I november 2010 blir fastlandsforbindelsen til Ytre-Gulen fullført med åpningen av Brandangersundet bru fra Fivelsdal på fastlandet til Sandøya. Sandøya, Mjømna og Byrknesøya blir dermed landfast og fergestrekningen Leirvåg-Sløvåg-Skipavik blir omgjort til kun å trafikkere strekningen Leirvåg-Sløvåg. Ekspressbåtene til Fjord1 har daglige anløp på Mjømna på sine ruter mellom Bergen og Sogn/Nordfjord. Kirker. Mjømna kirke er en langkirke som ble bygget i 1901 og har 310 sitteplasser. William Brereton. William Brereton (ukjent fødeår – henrettet 17. mai 1536) kom fra landeierfamilie i Cheshire og ble en offiser ved kong Henrik VIII av Englands geheimeråd. Han ble trukket inn i anklagene mot kongens hustru Anne Boleyn, anklaget for forræderi og henrettet sammen med dronningen og fire andre. Historikerne mener at han sammen med de andre var høyst sannsynlig uskyldige. Willam Brereton var den sjette sønnen til Sir Randle Brereton av Ipstones, Shocklach og Malpas, kommandør av ridderorden av Chester, og ridder for kong Henrik VIII av England. Hans mor var Eleanor Dutton. Sammen med tre av sine brødre gikk William i kongens tjeneste og ved 1521 var han offiser ("groom") ved kongens råd og fra 1524 offiser ved kongens geheimeråd. I 1529 giftet Brereton seg med en enke, Elizabeth Savage, datter av Charles Somerset, 1. jarl av Worcester, og tremenning av kong Henrik VIII. Lady Savages første ektemann var barnebarn av John Savage som hadde vært kommandør for en Lancaster-tropp i slaget ved Bosworth Field i 1485. Da den første ektemannen hadde falt i gjeld og ble i tillegg holdt fengslet i Tower of London for mord ble alle hans eiendommer lagt inn under kronen, og Brereton, som kongens representant i Cheshire, hadde ansvaret for å se etter eiendommene. Da Savage døde kunne han gifte seg med hans enke og etablerte seg således i en familierelasjon med kongen, og sikret seg en posisjon som en kongelig tjener. Som belønning for sitt arbeid for kongen mottok Brereton mange gaver i Cheshire og i grensetraktene mot Wales. Disse brakte ham til slutt en inntekt på mer enn £10 000 årlig. Derimot utøvet hans sin makt hensynsløst og han fikk henrettet Sir John Eyton for å ha tilskyndet å drepe en av hans egne menn som hadde vært involvert i kvegtyveri. Kongens førsteminister, Thomas Cromwell, var hjernen bak konspirasjonen mot dronningen. Påstanden mot Brereton var at Anne Boleyn hadde et innledet et forhold til ham den 16. november 1533 og igjen den 27. november. I virkeligheten hadde dronning født sitt barn Elizabeth den 7. september og fødselen holdt Anne i avsondring i lang tid. De øvrige anklagene om utukt ved Hampton Court kunne heller ikke ha skjedd da hoffet var ved Greenwich på den gjeldende tiden. Historikeren Eric Ives har argumentert for at Cromwell rett og slett plasserte William Breretons navn blant de øvrige som ble anklaget for å få en avslutning på de vanskelighetene som Brereton hadde skaffet ham i grensetraktene mot Wales og således kunne omorganisere og sentralisere den lokale styringen i dette området. Breretons siste ord da han møtte bøddelens øks: «Årsaken for at jeg skal dø, ikke døm. Men om du dømmer, døm for det beste!» Dette har blitt tolket som en forsiktig erklæring om sin uskyld for å unngå den langt mer barbariske straffen om Hengning, trekking og kvartering. Bullfrog Productions. Bullfrog Productions var en britisk produsent av data- og videospill. Selskapet ble stiftet i 1987 av Les Edgar og Peter Molyneux. Selskapet ble kjent for deres tredje utgivelse, "Populous" som ble gitt ut i 1989. Historie. Når Bullfrog Productions ble startet i 1987, var selskapets grunnleggere Les Edgar og Peter Molyneux allerede involvert i selskapet Taurus Impex Ltd. De produserte en Relasjonsdatabase kalt Acquisition'", for Amiga-plattformen. Electronic Arts, Bullfrogs utgiver, kjøpte selskapet januar 1995. Molyneux hadde blitt Electronic Arts visepresident i 1994, etter at EA hadde kjøpt en stor aksjepost i Bullfrog. I august 1997 forlot Molyneux Bullfrog og etablerte i stedet Lionhead Studios, mens de andre grunnleggerne av Bullforg etablerte Mucky Foot Productions. Det siste spillet som ble utgitt med Bullfrog logo ble sluppet i 2001. Navnet. Navnet Bullfrog kommer fra froskearten amerikansk oksefrosk, fordi Les Edgars datter elsket frosker. Gevantkontroversen. Gevantkontroversen var en disputt under reformasjonen i England. Den dreide seg på overflaten om presters bekledning, spesielt liturgiske klær, men det var flere underliggende spørsmål om engelsk protestantisk identitet, doktrine og kirkelig praksis som langt overgikk gevantspørsmålet. Striden oppstod først da John Hooper nektet å gå i Den engelske kirkes presteklær under Edvard I, og senere under Elizabeth I. Kontroversen belyser mange sider ved utviklingen av anglikanisme og den engelske formen for puritanisme. Under Elizabeth I fikk kontroversen også navnet «edifikasjonskrisen», fordi det oppstod et spørsmål om hvorvidt en som som er ubetydelig i seg selv ("adiaphora") kunne tolereres dersom den var "edifiserende", det vil si oppbyggelig eller tjenlig. Nøkkelpunkter i striden var om gevantene kunne sies å være oppbyggelige og om de var ubetydelige. Kontroversen under Edvard I. John Hooper hadde vært i eksil av religiøse grunner under Henrik VIII. I 1548 kom han tilbake fra Zürich, der Ulrich Zwingli og Heinrich Bullinger hadde reformert kirkene. Hooper ble en ledende reformator i England, under beskyttelse av Edward Seymour, 1. hertug av Somerset og senere John Dudley, 1. hertug av Northumberland, på den tid jarl av Warwick. Da han ble invitert til å holde fasteprekener for kongen i februar 1550 talte han mot ordinalet fra 1549 som foreskrev en ed som nevnte «alle helgener» og som påla nyvalgte biskoper og de som deltok ved ordinasjoner å bære korkåpe og cotta. Hooper anså dette som levninger fra jødedommen og katolisismen, som det ikke var noe bibelsk bakgrunn for ettersom de ikke ble brukt i urkirken. Han ble innkalt til erkebiskopen av Canterbury og Det kongelige råd for å svare for seg. Begge steder var man mest interessert i å få ham til å sverge på at han aksepterte monarkens overhøyhet i kirken, en ed som ble krevd av alle nyordinerte. Han klarte tydeligvis å overbevise, ettersom han kort tid etter ble utnevnt til biskop av Gloucester. Han valgte å takke nei til dette, på grunn av gevantene og eden som påkalte helgener. Å nekte å ta imot et bispeembete var et brudd på "Act of Uniformity 1549", som gjorde det til en forbrytelse mot konge og stat å nekte å ta imot en utnevnelse uten god grunn. Han ble derfor innkalt til kongen. Edvard I aksepterte hans forklaring, men det gjorde ikke Det kongelige råd. Den 15. mai 1550 ble han innkalt til rådet, og man kom frem til et kompromiss. Gevantene ble definert som ubetydelige ting ("adiaphora" eller "res indifferentes"), og han kunne ordineres uten å bære dem, men han måtte akseptere at andre bar dem under ordinasjonen. 20. juli 1550 nektet han igjen å ta imot embetet. Erkebiskop Thomas Cranmer ble instruert om at Hooper ikke skulle avkreves «en ed som [var] en byrde for hans samvittighet». Men Cranmer påla biskopen av London, Nicholas Ridley, å utføre ordinasjonen, og Ridley nektet å gjøre annet enn å følge det foreskrevne ritualet slik Parlamentet hadde bestemt. Ridley var selv reformvennlig og fulgte ikke alltid ordinalet, og det er derfor trolig at han hadde en mer spesifikk innvending mot Hooper. En mulighet er at han var skeptisk til de som hadde vært i eksil under Henrik VIII, som hadde en bakgrunn fra de mer radikale reformerte kirkene på kontinentet. Den 24. juli 1550, dagen etter at instruksjonene om ordinasjonen hadde blitt gitt, ble augustinernes kirke i London godkjent som sted for ordinasjonen, med frihet til å bruke egne ritualer. Hooper hadde hatt en finger med i spillet der, og sørget for at det ble en kirke helt i utkanten av Ridleys jurisdiksjon. Det kongelige råd gjentok sin posisjon, og Ridley svarte personlig. Han var enig i at gevantene var ubetydelige, men la frem god argumentasjon for at monarken måtte kunne kreve også ubetydelige ting uten unntak. Rådet ble delt i sin mening, og saken trakk ut i flere måneder. Hooper skiftet standpunkt, eller mer sannsynlig kom rett ut med det som hele tiden hadde vært hans standpunkt, at prestegevanter ikke var ubetydelige fordi de dekket til Kristi prestedømme ved å fremme hykleri og overtro. Warwick var uenig, og mente at kongen måtte adlydes i alt, også ubetydelige ting. Han viste også til at apostelen Paul hadde tillate jødiske skikker i urkirken. Det ble så en kraftfull debatt mellom Ridley og Hooper, der Ridley fokuserte på spørsmålet om å opprettholde orden og autoritet. Bibeltekster som ble sitert under kontroversen, og måtene de ble tolket, ble senere definerende for debatten mellom konservative og puritanske protestanter. Man finner ekkoer av det samme i andre land, blant annet i notene til Genèvebibelen. Debatten mellom Ridley og Hooper. 1. En ubetydelig ting har enten eksplisitt berettigelse i Skriften eller er implisitt nevnt, og har sitt opphav og fundament i Skriften. 2. En ubetydelig ting må overlates til den enkeltes diskresjon; dersom den kreves er den ikke lenger ubetydelig. 3. En ubetydelig tings brukbarhet må demonstreres, og den må ikke introduseres tilfeldig. 4. Ubetydelig ting må innføres i kirken med apostolisk og evangelisk mildhet, ikke med voldelig tyranni. Til slutt bad Hooper om at saken måtte bli avgjort av kirkelige myndigheter uten at verdslige myndigheter ble innblandet. I en situasjon hvor kongen var overhode for både kirke og stat ble dette sett som et hint om et ønske om skille mellom stat og kirke. Thomas Cartwright skulle senere føre det argumentet videre. For Hooper var det dog akseptabelt at staten tvang gjennom sin vilje i samvittighetsspørsmål, som å tvinge dem til ikke å være katolikker, så lenge det var bibelsk støtte for handlingene. Hooper talte til verdslige magistrater og antydet at kleresi som støttet bruk av prestegevanter var en trussel mot staten, og han erklærte at han var villig til å bli en martyr for saken. Ridley svarte på en humoristisk måte, og kalte Hoopers erklæring for «et storslagent løfte fremsatt med staut stil». Han inviterte Hooper til å akseptere at gevantene var ubetydelige og til ikke å fordømme dem som syndige. Dersom han gjorde dette ville Ridley ordinere ham om han så kom i hverdagsklær til seremonien. Utfallet. Svakhetene i Hoopers argumentasjon kombinert med Ridleys lakoniske, moderate og til tider humoristiske svar, og ikke minst Ridley kompromissforslag, førte til at rådet vendte seg mot Hooper. Heinrich Bullinger, Pietro Martire Vermigli og Martin Bucer var enige med Hooper, men trakk tilbake sin støtte i et pragmatisk ønske om enhet og en saktere reform. Bare John a Lasco forble hans trofaste allierte. I midten av desember 1550 ble Hooper satt i husarrest. Han skrev og utgav da "A godly Confession and protestacion of the Christian faith". Hooper presenterte dette verket som noe som ikke hadde med kontroversen å gjøre, men det var tydelig et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv utformet som en trosbekjennelse i 21 artikler. Han fordømte anabaptisme og vektla lydighet mot verdslige myndigheter, selv om selve verket var en form for ulydighet da det ble utgitt uten godkjenning. På grunn av publikasjonen og vedvarende ulydighet ble han satt i Thomas Cranmers varetekt i Lambeth Palace i to uker av rådet den 13. januar 1551. I denne perioden besøkte Pietro Martiere Vermigli ham tre ganger for å overtale ham til å innrette seg. Han lyktes ikke, noe han tilskrev en annen besøker, antagelig John a Lasco. Den 27. januar ble Hooper sent til Fleet Prison. Jean Calvin og Bullinger skrev til ham; Calvin skrev at saken ikke var verdt slik motstand, og Bullinger skrev høyst sannsynlig det samme. Den 15. februar gav Hooper etter og gikk med på å bære gevantene under ordinasjonen. Den ble utført 8. mars 1551, og kort tid etter prekte han for kongen iført bispegevanter. Allerede året etter, i 1552, ble rubrikken om gevanter utelatt fra den reviderte "Book of Common Prayer". Striden mellom Hooper og Ridley fortsatte etter at man hadde kommet frem til en løsning. Hovedproblemet var hvordan man skulle definere kirkelig autoritet, noe som involverte spørsmål relaterte til forholdet mellom protestantisk og katolsk praksis og identitet. Det hadde også betydning for hastigheten på reformen og hvor langt den kunne gå, og man spurte seg om kirkene på kontinentet kunne brukes som modell for reformasjonen i England. Holdninger under Maria I. a> var en av lederne for den radikale fraksjonen i eksilmiljøet. Konflikten måtte nødvendigvis endre karakter under Maria I, ettersom katolisismen ble gjeninnført i England. Mange protestanter valgte eller ble tvunget til å gå i eksil, særlig i Frankfurt men også i andre europeiske byer. Kirkeordningen og liturgien var de viktigste spørsmålene som ble debattert der, men også gevantspørsmålet ble holdt levende. Motstandere av den engelske bønneboken i John Knox' fraksjon refererte flere ganger til det, og trakk det frem som grunnen til at John Hooper ble henrettet på bålet under Maria I. Den andre store fraksjonen, ledet av Richard Cox, mente at årsaken til Hoopers død var Knox' polemikk mot Maria I, Filip II av Spania og Karl V av det tysk-romerske rike; dette hadde etter han mening fremprovosert en voldsom reaksjon der Hooper var det nærmeste byttet. Innen 1558 hadde også de som støttet bønneboken oppgitt de edvardianske reguleringene av presteklær. Da de kom tilbake til England under Elizabeth I hadde til og med Cox sluttet å bruke gevantene. Det som så ut til å være enighet skulle ikke vare. Tilbake i England var det mange som skiftet side igjen. Under Elizabeth I er det et klart mønster at de som støttet bønneboken lettere fikk utnevnelser til høye embeter, hvor det ble krevd bruk av visse gevanter, mens de som foretrakk en mer kontinental, reformert ordning ble holdt utenfor. Personer i den siste gruppen hadde få maktposisjoner, men vokste kraftig i størrelse, og mange av lederne for gevantkontroversen under Elizabeth I hadde sin bakgrunn i eksilmiljøet. Blant de mest kjente var Lawrence Humphrey, Thomas Sampson, William Whittingham, Anthony Gilby og Thomas Lecer, som alle hadde vært i Calvins Genéve etter at Richard Cox' fraksjon tok styringen i Frankfurt. De ble der godt kjent med den reformerte kirke. Blant eksilledere som senere ble biskoper var det få som hadde besøkt Genéve. Ny kontrovers under Elizabeth I. a> forsøkte å presse gevantmotstanderne til å innrette seg. De som var i eksil under Maria I hadde store forhåpninger om videre reform under Elizabeth I. Men den nye dronningen viste seg å være interessert i konformitet, og i enhet med sitt første parlament i 1559. Hun fikk vedtatt "Act of Uniformity 1559", som gjeninnførte bønneboken av 1552, en utgave med en konservativ innstilling til bruk av gevanter. Albe, korkåpe og messehagel skulle tas i bruk igjen, i en situasjon hvor de som hadde vært i eksil til og med hadde sluttet å bruke cotta. Elizabeth I tok personlig kontroll over dette, og krevde at ritualene skulle følges. Thomas Sampson så at det kom til å bli problemer, og kommuniserte med Pietro Martire Vermigli. Rådet han fikk fra både Vermigli og Bullinger var at de burde akseptere gevantene, men samtidig preke mot dem. Dette var ikke Sampson, Lever og andre fornøyd med. Noen, som Edwin Sandys og Edmund Grindal valgte å underkaste seg reglene, men de fleste andre fortsatte å protestere. Erkebiskop Matthew Parker, som hadde blitt konsekrert av gevantmotstanderen Miles Coverdale, var en kilde til misnøye blant de som kom tilbake fra eksil. Spenningen bygde seg opp, og etter konvokasjonen i 1562–1563, der den konservative siden vant frem, oppstod en krise. 34 delegater til konvokasjonen tok opp syv endringer de ønsket i bønneboken. Disse ble etterhvert redigert ned til seks. Forslagene ble ikke sendt til siste instans fordi man manglet en stemme på å få flertall; dette skyldtes at noen av de opprinnelige forslagsstillerne ikke støttet det redigerte forslaget. Etter diskusjon blant biskopene og prestene kom det støtte fra dronningen til erkebiskop Parker for at han skulle sikre konformitet i henhold til den nye bønneboken av 1559. Den 20. mars 1565 søkte tyve personer, blant annet martyrologen John Foxe, om å slippe å bruke prestegevanter. Blant dem var det flere fremtredende prester, særlig i London bispedømme hvor Grindal hadde tatt inn mange som hadde vært i eksil. Kirkekommissærene – Parker, Cox, Grindal, Robert Horne og Edmund Guest var delt; flertallet støttet dem mens Parker og Guest avviste søknaden. Da Parker skulle begynne å håndheve reglene var Sampson og Humphrey de første han rettet seg mot. Sampson ble raskt fratatt sitt embete i 1565, ettersom han var direkte under dronningens myndighet. Humphrey gjorde tjeneste under Robert Horne, biskop av Winchester, og fikk lov til å vende tilbake til sin posisjon som president for Magdalen College i Oxford. Senere fikk han et embete i Salisbury, selv om biskopen der motsatte seg det. På samme tide anbefalte Bullinger Horne at man skulle bli mer tolerante overfor gevantene, mens det ved St. John's College i Cambridge forekom agitasjon mot gevanter. Den 26. mars 1566 kom en kraftig reaksjon mot de som ikke innrettet seg. London bispedømme ble plukket ut som eksempel, til tross for at Parker fryktet at dette kunne bety at mange kirker ville stå ubemannet i påsken. Prestene i London ble samlet i Lambeth Palace. Parker hadde prøvd å få med William Cecil, 1. baron Burghley, Nicholas Bacon og William Parr, 1. marki av Northampton på møtet, men ingen av dem kom. Dermed måtte Parker, Grindal, dekanen ved Westminster Abbey og noen kirkejurister lede arbeidet. En som tidligere ikke hadde innrettet seg, Robert Cole, ble stilt opp foran forsamlingen i fulle gevanter. Det ble ikke åpnet for noen diskusjon; prestene fikk i stedet et ultimatum. De skulle stille slik Cole var kledd, og observere rubrikkene i "Book of Common Prayer", eller de måtte forlate sine embeter. De tilstedeværende måtte skrive under på hva de valgte, med kun ordene "volo" eller "nolo". 61 innrettet seg, mens 37 fortsatt gjorde motstand og ble suspendert på stedet uten lønn. Suspensjonsperioden ble satt til tre måneder; de som da fortsatte å motsette seg gevantene ble permanent fjernet fra sine embeter. Avsettelsene skulle gjennomføres under autoritet fra Parkers "Advertisements", som han rett før hadde publisert i ny, revidert form. Parker hadde ikke fått kronens godkjenning for dette mandatet, men posisjonerte seg som statens representant mot de som ikke innrettet seg. Den kongelige myndighet gjorde spørsmålet lettere for ham, fordi han som de fleste i sin samtid så på ulydighet mot monarken som det samme som ulydighet mot Gud. Men uten en eksplisitt uttalelse fra dronningen og Det kongelige råd lå det ikke nok kraft bak Parkers krav. Derfor var reaksjonen fra motstanderne at de kraftfullt fastslo at de var forfulgt, og at de viste sin ulydighet åpent. John Stow skriver i "Memoranda" at i de fleste sogn valget sextonene å ikke endre praksis dersom man ikke tidligere hadde brukt prestegevanter, og mange prekte åpent mot ordningen. Det var i denne perioden at man først begynte å omtale de som ikke innrettet seg som "puritanere". Protestreaksjoner i 1566. En av de som signerte "nolo" var Robert Crowley, som hadde vært i eksil under Maria I og som i 1566 var sogneprest i St Giles-without-Cripplegate. Han startet den første åpne protesten mot Parkers tiltak. Han ble suspendert, men ignorerte dette. Den 23. april 1566 konfronterte han seks legmenn, muligens korsangere, som bar cotta for en begravelse. Ifølge Joh Stows "Memoranda" stoppet han dem i døren, og erklærte at kirken var hans idet dronningen hadde utnevnt ham til sogneprest og gitt ham den på livstid; at han ville styre der og at han ikke ville tolerere «Romas overtroiske filler» i kirken. Ifølge en annen kilde fikk han støtte av andre som truet mennene; uansett om han var alene eller om flere deltok ser det ut til at mennene ble jaget vekk. Den 7. april 1566, på palmesøndag, var det ifølge Stow to hendelser. Den mest oppsiktsvekkende fant sted da en skotsk gevantmotstander utløste en slåsskamp i Little All Hallows på Thames Street. Skotten holdt normalt to daglige prekener i St Magnus-the Martyr, hvor Coverdale var rektor. Prekenen, som var rettet mot bruk av gevanter, var bitter og kraftfull mot dronningen og den del av presteskapet som hadde innrettet seg. Presten i Little All Hallows hadde innrettet seg, men han ble sett smilende under prekenen. To i menigheten, en tøyfarger og en fiskehandler, spurte prestne om dette, og det brøt ut slåsskamp i menigheten mellom tilhengere og motstandere av gevantene. Stow nevner også at skotten senere skiftet mening; den 3. juni prekte han i cotta, og opplevde da at kvinner i menigheten kastet stein på ham, trakk ham ned fra prekestolen og klorte ham i ansiktet. Den andre hendelsen på palmesøndag fant sted i St. Mary Magdalen. Presten der hadde blitt suspendert, men menigheten hadde klart å få tak i en prest som kunne feire nattverden på palmesøndag. Da han gikk ned fra alteret for å dele ut nattverden fikk en mann i menigheten sin tjener til å ta fra ham brødet og kalken. Messeklærne var ikke nødvendigvis det mest sentrale i denne hendelsen; mannen skal ha reagert på at det ble brukt nattverdsoblater og ikke vanlig brød, hvilket av reformerte ble sett på som en katolsk uskikk; uansett viser det klimaet i kirkene i perioden, med kraftige sammenstøt mellom fløyene. Omtrent på samme tid fant Grindal ut at en teolog ved navn Bartlett som pleide å preke i St. Giles hadde blitt suspendert men fortsatt utførte embetet. Seksti kvinner fra sognet bad Grindal om å la ham fortsette, men biskopen hørte i stedet på seks menn fra sognet. Crowley begynte å preke igjen før året var omme, etter å ha blitt avsatt og satt i husarrest. Det finnes mange slike eksempler på at det ble spilt et katt-og-mus-spill mellom de to partene. Lord Mayor klagde på Crowley til erkebiskop Parker, hvilket førte til at både Crowley og en Sayer, som var "Deputy" i kretsen kirken ligger i, ble innkalt til Parker. Crowley sa at han var villig til å gå i fengsel; han ville ikke tillate bruk av cotta, og han ville ikke slutte å preke såfremt han ikke ble avsatt. Parker klargjorde at han såvisst var avsatt, men Crowley forklarte at han kun ville akseptere avsettelse utført av en domstol. Dette var et klart angrep på Parkers autoritet. Crowley ble plasser i husarrest i biskopen av Elys varetekt fra juni til oktober, mens Sayer fikk en bot på hundre pund. Etter at suspensjonstiden var ute holdt Crowley på sine prinsipper, og ble permanent avsatt. Innen 1568–1569 hadde Crowley mistet alle sine embeter og titler i kirken, og vendte tilbake til trykkeribransjen. Parker så at Crowley og andre motstandere hadde så stor støtte at han fryktet for sitt liv, og bad Cecil om å sikre støtte fra regjeringen. Litterær krigføring. Mens han var i husarrest publiserte Crowley tre utgaver av "A Briefe Discourse Against the Outwarde Apparel of the Popishe Church", hvorav en i Emden. Stow hevder at verket var et samarbeidsprosjekt, hvor mange andre gevantmotstandere gav råd til Crowley under skriveprosessen. Innen mai hadde trykkeren Henry Denham blitt fengslet for å trykke boken, men forfatteren, eller forfatterne, slapp unna straff fordi de hadde nok venner til å kunne skape betydelig uro i riket. Crowley var i verket svært aggressiv mot bruken av prestegevanter, og la vekt på at Guds hevn ville komme dersom man fortsatte å bruke dem. Han var i sin utlegning av konseptet ubetydelighet klarere enn Hooper hadde vært under Edvard I, og fokuserte på ubetydelig i en kirkelig sammenheng. Hans røde tråd var at gevantene i utgangspunktet var noe ondt. Han gikk med på at de i seg selv kunne være ubetydelige, men ettersom bruken i hans oppfatning var skadelig kunne de ikke være ubetydelig i en kirkelig kontekst. Han hevdet videre at gevantene var en snublestein for de som hadde et overtroisk syn på presteskapet, og en bekreftelse av katolske skikker. Som virkemiddel anbefalte han passiv motstand, og la seg der nærmest Calvin og Bullinger i motsetning til de mer radikale motstandsmetodene til Knox og John Ponet. Han var allikevel radikal nok til at hans motpart reiste bust når han skrev at ingen menneskelig autoritet kan motsi guddommelig forbud mot et misbruk, selv når misbruket stammer fra noe som er ubetydelig. Han presenterte en rekke bibelsteder som argumenter mot bruken av prestegevanter, og siterte andre gevantmotstandere. Mot slutten av verket angrep han sine motstandere som «blodige forfølgere» hvis «formål er å skjende det ærerike Jesu Kristi Evangelium, noe de aldri skal klare å gjøre». I en avsluttende bønn ber han Gud om å fjerne «alt papistisk slam og overtro som nå plager din kirke». Et svar til Crowley kom samme år, under tittelen "A Brief Examination for the Tyme of a Certaine Declaration Lately Put in Print in the name and defence of certaine ministers in London, refusyng to weare the apparell prescribed by the lawes and orders of the Realme". Det ser ut til å ha blitt bestilt og kanskje også skrevet av Parker. Det vises der til at Crowley utfordrer monarkens autoritet, hvilket var ensbetydende med opprør. Verket åpner med at det uttrykkes motvilje mot å svare på tøv, feil, uvitenhet og arroganse, men fortsetter så med å gå gjennom Crowleys argumenter punkt for punkt. Et nytt element i kontroversen kommer inn i verket: Som svar på Crowleys argumentasjon om at gevantene var av det onde, hadde det tidligere bare blitt svart at de var ubetydelig, men nå ble det skrevet at de var av det gode fordi de brakte mer ære til sakramentene. Ellers er ulydighet mot lovlige myndigheter den røde tråden i verket. Verket inneholder også avskrifter av korrespondanse fra kontroversen under Edvard I mellom Bucer og Cranmer og mellom Hooper, a Lasco, Bucer og Vermigli. Nok en pamflett kom så fra motstanderne. J.W. Martin attribuerer den til Crowley, men dette er spekulativt. Verket het "An answere for the Tyme, to the examination put in print, without the author's name, pretending to mayntayne the apparrell prescribed against the declaration of the mynisters of London". Det som er nytt er at gevantene i denne pamfletten blir omtalt som avgudsdyrkelse, med referanse til steder i Det gamle testamente. Tanken om at gevantene kan være ubetydelige i seg selv forsvinner mer eller mindre, bortsett fra at de fortsatt tilskrives en teoretisk ubetydelighet som bare er gyldig dersom man tar bort alle praktiske sider ved bruken. Bullinger skrev 1. mai 1566 et brev til Humphrey og Sampson om gevanter, som svar på spørsmål de hadde stilt ham. Brevet ble publisert, og regnes som det avgjørende forsvaret for å innrette seg, fordi det passet fullstendig med argumentene til de som hadde vært i eksil men som hadde innrettet seg for å beholde sine embeter. Bullinger ble rasende over at det hadde blitt publisert og at det fikk slike konsekvenser. Brevet utløste en ny pamflett fra gevantmotstandere, "The judgement of the Reverend Father Master Henry Bullinger, Pastor of the church of Zurick, in certeyne matters of religion, beinge in controversy in many countreys, even wher as the Gospel is taught". Denne pamflettet forsøkte å finne støtte for motstanden ved å trekke frem fem punkter som var relatert til kontroversen: 1) tradisjonens korrupte natur og skriftens forrang; 2) presteskapets egalitet; 3) biskopenes ikke-eksklusive rett til å ordinere; 4) verdslige magistraters begrensede myndighet og 5) Kristi stilling som enehersker over kirken. To andre traktater kom også fra gevantmotstanderne: "The mynd and exposition of that excellente learned man Martyn Bucer, upon these wordes of S. Matthew: woo be to the wordle bycause of offences. Matth. xviii" og "The Fortress of Fathers, ernestlie defending the puritie of Religion and Ceremonies, by the trew exposition of certaine places of Scripture: against such as wold bring an Abuse of Idol stouff, and of thinges indifferent, and do appoinct th' authority of Princes and Prelates larger then the truth is", begge utgitt i 1566. Disse bringer enda et nytt element, idet engelske biskoper blir angrepet med ord man tidligere hadde brukt mot Den katolske kirke. De som hadde innrettet seg ble omtalt som antikrist, og man talte for å splitte seg fra slik ondskap. På et teoretisk plan kan dette sies å være starten på engelsk presbyterianisme. Fra gevanttilhengernes side kom traktaten "Whether it be mortall sinne to transgresse civil lawes, which be the commaundementes of civill Magistrates". Spørsmålet i tittelen, om det er en dødssynd å bryte verdslige lover, besvares med et klart "ja" i verket. Mest interessant av senere utgivelser er nok Gilbys verk fra 1581, "A pleasaunt Dialogue, betweene a Souldior of Barwicke and an English Chaplaine; wherein are largely handled and laide open, such reasons as are brought in for maintenaunce of Popishe Traditions in our English Church, &c. Togither with a letter of the same Author, placed before this booke in way of a Preface". I dialogen beskrives 100 papistiske skikker i Den engelske kirke, og det ramses opp 24 ubibelske embeter som eksisterer i kirken. Primærkilder. "Digitale utgaver av mange av tekstene finnes på (EEBO)." Elephants Dream. Elephants Dream er en kortfilm som ble laget kun med fri programvare, med unntak av Reaktor. Blender 3D ble brukt til 3D-modellering og animering. GIMP ble brukt for å lage teksturer. Filmen kan lastes ned fra i to formater, FullHD med oppløsningen 1920x1080 (815MB) og 1024x576 (425MB). Elephants Dream ble sluppet 18. mai 2006 Den hadde kinopremiere 24. mars 2006. Filmen ble påbegynt allerede i 2005. Den ble laget under produksjonsnavnet "Project Orange" av syv artister fra hele verden. Den skulle egentlig kalles "«Machina»", men rett før premieren byttet den tittel til "The Elephants Dream". Produksjonen foregikk i Amsterdam i Nederland. Alle produksjonsfilene kan lastes ned gratis fra Internett og brukes helt fritt. Den sies å være verdens første «åpne» kortfilm. Alle produksjonsmaterialene kan lastes ned gratis og brukes fritt. Musikken er lisensiert under «creative commons» versjon 2.5. Project Orange. Elephants Dream er resultatet av ett års arbeid. Blender Foundation var både initiativtaker og koordinator. Seks personer fra Blender miljøet ble valgt ut til å komme til Amsterdam og jobbe sammen på en animert kortfilm, som kun skulle bruke FOSS verktøy. Produsenter. Prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom Montevideo og Blender Foundation, med likt finansielt ansvar. Prosjekt koordinasjon. Blender Foundation var ansvarlig for å sette sammen og koordinere teamet, lage en prosjektplan, koordinere konseptet/manus/story-board, verktøy utvikling, etterproduksjon og lyd, og prosjekt utlevering. Ansettelser. Montevideo ansatte de som var en del av kjerneteamet og var ansvarlig for lønn, skatter og husing. Finansiering. The Blender Foundation finansierte deres deltakelse via en Internett-basert donasjonskampanje, basert på forhåndssalg av den utvidede DVD versjonen. Syngrou-Fix. Syngrou-Fix (gresk: Συγγρού-Φιξ) er en stasjon på metroen i Athen. Stasjonen ligger på linje 2, ved nordøstre del av Andrea Syngrou-avenyen, en av de travleste gatene i Athen. Første del av navnet fikk stasjonen etter denne avenyen. Andre del etter bryggeriet Fix, som lå der hvor stasjonen nå ligger, og som har gitt navn til området. Stasjonen har inngang og utgang fra begge sider av avenyen. Fra Syngrou-Fix går det også busser i retning av sentrum, såvel som til flere av Athens forsteder, såsom Voula, Faliro, Nea Smyrni og Kallithea. Sørkvaløya. Sørkvaløya er ei øy i Sømna kommune, Nordland. Den har et areal på 9,6 km² og 62 innbyggere. Igerøya. Igerøya er ei øy i Vega kommune, Nordland. Den har et areal på 6,6 km². Igerøya har veiforbindelse til øya Vega (riksvei 839) og fergeforbindelse til Ylvingen, Horn i Brønnøy og Tjøtta i Alstahaug. Innerstøtt. Innerstøtt er den største øya i øygruppa Støttvær i Meløy kommune, Nordland. Den har et areal på 2,7 km². Mark Shuttleworth. Mark Richard Shuttleworth (født 18. september 1973) er en sørafrikansk entreprenør som var den andre selvfinansierte romturist og den første afrikaner i verdensrommet. Han er best kjent for sitt lederskap av Ubuntu Linux. Shuttleworth bor for tiden i London og har britisk statsborgerskap i tillegg til hans opprinnelige sørafrikanske statsborgerskap. Tidlig liv. Shuttleworth ble født i Welkom i provinsen Free State, Sør-Afrika. Etter å har gått på Diocesan College, fikk Shuttleworth en grad innen forretningsvitenskap i finans og Informasjonssystemer ved Universitet i Cape Town. Arbeid. Shuttleworth startet Thawte i 1995, som spesialiserte seg på digitale sertifikater og sikkerhet på Internet, som han senere solgte til VeriSign i Desember 1999 og tjente R 3.5 milliarder (omtrent 575 millioner USD). I september 2000, startet Shuttleworth, et entreprenørfirma som tilbyr venturekapital. I mars 2004 startet han Canonical Ltd, for å promotere og kommersielt støtte fri programvare-prosjekter. Linux. På 1990-tallet deltok Shuttleworth som en utvikler av Debian, et operativsystem for datamaskiner. I 2004 returnerte han til Linux-verdenen og finansierte utviklingen av Ubuntu, en brukervennlig Linux distribusjon (basert på Debian), gjennom firmaet sitt, Canonical Ltd. I 2001 startet han Shuttleworth-stiftelsen, en non-profit organisasjon dedikert til sosial nyskapning som også finansierer utdannelse og fri kildekode prosjekter i Sør-Afrika, slik som The Freedom Toaster. I 2005 finansierte han Ubuntu Foundation og gjorde et første innskudd på 10 millioner USD. Innen Ubuntu-prosjektet blir Shuttleworth ofte referert til under tittelen den "Selvutnevnte Menneskekjærlige Diktatoren for Livet" eller SABDFL (Self Appointed Benevolent Dictator For Life). I september 2005 kjøpte han 65% av ImpiLinux. 15. oktober 2006 ble det annonsert at Mark Shuttleworth ble den første skytshelgen av KDE, den høyeste utmerkelsen en sponsor kan oppnå. Mark Shuttleworth, den første afrikaneren i verdensrommet Romturist. Shuttleworth oppnådde å bli berømt over hele verden den 25. april 2002 som en sivil kosmonaut ombord i den russiske Sojuz TM-34. Turen skal ha kostet omtrent 20 millioner USD. To dager senere ankom Soyuz-romskipet den internasjonale romstasjonen (ISS), hvor han tilbrakte åtte dager med å delta i eksperimenter relatert til forskning på AIDS og genomer. Den 5. mai returnerte han til Jorden. For å kunne være med på flyvningen, måtte Shuttleworth gå gjennom ett år med trening og forberedelser, inkludert syv måneder i Star City, Russland. Canonical Ltd.. Canonical Ltd. er et privat foretak grunnlagt i 2004 og finansiert av den sørafrikanske entreprenøren Mark Shuttleworth for å promotere fri programvare. Canonical er registrert i skatteparadiset Isle of Man og ansetter personale rundt hele verden, med hovedkontor i London og kundestøttekontor i Montreal. Prosjekter som sponses av Canonical. Canonical Ltd. fortsetter å støtte opp om og har opprettet flere prosjekter som prinsipielt er fri programvare eller verktøy som er laget for å forbedre samspillet mellom fri programvare-utviklere og -bidragsytere. Kontor. Canonical startet opprinnelig som en fullstendig virtuell organisasjon. Alle ansatte jobbet hjemmefra. Uten noe tradisjonelt kontorområde i det heletatt, ble Mark Shuttleworths stue hyppig tatt i bruk som møterom og administrasjonslokale. Tidlige i 2005 fant Jane Silber noen kontorlokaler innenfor fem minutter gangavstand fra Mark Shuttleworths leilighet i London. To år senere, i april 2007, flyttet London administrasjonen til et mye større fasilitet i 27ende etasje i Millbank Tower nær Westminster. Sommeren 2006 åpnet Canonical et kontor i Montreal, Quebec for å huse deres globale kundestøttetjeneste. Jutulporten. Jutulporten, Vågå i Oppland, er en bergvegg som ligger ovenfor Vågåmo sentrum på Øvre Nordheradsveg. Rett ved veien er det en bergflate med lys stein som er ca 25 meter høy. Den lyse overflaten ser ut som en buet port i bergveggen. Jutulen er i følge tradisjonen et troll som bodde inne i berget. Jutulporten er inngangen til hallen der Jutulen bodde. En rekke sagn er tilknyttet berget. Det mest kjente er om Jutulen og Johannes Blessom som er beskrevet i Peter Chr. Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn og Norske Folkeeventyr. Jutulen og Johannes Blessom. Over Våge prestegård hever det seg en furukronet ås eller et lite berg med kløfter og steile vegger. Det er Jutulsberget, som Storm har viet en sang. Ved et spill av naturen viser det seg en port i en av bergets glatte vegger. Står man på broen over den viltre Finna eller på engene på den andre siden, og ser denne porten over hengebjerkenes svevende girlander og yppige løvverk og tar innbilningskraften en smule til hjelp, former den seg til en dobbeltport, oventil forenet ved en gotisk spissbue. Gamle hvitstammede bjerker står som søyler på begge sider; men deres høye topper når ikke til buens begynnelse, og gikk porten bare en kirkelengde inn, kunne Våge kirke stå under spissbuen med tak og tårn. Det er ikke noen alminnelig dør eller port. Det er inngangen til jutulens palass. Det er "Jutulsporten", en uhyre portal, som det største troll med femten hoder makelig kan gå igjennom uten å bøye nakken. Når noen i gamle dager, da det var mere samkvem mellom mennesker og troll, ville låne hos jutulen, eller tale med ham i andre forretninger, var det skikk å kaste en sten i porten og si: "Læt opp, jutul!" For et par år siden kom jeg en eftermiddag til prestegårder for å avlegge et besøk. Familien var på seteren; der var ingen hjemme uten en gammel døl, som på min anmodning fulgte meg opp til Jutulsporten. Vi banket på, men der kom ingen og lukket opp. Det undret meg heller ikke at jutulen ikke ville motta oss, eller at han nu på sine gamle dager så sjelden gir audiens; for tør man dømme efter de mangfoldige spor av stenkast i porten har han vært overmåte besværet med besøk. "En av de siste, som såg han," fortalte min ledsager, "det var Johannes Sørigarden fra Blessom, nabogarden til prestegarden. Men han ønsket visst han aldri hadde sett 'n," føyde han til. "Denne Johannes Blessom, var nede i København og skulle ha rett på en prosess, for her i landet var det ingen rett å få ved de tider; og når en ville ha rett, var der inga anna råd enn å reise derned. Det hadde Blessommen gjort, og det gjorde sønnen hans etter han også, for han hadde òg en prosess. Så var det om juleeftan. Johannes hadde snakka med storkarene og gjort fra seg, og han gikk på gata og var stur, for han var hoga him. Rett som han gikk, strauk der forbi en vågeværing i kvit kofte med taskelokk og knapper som sølvdalere. Det var en stor, svær mann. Han syntes han skulle kjenne han òg, men han gikk så fort. "Du går fort du," sa Johannes. "Ja, jeg får nok skynde meg," svarte mannen, "for jeg skal til Vågå i kveld." "Ja, gi' jeg kunne komme dit jeg også," sa han Johannes. "Du kan få stå på med meg," sa mannen, "for jeg har en hest som trør tolv trin i mila." De reiste, og Blessommen hadde nok med å holde seg på meiene, for det gikk gjennom vær og vind, så han hverken kunne se himmel eller jord. Ensteds var de nede og kvilte. Hvor det var, kunne han ikke skjønne, før med det samme de satte av sted igjen, og han syntes han så et dødningehue på en stake der. Da de var kommet et stykke på vegen, begynte Johannes Blessom å fryse. "Uff, jeg glømte igjen den ene votten min, der vi kvilte; nå fryser jeg på neven," sa han. "Du lyt tåle det, Blessommen," sa mannen, "for nå er det ikke langt att til Vågå, og der vi kvilte var halvvegs." Før de kom til Finnebrua, stanset mannen ved Sandbuvollen og satte han Johannes av. "Nå har du ikke langt heim," sa han, "og nå skal du love meg det at du ikke ser deg tilbake, om du hører noen dur eller ser noe lysskinn." Det lovte Johannes og takka for skyssen. Mannen kjørte sin veg over Finnebrua, og Johannes tok oppover bakken til Blessomgardene. Men rett som det var, hørte han en dur i Jutulsberget, og med ett blei det så lyst på vegen foran han, at han syntes han kunne ha sett å ta opp ei nål. Han kom ikke i hug det han hadde lovt, men dreide på hue og skulle se hva det var. Da sto Jutulsporten på vid vegg, og det skinte og lyste ut gjennom den som av mange tusen lys. Midt i åpningen så han jutulen, og det var mannen han hadde stått på med. Men fra den tid satt hue på skakke på Johannes Blessom, og såleis var han så lenge han levde." Jutulporten er avbildet på tegninger av Erik Werenskiold og Asbjørnsen. Peter Nicolai Arbo lagde en illustrasjon av "Jutulen og Johannes Blessom på vei hjem fra Kjøbenhavn". Jutulporten er et fredet kulturminne. Edvard Storm (1775) har lagd en sang kalt "Ode til Jutulsbjerget". Fritzøe. Fritzøe, også skrevet Fritsø, er et område ved Farriselva i Larvik i Vestfold med lange industritradisjoner. Fritzøe er også navnet på Fritsø gård eller Fritzøehus, en tidligere adelig herregård, opprinnelig "Fresjegodset", med et stort godsområde bestående av fjell og skoger. Fritzøe er dessuten navn på en bedrift og forskjellige industrivirksomheter med utgangspunkt i dette godset og området omkring elva. Disse virksomhetene er i dag en del av Treschow-Fritzøe AS, en gruppe industri-, nærings- og eiendomsselskaper. Fritzøe har også gitt navn til blant annet en kraftstasjon i Farrisleva, Fritzøe kraftverk, og en tidligere småflyplass, Fritzøe flyplass. Navnet "Fritzøe" er en fordansking av "Fresje" som igjen er avledet av det norrøne "fres" eller "fles" som betyr «skjær» eller «bergknatt». Kjøpesenter. Treschow-Fritzøe eier også Fritzøe Brygge, som åpnet 30. oktober 2003. Lady Bird Johnson. Claudia Alta Taylor «Lady Bird» Johnson (født Claudia Alta Taylor 22. desember 1912 i Karnack, Texas, død 11. juli 2007). Lady Bird Johnson var gift med president Lyndon B. Johnson, og var USAs førstedame fra 22. november 1963 til 20. januar 1969. Hun er kjent for sitt engasjement for miljøet og spesielt villblomster. Lady Bird Taylor ble født i småbyen Karnack i Øst-Texas og fikk kallenavnet sitt allerede som spedbarn. En av barnepasserne til familien sa at hun var like vakker som en «Lady Bird» (marihøne). Moren, Minnie Lee Pattillo (1874–1918), døde da Lady Bird var bare fem år gammel. Lady Bird Taylor hadde øye for forretninger. For de beskjedne 17 500 dollar, som hun arvet fra sin mor, kjøpte hun et lite og falmende radioselskap. Hun snudde det til å bli et radiokonsern verdt flere millioner, som senere også utvidet til TV og bankdrift. Hun studerte journalistikk ved University of Texas og fikk etterhvert en bachelor of arts i 1933 og en bachelorgrad i journalistikk i 1934. Noen uker etter at hun hadde tatt sin andre bachelorgrad møtte hun Lyndon B. Johnson, da assistent til kongressmannen Richard Kleberg, gjennom en venn. Dagen etter deres første stevnemøte, fridde Johnson. De giftet seg to måneder senere, 17. november 1934 i San Antonio, Texas. Sammen fikk de døtrene Lynda Bird i 1944, og Luci Baines i 1947. Hun flyttet etterhvert til Washington DC sammen med sin mann. Hun var en aktiv politikerhustru og var med i valgkampene hans til både Representantenes hus og Senatet. Hun var svært aktiv da Lyndon B. Johnson stilte til president i 1960. Han tapte nominasjonen til John F. Kennedy, men da han ble nominert til å være Kennedys visepresidentkandidat ble Lady Bird Johnson med i valgkampen for Kennedy-Johnson. Hun reiste mye rundt i sørstatene, ofte alene, og drev valgkamp. Flere av Kennedys rådgivere uttalte at hun hadde et spesielt talent for valgkamp. Førstedame. Lady Bird Johnson var med sin mann til Dallas, Texas 22. november 1963 da president John F. Kennedy ble myrdet. Hun sto ved hans side på Air Force One, da han tok presidenteden på vei tilbake til Washington DC. Lady Bird Johnson ble en aktiv førstedame. Hun engasjerte seg veldig i borgerrettsproblematikken og var en aktiv miljøforkjemper. Hun grunnla «The Society for a More Beautiful National Capital» og kjempet også for et lignende program for motorveier. Hun kjempet også for «Head Start»-programmet som var en støtte for barn i lavinntektsfamilier. Etter Det hvite hus. De flyttet til Austin, Texas etter at president Johnson gikk av. Der levde de begge resten av livet. Etter at de forlot Det hvite hus startet Lady Bird Johnson arbeidet med boken «White House Diary» som kom ut i 1970. Lady Bird Johnson ble enke i 1973, fire år etter at hennes mann gikk av som president. Hun fortsatte å være en offentlig person og var aktiv i å fremme sin manns «Lyndon Baines Johnson Presidential Library». Hennes kamp for miljøet fortsatte å være hennes fanesak videre i livet. På hennes 70-årsdag i 1982, grunnla hun og Helen Hays «the National Wildflower Research Center», senere omdøpt til «Lady Bird Johnson Wildflower Center». Hun hadde ofte forskjellige offentlige opptredener, selv om det ble færre av dem etter at hun ble rammet av et slag i 2002. Hun døde 11. juli 2007, 94 år gammel, etter et kort sykeleie. Utmerkelser. Lady Bird Johnson fikk USAs høyeste sivile utmerkelse, «Medal of Freedom», av president Gerald Ford i 1974 og «the Congressional Gold Medal» i 1988. Mil Mi-4. Mil Mi-4 (NATO-kallenavn: "«Hound»") er et helikopter utviklet i Sovjetunionen. Mi-4 ble først produsert for Aeroflot for transport av passasjerer, men har vært i utstrakt militær bruk som blant annet troppetransport- og anti-ubåthelikopter. Omkring 3 500 helikoptre ble bygget før produksjonen stanset i 1969 Mi-4 har blitt eksportert til en rekke av Sovjetunionens tradisjonelle klientstater, og i Kina har en variant av Mi-4 blitt produsert som Harbin Z-5. Prilep. Prileps plassering i Republikken Makedonia Prilep (makedonsk: Прилеп; tyrkisk: Pirlepe og Perlepe, gresk: Περλεπές (Perlepes) eller Πρίλαπο (Prilapo)) er en by og kommune i den sørlige delen av Republikken Makedonia. Prilep ligger nord på sletten Pelagonia sør i landet og er sete i kommunen med same navn. Prilep ligg 128 km fra hovedstaden Skopje, 44 km fra Bitola og 32 km fra Kruševo. Kommunen Prilep har 76 768 innbyggere (etter folketellingen av 2002). Befolkningen er hovedsakelig etnisk makedonsk (92,3 %), mens 5,8 % av befolkningen tilhører romanifolket. Byen ligger i Pelagonija-dalen og er sentrum for landets tobakksindustri og metallindustri, elektronikk, tømmer, teksilindustri og matindustri. Byen stårt også for en stor del av produksjonen av makedonsk, ren hvit marmor. Prilep er kjent som «byen under Markos tårn» siden byen ligger nær de tårnene som er dedisert til den legendariske helten kong Marko. Historie. Prilep ble grunnlagt på ruinene av den antikke byen Styberra, som først var en by i Makedonia og senere innlemmet i Romerriket. Styberra ble rasert av gotere i 268, men var delvis bosatt siden. Byen ble første gang nevnt som Prilep i 1014, og da som byen hvor Samuel av Bulgaria skulle ha fått hjerteattakk da han så at tusenvis av soldatene var blitt blinde av østromerne etter slaget ved Kleidion. Byen ble gjenerobret av Det andre bulgarske riket før den ble erobret av Det osmanske riket. Prilep var under osmansk kontroll i seks århundre før den ble en del av Jugoslavia. Da Jugoslavia brøt sammen i 1992 ble byen en del av Makedonia. Mil Mi-10. Mil Mi-10 (NATO-kallenavn: "«Harke»") er et helikopter utviklet i Sovjetunionen. Mi-10 er en spesialisert flyvende kran utviklet med utgangspunkt i Mil Mi-6, og har samme motorer, kraftoverføringssystem og rotorer som denne. Mi-10 er produsert i to varianter, Mi-10 ("«Harke-A»") og Mi-10K ("«Harke-B»"). Sistnevnte skiller seg fra den første ved å ha en gondol utstyrt for kontroll av helikopteret montert på undersiden. Ohrid. Ohrids plassering i Republikken Makedonia Ohrid (makedonsk og bulgarsk: Охрид, albansk og tyrkisk: Ohri) er en by og kommune i den sørvestlige delen av Republikken Makedonia. Byen ligger ved bredden av Ohridsjøen. Byen Ohrid har 55 749 innbyggere (etter folketellingen av 2002), hovedsakelig makedonere (84,9 %). Byen har en mindre befolkning av albanere (5,3 %) og tyrkere (4,1 %). Byen Ohrid og Ohridsjøen har et godt klima og er Makedonias viktigste turistområde. Landets nest største internasjonale lufthavn, med navnet «Ohrid St. Paul Apostelen», ligger utenfor byen. UNESCO har satt Ohridsjøen og Ohrid-regionens på sin Verdensarvliste som både natur- og kulturarv. Historie. Noen av de eldste bosettinger i Europa finnes ved innsjøen. Byen Ohrid ble grunnlagt på 600-tallet og rommer St.Pantaleon-klosteret, det eldste slaviske kloster. En samling av 800 bysantinske ikoner, for det meste fra 1000- til 1300-tallet og ansett som en av verdens viktigste, finnes i byen. Arkeologiske utgravninger i Plaoshnik (desember 2007) Mashup. Mashup er en term som vanligvis betyr at et verk som er satt sammen av biter fra flere forskjellige kilder. Haftor Viestad. Haftor Viestad (født 1941, folkeregistrert "Havtor Johannes Viestad") er en norsk filosof og forfatter. Han er magister i filosofi og tidligere universitetslærer. Han har utgitt boken «"Oppgjør med kirken"» (red.; 1976). Han var initiativtaker og redaktør for tidsskriftet «"Humanist"» i 1981, forløperen for nåværende tidsskrift med samme navn; han lanserte i den forbindelse begrepet "livssynshumanisme" som spesifikk livssynskategori i forhold til generell "kulturhumanisme" (som i renessansen, men også til dels før og etter denne), "akademisk humanisme" (humanistiske fag, humaniora) og allmenn "etisk humanisme" (humanitet, humanitaritet). Viestad har publisert artikler i dagspresse, tidsskrifter og leksika, bl.a. om livssyn, religion og religionskritikk. Han har også publisert skjønnlitterære prosatekster og dikt. Fritzøe Jernverk. a>Ovnsplate fra Fritzøe Jernverk - nå i Fritzøe museum Fritzøe Jernverk var et jernverk i Larvik kommune (tidligere i Brunlanes herred). Verket var en hjørnesteinsbedrift i norsk industrihistorie nært knyttet til Treschow-slekten. Historikk. Allerede 17. mars 1545 finner vi at «Iver Jenssøn [feilaktig kalt Jernskjegg] fik Brev, da han har sagt Kongen Tjeneste for en Berghøvedsmand i Norge». Sønnen hadde da også ei jernhytte ved Farriselva i 1623, da Gunde Lange overtok, men det egentlige jernverket var vel i drift fra 1640-tallet til det ble nedlagt i 1868. Store deler av denne tida var det Norges største jernverk og en kjernevirksomhet blant Fritzøebedriftene ved Farriselva i Larvik. Det meste av malmen kom fra Langøygruvene i Kragerø som etterhvert også var eid av Fritzøe Jernverk. Ľubomír Višňovský. Ľubomír Višňovský (født 11. august 1976 i Topoľčany i det daværende Tsjekkoslovakia), er en profesjonell slovakisk ishockeyspiller. Han spiller i Los Angeles Kings i NHL, hvor han har spilt siden 2000 sesongen. Han har markert seg som en av de beste poenggjørende backer i dagens NHL og er også en solid back for det slovakiske landslaget. Ľubomír Višňovský ble draftet som nr 118 i 2000 Entry Draft av Los Angeles Kings som deres fjerde valg. Han ble også valgt inn på Rookie All Star Team for sesongen 2000-2001 og var best av alle rookies (nykommer) backer med 39 poeng sesongen 2000. Han er blitt kåret til Slovakias beste forsvarsspiller (1999 til 2003 og 2005) og som beste slovakiske spiller i 2005. SISU slagverksensemble. SISU slagverkensemble er et norsk slagverksensemble som startet opp i 1993. Det har som hovedmål å fremføre samtidsmusikk, fortrinnsvis av norske komponister. SISU har mottatt og fremført bestillingsverk av en rekke komponister fra Norge og utlandet, blant andre Bugge Wesseltoft (N), Rolf Wallin (N), Atli Ingolfsson (I), Kevin Volans (SA), Glenn Erik Haugland (N), Örjan Högberg (S), Torbjörn Grass (S) med flere. SISU har mottatt ensemblestøtte fra Norsk kulturråd sammenhengende siden ordningen ble innført. Ensemblet har ved flere anledninger vært Norges representanter i offisielle sammenhegner i inn- og utland. Bløtvevskreft. Bløtvevskreft eller bløtvevssarkom er kreft i kroppens bindevev, muskler, fettvev, blodkar eller nerver. I 2005 ble det rapportert inn 124 tilfeller med bløtvevskreft. Godartede kuler i kroppens støttevev er svært vanlig og vanskelig å skille fra kreft i støttevevet. Det vanligste symptomet på sarkom er en kul eller hevelse. Til forskjell fra sarkom i benvev, gjør sarkom i støttevev normalt ikke vondt. Symptomer på bløtvevskreft. De viktigste tegn på en ondartet bløtvevssvulst er at svulsten vokser raskt, at svulsten som regel er større enn 5 cm i diameter, at svulsten sitter dypt, at en tidligere kul plutselig endrer seg i størrelse og blir hardere. En svulst i bløtvevet gir sjelden smerter. Alle kuler og hevelser bør undersøkes av lege. Hvis en kul som tidligere er fjernet kommer tilbake, kan den ha blitt ondartet. Ved bare å kjenne på kulen er det vanskelig å vurdere om kulen er godartet eller ondartet. Forekomst. I 2005 var det 124 mennesker som fikk denne sykdommen. Av disse var 50 menn og 74 kvinner. (Kreftregisteret) Behandling. KirurgiOperasjon er den viktigste behandlingsformen på bløtvevskreft. Av og til gis cellegift og strålebehandling i tillegg. Benmargskreft. Benmargskreft er kreft i benmargen, som er kroppens bloddannende organ. Der produseres det røde blodlegemer (blodprosent), hvite blodlegemer (immunforsvar) og blodplater (blodlevring). I tillegg finnes det andre blodceller i benmargen. Benmargen finnes vesentlig inne i store knokler som brystbeinet, kragebein, ribbein, ryggraden, bekkenet og de lange knoklene i armer og lår. Benmargskreft preges av opphopning av en type celler – plasmaceller i benmargen. De syke plasmacellene (kreftcellene) kan også påvirke beinsubstansen i skjelettet. Forekomst. Benmargskreft forekommer hyppigst etter fylte 55 år. Hvert år oppdages rundt 260 nye tilfeller av denne sykdommen i Norge. Behandling. Mål for behandling av benmargskreft vil i de fleste tilfeller være å lindre symptomer og å drive sykdommen tilbake. Således ansees benmargskreft som en kronisk sykdom man ikke blir frisk av, men som man kan leve med. Vanligvis er det hensiktsmessig å starte behandling først når sykdommen gir plager og symptomer. Ved St. Olavs hospital i Trondheim har professor Anders Waage og Øyvind Hjertner påvist at det forbudte stoffet Thalidomid kunne være effektivt hos opptil 30 % av pasienter med tilbakefall etter myelomatise, en form for benmargskreft. Joe Johnson. Joe Johnson (født 29. juni 1952) er en engelsk tidligere profesjonell snookerspiller og verdensmester i snooker fra 1986. Johnson startet som profesjonell i 1979 og gjorde seg i liten grad bemerket som spiller før verdensmesterskapet i 1986. Før mesterskapet hadde Johnson aldri vunnet en kamp i VM, og oddsen for at han skulle vinne var 150 til 1. Han spilte seg likevel frem til finalen etter at han blant annet slo tidligere verdensmester Terry Griffiths i kvartfinalen. I finalen møtte han Steve Davis, som på denne tiden var rangert som nummer en i verden. Finalen vant Johnson meget overraskende 18–12. Den påfølgende sesongen klarte Johnson i liten grad å leve opp til forventningene som regjerende verdensmester, før verdensmesterskapet 1987 hadde han en tapt semifinale som beste resultat. I VM spilte han seg likevel frem til finalen og møtte igjen Steve Davis. Johnson klarte ikke å gjenta suksessen fra det foregående året og tapte 14–18. Han er likevel den førstegangs verdensmesteren som har kommet nærmest til å forsvare tittelen det påfølgende året. Johnsons beste plassering på verdensrangeringen er femteplass fra 1988, noe som i stor grad skyldes suksessen i VM. Langøygruvene. Langøygruvene på Langøy i Kragerø var jerngruver som leverte malm til Fritzøe Jernverk og Bærums Verk. Eiere. Mørland gård i Kjølebrønn er kanskje det eldste jernverket. Her var også en masovn til smelting av malmen. I 1609 fikk hammersmed Anders Henrichsen bevilling til anlegg og drift av en smeltehytte. Gården Mørland og bonden Olluff Mørland er første gang nevnt i 1528. I 1641 ble Mørland jernverk kjøpt av hollenderen Gabriel Marselius og broren Selius, det var de samme som startet gruvedrifta på Langøy og drev Mørland til 1662 da de solgte til Peder Truelsen fra Kragerø. Jernverket ble lagt ned i 1665. Gyldenløve kjøpte opp Vestre Langøy like etter år 1700. I 1882 ble gruvene kjøpt av H. Biørn jr. fra Kragerø. I 1906 begynte AS Norske Mineraler prøvedrift i Grevinne Wedels gruve igjen. I 1907 ble det satt igang lensing av Fru Anker gruve, og det ble bygd en 950 meter lang taubane til lasteplassen ved fjorden. Taubanen førte 10 tonn malm i timen og ca. 75 000 tonn malm ble utvunnet fra gruvene mellom 1906 og 1921. Det meste av malmen gikk til Tinfoss Jernverk ved Notodden som nå hadde overtatt driften av Grevinne Wedels gruve. De største gruvene på Langøy er: Kåsefjellgruva – Bjørnåsgruvene – Jonshull gruve – Høymyrås – Grev Christians gruve – Trødalen – Tangemyrås gruve – Tangelede – Fru Anker – Grevinne Wedel – Myrskjærpet – Kampenhaug – Snippen – Bukkefjell og Smediedalsgruvene. Fru Anker og Grevinne Wedel gruve var de største i Kragerødistriktet og var i århundreder landets nest største. Zdeno Chára. Zdeno Chára (født 18. mars 1977) er en slovakisk profesjonell ishockeyspiller. Han spiller for øyeblikket som back i Boston Bruins. Chára er den høyeste spilleren i NHL noensinne med sine 206 cm. Han går under kallenavnet «"The Big Z"» (Den Store Z). Zdeno Cháras er født i Trenčín i Tsjekkoslovakia (nå Slovakia. Han ble rangert som nummer 56 av New York Islanders i NHL Entry Draft i 1996, noe som markerte starten på hans NHL-karriere. Senere, etter en draft i 2001, ble han sendt til Ottawa Senators som en del av en bytteavtale. I 2003 fikk Chára prøve seg på "NHL All Star"-laget for første gang. I 2007, da som fast inventar på All Star-laget, vant han ferdighetskonkurransen for «hardeste skudd» i en turnering, med et skudd målt i 161,6 km/t. 1. juli 2006 signerte han en 5-års kontrakt verdt 37.5 millioner dollar med Boston Bruins. Den 3. oktober 2006 ble han offisielt klar som kaptein for "The Bruins". Chára var kaptein på Boston Bruins da laget vant sitt første Stanley Cup siden 1972 etter Stanley Cup-sluttspillet 2011. Tinfoss Jernverk. Tinfos Jernverk AS på Notodden ble stiftet i 1910. Omsetning for 2005 på NOK 1 172 626 000. Aksjekapitalen er på NOK 16 656 000. Historikk. I 1894 kjøpte industribyggeren Ole H. Holta Tinnefossen. Han og hans etterkommere har vært sentrale i utviklingen av industrisamfunnet på Notodden. I 1900 bygde han Tinfos 1, det første kraftverket i Tinnelva. Det ga strøm til tresliperi, papirfabrikk og en karbidfabrikk ved Heddalsvatnet. Dette kraftverket ga også strøm til Hydros forsøksfabrikk på Notodden, der grunnleggerne av Hydro, Sam Eyde og Kristian Birkeland, drev prøvedrift for fremstilling av salpeter, det første kommersielle anlegg som benyttet Birkeland og Eydes lysbueovner til produksjon av kunstgjødsel. Fra 1910 til 1912 bygde Holta Tinfos 2 som la grunnlaget for Tinfos Jernverk, det første i landet som smeltet jern med elektrisitet. På 1950-tallet var det store utvidelser ved jernverket, som produserte ferrosilisium og silikonmangan. Jernverket var på den tiden Nord-Europas største. I 1974 ble "Tinfos Jernverk Kvinesdal" (Øye Smelteverk) bygget for å produsere manganlegeringer. I 1987 var det slutt med jernproduksjon, men smelteverket innfører manganmalm som smeltes. I 1988 overtok Tinfos Jernverk A/S kraftselskapet "DNN" i Tyssedal på Vestlandet og ble hovedaksjonær i "KS Ilmenittsmelteverket A/S Tyssedal", som kalles Tinfos Titan & Iron. I 2008 blir hoveddelen av Tinfos konsernet solgt til Eramet. Tinfos Jernverk Kvinesdal og Tinfos Titan and Iron Tyssedal havner nå på franske hender. Eramet har tidligere også kjøpt Elkem Porsgrunn og Elkem Sauda. Jordebok. Jordebok er en fortegnelse over gårdsbruk og jorder som tilhørte kronen, kirken eller private godseiere, og alle avgifter og plikter som påhvilte dem. De eldste bevisene man har for jordebøker i Norge er et bevart blad av Munkelivs jordebok og et bevart blad fra jordeboken for Jonskirken i Nidaros. Disse stammer fra 1100-tallet. Bergens kalvskinn (ca. 1310-1350), Aslak Bolts jordebok (1432), biskop Eysteins jordebok (ca. 1400), også kalt «den røde bok», og Olav Engebregtssons jordebok (1533) er eksempler på senere jordebøker som er bevart og har blitt publisert. Fra ca. 1590 til ca. 1660 er det en mengde jordebøker for de fleste delene av landet. Jordebøkene ansees som forløpere til dagens matrikkel. Benvevskreft. Benvevskreft eller sarkom er betegnelsen på en sammensatt gruppe sjeldne, ondartede svulster. Til sammen utgjør sarkomer cirka én prosent av alle krefttilfeller. Benvevskreft innbefatter flere kreftyper som utgår fra selve benvevet som for eksempel osteogent sarkom, Ewings Sarkom og kondrosarkom. Noen av disse kreftformene rammer spesielt barn og unge. Symptomer på benvevskreft. - Smerter, spesielt smerter om natten ansees som et alvorlig tegn - Kan debutere med spontane brudd Forekomst. I 2005 var det 42 nye tilfeller av benvevskreft. (Kreftregisteret) Dette tallet har holdt seg stabilt de siste årene. Behandling av benvevskreft. - Osteogene sarcomer og Ewings sarcom behandles ofte med cellegift både før og etter operasjon. - Strålebehandling vurderes i de tilfeller hvor operasjon er vanskelig å gjennomføre. (Ewings sarcom hvor svulsten ligger sentralt) -Ved kondrosarcomer er kirurgi den behandlingen som er vanligst. Brysthinnekreft. Brysthinnekreft er en sjelden sykdom, og kreftformen er nært knyttet til arbeid med asbest. Brysthinnen dekker lungene og danner brysthinnesekken. Brysthinnesekken består av to glatte slimhinner med spesialceller som produserer væske. Denne væsken letter lungenes bevegelighet og normalfunksjon. Brysthinnekreft sprer seg som regel lokalt i brysthulen. Det kan ta lang tid før den eventuelt sprer seg til andre steder i kroppen. Prognosen er avhengig av om tilstanden er lokalisert eller har spredt seg videre i kroppen. Sykdomsutbredelsen, pasientens alder og allmenntilstand samt kreftens celletype er avgjørende faktorer. Omfang. I Norge var det 74 mennesker som fikk brysthinnekreft i 2005. Av disse var det 67 menn og 7 kvinner. (Kreftregisteret). Brysthinnekreft kan være forbundet med langvarig arbeid med asbest. I slike saker kan det fremmes krav om yrkesskadetrygd og -erstatning gjennom trygdekontoret. Behandling av brysthinnekreft. Det er per i dag ingen standardbehandling for pasienter med brysthinnekreft. Kirurgi brukes sjelden, og bare hvis sykdommen er svært begrenset. Noen ganger kan mindre inngrep gjøre sykdomstilstanden lettere. Strålebehandling og cellegiftbehandling kan også være aktuelle behandlingsmetoder. Strålebehandling. Strålebehandling er behandling av kreft ved hjelp av ioniserende stråling, først og fremst røntgenstråling med høy energi (s.k. høyvolt strålebehandling) og stråling fra radioaktive isotoper som kobolt, iridium, jod og andre. Radium ble brukt i nesten 100 år, men er nå knapt i bruk noe sted lenger. Strålebehandling har igjennom mange år vært en anerkjent og effektiv metode i behandling av kreft, og kombineres ofte med kirurgisk behandling eller kjemoterapi (cellegift/ cytostatika). Ved strålebehandling påvirkes cellenes evne til å dele seg. Stråling påvirker hovedsakelig vevet i det aktuelle strålefeltet (selv om organ og kjertler viktige for hele kroppen kan skades i større eller mindre omfang) og virkningen av strålene øker med hvor stor dosen er. Det streves etter å minimere strålningens felt og dose, for å minske skade på friskt vev, men samtidig gi så stort felt og dose at risikoen for tilbakefall minimeres. Strålebehandling kan gis utvendig (ekstern behandling), det vil si at strålekilden er utenfor kroppen, eller innvendig ved at strålekilden plasseres i eller inntil en svulst (intern behandling eller brachyterapi. Målet med strålebehandlingen er å gi en stråledose stor nok til å ødelegge svulstvevet og samtidig skade minst mulig friskt vev/normalvev. Operasjon (medisinsk behandling). Operasjon er et kirurgisk inngrep som blant annet brukes ved kreftbehandling. Kirurgi innebærer at en kreftsvulst fjernes ved hjelp av operasjon. Det er den behandlingsmetoden som har størst betydning for helbredelse av de fleste kreftformer. De senere årene har de kirurgiske metodene utviklet seg betydelig. Man har i dag bedre metoder for å fjerne alt vev som har kreftceller i seg, og for å gjøre minst mulig skade på det friske vevet rundt kreftsvulsten. Eggstokkreft. Eggstokkreft rammer hvert år vel 400 norske kvinner. Dette er en alvorlig sykdom fordi den ofte oppdages sent. Hvorfor normale celler i en eggstokk utvikler seg til kreft er usikkert. Eggstokkreft oppstår imidlertid oftere hos kvinner som ikke har født barn enn hos kvinner som har gått gjennom en fødsel. Det er også vist at p-piller reduserer risikoen. Dette tyder på at kjønnshormonene og antallet eggløsninger en kvinne gjennomgår kan ha betydning. En dansk studie publisert i JAMA i juli 2009 påviser økt risiko for eggstokkreft hos kvinner i overgangsalderen ved hormonterapi (HT). Symptomer på eggstokkreft. Symptomene på sykdommen er lite karakteristiske og kan virke harmløse. Derfor kan eggstokkreft være vanskelig å oppdage. De første symptomene er ofte at magen begynner å vokse. Dette skyldes vanligvis en væskeansamling, men kan også være selve kreftsvulsten. Et annet tegn kan være plager fra mage/tarmkanalen. Det kan dreie seg om kvalme, endrede avføringsvaner eller magesmerter. Disse symptomene får mange til å tro at sykdommen finnes i magesekken eller i tarmen. Når diagnosen stilles, har kreftcellene i mer enn halvparten av tilfellene spredd seg fra eggstokkene til andre organer. Forekomst. Eggstokkreft er den sjette mest vanlige kreftformen blant kvinner i Norge. Risikoen for å få sykdommen stiger inntil 60-årsalderen, men også unge kvinner kan rammes. I 2005 var det 402 kvinner som fikk eggstokkreft. Opplysninger om bryst-og eggstokkreft i nær slekt har vært grunnlaget for å avgjøre om en families kreft er nedarvet eller ikke. Arvelig kreft skyldes feil (mutasjoner) i bestemte gener, og i økende grad brukes derfor også gentesting for å stille sikker diagnose av arvelig kreft. Behandling. Sykdommen deles inn i fire stadier. Det avgjørende er hvor langt kreftcellene har spredt seg fra eggstokkene. Ved stadium 1 er sykdommen begrenset til eggstokkene. Ved stadium 4 har den spredt seg til et annet organ. Mellom disse to finner vi stadiene 2 og 3. Den mest brukte behandlingsform ved eggstokkreft er en operasjon der så mye som mulig av svulstvevet fjernes. Som regel fjernes eggstokkene, livmoren og lymfeknutene i nærheten av eggstokkene. I tillegg fjernes en del av vevet som blant annet omkranser eggstokkene. Dette blir gjort for å hindre eventuell spredning av sykdommen. Hvis sykdommen er i første stadium, kan det være tilstrekkelig med operasjon. De fleste kvinner med eggstokkreft må også gjennom cellegiftbehandling for å redusere risikoen for tilbakefall. Dersom sykdommen har spredd seg utenfor eggstokkene, er det som regel nødvendig med cellegiftbehandling etter operasjonen. Noen ganger er det nødvendig å gi cellegift før operasjonen også, for å krympe svulsten før operasjon. Halvard Ingebrigtsen. Halvard Ingebrigtsen (født 23. september 1970 i Trondheim) er en norsk Arbeiderparti-politiker. Han er statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet. Fra 1992 var han nestleder i Ungdom mot EU og fra 1993-1995 var Halvard Ingebrigtsen leder i organisasjonen. Fra 1996 til 1998 var han kontorsjef i Arbeidernes ungdomsfylking, og fra 1998 til 2002 var han generalsekretær i AUF. Han har også vært rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Han ble statssekretær i 2005. Norges sju underverk. Norges sju underverk referer seg til flere avstemminger i ulike norske medier sommeren 2007 som et svar på den internasjonale kåringen av verdens sju nye underverk foretatt den 7. juli, 2007. ABC Nyheter. ABC Nyheter kåret sin versjon av «Norges sju underverk» 3. juli 2007, basert på en avstemming på Internett fra en liste over foreslåtte kandidater. Tarmkreft. Tarmkreft er en av våre vanligste kreftformer. Vel 3100 nye tilfeller oppdages hvert år. Menn og kvinner er like utsatt. Tarmkreft er den vanlige betegnelsen på ondartede svulster i tykktarmen eller endetarmen. Svulstene sitter oftest i tykktarmens siste del eller i endetarmen. Tykktarmen er omtrent halvannen meter lang, og forbinder tynntarmen og endetarmen. Fordøyelsesprosessen er i hovedsak avsluttet i siste del av tynntarmen. Tykktarmens viktigste funksjon er oppsuging av vann. Endetarmen, som er cirka 15 cm lang, er den siste del av tarmen, mellom tykktarmen og endetarmsåpningen. Kostholdet har trolig en viss betydning for utvikling av denne kreftformen. Mat med mye fett og lite fiber, samt lavt inntak av grønnsaker og frukt, øker risikoen. Omtrent 10 prosent av pasientene har en arvelig disposisjon. I risikogruppen er også personer med langvarig ulcerøs kolitt, en betennelsessykdom i tarmen. Av de 3000 personene med svulst i tykktarm og endetarm, regner en med at ca. 5-10% skyldes genfeil i familier.Arvelig tykktarmskreft nedarves etter et autosomalt dominant arvemønster. Det vil si at barn av en person med påvist genfeil har 50% risiko for å arve sykdomsgenet, og 50% sjanse for ikke å arve det. I alle familier med flere syke med tykktarm/livmorkreft, er det viktig å sette opp en nøyaktig familiehistorie. Symptomer. Symptomene vil være forskjellige alt etter hvor i tarmen svulsten sitter. Behandling. Operasjon er hovedmetoden i behandlingen av tarmkreft. Under operasjonen fjerner kirurgen svulsten og så mye som mulig av vevet rundt, for også å fjerne eventuelle dattersvulster i nærliggende lymfeknuter. I noen tilfeller har svulsten vokst seg så stor at den før operasjonen må skrumpes ved hjelp av strålebehandling, cellegift eller en kombinasjon av strålebehandling og cellegift. Buss- og Sporveisbetjeningens Forening. Buss- og Sporveisbetjeningens Forening (BSF) er avd. 47 i Fagforbundet. Fagforeningen ble startet 28. desember 1901 og har i dag ca. 550 medlemmer. BSF organiserer ansatte på Team Trafikk i Trondheim. Livmorkreft. Livmorkreft rammer hvert år rundt 600 kvinner i Norge. Sykdommen er den femte mest vanlige kreftformen blant kvinner. Kvinner under 45 år rammes sjelden. Langvarig påvirkning av det kvinnelige kjønnshormonet østrogen kan øke risikoen for livmorkreft. Moderne østrogenbehandling mot plager i overgangsalderen gis derfor i kombinasjon med hormonet progesteron. Progesteron motvirker østrogen og beskytter slimhinnen i livmoren mot kreftutvikling. Høyt blodtrykk, overvekt og diabetes gir også økt risiko for livmorkreft. Forekomst. Risikoen for livmorkreft øker med alderen. De fleste kvinner som rammes, er over 60 år. Hos mange oppdages sykdommen tidlig. Det gir gode muligheter for helbredelse. I 2005 var det 666 kvinner som fikk livmorkreft i Norge (Kreftregisteret) Arvelig tykktarmskreft nedarves etter et autosomalt dominant arvemønster. Det vil si at barn av en person med påvist genfeil har 50% risiko for å arve sykdomsgenet, og 50% sjanse for ikke å arve det. I alle familier med flere syke med tykktarm/livmorkreft, er det viktig å sette opp en nøyaktig familiehistorie. Dersom det foreligger en genfeil som gir økt fare for tykktarmskreft, vil det hos kvinner også være høy risiko for å utvikle kreft i livmoren. Les mer: arvelig kreft Behandling av livmorkreft. Den vanligste behandlingsformen er operasjon. Både livmoren, eggstokkene og egglederne fjernes. En slik operasjon kalles total hysterektomi og dobbeltsidig salpingo-oforektomi. Ofte fjernes også lymfekjertler i bekkenet. Etter operasjonen blir den fjernede livmoren undersøkt. Hvis denne undersøkelsen viser at du tilhører en lavrisikogruppe, vil man vanligvis ikke ha behov for mer behandling. Dersom kreftcellene er mer aggressive, eller svulsten har vokst mer enn halvveis inn i livmorveggen, tilhører man høyrisikogruppen. Det samme gjelder hvis sykdommen har spredt seg utenfor livmoren. Kvinner i denne gruppen vil som oftest bli tilbudt strålebehandling etter operasjonen. Strålebehandling kan drepe de kreftceller som eventuelt måtte være igjen etter en operasjon. Dette reduserer faren for tilbakefall. Strålingen gis enten utenfra mot bekkenregionen eller innvendig via skjeden. Hormonbehandling er vanlig dersom sykdommen har spredt seg eller dukker opp igjen. Mens det kvinnelige kjønnshormonet østrogen kan stimulere kreftsvulsten, kan hormonet progesteron i enkelte tilfeller hemme sykdommen. Cellegift, eller kjemoterapi, er mindre vanlig i behandling av livmorkreft. Hjernesvulst. Hjernesvulster er svulster som oppstår i selve hjernen. Disse har bare unntaksvis evnen til å spre seg til andre organer. Leveutsiktene ved hjernesvulster varierer. Prognosen avhenger særlig av svulsttype, pasientens alder og allmenntilstand. Barn og unge har de beste leveutsiktene. Forekomsten av hjernesvulster har lenge lenge vært jevnt økende i Norge. I 1998 ble det oppdaget 715 nye tilfeller, mens i 2007 er tallet 994 (kilde: kreftregisteret). Økning er størst for barn, hvor hjernesvulst nå er den vanligste kreftformen i Norden (det var leukemi tidligere). Mye er blitt spekulert rundt årsåken til dette, alt fra "eldrebølgen" (sjansen øker med alderen) og mer bruk av ioniserende stråling (røntgen og CT; bevist at øker sjansen for kreft) til mobiltelefoner, høyspentledninger og mikrobølgovner og slikt (mye usikker og grusete forskning, noe à la høyspentledning kan også MR tilføyes, som forskningen ikke har funnet noen holdepunkter for at kan føre til kreft o.l.) Symptomer på hjernesvulst. Symptomer varierer med hvor i hjernen svulsten sitter. Ved hjelp av CT- og MR-undersøkelser stilles en sikker diagnose ofte tidlig i sykdomsforløpet. Typer. Det finnes mange typer hjernesvulster. Såkalte gliomer er den vanligste gruppen. Gliomer er en heterogen gruppe svulster og kan både være godartede med god prognose og svært aggressive med dårlig prognose. Utsiktene til helbredelse er best hvis svulsten kan opereres og fjernes totalt, særlig hos barn. Behandling. Hjernesvulster kan behandles med kirurgi, strålebehandling og cellegift, brukt enten hver for seg eller i kombinasjon. Vannbæreren. Forsida på 2008-utgaven av tidsskriftet Vannbæreren Vannbæreren er et norsk alternativ-tidsskrift som først ble utgitt fra 1974 til 1978 på Karlsøy i Troms. En ny serie utgivelser begynner høsten 2007. Vannbæreren, med undertitelen "tidsskrift for kulturelle endringer", ble første gang utgitt i 1974 av det lille forlaget Regnbuetrykk som var en del av Vindheim-kollektivet på Karlsøy. Redaksjonen besto et stort antall mennesker, men kjernen var hele tida Jan Bojer Vindheim, hans samboer Kari Berg samt Svein-Egil Haugen og Grethe Hoel. I perioden fra 1974 til 1978 utkom i alt ti store, gjennomillustrerte hefter med et innhold som spente fra sjølberging ved hjelp av økologisk jordbruk og alternativ teknologi over anarkisme og feminisme til religion og musikk. En ny serie utgivelser påbegynnes sommeren 2007. Redaktør Jan Bojer Vindheim har fått med seg størsteparten av den gamle redaksjonen og mange tidligere bidragsytere til å produsere "Vannbæreren 11", som denne gang utgis av Karlsøyfestivalen. DNN Industrier. DNN Industrier AS er et norsk industriselskap som eier og driver vannkraftverk. DNN er blant annet deleier i Tysso II kraftverk. DNN Industrier AS eies av Tinfos Jernverk. Terje Ohnstad. Terje Ohnstad (født 21. juni 1951 i Bergen) er en norsk politiker for Arbeiderpartiet. Han er utdannet platearbeider. Ohnstad var varaordfører i Bergen i perioden 2000–2003 og har vært medlem av Bergen bystyre i perioden 1988–1995 og fra 1999 til 2011. Han var Arbeiderpartiets gruppeleder i bystyret 1999-2003 og 2005-2011, og partiets byrådslederkandidat ved kommunevalget i 2007. Ohnstad var kommunalråd i Bergen kommune fra 2003 til 2011, som leder (2003-2007) og nestleder (2007-2011) av finanskomiteen i bystyret. Han var i tilsammen 15 år distriktssekretær først for arbeidstakerorganisasjonen Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og senere for Fellesforbundet i Hordaland før han tok på seg folkevalgte oppgaver. Malignt melanom. Malignt melanom, "Føflekkreft", er en malign, det vil si ondartet, svulst av melanocytter som man finner i huden der de lager det svarte fargestoffet melanin. Malignt melanom kan også oppstå i tarmsystemet og i øyet. Når den oppstår i huden, kalles den også føflekkreft. Det er en relativt sjelden form for hudkreft, men det er likevel en av hovedårsakene til dødsfall på grunn av hudkreft. På tross av flere år med intensiv forskning, er den eneste effektive kuren for melanom at man fjerner svulsten før den sprer seg. Det diagnostiseres omkring 160 000 nye tilfeller av melanom hos mennesker på verdensbasis hvert år, og det rammer flest menn og kaukasiere, spesielt de som bor i solrike områder. Ifølge en rapport fra verdens helseorganisasjon er det omtrent 48 000 dødsfall grunnet melanom hvert år. Føflekkreft er den kreftformen som øker mest, med ca 3-5% økning i antall nye tilfeller per år. I Norge rapporteres det om en økning på 50% over de siste 20 år. Livstidsrisikoen for å utvikle føflekkreft er ca 1% i Norge. Antall nye tilfeller i år 2004 var 475 menn og 535 kvinner her til lands. Behandlingsformer for malignt melanom inkluderer kriurgisk fjerning av svulsten, adjuvant behandling med cellegift og immunoterapi samt strålebehandling. Historie. Selv om malignt melanom ikke er noen ny sykdom, er det vanskelig å finne tidlige beskrivelser av sykdommen. Det er imidlertid ved undersøkelse av ni Inka-mumier som er omtrent 2400 år gamle funnet tegn til malignt melanom. Den første som opererte malignt melanom var John Hunter i 1787. Denne aktuelle svulsten er fremdeles bevart i Hunterian Museum som ligger ved Royal College of Surgeons of England. Den franske legen René Laënnec var den første som beskrev melanom som en egen sykdom. Hans rapport ble presentert i 1804 og deretter publisert som en bulletin i 1806. Leverkreft. Leverkreft er relativt sjelden, men spredning fra kreft i andre organer til lever er svært vanlig. Leveren har stor kapasitet, og den kan godt fungere selv om en stor del er ødelagt. Symptomene på leverkreft kommer derfor oftest snikende. Symptomer. Symptomene på skrumplever ligner veldig på symptomene på leverkreft. Omfang. Kreftsykdommer kan oppstå i alle kroppens organer. Kreft som opprinnelig har sitt utspring i leveren, er en svært sjelden tilstand. De fleste krefttilfellene i lever skyldes spredning fra kreft i andre organ. Mennesker som har hatt visse typer leverbetennelse (hepatitt B og C), og pasienter med skrumplever har noe større risiko for leverkreft enn resten av befolkningen. Tidligere trodde forskerne at alkoholisme og dårlig ernæring kunne øke faren for leverkreft, men slik er det ikke. Alkohol kan imidlertid gi skrumplever, som igjen øker risikoen for leverkreft. I 2005 var det 131 mennesker som fikk kreft i leveren i Norge. Utenfor Norge. Kreft i leveren er mest utbredt i Asia og Afrika. Behandling av leverkreft. Det finnes ulike former for behandling av leverkreft. Har kreften spredd seg utenfor leveren til for eksempel lungene – eller hvis selve leveren er hardt angrepet, finnes det ingen behandlingsmetode som helbreder pasienten. Symptomene kan lindres gjennom ulike former for behandling. Hvis sykdommen er i et tidlig stadium, kan leverkreft i enkelte tilfeller fjernes ved operasjon. Operasjon er ikke mulig om svulsten sitter i nærheten av viktige blodkar eller hvis sykdommen har spredt seg utenfor leveren. Cellegift kan også være en behandling. Operasjon er forbundet med relativt høy risiko. Hos personer med skrumplever øker denne risikoen ytterligere. Transplantasjon kan gjennomføres i tilfeller der kreften er oppdaget på et svært tidlig stadium. Kongekobra. Kongekobra ("Ophiophagus hannah") er en stor giftslange i giftsnokfamilien ("elapidae") og eneste art i gruppen "Ophiophagus". Arten er den største av giftslangene, og kan bli opp mot seks meter lang, veie 20 kilo og måle opp mot 30 cm rundt nakken. Kongekobraen er i slekt med kobraslangene ("Naja"). Kongekobraen lever nesten utelukkende av andre slanger, derav navnet "Ophiophagus" (gresk for «slangeeter»). Den foretrekker ikke-giftige slanger, men vil også spise kobraslanger og kraiter. Kongekobraens gift er hovedsakelig en nervegift, og ikke spesielt sterk sammenlignet med andre giftsnoker. Den er likevel i stand til å drepe en voksen elefant, eller tilsvarende 20 voksne mennesker, idet den injiserer store mengder gift i et bitt. Bare den afrikanske gaboon-viperen er istand til å sprøyte inn mer gift under et bitt. Magekreft. Magekreft er kreft i magesekken. I 2005 fikk 515 kvinner og menn i Norge kreft i magesekken. Flere menn enn kvinner blir rammet. (Kreftregisteret 2005) Magesekken er bygd opp av kraftige muskler, og på innsiden er den kledd med slimhinner. Spiserøret fører ned i magesekken og videre fra magesekken går tolvfingertarmen. Magesekken produserer cirka to liter magesaft hver dag. Denne væsken hjelper til å bryte ned maten vi spiser. Årsaker. Det er fortsatt ikke dokumentert sikre årsaker til utvikling av kreft i magesekken. Trolig er kostholdet den viktigste årsaken. Man regner med at et høyt forbruk av saltet og/eller røkt mat, både kjøtt og fisk, og et samtidig lavt inntak av A og C vitamin kan øke risikoen for kreft i magesekken. Gjentatte infeksjoner med bakterien "Helicobacter pylori" ser ut til å påvirke utvikling av magesekkreft. I tillegg er røyking en disponerende faktor. Tidligere magesår med påfølgende operasjon (reseksjon) kan være en risikofaktor for kreftutvikling flere år etter inngrepet. Nitrosaminer, som kan dannes fra det kjemiske stoffet nitrat i matvarer og drikkevann, er også med på øke risikoen for denne type kreft. Symptomer. Symptomer på kreft i magesekken varierer noe avhengig av hvor i magesekken kreftsvulsten er lokalisert. Forøvrig kan pasienten være symptomfri i tidlige stadier. Noen kan ha smerter, kvalme og kaste opp etter måltider. Mange av disse symptomene sees også ved andre sykdommer. Forekomst. Inntil 1988 var kreft i magesekken den hyppigste årsak til kreftdødsfall på verdensbasis. De siste 50 årene har det i hele den vestlige verden vært en jevn reduksjon av både dødsfall og forekomst av kreftsvulster i magesekken. Behandling. Kirurgi er den vanligste behandlingsform for kreft i magesekken. For håp om varig helbredelse av magesekkreft må denne kunne opereres slik at det ikke er gjenværende svulstvev etter inngrepet. Det er ulike måter å operere magesekkreft på avhengig av hvor svulsten er lokalisert. Man kan operere bort bare svulsten eller fjerne hele magesekken. Etter operasjonen, hvor deler, eller hele magesekken er fjernet, er det påkrevet å endre spisevaner til mindre og hyppigere måltider. Pasienten skal ha B12-injeksjoner (B-vitamin) hver 3. mnd og ha daglig tilskudd av jern. Noen vil ha behov for tilskudd av pankreas enzymer som hjelper til med nedbrytning av maten i tarmen. Dersom milten blir fjernet, vil pasienten være mer utsatt for å få infeksjoner. Dette vil bli fulgt opp med vaksine noen uker etter operasjonen, samt kontroller for å måle antistoffnivået i forhold til evt. behov for flere vaksiner. Cellegift alene har begrenset effekt på kreft i magesekken. Derimot kan cellegift behandling i forkant av operasjon øke sjansen for gode resultat der svulsten i utgangspunktet ikke lar seg operere. Målet er å få svulsten til å skrumpe slik at operasjon likevel er mulig. Strålebehandling gis ikke mot magesekken fordi den først er effektiv mot sykdommen ved så høy stråledose at pasienten ikke ville tåle behandlingen pga bivirkninger. Strålebehandling kan gis som smertebehandling ved eks. spredning til skjelettet. Skjoldkjertelkreft. Skjoldbruskkjertelkreft utgjør flere typer og undergrupper med ulike kjennetegn og behov for behandling. Rundt 75 prosent av tilfellene rammer kvinner, og sykdommen er mest utbredt i de tre nordligste fylkene. Ofte skyldes sykdommen miljøpåvirkning som røntgen- eller radioaktiv stråling. For mye eller lite jod i kosten kan også medføre økt risiko. Skjoldbruskkjertelen produserer flere hormoner. De to viktigste er tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3). Disse hormonene inneholder grunnstoffet jod, og regulerer kroppens stoffskifte. Det finnes to hovedgrupper av kreft i skjoldbruskkjertelen: differensierte typer og udifferensierte typer. De differensierte svulsttypene vokser vanligvis langsomt. De udifferensierte svulsttypene er sjeldnere, men kan vokse mer aggressivt. Denne kreftformen sees ofte i høyere aldersgrupper. Svulstene vokser hurtig, og sprer seg til nærliggende og fjerntliggende organer tidlig i forløpet, spesielt til lunger, hjerne og skjelett. Omfang. Knapt 200 mennesker rammes hvert år av skjoldbruskkjertelkreft. Rundt 3000 personer lever med denne kreftdiagnosen. Hyppigheten av skjoldbruskkjertelkreft har økt de siste 20 årene, men de aller siste årene har hyppigheten igjen falt. De fleste tilfeller av skjoldbruskkjertelkreft sees hos mennesker over 40 år. Hos kvinner mellom 15-29 år utgjør denne krefttypen 10 prosent av samtlige krefttilfeller, kreft hos denne gruppen sees ellers sjelden. Vladimir Majakovskij. Vladimir Vladimirovitsj Majakovskij (russisk: Влади́мир Влади́мирович Маяко́вский; født i nærheten av Kutaisi, død 14. april 1930) var en russisk poet, blant de fremste medlemmene av den tidlige russiske futurismen. Tidlig liv. Han var yngst av tre søsken i Baghdati i Georgia hvor hans far arbeidet som skogsarbeider. Hans far var kosakk og av russisk avstamning og hans mor var ukrainer. Selv om Majakovskij snakket georgisk på skolen og med sine venner, snakket de primært russisk hjemme i familien. Da han var 14 deltok Majakovskij i en sosialistisk demonstrasjon i byen Kutaisi, hvor han gikk på skole. Etter farens plutselige og alt for tidlige død i 1906, flyttet Majakovskij, hans mor, og hans to søstre til Moskva. I Moskva utviklet Majakovskij en sterk interesse for marxistisk litteratur og tok del i en rekke aktiviteter i Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet; to år senere skulle han bli RSDLP- (Bolsjevik)-medlem. I 1908 ble han utvist fra skolen fordi moren ikke lenger kunne betale skolepenger. Rundt denne tiden ble Majakovskij fengslet ved tre anledninger grunnet omfattende politisk aktivitet, men fordi han var mindreårig unngikk han deportasjon. Spiserørskreft. Spiserørskreft er en relativt sjelden kreftform. Hyppigheten øker med alderen, og røyking og høyt alkoholforbruk øker risikoen for denne sykdommen. Spiserøret er et cirka 25 centimeter langt elastisk rør. Det begynner i bunnen av svelget, går i gjennom brystkassen, passerer mellomgulvet og fortsetter ned til mavesekken. Spiserørets funksjon er å føre maten fra svelget og ned i mavesekken. Utbredelse. Spiserørskreft rammer cirka 180 nordmenn i året. I hovedsak rammer den eldre mennesker. Bremanger Smelteverk. Bremanger Smelteverk er et jernverk i Svelgen, kommunesenteret i Bremanger. Jernverket er i dag drevet av Elkem. Historie. Jernverket har siden starten i 1928 vært regnet som en hjørnesteinsbedrift i Svelgen. De som startet jernverket var skipsreder Jebsen, Bergens Privatbank og dr.ing Jørgen H. Andersen. Christiania Spigerverk var også inne som aksjonærer fra starten av. Jernverket var også i drift under andre verdenskrig, og ble av tyskerne ansett som strategisk viktig. Bremanger Smelteverk ble en del av Elkem, da Christsiania Spigerverk ble en del av Elkem-konsernet i 1972. I dag heter smelteverket Elkem ASA, Bremanger Smelteverk. Hovedprodukta er elektrisk kraft, ferrosilisium og silisium-metall. Finnfjord smelteverk. Finnfjord Smelteverk er produsent av ferrosilisium (FeSi) og silika. Byggingen av daværende Fesil Nord startet i 1960 i Finnfjordbotn i Lenvik. Finnfjord Smelteverk ble grunnlagt i 1983. Bedriften er en av Europas støste produsenter av ferrosilisium (FeSi). Ferrosilisium er en forutsetning for produksjonen av stål og forskjellige stålprodukter. Finnfjord Smelteverk leverer også silika, som er et verdifullt stoff i moderne betongteknologi. Firmaet er også i ferd med å starte levering av vannbåren varme, totalt potensial for lavtrykksdamp er 315 GWh/år og lavtemperatur spillvarme 200 GWh/år. Bedriften har et stort fokus på forskning og utvikling og har forskningsprosjekter i samarbeid med næringsorganisasjoner som Ferrolegeringsindustriens Forskningsforening (FFF) og med NTNU og SINTEF. Orlando Martínez. Orlando Martínez Romero (født 2. september 1944) er en tidligere cubansk bokser. Under OL 1972 i München vant han gull i bantamvekt. Tre år senere vant tok han også gull i de panamerikanske leker. I semifinalen i OL 1972 ble Orlando tildelt seieren etter en meget omdiskutert dommeravgjørelse (3-2 i Martinez' favør) over briten George Turpin. I finalen vant han en komfortabel poengseier mot den fremtidige verdensmesteren, meksikanske Alfonzo Zamora. Urinveiskreft. Urinveiskreft eller blærekreft er den femte mest vanlige kreftformen i Norge. Årlig rammes cirka 1100 mennesker. Tre av fire som rammes er menn, og røykere er spesielt utsatt. Arbeidstakere som har vært utsatt for aromatiske aminer har også økt risiko for å utvikle denne kreftformen. Symptomer. Selv om disse symptomene ikke nødvendigvis har sammenheng meg blærekreft, er det viktig å oppsøke lege for å få en vurdering. Omfang. Blærekreft rammer oftest mennesker over 50 år. Sykdommen forekommer ti ganger så ofte i Vest-Europa og Nord-Amerika som i Øst-Europa og Asia, og hyppigst hos hvite menn. Undersøkelsesmetoder. "Urinprøver" fra pasientene undersøkes for å finne kreftceller (mikroskopisk undersøkelse. Mye blod i urinen kan dog forhindre at man oppdager kreftcellene. Det er også lansert en rekke laboratorietester av urin for å finne kreft, men disse regnes ennå ikke for å være pålitelige nok, "Cystoskopi" er en undersøkelse av blærens innside. Etter at pasienten har fått bedøvelseskrem i urinrøret, fører legen et tynt rør gjennom urinrøret inn til urinblæren. Gjennom dette røret føres deretter en kikkert med hvitt lys slik at legen kan se om det finnes svulster på innsiden av blæren. Legen kan ogå ta prøver fra svulstene. "Blålysmetoden" er basert på cystoskopi, men før undersøkelsen skylles blæren med et legemiddel. Deretter gjennomfører legen en cystoskopi med både hvitt og blått lys. Eventuelle svulster lyser da klart røde, mot en blå bakgrunn. Metoden gjør det enklere for legen å se alle svulstene i blæren, sammenlignet med tradisjonell cystoskopi. Det blir da enklere å fjerne alle svulstene. Blålysmetoden brukes i en del tilfeller av overfladisk blærekreft. Behandling. Behandlingen vil for det første avhenge av i hvilket stadium sykdommen oppdages, celletype og dessuten av det individuelle sykdomsforløpet hos den enkelte pasient. Generelt kan man si at hvis kreften oppdages mens den ennå er begrenset til blæren, er utsiktene til å bli helt frisk meget gode. Desto mer kreften har spredd seg til omliggende organer, jo dårligere blir utsiktene til helbredelse Det går et skille mellom helbredende (kurativ) og lindrende (palliativ) behandling. Helbredende behandling innebærer at kirurgen fjerner alt svulstvev fullstendig, eller at alle svulstceller drepes ved strålebehandling. Dette er først og fremst aktuelt når sykdommen er begrenset til selve blæren. Ved blærekreft er det flere behandlingsformer som er aktuelle: Kirurgi, laserbehandling, stråleterapi og cellegift i tillegg til BCG-behandling ved overfladisk blærekreft. Ved kirurgi er det to ulike behandlingsmetoder; 1)Fjerning av hele blæren[(cystectomi),] eller 2)Fjerne selve svulsten[(Tur- b).] Ved Tur- b fjernes bare selve svulsten, da kreften ikke har innvekst i det omkringliggende vev. Operasjonene er enkle og ligge tiden på sykehus er bare 1- 2 dager. Cystectomi gjøres når det er innvekst i vevet, og det ikke er spredning av kreften til andre av kroppen. De to mest vanlige formene for cystektomi er urinavledning vha en såkalt brickerblære, dvs at urinen går rett fra nyrebekkenet via urinlederne og munner ut i urostomi. Den andre formen for cystectomi er en såkallet blæresubstitutt, dvs det er laget en ny urinblære av tynntarmsegment, denne munner ut i urinrøret, dvs Urethra. Begge operasjonene er svært kostbare og tidkrevende, og er en stor belastning for pasientene etter operasjonen. vanlig liggetid på sykehus er gjerne opp mot 2- 3 uker. Øyekreft. Øyekreft en en sjelden kreftlidelse. Omtrent 50 mennesker i Norge rammes av øyekreft hvert år. Øyekreft er relativt sjelden, men kan ramme både barn og voksne. Hos barn heter sykdommen Retinoblastom. Det er cirka 6 barn som rammes av dette årlig. Det er viktig at diagnosen stilles tidlig, og de aller fleste barna overlever i dag med bevart syn. Øyekreft hos voksne utgår som regel fra en ondartet føflekksvulst, malignt melanom. Svulst. Svulst, eller tumor på latin, er en oppsvulming av organer eller kroppsvev uten at det har en en fysiologisk funksjon. En godartet svulst ("Tumor benignus") vokser langsomt og er vanligvis ufarlig, mens en ondartet svulst ("Tumor malignus") sprer seg ved utsåing, såkalte metastaser, til andre organer. Ondartede (maligne) svulster kalles kreft. Kerguelenkål. Kerguelenkål ("Pringlea antiscorbutica") er en blomsterplante i familien korsblomstfamilien (Brassicaceae) og er slik beslektet med kål. Arten gror på øygruppen Kerguelen. Disse fjerntliggende øyene, rundt 50º sørlig bredde, blir kontinuerlig utsatt for sterke vinder. Dette gjør pollinering via flyveinsekter upraktisk, og Kerguelenkål pollinerer da også seg selv. I fullvoksen størrelse kan denne arten vise til flere tilpasninger knyttet til kuldetoleranse, så som et høyt polyamin-nivå og mulige tilpasninger i polyaminet og polyaminresponsen. "Pringlea antiscorbutica" ligner noe på vanlig kål. Den er oppkalt etter øyen den ble oppdaget på, Kerguelen-øyen. Dens latinske navn stammer fra Sir John Pringle, president i Royal Society da William Anderson oppdaget den i 1776. Anderson var kirurg ombord på kaptein James Cooks ekspedisjon som besøkte øyene. Gammel Kerguelenkål på øyen péninsule Rallier du Baty i øygruppen Kerguelen Planten er spiselig og har et høyt innhold av kalium. Bladene inneholder en olje rik på C-vitamin, noe som i seilskutetiden gjorde den til en attraktiv rett for sjøfolk som led av skjørbuk. Derav plantens latinske navn, som betyr "mot skjørbuk" på latin. En micropezid-flue av arten "Calycopteryx mosleyi" er knyttet til planten og begge er truet av kaniner som er kommet til øygruppen i senere år og spiser av kålen. 14. serierunde i Tippeligaen 2007. 14. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 21. juli klokken 19:00 med Sandefjord mot Lyn på nye Komplett.no Arena. Runden fortsatte med fem kamper søndag 22. juli, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 23. juli klokken 19:00 med Vålerenga mot Tromsø. Benjamín Noval. Benjamín Noval González (født 23. januar 1979 i Mieres) er en spansk profesjonell syklist som sykler for Saxo Bank-SunGard. Han ble profesjonell i 2001 og er stort sett hjelperytter. Boksing under Sommer-OL 1972. Boksing under Sommer-OL 1972. Cuba ble beste nasjon med 3 gull. Cornelius Enevold Steenbloch. Cornelius Enevold Steenbloch (født 27. februar 1773 i Trondheim, død 31. oktober 1836) var fra 1816 professor i historie ved "Det kongelige Frederiks Universitet" (nåv. Universitetet i Oslo) i Kristiania. Steenbloch var dessuten bestyrer for universitetets samling av oldsaker og antikviteter i perioden før Universitetets Oldsaksamling ble opprettet i 1829. Steenbloch var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Det Skandinaviske Litteratur-Selskab og Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie og Sprog. Bare et fåtall av hans historiske studier er publisert. Steenbloch skrev også skuespillet "Fredrikshalds Beleiring i Aaret 1716", som utkom i 1808. Steenbloch, Cornelius Enevold Steenbloch, Cornelius Enevold Steenbloch, Cornelius Enevold Steenbloch Sørfjorden (Hardanger). Sørfjorden er en 38 kilometer lang sidefjord i Hardangerfjorden i Hardanger, Hordaland. Den strekker seg fra der Utnefjorden deler seg i Sørfjorden og Eidfjorden og sørover til Odda. Fjorden har innløp mellom Trones i nordvest, rett sør for Utne, og Kyrkjenes i sørøst, like nord for Kinsarvik. Ved innløpet stikk Kinsarvikbukten sørover til Kinsarvik og herfra går det ferje nordover til Utne og Kvanndal i Granvin lenger nord. Langs fjorden finn ein på vestsida frå nord til sør Grimo, Jåstad, Aga og Agatunet, Syreflot, Vikebygd med Bleie og Nå, Eitrheim og Tokheim. Mellom Eitrheim og Tokheim ligger industriområdet Norzink. På Østsiden av fjorden ligger Kinsarvik, Lofthus, Ullensvang, Hovland og Tyssedal. Sørfjorden er kjent for fruktblomstringen i mai. Bygdene rundt fjorden leverer frukt til hele landet. Fylkesvei 503 (Akershus). Fylkesvei 503 i Akershus går mellom Dal og Bårli i Eidsvoll. Veiens lengde er 9,6 km. Eksterne lenker. 503 King Abdullah Economic City. King Abdullah Economic City (Arabisk: مدينة الملك عبدالله اللإقتصادي) er en megaby i Saudi-Arabia, bygd på initiativ av Kong Abdullah bin Abdulaziz, kongen av Saudi-Arabia. Byen skal huse to millioner mennesker og tar mål av seg til å bli ett av verdens finanshovedsteder og å redusere landets arbeidsløshet. Byen, som åpnes høsten 2007, er plassert ved Rødehavet mellom de hellige byene Mekka og Medina, og skal dekke 168 km² av ørkenen. Prosjektet har en kostnadsramme på omtrent 155 milliarder NOK. King Abdullah Economic City er verdens første Smart City, noe som innebærer at byen er planlagt ned til minste detalj for å integrere transport, miljø og sikkerhet på en så god måte som mulig. Byen er delt inn i seks forskjellige bydeler eller soner. Finanssonen. Finanssonen vil inneholde 3,6 millioner m² kontorlandskap, hoteller og annet kommersielt utnyttbart areal. Finanssonen dekker 14 hektar med land og vil derfor være det største sentrum for verdens ledende banker, investeringsselskaper og forsikringsgrupper. Industrisonen. Industrisonen vil dekke 63 millioner m², og være arbeidsplass for rundt 1 million mennesker, fordelt på lettindustri, forskning og utvikling, finans og kontor, service og utdanning for å nevne noe. Beboersonen. Beboersonen vil tilby 260000 leiligheter og 5600 villaer langs Rødehavskysten. Sonen vil også inneholde rekreasjonsområder og kommersielle områder (butikker o.l.). Omtrent en halv million mennesker vil kunne bo her, samt ta imot tusenvis av turister. Utdanningssonen. Topp moderne skoler og universiteter vil ha tilholdssted her og gi utdanningstilbud til alle alderstrinn og nivåer. I tillegg vil det også være ferdig utstyrte forskningsinstitusjoner der. Davey Allison. Davey Allison (født 25. februar 1961, død 13. juli 1993) var fører i motorsporten NASCAR. Han debuterte i toppserien Winston Cup den 28. juli 1985, og var aktiv i NASCARs øverste divisjon frem til sin død etter en helikopterulykke på Talladega Superspeedway den 12. juli 1993. Allison var sønn av NASCAR-fører Bobby Allison, og bror av Donnie Allison. Lene Mykjåland. Lene Mykjåland (født 20. februar 1987 i Kristiansand) er en norsk fotballspiller. Hun startet karrieren i Randesund, en bydelsklubb i Kristiansand, der hun spilte på guttelaget til hun var 15 år gammel. I 2003 skrev Mykjåland under for Amazon Grimstad og spilte der inntil hun dro videre til toppserielaget Røa høsten 2005. Hun markerte seg raskt som en av Toppseriens største talenter. Etter å ha spilt på alle de aldersbestemte landslagene, klarte hun også å etablere seg på det norske A-landslaget, og ble tatt ut til troppen til VM i Kina i september 2007. Sammen med fire andre av Røas landslagsspillere valgte hun derimot å boikotte A-landslaget i 2008 på grunn av uenigheter med trener Bjarne Berntsen. Lene Mykjåland ble Røas toppscorer i 2007 med 11 mål. Sesongen 2008 fulgte hun opp med 18 seriemål, og ble slått av Fløyas Kristy Moore i jakten på toppscorertittelen i Toppserien. Mykjåland ble ettertraktet av flere utenlandske topplag, men valgte å bli værende i Røa også i 2009. I 2009-sesongen scoret Mykjåland 20 mål og ble Toppseriens toppscorer. Hun fikk deretter fornyet tilbudet om profesjonell kontrakt fra Washington Freedom, denne gangen takket hun ja den 23. desember, og ble dermed Norges andre profesjonelle fotballspiller. Mykjåland var knyttet til Røa ut kvartfinalen i UEFA Women's Champions League den 10. og 17. mars, men ble deretter Washington-spiller. I Washington Freedom markerte hun seg relativt tidlig med å score mål, men hun ble også skadet, og var borte fra tre kamper. Til tross for dette lå hun etter 13 kamper på andreplass på sin klubbs toppscorerliste med 4 mål (Abby Wambach har førsteplass med 5 med to kamper mer spilt, av hvilke to er straffemål). Avstanden ble større etter sesongslutt. Lene Mykjåland kom også tilbake til landslaget igjen under Eli Landsem. Mykjåland ble med til La Manga og fikk med seg ti minutters innhopp mot England i tidlig 2010. Hun ble også tatt ut til Algarve Cup 2010. Hun startet i kampen mot USA, men ble byttet ut etter 75 minutter. Siden det har Lene Mykjåland vært med på seks av de syv siste landskampene til Norge, bare treningskampen mot Canada utelatt. Imidlertid møtte hun Canada (og scoret mot dem) med Washington Freedom. Bare i en av kampene, hjemme mot Hviterussland, startet hun på benken, muligens da hun var lettere skadet da. Mykjåland har scoret tre mål på sine åtte kamper siden gjenforeningen, to mot Makedonia og et mot Hviterussland (per januar 2012). Etter avsluttet sesong i Women's Professional Soccer, bestemte Mykjåland seg for å returnere til Norge, og dermed Røa for å bedre sjansene til å bli tatt ut på landslaget til VM i Tyskland i 2011. Mykjåland debuterte i 2011, da hun ikke rakk overgangsvinduet. I 2011 sppilte Mykjåland forskjellige steder på banen. I åpningskampen var hun sentral offensiv midtbane hjemme mot Sandviken.Kampen etter spilte hun sentral midtbane. Hun spilte stort sett der, men gikk også tilbake på midtbanen mot Sandviken og Trondheuns-Ørn i cupen. I tillegg spilte hun en periode som høyre indreløper. Mykjåland ble tatt ut på landslaget til VM og fikk spilletid, men markerte seg ikke stort. På landslaget ble hun plassert stadig lengre ned på banen, og hun spilte en periode høyre back. Château-Chinon (Ville). Château-Chinon (Ville) er en kommune i departementet Nièvre i regionen Bourgogne sentralt i Frankrike. Byen er underprefektur i departementet Nièvre. Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum. Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum er et kulturhistorisk museum i Tyssedal og Odda i Hordaland. Museet dokumenterer og formidler Odda og Tyssedal sin industrihistorie, og mer generelt historie knyttet til elver og vann, vannkraftproduksjon, elektrisitet, kraftkrevende industri og samfunnet rundt. En hovedattraksjon er kraftstasjonen Tysso I, tegnet av arkitekten Thorvald Astrup (1876–1940) i senhistorisk stil og oppført i årene 1906–18. Stasjonen inneholder maskiner, installasjoner og kontrollrom som spenner over en driftstid fra 1908 til siste aggregatet ble slått av i 1989. AS Tyssefaldenes gamle administrasjonsbygning fra 1914 rommer i dag et museum med utstillinger, bibliotek, arkiv, foto- og lydsamling og filmsal der en viser billedspillene «Industrieventyret», «Borna på Bakke» og «Arven». Den faste utstillingen, «Det store spranget», handler om den første industrialiseringsfasen i Odda. Til museumsanlegget hører også arbeiderboligene i Folgefonngata 9, 11 og 13 i Odda. Sukhoj Su-17. Sukhoj Su-17 (NATO-kallenavn: "«Fitter»") er en sovjetisk jagerbomber. Su-17 ble utviklet med utgangspunkt i den tidligere Su-7 og utstyrt med vinger med variabel geometri. Tex Willer. Tex Willer er en italiensk tegneserie som omhandler en karakter under det samme navnet. Tegneserien er skapt av Gian Luigi Bonelli og Aurelio Galleppini, og ble publisert første gang i 1948 i Italia. I Norge kom Tex Willer i 1971 og blir utgitt i dag av Egmont, med 12 nummer i året. I tillegg utkommer Tex Willer Spesial. Første nummer ble utgitt i 2000, og det er hittil utgitt 25 album på 232 sider. Tex Willer Spesial inneholder en lang historie i motsetning til månedesheftene som har fortsettelseshistorier. Fra 2008 har Egmont også gitt ut Maxi Tex som inneholder en eller to hele historier per hefte. Noen har vært utgitt tidligere i månedsheftet, mens andre er helt nye for det norske publikum. Per juli 2012 er det utgitt 23 pocketer, og Egmont har annonsert ytterligere 3 til i løpet av året. I 2009 kom også de første stripene av Tex Willer i bokform. Boken er utgitt i farver og inneholder seriene som ble publisert i Seriemagasinet fra 1951 til 1954 og den videre fortsettelsen om Tex og hans venner. Bok nr. 14 utkom juni 2012, og Egmont har annonsert ytterligere to bøker i løpet av 2012. Handlingen er lagt til Arizona i USA ca. 1850. Hovedpersonene er Tex Willer og Kit Carson, disse er rangere som sloss mot urettferdighet. I tillegg er sønnen til Tex, Kit Willer og navajoindianeren Tiger Jack med i serien. T.S. Ashton. Thomas Southcliffe Ashton (født 1899, død 1968) var historiker. Han var professor i økonomisk historie ved London School of Economics ved University of London fra 1944 til 1954. Hans mest kjente publikasjon er "The Industrial Revolution (1760 – 1830)" (1961), som presenterte et positivt syn på denne historiske perioden. Han donerte penger til T. S. Ashton Prize, en årlig pris fra Economic History Society som nå utgjør £750 og blir tildelt til beste artikkel i Economic History Review i de foregående to kalenderår. Utdannelse. Thomas Ashton ble utdannet ved Ashton-under-Lyne secondary school og Manchester University. Hans akademiske karriere var fokusert på økonomisk historie og finans. Ashton var assisterende foreleser i økonomi ved Sheffield University fra 1912 til 1919, og fra 1919 til 1921 foreleser og rektor ved Birmingham University. I 1921 ble han utnevnt til Senior-foreleser i økonomi ved Manchester University. Til slutt ble han Dean of the Faculty of Commerce and Administration fra 1938 til 1944. Så ble han professor i økonomisk historie ved London School of Economics hvor han var fra 1944 til 1954. Han var president for både Manchester Statistical Society (1938 – 1940), og Economic History Society (1960 – 1963). William Bonnet. William Bonnet (født 25. juni 1982 i Saint-Doulchard, Centre) er en fransk landeveissyklist. Han ble profesjonell syklist i 2002, for sykkellaget Auber 93. I 2006 signerte han med Crédit Agricole, og etter tre sesonger der gikk han over til Bouygues Télécom. La Francophonie. La Francophonies flagg symboliserer samarbeid mellom verdensdelene. Flagg for de ulike medlemslandene La Francophonie, formelt "Organisation internationale de la Francophonie", er en internasjonal organisasjon av stater og regioner som benytter fransk språk eller der fransk språk og kultur har særlig betydning. La Francophonie ble grunnlagt i 1970 og arbeider for å fremme fredelig sameksistens, samarbeid, solidaritet, demokrati, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling gjennom multilaterale prosjekter og fireårige programmer innenfor hovedsatsinger bestemt av La Francophonies toppmøte. Toppmøtet, som samler lederne for medlemslandene og –regionene og som samles hvert annet år, er organisasjonens øverste organ. I år der det ikke er toppmøte samles ministerkonferansen, det vil si utenriksministere og eller ministere med ansvar for La Francophonie. Organisasjonen har et permanent sekretariat ledet av en generalsekretær og har hovedkvarter i Paris. I tillegg har La Francophonie regionale kontorer i Libreville, Lomé og Hanoi. Organisasjonen har 57 medlemsland og regjeringer, herav tre medlemsregioner og tre assosierte medlemsstater, og nitten observatørland. Fransk språk tales av om lag 220 millioner mennesker i medlemslandene og –regionene. I 32 av dem er fransk offisielt språk. Posten som generalsekretær ble opprettet i 1997. Den første som fylte stillingen var Boutros Boutros-Ghali, tidligere generalsekretær i FN. Boutros-Ghali satt som generalsekretær til 2002, da nåværende generalsekretær Abdou Diouf tok over. Kampene i Hallingdal. Kampene i Hallingdalen brøt ut da general Falkenhorst fortsatte å presse på for resultater etter at den tyske III. bataljon av 236. infanteriregiment under major Seidel III. bataljon av 159. infanteriregiment (under?) ble drevet tilbake av norske styrker i Bagn i Valdres. En ny "Gruppe Ritzmann" ble formet av halvannen infanteribataljon, fem stridsvogner og et 7,5 cm batteri. Fra Vikersund skulle den gå langs Bergensbanen gjennom Hallingdal. I Hallingdal står kaptein A. Hauge med ett enkelt kompani. Gruppe Ritzmann var en tysk kampgruppe som ble organisert på Hønefoss og som hadde som mål å slå seg gjennom til Vestlandet gjennom Hallingdal. Den ble formet av halvannen infanteribataljon, fem stridsvogner og et 7,5 cm batteri. Fra Vikersund skulle den gå langs Bergensbanen gjennom Hallingdal. Kampene ved Gulsvik. Området rundt Hallingporten veitunnell nord for Gulsvik er bratt og uveisomt. Den gamle riksveien ligger fortsatt rundt hammeren og med en skarp sving slik den var i 1940. Like nord for Hallingporten er det to eldre broer. Tuva steinhvelvbru og Gulsvik hengebru. I løpet av natt til 12. april besatte soldater fra Vossområdet under ledelse av kaptein Hauge, området mellom bruene og rundt togtunnelene (det var to) i påvente av den tyske fremrykningen. Det ble en lang ventetid. Først om formiddagen 24. april nådde "Stridsgruppe Ritzmann" frem til Gulsvik med infanteri, støttet av flere stridsvogner. Den tyske fremrykningen fra jernbaneundergangen ved Kittilsviken gård, forbi hammeren ved togtunnelen og frem til bruene var særdeles åpen og utsatt. De norske styrkene hadde hatt god tid til forberedelser og togtunnelene ga god dekning – de tyske tapene ble betydelig. Ved Gulsvik hadde de norske 8 skadde og en død, det var sersjant Ingval Oppedal. Oppedal var ikke såret og en må anta at han omkom på grunn av hjertestans eller lignende. Natt til 25. april ble Tuva bru sprengt og de norske styrkene trakk seg tilbake til Flå. Her blir det ny kamp hele 26. april. Om kvelden trekkes styrkene ytterligere oppover dalen til Nesbyen. Tuva bru ble gjenoppbygget under krigen, da som hengebru. Fester etter hengekablene finnes fremdeles på begge sider av brua. Mellom bruene er det også forsenkninger i terrenget, trolig spor etter norske skyttergraver. Motstridende ordrer. På Nesbyen får de ordre fra Øverstkommanderende på Vestlandet om at Bergensbanen skal ødelegges og at de skal trekke seg opp til Geilo. Samtidig får kaptein J. Brun og hans to kompanier i Rødberg i Numedal beskjed om å trekke seg tilbake til Geilo. Disse har siden 13. april sikret bergensbanen mot angrep gjennom Nummedal. Kaptein Brun får kommando over de norske styrkene i Hallingdalen 26. april og får i oppdrag å sikre veien over fra Gol i Hallingdal til Leira i Valdres. Den 28. april er begge styrkene på Geilo og blir der oppløst av sine sjefer. Kaptein Brun med en del av styrken fra Nummedal fortsetter over til Myrdal og blir involvert i avviklingen av 4. divisjons krigsoperasjoner. Fra styrkenes oppløsning 28. april er derfor 4. brigades sørflanke åpen og forbindelsen med Bergensbanen umuliggjort. Litteratur. Hallingdalen Hallingdalen Det euro-atlantiske partnerskap. Skjematisk kart over medlemsstatene i rådet Det euro-atlantiske partnerskap (engelsk: Euro-Atlantic Partnership) er en organisasjon tilknyttet NATO. Organisasjonen ble etablert i 1997. Den skal fungere som et forum for samarbeid med land som ikke er medlem av alliansen. Organisasjonen har et eget råd, kalt Det euro-atlantiske partnerskapsråd (engelsk: Euro-Atlantic Partnership Council). Maarten Stekelenburg. Maarten Stekelenburg (født 22. september 1982 i Haarlem) er en profesjonell nederlandsk fotballspiller. Han er keeper for den italienske klubben AS Roma. Stekelenburg begynte karrieren i VV Schoten, men gikk til Ajax allerede som 15-åring. Hans offisielle debut for Ajax kom 24. februar 2002 i en kamp mot NAC Breda. 3. september 2004 debuterte Stekelenburg for mot, som ble slått 3–0. Senere ble han tatt ut i troppen til VM 2006 i Tyskland, men han fikk ikke spilletid under mesterskapet der Nederland tapte for i åttendedelsfinalen. Han var også med i troppen til EM 2008 og VM 2010. Mesa (fjellformasjon). En mesa (fra spansk «bord») eller butte, på norsk også kalt platå- eller tavlefjell, er et større hevet område som er flatt på toppen og med relativt bratte sider. Slike fjell finnes blant annet i de sørvestre delene av USA. Worm Robert Hagen. Worm Robert Hagen (født 19. september 1946) er en av Norges høyest graderte i karate med 6. dan svart belte. Han er leder og hovedinstruktør i Vestby karateklubb samt leder i Norges Shotokanforbund. Han sitter også i Teknisk komité i Norges Shotokanforbund, og er med på å sikre at Shotokanklubbene i Norge opprettholder de internasjonale standardene som stilarten krever. Klokketårnene i Belgia og Frankrike. Klokketårnene i Belgia og Frankrike er en enestående samling av 56 klokketårn i Belgia og Frankrike som er innskrevet av UNESCO som et verdensarvsted, som en anerkjennelse av disse byggene som en arkitektonisk synliggjøring av borgernes selvstendighet. Den uavhengighet fra føydal og religiøst herredømme som borgerne i det historiske Flandern og områdene rundt oppnådde i siste del av middelalderen, førte til en grad av lokalt demokrati og selvstyre som skulle få stor historisk betydning. Disse bytårnene representerte en synlig kontrast til de føydale borgtårn og de religiøse kirketårn, og var gjerne bygget i tilknytning til rådhus eller laug- og markedshaller. UNESCO skrev i 1999 inn 32 slike tårn på verdensarvlisten under navnet «Klokketårnene i Flandern og Vallonia». I 2005 ble verdensarvområdet utvidet med klokketårnet i Gembloux i Vallonia, og 23 klokketårn fra regionene Nord-Pas-de-Calais og Picardie nordvest i Frankrike, og området fikk også sitt nye navn. Det er verdt å merke seg at rådhuset i Brussel ikke er med på denne listen, siden det allerede var del av verdensarvstedet Grand-Place. Listen inkluderer også noen kirketårn. Få av tårnene på listen er frittstående. Boksing under Sommer-OL 1976. Boksing under Sommer-OL 1976 i Montreal i Canada. USA ble beste nasjon med 5 gullmedaljer. Hatfield House. Den store hallen.Hatfield House er et landlig herskapsbolig i en stor park, "Great Park", på den søtlige siden av byen Hatfield, Hertfordshire i England, rundt 35 km nord for London. Det nåværende jakobinske huset ble bygget i årene 1607 til 1611 av Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury, og førstminister under kong Jakob I av England. Stedet har vært hjemmet til Cecilfamilien i 400 år og er for tiden hjemmet til Robert Gascoyne-Cecil, 7. marki av Salisbury. Stedet har historisk interesse. I Hatfields kongelige palass i "West Garden" tilbrakte Elizabeth I av England det meste av sin barndom og et eiketre i parken er markert som det sted hvor prinsessen første gang hørte om hennes tiltredelse til tronen. Huset er har en stor samling av historiske bilder, møblement og rustninger. Stedeter åpent for publikum. Tidlig historie. En tidligere bygning på stedet var det Hatfields kongelige palass ("Royal Palace of Hatfield"). Kun deler av denne eksisterer fortsatt nær den nåværende bygningen. Det palasset var barndomshjemmet til prinsesse, den kommende dronning, Elizabeth I. Palasset ble bygget av biskopen av Ely, kong Henrik VIIs minister og kardinal John Morton og besto av fire vinger i en kvadrat som innkretset en midtre gårdsplass. Palasset ble inndratt og overtatt av Henrik VIII sammen med andre eiendommer eid av kirken. Henrik VIIIs barn, Edvard og Elizabeth tilbrakte deres ungdom ved Hatfield House. Det var i 1548 da prinsessen var kun 15 år gammel at hun ble mistenkt for ulovlig å ha sagt seg enig om å gifte seg med Thomas Seymour. Huset og hennes tjenere ble overtatt og satt under kontroll av kong Edvards agent Robert Tyrwhit og hun ble avhørt der. Elizabeth klarte å overbevise om sin uskyld mens Seymour ble arrestert for forræderi og tallrike forbrytelser mot kronen og henrettet i 1549. Nordsiden slik den så ut i 1880.Etter hennes to måneder lange fengsling i Tower of London av sin halvsøster, dronning Maria I av England, kom Elizabeth tilbake til Hatfield og var der da hun fikk høre, etter tradisjonen foran et eiketre i parken som er markert i dag, om at hun var blitt den neste dronning etter at Maria I døde i 1558. Elizabeth holdt sitt første statsråd i "Great Hall" på Hatfield. Elizabeths etterfølger Jakob I likte ikke palasset spesielt godt og ga det til Elizabeths og sin egen førsteminister Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury, i bytte for Theobalds House som hadde vært Cecilfamiliens hjem. Cecil var en ivrig byggherre og rev ned tre vinger av det kongelige palasset (baksiden og vingene av kvadraten) i 1608 og brukte mursteinene som materiale for den nåværende strukturen. Den tredje markien av Salisbury var tre ganger statsminister i de siste årene av dronning Viktorias regime. Hatfield House er en populær turistattraksjon ettersom det er så mange objekter assosiert til dronning Elizabeth I, blant annet en del hansker og et par silkestrømper som man antar er blant de første i England. Biblioteket har en lang illustrert pergamentrull som viser stamtavlene til dronning Elizabeth tilbake til Adam og Eva. "Marble Hall" inneholder et stort maleri, Ermineportrettet av dronning Elizabeth som ble malt i 1585 av Nicholas Hilliard. Statsrommene huser mange betydningsfulle malerier, inventar, billedtepper og historiske rustninger. Den rikt utskjærte tretrappen "Grand Staircase" og det sjeldne glassmaleriet i vinduet i det private kapellet er blant husets opprinnelige jakobinske trekk. Hagene. Hagene dekker 170 000 m² og ble anlagt tidlig på 1600-tallet av John Tradescant den eldre. Han hadde besøkt steder i Europa og brakte med seg hjem trær og planter som tidligere aldri hadde vokst i England. Hagen har blant annet frukthage, fontener, velluktende planter, vannhager, terrasser, herbarium og en labyrint. Hagene ble oversett og forfalt på 1700-tallet, men restaureringen begynte på viktoriatiden og har fortsatt under de nåværende eierne. I løpet av den første verdenskrigen ble grunnen brukt for å teste de første britiske stridsvognene. På et område ble det gravd skyttergraver, grøfter og krater og dekket med piggtråd for å simulere ingenmannsland og tyske skyttergravslinjer på vestfronten. Til minne om dette var den eneste overlevende Mark I-stridsvognen utstilt på Hatfield fra 1919 til 1970 da den ble flyttet til Bovington Tank Museum. Turer. Statsrommene kan bli sett i turer med ledsager midt i uken, og besøkende uten ledsager kan seg rundt på egen hånd i helgene. På fredager er det "Hagekjenneres dag" ("Garden Connoisseur's Day") og huset er åpent for ledsagerturer og for forhåndsbestilte spesialistgrupper. Hagen inneholder den nasjonale samlingen av modellsoldater og 8 km merkete stier. I filmen. Det viktigste aspektet i alle filmene synes å være den meget britiske atmosfæren og arkitekturen som preger det store herskapshuset og dets parkanlegg. Bridget av York. Bridget av York (10. november 1480–1517) var det tiende og siste barnet og den syvende datteren av kong Edvard IV av England og hans hustru Elizabeth Woodville. Hun var den yngre søsteren av Elizabeth av York, Mary av York, Cecily av York, Edvard V av England, Margaret Plantagenet, Richard av Shrewsbury, 1. hertug av York, Anne av York og George Plantagenet, hertug av Bedford og Catherine av York. Hun var også tante til kong Henrik VIII av England. Bridget ble født i Eltham i Kent og ble døpt av Edward Story, bishop av Chichester. Hennes foreldre besluttet allerede da hun ble født at hennes liv skulle bli dedikert til et religiøst liv, og det er antatt prinsesse Bridget ble betrodd til nonneklosteret Dartford Priory i 1487. Dartford, opprettet i 1346 og nedlagt i 1559, var et av de viktigste dominikanske nonneklostre i England i henhold til størrelse og rikdom. Hun ble en nonne ved klosteret og tilbrakte resten av sitt liv innenfor dets murer. Hun korresponderte hele livet med sin søster dronningen som også betalte for hennes ulike mindre utgifter. Hun ble kun 37 år gammel. Liste over Wii-spill fra 2008. Listen er ikke komplett, og sortert slik: «Spilltittel (Utvikler)» NB! Vær oppmerksom på at noen av datoene kan være feil, da nordiske utgivelsesdatoene ofte er forskjellige fra de europeiske, og også være basert på rykter eller feil informasjon. Mange spill blir også utsatt eller flyttet framover. Spill uten fastsatt lanseringsdato. Wii-spill Torgersen-saken. Torgersen-saken (opprinnelig kalt «Skippergata-saken») er en norsk kriminalsak som gjelder drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata 6B i Oslo den 7. desember 1957. 16. juni 1958 ble Fredrik Fasting Torgersen, som da var 23 år gammel, idømt livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet. Torgersen sonet 16 og et halvt år av straffen, og ble løslatt 29. januar 1974. Torgersen har hele tiden hevdet å være uskyldig dømt, og har begjært saken sin gjenopptatt fem ganger; første gang i 1958 (men han trakk begjæringen), andre gang i 1973 (avvist av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976), tredje gang i 1997 (avvist av Borgarting lagmannsrett i 2000 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001), fjerde gang i 2004 (avvist av Gjenopptagelseskommisjonen i 2006) og femte gang i 2007 (avvist av Gjenopptagelseskommisjonen i 2010). Historien. Den 7. desember 1957 kl. 01:25 ble det meldt om en ulmebrann i Skippergata 6 B i Oslo. Ved brannvesenets utrykning ble liket av den 16 år gamle Rigmor Johnsen funnet under de ulmende restene av en sofa, noen planker og et henslengt juletre. Hun lå med hodet oppå sin egen kåpe og hadde en 5,5 cm lang flenge i bakhodet. Hun var kvalt og forsøkt voldtatt. I det venstre brystet var det et kraftig bittmerke som hadde gått gjennom huden, og blusen var gjennomtrukket av blod. Kåpen var uten blodflekker. Kl. 02:30 kom rettsmedisinere til åstedet og konkluderte (ifølge Dagbladet den 7. desember) med at døden hadde inntrådt ca. en time tidligere. Kl. 00:58 ble den 23 år gamle Fredrik Fasting Torgersen anholdt av politiet ved Østbanestasjonen, mistenkt for sykkeltyveri. Han prøvde å flykte fra politiet både før og etter pågripelsen. Det viste seg imidlertid senere at Torgersen hadde lånt sykkelen av sin nevø. Torgersen kom fra et fattig hjem og hadde et dårlig rulleblad. I 1952 fikk han en betinget dom på 6 måneders fengsel for vold mot politiet, legemsfornærmelse og tyveri. I 1954 ble Torgersen dømt til bot for å ha slått ned en middelaldrende mann. I 1954 ble han også dømt til 6 måneders fengsel for forsøk på innbruddstyveri på et sykehjem, en straff som ble gjort betinget ved benådning. Han ble i 1971 dømt for overfall på en fengselsvakt. Politiet mener at det er tilnærmet sikkert at erklæringen ikke er skrevet av Rolf A. K., men av Torgersen selv. Han har innrømmet at han selv skrev erklæringen på sin egen skrivemaskin, visstnok i samtale med Rolf A. K. Torgersen nekter å utlevere originaldokumentet til politiet, slik at de kan finne ut av når det er skrevet. Torgersen ventet med å legge fram erklæringen til etter at Rolf A.K. var død, og dermed ikke kunne avhøres av politiet om hva kona hadde sagt. Torgersen ble løslatt på prøve etter å ha sonet 2 år i fengsel 2 måneder før hendelsen i Skippergata. Etter arrestasjonen for «sykkeltyveriet», ble Torgersen ført til Victoria Terrasse, og samme natt mistenkt for drapet av Rigmor Johnsen. Aktor i saken var også denne gangen Lauritz Dorenfeldt. Aktoratet hevdet at Torgersen hadde fulgt etter Rigmor hjem, og overfalt henne ca. kl 23:30 i trappeoppgangen i Skippergaten 6B. Han hadde dunket hodet hennes i trappen, kvalt henne og forsøkt å voldta henne der. Kvelningen hadde ført til at tarminnholdet hadde blitt tømt. Deretter hadde han dradd Rigmor ned i kjelleren og dekket over henne. For å dekke over forbrytelsen ville han tenne på liket, men hadde ikke fyrstikker. Han hadde derfor tatt taxi hjem (ca. 3,5 km), skiftet klær, funnet fyrstikker, og syklet tilbake til åstedet på nevøens sykkel, og tent på. Deretter ble han anholdt for «sykkeltyveri». Den 16. juni 1958 ble Torgersen dømt for drapet, og idømt landets strengeste straff, livsvarig fengsel og 10 års sikring. Tvil om norsk rettssikkerhet. Torgersensaken ble for alvor omstridt da forfatteren Jens Bjørneboe tidlig på 1970-tallet rykket ut til forsvar for Torgersen. I 1973 ga han ut det dokumentariske skuespillet "«Tilfellet Torgersen»" som, med få unntak, består av referat fra rettsforhandlingene. Skuespillet argumenterer for at Torgersen ikke var mannen som voldtok og tok livet av Rigmor Johnsen. Ved sin advokat Tor Erling Staff begjærte Torgersen gjenopptakelse av saken i 1973. Begjæringen om gjenopptakelse ble sluttelig avvist av Høyesterett i 1976. På 1980-tallet var det stille om Torgersensaken, men på 1990-tallet begynte mediestudent Camilla Juell Eide å interessere seg for den. Flere advokater leste det hun skrev og den nye interessen endte med en ny begjæring om gjenopptakelse i 1997. Denne ble endelig avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001. 25. februar 2004 begjærte Torgersen på nytt gjenopptakelse, denne gang overfor den nye Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Begjæringen ble fulgt opp med professor Ståle Eskelands utredning "Bevisene i Torgersensaken".Gjenopptakelseskommisjonen sendte begjæringen til uttalelse hos Oslo statsadvokatembeter. Den 2. desember uttalte så påtalemyndigheten ved statsadvokat Anne M. Katteland at den gikk imot gjenopptakelse.Torgersens støttespillere, advokat Erling Moss og professor Ståle Eskeland, gikk sterkt i rette med Kattelands uttalelse og begjærte offentlig høring om de tekniske bevis i saken. Ståle Eskeland beskyldte også de pårørende i saken for drap og incest på offeret Rigmor Johnsen - og Eskeland ble senere dømt til å betale de pårørende erstatning og saksomkostninger i en injuriesak hvor familien ble bistått av advokat Carl Bore. I slutten av mars 2006 ble høringen avholdt i Gjenopptakelseskommisjonens lokaler i Oslo. Gjenopptakelseskommisjonen avviste 8. desember 2006 å gjenoppta saken. Tannbittbeviset. Hovedbeviset under rettssaken var «tannbittbeviset». Ved det venstre brystet var det avsatt kraftige bittmerker. To teknisk sakkyndige, Ferdinand Strøm og professor Værhaug, begge fra tannlegehøyskolen i Oslo konkluderte med at det var fullt samsvar med Torgersens tenner og det avsatte bittmerket. Det som imidlertid ikke kom frem under rettssaken var at de to sakkyndige hadde vært uenige om "hvilke" av Torgersens tenner som hadde avsatt merket. Både rettsoppnevnte og privatengasjerte sakkyndige har uttalt seg om tannbittbeviset. Samtlige fem rettsoppnevnte sakkyndige har konkludert med at det er stor grad av sannsynlighet for at bittmerket i Rigmor Johnsens bryst er avsatt av Torgersen. En rekke av de privatengasjerte sakkyndige konkluderer derimot med utelukkelse. Påtalemyndigheten bemerker at de privatengasjerte sakkyndige i varierende grad ikke har tilstrekkelig rettsodontologisk kompetanse og at de ikke har benyttet den originale tannavstøpningen. Ved den omfattende dokumentasjonen som ble fremlagt ved ankebehandlingen i 2006 konkluderte de privatengasjerte sakkyndige med at bittmerket "ikke samsvarte" med Torgersens tenner, og således utelukket Torgersen. De sakkyndige brukte i dette tilfellet den siste avstøpningen. Andre nye sakkyndige mente i 2006 at Torgersen ikke kan utelukkes, og at det ut fra den første avstøpningen er sannsynlig at han var biteren. Barnålbeviset. Ved ransaking av Torgersens hjem blir det funnet en brunstripet dress med fem barnåler fra gran, tre i den venstre buksebretten, en i den høyre buksebretten og en i innerlommen. Under rettssaken hevdet sakkyndige at barnålene i juletreet på åstedet var av en svært spesiell type, og at disse samsvarte med funnene i Torgersens dress. Ved den omfattende dokumentasjonen som ble fremlagt ved ankebehandlingen i 2006 konkluderte nye sakkyndige med at både barnålene på juletreet og barnålene på Torgersens dress var av en helt normal type, som kunne stamme fra nærmest en hvilken som helst norsk gran i en undertrykt bestand. Torgersen hevder at dressen er kjøpt av medfangen, Støleggen, som hadde dressen på seg under et rømningsforsøk i Sverige noen år tidligere, og at barnålene må stamme fra dette. Gjenopptakelseskommisjonens vurdering var at man vanskelig kan finne en annen rimelig forklaring enn at dressnålene stammet fra kjelleren. De fem barnålene som ble funnet på Torgersen var alle, i følge de sakkyndige under rettssaken i 1958, svært korte og av samme form, og umulig å skille fra barnålene på juletreet på åstedet. Kommisjonen viste til at dersom det er slik at barnålene i dressen stammer fra et annet sted enn åstedet, er det påfallende at nålene har en slik likhet at to sakkyndige ikke greier å påvise noen forskjell mellom dem. Bergersen er et vitne som hevdet han så Torgersen komme ut av Skippergata 6b kl 00.55. Bergersen er imidlertid en vanekriminell med rusproblemer og hans troverdighet er trukket i tvil. Dersom brevet var skrevet av Bergersen ville det tyde på at Bergersen var gitt et tilbud av H om å vitne falskt. H kunne tolkes som politifullmektig Haukenæs. Videre politietterforskning har imidlertid fastslått at brevet ikke er skrevet av Bergersen, men av Støleggen. Brevet må være skrevet for å svekke vitnemålet til Bergersen. Dette viser etter kommisjonens oppfatning at Støleggen har lav troverdighet i saken. Det er ingen som i ettertid kan huske hva slags klær Støleggen hadde på seg da han var på rømmen i de svenske skoger. Den svenske polisjournalen beskriver imidlertid Støleggens klær som «kavaj», ikke som «kostym», som ville vært en korrekt betegnelse på den brunstripede dressen. Klærne til de øvrige innbrakte ble beskrevet som kostym, kavaj eller gångkläder. Det bemerkes dessuten at «Selv om det legges til grunn at Støleggen hadde på seg denne dressen under sin flukt i Sverige i 1954, finner kommisjonen det usannsynlig at Støleggen bare skulle få fem like barnåler, og ingen andre, på forskjellige steder i dressen, som i tillegg var like barnålene fra juletreet i kjelleren i Skippergata». Avføringsbeviset. Det ble funnet materiale som ble antatt å være avføring på åstedet og på Rigmor Johnsen. Det ble funnet materiale på Torgersens venstre turnsko, på en fyrstikkeske han hadde på seg og i hans venstre bukselomme, som av sakkyndige ble tolket slik at det var avføring. I 1958 ble det lagt til grunn at materialet funnet på Torgersen med stor grad av sikkerhet stammet fra åstedet/offeret. Aktoratet mente derfor at det var tungtveiende bevis for at Torgersen hadde vært på åstedet og derfor var gjerningsmann. Ved den omfattende dokumentasjonen som ble fremlagt ved ankebehandlingen i 2006 konkluderte nye sakkyndige med at avføringen sannsynligvis stammet fra et dyr. De nye sakkyndige hadde ikke tilgang på opprinnelig bevismateriale, og baserte derfor sine konklusjoner på en evaluering av de opprinnelig sakkyndige sine rapporter. Dokumentasjonen i denne forbindelse konkluderte også med at avføringsbeviset kunne se ut til å være manipulert av påtalemyndigheten under rettsbehandlingen. Gjenopptakelseskommisjonen fant ikke grunnlag for påstandene om at avføringsbeviset ble manipulert. Kommisjonen mente at rapporten fra de nye sakkyndige her bærer preg av spekulasjoner og av at tidligere skriftlige rapporter tolkes på en måte det ikke finnes rimelig grunnlag for. Gjennoptakelseskommisjonen mente at det er uinteressant om avføringen er fra offeret eller fra et dyr. Det interessante er at det ble konstatert likhet mellom prøvene fra åsted og offer og fra Torgersen. Medias rolle. Norske media er i flere tilfeller blitt anklaget for ikke å ivareta sin rolle som «den fjerde statsmakt», og at norske media tvert imot ved sin jakt på sensasjoner, og ved sitt behov for å opprettholde gode forbindelser til sine kilder i politiet, kan ha medvirket til at enkeltmennesker i flere saker er blitt uskyldig dømt. I artikkelen anføres flere eksempler på oppslag i pressen som både ikke var etterrettelige og som medvirket til å skape et svært ufordelaktig bilde av Torgersen. a> av forsideillustrasjon i Dagbladet 5. juni 1958 – Blodmerkene er «fikset» av Dagbladet I artikkelen kunne man videre lese:. Artikkelen førte til at daværende kriminalsjef i Oslo, Lars L'Abée-Lund, samme dag gikk ut til pressen og dementerte opplysningene. Pressens stempel av Torgersen som «likskjenderen fra Lille Tøyen» ble imidlertid likevel hengende ved ham. I artikkelen er det et bilde av Torgersens hender, tatt flere dager etter at Torgersen ble anholdt, og under bildet kan man lese: I Dagbladets arkiv finnes to versjoner av fotoet. En versjon med rene hender, og en versjon der det ved en feil under fremkallingen er kommet mørke flekker på hendene. Dagbladet valgte å trykke versjonen med flekker. Påtalemyndigheten og de sakkyndiges rolle. Granskningskommisjonene som ble nedsatt etter såvel Liland-saken som Moen-saken konkluderte med at det var for nær binding mellom rettens sakkyndige og påtalemyndigheten, og at påtalemyndighetens sakkyndige burde ansees som inhabile som sakkyndige under rettsbehandlingen. I Torgersen-saken har senere sakkyndige med grunnlag i de samme fakta kommet til andre konklusjoner enn rettens sakkyndige i samtlige av aktoratets tekniske bevis. Granskningskommisjonene i Liland-saken og Moen-saken konkluderte også med at politiet på et tidlig tidspunkt i etterforskningen hadde «funnet den skyldige», og konsentrert etterforskningen om å bevise at vedkommende var skyldig, uten nærmere undersøkelser eller vektlegging av forhold som kunne tale for vedkommendes uskyld. I Torgersen-saken gjaldt dette bl.a. sammenligning av hår fra avdødes høyre kåpeerme "(prøve 29a)", sammenholdt med hårprøve fra Torgersen, samt funn av murpuss og annet smuss fra Torgersens antrekk, sammenholdt med funn på åstedet. Torgersen hevder at han avga hårprøve i 1958, og i Eskelands avhandling «Bevisene i Torgersen-saken» er det sannsynliggjort at dette har skjedd. Gjenopptakelseskommisjonen mener imidlertid at det ikke er holdepunkter for at dette skjedde. Torgersen er imidlertid ikke villig til å avgi ny hårprøve til Gjenopptakelseskommisjonen fordi han mistenker at politiets hårprøver er identiske med dem han avga i 1958, og at man, i så fall, selvfølgelig vil få en «match» med de tidligere prøvene. Norske forskere og sakkyndige kritiserer rettssikkerheten. Etter gjenopptakelskommisjonens behandling av Torgersen-saken skriver så professor dr.med. John Kjekshus ved Rikshospitalet den 9. juni 2008 brev til justisminister Knut Storberget, der det blir uttrykt meget sterk bekymring over rettssikkerheten i Norge. Brevet er medundertegnet av 279 norske forskere innen medisin og naturvitenskap. Den røde moské. Moskéens beliggenhet i Islamabad (markert med en rød prikk). Den røde moské (Lal Masjid) er en moské beliggende i Pakistans hovedstad Islamabad som følger salafismen. To madrassaer er tilknyttet moskéen, en for hvert kjønn. Moskéen har alltid vært et sentrum for radikale islamistiske budskap. Moskéens ledere, brødrene Abdul Aziz og Abdul Rashid Ghazi havnet i konflikt med den pakistanske regjeringen siden man i 2006 stiftet et eget juridisk system bygd på sharialover. Den røde moské ble stormet 10. juli 2007 da forhandlingene med Ghazi brøt sammen etter en åtte dager lang beleiring. 58 personer døde, 50 opprørere og åtte soldater. Sveriges sju underverk. Sveriges sju underverk referer seg til to svenske kåringer gjort i 2007. Den første var en avstemning som ble arrangert av Vetenskapsradion Historia i Sveriges Radio i tre uker i mai 2007. Radiolytterne kunne stemme via postkort og e-post på 21 nominerte kandidater. Den andre avstemningen ble avholdt i regi av Aftonbladet mellom 8. juli og 9. juli 2007 og en kunne blant annet stemme fra avisas nettsted. Den 10. juli ble resultatet presentert. Sveriges Radio. De to svenske avstemningene er et svar på den internasjonale avstemningen Verdens sju nye underverk der resultatet ble offentliggjort i Lisboa, Portugal, den 7. juli 2007. Sinne. Sinne kan være en (fysiologisk og psykologisk) respons til en oppfattet trussel mot seg selv eller andre i nåtid, fortid eller fremtid. Trusselen kan vise seg å være ekte, diskutabel eller ren innbilning. Sinne er ofte en respons til oppfattelsen av trussel på grunn av fysisk konflikt, urettferdighet, uaktsomhet, ydmykelse eller svik, samt andre personlige strider. Man kan gi uttrykk for sinne gjennom aktiv eller passiv oppførsel. Ved «aktiv» følelse, vil den sinte personen «lange ut» verbalt eller fysisk (aggresjon) mot et tilsiktet mål. Når sinne er en «passiv» følelse, er den karakterisert ved stille hulking, passive-aggressiv atferd (fiendtlighet) og spenning. Mennesker erfarer ofte sinne i empatisk form: F.eks. etter å ha lest en artikkel om en person utsatt for rasisme, kan man oppleve en følelse av sinne, selv om man personlig ikke er det faktiske offeret. Sinne blir ofte forsterket og utstrakt i tid når en kognitiv beslutning blir tatt, dersom hensikten til individet (eller personen/objektet) tolker det som påførelse av smerte. Med andre ord, hvis man bestemmer at smertepåførelsen var med vilje, er følelsen vanligvis mer intens. Håvard Sylte. Håvard Sylte (født 14. mai 1973) er en kjent norsk programleder og radio-DJ, tidligere kjent under artisnavnet Howard. Sylte har også stått bak flere plateutgivelser, blant annet "Bånn Gass" 1995, "Tilbake fra lunch" 1996 og "Støveldance" og "Oaa hele natten" på 2000 tallet. Sylte bor i dag i Son med kone og tre barn. Karriere. Sylte startet sin karriere i Radio Oslofjord mens han fullførte videregående skole, og gikk inn i fulltidsjobb i samme kanal etter endt skolegang. Etter noen år som musikkansvarlig og programleder søkte han jobb i NRKs nye radiokanal P3 i 1993, og ble ansatt. Her fikk han programlederansvaret for bl.a. «Howards bærbare fredagsparty» og «Poprush» som ble store lyttersuksesser. Sommeren 1995 inngikk Sylte et samarbeid med kollega HC Andersen, som blant annet resulterte i flere plateutgivelser. I 1995 kom singelen «Bånn Gass», i 1996 ga de ut albumet «TFL (Tilbake fra lunch) – Ruler». Coverversjonen av Ole I'Doles hitlåt «Det Va'kke Min Skyld» ble en stor suksess, og solgte mer enn 10 000 singler i Norge. Høsten 1996 gikk Sylte over til TV-kanalen NRK2 som programleder for «"Fårschpil"», som ble direktesendt fra Tromsø. Senere ledet han også programmet «Howards påskeparty» i 1997, før han returnerte til NRK P3 sommeren 1997 med programmet «Bikini». Sylte hadde en rekkeprogrammer i NRK P3 frem til 2000. Bla. "10 i skuddet", "VG lista topp 20" og "Howard". I 2000 var han med på oppstarten av NRKs nye radiokanal NRK mPetre. I september 2005 gikk Sylte over fra NRK mPetre til Digitalradiokanalen NRK Oslofjord og hadde daglig programmet "The Håvard Sylte Show" til kanalen ble lagt ned i 2009. Sylte har ved siden av NRK jobbingen etablert en rekke nettbutikker. Mest kjent er Soundshop AS. Han driver også Hysjhysj.no og Djbutikken.no. I dag er han daglig leder i Soundshop AS sitt hovedkontor i Moss. Sylte, Håvard Sylte, Håvard Bill Guerin. thumb William Robert Guerin (født 9. november 1970 i Worcester, Massachusetts) er en profesjonell ishockey-spiller i NHL. Han er kontraktfestet til å spille sin første sesong med New York Islanders med oppstart i NHL-sesongen 2009-2010. Fløyelsand. er en fugl i andefamilien. Beskrivelse. Fløyelsand finnes i to underarter, "N. erythrophthalma erythrophthalma" opptrer i sør-Amerika, mens "N. erythrophthalma brunnea" opptrer i Andriken kan minne om en hvitøyeand eller hunnen hos toppand, men Atferd. I afrika foretrekker den forholdsvis dype innsjøer, og er vanlig på sjøene i Riftdalen og de vestlige høylandene. Den opptrer gjerne i mindre flokker, men også flokker på opp til 5000 Hunnen legger fra seks til femten egg i et kull. 6. etappe i Tour de France 2007. Den 6. etappen i Tour de France 2007 var en 199,5 km lang etappe som gikk fra Semur-en-Auxois til Bourg-en-Bresse. Tour de France har kun gått i mål i Bourg-en-Bresse en gang tidligere, og det var i 2002 da Thor Hushovd vant sin første etappeseier. Etappen inneholdt 3 spurter og 2 kategori 4 stigninger. Bradley Wiggins gikk i et brudd et par kilometer etter mål, og lå alene foran hovedfeltet nesten hele etappen. Han lå på et tidspunkt 17 minutter foran de andre, men ble tatt igjen på den siste mila før mål. Tom Boonen vant etappen etter en massespurt. Thor Hushovd havnet på en 5. plass, og lå etter etappen på en 5. plass i kampen om den grønne trøya, 40 poeng bak Boonen. 1. klatring (Côte de Grandmont). 4. kategori stigning etter 55 km 2. klatring (Col de Brancion). 4. kategori stigning etter 138 km Ryttere som brøt. 06 Giampaolo Cheula. Giampaolo Cheula (født 23. mai 1979 i Premosello) er en italiensk syklist. Han ble profesjonell i 2001 hos det belgisk-italienske sykkellaget Mapei-Quick·Step. I sin andre sesong der vant han en etappe i Bayern rundt. Deretter gikk han til Vini Caldirola, hvor han syklet i to år. Fra 2005 syklet Cheula for det britiske laget Barloworld. Sin største seier feiret han i mai 2006, da han vant sammenlagt i det tyske sykkelrittet Fredsrittet. Hedwiges Maduro. Hedwiges Maduro (født 13. februar 1985 i Almere) er en nederlandsk fotballspiller. Han er midtbanespiller på Valencia C.F.. Klubbkariere. Maduro debuterte på Ajax’ førstelag mot Roda JC 26. februar 2005, like etter han hadde fylt 20 år. 18. januar 2008 signerte Maduro en 4-årskontrakt med Valencia C.F.. Overgangsbeløpet er ukjent, men antas å ligge på rundt €2 millioner. Landslagskarriere. Maduro under VM i Tyskland. Bare uke etter debuten i Eredivisie ble han tatt ut i landslagstroppen til, og debuterte mot i mars 2005. Under VM 2006 spilte han i kampen mot. Selv om Maduro hadde spilt 12 A-landskamper, deltok han i VM for U-21-lag i Nederland i 2007, og scoret turneringens første mål da Nederland slo Israel 1-0. Han scoret også i andrerundekampen mot Portugal (Nederland vant 2-1 og gikk videre til semifinalen. I semifinalen ble England slått ut på straffesparkkonkurranse, og ble europamestere etter at de slo Serbia i finalen. Familien kommer opprinnelig fra øya Aruba i Karibia. Brett Lancaster. Brett Daniel Lancaster (født 25. november 1979 i Shepparton, Victoria) er en profesjonell australsk syklist. Han var 14 år da han begynte å sykle seriøst. Han ble profesjonell i 2001 med italienske Ceramica Panaria-Navigare. Han vant, sammen med Graeme Brown, Bradley McGee og Luke Roberts, gullmedaljen på 4000 m forfølgelsesritt lag (banesykling) under OL i 2004. Lancaster ble kjent for et større publikum i 2005 da han vant Giro d'Italias prolog, hvorpå han fikk sykle i den rosa ledertrøya en dag. Jan van Ruusbroec. Jan van Ruusbroec (født 1293 (eller 1294), død 2. desember 1381) var en klosterleder, skribent og mystiker fra Flandern. Han var en av de fremste eksponentene for nederlandsk kristen mystikk i middelalderen. Jan er også en helgen, etter at han i 1908 ble saligkåret av Pius X. Ruusbroec kom fra landsbyen med samme navn utenfor Brüssel, og virket som prest i Brüssel til han var omlag femti år gammel, uten noen særlig formell utdannelse. Senere grunnla han i 1343 Groenendael kloster i Zoniënskogen utenfor Brussel, som ble opptatt i augustinerkorherreordenen i 1349. Hans forfatterskap omfatter blant annet "Det åndelige bryllups smykke" ("Die Chierheit der gheesteliker Brulochtt") og "Forklaringens lille bok". hans tanker om mysikken bygger på Augustins treenighetslære, og har likhetstrekk med Mester Eckharts «treenighetsmystikk», men med sterkere innslag av kjærlighetsmotivasjon og den såkalte «brudemystikken». Peposacaand. er en fugl i andefamilien. Beskrivelse. En mellomstor and, ca 50 cm som voksen. Andriken har et rødt eller rosarødt nebb med en knopp ved nebbroten; hodet, nakken og brystet er purpurskimrende sort, buken hvit, sidene sortspraglete. Ryggen er hvitspraglet sort. Armdekkfjær og håndsvingfjær er hvite med sorte tupper. Hunnen er brun med hvit buk og gump og har grått nebb. Atferd. Flyr ofte til store høyder, sirkler i stor høyde nesten ute av syne. Dykker etter vannplanter eller beiter fra overflaten. Lever hovedsakelig Redet bygges i siv. Hunnen legger iblant egg i reirene til andre vadefugler. Kullene har opptil 14 egg, og ruges i 23 til 25 dager. Allierte kodenavn for japanske fly. Allierte kodenavn for japanske fly er kodenavn som ble brukt under den andre verdenskrig for hurtig gjenkjenning av flytyper, og fordi man ofte ikke kjente den japanske betegnelsen på flytypen. Man brukte egennavn som kodenavn, generelt kvinnenavn på bombefly, flybåter og transportfly, og mannsnavn på jagerfly og rekognoseringsfly. Listen er ordnet alfabetisk etter kodenavn. Paul Grøtvedt. Paul Grøtvedt (født 1. juli 1939) er en norsk kunsthistoriker, kunstkritiker og billedkunstner. Bakgrunn og arbeid. Paul Grøtvedt har utdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole og Kunstakademiet i Oslo. Han er også utdannet magister i kunsthistorie fra Universitetet i Oslo 1980 med en magisteravhandling om Gregor Paulssons kunstteori. Paul Grøtvedt begynte som kunstkritiker i Morgenbladet på 1970-tallet og fortsatte siden å skrive i Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagens Næringsliv og Klassekampen. Han har dessuten publisert flere kronikker og bøker om billedkunst. Han har også vært ansatt som førsteamanuensis i kunsthistorie ved Høgskolen i Oslo, Høgskolen i Telemark og Universitetet i Oslo. Grøtvedt har i avisene uttalt seg særlig negativt om konseptkunst, elitær kunst, «kuratorvelde» og enkelte modernistiske samtidskunstnere i Norge. I boka «Et kunstverk? Kunstkritikk på tvers» fra 2008 kritiserer han de store kunstinstitusjonene og konseptkunsten som vektlegger ideer og tanker som ikke ligger uttrykt direkte i kunstverket. Et sentralt kunstteoretisk begrep hos Grøtvedt er det gammelgreske ordet mimesis, vanligvis oversatt med «etterligning». Begrepet har tradisjonelt blitt sterkt knyttet til realisme og den figurative kunsten som imiterer virkeligheten. Som kunstner har Paul Grøtvedt hatt en rekke separatutstillinger og deltatt på flere kollektive mønstringer. Bildene hans er også innkjøpt til offentlige samlinger. Bildeuttrykket er tradisjonelt og figurativt. Paul Grøtvedt er bosatt på Tjøme i Vestfold. Han var oppført på valglistene til Høyre ved kommunevalget i 2007. Tom-Christer Nilsen. Tom-Christer Nilsen (født 28. august 1969) er en norsk siviløkonom og politiker (H) fra Askøy. Han er fylkesordfører i Hordaland fra 2011. Nilsen har vært medlem av fylkestinget siden 1995, og han har vært Høyres gruppeleder siden 2001. Fra 2003 til 2011 hadde han vervet som fylkesvaraordfører. For perioden 2009-2013 er han også vararepresentant til Stortinget for Hordaland. Tom-Christer Nilsen er sønn av tidligere parlamentarisk leder og stortingsrepresentant for Høyre Oddvard Nilsen og kommunepolitiker Torill Nilsen. Nicolas Jalabert. Nicolas Jalabert (født 13. april 1973 i Mazamet, Frankrike) er en fransk tidligere profesjonell syklist. Han ble profesjonell i 1997 for det franske laget Cofidis. Han er yngre bror av Laurent Jalabert, og de to brødrene syklet for samme lag i perioden 2000-2002. Ubuntu (ideologi). Ubuntu, er en etisk eller humanistisk ideologi som fokuserer på menneskers allianser og relasjoner med hverandre. Ordets opprinnelse er fra det bantiske språket i Sør-Afrika. Ubuntu blir sett på som et tradisjonelt afrikansk konsept. Betydning. Det er mange mulige oversettelser på norsk for "ubuntu", inkludert En populær definisjon er, «troen på et universelt delelig bånd som knytter all menneskelighet sammen.» "«En person med Ubuntu er åpen og tilgjengelig mot andre, anerkjenner andre, føler seg ikke truet av at andre blir bemidlet og har det bra, for han eller hun har en korrekt selvbekreftelse som kommer fra å vite at han eller hun hører hjemme i en større helhet og blir nedtrykt når andre blir ydmyket eller nedtrykt, når andre blir torturert eller holdt tilbake.»" Louw 1998 foreslår at konseptet ubuntu definerer individet i lys av deres mange forhold til andre, og legger vekt på viktigheten av ubuntu som et religiøst konsept. Han slår fast at mens Zulu-uttrykket "umuntu ngumuntu ngabantu" («en person er en person gjennom (andre) personer») ikke trenger å ha noen religiøse bibetydninger i lys av et vestlig samfunn, i afrikansk lys betyr det at en førsteperson med en menneskekjærlig fremtreden er en forfaders respekt eller ærbødighet verdig. De som opprettholder prinsippet om ubuntu gjennom deres liv; vil i døden; oppnå en forening med de som fortsatt lever. "«Om en reisende gjennom vårt land stoppet ved en landsby, ville han ikke måtte spørre etter mat eller vann. Med en gang når han stopper, ville folket gi ham mat og underholde ham. Det er en side av Ubuntu, men Ubuntu har mange sider. Ubuntu betyr ikke at folk ikke burde tenke på seg selv. Spørsmålet er derfor: Vil du handle for at samfunnet rundt deg skal kunne forbedres?»" Forandring i Sør-Afrika. Ubuntu blir sett på som en av det grunnleggende prinsippene i den nye republikken Sør-Afrika, og kobles med idéen om en afrikansk renessanse. I den politiske sfæren blir konseptet ubuntu brukt for å legge vekt på nødvendigheten for å forenes eller enighet i avgjørelser, så vel som nødvendigheten for en passende humanitær etikk for å informere disse beslutningene. Konseptet ubuntu blir illustrert i filmen "«In My Country»", om Sannhets- og forsoningskommisjonen, med Samuel L. Jackson og Juliette Binoche. Rwanda. I Kinyarwanda, morsmålet i Rwanda, betyr ubuntu, blant annet «menneskelig generøsitet» så vel som menneskelighet (som over). Som ellers i Afrika, blir ubuntu sett på som måten å leve på for alle mennesker, å gi fritt til hverandre og gjensidig hjelpe hverandre. Bredere bruk. «Ubuntu», Linux-distribusjonen, et operativsystem for datamaskiner er inspirert av konseptet, og argumenterer at det bringer «ånden i ubuntu til programvareverdenen.» Tidligere president Bill Clinton brukte begrepet under en (2006) Labour Party konferanse i Storbritannia (og senere i Grieghallen i Bergen i Norge 22. mai 2007) for å forklare hvorfor samhold er viktig. Ubuntu er også den grunnlegende filosofien til Ubuntu Education Fund, en NGO som jobber med foreldreløse og sårbare barn i Port Elizabeth i Sør-Afrika. Fassa Bortolo. Fassa Bortolo under Henninger Turm 2005 Fassa Bortolo var et profesjonelt sykkellag som ble grunnlagt i 2000 og oppløst i 2005. Laget hadde navn etter sponsoren, et italiensk sement-selskap. Fassa Bortolo var et topp-rangert lag og var en del av UCI ProTour i 2005-sesongen. Blant rytterne som har syklet for laget finner vi Alessandro Petacchi, Ivan Basso, Juan Antonio Flecha og Fabian Cancellara. Lagets manager Giancarlo Ferretti prøvde i 2005 å finne en ny sponsor til laget og trodde Sony Ericsson var interessert. Det viste seg imidlertid at en mann som hevdet å representere Sony Ericsson var en svindler og hele laget og støtteapparatet ble stående uten arbeid. Honda Prelude. Prelude er navnet på en bilmodell som japanske Honda produserte fra 1978 til og med 2001. Det var en av Hondas tre store modeller, sammen med Honda Civic og Honda Accord. Første Generasjon (1979-1982). Første generasjons Prelude rullet ut fra samlebåndet i 1978, og var en av de mer avanserte sportskompaktbilene som var i produksjon til dags dato. Den var en svært sterk konkurrent til Toyota Celica. Ekstrautstyr inkluderte flere elektriske hjelpemotorer som for eksempel elektriske vinduer, elektriske speil, og en av de aller første modellene med serieproduserte elektriske soltak. Standard for denne modellen var også en svært lett og tight 5-trinns girkasse eller Hondas patenterte automatkasse med 2 trinn, kalt HondaMatic, også brukt i Civic og Accord. Den ble lansert med en sprek 1800 kubikkcentimeters motor som ytte 72 hestekrefter. Annen generasjon (1983-1987). Andre generasjons Prelude så dagens lys i 1982. Den hadde fått en kraftig overhaling, både ytelsesmessig og utseendemessig, og fikk sitt varemerke som skulle være med den ut 1980-årene, frontlys som vippet opp fra panseret som "øyelokk" ved aktivering av kjørelys. HondaMatic-automatkassen ble forandret fra 2-trinns til en moderne 4-trinns automat med overdrive, og motorvolumet forble 1800 kubikkcentimeter. Det ble imidlertid hentet ut nesten 30 hestekrefter mer enn i den forrige generasjons Prelude, da 2. generasjons motor hadde en ytelse på 100 hestekrefter. Denne generasjonen ble produsert fra 1982 til 1987, da tredje generasjon tok over. Tredje generasjon (1988-1991). Tredje generasjons Prelude så knapt noen forandringer utseendemessig, kun med enkelte forandringer i karosseri og utseende, men veldig lite ellers, bortsett fra mer moderne ustyrsnivå som fulgte den moderne standard. Det eneste betydningsfulle som skjedde denne generasjonen var utvidelsen av utvalget mellom motorer, det ble nå økt til en minimum 2000 kubikkcentimeters motor, hvor den ene motoren var den samme som andre generasjons 100-hester, den andre motoren hentet ut 135 hestekrefter totalt av samme motorvolum, mens den tredje motoren hadde et volum økt til 2.1 liter. Denne ytte 140 hestekrefter, og var en svært sprek og fleksibel motor. Tredje generasjon ble produsert frem til i 1991. Fjerde generasjon (1992-1996). Fjerde generasjons Prelude lignet ikke på forgjengerne og ble regnet av Honda-fans som en "helt ny bil". De oppvippende frontlysene var borte, og bilen hadde fått et rundere og nyere preg. Den samme designvridningen fra harde linjer og firkantede former til kurver og runde former kan observeres på andre sports- og sportscoupémodeller fra japanske produsenter på denne tiden, eksempelvis Toyota MR2, Toyota Celica og Nissan 200SX. Motorutvalget var også totaloverhalt, En 2.0l på 133hk, en 2.3l på 160hk og den sprekeste en 2.2l vtec med 185hk. Fjerde generasjon var den første Prelude som fikk vtec-motor, et styringssystem for variable ventiltider (Variable Valve Timing and Lift Electronic Control), etter at systemet hadde gjort sin debut i Honda Civic noen år tidligere, i 1989. Etter fjerde generasjon, som ble produsert frem til 1996, begynte salgstallet på Prelude å falle på grunn av den utradisjonelle vrien de hadde foretatt seg. (Four wheel steering) Elektronisk firehjuls styring var også mulig å få til denne bilen. Noe som gjør at man reduserer svingradiusen ved parkering og får bedre stabilitet ved høy hastighet. Var en utgave som kom i 1994 som skilte seg ut med skinnseter, startsperre, litt anderledes interiør, anderledes luftinntak i fronten og chromelykter. Femte generasjon (1997-2001). Femte og siste generasjons Prelude ble produsert fra 1996. Den hadde knapt noen forandringer fra fjerde generasjon, bortsett fra forandret karosseri og endrede utseendedetaljer som f.eks frontlys og former og kurver. Motor og gir var det samme som hos den fjerde generasjon, 200 hestekrefter maksimum, i en 2.2 liters motor, samt at folk mistet mer eller mindre troen på denne bilen, så lite forandring som den gav etter hver generasjon. Med stupende salgstall og mindre tro på prosjektet ble det i 2001 bestemt at Prelude, etter 23 år i produksjon, skulle tas ut av Hondas sortiment og det i stedet skulle satses mer på Hondas trofaste kompakte ganger, Honda Civic. MEPIS. MEPIS Linux er et Linux skrivebordssystem som også er lett å konfigurere som en dedikert tjener. Det er laget for både personlige og forretningsmessige formål. Det inkluderer siste skrik innen egenskaper, slik som en live/installasjons/gjenopprettings CD, automatisk maskinvare oppdaging, NTFS partisjonsstøtte (også mulig å gjøre om størrelsen), ACPI strømhåndtering, WiFi støtte, anti-aliasing på skrifttyper og en personlig brannmur, KDE. Isla Barro Colorado. Isla Barro Colorado er en kunstig øy i Gatúnsjøen som er en del av Panamakanalen. Den har et areal på 15 kvadratkilometer. Øya er et vernet område hvor man studerer fuktige tropiske skoger i lavland. Sammen med fem halvøyer utgjør den Barro Colorado Nature Monument (BCNM) med et areal på 54 km². Dette ble etablert 17. april 1923 har vært administrert av Smithsonian Institution siden 1946. Smithsonian Tropical Research Institute har et permanent forskningssenter på øya, hvor de studerer økosystemet i regnskogen. Xandros. Xandros er en kommersiell Linux distribusjon. Årsaken til at Xandros koster penger er at de må betale lisenskostnader til Microsoft for å kunne tilby støtte for Windows Media i USA, samt lisenspenger for MP3, DVD støtte og Windows kompatibilitet via Wine. Men samtidig får man tilgang til betalt kundestøtte. Bakgrunn. Xandros har bakgrunn fra tidligere Corel Business Linux. Xandros versjon 1 som kom ut i 2001 hadde støtte via Wine for Microsoft programvare som Word, Excel, PowerPoint, Outlook, MS PhotoDraw og Quicken. GNewSense. "gNewSense" er en variant av operativsystemet Ubuntu, som tilbyr en distribusjon, bestående helt og holdent av fri programvare. Det er laget for brukere som ønsker å bare bruke helt fri programvare. Det er offisielt støttet av Free Software Foundation (FSF) og er et av flere fullstendig frie distribusjoner som FSF anbefaler. I dag er det den GNU/Linux distribusjonen Richard Stallman anbefaler og bruker, over hans tidligere valg, Ututo. Versjon 1.1 ble utgitt 22. januar 2007. Fra of med september 2009, er den siste utgivelsen av gNewSense basert på Ubuntu Hardy Heron/8.08, og kun tilgjengelig for Intel x86-plattformen. Kyllingoppdrett. Kyllingoppdrett er en primærnæring, hvor man dretter («dyrker») opp kylling for salg, for å bli brukt som mat. I 2001 lå det totale kyllingoppdrett i Europa på anslagsvis 35 mill. tonn. IA-32. IA-32, generelt kalt x86-32, er instruksjonsettarkitekturen til Intel sine mest vellykkede prosessorer. Dette er en 32-bit utvidelse fra den originale Intel x86 prosessorarkitekturen. IA-32 ble innført i 386-arkitekturen og alle Intels prosessorer for forbrukerelektronikk siden har støttet dette instruksjonssettet. I tillegg har mange andre prosessorprodusenter benyttet arkitekturen. Denne arkitekturen definerer intruksjonssettet for den typen mikroprosessorer som er installert i de aller fleste personlige datamaskiner rundt om i verden. Begrepet IA-32 betyr Intel Architecture, 32-bit, som skiller det fra forgjengerne 16-bit x86 prosessorer, og den senere 64-bit arkitekturen IA-64 som ble introdusert i Intel Itanium prosessorer. IA-32 har hatt store utbredelse delvis på grunn av dens fulle bakoverkompatibilitet. IA-64 er imidlertid ikke en videreutvikling av IA-32, men en helt annen arkitektur; AMD utviklet x86-arkitekturen videre til 64-bit med sin x86-64-arkitektur. Arkitekturen. For å sikre bakoverkompatibiliteten arvet IA-32 mye fra den 16-bit x86-arkitekturen. En IA-32-prosessor er en CISC-prosessor med 8 generelle prosessorregistre, 6 segmentregistre (mot 4 i tidligere x86-arkitekturer), programteller og flaggregister. Arkitekturen tillot i utgangspunktet bruk av 4 gigabyte minne, men maskinvaren som implementerte arkitekturen kunne sette en lavere grense. Senere kom utvidelser som tillot bruk av opptil 64 GB. Instruksjonssettet inneholder instruksjoner for flyttallsoperasjoner, men de første IA-32-prosessorene hadde, i likhet med sine 16-bit forgjengere, ingen intern FPU. Flyttallsoperasjonene måtte derfor enten emuleres av programvare eller utføres av en ekstern x87 flyttallsprosessor. Selv etter at prosessorene har fått intern FPU er skillet mellom IA-32 forøvrig og x87-arkitekturens flyttalsinstruksjoner tydelig. IA-32-prosessorer kan kjøre i reell modus eller beskyttet modus. I reell modus oppfører den seg mest mulig som en Intel 8086. Beskyttet modus ble først innført i Intel 80286, men det var først med IA-32 og Intel 80386 den kom til sin rett. Det er beskyttet modus som er den modusen IA-32 er ment å operere i og den som gir tilgang til arkitekturens fulle potensial. Registre. Registrene i IA-32 er de samme som de har vært siden 8086-prosessoren, men med unntak av segmentregistrene, ble de utvidet fra 16 til 32 biter. Dette ble gjort på en slik måte at man fortsatt kan referere til den nederste 16 bitene med de gamle navnene, mens nye programmer skrevet for IA-32 kan referere til alle 32 bitene ved å sette en "E" foran de gamle navnene. Segmentregistrene forble 16-bit og beholdt navnene, men det kom til to nye. I tillegg er det en håndfull andre registre som brukes av operativsystemet til å styre prosessorens oppførsel eller få spesiell informasjon fra den. Dessuten har x87-FPUen sine egne registre. Sammenlignet med andre arkitekturer har IA-32 få generelle registre, noe som gjør at mindre data får plass i prosessoren og at data dermed oftere må leses fra og skrives til det mye tregere minnet. Generelle registre. Med "øvre" og "nedre" menes de to halvdelene av 16-bit registrene. Det er ingen mulighet til å hente ut de øvre 16 bitene direkte, annet enn å lese hele 32-bit registeret. Følgende figur viser sammenheng mellom et 32-bit register, her EAX, og dets 16- og 8-bit underregistre. Øvrige registre har kun 32- og 16-bit utgaver. Flyttallsregistre. x87-arkitekturen benytter åtte 80-biters flyttallsregistre. Disse registrene er organisert som en stakk. Selv om registrene er på 80 bit, kan de leses fra og skrives til minnet som 32 bit (enkel presisjon), 64 bit (dobbel presisjon) eller 80 bit. De to førstnevnte formatene følger IEEE 754-standarden. I tillegg har x87-arkitekturen seks registre for status og kontroll. Beskyttet modus. Beskyttet modus var en ny måte for en x86-prosessor å operere på. Riktignok ble beskyttet modus introdusert allerede i 80286-prosessoren, men det var først med den mer velutviklede utgaven i IA-32 at beskyttet modus fikk sitt gjennombrudd. Beskyttet modus har støtte for multitasking og mekanismer som beskytter operativsystemet fra brukerapplikasjonene, samt brukerapplikasjonene fra hverandre. SIMD-utvidelser. I 1997 introduserte Intel MMX som en utvidelse av IA-32 instruksjonssettet. MMX-instruksjonene opererer på åtte nye heltallsregistre kalt MM0–MM7. Disse registrene kan brukes til å behandle én 64-bit verdi, to 32-bit verdier, fire 16-bit verdier eller åtte 8-bit verdier. AMD fulgte opp i 1998 med 3DNow! som utvidet MMX sine heltallsinstruksjoner med noen flyttallsoperasjoner. I påfølgende år kom det ytterligere utvidelser av 3DNow! Med Pentium III tok Intel igjen føringen med SSE. SSE tilføyde nye instruksjoner og registre for SIMD-operasjoner med flyttall. De nye SSE-registrene, XMM0–XMM7 var på 128 biter med plass til fire 32-bit eller to 64-bit flyttall. Instruksjonene kan enten utføres på alle komponentene, eller bare på én. Med SSE begynte utfasingen av de gamle x87-flyttallsinstruksjonene, selv om de fortsatt vil være tilstede av hensyn til bakoverkompatibilitet. Helsingfors-Vanda lufthavn. Flyplassen sett fra et fly Flyplassens plassering i Vanda by Helsingfors-Vanda lufthavn (finsk: Helsinki-Vantaan lentoasema, IATA: HEL, ICAO: EFHK) i Vanda i Finland, er hovedflyplassen til Helsingfors og til hele Finland. Flyplassen ligger 5 kilometer fra sentrum av Vanda og 15 kilometer fra sentrum av Helsingfors. Flyplassen ble egentlig bygget til Sommer-OL 1952. 12 millioner passasjerer benyttet flyplassen i 2006, noe som gjør den til den 4. største i Norden. Progeny. Progeny Linux, populært kalt Progeny Debian var en kommersiell versjon av Debian. Progeny ble grunnlagt av Ian Murdock, Debian gründeren, som også var styreleder. Deres linux distribusjon het egentlig Progeny Componentized Linux som var kompatibel med både Debian og RPM-baserte pakker for Linuxdistribusjoner. Progeny Debian var et alternativ til Debian 3.1 sarge, basert på Linux Standard Base (LSB) 3.0 og benyttet «Anaconda installer» fra Red Hat, APT fra Debian og Discover. Det siktet på å utvikle en komponentbasert Linux distribusjon. Stengte dører. Progeny Linux la ned virksomheten 30. april 2007. Francis Weston. Francis Weston (1513? – henrettet 17. mai 1536) var en rik hoffmann ved kong Henrik VIII av Englands hoff. Han ble trukket inn i anklagene mot kongens hustru Anne Boleyn, anklaget for forræderi og henrettet sammen med dronningen og fire andre. Historikerne mener at han sammen med de andre var høyst sannsynlig uskyldige. Weston ble født inn i en meget rik og familie med gode kontakter og han fant raskt en posisjon ved hoffet. Han skal etter sigende ha vært meget attraktiv mann med et rykte som en levde livet lett og var ofte i festlige lag. Han var gift, men var ofte utro. Ryktene som gikk på denne tiden ville ha det til at han hadde et hemmelig forhold til Margaret Shelton, som hadde vært elskerinnen til kong Henrik VIII i tiden 1534–1535. Han skal også ha vært involvert i et homoseksuelt forhold til George Boleyn, vicomte av Rochford, men ingen historikere har noen gang funnet bevis på at sistnevnte var homofil. Weston døde da han var tidlig i tyveårene. Han ble antatt falskt anklaget for å ha vært involvert i utenomekteskapelig forhold til dronning Anne Boleyn. Historikerne mener ganske sikkert at anklagene var fabrikkerte. Han ble halshugget rett utenfor Tower of London den 17. mai 1536. Trond Børge Henriksen. Trond Børge Henriksen (født 28. april 1964 i Trondheim) er en norsk fotballspiller og trener. Henriksen har fortid i Nidelv og Rosenborg. Henriksen spilte i store deler av karrieren sin i forsvaret i RBK, men la opp i en alder av 29 år. Han spilte i RBK fra 1983 – 1993 der han fikk 193 seriekamper for klubben og scoret 10 mål. Henriksen var kjent for å ofre alt på banen, og kom mange ganger i harde dueller med motspillerne, derav kallenavnet «Rambo». Etter endt karriere gikk Henriksen tilbake til jobben som postbud, før han i 2006 ble ansatt som trener i Rosenborg Ballklub. 25. oktober 2007 overtok Henriksen som hovedtrener etter at Knut Tørum ble løst fra sin kontrakt. I desember 2007 uttalte Knut Torbjørn Eggen at han var aktuell som permanent hovedtrener. Henriksen var hovedtrener frem til Erik Hamren kom til klubben sommeren 2008. Siden 2008 har Henriksen vært assistenttrener i Rosenborg. Henriksen fikk ingen landskamper i sin karriere som spiller. X86-64. x86-64 er en fellesbetegnelse for prosessorarkitekturene Intel 64 og AMD64, som begge er bakoverkompatible med x86-32 og (16 bits) x86. 7. etappe i Tour de France 2007. Den 7. etappen i Tour de France 2007 var en 197,5 km lang etappe som gikk fra Bourg-en-Bresse til Le Grand-Bornand. Etappen inneholdt 2 spurter og 1 kategori 4 stigning, 2 kategori 3 stigninger og 1 kategori 1 stigning. 15 syklister lå lenge i et brudd 5-6 minutter foran hovedfeltet: Benoît Vaugrenard, Iván Gutiérrez, Rubén Pérez, Linus Gerdemann, Juan Antonio Flecha, Laurent Lefèvre, Egoi Martínez, Martin Elmiger, Bram Tankink, Dmitry Fofonov, Jérôme Pineau, Iñigo Landaluze, David De la Fuente, Fabian Wegmann, Paolo Savoldelli. I bunnen av den første kategori 1 stigningen i årets ritt ble det raskt mange små grupperinger og ryttere som ikke klarte å henge med både blant de 15 utbryterne og i hovedfeltet. Gerdemann og Fofonov ble liggende først, inntil Gerdemann stakk av et par kilometer før toppen av Col de la Colombière. Gerdemann klarte å holde denne avstanden helt inn til mål og vant dagens etappe med god margin. Den unge tyskeren tok både etappeseieren, den gule trøya og ungdomstrøya, og var tydelig rørt etter målpassering. Sprint og klatrepasseringer. Profil av etappen med klatrepasseringene. 1. klatring (Côte de Corlier). Rytterne passerer Col de la Colombière. 3. kategori stigning etter 33,5 km 2. klatring (Côte de Cruseilles). 3. kategori stigning etter 122,5 km a> på vei opp Col de la Colombière. 3. klatring (Côte Peguin). 4. kategori stigning etter 134 km 4. klatring (Col de la Colombière). 1. kategori stigning etter 183 km Ryttere som brøt. 07 Cotta. Prest eller seminarist med cotta. En cotta eller rochette er et liturgisk plagg som brukes i flere kirkesamfunn. Det er formet som en tunika av hvit lin eller bomull, med brede, korte ermer og rekker til hoftene eller knærne. Plagget kan være dekorert med blondeborder eller broderte symboler, men er oftest enkelt med bare en liten bord eller ingen dekorasjon i det hele tatt. Navnet cotta brukes egentlig om den vanligste typen, som er rett skåret i halsen, mens en rochette kan ha en avrundet hals og ofte er noe kortere. I praksis varierer lokale vaner for hva man kaller plaggene. Cottaen/rochetten er ment å være en mindre versjon av en albe, som er et symbol på dåpskjolen. Den brukes under liturgiske funksjoner av prester (dersom de ikke bærer albe og messehagel), lektorer og akolytter, samt av andre som har en funksjon slik som ministranter. Den bæres alltid over en soutane, og snøres aldri inn med et belte eller cingulum. Geistlige kan bære stola over en cotta/rochette under liturgiske seremonier eller ved feiring av sakramenter utenfor messe. Det er også mulig å bære korkåpe over den i de kirkesamfunn som bruker dette. I Den katolske kirke bærer paven, kardinaler, biskoper og enkelte kanniker normalt ikke cotta, men rochette. 8. etappe i Tour de France 2007. Den 8. etappen i Tour de France 2007 var en 165 km lang etappe som gikk fra Le Grand-Bornand til Tignes. Etappen inneholdt 2 spurter og 6 fjellpasseringer; 1 kategori 4 stigning, 1 kategori 3, 1 kategori 2 og 3 kategori 1 stigninger. Sprint og klatrepasseringer. Profil av etappen med klatrepasseringene. 1. klatring (Col du Marais). 4. kategori stigning etter 15,5 km 2. klatring (Côte du Bouchet-Mont-Charvin). 3. kategori stigning etter 22 km 3. klatring (Col de Tamié). 2. kategori stigning etter 46,5 km 4. klatring (Cormet de Roselend). 1. kategori stigning etter 99,5 km 5. klatring (Montée d'Hauteville). 1. kategori stigning etter 136,5 km 6. klatring (Montée de Tignes). 1. kategori stigning etter 163 km Diskvalifikasjoner. 08 Ante mortem. Ante mortem (av latin: "før døden") er en betegnelse som innen medisin og kriminologi blir benyttet om forhold som har skjedd før en persons død inntraff, eller mens personen var i live. Den andre tidsepoken i en persons historie er post mortem "(etter døden)". Edubuntu. Edubuntu er en variant av Ubuntu som er beregnet på skolemiljø eller for barn i hjemmet. I forhold til vanlig Ubuntu, inneholder Edubuntu blant annet en rekke Edutainment pakker og et eget GNOME-fargetema og skrivebordsbakgrunnsbilde. Edubuntu er fri programvare. Visuell estetikk. Man kan tilpasse Edubuntus utseende, installere Compiz Fusion, aktivere den medfølgende Compiz og tilpasse disse. Motto. Edubuntus motto er «Linux for Unge Mennesker» som ifølge Canonical blir tatt hensyn til ved hver eneste utviklingsavgjørelse. Bruflat. Bruflat er administrasjonssenteret i Etnedal kommune i Valdres. Stedet ligger mellom Riksvei 251 og Riksvei 33 nede ved Etna. Bruflat var tidligere et sogn i Sør-Aurdal kommune, men da Etnedal kommune ble opprettet 1894 ved å slå sammen Bruflat sokn fra Sør-Aurdal med Nord-Etnedal sokn fra Nord-Aurdal, ble sognet nytt sentrum i den nye kommunen. I forbindelse med tusenårsskiftet ble Bruflat valgt til Etnedal kommunes tusenårssted. Lektor (liturgi). En lektor (fra latin "lector", «leser») er i liturgisk sammenheng en legperson som leser bibellesninger og eventuelt andre tekster under gudstjenester. Historisk har lektoroppgaven hatt høy status, fordi det tidligere var bare et fåtall som var i stand til å lese godt nok til å utføre den. I moderne tid er ikke dette en faktor i de fleste deler av verden, men oppgaven regnes fortsatt som en betrodd posisjon i menigheter. Hva lektorens oppgaver består i varierer mellom ulike kirkesamfunn. Den anglikanske kirke. Ved reformasjonen avskaffet Den anglikanske kirke de mindre ordinasjoner (se Den katolske kirke nedenfor), og lektoroppgaven ble enten utført av en prest eller tildelt legmenn, "readers". Lektoroppgaven tildeles nå lisensierte legpredikanter, som må ta en utdanning. I Den engelske kirke er denne normalt på tre år med kveldsundervisning. Han eller hun kan så lese bibeltekstene, preke og lede gudstjenester når det ikke er en prest tilstede. Lektoren kan ikke utføre sakramentale oppgaver, men kan dersom det er behov forrette i begravelser. Den katolske kirke (latinsk ritus). I Den katolske kirke var lektorembetet tidligere en av de fire mindre ordinasjoner, hvilket vil si at lektoren måtte gjennom en prosess som endte med innsettelse som lektor, en form for ikke-sakramental ordinasjon. Dette skjedde normalt som del av en diakon- eller presteutdannelse, men den som hadde mottatt mindre ordinasjoner var ikke bundet av et evig sølibatsløfte og var derfor fri til å gifte seg om han hoppet av utdannelsen. Dette ble endret fra 1. januar 1973 gjennom det apostoliske brevet "Ministeria quaedam" av 15. august 1972. De mindre ordinasjoner ble omgjort til tjenester ("ministeria"). Oppgavene ble da åpnet fullt ut også for personer som ikke skulle avlegge hellige løfter. To av embetene, lektor og akolytt, ble beholdt i hele kirken, mens de to andre mindre ordinasjoner, ostiarius og eksorsist, ble omdefinert. Denne endringen betydde også at det ble mulig for kvinner å bli lektorer, selv om det mange steder skulle ta tid før dette ble akseptert av menighetene; enkelte steder er det i det 21. århundre fortsatt sjelden eller aldri kvinnelige lektorer. Kun prester og biskoper har rett til å preke, men i helt ekstraordinære tilfeller kan lektoren lese opp en preken som er skrevet av presten (f.eks. dersom presten er syk og har mistet stemmen). De som skal ordineres som diakoner må etter kirkeretten ha vært lektor og akolytt i en passende periode før ordinasjonen. Innsatte lektorer, det vil si de som blir lektorer som en del av forberedelsen til ordinasjon, må være liturgiske klær (albe eller soutane og cotta) mens de leser under messen. Andre lektorer er verken pålagt å bære eller forhindret fra å bære slike gevanter; det er opp til stedets skikk, prestens ønsker og eventuelt spesielle forhold i den enkelte messe. Det eneste som er foreskrevet er at de skal bære klær som er i samsvar med stedets skikk; i praksis betyr dette at de skal være pene i tøyet. Enkelte tradisjonalistiske organisasasjoner innenfor Den katolske kirke har fått rett til å fortsette å bruke det det gamle systemet med mindre ordinasjoner. Tradisjonalister som står utenfor Den katolske kirke, som St. Pius Xs selskap, bruker også den gamle ordningen. Den ortodokse kirke. I Den ortodokse kirke er lektorembetet det nest høyeste embete i det lavere kleresi. Det kalles ἀναγνώστης (anagnostis) på gresk og Чтец (khtets) på kirkeslavisk. Embetet er plassert over dørvokter (som nå sjelden brukes) og under subdiakon. I visse tilfeller kan legmenn tillates å lese, dersom det ikke finnes en innsatt lektor. Kvinner kan ikke være lektorer. Lektorer kan bære soutane, og i enkelte ortodokse kirker er de pålagt dette. En innsatt lektor bærer en kort phelonion mens han leser den første epistelteksten. Denne tas så av, og erstattes med en stikharion. Denne praksisen er ikke lenger universell, og mange biskoper og prester tillater andre liturgiske gevanter. Protestantiske kirker. Praksis varierer innenfor protestantiske kirker. I episkopale kirker med en grad av høykirkelighet er det vanlig med lektorer som får en viss opplæring, eller at klokkeren utfører oppgavene. I lavkirkelige protestantiske samfunn fylles lektorrollen ofte av en legpredikant. I Den norske kirke er det ofte en lønnet eller frivillig klokker som forestår de to første tekstlesningene i høymessen eller den første tekstlesningen i familiegudstjenester. Det er vanligvis den som preker, i regelen forrettende prest, som leser prekenteksten. Klokkeren deltar i regelen ikke ved andre kirkelige handlinger som gravferd og vielse. I klokkertjenesten inngår normalt også å assistere ved dåp og nattverd, samt å lese kunngjøringer. Klokkertjenesten er i mange menigheter fordelt på flere personer etter en turnus. Det er også vanlig at konfirmanter utfører en eller flere av klokkerens oppgaver som del av konfirmasjonsforberedelsene. Det er ingen formalisert utdannelse til klokkertjenesten. Synaptic. Synaptic er et Gtk-basert program for å håndtere installasjon og sletting av programvare på Unix-lignende operativsystemer som benytter seg av APT pakkesystemet. Fri programvare. Synaptic er fri programvare og en del av GNU-prosjektet. I bruk. I Synaptic finner man en liste over programvare som i er tilgjengelig i APT kildene. Der kan man markere pakker som skal installeres eller slettes. Når man er ferdig med å markere de endringene man ønsker, kan man trykke på «utfør» knappen og Synaptic laster ned nødvendige filer, sletter, installerer og konfigurerer mest mulig automatisk. Alternativer. Synaptic er laget for GNOME, men kan også brukes i andre skrivebordsmiljø, slik som KDE eller Xfce. Ian Murdock. Ian Murdock (født 28. april 1973 i Konstanz i Tyskland) er grunnleggeren av Debian GNU/Linux distribusjonen og den kommersielle Progeny Linux. Han er for tiden ansatt hos Sun Microsystems for å styre deres operativsystem-strategi. Tidligere har han vært "Chief Technology Officer" hos Linux Foundation og er leder for Linux Standard Base, et Linux-standardiserings prosjekt. Han bor i Indiana, USA. Han har skrevet Debian Manifesto i 1993 mens han studerte ved Purdue-universitet, hvor han fikk sin bachelorgrad i datavitenskap i 1996. Han oppkalte Debian etter sin kjæreste, (nå kone), "Deb"ra og seg selv. Programvarepakke. En programvarepakke er en måte å samle ett program i én datafil. Dette kan være ønskelig for "å forenkle installasjon og distribusjon." Ettersom disse metodene kan benyttes til å samle andre typer data enn programvare, er datapakke antagelig et mer treffende begrep. I Linux brukes slike pakker i et pakkesystem, slik som APT, for å koordinere installasjon av programvare, dokumentasjon, grafikk og annen informasjon. Brukernettverk. Et brukernettverk er et sosialt eller faglig nettverk av brukere av en offentlig tjeneste, en programvare eller noe annet. Nettverket har en flat struktur, det vil si er uformelt og organisert av brukerne selv slik at de fritt kan ha kontakt, utveksle erfaringer og hjelpe hverandre innen sitt interesseområde. Brukernettverk innen datateknologi. Innen fri programvare benyttes begrepet "brukernettverk" (på engelsk "community") om alle brukerne av en bestemt programvare og relasjonene mellom disse, samt hvordan disse jobber sammen med å bruke, studere, endre og forbedre den bestemte programvaren. Brukerutviklet fri programvare utvikles via disse brukernettverkene. Denne prosessen sammenlignes ofte med biologisk evolusjon ved at hver bruker har muligheten til å forbedre programvaren. Tradisjonell proprietær programvare vil aldri kunne utvikle seg på denne måte, fordi en slik utvikling er avhengig av alle de fire frihetene. Binærkompatibilitet. Binærkompatibilitet refererer til hvorvidt to ulike versjoner av (den samme eller forskjellig) kompilert programvare er innbyrdes kompatible. Bakgrunn. Programvare eksisterer i to formater, binærform (eller kompilert form) og kildekode. For operativsystemer som benytter binærdistribusjon av programvare, er binærkompatibilitet viktig for å unngå feil. Dpkg. dpkg (kort for Debian package;engelsk for Debian pakke) er basen i Debians pakkehåndtering. Det ble laget av Ian Jackson i 1993. codice_1 er et lignende format som rpm, siden det brukes til å installere, fjerne, og tilby informasjon om .deb pakker. Selve codice_1 er en et undernivå-verktøy; verktøy i høyere nivåer, slik som APT brukes til å hente pakker fra fjerne kilder eller håndtere komplekse pakkerelasjoner. Debianpakken «dpkg» tilbyr codice_1-programmet, så vel som flere andre pakker som er nødvendige for kjøretidsfunksjonaliteten til pakkesystemet, inkludert codice_4, codice_5 og codice_6. Det inkluderer også programmer slik som start-stop-daemon og install-info, den siste beholdes mest for bakoverkompatibilitet (den utvikles og distribueres separat i dag). ipkg er en dpkg-inspirert pakkehåndteringssystem for Linux-installasjoner med begrenset harddiskplass. Å lage.deb-filer. .deb-filer bygges vanligvis ved å kalle "dpkg-buildpackage". dpkg-buildpackage leser flere filer for å finne ut hvordan pakken skal bygges. Disse filene finnes i "debian" underkatalogen av kildetreet. Det er fire filer som kreves, "copyright"-filen inneholder lisensbetingelsene. "control"-filen inneholder pakkenavnet, -beskrivelse, og avhengigheter. "rules"-filen er en Makefile som har regler for å bygge debianpakken. Programmer fra debhelper programpakken blir ofte kalt i rules"-filen. I tillegg inkluderer noen pakker "Makefile"-linjer fra CDBS, for å forenkle "rules"-filen. Til slutt er "changelog"-filen, som burde inneholde en logg over forandringene. Det fleste pakkene inkluderer også andre filer for å gjøre forskjellige ting. Så snart en debianpakke blir bygget, kan den bli sjekket for vanlige problemer ved hjelp av et lintian verktøy. Skolemedisin. Skolemedisin er en populær betegnelse for tradisjonell, vestlig medisinsk fagkunnskap og virksomhet slik den læres på vanlige medisinske skoler. Skolemedisinen bygger på kunnskap og vitenskapelig erfaring og er mekanistisk og ofte legemiddelorientert. Motsetningen til skolemedisinen er naturmedisin, folkemedisin, alternativ medisin, homøopati, healing og annet. Gruvesamfunn. Gruvesamfunn er en by, landsbygd eller region der befolkningen lever av malm-uttak fra en gruve. Industrisamfunn. Industrisamfunn kan være en benevning på et land, område eller kontinent som er industrialisert, eller på et lokalsamfunn som er bygd opp rundt ei eller flere industriverksomheter. I et slikt samfunn arbeider dei fleste innen industrisektoren. Industrisamfunn kan sees som et overgangsstadium mellom et jordbrukssamfunn og et tjenestesamfunn der tjenesteyting er dominerende. Industrihistorie. De første industrisamfunnene oppsto i Storbritannia på 1700-tallet, selv om enkelte gruveområder og lignende (f.eks i Bergloven i Sverige) var byer bygd opp på industriell virksomhet. På 1800-tallet og 1900-tallet spredte industrialismen seg til andre deler av verden. Sosiologi. I sosiologi betegner industrisamfunn et samfunn som har en moderne struktur. Slike sosiologiske strukturer utviklet seg i vesten etter den industrielle revolusjon. Premoderne eller pre-industrielt samfunn kalles også for landbrukssamfunn. Industrisamfunn er ofte massesamfunn. Ulrich Beck, Anthony Giddens og Manuel Castells hevder at vi er inne i en transformasjon fra industrisamfunn til postmoderne samfunn. Den utløsende teknologiske endringen for en slik transformasjon var dampkraft som gjorde masseproduksjon mulig og reduserte behovet for arbeid innen landbruket. Industrisamfunn er vanligvis bygget rundt elver. Informasjonsteknologi gir en utløsende teknologisk mulighet for overgang til et postmoderne samfunn. Industrisamfunn i Norge. Det finnes ingen typiske industrisamfunn i Norge slik vi kjenner de fra blant annet Storbritannia og Tyskland. Norge er en råvarenasjon og de senere år en postmoderne nasjon, som aldri fikk den industrielle utviklingen som andre land i vesten. Etter de mindre og mer lokale norske forhold regner vi imidlertid Notodden og Årdal som industribyer. Videre finnes gruvesamfunn som Røros og Knaben, men gruvedrift kan delvis karakteriseres som en primærnæring. Janus (tidsskrift). Janus (etablert 1933 på Tjøme, nedlagt 1941) var et norsk politisk og kulturkonservativt tidsskrift, redigert av forfatteren Alf Larsen, med det formål å «snu tidens strøm» og gi antroposofien et ansikt. Det var sterkt preget av hans holdninger mot nazisme, marxisme og kommunisme. Av andre bidragsytere kan nevnes hans kone og korrekturleser Astrid, den en tid medredigerende Johannes Hohlenberg, hvis artikler senere utkom i bokform ("Når saltet mister sin kraft", Aschehoug) og essayistene Ernst Sørensen og Aasmund Brynildsen. Magasinet oppnådde aldri mer enn 800 i opplag. Etter nedleggelsen i 1941 («Det er blitt for mørkt til å skrive!») etablerte Alf Larsen Dreyer forlag. René Coty. René Coty (født 20. mars 1882, død 22. november 1962) var Frankrikes president fra 1954-1959. Han var den andre og siste presidenten under den fjerde republikken. Hadeland Bergverksmuseum. Hadeland Bergverksmuseum i Lunner i Oppland er et museum for geologi og bergverkshistorie Historikk. Hadeland Bergverksmuseum er fra 1. januar 2010 en del av den konsoliderte enheten Randsfjordmuseene AS. Bergverksmuseet holder til i våningshuset på det nedlagte småbruket Bråten, Grua. I tillegg til våningshuset er det en driftsbygning og et stabbur på bruket. Bråten-bruket var sommerbostedet til bergingeniør Hans Kristian Borchgrevink fra 1907. Borchgrevink var en tid også bergverksdirektør på Grua. Museet har utstilt ulike bergarter, mineraler og fossiler fra gruvene på Grua og regionen rundt. På museet finnes også utstilt en rekke gjenstander, dokumenter og foto fra gruvedriften på Grua. Museet tilbyr omvisning på museet. Nysetergruvene, hvor sink tidligere ble tatt ut, tjener i dag også som omvisningsobjekt. En natur- og kultursti på Grua går fra Grua stasjon, forbi ulike kulturminner og et landskapsvernområde, og ender opp ved Nysetergruvene. Blant kulturminnene langs natur- og kulturstien ligger en av Norges eldste jerngruver, Hadelandsgruben, kalkgruven og kalkovnen fra Grua kalkverk og restene av det gamle taubaneanlegget til Nysetergruvene. Gruvedriften på Grua har etterlatt seg en mengde spor i landskapet. Rundt i Grua-området er det et stort antall gruver, skjerp og berghalder etter drift på sink, jern, bly og kobbermineraler. Det er også flere gamle granittbrudd, brudd for svart marmor, kalksteinsbrudd, kalkovner, samt ruiner av vaskeverk, taubane og ulike bygninger knyttet til gruvedriften. De mange kulturminnene stammer fra ulike driftsperioder fra første halvdel av 1500-tallet til nedleggelsen av sinkgruvene i 1927. Jerngruvene. Den eldste kjente gruvedriften på Grua skriver seg fra første halvdel av 1500-tallet. En jerngruve, Hadelandsgruben, ligger i Østhagan landskapsvernområde. Gruva stammer fra kong Christian IIIs tid (1536–1559). Det er også fra hans regjeringstid det finnes informasjon om Hadelandsgruben. I 1538 reiste Hans Glasèr rundt i Norge på oppdrag av kong Christian III. Oppdraget var å sikre kongen rettighetene til det som var verdt å utvinne. Hans Glasèr kom snart over Hadelandsgruben på Grua, og den ble lagt under kongen. Jernmalmen fra Hadelandsgruben ble transportert til Hakadals Jernverk. Muligens ble jernmalmen fraktet til mer lokale jernverk før Hans Glasèr sikret jerngruva for kongen. Det er funnet jernslagg på Roa og Grua som antakelig er spor etter eldre jernverk. Den siste informasjonen om drift i jerngruven stammer fra en bergmannsbefaring datert 14. august 1799. I rapporten står det at det jobbes i alle gruver. Få år senere ble gruvene stengt. Blygruvene. Første gang utvinning av bly på Grua er nevnt er sannsynligvis februar 1631. Da skrev Christoffer Urnes ned en oversikt over nedlagte blygruver på Grua. Dette betyr at det mest sannsynlig var utvinning av bly på Grua før 1631. På Grua er det de senere årene blitt registrert gruver som med sikkerhet er gamle blygruver. I et dokument fra Kongsberg Sølvverk, datert 26. februar 1632, står det at når det gjelder å fortsette sølvutvinning i blygruvene på Grua så er det opp til ledelsen. Det er imidlertid usikkert om driften i blygruvene fortsatte etter 1632. Det var drift i blygruvene mellom 1734 og 1741. En tredje driftsperiode startet i 1790 og varte til 1805. I den siste perioden ble et blyverk bygd ved Myllselva like nord for Harestua. Sinkgruven på Nyseter. I 1886 oppdaget Torstein Raknerud og Ole Wien en større forekomst av sinksulfider på Nyseter. Oppdagelsen var begynnelsen på Gruas siste gruvehistorie. Den viktigste perioden startet I 1904 da det belgiske selskapet Lès mines Du Hadeland kjøpte rettighetene til gruven på Nyseter. De ansatte bergingeniør Hans Kristian Borchgrevink til å lede arbeidet. Selskapet etablerte også gruver på Skjerpemyr og Mutta. Mellom 1905 og 1907 ble det bygd et maskinhus, mannskapsbrakke og smie både på Skjerpemyr og Mutta. Det ble også bygget taubane som fraktet malmtønnene fra Nyseter til vaskeriet. En annen taubane gikk fra Mutta til vaskeriet. Fra vaskeriet gikk en tredje taubane til Grua jernbanestasjon. Taubanen fra Nyseter ble drevet av en kulldrevet dampmaskin. Nysetergruven er delt i fire etasjer. Øverst ligger dagbruddene som er forbundet med de underliggende stoller ved hjelp av sjakter. Andre og tredje stoll er 350 meter lange. Begge stoller inkluderer sideganger. Tredje stoll, også kalt midtre stoll, har to dype vannfyllte sjakter. Den første sjakta er 25 meter dyp og den andre er 45 meter dyp. Alle stollene er forbundet med hverandre ved hjelp av sjakter. Sjakter ble laget for å få luftsirkulasjon og til å brukes som fordresjakter for malmheising. Den nederste stollen kalles Tveitmarktunnelen. Stollen er 700 meter lang. Gruver på Grua. I perioden fra 1880 til 1930 ble det registrert omtrent 140 skjerp i Gruaområdet. De mange små skjerpene ble laget for å søke etter drivverdige forekomster. Disse kan sees i landskapet omkring på Grua. Skarn. Mineralene som tidligere ble drevet ut på Nyseter, Skjerpemyr, Kalkovnen, Østhagan og Karlstjern forekommer i skarnsoner. Skarn er dannet i kontaktsoner mellom bergartsmelter og karbonatbergarter. Mer nøyaktig kan vi si at skarn blir dannet ved at varme gasser og væsker tilhørende bergartsmelter (granitt) trenger inn i karbonatbergarter (kalkstein) og dermed omdanner dem. Skarn er opprinnelig en tysk betegnelse for bergarter som ikke hadde noen betydning for bergverksdriften. I dag brukes gjerne uttrykket om kalkbergarter som er omdannet ved kontaktmetamorfose til kalksilikatbergarter. I tillegg til den rent temperaturavhengige omvandlingen, kan andre ting virke inn. Magma som avkjøles kan inneholde vann. Vannet har oppløst slikt som for eksempel svovel, jern, sink, bly og kobber. Vannet med de oppløste elementene trenger gjerne inn i sidebergartene og feller der ut malmmineraler som sinkblende, svovelkis, blyglans, kobberkis, magnetitt og hematitt. Malmmineralene finnes gjerne i en parallell sone langs kontakten mellom magmaen og kalkbergarten, eventuelt som uregelmessige soner langs sprekker i kalkbergarten. Denne typen mineralisering kalles hydrotermal, og den forekommer gjerne i tilknytning til skarnmineraliseringer, men kan også forekomme separat. Sidebergarter kan kjemisk styre mineraliseringen av mineralene oppløst i vannet. Ofte er vannløsningene sure. Når de sure løsningene kommer i kontakt med kalksteinen, løses denne opp. Den kjemiske reaksjonen medfører at løsningen da blir mindre sur. Løseligheten til de forskjellige elementene er ofte avhengig av pH-graden, og dersom den endrer seg, kan elementene felles ut som mineraler i hulrom som er igjen etter den oppløste kalsitten. Bergarter som hornfels er relativt upåvirket av denne typen sure løsninger, mens marmor og karbonatdominerte bergarter kan bli kraftig omvandlet. Sidebergarter kan også inneholde vann, som under oppvarming løser opp elementer fra sine nærmeste omgivelser, og av og til blande seg med vannet fra magmaen. Selv blandingen kan medføre felling av mineraler. Dette vannet kan også trenge inn i den nå størknede bergarten, og forårsake mineraliseringer i denne. Alder på mineraliseringene i Gruaområdet er bestemt til ca. 260 millioner år (Pb/Pb) for Skjerpemyr, ca. 250 millioner år (Pb/Pb) for Grua, og ca. 240 millioner år (Pb/Pb) for Mutta. En senere periode med mineraliseringer i Gruaområdet er ca. 230 millioner år (K/Ar). Grønlia. Grønlia er som navnet sier en li i den sydligste delen av bydel Gamle Oslo i Oslo. Det ligger mellom Sørenga i nord, Loenga (nordlig 1/3-del av området) og Ekebergskråningen (resterende), i øst, Kongshavn i sør og Oslofjorden (med delvis vika "Lohavn") i vest. Nedenfor selve Grønlia, ligger havna med Grønlikaia. Dette området består i dag vesentlig av havneinstallasjoner og jernbanespor, men vil bli bygget ut bymessig med boliger og nye transportanlegg som del av Fjordbyen. Som del av den nye Fjordbyen. I august 2003 vedtok et enstemmig bystyre den overordnede reguleringsplanen for Bjørvika – Bispevika – Lohavn og utbyggingsavtalene. Denne delte planområdet i fire underområder, hvorav en del ble gjeldende for "Lohavn, Sørengutstikkeren og Grønlia". I følge fjordbykontoret skal dette område bli: «Boligbydeler med variert boligsammensetning og med tilhørende offentlige og private servicetilbud. Området har gode solforhold og nær kontakt med vannet.... På Grønlia er det foreslått bebyggelse både på land og i vannet. Den videre utviklingen av Grønlia må ses i sammenheng med vedtatt reguleringsplan for Oslos permanente havn Sydhavna av august 2009. Her er Grønlia et buffersoneområde for havnefunksjonene i Sydhavna.» Etter bystyrets vedtak om ny reguleringsplan for Sydhavna 26. august 2009, er områdene sør for Grønlia nå å betrakte som rene havneutviklingsområder. Grønlia blir dermed Fjordbyens endepunkt i sør og øst. Som trafikkpunkt. Grønlia får en rundkjøring (åpner i september 2010) som blir svært sentral i av- og påkjøringen til tunnelsystemet for Bjørvikaområdet. Fra denne rundkjøringen går blant annet den 490 meter lange Grønliatunnelen. Forbindelsen gir Havneveien, Kongsveien og Sørenga bro kontakt med Bjørvikatunnelen. Denne skal dog etter planen kun være midlertidig, og fjernes når hele tunnelsystemet med tilførsel er ferdig og i bruk. Bergverksmuseum. Bergverksmuseum er en severdighet som fokuserer på gruver og gruvesamfunn. Bergverksmuseer i Norge. Bergverksindustrien er Norges eldste industrigren. Næringsdepartementet har satt i gang prosjekter via blant annet Norsk Bergverksmuseum for bevaring av gruver og gruvesamfunn i Norge. Kulturminner er i dag opprettet som bergverksmuseum i blant annet Sulitjelma, på Røros, Modum, Løkken og Kongsberg. Disse fornminnene belyser bergverkshistorien fra 1600-tallet og frem til i dag. Svalbard museum. Svalbard museum er et natur- og kulturhistorisk museum for Svalbard og Arktis. Muséets samlinger består av gjenstander, fotografier, arkivalia, kunst og bøker og er på over 1700 registrerte gjenstander. Svalbard museum ligger i Longyearbyen og åpnet i 1979. Frem til 2006 fungerte det gamle grisefjøset som museumslokale. Fra april 2006 flyttet muséet til Svalbard Forskningspark. Svalbard Museum er fra 1. januar 2006 organisert som en stiftelse. Stiftelsen ble opprettet av Longyearbyen lokalstyre, Store Norske Spitsbergen Kulkompani, Universitetssenteret på Svalbard, Norsk Polarinstitutt og Sysselmannen på Svalbard. Ved siden av Svalbard Museum finnes det i dag tre andre gjenstandssamlinger på Svalbard, Pomormuséet i Barentsburg, Ny-Ålesund By- og Gruvemuseum og Samlingene på Bjørnøya. Vegard Hansen. Vegard Hansen (født 8. august 1969) er trener for Mjøndalen IF i Adeccoligaen. Han har tidligere spilt for Vikersund, Bristol City, Strømsgodset, Kongsvinger, F Hønefoss, FK Lofoten og Stord/Moster. Han har også vært trener for Stord/Moster og Strømsgodsets andrelag Team SIF. Guidobaldo del Monte. Guidobaldo del Monte (født 11. januar 1545 i Pesaro, død 6. januar 1607), titulert Marki del Monte, var en italiensk matematiker, filosof og astronom fra det 16. århundre. Lingvong. Lingvong (Linnvong, Lindvang) er en fraflyttet fjellgård i Hylsfjorden, Rogaland. Gården er best kjent for den spektakulære Lingvongfossen, som var sterkt i søkelyset da Elkem Saudefaldene søkte om å bygge ut vassdraget. Naturvernorganisasjonene gikk sterkt imot, men utbyggingen ble vedtatt av Stortinget i 2003. Gården ligger på en fjellhylle 460 moh., tilkomsten går via en opparbeidet kløveveg bratt opp fra sjøen hvorav flere slyng går like inntil fossen. Gården ble fraflyttet i 1961 etter å ha vært i drift i alle fall siden rundt 1600. Foreningen Lingvongs Venner har siden 1998 gjennomført restaurering av gårdens 5 gjenværende hus, i tillegg til kulturlandskapet. Kroumata slagverkensemble. Kroumata slagverkensemble fra Sverige er et svensk slagverkensemble som ble startet i 1978 og siden har turnert verden rundt. Norsk bergindustrihistorie. Norsk bergindustrihistorie utgjør størstedelen av Norges industrihistorie. Bergverk er en primærnæring, men sekundærnæringer som smelteverk og verkstedindustri vokste opp rundt gruvene. Lokalt bar dermed virksomheten preg av industrivirksomhet. Middelalderen. De første spor av metallutvinning i Norge finnes i Oslofeltet der det sannsynligvis ble skjerpet på sølv og jern fra 1200- til 1500-tallet. I middelalderen ble flere hundre steinkirker oppført for det meste av kalkstein eller kleberstein. Nidarosdomen var ferdig i 1320. 1500-tallet. Den første ordinære gruvedriften med ordnede privilegier skjedde ved Gullnes Kobberverk i Telemark, hvor kong Frederik I i 1524 utstedte kongelige privilegier til biskop Mogens av Hamar. Driften varte til i 1537. Året etter tok kong Christian III kontakt med noen tyske bergfolk, og utstedte i 1538 de første mutingssedler (som måtte utstedes av bergmesteren for at eiendomsretten til funn skulle være gyldig) for Norge. I 1539 ble så den første bergordningen innført i Norge, med mutingssedler etter prinsipp av saksisk bergrett og i sin helhet skrevet på tysk. Akersberg gruve og gruvene i Telemark er nevnt i Agricolas publikasjon i 1556. De første jernverkene ble anlagt på 1540-tallet ved Fossum (Skien) 1542 og i Hakadal. Den første registrerte jerngruve fra 1538 finnes på Hadeland Bergverksmuseum. En tid var det 18 små jernverk i drift fra en rekke små, rike forekomster på Sør- og Østlandet. Noen av de viktigste jernverkene var Nes, Fossum, Ulefoss, Fritzøe, Bærum, Eidsvoll og Froland. De var basert på trekullsmelting. På Ytterøy i Trondheimsfjorden ble det utvunnet kobber allerede tidlig på 1500-tallet. 27. juli 1516 skriver erkebiskop Erik Valkendorf at han hadde fått lokalisert et «Kaaberbierg 8 store Miile fra Trundem». Historikere som Rolf Falck Muus, som har gransket kildematerialer for dette, mener det dreier seg om kobberfeltet på Ytterøy, i sin avhandling "Ytterøen Kaaberverk". Det arbeides nå med å kartlegge enda flere kilder rundt dette, som etter alt å dømme er landets eldste kobberdrift. Det var Christian II som fikk erkebiskop Erik Valkendorf til å lokalisere mineraler i Trøndelagsregionen. Tautra Vitenskapelige Selskap arbeider med å samle og systematisere bibliografiske data knyttet til kobberdriften på Ytterøya. 1600-tallet. Kobber-forekomstene i Trøndelag ble drevet fra begynnelsen av 1600-tallet. Kvikne kobberverk startet år 1630, som et av landets første kobberverk av noen betydning. Senere kom det kobberverk på Røros Kobberverk i 1644, Løkken Verk i 1652, Selbu i 1713 og Folldal gruver i 1741. Den første effektive masovn ble reist ved Bærums Verk i 1622. Masovnen var den utløsende teknologiske faktor som gav jernverksdrift en rekke steder i Oslofeltet frem mot år 1700; og spesielt i Arendalsfeltet. Det sensasjonelle sølvfunnet i Sandsvær i 1623 innvarslet et solid løft for bergindustrien i Norge. Etableringen av Kongsberg sølvverk og bergstaden Konningsberg (Kongsberg) utviklet seg til landets største industrivirksomhet i førindustriell tid. Omfanget av driften gjorde byen til Danmark-Norges senter for ekspertise på gruvedrift. Norges første høyere utdanningsinstitusjon ble etablert på Kongsberg. Bergseminaret var Europas første institusjon for høyere utdannelse i bergteknikk. Hollenderne trengte stein til utfyllinger langs sjøkanten og til stadig nye diker. Stein av god kvalitet (gneis og granitt) fantes i rikelige mengder og passe størrelser i Norge, og ble av naturlige og geografiske årsaker hentet primært i fjordene langs sørlandskysten. Eksportmengden kan kanskje noe anekdotisk belyses med at flere av de eldre byområdene i Amsterdam ble sagt å ligge på norsk grunn. I 1675 ble funnet kobberforekomster ved Åsterudtjern på Holleia i Ringerike, noe som førte til regulær gruvedrift i området fra 1688 og framover. 1700-tallet. Fra 1700-tallet og frem til siste årtusenskifte var bergverkene hjørnesteinsbedrifter for bygdene og Norges økonomi. Fra 1737 til 1815 ble det brutt ut alunskifer ved Alunverket fra Ekebergskrenten i Oslo. Fra 1753 ble det tatt ut marmor i Lier ved Drammen som blant annet leverte stein til Marmorkirken i København. Den første betong-konstruksjon i Norge var Farrisdammen i Larvik som ble bygget i 1767. I 1773 ble Blaafarveværket etablert som kongelig verk. Vervet utvant kobolt. I 1789 ble også gruvedriften ved Åsterudtjern på Holleia i Ringerike utvidet med blant annet produksjon av kobolt. 1800-tallet. Krisen under Napoleonskrigene førte til at kongen måtte pantsette Blaafarveværket til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg. I 1821 ble verket solgt til et tysk-engelsk konsortium som til slutt bestod av Benjamin Wegner og Wilhelm Christian Benecke Baron von Gröditzberg. Under Wegners ledelse, frem til 1848, utviklet verket seg til Norges største industribedrift og verdens største produsent av koboltblått. Etter bybrannen i Hamburg i 1842 ble nordmarkitt fra Grefsen og Grorud i Christiania anvendt til kaier, broer, bygningssokler, trapper og til Oscarsborg festning. Fra 1870-tallet var Iddefjordsgranitt dominerende som bygningsstein spesielt til brolegging og gateanlegg. I 1840- og 50-årene ble det tatt ut svovelkis fra Ytterøen gruver for produksjon av svovelsyre ved Leren Kromfabrikk i Trondheim. Dette prosjektet var mislykket, men i 1848 fant bergmester Wilhelm Mathias Sinding en metode, og produksjon av svovelsyre kom i gang ved Lysaker Chemiske Fabrik i 1858. Flere svovelkisgruver kom i drift; i 1865 på Vigsnes og senere på Varaldsøy og på Stord. Sulitjelma gruber kom i drift i 1888. På 1890-tallet fulgte Kjøli og Killingdal nord for Røros, rundt år 1900 Løkken Verk og Folldal gruver. Lektor i mineralogi, proberkunst og fabrikanlæg ved Det Kongelige Fredriks Universitet i Christiania Theodor Scheerer publiserte i 1845 en analyse av etter et funn av magnetkis ved Åsterudtjern på Holleia i Ringerike i 1837 som inneholdt 2,8 % nikkel. Scheerer var også hyttemester ved Blaafarveverket der malm med kobolt var drevet siden 1773. På 1800-tallet fikk koboltproduksjonen et oppsving, og etterhvert kom også nikkelgruver i drift: Ringerike Nikkelverk, senere i Bamble, Askim, Sigdal, Evje og tilslutt Senja og Skjækerdalen. Leeren Chromfabrik ved Lerfossen i Trondheim startet produksjon av krom-farger i 1837. Wilhelm Dunker i Christiania fant i 1817 en metode for dette. Malm med kromførende serpentinitt ble for det meste hentet fra Feragenfeltet ved Røros og Alvdal. På midten av 1800-tallet ble et stort antall apatitt-forekomster funnet og utnyttet i Kragerø-området. Fosfatmalmen ble brukt til gjødsel-produksjon. I 1872 ble apatittforekomst funnet i Ødegården i Bamble. 1900-tallet. Norsk Jernverk ble etablert i 1946 og startet drift på magnetitt og hematitt i Mo i Rana i 1964 på malm fra Dunderlandsdalen. Aktieselskapet Sydvaranger ble etablert i 1907 og ble etterhvert Norges største bergverk. På begynnelsen av 1900-tallet ble det brutt titan-malm i Kragerøfeltet. Den første tiden var det rutil fra bl.a. Blåfjell gruver i Sogndal, men i 1916 ble det utviklet en metode for ilmenitt. Storgangen i Egersundfeltet gav store mengder ilmenitt, og i 1954 ble Tellnes-forekomsten funnet og satt i produksjon i 1960. S Titania driver på denne forekomsten fremdeles. På begynnelsen av 1900-tallet ble en rekke molybden-forekomster, spesielt i Flekkefjord-området satt i produksjon; Kvina og Knaben, og i Telemark; Dalen og Bandaksli. Utvinningen fra disse forekomstene dabbet av etter den annen verdenskrig, mest fordi der var andre felter i verden som var mere lettdrevet, og dermed økonomisk lønnsomme. Per 2008 er der igangsatt begrenset drift i det gamle dagbruddet på Knaben. På Svalbard ble det igangsatt industriell bryting av steinkull i årene frem mot første verdenskrig. Store Norske Spitsbergen Kulkompani ble stiftet i 1916. I 1931 ble det bygget et smelteverk i Thamshavn der svovel ble utvunnet direkte fra svovelkis. Fra 1950-tallet ble en rekke kis- og kobberforekomster satt i produksjon: Bleikvassli, Skorovas, Tverrfjellet, Bidjovagge, Joma, Lergruvbakken på Røros og Repparfjord. I 1988 startet S brudd på noritt i Ballangen i Nordland for utvinning av nikkel, kobber, olivin og pukk. I dag utgjør naturstein størst andel av inntektene fra bergindustrien. Larvikitt ble brutt fra 1880-årene og utgjør nå mesteparten av dette. Videre brytes granitt fra Iddefjord, Flisa og Trysil. Skifer brytes på Otta og i Oppdal. I Trøndelag og Nordland gir marmor størst eksport-inntekt. I Alta brytes kvartsskifer. I Hellvik, mellom Egersund og Sirevåg, drives ut kvitstein i form av labradoritt, som knuses til singel og eksporteres til flere land, der den brukes til veidekke (hvit asfalt) og i bygningsindustrien. Det meste av kalksteinen i Norge går til sementproduksjon. S tar ut kalk i Brevik og Bærum. I Møre og Romsdal produseres Hustad-kalk. Videre produseres kalk i Verdal i Trøndelag, og i Nordland produseres kalk fra Drevja i sør til Kjøpsvik i nord. "Norsk Jernverk" driver også et kalkbrudd i "Mo i Rana". S Olivin ble etablert i 1948 og startet uttak av olivin (dunitt) i Vanylven. Kvarts og feltspat med høy renhet til porselen-produksjon er tatt ut på begge sider av Oslofjorden siden 1700-tallet. Pegmatitt-ganger gir råstoff til blant annet Porsgrunds Porselænsfabrik som ble etablert i 1885. De senere år brukes i stedet nefelinsyenitt til keramisk industri. På Stjernøy i Troms startet North Cape Minerals produksjon i 1961. Litteratur. Bergindustrihistorie Krokstrand. Krokstrand er den nordligste grenda i Dunderlandsdalen, ved foten til Saltfjellet, 60 km nord for Mo i Rana i Rana kommune. E6 passerer gjennom stedet. Grenda er oppkalt av stedsnavnet "Kroken", der Ranelva flyter i form av en elvekrok, 5 km sør for møtet mellom Ranelva og Virvasselva. Over denne elvekroken, 18 km sør for Polarsirkelen, går det en bro langs E6 hvor oppstigningen til Saltfjellet innledes. Stedet har et vertshus − "Krokstrand Kafé og overnatting" − en souvenir-butikk, og "Krokstrand Camping" med motell, en campingplass med hytter, lekeplass med trampoline og 12 minigolf-baner. Krokstrand er også utgangspunktet for turer, arrangert av Rana turistforening, til Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Krokstrand har den største furu-skogen i Nord-Rana. På 1800-tallet var skogen enda større; mye furu ble, fra 1865 eller tidligere, hogd av lokale bønder og brukt til å fremstille tjære. I tillegg til turisme, består grendens næringsgrunnlag av jordbruk. Historie. Krokstranda ble ryddet for gårdsdrift i 1760 av en bonde fra Sør-Rana. Etter at to kyr ble drept av bjørn, forlot han gården. I slutten av 1760-årene ble området deretter ryddet på nytt, 1 km lenger nord. Den eldste bevarte bygningen ble sett av Ole Tobias Olsen allerede i 1834, og ble beskrevet av ham som «svært gammel». Den nest eldste bevarte bygningen ble oppført i 1858. I 1803 var det 4 gårdsbruk i grenda, som årlig avlet 3-8 tonn korn og kunne fø 18 buskap. I tillegg til å produsere tjære, var det i 1865 også reindrift på garden. En seter eksisterte mellom 1870 og 1893, og i 1870-årene fantes det en landhandel som hovedsakelig solgte varer til Skonseng. Gården eide også en tid et naust, «Krokstrand-naustet», i Moholmen i Mo i Rana. En kvern er også bevart. Herberget på gården ble senere flyttet til dagens overnattings-sted. I 1888 ble gården solgt til staten. Etter å ha blitt oppdelt, kom den i 1917 igjen på private hender. Gregor XV. Gregor XV (født 9. januar 1554, død 8. juli 1623), født som Alessandro Ludovisi, var pave fra 1621. Han tok over etter Paul V den 9. februar 1621. Den fjerde franske republikk. Den fjerde franske republikk var det politiske regime i Frankrike mellom 1946 og 1958. Den var på mange måter en fortsettelse av den tredje republikk, som falt ved den tyske invasjonen i 1940, og led under mange av de samme svakhetene. Den fjerde republikkens grunnlov ble vedtatt 13. oktober 1946. I denne perioden opplevde Frankrike, som Vest-Europa forøvrig, sterk økonomisk vekst, og landets industri og institusjoner ble gjenoppbygget. Landet spilte en avgjørende rolle i den gryende europeiske integrasjonen (Kull- og stålunionen (ECSC), som ble etterfulgt av EEC (nå EU)), som kom til å forandre kontinentet for alltid. Den fjerde republikk var preget av ustabilitet – det var tyve regjeringsskifter på ti år. Samtidig pågikk avviklingen av koloniveldet. Den første indokinesiske krig endte med nederlag for Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen i 1954 og kolonikrigen i Algerie var kostbar, blodig og kontroversiell, og førte til slutt til republikkens fall i 1958, da deler av den franske hæren gjorde opprør mot sin egen regjering til støtte for de franske pied-noirs. General Charles de Gaulle vendte tilbake til politikken og styrte først under unntakslover, før han 21. desember ble valgt til den første president i den femte republikk. 4. republikk Twenty Pence. Twenty pence-mynten, ofte uttalt «twenty pee», ble først produsert i juni 1982 for å fylle tomrommet i myntrekken mellom 10- og 50-pence-myntene Benijofar. Benijofar (Benijófar) er en liten jordbrukskommune i provinsen Alicante (Spania). Den ligger i et fruktbart lavland og elven Segura renner gjennom kommunen. Geografi. Kommunen ligger like ved AP7 motorveien mellom Alicante og Cartagena, og ved elven Segura. Kommunen kan lett oppfattes som en del av Rojales, siden Rojales ligger geografisk både øst og vest for kommunen. Kart over området. center Det mørkerøde feltet viser kommunen Rojales, Benijofar er kommunen avgrenset i mellom. Historie. Navnet Benijofar kommer av det arabiske stammenavnet Beni Yafar, som betyr «Yafar's etterkommere», og stedets opprinnelse er fra gammelt av en islamsk jordbruksbosetting. I 1587 ødela en flom i elven Segura boseting og avlingene og skapte store vansker for byen. I 1704 ble etterkommeren av Jaime Gallego Fajardo y Satorre, som i 1589 tok kontroll over provinsen, oppnevnt som Baron for området. I 1957 ble store deler av byen og flere innbyggere drept, som følge av nok en flom. Demografi. Befolkningen var i henhold til de lokale myndighetene 3.541 innbyggere i 2006. De senere årene har stedet opplevd en stor befolkningsvekst som følge av innvandrere fra nye EU-land, og Norge. Steder av interesse. Iglesia Parroquial (kirke) har spesielle arkitektoniske trekk. Fiesta. Det avholdes lokal landsbyfest til minne om San Jaime den 25. juli hvert år. Da rigges det opp telt på torvet, og det er familieunderholdning og salg av mat og drikke. Norsk tilknytting. Det er en stor fast norsk bosetning i kommunen og i nabokommunene Torrevieja, Orihuela, Rojales, Orihuela Costa og Guardamar del Segura. I nabokommunen Rojales (Ciduad Quesada), som ligger i gangavstand fra Benijofar, er det en norsk skole som har et fullverdig undervisningstilbud for barne- og ungdomsskole, samt videregående skole. Torrevieja, som ligger 15 minutter sør med bil, har norsk sjømannskirke som avholder ordinære gudstjenester på norsk, organiserer sosiale arrangementer, og foretar bryllup, konfirmasjon og barnedåp. Det er også norsk konsulat i Torrevieja og Alicante. Hos konsulatet i Torrevieja kan fastboende nordmenn bestille nye pass, avgi stemme ved kommune-, fylkes- eller stortingsvalg. Norske turister som har mistet passet sitt, kan få utstedet et «reisebevis» som er gyldig for hjemreise til Norge med SAS eller Norwegian. Konsulatet kan ikke utstede nødpass, og henviser slike forespørsler til konsulatet i Benidorm, en by en time og tre kvarter nord for Benijofar med bil. Treklang. En treklang er i musikken en akkord som består av grunntone, ters og kvint. En skiller mellom durtreklang, molltreklang, forminsket treklang og forstørret treklang. Begrepet "treklang" kan også brukes om en kombinasjon av tre stemmer eller en fargepallett bestående av tre farger som passer sammen. The Ron Clark Story. "The Ron Clark Story" er en amerikansk/canadisk TV-film fra 2006 med Matthew L. Perry i hovedrollen. Randa Haines regisserte filmen. Handling. Ron Clark (Perry) er lærer på en skole i bydelen Harlem i New York som akkurat har overtatt en ny klasse med umulige barn. De havner ikke i annet enn trøbbel og narkotikamisbruk, så han setter opp skjema om utvikling av barns lære og bruker mer tid på barnas fornuft enn å lære dem ting. Mot slutten av året får han en pris som «beste lærer» av skolen og blir kjent over hele verden på grunn av hans metoder om å undervise barn. Treklang (sangbok). Treklang er navnet på en serie med sangbøker utgitt av Norges KFUK-KFUM. Den første versjonen av Treklang kom i 1960-årene. Sangboken har vært revidert jevnlig, gjerne i forbindelse med Tenåringstreffene. Siste revisjon skjedde i 2007 under ledelse av Hans Olav Baden. Sangboken inneholder salmer, gospel og tradisjonelle sanger, men også popsanger. Miniklang var en spesialutgave av Treklang som inneholdt litt færre sanger. Fylkesvei 54 (Akershus). Fylkesvei 54 i Akershus går mellom Revhaug og Haug i Ås. Veiens lengde er 5,4 km. Eksterne lenker. 054 Norges Lacrosse Forbund. Norges Lacrosse Forbund (NLF) ble dannet 3. april 2007 som det nasjonale ledende organet for lacrosse i Norge. Fra 1. januar 2010 er lacrosse tatt opp i Norges Idrettsforbund og den olympiske og paralympiske komité (NIF), gjennom fleridrettsforbundet Norges Amerikanske Idretters Forbund (NAIF). NLF er nå representert gjennom et eget grenstyre og er representert i hovedstyret til NAIF. Lacrosse i Norge. Det voksende miljøet i Norge består av ca. 200 aktive lacrossespillere. Det finnes per 1.juni 2011 ni herrelag og to damelag i Norge; BI Lacrosse, BI Bergen Lacrosse,NTNUI Lacrosse, NHH Lacrosse, Oslo Lacrosse, Stavanger Storm, HiOA Lacrosse,UiA Lacrosse og damelagene HiOA Queens og Bergen Ladies. I de senere årene har sporten vokst betraktlig og damelagene, NTNUI Ladies, BI Lionesses Lacrosse og UiA Ladies Lacrosse har kommet til. Eksterne lenker. Lacrosse Ark (tak). Ark (av lat. "arca" «kasse», «kiste») er en loftsutbygning med saltak ut fra skråtak. Fronten ligger i eller utenfor fasadelivet, med eller uten gesims foran. En ark kan også inneholde kran med luke for innhenting av varer til loft. På løkkeeiendommene i Bymarken rundt Kristiania var det en periode vanlig å bygge arker på låvene og innrede loftene som oppholds- og soverom, og slik omgå forbudet om permanent opphold. Fylkesvei 58 (Akershus). Fylkesvei 58 i Akershus går mellom Tandbergløkka og Hagalund i Ås. Veien er 931 meter lang. Eksterne lenker. 058 Lamellbebyggelse. a> er et eksempel på lamellbegyggelse a> (til venstre), Jessenløkken til høyre Lamellbebyggelse er grupper av frittliggende parallelle ensartede bygninger med enkel, rektangulær form stilt sammen i rekker. Dette var en vanlig byggeform på 1930-tallet og er et uttrykk for den tids byplanidealer, men utbygging etter disse prinsippene er også blitt gjort senere, men den strenge, rektangulære formen er da ofte litt brutt. Eksempler på lamellbebyggelse kan blant annet finnes på Marienlyst, Sagene, Sinsen og Etterstad i Oslo. Hemingbanen. Hemingbanen ligger på Gråkammen, Guleråsveien 5, i sentrum av det vi kaller Hemingland, og er et friområde som i sin tid ble gitt til idrettsungdommen av gårdbruker Halvor Torgersen. Her har Heming i dag en gruslagt fotballbane (11-manns) samt en 7-er bane. Kunstgressbanen, som er en 11'er-bane, har undervarme. Det er også anlagt et allsidighetsområde som er flittig brukt av flere avdelinger til aktivitet og barmark. Videre er det anlagt sandvolleybane og en skateboardpark. Klubben ga kommunen Hemingbanen på 60-tallet, mot at de skulle ha driftsansvaret. Heming har derfor en driftskontrakt med Idrett og Kulturetaten. Heming har i dag festet tomt og deler av anlegget av Oslo Kommune. Vestlig filosofi. a> (til høyre) som representanter for vestlig filosofi. Vestlig filosofi er den filosofiske tradisjon i den vestlige delen av verden som skiller seg fra den østlige eller orientalske filosofiske tradisjonen. Historisk har betegnelsen vestlig filosofi vært en referanse til de filosofiske tradisjoner innenfor den vestlige sivilisasjon, hovedsakelig Europa («den gamle verden») og siden også Nord-Amerika og Australia («den nye verden»), som begynte med gresk filosofi i antikkens Hellas, og som i århundrenes løp har dekket en stor andel av Jorden, inkludert Nord-Amerika og Australia. Det kan også diskuteres om områder som nordlige Amerika, deler av Midtøsten, Øst-Europa og lignende områder, bør være eller ikke være en del av betegnelsen «vestlig filosofi». Ordet filosofi har i seg selv sin opprinnelse antikkens Hellas: "philosophia" (φιλοσοφία), bokstavelig «kjærlighet til visdom» (φιλεῖν – "philein" «å elske» og σοφία – "sophia" «visdom», i meningen kunnskap). Fagfeltet vestlig filosofi omhandler den vestlige "tenkemåte" i videste forstand, i motsetning til temaer som for eksempel eksistensialisme eller etymologi innen filosofien. Filosofi er således nødvendigvis ikke en streng vitenskap. Tenkemåter og kultur i vesten refereres vanligvis til de "klassiske filosofer" som Sokrates, Aristoteles, Platon med flere. I dagens begrepsapparat referer vestlig filosofi hovedsakelig til to hovedtradisjoner innenfor samtidens filosofi: analytisk filosofi og kontinental filosofi. Filosofiens opprinnelse. Filosofiens omfang i antikkens forståelse, og skrifter fra i det minste en del av antikkens filosofer, var alle intellektuelle anstrengelser. Dette omfattet filosofens problemer slik som de ble forstått i dag, men det omfattet også mange andre fagkretser som ren matematikk, naturvitenskaper som fysikk, astronomi og biologi. Aristoteles forsket og skrev eksempelvis om alle disse tre emnene. Begrepet «vestlig filosofi» er av den grunn tidvis både lite nyttig som et vagt og uklart begrep ettersom definisjonen involverer et stort mangfold av særegne tradisjoner, politiske grupper, religiøse grupper og individuelle forfattere som var virksomme over flere tusen år. Inndelinger av vestlig filosofi. Vestlige filosofer har ofte delt flere betydelig grener basert på de spørsmål som ble adressert av de som arbeidet innenfor ulike deler av faget filosofi. I antikkens verden var den mest innflytelsesrike delingen av filosofi som emne i stoikernes inndeling i logikk, etikk og fysikk. Sistnevnte var oppfattet som studiet av verdens natur, og omfattet både naturvitenskap og metafysikk. I dagens samtidsfilosofi er de ulike spesialiteter vanligvis inndelt metafysikk, epistemologi (kunnskapsteori), etikk og estetikk (de to sistnevnte utgjorde til sammen axiologi). Logikk er tidvis inkludert som en hovedgren innenfor filosofi, tidvis som en adskilt vitenskap som filosofier tilfeldigvis benytter som metode og verktøy, og tidvis som en vesentlig filosofisk metode som angår alle grener av filosofi. Joachim Rücker. Joachim Rücker (2011)Joachim Rücker (født 30. mai 1951 i Schwäbisch Hall) er en tysk diplomat og politiker (SPD). Fra 2008 er han ambassadør i Sverige. Fra september 2006 til juni 2008 var han FNs spesialutsending for Kosovo og sjef for FNs administrasjon i provinsen (UNMIK), dvs. provinsens guvernør. Rücker har doktorgrad i økonomi. Han arbeidet i utenrikstjenesten fra 1979 til 1991, og var stasjonert i Bonn, Frankfurt, Wien, Dar-es-Salaam og Detroit. Fra 1991 til 1993 var han utenrikspolitisk rådgiver for SPDs fraksjon i Forbundsdagen, og fra 1993 til 2001 var han overborgermester i Sindelfingen. Han var FNs ambassadør og stedfortredende høykommissær i Bosnia-Hercegovina fra 2001 til 2002. Deretter var han frem til 2004 sjef for finans og administrasjon i det tyske utenriksministeriet. I 2005 ble han utnevnt til stedfortreder for FNs spesialutsending for Kosovo, Søren Jessen-Petersen, og samtidig sjef for den økonomiske gjenoppbyggingen i Kosovo. 1. september 2006 utnevnte Kofi Annan Rücker til Jessen-Petersens etterfølger som spesialutsending og leder for Kosovos midlertidige sivile regjering. Han er gift med Ines Kirschner, barnelege og politiker for De grønne. De har tre barn. Tango & Cash. "Tango & Cash" er en amerikansk actionkomedie fra 1989 med Sylvester Stallone og Kurt Russell i hovedrollene. Nabo-hysteri. Nabo-hysteri (Originaltittel: "The 'Burbs") er en amerikansk komedie fra 1989 med Tom Hanks. Filmen er en spenningskomedie med regi av Joe Dante. Tom Hanks spiller Ray Peterson som bor i det motsatte av et alminnelig nabolag. Geraldine Ferraro. Geraldine Ferraro (født 26. august 1935 i Newburgh i New York i USA, død 26. mars 2011) var en amerikansk politiker fra det demokratiske parti og tidligere medlem av Representantenes hus for New York. Hun var USAs første kvinnelige partinominerte kandidat til visepresident da hun ble Walter Mondales visepresidentkandidat til presidentvalget i 1984. Hun var aktiv i Hillary Clintons mislykkede nominasjonsvalgkamp forut for presidentvalgene i 2008. Grendehus. Et grendehus er et (privat) forsamlingslokale som ligger (ofte sentralt) plassert i ei grend i bygden. Slike lokaler ble ofte bygget på dugnad av grendes innbyggere, som gjerne også samlet sammen de pengene som var nødvendig for å få bygget og innredet grendehuset. Grendehusene blir tradisjonelt blitt benyttet til alt fra festligheter og møtevirksomhet til begravelser og valg. Mange har også fungert som private barneparker og bedehus. Spitzer Space Telescope. Bilde av Spitzer-teleskopet tatt under montering før oppskyting Framstilling av Spitzer-teleskopet slik det vil kretse, og «forfølge» Jorden Spitzer Space Telescope (tidligere kjent som Space Infrared Telescope Facility (SIRTF)), (eller "Spitzer-romteleskopet" på norsk), er det fjerde og siste av NASA sine store, rombaserte observatorium, i det såkalte «Great Observatories program». Teleskopet er oppkalt etter den amerikanske astronomen Lyman Spitzer (som var den første til å foreslå rombaserte teleskoper på 1940-tallet), og det ble sendt opp av NASA med en Delta II-rakett fra Cape Canaveral 25. august 2003. Det følger en ganske uvanlig bane, heliosentrisk istedenfor geosentrisk. Teleskopet følger Jorden i dens bane, og glir vekk fra Jorden med ca 0,1 AU pr. år, i en såkalt «Jord-følgende» bane. Redesign og ny bane. Spitzer er det eneste av de store, rombaserte teleskopene som ikke er sendt ut i verdensrommet av romfergene. Det skulle egentlig det, men etter ulykken med romfergen Challenger i 1986, ble raketten Centaur LH2/LOX som skulle vært benyttet til å sende teleskopet ut i sin endelige bane forbudt ombord på romfergen. Spitzer gikk igjennom en serie av redesign på 1990-tallet, mest av budsjett-grunner. Dette resulterte i et mye mindre teleskop, som kunne bruke den mye mindre Delta II-raketten. En av de viktigste aspektene ved det nye designet, var bruken av «Jord-følgende» bane. Ved å plassere teleskopet i en slik bane, istedenfor jordbane, samt bruk av mere passiv solavskjermning, kunne en drastisk redusere bruken av nedkjølt helium ombord, noe som reduserte den totale størrelsen på teleskopet. En slik bane har også fordelen at den forenkler siktingen av teleskopet, men det krever til gjengjeld bruken av Deep Space Network for kommunikasjon. Instrumenter. Tidligere infrarøde observasjoner har blitt gjort med både rombaserte og jordbaserte observatorier. Jordbaserte observatorier har ulempen ved at infrarøde bølger eller frekvenser dannes både av teleskopene selv og av Jordens atmosfære. I tillegg er det vanskelig å observere disse bølgelengdene gjennom atmosfæren. Tidligere rombaserte observatorier som IRAS (the Infrared Astronomical Satellite) og ISO, var i drift på 1980- og 1990-tallet og store fremskritt i astronomisk teknologi har blitt gjort siden da. Oppdagelser og observasjoner. De første bildene tatt av Spitzer var ment å demonstrere mulighetene til romteleskopet og viste en glødende stjerne-«barnehage»; en roterende, støvfyllt galakse; en ring av planet-forment materiale; og organiske materiale i andre galakser i universet. Siden den gang har månedlige pressemeldinger vist frem Spitzer sine muligheter, på samme måte som NASA og ESA gjør med bildene tatt av Hubble-teleskopet. I 2005 ble Spitzer det første teleskopet noensinne som direkte fanget lyset fra en ekstrasolær planet, nemlig en av de «varme Jupiter»-planetene, HD 209458b og TrES-1. (Teleskopet overførte imidlertid ikke dette lyset til faktiske bilder). Dette var første gang at planeter utenfor vårt solsystem var fysisk sett og observert, da tidligere observasjoner av slike kun var gjort indirekte gjennom konklusjoner basert på stjernene sin oppførsel, som planetene kretset rundt. Teleskopet oppdaget også i april 2005 at stjernesystemet 4 hadde en planetdannende ring av støv som var svært mye yngre og inneholdt mye mindre masse enn det tidligere teorier skulle tilsi, noe som ledet til ny innsikt i hvordan planeter dannes. I februar 2006 observerte Spitzer sammenstøtet mellom en sonde sendt ut fra Deep Impact for å treffe kometen Tempel 1. I 2007 avdekket Spitzer at den ekstrasolær planeten HD 189733b (en såkalt «Varm Jupiter»), hadde vanndamp i atmosfæren sin. Spitzer observerte også de ekstrasolære planetene HD 189733b og HD 209458b (begge «Varme Jupiter»-planeter) tidligere i 2007 da de forsvant bak sin respektive stjerne. Fossum Jernverk. Fossum Jernverk i Skien i Telemark er et nedlagt jernverk, etablert omkring år 1540 og lagt ned i 1867. Malmen ble først hentet fra Glasergruva som lå et lite stykke unna. Senere ble det åpnet flere gruver i området, der Langgangen og Breigangen var de største. Noe malm ble også levert fra gruver lenger unna, bl.a. fra Arendalsfeltet. Fossum Jernverk er et av de eldste jernverkene i Norge. Verket var lokalisert ved et fossefall i Hoppestadelven, en sideelv i Skiensvassdraget. Fossefallet leverte i tidligere tider også vannkraft til sager og møller. Etter at Fossum jernverk ble nedlagt har elva levert kraft til et tresliperi fra 1886 til 1908 og fra samme år en kraftstasjon. Gruve og jernhytte etableres. Krutthuset er den eneste bygningen som er bevart på verket I 1538 var den saksiske (tyske) bergmesteren Hans Glaser på befaring i Norge. Han ble sendt hit av Christian III, som var konge i Danmark og Norge. Da Glaser kom til Skien, fant han rikelige mengder med jern og rapporterte til kongen at det var godt med malm og at det ville bli satt igang gruvedrift. Den første skriftlige kilden som viser at det ble satt igang gruvedrift, er fra 1541, og gruven det ble drevet fra, var den såkalte Glasergruva. Først ble malmen smeltet i jernhytter. Den første masovnen ble satt i drift i 1625. Verkets glansdager. Verket hadde flere eiere fram til 1734, da det ble kjøpt av Herman Leopoldus og brødrene Deichmann. Senere overtok Leopoldus hele verket. Han ble adlet og tok navnet Løvenskiold. Fossum Jernverk ble i Løvenskiold-slekten siden. I 1783 rapporteres det at verket hadde en masovn, to dobbelte stangjernhammere, en spiker- og boltehammer, et puk­kverk, en stampemølle, to melmøller og 6 sager. Utover det hadde verket 40 gruver der man tok ut jernmalm, 60 skoger som skaffet tømmer til trekull og sager og 9 dammer for blant annet å fløte tømmer. Produksjonen var på 575 tonn støpegods og 340 tonn stangjern. Verket kan regnes for norsk våpenindustris arnested, og ble et vesentlig kanonstøperi utover 1600-tallet. Nedleggelse. De norske jernverkene ble lagt ned et etter et på slutten av 1800-tallet på grunn av konkurranse fra andre steder i Europa, der man hadde gått over til en ny teknologi som ble kalt Bessemerprosess. Den utnyttet fordelen ved å bruke steinkull i stedet for trekull, slik at det ikke tok mer enn ca 25 minutter å smelte metallet. I 1867 var masovnen på Fossum Jernverk i drift for siste gang. Fylkesvei 4 (Akershus). Fylkesvei 4 i Akershus går mellom Sentralholtet i Ås og Brandstad i Vestby. Veiens lengde er 9,5 km. Strekningen i Ås var tidligere nummerert Fv51. Eksterne lenker. 004 Great Observatories program. Framstilling av Spitzer-teleskopet slik det vil kretse, og «forfølge» Jorden NASA sin serie av rombaserte observatorium, det såkalte Great Observatories program er fire store og kraftige rombaserte teleskoper. Hvert av disse har en lignende størrelse og kostnad, og hvert av disse har hatt en vesentlig bidrag til astronomien, De fire romteleskopene har hver undersøkt sin del av det elektromagnetiske spektrum som det ble tildelt. Konseptet med et slikt program ble utviklet i midten av 1980-tallet av Charles Pellerin hos NASA, sammen med astronom Martin Harwitt. Romteleskopene i programmet. Av disse fire romteleskopene er det kun Compton som ikke lenger fungerer, da en av gyroene ombord sviktet, og NASA bestemte å styrte teleskopet kontrollert mot Jorden 4. juni 2000. Deler av romteleskopet kræsjlandet i Stillehavet. Hubble skulle etter planen returneres tilbake til Jorden av romfergen i 2010, men nye planer for reparasjon av teleskopet ble utarbeidet. Spitzer er det eneste av de store rombaserte teleskopene som ikke er sendt ut i verdensrommet av romfergene. Den skulle egentlig det, men etter ulykken med romfergen Challenger i 1986, ble raketten Centaur LH2/LOX som skulle brukes til å sende teleskopet til sin endelige bane forbudt ombord på romfergen. Glial fibrillary acidic protein. Glial fibrillary acidic protein (GFAP) er et intermediært filament (IF) protein som finnes i glia-celler som for eksempel astrocytter. GFAP ble første gang beskrevet i 1971. GFAP er et type III IF protein som hos mennesker er kodet i kromosom 17q21. GFAP er nært beslketet med dets ikke-epitelielle familiemedlemmer vimentin, desmin og peripherin, som alle er strukturelt og funksjonelt forbundet med cellenes cytoskjelett. GFAP bidrar til å opprettholde astrocyttenes mekaniske styrke, så vel som formen på cellene. Struktur. Type III intermediære filamenter inneholder tre domener, den best bevarte er "stav-domenet". Den spesifikke DNA sekvensen for denne regionen av proteinet kan variere i blant de ulike intermediære filamentene innenfor type III proteinene, men proteinets struktur er i stor grad konservert. Dette stav-domenet slynger seg rundt et annet filament og danner således en dimer, med N-terminus og C-terminus fra hvert filament etter hverandre. Type III filamenter som GFAP kan danne både homodimerer og heterodimerer, ettersom GFAP kan polymerisere med andre type III proteiner eller med nevrofilament protein (NF-L). Bemerkelsesverdig nok, kan hverken GFAP eller andre type III IF proteiner bindes til keratiner, type I og II intermediate filamenter. I celler som uttrykker begge proteiner, vil det derfor dannes to separate IF nettverk, som muliggjør spesialisering og økt grad av variabilitet. To form networks, the initial dimers combine to make staggered tetramers, which are the basic subunits of an intermediært filament. Since rods alone in vitro do not form filaments, the non-helical domains are necessary for filament formation. The remaining two regions, head and tail, have greater variability of sequence and structure. However, the head of GFAP contains two arginines and an aromatic residue that have been shown to be required for proper assembly. The sizes of the head and tail regions are quite different between GFAP and its more common counterpart vimentin, which suggests that, when coassembled, they would align head-to-head rather than head-to-tail. This would allow for more plastic functionality of the intermediate filament network. Protein ekspresjon. Mengden av GFAP en celle produserer, reguleres gjennom flere mekanismer, f.eks. ved cytokiner og hormoner. Increased expression of this protein is evident in different situations, commonly referred to as "Astrocytic activation". During development, vimentin, another type III intermediate filament, is colocalized with GFAP in immature glial cells, as well as glioma (tumor) cell lines, but not in mature astroctyes. This could indicate, due to the proposed head-to-head structure, that GFAP and vimentin filaments serve a very different purpose than each serves individually. In mature cells, the most studied avenue of change in filament amount is the phosphorylation of GFAP, which can occur at five different sites on the protein. This post-translational modification occurs at the head domain and alters the charge of the protein, resulting in disaggregation and subsequent break down of the filaments. The relationship between the level of filamentous GFAP present is usually in a stable equilibrium with free protein, and currently the functional importance of the alteration in the levels of GFAP is not fully understood. Cellulære funksjoner. GFAP-ekspresjon forefinnes i sentralnervesystemet i astrocytter. Det er involvert i mange celle-funksjoner, herunder, cellestruktur og bevegelse, celle-kommunikasjon og funksjonen til blod-hjernebarrieren. Det har blitt vist at GFAP spiller en rolle ved mitose ved å tilpasse filament-nettverkene inne i cellen. Ved mitose øker mengden av fosforylertGFAP, and a movement of this modified protein to the cleavage furrow. There are different sets of kinases at work; cdc2 kinase acts only at the G2 phase transition, while other GFAP kinases are active at the cleavage furrow alone. This specificity of location allows for precise regulation of GFAP distribution to the daughter cells. In mature cells, many GFAP functions have been discovered using GFAP knockout mice. These knockout mice lack intermediate filaments in the hippocampus and in the white matter of the spinal cord. Research also shows that in older mice there is a degeneration of multiple astrocyte functions; the myelination becomes abnormal, white matter structure deteriorates, and there are noticeable changes to the blood-brain barrier. Therefore, GFAP is believed to be involved in the long term upkeep of normal CNS myelination. GFAP is also proposed to play a role in astrocytt-nevron interaksjoner. In vitro, using antisense RNA, astrocytes lacking GFAP do not form the extensions usually present with neurons. Research also shows that Purkinje cells in GFAP knockout mice do not exhibit normal structure, and these mice have deficits in some conditioning experiments, such as eye-blink tasks. Therefore, GFAP is thought to play an important role in the maintenance of Purkinje cell kommunikasjon, and possibly many other neural cell types. Sykdomstilstander. Det er flere sykdommer assosiert med feilaktig GFAP regulering, og skader kan medføre at gliacellene reagerer på en skadelig måte. Dannelse av gliøst arrvev er en konsekvens av flere forskjellige nevrodegenerative tilstander, i likhet med skader hvor nervemateriale blir ødelagt. Arret som dannest av astrocyttene og interagerer med bindevev og reetablerer den gliøse margin som omslutter vev i sentralnervesystemet, og skyldes oppregulering av GFAP-ekspresjonen. Arret som dannes hemmer nevronal vekst, og forhindrer nevronal regenerasjon. En annen sykdom er direkte knyttet til GFAP er Alexanders sykdom. Dette er en sjelden genetisk betinget sykdom, som for det meste rammer mannlige individer, hvor veksten av myelin-skjeden. Sykdommens symptomer inkluderer mental og fysisk retardasjon, demens, patologisk forstørret hode og kranium, spastisitet (stivhet) og kramper. Det cellemessige kjenneteng på sykdommen er cytoplasmatiske akkumulasjoner av GFAP og varmesjokkproteiner, kjent som Rosenthal-fibre. Relasjonen mellom GFAP og Alexanders sykdom er ikke fullstendig forstått, men mutasjoner i den gen-regionen som koder for GFAP er assosiert med tilstedeværelse av denne sykdommen. Disse mutasjonene er blitt ansett å act in a gain of function manner, as the knockout GFAP phenotype does not resemble the cytoplasmic GFAP mass. Relasjonen mellom Rosenthal-fibre og den observerbare fenotypen antas å skyldes en forstyrrelse av samspillet mellom astrocytter og andre celler, og en mulig manglende evne til å opprettholde blod-hjerne-barrieren. John Hooper. John Hooper (født 1495, død 9. februar 1555) var biskop av Gloucester og Worcester. Han ble henrettet under Maria I av England, og regnes som en av den radikale protestantismens martyrer. Tidlig liv. Mye er uklart omkring Hoopers tidlige liv. Han skal ha blitt født i Somerset i en velstående familie, man andre kilder antyder at han ble født og vokste opp i Devon eller Oxfordshire. I 1519 tok han en BA i Oxford. Han skal så ha blitt cisterciensermunk i Gloucester. Dette er en problematisk opplysning, ettersom det ikke var noen cistercienserklostre der. Gloucester Abbey var et benediktinerkloster. I 1538 nevnes en John Hooper blant Svartbrødrene i Gloucester, og noe senere blant Hvitebrødrene i Bristol da de overgav sitt kloster til kongen. Det var også en John Hooper som var kannik i Wormesley Priory i Herefordshire. Det er usikkert om alle disse referansene viser til denne John Hooper, eller om det er en eller flere navnebrødre. Ifølge "Gråbrødrekrøniken" skal han ha vært hvitebroder på et tidspunkt, mens dommen mot ham fra Stephen Gardiner sier at han var "olim monachus de Cliva Ordinis Cisterciensis", det vil si cisterciensermunk ved Cleeve Abbey i Somerset. En av de mer sikre referansene tyder på at han i 1538 var rektor i Liddington i Wiltshire, et embete i Thomas Arundells område. Han må i så fall ha bodd annensteds. I motsetning til endel andre gifte biskoper som hadde vært munker ble han ikke beskyldt for å ha brutt et sølibatsløfte, hvilket tyder på at han kanskje ikke hadde en bakgrunn fra klosterlivet. I sine brev til Heinrich Bullinger er han underlig taus om denne delen av sitt liv. Han nevner at han var sin fars eneste arving, og at han fryktet å miste sin arv dersom han gikk over til den reformerte troen. Karriere. a> ble en viktig inspirasjonskilde og mentor for Hooper. Før 1546 fikk han en stilling som "steward" i Arundells hushold. Han beskrev seg selv i denne perioden som en som var «et hoffmenneske og som levde for mye i hofflivet i vår konges palass». Da han kom over noen av Zwinglis og Bullingers kommentarer på apostelen Pauls epistler førte det til en evanglisk konversjon. Etter å ha kommunisert per brev med Bullinger om samvittighetskvalene ved å fortsette å være i den etablerte kirken, og etter problemer i England omkring 1539–1540 med Stephen Gardiner som da var biskop av Winchester og som Arundell sendte ham til for å få veiledning, valgte han å sikre de eiendeler han kunne for søke tilflukt i Paris en periode. Etter å ha vendt tilbake til England gikk han i tjeneste hos John St Loe, Arundells nevæ som var konstabel ved Thornbury Castle i Gloucestershire. Senere, antagelig i 1544, anså han det igjen for nødvendig å forlate England. Han nådde Strasbourg i 1546, midt i den schmalkaldiske krig, og valgte å bosette seg i Zürich permanent. Han vendte først tilbake til England for å kreve sin arv, og han hevdet senere at han under det besøket ble fengslet to ganger. Tidlig i 1547 var han igjen i Strasbourg, hvor han giftet seg med Anne de Tserclaes (eller Tscerlas), en belgisk kvinne i Jaques de Bourgognes hushold. Han fortsatte så til Zürich via Basel, hvor han traff Bullinger og fra ham fikk forsterket sitt zwinglianske standpunkt. Han fikk også kontakt med Martin Bucer, Theodore Biliander, Simon Grinaeus og Conrad Pelican. I denne perioden gav han ut flere skrifter: "An Answer to my Lord of Wynchesters Booke Intytlyd a Detection of the Devyls Sophistry" (1547), "A Declaration of Christ and his Office" (1547), og "A Declaration of the Ten Holy Commandments" (1548). I mai 1549 vendte han igjen tilbake til England. Han ble der den fremste forkjemperen for sveitsisk protestantisme, i opposisjon til lutheranere, katolikker og konservative anglikanere. Han ble kapellan for Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, som var Lord Protector mens Edvard I var mindreårig. Han bidro på denne tiden til å bygge opp "stranger churches" for nederlendere og franskmenn i Glastonbury og London. Hooper var venn med John a Lasco, og i 1549 var han vitne for anklageren under saken mot biskop Edmund Bonner. Somersets fall satte Hooper i fare, spesielt fordi han hadde hatt en fremtredende posisjon mot Gardiner og Bonner som så ut til å være på vei tilbake til sine bispeembeter. Han fant en ny beskytter i John Dudley, 1. hertug av Northumberland, som stagget de konservative i Det kongelige råd. Tidlig i 1550 var reformasjonen tilbake på skinner igjen. Hooper ble Dudleys kapellan, og etter å ha holdt en serie prekener for kongen under fasten ble han utnevnt til biskop av Gloucester. Dette skulle utløse gevantkontroversen, en strid som splittet engelske protestanter og varte langt inn i Elizabeth Is regjeringstid. I sine prekener for kongen og i andre sammenhenger hadde Hooper talt mot bruken av liturgiske klær og mot en ed som inneholdt en referanse til helgnene, og han nektet å la seg ordinere under de gjeldende rubrikkene. Thomas Cranmer, Nicholas Ridley, Martin Bucer og andre oppfordret ham til å innrette seg. Det kongelige råd satte ham i husarrest, og etterhvert ble han plassert i Fleet fengsel. Først etter noen uker der gikk han med på å la seg bispevie etter de foreskrevne ritualer, noe som skjedde 8. mars 1551. Som biskop var han entusiastisk, og begynte visitasjon av sognene i bispedømmet. Han oppdaget da at presteskapet var svært uvitende; mindre enn halvparten av prestene kunne ramse opp de ti bud, og noen kunne ikke engang Fadervår på engelsk. Han gjorde sitt beste, men innen et år ble Gloucester bispedømme innlemmet i Worcester. Hooper ble overført dit, hvor han tok over for Nicholas Heath. Fall og henrettelse. Da Dudley la sitt komplott for å ekskludere Mary Tudor fra arvefølgen fikk han ikke støtte fra Hooper. Men dette skulle ikke redde Hooper da hun tiltrådte som Maria I. Han fikk først et fristed ved Sutton Court, men ble så sendt til Fleet fengsel etter en uklar anklage om ubetalt gjeld. Den virkelige grunnen var utvilsomt at han nektet å innrette seg etter det nye regimes religionspolitikk, der katolisismen ble gjeninnført. I mars 1554 ble han, fordi han var gift, avsatt fra bispeembetet. Det var fortsatt ingen lov som kunne føre til dødsstraff for ham, men han ble holdt fengslet. I desember 1554 ble det vedtatt lover mot heresi, og henrettelsene fulgte raskt. Den 29. januar 1555 ble Hooper, John Rogers, Rowland Taylor og andre dømt av Gardiner. Hooper ble sendt til Gloucester, hvor han ble brent på bålet den 9. februar. Han beholdt sin overbevisning og sitt mot til det siste. Hooper var den første biskopen som ble henrettet fordi han tilhørte den ekstreme reformfløyen i England. Han var skeptisk til noen av Jean Calvins tidlige skrifter, men støttet "Consensus Tigurinus" fra 1549, et kompromiss mellom zwinglianere og kalvinister i Sveits, og forsøkte å utbre denne formen for kristendom i England. Han syn påvirket elisabethanske puritanere sterkt, og mange av hans verker kom i nye utgaver. Justin Williams. Justin Williams (født 4. oktober, 1981 i Cobourg, Ontario) er en kanadisk profesjonell ishockeyspiller. Han spiller høyre ving. For tiden spiller han for Carolina Hurricanes i NHL. Karriere. Williams ble utvalgt som 28. blant alle Philadelphia Flyers i 2000 NHL Entry Draft, som ble holdt i Pengrowth Saddledome, i Calgary, Alberta, Canada. Han har spilt 340 kamper i NHL, og har gjort 79 mål, assistert på 120, og vunnet 209 poeng. Justin Williams spilte juniorhockey i Port Hope, Ontario før han ble en begavet spillmaker for Cobourg Cougars i 1998. Han sluttet sin juniorhockey karriere med to sesonger for Plymouth Whalers i Ontario Hockey League. Etter 4 sesonger i Phiadelphia Flyers ble Williams byttet til Carolina den 20. Januar 2004, mot forsvarsspilleren Danny Markov. I NHL Lockouten i 2004–5 spilte han for Lulea HF; et lag i den Svenske Eliteserien. Her vant han 14 mål, og assisterte på 18, i 49 kamper. Williams fikk en ettårskontrakt med Hurricanes for 2005–6 sesongen, der han satte personlig rekord i kamper spilt (82), mål (31), assisteringer (45), poeng (76), og utvisningsminutter (60). I sluttspillet scoret Williams 7 mål og hadde assisterte på 11, på sin vei til å vinne Stanley Cup. Williams scoret det siste målet i 2006 Stanley Cup Playoffs, hvor han satte pucken i åpent mål med 18:59 på klokka i 3. periode; noe som gjorde at Hurricanes vant over Edmonton Oilers 3–1 og vant serien 4–3. 1. Juli 2006 signerte Williams en 5-års kontrakt med Hurricanes, verdt 3 500 000 USD per sesong. Williams hadde sin første opptreden i en All-Star kamp i 2007 NHL All-Star game i Dallas. Season Team Lge GP G A Pts PIM 2000-01 Philadelphia Flyers NHL 63 12 13 25 22 2001-02 Philadelphia Flyers NHL 75 17 23 40 32 2002-03 Philadelphia Flyers NHL 41 8 16 24 22 2003-04 Philadelphia/Carolina NHL 79 11 33 44 64 2005-06 Carolina Hurricanes NHL 82 31 45 76 60 2006-07 Carolina Hurricanes NHL 82 33 34 67 73 NHL Totalt 422 112 164 276 273 Internasjonalt spill. Han var en del av det Canadiske laget som i 2007 vant IIHF World Championship I finalen da slo de Finland 4-2 i Moskva. Behemoth. Behemoth er et polsk blackened death metal-band fra Gdańsk som startet opp i 1991. Inntil 2000 hadde Behemoth spilt norskinspirert black metal, men skiftet da etterhvert mere mot teknisk death metal. Partisjon. Fysiske harddisker ordnes i én eller flere "logiske" eller "virtuelle" deler eller bind, kalt partisjoner. Etter de er opprettet, fungerer de som et slags “stillas” for formatering, som oppretter datastrukturene for filsystemet partisjonen skal holde. DOS | Windows. I DOS og nyere Windows-type operativsystemer, skal FDISK, diskpart, eller Enhetsbehandling brukes for å opprette og behandle disse delene. De gjør dette ved å behandle grenseverdiene lagd ned i en tabell i Master Boot Record (MBR). I tradisjonelle maskinoppsett må disse partisjonene være mindre enn størrelsen på harddisken, men RAID forandrer og utvider dette. Linux. Verktøy i 2011 som Linux Volume Manager, ZFS-filsystemet og RAID kan gi partisjoner som er større enn den fysiske størrelsen til hver enkelt harddisk. LVM. Linux har muligheten til å opprette virtuelle partisjoner som består at ulike deler av forskjellige harddisker. Disse delene kan være av ulike størrelse og ligge på ulike enhetskontrollere. Man kan for eksempel kombinere 40GB fra en IDE-harddisk, 200GB fra en USB-harddisk, 75GB fra en SCSI-harddisk, 4GB fra en minnebrikke, osv, i ett virtuelt område som kan inneholde et hvilket som helst filsystem. LVM inneholder funksjoner for å ta ut eller sette inn virtuelle og fysiske enheter som det passer. Overflødig plass på noen av lagringsmediene kan benyttes til et annet LVM-område eller til tradisjonelle partisjoner. RAID. RAID funksjonalitet kan oppnås enten v.h.a. en maskinvare-kontroller eller v.h.a. programvare. Slik programvare finnes blant annet i Linux-kjernen. RAID er en måte å kombinere forskjellige datalagre av "samme størrelse", og lese og skrive simultant til disse." Slik som med LVM, kan et RAID-område inneholde et hvilket som helst filsystem. RAID-0. Utvider lagringsområdet ved å tilby all plassen som er tilgjengelig, men leser og skriver simultant til diskene. Gir økt ytelse men lavere driftssikkerhet da all data går tapt hvis én av diskene svikter. RAID-1. Lagrer de samme dataene på alle lagringsmediene, og er således begrenset til størrelsen av det minste lagringsmediet i arrayet. Gir økt driftssikkerhet. RAID-5. Benytter XOR funksjonen til kalkulere en kontrolldum. RAID-5 fordeler kontrollsumen til alle medien, slik at data kan gjenopprettes dersom én av lagringsmediene blir ødelagt. Krever minst tre harddisker i arrayet. Gir noe økt ytelse og økt driftssikkerhet, da de resterende diskene ved harddisksvikt kan brukes til gjenoppretting av den tapte disken. RAID-6. Krever minst fire harddisker i arrayet. Muliggjør gjenoppretting av data selv om opptil to av diskene skulle svikte samtidig. ZFS. ZFS er egentlig et filsystem som opprinnelig ble laget av Sun Microsystems for deres proprietære Solaris. ZFS er også tilgjengelig i kjernen i FreeBSD og NetBSD. I Linux er ZFS tilgjengelig via Fuse. ZFS inneholder lignende funksjoner som LVM, men sørger også for forskjellig RAID funksjonalitet via programvare, slik som RAID-0, RAID-1, RAID-5, m.m. Gloucester bispedømme. Gloucester bispedømme er et av Den engelske kirkes bispedømmer. Setet er i Gloucester, hvor domkirken Gloucesterkatedralen ligger. Bispedømmet ble opprettet i 1541, under reformasjonen, ved at det ble utskilt fra Hereford og Worcester. I 1542 ble Bristol bispedømme utskilt fra Gloucester. De to ble slått sammen i 1837 som Gloucester og Bristol bispedømme, men i 1897 ble de igjen delt. Battle Hymns. "Battle Hymns" er debutalbumet til heavy metal-bandet Manowar, sluppet i 1982. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Friedman og DeMaio bortsett fra «Metal Daze» skrevet av bare DeMaio, og «William's Tale» skrevet av Rossini og DeMaio. Albumet ble digitalt remastret av Peter Mew på Abbey Road Studios i 1999, og ligger nå under tittelen Classic Rock series. Worcester bispedømme (England). Worcester bispedømme er et av Den engelske kirkes bispedømmer. Setet er Worcester med Worcesterkatedralen. Bispedømmet ble opprettet omkring 679 av Theodore av Canterbury. Det har sogn i Worcestershire med Dudley, og det nordlige Gloucestershire og i distriktene Wolverhampton og Sandwell i West Midlands. Ved opprettelsen var også det sørlige og vestlige Warwickshire underlagt Worcester. I 1837 ble et område i Lichfield og Coventry bispedømme overført til Worvester. Et område i det nordlige Warwickshire ble i 1905 utskilt som Birmingham bispedømme, og i 1918 ble resten av grevskapet utskilt som Coventry bispedømme. Fortid. Fortiden er den delen av tidslinjen som allerede har inntruffet; i motsetning til fremtiden. Det blir også ansett som en blanding av hendelser som inntraff ved et bestemt tidspunkt, innenfor romtid. Den tidligere nevnte begrepsoppfattelsen er nært relatert til Albert Einsteins relativitetsteori. Ifølge presentismen "eksisterer ikke" fortiden, men all vitenskap studerer verdens fortid virtuelt. Mennesker har registrert fortiden siden antikken, og til en viss grad er én av de beskrivende karakteristikkene av mennesker at de er i stand til å registrere fortiden, tilbakekalle, huske og konfrontere den. Følgelig vil de kunne planlegge fremtiden, og de vil kunne skape teorier om den. Fortiden finner vi i emner som historie, arkeologi, arkeoastronomi, sammenlignende lingvistikk, geologi (historisk geologi), paleontologi, paleobotanikk, paleoetnobotanikk, paleogeografi, paleoklimatologi og kosmologi. Chickelacke. «Chickelacke» er navnet på et rop som synges under den norske russefeiringen. Det er basert på et dansk oppklaringsrop og ble første gang hørt i Oslo i 1934. Chickelacke er også navnet på det årlige russetreffet som finner sted i Florø i Sogn og Fjordane i midten av mai hvert år. Flere kjente internasjonale og nasjonale artister har besøkt festivalen. Gary Burton. Gary Burton (født 23. januar 1943 i Anderson, Indiana) er en amerikansk jazzvibrafonist og komponist. Gary Burton begynte å spille piano i seksårsalderen og fikk videre undervisning i High school. Senere studerte han piano og komposisjon i college. Å spille vibrafon lærte han seg selv som autodidakt og utviklet en metote for å spille med fire køller. 1960 fikk han sitt første engasjement i Nashville. Siden 1971 underviser han ved Berklee College of Music. I 1972 fikk han musikkprisen Grammy for albumet "Gary Burton & Keith Jarrett". JCDecaux. JCDecaux SA er et reklameforetak grunnlagt i Lyon i Frankrike i 1964 av Jean-Claude Decaux. Dets virksomhetsidé ligger i å tilby «bymøbler», som søppelkasser og leskur ved bussholdeplasser, samt vedlikehold av disse i bytte mot å få selge reklameplasser i byens utendørsmiljø. Norge. I Norge utplasserer JCDecaux reklame i mange byer og tettsteder. I Oslo samarbeider JCDecaux med Hafslund om å selge reklame på nedstigningstårn. Denne avtalen er kontroversiell da tårnene står på kommunal grunn uten at Oslo Kommune får del i inntektene. JCDecaux Norge ledes av Øyvind Markussen. Nieuwpoort. Nieuwpoort er en kommune i og en by i Belgia. Kommunen ligger i provinsen Vest-Flandern i regionen Flandern. I tillegg til byen Nieuwpoort omfatter kommunen også landsbyene Ramskapelle og Sint-Joris. Elven Yser renner ut i Nordsjøen i Nieuwpoort. Rådhuset i byen Nieuwpoort med sitt klokketårn er et av 56 steder som inngår i verdensarvområdet Klokketårnene i Belgia og Frankrike. Distribusjon (programvare). En distribusjon er i Linux og andre fri programvare-miljø brukt om en samling av programvare. En distribusjon er et fullstendig operativsystem med all den programvaren som en nødvendig for at systemet skal oppfylle oppgavene det er ment å gjøre. Sammesetning. En distribusjon består av en kjerne og brukernivå programvare. GNU/Linux systemer består av Linux-kjernen og programvare fra GNU i tillegg til programvare fra mange andre utviklere. Både Linux-kjernen og GNU verktøyene er nødvendige for at en fri Linuxdistribusjon skal kunne fungere skikkelig. Andre operativsystemkjerner, slik som FreeBSD og NetBSD, må også levere GNU-verktøy for å kunne levere en komplett distribusjon. Skrivebord. Skrivebordsdistribusjoner må i tillegg til å levere de mest essensielle verktøyene levere et skrivebordsmiljø, slik som GNOME, KDE eller Xfce. I Linux er disse vanligvis basert på vindussystemet X for å kunne vise grafikk og vinduer. Ed Jovanovski. Ed Jovanovski (født 26. juni 1976 i Windsor, Ontario, Canada) er en canadisk ishockeyspiller. Han er etnisk makedoner og spiller i National Hockey League for Phoenix Coyotes. Jovanovskis foreldre emigrerte til Canada fra Jugoslavia. Der begynte han med hockey, og ble i 1994 NHL Entry Draft draftet som nummer 1 av Florida Panthers og der spilte han også Stanley Cup playoff finale med The Panthers i 1996. LiveDistro. Et eksempel på Ubuntu som kan kjøres direkte fra CD eller installeres på harddisk. LiveDistro, Direkte-CD eller Live-CD er et generelt uttrykk for en operativsystem-distribusjon som kjøres under oppstarten av en datamaskin, uten å måtte installeres på en harddisk. Den er typisk lagret på et bootbart medium, slik som en CD-ROM ("Direkte-CD"), DVD ("Direkte-DVD"), Floppy-diskett ("Direkte-floppy"), USB minnepinne ("Direkte-USB"), med flere. Begrepet «live» kommer fra det faktum at disse distribusjonene er et komplett, kjørbart, operativsystem som ligger på et distribuerbart medium, isteden for den typiske måten, hvor en samling med pakker først må installeres på målmaskinen før operativsystemet kan brukes. En LiveDistro endrer ikke det nåværende installerte operativsystemet eller filene, med mindre brukeren spesifikt ber om det. Systemet returnerer til sin opprinnelige tilstand når LiveDistroen blir tatt ut og maskiner blir startet på nytt. Den gjør dette ved å plassere filer som typisk ville blitt lagret på harddisken i midlertidig minne, slik som en ram disk. Faktisk behøves ikke en harddisk i det hele tatt. Men dette kutter imidlertid ned på mengden RAM som er tilgjengelig til programmer og reduserer ytelse en del. Minst 256MB med RAM er vanligvis anbefalt, men noen LiveDistroer klarer seg med mindre. Det blir ofte sagt at LiveDistroer er en god måte å demonstrere et operativsystem uten å måtte installere det til harddisken. Crystal Silence. "Crystal Silence" er et jazzalbum fra 1973 av Chick Corea og Gary Burton. Chick Corea hadde tidligere spilt med Miles Davis og hadde vært med på fusionalbumet "Bitches Brew". Gary Burton hadde utviklet seg innenfor moderne mainstream. Selv om albumet var improvisert og det ble innspilt i løpet av bare én dag ble resultatet et usedvanlig presist samspill hvor begge bidro med elementer fra sin bakgrunn. Allerede kort tid etter at det kom på markedet ble det regnet som et banebrytende musikkalbum. Flere av stykkene på albumet har senere blitt standards. Opptakene ble utført av Jan Erik Kongshaug. Rektor (kirkelig). Rektor er et kirkelig embete i Den anglikanske kirke og Den katolske kirke. Embetets innhold er forskjellig i det to kirkesamfunnene. Historie. I senantikken ble biskoper som også var verdslige herskere i byer og provinser, spesielt i Pavestatene, kalt rektorer. Det samme gjaldt de som administrerte patrimoniet, som "rector Siciliae". Ordet kunne også brukes om pastorer; dette er belagt blant annet i Gregor den stores "Regula Pastoralis". Den anglikanske kirke. I anglikanske kirker er en rektor en form for sogneprest. Av historiske årsaker blir noen sogneprester i England kalt rektorer, mens andre kalles vikarer ("vicar", dvs. biskopens lokale stedfortreder). Den opprinnelige forskjellen var at en rektor beholdt tiende som sin kompensasjon for arbeidet, mens en vikar overleverte tiende til bispedømmet og fikk utbetalt lønn og bidrag til sognet. En rektor var økonomisk ansvarlig for reparasjoner av koret i kirken, mens menigheten var ansvarlig for resten av kirken; en vikar hadde ikke noe slik økonomisk ansvar. Rektorpliktene er knyttet til eiendommen, hvilket betyr at når privatpersoner kjøper kirkelig eiendom kan de få med en plikt til å reparere kirken, såkalt "chancel repair liability". Dette gjelder omkring 5200 kirker i England og Wales. I nyere tid har rektortittelen også blitt tatt i bruk for presten som leder et pastoralteam. I Den irske kirke, Den skotske episkopale kirke og Den kanadiske anglikanske kirke har de fleste sogneprester tittelen rektor. I Den episkopale kirke i USA kalles en prest som leder et sogn som klarer seg selv økonomisk rektor, mens en som leder et misjonssogn som støttes av bispedømmet normalt kalles vikar. På skoler som drives av Den anglikanske kirke brukes noen ganger tittelen rektor for skolens leder (tilsvarende norsk rektor i skoleverket), i stedet for den vanligere tittelen "headmaster". Den katolske kirke. I Den katolske kirke er en rektor en person som presederer over en kirkelig institusjon. Dette kan være en bygning, som en kirke eller annen helligdom, eller det kan være en organisasjon som et sogn, et misjonsstasjon eller et kvasisogn, et seminar eller annet lærested, et sykehus eller en kommunitet av prester eller ordensfolk. Mange av de som formelt sett er rektorer går under andre titler. For eksempel er en stiftsbiskop i utgangspunktet rektor for både bispedømmet og katedralen, mens en sogneprest er rektor for sognet og sognekirken. Paven ble tidligere, under seremonien da tiaraen ble overrakt, kalt "verdens rektor". På den annen side er det mange som kalles rektor men som strengt tatt ikke er det. Et eksempel på dette er prester som har fått delegert ansvar for en katedral; de kalles ofte rektorer, men den egentlige tittelen er "[pastor] plebanus" («folkets [pastor]»). I noen prestekongegrasjoner brukes rektortittelen for den lokale superioren for kommuniteten. Enkelte ordener bruker også tittelen for ordensgeneralen, som Pallotinerordenen som kalles sin øverste leder "generalrektor". I kirkeloven av 1917 var det en åpning for en spesiell bruk av rektorembetet, som var vanlig i USA. En sogneprest har en beskyttelse i loven mot å bli flyttet uten god grunn, men de amerikanske biskopene ønsket å ha mer fleksibilitet. Mange valgte derfor å ikke utnevnte sogneprester, men i stedet sette inn permanente rektorer i sognene. I mange amerikanske sogn kan man på grunn av dette i lister over sogneprester se bokstavene "P.R." bak endel navn, som tegn på at de ikke var sogneprester men permanente rektorer. Dermed hadde presten en viss sikkerhet i sitt embete, samtidig som biskopen lettere kunne flytte ham. Denne muligheten ble fjernet i kirkeloven av 1983. Into Glory Ride. "Into Glory Ride" er det andre studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Manowar. Sporliste. Alle sangene er skrevet av DeMaio, med unntak av «Secret of Steel» og «Gloves of Metal», som Ross the Boss også var med å skrive. Fremtid. Fremtid, på norsk også skrevet framtid, er den tiden som kommer etter nåtida. Fremtiden er dermed det motsatte av både fortid og nåtid. Ved lineær begrepsoppfattelse av tid, er fremtiden den delen av tidslinjen som ikke har inntruffet ennå, for eksempel punktet i romtid hvor alle hendelser har til gode å skje. Fremtiden har alltid hatt en spesiell plass i filosofien og i menneskers sinn, fordi man ønsker å forutsi hendelser som skal skje. Det er kanskje mulig å argumentere for at utviklingen av menneskers hjerne er, i stor grad, utvikling av kognitive evner som er nødvendige for å kunne forutsi fremtiden. Eksempler på disse er abstrakt innbilling, logikk og induksjon. Spådommer om fremtiden. På tross av disse kognitive instrumentene for forståelse av fremtiden, har den stokastiske karakteren ved flere naturlige og sosiale prosesser gjort prognoser av fremtiden et langsiktig for ulike personer og kulturer opp gjennom tidene. Noen hevder å kunne se inn i fremtiden som har fått stor anerkjennelse og sosial viktighet i fortids- og nåtidssamfunn. Det gjelder for eksempel profeter som kan få åpenbaringer om blant annet fremtiden og komme med profetier, spåmenn og spåkoner, orakler, sannsigersker og til en viss grad synske og astrologer. Fremtid er også et viktig tema innen religion. Religioner tilbyr ofte forklaringer om liv etter døden, samt læren om verdens undergang. Determinisme er en retning innen filosofien som tror på skjebnen og anser fremtiden som gitt. Innen litteratur og film har skildringer som legger vekt på teknologi i fremtiden fått betegnelsen science fiction. Burton Wanderers FC. Burton Wanderers FC var en fotballklubb fra Burton upon Trent, Staffordshire, England som var tre sesonger i The Football League. I 1901 gikk de sammen med Burton Swifts og dannet en ny klubb, Burton United. Historie. Klubben ble grunnlagt i 1871, og var en av klubbene som startet Midland Football League i 1890. I 1893-94-sesongen ble de seriemestere, til tross for at de ble trukket for poeng, på grunn av bruk av en ugyldig spiller, og de ble valgt inn i 2. divisjon av The Football League. Wanderers var ikke lenge i Football League, allerede ved endt 1896-97-sesong, der de endte nest sist, ble de stemt ut av ligaen. Dermed meldte Burton Wanderers seg inn i Midland League igjen, og, etter å ha endt sist i 1901, slo de seg sammen med Burton Swifts (som fortsatt var medlem av Football League), og dannet Burton United. Den nye klubben tok over Swifts' plass i ligaen og spilte sine hjemmekamper på den gamle hjemmebanen til Swifts, Peel Croft. Mens Wanderers eksisterte spilte de hjemmekampene sine på Derby Turn, og i 2. runde av FA-cupen, mot Notts County i februar 1894, møtte hele 6 000 opp. Det var klubbens tilskuerrekord. Brytningsindeks. Brytningsindeks, og forskjellen mellom to materialer Brytningsindeks er et mål på et materials evne til å lede lys. Sagt på en annen måte: et mål på hvor mye hastigheten til lys blir redusert gjennom materialet, i forhold til vakuum. Brytningsindeks er en benevnelsesløs verdi. Glass (som man regner for ganske gjennomsiktig) har en brytningsindeks på ca. 1,5. Det vil si at lysets hastighet blir redusert med 1,5 gjennom glass. Brytningsindeksen brukes også til å beskrive et annet fenomen som er relatert til lys. Lys som går fra et materiale til et annet skifter retning idet lyset passerer skillet mellom materialene. Resultatet kan være tre forskjellige retninger, avhengig av den innkommende vinkel. Enten blir lyset brutt inn i det nye materialet (derav navnet brytningsindeks), eller så blir det totalt reflektert, eller den nye retningen på lyset følger kanten mellom de to materialene. Den siste varianten er meget vanskelig å oppnå, og svært sjelden forekommende. Den vinkelen det innfallende lyset må ha for å oppnå dette kalles "den kritiske vinkel". Hvor c er lysets hastighet i vakuum, og vp er lysets hastighet gjennom mediet. Hvor εr materialets relative permittivitet, og μr er materialets relative permeabilitet. Firmaer som lager optiske instrumenter som kameraobjektiver, kikkerter og annet, må unngå at brytning av lys gjennom glass (nå også optisk plast) fører til uønskede farge- og formforvrengninger. Det fremstilles derfor optisk glass med forskjellige forhåndsbestemte indekser. Disse blir slipt til linser som settes sammen i former og kombinasjoner som skal oppnå den ønskede virkning. Hail to England. "Hail to England" er det tredje studioalbumet til det amerikanske heavy metal-bandet Manowar. Det ble utgitt i 1984. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Joey DeMaio bortsett fra «Each Dawn I Die» og «Army of Immortals» som ble skrevet av Ross the Boss og Joey DeMaio. Nåtid. Nåtid er tidspunktet man oppfatter direkte, ikke som et tilbakeblikk (fortid) eller spekulasjon (fremtid). Det blir ofte ansett som et punkt i romtid, som regel kalt "nå", men det kan også bli sett som en varighet. Ved sammenligning av tid på steder med stor geografisk atskillelse, blir begrepet "nåtid" mer uklart. F.eks. så oppfatter vi stjerner visuelt som «hvor de var da lyset ble avgitt», fordi det bruker mange år på å nå oss — selv om lys reiser i omtrent s. Nicklas Bendtner. Nicklas Bendtner (født 16. januar 1988) er en dansk fotballspiller. Han er spiss for den italienske klubben Juventus på utlån fra Arsenal, samt. Klubbkarriere. Bendtner ble født i København, hans første klubb var Tårnby Boldklub, men dro i 2002 til Kjøbenhavns Boldklub. Han scoret fire mål på 6 kamper for det danske ungdomslandslaget, før Arsenal kjøpte han sommeren 2004. På Arsenals reservelag dannet han en meget god angrepsduo sammen med italienske Arturo Lupoli. Han fikk sin debut for Arsenal i Ligacup kampen mot Sunderland, 25. oktober 2005, på Stadium of Light. Bendtner ble utlånt til Birmingham City i August 2006, utlånsavtalen skulle vare frem til januar 2007. Bendtner fikk sin debut for Birmingham som innbytter for Stephen Clemence i kampen mot Colchester, 5. august 2006. Bendtner scoret Birminghams seiersmål i denne kampen. Bendtner scoret tre mål på tre kamper fra 25. november til 2. desember og ryktene sa at både franske Lyon, og italienske AC Milan var interesserte i å kjøpe han. Låneavtalen med Birmingham ble forlenget ut 2006/07 sesongen, Arsenal trener, Arsène Wenger mente at erfaringen ville være bra for Bendtner. Låneavtalen var ordnet slik at Arsenal kunne hente tilbake Bendtner i krisesituasjoner. 22. april, 2007 scoret Bendtner et av målene i Birminghams 3-2 seier over Wolverhampton, noe som førte til at Birmingham inntok 1. plassen i Championship-serien. Birmingham kom til slutt på 2. plass og rykket dermed opp til Premier League. Bendtner signerte en 5-års kontrakt med Arsenal i mai 2007.Før 2009/2010-sesongen gikk han fra draktnummer 26 til 52. Internasjonalt. Bendtner startet sin internasjonale karrière på Danmarks U-16 landslag, hvor han scoret tre mål på tre kamper i februar 2004. Bendtner scoret seks mål på 15 kamper for Danmarks U-17 landslag, og ble kåret til «årets danske spiller under 17 år». 9. mai 2006, var Bendtner den yngste på Danmarks U-21 landslag i U-21 EM. Han fikk sin debut for Danmark U-21, 17. mai 2006, 18 år gammel, og han scoret begge Danmarks mål i vennskapskampen mot Spania U-21 som endte 2-0. Bendtner spilte også alle kampene for Danmark i U-21 EM, til tross for at han kalte sin medspiller Morten Rasmussen en dårlig spiller overfor dansk presse. 16. august 2006 fikk Bendtner sin debut for, fortsatt bare 18 år, den syvende yngste i historien. Han spilte fra start i sin debutkamp mot. Han scoret et mål etter 30 minutter, og hjalp Danmark til å vinne 2-0. 1. september 2006, spilte Bendtner sin andre kamp for landslaget og scoret det siste målet i Danmarks vennskapskamp mot som endte 4-2 til danskene. 28. mars 2007 scoret Bendtner kampens eneste mål i Danmarks 1-0 seier mot. Liddington. Liddington er en landsby og et verdslig sogn i Wiltshire i England. Utenfor landsbyen ligger et fort fra oldtiden, Liddington Castle, som ifølge lokale legender er stedet hvor kong Arthur seiret i slaget ved Mons Badonicus. Det finnes ikke arkeologiske bevis eller noe annet som støtter denne legenden. De flamske beginerhusene. De flamske beginerhusene (fransk: "Béguinage", nederlandsk: "Begijnhof") er tretten mindre boligkompleks som tidligere ble brukt av legordenen beginerne. Disse ble i 1998 innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Det finnes flere slike kompleks i blant annet Nederland og Belgia som ikke faller under verdensarvlisten. Beginerne. a>. Beginerordenen ble grunnlagt på 1200-tallet, og var et samfunn for kvinner som ønsket å tjene Gud uten å trekke seg tilbake fra verden eller avlegge klosterløfter. Den hadde sitt utspring i de historiske Nederlandene, men det fantes også beginerhus i den nordlige delen av dagens Frankrike og nordvest i dagens Tyskland. Beginerordenens opprettelse og vekst har vært forklart med det store kvinneoverskuddet som følge av at mange menn døde i krig og andre voldelige hendelser. Et stort antall kvinner hadde behov for å søke sammen i andre fellesskap enn familie for å kunne forsørge seg og søke beskyttelse. Nonneklostrene hadde fra 1100-tallet opplevd stor vekst, men strengere regler innenfor klostersamfunnene, særlig hos Cistercienserne, førte til at flere kvinner kviet seg for å vie seg til klosterlivet. Den store tilstrømmingen av kvinner til klostrene hadde også ført til at mange som søkte adgang ikke ble tatt opp, og ved flere klostre var en viss grad av velstand et vilkår for å kunne bli tatt opp. Beginerhus. Inngangsporten til beginerhusene i Lier Beginerhusene, som ikke i egentlig forstand var klostere, var oftest en samling av mindre hus bygget rundt en gårdplass, en gate eller en sentral hage, i regelen omgitt av en mur med en eller to porter. De var lokalisert enten innenfor eller like utenfor byene. Beginerhus finnes i et område som grovt sett tilsvarer det nordøstlige Frankrike, Belgia, Nederland og det nordvestlige Tyskland. Stranger church. "Stranger church" var navnet på kirker som ble opprettet for utenlandske protestanter ("strangers" hadde opprinnelige samme betydning som fransk "étranger") i England, eller for engelske protestanter i andre land under reformasjonen. Stranger churches på kontinentet. De fleste av de engelske kirkene på kontinentet ble grunnlagt av de som var i eksil under Maria I av England. Stranger churches i England. Den første stranger church i England ble opprettet av den italienske reformatoren Bernardino Ochino i 1547. Thomas Cranmer gav sin godkjenning i januar 1548. Den ble grunnlagt for italienere i London, men tok også imot protestanter av andre nasjonaliteter. Cranmer uttrykte klart at dette var en utvikling han støttet, gjennom å tvinge den konservative biskopen Edmund Bonner til å delta i den første gudstjenesten i kirken. Mot biskop Nicholas Ridley av Londons ønske ble det opprettet andre stranger churches i hans bispedømme i 1550, med assistande fra blant annet William Cecil, 1. baron Burghley og Katherine Brandon, hertuginne av Suffolk. Den 24. juli 1555 ble en nederlandsk kirke godkjent ved kongelig charter. Menigheten fikk augustinernes kirke nær Threadneedle Street som gave; det ligger fortsatt en nederlandsk protestantisk kirke der, men den opprinnelige bygningen ble ødelagt av bombingen under andre verdenskrig. Kirken fikk navnet «Herren Jesu tempel» («Temple of the Lord Jesus»), og fikk ha fire pastorer, to for den nederlandske kirken og to for den fransk-vallonske som møttes i et kapell på samme sted. Cranmers motivasjon for å godkjenne kirkene ser ut til å ha vært todelt. For det første kunne de illustrere hvordan protestantiske kirker kunne fungerer i England, innenfor en episkopal ordning som de mer radikale protestantene ville avskaffe. For det andre, og dette var kanskje viktigst, hjalp de utenlandske protestantene Cranmer og hans allierte i å rense ut det de oppfattet som heresi, f.eks. anabaptister til George van Parris som ble brent i 1551 med hjelp fra Jan Łaski. Tunes skule. Tunes skule var en kommunal barneskole fra 1959 ved Tunesvegen, Garnes, Bergen kommune. Skolen var fådelt med 4 klasser og hadde totalt ca 40 elever. Skolen fikk et nytt tilbygg i 1991. Elevgrunnlaget var fra Tunes, men også fra områdene rundt de tidligere nedlagte Takvam skule og Romslo skule. Skolen ble nedlagt i 2008, og elevene er overført til Garnes barneskule. Evolution (programvare). Evolution, Gnome Evolution eller Novell Evolution (tidligere kjent som Ximian Evolution, før Novells oppkjøp av Ximian i 2003) er det offisielle e-post, kalender og almanakk-verktøyet for GNOME. Det inneholder funksjoner for å håndtere e-post, kalender, adressebok og oppgaveliste. Det har også vært en offisiell del av GNOME siden versjon 2.8 av Evolution, i september 2004. Evolutions utvikling sponses hovedsakelig av Novell. Dets brukergrensesnitt og funksjoner likner på Microsoft Outlook. Men det har en det egenskaper som skiller det fra sistnevnte, støtte for iCalendar, full tekstindeksering av innkommende e-post, kraftige e-postfiltre skrevet i Scheme og en «Søk gjennom mapper» funksjon (for eksempel, lagrede søk som ser ut som vanlige e-postmapper). Evolution kan kobles til en Microsoft Exchange Server ved å bruke det web-grensesnitt og et Evolution tillegg tidligere kalt Ximian Connector. Ved å bruke gnome-pilot, kan det synkroniseres med Palm Pilot-enheter og OpenSync lar det synkroniseres med mobiltelefoner og andre PDAer. Evolution for Windows. I januar 2005 annonserte Novells Nat Friedman at bedriften hadde ansatt Tor Lillqvist, programmereren som porterte GIMP til Microsoft Windows, for å gjøre det samme med Evolution. Prosjektet slapp en av Evolution for Win32 4. juli 2006 og har i øyeblikket et installasjonsprogram tilgjengelig for Windows XP. Fra og med april 2007, er en beta klar til nedlasting fra PC World. Betaversjonen støtter Windows 98, Windows 2000 og Windows XP. (Se eksterne lenker under) Den støttes foreløpig ikke i Windows Vista. Før denne kunngjøringen hadde flere andre prosjekter med samme mål blitt startet, (med som den mest bemerkede), men ingen av disse hadde engang nådd alfa-status. Shellter-prosjektet på SourceForge tilbyr versjon 2.8.2-2. Evolution for Mac OS X. Et Evolution 2.6 installasjonsprogram for Mac OS X er tilgjengelig for nedlasting. Flere detaljer Den offisielle Novell nedlasingssiden har en OS X pakke av Evolution 2.6 Ødegården Verk. Ødegården Verk i Bamble i Telemark er en nedlagt gruve som utvant apatitt fra 1874. Blokade. Blokade brukes om en situasjon når et land eller et område får stengt sine tilførsler av varer og tjenester som ledd i en konflikt med et annet land. Blokade kan skje i forbindelse med krig, men det kan og finne sted før, etter eller uten væpnet konflikt. I nyere tid er blokaden av Cuba under Cubakrisen i 1962 et svært kjent eksempel på en blokade som ikke utviklet seg videre til krig. Under første verdenskrig ble Tyskland utsatt for en blokade av Storbritannia og Frankrike. Denne fikk feilaktig skylden for matmangelen i Tyskland vinteren 1916/17. For det første forbyr folkeretten (London-erklæringen fra 1909) blokade av matimport. (Selv piggtråd regnes som «kontrabande på visse vilkår» fordi det brukes av bønder). For det annet var det umulig å stanse matimport via nøytrale havner, særlig i Nederland. Da matforsyningen sviktet markant utpå vinteren 1916/17, skyldtes det at kornprisene var regulert i Tyskland, men ikke prisene på kjøtt. Det lønnet seg da for bøndene å fôre dyrene med korn og selge kjøtt i stedet til svartebørspriser. Et ettkilos brød dekket én dags kaloribehov for en voksen mann. Men korn gir bare fjerdeparten av denne energien når det spises indirekte via kjøtt. Da de tyske kjøttprisene ble regulert for å stanse denne trafikken, slaktet bøndene dyrene ned (ni millioner griser våren 1915). Dermed avtok tilgangen på gjødsel, og man fikk skrinnere avlinger. Til overmål sviktet også potethøsten. Nå kom «turnipsvinteren». Bøndene greide seg, men i byene kokte folk turnips og en sirup av sukkerroe som ennå spises på potetkaker på julemarkedet i Köln, kalt "Reibekuchen" (= raspekake, kake av raspet potet) "mit Rübenkraut" (= med roe-urt). Det prøyssiske landsbruksdepartementet behandlet blokaden som en form for jordbrukstariff, som høyrepartiene ikke så noe unaturlig ved. Andre kjente tilfelle av blokade som ledd i krigføring er kontinentalblokaden under napoleonskrigene. Under den tyske okkupasjonen ble det tydelig hvor avhengig Norge var av importert korn. Norske bønder klarte bare å dekke mellom en tredjedel og en fjerdedel av befolkningens faktiske behov. USA sa seg villig til å eksportere korn til Norge, men Winston Churchill nedla veto fordi dette ville bety et hull i blokaden mot Tyskland. Dermed stod bare én mulighet åpen for Norge, og det var å importere korn fra fienden selv. Ved frigjøringen hadde Norge mottatt 808.716 tonn korn og mel fra okkupasjonsmakten – nesten to års forbruk. I bytte fikk Tyskland fisk og tran, men kaloribalansen viste et overskudd i norsk favør på over 760 millioner kilogramkalorier. Arches nasjonalpark. Arches nasjonalpark er en nasjonalpark i delstaten Utah i USA. Parken ble etablert 12. november 1971, og er på 309 km2. Den viktigste naturattraksjonen i parken er den verdenskjente stenbuen Delicate Arch, og parken verner over 2000 naturlige buer i sandsten, i tillegg til et stort utvalg unike geologiske ressurser og formasjoner. Parken ligger i nærheten av byen Moab i delstaten Utah, USA, og er 309 km² i størrelse. Høyeste punkt er på 1723 moh på Elephant Butte, og laveste punkt 1425 moh ved parkens informasjonssenter. 42 buer har rast sammen pga erosjon siden 1970. Arches nasjonalpark har i gjennomsnitt ca. 250 mm nedbør i året. Området blir administrert av National Park Service, og ble opprinnelig opprettet som et nasjonalt monument 12. april 1929. Det ble omgjort til nasjonalpark 12. november 1971. Over 730 000 mennesker besøkte parken i 2004. KMail. KMail er e-postklienten i KDE skrivebordsmiljøet. Den støtter mapper, filtering, visning av HTML og internasjonale bokstavsett. Den kan håndtere IMAP, dIMAP, POP3, og lokale mailbokser for innkommende e-post. Den kan sende e-post via SMTP eller sendmail. Kryptografisk støtte. KMail støtter OpenPGP-standarden og kan automatisk kryptere, dekryptere, signere og bekrefte signaturer til e-postmeldinger og deres vedlegg via en egen eller OpenPGP/MIMEs metode å signere og kryptere. KMail er avhengig av GnuPG for denne funksjonaliteten. Som et visuelt hjelpemiddel vil KMail fargelegge verifisert e-post grønt for signaturer som det stoles på; gult for ukjente signaturer; rødt for ugyldige signaturer; og blått for krypterte meldinger. KMail støtter også MIME-meldinger så vel som Chiasmus, et proprietært krypteringssystem laget av det tyske Federal Office for Information Security (BSI). Groupware støtte. Når KMail brukes som en del av Kontact, almanakk-pakken, kan KMail fungere som en groupware-klient, og dele kontaktlister, e-post, kalender, og notater mellom brukere. Sætrang. Sætrang (av norrønt "Sátr" og "vangr", som betyr "sted der noe står", "oppholdssted", "beboelseshus") er en gammel urgård som ligger på en naturlig høyde langs fylkesvei 163, mellom Hønefoss og Klekken, i nedre Haugsbygd i Ringerike kommune. Området der gården(e) ligger er også kjent som Sætrangtoppen. Opprinnelse. Sætrang er utvilsomt en av de eldste gårdene i Haugsbygd, trolig ryddet i århundrene før år 0. Beliggenheten er også kanskje den beste og mest sentrale i bygden, med fritt utsyn over store deler av Ringerike. Kan hende er både Vestern og Klækken ryddet på land som opprinnelig tilhørte Sætrang, trolig også andre gårder i området. Det kan bety at Sætrang opprinnelig eide grunnen øst for Storelva og Randselva, fra og med Vesterntangen i Hønefoss til grensen mot Hval og Hvalsmoen og nord mot grensen til Knestang og Lo via Haug kirke og Klekken sørover mot grensen til Tanberg i Norderhov. I tidligere tider var Haugsbygd kjent under navnet "Vangsbygd" og senere også som "Vangsfjerdingen", men det finnes ikke spor av en gård med dette navnet i bygden. Mye tyder derfor på at det er den norrøne endelsen ("vangr") i gårdsnavnet Sætrang som kan være opphavet til det tidligere bygdenavnet. Kan hende ble området opprinnelig beskrevet som "vangr" (vang), men endret til "sátr vangr" da det ble ryddet. Sætrang i skriftlige kilder. Sætrang nevnes i en rekke diplomer fra senmiddelalderen og framover, blant annet i 1346, 1348, 1356, 1415–1416, 1488, 1514, 1520 1528, 1578, 1595, 1604 og i 1657. Gjennom disse årene var gården trolig ikke delt. I et annet dokument fra 1657 og et fra 1723 nevnes gården som to gårder, noe som antyder at den kan ha blitt delt i 1657. I dag finnes det imidlertid fire gårder med dette navnet, nemlig Nordre Sætrang og "nordre" Nordre Sætrang på nordsiden av Klekkenveien, og Søndre Sætrang og "søndre" Søndre Sætrang på sørsiden av Klekkenveien. Sætrangfunnet. I 1834 ble det ved en tilfeldighet oppdaget en gravhaug i umiddelbar nærhet av de søndre gårdene. Den viste seg å inneholde ei dobbeltgrav, som siden er datert til tiden omkring år 375 etter Kristus. Gravgodset er blant det rikeste funnene som er gjort i Norge fra denne perioden – siden kjent som Sætrangfunnet. Det er også med på å understreke at Sætrang en gang i tiden må ha vært en svært sentral og meget betydningsfull gård på Ringerike. Funnet indikerer at gården trolig var et viktig høvdingsete. Melfjorden (Rødøy). Melfjordbotn sett fra Melfjellet, i nærheten av grensen mellom kommunene Rana og Rødøy i 2005 Melfjorden er en fjord i Rødøy kommune i Nordland fylke. Den 14. oktober 1982 fikk Melfjorden veiforbindelse med Langvassgrenda i Rana kommune. Stedet er i dag nesten fraflyttet. De fleste husene, tilhørende flere gårdsbruk, er omdannet til hyttebruk. Om navnet. Melfjorden [mæll´fjołen], gammel-norsk *Meðalfjo:rðr, betyr «den mellomste fjorden» − fjorden mellom Nordfjorden og Sørfjorden i Rødøy kommune. Den eldste kjente gården i Melfjorden, er i skriftlige kilder kalt henholdsvis Melfiornes (1567), Mel-fiord (1610), Melfiordt (1614), Melfiord (1661), Melfior (1666) og Mælfjorden (1723). Tilhørende Rana i 1666. Manntallet nevner ikke kvinner, og heller ikke menn under 12 år, ettersom det var et militært manntall. Det vites derfor ikke med sikkerhet hvor mange − eller hvem som bodde på gården. Gården, som hadde en gjeld på «1 vog fisch» (1 vekt fisk), tilhørte i 1666 «Raens Fiering» (Ranfjæring) eller Rana. Litteratur. Første helg i juli har det de to siste årene 2008 og 2009, blitt arrangert en minifestival i bygda Melfjordbotn som ligger innerst i Melfjorden. Festivalen kalles Melfjorddagen og har etter forholdene blitt en stor suksess. Festivalen planlegges videreført også i 3 juli 2010. http://www.melfjorddagen.com/ Slaget ved Bornhøved (1227). Slaget ved Bornhøved i Holsten fant sted den 22. juli 1227, utkjempet mellom en dansk hær under ledelse av Valdemar Sejr og en nordtysk koalisjon fra Tyskland inkludert fyrster og bystater. Etter meget bitre kamper gikk en hæravdeling på angivelig tusen mann fra Ditmarsken over til den nordtyske koalisjonshæren midt i slaget. Dette avgjorde slaget og danskene måtte trekke seg tilbake med mesteparten av av den slagne hæren. Forspillet. Det danske kongedømmet under Valdemar Sejr, som hadde vunnet seg mye berømmelse som korsfarer, hadde underlagt seg store deler av nordlige Tyskland i første halvdelen av 1200-tallet siden tronebestigelsen i 1202. I 1219 hadde danskene opprettet et eget imperium over Østersjøområdet, med Holstein, Pommeren, små fyrstedømmer langs kysten, og byer som Lübeck og Hamburg, med rett på alt landområde nord for Elben, anerkjent av den tyske kongen bare få år før. Valdemar Sejr underla seg fyrste etter fyrste, som ble tvunget til å sverge ed overfor den danske kongen. En av disse var grev Gunzelin II av Schwerin. Grev Gunzelin II giftet sin datter bort til den uekte kongesønnen Niels som en bekreftelse på alliansen mellom Schwerin-grevedømmet og det danske kongedømmet. I 1221 døde greven, men ekteskapet hadde avlet en sønn, som den ærgjerrige farfaren ønsket å sikre betydelige eiendommer for. De schwerinske landene, sammen med borgen Schwerin, ble delt i to av danskene som inndro halvparten for den lille sønnen. Gunzelin IIs bror Henrik, som var medhersker, måtte finne seg i dette. Han tok sin hevn ved å besøke Valdemar Sejr på Lyø i 1223. Der fant han kongen på jakttur sammen med hans sønn Valdemar den Unge som ved det tidspunktet var medkonge i Danmark ved siden av sin far. Etter en lystig fest overfalt greven – sammen med sitt folk – kongen og den unge medkongen, bakbandt og bortførte disse over til fastlandet sørover. Kidnappingen var ikke mottatt med berystelse på alle kanter, selv om paven var raskt med på å fordømme dådet dersom Valdemar Sejr var en korsfarer. I fraværelsen av danskekongen kollapset det danske imperiet, mens danskene selv var så trøtte av krig og korstog, at de ga lunken støtte til forsøkene på å befri kongen og hans sønn. Etter Slaget ved Mölln måtte danskene startet forhandlingene som endte med løslatelsen, juledag 1225, etter tre års fangenskap mot en uhyre stor løsesum foruten dronning Berengarias medgift. Den holstenske greveslekten av Schauenberg vendte tilbake til deres tapte besittelser, og de nordtyske fyrstene hadde brutt ut av deres vasallforhold med Danmark, etter å ha tvunget kongen til å inngå avtaler med dem. Valdemar Sejr hadde vært tvunget til å love å ikke hevne seg for ydmykelsen eller for tapet av imperiet, men fikk paven til å løse seg fra eden, og begynte med å planlegge en gjenerobring av de nordtyske besittelsene, med Holstein i spissen. Han allierte seg med den nordtyske grev Otto av Lüneburg og andre nordtyske småfyrster, og dannet en sterk hær i høsten 1226. Hærene. De nordtyske fyrstene med Henrik av Schwerin, erkebiskop Gerhard av Bremen og borgerne fra byene Lübeck og Hamburg, dannet en koalisjon i senåret 1226 etter at Valdemar Sejr hadde rykket over Eideren og inntatt Rendsborg. En brutal krig med flere mindre slag var på gang i foråret av 1227. 22. juli 1227 var den danske hæren oppstilt i slagorden mot den nordtyske hæren ved Bornhøved. Etter usikre opplysninger skulle Valdemar Sejr ha hatt 3 000 rytterne, 5 000 fotsoldater, 5 000 leiesoldater og 1 000 andre menn på til sammen 14 000 mann, mot den nordtyske hæren som skal ha hatt 3 000 rytterne, 3-4 000 leiesoldater og 5 000 fotsoldater på til sammen 11 000 til 12 000 mann. Disse opplysningene kan åpenbart være noe overdrevet, siden så store hærer var sjelden vare i 1200-tallet i Europa. Mest sannsynlig var antall deltagere under slaget langt færre, muligens noen få tusen. Slaget. Das Schlachtfeld von Bornhöved (Julius Fürst um 1895) Etter de fleste kilder var slaget meget hardt, med stor bitterhet under intense sammenstøt over lengre perioder om gangen. Det gikk gjetord om de stridende som hadde kjempet i blod opptil knærne, danskekongen mistet flere hester i løpet av kampene og ble alvorlig skadet med et øye stukket ut, men ga ikke opp kampen og var nær ved å vinne. Derimot ble slaget avgjort på et kritisk tidspunkt, etter at hæravdelingen på om lag 1 000 mann fra Ditmarsken gikk over til den nordtyske hæren, og vendte seg mot de tidligere allierte som ble presset vekk og kastet ut i forvirring. Valdemar Sejr klarte, etter stort slit, å hindre kollaps av hæren, men mistet sine allierte inkludert grev Otto av Lüneburg, som ble tatt til fange sammen med tre danske bisper. Uten sine allierte, og med hæren både redusert i antall og totalt utmattet, hadde ikke danskene annet valg enn å trekke seg tilbake nordover mot Eideren. Hæravdelingen fra Ditmarsken hadde på forhold avtalt om å slutte seg til den nordtyske koalisjonen ved det rette øyeblikket. Etterspillet. Selv om den danske hæren fremdeles var intakt og med forsterkninger, måtte den sårede danskekongen erkjenne at krigen var tapt, uten hans viktige allierte grev Otto av Lüneburg, som var sendt til fangenskap i Rostock. Moralen var hardt rammet av nederlaget, som et dokument pliktig meddelte i etterkrigstiden: «Kongen var sejrløs». Etter slaget måtte Valdemar Sejr akseptere de tidlige avtaler man hadde inngått i 1225, nemlig å sende sine yngre sønner til Schwerin som gisler, for å garantere nedbetalingen av løsesummen som var på 44 000 mark rent sølv, i tillegg til avståelse fra alt land mellom Elben og Eideren, samt de vendiske territoriene, inkludert Pommern. Valdemar Sejr måtte dessuten overrekke Estland til det pavelige legatet Wilhelm av Modena, som ga bort landet til Sverdbroderordenen det samme året. 11 år senere var Estland overført til dansk styre på nytt, etter et forlik med Den tyske Orden. Urgård. Urgård kan sies å være den første gården i et bestemt geografisk område, opprinnelig bygget i det vi kaller urtid. Urgården kjennetegnes helst av sin sentrale beliggenhet i landskapet og sitt usammensatte naturnavn, et navn som beskrev det menneskene så (i naturen ved eller rundt) med et enkelt ord. Dette er typisk gårder med navn som Berg, Fjell, Haug, Ås, Stein, Lund, Bjørk, Eik, Ask, Os, Vik og By m.fl. En litt yngre type urgårder fikk gjerne sammensatte navnebeskrivelser (fra naturen), som for eksempel Sætrang (trolig avledet av "sátr" og "vangr", i betydningen "fast oppholdssted" eller "plass der noe hjemlig befinner seg"), Jevnaker ("jevn" eller "slett åker"), Tønsberg (av "tún", som betyr gjerde, og "berg"). I Norge er de eldste urgårdene trolig mer enn 3 000 år gamle, i Danmark og Sverige og Europa forøvrig trolig enda eldre. Nøyaktig hvor gamle de er får vi nok allikevel ikke fullstendig klarhet i, siden det ikke finnes samtidige, skriftlige kilder i verken i Norge eller Skandinavia forøvrig. Antagelsene baserer seg derfor på hva vi vet om tidlig jordbruk og bosetning i vår del av verden. Pollenanalyse og C14-dateringer er en metode for å datere gårdsbosetningen i en lokalitet. Begrepet urgård er i hovedsak regnet som foreldet av de fleste arkeologer. Det er i de færreste tilfeller mulig å følge en gård tilbake til jordbrukets gjennombrudd i Norge. Forskningen omkring gårdsutviklingen i Norge viser at de eldste gårdene blir grunnlagt omkring 2000 år f.Kr. Denne perioden kalles ikke urtid, men senneolitikum/bondesteinalder. Forskning viser også at gårdstunet kan flytte rundt og at gårder kan ligge øde i perioder. Orihuela. Orihuela er en spansk by i provinsen Alicante, som ligger langs elven Segura i det fruktbare lavlandet i sørøst Spania. Til tross for å ligge i innlandet, er sentrum av byen kun 23 meter over havet. Innbyggertallet var i henhold til de lokale myndighetene 77,979 (2006). Elven Segura som renner gjennom sentrum av Orihuela Geografi. Orihuela er den historiske hovedstaden for lavlandet langs elven Segura. Området er regnet som et viktig jordbruksområde i den sørøstlige delen av Alicante provinsen. Elven Segura har mange ganger flommet over, og i 1651, 1879, 1946, 1973 og 1987 var ødeleggelsene store. I 1989 ble elven kanalisert, slik at den ikke lengre skulle sette liv i fare. Kommunen er veldig stor (som et resultat av byens historiske posisjon), og har blant annet 23 kilometer med utmerket strandlinje som omfatter steder som Punta Prima, Playa Flamenca, Cabo Roig, La Zenia, Campoamor og Mil Palmeras, der nordmenn, svensker, engelskmenn, tyskere og andre fra EU/EØS-området har slått de siste årene i nye og moderne bosetninger (urbanisasjoner). Kystsonen danner et stort turistsenter sammen med Torrevieja, Pilar de la Horadada og Guardamar del Segura. Kommunen ligger på Alicantes side av provinsgrensen mellom Alicante og Murcia. Bildet viser Orihuela (avmerket med rødt) i forhold til de andre provinsene i handelsområdet Vega Baja del Segura i Alicante-provinsen. Demografi. I henhold til offentlige tall fra 2005 er 32,43% av befolkningen av ikkespansk opprinnelse. Dette inkluderer 10.223 britiske- og 9.425 andre EU-statsborgere. Det er likevel grunn til å tro at det bor mange uregistrerte personer i provinsen, og da særlig briter. Norsk tilknytting. Det er en stor fast norsk bosetning i kommunen og nabokommunene Torrevieja, Rojales. I Rojales (Ciudad Quesada), ca 25 minutter unna med bil, er det en norsk skole som har et fullverdig undervisningstilbud for barne- og ungdomsskole, samt videregående skole. I nabokommunen Torrevieja er det norsk sjømannskirke som avholder ordinære gudstjenester på norsk, organiserer sosiale arrangementer, og foretar bryllup, konfirmasjon og barnedåp. Det er også norsk konsulat i Torrevieja og Alicante. Hos konsulatet i Torrevieja kan fastboende nordmenn bestille nye pass, avgi stemme ved kommune-, fylkes- eller stortingsvalg. Norske turister som har mistet passet sitt, kan få utstedet et «reisebevis» som er gyldig for hjemreise til Norge med SAS eller Norwegian. Konsulatet kan ikke utstede nødpass, og henviser slike forespørsler til konsulatet i Benidorm, en by to timer nord for Rojales med bil. Salim Sdiri. Salim Sdiri (født 26. oktober 1978) er en fransk lengdehopper. Sdiris personlige rekord er på 8,25, oppnådd i juli 2005 i Angers. Spyduhellet i Roma. Fredag 13. juli 2007, under IAAF Golden League-stevnet på Stadio Olimpico i Roma, ble Sdiri truffet av et spyd etter et mislykket kast av finske Tero Pitkämäki. Sdiri ble truffet i ryggen etter at lengdekonkurransen var ferdig, idet Sdiri var i ferd med å pakke sammen utstyret. Sdiri ble fraktet til et sykehus i Roma uten livstruende skader, ifølge svensk TV4. Migrasjonsassistent (programvare). Migrasjonsassistenter er en type programvare som er laget for å hjelpe en bruker med å bytte fra å bruke ett program til et annet, eller én versjon av ett program til en nyere versjon av samme program. Hvordan? Dette gjøres vanligvis ved å analysere brukerens installerte filer og finne informasjon som han eller henne sannsynligvis vil ha med seg over og deretter kopiere denne informasjonen slik at den er tilgjengelig i det nye programmet. Formålet er at brukeren skal kjenne seg bedre igjen i det nye programmet. Hvem benytter migrasjonsassistenter? Linux distribusjonen Ubuntu tok i bruk en migrasjonsassistent i standard-installasjonsprosesdyren i skrivebordsutgaven fra og med versjon 7.04, "Feisty Fawn". Denne migrasjonsassistenten kan hjelpe brukere å bytte fra tidligere versjoner av Ubuntu til 7.04, Microsoft Windows til Ubuntu eller Apple Mac OS X til Ubuntu. Mac OS X har også en lignende migrasjonsassistent for å forenkle oppgradering fra tidligere versjoner av OS X. Bomsholmen Museum. Bomsholmen museum er et elve- og tømmerfløtingsmuseum ved Nidelva nederst i Arendalsvassdraget. Bomsholmen ligger i Øyestad i Arendal kommune. Fra 1600-tallet var tømmerfløting en viktig virksomhet i Arendalsvassdraget. Tømmer ble fløtet helt fra Vrådal i Telemark til elveosen ved Arendal. Ved bommen ble alt tømmeret som ble fløtet på elva, stanset for sortering før det ble ført videre til de ulike eiere. Bomsholmen er et kulturminne som består av flere bevarte bygninger beliggende på elvebredden. Bare små rester er bevart av selve bommen i elva. Øyestad historielag overtok tomt og bygninger til bevaringsformål da tømmerfløtingen tok slutt omkring 1970. Formålet er å formidle historien om tømmerfløtingen om livet på elva. Willem Kieft. Willem Kieft (født 1597, død 1647) var en nederlandsk handelsmann og leder av Ny Nederland fra 1638 til 1647. Han opprettet et råd med tolv menn, som var det første representative styre i Ny Nederland, men motsa seg selv styres råd, noe som senere skulle lede ut i det som skulle bli kalt Kiefts krig. Kieft omkom til sjøs på vei tilbake til Nederland. USplash. Usplash er brukernivå programvare som bruker Linux framebuffer-grensesnittet eller direkte VESA-tilgang for å tegne en oppstartskjerm mens operativsystemet starter. Det har et medfølgende verktøy som er i stand til å sende kommandoer til Usplash, slik at informasjon om oppstartsekvensen kan vises på en mer attraktiv måte. Bruk. Ubuntu 6.06 "Dapper Drake" var den første utgivelsen som tok i bruk Usplash. Hensikten var å gjøre oppstartsprosessen mer estetisk mottakelig enn hva den hadde vært tidligere, med en CLI tekstmeldingsbasert progresjonsindikator. Jan Łaski. Jan Łaski (også kalt John Laski, Johannes Alasco og John a Lasco; født 1499, død 8. januar 1560) var en polsk kirkereformator. Han ble født i Łask, og var sønn av Jaroslaw Łaski, palatinen for Sieradz voivodskap og Susanna Bak, datter av Zbigniew Bak de Bąkowa Góra. Han onkel, som også het Jan Łaski, var erkebiskop av Gniezno, primas av Polen, storkansler og kongelig sekretær, og var også onkel av Sigismund I av Polen. Łaski ble ordinert og var kjent som en lærd prest. Da familien mistet sin politiske makt og prestisje flyttet han i 1523 til Basel, hvor han ble en nær venn av Erasmus og Zwingli. Han ble pastor i en protestantisk kirke i Emden i 1542, og reiste kort tid etter til London. Der ble han i 1550 superintendent for en nederlandsk stranger church, en protestantisk kirke for utlendinger, i byen. Under Edvard I hadde han en viss innflytelse på kirkelige affærer i England. Da Maria Is forfølgelse av protestanter begynte flyktet han med et skip fullt av medlemmer av sin kirke til København. De fikk ikke bosette seg der, fordi de nektet å akseptere Confessio Augustana. De reiste derfor videre til Brandenburg. Han fortsatte å interessere seg for reformasjonen i England, og kommuniserte blant annet med John Hooper i forbindelse med gevantstriden. I 1556 ble han kalt til Polen, der han ble sekretær for Sigismund II og en leder for landets kalvinistiske reformasjon. Hans viktigste bidrag til de reformerte kirkene var opprettelsen av en teoretisk og praktisk kirkeledelse, fornekting av enhver forskjell mellom predikanter og eldste bortsett fra i lærespørsmål og ved forretting av sakramenter og en forståelse av nattverden som var mer zwingliansk enn kalvinistisk. Łaski forsøkte å reorientere nattverdsdebatten ved å fokusere på hele seremonien, hvor deltagelse forsegler kristnes kommunion med Kristus. Han døde i Pinców i Polen. GCC. GCC er en samling kompilatorer for en rekke forskjellige programmeringsspråk. GCC er en del av GNU-prosjektet. GCC står i dag for «GNU Compiler Collection», men stod opprinnelig for «GNU C Compiler» og var en kompilator for programmeringsspråket C. Det er fri programvare som distribueres av Free Software Foundation under GNU General Public License og GNU Lesser General Public License og er en nøkkelkomponent blant GNU-verktøykjeden. Det er standard-kompilatoren for fri programvare unix-like operativsystemer, slik som Linux, men også for Apples Mac OS X. GCC 1.0 ble opprinnelig sluppet i 1987 og kompilatoren ble utvidet til å kompilere C++ i desember i det samme året. Senere har det blitt utviklet grensesnitt for blant andre Fortran, Pascal, Objective-C, Java, og Ada. Programmeringsspråk. GCC versjon 4.3 inneholder støtte for C, C++ (G++), Java (GCJ), Ada (GNAT), Objective-C, Objective-C++ og Fortran-95 (GFortran). Det er også tilgjengelig støtte for Modula-2, Modula-3, Pascal, PL/I, D, Mercury, VHDL gjennom utvidelser. GNU C Compiler. GCC var opprinnelig navnet på GNU C kompilatoren. Det er en fri C kompilator, med åpen kildekode, for UNIX og Unix-liknende systemer. De første GNU C kompilatorene fulgte "de facto" standardene, som ble definert av Kernighan & Richie, sammen med GNUs egne utvidelser. Idag følger GNU C standard-biblioteket GNU C Library alle relevante standarder: ISO C99, POSIX.1c, POSIX.1j, POSIX.1d, UNIX-98 og "the Single UNIX Specification." GNU C har også et av de mest komplette grensesnitt for internasjonalisering. GNU C++ følger standardene ANSI C++ 2.1, ISO C++ 1998 standarden, og har også eksperimentell støtte for den kommende ISO C++ 0x standarden, gjennom standardbiblioteket GNU Libstdc++, som ble integrert i GNU Compiler Collection i versjon 3.1. GNU Compiler Collection (GCC). I april 1999 ble styrings-komitéen til EGCS utnevnt av Free Software Foundation som den offisielle vedlikeholder av GCC. Samtidig ble GCC omdøpt fra å være en forkortelse for «GNU C Compiler» til å bli en forkortelse for «GNU Compiler Collection». Kompilatorene ble etter dette også portable til Microsoft Windows™ 64-bit GNU CHILL ble fjernet fra GCC versjon 3.0, og mange Linux-distribusjoner, deriblant Red Hat Fedora og Mandriva Linux, begynte å levere GCC 2.95, i tillegg til senere versjoner av GCC, for å gi brukerne tilgang til programmeringsspråket CHILL. GCC 3.1 tilføyde GNU Ada-95. I GCC 4.0 ble GNU Fortran-77 kompilatoren erstattet av en mer oppdatert versjon som fulgte Fortran-95 standarden. GCC 4.1 tilføyde det nye programmeringsspråket GNU Objekt C++. GCC 4.0. I GCC 4.0 fikk alle programmeringsspråkene en felles parser eller syntaktisk analysator, kalt "tree SSA (Static Single Assignment)". Kode fra ulike språk konverteres til en felles form kalt "Generic", og deretter til en GIMPLE-parser (en fri utgave av SIMPLE fra "the McCat project" ved McGill University), og deretter optimalisert gjennom RTL-optimalisering. Dette gjorde C++ koden 25 % raskere. I GCC 4.0 opphørte også støtten for SPARClite baserte systemer og 32-bit OpenBSD på SPARC. Slaget ved Sejerø. Slaget ved Sejerø var et av flere slag mellom tronpretendent Erik og den danske kongen Nils sammen med hans sønn Magnus i året 1132. Der hadde Erik vunnet et sjøslag i farvannet ved Sejerø over kongesønnen Magnus. Etter beleiringen av Slesvig i 1131-1132 hadde tronpretendenten besluttet om å gir opp kampen om herredømmet over Slesvig. Fra Sjælland skulle han angripe Jylland på nytt. Mens kampene mellom Magnus kongesønn og Erik hadde rasert gjennom det jyske halvøya, var Sjælland og Skåne underlagt tronpretendentens kontroll sammen med Harald Kesja som avholdt seg fra stridighetene i håp om å vinne fordeler fra den part som hadde mest krigslykke. I mellomtiden tok en jysk stormann, Kristjern, opp våpnene mot kongen som måtte delte sin hær i to. Mens kongen vendte seg mot de jyske opprørerne under Kristjern som ble slått, dro Magnus kongesønn østover på en flåte fra Århus. Underveis mot Sjælland ble flåten splittet under farten så den kongelige flåten som bestod av jyderne, var ikke samlet. Erik hadde i forveien rustet ut en flåte som han lå med ved øya Sejerø langs skipsleden mot Roskilde på kysten av nordvestlige Sjælland. Erik gikk til angrep på de kongelige skipene som var nådde fram til kysten av Sjælland og kunne ta disse et for et i samlet styrke før Magnus kongesønn hadde kommet til med mesteparten av flåten. Magnus kongesønn fylket sine skipene inn på det grunne farvannet ved Sejerø, men de ble ringet inn fra alle retninger av Eriks flåte. Hele den kongelige flåten ble tilintetgjort under sjøslaget. Magnus kongesønn måtte flykte i en robåt sammen med mange andre som hadde klart å finne en åpning i Eriks slagorden, men alle større fartøyene ble erobret og plyndret av seierherrene. Etter seieren trodde Erik at hans allierte Kristjern var klar til å gi assistanse i Jylland, men oppdaget etter å ha kommet til Limfjorden at danskekongen hadde tatt Kristjern til fange. Etter å ha blitt utsatt for et angrep av de kongelige styrkene måtte Erik vendte tilbake til Sjælland. Tilbakeslaget ledet til Harald Kesjas oppstand mot Erik som sammen med borgere i Roskilde måtte beleiret Haraldsborg. De tysketalende borgere hadde ekspertise i beleiringskrigføring og hjalp med å sette opp en blide som forårsaket store ødeleggelser på borgen. Harald Kesja måtte rømte sin borg og sluttet seg til kongen i Jylland. I det neste året dro en sterk hær til Sjælland og møtte Erik under Slaget ved Værebro Henry Norreys. Henry Norreys (også skrevet som "Norris") (ca 1482 – 17. mai 1536) var en adelsmann og en offiser ved kong Henrik VIII av Englands råd. Som en nær tjener av kongen støttet han også Anne Boleyn-fraksjonen ved hoffet og da dronningen mistet kongens gunst var Norreys blant de som bli dratt inn i konspirasjon mot henne. Sammen med fire andre ble han anklaget for å ha hatt et utenomekteskapelig forhold til henne. Han ble funnet skyldig i forræderi og henrettet. De fleste historikere har argumentert for at anklagene var falske og fabrikkert for å fjerne Anne Boleyn. Familie. Flere referanser forteller at Henry var den andre sønn av Sir Edward Norreys av Yattendon Castle, Berkshire, men sin hustru Frideswide, datter av John Lovel, 8. Lord Lovel. Noen av disse har også sagt at Edward Norreys døde i 1487. Fødselsdatoen 1482 for Henry er således forenlig med dette. Historikeren Eric Ives (2004) har derimot argumentert at Hanry var yngre, født en gang på 1490-tallet, og forteller at han var til sannsynligvis den andre sønnen til Richard Norreys. Richard was Edwards yngre bror, men i henhold til "Heralds' Visitations of Berkshire" (1664/1666) var han far til kun en datter, Anne. Det er forenlig med avstamning til hans herskapsbolig Great Shefford som hun arvet rundt 1522. Uansett hvilken kilde som er korrekt, er alle kilder enige om at Henrys bestefar, Sir William Norreys, hadde deltatt i slaget ved Stoke Field i 1487 ved avslutningen av Rosekrigene. Henry giftet seg med Mary, datter av Thomas Fiennes, Lord Dacre. Hun døde før 1530. Deres eldste sønn var Henry Norreys, 1. baron Norreys av Rycote. Andre barn var Edward, som døde som barn, og Mary som ble gift, først med Sir George Carew som døde i forliset av krigsskipet «Mary Rose» i 1545, og andre gang med Sir Arthur Champernowne. Norreys eller Norris? Navnet Norreys har mist to mulige opprinnelser: en som kom fra nord, eller som levde i nord (det var et ord «noreis» eller «norreis» som betydde ‘nordlending’ (nordenglender) eller nordboer (i England), eller fra en som brydde seg om andre (ordet «norrice» avledet fra det engelske ordet "nurse" = sykepleier). Det er også referanser til Noreis tilbake til 1100-tallet og til en av normannisk opprinnelse ved navn Robert le Noris som nevnes i opptegnelse i Yorkshire for 1297. Navnet stavet Norris var vanlig over hele England i løpet av 1500-1600-tallet, men samtidige opptegnelser har konsekvent benyttet skrivemåten Norreys og denne versjonen er ofte foretrukket av de fleste moderne historikere, med et unntak, Eric Ives (2005) valgte å bruke den mer vanlige versjon Norris. Trim (2004) sier i forbindelse med Henrys sønnesønn John Norreys, «Selv om hans etternavn er vanligvis skrevet Norris, har han selv, hans mor, og ikke minst en bror alltid skrevet det Norreys». Denne skrivemåten har iallfall vart i noen generasjoner. Livet ved hoffet. Henry Norrey hadde kommet til hoffet i løpet av sin ungdom og ble en nær venn av kong Henrik VIII som utnevnte ham som en herre ved sitt private kammer. Han ble gitt mange posisjoner av kongen, den første i 1515 som overoppsynsmann av Foliejon Park i Winkfield. Han tjente ved kongens private kammer i 1517. I 1518 ble han en oppsynsmann for vektmålingen i Southampton, deretter for stormarkedet til italienske kjøpmenn. Den 28. januar 1518 (eller året etter) ble han utpekt som fogd av Ewelme. I 1519 ble han gitt en livrente på 50 merker (omtrent £33). Han var ved Gullbrokadeleiren i 1520. I 1523 mottok han overherredømmet av Langley New Park, Buckinghamshire, og ble gjort til fogd av Watlington. Han arbeidet seg opp og i 1526 tok han over posten som offiser av Stole (eller Stool) og hadde ansvaret for herrene ved kongens private kammer. I henhold til Ives (2004) var i denne posisjonen ikke bare en av kongens betrodde, men også kanskje en av de nærmeste venner som kongen hadde. Norreys hjalp kongen å iscenesette Thomas Wolseys fall, og han var til stede da Wolsey gikk av. Den 24. oktober 1529 var han kongens eneste tjener da kongen dro sammen med Anne Boleyn og hennes mor for å inspisere Wolseys eiendommer. Han var budbærer for kongens beskjed til Wolsey ved Putney ved omtrent samme tid og det synes som om han var berørt av Wolseys dårlige forfatning. I 1529 mottok han også et tilskudd på £100 årlig fra inntektene fra bispedømmet Winchester. I 1531 var han blitt forfremmet som hoffmarskalk av Nord-Wales. I 1534 ble han utpekt som konstabel av Beaumaris Castle. I 1535 mottok han ulike herregods som Thomas More hadde holdt. Han var til stede ved henrettelsen av munker fra Charterhouse den 4. mai 1535, og kongen ga ham det viktige posisjonen som konstabel av Wallingford Castle den 29. november 1535. Norreys hadde hjulpet Anne Boleyn da hun etablerte seg ved hoffet. Han ble en av hennes nærmeste venner og en leder av den fraksjonen som støttet hennes forsøk på økt politisk makt. Det brakte ham i konflikt med Thomas Cromwell, en av lederne for å oppløse klostrene i England. På den tiden da han døde var hans årsinntekt fra kongelige inntekter på omtrent £1000. Rettssaken og henrettelsen. I bakgrunnen for saken mot Norreys var forhandlingene som ble gjort med den franske ambassadøren ved Greenwich den 18. april 1536. Det var åpenbart for Thomas Cromwell at Anne Boleyn sto i vegen for hva han søkte å oppnå. Med kongens tillatelse startet han en undersøkelse og for å sikre bevis for tiltalene om forræderi mot dronningen, Norreys og fire andre hoffmenn. Norreys ble anklaget for å ha oppfordret til utukt med Anne Boleyn den 6. oktober 1533 og for å ha hatt et utenomekteskapelig forhold den 12. oktober og igjen ved Greenwich i november. At anklageren valgte disse datoene synes nå meget usannsynlige og derfor uforsiktig. På den tiden var Anne Boleyn på Greenwich og Westminster og var i rekonvalesens etter fødselen av Elizabeth den 7. september og var derfor sannsynligvis fortsatt i "purdah" ("kvinnenes avsondrethet"). Foruten de spesifikke anklagene var det en rekke anklager om utuktshandlinger på ulike steder og tider. De fleste historikere i dag er overbevist om at disse var fabrikkerte. En storjury ble samlet ved Westminster Hall den 9. mai og bestemte at det var en sak som måtte svares for de foretredelser som hadde skjedd ved Whitehall. Justitiarius John Baldwin presiderte sammen med seks kollegaer. Den 10. mai dro Baldwin med tre assistenter til Deptford i Kent der en jury besluttet at det var en sak som måtte svares for med hensyn til de hendelser som hadde funnet sted ved Greenwich. Cromwell prosederte i rettssaken mot de ikkeadelige, Norreys, William Brereton, Mark Smeaton og Francis Weston, ved Westminser Hall den 12. mai. Juryen var håndplukket av folk som hadde grunner til å være fiendtlig innstilt til Anne Boleyn eller som hadde et personlig fiendskap mot en av de anklagede. William Paulet, kontrollerer for kongens husholdning, var en avdommerne. Alle fire erklærte seg ikke skyldig til alle anklager med unntak av Smeaton som erklærte seg skyldig til en tiltale av utukt. De tiltalte måtte improvisere deres eget forsvar på stedet og uten hjelp fra en forsvarsadvokat og de hadde intet forvarsel om bevisbyrden. De fiendtlige anklagernes plikt var å sikre en fellende kjennelse. Alle fire ble dømt til hengning, trekking og kvartering, men ettersom alle tjenestegjorde ved hoffet ble denne dommen omgjort til noe mindre barbariske straff av halshugging med øks. Henrettelsen ble utført den 17. mai på Tower Hill. I motsetning til de andre anklagede som valgte sine ord med omhu for å vise sin uskyld tok ikke Norreys sjansen på å risikere at straffen ble omgjort til hengning, trekking og kvartering om han fornærmet rettens utøvere, og sa så lite som mulig på skafottet. Det er dog en indikasjon på hans hustrus fortsatte tillit til sin ektemann ved hennes testamenterte gave til hennes sønn ni år senere, «et armbånd i gull som var det siste hans far sendte meg». Navigasjonssimulator. En navigasjonssimulator (ofte kalt ship/skips simulator) er en simulator der navigatører trener på det ekte. En navigasjonssimulator kan gjøres meget realistisk ved bygging av tilbehør. Simulatorer blir omtrent alltid brukt i utdanning av sjøfolk, og trening av sjøfolk for å for eksempel kunne ta båter til en ny havn. For hjemmebruk. Det finnes også noen få simulatorer for hjemmebruk, for eksempel to utgaver av Ship Simulator: SS 2006 og SS 2008. Disse fås kjøpt i Norge. Slaget ved Værebro. Slaget ved Værebro fant sted i år 1133, mellom tronpretendenten Erik og kongesønnen Magnus, som sønn av danskekongen, om herredømme over Sjælland, som sluttet med seier for de kongetroe. Etter nederlaget ved Værebro hadde Erik mistet sin halvbror Knud Lavards eiendommer i Slesvig, støtten i Jylland, og til slutt også Sjælland. Etter beleiringen av Slesvig i 1131-1132 og Slaget ved Sejerø i 1132, måtte tronpretendenten, som hadde støtte i Jylland, Slesvig og Skåne, oppgi Jylland og trekke seg til Sjælland, der han fant sterk støtte blant borgerne i Roskilde, som fordrev Harald Kesja fra borgen i byen etter en beleiring. Etter å ha hørt om dette, rustet Kong Nils ut en jysk flåte på cirka hundre fartøy, som kan ha hatt 3 000 til 6 000 mann ombord. Kongesønn Magnus, som overtok ledelsen fra sin eldre far, kom ned gjennom Roskilde fjord, der han fant Erik med en flåte mellom Værebro Å og Kølholm. De kongelige styrkene kunne ikke fortsette lenge, og gikk i land for å møte opprørshæren ved Værebro Å. Det var allerede en sperring av nedsenkede fartøy ved Skuldelev, på fjorden fra eldre tid. Etter et hardt slag måtte Erik flykte til Skåne, men dro videre til Norge for å søke ly hos Kong Magnus. Mens Erik, sammen med sin hustru og frillesønn oppholdt seg i Bergen, gikk kongesønn Magnus, Kong Nils og Harald Kesja hardt ut mot borgerne i Roskilde, som hadde gitt viktig støtte under beleiringen av Haraldsborg, som var brutt ned til bare grus i mellomtiden. Harald Kesja lemlestet alle tyskere han kom over og overtalte kongen til å straffe borgerne i Roskilde av tysk avstamming, med lemlestelse som å skjære av deres neser, en meget ydmykende og grusom straff. Men denne fremferden vekket stor harme i Tyskland, der den tyske kongen Lothar hadde blitt keiser. Lothar hadde støttet tronpretendenten, som var hans vasall Knud Lavards halvbror. «Jewel of the Seas». «Jewel of the Seas» er et cruiseskip levert fra Meyer verft i Tyskland i 2004 til Royal Caribbean Cruise Lines. Jewel of the Seas i Oslo 2009 «Monarch of the Seas». «Monarch of the Seas» er et cruiseskip levert i 1991 som tilhører Royal Caribbean Cruise Lines. Michelle Pfeiffer. Michelle Marie Pfeiffer (født 29. april 1958) er en internasjonalt kjent amerikansk skuespillerinne. Hun er nominert til Oscar tre ganger. Gjennom en karriere på over 25 år har Pfeiffer spilt i filmer som "Scarface", "The Fabulous Baker Boys" og "Batman Returns". Tidlige år. Michelle Pfeiffer ble født i Santa Ana, California. Hun er datter av Richard Pfeiffer og Donna Taverna. Hun vokste opp i Midway City, Orange County, California (rundt 45 kilometer sørøst for Los Angeles). Hun er nummer to av fire søsken, med en eldre bror, Rick Pfeiffer, og to yngre søstre, Dedee Pfeiffer (f. 1964, også skuespillerinne) og Lori Pfeiffer (f. 1965). Hennes farfar, William, var av tysk herkomst, mens hennes morfar, Jacob Bernhard Taverna, var av tysk-sveitsisk avstamning, og hennes mormor, Delma Lillian Hill, var av svensk slekt. Pfeiffer gikk på Fountain Valley High School hvor hun tok sin avsluttende eksamen i 1976. Hun startet deretter på studier som rettsreporter ved det lokale Golden West Community College, men sluttet etter kort tid for å satse på en karriere som skuespiller. I 1978 meldte Pfeiffer seg på skjønnhetskonkurransen Miss Orange County, som hun vant, og hun gikk derfra videre til konkurransen om delstatstittelen Miss California USA. Selv om hun ikke vant denne konkurransen, skaffet den unge Pfeiffer seg en agent som hjalp henne å skaffe seg roller innen TV-reklame, og mindre roller i film og fjernsyn, før hun begynte å gjøre seg bemerket i Hollywood. Karriere. Pfeiffers første større filmrolle var i 1982, i oppfølgeren "Grease 2". Men det var ikke før i 1983, da Pfeiffer spilte mot Al Pacino i Brian De Palmas gangsterklassiker "Scarface" at hun fikk oppmerksomhet i Hollywood. I løpet av 1980- og 1990-tallet hadde Pfeiffer hovedroller i en rekke kommersielle og kritikerroste suksesser, som "Ladyhawke", "The Witches of Eastwick", "Married to the Mob", "Tequila Sunrise", "The Russia House", "Frankie and Johnny", "Batman Returns", "The Age of Innocence", "Dangerous Minds" og "One Fine Day". Hun vant en British Academy Award for "Dangerous Liaisons" fra 1988, og en Silver Bear Award ved Berlin International Film Festival i 1993 for "Love Field". Disse rollene skaffet også Pfeiffer Oscar-nominasjoner, henholdsvis for Best Supporting Actress og Best Actress. Det er imidlertid Pfeiffers rolle som Susie Diamond i "The Fabulous Baker Boys" som fortsatt regnes som høydepunktet i hennes karriere. Den skaffet henne æresbevisninger fra Hollywood Foreign Press, New York Film Critics, Los Angeles Film Critics og National Society of Film Critics and Board of Review, i tillegg til enda en Oscar-nominasjon. Kritikere sammenlignet Pfeiffer, og særlig den gnistrende tolkningen av «Makin' Whoopee» (sunget stående oppå et piano), med Marilyn Monroe, Rita Hayworth, og den unge Katharine Hepburn. I 1995 mottok Pfeiffer prisen Hasty Pudding Woman of the Year fra Harvard University for sitt bidrag til de utøvende kunstarter. Prisen, som utdeles årlig av "the Hasty Pudding Theatricals society", gis til kvinnelige skuespillere som anses å ha levert et «varig og imponerende bidrag til underholdningsverdenen». Tidligere prisvinnere er Katharine Hepburn, Elizabeth Taylor og Meryl Streep. Til tross for at hun har vært sjeldnere å se på lerretet i det siste, har Pfeiffer beholdt sin status som en av filmverdenens gudinner. I 2000 hadde hun hovedrollen, mot Harrison Ford, i en av årets største kassasuksesser, Robert Zemeckiss thriller "What Lies Beneath". I 2001 spilte hun mot Sean Penn i "I Am Sam" og i 2002 sammen med Renée Zellweger og Robin Wright Penn i "White Oleander", som sikret henne en nominasjon til Screen Actors Guild Award for Beste kvinnelige birolle. Etter et langt fravær fra rampelyset kom Pfeiffer tilbake som skuespiller i 2006. Regissøren Amy Heckerling sto bak den romantiske komedien "I Could Never Be Your Woman" hvor Pfeiffer spilte mot Paul Rudd, så vel som mot Robert De Niro, Claire Danes og Sienna Miller i fantaseposet "Stardust". Pfeiffer hadde en birolle i filmversjonen av "Hairspray", hit-musicalen på Broadway, som Velma Von Tussle. Hun hadde en cameo-rolle i "The Prince and the Pauper", der hennes søster Dedee hadde hovedrollen. Hun fikk sin stjerne på «Hollywood Walk of Fame» i 2007. I et intervju med "In Style" i august 2006 (hennes første på mange år), diskuterte Pfeiffer comebacket. Med litt eldre barn mente Pfeiffer at «jeg vil være en bedre mor hvis jeg også arbeider. Å forlate hjemmet i korte perioder er faktisk en fordel. Verden faller ikke fra hverandre». Pfeiffer diskuterte også hvor besatt Hollywood er av plastisk kirurgi, og hennes egne tanker om å legge seg under kniven nå som hun er i 40-årene. «Man ser endel rare ting... Jeg håper jeg er modig nok til å eldes med stil.» Pfeiffer har arbeidet hardt for å bli anerkjent som en seriøs skuespiller, og har referert til sin skjønnhet som en 'forbannelse', ettersom den ofte har overskygget hennes skuespillerevner og hindret henne i å få seriøse roller. Da hun vendte tilbake som skuespiller ble Pfeiffer sitert på å ha sagt om sitt fravær at «Jeg gikk videre og satte egentlig pris på å være med barna og familien en stund. Men nå som jeg arbeider igjen, innser jeg at jeg virkelig liker disse greiene.» Privatliv. I 1981 giftet Pfeiffer seg med skuespilleren Peter Horton, kjent fra "Thirtysomething", men de ble skilt i 1988 på høyden av karrieren hennes. Hun skal ha hatt forhold til skuespillerne Val Kilmer, John Malkovich, Michael Keaton og Fisher Stevens. I 1993 giftet Pfeiffer seg med skribenten og produsenten David E. Kelley ("The Practice", "L.A. Law", "Ally McBeal" og "Boston Legal"). Tidligere samme år, før hun møtte Kelley, adopterte Pfeiffer en datter, Claudia Rose, som også ble adoptert av Kelley etter de to ble gift. Babyen var datter av en farget sykepleier som bodde i New York, som allerede hadde fire barn. Etter adopsjonen gikk det rykter om at penger hadde blitt betalt for barnet, men Michelle har kraftig benektet disse påstandene, og har fastholdt at adopsjonen var privat. I 1994 ble Pfeiffer mor til en sønn, John Henry. Michelle er også blitt kritisert for å ha brukt uttrykket 'stygge mennesker' (ugly people) i et intervju, mens hun snakket om hvordan vakre mennesker kan få rotet til ting, på samme måte som 'stygge mennesker'. I dette intervjuet refererte hun til sin rolle som den ensomme servitrisen i "Frankie and Johnny". For tiden bor Pfeiffer og Kelley dels i Los Angeles og dels i Nord-California. Waldemar Rognes. Waldemar Harboe Rognes (født 6. juli 1946) er en norsk psykolog. Han ble cand. psychol. i 1974 og Dr. philos. i 1998 på en avhandling om selvfølelsens psykologikk. Rognes arbeider som førsteamanuensis ved Psykologiske klinikker, Psykologisk institutt, NTNU. Evince. Evince er en dokumentleser for skrivebordsmiljøet GNOME. Målet til Evince er å erstatte alle dokumentleserne som eksisterer på GNOME med en enkelt, enkel applikasjon. Evince har vært inkludert i GNOME siden versjon 2.12, sluppet 7. september 2005. Det har blitt skrevet hovedsakelig i C, med en liten del (koden som samhandler med poppler) i C++.. Den er sluppet under GNU General Public License. Evince er fri programvare. Historie. Evince begynte som en omskrivning av GPdf, som folk flest mente begynte å blir vanskelig å vedlikeholde. I løpet av kort tid overgikk Evince funksjonaliteten til GPdf. GPdf blir ikke lenger videreutviklet. Beginerne. Beginerne var en katolsk religiøs orden som ble grunnlagt på 1200-tallet. Den var et samfunn for kvinner som ønsket å tjene Gud uten å trekke seg tilbake fra verden eller avlegge klosterløfter. Den hadde sitt utspring i de historiske Nederlandene, men det fantes også beginerhus i den nordlige delen av dagens Frankrike og nordvest i dagens Tyskland. Den første kjente beginer var mystikeren Maria de Oignies, som påvirket kardinal Jaques de Vitry, ordenens beskytter. Ordenen ble først godkjent av pave Honorius III i 1216. Navnet kommer muligens fra St. Begga av Andenne, som ordenen æret som sin vernehelgen, men det er også mulig at dette er en sekundær forklaring på navnet. En annen mulighet er at navnet kommer fra middelalderflamsk "beghen", «å be», fra fransk "begard", «tigger» eller fra fargen beige som de brukte på sine klær. Andre teorier er at navnet har stammer fra Lambert le Bègue (prest i Liège, død 1177) eller fra den franske ordet for nonnehette "béguine". Beginerordenens opprettelse og vekst har vært forklart med det store kvinneoverskuddet som følge av at mange menn døde i krig og andre voldelige hendelser. Et stort antall kvinner hadde behov for å søke sammen i andre fellesskap enn familie for å kunne forsørge seg og søke beskyttelse. Nonneklostrene hadde fra 1100-tallet opplevd stor vekst, men strengere regler innenfor klostersamfunnene, særlig hos cistercienserne, førte til at flere kvinner kviet seg for å vie seg til klosterlivet. Den store tilstrømmingen av kvinner til klostrene hadde også ført til at mange som søkte adgang ikke ble tatt opp, og ved flere klostre var en viss grad av velstand et vilkår for å kunne bli tatt opp. I det 15. århundre bad flere av husene om å bli tilknyttet karmelittordenen etter at Johannes Soreth hadde begynt utviklingen av en kvinneregel for ordenen. Beginerne bodde i de fleste tilfeller i hus som minnet mer om vanlige bolighus enn klostre. De flamske beginerhusene har blitt tatt opp som verdensarvsted. Det ble også opprettet en mannlig gren av beginerne, disse ble kalt "begarder". Slaget på Jællinge hede. Slaget på Jællinge Hede i året 1131 var det første militære sammenstøtet i de danske Kongekrigene om makten i kongedømmet Danmark. Etter mordet på Knud Lavard ved Haraldstedskov nord for Ringsted 7. januar 1131 var store deler av det danske aristokratiet i opprør over hertugens død som var forårsaket av hans fetter Magnus kongesønn. Magnus kongesønn hadde følt seg truet av Knud Lavard som hadde fått stor politisk makt som hertug av Slesvig og den nye herskeren av abodritterne og vasall av den tyske kongen Lothar. Knud Lavard var populær hos de danske adelige i Sjælland som reist anklager for mord mot kongesønnen og hans medskyldige. De tok til seg Knud Lavards halvbror Erik som av de sjællandske og skånske adelige fikk tildelt kongenavn. Men Erik nektet å akseptere dette og foretrakk å tvinge fram et oppgjør i forveien. Han dro over til Jylland med sine krigsfolk og sluttet seg til biskopen i Ribe, Tord som forklart Erik om at en fredelig løsning var underveis så det vil være mulig å unngå krig. Erik trodde på ribebispen og kalte sine fanebærerne tilbake for å slå leir på Jællinge Hede i troen på at tiden for forhandlingene var inn. Men danskekongen var ikke i sinn om å slutte forlik eller gå med på noe som helst med Erik og opposisjonen i aristokratiet. Etter å ha fått melding om at opprørerne hadde slått leir på Jællinge Hede gikk han til angrep helt uventet på leiren. Etter kortvarige kamper som spredte opprørshæren på vill flukt, var Erik nødt til å vende tilbake til Sjælland og Skåne der han hylles som konge. Ribebispens svik kom av den bakgrunn om at alle bisper som representerte Kirken i Danmark, hadde sluttet seg til Nils og hans ekteskapelige sønn Magnus sammen med store deler av landets mektigste stormenn ikke minst i Jylland. Lik etterpå brøt de første stridigheter mellom partene på den jyske halvøya. De blodige stridighetene om kongemakten på Danmark hadde blitt en realitet for mange år framover. Totem. TotempåleTotem er den enkelte persons, families eller klans spesielle emblem, vanligvis et dyr eller et ikkemenneskelig vesen som klanen assosierer seg med og mottar beskyttelse fra. Totem er troen på at et en dyreart har spesiell tilknytning til den enkelte og at dennes adferd og normer er påvirket av hvilken totemdyr man har. Selv om begrepet er av indiansk opprinnelse, avledet fra roten "-oode-" fra den algonkinspråklige stammen Ojibwa (Chippewa) i Nord-Amerika, er det ikke begrenset til dette kontinentet. Tilsvarende totemisme har eksistert som tro og forestilling over det meste av verden. I diktet "Bjarkemål" nevnes det at Bjarke hadde en bjørn som totemdyr som kjempet i hans sted mens han sov. I moderne tid har en del mennesker selv uten å være involvert i stammereligion valgt å adoptere sin personlige åndelige hjelper som har egen verdi for dem og blir referert til som en totem. Denne ikketradisjonelle bruken av begrepet er rådende i, men ikke begrenset til, den såkalte kulturstrømningen new age. Totem (programvare). Totem er en fri programvare medieavspiller (lyd og video) for GNOME skrivebordsmiljøet, som kan kjøre på GNU/Linux, Solaris, BSD og andre Unix og Unixlike operativsystemer. Det er offisielt inkludert i GNOME, fra og med versjon 2.10 (utgitt i mars 2005), men det var allerede "de facto" inkludert i de fleste GNOME-miljø. Den vanlige bakenden er gstreamer-rammeverket, men Totem kan også benytte xine-biblioteket. Totem er inkludert som standard medieavspiller i mange skrivebordslinuxdistribusjoner, inkludert Ubuntu, Mandriva og andre. Rhythmbox. Rhythmbox er en lydavspiller som kan spille av og organisere musikk. Opprinnelig inspirert av Apples iTunes. Rhythmbox er fri programvare, som er laget for å fungere godt på GNOME-skrivebordet og bruker GStreamer-rammeverket. Det er for tiden under aktiv utvikling. Musikkavspilling. Musikkavspilling av en bredt spekter av musikkformater. De oftest avspilte musikkfilene blir lagret lokalt på maskinen i «biblioteket». Rhythmbox støtter avspilling av blant annet Internet radio og podcast. Replay Gain-standarden er støttet. Søk og sortering av musikk i biblioteket er støttet. Spillelister kan lages for å gruppere og sortere musikk. Brukere kan også lage «smarte spillelister», som oppdateres automatisk basert på gitte søkekriterier, isteden for en tilfeldig liste med lydspor. Musikk kan spilles av i stokke (eng: Shuffle)-modus eller gjentagelsesmodus. Det er mulig å gi spor karakterer, som benyttes av programmet stokkefunksjon for å spille av høyt rangerte spor oftere. Valgfri automatisk karaktergivning basert på hvor ofte et spor spilles, er støttet. Lyd CD brenning. Siden 0.9 versjonen har Rhythmbox kunnet lage lyd-CDer fra spillelister. Album-bildevisning. Siden 0.9.5 versjonen har Rhythmbox kunnet vise albumbilder fra det albumet som spilles i øyeblikket. Vise sang-teksten. Siden 0.9.5 versjonen har Rhythmbox kunnet skaffe og vise teksten til den sangen som spilles i øyeblikket (så fremt den finnes i en tekstdatabase, slik som leoslyrics). Last.FM-støtte. Siden 0.9.6 versjonen har Rhythmbox kunnet sende sangene som spilles inn i din Last.fm-konto og siden 0.9.7 har det kunnet spille Last.FM-kilder. Integrering. Rhythmbox kan integreres i GNOME-panelet. F-Spot. F-Spot er et fotohåndteringsverktøy laget for å gi personlig fotohåndtering for GNOME-skrivebordet. Funksjoner. F-Spot søker å ha et brukergrensesnitt om er enkelt å bruke, men som allikevel støtter avanserte funksjoner som å merke bilder og vise og eksportere Exif og XMP metadata. Alle store foto bildeformater er støttet, inkludert JPEG, PNG, TIFF, DNG og flere leverandørspesifike RAW formater (CR2, PEF, ORF, SRF, CRW, MRW and RAF). Andre støttede filtyper er GIF, SVG (Skalerbar vektorgrafikk) og PPM. Bilder kan importeres direkte fra kameraet. Driverstøtten gis av libgphoto2. Grunnleggende funksjoner slik som kantkutting, rotering og gjøre om størrelse er tilgjengelig sammen med mer avanserte funksjoner slik som rød-øye-fjerning og revisjonskontroll. Fargejustering er støttet, inkludert lys, kontrast, nyanse, metning og temperatur. Foto-CDer kan lages ved å velge flere bilder og velge «eksporter til CD» fra hovedmenyen. Bilder i F-Spot biblioteket kan lastes opp til en antall Internet-lagringsider. Flickr-støtten er den mest omtalte egenskapen, men F-Spot kan også laste opp til Gallery eller baserte vevsider. F-Spot støtter også opplasting til Google Picasa Web Album. Teknisk informasjon. F-Spot er skrevet i programmerinsspråket ved hjelp av Mono. F-Spot prosjektet ble opprinnelig startet av Ettore Perazzoli og oppdateres nå av Larry Ewing. Eva Jansen. Eva Solveig Jansen (født 8. mars 1946) er en tekstforfatter som skrev teksten til vinnermelodien "Visjoner" i den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1992. Artist var Merethe Trøan, og komponisten var Robert Morley. Metacity. Metacity (uttales /mə'tæsəti/ med trykk på andre stavelse) er en kompositt vindushåndterer som brukes som standard i et GNOME-skrivebordsmiljø. Havoc Pennington er initiativtaker og Metacity utgis under GNU General Public License. Før introduksjonen av Metacity i GNOME 2.2, brukte GNOME Enlightenment og Sawfish som dets vindushåndterere. Selv om Metacity er en del av GNOME prosjektet og laget for å integreres i GNOME-skrivebordet, krever det ikke at GNOME kjører, og GNOME kan brukes med forskjellige vindushåndterere, så lenge de støtter ICCCM-spesifikasjonene. Metacity er implementert i GTK+, som gjør det mulig å endre tema og gjør at det blander seg med andre GTK+ programmer. Filosofi. Metacitys fokus er på enkelhet og brukbarhet heller enn overfladigheter og gimmick. Dets forfatter har karakterisert det som en: «kjedelig vindushåndterer for den voksne i deg. Mange vindushåndterere er som Marsmallows; Metacity er som Cheerios.»" Tema. Til tross for at Metacity ikke har en komplett utviklingsdokumentasjon, har det blitt skrevet mange tema for Metacity. Et stort antall slike tema kan lastes ned fra GNOMEs kunst side. Det mest populære temaet er Clearlooks, som har vært GNOMEs standard tema siden versjon 2.12. Kontrovers. Metacity, i motsetning til tidligere valg av GNOME vindushåndterere, har få konfigurasjonsvalg og dets innføring som standardvalg var en kontroversiell utvikling. De som var for Metacity sa at GNOME retter seg mot nye brukere av datamaskiner som ikke trenger den ekstreme konfigurabiliteten som Sawfish og Enlightenment gir. Havoc Pennington skrev et essay for å forklare hvorfor han skrev Metacity og forenklet GNOME-skrivebordet. Kritikere hevder at Metacity har ofret fleksibiliteten og kontrollen som vanligvis assosieres med Unix programmer. Denne oppfattede mangelen på fleksibilitet har ført til utvilkingen av utvidelser som og Brightside. Uljanovsk. Uljanovsk (russisk: Ульяновск) er en by i Russland og hovedstad i Uljanovsk oblast. Byen ligger ved bredden av elva Volga, lengst øst i den europeiske delen av Russland, 893 km øst for Moskva. Folketallet er 623 100 (2005). Uljanovsk ble grunnlagt under navnet Simbirsk i 1648 og fikk bystatus i 1796. I 1924 ble byens navn endret til "Uljanovsk", etter det egentlige etternavnet til Lenin – "Vladimir Uljanov" – som ble født i byen og bodde der til han var 17 år gammel. Aleksandr Kerenskij, lederen av den russiske regjering som ble styrtet av Lenin under oktoberrevolusjonen, ble også født i i samme by. Wilmer Valderrama. Wilmer Valderrama (født 30. januar 1980) er en venezuelansk/amerikansk skuespiller, best kjent for rollen som Fez i situasjonskomedien "That '70s Show" og som programleder i MTV-serien "Yo Momma". Beginerhusene i Hoogstraten. Beginerhusene i Hoogstraten ("Het Begijnhof van Hoogstraten") består av 36 mindre hus, en barokk, tre-skipet beginerkirke viet til Sint-Jan-de-Evangelist (evangelisten Johannes) og en låve. Sammenlignet med andre beginerhus som ligger i byene er dette meget enkelt, nesten fattigslig. Historikk. Dette samfunnet fikk sitt stiftelsesbrev i mars 1380, og på den tiden var 13 beginere bosatt her. I det 16. århundre brant det flere ganger, blant annet på skjærtorsdag i 1506 da alt bortsett fra kirken brant ned. I 1534 ble en mur bygget rundt beginerhusene. I begynnelsen av det 17. århundre bodde to beginere her, men antallet økte slik at på høydepunktet, i 1664, hadde antallet steget til 160. Den franske revolusjon forårsaket en kraftig tilbakegang, det gikk så langt at kirken ble omgjort til låve for lagring av høy. I 1972 døde den siste av beginerne, Johanna van den Wijngaard. Frem til 1991 forfalt beginerhusene. I denne perioden var det kun kirkens interiør som ble restaurert, den ble brukt og brukes til gudstjenester. En gruppe boeboere fra Hoogstraten gikk i 1991 sammen og opprettet non-profit-organisasjonen Het Convent, dens mål var å bevare klosteret. I juni 1992 fikk de beginerhusene på en åremålskontrakt på 99 år. Deretter ble en selv-finansiert restaurering startet, på slutten av 1997 var alle husene ferdig restaurert og fra da av er alle bebodd. Jay Bouwmeester. thumb Jason «Jay» Bouwmeester (født 27. september 1983 i Edmonton, Alberta) er en canadisk ishockeyspiller som spiller for Calgary Flames. Han har tidligere spilt for Florida Panthers i NHL. Etter 2008/09-sesongen sikret Calgary seg rettigheten til å forhandle frem en kontrakt med Bouwmeester før Free Agent-vinduet åpnet. I retur fikk Florida Panthers rettighetene til Jordan Leopold og et tredjerunde-valg samme år. Bouwmeester signerte en fem-årsavtale med Flames verdt 33 millioner US dollars 30. juni 2009. Bouwmeester ble draftet som nummer tre i NHL Entry Draft 2002. Han spilte for Panthers senere det året. Bouwmeester spilte for Team Canada i VM i ishockey 2003 i Finland, og var med på Team Canadas gullmedalje. Han var også en del av Team Canada som i 2004 World Championship vant gullmedalje igjen. I september 2004 spilte Bouwmeester for Team Canada i World Cup of Hockey. Canada vant det mesterskapet. Den 8. februar 2006 annonserte Hockey Canada at Bouwmeester skulle spille i OL 2006 for Team Canada som erstatning for skadede Scott Niedermayer. Bouwmeester spilte sin første NHL All-Star game i 2006/07-sesongen. Norsk fortellerforum. Norsk fortellerforum ble stiftet i 1996 som en organisasjon for fortellere og folk som er interessert i fortelling. Organisasjonen er landsomfattende. Nåværende leder er Kristine Haugland. Tidligere leder Lars Poverud ble tildelt Norsk fortellerforums ærespris på årsmøtet i 2007. Tidligere vinner av denne prisen er Marit Jerstad, som var den som startet fortellerkunst som et eget fag ved Høgskolen i Oslo. Hun er også æresmedlem i Norsk fortellerforum sammen med Prinsesse Märtha Louise. Eksterne lenker. Fortellerforum Franzefoss Minerals. Frantzefoss Bruk A/S er et norsk aksjeselskap som driver kalksteinsbrudd, kalkmølle og pukkverk i Bærum i Akershus. I perioder har selskapet også drevet uttak av olivin i Telemark og steinbrudd ved "Bonkall" på Stovner i Oslo. Ballangen. Ved Ballangen ved Narvik produseres to typer dolomitt i et dagbrudd: Arctic Dolomitt S med et høyt Mg-innhold og Arctic Dolomitt SH med en høy hvithet. Hole. Hole Kalkverk på Bøverbru ved Gjøvik produserer kalkstein til vassdragskalking, kalkfiller til industrien og pukk. Franzefoss. Franzefoss kalkgruve i Sandvika brukes i dag som lager. Videre produseres kalksteinsfillere, industrifillere og dolomittfiller, og i mikseanlegget er det leieproduksjon av mørtel. Råvarene til kalksteinsfillere hentes fra Ringerike Kalkverk ved Hønefoss. Vik (Hole). Vik er et administrativt sentrum i Hole kommune i Buskerud. Stedet har bank, bibliotek, spiseri og matbutikk. Veien Bønsnes–Norderhov er del av Pilegrimsleden. Bønsnes kirke vest for Vik er en gavekirke (votivkirke) antagelig opprinnelig oppført en gang mellom 1200 og 1300. Krokkleiva. Krokkleiva på Krokskogen i Hole er en del av «Den gamle bergenska kongevei». Veien er fredet i 1300 meters lengde fra Sundvollen til Kleivstua. Denne delen av Kongeveien er totalt 14 km lang og går fra Lommedalen over Krokskogen via Kleivstua og ned til Sundvollen ved Tyrifjorden. Det var ikke skysstasjon på Krokkleiva, etter den lange overfarten gjennom Krokskogen måtte friske hester hentes på skysstasjonen på Sundvollen nede ved Tyrifjorden. Den var hovedferdelsåre mellom Ringerike og Oslo fram til 1855, da den nye veien over skysstasjonen på Sollihøgda ble åpnet. Veien ble fredet i 1957. Veien er også del av den gamle pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim. Midt i Kleiva er «vanninga», en kilde som som aldri er tørr og som aldri fryser. Krokkleiva er også brukt om et vertshus og hotell, og minst to familier har drevet hotell på stedet siden første havldel av1800-tallet. Rørvika. Rørvika er ei lita grend i Hole i Buskerud fylke. Grenda har fått navn etter "Rørvik gård", som trolig tilhører Holes eldste gårder og kan regnes som en urgård. Næringsliv. Det er en campingplass Rørvika Camping i grenda. Christina von Braun. Baronesse Christina von Braun (født 27. juni 1944 i Roma) er en tysk kulturforsker, forfatter og filmskaper. Fra 1994 har hun vært professor i kulturvitenskap ved Humboldt-Universität zu Berlin. Hun er datter av diplomaten Sigismund von Braun og Hildegard Beck-Margis, og er niese av romfartspionéren Wernher von Braun. Storøya (Hole). Storøya er den største øya i Hole kommune i Buskerud fylke, og også i Tyrifjorden. På øya er Storøya naturreservat som ble fredet 15. januar 1988. Naturreservatet dekker et areal på ca. 35 dekar. Verneområdet omfatter strandsonen vest på øya. Hovedårsaken til vernevedtaket er de geologiske lagene fra silur. Sammen med Purkøya og Lamostangen utgjør feltet referanseprofilen for undersilur-perioden fra 440 millioner år tilbake. Øya består av et mangfold av naturtyper. Som i skrentene ned mot Tyrifjorden finnes også her kalkfuruskog. Det biologiske mangfoldet er rikt på øya som har en variert flora. Ved Storøen gård finnes det sjeldne kulturvekster og forvillet klosterflora som trolig ble brakt til øya av munker. I 1995 ble det ferdigstilt en 18 hulls golfbane på øya, Tyrifjord golfklubb. Beginerhusene i Lier. Beginerhusene i Lier ("Het Lierse begijnhof") i den belgiske provinsen Antwerpen er et typisk eksempel på gatebeginerhus. Det er i dag en ommurt landsby i byen som består av 162 hus og den tre-skips St. Margaretakirken. Mange av disse har egne navn som for eksempel "het Stalleken van Bethlehem" (den lille stallen i Bethlehem), "Vijf Wondekens" (fem undre), "Wijngaert des Heren" (Herrens vingård) og "het Soete Naemken" (det søte navnet). En av de fire inngangene til beginerhusene markeres av en renessanseport, kront med en statue av Begga. Rundt omkring på beginerhusenes område er korsveisandakter plassert. Historikk. Samfunnet ble opprettet i det 13. århundre, da tre søstre bestemte seg for å avstå arven sin for å grunnlegge et sted for spirituelle kvinner, og i 1258 var dette Liers første kirkelige institusjon. Rundt to hundre år senere hadde beginerhusene vokst til å omfatte en kirke, et hospital og tre klostre for beginerne. Beginerhusene ble i 1485, 1526 og 1542 i større eller mindre grad ødelagt av brann. I det 14. og 15. århundre ble det bygget flere beginerhus, en vekst som fortsatte i det 17. og frem til begynnelsen av det 18. århundre. Barokkporten ble bygget av mursten på et grunnlag av sandsten rundt 1690. Ved siden av denne porten ligger en mindre port som ble brukt som nattinngang, folk ble sluppet inn etter å ha fått tillatelse av portnersken. St. Margaretakirkens barokke fasade er fra det 17. århundre. I det 18. århundre ble det tilføyd volutter og en lanterne. Prestegården (fra ca. 1690) ligger i Begijnhofstraat. Kirken ble ikke gjenoppbygget før i det 17. århundre. Den siste utvidelsen fant sted i 1721-'26 da kanalsiden ("de Grachtkant") ble tatt i bruk. Under den franske revolusjon ble beginerhusene konfiskert og solgt. Først i 1814 fikk beginerne tillatelse til igjen å bruke den karakteristiske klesdrakten. I 1990-årene ble store deler av beginerhusene restaurert, den østlige kanalsiden (inklusiv husenes interiør) ble helt fornyet. Disse husenes forside vender inn mot den beginerhusenes sentrale område, mens deres vindusløse baksiden vender ut mot den lille elven Nete. Den siste av beginerne døde her i 1994. Beginerhusene i Lier var en av den flamske forfatteren Felix Timmermans store inspirasjonskilder, han ga området kjælenavnet "d'amandelboom van Lier" (Liers mandeltre) i bøkene "Begijnhofsproken" (1912) og "De zeer schoone uren van Juffrouw Symforosa begijntjen" (1918). Storøen gård (Hole). Storøen gård er en gård som ligger på Storøya i Tyrifjorden, i Hole kommune, Buskerud, ca. 3 km sør for Sundvollen. Gården tilhørte Hamar bispedømme fra ca. år 1120 og fram mot reformasjonen. Den er kjent som et hvilested for pilegrimer på vandring mot Hellig Olavs grav i Nidaros. Etter reformajonen tilhørte gården kronen i 113 år. Det er flere tønnehvelv (fornminner) bevart av et omfattende bygningsanlegg fra 1200 og 1300-tallet. Andre av gårdens bygninger er fra 1600-, 1700 og 1800-tallet. Det gamle våningshuset er fra ca. 1665 og er kjent for sine praktfulle blyglassvinduer og veggmalerier. Gården har en samling med funn fra middelalder og av fossiler fra øya, som tilhører Oslofeltet. Omvisning med kåseri for grupper etter avtale. Galleri Dronning Tyra (etablert i 1990) er tildelt «Olavsrosa», Norsk Kulturarvs kvalitetsmerke. I sommerhalvåret er det store og varierte kunstutstillinger i tre fredede bygninger. Utstillingsperiodene kan være varierende. Finnsand. Finnsand eller Finsand (opprinnelig) er ei grend i Øvre Ådal, i Ringerike kommune i Buskerud fylke. Stedet, som ligger ved østbredden av innsjøen Sperillen, var anløpssted for dampskipstrafikken på innsjøen mellom 13. oktober 1868 og 1933. Fram til 1929 anløp DS «Bægna», deretter ble trafikken overført til en motorbåt. Finnsand ble også endestasjon for Sperillbanen, som åpnet for trafikk mellom Hønefoss stasjon og Finnsand den 31. juli 1926. Da ble også Finnsand sørligste anløpssted for dampskiptrafikken, som tidligere gikk via sluseanlegget ved Killingstrømmen og ned Ådalselva til Hen. Sperillbanen ble imidlertid nedlagt for persontrafikk alt den 1. juli 1933, men godstrafikken fortsatte fram til 1957. Da ble hele banestrekningen nedlagt. Stasjonsbygningen og lokomotivstallen står ennå på stedet og er godt synlige inntil veien på hver side av E16. I tillegg står det noen mindre bygninger og skur som tidligere var tilknyttet jernbanedriften. Vannstenderne som ble brukt til å fylle vann på damplokomotivene, er senere tatt i bruk på Sørumsand stasjon for Urskog-Hølandsbanen. Det er en flott badeplass på stedet. Figgjo (elv). Figgjo er en elv i Rogaland som renner fra Edlandsvatnet på Ålgård, gjennom tettstedet Figgjo og til Sele på Jæren. Elva er populær for sportsfiske og er en av Norges 10–15 største lakseelver. Den har en lengde på 42,2 km og har en høydeforskjell på 104 m. Volumet er på 103 m³/s. Figgjo var i 2000 den nest største lakseelva i Rogaland da det ble fisket 10,6 tonn laks og 677 kg sjøørret. Elva var grunnlaget for industrien på Ålgård og Figgjo. På Ålgård kjøpte Ole Nielsen rettighetene til Edlandsfossen og startet opp De Forenede Ullvarefabrikker. Tidligere ble det også fisket etter ål. Den fryktede vasspesten er påvist i Grudavatnet og videre inn i Figgjo. Planten har dermed rammet Rogalands nest største laksevassdrag. Konsekvensene av dette er fortsatt uvisst, men vasspesten sprer seg raskt og skaper endringer i laksens opprinnelige biotop. Tobolsk. Tobolsk (russisk: Тобо́льск), tatarsk: "Tubıl") er en historisk hovedstad for Sibir, og nå en vanlig by i Tjumen oblast i Russland. Byen ligger der elvene Tobol og Irtysj møtes. Innbyggertall: 92 880 (folketelling 2002). Historie. Tobolsk ble grunnlagt av Jermaks kosakker i 1585–1586 under det første russiske fremstøt inn i Sibir nær ruinene etter Sibirkhanatets hovedstad Qashliq. Den ble sete for viseregenten av Sibir og blomstret opp på grunn av handel med Kina og Bukhara. Det var der at Sibirs første skole, teater, og avis ble etablert. I "The Further Adventures of Robinson Crusoe" lot forfatteren Daniel Defoe sin helt "Robinson Crusoe" oppholde seg i Tobolsk fra september 1703 til juni 1704. Etter at territoriet ble administrativt oppdelt forble Tobolsk sete for Vestsibirs generalguvernør helt til det ble flyttet til Omsk i 1820–1830. Mange sibirske byer hadde Tobolsks våpen som en del av sine opprinnelige byvåpen, blant andre Omsk, Tjumen og Tomsk, og Omsk har endog beholdt dette byvåpenet helt frem til i dag. Frem til Den russiske revolusjon (1917) var byen hovedstad for Tobolsk gubernija. Byen ble også brukt som eksilsted. Blant annet ble noen av desembristene fra 1825 sendt i eksil til Tobolsk. Byens betydning avtok etter at den transsibirske jernbanens trase ikke ble lagt innom byen i 1890-årene. I august 1917, etter Februarrevolusjonen, ble Tsar Nikolai II av Russland og hans familie brakt hit for å leve i relativ luksus i det tidligere huset til generalguvernøren. Men i april 1918, etter at den hvite arme nærmet seg byen, ble hele tsarfamilien skutt av den røde arme i Jekaterinburg. Økonomi og næringsliv. Økonomien i dagens Tobolsk er sentrert rundt et stort oljeraffineri. Enkelte tradisjonelle håndverk, slik som utskjæring i bein, er blitt bevart. Severdigheter. Tobolsk er den eneste byen i Sibir som har en godt bevart stein-"kreml", eller byfestning, bygget ved overgangen fra 1600- til 1700-tallet. Dens hvite murer og tårn med en samling av kirker og palasslignende bygninger er spektakulært beliggende på en høy elvebredd, og ble erklært som en nasjonal historisk og arkitektonisk skatt allerede i 1870. De viktigste monumentene i byens kreml er St. Sofiakatedralen (1683–1686), en overbygd markedsplass (1703–1705), et biskop-palass (1773–1775) (nå et museum for lokalkunnskap), og det såkalte "Svenske kammer", med seks barokk-haller (1713–1716). Byen har noen bemerkelsesverdige barokke og nyklassisistiske kirker fra 1700- og 1800-tallet. Bemerkelsesverdig er også et granittmonument til Jermak, bygget etter et utkast av Aleksander Brullov i 1839. Området rundt byen er rikt på forhistoriske kurganer og hedenske helligdommer. Enkelte av disse daterer seg tilbake til rundt 1000 f.kr. Frank Ivar Hansen. Frank Ivar Hansen (født 1. juni 1956) er norsk forfatter og naturfotograf. Frank Ivar Hansen har gjennom en rekke år levert bilder og artikler til bøker og tidsskrifter samt deltatt på kollektivutstillinger. Han er medlem av Biofoto - forening for norske naturfotografer og NFF - Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Frank Ivar Hansen er bosatt i Moss. Marco Gabbiadini. Marco Gabbiadini (født 20. januar, 1968 i Nottingham, Nottinghamshire, England) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte for ti engelske og en gresk fotballklubb i årene 1985 til 2004. Han driver nå et hotell i York. Biografi. Marco Gabbiadini, som har engelsk mor og italiensk far, startet sin profesjonelle fotballkarriere i York City i september 1985. Han scoret 14 ligamål på 60 kamper for York før han gikk til Sunderland for £80 000 i september 1987. I Sunderland ble det 74 ligamål på 157 kamper i løpet av fire sesonger. I oktober 1991 ble Crystal Palace hans neste klubb etter at de betalte $1 800 000 for Gabbiadini. Oppholdet i Palace ble kortvarig, og i januar 1992 ble han solgt til Derby County for £1 000 000 etter å ha scoret 5 mål på 15 ligakamper for "the Eagles". Alliansen for et oljefritt Skagerrak. Alliansen for et oljefritt Skagerrak ble dannet av Natur og Ungdom og Miljøpartiet de Grønne våren 2004 i Kristiansand. Målet er å forhindre all form for oljeaktivitet langs Sørlandskysten. Den mest aktuelle saken for Alliansen har vært kamp mot oljevirksomhet i Farsundsbassenget Pådriverne for Alliansen var Hans Petter Horve (MDG) og Reidar Strisland (NU) og Tale Mathilde Østrådal (NU). Alliansen har hatt jevnlige møter, og har etter hvert fått omkring 15 organisasjoner/partier med på laget. 9. etappe i Tour de France 2007. Den 9. etappen i Tour de France 2007 var en 159,5 km lang etappe som gikk fra Val-d’Isère til Briançon. Etappen inneholdt 2 spurter og 3 fjellpasseringer; 1 kategori 1 stigning og 2 HC-stigninger. Sprint og klatrepasseringer. Profil av etappen med klatrepasseringene. 2. klatring (Col du Télégraphe). 1. kategori stigning etter 99,5 km Referanser. 09 10. etappe i Tour de France 2007. Den 10. etappen i Tour de France 2007 var en 229,5 km lang etappe som gikk fra Tallard til Marseille. Etappen inneholdt 2 spurter og 4 fjellpasseringer; 2 kategori 4 stigning og 2 kategori 3 stigninger. 1. klatring (Côte de Châteauneuf-Val-Saint Donat). 4. kategori stigning etter 57 km 2. klatring (Côte de Villedieu). 4. kategori stigning etter 93 km 3. klatring (Côte des Bastides). 3. kategori stigning etter 201,5 km 4. klatring (Col de la Gineste). 3. kategori stigning etter 219,5 km Resultatliste. 10 Vestvågøya. Vestvågøy er ei øy i Lofoten i Nordland. Øya har et areal på og utgjør det meste av kommunen med samme navn. Øya hadde innbyggere i 2006. Øya bar tidligere navnet Lofotr, som er opphavet til "Lofoten". Den midtre delen av øya er relativt flat og myrlendt, mens de ytre delene i nord og sør er fjellrike. Høyeste punkt på øya er Himmeltindan på De flate delene av øya er i stor grad jordbruksland. Nappstraumen skiller Vestvågøy fra Flakstadøya i vest, mens Sundklakkstraumen skiller Vestvågøy fra Gimsøya i øst. Nappstraumtunnelen og Sundklakkstraumen bru forbinder Vestvågøy med naboøyene. Europavei 10 krysser øya på vei fra øst til vest i Lofoten. Vestvågøy har flere tettsteder og fiskevær, med Leknes som kommunesenter og største tettsted. Andre fiskevær og tettsteder på øya er Stamsund, Ballstad og Gravdal. På Gravdal ligger Nordlandssykehuset Lofoten, tidligere Lofoten sykehus. På Borg ligger Lofotr Vikingmuseum. Alunverket. Alunverket, egentlig "Christian og Sophia Magdalenas Alunverk", var en av de første større industrier i Christiania. Alunverket ble anlagt på Grønlia mot Alnaelva i 1737. Blant investorene var Peder Mortensen Leuch (1692–1746) og Peter Collett (1694–1740). Alunverket produserte alun, som ble brukt i garverier og til farging av tekstiler. Råstoffet var alunskifer, som ble brutt i Ekebergskrenten mellom Ekebergveien og Oslo gate. Konows gate er dagens navn på veien som følger langsmed alunskrenten. På 1800-tallet het veifaret Gravergata – trolig etter arbeidet med utvinning av det verdifulle mineralet. Det er tydelige spor i terrenget etter aktivitetene. Alunverket måtte imidlertid stenge allerede etter få år på grunn av feil i arbeidsprosessen, men åpnet igjen i 1758 etter utbedringer og utvidelser. I 1776 ble virksomheten utvidet med et pottaskekokeri, og i 1806 ble Norges første verksskole opprettet for arbeidernes barn. Bedriften ble lagt ned i 1815, og eiendommene ble solgt på auksjon til et britisk selskap i 1831. Deretter ble de kjøpt av Jacob Peter Meyer i 1838. Hans sønn Lorentz Meyer anla et større hageanlegg og en herskapsbolig tegnet av Johan Henrik Nebelong på området i 1850-årene, kalt «Alunverket». Eiendommen ble ekspropriert i 1877 i forbindelse med anlegget av Smaalensbanen og Ljabrochausséen, og de øvre delene av eiendommen i Ekebergskråningen ble kjøpt av kommunen lagt ut til park og til Kongsveien i 1889. Bram Tankink. Bram Tankink (født 3. desember 1978 i Haaksbergen) er en nederlandsk profesjonell landeveissyklist. Han sykler for det nederlandske laget Rabobank. Tankink begynte karrièren innen terrengsykling, men byttet til landeveissykling i 1999. I 2000 ble han nederlandsk mester i kategorien "espoirs", en kategori for lovende mannlige syklister under 23 år, som ikke har profesjonell kontrakt. Den seieren resulterte i en proffkontrakt med sykkellaget Domo - Farm Frites fra 2001 — 2003, da han og en del av laget gikk over til Quick Step. Her har Tankink først og fremst vært aktiv som hjelperytter. Dermed har han ikke fått mange egne topp-plasseringer, men han regnes som en av de viktigste hjelperne til Tom Boonen og Paolo Bettini. Tankink har av og til skrevet en spalte i De Twentsche Courant Tubantia, som særlig under Tour de France har mange lesere. Sami Salo. Sami Salo (født 2. september 1974, i Åbo) er en finsk profesjonell ishockey back. Han ble drafted av Ottawa Senators i 1996 NHL Entry Draft som deres 9. valg. Salo startet sin profesjonelle karrière med TPS i den finske SM-ligaen. Etter en sesong med Jokerit, dro Salo til Nord-Amerika Ottawa Senators. Etter 4 sesonger med Ottawa, ble Salo solgt til Vancouver Canucks. Han spilte 2004-05 NHL lockouten sesongen for Frölunda HC i den svenske Elitserien, og returnerte til Vancouver foran 2005-06 NHL sesongen. Keeperen Curtis Joseph har kalt Salo «the Finnish MacInnis» for hans utrolige slagskudd som ingen andre en Al MacInnis kunne. 29. oktober 2006 arrangerte Vancouver Canucks en «Superskills» konkurranse. Salo toppet lista i kategorien hardeste skudd med et slagskudd på 100,0 mph. Salo representerte Finlands ishockeylag i OL 2006 i Torino, men kunne ikke delta på grunn av at han skadet skulderen i et krasj med lagkamerat Ville Peltonen. Witwatersrand. Landskap i Witwatersrand, fra Witwatersrand National Botanical Gardens Witwatersrand er en lav, sedimentær rekke av høyder på 1700–1800 moh som går i øst–vest–retning gjennom Gauteng i Sør-Afrika. Ordet betyr på afrikaans «ryggen av hvitt vann». Geologisk er den kompleks, men de grunnleggende formasjonene er kvartsitt, konglomerat og leirskifer av Witwatersrandsystemet. Den utgjør en kontinental skillelinje der vannet renner nordover og ut i Limpopo og Indiahavet og sørover ut i Oranje og Atlanterhavet. Witwatersrand ligger i provinsen Gauteng, tidligere kalt PMW–området, et akronym for Pretoria, Witwatersrand og Vereeniging. «Rand», eller «revet», som Witwatersrand også kalles, er berømt for å være kilden for 40 % av gullet som noen gang har blitt utvunnet fra jorda. Gullårene strekker seg 280 km fra Klerksdorp i vest til Bethal i øst og er 3,6 km dypt enkelte steder. Den sørafrikanske valutaen er oppkalt etter den. Revets nordligste spiss ble oppdaget bare noen få kilometer fra dagens Magaliesburg, ved Blaauwbank, i 1874. Witwatersrand innbefatter også Johannesburgs metropolområde som strekker seg langs det gullbærende revet. Metropolområdet er avlangt og strekker seg fra området Randfontein og Carletonville i vest til Springs i øst. Det inkluderer det enorme urbane området East og West Rand, samt Soweto. JH Davis, en engelskmann, ble rapportert å ha funnet gull «i betydelig kvantitet» i juli 1852 ved Paardekraal nær Krugersdorp som var den tidligste oppdagelsen i Rand. Davis solgte gull til en verdi av £600 til Transvaals myndigheter og ble kort tid etterpå beordret ut av landet i henhold til den gjeldende politikken om å holde det hemmelig. I oktober 1853 oppdaget Pieter Jacob Marais, født i Cape Town den 31. juli 1826, gull på breddene av elva Jukskei, men også dette funnet ble dysset ned. Dent første gruveselskapet, "Nil Desperandum Co-operative Gold Company", ble dannet ved Blaauwbank i 1874. Det ble tatt ut gull forskjellige steder frem til 1886 da oppdagelsen av hovedåren til Witwatersrand satte i gang det historiske gullrushet. Den etterfølgende oppdagelsen av andre rike og drivverdige årer av gull, førte til slutt til byggingen av det største urbane området i Afrika sør for Sahara. For tiden foregår den eneste «operasjonelle» gullgruveaktiviteten i området til "Blaauwbank Gold Mine and Museum" som ligger nær Magaliesburg. Besshøe. Besshøe, også kalt Besshø eller Besshøi, er et fjell i Vågå, Oppland, med en topp på 2258 meter over havet og er en del av Jotunheimen fjellområde. Fjellet ligger i et forholdsvis høyt fjellområde, men står likevel tydelig ut med sin primærfaktor på 850 meter. Ved foten av Besshøe mot sør ligger Bessvatnet og Besseggen. Fra Besshøe synes Besseggens flotte beliggenhet mellom det blå Bessvatnet og den grønne innsjøen Gjende, som ligger nesten 400 meter lavere enn Bessvatnet uten at det er noen elv mellom vannene. Sign of the Hammer. "Sign of the Hammer" er heavy metal-bandet Manowars fjerde studioalbum. Det ble sluppet 15. oktober 1984. Sporliste. Alle sangene er skrevet av Joey DeMaio bortsett fra «The Oath», som også er skrevet av Ross the Boss. TSG 1899 Hoffenheim. TSG 1899 Hoffenheim er en tysk idrettsklubb fra byen Sinsheim. Dens fotballag spiller i Bundesliga. Dessuten driver klubben med friidrett og turn. Klubben ble grunnlagt i 1899 som "Turnverein Hoffenheim". I 1945 fusjonerte den med den lokale fotballklubben. Inntil de senere år var Hoffenheim en klubb langt ned i det tyske divisjonssystemet, men sterk satsning har kastet av seg, og klubben har på få år rykket opp flere nivåer. Den tyngste investoren i klubben er SAP-grunnleggeren Dietmar Hopp. Eksterne lenker. Hoffenheim Laurent Lefèvre. Laurent Lefèvre (født 2. juli 1976 i Maubeuge) er en fransk profesjonell syklist. Peder Colbjørnsen. Peder Colbjørnsen (født i Sørum 5. juli 1683, død i Fredrikshald 17. mars 1738 var en norsk handelsmann, militær og krigsveteran. Bakgrunn og familie. Peder Colbjørnsen var sønn av presten Colbjørn Torstensen Arneberg og Catharina Kjeldsdatter Stub. Han ble i oktober 1720 gift i Arendal med Hilleborg Dund (eller Duns). Ekteskapet ble formelt oppløst 1733, og han hadde levd adskilt fra sin hustru fra 1729. Peder Colbjørnsen var bror av krigsveteranen Hans Colbjørnsen, halvbror av nasjonalheltinnen Anna Colbjørnsdatter, dattersønn av krigerpresten Kjeld Stub og nevø av assessor og president i Christiania Niels Kjeldsen Stub. Handel i Fredrikshald. Peder Colbjørnsen etablerte seg som handelsmann i Fredrikshald tidlig på 1700-tallet, hvor hans morbror Niels Stub allerede hadde betydelige landeiendommer. Colbjørnsen drev sannsynligvis et handelssamarbeid med sin bror Hans Colbjørnsen, og handlet for det meste innenfor trelast. Han arvet ved morbroren Niels Stubs død i 1721 omfattende landeiendommer i området omkring Fredrikshald. Brødrene drev utstrakt handel i Sverige, og hadde god kjennskap til aktuelle begivenheter der. Karl XIIs felttog 1716-18. Våren 1716 invaderte Karl XII og hans tropper Norge. Brødrene Colbjørnsen var sterkt delaktige i forsvaret av Fredrikshald. 20. mars 1716 ble et kompani av frivillige opprettet av borgere av Fredrikshald og bønder fra Tistedalen, og Peder Colbjørnsen var leder for dette. Brødrene Colbjørnsen deltok i opprettelsen av et frikompani, oppføring av batterier omkring Fredrikshald og beskyttelse av byens borgere. Da de svenske styrkene var i ferd med å få et militært overtak i byen, lot brødrene sine tjenere stikke deres hus i brann. Dermed brant byen ned, og svenskene tapte sitt overtak og måtte forlate byen. De tok imidlertid brødrene Colbjørnsen til fange. "«Thi vi heller byen brente enn det kom til fall." "Husker bare hva som hente ned på Fredrikshald!»" Brødrene deltok også i forsvaret av Fredrikshald ved det svenske angrepet i 1718. Peder Colbjørnsen ble ved Christian VIs besøk i Fredrikshald i 1733 utnevnt til oberstløytnant av infanteriet. Det ble i 1850-årene reist en minnestøtte for brødrene Colbjørnsen i Fredrikshald. Peder Colbjørnsen fikk dessuten i 1878 en gate oppkalt etter seg i byen. Han er en av fire personer som er gravlagt i Immanuels kirkes kjeller. Illustreret Nyhedsblad. "Illustreret Nyhedsblad" var et ukeblad for litteratur, kunst og vitenskap som utkom i Christiania fra 1851 til 1866. Bladet ble startet av den polskfødte forleggeren Adam Dzwonkowski, men han fikk Paul Botten-Hansen til å påta seg redaktøransvaret. Med unntak for en kortere periode i 1865 satt Botten-Hansen som bladets redaktør helt til dets opphør ved utgangen av 1866. Subskripsjonsinnbydelsen ble lagt ut i mai 1851 og 25. oktober samme år utkom første nummer av "Illustreret Nyhedsblad" i stort folioformat med flotte bilder i xylografisk gjengivelse. Introduksjonsartikkelen har en begynnelsesvignett som viser en kvinne med staffeli, pensel og palett og en mann med en diger bok. Bak dem holder én av av de ni musene opp et speil. Ingen tvil om at det er billedkunsten og litteraturen som skal bli avspeilet i bladet. Bladets innhold og profil. Men søger han blot det Interessanteste i Kunstens og Industriens Omraade og Dagsbegivenhederne kortelig og letfattelig behandlede, haabe vi, at han ikke saa ofte utilfredsstillet skal lægge Bladet fra sig. Søger han Underretning om interessante Begivenheder, mærkværdige Personligheder eller storartede Bygningsforetagender osv. inden vort Fædrelands Grændser, haabe vi ogsaa, at han sjælden skal søge forgjæves. Søger han Portræter af Verdenshistoriske Personligheder, Skildringer af fremmede Nationers Sæder og Skikke, Beskrivelser og Afbildninger af mærkværdige Stæder, haabe vi endog, at han nu og da skal finde hvad han søger. Søger han derimod vidtløftige politiske Afhandlinger, vil han Intet finde. Likevel gis det under spalten "Literatur og Kunst" i samme dobbeltnummer et spark til de bevilgende myndigheter angående subsidier til Det norske Theater i Bergen i referatet fra høstens store begivenhet i Gamle Logen, nemlig støttekonserten til ære for Ole Bull og hans nasjonale teater. Og i tillegg var det lansert en fast spalte som het "Oversigt over Storthinget i 1851". Illustrasjonene. Fil:Hovedbanen Norway first trial run 1853.jpg|thumb|400px|right|«Prøvertour paa Jernbanen den 4de Juli 7-1853, s. 109. Nederst på første side i det første nummeret er det et bilde av «Skonnerten "Amerikas" og de engelske Yachters Kapseilen den 22de August», en konkurranse som etter følgeteksten ble vunnet av skonnerten. Illustrasjonen bar merkene L.S. og AHL. Bak signaturen L.S. gjemmer seg ukebladets første tegner, mens AHL er bladets xylograf, Haakon Adelsten Lunde. Ofte ble bildene skåret etter utenlandske bladers illustrasjoner eller etter fotografier, malerier, etc. og da var det naturligvis godt å ha flere xylografer til å skjære bilder. Første gang xylograf Harald Nissen gir seg til kjenne er ved initialene H.N. i nr. 43-1852, mens xylograf Christian Stokke røpes ved initialene C.S. i nr. 25-1853. Xylografien var en nødvendig forutsetning for å skape trykte bilder i teksten. De var rimeligere enn kobberstikk og litografier og kunne i motsetning til de andre trykketeknikkene settes sammen med teksttypene. Da gikk det dessuten hurtigere, og det var noe aktualitetspressen måtte ta hensyn til. … thi ved et Blik paa disse vil man ofte kunne danne sig et klarere Begreb om en Gjenstand end af spaltelange Afhandlinger. Et af nogle Linier ledsaget Grundrids eller et Kart vil ofte kunne oplyse Enkeltheder, som mange Spalter Text uden Afbildninger lade i Dunkelhed. En mærkelig Mands Portræt siger os ofte mere om hans Charakter og Sindelag end en lang Biographie. Saaledes haabe vi i en vis Forstand, uagtet meget Korthed i Behandlingen, at opnaae en tilfredsstillende Fuldstændighed, naar nemlig Ordet og Afbildningerne understøtte hinanden. Om Tendensen er det endnu vanskeligt at fælde nogen Dom. Redaktionen synes at gjøre sig al mulig Flid for at levere et passeligt Udvalg af Artikler. De meest lovende originale Artikler i nærværende Nummer ere naturligviis Asbjørnsens og Dr. Brochs, hvilke, som det lader til, skulle gaa gjennem flere Numre. Af Illustrationerne ere tvende, nemligen «Skonnerten Amerikas Kapseilen med de engelske Jagter» og «Elsdyr» meget smukke; de øvrige ere antagelige, med Undtagelse af Vignetten, forestillende Christiania, der lader saare meget tilbage at ønske. Tryk og Papir ere udmærket smukke, og Udstyret maa overhoved kaldes fortrinligt. Bidragsyterne. Allerede i første nummer er Henrik Ibsen representert med diktet «Et Puds», men han hadde nettopp reist til Bergen for å jobbe som sceneinstruktør, og kommer litt på avstand av bladutgivelsen. Peter Christen Asbjørnsen startet en lengre føljetong om «Elg og Elgjagt», og matematikeren Ole Jacob Broch skrev om «Industriudstillingen i London» over to nummer. Asbjørnsen og Broch var blant de flittigste bidragsyterne i de første årgangene, sammen med historikeren Peter Andreas Munch og botanikeren Fredrik Christian Schübeler, som første gang dukket opp med hver sin artikkel i nummer 5. Mens de alle gjør seg sterkest gjeldende som skribenter i de første årgangene, kom Ibsen til å bidra med mer lesestoff fra 1857 og videre. Det samme gjorde de øvrige medlemmene av Det lærde Holland; Michael Birkeland, Jacob Løkke og Ludvig Daae. Også hollenderkretsens mer perifere venner, de såkalte batavofilene, som foruten ovennevnte Peter Christen Asbjørnsen og Peter Andreas Munch, ga skriveføre mennesker som Ivar Aasen, Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas, Oluf Rygh, Ernst Sars og Aasmund Olavsson Vinje sine bidrag. Da den senere forfatteren Jonas Lie kjøpte seg inn som eier av ukebladet i 1861, ble Ibsen trukket inn i redaksjonsarbeidet. Henrik Ibsen leverte også originale tegninger til ukebladet. Til Paul Botten-Hansen skriver Lie 12. august 1862 at de to, og Ibsen, burde komme sammen og lage en «Illustration og en Subskriptionsplan» for å skaffe "Illustreret Nyhedsblad" flere abonnenter. Lie var villig til å satse stort. Ved samme anledning skulle bladet sendes ut som gratis vedlegg til "Morgenbladet". Det viste seg at det ikke gikk så greit som han tenkte å få trukket Ibsen inn i journalistikken, og bladets eier var langt fra fornøyd med innsatsen. I neste brev til Nyhedsbladets redaktør av 7. oktober 1862 slår Lie fast at; «Ibsen er bestemt doven – ellers kunde det ikke være nogen Kunst for ham at smøre op en Spalte eller to om Ugen om Dit og Dat;...» 28. oktober samme år gjentar Lie planen, som nå også inkluderer Marie Colban, virksom som norsk litterat i Frankrike, og den danske xylografen Hans Peter Hansen, som i kompaniskap med svogeren Philip A. Kanne drev et atelier i Leipzig: «Men ved Hjælp af Dig, mig, Fru Colban, Ibsen etc. og Leipziger Illustrationer skal vi skaffe Bladet Resenat.» En litterær nyttårsgave. Hele tre Ibsendramaer ble utgitt, enten som føljetong i nyhetsbladet, "Fru Inger til Østeraad" (1857), som separattrykk av ukebladet, "Hærmændene paa Helgeland" (1858) eller som abonnementsgave, "Kjærlighedens Komedie" (1862). I tillegg publiserte Ibsen store mengder dikt, artikler, sagnprøver, reiseprospekt, bok- og teatermeldinger og tegninger i bladet. "Nytaarsgave til Illustreret Nyhedsblads Abonnenter" var et hefte som kom oppunder jul, første gang ved årsskiftet 1859/1860. De besto gjerne av dikt og noveller, og her var det at "Terje Vigen" ble publisert, mens det siste heftet som kom ut ved årsskiftet 1862/1863 var det som inneholdt "Kjærlighedens Komedie". Ny rekke. I 1874 ble det startet et nytt ukeblad med navnet "Illustreret Nyhedsblad". Det ble redigert av forfatteren Oluf Vilhelm Falck Ytter (1832–1914), men det opphørte allerede i 1876. Hans Colbjørnsen. Hans Colbjørnsen (født i Sørum ca. 1680, død i Fredrikshald 1754) var en norsk handelsmann, oberstløytnant og krigsveteran. Bakgrunn og familie. Hans Colbjørnsen var sønn av presten Colbjørn Torstensen Arneberg og Catharina Kjeldsdatter Stub. Han var første gang gift med Dorothea Ernstsdatter Fogt (død 1716), og annen gang med Karen Knudsdatter Stang (1700–1727). Hans Colbjørnsen var bror av krigsveteranen Peder Colbjørnsen, halvbror av nasjonalheltinnen Anna Colbjørnsdatter, dattersønn av krigerpresten Kjeld Stub og nevø av assessor og president i Christiania Niels Kjeldsen Stub. Handel i Fredrikshald. Hans Colbjørnsen etablerte seg som handelsmann i Fredrikshald tidlig på 1700-tallet, hvor hans morbror Niels Stub allerede hadde betydelige landeiendommer. Colbjørnsen drev sannsynligvis et handelssamarbeid med sin bror Peder Colbjørnsen, og handlet for det meste innenfor trelast. Han hadde et par bygårder i Fredrikshald, og dessuten gården Eskeviken utenfor byen, og ytterligere et par gårder i Berg sogn. Brødrene drev utstrakt handel i Sverige, og hadde god kjennskap til aktuelle begivenheter der. Karl XIIs felttog 1716-18. Våren 1716 invaderte Karl XII og hans tropper Norge. Brødrene Colbjørnsen var sterkt delaktige i forsvaret av Fredrikshald. De drev spionasje mot Sverige, og Hans Colbjørnsen meddelte selv opplysninger til kongen i København som foranlediget Tordenskiolds reise til Sverige, der han ledet sine styrker til en oppsiktsvekkende seier ved Slaget i Dynekilen. Brødrene Colbjørnsen deltok i opprettelsen av et frikompani, oppføring av batterier omkring Fredrikshald og beskyttelse av byens borgere. Da de svenske styrkene var i ferd med å få et militært overtak i byen, lot brødrene sine tjenere stikke deres hus i brann. Dermed brant byen ned, og svenskene tapte sitt overtak og måtte forlate byen. De tok imidlertid brødrene Colbjørnsen til fange. Hans Colbjørnsen maktet å flykte da han ble ført ut av den brennende byen, og kom seg i sikkerhet. "«Thi vi heller byen brente enn det kom til fall." "Husker bare hva som hente ned på Fredrikshald.»" Brødrene deltok også i forsvaret av Fredrikshald ved det svenske angrepet i 1718. Hans Colbjørnsen ble ved Christian VIs besøk i Fredrikshald i 1733 utnevnt til oberstløytnant av infanteriet. Han ble i 1749 forfremmet til oberst av kong Fredrik V. Det ble i 1850-årene reist en minnestøtte for brødrene Colbjørnsen i Fredrikshald. The Margarets. The Margarets er et norsk popband, stiftet på øya Giske utenfor Ålesund i 1991 av Rune Berg (gitarist og låtskriver) og Alex Rinde (vokalist og trommeslager). Berg og Rinde fikk etterhvert selskap av Ante Rune Giskeødegård, Ronnie Michael André Giskegjerde Larsen og Kai Valderhaug, og bandet spilte sammen i omkring fire år før de ble spredt på grunn av utdanning og vokalist Alex Rindes sykdom. Bandet kom sammen igjen i Oslo i 1999, da alle medlemmene med unntak av bassist Valderhaug var samlet, da under navnet "Jupiter Starfish", før de gikk tilbake til The Margarets etter kun få måneder. I mars 2001 fikk bandet en hit med låta «Rubber Rubbish», og debutalbumet "What Kept You?" fra 2002 solgte i mer enn 30 000 eksemplarer. Det sies at debutalbumets tittel spiller på at det tok bandet ti år fra låtene ble laget til albumet kom ut, mye på grunn av Rindes sykdom i denne perioden. Disarmonia Mundi. Disarmonia Mundi er et Melodic Death Metal band fra Torino i Italia som startet opp som et Progressive Death Metal band, og inneholder nå Soilworks vokalist Björn «Speed» Strid. De har kontrakt med italienske Scarlet Records. De tidligere årene. "Disarmonia Mundi" ble stiftet av Ettore Rigotti i 2000. Bandet gikk gjennom flere forandringer av oppstillingen før de suksessfullt spilte inn sitt debutalbum, Nebularium. Albumet var bare produsert av Ettore selv i hans hjemmestudio. Responsen for albumet gjorde at de skrev kontrakt med Self for italiensk distribusjon og Cd-Maximum for distribusjon i Russland. Uheldige problemer med oppstillingen gjorde at de måtte utsette konserter og det gjorde at produksjonen av neste album tok lengre tid enn beregnet. Nye medlemmer og plateselskap. De eneste overlevende fra den tidligere oppstillingen, Ettore Rigotti og Mirco Andreis, ble forent med Claudio Ravinale. De begynte arbeidet på nytt materiale sammen med eks-vokalist, Benny Bianco Chinto. Chinto ville hjelpe til med å skrive nye tekster og komponere vokallinjene for albumet. Resultatet var en demo som skulle hjelpe Disarmonia Mundi med å få en platekontrakt med Scarlet Records. Fremdeles på leting etter en vokalist, kom Ettore i kontakt med Soilworks vokalist Björn "Speed" Strid. Det som startet med en gjesteopptreden på det forestående albumet, Fragments Of D-Generation skulle bli noe større. Utgivelsen av "Fragments Of D-Generation" ga flere gode omtaler. Bandet fulgte opp suksessen med å lage musikkvideo til sangen "Red Clouds". Mens Strid gikk tilbake til arbeidet på Soilworks album Stabbing The Drama, startet Ettore og Claudio med å komponere musikken til sitt tredje album. Mindtricks. Mens Ettero og Claudio jobbet med albumet, bestemte Mirco seg for å forlate bandet og konsentrere seg mer om sine interesser. De resterende medlemmene ville spille inn nesten hele albumet sitt på tre uker. Bandet sang duett på MindTricks med Strid igjen på vokal og Ettore og Claudio delte på å syngen ren vokal. I løpet av innspillingen, eks-medlem Mirco hjalp til med innspillingen av musikkvideoen til singelen Celestial Furnace. Ron Matthews. Ron Matthews var den første trommeslageren for heavy metal-bandet Iron Maiden. Han var med de første to og et halvt år av bandets historie, 1975, 1976 og deler av 1977. Han var det første bandmedlemmet som ble rekruttert av stifteren Steve Harris. Han ble sparket, sammen emd flere andre bandmedlemmer, da vokalist Dennis Wilcock ba Steve Harris om en opprydning. Han spilte senere med Torme/Mcoy på 1980-tallet. Liturgiske klær. Liturgiske klær er forskjellige plagg som bæres i forbindelse med liturgiske seremonier i forskjellige kirkesamfunn. De brukes særlig i Den katolske kirke, Den ortodokse kirke, Metodistkirken, lutherske kirker og Den anglikanske kirke. Andre kirkesamfunn kan også bruke liturgiske klær, men enkelte retninger innen kristendommen unngår det fullstendig. Det er betydelig forskjell mellom vest- og østkirken i forhold til hvilke plagg som brukes. Regler. I noen kirkesamfunn er det strenge regler for hvilke typer klær som skal bæres ved visse anledninger, mens andre har større valgfrihet. Reglene er gjerne beskrevet i rubrikker i gudstjenestebøkene. Det er vanlig med et skille mellom hva man skal bære ved feiring av nattverd og hva som bæres ved andre liturgiske seremonier. Vestkirken. Den følgende tabellen er en oversikt over plagg som er i bruk, med angivelse av hvilke kirkesamfunn som bruker dem. Informasjonen må sees som generell; det finnes unntak innen hvert enkelt kirkesamfunn, og det kan også være andre enn de som er angitt som bruker det ved visse anledninger eller som et valgfritt plagg. Det angis for det meste ikke hvilke anledninger de brukes i; se artikler om de enkelte plagg for informasjon om dette. Når det i tabellen vises til Den katolske kirke menes kirken av latinsk ritus. Orientalske katolske kirker følger for det meste samme regler som ortodokse kirker. Østkirken. Østlige liturgiske klær er i stor grad de samme i ortodokse og katolske kirker. Som med de vestlige liturgiske klærne er noen av plaggene knyttet til spesifikke liturgiske funksjoner, mens andre er indikasjoner på rang. I østkirken har man i større grad enn i vest bevart tradisjonen med å si spesielle bønner når hvert plagg tas på. I vest gjøres dette bare av enkelte geistlige som velger det av personlige grunner, mens det i øst fortsatt er en viktig del av ritualet. Karoo. Karoo (et khoisan–ord av usikkert opphav) er en region av halvørken i Sør-Afrika. Den er delt inn i to underregioner, "Great Karoo" i nord og "Klein Karoo" i sør. Great Karoo. Great Karoo har et areal på mer enn 400 000 km². Fra en geologisk synsvinkel har den vært et enormt innlandsbasseng i det meste av de siste 250 millioner årene. På et tidspunkt var området dekket av en isbre. Senere, til forskjellige tider, var der store innlandsdeltaer, sjøer, innsjøer eller sumper. Enorme avsetninger av kull ble dannet, og disse er en av grunnsøylene i sørafrikansk økonomi i dag. Vulkansk aktivitet fant sted i massiv skala. Til tross for denne aktiviteten, blomstret reptiler og amfibier i de våte skogene, og restene av dem har gjort Karoo berømt blant paleontologer. Vestlige mennesker slo seg først ned i Kapp i 1652, men de gjorde nesten ingen reiser inn i Karoo før 1800. Før den tiden vandret store flokker av antiloper, sebraer og annet stort vilt over gressflatene i regionen. Khoikhoiene og san–folket, de siste av det sørlige Afrikas steinalderfolkeslag, vandret langt og vidt. Der var ingen europeere eller afrikanere av bantu–bakgrunn. Området var aldri fuktig nok for kveg, og dette er antagelig hovedgrunnen til hvorfor den aldri var okkupert av bantuene. De to etniske gruppene skilte seg betydelig ut i kultur og levesett. Khoikhoiene ble beskrevet som gjetere av sauer og kveg, mens san–folket var jegere og sankere. Da europeiske nybyggere i regionen okkuperte regionen, erstattet sauer gradvis viltet, og gressdekket ble svekket på grunn av endringene i beitemønsteret og klimaet. I fra midten av det 19. århundret av, ble det strukket en jernbanelinje inn i Karoo fra Worchester. Denne strakte til slutt sine tentakler til Bechuanaland, Sørvest-Afrika, Johannesburg, Rhodesia og lenger. Virkningen av denne jernbanen i det sørlige Afrikas historie kan vanskelig overdrives. I løpet av den andre boerkrigen i 1899–1902, foretok tre republikanske kommanoer, forsterket av opprørere fra Kappkolonien, utstrakte operasjoner rundt omkring i Karoo. Utallige trefninger fant sted i regionen hvor særlig magistratdistriktet Calvinia bidro med et betydelig antall soldater til den republikanske sak. Den blodige utmattelseskrigen ble både utkjempet konvensjonelt og som geriljakrig hvor begge sider utviklet teknologi til sin fordel. Tallrike forlatte blokkhus kan en fremdeles se på strategiske steder i Great Karoo. Et godt eksempel ligger ved siden av elva Geelbeks, 12 km utenfor byen Laingsburg. Sauedrift er fremdeles den økonomiske ryggraden i Karoo, mens det er etablert andre former for agrikultur i områder hvor irrigasjon er mulig. I det siste har viltfarmer og turisme begynte å ha økonomisk innvirkning. Klein Karoo. Som navnet impliserer er Klein Karoo den mindre (og sørligere) av de to underregionene av Karoo. Geografisk er den en fruktbar dal, avgrenset i nord av Swartberg og i sør av Langeberg og Outeniqua. Selv om grensene for regionen ikke er klart definert, regner de fleste regionen Barrydale som den vestlige grensen til Klein Karoo og Uniondale som den østlige grensen. Den viktigste byen i regionen er Oudtshoorn. Andre bosetninger i regionen inkluderer Ladismith, Calitzdorp, De Rust og misjonsstasjoner som Zoar, Amalienstein, Barrydale og Dysselsdorp. Dette området ble først utforsket av europeiske nybyggere sent i det 17. århundre. De traff kun på khoisan–folket i dette nokså tørre området. Moderne landbruksmetoder har ført til produktivitet og velstand til distriktet. Download Festival. Download Festival er en tre dagers heavy metal-musikkfestival som blir holdt i Donington Park i England. Festivalen er hvert år på slutten av våren, og den blir eid og styrt av Live Nation, et selskap eid av Clear Channel Comunications. Festivalen blir ansett som en fortsettelse av Monsters of Rock som foregikk på samme sted fra 1980 til 1996. Første festival ble holdt som en todagers-festival 31. mai og 1. juni 2003, med opprinnelig Iron Maiden og Limp Bizkit som hovedband, men sistnevnte trakk seg og ble erstattet av Audioslave. Casio PV-100. Casio Pocket Viewer 100 var en PDA laget av Casio i 1999, og var den første enheten i PDA-serien Pocket Viewer. PV-100 var også den eneste i serien som ikke hadde bakgrunnsbelysning. Pocket Viewer-serien var lillebroren til Casios hoved-PDAserie, Cassiopeia. Spesifikasjoner. Skjermen var på 128x128 piksler, som var lavere enn Palms PDAer fra samme tid. Den hadde ikke tekstgjennkjenning, så all innmating gikk igjennom en skjermtastatur. Enheten hadde 1 MB minne til lagring av data og kjøring av programmer. Prosessoren var en NEC V30MZ (20 MHz)cpu, som var kompatibel med standarden Intel x86. Programvare. PV-100 kom med disse programmene innebygd Den hadde ikke støtte for tredjepartsprogrammer. PV-200. PV-200 var identisk til PV-100, bortsett fra at den hadde bakgrunnsbelysning og 2 mb minne. Kristiania norske Theater. Kristiania norske Theater ble startet i 1852 under navnet "Den norske dramatiske skoles Theater". Initiativet kom fra premierløytnant i ingeniørvåpenet Johannes Benedictus Klingenberg etter at han hadde gjestet Det norske Theater i Bergen og blitt skuffet over det unorske repertoarvalget. I 1854 ble dramaskolen gjort om til fast teater. Henrik Ibsen ble head-huntet fra teateret i Bergen, hvor han var sceneinstruktør og husdikter, for å bli "Kristiania norske Theater"s artistiske direktør. Ibsen overtok ansvaret for teaterdriften fra høsten 1857, og fungerte som teaterets leder frem til det gikk konkurs sommeren 1862. Elghornslav. Elghornslav ("Pseudevernia furfuracea") er en lavart med buskformet thallus. Gaffelgrenet med spredte, korte sidegrener. Opp til 12 cm langt. Thallus er sentralt ganske løst festet til underlaget. Farge lys grå til askegrå på oversiden, matt på undersiden og mørkere mot basis. Vokser normalt på bartrær og løvtrær, men også på stein. Vanlig i hele landet bortsett fra i fjelltraktene. Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Sarntal. Sarntal (italiensk "Sarentino") er en dal og en kommune midt i Syd-Tirol i Nord-Italia. Dalen er del av Sarntal-Alpene, og er omgitt av dette fjellets topper på alle sider (opptil 2781 moh. i Hirzer). Hele dalen hører til én kommune, som med drøye 300 km² er Syd-Tirols største. Kommunen består av 28 landsbyer («fraksjoner»), hovedlandsbyen er "Sarnthein". Dalen dreneres sydover av elven "Talfer", som munner i Eisack ved Bolzano. Dalen er tilgjengelig via tre veier. Veien fra Bolzano i syd fører gjennom et trangt juv ("Sarner Schlucht") som fra tid til annen er stengt på grunn av steinras. Veien fra Sterzing i nord går over Penserpasset, som er vinterstengt i fire til fem måneder. I tillegg kommer en veldig smal og svingete vei fra sydøst, som er stengt for busser og lastebiler. Hovednæringsgrenene er landbruk (fremfor alt storfedrift under alpine betingelser) og håndverk. Etter at Syd-Tirol kom til Italia i 1920, har Sarntal i dag også en italienskspråklig minoritet på 1 %. Kommunens italienske navn "Sarentino" ble, som de fleste andre italienske stedsnavn i Syd-Tirol, funnet opp av fascistene på 1920-tallet ved å forvanske dens tyske navn. Kastelruth. Kastelruth (tysk) eller Ciastel (ladinsk; italiensk "Castelrotto") er en kommune i Nord-Italia. Den ligger i Eisacktal i Syd-Tirol ved inngangen til Gherdëina, ca. 15 km nordøst for provinshovedstaden Bolzano. Kommunen består av tolv landsbyer («fraksjoner»), hvorav Bula (tysk "Pufels"), Runcadic ("Runggaditsch") og Sureghes ("Überwasser") ligger i Gherdëina og er ladinskspråklige. Resten er tyskspråklig (Kastelruth, St. Michael, St. Oswald, St. Valentin, St. Vigil, Seis am Schlern, Seiser Alm, Tagusens og Tisens). I snitt over hele kommunen snakker 82 % av innbyggerne tysk, 15 % ladinsk og 3 % italiensk. Til forskjell fra de fleste andre stedsnavn i Syd-Tirol hadde Kastelruth et etablert italiensk navn (eksonym) allerede før italieniseringspolitikken på 1920-tallet. Både den tyske, ladinske og italienske formen av navnet er avledet av den latinske betegnelsen "castel ruptum" («ødelagt borg»), som er dokumentert fra 900-tallet. Til Kastelruth hører også landsbyen Seis am Schlern med Seiser Alm. Seiser Alm er Europas største seter. Bak Seiser Alm troner fjellmassivet Schlern, et av Syd-Tirols landemerker. Milton George Henschel. Milton George Henschel (9. august 1920 – 22. mars 2003) var et medlem av Jehovas vitners styrende råd, og var president i Vakttårnets bibel- og traktatselskap fra 1992 til 2000. Henschel fikk tidlig et sterkt forhold til sin religion. Hans far, Hermann Henschel, fylte flere verv i samfunnet og reiste blant annet rundt for å se til byggevirksomheten. Milton Henschel ble døpt som ungdom og gift med Lucille Bennet i 1956. Milton Henschel fikk som oppgave å føre tilsyn med trykkeriene sammen med Nathan Homer Knorr i 1939. Da Knorr ble selskapets president, fortsatte de to å utføre mange oppgaver sammen. Han var med på mange av reisene Knorr foretok jorden rundt. I 1960-årene var Henschel i Liberia, der han sammen med en gruppe Jehovas vitner ble angrepet fordi man ikke ønsket at de skulle holde religiøse sammenkomster. Noen måneder senere arrangerte han et møte med Liberias president hvor han forsvarte religionsfriheten. Henschel etterfulgte Frederick William Franz som president i Vakttårnselskapet i desember 1992. Dette vervet hadde han frem til 2000, da man foretok flere organisasjonsmessige forandringer. Det styrende råd, som utgjør samfunnets internasjonale ledelse, ble skilt fra selskapets styre. Don A. Adams ble utnevnt til å ta over vervet som selskapets president. Henschel fortsatte som medlem av Det styrende råd frem til sin død. Richard Bergh. Richard Thorolf Bergh (født 18. februar 1930 i Skien) er en norsk rektor, folkeminnesamler og forfatter av flere tradisjonssamlinger og skjønnlitterære bøker. Richard Bergh er oppvokst og har gått på skole i Skien, men kom som nyutdannet lærer til Finnmark i 1954. Innsamling av folkeminner. Ved siden av sin lærergjerning ved Kunes skole startet Richard Bergh å samle inn ulike former for folkeminner fra dette området. Det var i hovedsak episke fortellinger og legeråd han fikk høre, men også andre folkloristiske sjangere finnes representert i materialet, som for en stor del befinner seg i hans eget private arkiv på Sunnmøre, men også i Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo. I noaidens fotefar. Mellom alt han samlet av muntlige fortellinger var det likevel ingen ting som fenget ham mer enn fortellingene om noaiden og helbrederen Johan Kaaven. Noaiden, med sine oppsiktsvekkende evner og enestående posisjon, var fremdeles en levende legende blant folk flest. Flere av Richard Berghs informanter hadde personlig møtt og opplevd mannen, som døde i 1918. Det var fosterbarn, barnebarn, naboer og venner, og folk som selv hadde blitt helbredet av Johan Kaaven som barn. Alle hadde sine personlige beretninger å gi, men i materialet fantes det også rent mytiske emner. I tradisjonsstoffet om Kaaven var det både forestillinger hjemlet i kontinentaleuropeisk magi (som å sette fast tyven, se tyvens kontrafei i brennevin, mane dauingeånder), og varianter av de kjente internasjonale sagntypene (om kamp med dauingeånder, sjamanistiske dueller, angrep fra trollhval og bortvising av fanden i kortlaget). Historiene og forestillingene om Finnmarks siste store noaide finnes omtalt i flere av bøkene til Richard Bergh. I artikler har han også gjengitt hendelser knyttet til gjenstander etter Johan Kaaven, og underlige tildragelser hvor det kan se ut som om noaiden fremdeles holder sin beskyttende hånd over de som holder hans minne i hevd. Anstein Mikkelsen har laget en delvis dokumentarisk film om Richard Bergh som samler av historiene om Johan Kaaven. Filmen bærer tittelen "I noaidens fotefar", og skildrer hans opplevelser i grenselandet mellom drøm og virkelighet, der også det hinsidge krysser det dennesidige. I Skoganvarre. I 1962 ble Richard Bergh skolestyrer i Skoganvarre. Bergh forfattet senere et firebindsverk om livet i og rundt fjellstua ved Bajit Leavdnjajávri. I 1964-65 studerte Richard Bergh nordisk språk og litteratur ved Universitetet i Oslo. I 1966 og i 1967 deltok han på universitets sommerkurs og avla deretter eksamen i historie og ble adjunkt. I 1969 flyttet han med familien til Sunnmøre hvor han overtok stillingen som rektor ved Tjørvåg skole. Bergh gikk av med pensjon i 1993. Museer. Richard Bergh har bidratt til etableringen av to museer, Ishavsgalleriet på Tjørvåg skule i 1981, og Krigshistorisk museum i Skoganvarre, som organisatorisk hører inn under Porsanger museum. På sistnevnte er også en avdeling viet Richard Bergh som samler og utgiver av folkeminner. Parafyletisk gruppe. En parafyletisk gruppe er en inkomplett systematisk enhet innenfor biologi. Uttrykket brukes i forbindelse med kladistikk. Det formelle navnet er "parafyletisk taxon", og noen ganger møter man også på det engelske grade med samme betydning. En parafyletisk gruppe er definert som en gruppe der alle har en felles stamfar, men ikke at alle etterkommere etter denne stamfaren er medlemmer av gruppa. Dette er et fenomen vi møter på «der en gruppe har gitt opphav til en annen gruppe». Det engelske uttrykket «grade» (grad) viser til at den gamle gruppa er definert ut fra graden av evolusjon eller utviklingstrinn (biologiske kriterier) i stedet for systematiske kriterier. Parafyletiske grupper kan oppstå i systematikken når organismer samles i en gruppe basert på at de ikke hører hjemme i noen annen. Slike grupper vil ofte være rene oppsamlingstaxon. Hvis gruppa har flere opphav er den ikke en systematisk enhet (polyfyletisk gruppe). Hvis alle av gruppas medlemmer regnes som medlemmer i gruppa, er den en monofyletisk gruppe. Eksempler. Bakterier er en parafyletisk gruppe. I treet til høyre ser vi at arkebakteriene er nærmere beslektet med eukaryotene (alt som ikke er bakterier) enn de er med de ekte bakteriene. Dermed er ikke alle etterkommere etter den felles stamfaren til arkebakterier og ekte bakterier lengre bakterier, og bakteriene blir en parafyletisk gruppe, et utviklingstrinn. Krypdyr er en parafyletisk gruppe. Krypdyrene har gitt opphav både til fugler og pattedyr. Det er med andre ord ikke lenger alle krypdyrenes etterkommere som er er krypdyr. Krypdyrene representerer et utviklingstrinn (skjellkedd hud, kaldblodige og et primitivt hjerte), men ikke en fullstendig systematisk enhet. Mose er en parafyletisk gruppe. Mosene gav opphav til karplantene, det vil si at ikke alle etterkommere mellom den felles stamfar til bladmoser og levermoser regnes som mose. Mosene med sine primitive stengler uten ledningsvev representerer et tidlig utviklingstrinn i landplantenes historie, men er ikke en naturlig systematisk enhet. Parafyletiske grupper forekommer ofte der en gruppe har få nålevende representanter og usikker tilhørighet, og i paleontologien. Noen kjente parafyletiske grupper. Muligens er også nakenfrøede planter (bartrær) parafyletisk, foreløpig har ikke systematikken klart å detaljkartlegge alle greinene i plantenes stamtre. Dyreriket er stort og deler av det er uoversiktlig. Trolig er store deler av de systematiske enhetene vi i dag bruker innenfor krepsdyr og i noen grad insekter parafyletiske. Black Canyon of the Gunnison nasjonalpark. Den smaleste delen av Black Canyon, sett fra Chasm View i grålysningen Black Canyon of the Gunnison nasjonalpark er en nasjonalpark i den vestlige delen av delstaten Colorado, USA. Parken er 122 km² i størrelse. Hele canyonen er ca. 75 km lang, hvorav ca. 20 km er innenfor nasjonalparken. De dypeste og mest dramatiske delene av canyonen ligger i parken, men canyonen fortsetter oppover inn i Curecanti National Recreation Area og nedstrøms inn i Gunnison Gorge National Conservation Area. Geologi. Elva Gunnison, som parken er oppkalt etter, har et gjennomsnitts fall på 18 meter/km gjennom parken, noe som gjør den til et av de bratteste elveløp i Nord-Amerika. Til sammenligning har Colorado River gjennom Grand Canyon et gjennomsnitts fall på 1,4 m/km. På det bratteste faller Gunnison 150 meter på en strekning på 3 km. Adkomst. Det er to innfallsporter til parken, som administreres av National Park Service. Den mest tilrettelagte inngangen til parken ligger på sørsiden av canyonen og er 24 km øst for byen Montrose. På nordsiden inngangen 18 km sør for Crawford, men den er stengt vinterstid. Dennis Taylor. Dennis Taylor (født 19. januar 1949 i Tyrone) er en nordirsk tidligere snookerspiller, verdensmester i 1985 og i dag kommentator i BBC sine snookersendinger. Taylor ble profesjonell i 1971 og kom til sin første finale i et større mesterskap i 1979 da han tapte VM–finalen mot debutanten Terry Griffiths. Han vant sin første ranking turnering i 1984 da han vant finalen i Rothmans Grand Prix 10–2 mot Cliff Thorburn. Han kom for andre gang til VM-finalen i 1985 og møtte den regjerende mesteren og verdenseneren Steve Davis. Etter den første delen av finalen lå Taylor under med 0–8, han kjempet seg tilbake og mot slutten av finale var stillingen 17–17. Finalen fikk dermed ett trettifemte og avgjørende parti. I dette partiet var det meget jevnt og for første gang ble VM-finalen avgjort på den siste sorte kulen, på stillingen 62–59. Davis traff for tynt på et av sine forsøk og gav dermed Taylor en relativt enkel putt og han sikret seg dermed VM-tittelen. Avslutningen av finalen ble sett av 18.5 million seere, noe som er rekord for BBC etter midnatt. Taylor gjorde seg spesielt bemerket på grunn av at han brukte briller med meget store innfatninger som skulle gi et videre syn over bordet. Han jobber i dag som ekspertkommentator for BBC og var i 2005 med i "Strictly Come Dancing", som er den britiske versjonen av "Skal vi danse". Sanger brukt av Siste Dagers Hellige. Sanger brukt av Siste Dagers Hellige er religiøse hymner Siste Dagers Hellige bruker i sin tilbedelse. Helt siden Joseph Smiths tid har sanger og sangbøker blitt publisert spesielt for dette trossamfunnet. I den tidligste tiden skal det ha blitt gitt en åpenbarning om at Joseph Smiths kone Emma Smith skulle sørge for at en samling hymner ble laget. På 1830-tallet ble det offentliggjort flere sanger, blant annet i samfunnets tidsskrifter. En viktig skribent var William James Phelps. En mindre samling, "LDS Hymnal", ble publisert i 1835/1836. "The Latter-day Saints’ Psalmody" kom ut i 1889 og var en større samling. Nå ble det i større grad laget egen musikk. Det ble satt nye melodier til eldre tekster. Siden har en rekke sangbøker blitt utgitt. Den offisielle sangboken som brukes av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i dag, er "Hymns of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints" fra 1985. Den inneholder 341 sanger. Kirken har også en sangbok med sanger spesielt med tanke på bruk for barn og unge, "Primary Children's Songbook". Bryce Canyon nasjonalpark. Bryce Canyon nasjonalpark er en nasjonalpark i delstaten Utah, USA. Parken ble etablert 15. september 1928, og er på 145 km2. I parken ligger Bryce Canyon. På tross av navnet, er dette ikke egentlig en canyon, men heller et gigantisk naturlig amfi skapt av erosjon langsmed den østre siden av Paunsaugunt Plateau. Bryce er særegent p.g.a. sine unike geologiske strukturer, kalt "hoodoos", formet av erosjon av de sedimentære bergartene fra vind, vann og is i elva og sjøbunnen. Fjellets røde, oransje og hvite farger gir iøynefallende utsyn. Bryce ligger mye høyere enn Zion nasjonalpark og Grand Canyon, som begge er i nærheten. Kanten i Bryce varierer fra 2400 moh til 2700 moh, mens sørkanten av Grand Canyon er 2100 moh. Økologi og klima er derfor svært variert i området, og viser de besøkende, som ofte er innom alle tre parkene på samme ferietur, store kontraster. Området ble kolonisert av mormonske pionerer i 1850-årene, og ble oppkalt etter Ebenezer Bryce, som bygde en farm i området i 1875. Området rundt Bryce Canyon ble US National Monument i 1924, og ble utpekt som nasjonalpark i 1928. Parken er 145 km² stor, og har p.g.a. at den ligger relativt avsides til, ganske få besøkende sammenlignet med Zion og Grand Canyon. Byen Kanab, Utah ligger omtrent midt mellom disse tre parkene. Bryce Canyon fra Bryce Point er et gigantisk naturlig amfi. Foto fra desember 2005 Bryce Canyon slynger seg fram, hovedsakelig i nord-sørlig retning. Monofyletisk gruppe. En monofyletisk gruppe er en systematisk enhet innen biologi. Uttrykket brukes i forbindelse med kladistikk. Det formelle navnet er "monofyletisk taxon", og noen ganger møter man også på det engelske klade med samme betydning. En monofyletisk gruppe er definert ved at alle medlemmer av gruppen har en felles stamfar, og at alle etterkommere etter denne stamfaren er medlemmer av gruppa. Vanligvis angis en slik gruppe som to arter (med + i mellom), der alle etterkommere etter de to artenes siste felles stamfar regnes med til gruppa. Hvis gruppa har flere opphav er den ikke en systematisk enhet, og hvis noen av gruppas medlemmer ikke regnes som medlemmer i gruppa, er den parafyletisk. Monofyletiske grupper kan angis på to måter: Ved referanse til felles trekk (apomorfier) eller med referanse til selve stamtreet. Eksempel på en monofyletisk gruppe. Pattedyr er monofyletisk. Alle pattedyr har et felles opphav (blant de pattedyrliknende krypdyrene i jura), og alle etterkommere etter denne stamformen regnes som pattedyr. Pattedyrene kan angis som nebbdyr + menneske. Felles stamfar for oss selv og nebbdyret er også stamfar til alle andre nålevende pattedyr. Innholdet i «pattedyr» blir litt forskjellig med de to definisjonene, ettersom en enkelte tidlige pattedyrgrupper faller utenfor når den siste definisjone brukes. Eksempel som ikke er monofyletisk I. Husdyr er ikke monofyletisk. Blant husdyrene finner vi noen arter klovdyr, hest, et par rovdyr og noen fugler. Det er ikke mulig å definere husdyr på kladistisk måte med for eksempel sau + høne. Den felles stamfaren til de to ligger langt tilbake (lenge før det fantes husdyr), og husdyrene ville i så fall omfatte brorparten av landlevende virveldyr. Eksempel som ikke er en monofyletisk II. Fisk er ikke en monofyletisk. Hvis vi regner fisk som for eksempel niøye + sild, dukker også de landlevende virveldyrene opp i gruppa. Siden de landlevende virkevdyrene ikke regnes som fisk i normal bruk av ordet, er ikke alle fiskenes etterkommere fisker. Hvis vi derimot regner amfibier, krypdyr, pattedyr og fugler som en slags avvikende fisker, vil fisk være en monofyletisk gruppe. Bruk av monofyli i systematikk. Monofyletisk grupper brukes når man arbeider med å finne stamtrærne til levende organismer. De siste 20 år har bruken av kladistikk revolusjonert vår forståelse for oppbyggingen av livets tre. Gamle systematiske enheter har ofte vist seg å være kunstige, og nye har dukket opp. Den nye forståelsen av stamtrær har ført til at de gamle systematiske kategoriene ofte er utilstrekkelige, og mange systematikere bruker ikke slike enheter i det hele tatt. Innenfor andre fagfelter som fysiologi og paleontologi har kladistikken enkelte begrensninger. I fysiologien vil man for eksempel ha bruk for fisk som en systematisk enhet, og paleotologien kjenner man ofte dyregrupper ut fra få og fragmentariske funn som gjør det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvem som er stamfar til hva. Mange dyregrupper er definert ut fra anatomiske detaljer (pattedyr er for eksempel er definert ut fra øreknoklene), som gjør det vanskelig å operere med gode monofyletiske enheter. Rikets sanger. Rikets sanger er den alminnelige betegnelsen på de religiøse sangene til Jehovas vitner. Bibelstudentene, som utviklet seg til dagens Jehovas vitner, begynte tidlig å trykke og utgi salmer. I tidens løp har Vakttårnets bibel- og traktatselskap utgitt en rekke sangbøker. I den første tiden gjorde de bruk av flere kjente salmer. De laget også noen egne tekster som ble sunget til melodier av kjente komponister. I den tidligste tiden utgav de blant annet en sangbok som ble kalt "Songs of the Bride" (1879) og som inneholdt 144 sanger. Senere gav de ut en større samling, "Poems and Hymns of the Millennial Dawn" (1890), som inneholdt 333 sanger og 151 dikt, hvorav de fleste var verk av kjente forfattere. I februar 1896 var et helt nummer av "Vakttårnet" viet offentliggjøringen av 11 sanger. I 1900 kom det ut et hefte med 82 sanger. Det ble kalt "Zion's Glad Songs". De fleste eller alle tekstene i disse to samlingene var skrevet av Bibelstudenter. I 1925 kom det også ut en sangbok som var spesielt beregnet på barn. Den ble kalt "Kingdom Hymns" og inneholdt 80 sanger. I 1928 gav Bibelstudentene ut en sangbok som het "Songs of Praise to Jehovah". Den inneholdt 337 sanger. Man forsøkte da i større grad å komme bort fra tekster med innhold som ikke var representativt for læren. På slutten av 1930-tallet sluttet imidlertid sang å være et fast element i de lokale forsamlingene. I 1944 gjenopptok man sang i menighetene, og fra nå av ble det gjort mer for at samlingen skulle bli særegen for Jehovas vitner. Sangboken "Kingdom Service Song Book" ble utgitt det året, og den inneholdt 62 sanger. Den følgende sangboken var "Songs to Jehovah's Praise" (1950) med 91 sanger. Den inneholdt fremdeles noen sanger som ble sunget til melodier av kjente komponister. Etter den kom "Singing and Accompanying yourselves with Music in your Hearts" (1966) med 119 sanger. Disse sangene omhandlet et vidt spekter av bibelske temaer. Deretter kom "Sing Praises to Jehovah" i 1984, som senere kom ut på norsk som "Syng lovsanger for Jehova". Dette var en samling på 225 sanger som alle var skrevet av personer som selv har vært Jehovas vitner. I 2009 ble det kunngjort at en ny sangbok skulle bli tatt i bruk, "Syng for Jehova". Den ble tatt i bruk fra og med 2010. Den inneholder 135 sanger. Av disse er 33 nye. Flere sanger har gjennomgått endringer når det gjelder teksten. Noen melodier har også gjennomgått visse endringer. Noen sangtekster synges til nye melodier, og noen melodier brukes til nye tekster. Hver sang har noen skriftsteder knyttet til seg som passer til det emnet sangen tar opp. Sangene tar opp forskjellige temaer, som Guds Ord, hyllest til Gud, beskrivelser av Jesus, og kristen livsførsel. Kornbrunbeger. Kornbrunbeger ("Cladonia pyxidata") er en lavart i slekten begerlav (Cladonia). Thallus (plantelegemet) består av et tynt lite horisontalthallus – et basalskjell – med flere inntil 3 cm høye podetier (vertikalthallus). Fargen er grønn eller grågrønn. Vokser som regel på marken – sjelden på trær. Meget vanlig i hele landet. Kornbrunbeger kan forveksles med pulverbrunbeger ("Cladonia chlorophaea") og melbeger ("Cladonia fimbriata"). Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Kimberley (Sør-Afrika). Kimberley er en by i Sør-Afrika og hovedstad i Northern Cape. Den ligger nær Oranje og betjenes av Kimberley lufthavn. "Kimberley Comprehensive Urban Plan" (1998) anslår at 210 800 mennesker fra 46 207 husholdninger levde på det tidspunktet i byen. Erasmus Jacobs fant i 1866 en liten hvit kule på bredden av Oranje på gården "De Kalk" som ble leid av lokale griquaer nær Hopetown. Kulen viste seg å være en 21,25 karat (4,25 gram) diamant. En enda større diamant på 83,50 karat (16,7 g) ble funnet i 1871 i bakkene til Colesberg Kopje, noe som førte til det første diamantrushet i området. Ettersom diamantgravere ankom i tusentall, forsvant høyden og ble kjent som Big Hole. En landsby, New Rush, ble opprettet i området og ble omdøpt til Kimberley den 5. juni 1873 etter den britiske statssekretæren for koloniene på den tiden John Wodehouse, 1. jarl av Kimberley. Britene som kontrollerte mye av Sør–Afrika, var raske med å annektere området for diamantgruven som ble til den britiske kolonien Griqualand West. Boerne var oppbrakte for dette siden de ønsket at det skulle være del av Oranjefristaten siden det lå mellom elvene Oranje og Vaal. Det største selskapet som drev en diamantgruve i Sør–Afrika, var De Beers–selskapet, eid av Cecil Rhodes. Veldig raskt ble Kimberley den største byen i området, for det meste på grunn av en massiv afrikansk migrasjon til området fra hele kontinentet. Immigrantene ble akseptert med åpne armer, siden De Beers var på leting etter billig arbeidskraft til å drive gruvene med. Fem store hull ble gravd ut i bakken. Hullene fulgte kimberlitt–pipene. Den største, Kimerleygruven, eller «Big Hole», dekket 170 000 m², nådde en dybde på 240 m og gav 3 tonn med diamanter. Gruven ble stengt i 1914, mens de tre andre hullene, Du Toitspan, Wesselton og Bultfontein, stengte i 2005. Kimberley ble den 2. september 1882 den første byen på den sørlige halvkule som innførte elektriske gatelys. Kimberleys økende viktighet førte til en av de tidligste sørafrikanske og internasjonale utstillingene som ble iscenesatt i Kimberley i 1892. Den ble åpnet av sir Henry Loch som da var guvernør i Kappkolonien, den 8. september. Den presenterte kunstutstillinger, en utstilling av malerier fra den kongelige samlingen til dronning Victoria og gruvemaskiner blant andre ting. Utstillingen førte til betydelig internasjonal interesse som resulterte i en konkurranse om utstillingsplassene. Sør–Afrikas første gruveskole ble åpnet her i 1896 og senere flyttet til Johannesburg, før den ble kjernen i Universitetet i Witwatersrand. De to første årene ble foregikk undervisningen i Cape Town, Grahamstown og Stellenbosch, det tredje året i Kimberley og det fjerde året i Johannesburg. Bygningene ble bygget for en totalkostnad på £9000 der De Beers bidrog med pund for pund. Kimberley ble beleiret 14. oktober 1899 ved begynnelsen av andre boerkrig. Britiske styrker som forsøkte å unnsette beleiringen led tunge tap. Beleiringen ble løftet 15. februar 1900, men krigen fortsatte til mai 1902. Innen dette tidspunktet hadde britene bygget en konsentrasjonsleir i Kimberley for å huse boerkvinner og barn. Sør–Afrikas første flyskole åpnet der i 1913 og begynte å utdanne piloter til "South African Aviation Corps", senere South African Air Force. Byen huset også Sør–Afrikas første børs. Kimberley foreslo i mai 2007 å bygge "Kimberley Stadium" for VM i fotball 2010, men forslaget ble ikke valgt som en av de ti stedene for turneringen. Natasha Bedingfield. Natasha Bedingfield (født 26. november 1981 i London) er en engelsk sanger. Hun er søsteren til Daniel Bedingfield. I tenårene startet Natasha, Daniel og lillesøsteren Nikola et band sammen, The DNA Algorythm, som var ei R&B-influert gruppe, men de spilte også garage og pop. Marcel Lefebvre. Marcel-François Lefebvre C.S.Sp. (født 29. november 1905 i Tourcoing i Frankrike, død 25. mars 1991 i Martigny i Sveits) var en fransk katolsk erkebiskop og grunnlegger og leder for St. Pius X-broderskapet, som består av katolikker som holder fast ved den katolske kirkes tradisjoner fra før Annet Vatikankonsil, spesielt den tridentinske messe. Han ble presteviet den 21. september 1929 som sekularprest for bispedømmet Lille, som han stammet fra, men avla 1931 løfter i helligåndskongregasjonen. I 1947 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Dakar i Senegal. Senere, i 1955, ble vikariatet elevert til erkebiskoppelig status, med msgr. Lefebvre som første erkebiskop. I 1962 trådte han tilbake for å gi rom for en senegaleser på bispestolen, og ble da utnevnt til bispesetet Tulle i Frankrike – et embede han hadde bare i et halvt år, fordi han kort etter også ble valgt til generalsuperior av Helligåndkongregasjonen. Dette vervet hadde han til 1968. Under Det annet vatikankonsil (1962–1965) tilhørte erkebiskop Lefebvre den mest konservative fløy som stilte seg kritisk til en rekke av konsilets beslutninger. I 1970 grunnla Lefebvre det tradisjonalistiske St. Pius X-broderskapet. Act of Uniformity 1549. "Act of Uniformity 1549" ("2 & 3 Edward VI, c. 1") var en lov vedtatt av Det engelske parlamentet i 1549, under Edvard VI. Loven foreskrev at liturgien i "Book of Common Prayer" var den eneste lovlige form for gudsdyrkelse i England. Inntil dette året var det vanlig at man brukte det latinske missalet med bare noen mindre endringer. "Act of Uniformity" var svært kontroversiell, og det ble såvidt flertall for den i Parlamentet. Blant de atten biskopene i House of Lords stemte ti for og åtte mot. Enkelte steder i landet brøt det ut opprør, hvorav det mest alvorlige var bønnebokopprøret i Cornwall og andre deler av det sørvestlige England. Loven ble i 1552 erstattet av "Act of Uniformity 1552", hvor det ble innført en ny versjon av "Book of Commons Prayer". Uniformity 1549 José Ramón Arxó. José Ramón Arxó eller Lu Ruose (født 6. juni 1663 nær Huesca i Spania, død i 29. juli 1711 i Alicante i Aragon) var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket i Kanton, Shaanxi og Guilin. Han var visitator av jesuittenes misjoner 1706-1708, og ble så kalt til Roma. Han forlot Macao i 1708 om kom til Spania, der han døde i 1711. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Act of Uniformity 1552. "Act of Uniformity 1552" var en lov vedtatt av Det engelske parlamentet i 1552, under Edvard I. Loven var et av flere skritt mot å gjøre England til et mer protestantisk land. Den erstattet "Act of Uniformity 1549" ved å innføre en ny utgave av "Book of Common Prayer". Det ble også innført straff for de som ikke deltok i gudstjenester hvor bønneboken ble brukt. For første gangs forseelse var straffen seks måneders fengsel, for annen gang ett år og for tredje gangs forseeelse livstid. Loven ble opphevet av Maria I i 1553. Uniformity 1552 St. Pius X-broderskapet. St. Pius X-broderskapet (latin "Fraternitas Sacerdotalis Sancti Pii X", forkortet FSSPX eller SSPX) er en internasjonal organisasjon med hovedsete i Sveits som består av tradisjonalistiske katolske prester som holder fast ved den katolske kirkes tradisjoner fra før Andre Vatikankonsil, spesielt den tridentinske messe. Organisasjonen ble grunnlagt i 1970 av erkebiskop Marcel Lefebvre. Siden 1994 har organisasjonen vært ledet av biskop Bernard Fellay. Pr. 2007 var i underkant av 500 prester, samt endel ordensbrødre og nonner, tilknyttet organisasjonen. SSPX har presteseminarer i Ecône (Sveits), Zaitzkofen (Tyskland), Flavigny (Frankrike), Goulburn (Australia), Winona (USA) og La Reja (Argentina). Mange mener SSPX er en skismatisk bevegelse, dette har dog blitt avkreftet av pave Benedikt XVI og flere fremtredende kardinaler i Vatikanet, blant annet kardinal Rosalio José Castillo Lara, leder for Den pavelige kommisjonen for revisjonen av kirkeretten, i avisen "La Repubblica", 7. oktober 1988. Erkebiskop Lefebvre har alltid anerkjent Pavens autoritet (dette vises blant annet gjennom mange av hans konsultasjoner med Roma for en løsning på dagens problemer), og det samme gjør SSPX idag. (Se for eksempel, SSPXs støtte til pave Johannes Paul IIs Ordinatio Sacerdotalis mot kvinnelige prester.) Å vie en biskop uten pavelig mandat vil være en skismatisk handling hvis man lot til å gi ikke bare fylden av prestedømmet, men også jurisdiksjon, en styrende makt over en bestemt gruppe. Bare paven, som har universell jurisdiksjon over hele Kirken, kan oppnevne en prest for en gruppe og gi ham mandat til å styre den. Men erkebiskop Lefebvre har aldri blitt antatt for å overdra noe annet enn fulle prestelige krefter og hellige ordinasjoner, og på ingen måte gav han dem jurisdiksjon (som han heller ikke hadde mandat til å gi). Den 1. mai 1991 «bannlyste» biskop Ferrario av Hawaii enkelte katolikker i bispedømmet sitt for å ha deltatt på messer feiret av SSPX prester, og for å ha mottatt fermingens sakrament av en biskop fra SSPX. Daværende kardinal Ratzinger (idag pave Benedikt XVI), prefekt for Kongregasjonen for troslæren, overstyrte avgjørelsen om bannlysning fordi de ikke hadde gjort noe ulovlig ved å delta på messer feiret av SSPX prester, og ei heller hadde gjort noe ulovlig ved å motta fermingens sakrament av en biskop tilhørende SSPX. Med Benedikt XVIs motu proprio "Summorum Pontificum", som opphevet de fleste restriksjoner mot feiring av den tridentinske messe, har avstanden mellom broderskapet og Den hellige stol blitt langt mindre, selv om det gjenstår å avklare en del spørsmål. Benedikt XVI har uttrykt et ønske om å fortsette samtalene med broderskapet. St. Pius X-broderskapet på sin side har hilst pavens apostoliske brev velkommen og uttalt at det gir Kirken tilbake sin liturgiske tradisjon. Broderskapet peker videre på at brevet klart anerkjenner det faktum at den tridentinske messe aldri ble forbudt, og uttaler at de er «dypt takknemlige til Den hellige far for dette store åndelige gode». Som ledd av en lang prosess ble ekskommunikasjonen det deklarert av Pavestolen i januar 2009 at de fire biskopene ikke er ekskommuniserte. Etablering og historie. I 1969 gikk den pensjonerte erkebiskopen Marcel Lefebvre med på å hjelpe en håndfull unge seminarister som var forvirret over retningen Kirken hadde tatt etter det annet vatikankonsil. Erkebiskop Lefebvre startet da et presteseminar ikke bare for liturgisk trening men også for å fremme prestelig liv i henhold til Kirkens lære, normer og skikker slik det alltid hadde blitt praktisert i Kirken. 1. november 1970 ble St. Pius X-broderskapet offisielt anerkjent av biskop Charriere av Lausanne, Genève og Fribourg, og ble dermed en offisiell del av Kirken. 18 februar 1971 utga kardinal Wirght, prefekt for Den Hellige kongregasjon for embedsmenn en dekret som lovpriser visdommen i SSPXs statutter. 10. juni 1971 gav erkebiskop Lefebvre sammen med staben i Det internasjonale seminaret i St. Pius X-broderskapet i Econe i Sveits, utrykk for at SSPX ikke ville godta å feire den nye Novus Ordo Missæ som kom etter det annet vatikankonsil. Jonni Myyrä. Joonas «Jonni» Myyrä (født 13. juli 1892, død 22. januar 1955) var en finsk spydkaster. Hans deltok for første gang i OL i Stockholm 1912, der han ble nummer 8. Under OL 1920 i Antwerpen vant han gull foran tre landsmenn, og forsvarte tittelen under OL 1924 i Paris. Han deltok ikke i 1928, da han tidligere hadde reist til USA på grunn av økonomiske problemer i hjemlandet. Han kom aldri tilbake til Finland, og døde i San Francisco i 1955. Compiz. Compiz er en kompositt vindushåndterer som gjør nytte av OpenGL for Xgl og AIGLX. Compiz er kompatibelt med et hvilket som helst X-basert skrivebordsmiljø, inkludert GNOME 2, KDE og Unity. GNOME 3 benytter Mutter til fordel for X. Bruk av OpenGL flytter tegne-belastning fra prosessoren til GPU, dersom det finnes en tilgjengelig GPU. Det medfører et mer responsivt skrivebord, samtidig som det frigjør prosessorkraft som kan benyttes til nødvendige operasjoner, og fører til et mer visuelt estetisk skrivebordsmiljø. I dag har Compiz og avstikkerprosjektet Beryl fusjonert. I det nye prosjektet er Compiz navnet til vindushåndtereren og Compiz-Fusion navnet til et sett med utvidelser. Historie. Compiz var den første kompositt vindushåndtereren som tok i bruk (GPU-akselerert) OpenGL og 3D effekter for å vise et Linux skrivebord. 30. mars 2007 annonserte Compiz og Beryl utviklerne at Compiz og Beryl skulle slås sammen til samme prosjekt. Compiz-Fusion. Compiz er laget for å støtte ulike utvidelser, som også gir ulike effekter og funksjoner. Etter Compiz-Beryl fusjonen, ble Compiz-Fusion (med bindestrek) navnet på et sett med utvidelser til vindushåndtereren, som utvikles i et underprosjekt til Compiz. Compiz-Fusion består av en kombinasjon og videreutvikling av Beryls og "Compiz-Extras kildekode. "Compiz-Fusion" er også navnet til brukernettverket som utvikler og bruker utvidelsene. Canyonlands nasjonalpark. Canyonlands nasjonalpark ligger i nærheten av byen Moab og Arches nasjonalpark i delstaten Utah, USA. Den ble opprettet som nasjonalpark 12. september 1964 og dekker et område på 1366 km². I tillegg til de tre hovedområdene er det en separat del i nord som kalles Horseshoe Canyon. Geografi. Områdene «Island in the Sky» og «Needles» kan nås via asfaltert vei fra US Route 191 som går gjennom Moab. «The Maze» er det mest utilgjengelige av de tre områdene og kan bare nås via grusveier fra vestsiden. Det er ingen veiforbindelse mellom områdene gjennom selve parken, det kan derfor ta mange timer med bil å kjøre fra det ene til det andre området. «Island in the Sky» er en stor og flat mesa nord i parken mellom Colorado River og Green River med mange flotte utsiktspunkter ned på «the White Rim», som er et sandstensplatå ca. 365 meter lavere, mens elvene er enda ca. 300 meter lavere enn det. Bernard Fellay. Bernard Fellay (født 12. april 1958 i Sierre i Wallis i Sveits) er katolsk biskop og generalsuperior for det tradisjonelle St. Pius X-broderskapet. Levned. Fellay studerte fra 1977 ved St. Pius X-broderskapets presteseminar i Ecône i den sveitsiske kantonen Wallis, og ble presteviet av broderskapets grunnlegger, erkebiskop Marcel Lefebvre, i 1982. Han ble samtidig utnevnt til økonom ved broderskapets generalhus og hadde forskjellige pastorale oppgaver. 30. juni 1988 ble han, sammen med tre andre kandidater, bispeviet av Marcel Lefebvre. 2. juli I 1994 ble Fellay valgt til generalsuperior for St. Pius X-broderskapet. I juli 2006 ble han gjenvalgt for tolv nye år av generalkapitlet. I 2006 var han i privat audiens hos pave Benedikt XVI, og i juli 2007 hilste Fellay pavens motu proprio "Summorum Pontificum" velkommen. Han uttalte at pavens apostoliske brev gir Kirken tilbake sin liturgiske tradisjon og klart anerkjenner det faktum at den tridentinske messe aldri ble forbudt. Ekskommunikasjonen av de fire ble opphevet av Pavestolen i januar 2009. Rovereto. Rovereto er den nest største byen i den norditalienske provinsen Trentino. Den ligger ved elven Adige. Rovereto har et kjent krigsmuseum og siden 2002 et av Italias største kunstmuseer. Eirik Skjælaaen. Eirik Skjælaaen (født 14. oktober 1974) er en tidligere norsk fotballspiller. Skjælaaen var midtbanespiller i Brann i sesongene 1995 til 1997. Etter å ha blitt degradert til Branns U-lag i 1998, fortsatte han karrieren i Fyllingen. Han har også spilt for Haugesund (utlån) og Bergen Nord. Han spilte 48 seriekamper for Brann og scorte 7 mål. Høydepunktet i karrieren må utvilsomt være deltagelse i UEFA-cupen i 1997 der PSV Eindhoven ble utslått, og Brann gikk til kvartfinale mot FC Liverpool som de tapte. Skjælaaen gikk også gradene på de norske U-landslag, fra U-15 til U-18. Han har også prøvd seg i Sandfotball og stilte på det skandinaviske laget i European Pro Beach Soccer League (EPBSL) i 2001 sammen med blant annet Thomas Ravelli. I dag jobber Eirik som leder, i DNB Finans, Autolease. Sam Gemar. Charles Donald «Sam» Gemar (født 4. august 1955, i Yankton, South Dakota) er en tidligere amerikansk astronaut med grad av oberstløytnant. Han har deltatt på 3 romferder, alle som ferdsspesialist. Pergine Valsugana. Pergine Valsugana er en by i den italienske provinsen Trentino. Den ligger fem kilometer øst for Trento i dalen Valsugana, der Valle del Fersina munner ut i denne. Arco. Arco er en by som ligger fem kilometer nord for Gardasjøen i den italienske provinsen Trentino. Arco er et populært utgangspunkt for klatre- og terrengsykkelturer. På grunn av sitt milde klima var Arco på slutten av 1800-tallet vinterresidensen for det østerriksk-ungarske keiserhoffet. Fra denne tiden stammer mange praktfulle representasjonsbygninger, bl.a. i jugendstil. I byens sentrum ligger en fjellknaus med middelalderruinene til Arcos borg. Riva del Garda. Riva del Garda (tysk: Reiff) er en italiensk by med ca 15 100 innbygger i den autonome provinsen Trento i regionen Trentino-Alto Adige. Beliggenhet. Byen ligger 70 moh i den nordvestlige hjørnet av Gardasjøen, også kalt Benàco. Riva avgrenses i vest av Monte Rocchetta (1575 moh) og i øst av Monte Brione (376 moh). Lengre øst kneiser Monte Baldo (2218 moh). Riva ligger på en av de mest spektakulære stedene ved Gardasjøen. Klima. Vintrene er moderat kalde og solfylte med en del snø. Somrene er varme, men sjelden glovarme eller trykkende. Det er gjerne bris på ettermiddagen og en del spredte tordenvær om nettene. Historie. Arkeologiske funn viser at stedet var befolket allerede i romertiden. Riva hørte tidligere til Habsburgmonarkiet, men med Saint-Germain-traktaten etter første verdenskrig ble Riva og resten av Syd-Tirol innlemmet i Italia. Fram til slutten av første verdenskrig var Riva en festning og ble under krigshandlingene påført store skader. Deler av festningsanlegget er likevel intakte. Lettest ser man strandbatteriene "San Nicolo" ved lystbåthavnen og "Bellavista" helt i det nordvestligste hjørnet av sjøen. Næringsliv og turisme. Byen har en del industriaktivitet, som papirfremstilling, men turisme er den viktigste næringen. Området har gode muligheter for fjellvandring og terrengsykling. Riva er det mest brukte stedet for å avslutte alpekryssinger på terrengsykkel – en populær ferieform i Mellom-Europa. Terrengsykkelrittet Transalp Challenge har målgang i Riva. Livigno. Livigno er den eneste italienske kommunen som ligger nord for Alpenes hovedvannskille. Kommunen hører til Lombardia, som den grenser til i sydøst, men er på de resterende sidene omgitt av den sveitsiske kantonen Graubünden. Den eneste direkte forbindelsen til Italia (i retning Bormio) skjer over Foscagnopasset, som var vinterstengt frem til 1950-tallet. Andre forbindelser til omverdenen er Livignopasset (som også er vinterstengt) til Valposchiavo og Munt La Schera-tunnelen (som er nattstengt) til Engadin. På grunn av sin isolerte og alpine beliggenhet har Livigno en spesiell status som tollfritt område. Geografisk sett er Livigno en dal som strekker seg fra Livignopasset i syd mot Lago di Livigno i nord. Dalen ligger gjennomgående høyere enn 1800 moh. og er på alle sider omgitt av Livigno-Alpene med flere topper på over 3000 moh. Livigno hører til Svartehavets tilsigsfelt (ikke Middelhavets, som resten av Italia). Dalens elv, som heter Spöl og renner gjennom Lago di Livigno, er nemlig en bielv til Inn. Livigno fikk innrømmet full autonomi fra Graubünden på 1600-tallet. Dalen har alltid hatt stor geostrategisk betydning for Lombardia (og senere Italia). I den senere tid har Livigno også blitt et vintersportsted. Punktblokk. Punktblokk er en frittliggende boligblokk med en en inngang og flere leiligheter i hver etasje konsentrert rundt den felles oppgangen. Blokken kan ha ulik utforming, både kvadratisk, trekantet og stjerneformet plan. Det er leiligheter i alle retninger, slik at bebyggelsen ikke har noen tydelige for- eller bakside. Faraomaur. Faraomaur er en maurart som antagelig er opprinnelig hjemmehørende i Asia, men som med tiden har spredd seg til store deler av verden. Maurene har et nesten gjennomsiktig utseende. De lever i grupper som kan inkludere flere dronninger. Unge dronninger parer seg uten å forlate gruppen. Nye grupper dannes ved at en del av maurene forlater gruppen. Faraomaur er beryktede skadedyr. De kan ta bolig inne i bygninger der de kan gjøre skade på materiell. De utgjør ikke minst et problem på sykehus. Man har bekjempet dem ved å legge ut forgiftet åte som består av malt storfelever tilsatt et bormiddel som borsyre eller boraks. Tradisjonalistisk katolisisme. Tradisjonalistisk katolisisme refererer til en retning innen katolisismen som ønsker å gjeninnføre liturgien og visse aspekter ved katolsk trosutlegning fra før andre Vatikankonsil (1962–1965). Tradisjonalistene kan deles i to hovedgrupper; de som er aktive innenfor Den katolske kirke Typer av tradisjonalisme. Utover den brede inndelingen i to grupper kan tradisjonalister deles i fire hovedgrupper ut fra visse kriterier. Tradisjonalister i enhet med Den hellige stol. Det finnes flere tradisjonalistiske prestebroderskap som har godkjenning fra Den hellige stol. Blant de største er St. Peters prestebroderskap (FSSP), St. Pius X-broderskapet, Kristus Konge den høyeste prests institutt og St. Johannes Maria Vianneys personlige apostoliske administrasjon. Tradisjonalister som ikke er i enhet med Den hellige stol. Noen tradisjonalister utøver sin trospraksis utenfor Den katolske kirkes offisielle strukturer. De erklærer seg allikevel lojale mot kirken og pavedømmet, og mange legfolk som oppsøker messene deltar også i sitt lokale menighetsliv. Sedesvakantister. Sedesvakantister (fra sedesvakans) verken har eller ønsker aksept fra Den hellige stol, ettersom de mener at paven og dermed hans biskoper er heretikere og dermed har mistet sin autoritet. De regner som oftest den siste rettmessige pave som Pius XII (død 1958); noen aksepterer også Johannes XXIII (1958–1962), men han er omstridt fordi han åpnet andre Vatikankonsil. Blant de viktigste sedevakantistiske organisasjonene er St. Pius Vs selskap (SSPV) og Maria den ubesmittede dronnings kongregasjon (CMRI). Konklavister. Konklavistene er i utgangspunktet enige med sedevakantistene, idet de også mener at det ikke finnes noen rettmessig pave i Roma. Forskjellen er at de har valgt egne paver, slik at de mener at det ikke lenger er noen sedesvakans, men at de fleste katolikker ikke anerkjenner riktig pave. Blant de viktigste gruppene er True Catholic Church, Palmarian Catholic Church og en gruppe som følger David Bawden (pave Michael I). Fra Den hellige stols side regnes disse pavene ikke som motpaver, fordi de ikke er valgt av kardinaler utnevnt av en rettmessig pave. Preste- og bispeordinasjoner. Alle tradisjonalistiske organisasjoner er nøye med at deres ordinasjoner skal være gyldige. For de som er i enhet med Den hellige stol er dette ikke problematisk; deres ordinasjoner skjer etter vanlige regler i katolsk kirkerett. De som ikke er i enhet med Den katolske kirke, men som anerkjenner paven i Roma som rettmessig overhode for Den katolske kirke, er noe delt i forhold til ordinasjoner; noen mener at ordinasjoner utført etter ritualet som ble godkjent av Paul VI i 1968 ikke er gyldige, eller i beste fall er av usikker gyldighet, mens andre mener de er gyldige men upassende. Deres egne ordinasjoner regnes generelt som gyldige, men ulovlige, av Den hellige stol Sedesvakantister og konklaviser underkjenner alle ordinasjoner foretatt etter ritualet av 1968, og foretar sine egne ordinasjoner. Dette betyr også at de mener at det er svært få biskoper i Den katolske kirke som er gyldig ordinert, inkludert Benedikt XVI. Deres egne ordinasjoner trekkes ofte i tvil av andre. Mange av dem er utført av "episcopi vagantes", som i en del tilfeller selv har usikre ordinasjoner. Den hellige stol har sjelden kommet med uttalelser om gyldigheten til tradisjonalistiske ordinasjoner, med unntak av noen enkelttilfeller der en prest har gått over til Den katolske kirkes ordinære struktur. I forbindelse med en seremoni som ble ledet av erkebiskop Pierre Martin Ngô Đình Thục i Palmar de Troya i Spania den 31. desember 1075 har Den hellige stol uttalt følgende: «Angående de som allerede på ulovlig vis har mottatt ordinasjon eller enhver som kan komme til å motta ordinasjon fra disse, uansett gyldigheten av [biskopenes] ordinasjoner, vil kirken ikke anerkjenne deres ordinasjoner, og vil regne dem, i alle lovmessige henseender, for å fortsatt være i den tilstand de var i før, bortsett fra at straffen blir stående inntil de angrer.» Josy Barthel. Joseph «Josy» Barthel (født 24. april 1927 i Mamer, død 7. juli 1992) var en luxembourgsk friidrettsutøver. Han vant overraskende gullmedaljen på 1500 meter under OL 1952 i Helsingfors. Barthels første internasjonale meritt var gull på 800 meter under militær-VM i Berlin i 1947. Året etter, da militær-VM ble arrangert i Brussel, vant han både 800 og 1500 meter. Under OL 1948 i London kom Barthel på 9. plass i finalen på 1500 meter. Deretter vant han student-VM i 1949 (1500 m) og 1951 (800 og 1500 m). Det absolutte høydepunktet i Barthels karriere kom under OL 1952, da han overrasket publikum og seg selv ved å vinne 1500-meteren etter en meget sterk spurt. Han deltok også under OL 1956 i Melbourne, og la deretter opp som idrettsutøver. I 1962 ble Barthel president for Luxembourgs friidrettsforbund, og fra 1973 til 1977 var han president i landets olympiske komite. Han var også medlem av Luxembourgs regjering. Luxembourgs nasjonalstadion, hjemmebanen for, er oppkalt etter ham (Stade Josy Barthel). Green (Utah). "For elva av samme navn i Kentucky, se: Green River (Kentucky)." Green River (Utah) er en nordlig tilførsels- og sideelv til Colorado River, som er 1175 km lang og ligger i det vestlige USA. Nedslagsfeltet dekker deler av Wyoming, Utah og Colorado. Elva har sin kilde i Wind River Mountains i Wyoming, og renner gjennom Utah på det meste av sin ferd, men er innom Colorado i ca. 64 km lengde. Mye av elveløpet går gjennom Colorado-platået med noen av de mest spektakulære canyonene i USA. Den er den største sideelven til Colorado River, med en gjennomsnittlig vannføring på 287 m³/s. Fighting the World. "Fighting the World" er heavy metal-bandet Manowar sitt femte studioalbum. Det ble sluppet i 1987. Terrasseblokk. Terrasseblokk er en boligblokk hvor etasjene på én eller begge sider er trukket noe inn i forhold til etasjen under. Blokktypen ble opprinnelig utviklet for bygging i bratt terreng, og slik kunne utnytte tomter som tidligere har vært ubebyggelig, men har senere også blitt bygget i flatt terreng, og gir da ofte fordelen med varierende leilighetsstørrelse og store altaner. Særlig har Selvaag Gruppen stått for mye utbygging mer terrasseblokker, blant annet på Vestli og Etterstad i Oslo. Mauricio Soler. Juan Mauricio Soler Hernández (født 14. januar 1983 i Ramiriqui) er en colombiansk profesjonell landeveissyklist. Han vant den 9. etappen i Tour de France 2007, og vant også klatretrøya. Året etter brøt han på 5.etappe Soler lå på andreplass i sammendraget under Sveits rundt 2011 da han fløy inn i et gjerde. Han ble lagt i koma og ble liggende på sykehus i fire måneder. Seks måneder etter ulykken var han sterk nok til å reise hjem til Colombia. Presidio Modelo. Presidio Modelo, Fangebygningene, desember 2005 Presidio Modelo, Innsiden av en av bygningene - Desember 2005 Presidio Modelo, Administrasjonsbygningen, desember 2005 Presidio Modelo var et stort fengselskompleks på øya Isla de la Juventud på Cuba. Det ble bygget av diktatoren Gerardo Machado i perioden 1926–1931, etter mønster fra Stateville Correctional Center i Illinois, USA. Hver av de 6 store, runde bygningene rommet ca. 1000 fanger, og til sammen var det plass til 6000 fanger. Etter at Fulgencio Batista kom til makten ved et statskupp på Cuba i 1952 ble bl.a. Fidel Castro holdt som fange her fra 1953 til 1955, etter at han hadde ledet et mislykket forsøk på maktovertakelse. Presidio Modelo er nå nedlagt og forfalt som fengsel, men den imponerende administrasjonsbygningen brukes som skole og forskningssenter for unge kommunister. Fengselet er erstattet av moderne fengsler på andre deler av øya. Ibsennett. Ibsennett er et nettsted som konsentrerer seg om å samle stoff relatert til Henrik Ibsen. Nettstedet ble initiert og driftet av Nasjonalforeningen for Ibsensatsingen. Nettstedet ble formelt åpnet av kulturminister Valgerd Svarstad Haugland i 2002. Stedet er møteplass for Ibsendyrkere og -forskere over hele verden. Nettstedet har nyhetsstoff, vitenskapelige artikler, nettbaserte utstillinger, lenker til filmer og tekstsamlinger på ulike språk, og opplysninger om relevante billedsamlinger. Ibsennett ble i 2005 samlokalisert med sekretartiatet for Ibsenåret AS i kontorer i tredje etasje i Arbins gate 1, (den samme bygård som Ibsenmuseet i Oslo holder til i). Da sekretariatet ble avviklet sommeren 2007 ble også Ibsennett flyttet ut, og det holder nå til i Nasjonalbiblioteket i Henrik Ibsens gate 110. José Iván Gutiérrez. José Iván Gutiérrez Palacios (født 27. november 1978 i Suances, Cantabria) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han har vært nasjonal mester i Spania, dobbel spansk mester i tempo, og han har sølvmedalje i VM i temporitt fra 2005. Han sykler for det spanske laget Movistar Team. Kingdom Hearts (videospill). er et action-rollespill utviklet og utgitt av Square i 2002 til Sonys PlayStation 2. Det er resultatet av et samarbeid mellom Square og The Walt Disney Company og introduserer figurer og miljøer fra både Disneys klassikere og fra Squares "Final Fantasy"-serie. Handlingen følger Sora, en ung gutt, som blir kastet inn i en episk kamp mot mørket. Han blir fulgt av Donald Duck og Langbein som hjelper ham på sitt oppdrag. Spillet er forskjellig fra Squares vanlige rollespill, ved at det introduserte et unikt action-eventyrelement. I tillegg var mange av de som hadde spilt de originale stemmene til Disney-figurene med. "Kingdom Hearts" var også Tetsuya Nomuras debut som regissør. "Kingdom Hearts" ble rost for sin uvanlige kombinasjon av action og rollespill, i tillegg til sin «harmoniske miks» av Square og Disney. Spillet mottok flere videospillpriser og var en dominerende fremstilling under feriesesongen i 2002. "Kingdom Hearts" er også en del av Sonys «Greatest Hits»-serie. Siden utgivelsen av spillet har det solgt over 5,6 millioner eksemplarer på verdensbasis, og det har blitt laget to oppfølgere. Ytterligere tre titler, med forbindelse til et fremtidig, uannonsert spill, er også under utvikling. Spillmekanismer. "Kingdom Hearts" er påvirket av Square Enix-serien "Final Fantasy" og fører spillmekanismer fra denne serien over til sitt eget hack and slash-system. Hovedkampgruppen består av tre figurer: Sora, Donald Duck og Langbein. Sora blir direkte kontrollert av spilleren fra et tredjepersonsperspektiv mens de andre medlemmene er datastyrt, selv om spilleren kan tilpasse oppførselen deres til en viss grad på pausemenyen. Donald og Langbein er de datastyrte figurene, og de kan brukes i de fleste områder. Nesten alle verdenene i spillet inneholder en egen figur som kan erstatte Donald eller Langbein mens spilleren befinner seg der. For eksempel kan Jack Skellington fra "Et førjulsmareritt" slutte seg til gruppen i Halloween Town men kan ikke bli med dem videre til andre steder. I noen nivåer forandrer gruppen utseende, får ferdigheter som er unike for den verdenen eller begge deler. For eksempel kan gruppen fly i Drømmeland, og de har vannformer i Atlantica som gjør at de kan overleve under vann. I likhet med mange tradisjonelle rollespill inneholder "Kingdom Hearts" et erfaringspoengsystem som bestemmer figurenes utvikling. Etter at fiender har blitt bekjempet, får spilleren erfaring som kan føre til at spilleren går opp et nivå; det vil si at figuren blir sterkere og får tilgang til nye ferdigheter. Til forskjell fra andre liknende spill, introduserer "Kingdom Hearts" en viss grad av tilpasning for figurutvikling gjennom en kort veiledning i starten av spillet. Veiledningen lar spilleren velge ut to av tre hovedattributter – styrke, forsvar og magi – én som Sora skal utmerke seg i og én han er dårlig i. Ved å velge visse muligheter, er spilleren i stand til å manipulere hvordan Sora lærer ferdigheter, blir sterkere og kommer til høyere nivåer. Donald, Langbein og alle andre tilleggsmedlemmer har sine sterke sider bestemt fra begynnelsen av spillet. Donald utmerker seg i magi, og Langbein utmerker seg i forsvar og spesialstyrker. "Kingdom Hearts" blir hovedsakelig spilt lineært frem til neste historiehendelse, som vanligvis blir vist i filmsekvenser, selv om det er flere sideoppdrag tilgjengelige som gir ekstra fordeler til figuren. Mesteparten av spillet foregår på sammenkoblede feltkart hvor kamper finner sted. Kamper i "Kingdom Hearts" foregår i sanntid og består i å trykke på knapper for å få figuren til å angripe. En rollespillmeny, som likner på de som er i "Final Fantasy"-spill, er plassert i det nedre høyre hjørnet av skjermen og gir andre kampmuligheter, som for eksempel bruk av magi og gjenstander. Det er også et kontekstsensitivt valg på bunnen av menyen som brukes for å utføre forskjellige handlinger i og utenfor kamper, som for eksempel å se på gjenstander eller utføre spesielle angrep. Spilleren navigerer i menyen med høyre analogspake eller retningsknappene og styrer figurene med venstre analogspake. På denne måten kan spilleren navigere i menyen mens han/hun unngår eller angriper fiender. Gummi Ship. Gummi Ship er et transportmiddel som man bruker for å reise mellom de forskjellige nivåene i "Kingdom Hearts". Spilleren kontrollerer Gummi Shipet bakfra i et tredjepersonsperspektiv mens det flyr gjennom et ytre rom-miljø. Kontrollene i denne delen av spillet er svært annerledes i forhold til resten, ettersom det bytter til et rail shooter-format. Ved begynnelsen av spillet er det få tilgjengelige muligheter for å tilpasse flyet, men ettersom man avanserer blir nye våpen, motorer og rustninger til fartøyet tilgjengelige. I tillegg kan mange forskjellige forhåndsutformede planer bli funnet i spillet. Disse kan brukes til å konstruere et Gummi Ship på kortere tid. Miljø. Universet i "Kingdom Hearts" består av ulike nivåer, benevnt som «verdener», som spilleren rykker frem gjennom. Tretten verdener kan besøkes i spillet, og én, Disney Castle, blir vist i filmsekvenser. Ti av disse er basert på Disney-filmer, og de resterende fire ble skapt av Square spesielt for spillet. Flere verdener blir også nevnt men de er ikke tilgjengelige fordi de har blitt ødelagt av noen vesener kalt Heartless. Hver av de ti nivåene som er basert på Disney-filmer har forskjellig fremtoning og miljø etter hvilken film de er basert på. De etterligner tegnestilen brukt i de respektive filmene og filmenes miljø og figurer blir også brukt. Derfor bor for eksempel Herkules og Philoctetes i Olympus Coliseum, mens Aladdin, Jasmine og Jafar bor i Agrabah. Alle verdenene er skilt fra hverandre og eksisterer hver for seg. Mesteparten av figurene i nivåene er uvitende om at det eksisterer andre verdener; noen av de mer betydningsfulle figurene er imidlertid klar over dette. Spilleren reiser fra en verden til en annen via Gummi Ship. Nivåene som ble skapt spesifikt til spillet gjenspeiler den generelle stilen til de andre verdenene og inneholder enten nye figurer eller figurer fra flere "Final Fantasy"-spill. De nye verdenene er: Destiny Islands, hvor handlingen begynner; Traverse Town, som brukes som et landingspunkt for mesteparten av spillet; Hollow Bastion, hjemverdenen til flere "Final Fantasy"-figurer; og End of the World, en diger, mørk verden som ble lagd av restene etter diverse nivåer som ble slukt av mørket. Hovedfigurene reiser gjennom nivåene for å forsegle hvert «nøkkelhull»; dette beskytter verdenen fra mørkevesenene Heartless og dermed fra tilintetgjørelse. Innbyrdes kommunikasjon med figurer fra andre verdener forsøker de i tillegg å redusere til et minimum for å vedlikeholde en atskillingsbalanse. For å passe inn med innbyggerne til et nivå, forandrer noen ganger Sora, Donald og Langbein sitt fysiske utseende. Figurer. Ettersom "Kingdom Hearts" var et samarbeid mellom Disney og Square, inneholder det en blanding av kjente Disney- og Square-figurer, i tillegg til flere nye figurer som ble utformet og skapt av regissøren Tetsuya Nomura. Hovedfiguren i spillet er Sora som er utvalgt til å anvende Keybladet, et våpen som brukes for å bekjempe mørket. Hans to venner, Kairi og Riku, er også med. I mesteparten av spillet følges derimot Sora av Donald Duck og Langbein. Donald, som er hofftrollmannen, og Langbein, som er kaptein for den kongelige garde, har blitt sendt fra Disney Castle for å finne Keybladet. De tre blir enige om å samarbeide for å finne kong Mikke Mus, Kairi og Riku. Hovedmotstanderen er Ansem, som søker å erverve makt og kunnskap ved bruk av mørkevesener kalt Heartless, hjerter som er blitt fordervet av mørket. Heartless er de fiendene man møter oftest gjennom spillet, og de kommer i forskjellige former og størrelser. I og med at spilleren får anledning til å utforske fiktive universer fra forskjellige Disney-filmer, inneholder spillet over 100 Disney-figurer. Selv om mange av dem opptrer som sentrale figurer i handlingen, opptrer andre i cameo-roller, som for eksempel valpene fra "101 dalmatinere – En sjarmør i pels" som spiller sin rolle i et sideoppdrag. De fleste verdener inneholder også Disney-skurker som spilleren må bekjempe. Spilleren kan tilkalle forskjellige Disney-figurer for å slåss sammen med Sora i kamper, og Donald og Langbein må dermed trekke seg bort fra kampfeltet mens de er der. Figurer som kan tilkalles inkluderer Genie fra "Aladdin", Tingeling fra "Peter Pan", Bambi fra "Bambi" og Simba fra "Løvenes konge". Square tok også en del av sine velkjente figurer fra "Final Fantasy"-serien inn i spillet, selv om de ble modifisert litt for å se nyere ut og for å passe inn i spillets bakgrunnshistorie. På Destiny Islands møter spilleren yngre versjoner av Tidus, Wakka (begge fra "Final Fantasy X") og Selphie Tilmitt (fra "Final Fantasy VIII"). I Traverse Town støter spilleren på Squall Leonhart (kalt «Leon» i spillet) fra "Final Fantasy VIII", i tillegg til Aerith Gainsborough, Cid Highwind og Yuffie Kisaragi fra "Final Fantasy VII". Både Rikku fra "Final Fantasy X" og Irvine Kinneas fra "Final Fantasy VIII" skulle opprinnelig gjøre cameo-opptredener i spillet men ble erstattet av Yuffie og Wakka. Cloud Strife og Sephiroth fra "Final Fantasy VII" opptrer i Olympus Coliseum, hvor spilleren kan slåss mot dem i turneringene. Nomura la vekt på å bruke figurer fra nyere "Final Fantasy"-spill fordi han var usikker på å bruke figurer som han ikke hadde utformet. Spillet tar også andre "Final Fantasy"-elementer i bruk. «Moogles», små vesener som opptrer i flere spillserier av Square, hjelper til med å syntetisere gjenstander. Flere våpen, som «Lionheart» og «Save the Queen», deler navn med våpen fra tidligere spill i "Final Fantasy"-serien. Flåten som blir bygget av Sora, Riku og Kairi tidlig i spillet, blir av Riku foreslått å bære navnet «Highwind», som er en henvisning til luftskipet i "Final Fantasy VII". Samtidig er standardnavnet til Soras navneforslag «Excalibur», et våpen i "Final Fantasy"-serien. Navnesystemet til magien i "Kingdom Hearts" (for eksempel Fire, Fira, Firaga og så videre) er identisk med magien i "Final Fantasy"-serien. Navnene til forskjellige trylleformler er de samme som navnene til Gummi-blokker og flere tilkallingsvesener, våpen, bosser og monstre har samme navn som Gummi Ship-blåkopier. Handling. "Kingdom Hearts" begynner på Destiny Islands hvor Sora, Riku og Kairi bor. De tre vennene vil forlate øyene og utforske nye verdener og har gjort klar en flåte til dette formålet. En natt blir øyene angrepet av noen skyggeskapninger kalt «Heartless». Sora leter etter vennene sine og finner Riku som forsvinner inn i mørket. Samtidig mottar Sora «Keybladet». Øyene blir ødelagt, og Sora etterlates drivende i luften. Samtidig har kong Mikke forlatt sin verden for å ta seg av det stigende mørket. I instruksjonene som han etterlater til trollmannen Donald og ridderen Langbein ber han dem om å finne «nøkkelen». Donald og Langbein bruker et «Gummi Ship» for å reise til Traverse Town hvor Sora har ankommet. Sora støter på skyggeskapningene igjen og møter Leon som forklarer at skyggeskapningene er Heartless, vesener som sluker hjerter, og at Keybladet er det eneste våpenet som er i stand til å beseire dem. En mann kalt Ansem, lederen av Leons hjemverden, skal ha studert Heartless. Sora møter Donald og Langbein og de tre bestemmer seg for å reise sammen: Donald og Langein for å finne Mikke, og Sora for å finne Kairi og Riku. De tre drar til flere nivåer som er basert på Disney-filmer og oppdager at Keybladet også låser nøkkelhull; passasjer som Heartless bruker for å ta hjertet til en verden. En gruppe Disney-skurker, ledet av Malefika, oppsøker de syv «Princesses of Heart» for å låse opp nøkkelhullet som fører til «Kingdom Hearts», et lager av kunnskap og makt og kilden til alle hjerter. Denne gruppen inkluderer Riku, som har blitt lovet hjelp med å finne Kairi av Malefika. Hun forteller Riku at Sora har forlatt ham og Kairi til fordel for nye venner og Keybladet. En stadig fiendtligere innstilt Riku finner Kairis kropp men kan ikke finne hjertet hennes. Sora og vennene hans ankommer omsider Hollow Bastion, hjemverdenen til Ansem og hovedkvarteret til Malefika. Riku tar Keybladet fra Sora og erklærer at han kun var en «løpegutt». Donald og Langbein, som tar ordren om å følge «nøkkelen» på ordet, drar med Riku. Sora utfordrer Riku og sier at hjertet hans henter styrke fra vennene hans. Donald, Langbein og Keybladet returnerer til ham. I sin skamfullhet møter Riku en tildekket mann som maner ham til å bli en del av mørket. De tre vennene dreper Malefika, men etter det møter de Riku, som har begynt å oppføre seg rart, med et Keyblade som låser opp hjerter. Sora finner Kairis kropp, og Riku avslører at han er Ansem som har besatt Rikus kropp. Ansem forklarer at Kairi er en Princess of Heart, og at hjertet hennes har vært fanget i Soras kropp siden Destiny Islands ble ødelagt. Etter å ha beseiret ham, bruker Sora Ansems Keyblade til å låse opp hjertet sitt ved å stikke seg selv og slipper løs både Kairi og sitt eget hjerte. Kairis hjerte vender tilbake til kroppen hennes og fullfører dermed det siste nøkkelhullet, mens Sora blir forvandlet til en Heartless. Kairi omskaper ham tilbake til menneskeform, og han bestemmer seg for å konfrontere Ansem. Ansem blir funnet i End of the World, de kombinerte restene av nivåene som ble tatt av Heartless. Han redegjør for sin tro om at mørket er hjertets sanne essens, og at han søker etter Kingdom Hearts, ettersom det ifølge Ansem er det ultimate mørket. Men idet han åpner opp døren til Kingdom Hearts, viser det sitt lys og overmanner og ødelegger Ansem. Bak døren er kong Mikke og Riku, og de hjelper Sora og de andre med å lukke døren, da det er mange Heartless bak den. Mikke og Sora bruker Keybladene sine til å låse døren. Verdenene gjenoppbygger seg selv og skiller Sora og Kairi. Spillet konkluderer med at Sora, Donald og Langbein bestemmer seg for å finne Riku og Mikke. Utvikling. a> sa at "Kingdom Hearts" ville bli en fiasko hvis det ikke siktet mot det samme nivået som "Final Fantasy"-serien. Ideen om "Kingdom Hearts" ble til da produsent Shinji Hashimoto møtte en Disney-sjef i en heis. Square og Disney hadde tidligere hatt kontor i samme bygning i Japan. Produksjonsmannskapet bestod av over 100 ansatte fra både Square og Disney. Utviklingsprosessen startet i februar 2000 og fokuserte opprinnelig mer på spillmekanismer med en enkel handling for å appellere til Disneys aldersgruppe. Etter at produksjonsleder Hironobu Sakaguchi fortalte regissør Tetsuya Nomura at spillet kom til å bli en fiasko om det ikke siktet mot det samme nivået som "Final Fantasy"-serien, begynte Nomura å videreutvikle handlingen. Da Nomura og mannskapet hans skulle velge hvilke Disney-verdener som skulle være med i spillet, prøvde de å velge nivåer som tydelig skilte seg fra hverandre i stil. De prøvde også å ta hensyn til verdener med Disney-figurer som var interessante. Selv om de hadde få restriksjoner på hvilke nivåer de kunne bruke fra Disney, forsøkte de å holde seg innenfor figurenes grenser som de hadde fått fra sine respektive Disney-filmer. Noe av innholdet som ikke ble inkludert i "Kingdom Hearts" ble senere lagt til i "Kingdom Hearts II". For eksempel var det ugjennomførlig å inkludere «Løveriket» fra "Løvenes konge", fordi de trengte et annet program for å få Sora til å forvandles til en løve og gå på fire ben. De vurderte å inkludere Tifa Lockhart sammen med Sephiroth, men hun ble utelatt på grunn av tidsnød. I forhold til den originale japanske versjonen ble det lagt til ekstra innhold i den nordamerikanske utgivelsen: nye valgfrie bosser—en av dem var oppkalt etter vinneren av den offisielle nettsidens «Name-In-Game»-sweepstakes, en ekstra vanskelighetsgrad og en kort trailer av "Kingdom Hearts II" som ble vist etter at spilleren oppfylte visse kriterier. Nomura inkluderte traileren i håp om at fansen ville ha en oppfølger. Han var usikker på om de ville ha en og følte at om de ikke ville ha det var det best å la visse hendelser i spillet forbli uforklart. Det nye innholdet ble senere inkludert i den japanske relanseringen "Kingdom Hearts Final Mix". Denne versjonen hadde også ekstra innhold som for eksempel nye gjenstander, filmsekvenser og fiender. Det nye innholdet opererte som en kanonisk oppdatering til den originale utgivelsen og hintet ytterligere til hendelser som ble forklart i oppfølgere. Markedsføring. "Kingdom Hearts" ble annonsert på E3 i mai 2001. Den første informasjonen anga at spillet skulle være et samarbeid mellom Square og Disney Interactive, og at det skulle inkludere nivåer utviklet av begge selskapene og Disney-figurer. Nye figurer ble designet av Nomura og inkluderer Sora, Riku, Kairi og Heartless. En spillbar demo var tilgjengelig på Tokyo Game Show i høsten 2001. Spillmekanismene til demoen fremviste mange action-rollespill-elementer som ble inkludert i sluttproduktet. For å hjelpe til med å markedsføre den engelske utgivelsen av spillet, lanserte Square den offisielle nettsiden i april 2002, som inkluderte trailere, et «Name-In-Game»-sweepstakes og annet Internett-innhold. 14. mai 2002 annonserte en pressemelding en liste over de engelske stemmeskuespillerene. Listen inkluderte Haley Joel Osment, David Gallagher og Hayden Panettiere som stemmene til de tre nye figurene i spillet. Det ble også annonsert at mange av Disney-figurene skulle bli gitt stemme av sine originale stemmeskuespillere fra sine respektive Disney-filmer. Andre markedsføringsstrategier inkluderte auksjoner av spillet og relaterte gjenstander før den nordamerikanske utgivelsen og en «Consumer Demo Day» i San Francisco, California. Musikk. Musikken i "Kingdom Hearts" ble komponert av Yoko Shimomura. Selv om noen arrangerte melodier er hentet fra tidligere Disney-filmer, består mesteparten av lydsporet av originalmusikk skrevet spesifikt for spillet av Shimomura. Orkestermusikken i begynnelsen og slutten av spillet ble arrangert og orkestrert av Kaoru Wada og spilt av New Japan Philharmonic. Vokalsangen for den originale japanske utgivelsen fikk tittelen «Hikari». Den engelske versjonen av «Hikari», «Simple and Clean», ble brukt i vestlige utgivelser og den japanske relanseringen, "Final Mix". Begge versjonene av sangen ble komponert og fremført av Hikaru Utada. Hennes bidrag, i tillegg til den japanske sangtittelen, ble annonsert i januar 2002. Utada var den eneste sangeren som Nomura hadde i tankene for å synge "Kingdom Hearts"-kjenningsmelodien. Dette var første gang at Utada produserte en sang for et videospill. Singlen «Hikari» ble gitt ut i Japan 20. mars 2002 og viste seg å bli svært populær; innen august 2002 hadde den solgt over 860 000 eksemplarer. Lydsporet til "Kingdom Hearts" ble lansert på to CD-er 27. mars 2002 i Japan og ett år senere i USA. Det ble senere inkludert i "Kingdom Hearts Original Soundtrack Complete", som ble gitt ut i Japan 28. mars 2007. I 2008 ble musikk fra "Kingdom Hearts" inkludert i Yoko Shimomuras «beste verk»-samling, "Drammatica". Stemmer. "Kingdom Hearts" hadde velkjente stemmeskuespillere i både den japanske og engelske versjonen. Den japanske versjonen hadde Miyu Irino som Sora, Risa Uchida som Kairi og Mamoru Miyano som Riku. Andre kjente stemmeskuespillere inkluderte Kōichi Yamadera, Hideo Ishikawa, Maaya Sakamoto, Takashi Aoyagi, Yū Shimaka og Shin-ichiro Miki. Det var ønskelig at de originale stemmeskuespillerne fra Disney-filmene skulle gi sin stemme til "Kingdom Hearts". Noen av stemmeskuespillerne fra de relaterte TV-seriene eller «direkte-til-video»-oppfølgerne ble valgt i stedet for de originale stemmene når det var passende (for eksempel Dan Castellaneta som Genie i stedet for Robin Williams). Den engelske versjonen hadde Haley Joel Osment som Sora, David Gallagher som Riku og Hayden Panettiere som Kairi. Andre kjente stemmeskuespillere inkluderte Sean Astin, Billy Zane, Lance Bass, David Boreanaz, Mandy Moore og Christy Carlson Romano. Versjoner og produkter. Flere versjoner av "Kingdom Hearts" ble utgitt. Den første var den japanske utgaven som deretter ble fulgt av utgivelser i Nord-Amerika og PAL-områder, med ekstra innhold. Spillet ble deretter utgitt på nytt i Japan som "Kingdom Hearts Final Mix" med det ekstra innholdet så vel som enda mer innhold. Både Square og Disney ga ut flere produkter basert på spillet, slik som leker, figurer, klær og bøker. Square ga også ut en "Ultimania"-bok om "Kingdom Hearts" i Japan, lik bøkene de har laget om "Final Fantasy"-spillene. Etter utgivelsen av "Final Mix" ga de ut en revidert utgave av boken. I Nord-Amerika ga BradyGames ut en strategiguide 11. september 2002. Både en manga- og en romanserie ble laget og utgitt i Japan og Nord-Amerika. Sistnevnte består av to bøker som ble skrevet av Tomoco Kanemaki og illustrert av Shiro Amano. "Final Mix". "Kingdom Hearts Final Mix" ble bare utgitt i Japan og har blant annet flere nye scener og modifiseringer av spillmekanismer. Stemmene er på engelsk med japanske undertekster. De nye scenene gjør deler av handlingen klarere, slik som Rikus reise, og gir hint om oppfølgeren. Det er også lagt til en mulighet for spilleren å hoppe over scener hvis de allerede er sett. De ekstra bossene som ble lagt til i den engelske versjonen er også inkludert sammen med bossen «Unknown» i et forsøk på å øke interessen for oppfølgeren. Et annet hint om oppfølgeren er videoen «Another Side, Another Story [deep dive]» som blir spilt etter sluttfilmen hvis spilleren gjør visse oppgaver. To nye musikkspor ble inkludert i "Final Mix", «Disappeared» og «Another Side». «Night on Bald Mountain» og «One-Winged Angel» fra den engelske versjonen ble også inkludert. Andre endringer inkluderer nye ferdigheter, nye våpen, nye gjenstander, ekstra nyfargede fiender og modifiseringer på spillmekanismer for å gjøre det enklere for spilleren, sammen med to nye vanskelighetsgrader. På den første dagen av relanseringen inkluderte spillet enten en "Kingdom Hearts"-kortstokk eller en spesiell musikk-CD. En begrenset «Platinum Edition»-versjon av "Kingdom Hearts Final Mix" ble senere utgitt med en actionfigur av Sora, et klistremerkesett og skisser av noen av hovedfigurene. Manga. "Kingdom Hearts" ble omskrevet til en mangaserie av Shiro Amano. Historien følger hendelsene som fant sted i spillet med noen få forskjeller på grunn av mangelen på interaktivitet. Noen av hendelsene fra "Final Mix"-versjonen ble også inkludert. Mangaen ble opprinnelig publisert i Japan av Squares "Monthly Shōnen Gangan" men har siden blitt gitt ut på verdensbasis i fire bind. De ble publisert på engelsk i USA av Tokyopop. Det første bindet ble gitt ut 11. oktober 2005, og det fjerde ble gitt ut 10. juli 2006. Den fullstendige serien ble senere utgitt i et sett 10. oktober 2006. Mangaserien har hatt moderat suksess. Det første bindet ble rangert som nummer 95 i "USA Today"s «topp 150 bestselgere» uken den ble lansert. IGN roste Amanos tegninger og kommenterte at de ville spille spillet om igjen etter å ha lest mangaen. De kritiserte imidlertid mangelen på nytt innhold og sa at med overgangen fra spill til manga ble mesteparten av handlingens interesse borte. Serien ble fulgt av oppfølgeren ', basert på spillet med samme navn. "Kingdom Hearts"-mangaen ble også relansert i tre bind i Japan i desember 2006 som "Kingdom Hearts: Final Mix". Mottakelse. "Kingdom Hearts" fikk generelt god kritikk og hadde høye salgstall. Under de første to månedene av den nordamerikanske utgivelsen var det ett av de tre bestselgende videospillene og var én av toppselgerne under feriesesongen i 2002. I november 2002 listet UBS Warburg det som det sjette bestselgende konsollspillet. På slutten av april 2003 annonserte Square at "Kingdom Hearts" hadde solgt én million eksemplarer i USA, som gjorde det kvalifisert for Sonys «Greatest Hits»-status, og over tre millioner eksemplarer på verdensbasis. Salgstall nådde 1,2 millioner i Japan i det første kvartalet av 2004 og mer enn fire millioner på verdensbasis. I desember 2005 listet NPD Group "Kingdom Hearts" som «ett av de topp ti bestselgende PlayStation 2-spillene gjennom tidene i Nord-Amerika». Per desember 2006 har "Kingdom Hearts" solgt over 5,6 millioner eksemplarer på verdensbasis, med 1,1 millioner i PAL-regioner, 1,5 millioner i Japan og tre millioner i Nord-Amerika. Anmeldelser. Spillet fikk høye poengsummer blant anmeldere. I IGNs «beste av 2002»-prisutdeling, ble det nominert for «PS2's Best Game of 2002 Editor's Choice Award» og ble nummer to i kategorien «PS2's Best Game of 2002 Reader's Choice Award». I 2007 listet de "Kingdom Hearts" som det 22. beste PlayStation 2-spillet gjennom tidene. Kritikerne roste visualiseringen, den orkestrerte musikken, stemmene og følelsen av action-eventyr-rollespill i spillet. IGN utnevnte det til «beste kunststil/retning», andreplass for «beste datagrafikk» og ga det hederlig omtale for «beste animasjon» i sin liste over «beste spill på PS2». "GamePro" sa at grafikken var «praktfull» og ga den en poengsum på 4,5 av 5. Lyden ble også rost blant kritikerne, spesielt kvaliteten på stemmene og musikken. "GamePro" hadde positive kommentarer til lyden generelt og ga den en poengsum på 5 av 5. Kritikken om spillmekanismene var blandet. Mange anmeldere klaget på at kameraføringen til tider var frustrerende og at Gummi Ship-partiene var unødvendige. GameSpot kalte spillmekanismene «langtekkelige» og Gummi Ship-partiene for «bleke imitasjoner av "Star Fox"-serien» men kommenterte at kampene var underholdende, spesielt bosskampene. Dengeki Online sa at kameraet ofte støtte på gjenstander mens det ble rotert av spilleren. "GamePro" sammenliknet kampsystemet med «gamle N64 "Zelda"-spill» og hadde positive kommentarer til Donald og Langbeins kunstige intelligens. GameSpot sa at konseptet med å blande seriøse elementer fra "Final Fantasy" med lettere elementer fra Disney virket umulig men ble mestret ganske bra. På grunn av dette tildelte de "Kingdom Hearts" prisen for «beste krysning siden "Capcom vs. SNK"» i utdelingen «beste og dårligste fra 2002». GameSpy sa at det periodiske sidespranget fra hovedhandlingen inn i Disney-bihistoriene var skuffende og med en gang den originale handlingen bygget seg opp til et klimaks, «mislykkes handlingen i å bli noe av, takket være et forvirrende rot av vage begreper og symbolikk som sannligvis var mer forståelig i regissørens hode enn i dette sluttproduktet». Sett bort fra handlingen, sa de at det var verdt å spille gjennom til slutten. G4 tildelte spillet «beste handling» under deres G-Phoria-prisutdelingsshow i 2003. Respons fra fansen var også positiv. "Kingdom Hearts" ble stemt frem som det 19. beste spillet noensinne av leserne av det japanske magasinet "Famitsu", 16. av GameFAQs-brukere og 92. av IGN-brukere. Crater Lake nasjonalpark. Crater Lake nasjonalpark er en nasjonalpark sør i delstaten Oregon, USA. Parken ble etablert 22. mai 1902, noe som gjør den til USAs sjette eldste nasjonalpark. Parken har et areal på 741 km². De viktigste naturattraksjonene i nasjonalparken er Crater Lakes kaldera, som ligger i restene av den ødelagte vulkanen som har fått navnet Mount Mazama. Innsjøen er 597 m dyp, noe som gjør den til den dypeste innsjøen i USA, den nest dypeste innsjøen i Amerika og nummer syv på listen over verdens dypeste innsjøer. Kanten på calderaen varierer i fra 2100 til 2400 moh. Den gjennomsnittlige høyden på selve innsjøen er 1883 moh. Crater Lake har ingen inn- eller utløp. Vannet i sjøen har oftest en skarp blåfarge. Den imponerende gjennomsnittlige dybden på denne vulkanske innsjøen skyldes det relativt fuktige klimaet som er typisk for toppen av Cascade Mountains. José Enrique Gutiérrez. José Enrique Gutiérrez Cataluña (født 18. juni 1974 i Valencia) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Høydepunkter i hans karriere inkluderer andreplass sammenlagt i Giro d'Italia 2006, etappeseier i Vuelta a España 2004 og to etappeseire i Dauphiné Libéré. Gutiérrez sitt navn ble omtalt under Operasjon Puerto-skandalen, og han ble umiddelbart "inaktiv" i sykkelsporten (selv om han ikke, ifølge lagleder John Lelangu, ble suspendert eller sparket) og fullførte derfor ikke sykkelåret 2006. Cuyahoga Valley nasjonalpark. Cuyahoga Valley nasjonalpark er en nasjonalpark i delstaten Ohio, USA. Parken ble etablert 21. oktober 2000, og er på 133 km². De viktigste naturattraksjonene i nasjonalparken er landskapet langs Cuyahoga-elva mellom Akron og Cleveland nordøst i delstaten Ohio i USA. Parken er den eneste nasjonalparken i Ohio. "Cuyahoga" betyr «krokete elv» på Mohawk-språket. Den ble opprinnelig opprettet som et «US National Recreational Area» 27. desember 1974, og gjort om til nasjonalpark av Kongressen 11. oktober 2000. Egoi Martínez. Egoi Martínez de Esteban (født 15. mai 1978, Etxarri, Navarra) er en profesjonell spansk landeveissyklist. I sitt første Tour de France fullførte Martínez på 41. plass sammenlagt under Tour de France 2004. Han sykler for det baskiske laget Euskaltel-Euskadi. Martin Elmiger. Martin Elmiger (født 23. september 1978 i Hagendorn) er en profesjonell sveitsisk landeveissyklist, som ble proff i 2001. Han sykler for det franske laget AG2R - La Mondiale. Elmiger var på Phonak-laget fra 2002-2006. I 2007 vant han Tour Down Under i Australia sammenlagt. På 11. etappe i Tour de France 2008 ble han nummer to etter å ha blitt slått av Kurt Asle Arvesen i spurten Dmitrij Fofonov. Dmitrij Fofonov (Kasakhisk: Дмитрий Фофонов; født 15. august 1976 i Almaty) er en profesjonell kasakhstansk landeveissyklist, som sykler for Astana. Den 27. juli 2008 (siste dagen i Tour de France) ble han tatt for doping (heptaminol). Det skal ha vært etter den 18. etappen mellom Bourg d'Oisans og St. Etienne at testen ble foretatt. Fofonov selv sier at han kjøpte noe på internett uten å fortelle om det til lagets medisinske apparat. Han fikk tre måneders utestengelse. Akron. Byen Akron er administrasjonssentrum i fylket Summit County i delstaten Ohio i USA. Byen ligger mellom Cleveland i nord og Canton i sør. Den ligger nordøst i Ohio ved Cuyahoga-elva ca. 100 km vest for grensa til Pennsylvania. Jérôme Pineau. Jérôme Pineau (født 2. januar 1980 i Mont-Saint-Aignan) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det belgiske laget Omega Pharma-Quick Step. Sérgio Paulinho. Sérgio Miguel Paulinho Moreira (født 26. mars 1980) er en profesjonell portugisisk landeveissyklist. Han sykler for Team Saxo Bank. Han største meritter er sølv i landeveisrittet under OL i Athen 2004, og etappeseier på den 10. etappen i Vuelta a España 2006 og den 10. etappen i Tour de France 2010. Steven de Jongh. Steven de Jongh (født 25. november 1973 i Alkmaar, Noord-Holland) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han syklet de siste fire sesongene av sin karriere for det belgiske laget Quick Step-Innergetic, før han ble sportsdirektør i Team Sky. Iñaki Isasi. Iñaki Isasi Flores (født 20. april 1977 i Respaldiza, Alava) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Han var profesjonell fra 2001 til 2011 og syklet hele sin karriere for det spanske laget Euskaltel-Euskadi. Beryl. Beryl er en fri kompositt vindushåndterer som utnytter OpenGL for vindussystemet X. Det er et avstikkerprosjekt fra Compiz. Bruk av OpenGL flytter tegne-belastning fra prosessoren til GPU, dersom det finnes en tilgjengelig GPU. Det medfører et mer responsivt skrivebord, samtidig som det frigjør prosessorkraft som kan benyttes til nødvendige operasjoner, og fører til et mer visuelt estetisk skrivebordsmiljø. I dag og utvikles Beryl videre som en utvidelsespakke til Compiz, under navnet Compiz-Fusion, som også inneholder utvidelsene som tidligere var compiz-extras. Navnet. Beryl-prosjektet er en avstikker fra Compiz-prosjektet. Compiz-Quinstorm var det opprinnelige navnet til Beryl, som opprinnelig var utviklingsnavnet for et sett med utvidelser til Compiz vindushåndtereren. 19. september 2006 annonserte utviklerne at Quinstorm hadde utviklet seg for langt bort fra det originale Compiz-vanilla. Da David Reveman og utviklerne av Compiz-vanilla nektet å legge inn Quinnstorm-endringene i Compiz-vanilla, ble det avgjort å fisjonere, og Beryl ble brukt som det offisielle nye navnet. Opprinnelse. 20. oktober 2006 ble versjon 0.1.1 utgitt i de opprinnelige Compiz-Quinstorm pakkekildene og på speil. Den 15. mars 2007 ble versjon 0.2.0 FINAL offisielt lansert, og 18. mars 2007 ble siste bugfiks sluppet. Videreutvikling. 30. mars 2007 ble det annonsert at Compiz og Beryl ville fusjonere igjen. I dag er Compiz vindushåndtereren og Compiz-fusion et sett med utvidelser, som består av alle funksjonene i Beryl og det tidligere "Compiz-extras". 20. juni 2007 ble den første offisielle versjonen av Compiz-Fusion klar. Systemkrav. I følge Beryls ofte stilte spørsmål, kjører Beryl akseptabelt på en GeForce 3/Intel i855/Radeon 7500, 256MB RAM og 1.2GHz prosessor. Xorg versjon 7.1 og en ny versjon av Mesa 3D er anbefalt. Vindusdekorasjoner. Som Compiz og ulikt tradisjonelle vindushåndterere, flytter Beryl det å tegne vinduskanter til et separat program, som kjører som en separat prosess, kalt en vindusdekorator. Det er tre vindusdekoratører som Beryl kan bruke, alle er oppkalt etter forskjellige typer av "bergarten beryl", selv om bare "Emerald" blir regnet som stabil. Geoffroy Lequatre. Geoffroy Lequatre (født 30. juni 1981 in Pithiviers) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for Bretagne-Schuller. Hans største seier er sammenlagtseieren i Tour of Britain 2008. Beginerhusene i Kortrijk. Beginerhusene i Kortrijk ("Het Sint-Elisabethbegijnhof van Kortrijk") er et av de best bevarte beginerhusene i Flandern. Komplekset består nå av 41 små barokke, hvitmalte hus fra det 17. århundre, et «bydelshus» og et kapell bygget i 1465. Beginerhusene ble stiftet av Joanna av Konstantinopel, grevinne av Flandern i 1238. Historikk. Husene lå mellom grevens residens, bymurene og "Sint-Maarten-kirkegården" ikke langt fra «Vår Frue av Pameles» kirke. De har flere ganger blitt redusert til ruiner, rundt gyldne sporer-slaget i 1302, etter slaget ved Westrozebeke i 1382 og av franskmennene i 1684. Huset med den doble trappegavlen ble bygget i 1649 og var bosted for beginernes «priorinne» ("grootjuffrouw"). Det er nå innredet til museum. Beginerhusenes kapell ble oppført i 1464 og var opprinnelig gotisk men ble ombygget i det 18. århundre. Fred Rodriguez. Fred Rodriguez (født 3. september 1973 i Bogotá, Colombia) er en profesjonell amerikansk landeveissyklist. Han kjører for "Rock Racing", men var tidligere på det belgiske laget Predictor-Lotto. Hans kallenavn er Fast Freddie (Raske Freddie) på grunn av hans erfaring som sykkelspurter. Han har vært amerikansk mester tre ganger. Rodriguez var en av Robbie McEwens viktigste hjelperyttere. Francisco Ventoso. Francisco José Ventoso Alberdi (født 6. mai 1982 i Reinosa, Cantabria) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Russlands luftforsvar. Russlands luftforsvar (russisk: Военно-воздушные cилы Российской Федерации – transkribert: "Vojenno-vozdusjnyje sily Rossijskoj Federatsii", forkortet "VVS") er luftstyrkene til Russland. Den russiske marinen har dog en egen luftstyrke. Det russiske luftforsvaret er et av de største i verden når det gjelder materiell, men dårlig økonomi og vedlikehold gjør at styrken ikke er like sterk som under Russlands forgjenger Sovjetunionen. Noe henger likevel igjen fra den kalde krigen: Russland har – som de eneste sammen med USA – rene bombefly. Historie. VVS ble grunnlagt da Sovjetunionen gikk i oppløsning i desember 1991. Russland fikk da beholde 40 % av materiellet og 65 % av personellet i det som til da hadde tilhørt Sovjetunionen. Russland fikk også beholde mesteparten av kommandoene, som "Langtrekkeviddestyrken" (Дальняя Авиация, Dalnjaja Aviatsija) som hadde bombeflyene og atomvåpnene, "transportstyrken" og "front-styrken" som hadde jagerfly, jagerbombere og andre multirolle kampfly. VVS har deltatt i tre kriger – første tsjetsjenske krig (1994–96), andre tsjetsjenske krig (1999–2002) og krigen i Sør-Ossetia 2008. Materiell. VVS har rundt 2400 kampfly og 3365 luftfartøy totalt. Det er her verdt å merke seg at mange av disse er i svært dårlig stand, og ikke er operative. VVS har hatt et ønske om å vrake mye av dette gamle utstyret, og kjøpe nytt teknologisk utstyr i steden, men grunnet dårlig økonomi – som var grunnen til det dårlige vedlikeholdet i utgangspunktet – har ikke dette latt seg gjøre. Det har dermed i stedet blitt oppgraderinger på noe av det eksisterende utstyret, og noen minimale investeringer i nye fly. Manuel Quinziato. Manuel Quinziato (født 30. oktober 1979 i Bolzano) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det amerikanske laget BMC Racing Team. Angelo Furlan. Angelo Furlan (født 22. juni 1977 i Arzignano) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det danske laget Christina Watches. Aleksandr Botsjarov. Aleksandr Botsjarov (Russisk: Александр Бочаров; født 26. februar 1975 i Irkutsk) er en profesjonell russisk landeveissyklist. Han syklet sist for det russiske laget Katjusja. Han vant Tour Méditerranéen i 2008. Nissan Laurel. Dieselmotoren og 2.0 ble litt forandret, 2.0 en ble to sylindre kortere og dieselmotoren fikk meir kraft og aluminiumstopp. Bilene ble for det meste levert med automatgir, men det finnes fortsatt en god del manuelle også. Bilene ble også levert med mye luksus, elektriske vinduer, elektriske speil og elektrisk antenne var standard på alle biler fra 1980 til 1990, da bilene ble for dyre å importere med norske avgifter. Ekstrautstyr kunne for eksempel være takluke, treimitert interiør, opplyste askebeger bak, spoiler, tåkelys (veldig ettertraktet i dag), cruisekontroll, voice warning (sier ifra om dører, drivstoffnivå o.l.), varmeseter, lys på åpne dører, motorvarmer og digitale instrumenter. Fra 1987 (facelift) modellen og ut var det eneste bil i Norge som ble levert med A/C som standardutstyr. Christophe Kern. Christophe Kern (født 18. januar 1981 i Wissembourg) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Europcar. Sylvain Calzati. Sylvain Calzati (født 1. juli 1979 i Lyon) er en profesjonell, fransk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 2003 på Team Barloworld. Hans største bragd er en seier på den åttende etappen av Tour de France 2006. Han vant også Tour de l'Avenir i 2004. Anthony Geslin. Anthony Geslin (født 9. juni 1980) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Bouygues Télécom fra 2000 til 2008, men sykler nå for Française des Jeux. Crank. Crank er en amerikansk actionfilm fra 2006. Den ble skrevet og regissert av Mark Neveldine og Brian Taylor. Filmen, som er produsert av filmselskapet Lions Gate Entertainment, har skuespillere som Jason Statham, Amy Smart, Efren Ramirez og Dwight Yoakam i de viktigste rollene. Handlingen. Filmen handler om leiemorderen Chev Chelios som etter en jobb våkner opp med en hallusinasjon. Han spiller av en beskjed på en DVD fra en rivaliserende leiemorder som avslører at Chev Chelios har blitt forgiftet med en injeksjon av en mystisk gift kalt «Beijing Cocktail» og at han har en time igjen å leve. Chev finner ut at giften kan bare bli forsinket av hans eget adrenalin. Med liten tid igjen å leve akter han å få hevn samtidig som han raser rundt i Los Angeles for å få sagt farvel til kjæresten Eve. Tom Mangersnes. Tom Mangersnes (født 4. januar 1977) er en norsk fotballtrener som spesielt er kjent for sin kompetanse innenfor fotballanalyse. Fra 2012-sesongen jobber han som assistenttrener i Sogndal. Fra 24. mai 2011 og ut sesongen var han hovedtrener for Løv-Ham Fotball etter at Arne Sandstø forsvant til Sandefjord. Før dette hadde han siden desember 2007 vært assistentrener i Løv-Ham Fotball. Fra 2010 var han hovedtrener Arne Sandstøs nærmeste medarbeider, etter at Sandstø sluttet i klubben i mai 2011 ble Mangersnes fungerende hovedtrener. David Nielsen fungerte en periode som assistenttrener. I perioden hvor Trond Amundsen var hovedtrener i Løv-Ham, fungerte Mangersnes også i en periode som hovedtrener i 2008, og han ledet laget i én seriekamp i 2009. Mangersnes ledet klubbens andrelag til opprykk fra 4. til 3. divisjon i 2008. I 2009 kom et meget ungt Løv-Ham 2 lag under Mangersnes ledelse høyt på tabellen i 3. divisjon. Vinteren 2010 fullførte Tom Mangersnes sin UEFA A-lisens, tidligere kjent som D-kurs. Mangersnes var analyseansvarlig for Løv-Ham i 2006 samtidig som han var assistenttrener i Åsane Fotball i 2.divisjon avdeling 3. Han hadde ulike roller i Åsane fra 2002-2006, før han ble hovedtrener i 2007. Etter et halvt år i jobben delte han denne med Magnus Johansson fra sommeren og ut sesongen. Tom Mangersnes kommer opprinnelig fra Fyllingen. Han er også involvert innenfor ulike områder i Hordaland Fotballkrets, og var høsten 2007 involvert i Sportsklubben Brann for å kartlegge klubbens motstandere i UEFA-cupen. Før han ble klar for Sogndal var han også aktuell som assistentrener i Bryne. Master boot record. Master Boot Record (MBR), eller Hovedpartisjonssektor, er en 512 byte-størrelses oppstartsektor som er den første sektoren («Sektor 0») av et partisjonert lagringsmedium, slik som en harddisk (oppstartsektoren til en upartisjonert enhet er kalt Volume Boot Record). Inneholder kodeområdet sett til høyre i tabellen maskinkodet program, blir det noen ganger kalt å bootstrappe operativsystemer, er bindet merket som oppstartelig, og BIOS oppsatt til å starte fra enheten. Sektoren brukes noen ganger for å holde deler av et mediums partisjonstabell; og noen ganger for å unikt identifisere individuelle lagringsmedia med en 32-bit datasignatur, selv om det på noen maskiner er helt ubrukt. På grunn av en bred popularitet av IBM PC-kompatible datamaskiner, er denne typen MBR mye brukt, til en slik grad at den støttes av, og integreres i, andre datamaskintyper, inkludert nyere multiplattform-standarder for bootstrapping og partisjonering. Libranet. Libranet er en Linux distribusjon som er basert på Debian Linux. Den siste versjonen var Libranet 3.0, som kostet omtrent 90 USD for nye brukere og 65 USD for oppgradering. Den tidligere versjonen, Libranet 2.8.1, ble da gratis å laste ned. Historie. Navnet kommer fra «Libra Computer Systems» (en bedrift som eies av grunnleggeren) og at «libra.com» var opptatt. Den første utgaven av Libranet kom i 1999. De fleste Linux-distribusjoner var på denne tiden veldig vanskelige å installere, og var enten regnet for å være for programmerere, eller de som ønsket et lavbudsjetts tjener-system. Libranet forsøkte å legge ut og selge en distribusjon som var lett å installere, og ment for skrivebordsbruk. Corel forsøkte det samme med deres slipp av Corel Linux, men gav det opp og solgte virksomheten til Xandros, for deretter å fokusere på programvare for Windows og Macintosh operativsystemer. Libranet, fortsatte imidlertid og skaffet seg noen bemerkninger for å ha en Linux-distribusjon som var god for skrivebordsbrukere. I tiden 1999 til 2003, var de fleste Linux operativsystemene med sammenlignbar skrivebordsytelse også priset i samme område. Dette forandret seg imidlertid i 2004. Linux som en helhet hadde avansert, og mange nye distribusjoner begynte nå å bli lette å installere, med et relativt brukervennlig skrivebord. Noen distribusjoner, slik som MEPIS var konkurransedyktig, og langt mindre kostbar. Andre, slik som Knoppix, var gratis. Libranet forsøkte å skaffe seg en nisje i Linux-distribusjonsmarkedet som "den" brukervennlige distribusjonen, med «betinget opp og kjøre kundestøtte» som av alle skrivebordsdistribusjonene var mest sammenlignbar med den faktiske Debian utgaven på denne tiden, «Woody». Den tilbudte kundestøtten var virkelig dyr, hvor Jon Danzig, grunnleggeren av Libranet, selv ofte svarte på spørsmål. Dette hjalp med å gjøre folk som hadde valgt Libranet enda mer lojal mot distribusjonen. Da Debian "sarge" kom ut i 2005, samtidig som gratisdistribusjonen Ubuntu dukket opp med muligheter for å kjøpe kundestøtte, mottok Libranet mindre oppmerksomhet fra markedet. Debian selv gjorde om deres installasjonprogram, som gjorde det lettere å ta i bruk. (På den tiden var det mange som brukte Debian-"baserte" distribusjoner fordi Debians eget installasjonsprogram ikke var brukervennlig). Libranet slapp ut versjon 3.0, som mottok gode anmeldelser, men markedet hadde forandret seg for skrivebordsdistribusjoner. Forskjellige kommersielle aktører hadde sluppet gratis-versjoner av deres distribusjoner, slik som Novell med OpenSUSE og Red Hat med Fedora Core. Mens Libranet solgte deres distribusjon og gav bort omfattende fri kundestøtte, valgte mange distributører å gi bort deres distribusjon og selge kundestøtte, og/eller selge proprietære programvareutvidelser til distribusjonen. Jon Danzig, grunnleggeren av Libranet, døde 1. juni 2005. Sønnen hans, Tal, hadde tatt over ledelsen over utviklingen, men kunngjorde at han ville stoppe utviklingen av Libranet. Saarländischer Rundfunk. Saarländischer Rundfunk (SR) er et offentlig kringkastingsselskap i den tyske delstaten Saarland. Det er medlem av ARD og har sete i Saarbrücken. Kringkastingens historie i Saarland går tilbake til 1929. Saarland var blitt skilt fra Tyskland etter første verdenskrig. Etter gjenforeningen med Tyskland i 1935 ble SRs forgjenger, "Reichssender Saarbrücken", grunnlagt som en del av rikskringkastingen i Berlin. I 1947 opprettet den franske militærregjeringen "Radio Saarbrücken". Dette selskapet ble i 1952 avløst av Saarländischer Rundfunk, som var organisert som aksjeselskap. Med Saarlands gjenforening med Tyskland i 1957 ble Saarländischer Rundfunk omdannet til et offentlig kringkastingsselskap, og i 1959 ble selskapet medlem av ARD. Mark Smeaton. Mark Smeaton (født ca. 1512 – henrettet 17. mai 1536) var en musiker og danser i dronning Anne Boleyns husholdning ved hoffet. Han ble trukket inn i anklagene mot dronningen, tiltalt for forræderi og henrettet sammen med dronningen og fire andre tiltalte. Historikerne mener at han sammen med de andre var høyst sannsynlig uskyldige. Smeaton var en musiker med utseendet med seg og kjent for sine talenter som sanger. Han spilte også på lutt, cembalo og orgel. Hans fødselsdato er ukjent, men han var sannsynligvis tidlig i tyveårene da han døde. Han kan ha vært flamsk av opprinnelse. Navnet Smeaton kan muligens ha blitt avledet fra det flamske etternavnet de Smet eller de Smedt. Tradisjonen vil ha det til at han var sønn av snekker og en syerske. Smeaton begynte ved det kongelig hoffet som medlem av koret til kardinal Thomas Wolsey, kong Henrik VIII av Englands førsteminister, men da han kom i stemmeskiftet og Wolsey mistet kongens gunst ble han overført fra kardinalens husholdning til kongelig kapell ved hoffet. Her la Anne Boleyn merke til hans musikalske talenter og han etablerte seg som en musiker ved hoffet. Noe hovmodig ved sin raske klatring ved hoffet skal Smeaton ha tatt avstand fra sin proletariske foreldre og unngått videre kontakt med dem. Kanskje på grunn av sin lav klasse ble han aldri en del av dronningens inneste sirkel. Selv om Smeaton tilsynelatende hadde høye tanker om seg selv viste han sin bakgrunn i simple klær og ble adressert som kun «Mark» av kongen som sørget for å utstyre ham med ny skjorte, strømper, sko og hatt. En gang rundt 1536 skal Smeaton enten blitt forelsket eller forelsket i selve ideen om dronningens kjærlighet som en del av spillet om høvisk kjærlighet. Dronningen var den fremste av alle kvinner i landet og således den som var mest verd å prise. Musikeren hang utenfor dronningen rom, åpenbart sjalu på hennes vennskap med ulik herrer, biskoper og ambassadører som deltok i dronningens sosiale liv. Hans ulykkelige oppsyn fanget Anne Boleyns oppmerksomhet da hun hadde tilkalt ham for å spille på cembalo, Som hun senere bekjennet «søndagen før 1. mai... Jeg fant ham stående i rundvinduet i mitt mottagelsesrom. Og jeg spurte ham hvorfor han var så trist, og han svarte at det var ingenting». Musikerens besettelse for dronningen ble lagt merke til og ondskapsfull sladder spredde seg i palasset. Anne skal ha sagt skarpt til ham: «Jeg kan ikke tale til deg som jeg gjør til en adelsmann for du er en underordnet person». Smeaton skal ha slått seg til tåls med at dronningen påpekte at hun sto hinsides over ham i rang. Før Smeaton ble arrestert skal han ha sløst penger på hester og drakter på sine tjenere, noe som var uforklarlig da han bare tjente £100 i året. Det ble hvisket at han hadde mottatt penger fra dronningen. En korbok som Anne Boleyn skal ha eid var etter sigende signert av Smeaton. Skriveren av boken skal ha fransk eller flamsk opprinnelse, men skriveren er ukjent. Ulykkeligvis for Smeaton ble hans samtaler med dronningen hurtig rapportert til Thomas Cromwell, en av kong Henrik VIIIs rådgivere, som konspirerte en plan for å kvitte seg med Anne Boleyn på kongens ordre ettersom hun ikke hadde skaffet ham en arving. Smeaton ble arrestert den 30. april av Cromwell. Ingen merket i begynnelsen at Smeaton var borte. Cromwell fraktet musikeren til sitt hus i Stepney og skal der ha torturert ham. Det er dog mer sannsynlig at han ble torturert da han kom til Tower of London da man ikke kjenner til at Cromwells hus hadde torturinstrumenter. Den ikke spesielt pålitelig "Spanske krønike" har oppgitt at Smeaton ble torturert med tau med knuter om øynene. Tidlig om morgenen den 1. mai ble han sendt til Tower of London og hvor han angivelig ble torturert i fire timer og da «tilsto» han at han var dronningens elsker. Imidlertid var tilståelsen ikke i overensstemmelse med faktaene. Smeaton kan ikke ha hatt et forhold til dronningen den 13. mai 1535 ved Greenwich da hun da var i Richmond. Han oppga også navn på flere av Annes allierte som også ble arrestert. Etterpå ble han plassert i en celle på festningen. Cromwell anklaget senere Anne for at hun hadde brukt Smeaton og Francis Weston for å skaffe seg en sønn. Andre anklager påsto at dronningen skal ha drevet utukt med Henry Norreys, Francis Weston, William Brereton, og i tillegg drevet blodskam med sin egen bror, George Boleyn, vicomte av Rochford, men alle de anklagede, unntatt Smeaton, opprettholdt sin uskyld. Av alle de antatte «elskerne» var det arrestasjonen av Smeaton som vakte største skandale. Folk var sjokkert av at dronningen kunne ha innledet en affære med person fra underklassen. Rettssaken mot Smeaton skjedde i Westminster Hall, men det er generelt antatt at det ikke var spørsmål om hans skyld. Han ble dømt til døden den 12. mai 1536, og den samme dommen ble også gitt til de fire andre mennene for den samme skyld. Da Smeaton ble ført mot bøddelen skal han ha veket tilbake fra det blodige skaffoldet. Etter å ha samlet seg selv skal ha han sagt i fortvilelse: «Herrer, jeg ber dere alle om å be for meg, for jeg har fortjent døden». Smeaton ble gitt den «nåde» av å bli halshugd framfor den brutale hengning, trekking og kvartering som benyttet overfor ikke-adelige som ble straffet for forræderi. Det er antatt at denne nåden ble gitt som motytelse for hans samarbeid i å oppgi navnene på de øvrige. De øvrige mennene ble også halshugget. Smeatons lik ble gravlagt i en vanlig grav sammen med William Brereton. Historikerne betrakter Mark Smeaton som et uforvarende og ulykkelig redskap i en politisk intrige designet for å rive den stolte Anne Boleyn overende sammen med hennes politiske, religiøse og utenlandske allierte. Ambassadøren og poeten Thomas Wyatt den eldre skrev en sonett som etter sigende handler om den dømte Smeaton Otto von der Gablentz. Otto Martin von der Gablentz (født 9. oktober 1930 i Berlin, død 13. juli 2007 i Amsterdam) var en tysk diplomat og akademiker. Han var sønn av den kjente akademikeren og antinazisten Otto Heinrich von der Gablentz, og studerte jus ved Freie Universität Berlin og Albert-Ludwigs-Universität Freiburg samt statsvitenskap og sosiologi ved Europa-colleget i Brugge, St. Anthony's College ved Oxford University og ved Harvard University. I 1959 trådte han inn i den tyske utenrikstjenesten, og var på 1960-tallet bl.a. stasjonert i Australia og London. Senere arbeidet han i utenriksdepartementet som sekretariatsleder for europeisk integrasjon og ved kanslerkontoret. Han ble utnevnt til ambassadør i Nederland i 1983, og var senere bl.a. ambassadør i Russland (1993–1995). Fra 1996 til 2001 var han rektor for Europa-colleget. Basil Liddell Hart. Basil Henry Liddell Hart (31. oktober 1895 – 29. januar 1970), bedre kjent som kaptein B. H. Liddell Hart fram til han ble slått til ridder, var en engelsk militærhistoriker som gjennom sine publiserte teorier sterkt bidro til utviklingen av pansret krigføring på 1900-tallet. Han tok i bruk sin mors fødenavn, "Liddell", i 1921. Liv og levnet. Liddel Hart ble født i Paris, som sønn av en metodist-prest, og tok sin utdannelse ved "St Paul's School" i London og "Corpus Christi College", Cambridge. Ved første verdenskrigs utbrudd i 1914 ble han innrullert som offiser i "Kings Own Yorkshire Light Infantry" og kjempet deretter på vestfronten. Han ble valgt ut til det nyopprettede "Royal Tank Corps" (stridsvognkorpset) i 1916, men ble utelukket da han ble såret i kamp, og ble senere overført til "Army Educational Corps" (hærens utdanningskorps), hvor han skrev en videreutvikling av "kampoppsett"-systemet og fikk denne publisert i 1917, og i etterkrigstiden skrev en instruks for infanteritrening. Han sluttet i hæren i 1927, med grad av kaptein, delvis på grunn av to lette hjerteattakk han hadde hatt i 1921 og 1922, og tilbrakte resten av karrieren som forfatter. Hjerteattakkene kunne mest sannsynlig settes i sammenheng med langtidsvirkningen av gass han var blitt utsatt for under første verdenskrig. Liddell Hart ble i 1966 utnevnt til Knight Bachelor og dermed slått til ridder. Han hadde etter dette rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Teorier. Liddel Hart begynte å utgi sine teorier i den «kulørte presse» i 1920-årene. Paradoksalt nok ble han vitne til at tilsvarende teorier, eller teorier videreutviklet fra hans, ble brukt av Nazi-Tyskland mot Storbritannia, mens hans hjemland ikke tok dem i bruk før i siste halvdel av annen verdenskrig. I årene etter første verdenskrig gikk han inn for å finne hva som var årsaken til de voldsomme tapstallene under krigen, og kom frem til et sett prinsipper han anså lå til grunn for "all god strategi"; prinsipper han hevdet ble ignorert av flesteparten av alle kommandanter gjennom den krigen. Godesberg-programmet. Godesberg-programmet er navnet på SPDs partiprogram mellom 1959 og 1989. Det ble vedtatt med 324 stemmer for og 16 mot på en ekstraordinær partikongress den 15. november 1959 i Bad Godesberg, som idag er en bydel i Bonn. Programmet markerte den forlengst fullførte omdannelsen av SPD fra et sosialistisk arbeiderparti til et pragmatisk folkeparti. Programmets grunnprinsipper er fremdeles bestemmende for SPD, selv om programmet i 1989 ble avløst av Berlin-programmet. Godesberg-programmets forløper var Heidelberg-programmet fra 1925, som likevel ble betydelig modifisert allerede gjennom de politiske grunnprinsippene SPD vedtok i 1946. Programmet var preget av liberal-demokratiske grunnprinsipper, og SPD tok avstand fra marxistiske begreper som klassekamp og fra idéer om planøkonomi. Partiet slo fast at det stod for sosial markedsøkonomi, rettsstat og «menneskers frie utfoldelse». Christophe Mengin. Christophe Mengin (født 3. september 1968 i Cornimont) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist og tidligere terrengsyklist. Han la opp etter 2008-sesongen etter tolv sesonger for det franske laget Française des Jeux. Mengin ble proff i 1995, da han signerte kontrakt med laget Chazal. Pinocchio (1940). "Pinocchio" er den andre av Disneys klassikere. Den var basert på romanen "Pinocchio" av Carlo Collodi (1826–1890). Filmen ble gjenutgitt for visning i kinoene i 1945, 1954, 1962, 1971, 1978, 1984, og 1992. Den ble utgitt på video som VHS i 1985, 1986, og 1993, og digitalt renset for utgivelse på DVD den 10. mars 2009. «I've Got no Strings», også kjent som «I Got no Strings», er en kjent sang fra filmen. Filmens handling. Walt Disneys fantasifylte og magiske eventyr starter en natt i den snille dukkemakeren Geppettos verksted. Tredukken Pinocchio sitter stille på en hylle, når Ønskefeen kommer og vekker dukken til live - akkurat som Geppetto ønsket seg. Men Pinocchio har mye å lære av livet før han kan regnes som en ekte gutt og får derfor hjelp av den kloke Timmi Gresshoppe, som skal lære ham hva som er rett og galt... Timothy Gudsell. Timothy Gudsell (født 17. februar 1984 i Feilding) er en profesjonell newzealandsk bane- og landeveissyklist. Han sykler for det newzealandske laget PureBlack Racing. Frédéric Guesdon. Frédéric Guesdon (født 14. oktober 1971 i Saint-Méen-le-Grand, Bretagne) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Han syklet for det franske laget Française des Jeux fra 1997 til 2012. Han ble profesjonell i 1995 og tok sin største seier to år senere da han vant Paris-Roubaix. Han la opp etter Paris–Roubaix 2012. Ferdinand (Disney). Ferdinand (også kalt "Påsan", "Lillemann" og "Sebastian") er en tegneseriefigur som dukker opp i «museuniverset». Ferdinand er først og fremst kjent for å være Langbeins nevø, og er ofte den som må hjelpe Langbein ut av leie kniper og andre vanskelige situasjoner som Langbein ikke klarer å løse selv. I verden. Ferdinand er en av de få disneykarakterene som ikke opptrer i noen film. Historier om Ferdinand begynte først i USA på 50-tallet, og på 60-tallet begynte tegnere fra Europa og Brasil å skrive om ham også. Ifølge har imidlertid ikke Ferdinand opptrådt i noen historie etter 1984 i USA. Nesten alle nyere historene om Ferdinand er lagd i Italia. Han hadde sin første opptreden i verden som Langbeins geninevø i "Four Color Comics" nr. 562 fra 1954. Dette skjedde bokstavelig talt med et «pang» i det han kom for å være hos Langbein i en ferie. Da han ikke kom hjem til Langbein til avtalt klokkeslett, lette Mikke og Langbein etter ham i hele byen. Etter en eksplosjon hos det lokale forskningslaboratoriumet, flyr Ferdinand gjennom luften og lander på onkelen sin. Fillete og svarte fra eksplosjonen er forskerne på jakt etter Ferdinand, og Langbein går ut i fra at det verste har skjedd. Ferdinand tilstår å ha forårsaket eksplosjonen, men forskerne uttrykker sin forbauselse overfor ham og trygler ham om å bli med for å jobbe med dem. Uten spor av ydmykhet avslår Ferdinand tilbudet deres slik at han kan være med onkelen sin. I Norge. Ferdinands debut i Norge skjedde i nr. 3/1958 da Ferdinand og Langbein fant en forsvunnet forsker, Dr. Livingskau. I nyere tegneserieblader er Ferdinand en figur som opptrer ganske sjeldent i forhold til det han gjorde før. Nesten alle historiene som han er med på, lages i dag i Italia.. Hvis han først viser seg i norske blader, er det som regel med Langbein (selv om det finnes unntak). Klærne hans er firkantet studentlue, sløyfe, kortbukser og skjorte. Som figur likner han fullstendig på Langbein, men i en smartere barneutgave. Ferdinand spiller også sammen med Tipp og Topp på fotballaget Elvebreddskameratene. Det er dog oftest Tipp og Topp som det handler om i disse fortellingene, og ikke Ferdinand. Super-Ferdinand. Han er den eneste som kjenner til at Langbein kan spise supernøtter og bli til Super-Langbein. Måten Ferdinand fikk vite dette på skjedde en gang Langbein ikke kom hjem i løpet av natta. Ferdinand bestemte seg for å gå og lete etter onkelen sin, og på veien støtte han på Super-Langbein. Når han spør Super-Langbein om hjelp i saken, går effekten av superpeanøttene bort hos Super-Langbein, noe som resulterer i at Super-Langbein forvandles til Langbein rett foran Ferdinands øyne. Dessuten hadde Super-Langbein fått dårlig ry på seg på den tida, så Langbein forteller Ferdinand om hemmeligheten med peanøttene som gir superkrefter. Dette gjorde at Ferdinand nå kunne, i likhet med sin onkel Langbein, spise supernøtter og bli til Super-Ferdinand. Dette skjedde første gang i i Norge i nr.10/1968. Første gang i verden i "Super Goof" nr. 5/1966. Jussi Veikkanen. Jussi Veikkanen (født 29. mars 1981 i Riihimäki) er en profesjonell finsk landeveissyklist. Han startet sin amatørkarriere for "Malarenergi", og ble profesjonell for Française des Jeux i 2005. I 2011 gikk han over til Omega Pharma-Lotto, men året etter var han tilbake til FDJ BigMat. Han er fem ganger finsk mester på landevei. I Tour de France 2009 ble han første finne til å ikle seg den prikkede klatretrøya. Fant (Disney). Fant er i Disney-tegneseriene en grå hund som er avkommet til Lady og Landstrykeren, hundene i Disney-filmen fra 1955. Fant har gjerne opptrådt i Donald Duck & Co, som oftest med bare korte fortellinger. Der opptrer har som regel alene eller sammen med andre hunder, men av og til sammen sine foreldre eller tre søstre, eller med gutten Espen. Bernhard Kohl. Bernhard Kohl (født 4. januar 1982 i Wien) er en profesjonell østerriksk landeveissyklist. Han fikk sitt gjennombrudd i Tour de France 2008, da han vant klatretrøya og ble nummer tre sammenlagt. 13. oktober samme år ble det kjent at han hadde testet positivt for CERA, og hans resultater i Tour de France 2008 ble strøket. Carlos Sastre overtok klatretrøya. Kohl hadde på dette tidspunktet skrevet kontrakt med Silence-Lotto, men denne ble kansellert, og han fikk to års utestengelse fra sykkelsporten. David Kopp. David Kopp (født 5. januar 1979 i Bonn) er en profesjonell tysk landeveissyklist. Han har syklet for det tyske laget Gerolsteiner, og skal 2008-sesongen sykle for Cycle-Collstrop. Sven Krauß. Sven Krauß (født 6. januar 1983) er en profesjonell tysk landeveissyklist. Han syklet for det tyske laget Gerolsteiner fra 2002 til 2008. Ronny Scholz. Ronny Scholz (født 24. april 1978 i Forst, Lausitz) er en tidligere profesjonell tysk landeveissyklist. Han syklet for det tyske laget Gerolsteiner fra 2001 til 2008, og for Team Milram i 2009-sesongen. Peter Wrolich. Peter Wrolich under Henninger Turm 2008 Peter Wrolich (født 30. mai 1974) er en tidligere profesjonell østerriksk landeveissyklist. Oliver Zaugg. Oliver Zaugg (født 9. mai 1981 i Ledig) er en profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han sykler for RadioShack-Nissan. Han tok sin første profesjonelle seier i 2011 da han vant klassikermonumentet Il Lombardia. Beat Zberg. Beat Zberg (født 10. mai 1971 i Altdorf, Uri) er en tidligere profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han har syklet for det tyske laget Gerolsteiner. Han er broren til Markus Zberg. Majka – jenta frå verdsrommet. "Majka – jenta frå verdsrommet" (slovakisk: "Spadla z oblakov" – «Hun kom ut av himmelen») er en tsjekkoslovakisk TV-serie på 13 episoder fra 1978. Handlingen finner sted i en slovakisk landsby. En jente kommer på besøk fra planeten «Gurun» og er sammen med noen barn og ungdommer der. Hun ser ut som et vanlig menneske, men hun kan fly og har på seg et spesielt belte. Programbladet beskrev serien som «eit spanande og vitskapeleg eventyr, slik vi kjenner det i dag og slik det kan hende vil utvikle seg i framtida.» Majka ble spilt av Zuzana Pravňanská. Den ble sendt på NRK første gang våren 1981 og gikk i reprise høsten 1986. Éric Berthou. Éric Berthou (født 23. januar 1980 i Brest) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Florent Brard. Florent Brard (født 7. februar 1976 i Chambray-les-Tours) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Han ble fransk mester på tempo i 2001 og på landevei i 2006. Nicolas Portal. Nicolas Portal (født 23. april 1979 i Auch) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Han syklet for det britiske laget Team Sky i 2010-sesongen, og ble deretter sportsdirektør. Han er bror av Sébastien Portal. José Vicente García Acosta. José Vicente García Acosta (født 4. august 1972 i San Sebastián) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Han ble profesjonell i det spanske laget Banesto i 1995, og syklet for laget som senere byttet navn til blant annet Caisse d'Epargne og Movistar Team til og med 2011. Vicente Reynés. Vicente Reynés Mimo (født 30. juli 1981 i Deià) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget Lotto-Belisol. Reynés ble proff i 2003. Picasyndromet. Pica er en diagnose for mennesker som føler en trang til å innta ikke-fordøyelige stoffer, for eksempel jord, kull og papir. Diagnosen er bare aktuell ved vedvarende appetitt for slike stoffer. Navnet kommer fra det latinske navnet for fuglen skjære ("Pica pica"), som er kjent for å spise nesten hva som helst. Forskningen som foreligger tyder på at majoriteten av tilfellene skyldes jernmangel eller en annen biokjemisk mangeltilstand. José Joaquín Rojas. José Joaquín Rojas Gil (født 8. juni 1985 i Cieza, Murcia) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det spanske laget Movistar Team. Ragnhild Lund. Ragnhild Lund (født 7. juni 1951) er professor i geografi ved NTNU i Trondheim. Hun ble cand. philol. i 1979 og dr. polit. i 1994. Hun har særlige forskningsinteresser innenfor utviklingsteori og metode, kjønn og utvikling, tvungen migrasjon/krig og konflikt/fordriving, lokal samfunnsplanlegging og mobilisering samt barneforskning. Stee. Stee (gammelnorsk «steði», elvebredd) er et tettsted i Vestre Slidre. Stee ligger innerst i Slidrefjorden. Her finnes Lomen kraftverk med fallhøyde 307 meter. "Arnelund daglegvare" som driver med tradisjonsbakeri har hatt sammenhengende handel siden 1885. Vei mot Lomen kirke fra 1914. Polyfyletisk gruppe. En polyfyletisk gruppe er en kunstig systematisk enhet innen biologi. Uttrykket brukes i forbindelse med kladistikk. Det formelle navnet er "polyfyletisk taxon". En polyfyletisk gruppe er en samlegruppe av organismer som ikke alle er i slekt med hverandre. Definisjonen av en polyfyletisk gruppe er at ikke alle felles stamfedre til gruppa regnes med til gruppa. Eksempel på en polyfyletisk gruppe I. Husdyr er ikke monofyletisk. Blant husdyrene finner vi noen arter klovdyr, hest, et par rovdyr og noen fugler. Den felles stamfaren til husdyrene ligger langt tilbake, og alle husdyrenes stamfedre regnes ikke som husdyr. Eksempel på en polyfyletisk gruppe II. Fram til slutten av 1980-tallet mente mange biologer at salamandere hadde oppstått fra en gruppe kvastfinnefisk, og froskene og resten av de landlevende virveldyrene fra en annen. Hadde dette vært riktig, ville landlevende virveldyr vært polyfyletiske. Den felles stamfaren til frosk og salamander ville ikke vært et amfibie, men en fisk. I dag vet vi at alle nålevende amfibier hadde en felles stamfar i trias (se Lissamphibia). Polyfyletiske grupper i systematikk. Biologisk systematikk går ut på å identifisere hvilke grupper som er i slekt med hverandre. Dette er ikke alltid like enkelt, siden mange organismer likner på hverandre, uten nødvendigvis å være i slekt. For eksempel likner fugler og flaggermus på hverandre siden begge har vinger. Systematikkens far, Carl von Linné var den første som påpekte at flaggermus var pattedyr, og at «fugler» i 1700-tallets vide forstand var polyfyletisk. En grunnleggende del av systematikken er å identifisere polyfyletiske grupper, for deretter å splitte dem opp og plassere artene der de hører hjemme. De siste 20 år har bruken av fylogenetikk revolusjonert vår forståelse for oppbyggingen av livets tre. Gamle systematiske enheter har ofte vist seg å være kunstige, og nye har dukket opp. Nikola Gruevski. Nikola Gruevski (makedonsk: Никола Груевски) (født 31. august 1970 i Skopje) er en økonom og politiker fra Republikken Makedonia. Han har siden 28. juli 2006 være statsminister. Gruevski representerer partiet Den Indre Makedonske Revolusjonære Organisasjon-Det Demokratiske Parti for Makedonsk Nasjonal Enhet (VMRO-DPMNE), og har vært partiets leder siden mai 2003. Fra 1998 til 1999 var Gruevski minister uten portefølje og handelsminister etterfulgt av en lengre periode som finansminister fra desember 1999-september 2002. Fra september 2002 til august 2006 Gruevski medlem av nasjonalforsamlingen. Han har også representert Republikken Makedonia i Verdensbanken og i Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling. Gruevski har sin utdannelse fra St. Klement av Ohrid Universitetet i Bitola og London Securities Institute. Grand Teton nasjonalpark. Grand Teton nasjonalpark er en nasjonalpark i delstaten Wyoming, USA. Parken ble etablert 26. februar 1929, og er på 1255 km2. Nærmeste nasjonalpark til parken er Yellowstone nasjonalpark. Parken har fått navnet sitt etter fjellet Grand Teton, som med sine 4197 m er det høyeste fjellet i fjellkjeden Teton Range. Fjellene fikk navnet sitt av en fransk pelsjeger som så dem fra Idaho-siden av fjellkjeden og kalte dem "tétons", fransk slang for bryster, som antagelig refererte til formen på fjelltoppene. Parken ble etablert 26. februar 1929, og dekker et område på 1255 km². Det er over 320 km med stier for fotturister i Grand Teton nasjonalpark. Parken har et stort mangfold innen biologi, og det lever omtrent tusen forskjellige karplanter i parken. Det er også flere granarter, blant annet fjelledelgran og engelmanngran. Det lever også mange forskjellige dyr i parken, ganske likt livet i den norske skogen. Ekorn, mår, amerikansk svartbjørn, elg, wapiti og ulv er bare noen av artene du finner i parken. Makedonias president. Republikken Makedonias president er landets statsoverhode. Presidenten velges i direkte av velgerne i direkte valg for en periode på fem år. Samme person kan bare gjenvelges en gang. Presidenten har mest symbolske oppgaver, men er øverstkommanderende for republikkens væpnede styrker og leder for Statens sikkerhetsråd. Formelt er det presidenten som gir mandat for regjeringsdannelse etter valg, men er forpliktet til å gi dette mandatet til det eller de partier som har flertall i nasjonalforsamlingen. Den utøvende makten ligger til en regjering utgått av nasjonalforsamlingen. KW-linjen. Bilde av stilling i KW-linjen, viser bunker H4 og slusekomplekset som kunne fylle antitankgraven ved Haacht med vann KW-linjen var det viktigste forsvarsverket mot et tysk angrep inn i det sentrale Belgia under den innledende fasen av andre verdenskrig. Den fikk sitt navn etter sin geografiske posisjon mellom landsbyen Koningshooikt og byen Wavre, hovedsakelig langs elven Dijle. KW-linjen var blant de allierte kjent som Dijlelinjen, mens den hos de tyske troppene var kjent som Jernmuren. Linjen ble etablert i oppdrag av det belgiske forsvarsdepartementet mellom krigsutbruddet i september 1939 og det tyske angrepet i mai 1940. Linjen besto av et antall bunkere (for kommunikasjon og kamp), tankgraver, og stridsvognhindre i stål (blant annet Cointet-elementer, jernbaneskinner og tetraeder). Antitank(vann)graver som skulle fylles ved en eventuell invasjon var også en del av dette forsvarsverket. Belgisk forsvarsstrategi i 1940. KW-linjen var en meget viktig del av de belgiske forsvarsverkene under den truende tyske invasjonen i 1940. Hit, til den såkalte "Weerstandsstelling" (motstandslinjen), skulle franske og engelske tropper trekke fra nord-Frankrike dersom Belgia ble angrepet. 10. mai 1940 var det totalt fem hovedposisjoner i Belgias strategiske forsvarsplan mot en mulig tysk invasjon. Alarmlinjen. Denne linjens hovedoppgave var å oppdage og melde enhver grenseoverskridelse umiddelbart. Alarmlinjen lå langs grensene med Nederland (nederlandsk Limburg) og Tyskland. Linjen ble bemannet av teritorielle brigader fra Belgias Rijkswacht (polititropper) og utsendte mannskaper fra "den fremskutte linjen". Når strategiske posisjoner som for eksempel broer måtte oppgis, skulle mannskapene trekke seg tilbake. Den fremskutte linjen. Hovedoppgaven her var å teste hvor sterke de tyske troppene var og å yte motstand slik at man fikk tid til å bemanne "dekningslinjen". Videre skulle hovedveiene blokkeres og gjøres ubrukelige. Denne linjen strakk seg langs grensen av Antwerpen til Arlon, via Maaseik. I Kempen fulgte den Kanalen Dessel-Turnhout-Schoten, den Kempiske kanal og den belgiske delen av Zuid-Willemsvaart. Linjen ble bemannet av "Ardense Jagers" (et tankregiment) og "Grenswielrijders" (sykkeltropper). Dekningslinjen. Dekningslinjen ble bemannet av 14 divisjoner, det vil si mer enn halvparten av Belgias tropper. Linjen fulgte Albertkanalen og deretter elven Maas frem til byen Namur. Langs Albertkanalen lå det bunkere med to mitraljøser på høyde med vannets overflate med 600 meters mellomrom. Alle broene hadde blitt forberedt for sprengning, åkre ble satt under vann og tankhindre ble bygget. Motstandslinjen. Dette er KW-linjen som mer nøyaktig strakte seg fra Koningshooikt i (Lier) via Leuven, Wavre og Gembloers frem til Rhisnes der den kom sammen med Namurs forsterkede fort. Denne linjen skulle forsvares sammen med franske og britiske styrker dersom Belgia ble angrepet av Tyskland. Linjer i innlandet. Under disse faller blant annet linjen Wavre-Ninove som bestod av en uavbrutt samling tankhindre med bunkere, det nasjonale "Bolnetwerk" langs Gent-Terneuzenkanalen (som ikke var ferdigstilt), kystforsvaret og planlagte ødeleggelser langs grensen med Frankrike (Semois, Samber og Hainauts kanaler). Johann Theodor Roscher. Johann Theodor Roscher (født 1. november 1755 i Mildenau i Sachsen, død 3. november 1829 i Döhlen) var saksisk, senere prøyssisk hytteinspektør ved Spiegelglashütte Friedrichsthal. Under den russiske fremrykningen i avslutningsfasen av Napoleonskrigen ble han i 1813 tatt til fange av russiske tropper og hans egne arbeidere. Motorvognavgift. Motorvognavgift er en fellesbetegnelse på avgifter på kjøp, eie og bruk av motorvogn. Engangsavgift og omregistreringsavgift er avgifter på kjøp av motorvogn, årsavgift for motorvogn og vektårsavgift er avgifter på eie av motorvogn, mens veibruksavgift på bensin og veibruksavgift på autodiesel er avgifter på bruk av motorvogn. Røytjern. Røytjern (eller Røytjenn) er et vann mellom Bjørkelangen (tettsted) og Setskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Røytjern ligger 227 meter over havet. Det er tilrettelagt med badeplass på Røytjern, og badeplassen på Røytjern er den mest benyttede badeplassen for befolkningen i de nordre deler av Aurskog-Høland. Det er satt ut ørret i Røytjern, og Aurskog-Høland kommune har tilrettelagt med fiskeplasser for bevegelseshemmede på Røytjern. Fiskearter: gjedde, abbor, røye, ørret, ørekyte. Engangsavgift. Engangsavgift på motorvogn er en særavgift til statskassen. Engangsavgiften betales ved førstegangsregistrering i det sentrale motorvognregisteret. Den pålegges alle biler, men lastebiler og busser med lengde over 6 meter og med mer enn 17 seteplasser er unntatt. Forløperen til engangsavgiften ble innført i 1955 som et midlertidig tiltak for å begrense valutaforbruket. I dag har engangsavgiften først og fremst til hensikt å skaffe staten inntekter. Avgiften beregnes på grunnlag av mest mulig objektive kriterier og skal også ivareta hensynet til miljø og sikkerhet. I tillegg skal kostnadene ved å administrere avgiften holdes på et lavest mulig nivå. Gjennom en progressiv satsstruktur er det også lagt vekt på fordelingshensyn. De avgiftspliktige kjøretøyene er delt inn i 9 avgiftsgrupper med til dels ulike satser og/eller beregningsgrunnlag. For kjøretøy i avgiftsgruppe a (hovedsakelig personbiler) beregnes engangsavgiften som hovedregel på grunnlag av kjøretøyenes CO2-utslipp, motoreffekt og egenvekt. For kjøretøy i gruppe a som ikke omfattes av plikten til å dokumentere drivstofforbruk eller CO2-utslipp, beregnes avgiften på grunnlag av slagvolum som alternativ til CO2-utslipp. Slagvolumkomponenten har forskjellige satser avhengig av om kjøretøyet er bensindrevet eller ikke. For kjøretøy i avgiftsgruppene b, c, h og j (varebiler klasse 2, campingbiler, drosjer og minibusser) beregnes engangsavgiften som en prosentvis andel av avgiften i avgiftsgruppe a. I avgiftsgruppe e (beltebiler) beregnes avgiften på grunnlag av tollverdien. For kjøretøy i avgiftsgruppe f (motorsykler) benyttes slagvolum og motoreffekt som beregningsgrunnlag, sammen med en stykkavgift. I avgiftsgruppe g (beltemotorsykler) beregnes engangsavgiften ut fra kjøretøyenes slagvolum, motoreffekt og egenvekt. Kjøretøy i avgiftsgruppe i (veteranbiler) ilegges kun en stykkavgift. Det er til dels store forskjeller i avgiftsnivået mellom de ulike avgiftsgruppene. Avgiftssatsene framgår av avgiftsvedtaket § 2. Ved første gangs registrering av bruktimporterte kjøretøy skal det gis et fradrag i avgiften beregnet etter kjøretøyets alder. Fradragene er angitt prosentvis i en tabell bygget på gjennomsnittlig prisfall for kjøretøy i Norge. En kan alternativt kreve en mer individuell metode for beregning av bruksfradrag. Vrakpantavgiften inngår i engangsavgiften, jf. avgiftsvedtaket § 2, og er i 2010 på 1 300 kroner. Oppsamlingssystemet for bilvrak skal sørge for innsamling og gjenvinning av kjøretøy. Ordningen ble iverksatt i 1978 og omfatter i dag bl.a. personbiler og campingbiler, snøscootere og minibusser. Oppsamlingssystemet skal gi en økonomisk motivasjon til å levere inn biler til vraking. Ved levering av kjøretøy til vraking utbetales en vrakpant, som i 2010 er på 1 500 kroner per kjøretøy. Engangsavgiften innbragte i 2010 henhold til revidert nasjonalbudsjett for 2011 ca. 19,5 mrd. kroner. Don Quarrie. Donald «Don» O'Riley Quarrie (født 25. februar 1951 i Kingston) er en tidligere jamaicansk friidrettsutøver, en av verdens beste sprintere i 1970-årene. Quarrie deltok i fem olympiske leker. Han er en nasjonalhelt i Jamaica, og har mottatt anerkjennelse både på og utenfor banen. Det er satt opp en statue av ham ved inngangen til Jamaicas nasjonalstadion, og en skole i Kingston er oppkalt etter ham (Donald Quarrie High School). Quarrie kvalifiserte seg for Jamaicas 100 m lag allerede som 17-åring, til OL i Mexico by 1968, men han skadet seg under trening og kunne ikke delta. Året etter fikk han stipend for å studere ved University of Nebraska, og han flyttet til USA der han utviklet sine sprintferdigheter videre. Under Samveldelekene (Commonwealth Games) 1970 vant han gull på både 100 m og 200 m, til stor overraskelse for sine mer erfarne konkurrentter. Som ankermann på Jamaicas 4 x 100 m stafettlag tok han sin tredje samveldetittel. Quarrie gjentok sin dobbelttriumf året etter, under de panamerikanske leker i Cali. Vinnertiden hans på 200 m, 19,8 med manuell tidtaking, var tangering av Tommie Smiths verdensrekord. Den uoffisielle elektroniske tiden, 19,86, var den nest raskeste tiden som var registrert. Quarrie var naturlig nok en av favorittene under sommer-OL i München 1972, men nok en gang skadet han seg under OL. Han deltok på 200 m, men strakk en muskel i semifinalen og måtte bryte løpet. I 1974 gjentok Quarrie sin bedrift fra 1970 ved å vinne både 100 m og 200 m under Samveldelekene i Christchurch. Han ble dermed den første friidrettsutøver som forsvarte tittelen i begge øvelsene. I 1975 tangerte han nok en gang verdensrekorden på 200 m. I 1976 tangerte han også den manuelle verdensrekorden på 100 m (9,9.). I 1976 kunne han endelig delta i OL uten skade. I Montreal tok han først sølv på 100 m, etter å tapt for Hasely Crawford med ett hundredels sekund. På 200 m holdt Quarrie unna for alle konkurrenter og vant OL-gull med 20,22. Under Samveldelekene i 1978 vant han sin tredje 100 m tittel på rad, men han ble slått ut på 200 m etter å ha fått krampe. Under sitt fjerde sommer-OL i Moskva 1980 ble han slått ut i semifinalen på 100 m. På 200 m kom han til finalen og tok bronsemedalje, ett tidel bak gullvinneren Pietro Mennea. Innen 1984 var Quarrie ikke lenger blant verdens beste sprintere, og det var ingen overraskelse da ble slått ut i de innledende rundene av 200 m under OL i Los Angeles. Likevel sikret Quarrie seg sin fjerde OL-medalje da han løp inn til sølv på 4 x 100 m med Jamaicas stafettlag, bare slått av USA. Han vant gull på både 100 og 200 meter under de Panamerikanske leker 1971. Etter sin aktive karriere har Quarrie deltatt i aktivt i friidrettsmiljøet, både som administrator og trener. Han har bl.a. vært sprinttrener ved University of Southern California og personlig trener for OL-medaljevinnere som Grace Jackson fra Jamaica og Pauline Davis fra Bahamas. I oktober 2006 signerte Quarrie en avtale om å være konsulent for det kinesiske friidrettslandslaget fram til OL i Beijing 2008. Quarrie ble i 2008 utnevnt til kommandør av Utmerkelsesordenen. Tore Randulff Nielsen. Tore Randulff Nielsen (født 9. juni 1938) er en norsk entomolog. Han har særlig arbeidet med fluefamilien blomsterfluer (Syrphidae). Han er særlig kjent for sitt lange og grundige studie av slekten "Platycheirus", og de nord-europeiske artene i slektene "Eristalis", "Sericomyia" og "Helophilus". Tore R. Nielsen er internasjonalt anerkjent for sitt arbeide. To arter av blomsterfluer har fått sitt navn etter Nielsen. Tore R. Nielsen studerte biologi i Bergen. I 1966, etter studiene, ble han ansatt som vitenskapelig assistent ved Zoologisk Museum i Bergen. Og fra 1969 som amanuensis ved museet. I 1971 flyttet Nielsen til Sandnes, og begynte som lektor ved Sandnes Gymnas. Tore R. Nielsens arbeid innen entomologien har vært som "amatørentomolog", det vil si at han ikke har hatt entomologien som sitt yrke. Tore R. Nielsen har som lærer brukt sin kunnskap om naturen i skolen, og opp gjennom årene også vært en aktiv forkjemper for å bevare utsatte og sjeldne naturtyper i lokalområdet. Tore R. Nielsen var medlem av styret i Norsk entomologisk forening fra 1974 til 1989. Nielsen var blant initiativtakerne til å danne "Entomologisk klubb" i Bergen i 1966 og "Jæren Entomologklubb" i 1979. Blomsterfluer. Det er særlig innen blomsterfluenes faunistikk og taksonomi at Nielsen har gjort en betydelig innsats. Han er særlig kjent for sitt lange og grundige studie av slekten "Platycheirus". I de nord-europeiske artene i slektene "Eristalis", "Sericomyia" og "Helophilus" har han ryddet opp i systematiske uklarheter. På grunn av Nielsens innsats gjennom mange år, er kunnskapen til den norske blomsterflue-faunaen ganske god. Tore R. Nielsen er internasjonalt anerkjent for sitt arbeide. For sitt betydelige arbeide har Tore R. Nielsens fått to blomsterflue-arter, med en vid utbredelse i Norge, oppkalt etter seg. I 1976 beskrev tsjekkerne Dusek og Laska "Eupeodes nielseni". I 1990 beskrev kanadieren Vockeroth "Platycheirus nielseni". Publikasjoner. Tore R. Nielsens første artikkel kom i 1966, etter det har det blitt en lang rekke publikasjoner i både norske og internasjonale tidsskrifter. De fleste artiklene har omhandlet registreringer av nye funn, revisjon eller beskrivelse av nye arter av blomsterfluene. Som fagperson har Nielsen alene skrevet 30 vitenskapelige publikasjon samt var medforfatter i flere. Æresmedlem. I 2006 innstilte styret i Norsk entomologisk forening enstemmig at Tore Randulff Nielsen skulle utnevnes til æresmedlem av foreningen, noe som skjedde på foreningens årsmøtet 13. februar 2007. Æresmedlemsskapet er en anerkjennelse av Tore R. Nielsens langvarige virke som amatørentomolog og hans arbeid viser nøyaktighet og høye vitenskapelige standard. Hubert Cuisin de Méricourt. Hubert Cuisin de Méricourt eller Lu Junxian (født 7. november 1729 i Montdidier i Frankrike, død 20. august 1774 i Beijing) var katolsk misjonær i Kina tilhørende jesuittordenen. Han ankom Beijing i januar 1773 og virket ved hoffet som urmaker og med andre tekniske innretninger. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Luigi Cipolla. Luigi Cipolla (født 6. oktober 1736 i Caltavuturò ved Palermo på Sicilia i Italia. død før 1805 i Kina var katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han hadde utdannelse også som glassmaker og som medisiner, og dro ut fra Lorient i følge med pater Louis de Poirot, om kom i 1771 via Kanton til Beijing. Etter jesuittordenens opphevelse forble han i Beijing som vanlig prest. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Cointet-element. Et Cointet-element på en strand Cointet-elementet, også kjent som Belgian Gate (belgisk port) eller C-element, var et tungt stålgjerde. Et element var rundt tre meter bredt og to meter høyt, vanligvis montert på hjul og brukt som et anti-tank-hinder. Elementet var det mest vanlige barrikadeelementet i den belgiske KW-linjen, en tankbarrikade som ble bygget mellom september 1939 og mai 1940. 28 belgiske bedrifter produserte i oppdrag av Belgias forsvarsdepartement 77 000 av dem. Mange ble plassert på KW-linjen mellom landsbyen Koningshooikt og byen Wavre som hovedforsvarslinje i tilfelle av en tysk invasjon med panserkjøretøy gjennom sentrale deler av landet. Cointet-elementene ble plassert ved siden av hverandre i en sikk-sakklinje og forbundet med stålkabler. Ved hovedveiene ble de forankret til tunge betongpilarer som igjen var forankret i bakken. I mai 1940 utgjorde de ingen kontinuerlig linje, de hadde blitt eller skulle flyttes. Dette gjorde at de tyske 3. og 4. Panzer-Division enkelt kunne passere dem. Da de tyske troppene hadde fullt herredømme over Belgia, 28. mai 1940, ble de belgiske portene satt inn på flere steder i Europa. De ble brukt på veier, broer og på Nordsjøstrendene. Tyskerne ga dem navnet "C-element". Mesa Verde nasjonalpark. Mesa Verde nasjonalpark er en nasjonalpark og et verdensarvsted i delstaten Colorado, USA. Parken ble etablert 29. juni 1906, og er på 211 km². De viktigste attraksjonene i nasjonalparken er et utall ruiner av hus og landsbyer fra 1200-tallet og nyere tid, bygd av puebloindianerne som klippehus – bygninger bygd i grotter og under utspring i fjellet. Det mest kjente av boliganleggene er Cliff Palace, som antas å være det største klippehuset i Nord-Amerika. Andre anlegg er "Mug House, Spruce Tree House, Square Tower House, Mesa Verde Reservoirs" og "Balcony House". Det spanske uttrykket "Mesa Verde" betyr «grønt bord», og kommer av at mesaen var dekket av einer og pinje. Den svenske arkeologen Gustaf Nordenskiöld (1868-1895; sønn av Adolf Erik Nordenskiöld) var den første som utforsket de gamle klippebyene, og han utga sin bok "The Cliff Dwellers of the Mesa Verde" i Stockholm i 1893. Nasjonalparken ble etablert 29. juni 1906. Et lite område av nasjonalparken på 34 km² er siden 1976 ytterligere vernet som "Mesa Verde Wilderness". Parken ble innlemmet på UNESCOs verdensarvliste i 1978. Redwood nasjonalpark. Redwood nasjonalpark ("Redwood National and State Parks") er en nasjonalpark og et verdensarvområde ved Stillehavskysten nord i delstaten California i USA. Parkens areal er på 540 km² og omfatter 45% av den resterende bestanden av Kystsequoia (redwood, "Sequoia sempervirens"), det høyeste og et av de største treslagene i verden. I tillegg til redwood-skogene bevarer parken gressdekt prærie, kulturminner og 60 km med uberørt kystlinje. I 1850 var 8100 km² av den nordlige kysten av California dekket av gammel redwood-skog. Området hadde vært bebodd av indianere i 3000 år, da et lite gullrush førte gullgravere og tømmerhoggere som begynte å hogge ned skogen til området. Innsatsen til en organisasjon stiftet i 1918, som ble kalt "Save-the-Redwoods League", resulterte til slutt i at tre store redwood-skoger ble bevart ved etableringen av "Prairie Creek Redwoods State Park", "Del Norte Coast Redwoods State Park" og "Jedediah Smith Redwoods State Park". Redwood nasjonalpark ble etablert i 1968, men da hadde allerede nesten 90% av den opprinnelige redwood-skogen blitt hogd ned. Dyrelivet i parken omfatter truede arter som brunpelikan, "Eucyclogobius newberryi" (en art av kutlinger), hvithodet havørn, laksearten "Oncorhynchus tshawytscha", nordlig flekkugle, ("Strix occidentalis caurina") og stellersjøløve ("Eumetopias jubatus"). National Park Service og "California Department of Parks and Recreation" slo administrativt sammen Redwood nasjonalpark med de tre "state parks" i 1994. Området ble innlemmet i UNESCOs liste over verdensarvsteder 5. september 1980. Apostlenes hester. Apostlenes hester er et litterært uttrykk for menneskers bruk av føttene som transportmiddel, og henviser da spesielt til apostlenes misjonsreiser for å forkynne kristendommens evangelium. Fenomenet kan høres trivielt ut, men har et mye større omfang, og en langt større betydning enn vi i første omgang tenker oss. Historiske personer fra vårt land gikk bokstavelig talt landet rundt på 1800-tallet. Aasmund Olavsson Vinje, Ivar Aasen og Knud Knudsens vandringer er for en stor del godt dokumentert. Utviklingen av bybebyggelse hadde et annet preg før kommunikasjonsmidler som jernbane, trikk, buss og privatbiler ble innført. Bybebyggelsen ble bygd tett for å minimalisere behovet for transport, tilpasset utstrakt bruk av "apostlenes hester". Abdul Rashid Ghazi. Abdul Rashid Ghazi (født 1964, død den 10. juli 2007) var en radikal pakistansk islamistleder. Abdul Rashid vegret seg til å begynne med, til forskjell fra sin eldre bror Abdul Aziz Ghazi, å ta noen formell muslimsk utdannelse. Han begynte studier i en madrassa under påvirkning fra sin far maulana Muhammad Abdullah Ghazi men hoppet snart av denne. Abdul Rashid valgte i stedet å kle seg vestlig og å gjennomføre en masterutdanning i internasjonale relasjoner ved det sekulære Quaid-e-Azam-universitetet i Islamabad. Deretter ble han ansatt i utdanningsdepartementet. Faren var så misfornøyd med Abdul Rashids livsstil at han gjorde broren Abdul Aziz til enearving. Men mordet på Muhammad Abdullah kom dog til å bli et vendepunkt i Abdul Rashids liv. Oppmuntret av sin eldre bror begynte han å studere islam, anla skjegg og engasjerte seg i Den røde moske og de tilhørende koranskolene Jamia Hafsa og Jamia Faridia. Ghazi var en av lederne for en koalisjon av organisasjoner som i 2001 protesterte mot USAs krig i Afghanistan. I 2004 tok Abdul Rashid Ghazi og mange andre religiøse ledere avstand fra militærets kamp mot pro-talibanske stammer på den pakistanske landsbygden. Den røde moské sendte på hans initiativ ut en fatwa hvor det ble sagt at de islamister som ble drept under denne konflikten av de pakistanske militære, skulle betraktes som martyrer. Dette provoserte president Musharraf som hevdet at Abdul Rashid hadde planlagt et mordattentat mot ham. Abdul Rashid ble tvunget til å gå under jorden til regeringsanklageren senere drog tilbake anklagelne mot honom. Sammen med broren Abdul Aziz Ghazi ledet han i 2007 konflikten mot regjeringen ut fra den Røde moske i Islamabad. Etter at broren ble tatt til fange under en mislykket flukt ledet Abdul Rashid opprøret alene til han ble drept av de stormende pakistanske militærstyrkene i moskeens kjeller den 10. juli 2007. Lübben (Spreewald). Lübben i Spreewald ("lavsorbisk:" Lubin / Błota) er en by med rundt 14 800 innbyggere. Byen er administasjonssenter for Landkreis Dahme-Spreewald i Brandenburg, Tyskland. Rocky Mountain nasjonalpark. Rocky Mountain nasjonalpark er en nasjonalpark i delstaten Colorado, USA. Parken ble etablert 26. januar 1915, og er på 1078 km². De viktigste naturattraksjonene i nasjonalparken er en variert fjellnatur knyttet til fjellkjeden Rocky Mountains. En fjerdedel av Rocky Mountain nasjonalpark ligger høyere enn tregrensa, og parken har i alt 60 fjelltopper over 3 700 meters høyde. Den høyeste toppen er Longs Peak, 4 346 moh. Det er flere mindre isbreer her. Vannskillet mellom Stillehavet og Atlanterhavet går gjennom parken, og elva Colorado har sine kilder i parken. Ute- og arapahoindianere bodde i området før europeerne kom, men utnyttelsen av landskapet var ikke intensiv. Stephen Harriman Long (1784–1864) og hans «Long Expedition» besøkte området i 1820, uten å bestige fjellene. Longs Peak er oppkalt etter ham. Enos A. Mills (1870–1922) regnes som initiativtager til naturfredningen. Parken ligger nordvest for byen Boulder i Colorados del av Rocky Mountains. Parken har fem informasjonssentre. Parkens hovedkontor er "Beaver Meadows Visitor Center", som er et "National Historic Landmark" tegnet av elever ved Frank Lloyd Wrights arkitektskole Taliesin West. Parken kan nås via tre veier, US Highway 34 og 36, og Colorado State Highway 7. Highway 34, kjent som Trail Ridge Road gjennom parken, går fra byen Estes Park, Colorado på østsiden av fjellene og til Grand Lake, Colorado i sørvest. Veien går helt opp til 3713 moh, og er stengt vinterstid pga snø. Parken har grense til verneområdene Roosevelt National Forest (nord og vest) Routt National Forest (nordvest) og Arapaho National Forest (sørvest). Grensene for parken har blitt utvidet gjennom årene, den største utvidelsen var i 1929. Landkreis Dahme-Spreewald. Landkreis Dahme-Spreewald er en "Landkreis" i den tyske delstaten Brandenburg. Området har navn etter elven Dahme og landskapet Spreewald som ligger her. "Landkreis Dahme-Spreewald" ligger nord for Landkreisene Spree-Neiße, Oberspreewald-Lausitz og Elbe-Elster, øst for Teltow-Fläming, sørvest for Oder-Spree, og sør for Berlin. Administrasjonsbyen er Lübben. Området, og særlig Spreewald har alltid vært sentrum for den sorbiske kulturen. I middelalderen vekslet byene Lübben og Luckau på å være hovedstad og viktigste by i det nedre Lausitz. Fra 1815 ble det nedre Lausitz en del av Preussen. Gjennom 1800-tallet forble området et gjennomgående landbruksområde, med urbanisering og bymessig bebyggelse bare helt i nord mot Berlin. Da delstaten Brandenburg ble gjenopprettet i 1990, ble distriktene Lübben, Luckau og Königs Wusterhausen etablert. I 1993 ble dissew tre distriktene slått sammen. Rubén Lobato. Rubén Lobato Elvira (født 1. september 1978 i San Sebastián de los Reyes) er en spansk profesjonell syklist. Murtvang. Murtvang er brukt som en reguleringsbestemmelse i byer for å redusere brannfaren. Bestemmelsen innebærer at alle hus innenfor et gitt område, som regel en bygrense, skal bygges som murhus. I Norge var dette særlig aktuelt som en reguleringsbestemmelse fordi det mest naturlige er å benytte tre som byggemateriale. Murtvangen i Christiania (Oslo). Christiania var den første byen i Norge som fikk murtvang. Murtvang ble innført i forbindelse med nyanleggingen av Christiania i 1624 etter den siste av middelalderbyen Oslos mange bybranner. Christiania var i ca 200 år den eneste byen i Norge med murtvang. Det ble gitt dispensasjon for utmurt bindingsverk, fordi rene murhus var så kostbare at bare de mest velstående borgerne hadde råd til å bygge dem. Mange oppførte likevel ulovlige trehus i tradisjonelt lafteverk uten at myndighetene grep inn, og fra 1657 ble det tillatt å bygge rene trehus i de nye kvartalene på utfylt grunn i Bjørvika. Etter en bybrann i 1708 ble kravet om murtvang innskjerpet og håndhevet, men det ble fortsatt tillatt å bygge i utmurt bindingsverk. Da alle byens eiendommer ble branntaksert i 1766, var ca 50% av husene av bindingsverk, 30% av lafteverk, og bare 20% av massivt murverk, i datiden kalt «Grundmuur». Innføring av murtvang innenfor bygrensene førte til rask fremvekst av forsteder utenfor bygrensene. Etterhvert som byens forsteder ble innlemmet i byen gjennom byutvidelsene 1794, 1839, 1859 og 1878, ble også murtvangen gjeldende for større område. Murtvangen var frem til byutvidelsen av 1878 definert av bygrensene. Murtvangen i andre norske byer. I Kristiansand ble det innført murtvang etter at Kvadraturen ble rammet av den fjerde, ødeleggende bybrannen i 1892. Påbudet førte blant annet til at Kristiansand stasjon er den eneste stasjonsbygningen langs den opprinnelige Setesdalsbanen som er oppført i mur og at den sørlige delen av sentrum etterhvert ble kalt «murbyen». Etter den omfattende bybrannen i Ålesund i 1904 ble det innført generell murtvang i alle norske byer. Pingu. Pingu er en sveitsisk animert TV-serie om pingvinen med samme navn. Serien ble skapt av animatør og manusforfatter Otmar Gutman i 1986. Gutman produserte 104 episoder av Pingu ved Trickfilmstudio i Sveits de neste 10 årene. Rettighetene til serien ble solgt til engelske Hit Entertainment i 2001, som siden har produsert 52 nye episoder. Pingu fikk raskt internasjonal suksess. En av grunnene til det er at serien ikke trenger å dubbes. Dialogene er fremført på "pingvinsk", et lydspråk som forståes av alle. Carlo Bonomi, også kjent som stemmen i animasjonasfilmene om Streken, er mannen bak alle stemmene i de første 104 episodene av serien. Da serien ble solgt til England, ble Bonomi byttet ut med skuespillerne Marcello Magni og David Sant, da han selv ikke snakket engelsk. Mefjorden (Berg). Mefjorden er en av de største og lengste fjordene på øya Senja i Troms fylke. Hele fjorden tilhører Berg kommune. Det er cirka 17 km fra innerst i Mefjordbotn i sørøst til det vide utløpet i Norskehavet i nordvest. Nordøstsiden av fjorden er ubebodd. Denne siden er svært ulendt og stedvis stupbratt, med fjellsider som står rett opp fra havet. Innerst i fjorden ligger Mefjordbotn, hvor det bor en håndfull mennesker. Langs sørvestsiden går riksvei 862, langs fjellsiden og gjennom tunneler og rasoverbygg. Lenger ut på denne siden ligger de to fiskeværene Senjahopen (308 innb.) og Mefjordvær (154 innb.). Hele området rundt Mefjorden utgjør den nordlige delen av Berg kommune og har et samlet folketall på 485 innbyggere, omtrent halvparten av kommunens befolkning. I 2004 åpnet Geitskartunnelen, som knyttet Mefjorden til resten av kommunen, deriblant kommunesenteret Skaland. Mellom Senjahopen og Skaland er det i dag drøye 15 kilometers bilvei. Før tunnelen kom måtte man kjøre via Gibostad og Svanelvmoen – en strekning på over 10 mil. Hele østsiden av Mefjorden, fra Gilbergneset i nord (venstre) til Mefjordbotn i sør. Oranje (elv). Oranje (afrikaans og nederlandsk: "Oranjerivier") eller Gariep er den lengste elva i Sør-Afrika. Elva ble først oppdaget av det innfødte namafolket som kalte den Nu Gariep Elva ble kalt Oranje av oberst Robert Jacob Gordon, kommandant av nederlandske Ostindiske kompanis garnison i Cape Town, på en reise til den indre delen av landet. Gordon oppkalte elva til ære for William av Oranje. En feiloppfatning er at elva ble oppkalt etter den antatte oransje fargen på vannet i motsetning til fargen på en av dens bielver, Vaal ("vaal" er afrikaans for blek eller grå). Siden slutten av apartheid har det opprinnelige navnet «Gariep» blitt favorisert i offisiell korrespondanse i Sør–Afrika, selv om navnet «Oranje» har større internasjonal anerkjennelse. I Lesotho, hvor elva starter, er den kjent som Senqu. Geografi. Oranje har sitt utspring i Drakensberg–fjellene langs grensen mellom Sør–Afrika og Lesotho, rundt 193 km vest for Indiahavet og i en høyde av over 3000 moh. Deler av elven fryser til is om vinteren i Lesotho på grunn av høyden. Elven renner så vestover gjennom Sør–Afrika og utgjør den sørvestlige grensen av provinsen Free State. I denne seksjonen flyter elven først inn i Gariep-dammen, den største i landet, og videre til Vanderkloof-dammen. Fra grensen til Lesotho til nedenfor Vanderkloof er elven dypt skåret inn i terrenget. Lenger nede er landet flatere, og elven blir i stor grad brukt til irrigasjon. Ved det vestlige punktet av Free State, sørvest for Kimberley, møter Oranje sin største bielv, Vaal som selv utgjør store deler av den nordlige grensen av provinsen. Herfra flyter elven videre vestover gjennom den tørre villmarken i den sørlige Kalahari–regionen og Namaqualand i provinsen Northern Cape og møter Namibia på 20 grader øst. Herfra flyter den 550 km vestover og danner den internasjonale grensen mellom provinsen og Namibias Karas. På grensen passerer elven byen Vioolsdrift, tollstasjonen mellom Sør–Afrika og Namibia. I de siste 800 km av sitt leie har Oranje mange mellomstore bielver og flere store wadier leder inn i den. I denne seksjonen stopper Namibørkenen på den nordlige bredden av elva, derfor er mengden av vann som disse bielvene leverer under normale omstendigheter veldig liten. Her er elven igjen dypt skåret ut i landskapet. De hundre fallene eller Augrabiesfallene ligger i denne seksjonen av Oranje hvor elven synker 122 m på 26 km. a>er, og flere diamantgruver opererer langs strekningen på bildet. Oranje tømmer seg i Atlanterhavet ved Alexander Bay som ligger like langt fra Cape Town som fra Walvis Bay. Rundt 33 km fra munningen er den fullstendig stengt av stryk og sandbanker og er generelt ikke farbar i lengre strekninger. I de tørre vintermånedene blir vannvolumet i elva betydelig redusert på grunn av tilløpet og fordampning. Ved kilden av Oranje er nedbøren rundt 2000 mm per år, men fuktigheten synker ettersom elven flyter vestover, ved munningen er nedbøren på mindre enn 50 mm i året. Faktorene som støtter fordampningen, på den andre side, har en tendens til å øke i vestlig retning. Men i den våte årstiden (sommeren) blir Oranje en heftig, brun strøm. Den store mengden av sedimenter som elva bærer med seg utgjør en trussel i det lange løp for alle byggeprosjekter ved elva. Nedslagsfeltet til Oranje (inkludert Vaal) strekker seg over 973 000 km², rundt 77% av arealet til Sør–Afrika. Men rundt 366 000 km² ligger utenfor landet i Lesotho, Botswana og Namibia. a>–rik høyde som ligger over en sving i elva som er oversvømmet på grunn av nedbør over det normale. Økonomi. Oranje spiller en betydelig rolle i å støtte agrikultur, industri og gruvedrift. To store vannprosjekt har blitt satt i gang, Orange River Project (ORP) og Lesotho Highlands Water Project. Der er viktige avsetninger av alluviale diamanter langs Oranje og rundt dens munning. På grunn av mangel på farlige dyr og høyvannsnivået om sommeren, blir elven brukt til kanopadling. Gariep-dammen nær Colesberg, kalt Hendrik Verwoerd–dammen da den ble bygget, er hovedlagringsstrukturen i Oranje. Herfra leveres vann i to retninger: Vestover langs Oranje (via hydroelektriske generatorer) til Vanderkloof–dammen som tidligere het PK le Roux–dammen, og sørover gjennom Oranje-Fish-tunnelen til Eastern Cape. Eskom driver hydroelektriske kraftstasjoner både ved Gariep– og Vanderkloof–dammenene. Kraftstasjonen ved Vanderkloof var den første kraftstasjonen i Sør–Afrika lå helt under bakken. Landsbyene Oviston og Oranjekrag ble etablert for å støtte konstruksjonen og operasjonen av den nye infrastrukturen. Irrigasjon i det veldige området nedstrøms fra Vanderkloof som forandret tusenvis av hektar av tørr veld til svært produktivt jordbruksland, ble gjort mulig gjennom byggingen av Gariep og Vanderkloof. Gamle etablerte irrigasjonskonstruksjoner som de ved Buchuberg, Upington, Kakamas og Vioolsdrif har også dratt nytte siden regulering av strømmen nå er mulig. I senere år har vinproduksjonsområdene langs Oranje også blitt viktigere. Lesotho Highlands Water Project ble satt i gang for å supplere vannforsyningern i elvesystemet Vaal. Vann leveres til Sør–Afrika gjennom leveringstunnelen som passerer under grensen ved Caledon og så under Little Caledon sør for Clarens i Free State før den tømmes i Ash rundt 30 km lenger nord. Arbeidet ble satt i gang da vannbehovet i Gauteng nådde et nivå som ikke lenger kunne støttes økonomisk gjennom alternative tiltak som Tugela–Vaal pumpe og lagringsstasjon som drev Sterkfontein-dammen nær Harrismith i Free State. I de tempererte månedene mars og april som gir godt regn og siden slusene i dammene er åpne, kan kanopadlere enkelt reise 30 km per dag. De nedre delene av elven er mest populære på grunn av den spektakulære topografien. Kommersielle rundreiser er tilgjengelige, og disse ekspedisjonene reiser fra grensebyer Vioolsdrift. Uleåborg lufthavn. Uleåborg lufthavn (IATA: OUL, ICAO: EFOU, fi. Oulun lentoasema) er en flyplass som ligger i Oulunsalo kommune i Finland, cirka 15 kilometer sørvest for Uleåborg. Flyplassen er den nest største i Finland målt etter antall passasjerer med i 2005, etter Helsingfors-Vanda lufthavn. Annibale Bugnini. Annibale Bugnini (født 14. juni 1912 i Civitella del Lago i Umbria i Italia, død 3. juli 1982 i Roma) var en italiensk katolsk ordensgeistlig som var medlem av "Misjonskongregasjonen" (C.M., kalt lasaristene eller vincentinerne). Liv og virke. Bugnini ble presteviet den 26. juli 1936. Fra 1946 var han en redaktør for det liturgiske tidsskrift "«Ephemerides liturgicae»" og var fra 1948 til 1960 sekretær for den kommisjon som pave Pius XII hadde nedsatt for en generalreform av kirkens liturgi. I 1957 ble han professor for liturgi ved Lateranuniversitet og fra 1959 til 1962 var han sekretær for den liturgiske forberedelseskommisjon forut for Annet vatikankonsil. Bugnini ble i 1964 sekretær for det råd som pave Paul VI nedsatte for liturgien (presidenter: Først kardinal Giacomo Lercaro, fra 1968 Benno Gut). Fra 1969 til 1975 var han sekretær og drivende kraft (Kardinalprefekt Gut døde i 1970, og etterfølgeren Arturo Tabera var i embede bare fra 1971 til 1973) i Kongregasjonen for Gudstjenesten, helt til den under kardinal James Robert Knox ble forent med kongregasjonen for sakramentene. Det var Consilium og denne etterfølgerorganisasjonen på kongregasjonsnivå som gjennomførte den liugireform som fulgte Annet vatikankonsil. Den flittige og aktive msgr. Bugnini fikk også motstandere, men nøt pavens gunst helt til reformene var på plass i 1975. Hans heftigste motstandere fant man innenfor tradisjonalistiske katolske kretser, som hevdet at han var en frimurer og at han hadde som mål å «ødelegge Kirken». Disse påstandene var så kraftige at Vatikanet fant å måtte dementere dem i sin avis L'Osservatore Romano (10. oktober 1976). Den 6. januar 1972 ble Bugnini titulærerkebiskop og den 4. januar 1976 ble han utnevnt til apostolisk pro-nuntius i Iran. Den overraskende kombinasjon av gudstjeneste- og sakramentskongreasjonene sommeren og utnevnelsen av dens sekretær til en post utenfor Vatikanet ble av flere tolket som en følge av at Bugnini angivelig kunne være egenrådig. I Iran engasjerte erkebiskop Bugnini seg med stor kraft, og ble av stor betydning for Vatikanet under den iranske revolusjon. Han forfattet også verket "«La Chiesa in Iran». Den 3. juli 1982 døde Annibale Bugnini i en romersk klinikk. Roscher. Roscher er en tysk embetsmannsslekt med betydelig tilknytning til norsk bergindustrihistorie på begynnelsen av 1800-tallet. Johann Theodor Roscher (født 1. november 1755 i Mildenau/Sachsen; død 3. november 1829 i Döhlen/idag Freital) var en kurfyrstelig saksisk, senere kongelig prøyssisk, hytteinspektør ved Spiegelglashütte Friedrichsthal. Slekten kom til Norge med hans sønn Friedrich Roscher (1791–1859), som var hytteinspektør (dvs. teknisk direktør) ved Blaafarveværket. Han ble rekruttert fra Tyskland av verkets leder Benjamin Wegner i 1822 og bosatte seg dermed i Norge. Margarete, erkehertuginne av Østerrike. a>.Margarete, erkehertuginne av Østerrike (født 10. januar 1480, død 1. desember 1530) var en prinsesse fra Habsburg, datter av keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike og Maria av Burgund. I 1483 ble hun forlovet til "dauphin" (kronprins) av Frankrike, den senere kong Karl VIII av Frankrike, og brakte med seg en medgift bestående av landområdene Franche-Comté og Artois som ble lagt under formynderskapet til kong Ludvig XI av Frankrike, se Traktaten av Arras (1482). Etter at Karl opphevet traktaten og giftet seg med Anne av Bretagne dro Margarete tilbake til sin far i 1493. I 1497 ble hun gift med Johan av Aragón og Castilla, "infante" (kronprins) av Spania (1478–1497), sønn og arving av kong Ferdinand II av Aragón og dronning Isabella I av Castilla, men han døde etter bare seks måneder. Johan etterlot henne gravid, men hun fødte senere et dødfødt barn. I 1501 giftet hun seg med Philibert II, hertug av Savoia (1480–1504) som døde tre år senere. Dette ekteskapet var også barnløst. Hun ble utpekt for første gang som guvernør av det habsburgske Nederlandene (1507–1515) og ble formynder av sin unge nevø Karl, den framtidige Karl V av det tysk-romerske rike. Margarete fungerte som mellomledd mellom sin far og hans undersåtter i Nederlandene. Hun forhandlet fram en handelsavtale med England som favoriserte flamske tekstilinteresser og hun spilte en rolle i dannelsen av Forbundet av Cambrai (1508). Etter at Karl V ble myndig i 1515 gjorde han opprør mot Margaretes påvirkning, men innså snart at hun var en av hans beste rådgivere, og hun ble igjen guvernør for Nederlandene (1519–1530) fram til hun døde. I 1529, sammen med Louise av Savoia, forhandlet hun fram Cambrai-traktat av 1529, den såkalte "Kvinnenes fred". Margarete døde ved Mechelen, et sted mellom Antwerpen og Brussel, som var hennes bosted i Nederlandene. Hun hadde utpekt sin nevø Karl V som sin eneste arving. Hun ble gravlagt i Bourg-en-Bresse, Franche-Comté. Det er en statue av henne rett ved Mechelenkatedralen. Hennes regime var en periode som besto av stort sett fred og framgang for Nederlandene, skjønt den protestantiske reformasjonen hadde så vidt begynt, spesielt i nordlige Nederlandene. De første protestantiske martyrer ble brent i 1524 og 1525. Hun hadde noen problemer med å holde Karl, hertug av Guelders, under kontroll. Hun fikk ham til å signere Gorinchemtraktaten i 1528, men problemet var ikke endelig avklart i hennes tid. Bernhard Steckmest. Bernhard Christoph Steckmest (født 1846 i Tyskland, død 1926 i Oslo) var en tyskfødt, norsk arkitekt. Han er kjent som en sentral representant for nygotikken i historismen, som særlig preget den såkalte «Hannoverskolen». Han var en av de mest sentrale arkitektene under byggeboomen på slutten av 1800-tallet. Han har tegnet en rekke kjente bygninger, særlig i Oslo. Han avsluttet utdannelsen ved Hannovers Polytechnikum i 1866 og begynte som assistent hos arkitektene Henrik Thrap-Meyer, Christian Christie og Paul Due. I årene 1870 til 1890 hadde han arkitektfirma sammen med Due, under navnet "Due & Steckmest" og dette var en meget produktiv periode hvor det ofte var Steckmests oppgave å utføre tegningene, mens Due hadde det administrative ansvaret og arbeidet med byggesakene. Fra 1890 hadde han eten praksis i Kristiania. I perioden 1904–1912 var han medlem av Kristiania bygningskommisjon og satt noen år i skattetekstkommisjonen, og han hadde i disse årene liten egen produksjon som arkitekt. Viktige arbeider i Due & Steckmest. St. Edmunds kirke i Oslo Prinsens gate 9 i Oslo Tröbigau. Tröbigau (sorbisk: "Trjechow") er en landsby i kommunen Schmölln-Putzkau i Fristaten Sachsen i Tyskland. I Tröbigau bor omkring 300 mennesker. Geografi. Tröbigau hører til landskapet Oberlausitz. Neste by er Bischofswerda med omkring 7 km. Til landkretsens administrasjonssenter Bautzen er det omkring 16 km, til delstaten Sachsens hovedstad Dresden er det omkring 4 mil, og til Tysklands hovedstad Berlin omkring 22 mil, til den tsjekkiske hovedstaden Praha kun 16 mil. Distansen til grensen til Tsjekkia er 2 mil og til Polen 6 mil. Texas (band). Texas er et popband fra Glasgow i Skottland. Dets frontfigur er Sharleen Spiteri (vokal/gitar), og bandet består videre av John McElhone (bass), Alistar McErlaine (gitar), Eddie Campbell (keyboard), Mykie Wilson (slagverk) og Michael Bannister (keyboard). Bandet ble grunnlagt i 1986 og navnet er inspirert av Wim Wenders' film "Paris, Texas" fra 1984. Det er et av de mest populære band i Europa de siste tyve årene, og i 1999 var Texas det mest spilte bandet i britisk radio. Kjente hits omfatter «I Don’t Want A Lover», «Say What You Want», «Summer Son» og «Inner Smile». Basarene. Basarene ved Oslo domkirke, også kalt Stortorgets basar ble oppført i årene 1840–1859 i upusset tegl i nyromansk stil, arkitekt var Christian H. Grosch. Opprinnelig lå det slakterboder med overbygde arkader på dette området, men tidlig på 1800-tallet kom det fram ønsker om å bedre forholdene for omsetning av matvarer. Det ble først vedtatt å føre opp 24 boder i bakken ned langs Karl Johans gate og bort Dronningens gate. Da dette viste seg å være for lite, ble byggingen videreført etter samme malen i en halvsirkel øst for kirken, med tilsammen mer enn 50 boder. I tilknytning til denne byggingen, ble også Brannvakten satt opp i årene 1854–1856 som en avslutning av bodrekken øverst mot kirkens front mot Karl Johans gate. I 1870-årene viste det seg at også dette antallet med slakterboder var for lite, og det ble diskutert en ny utvidelse, men den kom på Nytorget i stedet. På grunn av høydeforskjeller i terrenget anla Grosch en trapp på utsiden. I 1898 tok "Børs- og handelskomiteen i Kristiania" opp spørsmålet om å bygge en ny børsbygning til erstatning for den eksisterende Oslo Børs fra 1828, som da ble ansett å være for liten og uhensiktsmessig. To år tidligere hadde kommunestyret besluttet at det skulle utarbeides planer for å rive basarene og brannvakten til fordel for et nybygg for dels kommunale, dels private formål. Kommunen foreslo for Børskomiteen å bygge på basartomten, og arkitekt Herman Major Backer fremla i 1901 planer for et nybygg i nyrenessanse-stil. Dette utløste en av byens tidligste debatter om riving eller bevaring, og etter sterk motstand ble byggeplanene skrinlagt. Dersom prosjektet var blitt realisert, ville sammenstillingen av børs og katedral ha vært en attraksjon. I 1927 ble Basarene og Brannvakten fredet, men likevel diskuterte bystyret igjen å rive disse bygningene, denne gang for å anlegge en større park. Dette ble også vedtatt i 1931, til tross for fredningen. Riksantikvar Harry Fett engasjerte seg sterkt mot rivingen, men hele saken stoppet opp i forbindelse med den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Etter krigen ble rivingsvedtaket opphevet i 1949, og i 1960 startet restaureringen av anlegget som hadde forfalt som følge av rivingsvedtaket. I dag er det butikker og serveringssteder i hallene. Uttrykket Kirkeristen har sin bakgrunn i to rister som fra tidlig på 1700-tallet gikk gjennom muren og inn på kirkegården. Disse skulle hindre at dyr, særlig husdyr, kom inn på den daværende kirkegården. Den ene av disse var i en port i den sørlige enden, og den andre var en liten bro som gikk fra dagens kryss Storgata/Dronningens gate og inn på kirkegården. Disse hadde mistet sin funksjon da kirkegården ble lagt ned, og de ble fjernet i forbindelse med byggingen av Basarene. Kulturminne. Basarene er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Foreningen Brukskunst ‎drev Galleri Vognremissen i Basarene. Acadia nasjonalpark. Acadia nasjonalpark er en nasjonalpark i delstaten Maine, USA. Parken bevarer mye av øya Mount Desert Island, og andre mindre øyer i nærheten, utenfor Atlanterhavskysten, og ble etablert 8. juli 1916, Parken er på 191.78 km2, og de viktigste naturattraksjonene i parken er Området har både fjell, kystlinje, skogkledte områder og innsjøer. I tillegg til Mount Desert Island, dekker også parken mye av øya Isle au Haut, som er en liten øy sørvest for Mount Desert Island, og deler av Baker Island som også ligger i nærheten. En del av Schoodic-halvøya på fastlandet er også en del av parken. Totalt består nasjonalparken av 123 km² på Mount Desert Island, 11 km² på Isle au Haut og 9,2 km² på Schoodic-halvøya. I starten het parken Lafayette National Park, og ble den første nasjonalparken øst for Mississippielven. I 1929 ble navnet skiftet til Acadia. Iben Akerlie. Iben Marie Akerlie (født 15. mars 1988) er en skuespiller fra Oslo som har medvirket i flere filmer. Hun har spilt i kortfilmen "«Bulle bare bor her»" som er laget av Sirin Eide. I 2001 spilte hun i filmatiseringen av Harald Rosenløw Eegs roman "Glasskår" hvor hun hadde en liten rolle som jenta Wendy. Hun skal spille «Victoria» i en ny filmatisering av Hamsuns roman "Victoria", med premiere i 2013. Kvarkstjerne. Kvarkstjerner er en teoretisk type nøytronstjerner som dannes gjennom frigjøring av kvarker (eng. "(quark) deconfinement"). Massetettheten til kvarkstjernene ligger, dersom de fins, mellom massetettheten til ei nøytronstjerne og et svart hol. Det antas at når enkelte nøytronstjerner dannes, vil noen grunnstoff pakkes svært tett i kjernens ytterste lag. Inni sjølve kjernen blir nøytronene så sammentrykte at nøytronene bryter sammen og frigjør kvarker. Det er mulig at dette utløser en kvarknova. Resultatet vil være kvarkmaterie, frie kvarker istedenfor kvarker bundne sammen i nøytroner, derav navnet kvarkstjerne. Trolig er det raskt roterende nøytronstjerner med mellom 1,5 og 1,8 solmasser som kan konverteres til kvarkstjerner. Er massen større enn tre solmasser, vil stjerna kollapse helt og danne et svart hol. Supernovaene SN2006gy, SN2005gj og SN2005ap kan vise seg egentlig å være kvarknovaer. Det er omdiskutert om kvarkstjerner fins eller det er snakk om målefeil. Det diskuteres også om kvarkstjerner består av en ny form for hittil ukjent stoff med høyere massetetthet enn atomkjerner og nøytroner, men mindre enn tettpakka kvarker. Brannvakten. Brannvakten, Karl Johans gate 11 ved Oslo domkirke, er bygget i upusset rød tegl i nyromantisk stil i årene 1854–1856 i tilknytning til Basarene, og arkitekt for hele anlegget er Christian H. Grosch. Tårnet ble brukt til å tørke vannslangene. Etter den store bybrannen 14. april 1858, hvor området med 40 gårder og 1000 beboere mellom Prinsens gate, Karl Johans gate, Skippergata og Kongens gate brant ned, ble det satt fortgang i å få etablert en bedre branntjeneste. Etter at byens vannforsyning var utbygget og trykkvannet kom senere samme året, flyttet det nye brannkorpset på 35 mann og en overbrannmester inn på 1860-tallet. Fram til 1902 hadde brannkorpset utkikkspunkt på døgnbasis fra domkirkens tårn. Brannvakten fungerte som byens hovedbrannstasjon fram til 1939, da dagens hovedbrannstasjon på Arne Garborgs plass ble åpnet. Kulturminne. Brannvakten er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Vittorio Jano. Vittorio Jano (født 22. april 1891, død 13. mars 1965) var en italiensk bildesigner av ungarsk herkomst som var aktiv fra 1920-tallet til 1960-tallet. Jano ble født "Viktor János" i San Giorgio Canavese. Han startet sin karriere hos Fiat i 1911, hvor han ble frem til 1923, da han sammen med kollega Luigi Bazzi fikk jobb hos Alfa Romeo. Her designet han Alfa Romeo P2, som ble en stor suksess allerede i sitt første løp, hvor bilen vant Frankrikes Grand Prix i 1923, med Giuseppe Campari bak rattet. Året etter deltok Alfa Romeo med P2 igjen, denne gang med Antonio Ascari bak rattet, og midt under løpet omkom Ascari i en ulykke. Alfa Romeo nektet å bruke P2 i flere løp, men Enzo Ferrari tok over og fortsatte å bruke P2 ut over 1930-tallet. I 1929 designet Jano modellene 1750 Sport og P3 for Alfa Romeo. Nok en gang valgte Alfa Romeo å ikke bruke Janos biler i racing, og Ferrari benyttet seg av dem i stedet, med stor suksess. Jano gikk over til å utvikle flymotorer, og samme år vant Alfa Romeo P3 i Tyske Grand Prix, med Tazio Nuvolari bak rattet. Ferrari ba Alfa Romeo om å sette Jano i arbeid med en ny bil, Alfetta, i 1937. I 1945, etter 2. verdenskrig, flyttet Jano til Lancias Formel 1-team, og hans første bil, Lancia D50, ble introdusert i 1954. Etter Alberto Ascaris død i 1955 trakk Lancia seg ut av motorsport, og Ferrari tok over teamet og dermed også Jano samme år. Janos tilskudd til Ferrari var betydelig. Med oppmuntring fra Enzos sønn, Dino, utviklet Jano flere motorer, og hans V6- og V8-motorer tok over for Ferraris tidligere Lampredi og Colombo-motorer. Etter Dinos død ble Janos «Dino» V6-motor basis for selskapets første midtmotoriserte gatemodell, 206 Dino, i 1966. Jano mistet sin sønn i 1965, og ble alvorlig syk samme år. Han begikk selvmord i Torino den 13. mars 1965. Garmin-Sharp. Garmin-Sharp er et UCI WorldTour-lag fra USA. Historie. Laget ble etablert i 2005, men ble ikke profesjonelt før i 2007. Team Slipstream satset hardt mot 2008-sesongen, og hadde ambisjoner om å bli invitert til Tour de France. Den invitasjonen fikk de allerede til 2008-utgaven. Målet var også å bli et ProTour-lag fra 2009-sesongen. Flere etablerte ryttere som amerikanerne David Zabriskie og Christian Vande Velde fra CSC, newzealenderen Julian Dean fra Crédit Agricole, svenske Magnus Bäckstedt fra Liquigas og skotten David Millar fra Saunier Duval (som også er medeier) kom til laget før 2008-sesongen. De ble invitert til Giro d'Italia og tok sin første store seier i på lagtempoetappen. Senere på året markerte de seg i Tour de France med flere pallplasseringer og Christian Vande Velde som endte på fjerdeplass sammenlagt. Laget drives av Slipstream Sports, et selskap som spesialiserer seg i markedsføring og utvikling av sport. Sommeren 2008 gikk Garmin inn som ny hovedsponsor, i tillegg var laget sponset av bl.a Chipotle, en restaurantkjede som spesialiserer seg i mexikansk mat og Holowesko Partners (tidligere H3O). Før 2011-sesongen gikk Cervélo Cycles inn som delsponsor etter at Cervélo TestTeam ble lagt ned, og åtte av rytterne, blant andre Thor Hushovd, fulgte med. Den tidligere profesjonelle syklisten Jonathan Vaughters er hovedmannen bak ideen til laget. Måling. Måling er bestemmelse av kvantitet.: lengde, energi, temperatur eller tid. Vitenskapen om måling kalles metrologi. Sosiolog Kristen Ringdal definerer måling i samfunnsvitenskap (2007) som "det å knytte tall til egenskaper ved analyseenheter etter en regel". Blalock (1968) beskriver en enda videre definisjon: "Måling forankrer teorier i virkeligheten: Måling er å knytte målbare indikatorer til teoretiske begreper. På denne måten kan måling bygge broer over gapet mellom teori og virkelighet ved å gjøre teorier testbare i empiriske undersøkelser." Forskjellig. Måling av forholdet mellom fysiske mengder er et viktig emne i fysikk. Amerikansk Samoas nasjonalpark. Amerikansk Samoas nasjonalpark (engelsk: "National Park of American Samoa") er en nasjonalpark i det selvstyrte territoriet Amerikansk Samoa i Stillehavet, og hører til USA. Nasjonalparken er fordelt på de tre øyene Tutuila, Ofu og Ta‘ū. En viktig rolle for parken er å kontrollere og utrydde plante- og dyrearter som ikke hører hjemme og som truer økosystemet i området. National Park of American Samoa ble etablert den 31. oktober 1988. National Park Service har inngått 50 års leiekontrakter for området innenfor parken med lokale landsbystyresmakter fra 9. september 1993. I parken er det både korallrev og regnskog, og det er populært med fotturer, snorkling og dykking i parken, selv om hovedformålet med parken er å bevare Samoas unike naturressurser. Av parkens 42 000 dekar er 32 300 dekar jord og 10 300 dekar er vann. Dette er den eneste amerikanske nasjonalparken som ligger sør for ekvator. Øyene er for det meste dekket av tropisk regnskog, deriblant tåkeskog på Tau og lavlandsskog på Tutuila. De fleste plantene kom til parken fra Sørøst-Asia ved en tilfeldighet. Det er 487 innfødte blomsterplanter og bregner og over 100 forskjellige endemiske plantearter. Vannet rundt øyene er fylt med et mangfold av marint liv, inkludert havskilpadder, knølhval, ca 890 arter av fisk og 200 korallrev. Noen av de største levende korallrevkolonier i verden finnes på Tau Island. I 2009 ble parken påført store skader etter en tsunami. Nasjonalparkens hovedkvarter ble fullstendig ødelagt og flere av personalet ble meldt savnet. Nasjonalparkens korallrev er under et betydelig press på grunn av de stigende temperaturene i havet og den høye konsentrasjonen av karbondioksid samt havnivå-stigningen på grunn av at isen smelter. Som et resultat av disse og andre påkjenninger er korallene som danner korallrevene blitt anslått til å være tapt innen midten av dette århundret dersom karbondioksid-konsentrasjonene fortsetter å stige i samme tempo som det gjør nå. Boksing under Sommer-OL 1980. Boksing under Sommer-OL 1980 i Moskva. Cuba ble beste nasjon med 6 gullmedaljer. Carl Bosch. Carl Bosch (født 27. august 1874 i Köln, død 26. april 1940 i Heidelberg) var en tysk kjemiker, ingeniør, nobelprisvinner og industrileder. Han var styreleder i BASF og IG Farben. I 1931 fikk han Nobelprisen i kjemi sammen med Friedrich Bergius for deres bidrag til kjemiske høytrykkmetoder. Han var nevø av Robert Bosch og studerte ved Technische Hochschule Berlin-Charlottenburg og Universität Leipzig. I 1899 ble han ansatt i BASF. Sammen med Fritz Haber utviklet han Haber-Bosch-prosessen for å utvinne ammoniakk. BASF fikk monopol på å utvinne ammoniakk for produksjon av kunstgjødsel og sprengstoff. Han tok også initiativ til byggingen av Leunawerke. I 1916 ble han utnevnt til styremedlem i BASF og i 1919 ble han styreleder i selskapet. I 1925 han ble han styreleder i IG Farben. I 1935 gikk han av som styreleder i IG Farben og ble isteden leder for selskapets "Aufsichtsrat". I 1937 ble han president for Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft. Abdul Aziz Ghazi. Abdul Aziz var leder for den radikale muslimske forsamlingen i Den røde moske i Pakistans hovedstad Islamabad. Fra moskeen fremførte Aziz våren 2007 krav om å innføre sharialover og gjennomførte flere moralsk fargede politiske aksjoner som vakte stor oppmerksomhet. Unge menn og kvinner angrep musikk- og dvd-butikker, røvet bort kvinner som har blitt anklaget for prostitusjon, og til og med kidnappet politi. Den 3. juli 2007 brøt det ut kamphandlinger mellom Aziz sine tilhengere og pakistanske sikkerhetsstyrker da studenter forsøkte å okkupere en regeringsbygning som ligger like ved moskeen. Den 4. juli innførte myndighetene portforbud rundt moskeen. Abdul Aziz forsøkte å flykte utkledd i burka, men ble pågrepet. Et tusentall studenter gav opp og ble tatt til fange. Abdul Aziz oppfordret også i et tv-intervju sine tilhengere å gi opp. I det spesielle intervjuet bar han fremdeles det heldekkende kvinneklesplagget han forsøkte å flykte i. En radikal kjerne av islamister nektet likevel å lyde sin leders ord. En av disse var Aziz sin bror Abdul Rashid Ghazi, som siden ble drept da pakistanske tropper stormet anlegget. Bergljot Larsen. Bergljot Larsen (1883–1968) var en norsk sykepleier. Hun stiftet Norsk Sykepleierforbund i 1912 og var formann der 1912-1935. Hun var også redaktør av tidsskriftet Sykepleien 1912-1947. Øst-Finnmarks grunnfjellsområde. Øst-Finnmarks grunnfjellsområde er et geologisk felt i Sør-Varanger med prekambriske gneiser. Området består av tre svært ulike bergartsgrupper: Nederst Jarfjord-gruppen som er over 2800 millioner år gammel, over denne følger Bjørnevann-gruppen og øverst Petsamo-supergruppen. Bill Kaulitz. Bill Kaulitz (født 1. september 1989 i Leipzig, Tyskland) er sanger i teenagerockgruppen Tokio Hotel. Barndom. Bill Kaulitz er sønn av Simone og Jörg Kaulitz, og født 10 minutter senere enn den eneggede tvillingbroren Tom Kaulitz. Da han var 6 år gammel ble foreldrene skilt, og moren giftet seg senere med Bills nåværende stefar, Gordon Trümper. Trümper skulle vise seg å få stor musikalsk innflydelse på Bill, han spilte bass i punkrockbandet «Fatun». Som små var Bill og Tom nesten alltid helt enige. I barnehagen ble de nødt til å ha jakker med navn på, slik at personalet kunne se forskjell på dem. Men Bill og Tom begynte tidlig å utvikle sin egen personlige stil, som slett ikke lignet på hverandre. Bill farget håret mørkere og var meget inspirert av den japanske rockerstilen (J-rock). Karriere. Kaulitz begynte å synge og skrive sanger da han var 9 år gammel. I 2001 møtte han og tvillingbroren Tom, Georg Listing og Gustav Schäfer. De passet godt sammen, og dannet gruppen Devilish, som spilte på små, lokale arrangementer. På denne måten fikk de god sceneerfaring. Da Kaulitz var 13 år gammel deltok han i et tysk show, kalt «Star Search». Selv om han ikke vant showet, fikk han en del oppmerksomhet. Samme år ble bandet kontaktet av Peter Hoffmann, og de underskrev senere en kontrakt med Universal Musics Domestic Division i Hamburg. Med hjelp fra producerne skrev Bill de fleste sangene til debutalbumet, "Schrei", som ble sluppet i 2005. Bandnavnet hadde blitt forandret til "Tokio Hotel", og den første singlen «Durch den Monsun» gikk rett til topps på de tyske hitlistene. Det samme skjedde for de neste singlene «Schrei» og «Rette Mich». I begynnelsen av 2006 ble et nytt opptak av "Schrei"-albumet sluppet på nytt, dette hadde fått navnet "Schrei; so laut du kannst", fordi Bills stemme i mellomtiden hadde skiftet. Deres fjerde single «Der letzte Tag» ble en like stor suksess som de tre andre, men nå også utenfor Tyskland. Selv om bandet stadig sang på tysk hadde musikken deres blitt populær i flere europeiske land. I 2006 var bandet nesten konstant på turné rundt i Tyskland, samt noen konserter i andre europeiske land. Tokio Hotel slapp sitt andre album, "Zimmer 483", 23. februar 2007. Den første singlen «Übers Ende der Welt» er allerede på nummer 1 på flere hitlister i Europa. I juni 2007 kom den engelske versjonen av albumet "Schrei" ut, nå kalt "Scream". I 2012 var Bill med på "German's Next Topmodel" sammen med Heidi Klum. Stil. Bill Kaulitz er kjent for sin spesielle stil, som har blitt sammenlignet med David Bowie. Han kler seg ofte i jeans, lærjakker, band t-skjorter og smykker. Håret er farget sort, neglene malt sorte og hvite og han bruker sort sminke rundt øynene. Han er også kjent for sin store, iøynefallende frisyre med lyse striper. Maulana. Maulana (مولانا) er en hederstittel som tildeles respekterte muslimske ledere, ofte slike som har gjennomgått madrassa (en slags koranskole). Det arabiske ordet betyr direkte oversatt «vår herre» eller «vår mester». Muhammad Abdullah Ghazi. Muhammad Abdullah Ghazi var en pakistansk maulana som på slutten av 1960-tallet grunnla Den røde moske i Islamabad og var moskeens leder frem til sin død i 1998. Muhammad Abdullah kom fra en fattig muslimsk familie i Rajanpurdistriktet. Familien tilhørte krigerklanen Baloch Mazari, hjemmehørende i søndre Punjab og nordøstre Baluchistan. Maulana Muhammad Abdullahs innflytelse i det pakistanske samfunnet var stor og sies å ha omfattet ledende regjeringssjefer og diktatoren Zia-ul-Haq. Etter at Muhammad Abdullah 1988 ble myrdet foran moskeen, etterfulgte sønnen Abdul Aziz ham som khateeb og maulana. Den sør-øst atlantiske fiskeriorganisasjon. Den sør-øst atlantiske fiskeriorganisasjon (engelsk: "South East Atlantic Fisheries Organization ", SEAFO) er en internasjonal, mellomstatlig fiskeriorganisasjon for landene ved det sørøstlige Atlanterhavet og for andre land med interesser i området. Organisasjonen har til formål å sikre fiskebestandene i området og arbeide for bærekraftig utnyttelse av fiskeressursene, slik det legges opp til gjennom "Konvensjonen for beskyttelse og forvaltning av fiskeriressursene i det sørøstlige Atlanterhavet". Konvensjonen trådte i kraft i april 2003. Organisasjonen ble etablert 20. april 2001. Den har sekretariat i Walvis Bay i Namibia. Medlemmene i organisasjonen er Angola, EU, Namibia og Norge. Eksterne lenker. Internasjonale organisasjoner Claude av Frankrike. Claude av Frankrike (født 14. oktober 1499, død 20. juli 1524), dronning av Frankrike og hertuginne av Bretagne, var den eldste datteren til kong Ludvig XII av Frankrike og Anna av Bretagne. Claude var kortvokst, preget av skoliose og med pukkelrygg. Claude arvet det selvstendige hertugdømmet Bretagne etter sin mors død i januar 1514. Hun ble giftet bort til sin fetter Frans I av Frankrike 18. mai 1514. Ekteskapet var et ledd i det franske kongehusets planer om å overta hertugdømmet. Claude av Frankrike, symbolsk malt sammen med sine døtre Louise og Charlotte; Madeleine av Valois, dronning av Skottland (høyre); hennes yngste datter, Marguerita, hertuginne av Savoia (venstre), og Eleanora av Spania. Barn. Emanuele Filiberto av Savoia Claude er husket med en klassisk liten plomme på størrelse med en valnøtt, blekgrønn med en glassgrønn blomst, som fortsatt kalles for «Reine Claude» og kalles for «greengage» på engelsk. D&F Group. Beerenberg er en bedrift som driver med passiv brannbeskyttelse, overflatebehandling, isolering, stillas og tilkomstteknikk ved norske oljeplattformer og raffinerier. Historie. Selskapet ble startet i 1977 av Arne Dalseide og Svein Fløysand under navnet «Dalseide & Fløysand» for å drive med sandblåsing, men utvidet tjenestetilbudet i 1990-årene. Siden ble selskapet utvidet med kontorer i Stavanger, Hammerfest, Murmansk og Houston før Dalseide og Fløysand i 2005 solgte selskapet til Ferd Private Equity Fund (i dag Herkules Capital). Firmaet skiftet da navn til D&F Group, og etter at man i 2007 kjøpte Bjørge Norcoat, har man totalt 1600 ansatte. D&F Group driver også med utvikling av nye produkter. Et slikt produkt er BENARX for brann-, akustisk og termisk isolering. I april 2009 skiftet firmaet navn fra D&F Group til Beerenberg. Awilda. Awilda slik hun er avbildet i "The Pirates Own Book", utgitt 1837. Alwilda ("Alvilda" eller "Alvhild") er opprinnelig nordisk legende om kvinnelig pirat som neppe har noen realitet i en historisk figur, men er sannsynligvis et eventyr som er satt sammen med delvis lokal koloritt av flere lignende internasjonale historier. Legenden. Legendens grunnfortelling referer til Awilda, en datter av skandinavisk konge som ville gifte henne bort til en dansk prins, Alf. Datteren ville ikke gifte seg og rømte med noen venninner på et skip som seilte inn i Østersjøen. Undervegs møtte de sjørøverskip som hadde mistet sin kaptein. Kvinnene ble venner med sjørøverne og fire dager senere ble Awilda valgt til kaptein. Piratene hadde stor suksess og ble kjent over hele Skandinavia. Den danske kongen sendte sin sønn Alf og hans menn for bekjempe piratene. De bordet sjørøverskipet og nedkjempet piratene. Awilda ble så imponert over prinsens mot at hun stoppet kampen, avslørte hvem hun var og sa seg villig til å gifte seg med ham. Legendens substans. Legenden om den kvinnelige sjørøveren Alwilda, og varianter av dette navnet synes å ha sin eldste opprinnelse hos den danske krønikeskribenten Saxo Grammaticus (død 1220). Ingen av de navnene som Saxo oppgir kan stedfestes til historiske figurer. Alwildas far oppgis å ha vært en «Synardus», en konge på Gotland, og navnet Alf har ingen likhet med noen mytiske danske konger. Han ble også kalt «Siger» i en kilde. Dateringen blir tidvis plassert til rundt 500-tallet, noe som synes usannsynlig, skjønt en kilde forsøker seg med 1100-tallet, antagelig for å knytte fortellingen nærmere til Saxos levetid. Middelalderens skribenter skilte ikke like skarpt mellom mytiske og faktiske figurer, og Saxo har særlig utmerket seg med fantasifulle skildringer. På begynnelsen av 1800-tallet kom det flere fargefulle og melodramatiske bøker med illustrasjoner i tresnitt som beskrev piratenes spennende liv, eksempelvis Charles Ellms’ "The Pirates Own Book: Authentic Narratives of the Most Celebrated Sea Robbers" ("Piratenes egen bok: Autentiske fortellinger av de mest beryktete sjørøvere", 1837). Fortellingen om Alwilda dukket gjerne opp innledningsvis, og har blitt gjentatt siden, eksempelvis i moderne populærhistorisk litteratur som "Daring Pirate Women" av Anne Wallace Sharp (2002). Felles for disse er at de sjelden eller aldri oppgir sin kilder. Det vanskelig å fastholde relevansen i en del av figurer som skildres ettersom de sjelden eller aldri bekreftes av andre kilder. Eventyrlige kvinnelige pirater. Andre nordiske kvinner som det også etter sigende skal ha vært pirater er navn som "Sela" og "Rusla" og søstrene "Russila" og "Stikla", etter sigende skal samtlige av disse ha kommet fra Norge. Disse navnene er kanskje først og fremst et vitnemål om at fortellingen om Alwilda var et populært eventyr å fortelle. Jeremy Hunt. Jeremy Hunt (født 12. mars 1974 i Macklin, Canada) er en profesjonell engelsk landeveissyklist. Han sykler for Team Sky. Hunt er hovedsakelig en sykkelspurter, og tidligere britisk mester i 1997 og 2001. Perleporten. Begrepet Perleporten er knyttet til den billedlige fremstilling av inngangen til Det nye Jerusalem, som igjen er et bilde på Himmelen. Bakgrunnen er å finne i en av detaljene av Johannes' åpenbarings beskrivelser av Det nye Jerusalem i "Åp" 21,21: "De tolv portene var tolv perler, hver port laget av en eneste perle." På engelsk benyttes uttrykket "Pearly Gates". I norsk kristen sammenheng benyttes uttrykket i entallsform, selv om det bibelske forbildet er i flertall. Dette har sannsynligvis sammenheng med at det tross alt er nok å komme seg inn én av portene, ettersom de er å forstå som porter i en bymur og ikke som porter innover mot et innerste sentrum, f.eks. et tempel, i motsetning til det jordiske Jerusalems tempel. Jfr. "Åp" 21,22. På norsk er uttrykket også gått inn i populærkulturen, også i filmer, reklame og komedier – f. eks. Her har jeg mitt liv med Marve Fleksnes. Springbok i Northern Cape. Hver vår eksploderer den tilsynelatende livløse ødemarken i farger. Springbok er hovedstaden i Namaqualand og ligger i en trang dal mellom fjellene Klein Koperberge (små kobberfjell) i provinsen Northern Cape. Den tidlige bosetningen her skyldtes funnet av kobber, og den utviklet seg gradvis til et betydelig kommersielt og administrativt senter for gruvedriften i regionen. Springbok er den siste betydelige byen før grensen til Namibia på den eneste hovedveien nordover fra Cape Town. Springbok har rundt 15 000 innbyggere. Gatene leder vekk fra en liten sentral "koppie" (høyde) som nå viser frem Namaqualands merkverdige flora, som det nesten bladløse Aloe dichotoma viss grener ble brukt av san–folket til å holde deres piler. Området er berømt for forandringen som skjer hver vår når den nesten livløse ødemarken eksploderer i farger fra tusenvis av blomster som er skjult i den tørre støvfulle jorda som er brakt til liv av vinterregnet. Byen het opprinnelig Springbokfontein, men "–fontein" ble fjernet i senere år. Byen ble grunnlagt på gården «Melkboschkuil» av Kowie Cloete der kobber ble funnet i 1850. «Klipkoppie» ble brukt under andre boerkrig som fort av boerne under general Manie Maritz siden den gav utmerket oversikt over dalen. Rester av steinmurene inne i høyden kan fremdeles sees. Ved siden av Klipkoppie ligger «Klipkerk» (steinkirke) som ble bygget i 1921. Selv om gruveaktivitetene har svunnet hen, forblir byen et viktig administrativ hovedstad i regionen, og på grunn av sin lokalisering, et yndet stoppested for turister på vei til Namibia. Jonas Ljungblad. Jonas Ljungblad (født 15. januar 1979 i Skövde) er en profesjonell svensk landeveissyklist. Han sykler for Continental Team Differdange. Storm-klassen (1965). Storm-klassen var en klasse motorkanonbåter, MKB, bygget for det norske sjøforsvaret fra 1965 til 1967. Utfasing av fartøyene begynte på begynnelsen av 1990-tallet. Fartøyene var opprinnelig konstruert som rene kanonfartøyer, men skrogformen ble senere benyttet til både Snøgg-klassen og Hauk-klassen. Også den svenske marinen har båter med samme skrogfasong som disse fartøyene. Prototypen til Storm-klassen ble bygget ved Bergen Mekaniske Verksteder og sjøsatt i Bergen 19. mars 1963. Etter omfattende testing og utprøving, fant man skroget og designet godt egnet for operasjoner på norskekysten. Ytelse og konstruksjon. Flåteplanen av 1960 forutsatte 23 kanonbåtfartøyer av liten størrelse, med mindre havgående egenskaper, men til beskyttelse av kysten mot en eventuell invasjon. Båtene skulle bygges i Norge ved norske verft. Skroget som ble utprøvet hadde en svært rett baug i forhold til det man ser på senere båter, og dette var en av utbedringene som ble foretatt i forhold til prototypen «Storm». Storm gjorde tjeneste som testfartøy frem til 1967, da den ble utrangert. Den lå en lengre tid ved Haakonsvern, men ble senere solgt. Båtene skulle forhindre fiendtlige styrker å trenge inn til kysten, og kunne ta ut mål som hensiktsmessig kunne ødelegges med kanonild – de var ment å samarbeide tett med torpedobåtene i Tjeld-klassen og opererte i skvadroner med 3 – 4 kanonbåter og samme antall torpedobåter. Senere fikk man også Snøgg-klassen og Hauk-klassen torpedobåter til erstatning for Tjeld-klassen. Bevæpning. Opprinnelig var fartøyklassen utstyrt med to kanoner – en L/50 Bofors kanon på 76 mm forut, og en 40 mm L/70 Bofors kanon akterut. L/50 var bygget for å ta ut landmål/overflatemål, mens L/70 var beregnet på luftmål. Da Penguin-missilet ble utviklet og tatt i bruk på slutten av 60-tallet, ble disse integrert på Storm-klassen. Missilene ble plassert i seks ramper på akterdekket til Storm-klassens fartøyer, og dette økte fartøyenes kampverdi dramatisk. Senere ble antallet utskytningsramper redusert til fire. Víctor Hugo Peña. Víctor Hugo Peña Grisales (født 10. juli 1974 i Bogotá) er en profesjonell colombiansk landeveissyklist. Han sykler for det amerikanske laget "Rock Racing Team" som han kom til etter at det svenske laget Unibet.com ble lagt ned. Under Tour de France 2003 ble han den første colombianer til å bære den gule ledertrøya etter at US Postal hadde vunnet lagtempoen. Han bar trøya på tre etapper før han måtte overlate den til franskmannen Richard Virenque. Marco Zanotti. Marco Zanotti under Euskal Bizikleta 2007 Marco Zanotti (født 21. januar 1974 i Rovato) profesjonell italiensk landeveissyklist. Zanotti har vært proff siden 1997, med unntak av året 1999. Paolo Bossoni. Paolo Bossoni (født 2. juli 1976 i San Secondo Parmense) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han syklet for det italienske laget Lampre-Fondital da han testet positivt for EPO i juni 2008, og fikk to års utestengelse. Jaime Castañeda. Jaime Alberto Castañeda Ortega (født 29. oktober 1986 i Chigorodó) er en profesjonell colombiansk landeveissyklist. Han har syklet for det italienske ProTour-laget Lampre-Fondital. Sutherland i Sør-Afrika. a> (SALT) ligger 15 km utenfor Sutherland. Sutherland er en by i provinsen Northern Cape i Sør-Afrika. Den er kjent for å ha en av de klareste og mørkeste nattehimlene i verden, primært på grunn av sine fjerne og tørre lokalisering i tillegg til at den ligger 1458 moh. Av denne grunn er Sutherland stedet for teleskopene til South African Astronomical Observatory som inkluderer Southern African Large Telescope (SALT), det største enkelte optiske teleskopet på den sørlige halvkule. Byen er også kjent for å være en av de kaldeste byene (selv om Buffelsfontein har den offisielle rekorden) i Sør–Afrika, og det er vanlig med snø om vinteren. Den kaldeste temperaturen ble målt til -16°C den 12. juli 2003. Byen har nylig steget i popularitet blant mange fra Cape Town som kjøper eiendommer i byen, mange flere besøker byen i helger og i ferier. Claudio Corioni. Claudio Corioni (født 26. desember 1982 i Chiari) er en profesjonell, italiensk landeveissyklist. Han sykler for det italienske laget Acqua & Sapone. Giuliano Figueras. Giuliano Figueras (født 24. januar 1976 i Napoli) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 1998 i Mapeiog vant en etappe i Tour de Langkawi samme år. I 1999 og 2000 tok han syv seire, inkludert en etappe i Romandiet rundt. Han syklet for Panaria-Fiordo i fire år, og tok en seier hvert år. I 2005 byttet han til det nye Lampre-Caffita-laget. Figueras har totalt 14 seire som profesjonell. Enrico Franzoi. Enrico Franzoi (født 8. august 1982 i Mestre) er en profesjonell, italiensk sykkelcross- og landeveissyklist. Han har vunnet det italienske mesterskapet i sykkelcross fire ganger, og har også en VM-bronse fra 2007. Marco Marzano. Marco Marzano (født 10. juni 1980 i Cuggiono, Milano) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det italienske laget Lampre-NGC. Forsvarets forum. Forsvarets forum (tidligere "Mannskapsavisa" (til ca 1980), "Forsvarets Forum" og "Forsvarsforum") er et månedsmagasin for Forsvaret. Magasinet produseres etter journalistiske prinsipper, og er underlagt Redaktørplakaten. Opplaget er omkring 80 000 eksemplarer. Bladet har også en egen utgave for lesebrett. Redaktører er Tor Eigil Stordahl (ansv. red) og Erling Eikli (2010). Magasinet har elleve ansatte. Hovedredaksjonen holder til på Akershus festning i Oslo. I tillegg er det en redaksjon på Bardufoss. Bladet er medlem av Fagpressen og av "European Military Press Association". Daniele Righi. Daniele Righi (født 28. mars 1976 i Colle Val d'Elsa) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det italienske laget Lampre-NGC som han har syklet for siden 2003. Paolo Tiralongo. Paolo Tiralongo (født 8. juli 1977 i Avola) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Astana. Han tok sin første proffseier da han vant den 19. etappen i Giro d'Italia 2011. Gorazd Štangelj. Gorazd Štangelj under VM 2009 i Mendrisio Gorazd Štangelj (født 27. januar 1973 i Novo Mesto) er en tidligere profesjonell slovensk landeveissyklist. Finnmarksviddas grunnfjellsområde. Finnmarksviddas grunnfjellsområde består av tilsvarende bergarter som i Øst-Finnmarks grunnfjellsområde; f.eks. Jergulgneisen og Raisædnokomplekset. Geachoaivigranitten sørøst for Polmak og Neidengranitten ble dannet for omtrent 2500 millioner år siden. Disse er lite deformerte og skjærer gjennom den eldre gneisen. I den sørlige del av Pasvikdalen ble det for 2500 millioner år siden avsatt vulkanske og sedimentære bergarter som utgjør Petsamo-supergruppen. Patxi Vila. Francisco Javier "Patxi" Vila Errandonea (født 11. oktober 1975 i Hondarribia, Baskerland) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Vilas eneste seier per dags dato, er den 3. etappen i Paris-Nice 2006. I mars 2008 testet han positivt på testosteron, og ble utestengt i to år William Mattus. William Mattus Vega (født 17. april 1964 i Barva-Heredia i Costa Rica) er en costaricansk fotballdommer som er mest kjent for å ha dømt to kamper i fotball-VM 2002 i Sør-Korea og Japan. Han dømte også en kamp i Copa América 2004. Mirko Celestino. Mirko Celestino (født 19. mars 1974 i Albenga) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Han har syklet for det italienske laget Team Milram. Hans største resultater var å vinne monumentet Giro di Lombardia, klassikeren HEW Cyclassics og to ganger semi-klassikeren Milano-Torino. Matej Jurčo. Matej Jurčo (født 8. august 1984 i Poprad) er en profesjonell slovakisk landeveissyklist. Slaget ved Fodevig. Slaget ved Fodevig i Skåne den 4. juni 1134 var avslutningen på borgerkrigen mellom kong Nils av Danmark med hans sønn Magnus den sterke og tronpretendenten Erik, den utenomekteskapelige sønnen av Kong Erik Eiegod. Der ble kongen slått og drevet på flukt etter sin sønns død. Før månedens slutt var seierherren Danmarks enekonge. Bakgrunnen. Knud Lavard ble slått ihjel 7. januar 1131 av sin fetter Magnus kongesønn i Haraldsted Skov nord for Ringsted under et møte dagen etter Helligetrekongersdag. Mordet på den populære hertugen av Slesvig førte til anklager fra deler av det danske aristokratiet på et sjællandsk landsting mot Magnus og hans medskyldige og kong Nils som dels gikk med på kravene og sendte sin sønn i landflyktighet. Men kort etterpå brøt kongen sine løfter og hentet hjem sønnen. Opposisjonen med base i Sjælland, Skåne og deler av Jylland gjorde opprør og valgte Knud Lavards halvbror Erik til konge. Etter to år med blodige kamper var tronpretendenten Erik på flukt til Norge etter tapet av Sjælland ved Slaget ved Værebro i 1133. Han søkte beskyttelse hos sin svoger, kong Magnus IV Sigurdsson som hadde giftet seg med Knud Lavards datter, Kristin Knudsdatter. Med seg hadde Erik sin hustru, Malmfrid, den norske kongens stemor. Mens Erik oppholdt seg i Bergen hadde hans andre halvbror, Harald Kesja, sammen med danskekongen slått hardt til mot borgere i Roskilde med brutale represalier med lemlestning og plyndring som rammet de tysktalende meget hardt. Disses klager nådde den nye keiseren av Det tyske-romerske keiserriket som var den tyske kongen Lothar III, vasallherren til Knud Lavard. Keiseren hadde støttet opprørerne i 1131-1132 før han vendte hjemover med store bøter fra danskekongen. På ny rustet han ut en hær og toget mot nord i 1133. Ved den danske grensen ble den diplomatiske krisen løst med nye bøter og Magnus Nilsson måtte slutte seg til keiseren ved riksmøtet i Halberstadt våren 1134. Der måtte kongesønnen på vegne av sin far sverge lensed til keiseren som hylles som Danmarks lensherre. Under en ydmykende seremoni måtte han gå kirkegang som bæreren av det keiserlige sverdet for sin lensherre som hadde «overrakt» kongekronen til ham. Pave Innocens II hadde gått med på å legge den danske kirkeprovinsen under erkebispedømmet Hamburg-Bremen og bekreftet den tyske erkebispens høyhetsrett over Norden. Den danske kirken som hadde skilt seg fra erkebispedømmet i Bremen i 1104, ble kastet ut i en geistlig konflikt etter at erkebisp Asser av Lund nektet å akseptere dette. Lund-erkebispen valgte nå side med opprørerne som fremdeles var sterke i Skåne. Det norske eventyret. I Norge hadde den norske dronningen fått rede på sin ektemanns planer om å forråde Erik og hans hustru sammen med deres følge inkludert en frillesønn. Erik som allerede hadde observert at bevoktningen av gjestene inkludert egen person var forsterket ble underrettet av sin niese og sendte bud etter et skip fra Lolland. Om kvelden hadde skipet kommet til Bergen og for å avlede vaktene holdt han en lystig fest med mye drikke. Med en frivillig prest som tok hans plass i festen kunne Erik og hans følge bryte seg ut gjennom veggen fra sovekammeret til strandbredden. Ved daggry oppdaget vaktene at Erik var forsvunnet. Kong Magnus som hadde blitt motivert av løfter om rik belønning fra danskekongen, forsøkte å følge etter med egne skip, men forspranget var for stort. Som resultat av dette besluttet Kong Magnus å sende fra seg dronningen. På Lolland angrep Erik jarlen Ubbe som ble tatt til fange og hengt. Etter udåden fortsatte tronpretendenten til Skåne der erkebisp Asser hadde sluttet seg til opprørerne med fordekt støtte av den mektige "Hvide"-slekten på Sjælland. Så snart kong Nils hadde hørt om erkebispens overgang til opprørerne, ble den danske leidangen utkommandert «mann av huse» i alle landsdeler utenom Skåne som var kommet under opprørernes kontroll. Ikke bare skulle opprøret i Skåne knuses, det også var meningen å holde riksmøte for å diskutere resultatene av forhandlingene med den tyske keiseren etter at Magnus kongssønn var kommet tilbake. Dessuten hadde sjørøverne, "venderne", gjentatt sine plyndringstokter og endog angrepet byen Roskilde som danskekongen oppholdt seg i. Fodevig. Et kart over området med Fotevik, Höllviken, Fotevikens museum og Hammarsnäset. Slaget skal ha hendt omtrent der museet nå ligger eller litt lengre sørover. Sperringen til Fotevik er synlig på kartet. Fodevig som nå het Fotevik på den sørvestlige kysten av Skåne er en langstrakt vik med så grunt vann at man kan vade over store avstander mellom fastlandet og Hammarsnäs vendt vestover mot den større Höllviken ut mot sundet. Fra neset mot nord lå flere større holmer sammen med undersjøiske stener på sandbunnen, mellom disse såkalte "kuddarna" (Eskilstorpaholmarna) er det et tre hundre meter bredt innløp til Foteviken der en dypvannsrenne som var mellom fire og fem meter i dybde kom inn fra havet langs østre siden av Hammarsnäs. Disse geologiske forholdene skapte et naturlig havn ved stormvær og vinterstorm for større samlinger av ulike fartøyer som kunne fortøye på østre side av neset i den indre Fotevik. Arkeologiske funn hadde vist at ankringsstedet måtte ha hatt militær betydning fordi det langs holmene ble funnet en kunstig undersjøisk voll av stein og tømmer på opptil 400 meters lengde og 2,5 meters høyde. De siste dateringer av funnmateriale på vollen som var bygget i 980 inkluderte fem senkede skip fra omkring 1133 til 1134. Fotevik var åpenbart samlingsstedet i middelalderen for den skånske leidangsflåten. Nils og hans sønn Magnus ville angripe denne naturlige havnen, men den undersjøiske sperren og dypvannsrennen tvang den store leidangsflåten om til et annet sted for landgang. Nord for Fotevik er kyststrekningen fram til dagens Malmö full av store stein langt ut i vannet fra sandstrendene. Ute på halvøya Falsterbo var farvannet like langgrunt og vanskelig å ta seg inn i som på som på nordre deler av Hammarsnäset. Bare en smal kyststrekning mellom dagens Falsterbrokanal og et stykke opp på vestre side av neset hadde steinfri sandbunn og kort avstand til strenden fra åpen hav. Denne strekningen var vendt mot fastlandet der en kongsgård og et markedsplass lå. Denne markedsplassen het Halør og lå innover i landet nordøst for dagens Fotevikens museum, mellom Lilla Hammar ytterst ute på Hammarsnäset og Stora Hammar oppe i det skånske landet. I begynnelsen av juni 1134 hadde den store leidangsflåten samlet seg ved østre sjællandskysten, formodentlig ved Stevns klint mellom tjue og tretti kilometer fra det skånske landskapet. Tross alle forberedelser på å hemmeligholde flåtens bevegelser ble Erik kontaktet av en mann som hadde kommet seg over til Skåne med båt fra Stevns klint. Erik med opprørshæren ble varslet i forveien. Slaget. Den 4. juni 1134 gjorde Magnus den sterke landgang sammen med sin far og den danske leidangen (som var sagt å være på 20 000 mann) på vestre side av Hammarsnäset og der på stranden fylket de kongelige sin hær klar for slag. Store deler av hæren var lite erfarne stridsmenn med dårlig utstyr og med dårlig lyst til ufred. Dessuten hadde Magnus valgt en høytidsdag til å sette den store, men dårlig disiplinerte hæren på land i håp om å unngå et tidlig motangrep. Dette ble ikke godt mottatt og skipene ble beordret lenger ut på vannet. Med seg hadde Magnus og kong Nils hele den danske kirkens representasjon fra alle landsdeler med synlig unntak av Skåne. Erik hadde kalt til samling og rykket ut med sine rytterne i forveien mot landgangsstedet der de fant en stor, men dårlig sammensatt hær i fylking. Rytterne kastet opp en stor støvsky i den tørre dagen. Nils og hans følge hadde ved synet trukket seg tilbake og tok med seg hæren ned mot sandstrenden og skipene. Allerede før de første sverdslag hadde falt var den store leidangshæren i oppløsning. Etter en samtidig kilde hadde Erik skaffet seg cirka tre hundre pansrede rytterne fra Tyskland, men få andre kilder bekreftet dette utover Saxo Grammaticus som opplyste i sin krønike at det var en «talrige rytterskare». Mot en allerede slagen fiende var rytterne et dødelig våpen som straks spredte menn i alle retninger og forårsaket blind panikk og et blodbad. Bare Magnus den sterke og hans hird sammen med flere stormenn og de kirkelige representanter holdt stand, men ble nedkjempet av overmakten etter blodige nærkamper med drepte i mengder mens mesteparten av leidangshæren vadet ut i vannet mot skipene. Under panikken sank flere skip under vekten av mennene. Flere druknet i trengsel mellom Eriks stridsmenn og sine kamerater på skipene som hugget av hender og stakk ned dem som forsøkte å ta seg over relingen. Kong Nils klarte å flykte fra slaget med en hest som førte ham til et skip lenger vekk, men måtte etterlate sin sønn som døde en tapper død sammen med hirden som var utryddet til siste mann sammen med Roskildebispen, fire jyske bisper, en svensk biskop og 60 geistlige. Tilbake på slagmarken lå flere tusen drepte, de fleste var meiet ned muligens uten motstand. Kongemordet. Nederlaget ved Fodevig var så hardt at danskekongen flyktet til Jylland der han utnevnte Harald Kesja til medkonge og etterfølger, deretter forsøkt han å få støtte fra den tyske keiser Lothar III. Av uklare årsaker dro han til byen Slesvig som var delt i to leire, den kirkelige som støttet danskekongen som hadde pavelige støtte og den verdslige som ikke hadde glemt mordet på hertugen som var populær i byen. Nils nektet å følge rådet om å søke tilflukt i bykirken og ville heller til borgen. Underveis ble han og hans følge overfalt av væpnede borgere fra den verdslige leiren som massakrerte dem alle sammen. Med dette var borgerkrigen om mordet på Knud Lavard avsluttet den 25. juni 1134. Seierherrene hadde dratt til Sejerø på den nordvestlige kysten av Sjælland der de fikk høre om kongemordet i Slesvig. Erik var blitt konge av Danmark. Hans siste rival, den upopulære halvbroren Harald Kesja, hadde flyktet i mellomtiden. I februar 1135 fant den nye kongen dette siste hinderet på en gård i utkanten av Vejle. Etter Harald Kesjas død var hans åtte sønner i fangenskap henrettet på Eriks ordre. Etterspillet. Massemordet på Harald Kesjas tolv sønner ble ikke fullført fordi den siste sønnen, Oluf, hadde kommet seg til Norge med livet i behold. Oluf skulle starte stridighetene på nytt i 1137-1139 og holde på fram til sin død i 1143. Den nye danskekongen ble snart så upopulær ved sin ustyrlige oppførsel og sitt hardstyre at mange stormenn snudde ryggen til i stigende sinne. Under et tingmøte i Urnehoved ved Åbenrå ble han stukket ned med spyd og drept. Han fikk tilnavnet "Emune" som betyr "den minneverdige". Det hadde også en annen betydning: "Han skal vi sent glemme". Kilder. Fodevig Fodevig Petar Lesov. Petar Lesov (bulgarsk: Петър Лесов) født 12. september 1960 er en tidligere bulgarsk bokser. Han vant gull i fluevektklassen under Sommer-OL 1980 i Moskva. Sebastian Siedler. Sebastian Siedler (født 18. januar 1978 i Leipzig) er en tidligere profesjonell tysk landeveissyklist. Mario Aerts. Mario Aerts (født 31. desember 1974 i Herentals) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. I 2007 fullførte han både Giro d'Italia, Tour de France og Vuelta a España og var den 25. syklisten i historien som klarte det. Hans største proffseier var La Flèche Wallonne i 2002. Grahamstown. Grahamstown er en by i provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika og er kommunesenter i Makana. Befolkningen i Grahamstown per 2003 var på 124 758 innbyggere. Byen ligger rundt 130 km fra Port Elizabeth og 180 km fra East London. Her ligger Rhodes University, et bispesete i anglikanske kirke i Sør-Afrika og en høyere domstol. Men den er ikke del av "South African Cities Network". Historie. Grahamstown ble grunnlagt i 1812 som en militær utpost av oberstløytnant John Graham som del av forsøket på å sikre den østlige grensen av britisk innflytelse i Kappkolonien mot xhosaene. Grahamstown vokste i løpet av 1820-årene siden mange nybyggere og deres familier forlot sitt liv som gårdbrukere for å etablere seg i sikrere yrker. I løpet av få tiår ble den Kappkoloniens største by etter Cape Town. Den ble bispesete i 1852. Rhodes University College ble etablert i Grahamstown i 1904 gjennom en gave fra Rhodes–fondet. Det ble fullverdig universitet i 1951. I dag gir det undervisning i en rekke disipliner til over 6000 studenter. Da Unionen Sør-Afrika ble etablert, ble Grahamstown High Court en lokal avdeling av den nylig opprettede høyesteretten i Sør–Afrika (under Cape Town). Men etter flere år ble domstolen oppgradert til provinsiell avdeling og en lokal avdeling ble etablert i Port Elizabeth. På lignende vis tjente Grahamstown i visse andre områder av provinsielle myndigheter som et sentrum for Eastern Cape. Grahamstown ble i 1994 del av den nylig opprettede provinsen Eastern Cape, mens Bhisho ble valgt som provinsiell hovedstad. Religion. Den anglikanske katedralen til sankt Mikael og sankt Georg er et bispesete i den anglikanske kirke i det sørlige Afrika. Grahamstown har også blant andre katolikker, presbytere, metodister, baptister, Nederduits Gereformeerde Kerk og karismatiske kirker. Der er også møtesteder for hinduer, scientologer, kvekere, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og muslimer. Av historiske grunner, særlig den vibrerende evangeliseringen under Grahamstowns glansperiode, er byen hjemstedet for mer enn førti religiøse bygninger, og kallenavnet «City of Saints» har blitt knyttet til Grahamstown. Men der en annen fortelling som kan være kilden for dette kallenavnet. Det blir sagt at rundt 1846 var der kongelige ingeniører stasjonert i Grahamstown som trengte verktøy. De sendte en beskjed til Cape Town og på om at en sending skulle sendes dem fra militærlagrene. Det kom et svar tilbake, «buy vice locally» (kjøp tvinger lokalt). Svaret var, «no vice in Grahamstown» (ingen tvinger (men betyr også ondskap) i Grahamstown). Utdannelse, kunst og kultur. Grahamstown har flere institutt, der de viktigste er South African National Library for the Blind, National English Literary Museum, South African Institute for Aquatic Biodiversity (tidligere kjent som JLB Smith Institute), International Library of African Music (ILAM) og Institute for the Study of English in Africa. Effektene av apartheid påvirker fremdeles bestemmelsene for sekundær utdannelse i byen hvor betydelige forskjeller i eksamensresultatene og den generelle kvaliteten på utdanning eksisterer. Det er en av byens største utfordringer å ta seg av dette problemet. Observatory Museum. Henry Carter Galpin kjøpte i 1859 et toetasjes etablissement i Bathurst Street for £300. I løpet av de neste 23 årene gjorde han betydelige endringer. Fronten ble elegant dekorert og en kjeller og tre etasjer lagt til på baksiden. Utvikling av taket inkluderte et observatorium som bygningen, "Observatory Museum", tok sitt navn fra, og var det eneste camera obscura på den sørlige halvkule. Galpins blomstrende urmaker og gullsmedbutikk ble drevet av tre av hans syv sønner etter at han døde i 1886. De solgte til Messrs Leader og Krummeck i 1939. Flere forretninger okkuperte første etasje, mens kjelleren og de øverste etasjene ble delt opp i leiligheter. Mot slutten av 1970–årene var strukturen nedslitt og usikker. Den historiske forbindelsen med identifiseringen av Eureka–diamanten førte til at observatoriet ble kjøpt og restaurert av De Beers Consolidated Mines Limited. Bygningen ble etterpå erklært som nasjonalmonument og gitt til Albany Museum for å være del av dens historieavdeling. Det ble arrangert utstillinger, og "The Observatory Museum" ble åpnet av Harry Frederick Oppenheimer som da var styreformann i De Beers den 2. februar 1983. Festivaler. To store festivaler finner årlig sted i Grahamstown, National Arts Festival i juni/juli og "Sasol SciFest" i mars. National Arts Festival er den største kunstfestivalen i Afrika, og noen av de ledende talentene i sørafrikansk og internasjonal kunst kommer til Grahamstown under festivalen. Presse. Grahamstown Har den eldste overlevende uavhengige avisa i Sør–Afrika. Grocott's Mail ble grunnlagt i 1870 av Grocott–familien og kjøpte ut en eksisterende avis kalt Grahamstown Journal som stammet fra 1831. For tiden er den en lokalavis drevet av journalistikk– og media–avdelingen ved Rhodes University og har fortsatt sitt opprinnelige navn. Grocott's Mails hovedkonkurrent er en ukentlig gratisavis kalt Grahamstown This Week, eid av Johnnic Communications. Som et betydelig sentrum for journalistikkutdannelse, har Grahamstown også to studentaviser, Activate som ble etablert i 1947 og Oppidan Press. Myndigheter. Grahamstown er del av kommunen Makana i distriktet Cacadu. Lille-Raipas. Lille-Raipas er et fjell i Alta kommune i Nord-Norge, 5 km sydøst for Alta sentrum. Fjellet er 286 meter høyt og utgjør en av de punkter på Struves meridianbue som i 2005 ble en verdensarv. Geologi. Berggrunnen tilhører "Raipasgruppen" som består av en tykk lagpakke med grønnsteiner og over dette en tykk lagpakke av kvartsitter. Gruppen finnes i et grunnfjellsvindu mellom Alta og Kvænangen og tilhører Finnmarksviddas grunnfjellsområde. Tilsvarende grønnsteiner og kvartsitter finnes også i Øst-Finnmarks grunnfjellsområde og alderen er 2000 millioner år. I fjellet har man funnet Europas eldste fossiler av 1800 millioner år gamle stromatolitter. "Raipas gruve" ligger på fjellet Lille-Raipas. Forekomsten ble antagelig funnet i 1685. "Alten Copper Works" drev gruvedrift fra 1836 til 1869 og var ved siden av Gammelgruva i Kåfjord den viktigste for kobberverket i Kåfjord. Christophe Brandt. Christophe Brandt (født 6. mai 1977 i Liège) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Han startet sin karriere i det italienske Saeco-laget i 1999, og syklet i perioden 2001-2010 for det belgiske Lotto-laget. Dominique Cornu. Dominique Cornu (født 10. oktober 1985 i Beveren, Øst-Flandern) er en profesjonell belgisk bane- og landeveissyklist. Han sykler for det belgiske laget Topsport Vlaanderen-Mercator. Cornu er spesialist på temporitt. Matteo Tosatto. Matteo Tosatto (født 14. mai 1974 i Castelfranco Veneto) er en italiensk syklist. Han sykler for Saxo Bank-SunGard. Björn Leukemans. Björn Leukemans (født 1. juli 1977 i Deurne) er en er en profesjonell belgisk landeveissyklist for nederlandske sykkellaget Vacansoleil-DCM. Han startet sin karriere i belgiske Team Vlaanderen i 2002. Etter to år gikk han over til Palmans-Collstrop, og to år senere til MrBoockmaker.com. Her fikk han i 2004 sin første proffseier, da han vant femte etappe i Belgia rundt. Fra 2005 til 2007 syklet han for det belgiske laget Predictor-Lotto Leukemans testet positiv for testosteron 26. september 2007, og da B-prøven også var positiv fikk Leukemans sparken fra laget 26. desember samme år. Leukemans hevder han er uskyldig, og at det var medikamentet Prasteron som han fikk av lagets lege som er årsaken til den positive testen. Legen ble avskjediget før B-prøven forelå. 24. januar 2008 fikk han en toårig karantene fra sykkelsporten. Leukemans anket dommen, og 25. august 2008 fikk han redusert straffen til seks måneder (21. november 2007 – 21. mai 2008). J.T. Edson. John Thomas Edson (født 1928 i Derbyshire, England) er en forfatter som har skrevet romaner og noveller, hovedsakelig i western-sjangeren. Edson var betatt av western-romaner fra han var liten, og omskrev ofte handlingen i filmer han så på kino. Edson interesserte seg stort for detaljer, som hvordan folk kledde seg, eller hvordan de snakket. De aller fleste av Edsons bøker omhandler klanene Hardin, Fog og Blaze, som holder til i Rio Hondo-distriktet i Texas. Hans første bok var Trail Boss i Floating Outfit-serien, som ble utgitt i 1961 av forlaget Brown and Watson i London. Produksjon. Det er så langt utgitt 136 bøker av Edson. Disse har solgt over 27 millioner eksemplarer verden over. Edson på norsk. Minst 65 av Edsons bøker er oversatt til norsk som en del av "Stjerne-serien", hvorav 55 bøker i serien "Djevelens Ryttere" og 8 bøker i serien "Calamity Jane". I tillegg kommer bøkene "Texas John" og "Comanchèros". Minst 39 bøker i serien "Djevelens Ryttere" er utgitt i to opplag. Roy Sentjens. Roy Sentjens (født 15. desember 1980 i Neerpelt) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Under Vuelta a España 2010 kom det fram at han hadde testet han positivt for EPO, og han valgte å legge opp. Han ble også utestengt i to år. Tom Steels. Tom Steels (født 2. september 1971 i Sint-Gillis-Waas) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 1994 og la opp i august 2008. Steels spesialiserte seg på spurter og semiklassikere. Sin beste sesong hadde han i 1998 da han vant fire etapper i Tour de France. Totalt har han blant annet ni etappeseire i Tour de France, fire belgiske mesterskap, og to seire i Gent-Wevelgem (1996 og 1999). Greg Van Avermaet. Greg Van Avermaet (født 17. mai 1985 i Lokeren) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for det amerikanske laget BMC Racing Team. I Vuelta a España 2008 vant han den 9. etappen, og vant også poengkonkurransen. Båtheisene på gamle Canal du Centre. Båtheisene på gamle Canal du Centre er en fire hydrauliske båtheiser nær byen La Louvière i provinsen Hainaut i Belgia. Langs en strekning på sju kilometer av kanalen Canal du Centre, som forbinder elvene Maas (Meuse) og Schelde, er det en høydeforskjell på 66,2 meter. For å overkomme denne høydeforskjellen ble først den 15,4 meter høye heisen ved Houdeng-Goegnies åpnet i 1888, og de andre tre heisene som hver er 16,93 meter høye, åpnet i 1917. Heisene er doble, og består av to tanker eller "caissons" som kan beveges vertikalt. Hver tank er støttet av en jernsøyle, og de to søylene er hudraulisk sammenkoblet slik at den ene tanken heves når den andre senkes. Vekten av den ene oppveier vekten av den andre. Siden 2002 har heisene bare blitt brukt til fritidsformål. All kommersiell trafikk går nå gjennom den enorme båtheisen Strépy-Thieu, som med sitt 73 meter høye løft var verdens høyeste da den ble fullført. Etter en ulykke i januar 2002, da en funksjonssvikt i en heis gjorde at den begynte å stige mens en motorbåt var på tur ut av heisen, ble den eldste heisen i Houdeng-Goegnies midlertidig stengt. Under reparasjonsarbeidene, som tok til i 2005, ble hele heisen grundig restaurert. Michel Théato. Michel Johann Théato (født 22. mars 1878, død 1919) var en luxembourgsk maratonløper som representerte klubben "Club Amical et Sportif de Saint-Mandé". Han vant gull på maratondistansen under OL 1900 i Paris. Lite er kjent om Théato, som arbeidet som visergutt hos en baker i Paris. Han vant maratonløpet som målte 40 260 m og ble arrangert under svært varme forhold, med en sluttid på like under tre timer. Seieren var imidlertid omdiskutert, da flere av konkurrentene, spesielt amerikaneren Arthur Newton, hevdet at Théato hadde tatt snarveier, takket være sin kjennskap til Paris' gater gjennom arbeidet. Det ble lenge antatt at Théato var fransk, først mot slutten av 1900-tallet ble det kjent at han faktisk var fra Luxembourg, og dermed landets første olympiske medaljevinner. Hans personlige rekord på maraton var 2.42,44, satt i 1901. Jurgen Van den Broeck. Jurgen Van den Broeck (født 1. februar 1983 i Herentals) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Van den Brock er sammenlagtrytter, og ble juniorverdensmester på temporitt i 2001. Bizzarrini. Bizzarrini var en italiensk bilprodusent på 1960-tallet. Selskapet ble stiftet av tidligere Ferrari-ingeniør Giotto Bizzarrini, og selskapet bygget flere bilmodeller før det gikk konkurs i 1969. Merkenavnet har også blitt tatt i bruk igjen på flere konseptbiler fra 2000 og fremover. Flere navn ble brukt, men de fleste modellene fra Bizzarrini var variasjoner av én modell, A3C GT Strada. Denne gikk i produksjon i 1965, og ble senere kalt "Grifo" og "5300 GT" før produksjonen stoppet i 1969. En annen modell, Europa, ble også produsert i et lite antall. Dessuten produserte Bizzarrini en løpsbil, P538, i 1966. Konseptbilen "Manta" (1968) ble designet av Giorgetto Giugiaro fra ItalDesign, og var en forgjenger av Giugiaros radikale designspråk ut over 1970-tallet, som gjenkjennes på blant annet Lancia Stratos. Bizzarrini-fabrikken produserte også Giotto Bizzarrinis kompaktbil ASA i denne perioden. Etter at Bizzarrini-selskapet gikk konkurs i 1969 gikk fabrikken over til å produsere AMC AMX. Wim Vanhuffel. Wim Vanhuffel (født 28. mai 1979 i Oudenaarde) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Johan Vansummeren. Johan Vansummeren (født 4. februar 1981 i Lommel) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for Garmin-Barracuda. Hans største seier i karrieren kom da han 10. april 2011 vant klassikeren Paris-Roubaix. Wim Vansevenant. Wim Vansevenant (født 23. desember 1971 i Diksmuide) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Vansevenant ble proff i 1995. De siste fem årene av sin karriere (2003–2008) syklet han for det belgiske laget Silence-Lotto. Vansevenant er mest kjent fordi han har blitt siste mann sammenlagt ("Lanterne Rouge") i Tour de France tre år på rad, fra 2006 til 2008, noe ingen andre har klart. Bizzarrini Strada. A3C GT Strada var den mest vellykkede modellen fra den italienske bilprodusenten Bizzarrini. Modellen ble utviklet i 1963 og lansert i 1965. Modellen liknet Iso Grifo, som også var designet av Giotto Bizzarrini, og ble til og med kalt "Grifo" under utviklingen. Den ble senere solgt under navnet "5300 GT". Strada var utstyrt med en Chevrolet-motor med 5 358 ccm sylindervolum og en effekt på 365 hk. Dessuten hadde den en firetrinns manuell girkasse og karosseri av aluminium, som var designet av Bertone. Bilen var en toseter, og ett enkelt cabriolet-eksemplar ble også bygget. Da produksjonen stoppet i 1969 var 133 eksemplarer bygget. Bizzarrini Europa. Bizzarrini Europa var en sportsbil produsert av den italienske bilprodusenten Bizzarrini fra 1966 til 1969. Modellen var opprinnelig utstyrt med en motor fra Opel, og totalt 20 eksemplarer ble bygget, femten av dem med Opel-motor. Nick Gates. Nick Gates (født 10. mars 1972 i Sydney) er en tidligere profesjonell australsk landeveissyklist. Han avsluttet karrieren sin i 2008 i det belgiske laget Silence-Lotto. Bizzarrini P538. Bizzarrini P538 var en løpsbil med motoren montert bak som ble lansert i 1966 av den italienske bilprodusenten Bizzarrini. Bilen var utstyrt med en 4.0-liters Lamborghini V12-motor, som leverte en effekt på 450 hk ved 10 000 omdreininger per minutt, og en femtrinns manuell girkasse fra ZF, samt skivebremser på alle fire hjul og et uavhengig hjuloppheng. Karosseriet var laget av glassfiber, mens chassiset var stål. Bizzarrini P538 Josep Jufré. Josep Jufré Pou (født 5. august 1975 i Santa Eulàlia de Riuprimer, Catalonia) er en tidligere profesjonell katalansk landeveissyklist. Serge Baguet. Serge Baguet (født 18. august 1969 i Opbrakel) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 1991, og vant etappeseire i Tour du Limousin og Tour of Britain. Etter seks år som proff la han opp for å arbeide som taktekker. I 2000 gjorde han comeback, og vant i 2001 sin største seier i karrieren; en etappe i Tour de France. I 2005 vant han to etapper i Vuelta a Andalucía og ble belgisk mester. I 2006 og 2007 syklet han for Quick Step-Innergetic. Han la opp etter 2007-sesongen. Wilfried Cretskens. Wilfried Cretskens (født 10. juli 1976 i Herk-de-Stad) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han vant Tour of Qatar i 2007. Kevin Hulsmans. Kevin Hulsmans (født 11. april 1978 i Lommel) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for Farnese Vini Selle Italia‎. Sébastien Rosseler. Sébastien Rosseler (født 15. juli 1981 i Verviers) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for det amerikanske laget Garmin-Barracuda. Kevin Seeldraeyers. Kevin Seeldraeyers (født 12. september 1986 i Boom, Antwerpen) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han syklet for det belgiske laget Quick Step fra 2007 til 2011. Fra 2012-sesongen sykler han for Astana. Han vant i 2009 ungdomskonkuransen i Paris-Nice og i Giro d'Italia. Jurgen Van De Walle. Jurgen Van De Walle (født 9. februar 1977 i Eernegem) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for det belgiske laget Lotto-Belisol. Kevin Van Impe. Kevin Van Impe (født 19. april 1981 i Aalst) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Han startet 2012-sesongen for Vacansoleil-DCM etter seks sesonger i det belgiske laget Quick Step, men annonserte i mars at han la opp. Han er sønn av den tidligere syklisten Frank Van Impe. Hans onkel er den kjente eks-syklisten Lucien Van Impe. Peter Van Petegem. Peter Van Petegem (født 18. januar 1970 i Brakel) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Han fikk sølv i VM i 1998, og bronse i 2003. I 2003 vant han både Paris–Roubaix og Flandern rundt, det er det bare ni syklister som har gjort. Giorgetto Giugiaro. Giorgetto Giugiaro (født 7. august 1938 i Garessio, Italia) er en italiensk bildesigner. Giugiaro startet perioden populært kalt «foldet papir» på 1970-tallet, da bilene ble designet med rette linjer og skarpe kanter. I tillegg til en rekke superbiler står han bak designet på flere av de mest populære personbilene som fortsatt er i trafikk. Giugiaro vant prisen "Århundrets bildesigner" i 1999. I tillegg til bildesign har minst ett Bontempi keyboard, "Minstrel", hatt et Giugiaro-designet kabinett. I tillegg har han designet brillerammer for Nikon, et forslag til en ny generasjon Macintosh for Apple som ikke ble brukt, og en ny pastaform. Giugiaro arbeidet hos Bertone fra 1960 til 1965, da han gikk til Ghia, hvor han ble til 1968. I 1969 startet han sitt eget selskap, ItalDesign Giugiaro, hvor han arbeidet frem til han trakk seg i 1997. Kjente design. Giugiaro, Giorgetto Geert Verheyen. Geert Verheyen (født 10. mars 1973 i Diest) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Fleet Air Arm. Fleet Air Arm er en avdeling som ligger under Royal Navy og har ansvaret for alle fly og helikopter i den britiske marinen. Den ble opprettet i 1937, men hadde en forgjenger i Royal Naval Air Service som eksisterte mellom 1912 og 1918, da denne ble slått sammen til en del av Royal Air Force. Størrelse. Ca 6.200 personell og 250 ulike fly/helikopter Utstyr. Styrken består av 200 kampflyvemaskiner og 50 treningsfartøy. Disse blir vedlikeholdt, og personellet trenet opp, i sterkt samarbeid med Royal Air Force. Wouter Weylandt. Wouter Weylandt (født 27. september 1984 i Gent, død 9. mai 2011 i provinsen Genova) var en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 2005 for det belgiske laget Quick Step-Innergetic, og gikk etter 2010-sesongen over til det nystartede laget Leopard-Trek. Han tok sin første store seier da han vant den 17. etappen under Vuelta a España 2008. I mai 2010 vant han 3. etappe av Giro d'Italia. Ett år senere, under den 3. etappen av Giro d'Italia, omkom han i en stygg velt i en bratt utforbakke. Det var ingen andre involvert og hendelsen var en ulykke. Weylandts kjæreste var gravid med deres første barn da ulykken inntraff. Arrangørene for Giro d'Italia bestemte å fjerne hans startnummer, 108, fra alle fremtidige utgaver. Maarten Wynants. Maarten Wynants (født 13. mai 1982 i Hasselt) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for det nederlandske laget Rabobank. Addy Engels. Addy Engels (født 16. juni 1977 i Emmen, Drenthe) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 2000, og avsluttet karrieren sin i det belgiske laget Quick Step-Innergetic. Engels ble født i Zwartemeer og drev med sykling i flere år før han ble profesjonell. Hans eldre bror, Allard drev også med sykkelsport. Addy Engels ble nederlandsk mester i juniorklassen i 1994 og 1995, og for aspirantene i 1998. I 2000 inngikk han en proffkontrakt med Rabobank. Han ble satt opp for Giro d'Italia-deltagelse allerede i sitt første år som profesjonell landeveissyklist. Både i 2000 og 2002 deltok og avsluttet han rittet. I 2002 debuterte han også i Tour de France, der han kom på en 94. plass. Engels er god på fjelletappene, noe som ikke er selvsagt for en nederlandsk syklist, men fikk ingen virkelig gode resultater. I 2003 var en tredjeplass i Vuelta Ciclista a Murcia hans eneste pallplassering, selv om 24. plass under Giro d'Italia kan være en større prestasjon. Hans kontrakt med Rabobank-laget ble ikke forlenget, og Engels gikk over til det noe mindre laget Bankgiroloterij. Heller ikke for dette laget fikk han gode resultater, og da laget ble lagt ned ved slutten av 2004, så det ut til at karrieren hans ville ta slutt. Det belgiske laget Quick Step-Innergetic, et av ProTour-lagene, viste interesse for Engels og tilbød ham en kontrakt. Under den 12. etappen av Giro d'Italia i 2006 leverte Engels en god prestasjon, han tok annenplass bare 5 sekunder bak vinneren Horrach. Mauro Facci. Mauro Facci (født 11. mai 1982 i Vicenza) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Ivan Santaromita. Ivan Santaromita (født 30. april 1984 i Varese) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det amerikanske laget BMC Racing Team. Leonardo Scarselli. Leonardo Scarselli (født 29. april 1975 i Firenze) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Han la opp etter 2010-sesongen og ble sportsdirektør for Farnese Vini-Neri Sottoli. Milred av Worcester. Milred (også kalt Mildred og Hildred, død 774) var Biskop av Worcester fra omkring 743 til sin død. Han deltok på synoden i Clovesho i 747, og signerte regelmessig som vitne på chartere fra kongene Aethelbald og Offa av Mercia. Milred reiste i begynnelsen av 750-årene til Tyskland, hvor han traff Bonifatius og Lullus. Kort tid etter at han kom hjem skrev han et brev til Lullus om Bonifatius' martyrdød, og hans stil viser at han var kjent mer Vergils og Horats' verker. Han forfattet en samling av epigrammer og epigrafer om angelsaksiske geistlige, hvorav en del er kjent bare fra dette verket. I manuskriptform er kun én side fra en kopi fra det 10. århundre bevart, i University of Illinois' bibliotek. Antikvaren John Leland kopierte noen andre deler av verket i det 16. århundre, men manuskriptet han arbeidet med er tapt. Hans død er notert i "Den angelsaksiske krønike". Andrea Tonti. Andrea Tonti (født 16. februar 1976 i Osimo) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Cédric Vasseur. Cédric Vasseur (født 18. august 1970 i Hazebrouck) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Han bor i Lille med sin kone og en sønn. Biografi. Vasseur ble profesjonell syklist for Novemail i 1995. Året etter byttet han lag til GAN, som fikk navnet Crédit Agricole året etter. Hans første profesjonelle seier er også hans mest berømte. Et brudd på 5. etappe i Tour de France 1997 gikk helt hjem etter 147 km. Han fikk da den gule ledertrøya og bar den i fem dager. Siden syklet han i 2000 og 2001 for US Postal, men da han ble satt ut av laget i Tour de France i 2001, byttet han til Cofidis, noe som ble mye omtalt i fransk presse. I 2004 ble han arrestert for mistanke om doping sammen med flere andre syklister fra Cofidis, blant andre David Millar. Analyse viste negative prøver og han ble renvasket, men han fikk ikke delta i Tour de France det året fordi undersøkelsene ikke var ferdige da løpet startet. Vasseur ble sett på som en allrounder som kunne gjøre det bra i en rekke ulike løp. Han har gjennomført alle vårklassikerne som Flandern rundt og Paris-Roubaix, og han har vunnet en etappe i etapperittet Dauphiné Libéré Familie. Vasseur kommer fra en familie av syklister. Faren, Alain Vasseur deltok i Tour de France 1970, 1971 og 1974 og vant også en etappe etter et solobrudd, akkurat som sønnen. Eldfell. Eldfell (på norsk «Ildfjell») er en i overkant av 200 meter høy sinderkjegle-vulkan på den islandske øya Heimaey, som ble dannet da et vulkanutbrudd begynte uten forvarsel 23. januar 1973, like utenfor byen Heimaey. Utbruddet utløste en alvorlig krise og førte nesten til en permanent evakuering av øya. Vulkansk aske falt over mesteparten av øya og ødela mange hus. En strøm av lava truet med å stenge havnen, som var øyas hovedinntektskilde via fiskeriflåten. En operasjon ble iverksatt for å kjøle ned lavaen ved å pumpe sjøvann på toppen, noe som var vellykket og forhindret lavaen fra å stenge havnen. Etter at utbruddet var over, brukte øyfolket varmen fra den sakte, avkjølende lavaen til å produsere varmt vann og generere elektrisitet. De brukte også noe av den utbredte tefraen, neddfall fra de eksplosive utbruddene, til å forlenge rullebanen på øyas lille flyplass, og som fyllmasse som de bygget 200 nye hus på. Bakgrunn. Island tilhører et område med hyppige, vulkanske utbrudd på grunn av sin plassering midt på den midtatlantiske ryggen, der den nordamerikanske platen og den eurasiske platen beveger seg bort fra hverandre, og også plasseringen over den islandske søylestrømmen, noe som drastisk øker den vulkanske aktiviteten. Det er estimert at rundt en tredjedel av all basaltisk lava fra vulkanutbrudd i verden i historisk tid, har blitt produsert ved islandske utbrudd. Vestmannaeyjar-øygruppen ligger utenfor sørkysten av Island og består av flere små øyer som alle er dannet av vulkanutbrudd i den holocenske tidsepoken. Heimaey, som er den største øya i øygruppen og den eneste bebodde, består også av litt materiale fra den pleistocenske tidsepoken. Det mest synlige landskapstrekket på Heimaey før 1973, var Helgafell – en 200 meter høy vulkankjegle som ble dannet i et ubrudd for rundt 5 000 år siden. Øygruppen ble bosatt første gang rundt 874, opprinnelig av rømte, irske slaver tilhørende vikinger på det islandske fastlandet. Disse bosetterne ga øygruppen sitt navn – da Irland var vest for den skandinaviske fastlandet. Selv om øya har vært plaget av dårlig vannforsyning og piratvirksomhet gjennom store deler av sin historie, har den likevel blitt det viktigste senteret for Islands fiskeindustri, med en av de få gode havnene på sørsiden av landet, og med en plassering midt på en god fiskebanke. Siden området ble bosatt, har det ikke vært noen kjente utbrudd på øygruppen før i 1963 da øya Surtsey ble skapt gjennom et nesten 4 år langt utbrudd som begynte i havet rundt 20 kilometer sørvest for Heimaey. Undersjøiske utbrudd kan forøvrig også ha funnet sted i 1637 og 1896. Forskere har spekulert i om vulkanske aktivitet ved øygruppen kan ha økt på grunn av sørlig propagering på riftsonen som krysser Island. Utbruddet begynner. 21. januar 1973, ca. kl. 20.00, begynte en serie små jordskjelv i området rundt Heimaey. Skjelvene var for svake til at de kunne føles av befolkningen på Island, men en seismisk stasjon 60 km unna registerte over 100 større skjelv den 22. januar i tidsrommet 01.00–03.00. Skjelvene fortsatte i mindre antall fram til kl. 11 samme dag, da de hadde et opphold fram til kl. 23.00 om kvelden. Fra kl. 23:00 til 01:34 på morgenen 23. januar, ble det registrert syv skjelv, hvorav det kraftigste målte 2,7 på Richters skala. Små skjelv er ganske vanlige i forkastningssoner, og det var ingenting i disse målingene som varslet om et større vulkanutbrudd. Begynnelsen av utbruddet var derfor nesten helt uventet. Rundt kl. 01:55 om morgenen 23. januar, åpnet en revne på den østre siden av øya, knapt en kilometer fra sentrum av byen Heimaey, rundt 200 meter øst for "Kirkjubær", der øyas kirke en gang hadde stått. Revnen fikk raskt en lengde på 2 kilometer og strakk seg fra den ene bredden til den andre. Det var også undervannaktivitet rett utenfor øya ved de nordre og søndre endene av sprekken. Spektakulære lavafontener kunne ses langs hele sprekken, som nådde en maksimal lengde på rundt 3 km i løpet av de første få timene av utbruddet. Men aktiviteten konsentrerte seg snart rundt en åpning rundt 800 meter nord for den gamle, vulkanske kjeglen fra Helgafell, og rett utenfor den østre utkanten av byen. I den første tiden av utbruddet ble mengden av lava og tefra som kom ut, estimert til å være rundt 100 m³ per sekund, og i løpet av de to første dagene hadde lavafontenene bygget en sinderkjegle som var over 100 meter høy. Navnet som opprinnelig ble gitt til den nye vulkanen, var "Kirkjufell" (på norsk «kirkefjell»), på grunn av dens nærhet til Kirkjubær. Navnet ble ikke tatt opp av den islandske navngivingskomitéen som heller valgte "Eldfell" (på norsk «Ildfjell»), på tross av motstand fra lokalbefolkningen. Evakuering. I de første timene av utbruddet evakuerte det islandske sivilforsvaret hele befolkningen på Heimaey, noe det tidligere hadde blitt laget planer for, i tilfelle noe slikt skulle skje. Evakueringen var nødvendig på grunn av at lavastrømmene allerede beveget seg sakte, men sikkert mot den østre delen av byen, og hele øya var truet av muligheten for nedfall av vulkansk aske. På grunn av kraftig uvær i dagene før utbruddet, lå nesten hele fiskeflåten i havn – et heldig sammentreff som i stor grad var til hjelp ved gjennomføringen av den hurtige evakueringen. Befolkningen ble varslet om situasjonen av brannbiler med sirener, og samlet seg ved havnen med bare de eiendelen de var i stand til å bære med seg. Den første båten forlot øya rundt kl. 02.30, bare en halv time etter at utbruddet hadde startet. Mesteparten av befolkningen forlot øya ved hjelp av båt. Heldigvis gjorde ikke lavastrømmene og tefraen i begynnelsen noen skade på flystripen på øya, og noen få personer, som ikke var i stand til å reise med båt, ble evakuert luftveien – primært eldre mennesker og pasienter ved sykehuset. I løpet av seks timer etter at utbruddet startet, befant nesten alle av øyas 5 300 innbyggere seg trygt på fastlandet. Noen få personer ble tilbake for å utføre viktige oppgaver og for å redde eiendeler fra hus som sto i fare for å bli slukt av lavastrømmene. Kyr, hester og sauer på øya ble nødslaktet. Hus ødelegges og nytt land skapes. Flere hus ble begravet av aske. Hus som lå nær revnen ble snart ødelagt av lavastrømmen og tefranedfall. Noen få dager etter at utbruddet hadde begynt, snudde vinden til vestlig retning, noe som resulterte i omfattende nedfall av tefra over resten av øya, med påfølgende store ødeleggelser på eiendommer. Mange hus ble ødelagt av vekten på asken, men redningsmannskapene såvel som frivillige arbeidet utrettelig med å fjerne aske fra hustak. Igjensnekring av vinduer reddet ytterligere hus. I slutten av februar dekket tefra det meste av øya og laget av nedfall var enkelte steder opptil 5 meter tykt. Bortsett fra fallende aske var det noen hus som også brant ned til grunnen etter å ha blitt truffet av lavabomber, eller sto direkte i veien for den strømmende lavaen. Tidlig i februar hadde det kraftige nedfallet av tefra avtatt, men lavastrømmer begynte å forårsake alvorlig skade. Undersjøisk aktivitet rett nord for revnen hadde kuttet over en elektrisk kabel og en vannledning. Disse forsynte øya med elektrisitet og vann fra det islandske fastlandet. Lava begynte også å strømme inn i havnen, noe som skapte alvorlig bekymring da islandsk fiskeindustri ville bli påført alvorlig skade dersom havnen ble ødelagt. Siden Heimaey sto for 25% av Islands totale fiskefangst, ville det få alvorlige følger for landets økonomi. Strømmer av lava rant også ut i havet øst for øya, noe som skapte et nytt landområde som til slutt økte øyas areal med over 2 km². Lavaen strømmet i tillegg inn i de østlige delene av byen, noe som ødela flere hundre hus. Lavastrømmene besto av den tykke og blokkete typen lava kalt aa-lava, og dekket bakken i en gjennomsnittlig høyde av 40 meter, men var enkelte steder så tykk som 100 meter. Senere under utbruddet førte en oppblussing til at en fiskeforedlingsfabrikk ble ødelagt og to andre skadet, og i tillegg ble byens eneste kraftstasjon helt ødelagt. På tross av utbruddets nære beliggenhet til byen og den omfattende ødeleggelsen av eiendom det medførte, var det kun ett dødsfall som kunne tilskrives utbruddet – en mann som hadde brutt seg inn på et apotek for å stjele medikamenter ble kvalt av de giftige gassene. Karbondioksid og små mengder giftige gasser samlet seg i mange bygninger som var delvis begravd av tefra, og flere andre mennesker ble påvirket av gassene da de gikk inn i disse bygningene. Tiltak for å redusere den faren samlingen av giftige gasser medførte, omfattet byggingen av en stor vegg av tefra for å lede gasser vekk fra byen, og også graving av en grøft for å lede vekk karbondioksid. Disse forsvarsverkene var bare delvis vellykkede, da de baserte seg på den forutsetningen at gassene ble produsert ved vulkanåpningen og beveget seg mot byen derfra. Det er antatt at ihvertfall noe av CO2-en hadde sin opprinnelse dypt inne i den vulkanske åren, og sivet gjennom eldre vulkansk stein direkte inn i byen. Tiltak for å avkjøle lavastrømmen. Damp stiger til værs der sjøvann blir brukt til å avkjøle lavastrømmen. Muligheten for at lavastrømmen kunne stenge havnen var den største trusselen som innbyggerne sto overfor. En mulig plan som ble overveid dersom havnen ble stengt, var å lage en kanal gjennom en lav sandtunge på nordsiden av øya for å lage en ny åpning inn i havnen, men det ble spekulert i at dette ikke ville bli nødvendig dersom hastigheten på lavastrømmen kunne reduseres. Strømmer av lava hadde tidligere blitt bremset i Hawaii og på Etna ved å kjøle med vann, men i disse tilfellene hadde det vært i svært liten skala, og med varierende hell. Forøvrig beregnet Páll Zóphóníasson at det burde være relativt enkelt å størkne lavastrømmene ved å sprøyte med rikelige mengder sjøvann. Det første forsøket på å bremse strømmen av lava ved å spyle forkanten med sjøvann, begynte den 7. februar, og selv om vannvolumet var relativt beskjedent med 100 l/sekund, hadde det merkbar virkning. Kjølingen av lavaen gikk sakte, men oppnådde maksimal effekt siden nesten alt vannet ble omdannet til damp. Straks effekten av avkjølingen hadde vist seg, økte innsatsen med å bremse og til slutt stanse strømmen av lava. Tidlig i mars ble pumpekapasiteten økt da en stor klump av krateret brakk løs fra toppen av Eldfell og sakte gled på toppen av lavastrømmen nedover mot havnen. Klumpen, som fikk navnet "Flakkarinn" («Vandreren» på norsk), ville ha utgjort en alvorlig trussel mot havnen dersom den hadde nådd helt ned, og oppmudringsbåten "Sandey" ble bragt inn den 1. mars for å forhindre dette. Professor Sigurgeirsson ga råd til pumpemannskapene om hvordan de best kunne bremse lavastrømmen på den mest effektive måten. Omsider delte klumpen seg i to mindre biter som begge stoppet rundt 100 meter fra havnemunningen. Den påfølgende lava-kjøleaksjonen var det mest ambisiøse som noensinne hadde blitt iverksatt. "Sandey" hadde kapasitet til å sprute opp til 400 kubikkmeter sjøvann per time på den fremrykkende lavastrømmen, og et rørsystem ble lagt på toppen av lavaen for å fordele sjøvannet over et så stort område som mulig. Støtteverk i tre for rørsystemet tok fyr der lavaen var på sitt varmeste, og selv aluminiumsstøtteverk smeltet. Selve rørene ble forøvrig forhindret fra å smelte av det kalde sjøvannet som flommet gjennom dem. Opp mot 1,2 hektar av lavastrømmen kunne med dette nedkjøles på en gang med det resultat at interne barrierer ble skapt direkte inne i lavastrømmen, som størknet og dynget sammen oppå seg selv. Størknet lava inne i byen, nesten 4 måneder etter at den sluttet å bevege seg. Arbeidet som måtte til for å legge rørledningene over den aktive lavaen var ekstremt farlig, med dårlig sikt på grunn av den store mengden med damp. Grove spor ble laget oppå lavastrømmen ved å planere tefra, men disse sporene ble fort ujevne og flyttet seg flere meter pr dag. Arbeiderne brukte bulldozere og privatradioer for å flytte seg framover gjennom dampen i arbeidet med å legge ned flere rørledninger. Arbeiderne kalte seg selv "selvmordslaget" og presterte å legge rørledninger opp til 130 meter innover fra fronten av lavastrømmen direkte oppå den fremrykkende lavaen. Selv om flere fikk mindre brannskader, ble likevel ingen alvorlig skadet. Ved utgangen av mars hadde en femtedel av byen blitt dekket av lavastrømmene, og større pumpekapasitet var nødvendig. 32 pumper, hver med en kapasitet på opptil 1 000 liter i sekundet, ble brakt inn fra USA. Etter at disse ble satt i sving, bremset lavastrømmen drastisk og stoppet til slutt helt opp. Svikt i pumpeakslingene ble et problem etter noen få uker, sannsynligvis på grunn av at pumpene var konstruert for å pumpe olje og ikke sjøvann, og nye og forbedrede akslinger måtte tilvirkes i Reykjavík og deretter bringes inn. Et bemerkelsesverdig fenomen ved kjøleoperasjonen var avsetningen av store mengder salt der sjøvannet ble sprøytet på lavaen. Store flater av lavastrømmen hadde utstrakte hvite skorper, og det ble antatt at opp i mot 220 000 tonn salt totalt ble avsatt. Mediedekning av utbruddet. Utbruddet førte verden over til store avisoverskrifter da det begynte, og islandsk presse hadde heldekning av utbruddet til siste slutt. I Europa var utbruddet en av de største nyhetene mens det sto på, og konkurrerte om forsideplass med gjennombruddene som ble gjort i fredssamtalene i forbindelse med Vietnamkrigen i Paris. Øyboernes innsats med å avkjøle lavastrømmene ble viet spesiell oppmerksomhet med dekning i publikasjoner som National Geographic (for eksempel "Volcano overwhelms an Icelandic village" i 1973). Dekningen av utbruddet førte til en oppblomstring av turismen da utbruddet var over. Utbruddet dør ut. Diagram som viser endringene som utbruddet av Eldfell medførte på Heimaey. Volumet av ny lava som kom ut fra åpningen, minket jevnt etter de første dagene. Fra den opprinnelige mengden på 100 m³ per sekund, hadde det 8. februar minket til rundt 60 m³/s. I midten av mars var volumet nede i kun 10 m³/s. Tilbakegangen avtok etter dette, og i midten av april hadde volumet av ny lava falt til rundt 5 m³/s. Kortvarig, undersjøisk aktivitet ble 26. mai oppdaget av et fiskefartøy rundt 4 km nordøst for Heimaey og én kilometer utenfor kysten av fastlandet. Utbruddet døde fullstendig ut i begynnelsen av juli da lavastrømmer ikke lenger var synlige, selv om det fremdeles kan ha vært strømmer under bakken i noen dager etter dette. Kort tid før utbruddet var over, registrerte et tiltmeter som var plassert 1 150 m fra krateret, og som hadde målt deformasjon av bakken, en sekning mot krateret – noe som indikerte at det grunne magmakammeret som hadde gitt tilførsel av magma til utbruddet, var i ferd med å tømmes. Totalt ble det estimert at rundt 0,25 km³ med lava og tefra hadde sluppet ut i løpet av det 5 måneder lange utbruddet. Øyas landmasse økte med rundt 2,5 km², noe som var en økning på rundt 20% i forhold til arealet før utbruddet. Innløpet til havnen hadde ved slutten blitt langt smalere, men var ikke stengt. Flakkarinn fløt flere hundre meter mot havnen på toppen av lavastrømmen, men stoppet i trygg avstand fra vannkanten. Heimaey siden utbruddet. Gaten som er vist i bildet ovenfor etter opprydning av størknet lava. Temperaturen i de indre delene av en lavastrøm kan fortsette å være flere hundre grader i mange år på grunn av den svært lave varmekonduktiviteten bergartene har. Etter at utbruddet døde ut, begynte forskere å evaluere muligheten for å utvinne varme fra de størknede, men fremdeles varme lavastrømmene. Eksperimentelle oppvarmingssystemer ble raskt tenkt ut, og allerede i 1974 ble den første husstanden koblet til. Systemet ble utvidet til flere boliger og til sykehuset, og i 1979 ble byggingen av fire større anlegg påbegynt for å utvinne varme fra den størknende lavaen. Hvert anlegg utvant energi fra et 100 m² stort område på hver side ved å sive vann ned i varme deler for deretter å samle opp igjen dampen som ble dannet. Anleggene kunne produsere opptil 40 Megawatt elektrisk energi, som da forsynte nesten hvert hus på øya med varmt vann. Helgafell (til venstre) and Eldfell (til høyre) i dag. Sprekken fra 1973 kan tydelig ses sør for Eldfell. Overfloden av tefra som ble produsert av utbruddet ble brukt til å forlenge rullebanen på øyas lille flyplass, og også til landvinning, der 200 nye boliger ble bygget. I midten av 1974 hadde halvparten av befolkningen returnert til øya, og i mars 1975, hadde rundt 80% flyttet tilbake. Gjenoppbyggingen av Heimaey ble betalt av alle øyboerne, ved hjelp av en pantsettelses-omsetningsavgift, såvel som gjennom en internasjonal hjelpepakke på totalt 2,1 millioner amerikanske dollar, som i hovedsak kom fra Danmark, men også med betydelige bidrag fra USA og flere internasjonale organisasjoner. Havnen ble forbedret med en ny lava-molo, og dermed kom fiskerinæringen tilbake med fornyet kraft, og øya er i dag fremdeles et av Islands viktigste fiskerisentre. Da utbruddet døde ut, var Eldfell 220 moh. Siden da har høyden minket med mellom 18 og 20 meter, på grunn av sammensynking og sammenpressing av den løse, grusete tefraen, i tillegg til erosjon forårsaket av vind. Øyboerne har plantet gress rundt de nedre delene av den ellers udekkede høyden, for å forhindre videre erosjon, og det er forventet at mesteparten av vulkanen etter hvert vil være dekket av gress, slik som nabovulkanen Helgafell er. Davide Viganò. Davide Viganò (født 12. juni 1984 i Carate Brianza) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Lampre-ISD. Giovanni Visconti (syklist). Giovanni Visconti (født 13. januar 1983 i Torino) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Movistar Team. Lofot-eruptivene. Lofot-eruptivene er et geologisk bergartskompleks som dekker omtrent halvparten av området Lofoten og Vesterålen. Dette er intrusive bergarter hvorav omtrent halvparten dekkes av Raftsund-mangeritten. Intrusivene er 1700 til 1800 millioner år gamle og sterkt forvitret. Lofot-eruptivene ble intrudert av Lødingen-granitten for 1400 millioner år siden. Etter dette ble det dannet en suprakrustal serie som tilhører Leknes-gruppen, som består av kvartsitt, glimmerskifer, amfibolitt og marmor. Oluf II Haraldsen. Oluf II Haraldsen (død 1143) var skånsk konge i årene 1140 til 1143. I februar 1135 angrep Erik Emune sin halvbror Harald Kesja i gården Skiping utenfor Vejle. Harald Kesjas sønn Oluf var den eneste av de mange sønnene som unnslapp overfallet, hvor Harald Kesja ble drept og åtte av Kesjas sønner ble tatt til fange. På Erik Emunes ordre ble Haralds åtte sønner henrettet, og i tillegg måtte de to eldste, som hadde vært i danskekongens tjeneste, bøte med livet. Av alle sønnene til Harald Kesja var Oluf nå den eneste overlevende. Harald Kesja var, da han ble drept, medkonge av Danmark, sammen med Nils i Jylland Etter danskekongen Erik Emunes død i 1137, ville den landsforviste Oluf II Haraldsen vende hjem for å kreve farsarven sin. På hjemreisen ble Oluf overfalt på Göta älv av Sigurd Slembe. Sigurd Slembe var en alliert av den døde danskekongen Erik Emune. Etter å ha mistet tre skip, klarte Oluf II Haraldsen å fortsette til Danmark, der han fikk møte den nye kongen av Danmark, Erik Lam. Under møtet ble Oluf avvist. Han var sønn av en landsforræder, og uten rett til å arve farens tidligere eiendommer, som nå var inndratt av Kronen. Dette førte til at Oluf II Haraldsen forsøkte å hevne seg. Han overfalt kong Erik Lam på gården Arvelund ved Lund, men overfallet mislyktes. Oluf II Haraldsen måtte igjen i utlendighet til Sverige. Oluf II Haraldsen vendte snart tilbake, muligens i året 1139, og da startet han en blodig borgerkrig på Skåne og på Sjælland. Krigen raste i fire lange år med stadige kamper, bare på ett år ble hele tretten slag utkjempet. Kildene til delen av de danske Kongekrigene, fram til Oluf II Haraldsens død, er utydelige, og de gir forskjellige tidspunkter for hendelsene. Men, mye kan tyde på at striden mellom Erik Lam og Oluf II Haraldsen, som var en blodig feide, fant sted i perioden 1139 til 1143. Dessverre er kildene så uklare at forvirringen rundt enkelte hendelser er stor. Under et angrep på Sjælland i ca. 1139, 1140 eller 1141 kom Oluf II Haraldsen i kamp med Roskildebisp Rike. Rike vant dette slaget, kjent som Slaget ved Bydinge Å. Etter nederlaget ville Oluf ta hevn, og overfalt og drepte biskop Rike i Rikes gård ved Ramløse ved Arresø. For denne udåden ble Oluf II Haraldsen lyst i bann av paven. Tross dette hadde Oluf før dette – eller etterpå – gjort seg til konge av Skåne etter å ha vært hyllet på Sct. Libers høj av skåningene. Oluf rykket inn i Skåne (trolig i året 1139 eller 1140) der han holdt et tingsmøte med skåningene på Sct. Libers høj. Skåningene utropte ham til konge. Med en mindre hær og deler av borgerne i Lund gjorde erkebiskop Eskil motstand, men Olufs styrker var for sterke. Erkebiskopen og hans følge ble slått og søkte tilflukt i Lund domkirke, de ble beleiret der, og så seg nødtvunget til å forhandle. Forhandlingene endte med at erkebiskop Eskil gikk med på å gi gisler, og å sverge troskap ovenfor tronpretendenten Oluf, som ønsket seg den danske kongemakten og intet mindre. Men etter å ha fått friheten sin, rømte erkebiskopen, fra Lund og over til Sjælland, tilsynelatende uten å bry seg om de gislene som formodentlig ble henrettet som konsekvens. Da danskekongen Erik Lam fikk høre hva som hadde skjedd, samlet han umiddelbart en stor flåte til hæren sin, og fór over sundet mot den skånske vestkysten. Det var få landgangssteder på den skånske vestkysten, ett av disse var Landora, i dag en del av den moderne byen Landskrona. Etter folketroen betød det ulykke for en konge å gå i land på dette stedet. Erik Lam trodde på dette og ba derfor erkebiskop Eskil av Lund om å lede hæren som gikk i land ved Landora. Oluf, som hadde vunnet støtte hos skåningene, gikk til motangrep på kongshæren, som jo slett ikke hadde kampvant ledelse. Slaget ved Landora endte med et stygt nederlag for erkebiskop Eskil av Lund og kong Erik Lam. Nederlaget ved Landora var likevel bare et midtertidig tilbakeslag. Erik Lam samlet alle krefter til et nytt angrep. Under ly av natten seilte den kongelige flåten over sundet igjen. Medhjelpere i land lyste ved steder for landgang, og slik ble hæren i stand til å komme seg trygt i land og kunne angripe Lund. Dette kom så overraskende på Oluf og hans menn at hæren nådde Lund uten motstand. Oluf måtte flykte til Sverige nok en gang. Fra Sverige rykket så Oluf med sin hær gjennom Blekinge i 1142. De ble stoppet og nok en gang slått av Erik Lam i Slaget ved Glumstrup, øst for Lund. Oluf vendte uforferdret tilbake for å sloss mot danskekongen enda en gang. I Slaget ved Tjutebro i midte Skåne, i året 1143, falt Oluf II Haraldsen og de fleste av hans menn. Feiden mellom Oluf II Haraldsen og Erik Lam fikk sitt endelikt her, sammen med Oluf. Etter dette var det fred i Danmark i flere år. Men krigene, som var ødeleggende og blodige, hadde tatt på danskekongen. Erik Lam abdiserte tre år senere, sterkt preget av sykdom. Boksing under Sommer-OL 1984. Boksing under Sommer-OL 1984 i Los Angeles, California. USA ble beste nasjon med 9 gullmedaljer. For første gang i et OL ble det konkurrert i Super tungvekt. Den klassen ble vunnet av Tyrell Biggs fra USA. Javid Aslam representerte Norge i lett weltervekt, han ble utslått i 3. runde. Scott Davis. Scott Davis (født 22. april 1979 i Bundaberg) er en tidligere profesjonell australsk landeveissyklist. Hans bror, Allan, er også profesjonell syklist. André Greipel. André Greipel (født 16. juli 1982 i Rostock) er en profesjonell tysk landeveissyklist. Greipel var lenge kjent som en OK spurter og spurtopptrekker, men han hadde til gode å hevde seg i store ritt frem til Tour Down Under 2008. I dette rittet tok han 4 etappeseire gjennom gode prestasjoner i massespurter. Da Tour Down Under verken har fjell- eller tempoetapper, førte etappeseirene til at Greipel også vant poengtrøyen og sammenlagttrøyen. Han fullførte 2008-sesongen med 14 seire, med etappeseier på den 17. etappen av Giro d'Italia som en av de største. Under Tour Down Under 2009 var målet å forsvare seieren fra fjoråret. Han vant den første etappen, men skadet skulderen på tredje etappe. Han var tilbake etter skaden i mai med etappeseier i Dunkirk 4-dagers. Deretter tok han en eller flere etappeseire i de fleste ritt han deltok i. I Vuelta a España tok han hele fire etappeseier, og vant også poengkonkurransen. Kun hans lagkamerat Mark Cavendish tok flere seire enn ham i 2009-sesongen. Adam Hansen. Adam Hansen (født 11. mai 1981 i Cairns) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget Lotto-Belisol Han har syklet for Team Columbia (tidl. Team T-Mobile) siden 2007-sesongen, og har tidligere syklet for lag utenfor Pro Tour. Hansen har noen seire i mindre ritt, men mangler en spisskompetanse som gir ham gode muligheter i store ritt, og er derfor stort sett hjelperytter. Foran Spania rundt 2007 fikk han en fri rolle for å gå for sammendraget. Dette var nok den største oppgaven hans hittil i karrieren, og han skulle vært svært godt fornøyd hvis han hadde klart en plass i nærheten av de 20 beste. Det viste seg imidlertid at han ikke var i nærheten av å kunne klare dette, noe som fort førte til at han gav opp hele sammendraget, og han endte til slutt på en 89. plass. I 2008 ble han australsk mester på tempo. I 2010 vant han en etappe og sammenlagt i Ster Elektrotoer I 2012 var han den eneste som fullførte alle tre Grand Tours. Mimir Kristjansson. Mimir Kristjansson (født 17. august 1986) var leder i Rød Ungdom fra organisasjonens landsmøte 6.–9. april 2006 til landsmøtet 9. april 2008. Han ble medlem av arbeidsutvalget i Rødt på landsmøtet 1. juni 2008 og satt der fram til 1. februar 2010. Fram mot stortingsvalget i 2009 arbeidet han som valgkampsekretær i partiet. I dag er han ansatt som politisk journalist i Klassekampen. Den 10. oktober 2011 gav han ut boka "De superrike". Bakgrunn. Kristjansson er oppvokst i Stavanger med islandsk far og norsk mor. Han fullførte videregående skole på Stavanger katedralskole, før han flyttet til Oslo for å begynne studier i samfunnsøkonomi, men studiene ble det ikke tid til. Politisk virksomhet. I toårsperioden, 2004 til 2006, var Kristjansson sentralstyremedlem i Rød Ungdom, med ansvar for organisasjonens nettsider. Kristjansson var sammen med Magnus Marsdal og Åsmund Sunde Valseth også sentral i utviklingen av Rød Ungdoms strategi, og i utviklingen av organisasjonens ideologiske grunnlag fram mot landsmøtet i 2006, blant annet på spørsmålet om sosialisme og demokrati. Før Kristjansson ble medlem av Rød Ungdom, var han i flere år medlem av Arbeidernes ungdomsfylking, og var på et tidspunkt leder for AUF-laget i Stavanger. Han jobbet tett sammen med sin gode venn og daværende partikollega Torstein Tvedt Solberg. Aktivisme. Kristjansson har markert seg med hyppig aksjonsvirksomhet. Med Solberg var han ansvarlig for "Folkeaksjonen mot krig", Stavangers største aksjon noensinne med over 10 000 mennesker i fakkeltog. Han har også sittet i ledelsen i Attac (2004-2005) og i arbeidsutvalget til Globaliseringskonferansen. Aksjonserfaringen førte ham senere inn i Adbusters-turneen JAM, som med støtte fra "Riksutstillinger" turnerte ungdomsskoler med mål om å lære ungdommer å benytte seg av aksjoner som virkemiddel for påvirkning. Med utgangspunkt i gateteater har han brukt tildels sterke virkemidler. Han fikk betydelig medieoppmerksomhet da han forstyrret landsmøtet til Kristelig Folkeparti i 2004, i det Rød Ungdom kalte en «aksjon mot homofobi». Før og etter demonstrasjon mot NATO-toppmøtet som fant sted i Oslo 26. april 2007 klarte han å komme i konflikt med Blitz og flere av de politiske fraksjonene. Arbeid. Kristjansson arbeidet i Norsk faglitterær forfatterforening med formidling av sakprosa til skoleverket fra han gikk av som leder i Rød Ungdom, fram til 31. desember 2008. I 2011 var han politisk journalist i Klassekampen. Bokutgivelse. Høsten 2011 gav Kristjansson ut boka "De superrike". I følge boka har det aldri vært flere norske milliardærer enn i 2011, og de har aldri vært rikere. Likevel mener Kristjansson at rikingene klager over skattesystemet, og at «misunnelsen og småligheten overfor de rike i Norge blekner fullstendig satt ved siden av de rikes smålighet overfor det norske folk». Kristjansson foreslo i samband med bokutgivelsen å sette ned en skattekommisjon for å se nærmere på hvorvidt velstående personer i samfunnet betaler tilstrekkelig skatt. Flere av personene Kristjansson navngir i boka reagerte på innholdet, deriblant Jens Ulltveit-Moe og finansinvestoren Øystein Stray Spetalen. I ordvekselen som fulgte, trakk Stray Spetalen frem mediehistorien der Kristjansson tidligere samme år innrømmet å ha meldt seg på enkeltfag ved Universitetet i Oslo seks år på rad, kun for å benytte seg av studentgodene og uten å ta en eneste eksamen. Som respons på dette innrømmet Kristjansson spøkefullt også at han har begått andre regelbrudd, som å ha sneket på trikken og å ha drukket hjemmebrent. Greg Henderson. Gregory Henderson (født 9. oktober 1976 i Dunedin) er en profesjonell newzealandsk bane- og landeveissyklist. Han sykler for det belgiske laget Lotto-Belisol. Hans største meritt er seieren på 3. etappe av Vuelta a España 2009. Andreas Klier. Andreas Klier (født 15. januar 1976 i München) er en profesjonell tysk landeveissyklist som sykler for Garmin-Barracuda. Klier er en typisk klassikerrytter og har en rekke svært gode resultater i vårklassikerne. Spesielt i Gent-Wevelgem og Flandern rundt har han vært blant de 10 beste en flere ganger, men det har kun blitt 1 seier i førstnevnte ritt og en andreplass som best i Flandern. Imidlertid må det selvfølgelig sies at det er svært vanskelig å vinne slike ritt. Etter seieren i Gent-Wevelgem gikk det over fire år til neste seier. Først i september 2007 tok han den neste, da han vant 13. etappe i Vuelta a España 2007. Klier gikk i brudd tidlig på etappen sammen med Tom Stamsnijder og Jérémy Roy og de fikk et forsprang som feltet aldri tok igjen. Mot slutten ble Roy hektet av og det stod mellom Klier og Stamsnijder. Ca en kilometer før mål ville ikke Stamsnijder ta flere føringer og satt seg på Kliers bakhjul, før han en liten stund senere startet en langspurt. Klier tok nederlenderens hjul, fikk dermed et perfekt opptrekk og vant spurten. Etter seieren i Gent-Wevelgem er dette hans største seier i karrieren. Klier har startet i Tour de France og Giro d'Italia en gang og i Vuelta a España 5 ganger. Birtavarre. Birtavarre (kvensk: Pirttivaara,samisk: Gáivuonbahta) er et tettbebygd sted i Kåfjord i Troms. Birtavarre er et av tre tettsteder i kommunen, og huser blant annet kommunens helsetjenester på Kåfjord helsesenter. Tettstedet har et godt utbygd servicetilbud, med blant annet butikker, bensinstasjon, verksted, husflidsutsalg, frisør og campingplass. Bygda har også et ullkarderi som karder uvasket ull på maskiner fra begynnelsen av 1900-tallet. Birtavarre er porten til Halti, Finlands høyeste fjell. Fra Europaveg 6 som går like utenfor tettstedet kan du følge fylkesvei 333 (Troms), deretter en sommeråpen gruset fjellveg helt inn til foten av Halti i innerenden av Guolasjavri. Det er et tidligere gruvesamfunn med smelteverk i Ankerlia som er bevart av Nord-Troms museum. Det var under gruvedriften man tok i bruk navnet Birtavarre, da det egentlig het Kåfjordbotn. Ettersom det var gruvedrift i Kåfjord i Alta samtidig, og mange arbeidere endte opp i feil Kåfjord, gjorde man en navneendring av praktiske årsaker. Det samiske navnet på stedet er oversatt fra Kåfjordbotn. Navnet Birtavarre kommer etter fjellet Pirttivaara i Kåfjord. Birtavarre gruver og smelteverk. Det første kjente malmfunnet fra området ble gjort i 1860-årene. Grosserer Christian August Anker fra Fredrikshald klarte i 1898 å få stiftet "Norwegian Copper Mines Ltd." med en egenkapital på £ 50 000. Til tross for tvangsauksjoner og en brann som ødela alle bygninger i dagen i 1903, var gruvene mer eller mindre i drift helt frem til 1919, da flom og brann gjorde slutt på drifta. Menneskene som arbeidet i Birtavarre gruver kom hovedsakelig fra nærområdet, fra Kåfjord og Nordreisa kommuner. Men noen kom langveisfra, og det var arbeidere fra Russland og Karelen. Arbeidet var både hardt og farlig, noe som Blind-Fredrik forteller om i sin skillingsvise. Administrasjonsstedet Ankerlia var også et populært utfartssted for sosieteten i Tromsø, og blant andre Cora Sandel besøkte sin vennine Erika Lund våren 1901. Ankerlia var administrasjonsstedet for driften i perioden 1898-1919. Fra Ankerlia går anleggsveier og stier opp til de forskjellige gruvene på Moskogaisa med navn som 111-Sunrise, 115-Central og 117-Sunset. På Moskogaisa bodde hele familier gjennom vinteren, og det fantes blant annet skole der oppe. Andre gruver tilknyttet verket var Sabetjohk og Skaidi gruver. Malmen fantes som lag og linser i kvartsittisk skifer i nærheten av amfibolitt antatt knyttet til en gabbro fakkolitt. Drift på pyrrhotitt, chalcopyritt og Sfaleritt. Lokalt inneholdt malmen 3-6 prosent kobber. Videre kan ses rester etter smelteverk, boliger, brakker, kontor og butikk. Servais Knaven. Henricus Theodorus Josephus (Servais) Knaven (født 6. mars 1971 i Lobith) er er tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 1994. Knaven vant Paris-Roubaix i 2001, og i 2003 vant han etappen til Bordeaux under Tour de France. Han la opp i august 2010 da han syklet for Team Milram, og gikk umiddelbart over i rollen som sportsdirektør for laget. Franklin Graham. William Franklin Graham III (lengst til høyre) William Franklin Graham III, (født 14. juli 1952 i Asheville, North Carolina, USA) kjent som Franklin Graham, er en amerikansk kristen evangelist og misjonær. Han har tatt over ledelsen av Billy Graham Evangelistic Association (BGEA) etter sin far. Han var den fjerde av fem søsken, og sønn av evangelisten Billy Graham og Ruth Bell Graham. Oppvekst. Som tenåring gikk han på "Stony Brook School", en kristen internatskole i Long Island, New York. Men han sluttet der i løpet av det første året, og fullførte high school i North Carolina. Deretter begynte han på LeTourneau College (nå LeTourneau University), men ble utvist. Graham fortsatte sitt jag etter høyere utdanning, og fullførte ved Montreat-Anderson College (nå Montreat College) og Appalachian State University. Konverteringen. I en alder av 22 år (1974) ble Franklin Graham en kristen. Dette skjedde på et hotellrom da han var på veg til Jerusalem. Senere samme år giftet han seg med Jane Austin Cunningham. Kort tid etter at han hadde blitt en kristen ble han med Dr. Bob Pierce, grunnlegger av organisasjonen Samaritan's Purse, på en seks ukers misjonsreise til Asia. Det var iløpet av denne turen Graham bestemte seg for å fokusere på de som trengte hjelp i verden. I 1979, etter Pierce's død, ble han lederen av Samaritan's Purse. Graham begynte å lede evangelistiske samlinger i 1989. Hvert år holdt han minst fem Graham Festivaler rundt hele verden som en evangelist i forbindelse med Billy Graham Evangelistic Association (BGEA). Siden 1989 har han holdt taler for over tre millioner mennesker. For tiden er Franklin Graham lederen av CEO og BGEA. Franklin Graham snakket på minnestunden til massakren som skjedde på Columbine High School i 1999, og han holdt også åpningsbønnen i 2001 ved innsettelsen av president George W. Bush. Graham reiser til Hongkong fra 29. november 2007 til 2. desember 2007 for å holde Hong Kong Franklin Graham Festival, det første store evangeliske møtet i Hongkong siden overleveringen i 1997. André Korff. Andre Korff i HEW Cyclassics 2005 André Korff (født 16. juni 1973 i Erfurt) er en profesjonell tysk landeveissyklist som sykler for det østerrikske laget Team Volksbank. Han startet sin karriere i 1998 for Festina. Han har også syklet for det tyske laget T-Mobile Team. Korff er en brukbar spurter og er derfor spurtopptrekker i flere ritt. Ellers er han hjelperytter. Slaget ved Bydinge Å. Slaget ved Bydinge Å på Sjælland mellom Gjentofte og København var mellom Oluf og Roskildebisp Rike som ledet en sjællandsk hær mot den skånske invasjonshæren. Etter harde kamper var Oluf slått på flukt til Halland. Senere om høsten det samme året gjorde han strandhugg mot Ramløse ved Arresø på Sjælland der biskopen skulle holde morgenmesse i sitt bispegård ved Ramløse kirke den neste dagen. Etter flere bønder hadde opplyste Oluf om dette, gikk han til angrep på huset hvor morgenmessen var holdt av biskopen med hans følge. Den krigerske biskopen hadde tatt til seg våpen, forsvaret seg så hard at Oluf og hans menn trakk seg ut og satte fyr på huset. Roskildebispen ønske å forhandle fremfor å bli levende brent og fikk lov til å komme ut. Men lik etterpå ble han slått ned og drept i løftebrudd. Mordet på Roskildebispen som var hendt den 11. september eller 18. oktober, fikk alvorlige konsekvenser for Oluf fordi dette udådet var tatt så ille opp av Kirken at paven tok i bruk bannlysing mot den skånske kongen som var i borgerkrig med danskekongen Erik Lam. Ingen av kildene fra middelalderen hadde kommet opp med presise årstall over begivenhetene i midten av 1100-tallet i Danmark at det er stor forvirring om når slaget, bispemordet eller bannlysningen hadde hendt. Det var entens i 1139, 1140, 1141 eller 1142. Aaron Olsen. Aaron Olsen (født 11. januar 1978) er en amerikansk landeveissyklist. Han startet sin karriere i USA i 2001. I 2006 kom han til Europa og syklet for ProTour-lagene Saunier Duval-Prodir og T-Mobile Team før han vendte tilbake til USA før 2008-sesongen. František Raboň. František Raboň (født 26. september 1983 i Praha) er en profesjonell tsjekkisk landeveissyklist. Han sykler for Omega Pharma-Quick Step. Stephan Schreck. Stephan Schreck (født 15. juli 1978) er en tidligere profesjonell tysk landeveissyklist. Thomas Ziegler. Thomas Ziegler (født 24. november 1980 i Arnstadt) er en tidligere profesjonell tysk landeveissyklist. Han syklet for det tyske laget T-Mobile Team, før han la opp etter 2007-sesongen, bare 26 år gammel. Fra og med 2008 driver han en sykkelbutikk i Hannover. Canal du Centre. Den gamle delen av kanalen med båtheis nr 4. Canal du Centre er en kanal i Belgia som forbinder elvene Maas og Schelde. den har en total lengde på 20,9 kilometer. Kanalen ble opprinnelig bygget for å transportere kull som ble utvunnet i området. En eldre kanalseksjon mellom byene La Louvière og Thieu har fire hydrauliske båtheiser bygget mellom 1888 og 1917, som nå er innskrevet på UNESCOs verdensarvliste som Båtheisene på gamle Canal du Centre. Denne kanalseksjonen med de gamle heisene har blitt erstattet av en ny kanalstrekning med den nye båtheisen Strépy-Thieu, som var verdens største da den ble åpnet i 2002. Nord-Troms museum. Nord-Troms Museum skal arbeide med sjøsamisk og kvensk kultur, kulturelle endringer i samtiden og møter/brytninger mellom de gamle og nye kulturene i Nord-Troms. Nord- Troms Museum har sitt virkefelt innenfor de seks kommunene Lyngen, Storfjord, Kåfjord, Nordreisa, Skjervøy og Kvænangen. Gorka Verdugo. Gorka Verdugo Marcotegui (født 4. november 1978 i Echarri-Aranaz) er en spansk profesjonell syklist som sykler for Euskaltel-Euskadi. Verdugo ble nr 75. sammenlagt i Tour de France 2006. Matteo Carrara. Matteo Carrara (født 25. mars 1979 i Bergamo) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Vacansoleil. Aleksandr Khatuntsev. Aleksandr Vasiljevitsj Khatuntsev (Александр Васильевич Хатунцев) (født 2. november 1985) er en profesjonell russisk landeveissyklist. Slaget ved Glumstrup. Slaget ved Glumstrup (Glumstorp) øst for Lund trolig i året 1142 mellom Kong Erik Lam av Danmark og skåningenes konge Oluf II Haraldsen. Slaget endte med seier for danskekongen som tok kontroll over landsdelen Skåne. Det hersker ikke enighet om tidspunktet for slaget, men de fleste kilder tidfester det til året 1142. Slaget var dermed det nest siste av en rekke slag i perioden 1139–1143. Glumstrup Glumstrup Arnaud Coyot. Arnaud Coyot (født 6. oktober 1980 i Beauvais) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Markus Eichler. Markus Eichler (født 18. februar 1982 i Varel, Niedersachsen) er en profesjonell tysk landeveissyklist. Gorik Gardeyn. Gorik Gardeyn (født 17. mars 1980 i Pittem) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Michał Gołaś. Michał Gołaś (født 29. april 1984 i Toruń) er en profesjonell polsk landeveissyklist. Pieter Jacobs. Pieter Jacobs (født 6. juni 1986 i Brasschaat) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for Topsport Vlaanderen, og har tidligere syklet for Silence-Lotto og det svenske laget Unibet.com. Slaget ved Tjutebro. Slaget ved Tjutebro i året 1143 mellom danskekongen og den skånske opposisjonen. Den skånske kongen, Oluf II Haraldsen, ble drept sammen med de fleste av sine menn under slaget som satt en slutt på den ødeleggende feiden mellom ham og den danske kongen Erik Lam. I 1143 hadde den blodige borgerkrigen på Sjælland og Skåne sett flere slager mellom de to konger, kongen av det danske kongedømmet og den mer lokale skånske kongen av landsdelen Skåne. Etter Slaget ved Glumstrup i året 1142 måtte Oluf komme seg i sikkerheten i Halland, men dro tilbake til kysten mot Øresund det neste året under et streiftog. Erik Lam ventet på ham med en sterk hær. Slaget fant sted nord for Råå elven ikke langt fra Helsingborg ved Tjutebro som også hadde andre navner som "Tjuteå" etter en å. Tjutebro Tjutebro Sergej Kolesnikov. Sergej Aleksandrovitsj Kolesnikov (russisk: Сергей Александрович Колесников; født 10. mars 1986) er en profesjonell russisk landeveissyklist. Luis Pasamontes. Luis Pasamontes Rodríguez (født 2. oktober 1979 i Cangas del Narcea) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Matthé Pronk. Matthé Pronk (født 1. juli 1974 i Warmenhuizen) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han avsluttet karrieren i Vacansoleil Pro Cycling Team. Pronk kommer fra en typisk sykkelfamilie. Hans bror Jos sykler for ProComm-van Hemert, og deres far, Mattheus Pronk, var en meget god banesyklist. Bas Giling er en av Matthés nevøer. Pronk er siden 1999 profesjonell landeveissyklist, han startet fra 1999-2002 for Rabobank. Etter 2002 ble ikke kontrakten hans forlenget, så han gikk over til Bankgiroloterij-laget. På slutten av 2004 opphørte dette laget, og Pronk gikk videre til MrBookmaker.com. Beginerhusene Ten Wijngaerde. Beginerhusene Ten Wijngaerde ("Het begijnhof Ten Wijngaerde") ligger ved havnedokken Minnewater i Brugge, og er ikke lengre bebodd av beginerne men av benediktinernonner. Komplekset har beholdt sin middelalderstruktur, det er omgitt av murer og vann. Beginerhuskomplekset består nå av rundt 30 små, hvitmalte hus, de fleste fra det 17. og 18. århundre, og St. Elisabethkirken. Beginerhusene ble stiftet i 1245 av Johanna av Konstantinopel, grevinne av Flandern, datter av Badouin IX som ble kronet til keiser av Konstantinopel etter det fjerde korstoget. Hennes søster Margaretha lot St. Elisabethkirken bygge, denne ble dels ødelagt av brann i 1584 men gjenoppbyggingen var ferdig i 1609. Ved broen står en grensesten som angir at det her gjaldt andre lover og regler enn i Brugge selv. Datidens politi hadde ingen rettigheter der, så det var mulig for folk å søke asyl hos beginerne. På inngangsporten fra 1776 står "Sauve garde" og over den er en statue av Elisabeth av Ungarn plassert. Blant beginerhusenes eiendeler befinner seg også en renessansestatue av Vår Frue ten Wijngaarde, en kopi av denne er plassert over inngangsdøren til «priorinnens» ("grootjuffrouw") bolig. I et av husene vises beginernes levevis og vaner i et museum. I begynnelsen av det 20. århundre ble beginerhusene ikke lengre bebodd av beginere, og ble det derfor bestemt at en del av husene skulle bygges om til et kloster. Det brukes nå av benediktinernonner, i en klesdrakt som er tilpasset omgivelsene. Niels Scheuneman. Niels Scheuneman (født 21. desember 1983 i Veendam, Groningen) er en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han sykler for "KrolStonE". Scheunemans far er den tidligere landeveissyklisten Bert Scheuneman. Under aspirantperioden ble han ansett for å være et stort talent, og vant også forskjellige konkurranser. I 2003 kom han på andre plass i det individuelle temporittet under VM for U-23. Resultatene i det første året som profesjonell (2004), da han syklet for Relax-Bodysol, var ikke så bra. Likevel fikk han en kontrakt for Rabobank, som han syklet for i to sesonger. Heller ikke her greide han å få gode resultater, og han ble dermed nødt til å skifte lag før sesongen 2007. Han gikk fra Rabobank til Unibet.com. Gil Suray. Gil Suray (født 29. august 1984) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for det svenske laget Cycle Collstrop. Jarl av Ormonde. Jarl av Ormonde var en irsk adelstittel som jarl, marki og hertug av Osmonde som har en lang og kompleks historie. Jarldømmet av Ormonde har blitt opprettet tre ganger i den irske adelskalenderen. Jarldømmet ble opprettet første gang i 1328 for James Butler. Den femte jarl fikk dannet jarl av Wiltshire (1449) i den engelske adelskalenderen, men han ble fratatt denne i 1461 og hans tittel ble erklært nedlagt. Jarldømmet av Ormonde ble gjenopprettet for sjette jarl, John Butler, men ført tilbake til kronen da den syvende jarlen døde. Jarldømmet ble opprettet på nytt for Thomas Boleyn, bestefar av dronning Elizabeth I av England på morssiden, som også fikk opprettet jarldømmet Wiltshire i England. Boleyn var i slekt med Butler-familien. Ved hans død ble begge disse adelstitlene nedlagt, først og fremst ved at sønn Thomas Boleyn og datter Anne Boleyn ble henrettet for høyforræderi, om enn antatt uskyldig. Den tredje opprettelsen var for Piers Butler i 1538. Den femte jarl av denne opprettelsen ble gjort til "marki av Ormonde" (1642) og "hertug av Ormonde" (1660) i den irske adelskalenderen, og "hertug av Ormonde" (1682) i den engelske adelskalenderen. Tilleggstitler for hertugen var "jarl av Brecknock" (1660) og "baron Butler" (1660) i den engelske adelskalenderen og "jarl av Ormonde" (1328), "jarl av Ossory" (1538) og "vicomte Thurles" (1536) i den irske adelskalenderen. I 1715 ble tittelen for den andre hertugen nedlagt. I 1758 da den tredje "de jure" hertugen døde ble hertugdømmet nedlagt. Den ellevte jarl ble opprett som marki av Ormonde i den irske adelskalenderen i 1816 og ved dennes død ble tittelen nedlagt og jarldømmene ble overført til hans bror som fikk tittelen marki av Ormonde av Storbritannias adelskalender i 1825. Denne tittelen ble nedlagt i 1997 da jarldømmet ble passivt. Jarldømmet med samme navn ble opprettet to ganger av den skotske adelskalenderen. Hertug av Ormonde, Ireland (1661). Jarldømmer av Ormonde og Ossory (1328/1538, revidert) De antattete etterfølgere av den 7. marki i jarldømmene av Ormonde og Ossory har vært den 17. og 18. vicomte Mountgarret, etterkommer i den mannlige linje fra en yngre sønn av den 8. jarl, men dette kravet har ikke blitt bevist ettersom det er fortsatt en mulighet for mannlige etterkommere av sønnene til den 9. jarl. Formelt sett regnes tittelen som utdødd, og den står ikke lenger i Irlands adelskalender. Laurens ten Dam. Laurens ten Dam (født 13. november 1980 i Zuidwolde, Bedum i provinsen Groningen) er en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han sykler for det nederlandske laget Rabobank. Ten Dams karriere som syklist begynte i Batavus' amatørlag under trener Piet Hoekstra. Etter en tredjeplass i et etappeløp i Luxembourg gikk han over til Rabobanks amatørlag, der han forble i fire år. I løpet av tiden i dette laget fikk han ingen sjanser til å sykle profesjonelt for Rabobank, og han gikk derfor over til Bankgiroloterij-laget. Etter et år gikk han videre til Shimano-Memory Corp, men heller ikke der ble han lengre enn et år. I 2006 underskrev ten Dam en to-årskontrakt med Unibet.com. For Unibet vant han for første gang en etappe som profesjonell syklist, 2. etappe under Course de la Solidarité Olympique. Andre gode resultater var en 5. plass under firedagers i Dunkerque, 8. plass i Tyskland rundt og 7. plass under Route Adélie de Vitré. Etter dette vendte han tilbake til Rabobanks lag og vant 1. etappe i Critérium International. Ten Dam har hovedsakelig spesialisert seg på mindre klatreetapper, og deltar også i lengre rykk. Han deltok for første gang i Tour de France i 2008 og endte på en 22. plass sammenlagt som beste nederlandske rytter. Ten Dam ble også valgt til å sykle for Nederland i landeveiskonkurransen under Sommer-OL 2008 i Beijing. Her kom han på 65. plass. Under deltagelsen i Tour de France i 2009 falt han under den niende etappen, i den andre svingen under utforkjøringen på Col du Tourmalet men fullførte likevel. Erwin Thijs. Erwin Thijs (født 6. august 1970 i Tongeren) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Han syklet blant annet for det svenske laget Unibet.com. Stijn Vandenbergh. Stijn Vandenbergh (født 25. april 1984 i Ename, Oudenaarde) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Tyrell Biggs. Tyrell Biggs (født 22. desember 1960 i Philadelphia, USA) er en tidligere bokser fra USA. Han var den første utøver som vant gull i klassen Super tungvekt som var en ny vektklasse under Sommer-OL 1984 i Los Angeles. I Olympiaden slo han blant annet ut fremtidig verdensmester Lennox Lewis på poeng. Han ble også mester i samme klasse under de Pan amerikanske leker i 1983. Biggs debuterte som profesjonell i 1984 og vant 15 strake seire.Han var ubeseiret da han fik tittelkamp mot Mike Tyson i 1987.Ekspertene regnet Biggs som en farlig motstander for Tyson men slik gikk det ikke. Biggs vant 1 runde, men ble utklasset og slått knockout i 7 runde etter å ha vært i gulvet to ganger. Tyson var tydelig irritert på Biggs i intervjuet efter kampen og sa han tydelig kunne høre at Biggs gren iløpet av kampen. Tyson hadde forut for kampen blitt verbalt hånet av Biggs og stemningen mellom de to var bitter. Etter tittelkampen gikk Biggs karriere nedover. Han ble senere slått av både Riddick Bowe og Lennox Lewis, begge på knockout. Han vil huskes for sitt store potensial og sin glimrende amatørkarriere som ble kronet med olympisk gull. Han slet imidlertid med narkotika og alkohol problemer store deler av både amatør og proff-karrieren. Troels Vinther. Troels Rønning Vinther (født 24. februar 1987) er en profesjonell dansk landeveissyklist. Han sykler for det danske laget Team Saxo Bank. Matthew Wilson. Matthew Wilson (født 1. oktober 1977 i Melbourne) er en tidligere profesjonell australsk landeveissyklist. I 2004 vant han det australske mesterskapet på landevei. Liste over høyadelstitler i Irland. Liste over høyadelstitler i Irland omfatter adelstitler som ble opprettet av den britiske monarken som Lord av Irland eller konge av Irland. Denne praksisen endte ved opprettelsen av Den irske fristat i 1922. Før 1801 hadde irske høyadelige rett til å sitte i det irske House of Lords. Etter at Det forente kongeriket Storbritannia og Irland ble opprettet i 1801 sendte de i stedet 28 representanter som de valgte mellom seg til det britiske House of Lords. På grunn av denne ordningen ble irske adelstitler opprettet etter 1801 ofte opprettet der fremfor i Storbritannias høyadel, slik at det ikke automatisk ble en rett til å sitte i House of Lords i London. Unionstraktaten satte noen begrensninger på denne praksisen; tre titler måtte dø ut før en ny kunne opprettes, såfremt det var mer enn hundre aktive titler. Den siste som ble opprettet var for George Nathaniel Curzon, 1. marki Curzon av Kedleston i 1898. Titlene i den irske høyadelen er hertug, marki, jarl, vicomte og baron. I den følgende oversikten er titler av høyere eller tilsvarende rang i andre lands adel oppgitt. Lavere titler er også nevnt der denne gav rett til å sitte i det britiske House of Lords. Baroner. Et irsk baroni var tradisjonelt en politisk underinndeling av et grevskap. Det er ingen forbindelse mellom et slik baroni og den adelige tittelen som omtales her. Anthony Charteau. Anthony Charteau (født 4. juni 1979 i Nantes) er en profesjonell fransk landeveissyklist- Han vant Tour de Langkawi i 2007, men er kanskje mest kjent for å ha vunnet klatretrøya i Tour de France 2010, med 143 poeng. Christophe Edaleine. Christophe Edaleine (født 1. november 1979 i Annonay) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han syklet for det franske laget AG2R - La Mondiale i 2008, etter to år i Cofidis og to år i Crédit Agricole. Jonathan Hivert. Jonathan Hivert (født 23. mars 1985 i Cambray-les-Tours) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det profesjonelle kontinentallaget Saur-Sojasun. Christophe Laurent. Christophe Laurent (født 26. juli 1977 i Mende) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Cyril Lemoine. Cyril Lemoine (født 3. mars 1983 i Tours) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det profesjonelle kontinentallaget Saur-Sojasun. Jean-Marc Marino. Jean-Marc Marino (født 15. august 1983 i Castres) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han syklet for det franske laget Crédit Agricole fra 2005 til 2008. Da laget ble lagt ned gikk han over til Besson Chaussures-Sojasun. Rémi Pauriol. Remi Pauriol (født 4. april 1982 i Aix-en-Provence) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget FDJ. Benoît Poilvet. Benoît Poilvet (født 27. august 1976 i Saint-Brieuc) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Sébastien Portal. Sébastien Portal (født 4. juni 1982 i Auch) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han er bror av Nicolas Portal. Launchpad. Launchpad er en vev-applikasjon og vev-side som søtter fri programvareutvikling. Launchpad utvikles og opprettholdes av Canonical Ltd. Det har flere deler. Rosetta er en side for å oversette fri programvare. Malone er til for å spore feil i programvaren. Soyuz er et verktøy for å opprette tilpassede distribusjoner. Launchpad blir hovedsakelig brukt i utviklingen av Ubuntu, en Linux-distribusjon. Launchpad bruker det frie tjenerprogrammet Zope 3. Kritikk. Launchpad har blitt kritisert for å være hypokritisk av noen medlemmer av fri programvare samholdet, for at det ikke er tilgjengelig under en fri lisens, slik som GNU GPL, til tross for hensikten til siden. Utviklerne har uttalt at de har som mål å slippe den under en fri programvarelisen etterhvert, men at det kan være at det kommer til å ta år. Mark Shuttleworth svarte personlig på denne kritikken at Launchpad behøver betalte programmerere for å fortsette utviklingen av Launchpad-plattformen, og at det ikke ville være noe poeng i å utvikle flere versjoner av Launchpad på grunn av sannsynligheten for at avstikkere kan bli inkompatible med originalen. Konvertering til fri programvare. 9. juli 2007, annonserte Canonical Ltd utgivelsen av Storm under LGPL versjon 2.1. Storm, er den første komponenten av Launchpad som frigis, og brukes til kartlegging av objekt-relasjoner for å forenkle utviklingen av applikasjoner som støtter seg på databaser Python. Navneopprinnelse. Launchpad er oppkalt etter utskytsrampen til en romferje. Nettsiden Launchpad er selve grunnfundamentet eller utspringet til Ubuntu, dens logo er et ikon av en romferje og Mark Shuttleworth har bakgrunn som kosmonaut. Mark Renshaw. Mark Damien Renshaw (født 22. oktober 1982 i Bathurst) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Renshaw spesialiserer seg på sykkelspurter. Renshaw var en solid spurtopptrekker for Thor Hushovd i Tour de France 2008. I 2009-2011-sesongen syklet Renshaw for Team Columbia som spurtopptrekker for Mark Cavendish med stor suksess, og har derfor fått begrenset med muligheter for å kjøre for sine egne sjanser. Pierre Rolland. Pierre Rolland (født 10. oktober 1986 i Gien, Loiret) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han startet sin profesjonelle karriere i 2007, for det franske laget Crédit Agricole. Han vant klatrekonkurransen i Dauphiné Libéré 2008 i en alder av 22 år. Fra og med 2009-sesongen sykler han for Europcar. Yannick Talabardon. Yannick Talabardon (født 6. juli 1981 i Paris) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Saur-Sojasun. Han syklet for Crédit Agricole fra 2005 til 2008. Slaget ved Landora. Slaget ved Landora, i begynnelsen av borgerkrigen mellom konge Erik Lam av Danmark og opprøreren Oluf, sluttet med nederlag for de kongelige. Bakgrunnen. Etter overfallet på danskekongen i gården på Arvelund ved Lund ved året 1137 som hadde gått galt, flyktet Oluf Haraldsen til Sverige. Etter Erik Lam hadde dratt fra Skåne rykket Oluf tilbake til Skåne der han holdt et tingemøte med skåningene. En politisk konflikt hadde oppstått etter erkebiskop Asser av Lunds død som ble forverret av mordet på Erik Emune kort etterpå. Den nye erkebiskopen, Eskil som var roskildebispe på Sjælland, klart å utmanøvrert sin rival som en fordel av kongemordet og dessuten overtalte pave Innocens II til å anerkjenne erkebispedømmet Lund året etterpå. Erkebispen av Lund forsøkt å hindre Oluf fra å ta fordel av tingemøtet, men mislykkes. Skåningene hyllet ham til konge på Sct. Libers høj tross tvil om det riktige årstallet for denne begivenheten. Uansett hadde det etter bestemte kilder trolig hendt før Slaget ved Bydinge Å. Med en mindre hær og deler av borgere i byen Lund gjorde erkebispe Eskil motstand, men overmakten ble for stor under "kampene om Lund". Med sitt følge ble han beleiret i domkirken i Lund og tvunget til forhandlinger. Etter forhandlingene gikk erkebispen med å utlevere flere gisler og å sverge ed av troskap ovenfor tronpretendenten Oluf som ønsket seg den danske kongemakten. Men han rømte fra Lund etter å ha fått bevegelsesfrihet over til Sjælland uten å bry seg om gislene som formodentlig var henrettet som konsekvens. Erik Lam umiddelbart samle en stor flåte for sin hær og for over sundet mot den skånske vestkysten. Slaget. Det var få steder for landgang på den skånske vestkysten, ett av disse var "Landora", nå del av den moderne byen Landskrona. Etter overtro hadde dette stedet ry for å betyde ulykke for en konge som skulle gå på land der. Erik Lam trodde på dette og derfor bad erkebispen om å ta ledelsen over den kongelige hæren som gikk på land ved Landora. Men Oluf som hadde vunnet seg støtte av skåningene, gikk til motangrep mot den kongelige hæren som hadde ikke kampvante ledelse. Slaget ved Landora sluttet med et kraftig nederlag for erkebiskop Eskil av Lund og kong Erik Lam. Men nederlaget var bare et midtertidig tilbakeslag, for Erik Lam samlet alle krefter for et nytt angrep og under ly av natten seilte den kongelige flåten over sundet. Med hjelp av allierte som lyste opp steder for landgang, var hæren i stand til å komme seg trygg over og å rykke mot Lund. Dette overrasket Oluf så meget at hæren nådde Lund uten motstand. Etterspillet. I Lund fant danskekongen og erkebispen en prest som hadde blitt innsatt som erkebiskop av Oluf som reaksjon på bruddet på troskapseden. Den uheldige presten ble fratatt sine verdighetstegn av den harmedirrende erkebispen som deretter fikk ham hengt uten nøling. Fire stormenn ble druknet av de kongelige. Opplysningene etter disse begivenhetene som trolig hadde hendt i året 1140, ble vag i de fleste kilder etterpå. Etter Saxo Grammaticus skulle det neste slaget i krigen være Slaget ved Glumstrup. Men Oluf hadde flyktet til Sverige etter tapet av Lund og kampene etterpå. Fra Sverige rykket Oluf med sin hær gjennom Blekinge der de ble stoppet og slått under et slag av Erik Lam. Men Oluf uforfedret bare vendte tilbake og klart å holde stand mot den kongelige hæren som etter tilbakeslager måtte retirerte tilbake til Lund. "Slaget ved Lund" som kanskje hadde hendt i året 1141, sluttet med et nederlag for Erik Lam som måtte rømte Skåne. Borgerne i byen Lund ble utsatt for fryktelige overgrep av seierherrene som hadde gjenvunnet kontrollen over Skåne. Lenk og kilde. Landora Lars Bak. Lars Ytting Bak (født 16. januar 1980 i Silkeborg) er en profesjonell dansk landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget Lotto-Belisol. Michael Blaudzun. Michael Blaudzun (født 30. april 1973 i Herning) er en tidligere profesjonell dansk landeveissyklist. Han syklet mesteparten av sin karriere for det danske laget Team CSC. Allan Johansen. Allan Johansen (født 14. juli 1971) er en tidligere profesjonell dansk landeveissyklist. Fra 2005 og til og med våren 2008 syklet han for Team CSC. Han ble dansk mester på landevei i 2006. I 2008 og 2009 syklet han for det danske laget Team Designa Køkken. Kasper Klostergaard. Kasper Klostergaard Larsen (født 22. mai 1983) er en profesjonell dansk landeveissyklist. Han sykler for det danske laget Team Saxo Bank. Martin Pedersen. Martin Pedersen (født 15. april 1983) er en profesjonell dansk landeveissyklist. Han sykler for Christina Watches-Onfone. I 2005 vant han tre etapper i Ringerike GP. I 2006 vant han en etappe og sammenlagtseieren i Tour of Britain. Nicki Sørensen. Nicki Sørensen (født 14. mai 1975 i Herning) er en profesjonell dansk landeveissyklist. Han sykler for det danske laget Team Saxo Bank. Han ble dansk mester i landeveisritt i 2003, 2008, 2010 og 2011, og har også en etappeseier i Vuelta a España 2005 og i Tour de France 2009. Íñigo Cuesta. Íñigo Cuesta López de Castro (født 2. juni 1969 i Villarcayo-Burgos) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Cuesta har deltatt i Tour de France 7 ganger (2009, 2007, 2003, 2002, 2001, 1997 og 1996), men gjennomførte ikke hele rittet i 1996. Hans beste plass sammenlagt er 49. plass fra 2002. I 2010 deltok han i Vuelta a España for 17. gang på rad, i en alder av 41 år, og siden 2009-vinner Alejandro Valverde var utestengt, ble han hedret av arrangørene med startnummer 1. Han har gjennomført 12 ganger. Etter at Cervélo TestTeam ble lagt ned, gikk han over til Caja Rural. Laget ble ikke invitert til Vuelta a España 2011, og det var en medvirkende årsak til at han valgte å legge opp. Matthew Goss. Matthew Harley Goss (født 5. november 1986 i Launceston) er en profesjonell australsk bane- og landeveissyklist. Han sykler for det australske laget GreenEDGE. I 2011 vant han sin første store seier i klassikerløper Milano-Sanremo. Volodymyr Hustov. Volodymyr Hustov (født 15. februar 1977 i Kiev) er en profesjonell ukrainsk landeveissyklist. De seks første årene av sin profesjonelle karriere syklet han for Fassa Bortolo. Da laget ble oppløst i 2005 gikk han til det danske laget Team CSC. I 2009- og 2010-sesongen syklet han for Cervélo TestTeam, men da laget ble lagt ned, gikk han tilbake til Saxo Bank-SunGard. Juan José Haedo. Juan José «JJ» Haedo (født 26. januar 1981 i Buenos Aires) er en profesjonell argentinsk landeveissyklist og tidligere banesyklist. Han sykler for det danske laget Team Saxo Bank. Haedo er en sprinter, og har blant annet totalt fem etappeseire i Tour of California og tre i Tour de Georgia. Karsten Kroon. Karsten Kroon (født 29. januar 1976 i Dalen, Drenthe) er siden 1999 en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. I hans første seks år som profesjonell landeveissyklist, fra 1999-2005, var Kroon en del av det nederlandske laget Rabobank. 10. august 2005 ble det gjort kjent at han i første omgang skulle sykle for det danske Team CSC i minst to år. Kroon gikk over til Team CSC fordi han håpet å få flere muligheter til å sykle for seg selv, noe det ikke ble gitt nok muligheter til i Rabobanks lag. Han fikk gode resultater allerede i løpet av den første sesongen han syklet for CSC. Han kom blant de beste ti blant annet i Ronde van Vlaanderen (8. plass) og Amstel Gold Race (4. plass). På høsten vant han Drei Länder Tour. 2007 var ikke et like godt år for Kroon, selv om han gjorde en meget god innsats i «Ronde van Vlaanderen» der han tok en fjerdeplass. Marcus Ljungqvist. Marcus Ljungqvist (født 26. oktober 1974 i Falun er en tidligere profesjonell svensk landeveissyklist som syklet de siste fire sesongene i sin karriere for det danske laget Team Saxo Bank. Ljungqvist la opp etter 2009-sesongen for å bli sportsdirektør i Team Sky. Anders Lund. Anders Lund (født 14. februar 1985 i København) er en profesjonell dansk landeveissyklist. Han sykler for Team Saxo Bank. Lund ble profesjonell for Team CSC i 2007. Lars Michaelsen. Lars Michaelsen (født 13. mars 1969 i København) er en profesjonell dansk landeveissyklist. Han syklet for det danske laget Team CSC inntil Paris–Roubaix 2007 da han kjørte sitt siste løp. Han har tidligere kjørt for bl.a. "Festina", "TVM" og "Française des Jeux". Sin hittil største triumf oppnådde han i 1995, da han vant endagsløpet Gent-Wevelgem. Året etter ble han nr. 4 i samme løp og nr. 2 i 1998. I 2002 oppnådde han en 5. plass i endagsklassikeren Paris–Roubaix. Luke Roberts. Luke Roberts (født 25. januar 1977 i Adelaide) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Roberts er også en dyktig banesyklist, og under Sommer-OL i Athen 2004 vant han sammen med Graeme Brown, Brett Lancaster og Bradley McGee gull i 4000 meter forfølgelsesritt for lag på bane. Upstart. Upstart er en hendelse-basert erstatning for /sbin/init daemon som håndterer det å starte og oppdage tjenester under oppstartsprosessen av et operativsystem, men stopper tjenestene under nedstengningen av maskinen, og overvåker dem mens datamaskinen kjører. Det var opprinnelig utviklet for Ubuntu, men er ment å være egnet til å kunne brukes i alle Linux-distribusjoner som en erstatning for «System-V init». Moderne Linux distribusjoner har mange brukscenarier, som krever et dynamisk tilpasningsdyktig operativsystem, oppstartsprosessen må derfor være like dynamisk, og tilpasse seg etter bruksområde, og derfor mener Scott Remnant at det var et behov for å bytte ut «System-V init». Historie. Den første distribusjonen som tok i bruk Upstart var Ubuntu "Edgy Eft" (6.10), hvor System-V init ble erstattet uten at noen av de opprinnelige oppstartskriptene ble byttet ut. I Ubuntu "Feisty Fawn" (7.04) ble filsystem-montering, spesielt RAID (mdadm), devmapper, LVM og EVMS hendelsesbasert. For Ubuntu "Gutsy Gibbon" (7.10) jobbes det med å også gjøre de vanlige prosessene hendelsesbasert. LinuxWorld Conference and Expo. LinuxWorld Conference and Expo er en Linuxkonferanse og utflukt som fokuserer på fri kildekode og Linux løsninger i IT-sektoren. I 2007 fant konferansen sted mange steder: Belgia / Brasil / Canada / Kina (Beijing, Guangzhou, Shanghai) / Tyskland / Japan / Korea / Malaysia / Mexico / Singapore / Sør-Afrika / Nederland / Storbritannia / USA (San Francisco) "LinuxWorld Open Solutions Summits" finner sted i: Italia / Spania / Sverige / New York. Kanstantsin Siwtsow. Kanstantsin Siwtsow (hviterussisk Канстанцін Сіўцоў, født 9. august 1982 i Gomel) er en er en profesjonell hviterussisk landeveissyklist som sykler for Team Sky. I 2004 ble han verdensmester i landeveisritt for U23. Han ble profesjonell i 2005, for Fassa Bortolo. I 2007 syklet han for Barloworld og fikk delta i sitt første Tour de France, og ble nummer 32. Sesongen 2008 byttet han til Team High Road og vant en etappeseier og sammenlagtseieren i Tour de Georgia. Kjernebasert virtuell maskin. KVM (står for "Kjerne-basert Virtuell Maskin", engelsk: "Kernel-based Virtual Machine") er en Linux kjerne-infrastruktur for å støtte virtualisering. KVM støtter i øyeblikket full virtualisering gjennom Intel VT eller AMD-V. Begrenset søtte for paravirtualisering er også tilgjengelig for Linux-gjester og Windows i form av en paravirtuell nettverksdriver, en ballongdriver for å påvirke operasjonen av gjestens virtuelle minnekontroller, og CPU optimalisering for Linux-gjester. KVM er i dag implementert som en lastbar kjernemodul, selv om fremtidige versjoner sannsynligvis vil bruket et systemkall-grensesnitt og bli integrert direkte i kjernen. Arkitektur emulering blir foreløpig utviklet for s390, PowerPC og IA64. Den første versjonen av KVM var inkludert i Linux 2.6.20. Mange forskjellige gjesteoperativystemer virker med KVM, inkludert forskjellige Linux, BSD, Solaris, Windows, Haiku, ReactOS og AROS. Alene, gjør ikke KVM noen form for emulering. Istedet bruker et brukernivå program /dev/kvm grensesnittet for åsette opp gjestens virtuelle minneområde, fore det med simulert input/output og sende dets bildevisning tilbake til verten. Foreløpig er det eneste programmet som gjør dette, en modifisert versjon av QEMU. KVM blir utviklet av Avi Kivity og blir finansiert av Qumranet, en oppstartsbedrift i tekonolgibransjen. SPARC. SPARC ("Scalable Processor ARC'"hitecture") er en RISC mikoprosessor-arkitektur som opprinnelig ble lansert av Sun Microsystems i 1986. De første SPARC-prosessorene ble brukt i Sun-4 arbeidsstasjoner og tjenere og erstattet Sun-3 datamaskiner som benyttet mikroprosessorer fra Motorola 68000-familien. Etterhvert er SPARC-prosessorer blitt benyttet i tjenere og superdatamaskiner med symmetrisk multiprosessering, produsert av blant andre Sun Microsystems, Solbourne og Fujitsu. SPARC har derfor også blitt assosiert med datamaskiner med en høy ytelse. Den 14. mai 2009 lanserte Fujitsu 64-bit prosessoren SPARC64 VIIIfx, som ved lanseringen var verdens raskeste mikroprosessor med en ytelse på 128 GFLOPs. En åpen og ikke-proprietær arkitektur. SPARC ® er et registrert varemerke til organisasjonen "SPARC International", som ble opprettet i 1989. Samtidig overførte Sun Microsystems deres intellektuelle eiendom til arkitekturen til organisasjonen. SPARC er en åpen og ikke-proprietær arkitektur. "SPARC International" arbeider for å fremme SPARC-arkitekturen blant flere produsenter og tilbyr tilretteleggingstester. I årenes løp er SPARC-prosessorer blitt produsert av en rekke aktører, deriblant Texas Instruments, LSI Logic, Weitek, Ross Technology, Cypress Semiconductor, Atmel Corporation, Afara Websystems, Bipolar Integrated Technology, C-Cube, Elbrus, Metaflow Technologies, Prisma, Scientific Atlanta, Solbourne Computer, Hyundai, Hal Computer Systems og Fujitsu. Inspirert av GNU-prosjektets konsept om fri programvare opprettet Sun Microsystems i 2006 prosjektet OpenSPARC, som har til hensikt å gjøre SPARC til fri maskinvare. I mars 2006 ble konstruksjonen av Sun Microsystems' mikroprosessor UltraSPARC T1 frigjort på. SPARC som standard. SPARC er også navnet på en standard eller spesifikasjon som definerer oppbyggingen av en SPARC mikroprosessor. Det har vært tre større revisjoner av denne spesifikasjonen. I 1986 ble SPARC versjon 7 publisert. Denne spesifikasjonen definerte felles trekk hos de første 32-bit SPARC-prosessorene. I 1990 ble SPARC versjon 8 publisert av "SPARC Architecture Committee", bestående av Amdahl Corporation, Fujitsu, ICL, LSI Logic, Matsushita, Phillips, Ross Technology, Sun Microsystems og Texas Instruments. Spesifikasjonen ble definert av Institute of Electrical and Electronics Engineers som en standard (IEEE 1754-1994) for 32-bit mikroprosessorer, og banet veien for microSPARC, microSPARC II, SuperSPARC, SuperSPARC II, hyperSPARC og TurboSPARC. I 1993 ble versjon 9 publisert av "SPARC International". Siste utgave kom i september 2000. Spesifikasjonen definerer en 64-bit SPARC-arkitektur, og dannet grunnlaget for mikroprosessorene UltraSPARC, UltraSPARC II, UltraSPARC III, UltraSPARC IV, UltraSPARC T1, UltraSPARC T2, SPARC64, SPARC64 II, SPARC64 III, SPARC64 IV, SPARC64 V, SPARC64 VI, SPARC64 VII og SPARC64 VIIIfx. Tidlig i 2006 publiserte Sun Microsystems spesifikasjonen "UltraSPARC Architecture 2005", som utvidet versjon 9 med alle de nye utvidelsene i deres egne mikroprosessorer siden lanseringen av UltraSPARC T1, deriblant CMT og SIMD-instruksjonene Visual Instruction Set. Spesifikasjonen ble siste gang oppdatert den 19. juni 2008. SPARC mikroprosessorer. Denne tabellen inneholder spesifikasjoner for utvalgte SPARC prosessorer: frekvens (megahertz), arkitekturversjon, utgivelsesår, antall tråder (tråder per kjerne multiplisert med antallet kjerner), produksjonspross (mikrometer), antall transistorer (millioner), kjernestørrelse (kvadratmillimeter), antall O pinner, effektkonsum (watts), spenning (Volt), og internregister-størrelse, instruksjoner, L2 og L3 (kibibytes). OpenSPARC. OpenSPARC er et prosjekt for åpen og fri maskinvare som ble innledet i desember 2005. Det første bidraget til prosjektet var Sun Microsystems' Register transfer level (RTL) Verilog kode for en komplett 64-bit mikroprosessor med 32-tråder, UltraSPARC T1. Den 21. mars 2006, frigjorde Sun kildekoden til T1 under the GNU General Public License. Den 11. desember 2007 gjorde Sun også RTL-koden til UltraSPARC T2 tilgjengelig via OpenSPARC. UltraSPARC. UltraSPARC (kodenavn: «Spitfire», produktkode: Sun STP1030), var en 64-bit mikroprosessor som ble utviklet av Sun Microsystems og produsert av Texas Instruments. UltraSPARC ble lansert i 1995, og var den første mikroprosessoren fra Sun Microsystems som implementerte spesifikasjonen SPARC Versjon 9. En av de sentrale arkitektene bak UltraSPARC var Marc Tremblay. UltraSPARC var en fire-veis superskalær prosessor, og kunne utføre fire instruksjoner per klokkesyklus. De første utgavene ble lansert i 1995 i 143 og 167 MHz. En 167 MHz UltraSPARC med 2 MB Nivå-2 hurtigminne, hadde en ytelse på 240 SPECint92 og 350 SPECfp92. Produksjonsprosess. UltraSPARC bestod av 5.2 millioner transistorer. Av disse ble 3.4 millioner transistorer benyttet til logiske kretser, mens resten ble brukt til å implementere hurtigminne. Den ble fabrikkert ved hjelp av Texas Instruments' EPIC-3 prosess, en 470 nanometers 4-lags CMOS prosess. Størrelsen var 17.7 x 17.8 mm, eller 315 mm². Den interne elektriske spenningen var 3.3 Volt. Ved 167 MHz ga dette en effekt på 28 Watt og 20 mW i sovemodus. Prosessoren var forsynt med 521 pinner i et PBGA. I 1998 lanserte Sun Microsystems en 200 MHz versjon med kodenavnet «Hornet». Den var produsert med 420 nanometers transistorer, og hadde en størrelse på 265 mm². De øvrige tekniske spesifikasjonene var uendret. Ni enheter. Ved betingede hopp var prosessorens "branch predictor" istand til å foreta spekulativ utførelse − «forutsigelser» av hvilken «grein» (branch) av programmet som fortsetter under betingede hopp, basert på erfaringer fra programutførelsens historikk. Ved betingede hopp hadde UltraSPARC en treffsikkerhet på 88% SPECint92 og 94% SPECfp92. De utførende enhetene i UltraSPARC var forenklet i forhold til SuperSPARC for å oppnå høyere klokkefrekvens. De aritmetisk logiske enhetene var f.eks. ikke i kaskade, slik tilfellet var på SuperSPARC. Registerfilen for de to artimetisk logiske enhetene og LOAD/STORE enheten bestod av 32 stk 64-bit registre. Ettersom UltraSPARC benyttet 8 register vinduer, var det virtuelle antallet register 144. Begge de to aritmetisk logiske enhetene kunne utføre artitmetikk, logiske og shift instruksjoner, men bare den ene av dem kunne utføre multiplikasjon og divisjon. Desimaltallprosessoren bestod av tre funksjonelle enheter: En for addisjon og subtraksjon, en for multiplikasjon og en for divisjon og beregning av kvadratrøtter. To funksjonelle enheter utgjorde grafikkprosessoren, som utførte UltraSPARCs nye SIMD instruksjoner som var definert av Visual Instruction Set. Desimaltallprosessoren og grafikkprosessoren delte 32 stk 64-bit registre. 9-trinns pipe ved heltallsberegninger. I første trinn hentes instruksjoner fra instruksjons-cachen. I andre trinn dekodes instruksjonene og plasseres i instruksjons-bufferet. I trinn tre blir opptil fire instruksjoner grupperte hver for seg, og klargjorte for utførelse. Trinn fire utfører heltallsinstruksjoner og beregner virtuelle adresser. I trinn fem aksesseres data-cachen. «Forutsigelser» under betingede hopp som ikke er korrekte blir forkastet. I trinn seks sjekkes graden av "miss" og "hits" i data-cachen. I trinn syv venter prosessoren på en "pipe" fra desimaltallsprosessoren og grafikk-enheten. I trinn åtte blir avbrudd håndtert. Og i det niende og siste trinnet skrives resultatet til minnet. 4-trinns pipe for desimaltall- og grafikkenheten. I første trinn blir desimaltall- og grafikk-instruksjoner dekodet, og registerfilen blir aksessert. De neste trinnene er å starte utførelsen (X1), fortsette utførelsen (X2) og å avslutte utførelsen (X3). Hurtigminne. UltraSPARC hadde et delt nivå-1 hurtigminne: 16 KB for data og 16 Kb for instruksjoner. Prosessoren hadde også en integrert kontroller for et eksternt nivå-2 hurtigminne for både data og instruksjoner, som kjørte i samme hastighet som prosessoren. Størrelsen var valgfri, og kunne være 512 KB, 1 MB eller 2 MB. Sun Enterprise 4500 Server kjørte opptil 14 stk UltraSPARC prosessorer i parallell Datamaskiner med UltraSPARC. Mellom 1995 og 2001 ble UltraSPARC benyttet på fem modeller av arbeidsstasjoner i Sun Ultra-serien: Ultra 1 (1 prosessor), Ultra 1 E (1 prosessor), Ultra 2 (1-2 prosessorer), Ultra 3000 (1-6 prosessorer) og Ultra 4000 (1-14 prosessorer). I seriene Ultra Server, Ultra Enterprise og Sun Enterprise ble den benyttet i datamaskiner med opptil 30 stk 167 Mhz UltraSPARC prosessorer (Enterprise 6500). Mauricio Ardila. Mauricio Alberto Ardila Cano (født 12. mai 1979 i Medellín) er en profesjonell colombiansk landeveissyklist. Han sykler for Coldeportes-Colombia. Jan Boven. Jan Boven (født 28. februar 1972 i Woldendorp ved Delfzijl, Groningen) er en tidligere, profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Hans karriere begynte i 1996 for det nederlandske laget Rabobank. I april 2008 ble det kjent at han etter rittet Scheldeprijs Vlaanderen skulle gå over i rollen som leder for Rabobanklaget. Bovens sluttresultat i det rittet var 91. plass. Boven er kjent som en meget god hjelperytter, noe som ga ham kallenavnet «Jantje Buut'nblad» (en meget sterk hjelper). For seg selv har han ikke oppnådd mange gode resultater i sykkelkarrieren. I 2001 ble Jan Boven gjestemedlem i sykkelklubben FTC Toer '80 fra Bellingwolde i den nederlandske provinsen Groningen. Han bor i Minderhout i Belgia med konen Barbara og deres to barn. Bram de Groot. Bram de Groot (født 18. desember 1974 i Alkmaar, Noord-Holland) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han syklet for det nederlandske laget Rabobank fra 1999 til 2009. Ubuntu Studio. Ubuntu Studio er en offisiell variant av Ubuntu, som retter seg mot generell multimediaproduksjon. Den første versjonen ble sluppet 11. mai 2007, og den nyeste, 12.04 LTS (Precise Pangolin) 26. april 2012. Precise Pangolin er en såkalt LTS-versjon (long time support eller langtids-støttet), som innebærer at den oppdateres fram til april 2015. Kjerne. Kjernen for Ubuntu Studio har fått lav-latens modifikasjoner for intensiv lyd-, video- eller grafikk-arbeid. Utgivelsessyklus. Ny versjon lanseres hvert halvår, med versjonsnummer og kodenavn som tilsvarer den versjonen av Ubuntu den aktuelle utgivelsen er basert på. Den kommende versjon 12.10, Quantal Quetsal, foreligger i betaversjon per september 2012. Spesielt interesserte kan og eventuelt teste den selv, men betaversjoner anbefales ikke til ordinær bruk, da de ikke er ferdige, og kan inneholde fatale feil. Installasjon. Ubuntu Studio ble tidligere installert gjennom et tekstgrensesnitt. Fra og med 12.04 Precise Pangolin blir Ubuntu studio distribuert i form av en ISO-fil som Live-dvd, på samme måte som Ubuntu. Dette innbærer bl.a. at systemet kan startes direkte fra platen og prøves før installasjon, som gjøres med et grafisk brukergrensesnitt. Distribusjonen er for stor til å passe på CD, og blir derfor vanligvis installert fra en DVD eller fra en Minnepenn. Medfølgende programmer. Nedenfor listes det opp et utvalg av programmer som følger med nåværende versjon eller tidligere versjoner av Ubuntu Studio. Listen er ikke uttømmende, det varierer fra versjon til versjon hvilke programmer produsenten sender med. For en fullstendig oversikt henvises til. Marc de Maar. Marc de Maar (født 15. februar 1984 i Assen, Drenthe) er siden 2006 en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han sykler for UnitedHealthcare Pro Cycling Team. I 2003 syklet han for amatørlaget Löwik-Tegeltoko, i 2004 og 2005 syklet han for Rabobanks aspirantlag, mens han i 2006 gikk over til å sykle profesjonelt Rabobank. De Maars far er fra Curaçao og han var statsborger i både Nederland og De Nederlandske Antillene, men da Curaçao ble uavhengig 10. oktober 2010 valgte han Curaçao. Theo Eltink. Theo Eltink (født 27. november 1981 i Eindhoven, Noord-Brabant) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han la opp etter 2009-sesongen, 28 år gammel. Eltink vokste opp i landsbyen Westelbeers i Brabant, og var i sin ungdom en god skøyteløper. Han er en lett syklist (56 kilo), noe som gir han en stor fordel i klatreetapper. Som lærling vant han etapper i blant annet Tour de l'Avenir. Samme år som han debuterte som profesjonell landeveissyklist, startet han også i Giro d'Italia, og endte på en 29. plass sammenlagt. Senere samme år kom han på en sammenlagt 26. plass i Deutschland-Rundfahrt. I samme konkurranse hadde han vært hjelperytter for Pieter Weening. Rick Flens. Rick Flens (født 11. april 1983 i Zaandam, Noord-Holland) er en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han sykler for det nederlandske laget Rabobank. Flens' spesialitet er temporitt, og da spesielt de kortere. I 2006 slo han Sylvain Chavanel da han vant temporittet under Tour du Poitou-Charentes et de la Vienne. Robert Gesink. Robert Gesink (født 31. mai 1986 i Varsseveld, Gelderland) er en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han sykler for det nederlandske laget Rabobank. Gesink gikk i begynnelsen av 2006 over fra «Löwik Meubelen» til Rabobanks kontinentallag på grunn av sponsorproblemer. I Volta ao Algarve i februar 2006 endte Gesink på 3. plass sammenlagt etter å ha blitt nummer to på "kongeetappen" til Alto de Malhao. Under Settimana Ciclistica Lombarda i april vant han både 3. etappe av rittet og rittet sammenlagt. I juni vant han Circuito Montañés, etter at han tok en andreplass i den 4. etappen og to dager senere vant den 6. etappen. Gesink ble nummer to sammenlagt under Tour de l'Avenir i 2006. Takket være disse resultatene ble han mer og mer kjent som en talentfull landeveissyklist. 25. april 2007 ble han niende under den tunge klatreetappen Muur van Hoei i sin første ProTour-konkurranse, Flèche Wallonne. Han vant den fjerde etappen av Belgia rundt 2. juni, og deltok regelmessig i utbrudd og på La Redoute (kjent fra Liège-Bastogne-Liège) rykket han fra hovedfeltet. I 2008 endte han på en 7. plass sammenlagt i Vuelta a España. Sebastian Langeveld. Sebastian Langeveld (født 17. januar 1985 i Lisse, Zuid-Holland) er siden 2006 en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han sykler for det australske laget GreenEDGE. Den andre konkurransen Langeveld deltok i som profesjonell syklist, GP Pino Cerami, vant han. Tidligere hadde han tatt en fjerde plass i VM for juniorer i 2003, og i 2005 ble han nederlandsk mester i landeveissykling for lærlinger. Under det nederlandske mesterskapet i sykling i 2006 brøt han i finalen ut sammen med Michael Boogerd og tok annenplass. På slutten av 2006 ble han utropt til årets mest lovende sykkelrytter. I 2007 ble han kun slått av Koos Moerenhout under det nederlandske mesterskapet. Gerben Löwik. Gerben Löwik (født 29. juni 1977 i Vriezenveen, Overijssel) er siden 2000 en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Löwik var en god amatør, og etter to anonyme år som profesjonell for Farm Frites og Rabobank gikk han til det lille laget Bankgiroloterij. Her utviklet han seg langsomt til spesialist i både (kortere) flerdagskonkurranser og, takket være en god sprint, endagskonkurranser. Slik vant han i 2003 Ster Elektrotoer og Circuit Franco-Belge (og dessuten en etappe i den konkurransen) og en etappe i Deutschland-Rundfahrt. Et år senere gikk han, og kjernen av laget, over til det belgiske laget Chocolade Jacques. Selv om han mistet klassikerne i forsesongen takket være et fall under Paris-Roubaix, fikk han flere gode plasseringer i endagskonkurranser. Blant disse var en tredjeplass i Kuurne-Brussel-Kuurne og en femte plass i HEW Cyclassics. Löwik vant dessuten Tour de la Région Wallonne. Fra 2005 av vendte Löwik tilbake til Rabobanklaget. Også denne forsesongen gikk tapt på grunn av en skade, men han ble likevel satt opp for deltagelse i Tour de France for første gang. Etter to uker måtte han bryte konkurransen etter å ha fått den 'tredje ballen'. I 2006 begynte også Löwiks sesong med uhell, takket være flere fall mistet han alle konkurransene den våren. På høsten kom han sterkt tilbake, han var nær på å vinne konkurranser og greide å hjelpe lagkameratene til seier et par ganger. Som lønn for strevet ble han satt opp for VM, der han var en av de tre beste nederlenderne sammen med Michael Boogerd og Karsten Kroon. Koos Moerenhout. Jacobus (Koos) Moerenhout (født 5. november 1973 i Achthuizen, Zuid-Holland) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 1996 for Rabobank, og syklet for laget i fire år. Etter syv år for andre lag var han tilbake og syklet fire nye år i Rabobank. Han avsluttet sin karriere med en sjetteplass i temporittet og en 13. plass i landeveisrittet under VM i landeveissykling 2010. Joost Posthuma. "Joost" Hans Johannes Posthuma (født 8. mars 1981 i Hengelo, Overijssel) er profesjonell, nederlandsk landeveissyklist fra 2004. Han sykler for RadioShack-Nissan. Posthumas spesialitet er temporitt. Posthuma viste for første gang et bredt publikum hva han kan under Vuelta a España i 2004. På de individuelle tempoetappene tok han en 10. og en 11. plass. Den første seieren som profesjonell syklist kom da han vant den 6. etappen i Paris-Nice 12. mars 2005. Samme år vant han også GP Jef Scherens i Leuven, Belgia. Kai Reus. Kai Reus (født 11. mars 1985 i Winkel, Niedorp i Noord-Holland) er en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Reus syklet for Rabobanks kontinentallag i 2004 og 2005. Fra 2006 var han en del av Rabobanks profflag. 12. juli 2007 ble han stygt skadet under et treningsritt i Frankrike. Han falt da han ville passere en bil underveis fra toppen av Col de l'Iseran. Kjedet på sykkelen løsnet slik at Reus fløy av sykkelen. Han ble snart funnet og brakt til sykehus i Grenoble der han ble holdt i et kunstig koma. Han ble operert for en blødning i hodet, og hadde dessuten brukket det venstre kragebenet og tre ribben. Noen dager senere vant lagkameraten Michael Rasmussen den gule trøyen, den ga han til Reus. Reus var tilbake i konkurransesammenheng i september 2008. Etter 2010-sesongen bestemte han seg for å ta en pause på ubestemt tid fra syklingen og heller satse på langdistanse på skøyter. Han var tilbake på sykkelen allerede under det nederlandske mesterskapet i juni 2011. Léon van Bon. Léon Hendrik Jan (Léon) van Bon (født 28. januar 1972 i Asperen) er en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han sykler for det kinesiske laget "Trek – Marco Polo", men har tidligere syklet for WordPerfect/Novell/Rabobank (1994–2000), Mercury-Viatel (2001), Domo – Farm Frites (2002), Lotto-Domo/Davitamon-Lotto (2003–2006) og igjen for Rabobank i 2007. Van Bon ble født i Asperen i provinsen Gelderland, da han var seks måneder gammel flyttet familien til Apeldoorn der han i 1982 ble medlem av sykkelklubben "Wielervereniging De Adelaar". Den første seieren kom da han som ti-åring vant et løp foran Ton van Meegen i Ulft. Han ble profesjonell landeveissyklist i 1994. Som nykommer i proff-verdenen vant han i løpet av to år 42 konkurranser, blant annet Flevotour, Ronde van Noordwest Overijssel og flere nederlandske banemesterskap. Han har totalt nitten rød-hvit-blå-trøyer hengende i skapet, av disse tok han to i landeveissykling da han ble Nederlandsk mester for juniorer og to som Nederlandsk mester i landeveissykling for profesjonelle. Som junior tok han sølv under VM for juniorer i England, og senere mens han fremdeles var amatør tok han sølvmedalje i poengrittet under OL 1992 i Barcelona. Hans første profesjonelle lag var Novell. Under VM i landeveissykling i 1997 tapte han sluttsprinten, og endte på bronseplass, men senere samme år vant han den 18. etappen under Vuelta a España. I den første perioden han syklet for Rabobank oppnådde han flere gode plasseringer selv om han aldri greide å ta gull i en av klassikerne. To ganger har han vunnet etapper i Tour de France: i 1998 mens han syklet for Rabobank vant han en etappe fra Montauban til Pau og to år senere etappen Vitré – Tours. I 2003 vant han en etappe i Tyskland rundt, og den nederlandske semi-klassikeren Veenendaal-Veenendaal. Etter at han i kortere perioder syklet for Mercury og Domo – Farm Frites kom han under kontrakt for Lotto – Domo i 2003 og ble der i fire år. Sitt andre nederlandske mesterskap tok han i 2005, etter to mindre gode sesonger. I 2005 tvang en skulderskade ham til å bryte Touren, og han ble ikke valgt ut til Touren året etter. Det ble i løpet av sommeren 2006 kjent at han ville vende tilbake til Rabobanklaget igjen i 2007, og for dette laget vant han i 2007 Nokere Koerse. Under det 15. seksdagersløpet i Amsterdam, 22. oktober 2007, tok van Bon avskjed som profesjonell syklist. Denne avskjeden ble kortvarig, 15. desember samme år ble det offentliggjort at han skal skulle sykle for "Team Marco Polo". Max van Heeswijk. Max van Heeswijk sykler Bavariaronde i Maastricht i 2006 "Max" Lambert Peter van Heeswijk (født 2. mars 1973 i Hoensbroek, Limburg) er siden 1995 profesjonell, nederlandsk landeveissyklist. Han kalles også "Mad Max". Van Heeswijk begynte sin profesjonelle karriere for Motorola. Han er sprintspesialist som foretrekker å sprinte i motbakker. Under Vuelta a España i 2004 fikk han den gyldne trøyen på den 2. etappen, men han ble nødt til å bryte løpet på den 9. etappen, en tung fjelletappe. Han var også ofte hjelperytter, blant annet for Roberto Heras og Lance Armstrong. Den siste belønnet ham da han startet sprinten for van Heeswijk under Ruta del Sol i 2004. I det løpet vant van Heeswijk 2. og 4. etappe. Thorwald Veneberg. Thorwald Veneberg (født 16. oktober 1977 i Amsterdam, Noord-Holland) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han syklet for det nederlandske laget Rabobank i perioden 2001-2007. Etter at Veneberg hadde blitt nederlandsk mester for lærlinger i 2000 gikk han over til å sykle profesjonelt for Rabobank den følgende sesongen. I løpet av det første året som profesjonell landeveissyklist tok han en femtende plass under Midi Libre og viste med det at han var et klatretalent. Etter dette hadde han en periode med mindre gode resultater, blant annet fordi han gjorde ferdig studiene med en oppgave over angst for å mislykkes. I 2005 slo han Tomas Vaitkus i en sprintduell under Scheldeprijs, og tok dermed sin første seier som profesjonell syklist. Veneberg hadde et stygt fall under Tirreno-Adriatico i 2006 og brakk da både krage- og skambenet. William Walker (syklist). William Walker (født 31. oktober 1985 i Subiaco) er en tidligere profesjonell australsk landeveissyklist. Han syklet for Rabobank og Fuji-Servetto, men måtte legge opp 23 år gammel på grunn av hjerteproblemer. Ubuntu-Server. Ubuntu-Server er en offisiell versjon av Ubuntu fra Canonical Ltd som er beregnet på tjenere uten behov for et skrivebordsmiljø. Ubuntu-Server er den ordinære Ubuntu, men uten pakkene som inngår i skrivebordsmiljøet. Dersom man vil bruke Ubuntu-Server, må man kunne bruke et Unix kommanodlinjegrensesnitt. Støttede arkitekturer. Ubuntu-Server støtter i tillegg til x86, offisielt x86-64 og SPARC. Men det finnes også uoffisielle versjoner for PowerPC. Jarle Simensen. Jarle Simensen (født 23. mars 1937 i Os i Østerdalen) er en norsk historiker og professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo (UiO). Simensen har fremfor alt arbeidet med afrikansk og europeisk historie, og med historisk teori og metode. Simonsen har Forsvarets russiskkurs 1956–58, og var deretter ved Balliol College i Oxford 1956–58. I 1966 tok han Cand. philol.-graden ved UiO med fagene historie, engelsk og russisk. I 1973 ble Simensen ansatt som førsteamanuensis ved Historisk institutt ved Universitetet i Trondheim (UNIT). I 1976 tok han doktorgraden med avhandlingen "Commoners, chiefs and colonial government: British policy and local politics in Akim Abuakwa, Ghana, under colonial rule". I 1980 ble han professor samme sted, og fra 1996 ble han også professor II ved UiO. I 1989–90 var han prorektor ved Universitetet i Trondheim. Simensen har også vært gjesteforsker ved University of Wisconsin, Madison 1981–82, 1988–89 og 1995–96, styremedlem NAVF 1989–1992, norsk redaktør i "Scandinavian Journal of History" 1980–84, og har hatt en rekke andre verv og posisjoner. Ubuntu Christian Edition. Ubuntu Christian Edition (også omtalt som Ubuntu CE) er en Linux-distribusjon som er laget for kristne og basert på Ubuntu. I likhet med Ubuntu er Ubuntu Christian Edition stort sett fri programvare og gratis å laste ned. Distribusjonen er ikke lenger under aktiv videreutvikling. Funksjoner. Den nyeste ugaven (versjon 3.2) er basert på Ubuntu "Feisty Fawn" (7.04) og kommer med GnomeSword, Bibel-studieprogram, DansGuardian vevinnholdsfiltrering, GnuCash finansadministrasjon, og for Firefox, Automatix2, daglig nytt Bibel-vers, Virtual Rosary, Bibelverspugger, E-sword bibelstudieprogram som ligner GnomeSword, men kjører med Wine, som kjører Internet Explorer med Wine, et tilpasset USplash-tema, innloggingsvindu og bakgrunn og andre programmer. Ubuntu Christian Edition kommer som en Live CD som gir en forsmak på hvordan det installerte systemet vil virke og føles, så kan det installeres gjennom en guidet installasjonsprosess, likt det som finnes i den offisielle distribusjonen. Kritikk. Siden annonseringen 24. juli 2006, har Ubuntu CE vært og er fortsatt under kritikk fra medlemmer av Ubuntus brukernettverk. Noen mener at Ubuntu CE ikke kan anses som en avstikker fra Ubuntu eller en egen distribusjon når den bare legger til et sett med programmer og et tema som med enkelhet kunne vært gjort i Ubuntu. Andre mener at ordet «Ubuntu» står for menneskelig samhold, og det å lage en versjon som retter seg mot en spesifikk type folk strider mot denne filosofien. Andre spekulerer i hva slags sammenheng religion har med et operativsystem. UbuntuForums har en egen dedikert til denne kritikken. Andre medlemmer av Ubuntunettverket anser den kristne utgaven som en vits av et slag, og har begynt å lage vitsesider og som gjør narr av prosjektet. Andre har besluttet å lage en avstikker fra Christian Edition kalt "Ubuntu Satanic Edition". Eksistensen av Ubuntu Christian Edition motiverte utgivelsen av "Ubuntu Satanic Edition" som en motreaksjon; i motsetning til Ubuntu Christian Edition, var dette bare et skrivebordstema for Ubuntu. Gobuntu. Gobuntu er et offisielt derivat av operativsystemet Ubuntu, som har som mål å tilby en distribusjon som består helt og holdent av fri programvare. Historie og utviklingsprosess. Mark Shuttleworth nevnte først idéen om å lage et Ubuntu derivat, kalt "Gnubuntu", bestående helt og holdent av fri programvare, 24. november 2005. Fordi Richard Stallman ikke godkjente navnet, ble prosjektet senere omdøpt til Ubuntu-libre. Stallman har tidligere stått for en distribusjon basert på Ubuntu, kalt gNewSense, og har kritisert Ubuntu for å bruke proprietær og ufri programvare i påfølgende distribusjoner, mest nevneverdig, Ubuntu 7.04. Mens han introduserte Ubuntu 7.10, sa Mark Shuttleworth at Gobuntu ble offisielt annonsert av Mark Shuttleworth 10. juli 2007. Siden 10. juli 2007 har daily builds av Gobuntu 7.10 vært tilgjengelig for offentligheten, men prosjektet ble avsluttet med utgave 8.04.1, siden gNewSense nå gjør mye av oppgaven med å finne ut hvilke pakker som har lisensproblemer, og standardutgaven av Ubuntu har fått et nytt installasjonsvalg «Bare fri programvare» som sørger for at ingen proprietær kode blir installert. Bamblefeltet. a>. Her er det i dag scene for friluftsteater i steinbruddet. Bamblefeltet er et geologisk område i Kongsberg-Bamblefeltet som er en del av det sydnorske svekonorvegiske grunnfjellsskjold. Området strekker seg langs kysten fra Langesundsfjorden i nordøst til Kristiansand i sørvest. Provinsen grenser i nordvest mot Telemarksfeltet og i øst mot Rognsåsens kambrosilurske rygg i østre Bamble kommune, som er den sørvestligste buffersonen mot Oslofeltet. Også provinsene ved Kongsberg og opp til Modum er av liknende alder og karakter, derav betegnelsen Kongsberg-Bamblefeltet. Bergartene er dannet i prekambriumtiden fra 1250 – 1100 millioner år siden og har etter det gjennomgått omfattende metamorfose (omdanning) under høy temperatur og trykk. Det er hele 1500 millioner år gamle gneis-formasjoner helt i øst, med delvis avtakende alder mot vest. Det er mye forekomst av cordieritt (solstein), antofyllitt, kvartsitt og andre tungt omdannede bergarter, samt gneis, amfibolitt, gabbro og noe yngre granitt. Mest omdannet er de eldste bergartene vesentlig øst i feltet, med granulittiske og charnockittiske typer («arendalitt»). Mest kjent blant intrusive, nyere granitter er den røde Grimstad-granitten, og Herefoss-granitten. For omlag 600 millioner år siden var de høye norske fjellkjedene slitt ned, og i øst sank deler av landet ned under havet. Det ble dannet kambrosilurske avsetninger av sand, slam, leire og skalldyr på havbunnen, som idag fremstår som en vegg av sedimentære bergarter nordøst for Bamblefeltet. Det landfaste grunnfjellet i selve Bamblefeltet ble samtidg videre nedslitt, og slik det i dag fremtrer i øst var det trolig synlig for 500 millioner år siden. I perm-tiden oppstod en av jordklodens verste økologiske katastrofer. Bregneskogene i nord ble erstattet av ørken, og det oppstod mot slutten av perioden for omlag 250 millioner år siden sterk tektonisk aktivitet med jordskjelv og vulkanisme særlig nordøst for Bamblefeltet. Lava veltet opp av milelange sprekker blant annet fra Vestfold, og en stor revne etterlot en graben som strekker seg fra Porsgrunn til Kristiansand. Denne perm-grabenen ble valgt for jernbanetrasseen da Sørlandsbanen ble anlagt. Bamblefeltet med grabenen forble derimot tørt land, og dette forklarer det generelle fraværet av sedimentære bergarter i Bamblefeltet. Under Siste istid ble grunnfjellet skurt i vesentlig sørøstlig retning, og skapte de glatte svabergene som trekker tusener til denne kyststripen hver sommer. Raet la seg på land langs Vestfold men ved Mølen løper det ut i havet og følger kysten vest for Langesundsrenna og videre noen kilometer fra kysten som et undervannsrev. Det når i Kragerø over havflaten i form av Jomfruland, men fortsetter deretter undersjøisk videre sørvestover med en enslig avstikker til strandsonen ytterst på Tromøya. Bergverksdrift. Gjennom Norsk bergindustrihistorie er det drevet omfattende gruvedrift på jernmalm ved Arendal (til Barbu jernverk 1635-57) og ved Solberg i Holt og Lyngroth i Froland (til Nes jernverk i Holt, nå Tvedestrand kommune 1665-1959). Det er ellers tatt ut nikkelholdig magnetkis, rutil, apatitt, feltspat og kvarts. De fleste verdifulle malmressursene har vært lokalisert i den østre halvdelen av Bamblefeltet. Fra 1542 ble det noen år brutt bly og sink ved Herre, og driften ble tidvis tatt opp igjen med seneste virksomhet 1905–08. Det ble over etpar hundre år brutt totalt 500 tonn nikkel i Bamble kommune, og her lå franskeide apatit-gruver ved Ødegården på Feset som på 1800-tallet var landets nest største gruve med mer enn tusen ansatte. Bamble og Kragerø har forekomster av sjeldne mineraler som solstein (cordieritt) og kornerupin. Shortland-øyene. Shortland-øyene er ei øygruppe i Vestprovinsen i Salomonøyene i Stillehavet. Dette er de vestligste øyene i staten. De ligger bare ni kilometer fra Bougainville i Papua Ny Guinea. Øyene har et flateinnhold på om lag 340 kvadratkilometer. Folketallet er rundt 3500. De viktigste øyene er Shortland (Alu) og Fauro. Historie. Nærheten til Papua Ny Guinea gjør det sannsynlig at det har vært tidlig bosetting her. Arkeologisk er øyene imidlertid mest kjent for tallrike funn av keramikk fra perioden 800-1000 e.Kr. På dette grunnlaget har en har kartlagt et førtitall tidligere landsbyer. De første europeerne kom med skipet "Alexander" i 1788, under kommando av John Shortland. Kontakten de neste 50 åra var bare sporadisk. Som på Salomonøyene generelt var det hyppige stammekriger. I 1878 inngikk høvding Gorai en avtale om å levere arbeidskraft til plantasjer i Australia ("blackbirding"). Til gjengjeld fikk han moderne våpen, noe som gjorde det mulig for ham å få herredømme over heile øygruppa. Shortland-øyene var de første av Salomonøyene som blei tatt av Japan under andre verdenskrig. De allierte klarte i løpet av 1943 å erobre det meste av de japansk-okkuperte territoriene, men ikke Shortland-øyene. Disse forblei under japansk herredømme til 1945, men i lang tid uten mulighet til å få forsyninger eller forsterkninger. Øya Shortland. Øya, med det lokale navnet "Alu", er nokså rektangulær av form, ca 22 x 16 km. Høyeste punkt er Balo Hill på 185 meter. Den største byen er Korovou på østsida. Området her og nærliggende øyer var det sentrale området for de japanske troppene, og det er tallrike spor etter krigen, både til lands og til vanns. Vestkysten er prega av små øyer og rev. Det er gode fiskemuligheter og et rikt fugleliv. Den viktigste byen er Harapa. Mangusaiai. er ei mindre øy ved sørøstkysten av Shortland. Området rundt landsbyen Maleai var kjerneområdet for keramikkproduksjonen på øyene. Kongsberg-Bamblefeltet. Kongsberg-Bamblefeltet er et geologisk område som grenser mot Telemarksfeltet i nord og vest, Oslofeltet i øst og kysten i sør. Området langs kysten kalles Bamblefeltet, mens Kongsberg-området kalles Kongsbergfeltet. Berggrunnen i "Kongsberg-Bamblefeltet" består av gneiser, skifre, granitter, dioritter og amfibolitter. Sølvverket på Kongsberg finnes i dette området. Ved Modum i nordøst er det forekomster av kobolt som lå til grunn for "Blaafarveværket". I Bamblefeltet i sørvest er det forekomster av jernmalm og forbindelser med utvinnbart nikkel, foruten apatitt. BloodRayne. "BloodRayne" er en skrekkfilm fra 2006, basert på videospillet "Bloodrayne" fra Majesco og Terminal Reality, regissert av Uwe Boll. Kristanna Loken, Ben Kingsley og Matthew Davis spiller hovedrollen. Filmen var den tredje filmen basert på et videospill av Uwe Boll som tidligere lagde filmene "House of the Dead" og "Alone in the Dark". Handling. Filmen er basert på videospillet ved samme navn, og filmen handler om figuren Rayne (Kristanna Loken), en hedensk art av menneske og vampyr kalt Dhampir. Dhampirer blir ikke påvirket av krusifikser og tørster ikke etter menneskeblod. Hun er datteren av vampyrkongen Kagan (Ben Kingsley), som har samlet en hær av slaver, både vampyrer og mennesker, slik at han skal kunne utslette menneskerasen. Rayne ble unnfanget da Kagan voldtok moren hennes, og hun var senere vitne til at han tok livet av henne. Sebastian, Vladimir og Katarin er tre medlemmer av Brimstone Society, en gruppe som har som mål å bekjempe vampyrene. Da de hører om Dhampiren planlegger Vladimir å rekruttere henne. Response. Filmen hadde premiere den 6. januar på nesten 1000 kinoer i USA. Opprinnelig skulle filmen lanseres på mye fler kinoer, men antallet sank da det viste seg at en rekke kinoer ikke hadde lisensiert filmen. I åpningshelgen spilte filmen inn kun en og en halv million dollar. Filmen ble kritisert for ikke å inneholde noen historie, og for at den leide inn prostituerte som statister og stand-ins slik at produksjonskostnadene skulle holde seg nede. Filmen ble også kritisert av fans for å ha lite til felles med videospillet. "BloodRayne" ble nominert til hele seks Golden Raspberry Awards under den 27. Razzie-utdelingen, inkludert prisene for verste film, verste skuespillerinne og verste regissør. Aasmund Brynildsen. Aasmund Brynildsen (født 16. oktober 1917 på Tjøme i Vestfold, død 19. juni 1974 i Tønsberg) var en norsk dikterfilosof, forfatter, oversetter og forlagskonsulent, kjent som en av etterkrigstidens fremste essayister og for sine dyptgående studier av Russlands litteratur, ikoner og mystikken i Den russisk-ortodokse kirke. Hans aller første publikasjon (i seksten års alder) var da også "Pogromenes tale" (Tønsbergs Blad, 1933). Både Fjodor Dostojevskij og Vladimir Solovjov var tidlige kilder til inspirasjon. Etter examen artium ved latinlinjen i Tønsberg (1937) studerte han sporadisk litteraturhistorie og filosofi ved Universitetet i Oslo, uten å avlegge eksamen. I sine yngre år bidro han til onkelen Alf Larsens tidsskrift Janus med artikler og anmeldelser. I Dreyer forlags kulturmagasin Spektrum var han konsulent og bidragsyter med artikler som også gjengis i flere av hans essaysamlinger. En tid var han også tidsskriftets redaktør. I samarbeid med Erik Egeland og Erik Krag forfattet han et anmodende opprop til partileder Nikita Krutsjovs besøk (Morgenbladet, 1964). Både forfatterne Aleksander Solsjenitsyn og Boris Pasternak ble kjent her til lands ad Brynildsens fremstøt, og ved Solsjenitsyns nobelpris var Brynildsen NRKs kommentator (1970). Han var påtenkt som vertskap ved forfatter og visesanger Alexander Galitsjs besøk (1974), men døde (leverkreft) like før. Brynildsen er gjenkjennelig som modell for en av personene i Carl Fredrik Engelstads "Størst blant dem - Petter Havigs notater" (1977). Han var nevø av dikteren Alf Larsen og giftet seg med forfatteren Karin Bang i 1952. Paret var bosatt på Tjøme og Veierland. Flere av foreldrenes tekster er utgitt i sønnen Arnt Martin Brynildsens utgivelse "Gåtefullt stille" som kom på eget forlag i 2005. Videre er tidsskriftet "Kirke og kultur" nummer 2 2005 viet Brynildsen, basert på et seminar på Granavolden i 2004. Den unge Aasmund Brynildsen mottok gjennom onkelen Alf Larsen sterke impulser fra antroposofien, men inntok etter hvert en kritisk stilling til Rudolf Steiner, og utviklet seg i retning av en kristen humanisme med særlig interesse for mystikken. Som kulturkonservativ deltok Brynildsen i kulturdebatten i femti- og sekstiårene, bl.a med sterk kritikk av Agnar Mykles påstått pornografiske roman «Sangen om den røde rubin». Simo. Simo er Norges eneste barnevognprodusent, etablert 1946. I 2004 ble Simo-vognene produsert av Eng Norway AS. Barnevognproduksjonen ble flyttet ut av landet før 2005. Firmaet var i 2007 eid av Harald Perskaas og Per Karlsrud. I 2005 brant det i det tidligere Simo-bygget på Seut i Fredrikstad. Salgsforbudet. I 2004 bestemte Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap at barnevognen Simo Kombi Supreme ikke lenger kunne selges i Norge, etter at en dansk forbrukertest avdekket flere sikkerhetsfeil på vogner av denne typen. Danske myndigheter innførte også salgsforbud. Gothic II. Gothic II er et rollespill og fortsettelsen til Gothic, utviklet av Piranha Bytes. Det ble først sluppet ut den 29. november 2002 i Tyskland, med Nord-Amerika følge nesten et år senere på 28. oktober 2003. Spillet ble publisert av Jowood og Atari. De Tomaso Mangusta. De Tomaso Mangusta er en sportsbil fra den italienske bilprodusenten De Tomaso. Modellen ble lansert i 1967 som erstatter av Vallelunga, og var i produksjon frem til 1970. Ordet «Mangusta» er latin for Mungo. Meningen var at Mangusta skulle være et alternativ til AC Cobra og andre italienske superbiler. Mangusta ble erstattet av De Tomaso Pantera, som var adskillig billigere å produsere, i 1971. Mangusta er utstyrt med en midtmontert V8-motor. Bilen ble designet av Giorgetto Giugiaro, men var svært dyr, og led av stabilitetsproblemer i høye hastigheter, noe som gjorde at den ikke ble noen særlig suksess. Mangusta-navnet ble gjenopptatt sent på 1990-tallet, da konseptbilen De Tomaso Biguà ble til Qvale Mangusta etter en krangel mellom De Tomaso og forretningspartneren Qvale. Mangusta Qvale Mangusta. Qvale Mangusta er en sportsbil produsert av den italienske bilprodusenten Qvale. Den ble produsert mellom 2000 og 2002, og var utstyrt med en 4.6-liters Ford-motor med 320 hestekrefter. Modellen er designet av Marcello Gandini, og navnet «Mangusta» er hentet fra sportsbilen De Tomaso Mangusta. Historie. Mangusta ble opprinnelig utviklet som en ny modell for De Tomaso, i et samarbeid mellom De Tomaso og Qvale. Modellen hadde opprinnelig navnet "Biguá", men ble omdøpt til Mangusta før produksjonen startet. Så snart de første eksemplarene var bygget tok samarbeidet mellom De Tomaso og Qvale slutt, Qvale tok over produksjonen og gav bilen navnet Qvale Mangusta. Paleogeografi. Paleogeografi er læren om geografiske forhold i tidligere geologiske perioder. Ordet er laget fra geografi ved å sette til forstavelsen "paleo", fra gresk "palaios" = "gammel". Begrepet brukes i hovedsak om studiet av forhenværende landformer, selv om det også kan omfatte andre geografiske aspekt. Avgrenset til studiet av landformer er begrepet ekvivalent med "paleogeomorfologi", fra geomorfologi. Kontinentaldrift forårsaker kontinuerlige endringer i form og utstrekning på hav og kontinenter, studert i fagfeltet platetektonikk. Endringer i klimaforhold vil kunne føre med seg forandringer i det globale havnivået og også påvirke landskapsformene på mange andre måter. Vulkanisme kan føre til voldsomme og plutselige endringer i landskapet. Geologiske prosesser som landheving og sedimentasjon kan bygge nye landskapsformer, mens erosjon vil virke nedbrytende. Studiet av paleogeografi spiller en viktig rolle både i geologi og i geofysikk. I oljeleting er paleogeografi viktig både for å lokalisere potensielle kildebergarter og potensielle oljereservoar. I oljeutvinning brukes paleogeografi for å kartlegge strømningsegenskaper til bergartene i reservoaret. Forstavelsen "paleo" brukes ofte i ulike sammensetninger for å omtale forhenværende landskapsformer. Eksempel på dette er "paleo-elveterasser", "paleo-strandlinje" og "paleo-landskap". Nils Spjeldnæs. Nils Spjeldnæs (født 3. januar 1926 i Oslo, død 29. mars 2006) var en norsk geolog og paleontolog, forsker og universitetslærer. Nils Spjeldnæs studerte geologi blant annet i Uppsala i Sverige. Han tok doktorgraden i 1957 og var konservator ved Paleontologisk museum på Tøyen i Oslo fra 1960 til 1961, siden førsteamanuensis ved Institutt for Geologi ved Universitetet i Oslo fram til 1964. I 1965 ble Spjeldnæs professor i historisk geologi ved Universitetet i Århus i Danmark og fra 1973 fikk han et professorat i paleoøkologi ved Institutt for Genetikk og Økologi samme sted. Han kom tilbake til Universitetet i Oslo i 1984 og var professor i historisk geologi og stratigrafi til 1996 da han gikk av med alderspensjon. Han fortsatte imidlertid sitt arbeid på Institutt for Geologi som professor emeritus. Spjeldnæs mottok Kongens gullmedalje for Universitetets prisoppgave i 1955, ble ridder av Dannebrogordenen og æresdoktor ved Universitetet i Athen i 1995. De Tomaso Pantera. De Tomaso Pantera er en sportsbil fra den italienske bilprodusenten De Tomaso. Modellen ble produsert fra 1971 til 1996, og navnet «Pantera» er italiensk for panter. Bilen var designet av Tom Tjaarda, og erstattet den tidligere De Tomaso Mangusta. Historie. De første eksemplarene var utstyrt med en 5.8-liters Ford Cleveland V8-motor, som hadde en effekt på 330 hk. Denne var koblet til en femtrinns manuell girkasse fra ZF. Skivebremser på alle fire hjul var standard, og en 1971 Pantera kunne akselerere fra 0-100 km/t på 5.5 sekunder. Sent i 1971 begynte Ford å importere Pantera for salg på det amerikanske markedet gjennom sine Lincoln-forhandlere. De første 75 bilene var europeiske utgaver, og kjennetegnes med sine trykknapp-dørhåndtak og håndbygde Carrozzeria Vignale-karosserier. Totalt 1 007 eksemplarer kom til USA det første året. Dessverre var disse bilene dårlig bygget, og flere modeller brøt sammen under testing på Fords egen testbane. Rustbeskyttelsen var ikke-eksisterende tidlig på 1970-tallet, og passformen var svært dårlig. I 1972 ble flere endringer gjennomført, og en ny Cleveland-motor med lavere kompresjon ble brukt for å oppfylle amerikanske utslippskrav. Luksusmodellen «Lusso» (Pantera L) ble også introdusert dette året, med store, svarte støtfangere og en 248 hestekrefters Cleveland-motor. I 1975 avsluttet Ford importen av Pantera, etter å ha solgt omkring 5 500 eksemplarer. De Tomaso fortsatte å bygge modellen, og et lite antall eksemplarer ble parallellimportert til USA på 1980-tallet. Totalt ble 7 135 Pantera bygget. Pantera De Tomaso Vallelunga. De Tomaso Vallelunga er en midtmotorisert sportsbil fra den italienske bilprodusenten De Tomaso, som ble produsert fra 1965 til 1967. Vallelunga var basert på De Tomasos Formel 1-teknologi, og cabriolet-utgaven ble første gang vist på bilutstillingen i Torino i 1963. Bilen ble satt i produksjon (hos Ghia) to år senere, og 53 coupé-utgaver ble bygget. Vallelunga var en av de første midtmotoriserte bilene i serieproduksjon. Bilen fungerte som inspirasjon for Lamborghini, Ferrari og Lotus, som alle satte midtmotoriserte biler i produksjon kun få år senere. Motoren var en 1.6-liters (1 592 ccm) rekkemotor med fire sylindre fra Ford, som leverte en effekt på 104 hk. Den lille bilen veide kun 585 kilo, og hadde uavhengig hjuloppheng på alle hjul. Vallelunga St Peter ad Vincula (London). Det kongelige kapell St. Peter ad Vincula («St. Peter i lenker») er sognekirken for Tower of London, datert fra 1520 og er et såkalt "Royal Peculiar", det vil si at det er en kirke som faller direkte inn under domsmyndigheten av monarken heller enn bispedømmet. Navnet på kapellet referer til Apostelen Peters fengsling under Herodes i Jerusalem. Kapellet er sannsynligvis mest kjent som gravstedet for noen av de mest kjente fangene som ble henrettet i eller ved Tower of London. Den eksisterende bygning ble reist for kong Henrik VIII av England i årene 1519–1520. Den erstattet en eldre, muligens før-normannisk, kirke som var sognekirke for området utenfor det opprinnelige Tower of London, og som ble innlemmet i slottet da det ble utvidet under Henrik III. På vestsiden er det et lite tårn, omgitt av lanterne "bell-cote", og på innsiden av kirken er et kirkeskip og en kortere nordlig midtgang, opplyst av vinduer med spisse lys, men ikke flettverk, et typisk tudordesign. Kapellet har flere vakre monumenter. I det nordvestlige hjørnet er det et minnesmerke for John Holland, 2. hertug av Exeter, som døde i 1447, en konstabel av Tower of London. Under den sentrale buegangen er bildet av Sir Richard Cholmondeley, som døde i 1521 og hadde tjenestegjort som løytnant ved Tower of London. I helligdommen er det et imponerende monument for Sir Richard Blount, som døde 1564, og hans sønn Sir Michael, som døde i 1610, begge tjenestegjorde som løytnant ved Tower of London og som var vitne til mange henrettelser. Det er utmerket orgel fra 1600-tallet, dekorert av utskjæringer av mestergraveren Grinling Gibbons. Kapellet er kanskje mest kjent som begravelsesstedet for noen av de mest berømte fangene i Tower of London, blant annet tre dronninger, Anne Boleyn og Katarina Howard, den andre og den femte hustruene til Henrik VIII, og Lady Jane Grey, som regjerte i ni dager i 1553. Sir Thomas More og Sir John Fisher, som fikk Henrik VIIIs vrede og senere ble kanonisert av Den katolske kirke, er også gravlagt her. En liste over de som ble henrettet kan bli sett på vestveggen. Kapellet kan bli besøkt som en del av spesiell tur innenfor Tower of London; et besøk der er ikke med i den vanlige omvisningen. Den fungerer ellers som sognekirke for de som bor eller har sitt virke i Tower, og kan også brukes av dem til anledninger som bryllup og dåp. Djangofestivalen. Djangofestivalen (etablert 23. januar 1980 i Oslo) er en årlig musikkfestival for musikk i Django Reinhardts ånd, startet av Jon Larsen for å markere dennes syttiende fødselsdag. Festivalen avholdes i dag på Cosmopolite i Oslo. En rekke likelydende festivaler fins, de to største avholdes i Samois sur Seine ved Paris og Birdland i New York. på Mosebacke i Stockholm, i Akureyri på Island, ved Altdorf i Tyskland, Mill Valley i California, Kambrosilur. Kambrosilur er en norsk betegnelse for de geologiske periodene kambrium, ordovicium og silur for 545-417 millioner år siden, og brukes idag generelt om avleiringer dannet i denne tiden. I kambrosilurtiden var det oppblomstring av dyr med harde deler som kunne bevares som fossiler, særlig trilobitter, graptolitter, koraller, blekkspruter og brachiopoder. Det er betydelig lagdelt dannelse av skiftevis skifer og kalkstein i perioden, mot slutten også en del sandstein. Kambrosilurske avsetninger i Norge. I Norge finnes kambrosilurske avsetninger i midtre deler av Oslofeltet (særlig i Oslo, Bærum og Asker), på Vestlandet og i Trondheimsfeltet, Nordlandsprovinsen, Troms og Finnmark. Den kambrosilurske lagrekken er særlig komplett på Ringsaker hvor den er 125 meter tykk – lengre sør i Oslofeltet mangler avleiringene fra tidligkambrium og lagene er tynnere. I Oslofeltet er kambrosilurlagene synlige oppe i dagen i hovedstadsområdet og nedover langs den kystnære, østre halvdelen av Bærum og Asker, inklusive de vestre øyene i Indre Oslofjord. De ligger nær den østlige, ytre forkastningssonen mot Nesodden, og er sterkt foldet i retningen sørvest-nordøst. Mange steder er lagene vendt 90° med tydelgie striper langs overflaten av mørt skifer og lys kalkstein. Ovenforliggende lag fra permtiden er ikke synlige her, de ligger lengre nord og vest rundt Oslogryta. Graptolitter. Graptolitter er utdødde, små kolonidannende dyr som levde fra kambrium- til devontiden. Fossilene ser ut som enkle eller doble, rette eller sammenrullede løvsagblad; i hver tagg satt det ett dyr. De er gode ledefossiler; blant annet i skifre fra ordovicium- og silurtiden i Oslofeltet. Norsk Folkeblad. "Norsk Folkeblad", også omtalt som "Folkebladet", var et illustrert, norsk ukeblad som ble utgitt i perioden 1866 til 1873. Bladet ble grunnlagt av telegrafrevisor O. Hansen og sekretær P. Olsen. Bjørnstjerne Bjørnson var allerede fra før det ble lansert, påtenkt som bladets redaktør, men ventet til han fikk initiativtakerne til å godta alle hans krav før han mottok stillingen. De første syv numrene ble derfor redigert av kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson. Bjørnson overtok fra nummer 8 i 1866 og fortsatte til forfatteren Oluf Vilhelm Falck-Ytter overtok redaktøransvaret i 1871. I hard konkurranse med Paul Botten-Hansen og "Illustreret Nyhedsblad" gikk Bjørnson til det uvanlige skritt å importere xylografer fra Tyskland, og lovte leserne tresnitt av en kvalitet som de norske xylografene ikke ville være i stand til å konkurrere med. Bjørnson lovet også at overskuddet av bladforetaket skulle gå til opprettelse av et pensjonsfond for lærere. Det ble derfor appellert til landets lærerstand om å anbefale foreldre til å tegne abonnement på bladet med den begrunnelse at bladet var lærerikt og ville øke kunnskapsforrådet hos elevene. Illustrasjonene ville stimulere leselysten. Lilian Jégou. Lilian Jégou (født 20. januar 1976 i Nantes) er en fransk tidligere profesjonell syklist som avsluttet karrieren i det franske laget Bretagne-Schuller. De Tomaso Longchamp. De Tomaso Longchamp er en todørs coupé produsert av den italienske bilprodusenten De Tomaso. Longchamp er en coupéutgave av De Tomaso Deauville, bygget på en forkortet Deauville-plattform. Disse to modellene er de eneste frontmotoriserte bilene De Tomaso har bygget. Longchamp ble først presentert på bilutstillingen i Torino i 1972, ett år senere ble varianten GTS lansert, mens en cabrioletutgave ble presentert på bilutstillingen i Torino i 1980. Cabrioletutgaven ble bygget av Carrozzeria Pavesi. Bilen var designet av Tom Tjaarda hos Ghia. Longchamp ble designet med et svært langt panser for å få plass til den 5.8 liter (5 766 ccm) store Ford Cleveland V8-motoren, som leverte en effekt på 330 hk og sørget for at bilen fikk en toppfart på 240 kilometer i timen. Både motoren og girkassen, en tretrinns automatisk girkasse fra Ford, var de samme som ble brukt i Pantera. I tillegg ble rundt 17 biler utstyrt med en femtrinns manuell girkasse fra ZF. Totalt 409 Longchamp ble bygget (395 coupéutgaver, 14 cabriolet) frem til 1989. Longchamp Stéphane Goubert. Stéphane Goubert (født 13. mars 1970 i Montpellier) er en fransk tidligere profesjonell syklist som syklet de siste seks sesongene av sin karriere for det franske laget AG2R - La Mondiale. De Tomaso Guarà. De Tomaso Guarà er en sportsbil fra den italienske bilprodusenten De Tomaso som ble produsert mellom 1994 og 2004. Dette var den siste bilmodellen fabrikken produserte før den ble nedlagt i 2004 etter Alejandro de Tomasos død i 2003. Modellen ble presentert på bilutstillingen i Geneve i 1993, og var tilgjengelig både som coupé og roadster (som coupéutgaven, men uten tak og frontrute. Roadsterutgaven måtte kjøres med hjelm). Guarà er basert på Maseratis "Barchetta Stradale" prototype fra 1991. En tredje modell var en vanlig cabrioletutgave, men kun fem ble produsert. De første bilene ble solgt i 1994, og med med enkelte avbrytelser var både coupé og roadsterutgavene fortsatt tilgjengelig for salg i Italia, Østerrike og Sveits i 2005/2006. Det er allikevel ikke kjent at noen biler ble bygget etter 2004, da selskapet ble nedlagt. Karosseriet i Guarà er laget av glassfiber, kevlar og andre komposittmaterialer. Understellet består av Formel 1-teknologi, og Guarà er velkjent for sin ekstreme kjøreopplevelse. De første modellene var utstyrt med teknologi og interiørdeler fra BMW, men senere modeller var utstyrt med Ford-deler. Det totalt produserte antallet er noe usikkert, men omkring 10-12 roadster, 5 cabriolet og 50 coupémodeller antas å være bygget. Produksjonen av cabrioletutgaven stoppet da De Tomaso byttet til Ford-motorer, som ikke gav plass til taket. Guará Bentonitt. Bentonitt er en leirbergart (smektitt) som er dannet ved forvitring av vulkansk aske eller tuff. Den vil svelle i vann. Benyttes i petroleumsvirksomheten med ferskvann som borevæske og ellers som fortykningsmiddel, materiale for rensning av olje og fett, og som tilsetningsmiddel til maling for å oppnå spesielle flyteegenskaper. Rinøyvåg. Rinøyvåg er ei grend på Rinøya i Lødingen kommune i Nordland. Stedet ligger i Lødingen Vestbygd, ca. 2 mil fra europavei 10. Det bor ca. 20 personer på øya, fra 10 år til godt over 80 år. Næringsvirksomhet. På Rinøya drives det innen sjøveis transport og opplevelsesturer i nærområdet. I tidligere tider var fiskerier og vågehvalfangst den mest vanlige næringsveien for øyas befolkning. Øyas sørside ligger mot Vestfjorden, mens øyas nordside ligger mot Hestfjorden. Samferdsel. Rinøyvåg og Rinøya har veiforbindelse til kommunesenteret Lødingen. 20. juni 1960 fikk stedet fergeforbindelse til Lødingen. Ferga la i begynnelsen til ved Fenesbruket i Rinøyvåg - fergekaia ble først tatt i bruk rundt 23. oktober 1962. Fergeforbindelsen ble erstattet av daværende riksvei 837 (nå fylkesvei 837) og Kanstadstraumen bru 12. desember 1976. Firedagers i Dunkerque. Firedagers i Dunkerque ("fr.:Quatre Jours de Dunkerque") er et sykkelritt som tidlig i mai går i Frankrike, nærmere bestemt i og rundt Dunkirk i Nord-Pas-de-Calais. Det ble første gang arrangert i 1955. Til tross for navnet, foregår det vanligvis over fem-seks dager. Siden 2005 har det vært med i UCI Europe Tour, kategorisert som 2.HC. Fred Blom. Fredrik Arvid Blom (født 1872, død 1927) var en svensk-amerikansk sangforfatter knyttet til Frelsesarmeen, hvor han hadde tjent som korpsleder flere steder, både i Sverige og i USA. Han sluttet som frelsesoffiser og forsøkte seg som forretningsmann. Det var ikke så vellykket, og han fikk blant annet en fengselsdom på seg. I 1917 var han svært nedbrutt, men takket ja til en invitasjon fra et vennepar i Frelsesarmeen til å feire jul sammen med dem. Her fant han tilbake til troen, og skrev denne julehelgen sin mest kjente sang: «Som en herlig guddomskilde...». Selv kalte han den for «För blodets skuld», men den er mest kjent som «Han skal åpne perleporten». Senere vendte han tilbake til Sverige, der han en periode var pastor i det svenske misjonsforbundet. Han er også kjent for «Gullgraversangen», ("En gang i fjerne vest"). Denne ble kjent, ikke minst gjennom at sangevangelisten Lapp-Lisa hadde den på sitt repertoar. Gilles Veissière. Gilles Veissière (født 18. september 1959 i Nice) er en tidligere franske fotballdommer. Han dømte i tre store internasjonale mesterskap; fotball-EM 2000, fotball-VM 2002 og fotball-EM 2004. Han dømte 19 kamper i Champions League og fire kamper i UEFA-cupen. Alejandro de Tomaso. Alejandro de Tomaso (født 10. juli 1928 i Buenos Aires, død 21. mai 2003 i Modena, Italia) var en argentinsk racerfører og forretningsmann. Han deltok i to Formel 1-mesterskap, med debut 13. januar 1957, men scoret ingen mesterskapspoeng. De Tomaso er kanskje mest kjent for å være mannen bak den italienske bilprodusenten De Tomaso, som han startet i 1959. Historie. De Tomaso ble født i Argentina i 1928, men rømte til Italia da han var i tyveårene, etter å ha vært involvert i et kuppforsøk mot den argentinske presidenten, Juan Perón. De Tomaso startet sin karriere i bilindustrien som racerfører for Maserati og O.S.C.A., og giftet seg med Isabelle Haskell, en amerikansk racerfører. I 1959 stiftet han De Tomaso i Modena, opprinnelig for å bygge prototyper og løpsbiler, blant annet en Formel 1-bil for Frank Williams' team i 1970. De Tomaso skiftet senere fokus til superbiler med aluminiumschassis, som senere ble firmaets tekniske varemerke. Blant firmaets modeller finnes den midtmotoriserte Vallelunga, Mangusta og den kanskje mest kjente Pantera. I tillegg bygget selskapet en firedørs sedan, Deauville, og en todørs coupéversjon av denne, Longchamp, som senere ble videreutviklet til Maserati Kyalami. De Tomasos siste prosjekt var Guará, en todørs sportsbil med karosseri i karbonfiber. Gjennom 1960- og 1970-tallet kjøpte de Tomaso seg opp i italiensk industri. I tillegg til karosseribyggerne Ghia og Vignale tok han kontrollen over motorsykkelprodusentene Benelli og Moto Guzzi, bilprodusenten Innocenti (opprinnelig stiftet av British Motor Corporation for å bygge Mini i Italia), og, i 1975, sportsbilprodusenten Maserati, som han reddet fra konkurs i et samarbeid med italienske myndigheter. Over tid solgte han de fleste selskapene sine, Ghia ble solgt til Ford i 1973, og Innocenti og Maserati ble solgt til Fiat i 1993. De Tomaso ble rammet av slag i 1993, og den daglige driften av De Tomaso ble tatt over av sønnen Santiago. Alejandro de Tomaso døde i Italia i 2003. Boksing under Sommer-OL 1996. Boksing under Sommer-OL 1996 i Atlanta USA. Cuba ble beste nasjon med 4 gullmedaljer. Fenomenet i Hessdalen. "Fenomenet i Hessdalen" er navnet på et lysfenomen som opptrer i Hessdalen i Sør-Trøndelag. Historien bak. En sen desemberkveld i 1981 tok ekteparet Åge og Marry Moe tilfeldigvis seg en titt ut av vinduet på kjøkkenet, da de så noe merkelig på himmelen som de selv beskrev som «en brennende ildkule». I begynnelsen ble dette ikke tatt seriøst, men etter hvert ble det rapportert om flere observasjoner av lysfenomenet i dalen, og folk begynte å snakke om UFO-observasjoner. Dette vakte oppsikt over hele Norge, og Hessdalen ble etter hvert kjent også i utlandet. Også andre steder i verden har liknende lysfenomen blitt observert, og de har blant annet blitt kalt "«ghost light]»" (spøkelseslys) og "«earthlight»" (jordlys). Man ønsket seg et svar på hvorfor disse fenomene dukket opp, og derfor ble en forskergruppe kalt "Project Hessdalen" startet i 1983 for å prøve å finne en forklaring. En automatisk målestasjon ble satt opp i dalen i 1998, og i 2004 ble et kamera samt en antenne for ultralave frekvenser montert. En mulig løsning på mysteriet. I 2007 ble det rapportert at noe av gåten med stor sannsynlighet er løst. Ved hjelp av optiske spektralanalyser og elektromagnetiske målinger kan man fastslå at det dreier seg om en brennende virvel av gass eller plasma, muligens med en fast kjerne. Det skal dreie seg om forbrenningsprosesser i lufta, hvor hoveddelene består av oksygen og nitrogen, og også natrium og scandium. Til tross for at gåten på en måte er løst, vet forskere ennå ikke med sikkerhet hva som lyser opp eller hvor lyset får «drivstoffet» sitt fra. Ghia. Ghia 450 - én av 56 bygget Carrozzeria Ghia SpA er et italiensk selskap etablert i 1915 som opprinnelig arbeidet med karosseribygging og design av personbiler. Selskapet ble etablert av Giacinto Ghia med partneren Gariglio under navnet Carrozzeria Ghia & Gariglio. Historie. Opprinnelig bygget Ghia lette biler med karosserier i aluminium, og den første modellen de ble kjent for var Alfa Romeo 6C 1500, som vant Mille Miglia-løpet i 1929. I årene mellom 1. og 2. verdenskrig bygget Ghia en rekke spesialmodeller for Alfa Romeo, Fiat og Lancia, hvor den kanskje mest kjente modellen var Fiat 508 Ballilla Sportscoupé fra 1933. Fabrikken ble ødelagt under et flyangrep i 1943, men ble raskt bygget opp igjen, og da Giacinto Ghia avgikk ved døden i 1944 ble selskapet solgt videre til Mario Boano og Giorgio Alberti. Globalisering. I samarbeid med Luigi Segre sørget de nye eierne, med Boano i spissen, for at en rekke utenlandske selskaper fikk øynene opp for Ghia. Store, internasjonale selskaper som Ford, Volkswagen og Volvo gav oppdrag til det lille, italienske selskapet, som raskt ble kjent for bilmodeller som Karmann Ghia og Volvo P1800, samt konseptbilen Lincoln Futura. Også amerikanske Chrysler var en stor kunde i mange år, et samarbeid som resulterte i 18 Chrysler Ghia spesialmodeller, samt modellene Chrysler K-310 og Chrysler Norseman, som ble designet av Ghia. I tillegg leverte Ghia noen få modeller til Ferrari. Produksjonen lå hele tiden på et svært lavt antall, noe som gav selskapets produkter en økt eksklusivitet i forhold til andre, italienske karosseribyggere. Ghia Design. Boano forlot selskapet i 1953 for å arbeide hos Fiat, og fabrikken ble flyttet mens Luigi Segre tok over den daglige driften. Samtidig kjøpte Ghia selskapet Pietro Frua, og Frua ble ansatt som leder for "Ghia Design". Etter Luigi Segres død i 1963 ble Ghia solgt til Ramfis Trujillo i 1966, som solgte selskapet videre til Alejandro de Tomaso i 1967. Under hans eierskap deltok Ghia i utviklingen av bilmodellen De Tomaso Pantera, men de Tomaso klarte ikke å få til en lønnsom drift av selskapet, og i 1970 solgte han selskapet videre til Ford. Ford-eierskap. På grunn av merkenavnet Ghias prestisje begynte Ford raskt å bruke det aktivt, og spesielt på produkter som Ghia aldri hadde vært involvert i. Fra 1973 og fremover fikk Fords toppmodeller tilnavnet "Ghia", samt Ghia-logoer på karosseriet. Den første var de europeiske modellene, som Granada Ghia, Capri Ghia og Cortina Ghia, men vanen spredte seg raskt til Fords modeller over hele verden. I dag står Ghia for utviklingen av konseptbiler for Ford-konsernet, mens mange Ford-modeller med høyt utstyrsnivå fortsatt blir merket med Ghia-logo. Vignale. Vignale var et italiensk selskap som designet og bygget karosserier for biler. Selskapet ble etablert som "Carrozzeria Alfredo Vignale" i 1946 av Alfredo Vignale. Selskapets første karosseri, bygget på en Fiat 500, ble laget i 1948, etterfulgt av en spesialutgave av Fiat 1100. De fleste kundene var italienske selskaper som Cisitalia, Alfa Romeo, Ferrari, Fiat, Maserati og Lancia. I 1968 designet Vignale karosseriet til Tatra 613, men bortsett fra dette arbeidet Vignale hovedsakelig med spesialutgaver for nevnte bilprodusenter. Vignale ble kjøpt opp av Ghia i 1969, og opphørte i 1974. Aston Martin produserte en konseptbil ved navn Lagonda Vignale til bilutstillingen i Geneve i 1993. Denne fikk navnet fra Vignale (Aston Martin var da eid av Ford, som også eier Ghia). Ford benyttet også Vignale-navnet på sin konseptbil "Ford Focus Vignale" til bilutstillingen i Paris i 2004, mens produksjonsmodellen fikk navnet Ford Focus Coupé-Cabriolet. Fjæregranitt. Fjæregranitt eller Grimstadgranitt (også kalt Fevikgranitt), er en kraftig, rødaktig granitt (biotittgranitt), som finnes øst for Grimstad sentrum, bl.a. på Fevik. Bergarten oppsto for ca. 950 mill. år siden. I 1993 ble fjæregranitten valgt til Aust-Agders offisielle fylkesstein. Beskrivelse. Sett på avstand gir den inntrykk som en homogen, kraftig rød bergart, uten fargespill. På nært hold: Rød mikroklin som store korn, omgitt av mindre, lyse korn av albitt, hvit, glassaktig kvarts. Svart biotitt. Kornstørrelse: Grovkornig >10 mm (mikroklin). Bergarten kan virke porfyrisk. Utbredelse. Utbredelsen er et nærmest ovalt område som strekker seg omtrent nøyaktig fra den gamle grensen mellom Fjære kommune og Grimstad kommune, og nesten bort til grensen mot Arendal kommune. Området strekker seg omtent 4 km inn i landet og fortsetter ut i sjøen utenfor Fjære. Granitten dekker store deler av gamle Fjære kommune, men fantes ikke i gamle Grimstad kommune. Navnet. Det historiske navnet er Fjæregranitt, da bergarten utelukkende fantes i Fjære kommune. Etter kommunesammenslåingen i 1971 ble imidlertid Fjære (og Landvik kommune) slått sammen med gamle Grimstad kommune, til storkommunen Grimstad. I fylkestingets vedtak fra 1993 er navnet «Grimstadgranitt» benyttet. På grunn av det historiske navnet, og også på grunn av råd fra Arnold Bjørklund ved Fevik steinindustri, er navnet Fjæregranitt brukt som hovedbetegnelse i denne artikkelen. Anvendelse. Steinen egner seg godt til bautaer, gravsteiner og som byggemateriale. Utnyttingen av fjæregranitten startet på Fevik på 1870-tallet. Rundt 1905 var det tre bedrifter som drev steinhuggerier på Fevik (Calberg, Evensen & Schmüser, August Øberg), og virksomheten sysselsatte 50 -75 personer. Mye av produksjonen gikk til eksport. Steinen er eksempelvis brukt i dekorative innslag i Trefoldighetskirken i Arendal og i Skiens karakteristiske totårnskirke. I utlandet er bl.a. granitten brukt i en bankbygning i Hamburg. I 1906 fikk Axel Bjørklund, som da var formann hos Evensen & Schmüser, i oppdrag å lage bautaen over Terje Vigen, som i dag står ved Fjære kirke. Bjørklund startet i 1920 sin egen bedrift, og denne bedriften («Fevik steinindustri»), som i dag er det eneste steinhuggeri på Fevik, drives fremdeles av Bjørklundfamilien. Hitler-stein. Adolf Hitler hadde allerede i 1930-årene planer om store monumentale byggverk i granitt i Tyskland. Albert Speer ble valgt til arkitekt for de storslåtte planene, etter at han hadde overbevist Hitler om at betong var et forgjengelig materiale, og at granitt hadde en helt annen «ruin-verdi», idet dette materialet kunne brukes på nytt. Den første gigantiske planen var å bygge et nytt stadionanlegg i Nürnberg, der det gamle Zeppelinfeltet hadde vært, med plass til 400 000 tilskuere. I det nye Berlin skulle en ny hovedgate ledes gjennom en 117 meter høy triumfbue fram til verdens største kuppelhall, 250 meter i diameter og 290 meter høy. I likhet med Pantheon i Roma skulle også Berlins nye praktbygning ha en rund lysåpning. Diameteren skulle være 46 meter, større enn hele kuppelen på Peterskirken. Det tredje rikes riksvåpen skulle så trone over det hele, med hakekorset i klørne. Det ble bygget en modell av dette anlegget. Albert Speer fortalte om dette i sine memoarer, og han fortalte videre at en dag tidlig på sommeren 1939, etter at Hitler hadde uttalt at han ønsket å forandre navnet på hovedstaden fra Berlin til «Germania», pekte han opp på modellen: "«Dette blir forandret. Her skal ikke mer ørnen stå over hakekorset, her vil den beherske verdenskulen. Kroningen av denne, verdens største bygning, må være ørnen over jordkloden.»" Sett utenfra, skriver Speer videre, ville den overdimensjonerte, kobberirrede kuppelen tatt form av et grønt fjell, ragende opp i skyene. Kuppelberget skulle hvile på en kvadratisk steinkoloss i lys granitt, 350 meter lang og 74 meter høy. En frise, fire sammenbundne kannellerte pilarer og en søylehall mot plassen utenfor skulle understreke størrelsen, skriver Speer, og tilføyer: «Til den ytre fasaden var det allerede betalt millioner til kjøp av granitt, ikke bare i Tyskland, men tross valutamangelen etter Hitlers særlige ordre i Sør-Sverige og Finland.» Etter at Norge var okkupert i 1940, ble det klart at det også her var granitt som egnet seg som byggemateriale, og det ble bestilt og satt igang uthogging av store steinblokker på opptil 10 tonn fra flere steinbrudd. Noe av steinen ble levert i begynnelsen av krigen, men mesteparten ble liggende ved steinbruddene og etter krigen solgt for andre formål. Disse steinene har fått betegnelsen «Hitler-stein». Vesterveien i Arendal, ned mot Arendal sentrum, ble bygget på disse stenene fra Fjæreheia. I granittbruddet i Fjæreheia lå slike steinblokker lagret til slutten av 1970-tallet. Friluftsteateret i Fjæreheia. Tidlig på 1990-tallet fikk bl.a. Bentein Baardson ideen å bygge et friluftsteater i det da nedlagte steinbruddet i Fjæreheia, med granittveggen som bakgrunn. Teateret ble bygget i 1992-1993, og det første stykket som ble oppført der i 1993, var Henrik Ibsens første skuespill, Catilina. Sommeren 1999 sto et nytt tribuneanlegg med 985 sitteplasser ferdig. I den siste tiden er andre store forestillinger satt opp i Fjæreheia, da blant annet Peer Gynt, som kunne dra nytte av alle muligheter teateret hadde. Også forestillingen Hamlet ble satt opp sommeren 2008. Tefra. Tefra er luftbårent materiale produsert av et vulkanutbrudd uavhengig av sammensetning eller størrelse. Tefra er typisk ryolittiske i sammensetningen, da de fleste eksplosive vulkaner er et produkt av den mer tyktflytende felsiske eller kiselsyrerike magmaen. Vulkanologer kaller det også Pyroklaster. Når dette materialet har landet forblir det vanligvis der som tefra, såfremt det ikke smelter sammen med pyroklastiske bergarter eller tuff. Fordelingen av tefra rundt et vulkanutbrudd er vanligvis de større og tyngre fragmentene nærmest krateret, mens de mindre beveger seg lenger, slik som aske som kan forflytte seg tusenvis av kilometer og forbli i stratosfæren i ukevis. Både ordene "tefra" og "pyroklast" er avledet fra gresk. "Tefra" betyr «aske». "Pyro" betyr «ild», mens "klastos" betyr «brutt i stykker» – med andre ord så hentyder pyroklaster til noe som er «brutt i stykker av ild.» Jonás Gutiérrez. Jonás Manuel Gutiérrez (født 5. juli 1983 i Roque Sáenz Peña) er en argentinsk fotballspiller som spiller for Newcastle United. Han kom til Newcastle United fra RCD Mallorca sommeren 2008. RCD Mallorca hadde kjøpt ham fra den argentinske klubben Vélez Sársfield foran 2005/2006-sesongen. Gutiérrez debuterte på det landslaget mot i februar 2007, og har totalt spilt tre landskamper for Argentina. Han spiller til vanlig på vingen. Semmen. Semmen er en gammel storgård som ligger sør i Vestre Ådal, på grensen mot tidligere Norderhov kommune (nå Ringerike kommune) i Buskerud. Gården er delt flere ganger. Av navnet og beligenheten på gården ser ma at dete er en gammel "vin"gård, trolig opprinnelig etablert i løpet av de to første århundrene etter år 0. Navnet har trolig sammenheng med det norrøne verbet "síga", som betyr "glidende" og nok refererer til hvordan Ådalselva renner på denne strekningen. Området sogner til Norderhov prestegjeld og Veien skole. I 1528 betaler "Anders på Semmen" gjengjerden (en særlig matskatt innført i senmiddelalderen, også kalt gjengjerdsskatt), som var på 24 skilling eller 1 lodd sølv på den tiden. I de bevarte regnskapene fra 1557 ser vi imidlertid at det er to brukere på Semen, "Dyre på Semmen" og "Gunder på Semmen". Kan hende var det i tiden mellom disse to hendelsene at gården Søre Semmen ble ryddet eller tatt i bruk på nytt. Gården nevnes også i norske diplomer fra 1400-tallet, blant annet i 1436 og 1494. I det siste som «Sudre gardom Sigmine», som kan antyde at Søre Semmen ble ryddet mye tidligere. Det er imidlertid uklart om disse er samme gård eller ikke. Kan hende har også Søre Semmen ligget øde en tid etter svartedauden i 1349–1350. Fra 1868 var Semmen et av anløpsstedene for DS «Bægna», som trafikkerte Ådalselva og Sperillen fram til 1929, da en motorbåt tok over. Dette fortsatte fram til 1933, da båttrafikken ble nedlagt for godt. På elva ble imidlertid trafikken nedlagt i 1926, da Sperillbanen ble åpnet. Amadeus (band). Amadeus var et japansk band, grunnlagt i 1996. Bandet bestod av Seiji (vokal), Nene (vokal), Hiron (keyboard) og Miyu (bass; tidligere fra GIRL sammen med Közi). Gjerd. Gjerd var en skatteytelse som statsmakten påla bøndene. Gjerden var hjemlet i det gammelnorske lovverket og kunne anta spesifikke former, som smørgjerd (skatt betalt med smør eller verdien av smør) og gjengjerd. Gjengjerd. Gjengjerden (også kalt "veitslegjerd") var en avløsning av kongens veitslerett, altså kongens rett til underhold for seg selv og sitt følge når han drog i gjestebud gjennom landet. Den avløste også den såkalte bordleidangen, en leidangsskatt til mat for kongens bord. Gjengjerden oppsto i norsk senmiddelalder (1400–1536). I 1405 ble det blant annet gitt gjengjerd da Erik av Pommern kom til Norge, likeledes da Christian II kom hit i 1514. Likeledes ble det gitt gjengjerd til kroningen av Frederik I i 1528 og til kongehyllingen av Christian III i 1548. Fra oppkrevingen av gjengjerden på Østlandet er det bevart skattelister som er en viktig kilde til bosetningshistorien i denne delen av landet. Skattelistene forteller at bøndene i grupper av forskjellig størrelse ble stilt ansvarlig for innbetalingen av skatten. Ilmenitt. Ilmenitt (FeTiO3) (titanjernstein) er et mineral som ofte danner metalliske, sorte korn i mange magmatiske bergarter. Norge har de største ilmenittreservene i Europa og blant de største i hele verden. S bryter seks millioner tonn ilmenitt årlig i Egersundfeltet på Hauge i Dalane. Malmen videreforedles til titanoksid ved "Kronos Titan" i Fredrikstad. Ilmenitt på månen. Ilmenitt er funnet i Månesteiner, og i 2005 brukte NASA Hubble Space Telescope for å lokalisere potensielt ilmenitt-rike lokasjoner. Mineralet vil kunne være viktig for en eventuell Månebase fordi ilmenitt ville være en kilde for jern og titan for bygging av konstruksjoner og essensiell oksygenekstraksjon. YUKI (Versailles). YUKI (født 18. februar i Sadogashima, Japan) er trommeslager i den japanske gruppa Versailles. Han er tidligere kjent fra Sugar Trip. The Revenant Choir. "The Revenant Choir" er den japanske gruppa Versailles' første utgivelse. Singelen var kun tilgjengelig på bandets debutkonsert i juni, 2007. The Revenant Choir (DVD). The Revenant Choir er en DVD som inneholder den japanske gruppa Versailles' første PV (musikkvideo) med samme navn. Jakovlev AIR-9. Jakovlev AIR-9 var et to-seters sportsfly utviklet i Sovjetunionen. AIR-9 var et konvensjonelt, lavvinget monoplan, utstyrt med en M-11 stjernemotor med en ytelse på 100 hk. I sin opprinnelige form fløy AIR-9 første gang i 1934. I 1935 gjennomgikk flyet noen oppgraderinger, den mest synlige var den nye frontruten som var kantet forover, og fikk betegnelsen AIR-9bis. Forskjellige kilder er uenig om dette var den opprinnelige prototypen som ble ombygget, eller om man bygde et fly til. Prefikset «AIR» var til ære for partimannen Aleksej Ivanovitsj Rykov, men etter at han ble ekskludert fra partiet i 1937, og senere henrettet, fikk AIR-9 betegnelsen Ja-9. 4. juli 1937 ble flyet brukt til å sette en høyderekord for kvinner. AIR-9 ble aldri satt i produksjon, men ble grunnlaget for treningsflyet AIR-10 som skulle bli videreutviklet og satt i produksjon som UT-2. Forstad. En forstad er historisk begrep for et byområde som ligger utenfor bygrensen, utenfor den egentlige byen. Begrepet forutsetter en by med en definert bygrense. Forstedene var uregulerte byområder som vokste fram i en landkommune. I første omgang kom bosetningen langs landeveien som førte til byen, i neste omgang fortettet denne bebyggelsen seg til kvartaler med tett bybebyggelse. Forstedene er ofte bosted for arbeiderklassen i byene. Ordet stammer fra det tyske "vorstadt", «for-by», som er dannet etter mønster av det latinske "suburbium", «under-by». Ordet forstad brukes ofte i flertallsformen "forsteder". Forstadsdrivende fenomener. Innenfor bygrensene gjaldt spesielle bestemmelser for bebyggelsen. Krav om at hus skulle oppføres i mur, såkalt murtvang, var ett av dem. Murhus var mer kostbare å oppføre enn trehus, derfor var det å bygge murhus forbeholdt de velstående. Fattige som flyttet fra landdistriktene for å skaffe seg bedre levekår i byene hadde ingen mulighet til å bygge murhus innenfor bygrensene. Trange bygrenser var et annet fenomen som førte til utvikling av forsteder. Mangel på byggetomter innenfor bygrensen gjorde at fattige måtte bosette seg lenger unna sentrum. Industriområder ved elver og fossefall utenfor bygrensene genererte også forstedsbebyggelse. På 1800-tallet utviklet byenes forsteder seg til et politisk problemområde i Europa. Deler av forstedene hadde tendens til å utvikle seg til slumområder som var uønsket både i byene og i byenes omegnskommuner. I mange tilfelle utviklet det seg rene forstedskommuner, kommuner som ble dominert av sin forstedsbebyggelse. Forstedskommunene hadde gjerne en ung befolkning og større utgifter til fattigomsorg. En politisk løsning på forstedsproblematikken var å innlemme forstedene i byene, men byenes innbyggere hadde motforestillinger til dette. Norge. Den tidligere Aker landkommune, som omringet byen Oslo eller Kristiania fullstendig og ble slått sammen med den i 1948, var opprinnelig en bondebygd. På 1800-tallet vokste en krans av forsteder fram i de områdene av Aker som lå nærmest byen. Mange av forstadsboerne arbeidet i byen eller ved industribedrifter rett utenfor. Jernbanen og senere forstadsbanene åpnet for en mer spredt bosetning i villastrøk på tidligere jordbruksarealer. Ved sammenslåingen med Oslo var mesteparten av Aker å regne som en forstad. I Oslo var Vaterland, Grønland, Enerhaugen, Fjerdingen, Hammersborg, Sagene og Pipervika noen av de tidlige forstedene som ble innlemmet i byen ved utvidelsen i 1859. Etter byutvidelsen vokste det fram nye trehusforsteder som Kampen, Vålerenga, Rodeløkka, Balkeby og Briskeby, men disse kom innenfor bygrensen i 1878, og det satte en stopper for bygging av flere trehus. Arendal var en by som på 1800-tallet hadde svært trange bygrenser. Strandstedet Barbu var en typisk forstad som vokste fram rett utenfor Arendals grenser på 1800-tallet. Unshake. Unshake er et program for å utføre en prosess som kalles "deconvoluting" av bilder. Prosessen blir også omtalt som "deblurring" og "sharpening" i engelsk språk. Begrepene oversettes til de like dårlige norske begrepene "udiffusering" og "skjerping". Resultatet av prosessen er at bilder som i utgangspunktet er noe uskarpe blir vesentlig skarpere. Grenseverdier oppgitt av utvikleren er at en punktkilde er diffusert til 4px ved normal operasjon av programvaren og til 8px ved bilder som er særdeles ut av fokus. Til forskjell fra en del andre tilsvarende programmer så gjør dette programmet hele prosessen automatisk. Programmet kjører under Java, så støtte for dette miljøet må være installert. Bevegelsesuskarphet kommer gjerne av at kameraet holdes for ustøtt ved lange lukkertider. En del moderne kameraer har innebygde løsninger som skal motvirke dette, enten ved bevegelige prismer i objektivet eller ved at billedsensoren sitter i en bevegelig ramme. Som oftest styres begge disse elektronisk. Manglende fokus kommer som oftest av at motivet er i bevegelse og beveger seg ut av fokalplanet, eller i et moderne kamera med autofokus at kameraets automatiske fokussystem ikke har låst på riktig område i bildet eller at det ikke har klart å fokusere overhodet. John Guy (historiker). John Guy (født 1949 i Warragul, Australia) er en ledende britisk historiker og biografer. Guy er født i Australia, men flyttet til Storbritannia med sine foreldre i 1952. Han studerte ved King Edward VII School i Lytham, og Clare College ved University of Cambridge hvor han tok en grad i historie. Ved Cambridge studerte han under Tudor-spesialisten Geoffrey Rudolph Elton. Han ble belønnet med "Greene Cup" av Clare College og "Yorke Price" fra Universitet i Cambridge. I løpet av sin akademiske karriere har han holdt posisjoner ved University of St Andrews (hvor han ble utnevnt til æresprofessor og var tidvis også viselektor for forskning), Bristol University, UC Berkeley, Rochester og Johns Hopkins University. Pr 2007 foreleser han ved Universitetet i Cambridge som medlem av Clare College på deltid slik at han kan benytte mer tid på skriving og på arbeid i media som BBC. Guy er en spesialist på Tudortiden og skrevet omfattende om epoken. Hans bøker har fått rosende omtaler og hvor hans nyest verk "My Heart is My Own: the Life of Mary Queen of Scots", ble priset med "Whitbread Biography Award" i 2004. Hans stil er å bedømme og reevaluere, og hans verker består ofte at han forteller historien fra en ny og overraskende synsvinkel. Qal'at al-Bahrain. Qal'at al-Bahrain (arabisk: قلعة البحرين) er et arkeologisk funnsted i Bahrain. Det består av en stor haug som er dannet gjennom menneskelig bosetning fra 2300 f.kr. til 1700-tallet. Blant annet var Qal'at al-Bahrain en gang hovedstad og havn for den Dilmunske sivilisasjonen, og i kolonitiden lå det et portugisisk fort her. I 2005 ble Qal'at al-Bahrain innskrevet på UNESCOs verdensarvliste som det første og hittil eneste stedet i Bahrain. Albert Pakejev. Albert Aleksandrovitsj Pakejev (russisk Альберт Александрович Пакеев, født 4. juli 1968) er en tidligere bokser fra Russland. Under Sommer-OL 1996 i Atlanta USA vant han bronse i fluevekt. I 1996 ble han også europisk mester i samme klasse i Vejle i Danmark. Alexander Bay. Alexander Bay (afrikaans: "Alexanderbaai") er en by helt nordvest i Sør-Afrika. Den ligger ved den sørlige bredden av Oranjes munning. Den ble oppkalt etter James Edward Alexander. Han fraktet kobber–malm som han vant ut ved Kodas i Richtersveld, på lektere ned elven for eksport fra bukta. Da det ble oppdaget diamanter langs vestkysten i 1925, ble Alexander Bay etablert for å støtte gruveindustrien. Det resulterende diamantrushet førte til diamantkystopprøret i 1928. Byen ligger i provinsen Northern Cape. Tidligere var byen et høyrisiko–område hvor en trengte tillatelse for å reise inn, men idag foretas kun en nedtegnelse av alle turister ved et kontrollpunkt. I dag er den et turistmål med adgang til nasjonalparkene Richtersveld og Nababiep. Byen Oranjemund ligger på den nordlige bredden av elven som er den internasjonale grensen til Namibia. Lagerøl. Lagerøl (Landsøl) er en norsk betegnelse for et øl med lavt alkolholinnhold som ble markedsført fra 1913 (Landsøl) og frem til 1972. I dag hadde Lagerøl vært klassifisert som lettøl. Lagerøl og landsøl var de eneste øltypene som var i produksjon og salg gjennom krigsårene fra 1940 til 1945. Lagerøl tok over som eneste betegnelse fra 1950-tallet og fremover. På grunn av synkende salgstall, tok Bryggeriforeningen initiativet til å lansere en ny, lett øltype som merkevare med felles resept for alle medlemsbryggeriene fra mai 1972. Da ble Briggøl introdusert som lagerølets arvtaker. Samtidig kom det første alkoholfrie ølet på markedet i Norge med merkenavnet Zero. Fra 1985 er «enhetsølet» Brigg erstattet av forskjellige lette øl med individuell resept fra det enkelte bryggeri og med Lett- eller Light- i navnet. Tassos Papadopoulos. Tassos Papadopoulos (født 7. januar 1934 i Nikosia, død 12. desember 2008 samme sted) var president av Kypros fra 28. februar 2003 til 23. februar 2008 da Dimitris Khristofias overtok. Han studerte rettslære i London. Hans forgjenger var Glafkos Klerides. Dan Thomassen. Dan Vesterby Thomassen (født 24. mars 1981) er en dansk forsvarspiller som spiller for den danske klubben AGF Århus. Thomassen er forsvarsspiller. Thomassen har tidligere spilt for Calcio Padova, FC København og Vålerenga. Fanny Kaplan. Fanya Yefimovna Kaplan (russisk: Фаина Ефимовна Каплан; født 10. februar 1890, død 3. september 1918), også kjent som Fanny Kaplan og som Dora Kaplan), var en russisk politisk-revolusjonær som stod bak et mislykket attentatforsøk på Lenin. Blindheim (Bergen). Blindheim er en jordbruksbygd nord for Kråvatnet i Åsane bydel i Bergen kommune, på grensen mot Arna bydel i øst, omgitt av Gaupås og Ytre Arna i øst, Hjortland i sør, Flaktveit i vest og Eikås i nord. Blindheimsvegen som delvis er en gang- og sykkelvei går parallelt med mellom Vågsbotn i Åsane i retning Ytre Arna. Der den krysser under like ved Gaupåstunnelen går den over i Gaupåsvegen. Like før dette tar Hetlebakkvegen av til Hetlebakk. Etternavnet Blindheim kommer herfra. "Blinde" er et av gårdsnavnene. Blindheim utgjør en grunnkrets i Bergen kommune, som inkluderer gårdene på Eikås, Birkeland, Blindheim og Hetlebakke. Grunnkretsen hadde 791 innbyggere 1. januar 2012, og et areal på 6,33 km² hvorav 0,31 km² ferskvann. Maikro Romero. Maikro Romero født (9. desember 1972) er en cubansk bokser. Under Sommer-OL 1996 i Atlanta vant han gull i fluevekt. Senere skiftet han til klassen lett fluevekt og ble verdensmester i 1997 for amatører. Han forsøkte å forsvare tittelen i 1999, men ble slått av Kim Un-Chol fra Nord-Korea og ble stående igjen med sølv. Under Sommer-OL i Sydney 2000 vant han bronsemedalje i klassen lett fluevekt. Romero vant gull i lett fluevekt under de Panamerikanske leker 1999 i Winnipeg i Canada. Han vant finalen over Liborio Romero fra Mexico. Frelsesarmeens sangbok. Frelsesarmeens sangbok utgis av Frelsesarmeens hovedkvarter i Norge og inneholder sanger som brukes i bevegelsens møter. Kort historikk. Kort etter at Frelsesarmeen åpnet sin virksomhet i Norge den 22. januar 1888 kom den første sangboken ut under tittelen ”Sange for Frelsesarmeens møder”. Den hadde 52 sanger. Et nytt opplag fulgte samme år med utvidelse til 79 sanger. I 1889 og 1890 kom flere utgaver av sangbøker med samme tittel, eller ”Frelses-Armeens Krigs Sange” – de omfattet fra 50 til 150 sanger. I 1892, 1898 og 1900 kom tre utgaver av ”Sange om Frelse, Hellighed og Krig” med henholdsvis 200, 230 og 260 sanger. Under siste verdenskrig ble det utgitt ”Utvalgte sanger for Frelsesarmeens møter” (Interim-sangboka). Den foreløpig siste utgaven ble lansert under Frelsesarmeens årskongress i juni 2010. Panamerikanske leker. De panamerikanske leker er en internasjonal multisportsbegivenhet som avholdes hvert fjerde år med deltakere fra hele det amerikanske kontinent. Lekene ble første gang arrangert i Buenos Aires, Argentina i 1951. Under de siste leker deltok over 5 000 utøvere fra 42 land. Skellefteå lufthavn. Skellefteå lufthavn (IATA: SFT, ICAO: ESNS), ligger 17 km utenfor Skellefteå i Västerbotten i Sverige. Skellefteå lufthavn er den 5. største flyplassen Nord-Sverige (Norrland) og den 14. største i Sverige. Flyplassen hadde ca 250,000 passasjerer i 2005. Dravle. Dravle er en rett tilberedt av melk. Den lages noe forskjellig, men i hovedtrekk er det melk som kokes i en gryte og «sprenges» med løype eller surmelk, og ostemassen danner da større og mindre klumper i en saus av myse. Noe melk eller myse tas ut, mens resten kokes videre i 1-4 timer sammen med ostemassen, avhengig av om man ønsker lys eller mørk dravle. Melken/mysen man tok ut, tømmes nå tilbake i gryten. Fløte eller rømme kan tilsettes mot slutten av kokingen for mykere konsistens. Egg, sukker og kanel er med som smakstilsetning i noen oppskrifter. Dravle spises vanligvis fra dessert- eller suppetallerken, som oftest til festmat. Oppskrift. Denne oppskriften skal være fra Stryn. I utgangspunktet blir det i oppskriften brukt råmelk – melk fra ku som nettopp har kalvet. De fire første melkingene etter kalving ble kalt for råmelk eller kode. Melken blir kokt i gryte til det sprekker og ost og myse skiller seg. Brun eller rød dravle får man ved å koke dravlen lenger til den får den ønskelige fargen. Alternativ oppskrift. En annen måte å koke dravle på er å bruke vanlig upasteurisert H-melk og surmelk. Denne dravlen blir ikke så stiv som den ovenstående, men smaken er ganske lik. Kok opp melk og sukker under omrøring i en gryte. Kok dette godt inn, til ca halve mengden. Ta ca 3 dl av den brunkokte melken i en skål, tøm kefir oppi gryta og la dette stå og trekke til det brest og stivner. Sett til avkjøling. Når det er kaldt kan de 3 dl du tok av tidligere helles over den kalde dravlen. Du får da en god saus til. Stigning. Eksempel på norsk underskilt som angir stigning i prosent Stigningen angir hvor bratt en vei- eller jernbane-strekning er. Stigning kan angis i grader eller i prosent. Växjö lufthavn. Växjö lufthavn (IATA: VXO, ICAO: ESMX) ligger utenfor Växjö sørøst i Sverige. Ruter og selskaper. I tillegg går det charterfly til Bulgaria, Hellas, Spania, Egypt og Thailand. Bjarne Sløgedal. Bjarne Sløgedal (født 13. juni 1927) er en norsk organist, dirigent og komponist. Han fikk sin utdanning ved Musikkonservatoriet i Oslo, hvor han fra 1945 studerte med Arild Sandvold, Øivin Fjeldstad og Bjarne Brustad. Etter eksamen i 1950 studerte han videre et år ved Juilliard School of Music i New York. Fra 1951 til 1995, i 45 år var han domorganist i Kristiansand domkirke, hvor han også dirigerte Kristiansand Domkirkes Motettkor. Sløgedal grunnla også De Internasjonale Kirkefestspill, som har vært arrangert siden 1971. Sløgedal har også vært en aktiv komponist for kor og orgel. Arlberg. Arlberg er et fjellpass i Østerrike og en viktig forbindelse mellom delstatene Tirol og Vorarlberg. Etter at veitunnelen under Arlberg (14 km) ble åpnet i 1978, har passet mistet noe av sin betydning, men er fremdeles turistisk viktig. Allerede siden 1884 eksisterer en jernbanetunnel under Arlberg (10 km). Passet har blitt brukt minst siden bronsealderen. En kjerrevei ble likevel anlagt så sent som i 1787, som ble bygd ut til vei i 1824. Arlberg er en del av det europeiske hovedvannskillet, dvs. mellom Rhinen (og Nordsjøen) i vest og Donau (og Svartehavet i øst). Arlberg utgjør også språkskillet mellom alemanniske dialekter av tysk i vest og bairiske dialekter i øst. Navnet "Arlberg" betegner selve passet. Det fins ikke noe fjell ("Berg") ved dette navnet. Sportsbil. En sportsbil er en bil som er laget for sportslig kjøring. De fleste sportsbiler er bakhjulsdrevne, har to seter, to dører og er spesielt utviklet for rask akselerasjon, gode kjøreegenskaper og et oppsiktsvekkende utseende. En sportsbils hovedtrekk kan sies å være særegne kjøre- og bremseegenskaper, lav vekt og høy effekt fremfor god plass, komfort og drivstofføkonomi. Sportsbiler kan være enten luksuriøse eller spartanske, men kjøreopplevelsen står alltid i sentrum. Potensielle kjøpere ser ofte på merkenavnet og tilhørende racinghistorie (for eksempel Ferrari, Porsche og Lotus) som tegn på kvalitet, mens merker som Lamborghini, som ikke har noen historie i racing, ansees også som ekte sportsbiler. En bil kan være "sportslig" uten å være en sportsbil. Modifiserte standardbiler, som sportslige sedaner, muskelbiler, GTI-modeller og liknende ansees vanligvis ikke som sportsbiler, til tross for at de har flere likhetstrekk. En sportsbil er ikke avhengig av en stor og kraftig motor, selv om mange har slike. Endel klassiske, britiske sportsbiler manglet kraftige motorer, men ble allikevel kjent for eksepsjonelle kjøreegenskaper grunnet lav vekt, et balansert chassis og moderne understell. På smale og svingete veier vil en slik bil ofte være mer effektiv å kjøre enn en tyngre bil med større motor. På grunn av utslippskrav er mange sportsbiler ikke tilgjengelig i USA og Canada. I Europa, og Storbritannia spesielt, har liberale regler omkring spesialbiler produsert i små antall gjort at selskaper som TVR, Noble og Pagani har gjort suksess. Den først sportsbilen som ble bygd i Norge var «Rally» i 1950-51. Oppsett. I en bil er det drivverket og motorens plassering som i stor grad bestemmer kjøreegenskaper. Oppsettet med motoren foran og bakhjulstrekk ("FR-layout") har i alle tider vært populært i sportsbiler. Dette oppsettet har overlevd lenger i sportsbiler enn i vanlige personbiler, grunnet ytelser, kjøreegenskaper og kostnader. Eksempler i dagens bilpark er Caterham 7, Mazda MX-5 og Chevrolet Corvette. I søken etter bedre kjøreegenskaper og vektdistribusjon har andre oppsett vært forsøkt. "MR-layout", hvor motoren er midtmontert i bilen og driver bakhjulene, finnes vanligvis kun i sportsbiler. Produsenter av superbiler, som Ferrari og Lamborghini, foretrekker dette oppsettet i sine modeller. Porsche er en av de få gjenværende produsentene som fortsatt benytter seg av "RR-layout", hvor motoren er montert bak i bilen og driver bakhjulene. Dette sørger for at motorens vekt distribueres jevnt over bakhjulene og gir et godt grep, men fordi motorens vekt ikke sitter mellom bilens to aksler gir dette også en dårlig balanse, noe som sørget for at mange tidlige Porsche-modeller hadde uforutsigbare kjøreegenskaper. Porsche har fortsatt å utvikle dette systemet, og i senere år har blant annet elektroniske hjelpemidler sørget for at kjøreegenskapene er betraktelig bedre. Enkelte sportsbiler har benyttet seg av den såkalte "FF-layout", med frontmontert motor og forhjulstrekk. Eksempler på dette er blant annet Lotus Elan, Fiat Coupé og Saab Sonett. Dette oppsettet er lønnsomt i små og lette sportsbiler med lavere effekt, fordi man unngår økt vekt, økt effekttap i drivverk og plasseringsproblematikk rundt en langsmontert motor slik som i biler med bakhjulstrekk og motoren foran. Samtidig sørger de konservative kjøreegenskapene, spesielt understyring, for at mange førere mener FR er et bedre oppsett for sportsbiler. FF-layout er mer vanlig i sportslige familiebiler, som Honda Civic Si og Type-R og Volkswagen Golf GTi. Frem til 1980-tallet var svært få sportsbiler utstyrt med firehjulstrekk, på grunn av store vektøkninger. Utviklingen etter dette har gjort at dette ikke lenger er tilfelle, og i dag er firehjulstrekk vanlig i sportsbiler med høy effekt, som Porsche, Lamborghini og Bugatti Veyron (som innehar verdens hastighetsrekord med 431 km/t). Seter. Noen sportsbiler har små bakseter, som kun er passende for bagasje eller små barn. Et slikt oppsett kalles vanligvis 2+2 (To «skikkelige» seter pluss to «reserveseter»). Mazda RX-8 har fått to dører som åpner bakover («selvmordsdører») for å lette inn- og utstigning for baksetepassasjerer. I årenes løp har flere produsenter av sportsbiler forsøkt å øke praktisk bruk av sine biler ved å øke den innvendige plassen i kupéen. En metode er å plassere førersetet i midten av bilen, og dermed få plass til to passasjerseter på hver side, rett bak sjåføren. Dette oppsettet var opprinnelig planlagt i Lamborghini Miura, men ble forkastet. McLaren brukte dette i sin superbil McLaren F1. En annen britisk bilprodusent, TVR, løste problemet på en annen måte i sin Cerbera. Kupéen var designet slik at dashbordet på passasjersiden svingte fremover mot fronten av bilen, noe som gjorde det mulig for passasjeren å sitte lenger frem enn sjåføren. Dette sørget for at baksetepassasjerer fikk bedre plass, og dermed var det plass til tre voksne passasjerer i tillegg til et barn bak sjåføren. Dette oppsettet kalte selskapet 3+1. Enkelte sportsbiler, blant annet fra Matra, har også hatt tre seter ved siden av hverandre. Eksempler. I tillegg til egne sportsbilmerker bygger nesten alle bilprodusenter én eller flere sportsbiler. Ford har GT, Mazda RX-8, BMW med sin M-serie, Chevrolet med Corvette, Nissan med 350Z og Mercedes-Benz med sin sportsavdeling AMG. Brennerpasset. Brennerpasset er det laveste fjellpasset over Alpenes hovedkam og derfor en av de viktigste trafikkforbindelsene mellom det nordlige Europa og Italia. Langs Brennerpasset går grensen mellom Østerrike (Nord-Tirol) og Italia (Syd-Tirol), og vannskillet mellom Svartehavet (via Sill, Inn og Donau) og Middelhavet (via Eisack og Etsch). Dalen nord og syd for passet ble oppfattet som én og samme dal (Wipptal), som strekte seg fra Innsbruck i nord til Brixen i syd. Med både motorvei, jernbane og nasjonal vei er Brennerpasset det mest brukte passet i Alpene. Godstrafikken over passet er på 26 millioner tonn årlig (tall fra 1994). Betydningen har ikke vært mindre historisk sett. Passet ble brukt allerede i steinalderen. Den første veien over passet ble bygget mellom 195 og 215 e.kr. under den romerske keiseren Septimius Severus. I middelalderen var Brennerpasset med 4500 tonn varetransport per år det viktigste alpepasset overhode. Spesielt som forbindelse mellom de nordlige og sydlige delene i Det tysk-romerske rike var Brennerpasset viktig, og la dermed grunnlaget for Tirols betydning som passtat. Ulike tysk-romerske keisere krysset passet totalt 66 ganger, bl.a. på vei til sine kroninger i Roma. Mot slutten av middelalderen hadde imidlertid passveien forfalt, og kunne da bare passeres på en fotsti ved hjelp av pakkdyr. Det var først under erkehertuginne Maria Theresia at passet ble utbygd på nytt i 1777. Jernbanelinja over passet fulgte i 1867. Med delingen av Tirol etter første verdenskrig ble Brennerpasset til en grenseovergang mellom Østerrike og Italia. Passet er oppkalt etter landsbyen Brenner, som ligger rett sør for passet. Ronneby lufthavn. Ronneby lufthavn (Kallinge) (IATA: RNB, ICAO: ESDF) ligger 4 km fra Ronneby i Sverige. Flyplassen er den 6. største i Götaland og den 15. største i Sverige. Den betjente 205 000 passasjerer i 2005. Malojapasset. Malojapasset er et fjellpass i den sveitsiske kantonen Graubünden mellom Engadin i nordøst og Val Bregaglia i sydvest. Passet skiller mellom tilsigsfeltene av Svartehavet (via Inn og Donau) og Middelhavet (via Mera, Adda og Po). Bare to kilometer fra passet (ved Piz Lunghin) passerer også det europeiske hovedvannskillet, nemlig mellom Nordsjøen (via Rhinen) og Svarte/Middelhavet. Malojapasset har en usedvanlig stor stigningsforskjell på begge sider: Mens sydvestoppfarten er bratt og stiger 750 meter på bare 19 km (fra Vicosoprano), ligner nordøstsiden mest på et høyplatå, som nesten stiger umerkelig frem mot passet. Høydeforskjellen mellom passet og St. Moritz, som ligger 15 km lenger mot nordøst, er f.eks. bare 50 m. Den italienske byen Chiavenna, som ligger 32 km sydvest for passet, er nesten 1500 meter lavere. I tillegg til å være et viktig vannskille, er Malojapasset også del av en viktig kulturell og lingvistisk grense, siden det (nesten) er sammenfallende med Alpenes språkskille mellom det tyske (og retoromanske) språk i nord og det italienske i syd. Selve passlandsbyen Maloja, som ligger på passets nordøstside, er imidlertid overveiende italiensktalende. Dette henger sammen med at de umiddelbare nordøstlige omgivelsene av passet helt siden middelalderen har blitt brukt som seter for landsbyene i Val Bregaglia. Maloja hører da også politisk til kommunen Stampa i Val Bregaglia, selv om det geografisk hører til Engadin. I forbindelse med Julierpasset utgjorde Malojapasset lenge en viktig Alpe-travers som forbandt Chur og områdene lenger nord (St. Gallen og Tyskland) med Milano i Italia. Denne betydningen avtok først med åpningen av San Bernardino-tunnelen. Fuornpasset. Fuorn- eller Ofenpasset er et fjellpass i Sveits som forbinder Val Müstair med Nedre Engadin. Passet er en viktig forbindelse mellom Graubünden og Vinschgau i Syd-Tirol. Allerede i middelalderen var passet mye brukt for handel mellom Sveits og Venezia. Set (bibelsk person). Set er i Bibelen Adam og Evas tredje sønn som er nevnt ved navn. Han blir ifølge 1. Mos 4,25 gitt som erstatning for Abel, som Kain hadde drept. Set fikk sønnen Enosj da han var 105 år gammel. (1. Mos 5,6) I følge noen gnostiske skrifter ("setianisme"), er Set av guddommelig natur, og hans etterkommere er høyerestående utvalgte. Stilfspasset. Stilfs- eller Stelviopasset er et fjellpass i Ortlermassivet i Nord-Italia. Det er med 2757 meter over havet Alpenes tredjehøyeste veipass (etter Cold de la Bonnette og Col de l'Iseran)(begge i Frankrike). Passet forbinder Vinschgau i Syd-Tirol med Bormio i Lombardia. Veien over Stilfserpasset ble bygget mellom 1820 og 1826. Lombardia var i Wienkongressen 1814 blitt tilstått Østerrike-Ungarn, som dermed trengte en rask veiforbindelse til området. Fremdeles består den bratte østoppfarten av de samme 48 nummererte serpentinene som i 1826. Vestoppfarten tar opp veien fra Umbrailpasset bare 2 km fra passhøyden. Rett nord for Stilfserpasset ligger «trespråktoppen» (Dreisprachenspitze), der utbredelsesområdene til tre språk møtes: retoromansk i nord, italiensk i sydvest og tysk i sydøst. Mellom 1861 (Italias samling) og 1919 (St. Germain-traktaten) møttes her også grensene mellom de tre landene Sveits, Italia og Østerrike-Ungarn. Etter at Syd-Tirol kom til Italia, møtes «bare» de tre regionene Graubünden, Lombardia og Syd-Tirol. Passet er oppkalt etter landsbyen Stilfs, som ligger nordøst for passet. Giuseppe Torelli. Giuseppe Torelli (født 22. april 1658 i Verona; død 8. februar 1709 i Bologna) var en italiensk fiolinist, pedagog og barokk-komponist som sammen med Arcangelo Corelli regnes som skaper av musikkformene solokonsert og concerto grosso. Liv. Torelli ble født inn i en kunstnerfamilie; broren Felice var en maler med et moderat ry som var en av Accademia Clementinas grunnleggere. Giuseppe Torelli studerte musikk i Bologna, sannsynligvis i miljøet rundt San Petronio-katedralens orkester, og han studerte komposisjon hos Giacomo Antonio Perti. Etter en streng vurdering ble han 26 år gammel medlem av det vel ansette "Accademia Filarmonica." Fra 1686 var han bratsjist i San Petronios orkester, og i 1698 ble han kapellmester ("maestro di concerto") ved hoffet til markgreven av Ansbach, George Frederick II. I 1699 og 1700 virket Torelli i Wien, og fra 1701 og fram til sin død bodde han igjen i Bologna, nå som fiolinist i det gjenoppståtte "cappella musicale" ved San Petronio som ble ledet av Torellis tidligere lærer, Perti. Guiseppe Torelli døde i Bologna i 1709. Manuskriptene hans oppbevares i San Petronios arkiver. Virke. Torelli fikk stor betydning for utviklingen av concerto grossoen, og innførte solokonsertens tresatsige form (hurtig – langsom – hurtig) som senere ble det vanlige mønsteret. Han publiserte syv opera som tilsammen inneholdt 84 kjente verk. Rundt år 1700 føyde han en fiolinsolist til orkesteret, dengang en banebrytende nyskapning i forhold til concerto grossoens solistgruppe, «concertinoen». Forbildet var operaarien. Torelli skrev framfor alt sonater, concerti grossi og solokonserter. Den mest framstående av Torellis elever var Francesco Manfredini. Eksterne lenker. Torelli, Giuseppe Torelli, Giuseppe Torelli, Giuseppe Torelli, Giuseppe Graeme Brown. Graeme Allen Brown (født 9. april 1979 i Darwin, Nordterritoriet) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Han sykler for det nederlandske laget Rabobank. Under Sommer-OL i Athen 2004 vant han gull i madison (banesykling for par) sammen med Stuart O'Grady, og sammen med Bradley McGee, Brett Lancaster og Luke Roberts gull på 4000 meter forfølgelsesritt for lag. Umbrailpasset. Umbrailpasset er et fjellpass over Ortlermassivet mellom dalene Val Müstair (Graubünden, Sveits) og Valtellina (Lombardia, Italia). Det er med 2501 meter over havet Sveits' høyeste veipass. I middelalderen ble passet brukt for å frakte korn og vin nordover og salt (fra saltgruvene i Hall in Tirol) sydover. Veien ble anlagt i 1901 og er fremdeles i bruk, selv om den på nordsiden ikke er gjennomgående asfaltert. På sydsiden munner den etter bare 200 meter i sydvestoppfarten til Stilfspasset. Mathew Hayman. Mathew Hayman (født 20. april 1978 i Camperdown) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Han syklet for det nederlandske laget Rabobank fra 2000 til 2009 før han gikk til Team Sky. Pedro Horrillo. Pedro Horrillo Muñoz (født 27. september 1974 i Eibar, Baskerland) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Under Giro d'Italia 2009 falt han 80 meter utfor en skrent. Skadene var så store at han ble lagt i kunstig koma i flere dager. Han valgte å legge opp før 2010-sesongen. Dmitrij Kozontsjuk. Dmitrij Kozontsjuk (Дмитрий Козончук) (født 5. april 1984 i Voronezj) er en profesjonell russisk landeveissyklist. Grischa Niermann. Grischa Niermann (født 3. november 1975 i Hannover) er en profesjonell tysk landeveissyklist. Han sykler for det nederlandske laget Rabobank, som han har syklet for siden 1999. José Alberto Benítez. José Alberto Benítez Roman (født 14. november 1981) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Iker Camaño. Iker Camaño Ortuzar (født 14. mars 1979 i Santurce-Santurtzi, Baskerland) er en profesjonell spansk landeveissyklist. David Cañada. David Cañada García (født 11. mars 1975 i Zaragoza, Aragon) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Hans største seier er sammenlagtseieren i Katalonia rundt i 2006. Château Lafite Rothschild. Château Lafite-Rothschild er et vinproduserende slott i Frankrike som eies av den franske Rothschildfamilien. Bare fire vinproduserende slott i Bordeaux fikk Premier Crustatus i 1855 da den første klassifiseringen ble gjennomført basert på nylig oppnådde priser. Château Lafite havnet øverst på listen og har vært en konsistent produsent av noen av verdens dyreste røde viner siden. Historie. Vinmarkene ligger ved landsbyen Pauillac i Médocregionen, nordvest for Bordeaux, og har hatt vinmarker i drift fra 1500-tallet eller tidligere. På 1700-tallet ble eiendommen med hovedbygningen fra 1600-tallet som fremdeles står, kjøpt av Ségurfamilien. Selv om vinranker allerede fantes på markene rundt 1680, er det Jacques de Ségur som har dyrket opp det meste av vingården. Tidlig på 1700-tallet, raffinerte Nicolas-Alexandre Ségur slottets produksjonsteknikk og introduserte slottets viner for de høyere sirkler av det europeiske aristokrati. Han ble raskt kjent som «vinprinsen» og vinen fra Château Lafite ble kjent som «Kongens vin», ikke mist takket være innflytelsesrik støtte fra Maréchal de Richelieu (Louis François Armand de Vignerot du Plessis). Mot slutten av 1700-tallet, var Lafites renommé etablert, og selv Thomas Jefferson besøkte slottet og ble kunde for livet. I kjølvannet av den franske revolusjon, den 30. juni 1794, ble Nicolas Pierre de Picard Ségur henrettet, og slottet kom ut av denne slektens eie. Vinmarkene ble solgt til en gruppe hollandske kjøpmenn i 1797. Gjennom første halvdel av 1800-tallet var slottet eid av Vanlerberghefamilien og vinen ble stadig forbedret. Særlig kjent fra den tidlige perioden er årgangene 1795, 1798 og 1818. 8. august 1868 ble Château Lafite kjøpt av baron James Mayer Rothschild for 4,4 millioner franc, og eiendommen fikk navnet Château Lafite-Rothschild. Baronen døde imidlertid bare tre måneder etter kjøpet, og området gikk derfor videre til hans tre sønner: Alphonse, Gustave og Edmond de Rothschild. 1900-tallet gav både suksess og problemer, blant annet to verdenskriger og etterdønninger etter phylloxeraangrep. Under andre verdenskrig var vingården okkupert av tyske styrker og kjellerne ble utsatt for omfattende plyndring. Fra 1974 har Lafite vært ledet av Eric de Rothschild som etterfulgte sin onkel Élie de Rothschild. Vinmarkene. Vingården er en av de største i Médoc med sine 1 km², og den produserer omkring 35 000 kasser årlig. Av dette er mellom 15 og 25 000 av den berømte Premier Cru. Vinrankene består for det meste av Cabernet Sauvignon (70%), Merlot (25%) og noe Cabernet Franc (3%) og Petit Verdot (2%). De salgsklare vinene består gjerne av mellom 80 og 95% Cabernet Sauvignon, 5-20% Merlot og opp til 3% Cabernet Franc og Petit Verdot. Unntagelsesvis, som f.eks 1961-årgangen, er det laget vin med 100% Cabernet Sauvignon. I tillegg til Premier Crumarkene, er omkring en tredjedel klassifisert som Second Cru Carruades de Lafite. Denne vinen er ikke spesielt kostbar i Frankrike, men svært dyr utenfor Europa. Boksing under Sommer-OL 2004. Boksing under Sommer-OL 2004 i Athen i Hellas. Cuba ble beste nasjon med 5 gullmedaljer. Jesús del Nero. Jesús Del Nero Montes (født 16. mars 1982 i Chinchón, Madrid) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Live from the Camden Palace. "Live From the Camden Palace" er en musikk-DVD av rockebandet Hüsker Dü, opprinnelig innspilt for det britiske TV-programmet «Live in London» 14. mai 1985. Konserten ble utgitt av Trillion Pictures i 1985 på VHS (under navnet "Makes No Sense At All"), noe som førte til at bandet gikk til rettslige skritt mot selskapet på grunn av kontraktbrudd. 5. februar 2007 ble konserten gjenutgitt på DVD som en del av serien «30 Years of Punk» av det australske selskapet MRA Entertainment. Arkaitz Durán. Arkaitz Durán Aroca (født 19. mai 1986 i Vitoria-Gasteiz) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han har syklet for det spanske laget Saunier Duval (senere blant annet Geox-TMC) siden 2005, men sykler fora 2012-sesongen for Telco'm-Conor Azysa. Alberto Fernández. Alberto Fernández de la Puebla Ramos (født 17. september 1984 i Madrid) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske laget Saunier Duval-Prodir/Fuji-Servetto fra 2006, men ble i 2009 utestengt etter å ha testet positivt for EPO. Kalle Grundel. Karl-Erik «Kalle» Grundel (født 2. oktober 1948) er en tidligere svensk rallyfører. Mats Jonsson. Mats Jonsson (født 28. november 1957) var en tidligere svensk rallyfører. Koldo Gil. Gil etter etappeseieren under Giro d'Italia 2005 Koldo Gil Pérez (født 16. januar 1978 i Burlata, Navarra) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Ángel Gómez. José Ángel Gómez Gómez (født 13. mai 1981 i Ucieda, Cantabria) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han ble profesjonell for det spanske laget Saunier Duval-Prodir (nå Fuji-Servetto) i 2004. Michaël Llodra. Michaël Llodra (født 18. mai 1980 i Paris) er en profesjonell fransk tennisspiller. Han har vunnet tre Grand Slam-turneringer i double, to Australian Open og Wimbledon. Javier Mejías. Javier Mejías Leal (født 30. september 1983 i Madrid) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det amerikanske laget Team Type 1. Carlos Zárate. Carlos Zárate Fernández (født 19. juli 1980 i Puertollano, Castilla-La Mancha) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han har syklet for de spanske lagene Comunidad Valenciana og Saunier Duval-Prodir. Piotr Mazur. Piotr Mazur (født 2. desember 1982 i Vancouver, Canada) er en tidligere profesjonell polsk landeveissyklist. Arnaud Clément. Arnaud Clément (født 17. desember 1977 i Aix-en-Provence) er en profesjonell fransk tennisspiller. Han har vunnet en Grand Slam-turnering i double, Wimbledon i 2007 sammen med landsmannen Michael Llodra. Han har også spilt en Grand Slam finale i single, Australian Open i 2001 han tapte til Andre Agassi med 4-6, 2-6,2-6. Manuele Mori. Manuele Mori (født 8. september 1980 i Empoli) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det italienske laget Lampre-NGC etter seks sesonger i Saunier Duval-Prodir. Maserati Biturbo. Maserati Biturbo er en sportsbil fra den italienske bilprodusenten Maserati, som ble produsert mellom 1981 og 1991. Biturbo er en todørs, fireseters coupé utstyrt med en 2.0-liters V6-motor med doble turboladere og et luksuriøst interiør. Eksportutgaver var opprinnelig utstyrt med en 2.5-liters V6, som fra 1989 ble økt til 2.8 liter, mens det for det italienske markedet ble produsert flere utgaver med ulike høyeffektsutgaver av 2.0-litersmotoren, grunnet en avgift for biler med mer enn 2 000 ccm sylindervolum. Motoren var hovedsakelig basert på 2.0-litersmotoren fra Maserati Merak. I 1987 fikk motoren elektronisk innsprøytning. Alle modeller fra Maserati etter Biturbos introduksjon i 1981 og frem til 1997 (med unntak av Maserati Quattroporte) var basert på den opprinnelige Biturbo, blant dem firedørsmodellen 420/425, Spyder, 228, Shamal og Ghibli II. Historie. Da Alejandro de Tomaso kjøpte Maserati i 1976 hadde han ambisiøse planer for merket. Hans plan var å kombinere Maseratis perstisje med en sportsbil som var mer oppnåelig enn de svært dyre modellene Maserati tradisjonelt hadde bygget, og Maserati sluttet umiddelbart å bygge superbiler som de lenge hadde gjort, som for eksempel Bora og Khamsin. Biturbo solgte godt fra introduksjonen av, med et salg omkring 40 000 eksemplarer. På grunn av dårlig kvalitetskontroll var modellen upålitelig, og hadde dårlige kjøreegenskaper, særlig på vått føre. Salgstallene falt i årene som fulgte, frem til de Tomaso solgte selskapet videre til Fiat. Biturbo deltok uten særlig suksess i British Touring Car Championship sent på 1980-tallet, samt European Touring Car Championship og World Touring Car Championship i samme periode. Guido Trentin. Guido Trentin (født 24. november 1975 i Grandate) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Christophe Rinero. Christophe Rinero (født 29. desember 1973 i Moissac) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Hans største meritter er seieren i Tour de l'Avenir i 1998 og klatretrøya i Tour de France samme år. Remmert Wielinga. Reinbert Cornelis ("Remmert") Wielinga (født 27. april 1978 i Eindhoven, Noord-Brabant) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Wielingas karriére har vært vekslende, han begynte å sykle for Frans Maassen i Rabobanks juniorlag men var ikke god nok og gikk til Agu. Tre år senere returnerte han til Rabobank igjen, denne gangen for amatørlaget under Nico Verhoevens ledelse. Han kunne ha fortsatt i amatørlaget et år til, men han valgte å satse profesjonelt. Etter et godt intervju med det italienske laget De Nardi-Pasta Montegrappa, ble en to-års-kontrakt underskrevet. Hans første år for det italienske laget ga gode resultater, men i den andre sesongen hadde laget 25 syklister. Dette gjorde at han ikke ble oppsatt i flere enn 42 dager. Takket være hans gode resultat i Euskal Bizikleta, tok Rabobanks Jan Raas igjen kontakt med ham og ga ham et tilbud som Wielinga takket ja til. I tiden han var en del av Rabobanks lag vant Wielinga rittseire i Challenge a Mallorca og Ruta del Sol i løpet av den første våren. Den gangen var fremdeles deltagelse i Tour de France langt unna, men etter at han hadde klatret blant de beste syklistene under Critérium du Dauphiné Libéré ble han satt opp for deltagelse i Tour de France. Hans deltagelse i denne touren ble en skuffelse, da han ikke fullførte. De siste årene har han blitt plaget av en kronisk kneskade, som har gjort at han ikke har kunnet gjøre mye for Rabobank-laget. Dette ble dels også forårsaket av at laget sjelden satte ham opp til start i 2005. Wielinga gikk da til den italienske sportslegen Luigi Cecchini som blant annet trener Thomas Dekker. I 2006 gikk Wielinga over til Quick Step-Innergetic, og det så ut til at han var på opptur igjen. Han vant GP Chiasso og fikk gode resultater blant annet i Tour Méditerranéen (10. plass) og «Tour of Georgia» (12. plass). 20. september bekjentgjorde teammanager Patrick Lefevere at Wielinga ikke ville komme til å være en del av laget den følgende sesongen. I 2007 syklet han igjen for ett protourlag, det spanske laget Saunier Duval-Prodir, men dat han ikke fikk kontrakten forlenget, valgte han å avslutte karrieren. Fylkesstein. Fylkesstein er betegnelsen på den type bergart som hvert fylkesting i landet på begynnelsen av 1990-tallet valgte som representativ for sitt fylke. Maserati Kyalami. Maserati Kyalami er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Maserati, som ble produsert mellom 1976 og 1983. Modellen ble raskt satt i produksjon etter at Alejandro de Tomaso tok eierskap i selskapet. De Tomaso tok designet fra De Tomaso Longchamp, tegnet av Tom Tjaarda hos Ghia, men lot Pietro Frua modifisere front og hekk, samt oppgradere interiøret (med blant annet nytt ratt og nye instrumenter), før bilen ble lansert som en ny modell fra Maserati. Kyalami var en todørs, fireseters coupé, og ble lansert på bilutstillingen i Geneve i 1976. Den var først tilgjengelig med Maseratis 4.2-liters V8-motor på 255 hestekrefter, og fra 1978 med en 4.9-liters V8-motor på 290 hk, begge koblet til en femtrinns manuell girkasse fra ZF eller en tretrinns automatisk girkasse. Mekanisk sett var modellen svært lik Quattroporte, som var tilgjengelig med samme motorer og girkasser. Alt i alt ble 155 eksemplarer bygget mellom 1976 og 1983. Volodymyr Bileka. Volodymyr Bileka (Володимир Білека) (født 6. februar 1979 i Drohobytsj) er en tidligere profesjonell ukrainsk landeveissyklist. I perioden 2005-2007 syklet han for det amerikanske laget Discovery Channel. Før 2008-sesongen gikk han sammen med sin landsmann og lagkamerat Jaroslav Popovytsj over til Silence-Lotto, men i mai sendte han en fax til lagledelsen der han opplyste at han trakk seg fra laget av personlige årsaker. Det viste seg senere at han hadde testet positivt for EPO i april De Tomaso Deauville. De Tomaso Deauville er en firedørs coupé fra den italienske bilprodusenten De Tomaso som ble produsert mellom 1970 og 1985. Den er utstyrt med en 5.8-liters (5 763 ccm) Ford-motor, som yter 300 hestekrefter. Modellen var ment som en konkurrent til datidens Jaguar XJ. Da produksjonen ble stanset i 1985 hadde totalt 244 eksemplarer rullet av samlebåndet, hvorav én stasjonsvognutgave, den aller siste, ment for Alejandro de Tomasos kone Isabelle Haskell. Deauville Antonio Cruz. Antonio «Tony» Cruz (født 31. oktober 1971 i Long Beach, California) er en profesjonell amerikansk landeveissyklist. Han sykler for det amerikanske laget Rock Racing. Dark Passion Play. "Dark Passion Play" er det sjette studioalbumet fra det finske symfoniske metal-bandet Nightwish. "Dark Passion Play" er det første Nightwish-albumet med Anette Olzon som vokalist. Singler. Den første singelen fra albumet var «Eva», og ble gitt ut 25. mai 2007, kun som en internett-singel. Dette var også første gang man kunne høre den nye vokalisten synge. Albumets andre singel var «Amaranth» som ble utgitt 22. august (Spinefarm) og 24. august (Nuclear Blast), samtidig ble sangens musikkvideo utgitt. Den tredje singelen, «Bye Bye Beautiful», ble utgitt 15. februar 2008. «The Islander» ble utgitt som albumets fjerde internasjonale singel i mai 2008. Sporliste. Digipak-utgaven inneholder en bonus-CD med hele albumet i instrumental versjon. Jason McCartney. Jason McCartney (født 3. september 1973) er en profesjonell amerikansk landeveissyklist. Han sykler for det amerikanske laget UnitedHealthcare. I 2007 vant han 14. etappe av Vuelta a España Steve Cummings. Stephen Philip (Steve) Cummings (født 19. mars 1981 i Wirral, Merseyside) er en profesjonell engelsk bane- og landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget BMC Racing Team. Hans største seier som landeveisrytter i karrieren er en etappeseier i Vuelta a España som kom på den 13. etappen i 2012. I tilleg til dette har han flere store seiere fra Banesyklingen. Stijn Devolder. Stijn Devolder (født 29. august 1979 i Kortrijk, Vest-Flandern) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han vant klassikeren Flandern rundt i 2008 og 2009. Fuyu Li. Fuyu Li (født 9. mai 1978) er en profesjonell kinesisk landeveissyklist som sykler for Team RadioShack. Han har syklet for "Trek-Marco Polo Cycling Team" siden 2005, med unntak av 2007-sesongen da han syklet for det amerikanske laget Discovery Channel. I 2010 fikk han en kontrakt med Team RadioShack, men det varte ikke lenge, for i april testet han positivt for Clenbuterol. Trent Lowe. Trent Lowe (født 8. oktober 1984 i Melbourne) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Gianni Meersman. Gianni Meersman (født 5. desember 1985 i Tielt) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han syklet sin første sesong som profesjonell i 2007 i Discovery Channel, og syklet deretter fire sesonger for det franske laget Française des Jeux. Han sykler nå for Lotto-Belisol. Uroš Murn. Uroš Murn (født 9. februar 1975) er en tidligere profesjonell slovensk landeveissyklist. Han har blant annet syklet for Phonak (2004–2006) og det amerikanske laget Discovery Channel (2007). José Luis Rubiera. José Luis «Chechu» Rubiera Vigil (født 27. januar 1973 i Santa Eulalia) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Han vant sin første proffseier på den 19. etappen i Giro d'Italia i 1997. Rubiera var med på fem av Lance Armstrongs seire i Tour de France. Han hadde egentlig tenkt å legge opp etter 2008-sesongen, men da Armstrong annonserte comeback i Astana-laget, valgte han å skrive ny ettårs-kontrakt. Han ble senere med Armstrong over i hans nystartede Team RadioShack, men etter en sesong la han opp. Alevtina Oljunina. Alevtina Sergejevna Oljunina (russisk "Алевтина Сергеевна Олюнина", født 15. august 1942 i Ptsjolkino, Kostroma oblast) er en tidligere russisk langrennsløper som konkurrerte for Sovjetunionen i 1970-årene. Hun vant to gullmedaljer (på 10 km og på stafetten) VM 1970 i Vysoke Tatry. Under OL 1972 i Sapporo gikk hun for det sovjetiske laget som ble olympiske mestre på stafetten, og tok i tillegg sølv på 10 km individuelt. Brian Vandborg. Brian Bach Vandborg (født 12. april 1981 i Snejbjerg) er en profesjonell dansk landeveissyklist. Han startet sin profesjonelle karriere i Team CSC i 2004 før han i 2006 gikk over til det amerikanske laget Discovery Channel. Han ble blant annet dansk mester på tempo i 2006 og fikk en fjerdeplass på tempo i VM samme år. I 2007 vant han en tempoetappe i Tour de l'Avenir. Jurgen Van Goolen. Jurgen Van Goolen (født 28. november 1980 i Leuven, Flandern) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Generisk toppnivådomene. Et generisk toppnivådomene (gTLD) er et toppnivådomene for Internett som er reservert for en bestemt type brukere. Generiske toppnivådomener er administrert globalt og var i utgangspunktet ment å være tilgjengelig til bruk av folk fra hele verden. Enkelte gTLD'er er dog likevel av historiske grunner begrenset til bruk i USA. gTLD-ene ".com", ".net" og ".org" kan nå brukes av alle til tross for deres historisk forskjellige formål. ".arpa"-TLD'et var først ment å være et midlertidig domene til hjelp i overgangen til domenenavnsystemet. Men det viste seg hensiktsmessig å ha et domene som bare var brukt av Internett-infrastruktur, noe som startet med domenet "in-addr.arpa", som er domene for «reverse-lookup» for IPv4-adresser. Det har således blitt beholdt. ".arpa"-TLD'et har ikke lenger noen forbindelse med ARPA-Internett, og er nå offisielt en forkortelse for "Address and Routing Parameter Area". Opprinnelig tenkte mange at nye infrastrukturdatabaser skulle bli laget i ".int" (se lenger ned), så man til slutt kunne slette ".arpa". I mai 2000 ble det tatt en helomvendig, og det ble bestemt at ".arpa" skulle bli beholdt for dette formålet, og at ".int" skulle bli brukt ene og alene for bruk av internasjonale organisasjoner. IANA anser ".arpa" som å være et infrastrukturdomene fremfor et generisk domene. Denne TLD-en ble introdusert som et svar på NATOs forespørsel etter et domenenavn som tilstrekkelig reflekterte deres karakter som en internasjonal organisasjon -- se diskusjon om ".nato" lenger nede. ".int"-gTLD-en blir primært brukt for internasjonale organisasjoner grunnlagt av internasjonale avtaler mellom regjeringer, skjønt det også har blitt brukt for enkelte av Internetts infrastruktur-databaser som "ip6.int" (IPv6 sin ekvivalent til "in-addr.arpa") – dette er nå offisielt flyttet til "ip6.arpa". I mai 2000 foreslo IAB å stenge ".int"-domenet for nye infrastruktur-databaser. Alle slike databaser skulle i fremtiden bli laget under ".arpa", og eksisterende skulle flyttes til ".arpa" når det passet. Tidlig i 1995 skapte Jon Postel «Draft Postel», en skisse over prosedyrer for å lage nye TLD-er. Draft Postel foreslo en rekke mindre ad hoc-komitéer til godkjening av nye TLD-er. Grunnet den økte interessen blandet en rekke større organisasjoner seg inn i prosessen. Dette andre forsøket resulterte i at man stiftet en midlertidig organisasjon kalt den Internasjonale Ad Hoc Komitéen (IAHC). 4. februar 1997 kom IAHC ut med en rapport som så bort fra Postels anbefalinger og heller gikk inn for å tilføye syv nye gTLD-er (".arts", ".firm", ".info", ".nom", ".rec", ".store" og ".web"). Dette arbeidet stanset opp etter at styresmaktene i USA v/Haandelsdepartementet blandet seg inn, og det kom ikke noe ut av det. I oktober 1998 ble "Internet Corporation for Assigned Names and Numbers" (ICANN) dannet for å ta over oppgaven med å håndtere domenenavn. Disse nye gTLD-er begynte å bli tatt i bruk fra juni 2001, og ved slutten av det året eksisterte alle med unntak av ".pro", med ".biz", ".info" og ".museum" i full bruk. ".name" og ".coop" ble tatt i full bruk fra januar 2002 og ".aero" fulgte etter senere samme år. ".pro" ble et gTLD i mai 2002. Matthew White. Matthew White (født 22. august 1974 i Sydney) er en profesjonell australsk tidligere landeveissyklist. Han er nå sportsdirektør i Garmin-Slipstream. White startet med konkurransesykling som 14-åring, og ble profesjonell i 1996, 22 år gammel på "Giant-Australian Institute of Sport"-laget. Etter to år her var han i to italienske lag; "Amore e Vita" (1998) og "Vini Caldirola" (1999) før han i perioden 2001-2003 var på US Postal Service. I denne perioden ble ikke White uttatt til å kjøre Tour de France med Lance Armstrong, men kjørte Vuelta a España som hjelperytter for Roberto Heras. I 2004 gikk han over til franske Cofidis. Han ble tatt ut til å kjøre Tour de France 2004, men kom aldri til start etter å ha brukket kravebeinet noen timer tidligere. Han fikk sjansen til å kjøre Tour de France året etter. I 2005 vant han 4. etappe i Tour Down Under. White var trener for sin kone, Jane Saville, da hun tok bronse på 20 km kappgang under OL i Athen 2004. Philip Deignan. Philip Deignan (født 7. september 1983 i Letterkenny, Donegal) er en profesjonell irsk landeveissyklist. Han sykler for UnitedHealthcare. Renaud Dion. Renaud Dion (født 6. januar 1978 i Gien) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Samuel Dumoulin. Samuel Dumoulin (født 20. august 1980) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Cofidis, og har også syklet for Ag2r Prévoyance. Hans største meritt til nå kom da han vant 3. etappe av Tour de France 2008. Hubert Dupont. Hubert Dupont (født 13. november 1980 i Lyon) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Ag2r Prévoyance. John Gadret. John Gadret (født 22. april 1979 i Epernay) er en profesjonell fransk terreng- og landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Ag2r Prévoyance. Julien Loubet. Julien Loubet (født 11. januar 1985 i Toulouse) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for GSC Blagnac etter syv sesonger for det franske laget Ag2r Prévoyance. Laurent Mangel. Laurent Mangel (født 22. mai 1981) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Ag2r Prévoyance fra 2005 til 2008, men sykler nå for Saur-Sojasun. Han har ingen meritter av stor betydning, men har kjørt godt i Giro d'Italia. Lloyd Mondory. Lloyd Mondory (født 26. april 1982) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget AG2R - La Mondiale. Carl Naibo. Carl Naibo (født 17. august 1982 i Villeneuve-sur-Lot) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han har syklet for det franske laget Ag2r Prévoyance. I 2005 vant han en etappeseier og sammenlagt i Tour de l'Ain, og en etappe i Tour de l'Avenir. Stéphane Poulhiès. Stéphane Poulhiès (født 26. juni 1985) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske profesjonelle kontinentallaget Saur-Sojasun. Fra 2006 til 2009 syklet han for Ag2r Prévoyance. Christophe Riblon. Christophe Riblon (født 17. januar 1981 i Tremblay) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Ag2r Prévoyance. Nicolas Rousseau. Nicolas Rousseau (født 16. mars 1983) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget BigMat-Auber 93 etter fire sesonger på AG2R La Mondiale. Blaise Sonnery. Blaise Sonnery (født 21. mars 1985) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler fra 2010 for det franske laget Creusot Cyclisme etter tre sesonger i Ag2r Prévoyance. Ludovic Turpin. Ludovic Turpin (født 22. mars 1975 i Laval) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Simon Gerrans. Simon Gerrans (født 16. mai 1980 i Melbourne) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Han startet karrieren sin i "Team Ringerike". Hans har blant vunnet etappeseier i alle tre Grand Tours. Jurij Krivtsov. Jurij Ivanovitsj Krivtsov (Юрій Іванович Крівцов, født 7. februar 1979 i Pervomajsk) er en profesjonell ukrainsk landeveissyklist. I 2010 fikk han fransk statsborgerskap. Krivtsov ble profesjonell med Jean Delatour i 2002 og konkurrerte med det franske laget fram til slutten av 2003. Med sitt nye lag vant han Prix des Blés d'Or og året etter vant han etapper i Romandiet rundt, Circuit de la Sarthe og Tour de l'Avenir. Foran sesongen 2004 skrev han kontrakt med Ag2r Prévoyance, siden 2008 kalt Ag2r-La Mondiale, og der var han ut 2011-sesongen. Fra 2012-sesongen sykler han for Lampre-ISD. Rene Mandri. Rene Mandri (født 20. januar 1984 i Jõgeva) er en profesjonell estisk landeveissyklist. David Navas. David Navas Chica (født 10. juni 1974 i Ávila) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Rinaldo Nocentini. Rinaldo Nocentini (født 25. september 1977 i Montevarchi) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget AG2R - La Mondiale. Alexander Ales. Alexander Ales (også kjent som Alesius) (født 24. april 1500, død 17. mars 1565) var en skotsk teolog av den augsburgske skole. Han ble født i Edinburgh hvor hans opprinnelig navn var "Alexander Alane". Han studerte ved St Andrews ved det nydannede læresenteret St Leonard's hvor han tok eksamen i 1515. En tid etter ble han utpekt som kanon ved skolens kirke og hvor han ble ansett som energisk for den skolastiske teologi som sto imot doktrinene til reformatorene. Hans syn skiftet totalt ved opplevelsen av henrettelsen av Patrick Hamilton, abbed av Fern, i 1528. Han hadde blitt valgt for å møte Hamilton i en teologisk kontrovers om de skotske protomartyrer med oppdraget å overbevise ham ved argumentere mot hans «feil». Hamiltons verdighet på bålet imponerte Alesius i en slik grad at han ble vunnet over til reformatorenes sak. Fra talerstolen under en gudstjeneste prekte han mot geistlighetens utsvevelser før kirkemøtet i St Andrews. Det førte til at han ble satt i arrest og han ville sannsynligvis ha blitt straffet ytterligere om han ikke hadde greid å flykte til Tyskland i 1532. Etter å ha reist rundt i nordlige Europa bosatte han seg i Wittenberg hvor han ble kjent med Martin Luther og Philipp Melanchthon, og han signerte Augsburg-bekjennelsen (Confessio Augustana). I mellomtiden ble han anklaget for kjetteri i Skottland og dømt uten en høring. I 1533 kom det et påbud fra de skotske geistlige som forbød å lese Det nye testamente av lekfolk, utledet fra et brev til kong Jakob V av Skottland (1513–1542) hvor Alesius forsvarte folkets rettigheter. Et svar fra Johann Cochlaeus på dette, også adressert til den skotske kongen, førte til et andre brev fra Alesius hvor han utdypet sitt argument med stor styrke og kom inn på mer generelle spørsmål. I august 1534 ble han og noen andre bannlyst ved Holyrood av erkebiskopen av St Andrews. Da kong Henrik VIII av England (1509–1547) brøt med Den hellige stol i Roma ble Alesius overtalt til å reise til England hvor han ble hjertelig mottatt i august 1535 av kongen og hans rådgviere, Thomas Cranmer og Thomas Cromwell. Etter et kort opphold ved Lambeth Palace ble han utpekt, etter påtrykk fra Cromwell, daværende kansler ved universitet, til å holde en forelesning om teologi ved University of Cambridge, men da han hadde gitt noen få redegjørelser fra hebraiske salmer ble han forhindret til å fortsette av en fraksjon katolikker. I London livberget han seg selv for en tid ved å praktisere som lege. I 1537 var han tilstede ved et prestemøte og på forespørsel fra Cromwell framførte han en strid med John Stokesley, biskop av London, om sakramentets natur. Hans argumenter ble senere utgitt under tittelen "Of Me Auctorile of the Word of God" om antallet sakramenter. I 1539 ble Alesius tvunget til å flykte for andre gang til Tyskland da Thomas Cromwell ble rammet av sine motstandere og mistet kongens gunst, men også over spørsmålet om vedtekene om "De seks artikler". I Tyskland ble han gitt en teologisk posisjon ved Universitet i Frankfurt an der Oder hvor han som professor i teologi foreleste om de reformerte doktriner. For kort tid var han tilbake i England igjen under kong Edvard VI av Englands regime og fikk i oppdrag av Cranmer på å skrive en latinsk utgave av "Den første bønnebok" (1549) for å informere Martin Bucer, en tysk protestantisk reformater, ved at man ønsket dennes mening om dette. Tilbake i Leipzig levde han resten av sitt liv i fred. To ganger ble han æret ved å bli valgt som rektor av universitet. Hans skrifter var både eksegetisk (det som angår skriftfortolkning) og kontroversielt, hovedsakelig det siste. Blant hans skrifter var "Expositio Libri Psalmorum Davidis" (1550) og hans kontrovesielle arbeider referer til slike emner som oversettelsen av bibelen til morsmålet, poøimikk mot Servetus og andre emner. Han utga et stort antall skrifter bestående av teologisk og polemisk art. Tyve av disse er nevnt av John Bale i hans verk "Liste over engelske forfattere". I Alesius’ kontroversielle verker opprettholdt han sitt synergistiske syn på den skotske teologen John Mair. Han viste sin interesse for sitt opprinnelige hjemland ved utgivelsen av et "Cohortatio ad Concordiam Pietatis, missa in Patriam suam" (1544) som hadde uttrykt anerkjennelse av Luther, og et "Cohortatio ad Pietatis Concordiam ineundam" (1559). Aljaksandr Usaw. Aljaksandr Usaw (Аляксандр Усаў) (født 27. august 1977 i Minsk) er en profesjonell hviterussisk landeveissyklist. Moab (Utah). Moab er en by i Grand County, øst i delstaten Utah, vest i USA. Byen ligger 374 km sørøst for Salt Lake City og 569 km vest for Denver. Antall innbyggere var 4779 ved folketellingen i 2000. Byen er administrasjonssenter i fylket Grand County. Moab tar imot et stort antall turister hvert år, de fleste er besøkende til nasjonalparkene Arches og Canyonlands, som begge ligger like ved. Byen er også et populært utgangspunkt for terrengsyklister som kommer for å sykle Slickrock Trail, og for terrengkjøringsentusiaster som kommer til den årlige «Moab Jeep Safari». Eksterne lenker. Panorama av Moab tatt fra canyonveggen i nord. Vulkansk aske. Askesky fra Mt Cleveland, en stratovulkan i Alaska. Askepartikler, den såkalte «Rockland ash», forstørret rundt 70 ganger. Vulkansk aske består av svært finkornede partikler av stein eller mineraler, som er mindre enn 2 mm i diameter, som blir sprøytet ut fra en vulkanåpning. Asken blir dannet under eksplosiv vulkanske aktivitet, av stein i fast form som splintres og av magma som deler seg opp i små partikler. Den vanligvis voldsomme naturen et vulkanutbrudd som involverer damp ("freatisk utbrudd") har, resulterer i at magmaen, og kanskje også fast stein som omkranser åpningen, blir revet i biter ned i størrelsesordenen til leire og sand. Røykfanen som ofte er synlig over en vulkan under utbrudd, består i hovedsak av aske og damp. De finkornede partiklene kan fraktes mange kilometer, og ender opp som et støv-lignende lag over himmelen. Dette er kjent som et «askefall». Begrepet som brukes om ethvert materiale som eksplosivt slynges ut fra en vulkansk åpning er tefra eller pyroklaster. Dersom flytende magma blir slynget ut som en spray, størkner partiklene som oftens i luften, og blir til vulkansk glass. Tefra-partiklene på størrelse med grus blir ofte kalt sinder. Utbrudd av store mengder aske vil danne en askekjegle. Et lag bestående av vulkansk aske har en tendens til å binde sammen, slik at det dannes en bergart som kalles tuff. Egenskaper. I motsetning til aske som dannes av brennende tre eller annet brennbart materiale, er vulkanske aske hard og abrasiv, istedenfor myk og bløt. Den er ikke vannløselig og inneholder silisium, og leder elektrisitet, spesielt når den er våt. Under et omfattende askefall, virker himmelen ofte disete eller gulaktig, og lyset kan nesten helt forsvinne. En askesky som nærmer seg, kan ved første øyekast se ut til å være en vanlig sky – lyn og torden er ofte til stede. Luften bærer i tillegg ofte preg av svovel. Farer. Vulkansk aske er ikke giftig, men inhalering av den kan medføre problemer for folk med nedsatt luftveisfunksjon, slik som astma og emfysem. Den abrasive konsistensen kan forårsake irritasjon og kløe på overflaten av øyene. Folk som bruker kontaktlinser, bør bruke briller dersom de kommer opp i en situasjon med vulkanske aske. I tillegg kan kombinasjonen av vulkanske aske og fuktighet i lungene, danne et stoff beslektet med flytende sement. Folk i et område med vulkansk aske bør også ta forholdsregler for å filtrere luften som man puster inn, med en fuktig klut eller en ansiktsmaske. Den meste dødbringende effekten av vulkansk aske kommer fra pyroklastiske strømmer. Disse oppstår når et vulkanutbrudd skaper et skred av varm aske, gasser og stein, som strømmer i høy hastighet nedover sidene på vulkanen. Disse strømmene kan i enkelte tilfeller vise seg å være umulige å komme unna. I 1902 ble byen St. Pierre på Martinique ødelagt av en pyroklastisk strøm, som drepte over 29 000 mennesker. Vulkansk aske og flytrafikk. Tefra eller vulkansk aske har en tendens til å kile fast maskineri. Dette representerer en stor trussel mot fly og helikoptre som flyr nær eller gjennom askeskyer. Det finnes mange dokumenterte tilfeller av skade på jetfly som følge av flyging gjennom et askefullt område. Motorer har en tendens til å stoppe, og drivstoff- og vannsystemer ombord kan tilsmusses og siden trenge reparasjoner. Etter vulkanutbruddet i Galunggung i Indonesia i 1982, fløy et British Airway Boeing 747 gjennom en askesky, som tilsmusset alle 4 motorene slik at de stoppet. Flyet sank fra 11 000 meter til bare 3 500 meter, før mannskapet fikk start på motorene igjen. Et økende antall lignende hendelser førte til at flyindustrien møttes i 1991, for å diskutere hvordan man best kunne distribuere information om slike askehendelser. En løsning var opprettelsen av "Volcanic Ash Advisory Centers" («Rådgivingssentre for vulkansk aske» på norsk), forkortet VAAC. Det finnes et VAAC for hver av verdens 9 regioner. Sentrene kan utstede veiledninger og advarsler, og fungere som et bindeledd mellom meteorologer, vulkanologer og flyindustrien. Atmosfærisk forhold. De finkornede askepartiklene kan forbli høyt oppe i atmosfæren i mange år, og spres over hele verden av vinder i stor høyde. Disse partiklene bidrar ofte til å skape spektakulære solnedganger, såvel som andre visuelle fenomener, slik som det som på engelsk kalles "Bishop's Ring", som er en diffus brun eller blålig halo rundt solen, forårsaket av høye konsentrasjoner av støv i stratosfæren. I noen tilfeller kan høye konsentrasjoner av vulkansk aske også forårsake klimaforandringer. Bigfoot. Bigfoot slik noen har forestilt seg at den kan se ut Bigfoot ("sasquatch, storfot") er navnet på et dyr det påstås skal leve i Nord-Amerika, hovedsakelig på vestkysten av USA og Canada. Dette er en av de mer kjente eksemplene innen kryptozoologi, et felt som de fleste fagfolk forkaster som pseudovitenskap ettersom hele fagfeltet er basert på tvilsomme øyenvitner og mangel på gode fysiske bevis. De fleste fagfolk ser på Bigfoot-legenden som folklore og en spøk, men det finnes fagfolk som tror historien kan være sann. Beskrivelse. Ifølge de fleste som hevder at de har sett en bigfoot, så beskriver de den som et 2,10 – 3 meter høyt apeliknende vesen med veldig store føtter – derav navnet. Den skal være dekket med mørkebrun eller mørkerød pels, og hodet er direkte på skuldrene – ingen synlig hals eller hake. Kryptozoologisten John Willison Green påstår at Bigfoot er et fenomen som er overalt i verden. Forskjellige navn på Bigfoot. Noen forskjellige navn i forskjellige deler av verden. National Park Service. Logoen til National Park Service National Park Service (NPS) er den føderale etaten i USA som administrerer alle nasjonalparker, mange «National Monuments», og andre verneområder og historiske eiendommer med forskjellige betegnelser. NPS ble opprettet 25. august 1916 av Kongressen. Det er en etat innen Innenriksdepartementet i USA. Det er minst en NPS-administrert enhet i hver stat, bortsett fra i delstaten Delaware. Ejército del Aire. Ejército del Aire er luftforsvaret til Spania. Historie. Ejército del Aire ble opprettet i oktober 1939, helt på slutten av den Spanske borgerkrigen. Fra 50-tallet og utover ble Spania nærmere knyttet opp mot USA, og piloter fra Ejército del Aire fikk trening der. Etter at Spania ble demokratisk på 70-tallet, ble organisasjonen forandret slik at den skulle passe bedre mot NATO, som Spania ble medlem av i 1982. Materiell og personell. Ejército del Aire har rundt 27,300 personell, og 650 ulike flyvemaskiner. Materiellet holder på å bli oppgradert til en bedre standard, slik man har prøvd på siden NATO-medlemskapet i 1982. Av den grunn kjøpte man inn F-18 fly i 1986, og man holder nå på å skaffe seg Eurofighter som blir det nye hovedflyet. Punch (tidsskrift). "Punch" eller "The London Charivari" var et britisk, illustrert vittighetsblad. "Punch" ble grunnlagt allerede i 1841 av Henry Mayhew, Mark Lemon og Ebenezer Landells. Ukebladet hadde det franske, satiriske tidsskriftet "Le Charivari" som forbilde, og hadde som tittelfigur den anarkistiske hånddukken Mr. Punch med sin slagkraftige slapstick eller slåpinnne. Ukebladet hadde størst opplag på 1840-tallet, men spilte en betydelig rolle i britisk kulturliv i flere år. Punch ble imidlertid lagt ned på grunn av sviktende interesse i 1992. I 1996 gjorde finansmannen Mohamad al-Fayed et forsøk på å vekke bladet til live igjen, men omleggingen til moderne storbymagasin i stil med The New Yorker mislyktes, og det gikk på nytt inn i 2002. Bidragsytere. Flere av Storbritannias beste tegnere var tilknyttet Punch gjennom bladets lange historie. Lista under viser et utvalg av forfattere og illustratører som har bidratt med tekster og tegninger. 30 St Mary Axe. 30 St Mary Axe, også kjent som «The Gherkin», Swiss Re Tower/Building/Centre eller bare Swiss Re er en 180 m høy bygning i City of London. Dette betyr at den er den nest høyeste bygningen i City etter Tower 42. Den ble reist i årene 2001–2004. Arkitektene var Foster and Partners, mens konstruksjonsarbeidet ble utført av det svenske selskapet Skanska. Desideria av Sverige og Norge. __NOTOC__ Desideria av Sverige og Norge, (født Bernadine Eugenie Désirée Clary'") (født 9. november 1777, død 16. desember 1860) var dronning av Sverige og Norge gjennom sitt ekteskap med Karl Johan, den tidligere Jean Baptiste Bernadotte. Desideria er stammor til Huset Bernadotte som fortsatt sitter på den svenske tronen. Tidlig liv. Desideria var datter av silkehandler Francois Clary (1725 –1794) og hans andre ektefelle Francois Rose (1737–1815), født Somis og vokste opp under den franske revolusjonen. Hun ble kjent med Napoléon Bonapartes bror, Joseph. Desideria søster Julie Clary giftet seg med Joseph Bonaparte og paret ble senere utnevnt av til konge og dronning av Spania av Napoléon. Desideria og Jean Baptiste Bernadotte giftet seg 17. august 1798 på byfogdkontoret i Sceaux, en forstad til Paris og 4. juli 1799 ble deres første og eneste barn, Oscar Joseph Francois født. Kronprinsesse av Sverige. I 1810 ble Jean Baptiste Bernadotte valgt til Sveriges kronprins og ble adoptert av den svenske kongen Karl XIII. Den 20. desember samme år ankom Desideria Sverige sammen med sønnen Oscar. Desideria hadde store vansker med å finne seg til rette i Sverige. Ektefellen jobbet svært mye og hun lengtet tilbake til Paris og sin søster Julie. Allerede juni 1811 reiste hun tilbake til Paris og hun ble der i 11 år. I Paris levde Desideria et bekvemt liv sammen med sin søster Julie. De tilhørte den innerste kretsen til keiser Napoleon fram til han tapte i slaget ved Waterloo i 1815. I 1818 døde Karl XIII og Karl Johan overtok da Sveriges trone og Desideria ble dronning av Sverige. Først 13. juni 1823 returnerte Desideria til Sverige. Med seg hadde hun Sveriges nye kronprinsesse, Oscars brud, Josephine av Leuchtenberg, og de fikk en storartet mottagelse. Den 21. august 1829 ble Desideria kronet til dronning seks år etter sin ektefelle. Jakovlev Jak-9. Jakovlev Jak-9 (NATO-kallenavn: "«Frank»") var et sovjetisk jagerfly. Jak-9 var en direkte etterkommer av Jak-7, og den mest tallrike sovjetiske jagerflytype under den andre verdenskrig med en total produksjon på i alt 16 769 fly, hvorav 14 579 ble produsert før slutten av krigen. Jak-9 ble brukt i en rekke roller, blant annet som jagerbomber, for eskorte av bombefly, som fotorekognoseringsfly, og i to-seters varianter som forbindelsesfly og treningsfly. I alt 15 forskjellige varianter av Jak-9 ble produsert. Bakgrunn og utvikling. Jak-7DI som i praksis ble prototypen for Jak-9 Jak-9 hadde opprinnelig sitt utgangspunkt i Jak-1 og dens videreutvikling i form av Jak-7. I 1942 ble en prototype for en langtrekkende rekognoseringsvariant av Jak-7 utviklet under betegnelsen Jak-7D. Blant denne variantens viktigste trekk var en ny eksperimentell vinge, som hadde kortere vingespenn men samme flateareal som tidligere varianter, og som mesteparten av drivstofftankene var plassert i. Fra denne ble en ny prototype for et nytt langtrekkende jagerfly utviklet under betegnelsen Jak-7DI, ved å kombinere den nye vingen til Jak-7D med skroget fra en Jak-7B. Skroget ble skåret ned bak cockpiten, som fikk en ny hette med bedre sikt. Man gjorde også en del for å lette vekten på flyet, noe som var mulig blant annet fordi mangelen på duraluminium ikke var et like stort problem lenger. Jak-7DI ble også den første av Jakovlevs jagerfly som ble utstyrt med et drivstoffsystem som sikret at vingetankene ble tømt i samme tempo, og hadde fire tanker i vingene med en kapasitet på tilsammen 650 liter. Jak-7DI gjennomgikk et evalueringsprogram med gode resultater, og i august 1942 ble det bestemt at flyet skulle settes i produksjon umiddelbart som Jak-9. Jak-9. Jak-9 skilte seg lite fra Jak-7DI. Den beholdt den samme motoren som prototypen, en Klimov M-105PF væskeavkjølt 12-sylindret V-motor, men reduserte antall drivstofftanker i vingene fra fire til to, med en kapasitet på tilsammen 440 liter. Bestykningen besto av én synkronisert 12,7 mm mitraljøse og én SjVAK 20 mm kanon som løp mellom sylinderblokkene til motoren og ut gjennom propellakselen. Produksjonen av Jak-9 begynte ved «Fabrikk 153» i Novosibirsk, i oktober 1942. Produksjonen forløp ikke uten problemer, og kvaliteten på de fleste av de tidlige maskinene var ikke akseptable. Bare fire fly ble levert til flyvåpenet før slutten av 1942. I januar 1943 ble produksjonen av Jak-9 startet opp ved «Fabrikk 166» i Omsk også, og også her hadde de problemer med kvaliteten på flyene til å begynne med. Men med hjelp fra Yakovlevs byrå ble standarden på flyene betydelig økt. Omkring 500 Jak-9 ble bygget før produksjonen i løpet av 1943 gikk over til Jak-9T og Jak-9D. De tre første Jak-9 ble levert til det sovjetiske flyvåpenet i november 1942, og i desember fikk flytypen sin ilddåp under den sovjetiske mot-offensiven under slaget om Stalingrad. Jak-9T. Jak-9T var en tungt bevæpnet variant av Jak-9, og den første masseproduserte varianten med en total produksjon på 2 748 fly før slutten av den andre verdenskrig. Sentralt for denne varianten var en NS-37 37 mm kanon som erstattet SjVAK 20 mm kanonen. For å få plass til kanonen måtte cockpiten flyttes 40 cm bakover, og strukturelle forsterkninger var nødvendig, både for å bære den 150 kg tunge kanonen og for at flyet ikke skulle ta skade av den kraftige rekylen fra kanonen. Prototypen ble bygget i januar 1943, Jak-9T ble ferdig evaluert i mars og produksjonen startet samme måned. I juni ble de første Jak-9T levert til flyvåpenet for evaluering og 34 fly deltok under slaget ved Kursk med imponerende resultater. Jak-9D. Jak-9D, som også var en av de mest tallrike variantene, ble utviklet som en variant av Jak-9 med bedre rekkevidde, og introduserte igjen de fire vingetankene fra prototypen Jak-7DI. Jak-9D hadde samme topphastighet som de tidligere variantene, men den økte vekten gikk utover andre ytelser. Prototypen ble utviklet i januar 1943 og flyet ble satt i begrenset produksjon ved «Fabrikk 153» våren 1943, men full serieproduksjon startet ikke før sommeren 1943. I september 1943 begynte produksjonen av Jak-9D ved «Fabrikk 166» også. I alt 3 058 fly ble bygget før produksjonen gikk over til Jak-9M i juni 1944. Jak-9D ble introdusert ved fronten i august 1943. Til å begynne med ble den brukt sammen med Jak-9 og Jak-9T, men den viste seg mer egnet for eskorte av bombefly. Full utnyttelse av potensialet til Jak-9D fikk man aldri på grunn av manglende navigasjons- og radioutstyr. Jak-9K. Jak-9K var ytterligere en tungt bevæpnet variant, som ble produsert ved «Fabrikk 153» i Novosibirsk. Denne tilsvarte Jak-9T, men var utstyrt med en NS-45 45 mm kanon istedet. Kanonen gav flyet en imponerende ildkraft, men den kraftige rekylen fra kanonen skapte problemer i form av alt fra sprukne pakninger til strukturelle skader. Kanonen i seg selv var heller ikke regnet for pålitelig nok, og bare 53 Jak-9K ble produsert mellom april og juni 1944. Flyene ble levert til fronten fra august 1944. Jak-9V. Jak-9V var en to-seters treningsflyvariant basert på Jak-9M. I forhold til forgjengeren Jak-7V var den et stort skritt fremover, og Jak-9V var utstyrt med intercom, to-veis radio tilgjengelig fra begge setene, bedre instrumentering og den beholdt SjVAK 20 mm kanonen i nesen. Siden den ikke hadde oksygenflasker var topphøyden begrenset, men ellers tilsvarte flyegenskapene og ytelsene jagerflyvariantene. I alt 793 Jak-9V ble bygget, hvor av 337 var konversjoner av Jak-9M. Jak-9V ble også produsert i en forbindelsesflyvariant for langdistanseflyging. Denne ble utstyrt med samme vinge som Jak-9DD og en kabin med høyere grad av komfort. Mer komfortable seter ble satt inn for både pilot og passasjer, og begge seter var utstyrt med urinaler. Bare noen få fly av denne typen ble produsert. Spesifikasjoner (utvalgte varianter). Jakovlev Jak-009 Sortviktunnelen. Inngangspartiet på nordsiden av tunnelen Åpningen på sørsiden av tunnelen Sortviktunnelen er en tunnel på europavei 69 i Porsanger kommune i Finnmark. Tunnelen går gjennom et bratt fjellparti mellom Indre Sortvik og Fløytvika. Med en lengde på 496 meter er den en av de kortere tunnelene i Finnmark. Igor Abakoumov. thumb Igor Abakoumov (født 30. mai 1981 i Berdjansk i Ukraina) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han ble belgisk statsborger i 2001. Koen de Kort. Koen de Kort (født 8. september 1982 i Gouda, Zuid-Holland) er fra 2005 profesjonell, nederlandsk landeveissyklist. Fra 2002-2004 syklet han for Rabobanks aspirantlag, men fikk ikke muligheten til å få en plass på Rabobanks Pro-Tour lag. Etter at Mathieu Hermans hadde formidlet kontakt, ble det skrevet kontrakt med det spanske laget Liberty Seguros-Würth, Manolo Saiz' lag. Under Tour de l'Avenir vant han den 4. etappen. De Kort er en god temporytter. Thomas Frei. Thomas Frei (født 19. januar 1985) er en sveitsisk landeveissyklist. Han ble tatt for doping i april 2010 og ble utestengt i to år. Steve Morabito. Steve Morabito (født 30. januar 1983 i Monthey) er en profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget BMC Racing Team. Liberties of the Tower of London. Liberties of the Tower of London eller bare the Tower Liberty var et område rundt Tower of London som lå utenfor både City of Londons og Middlesex' myndighetsområde. Området bestod opprinnelig av området innenfor ringmuren og rett utenfor den, inkludert Tower Hill. Disse grensene ble satt i det 16. århundre. Disse områdene hadde tilfalt kronen ved oppløsningen av Englands klostre, og hadde blitt tatt i bruk for lagring av våpen. Det var derfor hensiktsmessig å underlegge dem Towers autoritet i stedet for byens eller grevskapets. Liberties hadde en egen administrasjon, som ble ledet av Konstabelen av Tower of London. Det var en egen likskuemann, egen domstol, fengsel og politistyrke. Innbyggerne hadde visse privilegier, som at de kunne kreve retten til ethvert dyr som falt fra London Bridge, eller svaner under broen. Fra 1855 ble området administrert av Whitechapel District Board of Works, og i 1889 ble det en del av grevskapet London. I 1894 ble liberties helt avskaffet, og i 1900 ble det innlemmet i Stepney. Det ligger i dag i bydelen Tower Hamlets. Grégory Rast. Grégory Rast (født 17. januar 1980 i Cham) er en profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han sykler for RadioShack-Nissan fra 2012-sesongen. Han ble sveitsisk mester på landevei i 2004 og 2006, og vant Tour de Luxembourg i 2007. Michael Schär. Michael Schär (født 29. mai 1986 i Geuensee) er en profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget BMC Racing Team. Han har tidligere syklet for Astana Maksim Gurov. Maksim Gurov (Максим Гуров) (født 30. januar 1979) er en profesjonell kasakhstansk landeveissyklist. Han sykler for Astana. Aleksej Kolesov. Aleksej Kolesov (Алексей Колесов) (født 27. september 1984) er en profesjonell kasakhstansk landeveissyklist. Han har syklet for Astana. Andrej Mizurov. Andrej Mizurov (født 16. mars 1973) er en profesjonell kasakhstansk landeveissyklist. Konstabel av Tower. Konstabel av Tower (Constable of the Tower) er tittelen til øverstkommanderende ved Tower of London. Embetet innehas av general Roger Neil Wheeler, som ble innsatt den 3. oktober 2001 som slottets 158. konstabel. Under "Queen's Regulations for the Army" gis embetet til en pensjonert feltmarskalk eller general for en femårsperiode. Han har ikke lenger noe praktisk ansvar for Tower; det arbeidet utføres av en "Resident Governor". Historie. Den første konstabelen, Geoffrey de Mandeville, ble utnevnt av Vilhelm Erobreren i det 11. århundre. I middelalderen var det konstabelen som hadde det praktiske ansvar for driften av Tower. Dette inkluderte å sørge for vedlikehold av bygninger, betale lønn til soldatene, over se "Keeper of the King's Animals" som bestyrte det kongelige menasjeriet og å ha ansvar for fangene i Tower. Ansvaret for fangene ble gjort spesielt tydelig ved innsettelsen av en konstabel: «Du skal vokte fangene i fengselet i dette vårt Tower på en slik måte at du skal svare for dem kropp for kropp… Svikt ikke i noen del av dette om du ikke vil gi liv og lemmer og all eiendom du har i våre riker». Inntil jødene ble utvist i 1290 var konstabelen også ansvarlig for reguleringen av det jødiske samfunnet i London. Privilegier. Konstabelen har tradisjonelt hatt en rekke privilegier, og i middelalderen var det et innbringende embete. En tradisjon som har holdt seg er at alle store skip i Royal Navy gir en tønne rom til konstabelen ved hans tiltredelse. Referanser. * Dmitrij Muravjov. Dmitrij Muravjov under Driedaagse van West-Vlaanderen 2010 Dmitrij Muravjov (født 2. november 1979) er en profesjonell kasakhstansk landeveissyklist. Han er kasakhstansk mester på landevei fra 2002, og mester på temporitt fra 2003 og 2005. Jevgenij Sladkov. Jevgenij Sladkov (født 15. desember 1983) er en profesjonell kasakhstansk landeveissyklist. Han sykler for "A-Style", men har tidligere syklet for Astana. René Haselbacher. René Haselbacher (født 15. september 1977) er en profesjonell østerriksk landeveissyklist. Han sykler for "Vorarlberg-Corratec". Han har syklet åtte sesonger for Gerolsteiner og to for Astana. Sarnestunnelen. Sarnestunnelen er en tunnel på europavei 69 i Nordkapp kommune i Finnmark. Tunnelen er 195 meter lang. Den er en del av FATIMA-prosjektet, Fastlandsforbindelsen til Magerøya, som ble åpnet 15. juni 1999. Sergej Ivanov (syklist). Sergej Valerjevitsj Ivanov (russisk Сергей Валерьевич Иванов, født 5. mars 1975 i Tsjeljabinsk) er en profesjonell russisk landeveissyklist. Han har vært profesjonell siden 1996 og er seks ganger russisk mester. Sergej Jakovlev. Sergej Jakovlev (født 21. april 1976 i Timertau) er en profesjonell kasakhstansk landeveissyklist. Benoît Joachim. Benoît Joachim (født 4. januar 1976 i Luxembourg by) er en profesjonell luxembourgsk landeveissyklist. Han sykler for "Differedanger – Apiflo Vacances". Han har tidligere syklet åtte sesonger for US Postal/Discovery Channel og to sesonger for Astana. Aaron Kemps. Aaron Kemps (født 10. september 1983 i Bundaberg) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Han syklet for ProTour-laget Astana. Julien Mazet. Julien Mazet (født 19. mars 1981 i Villeneuve-sur-Lot) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han har syklet for "Auber 93" siden 2005, men unntak av to sesonger i Astana. Gennadij Mikhajlov. Gennadij Mikhajlov (Геннадий Михайлов) (født 8. februar 1974) er en tidligere profesjonell russisk landeveissyklist. Daniel Navarro. Daniel Navarro García (født 18. juli 1983 i Salamanca) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for Saxo Bank-SunGard. Restaurasjonen i England. Karl II, den første engelske kongen etter restaurasjonen Restaurasjonen i England er den tradisjonelle betegnelsen på gjeninnføringen av monarkiet i England i 1660, og på perioden som fulgte med gjenopprettelse av kongelige institusjoner. Karl I av England ble henrettet i 1649 etter den engelske borgerkrig. Landet ble deretter styrt som en republikk, kalt dels Samveldet og dels Protektoratet, og med Oliver Cromwell som Lord Protector. Umiddelbart etter hans død havnet England i en politisk krise som førte til at Karl II ble gjeninnsatt som konge den 29. mai 1660. Restaurasjonen innebarte at de engelske, skotske og irske monarkiene (under en konge) ble gjenopprettet med Karl II etter "interregnum" (avbruddet) med republikken under Cromwell. Restaurasjonen benyttes således både om den faktiske hendelsen som den perioden som fulgte umiddelbart etter at kongen ble gjeninnsatt. Slutten på protektoratet og samveldet. Protektoratet som fulgte samveldet og gikk forut restaureringen kunne ha fortsatt om Oliver Cromwells sønn Richard Cromwell, som ble gjort til Lord Protector ved sin fars død, hadde vært i stand til å videreføre sin fars politikk. Richard Cromwell var ikke uten evner, men han manglet sin fars autoritet og hadde heller ikke farens tillit i hæren. Etter syv måneder ble han fjernet av en fraksjon i hæren, kjent som Wallingford House, den 6. mai 1659 og gjenetablerte rumpparlamentet. Charles Fleetwood ble utpekt til et medlem av komiteen for trygghet og statsrådet, og en av de syv kommisjonærer for hæren. Den 9. juni 1659 ble han nominert som "lord general", øverstkommanderende, av hæren. Imidlertid ble hans lederskap underminert av parlamentet som valgte å overse hærens autoritet i en tilsvarende måte til det første sivile parlament etter borgerkrigen. Et rojalistisk opprør var planlagt for 1. august 1659, men det ble forpurret. Imidlertid fikk sir George Booth kontroll over Cheshire og Karl II hadde håpet at med spansk støtte kunne han få til en invasjon, men ingen hjelp kom. Booth holdt Cheshire fram til slutten av august da han ble beseiret av general John Lambert. Underhuset avskjediget John Lambert og andre offiserer, og installerte Fleetwood som sjef for et militært råd under autoriteten til underhusets ordstyrer. Komiteen for trygghet sendte Lambert med en stor hær for å møte George Monck som kommanderte de engelske styrkene i Skottland, og enten forhandle med ham, eller tvinge ham til å komme til en avtale. Det var i denne atmosfæren som Monck, guvernør av Skottland under begge Cromwellene, marsjerte sørover med sin hær fra Skottland. Mens Lambert dro nordover begynte hans soldater å desertere, og han kom tilbake til London bortimot alene. Monck marsjerte inn i London uten at noen hindring. De presbyterianske medlemmene som hadde blitt bortvist fra parlamentet av Prides forvisning i 1648 ble kalt tilbake, og på den 24. desember gjenetablerte hæren det lange parlamentet. Fleetwood ble fratatt sin overkommando og beordret å møte for parlamentet for å svare for hans oppførsel. Den 3. mars 1660 ble Lambert sendt til Tower of London, fra hvor han rømte fra en måned senere. Han hadde et alvorlig tilfelle av diaré og døde nesten, men ble behandlet ved kirken St John's i Westminster. Han forsøkte å tenne en ny borgerkrig for det engelske samveldet ved å sende ut en proklamasjon som oppildnet alle som støttet «Good Old Cause», «den gode, gamle saken», til å møtes på slagmarken ved Edgehill. Isteden ble han tatt til fange av oberst Richard Ingoldsby, en av de som hadde deltatt i dødsdommen og henrettelsen av kong Karl I, og som antagelig håpet på å skape seg sympati og benådning hos det nye kongeregimet. Lambert ble fengslet og døde i fangenskap på Drake's Island utenfor Plymouth i 1684 mens Ingoldsby oppnådde å bli benådet. Restaureringen av Karl II. Den 4. april 1660 utstedte Karl II Bredadeklarsjonen hvor han kom med flere løfter i forbindelse med rehabilitering av den engelske krone. Monck organiserte det konvensjonelle parlamentet som møttes for første gang den 25. april. Den 8. mai proklamerte parlamentet at Karl II hadde vært den lovmessige monark siden henrettelsen av Karl I den 30. januar 1649. «Konstitusjonelt var det som om de siste nitten årene aldri hadde skjedd.» Karl II kom tilbake fra sin landflyktighet. Han forlot Haag den 23. mai og gikk i land ved Dover den 25. mai. Karl II kom til London den 29. mai som også var hans fødselsdag. For å feire «hans majestets hjemkomst til hans parlament» ble 29. mai gjort til en offentlig fridag, populært kalt for "Oak Apple Day". Han ble kronet ved Westminster Abbey den 23. april 1661. En del samtidige har beskrevet restaureringen som «et himmelsk ordinert mirakel. Den brå og uventede befrielsen fra maktranet og tyranniet ble tolket som en restaurering av den naturlige og guddommelige orden.» Kongens parlament, populært kalt for Cavalierparlamentet, kom sammen for første gang den 8. mai 1661, og det ville vedvare i over 17 år, og ble til sist oppløst den 24. januar 1679. Som dets forgjenger var det i stor grad rojalistisk («Cavalier»). Det ble også kalt for «pensjonistparlamentet» for de mange pensjoner som ble gitt til kongens tilhengere som således beriket seg selv på den nye tid. Den ledende politikeren i begynnelsen av restaureringen var Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon. Det var «Clarendons dyktighet og visdom» som hadde «gjort restaureringen betingelsesløs». Mange rojalister som hadde vært i landsforvisning kom tilbake til England og ble belønnet. Prins Rupert av Pfalz kom tilbake til tjeneste og ble medlem av kongelige råd, og ble belønnet med en annuitet (livrente). George Goring, 1. hertug av Norwich, kom tilbake og ble gjort kaptein av kongens livgarde og gitt en pensjon. Marmaduke Langdale kom også tilbake og ble adlet som baron Langdale. William Cavendish, marki av Newcastle, og fikk tilbake det meste av sine tidligere eiendommer og gods. Han ble belønnet i 1666 med Hosebåndsordenen (som hadde blitt skjenket ham i 1650) og ble forfremmet til hertug den 16. mars 1665. Det var som om ingen lenger husket kong Karl Is egenrådige styre og grunnene til at man hadde kvittet seg med ham. Kongemordere og opprørere. En tegning av Oliver Cromwells hode på en påle fra slutten av 1700-tallet. Loven "Indemnity and Oblivion Act", «erstatning og amnesti», ble vedtatt den 29. august 1660, og ga amnesti og benådning til tidligere forræderi mot kronen, men særskilt ekskluderte de som hadde vært involvert i rettssaken og henrettelsen av Karl I. 31 av de 59 kommisjonærer (dommere) som hadde signerte dødsdommen i 1649 levde fremdeles. I de påfølgende rettssakene ble 20 dømt til døden, strengeste straff for femtemonarkister, hvilket var religiøse dissidenter som trodde på det umiddelbare komme av «det femte monarki», kongedømmet til Jesus Kristus. Thomas Harrison var den første som ble funnet skyldig i kongemord, og var den syvende av det 59 som hadde signert dødsdommen. Han ble den første av de dømte som fikk den tradisjonelle bestialske straffen for forræderi, hengning, trekking og kvartering, ettersom den nye regjeringen mente at han fortsatt representerte en alvorlig trussel for den nyetablerte orden. I oktober 1660 ved Charing Cross eller Tyburn i London, i flere århundrer det fremste retterstedet i byen, ble ti stykker offentlig hengning, trekking og kvartering: Thomas Harrison, John Jones, Adrian Scroope, John Carew, Thomas Scot, og Gregory Clement. De hadde alle signert kongens dødsdom; predikanten Hugh Peters; Francis Hacker og Daniel Axtell, som kommanderte vakten ved kongens rettssak og henrettelse; og John Cooke, anklageren som førte straffesaken mot kongen. Den 6. januar 1661 forsøkte femti femtemonarkister, ledet av en vinbøkker ved navn Thomas Venner, å ta besittelse over London i navnet til «konge Jesus». De fleste av de femti ble enten drept eller tatt til fange; den 19. og 21 januar ble Venner og 10 andre henrettet for forræderi ved hengning, trekking og kvartering. Ytterligere 19 ble fengslet på livstid. Oliver Cromwell, Henry Ireton, dommer Thomas Pride, og dommer John Bradshaw ble posthumt fradømt gods og ære for høyforræderi. Ettersom parlamentet er en rettssal, den fremste i England, er "bill of attainder", loven om tap av ære og gods, en lovgivende forordning som erklærer en person skyldig i forræderi eller grov forbrytelse, i kontrast til de regulære juridiske prosesser med rettssak og domsfellelse. I januar 1661 ble likene av Cromwell, Ireton og Bradshaw gravd opp og posthumt henrettet ved å henge dem i kjettinger ved Tyburn. Etter å ha hengt der, «fra morgenen til fire om ettermiddagen», ble likene tatt ned og hodene plassert på en 6 meter lang påle overfor Westminster Hall. I 1685 brøt en storm overende pålen med Cromwells hode, og private stakk av med hodet. Det var fraværende og i hendene på private samlere fram til 1960 da det ble gravlagt i Sidney Sussex College ved Universitet i Cambridge. Tilbakekallelse av adelstitler fra samveldet. Det engelske samveldets skriftlige konstitusjoner ga kongens makt til Lord Protector i å bevilge ærestitler. Cromwell opprettet over 30 nye riddere. Disse ridderskapene ble alle erklært ugyldige ved restaureringen av Karl II. Mange ble bevilget på nytt av den gjeninnsatte konge. Av de tolv titlene som baronett som Cromwell opprettet gjenopprettet Karl II halvparten av dem. Kun en av disse eksisterer fremdeles: Richard Thomas Williams-Bulkeley, 14. baronett, er en direkte etterkommer av Griffith Williams. Edmund Dunch fikk opprettet tittelen baron Burnell av East Wittenham i april 1658, men dette baroniet ble gjenopprett. Den mannlige slektslinjen ble avsluttet i 1719 med at hans sønnesønn, som også het Edmund Dunch, slik at ingen kan gjøre krav på tittelen. Den ene arvelige tittelen som vicomte som Oliver Cromwell opprettet, var med Charles Howard, vicomte Howard av Morpeth og baron Gilsland, og har fortsatt til denne dag. I april 1661 ble Howard opphøyd til jarl av Carlisle, viscount Howard av Morpeth og baron Dacre av Gillesland. Den nåværende jarl er direkte etterkommer av denne opprettelsen under Cromwell, og gjenopprettelsen under restaurasjonen. Religiøs avtale. Den engelske kirke ble gjenopprettet som den nasjonale statskirke i England, støttet av "Clarendon-loven" og "Loven om ensartethet" av 1662. Folk skal etter hva som ble sagt «danset rundt maistanger som en måte å spotte presbyterianere og uavhengige» og «brente kopier av "Solemn League and Covenant"» (avtalen mellom skotske konventater og det engelske parlamentet i 1643). I Skottland ble episkopalismen gjeninnført, det vil si at kirkens høyeste ledelse lå hos biskopene, i motsetningen til presbyterianismen. Den anglikanske kirke kalles seg av denne grunn ofte for den episkopale kirke. Den kulturelle restaurasjonen. Puritanismens grep om samfunnet mistet sitt grep ved gjeninnføringen av kongedømmet. Et praktisk grep var at teatrene ble gjenåpnet etter å ha blitt stengt av protektoratet til Oliver Cromwell. Også på scenen var det åpenbart at puritanismen hadde mistet sitt grep, noe som kom til uttrykk i dristige, frekke og til dels slibrige komediene som ble raskt populære, i ettertid kalt for restaurasjonskomediene ved at de ble en gjenkjennbar sjanger. Restaurasjonskomediene er beryktet for deres seksuelle direkthet, en åpenhet som ble oppmuntret av kongen selv. I tillegg ble tillatt for kvinner å opptre på teaterscenene for første gang, og den første kvinnelige dramatiker var Aphra Behn. Perioden så også de første skuespillere som ble allment berømt og feiret som kjendiser. For litteraturen som helhet betegner restaurasjonslitteraturen grovt en ensartet stil som sentrerte rundt feiringen av det nyetablerte hoffet til kong Karl II, eller som reaksjonen på det. Det er en litteratur som omfattet ekstreme motpoler som John Miltons "Det tapte paradis" og jarlen av Rochesters "Sodoma". Perioden så også grunnleggelsen av Royal Society, vitenskapens framgang med eksperimentene til Robert Boyle, og det begynnende pionerarbeidet i litterær kritikk med John Dryden og John Dennis. For å feire anledningen og sementere de diplomatiske forholdene De forente Nederlandene etter nederlenderne hadde vært i krig med England gjentatte ganger under Oliver Cromwell, ga de strålende presang med den hollandske gave, en kostbar samling av malerier av gamle italienske mestre, klassiske skulpturer, kostbare møbler og en yacht. Dog fikk nederlenderne noe tilbake da det noen tiår senere ble gitt en gjengave fra den britiske kongelige samling. Historic Royal Palaces. Historic Royal Palaces er en britisk offentlig myndighet som ble opprettet i 1989 for å bestyre de ubebodde kongelige palassene i England. Historic Royal Palaces har kontrakt fra ministeren for kultur, media og sport for å bestyre disse eiendommene for monarken. Alle er åpne for publikum. De bebodde kongelige residensene bestyres av Royal Household Property Section. José Antonio Redondo. José Antonio Redondo Ramos (født 5. mars 1985 i Alcázar de San Juan) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for Andalucia-Cayasur, og har tidligere syklet for Astana. Tsjeljabinsk. Tsjeljabinsk (russisk: Челябинск) er en by i Russland og administrativt senter i Tsjeljabinsk oblast. Innbyggertallet er 1 093 000 (2006) innenfor bygrensene og 1 330 000 innenfor det urbane området. Tsjeljabinsk ligger ved elva Miass, på østsiden av Uralfjellene, 210 km sør for Jekaterinburg og ca. 200-250 m over havnivået. Den transsibirske jernbanen går gjennom byen. Flyplassen heter "Balandino". Byen er et sentrum for metallurgi, maskinindustri og lett industri. Byen ble grunnlagt 13. september 1736. Opprinnelsen av navnet «Tsjeljabinsk» er usikkert, men det er stor sannsynlighet for at den kommer fra det tyrkiske ordet «çelebi» som betyr «veloppdraget». Ordet «Tsjeljaba» («Челя́ба») er fotsatt brukt som uoffisielt navn på byen. Det var en småby frem til 1896, da den transsibirske jernbanen ble lagt gjennom byen. Etter dette vokste innbyggertallet raskt, og byen ble et transportknutepunkt og handelssentrum. Videre vekst kom i sammenheng med den andre verdenskrig, da mye industri ble bygget i byen, i tillegg til at industri og offentlige institusjoner fra de vestlige delene av Sovjetunionen evakuerte til byen. Den første versjonen av byvåpenet ble opprettet den 8. juni 1782. Symbolet på byvåpenet er en kamel med handelsvarer på ryggen, den syboliserer byens betydning i handel. Dudinka. Havnekraner i Dudinka, flyttet på grunn av flom i Jenisej Dudinka (russisk: Дудинка) er en by i Krasnojarsk kraj i Russland. Byen ligger ved den østlige (høyre) bredden av elva Jenisej, rundt 300 km oppstrøms fra munningen i Jenisejbukta i Nordishavet. Innbyggertall: 25 200 (est. 2005), 25 132 (folketelling 2002). Historie. Dudinka ble grunnlagt i 1667 som en vinterbosetning. Bystatus ble innvilget i 1951. I sovjetperioden frem til 1991 var byen stengt for utlendinger. I 2001 ble Dudinka igjen erklært som lukket by, og det kreves særskilt løyve for å besøke byen. Byen var hovedstad i det tidligere autonome distriktet Tajmyr, som fra 1. januar 2007 ble innlemmet i Krasnojarsk kraj. Økonomi og næringsliv. Dudinka største virksomhet er havna, som eies av Norilsk Nikkel. Havna kan trafikkeres av havgående fartøy og er en av de viktigste havnene i Sibir, og gir industribyen Norilsk, 90 kilometer mot øst, tilgang til Nordishavet og Nordøstpassasjen. Havna behandler frakt for Norilsk Nikkel og skiper ut 4,5 millioner tonn gods, hovedsakelig metaller, kull og malm. Dudinka fungerer også som elvehavn for trafikk videre oppover Jenisej, til Krasnojarsk og den transsibirske jernbanen. Fra 1978 har bruk av isbrytere på Jenisej muliggjort drift av havna hele året, unntatt under vårflommen og isløsningen i juni. Under flommen stiger elva opptil 15 meter, og alle havneanleggene oversvømmes. Havnekranene blir i denne perioden demontert og flyttet til et lager i sikker avstand fra elva inntil flommen er over (se bilde). I 1969 ble det bygget en gassrørledning fra gassfeltet Messojakha lenger vest, til Norilsk via Dudinka. Transport. Den nordligste elektrifiserte jernbanen i verden knytter Dudinka til Norilsk og til Alykel lufthavn, 45 kilometer unna. Det er også veiforbindelse på strekningen. Tre kilometer sør for byen ligger den mindre Dudinka lufthavn. Abakan. Abakan (russisk: Абакан, khakasisk: Ағбан) er en by og hovedstad i Republikken Khakasia i Russland. Den ligger i den sentrale delen av Minusinsksenkningen, ved samløpet mellom elvene Jenisej og Abakan, rundt 3400 km øst for Moskva. Innbyggertall: 164 700 (est. 2005), 165 197 (folketelling 2002). Det russiske fortet Abakan (russisk: Абаканский острог) ble bygget her i 1675, som en del av prosessen med å legge Khakasia under russisk kontroll. Den var også kjent som "Abakansk". I det russiske keiserdømmet lå den under Jenisej gubernija. I 1780-årene oppstod landsbyen "Ust-Abakanskoje" i samme område, og frem til 1914 var bosetningen kjent under dette navnet. Fra 1914–1925 het byen Abakan, og fra 1925–1931 "Khakassk". Den fikk innvilget bystatus under sitt nåværende navn i 1931. Innbyggertallet var da 10 665. Abakan var (sammen med Tajsjet) et av endestedene på Abakan-Tajsjetjernbanen. Den er i dag et viktig jernbaneknutepunkt mellom tre jernbanelinjer. Byen har en elvehavn, en lufthavn, industrivirksomheter, Khakasias statlige universitet, og tre teatre. Den har også et kommersielt senter som produserer fottøy, matvarer og metallprodukter. Birobidzjan. Birobidzjan (russisk, jiddisk) er hovedstaden i Den jødiske autonome oblast i Russland. Byen ligger ved elvene Bira og Bidzjan, derav navnet, og er nær grensen til Folkerepublikken Kina og ved Den transsibirske jernbanen. I 2006 hadde byen 78 500 innbyggere. Jiddisch er et av de offisielle språkene der, og blir fremdeles brukt i en viss grad. De som gjester området finner det vanligvis overraskende grønt. Det er mest lettindustri i byen. En dokumentarfilm kalt "L’Khayim, Kamerat Stalin!", om hvordan Stalin opprettet denne regionen for jødene på 1930-tallet, og hvordan tusenvis av jøder slo seg ned der, kom i 2003. I tillegg til at filmen viser historien om opprettingen av det som skulle være et «jødisk hjemland», viser filmen scener fra dagens Birobidzjan og intervjuer med jødiske innbyggere. Det var ikke så stor del av de sovjetiske jødene som slo seg ned i Birobidzjan, men de som gjorde det, kom seg i alle fall unna Holocaust som rammet jødene i den vestlige delen av landet, da Nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i 1941. Khabarovsk. Khabarovsk (russisk Хабаровск) er en by i Russland i det russiske fjerne østen, og hovedstad i Khabarovsk kraj. Khabarovsk har 610 000 innbyggere (2007) og ligger i innlandet ved elven Amur, 30 kilometer fra grensen til folkerepublikken Kina. Byen ble grunnlagt i 1858 som fortet "Khabarovka", fikk bystatus i 1880 og endret navn til Khabarovsk i 1893. Byen har navn etter oppdageren "Jerofej Khabarov", som var den første russeren som nådde elven Amur i 1650. Byen ligger ved den den transsibirske jernbanen og har internasjonal flyplass og elvehavn. Etter den andre verdenskrigen ble det holdt rettssaker mot japanske krigsforbrytere her. Narjan-Mar. Ved bredden av Petsjora med Narjan-Mar i bakgrunnen Narjan-Mar (russisk: Нарьян-Мар, nenetsisk: Няръянa мар – "Njar'jana mar", oversatt: «rød by») er hovedstaden i Nenetsk autonome okrug i Russland. Byen ligger på elva Petsjoras høyre bredd, rundt 100 km fra Barentshavet og 1550 km nordøst for Moskva. Innbyggertall: 19 000 (2005), 18 611 (folketelling 2002), 20 182 (folketelling 1989). Historie. Narjan-Mar ble grunnlagt som administrativt senter for det autonome området Nenetsk i 1932, i forbindelse med utbyggingen av Petsjora-kullfeltene. Bosetningen fikk bystatus i 1935. I Sovjettiden var Narjan-Mar en lukket by. Byen hadde tidligere store sagbruk, men de fleste er nå nedlagt. Etter sovjettiden har Narjan-Mar fått en mer internasjonal rolle, m.a. som administrativt senter for en av medlemsregionene i Barentsregionen. Økonomi og næringsliv. Byen har havn for havgående skip, for trafikken fra Petsjora og ut i Barentshavet, og er også elvehavn for trafikken videre oppover Petsjora-elva. Narjan-Mar lufthavn har ruter til Arkhangelsk og Moskva, og med små dobbeldekkere ut på viddene. Byen er et viktig senter for fiske, de har fiske- og sagbruksindustri, og et slakteri for reinsdyr. Nenetsia har flere rike oljefunn, og både russiske og vestlige oljeselskaper har oppdrag i Narjan-Mar. LUKoil er i dag byens største arbeidsgiver. Salekhard. Salekhard (russisk: Салеха́рд, nenetsisk: Саля'харад, oversatt: "hus på ei halvøy") er en by og administrativt senter i det autonome området Jamalo-Nenetsk i Russland. Byen ligger i det nordvestre Sibir, ved elva Poluj kun 3 km fra samløpet med Ob. Salekhard er den eneste byen i verden som ligger nøyaktig på polarsirkelen. Innbyggertall: 36 827 (folketelling 2002), 32 334 (folketelling 1989). Historie. Bosetningen Obdorsk (russisk: Обдорск) ble grunnlagt i 1595 på stedet hvor khanty-bosetningen Polnovat-Vozj (russisk: Полноват-вож) lå, av russiske nybyggere som etterfulgte Jermak Timofejevitsj erobring av Sibir. Bosetningen lå ved elva, og navnet er antagelig avledet av dette. Landet rundt Obdorsk ble under tsarene referert til som Obdorskij kraj, eller "Obdorija". 10. desember 1930 ble stedet administrativt senter i den nye Jamal (Nenets) nasjonale okrug (russisk: Ямальский (Ненецкий) национальный округ). Navnet ble endret til Salekhard i 1933, og bosetningen fikk bystatus i 1938. Økonomi og næringsliv. Jamalia er Russlands viktigste kilde til naturgass. Selskapet Novatek, som er Russlands nest største gassleverandør, har hovedkvarteret sitt i byen. I Salekhard er det også fiskehermetikkindustri og skipsverft. Det kommer ut én avis, "Poljarnyj krug" (Полярный круг). Det er flere universitetsavdelinger i Salekhard. Transport. Salekhard er en viktig havneby langs bredden av Ob. Det går jernbanelinjer fra nabobyen Labytnangi (på motsatt side av Ob) over Uralfjellene til Vorkuta og videre langs stambanen i republikken Komi, til resten av det russiske jernbanenettet. Dette er i dag det nordøstre endepunktet på det vest-russiske jernbanesystemet. Fra 1949 til 1953 ble det med Salekhard–Igarkabanen gjort et mislykket forsøk på å forlenge jernbanen fra Salekhard til Igarka, et prosjekt som kostet flere tusen Gulag-fanger livet. Salekhard lufthavn ligger 7 km nord for byen. Henri-Frédéric Amiel. (født 27. september 1821 i Genève, død 11. mai 1881 samme sted) var en sveitsisk filosof, lyriker og kritiker, mest kjent for "Journal Intime" (1883). Han stammet fra Hugenottene og studerte tysk filosofi i Berlin. Ved universitetet i Genève ble Amiel professor i estetikk (1853) og moralfilosofi (1854), men mistet samtidig sine kontakter i aristokratiet, da utnevnelsene i stor grad var støttet av byens demokratiske politiske parti. En tiltagende isolasjon fra byens kulturelite (aristokratiet) og utilfredshet med sitt eget virke gjorde at han i 1847 startet arbeidet med egen dagbok, som han i dag er mest kjent for. Den ble utgitt posthumt som "Journal Intime" (1883). Dagboken er oversatt og kommentert i Aasmund Brynildsen "Bilder fra en dagbok" (Dreyer forlag, 1953). Han skrev samtidig flere dikt, og var en habil musiker med stor sans for Beethoven. Tom Green. Tom Green (født Michael Thomas Green den 30. juli 1971) er en canadisk komiker, skuespiller og programleder. Han ble født i Pembroke i Ontario, og vokste opp i en forstad til Ottawa. Tom Green var en pioner innen en type «sjokkerende humor» som banet vei for blant annet "Jackass", samt en rekke realityserier som "Fear Factor". Karriere. Tidlig i 1990-årene hadde Green en kortlivet karriere som rapartist i en gruppe som ble kalt Organized Rhyme. Han kom tilbake i 2005 med rapgruppen Keeping it Real Crew, sammen med DJ EZ Mike fra Dust Brothers. Sent i 2005 lanserte Green sitt første rapalbum som soloartist, "Prepare For Impact". Tidlig karriere. Mens Green gikk på Aglonquin College var han vert for et innringingsshow som gikk hele natten på University of Ottawas studentradio. Showet ble etterfulgt av et show bevertet av Glenn Humplik, og de to møttes og ble venner. Da Tom Greens show endret fra å være et rapshow til å bli et innringingsprogram (etter at han lærte seg å bruke studioets telefoner), slo de to seg sammen og dannet "The Midnight Caller Show". Programmet besto i at folk ringte inn for å la Tom og Glenn drive gjøn med dem og legge på røret i øret deres. Den første versjonen av "The Tom Green Show" begynte i 1994 som et tilbud på kabelkanalen Rogers Television 22 i Ottawaregionen. Programmet gikk til 1996, og ble senere plukket opp av Canadas Comedy Network i 1997, og deretter igjen av MTV i 1999. Etter at programmet begynte å gå på MTV ble han også kjendis i Amerika, og senere også i resten av verden. "The Tom Green Show" var et talk show der gjester besøkte studio og band spilte foran et publikum. Han hadde også spilt inn segmenter på forhånd, vanligvis stunts der Green drev gjøn med uforberedte folk. Flere av spøkene involverte Greens foreldre Mary Jane og Richard Green, som fremsto som lite fornøyde og av og til sinte. Noen av Greens mest bemerkelsesverdige sketsjer inkluderer å «jukke» på en død elg, å få en pornografisk lesbisk scene malt på farens bil (og døpe om bilen til «slut mobile», å drikke melk ved å suge på et kujur, og å putte et kuhode i foreldrenes seng mens de sov, på grunn av at faren var en fan av "Gudfaren"-filmene. Utenfor TV-skjermen. Etter at Greens show begynte på MTV, ble han populær i USA. Denne populariteten gjorde at Green raskt fikk roller i flere Hollywoodfilmer, inkludert "Road Trip", "Charlie's Angels", "Freddy Got Fingered" (som han også regisserte), og "Stealing Harvard." "Freddy Got Fingered" «vant» fem priser under den 22. Razzie-utdelingen, blant annet som verste film av året. Green møtte opp under seremonien for å motta prisen, noe som gjorde han til den andre i filmprisens historie som møtte opp personlig (den første var Paul Verhoeven som møtte opp for å motta prisen for "Showgirls" under den 16. Razzie-utdelingen). Mer kommersiell. I de siste årene har Green forsøkt å legge noe av sitt mer kontroversielle materiale bak seg, og bli en mer kommersiell underholdningsartist. Han har vært en tilbakevendende bidrager på "The Tonight Show with Jay Leno", der han har gjort flere bidrag blant annet om at han reiser rundt i USA på leting etter «interessante folk», og gjerne tar med seg den mest fargerike personen tilbake til studio. I disse segmentene, der fokus er mer rettet mot den merkelige oppførselen til intervjuobjektene, oppfører Green seg som den streite mannen. I 2005 hadde Green en rolle i barnefilmen "Bob the Butler", og han har også hatt gjesteopptredener i diverse barneserier. I 2003 besøkte Green tropper i Kosovo i løpet av en USO-turnè. Han besøkte også tropper i den persiske gulf i 2004. Tom Greens autobiografi ble lansert den 12. oktober 2004. Han har også en blogg på sin offisielle nettside. Green har opptrådt som vert i en rekke spesielle sammenhenger, blant annet da Canada's Walk of Fame ble introdusert, Live 8 konserten i Canada, samt som vert for CASBY Awards i 2005. "Tom Green Live". Den 5. juni 2006 annonserte ManiaTV.com at de hadde inngått et partnerskap med Green, der han skulle være vert for et innringingsshow på deres internettsending. Showet kalles "Tom Green Live". Showet finner sted i Greens egen stue i Hollywood Hills. Gjester i serien har inkludert stjerner som Val Kilmer, Andrew Dice Clay, hip-hop-artistene Blackalicious og Xzibit, skateboarderen Tony Hawk, stuntmannen Steve-O, tidligere vert for "TRL" Carson Daly, gitaristen Dave Navarro, skuespilleren Crispin Glover, Digg.com-grunnleggeren Kevin Rose, musikeren Weird Al Yankovic, samt komikeren Joe Rogan. Siden det ikke finnes en terminologi for den typen sending Green gjør, kaller han den selv for «web-o-vision». Giftemålet med Drew Barrymore. I juli 2000 forlovet Tom Green seg med skuespillerinnen Drew Barrymore. Green og Barrymore møttes etter at hun spurte ham om han kunne opptre i "Charlie's Angels", en film der Barrymore både medvirket og var produsent. I tiden fram mot bryllupet spøkte Green og Barrymore ofte med media om når og hvor de skulle gifte seg. Den mest bemerkelsesverdige hendelsen var den 18. november 2000 da Green var vert for "Saturday Night Live". Under en monolog fikk Green hentet fram Barrymore på scenen, og de sa til publikum at de skulle gifte seg på slutten av sendingen. Til slutt var scenen satt opp klart til giftemål, men Barrymore fikk «kalde føtter». Hverken seerne eller publikum skjønte helt om det var planlagt at det skulle være bryllup, eller om det hele bare var et stunt. Etter en tid opptrådte også Green på "The Tonight Show with Jay Leno", der han påsto at bruden hans kunne være gravid. Green og Barrymore giftet seg den 7. juli 2001, men søkte om skilsmisse allerede den 17. desember samme år. Skilsmissen ble offisiell den 15. oktober 2002. Spektrum (tidsskrift). Spektrum (etablert 1946, nedlagt 1954) var et norsk kulturtidsskrift. Dets formål var «å skape et forum for de kretser i vårt folk som hyller et spiritualistisk livssyn», og var således en videreføring av det nedlagte Janus (tidsskrift) (1933–41). Det var ledet av Barthold A. Butenschøn, og utgitt med seks nummer årlig. Redaktører var Carl Fredrik Engelstad og Hans Peter L'Orange (1946–49), Ernst Sørensen og etterhvert Aasmund Brynildsen. Blant bidragsytere finner man, foruten redaksjonen, Aagot Benterud, Niels Christian Brøgger, Ronald Fangen, Gunnar Høst, Odd Nansen, Ørnulf Ranheimsæter, Kristian Smidt og André Bjerke. Etter nedleggelsen ble det André Bjerke-ledede Horisont (tidsskrift) etablert (1955) og brukt for mange av de samme tema som Spektrum. Stromatolitter. Stromatolitter ved Lake Thetis i Vest-Australia Stromatolitter, algematter, (fra gresk "strōma", matte, lag, stratum, og "lithos", bergart) er laminerte sedimentære strukturer dannet ved lagvis binding av kalkslam på overflaten av kolonier med blågrønnbakterier eller grønnalger. I dag dannes de i tidevannssonen i grunne havområder, der det vokser matter av sammenfiltrede algetråder. Ofte forekommer stromatolitter i dag i saltsjøer og marine laguner hvor det finnes lite av gressende organismer; f.eks. Hamelin Pool Marine Nature Reserve i Shark Bay i Vest-Australia og Cuatro Ciénegas i Mexico. Stromatolitter var mer utbredt på jorden i prekambrium. Arkeiske fossiler antas å være encellete kolonier av blågrønne alger, mens yngre (proterozoiske) fossiler prehistoriske former for grønnalger. En art av stromatolitter som var vanlig i geologihistorien er Collenia. Liste over Burundis presidenter. Liste over Burundis presidenter viser statsoverhodene i republikken Burundi (Republika y’Burundi) (Républigue du Burundi) fra 1966 til i dag. Burundi * Karbonfiber. Karbonfiber er et materiale bestående av tynne fiber, mellom 0.005 og 0.010 mm i diameter, som hovedsakelig består av karbon-atomer. Disse atomene henger sammen i et krystall-mønster, slik at de er oppstilt mer eller mindre parallelt i forhold til lengden av fiberens sentrale aksel. Krystallformen gjør fiberen veldig sterk i forhold til fiberens størrelse. Fibrene er typisk surret sammen til en tråd, som kan benyttes for seg eller vevd inn i et stoff. Stoffene kan ha forskjellige trådmønstre. Videre kan stoffene kombineres med andre materialer, for eksempel en epoxy, for med dette å skape et komposittmaterialer med karbonfibre som armering. Slike komposittmaterialer kan ha høy styrke i forhold til vekt, og lav termisk ekspansjon. Dette gjør materialet egnet for bruk innen flyindustri, forsvar, motorsport, og konkurranseidretter. Samtidig er materialet forholdsvis kostbart i forhold til lignende materiale som glassfiber eller plast. Videre er det sterkt når det strekkes eller bøyes, men er tilsvarende svakt når det presses sammen eller utsettes for direkte slag. Bruksområder. Karbonfiber brukes mest til å forsterke komposittmaterialer. Denne typen materialer brukes i fly, sportsbiler, motorsykler, vindmølleblader og andre steder hvor det kreves høy styrke kombinert med lav vekt. Karbonfiber har vært et av de mest brukte materialer i Formel 1 siden introduksjonen av materialet tidlig på 1980-tallet. I senere år har det også blitt mer utbredt å benytte karbonfiber på mer utradisjonelle måter. Dette henger sjelden sammen med at et slikt sterkt og lett materiale kreves, men skyldes heller at man ønsker å vekke assosiasjoner rundt den tradisjonelle bruken av materialet (militært, sportslig). Dette kan for eksempel sees i bruken av karbonfiber i smykker, penner (Montblanc, Caran d'Ache) og klokker (TAG Heuer). Karbonfiber benyttes også i enkelte strengeinstrumenter, og fioliner og cello har ofte en bue av karbonfiber. Dette er et alternativ til de mer vanlige trebuene. Enkelte selskaper produserer også instrumenter som celloer, fløyter, gitarer og mandoliner av karbonfiber. I tillegg til de ovennevnte brukes materialet i båter, sykler, fiskestenger, hockeykøller, sko, kamerastativer, og mye mer. Trengereid skule. Trengereid skule er en kommunal barneskole fra 1896 på Trengereid i Arna bydel i Bergen. Skolen er fådelt med én klasse på 1.-3. trinn, én klasse på 3.-4. trinn og én klasse på 5.-7. trinn. Skolen ble utvidet i 1949 og i 1984, og har plass til 45 elever. Skolens hovedmålform er nynorsk, mens 8% av elevene har bokmål (2011), noe som er opp fra 0% i 2005 og 2000. Den er sammen med Haugland skule de eneste av syv skoler i bydelen som fremdeles har nynorskflertall. Bergen bystyre vedtok 13.12.2010 at skolen skal bli en avdeling under Garnes barneskule fra 2011. Porsangerdolomitten. Dolomitt sør for Kolvik, Indre Billefjord Porsangerdolomitten er en over 200 meter tykk lagpakke som forekommer omkring indre Porsangerfjorden. Dolomitten er 700 millioner å gammel og inneholder stromatolitter. Gunflint Chert. Gunflint chert er en bergartssekvens av båndete jernformasjoner som finnes i Gunflint Range i nordlige Minnesota, USA og vestlige Ontario, Canada langs stranden på nordsiden av Lake Superior. Svarte lag i sekvensen inneholder mikrofossiler som er 1.9 til 2.3 milliarder år gamle. Stromatolitter som er omvandlet til jaspis er funnet i Ontario. Formasjonen består av vekslende jernoksid- og silika-rike lag. Jernoksidet er hematitt eller magnetitt med ilmenitt mens silikaen er kryptokrystallin kvarts som chert eller jaspis. Stanley Tyler fant forekomsten med røde stromatolitter i 1953. Han fant også et svart chertlag med små sfærer, stolper og filamenter på mindre enn 10 mikrometer. Elso Barghoorn, en paleobotaniker ved Harvard, fastslo at "they were indeed structurally preserved unicellular organisms." I 1965 publiserte de sine observasjoner og navnga en lang rekke med organismer fra Gunflint. George (Sør-Afrika). George er en by i provinsen Western Cape i Sør-Afrika. Den har en befolkning på rundt 104 700 innbyggere og er det administrative og kommersielle sentrumet i Garden Route. Byen er svært sentralt plassert, den ligger halvveis mellom Cape Town og Port Elizabeth. Den ligger på et 10 km langt platå mellom de majestetiske Outeniquafjellene i nord og Indiahavet i sør. George er et populært ferie– og konferansested. Garden Route har et middelhavsklima med varme somre og milde til kjølige vintre. Den er en av regionene med mest nedbør i Sør–Afrika. De faller mest nedbør vinter– og vårmånedene på grunn av de fuktige sjøvindene fra Indiahavet. George er den sjette eldste byen i Sør–Afrika, og den var den første som ble grunnlagt under det britiske imperiets styre. Den ble oppkalt etter den regjerende monarken i 1811, kong Georg III. Tømmer–ressursene i Outeniquaskogene var grunnen til at nederlandske Ostindiske kompani i 1776 etablerte en utpost for skogshogst i det som skulle bli George. Den ble erklært en "drostdy" av jarlen av Caledon den 23. april 1811. George fikk status som kommune i 1837. Attraksjoner. a> krysser elva inn i villmarken. George har en godt utbygget infrastruktur med banker, konferansefasiliteter, forretninger inkludert den nylig fullførte Garden Route Shopping Centre, transport og sportsfasiliteter. Den har likevel klart å beholde sin atmosfære av småbyers og landsbygdas fred og ro. Byen er et betydelig golfsenter med tallrike golfbaner i verdensklassen laget av store golfpersonligheter. Blant disse er Oubaai og Le Grande George, men den mest kjente er Fancourt Golf Estate. Denne banen var vert for Presidents Cup i 2003 og er ofte vert for høyprofilerte golfturneringer. "Slave Tree" er en gammel sommereik som ble plantet av landdrost (magistrat) van Kervel. Den er kjent som "Slave Tree" på grunn av den svært store kjettingen og låsen som sitter fast i trestammen, og den er erklært som nasjonalmonument. Bygningen til kong Edward VIIs bibliotek skal være det beste eksempelet på edwardisk arkitektur i George. George blir oft brukt som base for å utforske Tsitsikamma nasjonalpark. Outeniqua Choo Tjoe er Sør–Afrikas siste damplokomotiv i blandet rute og går på Outeniqualand Preserved Railway mellom George og Knysna i hjertet av Garden Route. Den åpnet i 1928 og ble erklært som en verneverdig linje i juli 1993. Dette toget går gjennom noen av de mest pittoreske landskapene i landet. på grunn av store oversvømmelser i området har linjen blitt skadet. Inntil videre går toget mellom George og Hartenbos. Outeniqua Transport Museum huser en stor samling av damplokomotiver og vogner. Garden Route botaniske hage tar form på toppen av Caledon Street og gir muligheter året rundt for å beundre den lokale floraen. Garden Route har det største sammenhengende naturlige skogsområdet i Sør–Afrika som dekker 650 km². Det tas ut tømmer fra 20% av statsskogen. «Stinkwood», oppkalt etter sin karakteristiske odør når den er nyhogd, prises høyt av møbelindustrien, i likhet med "apodytes dimidiata", "olinia ventosa", "chionanthus foveolatus" og "curtisia dentata". Det mest ettertraktede tømmeret er "afrocarpus falcatus". Kirker. Den nederlandske reformerte kirke i George. Pacaltsdorp kirke er den eldste i George–distriktet og ble fullført i 1825. Kirken har tykke steinmurer og har et høyt firkantet tårn med skyteskår på toppen. Over veien står fortsatt mudderhuset som den første misjonæren, Charles Pacalt fra London Missionary Society bodde i etter at han ankom i 1813. Nederlands reformerte kirke ble vigslet i 1842 etter 12 års bygging av dens 23 meter høye tårn og en meter tykke murene. Den ble konstruert av en oppsynsmann og et antall dyktige slaver som fortsatte å jobbe som «lærlinger» etter at slaveriet ble opphevet i 1834. St Mark–katedralen, bygget i 1850, fikk katedral–status i 1911. Det var den minste katedralen på den sørlige halvkule til den ble utvidet i 1924–25. Midtskipet er den eldste seksjonen. Dens mest karakteristiske trekk er antallet glassmaleri i forhold til dens størrelse. Utdannelse. George er det tredje største utdanningsstedet i det sørlige Kapp med Nelson Mandela Metropolitan University (NMMU) sammen med et antall private høyskoler som gir varierte førsteklasses utdannelse. Skolene inkluderer de afrikaansspråklige George Sekondêre Skool etablert i 1947 og Outeniqua High School etablert i 1923. Den engelskspråklige skolen er York High School og der er også en tverrspråklig yrkesskole som heter PW Botha College. Transport. George ligger 420 km fra Cape Town langs N2 i østlig retning og 330 km fra Port Elizabeth i vestlig retning. George lufthavn (IATA: GRJ) ligger rundt 7 km fra bykjernen og har avganger til Cape Town International Airport, Durban International Airport og Johannesburg International Airport. Lokale myndigheter. Den utøvende borgermesteren er Bazil Petrus, og den utøvende viseborgermesteren er Philip H de Swardt, begge fra Democratic Alliance. De seks artikler. "De seks artikler" (Six Articles, "31 Henry VIII, c.14") var en lov som ble vedtatt av Det engelske parlamentet under Henrik VIII i juni 1539. Den bekreftet kongens dragning mot en konservativ teologi, og ble av de som ønsket en mer omfattende reform kalt "Bloody Statute" og "Bloody Whip with Six Strings". Selv om Den engelske kirke brøt med Den hellige stol ble ikke den sentrale troslæren endret før erkebiskop Thomas Cranmer av Canterbury og etterhvert regentene til Edvard VI begynte en reell innføring av protestantisk lære. Brudd på loven, det vil si å forfekte en annen lære, kunne resultere i bøter, fengselsstraff eller dødsstraff. Allerede i 1540 ble den mildnet ved at dødsstraff ble forbeholdt de som fornektet transsubstansiasjonslæren, og ytterligere en lov begrenset den tilfeldige måte "De seks artikler" ble brukt på. Henrik VIII opprettholdt ikke alle katolske skikker; for eksempel tvang han i 1541 gjennom bruken av Bibelen på engelsk og oppløsningen av alle helligdommer viet til helgener. Erkebiskop Cranmer, som var hemmelig gift, var motstander av loven men fortsatte i sitt embete. Reformbiskopene Hugh Latimer og Nicholas Shaxton gikk av som følge av loven, og ble fengslet i en periode. Etter Henrik VIIIs død ble loven trukket tilbake av hans sønn Edvard VI. De ti artikler. "De ti artikler" ("Ten Articles") var et reformskrift som ble publisert av erkebiskop Thomas Cranmer av Canterbury i 1536. De var det første sett med retningslinjer for Den engelske kirke idet den ble uavhengig av Den hellige stol. Disse doktrinene var i liten grad et brudd med katolsk lære. Bare i den første artikkelen, der flere økumeniske konsiler ble utelatt, er det et markant brudd. Cranmer skulle senere bidra til å trekke Den engelske kirke i en mer protestantisk retning. "De ti artikler" ble fulgt av ytterligere utledninger i "The Institution of the Christian Man", eller "Biskopsboken", som ble utgitt i 1537. Kommunestyrevalg i Sør-Frøya kommune. Kommunestyrevalg i Sør-Frøya kommune i perioden 1945 til 1959. Sør-Frøya ble opprettet som egen kommune 1. januar 1906 da Frøya kommune ble delt i Nord- og Sør-Frøya kommune fram til 1. januar 1964 da de to kommunene ble slått sammen igjen til Frøya kommune. Referanser. Sør-Frøya Kommunestyrevalg i Nord-Frøya kommune. Kommunestyrevalg i Nord-Frøya kommune i perioden 1945 til 1959. Nord-Frøya ble opprettet som egen kommune 1. januar 1906 Frøya kommune ble delt i Nord- og Sør-Frøya kommune fram til 1. januar 1964 da de to kommunene ble slått sammen igjen til Frøya kommune. Referanser. Nord-Frøya Eberhard Weber. Eberhard Weber (født 22. januar 1940 i Stuttgart) er en tysk jazzmusiker (bass), kjent for sitt mangeårige samarbeid med Jan Garbarek siden 1973 på selskapet ECM, i besetning med Rainer Brüninghaus piano og perkusjonist Marilyn Mazur. Weber utga sin første (1973), og medvirket ellers på plater med Gary Burton, Ralph Towner og Pat Metheny. Han etablerte gruppen Colours med Charlie Mariano saksofon, Brüninghaus og norske Jon Christensen trommer (1975–76). Senere har han spilt med Kate Bush på fire utgivelser. Han ble rammet av hjerneslag (2006). Weber spiller en egenutviklet elektrisk bass laget rundt 1970. DS «Bægna». DS «Bægna» var et dampskip som gikk i rutetrafikk mellom Heen i Ådalselva, i Ringerike kommune, og Sørum i Begnadalen, i Sør-Aurdal kommune, på 1800- og 1900-tallet. Båten gikk også under navnet «Danskebåten» på grunn av alle de danskene turistene som kom med den. Kaptein Johan Christensen hadde over 40 års fartstid og er sagt å være den som døpte om «Puttekollen» der elva krysser fylkesgrensa mellom Buskerud og Oppland til «Valdreshorn». Skipet. DS «Bægna»s tonnasje var 48,63 bruttoregistertonn og 15,04 nettoregistertonn. Skipet målte 25,7 meter i lengde, med en største bredde på 4,3 meter. Hovedmaskinen var en compound dampmaskin med arbeidstrykk 120 psi. Oppgitt ytelse var 80 ihk (indikerte hestekrefter) og 17 nhk (nominelle hestekrefter). Skipet ble bygget ved Akers Mekaniske Verksted og fraktet i stykker fra Drammen til Heen, der den ble satt sammen og sjøsatt på elva. Besetningen besto av en kaptein, tre dekksgutter og to mann i maskinrommet. Den var opprinnelig sertifisert for 162 personer, men siden redusert til 127 personer. Lastekapasiteten var på 20 tonn, og da stakk kjølen ca. 160 cm dypt. DS «Bægna» ble satt inn i person- og godstrafikk. Rutefakta. Jomfruturen fant sted den 13. oktober 1868. Fram til 1869 gikk båten bare til Nes i Ådal, men da ble ruten utvidet opp Begna til Sørum. Dette var så langt elva var farbar med en såvidt stor båt. DS «Bægna» hadde faste anløp i elva ved Heen (sørlig endekai), Semmen, Skollerud, Bergsund og Flaskerud. Ved flere av disse plassene måtte folk gjerne ro ut til båten, som måtte ankre opp lenger ut i elva. Ved Killingstrømmen måtte det bygges et sluseanlegg for å få båten opp i Sperillen, en innsjø som strekker seg fra Ringmoen til Nes i Ådal. På Sperillen hadde båten faste anløp ved Finsand, Viker, Voldvik og Nes, samt fra 1869 også ved Sørum sør i Begnadalen (nordlig endekai). DS «Bægna» ble også benyttet til postbefordring, og i årene 1925–1929 hadde båten eget brevhusstempel med nummeret 753. Etter at Valdresbanen kom i drift fram til Fagernes i 1906 forsvant turistene, der spesielt mange dansker hadde benyttet seg av reiseruten. Strekningen fra Heen til Sørum utgjorde ca. 75 km. Da Sperillbanen åpnet i 1926 ble Finsand det sørligste anløpet på ruten. DS «Bægna» ble tatt ut av trafikk den 11. oktober 1929, da båten gjorde siste reis fra Sørum til Finsand. Etter dette overtok en motorbåt fram til båttrafikken ble endelig nedlagt i 1933. Deler av DS «Bægna» med kapteinens kabin befinner seg ved Norsk Jernbanemuseum på Hamar. Anløpssteder. Anløpssteder i kronologisk rekkefølge fra sør mot nord. Tom Tjaarda. Tom Tjaarda ("Stevens Thompson Tjaarda van Starkenberg", født 23. juli 1934) er en amerikansk bildesigner av nederlandsk herkomst. Tjaarda har arbeidet for mange velkjente italienske karosseribyggere, blant dem Carrozzeria Ghia, Pininfarina og Italdesign Giugiaro. De Tomaso Pantera er kanskje hans mest kjente design, men også Fiat 124 Sport Spider og De Tomaso Deauville er blant Tjaardas arbeider. Rodinia. Rodinia er et tidligere superkontinent som trolig ble dannet for omkring en milliard år siden. Kontinentet lå hovedsakelig sør for ekvator, og dekket sydpolen. For rundt 600 millioner år siden var store deler av kontinentet dekket av isbreer. Kontinentet begynte å sprekke opp før Kambrium i Gondwanaland, Laurentia (Nord-Amerika), Siberia (Sibir), Avalonia (England og deler av Belgia) samt Baltica (Skandinavia). Disse kontinentene gikk senere sammen til superkontinentet Pangea, som sprakk opp til Laurasia (senere Nord-Amerika og Asia) og Gondwanaland (Afrika, Sør-Amerika, Australia, Antarktis, Madagaskar og India). Cisitalia. Cisitalia var et italiensk selskap som kontrollerte Formel 1-teamet ved samme navn. Selskapet ble stiftet av Piero Dusio i 1946. Cisitalia D46 og 360. Dante Giacosa konstruerte selskapets første bilmodell med Fiat-deler i 1946. Modellen fikk navnet D46, og både motor og drivverk var hentet fra Fiat 500 Topolino, som Giacosa selv hadde designet. Dette ble radikalt ombygget for å fungere til racingbruk, og bilen leverte mellom 60 og 70 hestekrefter, noe som var mer enn nok bilens lave vekt tatt i betraktning (under 400 kilo). Dusios opprinnelige drøm om en serie bestående kun av Cisitalia D46 ble aldri oppfylt, men bilen dominerte andre racingserier med kjente førere som Tazio Nuvolari bak rattet. Suksessen ledet videre til et noe mer ambisiøst prosjekt som skulle vise seg å bli for omfattende for det lille selskapet, og Ferdinand Porsche tok over. Resultatet ble Type 360 (se også Porsche 360). Cisitalia 202. Dusio bestilte flere bilmodeller fra Europas ledende designhus. Pininfarina endte opp med å bygge produksjonsmodellen, som var basert på et chassis fra Cisitalia hvor Pininfarina bygget karosseriet. Dette var håndbygget med aluminiumspaneler formet over treprofiler. Dette er en svært tidkrevende prosess, og derfor ble kun 170 eksemplarer produsert mellom 1947 og 1952. Da modellen ble presentert for publikum på bilutstillingen i Paris i 1947 ble den umiddelbart en stor suksess, og var nyskapende i den forstand at bilens støtfangere, panser og lykter var en del av karosseriet, og ikke hengt på senere. Cisitalia 202 MM. Fordi 202 ble håndbygget og aldri produsert i noe særlig antall bygget en liten gruppe hos Cisitalia, bestående av blant andre Carlo Abarth, Dante Giacosa og Giovanni Savonuzzi, å bygge flere forskjellige varianter av 202. Av de mer kjente utgavene ble SMM Nuvolari Spider bygget og oppkalt etter en seier i Mille Miglia-løpet i 1947. Den kjennetegnes av store halefinner, dobbel frontrute og rød lakk. Cisitalia 202 SMM. Giovanni Savonuzzi gjorde i 1946 noen skisser på en løpsbil basert på 202. To eksemplarer ble bygget før en cabrioletutgave, kalt SMM ("Spider Mille Miglia"), ble ferdigstilt. Dette eksemplaret deltok i Mille Miglia-løpet samme år, med Tazio Nuvolari bak rattet. Til tross for at konkurrentene hadde opp til tre ganger så store motorer klarte Nuvolari å holde konkurrentene bak seg frem til det begynte å regne. Totalt tok Cisitalia andreplass i løpet, med en førsteplass i sin klasse. Etter denne seieren fikk ytterligere eksemplarer av modellen navnet "202 SMM Nuvolari", for å hedre Tazio Nuvolari. Produksjonen fortsatte etter seieren i Mille Miglia, og omkring 20 eksemplarer ble bygget. Vestbygda. Vestbygda (også kalt Borhaug) er et tettsted på Lista i Farsund kommune. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger omtrent 10 kilometer vest for kommunesenteret Farsund (13 km langs vei). Den tidligere militære flyplassen Farsund lufthavn, Lista ligger få kilometer fra Vestbygda. Stedet har sterke forbindelser til havet og havna ligger beskyttet til for Nordsjøen av et moloanlegg. Borhaug har både barneskole (Vestbygda skole) og egen kirke - Vestbygda kapell. Borhaug, som uttales "Båro" på listring, er navnet på en av gardene i Vestbygda, men fordi de ulike gardene har vokst sammen, har navnet for mange i nyere tid også blitt en fellesbetegnelse for hele bygda. Kartverket og kommunen bruker konsekvent tettstedsnavnet Vestbygda, mens Statens Vegvesen bruker Borhaug på stedsnavnskiltet. I Borshavn finner man Listerskøyta Kystkultursenter, et museum som huser Listerskøyta, en båttype mer kjent som Listring, og som opprinnelig ble bygget nettopp i Borshavn. Museet ligger i det tidligere Brekneholmen Båtbyggeri. Vestbygda er kjent som et av stedene med sterkest vind i hele Sør-Norge og er derfor populært til brettseiling. Det har imidlertid nå blitt forbudt med brettseiling i Nordhasselvika ved Bausjesanden pga fuglefredning. Borhaug er kjent som en kjølig plass da det er få dager i året som ikke har enten sterk vind eller havtåke. Lapilli. Lapilli er en størrelses-klassifisering for tefra, som er luftbårent materiale som blir eksplosivt kastet ut under et vulkansk utbrudd. "Lapilli" (entall: "laplillus") betyr «små steiner» på latinsk. På sett og vis ligner de på ooider eller pisolitt i kalkholdige sedimenter. Per definisjon varierer lapilli fra 2 til 64 mm i diameter. En pyroklastisk partikkel som er større enn 64 mm i diameter har navnet vulkansk bombe når den er i smeltet form, og vulkansk blokk når den har størknet. Pyroklastisk materiale med partikkelstørrelse mindre enn 2 mm i diameter kalles vulkansk aske. Dannelse. Lapilli er sfæroide, tåre-, manual- eller knappeformede små dråper av smeltet, eller delvis smeltet lava som har blitt kastet ut av et vulkansk utbrudd, og som treffer bakken, i ihvertfall delvis smeltet form. Denne fine grusen er ikke akkresjonær, men er et direkte resultat av flytende stein som avkjøles ettersom det beveger seg gjennom luften. Lapillituff er en svært vanlig vulkansk bergart, typisk for rhyolottisk, andesittisk, og dasittiske pyroklastiske utbrudd. Under disse, så kan tykke lag av lapilli avsettes under hovedsakelig støtaktige utbrudd. Det meste av lapillituff som ligger igjen etter gamle vulkanutbrudd har blitt dannet gjennom oppsaling og sammensveising av delvis smeltet lapilli, til det som er kjent som sveiset tuff. Garnes barneskule. Garnes barneskule er en kommunal barneskole på Garnes i Arna bydel i Bergen kommune. Skolen åpnet i 1960, og fikk en utvidelse i 2006 som tilsvarer halve skolen. Den er med dette dimensjonert for 300 elever, men skal etter bystyrevedtak 13.12.2010 utvides noe mer. Skolens hovedmålform er nynorsk, mens 63% av elevene har bokmål (2011), noe som er opp fra 56% i 2005 og 44% i 2000. Andelen bokmål er 73 % på 1. trinn. Skolen er nabobygg til Bjørnarhallen og tvers over veien ligger Garnes ungdomsskule og Arna vidaregåande skule på Garnes. Garnes Kunstgressbane ligger ved siden av skolen. Luz Ardiden. Veien opp mot Luz Ardiden Luz Ardiden er et skisenter i Pyreneene på fransk side av grensen i provinsen Hautes-Pyrénées. Stedet har en rekke skiheiser og en fem kilometer lang løype for langrenn. For slalåm er det et fall på 820 meter og 60 km med merkede løyper. Tour de France. Luz Ardiden har vært målgang for etapper i Tour de France åtte ganger. 14. juli 1987 syklet nordmannen Dag Otto Lauritzen inn til seier her som den første nordmann som tok en etappeseier i rittet. Siste gang det var målgang her, var i 2011. St. Olav videregående skole. St. Olav videregående skole kan referere til Garnes ungdomsskule. Garnes ungdomsskule er en kommunal ungdomsskole fra 1970 på Garnes i Arna bydel i Bergen kommune. Skolen har plass til 400 elever fra barneskolene Garnes, Lone, Trengereid og Ådnamarka. Skolens hovedmålform er nynorsk, mens 61% av elevene har bokmål (2011), noe som er opp fra 54% i 2005 og 36% i 2000. Skolen ligger like ovenfor Arna vidaregåande skule. Garnes Kunstgressbane, Bjørnarhallen og Garnes barneskule ligger tvers over veien. Sparebanken Sogn og Fjordane. Sparebanken Sogn og Fjordane (SSF) er den største banken i Sogn og Fjordane med en forvaltningskapital på 32 milliarder kroner og 310 årsverk. Banken har 23 salgskontor, 17 bank-i-butikk filialer og er representert i 21 av de 26 kommunene i fylket. Sparebanken Sogn og Fjordane har i tillegg kontor i Bergen. Hovedkontoret ligger i Førde i Sunnfjord. Banken er en av de første sparebankene i landet som har tatt i bruk det nye lovverket til finansnæringa og dannet en stiftelse; Sparebankstiftinga Sogn og Fjordane. Som et resultat av dette har banken fått nytt forstanderskap og nytt styre fra 1. september 2010. Styreleder i Sparebanken Sogn og Fjordane er Hallgeir Kleppe (økonomi- og finansdirektør i Fjord 1). Elin Schei Stuhaug er leder av det nye forstanderskapet, som består av 45 medlemmer; 13 valgt av innskyterene, 3 offentlig utnevnte, 11 medlemmer fra de ansatte og 18 som representerer egenkapitaleier. Historie. Formålet med sparebankene var fra starten av at de skulle være hjelp til selvhjelp for folk med små inntekter, og bidra til økonomisk selvstendighet og trygghet for den enkelte. Sparebanken Sogn og Fjordane er over 160 år gammel og er bygget opp av over 25 sparebanker. Banken startet som Førde Sparebank i 1842. Sparebanken Sogn og Fjordane ble etablert 1. april 1988 ved en sammenslåing av Balestrand Sparebank, Gaular Sparebank, Gloppens Sparebank, Hornindals Sparebank, Innvik Sparebank, Leikanger Sparebank, Stryn Sparebank og Sunnfjord Sparebank. Sunnfjord Sparebank ble etablert i 1973 ved en sammenslåing av Askvoll Sparebank, Førde Sparebank, Jølster Sparebank og Vevring Sparebank. I 1975 ble Brekke Sparebank, Hyllestad Sparebank, Kyrkjebø Sparebank og Lavik Sparebank med og i 1984 kom Gulen Sparebank, Naustdal Sparebank og Sulen Sparebank med. Den 13.oktober 2003 ble Sparebanken Flora-Bremanger en del av Sparebanken Sogn og Fjordane. Sparebanken Sogn og Fjordane inngikk et strategisk samarbeid med Gjensidige og lanserte i 2007 en nasjonal nettbank med base i Førde, Gjensidige Bank. Fra 1. september 2010 har Sparebanken Sogn og Fjordane tatt over driften av Fjaler Sparebank i Dale og Bergen. Visjon og verdier. Sparebanken Sogn og Fjordane har en uttrykt visjon om å være en drivkraft for sitt fylke. Banken har et bredt kulturelt engasjement, og den er hovedsponsor for de fleste store kulturarrangementene i fylket. I 2010 hadde banken satt av 30 millioner kroner av sitt overskudd øremerket gaver / utbytte som skulle gå til å understøtte det frivillige lagsarbeidet i fylket. Banken nevner at stikkordene for sitt bidrag er mangfold, trivsel og nyskapning. Sparebanken Sogn og Fjordane støtter også opp om, og prioriterer viktige tiltak som anleggsutbygging, breddeidrett, nærmiljøtiltak og talentutvikling i sitt sponsorarbeid. Aphnaeini. Aphnaeini er en delgruppe av glansvingene. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn 20-50 millimeter) dagsommerfugler. Bakvingen har én eller to hårfine stjerter ved bakhjørnet – disse tjener trolig som "falske antenner" som gjør det vanskelig for fiender å avgjøre hva som er foran og bak på sommerfuglen. Vingenes overside er vanligvis enten oransje og brun eller mørk med mer eller mindre tydelig metallisk glans. Undersiden har skinnende hvite eller metallisk fargede flekker eller bånd, grunnfargen er oftest brunlig. Levevis. Larvene lever på mange ulike slags planter, men særlig på erteblomstfamilien i vid forstand. Mange av dem lever sammen med maur, som drikker et søtt sekret som larven skiller ut, og verner om den. Utbredelse. De aller fleste av artene lever i Afrika, men noen finnes i Sørøst-Asia og én art i Europa. Systematisk inndeling. Gruppen blir noen ganger regnet som en underfamilie for seg, Aphnaeinae. Alle slektene bortsett fra "Cigaritis" finnes bare i Afrika. Slektskapsforholdene innen "Theclinae" er ennå nokså uavklarte og det er mulig at flere slekter etter hvert blir ført til denne gruppen. Kalkovn. En kalkovn pryder kommunevåpenet til Bærum Kalkovn, Blindheim i Sykkylven, Sunnmøre.. Tre kalkovner for industriell masseproduksjon ved Odda Smelteverk Kalkovn er en konstruksjon i stein, metall eller jord for oppvarming av kalkstein til ca. 800-1100 oC ved kalkbrenning. Kalksteinen (kalsiumkarbonat) blir da spaltet til kalsiumoksid (brent kalk) og karbondioksid. De første kalkovner. Teknologien med å brenne kalk var kjent andre steder i verden lenge før Kristi fødsel. Til Norge kom kunnskapen trolig via engelske munker i vikingtiden. I middelalderen gikk det med store mengder kalk til oppføring av klostere, kirker og til festningsanlegg som f. eks. Akershus slott og festning. Murkalken har i ettertid vist seg å være meget sterk og blir bare bedre med tiden. De første kalkovnene besto av et nedgravet brennkammer som var foret med stein og hadde et et luftinntak i bunnen. Kalksteinen ble knust for hånd til småbiter og lagt lagvis med kull. Etter at ovnen hadde kjølnet tok man ut den brente kalken. Den enkleste ovnstypen kalles gjerne «bondeovner». Disse ble brukt periodisk og hadde en diameter og høyde på tre til fire meter. Fabrikkovnene ble også fylt lagvis med kalkstein og brensel, men drevet kontinuerlig. Paarl. En av bygningene til KWV i Paarl. Paarl (nederlandsk: «perle», afrikaans: «Die Pêrel») er den tredje eldste europeiske bosetningen i republikken Sør-Afrika (etter Cape Town og Stellenbosch) og ligger i provinsen Western Cape. Folketellingen fra 2001 forteller at Paarl har en befolkning på rundt 108 000 innbyggere, noe som gjør den til den største byen i Cape Winelands. Den ligger rundt 60 km nordøst for Cape Town og er kjent for sin berømte fortid og flotte naturlandskap. Paarl er uvanlig i Sør–Afrika siden stedsnavnet uttales forskjellig på engelsk ("Paarl") og afrikaans ("Pérul"). Afrikanderne setter også bestemt artikkel foran navnet. Distriktet er særlig kjent for sitt Pearl Mountain eller «Pearl Rock». Denne enorme granittformasjonen består av tre avrundede utstikkere som utgjør Paarl Mountain og har blitt sammenlignet med Uluru (tidligere kjent som Ayers Rock i Australia). Men de er ikke geologisk like. Paarl Rock består av magmatiske bergarter, mens Uluru er en sedimentær rest. Historie. Mens Abraham Gabemma lette etter ytterligere kjøttressurser for den nye nederlandske bosetningern ved Kapp det Gode Håp, så han en gigantisk granittformasjon som glitret i sola etter regnvær og kalte den «Diamondt-ende Peerlberg» (diamant og perlefjellet). Gabemma var ansvarlig for finansene i bosetning ved kystlinjen av Table Bay. «Diamantene» forsvant fort fra navnet, og den ble kjent som Pearl Rock eller Pearl Mountain. Det ble så gitt jordbruksland til noen nederlandske nybyggere ved bredden av Berg i nærheten bare 35 år etter at Jan van Riebeeck ankom i 1687. Den fruktbare jorda og middelhavsklimaet i regionen gav perfekte forhold for landbruk. Nybyggerne plantet frukt, grønnsaker og fremfor alt vindruer som i dag produserer noen av de beste rødvinene i verden. Turisme. Paarl er et blomstrende samfunn med mange velstelte og attraktive Kapp–nederlandske hus, nydelige hager og gater med rekker av gamle eiketrær. Paarl har en unik kulturattraksjon, det var her at grunnlaget for afrikaans ble lagt av Genootskap van Regte Afrikaners. «Afrikaanse Taalmonument» på fjellsiden av Paarl Mountain, språkmuseet og afrikaans språkrute gjennom Dal Josaphat er minnesmerker for denne bedriften. Det tidlige hovedkvarteret for vinindustrien i Sør–Afrika ligger også her. Dette var det berømte «Co-operative Wine Growers' Association», bedre kjent under initialene KWV på afrikaans. KWV ble en sørafrikansk institusjon som har fått et internasjonalt rykte basert på sine unike bedrifter og sitt særpreg på lokal vinindustri. Men i løpet av det siste tiåret ble KWV et fullstendig profittdrevet privat selskap som ikke har noen administrativ rolle lenger. KWVs primære vinproduksjon og modningsfasiliteter er fremdeles i Paarl, mens dens brandy–produksjon finner sted i Worcester. Druesaftproduksjonen er i Upington i Northern Cape. Byen og dens områder rundt tiltrekker seg mange besøkende med varierende aktiviteter og interesser. Der er flotte kappnederlandske bygninger fra 17.–19. århundre, rundturer i landskapet, turstier og en vinrute med sine mange muligheter for vinsmaking, inkludert årganger fra den berømte eiendommen Nederburg og restauranter. Selve Paarl Rock er i disse dager et populært reisemål for fjellklatrere. Men i den første perioden av fjellklatring i Sør–Afrika, ble fjellet ignorert siden dens glatte fasade gjorde at fjellklatrerne ikke kunne finne ankerpunkt for tauene sine. Den første seriøse klatreruten opp fjellet ble laget i 1969 av klatrere fra University of Cape Town (mest kjent er J.W. Marchant og J. Knight) som etablerte noen få ruter hvor tauene gikk 100 meter uten beskyttelse. Dette var før bolting var mulig og disse bedriftene blir fremdeles anerkjent i dag. I dag er en beskyttet gjennom boter i granitten, og der er noen få dusiner spektakulære og svært vanskelige ruter som trekker til seg de beste klatrerne i dagens generasjon. Alle disse rutene forblir farlige for uerfarne klatrere. Stjertvinger. Stjertvinger (Theclinae) er en delgruppe av glansvingene. Utseende. Stjertvinger har for det meste en brunlig vingeoverside, gjerne med et større eller mindre innslag av metallisk blåaktige skjell, og de fleste en eller flere tynne stjerter i bakvingens bakkant, der vinge-ribben CuA2 er noe forlenget. Stjertvinger har et grønt fargefelt mellom øynene. Artene i delgruppen (stammen) Theclini har dessuten en hvit ring rundt fasettøynene. Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet. Et falskt hode. Mange av disse artene har én eller flere lange, tynne stjerter ved bakvingens bakhjørne, ofte har de også en oransje flekk på undersiden her, og selve bakhjørnet kan være vrengt bakover og utover. Alt dette kan skape et inntrykk av et "hode" i sommerfuglens bakende, komplett med "antenner" (stjertene). Man antar at dette kan tjene til å forvirre angripende fugler, som hakker etter feil ende av sommerfuglen, slik at den slipper unna med en skade i den delen av vingene som er minst viktig for flukten, i stedet for å bli drept. Mange arter beveger hele tiden vingene med en gnissende bevegelse som bidrar til å fremheve dette området. Denne atferden finnes imidlertid også hos arter som mangler stjerter og oransje flekk, så det er usikkert om dette er den egentlige funksjonen til atferden. Duftskjell. Hannene har ofte en oval, mørkfarget grop på forvingen. I denne sitter det spesialiserte skjell, duftskjell eller "androconia". Disse skiller ut feromoner som trolig spiller en rolle i kurtiseatferden til disse sommerfuglene. Indre organer. Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppssegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne. Larven. Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot. Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider. Levevis. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse. Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde. Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Eggene legges direkte på næringsplantens blader. Larven lever som plantespiser på ulike urter og planter, flere av artene lever har løvtrær som næringsplanter, forholdsvis mange arter lever på parasittiske planter i mistelteinfamilien. Larvene til stjertvinger er gjerne korte og trinne, og fint hårete. Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader C°. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge. Sjertvinger tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen. Overvintringen varierer mellom de ulike artene og kan skje som egg, larve eller i puppestadiet. Systematisk inndeling med europeiske arter. Slektskap mellom artene og den systematiske inndelingen er ikke avklart, derfor kan det komme endringer. Denne inndelingen er basert på The Tree of Life Web Project, mens de europeiske artene er hentet fra Fauna Europaea Web Service Chandra X-ray Observatory. The Chandra X-ray Observatory er et romteleskop sendt opp i verdensrommet på romfergeoppdraget STS-93 23. juli 1999. Chandra er et av NASA sine store rombaserte observatorium, i det såkalte «Great Observatories program». Teleskopet ble gitt navnet sitt til minne om en indisk-amerikansk fysiker Subrahmanyan Chandrasekhar, som er kjent for å bestemme massegrensen for hvite dverger som blir nøytronstjerner. «Chandra» betyr også «måne» på Sanskrit. Historie. Chandra X-ray Observatory (da under navnet AXAF) ble første gang foreslått for NASA i 1976 av Riccardo Giacconi og Harvey Tananbaum. Det forberedene arbeidet begynte året etter hos Marshall Space Flight Center (MSFC) og Smithsonian Astrophysical Observatory (SAO). I mellomtiden, i 1978, hadde NASA skutt opp sitt første røntgen romteleskop Einstein Observatory (HEAO-2) opp i bane. Arbeidet fortsatte på Chandra-prosjektet gjennom 1980- og 1990-tallet. I 1992, for å redusere kostnader, ble teleskopet tegnet om. 4 av 12 planlagte speil ble fjernet, sammen med 2 av 6 vitenskapelige instrumenter. Chandra sin planlagte bane ble endret til en eliptisk en, 1/3 til Månen på sitt fjerneste. Dette eliminerte muligheten for reparasjoner av romfergen, men plasserte teleskopet utenfor Jordens strålebelte for mesteparten av banen. AXAF ble endelig døpt til Chandra i 1998, og ble skutt opp i 1999 av romfergen Columbia på ferden STS-93. Med en vekt på 22.753 kg var dette det tyngte lasten en romferge noen sinne hadde medbrakt. Dette var en konsekvens at de to-stegs rakettene som måtte til å for å bringe Chandra opp til sin bane. Chandra har returnert data siden en måned etter oppskyting. Det styres av SAO ved «Chandra X-ray Center» i Cambridge, Massachusetts, med støtte fra MIT og Northrop Grumman Space Technology. ACIS ble skadet under en tidlig passering av strålebeltet. For å hindre fremtidige skader, ble instrumentet snudd under senere passeringer. I 2004 feiret Chandra 5 suksessfulle år i drift. Teknisk beskrivelse. Chandra sin høye eliptiske bane gjør at romteleskopet kan observere kontinuerlig for 55 av dets 65 timers bane rundt Jorden. Chandra har en oppløsning på sine bilder som er over 1000 ganger bedre enn de første røntgenteleskopene i verdensrommet. Instrumenter. som beveger seg i hvilken som helst retning som skal til for observasjon. Oppdagelser. Data innsamlet av Chandra har økt betraktelig vår kunnskap innenfor astronomi og røntgen-studier. 1999 - 2001. Pulsaren Vela observert juni 2000 "For øvrige oppdagelser i 1999, se for dette året." "For øvrige oppdagelser i 2000, se for dette året." "For øvrige oppdagelser i 2001, se for dette året." 2002 - 2004. "For øvrige oppdagelser i 2002, se for dette året." "For øvrige oppdagelser i 2003, se for dette året." "For øvrige oppdagelser i 2004, se for dette året." 2005 - 2007. "For øvrige oppdagelser i 2005, se for dette året." "For øvrige oppdagelser i 2006, se for dette året." Sandra McCoy. Sandra Christina McCoy (født 14. august 1979 i San Jose i California) er en amerikansk skuespiller. Hun er kanskje best kjent for sin rolle i filmen Cry Wolf. St. Olav videregående skole (Sarpsborg). St. Olav videregående skole er en videregående skole i Sarpsborg. Skolen tilbyr utdanningsprogrammene studiespesialisering, service og samferdsel, idrettsfag og toppidrett i tillegg til tilrettelagt undervisning og voksenopplæring. Skolen består av to større bygninger, hovedbygningen og et eldre bygg, kalt «Gamla», samt et par mindre hus. Det går i underkant av 1000 elever på St. Olav. Navnet er hentet fra Sarpsborg bys grunnlegger, helgenen St. Olav. Skuespill. St. Olav har som tradisjon å sette opp et skuespill ved begynnelsen av hvert skoleår, arrangert av førsteklassene ved de studiespesialiserende linjene. Undervisningstiden i norsk går med til dette, og det leies inn noe ekstern hjelp. Skuespillet fremføres både for skoleelever i skoletiden og på kveldstid, primært med foreldre og annen familie som målgruppe. I 2007 ble skuespillet "Jeppe på bjerget" satt opp, mens "Romeo og Julie" ble satt opp i 2008. «Gamla», den andre større bygningen ved St. Olav Buffalo Grove Lime Kiln. Grunnmuren til kalkovn nær Polo, Illinois. Buffalo Grove Lime Kiln er en av to kalkovner i Illinois i USA som er med i National Register of Historic Places. Den andre er Griggsville Landing Lime Kiln i "Pike County". Buffalo Grove Lime Kiln finnes nær Ogle County i Illinois i byen Polo. Pat Gibson. Pat Gibson (født 19. juli 1961) er en irsk quizer som er bosatt i England. Han ble verdensmester i quiz i 2007, 2010 og 2011. I 2004, 2005 og 2006 tok han sølv. Gibson har deltatt på mange spørreprogrammer på britisk TV, og har bl.a. vunnet førstepremien på 1 million pund i Who Wants to be A Millionaire? Griggsville Landing Lime Kiln. Griggsville Landing Lime Kiln er lokalisert nær landsbyen Valley City i Illinois i Pike County. Kalkovnen er med på listen over National Register of Historic Places. Ole Martin Halck. Ole Martin Halck (født 1969) er en norsk quizer. Han ble i 2007 nummer 14 i VM i quiz, noe som var den beste norske prestasjon i VM i quiz frem til 2009. Halck ble i 2007 valgt til president i Norges Quizforbund og var president fram til 2011 etter å ha blitt gjenvalgt i 2009. National Register of Historic Places. National Register of Historic Places er USA sin offisielle liste over bevaringsverdige distrikter, steder, bygninger, strukturer og gjenstander. Registeret ble etablert i 1966 med innføringen av loven National Historic Preservation Act (NHPA). Av de mer enn en million eiendommene i National Register, er 80 000 listet individuelt. Hvert år tilføres 30 000 eiendommer National Register enten som del av verneverdige områder eller som individuell listing. Växjö kommune. Växjös gamle jernbanestasjon, nå posthus. Växjö kommune ligger i det svenske länet Kronoberg i Småland. Kommunen grenser mot nabokommunene Alvesta, Tingsryd, Lessebo og Uppvidinge i Kronobergs län. I nord grenser kommunen til Sävsjö og Vetlanda kommuner i Jönköpings län. Kommunens administrasjonssenter ligger i Växjö. Tettsteder. Växjö kommune har fire tettsteder. I tabellen oppgis antall innbyggere per 31. desember 2005. Stef Clement. Stef Clement (født 24. september 1982) er en profesjonell landeveissyklist fra Tilburg i Noord-Brabant, Nederland. Han ble proff-syklist i 2006 da han ble en del av det franske ProTour-laget Bouygues Télécom. Fra 2009-sesongen sykler han for Rabobanklaget. Clement er spesialist på temporitt. Clement begynte sin amatørkarriere i 2003 da han ble en del av Van Hemert Groep Cycling-team. I 2004 gikk han over til Rabobank Continental Team og syklet for dem i 2004-2005. Han ble profesjonell da han i 2006 skrev kontrakt med det franske laget Bouygues Télécom. Den største prestasjonen i 2006 var seieren på temporittet under det nederlandske mesterskapet i landeveissykling. Han hadde tidligere samme år tatt en tolvte plass i temporittet på ellevte etappe i Giro d'Italia. I 2007 deltok han i Tour de France, men et fall på den 12. etappen gjorde at han ikke krysset målstreken innen tidsfristen, og dermed ikke kunne stille til start på den første lange tempoetappen dagen etter. Noen uker senere ble han på nytt nederlandsk mester i temporitt, og i det avsluttende temporittet under Vuelta a España tok han tredje plass. Clement ble også nummer tre i temporittet under verdensmesterskapet i Stuttgart, Tyskland 27. september. Stef Clement deltok i Tour de France for andre gang i 2008, og fullførte. Ikke lenge etter ble det kjent at han i 2009 ville gå over til Rabobanklaget. Under Belgia rundt i 2009 gjorde han en sterk innsats, blant annet hjalp han vinneren Lars Boom i spurten samtidig som Clement selv fikk en bra plassering. Han var også i god form under Critérium du Dauphiné Libéré der han vant den siste etappen etter en sprintduell med to andre syklister. I august vant han sitt tredje nederlandske mesterskap på tempo. Dimisjon. Dimisjon (av latin "dimittere" «sende bort») er det å dimittere eller bli dimittert. Den som dimitteres kalles en "dimittend". I militæret. I militær sammenheng brukes begrepet om å sende hjem mannskaper etter avtjent førstegangstjeneste – populært kalt «å dimme». Ved dimisjon mottar den vernepliktige dimisjonsgodtgjørelse, «dimmepenger». I skolen. I skolesammenheng betyr det å dimittere at en skole sender en elev til universitetet. Til innpå 1800-tallet ble nemlig "examen artium" gjennomført på universitetet (opprinnelig ved Københavns universitet, senere ved universitetet i Christiania), ikke ved skolen selv, som i dag. De lokale skolene dimitterte elevene når de var modne til å gå opp til eksamen i København eller Christiania. Dimisjonsgodtgjørelse. Dimisjonsgodtgjørelse er en engangssum den vernepliktige mottar ved dimisjon etter førstegangstjenesten. Fra og med 1. juli 2011 utgjør dimisjonsgodtgjørelsen kr ​29.638,-. Den utbetales til mannskaper som dimitterer ved formell dimisjonsdato. Mannskaper som av ulike grunner (sykdom, utdanning eller arbeid, overføring til Heimevernet osv.) avbryter sin førstegangstjeneste før fullført 12 måneders tjeneste tilstås dimisjonsgodtgjørelse for antall tjenestegjørende dager på grunnlag av dagsats (29.638,-: 365 x antall dager). Frodebu. Frodebu ("Front Démocratique du Burundi") eller Sahwanya-Frodebu, er et sosialdemokratisk parti i Burundi, konsultativt medlem i Sosialistinternasjonalen. Partiet fikk makten ved det første allmenne valget i 1993 med stor majoritet (tall varierer om valgresultatet), men deres første president, hutuen "Melchior Ndadayé", ble myrdet i et statskupp etter fire måneder av tutsier. Dette innledet en etnisk rensning av tutsier og de hutuer som søttet det forrige militærregimets parti Uprona ("Union pour le Progrés National"). Partiet ledes nå av hutuen Domitien Ndayizeye. Kjell Carlström. Kjell Carlström (født 18. september 1976 i Borgå) er en finsk syklist. Han ble profesjonell i 2002 i "Amore e Vita". Han var med i Tour de France i 2005, 2006 og i 2007. Han beste resultat så langt i Tour de France er en andreplass på 8. etappe i 2006. Chapel Royal. Chapel Royal («Det kongelige kapell») er en avdeling innenfor det kongelige hushold i Storbritannia. Det består av en gruppe prester og sangere som har ansvar for monarkens åndelige velferd. Gjennom århundrene har begrepet også blitt assosiert med visse fysiske kapeller. De viktigste av disse i nyere tid er Chapel Royal og Queen's Chapel i St. James's Palace i London. Slike kapeller er utenfor Den engelske kirkes bispedømmers kontroll, og kalles "Royal Peculiars". Organisatorisk tilhører Chapel Royal monarkens Ecclesiastical Household, og kalles formelt Free Chapel of the Household. Det er to avdelinger innen Chapel Royal, en for Skottland og en for England, ettersom monarken er medlem av Den engelske kirke når hun befinner seg i England, og av Den skotske kirke når hun er i Skottland. Historie. Chapel Royal oppstod som en distinkt avdeling av det kongelige hushold mot slutten av det 13. århundre. Det var først ingen spesielle base for prestene, som reiste sammen med monarken slik resten av hoffet gjorde, og feiret messe og andre gudstjenster der monarken til enhver tid befant seg. Tittelen Dekanus av Chapel Royal går tilbake til 1312, og har siden 1748 alltid vært besatt av biskopen av London. En sub-dekanus har det daglige ansvar; han er også huskapellan ved Buckingham Palace. I sin nåværende form ble Chapel Royal formelt opprettet i 1483. Bernadette Farrell. Bernadette Farrell (født 1957) er en britisk katolsk hymnekomponist som har skrevet hymner som har slått an i mange kristne trossamfunn. Hun er en av den katolske kirkes mest kjente musikere og komponister av det som kalles "Contemporary Catholic liturgical music". Hun har komponert og skrevet mer enn 80 hymner, blant annet «Christ Be Our Light», «Unless a Grain of Wheat» og «God Beyond All Names». Farrell, Bernadette Farrell, Bernadette Boksing under Sommer-OL 1992. Boksing under Sommer-OL 1992 i Barcelona, Spania. Beste nasjon ble Cuba med 7 gullmedaljer. Andamanske språk. Stamme- og språkkart over Andamanene. Sammenligning av utbredelsen av diverse andamanske språk. Tidlig 1800-tall på venstre side, 2004 på høyre side. Andamanske språk er en språkfamilie som snakkes av andamaner på Andamanene, ei øygruppe som tilhører det indiske unionsterritoriumet Andamanene og Nikobarene. Familien deles inn i storandamanske språk og sørandamanske språk; av de storandamanske språkene er kun ett (a-jeru) i live i dag, og av de sørandamanske er tre språk i live. Historie. De innfødte andamanerne har levd på Andamanene i tusener, om ikke titusener av år, og i storparten av denne tida har deres samfunn og språk vært upåvirka av eksterne innflytelser. Selv om øyenes og innbyggernes eksistens var kjent blant maritime handelsmakter i den sørasiatiske regionen var kontakt med andamanerne og verden utenfor veldig sporadisk, og ofte fiendtlig. Som et resultat av dette er nesten ingenting nedskrevet om deres språk før midten av 1800-tallet. Fra 1860 og utover førte etableringen av en britisk straffekoloni til en varig påvirking av de andamanske folkene, spesielt storandamanerne. Ved inngangen til det 20. århundre hadde de fleste folkegruppene blitt sterkt redusert i antall, og mange av de storandamanske språkene gikk ut av bruk. Det språklige mangfoldet på øyene led også under av at mange av de gjenværende folkene ble blanda sammen med hverandre og med karenske og indiske innvandrere. Ved begynnelsen av det 21. århundre var det kun rundt 50 mennesker med storandamansk opphav igjen, alle på øya Strait Island. Rundt halvparten av disse snakker en kreol av storandamanske språk, for det meste basert på aka-jeru og a-pucikwar, med elementer av hindi og burmesisk. Dette kreolspråket kalles «nåtidig storandamannsk» av noen lærde, men også bare «jero» eller «storandamansk». Hindi fungerer i større og større grad som deres hovedspråk, og er det eneste språket rundt halvparten av dem snakker. De sørandamanske språkene overlever hovedsakelig fordi folkegruppene som snakker dem, lever såpass isolert. Denne isolasjonen er blitt forsterket av en ekstrem motvillighet mot kontakt med utenomverdenen og åpen fiendtlighet mot fremmede, spesielt blant jarawaene og sentineleserne. Sentineleserne er så motvillige mot kontakt med utenomverdenen at språket deres er nesten fullstendig ukjent for utenforstående den dag i dag. Språkene og deres klassifikasjon. Det er to klare undergrupper av andamanske språk; storandamanske språk og sørandamanske språk, samt ett uklassifisert språk (sentinelesisk) som antas å være søarandamansk. De beviste likhetene mellom storandamsnke og sørandamanske språk er som regel kun morfologiske av natur, og det er lite delt ordforråd. Som et resultat av dette har forskere som Joseph Greenberg sådd tvil rundt gyldigheten av andamansk som én språkfamilie. Andre, som Timothy Usher, mener å ha funnet flere likheter i ordforrådet i de to gruppene, som pronomenene i onge sammenligna med pronomenene i aka-bea: "mi" «jeg»/"m-" «vi» og "ngi" «du»/"ng-" «du», men ikke nok til å etablere regelrette lydrelasjoner. Joseph Greenberg har foreslått at disse språkene, eller i det minste storandamansk, er i slekt med papuanske og tasmanske språk som del av språkfamilien indostillehavsspråk. Dette forslaget er ikke generelt godtatt av språkforskere (se utvidet vestpapuansk). Grammatikk. De andamanske språkene er agglutinerende språk med et omfattende for- og etterstavelsessystem. Et av de mest distinkte trekkene ved språkene er at de har et substantivklassesystem basert for det meste på kroppsdeler, hvor hvert substantiv og adjektiv kan ta en forstavelse basert på hvilken kroppsdel ordet assosieres med (på grunnlag av form eller funksjon). Forstavelsen «aka-» i navnene på mange andamanske språk antyder dermed at ordene har noe med tunga å gjøre. Stellenbosch. Stellenbosch er den nest eldste europeisk bosetningen i provinsen Western Cape i Sør-Afrika etter Cape Town og ligger 50 km unna Cape Town langs bredden på Eerste River. Byen ble kjent som City of Oaks eller Eikestad på afrikaans på grunn av sitt store antall eiketrær som ble plantet av grunnleggeren langs gatene. Universiteit Stellenbosch ligger her, og Technopark Stellenbosch er et moderne forretnings– og forskningskompleks som ligger i den sørlige delen av byen nær Stellenbosch golfbane. Byen er også kjent for Coetzenburg friidrettsbane hvor mange fridrettsstjerner trener i vinterhalvåret Byen er sagt å være hjertet av afrikanderkulturen på grunn av sitt store antall akademikere og studenter som har levd og studert der. Historie. Et typisk kappnederlandsk hus i Stellenbosch Byen ble grunnlagt i 1679 av guvernøren i Kappkolonien, Simon van der Stel, som oppkalte den etter seg selv. Stellenbosch betyr «Stels skog». Den ligger ved breddene av Eerste River («første elv»), navnet skyldtes at det var den første nye elven han nådde og fulgte den da Jan van Riebeeck sendte ham fra Cape Town på en ekspedisjon over Kapp for å utforske territoriet mot det som i dag er kjent som Stellenbosch. Nederlenderne var dyktige i hydraulisk ingeniørkunst, og de laget et system av furer til å lede vann fra Eerste River i nærheten av Thibault Street gjennom byen langs van Riebeeck Street til Mill Street hvor en mølle ble bygget. Byen vokste så raskt at den fikk en uavhengig lokal myndighet i 1682 og magistrat med ansvar for 25 000 km² i 1685. Kort tid etter at nybyggerne ankom, særlig de franske hugenottene, ble det plantet druer i de fruktbare dalene rundt Stellenbosch, og snart ble den sentrum for sørafrikansk vinindustri. Den første skolen hadde blitt åpnet i 1683, men utdanningen i byen begynte for fullt i 1859 med åpningen av presteutdannelse for den nederlandske reformerte kirke, og et gymnasium kjent som "het Stellenbossche Gymnasium" ble etablert i 1866. Noen høyere klasser ble i 1874 Victoria College og i 1918 til universitetet i Stellenbosch. En gutt fra skolen, Paul Roos, kaptein på det første laget som ble kalt Springboks, ble den første som ble rektor på skolen. Han forble rektor til 1940. Da han pensjonerte seg, ble navnet på skolen endret til "Paul Roos Gymnasium". I begynnelsen av andre boerkrig (1899–1902) var Stellenbosch en av britenes militærbaser og ble brukt som omgrupperingsleir. Offiserer som ikke utmerket seg ved fronten, ble sendt tilbake til den og uttrykket «å bli stellenbosched» kom i bruk, i den grad at i lignende tilfeller med offiserer ble det snakket om "stellenbosched" selv dersom de ble sendt til et annet sted. Befolkning. Stellenbosch har en befolkning på rundt 117 713 per 2001, uten å telle med studentene. Dette anslaget er basert på husbeboere. Befolkningen snakker primært afrikaans med store xhosa og engelskspråklige minoriteter. Den svarte befolkningern snakker primært xhosa, mens hvite snakker afrikaans eller engelsk. De fargede (blandede raser og etterkommere av khoisan) er primært afrikaansspråklige og er i majoritet. Klima og geografi. Stellenbosch sine østlige drabantbyer i vintermånedene. Snøen på Jonkershoek–fjellene med de prominente «tvillingene» (1494 moh) er synlig. Stellenbosch ligger rundt 50 km øst for Cape Town. Den ligger i en kupert region av Cape Winelands og er i ly i en dal på en høyde av rundt 100 moh. I vest ligger Papegaaiberg (afrikaans: Papegøyefjellet) som egentlig er en høyde. I sør og øst er det høye fjell med Stellenbosch Mountain i sør og Simonsberg, Jonkershoerk–fjellene og store Drakenstein–fjellene i øst og sørøst. Tvillingene (1494 moh) er et landemerke i regionen, den høyeste er Victoria Peak (1590 moh). Jorda er mørk sedimentær til leiraktig og kombinert med det velldrenerte kuperte terrenget og middelhavsklimaet viser seg ideelt for vindyrking. Somrene er tørre og varme, der det noen dager i februar og mars er over 30°C. Vintrene er kjølige med dagstemperaturer på gjennomsnittlige 16°C. En ser vanligvis snø et par ganger i løpet av vinteren på de omkringliggende fjellene. Våren og høsten har temperaturer rett over 20°C. Økonomi. Stellenbosch–, Paarl– og Franschhoek–dalene utgjør Cape Winelands, den største av de to viktigste vinregionene i Sør–Afrika. Den sørafrikanske vinindustrien produserer rundt en million liter vin i året. Stellenbosch er det primære stedet for kultivering av og forskning på vindruer. Professor Abraham Isak Perold var den første professor i kultivering av vindruer ved universitetet i Stellenbosch. Stellenbosch vinrute som ble etablert i 1971 er et verdenskjent og populært turistmål. Julierpasset. Sydøstoppfarten til Julierpasset sett fra Engadin Julierpasset er et fjellpass i den sveitsiske kantonen Graubünden mellom dalene Surses i nordvest og Engadin i sydøst. Passet skiller mellom tilsigsfeltene av Nordsjøen (via Julia og Rhinen) og Svartehavet (via Inn og Donau). Sydøstoppfarten er kort (7 km fra Silvaplana) og har en relativt liten høydeforskjell (469 m) til passet. Derimot kan hele den 36 km lange dalen til elven Julia betraktes som passets nordvestoppfart. Høydeforskjellen er her på hele 1448 m, som overvinnes i flere bratte trinn fordelt over dalen. Den siste landsbyen på denne strekningen før passet er Bivio (9 km og 515 høydemeter fra passet). Gjennom arkeologiske funn på passhøyden er det sikkert at det fantes en kjerrevei over passet allerede i romertiden. Julierpassets relativt ufarlige topologi gjorde ruten Malojapass–Julierpass til en av antikkens viktigste nord–syd-forbindelser over Alpene. I middelalderen overtok Septimerpasset, som bare ligger noen kilometer lenger vest, mye av denne funksjonen. I tillegg begynte St. Gotthard- og Splügenpasset å bli viktige transportveier. Først da helårsveien over Julierpasset ble bygd (påbegynt 1820), fikk det tilbake noe av sin opprinnelige betydning. Oberalppasset. Oberalppasset er et fjellpass i Sveits som forbinder dalene Surselva (i Graubünden) med Urseren (i Uri). Passet er en viktig vest–øst-forbindelse i Sveits (f.eks. mellom Lausanne og Chur) og krysses i dag av både vei og jernbane. Allerede i middelalderen var Urseren på passets vestside kirkelig underlagt klosteret i Disentis på passets østside, selv om Urseren hørte til kantonen Uri og Disentis til Graubünden. Dette illustrerer passets historiske betydning. Lihallen Kulturgård. Lihallen Kulturgård (i dagligtale bare kalt Lihallen) er et privateid kunst- og seminarsted i Sigerfjord i Sortland kommune i Nordland. Lihallen var tidligere Sortland Tuberkulosehjem, og hovedbygningen ble bygget i perioden 1911–14. Tuberkulosehjemmet ble nedlagt i 1956. Lihallen er i dag eid av kunstner Tove Hov Jacobsen og Hans Jørgen Jacobsen. Hovedbygningen er nå delvis privat bolighus og delvis galleri og kafé (åpent i sommersesongen). Det gamle verkstedet/stabburet er i dag atelier, kunstbibliotek og ekstra galleri. I tillegg står et lysthus på eiendommen. Lihallen ligger 101 meter over havet, med god utsikt over Sigerfjorden. San Bernardino-passet. San Bernardino-passet er et fjellpass i Sveits som forbinder de graubündneriske dalene Rheinwald og Val Mesolcina. Passet ligger på Alpenes hovedvannskille (mellom Nordsjøen og Middelhavet) og språkskille (mellom tysk og italiensk). Passet har vært brukt minst siden romertiden. Passets betydning økte sent på 1400-tallet etter at Via Mala – «den dårlige veien» mellom Hinterrheindalen og Rhindalen – hadde blitt bygget ut. Dermed ble ruten over San Bernardino-passet et attraktivt alternativ til passene lenger øst (Septimer- og Julierpasset). Selv om veien ble plastret, var den bare passerbar med pakkdyr. Den første kjerreveien ble åpnet i 1770, mens dagens passvei ble bygget fra 1818 til 1823. 1967 ble den 6,6 km lange San Bernardino-tunnelen under passet åpnet. Europavei 43 går gjennom tunnelen, som ble rehabilitert i 2006. San Bernardino-passet må ikke forveksles med (Store eller Lille) "St. Bernhard-passet", som ligger mye lenger vest og er oppkalt etter Bernhard av Menthon, mens San Bernardino-passet er oppkalt etter Bernadinus av Siena. Lihallen (Nittedal). Lihallen er en idrettshall i Nittedal kommune i Akershus. Idrettshallen ble bygd i 1973 og drives av Nittedal kommune. Lihallen har publikumskapasitet på ca 400 og brukes til flere idretter, som håndball, innebandy og volleyball. Fraktur (skrift). a>er, bokstavpar som var støpt sammen på én type for å lage et penere skriftbilde. Sammenlikninger mellom en del vanlige bokstaver i antikva og fire vanlige gotiske skrifter. a> og trykt med slitte frakturbokstaver. Fraktur er en stilvariant av gotisk skrift som ble laget i Tyskland tidlig på 1500-tallet og som ble brukt som trykkskrift i nord- og sentraleuropeiske områder, også Norge, fram til den gradvis gikk ut av bruk mot slutten av 1800-tallet/tidlig på 1900-tallet. Fraktur var en mykere videreutvikling av boktrykkeren Johann Gutenbergs opprinnelige gotiske trykkskrift fra 1400-tallet, ofte kalt tekstur, og bestod som den av bokstaver fra det latinske alfabetet formet med tunge stammer og brukne buer. Fraktur stod i motsetning til antikvaskriften, en skrift som ble tatt i bruk omtrent på samme tid i Italia, men etter forbilder fra den romerske antikkens store bokstaver og renessansens skriveskrift, og som i dag helt har erstattet gotisk skrift. Fraktur ble ansett som tysk «nasjonalskrift» og forbindes fremdeles med tysk kultur og boktrykkertradisjon. Etymologi. Ordet fraktur er avledet av det latinske "frangere", «brekke» eller «knekke», i fortidsformen "fractus", det vil si «brukket». Ordet fraktur er også fagbetegnelsen på beinbrudd i medisinsk sammenheng. Samlebetegnelsen "gotisk skrift" brukes ofte litt upresist om den særtyske formvarianten fraktur. Fraktur kan kalles "german print" eller "blackletter" på engelsk. Frakturskrift i dag. Frakturbokstaver brukes sjelden i dag. Som annen gotisk skrift brukes de bare som typografisk dekor og effektskrift i overskrifter på plakater og annet for å gi bestemte assosiasjoner, blant annet til gamle tider, gotiske romaner og ikke minst tysk kultur og historie, kanskje særlig nasjonalsosialismen. Varianter av fraktur er fortsatt såvidt i bruk i Tyskland, for eksempel på historiske gateskilt og veggdekor i tradisjonell tysk bonde- og håndverkerkultur. Frakturstilen brukes innimellom også for å gi lettleste enkeltord i nynazistisk propaganda det rette, «erketyske» uttrykket. John Willock. John Willock (eller "Willocks") (født ca. 1515, død 4. desember 1585) var en skotsk reformator. Han vokste opp i Ayrshire og tok sin utdannelse ved University of Glasgow. Etter å ha vært munk i en kort tid omfavnet Willock den nye reformerte kristendommen og dro til London hvor han en gang rundt 1542 ble prest for Henry Grey, den senere hertug av Suffolk, far til Lady Jane Grey som senere ble dronning av England i ni dager og så halshugget. Da den katolske Maria I av England overtok den engelske trone i 1553 dro Willock som så mange andre i landflyktighet, til Emden i Friesland hvor han praktiserte som lege, men reiste også tidvis tilbake til Skottland på besøk. Han ble knyttet til ledende skotske reformatorer i deres kamp mot dronningregenten Maria av Guise og den romerske-katolske religion, og i 1558 dro han tilbake til Skottland for godt. I Skottland begynte Willock å holde prekener og i 1559 ble han lyst fredløs. Hans popularitet gjorde at denne dommen ikke hadde noen effekt, og som John Knox’ stedfortredende prest ved St Giles' Cathedral i Edinburgh administrerte han kirkesamfunnet for første gang i henhold til den reformerte troen. Han var således til stadig frustrasjon og irritasjon for regenten som forsøkte å gjenopprette den katolske troens autoritet i Skottland. Willock var en av fire prester som ble valgt av konventet av oktober 1559 til å sitte i regjeringens råd, og han ble en av de som ble utpekt til å sammenstille "Den første bok om disiplin" (en veiledning om religiøs og etisk livsførsel) (1560). I 1562 ble han rektor av Loughborough i Leicestershire, men han opprettholdt forbindelsen med kirkesamfunnene i Skottland og var forliksmann ved generalforsamlingen til den skotske kirke samme år, og på nytt i 1564, i 1565 og i 1568. Han døde ved Loughborough den 4. desember 1585. St. Gotthard-passet. St. Gotthard-passet er et fjellpass over Alpenes hovedkam som ligger rett syd for grensen mellom de sveitsiske kantonene Uri og Ticino. Passet har mistet mye av sin betydning etter at tunnelen under passet ble åpnet i 1980 (europavei 35). Det fins også en 15 km lang jernbanetunnel under passet (åpnet 1882). Arbeidet med den 57 km lange Gotthard-Basetunnelen skal være avsluttet i 2017. St. Gotthard-passet ble først gjort passerbar i middelalderen. Problemet var ikke selve veien over passet, men kløften "Schöllenenschlucht" nord for dagens tettsted Andermatt. Langobardene gjorde denne kløften passerbar i 569 ved å bygge en bru over elven Reuss som hang i jernkjettinger. Brua ble erstattet av tre nye bruer i tidenes løp. Dermed økte passets betydning. Man antok tidligere at St. Gotthard-passet var Alpenes viktigste nord–syd-forbindelse, men nyere forskning avkrefter dette. Rundt år 1500 ble det transportert ca. 170 tonn varer per år via passet, noe som var en brøkdel av transporten over Brennerpasset (4500 tonn per år). En ulempe ved St. Gotthard-passet var bl.a. at det bare kunne passeres med pakkdyr på en smal sti. Passveien ble først bygget mellom 1827 og 1830. Sydoppfartens trasé ble lagt om mellom 1956 og 1977. Til tross for sin økonomisk sett ikke spesielt store betydning, står St. Gotthard-passet sentralt i sveitsernes bevissthet. Grunnen til dette er at St. Gotthard-passet var selveste symbolet på det første sveitsiske edsforbundet og dets politiske makt som passtat. Kontrollen av passet var ett av grunnlagene for edsforbundets maktstilling i området. Samtidig møtes her (nesten) Sveits' fire språk, med tysk i nord, italiensk i syd, fransk (et godt stykke lenger) i vest og retoromansk i øst. Killingen. Killingen, sett fra Bygdøy sjøbad Killingen er en øy vest for Bygdøy i Oslo. __notoc__ Øya og historien. Killingen ligger rett vest for Bygdøy sjøbad, med et trangt sund til Bygdøy. Over sundet går det en flytebro med cirka tre meters høyde for båters passering. Øya er 92,8 mål stor. Killingen har noen få fastboende og enkelte fritidsboliger. Øya er i privat eie og ikke underlagt reguleringsplan. På Killingens østside, mot sundet mot Bygdøy, ligger Sjøsenteret marina med båthavn for cirka 400 båter og vinteropplag. Sydvest på øya ligger Sydenden Slipp med vinteropplag for båter. Herbern Båtbyggeri, som lå mot sundet, laget seilbåter av typen Killing, konstruert av Sigurd Herbern på 1940-tallet. Fra 2006 har det pågått en konflikt mellom eier av båthavnen på Killingen og staten i forbindelse med opprustning av Bygdøy Sjøbad på landsiden, om blant annet flytting og bruk av flytebroen. I april 2007 varslet Riksantikvaren at øya vil bli foreslått fredet som del av fredningen av H.M. Kongens eiendommer på og ved Bygdøy. I 1923 sto det et slag mellom politi og spritsmuglere på Killingen, det såkalte "Letterslaget". Øya var for flere hundre år siden to øyer, Nordre og Søndre Killingen. Syd i sundet mellom Killingen og Bygdøy ligger Kakaoskjær, og Kaffeskjær som etter tradisjonen har fått navnet fordi fiskere pleide å koke kaffe her og som er et viktig hekkested for fiskemåke. Killingen naturminne. Killingen naturminne (VV00000789) ble fredet 15. januar 1988 og omfatter et 3 dekar stort område nordvest på øya med fossile bergarter. Simplonpasset. Simplonpasset er et fjellpass i den sveitsiske kantonen Wallis. Den forbinder Rhônedalen i nord med den italienske dalen Val d'Ossola i sør. Passveien begynner i nord ved Brig. Sør for passet ligger de to walserkommunene Simplon og Zwischbergen, før man krysser grensen til Italia. Den første større italienske byen er Domodossola. 1300 høydemeter under passet sørger den 20 km lange Simplontunnelen for en jernbaneforbindelse mellom de samme dalene. Passet har blitt trafikkert med muldyr siden 1600-tallet. Internasjonal betydning fikk det først da passveien ble bygget under Napoleon mellom 1800 og 1805. Samtidig begynte man å bygge et hospits på passhøyden. Veidnesbrua. Veidnesbrua er ei stålkassebru på europavei 69 i Nordkapp kommune i Finnmark. Brua krysser bukta Kobbholet på sørsiden av Magerøya. Brua er 520 meter lang, med 10 meter seilingshøyde og lengste spenn (av 7) 80 meter. Byggingen av Veidnesbrua startet sommeren 1996, og brua var ferdig 5. november 1998. Sammen med resten av fastlandsforbindelsen til Magerøya, FATIMA-prosjektet, ble Veidnesbrua offisielt åpnet 15. juni 1999. Vannflaggermus. Vannflaggermus er en art i gruppen flaggermus. Den er en liten flaggermus med et vingespenn på 23-27 cm, kroppslengde mellom 4 og 5 cm og en vekt på 6-14 g. Pelsen er rødbrun på oversiden, lysegrå under. Flaggermusen jakter ved å bruke hørselen og munnen til å oppspore insekter. Den går i dvale om vinteren. Tom Kåre Staurvik. Tom Kåre Staurvik (født 13. februar 1970) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han eliteseriedebuterte for Glimt i 1993 og var med å vinne Norgescupen i fotball samme år, Tippeligasølv i 1993 og bronse i 1995. Staurvik spilte i en rekke år for klubben. Han var også toppscorer for Glimt i 1994, med 7 mål. I løpet av sin karriere spilte han også for Rosenborg, NAC Breda i Nederland, GIF Sundsvall i Sverige, FC Shenhua i Kina og Sprint. Han har også trent og spilt for Harstad IL i 2. divisjon avdeling 4. Staurvik har 2 A-lags landskamper for Norge med debut i 7-0 seier borte mot Færøyene i august -93, da han kom inn for Erik Mykland ved pause. Vulkansk bombe. En vulkansk bombe er en klump av smeltet stein (tefra) som er større enn 65 mm i diameter, og blir dannet når en vulkan kaster ut tyktflytende lavafragmenter under et utbrudd. De avkjøles nok til å oppnå fast form før de når bakken. Vulkanske bomber kan bli kastet flere kilometer fra en utbruddsåpning, og får ofte en aerodynamisk form under flyturen. Bomber kan være ekstremt store – Asama-utbruddet i Japan i 1935 kastet ut bomber som målte 5–6 m i diameter, opptil 600 meter fra utbruddsåpningen. Vulkanske bomber representerer en betydelig fare, og kan forårsake alvorlig skade eller dødsfall blant folk i nærheten av utbruddsstedet. En slik episode skjedde ved Galeras-vulkanen i Colombia i 1993, der seks personer i nærheten av fjellet ble drept, og flere andre skadet av lavabomber, da vulkanen fikk et uventet, eksplosivt utbrudd. Wimbledon-turneringen 1999. Wimbledon-turneringen 1999 ble avviklet mellom 21. juni og 5. juli i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gress. Amerikanske Pete Sampras vant singletitlen i Wimbledon for herrer for sjette gang og forsvarte dermed tittelen fra fjoråret og året før det. Singleturneringen for damer ble vunnet av amerikanske Lindsay Davenport, hun vant også damedoublen sammen med Corina Morariu. Det indiske doubleparet Mahesh Bhupathi / Leander Paes vant doubleturneringen for herrer og Leander Paes vant også mixeddoublen, sammen med Lisa Raymond beseiret de Jonas Björkman / Anna Kournikova. Kalmykisk. Kalmykisk er et mongolsk språk som snakkes av rundt en halv million mennesker i Kalmykia (Russland), vestlige Kina og vestlige Mongolia. Det er omtrent 160 000 kalmykisktalende i hvert land. Kalmykisk tilhører den kalmykisk-oiratiske undergruppa av østmongolske språk, og har noen fellestrekk med uigurisk og uralske språk. Dette kommer av kalmykisks opphav som fellesspråk for oiratene, et forbund av fire kalmykiske stammer som trakk til seg noen ugriske og tyrkiske stammer under sin utvidelse vestover. Den litterære tradisjonen i kalmykisk strekker seg tilbake til det 11. århundre, da det uiguriske alfabetet ble brukt. Det offisielle kalmykiske alfabetet, kalt todo-bitsjig ("klarskrift") ble lagd i det 16. århundret av en kalmykisk buddhistisk munk ved navn Zaja Pandit. I 1924 ble dette alfabetet erstatta av det kyrilliske, som igjen ble erstatta av det latinske alfabetet i 1930. Det latinske alfabetet ble deretter erstatta med det kyrilliske alfabetet igjen i 1938. Kalmykene led under sovjetperioden, og halvparten av alle kalmykisktalende døde den russiske borgerkrigen. Stalins etniske rensninger førte også til en markant nedgang i den kalmykiske befolkninga. Inntil nylig var den kalmykiske befolkninga i Russland på lavere nivåer enn den var i 1913. Russisk ble gjort til hovedspråket i Kalmykia, og i 1963 ble den siste kalmykiskspråklige klassen stengt, og russisk ble det eneste utdanningsspråket for kalmykiske barn. Som et resultat av denne politikken er det mange kalmyker som ikke snakker sitt eget språk. Kalmykiske språkforskere jobber sammen med den kalmykiske regjeringa med å endre denne situasjonen, og i 1993 ble utdanningstilbudet på kalmykisk gjenoppretta. Fylkesvei 173 (Finnmark). Fylkesvei 173 (Fv173) i Finnmark går mellom Sørvågen i Honningsvåg i Nordkapp og Nordvågen. Veiens lengde er 5,6 km. Eksterne lenker. 173 Nordvågentunnelen. Nordvågentunnelen er en veitunnel (egentlig et rasoverbygg) på strekningen Honningsvåg – Nordvågen, som er fylkesvei 173 i Nordkapp kommune i Finnmark. Tunnelen er 455 meter lang og ble åpnet i 2005. Tilbakekjøpte aksjer. En tilbakekjøpt aksje er en aksje som er kjøpt opp av selskapet som har utstedet aksjene. Dette reduserer antallet utestående aksjer i markedet, inkludert beholdningene til eventuelle innsideeiere. Tilbakekjøp av aksjer brukes ofte som en skatteeffektiv måte å overføre kontanter til aksjeeierne på, snarere enn å utbetale utbytte. Av og til gjøres dette av selskaper når de føler at aksjen er underpriset i markedet. Andre ganger gjør selskapene det for å tilby en "bonus" i belønningsprogrammene til de ansatte. I stedet for å motta kontanter, får mottakerne et verdipapir som kan stige raskere i verdi enn kontanter som står på en bankkonto. På britisk engelsk brukes treasury share og i USA treasury stock. Treasury stocks i Storbritannia er det samme som statsobligasjoner. Fordeler. Hvis man tror på teorien om effisiente markeder, bør ikke det faktum at et selskap kjøper tilbake aksjer ha noen betydning for aksjeprisen. Hvis markedet priser selskapets aksjer til 50 kroner per aksje, og selskapet kjøper tilbake 100 aksjer for 50 kroner aksjen, har selskapet 5000 kroner mindre i aksjer, men antallet utestående aksjer har gått ned med 100. Nettoeffekten bør være at verdien per aksjer er uendret. Imidlertid forbedrer tilbakekjøp av aksjer visse forholdstall. inntjening (inntjening per aksje øker som følge av at det er færre utestående aksjer), men det er bare fordi verdisettingen av et selskaps aksjer basert på de verdiene ikke er et presist mål når selskapet har mye kontanter. Hvis et selskaps aksjer er underpriset så kan selskapet tilgodese de andre aksjeeierne ved å kjøpe tilbake aksjer. Hvis et selskaps aksjer er overpriset, så vil selskapet faktisk skade sine gjenværende aksjeeiere ved på kjøpe tilbake aksjer. Insentiver. En annen grunn til å kjøpe tilbake aksjer er å belønne de som har aksjeopsjoner. Etter tilbakekjøp. Selskapet kan enten kansellere aksjene eller beholde aksjene for å selge dem senere. Beregning av tilbakekjøpte aksjer. I balansen føres tilbakekjøpte aksjer under egne aksjer i form av et negativt tall. Sofia Karlsson. Sofia Karlsson (født 25. mars 1975 i Enskede) er en svensk folkemusiker. Hun er en velkjent og respektert bouzoukispiller. Karlsson gikk folkemusikklinjen ved Kungliga Musikhögskolan og var mellom 1998-2002 medlem av folkemusikkgruppen Groupa. I 2002 kom hennes første soloalbum, «Folk Songs». Hun har siden 2003 medvirket som musiker, sanger och skuespiller i flere av Peter Oskarssons produksjoner ved Folkteatern i Gävleborg og "Träteatern", Järvsö, bl.a. Molieres «Ekteskapsskolen», Brechts «Galileo Galilei» samt i «Trollmannen fra Oz». Platen «Svarta ballader», som kom ut i 2005, inneholder tolkninger av Dan Andersson og fikk stor oppmerksomhet. Sofia Karlsson fikk flere utmerkelser for dette albumet, bl.a. en svensk Grammis (2005). Hun fikk også den danske varianten av denne prisen. Hun medvirket også på platen "Jul i folkton". «Svarte ballader» har solgt 60 000 eksemplarer, mens «Jul i folkton» ligger på rundt 25 000. Begge sifrene er meget bra, med tanke på sjangeren — og piratkopieringen om dagen. Sofia Karlsson har videre jobbet med en plate som hyller Olle Adolphson, og dessuten i duetten «Älskar dig» på en samlingsplate med Rikard Wolff. «Älskar dig» lå på Svensktoppen en lengre periode i 2005. April 2007 ble hennes tredje album sluppet; «Visor från vinden». Platen gikk rett opp på andre plass på albumlisten i Sverige den første uken. Etter den 4. uken solgte også «Visor från vinden» til gull. Sofia og hennes band er også populære i Norge og Danmark. Hun har også gjort konserter i Norge. I 2010 spilte hun sammen med Henning Kvitnes inn singelen «Sommarnatt i Bohuslän» som inngår på Kvitnes' samleplate "For sånne som oss - de beste". Grensekostnad. Grensekostnad eller marginalkostnad er kostnaden ved å produsere én enhet av en vare eller en tjeneste. Matematisk kan det uttrykkes som den deriverte av en kostnadsfunksjon. Grensekostnaden varierer med de variable kostnader, og er generelt uavhengig av faste kostnader og senkede kostnader. Det eneste tilfellet hvor grensekostnadskurven vil være lik gjennomsnittskostnadskurven er dersom kostnadskurven er førsteordens lineær og bedriften ikke har noen faste kostnader. En slik bedrift kan allikevel ha senkede kostnader. Vestflamsk. Vestflamsk (på dialekten "Vlaemsch", "west-vlaams") er en gruppe dialekter som fortrinnsvis brukes i provinsen Vest-Flandern, den vestlige delen av Zeeuws-Vlaanderen og i kommunen Komen-Waasten i Hainaut som ble utskilt fra Vest-Flandern i 1963. Videre finnes dialekter i vestlige deler av Øst-Flandern som ligner sterkt på vestflamsk, for eksempel rundt Maldegem i Meetjesland eller Zulte. I ordets videste forstand omfatter "vestflamsk" også den sør-vestlige gruppen dialekter innen det nederlandske språket. Det er dermed en samlebetegnelse for dialektene i vestlige deler av Flandern (inklusiv fransk- og zeeuws-flamsk og zeeuws). Dialekten brukes av rundt 1,5 millioner mennesker i Vest-Flandern i Belgia, 90 000 i vestlige deler av Zeeuws-Vlaanderen i Nederland og ca 20 000 i det franske vesthjørnet (regionen Nord-Pas-de-Calais), der den er klassifisert som et av Frankrikes språk. Flamsk holder her på å dø ut, det er hovedsakelig eldre bosatt på landsbygden som fremdeles bruker dialekten (se også "Nederlandsk i Frankrike"). Forskjellen mellom nederlandsk og vestflamsk er hovedsakelig uttalen. Den nederlandske lyden "ch" (IPA) blir til "h", slik at det nederlandske ordet for fellesskap, "gemeenschap" (uttales "chemeenschapp") på vestflamsk uttales "hemeenschapp". Når vest-flamlendere vil snakke standardnederlandsk forveksler de ofte "g" og "h" eller omvendt. Slik kan for eksempel "heilige god" bli til "geilige hod". Slike feil er gjenstand for vitsemakere i andre provinser og dialektområder. Videre har også dialekten tatt opp en del franske ord i sitt ordforråd, slik som "velo" (ned.: fiets, no.: sykkel) og "frigo" (ned.: koelkast, no.: kjøleskap). Vestflamsk er en konservativ dialekt. Den brukes fremdeles ord i vestflamsk som har gjennomgått forandringer i nederlandsk. Et eksempel på dette er ordet "gern" (vestflamsk), "gerne" (tysk) og "graag" (nederlandsk). Historikk. Vestflamsk har mange trekk fra pikardisk, en fransk dialekt. Dette stammer fra middelalderen, da handelen med Artois blomstret og Arras først var en del av grevskapet Flandern, for senere å falle under de Nederlandene. De første bidragene til standardisering av middelnederlandsk kom fra den vestflamske dialekten, og da spesielt dialekten i den viktige handelsbyen Brugge. De flamske ordene "weggevaagd" (feiet bort) og "waagschaal" (vekt) utviklet seg for eksempel til "weggeveegd" og "weegschaal", som begge er en del av det nederlandske standardspråket. Denne dialekten er den av de nederlandske som har beholdt de fleste kjennetegnene fra middelnederlandsk. Selv om vestflamsk stort sett er nederfrankisk, har det også flere kystgermanske trekk. Tidligere lå disse til grunn for spekulasjoner om at et frisisk substratumspråk hadde eksistert. Dette ville også ha besvart det vanskelige spørsmålet om hvorfor flamsk er delt i vest- og østflamsk. Man har ikke kunne finne en geografisk eller politisk årsak til denne inndelingen. Av enkelte blir det at vestflamsk ikke er rent nederfrankisk sett som en god nok grunn til å si at dette er et eget språk. Generelt avvises denne ideen, siden det finnes et dialektkontinuum med østflamsk. Dessuten er hollandsk, som sammen med brabantsk utgjør basis for det nederlandske standardspråket, heller ikke rent nederfrankisk. Siden dialekten utviklet seg i en annen retning enn hollandsk og brabantsk etter den sene middelalderen, mener enkelte at de avvikende lydene i dialekten gjør den til et eget språk. Dette synet var spesielt vanlig på slutten av det 19. århundre innen en bevegelse kalt "taalparticularisten". Bevegelsen motsatte seg at det nederlandske standardspråket som de kalte "half joodsch, half heidensch Hoog-Hollandsch" (halvt jødisk, halvt hedensk høy-hollandsk) skulle innføres. De ville beholde "Flanderns Flamsk" og forhindre at nederlandsken i Belgia ble standardisert. Katolikkene i kretsen rundt dialektologen De Bo og dikteren Guido Gezelle var redd at protestantismen skulle trenge inn via et nederlandsk standardspråk. Standardiseringen av det nederlandske språket fortsatte, og dialektenes posisjon ble på slutten av det 20. århundre prekær. Vestflamsk ble i motsetning til flere andre dialekter bedre bevart, takket være at området der dialekten hørte hjemme lå i utkanten av området der nederlandsk ble snakket og dessuten hadde en agrarisk karakter. En spørreundersøkelse rundt studenters dialektkunnskaper som ble foretatt av "Institut für Deutsche und Niederländische Philologie" ved det Freie Universität i Berlin i 1993 påviste at 88 % av vestflamske studenter snakket dialekt i motsetning til 62 % av studenter fra Antwerpen og 40 % av de limburgske. Kystgermanske kjennetegn. I den vestflamske dialekten finnes mange spor etter saksernes dialekt, som kom til det senere grevskapet Flandern under den germanske folkevandringstiden rund det fjerde og femte århundre. Disse kystgermanske eller nordsjøgermanske kjennetegnene finnes ikke bare i andre nederlandske dialekter som hollandsk og zeeuws, men også i nedersaksisk, frisisk og engelsk og dessuten i vest-skandinaviske språk som islandsk, færøysk og norsk. Jo lenger mot vest man kommer i Vest-Flandern, jo flere av disse sporene finner man. De kystgermanske kjennetegnene i vestflamsk vises i ord som "rik" (ned.: rug, no.: rygg), "dinne" (ned.: dun, no.: tynn) og det eldre ordet "brigge" (ned.: brug, no.: bro). Korte u-lyder ble avrundet til "i", på samme måte som på engelsk (ridge, thin, bridge). Videre kan den åpne uttalen av en kort e, i og u som i "bek", "in" og "tusschen" (munn, i og mellom) gjenfinnes i flere av de gamle dialektene langs kysten, som for eksempel hollandsk. Dette i motsetning til den meget lukkede måten de uttales på på brabantsk, "bik", "ien" og "tuusse". Standardnederlandsk følger her den gylne middelvei, og følges av nåtidens hollandske dialekt. Et annet fenomen innen kystgermansk er at "h" faller bort i begynnelsen av et ord. Dette er ikke eksklusivt for vestflamsk, det finner også sted i brabantsk. Det vi si at man sier " èlpen" og ikke "helpen" (hjelpe), "òòlen" og ikke "halen" (hente). Overenskomsten med engelske dialekter finnes her, men både i standardengelsk og standardnederlandsk ble h'en tatt i bruk igjen. Det mest typiske kjennetegnet på vestflamsk er laryngaliseringen av g til h, noe som betyr at g kommer til stand ved at stemmebåndene trekkes sammen. Takket være kombinasjonen av disse to siste kjennetegnene kan en som snakker vestflamsk si at hans "oeëd zit hoeëd" (ned.: hoed zit goed, no.: hatten passer bra). At "e"-en i -en ikke uttales, som i verb eller adjektiv, er også noe som skjer i engelsk (beaten, listen) og nedersaksiske dialekter. Der e-en men ikke -n-en uttales i hollandsk og brabantsk, blir n-en føyd direkte til selve ordet i vestflamsk: "zotn" (ned.: zotten, no.: gale), "bustn" (ned.: borsten, no.: bryst) og "hurtn" (ned.: luisteren, no.: høre). Av og til forsvinner også konsonanten som står foran e-en, og kommer et glottalt plosiv isteden. "Hurtn" og "bustn", akkurat som "bus" (ned.: bos, no.: skog), "mussels" (ned.: mosselen, no.: skjell), "vul" (ned.: vol, no.: full) og "zunne" (ned.: zon, no.: sol) osv. viser et annet typisk kjennetegn: den spontane palatalisasjonen (uttalen flyttes spontant til den harde himlingen uten at en fonetisk årsak er tydelig) fra o til u. Igjen finnes tilsvarende på engelsk, selv om uttalen der har utviklet seg noe annerledes: bush, mussels, full, sun. Etter at dette fant sted med vestflamsk og andre kystdialekter, ble korte o-er økt til oo i tidlig nederlandsk. Et eksempel på dette er "zoon" (eng.: son, no.: sønn), boter (smør) og vogel (fugl). På vestflamsk ble den palataliserde u-en økt til "eu", noe som resulterte i "zeune", "beuter" og "veugel". På kyst-vestflamsk ble "eu" i enkelte ord forkortet til "u", som for eksempel i "butter" og ikke "beuter", "schuttel" og ikke "scheutel" (ned.: schotel, no.: skål eller rett). Et annet kjennetegn som mange dialekter rundt Nordsjøen har felles er overgangen fra a til o i visse ord. Sammenlign for eksempel "zochte" (ned.: zacht, no.: mykt), "of" (ned.: af, no.: ferdig) og "brocht" (ned.: bracht, no.: brakte) med de engelske soft, off, brought. I kystgermansk omformes den gammel-vest-germanske diftongen "iu" til "ie", der de kontinentale dialektene har gått over til "uu" som senere ble diftongert til "ui". Det gir oss de vestflamske formene "kieken", "vier" og "stieren", der engelsk har "chicken", "fire" og "stear", i motsetning til "kuiken", "vuur" og "stuur" på brabantsk (foran "r" ble "uu"-lyden beholdt og ikke omformet til "ui"). Med hensyn til flertallsformer er -s'en i vestflamsk (og helt sikkert i den arkaiske dialekten fransk-flamsk) mye vanligere enn den er i andre dialekter og standardnederlandsk der de fleste flertallsformene dannes ved tilføyelse av -en. Dette trekket er mye sterkere i engelsk, og dermed har -en-formene blitt meget sjeldne. En av de siste er "oxen" (okser). På vestflamsk ender mange flertallsformer fremdeles på -en. Disse formene blir stadig vanligere takket være innflytelse fra standardnederlandsk og mellomspråk (uformelt muntlig nederlandsk språk i Belgias flamske provinser), selv om -s'ene ofte høres i de vestlige delene. Der sier man "trings" og ikke "treinen" (tog), "keuns" istedenfor "konijnen" (kaniner), "brils" der man i standardnederlandsk sier "brillen" (briller) osv. Det kystgermanske ordforrådet inneholder lånord som kom inn i dialektene fortrinnsvis via handelen med England. Eksempler på de siste (amerikanismer utelatt) er blant annet "riftje-raftje" (fra engelsk "riff-raff"), "nowers" (sørlig "nievers", ned.: "nergens" fra engelsk nowhere) og "agèèn" (fra det engelske again). Inndeling. Selv om vestflamsk i motsetning til østflamsk er en ganske homogen dialekt kan den deles inn i fire større varianter. De fleste forskjellene mellom disse er å finne mellom dialekten som den brukes i nord og vest i motsetning til sør-øst. "Kyst-vestflamsk" brukes på den flamske kysten og i Westhoek (området rundt Veurne, Ieper og Poperinge). Ved siden av kyst-vestflamsk finnes også "kontinentalsk vestflamsk" som har færre kystgermanske kjennetegn, men flere østflamske. Slik har den korte e-en foran r og t, d og s av og til i kyst-vestflamsk blitt til en kort a, og i sørøst sier man dermed "gès" (ned.: gras, no.: gress), "vès" (ned.: vers, no.: fersk) og "desschen" (ned.: dorsen, no.: treske) i motsetning til "gas", "vas" og "dasschen" i vest og langs kysten. Til og med på markedet i Dunkerque høres av og til "vaske vis" (fersk fisk) som på kyst-vestflamsk er "vassche vis" og kontinentalsk vestflamsk "vessche vis". Et annet typerende trekk i kyst-vestflamsk er bruk av flertallsformen for første person entall ved bøyning av verb. "Ik zin" og "ik werken", noe som ikke er godt synlig på norsk, og "ik ben" og "ik werke" i sørøst, som minner om østflamsk. At "–de" faller helt bort i middelnederlandske to-stavelsesord som "moede" ("trøtt") og "roede" er typisk for kontinentalt vestflamsk som i dette følger standardnederlandsk. I kyst-vestflamsk sier man fremdeles "moeë" og "roeë", selv ord som aldri har sluttet på –de, som "koeë" og "schoeë" (kyr og sko (flertall)), følger denne tendensen. En annen merkverdighet for denne dialekten er hvordan diminutiver lages. Her er på den ene siden det kontinentale vestflamske med "-ke"-endelser og på den andre siden kyst-vestflamsk med "-tje"-endelser. Slik sett høres ikke "glazeke" (lite glass) i nordlige eller vestlige deler av dialektområdet men "glazetje", som i Brugge blir til "glazetjie". I kyst-vestflamsk finnes formen "glazeje" i Houtland rundt Torhout og "glazege" i Westhoek. Bruken av disse to siste formene som ender på -eje eller -ege avtar sterkt, mens -ke kommer inn fra sør og øst (under innflytelse av brabantsk sammen med -tje (også assimilert til -sje eller -je) i nord og vest. Standardspråket har også en del av ansvaret for denne tilbakegangen. "Glazeke" blir stadig vanligere i Roeselare og "glaasje" høres stadig oftere på vestkysten. Videre har kyst-vestflamsk i motsetning til sørøst-vestflamsk mange flere kjennetegn fra Nordsjøgermansk. Inndeling av kyst-vestflamsk. Innen denne gruppen finnes fransk-flamsk fra det franske vesthjørnet (westhoek), vestlig vestflamsk ved siden av dialektene fra De Polders og Houtland (øst for elven IJzer til Brugge), nordlig vestflamsk. Vestlig vestflamsk er også dialekten som brukes i Fransk-flandern, selv om den fra tid til annen ansees for å være en egen variant av vestflamsk. Forskjellene kan forklares ved å se på hvordan Fransk-Flandern i lang tid har vært adskilt fra resten av Vest-Flandern. Det har på den ene siden forårsaket at fransk-flamsk ikke utviklet og fornyet seg slik som vestflamsk gjorde, og på den andre siden at fornyelser som fant sted innen fransk-flamsk ikke ble opptatt i vestflamsk. Fransk-flamsk regnes likevel som vestlig vestflamsk. Der standardnederlandsk og de fleste andre dialektene ikke lengre gjør forskjell på lydene "ou" og "au", finnes fremdeles denne forskjellen i den vestlige delen. Dette betyr at man ved kysten hører "blaauw", "graauw" og "klaauw" (blå, grå og klo), der dette i andre deler av Vest-Flandern uttales som "blow", "grow" og "klow". Et annet typisk kjennetegn for dialekten fra vesthjørnet er at "g" faller bort i participium perfecti, det vil si at det ikke er "gedaan", "gezien", "gezegd" (gjort, sett, sagt) men "edaan", "ezien" og "ezeid". Dette minner mer om det engelske done, seen og said. I resten av provinsen uttales g'en, men den høres ut som en "h". Noe annet som fremdeles lever i dette området er bruken av "d" etter ij (ie) og ui (uu) i enkelte ord. Det betyr at man er "bliede" (blij, norsk: glad) og barna bruker "luuders" (luiers, norsk: bleier). Flertall som ender på "-s" er også vanligere i vestlige deler enn i nordlige, slik blir "kinderen" her til "kinders" (barn). Ord som tidligere endte på "–ede" har i dagens nederlandsk fått en myk -"ee" mens de i vestflamsk ofte har fått en diftong og gått over til "-ei". Dette betyr at man blir "mei" (mee, norsk: med) til "stei" (stede, stad, norsk: by). Et annet typisk trekk er at man sier "nuus" istedenfor "uus" (ons, norsk: oss) som personlig og eiendomspronomen i første person flertall. Status. Lingvistisk sett hører vestflamsk til den nederlandske dialektgruppen. Det er forørvig så at mange vestflamlendere insisterer på at vestflamsk er et eget språk, dette hovedsakelig på politisk grunnlag. Flere forskjeller mellom vestflamsk og nederlandsk er større enn forskjellene mellom afrikaans og nederlandsk, og afrikaans er et eget språk. Dette har dels røtter i den store avstanden mellom språkene geografisk sett, og dels i at det er flere forskjeller i språkenes grammatikk. Det er også mulig at de sørafrikanske boernes nasjonalisme har spilt en større rolle i anerkjennelsen av afrikaans som eget språk. Frisisk, som i motsetning til vestflamsk har nesten bare nordsjøgermanske kjennetegn, er erkjent som et eget språk. I "Nederland" har man forsøkt å få zeeuws (nært beslektet med vestflamsk) erkjent som et regionalt språk under "Den europeiske pakt om regionale språk eller mindretallsspråk", akkurat som limburgsk og nedersaksisk. Den nederlandske språkunionens råd var at vestflamsk ikke burde anerkjennes som eget, regionalt språk, og zeeuws ble ikke tilkjent denne statusen. I "Belgia" er vestflamsk ikke offisielt anerkjent, og landet har heller ikke ratifisert pakten. Dette for å unngå at landets komplekse situasjon med hensyn til språk (landets offisielle språk er fransk, nederlandsk og tysk) skulle bli enda mer innviklet. Kun i Frankrike har vestflamsk fått en viss anerkjennelse, da det har blitt plassert på listen over "langues régionales de France". Frankrike opprettet denne listen istedenfor å undertegne pakten. Når det gjelder språkene som er nevnt på listen er bestemte deler fra pakten gyldige. I praksis er denne halv-offisielle erkjennelsen mindre viktig enn den virker, også fordi antallet vestflamskspråklige minsker sterkt. Andre kjennetegn. Vestflamsk har flere kjennetegn som skiller den fra standardnederlandsk og de fleste andre flamske dialektene. Typisk for vestflamsk er at monoftongene "ie" og "uu" brukes istedenfor "ij" og "ui", disse lydene kommer fra middelnederlandsk. Forøvrig ble de fleste middelnederlandske tekstene nedtegnet i det området som i dag er Vest-Flandern. Det finnes unntak i grenseområdet, blant annet i Waregem, der diftonger brukes i begrenset omfang. Dette betyr at man i Vest-Flandern sier "bùten biettend koed" og ikke "buiten bijtend koud" (ute er det bitende kaldt). De korte Vokalene e, i og u uttales også på en annen måte. I blir til en slags è, h'en er normalt sett stum (uttales ikke) og g uttales som h – og av og til som ch-lyden i "lach". Et annet unntak minner om fransk uttale: når "ou" kommer foran t, d og s blir det til "oe". I nederlandsk endres den germanske formen -ol til -ou når -ol står foran t, d eller s, på vestflamsk blir dette til en kort -oe-lyd. Andre kjennetegn er en forskyvning fra o til u og fra oo til eu eller umlaut i enkelte ord. Eksempel. Basert på: "Ool koett'en en ool doen, het dialect van Midden-West-Vlaanderen", Jerome Clinckemaillie; dialekt fra Roeselare i Belgia. Fast kostnad. En fast kostnad er en kostnad som ikke er avhengig av en bedrifts kostnadsdriver. Det betyr at faste kostnader ikke varierer med produksjonsvolum, salgsvolum, antall arbeidstimer, eller lignende variabler som påvirker variable kostnader. Faste kostnader er ikke det samme som senkede kostnader. Faste kostnader kan nemlig være "reversible" gjennom et videresalg, men behøver ikke å være det. Faste kostnader kan også være irreversible. Senket kostnad. Senkede kostnader (sunk cost) eller irreversible kostnader er kostnader som er påløpt og som ikke kan reverseres, for eksempel ved å selge eiendelen. Begrepet er sentralt ved rasjonelle beslutninger. I beslutningssituasjoner er det bare framtidige, relevante kostnader som skal tas med i vurderingsgrunnlaget. Det faktum at det feks har brukt mye penger i fortiden på et forprosjekt har ingen betydning når man står i bestlutningssituasjon og skal bestemme om prosjektet skal fortsette eller om det skal avsluttes. Da skal den rasjonelle beslutningstaker kun vurdere framtidige, relevante inntekter og kostnader. Irreversible kostnader innebærer at kostnader ikke forsvinner selv om aktivitetsnivået går ned. Variabel kostnad. Variable kostnader varierer ettersom en kostnadsdriver endres. Det sies at slike kostnader er avhengige av kostnadsdriveren. Typisk varierer variable kostnader med produksjonsvolum, arbeidstimer eller maskintimer. Karen Hantze Susman. Karen Hantze Susman, født Hantze gift 1961 "Susman", (født 11. desember 1942 i San Diego, California) er en tidligere amerikansk kvinnelig tennisspiller. Hun vant fire Grand Slam-titler i løpet av sin tenniskarriere, en i single og tre i double. Hantze debuterte i Wimbledon som 17 åring i 1960 og kom til kvarfinale i single. Året etter vant hun sin første Grand Slam-tittel da hun sammen med sin landsmanninne Billie Jean King beseiret Jan Lehane og Margaret Smith Court fra Australia med 6-3, 6-4 i finalen i damedoublen i Wimbledon. I 1962 var hun seeded som nummer åtte i single i Wimbledon, men hun spilte seg frem til finalen der hun møtte den elleve år eldre tsjekkiske mesterinnen Vera Sukova. Susman vant finalen med 6-4, 6-4 og vant sin første og eneste singletittel i en Grand Slam-turnering. Hun vant også damedoublen sammen med Billie Jean King, de beseiret det Sørafrikanske doubleparet Sandra Reynolds Price / Renée Schuurman. Året etter i 1964 kom hun til doublefinalen i Wimbledon også da sammen med King men de tapte til Lesley Turner og Margaret Smith Court fra Australia. Senere på året fikk de revansje, de møttes på nytt i en Grand Slam-finale, de vant finalen i amerikanske mesterskapet i damedoublen med 3-6, 6-2, 6-4. Kostnadsdriver. Kostnadsdriver er et begrep som brukes om økonomiske variabler som «driver» eller endrer variable kostnader. Partido Independentista Puertorriqueño. Partido Independentista Puertorriqueño (PIP) (norsk: "Puertoricanske Uavhengighetsparti"; engelsk: "Puerto Rican Independence Party") er et sosialdemokratisk parti, og et av de tre dominerende politiske partiene i Puerto Rico. (De andre er Partido Nuevo Progresista og Partido Popular Democratico). PIP ønsker at Puerto Rico skal løsrive seg fra USA og erklære selvstendighet. Eksterne lenker. Puerto Rican Independence Party Gretelill Fries. Gretelill Fries (født 18. august 1923 i Bergen, død 7. juni 1977 i Oslo), var en norsk skuespillerinne som debuterte på Rogaland Teater i 1947 og var engasjert ved Nationaltheatret i perioden 1952 til 1954. Hun spilte en rekke ungpikeroller, men gjorde seg mest bemerket som tjenestepiken Mirza i Friedrich Hebbel-stykket "Judith" våren 1954. Fries var datter av skuespiller og teatersjef Hjalmar Fries og niese av skuespillerkollega Harald Schwenzen. Allerede i 1954 trakk hun seg tilbake til privatlivet. Kjelkehockey under Paralympiske vinterleker 2006. Under Paralympiske vinterleker 2006 var kjelkehockey en av øvelsene det ble konkurrert i. Øvelsen ble kun arrangert for menn. Komplement (økonomi). Et komplementært produkt er en vare som tilfører nytte til et allerede eksisterende produkt. Arne Vik. Arne Birger Vik (født 16. mars 1961 i Ålesund) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han er keeper. Han fikk en lammelse etter en bilulykke i 1979, og begynte å spille kjelkehockey i 1985 etter at han så denne idretten under paralympiske vinterleker 1994 på Lillehammer. Til vanlig spiller han for Oslo Kjelkehockeyklubb. Alfred Gusenbauer. Alfred Gusenbauer (født 8. februar 1960) er en østerriksk sosialdemokratisk (SPÖ) politiker, og forbundskansler (regjeringssjef) i Østerrike fra januar 2007. Vokal. En vokal eller selvlyd er en fon (en lyd) som produseres med en ubrutt luftstrøm gjennom munnen. Tungas posisjon i munnen (høyt eller lavt og foran eller bak) bestemmer hvilken kvalitet en vokal får. Også enkeltbokstavene som representerer slike lyder, kalles vokaler, mens resten av bokstavene i alfabetet kalles konsonanter. Det norske alfabetet har følgende ni vokaler, her listet i utviklende rekkefølge etter munnens stilling ved uttalen: a, æ, e, i, ø, å, o, u, y. Den norske lyden «j» kalles i noen tilfeller for halvvokal. Med andre ord er en vokal en språklyd som er sonant, sentral og oral. Artikulasjon. De tre viktigste parameterne i uttalen av vokaler er høyde (tungas vertikale posisjon), bakhet (tungas horisontale posisjon) og rundahet (leppenes form). I det internasjonale fonetiske alfabetet representeres vokallydene i henhold til disse parameterne som i skjemaet til høyre. Vokaler kan også ha andre egenskaper, slik som nasalitet og vibrerende stemmebånd. Konkurransefortrinn (økonomi). Et konkurransefortrinn er effekten man får ved besittelse og utnyttelse av en ressurs eller en kompetanse som gir en bedrift fordel(er) i konkurranse med andre bedrifter. Samfunnsøkonomi. Innen samfunnsøkonomien brukes "konkurransefortrinn" (evt. komparativt fortrinn) om ressurser som gir hele økonomier (slik som Norges økonomi eller EUs økonomi) et fortrinn i handel overfor andre økonomier. En økonomi har et konkurransefortrinn overfor en annen økonomi dersom en ressurs er relativt billigere i økonomien enn i den andre økonomien. Det relative begrepet er sett i forhold til prisen på andre økonomiske ressurser, slik som arbeidskraft og kompetanse eller naturressurser. Forutsetninger. SVIMA-teorien sier at en ressurs må være sjelden (generelt), viktig (for virksomheten), ikke-imiterbar, mobiliserbar, approprierbar for at den skal gi bedriften et reelt konkurransefortrinn. Dersom bedriften har hatt et slikt fortrinn over tid kalles ressursen et "realisert" konkurransefortrinn. Tommy Rovelstad. Tommy Rovelstad (født 8. november 1972 i Oslo) er en norsk kjelkehockeyspiller og representerer Oslo Kjelkehockeyklubb. Startet å spille kjelkehockey i 1996 etter en skade på nervene i ryggen pga en prolaps. Han har gull fra både Paralympics, VM og EM. Han deltar i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver. Margaret Osborne duPont. Margaret Evelyn Osborne duPont (født 4. mars 1918 i Joseph i Oregon, død 24. oktober 2012 i El Paso i Texas) var en amerikansk tennisspiller. Margaret duPont vant totalt 37 Grand Slam-titler i løpet av sin tenniskarriere hvorav seks i single. Hun vant 20 titler sammen med Louise Brough blant annet vant de ni strake seire i Det amerikanske mesterskapet i double (1942–1950). DuPont vant tre singlefinaler i amerikanske mesterskapet på rad 1948–1950. Hun spilte i tre singlefinaler i Wimbledon, hun vant i 1947 mot Doris Hart men tapte både i 1949 og 1950 til sin doublepartner Louise Brough. Hun vant også singletittelen i Det franske mesterskapet men hun deltok aldri i Det australske mesterskapet. DuPont deltok på det amerikanske Wightman Cup-laget 1946–1950, 1954–1955, 1957 og 1962 hun spilte totalt 18 kamper og vant alle. Margaret Osborne duPont ble i 1967 opptatt i International Tennis Hall of Fame. Knaplundsøya. Knaplundsøya er ei øy ved Saltstraumen Knaplundsøya har et areal på 6,3 km² og er tredje største øy i Bodø kommune. Øya omfatter stedene Knaplund, Kapstø, Ripnes og Godøy i Salten. Navnet Knaplund kommer fra haugen ved innløpet til Saltstraumen. Den er formet som en «knap lund». Øya var strategisk for tyskerne under andre verdenskrig. De snauhogget øya og de anla en rekke utkikksposter med utsikt mot Saltstraumen for å overvåke trafikken inn Saltstraumen. Columbus (ISS-modul). Columbus etter å ha blitt overlevert til KSC i Florida Columbus er et vitenskapelig labatorium designet for å være del av den internasjonale romstasjonen (ISS). Laboratoriet er det største enkeltbidraget til romstasjonen fra den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA). Columbus ble konstruert og bygget i Europa og deretter fløyet til Kennedy Space Center. Modulen har en forventet levetid på 10 år, og ble skutt opp med STS-122 den 7. februar 2008. Konstruksjon. ESA valgte selskapet EADS Astrium Space Transportation som hovedentreprenør for Columbus-modulen. Laboratoriet ble integrert på selskapets fabrikker i Bremen, Tyskland. Strukturen, beskyttelsen mot mikrometeoritter, termo- og miljøstyringssystemene, samt alt tilhørende støtteutstyr for frakt og oppskyting ble bygget av italienske Alcatel Alenia Space i Torino. Oppskyting og tilkobling til ISS. Columbus skulle etter de opprinnelige planene ha vært skutt opp i 2002, men forsinkelser i byggingen av ISS, samt den tragiske ulykken med romfergen Columbia utsatte oppskytingen med fem år. Den planlagte oppskytingen 18. april 2007 ble utsatt på grunn av en haglstorm som skadet romfergen Atlantis sin ytre drivstofftank så mye at den måtte repareres. Columbus ble skutt opp med STS-122 den 7. februar 2008. Når romfergen når den internasjonale romstasjonen (ISS) vil romstasjonens robotarm Canada-arm løfte Columbus ut fra lasterommet og feste den til styrbord luke på Harmony (tidligere kjent som Node 2), med sylinderen pekende utover. Vitenskapelige aktiviteter og nyttelast. Når Columbus er i drift, vil aktiviteten i laboratoriet bli koordinert på bakken av Columbus Control Centre ved DLR Oberpfaffenhofen i Tyskland, og ved assosierte brukerstøtte opasjonssentre rundt om i Europa. Laboratoriet kan inneholde 10 aktive «International Standard Payload Racks» (ISPR) som vitenskapelig nyttelast. ESA har etter avtale med NASA rett til å disponere 51 % av Columbus. ESA vil derfor kunne bruke 5 aktive ISPR, mens de andre 5 kan brukes av NASA. Fire ISPR er lokalisert på den fremre delen av modulen, fire bakerst, og to er i overbyggende plasseringer. 3 av ISPR er brukt til å sørge for miljø og liv i modulen, samt sørge for kjøling. De resterende ISPR er for lagring. I tillegg er det mulighet for å montere 4 utvendige nyttelaster på utsiden av styrbord del. Hver utvendig nyttelast vil bli koblet fast. Dette muliggjør små instrumenter og eksperimenter opp til totalt 227 kg. Iljusjin Il-12. Iljusjin Il-12 (NATO-kallenavn: "«Coach»") var et sovjetisk to-motors militært og sivilt passasjer- og fraktfly som ble utviklet på midten av 1940-tallet Flyet var ment som en avløser og etterfølger av Lisunov Li-2 som var den lisensbygde DC-3, Det nye flyet var på mange måter et «klassisk» eksempel på et to-motors helmetall fly fra 1940-tallet. En betydelig forbedring var at flyet var utstyrt med nesehjul, noe som gav bedre utsikt under start og landing og taxing. Sammenlignet med sin forgjenger DC-3/Li2, hadde Il-12 kraftigere motorer og større vingeflate. Flyet gjennomførte sin jomfrutur den 15. august 1945, Flyet var utstyrt med to ACh-31 dieselmotorer (hver på 1 500 hk). Jomfruturen viste at at flyet hadde for svake motorer og det ble bestemt å utstyre flyet med sterkere motorer. Prototypen fikk så installert Shvetsov ASh-82 stjernemotorer, hver på 1 850 hk. Flyet fikk dermed 25% mer motorkraft og gjennomførte så sin andre jomfrutur den 9. januar 1946. Flykroppen hadde et betydelig volum med åtte rektangulære vinduer på hver side. Med et mannskap på 3-5 kunne flyet frakte 32 fallskjermsoldater. En sivilutgave ble bygget for Aeroflot. Selv om militærutgaven kunne frakte opp til 32 fullt utrustede soldater, ble Aeroflots maskiner begrenset til maksimum 21, vanligvis 18 passasjerer. Det ble bygget 663 eksemplarer av Il-12 og en forbedret modell ble benevnt Ilyushin Il-14. Rolf Einar Pedersen. Rolf Einar Pedersen (født 4. november 1969 i Sandefjord) er en norsk kjelkehockeyspiller og langrennsløper. Han ble skadet i en motorsykkelulykke, og begynte å konkurrere i 1987. Han er også ambassadør for Right To Play. Under EM i 2007 ble han kåret til både turneringens beste forsvarer og turneringens mest verdifulle spiller (MVP). I 2009 var han med på det norske laget som tok sølv under VM i Tsjekkia for kjelkehockey. Under turneringen var han blant norges og kanskje turneringens beste spiller. Han deltar i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver. Nedetid (økonomi). Økonomisk nedetid (engelsk: economic slack) er den tiden hvor verdiproduksjonen ikke fungerer optimalt (eller i det hele tatt), slik at bedriften taper penger. Det finnes ikke noen fast oversettelse av dette begrepet på norsk. "Slack", "sløvhet", "sluntring", "dødgang" og "stillstand" er andre begreper som brukes i Norge om dette. Morten Værnes. Morten Værnes (født 6. desember 1981 i Trondheim) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han spiller til daglig for Oslo Kjelkehockeyklubb, og har tidligere spilt for Rosenborg Ishockeyklubb i Trondheim. Han deltok i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver. Snømållav. Snømållav ("Melanelia olivacea") er en lavart i slekten Brunkrinslav "(Melanelia)". Plantelegemet – thallus blir opp til 15 cm i diameter. Den vokser oftest på trestammer – som regel bjørk, men finnes også på andre treslag. Sjelden på stein. Farge brun eller mørk brun med uregelmessig og rynket overflate. Tiltrykt og godt festet til underlaget. Vanlig over hele landet, spesielt i det subalpine bjørkebeltet. Arten er tidligere beskrevet under slekten Fargelav (parmelia). Laven trives best i dagslys også om vinteren. Navnet sitt har den derfor fått fordi den sjelden vokser under det som er normal snødybde på trestammene. Den gir derfor en indikasjon på normal snødybde på voksestedet. Laven har vært brukt (bl.a. i Storbritannia) til plantefarging av ull. Den gir da en brun farge. Litteratur. Krog, Hildur/Østhagen, Haavard/Tønsberg, Tor: "Lavflora. Norske busk- og bladlav", Oslo 1994, ISBN 82-00-41445-0 Bedriftsmodell. En bedriftsmodell er en teoretisk modell av hvordan en bedrift skal tjene penger. Kostnads- og inntektsfunksjoner. Den vanligste måten å beskrive en bedrift i økonomisk teori er gjennom kostnadsfunksjoner og inntektsfunksjoner, som ofte fremstilles grafisk i et diagram. For å finne disse funksjonene benyttes vanligvis en kombinasjon av intuisjon og regresjon. Entreprenørskap. Innen entreprenørskap består en "bedriftsmodell" av en forretningsidé og en forretningsplan; som bygger på idéen og beskriver i detalj hvordan og hva som er nødvendig for at idéen skal produsere verdi. Kunst fra A til Å. Kunst fra A til Å er en liste av artikler i komplekset rundt kunst. Lista inneholder ikke artikler om kunstnere, for disse er det egne oversiktslister. Se blant annet listene over norske malere, grafikere, skulptører og tegnere. 1. 100 Bullets 3. 300 A. Absolutt datering · Abstrakt ekspresjonisme · Abstrakt kunst · Académie des Beaux-Arts · ACiD Productions · Additiv fargesyntese · Akademie der Bildenden Künste München · Akademisk kunst · Akershusmuseet · Akrylfarge · Akt · Akvarell · Alla prima · Allegori · Alle tiders superhelter · Anamorfose · Antropomorfisme · Apotekinteriør · Arabesk · Arkitektoniske perioder · Arkitektur · Artforum · Art nouveau · Arts and Crafts · Asklepios · Atelier · Atomic B-Boys · Synnøve Anker Aurdal · Ausevika · Aust-Agder kulturhistoriske senter · Autofokus · Avant-garde · Avis · Avistegning B. Ballett · Baltiska utställningen · Banksy · Banner · Barbizon-skolen · Barokken · Baron von Bulldog · Ala Bashir · Bayeux-teppet · Beaux-Arts · Bergen domkirke · Bergen Senter for Elektronisk Kunst · Biennale · BigBen · Bigburg · Bild & Bubbla · Bilde · Bildeanalyse · Bildebrikke · Bildefrekvens · Bilderedigeringsprogram · Bildesensor · Bildestøy · Bildeteori · Billedbok · Billedkunst · Billedvev · Birka · Black Mountain College · Blame · Blender · Blindramme · Blits · Blyant · Bodø Kunstforening · Bok · Bokeh · Bokkunst · Bokkunstprisen · Bomuldsfabriken Kunsthall · Bonsai · Brekkfarge · Broken Column · Brutalisme · Lothar-Günther Buchheim · Bunad · Bunadstilvirker · Buskerud fylkesfotoarkiv · Byggeoppgave · Byggeskikk · Bygning · Bygningsmiljø · Bymur · Byport · Kari Byron · Bysantinsk kunst · Byste C. Caldecott-medaljen · Camera obscura · Canon EOS · Chiaroscuro · Christopher de Paus · CIAM · CIE · CIE L*a*b* · Cistercienserordenen · Claude Monet · CMYK · Coderock · Collage · Contrapposto · Lovis Corinth · Crime Empire · Croquis · Ctrl+Alt+Del D. Dadaisme · Daguerreotypi · Dans · Dansens dag · Da Rebel Alliance · Daxy · Dekor · Dekorasjonsmaleri · Dekorativ kunst · Della Robbia Pottery · Demo · Dendrokronologi · Den florentinske skolen · Den Frie Udstilling · Den hellige Teresas ekstase · Den nasarenske bevegelse · Den vitruviske mann · Der Blaue Reiter · De refusertes salong · Design · De Stijl · Det gylne snitt · Det nasjonale gjennombrudd · De tre vise menn · Det store palasset i Istanbul · DeviantART · Dialog · Die Brücke · Digital fotografi · Digitalkamera · Digital zoom · Disegno · Doctor Strange · Documenta · Dolk · Dominerende bølgelengde · Dragestil · Duodji · Dybdeskarphet · Dødsdans E. Edvardsson & Berggren · Eklektisisme · Eksponering · Eksponeringskompensasjon · Eksponeringsverdi · Ekspresjonisme · Elfenben · ELLE mELLE · Empire · En dans på roser - argentinsk tango før og nå · Enhjørning · Enkaustikk · Entartete Kunst · Epikk · Epitaf · Eremitasjen · Erotisk kunst · Estetikk · Europan · Eurytmi · Exemplum F. Fabelvesen · Fabulat · Faktisitet · Fane · Fantasi · Fargeblindhet · Fargemetning · Fargemodell · Fargenavn · Fargerom · Fargespekter · Fargestoff · Fargestyring · Feature-artikkel · Feidias · Ferniss · Ferraraskolen · Festival · Figurativ kunst · Fiksativ · Fikserbilde · Film · Filmfestival · Filmhastighet · Filmindustri · Fjernsyn · Fjernsynsprogram · Flomlys · Folkedans · Formalisme · Formidlingssenter · Fortuna · Forum for kultur 2004 · Fotoalbum · Fotograf · Fotografi · Fotografi i pressen · Fotografirett · Fotografisk film · Fotomanipulasjon · Fotomontasje · Fredrik Stabel & AvisTegnernes Hus · Freskomaleri · Frick Collection · Friluftsmaleri · Friluftsmuseum · Futurisme · Føljetong G. Galleri Bodøgaard · Galleri F 15 · Galleri lille Kabelvåg · Galleri Trafo · Gemäldegalerie Alte Meister · Gesamtkunstwerk · Gips · Jon Gisle · Glassmaleri · Glorie · Gobelin · Gouache · Graffiti · Graffiti i Norge · Grafikk · Grafill · Grafisk design · Grafisk designer · Gravminne · Clement Greenberg · Gresk skulptur · Grip stavkirke · Grisaille · Grotesk · Grupo Corpo · Grytting AS · Grøsser · Gullblyanten · Gullblyantspisseren · Gulljade · Göteborgs jubileumsutstilling i 1923 H. Habanera · Hagia Sofia · Halperke · Halvtone · Handling · Haugesund Billedgalleri · HD Photo · Henie Onstad kunstsenter · Sonja Henie · Henri Nannen · Henry Moore · Hieronymus Scholeus · Hiphop · Hippodrom · Historisme · Jan Hoet · HTPC · Hulemaleri · Pontus Hultén · Hundeutstilling · Husflid · Hvitbalanse · Hyperfokalavstand · Hypokaust · Høstutstillingen · Høstutstillingen 900moh · Håndbokbinder I. Idéfagskolen · IGM Designskolen · Ikon · Ikonografi · Ikonoklasme · Ikonotekst · Illustrasjon · Illustratør · Impasto · Implosjon · Impresjonisme · Improvisasjon · Industriell design · Innhold i avis · In situ · Intaglio · Intarsia · Interfoto · Internationale Automobil-Ausstellung · I Quattro Libri dell'Architettura · Irsk dans · Islamsk arkitektur · Islamsk kunst J. Jean Cocteau · John Langdon · Jordfarger · JPEG · Jubileumsutstillingen på Frogner 1914 K. Kalkmaleri · Kamera · Kampanile · Kanon · Kanonmormor · Karaffel · Karbondatering · Karikatur · Kartong · Katedral · Kellsboken · Keltisk høykors · Kirkekunst · Kirkeskip · Kitsch · Kjartanistan · Klassisismen · Klesdesign · Klistremerke · Knetgummi · Kodeks · Komposisjonsmaling · Konnotasjon · Konseptkunst · Konservator · Kontrafei · Kontrapost · Koreografi · Kosmas- og Damiankirken · Kreativitet · Kristen ikonografi · Kröller-Müller-museet · Kubisme · Kullstift · Kulturhus · Kulturminne · Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur · Kulør · Kungliga Konsthögskolan · Kunst · Kunstakademie Düsseldorf · Kunstart · Kunstfilosofi · Kunstgalleri · Kunsthall · Kunsthalle Bremen · Kunsthalle Kiel · Kunsthistorie · Kunsthistorisches Museum · Kunsthistoriske perioder · Kunsthøgskolen i Bergen · Kunsthåndverk · Kunstmuseet KUBE · Kunstner · Kunstnerfarger · Kunstnerkoloni · Kunstnernes Informasjonskontor · Kunst og ukunst · Kurator L. Labyrint · Landskapsarkitekt · Landskapsarkitektur · Lasering · Legende · Leikarringen Noreg · Linnorm · Linolje · Listasavn Føroya · Liste over bygningstyper · Liste over popkunstnere · Logo · Lomografi · «Love Stamp» · Lukker · Lunningprisen · Lysdesign · Lyse kloster · Lyshet M. Maestà · Maihaugen · Maler · Maleri · Malerkunst · Maleskje · Maling · Manga · Manierismen · Manifest · Manuskript · Mariakirken i Bergen · Martin Schøyen · May Morris · Meanderbord · Medina · Melodrama · Memorat · Metropolitan Museum of Art · Gustav Metzger · Mezzotint · Miljøtilpasning · Millionprogrammet · Mimesis · Miniatyrmaleri · Minilab · Minimalisme · Modellervoks · Moderna Museet · Moderne dans · Modernisme · Monolog · Montparnasse · Monument · Monumentalkunst · Morgenbladets 12 viktigste kunstverk · Morris & Co. · Mosaikk · Mosh · Mudéjar · Museo del Prado · Museu d'Art Contemporani de Barcelona · Museum · Museum of Modern Art · Museumsinsel · Museu Nacional d'Art de Catalunya · Museu Picasso · Musikk · Myte N. Naivisme · Nakenhet · Nasjonalromantikken · National Gallery · Naturalismen · NCS · Andrej Nebb · Neue Sachlichkeit · Nevroestetikk · Newbery-medaljen · Nonfigurativ kunst · Norges Kreative Fagskole · Norgesmesterskapet i fotofikling · Norsk Bok- og Bibliotekhistorisk Selskap · Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening · Norske middelalderkirker i stein · Norsk Form · Norsk kritikerlag · Norsk kunstkanon · Norsk Tegneserieforum · Nyekspresjonisme · Nyhet · Nyromantikken O. Objektiv · Oker · Olaf Schou · Oulipo · Oljefarge · Niels Onstad · Opera · Ord & Bilde · Origami · Ornament · Oslo tegneserieforum P. Padovaskolen · Palett · Palettkniv · Palombia · Parabel · Passepartout · Pastell · Pastos · `Patafysikk] · Patina · PC World · Pelikan · Penn · Penny Arcade · Performance · Perspektiv · Petrosomatoglyff · Phooning · Piece · Pietà · Plakat · Plantefarger ·Pointillisme · [Polarisering · Popkunst · Portrett · Positur · Postimpresjonisme · Postmodernisme · Presse · Primærfarge · Project Bandaloop · Proporsjon · Psykologisk thriller · Publikasjon · Purisme · Putto · Richard Pynson R. Rabbel · Raide · Ralph · Ramme · Raptus tegneseriefestival · Rasmus Meyer · Readymade · Realisme · Realisme · Referat · Reflekterende basseng · Regnbue · Relasjonell estetikk · Relieff · Renessansen · Reportasje · Retrogardisme · Retrospektiv · RGB · Rijksmuseum · Riksregalieutstillingen · Ringeriksstil · Riverdance · Rodinal · Roggbif · Rolf Stenersen · Romantikken · Ronald Lauder · Rosemaling · Ruralistbroderskapet · John Ruskin S. Sabla Bra Reklame & Design · Sagn · Salvador Dalí · Sandskulptur · Satire · Schackgalerie · Science fiction · Science fiction i tegneserier · Scott Thoe · Secessjon · Section d'Or · Sekundærfarge · Selvportrett · Semiotikk · Sentralperspektiv · Serienett · Seriesamlerklubben · Serieteket · Sfumato · Sgraffito · Sideforhold · Sienaskolen · Silhuett · Sint-Lucasgildet · Situasjonisme · Sjablong · Sjanger · Skiltmaler · Skisse · Skravering · Skulptur · Skulpturlandskap Nordland · Skulptør · Sleivdal · Smaragdgrønn · Smurfene · Smykke · Snakkeboble · Sogn og Fjordane Kunstmuseum · Solomon R. Guggenheim Museum · Sonic · Sorte Madonna av Częstochowa · Sosialistisk realisme · Speilreflekskamera · Speilsalen · Spes · Simon Spierer · Srgb · Stabbur · Staffeli · Stagediving · Statue · Stavkirke · Stele · Stereoskop · Stildans · Stilhistorie · Stilisering · Stil · Stoa · Strikking · Stukkisme · Støping · Subtraktiv fargeblanding · Superellipse · Superhelt · Surrealisme · Svaneapoteket i Oslo · Svaneapoteket i Ålesund · Sykkylven Kunstgalleri · Symbol · Symbolisme · Syntetismen · Syrefri · Harald Szeemann · Søker · Sørlandets kunstmuseum T. Tagging · Taj Mahal · Tamara de Lempicka · Tango · Yves Tanguy · Tankeboble · TA · Tommy Tee · Tegnekull · Tegnekunst · Tegner · Tegneserie · Tegneseriemuseet · Tegn · Tekstur · Tele-snaps · Tempera · Tempo · Tesselering · Theatre optique · The Clique · The Falling Man · The Germ · Théodore Rousseau · The Order of the Stick · The World of Lily Wong · Thriller · Through-the-lens · Thue Christiansen · Tidlig kristen kunst og arkitektur · Tidsskrift · Tifo · Tonedybde · Torso · Tragedie · Transfigurasjon · Tredimensjonal · Treskjærer · Triptyk · Triumfbue · Tronstol · Trundholmsvognen · Trykkeri · Trykksverte · Tube · Tusj · Typografi · Tårn U. Ukeblad · Unge Kunstneres Samfund · United Taggers · Universell utforming · Utbrettsbok · Ute Meta Bauer · Utgivelsesfrekvens V. Vals · Valør · Vandresagn · Van Gogh-museet · Vannfarge · Vedutamaleri · Veggmaleri · Velakali · Venetiansk maleri · Venezia-biennalen · Veneziacharteret · Venus fra Willendorf · Verdensutstilling · V for vendetta · Viggo · Viksdalsmaling · Viktoriansk stil · Reality · Viskelær · Visuell kommunikasjon · Visuell Kommunikasjon Norge · Visuelt · Vitruvius · Vitsetegning · Vossastreken W. Watchmen · Webdesign · Reidar Wennesland · Westerdals School of Communication · Whitney Museum of American Art · Whiz · Winx · Writer Å. Åkle · Årets avistegning · Årets Bilde · Årets vakreste Bøker · Århundrets byggverk 1905–2005 Helge Bjørnstad. Helge Bjørnstad (født 14. oktober 1971 i Oslo) er en norsk kjelkehockeyspiller og svømmer. Han ble født med dysmeli, og da han var ca 1 1/2 år gammel valgte legene å amputere hans venstre ben igjennom kneet. Han har vært aktiv i flere idretter. Den 30. desember 2009 annonserte Arne Myhrvold, leder i Egeberg-komiteen, at Bjørnstad hadde blitt tildelt Egebergs Ærespris sammen med skiskytter og langrennsløper Frode Andresen. Han deltar i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver. William Longchamp. William Longchamp (død januar 1197) var rikskansler i England og biskop av Ely. Han gikk mot slutten av Henrik IIs regjeringstid i tjeneste hos kongens sønn erkebiskop Geoffrey av York som erkediakon i Rouen. Henrik II mislikte ham, og kalte ham for «en sønn av to forrædere». Longchamp forlot raskt Geoffrey, og begynte i stedet i tjeneste hos Rikard I, som utnevnte ham til kansler for sitt hertugdømme Aquitaine. Han viste seg der som en dyktig diplomat. I 1189 fikk han for første gang virkelig vist sine evner, da han i Paris overvant Henrik IIs forsøk på å få fred med Filip II August av Frankrike. Da Rikard kom på tronen ble Longchamp utnevnt til rikskansler og biskop av Ely. Kongen forlot England i desember 1189, og overlot da ansvaret for Tower of London til sin kansler. Han foretok da den første utvidelsen av Tower, ved å starte kosntruksjonen av en ny ringmur og vollgrav. Dette arbeidet ble først ferdig i 1199, etter Longchamps død. Han fikk også dele embetet som sjefsJusticiar sammen med biskop Hugh de Puiset av Durham. De to kom straks i krangel, og i april 1190 klarte Longchamp å presse ut de Puiset. I juni 1190 ble Longchamp pavelig legat for Klemens III, og var dermed i kongens fravær øverste leder for både kirke og stat i England. Hans ubehagelig fremtoning og oppførsel, hans stolthet og hans avsky for alt som var engelsk førte til at han ble mislikt. Når han reiste rundt måtte han ha med seg tusen riddere, noe som ruinerte de som måtte betale regningen. Til og med prins Johan ble foretrukket fremfor Longchamp. Da Johan kom tilbake til England kom han og hans følgesvenner straks i disputt med Longchamp, som alltid kom tapende ut av stridene. I juni 1191 ble Geoffrey av York, da erkebiskop av York, arrestert under voldelige omstendigheter av Longchamps menn da han steg i land i Dover. De gikk ut over sine ordrer, som var å hindre erkebiskopen i å komme inn i England før han hadde sverget en troskapsed til Rikard. Denne ugjerningen ble et påskudd for å starte et opprør mot Longchamp, som siden Klemens IIIs død ikke lenger var pavelig legat. Longchamps makt ble også truet av Walter de Coutances, erkebiskop av Rouen, som til tross for sitt normanniskklingende navn var fra Cornwall. De Coutances hadde fått videre fullmaktere av kongen enn de Longchamp hadde. Rikskansleren stengte seg inne i Tower of London, men måtte overgi seg og ble sendt i eksil. I 1193 møtte han RIkard i Tyskland, og kongen ser ut til å ha attribuert avtalen han kort tid etter fikk med keiseren til Longchamps diplomatiske evner. Han ble i resten av sin levetid brukt til oppdrag for kongen på hele kontinentet. Enskede. Bebyggelsen i Enskede består i stor grad av små, tett plasserte, villaer Enskede er et område i søndre Stockholm (Söderort) og en menighet i Stockholms bispedømme. Tidligere utgjorde området en del av Brännkyrka sogn, og Enskede som stedsnavn kom allerede i 1409 i form av "Änskidom". I dag hører Enskede til bydelsområdene Enskede-Årsta-Vantör og Skarpnäck. 11. etappe i Tour de France 2007. Den 11. etappen i Tour de France 2007 var en 182,5 km lang etappe som gikk fra Marseille til Montpellier. Etappen inneholdt 2 spurter og 1 kategori 4 stigning. 1. klatring (Côte de Calissanne). 4. kategori stigning etter 38 km Diskvalifikasjoner. 11 Eskil Hagen. Eskil Hagen (født 13. juni 1970 i Lillehammer) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han har en inkomplett ryggskade etter en motorsykkelulykke, og begynte å konkurrere høsten 1993. Etter sin debut under Paralympics 1994 på Lillehammer har han blitt en av Norges mestvinnende kjelkehockeyspillere, ved siden av Helge Bjørnstad, Atle Haglund og Kjetil Korbu Nilsen. Disse spillerne har kommet til finalen i alle mesterskap de har stilt opp i. Han deltar i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver. I tillegg til å være aktiv er han utøvernes representant i Den internasjonale paralympiske komité. 12. etappe i Tour de France 2007. Den 12. etappen i Tour de France 2007 var en 178,5 km lang etappe som gikk fra Montpellier til Castres. Etappen inneholdt 2 spurter og 4 fjellpasseringer; 3 kategori 4 stigninger og 1 kategori 2. 1. klatring (Côte de Cantagal). 4. kategori stigning etter 27,5 km 2. klatring (Côte du Mas-Rouet). 4. kategori stigning etter 58 km 3. klatring (Col du Buis). 4. kategori stigning etter 74,5 km 4. klatring (Montée de la Jeante). 2. kategori stigning etter 130,5 km Diskvalifikasjoner. 12 13. etappe i Tour de France 2007. Den 13. etappen i Tour de France 2007 var en 54 km lang tempo-etappe som gikk i Albi. Etappen inneholdt 1 kategori 4 stigning. 1. klatring (Côte de la Bauzié). 4. kategori stigning etter 38,5 km Målgang. (1): Vinokourov mistet etappeseieren sin etter å ha testet positivt for bloddoping. Cadel Evans står derfor som etappevinner 13 Ullerål skole. Ullerål skole er en barneskole som ligger på Nordsiden i Hønefoss, i bydel Ullerål. Skolens avgangseleverelever sokner til Hov ungdomsskole, som ligger i samme området av byen. Julien Belgy. Julien Belgy (født 6. mai 1983 i Niort) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Giovanni Bernaudeau. Giovanni Bernaudeau (født 25. august 1983 i Fontenay-le-Comte) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Europcar. Olivier Bonnaire. Olivier Bonnaire (født 2. mars 1983 i Le Quesnoy) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Franck Bouyer. Franck Bouyer (født 17. mars 1974 i Beaupréau) er en profesjonell fransk landeveissyklist. I 2004 ble han diagnostisert med narkolepsi, og fikk ikke lenger lov til å konkurrere da medikamentene han var avhengig av var forbudt. Etter 2006-sesongen fikk han derfor ikke fornyet kontrakten med Bouygues Télécom. I november 2008 annonserte han at han hadde funnet nye medikamenter som ikke var prestasjonsfremmende, og var klar til å sykle for Bouygues Télécom igjen. Dimitri Champion. Dimitri Champion (født 6. september 1983 i La Rochelle) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Mathieu Claude. Mathieu Claude (født 17. mars 1983 i Niort) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han har syklet for det franske laget Europcar siden 2005. Louise Brough. Louise Brough, "Althea Louise Brough" gift "Clapp", (født 11. mars 1923 i Oklahoma City, Oklahoma) er en tidligere amerikansk kvinnelig tennisspiller. Louise Brough er en av de fremste kvinnelige tennisspillere, hun vant totalt 35 Grand Slam-titler hvorav seks i single, 21 i double og åtte i mixeddouble. I perioden 1946–57 spilte hun i 21 finaler i Wimbledon, hun vant 13, hvorav fire i single og fem i double sammen med Margaret Osborne duPont. Totalt har de vunnet 20 doubletitler og anses av mange som det beste kvinnelige doubleparet noensinne. Både i 1948 og 1950 tok hun en «triple crown» i Wimbledon, det vil si seier i single, double og mixeddouble. Brough beseiret sin doubleparter Margaret Osborne duPont to ganger i Wimbledon-finalen i single 1949–50. Brough deltok på det amerikanske Wightman Cup-laget i 1946–57, hun spilte totalt 22 kamper og vant alle. Louise Brough ble i 1967 opptatt i International Tennis Hall of Fame. Fana varmekraftverk. Fana varmekraftverk er et varmekraftverk på Stend i Bergen kommune i Hordaland Kraftverket utbytter energien fra et avfallforbrenningsanlegg. Installert effekt er 13,5 MW og midlere årsproduksjon er 41 GWh. Kraftverket startet produksjonen i 1999 og er eid av BKK 51% og BIR 49%. I tillegg til kraft produserer anlegget rundt 100 GWh varme som benyttes i fjernvarmenettet i Bergen. Nicolas Crosbie. Nicolas Crosbie (født 2. april 1980 i Niort) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Andy Flickinger. Andy Flickinger (født 4. november 1978 i Saint-Martin-d'Heres) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Han var profesjonell fra 1998, og avsluttet sin karriere i 2007 i det franske laget Bouygues Télécom. Hans største meritt er seieren på GP Ouest-France i 2003. Yohann Gène. Yohann Gène (født 25. juni 1981 i Pointe-à-Pitre) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Europcar. Saïd Haddou. Saïd Haddou (født 23. november 1982 i Issy-les-Moulineaux) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Europcar. Slaget ved Slangerup. Slaget ved Slangerup i året 1146 eller 1147 mellom to medkonger om tronen av det danske kongedømmet sluttet med nederlag for den jyske medkonge Knud IV. Men tronstridighetene i Danmark hadde bare startet. Bakgrunnen. Borgerkrigene siden 1131 hadde forsterket kløftene mellom de dominerende landsdeler i det danske kongedømmet der en felleskonge måtte ble valgt og deretter utropt til konge som kunne hylles av folket på de tre lagsting i Viborg i Jylland, Ringsted på Sjælland og Sct. Libers høj på Skåne. De sterke motsetningene kommet fram under maktkampen om etterfølgeren etter danskekongen Erik Lam som helt uventet abdiserte og flyttet til et kloster lik etter møtet med kardinal Hubaldus som hadde preket korstog. Det var tre arvinger som nedstammet fra Svein Estridssons slekt som hadde lik arverett på tronen, "Svein, sønn av Erik Emune", "Knud Magnusson" og "Valdemar, Knud Lavards sønn". Sveins far hadde ledet Slaget ved Fodevig hvor Knuds far Magnus som dessuten var med på mordet på Knud Lavard, var drept. Ved det tidspunktet var Valdemar bare femten år så han var utelukket under maktkampen lik etter Erik Lam hadde flyttet inn i klosteret. Jyderne hadde ikke glemt nederlaget i året 1134 og valgt Knud Magnusson til konge i Viborg mens sjællanderne valgte Svein som var ment å være den egentlige etterfølgeren etter Erik Emune i deres mening. I Skåne beholdte erkebiskop Eskild av Lund den reelle makten og ble raskt trukket inn i maktkampen. Erkebispen i begynnelsen forsøkt å forberede hans stilling ovenfor Svein som skåningene hadde valgt som konge, men underveis nærmet han seg den andre medkongen Knud som hadde kommet til den skånske vestkysten med hans flåte. Svein avverget erkebiskopen fra å gi støtte til Knud ved å overfalte ham og ført ham bort i fangenskap. Eskild måtte sittet en stund i sin egne domkirke i Lund som fange før han ble løslatt etter forhandlinger der Svein gikk med på gevinster i bytte mot tilgivelse og støtte. Et gods på Skåne samt store deler av Bornholm var prisen. Med erkebispen på sin side kunne Svein vendt seg mot sin rival som hadde dratt videre uten å gå på land fra den skånske vestkysten over til Sjælland i hensikt på å tvinge sjællenderne til å akseptere ham som konge. Slangerup. Hvorfor slaget skulle finne sted ved akkurat dette stedet ved navn "Slangerup" er det ikke samtidige kilder om, men kommunikasjonene på de danske øyene var langs vannveier og skipsleier i umiddelbar landkjenning fremfor på landsiden i middelalderen. Mot øst lå Roskildefjorden som var sperret med en undersjøisk sperre av nedsenkede skip ved Skuldelev. Fra denne fjorden gikk en fjordarm lengre innover i landet som nå hadde krympet inn til en mindre elv som løpet forbi byen i dag. En hær med store mengder forsyninger måtte ha havnested for skipene så Knud kan ha dratt dit for det formålet i felttoget mot Roskilde. Derfra var målet den indre Sjælland med Ringsted tingstedet. Svein som fulgte etter fra Skåne, kan også ha kommet til havnestedet i Slangerup. Slaget. Ytterst lite er kjent om slaget, bare at det var et hardt og meget blodig sammenstøt ved Slangerup der jyderne var ettertrykkelige slått. Erkebiskop Eskil av Lund deltok ikke under kampene som sluttet med seier for Svein som drev ut sin medkonge på flukt fra Sjælland kort etterpå. En små detalj i ettertiden i Saxo Grammaticus´s "Danmarkskrøniken" antydet at dette slaget hadde sett tilbakeslag for rytteriet i Knuds hær som kan ha vært avgjørende. Etterspillet. Med seieren hadde Svein sikret hans rygg og kunne konsentrert seg om politikk i hensikt på å sikre seg større legimititet på sitt styre sammen med den unge slektningen Valdemar som hadde sluttet seg til ham. Sammen tross motstand av erkebiskop Eskil av Lund helgenkåret Svein og Valdemar den døde Knud Lavard som var gravet opp og lagt i et skrin på alteret i Skt. Bendts kirke, Ringsted. Før stridighetene hadde brutt ut, Kirken planlagte et nytt korstog mot de vantroe på mange fronter og pavelige brev nådde alle kristne land deriblant Danmark. Med pavens anmodning om korstog klart erkebiskop Eskil som hadde hjelp av flere inkludert Keld av Viborg å megle fram et forlik mellom Svein og Knud. Men korstoget i året 1147 mot venderne ble en katastrofe fordi de to medkonger ikke stolte på hverandre, jyderne og skåningerne hadde allerede et så hatsk forhold at de unnlot å støtte hverandre under et sjøangrep fra Rügen. Resultatet ble mistro og sinne at tronstridighetene ble gjenopptatt på nytt. Atle Haglund. Atle Haglund (født 10. april 1964 på Hønefoss) er en norsk kjelkehockeyspiller og ispigger. Han har amputert begge bena etter å ha blitt overkjørt av en lastebil da han var 9 år gammel. Han begynte å konkurrere i 1978. Han spiller til daglig for Jordal Ishockeyklubb Kjelkehockey. Han har vunnet til sammen ti medaljer i ispigging og kjelkehockey i Paralympics. I tillegg til sin sportslige karriere driver han bl.a. som foredragsholder innenfor motivasjon. Vincent Jérôme. Vincent Jérôme (født 26. november 1984) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Europcar. Arnaud Labbe. Arnaud Labbe (født 3. november 1976 i Creil) er en profesjonell fransk sykkelcross- og landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Cofidis. Yoann Le Boulanger. Yoann Le Boulanger (født 4. november 1975 i Guingamp) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Rony Martias. Rony Martias (født 4. august 1980) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Saur-Sojasun. Alexandre Pichot. Alexandre Pichot (født 6. januar 1983 i Caen) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Europcar. Franck Renier. Franck Renier (født 11. april 1974 i Laval) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han syklet for det franske laget Bouygues Télécom fra 2000 til 2008. In a Free Land. "«In a Free Land»" er en singel sluppet ut av hardcorebandet Hüsker Dü i mai 1982. Denne utgivelsen ble gitt ut mens bandet fremdeles kategoriserte seg som hardcore punk. Låtene ble skrevet av alle de tre medlemmene, Bob Mould, Grant Hart, og Greg Norton. Alle tre er også kreditert for vokalen på låtene. Singelen ble trykket opp i 2 500 kopier, sammen med et ukjent antall singeler som inneholdt et tekstark. Alle tre sporene ble i remikset form utgitt på "Everything Falls Apart and More" CD-en (noe som var nødvendig siden den originale to-spors kassetten hadde gått tapt av fabrikken som ble brukt av plateselskapet). Didier Rous. Didier Rous (født 18. september 1970 i Montauban) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Han har syklet for Festina og det franske laget Bouygues Télécom. Han var en av rytterne som var direkte involvert i Festina-affæren under 1998-utgaven av Tour de France. Aurélien Clerc. Aurélien Clerc (født 6. august 1979 i Vevey) er en tidligere profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han la opp etter 2009-sesongen. Johann Tschopp. Johann Tschopp (født 1. juli 1982 i Sierre) er en profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget BMC Racing Team Yellowstone (elv). Yellowstone (engelsk: Yellowstone River) er en sideelv til Missouri, den er ca. 1080 km lang og ligger nordvest i USA. Den blir ansett å være hovedsideelva til den øvre delen av Missouri, og elva og dens sideelver har et nedslagsfelt som strekker seg fra Rocky Mountains i nærheten av Yellowstone nasjonalpark og tvers over fjellene og høyslettene i søndre Montana og nordre Wyoming. Den er den lengste uregulerte elva i de nedre 48 statene. Elvas nedslagsfelt er på 181 300 km². Den største bielva er den østlige Powder River. Eksterne lenker. Lower Yellowstone Falls er 94 m høy Pierre Drancourt. Pierre Drancourt (født 10. mai 1982 i Maubeuge) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for "Groupe Gobert.com", og har tidligere syklet for det franske laget Bouygues Télécom. Xavier Florencio. Xavier Florencio Cabre (født 26. desember 1979 i Tarragona, Catalonia) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Hans største seier kom i Clásica de San Sebastián i 2006. Erki Pütsep. Erki Pütsep (født 23. mai 1976 i Jõgeva) er en estisk landeveissyklist. Han sykler for det bulgarske laget "Cycling Club Bourgas". Han ble estisk mester på landevei i 2004, 2006 og 2007. Imanol Erviti. Imanol Erviti Ollo (født 15. november 1983 i Pamplona) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det spanske laget Movistar Team. Han vant den 18. etappen i Vuelta a España 2008, og den 10. etappen i Vuelta a España 2010. Joan Horrach. Joan Horrach Rippoll (født 27. mars 1974 i Deià, Mallorca) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det russiske laget Katjusja. Han har en etappeseier fra Giro d'Italia 2006. Pablo Lastras. Pablo Lastras García (født 30. januar 1976 i Madrid) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det spanske laget Movistar Team. Han har blant annet etappeseire i alle tre Grand Tours; én i Giro d'Italia (2001), én i Tour de France (2003) og tre i Vuelta a España (2002 (2) og 2011). David López. David López Garcia (født 13. mai 1981 i Barakaldo) er en profesjonell, spansk landeveissyklist. Han sykler for det spanske laget Movistar Team. I sesongen 2013 vil han kjøre for det britiske laget Team Sky Alberto Losada. Alberto Losada Alguacil (født 28. februar 1982 i Barcelona) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for Katjusja etter fire sesonger for det spanske laget Caisse d'Epargne. Aitor Pérez Arrieta. Aitor Pérez Arrieta (født 24. juli 1977) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Boksing under Sommer-OL 1988. Boksing under Sommer-OL 1988 i Seoul i Sør-Korea. USA ble beste nasjon med 3 gullmedaljer. Constantino Zaballa. Constantino Zaballa Gutierrez (født 15. mai 1978 i La Hayuela) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Hans største meritter er seieren på den 19. etappen i Vuelta a España 2004 og seieren i Clásica de San Sebastián i 2005. Vladimir Jefimkin. Vladimir Aleksandrovitsj Jefimkin (russisk Владимир Александрович Ефимкин, født 2. desember 1981 i Samara) er en russisk landeveissyklist. Han syklet for det franske laget AG2R La Mondiale da han i juli 2010 valgte å forlate laget for å bruker mer tid med sin familie i USA. Ett år senere var han klar for Team Type 1, laget til tvillingbroren Aleksandr. Marco Fertonani. Marco Fertonani (født 8. juli 1976 i Genova) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Fertonani testet positivt for testosteron under Tour Méditerranéen i 2007 og ble umiddelbart suspendert fra laget. Han ble senere utestengt i to år. Aleksej Markov. Aleksej Mikhajlovitsj Markov (Алексей Михайлович Марков) (født 26. mai 1979 i Moskva) er en profesjonell russisk landeveis- og banesyklist. Han har syklet for Katjusja og for det spanske laget Caisse d'Epargne. Alice Marble. Alice Marble (født 28. september 1913 i Plumas County California, død 13. desember 1990) var en amerikansk kvinnelig tennisspiller. Marble vant sin første Grand Slam-turnering i 1936, hun beseiret Helen Jacobs med 4-6, 6-3, 6-2 i finalen i amerikanske mesterskapet og hun vant også mixeddoubletittelen. I 1938 vant Marble en «triple crown» i det amerikanske mesterskapet, det vil si seier i single, double og mixeddouble og hun gjorde om bedriften i både 1939 og 1940. Hun tok også en «triple crown» i Wimbledon i 1939, i singlefinalen beseiret hun britiske Kay Stammers med 6-2, 6-0. Hun deltok også på det amerikanske Wightman Cup-laget i 1933, 1937–39 og hun tapte kun to kamper. Hun ble av amerikanske sportsjournalister kåret til beste idrettskvinne i USA i både 1939 og 1940. Alice Marble ble i 1964 opptatt i International Tennis Hall of Fame. Mathieu Perget. Mathieu Perget (født 18. september 1984 i Montauban) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget AG2R La Mondiale etter fem sesonger på Caisse d'Epargne. Frédéric Bessy. Frédéric Bessy (født 9. januar 1972 i Villefranche-sur-Saone) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Hervé Duclos-Lassalle. Hervé Duclos-Lassalle (født 24. desember 1979) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han syklet for det franske laget Cofidis fra 2005 til 2009. Han er sønn av den tidligere syklisten Gilbert Duclos-Lassalle. Han ble tatt ut til Tour de France 2008, men falt på første etappe og måtte bryte. Nicolas Hartmann. Nicolas Hartmann (født 3. mars 1985) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Marit Hjorthaug Andersen. Marit Hjorthaug Andersen (født 1978) var på et tidspunkt på 90-tallet en sangerinne fra Sandnes. Hun bidro på flere plateutgivelser, deriblant flere utgivelser med et band kalt Preacherman's Daughter, men valgte familielivet foran musikken. Maryan Hary. Maryan Hary (født 27. mai 1980 i Le Mans) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Grenseprofitt. Grenseprofitt, marginalprofitt eller profittmargin er den deriverte av profittfunksjonen; (inntektsfunksjonen – kostnadsfunksjonen). Det representerer i et hvert punkt hvor mye profitten øker eller minker dersom det tilbys én ekstra enhet av en vare. Yann Huguet. Yann Huguet (født 2. mai 1984) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det nederlandske laget Argos-Shimano. Sébastien Minard. Sébastien Minard (født 12. juni 1982 i Senlis) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget AG2R La Mondiale etter fem sesonger på Cofidis. Amaël Moinard. Amaël Moinard (født 2. februar 1982 i Cherbourg) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for amerikanske BMC Racing Team etter syv sesonger for det franske laget Cofidis. Mickaël Buffaz. Mickaël Buffaz (født 21. mai 1979 i Genève) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Cofidis. Damien Monier. Damien Monier (født 27. august 1982 i Clermont-Ferrand) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Cofidis. Afrikandere. Afrikandere (afrikaans: "Afrikaners", «afrikanere») er en etnisk gruppe av nordvest–europeisk (særlig nederlandsk og tysk, men også bl.a. fransk og skandinavisk) opphav tilknyttet Sør-Afrika og språket afrikaans. Afrikandere var historisk også kjent som boere («bønder»). Afrikandere har befolket Sør-Afrika siden 1600-tallet og oppfatter seg i betydelig utstrekning som et afrikansk folk. Opprinnelse. Afrikandere er etterkommere av nybyggere fra det nordvestlige Europa som først ankom i Kapp det Gode Håp under det nederlandske Ostindiske kompanis (VOC) administrasjonsperiode (1652–1795). Mens de opprinnelige nybyggerne hovedsakelig kom fra De forente Nederlandene, øket deres antall også av senere religiøse flyktninger fra Frankrike og Tyskland. Deres opphav var primært nederlandske kalvinister og flamlendere, sammen med mindre antall av tyske protestanter, franske hugenotter, frisere og vallonere. Noen forskere mener at det er en vanlig misforståelse at afrikandere hovedsakelig stammer fra nederlandske immigranter til Sør-Afrika. Dr. J.A. Heese påpeker at at tysk opprinnelse kan være mer vanlig. Dette forklares gjennom at de første nederlandske immigrantene hadde mange barn (døtre) som giftet seg med mange forskjellige tyskere (fra de tyske lavlandene nær Nederland), rekruttert hovedsakelig av det nederlandske Ostindiske kompani. Som resultat er etternavn av tysk opprinnelse svært vanlig blant afrikandere. Nyere forskning har også vist at en ikke ubetydelig del av afrikanderne som ytre sett fremtrer som hvite har svarte afrikanske aner lenger tilbake, noe som særlig er resultatet av at hvite afrikandere og svarte kvinner har fått barn sammen. Den opprinnelige intensjonen til nederlenderne som først slo seg ned ved Kapp i 1652 var å etablere en geografisk begrenset forsyningsstasjon for VOC. Ankomsten i 1688 av en liten gruppe franske hugenotter som hadde unnsluppet katolske religiøse forfølgelser, gav nytt blod og økte nybyggernes antall. Noen av kolonistene fra andre deler av Europa (Skandinavia, Portugal og Spania) ble senere også innlemmet i det som i dag utgjør afrikanderne. Den første personen som det er nedtegnet henviste til seg selv som «afrikander», var Hendrik Biebouw som i mars 1707 hevdet at han var afrikander og ikke ønsket å forlate Afrika. Biebouw mente med dette kravet å motsette seg sin utvisning fra Kappkolonien slik det ble beordret av magistraten i Stellenbosch. Afrikanderne ble frem til begynnelsen av 1900-tallet stort sett kalt for «boere», både av dem selv og andre. Boer betyr bokstavelig talt «bonde», men den presise betydningen i Sør–Afrika kan være ambivalent og har en tendens til å endre seg etter konteksten. Særlig fikk begrepet en negativ tonasjon i etterkant av anglo-boerkrigen, da boerne ble presset ut av maktposisjoner og gjennom offentlig engelsk propaganda ble latterliggort som uutdannede og barbariske bønder, altså noe mindreverdig. (Språket deres afrikaans, ble samtidig også kalt for kitchen-Dutch eller kjøkken-hollandsk, altså den type språk som snakkes på kjøkkenet med slaver og tjenere.) Dermed kom Afrikander-begrepet opp som et vellykket alternativ, og var allerede før andre verdenskrig det etablerte begrep. Flere og flere afrikandere ble samtidig urbane, og ville dermed ikke vedkjenne seg tittelen «bonde». Det tragiske med afrikander-begrepet var at det da samtidig ble knyttet opp mot apartheidstaten, som vokste frem parallelt med afrikandernes gjenvunne makt. I dag brukes boer-begrepet av noen høyreorienterte, for eksempel av organisasjonen «Boeremag» (boermakt) som ønsker seg tilbake til tiden med boer-republikkene, og tiden da afrikanderne styrte seg selv uten innblanding utenfra. Martin Schönteich and Henri Boshoff: Volk Faith and Fatherland The Security Threat Posed by the White Right Massemigrasjonene som kollektivt er kjent som Great Trek var avgjørende for konstruksjonen av afrikandisk etnisk identitet, siden førte til opprettelsen av et antall boerstater som var uavhengige fra britisk overoppsyn. Anslagsvis 12 000 voortrekkere migrerte i 1830– og 1840–årene til det fremtidige Northern Cape, Natal og Oranjefristaten. Det var flere faktorer som motiverte dem, inkludert ønsket om å unnslippe britisk styre. Trekket splittet de hvite afrikaans–språklige nybyggerne i to grupper: trekboere (senere kalt «voortrekkere») og kappnederlendere som de ble kalt av britiske nybyggere. Denne delingen overlappet økonomiske forskjeller, siden trekkerne generelt hadde mindre ressurser enn de som ble igjen. Like viktig som trekket selv var for å danne den afrikandiske etnisiteten, var den løpende konflikten med forskjellige innfødte grupper på veien. Ingen konflikt er regnet å være mer sentral i prosjektet med å fastsette afrikandisk identitet enn konfliktene mot zuluene i dagens Natal. Trekkerne som gikk inn i Natal oppdaget at landet de ønsket å slå seg ned i, var underlagt myndigheten til zuluhøvdingen Dingane ka Senzangakhona. Fiendtligheter i stor skala brøt ut mellom zuluene og trekkerne etter at en delegasjon under Piet Retief som hadde forhandle frem en landavtale, ble massakrert av Dingane den 6. februar 1838. Etter henrettelsene angrep zuluenes impier (regimenter) boere som hadde slått leir ved foten av Drakensberg i det som senere ble kalt Blaauwkrans og Weenen, og drepte kvinner og barn sammen med menn. I tidligere konflikter hadde xhosaene i det østlige grenseområdet i Kapp avstått fra å skade kvinner og barn. 16. desember 1838 konfronterte en 470 menn sterk styrke under Andries Wilhelmus Jacobus Pretorius rundt 10 000 zuluer i forberedte stillinger. Tre boere skal ha blitt såret, men ingen mistet livet. På grunn av blodet fra de 3000 drepte zuluene, ble Ncome farget rød av blodet, og konflikten ble senere kjent som slaget ved Blood River. Boernes våpen gav dem en opplagt teknologisk fordel over zuluenes tradisjonelle våpen av korte stikkespyd, slagvåpen og skjold av kuskinn. Boerne tilla sin seier et løfte de gav til Gud før slaget. Dersom de seiret, skulle de og fremtidige generasjoner minnes dagen som en sabbat. 16. desember ble derfor feiret av afrikanderne som en offentlig høytidsdag som ironisk nok ble kalt «Dinganes dag». Etter 1952 ble høytidsdagen kjent som avtaledagen og forandret i 1980 til løftedagen. Slaget ved Blood River fungerte som en støtte til synet på guddommelig aksept for boernes exodus. Samtidig kunne den henvises til som et tegn på boernes overlegenhet over innfødte befolkninger. Dinganes handlinger ble igjen tolket som et tegn på innebygd forræderi blant de innfødte. Boerrepublikkene. Etter zulustyrkenes nederlag og avtalen mellom Dingane og Retief ble skaffet tilbake, proklamerte voortrekkerne republikken Natalia. Denne boerstaten ble annektert av britiske styrker i 1843. Britenes styre var tilbake, og fokuset ble flyttet fra å okkupere land i Natal, øst for Drakensberg–fjellene, til området nordvest for dem og inn på den høyereliggende velden (steppene) i Transvaal og Transoranje som var tynt befolket på grunn av ødeleggelsene til Mfecane. Noen trekkere dro så langt som forbi dagens sørafrikanske grenser så langt nord som Zambia og Angola. Noen nådde også den portugisiske kolonien Delagoa Bay, dagens Maputo, hovedstaden i Mosambik. Dorsland Trek («tørst land trek») ble satt i gang av Gert Alberts i 1870–årene da det første trekket satte avgårde fra Pretoria via den tørre Kalahari–ørkenen til Rietfontein på den østlige grensen av dagens Namibia. I løpet av en femårsperiode og etter en hjerteskjærende reise preget av tørst og malaria, ankom disse trekkerne og slo seg ned i den fruktbare høysletten Humpata i sørvestlige Angola på invitasjon fra kolonimyndighetene. I løpet av årene fulgte mange flere trekkere fra Pretoria til Humpata. Historikere antok at grunnen for trekket var at det britiske imperiet kom for nær med oppdagelsen av diamanter i Kimberley, nøyaktig den samme grunnen til at boerne forlot Kappkolonien opprinnelig. Gert Alberts, leder for det første trekket, skal derimot ha sagt en gang at det var bare en «vandrelyst» som fikk den første gruppen til å pakke sine vogner og å dra ut i det ukjente på leting etter nye horisonter. «"Vryheidsvlag"» («frihetflagg») som etter hvert ble kalt Rebellevlag («opprørsflagg»), antatt å ha blitt brukt av noen kappopprørere i andre boerkrig. I mer enn 50 år spilte disse hardbarkede boerne en avgjørende rolle i å hjelpe portugiserne til å åpne opp de indre delene av Angola for handel og jakt. Boernybyggere fra Humpata hjalp også portugiserne i å kue krigerske innfødte svarte stammer der det var nødvendig. Men relasjonene mellom boere og portugisere ble sakte dårligere ettersom portugiserne forsøkte å konvertere disse dypts kristne protestantene til katolisisme. Portugiserne forbød dem også å bruke sitt språk, afrikaans, i de lokale skolene. For en kort periode slo en utbrytergruppe av disse boerne seg ned i høylandet Otavi i det nordlige Trans Gariep, senere kjent som Tysk Sørvest–Afrika og i dag som Namibia, og erklærte sin egen uavhengige republikk Upingtonia. Denne lille uavhengige staten varte ikke lenge siden ingen av kolonimaktene ønsket å anerkjenne republikkens suverenitet. Etterhvert returnerte de fleste av disse boerne til Humpata. Under første verdenskrig falt Sørvest-Afrika i hendene på Unionen Sør-Afrika. Sør–Afrika fikk et begrenset C–mandat av Folkeforbundet til å administrere landet som en femte provins. I et forsøk på å befolke Sørvest–Afrika inviterte den sørafrikanske regjeringen de angolanske boerne til å slå seg ned der. De fleste aksepterte tilbudet, mens noen dro tilbake til Sør–Afrika. En liten gruppe ble igjen i Angola. Idag utgjør arven etter Dorsland–trekket og de angolanske boerne ryggraden i alle sektorer av namibisk økonomi. Boerne opprettet uavhengige stater, Sørafrikanske republikk og Oranjefristaten, i det som nå er Sør–Afrika. Britene annekterte også disse områdene, noe som førte til de to boerkrigene, første boerkrig (1880–1881) og andre boerkrig (1899–1902), som endte med at boerområdene ble lagt til det britiske imperiet som kolonier. Boerne vant den første krigen og fikk tilbake sin uavhengighet, men tapte den andre, hovedsakelig på grunn av at britene brukte brent jords taktikk og utstrakt bruk av konsentrasjonsleirer. Det er anslått at 27 000 sivile boere (for det meste barn under 16 år) døde i leirene av sult og sykdom. Dette var 15% av boerbefolkningen i republikkene. Rundt 15 000 sivile bantuer døde i separate konsentrasjonsleirer, også satt opp av britiske styrker, men på grunn av mangelfulle nedtegnelser, kan dette antallet ha vært mye større. Etter den britiske anneksjonen av boerrepublikkene, dempet opprettelsen av Unionen Sør–Afrika (1910) skillet mellom de britiske nybyggerne og afrikanderne. Diaspora og Sørvest–Afrika. En boer–diaspora skjedde etter andre boerkrig som skyldtes en mindre exodus i 1890–årene til Mashonaland og Matabeleland (dagens Zimbabwe), konsentrert rundt byen Enkeldoorn. Den største gruppen emigrerte i 1903 til regionen Patagonia i Argentina. En annen gruppe emigrerte til det britisk–styrte Kenya, hvorfra de fleste returnerte til Sør–Afrika i løpet av 1930–årene. En tredje gruppe under lederskapet til general Ben Viljoen emigrerte til Mexico og til New Mexico og Texas i det sørvestlige USA. Andre migrerte til andre deler av Afrika, inkludert Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania), for det meste rundt Arusha, og til og med Angola hvor mindre eller større grupper slo seg henholdsvis ned ved platåene Bihe og Humpata. En relativt stor gruppe afrikandere slo seg ned i Kenya i det første tiåret i det 20. århundre. Brian du Toit sier at den første bølgen av migranter bestod av enkeltstående familier fulgt av større kollektive familietrekk. Noen må ha ankommet allerede i 1904 da en avisfotograf identifiserer en teltlandsby som «noen av de tidlige nybyggerne fra Sør–Afrika» på det som i dag er området til universitetet i Nairobi. Antagelig var W.J. Van Breda den første som ankom i 1903, fulgt av John de Waal og Frans Arnoldi ved Nakuru i 1906. Arnoldi hadde besøkt Van Breda og hans to brødre i 1905. Jannie De Beers familie bodde allerede ved Athi, mens Ignatius Gouws bodde ved Solai. Den andre bølgen av migranter eksemplifiseres av Jan Janse van Rensburgs trekk. Janse van Rensburg forlot Transvaal på en oppdagelsesferd til Britisk Øst-Afrika fra Lourenco Marques. Han ble inspirert av en tidligere boermigrant, Abraham Joubert, som hadde flyttet til Nairobi fra Arusha i 1906. Da Joubert besøkte Transvaal det året, møtte Janse van Rensburg ham. Kilder er uenige i om Janse van Rensburg fikk garantier for landeiendommer fra guvernøren, sir James Hayes Sadler. Da han returnerte til Tansvaal, rekrutterte Janse van Regensburg rundt 280 mennesker som bestod av enten 47 eller 60 familier til å bli med ham til britisk Øst–Afrika. De fleste kom fra distriktene rundt Ermelo og Carolina. Den 9. juli 1908 seilte Janse van Regensburgs gruppe i den innleide båten "SS «Windhuk»" fra Lourenco Marques til Mombasa hvor de bordet et tog med kurs for Nairobi. Gruppen reiste med fem tog til Nakuru. I 1911 satte den siste av de store trekkgruppene kursen for Kenya da rundt 60 familier fra Oranjefristaten bordet "SS «Skramstad»" i Durban under lederskapet til C.J. Cloete. Men migrasjonen svant hen, delvis på grunn av strengere pengekrav som ble innført ovenfor migrantene av den britiske statssekretæren, som da var lord Crewe. Transvaal og Oranjefristaten fikk selvstyre i 1906 og 1907, og dette bidro også. Likevel fortsatte en og annen trekkfamilie å migrere helt inn i 1950–årene. Det var en kombinasjon av faktorer som drev boermigrasjonen videre. Noen, som Janse van Renseburg og Cloete, hadde samarbeidet med britene, eller hadde overgitt seg under boerkrigen. Disse "joinere" og "hensoppere" opplevde fiendtlighet i etterkant fra andre boere. Mange migranter var ekstremt fattige og hadde klart seg på andres eiendom. Kollaboratører hadde en tendens til å flytte til Britisk Øst–Afrika, mens de som hadde kjempet helt til slutt (kalt "bittereindere") til å begynne med foretrakk Tysk Øst–Afrika. En av de mest kjente boerbosetningene i protektoratet Britisk Øst–Afrika var ved Eldoret i sørvest av det som skulle bli Kenya i 1920. Innen 1934 bodde det rundt 700 afrikandere her, nær den ugandiske grensen. Med utbruddet av første verdenskrig ble Unionen Sør–Afrika bedt av de allierte styrkene om å angripe det tyske territoriet Sørvest–Afrika, noe som resulterte i felttoget i Sørvest-Afrika. Bevæpnede styrker under lederskapet til general Louis Botha beseiret de tyske styrkene som ikke var i stand til å gjøre mye motstand mot de overveldende sørafrikanske styrkene. Afrikanderkvinner og -barn i en britisk konsentrasjonsleir. Mange afrikandere som hadde lite til overs for britene, protesterte mot bruken av «barn fra konsentrasjonsleirene» til å angripe de afrikander–vennlige tyskerne, noe som førte til Maritzopprøret i 1914 som raskt ble slått ned av regjeringsstyrkene. Noen afrikandere flyttet etterpå til Sørvest–Afrika som ble administrert av Sør–Afrika til det ble uavhengig i 1990 da landet tok navnet Namibia. Siden det første demokratiske valget i 1994 med allmenn stemmerett, har mange høyt utdannede afrikandere emigrert fra Sør–Afrika og Namibia til den vestlige verden. De fleste slår seg ned i tradisjonelt engelsk–språklige land som Storbritannia, Australia, New Zealand og Canada, men mange emigrerer også til nederlandsk–språklige land som Nederland og Belgia. En liten gruppe afrikandere har slått seg ned i byen Orania med det endelige mål å grunnlegge en Volkstaat gjennom en prosess av afrikandisk demografisk konsolidering. Noen afrikandere føler at deres språk og kultur står ovenfor en alvorlig trussel i postapartheidtidens Sør–Afrika på grunn av den relativt lille befolkningen av afrikandere, det engelske språks dominans og deres manglende politiske makt. De frykter også en gjentagelse av hendelsene i Zimbabwe og mange postkolonistiske ettpartidiktatur, særlig fra de mer radikale elementene innenfor det styrende ANC. Moderne historie. Det svarte flertallet i Sør–Afrika ble ekskludert fra lik deltakelse i styret av statens og landets saker frem til 1994. Unntakene var hjemlandene til Qwaqwa, Zululand, Ciskei, Transkei, Venda og Bophuthatswana som var nominelt selvstyrt. Apartheidlovene ble først satt i verk av den britisk–kontrollerte regjeringen da passlovene ble vedtatt i 1923. Status quo ble opprettholdt og restriksjoner på ikke–hvites sosiale og politiske frihet ble ytterligere skjerpet da afrikandisk–ledede politiske partier fikk kontroll over regjeringen siden valget i 1948. Folkeavstemningen i 1992 ble avholdt 17. mars, og sørafrikanerne ble bedt om å stemme i det siste trekammersvalget som ble holdt under apartheidsystemet hvor også fargede og indiske grupper fikk stemme, for å bestemme om de støttet de fremforhandlede reformene som da var begynt av statspresident Frederik Willem de Klerk to år tidligere. Resultatet av valget var en stor seier for ja–siden. Valganalyser repporterer derimot at støtten for å avskaffe apartheid blant afrikanderne faktisk var litt større enn blant engelsk–språklige. Denne antagelsen er tvilsom med tanke på de statistiske analysene som ble offentliggjort av Senteret for studiet av vold og forsoning (CSVR), har vist at afrikanderne støttet apartheid–politikken i større grad enn engelsk–språklige fra 1970–årene til 1990–årene. I nyere tid har der vært en tendens innenfor Sør–Afrika til å beskrive blandingsbefolkningen («fargede») i Sør–Afrika, de fleste snakker afrikaans som morsmål, som afrikandere eller "fargede afrikandere". Men den afrikaans–språklige blandingsbefolkningen i Sør–Afrika og Namibia henviser vanligvis til seg selv som «kleurlinge» (fargede) og «bruinmense» (brunt folk). «Basters» («av blandet rase», bokstavlig «bastard») er et begrep som tidligere var vanlig men som nå sjelden på grunn av sin nedsettende natur. Andre ikke–hvite afrikaans–språklige grupper er «griqua», «namaqua» og «khoikhoi». Overgangen fra fargede til afrikander har møtt noe suksess til tross for eksklusjonshistorien under kolonitiden og apartheid. Men mange afrikaans–språklige fargede føler at de har utviklet en separat identitet fra hvite afrikandere på grunn av den strenge rasesegresjonspolitikken i apartheidårene, og der er en markert sosiolekt i språket slik det tales av hvite og kappfargede. Noen afrikaansspråklige fargede praktiserer også islam på grunn av deres malaysiske røtter. Nylig har noen liberale afrikaans–språklige sørafrikanere og namibiere forkastet merkelappen "afrikander" på grunn av sin negative konnotasjon av rase og religiøs intoleranse. Noen bruker det neologistiske og rasenøytrale ordet «afrikaanses» til å henvise til seg selv som personer som har afrikaans som morsmål og som ser bort fra den antatte, og vanskelige å definere, etniske identiteten eller apartheidtidens rasekategorisering. Mens noen konservative etterkommere av trekkere og afrikandiske pionérer fremdeles liker betegnelsen «boer», ser andre på den som avskaffet og til og med som et nedlatende begrep brukt i en etnisk kontekst. Det blir gjort forsøk av noen få afrikandere på å sikre minoritetsrettigheter. Disse forsøkene inkluderer Volkstaat–bevegelsen. I kontrast har en håndfull afrikandere sluttet seg til ANC som i overveldende grad får støtte av Sør–Afrikas svarte flertall. Men det store flertallet av afrikandere har sluttet seg til engelsk–språklige i støtten av Sør–Afrikas offisielle opposisjon, Democratic Alliance, en indikasjon på deres aksept for ikke–rasisme innenfor en fri foretaksøkonomi. Det nye fenomenet av hvit fattigdom blir ofte skyldt på regjeringens kvotering i arbeidsgiverlovgivningen som reserverer 80% av nye jobber for svarte og favoriserer svarteide selskaper. Det sørafrikanske landbrukssamfunnet har blitt utsatt for raseangrep i mange år. Alderen på de som har blitt drept har variert fra så gammelt som 87 år til unge spedbarn. Genocide Watch har sagt at disse angrepene utgjør tidlige faresignal på folkemord mot afrikandere og har kritisert den sørafrikanske regjeringen for sin manglende handling i saken ved å peke på at mordraten mot dem («etno–europeiske bønder» i deres rapport) er fire ganger høyere enn generelt i den sørafrikanske befolkningen. Der er 40 000 hvite bønder i Sør–Afrika. Siden 1994 har nærmere 2000 bønder blitt myrdet i titusenvis av gårdsangrep i landet, mange brutalt torturert og/eller voldtatt. Noen offer har blitt brent med strykejern eller fikk kokende vann tømt ned i halsen. Geografi. Der er ingen målinger på «etnisk gruppe» eller «etnisitet» i den sørafrikanske folketellingen, men en kombinasjon av rase (hvite) og morsmål (afrikaans) er det nærmeste anslaget for "afrikander". Der var 2 536 906 hvite afrikaansspåklige i Sør–Afrika ifølge folketellingen i 2001 (1996: 2 558 956). Den jevne spredningen av befolkningen i landet skyldes Great Trek som dro fordel av mengden av uutviklet land i de indre delene av Sør–Afrika og en jevn forsyning av ikke–afrikandisk arbeidskraft. Dette motarbeidet etthvert behov for afrikandere til å bli værende i et område som inneholdt hele deres befolkning. I Namibia var der 133 324 afrikaansspråklige i folketellingen i 1991. Dette utgjorde 9,5% av landets totale befolkning. Afrikanderne finnes for det mest i Windhoek og i de sørlige provinsene. Et betydelig antall afrikandere har migrert til land som Canada, Storbritannia, USA, Nederland, Belgia, Australia, New Zealand, Spania, Argentina og Mexico. Et stort antall unge afrikandere drar nytte av visum for arbeid i ferie som er tilgjengelig i Storbritannia og andre Samveldestater, i tillegg til Nederland og Belgia, for å skaffe seg arbeidserfaring. Den fordelaktige valutakursen mot sørafrikansk rand øker også den attraktive internasjonale erfaringen. Kultur. Afrikandernes kalvinisme i Sør–Afrika har utviklet seg i en annen retning enn sine europeiske og amerikanske motparter. Unikheten blir forklart som et direkte resultat av geografisk isolasjon og politisk og kulturell fremmedgjøring som stengte ute opplysningstidens påvirkning. Motstrømmene av endring som steg opp innenfor protestantiske kulturer i Europa i respons til det 18. århundrets opplysningstid hadde minimal effekt på utviklingen av religiøs tankegang blant afrikanderne. Dette impliserer at det er et renere uttrykk for hva kalvinisme opprinnelig var uten opplysningstidens effekt. Særlig impliserer dette synet at kulturell utvikling under innflytelse av afrikandernes lavkirkelige religion er en illustrasjon på de kulturelle implikasjonene til kalvinismen. Språket afrikaans endret seg over tid fra det nederlandske språket som først ble snakket av de hvite nybyggerne ved Kapp. Fra sent i det 17. århundre, utviklet formen for nederlandsk som ble snakket ved Kapp forskjeller, for det meste i morfologi, men også i uttale, aksent og, i mindre grad, syntaks og vokabular fra det som ble snakket i Nederland, selv om språket fremdeles er likt nok til at en kan forstå hverandre, med litt velvilje. Nybyggere som ankom som snakket tysk og fransk skiftet snart over til nederlandsk og senere afrikaans. Prosessen med språkendringene ble influert av språkene som ble snakket av slavene, khoikhoier og mennesker av blandet opphav, i tillegg til kappmalaysiere, zuluer, engelskmenn og portugisere. Mens nederlandsk forble det offisielle språket, utviklet den nye dialekten, ofte kjent som kappnederlandsk, afrikansk nederlandsk, «kjøkken–nederlandsk» eller «taal», seg til et separat språk i løpet av det 19. århundre. Mye arbeid ble gjort av Genootskap van Regte Afrikaners og andre forfattere som Cornelius Jacobus Langenhoven. I 1925 erstattet dette nye språket nederlandsk som et av de to offisielle språkene i Unionen Sør-Afrika, og er vidt akseptert som kommunikasjonsmiddel for et stort antall sørafrikanere. Afrikandere har en lang og rik litterær tradisjon og har produsert et antall betydelige romanforfattere og poeter, I nyere tid kan særlig navn som Uys Krige, Elisabeth Eybers og Breyten Breytenbach nevnes. I Norge er vel de desidert mest kjente nobellprisvinner i litteratur John Maxwell Coetzee, og André Brink som var en av dem som gjorde apartheid kjent i Norge. Musikk er antagelig den mest populære kunstformen blant afrikandere. Mens den tradisjonelle "boeremusiek" og "volkspele" folkedansene var populære i fortiden, foretrekker de fleste afrikandere i dag en rekke internasjonale genre og lett populærmusikk på afrikaans. Noen liker også en populær sosial dans kalt "sokkie". Institusjoner. "Afrikaanse Taal en Kultuurvereniging" (ATKV) (Afrikaans språk og kultursamfunn) er ansvarlig for å fremme språket afrikandernes språk og kultur. Freedom Front er et afrikandisk etnisk politisk parti i republikansk tradisjon som driver lobbyvirksomhet for at minoritetsrettigheter skal gis til alle de sørafrikanske minoritetene. Freedom Front leder også Volkstaat–initiativet og er nært forbundet med den lille byen Orania. Men partiet har bare mindre støtte blant afrikanderne. Tristan Valentin. Tristan Valentin (født 23. februar 1982 i Le Blanc-Mesnil) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Cofidis. Kevin De Weert. Kevin De Weert (født 27. mai 1982 i Duffel) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for det belgiske laget Omega Pharma-Quick Step. Windows Media. Windows Media er et multimedierammeverk for medieklipp-kompilering og -distribusjon for Microsoft Windows. Det består av av et sett med programmer og bibliotek (programvare). Leonardo Duque. Leonardo Duque (født 10. april 1980 i Cali) er en profesjonell colombiansk landeveissyklist. Han sykler for det franske laget Cofidis. Han vant den 16. etappen i Vuelta a España 2007. Michiel Elijzen. Michiel Elijzen (født 31. august 1982 i Culemborg, Gelderland) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han syklet de siste to sesongene av sin karriere for Omega Pharma-Lotto, og fortsatte som sportsdirektør i laget. Elijzens karriere begynte i sykkelklubben i Ede, der han tidlig viste at han var en god klatrer. I løpet av karrieren har han utviklet seg til en spesialist på klassiker-rittene. I årene 2002-2005 syklet han for Rabobanks kontinentallag. I 2006 ble han profesjonell i det franske laget Cofidis. Etter to sesonger gikk han over til Rabobank for ett år, dette ble kunngjort samme dag som han vant prologen i ENECO Tour 2007. Etter et år skiftet han igjen lag, denne gangen gikk han til (daværende) Silence-Lotto. .net (toppnivådomene). .net (network) er et generisk toppnivådomene (gTLD) på internett. Toppnivådomenet ".net" blir for tiden drevet av VeriSign. Registrering. Registreringer behandles via akkrediterte registrarer, og internasjonaliserte domenenavn godtas også (se). Registrering foretas direkte på andre nivå. Bruk av ".net". ".net" er et av de opprinnelige toppnivådomenene (til tross for at det ikke er nevnt i RFC 920), opprettet i januar 1985. Det var opprinnelig ment til bruk for nettverksorienterte enheter, så som internettleverandører. For tiden er det imidlertid ingen restriksjoner på hvem som kan registrere et domenenavn under ".net", så selv om det fortsatt er populært blant operatører i nettverksbransjen, så blir det ofte sett på som et annet .com. Det blir for eksempel av og til brukt når det ønskede domenenavnet på ".com" er opptatt. Foruten å være en forkortelse for «nettverk», så er «net» også en romanisering av det russiske ordet нет («nei» eller «ikke», som også romaniseres til det mere akustisk korrekte nyet), og et domenenavn som "objekt.net" kan tolkes som det «finnes ikke noe objekt». Enkelte domener utnytter denne spøken, for eksempel (hjerne fraværende) eller («ikke Vladimir Putin») og («det finnes ingen Damien Walsh»). Enkelte nettsteder for online poker og andre gambling-nettsteder driver spill om virkelige penger på en ".com"-adresse, og spill uten reelle innsatser på samme navn under ".net" (markedsført som moro eller informasjon). Dette kan brukes for å omgå juridiske hindringer for markedsføring av online-gambling i USA, ettersom ".net"-nettstedet da kan markedsføres på lovlig vis, og folk blir på den måten oppmerksomme på navnet på nettstedet som driver spill om virkelige penger, selv i jurisdiksjoner hvor slikt er forbudt. Drift av ".net" fra 2005. VeriSign har vært administrator for ".net" siden selskapet kjøpte opp Network Solutions. Driftskontrakten for dette utløp 30. juni 2005, og ICANN, organisasjonen som er ansvarlig for ledelsen av domenenavn, søkte etter bud for driften i minst seks år ut over dette. Til slutt, og ikke overraskende, var ingen av de andre selskapene som leverte inn bud for ".net" i stand til å matche VeriSigns bud, og VeriSign hadde dessuten den store fordelen av å ha vist seg i stand til å drive både ".com" og ".net"-databasene på en upåklagelig måte. VeriSign vant kontrakten, og sikret seg driftsansvaret for ".net" for seks nye år. Eksterne lenker. N e Tyler Farrar. Tyler Farrar (født 2. juni 1984 i Wenatchee, Washington) er en profesjonell amerikansk landeveissyklist. Han sykler for det amerikanske laget Garmin-Barracuda. Bingen Fernández. Bingen Fernández Bustinza (født 15. desember 1972 i Bermeo) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet de siste åtte sesongene av sin karriere for det franske laget Cofidis. Lars Myrberg. Lars Myrberg (født 23. november 1964) er en tidligere svensk bokser. Han ble svensk mester i boksing i 1986, 1987 og 1988. Under Sommer-OL 1988 i Seoul vant han bronse i lett weltervekt. Etter den aktive karrieren ble avsluttet har vært bokse trener. Mathieu Heijboer. Mathieu Heijboer (født 4. februar 1982 i Dordrecht) er en tidligere profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han var profesjonell i det franske laget Cofidis. Frank Høj. Frank Høj (født 4. januar 1973) er en tidligere profesjonell dansk landeveissyklist. Maxime Monfort. Maxime Monfort (født 14. januar 1983 i Bastenaken) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for RadioShack-Nissan. Monfort er først og fremst en sammenlagtrytter. Nick Nuyens. Nick Nuyens (født 5. mai 1980 i Lier) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for Saxo Bank-SunGard. Hans største seier er Flandern rundt i 2011, men han har også blant annet vunnet semi-klassikerne Kuurne-Brussel-Kuurne, Omloop Het Volk og Paris-Brussel. Staf Scheirlinckx. Staf Scheirlinckx (født 12. mars 1979 i Herzele) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for det belgiske laget Verandas Willems-Accent. Cristian Moreni. Cristian Moreni (født 21. november 1972 i Asola) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han har syklet for det franske laget Cofidis. Den 25. juli 2007 ble det kjent at Moreni hadde avlagt en positiv dopingprøve på testosteron etter den 11. etappen av Tour de France 2007, og ble arrestert av fransk politi etter den 17. etappen. Moreni valgte, å ikke få B-prøven analysert, og innrømmet med dette dopingmisbruk. Som en følge av avsløringen valgte Cofidis å trekke seg fra rittet. Moreni ble et par dager senere erklært uønsket og avskjediget av Cofidis. Han fikk senere to års utestengelse. Christopher Sutton. Christopher «CJ» Sutton (født 10. september 1984) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Han sykler for det britiske laget Team Sky, og har tidligere syklet to år for det amerikanske laget Garmin-Slipstream og tre år for det franske laget Cofidis. Hans to største seiere kom i 2011 da han vant Kuurne–Brussel–Kuurne og den 2. etappen av Vuelta a España. Steve Zampieri. Steve Zampieri (født 4. juni 1977 i Aarbon) er en tidligere profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han avsluttet karrieren i det franske laget Cofidis. Medieformat. Et medieformat er en måte å komprimere eller dekomprimere digital lyd eller bilde. Multimedieformater blir ofte også referert til som "kodek" eller "format" eller også uoversatt fra engelsk: "codec" Lisenser. Enheter og programvare som skal spille av et medieformat er avhengig av å ha tilgang til spesifikasjonene. Det finnes to typer lisenser for medieformater, som kategoriserer medieformater i åpne eller proprietære. De frie medieformatene er tilgjengelig for hvem som helst å benytte i en hvilken som helst avspiller. De proprietære krever ofte en lisensavgift per avspilling eller per avspillerenhet, som gjør at proprietære medieformater ikke kan brukes av alle. Komprimeringskvalitet. Det fleste slike formater mister kvalitet under komprimeringen. Opprinnelig ble dette gjort for å gjøre de komprimerte filene små nok til å kunne overføres over ikke-bredbånd nettverk og lagret på relativt dyre lagringsmedia, slik som harddisker, i motsetning til billige medier, slik som CD-rom og DVD. Det finnes formater som ikke taper noen som helst kvalitet under komprimeringen, men for de fleste formål er den mindre kvalitetsforbedringen ikke verd økningen i datastørrelse, som ofte er betydelig. Hovedunntakelsen for dette er hvis dataene skal gjennom videre prosessering, hvor gjentatt komprimering alltid vil føre til ytterligere kvalitetstap, slik at det er lett identifiserbart, (synlig eller hørbart eller både og). Mange formater er skrevet for å fremheve bestemte sider av mediet som skal komprimeres. For eksempel, trenger en digital video av en sportshendelse, slik som fotball eller håndball, å håndtere bevegelser bra, men ikke nødvendigvis eksakt fargegjengivelse. Til motsetning trenger en video av kunstutstilling trenger å gjengi farger og overflateteksturer bedre enn raske bevegelser. Mange multimediedatastrømmer trenger å inneholde både lyd, bilde og tekst, og ofte en del metadata som tillater synkronisering av lyd og bilde. Hver av disse tre strømmene kan håndteres av forskjellige programmer, prosesser eller maskinvare; men for at multimediadatastrømmen skal være lett å lagre og overføre, må den innkapsles i et multimediekonteinerformat. Selv om mange mennesker forklarer at AVI er et "medieformat", tar de feil. AVI er et multimediekonteinerformat, som er i stand til å inneholde flere forskjellige medieformater (men ikke etter en ISO standard). Det er andre velkjente alternative konteinere, slik som de frie Ogg og Matroska (mkv), som har betydelige fordeler over avi. Heimaey. Heimaey utenfor sørkysten av Island. Heimaey (uttales) er den største øya i Vestmannaeyjar-øygruppen med 13,4 km². Øya ligger rundt 4 nautiske mil (7,4 km) utenfor sørkysten av Island. Det er den eneste bebodde øya i øygruppen, og er for tiden hjem til 4 500 innbyggere. De eldste beretningene. I Landnåmabok er det sagt at da Ingolf Arnarsson, den første bosetteren på Island, hadde tilbrakt en vinter på Ingólfshöfði og reiste vestover i søken etter sin «Öndvegissúlur» (noe lignende en totempåle som på rituelt vis ble kastet i havet for deretter å flyte til land igjen. Der den fløt i land skulle vikingen som hadde kastet den, bygge farmen sin), og fant på Hjörleifshöfði broren sin, Hjörleifur, død – trellene var også borte. Ute i havgapet kunne han se båter som seilte mot en liten øygruppe, og han satte i vei etter dem. Trellene det var snakk om hadde blitt bortført fra Irland og kalt "Vestmenn" siden Irland var det vestligste området i det som på den tiden (ca. 840) var den kjente verden. Trellene kom i land på Heimaey og søkte dekning oppe i fjellene og andre steder de trodde de var trygge, men dessverre slaktet Ingólfur alle sammen. Under denne hevnjakten ga han, uten å være klar over det, navn til forskjellige steder på øya – for eksempel "Dufþekja", et område på Heimaklettur som er Heimaeys høyeste fjell (283 moh), har fått navnet etter trellen Dufþakur, som det blir sagt tok sitt eget liv ved å kaste seg utfra Heimaklettur heller enn å bli drept av Ingólfur. De første bosetterne. Den første personen som etter sigende bygget en farm på øya, var kjent som Herjólfur Bárðarson. Han bygget tilsynelatende farmen sin i Herjólfsdalur (som betyr «Herjólfs dal»). Ruinene etter Herjólfsdalur ble gravd ut i 1971 og førte til stor usikkerhet rundt historien om Herjólfur Bárðarson. «Tyrkisk» invasjon. I 1627 kom tre piratskip fra osmansk-kontrollerte Barbareskkysten på plyndringstokt og angrep mange landsbyer på sørkysten av Island – særlig Grindavík og Vestmannaeyjar. I Grindavík kunne landsbyfolket flykte inn i lavafeltet ved Reykjanes og gjemme seg i lang tid, mens Heimaey, som lå så avsidesliggende og isolert til, ble kraftig rammet av disse toktene. Det finnes mange heltemodige historier om folk som overlevde invasjonen. Den meste kjente er trolig historien om Guðríður Símonardóttir, bedre kjent som "Tyrkja-Gudda" (på norsk «Tyrker-Gudda»), som ble tatt fra sitt hjem ved Stakkagerði på Heimaey og endte opp på et slavemarked i Algerie. Hun greide etterhvert å kjøpe seg vei hjem til Island, via Tunis, Italia og Danmark (Island var under dansk styre på tiden). Etter at hun kom tilbake til Island, giftet hun seg med den islandske dikteren Hallgrímur Pétursson, som Hallgrímskirkja i Reykjavík har fått navnet sitt etter. Eldfell. Husa begravet under aske, 1973 Tidlig på morgenen den 23. januar 1973 begynte et vulkanutbrudd fra fjellet Eldfell. I løpet av få timer ble nesten alle av øyas rundt 5 000 innbyggere evakuert til fastlandet, for det meste ved hjelp av fiskebåter da nesten hele fiskeflåten lå til havn på grunn av uvær. Lavastrømmene truet med å ødelegge og stenge igjen havnen, som var det viktigste livsgrunnlaget for øyboerne. Forøvrig greide islendingene, ved å kontinuerlig sprøyte store mengder sjøvann over lavastrømmene å størkne mye av lavane og omdirigere resten, slik at havnen ble reddet fra total ødeleggelse. Under utbruddet ble rundt halve byen ødelagt, og øya ble også tilført mer landmasse. Nåtiden. Flyplassen på øya er sparsomt utstyrt. På dagens Heimaey bor det rundt 4 500 mennesker og flere millioner lundefugl og andre fugler. Øya har samband med det islandske fastlandet via ferje og lufthavnen Vestmannaeyjar Airport. Beñat Albizuri. Beñat Albizuri Aransolo (født 17. mai 1981 i Berriz, Baskerland) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi fra 2005 til 2008. Lander Aperribai. Lander Aperribai (født 15. juni 1982 i San Sebastián) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi i 2007 og 2008. Andoni Aranaga. Andoni Aranaga Azkune (født 11. januar 1979 i Azpeitia, Baskerland) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Jorge Azanza. Jorge Azanza Soto (født 16. juni 1982 i Alsasua) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi. Agnes Strickland. a> (1786–1866).Agnes Strickland (født 19. august 1796, død 8. juli 1874) var en engelsk forfatter av historiske verker og fortellinger foruten bøker for barn. Familie. Agnes var datter av Thomas Strickland av Reydon Hall i Suffolk, som nedstammet fra en gammel adelsslekt. Fra tidlig i middelalderen kunne familien telle sine aner tilbake til normanniske røtter, "Vaux" eller "De Vallibus", og i England først kjent som "De Castlecarrock". I 1179 giftet Walter De Castlecarrock og grunnet sin hustru flyttet han til hennes herskapet Great Strickland i nordlige Westmoreland. Her endret han navn til "De Strikeland", som betyr «beiteland for kalver». Han ble senere ridder og stamfar til Strickland-familien som har hatt medlemmer i det engelske parlamentet i nær hver eneste generasjon fram til slutten av 1600-tallet. Agnes ble født i London og hennes far var lærd og underviste sin døtre selv, men var ikke velstående. Familien var litterært interessert, og sammen med sine søstre drømte de om en litterær karriere tilsvarende søstrene Brontë. De utga poesi, barnebøker og noveller. To av hennes yngre søsken, Susanna og Catharine utvandret til Canada i 1832 grunnet fattigdom i England. Både Susanna og Catharine ble forfattere i sitt nye hjemland hvor de skrev om det harde pioneerlivet. For Agnes var det utelukkende å utvandre til et land uten store engelske biblioteker, teatre og museer, og ble ved hjelp av søsteren Elizabeth en feiret forfatter av biografier. Antagelig var det søsteren Elizabeth som var den som gjorde det meste av den historiske forskningen og skrivingen, men Elizabeth var ekstremt sky og skydde offentliggjøring og kun Agnes’ navn sto nevnt som forfatter. Forfatterskapet. Agnes begynte sin karriere med et dikt, "Worcester Field", etterfulgt av "The Seven Ages of Woman and Demetrius". Etter å ha skrinlagt poesien skrev hun blant annet "Historical Tales of Illustrious British Children" (1833), "The Pilgrims of Walsingham" (1835), "Tales and Stories from History" (1836). Hennes viktigste verk er dog "Lives of the Queens of England from the Norman Conquest", og "Lives of the Queens of Scotland", og "English Princesses", etc. (8 vols., 1850–1859), "Lives of the Bachelor Kings of England" (1861), og "Letters of Mary Queen of Scots". Ettermæle. Søstrene Stricklands forskning og undersøkelser var omstendelig og samvittighetsfulle, og deres verker er fortsatt en nyttig kilde, men har ikke den objektivitet som man forventer av dagens historikere. Stricklands stil er ansett som middelmådig av dagens lesere, men sammenlignet med samtidens historiske forfattere skiller de seg ikke utelukkende negativt ut. Agnes Strickland var en som poplariserte historien, og med verkenes sjarm og detaljerikdom var de lenge nyttige for det lesende publikum og for lærere, men de fleste lesere i dag likevel mene at tiden har løpt fra forfatterne og verkene blir lite lest i dag. Jon Bru. Jon Bru Pascal (født 18. oktober 1977 i Vera de Bidasoa) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi i 2007 og 2008. Unai Etxebarria. Unai Etxebarria Arana (født 21. november 1972 i Caracas) er en tidligere profesjonell venezuelansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi i hele sin profesjonelle karriere. Hans beste resultater er en etappeseier fra Dauphiné Libéré i 2001, og en etappeseier i Vuelta a España i 2003. Han har også en andre- og en fjerdeplass fra La Flèche Wallonne. Koldo Fernández. Koldo Fernández de Larrea (født 13. september 1981 i Vitoria-Gasteiz, Baskerland) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han har syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi siden 2004, men gikk før 2012-sesongen over til Garmin-Cervélo. Aitor Galdós. Aitor Galdós Alonso (født 9. november 1979 i Ermua) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Dionisio Galparsoro. Dionisio Galparsoro Martínez (født 13. august 1978 i Ataun) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det spanske laget Contentpolis-Ampo. Han har også syklet fire sesonger for ProTour-laget Euskaltel-Euskadi. Aitor Hernández. Aitor Hernández Gutiérrez (født 24. januar 1982 i Ermua) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Iban Iriondo. Iban Iriondo Uranga (født 1. mai 1984 i Zumaia, Baskerland) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi i 2006 og 2007. Slaget ved Tåstrup. Slaget ved Tåstrup mellom medkongene Svein av østlige Danmark og Knud av vestlige Danmark i året 1149 var det andre slaget om herredømmet over Sjælland på tre år. Svein vant en klar seier. Bakgrunnen. Korstoget i året 1147 var katastrofalt for danskene, og økte også mistroen mellom medkongene og Svein. Svein hadde vært ekstra irritert over utfallet av korstoget med tapet av hans eget kongeskip til venderne fra Rügen. Han dro istedenfor på landet til Slesvig, senere over til Sjælland og senere til Skåne. I Roskilde hadde han besluttet seg for å befeste byen med en ti meter bred voll og tretten meter bred vollgrav omkring byområdet. De fleste danske byene var åpne byer uten fortifikasjoner i motsetning til lengre sørover som Slesvig. Etter arbeidet med jordverkene var ferdig i Roskilde og formodentlig Havn, overlatt Svein ansvaret for byen Roskilde til Ebbe Skjalmsson og for over til Skåne. Samtidig hadde Svein og Knud kommet på kollisjonskurs med hverandre om Slesvig hertugdømmet i årene mellom 1147 og 1150 som så en mindre konflikt mellom Valdemar og Knud Henriksen, sønn av Henrik Skadelår om hertugstittelen og herredømmet over Slesvig. Svein forsterket hans allianse med Valdemar ved å utnevne ham til hertug, men Knud gjorde det samme med Knud Henriksen som straks ble en rival om hertugstittelen for den unge Valdemar som var sønn etter den forrige hertug Knud Lavard. Knud besluttet seg for å benytte anledningen som den lokale konflikten om Slesvig byr på, for å gjenta tronstriden med Svein. En sterk jydsk flåte i året 1149 (andre ment 1150) angripe Sjælland. Der fant han byportene i Roskilde stengt og måtte beleiret den befestede byen for en stund framover. Etter hans sendebud var tatt vekk i fangenskap oppgav jyderne beleiringen og kom ut på sjøen tilbake til Jylland. Men etter en lengre tidsperiode vendte den jydske flåten seg tilbake til Sjællandskysten på en andre skipsleie. Etter Saxo`s beskrivelse var skipsleia trolig gjennom Isefjord til ved Holbæk øst for Roskilde. Derfra foretok Knud et overraskelsesangrep på Roskilde som ble inntatt og plyndret av jyderne der de brente opp flere gårder inkludert Ebbe Skjalmssons gård. Borgerne i Roskilde måtte forsørget den jydske hæren med proviant og andre midler. Knud måtte for å ta herredømme over sjælland også erobre den befestede byen Havn på den østlige sjællandskysten. En landevei fra eldre tid ledet rett gjennom landskapet på østlige Sjælland forbi Tåstrup over femten kilometer mot øst. Der i nærheten lå Høje Tåstrup med en nybygget kirke på høyere bakke i det flate landet. Svein i Skåne samlet seg en hær etter Ebbe Skjalmsson hadde slått alarm og med erkebiskop Eskil av Lund ved sin side seilte han ut på sundet. Hvor Svein gikk på land er ikke kjent, men kan ha vært på Havn på den andre enden av landeveien. Slaget. De to hærer møttes foran Høje Tåstrup kirke. Etter de første sammenstøtene begynte mennene på Sveins hær å vike tilbake for jydernes hissige angrepene som truet med å bryte opp samholdet i fylkingen. Svein som så dette, trodde at slaget var tapt og flyktet vekk sammen med de andre. Men mennene i fylkingen stoppet angrepene og klart å presse tilbake med suksess. Knud av en uvisst grunn lot være å lede sin egne hær, det var spekulert om han var for ung å delta eller for forsiktig under kampene. Begge hærer var dermed i et slag uten kongene som ikke deltok eller hadde ledelse, rytteriet på begge sider var lite effektiv for rytterne hadde for lett å rømme vekk ved motgang. Det var fylking mot fylking i en brutal styrkeprøve. Skåningene vant styrkeprøven, kalt tilbake deres konge som kunne står på slagmarken som seierherre. Knud måtte på nytt flykte fra Sjælland. Felttoget til Ejderen. Etter seieren ved Tåstrup rustet Svein ut en sterkere hær og for på sjøen fra Sjælland til Fyn. Der fikk han hørt at striden mellom Valdemar og Knud Henriksen hadde fulgte til intervensjon fra det tyske grevedømmet Holstein over grensefloden Ejderen. Med dette var den viktige byen Slesvig som var tenkt som utgangspunktet for en erobring av det jyske halvøya, under trussel. Svein måtte stoppet denne trusselen. Men ved ankomsten oppdaget de broen over floden ved Rendsborg brutt ned og fant for få småbåter for overgang. Danskene måtte forserte floden og kom ut for overraskelsesangrep av holstenerne som forårsaket stor tap før de var slått vekk. "Slaget ved Ejderen" i 1149 eller 1150 ødelagte alle planene for Svein som måtte retirerte med restene av hæren tilbake til Skåne vekk fra Jylland hvor Knud hadde en intakt hær klar for strid. Dessuten døde Ebbe Skjalmsson som hadde vært Sveins viktigste rådgiveren. Men trolig i året 1150 ledet Svein en ny hær til Fyn. Han møtte Knud ved Viborg. Markel Irizar. Markel Irizar Aranburu (født 5. februar 1980 i Oñati, Baskerland) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for RadioShack-Nissan, men har syklet for spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi fra 2004 til 2009. Andoni Lafuente. Andoni Lafuente Olaguibel (født 6. september 1985 i Gernika) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi fra 2007 til 2009. Antton Luengo. Antton Luengo Celaya (født 17. januar 1981 i Gautegiz-Arteaga) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi fra 2004 til 2008. Iban Mayoz. Iban Mayoz Etxeberria (født 30. september 1981 i San Sebastián) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Navnet må ikke forveksles med den mer kjente syklisten Iban Mayo. Aketza Peña. Aketza Peña Iza (født 4. mars 1981 i Zalla, Bizkaia) er en tidligere profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi fra 2004 til 2007. I 2007 testet han positivt på nandrolon og ble sparket fra laget. Alan Pérez. Alan Pérez Lezaun (født 15. juli 1982 i Zurucuain) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi. Amets Txurruka. Amets Txurruka Ansola (født 10. november 1982 i Markina, Baskerland) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi. Txurruka ble kåret til mest offensive rytter under den 12. etappen av Tour de France i 2007, og ble senere kåret til mest offensive rytter under hele rittet. Unai Uribarri. Unai Uribarri Artabe (født 28. februar 1984 i Mañaria) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for "Orbea-Oreka S.D.A", men syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi i 2006 og 2007. Iván Velasco. Iván Velasco Murillo (født 7. februar 1980 i Mondragón) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han sykler for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi. Joseba Zubeldia. Joseba Zubeldia Agirre (født 19. mars 1979 i Usúrbil, Baskerland) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Han syklet for det spanske ProTour-laget Euskaltel-Euskadi fra 2001 til 2007. Han er bror av Haimar Zubeldia. SAS-hotellet (Bodø). SAS-hotellet (formelt: Radisson SAS Hotel) er et hotell i Bodø under Radisson Hotels og en av byens høyeste bygninger med sine 13 etasjer. Hotellet åpnet i 1971 og hadde en større renovering på midten av 1990-tallet. Det er byens største hotell og har konferansekapasitet på opptil 500 gjester. Byggget er eid av hotellinvestorgruppen Norgani som ønsker å utvide hotellet til 17 eller 18 etasjer. Radisson SAS Hotel Scandinavia. Radisson SAS Hotel Scandinavia, også kjent under det uformelle navnet SAS-hotellet, er et hotell som ligger like øst for Slottsparken i Oslo, ved Holbergs plass. Hotellet ble bygd i 1975, på området til den forhenværende Aars og Voss' skole, og er med sine 67 meter Oslo tredje høyeste bygning. I 2009 ble samarbeidet med SAS avsluttet og samtlige Radisson-hoteller som var del av kjeden ble omprofilert til Radisson Blu, en merkevare for førsteklasses hoteller i den amerikanske hotellkjeden Radisson Hotels. Hotellet på Holbergs plass i Oslo fikk navnet Radisson Blu Hotel Scandinavia. NorgesPatriotene. NorgesPatriotene (NP) var en politisk organisasjon og politisk parti som hadde som eneste kampsak å stoppe ikke-vestlig innvandring til Norge. Organisasjonen ble stiftet i 2007 av Øyvind Heian. Nasjonaldemokratene slo seg sammen med NorgesPatriotene samme år. Etter stortingsvalget 2009, da partiet stilte til valg i Vestfold, gikk partiformann Øyvind Heian ut og meldte til media at han legger organisasjonen på is på ubestemt tid. Politisk profil. Programmet til Norgespatriotene har kun ett formål, nemlig å stoppe innvandring til Norge, da partiet hevder at nordmenn med etnisk norsk bakgrunn er i ferd med å bli i mindretall i Norge. Det vil også «i den grad det er mulig» sende innvandrere som allerede befinner seg i Norge ut av sitt nye hjemland. Spesielt kritisk stiller de seg til den muslimske innvandringen og de anerkjenner ikke islam som en religion, men påstår at det er en politisk ideologi. Hjemmesiden til NorgesPatriotene lenker til andre organisasjoner og nettsteder som er innvandringskritiske, blant dem Stopp islamiseringen av Norge, Folkebevegelsen mot innvandring, Document.no, Human Rights Service og HonestThinking, i tillegg til utenlandske partier som British National Party, Vlaams Belang og Lega Nord. Stortingsvalget 2009. NorgesPatriotene stilte som politisk parti til stortingsvalget 2009. Selv om organisasjonen profilerer seg som et politisk parti, er den i Brønnøysundregisteret registrert med næringskode 91.330, det vil si «Interesseorganisasjoner ellers», i motsetning til andre politiske partier, som er registrert med næringskode 91.320, «Partipolitiske organisasjoner». Norgespatriotene fikk bare 183 stemmer ved valget i 2009. Medieoppmerksomhet. NorgesPatriotene kom tidlig i medias søkelys grunnet partiformann Heians tidligere tilknytning til den nynazistiske organisasjonen Vigrid, og at han er dømt for blant annet å komme med drapstrusler mot justisminister Knut Storberget. Saken er imidlertid anket og skal opp til behandling i lagmannsretten. Øyvind Heian og NorgesPatriotene har blitt anmeldt en rekke ganger hovedsakelig på grunn av flygebladene som flere mener er rasistiske. Imidlertid har anmeldelsene blitt henlagt og politiet bekrefter at flygebladene ikke er ulovlige. Partiet får også mye oppmerksomhet i media for utdeling av flygeblader. Angrep i juni 2009. I juni 2009 skulle Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og NorgesPatriotenes leder Øyvind Heian ha en fredelig markering mot islam i Oslo. Etter å ha blitt angrepet av en gruppe venstreradikale, ble markeringen stanset før den var begynt. Politiet uttalte senere at det kun var de venstreradikale som hadde utøvd en aktiv rolle i angrepet. Angrep under skoledebatt i august 2009. Den 28. august 2009 ble Øyvind Heian angrepet under en skoledebatt i Tønsberg. Det ble kastet gjenstander mot Heian, og deltakere fra de andre partiene skal også ha blitt truffet. Heian ble antagelig truffet i hodet av en flaske og begynte deretter å blø fra pannen og måtte få medisinsk hjelp. Nedleggelse. Den 17. september 2009 annonserte Øyvind Heian, partiformann for NorgesPatriotene, at partiet skulle ta seg en «pause». Han presiserte selv at det ikke var en nedleggelse, men snarere en pause. Som grunn nevnte han det dårlige resultatet i stortingsvalget 2009. Berezina. Berezina (eller Beresina) (hviterussisk: Бярэ́зіна) er en elv i Hviterussland, og en av sideelvene til Dnepr. Berezinareservatet, som ligger ved elven, står på UNESCO sin liste over biosfæriske reservater. Aagot Børseth. Aagot Børseth (født 29. november 1898 i Kristiania, død 1993 i Oslo) var en norsk skuespiller. Hun debuterte ved Stavanger Teater i 1918 som Grete i Peter Egges stykke "Faddergaven". Senere kom hun til Chat Noir, hvor hun bemerket seg som gatepiken Gusti i "Flammen". Til Nationaltheatret kom hun i 1928, og her skulle hun bli i 40 år. På landets hovedscene spilte hun godt over 120 roller som varierte i størrelse fra Solveig i "Peer Gynt" til Heks 1 i "Macbeth". Mot slutten av karrieren fikk hun æren av å bli instruert av Ingmar Bergman, da han i 1967 satte opp Pirandellos "Seks personer søker en forfatter". Hennes avskjedsrolle var Fru Hedberg i "Rasmus på loffen" høsten 1968. Aagot Børseth var også en mye brukt skuespiller i Radioteatrets hørespill. Hun filmdebuterte i 1921 ("Felix"), og deltok i rekke norske filmer. Av de mest kjente er "Sønner av Norge", "Selkvinnen" og "Støv på hjernen". Som 76-åring, i 1975, var hun med i sin siste innspilling; "Fru Inger til Østråt". Aagot Børseth var gift med Henrik Børseth, som også var skuespiller ved Nationaltheatret. Nattfly. Nattfly (Noctuidae) er en delgruppe av Noctuoidea. Nattfly utgjør den største gruppen (familien) av sommerfuglene, med 35 000 beskrevne arter. De er stort sett middelsstore til store, gjerne brunlige sommerfugler med kraftig kropp og tynne antenner. De fleste av de "møllene" som kommer til utelys i sommernettene er gjerne nattfly. Ny klassifikasjon. Lafontaine og Fibiger (2006) publiserte en ny, fylogenetisk klassifikasjon av gruppen Noctuoidea, basert både på morfologiske og fylogenetiske undersøkelser. Deres resultater tyder på at gruppene bjørnespinnere (Arctiidae), børstespinnere (Lymantriidae) og båtspinnere (Nolidae) alle bør føres som undergrupper av Noctuidae. I denne artikkelen er likevel en mer tradisjonell inndeling fulgt, og det gjenstår å se om Lafontaine og Fibiger's klassifikasjon vil bli allment akseptert. Utseende. Middelsstore til store (vingespenn 1- 30 cm), vanligvis kraftig bygde sommerfugler med hårete kropp. De fleste er grå eller brune på farge, men det finnes også en del mer fargerike arter. Kroppen er spoleformet, hodet er forholdsvis lite med store, fremtredende fasettøyne. Sugesnabelen er velutviklet, ofte ganske lang, labialpalpene er vanligvis ganske korte og ikke synlige ovenfra (unntatt blant andre neslenebbfly ("Hypena proboscidalis")). Antennene er middels lange, vanligvis smalt fjærformede, enkelte ganger bredere. Brystet (thorax) er tett hårete, ofte med påfallende, oppstående hårtufser. Framvingene er gjerne ganske smale, avrundet trekantede, de kan variere en del i formen. De har ofte kamuflasjefarger, mange har for familien karakteristiske vingetegninger. Ved roten er det gjerne en kort, mørk lengdestrek, rotstreken. To tverrlinjer, kalt indre og ytre mellomlinje, avgrenser vingens midtfelt. De er oftest nærmere hverandre ved bakkanten enn ved framkanten. I midtfeltet nær framkanten sitter ringmerket og nyremerket, som ofte er lett synlige. Bak ringmerket er det ofte en tykk lengdestrek, tappmerket. Langs ytterkanten går det gjerne en smal, bølgete, vanligvis lys linje, bølgelinjen. Bakvingene er normalt kortere enn framvingene, avrundede. De er vanligvis annerledes farget enn forvingene, gjerne bleke, perlemorsaktige, eller gule eller røde med svart ytterkant. Bakkroppen er kjegleformet, tett kledt med nedliggende hår, ofte med en påfallende hårtufs ytterst. Beina er forholdsvis korte og kraftige. Larvene er avlange og sylindriske, som oftest nakne bortsett fra enkelte korte børster, selv om det også finnes arter med langhårete larver. De har en kraftig, markert hodekapsel, korte bein og markerte vorteføtter på noen av bakkroppsleddene. Mange er kamuflasjefarget i brunt eller grønt, men det finnes også mer fargerike arter, for eksempel den svarte og gulstripete larven til erteflyet ("Ceramica pisi"). Puppen er kort og kompakt, som oftest mørkt brunrød på farge, og finnes vanligvis fritt i et kammer i jorden, ikke i en kokong. Verdens største vingespenn. Den uvanlige, søramerikanske arten amerikansk kjempefly ("Thysania aggrippina") har det største vingespennet hos noe nålevende insekt, opptil 30 centimeter. Den finnes fra det sørlige Brasil til Mellom-Amerika, larvene går på planter i erteblomstfamilien. Levevis. Nattfly har en rask og stødig flukt. De tiltrekkes gjerne av sterke lyskilder som utelamper, av søte og gjærende væsker, som sevjen fra sårede trær eller honningdugg fra bladlus. Det har derfor vært vanlig å samle dem ved hjelp av lysfeller eller sukkeråte, og de artene som ikke blir tiltrukket til disse blir gjerne oversett. Både larver og de voksne er normalt nattaktive, men enkelte arter flyr også om dagen, for eksempel gammafly ("Autographa gamma"), gressfly ("Cerapteryx graminis"), brunt slåttefly ("Euclidia glyphica") og grått slåttefly ("Callistege mi"). Nattfly tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Larvene er ofte radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Skadedyr. Flere av artene er skadedyr i skog- og landbruket, fordi larvene til flere arter lever på røtter eller blader på grønnsaker, urter og gress. Larven til gammafly ("Autographa gamma") kan spise de fleste slags planter, og kan gjøre en del skade når arten forekommer tallrikt, blant annet på tomater. Vanlig båndfly ("Noctua pronuba"), jordfly (slekten "Agrotis") og mange andre har larver som lever i jorden. Disse kommer gjerne opp til overflaten om natten og kan gjøre stor skade ved å gnage av rothalsene til unge planter. De kalles "cutworms" på engelsk. Den vandrende arten "Helicoverpa armigera" er et alvorlig skadedyr på mais, mens kålfly ("Mamestra brassicae") kan gjøre betydelig skade på kål. Blodsugere. En del arter av nattfly lever av fruktsafter som de suger i seg. Disse har utviklet en spiss sugesnabel som de bruker til å stikke gjennom fruktskallet. I alle fall en art, vampyrfly ("Calyptra eustrigata"), har tatt dette et steg videre. Den bruker den spisse sugesnablen sin til å stikke gjennom huden hos forskjellige pattedyr, og suger blod. Atferden har muligens utviklet seg fra å suge svette eller tårevæske, noe mange tropiske sommerfugler gjør. Vampyrflyet finnes i India, Sri Lanka og østover til Malaysia. Vandrere. Nattflyene er raske flyvere og noen arter kan gjennomføre lange, inasjonsaktige vandringer. Særlig kjent er gammafly ("Autographa gamma"), som enkelte år flyr inn til Norge i svært store mengder. Den grønne larven kan leve på en lang rekke forskjellige planter og utvikler seg ganske fort, så gammaflyet kan gå gjennom flere generasjonar på ganske kort tid. Henrik Børseth. Henrik Børseth (født 1885 i Haugesund, død 1970 i Oslo) var en norsk skuespiller. Børseth debuterte på Det Norske Teatret i 1914, og kom til Nationaltheatret i 1921. Med unntak av korte engasjementer i Bergen og Trondheim tidlig på 1920-tallet, forble han ved denne scenen i nærmere 40 år. Hans debut ved hovedscenen var som Horatio i "Hamlet", og han spilte senere i en lang rekke klassiske dramaer, blant annet "Kong Lear", "Maria Stuart" og "Vår ære og vår makt". Han spilte også i muntre stykker som "Atten år" og "Geografi og kjærlighed". I årene før pensjonsavgang utfoldet han seg i flere store Ibsen-roller, som Mortensgaard i "Rosmersholm" og Gamle Ekdal i "Vildanden". Han tok avskjed med Nationaltheatret som 75-åring i 1960 ved å spille Gamle Storm i det klassiske Bjørnson-stykket "Paul Lange og Tora Parsberg". Børseth spilte også en del roller i Radioteatret. Han filmdebuterte som Tellef i 1921-filmen "Jomfru Trofast", og spilte siden mindre roller i filmer som "Gjest Baardsen" og "Trollfossen". Henrik Børseth var gift med Aagot Børseth, som også var skuespiller ved Gentlemen's agreement. Gentlemen's agreement (direkte oversatt fra engelsk: «Overenskomst mellom herrer») er i alminnelig språkbruk et bilde for en stilltiende overenskomst mellom inviterte parter som kjenner forutsetningene for å tre inn i en slik overenskomst, og som hver i sær borger for overholdelsen av overenskomstens uskrevne betingelser mot tap av egen ære og aktelse innenfor det fellesskap de er blitt invitert inn i. I avtaleretten er «Gentlemen's agreement» beslektet, men ikke identisk med, muntlig avtale. Ringstabekk. Den opprinnelige hovedbygningen på Ringstabekk Husmorskolen på Ringstabekk med det opprinnelige hovedbygget i bakgrunnen Ringstabekk, opprinnelig "Øvre Stabæk gård", er et strøk i Bærum som i øst grenser til Jar, i sør mot Stabekk og i vest og nord mot Bekkestua. Området er preget av villabebyggelse i store hager opprinnelig fra 1920-1930 årene, men i de senere år har det foregått en vesentlig utbygging og fortetning av boliger. Ringstabekk stasjon ligger på Kolsåsbanen, Oslos forstadsbane mot vest, som pr høsten 2010 igjen blir opprustet til full T-banestandard. Historie. Familien Ring kjøpte Stabekk gård i 1839, derav navnet Ringstabekk, av sorenskriver kancelliråd Paul Frederik Michael Heltzen sin enke. Sorenskriver Heltzen kjøpte i 1814 gården av Baltazar Lange som arvet den etter sin morfar Hans Holst. «Slottet» ble oppført av Jens og Barbara Ring i 1851, og arkitekten var Heinrich Ernst Schirmer. Hagen er utformet i engelsk landskapsstil av viktoriansk type. Det var tidligere en liten dam bak huset. Denne Barbara Ring (d.e.) var datter av Paul og Hanna Winsnes, og mor til overrettsassessor Ole Ring (1842–1910), som igjen var far til forfatterinnen Barbra Ring (1870–1955). Barbra Ring bodde i hovedhuset på Ringstabekk i 1870 årene og i ca 10 år, da familien måtte flytte av økonomiske grunner. Husstellskolen. Landbruksdirektør Fosnes kjøpte med private midler Stabæk gård av redaktør Thommesen i 1908. Landbruksdepartementet overtok stedet og innredet skolen. I 1908 ble «Slottets» interiør bygget om for Statens lærerinneskole i husstell med arkitekt Lilla Hansen. Skolens hovedbygning er tegnet av arkitekt Ivar Næss og oppført i tidsrommet 1921-1924. Stabburet i laftet tømmer var nytt ved skolens start i 1909. I januar 1909 møtte de første elevene frem på den nystiftede Statens lærerindeskole i husstell. Under den andre verdenskrig 1940-1945, okkuperte tyskerne bygget. Ringstabekk er fredet for å bevare arkitektoniske og kulturhistoriske verdier. Disse er først og fremst knyttet til «Slottet» og dets funksjon som borgerhjem og den senere utvikling og bruk av anlegget som husstellskole. Nedenfor slottet ligger eplehagen i engelsk kolonistil. Haven blir flittig brukt av naboer og som akebakke om vinteren. Ringstabekk skole. Ringstabekk skole er en ungdomsskole som ble grunnlagt i 1972. Siden skolen var bygget i forlengelsen av Jarmyra, sank skolen og måtte rives. I 2005 gikk derfor Ringstabekk-elevene på Husmorskolen. Den nye skolen ble bygget, også her med åpen løsning. Forrige rektor på skolen var Elin Bonde. Høsten 2008 tok Bjørn Bolstad over som rektor. Kommunikasjon. Ringstabekk har fra 15. august 2011 igjen T-bane forbindelse fra Ringstabekk stasjon til Oslo sentrum. Reisetiden er ca 20 minutter. Horisont (tidsskrift). Horisont (etablert 1955) var et norsk kulturtidsskrift etablert og ledet av André Bjerke. Dets formål var å formidle antroposofi, for derved å videreføre det nedlagte Spektrum (tidsskrift). I den første redaksjonen satt Bjerke, samt Ernst Sørensen og Leif Wærenskjold, senere supplert av Karl Brodersen. Blant bidragsyterne finner man Alf Larsen, Jens Bjørneboe og Agnar Mykle. Man finner også det nordiske "Horisont, tidskrift för kultur", Husstellskole. Husstellskole er et tidligere skoleslag i Norge for opplæring i matlaging og kvinners gårdsarbeid. Norsk kvinnesakshistorie. Landets første husmorskole ble opprettet av Fredrik og Minna Wetlesen på Abildsø i 1865. Lærer og legefrue Dorothea Christensen var initiativtaker til Norges første skolekjøkken, som startet i Sandefjord i 1890. Selskapet for Norges Vel drev lærerinnekurs på Berger skole i Asker. Kvinnesak-forkjempere som Katti Anker Møller engasjerte seg i saken. I 1904 ble Norske Kvinners Nationalråd stiftet. Betzy Kjelsberg stiftet Drammen kvinnesaksforening og etablerte Drammen husmorskole. Landbruksdirektør Fosnes kjøpte med private midler Stabæk gård av redaktør Thommesen i 1908. Landbruksdepartementet overtok stedet og innredet skolen. I januar 1909 ble "Statens lærerindeskole i husstell" etablert på Øvre Stabæk gård i Bærum som skiftet navn til Ringstabekk. Arild Rønsen. Arild Rønsen (født 27. november 1955 i Oslo) er en norsk journalist, redaktør, musiker (piano) og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent. Han er utdannet ved Foss videregående skole, innen typografi og har arbeidet som typograf i "Klassekampen" og "Arbeiderbladet". På 80-tallet ledet han rockgrupper og ble sentral som redaktør i musikkavisa "Puls", senere puls.no. Han sitter i dag i redaksjonen i "Jazznytt", og er spaltist i "Klassekampen". Rønsen har bakgrunn fra ml-bevegelsen, der han var aktiv i Rød Ungdom og medlem i AKP(m-l) fram til 1985. Da ble han ekskludert fra partiet, etter at han som journalist i "Klassekampen" hadde deltatt i en streik rettet mot redaksjonsledelsen. Karl Brodersen. Karl Magnus Brodersen (født 10. oktober 1917, død 6. februar 1998) var en norsk pedagog, kjent fra Steinerskolen i Oslo. Han introduserte blant annet Jens Bjørneboe til antroposofien, og flykter med ham til Sverige under den andre verdenskrig (1943). Brodersen var medredaktør i Horisont (tidsskrift) 1959-1967, og skrev flere artikler om Antroposofi, blant annet i Libra. I 1971 ble han lærer på den nystartede Steinerskolen i Bærum på Grav gård. Og han var med å starte lærerutdanning for steinerskolepedagoger i 1981, som fikk navnet Rudolf Steinerhøyskolen. På sin 80-årsdag ble Karl Brodersen hyllet av norske og utenlandske forfattere med et festskrift "På sporet av en virkelighet: festskrift til Karl Brodersen", med tema som Rudolf Steiner og antroposofien, karma og reinkarnasjon og teologi. Erkediakon. Erkediakon er en høyere embetstittel i Den anglikanske kirke, hos Thomaskristne og i noen andre kirkesamfunn. En erkediakonen står under biskoper i rang, men over de fleste prester. Han er ansvarlig for administrasjonen av et erkediakonat, som er en underinndeling av et bispedømme. Ordets norske form er "erkedegn". I katolsk tid var han biskopens stedfortreder, en oppgave som en domprost har i Den norske kirke i dag. Ordet degn kommer av latin "diaconus". Konstantinos P. Kavafis. Konstantinos Petrou Kavafis (gresk: Κωνσταντίνος Πέτρου Καβάφης, "Konstandínos Pétrou Kaváfis"; født 29. april 1863 i Alexandria, død 29. april 1933 samme sted) var en gresk lyriker, kjent for sine 154 dikt. Han var gresk-ortodoks, bodde i Liverpool (1870–76) der han skrev sine første engelsk-influerte stykker. Derpå flyttet familien til Alexandria (1876–82) der han hadde en kortvarig skolegang ved "Hermis Lyceum", videre til Istanbul (1882–86) der Kavafis skrev sine første homofili-hentydende dikt, før han flyttet tilbake til Alexandria for godt. Der virket han i kort tid for avisen "Telegraphos", for den egyptiske børs, og i lengre tid ved teknisk etat inntil 1922. Hans første utgivelse var 14 dikt (1904). Han forble i det vesentlige ukjent inntil en omfattende antologi utgitt posthumt 1935. Kavafis døde av kreft i strupehodet. Automated Transfer Vehicle. ATVen Jules Verne nærmer seg ISS Automated Transfer Vehicle eller ATV er et ubemannet romskip utviklet av ESA. Alle ATVer er utviklet for å forsyne den internasjonale romstasjonen ISS med drivstoff, vann, luft, nyttelast og eksperimenter. I tillegg kan ATVene bruke sitt drivsystem til å løfte ISS opp til høyere baner, som synker over tid pga friksjon mot atmosfæren. ATVene vil bli skutt opp med en Ariane 5-rakett fra Kourou, Fransk Guyana. Etter omtrent to dagers ferd, vil den ankomme ISS, og dokket automatisk med den russiske modulen Zvezda. Den første ferden med en ATV ble utsatt flere ganger før oppskytningen fant sted 9. mars 2008. Konstruksjon. ATV er designet til å komplementere de russiske Progress-romfartøyene, og har tre ganger så stor lastekapasitet. Som Progress, kan ATV innehold både væsker og relativ sårbar last som er lagret i trykksatt miljø, slik at brukerne av ISS kan komme til de uten å bruke romdrakter. ATV sitt trykksatte lasterom er basert på den italiensk-bygde Multi-Purpose Logistics Module (MPLM), som allerede er i bruk ombord på romfergene som en «rom-lastecontainer» som transporterer utstyr til og fra romstasjonen. På samme måte som Progress vil ATV også fungere som container for romstasjonens avfall. Hovedentreprenøren for ATV er EADS Astrium Space Transportation, som leder et konsortium av underentreprenører. Kontoret for hovedentreprenøren er lokalisert i Les Mureaux, Frankrike, og vil bli overført til Bremen, Tyskland, med en gang utviklingen er komplett og produksjonen av de seks første ATV starter. Spesifikasjoner. ATV sitt drivstoff som blir brukt til re-boost av ISS («monomethylhydrazine» drivstoff og «nitrogen tetroxide» oksydant) er en annerledes type enn den russiske typen. Etter å ha blitt koblet fra ISS, blir ATV styrt til en kontrollert oppbrenning i atmosfæren, sammen med avfallet. Ferder. Se for en billed-fremstilling av en ferd for ATV. Jules Verne. Denne første ATV ble oppkalt etter Jules Verne, den aller første science-fiction forfatteren. «Jules Verne» ble sendt med båt i juli 2007 til Korou i Fransk Guyana for forberedelse til oppskyting. Den første ferden med en ATV ble utsatt mange ganger før oppskytningen 9. mars 2008. Tachymeter. Tachymeter er et instrument for å måle hastigheten til en gjenstand som beveger seg med konstant fart. Man starter tidtaking og stopper den etter en tilbakelagt avstand på 1 km. Kronografens viser angir et tall på tachymeterskalaen og dette er hastigheten målt i t. Er ikke gjenstandens fart konstant, måles gjennomsnittshastigheten. Oliver Bierhoff. Oliver Bierhoff (født 1. mai 1968) er en tidligere tysk fotballspiller som i perioden 1996–2002 spilte 70 landskamper og lagde 37 mål. På klubbplan spilte han for de tyske klubbene Bayer Uerdingen, Hamburger SV og Borussia Mönchengladbach, de italienske klubbene Ascoli, Chievo Verona, Udinese, AC Milan og AS Monaco og den østerrikske klubben SV Salzburg. Siden 2004 har han vært det tyske fotballandslagets manager, en stilling som ble opprettet da Jürgen Klinsmann overtok som trener. Bierhoff er kanskje mest kjent for å ha scoret begge s mål i EM-finalen i 1996. Han kom inn som innbytter og scoret det første målet, så kampen gikk til ekstraomganger. Da scoret Bierhoff igjen og Tyskland slo 2–1 etter at Tsjekkia hadde ledet 1–0. Migrasjonspedagogikk. Migrasjonspedagogikk kan sies å være vitenskapen om metoder for opplæring av elever fra kulturer andre enn den norske, altså minoritetsgrupper i Norge. Betegnelsen er særnorsk og ble først brukt om et studietilbud ved Oslo lærerskole 1978/79 etter initiativ fra rektor Olav Røthe. Studietilbudet ble senere gitt også ved andre lærerskoler, enten med samme eller andre navn ettersom navnet var omdiskutert. Oslo lærerskole inngikk fra 1992 i dagens Høgskolen i Oslo. Betegnelsen brukes ikke mye lenger, men bl.a ved Norsk Lærerakademi i Bergen brukes denne betegnelsen på faget. Fagområdet inngår der under enheten "Flerkulturell forståelse". Knut Erling Granaas. Knut Erling Granaas (født 21. april 1967 i Asker) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han er keeper. Han mistet begge beina i en trafikkulykke, og begynte å konkurrere i kjelkehockey i 1992. St. Kyrill og St. Method Universitetet i Skopje. St. Kyrill og St. Method Universitetet i Skopje St. Kyrill og St. Method Universitetet i Skopje er et universitet i Republikken Makedonia. Det er landets eldste og største universitet. St. Kyrill og St. Method Universitetet i Skopje ble grunnlagt i 1949. Det har i dag 36 000 studenter, en faglig stab på 2 600 og består av 23 fakulteter, ti institutter og andre tilknyttede institusjoner. Eight Miles High. «Eight Miles High» er den tredje singelen av rockebandet Hüsker Dü utgitt 14. mars 1984 på SST Records. Singelen er en coverversjon av The Byrds' sang, og ble gitt ut som en bonus-singel fra "Zen Arcade"-albumet. B-siden ble spilt live i Royal Albert Arms, Winnipeg. Singelen ble senere gitt ut på CD på 1980-tallet, som ble gjenutgitt i 1995. Kashiwazaki. Kashiwazaki (柏崎市; -shi) er en by i Niigata, Japan. Byen ble grunnlagt 1. juli 1940 som den femte i Niigata. Pr. 1. april 2005, har byen en anslått befolkning på 95.409 og en befolkningstetthet på 216.57 personer per km². Det totale arealet er 440.55 km². Kashiwazaki er vert for mange kulturelle arrangementer hvert år, blant andre "Kaze no Jin festivalen" i mai, "En Ma Ichi" i juni, "DonGALA" i juli og "Gion", også i juli. I Kashiwazaki ligger også Kashiwazaki-Kariwa kjernekraftverk, det største i verden. Jordskjelvet i 2007. Et jordskjelv styrke 6,8 inntraff på kysten utenfor Kashiwazaki 16. juli 2007. Minst 7 personer ble drept og mer enn 700 skadet. Skjelvet førte også til en brann i en transformator i kjernekraftverket og til lekkasje av radioaktivt vann. Ulvøybrua. Ulvøybrua er ei veibru i Oslo som forbinder Ulvøya med Mosseveien på fastlandet. Brua er ei hengebru i stål, bygd i 1928. Brua kostet den gang omkring 1/4 million kroner. Hovedspennet er om lag 130 meter, og totallengden er 142,75 meter. Fri seilingshøyde ifølge skilt og sjøkart er 8 m. Sundet mellom Ulvøya og fastlandet kalles Ulvøysund. Bruas forbindelse med E 18 Mosseveien er ganske trang, i likhet med brua selv. Av- og påkjøringsfelt er smale, og dette sammen med bussholdeplass på begge sider av Mosseveien, gjør trafikksituasjonen nokså krevende. Brua benyttes som fiskeområde om sommeren. Haugland skule. Haugland skule er en kommunal barneskole fra 1895 på Haugland i Arna bydel i Bergen. Skolen flyttet i nybygg til der den nå ligger i 1954 og fikk et nytt tilbygg i 1970. Skolen er dimensjonert for 120 elever. Elevene fra skolen går videre på Ytre Arna skule. Skolens hovedmålform er nynorsk, og 99 % av elevene har nynorsk som målform (2011). Den er sammen med Trengereid skule de eneste av syv skoler i bydelen som fremdeles har nynorskflertall. Vold i nære relasjoner. Definisjon. Vold i nære relasjoner eller Familievold er vold eller trusler om vold overfor personer som er eller har vært gift eller som lever eller har levd i ekteskapslignende forhold. Det gjelder også søsken, barn, foreldre, besteforeldre og andre i rett opp- eller nedadstigende linje, samt adoptiv-, foster- og steforhold. Voldsutøvelsen er stedsuavhengig. Volden kan arte seg som fysisk vold, psykisk vold, materiell vold (beskadigelse av offerets gjenstander mv) eller seksuell vold (seksuelle overgrep). Straffelovgivning. Vold i nære relasjoner er straffbart etter straffelovens § 219. Brudd på straffeloven § 219 straffes med fengsel inntil 4 år. Dersom mishandlingen er grov eller dersom offeret dør eller påføres betydelig skade, er straffen fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om mishandlingen er grov, skal det særlig legges vekt på om den har vart over lang tid. Historikk. Vold i nære relasjoner ble tidligere omtalt som «husbråk» av politiets logger, noe som kunne gi et inntrykk av at to likeverdige parter laget uro. I dag – med økt kunnskap om vold i nære relasjoner – er begrepet ute av terminologien til politiet. Voldshjulet. Det karakteristiske med vold i nære relasjoner eller familievold er at volden skjer i helt bestemte faser og over tid. Typisk er at første fase er preget av at det bygger seg opp spenning. Deretter kommer en fase hvor voldsutøvelsen skjer. Etter det kommer gjerne en «hvetebrødsfase», hvor gjerningsmannen søker å vinne tilbake offeret, typisk ved å forsikre om at voldsutøvelsen ikke skal gjenta seg. Disse fasene gjentas over tid, og kalles voldshjulet. Den gjør det vanskelig for offeret å bryte ut. I parforhold skapes en psykologisk binding mellom overgriper og offer, som kalles medavhengighet. Offeret har gjerne følelser for overgriperen, og det er ofte sosiale og økonomiske bånd som vanskelig lar seg bryte. Videre kan det være forventninger fra venner eller familie som vanskeliggjør et brudd, eller det kan være frykt for å miste barn som gjør at offeret ikke bryter ut av situasjonen. Redsel på grunn av trusler eller vold kan også forklare dette. Skadevirkninger. Å være offer for vold i nære relasjoner, innebærer en stor risiko for psykiske skader, ofte i form av posttraumatisk stressyndrom, som kan følge offeret livet ut. «Særlig barn er sårbare», konstaterer Riksadvokaten i sitt påtaledirektiv for disse sakene. Menns vold mot kvinner. Vold i nære relasjoner er hovedsakelig et problem som omhandler menns vold mot kvinner da de fleste ofre for vold i nære relasjoner er kvinner. Antall anmeldelser av vold mot kvinner og barn har økt betraktelig de siste årene, noe som ikke nødvendigvis betyr at det er flere tilfeller av vold, men at flere kvinner velger å anmelde forholdet. Foreldres vold mot barn. Straffelovens § 219 omfatter både direkte voldsutøvelse mot barn, og det å være vitne til for eksempel fars voldsutøvelse mot mor. Det å la barn være vitne til slik vold kan anses om omsorgssvikt. Kvinners vold mot menn. Til nå har det vært størst samfunnsmessig fokus på menns vold mot kvinner. De senere årene er det økende kunnskap om at også kvinner kan øve vold mot menn. Mens menn anvender stor grad av fysisk vold i mishandlingsforhold, synes det karakteristiske at kvinner øver stor grad av psykisk vold i «motsatte» mishandlingsforhold. Bekjempelse av vold i nære relasjoner. I 2007 utarbeidet regjeringen en handlingsplanen Vendepunkt for hvordan bekjempe vold i nære relasjoner. Handlingsplanen gjelder fra 2008 til 2011, og inneholder 50 handlingstiltak som skal eller har blitt iverksatt. Politiets familievoldskoordinatorer. Alle politidistrikt er pålagt å ha en familievoldskoordinator som skal være en 100% stilling. I de største politidistriktene skal det etableres egne team. Denne teammodellen skal være landsdekkende. Målsettingen er å sikre at ofre for vold i nære relasjoner møtes med respekt, kunnskap og forståelse når de henvender seg til politiet, samt å sikre god kvalitet på etterforskning og påtalevedtak. I 2010 gjennomførte Juridisk rådgivning for kvinner en undersøkelse som viste at kun 8 politidistrikt hadde en slik 100% stilling, og at teammodellen kun var opprettet i Oslo. Statusrapporten for Vendepunkt per 2011 gjør ikke rede for hvor mange politidistrikt som faktisk har gjennomført ordningen. Barnehus. Barnehus skullle i løpt av 2008 etableres i alle regioner i Norge. Fålet med barnehusene er å gi bedre tilbud til barn som utsettes for overgrep, ved at blant annet medisinsk undersøkelse, dommeravhør og at behandling tilbys samlet. Det er nå etablert barnehus i Bergen, Trondheim, Tromsø, Kristiansand, Hamar, Oslo og Stavanger. Erstatning. Barn som har vært vitne til vold kan nå tilkjennes voldsoffererstatning. Omvendt voldsalarm. Et pilotprosjekt med bruk av elektronisk merking av voldsutøvere (omvendt voldsalarm) startet i Asker og Bærum politidistrikt. Elektronisk merking vil kunne benyttes som et virkemiddel i saker der det foreligger et brudd på ilagt besøksforbud. Målsettingen er å øke tryggheten for offeret og plassere ansvaret for volden hos utøveren. Prosjektet var imidlertid 3 år forsinket. Testing og evaluering av prosjektet gjenstår per 2011. Økning av straffenivået. Regjeringen har ønsket å øke straffenivået i saker som omfatter vold i nære relasjoner. Kvinner i hvitt. a>, som ble fengslet i i 2003. Kvinner i hvitt, på spansk Damas de Blanco, er en opposisjonsbevegelse av kvinner på Cuba. Den består av ektefeller og andre slektninger til opposisjonelle som har blitt fengslet av Fidel Castros regime. Bevegelsen ble grunnlagt i 2003, etter at 75 mannlige journalister, forfattere og menneskerettighetsforkjempere ble fengslet av myndighetene. Kvinnene protesterer mot fengslingene gjennom å gå til messe hver søndag i hvite klær. Den hvite farven symboliserer de fengsledes uskyld. Organisasjonen fikk Europaparlamentets Sakharovpris i 2005 sammen med organisasjonen Reportere uten grenser og den nigerianske menneskerettighetsadvokaten Hauwa Ibrahim. Ormsund bru. Ormsund bru er ei veibru i Oslo som forbinder Ormøya med fastlandet. Brua over Ormsundet er ei buebru i stål som ble bygd i 1922. Den var smal med bare ett kjørefelt og uten fortau. I 2006 ble den derfor utvidet med fortau og forsterket. Ormsund bru regnes som verneverdig, og utseendet ble derfor bevart da brua ble utvidet. Ei tidligere bru av tre over Ormsundet ble bygd i 1870-årene. 8525 Nielsabel. 8525 Nielsabel (tidligere benevnet 1992 RZ_5) er en asteroide oppdaget 2. september 1992 av E.W. Elst ved La Silla. Asteroiden ble oppkalt av IAU i 2002 i minne om den norske matematikeren Niels Henrik Abel (1802–1829). IAU sin navnebegrunnelse. «8525) Nielsabel 1992 RZ_5. Discovered 1992 September 2 by E.W. Elst at La Silla. Named in memory of the famous Norwegian mathematician Niels Henrik Abel (1802–1829). In 1824 he proved the impossibility of solving a general equation of the fifth degree by radicals. Through his friendship with the editor Crelle, who encouraged him in his work, he wrote his masterpiece "Recherches sur les fonctions elliptiques" (1827), from which he could prove that Jacobi's work on elliptic integrals were consequences of his own work. It is interesting to note that neither Gauss nor Cauchy showed interest in Abel's work.» 8993 Ingstad. 8993 Ingstad (tidligere benevnet 1980 UL) er en asteroide oppdaget 30. oktober 1980 av R. M. West ved European Southern Observatory. Asteroiden ble oppkalt av IAU i 2002 i minne om den norske oppdageren og arkeologen Helge Ingstad (1899–2001). IAU sin navnebegrunnelse. Discovered 1980 Oct. 30 by R. M. West at the European Southern Observatory. Helge Ingstad (1899–2001) was a pioneer explorer and archeologist. Foremost among his many achievements was his and his wife's discovery of remains from the Viking settlements on Newfoundland. This proved that the Vikings reached North America, probably as the first Europeans.» 9919 Undset. 9919 Undset (tidligere benevnet 1979 QF1) er en asteroide oppdaget 2. september 1978 av C.-I. Lagerkvist ved European Southern Observatory. Asteroiden ble oppkalt av IAU i 2002 i minne om den norske forfatteren Sigrid Undset (1882–1949). IAU sin navnebegrunnelse. Discovered 1978 Sept. 2 by C.-I. Lagerkvist at the European Southern Observatory. The Norwegian author Sigrid Undset (1882–1949) received the Nobel prize for litterature in 1928. She is best known for her trilogy "Kristin Lavransdatter" about a couple's love and life in Norway in the thirteenth century.» Fosnstraumbrua. Fosnstraubrua er ei bru på riksvei 565 i Hordaland. Brua krysser Fosnstraumen mellom Radøyni i Radøy kommune og Fosnesøyni i Austrheim kommune. Fosnstraumbrua er 404 meter lang. Den ble åpnet i 1989 og avløste fergeforbindelsen mellom Rossneset i Radøy og Hoplandssjøen i Austrheim (startet 1962). Knut André Nordstoga. Knut André Nordstoga (født 18. februar 1983 i Oslo) er en norsk funksjonshemmet alpinist og kjelkehockeyspiller. Han representerer Oslo Kjelkehockeyklubb. Han har gull fra både EM og VM i kjelkehockey. Han har funksjonshemmingen ryggmargsbrokk (Spina bifida), og konkurrerer i klassen 11. Tillbaka till samtiden. "Tillbaka till samtiden" er det svenske pop-rockbandet Kents syvende album, og ble utgitt 17. oktober 2007. Dette er bandets første utgivelse etter at gitaristen Harri Mänty forlot bandet i 2006. Sporliste. Sporlisten ble publisert av Sony BMG. Nyheten ble raskt fjernet fra siden, ettersom den ble publisert ved en feiltakelse. Låtlisten ble deretter bekreftet på Kents offisielle nettside. Turné. I forbindelse med den nye platen ble det gjennomført en Nordenturné i Sverige, Norge, Danmark og Finland. Turneen ble innledet i Helsingfors 4.-6. november (3 konserter) og fortsatte med konserter i Stockholm (4 konserter), Göteborg (3 konserter), Oslo (3 konserter), Trondheim (1 konsert), Lund (2 konserter) og København (2 konserter). Svømmebasseng. Et svømmebasseng er en konstruksjon som holder på vann, beregnet for rekreasjons- eller konkurransesvømming, -stuping eller for andre badeaktiviteter som involverer svømming, f.eks. lek, vanntrening, flyte på oppblåsbare leker eller kjøle seg ned på varme dager. Stoffet klor er det vanligst brukte rensemiddelet, hovedsakelig for å begrense forekomsten av alger, bakterier og patogener. Man kan skille mellom private og offentlige basseng: I deler av verden er private basseng i hovedsak utendørs, mens offentlige er både innendørs og utendørs. I noen deler av verden blir private svømmebasseng sett på som et statussymbol (innendørs basseng enda mer). Svømmebasseng kan konstrueres over grunnen (som oftest av plast eller lettmetall), eller i grunnen (av forsterket stål og betong, eller av prefabrikkerte deler dekket av vinyl) eller i ett stykke fiberglass. Statussymbol. Statussymbol er et synlig objekt eller ytre kjennetegn som for eieren bekrefter og i omverdenen oppfattes som en indikator på økonomisk og/eller sosial status for eieren. Etymologi. Uttrykket «status symbol» ble på engelsk først skrevet i 1955, men oppnådde større utbredelse fra og med 1959 da bestselgeren "The Status Seekers" ble utgitt. Her beskriver journalisten Vance Packard amerikansk sosial strategi og oppførsel. Småflekket rødhai. Småflekket rødhai tilhører rødhaifamilien (Scyliorhinidae), og har en utbredelse langs norskekysten nord til Nordland. Småflekket rødhai blir opptil en meter lang og har er en slank kropp dekket med mørke flekker. Den andre ryggfinnen er mye mindre enn den første. Haien holder normalt til i mellom 10 og 400 meters dybde (fra 288 til 780 meter i den østre delen av Det joniske hav). Den finnes over sandbunn, koraller, algebevokst, grus- og mudderbunn på dybder på bare få meter, typisk på dyp ned mot 110 meter. Den finnes også tidvis i de midtre vannlagene. Småflekket rødhai lever av bløtdyr og virvelløse dyr, små krepsdyr, småfisk og andre smådyr. Mennesker bruker denne haien fersk og tørrsaltet til mat, og også til fremstilling av olje og fiskemel. I Norge har småflekket rødhai ingen økonomisk betydning. Reproduksjonen er oviparisk, med ett enkelt egg pr. eggleder av gangen. Norsk sportsfiskerekord er 1230 gram og 70 cm. Arna kraftverk. Arna kraftverk er et vannkraftverk i Ytre Arna i Bergen kommune i Hordaland. Anlegget er eid av Arna Kraftselskap as. Kraftverket utnytter et fall på 65 meter i Blindheimselven fra reguleringsmagasinet Gaupåsvatnet til Sørfjorden. Installert effekt er 2.2 MW og midlere årsproduksjon er 7.5 GWh. Fallrettighetene til vassdraget ble kjøpt opp av Peter Jebsen i 1844 og danner grunnlaget for industriproduksjonen i Ytre Arna og Arne Fabrikker. Jack Sherman. Jack Sherman er en studiogitarist i Los Angeles. Han var tidligere medlem av Red Hot Chili Peppers som erstatter for Hillel Slovak, da han sluttet for å spille i bandet What Is This?. Han har arbeidet med artister som Bob Dylan, Barry Goldberg, George Clinton, Charlie Sexton, Peter Case, John Hiatt, Gerry Goffin, and Tonio K. Han er nå i et band som kalles "In From the Cold". Dzerzjinsk. Dzerzjinsk (Дзержи́нск) er den nest største byen i Nizjnij Novgorod oblast, Russland langs elva Oka 400 km øst for Moskva. Byen er et viktig senter for russisk kjemisk industri, og var inntil nylig stengt for besøkende fra utlandet. Historie. Byen er oppkalt etter Felix Dzerjinski, tsjekaens første leder. I 1941 ble fabrikken "Kaprolactam (eller Caprolaktam) organisk glassfabrikk" for produksjon av kjemiske våpen opprettet. Produksjonen var først og fremst lewisitt med giftvirkning fra innholdet av arsen trioksid, og sennepsgass. I tillegg ble det produsert hydrogencyanid og fosgen. Produksjonen av stridsgass opphørte i 1945. Det meste av lageret ble da gravd ned på fabrikkområdet. Sennepsgass-fabrikken ble demontert i 1994, men produksjonen av lewisitt var fortsatt ikke avsluttet i 1998. De viktigste fabrikkene har vært Korund (opprettet 1915. Den første fabrikken i Russland som produserte cyanid. Fortsatt i drift), Kaprolaktam, Сhemmash (I drift. Mekanisk utstyr), Syntez (I drift. Produserer nå elektronikk), Oka, Yava, Orgsitilen, Orgsteclo (Produserte tidligere glassartikler til fly), Zarya. En fabrikk oppkalt etter Sverdlov er plassert under bakken i den vestlige delen av byen. Dette er antagelig Dzerzhinsks største anlegg. Produksjonen er av eksplosiver. (Fortsatt i drift). Konsortiet Kaprolactam er omorganisert og produserer nå kjemisk utstyr, saltsyre, etylenoksid, polymerkuler og plastartikler. Gjennom en joint-venture-avtale med tyske Wella AG omfatter produksjonen også såpeartikler, akrylglass og bildeler. Befolkningen ble anslått til 285 000 i 1995. Forurensning. Byen er blitt utpekt av Blacksmith Institute til en av de ti verst forurensede steder i verden, med tall som at gjennomsnittlig forventet levealder er 42 år for menn og 47 år for kvinner. Instituttet angir at 300 000 tonn kjemisk avfall i perioden 1930 – 1998 ble disponert på miljømessig uheldige måter. Konsekvensen er at grunnvannet som også er den viktigste drikkevannskilden, nå inneholder høye konsentrasjoner av dioksin og fenoler. Cliff Martinez. Cliff Martinez (født 5. februar 1954 i The Bronx, New York) er en amerikansk filmkomponist og trommeslager som var medlem av Red Hot Chili Peppers fra 1984 til 1986. Han har også vært trommeslager for Captain Beefheart, The Dickies, The Weirdos og Lydia Lunch. Atelier Ilsvika. Atelier Ilsvika er et fellesskap bestående av personer og virksomheter knyttet til kunstfag og frie yrker. Atelieret holder til i Mellomila i Ilsvika i Trondheim, og ble opprettet som en stiftelse i høsten 2000, men endret våren 2007 eierform til andelslag. Svein Engen. Svein Engen (født 27. mars 1953 i Hønefoss) er en norsk skiskytter fra Tyristrand i Ringerike kommune. Engen vant i sin tid 5 NM-gull. Sammen med Odd Pedersen, Ivar Olsen og Nils Sørensen vant han også NM-stafetten i 1977. Engen har også gull fra stafett i Nordisk Mesterskap i skiskyting i 1981, og individuelt gull på 20 km fra 1980 og sprinten i 1981. Han deltok under vinter-OL for Norge i 1976 i Innsbruck med 20. plass på 20 kilometer og 5. plass på stafett, og i 1980 i Lake Placid med to fjerdeplasser på 20 kilometer og stafett. Naturens tålegrense. Naturens tålegrense var et begrep som ble benyttet for å dimensjonere forurensingsreduserende tiltak. Den mest utbredte anvendelsen var ved reduksjon av utslipp til luft av svovel og nitrogen, for å redusere forsuring og overgjødsling. Ved Storingsmeldingen om norsk klimapolitikk Meld. st. 21 (2011–2012) fikk begrepet nytt innhold som et mål på naturens bæreevne og rensekapasitet. Tradisjonell betydning. Tålegrenseberegningene ble for eksempel benyttet for å bestemme de enkelte landenes utslippsmål i Gøteborg-protokollen. For Norge er det beregnet tålegrenser for forsuring fra sterke syrer til overflatevann og skogsjord, og for overgjødsling av vegetasjon med nitrogen. Begrepet naturens tålegrense var tidligere særnorsk. En mulig forklaring er dypøkologiens innflytelse over norsk samfunnsliv. Beste oversettelse til engelsk var "critical load" (kritisk belastning), mens det mindre presise "carrying capacity" (økologisk bæreevne) også har vært benyttet. Tilsvarende blir begrepet oversatt til "kritisk belastningsgräns" på svensk, og i mer spesifikk form "kritisk tålegrænse for forsuring" på dansk og "kritischen Säureeintragsraten" på tysk. Ny betydning. I 2009 ble et nytt konsept «planteray boundary» lansert av Stockholm Resilience Center. Konseptet ble brukt i grunnlagsdokumentet for FNs toppmøte i Rio 2012, og fikk norsk oversettelse «naturens tålegrense» i stortingsmeldingen Norsk klimapolitikk. Stockholm Resilience Center har identifisert ni tålegrenser: Klimaendringen, raten av tapt biologisk mangfold, biogeokjemisk syklus (både nitrogen og fosfor), ozonnedbryting i stratosfæren, forsuring av havet, globalt vannforbruk, endring i arealbruk, atmosfærisk partikkelbelastning og miljøgifter. Anslaget er at menneskelig aktivitet allerede har overskredet tålegrensen for klimaendring, for raten av tapt biologisk mangfold, og for endringer i det globale nitrogenkretsløpet. Menneskeheten nærmer seg raskt tålegrensen for det globale fosforkretsløpet, globalt vannforbruk, forsuring av havet, og global andring i arealbruk. Arik Marshall. Arik Marshall er en amerikansk gitarist og et tidligere medlem i Red Hot Chili Peppers. Dave Navarro. Dave Navarro (født 7. juni 1967 i Santa Monica, California, USA) er en amerikansk gitarist. Han er mest kjent som medlem av Jane's Addiction (1986–1991 og under gjenforeningene i 1997 og 2001–2004) og i Red Hot Chili Peppers (1993–1998) hvor han var med på albumet "One Hot Minute". I 2001 ga han ut soloalbumet "Trust No One". Som studiomusiker har han deltatt på innspillinger med blant andre Alanis Morissette ("Jagged Little Pill" i 1995), Marilyn Manson («I Don't Like The Drugs (But The Drugs Like Me)» i 1998) og Guns N' Roses («Oh My God» i 1999). Navarro spiller i dag i bandene The Panic Channel og Camp Freddy. D.H. Peligro. Darren Henley «Peligro» (født 1960) er tidligere medlem i Red Hot Chili Peppers. Nå frontmann i sitt eget band, Peligro. Børshagen. Børshagen er den parken som ligger rundt Oslo Børs’ bygning i Kvadraturen i Oslo sentrum. Parken var Oslos første offentlig anlagte park i 1819. Beliggenhet og størrelse. Parken avgrenses av Tollbugata i nord, Strandgata i øst, Rådhusgata i sør og Fred Olsens gate i vest. E 18 passerer ved det sydøstlige hjørnet av parken. Parken er ca 4 mål stor. Børsbygningen ligger midt i parken med inngang fra Tollbugata. Børshagen er gjerdet inn og ikke tilgjengelig for publikum. Foran inngangen til børsen står en fontenefigur i bronse av den romerske handelsguden Merkur, gitt av grosserer Conrad Langaard ved innvielsen av tilbygget til Børsen i 1911. På sokkelen finnes fire løvehoder. Børshagen brukes også om den indre hagen midt i børsbygningen. Denne hagen fikk glasstak i 1988. Historie. Området Børshagen ligger på var en del av Bjørvika da Christiania ble anlagt i 1624. Først i 1720-årene var området ferdig fylt opp og blitt land. Fra midt på 1700-tallet lå byens fisketorg på området. Den første parken ble anlagt 1806 med blant annet 303 lindetrær fra Holland, etter initiativ av politimester Jacob Wulfsberg, men parken forfalt fort. Parken ble kalt Grønningen, et navn som holdt seg lenge. I 1812 foreslo Otto Collett at Oslo Byes Vel skulle anlegge en ordentlig park, og dette ble satt i gang samme år med planting av 250 trær, blant annet mange popler. Parken, som var større enn i dag, ble åpnet for publikum i 1819. Parken kalles nå også Esplanaden. Flere kilder omtaler Grønningen som byens første park. Det er den i betydningen offentlig tilgjengelig park på offentlig eiet grunn. Paléhaven, øst for Paléet som Bernt Anker eide i kvartalet nord for Børshagen, var en fullverdig park og ble åpnet for publikum før Børshagen sto ferdig. Paléhaven var imidlertid en privat hage. Grunnen ble solgt til børskomiteen i 1826. Men også etter at bygningen for Oslo Børs sto ferdig i parken i 1828 var den populær. Denne delen av sentrum var promenadestrøket frem til den nye vestlige del av sentrum med Karl Johans gate og Slottsparken overtok fra 1840-tallet. Brigademusikken (2. Brigades Musikkorps, nå Forsvarets Stabsmusikkorps) spilte i årene fra korpset ble stiftet i 1817 i parken, utenfor Byens Vakt (Tollvakten) i parkens nordøstlige hjørne. Ved børsbygningens utvidelse i 1911 ble parken mindre ved at det ble bygget to sidefløyer mot syd og en tverrfløy. Utbyggingen skapte gårdshagen (den indre Børshagen). Tysfjord Sang & Sement. Tysfjord Sang & Sement er ei norsk musikkgruppe fra Kjøpsvik i Tysfjordi Nordland. Gruppa var populær lokalt og i landsdelen på slutten av 1970-tallet og første halvdel av 1980-tallet, med opptreden på festivalen Troilltampen i 1978 og plateutgivelse i 1985 som høydepunkter. Medlemmer i gruppa har vært Frank A. Jenssen, Kjell A. Andreassen, Håkon Pedersen og Per-Jack Larssen (erstattet av Kurt Solberg), og gruppa har også samarbeidet med andre musikere i perioder. Gruppa kom sammen igjen og spilte på festivalen Sement-blues i Kjøpsvik sommeren 2007. Sissel Østberg. Sissel Østberg (født 1949) var rektor ved Høgskolen i Oslo fra 2007 til 2011. Hun har tidligere vært dekan ved Avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og er påtroppende nestleder i Universitets- og høgskolerådet. Sissel Østberg tok i 1979 magistergrad i religionshistorie ved Universitetet i Oslo, og tok i 1999 PhD-grad i pedagogikk ved University of Warwick i Storbritannia. Østberg har gjennom hele sin karriere vært opptatt av integrering og flerkulturell opplæring. Hun har siden 2003 vært leder for faglig råd i NAFO (Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring). Skøyenparken (Søndre Skøyen). Skøyenparken ligger på Skøyen i bydel Ullern i Oslo. Parken hører til Skøyen hovedgård (Søndre Skøyen). Nordre Skøyen Hovedgård ligger i bydel Østensjø, og parken rundt Nordre Skøyen omtales også i noen sammenhenger som "Skøyenparken". Parken grenser til Prinsessealleen i syd og vest, borettslaget Casinetto i øst (ble bygget på en del av parken i 1981–83), og i nord til Skøyen hovedgård. Den midtre delen av parken er gjerdet inn som privat, og denne stelles som park. De ytre, offentlig tilgjengelige delene av parken er skog og naturpark med gangstier. Navnet "Den engelske park", som forekommer på kart, offentlige dokumenter og i dagligtale, stammer fra en artikkel i tidsskriftet "Byminner" på 1970-tallet, og ble altså ikke brukt om parken opprinnelig. Den parkstilen med myke linjer og tilpasning til landskapet som ble utviklet i England fra første halvdel av 1700-tallet (som motsetning til den barokke hagestilen), var blitt en etablert internasjonal parkstil da parken ble anlagt. Flere andre parker i Oslo er anlagt i landskapsstil, fra denne perioden ofte karakterisert som viktoriansk etter dronning Victoria, eller romantisk. Det er derfor svakt grunnlag for at denne parken skal kalles "Den" engelske park. I "Skøienboken" gjengir Skøyen-beboer August A. Butenschøn en serie fotografier fra Skøyenparken i 1977. Han bruker betegnelsene «Skøienparken» eller «haven», og omtaler den aldri som en engelsk park. Parken ble anlagt i 1860-årene, da konsul Nicolai August Andresen eide Skøyen hovedgård. Dammen i parken har fått folkelig navn «Butensjøen» etter August Andresen Butenschøn, som eide gården senere i århundret. I parken finnes fin edelløvskog med alm, eik og ask, og et rikt fugleliv, blant andre nattergal og kattugle. Litteratur. Oslo byleksikon Voldvik. Voldvik eller Vollvik er ei lita grend langs østbredden av Sperillen i Øvre Ådal, i Ringerike kommune i Buskerud. Stedet ligger langs europavei 16, omtrent midtvis mellom Ringmoen og Nes i Ådal, eller tvert over fjorden for Elsrud i Vestre Ådal. Fra 1868 var Voldvik et av anløpsstedene for DS «Bægna», som trafikkerte i Ådalselva og på innsjøen fram til 1929, da en motorbåt tok over. Dette fortsatte fram til 1933, da båttrafikken ble nedlagt for godt. Marne (Ditmarsken). Marne er en by i distriktet Ditmarsken, i Schleswig-Holstein, Tyskland. Den ligger ved Nordsjø-kysten, ca. 30 km sør for Heide, og 25 km nordøst for Cuxhaven. Marne var tidligere en såkalt "amtsfri by", men mistet statusen som dette ved forvaltningsreformen av 2008, og inngår i dag i Marne-Nordsjøs amt. Marne er sentrum i Sør-Ditmarskens marskland. Politikk. Kommunestyret har 19 medlemmer, derav seks til CDU, seks til KWV, fem til FDP. Thomas Maßmann (CDU) har vært borgermester siden 1. desember 2004. Kommunens gjeld telte 2 979 000 euro den 31. desember 2002, noe som tilsvarte 489 euro i gjeld per innbygger (telt i datidens folketall). Flaskerud (Ådal). Flaskerud er en gård langs vestbredden av Ådalselva i Vestre Ådal, i Ringerike kommune i Buskerud. Stedet ligger like sør for Killingstrømmen i Ådalselva, der det var et sluseanlegg for å få båten opp i innsjøen Sperillen. Fra 1868 var Flaskerud et av anløpsstedene for DS «Bægna», som trafikkerte Ådalselva og Sperillen fram til 1929, da en motorbåt tok over. Dette fortsatte fram til 1933, da båttrafikken ble nedlagt for godt. På elva ble imidlertid trafikken nedlagt i 1926, da Sperillbanen ble åpnet. London Prize Ring rules. London Prize Ring rules var de første regler for boksing i mer moderne tid. Reglene ble laget av Jack Broughton i 1743 og besto av 29 paragrafer. Disse reglene besto i over hundre år. I 1853 ble de endret til å bli mer dannede og humane. Reglene ble senere erstattet av Queensberry rules. Sukhoj T-50. Sukhoj T-50 er et 5. generasjons jagerfly under utvikling i Russland for å imøtekomme PAK FA. Det står for Perspektivnyj Aviatsionnyj Kompleks Frontovoj Aviatsii (Перспективный авиационный комплекс фронтовой авиации på russisk) som betyr noe ala "Fremtidig luft kompleks for taktiske flyvåpen". PAK FA bygges at et konsortium ledet av Sukhoj. Det er meningen at PAK FA skal bytte ut MiG-29 og Su-27 i russisk tjeneste. India er med på prosjektet. MiG-MFI. Historien til PAK FA går tilbake til 1.42 MFI-prosjektet. Det var opprinnelig bestemt at MiG-39 (en forbedring av MiG-35) skulle bli Russlands svar på amerikanske F-22. Slik gikk det imidlertid ikke. Planen ble lagt på is, og det hele utviklet seg til et forskningsprosjekt med et stk eksperimentfly i stedet. Navnet på prosjektet ble også endret, først til 1.42 MFI, og deretter til 1.44 MFI. Dette prosjektet blir vanligvis forkortet til MiG-MFI. MiG-MFI som skulle blitt et eget masseprodusert fly, ble i stedet russernes svar på amerikanernes "advanced tactical fighter"-program, som i sin tid ledet til F-22. Su-47. Su-47, en teknologi demonstrator for PAK FA I 1997 ble ytterligere et eksperimentfly laget, med denne gang fra Sukhoj. Det fikk navnet Su-47. Flyet var ment til å vise hva slags teknologi et moderne 5. generasjons jetjagerfly kunne og burde ha. Sukhoj får oppdraget. I 2002 ble det besluttet at Sukhoj skulle få oppdraget med å masseprodusere Russlands 5. generasjons jagerfly. Den fikk nummeret Sukhoj T-50. PAK FA skal benytte seg av teknologi fra både MiG-MFI og Su-47. Flyet ble testet første gang 29. januar 2010. India. India ble tilbudt å være med på PAK FA allerede i 2001. Etter lange forhandlinger sa de nei i 2005, men ombestemte seg og sa ja til å delta i 2007. Egenskaper. Det har vært spekulert i om flyet kan være et forsøkfartøy for såkalt «Plasma Stealth» teknologi, og at en plasmasky-generator etter sigende skal være installert ombord. Denne generatoren danner en plasmasky rundt flyet, og skal dermed hindre at flyet blir oppdaget på radar. Det finnes imidlertid ikke informasjon tilgjengelig som kan bekrefte at slik teknologi faktisk fungerer. Amatørboksing. I amatørboksing må det benyttes hodebeskyttelse Amatørboksing går i 2 minutter hver runde, og 1 minutt pause i mellom. Vanligvis er varigheten 4 runder hos menn, og 3 runder hos kvinner. Det er vanligvis 5 og noen ganger 3 dommere, som står rundt ringen, og en kampleder som styrer (ikke en av dommerne). Dommerne teller poeng, der godkjente slag mot siden, eller foran hode, eller over beltestedet, foruten rygg, slaget må også være knyttet. Det er ikke tillatt med andre slag på kroppen, inklusiv nedoverslag. I kamp må minst 3 av 5 dommere registrere slaget, for at det skal godkjennes. Amatørboksing er lovlig å bedrive i Norge, men under svært strenge regler. Hvis en amatørbokser blir KO, vil personen få karantene på 4 uker fra kamper og trening. Hvis det skjer en gang til blir karantene tiden på 1 år. Det er 11 vektklasser for menn, og 13 vektklasser for kvinner. Homo ergaster. "Homo ergaster" er en utdødd art i slekten "Homo". Den holdt til øst og sør i Afrika mellom 1,9 og 1,4 millioner år siden. "Homo ergaster" hadde et skallevolum på mellom 750 og 800 kubikkcentimeter, og mindre grad av seksuell dimorfisme enn tidligere hominider. "Homo ergaster" antas å ha vært rundt 1,80 m høye. Epitetet "ergaster" kommer fra det greske ordet for «arbeider». Navnet ble valgt etter at man hadde funnet flere verktøy som steinøkser og steinklyvere i nærheten av skjelettlevninger etter "Homo ergaster". Brente dyrebein og rester av leirplasser tyder på at de også behersket ild. "H. eregaster" er trolig stamfaren til de senere "H. erectus" og arkaisk "Homo sapiens", og er derved en av våre direkte forfedre. Arten blir regnet som en mellomform mellom de tidlige primitive "Homo habilis" og de senere "Homo"-artene. Puck (måne). Puck er en av de indre satellittene til Uranus. Månen ble oppdaget på bilder tatt av romsonden Voyager 2 30. desember 1985, og ble gitt den midlertidige benevnelsen S/1985 U 1. I keltisk mytologi og engelsk folklore, er Puck en kjent figur, gjerne fremstilt som en ond demon av tidlige kristne. Månen er oppkalt etter figuren «Puck» i Shakespear sitt skuespill «En Midtsommernatts Drøm». Månen er også betegnet som Uranus XV. Puck er den største av de minste indre satellittene til Uranus. Den ligger i størrelse mellom Portia og Miranda, den minste av de fem største satellittene. Puck sin bane er også lokalisert imellom disse to månene. Lite er kjent om Puck, bortsett fra banen, radius og den dens geometriske albedo omtrent 0.11. Av månene oppdaget av Voyager 2 sitt bildeteam, var det bare Puck som ble oppdaget tidlig nok til at romsonden kunne programmeres til å ta noen flere detaljbilder. Bilder viste at nærmere rundt formen til månen. Overflaten er dekket med kratere og månen har en grålig farge. Observasjoner gjort ved hjelp av Hubble Space Telescope og tre jordbaserte teleskoper fant vann-is ved å studere lys-spektrumet fra Puck. Navngitte kratere på Puck. Det er tre navngitte kratere på Puck sin overflate. Kraterene på Puck er alle navngitt etter skapninger fra europeisk mytologi. Hoggormfisk. Hoggormfisk ("Chauliodus sloani") er en art i gruppen strålefinnede fisker og finnes i alle tropiske og subtropiske hav. De blir ca. 20-35 cm lange. Kroppen er avlang og blir gradvis smalere fra hodet og bakover. Munnen er stor med lange tenner, de lengste tennene er nesten halvparten så lange som hodet. Den andre finnestrålen i ryggfinnen kan oppnå en lengde på opptil halvparten av kroppslengden. Denne strålen har en lysende tupp, og brukes som agn. Fargen er sølvaktig blågrønn med fem rekker av heksagonale pigmenterte områder på begge sider av kroppen, dekket av et tynt skjell. Det er fotoforer rundt øynene og på hodet, ved roten til de lavere finnestrålene, to små fotoforer under hvert skjell og to rader med store lysorganer langs kroppens underside. Om natten svømmer den opp til mindre enn 600 m dybde hvor det er mer mat å finne. Hoggormfisken lever av mindre fisk, og ser ut til å foretrekke "Maurolicus muelleri". Bomansvik. Bomansvik er et strøk på Nesodden utenfor Oslo, oppkalt etter Georg Christian Denneche-Bomann, som i 1912 kjøpte Loftu gård på Jaer med tilhørende strandlinje. Loftu ble utparsellert og utbygget, selv bygde Denneche-Bomann seg eiendommen Østråt. Han fikk også anlagt Bomansvik brygge for å gjøre tomtene og landstedene han solgte attraktive, da bryggen raskt ble satt opp på rutenettet til den tids Nesoddbåter. High Live. "High Live" er det andre konsertalbumet til power metal-bandet Helloween, og ble gitt ut 6. september 1996 i Europa og 1. oktober samme år i Nord-Amerika. Deres første konsertalbum var "Live in the U.K." fra 1989. I motsetning til "Live in the U.K." er "High Live" et dobbeltalbum med dobbelt så lang spilletid. Video. "High Live" ble også gitt ut på VHS samtidig med albumet og inneholdt de samme sangene som albumet hadde. I 2002 ble "High Live" også gitt ut på DVD med 5.1 kanals surround. Det ble også solgt en spesialboks med både albumet og VHS-en inkludert. Da albumet ble gitt ut på nytt i 2006 fulgte konserten med som bonus-DVD. Rådal biogasskraftverk. Rådal biogasskraftverk er et biogasskraftverk på Stend i Bergen kommune i Hordaland. Kraftverket omdanner metangass fra et gammelt avfallsdeponi til elektrisk kraft. Installert effekt er 1,5 MW og midlere årsproduksjon er på 4,8 GWh. Kjetil Korbu Nilsen. Kjetil Korbu Nilsen (født 23. juli 1971 i Kongsberg) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han er født med celebral parese, og begynte å konkurrere i 1993. Han konkurrerer i klassen LW12. Han er også daglig leder i Kongsberg Idrettsforening. Roronoa Zoro. Roronoa Zoro (ロロノア・ゾロ, "Roronoa Zoro") er en 19 år gammel fiktiv figur fra den japanske manga- og animeserien One Piece. Han er den første som slutter seg til Monkey D. Ruffy på hans ferd og blir en del av hans mannskap. Zoro er en 19 år gammel fektemester hvis drøm er å bekjempe verdens største fektemester, Mihawk Dulacre «Falkøye» og dermed overta hans plass som verdens beste sverdkjemper. Han møtte Hawkeye kort tid etter å ha sluttet seg til Ruffy og utfordret ham til sverdduell, men ble lett beseiret. Mihawk ble derimot så imponert av Zoros jernvilje at han ikke drepte ham, men i stedet bød ham bli sterkere og overgå ham. Han erklærte at han kom til å vente på Zoro i Grand Line for å utkjempe en ny duell. Zoro sverget derpå at han aldri mer skulle tape en duell eller lide nederlag, inntil han igjen skal møte Falkøye. På brystet har han et langt arr som stammer fra duellen mot Falkøye. Da Falkøye hadde beseiret Zoro vendte han ansiktet mot Falkøye fordi han mente det ville være skammelig å mottanådestøtet i ryggen. Falkøye aksepterte dette prinsippet og hogde et gigantisk sår over brystet til Zoro, men holdt hånden akkurat nok tilbake til at han overlevde. Bakgrunn. Zoro bodde og vokste opp på en fekteskole og det vites ingenting om hans foreldre. Som gutt kjempet han med to sverd og var kjent som en av de dyktigste fektelærlingene på hele skolen. Dog var han ikke den beste, da han gang på gang led nederlag mot den to år eldre jenta Kuina, som var datteren til læremesteren på skolen. Kuina avfeide Zoro som en svekling, en fornærmelse som gjorde den unge Zoro rasende, så en dag utfordret han henne til en sverdduell utenfor skolen om natten med ekte sverd (lærlingene brukte kun bambussverd i opplæringen). Denne gangen var Zoro flinkere, men han var uvant med å kjempe med tunge metallsverd og ble fort sliten. Kuina vant duellen og dette ble Zoros nederlag nummer 2001 mot henne, som førte til at han brøt sammen av skam. Men så fortalte Kuina gråtende om skjebnen hun sto ovenfor og hevdet at det snart ville være slutt på hennes gjentatte seire over ham, da de begge var i ferd med å bli tenåringer og hun visste at Zoro som mann sannsynligvis ville bli fysisk sterkere enn henne. I tillegg ville ikke hennes far tillate henne i å trene seg opp til en stor sverdkjemper siden hun var en jente. En forarget Zoro erklærte for henne at kjønnsforskjellene mellom dem ikke skulle spille noen rolle mellom tevlingen dem i mellom og at når han endelig slo henne, skulle det være ene og alene på grunn av forskjellen i ferdigheter med sverdet og ikke forskjellene mellom kjønnene. Zoro og Kuina sverget deretter for hverandre at de begge skulle strebe etter å bli verdens beste fektemester, slik at en av dem ville lyktes hvis den andre mislyktes. Kort tid etter dette døde Kuina av et fall ned en trapp på skolen, og en sønderknust Zoro var nå mer oppsatt enn noensinne på å nå sitt mål. Han bestemte seg for å strebe etter å bli verdens beste fektemester, ikke bare for seg selv, men også for Kuina, og bønnfalt hennes far om å gi ham sverdet hennes. Faren hennes bemerket for ham at Kuina på grunn av Zoro hadde begynt å bryte ned de fysiske hindringene som forhindret en kvinne fra å bli verdens største fektemester og at hun hadde blitt trent hardere og blitt sterkere enn noensinne før fram til sin død. Han gikk med på å gi Zoro Kuinas sverd og Zoro begynte fra da av å trene seg opp i bruken av tre sverd. Flere år senere forlot Zoro, nå som en ung mann, skolen og gikk gang med å strebe etter sitt mål. Han begynte å livnære seg på å fange etterlyste forbrytere og innkassere dusøren etter dem, noe som gjorde ham en fryktet mann på East Blue og ga ham tilnavnet «piratjegeren Zoro». Zoro sluttet seg til Ruffys mannskap etter at Ruffy reddet ham fra å bli uskyldig henrettet av den brutale og korrupte marineoffiseren Kaptein Morgan. Krefter. Zoro er mannskapets sverdkjemper og en mester i bruk av tre katanasverd på en gang i kamp (kjent som "santōryū", som betyr «tresverd-stil»). Når han kjemper med tre sverd holder han to av dem i en hånd hver og det tredje i munnen. I tillegg til å besitte utrolig raske reflekser og utmerkete ferdigheter i fekting, kan Zoro aktivere flere kraftige sverdteknikker som kan beseire flere motstandere på en gang. Han har også en enorm fysisk styrke som kan måle seg med Ruffys. Selv om Ruffy regnes som den sterkeste av mannskapet er det tydelig at Zoro ikke befinner seg langt bak i styrke, til tross for at han ikke har er en djevlefrukt-bruker. Han er vist å kunne løfte et helt hus med hendene og hogge gjennom massiv stein med sverdene. Senere lærte han seg også å hogge gjennom rent stål. Zoros varemerke er tørkleet han går med rundt armen. Når han går i kamp mot en motstander og virkelig mener alvor, binder han alltid dette tørkleet rundt hodet, et tegn på at motstanderen har hans fulle oppmerksomhet. Personlighet. Zoro er et av de mer alvorlige medlemmene av stråhattpiratene og blir sjeldent med på Ruffys spillopper. Han er ofte den som minner mannskapet på harde fakta som kan være vanskelig for de andre å svelge, og selv om dette ofte kan sjokkere de andre ender han som regel opp med å ha rett. Han fokuserer mye på å gjøre seg sterkere og trener derfor jevnlig under seilasene, både styrke og sverdteknikk. Han er den eneste av mannskapet som blir vist å trene jevnlig. Han er også glad i sove og vanskelig å vekke, det gjør at han ved noen anledninger har sovet midt under livsfarlige situasjoner, ofte til resten av mannskapets store forskrekkelse. Akkurat som Ruffy kan sette til livs store mengder mat, kan Zoro sette til livs ekstreme mengder øl uten å bli full, takket være sin ekstremt store toleranse ovenfor alkohol. Han har også en elendig stedssans og går seg lett bort på ukjente steder, til og med inni ukjente hus og når han har en veiviser til hjelp. Å tro at nord er det samme som å gå oppover er et eksempel på navigasjonsfeil som Zoro har begått. Zoro er som Ruffy meget modig og kaster seg ofte fryktløst ut i kamper, og kan være villig til å påføre seg mye smerte for å fortsette å kjempe. Som Ruffy blir han vist å reise seg etter å ha mottatt alvorlige skader og kutt. Zoro har i den norske mangaen en dusør på 60 millioner dubloner, i den japanske versjonen har den nå steget til 120 millioner dubloner. Årsaken til dette vil ikke bli nevnt her, da den historien vil dukke opp i senere norske mangabøker. Se eventuelt den engelske artikkelen om Zoro for flere detaljer om hvorfor dusøren har steget. Oversettelse av navn. Det er viktig å merke seg at Roronoa ikke er Zoros fornavn men hans etternavn, siden etternavnet alltid skrives først på japansk. I noen versjoner av mangaen har derfor navnene hans byttet plass, siden etternavnet skrives sist i vesten. Den franske versjonen er et eksempel på det, her heter han Zorro Roronoa. Eiichiro Oda har avslørt at navnet Roronoa er basert på navnet til piraten François L'Olonnais, som levde fra 1630 til 1669. Etternavnet L’Ollonais skrives "Roronee" (ロロネー) på japansk, som er nesten identisk med uttalen av navnet Roronoa. Da Oda i fanpost-hjørnet ble spurt hvilket dyr Zoro minnet mest om, var svaret en hai. Oda har også avslørt at Zoro representerer fargen grønn og at han lukter stål. Han er 19 år gammel og 178 centimeter høy. Roronoa Zoro har skiftet navn flere ganger i den norske versjonen, fra Lorenor Zorro til Rorona Zorro. Noen lesere har kritisert oversettelsen av etternavnet for bruken av to R-er, siden dette kunne forveksles med en annen fiktiv fektemester, nemlig Zorro, den hemmelige identiteten til den fiktive adelsmannen Don Diego de La Vega. Til slutt ble det bestemt at navnet konsekvent skal skrives som Roronoa Zoro. Statues. «Statues» er debutsingelen til hardcorebandet Hüsker Dü, sluppet ut i januar 1981. Coveret ble designet av trommeslager Grant Hart. Singelen ble bare trykket opp i 2500 eksemplarer, og er et i dag utsøkt samleobjekt. Musikkmagasinet "Record Collector" skrev imidlertid i sin september-utgave fra 1995 at det kun ble trykket opp 1000 eksemplarer, og nevner et tekstark som angivelig skal ha fulgt med. B-siden, «Amusement» ble spilt inn live i oktober 1980. Johan Siqveland. Johan Siqveland (født 8. januar 1974 i Stavanger) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han begynte å konkurrere i kjelkehockey i 2000, men har før dette også konkurrert i svømming. Som svømmer vant han tre gull og satte tre verdensrekorder under Paralympics 1992 i Barcelona. Som kjelkehockeyspiller har han gull fra både VM og EM, og to sølv fra Paralympics. Snyta. Snyta er ei lita grend mellom Tolpinrud og Ask i Ringerike kommune. Grende ligger langs riksvei 35 og omfatter området mellom europavei 16 nord for Storelva og elva Sogna, ca. fem minutter med bil vest av Hønefoss. I tidligere tider fantes det en egen kolonialbutikk på stedet, men den er nå nedlagt. Huset til den gamle butikken er pr. 1.9.2010 leid ut til "Ringerike omsorgssenter for barn" som har plass til 6 enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Grenda sogner til Norderhov kirke og Stranden skole på barneskoletrinnet. Ungdomsskoletrinnet sogner til Tyristrand skole. TAM Linhas Aéreas Flight 3054. Flyet krasjet i en lagerbygning og eksploderte. TAM Linhas Aéreas Flight 3054 (JJ 3054) var en flygning mellom Porto Alegre og São Paulo i Brasil. Flyet krasjet under landing på Congonhas internasjonale lufthavn i São Paulo 17. juli 2007 i regnvær. Det ble rapportert at flyet skled av rullebanen, krysset en sterkt trafikkert vei midt i rush-tida, sneiet overbygget på en bensinstasjon og krasjet i et TAM Express-lager før det til slutt eksploderte. Det var 187 personer ombord; 181 passasjerer, hvorav 19 var ansatt i TAM, og en besetning på 6. Redningsmannskaper på ulykkesstedet antydet at alle ombord i flyet omkom, og brannvesenet i São Paulo rapporterer «opp mot 200 døde» (inkludert personer på bakken). Det har til slutt blitt konstatert at 199 personer døde i ulykken. Flyulykken er den verste i Brasils og Latin-Amerikas historie, og den verste ulykken som involverer et Airbus A320 fly i hele verden. Ulykken. Ulykkesstedet, hvor man kan se flystripens landingslys (røde og hvite tårn) til høyre i bildet Et fly av typen Airbus A320-233 fra TAM, flight nummer 3054 (JJ 3054) tok av fra den internasjonale flyplassen Aeroporto Internacional Salgado Filho i Porto Alegre klokken 17:16, med kurs for Congonhas internasjonale lufthavn i São Paulo. Klokken 18:50 landet flyet på rullebane 35L i lett regn. Påfølgende undersøkelser av overvåkningsvideoer viser at selv om flyet landet på det normale touchdown-punktet på rullebanen, så reduserte ikke flyet hastigheten som normalt, og forsvant over bortre kant av rullebanen i en hastighet omkring 90 knop eller omtrent 162 km/t. Flyet gjennomførte en sving mot venstre og kjørte av rullebanen, passerte over en sterkt trafikkert vei, sneiet taket på en bensinstasjon og krasjet i et bygg tilhørende TAM Express. Flyets ferd fra rullebanen til bensinstasjonen og lageret. Rullebanen hadde nylig fått nytt dekke, men hadde ennå ikke blitt "groovet" for å lede vann av rullebanen for å unngå vannplaning. Åstedsetterforskere avsluttet søket etter overlevende 28. juli 2007, etter at 114 av kroppene som var blitt hentet ut fra ulykkesstedet var blitt identifisert av São Paulos rettsmedisinere som passasjerer på ulykkesflyet. Sikkerhetsaspekter på Congonhas flyplass. Brannoverkonstabel Manoel Antonio da Silva Araújo hos São Paulo brannvesen blir intervjuet av media. a> som fjerner kropper fra vraket. Flysikkerhet i Brasil har vært under kraftig press i den siste tiden, etter at et passasjerfly og en privatjet krasjet i luften over Amazonas i september 2006. Congonhas flyplass har blitt blinket ut på grunn av at den har hatt sikkerhetproblemer relatert til flyoperasjoner når det er vått på rullebanen. Rullebane 35L på Congonhas er 1940 meter lang. Congonhas tilsvarende flyplass i Rio de Janeiro er Santos Dumont lufthavn, som har en enda kortere rullebane, bare 1322 meter. Begge flyplasser mottar samme type trafikk, alt fra små privatfly til Boeing 737 og Airbus A320. Mange variabler har innvirkning på landingsdistansen for et fly, slik som hastighet, med- eller motvind. For et fly av type Airbus A320 kan en hastighet på 20 knop mer enn normalt øke distansen nødvendig for å stoppe med opptil 25%. Nedbør kan også bidra til at bremseeffekten blir betraketlig redusert, slik at kravene til minimum lengde på rullebanen øker. I februar 2007 la en brasiliansk dommer ned forbud mot at fly av typen Fokker 100 og Boeing 737-700 og -800 kunne lande eller ta av fra flyplassen. Fly av typen Airbus A320 var ikke blant flytypene som ble forbudt, på grunn av at produsentens ytelsestall for nedbremsing er bedre enn på flytypene som ble forbudt. Piloter har klaget på at vann som har samlet seg på rullebanen har redusert bremseeffekten, og i blant forårsaket vannplaning. Dommeren påsto at rullebanen måtte være 388 meter lenger for at disse flytypene kunne lande under sikre forhold. På dette tidspunktet uttalte en talskvinne for Brasils luftfartsverk at "Sikkerheten på rullebanen og flyplassen i sin helhet er god nok." TAM protesterte også på forbudet med å la en pressetalsmann si at "Hvis avgjørelsen får stå, vil det skape fullstendig kaos" og påstod at dette ville daglig innvirke på mer enn 10 000 passasjerer. Flyplassansvarlige påklagde avgjørelsen, slik at den ble overstyrt allerede neste dag. En apellrett overstyrte forbudet mot de tre typene fly, og begrunnet det med at det var alt for strengt fordi det ville ha store økonomiske innvirkninger, og det var ikke nok sikkerhetstiltak som gjorde det umulig for disse flyene faktsik å lande eller ta av fra flyplassen. Infraero, det brasiliansk statseide selskapet som administrerer mange av landets flyplasser, har siden dette gjennomført flere oppgaver for å redusere risikoen for oversvømmelse på rullebanen, men arbeidet var ennå ikke ferdigstilt. Flyplassens hovedrullebane var inntil ganske nylig stengt i flere uker for å rette på et problem med oppsamling av vann på rullebanen. Den nylig lagte asfalten på rullebanen hadde ennå ikke fått skåret inn kanaler for å lede vann bort fra rullebanen for å minske risikoen for vannplaning. "Groovingen" var planlagt å gjennomføres 28. juli, etter at sementen hadde festet seg skikkelig. Den 16. juli, en dag før den fatale ulykken, så ble det rapportert at to fly hadde opplevd å skli på rullebanen, selv om de hadde landet helt trygt. Flyet. Flyet var et Airbus A320 fram TAM som er avbildet her. Flyet var et Airbus A320-233 registrert som PR-MBK med serienummer 789. Flyet ble bygget i februar 1998, gikk inn i trafikk 25. mars 1998 hos TACA, et flyselskap fra El Salvador, med kjennetegn N454TA. Den 3. desember 2003 gikk flyet inn i trafikk hos Pacific Airlines, et vietnamesesisk lavprisselskap. Flyet er eiet Pegasus Aviation, og har vært i tjeneste hos TAM siden desember 2006 Frem til ulykken har det akkumulert totalt 26.320 flytimer. Neste hovedservice var estimert til mars 2008 Den 13. juli 2007 ble den høyre motorens reverseringsfunksjon frakoblet på grunn av feil detektert av flyets elektronikk. Grev Wedels plass (Oslo). Grev Wedels plass, sett mot vest Plassen mot øst og Militærhospitalet Grev Wedels plass er en park som dekker ett kvartal i Kvadraturen i Oslo sentrum. Parken ble anlagt i 1869 og gjenåpnet i 1988. Plassen og bebyggelsen rundt. Plassen er 13,9 mål stor og avgrenses av Myntgata i nord, Skippergata i øst, Glacisgata i syd og Kirkegata i vest. Store trær står langs ytterkantene av plassen. Fra hjørnene går gangveier til midten, der det står en fontene. På den østre delen av plassen står Militærhospitalet, opprinnelig oppført 1807 i Empirekvartalet, området øst for Akersgata der Regjeringskvartalet ligger i dag, og gjenoppført på Grev Wedels plass i 1984. Oslo Byes Vel, Norsk Musikkråd og Kulturrådet holder idag til i bygningen. Selve plassen og Militærhospitalet er fredet etter kulturminneloven § 19. Parken forvaltes av Friluftsetaten. I hjørnet mot krysset Kirkegata / Myntgata står skulpturen ”Hanne på stranden” av Skule Waksvik, satt opp i 1991. Plassen har navn etter greve, eidsvollsmann og stortingspresident, jernverkseier, amtmann, finansminister og stattholder Herman Wedel-Jarlsberg (1779–1840). Gamle Logen, lokale for konserter med mer, har adresse Grev Wedels plass 2 og fyller kvartalet syd for plassen. Nord for Militærhospitalet ligger Astrup-Fearnley-museet, åpnet 1992. Historie. I årene etter at Akershus festning var nedlagt som aktiv festning planla staten å bygge ut nye hovedstadsinstitusjoner ved Bankplassen og Grev Wedels plass. På Grev Wedels plass var det tenkt bygninger for Stortinget og Høyesterett. I 1836 nedla militære myndigheter byggeforbud her, og planene måtte legges vekk. Oslo Byes Vel foreslo i 1840-årene å opparbeide plassen som park, og dette ble realisert i 1869. Da hadde plassen utsikt til sjøen (Bjørvika). Parken tiltrakk seg lyssky virksomhet og ble ikke så mye brukt av befolkningen som man hadde håpet. I 1930-årene ble Grev Wedels plass lagt ut til parkeringsplass. Under annen verdenskrig var plassen brukt til brakker og tilfluktsrom, en tid etter krigen til bensinstasjon. Grev Wedels plass ble opparbeidet som park på nytt og gjenåpnet i 1988. Planer i forbindelse med Fjordbyen. På 2000-tallet arbeides det, som del av Fjordbyen, med planer om park fra Grev Wedels plass til sjøfronten, og å gi området her og nordover langs Bjørvika et representativt preg. Alléen på Grev Wedels plass er tenkt forlenget til sjøfronten. L'Alpe d'Huez. Alpe d'Huez er et fjell i de sentrale franske alpene i kommunen Huez i departementet Isère. Alpe d'Huez er også et kjent skisportsted på 1850 meters høyde. Tour de France. Mållinje for L'Alpe d'Huez-etappen i Tour de France Alpe d'Huez er ett av de mest kjente fjellene i Tour de France. Det har vært med nesten hvert år siden 1976. Første gangen, i 1952 ble etappen vunnet av italieneren Fausto Coppi. Klatringen er 13,8 km lang og med en stigning på 8,1 %. Vegen har 21 serpentinsvinger med skilt med navnet på vinnerne på hver etappe som er avgjort her. Da man kom hit for 22. gang, i 2001, startet man på ny nederst med doble skilt som hyller både Fausto Coppi og Lance Armstrong. Som den mest legendariske klatringen i Touren har den vært scene for noen kaotiske folkeansamlinger de seneste ti årene. I 1999 vant Giuseppe Guerini etappen til tross for at han ble veltet overende av en overentusiastisk tilskuer som gikk ut i veien for å ta bilde. I 2004 ble det kjørt individuelt temporitt opp Alpe d'Huez. Det ble et kaotisk løp med nesten en million mennesker på fjellet og mange kunne ikke motstå fristelsen til å puffe på sine favoritter opp mot toppen. Lance Armstrong vant etappen, men var 46 sekunder langsommere enn Marco Pantanis rekord på 36 minutter og 50 sekunder. Alpe d'Huez er også kjent som «det nederlandske fjellet», ettersom nederlendere vant her 8 av de første 14 gangene. Vinnere av Alpe d'Huez-etappen i Tour de France. Panorama over de 21 serpentinsvingene Megavalance. Megavalanche er et årlig downhill-sykkelritt på fjellet Alpe d'Huez. De starter på Pic Blanc på snø 3320 moh, videre via Alpe d'Huez på 1850 moh, gjennom Le Bourg-d'Oisans 701 moh og avsluttes på 720 moh i Allemont. Rittet er på 33km og er for det meste svart-sti downhill-sykling. Det er åpen påmelding, men alle deltagere må ha helhjelm og rustning. Kvalifiseringen er på 15km og avgjør hvor du starter i feltet. Alle starter samtidig, som oftest på snø, som resulterer i at veldig mange faller og sklir ned fjellet. Konkurransenedfarten er åpen for syklister hele sommeren og kan nås med gondol fra Alpe d'Huez. En preparert downhill-løype, freeridepark, ramper og dirt-hopp holdes også åpne i sesongen, og merkede stier egner seg, sammen med fjellveiene i området, godt for mer moderat terrengsykling. Gode Ord Dør Sist. GODE ORD DØR SIST (G.O.D.S.) Musikk innen genren hiphop og rap. Gruppe bestående av Børek (Erik Bruset) og Tfuzz (Trond Wiger). Produserer musikk i GODSterminalen, like ved E. C. Dahls bryggeri på Lamon. Har bidratt på et stort antall plater samlealbum og mixtapes, i tillegg til flere offisielle utgivelser. Ga ut LP`en "Gode Ord Dør Sist" 2009, og slipper deres neste album "Svart Jord" 24.11.12. Børek er også kjent som medeier av vinylbutikken Fatback, og DJ med blant annet klubbkonseptene Sjøkasnkom!? og The Message. Trond Wiger ble valgt til fylkeskunstner for 2012. Begge er aktive kursholdere innen tekstskriving og DJing. De har vært medarrangarører av Hiphopfestivalen 2xH, reggaefestivalen Jamrock og flere Open Mic sessions. Opptredener. Spilte første gang sammen 1995. Supportkonserter for Public Enemy (1999), Wu-Tang, Xzibit, Beatnuts, Sage Francis og Tha Alkaholiks. Turnèrt Norge og Tyskland. 3 konserter i New York (2012). Hiphopfestivalen 2xH (2000, 2002, 2004, 2007, 2009). De har blant annet opptrådt i forbindelse med Rikskonsertene. 8. mai 2007 opptrådte de i forbindelse med demonstrasjon til støtte for avdøde Eugene Ejike Obiora. og opptrådte under Moldejazz i 2007. Geoffrey Rudolph Elton. Geoffrey Rudolph Elton (født 17. august 1921, død 3. desember 1994) var en prominent britisk historiker av spesielt Tudortiden. Bakgrunn. Elton ble født i Tübingen i Tyskland som Gottfried Rudolf Ehrenberg. Hans foreldre var vitenskapsforskerne Victor Ehrenberg og Eva Dorothea Sommer. I 1929 flyttet familien Ehrenberg til Praha i Tsjekkia. I februar 1939 flyktet de jødiske Ehrenberg til Storbritannia. Unge Ehrenberg (Elton) fortsatte sin utdannelse på en metodistskole i Wales ved navn Rydal School i 1939. Etter kun to arbeidet han som lærer ved skolen og nådde posisjonen som assisterende master i matematikk, historie og tysk. Mens han var der tok brevkurs ved University of London og utdannet seg med en grad fra institusjonen. Tudor-revolusjonen i regjeringen. Elton fokusert hovedsakelig på livet til kong Henrik VIII av England, men ga også betydelig bidrag til studiet av dronning Elizabeth I av England. Elton var mest berømt for å argumentere i sin bok fra 1953, "The Tudor Revolution in Government", at Thomas Cromwell var hovedmannen bak det moderne, byråkratiske regjeringen som ble Det engelske parlamentet og som erstattet middelalderens husholdregjering. Denne endringen skjedde på 1530-tallet og må bli sett på som en del av en planlagt revolusjon. Essensen i Eltons argumentasjon at tiden før Cromwells regjering kan bli sett på som kongens store og private gods og administrasjonen ble foretatt av kongens husholdning og dens tjenere isteden for ulike statsdepartementer. Cromwell, som var Henrik VIIIs førsteminister fra 1532 til 1540, innførte reformer i administrasjonen som isolerte kongens husholdning fra staten og skapte en moderne, byråkratisk regjering. Han skinte Tudor-lys inn i de mørkere hjørner av riket og endret radikalt parlamentets rolle og innførte kompetanse i vedtakene. Ved å være hjernen bak disse reformer kan det sies at Cromwell la grunnlaget for Englands framtidige stabilitet og suksess. Elton videreutviklet disse tankene i sitt verk og bestselger fra 1955, "England under the Tudors". Hans tese har blitt utfordret av andre Tudorhistorikere og kan ikke lenger bli sett på som ortodoksi, men Eltons bidrag til har på grunnleggende vis påvirket all påfølgende diskusjon om regjeringen i Tudortiden, spesielt Cromwells rolle. Eltons historiske perspektiv. Elton var solid konservativ både i politikken (han beundret Thatcher og Churchill) og i historiske metoder. Han var heftig kritiker av marxistiske historikere som han argumenterte mot ved at de presenterte en fortolkning av fortiden som hadde alvorlige mangler. Spesielt var Elton motstander til synet på at den engelske borgerkrigen skyldes sosiale og økonomiske endringer på 1500-tallet og 1600-tallet, og argumenterte isteden at det i hovedsak skyldes inkompetansen til Stuart-kongene. Elton var også berømt for sin rolle i Carr-Elton-debatten hvor han forsvarte 1800-tallets fortolkningen av empirisk, «vitenskapelig» historie mest assosiert med Leopold von Ranke mot E. H. Carrs syn. I 1967 utga Elton sin bok "The Practice of History" hovedsakelig som tilsvar til Carrs bok fra 1961, "What is History?" Elton var en sterk forsvarer for historiefagets tradisjonelle metoder, og hadde avsmak for postmodernismen. Selv om hans tidligere elever som John Guy, også en ekspert på Tudortiden, har hevdet at han hadde et «revisjonistisk trekk», mente Elton at historikerens plikt var på empirisk vis å samle bevis og på objektivt vis analysere hva bevisene kunne fortelle. Som en tradisjonist vektla han individenes rolle i historien i motsetningen til abstrakte, upersonlige krefter. Eksempelvis er hans bok fra 1963 "Reformation Europe" er for en stor del opptatt av motsetningene mellom Martin Luther og den tysk-romerske keiseren Karl V. Elton motsatte seg tverrfaglige forsøk slik som å kombinere historie med antropologi eller sosiologi. Han mente at politisk historie var den viktigste formen for historie og han hadde ikke bruk for de som søkte historie for å skape myter eller skape lover for å forklare fortiden, eller produsere teorier slik som marxismen. Hans karriere. Elton underviste ved University of Glasgow og fra 1949 og framover ved Clare College ved University of Cambridge og var "regius professor" i moderne historie her fra 1983 til 1988. Han ble adlet i 1986. Elton arbeidet som utgivelsesskretær for Det britiske akademi fra 1981 til 1990 og tjenestegjorde som president ved Det kongelige historiske samfunn fra 1972 til 1976. Han giftet seg med historikeren Sheila Lambert i 1952. Elton er en fortrinnlig litterær håndverker og hans beherskelse og dyktighet i det engelske språk er enda mer bemerkelsesverdig for en som ikke lærte seg engelsk før han var i tyveårene. Elton identifiserte seg intenst med sitt adopterte land og det har omfattende påvirket hans skriving. Som foreleser og lærer var han populær blant studentene ved Cambridge, skjønt denne populariteten var ikke delt med alle hans kollegaer. Han var en meget profesjonell lærd og en formidabel mann med liten tålmodighet med de som ikke møtte hans nøyaktige nivå. Han var onkel til komikeren og forfatteren Ben Elton og er bror til utdannelsesforskeren Lewis Elton. Verker. Geoffrey Elton redigerte den andre utgaven av den innflytelsesrike samlingen "The Tudor Constitution". I denne støttet han John Aylmers basiskonklusjon at Tudortidens forfatning var et speilbilde av den blandede forfatningen i antikkens Sparta. Proffboksing. Proffboksing er en form for boksing hvor regelverket skiller seg fra amatørboksing. Reglene for lisensiering og medisinsk oppfølging innenfor idretten profesjonell boksing, varierer fra land til land. Europa har en langt strengere lisensieringsordning og oppfølging av utøverne enn resten av verden. For å oppnå lisens, må profesjonelle boksere i de fleste europeiske landene gjennomgå grundige medisinske tester før kamp. Disse består av en generell fysisk gjennomgang og blodprøver for HIV, Hepatitt A, B og C. MRI (hjernescanning) er påbudt minst en gang i året og eventuelt flere ganger ved flere kamper de siste 12 månedene. Ingen annen idrett har legeundersøkelser før, under og etter kamp på lik linje med profesjonell boksing. Det er pålagt med lege ved alle stevner, både for amatør og proffboksing. Lege kan til en hver tid stoppe kamp på bakgrunn av sin medisinske kompetanse og ekspertise. I boksing er det altså én lege pr. to utøvere i ringen. Det ingen annen idrett med større legedekning enn boksing. Det er andre regler og utstyr enn amatørboksing, og hodebeskyttelse og trøye er ikke tillatt. Hanskene er tynnere, og har ikke den hvite streken som amatørboksing har for poengregning. Kampene varer i tre minutter pr. runde, og det er ett minutt pause i mellom hver runde. Kampene går fra fire til tolv runder. Det er tre dommere, to utenfor og en kampleder i ringen, som gir beste bokser ti poeng per runde. Godkjente slag er mot siden, foran hode, og over beltestedet, foruten rygg. Slaget må være knyttet, og alle andre slag på kroppen er ikke lov inklusiv nedoverslag. I kamp må minst tre av fem dommere registrere slaget for at det skal være godkjent. Proffboksing har vært forbudt i Norge siden 1981, andre land med forbud er blant annet Cuba og Nord-Korea. Sverige hadde forbud fra 1969 til 2007. Norske boksere med forbundstitler. Per 2011 har ingen nordmenn innehatt en VM-tittel, bare forbundstitler i ett eller flere av forbundene WBA, WBC, IBF og WBO. Neckar. Neckar er en elv i Hessen og Baden-Württemberg i Tyskland. Det er en av de store sideelvene til Rhinen, som den møter i Mannheim fra høyre, og har en lengde på 367 km. Neckar har sitt utspring i Schwarzwald, nær Villingen-Schwenningen i det vernede området "Schwenninger Moos" 706 moh. Herfra renner den gjennom Tübingen, Nürtingen, Esslingen, Stuttgart og Heilbronn. Langs elvedalen i Odenwald ligger det mange slott, bl.a. Burg Hornberg og Burg Guttenberg, men også det nedlagte atomkraftverket Obrigheim, som skal rives før 2023. Etter å ha passert Heidelberg har Neckar en gjennomsnittlig vassføring på 145 m³/s, dette gjør elva til Rhinens fjerde største sideelv, og Tysklands tiende største elv. Navnet "Neckar" kom via "Nicarus" og "Neccarus" fra det keltiske ordet "Nikros", som betyr «vill elv» eller «vill mann». Siden ca. år 1100 ble det transportert tømmer fra Schwarzwald på Neckar, f.eks. til Nederland og skipsverftene der. På 1800-tallet ble de tradisjonelle hestedrevne taubåtene erstattet av dampskip som brukte en 155 km lang kjede til å dra seg oppover elva. Jernbanen gjorde det mulig å transportere tømmer til havnen i Heilbronn, og tømmerfløting ble derfor bare praktisert i de nedre delen av Neckar etter 1899. Takket være 11 sluser kunne skip på inntil 1 500 tonn gå opp til Heilbronn i 1935. I 1968 ble de siste 27 slusene ved Deizisau ferdigstilt, slik at Neckar ble farbar for lasteskip 200 km oppover elva fra Mannheim til elvehavnen i Plochingen, der elva Fils munner ut. Det er populært å sykle langs elva, særlig i sommermånedene. De bratte dalsidene blir brukt til dyrking av vindruer, hovedsakelig til å lage Trollinger. Schwarzwald. a>, Schwarzwald er markert med rødt. Schwarzwald er en skogkledd fjellkjede i Baden-Württemberg sørvest i Tyskland. Området grenser til Rhindalen i vest og sør. Den høyeste toppen i Schwarzwald er Feldberg (1493 moh.). Schwarzwald var tidligere dominert av bøk og edelgran. Begge arter kaster skygge og det betydde at skogen var tett og mørk, og derav navnet Schwarzwald – "den svarte skogen." Geografi. Geologisk består Schwarzwald av et sandsteinlag over en kjerne av gneis. I siste istid ble Schwarzwald formet av isbreer, og flere dalgryter, bl.a. Mummelsee, har sitt opphav fra denne perioden. Av elver i Schwarzwald finner man Donau (som har sitt utspring her), Enz, Kinzig, Murg, Neckar og Rench. Schwarzwald er en del av det kontinentale vannskillet mellom Atlanterhavet (Rhinen) og Svartehavet (Donau). Skogene består hovedsakelig av furu og gran, noe blir dyrket i kommersielle monokulturer. Hovednæringen i området er derimot turisme. På grunn av trehogst og arealbruk er skogen i dag bare en brøkdel av den en gang har vært. Skogen er i tillegg hardt rammet av sur nedbør. Stormen Lothar rotveltet flere kvadratkilometer med skog på fjelltoppene i 1999. Dermed ble mange av de høye toppene helt bare, og i dag finner man bare kratt og unge furutrær her. Attraksjoner. Byene Freiburg og Baden-Baden er populære turistmål på vestsiden av Schwarzwald. I skogen finner man byer og landsbyer som Bad Herrenalb, Baiersbronn, Freudenstadt, Gengenbach, Schramberg, Staufen, Titisee-Neustadt, Hausach og Wolfach. Andre populære destinasjoner er fjell som Feldberg, Belchen, Kandel og Schauinsland, innsjøene Titisee og Schluchsee, fossen Triberg (ikke den høyeste, men den mest kjente fossen i Tyskland), og gjelet i elva Gooch. Vogtsbauernhöfe er et friluftsmuseum som viser livet til bønder i området på 1500- og 1600-tallet. Deutsches Uhrenmuseum (det tyske klokkemuseet) i Furtwangen viser historien til klokkeindustrien og urmakerne. Kollstraumen bru. Kollstraumen bru er ei veibru på fylkesvei 801 i Bindal kommune i Nordland. Brua krysser den smale Kollstraumen, en sidefjord til Sørfjorden, som igjen er en sidefjord til Bindalsfjorden. Kollstraumen bru er ei hengverksbru bygd i 1971; den leder rett inn i den korte Kollstraumen tunnel, og er ca 140 meter lang. Kollstraumen bru og tunnel ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet brua og tunnelen 17. april 2008. Byfjorden (Sverige). Byfjorden er en fjord i Bohuslän i Sverige. Den begynner ved sundet Sunningen, som blir krysset av Uddevallabroen og går inn til Uddevalla. Mot vest ligger Havstensfjorden I Bergen i Norge finns også en fjord med dette navn. Feldberg. Feldberg er det høyeste fjellet i Schwarzwald og samtidig Tysklands høyeste fjell utenom Alpene. Freiburg im Breisgau er nærmeste by. Fjellet må ikke forveksles med de to mindre toppene i distriktet Hochtaunuskreis i fjellkjeden Taunus, om lag 300 km lengre nord, Kleiner Feldberg (825 m) og Großer Feldberg (880 m), som ble brukt til bakkeløp. Feldberg er også navnet på området som omfatter landsbyene Bärental, Feldberg, Falkau, Altglashütten og Neuglashütten. Geografi. Feldberg ligger sørøst for Freiburg im Breisgau. Fra toppen på 1 493 m går det et platå ca. 2 km sørøstlig retning til toppen Seebuck (1 448 m). Herfra går det en dyp dal i sørøstlig retning, som omfatter Feldsee, en innsjø på om lag tusen meters høyde. Kommunikasjon. Fjellet er lett tilgjengelig med bil via B 317, og med tog via stasjonen Feldberg-Bärental, som også er den høyest beliggende togstasjonen i Tyskland (967 moh). Fra stasjonen går det bussrute til skiheisene i Seebuck. Feldberg er Tysklands største vintersportssted utenfor Alpene. Det er om lag 30 skiheiser og over 50 kilometer med alpinløyper. Harry Reid. Harry Mason Reid (født 2. desember 1939) er en amerikansk senator som representerer delstaten Nevada og Det demokratiske parti i USAs senat. Etter kongressvalget i 2006 fikk Demokratene flertall ved hjelp av to uavhengige kandidater, og Reid ble majoritetsleder. Han er den første mormoner som er majoritetsleder i Senatet. Han ble valgt inn i Nevadas delstatsforsamling i 1967 og var der fram til 1970, da han ble viseguvernør for Mike O'Callaghan. I 1974 prøvde han å bli valgt inn i Senatet, men tapte med færre enn 600 stemmer. I 1982 ble han valgt inn i Representantenes hus, hvor han satt fram til 1987. Under kongressvalget i 1986 ble han valgt inn i Senatet, og ble gjenvalgt i 1992, 1998 og 2004. Han var minoritetsinnpisker, fra 1999 til 2004, bortsett fra en periode i 2001–02, da Demokratene hadde flertall. Da daværende minoritetsleder Tom Daschle ikke ble gjenvalgt i 2004, tok Reid over jobben. Hasseløybrua. Hasseløybrua er ei veibru som forbinder Hasseløy (Bakerøya) med fastlandet i Haugesund. Brua krysser Smedasundet og ble åpnet i 1954. Ei eldre bru til Hasseløya ble åpnet i 1872. Kjell Vidar Røyne. Kjell Vidar Røyne (født 1. august 1970 i Tønsberg) er en norsk kjelkehockeyspiller. Han spiller for Oslo Kjelkehockeyklubb. Kjell Vidar har en inkomplett ryggskade fra 1985 som resulterte i amputasjon av høyre legg i 1992, og senere amputasjon av venstre legg i 2006. I tillegg til å være aktiv idrettsutøver er han servicetekniker i Infocare, avd Sandefjord. Han deltar i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver. Constellation-programmet. Constellation-programmet er et program utviklet av NASA for å skape en ny generasjon romskip beregnet på bemannede romferder, bestående av Ares I- og Ares V-rakettene, Orion (også kjent som "Crew Exploration Vehicle"), Earth Departure Stage og Lunar Surface Access Module. Disse farkostene vil være i stand til å gjennomføre en rekke ferder og oppdrag, alt fra ferder til Den internasjonale romstasjonen til månelandinger. Mesteparten av Constellation-programmets maskinvare er basert på systemer som opprinnelig ble utviklet for romfergen, men Orions todelte mannskaps- og servicemodul-system er sterkt inspirert av det tidligere Apollo-programmet. Fremtidige ferder i Constellation-programmet vil derfor ta i bruk teknikker for å dokke romfartøy i jordbane og månebane, utviklet og brukt på 1960-tallet. I Obama-administrasjonens budsjettforslaget for 2011 foreslås det å kansellere Constellation-programmet til fordel for utvikling av andre bemannede romprogrammer Romferder i Constellation-programmet. Constellation-programmet vil inneholde både ubemannede og bemannede ferder. Det er foreløpig planlagt 18 ferder i programmet, inklusive til Den internasjonale romstasjonen, samt minimum to månelandinger, de to første siden Apollo-programmets slutt. Jack Broughton. Jack Broughton (født 1703 eller 1704, død 8. januar 1789) var en engelsk bokser. Han var den første som lagde regler for boksesporten, kjent som London Prize Ring rules. Før hans regler ble laget varierte reglene fra kamp til kamp. På den tiden ble det bokset med bare never, hansker og annet utstyr ble ikke brukt. Jack Broughton ble regnet som engelsk mester i boksing fra 1734, 1736 or 1738 til 1750. Wimbledon-turneringen 2000. Wimbledon-turneringen 2000 ble avviklet mellom 26. juni og 9. juli i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gress. Amerikanske Pete Sampras vant sin fjerde strake singletitlen i Wimbledon for herrer og sin sjuende totalt. Singleturneringen for damer ble vunnet av amerikanske Venus Williams, hun vant også damedoublen sammen med sin søster Serena Williams. Det australske doubleparet Todd Woodbridge / Mark Woodforde vant doubleturneringen for herrer og Don Johnson og Kimberly Po vant mixeddoublen. Loyd Remi Pallander Solberg. Loyd Remi Pallander Solberg (tidligere Loyd Remi Johansen, født 25. juli 1987 i Skiptvet) er en norsk kjelkehockeyspiller og langrennsløper. Han måtte amputere det venstre beinet etter en trafikkulykke i mai 2004, men ble under rehabiliteringen anmodet om å begynne med kjelkehockey. Da han ble tatt ut til de paralympiske vinterlekene i Torino i 2006 hadde han kun halvannen sesong bak seg som aktiv innen kjelkehockey. Han konkurrerer i klassen LW12. Han deltar i de paralympiske vinterlekene 2010 i Vancouver. Better Than Raw. "Better Than Raw" er det tyske power metal-bandet Helloweens åttende studioalbum. Jelena Dokić. Jelena Dokić "Јелена Докић" (født 12. april 1983 i Osijek i daværende Jugoslavia) er en australsk kvinnelig tennisspiller. Dokić ble kjent da hun sensasjonelt slo ut førsteseedede Martina Hingis i Wimbledon i 1999 i første omgang, hun vant med 6-2, 6-0. Dokić kom til kvartfinale og året etter i 2000 kom hun til semifinale. I 2001 spilte hun i sin hittil eneste Grand Slam-finale, double for damer i French Open. Sammen med Conchita Martinez tapte hun til Virginia Ruano Pascual og Paola Suárez med 2-6, 1-6. Fylkesvei 410 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 410 i Sør-Trøndelag går mellom Nordskaget og Titran i Frøya. Veiens lengde er 15,1 km. Den var tidligere en del av riksvei 714. Eksterne lenker. 410 Fylkesvei 411 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 411 i Sør-Trøndelag går mellom Storhallaren og Fillingsneset i Frøya. Veiens lengde er 7,7 km. Eksterne lenker. 411 Marc Dorion. Marcus «Marc» Dorion (født 22. juni 1987 i Ottawa) er en canadisk kjelkehockeyspiller. Han ble født med ryggmargsbrokk (Spina bifida), som gir begrenset bruk av beina. Han begynte å trene ishockey på kjelke da han var 4 år gammel, på Children’s Hospital of Eastern Ontario, og har drevet med denne sporten siden dette. Da han vant gull i Paralympics 2006 var han kun 19 år gammel, og lagets yngste deltaker. Han har vært på det canadiske landslaget siden han var 16 år gammel. Tour de France 2001. Den 88. utgaven av Tour de France ble arrangert i perioden 7. – 29. juli 2001. Touren startet i Frankrike, men var innom Belgia i løpet av den første uka. Avslutningen var, som vanlig, på Champs-Élysées i Paris. De største favorittene i forkant av løpet var amerikaneren Lance Armstrong og tyskeren Jan Ullrich. Andre sammenlagtkandidater var Joseba Beloki (Spania), Christophe Moreau (Frankrike) og Francesco Casagrande (Italia). Blant de som ikke startet fordi deres lag ikke var tatt ut, var sveitseren Alex Zülle, den italienske klatreren Marco Pantani og den italienske sprinteren Mario Cipollini. Armstrong vant det som i utgangspunktet var hans tredje sammenlagtseier på rad, men ble i 2012 fratatt seieren uten at ny vinner ble kåret. Erik Zabel vant poengkonkurransen og dermed sin sjette grønne trøye på rad. Referanser. 2001 Metal Jukebox. "Metal Jukebox" er et coveralbum fra det tyske power metal-bandet Helloween, utgitt i november 1999. The Dark Ride. "The Dark Ride" er det tyske power metal-bandet Helloweens niende studioalbum, utgitt i oktober 2000. Dette er det siste albumet fra Helloween der Roland Grapow og Uli Kusch medvirker, da de fikk sparken fra bandet etter den påfølgende turneen. Mark Noot. Mark Noot (født 28. januar 1975 i Kitchener i Ontario) er en canadisk kjelkehockeyspiller. Han spiller forsvar. Kvadratcentimeter. Kvadratcentimeter er en avledet SI-enhet for måling av areal. Symbolet for kvadratcentimeter er cm². Kvadratcentimeter er en enhet som brukes for å angi størrelsen av mindre flater. Betegnelsen kan være hensiktsmessig i forbindelse med registrering av hårtetthet i pels/hud. Innen idrett oppgis størrelser for lovlige sponsormerker i kvadratcentimeter. Eneco Tour. Eneco Tour er et etapperitt på sykkel i Nederland og Belgia som ble første gang arrangert i 2005 som en del av UCI ProTour. Rittet erstatter "Nederland rundt", og foregår i august. Navnet kommer fra sponsoren av rittet, Eneco Energie, som er en av de største leverandørene av elektrisitet i Nederland. Hammarvika. Hammarvika (lokalt også "Hamarvik") er et tettsted i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og er kommunens nest mest folkerike etter kommunesenteret Sistranda. Bygda har barnehage og grunnskole (Nabeita skole) som foruten Hammarvika dekker Bekken, Storhallaren og Flatval. På Nordhammaren ligger Frøya sykehjem fra 1985 som er kommunens viktigste institusjon for eldre som ikke bor hjemme. I 1930 ble et sykehjem for tuberkulose bygd på Nordhammaren av Hamarvik og Sistranda NKS. I 1950 ble dette omgjort til føde-, syke- og aldersheim. Bygningen er i dag revet. Hamarvik næringspark ble bygd ut blant annet med fyllmasse fra byggingen av Frøyatunnelen. På Frøya-siden kommer Frøyatunnelen fram i dagen i Hammarvika og stedet var åsted for den offisielle åpningen 23. juni 2000. Åpningen markerte også ferdigstillelsen av Fastlandsforbindelsen Hitra–Frøya. Lada Samara. Lada Samara er en bilmodell fra den russiske bilprodusenten Auto VAZ. Modellen var i produksjon fra 1984 til 2004, og ble solgt i hjemlandet som "Lada Sputnik". Modellen har hentet sitt internasjonale navn fra byen Samara, Russlands sjette største by og administrativt senter i Samara oblast. Til tross for Porsches deltakelse i motorkalibreringen ble aldri Samara like populær som Zhiguli-modellen i Vest-Europa, selv om modellen var motorteknisk robust og langt mer moderne enn den tradisjonelle Ladaen, som var basert på "Fiat"-modellen "124" fra 1966. Samaraen hadde, i likhet med eldre modeller, en del svake punkter i konstruksjonen, særlig var det elektriske systemet sårbart. Lada Samara kom i tre varianter: 3-dørs kombikupé (2108/2131), 5-dørs kombi-kupé (2109/2114) og 4-dørs sedan (21099/2115). Rødspettegneis. Rødspettegneis er en dekorativ mørk bergart (gneis), med innslag av rødbrune granatkrystaller. Dannelse. Steinen ble dannet for ca. 1 100 mill. år siden i en stor fjellkjede som nå er en del av Sørlandet. Steinen består av rødbrun granat, sort amfibol og glimmer, mørke metalliske jernmineraler, lys kvarts og feltspat. Den mørke farven fremkom da væsker strømmet gjennom en sprekk i fjellet. Væskene reagerte med steinen, «spiste opp» kvartsen, og omgjorde granatene til amfibol i de nærmeste par centimetrene. Navnet. Steinstrukturen kan minne om kamuflasjefarven på en flyndre, og sammen med de røde granatene kan strukturen minne om skinnet på en rødspette. Bruk. Stein fra Haslatangen ble tatt ut i perioden 1890–1940 og brukt som gravstein. Uttaket av steinen var lite, og ble kun brukt på de lokale kirkegårdene på Sørlandet. Cyril Raffaelli. Cyril Raffaelli (født 1. april 1974) er en traceur; en person som driver med parkour, stuntmann og kampsportutøver. Samarbeider ofte med Luc Besson og David Belle. Jostein Børtnes. Jostein Børtnes (født 16. april 1937) er professor emeritus i russisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Gjennomførte Forsvarets russiskkurs. Børtnes har publisert bredt innenfor feltene tidlig og moderne russisk litteratur, litteraturteori og gresk patristisk litteratur. I den senere tiden har han arbeidet spesielt med Mikhail Bakhtin og Gregorios fra Nazianz. Rabbit Don't Come Easy. "Rabbit Don't Come Easy" er det tyske power metal-bandet Helloweens tiende studioalbum. Trommeslageren Mark Cross ble nødt til å forlate bandet på grunn av kronisk tretthetssyndrom og spilte derfor trommer kun på sangene «Listen to the Flies» and «Don't Stop Being Crazy». Mark Cross gjorde flere forsøk på å spille inn trommene på albumet, men hadde ikke nok energi og krefter til å fullføre det. Motörhead-trommeslageren Mikkey Dee (tidligere King Diamond) spilte inn trommene på resten av albumet, men var aldri et fast medlem. Stefan Schwarzmann spiller trommene på bonussangene. Fylkesvei 412 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 412 i Sør-Trøndelag går mellom Valen og Bergli i Frøya. Veiens lengde er 1,9 km. Eksterne lenker. 412 Doris Hart. Doris Jane Hart (født 20. juni 1925 i Saint Louis, Missouri) er en tidligere amerikansk kvinnelig tennisspiller. Hart vant i perioden 1949–55 hele 35 Grand Slam-titler, seks i single, 14 double og 15 mixeddouble. Sin første Grand Slam-tittel i single vant hun i Australske mesterskapet 1949, hun beseiret Nancye Wynne Bolton i finalen. I 1950 og 1952 vant hun Franske mesterskapet, hun vant finalene over henholdsvis Pat Todd og Shirley Fry. I sin tredje Wimbledon-finale i 1951 beseiret hun Shirley Fry med 6-1, 6-0 i en kamp som varte i kun 34 minutter. Hun tok også to singletitler i Amerikanske mesterskapet, i 1954 og 1955. Hart vant også doubletitler i alle fire Grand Slam-turneringene, ti av seirene sammen med Shirley Fry. I 1951 vant hun en «triple crown» i Wimbledon, det vil si at hun vant single, double og mixeddouble. Hun gjorde det også i Franske mesterskapet i 1952 og i Amerikanske mesterskapet i 1954. Doris Hart tilhører en av de få spillerne som noensinne lykkes å beseire Maureen Connolly, hvilket hun gjorde i to tilfeller i ulike turneringer. Hun ble profesjonell i 1956. Doris Hart ble i 1969 tatt opp i International Tennis Hall of Fame. Keeper of the Seven Keys – The Legacy. "Keeper of the Seven Keys – The Legacy" er det tyske power metal-bandet Helloweens ellevte studioalbum. Dette er et dobbelalbum, og som albumets tittel antyder er dette en slags fortsettelse av "Keeper of the Seven Keys Part I" fra 1987 og "Keeper of the Seven Keys Part II" fra 1988. Musikkstilen dreies her mere mot progressiv metal enn på de foregående albumene. Sangen «Occasion Avenue» inneholder en sampling med gamle opptak av tidligere vokalist Michael Kiske. Candice Night, kona til Ritchie Blackmore og medlem av gruppen Blackmore's Night, er gjestevokalist på sangen «Light the Universe». Worcester i Western Cape. Worcester i Western Cape i Sør-Afrika er den største byen i Breede–dalen. Den har 76 894 innbyggere. Byen ligger 120 km nordøst for Cape Town ved N1–motorveien som går nordover til Johannesburg. Den er administrasjonssenter for Breede Valley kommune og er sentrum for Western Capes indre områders handelsaktivitet. Worcester ble grunnlagt i 1820 etter at to gårder, Roodewal og Langerug, ble slått sammen og oppkalt etter markien av Worcester, han var bror til Charles Somerset, guvernøren i Kappkolonien. Byen ligger på 220 moh og ligger mellom elven Breede og Hex River-fjellene i nord. Dalen rundt er også den største vinproduserende regionen i Sør–Afrika og står for nesten 20% av landets vinproduksjon. Worcester opplever mer ekstreme temperaturer enn Cape Town siden havets innflytelse blokkeres av fjellrekkene Du Toitskloof og Slanghoek i vest. Maksimumstemperaturen kan nå over 40°C. Sommeren er vanligvis tørr med sjeldne tordenstormer sent på sommeren, mens våren og høsten har milde temperaturer mellom 10°C og 25°C med en og annen regnskur. Vintrene er vindfylte og ofte kjølige til kalde, og det er vanlig med snø i høyder over 1000 moh. Maksimumstemperaturen varierer fra 10° til 17°C, mens minimum ligger rundt frysepunktet. Vinteren sørger for det meste av Worcesters 175 mm årlige nedbør. Byen ligger i en spesiell regnskygge, et fenomen som skyldes de høye fjellene rundt. Det meste av Breede–dalen får relativt rikelig med nedbør, fra 500 mm til over 1000 mm, men selve byen er tørr. Worcesters økonomi fungerer primært til å tjene dens agrikulturelle samfunn. Den er også et transportknutepunkt og administrativt senter. KWVs brandydestilleri, det største av sitt slag i verden, ligger i Worcester. Worcester har to lokalt godt kjente skole, De La Bat skole for døve og Pioneer skole for blinde. De fleste i Worcester har afrikaans som morsmål med xhosa og engelsk språklige minoriteter. De fleste av de mer velstående forstedene ligger mot nord, inkludert Fairway Heights, Panorama og Langerug. Sørsiden av byen forblir lavere middelklasse til fattig med flest xhosa og fargede grupper, mye av dette skyldes arven etter apartheid, i forstedene Zwelinthemba, Johnsons Park og Eselen Park. Bølgen. Bølgen (av norrønt "belgr", som betyr "dyreskinn", "dyreskinnsekk") er en gård øverst i Haugsbygd, i Ringerike kommune. Gården, som er en såkalt "vin"gård, er trolig ryddet i løpet av de to første århundrene etter år 0. Den ligger høyt i landskapet og har fritt utsyn over store deler av både Ringerike og Hadeland, midt i den gamle ferdaveien (nå Rv241) mellom disse distriktene. Beliggenheten bekrefter at dette en gang i tiden må ha vært en svært betydningsfull gård på Ringerike. Området rundt gårdsanlegget kalles Bølgentoppen. I nordøst grenser den mot Åsbygda. Gården er imidlertid for lengst delt. Den har gårdsnummer 106 i Ringerike. Flere større gravhauger finnes i umiddelbar nærhet av gården, som kan ha vært et betydelig høvdingsete i fordums tid. Like ved ble blant annet det berømte Gjermundbufunnet fra vikingtiden gjort i 1943. Det rike gravfunnet har i ettertid ført til en rekke teorier omkring hvem høvdingen i grava var, og hvor han bodde. En av teoriene går ut på at det må ha været en av Harald Hårfagres sønner som satt der, men hverken denne eller andre teorier har latt seg bevise. Bølgen nevnes i en rekke diplomer fra senmiddelalderen, blant annet i 1334, 1358, 1488 og 1489. Likeledes nevnes den i 1511 og 1528, samt i flere dokumenter etter reformasjonen. På 1600-tallet var Bølgen fortsatt blant bygdens fullgårder, men i 1680 blir de tre eierpartene i gården solgt til Truls Gulbrandsen som blir eneeier. Senere havner gården over i Tryg Hansens eie, via ekteskap og arv. Litt innpå 1730-tallet deler han gården mellom sønnene Truls og Hans Trygesen, hvis etterslekt siden har sittet der. Etter dette framstår Bølgen som to gårder, Søndre Bølgen og Nordre Bølgen. Mr. Ego (Take Me Down). "Mr. Ego (Take Me Down)" er det tyske power metal-bandet Helloweens andre EP. EP-en ble kun gitt ut i Europa. Hellesvik. Hellesvik (eller Hellesvika eller Hellesvikan) er et tettsted i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Stedet har trolig navn etter en enkelt person; "Herleik" eller "Helleik", eventuelt av "hellir", "hallar, utoverhengande berg" fra geografien i "Hallarvika" der gården "Hellesvikan" lå. Første faste bosetning fra 1618 til 1660, deretter flere perioder uten bosetning fram til 1850-tallet. Tettstedet blir ofte inkludert i det nærliggende tettstedet Nesset. Vegdele der til Hammarvika (via Sistranda) og til Hammarvika (via Nordskag) møtes. Fv438 til Strømøy via Sletta kirke (5 km). Idrettsplass med barnehage, og vanntårn på "Urdaheia" med utkikkspunkt som gir fritt syn over hele øst-Frøya, samt utover Frohavet i nordøst og Frøyhavet i nord samt fiskeværene Sula, Bogøy og Mausund. David Buck. David Buck (født 17. oktober 1936, død 27. januar 1989) var en engelsk skuespiller. Han er mest kjent for å ha gitt sin stemme til karakteren "Gimli" i den aminerte Ringenes Herre-filmen fra 1978. Buck døde av kreft i 1989. Bedford High School. Bedford High School er en offentlig skole i Bedford, Ohio i USA. Berømte tidligere elever inkluderer skuespiller Halle Berry og NFL-spillerne Chris Chambers og Lee Evans. Sentralamerikanske og karibiske leker. Sentralamerikanske og karibiske leker er verdens nest eldste fremdeles pågående multisportkonkurranse. Bare De olympiske leker har pågått lengre. I den første utgaven deltok bare tre land: Mexico, Cuba og Guatemala og lekene ble kalt "Central American Games". I 1935 skiftet man til "Central American and Caribbean Games" da flere land kom til. 31 nasjoner deltok i 1993-lekene i Puerto Rico og 1998-lekene i Venezuela. 2006-utgaven ble arrangert i Cartagena, Colombia. Cholula. Kirken Nuestra Señora de remedios på toppen av pyramiden. Cholula er en by i den meksikanske delstaten Puebla. Det fulle navnet er Cholula de Rivadavia. Byområdet er delt i to kommuner, nemlig San Andrés Cholula og San Pedro Cholula, og begge inngår i storbyområdet Puebla. Byen befinner seg ca. 15 kilomenter vest for Puebla, i en høyde av 2135 meter over havet. Ifølge folketellinga av 2005 bor det 82 964 mennesker i San Andrés de Cholula, mens San Pedro Cholula har et innbyggertall på 35 206. Navn. Navnet Cholula stammer fra urspråket nahuatl, som ennå snakkes i avsidesliggende områder i delstaten Puebla. Nahuatl-formen "Acholōllān" kan tolkes som «fluktstedet», noe som settes i sammenheng med at områdets opprinnelige innbyggere ble fordrevet av nahua-folk tidlig i byens historie. Historie. Cholula, som på nahuatl heter "Acholōllān", var en viktig by i prekolumbiansk tid, og byens historie går i alle fall tilbake til 100-tallet før Kristus. Før det var Cholula en landsby gjennom flere årtusener. I de første århundrene etter Kristus, da Mesoamerika var dominert av Teotihuacan, var Cholula et viktig sentrum. Cholula ser ut til å ha unngått det voldsomme endeliktet Teotihuacan fikk på 700-tallet. Også for toltekerne var Cholula et viktig senter, og under aztekerne ble fyrstene velsignet av prestene i Cholula som et tegn på sin herskerstatus. Da Hernán Cortés, Mexicos erobrer, ankom Cholula i 1519, så han aztekerrikets nest største by med anslagsvis 100 000 innbyggere. I tillegg til Quetzalcoatl-templet og en rekke palasser hadde byen 365 templer. Da Hernán Cortés nærmet seg byen, ble han var et bakholdsangrep. Dermed ble Cholula-massakren utløst, hvor tusenvis av innbyggere ble drept av spanjolene og deres allierte, tlaxcaltekerne.. Etter erobringen svor Hernán Cortés på å bygge like mange kirker som det hadde vært templer, noe han ikke klarte. I 1531 ble byen Puebla grunnlagt 14 kilometer øst for, og den nye byen satte snart Cholula i skyggen. Pyramiden i Cholula. Bare en liten del av pyramiden er restaurertPyramiden i Cholula, som ble bygd i Teotihuacán-perioden, er verdens største pyramide i volum. Pyramiden må allerede ha vært overgrodd da spanjolene kom hit i 1519. Kirken Nuestra Señora de Remedios står på toppen av pyramiden, noe som ser ut som en provokasjon fra spansk side. Imidlertid er det mye som taler for at spanjolene faktisk ikke visste at det var snakk om en pyramide. Cholula i dag. Cholula er i dag nærmest en forstad til Puebla, og er lokalt kjent for sitt natteliv. Sentrum av byen har et stort utvalg barer og restauranter som er populære blant studentene på Universidad de las Americas, et nærliggende universitet. Slaget ved Viborg. Slaget ved Viborg i år 1150, sto mellom medkongene Svein og Knud av Danmark. Det sluttet med seier til Svein som jagde sin rival om tronen i eksil. Bakgrunnen. Med seieren ved Høje Taastrup på Sjælland ment Svein seg klar for å gjengjelde med et angrep vestover mot det jyske halvøya med sin hær. Men Knud hadde under den lokale striden mellom Valdemar Knudsen og Knud Henriksen om hertugdømmet Slesvig trukket inn grev Adolf av Holsten med besettelser i hertugdømmet Slesvig. Svein måtte vendte om fra Fyn med sin hær for å stoppe den holstenske intervensjonen. "Slaget ved Ejderen" ved Rendsburg sluttet med seier for danskene, men greven hadde dessuten felt sin rival som var gått i tjeneste hos Svein. Men felttoget til Jylland var stoppet. Senere gjentok Svein felttoget vestover med en ny hær og nådde den største byen i Jylland, Viborg, som dessuten lå i et grundig sted for handel og kommunikasjon. Fra sør går den oldgamle landeveien Hærvejen forbi de to sjøene på dalbunnen, "Søndersø" og "Nørresø", på den andre siden på en bakke var det en markedsplass og et samlingssted for ting og kongshylling som hadde blitt Danmarks tredje største by i året 1150. I nærheten lå flere vannløp mot øst, vest og nord. Fra Limfjorden gikk en fjordarm, Hjarbæk Fjord sørover til bare ti kilometer fra byen. Med sin strategisk beliggenhet var Viborg nøkkelen for kontroll over landsdelen Jylland. Knud måtte gjenerobre byen som hadde overgitt seg frivillige til Svein mot løfter om skattefrihet og samlet til seg en hær fra alle landsdeler i den vestlige del av Danmark som han deretter avanserte med til Viborg. Svein hadde allerede oppstilt sin hær i slagorden som hadde fått forsterkninger i form av væpnede borgere fra byen. Slagoppstilling. En sjelden beskrivelse av formasjonene under dette danske slaget var gitt av krønikeskriveren Saxo Grammaticus som berettet at Knud hadde fått råd omkring rytteriet som hadde i tidligere slager lidd nederlag og hadde for lett med å rømme ved motgang. Rådet var å ta hestene fra rytterne av mindre kår og tvunget dem over i en fylking. Resten med konge Knud selv skulle observerte kampene. Om dette rådet var fulgte, er ikke besvart av andre kilder om slaget. Svein på sin side satt opp en tradisjonell slagorden med skjoldmenn foran med steinslyngere, bueskyttere og endog armbrøstskyttere i midten. Men rytterne i Sveins hær ble oppstilt på fløyene av denne formasjonen av fotsoldatene for omgående fremrykkelse i hensikt på å ramme den fiendtlige hæren i ryggen. Den massive fylkingen av fotsoldatene var ment på å sinke ned det ventede angrepet fra Knuds hær så rytteriet på fløyene kunne angripe fra sidene. Slaget. Oppdelingen av styrkene i Sveins hær var oppdaget av Knud som realisert viktigheten av å avgjøre kampene så tidlig som mulig så han stormet med hele vekten av sin hær mot fylkingen der den hadde fleste menn. Men fylkingen trakk seg tilbake tross stor tap uten å bryte sammen under angrepene fra Knuds menn til fots eller på hest. Fotsoldatene i Sveins hær sinket ned Knuds angrepene så rytterne på fløyene avansert fram og om mot fiendens rygg. Den lille reserven av rytterne i Knuds hær sammen med hestene var overfalt og spredt vekk av Sveins rytterne som vendte om og angripe hæravdelingene på flankene og ryggen. Knud snudde hæren om så spyd og skjold var rettet mot alle retninger så rytterne var ikke i stand til å rette knusende angrep uten enorme tap i prosessen. Svein vitende om denne risikoen foretrakk å foreta stadige angrep med mindre styrke der og dit så Knud kunne ikke rettet et effektiv motangrep samtidig som de ble trettet ut i løpet av den varme dagen. Denne taktikken virket, for Knuds folk ble gradvis tappet for krefter og motløst ovenfor de mer mobile rytterne som gang på gang forstyrre disse og hugget ned menn som hadde våget seg for langt ut av slagordenen. Til slutt måtte Knuds hær rykket mot den nærliggende byen med en baktropp som stoppet angrepene fra Sveins rytterne. I byen spredte mennene seg i gatene og opp på bakken mot den andre siden av byen vekk fra Sveins styrkene som fulgte etter og straks omringet byen der de tok mange til fange. Knud flyktet vekk med restene av sitt følge til Ålborg. Etterspillet. Svein sammen med ribebiskop Elias kom til kirken i Viborg der de fikk melding om at et stort antall menn var holdt fanget i et av husene ved kirken. Ribebiskopen rådet kongen om å massakrere alle fangene, men dette villet ikke kongen, for han hadde lært at mildhet mot jyderne som sett i det forrige året og omkring borgere i Viborg var lønnsomt. Han lot fangene få kjøpe seg fri mot løsesum eller sverge troskap, to menn ble tatt ut og hengt for deres forbrytelser fremfor deres handlinger under stridighetene mot Svein. Fra Ålborg dro Knud over til sin stefar Sverker den eldre i Sverige. Senere måtte Knud seilte over til sin morbror Boleslav IV av Polen, men var nektet adgang til byene i landet Polen. Senere tok han kontakt med Henrik Løve, hertugen av Sachsen men hadde ikke hell med seg og fortsatt over til Hamburg. Der fant han en allierte, erkebiskop Hartwig I av Stade. Randi Brænne. Randi Brænne (født i Kristiania 26. mai 1911, død i Oslo 1. juni 2004) var en norsk skuespiller. Liv og arbeid. Hennes friskhet og talent ble oppdaget da hun opptrådte på en russerevy i Oslo i 1930. Gjennombruddet kom i filmen "Vi som går kjøkkenveien" i 1933, og hun fikk straks tilbud fra flere norske teatre. Hun scenedebuterte ved Det Nye Teater 1934 og spilte senere ved Den Nationale Scene, Chat Noir, Trøndelag Teater og Carl Johan Teatret. Siden gikk turen til Leif Justers Edderkoppen og etter hvert Centralteatret, hvor hun ble en av 1940- og 1950-tallets store norske divaer innen revy og lystspill. Fra 1964 og til pensjonsavgang i 1982 var hun fast engasjert ved Riksteatret. Her spilte lystspilldronningen store seriøse roller som Linda i "En handelsreisendes død" og Lavinia i "Det lykkelige valg". Etter at hun ble pensjonist arbeidet hun i årevis på Seniorteatret og Det åpne teater. Så sent som i 1996 la hun ut på en ny Riksteaterturné, da hun ble engasjert som tjenestepiken Berte i Ibsens "Hedda Gabler". Til tross for at Randi Brænne nå var 84 år gammel og hadde bak seg hele 64 år ved scenen, var dette hennes første Ibsenrolle. Brænne hadde en rekke filmroller over en periode på seksti år, blant hennes mest kjente filmer er "Ung flukt" og "Bussen". Hun leste inn flere lydbøker på 1980- og 90-tallet, og ble beæret med Lydbokinnleserprisen fra Norges Blindeforbund for sin innsats. Randi Brænne var gift med to skuespillerkolleger, Fridtjof Fearnley og Frank Robert (1918–2007). I sitt første ekteskap fikk hun sønnene John Yngvar Fearnley, 1940, som også er skuespiller og Lars Fearnley, 1942. Hennes søster Berit Brænne (1918–1976) og nevøen Trond Brænne er også i samme bransje. Berit og Trond Brænne er også kjent som barnebokforfattere. Filmografi (utvalg). Brænne, Randi Brænne, Randi Algeciras. Algeciras er en havneby i Andalusia i Sør-Spania, beliggende omkring 15 kilometer fra den iberiske halvøyas sørligste punkt og om lag 10 kilometer fra Gibraltar. Algeciras, som har omkring 110 000 innbyggere, har en av verdens mest trafikkerte havner med mye trafikk til og fra Afrika. Det går ferger regelmessig til Tanger i Marokko og den spanske eksklaven Ceuta på den andre siden av Gibraltar-stredet. Navnet Algeciras kommer fra arabisk "al-jazīra" ("halvøya"), som også er opphavet til navnene Alger og Al-Jazeera. Algeciras har spilt en betydelig rolle som havneby helt siden artikken. Under napoloenkrigen ble flere sjøslag her utkjempet med styrkene basert i det britiske Gibraltar tvers over bukta. Mohamed Amin. Mohamed «Mo» Amin (født 29. august 1943 i Nairobi, død 23. november 1996 på Komorene) var en kenyansk fotojournalist kjent for sine bilder og filmreportasjer av sultkatastrofen i Etiopia 1984–1985. Mohamed Amin ble født 29. august 1943 i Eastleigh i Nairobi. Han grunnla "Camerapix" i 1963 i Dar es Salaam og flyttet selskapet til Nairobi tre år senere. Da sultkatastrofen i Etiopia brøt ut i 1984, førte Mohamed Amin og Michel Buerks reportasjer til at saken ble satt på internasjonal dagsorden, og inspirerte blant annet til de kjente Live Aid-konsertene. Mohamed Amin døde 23. november 1996 da et kapret Ethiopian Airlines-fly styrtet i havet utenfor Komorene. Live in the U.K.. "Live in the U.K." er det tyske power metal-bandet Helloweens første konsertalbum. Albumet ble gitt ut i 1989. De amerikanske og japanske utgivelsene fikk navnene "I Want Out – Live" og "Keepers Live". Det er kun den europeiske versjonen som inneholder sangen «Rise and Fall». SimCity. SimCity er et dataspill som ble skapt av Will Wright. Spillet går ut på å være borgermester i en by. Som borgermester må du bygge byen fra grunnen av, eller videreutvikle byen. Jobben gjøres vanskeligere av kriminalitet, katastrofer og transportproblemer. Det første spillet kom ut i 1989 for MS-DOS og kom senere i versjoner for Amiga, Atari, Commodore 64, SNES og Microsoft Windows 3.11. I dag heter originalspillet SimCity Classic og kan spilles gratis på nett.. Spillserien. Alle versjonene som finnes er utviklet av Maxis Software, som har utviklet et lignende spill beregnet på barn under tittelen SimTown. I tillegg kommer andre Sim-spill som SimEarth, SimFarm, SimLife, SimAnt, SimIsle, SimHealth, SimTower,SimPark og The Sims. Antonia Fraser. Antonia Fraser (Pinter) (født 27. august 1932 som "Antonia Margaret Caroline Pakenham") er britisk forfatter av historiske verker og skjønnlitterære romaner, best kjent for hennes biografier. Hun er datter av Frank Pakenham, 7. jarl av Longford, og hans hustru Elizabeth Harman. Som sine søsken konverterte hun som barn til katolisismen. Som datter av en jarl var hennes tittel «Lady Antonia», men hun brukte ikke tittelen som forfatter, og i andre tilfeller brukte hun sitt ekteskapsnavn, Antonia Pinter, etter at hun giftet seg med skuespillerforfatteren Harold Pinter i 1980. Fraser ble i dronningens nyttårsliste for 2011 forfremmet til kommandørdame (DBE) av Den britiske imperieordenen for fortjenester av litteraturen. Hun ble derved adlet i egen rett og fikk rett til å føre tiltaleformen "dame" foran sitt navn. To av hennes nyeste av hennes tretten ikke-skjønnlitterære bøker er "Marie Antoinette: The Journey" (2001, 2002), som ble omdannet til langfilmen "Marie Antoinette" (2006), regissert av Sofia Coppola, og "Love and Louis XIV: The Women in the Life of the Sun King" (2006). Liv og litterær karriere. Antonia Fraser ble utdannet ved Lady Margaret Hall ved University of Oxford, hennes mors "alma mater". Hennes første betydelige verk var "Mary, Queen of Scots" (1969). Hun fulgte dette opp med ulike andre biografier, blant annet "Cromwell, Our Chief of Men" (1973). Hun vant Wolfsons historiepris i 1984 for "The Weaker Vessel", en studie av kvinners liv på 1600-tallets England. Hun var president i den internasjonale forfatterorganisasjonen «PEN» fra 1988 til 1989 og var formann i organisasjonens «Komiteen for forfattere i fengsel». I tillegg til sine bøker om faktisk historie har Fraser skrever kriminalromaner. De mest populære hadde en figur ved navn Jemima Shore som hovedperson. En fjernsynsserie basert på disse fortellingene ble vist i Storbritannia i 1983. Mest nylig har Fraser utgitt "The Warrior Queens", fortellinger om ulike kongelige krigerkvinner fra Boudicca og Kleopatra og framover. I 1992 utga hun "The Six Wives of Henry VIII". Den ble utgitt kun et år etter Alison Weirs omtalte bok med den samme tittelen. En del akademikere hevdet at Frasers bok var den mest objektive. Fraser utga "The Gunpowder Plot: Terror and Faith in 1605" om Kruttsammensvergelsen. Hennes kritikerroste dybdebiografi om Frankrikes nestsiste dronning Marie Antoinette under tittelen "Marie Antoinette: The Journey" ble omformet til en ikke helt historisk film regissert av Sofia Coppola i 2006. Hun skrev om livet og tiden til og under kong Karl II av England en godt mottatt biografi fra 1979. Boken ble omtalt som den som dannet grunnlaget for BBCs dramaserie fra 2003, "Charles II: The Power & the Passion", i en omtale på DVD-utgivelsen av Rufus Sewell som spilte hovedpersonen. Fraser har også arbeidet som redaktør på flere kongebiografier, blant annet "Kings and Queens of England" og "Royal History of England". Personlig liv. I 1956 giftet Antonia Fraser seg med den skotske, katolske aristokraten Hugh Fraser (1918–1984). Fraser var en konservativ unionist som satt i Overhuset for området Stafford. I løpet av sitt ekteskap med ham, som ble avsluttet i 1977, fødte hun tre sønner, Benjamin («Benji»), Damian, og Orlando, og tre døtre Rebecca, Flora, og Natasha. Hennes eldste døtre Rebecca og Flora har begge skrevet biografier, og hennes eldste sønn Benjamin arbeider for Bank of New York, og hennes yngste datter Natasha har fullført en bok om livet til Hollywood-produsenten Sam Spiegel, utgitt i 2002. Damian arbeider for firmaet UBS Warburg i Mexico, og hennes yngste sønn Orlando er en advokat som har spesialisert seg på handelsrett. Hun har 16 barnebarn. Den 22. oktober 1975 ble Antonia og hennes daværende ektemann Hugh Fraser, sammen med Caroline Kennedy som var gjest ved deres hjem i Holland Park i Kensington i vestlige London nær sprengt av en IRA-bombe som var plassert under ektemannens bil. Bomben var satt til å gå av kl. 9 om morgenen da han forlot huset, men bomben gikk av for tidlig ved at den ble utløst av en passerende mann som var ute og luftet hunden, den respekterte kreftforskeren Dr. Gordon Hamilton-Fairley. I 1975 møtte Antonia Fraser skuespillerforfatteren Harold Pinter og begynte et forhold med ham til tross for at han da var gift med skuespilleren Vivien Merchant, noe som førte til en skandale i de engelske tabloidavisene da forholdet lekket ut. I 1977 hadde hun levd sammen med Pinter i noen år da Frasers ekteskap til sin ektemann ble avsluttet. På samme tid uttalte Vivien Merchant seg offentlig til den engelske pressen om sin sorg og ulykke. Pressen siterte hennes bitende bemerkninger om Antonia Fraser, men hun nektet å gi Pinter skilsmisse. I 1980, etter at Merchant gikk med på å signere skilsmissepapirene, ble Fraser og Pinter gift. De lever fortsatt i Fraser-familiens hjem i Holland Park. Ringmur. En ringmur (eller kurtinmur fra fransk "courtine", «gardin») er en mur, normalt svært tykk, som strekker seg rundt en festning og beskytter borggården. En festning kan ha flere ringmurer utenfor hverandre, og det er også vanlig med en vollgrav og eventuelt skanser utenfor muren. De eldste ringmurer var bare enkle murer der forsvarere kunne stå på toppen og skyte eller kaste ting mot angripere. Effekten ble forsterket av at man begynte å bygge tårn i ringmuren. Disse gav bedre evne til å yte motstand under angrep, både ved at man kunne plassere flere forsvarere på muren, at disse ble beskyttet bedre ved at de kom høyere opp, og ved at man kunne plassere tyngre skyts på tårnene. Wimbledon-turneringen 2001. Wimbledon-turneringen 2001 ble avviklet mellom 25. juni og 9. juli i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gras. Singleturneringen for damer ble vunnet av amerikanske Venus Williams som forsvarte sin tittel fra fjolårets turnering. Goran Ivanišević vant sin førte tittel i sin fjerde singlefinale i Wimbledon. Det amerikanske doubleparet Don Johnson / Jared Palmer vant doubleturneringen for herrer og damedoublen ble vunnet av Lisa Raymond og Rennae Stubbs. Lukas Friedl og Daniela Hantuchova vant mixeddoublen. Keeper of the Seven Keys – The Legacy World Tour 2005/2006. "Keeper of the Seven Keys – The Legacy World Tour 2005/2006" er fellesnavnet på DVD-en "Live on 3 Continents" og konsertalbumet "Live in Sao Paulo" som ble utgitt av bandet Helloween i etterkant av den suksessrike turneen for albumet "Keeper of the Seven Keys - The Legacy" i 2005 og 2006. Garnison. En garnison (fra fransk "garnison", som kommer fra "garnir", «å utstyre») er en militær styrke som er stasjonert på et spesielt sted. I den opprinnelige betydningen av ordet hadde denne styrken til oppgave å vokte stedet, gjerne en festning, et slott eller en by. Byer som har en militærforlegning kalles ofte garnisonsbyer. Senere har man begynt å bruke ordet om styrker som er stasjonert et spesielt sted uten at de har noen oppgaver knyttet til nettopp dette stedet. Ordet brukes på denne måten i Norges forsvar, der man f.eks. har Garnisonen i Porsanger og Garnisonen i Sør-Varanger. Noe lignende gjelder i Storbritannia, der de større militære basene, med mer enn en leir og eget hovedkvarter, kalles garnisoner. I Israel er en garnisonsenhet (hebraisk חיל מצב; "cheil matzav") en regulær enhet som forsvarer et spesifikt område som en by, en provins, en festning eller en enkelt bygning. Boksing under Sommer-OL 2008. Boksing under Sommer-OL 2008 ble arrangert i Arbeiderens innendørs arena i Beijing, Kina. Det ble konkurrert i 11 forskjellige klasser, alle for menn. Dette var siste året kvinner var utelukket, og fra Sommer-OL 2012 har IOC vedtatt at boksing for kvinner vil bli en egen gren. Enz. Enz er en elv i Baden-Württemberg i Tyskland, en av sideelvene til Neckar fra venstre med en lengde på 112 km. Enz har to kildeelver, Lille Enz og Store Enz, som har sitt utspring nord i Schwarzwald, sistnevnte ved Enzklösterle. I Calmbach renner de to elvene sammen og danner Enz. Elva renner så gjennom Neuenbürg og Pforzheim, der den renner ut av Schwarzwald, og videre gjennom byene Vaihingen og Bietigheim-Bissingen. De nedre delene av elva går gjennom et vindistrikt. Enz munner ut i Neckar i Besigheim. Tidligere var Enz en viktig elv for tømmerfløting. Samvelderike. Samvelderike (engelsk "Commonwealth realm") er en betegnelse på hver av de selvstendige statene som erkjenner den britiske monarken som statssjef og som også er medlemmer av Samveldet (engelsk "Commonwealth of Nations"). Det er i dag 16 slike land. I dag innehar dronning Elisabeth II posisjonen som statssjef i disse, og ettersom hun agerer som monark for hvert enkelt land, er hun titulert deretter. I Australia er hun for eksempel kjent som «dronning av Australia». En rekke andre land ble gjort til samvelderiker i forbindelse med landenes selvstendighet, men har senere valgt republikansk statsform. De fleste av disse har fortsatt som ordinære medlemmer av Samveldet (gjerne kalt samveldeland). Utenfor Storbritannia utnevner dronning Elisabeth II, etter forslag fra hver stats regjeringssjef, en generalguvernør som sin personlige representant. Generalguvernøren er ikke statssjef, men kan ta i bruk stort sett alle de rettigheter som dronningen har i egenskap av konstitusjonell monark; i de fleste sammenhenger fyller denne kun en seremoniell rolle. I de samvelderikene som også er forbundsstater, som Australia og Canada, finnes også en guvernør eller viseguvernør i hver delstat. Slaget ved Gedbæk. Slaget ved Gedbæk ved Viborg i året 1151 var vunnet av Svein mot Knud som mistet mye av støtten i Jylland etter nederlaget. Bakgrunnen. Slaget ved Viborg i året 1150 var åstedet for det verste nederlaget hittil for tronpretendent Knud som hadde vært utropt til jydernes konge i 1146 at han for første gang var tvunget på landflyktighet til sin stefar Sverker den eldre i Sverige. I Hamburg etter en lang reise fra Sverige ditover kom han i kontakt med erkebiskop Hartwig I av Stade som var erkebiskop for hele Norden som var innlemmet i erkebispedømmet Hamburg-Bremen. I Lund hadde erkebiskop Eskil overtalte pave Innocens II til å anerkjenne Lund-setet i 1139, men Hamburg-Bremen erkebispene fremdeles gjør krav på deres rett på å representere hele Norden. Knud inngikk en allianse med erkebispen av Hamburg-Bremen som deretter arrangerte samtaler med flere nordtyske fyrster og keiseren i det tysk-romerske riket. Svein som Danmarks gjenværende konge som hadde blitt hyllet etter sedvane, forsøkt å bekjempe sjørøveriet av venderne som hadde vært skadelig for de danske kysttraktene med vekslende hell. I mellomtiden reist han en jordvoll omkring Viborg som var blitt hans viktigste holdepunktet i Jylland. Knud med en nordtysk hær rykket nordover gjennom det jyske halvøya mot Viborg, plukket opp tilhengerne som hadde med deres egne væpnede følge underveis. Svein med sin egne hær besluttet seg for en tilbaketrekning nordover til Viborg, plyndret gård og hus som tilhørt flere i Knuds hær for å skaffe forsyninger for soldatene. Bak byportene i jordvollen holdt Svein og Valdemar til i byen i troen på at Knud skulle beleirer disse. Men Knud unnlot å storme byen og slo leir på betryggende avstand fra jordverkene i håp om å sulte ut den store hæren som ikke hadde mye proviant med seg. Gedbæk. Hvor slaget hendt er omstridt for historikerne, for dagens Gedbæk lå for langt mot nord og beskrivelsen av vannløpet som rente gjennom egnen gav ikke antydninger om beliggenheten av stedet. Det var et lite vannløp med stor dybde så det var ikke mulig å forsere med kun et enkelt vadested, men denne detaljen om stedets geografien var ikke til noe vesentlig hjelp for historikerne. Man antok at Gedbæk lå mot sør. Knud hadde valgt å reise en leir mot Viborg og for å avverge overraskelsesangrep var leiren på den andre bredden av Gedbæk. Svein rykket ut av byen midt om natten og fulgte en omgående vei som ledet ham med sin hær raskt mot den intetanende fiendtlige hæren som stod i leiren. Mens morgenmessen var holdt, ble Sveins hær oppdaget på den andre siden av vannløpet Gedbæk. Slaget. Knud oppstilte sin hær og sendte ut de tyske rytteravdelingene mot vadestedet for å overraske Sveins hær som hadde ikke lokalkjennskap til egnen omkring vannløpet som skilte de to hærer fra hverandre. Men hertug Valdemar av Slesvig hadde kommet dit og oppdaget flere tyske rytterne ut på vannet. Valdemar og hans følge etter kraftige nærkamp klart å stoppe det tyske angrepet på vadestedet. Etter det tyske rytteriet var kastet tilbake på den andre siden av vannløpet, tok Valdemar oppstilling med sine styrkene for å avverge motangrep mot Sveins hær som toget over vannet. Svein hadde krysset Gedbæk vannløpet uten problemer og avansert med hæren mot Knud som mistet motet fordi det tyske motangrepet var slått av Valdemar. Med vadestedet under Sveins kontroll og tyskerne slått vekk, mistet Knuds hær motet. Mens danskene i Knuds hær flyktet vekk, angripe tyskerne flere ganger Sveins hær som var i slagorden før de trakk seg tilbake i samlet orden. I den neste natten kom Sveins styrkene over tyskerne og opprørerne som hadde søkt husly på veien vekk. Ingen ble tatt til fange, spesielt de tyske rytterne som Svein og Valdemar var helt nådeløst mot. Etterspillet. Nederlaget ved Gedbæk, Viborg var katastrofalt for Knud som for alvor hadde mistet Jylland som han hadde vært konge over i snart fem år. De tyske allierte hadde lidd smertelige tap under kampene der Svein hadde besluttet seg for å ikke ta fanger mot løsesum. Knud dro videre til "Lille-Frisland" (Nordfrisland), en landsdel som grenset til Jylland vendt mot Nordsjøen der han reiste en borg ved en elv. Svein fulgte etter med egne flåte fra Sjælland og Skåne som kom til havnestedet ved Slesvig. Fra Slesvig trukket Sveins folk skipene over land etter stort besvær til grenseelven Ejderen og ut på Nordsjøen ved Hollingstedt. Den danske flåten landet hæren på fastere grunn litt på avstand fra friserborgen som lå mellom en mose og et vannløp med sterk strøm. Sveins menn kom i kamp med nordfriserne som støttet Knud. Etter kampene var nordfriserne slått mens Knud rømte friserborgen som holdte stand under de blodige angrepene. Svein overtok borgen og lot de gjenværende få marsjerte ut ved fritt leide. Nordfriserne måtte betale 2 000 mark sølv i bot til Svein for deres støtte til Knud. I mai 1152 hadde en ny keiser blitt valgt for det tysk-romerske riket, Frederik Barbarossa. Hans onkel Konrad III hadde allerede i 1150 vært kontaktet av tronpretendentene Svein og Knud som søkte hans hjelp uten resultat. Den nye keiseren ønsket ikke bare å bilegge konflikten på Danmark, men også underlegge det danske kongedømmet den tyske keisermakten. I 1134 hadde Magnus den sterke underlagt Danmark som len for keisermakten så den nye keiseren innkalte de tre menn som "lensherre". I Merseborg dikterte keiseren at Svein III skal være dansk konge mens Knud Magnusson utnevnes til hertug over Sjælland mot å gi avkall på kongelig makt og myndighet. Ingen av tronpretendentene var kontaktet eller tilsnakket om denne avgjørelsen som var tatt over hodet på disse. Svein gav avkall på Sjælland, men fikk beholdt arvegodset etter sin far som kan benyttes for å bryte avtalen i senere tid. Svein umiddelbart brøt avtalen som var påført ham og sagt at troskapseden ovenfor keiseren var tvunget fram. Valdemar grepet inn og fikk fram en ny avtale mellom Svein og Knud der lenet Sjælland var forvandret til spredte len på Skåne, Sjælland og Fyn. Knud hadde en mektig forbundsfelle i sin mor Rikissa som hadde giftet seg med den svenske konge Sverker den eldre. Svein og Svenskekongen kom i konflikt over en bortføringssak der to danske adelige damer var bortført og voldtatt av Johan Sverkersson under et besøk i Sverige. En dansk-svensk krig brøt ut i 1152. To år senere inngikk Valdemar en avtale om allianse med sønnen Knud Magnusson av sin fars morder, en begivenhet som etter samtidens ærebegrep var opprørende og vanskelig å akseptere for folk flest. Valdemar og Knud utropte seg til medkonger på Viborg landstinget i året 1154. Borgerkrigene var på gang igjen etter tre år med indre fred i Danmark. Keiser av India. a>, hvor han tilbyr Victoria en keiserlig krone i bytte for en kongelig. Keiser av India (eller Keiserinne av India) var en tittel som sist ble brukt av Mogulrikets keiser Bahadur Shah II og britiske kolonimonarker under det britiske koloniveldet i India. Noen ganger blir betegnelsen «Keiser av India» også brukt til å referere til flere indiske keisere, slik som Ashoka og Akbar, selv om dette ikke var deres offisielle tittel. Ludovic Auger. Ludovic Auger (født 17. februar 1971 i Joigny) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Han har syklet for det franske ProTour-laget Française des Jeux i 2005-2007. Han vant Normandie rundt i 2000. Hotel Kong Carl. Hotel Kong Carl er et hotell i Sandefjord. Bygningen ble oppført i 1690, og allerede fra 1721 fungerte huset som herberge. Det er tilsluttet De Historiske Hotel, et samarbeid som representerer 34 tradisjonsrike hoteller oppført i perioden 1380 til 1939. Carlos Da Cruz. Carlos Da Cruz (født 20. desember 1974) er en tidligere profesjonell fransk landeveissyklist. Han syklet for det franske ProTour-laget Française des Jeux fra 2002 til 2007. Mickaël Delage. Mickaël Delage (født 6. august 1985 i Libourne) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han syklet for det franske ProTour-laget Française des Jeux fra 2005 til 2008, og sykler for Silence-Lotto fra 2009-sesongen. I 2011 var han tilbake i FDJ. Arnaud Gérard. Arnaud Gérard (født 6. oktober 1984 i Dinan) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske ProTour-laget Française des Jeux. 3. august 2008 vant han sitt første ritt som profesjonell da han vant "Polynormande". Cyrille Monnerais. Cyrille Monnerais (født 24. august 1983 i Malestroit) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Francis Mourey. Francis Mourey (født 8. desember 1980 i Chazot) er en profesjonell fransk sykkelcross- og landeveissyklist. Han har syklet for det franske ProTour-laget Française des Jeux siden 2004. Han ble fransk mester i sykkelcross i 2005, 2006, 2007 og 2009. Fabien Patanchon. Fabien Patanchon (født 14. juni 1983 i Bordeaux) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Jérémy Roy. Jérémy Roy (født 22. juni 1983 i Tours) er en profesjonell fransk landeveissyklist. Han sykler for det franske ProTour-laget Française des Jeux. Christophe Detilloux. Christophe Detilloux (født 3. mai 1974 i Rocourt) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Han syklet for det franske ProTour-laget Française des Jeux. Johan Lindgren (syklist). Johan Lindgren (født 13. august 1986) er en svensk landeveissyklist. Han sykler for Team Cykelcity. Han har tidligere syklet for det franske ProTour-laget Française des Jeux. Thierry Marichal. Thierry Marichal (født 13. juni 1973 i Leuze-en-Hainaut) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Han la opp etter 2007-sesongen. Ian McLeod. Ian McLeod (født 3. oktober 1980 i Falkirk, Skottland) er en profesjonell sørafrikansk landeveissyklist. Han sykler for "MTN Cycling Team", men syklet for det franske ProTour-laget Française des Jeux fra 2005 til 2007. Marcel Strauss. Marcel Strauss (født 15. august 1976 i Feuerthalen) er en tidligere profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Markus Zberg. Markus Zberg (født 27. juni 1974 i Altdorf, Uri) er en tidligere profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han er broren til Beat Zberg. Multiplattform. Multiplattform eller kryssplattform programvare er programvare som kan kjøres under flere forskjellige operativsystemer. Morning Has Broken. «Morning Has Broken» er en kristen hymne. Melodien er basert på en skotsk-gælisk folketone kjent som «Bunessan». Teksten ble skrevet av Eleanor Farjeon til annetopplaget av "Songs of Praise" (1931). Den ble bearbeidet til svensk av Anders Frostenson («Nu är det morgon», 1976) og omsatt videre til norsk av Eyvind Skeie som «Nå er det morgen», salme nr. 127 i "Salmer 1997". Skeie oversatte den senere på ny fra den engelske originalteksten som «Dagen har våknet» til "316 salmer og sanger" (2007). «Morning Has Broken» ble popularisert i Cat Stevens' arrangement på albumet "Teaser and the Firecat" i 1971. Den er også innspilt av blant andre Floyd Cramer (1972, instrumentalt, og 1988), Kenny Rogers and the First Edition (1973), Nana Mouskouri (1974), Roger Whittaker, Judy Collins (1987), Neil Diamond (1992), Aaron Neville (2000) og Helge Borglund ("Sanger jeg er glad i", 2008). Thomas Fothen. Thomas Fothen (født 6. april 1983 i Kaarst-Vorst) er en tysk landeveissyklist. Han er broren til Markus Fothen, og har syklet på samme lag som ham siden 2006. Johannes Fröhlinger. Johannes Fröhlinger (født 9. juni 1985 i Gerolstein) er en tysk landeveissyklist. Han sykler for det nederlandske profesjonelle kontinentallaget Argos-Shimano. Torsten Hiekmann. Torsten Hiekmann (født 17. mars 1980 i Berlin) er en tysk tidligere landeveissyklist. Han har syklet for det tyske Protour-laget Gerolsteiner (2006–2007) og Team T-Mobile (2001–2005). Tim Klinger. Tim Klinger (født 22. september 1984 i Wuppertal) er en tysk landeveissyklist. Han sykler for det tyske profesjonelle kontinentallaget Team Vorarlberg–Corratec. Volker Ordowski. Volker Ordowski (født 9. november 1973 i Weilen) er en tysk tidligere landeveissyklist. Matthias Russ. Matthias Russ (født 14. november 1983 i Reutlingen) er en tysk tidligere profesjonell landeveissyklist. Carlo Westphal. Carlo Westphal (født 25. november 1985 i Wolmirstedt) er en tysk landeveissyklist. Oscar Gatto. Oscar Gatto (født 1. januar 1985 i Montebelluna) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Farnese Vini-Neri Sottoli. Han tok sin første profesjonelle seier da han vant 3. etappe av Giro di Sardegna i februar 2009. Andrea Moletta. Andrea Moletta (født 23. februar 1979 i Cittadella) er en profesjonell italiensk landeveissyklist som sykler for det polske laget "Miche". Tom Stamsnijder. Tom Stamsnijder (født 15. mai 1985 i Almelo, Overijssel) er en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Han sykler for Argos-Shimano. Hans far, Hennie Stamsnijder, er en tidligere toppsyklist innen cyclocross. I 2007 gikk Stamsnijder fra Rabobanks lærlinglag til Gerolsteiner, som han da underskrev en to-årskontrakt med. Da Gerolsteiner ble lagt ned etter 2008-sesongen gikk han tilbake til Rabobank Fabio Baldato. Fabio Baldato (født 13. juni 1968 i Lonigo) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Han ble profesjonell i 1991 og vant blant annet etappeseire i alle tre Grand Tours. Han la opp etter å ha skadet kragebeinet og hofta i ENECO Tour 2008 i en alder av 40 år. Gianluca Bortolami. Gianluca Bortolami (født 28. august 1968 i Locate di Triulzi) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Han syklet de to siste årene som profesjonell for det italienske ProTour-laget Lampre-Fondital. Bortolamis største meritter er seieren i klassikermonumentet Flandern rundt i 2001 og sammenlagtseieren i verdenscupen i 1994. Giampaolo Caruso. Giampaolo Caruso (født 15. august 1980 i Avola) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget Katjusja Paolo Fornaciari. Paolo Fornaciari (født 2. februar 1971 i Viareggio) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Francesco Gavazzi. Francesco Gavazzi (født 1. august 1984 i Morbegno) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler fra 2012-sesongen for Astana etter fem sesonger for det italienske ProTour-laget Lampre-NGC. David Loosli. David Loosli (født 8. mai 1980) er en tidligere profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Massimiliano Mori. Massimiliano Mori (født 8. januar 1974 i San Miniato) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Morris Possoni. Morris Possoni (født 1. juli 1984 i Ponte San Pietro) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Lampre-ISD. Matt Czuchry. Matthew Charles «Matt» Czuchry (født 20. mai 1977 i Manchester i New Hampshire) er en amerikansk skuespiller. Han vokste opp i Johnson City i Tennessee, med moren og faren og to brødre og en søster: Mike, AJ og Karen. Gilmore Girls. Matt er kanskje mest kjent som rollen for Logan Huntzberger i TV-serien Gilmore Girls. I serien spiller han en student på Yale University. Familien hans er rik og faren hans eier the New York Times. På skolen er Logan en populær gutt blant jentene – en ordentlig sjarmør. Huntzberger har aldri kalt noen hans kjæreste og liker å rote med de peneste jentene på skolen, men det var før han traff Rory Gilmore. Logan ville først ikke be Rory ut fordi han ikke følte seg som kjæreste-materiale, noe han mente Rory var. Hun insisterte på at hun kunne være en av de mange jentene han gikk ut med fordi hun ville være sammen med han. Rory blir fort sjalu når hun ser Logan med andre jenter og prøver å hevne seg og Logan blir sjalu når hun går ut med vennene hans. Gilmore forteller at hun ikke lenger klarer å være «one of the many» og Logan bestemmer seg for å bli kjæresten til Rory ettersom han ikke klarer å gi slipp på henne. De to utvikler et romantisk forhold, noe som moren til Rory (Lorelai Gilmore, spilt av Lauren Graham) ikke liker. Zeuxis og Parrhasius. Zeuxis og Parrhasius, (eller Xeuxis) var malere fra Efesos i det 5. århundre f.Kr., er utredet 400 år senere i "Naturalis Historia" til Plinius den eldre. Der står det at de to malerne iverksatte en konkurranse for å avgjøre hvem av de to som var den største kunstneren. Da Zeuxis avslørte sitt maleri av druer, forekom de så innbydende og fristende at fugler fløy ned fra himmelen for å hakke på dem. Zeuxis spurte da Parrhasius om å ta til side forhenget fra sitt maleri. Da ble det oppdaget av forhenget i seg selv var malt på overflaten av maleriet – forhenget var Parrhasius' maleri, og Zeuxis måtte gi opp. Zeuxis skal ha sagt: «Jeg har narret fuglene, men Parrhasius har narret Zeuxis.» Med andre ord, mens Zeuxis' arbeide narret naturen, fuglenes øyne, har Parrhasius' arbeide narret en kunstners øyne. Jess Mariano. Jess Mariano er en av rollefigurene i den populære serien Gilmore Girls, og blir spilt av Milo Ventimiglia. Jess vokste opp i New York City sammen med moren Liz Danes (spilt av Kathleen Wilhoite), som er kjent for å ha dårlige romantiske forhold. Faren til Jess (spilt av Rob Estes) stakk av etter at Jess ble født. Etterhvert som Jess vokste opp, klarte ikke Liz lenger å kontrollere ham; hun sendte Jess til broren sin, Luke Danes (spilt av Scott Patterson). Jess er en ordentlig bad boy. Han røyker, stjeler, ljuger og stikker av med en gang han får sjansen. Da Jess ankom Star Hollow, ble han mislikt av hele byen, og satte Luke i et dårlig lys. Han skulket skolen hele tida, men til tross for dette var Jess veldig smart. Han hadde god sans for bøker, og dette gjorde at han kom nærmere den snille og flinke jenta Rory Gilmore. Forholdet til Rory. Jess og Rory hadde et nokså komplisert forhold. Jess og Rory flørter fram og tilbake til tross for at Rory var sammen med Dean Forester (spilt av Jared Padalecki). De blir fort venner, og Rory finner ut at hun har mer til felles med Jess, enn kjæresten Dean. Likevel holder hun seg til Dean, men helt uventet kysser hun Jess i bryllupet til Sookie. Rory reiser til Washington for sommeren, og når hun kommer tilbake, ser hun Jess sammen med ei annen jente, Shane (spilt av Jessica Kiper). Hun konfronterer Jess med dette, men han feier alt vekk ved å minne henne på at han ikke hadde hørt fra henne hele sommeren, og at hun fortsatt er sammen med Dean. Tiden går, og Dean begynner å se følelsene som svirrer mellom Jess or Rory. Han velger å gjøre det slutt med Rory, med hele byen som tilskuere. Jess og Rory blir til slutt sammen, noe som moren til Rory (spilt av Lauren Graham) ikke liker. Jess og Rory har et romantisk forhold, de deler den samme lidenskapen for bøker, men opp i alt dette oppstår det komplikasjoner som ødelegger forholdet. Jess fortsetter å skulke skolen, og må ta året om igjen. Han nekter, og får dermed ikke lenger lov til å bo hos Luke. Han nevner ikke dette til Rory, og stikker av uten å si et ord. Mariano fortsetter å ringe Rory og legge på uten å si noe. Rory skjønner at det er ham, og velger å snakke. Rory: Jess, is that you? Jess, I'm pretty sure it's you and I'm pretty sure you've been calling and not saying anything but wanna say something. Hello? You're not going to talk? Fine, I'll talk. You didn't handle things right at all. You could've talked to me. You could've told me that you were having trouble in school and weren't going to graduate, and that your dad had been there, but you didn't. And you ended up not taking me to my prom and not coming to my graduation and leaving again without saying goodbye again, and that's fine, I get it, but that's it for me. I'm going to Europe tomorrow and I'm going to Yale and I'm moving on. And I'm not going to pine. I hope you didn't think I was going to pine, okay? I think...I think I may have loved you, but I just need to let it go. So, that's it, I guess. Um, I hope you're good. I want you to be good, and, um, okay, so, goodbye. That word sounds really lame and stupid right now, but there it is. Goodbye. De elsket hverandre virkelig, men tiden var dessverre ikke helt rett for dem. Jess kommer tilbake. Jess kommer tilbake til Stars Hollow et par ganger etter at han forlot Rory, blant annet for å hente bilen sin, men hver gang han ser Rory, stikker han av, helt til hun velger å stikke fra ham og han løper etter. Jess forteller at han elsker Rory, og stikker av nok en gang. Han kommer også tilbake for å spørre Rory om å være med ham og reise vekk, slik at de kan bo og leve sammen. Rory takker nei, og Jess stikker av atter en gang. Mariano kommer tilbake helt uventet i sesong 6. Han forteller Rory at han har skrevet en bok og at han ikke kunne klart det uten henne. Han forteller henne også at hun har forandret seg til det verre, og stikker av igjen. Yang Liwei. Yang Liwei ((forenklet kinesisk: 杨利伟; tradisjonell kinesisk: 楊利偉; pinyin: "Yáng Lìwěi"; født 21. juni 1965 i storkommunen Suizhou i Suizhong fylke i Huludao i provinsen Liaoning i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk taikonaut. Han ble den første som ble sendt opp i det kinesiske romprogrammet, og hans første (og eneste) ferd "Shenzhou 5", gjorde Kina til det tredje landet som uavhengig sendte mennesker opp i verdensrommet. Bakgrunn. Han var født i Suizhong fylke i Huludao i provinsen Liaoning, et industriellt område i det nøordøstlige Kina. Yang sin mor var en lærer, hans far jobbet med regnskap på en statlig landsbruks-firma. Yang Liwei sin kone er også en offiser i Folkets Frigjøringshær, og de har en sønn sammen. Han gikk inn i Folkets Frigjøringshær da han var 18 år og jobbet seg oppover til han ble oberst (etter å ha trukket seg fra videre rom-aktiviteter). Som pilot i Folket's Frigjøringshær logget han 1350 flytimer som jagerflypilot før han begynte å trene til taikonaut. Romfartskarrieren. Yang ble utvalgt som taikonaut-kandidat i 1988, og trente romferder siden da. Han ble valgt blant de 14 sist utvalgte til å bli den som skulle fly Kina's første bemannede romferd. Ifølge en artikkel i kinesiske «Youth Daily» hadde avgjørelsen om Yang skulle fly blitt tatt lenge før romferden, men Yang ble ikke informert. Yang ble skutt opp i verdensrommet i Shenzhou 5, sittende på en Long March 2F-rakett fra Jiuquan oppskytingssenter 01:00 UTC 15. oktober 2003. Før oppskytingen hadde nesten ingenting blitt gjort offentlig om de kinesiske taikonautene, hans utvelgelse til ferden ble kun lekket til media dagen før. Yang gjennomførte ferden sin med jevnlige oppdateringer på sin tilstand, variasjoner av «Jeg føler meg bra», den siste kom under landingen. Yang snakket med sin kone på den 8. runden rundt Jorden, og forsikret fra rommet: «Jeg følger meg veldig bra, ikke bekymr deg». I midten av ferden viste den statlige tv-kanalen bilder av Yang, som viftet med et lite kinesisk og FN-flagg inne i kapselen. Landingskapselen landet i den kinesiske regionen Indre Mongolia omkring 22:00 UTC 16. oktober 2003, etter 14 runder rundt Jorden, og mer enn 600.000 km. Yang forlot kapselen ca 15 minutter etter landing, og ble gratulert av Kina's leder Wen Jiabao. Etter romfarten. Yang ble, etter romferden, forfremmet til oberst 20. oktober 2003. 7. november mottok Yang utnevnelsen Romhelt av Jiang Zemin. Han mottok også en æresutnevnelse under en seremoni senere. Det kinesiske Universitet i Hongkong har gitt han et æresdoktorat. Asteroiden 21064 Yangliwei og den fossilerte fuglen "Dalingheornis liweii" er oppkalt etter han. På samme måte som Sovjetunionen og USA gjorde med sine romfartshelter Jurij Gagarin og John Glenn, ble en offisiell avgjørelse tatt om å ikke lenger bruke Yang på romferder mere. Derfor etter 2005, konsentrerer Yang seg nå om treningen av nye taikonauter som assisterende direktør ved det kinesiske Taikonaut Treningssenteret. Eksterne lenker. Yang Liwei Yang Liwei Mr. President. Mr. President er en tysk eurodance-gruppe som hadde sin blomstringstid på 90-tallet. Besetningen har skiftet noe. Deres største hit var «Coco Jambo» som var en hit sommeren 1996. Gruppen ble oppløst i 2008. Joseba Beloki. Joseba Beloki Dorronsoro (født 12. august 1973 i Lazkao, Baskerland, Spania) er en tidligere spansk syklist. Han begynte sin proffkarriere i 1998 i det baskiske laget Euskadi. I 2000 gikk han over til Festina. I perioden 2001-2003 syklet han for Team Once, før han gikk over til Brioches La Boulangère i 2004 og byttet lag til Saunier Duval-Prodir midt i sesongen på grunn av uoverensstemmelser med franskmennene i Brioches La Boulangére. I 2005 byttet han tilbake til sitt gamle lag Once, som nå hadde byttet navn til Liberty Seguros-Würth. Han ble nummer tre sammenlagt i Tour de France 2000 og i 2001, og nummer to i 2002. I tillegg ble han i 2002 nummer tre i Vuelta a España og vant Katalonia rundt i 2001. Under 9. etappe i Tour de France 2003, da han lå som nummer to i sammendraget, skled Beloki i en utforkjøring på en glatt og varm veibane og fikk flere bruddskader. Lance Armstrong som var like bak valgte å krysse et jorde for å unngå kollisjon. Etter denne skaden kom han aldri tilbake til sin gamle form, og la opp i 2006 Moisés Dueñas. Moisés Dueñas Nevado (født 10. mai 1981 i Salamanca) er en profesjonell spansk syklist. Han ble profesjonell i 2004. To år senere tok han sin første seier som profesjonell da han vant en etappe i Tour de l'Avenir. Han vant også sammenlagt. Tidligere samme år ble han nummer 5 i ungdomskonkurransen i Tour de France. Duenas ble tatt i doping under Tour de France 2008. Shenzhou 5. Shenzhou 5 (kinesisk: 神舟五号) var Kina sin første bemannede romferd, og den femte ferden i Shenzhou-programmet siden 1999. Dermed ble Kina det tredje landet som selv har plassert mennesker i verdensrommet, etter Sovjetunionen og USA. Høydepunkter fra ferden. Shenzhou 5 ble skutt opp klokken 09:00 (lokal kinesisk tid, +8 timer UTC) fra «Jiuquan Satellite Launch Center» en base i Gobi-ørkenen i Gansu-provinsen. Romskipet gikk inn i bane klokken 09:10 (lokal kinesisk tid), 343 km over jordoverflaten. Oppskytingen av Shenzhou 5 var en del av et kinesisk romprogram for bemannet romferd som startet i 1992. Hverken oppskytingen eller landingen ble vist direkte på kinesisk fjernsyn, og det er trodd at det var grunnet bekymringer i den kinesiske regjeringen for en mulig ulykke, men tidene for oppskyting og landing var offentlig kjent, og nyheten om begge hendelsene kom på kinesisk TV bare minutter etterpå. Dette plasserte graden av hemmeligholdelse i forbindelse med oppskytingen av Shenzou imellom den amerikanske og den sovjetrussiske. I motsetning til oppskytinger i USA, ble ikke utenlandske journalister invitert til oppskytingen. Shenzou 5 gjennomførte 14 runder og landet 21 timer etter oppskyting. Romskipet kom inn i jordens atmosfæren kl 06:04, 16. oktober (lokal tid). Fallskjermene åpnet seg normalt og taikonauten rapporterte at han følte seg fin. Landingen skjedde kl 06:28 (lokal kinesisk tid), bare 4,8 km fra den planlagte landinggsstedet i Indre Mongolia, ifølge opplysninger fra den kinesiske regjeringen. Kretsløps-modulen av romfartøyet ble værende i bane, det fortsatte med automatiserte eksperimenter til 16. mars 2004, og brant opp i atmosfæren 30. mai. Shenzhou 4. Shenzhou 4 (kinesisk: 神舟四号) var en ubemannet romferd, og den fjerde ferden i det kinesiske Shenzhou-programmet siden 1999. Høydepunkter fra ferden. Det ubemannede romskipet var fullt utstyrt for en bemannet ferd, tilogmed inkludert utstyr som sovepose, mat og medisin. Vinduene på Shenzhou 4 var konstruert av et nytt materiale, designet for å forbli rene, selv etter å ha gått inn i atmosfæren, for å tillate (en mulig) taikonauten ombord å bekrefte at fallskjermene hadde utløst. Det har vært sagt at utstyret ombord ikke hadde noen særlige forskjeller sammenlignet med det senere bemannete Shenzhou 5. En uke før oppskyting hadde taikonauter trent inne i romskipet for å gjøre seg kjent med systemene ombord. Romskipet sin bane ble endret ved manøvrer 29. desember, 4. og 5. januar ble det gjennomført mindre endringer i banen. Oppskytingen av Shenzhou 4 ble observert av flere fremstående kinesiske politikere og militære. Shenzhou 4 hadde med seg 100 frø i et eksperiment for å undersøke effekten på planter dyrket ut fra disse frøene. Totalt 52 eksperimenter ombord undersøkte områder innenfor fysikk, biologi, medisin, jord-observasjon, material-vitenskap og astromomi. Fire skip ble brukt til å følge romferden, et utenfor Sør-Afrika, et i det indiske hav utenfor vestlige Australia, et nær Japan og det siste like vest av New Zealand. Landingskapselen landet trygt ca 40 km fra Hohhot i Indre Mongolia. Som ved de tidligere Shenzhou-ferdene, ble kommandoen for å gå inn i atmosfæren gitt fra et av følgeskipene. Før ferden ble det antatt at kineserene kunne komme til å prøve en vannlanding (som Apollo) for å teste nød-systemer, men dette skjedde ikke. Kretsløp-modulen forble i bane til 9. september 2003. Shenzhou-programmet. Diagram som viser oppbyggingen av Shenzhou-romfartøyene Shenzhou-programmet (kinesisk: 神舟, pinyin: "Shénzhōu"; «det guddommelige fartøyet») er et kinesisk romfarts-prosjekt, som har sendt opp mennesker i verdensrommet siden 2003, men programmet startet allerede i 1992. Programmet oppnådde bl.a den første kinesiske menneske i verdensrommet i 2003. Programmet startet i 1992, under navnet «Prosjekt 921-1». Planen var å få en kinesisk taikonaut i verdensrommet i oktober 1999, før millennium-skiftet, noe som ikke lyktes før nærmere 4 år senere. Fartøyet er designet av Qi Faren og fremstilles av "China Great Wall Industry Corporation". Kinas romfartsorganisasjon CNSA ("China National Space Administration") kjøpte noe av teknikken i Russland og fikk adgang til russisk knowhow. To kinesere fikk kosmonauttrening i Stjernebyen utenfor Moskva. Shenzhou har en overfladisk likhet med det sovjetiske Sojuz-fartøyet men er en anelse større. Shenzou er dog endret så mye att det er et kinesisk romfartøy. ECM (plateselskap). "ECM kan også ha andre betydninger." ECM (etablert 1969 i München) er et tysk plateselskap etablert og ledet av Manfred Eicher (1943–), kjent for over tusen utgivelser innen jazz og improvisert musikk. Den norske Jan Erik Kongshaug har forestått drøyt 500 av utgivelsene. De lanserte merket ECM News for spesielle serier (1984). I Norge er det tilknyttet Grappa (forlag). Utgivelser. Et utdrag av utgivelser med norske artister innbefatter Svartekunst. Svartekunst (eller på fransk: "magie noire") er avledet av latinsk "nigromantia" (= sort spådom), som etter all sannsynlighet er en direkte fonetisk oversettelse fra gresk "nekromanteia". Nekromantikk beskriver skikken å sitte på haug (grav) for å spørre ut de døde, dvs. (demonene) om fremtiden eller om skjulte forhold i tilværelsen. Demonene (jf. felles etymologisk betydning med ordet demografi) var dessuten istand til å bestemme over liv og død og over folks skjebne. Forstavelsen "necro"- har altså på latinsk grunn blitt endret til "niger"-. Noe som også har ført til en viss endring i måten det blir praktisert. Mens gresk nekromantikk beskjeftiger seg med besvergelser overfor de døde blir den latinske termen nigromantikk forbundet med svarteboksformularer og utøvelsen av forbudte og skadelige kunster. I likhet med skillet mellom hvite og svarte løgner snakker en i folketroen om et verdivalg mellom trollkyndige som velger kun å anvende sine krefter for hjelpe andre (hvit magi) og dem som tilegner seg og bruker sine evner til svart magi for å volde skade. I norsk folketro er svartekunst nært knyttet til Svarteboka, og innehavere av slike bøker var påstått å kunne kaste forbannelser over andre. Bruk av svartekunst var også sentralt i mange av hekseprosessene i Europa. Liste over Constellation-ferder. I oktober 2006 slapp NASA en plan for alle planlagte ferder i Constellation-programmet frem til og med 2019. I 2007 ble planen revidert og er som følger. McDonnell Douglas MD-12. McDonnell Douglas MD-12 var et designstudium for et fly, som ble utført av selskapet McDonnell Douglas på 1990-tallet. Det er verdt å merke seg at det var en gjenopptagelse av et studium fra 60-tallet. Historie og utvikling. Opprinnelig var det ment å være en forlenget variant av tre-motorsflyet MD-11, med større kapasitet. Designstudien utviklet seg etterhvert til et mye større fly med 4 motorer og 2 etasjer i hele flyskrogets lengde. Dette forslaget ble lansert i april 1992. Konseptet lignet mye på Airbus A380 og Boeing NLA, og det ville ha blitt større enn Boeing 747. På tross av aggressiv markedsføring og stor begeistring i begynnelsen, spesielt i luftfarts-pressen, fikk ikke McDonnell Douglas noen bestillinger på flyet. Flyet ble sett på som et PR-stunt, for å skjule at selskapet hadde store problemer på grunn av den sterke konkurransen fra Boeing og Airbus. Det var åpenbart for mesteparten av industrien at MDC ikke hadde verken ressurser eller penger nok til å utvikle et slikt fly, og studiumet gikk raskt i glemmeboken. Ingen fly ble bestilt, og det ble raskt glemt etter fusjonen mellom McDonnell Douglas og Boeing i 1997. I tilbakeblikk, har det vært ekstremt dyrt og innviklet å utvikle et nytt to-etasjers bredbuksfly, selv for de gjenværende flyindustri-kjempene Boeing og Airbus. Et lignende konsept til MD-12 – det enorme Airbus A380 – har blitt drevet fram til en produksjonsmodell. Prosjektet har forøvrig vært utsatt for flere forsinkelser og enorme kostnadsoverskridelser siden 2005. Internat. Et internat er et skolehjem for elever som bor på, eller i tilknytning til skolen de går på. Internater har tidligere blitt brukt i grunnskolen, særlig i Nord-Norge, for barn som bodde langt fra skolen. De bodde på skolen under oppsikt av en «husmor» i uken og reiste hjem til foreldre sine i helgene. Mange steder måtte elevene bo på internatet i lengre perioder, ofte 4-6 uker av gangen. I noen tilfelle kunne de være på internatet i ett f.eks. fra jul til påske. Til internatet hørte det også med et internatkjøkken med kokk og kjøkkenassistenter som tilberedte mat for elevene. De fleste internat var kommunale, men i Finnmark blei det fra 1900 bygd ei rekke statsinternat, som ofte var større enn de kommunale. Internatene hadde en viktig funksjon i arbeidet med å fornorske samer og kvener. Internat har også i stor grad blitt brukt ved spesialskoler, bl.a. for funksjonshemma. I dag blir internat benyttet både på folkehøgskoler, og ved enkelte private videregående skoler. Det er ennå tre sameskoler med internat, i Målselv, Hattfjelldal og Snåsa. Tidligere bodde også lærerfamiliene på folkehøgskolene, enten i egen leilighet i internatene eller i egne boliger på skolens område. Og barna deres vokste opp med elevene. Folkehøgskolen ble en storfamilie der man levde sammen, spiste sammen, arbeidet sammen, lærte sammen, og samles til sosialt samvær i peisestua på lørdagskveldene. I folkehøgskolens internat delte lærerfamililene og de unge fest og glede, og daglig arbeid gjennom en vinter. "Denne skolen er et hjem, og dette hjemmet er en skole" var et utsagn som ble brukt om folkehøgskolene. Samtlige 77 folkehøgskoler i Norge har fortsatt internat for sine elever, og internatlivet regnes som en viktig del av det sosialpedagogiske arbeidet. I 2007 bodde 40% av rektorene og 27% av folkehøgskolelærerne på skolens område. Elevene har sine «internatplikter» med renhold, kjøkkentjeneste og annet. Det å lære seg å bo sammen med andre ungdommer er en utviklende og krevende oppgave. Gjennom 33 uker bor 70 – 120 elever tett sammen og må lære å ta hensyn og innordne seg etter hverandres behov. Internatlivet vil derfor ofte bidra til at de unge lærer å kjenne nye sider ved seg selv og modnes som mennesker. Burnin Red Ivanhoe. Burnin Red Ivanhoe er et dansk rockband som ble dannet i april 1967 i København. Bandet vakte som det første danske bandet internasjonal oppsikt. Smeden. Smeden er ei grend i Haugsbygd på Ringerike i Buskerud. Grenden ligger langs riksvei 241, omkring midtveis mellom Norderhov og Jevnaker i Oppland. Rett på oversiden av Smeden ligger Bølgentoppen, som blant annet huser den gamle storgården Bølgen. Like ved Smeden ble også det berømte Gjermundbufunnet gjort i 1943. I området mellom Smeden og Haug kirke, som ligger i bunnen av en lang vestskråning, ligger et av Ringerikes største boligfelt. Området har trolig fått navn etter en smed som hadde tilhold her en gang i tiden men lite er kjent omkring dette. Under andre verdenskrig raste noen av de verste kampene i Norge gjennom Haugsbygd. Ved Smeden var noen av de hardeste trefningene. Mange ble drept og en rekke hus brant til grunnen. Shenzhou 3. Shenzhou 3 (kinesisk: 神舟三号) var en ubemannet romferd, og den tredje ferden i det kinesiske Shenzhou-programmet siden 1999. Høydepunkter fra ferden. Dette var det første Shenzhou-fartøyet som faktisk kunne båret med seg mennesker ombord, og et av hovedmålene for ferden var å teste systemene som trengs for å holde liv i mennesker i verdensrommet. Romskipet fraktet med en testdukke, for å simulere det fysiologiske signalene til et menneske, slike som bl.a puls, pust og spise måltider. Oppskytingen hadde vært utsatt flere måneder pga endringer i designet. Det hadde vært tenkt at Shenzhou 3 skulle bruke et nytt interiør-design, men gjennomføringsproblemer betød at en vendte tilbake til den forrige utgaven. Raketten og romfartøyet ble rullet ut på oppskytingsrampen i mars 2002. Oppskytingen av Shenzhou 3 ble observert av flere fremstående kinesiske politikere og militære. Romskipet sin bane ble endret ved manøvrer 29. mars og 31. mars, begge gangene for å øke banens høyde. Shenzhou 3 hadde med seg totalt 44 eksperimenter ombord. Instrumentene inneholdt bl.a sensorer for skydekke, strålingsdeteksjon, ultrafiolett sollys. Romskipet bar også med et kamera som sendte tilbake bilder av Jorden sett gjennom vinduet på kapselen. Radiosystemet ble testet ved å avspille en ferdig-innspilt kvinnelig stemme. Landingskapselen landet trygt etter 107 omløp rundt Jorden. Kretsløp-modulen forble i bane til november 2003. Flere endringer av banen ble utført i tiden etter at landingskapselen hadde forlatt kretsløp-modulen. Arkitektene Furuholmen Gunnarsjaa Kolstad. Fridtjof Nansens vei 17-19 ble tegnet av Arkitektene Furuholmen Gunnarsjaa Kolstad. Bygget huser i dag Majorstua politistasjon. Arkitektene Furuholmen Gunnarsjaa Kolstad var et arkitektfirma i Oslo, virksomt fra 1979 til 1981, stiftet av arkitekt Thor Furuholmen, arkitekt Øyvind Gunnarsjaa og arkitekt Finn Kolstad for å tegne kontorbygg for entreprenørfirmaet Ingeniør Thor Furuholmen AS i Fridtjof Nansens vei 17–19, ferdigstilt i 1981, med horisontale vindusbånd og fasader av rødt tegl. Bygningen fikk Sundts premie 1981–1982. Thor Furuholmen (arkitekt). Thor Furuholmen er en norsk arkitekt, født i 1939, og utdannet ved NTH i 1969. Medstifter i 1979 av Arkitektene Furuholmen Gunnarsjaa Kolstad. Egen praksis i Oslo. Villefranche-sur-Mer. Villefranche-sur-Mer (på den oksitanske nissard-dialekten: "Vilafranca de Mar", italiensk: "Villafranca Marittima") er en liten by og kommune i det franske fylket Alpes-Maritimes. Den ligger på Den franske rivieraen og har et folketall i underkant av 7000. Geografi. Villefranche-sur-Mer ligger seks kilometer øst for storbyen Nice, atskilt av fjellene Mont Boron, Mont Alban og Mont Vinaigrier. Monaco ligger ti km mot øst. Bukta inn mot byen – mellom Kapp Nice og Kapp Ferrat er en av de dypeste naturlige havnebassengene langs Middelhavet og gir en sikker ankringsplass for store skip. Byen er avgrensa av åsene rundt bukta som går opp til 520 meter på Mont-Leuze. De tre hovedveiene fra Nice til Italia går gjennom byen og gir godt utsyn over den. Øyvind Gunnarsjaa. Øyvind Gunnarsjaa (Øyvind Ulf Gunnarsjaa) er en norsk arkitekt, født 11. april 1942 i Sandvika, og utdannet ved NTH i 1965. Bror til arkitekt Arne Gunnarsjaa. Gift med psykolog Hilde Wilberg, født i Oslo 13. oktober 1952. Medstifter i 1979 av Arkitektene Furuholmen Gunnarsjaa Kolstad. Medstifter 1984 av Gunnarsjaa + Kolstad AS Arkitekter MNAL. Prisbelønnet. Se Gunnarsjaa + Kolstad AS Arkitekter MNAL Gunnarsjaa + Kolstad Arkitekter. Gunnarsjaa + Kolstad AS Arkitekter MNAL er et arkitektfirma i Oslo, stiftet i 1984 av arkitekt Øyvind Gunnarsjaa og arkitekt Finn Kolstad. Firmaet er medeier av Medplan AS Arkitekter. William Somerset Maugham. William Somerset Maugham, mest kjent som bare W. Somerset Maugham, (født 25. januar 1874 i Paris, død 16. desember 1965 i Saint-Jean-Cap-Ferrat nær Nice) var en betydningsfull engelsk forfatter. Under første verdenskrig var han hemmelig agent i Russland; hans spionroman "Ashenden or The British Agent" (1928) bygger på denne erfaringen. Blant hans mest kjente romaner finner man "Of Human Bondage" (1915; «Livets lenker») og "The Moon and sixpence" (1919: «Månen og sølvmynten»). Innstiftet i: "The Somerset Maugham Award". Finn Kolstad. Finn Kolstad (Finn Fougner Kolstad) er en norsk arkitekt, født 21. mai 1937, utdannet ved NTH i 1965. Førsteamanuensis ved AHO. Medstifter i 1979 av Arkitektene Furuholmen Gunnarsjaa Kolstad. Medstifter i 1984 av Gunnarsjaa + Kolstad AS Arkitekter MNAL. Tristania. "Tristania" er en monotypisk slekt i myrtefamilien. Den vokser i New South Wales i Australia. Den er nært beslektet med "Callistemon". Slekten hadde flere arter, men noen har blitt reklassifisert som "Lophostemon" og "Tristaniopsis". Det er et lite tre, med tett bladverk. Bladene er grønne hele året, enkle, sparformet, fra 5-9 cm lange og 1 cm breie. Blomstene vokser i tykke tette klynger på 2-5 sammen. Hver blomst er 1-1,5 cm i diameter, med små gule kronblad og tallrike iøynefallende støvbærere. Den er vanligvis kjent som "water gum" («vanngummi»). Green Carnation. Green Carnation er et gothpreget progressiv metal/rock-band fra Kristiansand, Norge. Gruppen ble raskt oppløst, men gjenforentes ni år senere da de skrev og utga deres første studioalbum. Etter opprettelsen i 1990 har gruppen skrevet musikk som innenfor sjangrene progressiv rock, metall og kunstrock. Opprettelsen og begynnelsen (1990-2001). Green Carnation ble opprettet av tidligere Emperor-bassist Terje Vik Schei som kaller seg «Tchort». Gruppen ble etter hvert oppløst og de gjenværende medlemmene opprettet bandet In The Woods..., et avant-garde/black metal band. Green Carnations første album, "Journey to the End of the Night", et folk-inspirert doom metal-album, ble ikke sluppet før 1999. To år senere slapp gruppen sitt neste album, "Light of Day, Day of Darkness". Albumet består av en 60 minutter lang sang med samme navn. Albumet er vel ansett og sangen er en av de lengste innen heavy metal. Sjangerskifte og en ny identitet (2001-2006). I 2003 slapp gruppen et nytt album, "A Blessing in Disguise". Albumet tok bandet inn i et nytt musikalsk terreng med sin blanding av progressiv metal/rock og anelser av gotisk metal og hard rock. To år senere fulgte bandet opp med albumet "The Quiet Offspring", publisert av The End Records. Dette albumet hadde en enda sterkere hard rock-tone og blir ansett som deres mest kommersielle album. Senere samme år slapp bandet EP-en "The Burden is Mine... Alone". Dette var første gang bassisten/gitaristen Stein Roger Sordal hadde rollen som førstevokalist. Sangen som deler navn med EP-en er skrevet og fremført av ham selv. EP-en skulle også bli en indikator på hva bandet skulle foreta seg med det neste albumet deres. Tidlig i 2006 slapp Green Carnation sitt femte album, "The Acoustic Verses". Dette albumet tok bandet i et annerledes musikalsk terreng nok en gang. Hele albumet er fremført med akustiske instrumenter, noe som gir albumet en mykere, varmere stil enn det tyngre, mørkere og mer progressive bandet har laget tidligere. Nåtiden, splittelsen og fremtiden (2007-Nåtid). I følge Tchort kommer deres neste album til å bli del to av «The Chronicles of Doom»-trilogien som begynte med "Light Of Day, Day of Darkness". Albumet skal hete "The Rise and Fall of Mankind". 18. oktober 2007 meldte Terje Vik Schei at de andre medlemmene av Green Carnation hadde fått sparken. I et intervju med fvn.no sier Tchort om det fremtidige albumet "The Rise and Fall of Mankind": «Det [slippes] ikke i år, nei. De prosjektene jeg planlegger er så store at det vil ta litt tid å gjennomføre dem.» Shenzhou 6. Shenzhou 6 (kinesisk: 神舟六号) var Kina sin andre bemannede romferd, og den sjette ferden i Shenzhou-programmet siden 1999. Det var den første ferden i programmet med flere ombord i romfartøyet. Mannskap. Dette var den første romferden for begge. Navnene deres ble offentliggjort til kinesiske og interasjonale medier ca fem timer før selve ferden. Nie Haisheng feiret sin 41. bursdag i verdensrommet. Høydepunkter fra ferden. President Hu Jintao var tilstede i «Beijing Aerospace Control Center» under oppskytingen. Statsminister Wen Jiabao var tilsted på «Jiuquan Satellite Launch Center». Den første av flere bane-endrende manøvrer ble gjennomført som planlagt 07:54:45, med en 63 sekunder lang tenning av motorene. Etter ca 1,5 time ble luken mellom landingskapselen og kretsløps-modulen åpnet, og for første gang var mannskapet i stand til å bevege seg over i den andre delen av romfartøyet. Jùnlóng var først inn, mens Haisheng ble værende i landingskapselen. De byttet plass tre timere senere. 13:32 UTC hadde Fei og Nie en 7 minutters lang samtale med sine koner og barn som var i Mission Control. Nie sine døtre sang "Happy Birthday To You". Mannskapet sin aktiviteter er ikke 100% offentliggjort. Et kjent eksperiment involverte test av mannskapet sine bevegelser i de to ulike modulene av romfartøyet. De bevegde seg frem og tilbake, åpnet og lukket lukene med "større styrke" enn normalen. Den andre bane-endrende manøvren skjedde kl 21:56 13. oktober. Den løftet banen, og varte i 6,5 sekunder. 15. oktober hadde mannskapet en to minutter lang samtale med President Hu Jintao fra kl 08:29, Under samtalen fortalte Hu at "Moderlandet og folket er stolte av dere. Jeg håper at dere vil utføre deres oppgaver og gjennomføre oppdraget rolig og forsiktig, og vende tilbake i triumf". Landingen begynte kl 19:44 16. oktober da kretsløps-modulen ble frakoblet fra landingskapselen. Kretsløps-modulen avfyrte sine raketter to ganger 19. oktober for å løfte den til en bane med høyde på 335 km. Et minutt etter separasjonen ble bremse-rakettene på landingskapselen avfyrt. 20:07 traff kapselen atmosfæren over Kina. Fallskjermene åpnet som planlagt og kapselen landet i Indre Mongolia kl 04:33 (lokal kinesisk tid, 20:33 UTC). Kapselen landet ca 1 km fra stt planlagte mål. Eksperimenter. Det ble annonsert i juli 2006 at Shenzhou 6 ville inneholde et eksperiment som inkludert sperm fra griser i Chongqing, men 11. oktober ble det kjent at det ikke skulle gjøres noen eksperimenter på dyr eller plantefrø under ferden. En kinesisk uttalelse sa at hovedfokus for Shenzhou 6 var de fysiske reaksjonene til mannskapet på turen i verdensrommet. Spekulasjoner, bl.a av Morris Jones som skriver for SpaceDaily.com, har vært at pga informasjon om eksperimenter ombord, var mannskapet mest opptatt av militære oppdrag som bruk av overvåkningskamera. Eksterne lenker. Shenzhou 6 Bill Frisell. Bill Frisell (født 18. mai 1951 i Baltimore) er en amerikansk jazzmusiker (gitar), kjent fra en rekke innspillinger og samarbeid med norske musikere. Frisell har, utover flere titalls utgivelser, spilt i Jan Garbarek group (1981–83). Han var i Jazz jorda rundt med Kenny Wollesen trommer og Tony Sherr bass (9.3.07). I 858-kvartett med Hank Roberts cello, Jenny Scheinman fiolin og Eyvind Kang bratsj var han på Vossajazz 2007. Tidligere har han besøkt Kongsberg Jazzfestival (1993, 2006) og Moldejazz (1981/82/88/90/91/95), hvorfra man fikk utgivelsen "Molde Concert" med Arild Andersen (1981). Saint-Jean-Cap-Ferrat. Saint-Jean-Cap-Ferrat er en kommune i Alpes-Maritimes-departementet i sørøstlige Frankrike. Kommunen har et folketall på 2 248 innbyggere og dekker et område på 2,48 km². Kommunen ligger på ei halvøy nær Beaulieu-sur-Mer og Villefranche-sur-Mer, og strekker seg ut til Cap Ferrat. Det rolige livet og varme kliamet gjør stedet til en populær feriedestinasjon for velstående personer fra resten av Europa. Rundt halvøya er det anlagt en vakker promenade. Samleboks. En samleboks er en samling av flere verk, som oftest innenfor litteratur, film og musikk, som på en eller annen måte har noe felles, det være samme forfatter/skaper eller deler av samme historie. Verkene i en samleboks kan ofte bli anskaffet separat, men det er ikke alltid tilfellet. Innen musikk er en samleboks et Samlealbum av flere tidligere innspillinger av musikk, filmer, Fjernsynsserier. Jan Terje Iversen. Jan Terje Iversen er en norsk arkitekt, født 29. april 1946, og utdannet ved TU Wien i 1976. Medarbeider hos Gunnarsjaa + Kolstad AS Arkitekter MNAL, og har her blant annet forestått boligbygg i Dronning Astrids gate 3 i Oslo. Harald Ramm Østgaard. Harald Ramm Østgaard (født 25. juli 1920 i Drammen, død 2005 i Bærum) var en norsk arkitekt. Han var utdannet ved Statens Arkitektskole i Oslo 1946. Derpå arbeidet han hos arkitekt Bjarne Thinn Syvertsen i Drammen, hos distrikts- og reguleringsarkitekten i Tana 1946–47 og hos arkitekt Knut Knutsen i Oslo 1947–1952. Her ble han sentral ved oppføringen av den norske ambassaden i Stockholm, og var også involvert i designet av Hotel Viking (ferdig 1952) og Gjøvik Strandhotell. Ramm Østgaard hadde egen praksis i Oslo fra 1952, og fikk mange større oppdrag, som Institutt for arbeidsledelse i Iduns vei 2 Asker, med fasader av rød teglstein (ferdig 1974). Han stod bak brutalisme da han bygget Realfagbygget (Universitetet i Bergen) 1963–1977 med kraftige armerte betongkonstruksjoner, etter eget utsagn inspirert av den japanske Kunio Maekawa under en studiereise til Japan. Første trinn av Fylkeshuset i Aust-Agder stod ferdig 1977 (konkurranse 1973), som han laget med Arve Sørum, også denne med fasader av rødt tegl. Ved hans kontor virket også den unge Arne Gunnarsjaa 1969–79. Fra 1961 hadde han firma med Per Cappelen som han hadde studert sammen med og også jobbet sammen med hos Knutsen (1947–50). Firmaet tegnet nybygg til Statens institutt for folkehelse, oppført 1969. Han drev Ramm Østgaard AS Arkitekter mnal.npa sammen med sønnen Michael Ramm Østgaard og Arve Sørum i perioden 1985 til nedleggelsen i 1992. Fra dette kontoret stammet andre byggetrinn av Fylkeshuset i Aust-Agder, Arendal (1985), Norwegian Contractors i Holtet 5 i Bærum (1985), «Det skjeve tårn» i Hinnavågen, Stavanger (1985), Fylkeshus for Sogn og Fjordane, i Hermansverk (1987). Harald var i slekt med arkitektkollega Rolf Ramm Østgaard(1923) som var sønn av Nicolai Ramm Østgaard (1885–1958). Harald var far til arkitekt Michael Ramm Østgaard (født 1952). Leif Wærenskjold. Leif Wærenskjold (født 1907, død 1977) var en norsk antroposof og forfatter. Han skrev en rekke barnebøker, og bidro til tidsskrifter som Frisprog. Sammen med Sophus Clausen etablerte han i 1972 forlaget Libra. Han var også i redaksjonen for tidsskriftet "Horisont" (1955), og engasjerte seg for riksmålssaken. Klækken Hotell. Klækken Hotell (tidl. "Klækken Turisthotell") er et hotell som ligger på Klekken i Haugsbygd, i Ringerike kommune, i krysset der fylkesvei 163 slutter seg til riksvei 241 mellom Norderhov og Jevnaker. Hotellet ble opprinnelig opprettet som skysstasjon og gjestgiveri da" Thor Andersen Færden" fikk bevilling til å drive gjestgiveri og skysskifte på gården Øvre Klækken i 1833. Virksomheten ble imidlertid nedlagt i 1872, men gjestgiverivirksomheten ble gjenopprettet i 1928, da "Anton Bakke" overtok Øvre Klækken og bygde det ut som turisthotell. Han solgte imidlertid hotellet til søstrene Marie og Tora Kronborg i 1938. Under krigshandlingene som fant sted i Haugsbygd under andre verdenskrig brente tyskerne hotellet til grunnen den 16. april i 1940. Søstrene Kronborg gjenreiste imidlertid hotellet, som ble åpnet igjen i 1945 og drevet videre av dem fram til i 1969, da det ble solgt til ekteparet "Ruth" og "Finn Carlsen", viss sønn "Finn-Ove" fortsatt eier og driver hotellet. Klækken Hotell, som har vært modernisert og utbygd en rekke ganger, regnes i dag blant Norges flotteste kurs- og konfereansehoteller. Det har siden familien Carlsen overtok vært kjent for sitt overdådige kjøkken, der spesielt lunsjbordet har tilhørt ypperste verdensklasse. Forøvrig tilbyr hotellet sine gjester en kombinert innen- og utendørs badepaviljong (som er unik i Norge), solarium, sauna, utendørs kjempesjakk, privat tennisbane, egen 250 kvm stor putting-green i hotellparken og mye mer. Ohridsjøen. Ohridsjøen oppe til venstre med Prespasjøen nede til høyre. Ohridsjøen er en innsjø på grensen mellom Albania og Republikken Makedonia. To tredeler av Ohridsjøen ligger i Republikken Makedonia, resten i Albania. Innsjøen har et flateinnhold på 358,2 km² og et volum på 55,4 km³. Kystlinjen er på 87,5 km. Den ligger 695 meter over havet og er omgitt av fjellkjedene Mokra og Jablanica på albansk side og Galicica på makedonsk side. Gjennomsnittlig dybde er 164 m, og største dybde er 289 m. Ohridsjøen er Europas sjuende dypeste innsjø og samtidig en av verdens eldste. Den ble til for mellom fire og ti millioner år siden. Ohridsjøen og dens omgivelser ble satt på UNESCOs verdensarvliste i 1979. RS «Fredrik Langaard». R/S 51 «Fredrik Langaard» er en tidligere redningsskøyte som ble bygget av K. Christensen & Co. i Risør i 1939. Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning, brukte gjennom mange år Colin Archers tegninger som grunnlag for byggingen av sine redningsskøyter. Archer hadde båtbyggeriet sitt i Larvik, men etter 1909 var det båtbyggeriene i Risør-distriktet som bygget de fleste av Redningsselskapets berømte skøyter. Skroget er av eik og er 63 fot langt. Båten har en innredning av teak, mahogny og messing. Frem til 1971 var «Fredrik Langaard» i tjeneste som redningsskøyte og berget 34 personer fra «den visse død», 11 fartøyer fra totalforlis, og ga assistanse til totalt 565 fartøy. Nytt liv. «Fredrik Langaard» er nå totalrenovert og heter MS «Caroline Mathilde». Skøyta går i chartertrafikk i Nord-Norge og tilbyr opplevelsesturer av forskjellig slag. Det ble montert ny seilrigg på 100 m² i 1997. Den er identisk med originalriggen fra 1939. «Caroline Mathilde» har to salonger og er sertifisert for 35 passasjerer på dagsturer, og har overnattingsmuligheter for 10 passasjerer. Arve Sørum (arkitekt). Arve Sørum (født 1939 i Oslo, død 1995 i Oslo) var en norsk arkitekt, utdannet ved SAO i 1965. Han arbeidet hos arkitekt Harald Ramm Østgaard i Oslo. I forbindelse med arkitektkonkurransen om Fylkeshuset i Aust-Agder var det Sørums idé som Østgaard stilte seg bak, og som vant konkurransen. Han tegnet et separat boligområde på Hosle i Bærum, og enebolig for Andenæs samme sted. Han var medstifter i 1985 av Ramm Østgaard AS Arkitekter mnal.npa. Han hadde egen praksis i Oslo fra 1993. Han tegnet et hyttefelt ved Kragerø og forprosjekt for Norsk Balletthøgskole i 1994. Han var i gang med å tegne kulturhus i Sandvika i Bærum da han døde. Typisk for hans arkitektur var styrke og følsomhet i behandling av tegl og tre, ofte i kombinasjon, og i kombinasjon av volumer. Han var gift med journalist Kiki Sørum. Makedonsk denar. Makedonsk denar (flertall: denari, makedonsk: денар og денари) er myntenheten i Republikken Makedonia. Valutakoden er MKD. Den makedonsk denaren ble innført 26. april 1992. Den er erstattet den jugoslaviske dinaren og var opprinnelig verdt like mye. En valutareform i 1993 satte en ny denar lik 100 gamle denarer. Navnet denar kommer fra den gamle romerske myntenheten denarius. Nocturnal Breed. Nocturnal Breed er et norsk black/thrash metal-band som ble startet i 1996. Historie. Nocturnal Breed ble startet i mai 1996 av bassist og vokalist S.A. Destroyer (også kjent som «Svartalv» fra Satyricon). Etter kort tid ble gitaristen Ed Damnator (også kjent som «Silenoz» fra Dimmu Borgir) med i bandet. Destroyer og Damnator hadde ingen kommersielle planer for bandet, og ønsket bare å spille inn noen demoer som de skulle dele med venner og andre musikere. Men de skiftet fort mening, og Nocturnal Breed signerte med det nederlandske plateselskapet Hammerheart Records i begynnelsen av 1997. Debutalbumet blir spilt in i Gordon Studios i Oslo med de to midlertidige musikerne Astennu og Rick Hellraizer. Etter å ha spilt inn albumet drar Nocturnal Breed på Europa-turné i august sammen med Bal Sagoth og Emperor. Gitarist I. Maztor og trommeslager Andy Michaels blir leid inn for turneen. EP-en "Raping Europe '97" blir gitt ut kun for turneen (som også har samme navn) og i oktober blir debutalbumet "Aggressor" gitt ut. Turneen hadde vært en suksess, og i påvente på deres kommende album ble EP-en "Triumph of the Blasphemer" gitt ut. I. Maztor ender opp som et fast medlem i Nocturnal Breed, mens Andy Michaels blir erstattet med Tex Terror. Den nye line-upen spiller så inn album nummer to i Gordon Studios, våren 1998. Etter innspillingen forlater Ed Damnator bandet, og senere på året blir "No Retreat... No Surrender" utgitt. De drar så på en Europa-turné nummer to, og Nocturnal Breed forlater Hammerheart Records ettersom selskapet ikke gir dem nok støtte. Bandet starter innspillingen av album nummer tre uten plateselskap. Nok en gang velger de å spille inn albumet i Gordon Studios i Oslo over en tre måneder lang periode i slutten av 1999. Ett år senere (sent i desember 2000) blir "The Tools of the Trade" gitt ut på Holycaust Records i USA. Avtalen med Holycaust inkludert også en samleboks med alle deres tidligere studioalbum, remastered med nye cover og hefter. Dette ble imidlertid aldri noe av og "The Tools of the Trade" ble aldri gitt ut utenfor USA. I 2001 velger I. Maztor å forlate Nocturnal Breed, som blir erstattet av T. Thrawn året etter. I mai 2004 og april 2005 gir Duplicate Records ut to 7" split-album kalt Überthrash og Überthrash II. Disse to utgivelsene inkluderer en sang av Nocturnal Breed, Audiopain, Aura Noir og Infernö hver. Nocturnal Breed inngår en kontrakt med Painkiller Records om å gi ut "The Tools of the Trade" på nytt, i tillegg til samleboksen "The Remasters" som blir sluppet i 2005. Samleboksen inkluderer de tre allerede utgitte studioalbumene, et samlealbum med demo-materiale og EP-en "Triumph of the Blasphemer". Grunnet konflikter innad i bandet velger T. Thrawn å forlate Nocturnal Breed i juli 2005. Han blir erstattet av A.E. Rattlehead måneden etter. Bandet begynner å skrive nytt materiale. Det kommende albumet blir spilt inn i Deadringer Studios i Skjetten i 2006. I juni 2007 forteller bandet at grunnet dårlig kommunikasjon med plateselskapet har Painkiller Records brutt kontrakten med bandet. Albumet ble istedenfor gitt ut på Agonia Records under navnet "Fields of Rot" i juli 2007. Lina Morgenstern. Lina Morgenstern (født 25. november 1830 i Breslau som "Lina Bauer", død 16. desember 1909 i Berlin) var en tysk forfatter, kvinnesakskvinne og sosialaktivist. Hun ble oppdratt i den jødiske tro, og innledet sitt sosiale engasjement allerede 18 år gammel, da hun i 1848 grunnla "Pfennigverein zur Unterstützung armer Schulkinder", en organisasjon som hjalp fattige barn. Etter at hennes mann, Theodor Morgenstern, som hun giftet seg med i 1854, kom i økonomiske vanskeligheter, begynte hun i 1857 å skrive barnebøker for å forsørge familien. I 1859 grunnla hun sammen med andre kvinner "Frauenverein zur Beförderung Fröbelscher Kindergärten", en forening som fremmet Friedrich Fröbels idé om barnehaver. Hun ledet foreningen fra 1861 til 1866. I denne tiden ble det grunnlagt åtte barnehaver og en utdannelsesinstitusjon for barnehavetanter. Hennes bok om utdannelse av barnehavetanter, "Das Paradies der Kindheit", innledet en offentlig diskusjon om barneoppdragelse og var sentral da kvinnebevegelsen oppstod. I tiden umiddelbart før den østerriksk-prøyssiske krig foreslo Lina Morgenstern å opprette suppekjøkkener og å dele ut måltider til selvkostpris for å mildne de sosiale konsekvensene av krigen. Oppropet "Begründung der Volksküchen" førte til opprettelsen av "Verein der Berliner Volksküchen". 4. juli 1866 ble det første suppekjøkkenet åpnet. I 1868 utgav Lina Morgenstern en bok om suppekjøkkenet, som også inneholdt oppskrifter. Boken ble senere utviklet til "Illustrierte Universal-Kochbuch". Morgensterns arbeid ble støttet av den prøyssiske dronningen, Augusta. Lina Morgensterns sosiale engasjement stoppet imidlertid ikke med suppekjøkken. I 1868 grunnla hun "Akademie zur Fortbildung junger Damen", som gav kvinner videreutdannelse, og i 1869 grunnla hun en barnevernsforening. Ved utbruddet av den fransk-prøyssiske krig i 1870 kritiserte Morgenstern, som på folkemunne nå ble kalt "Suppe-Lina", den dårlige forpleiningen av soldatene som reiste gjennom Berlin og opprettet et feltkjøkken. Hun organiserte også forpleining av sårede. Også etter krigen fortsatte Lina Morgenstern å grunnlegge barnevernsforeninger, utdannelsesinstitusjoner og sykepleieskoler for å bekjempe sosial nød. Fra 1874 utgav hun i over 30 år "Deutsche Hausfrauenzeitschrift". I 1896 organiserte hun "Internationale Kongress für Frauenwerke und Frauenbestrebungen" i Rotes Rathaus i Berlin. Hun ble i 1897 styremedlem i Deutsche Friedensgesellschaft, grunnlagt i 1892 av Bertha von Suttner. 16. desember 1909 døde Lina Morgenstern i Berlin. Hun er begravet på Jüdischer Friedhof Berlin-Weißensee. Eksterne lenker. Morgenstern, Lina Morgenstern, Lina Morgenstern, Lina Morgenstern, Lina Ramm Østgaard Arkitekter mnal.npa. Ramm Østgaard AS Arkitekter mnal.npa var et arkitektfirma i Oslo, stiftet i 1985 av arkitekt Harald Ramm Østgaard, arkitekt Michael Ramm Østgaard og arkitekt Arve Sørum. Kontoret ble Michael Ramm Østgaard. Michael Ramm Østgaard født 28. juni 1952, er en norsk arkitekt, utdannet ved NTH i 1977. Han er sønn av arkitekt Harald Ramm Østgaard og var medstifter i 1985 av Ramm Østgaard AS Arkitekter mnal.npa. Medeier fra 1992 i Eliassen og Lambertz-Nilssen Arkitekter AS. Østgaard var leder av Arkitektforum for helsebygg fra 1990–1996. Byggverk. Michael Ramm Østgaard var ansvarlig for Norsk Hydros utbygging på Vækerø, ombygging av Bygdøy allé 2 samt en rekke innredningsprosjekter. Østgaard har også ledet arbeidet i Arkitektgruppen for nytt Østfoldsykehus. Studiesenteret. Studiesenteret.no er et nettverk av studiesentra i Norge. Pr 1. juli 2007 er 52 kommuner med i nettverket, som er unikt i norsk sammenheng. Studiesenteret.no utvikler sammen med høgskoler og universitet et bredt utdanningstilbud på høgskolenivå for distriktsnorge. I 2004 var nettverket et nasjonalt fyrtårn for Høykom/Norges forskningsråd. Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale. Prins Albert Victor, Hertug av Clarence Albert Victor, hertug av Clarence og Avondale (Albert Victor Christian Edward; født 8. januar 1864, død 14. januar 1892) var et medlem av den britiske kongefamilien, som eldste sønn av Albert Edvard, Prins av Wales (senere Edvard VII) og Alexandra av Storbritannia. Ved fødselen var han nummer to i arvefølgen til den britiske tronen etter sin far. Men Albert Victor døde før faren, og kronen skulle derfor ende hos hans yngre bror, Prins Georg (Georg V), farfaren til dagens britiske monark, Elisabeth II. Albert Victor var kjent i sin familie som «Eddy» og mange senere biografer har referert til ham ved dette navnet. Da han var ung reiste han meget som marinekadett Som voksen var han i hæren men deltok ikke i noen aktiv militær tjeneste. Etter to mislykkede frierforsøk ble han forlovet med Mary av Teck sent i 1891. Bare noen få uker senere døde han i en influensaepidemi. Mary giftet seg senere med hans yngre bror, George, som i 1910 ble George V. Det har vært spekulasjoner og konspirasjonsteorier rundt flere aspekter ved prinsens liv, blant annet hans intelligens, seksualitet og sinnstilstand — den mest kjente gjorde ham til en mistenkt for drapene begått av Jack the Ripper. Det har vært rykter om at han var gjest ved et homoseksuelt bordell, men det finnes ingen faste bevis for at han noengang var der eller at han i det hele tatt var homoseksuell. Når det gjelder beskyldningene om at han var Jack the Ripper er det slått fast at han ikke var i London da mordene ble begått og at beskyldningene kan avvises. Tidlig liv. Albert Victor ble født 2 måneder for tidlig i januar 1864 på Frogmore House, Windsor, Berkshire. Han var det eldste barnet til Edward VII av Storbritannia og Alexandra av Danmark. Etter sin bestemors, Dronning Vicoria, ønsker ble han døpt Albert Victor, men ble uformelt kjent som Eddy. Som barnebarn av den styrende monark ble han tiltalt som Hans kongelige høyhet Prins Albert Victor av Wales fra sin fødsel av. Albert Victor ble døpt i det private kapellet ved Buckingham Palace 10. mars 1864 av Erkebiskopen av Canterbury, Charles Thomas Longley. Hans gudfedre var: hans farmor Dronning Victoria, hans grand-grand onkel kong Leopold I av Belgia, hans morfar kong Christian IX av Danmark, hans grandtante Alexandrine av Baden, hans tante prinsesse Victoria av Prøyssen, hans onkel Alfred, hertug av Saxen-Coburg og Gotha, hans oldefar på morssiden Markgreve William av Hesse-Cassel og hans oldemor på morssiden prinsesse Louise Caroline av Hesse-Cassel. Utdannelse. Da Albert Victor var rundt sytten måneder gammel, ble hans bror, George, født på 3. juni 1865. Gitt at det det var så liten aldersforskjell mellom de to ble de utdannet sammen. I 1871 utnevnte dronningen John Neale Dalton som deres lærer. De to prinsene gikk igjennom et strikt studieprogram, som inkluderte spill og militær drill i tillegg til intellektuelle sysler. Dalton klaget på at Albert Victors sinn var "abnormally dormant". Selv om han lærte å snakke dansk, så var fremgangen i andre språk og emner liten. Albert Victor utmerket seg aldri intellektuelt. Lady Geraldine Somerset klandret Dalton for Albert Victors dårlig utdannelse, men mulige fysiske forklaringer for hans mangel på konsentrasjon og dårlige arbeidsevner kan finnes i hans for tidlige fødsel. For tidlige fødsler kan føre til lærevansker og en mild form for epilepsi. Henry Ponsonby mente at Albert Victor kunne ha arvet sin mors døvhet. Å skille brødrene resten av utdanningsperioden ble vurdert, men Dalton rådet prinsen av Wales til ikke å gjøre det siden «Prince Albert Victor trenger stimulansen som prins Georges selskap utgjør for at han skal gjøre noe i det hele tatt.» I 1877 ble de to guttene sent til marinens treningsskip HMS Britannia. De begynte der to måneder etter de andre kadettene siden Albert Victor hadde fått tyfoidfeber, noe han ble behandlet for av Sir William Gull. Dalton ledsaget dem som kapellan til skipet. I 1879, etter mye diskusjon mellom dronningen Prinsen av Wales, de respektive familier og regjeringen, ble brødrene sent på et treårig tokt rundt hele verden på skipet Bacchante. Albert Victor ble midshipman på sin 16årsdag. De drog gjennom det britiske imperiet, ledsaget av Dalton, og besøkte Amerika, Falklandsøyene, Syd-Afrika, Australia, Fiji, det fjerne østen, Singapore, Ceylon, Aden, Egypt, Det Hellige Land og Hellas. De skaffet seg blant annet tatoveringer i Japan. Da de kom tilbake til Storbritannia var Albert Victor blitt 18. Brødrene gikk hver sine veier i 1883; George fortsatte i marinen og Albert Victor startet på Trinity College i Cambridge. James Kenneth Stephen ble utnevnt til lærer for ham og bodde delvis på Sandringham House under undervisningen, samtidig med Dalton som fortsatt hadde oppsynet på Sandringham og Trinity. Stephen var uttalt kvinnehater. Han var muligens følelsesmessig tiltrukket av Albert Victor, men om disse følelsene var klart homoseksuelle er uvisst. Ingen detatljer om Albert Victors sexliv ved Cambridge er kjent (ikke engang om han hadde et sexliv vites) men partnere av begge kjønn ville vært tilgjengelige for ham. Albert Victor viste liten interesse for den intellektuelle atmosfæren og han slapp eksaminasjoner der. I august 1884 tilbrakte han noe tid ved universitetet i Heidelberg, der han studerte tysk. Da han forlot Cambridge i 1885, der han allerede hadde tjenestegjort som kadett i 2. Cambridge University Battalion, ble han offiser i 10. Hussars. En av Albert Victors instruktører sa at han lærte ved å lytte heller enn ved lesning og skrivning og at han ikke hadde noen vanskeligheter i å huske informasjon, men hans onkel, Prins George, Hertug av Cambridge, hadde en mindre positiv mening om ham og kalte ham: "an inveterate and incurable dawdler". Mye av Albert Victors tid ved hans post i Aldershot ble brukt til drilling, som han mislikte, selv om han likte å spille polo. Han klarte eksamenene og i mars 1887 ble han forflyttet til Hounslow der han ble forfremmet til kaptein. Han ble gitt flere offentlige oppgaver, besøkte Irland og Gibraltar og åpnet Hammersmith Bridge. Om hans privatliv sa en av hans barndomsvenner senere at det var begivenhetsløst: "his brother officers had said that they would like to make a man of the world of him. Into that world he refused to be initiated." Cleveland Street-skandalen. I juli 1889, avdekket Metropolitan Police et mannsbordell i Cleveland Street i London. Under etterforskningen avslørte hallikene og de mannlige prostituerte navnene på kundene, deriblant Lord Arthur Somerset som var Equerry for Prinsen av Wales. På denne tiden var alle homoseksuelle handlinger forbudt og de anklagede i skandalen risikerte sosial utstøtning, rettslig forfølgelse og opptil 2 års tvangsarbeid. Skandalen involverte flere høytstående personer i det britiske samfunnet. Ryktene gikk i overklassekretser i London og gikk blant annet ut på at Albert Victor skulle ha vært kunde ved bordellet i Cleveland Street. De mannlig prostituerte hadde ikke nevnt Albert Victors navn og det har blitt foreslått at Somersets advokat, Arthur Newton, fabrikkerte ryktet og spredde det for å få oppmerksomheten vekk fra sin klient. Brev utvekslet mellom Treasury Solicitor, Sir Augustus Stephenson, og hans assistent, The Hon. Hamilton Cuffe, inneholder kodete referanser til Newtons trusler om å implisere Albert Victor. Prinsen av Wales intervenerte i etterforskningen; ingen av klientene ble noen gang rettsforfulgt og ingen beviser mot Albert Victor kom noensinne frem. Selv om det ikke er noen klare beviser for at han noen sinne besøkte en homoseksuell klubb eller bordell så har ryktene ledet noen biografer til å anta at han faktisk var gjest i Cleveland Street og at han var «muligens biseksuell, antagelig homoseksuell». Dette blir sterkt imøtegått av andre som refererer til ham som "ardently heterosexual" og hans involvering i ryktene som «somewhat unfair». Den kjente historieforskeren på homoseksualitet, H. Montgomery Hyde skrev, «Det er intet bevis for at han var homoseksuell eller biseksuell». Somersets søster, Lady Waterford, benektet at hennes bror visste noe som helst om Albert Victor, «Jeg er sikker på at gutten er rett som en linjal;... Arthur vet ikke noen ting om hvor gutten tilbringer sin tid;...han tror at gutten er helt uskyldig», skrev hun. I etterlatte private brev fra Somerset til hans venn Lord Esher, benekter han at han vet noe om Albert Victor, men bekrefter at han har hørt om ryktene og håper at de vil hjelpe til med å stoppe rettsforfølgelser. Han skriver: «Jeg kan absolutt forstå at Prinsen av Wales er svært irritert over at hans sønns navn er koblet med tingen men sånn var saken før jeg forlot den;... vi var begge beskyldt for å ha gått til dette stedet men ikke sammen;...det vil slutte med at alt kommer ut i retten, alt det de prøver å holde skjult. Jeg lurer på om det er et faktum eller bare et påfunn.» Han fortsetter, «Jeg har aldri nevnt guttens navn annet enn til Probyn, Montagu and Knollys når de opptrådte for meg og jeg syntes de burde vite. hadde de vært smarte, når de hørte hva jeg visste og hva andre da nødvendigvis må vite, burde de ha hysjet saken ned i stedet for å lage oppstyr slik de gjorde, sammen med autoriteter.» Ryktene døde aldri helt; seksti år senere ble den offisielle biografen til Kong Georg V, Harold Nicholson, fortalt av Rayner Goddard, som var en tolv år gammel skolegutt da skandalen skjedde, at Albert Victor «hadde vært involvert i hendelser på et mannlig bordell, og at en advokat hadde begått mened for å renvaske ham. Advokaten mistet bevillingen på grunn av dette, men fikk den deretter tilbake.» Ingen av advokatene i saken ble dømt for mened eller mistet bevillingen i løpet av skandalen, men Somersets advokat, Arthur Newton, ble dømt for å hindre rettferdigheten i å skje fyldest ved at han hjalp sin klient med å flykte til utlandet og ble derfor dømt til seks ukers fengsel. Over tyve år senere, i 1910, mistet Newton bevillingen sin i ett år for å ha forfalsket brev fra en annen klient, den kjente morderen Harvey Crippen. I 1913 mistet han bevillingen på ubestemt tid og ble dømt til tre års fengsel for å ha mottatt penger på falske premisser. Reise til India. Utenlandsk presse antydet at Albert Victor ble sent på en syv måneder lang tur til Britisk India i oktober 1889 for å unngå sladderen som spredte seg i London etter skandalen. Dette medfører ikke riktighet siden reisen hadde vært planlagt siden våren. Reisen gikk via Athen, Port Said, Kairo og Aden og Albert Victor ankom til Bombay 9. november 1889. Han ble underholdt i Hyderabad av nizamen og andre steder av mange andre maharajaer. Han tilbrakte julen i Mandalay og feiret Nyttårsaften i Calcutta. Det meste av reisen ble unnagjort via tog selv elefanter ble ridd som del av seremonier. I henhold til tidens vaner ble mange villdyr skutt for sportens skyld. Etter at han vendte hjem fra India i mai 1890 ble Albert Victor tildelt tittelen Hertug av Clarence og Avondale. Han ble fra nå av tiltalt som Hans kongelig høyhet og Hertugen av Clarence og Avondale. Død. Akkurat idet planene for ekteskapet mellom Albert Victor og Mary og Alberts fremtidige utnevnelse som visekonge av Irland var under utarbeiding, ble han rammet av den store influensapandemien som raste i 1889-92. Han fikk lungebetennelse og døde på Sandringham House i Norfolk 14. januar 1892, mindre enn en uke etter at han hadde fylt 28 år. I henhold til Dighton Probyn var Prinsen og Prinsessen av Wales, prinsessene Maud og Victoria, Prins George, Prinsesse Mary, Hertugen og Hertuginnen av Teck, tre leger (Manby, Francis Laking og William Broadbent) og tre sykepleiere til stede. Kapellanen til Prinsen av Wales, Lord Alfred Hervey, sto ved sykeleiet og leste bønner for den døende prinsen. Nasjonen var i sjokk. Butikker stengte. Prinsen av Wales skrev til Dronning Victoria; «Gladelig skulle jeg ha gitt mitt liv for hans.» Prinsesse Mary skrev til Dronning Victoria om Prinsessen av Wales: «det desperate uttrykket i ansiktet hennes var det mest hjerteskjærende jeg noen gang har sett.» Hans yngre bror, Prins George, skrev «hvor dypt jeg elsket ham; & jeg husker med smerte nesten hvert ord & lille krangel jeg noen sinne hadde med ham & jeg lengter etter å be om hans tilgivelse men, akk, det er for sent nå!» George tok nå Albert Victors plass i arverekken, og han ble kong George V av Storbritannia i 1910. Knyttet sammen i sorgen ble prins George og Mary et par, og de giftet seg i 1893. Således ble Mary allikevel dronning. Konspirasjonsteorier rundt Albert Victors død – at han angivelig skal ha dødd av syfilis eller gift, at han ble dyttet utfor en klippe etter instruksjoner fra Lord Randolph Churchill eller at hans død ble arrangert for at han aldri skulle arve tronen og egentlig døde på 1930-tallet på et mentalsykehus på Isle of Wight eller innesperret i Glamis Castle – er blitt tilbakevist som fabrikasjoner. Albert Victors mor, Alexandra, kom seg aldri helt etter sønnens død og beholdt hans rom uforandret som et minne om ham, ikke ulikt hennes svigermors tilbedelse av Prins Alberts minne. Ved begravelsen la Mary sin brudekrans med oransje blomster på kisten. Bryllupet skulle ha funnet sted 27. februar 1892. Hans tidligere lærer, James Kenneth Stephen, nektet fra Albert Victors dødsdag av å spise og døde 20 dager senere; han hadde fått en hodeskade i 1886 som hadde gitt ham en psykose. Prinsen er begravd i Albert Memorial Chapel nær St. George's Chapel ved Windsor Castle. Hans gravmonument, laget av Alfred Gilbert, er en av de best kjente art nouveau-skulpturene i Storbritannia. Monumentet viser prinsen liggende i Husar-uniform, og over ham kneler en engel som holder en krone. Graven er omgitt av helgenfigurer. Rolf Sand. Rolf Sand (født 21. februar 1920) er en norsk skuespiller. Han var teaterelev ved Nationaltheatret fra 1947 til 1949, og etter noen småroller i elevtiden, debuterte han i tittelrollen i Holbergs "Den pantsatte bondedrengen" våren 1949. I 1950 spilte han Ole i "Reisen til julestjernen", ellers ble det mest mindre roller i hans første opphold ved teatret. I 1952 gikk han til Trøndelag Teater, deretter ble det Riksteatret fra 1954 og Nationaltheatret igjen fra 1958. Nå fikk han prøve seg i noe større komiske roller som Jacob i "Erasmus Montanus", Tobias i "Folk og røvere i Kardemommeby" og Nissefar i "Reisen til julestjernen". I 1962 tok han steget over til Det Norske Teatret, hvor han ble en viktig del av ensemblet i over 25 år. Med unntak av en sesong ved Oslo Nye Teater i 1975-76, ble han ved Det Norske Teatret fram til pensjonsavgang i 1987. I 1973 spilte Sand rollen som Torkel i TV-serien Blokk 12, Oppgang C . Så sent som i 1999 gjestet han Nationaltheatret i rollen som Advokat Strøm da "Tante Ulrikke" av Gunnar Heiberg ble nyoppført. Sand har spilt i nærmere 30 filmer, oftest små roller i komedier som "Sønner av Norge", "Olsenbanden" og "Bør Børson". Rolf Sand er bror av skuespiller og revyforfatter Bjørn Sand. Lo (Ringerike). Lo (av angelsaksisk "léah" via norrønt "ló", som betyr "engmark", "engslette" eller "lysning") er en gammel urgård som ligger i Haugsbyd i Ringerike kommune, i skråningen opp mot Harehaugen like nord for Haug kirke og mellom Knæstang og Sætrang. Gården ble trolig ryddet i århundrene før år 0. Ved Haug kirke ligger flere større gravhauger som trolig har sammenheng med Lo, som åpenbart er den eldste og mest betydningsfulle av gårdene rundt kirken. Lo har imidlertid neppe vært like betydningsfull som Sætrang, som har en bedre og mer sentral beliggenhet i bygden. Gravhaugene tyder imidlertid på at Lo kan ha vært et høvdingsete. Lo er delt en rekke ganger og nevnes i skriftlige kilder første gang i 1528, noe som klart indikerer at gården ikke tilhørte de mest betydningsfulle på denne tiden. I 1657 nevnes tre gårder og like mange oppsittere, likeledes nevnes det tre gårder i 1723, men da er det fire oppsittere (hvorav to på den ene gården). Store deler gårdene er i dag utlagt til boligformål. På 2000-tallet ble det gjort arkeologiske undersøkelser nord for Harehaugveien, men tanke på ytterligere boliger i området rundt dagens Lo-gårder. Så langt kjent ble det bare funnet beskjedne bevis for bosetting der. Roger De Vlaeminck. Roger De Vlaeminck (født 24. august 1947 i Eeklo i østre Flandern i Belgia) er en tidligere profesjonell syklist. Han er mest kjent for sine seirer i klassikerne Paris–Roubaix og Flandern rundt. De Vlaeminck er en av kun tre syklister som har vunnet alle de fem største endagsrittene (Monumentene): Paris–Roubaix, Liège–Bastogne–Liège, Flandern rundt, Milano–Sanremo og Lombardiet rundt. De andre er hans landsmenn Rik Van Looy og Eddy Merckx. Det eneste store endagsrittet han ikke vant var verdensmesterskapet, der han ble nummer to i 1975. Han hadde også suksess i Grand Tours med blant annet 22 etappeseirer og 3 poengtrøyer i Giro d'Italia. I 1984 gav han seg med sykling, etter 15 år og 257 seirer. Overberg. Overberg er et distrikt i provinsen Western Cape i Sør-Afrika. Distriktet ligger øst for Cape Town bak Hottentots-Holland–fjellene. Den ligger langs provinsens sørkyst mellom Kapp-halvøya og regionen kjent som Garden Route i øst. Grensene til distriktet er Hottentots–Holland i vest, Riviersonderend–fjellene, del av Kapp foldingsbelte, i nord, Atlanterhavet og Indiahavet i sør og Breede i øst. Navnet betyr «over fjellene» og henviser til regionens plassering i forhold til Cape Town. Området har alltid blitt regnet som brødkurven til Kapp, og det dyrkes stort sett korn her, for det meste hvete. Hvetemarkene er en betydelig hekkeplass for Sør–Afrikas nasjonalfugl, anthropoides paradisea. En annen viktig matvare som dyrkes i Overberg er frukt, der Elgin–dalen er den nest største leverandøren av frukt i Sør-Afrika. I Overberg ligger Kogelberg biosfærereservat som er anerkjent og registrert hos UNESCO. Reservatet har stor variasjon i blomster som ikke finnes andre steder i fynbos biomen. De viktigste byene er Hermanus, Caledon og Swellendam, og regionen inkluderer Kapp Agulhas, det sørligste punktet i Afrika. Landskapet er kupert omgitt av fjell og hav. Christian Børs. Christian Børs er blant annet navnet på to kjente personer og to båter fra Bergen. Rockdetector. Rockdetector er en Internettside med register over rockeband i ulike sjangere, med fokus på bandbiografier. Rockdetector ble startet av Garry Sharpe-Young i 2001, og per juli 2007 har siden ca 56 500 band, 89 500 album, 28 000 anmeldelser og 638 500 sanger. Nettsiden inneholder også en internasjonal konsertdatabase med over 300 000 konserter datert helt tilbake til 1965. Michael Albasini. Michael Albasini (født 10. desember 1980) er en profesjonell sveitsisk landeveissyklist. Han sykler for Orica-GreenEDGE. Rik Van Steenbergen. Rik Van Steenbergen (født 9. september 1924 i Arendonk, Belgia, død 15. mai 2003 i Antwerpen) var en belgisk profesjonell syklist som kjørte for det franske laget Peugeot. Van Steenbergen ble profesjonell i 1942 og det følgende året vant han sine første konkurranser og ble belgisk mester. I 1944 vant han klassikeren Flandern rundt, som han også gjorde to år senere. Under hans lange karriere, som varte til 1966, vant han flere andre klassikere som Paris–Roubaix (1948, 1952), Paris–Brussel (1950) og Milano–Sanremo (1954). Han ble også verdensmester tre ganger (1949, 1956, 1957) og tangerte dermed Alfredo Bindas rekord. Han var også en god banesyklist og vant 40 seksdagersritt og forbedret to verdensrekorder. Disse ferdighetene gjorde ham til en bra spurter, men han hadde problemer i bakkene, og derfor vanskeligheter i de store tourene. Likevel ble han nummer to i Giro d'Italia i 1951, og noen hevder at han kunne ha vunnet de lange etapperittene også om han hadde konsentrert seg om dem, i stedet for å kjøre så mange ritt som mulig. Leonardo Bertagnolli. Leonardo Bertagnolli (født 8. januar 1978 i Trento) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Til Giro d'Italia 2009 fikk han en korttidskontrakt med Serramenti PVC Diquigiovanni - Androni Giocattoli, og vant den 15. etappen. Eros Capecchi. Eros Capecchi (født 13. juni 1986 i Castiglione del Lago) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Liquigas-Cannondale. Knæstang. Knæstang eller Knestang (av norrønt "kné" og "stangr", som trolig betyr "eng med knekk ved rett bekk") er både en gammel urgård og ei lita grend i Haugsbygd i Ringerike, et lite stykke nord for Haug kirke. Grenden har fått navn etter gården, som kan ha blitt ryddet i århundrene før år 0. Den tilhører således bygdens eldste gårder. I sør grenset gården opprinnelig til Lo Knæstang nevnes i gamle diplomer fra senmiddelalderen og framover, første gang sikkert i 1445 og senere i 1528, 1542, 1604, 1617, 1657 og 1723. Et diplom fra fra 1352 (DN. IV 287) kan også vise seg å omhandle denne gården, men dette er mer usikkert i det navnet i denne kilden kan tolkes på flere måter. I 1657 nevnes Knæstang som to gårder, og i 1723 som to gårder hvorav den ene med to oppsittere. Dario Cataldo. Dario Cataldo (født 17. mars 1985 i Lanciano) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det belgiske laget Omega Pharma-Quick Step, og har tidligere syklet to sesonger i italienske Liquigas. Francesco Chicchi. Francesco Chicci (født 27. november 1980 i Camaiore) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Quick Step. Mauro Da Dalto. Mauro Da Dalto (født 8. april 1981 i Conegliano) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det italienske UCI WorldTour-laget Liquigas-Cannondale. Francesco Failli. Francesco Failli (født 16. desember 1983) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Farnese Vini-Neri Sottoli. Vincenzo Nibali. Vincenzo Nibali (født 14. november 1984 i Messina) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det italienske ProTour-laget Liquigas-Cannondale. Han vant Vuelta a España i 2010. Roberto Petito. Roberto Petito (født 1. februar 1971 i Civitavecchia) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Hans største seier kom i 1997 da han vant Tirreno-Adriatico. Han har også vært blant de fem beste i klassikere som Flandern rundt og Paris-Roubaix. I 2006 vant han Dunkirk 4-dagers sammenlagt. Alessandro Spezialetti. Alessandro Spezialetti (født 14. januar 1975 i Lachen, Sveits) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Alessandro Vanotti. Alessandro Vanotti (født 16. september 1980 i Bergamo) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det italienske UCI WorldTour-laget Liquigas. Murilo Fischer. Murilo Antonio Fischer (født 16. juni 1979 i Brusque) er en profesjonell brasiliansk landeveissyklist. Han sykler for amerikanske Garmin-Barracuda. Vladimir Miholjević. Vladimir Miholjević (født 17. juni 1974) er en profesjonell kroatisk landeveissyklist. Han sykler for det italienske laget Acqua & Sapone etter fem sesonger for ProTour-laget Liquigas. Vestern. Vestern er en tidligere storgård som ligger på Vesterntoppen i Haugsbygd i Ringerike kommune, langs fylkesvei 163 (Klekkenveien) like vest (nedenfor) for Sætrang, urgården Vestern trolig opprinnelig ble skilt ut fra en gang i tiden. Den har gårdsnummer 95 i Ringerike. Vestern, som er en såkalt "vin"gård, er trolig ryddet i de første århundrene etter år 0. Navnet indikerer at den ligger vest for sitt opphav, som med all sannsynlighet er urgården Sætrang. Opprinnelig har gården eid grunnen øst for stedet der Randselva møter Begnaelva og danner Storelva, like etter Hønefossen i Hønefoss. Dette inkluderer det området vi i dag kjenner som Vesterntangen, en naturlig tange som er dannet som følge av at Randselva danner meandere nær utløpet. Vesternbakken. Fra Vesterntangen reiser landskapet seg bratt i øst mot Vesterntoppen, der spesielt nordre del er utbygd av eneboliger. Stigningen mot toppen langs fylkesvei 163 er kjent som Vesternbakken og er en delstrekning på fylkesvei 163. Vesternbakken begynner der Ole Torkildsens vei slutter, i svingen ved innkjøringen til Odliveien. Området på begge sider av stigningen er også for det meste utnyttet til boligformål. Matej Mugerli. Matej Mugerli (født 17. juni 1981 i Nova Gorica) er en profesjonell slovensk landeveissyklist. Han syklet for det italienske ProTour-laget Liquigas fra 2005 til 2008. Guido Trenti. Guido Trenti (født 27. desember 1972) er en tidligere profesjonell amerikansk-italiensk landeveissyklist. Charles Wegelius. Charles («Charlie») Wegelius (født 26. april 1978 i Esbo, Finland) er en tidligere profesjonell engelsk landeveissyklist. Han la opp høsten 2011 etter 11 sesonger som profesjonell. Odd Frogg. Odd Frogg (født 13. oktober 1901 i Hønefoss, død 23. februar 1934 i Oslo) var en norsk skuespiller. Frogg debuterte på Nationaltheatret i rollen som Benedikt i "Kirken" våren 1921. Senere bekreftet han sitt lyriske talent som Peter i Ibsens "Kongsemnerne" ved samme teater, gjennom tittelrollen i "Ambrosius" på Centralteatret og som Falk i "Kjærlighetens komedie" på Den Nationale Scene. Han returnerte til Nationaltheatret i 1928, og spilte store roller i klassiske og moderne stykker. I perioden 1930–33 var han engasjert ved Oslo Nye teater, hvor han gjorde krevende oppgaver som tittelrollen i "Marius" og Stanhope i "Reisens slutt". Tilbake på Nationaltheatret ble hovedrollen som Dominique i "Domino" hans siste. Etter den 27. forestillingen døde Odd Frogg etter å ha kastet seg ut fra et tak ved Frogner plass. Selvdrapet skal delvis ha hatt sammenheng med et ulykkelig forhold til kollegaen Gerd Egede-Nissen. Garden Route. Garden Route er en strekning langs den sørlige kysten av Sør-Afrika i provinsen Western Cape. Den strekker seg fra Mossel Bay til Storms River langs N2. Den inkluderer byer som Mossel Bay, George, Knysna, Oudtshoorn, Plettenberg Bay og Nature's Valley. Området har et maritim klima med moderat varme somre og milde til kjølige vintre. Det er et områdene med mest nedbør i Sør–Afrika. Mest nedbør kommer i vintermånedene med de fuktige sjøvindene fra Indiahavet. Garden Route ligger mellom fjellene Outeniqua og Tsitsikamma i nord og Indiahavet i sør. Skogene i fjellene har en unik blanding av Kapps Fynbos og tempererte skoger, og de gir turmuligheter og aktiviteter for økoturisme. Det finnes nesten 300 forskjellige fuglearter her. Ti naturreservater finnes i området i tillegg til noen unike marine reservater hvor de finnes korallrev, delfiner, seler og en mengde andre havarter. Forskjellige bukter langs Garden Route er ynglested for den truede sørkaper som kommer dit for å kalve om vinteren og våren (juli til desember). Selv om den populære utforskingen av Garden Route foregår per bil, er det også stedet for det siste gjenværende passasjerdamptoget, Outeniqua Choo Tjoe. Alessandro Cortinovis. Alessandro Cortinovis (født 11. oktober 1977 i Bergamo) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Han tok en etappeseier i Tour de Langkawi i 2004. Mirco Lorenzetto. Mirco Lorenzetto (født 19. juli 1981 i Vittorio Veneto) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Alberto Ongarato. Alberto Ongarato (født 24. juli 1975 i Padova) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Elia Rigotto. Elia Rigotto (født 4. mars 1982 i Vicenza) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det italienske laget Serramenti PVC Diquigiovanni - Androni Giocattoli. Fabio Sabatini. Fabio Sabatini (født 18. februar 1985 i Pescia) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for det italienske UCI WorldTour-laget Liquigas-Cannondale. Fabio Sacchi. Fabio Sacchi (født 23. mai 1974 i Milano) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Carlo Scognamiglio. Carlo Scognamiglio (født 31. mai 1983 i Seriate) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Han sykler for Team Vorarlberg. Marco Velo. Marco Velo (født 9. mars 1974) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Han avsluttet sin 15 år lange karriere med to sesonger for det belgiske ProTour-laget Quick Step. Han ble italiensk mester på tempo i fire år på rad, fra 1998 til 2001. Volodymyr Djudja. Volodymyr Djudja, ukrainsk Володимир Дюдя (født 6. januar 1983) er en profesjonell ukrainsk landeveissyklist. Breede (elv). Breede (nederlandsk: «bred») er en elv i provinsen Western Cape i Sør-Afrika. Den er rundt 337 km lang med et nedslagsfelt på 12 384 km². De største byene i nedslagsfeltet er Swellendam, Montagu og Robertson og Worcester. Der er en dam på elven, Brandvlei. Elvens kilde er i Skurweberge–fjellrekken over Ceres og den munner ut i Indiahavet ved Witsand i St. Sebastian–bukta. Norah Lofts. Norah Lofts, tidligere "Norah Robinson" (født 27. august 1904, død 10. september 1983), var en britisk forfatter med historisk temaer som spesiale. Hun benyttet også andre navn som forfatter av andre typer romaner. Lofts var en meget produktiv forfatter og solgte et stort antall av sine mer enn femti titler av historisk fiksjon, men hun skrev også annen type litteratur, noveller og faglitteratur. Mange av hennes romaner følger historien til ett bestemt hus og de beboerne som bodde i det. Norah Lofts var født i Shipham i Norfolk i England. Før hun ble forfatter var hun lærer i språk og historie ved en pikeskole. Hun skrev også under aliasene Peter Curtis og Juliet Ashley. Hun valgte å utgi sine kriminalromaner under navnet Peter Curtis ettersom hun ikke ønsket at leserne av hennes historiske fiksjon skulle kjøpe en kriminalroman i den tro at det var en klassisk historisk fiksjonsroman. Hennes kriminalromaner viste uansett hennes karakteristiske stiltrekk som hun benyttet i sine historiske romaner. Mange av hennes historiske romaner faller innenfor to generelle kategorier: Biografiske romaner om dronninger, blant dem Anne Boleyn, Isabella I av Castilla, og Katarina av Aragon, og romaner hvor innholdet er plassert i East Anglia rundt den fiktive byen «Baildon» (basert i stor grad på byen Bury St. Edmunds). Hennes oppfinnelse av dette fiktive området i England minner sterkt om Thomas Hardys litterære oppfinnelse «Wessex», og hennes bruk av gjentagende figurer slik som den ledende figuren i en roman opptrer som en mindre fremtredende figur i andre romaner minner om William Faulkners arbeidsmåte i hans fiktive område «Yoknapatawpha County» som skal være et sted i Mississippi. Norah Lofts’ romaner som handlet om East Anglia på 1930- og 1940-tallet var opptatte av de svært fattige i samfunnet og deres manglende evner til endre sin forhold. Hennes tilnærming synes å antyde en interesse for sosiale reformer som ble et trekk ved det britiske etterkrigssamfunnet. Flere av hennes romaner har blitt omdannet til filmer. "Jassy" ble filmatisert som "Jassy" (1947) med Margaret Lockwood og Dennis Price. "You're Best Alone" ble filmatisert som "Guilt is My Shadow" (1950). "The Devil's Own" (også kjent som "The Little Wax Doll" og "Catch As Catch Can") ble filmatisrt som "The Witches" (1966). Filmen "7 Women" ble regissert av John Ford og var basert på fortellingen "Chinese Finale" av Norah Lofts. Norah Lofts var gift med Geoffrey Lofts, og de hadde et barn sammen. Hun døde den 10. september 1983 og ble gravlagt i Bury St. Edmonds i Suffolk. Sergio Ghisalberti. Sergio Ghisalberti (født 10. desember 1979 i San Giovanni Bianco) er en profesjonell italiensk landeveissyklist. Ralf Grabsch. Ralf Grabsch (født 7. april 1973 i Wittenberg) er en tidligere profesjonell tysk landeveissyklist. Han er bror av Bert Grabsch. Fra 2006 til 2008 konkurrerte Ralf Grabsch for UCI ProTour-laget Team Milram. Grabsch startet sin profesjonelle karriere i 1996 på PSV Köln, men gikk i 2000 over til Team Telekom. Så konkurrerte han for Wiesenhof mellom 2003 og 2005, før han gikk til det italiensk-tyske laget Team Milram i 2006. Grabsch vant den tredje etappen av Bayern rundt i 2006. Samme år vant han også Rund um den Magdeburger Dom, i tillegg til at han vant en etappe av Cologne Classic. I 2007 vant han Rund um die Wittenberger Altstadt foran Robert Förster og sin yngre bror Bert Grabsch. Både i Cologne Classic og Rund um den Magdeburger Dom endte han på tredjeplass. 10. oktober 2008 offentliggjorde Grabsch at han ville avslute sin karriere, selv om han hadde ytterligere ett år igjen av sin kontrakt med Team Milram. I stedet for å fortsette som proffsyklist ble han sportsdirektør i Team Milram. Tidligere i 2008 vant Ralf Grabschs bror Bert Grabsch verdensmesterskapet i temporitt. Dennis Haueisen. Dennis Haueisen (født 13. september 1978) er en tidligere profesjonell tysk landeveissyklist. Han arbeider nå for det italienske ProTour-laget Milram. Martin Müller. Martin Müller (født 5. april 1974 i Forst, Lausitz) er en tidligere profesjonell tysk landeveissyklist. Han syklet blant annet for det italienske ProTour-laget Milram. Voodoo Gods. Voodoo Gods er et amerikansk heavy metal-band som ble stiftet i Tampa i Florida i 2001 under navnet Shrunken Head av Alex von Poschinger, Tony Norman og Seth Van De Loo. Musikken inneholder elementer fra death metal og thrash metal, mens temaene omhandler voodoo og spiritisme. I begynnelsen av 2006 ble gitaristen Jacek Hiro og vokalisten Adam «Nergal» Darski (kjent fra Behemoth) med i bandet, og i første halvdel av 2007 ble tre nye musikere med i bandet. Disse musikerne var bassisten Jean Baudin, ekstravokalisten Mike Browning (spilte i Morbid Angel fra 1983-1986), og gitaristen David Shankle (spilte i Manowar fra 1988-1994). Garthus. Garthus er ei grend i Begnadalen og en grunnkrets i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Veidele mellom Europavei 16 og "Austsidevegen" på østsiden av elva som går sørover mot veidele tilbake til Europavei 16 ved Tollefsrud og vei videre til Begna, og nordover til veidele tilbake til Europavei 16 ved Hølera. Næringsliv. "Stensrud camping" på østsiden av elva med hytter, campingplasser og utleie av rom. Enrico Poitschke. Enrico Poitschke (født 25. august 1969 i Görlitz) er en tidligere profesjonell tysk landeveissyklist. Björn Schröder (syklist). Björn Schröder (født 27. oktober 1980 i Berlin) er en profesjonell tysk landeveissyklist. Han sykler for det tyske kontinentallaget "Team Nutrixxion". Sebastian Schwager. Sebastian Schwager (født 4. januar 1984 i Ansbach) er en profesjonell tysk landeveissyklist. Niki Terpstra. Niki Terpstra (født 18. mai 1984 i Beverwijk, Noord-Holland) er siden 2003 en profesjonell nederlandsk landeveissyklist. Fra 2011 sykler han for Quick Step. Terpstra har først og fremst hatt suksess innen banesykling. Sammen med Levi Heimans, Jens Mouris og Peter Schep vant han sølv i lagforfølgelse under verdensmesterskapet i 2005 som ble avholdt i Los Angeles. Fire ganger har Terpstra vært nederlandsk mester i ulike øvelser, og i 2006 vant han en tung etappe under Belgia rundt. Han skulle delta i OL i Beijing, men på vei til velodromen krasjet han og brakk begge armene. Tollefsrud. Tollefsrud er ei grend i Begnadalen og en grunnkrets i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Veidele mellom Europavei 16 og "Austsidevegen" på østsiden av elva som går sørover mot veidele til Europavei 16 ved Begna, og nordover gjennom grenda Begnadalen til veidele mellom Europavei 16 ved Garthus og videre til Hølera. I Tollefsrud er det også veidele mot Riksvei 243 til Hedalen. Næringsliv. "Veigårdstranda camping" ved elva har hytter og plass for telt og campinghytter. Eiterå (Rana). Eiterå [ei`terå] (Rana), også kalt Eiteråga [e`iterå:ga], er navnet på både en elv og en grend i Dunderlandsdalen, 7 km nord for Storforshei, i Rana kommune. E6 passerer gjennom grenda. Elvenavnet kan bety «den kalde elven», av gammelnorsk "eitr". Jmf «eitrende kald». Navnet kan også være avledet av urgermansk "*aitra-", «noe som sveller frem». Elven har sitt utløp mellom Bomfjellet og Ørtfjellet. Grenden ble ryddet for jordbruk i 1723. Opprinnelig var det to gårdsbruk i grenda. Siden 1749 har den bestått av fire jevnstore gardsbruk. Gårdene ble regulerte av staten i 1925. Næringsgrunnlaget er i hovedsak jordbruk. 4 km nord for Eiteråas utløp i Ranelva finnes "Stjernen sølvsmie" (siden 1982), som produserer smykker av sølv og edelsteiner, samt brukskunst. Dries Devenyns. Dries Devenyns (født 22. juli 1983) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for det belgiske laget Omega Pharma-Quick Step. Vesterntangen. Vesterntangen er et eldre, større boligområde som ligger i nær tilknytning til Hønefoss i Ringerike. Området ligger på en naturlig tange øst for Randselva, der elva danner en meander før sammenløpet med Ådalselva (nedre del av Begna) like nedenfor Hønefossen. På motsatt side dannes Holtangen på samme måte. Deler av Vesterntangen var innenfor den opprinnelige byen. Dette gjaldt boligområdet i Vesterngata, Elvegata og Christies gate, fram til Ole Torkildsens vei ved Hønefoss sykehjem. Området sogner naturlig til Nordre torv, men det regnes ikke med til bydelen Nordsiden. Dette området var den eneste delen i bykommunen Hønefoss som lå øst for elvene. Resten av tangen hørte inn under tidligere Norderhov herredskommune. Vesterntangen har opprinnelig hørt inn under den gamle storgården Vestern, som ligger på høyden øst for tangen. Vestre del av tangen (som tilhører byen, preges av eldre villahusbebyggelse. Resten av tangen preges av en kombinasjon av blokkbebyggelse og villaer. Hønefoss sykehjem ligger på Vesterntangen, der Vesterngata går over i Ole Torkildsens vei. Dette var opprinnelig et pleiehjem for eldre. Tidligere fantes det også en kolonialbutikk (Ringerike Samvirkelag) der, men denne er for lengst nedlagt. Det finnes imidlertid et mindre serveringssted der (i de tidligere lokalene til kolonialen). Likeledes finnes det et større helsesenter i området, i lokalene etter et tidligere katolsk sykehus som ble drevet av Sankta Theresia katolske kirke. Dette heter Vestergaten Medisinske Senter (VMS) og har adresse Vesterngata 5. Det er adkomst til Vesterntangen fra Hønefoss via Overmannsund bru over Randselva. Brua er en del av fylkesvei 163 til Klekken, via Vesterngata, Ole Torkildsens vei, Vesternbakken og Klekkenveien. Barn fra Vesterntangen sogner til Hønefoss skole på barnetrinnet og Hov ungdomsskole på ungdomstrinnet. Wim De Vocht. Wim De Vocht (født 19. april 1982 i Turnhout) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for Verandas Willems-Accent. Cybersquatting. Cybersquatting på Internett vil si å registrere, omsette eller bruke et domenenavn i den hensikt å profittere på goodwill tilknyttet et varemerke som tilhører en annen. Cybersquatteren tilbyr deretter domenet til personen eller selskapet som eier varemerket til en oppblåst pris. Uttrykket stammer fra det engelske ordet «squatting», som betyr å okkupere uten tillatelse et forlatt eller ubrukt område eller bygning som eies av en annen, som for eksempel husokkupasjon. Cybersquatting er imidlertid litt forskjellig, i og med at de «okkuperte» domenenavnene (som regel, men ikke alltid) blir betalt for av cybersquatteren gjennom registreringsprosessen. Cybersquattere forlanger vanligvis priser som er betydelig høyere enn hva de selv betalte for domenenavnet. Noen cybersquattere legger ut nedsettende kommentarer om personen eller selskapet domenet er ment å representere, i et forsøk på å «oppmuntre» vedkommende person eller selskap til å kjøpe domenenavnet fra dem. Andre legger ut betalte lenker via Google og andre annonseringsnettverk til det (legitime) nettstedet brukeren mest sannsynlig ønsker, for på den måten å få avkastning på squattingen. Som tilfellet er med mange andre kontroversielle emner, så er det de som hevder at grenselinjen mot cybersquatting er vanskelig å trekke, og at praksisen er i samsvar med en kapitalistisk etikk og et fritt marked. Cybersquatting er et av de mest løselig anvendte begrepene innen immaterialretten vedrørende domenenavn, og det blir ofte feilaktig brukt om kjøp og salg av generiske domenenavn, så som eksempel.com. Bart Dockx. Bart Dockx (født 2. september 1981 i Turnhout) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Nick Ingels. Nick Ingels (født 2. september 1984) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Olivier Kaisen. Olivier Kaisen (født 30. april 1983 i Namur) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for UCI WorldTourlaget Lotto-Belisol Pieter Mertens. Pieter Mertens (født 25. august 1980 i Lommel) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Han syklet for det belgiske laget Predictor-Lotto. Bert Roesems. Bert Roesems (født 14. oktober 1972) er en tidligere profesjonell belgisk landeveissyklist. Malin Pettersen. Malin Helene Pettersen (født 1. juni 1988) er en norsk sanger. Hun deltok i TV 2-programmet "Idol" i 2005, hvor hun endte på niendeplass. Hun har også spilt rollen som Jeanette i TV-serien "Drømmefangeren og Slangebæreren" som gikk på TV 2 og dubbet flere tegneserier. Blant annet "De tre vennene og Jerry" og "Winx Club". Malin spiller i bandet Lucky Lips. Geert Steurs. Geert Steurs (født 24. september 1981 i Schoten) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Begna (Sør-Aurdal). Begna er ei grend i Begnadalen og en grunnkrets i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Veidele mellom Europavei 16 og "Austsidevegen" ved Haugsrud bru og vei på østsiden av elva som går sørover sørover inn mot industriområdet og boligfelt, og nordover til veidele til Europavei 16 ved Tollefsrud og deretter ved Garthus og Fønhus. Næringsliv. "Begna Bruk" på østsiden av elva er et større sagbruk. På østsiden av elva ligger også Nordre Haugsrud som er Vest-Opplands største skogseiendom. Skogsarealet måler hele 50 000 mål, eller 50km². Også nabogården Søre Haugsrud er betydelig og er Valdres største gård målt i innmark. Totalarealet på denne gårdens innmark er 350 mål. Preben Van Hecke. Preben Van Hecke (født 9. juli 1982 i Dendermonde) er en profesjonell belgisk landeveissyklist. Han sykler for det belgiske laget Topsport Vlaanderen, dit kom han fra Predictor-Lotto. Dario Cioni. Dario (David) Cioni (født 2. desember 1974 i Reading, England) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Matthew Lloyd. Matthew Lloyd (født 24. mai 1983 i Melbourne) er en profesjonell australsk landeveissyklist. Lloyd sykler fra 2012-sesongen for Lampre-ISD etter å ha blitt sparket fra det belgiske laget Omega Pharma-Lotto i april 2011. I 2008 ble han australsk mester i landeveissykling. I 2010 tok han en etappeseier og vant klatretrøya i Giro d'Italia. Stefano Zanini. Stefano Zanini (født 23. januar 1969 i Varese) er en tidligere profesjonell italiensk landeveissyklist. Han har syklet for det belgiske laget Predictor-Lotto. Dmitro Hrabovskyj. Dmitro Hrabovskyj vinner U-23-VM i 2005 Dmitro Hrabovskyj, ukrainsk Дмитро Грабовський, russisk form Дмитрий Грабовский – Dmitrij Grabovskij, (født 30. september 1985) er en profesjonell ukrainsk landeveissyklist. Han sykler for ISD-Lampre Continental. I 2005 ble han U23-verdensmester i landeveisritt. Carl Joachim Hambro (bankmann). Carl Joachim Hambro (født 22. november 1807, død 17. november 1877) var en dansk-britisk bankier som i 1839 grunnla C. J. Hambro & Son i London. Hambro fikk tittelen baron i 1851. Wimbledon-turneringen 2003. Wimbledon-turneringen 2003 ble spilt mellom 23. juni og 6. juli i London og var en Grand Slam-turnering i tennis på gras. Som i 2002 møttes søskenparet Serena og Venus Williams i singlefinalen for damer, og Serena forsvarte sin tittel. Herrenes singlefinale ble vunnet av Roger Federer fra Sveits. Double-turneringen for herrer ble vunnet av det svensk / australske paret Jonas Björkman / Todd Woodbridge som også vant i fjor. Double for damer ble vunnet av Ai Sugiyama og Kim Clijsters og amerikanske Martina Navrátilová vant sammen Leander Paes fra India mixed double. John Devine (syklist). John Devine (født 2. november 1985) er en profesjonell amerikansk landeveissyklist. Zvezda. Zvezda (Russisk: Звезда, betyr «stjerne»), også kjent som «Zvezda Service Modul», er en komponent til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Det var den tredje modulen som ble skutt opp, og sørger for deler av romstasjonens støttesystemer for å opprettholde liv ombord, og er også bo-kvarter for 2 av mannskapet. Det er den strukturelle og funksjonelle senteret til den russiske delen av stasjonen. Zvezda ble skutt opp med en Proton-rakett 12. juli 2000 og ble koblet sammen med Zarja-modulen 26. juli samme år. Raketten var en av de første som hadde reklame på seg, det var dekorert med logoen til restaurantkjeden «Pizza Hut», som selskapet betalte 1 millioner dollar for. Konstruksjon. Kjernestrukturen av Zvezda, kjent som "DOS-8" var tilog begynne med bygd på 1980-tallet, for å være kjernen av det skulle bli Mir-2 romstasjonen. Dette betyr at Zvezda er tilsvarende til den kjernemodulen (DOS-7) ombord på Mir. Den var faktisk merket med Mir-2 for en lang tid på fabrikken. Designet stammer imidlertid helt tilbake til de originale Saljut-stasjonene. Hoveddelene var ferdig bygget i februar 1986, og mesteparten av det interne utstyret var installert i oktober 1986. Modulen var bygget av det russiske selskapet «S.P. Korolev Rocket and Space Corporation Energia» og er den eneste 100% russisk bygget og finansierte delen av ISS sammen med Pirs.(Zarya ble bygget av Russland, men ble finansiert og eies av USA). Spesifikasjoner. John Phillips arbeider på Elektron-systemet inne i Zvezda Zvezda består av en sylindrisk «arbeidsrom» hvor mannskapet jobber og lever, et sylindrisk «Transfer-kammer» som har en tilkoblings-port, en trykkløs del (Assembly Compartment)av modulen omringer «Transfer-kammeret», og et siste «transfer-rom» med tre tilkoblings-porter. «Transfer-rommet» er festet i Zarja-modulen og har tilkoblingsporter ment for Science Power Platform og den Universal Docking Module. For tiden er kun Pirs koblet til. Den kan brukes som en luftlås, men hvis luken svikter, vil det være umulig å bevege seg til resten av stasjonen, så denne muligheten har aldri blitt brukt. «Transfer-kammeret» er utstyrt med automatisk tilkoblings-utstyr og er brukt til å motta Soyuz og Progress-romskip. Zvezda inneholder soveplasser for 2 kosmonauter, en tredemølle fra NASA og en sykkel for trening, toalett og andre hygieniske fasiliteter og en bysse med kjøleskap og fryser. Modulen har hele 14 vinduer spredd på de ulike delene. Den inneholder også Elektron-systemet som sørger for å skille ut og resirkulere kondensert fuktighet og vann fra avfallssystemet, samt å sørge for hydrogen og oksygen. Hydrogenet blir sluppet ut i rommet, mens oksygenet blir brukt ombord. Det er 18 små raketter på modulen og to store for fremdrift, og 8 batterier for å lagre elektrisk kraft. Elektron-systemet har krevd vesentlig vedlikehold, og har stoppet flere ganger. Dette har medført at mannskapet ombord har måtte bruke andre oksygen-kilder for lengre perioder. Det inneholder også Vozdukh-systemet som fjerner karbondioksid fra luften. Zvezda har blitt kritisert av mannskapene ombord på romstasjonen for å være svært bråkete, og mannskapene har vært observert med øreplugger mens de jobber der. Sammenkobling til ISS. 26. juli 2000 ble Zvezda den tredje modulen i ISS når den koblet seg til den bakre porten på Zarja. Zarja hadde allerede blitt tilkoblet den amerikanske Unity-modulen. Senere i juli overlot datamaskinene ombord i Zarja kommandofunksjonene til Zvezda. 11. september 2000 foretok 2 av mannskapet på STS-106 den endelige sammenkoblingen mellom Zvezda og Zarja: Under en 6 timer og 14 minutter lang romvandring, koblet kosmonaut Yuri Malenchenko og astronaut Ed Lu sammen 9 kabler mellom de to modulene, inkludert 4 kraft-kabler, 4 video- og datakabler og en fiberoptisk telemetri-kabel. Den påfølgende dagen (11. september, kl 12:20 a.m. CDT)kunne mannskapet ombord på STS-106 flyte inn i Zvezda for aller første gang. Farer ifm oppskyting. På grunn av russiske finansielle problemer ble Zvezda skutt opp uten noen backup og forsikring. På grunn av dette, konstruerte NASA en midlertidig kontroll modul i tilfelle det oppstod store forsinkelser, eller modulen ble ødelagt ved oppskyting. Hølera. Hølera er ei grend i Bagn og en grunnkrets i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Veidele mellom Europavei 16 og "Austsidevegen" ved Fønhus bru og vei på østsiden av elva som går sørover mot veidele tilbake til Europavei 16 ved Garthus og vei videre til Tollefsrud og Begna. Veidele opp lia i vest mot "Åsebygda". Grenda har fått navn etter elva Hølera som renner ned lia fra vest. Elva kommer fra vannet "Hølervatnet" inne på åsen, der også den tidligere gården "Hølersetera" ligger. Om denne gården ble det sagt at etter Svartedauen ble det funnet 13 mennesker som satt døde til bords. Etter sagnet er disse begravd i kjelleren. I Mikkjel Fønhus sin diktning er elva kjent som "Kvervilla". "Fønhus landhandel" er av landets eldste eksisterende landhandler og også en av de første som fikk handelsbrev for å drive landhandleri. Forfatteren Mikkjel Fønhus (1894–1973) ble født i huset ved siden av selve butikken. Hans hjem Nissebakken er bevart slik det var i hans levetid, og er åpent for publikum etter avtale. Vladimir Kolev. Vladimir Kolev (bulgarsk: Владимир Колев) (født 18. april 1953) er en tidligere bulgarsk bokser. Under Sommer-OL 1976 i Montreal i Canada vant han bronse i lett weltervekt. Under verdensmesterskapet i boksing 1974 i Havanna på Cuba vant han sølv etter å ha blitt slått av Ayub Kalule fra Uganda i finalen. Rubén Plaza. Rubén Plaza Molina (født 29. februar 1980 i Ibi) er en profesjonell spansk landeveissyklist. Kapprovinsen. Provinsen Kapp det Gode Håp, vanligvis kalt Kapprovinsen, var en provins i Unionen Sør-Afrika og senere Republikken Sør-Afrika. Den bestod av den gamle Kappkolonien og hadde Cape Town som sin hovedstad. Den ble opprettet i 1910 da Unionen Sør–Afrika ble opprettet og inkluderte den opprinnelige Kappkolonien og andre regioner som Britisk Bechuanaland (må ikke forveksles med protektoratet Bechuanaland, nå Botswana), Griqualand East (området rundt Kokstad) og Griqualand West (området rundt Kimberley). Da unionen ble opprettet, bestod hele regionen som nå kalles Sør–Afrika av bare fire provinser: Transvaal (Sørafrikanske Republikk), Natal (Republikken Nalia), Oranjefristaten og Kapprovinsen. Under apartheid–tiden ble landet delt opp i ytterligere deler som ble kjent som de fire TBVC–statene og seks avhengige bantustans. Etter det første allmenne valget i 1994 ble alle delene slått sammen igjen og delt inn i dagens ni provinser. Walvis Bay ble gitt til Namibia. Provinsene Transkei (1976) og Ciskei (1981) ble erklært uavhengige av Sør–Afrika etter at de tidligere var del av Kapprovinsen. Griqualand East ble overført til Provinsen Natal etter at Transkei ble erklært uavhengig, siden den var avskåret fra resten av provinsen. De ble gjeninnlemmet i Sør–Afrika i 1994, begge som del av den nye provinsen Eastern Cape. Den var den eneste provinsen hvor fargede (bl.a. mennesker med hvite og svarte foreldre) kunne stemme, selv om denne retten ble fjernet av apartheid–regjeringen i 1956. I 1994 ble den delt opp i tre mindre administrative enheter: Western Cape, Eastern Cape og Northern Cape. Deler av Kapprovinsen ble også absorbert i North West. Smedlund. a>. Tettstedet er nede til høyre. Nordre og Søndre Garthus og Olmhus er gårdene nede til høyre for elven. Smedlund er ei grend i Bagn og en grunnkrets i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Veidele mellom og privat bomvei ved Langedrag bru og vei opp åsen på østsiden av elva til bygda Leirskogen med fylkesvei som så deler seg og går sørover mot Høljarast i Etnedal og nordover mot veien mellom Bagn og Bruflat. Rett nord for grenda vei opp "Lundebygda" og bomvei videre til "Buvatnet" og vei videre til Hedalen, Nesbyen og Gol. Næringsliv. "Solvoll trevare" på østsiden av elva som produserer bygningsartikler og "Promek mekanisk verksted" ved siden av europaveien som selger og reparerer landbruksmaskiner og produserer beslag og artikler for hytter. "Langedrag camping" på østsiden av elva har plass for campingvogner og utleiehytter. Mateja Kežman. Mateja Kežman (serbisk kryllisk: Матеја Кежман) (født 12. april 1979 i Zemun i Serbia i daværende Jugoslavia) er en serbisk fotballspiller som for øyeblikket spiller for den hviterussiske klubben BATE Borisov. Kežman spiller hovedsakelig angrep, og har spilt for en rekke klubber. Han har blant annet tidligere spilt i FK Zemun (1995–1996), FK Loznica (1996–1997), Sartid (1997–1998), FK Partizan (1998–2000), PSV Eindhoven (2000–2004), Chelsea FC (2005–2005), Atlético de Madrid (2005–2006), Fenerbahçe SK (2006–2009) og Paris Saint-Germain (2008–2010). Dølven. Dølven er ei grend i Bagn og en grunnkrets i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Det går en privat vei over en gammel hengebro til østsiden av Begna, med gangvei sørover til "Sandviken". Dette tunet tilhører Bagn Bygdesamling. I grenda var tidligere kretsens skole. Denne står nedenfor Europavei 16 og er nå en del av museets samlinger. Historie. Under den andre verdenskrig møtte tyske styrker kraftig motstand i Valdres under Operation Weserübung. Først ble de stoppet i Bagn 18. april før de trakk seg tilbake og returnerte for denne gangen å bli stoppet mot en sperrestilling ved Islandselva 23. april. Denne sperrestillingen ligger på begge sider av dalen. (se:Kampene ved Islandsmoen) Severdigheter. Komponisten Sigurd Islandsmoen barndoms hus står på museet. Janne Berglund. Janne Berglund (født 8. juni 1979, oppvokst i Nannestad), er en norsk operasanger (sopran). Hun er utdannet ved Norges Musikkhøgskole, Det Kongelige Danske Operaakademi og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium. I 2005 vant hun den norske finalen i Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse, og hun har opptrådt i en rekke større sammenhenger nasjonalt og internasjonalt. Høsten 2007 har hun hovedrollen som den forelskede sypiken Mimi i Puccinis "La Boheme" på Den Norske Opera. .coop. .coop er et generisk toppnivådomene på internett, beregnet for å brukes av kooperativer. Det var en del av ICANNs kunngjøring på slutten av 2000 av en gradvis innfasing av syv nye generiske toppnivådomener (gTLD'er), som også delvis hadde som siktemål å lette presset på det overbefolkede ".com"-domenet. Det ble støttet av en koalisjon av interressegrupper, b le utviklet av Poptel i Storbritannia og ble satt i drift 30. januar 2002. ".coop" er et sponset toppnivådomene og er forbeholdt de som oppfyller visse kriterier: Kooperative organisasjoner eller heleide datterselskaper. Domenets sponsor er DotCooperation LLC (også kjent som dotCoop), som ble opprettet som et datterselskap av American NCBA (National Cooperative Business Association) for å drifte toppnivådomenet. ".coop"-domener er dyre sammenlignet med andre domener, med en årspris på USD99. Registreringer behandles via akkrediterte registrarer. Eksterne lenker. C o Benoît Salmon. Benoît Salmon (født 9. mai 1974 i Dinan) er en tidligere profesjonell fransk syklist. Han var profesjonell fra 1996 til 2008. Salmon vant ungdomstrøya i Tour de France i 1999. Samme år vant han også Grand Prix du Midi Libre sammenlagt. Bruchsal fengsel. Bruchsal fengsel ("Justizvollzugsanstalt Bruchsal") er et fengsel i Bruchsal i den tyske delstaten Baden-Württemberg. Fengselet ble oppført mellom 1841 og 1848 som tukthus for menn etter planer av den badiske regjeringsbyggmesteren Heinrich Hübsch. Hovedbygningen består av fire fløyer og var inspirert av fengselet i den engelske byen Pentonville. De første fangene var deltagere i 1848-revolusjonen i Baden. Bruchsal fengsel er siden det ble åpnet blitt utvidet flere ganger. Fengselsområdet er i dag på ca. 100 mål, og fengselet har en kapasitet på 600 fanger og 320 ansatte. Rundt 400 av fangene har mulighet til å arbeide i fengselets verksteder. Kjente fanger er bl.a. den venstreekstreme terroristen Christian Klar, som har sittet i fengsel siden 1982, og seriemorderen Heinrich Pommerenke, som er den fange som har sittet lengst i fengsel i Tyskland, siden 1959. Sandringham House. Sandringham House er et gods på 2 000 acre (3 200 hektar) land nær landsbyen Sandringham i Norfolk, England. Det er privateid av den britiske kongefamilien. Huset ligger på den kongelige Sandringham-eiendommen, som ligger innenfor kysten ved Norfolk. Området er klassifisert som AONB. Kong Olav V ble født her. Noora Noor. Noora Mohammed Noor (født 8. juli 1979 i De Forente Arabiske Emirater) er en norsk musiker, komponist og sanger. Hennes far kom fra Somalia, og mor fra Jemen, men Noora vokste opp i De forente arabiske emirater og kom til Norge da hun var ni år. Hun signerte med Warner allerede som 15-åring. Noora ble kjent i Norge etter utgivelse av albumet "Curious" i 1999, spesielt med låten «Need You» skrevet av Noora og Tor Erik Hermansen. Videoen til låta ble hyppig sendt på MTV i hele Europa i programmet «The Lick». Produsenter av albumet var Stargate. For platen vant hun årets «Hit Award 2000» som beste kvinnelige artist. Sommeren 2001 sang Noora rollen som Maria Magdalena i Bentein Baardsons oppsetning av musikalen "Jesus Christ Superstar". Stykket, med Erik Røe i rollen som Jesus og Heine Totland som Judas fikk gode kritikker. Oppfølgeren til "Curious" lot vente på seg. Høsten 2002 kollapset Noora Noor og på sykehuset konstaterte legene tuberkulose. Etter flere måneder i sykeseng og isolat ble Noora erklært frisk. Hennes andre plate kom i 2004;og het "All I Am". Albumet ble produsert delvis i England og delvis i USA. Sangerinnen har ofte sunget med andre norske artister, som MadCon, Sofian, Jonas Fjeld og flere. Noora har et sterkt engasjement for humanitært arbeid og har blant annet vært ambassadør for Norsk Folkehjelp, arbeidet for kvinner i u-land for CARE Norge samt gjort arbeid for Plan Norge. Hun har vært med i fredsprosjektet One People og deltok i den forbindelse med på en One People-singel sammen med Mike Scott fra The Waterboys. Hun deltok også på Nobels Fredspris-konsert med Morten Harket. Høsten 2009 var hun ambassadør for CARE Norge i forbindelse med TV aksjonen. I november 2008 reiste hun til USA for å spille inn plate med bluesmusikeren Kid Andersen. Kid og Noora Noor spilte inn hele albumet med amerikanske musikere fra Little Charlie & the Nightcats på tolv dager. Albumet ble sluppet 16. mars 2009 på Blue Mood Records / Grappa, og har høstet rosende kritikker i norsk presse. For albumet vant hun klassen kvinnelig artist under Spellemannprisen 2009. I 2011 har Noora blant annet opptrådd som hovedsanger i oppsetningen av Porgy and Bess med Marinemusikken. Bill Frist. William Harrison «Bill» Frist, Sr. (født 22. februar 1952 i Nashville, Tennessee) er en amerikansk lege og politiker, og tidligere senator for Tennessee. Han har vært majoritetsleder i Senatet. Han ble valg inn i Senatet første gang i 1994, da han slo daværende senator Jim Sasser med 13 prosentpoeng. Han ble gjenvalgt i 2000 med 66 prosent av stemmene, men valgte å ikke ta gjenvalg i 2006. Han ble majoritetsleder i Senatet i 2002, etter at daværende majoritetsleder Trent Lott trakk seg. Han er den nest yngste majoritetsleder i Senatets historie. Frist er utdannet kirurg, og har blant annet gjennomført mer enn 150 hjerte -og lungetransplantasjoner. Rovaniemi lufthavn. Rovaniemi lufthavn (finsk: "Rovaniemen lentoasema") (IATA: RVN, ICAO: EFRO) er en regional flyplass som betjener Rovaniemi. Flyplassen ligger ca 10 km nord for Rovaniemi-sentrum i Lappland. I 2006 betjente flyplassen 432,000 passasjerer. Gjermundbu. Gjermundbu (trolig av norrønt "Geirmarabú", via "Gjermbu" til "Gjermundbu") er en tidligere storgård i Haugsbygd i Ringerike kommune. Gården ligger høyt like øst for Smeden og like sør for Bølgen, i skrånende terreng med fri utsikt til store deler av Ringerike. Det er vanskelig å anslå hvor gammel denne gården er, men den kan være en urgård. I gamle diplomer nevnes den i 1528, 1542, 1557, 1578, 1592, 1604, 1617, 1657 og 1723. I de fleste tilfeller under ulike skrivemåter. På 1600-tallet var gården av bygdens fullgårder og hadde en betydelig skyld (4 skippund tunge), noe som tyder på at den på den tiden kan ha vært den største gården i hele Haugsbygd. Når den allikevel ikke nevnes tidligere i skriftlige kilder, kan dette ha sammenheng med at dokumentene har gått tapt. Navnet på gården kan ha sammenheng med mannsnavnet "Geirmarr" (en tidligere form av "Geirmundr"), noe som kan forklare at navnet "Gjermbu" også har vært benyttet. I 1943, midt under andre verdenskrig, fant bonde "Lars Gjermundbo" ved en tilfeldighet en gravhaug på gården sin, som skulle vise seg å inneholde et av de mest betydningsfulle gravfunnene som er gjort i Norge fra vikingtiden – det såkalte gjermundbufunnet. På gårdstunet finnes fortsatt en stor rund gravhaug, som er kringsatt av stein og trolig mye eldre, som ikke er utforsket. Ved Bølgen finnes dessuten flere gravhauger. Gjermundbufunnet og gravhaugene har bidratt til tanken om at det fantes et betydelig høvdingsete i dette området tidligere, men om det var på Gjermundbu eller Bølgen er uvisst. Kan hende har det vært begge steder. En teori har gått ut på at det var en av Harald Hårfagres sønner som ble hauglagt på Gjermundbu, men dette lar seg verken bevise eller sannsynliggjøre. Funnet var imidlertid av en slik karakter at man trygt kan hevde at det må har vært en svært betydningsfull mann som lå i graven. Daniel Petrov. Daniel Bozjilov Petrov (bulgarsk: Даниел Божилов Петров) (født 8. september 1971 i Varna) er en bulgarsk bokser. Under Sommer-OL 1992 i Barcelona Spania vant han sølv i lett fluevekt. Under Sommer-OL 1996 i Atlanta USA vant han gull i samme klasse. Han var bulgarsk mester i flere år og i 1993 ble han europamester i Bursa i Tyrkia. To år senere i 1995 ble han verdensmester i mesterskapet i Berlin i Tyskland. Han forsvarte sin EM-tittel i 1996 i Vejle i Danmark. Stubaital. a> (3277 moh.) er en av fjelltoppene ved Stubaital Stubaital (eller "Stubai", uttales «sjto:-bai») er en dal i de tirolske alper. Den er en vestlig sidedal til Wipptal og er omgitt av og har gitt navn til Stubai-Alpene, som er et av Østerrikes største fjellmassiver med mange topper over 3000 moh. De innerste tre kommunene består av mange små landsbyer. Samtlige landsbyer i dalen ligger over 900 moh. Gjennom Stubaitalbahn fra Innsbruck til Fulpmes er Stubaital knyttet til Innsbrucks trikkenett. Fulpmes er et yndet utgangspunkt for mange fjell- eller skiturer. Både vinter- og sommerturisme er derfor viktige inntektskilder for dalen. Stubaitals elv heter "Ruetz" (uttales «ro:(e)ts»). Den er en bielv til Sill. Zillertal. Zillertal er en sydlig sidedal til Unterinntal i Tirol. Dalen er forholdsvis bred, solfylt og ikke veldig bratt. Det drives derfor mye landbruk, og dalen er også attraktiv for turismen. Dalen har 35 000 innbyggere, som er fordelt over 25 kommuner. Dalen utgjør en del av distriktet Schwaz, men har et eget forvaltningssete, som ligger i dalens historiske og geografiske midtpunkt i Zell am Ziller. "Ziller" er navnet på dalens elv. Zillertal danner grensen mellom Tux-Alpene i vest og Kitzbühel-Alpene i øst. De sydlige delene av dalen begrenses av Zillertal-Alpene med flere fjelltopper over 3000 moh. Kommunen ved inngangen til Zillertal heter Strass im Zillertal. Dalens største kommune, Mayrhofen (3800 innbyggere) ligger 30 km lenger sør og danner slutten på den egentlige Zillertal. Her forgrener dalen seg i fire mindre og brattere daler: "Tuxertal" mot vest, "Zamser Grund" mot sydvest, "Stillupgrund" mot sydøst og "Zillergrund" mot øst. De to førstnevnte er bebodd. Av andre sidedaler er "Gerlostal" den største. Den ligger øst for Zell og danner over Gerlospasset forbindelsen til det salzburgske landskapet Pinzgau. Med Zillertalbahn, en smalsporet jernbanelinje fra Jenbach i Inndalen til Mayrhofen, er Zillertal også knyttet til Østerrikes jernbanenett. Dermed er dalen enkelt tilgjengelig fra f.eks. Innsbruck, som ligger ca. 40 km lenger vest. Som religionshistorisk kuriositet kan man nevne at grensen mellom bispedømmene Innsbruck og Salzburg går langs elven Ziller. Dermed sogner landsbyene på dalens venstre (vestlige) side åndelig sett til Innsbruck, og den høyre (østre) siden til Salzburg. Dette kommer også til uttrykk i kirkespirene: Mens kirketårnene har røde tak på Zillers venstre side, har de grønne tak på elvens høyre side. Ötztal. Ötztal er en alpedal i Tirol. Den utgjør med 65 km lengde en av de større sydlige sidedalene til Inndalen. «Nabosidedalene» er Pitztal i vest og Sellraintal i øst. Ötztal begrenses av to av Øst-Alpenes største fjellmassiver, nemlig Stubai-Alpene i øst og Ötztal-Alpene i vest og syd. Dalen er dermed et attraktivt utgangspunkt for alpine fjellturer og skiturisme. Dalinngangen ligger 45 km vest for Innsbruck og har en egen jernbanestasjon ("Ötztal-Bahnhof"), hvorfra man kan fortsette per buss. Kommunene tilsvarer dalens naturlige inndeling i terrasser, som delvis er adskilt gjennom trange juv. Fra inngangen og oppover endrer dalen gradvis karakter fra et landbruksområde (med korn- og fruktdyrking) til å få mer og mer alpint preg. Et stykke syd for Sölden deler dalen seg i to, "Gurgler Tal" fortsetter rett sydover, og "Venter Tal" går sydvestover. Fra Gurgler Tal fins det en veiforbindelse over Timmelspasset til Vinschgau i Syd-Tirol (Italia). Forbindelsen fra Venter Tal over Hauslabpasset til Syd-Tirol kan bare passeres til fots på en fjellsti, men den har i lang tid vært brukt av befolkningen i området: Fjellbøndene fra Schnalsdalen i Syd-Tirol bruker engene i Venter Tal som sommerbeite (seter) for sauene sine. Dalens elv heter "Ötztaler Ache". Den har et tilsigsfelt på 984 km² og er en av Inns største bielver på grunn av smeltevannet fra Ötztal-Alpenes isbreer. Lechtal. Flyfoto av den øvre Lechtal Lechtal er i vid forstand dalen til elven Lech, men navnet brukes mest om dalens øvre (østerrikske) del, der den har karakter av en alpedal. Denne dalen er 70 km lang, strekker seg i sydvest–nordøst-retning og begrenses av Lechtal-Alpene i sydøst og Allgäu-Alpene i nordvest. Mens Lechs kildeelver og dalens øverste kommune (Lech) ligger i Vorarlberg, hører resten av dalen til Tirol. Den tirolske delen av dalen er stort sett sammenfallende med landskapet Außerfern. I store deler av dalen har elven Lech bevart karakter av en fjellelv, med rullesteinsøyer og foranderlige bredder. Deler av dalen er derfor vernet som naturpark. Befolkningen i Lechtal snakker overveiende bairiske dialekter som er nært beslektet med dialektene i resten av Tirol. Det fins imidlertid noen kommuner med alemanniske dialekter. Dalens to øverste kommuner, Lech (i Vorarlberg) og Steeg (i Tirol) er bebodd av walsere som til en viss grad har bevart sitt «høystalemanniske» språk. Lengst nord i dalen (rundt Reutte) snakker befolkningen "schwäbisch". Paznaun. Paznaun (uttales «pats-naon») eller Paznauntal er en fjelldal i Nord-Tirol ved grensen til Vorarlberg og Sveits (Graubünden). Den begynner 6 km vest for Landeck med et trangt juv ("Gföllschlucht") og strekker seg 30 km sydvestover. Øverst forbinder passet Bielerhöhe Paznaun med den vorarlbergske dalen Montafon. I dag er turismen den viktigste næringsgrenen i dalen. Spesielt de to øverste kommunene er kjente vintersportsteder. Dalen er omkranset av fjell på begge sider. I nord ligger Verwall (3168 moh. i "Hoher Riffler"), i syd Silvretta (3411 moh. i "Piz Linard"). Dalens elv heter "Trisanna". Etter å ha forlatt Paznaun, danner den – sammen med "Rosanna" fra Stanzer Tal – elven "Sanna" og munner ut i Inn ved Landeck. Paznaun var lenge ubebodd på grunn av juvet ved dalinngangen. Kolonialiseringen skjedde derfor uten unntak over fjellpassene rundt dalen. Først ble Paznaun brukt som sommerbeite av befolkningen i Nedre Engadin, dvs. sydfra. De fleste stedsnavn har derfor retoromanske røtter – inkludert selve dalen ("Paznáun") og to av kommunene ("Galtǘr", "Ischgl"). Bosettingen gjennom tysktalende innbyggere begynte først fra 1300-tallet, og også denne skjedde over fjellene, ikke nedenfra. Galtür og Ischgl ble kolonialisert av walsere fra Montafon (i vest), Kappl fra Stanzer Tal (i nord), og See fra Serfaus (i sydøst). Administrativt fortsatte Paznauns tilhørighet til Engadin helt inntil begynnelsen av 1800-tallet. Jólnir. Jólnir var en tidligere vulkansk øy som lå utenfor sør-kysten av Island. Den dukket opp fra havet som et resultat av et undersjøisk vulkanutbrudd i juli 1966. Erosjon fra hav og vind slet ned den nye øya ettersom den ble dannet, og øya forsvant under havoverflaten flere ganger. Øya fikk navnet sitt etter Jólnir, en gud i norrøn mytologi (vanligvis identifisert som et annet navn for Odin). Dannelsen av Jólnir er nært knyttet til naboøya, Surtsey, som ble dannet fra et lignende vulkanutbrudd i 1963. Vulkansk aktivitet foregikk i mye av området rundt, men nydannede landområder var sterkt utsatt for erosjon og mange små øyer forsvant raskt igjen. Jólnir brøt havoverflaten i 1966. Vulkankjeglen nådde på det høyeste 70 meter over havet, mens selv med den størrelsen måtte øya til slutt gi tapt for erosjonskreftene. Etter at utbruddet opphørte 8. august 1966, tok erosjonskreftene overhånd, og øya forsvant i havet igjen i oktober samme år. Achensee. Vinterlig Achensee sett fra fjellet Achensee er Tirols største innsjø og ligger 929 meter over havet i Achental, en nordlig sidedal til Inndalen. Sjøen er er 9 km lang (i nord–syd-retning), opptil 1 km bred, 7 km² stor og opptil 130 m dyp. Den har veldig rent og klart vann. Siden den er forholdsvis kald, er den likevel ikke spesielt attraktiv som badesjø, men er på grunn av de gunstige vindbetingelsene populær bland vindsurfere. Achensee og Achental danner grensen mellom Karwendelfjellene i vest og Rofan i øst. Ved sjøen og i dalen bor 4800 innbyggere fordelt over en rekke mindre landsbyer som hører til kommunene Eben am Achensee og Achenkirch. Dalen drenerer egentlig nordover mot Bayern (via "Ache" og Isar til Donau), men gjennom bygningen av et vannkraftverk ved Achensee ledes nå mesteparten av dalens vann sydover til Inn. Siden Achental hører til det tirolske distriktet Schwaz, oppfattes den også som en sidedal av Inndalen, selv om den altså geografisk sett er en sidedal av Isar. Den nærmeste byen i Inndalen er Jenbach. Forbindelsen dit skjer både via vei og via tannhjulbanen Achenseebahn, som korresponderer med linjebåtene på Achensee. Nordover består en veiforbindelse fra Achental til Bayern i Tyskland. Pitztal. Den øvre delen av Pitzdal mot nord (sett fra Grabkogel) Pitztal er en sydlig sidedal til Oberinntal i Tirol. Den ligger mellom Kaunertal i øst og Ötztal i vest, og begynner omtrent vis-à-vis Imst. Derfra strekker den seg 40 km sydover inn i Ötztal-Alpene. Disse fjellene, som omgir dalen, når 3772 moh. i Wildspitze. Dalens elv heter "Pitze" og har et tilsigsfelt på 309 km². Ved Wenns består en forbindelse til Kaunertal over passet Pillerhöhe. Kaunertal. Utsikt fra Kaunerberg gjennom Kaunertal mot syd Kaunertal er en sydlig sidedal til Oberinntal i Tirol. Den ligger øst for Pitztal og begynner ved Prutz. Derfra strekker den seg først litt østover og så 20 km sydover inn i Ötztal-Alpene. Dalen slutter ved Gepatschferner, en av Østerrikes største isbreer. Hele dalen er vernet som naturpark. Dalens elv heter "Faggenbach". Stubai-Alpene. Stubai-Alpene (tysk "Stubaier Alpen") er en fjellgruppe i Sentral-Alpene i Tirol. De utgjør Øst-Alpenes nest største fjellmassiv etter Ötztal-Alpene (målt i arealet som ligger høyere enn 3000 meter over havet). Massivet omfatter også en rekke større isbreer. Målt etter gruppens høyeste topp, må Stubai-Alpenes Zuckerhütl (3507 moh.) derimot se seg slått av flere andre fjellmassiver i Øst-Alpene (bl.a. Ortler, Hohe Tauern, Zillertal-Alpene). Grensen mellom Østerrike (med Nord-Tirol) og Italia (med Syd-Tirol) passerer gjennom Stubai-Alpene langs med Alpenes hovedkam. Gruppens østerrikske del er adskillig større enn dens italienske. Daler og videre inndeling. Gjennom flere større og mindre daler deles Stubai-Alpene i noen mindre fjellgrupper. De viktigste dalene er Stubaital, som har gitt navn til hele fjellmassivet, og som ligger midt i området; og Sellraintal helt i nord. Rundt Sellraintal ligger "Sellrainer Berge" (opptil 3194 moh. i Gleirscher Fernerkogel). Mellom Inntal, Sellrain og Wipptal ligger "Kalkkögel" (opptil 2804 moh. i Schlicker Seespitze). Mellom Stubaital og Wipptal ligger "Serleskamm" (opptil 2840 moh. i Kirchdachspitze) og "Habicht-Elfer-Kamm" (opptil 3277 moh. i Habicht). Resten av Stubai-Alpene omtales ofte som "Hochstubai". Den omfatter de største isbrelagte områdene og gruppens høyeste topper. Jacopo Bellini. Jacopo Bellini (født omkring 1396 i Venezia, død omkring 1470 samme sted) var en italiensk renessansemaler. Jacopo var en av grunnleggerne av renessansemaleriet i Venezia og Nord-Italia. Hans sønner Gentile og Giovanni Bellini og hans svigersønn Andrea Mantegna var også berømte malere. Liv og verk. Han ble født i Venezia og var elev av Gentile da Fabriano. I 1411–1412 var han i Foligno, hvor han med Gentile arbeidet med "Palazzo Trinci"-freskene. I 1423 var Bellini i Firenze, hvor han studerte de nye verkene av Brunelleschi, Donatello og Masaccio. I 1424 åpnet han i Venezia et atelier, som han drev helt til sin død. Mange av hans største verker har forsvunnet, deriblant den enorme «Korsfestelse» (1436) i katedralen i Verona. Fra omkring 1430 er «Madonna og barnet» (i "Accademia Carrara"), tilegnet Gentile da Fabriano. I Ferrara, hvor han tjente Leonello d'Este sammen med Leon Battista Alberti, utførte han i 1441 et siden tapt portrett av marquisen d'Este. I denne perioden utførte han også "«Madonna dell'Umiltà»", muligens bestilt av en av Leonellos brødre. Påvirkningen fra Masolino da Panicale mot mer moderne, tidlige renessansemotiv er tydelig i «Madonna med barn» (1448) i "Pinacoteca di Brera": For første gang er perspektiv tilstede, og figuren er mer monumental. Senere bidro han med verk (nå tapt) i de venetianske kirkene "San Giovanni Evangelista" (1452) og Markuskirken (1466). Fra 1459 eksisterer «Madonna med velsignet barn» i "Gallerie dell'Accademia". Senere oppholdt han seg i Padova, hvor han underviste den unge Andrea Mantegna i perspektiv og klassiske motiver, og hvor han i 1460 fullførte et (nå tapt) portrett av Erasmo Gattamelata. Fra denne sene perioden finnes et ødelagt «Krusifiks» i museet i Verona og «Bebudelse» i "Sant'Alessandro" i Brescia. Få av hans malerier finnes i dag, men to skissebøker har overlevd. Én av dem finnes i "British Museum" og den andre i "Louvre", og de viser en interesse for landskap og arkitektur og er hans viktigste arv. Hans fortsatt eksisterende verker viser hvordan han brukte sentralperspektivet, dekorative mønster og prektige farver overens med den venetianske malerskole. Sør-Afrikas provinser. Sør-Afrika er for tiden delt inn i ni provinser. Etter valget i 1994 ble Sør–Afrikas tidligere bantustaner reintegrert, og de fire eksisterende provinsene ble delt opp i ni. I desember 2005 forandret det 12. tillegget til grunnloven grensene til syv av provinsene Historie. Siden etableringen av Unionen Sør-Afrika i 1910 hadde Sør–Afrika fire provinser som bestod av inndelingene som eksisterte før andre boerkrig: To britiske kolonier (Kappkolonien og kolonien Natal) og to boerrepublikker (Oranjefristaten og Transvaal). Segregeringen av den svarte befolkningen startet så tidlig som i 1913 da det svarte flertallets eierskap av land ble underlagt restriksjoner i visse områder på totalt 13% av landet. Fra sent i 1950–årene ble disse områdene gradvis konsolidert til «bantustaner» som fungerte som "de jure" nasjonalstater for den svarte befolkningen under apartheid. Bantustanet Transkei var i 1976 det første som aksepterte uavhengighet fra Sør–Afrika, og selv om denne uavhengigheten aldri ble anerkjent av noe land, fulgte etterhvert tre andre bantustaner. Stammeområder erklært uavhengige Bantustans av den sørafrikanske staten. Stammeområder som ble erklært uavhengige av Sør-Afrika er kjent som TBVC–stater eller Bantustans. Avhengige Bantustan. Stammeområder som ikke ble tildelt "uavhengighet" fra Sør-Afrika eller som nektet å ta i mot uavhengighet.(Se Bantustan) Pauline Betz. Pauline May Betz Addie (født 6. august 1919 i Dayton, Ohio, død 31. mai 2011 i Potomac, Maryland) var en amerikansk tennisspiller. Betz vant seks Grand Slam-titler, fem i single og en mixeddouble. Betz kom til finalen i amerikanske mesterskapet seks år på rad 1941–46, hvorav hun vant fire. I 1942 og 1943 beseiret hun Louise Brough og i 1944 Margaret duPont og i 1946 Doris Hart. I 1946, i den første Wimbledon-turneringen etter andre verdenskrig, vant hun finalen over Louise Brough med 6-2, 6-4. Hun deltok også på det amerikanske Wightman Cup-laget i 1946. Pauline Betz ble i 1965 opptatt i International Tennis Hall of Fame. Benedikt fra Sandomierz. Benedikt fra Sandomierz var en polsk renessansearkitekt, som sammen med Bartolommeo Berrecci gjenoppbygget Slottet på Wawel i Kraków under Sigismund I av Polen, etter at det nedbrant i 1499. Sandomierz Svilen Rusinov. Svilen Rusinov (bulgarsk: Свилен Русинов) (født 29. februar 1964) er en bulgarsk bokser. Under Sommer-OL 1992 i Barcelona Spania vant han bronse i super tungvekt. Han ble profesjonell i 1999 der han bokset en kamp som han vant, deretter la han opp. Asbjørn Dyrendal. Asbjørn Dyrendal (født 1965) er en norsk religionshistoriker som er professor ved "Institutt for arkeologi og religionsvitenskap" på NTNU. Dyrendal har internasjonalt ry som ekspert på satanisme, og leder en forskergruppe om dette fagfeltet. Han tok doktorgraden på en avhandling om amerikanske evangelikale og satanismepanikk. Han har skrevet bok om demonforestillinger, vitenskapelige artikler om satanisme, konspirasjonskultur, fagteori og dommedag, samt populærvitenskapelig om beslektede emner. Han har redigert bøker om pseudovitenskap, millenarisme og fundamentalisme. Han blir mye brukt som kommentator i media. Asbjørn Dyrendal er aktiv medarbeider i tidsskriftet "Skepsis" og er redaktør for skepsis.no. Bartolommeo Berrecci. Slottet på Wawel i Kraków Bartolommeo Berrecci (født 1480 i Pontassieve, Firenze, Italia, død 1537 i Kraków), var en polsk-italiensk renessansearkitekt, som sammen med Benedikt fra Sandomierz gjenoppbygget det kongelige slottet Wawel i Kraków under Sigismund I av Polens styre, etter at slottet brant ned i 1499. Hans lærer i Firenze var muligens Andrea Ferrucci. Han kom til Polen i 1516 etter invitasjon av biskopen Jan Łaski. I Kraków overtok han arbeidsverkstedet til Francesco Florentino, som døde i 1516. Der arbeidet han sammen med Bernardino di Gianotis, Giovanni Cini fra Siena, Mikołaj Castiglione og fem medlemmer fra Soli-familien. Han arbeidet i Kraków, Niepołomice, Poznań og Tarnów. I Polen ble han svært velstående. Han var eieren av hus og ét teglverk. Han ble myrdet av en sjalu italiensk kunstner i Kraków og ble begravet i Bożego Ciała-kirken i Kazimierz ved Kraków. De viktigste verkene til Berrecci er kapellet til de siste Jagellonerne, Sigismund kapell for Zygmunt I Stary ved Wawel (1517–1533) i Kraków; det er betraktet å være det mest storslagne eksempelet på italiensk renessansearkitektur utenfor Italia. Noen år senere bygget Santi Gucci sarkofagene til Zygmunt II August – Zygmunt I Starys og Anna Jagiellonkas sønn. De ble bygget inne i kapellet. Han gjenoppbygget også Wawel, lagde en forlengelse av Niepołomice slott, lagde en baldakin for sarkofagen til Vladislav II Jagello. Han fullførte også sarkofagene til biskopene Jan Konarski (døde i 1525) og Piotr Tomicki (døde i 1535) i Wawel-katedralen. Dessuten konstruerte han sarkofagen til Barbara Tarnowska, og én sarkofag i katedralen i Tarnów. Eksterne lenker. Berrucci Bartolommeo Berrucci Bartolommeo Tore W. Aas. Tore Wilhelm Aas (født 24. juli 1957) er en norsk komponist, arrangør, produsent og dirigent. Han er mest kjent som personen som startet Oslo Gospel Choir i 1988. Aas har skrevet julesangen "En stjerne skinner i natt" sammen med Eyvind Skeie. Aas laget melodien. Både melodi og tekst ble laget 17. mai 1992. Oslo Gospel Choir trengte en julesang til platen de var i ferd med å spille inn. Sangen ble utgitt på platen "Tusen julelys" i 1992. Den er oversatt til svensk som "En stjärna lyser så klar", og til engelsk som "A star is shining tonight". Tommy Körberg. Tommy Körberg (født 4. juli 1948 i Västerbotten) er en svensk sanger og skuespiller. I 1960-årene var han medlem av gruppa Tom & Mick & Maniacs. Körberg har samarbeidet med blant andre Sissel Kyrkjebø og Oslo Gospel Choir. Han spilte rollen som "Lill-Klippen" i filmen Ronja Røverdatter fra 1984. Körberg har representert Sverige i Eurovision Song Contest to ganger: Judy, min vän (1969) og Stad i ljus (1988). Både i den engelske originaloppsetningen og i den svenske versjonen av Benny Anderssons og Björn Ulvaeus' musikal Chess (Tekst: Tim Rice) spilte han rollen som Anatolij Sergievskij, hvor han blant annet fremførte "Anthem". Han har også medvirket som Jean Valjean i musikalen Les Misérables og som kaptein von Trapp i musikalen The Sound of Music. Unni Torkildsen. Unni Torkildsen (født 1901, død 20. juni 1968) var en norsk skuespillerinne. Hun debuterte på Nationaltheatret våren 1924, i rollen som Ofelia i "Hamlet", og viste straks at hun kunne tolke kvinneskjebner på en følsom og varm måte. Hun tok på seg store Ibsenoppgaver som Fru Linde i "Et dukkehjem og Fru Bernick i Samfundets støtter", men også en lang rekke Bjørnson-kvinner som Laura i "De nygifte", Helene i "Naar den ny vin blomstrer" og Karen i "Geografi og kjærlighed". Hun tilbrakte hele sin karriere ved Nationaltheatret, til sykdom i 1964 tvang henne til å trekke seg tilbake før tiden. Hun hadde da spilt i over 150 ulike stykker ved teatret. Hennes avskjedsrolle var Dronning Jemina i George Bernard Shaw-stykket "Keiseren av Amerika" som ble en stor publikumssuksess med over 50 forestillinger vinteren 1963-64. Torkildsen spilte i en rekke filmer, hvorav "Den store barnedåpen" og "Herren og hans tjenere" er blant de mest kjente. Unni Torkildsen var gift med skuespilleren Oscar Egede-Nissen. Sverre Morken. Sverre Morken (født 19. april 1945) vokste opp på et småbruk i Folldal med Rondane som nærmeste nabo. Han flyttet til Nittedal i 1977. Han seilte på Østen og Australia som ung mann. Deretter utdannet han seg som treskjærer og i bokkunstfaget i Oslo. I Norges Banks seddeltrykkeri var han grafiker siden 1972 med ansvar for design og gravering av forsidene på pengesedler. I over 30 år har han gravert frimerker for Posten Norge. Da avbildningen av Norges riksvåpen til offentlig bruk skulle omarbeides, var det Morken som fikk ansvaret for oppgaven. Hans utforming fra 1992 brukes idag av statlige myndigheter som den offisielle avbildningen av riksvåpenet. På 50-kronerseddelen har han portrettert eventyrfortelleren Peter Christen Asbjørnsen. Vi kan se et glimt av vannet Ørfiske og dermed Nittedal i bakgrunnen. I flere sammenhenger har Morken hentet motiver fra Nittedal kommune. Frimerkene med landpostbudet Roar Ramstad foran plassen Mago nord i bygda og steinhoggeren Roll Molander i steinbruddet på Gjelleråsen. 29. juni 2004 fikk Sverre Morken overrakt Kongens fortjenstmedalje i gull. Sverre Morken mottok denne æresbevisning for sin innsats innenfor grafikk og design. Hans arbeide med sedler og frimerker har vært et vesentlig bidrag til at norske sedler og frimerker har fått internasjonal anerkjennelse for sin høye kunstneriske standard og ofte fremstår som eksempler i estetisk utforming. Morken har i løpet av 30 år designet mer enn 150 frimerker. Dette arbeidet har resultert i en rekke internasjonale priser. Blant annet har norske frimerker blitt kåret til verdens vakreste. Sverre Morken vant i 2003 stor heder for frimerkene utgitt til 100-årsjubileet for Nobels fredspris. Han er også tildelt "Merket for God Design" sammen med Enzo Finger for frimerket utgitt til markeringen av H. M. Kong Olav V's fødsel. Morken har laget ti prosent av alle norske frimerker som er gitt ut siden 1855. Morken har eget atelier og galleri i Nord-Atndalen. Morken, Sverre Tapio Korjus. Tapio Korjus (født 10. februar 1961 i Veckelax) er en tidligere finsk spydkaster. Korjus var blant Finlands fremste spydkastere i 1980-årene, men fikk ikke noe internasjonalt gjennombrudd før i 1988. Under OL 1988 i Seoul i Sør-Korea innehadde Korjus andreplassen i det meste av finaleomgangen. Med konkurransens aller siste kast kastet han 84,28 meter, og sikret dermed gullet. Sølvmedaljen gikk til den unge Jan Železný, som senere skulle bli historiens mest dominerende spydkaster. Etter at Korjus la opp som spydkaster, fungerte han som spydtrener, bl.a. for den kvinnelige kasteren Mikaela Ingberg. Baneskyting. Baneskyting med rifle er en skyteform innen Det frivillige skyttervesen. Baneskytingen foregår stort sett i sommerhalvåret på faste skytebaner med overdekte standplasser og på faste avstander, i motsetning til feltskyting som foregår på varierende avstander fra midlertidige standplasser. Skytingen foregår enten på skiver av papp med manuell anvisning eller på elektroniske skiver hvor skytteren ser skuddene på skjerm på standplass. Landsskytterstevnet som arrangeres hvert år er norgesmesterskapet i baneskyting, hvor det konkurreres i alle klasser, og hvor vinneren blir skytterkonge og blir tildelt kongepokal. Klasse 1-5 og V55. Seniorklassene 1-5 og Veteran 55 skyter hovedsakelig på 200 meters baner, men det finnes fortsatt endel baner som er 300 meter. På 200 meter er skiva 1 meter i diameter, blinken blir da 10 cm og innerblinken 5 cm i diameter. Når banen er 300 meter er skiva tilsvarende større; dvs. 1,5 meters skive med 15 cm diameter på blinken. Klasse 1 skyter kun liggende, klasse 2 og V55 skyter liggende og knestående, mens klasse 3-5 skyter liggende, knestående og stående. Rekrutteringsklassene og veteranklassen V65 og V73. De yngste og de eldste skytterne skyter på 100 meters avstand. Skiven som brukes er 60 cm i diameter, dvs. at blinken eller tieren er 6 cm i diameter, og innerblinken er 3 cm. Klasse Junior skyter en femskudds serie knestående, samt de første seks skuddene på grunnlaget. Åpne stevner. Det arrangeres flere hundre åpne stevner i baneskyting årlig. Faste konkurranser. Det arrangeres vanligvis klubbmesterskap i baneskyting innen hvert skytterlag, i tillegg til at hvert skyttersamlag og hver landsdelskrets har sine mesterskap. På Landsskytterstevnet om sommeren samles alle landets skyttere for å konkurrere i baneskyting, og hver høst er det et Nordisk mesterskap med forhåndsuttatte skyttere fra landene Norge, Sverige og Danmark. UN Käerjéng 97. UN Käerjeng 97 er en fotballklubb fra Bascharage i det sørvestlige Luxembourg. Klubben ble dannet i 1997 etter at klubbene Union Sportive Bascharage og Jeunesse Hautcharage ble slått sammen. Klubben er mest kjent for å ha sensasjonelt slått ut Lillestrøm av 1. runde av kvalifiseringen til UEFA-cupen. Eksterne lenker. Käerjéng 97 Käerjéng Hipólito Ramos. Hipólito Ramos Martínez (født 30. januar 1956) er en tidligere cubansk bokser. Under Sommer-OL 1980 i Moskva vant han sølv i lett fluevekt etter å ha tapt i finalekampen mot Shamil Sabirov på poeng 2-3. Aggressor. "Aggressor" er debutalbumet til det norske thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Varden Amfi. Varden Amfi er et kommunalt eid fotballstadion i Fyllingsdalen i Bergen og er i dag hjemmebane til FK Fyllingsdalen, stadionet ble åpnet i 1992. Varden Amfi ble tidligere benyttet av både Fyllingen og Løv-Ham, som senere ble slått sammen til FK Fyllingsdalen. Frem til og med 1996, da Fyllingen rykket ned fra 1. divisjon, ble det spilt toppfotball på Varden. Stadionet ble også brukt av Løv-Ham frem til klubben rykket opp til 1. divisjon i 2004, men ble ikke godkjent til bruk i norsk toppfotball. Løv-Ham flyttet da til Krohnsminde kunstgressbane. Sommeren 2007 offentliggjorde Bergen kommune, i samarbeid med Trond Mohn, en plan for å ruste opp Varden Amfi til toppfotballstandard til 2008. Det ble lagt kunstgress med undervarme, flomlys og garderobe- og publikumsfasiliteter ble i oppgradert for å oppfylle kravene. Forsinkelser gjorde imidlertid at Løv-Ham måtte spilte sine første hjemmekamper i 2008-sesongen i Vestlandshallen. Løv-Ham spilte sin første kamp på den oppgraderte Varden Amfi den 19. juli 2008 mot Sogndal, kampen ble sendt på tv og endte med 1–0 seier for Sogndal. Arbeidene på stadion ble ikke ferdigstilt før sommeren 2009. Før Varden Amfi ble åpnet benyttet Fyllingen, og delvis også Løv-Ham, seg av Varden Kunstgress som ligger ved siden av Varden Amfi og som i dag benyttes som treningsbane og i lavere divisjoner. Tilskuerrekorden på Varden Amfi er 11 033, satt 23. juni 1992 i forbindelse med møtet mellom Fyllingen og Sportsklubben Brann. Etter utbyggingen og oppgraderingen har Varden Amfi i dag en kapasitet på 3 500. Varden Kunstgress. Varden Kunstgress er en kommunal idrettsbane i Fyllingsdalen i Bergen som benyttes til fotball og amerikansk fotball. Banen var hjemmebanen til Fyllingen Fotball frem til Varden Amfi ble bygget ved siden av i 1992, med unntak av et kort mellomspill på Krohnsminde. I dag benyttes den av aldersbestemte fotballag i FK Fyllingsdalen samt av det amerikanske fotballaget Bergen Storm. Juan Hernández. Juan Bautista Hernández Pérez (født 24. desember 1962) er en tidligere cubansk bokser. Under OL 1980 i Moskva vant han gull i bantamvekt etter at han slo Bernardo Pinango fra Venezuela i finalen. Da han vant den olympiske gullmedaljen var han bare 17 år gammel. No Retreat… No Surrender. "No Retreat... No Surrender" er det andre studioalbumet til det norske black/thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Erik Lundqvist. Erik Lundqvist (født 29. juni 1908 i Grängesberg, død 7. januar 1963) var en svensk friidrettsutøver som var aktiv som spydkaster i årene rundt 1930. Han var den første spydkasteren som kastet lenger enn 70 meter. Karriere. Under OL 1928 i Amsterdam vant han gull med et kast på 66,60 , foran ungareren Bela Szepes (sølv med 65,26) og nordmannen Olav Sunde (bronse med 63,97). Samme år satte han ny verdensrekord med et kast på 71,01, og forbedret dermed rekorden til finske Eino Penttilä med over en meter. Verdensrekorden ble stående i to år, men som svensk rekord ble kastet stående til 1936, da Lennart Atterwall forbedret den til 71,72 m. The Tools of the Trade. "The Tools of the Trade" er det tredje studioalbumet til det norske black/thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Fransk-flamsk. Fransk-flamsk er en vest-flamsk dialekt som snakkes i et område i nord-Frankrike, nærmere bestemt i regionen Nord-Pas-de-Calais. Området kalles det franske vesthjørnet, men er også kjent som "de Westhoek " eller Fransk-flandern. Det strekker seg fra den belgisk-flamske grensen vestover til Hazebroek ("Hazebrouck") og med en bue passerer dets grense langs sør- og østkanten av Dunkerque ("Duinkerken"). De franske Nederlandene. Sammen med et annet nord-fransk område som grenser mot det vallonsk-belgiske området Henegouwen ("la Flandre gallicante" medregnet "fransk Hainaut") kalles det franske vesthjørnet nå regelmessig "Flandre" av franskmennene. I dette begrepet inkluderes også byen Lille, som fra gammelt av har vært helt franskspråklig, som en regional «flamsk» metropol. I motsetning til i tidligere tider bringes områdets flamske karaktertrekk nå mer frem i lyset, mens det flamske språket ironisk nok holder på å dø ut. Denne noe romsligere definisjonen av fransk-Flandern (departementet "du Nord" med Dunkerque og Rijsel) og Artesië, regionen mellom Calais og Atrecht i dagens departement Pas-de-Calais, hørte historiske sett til Nederlandene og kalles også de franske Nederlandene. Naboregionen Picardie, med hovedsetet Amiens tilhørte også Nederlandene i en kort periode, men regnes ikke lengre som en del av de franske Nederlandene. Historiske språkgrenser. Historisk regresjon av flamsk i sørvest I hele dette området, og dermed også langt forbi Calais (opprinnelig "Kales") har flamsk blitt brukt i større eller mindre grad. Dette er også synlig i et stedsnavn som Wissant, der det opprinnelige flamske navnet "Witsant" kan gjenkjennes. De opprinnelige flamske trekkene har stort sett forsvunnet fra dagligspråket, og fransk-flamsk er nå den eneste autentiske varianten av vest-flamsk som finnes i arrondissementet Dunkerque i departementet Nord. Dialekten brukes nå av få fransk-flamlendere, like før den annen verdenskrig ble området der dialekten var i bruk undersøkt og målt opp av Willem Pée. Han fastla dette slik at det kunne brukes i "Reeks Nederlandse Dialect-Atlassen" (bokserien nederlandske dialekt-atlas). På kartet til høyre er dialektgrensen slik den var i 1937 angitt med en rød linje. Innenfor denne linjen faller rundt nitti landsbyer og grender i grenseområdet mellom Frankrike og Belgia (Flandern). Disse ligger i området mellom Dunkerque, Saint-Omer ("Sint-Omaars") og Bailleul ("Belle"). Fransk-flamsk er en meget rik flamsk dialekt som fremdeles lever i en del av Flandern, en stor del av den opprinnelig helt flamske Westhoek, som på slutten av det 17. århundre ble erobret og lagt under fransk herredømme. At dialekten har overlevd så lenge kan sees som et lite under, men antallet morsmålsbrukere går nå sterkt tilbake. Tilbakegang. I den tidlige middelalderen lå språkgrensen mellom germansk og romansk mye lengre sør, slik som den blå linjen på kartet over viser. Grensen var trukket fra munningen av elven Canche til litt ovenfor Lille. Dette området tilsvarer omtrent dagens departement Pas-de-Calais. I løpet av århundrene etter dette har det nederlandske språket tapt grunn til fordel for en regional variant av det romanske språket, pikardisk. Det som fremdeles finnes av den fransk-flamske dialekten viser at den har blitt sterkt påvirket av pikardisk, og fra begynnelsen av det 20. århundre er det det franske standardspråket som har påvirket fransk-flamsk mest. På kartene under vises denne prosessen tydelig. I yttergrensene kom de første områdene der utelukkende fransk ble brukt, takket være at landsbygden ble knyttet opp mot havneanleggene ved Dunkerque i nordvest, og via jernbanelinjen i sørøst ved den lille industribyen Armentiers. Via disse to økonomiske polene vinner to-språkligheten terreng, og fokus blir langsomt forskjøvet fra flamsk til fransk. Slik har det seg at man i 1972 fant at det ikke var flere rent flamskspråklige områder igjen. Der flamsk var morsmål, var også fransk tydelig tilstedeværende. Språkfordeling i det franske vesthjørnet i 1874 og 1972 Ordbok. Alle de flamske dialektene står under press fra standardspråket, de taper sitt særpreg og sin rikdom når de normaliseres. Dette har også skjedd med fransk-flamsk der det er sterke innslag av fransk. Takket være at dialekten har vært isolert i forhold til nabodialektene, har fransk-flamsk et ordforråd som de fleste andre dialektene gjennom århundrene har tapt. I løpet av de siste tiårene av det 21. århundre har antallet yngre brukere avtatt sterkt, og ordforrådet blir dermed ikke overført fra gammel til ung slik det tidligere ble. Dette er en trussel mot den fransk-flamske dialektens eksistens. Cyril Moeyaert har i årevis arbeidet for at fransk-flamlendernes kulturelle språkarv ikke skulle forsvinne, men bli bevart. I løpet av femti år har han lyttet og skrevet ned, på denne måten har han samlet fransk-flamske ord og uttrykk. Det tok lang tid før Moeyaerts notater ble systematisert og samlet, men i 2005 ble den 340 sider store ordboken "Woordenboek van het Frans-Vlaams /Dictionnaire du Flamand de France" endelig utgitt. Redaktører var Dick Wortel fra Instituut voor Nederlandse Lexicologie i Leiden, Frans Debrabandere, Hugo Ryckeboer og Eric Duvoskeldt. Denne samlingen er uvurderlig for nederlandsk språkvitenskap og den nederlandske kulturarven. Eino Penttilä. Eino Penttilä (født 27. august 1906 i Joutseno, død 24. november 1982 i Björneborg) var en finsk spydkaster på 1920- og 30-tallet. Han deltok i to olympiske leker og vant en bronsemedalje. 1. oktober 1927 satte han ny verdensrekord i Viborg med et kast på 69,88 meter. Dermed forbedret han rekorden til landsmannen Jonni Myyrä med en meter og 33 cm. Etter dette ble Penttilä regnet som favoritt til å ta gull under OL 1928 i Amsterdam. Der var han imidlertid ikke i sin beste form, og gikk glipp av medaljer. Gullmedaljen gikk til svenske Erik Lundqvist. Fire år senere i Los Angeles gikk det bedre for Penttilä. Fra å være femtemann i kvalifiseringen med et kast på 64,28, forbedret han seg til 68,70 og tok bronsedaljen bak to landsmenn – den overlegne Matti Järvinen (gull med 72,71 m) og Matti Sippala (sølv med 69,80 m). Andrés Aldama. Andrés Aldama (født 9. april 1956) er en tidligere cubansk bokser. Under Sommer-OL 1980 i Moskva vant han gull i weltervekt etter at han slo John Mugabi fra Uganda i finalen. Under Sommer-OL 1976 i Montreal i Canada vant ha sølv, han ble slått av Sugar Ray Leonard fra USA i finalen. I 1979 vant han gull i de Pan amerikanske leker. Fields of Rot. "Fields of Rot" er det fjerde studioalbumet til det norske black/thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Raping Europe '97. "Raping Europe '97" er en 10" EP til det norske black/thrash metal-bandet Nocturnal Breed. EP-en var den første offisielle utgivelsen til bandet, og ble gitt ut i forbindelse med deres første Europa-turné. Raping Europe '97 ble begrenset til 300 opplag. Armando Martínez. Armando Martínez Limendu (født 29. august 1961) er en tidligere cubansk bokser. Under Sommer-OL 1980 i Moskva vant han gull i lett mellomvekt etter at han slo Aleksander Kosjkyn i finalen. Under VM i München i 1982 vant han sølv etter at han tapte for Kosjkyn i finalen. Han vant også sølv i VM i 1978. Ivajlo Marinov. Ivajlo Marinov (bulgarsk: Ивайло Маринов) (født 12. juli 1960 i Varna) er en bulgarsk bokser. Under Sommer-OL 1980 i Moskva vant han bronse i lett fluevekt og under Sommer-OL 1988 vant han gull i samme vektklasse da han vant over Michael Carbajal. Han ble europamester i årene 1981, 1983, 1989 og i 1991. Han vant også sølv i EM i 1985. Han har blitt kåret Bulgarias beste bokser i det 20 århundre av det bulgarske bokseforbundet. Sør-Trøndelag politidistrikt. Sør-Trøndelag politidistrikt ble opprettet i 2002 da Trondheim politikammer og Uttrøndelag politikammer ble slått sammen som en del av "politireform 2000". Distriktet dekker 23 kommuner, herunder byene Trondheim og Røros, med sine 19 lensmannskontor og de to politistasjonene Sentrum og Heimdal. Ledelse, Operasjonssentralen, Påtaleseksjonen og sentralarresten er lagt til Sentrum politistasjon i Trondheim. Distriktet betjener ca. 260 000 innbyggere med sine ca. 520 ansatte, hvorav 400 polititjenestemenn og -kvinner. Politimester er Nils Kristian Moe. Politidistriktet har egen hundetjeneste med 15 ekvipasjer, eget kriminalteknisk team med laboratorium, et team for økonomisaker samt Utrykningsenhet. Distriktet er også fremtredende når det gjelder trafficking-etterforskning og problemorientert politiarbeid. Michelle de Bruin. Michelle de Bruin (født Michelle Smith 16. desember 1969 i Rathcoole, Dublin) er en tidligere irsk svømmer og olympisk mester. De Bruin vant tre gullmedaljer under sommer-OL i Atlanta i 1996. Hun vant både 200 m og 400 m medleysvømming samt 400 m fristil. I tillegg vant hun bronse på 200 m butterfly. Biografi. De Bruin, da Smith var deltaker under i sommer-OL i Barcelona, her møtte hun den nederlandske diskoskasteren Erik de Bruin som hun senere giftet seg med. I VM 1994 ble hun nummer fem 200 m butterfly, men i 1995 satte hun en rekke irske rekorder, og vant EM på både på 200 m butterfly og 400 m medley. Den amerikanske svømmeren anklaget de Bruin for doping under en pressekonferanse etter OL-gullene i 1996. De Bruins plutselige suverenitet skapte spekulasjoner, og ble styrket av at hennes mann, Eric hadde testet positivt for anabole steroider i 1993. Ingen av anklagene ble støttet med bevis. I 1998 ble hun derimot utestengt i to år fra all idrett etter at hun drakk alkohol for å skjule innholdet i en urinprøve. De Bruin anket dommen, men dommen ble stående og hun la opp som svømmer. I juli 2005 ble hun uteksaminert som jurist. José Gómez. José Gómez (født 28. januar 1959) er en tidligere cubansk bokser. Under Sommer-OL 1980 i Moskva vant han gull i mellomvekt etter at han slo Viktor Savtsjenko i finalen. I 1978 vant han gull i VM i Beograd, han vant også gull i de Pan amerikanske leker i 1979. Triumph of the Blasphemer. "Triumph of the Blasphemer" er den andre EP-en (den tredje offisielle utgivelsen inkl. et full-lengde studioalbum) til det norske black/thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Alle live-sangene er spilt inn i Hallford i Berlin under den første Europa-turneen deres. Tittelsangen «Triumph of the Blasphemer» ble opprinnelig skrevet under utviklingen av "Aggressor", men ble ikke med på albumet. Jean Bullant. Jean Bullant (født 1515, død 1578) var en fransk arkitekt og billedhugger som bygde gravene til Montmorency, Henrik II og Catherine de Medicis. The Remasters. "The Remasters" er en samleboks av det norske black/thrash metal-bandet Nocturnal Breed. Samleboksen er bandets eneste og inneholder de tre tidligere studioalbumene "Aggressor", "No Retreat... No Surrender" og "The Tools of the Trade" i tillegg til EP-en "Triumph of the Blasphemer" og en bonus-CD med gamle demoopptak kalt '. I tillegg er det bonussanger på alle studioalbumene og EP-en. "The Remasters" ble gitt ut i et begrenset opplag på 1 000. The Remasters (Promo). Det ble også gitt ut en promosjondisc av "The Remasters" på én CD som inneholdt sanger fra alle de 4 diskene boksen kom til å inneholde. Datakompatibilitet. En familie datamaskiner eller operativsystemer blir sagt å være kompatible eller datakompatible dersom bestemt programvare som kjører på én også kan kjøres på alle de andre modellene i familien. Datakompatible datamaskiner kan variere i ytelse, pålitelighet eller en annen karakteristikk. En hvilken som helst forskjell kan påvirke utfallet av å kjøre programvaren. Agnolo Bronzino. "«Allegoria del trionfo di Venere»" Agnolo di Cosimo (født 17. november 1503 i Firenze, Italia; død 23. november 1572 samme sted), vanligvis kjent som Il Bronzino, eller Agnolo Bronzino (det har feilaktig blitt påstått at hans navn var "Agnolo Tori" eller til og med "Angelo (Agnolo) Allori"), var en italiensk manieristmaler fra Firenze. Opprinnelsen til hans kallenavn "Bronzino" er ukjent, men kan komme fra hans mørke ansiktsfarve. Liv. Bronzino ble født i Firenze. Ifølge hans venn Vasari var han først elev av Raffaellino del Garbo og så av Pontormo, som var hans hovedpåvirkning. Bronzino fikk først i oppdrag fra Mediciene i 1539 å lage dekorasjoner til bryllupet til Cosimo I de' Medici og den skjønne og rike Eleonora di Toledo, datteren til visekongen av Napoli. Det tok ikke lang tid før han ble grevens offisielle hoffmaler, noe han forble det meste av sin karriere. Hans portrettfigurer påvirket kursen til europeisk hoffportrettering i et århundre. Han malte også idealiserte portretter av poeter fra fortiden, Dante og Francesco Petrarca. Han spilte en betydelig rolle i aktivitetene til den florentinske Accademia del Disegno, hvor han var stiftende medlem i 1563. Maleren Alessandro Allori var hans favorittelev, og Bronzino bodde i Allori-familiens hus da han døde i Firenze i 1572. Han forlot sjelden Firenze. Verk. Hans kanskje mest kjente verker var den berømte rekken portretter av Cosimo I de' Medici, Eleonora og skikkelser fra deres hoff som Bartolomeo Panciatichi og hans kone Lucrezia. Den genovesiske admiral Andrea Doria som Neptun, et mindre typisk verk, er også betydelig. De fleste av hans bedre verker er i Firenze, men andre finnes såvel i National Gallery, London, som annetsteds. Bronzino var også poet, og hans mest personlige portretter er kanskje de av andre litterære figurer. Portrettet av Laura Battiferri (fullført omkring 1560) befinner seg i Palazzo Vecchio i Firenze. Under to år i Roma (1546–1548) fullførte han en rekke religiøse malerier, så som «Jomfru Marias oppstandelse» (1552), som ser ut til å lide etter en moralsk krise: Dette var under motreformasjonen. Hans religiøse malerier resulterte fra tid til annen i elegante holdninger, som i «Laurentius' Martyrium» (1569), hvor enhver av de usedvanlig forvrengte positurer kan spores tilbake til Rafael eller Michelangelo, som Bronzino så opp til. David Starkey. David Robert Starkey (født 3. januar 1945) er en engelsk historiker med Tudortiden som sitt spesiale. Starkey var det eneste barnet av en fattig kvekerfamile i Kendal, Westmorland (i dag Cumbria) i England. Hans mor, en sterk personlighet, hadde en mektig innflytelse i Starkeys unge år, mens han har portrettert sin far som en vennlig om enn noe kraftløs mann. Til tross for at han led av smertefulle fysiske funksjonshemminger (polio og en dobbel klumpfot) gjorde Starkey det bra på skolen og vant et stipend for å lese historie ved Fitzwilliam College på University of Cambridge hvor han fortsatt er medlem. Her ble han påvirket av den dominerende historikeren Geoffrey Rudolph Elton, også spesialist på Tudorperioden. Deres forhold var stormfylt, og i henhold til Starkey ble Elton den faste farsfiguren han aldri hadde hatt og som han til slutt måtte gjøre opprør mot. Senere på 1980-tallet ble det viktig for Starkey å motsette seg Elton syn på Thomas Cromwells betydning, og argumenterte i boken "Revolution Reassessed" (1986), som han var medredaktør av, at Eltons tese om at Cromwell var hovedfiguren bak den moderne engelske regjeringen var feil. Fra 1972 til 1998 underviste Starkey historie ved "London School of Economics". I løpet av denne perioden begynte han en karriere som kringkaster og fikk snart et rykte for sine sliteegenskaper, spesielt på BBC Radio 4s program «The Moral Maze» ("«Den Moralske Forvirring»"), et debattprogram hvor han var en hensynsløs forhørsleder av «vitner» som utforsket samtidige moralske spørsmål. På 1990-tallet presenterte han et telefonprogram om aktuelle spørsmål på "Talk Radio UK" (senere relansert som "talkSPORT") hvor hans oppførsel overfor innringerne økte hans frastøtende rykte. Imidlertid ble dette programmet, som han selv har beskrevet som «tre timer med hjerneslagsmål», ekstremt populært. Hans uhøflighet har blitt fremmet av hans motstandere. Under en oppsetning av en rettssak mot Rikard III opptrådte Starkey som et vitne for aktor, der han anklaget forsvaret ved Richard DuCann for å ha «en liten sakførers sinnelag». Selv foreningen Rikard III-samfunnet i deres magasin "The Ricardian" innrømmet at Starkeys råhet under kryssforhøret var hovedgrunnen til at ‘Rikard III’ ble frikjent. Hans fjernsynsserie om Henrik VIII av England, Elizabeth I av England, de seks hustruene til Henrik VIII ("The Six Wives of Henry VIII") og om mindre kjente Tudormonarker har gjort Starkey til et kjent i britiske bevissthet. I 2004 begynte han et ny serie på Channel 4, "Monarchy", som kronikerer historien til engelske konger og dronninger fra angelsaksiske kongedømmer og framover. Hans største bidrag til forskingen om Tudortiden har vært i å forklare den kompliserte sosiale etikette i kong Henrik VIIIs husholdning, utforsket den kompliserte strukturen i Katarina Howards fall i 1541–1542, og reddet Anne Boleyn fra den historiske dysterheten ved overbevisende å vise hvordan hun var en religiøs reformator, en skarpsindig politiker og en glitrende intellektuell. Starkey har også avvist det historiske samfunnets tendens til å portrettere Katarina av Aragon som en «plaster-of-Paris saint». I oktober 2006 begynte han å være vert for en andre serie av "The Last Word" som nå er kjent som "Starkey's Last Word". Han gjør også ofte radioprogrammer og bidrar til mange magasiner og aviser. Han ble æret med kommandørgraden av "Order of the British Empire" ved æreslisten i anledning dronningens fødselsdag i 2007. Personlig liv. Starkey er offentlig homofil og er en fremstående talsmann for homofile rettigheter. Han er også æresmedlem av "National Secular Society" som fremmer sekularisering. Han er medlem av Det konservative parti og er ateist. Tollerodden. Tollerodden i desemberI skyggen av Larviks store mann - Thor HeyerdahlTollerodden er et tidligere handelssted i Larvik i Vestfold. Det ble tildelt Larvik kommunes bevaringspris 2007. Adressen er Kirkestredet 9. Tolderoddens beboer- og bygningshistorie. Tollerodden har en historie knyttet til skipsfart og handel. Fra siste del av 1600-tallet frem til 1794 er denne historien knyttet til tollvesenet. Deretter er det de handlende og sjøfarende selv som eier Tollerodden. Den berømte båtbygger Colin Archer ble født i huset i 1832. I voksen alder bosatte han seg på naboeiendommen. Tolderoddens historie er kjent tilbake til 1680-årene. Larviks første borgermester og Gyldenløves håndgagne mann Fredrik Petersen kan knyttes til eiendommen tidlig i tiåret. Var borgermesteren byggherre? Bygningen er sannsynligvis eldre og vi vet ikke når Fredrik Petersen først opptrer som eier. Kildene er ikke helt klarlagt enda – overraskelser kan ligge på lur i arkivmappene. Var Tollerodden Larviks første tollbod eller herregårdens borgerlige forløper? Mye tyder på at bygningen er en bygningshistorisk forløper for Herregården. Undersøkelser av tømmeret har vist at noen bjelkelagsstokker ble felt vinteren 1667-68. I 1664-65 skal Ida Lange ha avgitt en bekvem plass til bygging av tollbod i en bukt av Larviksfjorden. Tollregnskapene fra 1670/71 forteller at tollboden ble så kostbar at staten overlot eiendomsretten til tolleren mot delfinansiering. Den gang tilhørte tolleren byens øvre sosiale skikt og drev gjerne egen handel. Rundt 1670 var tidene gode for handel og fortjeneste. I de påfølgende tiårene ble kårene trangere og tollernes status ble omdefinert gjennom enevoldsmaktens reformer. Sammenblandingen av privat kjøpmannskap og statlige embeter vek langsomt plassen for en mer moderne oppfatning av embetsverkets uavhengighet. Tollerodden har sett hele denne historiske utviklingen. Iver Lauritzen Lym var toller i 1669. Fra 1673 til 1685 Johannes de Rohde. Fra 1686 til 1789 var Tollerodden eid av fire tollere på rad: Torben Grønvold, Arnt Kierulf, Claus Hartvig Bisgaard og Carl Fredrik Gether. Toller Arnt Kierulf var en fargerik personlighet som i 1730-årene ble arrestert for underslag av tollkassen. Huset kan by på mange spennende skjebner og historier. Bygningen var tollernes bolig og samtidig byens tollbod, en enestående kontinuitet og eierrekke og funksjon. Huset var på 1700-tallet i to fulle etasjer med høyt helvalmet tak og to lave sidefløyer omkring et gårdsrom på baksiden. En inngjerdet hage var tilknyttet gårdsrommet. Huset hadde gjennomgående midtgang og er antakelig Norges eldste gjenværende midtgangsbygning. Anleggets form var svært moderne i 1600-årenene og ble kalt ”italiensk stil”. I 1670-årene dukker de første midtgangsplanene opp i norske byer som Christiania, Trondhjem – og Larvik. bare få år tidligere fullførte den franske arkitekten Leveau lystslottet Vaux le Vicomte som ofte regnes som det historiske utgangspunktet for utviklingen av den symmetriske midtgangsplanen. Larvik hadde den gangen en nær forbindelse til tidens strømninger i mer sentrale strøk av Europa. Tollvesenet ble under eneveldet den vesentligste bidragsyteren til statens finanser. Ingen annen inntektskilde var så sikker og stor. Tollerodden forteller om utviklingen av eneveldet og statens finanser frem mot det moderne statsapparatet vi kjenner i dag. Tollerhistorien på Tollerodden er unik i norsk sammenheng og speiles i de sjeldne dekorerte interiørene fra denne epoken i husets interiørhistorie. I 1794 bygget kjøpmann Hans Falkenberg huset om til nåværende utseende, en etasje med halvvalmet tak, sidefløy mot øst og uthus mot vest. I 1826 flyttet den innvandrede skotten William Archer inn med sin familie på Tolderodden. Frem til 1939 var bygningen og eiendommen eid av ulike medlemmer av familien Archer. Båtkonstruktøren Colin Archer er født i huset, vokste opp her og drev båtbyggeriet på eiendommen. I siste fjerdedel av 1800-tallet bodde de farverike søstrene Mary og Jane Ann Archer her. Den første var aktiv seiler og uortodoks i meninger og opptreden for sin tid, den andre ivrig blomsterdyrker og pianospiller. Tolderodden ble et møtested for familiemedlemmene i deres verdensomspennende aktiviteter, der spesielt mange hadde sin karriere i pastorale virksomheter i Australia. Den store landskapshaven ned mot sjøen med spaserganger, brygger, lysthus og nytte- og prydvekster ble anlagt frem mot 1850. Her står Mary Archer Heggens byste av Colin Archer, som ble avduket i 1950. Tolderoddens østre sidefløy fikk sveitserstilutforming i 1873. Fra 1939 til 2000 var bygningen eid av Larvik kommune som har brukt den som losjihus under bolignøden, sosialboliger, leielokaler, handelsskole og barnehave. Bygningen ble etter hvert et tilholdssted for løse fugler, med ødeleggelser og negativ fokusering som resultat. Samtidig startet arbeidet blant frivillige foreninger og ildsjeler for å gjøre Tolderodden til et flerbruks kulturhus, og bygningen ble gjenoppdaget som en av Norges mest verdifulle antikvariske minnesmerker. Stiftelsen Tollerodden tok over bygningen i 2000 med formålet å restaurere huset og ta det i bruk til varierte kulturformål. I «Marys stue» avholder Tolleroddens venner historiske aftener for interesserte samt private. I juli måned er det åpent hus med lunchservering. Bygningsarkeologiske undersøkelser de siste årene har avslørt at Tolderodden inneholder interiørdekor i nasjonal og europeisk klasse. Her finnes blant annet to særdeles vel bevarte barokkhimlinger, trolig fra siste kvartal av 1700-årene, et velourisert tapet fra samme tid av en type som kun kjennes i et par eksemplarer ellers i landet, en sjelden voksdukstapet fra 1794, klassisistisk dekor med bemalinger, dører og listverk, foruten en mengde spennende tapeter og autentiske detaljer. Tollerodden er et fremragende eksempel på byggeskikk håndverk og interiørdekor i en by som gjennom historien har hatt tett og aktiv forbindelse til kontinentet. Tollerodden har også et bomberom fra 2. verdenskrig. Det sies at det går en hemmelig gang derfra, over til den andre siden av fjorden, noe som er veldig sannsynlig, siden det er en bunker på den andre siden, der hvor det er kortest avstand over. «Krabbedammen» med Ballastberget til venstre i bakgrunnen Tollerodden er også et populært badested. Nederst i parken står Nico Widerbergs Heyerdahl-monument, som ble avduket av Thor Heyerdahl selv på hans 75-års dag 6. oktober 1989. Den høyeste kollen blir kalt Gryteberget. På den ytterste knausen, kalt Ballastberget, tok seilskutene ut og inn ballast. Det finnes også et par gamle fortøyningsringer der. Larvik kirke (anlagt 1677) og Larvik Hospital (anlagt 1757–1760) ligger på Tollerodden. Pieter Brueghel den yngre. Pieter Brueghel den yngre (født 1564 eller 1565, død 1636) var en flamsk maler, kjent for tallrike kopier etter sin far Pieter Brueghel den eldres malerier. Han fikk kallenavnet «Helvetes-Brueghel» for sin fantastiske behandling av ild og sitt groteske billedsprog. Selv om den korrekte fødselsdatoen er ukjent, var han 36 år gammel 22. mai 1601 og døde 10. oktober 1636, 72 år gammel. Derfor ble han født sent i 1564 eller tidlig i 1565. Pieter Brueghel den yngre var den eldste sønn til den berømte nederlandske maler Pieter Brueghel den eldre fra det 16. århundre, kjent som «Bonde-Brueghel», og Mayken Coecke van Aelst. Hans far døde i 1569, da Pieter den yngre bare var fem år gammel. Så fulgte morens død i 1578, og Pieter, sammen med sin bror Jan Brueghel den eldre, kjent som «Fløyels-Brueghel» og søsteren Marie, dro for å bo hos sin bestemor Mayken Verhulst, som var enke til Pieter Coecke van Aelst. Hun var også kunstner og, ifølge Karel van Mander, muligens den første læreren til de to sønnene. Familien flyttet til Antwerpen noen tid etter 1578. GNU Hurd. GNU Hurd (vanligvis referert til som the Hurd) er en fri operativsystem-kjerne for datamaskiner, utgitt under GNU General Public License. Det har vært under utvikling siden 1990 av GNU-prosjektet til Free Software Foundation. Det består av et sett med tjener (eller daemoner i Unix terminologi) som virker over en mikrokjerne. Sammen utgjør de kjernen i GNU. Hurds mål er å overgå Unix kjerner i funksjonalitet, sikkerhet og stabilitet, samtidig som den skal fortsette å være kompatibel med dem. "HURD" er et korekursivt akronym, som står for "«HIRD of Unix-Replacing Daemons»", hvor «HIRD» står for "«HURD of Interfaces Representing Depth»". Det spiller også på ordene «herd» (engelsk for «flokk») med gnuer, med tanke på hvordan kjernen virker. Utviklingshistorie. Operativsystemet GNU ble påbegynt i 1984 og utviklet seg raskt. I begynnelsen av 1990-årene, var den eneste store komponenten som manglet kjernen. Utviklingen av Hurd begynte i 1990. Arkitektur. Hurd er, i motsetning til majoriteten av Unix-like kjerner, bygget på en mikrokjerne som er ansvarlig for å tilby de mest elementære tjenestene, som å koordinere tilgang til maskinvaren. I teorien ville mikrokjernedesignet tillate at alle enhetsdrivere ble bygget som tjenere som virker i brukernivå, men i dag er de fleste driverne av denne typen fortsatt beholdt inne i GNU Mach, mikrokjernen som benyttes i dag. Det er fordi initielt ville brukernivå-drivere ha lidd av ytelsesproblemer. Valg av mikrokjerne. Foreløpig bruker Hurd GNU Mach som mikrokjerne, men det gjøres en innsats for å portere Hurd til en mer moderne mikrokjerne. Det har foreløpig ikke blitt tatt noe valg, men mesteparten av Hurd utviklernes tid har gått med til å vurdere Coyotos, særlig siden 2006. Unix utvidelser. Et antall tradisjonelle Unix-konsepter blir erstattet eller utvidet i Hurd. Under Unix, har hvert program som kjører en tildelt brukerid, som vanligvis svarer til brukeren som startet prosessen. Denne identifikasjonen dikterer handlingene som programmet tillates å gjøre. Ingen utenforstående prosess kan ender bruker-id-en til et kjørende program. En Hurd prosess kjører i motsetning under et sett med bruker-id-er, som kan inneholde flere id-er, en eller ingen. En tilstrekkelig privilegert prosess kan legge til og fjerne id-er til andre prosesser. For eksempel er det en passordtjener som kan gi ut id-er i bytte mot et korrekt innloggingspassord. Når det gjelder filsystemet, kan et passende program skrives som en "oversetter" for en enkelt fil eller et helt katalog-hierarki. Hver eneste tilgang til den oversatte filen, eller tilene under et hierarki, er faktisk håndtert av programmet. For eksempel kan en filoversetter delegere lese og skrive operasjoner til en annen fil, ikke ulikt en symbolsk lenke i Unix. Effekten av Unix "motering" blir oppnådd ved å sette opp en filsystemoversetter (ved å bruke «settrans» kommandoen). Oversettere kan også brukes for å tilby tjenester til brukeren. For eksempel tillater ftpfs-oversetteren at en bruker innkapsler en ekstern FTP side i en katalog. Så kan vanlige verktøy som ls, cp og rm benyttes for å manipulere filer på det eksterne systemet. En oversetter som UnionFS tillater en bruker å forene flere kataloger i én, slik at å vise innholdet i den forente katalogen viser innholdet i alle katalogene. Hurd krever en boot loader som har mulighet for multiboot, slik som GRUB. Filsystem-tjenere. Tjenerne implementerer kollektivt POSIX API, mens hver tjener implementerer én del av grensesnittet. For eksempel implementer de forskjellige filsystem-tjenerne hver filsystemkallene. Lagringstjeneren vil virke som et omkrasningslag, ganske likt VFS i Linux. Portering. Innen datavitenskap er portering prosessen ved å tilpasse programvare slik at et kjørbart program kan brukes i et datamiljø som er forskjellig fra det som det opprinnelig ble skrevet for. For eksempel, forskjellig operativsystem, CPU, eller et tredjeparts bibliotek. Begrepet brukes generelt om det å endre programvare/maskinvare slik at den kan brukes i forskjellige miljø. Etymologi. Begrepet er ikke generelt benyttet om prosessen ved å tilpasse programvare til å kjøre med mindre minne på samme CPU og operativsystem. Det brukes heller ikke om å skrive om kildekode til forskjellige programmeringsspråk, som heller kalles henholdsvis «optimalisering» og «oversetting». Programvareutviklere hevder ofte at programvare de skriver er "portabel", som betyr at det kreves lite innsats for å tilpasse det til et nytt miljø. Mengden innsats som faktisk kreves avhenger av flere faktorer, inkludert hvor mye det opprinnelige miljøet («kildeplattformen») skiller seg fra det nye miljøet («målplattformen»), erfaringen til utviklerne med hvilke programmeringsspråk-konstruksjoner og tredjeparts API-kall som sannsynligvis ikke er portable, og mengden innsats investert av de opprinnelige utviklerne med å bare benytte portable konstruksjoner. Portering i spill==. Portering er også begrepet som brukes når et dataspill laget for å kjøre under én plattform, om det er en personlig datamaskin eller dataspillkonsoll, blir konverter for å kjøre på forskjellige plattformer. Tidligere videospill-porteringer ble ofte «uekte porteringer», men heller omarbeidede versjoner av spillene. Flere og flere video-spill blir nå utviklet ved å bruke programvare som kan gi ut kode for PC'er så vel som en eller flere konsoller. Linux Game Publishing er en ledende porteringsbedrift involvert i å portere spill til operativsystemet Linux. Installering. Installering er prosessen ved å montere og gjøre et eller annet klart til bruk. Varer generelt sendes ofte pakket eller komprimert i en eske. Installeringsprosessen er det som skal til fra esken er mottatt, til varen kan tas i riktig bruk. Installering er forskjellig fra «montering» ved at installasjon generelt referer til «fast»-montering av en bruksgjenstand. Programvare. Programvare sendes vanligvis komprimert og pakket i én fil, for å forenkle overføringen av programvaren. Et "installasjonsprogram" brukes for å pakke ut, og dekomprimere filene, legge de i riktige kataloger og konfigurere programvaren, slik at den deretter kan tas i bruk av en menneskelig bruker. Et slikt installasjonsprogram kan være integrert i mottatte filer eller finnes på systemet som et separat program. Paul Brill. Paul Brill (eller Bril; født 1554 i Antwerpen, Belgia; død 1626) var som sin bror Mattheus Brill landskapsmaler som arbeidet i Roma etter å ha vunnet pavelig begunstigelse. De er også beskrevet som malere av capricci eller "vedute ideate" eller "veduta di fantasia", med typiske bondske åskammer med noen få ruiner. Mattheus døde ung, men hans bror hadde fulgt ham til Roma i 1582 og fortsatte hans arbeid. Paul Brill malte fresker som landskapene i Casino Rospigliosi i Roma, og "Forum Romanum", som viste stedet for hva det hadde blitt: en slum for husokkupanter og et kvegbeite – i så stor grad at stedet fikk kallenavn "Campo Vaccino", eller "Kuåkeren". Hans mesterverk antas å være fresken i den Klementinske Hall i Vatikanet. Brill utførte også graveringer og små malerier på kobber, der noen av dem er signert med et par briller, et ordspill rundt det franske ordet "brilles", "briller". Noen av disse var utført i samarbeid med Johann Rottenhammer, som ifølge en kunstforhandlers brev fra 1617 malte figurene i Venezia og så sendte tallerknene til Roma for at Brill skulle fullføre landskapet. Han samarbeidet også med sin venn Adam Elsheimer, som han både påvirket og ble påvirket av. Agostino Tassi kan ha vært Brills elev. Tassi ble senere Claude Lorrains lærermester. Brill-brødrene danner forbindelsen mellom panoramautsiktene til Joachim Patinir og ideallandskapet utviklet av Nicolas Poussin og Claude Lorrain. Bernardo Bellotto. "«Piazza della Signoria a Firenze»", "Museo di Belle Arti", Budapest. Bernardo Bellotto (født 30. januar 1720 i Venezia, Italia; død 17. oktober 1780 i Warszawa, Polen) var en italiensk bylandskapsmaler eller "vedutista" og grafiker innen etsning. Han var nevø og elev av Canaletto og brukte også dennes berømte navn idet han signerte sine verker Bernardo Canaletto – på ulovlig vis ifølge noen. Særlig i Tyskland kan malerier presentert som Canalettos være hans heller enn hans onkels. Norsk Epilepsiforbund. Norsk Epilepsiforbund er en interesseorganisasjon for mennesker med epilepsi, deres pårørende og andre interesserte. NEF ble stiftet 16. mars 1974 Omfang. Om lag 45 000 personer i Norge har epilepsi. Mange opplever at de største problemene er knyttet til negative holdninger fra omgivelsene. Økt kunnskap om epilepsi er det beste redskapet i kampen mot fordommer og negative holdninger. NEF har ca. 5500 medlemmer, 35 lokalforeninger og 6 fylkeslag. NEFs målsetting er å spre saklig informasjon om epilepsi og fremme tiltak som støtter opp om mennesker med epilepsi. Prinsesse Märtha Louise er forbundets høye beskytter. Stine Jakobsson Strømsø er forbundets generalsekretær. Ungdomsarbeidet er organisert i Norsk Epilepsiforbunds Ungdom (NEFU), som har egne grupper rundt om i hele landet. Hoved- og enkeltmedlemmer under fylte 30 år blir automatisk medlem i NEFU. Hva gjør NEF? Norsk Epilepsiforbund er en landsomfattende uavhengig interesseorganisasjon som skal arbeide for å fremme mestring og livskvalitet for mennesker med epilepsi og bidra til å utvikle og spre kunnskap om diagnosen. Generalsekretærer. 2008 – d.d. Stine Jakobsson Strømsø 2006 – 2008 Annelise Høegh 2007 Andreas Habberstad (konstituert) 1992 – 2007 Eva H. Johnsen Blåvingevannymfe. Blåvingevannymfe [syn. "Agrion virgo"] er en vannymfe som tilhører familiegruppen praktvannymfer (Calopterygidae). Utbredelse. Blåvingevannymfe er utbredt i Europa, øst gjennom Asia til Japan. Den finnes i Sibir, men ikke lengst nord. I lavlandet i det sørøstlige Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland, men mangler nord på Vestlandet. Finnes på egnede lokaliteter i Trøndelag. Utseende. Kjønnene er ulike. Hannen har metalisk blå kropp og glinsende blå vinger ved roten og ut mot spissen. Hunnene har brunlig kropp og brunlige vinger. Vingene holdes bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 60 og  70 millimeter. Levevis. Nymfene lever i bekker og små elver i lavlandet, med renere bunn av sand eller grus. De voksne (imago) blåvingevannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Eggene legges på vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 2-3 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. Blåvingevannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Flygetiden er fra slutten av juni til ut august. Blåbåndvannymfe. Blåbåndvannymfe [syn. "Agrion splendens"] er en vannymfe som tilhører familiegruppen praktvannymfer (Calopterygidae). Utbredelse. Blåbåndvannymfe er utbredt i Europa, øst gjennom Asia og i Nord-Afrika. I lavlandet i det sentrale sørøstlige Norge, rundt Oslofjorden. Utseende. Kjønnene er ulike. Hannen har metalisk blå kropp og et blått tverrband midt på hver vinge. Hunnene har grønn eller brunlig kropp og lysere grønne eller brunlige vinger. Vingene holdes bakover kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 60 og  70 millimeter. Levevis. Nymfene lever på bunnen av større langtsomtflytende elver, gjerne på soleksponerte steder. Blåbåndvannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Eggene legges på vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 2-3 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. Blåbåndvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Flygetiden er fra mai til august. Kilmarnock FC. Kilmarnock Football Club er en skotsk fotballklubb fra byen Kilmarnock, Ayrshire. Stiftet i 1869 er «Killie» den eldste profesjonelle klubben i Skottland. Hjemmekampene spilles på Rugby Park. For tiden spiller klubben i Scottish Premier League under manager Jim Jefferies. Historie. Klubbens stiftelse dateres til den aller tidligste tiden med organisert fotball i Skottland. En gruppe cricketspillere ønsket å drive idrett også utenom cricket-sesongen. Opprinnelig spilte de rugby, men vanskeligheter med å skaffe motstander gjorde at de opptok «ordentlig fotball» på programmet. Inneværende sesong. Rangering: 1. poeng, 2. målforskjell, 3. antall scorede mål. Statsuniversitetet i Tetovo. Statsuniversitetet i Tetovo er et universitet i Republikken Makedonia. Det ligger i byen Tetovo. Universitetet ble grunnlagt 17. desember 1994 som en privat, albanskspråklig institusjon og manglet offentlig godkjennelse. Som del av prosessen for å integrere Makedonias albanske minoritet ble universitetet i januar 2004 gjort til statsuniversitet og det er nå landets tredje offentlige universitet. Statsuniversitetet i Tetovo underviser hovedsakelig på albansk, men også på makedonsk og engelsk. Statsuniversitetet i Tetovo har fem fakulteter. St. Klement av Ohrid-universitetet i Bitola. St. Klement av Ohrid-universitetet i Bitola (makedonsk: Универзитет „Св. Климент Охридски“ – Битола) er et statlig universitet i Republikken Makedonia. Det ligger i byen Bitola, med enkelte avdelinger i byene Prilep og Ohrid. Universitetet ble grunnlagt 25. april 1979. I 1994 fikk det navn etter Sankt Klement av Ohrid. I tillegg har universitetet en medisinsk høyskole, et politiakademi og tre spesialiserte institutter for tobakk, hydro-biologi (i Ohrid) og slavisk kultur. Det sørøsteuropeiske universitetet. Det sørøsteuropeiske universitetet (engelsk: South East European University, SEEU) er et privat universitet i byen Tetovo i Republikken Makedonia. Universitetet åpnet i oktober 2001. Det ble grunnlagt etter initiativ fra OSSEs Høykommissær for nasjonale minoriteter og er finansiert av internasjonale donasjoner. Det sørøsteuropeiske universitetet har fem fakulteter og tilbyr utdanninger innen samfunnsvitenskap, bedriftsøkonomi og ledelse, rettsvitenskap, kommunikasjonsteknologi og pedagogikk. Utdanningsprogrammene er lagt opp etter ECTS-prinsippene og Bologna-prosessen. Håkon Njøten. Håkon Njøten på Laksevåg St. Hansaften 2004 Håkon Njøten (født 31. juli 1985) er en norsk sanger og tidligere deltaker i TV-programmet Idol, der han endte på en 5. plass. Han kommer fra Eivindvik i Gulen kommune og er vokalist i bandet HndS. Karriere. Håkon Njøten med band på Laksevåg St. Hansaften 2004 Han var medlem av rockebandet "Skin-Deep Stain" som også besto av "Henrik Tveit" og "Bjarte Sandal" og som i 2004 spilte på flere konserter, blant annet på Brann stadion sammen med Kurt Nilsen og Bryan Adams Sommeren 2006 gav han ut singelen «Som sommeren» som var hans platedebut som soloartist. Håkon Njøten gjorde comeback høsten 2007 som en av de første idoldeltakerne som har valgt å stille opp i reklamefilmer for Euronix. Håkon bor i Bergen, der han i tillegg til jobb og skole, jobber i det stille med nye musikkprosjekter. Et av prosjektene gikk under navnet The Micropops, som kan kalles en raffinert blanding mellom electronica og pop. Gruppen, som foruten Håkon Njøten bestod av "Bjarte Baade Sandal" på trommer, "Simen Krogstie Lagesen" på bass og "Sofie Storaas" og "Erlend" som støttesangere, ble kåret til ukens urørt i uke 21, 2008. The Micropops heter per 2012 HndS og har skiftet ut de fleste bandmedlemmene bortsett fra Håkon og Sofie. Håkon Njøten jobber også som markedsfører for artister og konsepter innen den norske musikkbransjen gjennom bedriften Hoge. Oljeterminal. Oljeterminal eller Oljelager er et industrianlegg for lagring av olje og/eller petokjemiske produkter. Oljeterminaler ligger ofte ved et oljeraffineri eller havn. Enkelte oljeterminaler er tilknyttet oljerørledning, jernbane eller bilvei. Verdensmesterskapet i quiz. Verdensmesterskapet i quiz er en individuell quizkonkurranse organisert av the International Quizzing Association (en underorganisasjon av diverse quiz-organisasjoner fra forskjellige land rundt om i verden). Konkurransen har blitt gjennomført hvert år siden 2003 (siden 2004 har den blitt gjennomført i mer enn ett land samtidig) med et økende antall deltakere fra et økende antall land. 2003. Det første verdensmesterskapet i quiz ble arrangert av Quizzing.co.uk i 2003 på Villa Park fotballstadion i England. 50 quizzere representerte en håndfull nasjoner i en skriftlig test av triviakunnskap. Vinneren ble Olav Bjortomt. 2004. I 2004, etter grunnleggelsen av the International Quizzing Association (IQA), ble konkurransen holdt samtidig i 5 land: Storbritannia (der quizzere fra flere land deltok), Belgia (der nederlendske quizzere også deltok), Estland, India og Malaysia. Over 300 personer deltok. 2005. Verdensmesterskapet i 2005 ble avholdt den 2. juli, og også dette året var det en stor vekst i antall deltakere, kanskje mye på grunn av at MSN Search var sponsor for arrangementet. Australia, Finland, Indonesia, Norge og Singapore ble med som deltakernasjoner i tillegg til de opprinnelige fem. Quizzerne måtte igjennom åtte ark med 30 spørsmål på hvert, og emnene var kultur, underholdning, historie, livsstil, media, vitenskap, sport og spill og verden. Poengene ble beregnet ut ifra de syv beste emnene til hver deltaker, der den dårligste summen bare telte i tilfelle uavgjort. For å få kvinner til å delta i konkurransen (konkurransequizzing hadde fram til da vært en typisk mannsdominert fritidssyssel) premierte arrangøren Trine Aalborg fra Norge for å få beste poengsum i livsstilskategorien, samt Dorjana Širola fra Kroatia for sjetteplass sammenlagt. Beste norske deltager ble Ole Martin Halck, som endte på 26. plass. Det deltok 15 nordmenn. 2006. Den 3. juni 2006 ble verdensmesterskapet i quiz arrangert på mer enn 15 steder rundt om i verden. For første gang deltok Litauen, Tyskland, Sveits, Liberia og Sri Lanka. Deltakere fra en mengde land deltok, inkludert deltakere fra USA, Australia, Russland, Singapore, Ungarn, Frankrike og Norge. Vinneren ble for tredje år på rad Kevin Ashman fra Storbritannia. Beste norske deltager ble Dag Fjeldstad, som endte på 32. plass. Det deltok 20 nordmenn. 2007. Den 2. juni 2007 ble VM i quiz arrangert flere steder rundt om i verden, og Nederland, USA og Ungarn var arrangører for første gang. Pat Gibson fra Irland ble vinneren. Dorjana Širola fra Kroatia ble beste kvinne på 12. plass, mens norske Ole Martin Halck kom på 14. Det deltok 27 nordmenn. 2008. Den 7. juni 2008 ble VM i quiz arrangert over 30 steder rundt om i verden med til sammen 662 deltakere. Mark Bytheway fra Storbritannia ble verdensmester med 173 av 210 poeng. Thomas Kolåsæter ble beste nordmann på 22. plass. Det deltok 32 nordmenn. 2009. Den 6. juni 2009 ble VM i quiz arrangert over 40 steder rundt om i verden med til sammen 973 deltakere fra 46 nasjoner. Kevin Ashman ble verdensmester med 177 av 210 poeng. Dorjana Širola fra Kroatia ble beste kvinne med 22. plass med 135 poeng. Dette var første gangen en nordmann kom blant de 10 beste. I tillegg fikk Truls Flatberg flest poeng i kategorien vitenskap med 27 av 30 poeng, dette var første gangen en nordmann tok en udelt kategoriseier. Det deltok 36 nordmenn. 2010. Den 5. juni 2010 ble VM i quiz arrangert over 60 steder rundt om i verden med til sammen 1 207 deltakere. Pat Gibson ble verdensmester med 180 av 210 poeng. Dorjana Širola fra Kroatia ble beste kvinne. Hun fikk 140 poeng og kom på 17. plass. Thomas Kolåsæters 8. plass er tidenes beste norske plassering i et VM i quiz. For første gang var det to arrangørsteder i Norge: Trondheim i tillegg til Oslo som hadde vært VM-arrangør siden 2005. Det deltok 48 nordmenn. 2011. Den 4. juni ble VM i quiz arrangert 79 steder rundt om i verden med til sammen 1 471 deltakere. Pat Gibson ble verdensmester med 186 av 210 poeng. Dorjana Širola fra Kroatia ble beste kvinne. Hun fikk 148 poeng og kom på 32. plass. Thomas Kolåsæter ble beste nordmann på 11. plass. Det deltok 45 nordmenn. 2012. VM i quiz 2012 ble arrangert 2. juni på flere steder rundt om i verden. Jesse Honey ble verdensmester med 186 av 210 poeng. Resultatlista viser 1 690 deltakere fra 37 nasjoner. Anne Hegerty fra Skottland ble beste kvinne. Hun fikk 143 poeng og kom på 40. plass. Thomas Kolåsæter ble beste nordmann på 22. plass. Det deltok 53 nordmenn. Simon van der Stel. a> er i dag et nasjonalmonument. Simon van der Stel (14. oktober 1639–24. juni 1712) var den første guvernøren av Kappkolonien. Han var sønn av Adriaan van der Stel, en embetsmann i det nederlandske Ostindiske kompani som var kommandant på Mauritius, og Maria Lievens, delvis av malaysisk opphav. Han giftet seg med Johanna Jacoba Six (1645–1700). Han ble kommandant av Kapp i 1679. Året etter ble byen Stellenbosch grunnlagt og oppkalt etter ham. I 1691 ble han forfremmet til guvernør. Det var mens van der Stel var guvernør at det ankom franske hugenotter til kolonien. Han trakk seg tilbake i 1699 og ble etterfulgt av sin sønn Willem Adriaan van der Stel. Da han trakk seg tilbake, utviklet han sin eiendom i Constantia, Groot Constantia, hvor han døde i 1712. Willem Adriaan van der Stel. Willem Adriaan van der Stel (født 1665 i Haarlem, død 1720 i Amsterdam) var guvernør i Kappkolonien, en mellomstasjon for nederlandske Ostindiske kompani (VOC), fra 23. januar 1699 til 1707. Han ble avsatt etter et opprør og ble sendt i eksil til De forente Nederlandene. Van der Stel var eldste sønn av Simon van der Stel (1639–1712) og Johanna Jacoba Six (1645–1700) som var fremtredende medlemmer av den nederlandske handelsverdenen. Hans farfar hadde vært guvernør i Mauritius og hans morfar var borgermester av Amsterdam. Han var midt i tenårene da han reiste til Kapp sammen med sin far i 1679. Fem år senere returnerte han til Nederland hvor han tilbrakte sine unge voksne år. Han returnerte ikke til Kapp før i 1699 da han ble utnevnt til å etterfølge sin far som guvernør i kolonien. Van der Stel viste interesse for hagestell og landbruk og gjennomførte betydelige landbrukseksperimenter. Han var forfatter av en av Sør–Afrikas tidligste hagealmanakker. Van der Stel ekspanderte VOCs hager og sendte ekspedisjoner nordover for å utforske resten av landet. Han etablerte «land van Waveren», nå kjent som Tulbach og la grunnlaget for Grootte Kerk i Cape Town. Arven etter van der Stel er derimot preget av hans grådighet og ekstravaganse. Under hans styre ble van der Stel sett på som korrupt og diktatorisk. Van der Stel eide en privat eiendom, Vergelegen, som er opprinnelsen til dagens Somerset West og dens vinrute. Han fikk landet i 1700, og han brukte mye av VOCs ressurser på å utvikle den. Dette gav ham en urettferdig fordel og førte til anstrengte forbindelser med de lokale «frie burghere». Hans ensidige handlinger som avgjorde hvem som kunne delta i vin og kjøttmonopolet, utløste et opprør blant bøndene, og i 1706 skrev Adam Tas og Henning Husing en petisjon som protesterte på van der Stels aktiviteter. Rundt 63 (av 550) burghere skrev under på dokumentet som ble sendt til VOCs hovedkvarter i Amsterdam. Petisjonen ble først avslått. Van der Stel arresterte Tas, stilte ham for retten og fengslet ham i det «svarte hull», en beryktet fangehule i borgen av Gode Håp. På grunn av at 31 av de som underskrev var hugenotter, og siden Nederland var i krig med Frankrike, fortsatte den feilslåtte petisjonen å skape bekymring i Amsterdam. I frykt for at misnøyen kunne få noen av burgherne til å bli franske spioner, avsatte VOC van der Stel og beordret ham tilbake til Nederland 23. april 1707. Han forlot kolonien i 1708 og returnerte til nederland hvor han tilbrakte resten av livet sitt i eksil. Etter dette fikk ingen VOC–ansatte eie land i kolonien. Tre år etter at han ble avsatt, ble Vergelegen solgt og delt opp i fire separate gårder, og gårdsbygninger ble beordret nedrevet. Der er noe uenighet rundt arven etter van der Stel. Selv om de fleste kilder er enige i at hans styre av Kapp var autoritært, preget av favorisering og karakterisert av misbruk av kompaniets beholdninger, hevder andre at dette ikke var unikt for van der Stels styre. Noen peker på skalaen i hans planer og aktiviteter i agrikulturen og hagestellet som bevis som indikerte en mann av store visjoner og oppfinnsomhet. Andre bemerker hans rolle i utviklingen av den unike kappnederlandske arkitektur og ser på ham som en martyr. Harbin PS-5. Harbin PS-5 ("vestlig betegnelse er SH-5") er et kinesisk amfibiefly brukt av den kinesiske marine som anti-ubåtfly, men kan også brukes blant annet som som redningsfly og for patruljering, brannslukning og minelegging. Utviklingen av PS-5 begynte på begynnelsen av 70-tallet, og prototypen fløy første gang 3. april 1976. En produksjonsserie på fire fly fulgte, men ble ikke overlevert marinen før i 1986. PS-5 kan ta en våpenlast på opptil 6 000 kg som inkluderer synkeminer, miner og bomber. Den har også eksterne festepunkter under vingene som kan utstyres med sjømålsmissiler eller torpedoer. Home Groan. Home Groan er et norsk band innen alternativ country / americana. Medlemmer. På platene har også Mona Varpe, Lars Håvard Haugen, Håkon Gebhardt og medlemmer av Jaga Jazzist medvirket. Hovedmann, låtskriver og vokalist er Martin Hagfors. Hal Barwood. Hal Barwood (født i Hanover i New Hampshire i USA) er en videospilldesigner og produsent som er mest kjent for å ha designet spill basert på Indiana Jones. Barwood studerte kunst på Brown University og gikk deretter på University of Southern Californias School of Cinema-Television hvor han møtte og ble venn med George Lucas. Han skrev på manuset til filmen "Nærkontakt av tredje grad" (ukreditert) og han produserte og og skrev "Dragonslayer" sammen med Matthew Robbins. Han fikk jobb som prosjektleder hos LucasArts i 1990 hvor han jobbet frem til 2003. Hos LucasArts designet han spillet "Indiana Jones and the Fate of Atlantis", som ble utgitt i 1992. Han regisserte også filmsekvensene i ' og designet "Indiana Jones and the Infernal Machine". I august 1999 utropte "PC Gamer" Barwood som en av de 25 beste spilldesignerne i USA. Ángel Herrera. Ángel Herrera (født 2. august 1957) er en tidligere cubansk bokser. Under Sommer-OL 1976 Montreal i Canada vant han gull i lettvekt, en bragd han gjentok 4 år senere under Sommer-OL 1980 i Moskva. Han ble verdensmester for amatører i 1978 og i 1980 i München. I 1983 vant han sølv i de Pan amerikanske leker. «Nieuwe Haarlem». «Nieuwe Haarlem» var et nederlandsk seilskip eid av nederlandske Ostindiske kompani (VOC) som gikk på grunn på stranden Milnerton i Cape Town 25. mars 1647. Skipet var på vei fra Jakarta til Nederland med 500 tonn krydder, indigo, tekstiler, sukker og porselen. Skipet hadde 120 menn ombord da det ble drevet på land av en storm. De 62 skipbrudne sjømennene bygget et fort som de kalte "Sand fort av Kapp det Gode Håp". Det tok et år før de ble reddet av en flåte på 12 skip fra VOC under ledelsen til W.G. de Jong. På et av disse skipene var Jan van Riebeeck. Sjømennene overtalte i etterkant VOC til å opprette en base på stedet, og van Riebeeck etablerte i 1652 Kappkolonien på vegne av VOC. Thor Sørum-Johansen. Thor Sørum-Johansen (født 8. februar 1970) er redaktør i NTB Tema. Tidligere sjefredaktør og daglig leder i Avisenes Pressebyrå, konst. ansvarlig redaktør i Tønsbergs Blad, samt nyhetsredaktør i Tønsbergs Blad. Har vært journalist i bl.a. Dagbladet, Tønsbergs Blad, Sandefjords Blad og Namdals-Avisa. Liste over byggingen av ISS. Dette er en liste over byggingen av hoveddelene på Den internasjonale romstasjonen (ISS). Fremtidige og planlagte komponenter og moduler er i henhold til NASA sitt «ISS Consolidated Launch Manifest» og nettsiden. Listen er oppdatert pr 20. mai 2008. Fish River. Fish River, også kalt Great Fish River for å skille den fra den namibiske Fish River, er en elv som renner gjennom den sørafrikanske provinsen Eastern Cape. Elven er 644 km lang og flyter ut i Indiahavet. Elven renner vanligvis året rundt, selv om dens øvre del starter i en tørr region. Vann fra Oranje kan bli brukt til å holde elven flytende i tørre perioder. I det 19. århundre var elven grensen til Kappkolonien og ble hardt bestridt under xhosakrigene mellom 1779 og 1878 mellom den innfødte xhosanasjonen på den ene siden og nederlandske bønder og nybyggerne i 1820 fra Storbritannia på den andre, og i 1835 fikk fingostammen slå seg ned på elvens bredder. Under apartheid utgjorde de nedre delene den vestlige grensen av det nominelt uavhengige bantustanet Ciskei. Et betydelig vannprosjekt førte i 1970–årene vann fra Oranje via Fish River for agrikulturelt og industrielt bruk. Tunnelen som gjorde dette mulig var et betydelig foretak med sitt inntak ved Oviston. Oviston ligger på bredden av Gariep-dammen. Til tross for sitt navn finner fiske i elven hovedsakelig sted i de nedre delene av elven og er primært et fritidsfiske. Årlig er Fish River kanomarathon en populær kanobegivenhet som finner sted i flere dager fra Cradock til munningen. Dykking i områdene ved Fish Rivers munning er litt av en opplevelse takket være de tallrike skipsvrakene som fins der, "SS «Cariboo»", "SS «Kilbrennan»" og "«Waterloo»" for å nevne noen få. Cradock er en betydelig bye som elven renner gjennom. Området mellom Port Elizabeth og Fish River er kjent som "Sunshine Coast". Great Fish Point er et fyrtårn som ligger nær munningen av elven, rundt 25 km fra feriestedet Port Alfred. Før fyrtårnet ble bygget i 1898 ble to skipslanterner som viste grønne lys reist i en flaggstang ved Port Alfred, men disse lysene viste seg å ikke være nok. Systemet som ble brukt til å rotere lensen med, er fremdeles intakt og på utstilling. Fyrtårnet er bare ni meter høyt, men det er plassert på 76 moh. Calcio Italia. "Calcio Italia" er et engelskspråklig fotballtidsskrift dedikert til italiensk fotball. Det kommer ut månedlig. Landskap i Sverige. Landskap i Sverige er historiske landsdeler som etter den svenske konstitusjonen av 1634 ikke lenger har noen politisk eller administrativ betydning. Under middelalderen fungerte mange landskap (også kalt «land») som selvstendige politiske enheter med egne lover. Under Vasa-tiden ble landskapene til hertugdømmer og grevskap for at kongen skulle kunne legge til noen titler til kongetittelen sin. Kongens barn fikk også slike titler. For eksempel er kronprinsesse Victoria hertuginne av Västergötland. Landskapene fikk også egne våpen. På denne måten gav en inntrykk av at de alle var en slags småriker. De tidligere oppgaver som tilhørte landskapene skjøttes nå av länene. Derimot anvendes termen "landskap" fortsatt i kulturelle og historiske sammenhenger, og landskapene har kulturelle og geografiske særtrekk som mange fremdeles identifiserer seg med. "Sportens distriktsförbund" anvender for eksempel oftere landskap enn län for sine inndelninger. (Og i årskurs 4 lærer svenske skolebarn om Sverige ved å studere ca. ett landskap per uke, og må da også lære hvilke län som inngår i landskapene.) Kappkoloniens flagg. Kappkoloniens flagg ble først tatt i bruk i 1876. Et år tidligere, i forbindelse med nedleggelse av grunnsteinen for parlamentshuset i Cape Town 12. mai 1875, tok guvernøren i bruk et eget flagg. Dette var laget etter samme modell som guvernørflagg i øvrige britiske kolonier. Det vil si det var et britisk unionsflagg som i midten hadde koloniens våpen i en rund hvit skive innrammet av en krans. Kappkoloniens riksvåpen fikk imidlertid kongelig godkjennelse først 29. mai 1876. Kort tid etter dette ble våpenet også satt i en Blue Ensign for å skape Kappkoloniens flagg. Kappkoloniens flagg var en Blue Ensign med Kappkoloniens våpen satt inn med en hvit skive i flaggets frie ende. Det ser ikke ut til å ha vært en offisiell Red Ensign–versjon av flagget. Kappkoloniens flagg ble erstattet av Unionen Sør-Afrikas flagg den 31. mai 1910, da kolonien ble til en provins i den nye unionen. Gullfaks C. Gullfaks C er en oljeplattform på Gullfaksfeltet i Nordsjøen. Understellet til plattformen ble bygd av Norwegian Contractors, med Condeep understell av betong. Plattformdekket ble bygget av Aker Stord AS. Da plattformen ble tauet ut på feltet, var det den tyngste strukturen i verden som hadde blitt flyttet på. Plattformen ble satt ned på 216 meters havdyp. Produksjonsstart var den 4. november 1989. Gullfaks C er en kombinert bore-, produksjons- og boligplattform, en integrert oljeplattform. Fra juni 1994 har Gullfaks C motttatt og håndtert petroleum fra Tordisfeltet. Statoil er operatør for hele Gullfaksfeltet. Plattformunderstellet ble bygget i Yrkefjorden i Tysvær. Arbeiderne bodde på baser i Yrke og på Raunes i Vindafjord. Natalya Kochergova. Natalya Kochergova (født 1988) er en norsk-russisk tegneserieskaper. Hun er bosatt i Oslo og tegner serien 3 Rips, som kommer ut på Fonna Forlag og distribueres av Nynorsk Pressekontor. Hun har latt seg inspirere av russiske manga-serier i streken sin, og får språklig hjelp til å oversette stripene til nynorsk av Guri Skeie, som også fungerer som coach og diskuterer utviklingen i serien med Natalya Kochergova. Paul Rosen. Paul Rosen (født 24. april 1960 i Toronto i Ontario) er en canadisk kjelkehockeyspiller. Han spiller keeper. Han har også skapt seg en karriere som motivator. Han skadet sin høyre fot sin i en ishockeykamp som ungdom (1975). Han traff et spor i isen, og fikk 14 brudd i foten. Etter dette var han plaget i flere år med infeksjoner og smerter, og mange operasjoner. I 1997 brakk foten igjen på en flyplass i Tyskland, noe som ble fulgt av 18 måneder med nye operasjoner, uten at resultatet ble vellykket. Da han var 39 år gammel, i 1999, oppdaget de massive infeksjoner, og amputerte foten over kneet. Han begynte med kjelkehockey som en del av rehabiliteringen, og kom på landslaget. I 2007 var han i nyhetene i Canada fordi hans gullmedalje fra Paralympics 2006 ble stjålet under en autograf-seanse. Don Cherry, som var kommentator på sendingen "Hockey Night in Canada" oppfordret gjerningsmannen til å levere tilbake medaljen, og like etterpå dukket medaljen opp i en postterminal i Toronto. Banesykling. Keirin i Colwood, British Columbia Banesykling er en sykkelsport som vanligvis arrangeres på spesialbygde baner eller velodromer med spesielle banesykler. Banesykling er særlig populært i Europa, først og fremst i Belgia, Frankrike, Tyskland og Storbritannia der det ofte brukes som trening utenom sesongen for landeveissyklister. Sporten står også sterkt i Japan, Australia og Nord-Amerika. Banesykling inngår i Sommer-OL og det arrangeres egne verdensmesterskap. Individuell forfølgelse. To syklister starter fra hver sin side av banen. Vinneren er den som tar igjen motstanderen, eller førstemann til å tilbakelegge den oppsatte distansen (vanligvis 4000 m for menn og 3000 m for kvinner). Forfølgelse - lag. Fungerer på samme måte som individuelt, bortsett fra at det er to lag med fire ryttere (tre for kvinner) som starter fra hver sin side av banen. Lagsprint ("Olympic sprint"). Hvert lag består av tre ryttere (to for kvinner) som sykler i tet en runde hver før de overlater til nestemann. To lag starter på hver sin side av banen, og raskeste laget vinner. Sprint. To ryttere starter samtidig, og de sykler 1000 m. Her er det første mann over målstreken som gjelder, og det er mange taktiske hensyn å ta fordi det lønner seg å ligge i dragsuget til konkurrenten. Keirin. 6-9 ryttere får drahjelp av en motorsykkel som gradvis øker farten og forlater banen når 600-700 meter gjenstår. Øvelsen foregår vanligvis over 2 km. Chariot. 4-8 syklister starter samtidig og sykler én runde. Temporitt. Individuell start på tid vanligvis over 1000 m (herav betegnelsen "The Kilo") for menn, og 500 m for kvinner. The Hour. Her gjelder det å sykle lengst mulig i løpet av en time. Rekorden har vært holdt av mange store (landeveis)syklister som Fausto Coppi, Jacques Anquetil, Eddy Merckx, Francesco Moser, Miguel Indurain, Tony Rominger, Graeme Obree og Chris Boardman. Poengritt. Rytterne starter i en fellesstart, og det deles ut poeng til de fem første over sprinter (vanligvis hver tienderunde på 250 meters-baner). Den som har flest poeng samlet, og som ikke er tatt igjen med en runde, vinner. Madison. Øvelsen er oppkalt etter Madison Square Garden i New York, og er en variant av poengritt. Lag med to (av og til tre) ryttere konkurrerer, men kun én av dem trenger å sykle aktivt til enhver tid. Sprintene kommer med jevne mellomrom og varsles med en bjelle runden før. Scratch. Scratch-løpet er en fellesstart som vanligvis går over 10- og 15 kilometer. Vinneren er førstemann i mål, men man kan også vinne ved å ta igjen konkurrentene med en runde eller flere. Omnium. Omnium er en sammenlagtøvelse som består av fem øvelser: 200 m temporitt, 5km scratch, 3 km individuell forfølgelse, 15 km poengritt og 1 km temporitt (forfølgelse). Vinneren er den som har laveste plasseringssifre. Julia Smith. Julia Smith (født 26. mai 1927 i London i England, død 19. juni 1997 i London i England) var en regissør og produsent. Karriere. Smiths ble involvert i TV-serieproduksjon da hun regisserte episode av serien "Suspense" i 1962. Deretter regisserte hun episoder av populære serier som "Z Cars" (1962) og "Doctor Who" (1966). For sistnevnte regisserte hun historiene "The Smugglers" og "The Underwater Menace". I 1967 regisserte hun en filmatisering av "The Railway Children" som var en stor nok suksess til at en film ble laget i 1970. Mens hun arbeidet på "Z Cars" møtte hun Tony Holland som skrev manus for serien. De begynte å jobbe sammen som henholdsvis produsent og manusredigerer og de jobbet på BBCs dramasere "Angels (TV-serie)" (1975–83). "EastEnders". I 1983 kontaktet BBC Smith og Holland for å spørre om de kunne lage en ny dramaserie. De ble gitt to ideer, en serie om en campingplass eller en serie om et kjøpesenter. De likte ikke noen av ideene og forlangte at de fikk utvikle sin egen serie om noe de kjente. De skapte en serie satt til East End i London. Da de begynte å søke etter skuesillere hadde Smith retningslinjen «Only genuine Eastenders need apply» og det var derifra navnet kom. Opprinnelig skulle serien kalles "Eastenders", men Jonathan Powell, daværende sjef for dramaavdelingen, sa at den andre «e»-en ikke så bra ut på papiret og han foreslo at den kunne være en majuskel. "Eldorado". Etter suksessen med "EastEnders", samarbeidet Smith og Holland på såpeoperaen "Eldorado". Holland skapte serien basert på en ide av Verity Lambert og Smith var produsent. BBC håpte at denne serien også ville være en suksess like "EastEnders". En rekke hendelser gjorde at serien ble den dyreste floppen som BBC hadde produsert. Smith fikk skylden og deretter sparken. Hun mente at BBC ikke hadde gitt "Eldorado" en sjanse til å etablere seg. Død. Smith pensjonerte seg etter "Eldorado" og hun døde av kreft i 1997. Kappkoloniens riksvåpen. Kappkoloniens riksvåpen ble vist frem for første gang i mai 1875 under nedleggelsen av grunnsteinen på parlamentshuset i Cape Town. Kappkolonien fikk ansvarlig regjering i 1872, og med den kom en stigende følelse av at kolonien burde ha sitt eget riksvåpen. En advokat fra Cape Town med ivrig interesse i heraldikk, Charles Aken Fairbridge (1824–1893) ble spurt om å lage et riksvåpen for kolonien. Symbolikken i riksvåpen er opplagt: Løven er et sørafrikansk dyr og finnes også i riksvåpnene til de to kolonimaktene som styrte Kapp, Nederland og Storbritannia. Ringene ble tatt fra våpenet til grunnleggeren av kolonien, Jan van Riebeeck. Fleur-de-lis representerer bidraget til hugenotter til koloniens tidlige historie. Hjelmmerket er Lady of Good Hope som holder et anker, en referanse til Kapp opprinnelse som en sikker havn og som «havets kro». Gnuen og gemsboken er to typiske sørafrikanske dyr. Mottoet «"Spes Bona"» betyr rett og slett «Godt Håp». Vík í Mýrdal. Kart som viser hvor Vík ligger på Island. Vík er en landsby sør på Island, rundt 180 km fra Reykjavík og det bor rundt 300 innbyggere i landsbyen. Stedet er et viktig service-senter for innbyggerne og turister rundt isbreen Mýrdalsjökull. Et bemerkelsesverdig landskapstrekk er den flotte svarte stranden, med steinsøylene som blir kalt Reynisdrangar. Disse søylene består av svart basalt, og har blitt formet av havet. Et folkeeventyr beskriver at disse søylene er troll som ble overrasket ute ved daggry. Sjøen rundt dem er voldsom og stormfull, så det er ikke overraskende at det på stranden finnes et monument over sjømenn som forulykket i farvannet. Det amerikanske tidsskriftet "Islands Magazine" kåret i 1991 stranden til en av de ti vakreste strender på kloden. Vík í Mýrdal sett fra stranden. Det nærliggende fjellet, "Reynisfjall" er svært kjent i ornitologiske miljø. Mange fuglearter kan observeres her i løpet av sommeren, spesielt lundefugl. Disse kan også sees på halvøya Dyrhólaey noen kilometer unna. Landsbyen har også et annet kjennetegn, som kan være til ulempe for besøkende. Risikoen for en regnværsdag her er den største på hele Island. I nærheten av Vík ble det i 1964 og 1965 skutt opp totalt fire franske rakettsonder, av typen «Dragon», fra en flyttbar oppskytningsplattform. Disse sondene skulle studere Van Allen-beltene. Vík er også åstedet for det oppdiktede "Hanso Foundation" sitt "Vik Institute", fra TV-serien Lost. Faren fra Katla. Kirken ligger på et høydedrag, og er trolig det eneste stedet i landsbyen der man er sikret mot flom dersom Katla får et utbrudd. I bakgrunne kan man også skimte den svarte stranden og Reynisdrangar-steinsøylene. Vík ligger nedstrøms fra Mýrdalsjökull, som selv ligger på toppen av vulkanen Katla. Vulkanen er ikke bare aktiv, men den er også godt på overtid når det gjelder utbrudd. De lokale innbyggerne frykter at et slikt utbrudd kan utløse en enorm flom fra isbreen, som kan være stor nok til å utslette hele landsbyen. Kirken i Vík, som ligger oppe på et høydedrag, er den eneste bygningen det forventes kan overleve en slik flom. Derfor øver beboerne periodisk på å evakuere til kirken, ved første tegn på utbrudd. Harbin Y-11. Harbin Y-11 er et kinesisk bruksfly og regionalt passasjerfly med STOL-kapabilitet. Den første varianten, som ble produsert fra 1980, var utstyrt med to 9-sylindrede Quzhou Huosai-6A stjernemotorer med en ytelse på 285 hk hver. Disse ble på den neste varianten, som ble produsert fra 1992 under betegnelsen Y-11B, erstattet med to kraftigere Teledyne Continental TISO-550-B 6-sylindrede boksermotorer med en ytelse på 350 hk hver. En variant med oppgradert avionikk er også produsert under betegnelsen Y-11BI. Y-11 har også blitt brukt av det kinesiske flyvåpenet. Thylacosmilus. "Thylacosmilus" var et utdødd rovlevende pungdyr som har blitt funnet i Sør-Amerika. Dyret hadde gigantiske fortenner i likhet med sabeltanntigre. Tennene til "Thylacosmilus" fortsatte å gro hele livet, i motsetning til sabelkattene. "Thylacosmilus" hadde noen store benutvekster som rakk ned fra underkjeven som tjente til å støtte støttennene. Antagelig hadde dyret en åpning i skinnet på hver side som tennene kunne passe inn i når munnen var lukket. Dyret har gjerne blitt tegnet mer eller mindre kattelignende. Dyret ble første gang beskrevet i Elmer Riggs i 1934. De viktigste funnene er to skjeletter fra Argentina. Patrick Labyorteaux. Patrick Labyorteaux (født 22. juli 1965 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller, mest kjent for hans rolle i TV-serien "Huset på prærien" som Andrew '«Andy» Garvey fra 1977 til 1981, og senere i den politiske spenningsserien "JAG" som Bud Roberts fra 1995 til 2005. Mot slutten av sistnevnte serie mistet hans figur Roberts sine ene fot, noe som førte til spekulasjoner om også Labyorteaux selv hadde mistet en fot. TV-seriens talsperson Diane Ekeblad uttalte at «Jeg er glad for å kunne rapportere at Patrick Labyorteaux ikke har vært i en ulykke angående sin fot. Han er bare en meget god skuespiller». Labyorteaux har også hatt noen få mindre roller i en del filmer, en av hans mest kjente roller var i en komedie fra 1987, "Summer School", som fotballspilleren Kevin Winchester. Han var også tilstede i kultfilmen "Heathers" fra 1989 som den ondskapsfulle Ram Sweeney. Patrick har også vært stemme for en rekke tegnefilmer som "Spider-Man" og andre. Han er bror av skuespillerne Matthew Laborteaux og Jane Laborteaux, og sønn av Frances Marshall Laborteaux. Han er gift med skuespilleren Tina Albanese som han har en sønn sammen med. Ununtrium. Ununtrium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Uut og atomnummer 113. Historie. Det japanske forskerteamet fremstilte enda et atom av 278Uut 2. april 2005. Pr. dags dato (mai 2008) er ingen av disse eksperimentene godkjent av IUPAC som oppdagelse, og derfor vil det midlertidige navnet «Ununtrium» fortsatt være det offisielle. Egenskaper. Ununtrium er et radioaktivt metall med kortlivede isotoper. Kun få atomer er fremstilt av stoffet, og man vet derfor lite om de kjemiske og fysiske egenskapene. Det antas å være et fast stoff ved romtemperatur, og at det har egenskaper som ligner på thalliums. Isotoper. 6 isotoper av ununtrium er hittil kjent eller beregnet, og de er alle ustabile (og dermed radioaktive). De mest stabile er beregnet å være 287Uut med halveringstid 20 minutter, 286Uut med halveringstid 5 minutter, og 285Uut med halveringstid 2 minutter. De resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 sekund. CAS-nummer: 54084-70-7 Forekomst. Ununtrium forekommer ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier. Anvendelse. Ununtrium har pr. i dag ingen bruksområder, bortsett fra forskningsformål. Francis Dundas. General Francis Dundas og Eliza Cumming, fru Francis Dundas Francis Dundas (1759 i Sanson i Berwickshire–15. januar 1824 i Dumbarton i Skottland) var en britisk general og fungerende guvernør i Kappkolonien mellom 1798 og 1803. Han var den andre sønnen til Robert Dundas av Arniston og Jean Grant og nevø av Henry Dundas, 1. markgreve av Melville og krigssekretær. Han ble beordret til Kapp i august 1796 etter den første britiske okkupasjonen for å bli generalmajor og styrkenes kommandant i mai 1797. Han fungerte først som guvernør fra 21. november 1798 til 9. desember 1799 og igjen fra 20. april 1801 til 20. februar 1803 da kolonien ble returnert til Bataviske republikk i henhold til Amiensavtalen som ble signert den 27. mars 1802. Under hans tid som guvernør fant Graaff Reinet–opprøret i 1798 og tredje grensekrig sted. Hans administrasjon ble sett på som autokratisk, men rettferdig. Etter Kapp hadde han flere viktige militære stillinger i Storbritannia. Han ledet Kent–avdelingen av hæren som ble samlet på sørkysten av England under David Dundas under deler av invasjonsalarmene i 1804–05. Pungløver. Pungløver var en gruppe utdødde rovlevende pungdyr som trolig hadde stor likhet med katter. Pungløvenes familie (Thylacoleonidae) omfatter tre slekter, "Thylacoleo", "Priscileo" og "Wakaleo", som deles inn i flere arter. Joe Ahearne. Joe Ahearne (født 23. november 1963) er en britisk regissør. Karrieren hans begynte da kortfilmen "Latin for a Dark Room" vant en pris på Edinburgh Festival i 1994. Han begynte deretter å jobbe hos World Productions, en uavhengig produsent av TV-programmer. I 1997 skrev og regisserte han tre episoder av den andre sesongen av "This Life", som ble vist på BBC Two. Ahearne var den eneste som både regisserte og skrev på serien som handlet om jusstudenter i London. Hans neste store produksjon hos World var den seks episoder lange vampyrserien "Ultraviolet", som han både skrev og regisserte. Den ble vist på Channel 4 i 1998 i Storbritannia og på Sci Fi Channel i USA. Fox Network i USA produserte en pilotepisode av sin versjon av serien, men den ble ikke en suksess og de lagde derfor ikke en serie. I 2002 regisserte Ahearne en pilot for Big Bear Productions' serie kalt "Strange", som var skrevet av Andrew Marshall og vist på BBC One. Den var en stor nok suksess til at en serie ble bestilt året etter og Ahearne regisserte tre av seks episoder. Disse ble ikke en suksess og BBC bestilte ikke flere episoder. Han både skrev og regisserte den to episode lange ' for BBC og Discovery Channel i 2004. Han regisserte også fem episoder av BBCs science fiction-serie "Doctor Who", som ble vist i første halvdel av 2005. For disse episodene ble han nominert til en BAFTA. I 2006 skrev og regisserte han "Perfect Parents", som ble vist på ITV1 i desember. Måneden etter regisserte han en spesialepisode av "This Life", kalt "This Life +10", som ble vist på BBC Two 2. januar 2007. Dysprosium. Dysprosium er et grunnstoff med kjemisk symbol Dy og atomnummer 66. Historie. Dysprosium ble oppdaget i Paris i 1886 av den franske kjemikeren Paul Émile Lecoq de Boisbaudran. Det ble identifisert i en prøve med holmiumoksid som man inntil da hadde trodd bare inneholdt ett grunnstoff. Dysprosium ble ikke isolert i ren metallisk form før på 50-tallet, da nye separasjonsteknikker som ionebytting ble utviklet. Vanskelighetene med å isolere stoffet skyldes at det forekommer sammen med, og oppfører seg svært likt det langt vanligere grunnstoffet yttrium. Navnet er avledet av det greske ordet δυσπρόσιτος "dysprositos" som betyr «utilgjengelig». Egenskaper. Dysprosium er et sølvhvitt metall som tilhører lantanoidene og de sjeldne jordmetallene. Det er bøybart og mykt nok til å bli kuttet med tang, men ikke mykt nok til å kunne skjæres i med kniv. I romtemperert luft dannes det et oksidsjikt, og i vann og fortynnede syrer løser det seg opp under dannelse av hydrogen. Dysprosiums egenskaper kan endre seg mye hvis det inneholder urenheter. Ved temperaturer over 1 384 °C går det fra α-Dysprosium med heksagonal krystallstruktur til β-Dysprosium som har kubisk romsentrert krystallstruktur. Isotoper. Naturlig forekommende dysprosium består av 7 stabile isotoper: 156Dy (0,06%), 158Dy (0,1%), 160Dy (2,34%), 161Dy (18,91%), 162Dy (25,51%), 163Dy (24,9%) og 164Dy (28,18%). I tillegg er 29 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er 154Dy med halveringstid på 3 · 106 år, 159Dy med halveringstid 144,4 dager og 166Dy med halveringstid 81,6 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 10 timer, og de fleste kortere enn 30 sekund. CAS-nummer: 7429-91-6 Forekomst. Dysprosium forekommer ikke i ren form naturlig, men finnes i mange mineraler deriblant monazitt, bastnäsitt, gadolinitt og euxenitt sammen med andre sjeldne jordmetall. Dysprosium-andelen i jordskorpen er 0,00042 vektprosent. Hovedkilden til kommersielt fremstilt dysprosium er leire-forekomster i det sørlige Kina. Separasjonsprosessen er meget komplisert og utføres aldri i liten skala i laboratorier. Det fremstilles årlig omkring 100 tonn dysprosium på verdensbasis, både som oksid og rent metallisk dysprosium. Anvendelse. Bruk av dysprosium er ikke særlig utbredt, hverken i industrien eller i vitenskapssammenheng. Det brukes imidlertid som nøytron-fanger i kontrollstaver i kjernereaktorer. Dysprosium er sammen med terbium en komponent i legeringen Terfenol-D som utvider eller trekker seg sammen i magnetfelt. Dysprosium benyttes i produksjon av CD-plater. På grunn av sine magnetiske egenskaper har dysprosium vært brukt som kontrastmiddel i magnetresonanstomografi-maskiner (MRI). David Maloney. David Maloney (født 14. desember 1933 i Alvechurch i Worcestershire i England, død 18. juli 2006 i Hampstead i London i England) var en regissør og produsent. Han er mest kjent for å ha jobbet på flere science fiction-serier. Han regisserte flere historier i serien "Doctor Who" i perioden 1968–77 og han var produsent av de første tre sesongene av "Blake's 7" (1978–80). Han produserte også BBCs berømte filmatisering av John Wyndams roman "The Day of the Triffids" i 1981 og fjerde sesong av "When the Boat Comes In". I tillegg har han regissert flere episoder av "Juliet Bravo" og Strike It Rich". David Maloney døde på Marie Curie Hospice i Hampstead. Emma Juel. Emma Juel (født Egeberg 1878, død 1973) var en norsk skuespiller og sanger. Juel var engasjert ved Nationaltheatret som skuespiller, korformann og sanger i nærmere 65 år. Hun debuterte i teatrets åpningssesong 1899 og sto siste gang på scenen i "Reisen til Julestjernen" i 1964. Hun spilte over 130 roller, i tillegg til å synge i hundretalls andre oppsetninger. Hun hadde flere mindre oppgaver i norske spillefilmer, mest kjent er Brudeferden i Hardanger fra 1930. Emma Juel var gift med skuespillerkollega Johannes Juel som også var tilsatt ved Nationaltheatret. Filmografi. Juel, Emma Juel, Emma Juel, Emma Juel, Emma Benjamin d'Urban. Benjamin d'Urban (født 1777, død 25. mai 1849) var en britisk generalmajor og koloniadministrator som er best kjent for sin grensepolitikk da han var guvernør i Kappkolonien. D'Urban var født i Halesworth og sluttet seg til British Army i 1793 som kornet i Queen's Bay i en alder av seksten. Han gjorde rask fremgang i hæren og utmerket seg i halvøyskrigen hvor han ble stabssjef for William Carr Beresford. Han deltok i alle de viktigste beleiringene og slagene, ba aldri om perm og fikk æresbevisninger som Bathordenen. Han ble guvernør i Antigua i 1910. D'Urban ble viseguvernør i Demerara-Essequibo i 1824 hvor han i 1831 utførte sammenslåingen med Berbice og dannet Britisk Guiana hvor han var dets første guvernør (1831–33). Tre år senere ble han utnevnt til guvernør i Kappkolonien. D'urban inntok setet som guvernør og øverstkommandant for Kappkolonien i januar 1834. Hans administrasjon ble komplisert av exodusen til nederlandske bønder helt nord og øst i kolonien (kjent som Great Treak) og utbruddet av grensekriger i 1834 og 1835 satt i gang av inntrengningene til bantu–språklige xhosaer. Han drev inntrengerne tilbake og annekterte territoriet mellom elvene Keiskamma og Kei. Han avskaffet slaveri, etablerte kommuner og lovgivende forsamlinger, okkuperte Natal, nå KwaZulu-Natal, og erklærte den en ny koloni i det britiske imperiet. For å minnes dette ble navnet til dens viktigste havn endret i 1835 fra Port Natal til Durban. Selv om d'Urban var populær blant de hvite kolonistene, bekymret hans behandling av afrikanerne John Philip som dro til England for å legge frem bevis for en parlamentskomité og opphause den offentlige opinionen mot d'Urban. Det offentlige protestropet fikk innflytelse på Charles Grant, kolonisekretæren. I en sending datert 1. mai 1837, sa Grant opp d'Urban som forble guvernør til hans etterfølger ankom i januar 1838 og fortsatte i sin militære kapasistet i Sør-Afrika frem til 1846. D'Urban takket i 1842 nei til en høyere militær utnevnelse i Britisk India som ble tilbudt ham av sir Robert Peel. Han aksepterte i januar 1847 utnevnelsen til kommandant for hennes majestet styrker i Britisk Nord-Amerika. Der var grensekrangler og invasjonstrussel fra USA inn i Canada nær Montreal. Tidlig i 1847 satte han opp sitt hovedkvarter i Montreal. Han forble i Montreal til han døde i 1849. Han ble opprinnelig gravlagt ved Papineau militære gravplass i Montreal, men gravene måtte fjernes fordi de var i veien for byggingen av en ny adgangsrampe til Jacques-Cartier–broa. Sir d'Urbans rester hviler nå bed National Field of Honour, en militær gravplass eid av "Last Post"–fondet i Pointe Claire hvor der er en obelisk til hans minne. Gerald Blake. Gerald Blake (født 3. desember 1928 i London i England, død 5. april 1991) var en regissør. Han har regissert episoder av en rekke serier, inkludert "The Gentle Touch", "The Omega Factor" (episoden "After-Image"), "Blake's 7", "Survivors", "The Onedin Line", "Out of the Unknown", "Doctor Who" (historiene "The Abominable Snowmen" (1967) og "The Invasion of Time" (1977)), "Dr. Finlay's Casebook", "Compact", "Z Cars" og "Coronation Street". Johannes Juel. Johannes Juel (født 1877, død 1932) var en norsk skuespiller og sanger. Juel var engasjert ved Nationaltheatret som skuespiller, korformann og sanger. Han debuterte i teatrets åpningssesong, i april 1900, og spilte sin siste rolle våren 1932, like før sin død. Han spilte godt over 120 småroller, i tillegg til tallrike opptredener med teatrets kor. Johannes Juel var gift med skuespillerkollega Emma Juel som også var tilsatt ved Nationaltheatret. Nanchang CJ-6. Nanchang CJ-6 er et kinesisk treningsfly. CJ-6 er en videreutvikling av forgjengeren CJ-5, som var en lisensprodusert variant av den sovjetiske Jak-18. Prototypen fløy første gang 27. august 1958 og flyet ble satt i produksjon som CJ-6 fra januar 1962. Den første produksjonsvarianten var utstyrt med en Zhuzhou Huosai-6 stjernemotor med en ytelse på 260 hk. Denne ble erstattet av CJ-6A, som var utstyrt med den kraftigere Zhuzhou Huosai-6A og ble produsert fra 1965. 10 CJ-6B bevæpnede treningsfly ble også produsert mellom 1964 og 1966. Omkring 200 CJ-6A ble eksportert under betegnelsen PT-6A, med unntak av til Bangladesh hvor flyet fikk betegnelsen BT-6A. Miljøkvalitet. «Loven skal sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensninger og avfall ikke fører til helseskade, går ut over trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse». Luftkvalitet. Verdens helseorganisasjon har flere ganger publisert anbefalte tiltaksgrenser, første gang i 1987. De nyeste anbefalingene er fra 2005. EU stiller også krav til tiltak i medlemslandene ved gitte grenser. Disse kravene gjelder også for Norge gjennom EØS-avtalen. Vannkvalitet. Kravene i EUs rammedirektiv for vann, Vanndirektivet, gjelder for Norge siden 22. desember 2000. Direktivets overordnede mål er at alle vannforekomster skal oppnå en "God økologisk status" og en "God kjemisk status" innen år 2015. Hva som utgjør god økologisk status og god kjemisk status, vil bli spesifisert ved miljøkvalitetskriterier, som er planlagt ferdigbehandler fra høsten 2007. Egne kriterier gjelder for stoffer i grunnvann. Vannkvalitet i forhold til forsuring blir målt ved "overskridelse av naturens tålegrense". Slamkvalitet. Det er flere typer slam: Avløpsslam fra renseanlegg og boreslam (borekaks) fra utborring av grunnen. Avløpsslammen kan brukes som jordforbedringsmiddel og gjødsel på grunn av høyt innhold av organisk materiale og næringssalter. Ved forskrift er det stilt krav til innhold av miljøgifter, sykdomssmitte, lukt, spiredyktige frø og fremmedlegemer. Store mengder borekaks ble tidligere sluppet ut i Nordsjøen. Etter vedtak under OSPAR-konvensjonen i 2000 skal slike utslipp nå være opphørt. Støykriterier. Verdens helseorganisasjon har også publisert anbefalte tiltaksgrenser for støy, første gang i 1995. De nyeste anbefalingene er fra 1999. Strålingskriterier. Den internasjonale strålevernskommisjonen ICRP (International Commision on Radiological Protection) har siden 1928 anbefalt grenseverdier for å beskytte mennesker mot stråling. Nyeste oppdatering blir publisert i 2007. I Norge blir tiltakene iverksatt eller pålagt av Statens strålevern. Dosegrensen for yrkeseksponerte er på 20 mSv pr. år i gjennomsnitt (over en 5-årsperiode). For gravide skal dosen til fosteret ikke overstige 1 mSv for resten av svangerskapet. For enkeltpersoner i befolkningen er dosegrensen 1 mSv pr. år. Ved ulykker hvor radioaktive stoffer spres i miljøet blir det tilstrebet å eliminere så stor del som mulig av forventede stråledoser. Stråledosene skal holdes så lave som det med rimelighet er mulig. Destiny. Destiny Laboratory Module er en amerikansk-bygd modul ombord på Den internasjonale romstasjonen (ISS). Modulen ble skutt opp 7. februar 2001 ombord på romfergen Endeavour på STS-98. Den er et vitenskapelig laboratorium for amerikanske nyttelaster ombord. Modulen ble koblet til Unity og aktivert over en 5-dagers periode tidlig i februar 2001. Destiny er NASA sitt første aktive laboratorium i verdensrommet siden Skylab ble forlatt i februar 1974. Konstruksjon. Boeing Company begynte konstruksjon på laboratorium-modulen i 1996 i «Marshall Space Flight Center» i Huntsville, Alabama. Destiny ble fraktet til Kennedy Space Center i 1998 og ble overlevert til NASA for forberedelser til oppskyting i august 2000. Spesifikasjoner. a> for å kobles til ISS Modulen består av tre sirkulære seksjoner og to koniske endestykker («coner») som forbinder luke-åpninger som astronautene kan bevege seg gjennom til og fra modulen. Destiny sin bakre kobling er festet til den fremre på Unity. Destiny har et vindu som glass av høy optisk kvalitet (med tanke på Jordobservasjoner) og en luke for vinduet for å beskytte det mot potensielle mikrometeoritter og romsøppel. Mannskapet på ISS åpner og lukker denne luken manuelt. Luken ble installert under den 3. romvandringen ombord på ISS. Oppskyting og drift. Modulen ble skutt opp 7. februar 2001 ombord på romfergen Endeavour på STS-98, og montert ved hjelp av romfergens robot-arm noen dager senere. Astronauter arbeider inne i modulen for å utføre vitenskapelig forskning på mange felt. Vitenskapsfolk over hele Jorden vil bruke resultatene til å øke og forbedre sine studier innen medisin, ingeniørteknikk, bioteknologi, fysikk, materialteknikk og Jord-studier. Vitenskapelige aktiviteter og nyttelast. Eksempel på «International Standard Payload Racks» (ISPR) inne i Destiny Som i de europeiske (Columbus) og japanske (Japanese Experiment Module|Kibō) laboratorium-modulene planlagt for ISS, er nyttelastene inne i Destiny konfigurerert i «International Standard Payload Racks» (ISPR). Hver av disse veier ca 540 kg. Destiny ankom ISS med fem ISPRs montert. Disse inneholdt et livsstøtte-system som sørger for elektrisk kraft, kjølevann, luftrensing, og temperatur og fukt-kontroll. Syv nye ISPRs ankom ombord i Leonardo MPLM på STS-102, og ytterligere 10 ble levert på senere ferder. Totalt innehold Destiny 23 ISPR, seks på hver side og i «taket», samt fem på «gulvet». Laboratoriumet inneholder også enheten «Minus Eighty Degree Laboratory Freezer for ISS» (MELFI), som ble brakt til romstasjonen på STS-121. Denne fryseren brukes både til å lagre prøver ombord på ISS, og til å transportere dem til og fra romstasjonen i et kontrollert miljø. Paris Match. Paris Match er et fransk ukeblad. Det er best kjent for sitt hyppige bruk av paparazzi-fotografer. Ukebladet dekker også viktige franske og internasjonale nyheter, og inneholder også artikler om berømtheter. Paris Match ble startet i 1949 av industrilederen Jean Prouvost. Bladet er nå en del av Hachette Filipacchi Médias, som igjen eies av Lagardère Group. Ved enkelte anledninger, når de har dekket viktige hendelser, har Paris Match solgt mer enn 1 million eksemplarer på verdensbasis, slik som dekningen av den første turen med en fransk astronaut ombord i den amerikanske romfergen i juni 1986. Benoit Clair, en erfaren skribent for ukebladet, var den første journalisten som fikk lov til å bli med romfergens mannskap, helt fra de begynte treningen, fram til de dro ut til utskytningsrampen på Cape Canaveral. Vladimir Nikitin. Vladimir Vasiljevitsj Nikitin (russisk: Владимир Васильевич Никитин; født 14. juli 1959) er en tidligere sovjetisk langrennsløper. Han konkurrerte på 1980-tallet, i sportsklubben Zenit. Hans beste resultater har han fra stafetter, deriblant to mesterskapsmedaljer. Under VM 1982 i Oslo gikk han for det sovjetiske laget som delte gullmedaljen med Norge etter en dramatisk innspurt mellom ankermennene Aleksandr Zavjalov og Oddvar Brå. To år senere, under OL 1984 i Sarajevo, ble det sølvmedalje (Sverige vant). Individuelt har han en 4. plass som beste plassering. Dette var i et verdenscupløp i 1983 i Canada. Elektroniske skiver. Elektronisk skive er en skyteskive hvor skuddets plassering beregnes ved hjelp av elektronikk og presenteres for skytteren på en skjerm på standplass. Lydkammerskiver. I en lydkammerskive måles lydbølgen som prosjektilet lager når det går gjennom skiven. Skiven er bygd opp med en ramme som er dekket av en gummiduk som gir et tilnærmet tett lydkammer. Inne i kammeret sitter mikrofoner, enten tre i bunnen av skiven, eller en i hver av skivens fire hjørner. I tillegg måles temperaturen inne i skiven for å beregne lydhastigheten. Ved hjelp av trigonometriske ligninger bestemmes prosjektilets posisjon. For å unngå for store temperatursvinginger har skiven en front- og en bakskive i et isolerende materiale, f.eks. isopor. På frontskiven er sikteblinken som skytteren forholder seg til påmalt. For å holde lydkammeret tett er det gjerne et gummibånd utenpå selve hovedgummiduken, denne blir dratt fram enten manuelt eller via en elektrisk motor i bestemte intervaller slik at det ikke oppstår for store hull i lydkammeret. Dataoverføring. Data fra skiven kan overføres enten via kabel eller radiomodem. Kabel brukes på faste skiver, mens radiomodem kan benyttes på bevegelige skiver, som f.eks. viltmålsskyting. Når dataene kommer til standplass blir de presentert for skytteren på en skjerm hun har på standplass. I tillegg går dataene direkte til sekretariatets datamaskiner for beregning av resultatlister. Skuddene kan også vises på storskjerm for publikum, og dette har på mange måter revolusjonert skytesporten. Tidligere måtte publikum forstå anvisningen som ble brukt, og klarte kanskje å følge med på maksimalt to skiver, men med elektronisk anvisning og publikumsvisning på storskjerm ser publikum skuddet brøkdeler av et sekund etter at det er avfyrt og kan enkelt se hvordan flere skyttere ligger an i forhold til hverandre. Anvisning. Skytteren får se skuddene sine på skjerm på standplass. Dette styres av standplassleder, slik at anvisning skjer etter at en serie er skutt, eller for hvert enkelt skudd ved prøveskudd. Ved finaleskytinger kan man enkelt vise samme skive på alle skjermer dersom man anviser en og en skytter i stigende rekkefølge, slik det f.eks. gjøres på kongelaget på Landsskytterstevnet. Bruk. Elektroniske skiver finnes for alle skyteformer fra 10 meter luftrifle til over 1000 meter grovkalibret rifle. Det finnes også elektroniske skiver for bruk på viltmålsbaner, som f.eks. løpende elg, hvor en figur går på skinner, og hvor skytteren skyter på målet i bevegelse. Ulemper. Bortsett fra relativt høye anleggskostnader, og behovet for kontinuerlig vedlikehold er det ikke mange ulemper med elektroniske skyteskiver. Det mest kritiske er sårbarheten for tordenvær, p.g.a. lange nedgravde jordkabler i kombinasjon med mange følsomme elektroniske komponenter. Eleanor Hibbert. Eleanor Alice Burford Hibbert (født 1. september 1906, død 8. januar 1993) var en meget produktiv britisk forfatter av mer enn 200 romaner, mange av dem under pseudonymene Jean Plaidy og Victoria Holt. Da Hibbert døde hadde hun solgt rundt 14 millioner bøker. Hennes ulike forfatternavn var begrunnet i forskjellen i innhold og litterære genrer, og med unntak av navnet Paidy, benyttet hun navnene "Philippa Carr" (3 millioner) og "Victoria Holt" (56 millioner). Mindre kjent er det at Hibbert også utga bøker under sitt pikenavn "Eleanor Burford", eller psevdonymene "Elbur Ford", "Kathleen Kellow" og "Ellalice Tate". Mange av hennes lesere har aldri mistenkt at hun også finnes under flere andre navn. De første årene. Eleanor Alice Burford var født den 1. september 1906, ikke i et romantisk herskapsbolig og heller ikke ved et forblåst ødemark i Cornwall, men i den prosaiske forstaden Kennington i sørlige London. Hennes far, Joseph Burford, var en mann uten et bestemt yrke og profesjon. Han videreført sin kjærlighet for bøker til sin unge datter. Hun var en ivrig leser fra hun var fire år gammel. Hun ble også fengslet av sin fødeby. «Jeg betraktet meg selv som ekstremt lykkelig over ha blitt født og oppvokst i London,» skrev hun senere, «og for å hatt den mest fascinerende av alle byer rett utenfor dørstokken med levninger fra 2000 år av historie fortsatt i dets gater. En av mine største gleder, og fortsatt er, er å utforske London. Brå omstendigheter fikk meg til å avbryte min skoleutdannelse, og isteden måtte jeg i all hast begynne på en forretningsutdannelse hvor jeg lærte stenografi, å bruke skrivemaskin og språk.» Mens hun var tidlig i tyveårene giftet hun seg med handelsmann i lær, George Hibbert (hun var hans andre hustru), som delte hennes kjærlighet til bøker og lesning. «Jeg oppdaget at ekteskapet ga meg den nødvendige frihet til følge en ambisjon jeg hadde hatt siden jeg var, og jeg begynte å skrive for alvor.» I begynnelsen forsøkte hun å etterligne hennes litterære helter, søstrene Brontë, George Eliot, Charles Dickens, Victor Hugo og Leo Tolstoj – og i løpet av 1930-tallet hadde hun satt sammen ni lange romaner, alle alvorlige psykologiske studier av samtidens liv, men ingen av disse ble akseptert av et forlag. Hennes første kjente utgivelser synes å være noveller utgitt i aviser som Daily Mail og Evening News (engelske aviser trykte korte fortellinger og noveller i mellomkrigstiden) under ulike navn. Suksess. Det var Daily Mails litterære redaktør som overtalte Hibbert til oppgi såkalt seriøs fiksjon til fordel for romantiske og populære fortellinger. Ettersom hun tidligere ikke kjente til genren leste hun rundt femti bøker før hun skrev sin første, "Annas datter" ("Daughter of Anna"). Boken ble en suksess da den ble utgitt i 1941, og forlaget ga en kontrakt på en bok i året (senere to) for et forskudd på £30 for hver tittel. Alle disse bøkene ble utgitt under hennes pikenavn Eleanor Burford. Titlene var alle romantiske fortellinger om ung kjærlighet som "Passionate Witness" (1941), "The House at Cupid's Cross" (1949), "The Love Child" (1950) og "Castles in Spain" (1954). Hun skrev tyve slike bøker for forlaget Herbert Jenkins mellom 1941 og 1955 og ytterligere 10 til for Mills & Boon i årene mellom 1956 og 1962. Dette er de minst kjente under Plaidy-navnet og vanligvis vanskelig å finne. Kanskje mer interessant er fire gode krimromaner hun skrev under navnet "Elbur Ford" som var basert på fire beryktede mordsaker på 1800-tallet: Dr. Edward Pritchard ("Flesh and the Devil", 1950); Adelaide Bartlett ("Poison in Pimlico", 1950); Euphrasie Mercier ("The Bed Disturbed", 1952) og Constance Kent ("Such Bitter Business", 1953 – utgitt i USA i 1954 under tittelen "Evil in the House"). Disse var tett basert på offisielle saksdokumentene, og som dyktig beskrev de ulike hendelsene og de følelser som lå bak de sensasjonelle mordsakene. Jean Plaidy. I løpet av den andre verdenskrigen levde hun sammen med sin mann i Cornwall, ikke langt fra en vakker, avskjermet strand kalt Plaidy og som ga henne ideen for hennes kanskje mest kjente pseudonym "Jean Plaidy". Den første romanen under dette navnet var "Together They Ride" (1945), en velskrevet fortelling om smugling i Cornwall i gamle dager. Plassert historisk i «de harde og spennende dagene» på slutten av 1700-tallet var boken åpenbart inspirert av Daphne du Mauriers "Jamaica Inn" og "Frenchman's Creek". Hennes andre Plaidy-roman, "Beyond the Blue Mountains", var svært lang, mer enn 500 sider, og ble avvist av flere forlag av den grunn, unntatt av Robert Hale, og det ble begynnelsen på et meget fruktbart samarbeid mellom forlag og forfatter som vart fram til hennes død i januar 1993. Historiske romaner. "Beyond the Blue Mountains" (1958) var en utypisk Plaidy-tittel, men ble bestselger om livene til tre generasjoner kvinner på begynnelsen til midten av 1700-tallet. Den begynte med at unge Kitty Kennedy og hennes datter utenfor ekteskap blir sendt fra fengselet Newgate Jail til straffekoloniene i Australia. Denne brutale verden ble visuelt beskrevet av forfatteren. I løpet av de neste 15 årene viet forfatteren Plaidy all sin energi til å blåse liv i historiske figurer, hovedsakelig fra 1400- og 1500-tallet som Jane Shore ("The Goldsmith's Wife"), Katarina Parr ("The Sixth Wife"), Filip II av Spania ("The Spanish Bridegroom"), Henrik VIII av Englands to søstre ("Mary Queen of France" og "The Thistle and the Rose") og Maria I av Skottland ("Royal Road to Fotheringay" og "Captive Queen of Scots"). Hennes trilogier basert på livene til Katharina de' Medici, Filip II av Spania, Katarina av Aragon, og Isabella og Ferdinand var meget populære og godt mottatt, og på slutten av 1960-tallet og 1970-tallet ble gjenutgitt i enkeltbind eller samleutgiver. Times Literary Supplement beskrev romanene om Katharina de' Medici som «spennende fortellinger skrevet med nøyaktig kunnskap om hendelsene» og la til at «forfatteren kjenner til sin (historiske) periode og behandler en stor rollebesetning med dyktighet». Hennes to romaner basert på det enestående livet til Lucrezia Borgia ble skrevet sammen med "A Triptych of Poisoners" (1958), en ikke-fiktiv studie om de beryktede karriere til kardinalen og morderen César de Borja, giftmordersken Marie d’Aubray og om løgneren, kvinnebedåreren og morderen Edward Pritchard. Da hun søkte en felles forbindelse mellom disse notoriske morderne konkluderte hun med at de var alle drevet av monstrøse og ubehersket egoisme. For denne boken skrev Books and Bookman at «for dr. Pritchard har Jean Plaidy gitt oss bilde av Hogarth, for d’Aubray en elegant velskrevet studie, og for César de Borja en briljant fortelling om fargerik ondskap, utmattende å lese, meget underholdende». I løpet av de neste seks årene, tilsvarende hennes Isabella og Ferdinand-trilogi, skrev hun tre meget godt mottatte bind om veksten, spredningen og til slutt oppløsningen av den spanske inkvisisjonen, og som fortsatt er sett på som blant det beste som er skrevet om dette mørke kapittelet i europeisk historie og mange beklaget at forfatteren ikke konsentrerte seg mer om historiske verker framfor hennes lettere historiske romaner. Med unntatt av en kort opphold i 1700-tallets Frankrike med en bok om Marie Antoinette ("Flaunting Extravagant Queen") og to om Ludvig XV av Frankrike ("Louis the Well-Beloved" og "The Road to Compiegne") fortsatte hun å konsentrere seg om Tudortiden og den påfølgende Stuart-perioden i engelsk historie før hun begynte med en bestemt årlig utgivelser av romaner fra 1965. "The Three Crowns", den første av en trilogi ble etterfulgt av serie romaner på hele ti bind om georgianske perioden (1967–1971) og viktoriatiden (fem bind, 1972–1974). Etter å ha satt sammen "The Widow of Windsor" (1974) vendte hun seg til 1100-tallet med sin normanniske trilogi (tre bind, 1974–1976). Denne ble fulgt opp av den massive fortelling om Plantagenetene (15 bind, 1976–1982) som kulminerte i en roman om Henrik VII av England, "Uneasy Lies the Head". Sett i sammenheng representerte denne utgivelsene av romaner en unikt blikk fra innsiden av engelsk historie fra årene 1066 og 1901. Det enestående arbeidsinnsatsen for å tilfredsstille sine lesere har hun siden 1952 skrevet og utgitt to romaner i årene, bortsett fra i 1981 og 1982 hvor hun utga tre bøker i året for å fullføre sitt store arbeid. I 1983 startet hun, nå på slutten av sine 70 år, på en nye serie av romaner om dronninger av England. Den begynte med livet til Henrietta Maria ("Myself, My Enemy") og ble avsluttet med Maria II av England ("William's Wife", 1992), totalt sett ti bøker på like mange år. Dessverre har disse avslørt en markant nedgang i stilistisk kvalitet sammenlignet med hennes romaner fra 1950- og 1960-tallet. Victoria Holt. I tillegg til hennes 77 romaner som Jean Plaidy og fem ikke-fiktive titler, skrev hun også åtte romaner under navnet "Kathleen Kellow" i tiden 1952 og 1960 som er krim og spenningsromaner, eksempelvis "Call of the Blood" (1956). Oppmerksom bør man også være overfor de fem historiske romanene hun skrev mellom 1956 og 1961 under aliaset "Ellalice Tate" (navnet er satt sammen fra hennes mors pikenavn, Alice Tate), blant annet "Defenders of the Faith" og "The Scarlet Cloak". På slutten av 1960-tallet ble disse utgitt på nytt under det langt mer kjente navnet Jean Plaidy. Til tross for hennes store suksess som Jean Plaidy fortsatte hun å skrive lette romantiske romaner under navnet Eleanor Burford til begynnelsen av 1960-tallet, men etter at hun lanserte et nytt pseudonym "Victoria Holt" (navnet satt sammen fra hennes daværende bank). Etter at hun hadde studert populære romaner innså hun at det var et stort lesermarked for romantiske spenningsromaner i skumle herskapshus, en type romaner som tidligere var meget populære på midten av 1800-tallet. Victoria Holts første roman, "Mistress of Mellyn", ble utgitt av det store internasjonale forlag Collins i 1961 og hvor forfatterens identitet ble bevisst holdt skjult som et markedsføringstriks. Mange lesere ble derfor overbevist om at Victoria Holt egentlig var Daphne du Maurier. Etterhvert ble det likevel kjent at Victoria Holt og Jean Plaidy var samme person. Daphne Du Mauriers berømte roman "Rebecca" har hatt mange etterligninger, men det var ikke før "Mistress of Mellyn" at en annen bok fanget inn noe av den samme intensitet. De fleste av Victoria Holt-romanene har sin handling fra 1800-tallet og fortalt i første person av en ung kvinne som er ansatt som en guvernante eller selskapsdame og etterhvert dratt inn sentrum av et mysterium, blandet med like doser drama og romantikk, før den lykkelige slutt. Vanligvis er det handlingen plassert på et øde sted langs kysten av Cornwall. Holts heltinner blir fanget av pirater, dratt inn i harem, og lider utallige andre nedverdigheter, som igjen blir imitert av de forfattere som etterligner henne. Victoria Holt ble Eleanor Hibberts største pengemaskin og ble oversatt til mer enn 20 språk og solgt mer 75 millioner bøker internasjonalt. Hun er kanskje spesielt populær i USA. Andre pseudonymer. Eleanor Hibberts siste pseudonym var "Philippa Carr" som oppsto i 1972 for en serie av romaner som dekket tiden mellom den engelske reformasjonen og til slutten av den andre verdenskrigen. Her fortalte hun om familiene R. F. Delderfirld og Winston Graham i en serie ofte kalt for "Døtre av England". Hver bok ble fortalt av en kvinne i sin tid og sentrerte rundt autentiske historiske hendelser. Etter at "The Miracle at St. Bruno’s" kom ut i 1972 utga hun ytterligere 17 romaner under dette navnet. Hennes minst kjente pseudonym er uten tvil "Anna Percival" som ble kun benyttet for en enkelt roman, "The Brides of Lanlory", utgitt av Robert Hale i 1960. Det er uklart hvorfor hun oppga dette navnet, men for samlere er denne boken en skatt. Etter at hennes ektemann døde på 1960-tallet fortsatte Eleanor Hibbert å leve et enkelt liv til tross for hennes store formue. Hennes enorme produksjon ga ikke tid for hobbyer, men hun dro på to eller tre cruise hver vinter. For noen år leide hun et stort, historisk hus i Sandwich som ble pusset opp i en gotisk stil, men det ble for mye arbeid, og hun flyttet tilbake til en moderne leilighet i London med utsikt mot Hyde Park. Hun skrev fire timer hver dag samtlige dager i uken og hadde vanligvis fått ned rundt 5000 ord før lunsj. Hun tok med seg skrivemaskin når hun dro på ferie og la ned like mye arbeid da. Hun satt ved skrivemaskinen da hun brått døde den 18. januar 1993 i sin lugar på et cruiseskip på veg fra Athen til Port Said i Egypt. Eidsdammen. Eidsdammen er et vann på Bjørkelangen i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Jørnsbekken renner inn i Eidsdammen fra Eksismoa-traktene. Ut fra Eidsdammen renner Eidsbekken ned til Lierelva og hovedvannstrengen av Haldenvassdraget. Passeier. Kart over Passeiers beliggenhet i Syd-Tirol Passeier (eller "Passeiertal"; italiensk "Val Passiria") er en dal i Syd-Tirol som strekker seg nordover fra Meran. Dalen er begrenset av Ötztal-Alpene i vest, Stubai-Alpene i nord og Sarntal-Alpene i vest. Dalens elv, "Passer", munner i Meran ut i Etsch. Dalen hører til distriktet Burggrafenamt og har til sammen 10 100 innbyggere. 99 % av disse snakker tysk, resten er italiensktalende. Passeierdalen deler seg i to grener ved St. Leonhard. Den ene forbinder dalen mot nordvest over Timmelspasset med Ötztal i Nord-Tirol. Den andre danner forbindelsen til Sterzing via Jaufenpasset i nordøst. Landbruk er dalens viktigste inntektskilde. I de høyereliggende kommunene er dette fremfor alt storfehold basert på seterdrift. Også turisme har fått en økende betydning. Ulten. Ulten (italiensk "Ultimo") er en kommune i Syd-Tirol, som omfatter størsteparten av Ultental. Ultental er en 40 km lang fjelldal i Ortlermassivet, som strekker seg i sydvest–nordøst-retning ned til Etschdalen ved Lana. Dalens elv heter "Falschauer". Den har et tilsigsfelt på 300 km². Ultentals landsbyer ligger som perler på en snor oppover dalens løp: "St. Pankraz" – som ble skilt ut som egen kommune i 1960 –, "St. Walburg" (1190 moh.), "Kuppelwies" (1153 moh.), "St. Nikolaus" (1256 moh.) og "St. Gertraud" (1501 moh.). Mellom St. Pankraz og St. Walburg fins det en veiforbindelse mellom Ultental og Val di Non. Befolkningen er tysktalende (99 %). Det italienske navnet "Ultimo" ble funnet opp under Syd-Tirols italienisering på 1920-tallet. Det bygger på en forvansking av "Ulten". Mens det opprinnelige navnet ser ut til å være avledet av et gammelt personnavn, er det italienske navnet nokså villedende ("ultimo" = «det siste»). Produksjonsavdelingen. FLO/P håndterer alt av vedlikeholds og forsyningstjenester innen de geografiske basene. I tillegg yter de tjenester som skytebaneadministrasjon, post, bolig og vakt og sikringstjenester. Tauferer Ahrntal. Borgen "Taufers" ved Sand in Taufers med Zillertal-Alpene i bakgrunnen Tauferer Ahrntal (italiensk "Valli di Tures e Aurina") er en nordlig sidedal til Pustertal i Syd-Tirol og omfatter Italias nordligste kommuner. Som landskapsbetegnelse tilsvarer Tauferer Ahrntal dalen og tilsigsfeltet til elven "Ahr". Ahr springer ut ved passet Birnlücke i Tauernmassivet, munner etter 50 km ved Bruneck i Pustertal ut i Rienz, og har et tilsigsfelt på 930 km². Dalens fem kommuner har til sammen 16 000 innbyggere. Befolkningen er tysktalende (98 %). Tauferer Ahrntal utgjør grensen mellom Zillertal-Alpene i vest og nord og Hohe Tauern i øst. Dalens høyeste fjelltopp er Dreiherrenspitze (3499 moh.). Det fins tallrike fjelloverganger nordover til Østerrike, både til Zillertal (Nord-Tirol) og til Pinzgau (Salzburg). Disse kan bare passeres til fots, men bøndene i Ahrntal har tradisjonelt hatt setrene sine på nordsiden av passene. Med borgen Taufers ved Sand in Taufers og gruvene i Prettau fins det en rekke severdigheter i dalen. I tillegg kommer både historiske og naturhistoriske museer og naturopplevelser, som naturparken Rieserferner-Ahrn og Reinbach-fossen. Annika (tegneserie). "Annika" er en tegneserie publisert i Norsk Barneblad siden nr. 6/1991. Håkon Aasnes har skrevet, tegnet og håndfargelagt fra starten. Serien har sine røtter i Aasnes’ «Vi på Eiketun» i Bondebladet, der ungdomsjenta Annika var kjæresten til hovedpersonen Ralle. Med "Annika" fikk hun sin egen serie, som også kom ut med et album i svart-hvitt i 1997: '. Piledriver. Piledriver var et norsk industrirock-band, eller som de selv kalte de Dunderdisco-gruppe. Bandet debuterte med den bekmørke 7"-singelen «The Fall»/«I am a Man» i 1993 før de utviklet et lettere syn på livet på fullengderen "A Mouthful of Venus Soda" som ble gitt ut i 1995. Mest kjent er trolig bandet for sin deltakelse på «Tagging» av Bare Egil Band. Bandet ble lagt på is ved årsskiftet 2002/03. Montafon. Montafon (uttales «månta-få:n») er en dal i den østerrikske delstaten Vorarlberg. Den ligger lengst syd i delstaten, begynner ved Bludenz og strekker seg derfra sydøstover. Dalen dreneres av elven Ill og begrenses av fjellgruppene Verwall i nord og Rätikon og Silvretta i syd. Landskapet er dermed Vorarlbergs høyeste og mest alpine. Dalen har vært bebodd minst siden bronsealderen. I middelalderen var det betydelig gruvedrift i området, der spesielt jern, kopper og sølv ble utvunnet. Stedsnavnene tyder på at dalen opprinnelig var bebodd av retoromanere. Overgangen til tysk (alemannisk) språk må ha skjedd i senmiddelalderen. Også kolonialiseringen av høytliggende områder gjennom walsere bidro til dette, men walserspråket er i dag stort sett forsvunnet. Kirkelige, kulturelle og handelskontakter var minst like sterke til Graubünden (Sveits) som mot nordvest, selv om all transport måtte skje over høye fjellpass, hvorav Schlappinpasset var det laveste (2202 moh.). Frem til 1808 var Montafon del av Chur bispedømme. Inntil langt ut på 1800-tallet eksporterte Montafon ost, smør og arbeidskraft mot Graubünden. I dag er kontakten nordover mot Bludenz og resten av Vorarlberg sterkere, noe gode vei- og jernbaneforbindelser sørger for. Det fins derimot ingen direkte veiforbindelse fra Montafon til Sveits. Istedenfor eksisterer nå med Bielerpasset en veiforbindelse vestover til Paznaun i Tirol. Bersntol. Beliggenheten av Bersntol i Trentino Bersntol, Valle del Fersina eller Valle dei Mòcheni er en nordlig sidedal til Valsugana i Trentino (Italia). Dalens elv, Fersina, er en bielv til Adige. Bersntol begynner ved Pergine Valsugana og strekker seg nordøstover til Lagoraifjellene, Dolomittenes sydligste fjellkjede. Flertallet av befolkningen i dalen snakker «bersntolsk» (eller "mòcheno"), en variant av zimbrisk (som i sin tur hører til den bairiske dialektgruppen av det tyske språk). Kommuner. Den førstnevnte av disse ligger på dalens høyre (nordvestlige) side og er italiensktalende. De tre andre ligger på dalens venstre side og er overveiende zimbrisktalende. Dalens navn. Dalen heter «offisielt» "Valle del Fersina" etter elven Fersina. På tysk heter dalen "Fersental". Den bersntolsk-zimbriske formen av "Fersental" er "Bersntol". På italiensk er det nå blitt vanlig å omtale dalen som "Valle dei Mòcheni", altså egentlig «bernstolernes dal». Betegnelsen "mòcheni" for dalens zimbrisktalende beboere kommer visstnok av at disse ofte bruker ordet "mochn" (= standardtysk "machen" = «å gjøre, lage, fremstille»). Bersntolsk språk og kultur. Som de andre zimbriske språkøyene i Nord-Italia ble også Bersntol bosatt av tyskspråklige emigranter tidlig i middelalderen (1200- eller 1300-tallet). Kontakten til det tyskspråklige området var etter dette ytterst sporadisk, slik at språket i dag er gjensidig uforståelig med andre tyske dialekter. Befolkningen levde av gruvedrift, landbruk (under nokså harde og kummerlige betingelser) og som kremmere. I 1803 kom Bersntol – med hele Trentino – til Østerrike, 1919 til Italia. Kort tid etter begynte fascistenes hensynsløse italienisering av ikke-italiensktalende. Dette gikk også hardt ut over zimberne. I Bersntol anga likevel hele 96 % av befolkningen ved folketellingen i 2001 å tilhøre den «bersntolske språkgruppen». Sannsynligvis er det imidlertid en god del færre innbyggere som faktisk bruker språket i hverdagen. I tillegg kommer over tusen personer i resten av provinsen som har røtter i Bersntol og behersker språket (hovedsakelig i provinshovedstaden Trento, som bare ligger få kilometer lenger vest). I dag er bersntolsk (men ikke standardtysk) anerkjent som minoritetsspråk i Trentino. Bivio. Bivio (Beiva på retoromansk) er en kommune øverst (og dermed helt sør) i dalen Surses i den sveitsiske kantonen Graubünden. Kommunen ligger på 1769 moh. og har 220 faste innbyggere. I dag er Bivio overveiende tysktalende (55 %). Inntil 1980-tallet var den imidlertid en hovedsakelig italienskspråklig kommune i en ellers retoromansktalende dal. Fremdeles er italiensk kommunens eneste offisielle språk og morsmål for 29 % av befolkningen. Dermed er Bivio den eneste italienskspråklige kommunen i Nordsjøens tilsigsfelt. Dalens elv (Julia) er nemlig en bielv til Rhinen. At tysk har økt kraftig i de siste tiår, skyldes fremfor alt turismens voksende betydning. 12 % snakker retoromansk og dermed surmiran-dialekten (dog med innslag fra putèr-dialekten i Øvre Engadin). Bivio er derfor den eneste kommunen i Sveits som er trespråklig: retoromansk, italiensk og tysk. Stedsnavnet Bivio / Beiva betyr "to veier". Bivio ligger på nordsiden av to (ikke minst historisk) viktige fjellpass: Julierpasset til Engadin og Settimopasset til Val Bregaglia. Området ble bosatt fra Val Bregaglia rett syd for Bivio, som også er italiensktalende. Det betyr at det var den italienske dialekten bargajot i Val Bregaglia som ble "eksportert" til Bivio. I Bivio kalles dialekten nå bivianer. Den har beholdt mye av det opprinnelige bargajotpreget, men oppviser også egne lokale særegenheter som finnes kun i Bivio. Geoffrey Parnell. Geoffrey Parnell er en britisk historiker og arkeolog. Han er pr. 2007 "Keeper of Tower History" ved Royal Armouries, det vil si Tower of Londons offisielle historiker. I tillegg til å studere Towers historie gjennom dokumenter har han ledet utgravninger der. Changhe Z-8. Changhe Z-8 er et kinesisk helikopter. Z-8 er utviklet fra det franske helikopteret SA 321 Super Frelon, som den kinesiske marinen allerede hadde i bruk. Z-8 er utviklet for den kinesiske marinen, og er beregnet til å brukes i en rekke roller som blant annet for troppetransport, redning, ubåtjakt, minelegging og patrulje. Helikopteret kan transportere 27 soldater med full utrustning, eller opp til 15 bårer som ambulansehelikopter. I anti-ubåtrollen kan Z-8 utstyres fullt ut med sonarer, radar, synkeminer, torpedoer og sjømålsmissiler. Progress Records. Progress Records var et norsk uavhengig plateselskap som i all hovedsak ga ut punk og hardcore, og som oppsto i 1991 ved at Trondheims-baserte Knallsyndikatet slo seg sammen med de Oslo-baserte selskapene X-port Plater og Den Gode Firkant. I 1996 trakk den Oslo-baserte distribusjonsdelen seg ut og startet plateselskapet/platebutikken Tiger. I 2000 ble Progress kjøpt opp av det svenske da uavhengige plateselskapet MNW og ble dettes norske rockeetikett. Etiketten ble nedlagt da MNWs norske avdeling ble nedlagt i 2003. Etiketten ble ledet av Israelvis-trommeslager Jens Petter Wiig. Fernanda Nissen videregående skole. Fernanda Nissen videregående skole var en husmorskole på Grønland i Oslo. Skolen ble opprettet som "Oslo kommunale Husmorskole" av kvinnesakskvinnen og arbeiderpartipolitikeren Fernanda Nissen i 1916. Historie. Fernanda Nissen hevdet at skolene måtte ta over opplæringen i matstell, barnestell og hygiene siden dette ikke var en naturlig del av opplæringen i hjemmene lenger. Det var i arbeiderkvinnenes interesse å bli gode husmødre, og i 1916 åpnet hun "Oslo kommunale Husmorskole". Interessen for husmorskolene økte, men langt fra alle jenter fra arbeiderklassen hadde råd til å gå ett år på husmorskole. Arbeiderkvinnebevegelsen ville legge til rette for å gi alle familiemedlemmer sunn og god mat. Dette måtte gjøres gjennom blant annet kunnskap og kurs i ernæring og søm. I 1930 flyttet "Oslo kommunale Husmorskole" til "Borggata 2b" og lokalene til tidligere "Grønland gutte- og folkeskole". Skolen ble senere omdøpt til Fernanda Nissen videregående skole, da med Helse- og sosialfag. I 1991 ble Fernanda Nissen videregående skole flyttet til, og ble en del av Bjerke videregående skole (da Linderud videregående skole). I 2007 ble utdanningsprogrammet Barne- og ungdomsarbeiderfag flyttet til Stovner videregående skole, mens Helse- og sosialfag Vg1 ble flyttet til Sogn videregående skole året etter, i 2008. Fernanda Nissen. Petra Gregorine Fernanda (Holst) Nissen (født 15. august 1862 i Sannidal, død 3. april 1920 i Tyskland), var en norsk kvinnesakskvinne og arbeiderpartipolitiker. Biografi. Selv om Fernanda Nissen hadde bakgrunn fra borgerskapet, ble hun sosialist i sin politiske orientering. Hun begynte likevel sitt politiske arbeid i den borgerlige kvinnebevegelsen. Nissen arbeidet for både Skuld og Norsk Kvinnesaksforening. Senere begynte hun også på en lærerutdannelse, men et tidlig ekteskap stoppet dette. Mot slutten av 1880-årene var hun tilbake i politikken, nå på den sosialistiske venstresiden. Hun var sentral i Fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania i‎ 1889, og ble aktiv i Arbeiderpartiet. I avisa Social-Demokraten ble hun aktiv i både litteratur- og teaterarbeidet. Nissen var avisas faste litteratur- og teaterkritiker 1892-1918. Foruten jobben som journalist oversatte hun føljetonger. Nissen ble etter hvert valgt inn i Kristianias (Oslo) skolestyre (1908) og bystyre (1910). Hun var engasjert i politiske saker rundt barnehjem, aldershjem, fødselshjem, bedre kår for jordmødre og menneskelige boforhold også for arbeiderklassen. Nissen var også medlem av tilsynsutvalget for Kristiania Kretsfengsel. Fernanda Nissen arbeidet hardt for opprettelsen av husmorskoler og i 1916 ble Oslo kommunale Husmorskole opprettet på Grønland i Oslo. Denne skolen ble i 1930 flyttet til "Borggata 2b" og lokalene til tidligere "Grønland gutte- og folkeskole". Skolen ble senere omdøpt til Fernanda Nissen videregående skole. Fernanda Nissens andre store interesseområde var kulturpolitikk. Hun arbeidet for byggingen av Folketeateret og var medlem av tilsynet for det Deichmanske Bibliotek fra 1914 til sin død. I 1909 ble hun redaktør for det sosialdemokratiske tidsskriftet "Kvinden". Nissen skrev teateroversikter for kvinnebladene "Urd" og "Hjemmenes vel". Fernanda Nissen skilte seg i 1895 fra Lars Kristian Holst og giftet seg med Oscar Nissen. Hun blir nevnt sammen med Katti Anker Møller, når det gjelder personer som har satt spor etter seg i arbeidskvinnebevegelsen. Fernanda Nissens gate, opprinnelig (1923) på Sagene, men senere (2003) på Lillo i Oslo, er oppkalt etter henne. Hun har også en vei på Strindheim oppkalt etter seg. En byste av Fernanda Nissen, utført av Wilhelm Rasmussen, ble avduket i Torshovparken i Oslo i 1931. Harbin Y-12. Harbin Y-12 er et kinesisk bruksfly og regionalt passasjerfly. Y-12 er i utgangspunktet en forlenget variant av forgjengeren Harbin Y-11 utstyrt med turbopropmotorer, og prototypen fløy første gang 16. august 1984 som Y-11T. Y-12 er brukt av Kinas flyvåpen, og har blitt eksportert til flyvåpnene i Iran, Paraguay, Peru og Sri Lanka. Mobula. "Mobula" er en gruppe djevelrokker som ligner på de nært beslektede "Manta"-djevelrokkene. I Californiabukta har det vært observert vakende "Mobula"-skater. Bjørn Heidenstrøm. Bjørn Heidenstrøm (født 15. januar 1968 i Porsgrunn), også kjent som "Heiden", er en tidligere norsk fotballspiller som i dag jobber i Vålerenga Fotball. Som aktiv fotballspiller var Heiden innom moderklubben Herøya IF, Odd Grenland (i to perioder), Lillestrøm Sportsklubb, Sogndal Fotball, Frogn, Bærum Sportsklubb, Leyton Orient, Tollnes Ballklubb. Heidens første kamp for Leyton Orient var for øvrig Peter Shiltons 1000. kamp i det engelske ligasystemet (mot Brighton and Hove Albion). Engasjement for fotball. 20. juni 2009 begynte Heidenstrøm på en sykkeltur til Sør-Afrika, hensikten med turen var å vise at fotball kan brukes til å mobilisere for å hjelpe flyktninger. Ruten går gjennom hele Europa på sykkel, mens han i Afrika sykler og haiker. Reisen startet fra Nobels Fredssenter i Oslo og ender på Robben Island i Sør Afrika. Heidenstrøm vil under den om lag 10 måneder lange reisen dokumentere sine opplevelser og presentere det på nett. Bjørn Heidenstrøm har arbeidet med fotballen som knutepunkt for markedsføring, media, verdier, Soccer Against Crime, og Vålerenga Mot Rasisme. Georg Listing. Georg Moritz Hagen Listing (født 31. mars 1987 i Halle, Tyskland) er bassist i det tyske bandet Tokio Hotel. Listing er eldst i bandet, 2 år eldre enn tvillingene Bill og Tom Kaulitz, og 1 år eldre enn Gustav Schäfer. Listing skal i starten ha vært litt skeptisk til at de var yngre enn ham, men de ble ekstremt fort venner, alle 4. Han og Gustav Schäfer møtte tvillingene Tom og Bill Kaulitz under et musikkshow i 2001. De vant ikke showet, men det ga dem oppmerksomhet, og de startet bandet Devilish. I 2003 fikk de platekontrakt og skiftet navn til Tokio Hotel. I 2005 hadde Tokio Hotel en tysk hit, som het Durch Den Monsun. Dette gjorde at de fikk sitt gjennombrudd i Tyskland, som senere har spredd seg til omtrent hele Europa, også til Norge. De har også på kort tid slått igjennom, og blitt ganske populære i USA. George Yonge. George Yonge (1731–25. september 1812) var en britisk krigssekretær (1782–1783 og 1783–1794) og guvernør i Kappkolonien (1799–1801). Han tjente også som medlem av parlamentet for Honiton fra 1754 til 1761 og igjen fra 1763 til 1796. Lame Ducks. Lame Ducks er en norsk ska-punk-gruppe. Gruppa har musikalske referanser til blant annet Operation Ivy, Suicide Machines, Link 80, Rancid, Reel Big Fish, Less Than Jake og Mad Caddies. Bandet ble stiftet av vokalist Anders Bergmaal og trommis Karsten Blomstrand i 1996. Etter 3 album og utallige turneer i hele Europa gikk bandet ut i en såkalt "Indefinite Hiatus" i 2004, uten konkrete planer om å komme tilbake. I 2009 var allikevel comebacket et faktum, og med en oppdatert besetning gjorde bandet noen få spillejobber i Moss, Bergen, Tromsø og Oslo, før de nå har begynt å jobbe med materiale til et nytt album som skal slippes i 2010. Urædd. Urædd (stiftet 25. april 1894 som Porsgrunds Fotball Klubb) er en idrettsklubb i Porsgrunn som er mest kjent for å drive med fotball, håndball, friidrett og bryting. Klubben ble stiftet en knapp måned etter Odd Grenland som i dag er Norges eldste fotballklubb. Navnet Urædd ble innført i 1905, da klubben ble omdøpt til "Uræd's Balklub". Klubben var tapende cupfinalist i 1904 og 1911. Klubben benyttet Frednes og Vallermyrene, inntil det nye Urædd stadion ble innviet i 1906. I 1979 flyttet man til Kjølnesanlegget like ved. Urædds fotballgruppe befant seg på øverste nivå fra 1937 til 1948, og i nest øverste divisjon til 1951. Siden har klubben befunnet seg i lavere divisjoner, og var sist på tredje øverste nivå i 1990. Fotballprofiler med fortid i Urædd kan nevnes Jørgen Juve, Jan Tore Amundsen, Marius Lundeberg Enger, Martin Wiig, Ronny Deila og Anders Rambekk. Friidrettsgruppa til Urædd ble formelt opprettet i 1917, selv om det var drevet med friidrett i klubbens regi i mange år. Av kjente friidrettsutøvere fra Urædd kan nevnes sprinteren Odd Evensen, hekkeløperen Ragnar Moland, diskoskasterene Olav Jenssen og Svein Inge Valvik og kulestøterne Lars Arvid Nilsen og Georg Andersen, som begge senere leverte positive dopingprøver. Urædds håndballag for herrer var et av Norges fremste håndballag gjennom store deler av 1980-tallet. Halmstad lufthavn. Halmstad lufthavn (IATA: HAD, ICAO: ESMT) er en flyplass like utenfor Halmstad i Sverige. Francis Beaufort. Sir Francis Beaufort (født 7. mai 1774, død 17. desember 1857) var en irsk hydrograf og offiser i den britiske marinen. Beaufort utviklet Beauforts skala, en skala for å angi vindstyrke. Biografi. Beaufort var i slekt med Hugenottene, som flyktet fra Frankrike etter massakren kjent som Bartolomeusnatten og til slutt slo seg ned i Irland. Francis' far, Daniel Augustus Beaufort, var rektor ved kirken i Navan, og det var i Irland at Francis ble født. Han sluttet på skolen og dro til sjøs da han var fjorten år, men tilegnet seg selv tilstrekkelig med kunnskap til å kunne nyte selskapet til noen av de største forskerne (f.eks. Herschel, Airy, Babbage) i sin tid. Da Beaufort var femten år, led han skipbrudd på grunn av et mangelfullt sjøkart og sto i fare for å dø av sult. På grunn av denne hendelsen ble han besatt av hvor viktig utdanning og utviklingen av nøyaktige sjøkart var for de som risikerte liv og lemmer til sjøs. Han mønstret på et handelsskip som tilhørte Det britiske Ostindiske kompani, og steg i gradene (under napoleonskrigene) fra offiser under opplæring (eng:midshipman) til løytnant (eng. Lieutenant), orlogskaptein (eng. Commander) og kommandør (eng. Captain) i den britiske marinen. Når han ikke var på jobb, brukte Beaufort tiden til å lodde dybden, observere stjernene for å bestemme lengde- og breddegrad, og måle opp kystlinjer. Resultatene hans ble samlet i nye sjøkart. I 1811-1812 besøkte og utforsket Beaufort sørlige del av Anatolia og lstedfestet mange klassiske ruiner. Hans arbeid ble avbrutt (ved Ayas, nær Adana) av et angrep av tyrkere på mannskapet på båten hans. Han fikk et alvorlig skuddsår i hoften. Han returnerte til England og tegnet kartene selv, og gav i 1817 ut sin bok Karamania; eller en «kortfattet beskrivelse av Lilleasias sydkyst og levningene etter antikken». I 1829 ble Beaufort ansatt som hydrograf i en alder av 55 (pensjonsalder i de fleste administrative stillinger) i "British Admiralty" og ble der i 25 år, lenger enn sine forgjengere eller etterfølgere. Han forvandlet kartavdelingen fra et lite oppbevaringssted til den til da beste oppmålings- og kartleggingsinstitusjonen i verden. Enkelte av grafene hans er fremdeles i bruk 200 år etter at han lagde dem. I løpet av hans tjenestetid ble det store astronomi-observatoriet ved Greenwich, England, og Cape of Good Hope, Afrika, lagt under Beaufort's administrasjon. Beaufort ledet noen av de store maritime ekspedisjonene og eksperimentene i den perioden. I åtte år ledet Beaufort Arctic Council under dets søkning etter utforsker, Sir John Franklin, som forsvant i sin siste polarekspedisjon for å lete etter den legendariske Nordvestpassasjen. Som styremedlem av "Royal Society", "Royal Observatory", og "Royal Geographic Society" (der han var en av grunnleggerne), brukte Beaufort sin posisjon og prestisje som forsker til å opptre som "mellommann" for mange forskere på sin tid. Beaufort representerte forskere innen geografi, astronomi, oseanografi, geodesi og meteorologi ovenfor det regjeringskontor, hydrografikontoret, som kunne støtte deres forskning. Beaufort anbefalte blant annet Charles Darwin som naturalist på FitzRoy's ekspedisjon til Galápagos øyene. Etter mye motstand oppnådde Beaufort regjeringsstøtte for Antarktis-ekspedisjonen 1839–1843 av James Clark Ross for ekstensive målinger av terrestrisk magnetisme, koordinert med tilsvarende målinger i Europa og Asia. (Dette tilsvarer International Geophysical Year i dag.) Beaufort promoterte utviklingen av pålitelige tidevannstabeller rundt den britiske kyst, motiverte til tilsvarende forskning for Europa og USA. Sammen med vennen og forskerkollegaen William Whewell vant Beaufort støtte fra Duke of Wellington til å utvide det rekordstore antallet på 200 kystvaktstasjoner i Storbritannia. Beaufort ga entusiastisk støtte til sin venn, den anerkjente kongelige astronomen, matematiker George Airy, i å gjennomføre en historisk periode med målinger ved Greenwich og Good Hope observatoriene. Beaufort engasjerte seg også politisk for regjeringens administrasjon og forfremmelse for sjøoffiserer. Rettigheter til avansement i offentlige stillinger ble vedtatt i 1848, og han ble kjent som "Sir Francis Beaufort". Beaufort lærte opp Robert FitzRoy som tok midlertidig kommando over forskningsskipet HMS Beagle etter at kapteinen begikk selvmord. Da FitzRoy ble gjeninnsatt som Commander for den berømte andre ekspedisjon med Beagle, anmodet han Beaufort "that a well-educated and scientific gentleman be sought" som deltaker på ekspedisonen. Beaufort's undersøkelser ledet til en invitasjon til Charles Darwin som ved senere oppdagelser formulerte sin evolusjonsteori, "The Origin of Species". Beaufort's omfattende korrespondanse med 200+ brev og journaler inneholdt deler skrevet i personlig cipher, som hans biograf desiffrerte og publiserte for første gang. Beaufort endret Vigenère cipher ved å reversere cipher alfabetet; den resulterende varianten er oppkalt etter ham. Han døde den 17. desember 1857 i en alder av 83 i Hove, Sussex, England. Han er gravlagt i kirkegården til St John ved Hackney, London, hvor hans grav fremdeles kan besøkes. .org. .org (organisasjon) er et generisk toppnivådomene (gTLD) på internett. På samme måte som de fleste andre gTLD'er, så blir ".org" fra tid til annen uttalt som et ord, «dot-org», i vanlig dagligtale. Historie. ".org" var et av de opprinnelige toppnivådomenene, etablert i januar 1985, og var opprinnelig beregnet til bruk for organisasjoner som ikke tilfredsstilte kravene for registrering under andre gTLD'er. Nå kan imidlertid alle og enhver registrere et ".org"-domene. ".org" var tidligere også domenet som vanligvis ble anbefalt til bruk for privatpersoner, men ".name" og ".info" er nå alternativer i så måte. Toppnivådomenet ".org" har siden 1. januar 2003 blitt administrert av Public Interest Registry (PIR). Bruk. Selv om organisasjoner fra hele verden kan registrere ".org"-domener, så har mange land et andrenivå-domene med lignende formål under sitt eget nasjonale toppnivådomene (ccTLD). Slike andrenivå-domener er vanligvis på formen ".org.xx" eller ".or.xx", hvor "xx" er ccTLD'et. ".org"-domenet er mye assosiert med non-profit organisasjoner, spesielt i USA. I tillegg til den utstrakte bruken innen det frivillige området, så blir domenet ofte brukt av åpen kildekode-bevegelsen, i motsetning til ".com"-domener som hovedsakelig brukes av kommersielle selskaper. Registrering. Registreringer behandles via akkrediterte registrarer. Visse kategorier av internasjonaliserte domenenavn kan også registreres (se). Registrering gjøres direkte på andre nivå. Eksterne lenker. O r Zacharias Wagenaer. Zacharias Wagenaer (1614 i Dresden–1668 i Amsterdam), også kjent som "Wagenaar" eller "Wagner", var en eventyrer og reisende i det 17. århundre og ansatt i de nederlandske Vestindiske og Ostindiske (VOC) kompaniene i forskjellige oppdrag til Brasil, Kina og Japan. I en alder av 19 år dro Wagenaer til Hamburg hvor han ikke fant noen muligheter for å realisere sine reiseplaner. Han dro derfor til Amsterdam hvor han arbeidet som skriver hos bokhandleren Wilhelm Janson Blauen og begynte å tegne. På råd fra bokhandleren hyret han seg som soldat på et større krigsskip, «Amsterdam», og kom til Recife i Ny-Nederland (nederlandsk Brasil). Etter ankomsten sluttet han i militærtjenesten og begynte å arbeide som skriver for den nederlandske guvernøren Johann Moritz av Nassau. I Brasil hjalp han Johannes de Laet og Caspar van Baerle med å skrive deres verker om datidens Brasil. Etter at han returnerte fra Brasil offentliggjorde han 109 tegninger i en dyrebok. Han var sjefsoffiser ("opperhoofd") VOC på den lille øya Dejima i Nagasaki–bukta i Japan. Han tjente i to perioder, 1. november 1656 til 27. oktober 1657 og fra 22. oktober 1658 til 4. november 1659. Wagenaer overtok som guvernør i Kappkolonien etter Jan van Riebeeck 6. mai 1662 og hadde stillingen til 27. september 1666. Kongelaget. Kongelaget er betegnelsen som brukes på det siste finalelaget for seniorklassene 3-5 på Landsskytterstevnet. Finaleomgang. Minimum 10% og maksimum 15% av de beste skytterne fra hovedskytingen deltar i finaleomgangen, som består av 10 skudd liggende med skytetid 75 sekunder mot 1 m skive på 200 m, hvor blinken er 10 cm i diameter. De 15 beste skytterne skyter i det avsluttende Kongelaget. I Kongelaget har skivene tradisjonelt blitt anvist fra den 15. beste og oppover mot beste skytter som ligger på skive 1. Fra 2009 ble en ny ordning innført, hvor skytterne i kongelaget skjøt enkeltvis, nr. 15 startet og bestemann i hovedskytingen avsluttet. I mange år har kongelaget vært vist på fjernsyn, hvor legendariske Kjell Kristian Rike var programleder i en årrekke. Etter at Rike døde har Tord Bertiniussen fungert som programleder t.o.m. 2010. Skytingen foregår mot elektroniske skiver, slik at skytteren får se skuddene sine i den rekkefølgen de ble skutt, og kan kommentere direkte om hun/han mener å ha skutt et godt eller dårlig skudd. Paralympiske vinterleker 1994. De paralympiske vinterleker 1994 ble arrangert på Lillehammer fra 10. til 19. mars 1994. Dette var andre gang Norge arrangerte paralympiske vinterleker; Paralympiske vinterleker 1980 ble arrangert på Geilo. Norge ble den mestvinnende nasjonen, med 29 gull. Storbritannias kronregalier. Kronregaliene og kroningsstolen i en gravering fra 1814. Storbritannias kronregalier, eller kronjuveler (engelsk Crown Jewels) er regaliene og gevantene som bæres av den britiske monarken under kroningsseremonien og under visse statsseremonier. Regaliene omfatter flere kroner, sceptre, riksepler, sverd, ringer, sporer, "colobium sindonis", dalmatika, armiller og en kongelig kappe, samt andre gjenstander knyttet til kroningsseremonien. De eldste britiske kronjuvelene var fra angelsaksisk tid. De gikk tapt da Johan av England mistet dem nær The Wash i 1216. Det ble etter kort tid laget nye, og i 1284 la man også til Llywelyns krone. Disse regaliene ble stjålet fra Westminster Abbey i 1303, men det meste eller alt ble gjenfunnet hos en juvelér i London etter noen dager; juveléren måtte bøte med livet for heleriet. For å sikre regaliene ble de flyttet til Tower of London, hvor de har vært siden med unntak av en periode under andre verdenskrig hvor de ble ført til et sikrere sted under bombingen av London. De er utstilt i Jewel House, som er åpent for publikum. Under Det engelske samveldet smeltet Oliver Cromwell om det meste av regaliene. Ved restaurasjonen, da Karl II kom på tronen i 1660, ble det laget nye, som med noen tillegg er de man kan se i dag. Av regalier fra før den engelske borgerkrig er bare tre sverd og en skje bevart. De britiske kronregaliene regnes for å være de mest verdifulle av alle kronregalier, og en av verdens største samlinger av juveler og edelt metall. Kroner. Samlingen inneholder flere kroner. Enkelte av dem brukes av alle monarker, mens andre er laget spesifikt for en monark eller for dronninggemalinner. Kongekroner har gjerne en noe spiss, buet topp, mens dronningkroner har en mykere bue på toppen. St. Edvards krone ble laget i 1661. Den er av gull, og er dekorert med fire "croix pattée" og fire "fleur-de-lis", med to buer på toppen. Over buene er et juvelsmykket croix pattée. Kronen har hele 444 edelstener. Den brukes gjennom det meste av kroningsseremonien. Elizabeth II besluttet å bruke en stilisert avbildning av denne kronen i Storbritannias kongevåpen. Imperial State Crown ble laget i 1937 for Georg VI av Storbritannia, og er lik en som ble laget i 1838 for Victoria. Den er laget av gull med fire croix pattée og fire fleur-de-lis, samt to buer på toppen med et femte croix pattée. Den er smykket med 2868 diamanter, 273 perler, 17 safirer, 11 smaragder og fem rubiner. Flere av edelstenene er berømte, som Black Prince's Ruby (egentlig spinell) og diamanten Cullinan II, også kjent som «Afrikas mindre stjerne». Den bæres når monarken forlater Westminster Abbey etter kroningsseremonien, og under den årlige åpningen av Parlamentet. Imperial Crown of India ble laget da Georg V besøkte India som landets keiser. For å forhindre at kronjuvelene kunne bli pantsatt hadde det tidligere blitt vedtatt en lov om at regaliene ikke kunne forlate Storbritannia, og derfor måtte man lage en ny krone som først ble innlemmet i regaliene etter besøket. Den har mer enn 6000 diamanter, og er med en vekt på 0,97 kg en av de tyngste i samlingen. Den har ikke blitt brukt av senere monarker. Georg IVs statsdiadem ble laget i 1820 for Georg IV, og ble også båret i Victorias og Elizabeth IIs kroningsprosesjoner. Dronninggemalinner bar tradisjonelt Maria av Modenas krone, laget for Jakob IIs gemalinne. Ved begynnelsen av det 20. århundre var den i dårlig forfatning, og det ble derfor laget en ny krone i europeisk stil, som var flatere og med flere buer enn de tradisjonelle britiske kronene. Den ble laget for Alexandra, Georg Vs gemalinne. Senere ble det laget enda en ny krone for dronning Elizabeth (senere kjent som dronningmoren) da hun ble kronet sammen med sin mann Georg VI i 1937. Alle de tre gemalinnekronene har i tur og orden vært utsmykket med diamanten Koh-i-Noor. Den nyeste ble båret, uten buene, av dronningmoren under Elizabeth IIs kroning, og den ble lagt på hennes kiste under hennes begravelse i 2002. John Nettles. John Nettles (født 11. oktober 1943 i St. Austell, Cornwall, England) er en engelsk skuespiller som er mest kjent for sin rolle som politietterforskeren Jim Bergerac i den britiske krim-serien "Bergerac" på 1980-tallet. Han har siden 1997 vært kjent fra rollen som Tom Barnaby i den britiske krimserien "Mord og mysterier" ("Midsomer Murders"). Oppvekst. Nettles er adoptert av Eric Nettles og hans kone Elsie. Han egentlige mor var en irsk katolsk nonne som etterhvert havnet på mental sykehus hvor hun døde 28 år gammel av tuberkulose. Nettles har aldri oppdaget hvem hans far er, men har fått vite at han har en bror og to søstre. I 1962 kom han inn på University of Southampton hvor han studerte historie og filosofi. Det var her han fikk smaken for teater og ble etterhvert tilknyttet Northcott Theatre. Karriere. Nettles filmdebuterte i 1970 via en liten birolle i den britiske komedien "One More Time". Han ble lagt merke til da han i perioden 1971-72 spilte rollen som Ian Mackenzie i den kjente britiske krigs-drama-serien "Familien Ashton" ("A Family at War"), som også var hans TV-debut. Etter det medvirket han i komiserien "The Liver Birds" (1972–74) og de to TV-filmene "Arnhem: The Story of an Escape" (1976) og TV-filmen "The Merchant of Venice" (1980). Han fikk sitt store gjennombrudd i 1981 da han fikk hovedrollen som politimannen Jim Bergerac i krim-serien "Bergerac", Han hadde rollen i 10 år. Serien gikk på TV i mange land (inkludert Norge). Etter dette hadde han noen mindre roller i div. TV-filmer, slik som "Romeo & Juliet" (1994) og "The Hound of the Baskervilles" (2002). Hadde på 1990-tallet bare noen gjesteopptredener i div. TV-serier, samt fortellerstemmen til noen dokumentarfilmer. Det kan også nevnes at han i 2001 hadde en gjesteopptreden i "Med hjartet på rette staden", samt en gjesterolle i den britiske komiserien "The Detectives" (1993), hvor han returnerte som Jim Bergerac. I 1997 fikk hans karriere et nytt oppsving da han fikk hovedrollen som sjefsinspektør Tom Barnaby i den britiske krim-serien "Mord og mysterier". Nettles var gift med Joyce Nettles (1966 – 1979) (skilt) og har ett barn, Emma, med henne. Han har siden 1995 vært gift med Cathryn Sealey. Nettles ble i dronningens fødselsdagsliste for 2010 utnevnt til offiser av Order of the British Empire for fortjenester av dramakunsten. William Francis Butler. William Francis Butler (31. oktober 1838–7. juni 1910) var en britisk generalløytnant, forfatter og eventyrer. Han var fra Suirville i Ballyslatteen nær Bansha i Tipperary i Irland og gikk inn i hæren som menig ved leiren Fermoy i 1858, ble kaptein i 1872 og major i 1874. Han utmerket seg i Red River–ekspedisjonen (1870–71) og Ashanti–operasjonene i 1873–74 under Garnet Wolseley og fikk Bath-ordenen i 1874. Han tjente igjen med general Wolseley i Zulukrigen som oberstløytnant, Tel el-Kebir (etter at han ble gjort til dronningens adjutant) og Sudan i 1884–86, hvor ble tjente som oberst i 1885 og brigadegeneral i 85–86. Han tjente som brigadegeneral i Egypt frem til 1892 da han ble forfremmet til generalmajor og stasjonert i Aldershot etter at han fikk kommandoen over det sørøstlige distriktet. Han etterfulgte general William Howley Goodenough som øverstkommanderende i Sør-Afrika i 1898 med den lokale graden generalløytnant. For en kort periode (desember 1898–februar 1899), under fraværet til Alfred Milner som var i England, fungerte han som høykommissær og guvernør for Kappkolonien. I denne posisjonen, og etter sin militære erfaring, uttrykte han syn på mulighetene for krig som ikke var godt likt av regjeringen i Storbritannia. Som konsekvens av dette ble han beordret hjem for å lede det vestlige distriktet og holdt denne posten til 1905. Han holdt også kommandoen i Aldershot i en kort periode i 1900–01. Butler ble forfremmet til generalløytnant i 1900 og fortsatte sin karriere før han forlot kongens tjeneste i 1905. Han pensjonerte seg da sammen med sin kone til Bansha Castle i Tipperary hvor han døde fem år senere i en alder av 71 år. Han ble gravlagt ved Killaldriffe ikke langt fra sitt hjemsted. Han hadde lenge vært kjent som en beskrivende forfatter, siden hans publisering av "The Great Lone Land" (1872) og andre verk, og han var birografen (1899) til George Pomeroy Colley. Han giftet seg den 11. juni 1877 med Elizabeth Thompson, en anerkjent maler av slagscener, blant annet "The Roll Call" (1874), "Quatre Bras" (1875), "Rorke's Drift" (1881), "The Camel Corps" (1891) og "The Dawn of Waterloo" (1895). Mord og mysterier. Mord og mysterier (engelsk originaltittel: Midsomer Murders) er en populær britisk TV-serie om mord som finner sted i det oppdiktede britiske landdistriktet Midsomer. Serien er basert på en novelleserie av forfatteren Caroline Graham. Serien vises for tiden på norsk TV 2 (2012), og har blitt vist på Engelsk TV siden 1997. Produsent og medskaper Brian True-May, har bevisst unnlatt å bruke etniske minoriteter i serien, fordi det ikke ville ligne en engelsk landsby med dem. Han er foreløpig suspendert fra sitt arbeide pga. uttalelsen. Ángel Sánchez. Ángel Sánchez (født 3. mars 1957) er en tidligere argentinsk fotballdommer. Hans største internasjonale mesterskap var fotball-VM 2002 i Sør-Korea og Japan hvor han dømte to kamper. Han dømte året før tre kamper Copa América. I det mesterskapet gav han åtte røde kort; to i den første, to i den andre og fire i den tredje. Västerås lufthavn. Västerås lufthavn, også kjent som Hässlö Flygplats (IATA: VST, ICAO: ESOW) er en flyplass i Västerås 100 km vest for Stockholm Sverige. Tangkvabber. Tangkvabber er en gruppe piggfinnefisker. Beskrivelse. De har butte hoder med store øyne, og store sammenhengende ryggfinner som kan ha 3–17 pigger. Kroppene er flattrykte, avlange og uten skjell. De små, slanke brystfinnene (som er fraværende i bare to arter) befinner seg foran de forstørrede bukfinnene, og halefinnen er avrundet. De har kamaktige tenner langs kjevene. Den største arten blir opptil 53 cm lang, de fleste andre er mye mindre. De er aktive fisk og ofte veldig fargerike, noe som gjør dem populær i akvariehobbyen. Habitat og adferd. Tangkvabbene bruker mye av tiden sin på bunnen. De kan holde til i steinete områder av rev, huler i sand eller mudder-underlag, eller tomme skjell. De finnes oftest på grunt vann, og noen tangkvabber er i stand til å forlate vannet for korte perioder ved fjære sjø. De bruker da de store bukfinnene som «føtter». Små bunnlevende krepsdyr, bløtdyr og andre smådyr er hovedføden for de fleste artene, andre eter alger og plankton. Det er en gruppe av tangkvabbene som fortjener å nevnes spesielt: de såkalte sabeltann-tangkvabbene i slektene "Aspidontus", "Meiacanthus", "Petroscirtes", "Plagiotremus" og "Xiphasia". Disse tangkvabbene har huggtannaktige tenner som har giftkjertler ved roten. Medlemmer av slektene "Apistodontus" og "Plagiotremus" er kjent for å etterligne rensefisk. Ved å etterligne fargene, formen og adferden til rensefisker, er tangkvabbene i stand til å lure andre fisk (eller dykkere) lenge nok til å nappe til seg en kjapp munnfull hud eller skjell. Noen tangkvabber danner små grupper, andre er solitære og territorielle. De kan være natt- eller dagaktive, alt etter arten. Hunner legger eggene i skjell eller under steinkanter. Hannene passer redet til eggene klekkes. Hos noen arter forblir eggene i hunnens eggleder til de klekkes. Yngelen hos noen arter gjennomgår et stadium der de lever i de midtre vannlagene og har sterkt forstørrede bukfinner og krokete tenner. Congonhas lufthavn. Congonhas/São Paulo lufthavn eller Congonhas lufthavn (IATA: CGH, ICAO: SBSP) er en av São Paulos tre kommersielle flyplasser og ligger åtte km sørvest for sentrum av byen. Flyplassen drives av Infraero og betjente 17 500 000 passasjerer i 2005, noe som gjorde den til Brasils tredje største. 14. etappe i Tour de France 2007. Den 14. etappen i Tour de France 2007 var en 197 km lang etappe som gikk fra Mazamet til Plateau-de-Beille. Etappen inneholdt 2 spurter og 3 fjellpasseringer; 1 kategori 2 stigning og 2 HC-stigninger. Sprint og klatrepasseringer. Profil av etappen med klatrepasseringene inntegnet. 1. klatring (Côte de Saint-Sarraille). 2. kategori stigning etter 9 km Ryttere som brøt. 14 Pirsigs kvalitetsmetafysikk. Pirsigs kvalitetsmetafysikk (engelsk: Metaphysics of Quality – MOQ) er en teori om virkeligheten som ble beskrevet i Robert M. Pirsigs filosofiske roman "Lila - An Inquiry into Morals" (1991) som bygger videre på boka "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel" (1974). Kvalitetsmetafysikken inneholder trekk fra østasiatisk filosofi, pragmatisme og amerikansk urfolksfilosofi. Pirsig hevder at kvalitetsmetafysikken er en bedre måte å se virkeligheten på enn det han kaller tradisjonell dualistisk subjektiv / objektiv tankegang. Utvikling. Pirsig begynte som kjemistudent på universitetet og falt ut etter å ha konkludert med at de grunnleggende svarene i livet ikke kunne finnes i vitenskapen. Han begynte raskt å lete etter svar i filosofien. I 1950, mens han studerte filosofi ved Banaras Hindu universitetet, kom Pirsig over Sanskritdoktrinen "Tat tvam asi" eller med hans ord: "Du er det, som sier at alt du tror du er (subjekt) og alt du tror du sanser (objekt) er udelt. Å forstå denne mangelen på deling er å bli opplyst". Mystisisme spiller en rolle i Pirsigs arbeider. Sent på 1950-tallet, underviste Pirsig i retorikk ved Montana State University og, oppmuntret av en elder kollega, bestemte han seg for å undersøke hva begrepet ”kvalitet” egentlig betyr. Han ga studentene sine i oppgave å definere ordet. Dette, kombinert med en amerikansk kirkelig peyoteseremoni som han deltok på med en antropologvenn, James Verne Dusenberry førte Pirsig inn i det han kalte en "en soppsky av tanker". Pirsig begynte å utvikle sine egne ideer om kvalitet i sin første bok, "Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel", og utviklet og beskrev ideene i kvalitetsmetafysikken (MOQ) i "Lila". Kvalitet. "Kvalitet", eller "verdi" som beskrevet av Pirsig, kan ikke defineres fordi det empirisk går forut for alle intellektuelle konstruksjoner. Det er erfaringens "knivsegg", kjent for alle. "Hva skiller god og dårlig skrivning? Trenger vi å stille dette Lysias-spørsmålet eller noen annen som skrev noe?" (Platons "Phædrus"). Pirsig sammenligner det med Tao og mener at kvalitet er den grunnleggende kraften i universet som stimulerer alt fra atomer til dyr til å utvikle seg og internalisere stadig høyere kvalitetsnivåer. I følge kvalitetsmetafysikken er alt (inkludert ånd, idéer og stoff) et produkt og resultat av kvalitet. Statisk og dynamisk kvalitet. Kvalitetsmetafysikken skiller mellom to typer kvalitet: statiske kvalitetsmønstre og dynamisk kvalitet (uten mønstre). De fire statiske verdimønstrene med statisk kvalitet samt dynamisk kvalitet utgjør sammen all virkelighet. Når ny dynamisk kvalitet blir regelmessig, forandrer de seg til statiske mønstre. Det er viktig å legge merke til at Pirsig ikke foreslår en dualitet. Kvalitet er ett, men manifesterer seg på ulike måter. Dynamisk kvalitet. Dynamisk kvalitet er alt som ikke er statisk. Dynamisk kvalitet er universets forandrende kraft. Når dette aspektet ved kvalitet blir rutinepreget eller vanlig, så blir det statisk. Pirsig kaller Dynamisk kvalitet "den før-intellektuelle grensesprengende delen av virkeligheten" fordi den kan gjenkjennes før man kan tenke på den. Dette betyr at kvalitet ligger i det øyeblikket vi aner noe. Med en liten forsinkelse gir vi så dette uttrykket en statisk form ved å beskrive det som følelse, ting, ord og så videre. Disse statiske formene blir, hvis de har tilstrekkelig god eller dårlig kvalitet, gitt navn og utveksles med andre mennesker slik at de bygger opp en kunnskapsbase for en kultur. Det betyr at noen kulturer skiller mellom ting som andre kulturer oppfatter som like. Pirsig angir lydene til de indiske stavelsene "dha" og "da" som et eksempel fordi de framstår som helt like for mange andre. Noen kulturer har ikke noen ord for en spesifikk betydning overhodet. Betydningen av det tyske ordet "beklemmt" kan ikke oversettes til engelsk. Dette forklarer også hvorfor man kan gjenkjenne den dynamiske skjønnheten i et musikkstykke før man leser en statistisk analyse som forklarer hvorfor musikken er vakker. Statiske kvalitetsmønstre. Pirsig definerer statisk kvalitet som alt som kan begripes eller gjenkjennes som mønstre. Videre deler Pirsig statisk kvalitet inn i uorganiske, biologiske, sosiale og intellektuelle mønstre, ordnet i stigende moralsk verdi. Pirsig beskriver evolusjon som den moralske framgangen til disse verdimønstrene. Et biologisk mønster som overvinner et uorganisk mønster (for eksempel fugler som overvinner gravitasjonen) er moralsk fordi et biologisk mønster er en høyere form for utvikling. På samme måte er et intellektuelt mønster som overvinner et sosialt verdimønster (for eksempel sivile rettigheter) en moralsk utvikling fordi intellekt er en høyere form for evolusjon enn samfunn. Pirsig påstod at den tradisjonelle subjekt-objektmetafysikken (SOM) i vestlig filosofi og vitenskap er problematisk fordi den ikke anerkjenner intellektets overlegne moral over det sosiale og det sosiales overlegenhet over biologien på en klar måte. Årsaken er den kunstige atskillelsen mellom subjektet og objektet, av fakta og verdi. Pirsig påstår at det er konflikten mellom de nylig dominerende intellektuelle mønstrene og de tidligere dominerende sosiale mønstrene som har ledet fram til mange av problemene i det tyvende århundret. 15. etappe i Tour de France 2007. Den 15. etappen i Tour de France 2007 var en 196 km lang etappe som gikk fra Foix til Loudenvielle. Etappen inneholdt 2 spurter og 5 fjellpasseringer; 2 kategori 2 stigninger, 2 kategori 1 stigninger og 1 HC-stigning. Sprint og klatrepasseringer. Profil av etappen med klatrepasseringene inntegnet. 1. klatring (Col de Port). 2. kategori stigning etter 27,5 km 2. klatring (Col de Portet d'Aspet). 2. kategori stigning etter 98,5 km 3. klatring (Col de Menté). 1. kategori stigning etter 114 km 5. klatring (Col de Peyresourde). 1. kategori stigning etter 184,5 km Resultatliste. (1): Vinokourov mistet etappeseieren sin etter å ha testet positivt for bloddoping. Kim Kirchen står derfor som etappevinner Ryttere som brøt. 15 August Lædel. August Anton Lædel (født ca. 1700 i Danmark, død 1749 i Christiania) var en norsk skarpretter. Bakgrunn. August Lædel skal være danskfødt, opprinnelig skarpretter på Bornholm, men flyttet til Norge i 1733 og overtok arbeidet som skarpretter i Christiania etter Anders Jonsen Malmø. Han ble ansatt som militær skarpretter for hele landet med en grunnlønn på 100 Riksdaler årlig pluss ekstrabetaling for hver eksekusjon, fri skyss og diett. Da han også overtok de sivile eksekusjonene fikk han i tillegg en fast gasje på 58 Riksdaler fra Christiania by og 42 Riksdaler fra de andre byene på Østlandet; til sammen 200 Riksdaler årlig pluss betaling for hver eksekusjon, fri skyss og diett. Dette ble fastsatt i kongelig rescript av 13. september 1737, en avtale som gjorde ham til eneste skarpretter for Akershus Stift. Etter August Lædels død i 1749 overtok hans sønn Franz Gotschalck Lædel arbeidet, og etter ham igjen dennes sønn August Anton Lædel. Dennes sønn Guttorm Lædel ble så fjerde generasjon med samme yrke. Sykling under Sommer-OL 2000. Sykling under Sommer-OL 2000. Under Sommer-OL 2000 i Sydney ble det konkurrert i sykling i 18 øvelser i 3 grener, landeveissykling, banesykling og terrengsykling. Frankrike ble beste nasjon med 5 gull. Tyskland og Nederland fikk 3 gull hver. Viktor Pelevin. Viktor Olegovitsj Pelevin (russisk: Виктор Олегович Пелевин, født 1962) er en russisk forfatter. Pelevin publiserte sin første novelle i 1989, men slo igjennom først etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1992 og ble en av de aller mest omtalte forfatterne i Russland på 1990-tallet. Pelevins forfatterskap. Pelevin skriver både kortere og lengre prosa, men det er særlig gjennom romansjangeren han har tiltrukket seg oppmerksomhet. Hans første noveller var skrevet innenfor den sovjetiske science fiction-tradisjonen, men det var novellesamlingen "Den blå lanterne" som ga ham anerkjennelse blant et større publikum, denne vant ham den russiske Lille Booker-prisen i 1992 som årets beste litterære debut. Senere på 1990-tallet ble romanene "Omon Ra", "Tsjapaev og Pustota", "Generasjon P" litterære begivenheter i Russland, ikke minst fordi deres litterære kvalitet var så omdiskutert. Alfred Milner. Alfred Milner (født 23. mars 1854 i Giessen i Tyskland, død 13. mai 1925 i Sturry Court i England) var en kontroversiell tyskfødt britisk statsmann og koloniadministrator. Han var kjent for Milners barnehage, en gruppe unge menn som han var mentor for og som i noen tilfeller ble svært viktige figurer i å drive det britiske imperiet, og for sin nøkkelinnflytelse i Sør-Afrikas historie, gjennom forsøket på å skaffe britisk hegemoni. Tidlig liv og utdannelse. Han var født i Gießen i Hessen–Darmstadt (nå del av det vestlige sentrale Tyskland) og var eneste sønn av Charles Milner. Hans mor var datter av generalmajor John Ready, tidligere viseguvernør av Prince Edward Island og senere Isle of Man. Hans farfar, en engelskmann, slo seg ned i Tyskland og giftet seg med en tysk kvinne. Deres sønn, Charles Milner, praktiserte som lege i London og ble senere "reader" i engelsk ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen. Alfred Milner utdannet seg først ved Tübingen, så ved King's College i Cambridge og under Benjamin Jowett, som student ved Balliol College i Oxford fra 1872 til 1876. Han gikk ut i 1877 med beste karakterer i klassisk etter å ha vunnet Hertford-, Craven-, Eldon- og Derby–stipender og ble valgt til midlertidig stilling ved New College. I Oxford ble han en nær venn av Arnold Toynbee og deltok i hans sosialarbeid. Han skrev senere en hyllest til sin venn, "«Arnold Toynbee: a Reminiscence»" (1895). Milner snakket med spor av tysk aksent, men helt til slutten av sitt liv kalte Milner seg en «britisk rasepatriot». Han hadde store drømmer om et globalt parlament for imperiet med sete i London og delegater av britisk avstamning fra Canada, Australia, New Zealand og Sør–Afrika. Journalistikk og politikk. Han ble kalt til Inner Temple i 1881 og sluttet seg til staben i "Pall Mall Gazette" under John Morley. Han ble assisterende redaktør under William Thomas Stead. Milner forlot journalistikken i 1885 og ble de liberales kandidat fra Harrow i Middlesex i valget, men tapte valget. Han fungerte som privatsekretær for George Goschen, og da Goschen ble finansminister i 1887, ble han utnevnt til hans fremste privatsekretær. Milner ble senere medlem av middagsklubben Coefficients, som ble startet i 1902 av de fabianske Sidney og Beatrice Webb. Egypt. Det var på grunn av Goschens innflytelse at Milner i 1889 ble visefinansminister i Egypt. Han ble i Egypt i fire år. Han periode falt sammen med de første store reformene, etter at faren for konkurs hadde blitt unngått. Milner reiste tilbake til England i 1892 og publiserte kort tid etterpå sin beretning "«England and Egypt»" som umiddelbart ble den rådende beretningen om arbeidet som var gjort siden den britiske okkupasjonen. Senere det året ble han utnevnt til styreformann i Inland Revenue. Han ble utnevnt til følgesvenn (CB) av Bathordenen i 1894 og til ridder kommandør (KCB) i 1895. Sør–Afrika. Milner forble i styret til Inland Revenue frem til 1897. Han ble regnet som den skarpeste og mest rettferdige embetsmannen i britisk tjeneste, og hans posisjon som en mann med et moderat liberalt syn markerte ham som en som alle partiene kunne ha tillit til. Hans moderate liberale syn ble nært knyttet til Goschen i finansdepartementet, Evelyn Baring i Egypt og Michael Hicks Beach og William Vernon Harcourt mens han var ved Inland Revenue. Øyeblikket for å få testet hans kapasitet på høyeste plan hadde kommet. I april sa Hercules George Robert Robinson opp sin stilling som høykommissær for det sørlige Afrika og guvernør for Kappkolonien. Situasjonen som oppstod på grunn av Jameson-raidet var svært vanskelig og krevde største omhu. Joseph Chamberlain, som nå var kolonisekretær, valgte Milner som Robinsons etterfølger. Valget ble kjølig godkjent av lederne for det liberale partiet og varmt anerkjent ved en avskjedsmiddag den 28. mars 1897 som den fremtidige statsminister Herbert Henry Asquith ledet. Utnevnelsen ble gjort på bakgrunn av at det trengtes en britisk statsmann som alle kunne gå god for. Han måtte dra til Sør-Afrika for å vurdere alle omstendighetene og formulere en politikk som kunne opprettholde britiske interesser samtidig som de måtte behandle Transvaal og Oranjefristaten rettferdig. Alfred Milner nådde Cape Town i mai 1897. Umiddelbart måtte han ta seg av vanskelighetene med president Kruger om de fremmedes lov som hadde blitt lappet sammen. Først i august hadde han tid for seg selv til å bli kjent med landet og folkene før han skulle bestemme seg for politikkens retning. Mellom august 1897 og mai 1898 reiste han gjennom Kappkolonien, protektoratet Bechuanaland, Rhodesia og Basutoland. Milner lærte seg i løpet av denne perioden både nederlandsk og det sørafrikanske «taal», i tillegg til at reisene bedret hans forståelse av synspunktene til kappnederlendere og burgherne i Transvaal. Han kom til den konklusjon at der kunne ikke bli håp om fred og fremgang i Sør–Afrika mens der forble en «permanent underkuing av briter under nederlendere i republikkene». Milner henviste her til situasjonen i Transvaal som oppstod etter at det ble oppdaget gull. Tusenvis av lykkejegere flokket seg til område fra hele Europa, men først og fremst fra Storbritannia. Denne tilstrømningen av «uitlandere» (utlendinger) truet republikken deres. Transvaals president Kruger nektet å gi uitlanderne stemmerett. Boerne (afrikandiske bønder) hadde etablert seg i Transvaal som deres lovede land etter deres Great Trek ut av Kappkolonien. Trekkets formål var å unnslippe britisk styre. De hadde allerede lyktes i å forsvare seg mot det britiske imperiets annektering av Transvaal under den første boerkrigen. Konflikten hadde gjort dem modige og fredsavtalen hadde gjort det svært vanskelig for Storbritannia å annektere Transvaal igjen og rettferdiggjøre det diplomatisk. For at en britisk annektering kunne skje, måtte britene ha en unnskyldning. Det uavhengige Transvaal stod i veien for britenes drøm om å kontrollere hele Afrika fra Kapp til Kairo. Milner innså at med oppdagelsen av gull i Transvaal, hadde maktbalansen i Sør–Afrika dreiet fra Cape Town til Johannesburg. Han fryktet at dersom ikke hele Sør–Afrika ble ført under britisk kontroll snarlig, kunne det nylig velstående Transvaal som var kontrollert av afrikandere, forene seg med kappafrikanderne og sette hele den britiske stillingen i Sør–Afrika på spill. Milner innså også som det triumferende gjenvalget i februar 1898 av Kruger som president i Transvaal viste, at regjeringen i Pretoria ville aldri på eget initiativ gjenoppta spørsmålene til uitlanderne. Dette gav Milner hans unnskyldning. I en tale holdt i Graaff Reinet, i kjerneområdet til Afrikander Bond i det britisk–kontrollerte Kapp, den 3. mars 1898, sa han at han var fast bestemt på å sikre frihet og likhet for de britiske undersåttene i Transvaal, og han oppfordret de nederlandske kolonistene til å påvirke regjeringen i Pretoria til å assimilere sine institusjoner, og ånden og temperamentet i dens administrasjon, til de i de frie samfunnene i Sør–Afrika. Effekten av denne talen var stor, og den alarmerte afrikanderne som nå så med bekymring på den virtuelle gjenopptagelsen av lederskapet til Cecil Rhodes over de progressive (britiske) partiet i Kapp. Milner hadde et vakt inntrykk av afrikanderne og så generelt på britene som «en overlegen rase». Han hadde liten interesse for fredelig løsning på konflikten. Han kom til det synet at fullstendig britisk hegemoni kunne bare oppnås gjennom krig. En fremforhandlet fred var problematisk siden afrikanderne var britene tallmessig overlegne både i Transvaal, Oranjefristaten og Kapp. Han var ikke alene i sitt syn. I et brev skrevet (11. mars) av en annen brite, statsminister John X. Merriman i Kappkolonien, til president Steyn i Oranjefristaten, sier han: «Den største faren ligger i holdningen til president Kruger og hans forgjeves håp om å bygge opp en stat på grunnlag av en trangsynt uopplyst minoritet, og hans gjenstridige avslag av alle muligheter for å bruke materialene som allerede ligger i hans hånd for å etablere en virkelig republikk på bredt fritt grunnlag. En slik tilstand kan ikke vare. Den vil brytes ned av nedarvet råttenhet.» Det var ikke alle Bond–lederne som likte Kruger, men de var klar til å støtte ham, enten han gav reformer eller ikke, og de forsøkte å gjøre Milners stilling umulig. Hans vansker økte da at valg i Kappkolonien gav Bond flertallet i forsamlingen. Milner handler kun på konstitusjonelt grunnlag da han i oktober 1898 ba William Philip Schreiner danne regjering, selv om han visste at en slik regjering ville motsette seg enhver direkte britisk intervensjon i Transvaal. Milner var overbevist om at dersom tilstanden fikk fortsette, ville det ende i at Storbritannia mistet Sør–Afrika. Han dro derfor til England i november 1898. Han dro tilbake til Kappkolonien i februar 1899 med full støtte fra Joseph Chamberlain, selv om regjeringen fremdeles klamret seg til håpet om at den moderate delen av nederlenderne i Kapp og Oranjefristaten ville oppfordre Kruger til å gi stemmerett til uitlanderne. Han fant situasjonen mer kritisk enn da han dro ti uker tidligere. I Johannesburg var stemningen spent, mens general William Butler som fungerte som høykommissær i Milners fravær, hadde gjort at det så ut som han ikke støttet uitlanderne i deres krav. Den 4. mai skrev Milner et brev til kolonikontoret i London hvor han insisterte på at medisinen for å bli kvitt uroen i Transvaal var å rykke ondet opp med roten. «Det kan virke som et paradoks,» skrev han, «men det er sant at den eneste veien til å beskytte våre undersåtter, er å hjelpe dem med med å slutte å være våre undersåtter.» Politikken med å la ting være gikk bare fra vondt til verre, og «saken for intervensjon er overveldende». Milner følte at kun kunne bli stabilitet i regionen dersom uitlanderne i Transvaal fikk stemmerett. Han hadde ikke basert sin sak mot Transvaal på ordlyden i konvensjonene og regnet bruken av ordet «suzerenitet» kun som et «etymologisk spørsmål», men han innså at spetakkelet av tusenvis av britiske undersåtter i Transvaal i form av «heloter» som han uttrykte det, undergrov prestisjen til Storbritannia i Sør–Afrika. Han ba om «slående bevis» for den britiske regjeringens intensjon om ikke å bli kastet fra sin ledende stilling. Denne sendingen ble telegrafert til London og var ment for umiddelbar publisering, men den ble holdt hemmelig en stund av regjeringen hjemme i Storbritannia. Budskapet i sendingen var derimot kjent for de ledende politikerne i Kapp, og på initiativ fra Jan Hendrik Hofmeyr ble det avholdt en fredskonferanse 31. mai til 5. juni i Bloemfontein mellom høykommissæren og Kruger. Milner la frem tre krav: Transvaal måtte innføre en valglov som umiddelbart gav uitlanderne stemmerett, engelsk skulle brukes av parlamentet i Transvaal og alle lover fra parlamentet skulle vurderes og godkjennes av det britiske parlamentet. Dette var krav Milner visste at Kruger aldri ville gå med på. Kruger forlot møtet i tårer. Andre boerkrig. I februar 1901 ble han bedt om å overta administrasjonen av de to boerstatene som begge nå var annektert av det britiske imperiet selv om andre boerkrig fremdeles pågikk. Han sa opp som guvernør i Kappkolonien mens han beholdt stillingen som høykommissær. Arbeidet med å gjenoppbygge den sivile administrasjonen i Transvaal og Orange River-kolonien kunne bare utføres i begrenset grad mens operasjonene fortsatte i felten. Milner returnerte derfor til England for en «hardt tiltrengt ferie» som derimot for det meste ble brukt i arbeid ved kolonikontoret. Han nådde London den 24. mai 1901 og hadde en audiens hos Edward VII samme dag og ble adlet med tittelen baron Milner av St. James's og Cape Town. Han talte dagen etter ved en lunsjbankett til hans ære hvor han svarte kritikere som hevdet at med mer tid og tålmodighet fra Storbritannias del, kunne kanskje krigen ha vært unngått. Han hevdet at det de bad om å forsone seg med var «hat i komplett rustning, bevisstløs ambisjon, usårlig ignoranse.» Freden. Diplomatiet i 1899 og gjennomføringen av krigen hadde ført til en stor endring i holdningen til det liberale partiet i England ovenfor Milner som Leonard Henry Courtney til og med karakteriserte som «et tapt sinn». En voldsom agitasjon for at han skulle kalles tilbake ble organisert, noe som også Henry Campbell-Bannerman sluttet seg til, men uten suksess, og i august returnerte han til Sør–Afrika hvor han kastet seg ut i den enorme oppgaven av å omforme administrasjonen. I fredsforhandlingene sluttet han seg til lord Kitchener, og han skrev utkastet til overgivelsesbetingelsene som ble signert i Pretoria den 31. mai 1902. Han ble den 1. juli gjort til vicomte i anerkjennelse for sine tjenester. Rett etter at fredsavtalen ble inngått, offentliggjorde Milner (21. juni) at Transvaal og Oranjefristaten var britiske kronkolonier. Samtidig endret han sin tittel som administrator til guvernør. Gjenoppbyggingsarbeidet som var nødvendig etter krigens herjinger, var enormt. Han sørget for en jevn inntektsstrøm ved å innføre en skatt på 10% på nettoproduksjonen i gullgruvene og viet ekstra oppmerksomhet til boernes tilbakevending til dagliglivet, britiske kolonisters som flyttet inn, utdannelse, rettsvesen, politistyrken og utviklingen av jernbanen. Mens dette gjenoppbyggelsesarbeidet pågikk, var politikken i England rystet av tarriffreformbevegelsen og Joseph Chamberlains avgang. Milner som da tilbrakte en kort ferie i Europa, ble oppfordret av Arthur James Balfour om å ta den ledige stillingen som statssekretær for koloniene. Dette tilbudet takket han nei til siden han mente det var viktig at han fullførte sitt arbeid i Sør–Afrika hvor økonomisk depresjon begynte å bli merkbar. Han var tilbake i Johannesburg i desember 1903 og måtte vurdere krisen i gullgruveindustrien som skyldtes en mangel på innfødt arbeidskraft. Han gikk nølende med på, godkjent av hjemmeregjeringen, forslaget til gruveeierne om å importere kinesiske arbeidere på treårskontrakter. Den første gruppen med kinesere ankom Rand i juni 1904. I siste del av 1904 og de tidlige månedene av 1905 var lord Milner opptatt med utformingen av en plan som skulle gi Transvaal et system med representativ regjering. En tid hadde helsen hans vært preget av det store arbeidspresset, og han bestemte seg for å trekke seg tilbake. Han forlot Pretoria den 2. april, to dager etter at den representative regjeringen formelt ble innført. Han seilte til Europa allerede dagen etterpå. I en tale i Johannesburg kvelden før han dro, anbefalte han alle å fremme den materielle velstanden i landet og behandle nederlendere og briter absolutt likt. Han hadde henvist til sin deltagelse i krigen og la til: «Hva jeg ville foretrukket å bli husket for, er et voldsomt forsøk etter krigen ikke bare for å betale tilbake ødeleggelsene i katastrofen, men å gjenstarte koloniene på høyere sivilisert nivå enn de tidligere hadde hatt.» Han forlot Sør–Afrika mens den økonomiske krisen fremdeles var overhengende og på et tidspunkt da kritikernes stemme var hørbar overalt, men som kolonisekretær Alfred Lyttelton ordla seg, hadde han i åtte hendelsesrike år lagt et dypt og sterkt grunnlag for at et forent Sør–Afrika kunne dukke frem som en av de største statene i imperiet. Erfaringen hans fra Sør–Afrika hadde vist ham at under vanskelighetene i situasjonen var der et bredere problem av med enhet i imperiet. I sin tale i Johannesburg konkluderte han med en referanse til emnet. «Når vi som kaller oss imperialister snakker om det britiske imperiet, tenker vi på en gruppe stater bundet sammen, ikke i en allianse eller allianser som kan bli inngått eller avsluttet, men i en permanent union. Av en slik union er herredømmets domener slik de eksisterer i dag bare råmaterialet.» Denne tesen utviklet han videre i en magasinartikkel skrevet med tanke på kolonikonferansen som ble holdt i London i 1907. Han talte for opprettelsen av et permanent vel overveid imperieråd og foretrakk favoriserende handelsforbindelser mellom Storbritannia og de andre medlemmene i imperiet. I senere år talte han for tariffreformen og imperiepreferanse. I 1910 ble han grunnlegger av "The Round Table", "A Quarterly Review of the Politics of the British Empire", som hjalp til med å fremme en imperieføderasjon. Refselsesforslaget. Et forslag om å refse lord Milner for et bruk på den de kinesiske arbeidsbestemmelsene ble lagt frem av et radikalt medlem av underhuset. Anklaget gikk ut på at Milner ikke hadde forbudt lettere kroppsavstraffelse av kineserne for mindre forseelser istedet for fengsling. På vegne av den liberale regjeringen ble et tillegg lagt frem som sa at «forsamlingen, mens den nedtegner sin fordømmelse av pisking av kinesere som har brutt loven, ønsker i fredens og forsoningens interesser i Sør–Afrika å avstå fra å refse individer.» Dette forslaget ble vedtatt med 355 stemmer mot 135. Resultatet av denne venstrehåndsrefsen var at en motdemonstrasjon ble organisert, ledet av Henry Bartle Frere, og et offentlig brev ble signert av over 370 000 mennesker og gitt til lord Milner. Brevet uttrykte høy takknemlighet for hans tjenester i Afrika for kronen og imperiet. Forretningsmann. Milner brukte tiden for det meste på forretningsinteresser i London etter at han kom tilbake fra Sør–Afrika, ved at han ble styreformann av gruveselskapet Rio Tinto Zinc. Men han forble aktiv i kampanjen for frihandel i imperiet. I perioden 1909 til 1911var han en sterk motstander av budsjettet til David Lloyd George og det etterfølgende forsøket fra den liberale regjeringen på å begrense makten til House of Lords. Første verdenskrig. Siden Milner som var en ledende konservativ, var den eneste brite som hadde erfaring i sivil ledelse av en krig, vendt Lloyd George seg til ham i desember 1916 da han dannet sin nasjonale regjering. Han ble medlem av det fem personer store krigskabinettet. Milner var antagelig det mest kompetente medlemmet i krigskabinettet etter statsministeren selv og ble derfor Lloyd Georges brannmann i mange kriser. Gradvis ble han den nest mektigste stemmen i krigsforetaket. Til tross for hans konservative tilbøyelighet ble han stadig mer oppgitt over landets militære lederskap som utviste en uproporsjonal innflytelse i krigsforetaket på grunn av konservativ støtte. Han støttet Lloyd George som var enda mer misfornøyd med militæret i hans vellykkede forsøk på å innføre konvoisystemet for de nølende admiralene og i mindre vellykkede forsøk på å forhindre det katastrofale Passchendaele–felttoget i 1917. Milner var også hovedforfatter av Balfourerklæringen i 1917 selv om den ble utstedt med navnet til Arthur Balfour. Han var også en svært frittalende kritiker av den østerriksk–ungarske krig i Serbia og argumenterte at «der er mer som blir oversett der (enn) vi har blitt kjent med i tilfellet Belgia». Han var talsmann for alliert samarbeid og deltok på en alliert konferanse i St. Petersburg i februar 1917. Milner var i Frankrike som representant for det britiske kabinettet i mars 1918 da tyskerne satt i gang store offensiv og var avgjørende i å få general Ferdinand Foch utnevnt som alliert generalissimo den 26. mars 1918. Milner ble utnevnt til statssekretær for krig den 19. april 1918 og ledet rådet til hæren resten av krigen. Han ble utnevnt til kolonisekretær etter khaki–valget i 1918 og deltok i egenskap av dette embetet ved fredskonferansen i Paris i 1919 og skrev under på Versaillestraktaten. England. Etter krigen assisterte Milner Royal Agriculture Society i å skaffe til veie Fordson–traktorer til å pløye og plante åkrene og kommuniserte direkte med Henry Ford ved hjelp av telegraf, ifølge Fords bok, "«My Life and Work»". Egypt igjen. Hans siste store offentlige tjeneste var et oppdrag i Egypt fra desember 1919 til mars 1920 etter at det brøt ut alvorlige opptøyer der. Milner skulle gi anbefalinger om britisk–egyptiske relasjoner, spesifikt hvordan det britiske protektoratet som ble opprettet i 1915 kunne forsones med Zaghlul Pashas krav om selvstyre. Rapporten til Milner–kommisjonen la grunnlaget for en avtale som varte i en rekke år. Siste årene. Lord Milner pensjonerte seg i 1921. Senere samme år giftet han seg med lady Violet Georgina Gascoyne-Cecil, enke etter Edward Cecil. Han forble aktiv i arbeidet til Rhodes–fondet og aksepterte på oppfordring fra statsminister Stanley Baldwin formannskapet i en komité for å undersøke en ny tariff av imperiepreferanse. Hans arbeid ble avbrutt da Baldwin tapte det etterfølgende valget. Milner døde i Sturry Court nær Canterbury den 13. mai 1925 av sovesyke. Hans viscounttittel døde ut med han, siden det ikke fantes arvinger. Kjelkehockey under Paralympiske vinterleker 1994. Under de paralympiske vinterleker 1994 var kjelkehockey for første gang en av øvelsene det ble konkurrert i. Øvelsen ble arrangert kun for menn, og 5 land stilte lag. Finale. 36 år gamle Jan Edbom avgjorde finalen 3:13 på overtid. Han scoret også i andre omgang av finalen, men dette målet ble underkjent på grunn av offside. 3.500 tilskuere fulgte finalen. Val Bregaglia. Val Bregaglia (italiensk) eller Bergell (tysk) er en dal i den sveitsiske kantonen Graubünden. Dalen utgjør også en egen krets i distriktet Maloja. Val Bregaglia ligger på sydsiden av Alpenes hovedkam og er et av Sveits’ italienskspråklige områder. Dalen har 1600 innbyggere. Val Bregaglia er totalt 27 km lang, hvorav de siste 7 km ligger i Italia. Dalens elv heter Maira (eller "Mera" etter at den har krysset grensen til Italia). Den munner ut i Comosjøen. Befolkningen i dalen snakker hovedsakelig (75 %) italiensk. Den lokale dialekten heter "bargajot" og ligner i flere trekk mer på retoromansk enn på andre lombardiske dialekter. Bargajot ble også «eksportert» til landsbyen Bivio på andre siden av Settimopasset. En minoritet i dalen har tysk (20 %) eller retoromansk morsmål (2 %). Reportasje fra Val Bregaglia. Fra Castasegna i Val Bregaglia har RadioTelevisiun Svizra Rumantscha laget. Reporteren har putèr-dialekt fra nabodalen Øvre Engadin. Bregaglia Samnaun. Samnaun (retoromansk: "Samignun") er en kommune og en dal lengst nordøst i den sveitsiske kantonen Graubünden. I vest, nord og øst grenser den til Tirol (Østerrike). I syd grenser Samnaun til Engadin, men har pga. høye fjell ingen direkte forbindelse dit. Kommunen har 800 innbyggere som er fordelt over fem landsbyer. Kommunesenteret ligger på 1846 meter over havet. Samnaun har i lang tid bare vært tilgjengelig via en vei som fører over østerriksk territorium. Samnaun har derfor vært en funksjonell eksklave av Sveits. Siden 1905 fins det en smal vei også på sveitsisk grunn, men den østerrikske veien er bedre utbygd. For å komplisere grenseforholdene ytterligere, fins det en tirolsk kommune, Spiss, som inntil 1980 bare var tilgjengelig fra Samnaun. Spiss ligger geografisk sett også i Samnaundalen. På grunn av den nære kontakten til Tirol har innbyggeren i dalen gitt opp sitt retoromanske språk til fordel for en bairisk dialekt av tysk i løpet av 1700- og 1800-tallet. Samnaun er dermed ved siden av Val Müstair det eneste området i Sveits der det tales en tysk dialekt som ikke er alemannisk. Vinterturisme er en betydelig inntektskilde. Samnauns skiløyper er knyttet sammen med de i den østerrikske kommunen Ischgl på andre siden av grensen og fjellene. Ralf Hütter. Ralf Hütter (født 20. august 1946 i Krefeld, Tyskland) er vokalist, keyboardist, og ofte omtalt som «bandlederen» i den tyske gruppa Kraftwerk. Med sin dype tenorstemme, og hans tyske aksent skilte han seg ut blant de andre vokalistene på 1970-tallet. Anton Lædel. August Anton Lædel (født 1757 i Christiania, død 2. april 1837 i Christiania) var en norsk skarpretter fra 1799 til 1833. Bakgrunn. Anton Lædel var sønn av Østlandets skarpretter Franz Gotschalck Lædel. Hans farfar med samme navn (August Anton, født ca 1700), her beskrevet under navnet August Lædel, var likeledes skarpretter på Østlandet. Opprinnelig kom han fra Bornholm. Denne farfaren kom til Norge i 1733 og ble skarpretter i Christiania. Sønnen Franz overtok i 1749. Privatliv. Anton Lædel ble døpt i Akershus Slottsmenighet 2. september 1757 som barn av Franz Gotschalck Lædel og hustru Magdalene Møller. Han ble konfirmert i samme kirke 6. oktober 1771 i en den gang uvanlig ung alder (14 år), men like fullt som nummer én. Han utdannet seg som snekker og tok borgerbrev som snekkermester i Christiania 7. mars 1786. Han giftet seg 12. desember 1788 med Randi Guttormsdatter. De fikk ni barn, hvorav tre døde som små. Lædels skarprettergjerning var en lukrativ bigeskjeft til snekkervirksomheten: 260 daler i grunnlønn, fri skyss, fri diett, pluss betaling for hver henrettelse. Anton Lædel bodde i Nordre gate i Christiania. Han ble begravet 8. april 1837, dødsårsaken ble oppgitt til å være alderdom. Hans sønn Guttorm Lædel hadde da allerede overtatt arbeidet som skarpretter. Etter henrettelsen av massemorderen Nils Narumseie i 1832, anmodet Anton Lædel om avløsning, en søknad han skrev med så skjelvende hånd at det er nærliggende å tenke på Parkinsons sykdom. Fire hogg hadde han brukt før hodet var av, og de siste slintrene måtte han sage over med øksen. På tross av sin søknad måtte han året etter stille som skarpretter i Odalen under henrettelsen av Christian Sand, som hadde drept tjenestejenten Karen Pedersdatter etter å ha gjort henne gravid. Denne gang måtte fem hogg til før hodet var av. Henrik Wergeland var blant de fremmøtte, og forsøkte å sende hjem barna: «Dette er ikke noe for dere barna!» De svarte kontant: «Ja, men du da, som har gått helt fra Eidsvoll for å se på!» I "Morgenbladet" ble Lædel etterpå beskrevet som «"den før saa dygtige, men nu aldersstegne og skjælvende Skarpretter"», og det ble da også den siste henrettelsen han foretok. Yrkesliv. Etter farens død i 1799 ble Anton Lædel beskikket som skarpretter for Akershus Stift, dvs. Østlandet. I tillegg var han også militær skarpretter for hele landet. I tillegg til henrettelser skulle Lædel også ta seg av piskinger og brennemerkinger. Henrettelsene foregikk med håndøks. De to siste henrettelsene ble en liten skandale i samtiden. Den gamle skarpretteren brukte fire hugg for å få av hodet til Narumseie, og fem hugg pluss skjæring for å få halshugget Sand. Den siste henrettelsen ble bivånet av Henrik Wergeland som tok sterk avstand fra det han så. Etter dette ble skarprettertjeneste overført til hans sønn Guttorm Lædel. Breidablikk (Sør-Aurdal). Breidablikk er et veidele mellom Fylkesvei 219 mellom Bagn i Sør-Aurdal og "Madslangrud" i Etnedal og veien over Leirskogen. En gammel høndgravd kjerrevei går i enkelte partier langs veien over Leirskogen. Litt opp i bakkene stover står det en pil i veikanten som viser til en sti bort til en Olavskilde hvor vann flommer frem under en stein. I aprildagene i 1940 var det harde kamper mellom norske og tyske styrker i veikrysset, Kampen ved Breidablikk, og et stort antall tyske soldater falt ved "Breidablikk Sanatorium". Dette hotellet brant ned til grunnen noen år etter krigen. Matti Järvinen. Matti Järvinen (født 18. februar 1909 i Tammerfors, død 22. juli 1985 i Helsingfors) er en tidligere finsk spydkaster. Fra 1930 til 1934 var han den dominerende utøveren i denne disiplinen. Han tok gull i spydkast under OL 1932 i Los Angeles, og satte ti godkjente verdensrekorder. Den første verdensrekorden ble satt 8. august 1930 med et kast på 71,57 m, den siste rekorden satte han 18. august 1934 med resultatet 77,23 m. Matti Järvinen ble europamester i 1934 og 1938. Mattis far, Verner Järvinen, var diskoskaster, og tok en gull og to bronse under olympiske leker i 1906 og 1908. Mattis bror, Akilles Järvinen, var tikjemper, og tok sølv i tikamp under OL 1928 og 1932. Val di Non. Val di Non (tysk "Nonstal") er en dal i Trentino i Nord-Italia som strekker seg fra Ortlermassivet i nord og ned til Adigedalen i nærheten av Trento. Omtrent midt i denne dalen ligger innsjøen Lago di Santa Giustina. Nord for sjøen tilsvarer Val di Non dalen til elven Rio Novella, syd for sjøen dalen til Noce. Noces øvre løp, som begynner vest for Lago di Santa Giustina, heter Val di Sole. Det italienske språket som tales i Val di Non og Val di Sole har visse fellestrekk med retoromanske språk. Dette kan være rester etter et eldre retoromansk språk, som gradvis har blitt italienisert. Vanligvis regnes språket som en dialekt av italiensk, men det fins også lokale krefter som ønsker å få det anerkjent som et eget minoritetsspråk. Mesteparten av dalen utgjør også et av Trentinos forvaltningsdistrikter ("comprensori"). Unntaket er tre kommuner som ligger øverst i dalen. Disse hører til Syd-Tirol og er tysktalende. De er vanskelig tilgjengelig fra Syd-Tirol: Laurein og Proveis gjennom en tunnel fra Ultental; Unsere Liebe Frau og St. Felix over Gampenpasset fra Lana. Derimot har de veiforbindelse nedover til resten av Val di Non. Kommuner. Non Giovanni Paolo Pannini. Paolo Giovanni Pannini eller Panini (født 17. juni 1691 i Piacenza, død 21. oktober 1765 i Roma) var en italiensk maler og arkitekt, hovedsakelig kjent som "vedutista" («utsiktsmaler»). Liv og verk. Som ung mann utdannet Pannini seg i sin fødeby Piacenza som scenograf. I 1711 flyttet han til Roma, hvor han studerte tegning med Benedetto Luti og ble berømt som palassdekoratør. Blant hans arbeider var "Villa Patrizi" (1718–1725) og "Palazo de Carolis" (1720). Som maler er Pannini mest kjent for sine utsikter over Roma, hvor han hadde en særlig interesse for byens antikviteter. Blant hans mest berømte verker er "«L'interno del Pantheon»" og hans "vedute" – malerier av gallerier med utsikter fra Roma. De fleste av hans verker, spesielt de av ruiner, har karakter av "capriccio"-temaer. I 1719 fikk Pannini adgang til "Congregazione dei Virtuosi al Pantheon". Han underviste i Roma i "Accademia di San Luca" og "Académie de France", hvor han påvirket Jean-Honoré Fragonard. Hans atelier innbefattet Hubert Robert og hans sønn Francesco Panini. Hans stil kom til å påvirke andre "vedutisti", så som hans elev Antonio Joli, så vel som Canaletto og Bernardo Bellotto, som forsøkte å tilfredsstille besøkeres behov for malte postkort som forestilte italienske omgivelser. Val di Sole. Val di Sole er en dal og et forvaltningsdistrikt ("comprensorio") nordvest i den italienske provinsen Trentino. Dalen gjennomstrømmes av elven Noces øvre løp fra vest mot øst, og munner etter Cavizzana ut i Val di Non ved Lago di Santa Giustina. Val di Sole begrenses av Ortlermassivet i nord (3769 moh. i Monte Cevedale) og av Presanella- (3556 moh.) og Brentafjellene i syd (3176 moh. i Cima Tosa). Lengst vest i dalen består det en veiforbindelse over Tonalepasset til Val Camonica i Lombardia. Det italienske språket som tales i Val di Sole og Val di Non har visse fellestrekk med retoromanske språk. Dette kan være rester etter et eldre retoromansk språk, som gradvis har blitt italienisert. Vanligvis regnes språket som en dialekt av italiensk, men det fins også lokale krefter som ønsker å få det anerkjent som et eget minoritetsspråk. Kommuner. Sole Syrinslekta. Syrinslekta hører til oljetrefamilien. De varierer i størrelse fra små busker til så store som 10 m høye. Bladene er motsatte og hos de fleste arter hjerteformet. Blomstene dannes om våren, hver blomst er ca. 1 cm i diameter, hvit, blekrosa eller lilla, med fire kronblader. Hos mange arter har blomstene en sterk lukt. .nato. .nato var et toppnivådomene på internett. Domenet ble lagt til på slutten av 1980-tallet av NIC, til bruk for NATO, som mente at ingen av de daværende toppnivådomenene i tilstrekkelig grad reflekterte organisasjonens status som en internasjonal organisasjon. Kort tid etterpå opprettet imidlertid NIC toppnivådomenet ".int" til bruk for internasjonale organisasjoner, og overtalte NATO til å bruke ".nato.int" i stedet. Toppnivådomenet ".nato" ble dog ikke endelig slettet før i juli 1996, selv om det ikke lenger var i bruk. Se også. N a Bredtvet videregående skole. Bredtvet videregående skole var en videregående skole i bydel Bjerke i Oslo. Skolen ble etablert som Groruddalen gymnas i 1972, endret navn til Bredtvet gymnas før den ble videregående skole og senere nedlagt i 2008 etter flere år med sviktende søkertall. Arkitekt for bygget var Gunnar Nordtvedt AS. De siste årene hadde skolen omtrent 350 elever innenfor studiespesialiserende fag og formgivingsfag. Skolen var kjent for å ha et bibliotek med en stor boksamling. Bredtvet videregående skole var med i "Groruddalssatsingen" til Oslo kommune og ble det siste skoleåret 2007-2008 tilført ressurser til å tilby utvidet skoledag med blant annet eksamensverksted og filmklubb. Dragesethprisen. Lektor Arvid Drageseth var ansatt ved Groruddalen gymnas, men døde kort tid etter oppstart. Før sin død testamenterte han aksjer til skolen, og det ble opprettet et legat i hans navn. Fra legatet ble Dragesethprisen utdelt. Etter skolens nedleggelse i 2008 avgjorde rektor Bech Skogan at legatet ble overført til Stovner videregående skole. Renovering 2011. Renoveringsarbeid ved skolen, april 2011. Fra høsten 2008 var den videregående skolen borte fra lokalene, og skolens ansatte gjennomgikk en relokaliseringsprosess der de hovedsakelig ble flyttet til Fyrstikkalleen skole. Byggene ble overtatt av Omsorgsbygg Oslo, og deler av bygget brukes som barnehage. I 2011 blir byggene rehabilitert, og fra høsten 2011 skal Bjerke videregående skole ha midlertidig tilholdssted på Bredtvet mens skolebygget på Linderud totalrenoveres til skolestart 2013. Utdanningsetaten planlegger å nytte skolen som erstatningsbygg for andre skoler som er under ombygging og rehabilitering Syrin. Syrin er en art i syrinslekta. Det er en stor busk eller lite tre som blir 6-7 m høyt. Den glatte barken er grå eller brungrå. Buskene har flere stammer. Bladene er enkle, lysegrønne, og blir 5-10 cm lange. De sitter i motsatte par eller noen ganger i grupper på tre stykker. Blomstene har fire kronblader og er koppformet. Frukten er en tørr, brun kapsel, rundt 1 cm lang. Opprinnelig utbredelse for syrin var Sørøst- og Øst-Europa, men utstrakt planting har gjort at den nå finnes som forvilla eller naturalisert mange steder i Europa. Arto Härkönen. Arto Kalevi Härkönen (født 31. januar 1959 i Helsingfors) er en tidligere finsk spydkaster. Under OL 1984 i Los Angeles deltok det ikke kastere fra Sovjetunionen og DDR, på grunn av OL-boikotten. DDR hadde tatt gull både under EM 1982 med Uwe Hohn og under VM 1983 med Detlef Michel. På grunn av boikotten lå veien åpen for Arto Härkönen, som vant gull med et kast på 86,76, foran briten Dave Ottley og svenske Kenth Eldebrink. Jakob Sæthre. Jakob Sæthre (født 12. juli 1854 i Brem, død 9. februar 1921) var en norsk pioner i arbeidet med omsorg for psykisk utviklingshemmede. Liv og virke. Instituttbestyrer Jakob Pedersen Sæthre var en av pionerene innen undervisning av åndssvake i Norge. Han var født i Breim i Nordfjord i 1854 som nest eldste sønn av Peder Sæthre (1822–1884) og Rakel Jakobsdatter Kobberstad Sæthre (1830–1920). Sæthre tok lærereksamen i 1873, og hadde sine første yrkesår som huslærer. Han giftet seg med Gertrud, og sammen stiftet de «Jakob Sæthre og hustru Gertrud Sæthres stipendiefond» ment som reisestipend til ansatte ved læresteder for barn og ungdom med lærevansker eller med psykisk utviklingshemming. Etter lærerprøven ved Stord Seminar i 1873 var han ett år huslærer hos «gaardeier, bruger og veiindspektør» Axel Undahl på Valen i Sunnhordland. Deretter styrer ved stamhusbesitter Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrones nystartede «Rosendals høyere almueskole» i 3 år. Med stipend fra ‘baronen’ reiste han til England og studerte engelsk ved Gainsford Academy i 1877. Siden arbeidet han som vikar i vanlig skole, og fra 1879 til 1882 som lærer ved «Anstalten for aandsvage gutter» i Kristiania. I årene 1877-1880 hadde han flere studieopphold i Sverige, Danmark, England og Skottland med offentlige og private stipend for å studere arbeidet ved institusjoner for åndssvake. Sommeren 1882 opprettet han «Jakob Sæthres Institut for aandssvage Børn», etter at både staten og Søndre- og Nordre Bergehus Amt hadde lovet penger til driften. Skolen kom i gang med 1 elev 1. september i leide lokaler i apoteker Lothes tidligere sommerhus på Uren ved Damsgaard i Laksevåg. Lokalene ble snart for små, så Sæthre måtte leie lokaler i nabolaget. Mellom 1985 og 1986 hadde Sæthre fått innvilget offentlige og private lån på til sammen 120 000 kroner. I 1884 kjøpte Sæthre garden Ekelund i Fana i Bergen. Her bygde Sæthre en skule- og internatbygning for 100 elever i 1887. Den ruvende skole- og internatbygningen, med plass for 100 elever, ble oppført etter tegninger av arkitekt Richter og sto ferdig våren 1887. Biskop Hvoslef innviet skolen 27. mai 1887. Skolen flyttet til Kalmargaten 2 i 1892 og fikk navnet «Kalmargaten skole, Den kommunale Aandssvageskole». Sæthre fikk etter hvert nok å gjøre på instituttet sitt. Han overlot skolen til Jon Laberg, men beholdt det økonomiske ansvaret helt til Laberg ble ansatt som overlærer i Bergen i 1903. I 1892, da Abnormskoleloven av 1881 ble gjort gjeldende, overtok staten alle utgifter til undervisningen (lærerlønn, undervisningsmateriell, leie av undervisningslokaler og lignende), mens internatet fortsatt ble drevet av Jakob Sæthre og hans hustru Gjertrud. Instituttet hadde da plass til 130 elever. I 1901 kjøpte staten hele eiendommen, og navnet ble endret til «Ekelund offentlige Aandssvageskole». Sætre hadde kjøpt den store naboeiendommen Tveiterås gård allerede i 1887. Han ønsket at staten skulle erverve denne eiendommen for innkjøpspris og etablere et stort pleiehjem for såkalte «ikke dannelsesdyktige» av begge kjønn og i alle aldre. Staten avslo tilbudet, men gikk omsider med på at Sæthre startet Tveiterås pleiehjem med plass for 36 åndssvake i 1902. På grunn av helsen søkte Sæthre avskjed i 1910, og broren Søren Sæthre ble tilsatt. Jakob Sæthre fortsatte å drive Tveiteraas Pleiehjem frem til 1916, da det ble klart at staten ikke kom til å overta pleiehjemmet. Jakob Sæthre var medlem av Fana herredsstyre i rundt 25 år. Han var også en tid overformynder og medlem av forlikskommisjonen, kirketilsynet og forstanderskapet i Sparebanken. Han fikk den svenske Vasaorden i 1904, og ble gjort til ridder av St. Olavs Orden av 1. klasse da han gikk av i 1910. Han døde 9. februar 1921, og ble gravlagt ved Birkeland kirke på Nesttun. Eikelund videregående skole. Eikelund videregående skole er en videregående skole for elever med spesielle utfordringer i bydel Nordre Aker i Oslo. Eikelund videregående skole legger til rette for elever med sosial angst, depresjon eller andre psykiske og sosiale vansker som kan gjøre det vanskelig å delta kan i en vanlig undervisningssituasjon. Skolen har tilbud til ungdom og unge voksne som har behov for for særskilt tilrettelagt opplæring, i samrbeid med psykiatrien og andre instanser. Skolens lokaler stilles til rådighet av Aker universitetssykehus klinikk for psykiatri, ved Gaustad sykehus, og ble lagt dit i 1974. Undervisningen foregår i mindre grupper, og tilretteleggingen gjør at elevene kan ta Vg1/grunnkurs over to år i helse- og sosialfag og formgivningsfag. Skolen har også tilbud om en del ikke eksamensrettede fag som data og musikk/samspill. Skolen vektlegger bruk av IKT/data i opplæringen. Søknad til skolen skjer ved henvendelse direkte til skolen, eller til Utdanningsetaten. Skolen har inntak hele året. Eikelund er en av tre videregående skoler i Oslo som tilrettelegger for elever med sosiale og psyksiske vansker. De andre er Kirkeveien videregående skole og Kongsskogen videregående skole. Anna Bolena. Anna Bolena er en opera av Gaetano Donizetti. Den italienske libretto, som bygger på Anne Boleyns liv, er skrevet av Felice Romani. Uroppførelsen fant sted den 26. desember 1830 på Teatro Carcano i Milano. Operaen var Donizettis trettende i rekken og den første han fikk suksess med. Operaen har klart karakteriserte rolleskikkelser, og konfliktene mellom dem er overbevisende skildret. Duetten, «Sul suo capo aggravi un Dio», mellom Anna (sopran) og Jane Seymour (mezzosopran) betraktes som en av de aller fineste operaduetter. "Anna Bolena" ble ikke oppført regelmessig i siste halvdel av 1800-tallet eller på begynnelsen av 1900-tallet, men den oppføres hyppigere nå. I april 1957 ble operaen oppført på Teatro alla Scala i Milano med Maria Callas i hovedrollen i en overdådig iscenesettelse av Luchino Visconti. Det ble en av Maria Callas' største triumfer. Leyla Gencer, Beverly Sills, Montserrat Caballé, Renata Scotto og Edita Gruberova er andre berømte tolkere av partiet. Operaen ble nylig fremført på statsoperaen i Wien med Anna Netrebko i rollen som Anne Boleyn, samt Elina Garanca i rollen som Jane Seymour. Det er ikke helt klart hvilken kilde Felice Romanis tekst bygger på, men det er åpenbart at William Shakespeares skuespill "Henrik VIII" ikke er en av dem, til tross for at det er blitt hevdet i Italia. Jakobittopprørene. Jakobittopprørene var en serie opprør og kriger på De britiske øyer mellom 1688 og 1746. Målet for jakobittene var å gjeninnsette Jakob VII av Skottland og II av England på tronen, etter at han ble avsatt av Det engelske parlamentet under den ærerike revolusjon. Etter Jakob IIs død forsøkte man å sette en av hans arvinger («de jakobittiske arvinger») på tronen. Striden var først og fremst dynastisk, men hadde også religiøse sider ettersom de jakobittiske arvingene var katolikker. Mange katolikker hadde forhåpninger om at det å få en katolsk monark ville føre til store endringer i britisk religionspolitikk. De største opprørene fant sted i 1715 og 1745. De er kjent som henholdsvis første jakobittopprør og andre jakobittopprør, men ble også kalt for "The Fifteen" («Femten») og "The Forty-Five" («Førtifem») etter årene de brøt ut i. Det var også flere mindre opprør. Hvert av opprørene har unike trekk, men de kan bindes sammen i en serie forsøk på å gjeninnsette huset Stuart på Skottlands og Englands troner, og etter 1707 på Storbritannias trone. Det siste opprøret endte da Charles Edward Stuart, «Bonnie Prince Charlie», led et knusende nederlag i slaget ved Culloden i 1746. Josef Jakobs. Josef Jakobs (født 30. juni 1898, død 15. august 1941) var en tysk agent i Storbritannia under andre verdenskrig. Jakobs ble født i Luxembourg. Under andre verdenskrig gikk han inn i Wehrmachts meteorologiske tjeneste, og ble sersjant. Han ble sluppet i fallskjerm i et trekledt område ved Stifford i Essex den 31. januar 1941. Medlemmer av den lokale Home Guard så ham på vei ned, og fant ham med en brukket ankel. Han ble arrestert i tysk flyvåpendrakt med en radio, konjakk, britisk valuta, falske identitetspapirer, en spade til å grave ned fallskjermen og en kald tysk pølse. Etter å ha blitt ført til Brixton fengsel i London ble han avhørt av etterretningstjenesten for å se om han kunne brukes som dobbeltagent. Men da man fant at hans nazistiske synspunkter satt dypt, kunne han ikke brukes av militæret. Etter en krigsrettssak ble han dømt til døden under "Treachery Act 1940". Han hadde da strengt tatt ikke utført noe spionasje, og ble dømt kun for å ha hatt til hensikt å skade rikets sikkerhet. Han ble henrettet ved skyting i Tower of London kl. 07.00 lokalt tid den 15. august 1941, som den siste personen som ble henrettet i Tower. Henrettelsen ble utført av en pelotong av åtte soldater fra Scots Guards på miniatyrskytebanen som dengang stod i vollgraven, mellom Broad Arrow Tower og Constable Tower. Jakobs måtte sitte i en stol da han ble skutt på grunn av den brukne ankelen. Fem av de åtte skuddene traff målet, en hvit tøybit som var festet over hjertet hans. Stolen han satt i er bevart i Tower, men er ikke ustilt for publikum. Kl. 07.12 ble hans legeme ført til det gamle bårerommet under veien til Tower Bridge, som nå er et fyrrom. Han ble så gravlagt på St. Marys katolske kirkegård i Kensal Green, i et område som nå er dekket med ytterligere seks fot jord for å gi plass til nye graver. De femten andre tyske spionene som ble henrettet i Storbritannia under krigen ble hengt i vanlige fengsler. Det er ikke klart hvorfor Jakobs fikk spesiell behandling i forhold til de andre. Charlotte Rampling. Charlotte Rampling (født 5. februar 1946 i Sturmer i Essex, England) er en engelsk skuespiller og tidligere modell (hennes høyde er 170 cm). Rampling har gått på skole i Frankrike, Jeanne d'Arc Academie pour Jeunes Filles i Versailles, og i England, St. Hilda's School i Bushey, Hertfordshire. Etter at hun begynte sin skuespillerkarriere i en alder av 17 år ved å spille i reklamefilmer og arbeide som en modell var hennes første skritt i filmen en ukredittert rolle hvor hun sto på vannski i Richard Lesters film "The Knack...and How to Get It" i 1965, og den ble fulgt opp året etter med en rollen som Meredith i filmen "Georgy Girl". Etter dette blomstret hennes filmkarriere både i engelske som franske filmer. Til tross for hennes tidlige suksess, fortalte hun avisen The Independent, «var vi ikke lykkelige. Det var et mareritt, bryte regler og alt det der. Alle andre synes å ha det moro, men de tok så mye dop at de ikke visste noe uansett.» Rampling tok ofte roller hvor hun portretterte en skurk eller en hundjevel, men et unntak var i en episode av "The Avengers" som den kvinnelige revolvermannen Hana Wilde hvor hun nær stjal hele bildet fra stjernene Patrick Macnee og Diana Rigg. Hun har ofte hatt kontroversielle roller som i "The Night Porter" (1974) hvor hun spilte en tidligere konsentrasjonsfange som blir innviklet i et sado-masochistisk forhold med sin tidligere vokter, spilt av Dirk Bogarde. Hun forble populær i løpet av 1990-tallet og ble navngitt i en episode av TV-komedien Absolutt fabelaktig som en kjendis som Edina Monsoon (spilt av Jennifer Saunders) håpet å imponere. Hennes film i 2005 i en alder av 59 var Laurent Cantets "Heading South" ("Vers le Sud") om kvinnelige sexturisme. Hun spilte Helen, en professor i fransk litteratur og en singel englender som ferier i Haiti for å få den seksuelle oppmerksomhet som hun ikke har fått hjemme. Personlig liv. I 1972 giftet hun seg med skuespilleren Bryan Southcombe og de levde i en "ménage à troIs" med en mannlig modell. Før hun skilte seg fra Southcombe fikk hun et barn, Barnaby, som i dag er en fjernsynsregissør. I 1978 giftet hun seg med den franske komponisten Jean Michel Jarre og fikk en sønn med ham, tryllekunstneren David Jarre. Ekteskapet ble oppløst på slutten av 1990-tallet da hun fant ut via dagsavisene at Jarre hadde utenomekteskapelige forhold til andre kvinner. Hun har uttalt at hun akter å gifte seg med Jean-Noel Tassez, en forretningsmann og hennes forlovede siden 1998. Hun har rost Francois Ozon for føre henne tilbake til filmen igjen på 2000-tallet, en periode hvor hun forsonte seg med sin søster Sarahs død på 1960-tallet. Familien har holdt detaljene skjult for hennes mor inntil hun døde i 2001. Hennes søster skjøt seg selv i Argentina i 1966 i en alder av 23 år etter å ha spontanabortert. I 2000 ble Rampling æret med offisergraden av ordenen "Order of the British Empire". Rambukk. En rambukk er et redskap som brukes til å bryte ned vegger eller dører. De ble først brukt i oldtiden, og ble forbedret gjennom middelalderen. Med kruttets inntog i krigføring fikk rambukker mindre betydning, fordi man kunne bryte ned en festnings forsvarsverker fra større avstand. I moderne tid brukes en mindre type rambukker av mange politistyrker. Form. Kopi av rambukk fra middelalderen. Den enkleste type rambukk er rett og slett en stor trestokk som bæres av flere mennesker og kjøres så hardt og raskt om mulig inn i det man vil bryte ned. Etterhvert begynte man å forsterke stokkene ved å sette på hoder av metall. De eldste rambukkhodene har gjerne en ornamental form, ofte som bukkehoder som et fra den greske antikken som er bevart i museet i Delfi. Man begynte også å eksperimentere med andre former som kunne bidra til å bryte ned murer og dører raskere. Assyrerne utviklet allerede i eller før det 9. århundre f.Kr. en type rambukk som kunne gi større kraft. En svært tung stokk ble hengt i slynger i en vugge, som ble båret eller trillet frem til det som skulle brytes ned. Soldatene som betjente den kunne da svinge den frem og tilbake med stor kraft, og slagene kunne repeteres langt flere ganger enn om de måtte ha båret stokken. En slik rambukk kunne også konstrueres med et tak, gjerne dekket med vått dyreskinn, slik at soldatene var beskyttet mot piler, stein og annet fra forsvarerne. Denne typen ble videreutviklet av romerne og i middelalderen. En type som blant annet ble brukt av Aleksander den store ifølge Vitruv var ikke plassert i en slynge, men direkte på et chassis med hjul. Denne typen kunne få større fart og var derfor mer destruktiv. Mottiltak. a> er over bakkenivå slik at man vanskelig kunne bruke en rambukk. Det første mottiltaket mot rambukker var å gjøre det vanskelig å komme frem til murer og dører. Dette kunne dels gjøres med faste forsvarsverker som vollgraver, og dels med midlertidige sperringer som ble kastet ut før rambukken nådde frem. Man kunne også sørge for at det ble vanskelig å komme frem til dørene ved å heve dem opp fra bakkenivå. Når rambukken hadde nådd frem kastet eller skjøt man ting på den. Brannpiler eller brennende bek ble ofte brukt for å sette fyr på rambukken. Man kunne også bruke kroker for å stoppe den eller rive den i stykker. Eastcheap. Eastcheap er en gate i City of London. Navnet kommer fra gammelengelsk "cheap", «marked». Gaten var i middelalderen det største kjøttmarkedet i City, med slakterboder langs begge sider. Den strekker seg fra Gracechurch Street i vest til Great Tower Street i øst. På nordsiden finner man St Margaret Pattens kirke, på hjørnet til Rood Lane, mens man i smuget Lovat Lane på sørsiden finner St Mary-at-Hill. Pudding Lane, hvor bybrannen i 1666 brøt ut, møter Eastcheap på sørsiden. Eastcheap 16 er en filial av Citibank, hvor man finner en plakett som forteller at det stod en kirke der tidligere, St Andrew Hubbard. Den brant i 1666, og ble ikke gjenoppbygget. I stedet kom King's Weigh House, hvor alle utenlandske handelsmenn etter loven skulle veie sine varer; dette var en lov som ikke ble fulgt av så mange. I 1695 kom et dissenterkapell der, som senere flyttet til større lokaler i Fish Hill Street. Under utgravninger på stedet fant man steiner som viste trekk fra romersk håndverk, og samisk keramikk. Stavedalen. Stavedalen er en bygd og grunnkrets i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Bygda ligger i dalen innenfor Reinli som den ofte blir regnet som en del av. Bygda er kjent for hytteturister på vei til hytteområdet ved Nordre Fjellstølen. I Stavedalen finner du Makalaus(1099 moh) Stavadalen ligger i Valdres, ved Bjødalsfjellet, ca. 10 km fra Bagn, (E16) via Reinli. Hytte-området ligger i Sør-Aurdal kommune. Alpinanlegget og hytteområdet ligger i ei sydvendt li, høyt og fritt, ca. 1000 moh. Her ligger Stavadalen Ski og Hyttegrend i praktfulle omgivelser. Knappe 2 timers biltur fra Oslo, på flotte veger er du midt i et kjempeområde for utøvelse av naturaktiviteter. Grenda ligger i et stølsområde og har et veg- og sti nett som er midt i blinken for turer, både til fots og på sykkel. I Stavadalen er det mulighet for småviltjakt og fisking. For de litt "røffe" er det mulighet for isklatring. I tillegg kan du prøve deg på ski eller brett i alpinsenteret. Utfordrende bakker som passer alle, her er også barnebakke. Ski og brett utleie. For de som liker "bortoverski" er det masse flotte oppkjørte løyper i området. (hentet fra) Næringsliv. Det skjer en betydelig hyttebygging i bygda i forbindelse med det nykonstruerte "Stavedalen alpinanlegg". Rettersted. a>]. Legg merke til tribunene for publikum til høyre i tegningen. Et rettersted er en plass hvor man utfører henrettelser. Tradisjonelt har man hatt to typer rettersteder: Permanente, som brukes over mange år, og midlertidige som brukes ved ett eller noen få tilfeller. De midlertidige ble tidligere ofte valgt fordi de hadde en tilknytning til forbrytelsen; dette kan fortsatt skje ved henrettelser i enkelte land. De kunne også bli brukt av praktiske hensyn, noe som er spesielt vanlig ved henrettelser under krigstilstand. Avhengig av hva slags henrettelsesmetoder som brukes kan retterstedet ha spesielle installasjoner, som et skafott eller en pæl som den dømte ble bundet til. Frem til det 19. århundre var det vanlig i mange land å ha offentlige henrettelser, og mange rettersteder hadde tribuner for publikum. Etterhvert begynte man å utføre henrettelsene inne i fengsler i stedet, og retterstedene ble dermed enten på en gårdsplass i fengselet, eller i et spesialbygget rom. På grunn av stedets spesielle historie har minnet om retterstedsfunksjonen i en del tilfeller blitt bevart i stedsnavn eller gatenavn. Et eksempel på dette er Galgeberg i Oslo. Liagrenda. Liagrenda er en grend og grunnkrets i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Grenda ligger langs veien mellom Reinli i sør med veidele mot Bagn med Europavei 16 og Stavedalen og Sundvoll i nord med veidele og sidevei til Aurdal også med "Europavei 16" og nytt veidele i Åbjøra for Riksvei 51 til Gol og Leira. Fra Liagrenda kan en kjøre opp til Liaåsen Krigserklæring. En krigserklæring er en formel erklæring utsendt av en nasjonal regjering, som indikerer at der nå er krig mellom den nasjon og en eller flere andre. Erkehertug. Erkehertug (tysk "Erzherzog", latin "archidux") var adelstittelen som ble brukt av de habsburgske herskerne av Østerrike inntil 1918. Østerrike var opprinnelig et bayersk markgrevskap, men ble i 1156 et selvstendig hertugdømme. Hertug Rudolf IV oppfant 1359 tittelen "erkehertug" for å bli likestilt med det tysk-romerske rikets kurfyrster (som også ble betegnet som "erkefyrster"). Han forfalsket et papir som skulle dokumentere tittelen, men keiser Karl IV anerkjente det ikke. Etter at keisertittelen hadde blitt knyttet til huset Habsburg, kunne Fredrik III i egenskap som tysk-romersk keiser offisielt anerkjenne tittelen og gjøre sin bror Albrecht VI til erkehertug av Østerrike. Fra og med 1453 var dermed "erkehertug"("inne") den offisielle tittelen av Østerrikes hersker, men også av de ikkeregjerende medlemmene av huset Habsburg. «Østerrike» var imidlertid ikke av dagens omfang, men betegnet bare (omtrent) dagens delstater Nieder- og Oberösterreich. Derfor ble tittelen "erkehertug av Østerrike" beholdt selv etter at Østerrike ble keiserdømme i 1804. Erkehertugdømmet (Nieder- pluss Ober-)Østerrike var nemlig bare en del av det mye større keiserriket Østerrike(-Ungarn). Listen over østerrikske erkehertuger er altså (med ett avbrekk) identisk med listen over tyske keisere fra 1453 til 1806, og med listen over østerrikske keisere fra 1804 til 1918. Det eneste unntaket var perioden 1740–1780, da Maria Theresia var erkehertuginnen av Østerrike, mens tittelen "tysk-romersk keiser" var forbeholdt hennes mann (1745–1765) og sønn (1765–1790). Andre titler og kroner. Fil:Wappen Kaisertum Österreich 1867 (Mittel).png|thumb|right|Østerrikes «mellomste» våpen fra 1867 kombinerer en rekke heraldiske symboler: Det viser den habsburgsk-lothringske dobbelørn med keiserkrone og et kombinert habsburgsk-østerriksk-lothringsk brystskjold, omgitt av kronlandenes våpen (fra øverst til høyre «Hans keiserlige og kongelige majestet NN, av Guds nåde Fyrstegreve. Fyrstegreve var en adelstittel mellom greve og fyrste. Den ble av og til tildelt overhodet på en grevelig familie. En fyrstegreves område ble vanligvis omtalt som grevskap, siden tittelen fyrstegreve ikke var knyttet til noe område. To unntak var fyrstegrevskapene ("gefürstete Grafschaften") Görz og Tirol, som fikk tildelt denne hedersbetegnelsen av den tysk-romerske keiseren på hhv. 1400- og 1500-tallet. Jenbach. Jenbach er en østerriksk kommune i Unterinntal, 36 km øst for Innsbruck. Det fins betydelig industri i byen, spesielt innen jernbearbeidelse. Jenbach ble nevnt for første gang i 1269. Byens betydning i metallproduksjonen skriver seg fra 1410, da man begynte å smelte sølv- og koppermalm fra gruvene i Schwaz. Etter at edelmetallene begynte å ta slutt, ble det bygget et jernsmelteverk i 1685. Dette var begynnelsen på bedriften "Jenbacher Werke", som på 1900-tallet bl.a. fremstilte lokomotiver. Etter at General Electric kjøpte verkene i 2003, heter aksjeselskapet i dag "GE Jenbacher AG". Selskapet er ledende i produksjon av gassmotorer og i desentralisert varmeutnyttelse og strømproduksjon (kraft-varme-kobling). I Jenbachs stasjon møtes jernbanelinjer med tre ulike sporvidder. Jenbach er stoppested for fjerntogene mellom Innsbruck og München, Salzburg eller Wien (normalspor, dvs. 1435 mm). Videre er Jenbach sluttstasjonen for tannhjulbanen Achenseebahn (sporvidde 1000 mm), som fortsetter nordover til Achensee. Til slutt har også Zillertalbahn (sporvidde 760 mm) sin sluttstasjon i Jenbach, og fortsetter derfra sydover til Mayrhofen i Zillertal. Royal Armouries. Noen gjenstander er også på permanent utlån til et museum i Louisville i Kentucky, i et samarbeid med Frazier Internataional History Museum. Samlingen er svært gammel, nesten jevnaldrende med Tower of London som ble bygget i det 11. århundre. Den ble først åpnet for publikum på regelmessig basis under Karl II i 1660. Før det, i hvert fall fra det 15. århundre, ble enkelte høytstående personer invitert til å se samlingen, og fra Elizabeth Is tid ble det åpnet for også andre besøkende til tider. Blant de meste kjente delene av utstillingen er "Spanish Armoury" som omfatter torturinstrumenter og henrettelsesredskaper, og "Line of Kings" med rytterfigurer av engelske monarker fra Vilhelm Erobreren. Begge utstillinger befinner seg i Tower of London. I sin eldste form var de svært uvitenskapelige. Blant annet ble torturinstrumentene brukt til propaganda, ved at engelske instrumenter ble fremstilt som om de hadde tilhørt den spanske inkvisisjonen, og i kongelinjen fant man inntil omkring 1826, da utstillingen ble omorganisert av en kompetent historiker, en muskett som ble hevdet å ha tilhørt Vilhelm Erobreren til tross for at han levde flere århundrer før musketten ble laget. Hovedutstillingen er nå Royal Armouries Museum i Leeds, som ble åpnet i 1996. Den er delt inn i fem avdelinger: Krig, turneringer, selvforsvar, jakt og Orienten. Utenfor museet er det opprettet en turneringsplass til oppvisninger av krigskunst fra middelalderen, blant annet dysting, samt oppvisninger av bruk av jaktfalker. Strekkbenk. a>' signatur. Øverst umiddelbart etter tortur på strekkbenken, nederst åtte dager etter torturen. Effekten på hans evne til å bruke hendene er åpenbar. En strekkbenk er et torturinstrument fra middelalderen som strekker offerets kropp og dermed forårsaker store smerter og ofte permanent skade. Instrumentet er særlig kjent fra England, hvor den også ble kalt «Hertugen av Exeters datter», men ble også brukt andre steder i Europa. Benken består av en rektangulær ramme eller benk med runde stokker i en eller begge ender. Offerets hender og føtter ble bundet til tau festet i stokkene, eventuelt til en stokk i den ene enden og et fast punkt i den andre, og stokkene ble så rotert med sveiver slik at tauene ble strammet. Smerten kunne påføres gradvis, ved å kontrollere hvor mye man sveivet på stokkene. Dermed kunne offeret gis mulighet til å slippe smertene ved å tilstå eller komme med de ønskede opplysninger. Dersom torturisten ikke fikk svar ville offeret etter hvert bli klar over at torturen kunne medføre permanent skade og dermed vedvarende smerte. Det psykiske aspektet ved å føle og kanskje ikke minst høre at ledd, ben og brusk ble ødelagt gjorde strekkbenken til et av de mest brutale og fryktede torturinstrumentene. Bruk av strekkbenken kunne kombineres med andre torturmetoder, som klyping med glødende tenger, ettersom offeret var i en svært sårbar stilling. Rakfisk. Rakfisk servert med poteter, lefse, løk og rømme. Rakfisk, rakefisk eller rakafisk (norrønt: rakr – "bløtt") er i hovedsak fermentert (raket) fisk, ofte ferskvannsarter som ørret, laks, røye, harr og sik, men også av andre arter kan rakes slik som abbor og sild. I Norge er det vanligst med ørret og røye som tilberedes til "rakørret", men det skjer også en mindre industriproduksjon av sik til "raksik" og i enda mindre grad abbor til "rakabbor", – eller "rakøbbør". Hovedtyngden av produksjonen i Norge er oppdrettsfisk av regnbue-ørret. Noe mer eksklusiv fisk blir produsert av fjellørret, og den mest eksklusive blir transportert ned fra fjellheimen med hest og kløv. I Sverige blir sild lagt ned i en tilsvarende prosess som Surströmming. På Island finnes Hákarl som er et tilsvarende produkt av fermentert hai. Tidligere var det også i Norge vanlig å konservere sild på denne måten, men det tok slutt på slutten av 1800-tallet da man begynte å mistenke denne silden for å spre leprasmitte. Raking av fisk er dels en måte å oppbevare fisk på, dels en måte å tilberede den på. Fisken blir saltet og lagt ned i lukket "butt" på høsten og i ukene før juletider er fisken ferdig modnet. Raking er fermentering av mat i en prosess der råstoffet blir utsatt for miljøer hvor enzymer fra mikroorganismer brukes for å få en styrt biokjemisk forandringer i maten. Denne prosessen har mange likhetspunkter med osteproduksjon. Graving av fisk er en prosess som ligner på raking, men som er raskere. Dette er ikke fermentering, men autolyse (egennedbrytning) hvor fiskekjøttets egne enzymer gjør jobben. Gravet fisk og raket fisk kan ha likhetstrekk i smak og konsistens, nesten som forskjellen på en "fersk ost" og en "vellagret ost". Rakeprosessen er altså en mikrobiologisk prosess, vanligvis med melkesyrebakterier, mens gravingen er en prosess hvor mikroorganismene "ikke" skal spille rolle. I de øvre Valdresbygdene heter det "rakfisk", en betegnelse som nå er dominerende i all omtale av fisken. I nabodalen Hallingdal og på flatbygdene slik som Ringerike er navnet "rakafisk" vanlig i talemål. I Gudbrandsdalen brukes navnet "råkåfisk". I forflatet form skrives det på bokmål "rakefisk". Artikkelen har brukt den vanligst forekommende skriftform. Historie. Rakfisk er en mattradisjon som kan spores tilbake til middelalderen. Navnet rakfisk er brukt så tidlig som 1348 og er nok enda eldre. Tidligere ble det laget store mengder rakfisk i Trøndelag, Møre og Romsdal og Nord-Norge. Etter en lang periode med liten produksjon er det Valdres som er blitt sentrum for størstedelen av rakfiskproduksjon i Norge. Produktnavnet Rakfisk fra Valdres ble i 2006 godkjent som en beskyttet geografisk betegnelse. Denne lovbeskyttelsen innebærer at kun fisk som er klekket, oppdrettet og foredlet i Valdres kan bli solgt under produktnavnet Rakfisk fra Valdres. Flere produsenter selger også fisk som er merket «Spesialitet». Begge er merkeordninger fra Matmerk. Jacob Breda Bull skriver om bruk av rakfisk i Rendalen; «Ved Siden av Spekeflesket var i Rendalen ogsaa Rakfisken med sin halvt berusende Smak av Gjæring en yndet Lækkerbisken. Rakfisken, hvortil de fete Fiskesorter Ørret, Røe og delvis Sik bedst egnet sig paa Grund af sin store Holdbarhet, er en lakesaltet Form for Tøndefisk... Byfolk venner seg vanskelig til Rakfisk, men for Rendalen, ja for hele Østerdalen, samt Hedemarken var den og er fremdeles en Delikatesse, som betales med indtil 129 Kroner pr. Tønde for de bedre Sorter af Røe og Ørret» Også andre land har tradisjoner for tilbereding av fisk ved hjelp av fermentering. Metoden regnes for å ha være kjent i minst 5000 år. Det finnes tradisjoner i flere land som kan følges langt tilbake. Sverige, Island, Russland og flere andre steder i Europa, Japan, Kina og Sørøst-Asia har slike tradisjoner. Det er kjent tilfeller i historien fra lang tid tilbake hvordan mennesker er forgiftet av botulintoxin etter å ha spist bedervet fisk. Allerede i 1831 ble Peter Heiberg (1778 - 1849) som var distriktslege i Østerdalen i perioden 1831 til 32 tilkalt til Drevsjø, etter at hytteskriver Fredrik Schancke (1778 - 1861) ved Drevsjø smeltehytte hadde skrevet til sogneprest Anders Lie Bull (1801 - 80) og meldte om sin datters plutselige død. Barbara Schancke og Svend Pedersen Sørjottens kone hadde spist rakfisk og rømmegrøt. Antakelig har ikke Heiberg kjent til sykdommen som var beskrevet i 1817 av Justinus Kerner (1786 - 1862) som var offentlig lege i Württemberg. Beskrivelsen av symptomene, og konklusjonen om at det var bedervet rakfisk som var årsaken synes imidlertid å være riktig. Tilbereding av ørret. Både enzymer og visse mikroorganismer som finnes naturlig i fisken blir aktive når fisken slaktes. Prosessen som settes igang i fisken fører til endret smak, øket holdbarhet, og at maten blir lettere fordøyelig. Noe forenklet starter enzymene å spalte de lange proteinmolekylene, mens naturlig forekommende melkesyrebakterier omsetter karbohydrater til syrer. Prosessen med raking av fisk er en langsom prosess hvor en må spille på lag med naturen. Det er veldig viktig å være pinlig renslig og nøyaktig så det ikke blir oppblomstring av uønskede bakterier. Ikke bare fisken må rengjøres, men også alle redskaper og oppbevaringskar for fisken under produksjon og lagring – også det som brukes for å presse fisken ned i laken. Da prosessen skal foregå uten lufttilgang så kan en få utvikling av botulintoxin i fisken ved uhell. Industrifisk blir kontrollert for dette før den kommer i salg. All kontakt med jord og sand er absolutt bannlyst. Mattilsynet regner all rakfisk, også kommersielt produsert fisk, for et risikoprodukt grunnet faren for for Listeriasmitte. Mattilsynet anbefaler derfor at gravide og personer med nedsatt immunforsvar, (gamle og syke) ikke spiser rakfisk. Det benyttes fersk ørret på 750 gr eller over av jevn størrelse som renses for gjeller og blodrand, vaskes, saltes og legges lagvis med buken opp i "butt". Opprinnelig ble det brukt trebutt men i dag er plast langt det vanligste hos de fleste produsenter med unntak av de mest eksklusive. Bruk av trebutter er et sikkerhetsproblem i prosessen og da plastbutter gir et langt mer forutsigelig resultat er disse å foretrekke. Deretter blir fisken dekket med saltlake, før den settes til modning. I noen tilfeller vaskes fisken i eddik, eller legges ned i eddik en halv til en time før den legges i butten. I buken på hver fisk legges det 60 gr salt per kilo fisk. Det legges på et lokk med vekt slik at fisken presses ned. Etter noen dager må det sjekkes om tilstrekkelig lake har dannet seg slik at fisken er dekket. Hvis ikke må det tilsettes lake. Lake kokes av vann med 40 gr salt per liter vann. Husk det ligger mye salt i fisken så bruk mindre salt enn hvis du koker lake til ferdig fisk. Modningsprosessen kan kontrolleres med temperatur og tid. Når fisken legges ned er den mild på lukt og smak, men modningen fortsetter så lenge som temperaturen er tilstrekkelig høy. Oppskriftene er individuelle, og varierer mellom bygder. I noen bygder strøs det på "litt" sukker for å akselerere fermenteringen. Fermenteringen kan også hjelpes igang ved å sette butten litt varmere opp til +8°C noen dager, men dette kan fort komme ut av kontroll. Normal temperatur under modningen er +4°C. Det kan også bli store forskjeller fra butt til butt etter temperatur og hvor nøye fisken er renset for blodrester. Mere blod gir en sterkere smak. Når butten åpnes etter endt modning av fisken lukter det kraftig. Innholdet har vært gjennom en fermeteringsprosess som har pågå i minst 8 uker. Fisken har i denne tiden "fermetert" og blitt gjæret ørret. Wangensten mener at det beste resultatet får en ved å modne på lav temperatur over lang tid. Når fisken er ferdig fermentert eller modnet så bør den oppbevares ved 0 – +4°C (kjøleskaptemperatur). Hvis en vil ha rakfisk med kraftigere smak så kan fisken oppbevares ett døgn eller to med en noe høyere temperatur, opp til rundt +8°C. Vilhelm og Gudbrand Håvardsrud som er kjent for sin rakfisk av villfisk fra Langesjøen på Hardangervidda forteller at de bruker 6% granulert salt og ikke noe sukker. De gjør fisken ren og fjerner alle blodrester. Halvparten av saltet strøs i hodet og gjellene, mens resten fordeles i fiskebuken. Når de starter rakingen er temperaturen fra 9-10 til opp mot 13-14 grader de første 14 dagene. De reduserer deretter temperaturen til 6-7 grader. Etter en stund lukter laken svakt av ammoniakk, deretter går den over til en litt søtere lukt og deretter til det de mener er den rette rakelukten. Klemmer du da fingeren mot ryggen på fisken og bulken ikke går ut igjen så er fisken moden. Da kjøles den ned til 0 eller ned mot minus 2 grader. På toppen av siste fiskelaget i butten legger de trestykker av gran for å få press på fisken. Laken som dannes skal dekke fisken og stå over den under hele prosessen. Når fisken er ferdig kan den fryses ned, da stopper prosessen. Vacuumpakket fisk egner seg spesielt godt til frysing. Fisk i spann eller butt som ikke fryses ned må til enhver tid være dekket av lake. Blir det for lite lake kan det lages ny ved å koke 50 gr salt per liter vann. La laken avkjøles og hell den over fisken. Fisk som ligger i saltlake vil måtte fryses ned til svært lav temperatur for å fryse til is. Modning av fisken kan også bremses ved å lage ny lake til fisken. Denne lages som laken for etterfylling. Det forekommer lokale variasjoner, hvor de vanligste variasjonene går på mengde blod og blodrand i fisken og om det brukes sukker i produksjonen. Tilsatt sukker vil akselerere prosessen. Variasjoner kan også gå på hvordan butten skal plasseres. Settes den varmere så vil prosessen gå raskere. Hvis det er tilsatt sukker og butten står for varmt kan prosessen komme ut av kontroll. Servering. Rakfisken skal være smørbar og frisk i fargen. Hvordan den serveres varierer, men er den hel så blir den gjerne servert i kotelettstykker. Tilbehør er gjerne mandel– eller ringerikspoteter, kålrabistappe med gulrøtter, rømme og løk. Den kan også serveres filetert på flatbrød eller lefse med godt smør, rømme og løk/rødbetsalat. Er den filert kan den også surres inn i påsmurte lefser sammen med rømme og løk. I mer festlig lag kan rakfisk på flatbrød (også ertebrød fra Toten) brukes som tapas, eller den innsurrede kan skråskjæres til kanapeer som holdes på plass med en tannpirker. Fra Østerdalen er det kjent at rakfisk og rømmegrøt var festmat. Allerede sogneprest Axel Smiths (1744 – 1823) beskriver dette i 1784 i en tekst om Trysil. Om kombinasjonen skriver han at «Den lystne Gjest lægger et stykke Rake-Fisk paa en Smule Flatbrød, hvilket han derefter enten dypper i Grød-Fadet, eller og fører det til Munden, befordrende paa Øjeblikket Afsætningen ved en god Skee Rømme-Grød.» Smiths kilde er og opphavet til myten om at rakfisk aldri skal serveres senere enn den 27.desember,«Af frygt for at forpeste og at bringe Ulage i det kommende Aar». Til rakfisk serveres det helst øl og akevitt, men noen nyter også vin eller alkoholfritt drikke til. Rakfiskprodusenten Wangensten er på markedet med spesialølet "Rakøl", Små Vesen tilbyr "Rakfiskøl frå Valdres", og Valdres Gardsbryggeri lager små serier av spesialøl, i tillegg til "Kvek" og "Stout" som skal passe godt til denne retten. Av akevitter tilbyr Arcus "Oplandske Rakefisk Aquavit", som smaksmessig skal være tilpasset rakfisk. Kommersiell produksjon. Det er flere mindre bedrifter som produserer og markedsfører rakfisk. Av de mest kjente er produksjonsbedriftene i Valdres, som også markedsfører seg gjennom Norsk Rakfiskfestival. Noen av disse har valgt å samarbeide selv om de er konkurrenter, og markedsfører seg under «rakfisk fra Valdres – et kvalitetsprodukt som står for kultur og tradisjon, fest og høytid». Disse har lagt ned svært mye arbeid i å utarbeide rutiner for å få jevn og høy kvalitet på rakfisken. Modningsgrad på fisken angis som "mild", "lagret" og "vellagret". Under ordinær produksjon lagres "lagret" en måned lengre enn "mild", og vellagret to måneder lengre. For å oppnå spesielle kvaliteter kan fisk lagres inntil 18 måneder, men da ligger den på kjølelager som holder lav temperatur. Moderne produksjon foregår under svært strenge krav til renslighet. Det blir tatt prøver både av råvarer og ferdig fisk. På samme måte som annen mat som ikke er varmebehandlet eller på annen måte sterilisert, bør ikke gravide spise rakfisk. Det samme gjelder personer med nedsatt immunforsvar. Totalt produseres det for kommersiell omsetning rundt 400 tonn rakfisk i året. Scavengers datter. Tysk versjon av Scavenger's Daugther. Scavengers datter var et torturinstrument som særlig ble brukt i England i tudortiden. Instrumentet ble oppfunnet i Henrik VIIIs regjeringstid av Leonard Skevington, som var løytnant i Tower of London. Navnet er en forvanskning av hans etternavn; en eldre form er Skevingtons datter. Det består av en A-formet ramme i metall, hvor en bøyle på toppen ble lagt rundt halsen, to bøyler lenger ned ble lagt rundt håndleddene og to bøyler nederst rundt anklene. Kroppen ble da så sammenpresset at ofrene begynte å blø fra nese og ører; i noen tilfeller skal de også ha blødd fra fingertuppene. Tilknytningen til Tower of London gjør at den ofte blir sammenlignet med strekkbenken, som fungerer etter motsatt prinsipp idet kroppen strekkes i stedet for å bli presset sammen. Instrumentet er sjelden nevnt i dokumenter, og ble nok ikke ofte brukt. Den meste kjente bruken var mot iren Thomas Miagh, som var tiltalt for å ha vært i kontakt med irske opprørere i 1581. Det kan ha vært dette instrumentet han viste til da han på celleveggen i Beauchamp Tower skrev om «torture straynge», «merkelig tortur» Scavenger's datter ble også brukt i Italia, der den ble kalt "cicogna" («stork»), og i Spania hvor den bare ble kalt en A-ramme. Kong Edvards stol. thumb Kong Edvards stol (engelsk King Edward's Chair, også kjent som St. Edvards stol og Kroningsstolen) er tronen den britiske monarken sitter på under kroningsseremonien. Stolen ble laget for Edvard I i 1296. Den har en hylle under setet, som er tilpasset Stone of Scone, den skotske kroningssteinen som Edvard hadde tatt. Denne steinen ble liggende under stolen inntil 1996, selv om Northamptontraktaten av 1348 inneholdt et punkt om tilbakelevering. Avtalen som ble inngått i 1996 innebærer at steinen skal lånes tilbake ved neste kroning. Tronen har ikke navn etter Edvard I, men etter helgenkongen Edvard bekjenneren. Den står i St. Edvards kapell i Westminster Abbey. Alle engelske, og siden 1707 britiske, monarker som har blitt kronet siden 1308 satt i denne stolen under selve kroningen, med unntak av Maria I som i stedet brukte en stol hun fikk fra paven for anledningen, og Maria II som ble kronet på en kopi. Siste gang den ble brukt var under kroningen av Elizabeth II i 1953. Stolen har i løpet av nesten åtte århundrer bare blitt fjernet fra Westminster Abbey to ganger. Den første gangen var da Oliver Cromwell flyttet den til Westminster Hall for å bruke den som trone der, og den andre var under andre verdenskrig da den ble evakuert til Gloucesterkatedralen på grunn av bombingen av London. Utforming. Stolen er en trone, hvilket vil si at den har armlener og rygg. Ryggen er høy. Den er skåret ut i gotisk stil. Bena er formet som fire forgylte løver; de som holder stolen nå er fra en restaurering i 1727. Snekkeren som laget den, en Master Walter, fikk 100 skilling for arbeidet, hvilket var en stor sum i 1296. Det ser ut til at stolen opprinnelig var rikt dekorert med maleri og bladgull. Det finnes spor av maling på ryggen som er tolket som et bilde av Edvard bekjenneren. I dag fremstår den med bart treverk, og det mange legger mest merke til er initialene som tidlige turister, korgutter, pilegrimer og skolegutter risset inn i 18. og 19. århundre. Stolen er nå godt beskyttet, men kan sees på nokså nært hold dersom man blir med på en organisert omvisning i kirken. Gruffydd ap Llywelyn Fawr. Gruffydd ap Llywelyn Fawr (født ca. 1200, død 1. mars 1244) var eldste, uektefødte sønn av Llywelyn den store, konge av Gwynedd. Som ung gutt ble han tatt som gissel av Johan av England for å sikre at faren holdt sine løfter. Da faren døde i 1240 hadde han etter walisisk lov rett til å bli vurdert som etterfølger. Men faren hadde ekskludert ham fra arvefølgen fordi han var uektefødt, og erklært at hans eneste ektefødte sønn som han hadde med hustren Joan, Dafydd, skulle være hans tronarving. Dette hadde han gått langt for å sikre, og han var antagelig klar over at i en strid mellom de to vilel Gruffydd kunne samle betydelig støtte. Gruffydd ble holdt som fange av sin halvbror Dafydd da sistnevnte tok kontroll over Gwynedd. Etter at Henrik III hadde invadert Wales i 1241 måtte Dafydd overlevere halvbroren til den engelske kongen. Han ble tatt med til London, hvor han ble satt i Tower of London. Gruffydds kone Senana, som var datter av Caradoc ap Thomas av Anglesey gikk med på å betale 600 mark som løsepenger for Gruffydd og deres eldste sønn Owain. Hun skulle også overlevere deres to yngste sønner, Daffyd og Rhodri, som gisler for å sikre at avtale ble overholdt. Men Henrik III holdt ikke sin del av avtalen, og fortsatte å holde Gruffydd og Owain fanget, offisielt som «gjester», fordi dette gav ham et våpen mot Dafydd ap Llywelyn. Den sta og utålmodige Gruffydd valgte å forsøke å flykte fra Tower. Han satt i White Tower, den eldste delen av festningen. I år 1100 hadde biskop Ranulf Flambard klart å rømme fra samme sted ved å klatre ned et tau han fikk smuglet inn. Det er usikkert om Gruffydd kjente til dette, men han forsøkte samme metode. Da han ikke hadde noe tau laget han et ved å knytte sammen laken og klesplagg. Han klatret så ut av et vindu på sørsiden av tårnet, i øverste etasje; vinduet ble etterpå murt igjen, men er fortsatt synlig. Gruffydd var en tung mann, og det improviserte tauet tålte ikke vekten; Gruffydd falt dermed i døden. Liket ble oppdaget av en Yeoman of the Guard morgenen etter, på bakken utenfor White Tower. Hans fire sønner ble etter hans død sentrale personer i maktspillet i Wales. Den nest eldste, kjent som Llywelyn den siste, styrte en periode det meste av Wales. Gaspard-Gustave Coriolis. Gaspard-Gustave de Coriolis eller Gustave Coriolis (født 21. mai 1792 – død 19. september 1843) var en fransk matematiker, ingeniør og forsker fra Paris. Han er mest kjent for sitt arbeid med corioliskraften. Coriolis var den første til å bruke uttrykket arbeid om produktet mellom kraft og avstand. I 1816 ble Coriolis lærer ved École Polytechnique. Her utførte han eksperimenter med friksjon og hydraulikk. I 1829 publiserte Coriolis læreboken "Calcul de l'Effet des Machines" (Utregning av maskiners effekt), som presenterte mekanikk på en slik måte at den lett kunne brukes i industrien. I denne perioden ble det korrekte uttrykket for kinetisk energi, formula_1, og forholdet til mekanisk arbeid fastslått. De neste årene arbeidet Coriolis med kinetisk energi og roterende systemer. Den første artikkelen hans, "Sur le principe des forces vives dans les mouvements relatifs des machines" (Om prinsippene om kinetisk energi i forhold til relativ bevegelse i maskiner), ble lest opp ved Académie des Sciences (Coriolis 1832). Tre år senere kom artikkelen som gjorde ham viden kjent, "Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps" (Om likninger for relativ bevegelse i et system av legemer) (Coriolis 1835). Coriolis sine artikler omhandler ikke atmosfæren eller jordrotasjonen, men om overføring av energi i roterende systemer, som f.eks. i vannhjul. Coriolis sitt navn begynte å dukke opp i meteorologisk litteratur på slutten av 1800-tallet, men uttrykket corioliskraft dukket ikke opp før på begynnelsen av 1900-tallet. I dag er navnet Coriolis sterkt knyttet til meteorologi, men alle de store oppdagelsene om den generelle sirkulasjonen og forholdet mellom trykket og vindfeltene, kjente ikke Gaspard-Gustave Coriolis til. Coriolis døde i Paris, 51 år gammel. Turda. Turda (ungarsk: "Torda") er en by i Romania. Byen er plassert i Cluj fylke. I 2002 hadde byen 55 587 innbyggere. Câmpia Turzii. Câmpia Turzii (ungarsk: "Aranyosgyéres") er en by i Romania. Byen ligger i Cluj fylke. I 2002 hadde byen 26865 innbyggere. Aghireșu. Aghireșu er en rumensk kommune som ligger like i Cluj fylke. I 2002 hadde byen 7 173 innbyggere. Aginskoje. Aginskoje (russisk Агинское) er en bymessig bosetning i Zabajkalskij kraj i Russland, nær grensen til Mongolia. Den var hovedstad i det tidligere autonome distriktet Agino-Burjatsk. Stedet ble grunnlagt i 1811, men har ikke bystatus. Innbyggertallet er 13 074 (2006). Liste over byer i Romania. Se også. Romania École Polytechnique. "École Polytechnique", også kjent som "l'X", er en fransk teknisk høgskole, som har ligget i Palaiseau utenfor Paris (tidligere i Latinerkvarteret i Paris) siden 1976. Skolen ble grunnlagt av Napoléon Bonaparte i 1794. Den regnes som en av landets fremste høgskoler og tilhører de såkalte "Grandes écoles". Skolen var tidligere en rent militær høgskole for utdanning av ingeniører, og har fått sitt kallenavn "l'X" fra de to kryssede kanonene i sitt emblem. Skolen drives under oppsyn av den franske arméen, under ledelse av en general, og elevene er lønnet av militæret under studieoppholdet. Opptaket til skolen skjer etter et valg gjennom omfattende skriftlige og muntlige prøver. For å forberede seg til denne type skole studerer studentene i såkalte classes préparatoires eller "prépa", forberedende kurs i minst to år etter videregående skole, og de er i denne perioden ikke tatt opp til noen spesifikk Grande école. Mot slutten av prépa-tiden gjennomgår elevene en opptaksprøve som avgjør hvilke(n) Grandes écoles de kommer inn på. Dej. Dej (ungarsk: "Dés") er en by i Romania. Byen er plassert i Cluj fylke. I 2002 hadde byen 38 100 innbyggere. Palaiseau. Palaiseau er en kommune i departementet Essonne i regionen Île-de-France, og er en av de sørlige forstedene til Paris. Den ligger 16,9 km fra sentrum av Paris, og er underprefektur i departementet Essonne. Innbyggerne i Palaiseau kalles for "Palaisiens". Eksterne lenker. Palaiseau Gherla. Gherla (ungarsk: "Szamosújvár") er en by i Romania. Byen er plassert i Cluj fylke. I 2002 hadde byen 24 083 innbyggere. Huedin. Huedin (ungarsk: "Bánffyhunyad") er en by i Romania. Byen er plassert i Cluj fylke. I 2002 hadde byen 9 439 innbyggere. John Neale Dalton. Kannik John Neale Dalton (født 24. september 1839 i Margate i Kent – 28. juli 1931) var feltprest for Dronning Victoria og privatlærer for Kong Georg V av Storbritannia. Dalton var utdannet ved Blackheath School i Kent. Han ble kapellan av Sandringham og kannik av St. George's Chapel. I 1869 ble han privatlærer for de kongelige prinsene, Georg og hans eldre bror, Albert Victor. I 1920 ble han belønnet med en æresdoktorgrad av University of Leeds. Vitenskapelig bevis. "Denne artikelen omhandler begrepet vitenskapelig bevis i vitenskap. For det legale begrepet se vitenskapelig bevis (lov)." Vitenskapelig bevis er bevis som tjener til å støtte eller motsi en vitenskapelig teori eller hypotese. Slike bevis forventes å være empiriske og skikkelig dokumentert i henhold til den vitenskapelige metode slik at det er tilpasset feltet man undersøker. Standarden for bevis kan varierer om feltet er innen naturvitenskap eller samfunnsvitenskap. Anekdotiske bevis blir ofte oppfattet som det motsatte av vitenskapelige bevis. Privatlærer. En privatlærer er en lærer som ansettes privat, ofte i en familie for å undervise barna i hjemmet. Det kan være et alternativ eller komplement til ordinær skolegang. Privatlærere som erstatter ordinær skole var tidligere mest vanlig i velstående hjem, og er i dag mindre utbredt. I blant jobber privatlærere i de lavere skolestadiene, og formålet kan da være at barna skal bli bedre forberedt til høyere stadier. En kvinnelig privatlærer kalles for "guvernante", mens en mannlig kalles for "informator". Abrakadabra. Abrakadabra, også skrevet Abracadabra, er en trollformel, blant annet kjent fra seinantikken. Ordene ble gjerne skrevet på en papirlapp eller pergament og festet i en tråd rundt halsen. Det hersker en viss uenighet om hva ordet betyr og hvor det har sin opprinnelse. St. George's Chapel. Utenfor St. George's Chapel i Windsor Castle St George's Chapel er det viktigste kapellet i Windsor Castle i England. Det er både en Royal Peculiar og kapell for hosebåndsordenen. Kapellet ligger i den nederste delen av slottet, som i øyeblikket er én av hovedresidensene til Dronning Elisabeth II. Chengdu JJ-5. Chengdu JJ-5 er et to-seters kinesisk treningsfly. JJ-5 er utviklet fra jagerflyet Shenyang J-5, som var en kinesiskprodusert variant av den sovjetiske MiG-17. Noen sovjetisk to-seters treningsvariant av MiG-17 ble aldri produsert. JJ-5 fløy første gang 8. mai 1966, og i alt 1 061 fly ble produsert frem til 1986. JJ-5 ble også eksportert under betegnelsen FT-5 til en rekke land, hvor av Albania og Pakistan var de største brukerne av flytypen utenfor Kina. Pål Skjønberg. Pål Eugen Bucher Skjønberg (født 20. oktober 1919) i Stavanger er en norsk skuespiller og instruktør. Skjønberg var tilsatt Det Norske Teatret som skuespiller fra 1945, og med enkelte avbrudd ble han ved teatret til pensjonsavgang i 1989. Han hadde en rekke oppdrag i Radioteatret, Fjernsynsteatret og Riksteatret. Han spilte i en rekke norske filmer, av de mest kjente er Englandsfarere, Sult og Himmel og helvete. Foruten å spille selv, har Pål Skjønberg også vært instruktør for forestillinger ved flere norske scener. Hans foreldre er skuespillerparet Henny Skjønberg og Eugen Skjønberg, hans bror er Espen Skjønberg og han er gift med kollega Elisabeth Bang. Deres barn er skuespillerne Hennika Skjønberg og Siv Skjønberg. Sandringham. Sandringham er en landsby og et verdslig sogn i Norfolk i England. Landsbyen ligger cirka 2 km sør for landsbyen Dersingham, 12 km nord for byen King's Lynn og 60 km nordvest for byen Norwich. Det verdslige sognet strekker seg vestover fra Sandringham til kysten The Wash, omtrent 6 km unna, og inkluderer også landsbyene West Newton og Wolferton. Området er 41,91 kvadratkilometer stort, og i 2001 hadde det totalt 402 innbyggere i 176 husholdninger. Sandringham er mest kjent for Sandringham House og dets eiendom. Dette er et kjent feriested for Dronning Elisabeth II og flere av hennes forgjengere. Diana, fyrstinne av Wales, ble født i "Park House" på Sandringham-eiendommen i 1961. Vest-Telemarkbiblioteka. Kommunevåpnene til kommunene som inngår i Vest-Telemarkbiblioteka. Vest-Telemarkbiblioteka er folkebibliotekene i Fyresdal, Hjartdal, Kviteseid, Nissedal,Seljord, Tokke og Vinje. Bibliotekene bruker Aleph biblioteksystemer, og har felles søkbar bokbase. Folkebibliotekene i Vest-Telemark har hatt et forpliktende og utviklende samarbeid i mange år. Dette har vokst fram gjennom frivillighet, selvstendighet og flat struktur. Bibliotekene er av ulik størrelse og har store ulikheter når det gjelder økonomiske ressurser, men alle har små stillingsressurser. Samarbeidsformen utnytter kompetanse og ressurser til brukerenes beste i en region med store avstander og spredt bosetning. Samarbeidet kom igang uten prosjektmidler fra ABM. Vest-Telemarkbiblioteka har på mange måter gjennomført de beste ved intensjonene i Bibliotekreform 2014. Ivan Th. Rosenqvist. Ivan Th. Rosenqvist (født 17. mai 1916, død 8. oktober 1994) var en norsk motstandsmann, mineralog og professor i geologi. Rosenqvist var nettopp ferdig magister i kjemi da han deltok i den finske Vinterkrigen som skilærer. Han kjempet sammen med sin venn Arvid Storsveen som sersjant i ingeniørvåpenet under felttoget, og dro fra Gausdal gjennom Sverige til Narvik-området, hvor han deltok til kapitulasjonen 10. juni 1940. Rosenqvist var med i Storsveens organisering av XU fra august 1940. Etter hvert som arbeidet ble spesialisert, overtok Rosenqvist som kurérsjef for rutene til Stockholm. Våren 1942 ble to kurérer tatt, og Rosenqvist ble arrestert 8. mai 1942. Mens han satt på Grini fangeleir, fullførte han sin doktorgrad i geologi. Hans sak skulle opp i SS- und Polizeigericht Nord, og anklagen lød på «illegal aktivitet, spionasje o.a.», men uvisst av hvilken grunn trakk Sipo anklagen tilbake i juli 1943. Like etter ble Rosenqvist sendt til Sachsenhausen, hvor han satt til freden. Rosenqvist var professor ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet innenfor fagfeltet ingeniørgeologi og hans spesialfelt var kvikkleire og sur nedbør. Skoleskip. Et skoleskip er et skip som brukes for å trene studenter til å bli seilere. Uttrykket blir mest brukt i marinen under trening av fremtidige offiserer. «Amerigo Vespucci» (skip). Amerigo Vespucci er et italiensk skoleskip som tilhører den italienske marinen. Skipet har fått sitt navn etter oppdageren og sjøfareren Amerigo Vespucci. Hun brukes fortsatt som et skoleskip og har sin hjemhavn i Livorno i Italia. Vitenskapelige miljø. Det vitnskapelige miljø består av alle vitenskapsmenn, dets relasjoner og interaksjoner. Det er normalt oppdelt i undergrupper som hver for seg arbeider innen et spesielt felt innenfor vitenskap (fagfelt). (for eksempel er det et robot-gruppe nnen feltet informatikk). man forventer at objektivitet oppnås ved hjelp av den vitenskapelige metode. Fagfellevurdering ("Peer review") gjennom diskusjon og debatter innen vitenskapelige tidsskrift og konferanser assisterer denne objektiviseringen ved å vedlikeholde kvaliteten på forskningsmetodikk og tolkning av resultater. Shenyang JJ-6. Shenyang JJ-6 er et to-seters kinesisk treningsfly. JJ-6 er utviklet fra jagerflyet Shenyang J-6, som var en kinesiskprodusert variant av den sovjetiske MiG-19. Som med Chengdu JJ-5 ble det heller aldri produsert noen to-seters treningsvariant av MiG-19. Prototypen fløy første gang 6. november 1970 og JJ-6 ble satt i produksjon i desember 1973. I alt 886 fly ble produsert frem til 1986 JJ-6 er eksporteret til Bangladesh, Nord-Korea og Pakistan under betegnelsen FT-6. Foucaults pendel. Animasjon som viser Foucalts pendel Foucaults pendel ble funnet opp av Jean Bernard Léon Foucault i 1851 for å anskueliggjøre jordens rotasjon om sin egen akse. Den er en lang pendel med en stor masse, som kan rotere fritt i opphengningspunktet. Observerer man pendelens bevegelse over flere timer, kan man fastslå at pendelens svingningsplan endrer retning. Dette vil bare kunne skje dersom jorden dreier seg om sin egen akse. Ved astronomiske betraktninger hadde det lenge (fra noen år etter Kopernikus' bok i 1543) vært klart at at solen var bevegelsessentret for planetene (heliosentrisitet) og at jorden dreier seg om sin egen akse. Denne dreiningen hadde likevel aldri før vært demonstrert eller bevist så udiskutabelt som ved den offentlige fremføringen i Panthéon i Paris i mars 1851, med en 67 m lang snor og 28 kg pendelmasse. Dersom man plasserer Foucaults pendel på Nord- eller Sydpolen, kommer den til å rotere 360 grader på ett stjernedøgn. Årsaken er at jorden roterer, mens pendelen på grunn av sitt treghetsmoment svinger i samme retning. Relativt til jorden forandres dog svingningsplanet. På ekvator vil derimot pendelets svingninsplan ikke forandres, fordi det er loddrett i forhold til jordens rotasjonsakse. På alle andre plasser er tiden "T" for en hel omdreining avhengig av stedets geografiske bredde φ, slik at den øker fra polene og mot ekvatoren ("T" = 23,93 h / sinφ). Norges største foucaultpendel med en lengde på 25 meter befinner seg i Realfagbygget på NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet). Med byggets geografiske bredde på 63,42° tar det 26 timer og 46 minutter for en hel omdreining av pendelen [23,93 h / sin(63,42°) = 26,76 h]. Vitenfabrikken (vitensenteret i Sandnes, Rogaland) har en Foucaults pendel som kan ses i første etasje. Sandnes ligger på nesten 60 grader nordlig bredde, så her vi pendelen i løpet av et døgn rotere 310 grader i forhold til jorda. Jørgen Jørgensen. Jørgen Jørgensen malt av C.W.Eckersberg Jørgen Jørgensen (født 29. mars 1780 i København, død 20. januar 1841 i Hobart i Australia) var en dansk eventyrer. Navneformen varierer og noen ganger angis han som Jørgen Jürgensen eller Jürgen Jürgensen. Jørgen Jørgensen var sønn av kongelig urmaker Jørgen Jørgensen og Anna Lethe Brüün og vokste opp i familiens hus i Østergade 77 i København. Starten på hans eventyrlige liv kom da han som fjortenåring i 1794 fikk hyre som læregutt på det engelsk kullskipet "Jane" som gikk i fart på Nordsjøen. Drevet av en personlighet preget av virketrang, oppdagerlyst, spille- og stormannsgalskap skulle Jørgensen få et liv utspilt verden over og et virke med et omfang som antydes av tittelen på et delvis selvbiografisk verk utgitt av James Francis Hogan i 1835: "Kongen af Island eller Beretningen om Jørgen Jürgensen. Søkaptein, revolutionær, hemmelig agent, konge af Island, forfatter, dramatiker, præst, statsfange, spiller, hospitals-assistent, opdagelsesrejsende, redaktør, udgiver, landsforvist og politibetjent" (etter dansk utgave ved Vintens Forlag, København, 1973). Sjømann, sjørøver og sydhavsseiler. Som sjømann seilte Jørgensen på verdenshavene. I 1798 tok han i England hyre på hvalfangeren "Fanny" som brakte han til Kappstaden der han forlot skipet. Ønsket om å være med på oppdagelsesreiser til sydhavet brakte i stedet Jørgensen ombord på skuter som drev lyssky virksomhet, mest sannsynlig sjørøveri, langs vestkysten av Sør-Amerika. Etter halvannet år i denne virksomheten kom Jørgensen tilbake til Kappstaden der han i november 1800 ble med et britisk skip som skulle til New South Wales for å utforske kystene av Australia. Jørgensen ble værende på "Lady Nelson" i flere år og steg i gradene. I august 1804 ble han kaptein på selskuten "Contest" som skulle til New Zealand, deretter var han styrmann på hvalfangeren "Alexander" og kom til Tahiti. Opplevelsen av de kristne misjonærene medførte religiøs krise og tvil for Jørgensen, en krise som flere år senere skulle resultere i religiøs vekkelse og virke som predikant og forfatter av religiøse skrifter. Kaperkaptein. I 1806 var Jørgensen tilbake i England. Året etter besøkte han familien i København, der krigen mellom Frankrike og Storbritannia i september 1807 skulle få dramatiske konsekvenser bade for Danmark og for Jørgensen. Etter flåteranet i 1807 ble Jørgensen, til tross for sin vennlige innstilling til England og skepsis til Danmarks nye allianse med Frankrike, kaptein på kaperen "Admiral Juul" i desember 1807. I februar 1808 seilte "Admiral Juul" mot kysten av Yorkshire og ble der tatt av "HMS Sappho" 2. mars. Skipet ble brakt til England og mannskapet tatt som krigsfanger. Jørgensen satt først som krigsfange i Yarmouth, men ble brakt til London for avhør og deretter sluppet fri på vilkår av at han ikke forlot landet. Jørgensen kom da i kontakt med forretningsmannen Samuel Phelps, som produserte såpe. Phelps var i behov av talg til såpeproduksjonen og planla en ekspedisjon til Island for å sikre forsyninger. Jørgensens danske bakgrunn gjorde at han ble med som partner i ekspedisjonen, med utsikt til andel i fortjenesten. Konge av Island. Jørgensen la 29. desember 1808 ut fra Liverpool ombord "Clarence". Skuten hadde en last av matvarer som korn, poteter, kjøtt, kaffe, sukker, tobakk og rom, og det var meningen å selge dette i Reykjavík, så kjøpe talg før retur til England. Island var, som en del av Danmark, underlagt blokade mot handel med fiendtlige makter, noe som utelukket handel med britene. Etter å ha ankommet i januar ble "Clarence" liggende i Reykjavík havn uten å få solgt lasten. I en situasjon der handelsekspedisjonen så ut til å mislykkes tydde de britiske handelsmennene til ytterligheter. Islands stiftamtmann, grev Trampe, ble 25. juni 1809 tatt til fange av den britiske kapteinen og handelsagenten, støttet av en tropp mannskaper med gevær og sverd. Dagen etter erklærte Jørgensen først all dansk myndighet på Island for opphevet, før han utpå kvelden fulgte opp med å erklære Island for fritt og selvstendig. Han samlet en livvaktstyrke på åtte mann og opprettet et hovedkvarter for sin revolusjonære myndighet. Jørgensen ga også Island et eget flagg, blått med tre hvite torsk. I en proklamasjon av 11. juli utnevnte han seg selv til Islands protektor, dog ikke uttrykkelig til konge slik ettertiden gjerne vil ha det til. Jørgensen ble avsatt 22. august 1809 etter at "HMS Talbot" kom innom Island og fikk kjennskap til hva som hadde skjedd. Jørgensen ble arrestert brakt til England i en dramatisk seilas der det ene av to skip tok fyr. Jørgensen var mannen som reddet mannskapet. Krigsfange, spiller, landsforvist. Kart over Van Diemens Land, 1852 Jørgensens liv etter dagene som «konge» av Island skulle ikke bli mindre dramatiske. I England ble Jørgensen dømt for å ha brutt vilkårene som krigsfange. Han ble holdt på "Bahama", et av de beryktede fangeskipene som huset krigsfanger, der han brukte tiden på å forfatte skrifter om sine opplevelser og religiøse refleksjoner. I 1811 ble han frigitt. Spillegjeld og drukkenskap medførte nye problemer og han havnet allerede i desember 1811 i gjeldsfengsel for en måneds tid før han i 1812 ble sendt til kontinentet som etterretningsagent. Det er her Jørgensen tapes av syne for ettertiden noen års tid. I mai 1820 ble han tiltalt for tyveri og igjen kastet i fengsel, denne gang i Newgate der flere nye skrifter ble forfattet. Etter fire år og tre måneders fengsel ble straffen omgjort til transportasjon til Van Diemens Land. Straffen skulle bringe Jørgensen til kolonien han selv hadde vært med på å etablere som sjømann på "Lady Nelson" i 1803. Sammen med 149 andre fanger ankom Jørgensen etter fem måneders seilas Tasmania 29. april 1826. Jørgensen tilbrakte de siste femten år av sitt liv, som fange og fra 1827 fri mann, i Tasmania, i et liv som den første utforsker av Tasmanias ville indre, som politiagent og involvert i kampen mellom kolonistene og Tasmanias urbefolkning, og som drukkenbolt. Ettermæle. Jørgen Jørgensens dramatiske og eventyrlige liv har fascinert både samtiden og ettertiden på flere av de steder han virket. Allerede i 1811 kom de første trykte beretninger om hans forehavender på Island, som en del av den berømte botanikeren William Jackson Hooker bok om feltturen han gjennomførte på Island samtidig med at Jørgensen erklærte seg til konge over øyen ("Journal of a Tour in Iceland in the Summer of 1809", trykket privat i 1811). På Island huskes Jørgensen for ettertiden som "Jörundur hundadagakonungur". En viktig kilde til hans liv er hans egne skrifter, en omfattende og variert produksjon på innpå tjue titler, og da særlig det selvbiografiske stykket som Jørgensen fikk trykket i Tasmania i 1835. Senere biografier har kommet på flere språk, det mest grundige og omfattende på engelsk av Sarah Bakewell i 2005, "The English Dane". Jørgensens liv er ennå ikke filmatisert. Skrifter. Jørgen Jørgensen var en flittig forfatter som fikk utgitt en rekke trykte verker i løpet av sitt liv, det meste forfattet på engelsk og utgitt i England og Tasmania. Tematisk spenner hans skrifter fra religiøse temaer, over reisebeskrivelser til økonomiske og politiske emner. Hennika Skjønberg. Hennika Skjønberg (Henny Kristin) (født 1949) er en norsk skuespiller. Hun gikk ut fra Statens Teaterskole i 1972. Mens hun ennå studerte spilte hun Julie i Riksteatrets "Romeo og Julie" (med Kai Remlov som Romeo). Etter uteksaminering ble hun engasjert ved det nyetablerte Teatret Vårt i Molde. Høsten 1973 gjestet hun som Hedvig i Riksteatret oppsetning av "Vildanden", og hun debuterte på Nationaltheatret våren 1974. Her vekslet hun mellom roller i teatrets oppsøkende virksomhet og store oppsetninger på Hovedscenen. 1978–1980 var hun engasjert ved Den Nationale Scene, hvor hun fikk roller som Gretchen i "Faust" og Laura i "Glassmenasjeriet". Ved Nationaltheatret har hun siden tolket en rekke større og mindre roller hos klassiske dramatikere, men også deltatt i mange barneforestillinger som "Reisen til julestjernen" og "Brødrene Løvehjerte". Fra midten av 1990-tallet har hun tatt på seg få større oppdrag, men hun spilte Pauls kone i den kritikerroste oppsetningen "Festen" i 2003. Skjønberg har ikke opptrådt mye på film, men spilte Eline i "Fru Inger til Østråt", som hadde premiere i 1975. Hun er datter av skuespillerparet Pål Skjønberg og Elisabeth Bang, søster av Siv Skjønberg og niese av Espen Skjønberg. Hun er oppkalt etter sin farmor, skuespillerinnen Henny Skjønberg, som også kalte seg Hennika. Jutta Lampe. Jutta Lampe (født 13. desember 1937 i Flensburg) er en tysk skuespillerinne. Hun studerte hos Eduard Marks i Hamburg, og fikk sitt første engasjement ved Staatstheater Wiesbaden. Senere ble hun ansatt ved Nationaltheater Mannheim og på 1960-tallet ble hun knyttet til Theater der Freien Hansestadt Bremen. Fra 1970-tallet spilte hun også i flere filmer av Margarethe von Trotta. Hun har mottatt en rekke teater- og filmpriser, og i 1998 mottok hun Pour le Mérite. Atterbergsgrense. Atterbergsgrense er et mål for tilstanden til en finkornet jord. Avhengig av vanninnholdet kan jord forekomme i fire tilstander: Fast, semi-fast, plastisk eller flytende. I hver tilstand er konsistensen og egeskapene til jorden forskjellig og dermed også ingeniør-egenskapene. Atterbergsgrensen kan brukes for å skille mellom silt og leire, og for å skille mellom ulike typer av disse. Grensene ble definert av Albert Atterberg, en svensk kjemiker. Grensene ble senere omdefinert av Arthur Casagrande. Denílson Pereira Neves. Denílson Pereira Neves (født 16. februar 1988 i São Paulo, Brasil) er en brasiliansk fotballspiller. Han er midtbanespiller og spiller for São Paulo på utlån fra engelske Arsenal. São Paulo. Denílson startet sin karriere i São Paulo, og tok del i klubbens Copa Libertadores i 2005. Han var for det meste reservespiller i tiden han var i São Paulo, han fikk bare 12 kamper for klubben, 8 av dem som innbytter. Arsenal. 31. august 2006 ble Denílson kjøpt av Arsenal for £3,4m. Mange var overrasket over hans overgang til Arsenal på grunn av liten erfaring innen fotball på høyt nivå. Av Arsène Wenger har han blitt beskrevet som en mellomting mellom Tomáš Rosický og Gilberto Silva Denílson fikk sin debut for Arsenal i Ligacup-kampen mot West Bromwich Albion, 24. oktober 2006. Han var etter det så å si fast på Arsenals ligacuplag. Han fikk sin Premier League debut for Arsenal som innbytter i 1-0 tapet mot Sheffield United, 30. desember 2006 på Bramall Lane Denilson scorte sitt første mål i Arsenal trøya i ligacup kampen hjemme mot Newcastle United, hvor Arsenal vant 2-0. Denílson har gjort seg bemerket som en spiller som er god til å vinne ballen, har gode pasningsferdigheter, og har en spillestil som ligner litt på Cesc Fàbregas sin. Denílson blir sett på som en framtidig stjerne for Brasil, og et lovende talent klar for utvikling. Internasjonal karriere. I November 2006 ble Denílson for første gang tatt ut på som erstatter for Gilberto Silva i vennskapskampen mot Men Denílson ble bare ubenyttet reserve i denne kampen. Denílson har vært kaptein på flere av U-landslagene i Brasil. Aleph. Aleph er dataprogram som er utviklet for katalogisering og utlånsforvaltning i bibliotek og informasjonssentre. Aleph er ett av flere biblioteksystem i bruk i norske bibliotek ved siden av Bibliofil, Bibsys og Micromarc. ALEPH er utbredt i alle verdensdeler og i hele Skandinavia. Det internasjonale selskapet Ex Libris har utviklet løsningen. Det norske firmaet Bibliotekenes IT-senter har ansvaret for tilpassing til norske forhold, slik at bibliotekløsningen oppfyller norske biblioteks krav til funksjonalitet, brukervennlighet og standarder. I Norge har tre fylkesbibliotek, ca 30 folkebibliotek og over 60 grunnskole- og VGS-bibliotek valgt løsningen. Mange av disse bibliotekene samarbeider i fellesløsninger. I Danmark er systemet markedsledende på forskningsbibliotekområdet, der Det Kongelige Bibliotek er den største bruker. Dessuten benyttes den av 30 danske folkebibliotek i alle størrelser i dag. I Sverige har løsningen gjennom de seinere år vunnet stor utbredelse på mange typer bibliotek, bl.a. Kungliga biblioteket, AstraZeneca og Landbruksuniversitetet. Jacob Nicolai Wilse. Jacob Nicolai Wilse (født 24. januar 1736 i Lemvig i Danmark, død 23. mai 1801 i Eidsberg i Eidsberg) var sogneprest i Spydeberg og Eidsberg. Han har skrevet topografiske verker med omfattende beskrivelser fra reiser i Norge på 1790-tallet. Wilse betegnes som Østfolds første betydelige kulturforsker. Levned. Han avla teologisk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1756 og deretter, befridd fra «academisk Tvang, men blot [av] Lyst og [ved] Leilighed», viet han seg til vitenskapene matematikk og fysikk. Han arbeidet som huslærer bla. hos den russiske ambassadøren i København og brukspatron Peder Mossencrone i Halden, fram til han i 1768 tok magistergrad i filosofi. Wilse kom som sogneprest til Spydeberg i 1768. Her samlet han i ti år stoff som ble til "«Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over Spydeberg Præstegjeld og Egn i Aggershus-Stift udi Norge, og i Anledning deraf adskillige Afhandlinger og Anmerkninger deels Norge i Almindelighed, deels dens Østre-Kant i Særdeleshed vedkommende, med nødvendige Kobbere og Bilager, efter 10 Aars egne Undersøgninger»" Denne beskrivelsen inneholder en rekke forslag til forbedringer, blant et bibliotek. Wilse hadde selv en omfattende boksamling, og lånte ut bøker fra den. Bokens siste kapittel inneholder hans visjon for fremtiden: Her skildres den lærde Philoneus (Wilses alter ego) som faller i søvn under en spasertur i Spydebergs «deylige» landskap. Han våkner da en gammel mann kommer ut av Mierskovkollen (= Mjærskogkollen) og byr ham drikke av et horn. Drikken fører ham direkte inn i en ikke tidsbestemt fremtid, der dyrket land i Spydeberg har økt, og flittige eremitter planter skog i Norges fjell. Philoneus ser et harmonisk samfunn der fornuft, flid og nøysomhet råder, syngende gjetere og nydyrkede marker. Noe har hendt, men ingenting sies om hva som har forårsaket endringen. Inne i Mjærskogkollen får han se medaljer, malerier og monumenter som beskriver edle tiltak: Grunnleggelsen av en fabrikk på et sted med rike forekomster av leire, og "Charité"-hus der fattiglemmer ble satt til spinning og fyrstikk-produksjon. Et motto er: «Hvo som har nok i det mindre, behøver ey det meere.» Hans «Meteorographia compendiosa» (1778) var et banebrytende for utviklingen av meteorologi som eget fagområde. I kompendieform formulerte han det første detaljerte system av symboler for å nedtegne været over en bestemt periode i tabellarisk form. En rekke statistiske størrelser kunne dermed bli nedtegnet og bearbeidet på en oversiktlig måte. Symbolene ble tatt i bruk i det aller første verdensomspennende observasjonsnettverket organisert av "Societas Meteorologica Palatina" i Mannheim. Spydeberg utgjorde en av nettverkets 39 stasjoner. På kurfyrsten av Pfalz' bekostning fikk han tilsendt to termometer, tre barometer og et deklinatorium (et instrument som måler retningen nord på magnetnålen i et kompass, og som viser svingninger i magnetfeltet). Fra 1783 meddelte han regelmessig værobservasjoner til selskapet i Mannheim. Han ble opptatt som «Medlem af det Kongelige Gøttingske Videnskabernes Selskab» i 1781 og som «Medlem af det Kongelige Norske i Trondhjem» i 1783, og som han selv skriver, ble han i 1784 «allenaadigst gratis aflagt med Character af Professore Theologiæ Extraordinario». I 1785 ble han sogneprest i Eidsberg og gav ut "«Topographisk beskrivelse af Edsberg præstegjeld»" i 1791. Han fortsatte værobservasjonene der. Wilses reiseskildringer fra norske bygder ble først utgitt på tysk av Johann Bernoulli i Hamburg som en del av verket «Sammlung kurzer Reisebeschreibungen». Hele dette verket ble oversatt til dansk og utgitt på C. Poulsens Forlag i København i årene 1790-98, med tittelen «Reise-Iagttagelser i nogle af de nordiske Lande: med Hensigt til Folkenes og Landenes Kundskab». I 1780 utga han en ordliste kalt «Norsk Ordbog eller Samling af norske Ord, i sær de som bruges i Egnen af Spydeberg». Minnene fra Wilses tid er fortsatt tydelige på Spydeberg prestegård, hvor Wilses planter enda bugner. Mange av plantene fikk han gjennom brevveksling med den svenske botanikeren Linné. Wilse ivret i mange år for et norsk universitet, og innkalte blant annet til et møte i Christiania i 1793 om saken, som ble en realitet ti år etter hans død. Familieliv. I 1770 giftet han seg med Anna Cecilia Thorup og fikk åtte barn med henne. Hun døde i 1783, og han giftet seg så med Gurine Maria Morland. Han etterlot seg enken Johanne Marie (født Grøgaard) og elleve uforsørgede barn. Ettermæle. Wilse har en egen gate oppkalt etter seg i bydel St. Hanshaugen i Oslo, nemlig Wilses gate. Wilses værsymboler er i nesten uendret form fortsatt i daglig bruk ved meteorologiske institutter over hele verden. Slamutskiller. En slamutskiller er en innretning som oftest i form av en tank med ett eller flere kammer for separering av partikler og fett (slam) fra en husholdnings avløp fra toalett (brun/svartvann) og bad-, oppvask- og vaskevann (gråvann) Noen moderne slamutskillere har sofistikerte rensesystemer som ved hjelp av ekstra lufttilførsel og naturlige mikroorganismer og noen ganger også spesielle kjemikalier kan rense vannet til en grad hvor det kan resirkuleres til bruk i husholdningen igjen til bruk for eksempel til spyling av toaletter eller til vanning av hage. Toppidrettsgymnaset i Telemark. Toppidrettsgymnaset i Telemark er et privat toppidrettsgymnas i Skien. Skolen startet høsten 2005 og har fra høsten 2010 studieretning for fotball, bryting, håndball, boksing, svømming, sprangridning, nanbudo, golf og utholdenhetsidretter (langrenn, friidrett og orientering). Skolen samarbeider med flere idrettsklubber i området, blant annet Odd Grenland, Urædd, Gjerpen IF, Fossum IF, Grenland Ski, Grenland Sykleklubb, Grenland Golfklubb, Skien Ishockey og SK Poseidon. Nåværende og tidligere elever ved skolen er Odd Grenland-spillerne Fredrik Gulsvik, Marius Lundeberg Enger, Magnus Lekven, Torgeir Børven, Fredrik Semb Berge, Emil Jonassen og Snorre Krogsgaard og svømmeren Oda Marie Siljan. Chuck Schumer. Charles Ellis «Chuck» Schumer (født 23. november 1950 i Brooklyn, New York) er en amerikansk politiker og jurist fra det demokratiske parti som for tiden sitter i senatet for New York. I 2005 ble han leder for the Democratic Senatorial Campaign Committee (DSCC), som har til oppgave å sørge for at demokrater vinner valg til senatet. Han tok eksamen ved Harvard Law School i 1974. Schumer giftet seg med Iris Weinshall 21. september 1980 i nordtårnet i World Trade Center. Sammen har de to døtre. Chuck Schumer ble i 1974 valgt inn i New Yorks delstatsforsamling i en alder av bare 23 år, og ble dermed det yngste medlemmet av forsamlingen siden Theodore Roosevelt. I 1980 ble han valgt inn i representantenes hus. Han ble gjenvalgt åtte ganger, før han ble valgt inn i senatet for første gang i 1998. Der ble han så gjenvalgt til en ny seksårsperiode i 2004, og har til nå aldri tapt et valg. Etter den store valgseieren for demokratene i 2006 ble han valgt til nestleder for demokratenes fraksjon i senatet, og er dermed den tredje mektigste demokratiske senatoren i USA. Han sluttet som leder for DSCC etter kongressvalget i 2008. Han ble sett på som en suksessrik leder av komiteen, ettersom Demokratene vant seks nye seter under valget i 2006 og minst sju nye seter i valget i 2008. Under hans komiteledelse har Demokratene gått fra å ha 44 senatorer til å ha minst 58. Nydalen holdeplass. Nydalen holdeplass er en jernbaneholdeplass på Gjøvikbanen. Den ligger i Bydel Nordre Aker i Oslo kommune, i nærheten av mange kontorarbeidsplasser i Nydalen. I umiddelbar nærhet ligger også Ring 3. Holdeplassen åpnet i 1946 og har aldri vært betjent; den består av kun én plattform. Holdeplassen har tradisjonelt vært en av de mindre stoppestedene på Gjøvikbanen, og var ikke stoppested da Bergenstoget gikk over Gjøvikbanen. Fra Nydalen holdeplass til Oslo S er det 8,3 kilometer, og turen tar ca 8–10 minutter. Holdeplassen har ca 2800 passasjerer i uka. Dette er mer enn en dobling i løpet av de siste tre-fire årene. Fornyelse 2009. Jernbaneverket oppgraderte holdeplassen i 2009. Den gamle treplattformen (sees på bildet) på Nydalen var lav, lå i kurve og var i så dårlig forfatning at Jernbaneverket måtte bygge en ny. Den nye plattformen ligger 100—150 meter sør (retning Storo, altså mot Oslo S) for den gamle holdeplassen, og ikke lenger i en kurve. Den nye holdeplassen er bygget etter en moderne utforming, med en lengre plattform og bedre tilgjengelighet. Betongplattformen er på 170 meter lang og en 76 cm høy over skinnetopp. I tillegg er nytt leskur, benker, nytt høyttaleranlegg og belysning montert. Sykkelparkering ble etablert våren 2010. Den nye holdeplassen har kostet 22 millioner kroner, inkludert et bidrag på fire millioner fra Oslopakke 2, hovedentreprenøren har vært Mesta AS. Muhammed Alim Khan. Emir Muhammed Alim Khan (1880–1944) var den siste emiren av Manghit-dynastiet i Emiratet Bukhara. Selv om byen var et protektorat av det russiske keiserdømmet fra 1873, ledet emiren de interne forhandlingene i emiratet som absolutt monark, og regjerte fra 3. januar 1911 til 30. august 1920. Han var en direkte etterkommer av Dsjengis-Khan, som var den første khagan. Matobo Hills. Matobo Hills i Matobo nasjonalpark i Zimbabwe er et landområde preget av distinkte kopjer, små avrundede fjelltopper av granitt. Nasjonalparken er landets eldste. Dette en av de plassene i det sørlige Afrika som har tettest konsentrasjon av bergkunst fra steinalderen. Bildene viser mennesker i bevegelse, som jegere, dansere, lekende og løpende. Arkeologiske utgravningene har avdekket gjenstander som er over 35 000 år gamle i dette området. För Matabelefolket er Matobo Hills en helligdom. "Mzilikazi", som grunnla Ndebeleriket, ga stedet dets navn, "amaTobo" – de skallete hodene. Hans grav finnes i området. Men også Cecil John Rhodes er begravet her, ettersom Den andre Matabelekrigen ble utkjempet i dette området. Matobo Hills-området omfatter mer enn 3 000km², og ligger ca 35 km sør for Bulawayo. Tøyen jernbanestasjon. Tøyen stasjon er en tidligere jernbanestasjon og nåværende holdeplass på Gjøvikbanen. Stasjonen ligger på Keyserløkka (østre plattform) og i Tøyenparken (vestre plattform) på Oslos østkant, omtrent 1400 meter nord-øst for «sentrum» av Tøyen der kjøpesenteret og Tøyen T-banestasjon er lokalisert. Stasjonen ble opprettet 1904, ble ubemannet stasjon i 1963, og nedgradert til holdeplass uten krysningsmuligheter i 1964. For tiden trafikkeres Tøyen av lokaltogene på Gjøvikbanen. Ekspedisjonsbygningen fra 1904 var tegnet av arkitekt Paul Due, og var av samme type som en del andre mindre stasjoner på Gjøvikbanen. I 1913 ble den forlenget, tegningene var denne gang av arkitekt Gudmund Hoel. Bygningen ble revet på 1980-tallet. Tøyen Stasjon har også en bussholdeplass ved navn "Tøyen Stasjon" som betjenes av Ruters busslinjer 60 Vippetangen – Tonsenhagen og 67 Stovner T – Tøyen. Fremtid. Grunnet usentral beliggenhet og lav trafikk, ble det i 2007 foreslått fra byrådet i Oslo kommune og Oslo Sporveier å legge ned Tøyen stasjon, og samle jernbane og T-bane ved en ny kollektivterminal ved Ensjø stasjon. Dette har blitt gjentatt fra Ruters side i deres strategiplaner i alle følgende år. Jernbaneverket skrev i 2012: "Ved Ensjø vil man kunne få kort overgang til Ensjø T-banestasjon, området er også under utvikling med nye arbeidsplasser og boliger. Å flytte Tøyen til Ensjø vil være et viktig tiltak for reisende på Gjøvikbanen og for utvikling av Ensjø-området. Et grovt anslag av kostnadene ved å flytte Tøyen st. til Ensjø er vurdert til 30-40 millioner." Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Eurokommunisme. Eurokommunisme er betegnelsen på den politiske retningen enkelte vesteuropeiske tradisjonelt Moskvaorienterte kommunistiske partier, fremfor alt de spanske og italienske partiene, inntok på 1970- og 1980-tallet. Eurokommunismen er kjennetegnet ved sin vektlegging av en fredelig overgang til sosialismen, gjerne gjennom parlamentariske kanaler, og sin vektlegging av sivile politiske rettigheter. De eurokommunistiske partiene gikk også bort fra sine tradisjonelle organisasjonsformer som vektla enkeltmedlemmenes aktivitet og partiets demokratisk sentralistiske struktur. Teoretisk baserte eurokommunistene seg på Antonio Gramscis skrifter og fremfor alt den italienske kommunistlederen Palmiro Togliatti sine fortolkninger av disse. I henhold til dette teoretiske grunnlaget gikk partiene inn for å bygge bredere allianser, og i Italia gikk endog kommunistpartiet inn for regjeringssamarbeid med kristendemokratene. Eurokommunismen var også en av inspirasjonskildene for Mikhail Gorbatsjovs reformer i Sovjetunionen. Eurokommunismen fikk aldri noe betydelig fotfeste i Norge da mange av de viktigste prinsippene allerede var ivaretatt av Sosialistisk Venstreparti og deres forløpere. Imidlertid kan Marxistisk Forum og senere også Bevegelsen for Sosialisme beskrives som eurokommunistiske. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1990. Rosenborg ble Norgesmester. De vant 5-1 over Fyllingen. 28 000 tilskuere hadde møtt frem på Ullevaal Stadion. Finale. Rosenborgs vinnerlag: Ola By Rise – Øivind Husby, Trond Sollied, Knut Torbjørn Eggen, Trond Børge Henriksen – Kåre Ingebrigtsen, Sverre Brandhaug, Ørjan Berg (Runar Berg fra det 80. min) – Karl-Petter Løken (Roar Strand fra det 75. min), Gøran Sørloth og Mini Jakobsen. Fyllingens lag: Vidar Bahus – Tom Leiknes, Inge Ludvigsen, Per-Ove Ludvigsen, Paul Tengs fra det 67. min), Gunnar Ingebrigtsen, Kjell Rune Pedersen fra det 50. min), Hans Brandtun, Dag Bergset, Håkon Knutsen, Asbjørn Helgeland, Tor Vikenes og Ola Lyngvær. Kilder. 1990 Fotball for herrer Pusteventil. En pusteventil er en ventil som i dykkesammenheng blir brukt til å levere pustegass ved omgivende trykk fra en eller flere dykkeflasker. Ventiler blir også brukt for å levere draktgass for de som har separate systemer for dette. Deler. En pusteventil består av flere separate deler. Kobling mot flaskekran. Ved apparatdykking med åpne systemer har pusteventilen, førstetrinnet, en kobling for å kunne kobles mot en flaskekran. Det finnes i hovedsak to typer, klokobling eller DIN-kobling. Klokobling. Denne blir også kalt yoke. Består av en bøyle som blir skrudd fast over flaskekranen og klemmer hullet i førstetrinnet mot hullet i flaskekranen. Maksimalt trykk er 232 bar DIN-kobling. Denne blir også kalt skrukobling. Førstetrinnet blir skrudd inn i flaskekranen. Maksimalt trykk er 300 bar. Førstetrinn. Førstetrinnet er en reduksjonsventil som skal redusere trykket på gassen til et mellomtrykk. Vanligvis 8-10 bar over omgivende trykk. Førstetrinnet har en høytrykkside og en mellomtrykkside. Uttak på høytrykksiden vil levere gass med trykk lik flasketrykket. Uttak på mellomtrykksiden vil levere gass med trykk lik mellomtrykket. Andretrinn. Andretrinnet leverer gass ved omgivende trykk. Embraer Unidade Gavião Peixoto lufthavn. Embraer Unidade Gavião Peixoto lufthavn (IATA: -, ICAO: SBGP) er en privat flyplass som ligger i Gavião Peixoto, São Paulo i Brasil. Flyplassen eies av flyprodusenten Embraer og brukes hovedsakelig av selskapet selv og til noe militær-trafikk. Rullebanen på flyplassen er er på 4,967 meter, noe som gjør den til den lengste i Sør-Amerika og den tredje lengste i verden. Henny Skjønberg. Henny Skjønberg (Hennika) (født "Bucher Eide" 6. august 1886 i Stavanger, død 5. januar 1973 i Oslo) var en norsk skuespiller som var tilknyttet Det Norske Teatret det meste av sin karriere mellom 1918 og 1957. Hun er kanskje mest kjent fra rollen som peppermøen Bianca Bals eller Tante Pose i filmen av samme navn fra 1940. I gymnasårene på Kongsgård i Stavanger, fikk hun sin første smak på teaterlivet, gjennom skoleteatret Iduns Julekomedie, der hun blant annet hadde rollen som "Lotte" i stykket "Cousine Lotte" i 1902. Etter gymnaset reiste hun til London og livnærte seg ved å skrive reisebrev for Stavanger Aftenblad. Etter londonoppholdet levde hun noen år i tsarens russland, først som guvernante i en russisk adelsfamilie, senere som lærer i språk. Henny Skjønberg debuterte på den nyetablerte Stavanger Faste Scene som "tante Malla" i "Geografi og kjærlighed" i 1914. Henny Skjønberg var gift med kollega Eugen Skjønberg, mor til skuespillerne Pål Skjønberg og Espen Skjønberg. Barnebarnet Hennika Skjønberg (Henny Kristin) er oppkalt etter henne. Hun var med i et tyvetalls filmer, hvorav flere er norske klassikere, og "Tante Pose", hvor hun spilte den kvinnelige hovedrollen, er den mest kjente. Fylkesvei 230 (Vest-Agder). Fylkesvei 230 (Fv230) i Vest-Agder går mellom Eskelandsmyra og Dyrstad i Mandal kommune. Veien er 6,7 km lang. Eksterne lenker. 230 Raufoss stasjon. Raufoss stasjon ligger på Raufoss og er i dag siste stoppested før endestasjonen Gjøvik på Gjøvikbanen. Stasjonen ligger 12 km unna Gjøvik stasjon og 111 km fra Oslo S. Raufoss fikk jernbaneforbindelse med Kristiania i 1901. Findel lufthavn. Luxembourg-Findel lufthavn (IATA: LUX, ICAO: ELLX) er ligger 6 km utenfor Luxembourg by i Luxembourg og er landets hovedflyplass. Luxair, Luxembourgs største flyselskap og Cargolux har base på flyplassen. Ruter og selskaper. Luxair (Agadir, Ajaccio, Alicante, Antalya, Arrecife, Barcelona, Bastia, Berlin-Tegel, Burgas, Bilbao, Cagliari, Catania, Constanţa, Corfu, Djerba, Dublin, Dubrovnik, Faro, Frankfurt, Fuerteventura, Geneva, Gran Canaria, Ibiza, Iráklion, Jerez de la Frontera, Lanzarote, Lisboa, London-City, London-Heathrow, Madeira, Madrid, Malaga, Malta, Manchester, Marrakech, Milano-Malpensa, Monastir, München, Napoli, Nice, Kos, Palma de Mallorca, Paris-Charles de Gaulle, Porto, Rhodos, Rimini, Rome-Fiumicino, Saarbrücken, Tenerife, Turin, Varna, Wien) Ispigging under de paralympiske vinterlekene 1994. Under Paralympiske vinterleker 1994 var ispigging en av de øvelsene det ble konkurrert i. Både kvinner og menn deltok. 1 000 m LW10-11. Atle Haglund satte verdensrekord med sin vinnertid. Andre norske plasseringer: Svein Haug på 6. plass og Sture Bjørkås på 8. plass. Terje Johansen startet, men fullførte ikke løpet. 1 500 m LW10-11. Atle Haglunds vinnertid var ny verdensrekord. Andre norske plasseringer: Erik Sandbråten på 4. plass, Terje Johansen på 5. plass og Svein Haug på 7. plass. 100 m LW10-11. Andre norske plasseringer: Atle Haglund på 4. plass, Erik Sandbråten på 5. plass, Terje Johansen på 8. plass og Uno Frantzen på 10. plass. 500 m LW10-11. Andre norske plasseringer: Erik Sandbråten på 4. plass, Sture Bjørkås på 9. plass og Uno Frantzen på 10. plass. 1 000 m LW10-11. Kirsti Hoøien satte ny verdensrekord med sin vinnertid. Evy Gundersen kom på 4. plass. 100 m LW10-11. Brit Mjaasund Øjen satte ny verdensrekord med sin vinnertid. Kirsti Hoøen deltok også, men ble diskvalifisert. 500 m LW10-11. Brit Mjaasund Øjen satte ny verdensrekord med sin vinnertid. Evy Gundersen kom på 4. plass. 700 m LW10-11. Evy Gundersen kom på 4. plass. Rullestadtunnelen. Rullestadtunnelen er en 2920 meter lang vegtunnel på europavei 134 i Etne kommune i Hordaland. Tunnelen går mellom Rullestad og Langebu, og leder trafikken utenom Rullestadjuvet. Tunnelarbeidet begynte i august 2004, gjennomslaget kom 20. juli 2005 og tunnelen ble åpnet 30. juni 2006. Den samlede lengden for tunnelen og ny vei i dagen er 6050 meter. Tunnelen har to kjørefelt oppover (østover) og ett kjørefelt nedover. Stigningen i tunnelen er 6,6 %. Bruk av Rullestadtunnelen er forbudt for fotgjengere og syklister. Galleri lille Kabelvåg. Galleri lille Kabelvåg ligger ved siden av Kabelvåg torg. Galleriet eies og drives av kunstnerne Inger Anne Nyaas og Thor Erdahl. Galleriet åpnet 4. juni 2006. I galleriet kan man se maleri og grafikk av Thor Erdahl og tekstil av Inger Anne Nyaas. Det vises også skiftende utstillinger med andre kunstnere. Galleriet blir også brukt til konserter og foredrag. Cacahuamilpagrottene. CacahuamilpagrotteneCacahuamilpagrottene som ligger ved sydlige Sierra Madre omtrent 52 kilometer fra Taxco i Mexico er blant verdens største grotter. Grottene ble oppdaget i 1834 av Manuel Sainz de la Peña Miranda og området ble erklært som nasjonalpark i 1936. .biz. .biz er et generisk toppnivådomene (TLD) på Internett, beregnet til bruk for nettsteder for kommersielle virksomheter. Navnet er en fonetisk stavelse av det første leddet i «business». Historie. Domenet ble opprettet for å lette noe av etterspørselspresset på gode domenenavn tilgjengelig på toppnivådomenet ".com", og for å gi et alternativ til selskaper hvis foretrukne ".com"-domenenavn allerede hadde blitt registrert av andre. Domenet ble opprettet i 2001 sammen med flere andre, som første gruppe av nye gTLD'er godkjent av ICANN som følgen av Internett-boomen på 1990-tallet. Det blir administrert av Neulevel. I motsetning til sunrise-perioden på ".info", så fikk ikke eierne av varemerker muligheten til å registrere først på ".biz". Man valgte i stedet en prosedyre hvor igjennom de kunne legge inn et krav om intellektuell eiendomsrett på forhånd, og for deretter å utfordre en eventuell registrant gjennom en policy kalt «STOP» (Startup Trademark Opposition Policy). Et betydelig antall domener ble med hell ervervet av varemerkeeiere fra andre registranter på denne måten. Blant de mere kontroversielle sakene, hvor generiske ord ble overtatt basert på varemerkekrav i en prosess kalt «reverse hijacking» av kritikere, var og. Den siste ble senere reversert gjennom en rettsavgjørelse. Bruk. Til tross for domenets formål om å være et domene forbeholdt forretningsvirksomhet, så blir ".biz"-domenet i praksis drevet som et domene uten restriksjoner, tilgjengelig for alle, for all slags bruk. Ingen mekanismer for håndhevelse er planlagt eller tilsiktet, i hvert fall ikke direkte av registreringsenheten eller registrarene. Det er dog i teorien mulig for tredjeparter å utfordre ikke samsvarende registreringer gjennom en konfliktløsningpolicy. Selv om ".biz" har fått mange registreringer (kun slått av ".info" blant de nye gTLD'ene), så peker kritikerne på at domenet fremdeles har liten navnegjenkjennelse blant folk flest. ".biz"-domener er meget populære i Tyrkia, ettersom «biz» betyr «vi» på tyrkisk. Det vil si at hvis man har domenet "blabla.biz", så betyr dette på tyrkisk «vi er blabla». Eksempler på dette er: "anneyiz.biz" som betyr «vi er mødre» eller "superiz.biz" som betyr «vi er supre». Registrering. Registrering foregår direkte på andre nivå. Det er ingen spesifikke juridiske eller geografiske kvalifikasjoner for å registrere et domenenavn på ".biz", bortsett fra at det må være for «bona fide forretnings- eller kommersielt bruk» (dvs. ingen personlige eller «talestol»-nettsteder, og ingen cybersquatting), samt at de vanlige juridiske hjelpemidler mot krenkelser av varemerker er gjeldende. Registreringer behandles via akkrediterte registrarer. Alternative DNS-røtter og ".biz". Før ICANN godkjente ".biz" som et toppnivådomene var det allerede i bruk av en eller flere alternative DNS-røtter. Dette muliggjorde at et ".biz"-domene kunne peke til forskjellige IP-adresser avhengig av hvilken DNS-server som ble brukt. På grunn av dette krever Neulevel, som for tiden har kontroll over ".biz"-roten, at en DNS-server må være offisielt registrert hos dem på deres liste over godkjente DNS-servere før en domene-registrar kan registrere den i WHOIS som DNS-serveren for et bestemt domene. Eksterne lenker. B i Emiratet Bukhara. Emiratet Bukhara (Tadsjikisk: "Аморати Бухоро") var en sentralasiatisk stat som eksisterte fra 1785 til 1920. Den okkuperte landområdet mellom elvene Amu-Darja og Syr-Darja, tidligere kjent som Transoxiana. Dens kjerneterritorium var landområdet langs nedre del av elven Zeravsjan, og dens urbane sentrum var oldtidsbyene i Samarkand og emiratets hovedstad, Bukhara. Staten eksisterte på samme tid som Khanatet Khiva i vest, i Khwarezm, og Khanatet Kokand i øst, i Fergana. Historie. Emiratet Bukhara ble offisielt grunnlagt i 1785, og staten skulle styres av Manghit-dynastiets emir, Shah Murad. I løpet av det 18. århundre, hadde emirene gradvis tatt kontroll over Khanatet Bukhara, fra deres posisjon som ataliq. Omkring 1740-tallet, da khanatet ble overvunnet av Nadir Shah av Persia, var det tydelig at emirene satt på makten for alvor. I 1747, etter Nadir Shahs død, hadde ataliq Muhammad Rahim Bi drept Abulfayz Khan og hans sønn, og dermed satte han en stopper for Astrakhanid-dynastiet. Fra da av tillot emirene at khanene «lekte seg» med makten, helt til Shah Murad tok over tronen som en følge av Abu l-Ghazi Khans død. I 1868 tapte emiratet en krig med det russiske keiserdømmet, som hadde planer om kolonialisme i regionen. Russland overtok store deler av emiratets territorium, inkludert Samarkand. I 1873 ble de resterende delene til russisk protektorat, og var snart omringet av guberniaet Turkestan. a> (1880–1944), den siste emiren av Emiratet Bukhara. Fotografi av Prokudin-Gorski i 1911. I 1920 ble Emiratet Bukhara overvunnet av bolsjevikene og erstattet med Usbekiske Sosialistiske Sovjetrepublikk. Reformistene innen emiratet hadde vendt seg til de russiske revolusjonære for å få militær assistanse, etter at den konservative emiren, Muhammed Alim Khan, nektet å gi slipp på makten. Den røde armé gjennomførte et mislykket angrep i mars 1920 og deretter et vellykket et i september samme år. I dag er territoriet til det oppløste emiratet hovedsakelig Usbekistan, med unntak av visse deler i Tadsjikistan, Turkmenistan og Kasakhstan. Kultur. Europeerne kom til Sentral-Asia omkring 1600-tallet, og der fikk de se jøder som levde i Emiratet Bukhara. De hadde navngitt dem de bukhariske jødene. Senere flyttet de bukhariske jødene seg til land som bl.a. Tadsjikistan og andre deler av Usbekistan, fordi muslimene ville tvinge dem til å konvertere til islam — eller dø. Store horder med jøder ble nødt til å flytte på seg til stadighet, for å holde seg selv og sin religion i live. Knut Lundstrøm. Knut Lundstrøm (født 17. februar 1951 i Sannidal) er en norsk funksjonshemmet idrettsutøver. Han mistet begge beina i en arbeidsulykke ved Tangen verft i august 1978. Lundstrøm er en av Norges mestvinnende paralympiske deltakere, med 14 gull fra sine første paralympiske leker i Innsbruck i 1988 til sitt siste i Nagano i 1998. Han er Norges og en av verdens største grossister i paralympiske medaljer med 14 gull, fem sølv og to bronse. Han har også hatt flere verdensrekorder i ispigging, og fått utdelt kulturpriser for sin fremragende innsats. På hjemmesiden til OL Vancouver 2010 blir han omtalt som legendarisk. Mottok Telemark fylkeskommunes kulturpris 1988. Clara Kimball Young. Clara Kimball Young (født 6. september 1890, død 15. oktober 1960) var en meget populær amerikansk skuespiller i stumfilmens første tid. Tidlig liv. Clara Kimball Young ble født i Chicago i Illinois. Hennes foreldre, Edward M. Kimball og Pauline Maddern, var omreisende skuespillere, og hun gjorde sin første opptreden på scenen kun tre år gammel. Gjennom hele hennes første år reiste hun med sine foreldre og deltok i deres oppsetninger. Hun gikk på St. Francis Xavier's Academy i Chicago og ble deretter ansatt i aksjeselskap før hun senere gikk tilbake til teaterverden, reiste omfattende gjennom USA og spilte i ulike småteatre. Tidlig i sin karriere møtte Clara og giftet seg med en medskuespiller ved navn James Young. Etter å ha sendt et bilde av seg selv til filmselskapet Vitagraph ble hun sammen med sin mann tilbud en årskontrakt i 1912. Framgang og nedtur. I det nye filmmediet og uten større konkurranse ble Clara Kimball Young en stjerne hos Vitagraph og hun hadde en omfattende rolle i en og to-rullers filmer som den dydig, rettskafne heltinne. I 1913 var hun blitt en av de mest populære kvinnelige skuespillerne hos Vitagraph og ble plassert som 17 hos kinopublikumet. Dessverre er mange av hennes filmer fra hennes tidlige periode hos Vitagraph nå gått tapt. I 1914 utga Vitagraph dramaet "My Official Wife" hvor Young spilte en russisk revolusjonær og ble regissert av sin ektemann James Young og med den populære Earle Williams i den mannlige rolle. Filmen, så nå har gått tapt, ble en enorm suksess og plasserte både Williams og Young på førsteplass i popularitetsvalg. Young ble deretter plukket opp og signerte en kontrakt med den legendariske Hollywood-mongulen Lewis J. Selznick. Etter en serie med suksessfulle roller var Young solid etablert som en av hovedattraksjonene og hennes ektemann James Young var nå en av de mest anerkjente filmregissørene. I 1915 var Youngs popularitet utfordret av en serie nye kvinnelige stjerner som Mary Pickford, Dorothy og Lillian Gish, Pearl White, Edna Purviance, og Mabel Normand. Young ble involvert i en meget omtalt affære med Selznick som nådde sitt høydepunkt i en skilsmisse i 1916 fra hennes ektemann James Young som anklaget Lewis J. Selznick for den «overdragelse av hengivenhet». James Young fikk endelig bestemmelse den 8. april 1919 på grunnlag av «forlatthet». Selznick dannet deretter raskt selskapet Clara Kimball Young Film Corporation og installerte seg selv som president og dannet selskapet Selznick Productions for å distribuere hennes filmer og andre fra uavhengige selskaper. Etter kun fire filmer med Selznick ebgynte forholdet deres å surne og Kimball Young kjempet for å frigjøre seg fra alle forretningsarrangementer med Selznick. Hun anklaget ham for svindle hennes fra inntektene fra hennes filmer via en rekke stråselskaper og ved at han var plassert som president. I hennes selskap tillot han henne ikke innsyn i hennes forretningsaffærer. I 1917 innledet Kimball Young et forhold til Harry Garson og hun trakk ham også inn i nye forretningsforbindelser. Garson hadde liten erfaring fra filmverdenen og det endte med at Kimball Youngs karriere begynte å dale. Selv om hun forble en populær stjerne til begynnelsen av 1920-tallet led hun under Garsons apati og påståtte vanstyre. Kimball Young begynte deretter å bli utsatt for en rekke angrep fra pressen angående hennes forretninger og personlige forhold til Garson. Ved 1925 begynte hennes stjerne å dale og hun gjorde sin siste stumfilm, "Lying Wives". Resten av 1920-tallet spilte hun vaudeville og i all stillhet giftet hun seg med dr. Arthur Fauman i 1928. Oppfinnelsen og innføringen av lyd kom til gjenopplive hennes filmkarriere for en kort tid og hun opptrådte i flere talefilmer for RKO og Tiffany Studios, men kun med moderat suksess. Hun hadde kun mindre roller, en av dem i en kortfilm med Three Stooges, og i lavbudsjettsfilmer. En av hennes større roller var mordmysteriet "The Rogue's Tavern" (1936) hvor hun spilte en søt, men forvirret moderlig kvinne som skjulte en stor hemmelighet. I all stillhet trakk Young seg tilbake fra filmindustrien i 1941. Hun døde av slag ved Motion Picture House (filmindustriens eget hospital) den 15. oktober 1960 i Woodland Hills i California og hun ble lagt til hvile ved gravlunden Grand View Memorial Park Cemetery i Glendale i California. For Clara Kimball Youngs bidrag til filmindustrien ble hun gitt en stjerne på den legendariske Hollywood Walk of Fame ved 6513 Hollywood Blvd i Hollywood. Walvis Bay. Walvis Bay er en havneby i Namibia. Byen har 65 000 innbyggere. Det er veg- og jernbaneforbindelse til hovedstaden Windhoek. Byen er Namibias viktigste havneby. Walvis Bay ble grunnlagt i 1840. Bukten som har gitt byen navn er en naturlig dypvannshavn, et trygt sted for de mange hvalfangere og fiskefartøyer som drev sin virksomhet i de rike farvannene utenfor det sørvestlige Afrika. Havnen ble først oppdaget av europeere da Bartolomeu Dias 8. desember 1487 ankret opp i Walvis Bay med sitt flaggskip «São Cristóvão». Havnens betydning for sjøfarten rundt Kapp Det Gode Håp medførte kamp mellom ulike land om kontroll over havnen, men det var i første halvdel av 1800-tallet at den fikk økonomisk betydning, da også på grunn av guanoforekomstene i området. I 1840 annekterte Storbritannia Walvis Bay og området rundt bukten i et forsøk på å komme Tyskland i forkjøpet. I 1910 ble Walvis Bay en del av den Sørafrikanske Unionen. Byen og omlandet forble under Sør-Afrika fram til 28. februar 1994 da suvereniteten over Walvis Bay ble overført til Namibia. Eugen Skjønberg. Eugen Skjønberg (født 27. mars 1889) i Kragerø, død 25. juli 1971 i Oslo) var en norsk skuespiller. Skjønberg deltok i en rekke innspillinger for Radioteatret, og kan blant annet høres i seriene om Dickie Dick Dickens og Ibsenstykker som "De unges forbund". Han var en ettertraktet filmskuespiller og medvirket i nærmere 30 filmer i Norge og Sverige. Blant de mest kjente er "Fant", den forbudte "To mistenkelige personer" og "Vi gifter oss". Eugen Skjønberg var gift med Henny Skjønberg, far til Pål Skjønberg og Espen Skjønberg, og farfar til Hennika Skjønberg, Siv Skjønberg og Jo Skjønberg, alle skuespillere. Opplandene. Opplandene eller Opplanda (norrønt "Upplǫnd", dansk "Oplandene") er en historisk benevnelse for distriktene nord for Viken, altså distriktene nord for Oslofjorden, som inngikk i tingkretsen for Eidsivatinget med fellesting på Eidsvoll. Området skal ha omfattet de fem fylkene Gudbrandsdalen, Hadafylki (Toten, Land, Hadeland og Ringerike, sistnevnte med Sigdal, Krødsherad og Modum), Heinafylki (Hedemarken og Gjøvik), Raumafylki (Romerike og Glåmdalen), og Østerdalen. Opplandene nevnes en rekke ganger i de gamle kongesagaene. På Opplandene var det i middelalderen bispesete og kaupang på Hamar. Senere kom navnet Opplandene til å brukes om området som i dag utgjøres av Hedmark og Oppland fylker. Et minne om denne bruken finnes i navnet «Vestoppland politidistrikt», som omfatter området vest for Mjøsa, og «Østoppland HV-distrikt», som holder til på Elverum. Marabou. Marabou er en svensk sjokoladeprodusent. Produksjonen ble startet i Upplands-Väsby i 1916 av nordmannen Johan Throne Holst (1868–1946), som hadde hatt stor suksess med Freia-merket i Norge. Freia og Marabou ble slått sammen i 1990, og ble i 1993 kjøpt av Kraft Foods for tre milliarder norske kroner. Mjölkchoklad, Schweizernöt, Frukt & Mandel, Mörk choklad, Helnöt, Apelsin/Krokant, Digestive, Daim, Mint, Polka, Nonstop, Passion og Dukat. Gus Van Sant. Gus Van Sant (født 24. juli 1952 i Louisville, Kentucky i USA) er en amerikansk filmregissør, manusforfatter og filmprodusent. Han er særlig kjent for filmene "Drugstore Cowboy" fra 1989, "Den enestående Will Hunting" fra 1997 og "Elephant" fra 2003. Bakgrunn og arbeid. Gus Van Sant begynte filmkarrieren med å regissere reklamefilm for TV, og var assistent for regissøren Roger Corman. Han er homofil, og filmene hans handler ofte om homoseksuelle og andre minoritetsgrupper uten å bestandig sette dem i et positivt lys. Filmografien hans som manusforfatter og regissør omfatter en film bygd på Tom Robbins' roman "Even Cowgirls Get the Blues", som har et mangfoldig skuespillerutvalg (Keanu Reeves, Roseanne Barr, Uma Thurman og cameoer av forfatteren William S. Burroughs og skuespilleren Heather Graham med flere); og "I drift mot Idaho", som også hadde Reeves på rollelista, pluss River Phoenix som gutteprostituert (Van Sant planla også å regissere en biografifilm om kunstneren Andy Warhol med Phoenix i hovedrollen, men kansellerte prosjektet da Phoenix døde av narkotikamisbruk i 1993). Han har også laget en moderne remake av Alfred Hitchcocks klassiske filmthriller "Psycho" fra 1960. Van Sant filmet sin versjon med nøyaktig de samme fotografiske vinklene som i den opprinnelige filmen. Van Sant er kanskje likevel mest kjent for å ha regissert "Den enestående Will Hunting" fra 1997, med Matt Damon i tittelrollen som matematisk geni. Gus Van Sant vant Gullpalmen under Cannes filmfestival i 2003 for filmen "Elephant", som er inspirert av voldsmassakeren på den amerikanske ungdomsskolen Columbine High School. I 2007 fikk han en spesialpris ved samme festival for "Paranoid Park", et følsomt filmportrett av en ung skater og drapsmann. Som skuespiller har Van Sant opptrådt som seg selv i Kevin Smiths filmkomedie "Jay and Silent Bob Strike Back". I filmen teller han penger han har tjent på suksessen med "Den enestående Will Hunting". Gus Van Sant har skrevet manusene til de fleste filmene han har regissert. Han har også skrevet bøkene "Pink" og "108 Portraits", hvor den siste inneholder fotografier som han har tatt. Gus Van Sant bor i Portland i staten Oregon. William Jackson Hooker. William Jackson Hooker født (6. juli 1785 i Norwich, England, død 12. august 1865 i Kew) var en britisk botaniker. Gjennom sine studier av blomstrende planter, bregner og moser regnes han som en av de betydeligste systematiske botanikere i sin tid. Hooker foretok sine første feltstudier på Island sommeren 1809. I 1814 foretok han senere botaniske reiser til Frankrike, Sveits og Italia. Han ble i 1820 professor ved Universitetet i Glasgow. I 1841 ble han direktør for De kongelige botaniske hager i Kew, som han utvidet kraftig i sin tid. Hooker ble adlet i 1836. Operasjon Jupiter. Operasjon Jupiter var Winston Churchills plan fra andre verdenskrig om å invadere og frigjøre Norge i 1942. Planen ble aldri satt i verk. Det har etter krigen kommet frem at planen hadde som hovedmål å frigjøre Nord-Norge. Om resten av Norge ville blitt forsøkt frigjort, er usikkert. Motivasjonen for Operasjon Jupiter. Churchill hadde vært arkitekten bak planen og presset den også frem, til tross for skepsis fra den britiske generalstaben. Planen var å «rulle opp nazistenes Europa-kart fra toppen», i følge Churchill selv. Churchill hadde flere motiver for å kjøre frem denne planen. Vestmaktene hadde lenge lovet Stalin å åpne en «andre front» i vest, for å gi avløsing til de sovjetiske styrkene som var hardt presset på Østfronten. Det var også viktig for Storbritannia at de Sovjetiske styrkene fortsatte å yte tyskerne motstand, ellers ville Hitler få frigjort massive styrker til å sette inn mot britene. Ved å frigjøre Nord-Norge ville de allierte også få kontroll over tyskernes flyplasser i nord. Luftwaffe bombet hele tiden de alliertes konvoier til Murmansk. Med et fritt Nord-Norge kunne også forsyningene settes i land mye tidligere, slik at konvoiene kunne kortet ned på tiden de seilte gjennom de u-båtinfiserte havområdene i nord. På et møte mellom Churchill og Stalin i august 1942, måtte Churchill innrømme at de allierte ikke klarte å holde sine løfter om å åpne en «andre front» i løpet av året. Det de kunne greie i nær fremtid var å sette i gang «Operasjon Torch», planen for å åpne en ny front i Nord-Afrika. Churchill luftet imidlertid ideen om Operasjon Jupiter for Stalin, og hele siste dag på møtet deres gikk med til å diskutere denne planen. Planlegging. I første halvdel av 1942 var planen om invasjonen av Nord-Norge svært aktuell. Kort tid før Churchills Moskva-besøk i august 1942, hadde planen høyere prioritet i den britisk-amerikanske militære sjefgruppen i Washington (Combined Chiefs of Staff), enn den planlagte landgangen i Nord-Afrika (iverksatt i november 1942). Den norske forsvarssjef Wilhelm Hansteen ble orientert om planen, men fikk beskjed om å ikke nevne den for noen annen nordmann. Hansteen aksepterte, med en reservasjon: Den norske regjering måtte informeres dersom det ble besluttet å iverksette planen. Churchill ønsket at Canada skulle ta en ledende rolle i invasjonen og ga den kanadiske generalløytnant Andrew McNaughton i oppdrag å ferdigstille planen i 1942. McNaugthon selv var skeptisk til planen og omtalte den som «ekstremt risikabel». Planen. Fem divisjoner, nær 125 000 soldater, de fleste kommandosoldater, skulle landsettes på tre steder i Nord-Norge samtidig. To divisjoner skulle rykke mot Bardufoss, to mot Kirkenes og en mot Banak. Flyplassene på Bardufoss, Banak ved Lakselv og i området Kirkenes-Petsamo måtte okkuperes med landtropper. Dette måtte prioriteres først og skje samtidig, for å beskytte resten av landstyrkene mot flyangrep fra tyskerne. Etter å ha sikret flyplassene, skulle invasjonsstyrkene få kontroll over Tromsø, for så å bevege seg videre og innta Bardufoss. Operasjonen ville kreve 21 skvadroner av bombefly og jagerfly, i alt 300 fly. Ett hangarskip skulle delta i operasjonen, sammen med fire slagskip, 15 kryssere, 52 jagere, 48 minesveipere samt en rekke mindre skip fra marinen, i alt 196 krigsskip. 200 landgangsfartøyer skulle settes inn for å få troppene inn til strender og kaier. 150 sivile lasteskip skulle få fram forsyninger og 9 339 kjøretøyer. Skrinleggelse. Churchill ønsket at kanadierne skulle ta føringen i planen. Etter å ha møtt skepsis i flere instanser skrinla til slutt den kanadiske generalstaben planen i oktober 1942. Fokus ble i stedet skiftet til planleggingen av «Operasjon Torch». Etter at kanadierne sa nei, ble planen aldri mer aktuell. Men den ble holdt kunstig i live og brukt som avledningsmanøver mot tyskerne videre. Selv om dette er uklart historisk sett, kan planen ha bidratt til at Hitler på slutten av krigen valgte å ha fire divisjoner stående i Norge, i stedet for å sette dem inn på østfronten eller mot de alliertes invasjon av Frankrike. Populærkultur. I det PC-baserte strategispillet «Allied General» (utgitt av SSi i 1996), kan du selv være alliert general og gjennomføre Operasjon Jupiter. Bøker og kilder. Jupiter Hadafylki. Hadafylki (norrønt "Haðafylki") skal ifølge Snorre ha vært et betydelig småkongedømme eller fylke på Oplandene, lenge før Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. I såfall kan det ha oppstått i merovingertiden, men neppe som tingområde. Flere har også reist tvil omkring fylket egentlig eksisterte. Det finnes nemlig ingen referanser til et slikt fylkesting før på 1270-tallet, da landskapslovene (også kjent som Landsloven) ble omarbeidet av Magnus Lagabøte. I tidligere tider bruke man gjerne tredelingsprisippet. Hadafylki ble således regnet som en "tridjung", altså en tredjepart, av Oplandene. De to andre tredjepartene var Heinafylke (Hedemarken) og Raumafylke (Romerike). Disse og bilandskapene Gudbrandsdal og Østerdal ble underlagt Eidsivatinget da dette oppsto, med tingsted på Eidsvoll. Eidsivatingslagen fikk imidlertid ikke like stor betydning som Gulatingslagen (Vestlandet) og Frostatingslagen (Trøndelag). De fleste historikere ser imidlertid ut til å være enige om at det på Oplandene har eksistert en fylkeslignende inndeling, men kanskje har bygdetingene vært mer betydningsfulle der enn andre steder. Hadafylki besto også av tridjunger; Ringerike, Hadeland og Toten, som ikke nødvendigvis hadde samme geografiske utbredelse som i dag. Hadeland inkluderte trolig store deler av Land i tredelingstiden. Etter hvert ble imidlertid tredelingen omgjort til firedeling. Da kan Land ha blitt en egen fjerdepart, men det er ingen kirkebygg i dette området som tilsier en slik utvikling. Mot slutten av senmiddelalderen fikk imidlertid de lokale bygdetingene stadig mer betydning, samtidig som fylkestingene ble mindre viktige. Etter reformasjonen i 1536 ble det også mange endringer i maktbalansen, ikke minst fordi kronen da ble nærmest eneveldig, samtidig som kirkens makt ble nærmest pulverisert. Det grunn til å tro at Granavollen på Hadeland var det viktigste tingstedet i Hadafylki, selv om nok både Ringerike og Toten hadde sine egne tingsteder. På Granavollen ligger også den store Nikolaikirken (kjent som en av de to Søsterkirkene på Gran). Den var sannsynligvis den mektigste av tridjungkirkene (hovedkirkene) i fylket. De to andre var nok Hoff kirke på Toten og Norderhov kirke på Ringerike. Senere ser man også at disse tre landskapsområdene alle inngår i Hadeland prosti, som på 1500-tallet er brutt opp i mindre enheter. Da som Biri, Gran, Hole, Jevnaker, Land, Norderhov, Toten og Vardal. Denne situasjonen varte til i 1736, da Hadeland, Ringerike og Hallingdal prosti ble dannet. Skiskyting under de paralympiske vinterlekene 1994. Under paralympiske vinterleker 1994 var skiskyting en av øvelsene det ble konkurrert i. 7,5 km Fri teknikk LW5-8. Norske plasseringer: Andreas Hustveit på 5. plass og Terje Holm på 6. plass. 7,5 km Sitteski LW11. Norske plasseringer: John-Olav Johansen på 5. plass. 7,5 km Fri teknikk B1-3. Norske plasseringer: Tone Gravvold på 8. plass. Liste over utøvere som ikke fullførte Tour de France 2007. Dette er en liste over utøvere som ikke fullførte Tour de France 2007. Utøvere som ikke fullførte Tour de France 2007 Awash. Awash eller Hawash er en av de største elvene i Etiopia. Den nedre delen av elvedalen ble i 1980 innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Hele elveløpet er innenfor Etiopias grenser. Elven har sitt utspring sør for fjellet Warqe, vest for hovedstaden Addis Abeba. Den renner så sørover og runder fjellet Zuqulla, før den fortsetter først øst og så nordøstover. Den har sitt utløp i to mindre innsjøer ved grensen til Djibouti. Elven er 1200 km lang. I 1960 ble den store Kokademningen (Awash I) om lag 75 km fra Addis Abeba ferdigstillet, med et vannkraftverk som har vært en viktig kilde til kraftforsyningen i området. Innsjøen som ble dannet ved oppdemmingen er på om lag 180 km². Innsjø og demning er imidlertid truet av sterk sedimentering. Siden 1971 er det tre demninger i elven – Awash I – III. Den nedre elvedalen inneholder en av viktigste gruppene av paleontologiske funnsteder på det afrikanske kontinent. De eldste funnene er fire millioner år gamle. Funn som er gjort her har bidratt til å belyse kunnskapen om menneskets tidligste utvikling. Det mest spektakulære funnet ble gjort i 1974, da man fant 52 skjelett-fragmenter som gjorde det mulig å rekonstruere det kjente Australopithecus-førmennesket Lucy (Australopithecus afarensis). Dorothy Tutin. Dorothy Tutin (født 8. april 1930, død 6. august 2001) var en høyt ansett engelsk skuespiller. Liv. Tutin ble født i London i 1930 av foreldre som ikke ble gift før året etter, og i hennes levetid ble fødselsdatoen derfor oppgitt til å være 1931 for å skjule denne omstendigheten rundt hennes fødsel. Hun var talentfull pianist, men fulgte en karriere på scenen isteden for musikken. Hun giftet seg med skuespilleren Derek Waring, og de fikk to barn, en sønn og en datter. Ekteparet forble gift livet ut. Tutin døde i 2001 av leukemi i en alder av 71 år, og ektemannen døde i 2007. Datteren Amanda Waring ble også skuespiller. Hun var gift i noen år på slutten av 1980-tallet med den svenske sangeren Tommy Körberg. Dorothy Tutin ble utnevnt til kommandør av Order of the British Empire i 1967, og ble forfremmet til "Dame Commander" (DBE) i 2000. Hun ble derved adlet og fikk rett til å føre tiltaleformen "Dame" foran sitt navn. Karriere. Etter å ha debutert på scenen i 1949 fikk hun en tidlig suksess, både på grunn av sin dyktighet som hennes uvanlige utseende. Hun fikk rollen som Cecily i filmen "The Importance of Being Earnest" (1952) etter Oscar Wildes skuespill. Hennes neste store filmrolle var som Lucie i "A Tale of Two Cities" (1958) med Dirk Bogarde som medskuespiller. Hun fortsatte å dele sine opptredener mellom teaterscenen, fjernsyn og film. Hun opptrådte i 1970-filmen "Cromwell" sammen med Richard Harris og Alec Guinness i rollen som dronning Henrietta Maria før hun på nytt spilte en dronning i 1971, da som Anne Boleyn i BBCs suksessfulle fjernsynsserie om kong Henrik VIII av Englands seks dronninger, "The Six Wives of Henry VIII". Hun deltok også i Ken Russels film "Savage Messiah" i 1972. Hun opptrådte også som læreren Sarah Burton i fjernsynsserien "South Riding" (1974), basert på en roman av Winifred Holtby. Tidlig på 1980-tallet deltok Tutin også fjernsynsfilmen "Murder with Mirrors", basert på en kriminalroman av Agatha Christie, sammen med Helen Hayes og Bette Davis. En annen av hennes større roller var som Goneril i en Emmy-vinnende fjernsynsproduksjon av William Shakespeares "Kong Lear", og hvor Laurence Olivier spilte kongen og Robert Lang spilte hertugen av Albany. Familien Addams. Familien Addams er en amerikansk fjernsynsserie basert på tegneren Charles Addams' skjemtetegninger i tidsskriftet "The New Yorker". Serien ble vist på amerikansk TV i 64 avsnitt i årene 1964–1966. Serien har også blitt vist på svensk fjernsyn, første gangen i 1965. Serien handler om den merkverdige familien Addams som bor i et gotisk, viktoriansk herskapshus og de nyter det som de fleste andre mennesker synes er ubehagelig og morbid. Familien består av pappa Gomez og hans hustru Morticia, onkel Fester, bestemor og barna Pugsley og Wednesday, huset hovmester Lurch samt den spaserende hånden Thing. Flere oppfølgere har blitt gjort på serien og dens konsept, blant annet tre spillefilmer, "The Addams Family" (1991), "Addams Family Values" (1993) og "Addams Family Reunion" (1998). Det har også blitt laget to animerte TV-serier og seks dataspill basert på konseptet ble utgitt i årene 1989 til 1994. I mai 2007 ble det annonsert at det vil bli satt opp et musikkspill eller musical på Broadway. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1987. Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1987 ble vunnet av Bryne etter at de slo Brann 1-0 etter ekstraomganger i cupfinalen. Vinnermålet ble scoret av Kolbjørn Ekker i første ekstraomgang. Finale. Bryne ble Norgesmester etter at de vant over Brann med 1-0. Målscorer for Bryne var Kolbjørn Ekker som scoret i det 104 minutt i første ekstraomgang. Knut Arild Løberg fra Brann fikk gult kort. 23080 tilskuere overvar kampen på Ullevaal Stadion. Dette var det første NM i historien for Bryne. Det var Bjarne Berntsen som ledet Bryne til seier mot Brann. Før kampen uttalte han: Jeg håper det beste laget vinner……. over Brann ! Kjell Nordby fra Rygge var dommer. Brynes vinnerlag: Lars Gaute Bø, Kolbjørn Ekker, Bjørn Gulden (Geir Giljarhus fra det 100 min.), Leif Rune Salte, Roar Pedersen, Hugo Hansen, Tor Fosse, Paal Fjeldstad, Arne Larsen Økland, Børre Meinseth, Jan Madsen og (Paul Folkvord fra det 115. min). Branns lag: Bjarni Sigurðsson, Hans Brandtun, Per Egil Ahlsen, Jan Halvor Halvorsen, Redouane Drici (Per Hilmar Nybø fra det 91 min.), Erik Solér, Arne Møller, Lars Moldestad (Knut Arild Løberg fra det 64 min.), Odd Johnsen, Halvor Storskogen og Trond Nordeide. Kilder. 1987 Fotball for herrer Überthrash. "Überthrash" er et split album med fire norsk thrash metal-band: Audiopain, Infernö, Nocturnal Breed og Aura Noir. Roger Schjerva. Statssekretær Roger Schjerva i Finansdepartementet. Roger Helgesen Schjerva (født 19. januar 1968 i Skien, oppvokst i Bø i Telemark) er en norsk politiker som siden oktober 2005 er statssekretær for Sosialistisk Venstreparti i Finansdepartementet. Han er bosatt i Halden. Roger Schjerva har tatt Examen philosophicum (1988) og Samfunnsøkonomi (1996–2000) ved Universitetet i Oslo og Samfunnsøkonomi mellomfag ved Universitetet i Tromsø (1993). Mens Schjerva studerte i Tromsø, bidro han til å stifte Sosialistisk Studentlag (SSL). Han har tidligere vært ansatt i SVs stortingsgruppe som finansrådgiver og sekretariatsleder. Han har også vært politisk sekretær, fylkesstyremedlem og medlem av representantskapet i Oslo SV. Schjerva var fra 1986 aktiv i Sosialistisk Ungdom, som medlem av sentralstyret og sekretær under Lisbet Rugtvedts lederperiode. Schjerva har variert arbeidserfaring fra organisasjonsarbeid, bygningsbransjen, hotellnæringen og pleie- og omsorgsektoren. Scherva kjempet om nominasjonen til andreplass på SV-lista i Oslo til Stortinget i 2001, men tapte for bergensmannen Heikki Holmås. Etter at Roger Schjerva ble utnevnt som statssekretær kom det kritikk fra innad i partiet om at de såkalte «Rogerne» i partiet hadde fått for mye makt. «Rogerne» bestod av Roger Schjerva, Roger Sandum (også statssekretær i Finansdepartementet) og Roger Pedersen (da SVs pressesekretær, senere politisk rådgiver i Kunnskapsdepartementet fram til 2008). Lisbeth Rugtvedt (statssekretær i Kunnskapsdepartementet) og Bård Vegar Solhjell (statssekretærer på Statsministerens kontor) tilhørte ifølge kritikerne også denne gruppen med angivelig relativt lik alder, erfaring, sosial profil og meninger i partiet. Überthrash II. "Überthrash II" er et split album med fire norsk thrash metal-band: Audiopain, Infernö, Nocturnal Breed og Aura Noir. Det er det andre split albumet fra disse bandene under navnet Überthrash. Anders Johansson (politiker). Anders Johansson (født 17. september 1891, død 6. oktober 1975 i Borås) var en svensk politiker (Folkpartiet). Anders Johansson var riksdagsledamot i det første kammeret 1954-1961. Dolemite. "Dolemite" er en amerikansk actionfilm fra 1975, og også navnet på hovedkarakteren spilt av Rudy Ray Moore. Filmen ble regissert av D'Urville Martin som i tillegg spiller skurken Willie Green. En oppfølger ved navn "The Human Tornado" kom i 1976. Prunella Scales. Prunella Scales (født 22. juni 1932) er en engelsk skuespillerinne mest kjent for sin rolle som Sybil Fawlty, hustruen til Basil Fawlty, i den britiske komedien "Hotell i særklasse" og rollen som Elisabeth II i filmen "A Question of Attribution". Hun har hatt en lang og innholdsrik karriere som skuespiller i for det meste komedie-roller. Hennes tidligste filmroller var i "Pride and Prejudice" og "Hobson's Choice". Scales, Prunella Scales, Prunella Alpin skiidrett under de paralympiske vinterlekene 1994. Under Paralympiske vinterleker 1994 ble det konkurrert i alpine grener, for både kvinner og menn. Utfor under de paralympiske vinterlekene 1994. Under Paralympiske vinterleker 1994 ble det konkurrert i utfor. Klasse B1-2. Knut Hæreid Markegard stilte også til start, men fullførte ikke. Klasse LW2. Ole Johan Kristoffersen kom på 7. plass og Asle Tangvik på 11. plass. Klasse LW4. Ove Jørgensen kom på 5. plass. Klasse LW12. Knut Hæreid Markegard deltok også, men fullførte ikke. Elisabeth Bang. Elisabeth Bang (født 26. september 1922, død 28. september 2009) var en norsk skuespiller og instruktør. Bang var skuespiller ved Det Norske Teatret (1945–46) og Nationaltheatret (1948–50), og satte også opp en rekke forestillinger for flere norske scener. Sitt gjennombrudd fikk hun i 1952, som Ragnhild i Olav Duuns "Medmenneske", og gjorde utover på 50-tallet seg bemerket i nynorsk dramatikk som i Tarjei Vesaas "Morgonvinden" og "Bleikeplassen", samt tittelrollen i Lars Bergs debutdrama "Maria". Høstet også suksess i dramatiseringen av Johan Falkbergets "Den fjerde nattevakt". Hun viste sans for absurd drama, som i Pinters "Fødselsdagsselskapet" og i Bjørn Endresons Beckett-monologer "6 Becket". På slutten av 1960-årene begynte hun å regissere, og markerte seg med en oppsetning av Federico García Lorcas "Bernarda Albas hus" i 1971. Hun satte opp "Et dukkehjem" på Det Norske Teater i 1974 og "Byggmester Solness" på Trøndelag Teater i 1976. Bang filmdebuterte i 1946 i "Englandsfarere". Hun spilte sosialarbeider i Arne Skouens "Det brenner i natt!" (1955). Hun medvirket videre i "An-Magritt" (1969) og "Himmel og helvete" (1969). Personlige forhold. Elisabeth Bang var gift med kollega Pål Skjønberg og var mor til skuespillerene Hennika Skjønberg og Siv Skjønberg. Super-G under de paralympiske vinterlekene 1994. Under paralympiske vinterleker 1994 ble det konkurrert i super-G. Klasse B2. Dag Lars Westgaard kom på 5. plass med tiden 1.32,56. Klasse LW2. Ole Johan Kristoffersen kom på 11. plass og Asle Tangvik kom på 16. plass. Klasse LW4. Ove Jørgensen deltok, men fullførte ikke. Pratibha Patil. Pratibha Patil (marathi:, født 19. desember 1934 i Nadgaon, Maharashtra) var fra 2007 til 2012 president i India. Hun var den første kvinnelige president i landet. Fra 2004 til 2007 var hun guvernør i delstaten Rajasthan. Patil er medlem av Kongresspartiet. Bakgrunn. Patil har mastergrad i statsvitenskap og økonomi fra Mooljee Jetha College i Jalgaon og bachelorgrad i rettsvitenskap fra Government Law College i Mumbai. Hun har arbeidet som advokat. Delstatspolitikk i Maharashtra. På 1960-tallet gikk Patil med i Kongresspartiet. Hun var først politisk aktiv i Maharashtra, der hun i 1962 første gang ble valgt til delstatens folkevalgte forsamling. Hun ble igjen innvalgt i 1967 og satt da som representant til 1985. Patil fikk poster i delstatsregjeringen og var blant annet minister for velferd og offentlig helse, kultur, utdanning, byutvikling og bolig. Fra 1979 til 1980 var hun opposisjonsleder i delstaten. Rikspolitikk. I 1985 tok hun skrittet over i rikspolitikken og var fra 1985 til 1990 medlem av Rajya Sabha, overhuset i det indiske parlamentet. En periode i 197 var hun overhusets president. I 1991 stilte hun til valg til underhuset, Lok Sabha, og lykkes å bli innvalgt. Guvernør i Rajasthan. Etter at perioden i underhuset var over i 1996, forlot hun politikken for en tid. Patil ble i 2004 utnevnt til guvernør i delstaten Rajasthan og ble med dette den første kvinne i et slikt embete i Nordvest-India. Hun satt som guvernør fra 8. november 2004 til 23. juni 2007. President. Politisk har Patil vært nært knyttet til Gandhi-familien. I 2007 ble hun nominert som Kongresspartiets kandidat til vervet som Indias president, og fikk Bhairon Singh Shekhawat fra Bharatiya Janata Party som motkandidat. Hun vant valget med mer enn to tredeler av stemmene og ble dermed den første kvinne i embetet som Indias president. Patil ble innsatt som president fra 25. juli 2007. I utøvelsen av presidentgjerningen har Patil særlig lagt vekt på å fremme kvinners rettigheter og på landbruksspørsmål. .gov. .gov er et generisk toppnivådomene på Internett, som brukes av offentlige enheter og virksomheter i Amerikas forente stater. ".gov"-domenet administreres av General Services Administration (GSA), en uavhengig instans av USA's føderale regjering. USA er det eneste landet som har et regjeringsspesifikt toppnivådomene i tillegg til sitt ccTLD. Årsaken ligger i Internetts opprinnelse som et forskningsnettverk underlagt USA's føderale styresmakter. (se NSFNET og ARPANET). Andre land bruker vanligvis et andrenivå-domene til dette formålet, som for eksempel ".gov.au" for Australia, ".gob.ar" for Argentina, ".govt.nz" for New Zealand, ".gov.uk" for Storbritannia, ".gc.ca" for Canada, ".gouv.fr" for Frankrike og ".guv.ro" for Romania. Enkelte føderale instanser i USA bruker imidlertid ".fed.us" i stedet for ".gov", mens USA's forsvarsdepartement og dets underordnede organisasjoner har sitt eget toppnivådomene: ".mil". Alle styresmakter i USA kan bruke ".gov", så som for byen Atlanta, og for delstaten Georgia (USA). Tidligere var imidlertid bare føderale enheter tillatt å benytte domenet, mens enheter på lavere nivåer måtte bruke subdomener under sin hovedenhet. Det er av denne grunn en mangel på konsistens i adressene for nettstedene til styresmakter på delstats- og lokalnivå, hvor noen bruker ".gov", noen ".us" og andre igjen ".com", ".org" eller andre TLD'er. Eksterne lenker. G o Storslalåm under de paralympiske vinterlekene 1994. Under Paralympiske vinterleker 1994 ble det konkurrert i storslalåm. Klasse B2. Lars Westgaard deltok også, men ble diskvalifisert. Klasse LW2. Ole Johan Kristoffersen kom på 4. plass og Asle Tangvik på 8. plass av de 18 som fullførte. Det var 34 deltakere som startet. Klasse LW4. Ove Jørgensen kom på 7. plass av de 9 som fullførte. Det var 15 deltakere som startet. Klasse LW12. Knut Haereid Markegard kom på 4. plass av de 7 som fullførte. 18 deltakere startet. Florian Schneider. Florian Schneider-Esleben (født 7. april 1947 i Düsseldorf, Tyskland) var ett av de to grunnleggende medlemmende av elektronikagruppen Kraftwerk. Han startet Kraftwerk med Ralf Hütter i 1970, etter å ha møttes for første gang i 1968 da de begge var kunststudenter ved Remscheid. Spirene til Kraftwerk startet allerede i 1969 da de startet avant-gardebandet «Organisation» mens de gikk på Robert Schumann-akademiet i Düsseldorf. Han forlot bandet i november 2008. Slalåm under de paralympiske vinterlekene 1994. Under Paralympiske vinterleker 1994 ble det konkurrert i slalåm. Klasse B1-2. a> kom på 4. plass av de 7 som fullførte. 13 deltakere startet. Klasse LW2. Ole Johan Kristoffersen kom på 8. plass av de 11 som fullførte. Asle Tangvik var også påmeldt, men fullførte ikke. 33 deltakere startet. Klasse LW4. Ove Jørgensen deltok, men var ikke blant de 6 som fullførte. Klasse LW5/7. Cato Zahl Pedersen deltok, men var ikke blant de 4 som fullførte. Klasse LW12. Knut Haereid Markegard startet også, men fullførte ikke. Klasse B1-2. Disse var de eneste 3 som fullførte, av 7 startende. Klasse LW3/4. Renate Hjortland startet også, men fullførte ikke. Adolphe Adam. Adolphe Charles Adam (født 24. juli 1803 i Paris, Frankrike, død 3. mai 1856 samme sted) var en fransk komponist og musikkritiker. Han var en produktiv komponist av operaer og balletter, og er kanskje mest kjent i dag for ballettene "Giselle" (1844) og "Le Corsaire" (1856, hans siste verk), operaen "Le postillon de Lonjumeau" (1836), og julesangen «Minuit, chrétiens!» («O helga natt») (1847). Biografi. Adam ble født i Paris, som sønn til Louis (1758–1848), som var født under navnet Johann Ludwig Adam i Muttersholtz, Alsace, også komponist og professor ved konservatoriet i Paris. Hans mor var datteren til en fysiker. Som barn foretrakk Adolphe Adam og improvisere musikk på egenhånd heller enn å studere musikk seriøst. Han ble innskrevet i konservatoriet i Paris i 1821, hvor han studerte orgel og harmonium under den berømte operakomponisten François-Adrien Boïeldieu. Adam spilte også triangel i orkesteret i konservatoriet; likevel vant han ikke Grand Prix de Rome og hans far oppmuntret ham ikke å satse på en musikkariere. Da han var 20, skrev han sanger for vaudeviller i Paris og spilte i orkesteret ved Gymnasie Dramatique, hvor han senere ble kormester. Som mange andre franske komponister, tjente han til opphold ved å spille orgel. I 1825 hjalp han Boïeldieu å forberede roller for "La dame blanche" og lagde en pianoversjon av stykket. Han var i stand til å reise gjennom Europa med pengene han hadde, og møtte Eugène Scribe, med hvem han senere samarbeidet i Geneva. Innen 1830, hadde han fullført 28 verker for teater. Adam er muligens mest kjent for balletten "Giselle" (1841). Han skrev flere andre balletter og 39 operaer, innbefattet "Le postillon de Lonjumeau" (1836) og "Si j'étais roi" (1852). Etter å ha hatt en uenighet med instruktøren i operaen, investerte Adam sine penger og lånte meget for å åpne et tredje operahus i Paris: Théâtre National. Operahuset åpnet i 1847, men stengte på grunn av 1848-revolusjonen, og forlot Adam i stor gjeld. Hans forsøke på å redde seg ut fra denne gjelden innbefattet en vending til journalisme. Fra 1849 til sin død i Paris, underviste han i komposisjon i konservatoriet i Paris. Hans julesang «Cantique de Noël», ofte kjent under tittelen «O helga natt», har blitt en internasjonal favoritt, og kan ha vært den første musikkringkasting på radio. Adolphe Adam er begravet i Cimetière de Montmartre (gravlunden i Montmartre). Norgesmesterskapet i fotball for menn 1953. Viking ble Norgesmester etter at de vant over Lillestrøm med 2-1 den 25. oktober. Målscorere for Viking var Håkon Kindervåg som scoret etter det 24. minutt og Kåre Ingvaldsen som scoret i det 70. minutt. For Lillestrøm scoret Sverre Borgersen i det 80. minutt. Dette var første gangen Viking vant et Norgesmesterskap. 31 102 tilskuere overvar kampen på Ullevaal Stadion. Dommer var Øivind Helgesen. Vikings vinnerlag: Peder Svendsen, Bjarne Kindervåg, Lauritz Abrahamsen, Kåre Bjørnsen, Edgar Falch, Victor Bergsten, Kåre Ingvaldsen, Rolf Bjørnsen, Karl Bø, Hilmar Paulsen (Jan Ørke fra det 43. minutt) og Håkon Kindervåg. Trener: Georg Monsen. Lillestrøms lag: Hans Kristiansen, Kjell Lund, Hans Hansen, Rolf Wahl, Ivar Kristiansen, Svein Bergersen, Ivar Hansen, Ivar Wahl, Sverre Borgersen, Gunnar Arnesen og Gunnar Lund. Kilder. 1953 Fotball for herrer Vestmannaeyjar. Et bilde tatt fra øya Heimaey, med utsikt mot det islandske fastlandet. Vestmannaeyjar (på norsk «Vestmannøyene») er en liten vulkansk øygruppe som ligger utenfor sør-kysten av Island. Bare den største av øyene, Heimaey, er bebodd. Øygruppen er en del av kommunen "Vestmannaeyjabær" som ved utgangen av 2005 hadde 4 172 registrerte innbyggere. Øygruppen har fått navnet sitt etter irene som ble tatt til fange for å brukes som treller av Norrøn-gælerne. Det gamle norrøne ordet "Vestmenn" ble brukt om irene, og ble beholdt i det islandske språket, selv om Irland ligger lenger øst enn Island. Ikke lenge etter at Ingolf Arnarsson ankom Island ble hans bror, Hjörleifur, drept av slavene han hadde brakt med seg. Ingolf fulgte etter slavene til Vestmannaeyjar-øygruppen, og drepte dem alle i en hevnaksjon. Den 20. juni 1627, ble Vestmannaeyjar inntatt av en osmansk flåtestyrke på 15 skip (tolv galeier og tre andre fartøy), i følge med barbareskpirater fra Algerie, under ledelse av Murat Reys den yngre. Styrken ble der i 26 dager fram til 16. juli 1627. Styrken tok til fange 400 av øyboerne som slaver, og fraktet dem til Algerie i en reise som tok 27 dager. De fleste av islenderne levde resten av livet sitt i fangenskap. En av fangene, Oluf Eigilsson, greide senere å komme seg tilbake til Island, og skrev da en bok om opplevelsene sine. Deretter kom også en tyrkisk korsar med navnet Ali Biçin Reis til øygruppa og det islandske fastlandet, hvor han tok 800 slaver. Området er på samme vis som resten av Island, svært vulkansk aktivt. Det var to store utbrudd i området på 1900-tallet. Det første var i 1963 da et 3 1/2 år langt utbrudd dannet øya Surtsey, og det andre var utbruddet av Eldfell på øya Heimaey i 1973, som nødvendiggjorde en rask evakuering av nesten alle av øyas 5000 innbyggere. Fra 1998 til 2003 var øygruppen også hjem til Keiko, spekkhuggeren som var stjernen i filmen Slipp Willy Fri. Øygruppen er også godt kjent på Island for sin årlige festival kalt "Þjóðhátíð" (som betyr «nasjonal festival»), som trekker en stor del av Islands ungdom. Festivalen ble opprinnelig startet fordi øybeboerne ikke hadde anledning til å delta i festlighetene rundt landets feiring av 1 1000-års jubileet for bosettingen av Island. I festivalens første 70-år eller så, var det for det meste en familieorientert festival, men har i det siste århundret blitt mer et overgangsrite for tenåringer, der det konsumeres store mengder alkohol. Ordføreren på Vestmannaeyjar er for tiden Elliði Vignisson. Carlo Giovanni Turcotti. Carlo Giovanni Turcotti eller "Du Tianshou", "Jialu" (født 9. oktober 1643 fra nær Milano i Italia, død 15. oktober 1706 i Fatshan nær Kanton i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste ut med kurs for Manila i 1671 og misjonerte i 1674 på Celebes. Han var så misjonær i Siam i fire år. Hollenderne tok ham til fange og holdt ham i fangenskap i tre år. I 1680 kom han til Macao, og fra 1681 og fremover virket han i Kanton og Fatshan og andre steder i provinsen Guangdong. I 1696 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Guizhou, men mottok aldri bispevigselens sakrament. Før han grunnla misjonen i provinsen Guizhou bygde han kirker i Kanton og Fatshan og reiste et monument over Frans Xavier på øya Shangchuan. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Geneviève Bujold. Geneviève Bujold (født 1. juli 1942 i Montreal, Quebec) er en kanadisk skuespiller. Bujold ble født og oppdratt av strenge katolske foreldre som sendte henne til nonneskole for en tolvåring utdannelse, men hun mislikte skolen og dens strenge disiplin og forlot den for å forfølge en skuespillerkarriere. Hun fikk sin teaterutdannelse ved Montreal's Conservatory of Dramatic Art og sitt gjennombrudd da hun turnerte i Paris i Frankrike med et teaterselskap da den franske regissøren Alain Resnais som valgte henne for en rolle mot Yves Montand i filmen "La Guerre est finie" (1966). Det førte til at hun ble i Frankrike for en tid og gjorde flere filmer med flere franske regissører som blant annet Louis Malle. Bujold deltok i en rekke filmer for kanadisk og amerikansk fjernsyn og fikk en Emmy-pris i 1967 for hennes fremførelse som Jeanne d'Arc. Det samme året giftet hun seg med den kanadiske filregissøren Paul Almond som også regisserte henne i "Isabel" (1968), og "Act of the Heart" (1970) hvor hun spilte mot Donald Sutherland. De fikk en sønn, Matthew, i 1968 og ble skilt i 1972. Også i 1968 vant hun prisen «Prix Suzanne Bianchetti» som den mest lovende unge skuespiller i fransk film. I 1969 spilte hun mot Richard Burton i filmen "Anne of the Thousand Days" ("Anne av tusen dager"). For hennes mektige utførelse vant hun en Golden Globe for beste kvinnelige skuespiller i filmdrama foruten en nominasjon for Academy Award som beste kvinnelige skuespiller. Bujolds betydelige dyktighet som skuespiller fikk media til å fremme henne som en av de mest skinnende stjernene, men hennes temperament førte til konflikter med hennes arbeidsgiver Universal Studios og hun forlot sin kontrakt. Det førte til at filmselskapet saksøkte henne, men konflikten ble løst da hun sa seg enig i å spille i katastrofefilmen "Earthquake" (1974). I de påfølgende årene ga hun mange strålende fremføringer, blant i filmen "The Trojan Women" (1971) med Katharine Hepburn og Vanessa Redgrave; "Kamouraska" (1973); Brian De Palmas "Obsession" (1976); "Alex and the Gypsy" (1976) mot Jack Lemmon; den medisinske thrilleren "Coma" (1978) med Michael Douglas som medskuespiller; "Choose Me" (1984), regissert av Alan Rudolph; og "Tightrope" (1984), regissert av Clint Eastwood. Likevel førte ingen av disse filmene henne til den stjernehimmel som mange hadde tenkt om henne, men filmkjennere anerkjente hennes prestasjoner og hun vant en Genie Award som beste kvinnelige skuespiller for hennes hovedrolle i "Murder by Decree" (1979). En grunn til at hun ikke var et like varmt navn i kinopublikumet øyne var at hun trakk seg tilbake i noen år for å føde og oppdra sin andre sønn i 1980. Hun var tilbake i 1984 i "Choose Me". Hun gjorde isteden mye arbeid for hovedsakelig uavhengige filmselskaper. I 1994 signerte hun en kontrakt til å spille hovedrollen som kaptein Nicole Janeway i den amerikanske fjernsynsserien ', men hun trakk seg etter bare ha spilt noen få scener i seriens første episode. Hun uttalte at fjernsynsserier hadde et for krevende arbeidstempo.Kate Mulgrew erstattet henne og figurens navn ble endret til Kathryn Janeway. I 2006 uttalte Bujold at hun hadde en alvorlig medisinsk forhold med sin urinblære. Bujold er i slekt med vektløfteren Louis Cyr Bujold fra Quebec på 1800-tallet. Vegard Berg Johansen. Vegard Berg Johansen (født 15. juli 1973 i Svolvær, Lofoten) er en norsk fotballtrener for Fløya og tidligere fotballspiller. Han har spilt for FK Lofoten, Tromsø IL, OS Belenenses, FK Haugesund, Svolvær IL og Tromsdalen UIL. Han er bror til tidligere Tromsø IL og FK Lofoten spiller Stein Berg Johansen og sønn av tidligere Svolvær IL og FK Lofoten trener Viggo Berg Johansen. Vegard Berg Johansen la opp etter 2004-sesongen. Suppeskilpadde. Suppeskilpadde er den eneste arten i gruppen "Chelonia". Den ser ut som andre havskilpadder med en flat kropp, kort nakke og årelignende armer som er velegnet til svømming. Suppeskilpadden blir opptil 1,5 meter lang. Det tyngste individet som har blitt fanget veide 395 kg, men gjennomsnittsvekten på voksne individer er rundt 200 kg. Arten har en levealder på opptil 80 år i naturen. Det er to større underpopulasjoner av arten, den atlantiske og den øst i Suppeskilpadden holder seg vanligvis på grunt vann i nærheten av sjøgress. Den lever nesten utelukkende av planter. Unge individer supplerer imidlertid dietten med virvelløse dyr. I motsetning til de fleste havskilpadder som tilbringer mesteparten av sitt voksne liv i havet, kommer suppeskilpadden gjerne opp på avskjermede strender om dagen for å sole seg. Slaget på Grathe Hede. Slaget på Grathe Hede ble utkjempet i den 23. oktober 1157 mellom de danske hærene til Valdemar den store og hans rival mot den danske trone, Svein Grathe. Valdemars hær vant slaget og Svein Grathe ble drept da han forsøkte å flykte. Bakgrunn for slaget. Slaget på Grathe Hede i 1157 markerte slutten på en borgerkrig mellom Svein Grathe, Knut Magnusson V og Valdemar den store, alle konkurrenter til den danske trone. Etter at Erik Lam frivillig hadde abdisert i 1146 ble Svein Grathe, sønn av Erik Emune, erklært som konge på Sjælland og i Skåne. Samtidig lot Knut Magnusson, sønn av Magnus den sterke som igjen var sønn av kong Nils, seg utrope som konge i Jylland. Knut gjorde forsøk på å erobre Sjælland, både i 1147 og i 1150, men ble drevet tilbake og han flyktet til Tyskland hvor han klarte å samle en ny hær. I 1152 i nærheten av Viborg møttes de til slag ved Gedebæk. Knut Magnusson tapte og appellerte til den tyske konge og den senere keiser Frederik Barbarossa. Som lensherre innkalte han både Knut og Svein til riksdag i Merseburg. Begge møtte fram og her tilkjente Fredrik kongetittelen til Svein og denne svor da lenseden til ham. Samtidig bestemte Fredrik at Svein til gjengjeld skulle gi Sjælland til Knut som len. Dette løftet ble aldri innfridd. I Danmark var stormennene urolige over den store, tyske innflytelsen. Valdemar, som først hadde sluttet seg til Svein og som hadde utnevnt ham til hertug i Slesvig, skiftet side til Knut. Den nye alliansen ble knyttet og styrket ved at Valdemar ble trolovet med Knuts halvsøster, Sofia. Både Knut og Svein ble i 1154 hyllet som konger på landstinget i Viborg. Forræderi. De tre kongsbeilerne ble enige om å dele makten. Det ble slik at Valdemar skulle styre Jylland, Knut styre øynene Sjælland og Fyn, og Svein styre Skåne. Deretter ble man enige om en forsoningsgilde i Roskilde den 9. august 1157. I følge Saxo lot Svein sine menn overfalle de to andre kongene. Knut ble drept mens Valdemar klarte såret å flykte ved å velte lystakene. I forvirringen i brannen kunne han forsvinne ut i mørket og deretter nå fram til Jylland. Slaget. På landstinget i Viborg fremmet Valdemar harde anklager om forræderi og svik fra Sveins side. I tillegg giftet han seg straks med Sofia for å knytte avdøde Knuts tilhengere til seg. Valdemar fikk stor tilslutning da danskene hørte om Sveins udåd, det som siden har blitt kalt for «Blodgildet i Roskilde», og ved hjelp av høvdingen Esbern Snare fikk han samlet en stor styrke. Svein på sin side innkalte den østdanske leidangen og seilte nordover og opp fjorden til havnebyen Randers, 30 km øst for Viborg. Svein gikk i land ved Grenå (ved Djursåens munning). Mens Sveins menn marsjerte mot Randers fikk Valdemars menn med list ødelagt flåten hans. Valdemar gikk over på motsatt side av elven Gudenå og fikk ødelagt broen til Randers. Det tvang hæren til Svein å bli værende på østbredden. Sveins hær hadde flyttet seg langs Gudenåen mot sør i den hensikt å komme seg om til Viborg. På samme tid fikk Valdemar stadige forsterkninger, og da han følte seg sterk nok ble broen reist på nytt i ly av mørket. Etter at de var kommet seg over på østsiden fortsatte de mot leiren til Sveins leir ved Grathe Hede ("Grå hede"). Om morgenen den 23. oktober møttes de to hærene på Grathe Hede. Kampen ble voldsom, men kort ettersom Svein tok feil av hvor Valdemars hovedstyrke var plassert. Det var en del menn i grå kofter på Valdemars høyre fløy som på avstand minner om ringbrynjer. Svein satte inn angrepet der, men Valdemar hadde plassert sine beste menn på venstre fløy. Da Svein angrep mot høyre ble han selv angrepet fra venstre, og da han oppdaget at han hadde tatt feil forsøkte han snu angrepet med sine ryttere. Mens Sveins hester var tunge og trette var Valdemars hester uthvilte, og mens rytterne ble overmannet gikk Sveins fotfolk i oppløsning og spredte seg. Minnesteinen som ble satt opp av Thor Lange. Da tok Svein selv til flukten Han havnet ut i sumpene ved enden av Hauge Sø hvor han ble sittende fast. Etter å ha tatt av sin rustning og våpen kom han seg på fast land. Da var han for utmattet til følge etter sine flyktende menn og ble tatt til fange av bøndene. Svein ba dem om føre ham til Valdemar, det ble ført fram en hest for ham, men brått var den en bonde som slo ham i hjel med en øks. Ettermæle. Etter sin død fikk Svein tilnavnet "Grathe" etter det sted hvor han tapte den danske krone og sitt liv. Den danske dikteren, romantikeren og statsråden Thor Lange fikk satt opp et steinkors i 1892 til minne om slaget. Minnesteinen markerer samtidig stedet for «Grathe Kapel» hvor man mener at Svein Grathe kan være begravet. Valdemar som hadde overlevd alle sine rivaler ble enekonge av Danmark. Han reorganiserte og bygde opp et krigsherjet Danmark. Han kunne legge grunnen for et sterkt dansk østersjøvelde som kom til å gi ham tilnavnet «den store». Maxwell Anderson. Maxwell Anderson (15. desember 1888 i Atlantic, Pennsylvania, død 28. februar 1959 i Stamford, Connecticut) var en amerikansk dramatiker og lyriker. __TOC__ Anderson studerte engelsk litteratur ved University of North Dakota i Grand Forks og ble senere ansatt som rektor ved høystadieskole i Minnewaukan, North Dakota, men ble avskjediget da han snakket om sine pasifistiske meninger overfor elevene. Han flyttet da til California og fortsatte sine studier ved Stanford University i Silicon Valley. Etter dette arbeidet han som lærer ved et gymnas i San Francisco inntil han på nytt fikk avskjed etter å ha gitt sin støtte til en elev som var motstander av våpen. Etter sine forsøk som lærer fikk en stilling i dagspressen og flyttet etterhvert til New York. Her begynte å skrive teaterstykker samtidig som han jobbet som journalist. Etter en tid jobbet han utelukkende for teateret. Han skrev et stort antall velkjente skuespill og han var en av de meget få dramatikere som skrev på blankvers. I 1933 fikk han Pulitzerprisen for drama for sitt politiske drama "Both Your Houses". Anderson trodde sterkt på menneskets verdighet, humanisme er kanskje et for sterkt ord, og mange av hans skuespill fokuserer på sammenhenger som frihet og rettferdighet. Anderson kan sannsynligvis få æren for at poesi ble populært i moderne drama. Han valgte å skrive i ensomhet, foretrakk å skrive i spiralbudne notatblokker for hånd, og avslo å være tilstede på premierene av sine egne stykker. Han nøt stor kommersiell suksess med en rekke teaterstykker som hadde handling fra Tudortiden. Et bestemt stykke, "Anne of the Thousand Days", fortellingen om Henrik VIII av Englands ekteskap og henrettelse av Anne Boleyn, var en stor suksess på scenen i 1948, men ble ikke filmatisert før etter 21 år, kanskje på grunn av sensuren ettersom ordet «bastard» ble brukt flere ganger og stykkets åpne diskusjon om seksuelle forhold. Det hadde premiere på Broadway med Rex Harrison og Joyce Redman i hovedrollene, og i 1969 ble det en Oscar-vinnende film (for kostymer!) med Richard Burton og Geneviève Bujold i de samme rollene. Teaterstykket blir fortsatt framført i dag. Et annet av hans Tudorstykker, "Elizabeth the Queen", ble laget film av under tittelen "The Private Lives of Elizabeth and Essex" (1939) med den legendariske skuespilleren Bette Davis i den kvinnelige hovedrollen og Errol Flynn som den mannlige kjekkasen. En av hans andre stykker som også involverte Elizabeth I av England var "Mary of Scotland" (1936) ble også filmatisert, men ikke med samme suksess i 1936 med Katharine Hepburn som Maria I av Skottland, Fredric March som jarlen av Bothwell, og Florence Eldridge som dronning Elizabeth. Teaterstykket har dog vært en suksess på Broadway med Helen Hayes i hovedrollen. Privatliv. Anderson giftet seg med Margaret Haskett, en tidligere klassekamerat, den 1. august 1911 i Bottineau, North Dakota. De fikk tre sønner, Quentin, Alan, og Terence. Margaret døde av kreft den 22. februar 1931. Anderson bodde deretter med Gertrude «Mab» Higger fra og med oktober 1933. En datter, Hesper, ble født 2. august 1934. Gertrude begikk selvmord den 21. mars 1953 og hennes datter Hesper (som var filmmanusforfatter til filmen "Children of a Lesser God", skrev en bok med tittelen "South Mountain Road: A Daughter's Journey of Discovery" om hennes uhygge da hun etter morens selvmord oppdaget at foreldre aldri hadde vært gift. Maxwell Anderson giftet seg likevel en gang til, da til Gilda Hazard den 6. juni 1954. Maxwell Anderson døde i Stamford, Connecticut, den 28. februar 1959, to dager etter at han hadde fått et slag. Blodgildet i Roskilde. Blodgildet i Roskilde ved 9. august 1157 var en blodig episode der en medkonge forsøkt seg på et attentat med sine menn mot sine to rivaler som også delte det danske kongedømmet. Valdemar overlevde attentatet, men hans fremtidige svigerbror Knud var drept. Bakgrunnen. Ved Haraldsted ti kilometer nord for Ringsted i Midtsjælland om julen var hertugen av Slesvig, Knud Lavard overfalt og felt av kongesønnen Magnus den 7. januar 1131 ved en skog. Mordet fulgt til et opprør av deler av det danske aristokratiet som valgt den dreptes halvbror Erik til motkonge på det skånske landsting og senere på Sjælland. Dette var starten på de ødeleggende kongekrigene om kongemakten som med få avbrudd hadde vart fram til foråret 1157, i 26 år hadde tronpretendentene vært i strid med hverandre. En uke etter mordet ved Haraldstedskov var hertugens sønn født av den russiske fyrstedatteren Ingeborg. Den fremtidige arvingen ble satt i pleie hos stormannen Asser Rig av Hvideslekten på Sjælland der han vokst opp som fosterbror til Esbern Snare og Absalon. Under Slaget ved Fodevig i 1134 hadde Erik Emune slått kong Nils og drepte Magnus den sterke. Men Erik Emunes død tre år senere ledet til nye uroligheter som ti år senere hadde eksplodert ut i en blodig strid mellom Erik Emunes sønn Svein og Knud Magnussen, sønn av Magnus den sterke. Valdemar overtok sin fars tittel som hertug av hertugdømmet Slesvig og støttet Svein mot sønnen av farens morderen. I 1152 tvunget den tyske keiseren de to tronpretendenter til fred. I 1154 etter flere år med indre fred der Svein var enekonge, gjorde Valdemar og Knud i fellesskap opprør og lot seg hylles som medkonger i Viborg landsting. Svein som hadde gjort seg upopulært, mistet aristokratiets støtte og måtte på landflyktighet til sin svigerfar i Tyskland. To år senere vendte han tilbake med den mektige Henrik Løves støtte og senere tok øyene Fyn og Lolland. Stormennene tvunget fram fredsforhandlingene på Lolland der de tre tronpretendenter gikk med på en avtale om å dele kongedømmet i tre der de skulle være medkonger. Valdemar som hertug av Slesvig ble konge over Jylland mens Knud fikk Fyn og Sjælland. Svein måtte nøyes seg med landsdelen Skåne fordi han hadde lite støtte på sin side og blitt endog mer upopulært for å ha gått i spissen for en tysk hær i det forrige året. Med i avtalen var det treffet enighet om å feire freden med et "gilde" i Roskilde for å besegle forliket og fullførte delingen av kongedømmet. Svein kom seg til Ringsted der han hadde et møte med Valdemar i forveien. Kort etterpå innkalte Knud sine medkonger til Roskilde. Der besøkte Svein sin datter i hans gamle hjem og under en samtale med hustruen på gården raste fra seg over fredsavtalens resultater og eventuelt utfallet av møtet med sin tidlige allierte. Blodgildet. Som den eldste av medkongene fikk Svein hederplassen i festehallen som utover aften var preget av lystige spill og drikke. Men ved mørkefallet den 9. august 1157 kom en følgevenn, "Ditlev" til Svein og hvisket ham i øret. Straks etter samlet alle menn i Sveins følge seg i hallen idet Svein reist seg og gikk ut på veien mot sitt sovekammeret. Etter han var ut av synet, angripe Sveins menn med sverd de hadde tatt med seg i brudd på skikket om å ikke ha med seg våpen under fest. Valdemar og Knud var uten våpen sammen med deres følgevenner. Valdemar umiddelbart viklet sin kappe om sitt hode og angrepet den første av attentatsmennene som ble veltet ned på gulvet. Kaos brøt ut med hyl og ståk i festehallen som straks etter ble mørkelagt etter Valdemar eller av hans menn hadde slått ned lysene. Valdemar trengte seg gjennom flokkene av menn mot utgangen, men hadde i tumulten blitt alvorlig såret i låren og fått mindre sår annet sted. Tross det og at han fikk belte og kappe revet av, kom han seg ut og vekk i mørket. Ditlev som hadde blitt slått ned av Valdemar, reist seg og hugget ned den ubevæpnede kongen Knud. Valdemars fosterbror Absalon som hadde kommet hjem fra Paris der han hadde studert, så Knud falt. Etter å ha grepet den døende kongen oppdaget han at det var ikke hans fosterbror Valdemar, men midt i kaoset var hans liv i fare da Sveins menn hugget etter på alle de skimte i mørket. Med hjelp fra flere menn klart Absalon og flere stormenn å komme seg i sikkerheten. De støttet på flere av Sveins menn i rustning, men unnsluppet. Hvor mange var drept eller såret utover Knud VI Magnussen er ikke og vil aldri bli kjent, men fortellingene om "blodgildet i Roskilde" gjorde det klart at det var en blodig begivenhet anført av Ditlev. Etterspillet. Valdemar hadde reddet seg, men to av hans følgevenner hadde kommet med og de gav ham en hest som han rir på til Fjenneslev der Hvideslekten hadde deres gård. Etter å ha vært pleiet for sine sårene, dro han videre med Esbern Snares hjelp i en natt med et skip som seilte til Jylland under dårlig vær. Svein fulgte etter Valdemar og nådde Djurå (Grenaa) i september eller oktober. Fra der seilte han opp mot Randers, men kunne ikke kom over bybroen mot Viborg som Valdemar hadde sin viktigste base på. Svein fortsatt langs elven Gudenå for å komme seg til Viborg fortest mulig. Men Valdemar vendte tilbake over elven og tok opp slag på Grathe Hede den 23. oktober 1157. Der vant Valdemar kampene og fikk viten om at Svein var drept av en bonde tilsynelatende uten grunn. Attentatsmannen Ditlev var tatt til fange og ble ført til den nye enekongen som gjenkjente ham og straks fikk ham i torturkammeret i Viborg. Der ble han sammen med en andre stormann henrettet, men de andre som hadde deltatt i attentatet var straffet med landsforvisning, de måtte ikke bøte med deres liv som mange hadde forlangt. Etter å ha vendt tilbake til Roskilde oppdaget han at roskildebiskop Asser hadde avgått ved døden og at den kaotiske situasjonen etter Blodgildet hadde gitt opphav for opptøy og indre stridigheter mellom borgerne i hver sin gruppe. En blodig borgerkrig med mange ofre i høsten 1157 og vinteren 1157-1158 med grusomheter begått spesielt mot tyske handelsfolk, var i full gang da enekongen med hans hær var kommet dit. Valdemar satt et stopp på volden ved å true med å legge byen øde, for hans myntmester og flere viktige personer i kongens tjeneste hadde blitt drept eller ranet av borgerne som var i såkalte "brorskap". Med dette var den indre freden i Danmark gjenopprettet og alle kreftene kunne vendes om mot de ytre fiender, i særpregenhet venderne. I april 1158 hadde Valdemar gjort sin fosterbror Absalon til biskop etter den døde roskildebiskopen. .edu. .edu er et generisk toppnivådomene på internett, for utdanningsinstitusjoner, primært i USA. Navnet kommer fra den første stavelsen i det engelske «education» (utdannelse). Historie. ".edu" ble opprettet i januar 1985 som et av de første toppnivådomenene. Domenet var opprinnelig beregnet på utdanningsinstitusjoner fra hele verden. Det var imidlertid, med få unntak, bare de i USA som registrerte slike domener, mens utdanningsinstitusjoner i andre land vanligvis benyttet domenenavn under sitt eget nasjonale toppnivådomene. I enkelte land brukes et andrenivå-domene for å indikere en utdanningsinstitusjon (for eksempel ".edu.mx" i Mexico, ".edu.au" i Australia, ".ac.uk" og ".sch.uk" i Storbritannia), mens andre steder registreres utdanningsinstitusjoner direkte på andre nivå under det nasjonale toppnivådomenet (for eksempel i Canada, Tyskland, Norge og Frankrike). I Tyskland har domenenavnet ofte et prefiks som angir typen av institusjon, "uni" for "Universität", "fh" for "Fachhochschule", for eksempel "www.uni-erfurt.de" og "www.fh-erfurt.de", eller hvis det er flere institusjoner av samme type, forkortelsen for institusjonens eget navn (for eksempel "www.fu-berlin.de", "www.tu-berlin.de" og "www.hu-berlin.de" for de tre universitetene i Berlin. Eksempler på ".edu"-domener utenfor USA er det franske "polytechnique.edu", det belgiske "solvay.edu", det svenske "korteboskolan.edu", Kosovo's "uni-pr.edu", det indiske "nist.edu" og det thailandske "au.edu". Mange institusjoner som har primære nettsteder på lokale andrenivå-domener kjører speilede nettsteder på ".edu"-domenet, så som "oxford.edu" som speiler "ox.ac.uk", eller "monash.edu" speiler "monash.edu.au". Registrering. Educause er den autoriserte registreringsenheten for ".edu", og er også dets eksklusive registrar, ettersom ".edu" er et lukket system. Den ansøkende institusjonen må søke direkte til Educause og må fremvise akkrediteringsbevis, og vil først da bli gitt et domenenavn. Selv om Educause er en non-profit enhet, så forlanger det likevel en årlig avgift for hvert domenenavn, som går til å dekke kostnadene ved å vedlikeholde infrastrukturen for ".edu". Educause, som eneste registrar, løser konflikter om domenenavn og alle andre policyspørsmål for ".edu". Endelig autoritet for ".edu" ligger hos USA's handelsdepartement. For så vidt gjelder den rent tekniske administrasjonen, så driver og vedlikeholder Educause direkte de tekniske komponentene for registrar og registreringsdelene selv, men har outsourcet driften av registreringsenhetens navneservere for domenet, for tiden til VeriSign. Eksterne lenker. E d Royal Flying Corps. Sopwith Camel, et mye brukt britisk jagerfly under første verdenskrig Royal Flying Corps eller RFC var den britiske hærens flyvåpen under nesten hele første verdenskrig. F.o.m 1. april 1918 ble det sammen med Royal Naval Air Service inkorporert i Royal Air Force. Opphav. RFC ble dannet 13. mai 1912 og tok over for Air Battalion Royal Engineers. På slutten av året hadde de 12 bemannede ballonger og 36 biplan jagerfly. Det var meningen at RFC skulle ha separate hær- og marineavdelinger. Men den britiske marinen nektet å la sine fly være kontrollert av en hæravdeling og dannet Royal Naval Air Service. Det første fatale krasjet var 5. juli 1912 i nærheten av Stonehenge. Piloten Eustace B. Loraine og observatøren R.H.V. Wilson omkom. Etter krasjet ble ordren «Flying will continue this evening as usual» («Flyvingen fortsetter som vanlig denne aften») som kom til å skape tradisjon. Første verdenskrig. Det franske luftforsvaret var betraktelig større enn RFC i første halvdel av krigen. I løpet av krigen ble RFC større og tok en mer offensiv del i luftkampen over vestfronten. Dette førte til en økning av tapene, over 700 i 1916 frem til høydepunktet under Bloody April i 1917. RFCs fly ble i starten markert med Union Jack, siden denne markeringen liknet altfor mye på det tyske flyvåpenets jernkors ble en rundel (fremdeles i bruk i RAF) adoptert. Rundellen er identisk med det franske luftforsvarets rundell, bare med reverserte farger. De danske kongekrigene. De danske Kongekrigene betegner tronstridighetene i dagens Danmark i årene mellom 1131 og 1182. Det danske kongedømmet var da delt opp i tre landsdeler, Jylland, Sjælland og Skåne, og en felles konge måtte hylles på hver av landsdelenes landsting. I årene mellom 1131 og 1157 raste borgerkrigene i fire omganger. Bakgrunn. Kong Nils av Danmark ble valgt til konge av stormennene i året 1104. Han var femte sønn av Svein Estridsson. Kong Nils av Danmark ble valgt etter at det ble kjent at kong Erik Eiegod var død på pilegrimsreise. Erik Eiegod hadde selv bestemt at hans sønn Knud skulle ta over kronen etter ham, men dette ble altså ikke respektert. Kanskje ble Erik Eiegods ønske overhørt fordi Erik Eiegods uekte sønn Harald Kesja, som var stedsfortreder for sin far i årene 1102 til 1104, hadde gjort seg svært upopulær. I øst herjet de hedenske venderne med sjørøveri, og med strandhugg på danske og tyske områder. Dermed måtte kystene beskyttes. Kongesønnen etter Erik Eiegod, Knud Lavard, ble jarl for Sønderjylland, under Slesvig, som var avdelt for å tjene som len i 1115. Under kampene mot abodritterne i Holsten, allierte han seg med herskerne av nabolandene, og deretter knyttet de kontakt med tyskerne. I 1127 døde Knud Lavards rival, kong Henrik Gotskalksson. Lothar, konge av Tyskland siden 1125, innsatte Knud Lavard som Henrik Gotskalkssons etterfølger, med kongetittel over abodritterne, og også som hertug over Slesvig, medregnet Sønderjylland. Knud Lavard utvidet riket sitt langs den vestslaviske østersjøkysten, og førte en suksessfull alliansepolitikk med tyskerne, venderne og polakkene. Med en slik fremgang ble Knud Lavard en rival for Kong Nils' sønn Magnus Nilsson, som forgjeves forsøkte å etterligne sin fetters bragder. Fordi danskekongen skulle velges av landstingene, var det ingen selvfølgelighet at Nils' sønn Magnus skulle overta tronen etter sin far. I årene 1129 og 1130 var det en dyp rivalisering mellom Magnus Nilsson og Knud Lavard. Rivaliseringen fikk ringvirkninger inn i den danske adelen, blant stormennene som skulle velge den neste kongen. Knud Lavard var ikke bare en vellykket erobrer av land, han forsøkte også å øke sin egenverdi gjennom bruk av kongetittelen. Båndene han hadde med tyskerne, ikke minst fordi han var vasall av en konge som tok sikte på keisertittelen for det tysk-romerske riket, ble oppfattet som en trussel. Julen 1130 ble Knud Lavard invitert til sin onkel og fetter i Roskilde. Magnus Nilsson og Knud Lavard avtalte et møte dagen etter helligtrekongersdag, for å diskutere konsekvensene av et drap en av Knud Lavards slektninger hadde utøvd ved Haraldsted i julen. Ved Haraldstedskov, 7. januar 1131, ble Knud Lavards følge overfalt av Magnus Nilsson og hans menn. I løpet av overfallet hogg Magnus Nilsson Knud Lavard ned og drepte ham. Drapet ved Haraldstedskov ble tatt meget ille opp av flere stormenn, deriblant Peder Bodilsen og Skjalm Hvides sønner, som på landstinget i Ringsted reiste en mordanklage mot Magnus Nilsson, Henrik Skadelår, jarl Ubbe, og jarl Ubbes sønn Hagen, og med mistanke mot kong Nils for medvirkning. Kong Nils forsøkte å løse konflikten ved å sende Magnus Nilsson i landflyktighet til Sverige. Magnus vendte imidlertid tilbake. Da stormennene i Sjælland og Skåne fikk vite at Magnus var tilbake, gjorde de opprør og ga Knud Lavards halvbror Erik Emune kongetittelen. Den første krigen. Erik Emune nektet å la seg hylle som konge før han hadde tatt et oppgjør med Kong Nils og hans sønn Magnus. Derfor dro Erik Emune med en hær til Jylland senere i året 1131. Der slo han leir på Jællinge Hede, i nærheten av Ribe, etter å ha blitt feilinformert av bispen i Ribe om at et forlik ennå var mulig å oppnå. Slaget på Jællinge hede, hvor kong Nils' hær overfalt og fordrev Eriks opprørshær, utløste krigen. Like etterpå utropte landstingene i Sjælland og Skåne Erik Emune til konge. Den tyske kongen Lothar (som ble keiser i 1133) involverte seg i tronstridighetene, og med en sterk hær rykket kong Lothar inn i hertugdømmet Slesvig, som han gjorde krav på til bøter var utbetalt for mordet på hans vasall. Beleiringen av Slesvig i 1131-1132 sluttet med et forlik mellom kong Nils og kong Lothar. Dermed sto Erik Emune alene om å kjempe flere slag mot kong Nils og Magnus Nilsson, som hadde støtte av Kirken i Danmark og de fleste stormenn. Først under Slaget ved Sejerø i 1132 vant Erik Emune sin første seier, da hæren hans tilintetgjorde en jysk krigsflåte. Men Emunes siste forbundsfelle i Jylland, Kristjern, var slått og tatt til fange av kong Nils, som vendte seg mot Viborg, hvor byens biskop Eskil var myrdet på Erik Emunes ordre. Kong Nils's hær angrep Emunes menn, som ble påført store tap og ble slått ved Onsild, ikke langt fra Hals. Dette ga Harald Kesja anledningen til å bryte sin nøytralitet, til støtte for kong Nils. Kesja hadde sin base i Haraldsborg i Roskilde. Borgerne i Roskilde hadde imidlertid bestemt seg for å støtte Erik Emune, og de beleiret straks Haraldsborg, som ble forlatt av Harald Kesja og hans menn. Kong Nils og Magnus Nilsson kom det neste året 1133, sammen med Harald Kesja, over til Sjælland med en sterk flåtestyrke. De seilte nedover Roskildefjorden og fant Eriks opprørshær bak en undersjøisk barrikade. Her sto Slaget ved Værebro, som endte med at Erik Emune ble fordrevet og måtte søke ly hos sin svoger, norskekongen Magnus IV Sigurdsson. Mens Erik Emune var i Norge, planla Magnus IV Sigurdsson å forråde Erik, mot belønning fra danskekongen. Dette ble imidlertid Erik Emune advart om av niesen sin, Kristin Knudsdatter, som var gift med med den norske kongen. Kong Magnus sendte dronningen fra seg på grunn av dette. Erik flyktet fra Bergen til Lolland der han fant og hengte jarl Ubbe, en av gjerningsmennene fra mordet på Knud Lavard. I Erik Emunes fravær hadde mye hendt i Danmark. Keiser Lothar III hadde, etter klager fra tyskerne som var utsatt for overgrep fra Harald Kesja og danskekongen, på ny ledet hæren sin mot nord og tvunget fram nye bøter. Magnus kongesønn måtte delta ved riksmøtet på Halberstadt der han ble nødt til å anerkjenne keiser Lothar III som Danmarks lensherre. Dessuten tvang keiser Lothar III gjennom pave Innocens IIs vedtak om at de kirkelige myndighetene i Norden skulle underlegges erkebispedømmet Hamburg-Bremen på nytt. Erkebiskop Asser av Lund nektet å akseptere dette, og gikk over til opprørerne, som samlet seg på Skåne. Den 4. juni 1134 fant det avgjørende slaget sted ved Fodevig der kongshæren, sammen med den danske leidangen, ble påført et blodig nederlag. Magnus Nilsson falt. Kong Nils kom seg, av uvisse grunner, til Slesvig, der han ble slått ihjel av rasende borgere som hadde ikke glemt mordet på deres hertug, Knud Lavard. Den andre krigen. Med Kong Nils' død og mordet på Harald Kesja samt elleve av de tolv sønnene til Harald Kesja, var krigen over. Erik Emune ble drept under et tingsmøte i året 1137, og ble etterfulgt av nevøen Erik Lam. Erik Lam fikk senere et besøk av Oluf, den eneste gjenlevende sønnen etter Harald Kesja. Etter at Erik Lam avslo anmodningen fra Oluf II Haraldsen om å få overta farens gods, organisert Oluf et overfall på kong Erik Lam på Arvelund ved Lund. Overfallet ble slått tilbake og Oluf måtte flykte til Sverige. Oluf rykket inn i Skåne, trolig i året 1139 eller 1140, der han holdt et tingsmøte på Sct. Libers høj med skåningene, som utropte Oluf til sin konge, tross motstand fra den nye erkebiskopen, erkebiskop Eskil av Lund. Det kom til kamp i byen Lund mellom Olufs folk og erkebiskopens følge. Kampen sluttet med et forlik, der erkebispen måtte sverge troskap og gi gisler mot å få slippe fri. Men erkebiskopen brøt løftene han hadde gitt, og dro straks over til danskekongen Erik Lam. Slaget ved Landora var et midlertidig tilbakeslag for Erik Lam og erkebiskop Eskil av Lund. Til slutt klarte de likevel å tvinge Oluf på retrett. Han trakk seg på nytt tilbake til Sverige, før han atter vendte tilbake for å ta opp kampene. Krigen ble en blodig og bitter borgerkrig på Skåne, og dels på Sjælland, med stormenn mot stormenn og folk mot folk i en maktkamp mellom danskekongen Erik Lam og den skånske kongen Oluf II Haraldsen. I løpet av ett år ble hele 13 slag registrert, og bare på én dag ble fire separate kamper utkjempet i den skånske landsdelen. Oluf klarte å fordrive Erik Lam fra Skåne, og tok seg så over til Sjælland, trolig i året 1141. Der ble Oluf slått av roskildebiskop Rike, som vant Slaget ved Bydinge Å. I hevn angrep Oluf biskopen på bispegården i Ramløse, den 11. september eller 18. oktober, trolig det samme året. Der fikk Oluf roskildebispen drept. Paven, som ble varslet om bispemordet, bannlyste skåningenes konge. Erik Lam rykket for andre gang over til Skåne med sin hær og vant Slaget ved Glumstrup, trolig i året 1142. Oluf, som da måtte flykte til Halland, vendte tilbake i året 1143 og nådde vestkysten mot Øresund. Der ble Oluf slått og drept av Erik Lams styrker, under Slaget ved Tjutebro langs den mindre "Tjuteåen". Med Olufs død var borgerkrigen over. Bannlysingen av Oluf hadde vist seg effektiv ved å redusere motstandsviljen hos skåningene mot kong Erik Lam og erkebiskop Eskil av Lund. Den tredje krigen. Den 27. august 1146 døde Erik Lam av feber, i St. Knuds Kloster i Odense. Der hadde den abdiserte kongen levd som benediktinermunk de siste månedene før sin død, sterkt preget av sykdom og tretthet. Erik Lam er den eneste av kongene i Danmarks historie som har abdisert. Etter Erik Lams abdisering sto det tre tilbake som mente seg berettiget til kongetittelen: "Svein Eriksson", sønn av kong Erik Emune; "Knud Magnusson", sønn av Magnus Nilsson, sønnesønn av kong Nils; og "Valdemar Knudsson", sønn av hertug Knud Lavard av Slesvig, sønnesønn av kong Erik Eiegod. Valdemar Knudsson var ennå for ung for kongetittelen. Den eldre Svein Eriksson og den mellomste Knud Magnusson stilte seg straks mot hverandre i kampen om den danske kongekronen. Det var stormennene, adelen, som utgjorde det danske "valgkongedømmet', og som var ansvarlig for valget av den nye kongen. Krigen de nettopp hadde lagt bak seg hadde likevel skapt sterke motsetninger. Jyderne hadde ikke glemt nederlaget ved Fodevig. De hyllet Knud Magnusson som konge. Som sønn av Knud Lavards morder var Knud Magnusson uakseptabel for sjællenderne og skåningene, som gjorde Svein Eriksson, sønn av Erik Emune, til konge. Slik ble det danske kongedømmet delt i to kongestyrer, Jylland med kong Knud Magnusson mot Sjælland og Skåne med kong Svein Eriksson. Kort etter kom det til åpen strid. Erkebiskop Eskil av Lund byttet side mellom kongene, fra kong Svein til kong Knud. Dermed ble han tatt til fange av kong Svein. Knud, som var kommet til Skåne for å slutte seg til erkebispen, vendte om og herjet på Sjælland. Etter at kong Svein klarte å få et forlik med den egenrådige erkebispen, seilte kong Svein og hans hær over Øresund. I året 1146 (eller 1147) vant Svein Slaget ved Slangerup. Seieren på Sjælland førte til forhandlinger mellom de to kongene, og de ble enige om forberedelsen av et korstog mot hedningene vest i Østersjøen. Korstoget i 1147 ble en fiasko. De to kongene var mistenksomme mot hverandre og styrkene deres bar for mye fiendskap mellom seg til å støtte hverandre under angrep. Krigen mellom kong Svein og kong Knud ble gjenopptatt etter en lokal strid om hertugdømmet Slesvig i årene fram til 1150. Svein utnevnte Valdemar Knudsson til hertug over Slesvig. Valdemar Knudsson måtte straks ta opp kampen med kong Knuds egen hertugkandidat, Knud Henriksen. Striden ledet til en intervensjon fra Holstens side. I året 1149 eller 1150 angrep kong Knud Sjælland for andre gang, og inntok Roskilde på andre forsøk. Han ble likevel slått av kong Svein, som vant Slaget ved Tåstrup. Kong Svein og Valdemar Knudsson klarte å stoppe den holstenske intervensjonen under "Slaget ved Ejderen", og sikret seg hertugdømmet Slesvig. Etter en pause i stridighetene ble hæren rustet ut på nytt og sendt til Jylland under ledelse av kong Svein og hans allierte Valdemar, som hadde vunnet støtte hos befolkningen i Slesvig. Slaget ved Viborg i året 1150 endte med nederlag for kong Knud, som for første gang måtte søke landflyktighet, først hos sin stefar Sverker den eldre i Sverige. Etter en lang reise gjennom landene i øst, fikk kong Knud støtte fra erkebiskop Hartwig I av Stade. Erkebiskopen var forbitret over den overkirkelige bestemmelsen om å skille de nordiske kirkelige myndighetene og erkebispedømmet Hamburg-Bremen i 1138 til 1139. Med en tysk hær i ryggen rykket kong Knud frem til Viborg i 1151. Kong Svein og Valdemar Knudsson beseiret den tysk-jydske hæren under Slaget ved Gedbæk. For andre gang måtte kong Knud flykte, men kong Svein fulgt etter. I 1151 eller 1152 trakk kong Sveins menn skip over land mellom byen Slesvig og elven Ejderen. Slik kom de til Nordfrisland, som var en landsdel underlagt dansk kontroll. Der ble de lokale innbyggerne beseiret og friserborgen inntatt. I mai 1152 ble Frederik Barbarossa gjort til keiser over det tysk-romerske riket. Keiser Barbarossa innkalte kong Knud og kong Svein til riksmøte i Merseburg. Dette kunne keiseren gjøre i egenskap av lensherre over Danmark. Under riksmøtet måtte kong Svein avlegge lens-ed mot å få rett til kongetittel. Knud måtte gi avkall på kravet om den danske tronen, mot å bli utnevnt til hertug over Sjælland. Ved å tvinge Svein og Knud til å akseptere sin vilje, klarte keiser Barbarossa å bilegge konflikten mellom de to. Ved hjemkomsten klarte de to, med Valdemars hjelp, å bli enige om en avtale der Svein III ble enekonge i Danmark, mens hertug Knud fikk spredte len på både Skåne, Sjælland og Fyn. Den fjerde krigen. Innen 1154 hadde Svein III gjort seg upopulær som konge. Han hadde ikke klart å beskytte de danske øyene og kysttraktene godt nok mot venderne, som plyndret og herjet nesten uhindret langs kysten, med bare sporadisk motstand. Svein III's krig mot Sverige i 1153–1154 (Den danske Smålandskrigen) hadde endt med nederlag for danskene og kun med død og lidelse som resultat. Valdemar Knudsson sluttet da et hemmelig forbund med Knud, sønn av sin fars morder, i den hensikt å gjøre opprør mot Svein III. Knud og Valdemar styrket alliansen sin ved forlovelse mellom Valdemar, hertugen av Slesvig, og Knuds halvsøster Sofia. Deretter lot de seg utrope til medkonger på landstinget i Viborg. Alliansen mellom Knud og Valdemar var i strid med datidens ærekodeks, fordi Knuds far hadde myrdet Valdemars far. Dette burde ha gjort en forsoning mellom dem umulig å godta for andre. Men Svein III var blitt så upopulær at adelen brydde seg lite om fortiden, og villig etterlot Svein III på Fyn, til fordel for Knud og Valdemar. Svein IIIs planer om et lynangrep på Viborg fra Fyn ble stoppet av adelens sidebytte. Etter at de to medkongene Knud og Valdemar gikk til angrep på Svein III, måtte i stedet den tidligere enekongen Svein III søke landflyktighet. Han var i eksil i to år hos sin svigerfar, markgreve Konrad von Meissen. I 1156, med keiser Barbarossas støtte, allierte Svein III seg med den mektige Henrik Løve, hertugen av Sachsen, og dro nordover med en sterk tysk hær som inntok Slesvig og Ribe mot slutten av året. På grunn av samarbeidsproblemer mellom Svein III, Henrik Løve og erkebiskop Hartwig I av Stade stoppet felttoget midlertidig opp i Jylland. I begynnelsen av 1157 beordret Henrik Løve sine vendiske hjelpetropper, som hadde en egen flåte, om å frakte Svein III og hans folk over til Lolland og Fyn, som i forkant hadde blitt herjet av venderne. Med trusselen om invasjon over seg, måtte stormennene på Fyn, som kjente keiser Frederik Barbarossas ambisjoner om å integrere Danmark i det tyske-romerske riket, gripe inn. De ba Knud og Valdemar om å starte forhandlinger med Svein III. Forhandlingene førte til en tredeling av Danmark. Valdemar fikk Jylland medregnet hertugdømmet Slesvig, Knud fikk Sjælland og Fyn, mens Svein III måtte ta til takke med Skåne. Fredsavtalen var langt fra tilfredsstillende for Svein III. Fredsavtalen skulle besegles i Roskilde, før freden skulle feires. Svein III's menn overfalt der Knud og Valdemar, i det som er kjent som Blodgildet i Roskilde, den 9. august 1157. Av de to slapp bare Valdemar unna med livet i behold. Han dro til Viborg i Jylland, der han reiste en hær. Svein III, som først hadde gravlagt Knud VI, kom til Randers der han fant broen over elven Gudenå ødelagt. Svein III var fast bestemt på å komme seg til Viborg, og dro oppover langs elven. Valdemar som hadde fulgt med på dette, gjenreiste broen og rykket over på den andre siden. Svein og Valdemar fikk sitt endelige oppgjør ved Slaget på Grathe Hede den 23. oktober 1157. Etterspillet. Med Svein III's død ble Valdemar I Danmarks enekonge. Han hadde dessuten støtte fra mektige deler av den danske adelen, deriblant "Hvideslekten" på Sjælland. Med en klok forsoningspolitikk, sammen med nådeløse reaksjoner mot motstand, som i Roskilde i årene 1157 til 1158, klarte Valdemar I å stabilisere det danske kongedømmet og mobiliserte de spredte ressursene til forsvar mot venderne, blant annet gjennom aggressive korstog over Østersjøen. De siste rester av trusler mot kongedømmet ble fjernet, som i 1161 da erkebiskop Eskil av Lund ble forvist, og i 1176 da flere som hadde en viss arverett på tronen, konspirerte, bare for å bli avslørt og fordrevet. Ved å gjør sin sønn Knut VI til medkonge i 1170, avverget Valdemar I muligheten for at andre skulle gjøre krav på kronen etter ham. Som en ekstra sikkerhet for kongemakten hadde Valdemar også sett seg nødt til å sverge lens-ed overfor keiser Frederik Barbarossa i året 1162. Innen Valdemar I's død, den 12. mai 1182, var Danmark i sin andre storhetstid. Landet var et imperium i Østersjøen, man hadde fått slutt på plagene fra venderne og det danske kongedømmet var sterkt. Snart klarte danskene også å befri seg fra å være et len under det tysk-romerske keiserriket. Kongekrigenes virkninger på det danske kongedømmet var visket bort, praksisen med "medkonger" og "motkonger" fra tidligere, da de forskjellige landsdelene hadde en mer selvstendig status, var erstattet av "enekongedømmet". Romsdal Steinindustri. Romsdal Steinindustri AS er en familiebedrift i Nesset kommune som produserer interiør- og belegningssteinen Vistdalitt. Det er registrert som aksjeselskap under bransjen "hogging og bearbeiding av monument- og bygningsstein". Selskapet har besøksadresse Romsdal Steinindustri AS, 6364 Vistdal, og ble stiftet i 2004. Innlevert regnskap for år 2005 viste en omsetning på 1 186 000 kroner og aksjekapitalen var på 300 000 kroner (NOK). Romsdal Steinindustri tar ut og bearbeider stein fra eget steinbrudd. Bruddet er nok det mest kjente steinbruddet der norsk gabbro tas ut som hele steinblokker. Historie. Virksomheten er en vidreføring av et tidligere steinbrudd. I 1928, fant "Gunnar Opdal" en større forekomst av amfibolitt ved Opdal. Geologer ble engasjert for analyse av forekomsten. Den viste seg å være drivverdig og uttak av stein fra et steinbrudd startet i 1931. Amfibolitten fikk handelsnavnet "Vistdalitt" og ble karakterisert som en Gabbroforekomst. Gamle Eidsvoll stasjon. Eidsvoll stasjon var den nordlige endestasjonen for Norges første jernbanelinje, Hovedbanen, som åpnet i 1854, og gikk fra Christiania til Eidsvoll. Den første stasjonsbygningen var et ekspedisjonshus på dampskipskaien som senere er revet. I 1858 ble det oppført en ny og staselig stasjonsbygning med restaurant og hotell, men denne brant 16. oktober 1877. Dagens bygning i mur er fra 1878, tegnet av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan, og har samme grunnflate og nesten identisk utseende som den forrige. Bygningen fungerte både som stasjon og som jernbanehotell. Om sommeren går DS Skibladner fra bryggen ikke langt fra stasjonen. Den gamle stasjonen på Eidsvoll gikk ut av bruk ved åpningen av Gardermobanen 27. september 1998. Nye Eidsvoll stasjon som ligger 200 meter lenger nord, tok over lokaltrafikken (en plattform ved den gamle var i bruk til januar 1999.) Lokaltrafikken over nordre del av Hovedbanen ble nedlagt i 2004. I dag eies og drives den tidligere stasjonsbygningen av familien Dæhlie, som benytter den til kursvirksomhet og events for næringsliv og private. Stasjonen benyttes ellers til hensetting av lokaltogmateriell. Det fins flere minner om tidligere tiders drift på stedet, blant annet svingskive og lokstall fra midten av 1800-tallet. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata 2004. Norsk Jernbaneklubb 2004. ISBN 82-90286-28-7 Vanlig metallvannymfe. Hann og hunn i et parringshjul. Vanlig metallvannymfe er en vannymfe som tilhører familiegruppen metallvannymfer (Lestidae). Utbredelse. Vanlig metallvannymfe er utbredt i Europa, østover til Japan, men ikke lengst nord. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I sørøstlige Norge, på egnede lokaliteter i langs kysten til Trøndelag. Den finnes i lavlandet, ikke i fjellet. Utseende. Kjønnene er ganske like, begge har en sterkt grønnglinsende kropp. Hannen er noe blå på brystpartiet og bakkroppen. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 40 og 50  millimeter. Levevis. Nymfene lever i næringsrike vann eller myrtjern, i lavlandet. Nymfen lever på bunnen langs bredden i sumpvegetasjon. Eggene legges på plantestengler, over vannlinjen, hvor de overvintrer. Utviklingen tar 1 år. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra juni til midten av september. Vanlig metallvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Mistberget. Mistberget (663 moh) er den nest høyeste toppen i Eidsvoll kommune i Akershus og er synlig fra de fleste steder på Romerike. Mistberget ligger mellom Eidsvoll og Hurdal. Nær toppen finnes et branntårn fra 1938 og en TV-sendermast for fjernsyn, radiokringkasting, DABradio, digitalt bakkenett og basestasjon for helseradio. Fra brannvakttårnet på toppen, er det en fantstisk utsikt over Romerikssletta. Tårnet kan virke spinkelt og de tynne jerntrappene kan virke skremmende for de fleste. Tårnet er imidlertid meget trygt og har blitt grundig sjekket. Fra Rauknerten vest for toppen, finnes en mer naturlig utsikt mot Hadelandsåsen og Hurdal. Her finnes flere benker helt på kanten av "stupet" ned mot Kleivdalen. «Lykkens grube» er en jerngruve tilhørende Eidsvoll Jernverk som ligger ved stien fra "Åsleia". Slike gamle skjerp finnes mange av med metaller som bly, sink, kobber, jern, wolfram, sølv og gull. På Askheim gård finnes smaragdgruve og marmor. Den 7. august 1946 kom en Douglas C-47A-5-DK fra BEA med elleve passasjerer fra London for lavt inn over Mistberget og gikk i bakken. Tre av flyets totale besetning på fem ble drept momentant, to personer ble alvorlig skadd. De overlevende fikk hjelp fra "Askheim gård" og ble fraktet til Stensby sykehus ved Minnesund. 19. desember 2008 unngikk en russisk Airbus A320 å krasje på toppen da de ble alarmert av innflygingskontrollen i Røyken og fikk løftet flyet. Sørlig metallvannymfe. Sørlig metallvannymfe [syn. "L. nympha"] er en vannymfe som tilhører familiegruppen metallvannymfer (Lestidae). Utbredelse. Sørlig metallvannymfe er flekkvis utbredt i Europa, Asia og Nord-Amerika. Finnes langs kysten av det syd-østlige Sverige og i Danmark og Finland. I sydøstlige Norge langs kysten sør til Skien. Utseende. Kjønnene er ganske like. Kroppen er grønnlig metallisk farget, men lysere og ikke så markert som hos vanlig metallvannymfe. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 40 og 50  millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen langs bredden i sumpvegetasjon, i soleksponerte mindre vann. Den foretrekker grunne vann som gjerne kan tørke ut i løpet av sommeren. Eggene legges i plantestengler, over vannlinjen, hvor de overvintrer. Utviklingen tar 1 år. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra slutten av juli til august. Sørlig metallvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Elvevannymfe. Hann og hunn i et parringshjul. Elvevannymfe [syn. "Platyscelus pennipes"] er en vannymfe som tilhører familiegruppen bredleggsvannymfer (Platycnemididae). Utbredelse. Elvevannymfe er utbredt i Europa, østover inn i Asia. Finnes i Danmark, langs kysten av det sørlige Sverige og Finland. Finnes på egnede lokaliteter i det sørøstlige Norge, rundt «Oslofjorden». Utseende. Kjønnene er ulike. Hannens kropp er lysblå med mørke flekker på oversiden. Hunnen ligner hannen men er grønngul i stedet for blå. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 40 og 50  millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen langs bredden i, soleksponerte, langtsomtflytende elver eller kanaler, rike på vannplanter. Vannet må være rent og ikke surt. Eggene legges på vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 1 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra juni til august. Elvevannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Rød vannymfe. Hunnen er mindre rød enn hannen. Rød vannymfe [syn "p. minium"] er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer (Coenagrionidae). Utbredelse. Den er utbredt i Europa, øst inn i Asia. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I lavlandet i det sørøstlige Norge, langs kysten til Nordland. Utseende. Kroppen er rød, men litt gul på undersiden. Kjønnene er ganske like, hannene har noe sterkere farge. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 40 og 50  millimeter. Levevis. Nymfene lever i vann eller myrtjern i lavlandet, men særlig sakterennende bekker i lavlandet. Eggene legges på vannplanter, under vannlinjen. Utviklingen tar 1-3 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra mai til månedskifte august/september. Rød vannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Ahus Stensby sykehus. Ahus Stensby sykehus på Minnesund i Eidsvoll kommune, Akershus, er lokalsykehuset for Øvre Romerike. Etter sykehusreformen ble Stensby sykehus en del av Akershus universitetssykehus HF. Historikk. Stensby gård ble i 1911 gitt som gave til Eidsvoll kommune av kammerherre Håkon Mathiesen som eide Mathiesen Eidsvold Værk. Den første pasienten ble innlagt 27. oktober 1913. Akershus fylkeskommune overtok huset i 1966. Sykehuset er påbygd med Fellesovervåkning i 1991, ny resepsjon og hovedinngang i 1995 og ny medisinsk avdeling i 2001. Mathiesen Eidsvold Værk. Mathiesen Eidsvold Værk ANS (MEV'") er en norsk industribedrift som eies av den norske industrifamilien Mathiesen. Bedriften driver innen skogbruk og i eiendomsbransjen, og har historisk vært blant de største bedriftene innen norsk trelastindustri. Mathiesen-familiens industrivirksomhet startet i 1671, og ble fra 1842 til 1892 drevet i kompaniskap med Tostrupfamilien under navnet Tostrup & Mathiesen. Etter 1892 ble Tostrupfamilien kjøpt ut av firmaet, og året etter kjøpte grosserer Haaken C. Mathiesen Eidsvold Værk og etablerte firmaet Mathiesen Eidsvold Værk. I 1994 ble trevarevirksomheten skilt ut og overtatt av Moelven Industrier. Nåværende eier er Haaken Eric Mathiesen". Se også. Liste over Norges største grunneiere Rødøyevannymfe. Rødøyevannymfe er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer (Coenagrionidae). Utbredelse. Rødøyevannymfe er utbredt i Mellom- og Nord-Europa, østover i det vestlige-Asia. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I lavlandet i det sørøstlige Norge langs kysten til Kristiansand. Den er også funnet i Trøndelag. Utseende. Kjønnene er ganske like. Hannene har mørk kropp og klare røde øyne. De bakerste ledd av bakkroppene er blå på oversiden. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 40 og 50  millimeter. Levevis. Nymfene lever i næringsrike vann i lavlandet, med flytende blader av vannlilje eller tjønnaks. Eggene legges på vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 1-2 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra tidlig i juni til ut august. Rødøyevannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Vanlig blåvannymfe. Vanlig blåvannymfe er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer (Coenagrionidae). Utbredelse. Vanlig blåvannymfe er utbredt i Europa, øst gjennom Asia. Også i Sibir. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. I Norge, i lavlandet og i fjellet under alpin sone, til Troms. Utseende. Kjønnene er ulike. Hannen er klart blå med mørke tegninger. Eldre hanner kan få en mørkere blågrønn farge. Hunnen har en lysere, gulbeige underside, men er mørk nesten svart på oversiden. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 30 og 45  millimeter. Levevis. Nymfene lever i mindre vann, men helst i myrtjern og små dammer i lavlandet. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Arten kan enkelte steder opptre svært tallrikt og er blant de vanligste vannymfene i Norge. Eggene legges på flytende vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 1-2 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. Flygetiden er fra mai til midten av august. Vanlig blåvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Måneblåvannymfe. Måneblåvannymfe er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer (Coenagrionidae). Utbredelse. Måneblåvannymfe er utbredt i det nordlige Europa og Asia. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I Norge lengst øst i Østfold, ved svenskegrensen, mangler lengre nord, men er funnet i Finnmark. Utseende. Hannen har en måneformet tegning på det andre bakkroppssegmentet, herav kommer navnet. Undersiden er lyst gulgrønn. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 32 og 40  millimeter. Levevis. Nymfene lever i sure og næringsfattige myrtjern og mindre dammer i lavlandet, med sumpvegetasjon. Eggene legges på flytende vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 1-2 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra mai til juli. Måneblåvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Askheim. Askheim gård ("Askjum"), har matrikkelnummer 44 i Eidsvoll, Akershus, på Minnesund ved sørlige ende av Mjøsa på vestsiden av Vorma og ved foten av Mistberget. Gardsnavnet er ifølge Rygh en sammensetning av treslaget "ask" og "heim", noe som tyder på at gården ble ryddet i eldre jernalder. Askjum er et vanlig gardsnavn på flatbygdene på Østlandet som også blant annet finnes i nabobygdene Vardal, Østre Toten og Brandbu. Brukere av flere av disse gårdene har tatt navnet Askheim og gitt opphav til slekter med dette navnet. Gården ligger i nordlige ende av en åsrygg, "Åsleia", som er fredet på grunn av sitt sammenhengende kulturlandskap, gårdstun og vegetasjon. På garden er det fruktbar jord, og edellauvtreet ask trives godt der. Etter svartedauen lå gården øde til 1550. Ved Gørstadtjernbekken i sørgrensa til gården var det kvern på 1600- og 1700-tallet. I 1729–1730 ble gården delt i to like store gårder hvorav "Okarn Askjum" er brukt av samme ætt fra 1769. Bygningene lå rundt ett tun frem til 1853, da "Vestre Arstun" ble flyttet lenger ned mot veien til østsiden av gården og kallt "Negarn Askjum". Hovedbygningen på Okarn lå øst-vest i lengderetningen frem til 1952. Da ble det bygget på finstue, taket ble hevet og snudd i nord-sør retning slik det fortsatt er i dag. Frem til 1992 var våningshuset hvitt, som de fleste andre gårdshus, men ble da malt gult. Det hører også en husmannsplass (Madselykkja) til gården, som ligger om lag 400m. opp i skogen. Denne ble drevet av Harry Askheim inntil hans bortgang, men blir i dag bare brukt til festlige lag som rakfisklag og grillkvelder. Ei lita seter hører også til gården og ligger oppunder Mistbergets topp. Denne blir om høsten av og til brukt av ivrige småviltjegere. Okarn Askjum. "Okarn Askjum" betyr "Øvre Askheim" som er matrikkelgård nr. 44/1 med skog opp mot Mistberget. Lars Olsen (født 1805, død 1875) var bruker av farsgarden frem til han døde i 1875 og sønnen Lars overtok. Han er den eldste vi kjenner og kan dermed kalles stamfar for Askheimslekten. Lars Olsen var først gift med Gurine Embretsdtr f. Bøn som døde 25 år gammel. Deretter var han gift med Mari Larsdatter f. Røkholt. Han fikk barna Ole og Ingeborg i første ekteskap og Lars, Maren Gurine og Øyvind i andre ekteskap. Odelsgutten Ole emigrerte til Amerika, der han skaffet seg gard. Han skrev et brev der han frasa seg odelsretten til fordel for sin halvbror Lars. Lars Larsen Askheim (født 22. juni 1848, død 7. desember 1923) var bruker av farsgarden 1875–1918. Han var sønn av Lars Olsen (1805–1875) og hans andre kone Mari Larsdatter f. Røkholt, og han var gift med Oleane Larsdatter Elstad (1855–1931). Oleanne var født på Nordgarn Elstad som datter av Lars Gulbrandsen Tønsaker (1808 – 1871) og Marthea Eriksdatter Røkholt (1828 – 1912). Lars og Oleane tilhørte begge ulike grener av Røkholt - Venger ætten. Oleane var av Erikgreina. De hadde seks barn: Marie, Laura, Maren, Lars, Ole (kalte seg allerede som ung Ola som ble hans navn) og Øyvind (1897–1973). Lars Larsen Askheim (født 12. april 1889, død 4. september 1942) var eldste sønn på garden som han overtok i 1918 for 13000 kroner pluss føderåd og brukte frem til han døde i 1942. Han var gift med Ingeborg Kristiansdtr fra Søstun Julsrud f. 1894. Lars og Ingeborg fikk barna Odd og Lars. Ved siden av gardsdriften var han disponent for Stensby meieri. Lars bygde stabbur og veslebygning på garden i 1926. Han kjøpte 60 mål dyrket jord av Stenshol og brøt 16 mål til låvetomt. Lars bygde låve med mursteinsfjøs og stall da en list ble kastet ut av saga og traff ham i hodet slik at han døde. Ingeborg drev garden som enke frem til Odd giftet seg. Odd Askheim (født 12. februar 1919, død 19. november 1988) fikk skjøte på gården i 1950. Han var gift med Åse Merlid fra Sørum og de drev med gris i tillegg til skogsdrift. De overlot gården i 1986 til nåværende bruker Lars Frode Askheim, som er sønn til Odds kusine Olaug og Tore Gaute Aas. Under 2. verdenskrig var Odd med i Milorg og tok imot flyslipp på Mistberget. Lars Frode Askheim (født Aas den 3. september 1963 i Ås kommune) tok morens slektsnavn da han giftet seg med Ingvild Berge Askheim i 1986 og de samtidig overtok gården Okarn Askheim. Han er bror til Ola Gaute Aas Askheim som også har tatt morens slektsnavn. Lars Frode studerte sterkstrøm ved NTH og er i dag adm. dir. ved BioWood Norway AS ved siden av gårdsdriften. Eidsbekken. Eidsbekken er et sidevassdrag til Haldenvassdraget, på Bjørkelangen (tettsted) i Aurskog-Høland kommune. Den starter i Eidsdammen, passerer Eidsverket og renner ut i Lierelva. Vannfallet ved Eidsverket er tidligere blitt utnyttet industrielt. Eidsbekken har gitt navn til boligveien «Eidsbekken» på Bjørkelangen. Eidsbekken har et fall på 47,8 meter fra Eidsdammen til Lierelva. Norske PC Gaming World. Norske PC Gaming World (PCGW) var et tidsskrift om dataspill som ble utgitt fra april 2003 og frem til oktober 2005. Det ble gitt ut en gang hver måned og kostet rundt 65 kroner. Bladet inneholdt anmeldelser av spill, spillnyheter, hardwareomtaler, intervjuer med spillutviklere m.m. Tidsskriftet var kjent for lange og detaljerte anmeldelser av spill til PC, og eksklusive «smugtitt» på de kommende dataspillene. Fra starten av magasinet ble det utgitt en DVD med magasinet som inneholdt spilldemoer, videoer, patcher og shareware hver måned. Historie. Incite PC-Games, som også sto bak Norske PC Gaming World sammen med Computec Media med flere, utviklet lenge et spillmagasin med navnet incite PC Games. Dette ble trykket frem til September 2002, da en del av skribrentene gikk sammen og utviklet et nytt spillmagasin med navnet "PC|G" (PC Gameplay). På grunn av navnets likhet med det velrenommerte britiske spillmagasinet PCGamer, skiftet tidsskriftet navn enda en gang, denne gang til Norske PC Gaming World. Samfunn. Helt siden starten av spillbladet PCGW hadde magasinet en hjemmeside, som den gang hadde web-adressen pcgw.com/no. Siden tidsskriftet også kom ut i Danmark og Sverige på hvert sitt språk, fikk de egne internettsider for disse versjonene. Man hadde altså et community som var splittet i tre, hver av disse hadde et eget diskusjonsforum med mer. Communityet bak den norske versjonen av PCGW vokste raskt da annonseringer av hjemmesiden dukket opp i magasinet, og før siden forsvant i høsten 2005 hadde man over 300 registrerte medlemmer på diskusjonsforumet til den norske versjonen av magasinet. Flere av skribrentene i magasinet var aktive på forumet, og selv om ikke forumet var direkte knyttet opp til spillmagasinet, så kunne man foreslå nye ideer til bladet og lese den faste spalten «Ravnens Rede» på diskusjonsforumet før det var kommet i magasinet. Etter at magasinet fikk sin siste utgave i oktober 2005, ble det bestemt at internettsiden også skulle legges ned. Da bladet var kommet i trykk var det fortsatt ikke bestemt om magasinet skulle legges ned, så derfor ble det ikke kjent for mange av leserene at oktoberutgaven i 2005 var det siste eksemplaret av magasinet. Men i november måned fikk abonnentene et skriv om at Norske PC Gaming World var lagt ned, og at man dermed kunne få det svenske PCGamer i resten av abonnementstiden. I den første tiden etter nedleggelsen av magasinet, ble det lenge usikkert hva som skulle skje med nettsiden. Men i november 2005 ble nettsiden lagt ned, og store deler av communityet forsvant. Men en del av brukerne på diskusjonsforumet gikk sammen og dannet et nytt diskusjonsforum. Siden dette ble opprettet i starten av 2006, har nye brukere kommet til, og flere har kommet tilbake. Det jobbes for tiden med en ny nettside med et nytt diskusjonsforum. Armert blåvannymfe. Armert blåvannymfe ("Coenagrion armatum") er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer ("Coenagrionidae"). Utbredelse. Armert blåvannymfe er utbredt i lavlandet i det nordlige Europa og Asia. Finnes i Danmark, og har flekkvis utbredelse i Sverige og Finland. I sørøstlige Norge langs kysten til Vest-Agder. Finnes på noen få egnede lokaliteter i Midt-Norge. Utseende. Kjønnene er ganske like. Hannen har et karakteristisk tanglignende analvedheng, bakerst på kroppen. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 35 og 45  millimeter. Levevis. Nymfene lever i næringsrike vann i lavlandet, med mye vegetasjon langs bredden. Den foretrekker tette enger av elvesnelle, sjøsivaks, flaskestarr, myrull, og takrør. Eggene legges på flytende vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 1 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra tidlig i mai til juli, vanligvis er flygetiden ganske kort, ofte bare noen uker. Armert blåvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Nordisk blåvannymfe. Nordisk blåvannymfe [syn. "C. concinnum"] er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer (Coenagrionidae). Utbredelse. Nordisk blåvannymfe er utbredt i Nord-Europa, øst gjennom Asia til elven Amur. Ikke funnet i Danmark. Finnes i Finland og det nordlige Sverige, men mangler i fjellet. Utbredt i det sørlige Norge, nord til Troms. Vanligst på østlandet, sjelden på vestlandet. Utseende. En av de minste blåvannymfene i Norge. Kjønnene er ganake like, og kjennes lett på den karakteristiske tegningen på andre bakkroppsledd. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 32 og 40  millimeter. Levevis. Nymfene lever i mindre myrtjern, omsluttet av skog. Arten krever vegetasjon av torvmose langs bredden. Den miste av de norske artene vannymfer. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra slutten av mai til begynnelsen av august. Nordisk blåvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Sørlig blåvannymfe. Sørlig blåvannymfe ("Coenagrion puella") er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer ("Coenagrionidae"). Utbredelse. Sørlig blåvannymfe er utbredt i Europa og Nord-Afrika, østover til sentral-Asia. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I sørøstlige Norge langs kysten, vest til Rogaland. Utseende. Kjønnene er ulike. Hannen har en karakteristisk tegning på det andre bakkroppsleddet. Hunnen utseende varierer. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 32 og 50  millimeter. Levevis. Nymfen lever i næringsrike dype vann i lavlandet, med rik vegetasjon. Eggene legges på vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 1-2 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra mai til august. Sørlig blåvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Liste over tlatoanier. Liste over tlatoanier omfatter herskere i aztekerriket, som de selv kalte «Mexica». Tittelen «Tlatoanis Mexicas» betyr «stortaler over Mexica». Kolonitiden. Tlatoanis Tlatoanis Årstad videregående skole. Årstad videregående skole er en fylkeskommunal videregående skole i Årstad bydel i Bergen. Skolen ble etablert ved sammenslåing av Bergen yrkesskole og Krohnsminde videregående skole 1. august 2003, og tilbyr yrkesfaglige utdanningsprogrammer. Utdanningsprogrammer. Skolen har også alternativ opplæring (arbeidstrening, hverdagslivtrening, innføringsår for minoritetsspråklige, realkompetansekartlegging og voksenopplæring). Variabel blåvannymfe. Variabel blåvannymfe er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer (Coenagrionidae). Utbredelse. Variabel blåvannymfe er utbredt i Europa og det vestlige-Asia. Finnes i Danmark, og det sydlige Sverige og Finland. I sørlige Norge langs kysten til Hordaland. Men er også funnet i Trøndelag og Nordland. Utseende. Tegningene i svart på kroppen kan variere ganske mye, men forbrystet (prothorax) form og farge kan brukes som sikker bestemmelse av arten. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 32 og 46  millimeter. Levevis. Nymfene lever ved kysten, i næringsrike vann eller myrtjern og mindre dammer i lavlandet. Eggene legges på vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 1-2 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra mai til midten av august. Variabel blåvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og på vingene har fått sin endelige form. Gamle Ullerål ungdomsskole. Gamle Ullerål ungdomsskole er en ungdomsskole med alternative tilbud for elever fra Ringeriks-distriktet. Skolen ligger på Nordsiden i Hønefoss, like ved Hov ungdomsskole og Ullerål skole. Skolen er frivillig, og det kreves søknad for å få plass. Læringstilbudet er mer praktisk rettet enn ved ordinære ungdomsskoler, og skolen innehar et tett samarbeid med gården Honerud i Åsbygda. Fra gammelt av er denne skolen kjent som både Alme skole og Ullerål folkeskole. Sistnevnte skolebygg sto ferdig i 1864. Den fungerte som barneskole inntil nye gamle Ullerål skole (denne) sto klar i 1901 og er synonym med dagens skolebygning i teglstein. På 1950-tallet ble det bygget en ny barneskole på sletten nedenfor denne skolen, som da etter hvert ble framhaldskole på Ringerike. Stor blåvannymfe. Stor blåvannymfe er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer (Coenagrionidae). Utbredelse. Stor blåvannymfe er utbredt i Europa, Asia og Nord-Amerika. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. I hele Norge, unntatt i høyfjellet og lengst nord og øst i Finnmark. Utseende. Kjønnene er ulike. Hannen er klart lys blå og ganske stor, og kan i Norge lett kjennes på brystets tegninger, samt tegningene på det andre bakkroppsleddet. Hunnens utseende varierer i fargene grå, brun, svart og av og til litt blå. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 36 og 42  millimeter. Levevis. Stor blåvannymfe er antakelig den vanligst arten av vannymfer i Norge. Den finnes på en rekke ulike leveområder (habitater), samtidig har den en lang flygetid. Nymfene lever i alt fra næringsrike vann til fattige myrtjern. Den finnes vanligvis i lavlandet, men er også funnet i fjellet opptil 600 moh. Eggene legges på vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 1-2 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra månedskifte av mai/juni til begynnelsen av oktober. Stor blåvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Faseforskyvning. Faseforskyvning beskriver en forskjell på ett sted mellom to bølgesignaler med samme frekvens. En svingning starter når en spenning, et vann-nivå, et lyssignal, et radiosignal eller annen bølge går fra sitt null-nivå og øker. De fleste bølger følger variasjonen med sinuskurven. Hvor langt ut i en svingning bølgen er på et bestemt punkt, beskrives av antall grader faseforskyvning av bølgefasen. En hel svingning utgjør 360 grader. Den røde sinuskurven er faseforskjøvet 90 grader i forhold til den grønne kurven. Dersom to signaler møtes oppstår interferens. Det vil si at de legges til hverandre. Dersom bølgene er faseforskjøvet 180 grader vil de to signalene være i "motfase". Dersom de har samme styrke vil de to bølgene motarbeide hverandre slik at svigningen forsvinner. Dette benyttes i støydemning i ANR, active noise reduction, der det elektronisk lages lyd i motfase med støy. Støydemping med ANR benyttes i hodetelefoner og det er benyttet i høyttalere i passasjerkabinen på enkelte flytyper. I elektrisitetsforsyningen er det vanlig å overføre tre spenninger/faser med 120 grader faseforskyvning mellom lederene, eventuelt i tillegg til en nøytral eller jordforbindelse. Se TN-Nett. I flere radionavigasjonssystemer utnyttes blant annet faseforskyvning mellom radiosignaler fra flere senderantenner til å bestemme mottagerens plassering som vil være langs en linje eller kurve. Dette gjelder i VHF-peileutrustning, Instrumentinnflygning for fly, Decca navigasjonssystem, LORAN og Omega navigasjonssystem. Stangmedaljen. Stangmedaljen (Oberst Georg Stangs minnemedalje) tildeles vinneren av Stangskytingen på Landsskytterstevnet, som er en hurtigskytingskonkurranse hvor det er om å gjøre å skyte flest mulig treff på to forskjellige figurer i løpet av to ganger 25 sekunder. Flest seire. Skytterkongen fra 1965, Finn Amundsen fra Oslo Østre skytterlag vant Stangmedaljen hele 9 ganger, og han tok hele 50 stangbegre, dvs. han var blant den beste tredjedelen i sin klasse i 50 år. Kystvannymfe. Hannen. Oversiden av kroppen er mørk, på hodet er det to lyse, runde flekker. Kystvannymfe er en vannymfe som tilhører familiegruppen blåvannymfer (Coenagrionidae). Utbredelse. Kystvannymfe er utbredt i Europa, Midtøsten, gjennom Asia til Japan. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I lavlandet i det sørlige Norge, langs kysten til Hordaland. Finnes på egnede lokaliteter i Midt-Norge. Utseende. Hodet har, på oversiden, to runde lyse blå flekker på på mørk bunn. Kroppen er mørk. Vingene holdes taklagt bak på kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 28 og 40  millimeter. Levevis. Nymfene lever i ulike typer vann eller langtsomflytende elver med godt utviklet vegetasjon langs bredden. Finnes i lavlandet, ved kysten. Mangler inne i fjordene og i innlandet. Eggene legges på vannplanter, vanligvis over vannlinjen. Utviklingen tar 1-2 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) vannymfene finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra slutten av mai til ut august. Kystvannymfe har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte vannymfen blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Solveig Muren Sanden. Solveig Muren Sanden (født 1918 i Vrådal Kviteseid i Telemark). Hun er den første, kjente norske kvinnelige tegneserieskaper, og illustratør. Solveig Muren begynte tidlig å tegne, og var fascinert av den norsk-danske maleren og tegneren Louis Moe, som hadde sommerhus i nærheten av stedet hun vokste opp. Han tilbrakte sommermånedene på "Juvlandsæter" i over 40 år. Da hun var ungjente viste hun noen av tegningene sine til Moe, og fikk både gode råd og god kritikk fra den kjente kunstneren. Hun hadde den første tegningen sin på trykk i Norsk Barneblad i 1932, bare 14 år gammel. Utdannelse og anerkjennelse. Solveig tok utdanning ved Statens Kunstakademi før og etter den andre verdenskrig. Der arbeidet hun med maleri og illustrasjon, og konsentrerte seg etterhvert mest om illustrasjoner. Hun har vært og er en av de få kvinnelige skaperne av tegneserier i verden. Til tross for sin høye alder er hun fremdeles aktiv som tegner og kunster. I 2004 ble hun tildelt Trollprisen under Eventyrfestivalen i Heidal for sin unike framstilling av norske eventyr med sin karakteristiske strek. Ordfører i Sel kommune, Dag Erik Pryhn, delte ut prisen. "Smørbukk". Solveig Muren Sanden har tegnet over 60 "Smørbukk" og "Tuss og Troll" i perioden 1957 – 1981. Hun er en av tidenes største norske serietegnere, spesielt kjent for eventyrseriene i juleheftet "Tuss og Troll" ("Norsk Barneblad"), som hun overtok etter Jens R. Nilssen i 1957. Solveig Muren Sanden gjorde Smørbukk til Telemarking. Han lever i Telemarksnaturen med kjente hustyper og landskap, og handlingen foregår i bygdemiljøet. «- "Vi har tre generasjonar Smørbukk. Vi teiknarar lagar vår, og nye tekstforfattarar endrar også den Smørbukken vi kjenner, seier ho". «"Før var ikkje teikneseriane rekna for kunst, slik dei vert i dag. Eg tenkte ikkje så mykje over det. Eg prøvde berre å glede ungane – det tenkte eg mykje på".» "Teleros". Ei glassfiberku dekorert av Solveig Muren Sanden i samarbeid med Ruth Kvålo Dalen fra Øyfjell forsvant fra sin sokkel i Åmot i Vinje sommeren 2006. Kua inngikk i det globale kunstprosjektet CowParade. "Teleros" var dekorert på bestilling med motiver fra Kviteseid, fra Morgedal – Skisportens vugge, fra Trollet på Brakanfjellet og mer til. Det viste seg at kunstkua "Teleros" var stjålet av Oslo Militante Grafittikunstnere, som blant annet krevde at "Teleros" og de andre CowParade-kuene skulle sendes ut av landet. Gruppa fikk ikke gjennomslag for kravene sine og kua ble halshugget. Norsk Front. Norsk Front, forkortet NF, var et tidligere norsk, nasjonalistisk politisk parti. Det ble dannet i 1975 av unge nynazister, nasjonalister og antikommunister fra ulike små grupperinger, deriblant Nasjonal Ungdomsfylking (NUF) som oppstod på midten av 1960-tallet, og med støtte fra tidligere medlemmer av Nasjonal Samling organisert i Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie. Partiet ble ledet av «føreren» Erik Blücher og hadde som mest omkring 1400 medlemmer og tilsvarende mange tilhengere. Norsk Front ble nedlagt i 1979 etter at en aktivist sprengte to bomber mot demonstranter i Faglig 1.maifronts tog i Oslo det året. Norsk Front ble etterfulgt av Nasjonalt Folkeparti i 1980, der flere av lederne senere fikk fengselsstraffer for sprengningsaksjoner og annen kriminalitet. Nasjonalt Folkeparti ble oppløst i 1991. Hawker Siddeley Nimrod. Nimrod er et maritimt overvåkningsfly som ble utviklet av Storbritannia. Flyet er en kraftig modifisert variant av de Havilland Comet som var verdens første jetdrevne passasjerfly. Det ble opprinnelig utviklet av de Havilland sin etterfølger, Hawker Siddeley, som i dag er en del av BAE Systems. En av de større endringene var å utstyre flytypen med et større våpenrom, under flyskroget, som kan brukes til å avfyre torpedoer, miner, bomber og annet. Sonarbøyer for å spore og overvåke undervannsbåter kan avfyres fra spesielle utskytningsapparat på bakenden av skroget. Nimrod har vært Royal Air Force sitt primære maritime overvåkningsfly siden tidlig på 70-tallet, da det erstattet propellflyet Avro Shackleton. RAF har i dag to varianter i bruk: MR2-varianten i en maritim overvåknings-rolle, og R1-varianten i en overvåknings og elektronisk etterretningsrolle (ELINT). Nimrod var det første jetdrevne maritime overvåkningsfly av betydning. Tidligere design var propelldrevne og brukte stempel- eller turboprop-motorer for å forbedre drivstofforbruket og gjøre det mulig med lengre patruljer. Jetmotorer er mest økonomiske i større høyde, og mindre økonomiske lavere nede. Forøvrig så kan man med jetmotorer, i større høyde raskere fly til patruljeområdet. Dette er ikke bare bra for drivstofforbruket, men i tillegg svært raskt sammenlignet med tidligere propelldrevne fly. Etter overfarten til patruljeområdet, kan Nimrod stige ned til patruljehøyde. På patrulje, når vekten er høy, brukes alle 4 motorer, men ettersom drivstoffbeholdningen synker og vekten blir lavere, skrus først en motor av, og deretter enda en motor når vekten er lav nok. Dette gjør det mulig å kjøre de gjenværende 2 motorene på et mer effektivt omdreiningstall, enn når alle 4 motorer kjøres. Et spesielt "hurtigstart"-system har blitt installert på motorene, i tilfelle de nedstengte motorene raskt må startes igjen. Istedenfor å være avhengig av lufthastighet for å starte opp igjen en motor, bruker det modifiserte systemet komprimert luft fra en motor som kjører, i en start-turbin som raskt øker hastigheten på den motoren som startes opp. Ved transitt tilbake til basen, startes alle motorene opp igjen, og flyet stiger høyere opp under tilbaketuren. Andre maritime overvåkningsfly-design som har vært jetdrevne inkluderer US Navy sin S-3 Viking og den fremtidige P-8 Poseidon. MR1-varianten. Utviklingen av Nimrod tok til i 1964 og hadde som hensikt å erstatte den aldrende Avro Shackleton. Som mange andre vellykkede maritime overvåkningsfly var det basert på en sivil passasjerfly-variant som hadde nådd slutten av levetiden sin som passasjerfly – i dette tilfellet Comet 4. De to første RAF-flyene var uferdige Comet 4 passasjerfly. Turbojet-motorene på Comet ble erstattet med Rolls-Royce Spey turbofan-motorer for å bedre drivstofforbruket, spesielt i de lavere høyder som er nødvendig for maritime overvåkningsfly. Flyskroget ble omfattende modifisert, inkludert byggingen av et internt våpenlasterom, en forlenget nese for radar, en ny hale for elektroniske krigføring-sensorer (i et strømlinjeformet kammer i halen), og en MAD-bom (et instrument for å registrere magnetiske avvik, som brukes for å finne undervannsbåter). Etter den første flyturen i mai 1967, bestilte RAF 46 fly av Nimrod MR1-varianten. Det første flyet ble satt i tjeneste i oktober 1969. Fem skvadroner ble med tiden utrustet med MR1-varianten. R1-varianten. Tre Nimrod-fly ble tilpasset for å brukes i signaletterretnings-rollen, for å erstatte Comet C2 og Canberra-fly fra No. 51 Squadron, i mai 1974. R1-varianten skiller seg fra MR2 med sitt fravær av MAD-bommen. Kun etter slutten på den kalde krigen har flyets rolle blitt offentlig bekreftet. Disse flyene ble tidligere offisielt beskrevet som «Radarkalibreringsfly». R1-varianten har ikke blitt utsatt for materialtretthet og korrosjon på samme vis som MR2-varianten, og vil fortsette å bli brukt lenge etter at MR2 blir erstattet av MRA4. Nye Bombardier fly, Sentinel R1 (ASTOR), som skal leveres fra midten av 2004, kommer muligens til å overta noen av oppgavene som i dag utføres av R1. Ett fly av R1-varianten har gått tapt i en ulykke, og dette skjedde i 1995. For å erstattet dette flyet ble et fly av MR2-varianten konvertert til R1-standarden, og satt i drift i desember 1996. Nimrod R1-flyene har sin base ved RAF Waddington i Lincolnshire i England, og blir flydd av 51. Squadron RAF. MR2-varianten. Et Nimrod MR2-fly. Man kan se at bomberommet er åpent, og en del sensorer på vingene. I 1975 begynte oppgraderingen av totalt 32 fly, til MR2-standarden, inkludert modernisering av det elektroniske utstyret. I tillegg ble det under betegnelsen MR2P introdusert mulighet for lufttanking og ytterligere ESM-sensorer på vingetippene. Muligheten til lufttanking, såvel som muligheten til å bevæpnes med AIM-9 Sidewinder, ble innført under Falklandskrigen. Bevæpningen med AIM-9 har ført til at enkelte har kalt flytypen for «Det største jagerflyet i veden». Over tid ble alle flyene av MR2-varianten utstyrt med utstyr for lufttanking, noe som medførte at bokstaven P i MR2P-betegnelse ble fjernet. Nimrod MR2 brukes til tre hovedoppgaver – "Anti Submarine Warfare" (ASW, eller «Anti-ubåtkrigføring» på norsk), "Anti-Surface Unit Warfare" (ASUW eller «Anti-overflatefartøy-krigføring» på norsk) og "Search And Rescue" (SAR eller «Søk og redningstjeneste» på norsk). Den lange rekkevidden gjør det mulig for Nimrod MR2 å fly langt nord for Island og opptil 4 000 km ut i vest-atlanteren. Med lufttanking utvides rekkevidden og varigheten på oppdragene betydelig. MR2 har anledning til å jakte på ubåter, og har oppdaterte sensorer og datamaskiner for databehandling, og alt dette er koblet til våpensystemene. I tillegg til våpen og sonarbøyer kan også en lyskaster monteres i den høyre vingenstippens eletronikkboks, noe som da brukes i søk- og redningsaksjoner. Mannskapet består av to piloter og to flyteknikere, to navigatører (en taktisk- og en vanlig navigatør), en luftelektronikk-tekniker, sonarbøyegruppen bestående av to våpenoperatører (WSOp ACO) og fire operatører for våpensystemene til å håndtere det aktive og passive elektronisk krigføringsutstyret (WSOp EW). To av de 6 våpenoperatørene blir brukt som observatører i styrbord og babord utkikksvinduer under flyging i tett lufttrafikk. MR2 har det lengste bomberommet av alle NATO-fly. 17. november 1980 styrtet et Nimrod MR2 nær RAF Kinloss etter at tre av motorene sviktet som følge av krasj med fugler. Begge pilotene ble drept i krasjet, mens resten av mannskapet overlevde. 2. september 1995 krasjet en MR2 i Ontarioinnsjøen mens det deltok i Canadian International Air Show. Alle 7 av mannskapet ble drept. 2. september 2006 krasjet et annet Nimrod MR2 i nærheten av Kandahar i Afghanistan der 12 flysoldater, 1 marineinfanterist og en annen soldat ble drept – det største tap av britisk personell siden falklandskrigen. 23. februar 2007 besluttet det britiske forsvarsdepartementet å sette alle MR2-variantene på bakken mens drivstoffpumpene ble undersøkt. Forsvarsdepartementet var raskt ute med å understreke at dette ikke nødvendigvis var relatert til krasjet i Afghanistan. Alle Nimrod MR2-flyene har base på RAF Kinloss i Skottland og blir flydd av "No. 201 Squadron RAF", "No. 120 Squadron RAF" og "No. 42 Squadron RAF". Firstelinje-vedlikehold blir utført av "Nimrod Line Squadron". Programvarestøtte for MR2-flyene blir utført at "Nimrod Software Team" som også har base på RAF Kinloss. AEW3-varianten. På midten av 70-tallet ble oppgavene utvidet til å omfatte "Airborne Early Warning" (AEW eller «Lufbåren tidlig varsling» på norsk), igjen som en erstatning for et Avro Lancaster-avledet, stempelmotordrevet Avro Shackleton som fremdeles var aktivt i denne rollen. Flytypen ble modifisert av British Aerospace ved den tidligere Avro-fabrikken ved Woodford, Greater Manchester, for å romme radaren fra GEC Marconi, i den oppsvulmede nesen og halen. Fra starten av de først prøveturene i 1982, var AEW3-prosjektet plaget av kostnadsoverskridelser og elektroniske vanskeligheter. Etter hver ble forsvarsdepartementet i Storbritannia klar over at kostnadene ved å utvikle et radarsystem med den nødevendige ytelsen var avskrekkende, og muligheten for at prosjektet ble vellykket var usikker, så AEW-3-varianten ble kansellert i 1986. RAF mottok til slutt syv E-3 Sentry (AWACS) istedenfor. Disse flyene inkluderte elektroniske forbedringer til det originale systemet som en direkte britisk tilpasning. Av de 11 Nimrod-flyene som ble utvalgt for konvertering til AEW3-varianten, kom ingen tilbake i aktiv tjeneste i overvåknings-rollen – alle ble til slutt brukt til reservedeler til støtte for de flygende flyene. MRA4-varianten. I 1992 påbegynte RAF et prosjekt for å erstatte de aldrende MR2-variantene. For å imøtekomme kravene foreslo BAe at alle de eksisterende Nimrod MR2-flyene skulle ombygges med nye motorer og ny elektronikk, i en variant som ble midlertidig kalt "Nimrod 2000". RAF vurderte forslag fra Lockheed med P-3 Orion, Loral Corp. med ombygde Orion-fly fra United States Navy, og Dassault med Atlantique 3, men bestemte seg i desember 1996 for å tildele kontrakten til BAe for Nimrod 2000, da under det offisielle navnet Nimrod MRA4. MRA4 er på langt vei et nytt fly, med nyeste generasjon Rolls-Royce BR710 turbofan-motorer, nye og større vinger, og et fullstendig ombygd flyskrog. Det var nødvendig med langt større luftinntak, fordi luftstrømmen til BR710-motorene er betydelig større enn for den opprinnelige Spey 250-motoren. Det ombygde flyet har lånt mye fra Airbus-teknologi – vingene har blitt designet og bygget av BAE Systems (en tidligere Airbus partner), og den digitale cockpiten er avledet fra den som er i bruk på Airbus A340. Utviklingen har tatt lenger enn først planlagt og de første 12 MRA4-variantene har ennå ikke kommet i aktiv drift. Kontrakten var opprinnelig på 21 ombygde Nimrod-fly, men på grunn av tekniske vanskeligheter ble prosjektet satt på vent. Tidlig i kontraktsperioden oppdaget BAe at ingen av Nimrod-flyskrogene som RAF ga til BAe for ombygging, var like og at alle holdt forskjellig standard. Dette vanskeliggjorde ombyggingsprosessen betydelig. Den britiske forsvarskomitéen rapporterte i juli 2004 at kostnaden hadde økt til £3,5 milliarden sammenlignet med den opprinnelige kostnaden på £2,8 milliarder som var det som opprinnelig hadde blitt godkjent. De bekjentgjorde at datoen for å settes i drift hadde blitt forskjøvet til 2009, sammenlighet med den tidligere godkjente 2003-datoen. Etter en offentlig skittentøysvask mellom forsvarsdepartementet og BAe, ble utviklingskontrakten reforhandlet til et revidert antall av 18 fly. Offisielt sett ble dette tilskrevet den økte ytelsen og tilgjengeligheten MRA4 ville kunne tilby, men det har blitt antydet at dette faktisk er en slags kompensasjon til BAe, som har vært nødt til å absorbere de økte kostnadene. Forsvarsministeren annonserte 21. juli 2004 planer for fremtiden til det britiske militæret, med detaljerte planer for å redusere antallet MRA4 til bare 16 fly, og antydet at et antall på 12 trolig var nok. 18. juli 2006 mottok BAe en produksjonskontrakt verdt £1,1 milliarder for 12 MRA4-fly. Dette inkluderte ferdigstillelsen av 3 utviklings-fly, og ombygging av 9 andre. Daglig leder for BAe Systems, Mike Turner, kommenterte nyhetene om kontrakten på følgende måte: «The new NIMROD MRA4 is a world leader in terms of maritime patrol platforms and it will give the UK at least 30 years of adaptable capability in maritime reconnaissance and attack operations.» Nimrod MRA4 sine system gjør det mulig for mannskapet å samle inn, behandle og vise opp mot 20 ganger mer tekniske og strategiske data enn for den nåværende MR2-varianten. Radaren, SEARCHWATER 2000, har mulighet til å brukes over land såvel som over vann – den kan søke over et område på størrelse med hele Storbritannia hvert 10. sekund. Leveranse av den første produksjonsvarianten er planlagt for 2009. Brukere. Mot slutten av 2006 var 15 Nimrod MR2 og 3 Nimrod R1 fremdeles i tjeneste. Francesco Moser. Francesco Moser i 2011 ‎ Francesco Moser (født 19. juni 1951 i Giovo) er en italiensk tidligere profesjonell landeveissyklist. Han var en av de dominerende rytterne på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, og vant Giro d'Italia i 1984, verdensmesterskapet i 1977 og seks seirer i tre av de fem store klassikerne, de såkalte 'Monumentene' i sykling. Han begynte sin profesjonelle karriere i 1973. Han hadde et uanstrengt tråkk som gav stor kraft, men på grunn av sin kraftige kroppsbygning var han ingen god klatrer. __NOTOC__ Klassikerne. Etter at Moser ble nummer to i 1974 og 1976, vant han endelig sitt favorittritt Paris-Roubaix tre ganger på rad: i 1978, 1979, og i 1980. Moser ble nummer tre i 1981 og i 1983. Hans andre store klassiker-seire var Giro di Lombardia i 1975 og 1978,og Milano-Sanremo i 1984. Av de andre klassiker-rittene vant Moser Paris-Tours i 1974, Züri-Metzgete i 1977, Gent-Wevelgem i 1979 og Flèche Wallonne i 1977. Grand Tours. I tillegg til endagsklassikerne hadde også Moser noe suksess i treukersrittene – Grand Tours. Han deltok kun en gang i Tour de France, i 1975, han vant den første ungdomstrøya som ble delt ut, men ble bare nummer 7 sammenlagt fordi de høye fjellene passet ikke hans måte å kjøre på. Likevel vant han Giro d'Italia i 1984, bl.a fordi det var en usedvanlig flat rute der Moser kunne bruke fordelen av sine tempoegenskaper til å slå klatrerne sammenlagt. I tillegg til sin sammenlagtseier vant han Maglia ciclamino (poengtrøya) fire ganger; i 1976, 1977, 1978 og 1982. Andre meritter. Francesco Moser ble verdensmester i 1977. Moser fikk også sølv i 1976 og 1978. I 1984 brøt han Eddy Merckxs timesrekord fra 1972 på bane, men sykkelen han brukte var mer avansert. I ettertid er timesrekordene delt i to grupper, etter hvor avansert sykkelen er. Rekorden Moser satte, ble stående i mer enn ni år. Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie. Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie, forkortet INO, var en norsk organisasjon for tidligere medlemmer av Nasjonal Samling og andre med spesiell interesse for okkupasjonshistorien. INO ble dannet i 1975 etter at Forbundet for Sosial Oppreisning (tidligere "Sambandet for Social Oppreisning") ble oppløst. I starten var bonden Knut Baardseth fra Stange formann. INO ble nedlagt i 2003, og alt arkivmateriale, som omfattet mange tusen dokumenter, gikk til Riksarkivet og boksamlingen ble overført til Nasjonalbiblioteket. På denne måten ble materialet gjort tilgjengelig for historikere og forskere på okkupasjonshistorien. INOs økonomiske midler ble overført til Stiftelsen norsk okkupasjonshistorie (SNO) og skal gjennom denne stiftelsen brukes på uavhengig forskning på forhold rundt okkupasjonen av Norge 1940-45. INO har utgitt bøker om norsk okkupasjonshistorie og bladet Folk og Land. Bladet gikk inn i 2003 etter at skribentene, som i stor grad var tidligere NS-folk, ble for gamle. 16. etappe i Tour de France 2007. a> stakk av fra hovedfeltet, men klarte ikke å holde unna helt til mål Den 16. etappen i Tour de France 2007 var en 218,5 km lang etappe som gikk fra Orthez til Col d'Aubisque. Rundt fem mil av etappen foregikk i Spania. Etappen inneholdt 2 spurter og 5 fjellpasseringer; 1 kategori 3 stigning, 2 kategori 1 stigninger og 2 HC-stigninger. Sprint og klatrepasseringer. Profil av etappen med klatrepasseringene inntegnet. 2. klatring (Alto Laza). 3. kategori stigning etter 93 km 3. klatring (Col de la Pierre-Saint-Martin). 1. kategori stigning etter 131 km 4. klatring (Col de Marie-Blanque). 1. kategori stigning etter 180,5 km Diskvalifikasjoner. 16 Google Gears. Google Gears, siden kalt for kun Gears, er programvare fra Google for å muliggjøre frakoblet tilgang til tjenester som normalt sett kun fungerer når brukeren er tilkoblet Internett. Programmet installerer en databasemotor, basert på SQLite, på klientsystemets lokale mellomlager. Programmet ble utgitt første gang den 31. mai 2007. Den 19. februar 2010 annonserte Google at utviklingen av Gears har blitt stoppet, og ingen ytterligere egenskaper vil bli inkludert i påfølgende utgivelse. Kollsnes kogenereringsverk. Kollsnes kogenereringsverk er et kogenereringsverk på Kollsnes i Øygarden kommune i Hordaland. Kraftverket omdanner spillgass fra Gasnors sin LNG fabrikk til elektrisk kraft og varme. Installert effekt er 3,5 MWog midlere årsproduksjon er på 21 GWh samt 11GWh varme. Produksjonen startet i 2004. Kraftverket er under utvidelse til 10,3 MW og en forventet årsproduksjon på 83 GWh. Varmen benyttes i et torskeyngelanlegget i Kollsnes Næringspark. Kraftverket eies og driftes av BKK. Romersk-persiske krigene. De romersk-persiske krigene var en serie med konflikter mellom Romerriket og de forskjellige dynastiene i Perserriket, som startet under senrepublikken i 92 f.Kr. og som ble videreført til keisertiden og det bysantiske riket frem til år 627. Jodhi May. Jodhi May (født mai 1975) er en engelsk skuespiller. May er født i Camden Town i London og spilte inn i sin først film kun tolv år gammel. Det var i 1988 med filmen "A World Apart" som fokuserte på urettferdighetene i Afrika. Hennes framføring ga henne en pris som beste kvinnelige skuespiller ved Cannes filmfestival, delt med hennes medskuespillere Barbara Hershey og Linda Mvusi. Hun er fortsatt den yngste som noensinne har fått prisen. Annet enn et kort avbrekk mens hun studerte engelsk ved Wadham College ved University of Oxford har hun konstant arbeidet i to tiår og kan jevnlig bli sett på film, fjernsyn og på engelske teaterscener. Hun har ofte roller som den uskyldige misbrukte eller som en meget intelligent kvinne med et sammenbrudd – hun er bifalt for sin følelsesmessige intensitet og rørende dramaytelse. Hun er halvt fransk og halvt tysk, og meget reservert om sin familie og private liv til konstant frustrasjon for intervjuere. Jodhi May fikk Hollywoods oppmerksomhet da hun spilte Barbara Hersheys datter i "A World Apart". Hun fikk ny internasjonal oppmerksomhet et par år senere da hun spilte i Michael Manns "Den siste mohikaner" ("Last of the Mochicans") sammen med Daniel Day Lewis og Madeleine Stowe. Hun var incestiøs lesbisk i "Sister My Sister" (1995) sammen med Joely Richardson og Julie Walters. Hun spilte Florence Banner i BBCs filmutgave av "Tipping the Velvet", opprinnelig en roman om viktorianske lesbiske skrevet av Sarah Waters (1998), og hun hadde Ralph Fiennes som medskuespiller da hun spilte Sabina Spielrein i skuespillet "The Talking Cure". "The Other Boleyn Girl" (2003) var et fjernsynsdram basert på en ikke helt historisk korrekt roman av Philippa Gregory og hvor Jodhi May spilte Anne Boleyn. .arpa. .arpa er et generisk toppnivådomene på Internett, som utelukkende blir brukt til formål relatert til Internetts infrastruktur. Det fungerer ikke som et normalt TLD hvor nettsteder blir registrert, men snarere som et meta-TLD, brukt til å slå opp adresser og til andre formål. Historie. Toppnivådomenet ".arpa" var opprinnelig ment å være et midlertidig tiltak for å legge til rette for overgangen til domenenavnsystemet (DNS). ARPANET var Internetts forløper, etablert av USA's forsvarsdepartement's Advanced Research Projects Agency (ARPA), og da domenenavnsystemet ble innført i 1985, ble ARPANET's vertsnavn til å begynne med konvertert til domenenavn ved å føye til ".arpa" til slutt. Vertsnavn i andre nettverk ble også noen ganger konvertert til pseudo-domene-lignende adresser ved å legge til endelser som ".uucp" og ".bitnet", selv om disse aldri ble lagt til Internetts rot som formelle TLD'er. Domenenavn på denne formen ble raskt utfaset ved å erstatte dem med domenenavn innen de andre, mere informative toppnivådomenene. Det viste seg imidlertid at å slette ".arpa", etter at det hadde tjent sin midlertidige hensikt under overgangen til DNS, var upraktisk, ettersom "in-addr.arpa" ble brukt til «reverse DNS lookup» for IP-adresser. For eksempel peker IP-adressen 145.97.39.155 til et vertsnavn ved å sende en DNS-query for en PTR record for det spesielle vertsnavnet 155.39.97.145.in-addr.arpa. På et tidspunkt var det meningen at nye infrastruktur-databaser skulle opprettes i ".int", og at ".arpa" etter hvert skulle slettes. I mai 2000 ble imidlertid denne policyen reversert, og det ble besluttet at ".arpa" skulle beholdes for dette formålet, og at ".int" bare skulle benyttes for internasjonale organisasjoner. I henhold til denne nye policyen står nå forkortelsen «arpa» i internettsammenheng offisielt for Address and Routing Parameter Area. Eksterne lenker. A r Diogo Vidal. Diogo Vidal eller "Ai Weida" (født 23. april 1660 i Rio de Mouro ved Cerradas nær Lisboa i Portugal, død 23. mai 1704 til sjøs utenfor Guineakysten) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ankom Macao i 1688 og virket fra 1690 i Fujian (eller i Fatshan?) og så i Guangdong. I 1692 ble han utnevnt av biskopen av Macao til varavikar for misjonen i provinsene Guangdong og Guangxi. I 1694 kom han til Tonkin der han ble kastet i fengsel i 1696 til han ble landsforvist i 1701. Han dro så til Roma som misjonsprokurator for Kina og Japan. Derfra ble han sendt ut senere mot Japan, men døde til sjøs kort tid etter utreisen fra Europa i mai 1704. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Isildur. Isildur er en fiktiv person fra J.R.R. Tolkiens litterære verden. Han var sønn av Elendil, og var menneskenes hærfører i slaget ved Orodruin (dommedagsberget) i slutten av det andre tidevervet. Hans far Elendil ble drept av Sauron, og sverdet hans, Narsil, knakk under ham. Isildur tok det knekte sverdet og skar den fingeren av Saurons hånd som bar den ene ringen, herskerringen. Elrond førte Isildur til Orodruins topp der ringen var blitt smidd og også måtte ødelegges. Isildur nektet å gi fra seg ringen, men krevde den som mannebot for sin far. Etter dette ble Isildur kronet til konge av hele sin fars rike. Han beholdt ringen helt til han falt. Orkene tok ham i bakhold og drepte ham, og ringen sank til bunns i elva Langlilja, som renner ut i den store elva Anduin. Flere hundre år senere fant Deagol ringen men Sméagol drepte ham og tok den til sin egen. Senere tok den med seg til tåkefjellene. Isildurs og Gondors arving er Aragorn, sønn av Arathorn. Jarl av Wiltshire. Jarl av Wiltshire er en av de eldste titlene i den engelske adelskalenderen og går tilbake til 1100-tallet. Den er i øyeblikket holdt av markien av Winchester, og er brukt som en høflighetstittel for markiens eldste sønn. Jarldømmet ble først dannet for Hervey le Breton som giftet seg med Sybilla, en datter utenfor ekteskap av kong Stefan av England. Tittelen gikk ut av bruk da Hervey mistet sine engelske landområder som en følge av Det engelske kaos under Stefan ettersom man på denne tiden ikke kunne være jarl uten å ha landområder som støttet tittelens verdighet. For andre dannelse ble det mer komplisert: Patrick De Salisbury fikk dannet jarl av Wiltshire av keiserinne Maud av England sannsynligvis en gang etter juli 1143, men han ble vanligvis titulert som jarl av Salisbury. Han var den andre, men første overlevende sønn av William De Salisbury og barnebarn av Walter av Salisbury, grunnleggeren av priorinneklosteret av Brandenstoke i Wiltshire. Han ble sheriff av Wiltshire i oktober 1152 og da ble han titulert som «jarl Patrick, sheriff» i et skriv fra kong Stefan. Patrick De Salisbury, jarl av Wiltshire, videreførte tittelen til sin oldebarn Margaret Longespee. Hun giftet seg med Henry de Lacy, jarl av Lincoln, som hun fikk en datter med og som ble "suo jure" grevinne av Lincoln og Wiltshire ved hennes mors død. Hun giftet seg tre ganger, men jarledømmet Wilshire synes å ha blitt tilbakeført til Kronen ved hennes død i oktober 1348. William le Scrope fikk dannet tittelen som jarl av Wiltshire i 1397. Hen ble henrettet i løpet av de hendelser som førte til avsettelsen av kong Rikard II av Henrik IV. Charteret som bevilget hans jarledømme begrenset «arveligheten til mannlige medlemmer», men hadde ikke den vanlige tilleggsbegrensningen om «av hans kropp». Således kunne slektninger fra en sidegren i 1859 kreve jarledømmet, men kravet ble avvist av Overhuset. Den neste dannelsen var for James Butler, den eldste sønnen av den fjerde jarlen av Ormonde. Han kjempet på Lanchasters side i slaget ved Townton (1461) og ble etterpå henrettet og tittelen nedlagt. Jarledømmet ble neste gang holdt av tre medlemmer av Stafford-familien, først med John, en yngre sønn av den 1. hertug av Buckingham. Dronning Anne Boleyns far Thomas Boleyn var mottaker av den neste dannelsen, men han døde uten en arving (hans sønn ble henrettet sammen med søsteren). Til slutt, i 1549–1550 ble William Paulet dannet jarl av Wiltshire. Han ble gjort til marki av Winchester det neste året og hans etterkommere har klart å beholde begge titlene siden. Referanser. Wiltshire Bernard Rodes. Bernard Rodes eller "Luo Deshen", "Shenzhai" (født 15. juli 1646 fra nær Pamiers i Frankrike, død 10. november 1715 i Jehol i Kina) var en katolsk kinamisjonær som var lege, apoteker og lekbror i jesuittordenen. Han reiste ut til India der han ble tatt til fange av hollenderne sammen med pater Guy Tachard i Pondicherry og ble ført til Amsterdam. Etter at han ble løslatt dro han ut igjen, i november 1697. Han kom til Chandernagor i august 1698 og til Amoy i Kina 24. juli 1699. Kangxi-keiseren fikk han hentet til hoffet i Beijing som lege og farmasøyt, og i 1709 kurerte han Kangxi da han var blitt alvorlig syk. Etter dette tok keiseren ham alltid med på ti av sine reiser i Tartaria. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Lodovico Azzi. Lodovico Azzi eller "Qi Yousi", "Leisi" (født 30. desember 1635 i Lucca i Italia, død 16. juli 1690 i Macao i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao i 1668 og misjonerte fra 1679 til 1682 i Kanton. Han hadde arkitektutdannelse, og benyttet dette i sitt misjonsarbeide. For det meste virket han i og nær Macao. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Amadeo Bordiga. Amadeo Bordiga (født 13. juni 1889, død 23. juli 1970) var en italiensk venstrekommunist og den første formannen for Partito Comunista Italiano (PCI). Bordiga vokste opp i Napoli der han i 1910 sluttet seg til sosialistpartiet Partito Socialista Italiano (PSI). Internt i partiet sto han på venstre fløy og var talsperson for et revolusjonært program og motstander av italiensk deltakelse i første verdenskrig. Da Komintern ble grunnlagt tilhørte han dem som forsøkte å få PSI tilsluttet her. Da dette ikke lyktes dannet Bordiga sammen med blant andre Antonio Gramsci og Palmiro Togliatti PCI. Partiets hovedsete ble lagt til Napoli, og Bordiga valgt til partiets første formann på tross av at han hadde blitt kritisert av Lenin i boka "«Venstre»kommunismen - en barnesjukdom". I 1923 ble Bordiga sammen med resten av partiledelsen arrestert av de nye fascistiske makthaverne. Etter dette valgte partiet en ny ledelse som tilbød seg å tre tilbake da den gamle ledelsen senere på året ble sluppet fri. Bordiga takket imidlertid nei og satset heller på å organisere en venstreopposisjon innen partiet. Fra 1925 støttet Bordiga Leon Trotskij mot flertallet av partiledelsen i Sovjetunionen, og han opptok også kontakt med venstrekommunister i andre land. I 1926 ble han dømt til tre års internering, noe som i 1929 ble omgjort til husarrest. Året etter ble han ekskludert fra PCI for venstreopposisjonell og trotskistisk virksomhet. Bordiga trakk seg etter dette fra aktiv politikk så lenge fascistene styrte Italia. Etter annen verdenskrig var han imidlertid frem til 1968 med i et lite venstrekommunistisk parti og skrev også ulike venstrekommunistiske publikasjoner. Politisk var det særlig på to områder Bordiga representerte en opposisjon blant de italienske kommunistene. I tråd med sin syndikalistiske bakgrunn gikk Bordiga mot deltakelse i valg. Han var også prinsipiell motstander av å bygge allianser med andre retninger, særlig med sosialdemokratene. Selv om dette siste punktet også var Kominterns politikk i andre halvdel av 1920-tallet var det i mindre grad et synspunkt som hadde støtte i det italienske kommunistpartiet. Bordiga, Amadeo Bordiga, Amadeo Bordiga, Amadeo Pentagram (album). "Pentagram" (utgitt 1994) er det første albumet av det norske black metal bandet Gorgoroth. Det ble utgitt i 1994, og har blit gjenutgitt fem ganger, en gang i 1996 av Malicious Records, i 1999 under Century Black i Amerika, og igjen på Season of Mist i 2005. 12" vinyl ble utgitt av Agonia Records i 2005, begrenset til 1000 utgaver og gjenutgitt i 2006 av Back on Black Records. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1981. Lillestrøm ble Norgesmester etter å ha slått Moss 3-1 i finalen. Dette var den tredje gangen Lillestrøm vant et Norgesmesterskap. Finale. Ullevaal Stadion, 25. oktober Lillestrøm – Moss 3-1 1-0: André Krogsæter (16) 2-0: Tom Lund (32 straffe) 3-0: Gunnar Lønstad (49) 3-1: Stein Kollshaugen (89) Dommer: Jan Erik Olsen Lillestrøms vinnerlag: Arne Amundsen, Erik Solér, Frank Grønlund, Tore Kordahl, Tor Inge Smedås, Bård Bjerkeland, Ole Dyrstad, Tom Lund, Gunnar Lønstad, André Krogsæter og Roger Sjåstad, (Reserver: Jon Erik Andersen, Thor Helge Bergan, Stein Eilertsen og Arne Dokken.) Moss' lag: Odd Skauen, Jon Pettersen, Morten Vinje, Svein Grøndalen, Roar Breivik, Per Otto Karlsen (fra det 53. min), Stein Kollshaugen, Per Heliasz, Geir Henæs, Ole Johnny Henriksen, Kurt Tunheim og Jan Erik Fredriksen (fra det 76. min). Kilder. 1981 Fotball for herrer Venstrekommunisme. Venstrekommunisme er en kommunistisk retning som hadde en viss oppslutning blant revolusjonære i land som Italia, Tyskland og Nederland i årene etter første verdenskrig og som fikk et visst oppsving i forbindelse med det nye venstres fremvekst rundt 1968, dog uten å etterlate seg noen bevegelse av betydning. Venstrekommunismen er ved siden av å være inspirert av Karl Marx og Friedrich Engels også inspirert av syndikalistiske idéer. Retningen er kjennetegnet ved en prinsipiell motstand mot å delta i valg og mot alle former for kamp og motstand basert på nasjonalitet. Venstrekommunistene var jevnt over positive til den russiske revolusjonen og støttet også opp om Komintern i dens første år. Bruddet kom i 1920/21, og viktige faktorer bak dette var Lenins bok "«Venstre»kommunismen - en barnesjukdom", vedtaket i Komintern om Moskvatesene og den militære aksjonen mot opprøret i Kronsjtadt. Av viktige venstrekommunistiske teoretikere og politikere kan nevnes Paul Mattick, Amadeo Bordiga, Anton Pannekoek, Herman Gorter og Karl Korsch. Det nye venstre. Det nye venstre er en betegnelse på de nye venstrebevegelsene som oppsto først og fremst i Vest-Europa i tiden rundt 1968. Felles for disse bevegelsene var en kritikk både av de sosialdemokratiske partiene, som ble vurdert som borgerlige partier på linje med de andre, og de kommunistiske partiene, som ble oppfattet som haleheng til Sovjetunionen. Det nye venstre førte med seg en rekke ulike organisatoriske uttrykk, både maoistiske, trotskistiske, venstrekommunistiske, anarkistiske, syndikalistiske, økologiske og venstresosialistiske grupper og bevegelser oppsto i en rekke land, selv om betydningen og varigheten av disse skulle bli svært varierende. Av viktige ideologer bak og personligheter knyttet til det nye venstre kan nevnes Rudi Dutschke, Georg Lukács, Herbert Marcuse, Daniel Cohn-Bendit og Che Guevara. Se også. Tredje venstre Moskvatesene. Moskvatesene er den norske betegnelsen på de 21 betingelsene for partier som ville tas opp i Komintern som Lenin skrev i 1920. Disse betingelsene skapte stor strid i mange partier som hadde sluttet seg til Komintern, blant annet Det norske Arbeiderparti (DnA). Da venstrefløyen i partiet fikk flertallet med seg på å godta tesene på landsmøtet i 1921 brøt høyrefløyen i partiet ut og etablerte Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA). Det var fortsatt strid i Arbeiderpartiet rundt tesene, blant annet ville en konsekvens av den demokratiske sentralismen være at det kollektive medlemskapet fagforeninger hadde i partiet måtte oppgis, og det likte de såkalte «tranmælittene» rundt Martin Tranmæl dårlig. På Arbeiderpartiets landsmøte i november 1923 vedtok Arbeiderpartiet med klart flertall at en ikke ville akseptere tesene, noe som i realiteten var en utmelding av Komintern. Mindretallet marsjerte ut av landsmøtesalen i Folkets hus i Oslo og etablerte det nye Norges Kommunistiske Parti som norsk avdeling av Komintern. Fram til sammenslåingen av Arbeiderpartiet og NSA i 1927 regnet imidlertid Arbeiderpartiet seg som kommunistisk, tildels mer radikalt enn NKP. Ungdomsorganisasjonen kalte seg for Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning, for å understreke at en kunne være like kommunistisk som det nye kommunistiske partiet. Etter partisamlingen i 1927 modererte imidlertid Arbeiderpartiet sin agitasjon. En ytterligere moderering kom i 1928 da partiet for første gang ble bedt om å danne regjering. Denne ble felt etter 18 dager, blant annet på grunn av partiets plasseringen i forhold til den revolusjonære sosialismen. Blant de som uttrykte skepsis til den nye arbeiderregjeringen var sentralbanksjef Nicolai Rygg. Selv om regjeringen er Norgeshistoriens kortest sittende, var den kanskje den viktigste. Den viste Arbeiderpartiet kunne danne regjering, en nærmest utenkelig tanke på denne tiden, selv innad i partiet. Elektromontørenes forening Oslo og Akershus. Elektromontørenes forening Oslo og Akershus er en fagforening i Oslo og Akershus. Historikk. Elektromontørene kalte seg opprinnelig elektriske montører, og organiserte seg i Elektriske montørers Fagforening i Kristiania 20.-23. februar 1899. Foreningens første formann het Otto Krogstad. Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund. 18. juli 1918 ble Norsk Elektrikkerforening stiftet. Elektrikerne hadde tidligere vært organisert i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I 1922 endret forbundet navn til NEKF. For medlemmene har alltid fagtilhørigheten vært viktigst. Dette førte NEKF ut og inn av LO flere ganger i løpet av 1920- og 1930-årene. Fagtilhørigheten og et ønske om å skape et fellesskap sterkt nok til å tukte teknologien så den tjener menneskene og ikke omvendt, har vært et viktig mål for forbundet. EL og IT Forbundet. 1. januar 1999 ble EL & IT Forbundet dannet etter en sammenslåing av de tidligere LO-forbundene Tele- og Dataforbundet (TD) og Norsk Elektriker- og Kraftstasjonsforbund (NEKF). Norgesmesterskapet i fotball for menn 1936. Fredrikstad ble Norgesmester etter at de vant over Mjøndalen med 2-0 den 25. oktober. Målscorer for Fredrikstad var Knut Brynildsen som scoret etter det 43. og i det 89. minutt. Dette var den tredje gangen Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. 20 000 tilskuere overvar kampen på Ullevaal Stadion. Dommer var Kåre Gunnar Kinn. Fredrikstads vinnerlag: Georg Schuster, Rolf Johannessen, Kjell Pettersen, Gunnar Andreassen, Håkon Johansen, Morten Pettersen, Finn Johannesen, Sten Moe, Knut Brynildsen, Arne Børresen og Arne Ileby. Kilder. 1936 Fotball for herrer Maria av Østerrike. Maria av Østerrike.Maria av Østerrike, også nevnt som "Maria av Ungarn", "av Castilla", "av Habsburg", eller "av Burgund" (18. september 1505 – 18. oktober 1558), var dronning til Ludvig II av Ungarn, og ble senere guvernør av habsburgske Nederlandene for sin bror, keiser Karl V av det tysk-romerske rike. Opprinnelse. Hun ble født i Brussel av Filip I av Castilla («Den smukke») og Johanna den vanvittige. Hennes besteforeldre på farssiden var Maximilian I av det tysk-romerske rike og dennes første hustru Maria av Burgund. Hennes besteforeldre på morsiden var Ferdinand II av Aragón og dennes kusine Isabella I av Castilla. Maria var en yngre søster av Eleonore av Østerrike, keiser Karl V, Elisabet av Østerrike (også kalt for Isabella) og Ferdinand I av det tysk-romerske rike. Hun var den eldre søsteren av Katharina av Habsburg. Dronning av Ungarn. Før Maria var noen år gammel ble hun lovet bort som hustru til den første sønnen som ble født av Vladislav II av Böhmen (og Ungarn) og hans fjerde hustru Anne de Foix. Denne sønnen ble født i 1506 og ble Ludvig II av Ungarn (og Böhmen). De ble gift den 13. januar 1522 i Buda. Deres felles portrett eksisterer fortsatt. Både hans kappe og hennes antatt bryllupskjole er utstilt ved Ungarns nasjonale museum. Maria tjenestegjorde som dronning av Ungarn og Böhmen i fire år og syv måneder. Den 29. august 1526 ble Ludvig drept i slaget ved Mohács mens han ledet sine styrker mot en muslimsk invasjonshær ledet av Süleyman I fra dagens Tyrkia eller Det osmanske riket. Maria og Ludvig var barnløse og felleskronen Ungarn og Böhmen gikk videre til hennes bror Ferdinand. "Avstraffelsen av Tityus" malt av Tizian for Marias château de Binche, 1548-49 (Museo del Prado) Guvernør av Nederlandene. Maria ville ikke gifte seg igjen. Hennes sjanse for å regjere kom fire år senere. Hennes tante på farsiden, Margarete, erkehertuginne av Østerrike, døde den 1. desember 1530, og etterlot seg posisjonen som guvernør av Nederlandene ledig. Hennes bror etablerte Maria som tantens etterfølger og hun ble i denne posisjonen fram til 1555. Karl V ga henne slottet Binche sør for Brussel som belønning for hennes trofaste tjeneste. Hun ombygde slottet i en bevisst etterligning av Fontainebleau, men det ble ødelagt av troppene til Henrik II av Frankrike i 1554, men to av maleren Tizians fire malerier som viste avstraffingen av opprørene, bestilt i 1548 for Binche, er oppbevart ved Museo del Prado i Madrid (se bilde). Hun ble etterfulgt som guvernør av Emanuele Filiberto av Savoia, hertug av Savoia. Hun døde i Cigalos og i hennes testamente ønsket hun at hennes medaljong, en gang båret av hennes ektemann, formet som et hjerte, skulle bli smeltet og verdien fordelt blant de fattige. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1932. Fredrikstad ble Norgesmester etter at de vant over Ørn med 6-1 den 16. oktober. Målscorere for Fredrikstad var Arne Børresen i det 8. minutt, Sverre Moe i det 15., 24., 48 og i det 82 minutt. Oscar Thorstensen scoret for Ørn i det 10. minutt. Dette var første gangen Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. Mellom 16 000 og 17 000 tilskuere overvar kampen på Marienlyst stadion. Dommer var Oscar Arvid Carlsen. Fredrikstads vinnerlag: Ivar Olsen, Ragnvald Olsen, Egil Brenna Lund, Oscar Nilsen, Håkon Johansen, Just Johannesen, Finn Johannesen, Sten Moe, Sverre Moe, Arne Børresen og Morten Pettersen. Det var totalt 151 lag påmeldt til NM dette året, så NFF bestemte at det skulle arrangeres en kvalifiseringsrunde med 23 kamper før første ordinære runde. Kilder. 1932 Fotball for herrer Louisiana-kjøpet. Louisianaterrritoriet markert med grønt, slik det ble definert i avtalen i 1803 Louisiana-kjøpet, "Louisiana Purchase" er en avtale fra 1803 mellom USA under president Thomas Jefferson og Frankrike under Napoleon Bonaparte, hvor USA kjøpte landområder av Frankrike for 15 millioner dollar. Med denne handelen fordoblet USA sitt daværende areal. Frankrike var svekket og i økonomisk krise etter nederlaget i Santo Domingo og var fortsatt i krig mot Storbritannia. Napoleon tilbød USA å kjøpe landområdet, dels for å forbedre likviditeten, dels fordi han anså et sterkt USA som en motvekt mot Storbritannia. I avtalen var grensene bare vagt formulert og det var dertil uklart om handelen også omfattet Vest-Florida og Texas. Etter forhandlinger med Spania og Storbritannia ble grensene fastlagt gjennom det såkalte Florida-kjøpet ("Purchase of the Floridas") i 1819. NSB Lokaltog. Lokaltog er tittelen på det lokale togtilbudet fra NSB i Norge, og da primært rundt de store byene. Man benytter seg som oftest av samme infrastruktur som har blitt bygget til regiontog/fjerntog, men har også av og til egne holdeplasser/stasjoner. Mange stasjoner og holdeplasser (f.eks. de fleste mellom Oslo S og Moss/Mysen og mellom Oslo S og Årnes) betjenes bare av lokaltog, og på enkelte strekninger (f.eks. Ski-Mysen og Asker-Spikkestad) kjøres bare lokaltog. Etter fullføringen av Gardermobanen har strekningen Oslo S-Lillestrøm fire spor, hvorav lokaltogene til Lillestrøm bruker de gamle sporene (Hovedbanen), mens bl.a. lokaltogene til Årnes bruker de nye gjennom Romeriksporten. NSB kjører lokaltog i Stor-Oslo/Østlandet, på Jæren, i Bergen, Trøndelag, Bodø, Salten og Grenlands-området. Lokaltog er mest utbredt i Oslo-området, her har man åtte lokaltogsruter. Lokaltog med fast takt i Norge tilsvarer omtrent det som på tysk kalles "S-Bahn" (S-bane), dansk "S-tog", svensk "pendeltåg", og USA-engelsk "commuter trains" (pendlertog). Jungfernbrücke. Jungfernbrücke er en bro i bydelen Mitte i Berlin, og den eldste bevarte broen i byen. Broen går over kanalen Kupfergraben, en sidekanal til Spree, og forbinder gatene Friedrichsgracht og Oberwasserstraße. Den er den eneste gjenværende av tidligere ni klaffebroer i byen. Broen ble trolig bygget i 1701. Dagens bro er fra 1798 og oppført i tre og jern. Navn. Navnet Jungfernbrücke forekommer første gang på et kart i 1748 og betyr direkte oversatt til norsk "Jomfrubroen" eller i moderne språkdrakt "Damebroen". Navnets opprinnelse er uklar, men den mest sannsynlige forklaring er to damer som solgte håndverksarbeider like ved broen, og som av bybefolkningen kun ble omtalt som «die Jungfern». Valle (Skodje). Valle er ei bygd og et tettsted i Skodje kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger mellom Storfjorden og Skodjevika på Sunnmøre. For å komme til Valle fra Ålesund sentrum kjører en 30 kilometer mot Åndalsnes, først på Europavei 136 og deretter på Europavei 39. Navnet Valle kjem av Vellir som betyr voll og stedet har hatt mange ulike skrivemåter opp gjennom historien. Allerede på 900-tallet var Valle kjent som et av 16 skipreidene til kong Håkon den gode på Sunnmøre. Under Valle skipreide låg storparten av Sykkylven, Ørskog og Skodje uten Engesetdal. Kommunikasjon. Valle ligger sentralt plassert langs E39 mellom Ålesund og Molde som er de to største byene i Møre og Romsdal og fra Valle har en hyppige bussforbindelse til disse byene gjennom timekspressen, togbussen (nettbuss) og Fjord 1. Skole og barnehage. Valle har egen barneskole og på området til Valle skule, tidligere Svorta skule, ligger Valle barnehage. Barn fra flere grender rundt Valle går på denne skolen og barnehage som har omtrent 100 elever. Grendene tilknyttet Valle Skole og barnehage er Håhjem øst for Valle, Flåthe og Svorta og Brusdalen vest for Valle og Glomset som ligger sør for Valle. Turisme. På grunn av sin naturskjønne omgivelser og solrike plassering ved Storfjorden er det også etablert flere bedrifter som satser på turisme. Like øst ligger de to campingplassene Vika Feriesenter AS og Solnørvika Fritid AS begge med strandlinje mot Storfjorden. Handel. Der ligger en bensinstasjon med nærbutikk på Valle. Skodje kommune har ikke eget handelssentrum på grunn av handelslekkasjen til Moa og Ålesund. Dette ser vi igjen blant annet i statistikk over handel per innbygger på Sunnmøre der Skodje kommune har langt lavere omsetning per innbygger en andre kommuner. Næringsliv. På Håhjem industriområde er det etablert mellom 10 og 20 bedrifter der mange av innbyggerne på Valle jobber. Videre ligger Flåthe Trevare AS vest for Valle. De har Nordvestlandets største utstilling av vindu,dører og garasjeporter. Rett vest for Svorta ligger Digernesskiftet. Der kjører en av Europavei nummer 39 og tar inn på Riksvei 661. Etter Digernesskiftet ligger den gamle og nye Straumsbru. Den nye brua er finansiert ved hjelp av bompenger. Den nye bruen har vært nødvendig å få på plass for å bedre kommunikasjonen til og fra det omfattende næringslivet i Haram kommune. På Digernesskiftet er det planer om etablering av næringsvirksomhet, og det er bestemt at Scania skal flytte fra Hatlane i Ålesund og til Digernesskiftet. Kultur og idrett. Valle har eget idrettslag med mange aktiviteter som er tilknyttet Valle skule. Der er egen lysløype, en ballbinge og en fotballbane av grus på skolen. På Håhjem ligger Skodje trialklubb sine lokaler. Det er også en stall og sprangridningsbane på Valle. Det er også et bedehus på Valle. Salmodikon. Salmodikon (eller psalmodicon) er et strykeinstrument konstruert ca. 1820 for å akkompagnere salmesang i kirker og skoler. Det ble introdusert i Norge av Lars Roverud. På folkemunne gikk det under navnet «salmedunk». Salmodikon består i sin enkleste form av en flat, rektangulær trekasse av varierende mål. Kassen virker som resonansrom. Det sies at Pythagoras var aller først med sitt monochord, som han brukte for å teste ut intervallforhold. Salmodikon har som regel bare én streng, opprinnelig av sauetarm. Strengen strykes med en fiolinbue. Under strengen ligger gripebrettet, som er inndelt etter en halvtoneskala som gjør det mulig på en enkel måte å spille i alle dur- og moll-tonearter. Vanligvis er det nok med fire linjaler, hver med fire ulike transponeringstabeller. I «sifferskrift» kalles grunntonearten 1=1. Dette vil man se i alle noter for salmodikon. 4=1 betyr at siffer 1 på tabellen nå skal dekke over siffer 4 på grunnskalaen (C-dur). Instrumentet ble brukt ved innøving av salmer og sanger i skolestuene i hele Norden og medvirket til standardiseringen av salmesangen på bekostning av den folkelige sangen. Mövenpick. Mövenpick er et sveitsisk konsern, notert på Zürichbørsen, med hovedsakelig virksomhet innen hotell, restauranter, næringsmidler og vin. Varemerket ble anvendt første gang da grunnleggeren Ueli Prager i 1948 startet den første Mövenpick-restauranten i Zürich. Rettighetene til iskremmerket "Mövenpick" har siden 2003 vært eid av næringsmiddelkonsernet Nestlé. Natalie Dormer. Natalie Dormer (født 11. februar 1982 i Reading i Berkshire) er engelsk skuespiller. Dormer, som snakker fransk flytende fikk sin utdannelse ved Webber Douglas Academy of Dramatic Art i London. Hun er en dyktig fekter og medlem av London Fencing Academy. Hun hadde sin første filmrolle som Victoria i komedien "Casanova", regissert av Lasse Hallström basert løslig på livet til Giacomo Casanova. På grunnlag av hennes innsats i denne filmen fikk en kontrakt på tre filmer med Disney Touchstone, foruten at hennes rolle i "Casanova" ble utvidet. For sesongen 2007 portretterte Dormer dronning Anne Boleyn i Showtimes' TV-serie "The Tudors" som handler om den første tiden under kong Henrik VIII av Englands kongedømme. I henhold til april 2007 er det bestemt at serien vil bli utvidet med en sesong til. Hun hadde en cameorolle i superheltfilmen ' (2011), og var også med i Madonnas romantiske drama "W.E." (2011). Hun hadde dessuten en gjesterolle i den populære TV-serien "Game of Thrones". I 2013 er hun med i racerbilfilmen "Rush", som har Chris Hemsworth, Daniel Brühl og Olivia Wilde i hovedrollene. Sujata Massey. Sujata Massey (født 1964 i Sussex, England) er en amerikansk forfatter. Massey er født i England, med indisk far og tysk mor. Familien emigrerte til USA da hun var fem år gammel. Hun studerte journalistikk ved Johns Hopkins University, og arbeidet i flere år som journalist i avisen Baltimore Evening Sun. Som ektefelle til en amerikansk marineoffiser bodde hun i perioden 1991–1993 i Japan, hvor hun blant annet drev research for sine senere bøker. Den første boken ble fullført med støtte fra et stipend for upubliserte krimforfattere fra den ikke-kommersielle organisasjonen Malice Domestic Limited. I 1997 debuterte Massey med "The Salaryman's Wife", den første i en serie kriminalromaner om japanskamerikanerinnen Rei Shimura. Boken vant The Agatha Award for beste debutroman. I 2000 vant hun The Macavity Award for "The Flower master". Massey er flere ganger nominert til Edgar og andre priser. Bakgrunnstema i Masseys romaner er ofte japansk kultur, kulturkollisjon, flerkulturelles situasjon. Prinsekanne. Prinsekanna er premien som tildeles nr. 2 i mesterskapet for seniorklassene 3-5 på Landsskytterstevnet. Premien er en sølv kaffekanne gitt av Norges Skytterstyre. Fom. LS 2008 ble denne omdøpt til "Kjell Kristian Rikes Minnepremie", som en hønnor til Rike for hans lange innsats med å skaffe skytingen høy popularitet og god mediedekning. Rigmor Mydtskov. Rigmor Mydtskov (født 23. mai 1925 i København, 15. februar 2010) var en dansk portrett- og teaterfotograf. Hun har fotografert dronning Margrethe II av Danmark, Suzanne Brøgger, Poul Henningsen med flere. Hennes stil ble kjennetegnet ved at hun forsterket den portrettertes iboende kvaliteter. Hun har vært bevisst om at hun som fotograf har beveget seg mellom mennesker iført masker, og at hennes arbeide besto i å kjenne mennesket på dets maske. Som portrettfotograf var hun forsiktig, intuitiv og tillitsskapende. Sporveisgata (Oslo). Sporveisgata (17-37, 2A-6B, 8A-20) er en gate i bydel St. Hanshaugen og bydel Frogner i Oslo. Den går fra Thereses gate til Bogstadveien. Sporveisgaten krysser Pilestredet ved Fagerborg kirke. Gaten fikk sitt navn i 1879. Minneskyting. Fra minneskyting på LS 2007 Minneskyting er en del av feltskytingen på Landsskytterstevnet. Det er et hold som skytes før den egentelige feltrunden starter, og består av en 6-skudds serie på rund 10-delt poengskive på 100 meters avstand. Skiva kalles for Lesjaskiva. De skytterne som har knestående skyting i feltrunden skyter 3 skudd knestående og 3 skudd liggende, de andre skyter bare liggende. Lancia Stratos. Lancia Stratos HF, mest kjent som Lancia Stratos, er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Lancia som ble produsert mellom 1972 og 1973. "HF" i modellnavnet er en forkortelse for "High Fidelity". Stratos var en svært vellykket rallybil på 1970- og 1980-tallet, og startet en helt ny æra innen rallysporten, da det var den første modellen som var designet fra grunnen av til nettopp slikt bruk. Karosseriet var designet av Bertone, mens det tekniske var løst basert på en konseptbil kalt "Stratos Zero", som første gang var vist på bilutstillingen i Torino i 1970. Karosseriet var kileformet og uvanlig kort og bredt, noe som skulle gi optimale kjøreegenskaper. I 1971 presenterte Lancia prototypen Stratos HF. Prototypen var utstyrt med tre forskjellige motorer på ulike tidspunkter: Først motoren fra Lancia Fulvia, så motoren fra Lancia Beta før den til slutt fikk V6-motoren fra Ferrari Dino på 2.4 liter og 190 hk. Lancia testet bilen hardt i løpet av sesongene 1972 og 1973, hovedsakelig i Gruppe 5-racing, hvor prototyper var tillatt. Produksjonen av de 400 gatemodellene som var nødvendig for homologering til Gruppe 4-racing ble startet i 1973, og bilen var godkjent til bruk i verdensmesterskapet i 1974. Dino V6-motoren gikk ut av produksjon i 1974, men omkring 500 motorer blant de siste av samlebåndet ble levert til Lancia. For racingbruk var motoren trimmet til 280 hestekrefter, og i enkelte tilfeller helt opp til 560 hestekrefter med hjelp av turbolading. Bilen vant verdensmesterskapene i 1974, 1975 og 1976 med Sandro Munari bak rattet, og mange mener Stratos kunne ha tatt flere seire hvis det ikke hadde vært for at interne krefter i Fiat-systemet (som eide Lancia) heller ønsket Fiat 131 Abarth til bruk i rally. Kun 492 eksemplarer av gateutgaven ble bygget, og Stratos er dermed en svært sjelden bilmodell. I 1978 bygget Bertone en konseptbil basert på Stratos, kalt Sibilo. 1970 Lancia Stratos 0, den første prototypen 15. serierunde i Adeccoligaen 2007. 15. serierunde i Adeccoligaen 2007 var den første runden etter fotballferien og startet 21. juli klokken 16.00 med den TV-sendte kampen mellom Molde og Løv-Ham. Runden ble avsluttet med syv kamper den 22. juli som alle startet klokken 18.00. J.P. Sauer & Sohn. J. P. Sauer & Sohn GmbH, eller bare Sauer & Sohn er en tysk produsent av våpen, grunnlagt 1751 i Suhl. Firmaet har i dag hovedkontor i Eckernförde og er Tysklands eldste eksisterende våpenfabrikant. Sauer har blant annet FBI, det tyske forsvaret og politiet i flere land som kunder. Historie. Familien Sauer kom til Suhl fra Nürnberg på 1600-tallet. Johann Paul Sauer grunnla i 1751 "J. P. Sauer & Sohn". De startet med å produsere pistoler og geværer, senere også revolvere. I 1880 prioriterte firmaet produksjon av jaktvåpen og ble markedsleder, en posisjon som ble styrket ved produktutvikling, patenter og ved at de vant flere utmerkelser for sine produkter. I 1893 startet de et samarbeid med Kruppkonsernet. Under Andre verdenskrig gikk firmaet over til å produsere militære våpen. Fra 1941 produserte de nesten bare krigsmateriell. Sauer var sammen med Mauser den viktigste produsenten av Wehrmachts standardgevær Karabiner 98k som ble produsert totalt i over 14 millioner eksemplarer. Firmaet utviklet Sturmgewehr 44 (StG-44) i Suhl som innen krigens slutt hadde blitt produsert i 44 000 eksemplarer. Da krigen sluttet ble produksjonen stoppet og firmaet begynte å gjøre reparasjoner for den sovjetiske okkupasjonsmakten. Etter krigen valgte man senere å flytte firmaet til Vest-Tyskland. 26. mars 1951 ble "J. P. Sauer & Sohn Aktiengesellschaft, Sitz Eckernförde" etablert i Eckernförde i Schleswig-Holstein. Fra 1952 ble det amerikanske markedet for pistoler svært viktig. Nansenpass. Nansenpass var et internasjonalt anerkjent identitetsbevis utstedt av Folkeforbundet til statsløse flyktninger. Nansenpasset ble innført i 1922 etter initiativ av Fridtjof Nansen og var i 1942 godkjent av 52 land. Nansenpasset var det første godkjente reisedokumentet for statsløse flyktninger. Fra 1931 ble Nansenpassene utstedt av Det internasjonale Nansenkontoret i Genève i Sveits. Totalt 450 000 pass ble utstedt og på bakgrunn av innsatsen for statsløse flyktninger ble Nansenkontoret tildelt Nobels Fredspris i 1938. Nansenpasset kom til i forbindelse med flyktningestrømmen etter første verdenskrig og ut av Russland i forbindelse med den russiske revolusjonen. Nansenpass blir ikke lenger utstedt, men FN utsteder i dag reisedokumenter for statsløse flyktninger. Mesterskapsmedalje. Mesterskapsmedaljen på Landsskytterstevnet deles ut til de beste skytterne etter 35 skudd (25 skudd innledende skyting og 10-skudds mesterskapsomgang). Antall medaljer er avhengig av antall deltakere. Medaljen kan bare vinnes én gang, hvis man kvalifiserer til medalje senere får man i stedet stjerne. Alle med samme poengsum som siste medalje deles ut på skal ha medalje eller stjerne. Medaljekrav. 1957: 303 1958: 309 1959: 304 1960: 308 1961: 310 1962: 317 1963: 307 1964: 317 1965: 317 1966: 314 1967: 320 1968: 320 1969: 323 1970: 322 1971: 322 1972: 324 1973: 322 1974: 328 1975: 327 1976: 327 1977: 327 1978: 329 1979: 331 1980: 330 1981: 327 1982: 329 1983: 330 1984: 333 1985: 333 1986: 333 1987: 332 1988: 336 1989: 337 1990: 336 1991: 339 1992: 338 1993: 339 1994: 339 1995: 339 1996: 339 1997: 340 1998: 341 1999: 339 2000: 339 2001: 338 2002: 340 2003: 340 2004: 339 2005:340 2006:340 2007:341 2008:340 2009:341 Antichrist. "Antichrist" (utgitt 1996) er det andre albumet av det norske black metal bandet Gorgoroth. Det ble utgitt i 1996, og gjenutgitt fire ganger, en gang i 1999 under Century Black og igjen på Season of Mist i 2005. 12" vinyl ble utgitt av Agonia Records i 2005, og ble begrenset til 1000 utgaver, og gjenutgitt i 2006 av Back on Black Records, med et signert gitarplekter av Infernus i hver kopi. Piltjern. Piltjern (eller Piltjenna) er to vann på Mangenskogen øst for tettstedet Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Like sørøst for Store Piltjern ligger Langmyrtjern. Øst for Piltjern ligger Paddetjern. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1935. Fredrikstad ble Norgesmester etter at de vant over Sarpsborg med 4-0 den 20. oktober. Målscorere for Fredrikstad var Arne Ileby i det 15. minutt, Arne Børresen i det 55. minutt, og Knut Brynildsen i det 85. og 86 minutt. Dette var andre gang Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. 15 200 tilskuere overvar kampen på Sarpsborg stadion. Dommer var Thoralf Christiansen. Fredrikstads vinnerlag: Georg Schuster, Rolf Johannesen, Kjell Pettersen, Gunnar Andreassen, Håkon Johansen, Morten Pettersen, Finn Johannesen, Sten Moe, Knut Brynildsen, Arne Børresen og Arne Ileby. Kilder. 1935 Fotball for herrer Daltjern. Daltjern (eller Daltjenn) er et vann på Mangenskogen nær Ovlien i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Ei beverhytte er godt synlig fra fylkesvei 236. The Macavity Awards. The Macavity Awards er kriminallitterære priser som utdeles årlig siden 1987 av Mystery Readers International, en USA-basert organisasjon for lesere, fans, kritikere, redaktører, utgivere og forfattere av kriminallitteratur med medlemmer i 19 land (2007). Foreningens medlemmer nominerer og stemmer fram vinnerne. Prisen har fått navn etter the Mystery Cat i T.S. Eliots "Old Possum's Book of Practical Cats". __NOTOC__ Eksterne lenker. Macavity Awards Langtjern. Langtjern (eller Langtjenn) er et vann på Mangenskogen i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Langtjern ligger innenfor grensen av Midtfjellmosen naturreservat. Busåstjern. Busåstjern (eller Busåstjenn) er et vann på Mangenskogen, nord for tettstedet Lierfoss i Aurskog-Høland kommune. Svensjøen. Svensjøen er et vann på Aurskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Bekken fra Svensjøen passerer fylkesvei 237 ved Svensjø bru, hvor den møter Lierelva, som er en del av hovedvannstrengen av Haldenvassdraget. Damneset. Damneset er et vann på Mangenskogen nordøst for tettstedet Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Vannet blir også kalt Atthaldsdammen. Elva Kvisla renner gjennom Damneset, og elva Bjønnebekken renner inn østfra i Damneset fra Morttjernet. Tunnsjøen. Tunnsjøen (sørsamisk: "Dåtnejaevrie") er den syvende største innsjøen i Norge, og ligger i Røyrvik og Lierne kommuner i Nord-Trøndelag fylke. Sjøen ligger 358 moh., er 220 m dyp på det dypeste og har et areal på 100 km². Gudfjelløya i Tunnsjøen har et høyeste punkt på 812 moh., som er 454 m høyere enn sjøen, noe som gjør Gudfjelløya til den høyeste innlandsøya i Norge. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1938. ble Norgesmester etter at de slo 3-2 eeo. den 16. oktober. Målscorere for Fredrikstad var Thorleif Larsen i det 5. minutt, Knut Brynildsen på straffe i det 40. minutt og Arne Ileby i det 110. minutt. Målscorere for Mjøndalen var Trygve Halvorsen i det 60. minutt og Jørgen Hval i det 63. minutt. Dette var fjerde gangen Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. 12 000 tilskuere overvar kampen på Briskeby gressbane på Hamar. Dommer var Finn Amundsen. Fredrikstads vinnerlag: Georg Schuster, Rolf Johannessen, Kjell Pettersen, Gunnar Andreassen, Håkon Johansen, Reidar Olsen, Thorleif Larsen, Sten Moe, Knut Brynildsen, Odd Andersen og Arne Ileby. 1. runde. 48 kamper. Kampdag 12. juni. De 8 lagene som var involvert i sluttspillet i 2. runde. 26 kamper. Kamppdag 26. juni. De 4 lagene i semifinalen i sluttspillet i Norgesserien, hadde walk-over 3. runde. 14 kamper. Kampdag 3. juli. og, som spilte finale i Norgesserien, hadde walk-over. Kilder. 1938 Fotball for herrer Tunnsjøen (Aurskog-Høland). Tunnsjøen er et vann 200 meter over havet nord for tettstedet Momoen vest i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Vannet får tilsig fra mange bekker, blant annnet fra Svarttjenn i Prestehesten naturreservat i nord. Avløpet er i sørenden, der Hafsteinelva renner sørover mot Hemnes. Ved sørenden passerer fylkesvei 169. Europavei 29. Europavei 29 går mellom Köln i Tyskland og Sarreguemines i Frankrike. Veiens lengde er 323 km. Trasé fastlagt av UNECE: Köln – Luxembourg – Saarbrücken – Sarreguemines (E 25 Strasbourg). Norgesmesterskapet i fotball for menn 1940. ble Norgesmester etter at klubben slo 3-0 den 13. oktober. Målscorere for Fredrikstad var Arne Ileby i det 36. og 51. minutt og Knut Brynildsen på straffe i det 70. minutt. Per Laurendz, Skeid og Thorleif Larsen, Fredrikstad fikk rødt kort i det 75. minutt. Dette var femte gangen Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. tilskuere overvar kampen på Ullevaal Stadion. Dommer var Thorleiv Nordbø. Fredrikstads vinnerlag: Hans Hansen, Rolf Johannessen, Bjørn Berger, Gunnar Andreassen, Håkon Johansen, Reidar Olsen, Thorleif Larsen, Bjørn Spydevold, Knut Brynildsen, Kjell Moe og Arne Ileby. Kilder. 1940 Fotball for herrer Osvatn kraftverk. Osvatn kraftverk er et vannkraftverk ved Tysso i Osterøy kommune i Hordaland. Kraftverket bruker vann fra Øvre- og Nedre Botnavatn. Nedre Botnavatn reguleres mellom 281 og 276 moh og Øvre Botnavatn mellom 462 og 442 moh. Det overføres også vann fra Ljosavatn. Installert effekt er på 3,5 MW. Midlere årsproduksjon er på 9 GWh. Etter at vannet er brukt i kraftverket renner det ut i Osvatn og vannet benyttes lenger nede i vassdraget i Tøsse kraftverk. Kraftverket eies og driftes av BKK og var ferdig utbygget i 1951. Lierelva (Buskerud). Lierelva er ei elv i Lier i Buskerud. Den strekker seg fra Sylling i nord til Lier ved Drammensfjorden i sør. Elva er infisert med lakseparasitten "Gyrodactylus salaris". Kløvtveit kraftverk. Kløvtveit kraftverk er et vannkraftverk i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Kraftverket utnytter et fall på ca 380 meter fra Kløvtveitvatnet til Austgulfjorden. Nedslagsfeltet er på 10,9 km² og tilsiget på 50 millioner m³. Kraftverket har installert en pelton turbin med ytelse på 8,9 MW. Midlere årsproduksjon er på 41,8 GWh. Kraftverket eies og driftes av BKK og var ferdig utbygget i 2006. BKK inngikk i forbindelse med utbyggingen avtale i 2001 om å innbetale 250.000 kroner til et kommunalt fiskefond i Gulen, som brukes til å vedlikeholde og styrke innlandsfisket i kommunen. Fiskere, grunneiere og foreningerr som fremmer fiske kan søke prosjektmidler fra fondet. Ballesvik. Ballesvik ved foten av Helland Ballesvik er ei bygd og en grunnkrets i Torsken kommune på Senja i Troms. Bygda ligger nordvendt mot Norskehavet, innerst i Ballesvika. Innenfor vika er det en stor slette, før stigningen starter sørover opp mot Ballesvikskaret. Fylkesvei 86 går gjennom bygda, langs østsiden av vika over Ranen og deretter over Tolmyran og Ballesvikskaret, før den fortsetter mot Gryllefjord. Østover går veien mot Hamn og videre mot Finnsnes. Ballesvik har postnummer 9385 Skaland. Det er tre kjente fjell i Ballesvik; Helland i nordøst, Tolen i sørøst, og Jesla i sørvest. Storsteinneset er kystgrensen mot Hamn, og i nordvest ligger Tortenberget. Grensen mot Teistevik går omtrent midt mellom Tortenberget og Hundevika i Teistevika. Utmarka i Ballesvik er felles og administreres av Ballesvik Grunneierlag. Fiskekort for Ballesvikvatnet (Bottenvatnet) kjøpes i butikken i Gryllefjord. Det går sti på begge sider av Ballesvikelva opp til Ballesvikvatnet, men stien på sørsiden er best å gå om man skal gå videre opp på Tolskaret. Der ligger to fiskevann; Litje Tolvatnet og Stor Tolvatnet. Det er tydelige merker etter gammel bosetning sørøst og vest for kirkegården. Blant annet kan man se konturene av veggene rundt og en skillevegg mot den ene enden av et tidligere langhus. Grunnkretsen. Grunnkretsen Ballesvik er med et areal på 38,79 km² relativt stor i utstrekning, og omfatter mesteparten av den delen av kommunen som ligger nord for Gryllefjorden. Grensen mot Gryllefjord går langs Ballesvikskaret i sør. I øst grenser Ballesvik mot Hamn i Berg kommune. I nord er det åpent hav. Det er for tiden bare to fastboende i bygda og grunnkretsen. Lierelva (Akershus). Lierelva i Aurskog-Høland i Akershus er ei elv i Haldenvassdraget som strekker seg fra Lokshaug der Vestelva og Haretonelva møtes i nord til Bjørkelangen (Bjørkelangensjøen) i sør. Foruten fossefallet ved Lierfoss har elvestrekningen lavt fall og elva meandrer seg gjennom bunnen av hoveddalføret i østre deler av Aurskog. I tidligere tider en rik bestand av edelkreps. Tidligere viktig for tømmerfløting. Sør for Lierfoss er elvestrekningen preget av Bjørkelangens senkning på midten av 1900-tallet, ved at elveløpet har gravet seg ned til et lavere nivå med bratte leirskråninger som resultat. Urban VII. Urban VII, "Giovanni Battista Castagna", (4. august 1521 – 27. september 1590), var pave fra den 15. til den 27. september 1590, og dermed den pave som har sittet i kortest tid, skjønt en annen kandidat til dette er pave Stefan II. Battista var født i Genova, Han ble guvernør i Bologna og senere nuntius i Spania, den nasjon som var hans viktigste støtte i kandidaturet som pave. Battista var klar over faren for malaria, og ønsket selv å flytte fra Vatikanet til det høyereliggende Quirinalpalasset, som ble brukt som sommerbolig av pavene. Han måtte imidlertid krones til pave før han kunne flytte, og innen man kom så langt, hadde døden innhentet ham – i form av malaria. I sin korte tid som pave rakk Battista å true folk med ekskommunikasjon om de tok med tobakk inn i våpenhuset eller kirken, enten det var for å tygge det, snuse det eller røyke det i en pipe. Referanser. Urban 07 Urban 07 Europavei 26. Europavei 26 går mellom Hamburg og Berlin i Tyskland. Veiens lengde er 283 km. Marispelet. "Marispelet", "Marispelet ved Rjukanfossen" eller egentlig "Maristigen" er et musikalsk skuespill som siden 2005 har blitt oppført ved Rjukanfossen i Tinn kommune i Telemark. Stykket framføres i friluft på kanten av stupet ved fossen fire kvelder i juli og spilles av profesjonelle skuespillere og musikere sammen med lokale amatører og statister. Handlinga bygger på et lokalt sagn om den vakre gårdsjenta Mari som trosser både Rjukanfossen og den velstående faren Ulf Fosso for å møte fattiggutten Øystein. Initiativet til Marispelet ble tatt av læreren Gro Synnøve Brekka, som også er leder for styret i stiftelsen Marispelet. Manus er skrevet av dramatikeren og skuespilleren Veslemøy Haslund etter Henrik Bjerregaards nedtegnelse av sagnet fra 1822. Musikken er ved jazzmusikeren og komponisten Guttorm Guttormsen. Det regulerte vassdraget ovenfor Rjukanfossen er vanligvis nesten tørrlagt, men i forbindelse med Marispelet blir det sluppet ut vann i fossen som tilsvarer normal vannføring. Secretary. "Secretary" er en svart komedie fra 2002, basert på en novelle av Mary Gaitskill. Maggie Gyllenhaal spiller «Lee Holloway» og James Spader spiller «E. Edward Grey». Handling. Lee Holloway er en nerdete og emosjonelt følsom yngre datter i en dysfunksjonell familie. Faren er alkoholiker, mens moren desperat prøver å få alt til å se normalt ut. Når filmen begynner, blir Lee utskrevet fra et psykiatrisk sykehus akkurat tidsnok til å komme i søsterens bryllup. Lee hadde blitt innlagt etter å ha kuttet seg opp og nesten dødd av skadene. Hun er fast bestemt på å tilpasse seg samfunnet, lærer seg å skrive på maskin, og ser etter arbeid. Hun går ut med Peter, en gjest i søsterens bryllup og gammel skolekamerat fra high school. Hun får jobb som sekretær for den forknytte advokaten E. Edward Grey. Når hun først kommer inn på kontoret hans, møter hun et fullstendig kaos og den forrige sekretæren som tramper ut forbi henne oppløst i tårer. Grey, som virker oppskaket, ansetter henne deretter til tross for hennes ganske uprofesjonelle utseende. Det profesjonelle forholdet mellom Lee og Edward er ganske anspent i begynnelsen. Lee har noen irriterende uvaner, hele hennes fremtoning går perfeksjonisten Edward på nervene, hennes føyelige vesen holder ham konstant på tå. Han blir seksuelt opphisset av det, noe som viser seg i overreaksjonen hans når Lee leter gjennom søpla for å finne et dokument han hadde kommet i skade for å kaste. De to kommer imidlertid nærmere etter at Edward konfronterer Lee med hennes selvskadende vaner, og inngående ber henne om å aldri kutte seg selv igjen. Etter hvert innleder de et sadomasochistisk forhold, komplett med ris og slavelenker. Lee, som allerede var betatt av Edward, opplever en seksuell – og personlig – oppvåkning og blir enda mer forelsket. Edward på sin side er redd for sine voksende følelser og føler skam og avsky ovenfor sine egne seksuelle tilbøyeligheter. Etter en spesielt kinky eskapade på kontoret gir han Lee sparken. Lee, som hadde gått ut med Peter hele tiden, sier motvillig ja når han frir, men forlater ham når hun skal prøve brudekjoler, og løper av sted i brudekjolen for å erklære sin kjærlighet til Edward. Han bestemmer seg for å teste hengivenheten hennes ved å beordre henne til å sitte i en stol uten å bevege hender eller føtter til han kommer tilbake. Lee går ivrig med på kravet, og løper også tilbake på plass etter at Peter, som Edward hadde ringt og sendt til kontoret, hadde fjernet henne fra stolen med makt. Etter tre dager bryter Edwards motstand sammen, og han bærer henne hjem til seg. De gifter seg etter hvert, og fortsetter å leve ut den sadomasochistiske siden av forholdet. Langfossjøen. Langfossjøen er et vann nord for Momoen i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Langfossjøen ligger 228 meter over havet. Ved Langfossjøen ligger Langfosshytta, som det årlige skiløpet Langfossløpet går til. Merle Oberon. Merle Oberon (født 19. februar 1911, død 23. november 1979), født "Estelle Merle O'Brien Thompson", var en indisk-britisk skuespiller. Tidlig liv. Oberon ble født i Bombay (i dag Mumbai) i India. Hennes mor, Charlotte, var en anglo-singalesisk sykepleier og hennes far en britisk jernbaneingeniør. Merle Oberon var sin mors andre barn og moren hadde forlatt sin første datter Constance og nektet å ta vare på en annen datter som var født utenfor ekteskap. Hun insisterte at Arthur giftet seg med henne, men det er ingen bevis på at han noen gang gjorde det. I 1914, da hun var tre år gammel, døde hennes far av lungebetennelse på Vestfronten i de første månedene av Den første verdenskrigen. Mor og datter led vondt under en fattig eksistens i en dårlig leilighet i Bombay for noen år, men i 1917 flyttet de til bedre levevilkår i Calcutta (i dag Kolkata). Merle mottok et stipendium for å gå på en velkjent pikeskole, "La Martiniere College for Girls", men hun ble hele tiden mobbet for hennes uvanlige bakgrunn og sluttet til slutt skolen og ble undervist hjemme. Hennes første erfaring som skuespiller var sammen med et amatørteaterlag i Calcutta. Hun var tiltrukket av kinosalene og likte å gå ut på nattklubber. Da hun var i tenårene var ofte ute sammen betydelige eldre menn. I 1929 møtte hun en tidligere skuespiller som hevdet at han kunne introdusere henne for Rex Ingram fra Victorine Studios. Merle hoppet på tilbudet og besluttet å følge mannen til filmselskapet i Frankrike. Da han oppdaget Merles mor og så hvor mørk i huden hun var og forsto at Merle kom fra blandet opprinnelse avsluttet han forholdet. Etter å reist til Frankrike oppdaget Merle og hennes mor at deres såkalte velgjører hadde snodd seg unna. Han hadde derimot allerede lagt inn et godt ord for Merle hos Rex Ingram i Nice. Ingram likte Merles eksotiske fremtoning og hun ble ansatt som en ekstra i en selskapsscene. Filmkarriere. Merle Oberon, stillbilde fra filmen "Stage Door Canteen", 1943. Merle Oberon kom til England for første gang i 1928. I begynnelsen jobbet hun som en vertinne på nattklubber under navnet «Queenie O'Brien» samtidig som hun hadde små, ukreditterte roller i ulike filmer. Hennes filmkarriere fikk en stor oppmuntring da regissøren Alexander Korda fant henne interessant og ga henne en liten, men samtidig en betydningsfull rolle, da under navnet Merle Oberon, som dronning Anne Boleyn i filmen "The Private Life of Henry VIII" (1933). Hennes motskuespiller var Charles Laughton. Filmen ble en stor suksess og hun fikk deretter hovedroller slik som i "The Scarlet Pimpernel" (1934) med Leslie Howard som også ble hennes elsker for en tid. Oberons karriere gikk til nye høyder, delvis som et resultat av hennes personlige forhold og senere ekteskap med Alexander Korda. Han solgte «andeler» av hennes kontrakt til filmprodusenten Samuel Goldwyn som ga henne gode roller. Hun fikk en oscarnominasjon for "The Dark Angel" (1935) produsert av Goldwyn. På denne tiden hadde hun også en seriøs romanse med skuespilleren David Niven. Hun ble valgt til spille i Kordas film "I, Claudius" (1937) som Messalina, men en alvorlig bilulykke resulterte at filmingen ble avsluttet. Ulykken førte til at hun ble arret for livet, men dyktige lysteknikere greide å skjule hennes skader for kinopublikumet. Hun fortsatte og spilte Cathy i sin mest berømte film "Wuthering Heights" (1939), som George Sand i "A Song to Remember" (1945) og som keiserinne Joséphine i "Désirée" (1954). I løpet av hennes tid som filmstjerne strakte Oberon seg veldig langt for å skjule at hennes opprinnelse var av blandet bakgrunn og da hennes mørkhudede mor flyttet inn hos henne i Hollywood ble hun utkledd som Oberons hushjelp. I henhold til "Princess Merle", en biografi skrevet av Charles Higham sammen med Roy Moseley, led Oberon ytterligere skader på hennes ansiktsfarge i 1940 på grunn av en kombinasjon av kosmetisk forgiftning og en allergisk reaksjon på en medisin bestående av sulfat. Alexander Korda sendte henne til en hudspesialist i New York hvor hun fikk flere hudslipingsoperasjoner, men resultatet var bare delvis vellykket. Uten sminke kunne man se tydelige gropdannelser, arr og snitt i huden. Hennes mor døde i 1937 og i 1949 fikk Oberon bestilt malerier av sin mor som ble malt etter gamle fotografier. Kunstneren fikk klare instruksjoner om lysne på morens hudfarge. Maleriene hang på veggene i alle de hjem hun bodde i fram til sin død i 1979. Oberon hadde også en form for tvangstanke etter de skadene hun fikk i ansiktet og hun hadde en affære med jagerflygeren Richard Hillary som ble kraftig brent etter at hans Supermarine Spitfire ble skutt ned i 1940. Merle Oberon ble Lady Korda da hennes ektemann ble adlet, men hun skilte seg fra ham i 1945 for å gifte seg med filmfotografen Lucien Ballard konstruerte et spesielt kameralys for å fjerne hennes ansiktsskader ved filming. Lyset ble kjent som «Obie» etter henne. Hun giftet seg to ganger til, først med den italienskfødte industrimannen Bruno Pagliai (og adopterte hans to barn) og deretter til den hollandske skuespilleren Robert Wolders (som senere ble Audrey Hepburns følge) før hun trakk seg tilbake til Malibu i California hvor hun døde etter et slag i en alder av 68 år gammel. Hun ble gravlagt ved gravlunden Forest Lawn Memorial Park Cemetery i Glendale, California. Hun har en stjerne ved Hollywood Walk of Fame for hennes bidrag til filmen (ved 6250 Hollywood Boulevard). Den tasmanske forbindelsen. Gjennom hele Merle Oberons profesjonelle liv opprettholdt hun en dekkhistorie for å skjule sin bakgrunn som blandet engelsk-indisk opprinnelse. Hun konstruerte fiksjonen om at hun var blitt født og vokst opp på Tasmania i Australia. Det finnes ingen fødsels- eller skoleopptegnelser som støtter dette, men det forklarte hun med en ny fiksjon som påstå at alle dokumenter var gått tapt i en brann. Det er bare kjent at hun har vært en gang i Australia da hun sa seg enig i å besøke Tasmania på slutten av sitt liv. Hun ble ikke sett i offentligheten og ble syk kort tid før en mottagelse for hennes ære i Hobart. De som kunne ha vært i en posisjon til å bekrefte eller avkrefte hennes tasmanske forbindelse ble forhindret til å møte henne og utspørre henne. Fortellingen om hennes påstått tasmanske forbindelse ble ettertrykkelig avslørt etter hennes død, men det er fortsatt mange mennesker på Tasmania som hevder å ha kjent henne som barn og som tilsynelatende ikke vil bli overbevist om det motsatte. Ikke overbevist var filmstjernen Errol Flynn som virkelig kom fra Tasmania og som offentlig irettesatte Oberon. Etter hennes død har Michael Korda, en nevø av Alexander Korda, skrevet en nøkkelroman om henne kalt "Queenie". Denne ble i sin tid omgjort til en fjernsynsserie med Mia Sara i hovedrollen. Fossersjøen. Fossersjøen er en innsjø på Fosser i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Fossersjøen er en del av hovedvannstrengen av Haldenvassdraget. Fossersjøen ligger 119 meter over havet. Fossheim leirsted, som drives av Normisjon, ligger på vestsiden av Fossersjøen. Hølandselva, som har sitt utløp fra Fossersjøen, er farbar med mindre båter sørover til Skulerudvannet, som er kanalisert videre til Halden via Haldenkanalen. Botnersjøen. Botnersjøen (eller Åklangen) er en innsjø på Fosser i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Botnersjøen er en del av hovedvannstrengen av Haldenvassdraget. Botnersjøen ligger på høyde 124 moh. Botnersjøen henger fysisk sammen med Bjørkelangen. Sydspissen av Botnersjøen kalles Musjevika. Begerlav. Begerlav (latin: "Cladonia") er en gruppe (slekt) av lav. Mange av artene går under betegnelsen reinlav. De er hovedføden for rein og karibu. Artene er økonomisk viktige for folk som driver med rein, slik som samene i Skandinavia og nenetserne i Russland. Antibiotiske stoffer blir utvunnet fra noen arter. Den lysegrønne arten kvitkrull brukes i blomsterdekorasjoner. Hølandselva. Hølandselva i Aurskog-Høland i Akershus er ei elv i Haldenvassdraget som strekker seg fra Fossersjøen i nord til Skulerudvannet i sør. Elvestrekningen har lavt fall (ca 1 meter fra Fossersjøen til Skulerudvannet), elva meandrer seg gjennom Hølandsbygdene og er farbar hele veien for mindre båter. I tidligere tider en rik bestand av edelkreps. Tidligere viktig for tømmerfløting. Øst for tettstedet Hemnes renner Hølandselva gjennom Bergsjø-Hølandselva dyrefredningsområde som er særlig viktig for rastende fugler på trekk om våren og høsten. Mjerma. Mjerma i Aurskog-Høland i Akershus er ei elv i Haldenvassdraget som strekker seg fra Mjermen i øst til Hølandselva i vest. Elvestrekningen har et fall på ca 47 meter fra Bønsdammen ved Mjermen til Hølandselva, og ved Lundsfossen utnyttes fallet i produksjon av elektrisitet i Lundsfoss Kraftstasjon. Tidligere viktig for tømmerfløting – tømmeret fra Sootkanalen ble ført gjennom innsjøene Setten og Mjermen ned til Mjerma. Holt (Kongsvinger). Holt er en bydel i Kongsvinger, sentralt beliggende i sydøst, ca. fem minutters gange fra jernbanestasjonen, og består i dag av småhusbebyggelse. Fra gammelt av har gården Holt ligget her. Fra ca 1875 til det brant ned i 1977 besto hovedtunet av en meget staselig hovedbygning, en over 30m lang låve, vognskjul og kårbolig, og på framsiden av hovedbygningen en nydelig opparbeidet park. Nyere tid (1870–1980). Den eieren som kom til å sette et tydelig preg på Holtgården var Lorentzo Rynning. Han kjøpte den i 1867, og etter hvert andre parter fra naboeiendommene. Rynning innrettet seg standsmessig på Holt. Hovedbygningen ble flyttet og utvidet, og det ble anlagt en park med gåsedam og en romantisk bro over dammen. I 1875 ble bygrensen utvidet slik at hovedbygningen kom til å ligge innenfor bygrensen. Dermed ble de som bodde på gården byboere. Rynning ble erklært konkurs i 1889. Etter at boet var oppgjort ble Holt solgt til Nils Klonteig. Han kom fra Tinn i Telemark og hadde god utdannelse (cand. philos), og var svært aktiv i det offentlige liv. Sønnen Helge overtok gården i 1920. I 1948 ble mesteparten av jord- og skogarealene tvangsovertatt av Kongsvinger Kommune ved ekspropriasjon. Bakgrunnen for dette var en bestemmelse om at en ikke skulle kunne eie eiendommer i en annen kommune enn den man bodde i. I senere år ble de nederste delene av parkanlegget fjernet pga. utvidelse av Svenskeveien. Bekken ble lagt i rør og dammen fylt igjen, og enda senere ble det anlagt parkeringsplass nederst mot veien. Etter dette var Holtgården tilholdssted for Helge Klonteig og to av hans søstre, inntil vognskjulet og hovedbygningen brant ned i 1977. Noen år senere ble tomten solgt og bebygd med eneboliger. Holtveien og Holtberget er også navn som skriver seg fra gården. Rekruttbatteriet. Rekruttbatteriet (forkortet "Rek.btt") er en avdeling innen Heimevernet i Oslo. Forløperen til Rekruttbatteriet ble dannet like etter krigen av en del frivillige HV-soldater i alle aldre. Den første tiden var det en ren luftvernavdeling. Etter hvert utviklet avdelingen seg til å bestå av bare ungdom. I februar 1957 fikk avdelingen sitt nåværende navn, og ble omorganisert til å drive rene infanteridisipliner. Avdelingen hadde de første årene også en stor og aktiv lottegruppe, men den forsvant etter hvert, og først høsten 1974 ble denne startet opp igjen. I dag er lottegruppen nedlagt, og bare ungdomsavdelingen står igjen. Avdelingen var underlagt Luftvernsheimevernet (LVHV) frem til 1997 da Fornebu flyplass ble lagt ned. Bemanning. Anslagsvis har mer enn 1500 personer tjenestegjort i avdelingen siden opprettelsen. Mannskapsstyrken har variert gjennom årene, fra 7 ungdommer til over 80 korporaler og menige. I dag består avdelingen av rundt 20 ungdommer og 3 befal. Shinkansen. "Shinkansen" (新幹線) er et nettverk av høyhastighetstog i Japan drevet av Japan Railways (JR). Etter at den opprinnelige Tōkaidō Shinkansen åpnet i 1964 med en hastighet på 210 km/t, har nettverket (2 459 km) blitt utvidet slik at det binder sammen de fleste store byene på øyene Honshū og Kyūshū med hastigheter på opptil 300 km/t i et område med jordskjelv og tyfoner. Tester har blitt utført med hastigheter på opptil 443 km/t for vanlig jernbane i 1996, og opptil 581 km/t for svevetog i 2003. "Shinkansen" betyr bokstavelig talt «Ny stamlinje» og henspiller derfor strengt tatt bare på sporene mens selve togene offisielt bare kalles «Superekspress» (超特急). Likevel brukes dette skillet sjelden selv i Japan. I motsetning til eldre linjer har shinkansen 1435 mm normalspor. Tunneler og viadukter brukes for å komme gjennom eller over hindringer. Historie. Shinkansen har normalspor som er ekstremt jevne og sveiset for å redusere vibrasjon. Japan var det første landet som bygget jernbanelinjer forbeholdt høyhastighetstog. På grunn av alle fjellene, bestod det eksisterende nettverket av smalspor på 1067 mm, som tok omveier og som ikke kunne tilpasses høyere hastigheter. Følgelig har Japan et større behov for nye høyfartslinjer enn land hvor eksisterende normalspor (1435 mm) eller bredere lettere kan oppgraderes. Tidlige forslag. Navnet kuletog er en bokstavelig oversettelse av det japanske begrepet "dangan ressha" (弾丸列車), et kallenavn som prosjektet fikk mens det ble diskutert på 1930-tallet. Navnet festet seg på grunn av at shinkansen-lokomotivet ligner på en kule og på grunn av dets høye hastighet. Navnet «Shinkansen» ble først brukt formelt i 1940 på en foreslått passasjer/godslinje med normalspor mellom Tokyo og Shimonoseki som skulle benytte elektriske lokomotiver med en toppfart på 200 km/t. I løpet av de neste tre årene tegnet Jernbaneministeriet opp en ambisiøs plan for å forlenge linjen til Beijing (gjennom en tunnel til Korea) og til og med Singapore og bygge forbindelser til den transsibirske jernbanen og andre stamlinjer i Asia. Disse planene ble forkastet i 1943, da Japans stilling i Andre verdenskrig forverret seg. Noe ble imidlertid påbegynt. Flere tunneler på den nåværende shinkansen stammer fra prosjektet fra krigsårene. Bygging. Shinkansen 0-serie på Fukuyama stasjon i april 2002. Et eksempel på det berømte opprinnelige kuletoget Etter slutten av andre verdenskrig ble høyhastighetstog glemt i flere år. I midten av 1950-årene nådde Tōkaidō hovedlinjen full kapasitetsutnyttelse og Jernbaneministeriet bestemte seg for å ta en ny kikk på shinkansenprosjektet. Godkjennelse ble gitt i 1958, og byggingen av den første delen av Tōkaidō Shinkansen mellom Tokyo og Osaka ble påbegynt i 1959. Mye av byggingen ble finansiert gjennom et lån på 80 millioner dollar fra Verdensbanken. Et testanlegg for rullende materiell, som nå er en del av linjen, åpnet i Odawara i 1962. Tōkaidō Shinkansen åpnet første oktober 1964, I forbindelse med sommer-OL i Tokyo. Det var en umiddelbar suksess. I løpet av de første tre årene ble 100 millioner passasjerer passert 13. juli 1967 og i 1976 hadde en milliard passasjerer tatt toget. I forbindelse med Expo '70 i Osaka benyttet man 16 vogners togsett. De første Shinkansen-togene gikk i opptil 210 km/t, senere økt til 220 km/t. Noen av disse togene benyttes fremdeles og har en klassisk kuleformet framtoning. Utvidelse av jernbanenettverket. Den vellykkede starten utløste en utvidelse av den første linjen vestover mot Hiroshima og Fukuoka (Sanyo Shinkansen) og ble åpnet i 1975. Statsminister Kakuei Tanaka var en sterk tilhenger av hurtigtog og regjeringen hans foreslo et vidstrakt nettverk parallelt med de fleste eksisterende stamlinjer. To nye linjer, Tohoku Shinkansen og Joetsu Shinkansen ble bygget basert på denne planen. Mange andre planlagte linjer ble forsinket eller forkastet etter hvert som det nasjonale togselskapet ble tynget av gjeld, hovedsakelig på grunn av de høye kostnadene ved å bygge Shinkansen-nettverket. Tidlig på 1980-tallet hadde Japan National Railways praktisk talt tapt egenkapitalen. Dette førte til privatisering i 1987. På tross av dette, fortsatte utviklingen av Shinkansen. Flere nye modeller av toget fulgte etter det første, hver av dem med sitt eget utseende. Shinkansen-tog opererer nå med en hastighet på opp til 300 km/t. Dette gjør dem til noen av de raskeste togene i verden sammen med det franske TGV, Eurostar, Thalys, italienske TAV, spanske AVE, tyske ICE og sørkoreanske KTX-tog. Fra 1970 har et svevetog kalt Chūō Shinkansen blitt utviklet. Det meningen at det skal trafikkere strekningen fra Tokyo til Osaka. 2. desember 2003 nådde trevogners svevetoget JR-Maglev MLX01 rekordfarten 581 km/t. I 2003 rapporterte JR Central at Shinkansens gjennomsnittlige ankomsttid var innen en margin på seks sekunder i forhold til tidtabellen. Dette inkluderer alle naturlige og menneskelige uhell og feil og ble regnet ut basert på alle de 160 000 turene som Shinkansen hadde gjennomført. Den tidligere rekorden var fra 1997 og var på 18 sekunder. Japan feiret 40 år med høyhastighetstog i 2004. Da hadde Tōkaidō Shinkansen-linjen alene fraktet 4,16 milliarder passasjerer. Sikkerhet. I løpet av Shinkansens mer enn 40 år lange historie med over 6 milliarder passasjerer, har det ikke vært noen passasjerskader på grunn av avsporing eller kollisjoner (inkludert jordskjelv og tyfoner). Skader og enkeltstående uhell har blitt forårsaket av dører som lukker seg på passasjerer eller deres eiendeler. Hjelpere ved plattformene forsøker å forhindre dette. Det har vært tilfeller av selvmord som følge av at passasjerer har hoppet både fra og foran tog i bevegelse. Den eneste avsporingen av et Shinkansentog i passasjertrafikk fant sted under jordskjelvet Chūetsu- jordskjelvet den 23. oktober 2004. Åtte av ti vogner på Toki-tog nummer 325 på Jōetsu Shinkansen sporet av nær Nagaoka stasjon i Nagaoka, Niigata. Ingen av de 154 passasjerene ble skadet. Under et jordskjelv kan et varslingssystem for jordskjelv stoppe toget svært raskt. Testtogene FASTECH 360 har ørelignende bremseflaps som bidrar til å bremse hastigheten ved nødstopp. Framtiden. Bekymring knyttet til støyforurensning betyr at det blir vanskeligere å øke farten. Dagens forskning er primært rettet mot å redusere trafikkstøy, spesielt “tunnelstøyfenomenet” forårsaket av tog som går inn i tunneler i høy hastighet. JR East har meldt at nye tog, som kan gå i opptil 320 km/t, vil bli innført samtidig med åpningen av forlengelsen av Tohoku Shinkansen fra Hachinohe til Shin-Aomori i begynnelsen av 2011. Omfattende tester med Fastech 360 testtog har vist at det foreløpig ikke er mulig å starte drift i 360 km/t på grunn av utfordringer knyttet til støyforurensning, slitasje på den overhengende kontakttråden og bremselengde. Dette sier noe grensene for skinnegående Shinkansen-teknologi og at svevetog eller annen teknologi vil måtte erstatte den. Drift ved hastigheter på opptil 320 km/t mellom Utsunomiya og Shink-Aomori er ventet å gi reisetider på rundt 3 timer for tog fra Tokyo til Shin-Aomori (en avstand på ca. 675 km). Kyūshū Shinkansen fra Kagoshima til Yatsushiro åpnet I mars 2004. Tre andre forlengelser er planlagt åpnet innen 2010: Hakata-Yatsushiro, Hachinohe-Aomori og innen 2014: Nagano-Kanazawa. Det er også langsiktige planer om å utvide nettverket, Hokkaidō Shinkansen, fra Aomori til Sapporo (gjennom Seikantunnelen), Kyūshū Shinkansen til Nagasaki, i tillegg til å fullføre en forbindelse fra Kanazawa tilbake til Osaka. Det er imidlertid ikke sannsynlig at noen av disse fullføres før 2020. Narita Shinkansen-prosjektet som skulle knytte Tokyo til Narita internasjonale flyplass, initiert på 1970-tallet, men stanset i 1983 etter protester fra landeiere, har blitt offisielt skrinlagt og fjernet fra basisplanen som styrer byggingen av Shinkansen. Deler av det avsatte området vil bli benyttet av Narita Rapid Railway-linjen når den åpner i 2010. Selv om den kommer til å benytte normalspor bygges den ikke etter Shinkansen-spesifikasjoner og kan ikke endres til fullverdig Shinkansen. Liste over Shinkansen-linjer. Kart over Shinkansen-linjenettet.Grønne linjer trafikkeres av JR EastGule linjer trafikkeres av JR CentralBlå linjer trafikkeres av JR WestRøde linjer trafikkeres av JR Kyūshū Framtidige linjer. Mange Shinkansen-linjer ble foreslått tidlig på 1970-tallet, men har ennå ikke blitt bygget. Disse kalles "Seibi Shinkansen" (整備新幹線) eller "planlagte Shinkansen". En av disse linjene, Narita Shinkansen til Narita internasjonale flyplass, har offisielt blitt skrinlagt, men noen få er fremdeles under utvikling. Shinkansen-teknologi utenfor Japan. Jernbaner som benytter Shinkansen-teknologi er ikke begrenset til Japan. Men så langt (2008) er det bare på Taiwan at en slik jernbane er blitt satt i vanlig kommersiell drift. Taiwan High Speed Rail benytter 700T-serie togsett bygget av Kawasaki Heavy Industries. Men i det øvrige er meget av arbeidet og utstyret av tysk opprinnelse. THSR betjener strekningen Taipeh-Kaohsiung. Det finnes både nonstoptog som bruker ca to timer på strekningen, og tog som stanser ved alle større byer. Det trafikkerte området fra nord til sørvest er Taiwans tettest befolkede. Vanlig passasjertrafikk tok til i januar 2007. Det er også prosjekter som ikke er kommet så langt foreløpig. Liste over Shinkansen togtyper. Shinkansen av type 500, 100, 700 og 300 a> med 300-serie Shinkansen i forgrunnen Togene kan ha opptil 16 vogner. Hver vogn måler 25 meter så de lengste togene er 400 m fra fronten til bakenden. Stasjonene er like lange for å kunne ta i mot disse togene. Liste over ulike Shinkansen-tilbud. a>. Dette gir anledning til å benytte Shinkansen fra Tokyo til Okayama og til å benytte lokale linjer fra Okayama til Takamatsu. For reiser på kun en Shinkansen kan den vanlige billettprisen og Shinkansen-tillegget kombineres på en billett. Opprinnelig var det meningen at Shinkansen-linjene skulle frakte bare passasjertog. Systemet stenges for vedlikehold hver dag mellom midnatt og klokka 06:00. De få nattogene som fremdeles går i Japan, benytter det gamle smalspor-linjenettet som går parallelt med Shinkansen. George Boolos. George Stephen Boolos (4. september, 1940 – 27. mai, 1996) var en filosof og matematisk logiker som underviste ved Massachusetts Institute of Technology. Biografi. Boolos ble uteksaminert fra Princeton University i 1961 med en A.B. i matematikk. Oxford University ga ham en Bachelor i filosofi (B.Phil) i 1963. I 1966, tok han den første Ph.D. i filosofi noen gang gitt ved Massachusetts Institute of Technology, under veiledning av Hilary Putnam. Etter å ha undervist tre år ved Columbia University, vendte han tilbake til MIT i 1969, hvor han tilbrakte resten av sin karriere. Boolos var en karismatisk taler som var kjent for å være klar og vittig, og ga en gang en forelesning om Gödels andre ufullstendighetsteorem, der han kun brukte ord på en stavelse. Arbeid. Sammen med Richard Jeffrey skrev Boolos de tre første utgavene av en klassisk universitetslærebok om matematisk logikk, "Computability and Logic". Kurt Gödel skrev den første artikkelen om bevisbarhhetslogikk, som bruker modallogikk — logikken for nødvendighet og mulighet — på teorien for matematisk bevis, men Gödel utviklet ikke temaet videre. Boolos var en av de første som videreførte arbeidet, og produserte den første boka om temaet, "The Unprovability of Consistency", utgitt i 1979. Noen år senere førte løsningen på et viktig, tidligere uløst problem, til boka "The Logic of Provability", utgitt i 1993. Boolos var også en autoritet på arbeidet til den tyske matematikeren og filosofen Gottlob Frege. Rett før sin død valgte Boolos ut 30 av artiklene sine til å utgis i bokform. Resultatet ble kanskje hans mest kjente arbeid, den posthumt utgitte "Logic, Logic, and Logic". Denne boka inneholder mange av Boolos' arbeider som rehabiliterer Frege, et antall artikler om mengdelære, andreordens logikk og bevisteori, og tre korte artikler om Gödels ufullstendighetsteorem. Den behandler også arbeidet til Dedekind, Cantor og Russell. Europavei 28. Europavei 28 går mellom Berlin i Tyskland og Minsk i Hviterussland. Veiens lengde er 1230 km. Trasé fastlagt av UNECE: Berlin – Szczecin – Goleniów – Koszalin – Gdańsk... Kaliningrad – Tolpaki – Nesterov – Marijampolė – Vilnius – Minsk. Det internasjonale Nansenkontoret. Det internasjonale Nansenkontoret ("Office International Nansen pour les Refugies"), ofte kalt Nansenhjelpen, var et organ opprettet av Folkeforbundet i 1930 og hadde som formål å videreføre den nylig avdøde Fridtjof Nansens arbeid for flyktninger, et arbeide han hadde organisert i 1921. Nansenkontoret hadde sitt hovedsete i Genève i Sveits. Nansenkontoret tok opp flyktningsaker i Frankrike, Syria, Jugoslavia, Hellas, Tyskland, Bulgaria, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Romania, Sveits og Kina. De sørget for å utstede Nansenpass, ordnet visum, skaffet bolig, arbeid og hjalp til med mat og medisiner. Omtrent en tredjedel av kontorets virksomhet ble finansiert av flyktningene selv gjennom kjøp av Nansenpass. Resten ble finansiert av Folkeforbundet, regjeringer, private personer og humanitære organisasjoner. Problematisk var hjelpen til flyktninger fra det nasjonalsosialistiske Tyskland etter 1933, som Nansenhjelpen egentlig ikke hadde bemyndigelse for, og likeså for flyktninger fra Spania, fordi mange stater vegret seg mot å ta imot flyktningene derfra. Nansenkontorets første president var fra 1930 til februar 1933 Max Huber, den daværende president for Den internasjonale Røde Kors-komité. Nansenkontoret ble tildelt Nobels fredspris i 1938. Nansenkontoret Nansenkontoret Nansenkontoret Palmafossen kraftverk. Palmafossen kraftverk er et vannkraftverk i Raundalselvi i Voss kommune i Hordaland. Kraftverket er et elvekraftverk og utnytter et fall på 14 meter. Installert effekt er på 0,31 MW og midlere årsproduksjon er på 1,8 GWh. Kraftverket eies og driftes av Voss Energi og var ferdig utbygget i 1919. Elven er vernet mot videre kraftutbygging. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1950. Fredrikstad ble Norgesmester etter at de vant over Brann med 3–0 den 22. oktober. Målscorere for Fredrikstad var Willy Olsen i det 7. minutt, Thorleif Larsen i det 61. minutt og Bjørn Spydevold i det 64. minutt. Dette var sjette gang Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. 35 367 tilskuere overvar kampen på Ullevaal Stadion. Det var siste gang på 47 år det ble bommet på straffespark (det var Gunnar Skagen som bommet). Dommer var Josef Larsen. Fredrikstads vinnerlag: Kjell Huth, Åge Spydevold, Odd Karlsen, Bjørn Spydevold, Erik Holmberg, Odd Andersen, Thorleif Larsen, Leif Pedersen, Odd Aas, Henry Johannessen og Willy Olsen. 1. runde. Seriespillet i Hovedserien og 1. divisjon 1949/50 ble avsluttet i mai 1950. Seriefinalen og kvalifisering til Hovedserien foregikk samtidig som 1. runde (11. juni) og 2. runde (18. juni) i cupen skulle spilles. De 10 lagene som var involvert i seriefinalen og kvalifisering for opprykk til fikk derfor walk-over i 1. og 2. runde. Kilder. 1950 Fotball for herrer Koss. Koss er et amerikansk selskap med hovedsete i Milwaukee, Wisconsin. De selger i hovedsak hodetelefoner. Foretaket ble grunnlagt i 1953 av John C. Koss, og leide ut TV-apparater til sykehus. I 1991 begynte Koss Audio & Video Electronics å produsere og selge elektroniske produkter til forbrukere, som et separat firma i Hazelwood, Missouri. En av de mest kjente hodetelefonene fra Koss er de klassiske Koss PortaPro. I år 2000 sluttet Koss å lage hodetelefonene selv. De sa opp produksjonsstaben, og nå foregår all produksjon i Kina. Plateau de Beille. Plateau de Beille er et vintersportssted i Pyreneene. Det ligger i departementet Ariège, i Midi-Pyrénées. Stedet ligger ca. 1790 meter over havet, mellom Tarascon-sur-Ariège og Ax-les-Thermes, nær grensen til Spania. Tour de France. Plateau de Beille har vært målgang for Tour de France-etapper fem ganger. Med start i Les Cabannes (535 moh.), er stigningen opp til Plateau de Beille (1790 moh.) 15,8 km. Dette gir en stigningsprosent på 7,9%, med en maksimum på 10,8% i enkelte partier. Sennheiser. Sennheiser electronic GmbH & Co. KG er et privateid tysk selskap som lager mikrofoner, hodetelefoner, telefoniprodukter, og hodesett til avionikk. Selskapet ble etablert i 1945. Firmaet har 1650 ansatte hvorav 60 % jobber i Tyskland. Eksterne lenker. HD-600 var Sennheisers flaggskip blant hodetelefoner i full størrelse frem til oppfølgeren HD-650 ble lansert. Røde Microphones. Røde Microphones er et australsk selskap med base i Silverwater, New South Wales. Det ble etablert i 1967 av Henry og Astrid Freedman, og utvikler og produserer mikrofoner og relatert tilbehør. Rødes produkter er hovedsakelig brukt i profesjonelle lydstudioer såvel som i sanntids lydforsterking. I 1994 begynte firmaet å eksportere til USA, og i 1998 eksporterte de til 31 land. Eksporten sto for over 95 % av inntekten. .int. .int er et generisk toppnivådomene (gTLD) på Internett, forbeholdt internasjonale organisasjoner opprettet etter avtale mellom nasjoner, og organisasjoner med observatørstatus i Forente nasjoner. Det ble opprinnelig opprettet til bruk for NATO, for å erstatte det tidligere toppnivådomenet ".nato". ".int" var en periode også ment å brukes for «Internett-infrastruktur». Domenene som lå under ".arpa" var tenkt overført til ".int", men i 2000 anbefalte IAB at ingen nye infrastruktur-databaser skulle legges til ".int" og at ".arpa" skulle bibeholde sin daværende bruk. Dets siste gjenværende rolle var for reversert oversettelse av IPv6-adresser under ".ip6.int"-sonen. Denne sonen ble offisielt «slått av» den 6. juni 2006 til fordel for ".ip6.arpa", som også administreres av IANA. Subdomenet ".eu.int" ble brukt av EU-tilknyttede institusjoner. Disse institusjonenes domenenavn ble imidlertid overført til det nye toppnivådomenet ".eu" den 9. mai 2006. Institusjonenes tidligere ".eu.int"-adresser vil fortsatt være tilgjengelige i en overgangsperiode på minst et år. Se også. I n Shure. a>ene SM58 og Beta 58 er blant de mest kjente produktene fra Shure. Shure er en amerikansk produsent av elektronikk til forbruker- og det profesjonelle markedet innen audio. Shure produserer hovedsakelig mikrofoner og annen lydelektronikk, deriblant øreplugger og MP3-spillere. Firmaet ble grunnlagt i 1925 som "The Shure Radio Company". Frem til 1933 lagde de kun radiosystemer. Siden har de utvidet produksjonen til blant annet mikrofoner, lydmiksere og digitale signalprosessorer. Shure SFG-2 stiftvekt for platespillere De introduserte en vekt for å stille trykket på stiften til platespillere, som etter hvert ble industristandarden. SFG-2 som modellen heter, kan måle trykket på en platestift med en nøyaktighet på et tidels gram. Mikrofoner. Shure har laget et stort utvalg mikrofoner i flere tiår, blant dem er de velkjente SM- og beta-mikrofonene med dynamiske og kondensatormikrofoner. De mest solgte mikrofonene i verden kommer fra shure; SM 58 og SM 57 har lenge vært en standard hos mange artister og lydteknikere. SM betyr Studio Microphone. Mana Pools. Mana Pools er en nasjonalpark og en viltforvaltningsområde i Vest-Zimbabwe. Dette området ligger langs den nedre delen av Zambezielven, der elvesletta utvikler seg til et stort område av sjøer etter regntiden. Etterhvert som sjøene gradvis tørker ut og forsvinner igjen, kommer mange dyr inn i området på jakt etter vann. Dette gjør området til et av Afrikas beste områder for viltobservasjoner. "Mana" ("fire" på Shona) hentyder til de fire permanente sjøene som er dannet av meandrering fra Zambezielven. Området omfatter 2,500 km² elv, elvebredder, øyer, banker og dammer, omgitt av skoger bestående av mahogni, fikentrær, ibenholt og baobabtrær. Området sto i fare for å bli omfattet av vannkraftutbygging før det ble verdensarvområde. Området har landets største konsentrasjon av flodhest og krokodille; i tørketiden er det også rikelig med elefanter og kafferbøffel her. På den andre siden av Zambezielven støter området inn mot "The Lower Zambezi National Park" i Zambia. Ragnar Fagereng. Ragnar Fagereng (født 25. desember 1944) er en norsk jurist og embedsmann. Han ble cand. jur. ved Universitetet i Oslo i 1969 og har vært rådmann i Meløy, Lillehammer, Stavanger og Bergen. I 1998 ble han administrerende direktør for Norges handelshøyskole. Han er også styreleder i Bibsys. Fagereng-saken. Fagereng ble rikskjent gjennom den såkalte Fagereng-saken, der han og hans kone ble etterforsket for forsikringssvindel og falske anmeldelser. Ekteparet ble dømt i byretten, men Ragnar Fagereng ble frikjent i lagmannsretten. Hans kone ble derimot dømt og måtte sone fengselsstraff. Fagereng måtte som følge av saken også gå av som rådmann. Saken fikk også konsekvenser for Bergens politimester Rolf B. Wegner, som blandet seg inn i saken til fordel for Fagereng. Det ble påstått at det var en «skjult forbindelse» mellom Fagereng og Wegner, og Wegner ble etterforsket av det særskilte etterforskningsorganet for politisaker. I 2006 stod en tidligere torpedo frem og fortalte at han hadde terrorisert ekteparet Fagereng på 90-tallet gjennom å drive med hærverk mot deres bolig, og lurt politiet til å etterforske dem for forsikringssvindel og falske anmeldelser. Bergensavisen mente å vite at oppdragsgiveren var en person som var misfornøyd med Ragnar Fagerengs restriktive holdning til å dele ut kommunale skjenkebevillinger. Saken skal nå etterforskes på nytt. Jørgen Kosmo. Jørgen Hårek Kosmo (født 5. desember 1947 i Fauske i Nordland) er en tidligere norsk politiker (Ap). Kosmo har artium fra 1968 og er utdannet tømrer; han arbeidet som bygningsarbeider 1969–1979. Han var medlem Horten bystyre 1975–1979, varaordfører 1979–1983, ordfører 1983–1985. Han var vararepresentant på Stortinget i perioden 1981 til 1985, før han ble fast representant. Kosmo var innvalgt på Stortinget for Vestfold i årene 1985 til 2005, og fra 2001 til 2005 var han stortingspresident. Han var forsvarsminister 1993–1997 og arbeids- og administrasjonsminister 2000–2001. Kosmo ble den 2. juli 2004 utnevnt til fylkesmann i Telemark. Han rakk ikke å tiltre fylkesmannsembedet før han høsten 2005 ble utnevnt til riksrevisor. Han har siden 2006 vært leder for Riksrevisjonen. Han mottok den 2. november 2005 storkors av St. Olavs Orden. Utnevnelsen ble gitt for embetsfortjeneste som stortingspresident. Kosmo er den første stortingspresidenten i nyere tid som har mottatt ordenen. I 2005 ble Kosmo utnevnt til storkors av den svenske Nordstjerneordenen. Hans svigerdatter Silvia Kristoffersen Kosmo var fast møtende vararepresentant til Stortinget 2005–2009. Digital signalprosessor. En digital signalprosessor (DSP) er en mikroprosessor spesielt utviklet for å brukes innen digital signalbehandling og diskret regulering. Det som skiller en DSP fra andre mikroprosessorer, er at arkitekturen er optimalisert for å utføre typiske signalbehandlingsoppgaver, som utregning av indreprodukt, 2. ordens ARMA-seksjoner, FFT, etc. En DSP er også typisk utstyrt med O-enheter som er lette¨å koble sammen med AD-omformerer, DA-omformerer og andre I/O-enheter. Nicholas Sanders. Nicholas Sanders (også skrevet "Sander"; født ca 1530, død 1581) var engelsk romersk-katolsk prest og historiker. Tidlig liv. Sanders ble født i Chariwood (eller Charlwood Place, sannsynligvis Charlwood) i Surrey som sønn av William Sanders, en gang sheriff av Surrey, og som nedstammet fra Sanders-familien i Sanderstead. Sanders ble utdannet ved Wykeham's School i Winchester og ved New College ved University of Oxford hvor han ble medlem i 1548 og tok graden kandidat av romerrett (BCL) i 1551. Familien hadde et streng katolsk trossyn og to søstre som antagelig var eldre enn ham ble nonner før klostrene ble oppløst. Sanders ble valgt til avlevere talen ved mottagelsen av kardinal Reginald Poles besøk ved universitet i 1557 og kort tid etter at dronning Elizabeth I av England ble kronet ble han sendt til Roma hvor han ble venn med kardinal Poles fortrolige, den italienske kardinal Giovanni Morone. Han fikk også god kontakt med Francis Englefield, en engelsk politiker med sterke katolske synspunkter. Presteembete. Sanders ble ordinert som prest i Roma og selv før slutten av 1550 hadde han blitt nevnt som kandidat som kardinal. I løpet av de påfølgende årene var han ansatt av kardinal Stanisław Hosius, en lærd polsk prelat, for å undersøke graden av spredningen av kjetteri i Polen, Litauen og Prøyssen. I 1565 gjorde han Leuven i Belgia, som så mange andre engelske landflyktige, til sitt hovedkvarter. Han møtte ved riksdagen i Augsburg i 1566 hvor han møtte Gianfrancesco Commendone, som tidligere hadde vært meget medvirkende til å forsone England med Roma under dronning Maria I av Englands regime, og her kastet han seg inn i den heftige teologisk diskusjonen mellom landsmennene John Jewel, biskop av Salisbury, og papisten Thomas Harding I 1571 ble Sanders’ "De visibili Monarchia Ecclesiae" utgitt og ga den første fortellingen om lidelsene til de engelske katolikker. Verket ble betraktet av hans fiender til å være en papistisk avhandling og dens inntrengende forsvar av pave Pius Vs bulle som bannlyste og avsatte Englands dronning Elizabeth I gjorde Nicholas Sanders til en fiende av den engelske regjering og skyldig høyforræderi. Resten av hans liv ble tilbragt i kampen for å sørge for at dronning Elizabeth I ble avsatt og den romersk-katolsk kirke ble gjeninnført i England. Det irske hærtoget. Sanders’ forventninger av Den hellige stol ble sveket ved Pius Vs død i 1572, og han levde de neste årene i Madrid i Spania hvor han fikk å pensjon på 300 dukater. Et forsøk på trekke kong Filip II av Spania inn i sin kamp skrev han at kristendommens forfatning var avhengig av standhaftig utryddelse av England, men i sin nidkjærhet ble Sanders motarbeidet av kongens forsiktighet. Sanders samarbeidet med James Fitzmaurice Fitzgerald, som tidligere hadde styrt Munster i Irland, men deretter tvunget i landflyktighet etter et opprør mot den engelske kronen. Begge ønsket en pavestøttet invasjon av Irland. Sir Thomas Stukley prosjekterte et hærtog til Irland i 1578 og hvor Sanders skulle ha deltatt med pavens velsignelse og støtte, men hærtoget ble isteden avledet til Marokko på grunn av dårlig ledelse av kong Sebastian I av Portugal. Stukley ble drept, sammen med Portugals konge og mange andre, i det katastrofale slaget ved Alcácer Quibir i 1578. Det påfølgende året ledet Nicholas Sanders og James Fitzmaurice Fitzgerald et hærtog med rundt 600 spanske og italienske tropper og med pavens autoritet gikk de i land i havnen i Smerwick på Irland. Det startet det andre Desmond-opprøret. Sanders viste fram pavens fane ved en seremoni ved Dingle før han dro til innlandet for å møte Gerald FitzGerald, 15. jarl av Desmond, og andre som skulle kunne støtte hans stor sak. Men den engelske kronens representanter i Dublin Castle reagerte hurtig. Invasjonsflåten ble øyeblikkelig tatt av Sir William Winter og i 1580 ble invasjonssoldatene slaktet ned uten at nåde ble gitt av de engelske styrker under ledelse av Arthur Grey, 14. baron Grey de Wilton, ved beleiringen av Smerwick. Støtte fra Nicholas Sanders ble effektivt forhindret. Etter å ha tilbragt bortimot to år som flyktning og jaget i den sørvestlige delen av Irland er det antatt Nicholas Sanders døde av kulde og hunger en gang i løpet av våren 1581. Ettermæle. De engelske landflyktige på kontinentet følte avsky over tapet av en slik kapasitet som Nicholas Sanders: "Vår Sanders", uttrykte de, "er mer til oss enn hele Irland". Men Sanders var en del av en lang rekke av misjonærer som ble sendt til Irland fra kontinentet for å bekjempe spredningen av protestantismen. Hans skrifter har siden vært grunnlaget for all katolske fortellinger og propaganda om Reformasjonen i England. Det viktigste var hans "De Origine ac Progressu schismatis Anglicani" som ble videreført av Edward Rishton, trykket og utgitt i Köln i 1558, og har blitt redigert og oversatt, den beste engelske oversettelsen ble gjort av David Lewis (London, 1877). Mange av Sanders’ kategorisk påstander har dog blitt bekreftet av andre bekreftende kilder, mens de som har vært opplagt feilaktige eller falske, eksempelvis hans påstand om at Anne Boleyn var Henrik VIII av Englands egen datter, var ganske enkelt blitt lånt fra tidligere forfattere. Overkill (album). "Overkill" er det andre studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Albumet er det første av tre studioalbum til å bli gitt ut i 1979. Treverk. Treverk kan kappes til rette planker som igjen kan brukes til f.eks. gulv. Treverk eller trevirke er en betegnelse på tre som materiale og råstoff for foredling, bearbeiding og bruk. Brenselsved regnes også som et treverk. Her er tørking og eventuell klyving den eneste foredlingen som skal til. For utendørs bruk impregnerer man gjerne treverket slik at det skal bli mer motstandsdyktig mot råte. De fire hovedtypene impregnert treverk er salt-, kreosot-, tinnorganisk og klorfenol-impregnert. Alle disse metodene gjør treverket giftig, og impregnert treverk bør derfor ikke brennes annet enn i spesielle anlegg med rensing av røyken. Man har rett til å få vite opprinnelsesland for treverket man kjøper, noe som kan være relevant for helse og miljø. Treverk er en av de viktigste kildene til klimagassen metan fra søppelfyllinger. Det kan også senke kvaliteten på grunnvannet, elver og innsjøer. Vindtunnel. a>-fylte bobler som viser strømlinjene for virvlene ved vingespissen. En vindtunnel er et forskningsverktøy som er utviklet for å studere luft som strømmer langs faste legemer. Historie. Den engelske militæringeniøren Benjamin Robins (1707–1751) oppfant et apparat med en snurrende arm til å bestemme luftmotstanden og utførte noen av de første eksperimenter innen teoretisk flyteknikk. "Aerodynamikkens far", Sir George Cayley (1773–1857) brukte også en snurrende arm til å måle forskjellige vingeprofilers luftmotstand og løft. Den var ca. en og en halv meter lang og hadde en øvre hastighet på mellom 3 og 6 m/sek. På grunnlag av målingene fra testarmen bygget han et lite glidefly som antas å være historiens første vellykkede glidefly som kunne bære et menneske. Den "snurrende arm" danner ikke en tilfredsstillende luftstrøm som utsetter testobjektet for normale forhold. Sentrifugalkreftene og det faktum at testobjektet beveger seg i sin egen luftstrøm betyr at en detaljert studie av luftstrømmen er vanskelig. Francis Herbert Wenham (1824–1908), medlem av rådet i Aeronautical Society of Great Britain, løste disse utfordringene ved å konstruere og bruke den første lukkede vindtunnel i 1871. Umiddelbart etter dette gjennombruddet fikk man gjennom bruken av dette verktøyet i rask rekkefølge en mengde detaljerte og langt mer pålitelige, aerodynamiske data enn man tidligere hadde hatt mulighet for. Wenham og hans kollega Browning er kreditert en rekke grunnleggende oppdagelser, deriblant målingen av l/d-(bredde/høyde)forholdet og betydningen av et høyt høyde/breddeforhold. Carl Rickard Nyberg brukte vindtunnel da han konstruerte sitt "Flugan" fra 1897 og fremover. I en klassisk eksperimentrekke demonstrerte engelskmannen Osborne Reynolds (1842–1912) ved universitetet i Manchester at luftstrømmen over en skalamodell var den samme i fullskala, dersom visse strømmingsparametre var de samme i begge tilfellene. Denne faktoren, nå kjent som Reynolds tall, er en grunnleggende parameter i beskrivelsen av alle strømningstilfeller innbefattet strømningsmønstrene, varmeoverføringskoeffisienten og startpunkter for turbulensen. Dette dreier seg om de sentrale vitenskapelige begrunnelser for for å benytte skalamodeller i vindtunnel for å simulere realistiske fullskalasituasjoner slik de opptrer i virkeligheten. Wright-brødrenes bruk av en enkel vindtunnel i 1901 for å studere virkningen av luftstrømmen over forskjellige vingeprofiler under utviklingen av deres Wright Flyer var i så måte revolusjonerende. I ettertid kan man imidlertid hevde at de bare benyttet seg av den datidige teknikk, selv om den ennå ikke var i alminnelig bruk i Amerika. Den etterfølgende bruk av vindtunneler spredte seg, og det ble etablert vitenskapelig, aerodynamisk forskning samtidig med med utviklingen av aerodynamikken. Vindtunneler hadde ofte begrensninger i det volum og de strømningshastigeter som kunne oppnåes. Den vindtunnelen som ble brukt av de tyske forskerne ved Peenemünde før og under den andre verdenskrigen er et interessant eksempel på de vanskelighetene som var knyttet til forsøkene på å utvide det praktisk anvendelige registeret av store vindtunneler. Man anvendte noen store, naturlige huler som ble utvidet og forseglet til store volumer med luft som kunne ledes gjennom vindtunellene. Denne innovative tilnærmingsmåte gjorde det mulig med laboratorieforsøk med høye lufthastigheter og dermed øke fremdriftstakten i Tysklands utviklingsbestrebelser innen luftfartsteknikken. Senere forskning i luftstrømning over eller nær lydens hastighet, har benyttet seg av en tilsvarende tilnærmingsmetode. Trykk-kamre i metall ble brukt til å lagre luft under høyt trykk som så ble akselerert gjennom en dyse konstruert for å levere supersoniske luftstrømmer. Måleinstrumentene ble plassert på et passende sted i flaskehalsen eller dysen hvor man oppnådde den ønskede lufthastigheten. I begrenset omfang kan anvendelser som numerisk væskedynamikk (CFD – Computational fluid dynamics) utvide eller muligens erstatte bruken av vindtunneler. Rakettflyet SpaceShipOne ble for eksempel konstruert helt uten bruk av vindtunneler. Under prøveturene hadde man imidlertid festet bånd til vingeoverflatene og utførte en faktisk vindtunneltest under en virkelig flytur for å raffinere den benyttede beregningsmodellen. Det må imidlertid innskytes at for situasjoner hvor det forekommer en ytre, turbulent luftstrøm, er CFD upraktisk som følge av begrensninger i dagens beregningskapasitet. Et eksempel på et område som fremdeles er for komplekst for å anvende CFD er innen bestemmelsen av strømningene rundt konstruksjoner, broer, terrengformasjoner etc. En modell gjøres klar i en såkalt" Kirsten vindtunnel" for hastigheter under lydhastigheten ved University of Washington Den mest effektive måten å simulere ytre turbulente strømninger er gjennom bruk av grenselag-vindtunnel. Det er mange anvendelsesområder for bruk av modeller i grenselag-vindtunneler. For eksempel er øket forståelse for hvordan vinden virker på høybygg, fabrikker, broer etc. viktig hjelp for konstruktører som bygger strukturer som ved å konstrueres på en så effektiv måte som mulig, skal tåle de påkjenninger de kan utsettes for. Et annet viktig anvendelsesområde for grenselag-vindtunneler er forståelsen for gassutslipp og spredningsmønstre i sykehus, laboratorier og andre kilder. Det er viktig å kunne kartlegge effekten av avsug og ventilasjonssystemer. Andre områder for grenselag-vindtunneler er vurderingen av forholdene for fotgjengere i vind med regn eller snø på spesielle steder. Bruk av vindtunnelmodeller er dessuten et anerkjent hjelpemiddel i utviklingen av såkalte grønne hus. For eksempel kan grenselag-vindtunneler brukes som et ledd i godkjenningen og sertifiseringen (U.S. Green Building Council). I en grenselag-vindtunnel kan man dessuten simulere luftmotstanden på jordas overflate. For å oppnå høyest mulig presisjon er det viktig å simulere den midlere vindhastighetsprofilen og turbulensvirkningene innenfor det atmosfæriske grensesjiktet. Flertallet av regler og standarder har som forutsetning at prøver i vindtunnel er i stand til å frembringe pålitelige data. Spesielt for prosjekter som befinner seg i et kompliserte terrengformasjoner eller på utsatte steder. Virkemåte. Six-element external balance below the Kirsten Wind Tunnel Luft blir blåst eller suget inn i en kanal som er utstyrt med en inspeksjonsåpning og instrumentering hvor fysiske modeller eller geometriske former monteres for å studeres. Det vanlige er at luften beveges gjennom tunnelen ved hjelp av en rekke vifter. For svært store vindtunneler med et tverrsnitt på flere meter er en enkelt vifte utilstrekkelig. Man benytter seg i stedet av serier med flere vifter i parallell for å frembringe en tilstrekkelig luftstrøm. Som et resultat av volumet og lufthastigheten alene blir viftene helst drevet av stasjonære turbiner fremfor elektromotorer. Luftstrømmen som viftene sender inn i tunnelen er i utgangspunktet svært turbulente som følge av viftebladenes bevegelser og er lite egnet for nøyaktige målinger. Luften som passerer vindtunnelen må være laminær og relativt fri for turbulens. For å oppnå dette må luften passere gjennom en rekke horisontale og vertikale tett plasserte lameller som glatter ut den turbulente luftstrømmen før den når testmodellen. På grunn av virkningene av viskositeten er det typiske tverrsnittet i en vindtunnel heller sirkulært enn firkantet fordi lutstrømmen vil møte større motstand i hjørnene som kan forårsake at luftstrømmen blir turbulent. En sirkulær vindtunnel gir en mye jevnere flyt. Innerflaten i tunnelen er gjort glatt for å redusere overflatemotstanden som kan påvirke nøyaktigheten i målersultatene. Selv glatte vegger kan fremkalle noe luftmotstand som påvirker flyten i luftstrømmen. Derfor blir forsøksmodellen oftest plassert i sentrum av luftstrømmen med en fri buffersone mellom forsøksmodellen og veggene i vindtunnelen. Belysning er også vanligvis innfelt i tunnelveggen bak glatte glassdeksel for å unngå unødig turbulens. Tilsvarende gjøres observasjoner gjennom glassvinduer som er formet tilsvarende kurvaturen i vindtunnelveggen. Det benyttes ulike teknikker i studiet av luftstrømmen rundt geometrien og for å sammenlikne den med de teoretiske beregningene hvor man må ta med i beregningene Reynolds tall og Mach-tallet med hensyn til systemets virkemåte. Trykkmålinger. Man kan foreta målinger av lufttrykket på overflaten til forsøksmodellen hvis den er utstyrt med trykkventiler. Dette er særlig nyttig for tilstander hvor trykket er den dominerende faktor. Men dette kan bare forklare krefter som normalt på forekommer omkring objektet. Målinger av kraft og moment. En kurve som viser typisk forhold mellom løftkoeffesienten og angrepsvinkelen. Når modellen er montert på en vektarm som kan registrere kraftforandringer for løft, luftmotstand, krefter mot en av sidene, eller rotasjonskrefter mot en av sidene, eller som trykker en vinge opp eller ned, eller presser nesa opp eller ned. Alle slike krefter kan måles ved forskjellige angrepsvinkler og gi kurver som ovenfor. Vektarmen selv vil også gi luftmotstand og turbulens som kan gi feil i målingene. Det er derfor viktig at vektarmene er utformet slik at de gir liten luftmotstand. Strømningsvisualisering. Siden lufta vanligvis er usynlig, er det vanskelig å se luftstrømningene direkte. Det kan legges en eller flere striper med røyk eller med små dråper like foran objektet som studeres. Røyken og dråpene må være lette nok til å holde seg svevende lenge nok i luftstrømmen. Et gitter av mange dyser som gir røyk eller dråper i luftstrømmen, kan gi et godt tredimensjonalt bilde av luftstrømmen rundt modellen som undersøkes. Det er også viktig at gitteret som sender røyk eller dråper er utformet slik at det heller ikke lager turbulens i luftstrømmen. Turbulens i høy hastighet og vingetippvirvler kan være vanskelig å observere direkte. Høyfrekvente blitslamper og høyhastighets filmkameraer kan vise fenomener som det nakne øyet ikke vil kunne se. Høyhastighetskameraer brukes også når testobjektet beveger seg raskt, som for eksempel et propellblad. Disse kameraene kan fryse bildet av hvordan propellbladet skjærer lufta, og kan vise virvlene langs bakkanten av propellbladet. Forskjellige typer vindtunneler. Det er mange typer vindtuneller som inndeles etter lufthastigheten i tunnelen. Lavhastighets og høyhastighetstunneler omtales som de med hastighet under lydens hastighet. Supersoniske og hypersoniske vindtunneler gir hastighetedr over lydens hastighet. Aquadynamic Flume (akvadynamisk vannrenne). En vannrenne kan gi tilsvarende resultater og testforhold som i en vindtunnel, men siden vannet har langt høyere masse og viskositet enn luft blir det betydelig større krefter på testmodellen. Skipsmodelltanken i Trondheim er vel den største i Norge der det utføres slike tester. Testing i vann eller olje med lav hastighet og forstørrede modeller. Luft kan egne seg dårlig til å studere små strukturer med store hastigheter. For å forstå virkemåten hvordan insektvinger skaper løft, ble modeller av insektet med vinger 100 ganger større, studert i en stor tank med olje. Frekvensen av vingeslagene kunne reduseres betydelig og det ble lettere å se og forstå strømninger og virvler som dannes av vingeslagene. Skipsmodelltank. Skipsmodelltanken i Trondheim er et større anlegg innviet i 1939 og endel utvidet i 1978. Ved anlegget drives undersøkelser av skip og båtskrog, oljeplattformer, havneanlegg, bølgefenomener og strømningsforhold med spredningsmønster for forurensning. Det er en skipsmodelltank på 260 meter og et havsimuleringsbasseng på 50 x 80 meter med mulighet for forskjellige bølge og vindmønstre. Erne. Elva Erne, nordvest i Irland, kommer fra innsjøen Lough Gowna i grevskapet Cavan og renner igjennom Fermanagh (grevskap). Den renner igjennom øvre og nedre Lough Erne. Ved Ballyshannon i Donegal (grevskap) renner elva ut i Donegalbukten som munner ut i Atlanterhavet. Elva Erne i byen Enniskillen Grevskapet Fermanagh ligger i Nord-Irland, mens Cavan og Donegal ligger i Republikken Irland, så elva begynner i republikken, renner inn i Nord Irland og renner igjen inn i republikken. Elva er 120 kilometer lang og er populær for sitt ørretfiske. Det er mange fine fiskeplasser både langs elva og dens bielver. Byen Enniskillen ligger for det meste på en øy i elva. Erne har forbindelse for båter med elva Shannon og Grand Canal og Royal Canal igjennom Shannon Erne kanalen. Selv om det er mulig å ta seg frem med båt langs mesteparten av elva er det ikke forbindelse for båter ut i sjøen. Erne er oppkalt etter en irsk sagn-prinsesse som het Éirne. Run Dog Run. Run Dog Run var et norsk band som startet i 1991 av Henrik Marstrander (bassgitar), Marius Gengenbach (gitar), Ola Breidal (vokalist, gitar) og Ole E. Wattne (trommer). Gruppen holdt flere konserter i Oslo de første årene. I 1993 fikk de platekontrakt med Voices of Wonder. Etter debutalbumet "A Howling Success" turnerte de Norge. I 1994 kom EP-en "Beauty school Dropout". Run Dog Run fulgte opp med turne i Norge, Danmark, Østerrike og Tyskland. Dr. Akbar som hittil hadde samarbeidet med bandet, ble nå et fullverdig medlem av bandet, noe som hadde stor innvirkning på lydbildet på bandets konserter. Rundt 1994 og 1995 var Run Dog Run mest aktive, og alle medlemmene jobbet nærmest på heltid med å skrive, arrangere og spille inn sporene som skulle utgjøre "Masterplan". Eilert Solstad deltar som gjesteartist på albumet "Masterplan". Singelen «Capital» ble spilt endel på P3 sommeren 1995, og deler av låten ble brukt i TV-programmet "Lille Lørdag". "Masterplan" fikk gode anmeldelser, og ble også sluppet i Japan med to bonusspor og tekstene trykket i coveret. Run Dog Run ble oppløst tidlig i 1996 da medlemmene mistet inspirasjonen og ønsket å gjøre andre ting. I 2011 er Run Dog Run igjen aktive. Bandet har holdt konserter i Oslo i trioformat med Ola Breidal, Henrik Marstrander og Dr. Akbar på scena. Bandet øver med hele originalbesetningen og Dr. Akbar og jobber med nytt låtmateriale. Bandet startet innspilling av nytt materiale våren 2012. Run Dog Run spilte 18. august 2012 for første gang siden 1996 nye låter live med originalbesetningen Henrik Marstrander (bassgitar), Marius Gengenbach (gitar), Ola Breidal (vokalist, gitar) og Ole E. Wattne (trommer) på festivalen «Hagelarm» i Oslo. Voices of Wonder. Voices of Wonder eller Voice of Wonder Records var et av de viktigste plateselskapene for rock i Oslo tidlig i 1990-årene. Selskapet var frontet av en liten og intim platebutikk på Olaf Ryes plass som i tillegg til Voices of Wonders egne utgivelser, spesialiserte seg i det engelske Earache Records og det amerikanske Sub Pop. I den andre halvdelen av 1990-årene endret butikken fokus fra metal og grindcore til dance og elektronisk musikk. Dette fremmedgjorde mange av de gamle kundene, og selskapet og butikken klarte aldri å komme inn på den nye scenen. I dag eksisterer ikke butikken mer, og plateselskapet er mindre aktivt enn før. Voices of Wonder distribuerte også for Euronymous fra Mayhems Deathlike Silence Productions. I 1995 fikk Voices of Wonder ved Ketil Sveen og Dag Krogsvold Bjellesauprisen fra FONO for annerledes virksomhet innen norsk musikk og selskapets meget høye eksportandel. Voices of Wonder byttet navn til Voices Music & Entertainment i 2001, og fungerer nå bare som et «moderselskap». Band. Ufullstendig liste over band som utga på Voices of Wonder Matias da Maia. Matias da Maia eller "Li Madi", "Shengxian" (født 1616 i Atalaia nær Lisboa i Portugal, død 16. januar 1667 til sjøs utenfor Cochinkina [Vietnam]) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste ut på skuta "Nossa Senhora de Atalaia" i 1660 og ble til sjøs tatt i hollandsk fangenskap. Etter seks måneder ble han satt fri. Han ankom Macao senest 1646. I 1651 var han viserektor for jesuittene i Macao, i 1653 virket han på Hainan i noen år. Fra 1663 til 1666 var han viseprovinsial for Kina. Han virket også en tid i Ganzhou i Jiangxi og ellers for det meste i Macao. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen António Lopes (1618–1677). António Lopes (født 1618 i Coimbra i Portugal, død 7. juni 1677 i Macao i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao senest 1660 og misjonerte fra 1660 til 1662 på øya Hainan. Deretter virket han i Macao. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Baltasar Diego da Rocha. Baltasar Diego da Rocha eller "Luo Tianyou", "Diwo" (født 1632 i Vimieiro do Alentejo nær Evora i Portugal, død 30. mars 1694 i Macao i Kina) var en katolsk asiamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste til Østen med skuta "São Francisco" i mars 1655 og virket så i fem år i Goa i India. Han kom til Kanton i Kina i 1664, og misjonerte fra 1665 til 1673 først i Siam og så i Tonkin på øya Hainan. Så ble han misjonsprokurator og reiste til Roma. Han reiste tilbake til Østen i 1683 og virket så i Macao til sin død. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Francisco Pinto. Francisco Pinto eller "He Dajing", "Fangji" (født 29. mai 1662 i Louza nær Coimbra i Portugal, død 23. mars 1731 i Macao i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste ut i 1681, og virket som misjonær i Xi'an i Shaanxi, Yenping i Fujian, Hangzhou, Hebei, Jinan i Shandong, Songjiang, Zhengding, og øya Chongming. Han innehadde i perioder en rekke høye verv i misjonene som som viseprovinsial og visitator. Mot slutten av sitt liv var han for det meste i Macao. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Planeten Jordens år. Planeten Jordens år (IYPE), International Year of Planet Earth, er en internasjonal markering som er erklært av den 60. FNs hovedforsamling og som vil spenne over de tre årene 2007-2009 med 2008 som hovedåret. FN har til hensikt å reise $20 millioner fra industri og regjeringer. Halvparten av dette skals bruke på forskning og halvparten på "outreach" aktiviteter. Det vil bli den største internasjonale satsingen noensinne for å styrke geovitenskapene. I forbindelse med satsingen vil den 33. IGC-konferansen arrangeres i Oslo fra 6. til 14. august 2008 som også er valgt til Polaråret. Manuel Mendes. Manuel Mendes eller "Meng Youyi", "Juren" (født 1. januar 1656 nær Coimbra i Portugal, død 1. januar 1741 i Macao i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste ut i 1680, og ankom kinamisjonene i oktober 1684. Der virket han som misjonær i Nanchang (1685–1691), Jiangnan, og Shanghai (fra 1700). Fra Shanghai måtte han i 1719 i eksil først til Kanton og så til Macao. Han var kinamisjonens viseprovinsial fra 1714 til 1722. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Eresfjord. Eresfjord er ei bygd i Nesset kommune og Møre og Romsdal fylke. Stedet har cirka 450 innbyggere. Bygda er spesielt kjent for sine fjell og tilhørende turområder. Geografi og klima. Eresfjord er omkranset av fjell innerst i Eresfjorden, en gren av Langfjorden. Elva Eira renner gjennom bygda, fra Eikesdalsvatnet lengst i sør, og ut i Eresfjorden i nord. Eikesdalsvatnet blir demmet opp av enorme morener på Øverås. Den lakse- og sjøørretførende elva er kjent for rikt fiske, og tiltrekker fiskere fra både inn- og utland. Ved elvas utløp har det dannet seg et delta av grus og sand. «Engelskhuset» ligger ved den sørlige enden av elva, og ble bygd for å huse engelske laksefiskere som kom til Eresfjorden for å fiske og feriere. Nært dette huset ligger det et gravfelt. Vann fra fjellene på vestsiden samler seg i Dokkelva, som også munner ut i Eresfjorden. Dokkelva er hovedkilde for drikkevann. Ekstreme nedbørsmengder 14-15. august 2003 førte til storflom i Eresfjord da Dokkelva tok nytt løp. Sira kirke fra 1869 ligger midt i bygda. Lengst nord i Eresfjorden på Nauste finner vi Naustrekka. På Nauste ligger det også en godt bevart sandstrand. Det finnes fremdeles mange spor etter gammelt kulturlandskap i Eresfjord, som steingarder, beite- og slåtteteiger, utløer og seterbuer. En del av kulturlandskapet bærer i dag preg av gjengroing. Vinteren i Eresfjord er relativt lang og kald. Nærmeste offisielle målestasjon for vær ligger i Tingvoll kommune, 22,1 km fra Eresfjord. Avstander og ankomst. Eresfjord Småbåthavn, eid av Eresfjord Småbåtlag, ligger ytterst ved utløpet til elvadeltaet Eira på «Paulen». Havnen har plass til 33 småbåter, og tilbyr blant annet eget klubbhus, danseplatting og gjestehavn. Gjestehavnen fikk i 2003 kongebesøk. Ved innseilingen er det en grunne man bør være oppmerksom på. Historie. Navnet "Eresfjord" kommer fra norrønt "Øyrisfjǫrðr", første ledd sannsynligvis laget til elvenavnet "Aura" av "aurr", «aur», «grus». De to bygdene Eresfjord og Vistdal ble opprettet som selvstendige kommuner 1. januar 1890, da Nesset kommune ble delt i to. De to kommunene ble igjen slått sammen med Nesset kommune 1. januar 1964. Næring og arbeidsplasser. Hovednæringen er jordbruk. Laksefiske og turistvirksomhet er attåtnæringer. Eresfjord har også sitt eget settefiskanlegg (bygd i 1956) som leverer laks og ørret til Eira og Eikesdalsvatnet. Anlegget ble bygd for å kompensere for tap av naturlig rekruttering av laks og sjøørret. Anlegget setter årlig ut 50 000 laksunger og 2500 sjøørret. Eresfjord Bofellesskap ligger i rolige omgivelser i Frisvollhagen og gir arbeidsplass for syke- og hjelpepleiere. På Coop Eresfjord BA er det butikk, kafeteria, post og husflid. Det bygges nå også flere småkraftverk i Eresfjord, finansiert av blant annet Småkraft. Idrett og kultur. Eresfjord Idrettslag driver både med sommer- og vinteridrett, deriblant ski, klatring og turgåing. Sammen med Norsk Folkehjelp avd. Nesset arrangerer idrettslaget hvert år Skjortarennet. Det er et fjellskirenn opp og ned Skjorta. Sykkelløpet Eresfjord Classic arrangeres også hvert år. Løpet ble startet av bygdas egen Kurt Asle Arvesen i 2006. Langs stranda i Eresfjord er det laget en rekke klatreruter på de mange svaveggene. Løypa «Borr Skulemeister» på Forklesvaet har eksempelvis 10 taulengder, mens «Balansekoden» har 15 taulengder. Andre ruter er «Giro Italia» og «Klatreløypa». Her blir det også arrangert klatrekurs i regi av Norges Klatreforbund. Eresfjord Husflidlag ble stiftet 13. oktober 1997. De har eget utsalg ved Coop Eresfjord BA, og selger blant annet strikke- og hekletøy, tre og glass. Eira Ungdomslag ble stiftet i 1921 og driver i dag hovedsakelig med revy og teater. Siden 1995 har de hatt årlige visninger, og i 2007 kom revyen «Vill, vakker og våt». I 2008 presenterte de «Ein ronde te». Fugle- og dyreliv. Eiratangen er registrert som yngleområde for fiskemåse. Det er ved flere anledninger observert moskusfe i Eresfjorden. Bygdebøkene beskriver også observasjoner av både bjørn og ulv. For småviltjakt finner en mest fjellrype og skogsrype, men også en del hare. Skathi (måne). Skathi, eller Saturn XXVII som den også kalles, er en månene til Saturn. Den ble oppdaget så sent som i 2000, og fikk den midlertidig benevnelsen S/2000 S 8. Navnet Skathi kommer fra norrøn mytologi, der skigudinnen Skade var gift med guden Njord. Navnet er «Skadi» av flere kilder. Det er navnet som ble opprinnelig annonsert i 2003. Men en arbeidsgruppe i IAU, bestemte tidlig i 2005 å benytte en alternativ omskriving av det nordiske navnet. Den klassiske norrøne stavemåten er Skaði, og den originale skrivemåten Skadi var en grafisk tilnærming til det. Skathi tros formet av materiale slått løs fra månen Phoebe ved et punkt i Solsystemets historie. Philippa Gregory. Philippa Gregory (født 9. januar 1954) er en britisk forfatter, hovedsakelig forbundet med historisk fiksjon. Tidlig liv og akademisk karriere. Philippa Gregory ble født i Kenya, men da hun var to år gammel flyttet hennes familie til England. Hun var en opprører på ungdomsskolen, men besluttet til slutt å begynne på Universitet ved Sussex. Hun arbeidet i BBC radio i to år før hun begynte ved Universitet i Edinburgh hvor hun fikk sin doktorgrad på 1700-tallslitteratur. Hun har undervist på Universitetet ved Durham, Teesside Polytechnic, og på Open University, og hun ble medlem av Kingston University i 1994. Forfatterskap. Gregorys akademiske bakgrunn har gitt en kunnskap og en entusiasme for mange historiske perioder, men spesielt for Tudortiden og det engelske 1700-tallet. Hennes forskning på 1700-tallets litteratur fikk henne til å skrive bestselgeren "Lacey-trilogien"; "Wideacre", "The Favoured Child" og "Meridon". Dette ble fulgt opp med av "The Wise Woman", beskrevet som en fengslende og forstyrrende roman om mørke krefter og begjær satt opp mot et rikt veggteppe av reformasjonen i England. "A Respectable Trade", en roman om slavehandelen i England, plassert i Bristol på 1700-tallet, ble dramatisert av Gregory selv til en kritikerrost dramaserie for BBC i fire deler. Gregorys manuskript ble nominert for BAFTA, vant en pris fra Komiteen for raselikhet, og filmen ble vist verden over. To romaner om en hagedyrkende familie i hjertet av Den engelske borgerkrigen: "Earthly Joys" og "Virgin Earth" skaffet henne nye lesere mens hennes romaner fra nåtiden, to komedier "Mrs Hartley and the Growth Centre", og "Perfectly Correct", foruten to nifse spenningsromaner, "The Little House" og "Zelda's Cut" utvidet leserkretsen. Hun har også skrevet for barn. Gregorys romaner har vunnet henne priser og har blitt omdannet til fjernsynsdramaer. "The Other Boleyn Girl" ble utgitt i 2002 og ble dramatisert for BBC. Også i 2002 vant hun Parker Romantic Novel of the Year for "The Other Boleyn Girl". Miramax kjøpte filmrettighetene for boken som også var en bestselger i USA, Australia, og New Zealand. Boken ble filmatisert i England på slutten av 2006 med Natalie Portman og Scarlett Johansson i de kvinnelige hovedrollene, og den er klar for visning i USA i desember 2007 og i Storbritannia i januar 2008. I 2003 fulgte "The Queen's Fool" og solgte også meget godt ved at den ble på toppen av den litterære «Topp 20» i to uker og solgte 50 000 innbundete eksemplarer i Storbritannia. "The Virgin's Lover" som ble utgitt i oktober 2005 fortsatte fortellingen om Tudortiden og som koblet historiske fakta med fiksjon. Media. Gregory bidrar ofte til magasiner og aviser med korte historier, artikler og anmeldelser. Hun er også en kringkaster og deltar ofte i «Round Britain Quiz» for BBC Radio 4 og som ekspert på Tudortiden for Channel 4. Privatliv. Gregory lever i Yorkshire nordlige England med sin ektemann, to barn samt fire stebarn. Hennes interesser er blant annet å ri, spasere, gå på ski og stelle hagen. Hun driver også veldedighet ved å bygge brønner i Gambia. Over femti brønner har blitt bygget av givere fra Storbritannia til nå. Folkunger. Folkunger eller folkungene var en ætt eller en gruppe, i Erikskrøniken kalt «Folkunga rote», som levde i Sverige på 1200-tallet. Ætten var fritatt for högfrälse, hvilket tilsa at de ikke måtte betale skatt. Allment ser det ut som om de har kjempet mot sentralisering og at kongen skulle få alt for stor makt på bekostning av stormennenes tradisjonelle makt og selvbestemmelsesrett. Navnet "folkunger", på svensk "folkungar", blir de for første gang nevnt ved i Vestgøtalovens kongekrøniker i en setning om Sverker Karlsson den yngre: «Folkungar togo liv av honom.» Dette skal ha skjedd i Slaget ved Gestilren, skjønt det er omstridt om slaget virkelig fant sted. Ved dette slaget skal også Folke jarl ha omkommet, noe som tilsier at folkungene muligens fikk sitt navn ved å kalle jarlens etterkommere for "folkungar". Folkungene var motstanderne til Birger Jarl, ettersom Birger sluttet fred med Eriksætten og giftet seg inn i denne og kjempet for sterk sentralisering. Han utryddet folkungene bokstavlig talt ved å henrette de som ikke falt i diverse slag, og symbolsk ved å kalle sine egne etterkommere for folkunger eller folkungaætten. Bl.a. benytter Olaus Petri dette navnet på ætten på 1500-tallet. Folkunger i moderne litteratur. Folkung-ætten blir gitt en sentral rolle i Jan Guillou der hovedpersonen Arn Magnusson tilhører ætten, i bøkene spiller de en sentral rolle i maktkampene som utspilte seg mellom Sverkerætten og Eriksætten mellom 1130 og 1250 i Sverige. De støtter i bøkene Eriksætten og er som de sterk orientert mot Norge og har allianser der. Norsk Fuchsia Selskap. Norsk Fuchsia Selskap ble opprettet i 1985 for å ivareta og øke interessen for fuksia i Norge. Selskapet er landsomfattende og har 17 lokale avdelinger i nesten alle landets fylker. Fuchsiaselskapet har om lag tusen medlemmer over hele landet. Eksterne lenker. Fuchsia Temotu-provinsen. Kart som viser provinsens plassering Temotu-provinsen er den østligste provinsen i Salomonøyene i Stillehavet. Landflateinnholdet er på 926 kvadratkilometer fordelt øyer som er spredt utover 150 000 kvadratkilometer hav. Øyene i Temotu ligger nærmere det nordlige Vanuatu (17 mil) enn Salomonøyene for øvrig (40 mil). Folketallet er ca 19 000 (1999). Mellom Temotu og Makira-Ulawa-provinsen har Stillehavet dyp på ned til 6000 meter. 17. etappe i Tour de France 2007. Den 17. etappen i Tour de France 2007 var en 188,5 km lang etappe som gikk fra Pau til Castelsarrasin. Etappen inneholdt 2 spurter og 6 fjellpasseringer; 1 kategori 3 stigning og 5 kategori 4 stigninger. Etter at Michael Rasmussen, lederen av Tour de France, ble utestengt fra Touren, var det ingen som kjørte med den gule trøya i etappen. 2. klatring (Côte de Villecomtal). 4. kategori stigning etter 54 km 3. klatring (Côte de Miélan). 4. kategori stigning etter 59,5 km 4. klatring (Côte de Sainte-Dode-aux-Croix). 4. kategori stigning etter 63,5 km 5. klatring (Côte de Theux). 4. kategori stigning etter 72,5 km 6. klatring (Côte de la Montagnère). 4. kategori stigning etter 169,5 km Diskvalifikasjoner. 17 18. etappe i Tour de France 2007. Den 18. etappen i Tour de France 2007 var en 211 km lang etappe som gikk fra Cahors til Angoulême. Etappen inneholdt 2 spurter og 4 fjellpasseringer; 4 kategori 4 stigninger. 2. klatring (Côte de Lavercantière). 4. kategori stigning etter 24 km 3. klatring (Côte de Saint-Martial-de-Nabirat). 4. kategori stigning etter 39,5 km 4. klatring (Côte de Saint-Cyprien). 4. kategori stigning etter 70,5 km Resultatliste. 18 19. etappe i Tour de France 2007. Den 19. etappen i Tour de France 2007 var en 55,5 km lang individuell tempo-etappe som gikk fra Cognac til Angoulême. Målgang. 19 20. etappe i Tour de France 2007. Den 20. etappen i Tour de France 2007 var en 146 km lang etappe som gikk fra Marcoussis til Paris. Etappen inneholdt 2 spurter og 2 fjellpasseringer; 2 kategori 4 stigninger. 2. klatring (Côte de Châteaufort). 4. kategori stigning etter 54,5 km Resultatliste. 20 Lancia Fulvia. Lancia Fulvia er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Lancia, som var i produksjon mellom 1963 og 1976. Modellen er kjent for sin rolle i motorsport, og vant blant annet verdensmesterskapet i rally i 1972. Karosserityper. Fulvia Sedan ble oppdatert i 1969, med 20 mm lengre akselavstand, oppdatert interiør og ansiktsløftet karosseri. Fulvia Coupé og Sport ble oppdatert i utseende og teknikk i 1970. Lancia Fulvia Sport 1.3 Zagato II, 1971 Chassis. Fulvia ble designet av Antonio Fessia, som en erstatter for Lancia Appia. De to modellene deler nesten ingen komponenter; Appia hadde bakhjulstrekk, mens Fulvia er forhjulsdreven som Flavia. Fulvia er svært lik Flavia, med unntak av motoren: Flavia er utstyrt med en firesylindret tverrstilt motor, mens Fulvia har en V-motor lik Lambda. Motor. V4-motoren i Fulvia var helt ny. Den var designet av Zaccone Mina og har doble overliggende kamaksler. Sylindervolumet varierte fra 1 091 ccm (med 59 hk) til 1 584 ccm (med 132 hk). Talia Shire. Talia Rose Shire (født Talia Rose Coppola 25. april 1946) er en amerikansk skuespiller av italiensk avstamming. Hun er mest kjent for rollen som "Adrian" i Rocky-filmene, hvor hun spilte kjæresten og siden kona til Sylvester Stallone. Hun spilte også i Gudfaren, hvor hun hadde rollen som Connie Corleone. Talia Shires pikenavn var Coppola, hun er søster til filmprodusenten Francis Ford Coppola. Teencats. Teencats var et norsk rockabillyband. Bandet bestod av låtskriver og sanger Stig Rune Reiten, hans bror Stein Erik Reiten, Ove Marken på gitar, Steinar Oxeth på bass, Anders Westhagen på gitar, Mads Mikkelsen på bass og Robert Huldt på rytmegitar. Bandet var et av Norges mest hardtarbeidene med over 100 spillejobber på ett år. Det ble mye spilling i Norge, men også i Sverige, der miljøet også var mer tilrettelagt for musikksjangeren. Bandet hadde sin aller siste spillejobb i 2002 i Trollhättan i Sverige. Bandets hittil største hit er «Elisabeth» fra 1986. Noen av de gamle medlemmene fra Teencats har nå slått seg sammen med vokalist og gitarist Håkon Samland fra Tønsberg-bandet Rebels Revenge, og utgjør trioen Trouble Boys. Eks-Teencatsgitarist, Anders Westhagen, leder nå bandet «Built For Speed». Skritteller. Skritteller eller pedometer er et lite, mekanisk eller elektronisk måleinstrument som teller antall skritt brukeren går. En skritteller kan måle aktivitetsnivået både under trening og i hverdagen og blir ofte brukt for å motivere til økt fysisk aktivitet eller mer mosjon. Det blir anbefalt at man hver dag tar skritt dersom man vil ha en aktiv livsstil. Det tilsvarer omkring 8 km eller godt over en times gange. Skal en gå ned i vekt, må en opp i til skritt hver dag. Skrittellere kan i dag være innebygd som en funksjon i andre typer bærbar elektronikk som MP3-spillere og mobiltelefoner. Fanfare for the Common Man. Fanfare for the Common Man er et musikkstykke komponert av den amerikanske komponisten Aaron Copland i 1942 og er et av hans mest kjente verk. Det er et ganske kort stykke, skrevet for messingblåsere og slagverk. Stykket har en kjent åpning i F, B og F#. Copland skrev stykket etter oppfordring som en hyllest til den folkelige krigsinnsatsen under andre verdenskrig. Stykket ble tidlig et av hans mest populære og ble inkludert som hovedtemaet i den fjerde satsen i hans tredje symfoni. Copland uttalte senere at utfordringen var å komponere en tradisjonell fanfare som var direkte og kraftig, men allikevel var et samtidsuttrykk. Stykket har senere blitt regnet blant USAs patriotiske musikk. Annen bruk av stykket. I 1977 kom også stykket i en rockeversjon gjennom den engelske progrock-gruppen Emerson, Lake & Palmer på albumet "Works Vol. 1". Som Copland hadde også denne gruppen en meget stor suksess med stykket, og singelen fra samme året har senere blitt brukt ved idrettsarrangementer og idrettsendinger på TV, blant annet av ABC i USA, av TV Azteca i Mexico og av australske og britiske kanaler. Blant andre de engelske fotballklubbene Oldham Athletic AFC og Wolverhampton Wanderers FC bruker den innledende fanfaren når laget kommer på banen. Rolling Stones brukte også et utdrag av stykket på albumet "Love You Live" fra 1977 og som en del av åpningen av konsertene under turneen i 1976 etter utgivelsen av "Black and Blue"-albumet. Den amerikanske rockegruppen Styx brukte elementer av stykket på et album fra 1972. Den engelske rockegruppen Asia, hvor også Carl Palmer fra Emerson, Lake & Palmer er med, spiller ofte rundt temaet fra stykket både på konserter og på flere album er elementer fra dette stykket med. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1957. Fredrikstad ble Norgesmester etter de at vant over Sandefjord med 4-0 den 20. oktober. Målscorere for Fredrikstad var Per Kristoffersen i det første og i det 26. minutt, Henry Johannessen i det 57. minutt og Bjørn Borgen i det 81. minutt. Dette var syvende gangen Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. 33 073 tilskuere overvar kampen på Ullevaal Stadion. Dommer var Leif Gulliksen. Fredrikstads vinnerlag: Kjell Huth, Åge Spydevold, Odd Karlsen, Bjørn Spydevold, Erik Holmberg, Odd Andersen, Thorleif Larsen, Leif Pedersen, Odd Aas, Henry Johannessen og Willy Olsen. Sandefjords lag: Per Einan (Øivind Andersen), Finn Gjelstad, Yngve Karlsen, Erik Kristiansen, Thorbjørn Svenssen, Ernst Norli, Ragnar Hvidsten, Hans Sperre, Gunnar Guthu, Arvid Havnaas og Reidar Pedersen. Kilder. 1957 Fotball for herrer Tikopia. Oversiktskart Tikopia er ei øy i Temotu-provinsen i Salomonøyene i Stillehavet. Det er den sørligste øya i staten, og den ligger nokså avsides, 38 mil sørøst av Santa Cruz i samme provins. Tikopia er restene av en utdødd vulkan. Den er ca 5 kvadratkilometer. Det høyeste punktet er toppen av Reani-fjellet, 380 meter over havet. Herfra kan en i klarvær se til nabostaten Vanuatu. Vulkankrateret danner en relativt stor innsjø, Te Roto. Folketallet er om lag 1200. De fleste er polynesiere med tikopisk som et eget språk. Fluvoksamin. Fluvoksamin er en selektiv serotoninreopptakshemmer (SSRI), et antidepressivum. Det markedsføres blant annet under varemerket "Fevarin". Fluvoksamin brukes særlig ved tvangslidelser, og til å forsterke effekten av enkelte legemidler. "For virkningsmekanisme og generelle effekter se artikkel om SSRI" Fluvoksamin er et av de eldste SSRI, og ble lansert av det sveitsiske legemiddelfirmaet Solvay i 1984. Det ble lansert i USA i 1999 og i Japan i 1999. Fluvoksamin hemmer effektivt enzymet Cytochrom P450 1A2 (CYP 1A2) som blant annet bryter ned en rekke antipsykotika, koffein og tricykliske antidepressiva. Ved å gi en liten dose fluvoksamin til pasienter som bruker antipsykotikumet klozapin ("Leponex"), kan dosen reduseres betraktelig og kostnadene reduseres. I TV-serien Sopranos behandles Tony Soprano i episode 10 i andre sesong med fluvoksamin ("Luvox") for sitt alkoholproblem. En av gjerningsmennene i Columbine-massakren i 1999, Eric Harris, ble på gjerningstidspunktet behandlet med fluvoksamin for depresjon. Det er spekulert i om dette kan ha bidratt til hendelsen. EuroCash. EuroCash er et varehuskonsept for grensehandel med fire varehus i Sverige, nær de mest trafikkerte grenseovergangene. De fire butikkene er lokalisert på Svinesund, i Töcksfors, Eda og Strömstad. De fire butikkene. Byggingsarbeidet på EuroCash på Svinesund ble påbegynt høsten 1998, og butikken stod ferdig den 6. juli 1999 med et flateinnhold på 3 200m². 28. oktober 2005 ble EuroCash åpnet i Olav Thon Gruppens Töcksfors Shopping Center i Sverige. I tillegg til dette, åpnet også EuroCash' nye godteri– og tobakksbutikk TravelPrice. Den 30. mars 2006 ble butikk nummer tre i Eda åpnet, og den 3. november 2006 kom enda en, den siste, denne gangen på Oslovägen i Strömstad. Eiere. EuroCash eies av EuroCash Foods AB, som igjen eies av det norske Conceptor AS, som har forretningskontor i Asker. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1961. Fredrikstad ble Norgesmester etter at de vant over Haugar med 7-0 den 15. oktober. Målscorere for Fredrikstad var Bjørn Borgen i det 37. minutt, Rolf Olsen i det 43. og i 77. minutt, Per Kristoffersen i det 47. og 63. minutt, Arne Pedersen i det 57. minutt og Reidar Kristiansen i det 67. minutt på straffe. Dette var åttende gangen Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. 33 273 tilskuere overvar kampen på Ullevaal Stadion. Dommer var Bjørn Borgersen. Fredrikstads vinnerlag: Per Mosgaard, Kjell Andreassen, Tom Johannssen, Roar Johansen, Hans Jacob Mathisen, Reidar Kristiansen, Bjørn Borgen, Arne Pedersen, Per Kristoffersen, Rolf Olsen og Jan Aas. Haugars lag: Kjell Rasmussen, Arne Ness, Jan Undahl, Kåre Halvorsen, Arthur Sydnes, Bjørn Sundfør, Gudmund Sandvik, Paul Tofte, John Aspen, Alf Grindheim og Stein Alendal. Kilde. 1961 Fotball for herrer Carnotaurus. Levetid. Carnotaurus levde for omkring 100 millioner år siden i den tidlige Kritt perioden. Slekt. Carnotaurus var medlem av Theropoda/Abelisuriade familien. Fossile funn. Fossiler av Carnotaurus ble først oppdaget i 1985 i Argentina. Som andre abelisaurider hadde den dødelige skarpe tenner for å skjære gjennom kjøttet til byttedyr og kraftige ben for å kunne jakte på dem. Det er kun funnet ett fossil ennå. Den ble oppdaget av José Bonaparte. Føde. Kjøtt og andre rester av andre dinosaurer. Størrelse. Carnotaurus var en middels stor dinosaur, og et voksent invid var omtrent 5 meter langt med halen og veide opptil ett tonn. Navn. Navnet Carnotaurus betyr «kjøttetende okse». Den har fått dette navnet delvis på grunn av det okselignende ansiktet med to små horn. Kraniet. Kraniet til Carnotaurus var ganske høyt fra topp til bunnen og kort fra snuten til bakhodet dersom man sammenligner med Carnosaurer som Allosaurer og Coelurosaurer som Tyrannosaurus. Dette ga Carnotaurus et litt stumpneset utseende. Likhet. I likhet med Tyrannosaurus hadde Carnotaurus svært små forlemmer som ikke kunne rekke fram til munnen, og det er mulig at de derfor var ganske unyttige. Utstilings museer.. Den er i dag utstilt i følgende museer:"Los Angles County Museum",USA og "Argentine Museum of Natural Sciences", Argentina. Med i filmer. Carnotaurus er med i Disney-filmen Dinosaur (Men der heter de Carnataurer). Arctic Lacrosse. Arctic Lacrosse eller Oslo Arctic, også kjent som Oslo Lacrosse, er et lacrosselag lokalisert i Oslo. Ringerikes Malerklubb. Ringerikes Malerklubb ble stiftet 1. april 1939 som Norges første klubb for amatørmalere. Opptakten var en privatutstilling som gikk av stabelen i mars samme året, der amatørmalerene Nils Johansen, Birger Olsen, Simen Helgesen og Harald Hauge hadde slått seg sammen i en fellesutstilling. Utstillingen ble en suksess, og i ettertid bestemte de seg for å forsøke å danne en egen lokal forening. Stiftelsessmøtet ble holdt på gamle Glatved Hotel (hotellet brant ned 3. desember 1941), som lå på nordsiden av Hønefoss (på tangen der Randselva møter Begna like nedenfor Hønefossen, bak Riddergården). Den første utstillingen klubben arrangerte ble åpnet lørdag 11. november samme året og varte i fem dager. Elleve kunstmalere stilte ut 110 malerier, hvorav 18 ble solgt. Utstillingen ble besøkt av 350 betalende tilskuere og en rekke elever fra de lokale skolene. I dag har klubben atelier i de kommunale lokalene i Arnemannsveien 3 i Hønefoss, som er administrativt sentrum i Ringerike kommune, Buskerud. Oppkalling av barn. Oppkalling av barn er en skikk som forekommer i de fleste land og kulturkretser. Denne skikken kan i Norge følges tilbake til 1300-tallet, og den er åpenbart eldre. Den vanligste hensikt med oppkalling, er å hedre den som barnet oppkalles etter, men særlig før var også forhold som slektstilhørighet og arv viktige grunner til at navn gikk igjen. Mens oppkalling var utbredt i eldre tider, er det idag vanligere at folk velger navn på grunnlag av temporære trender eller hva de synes er fint. Ofte er venners navnevalg, ukeblader og kjendiser inspirasjonskilder. Oppkalling forekommer likevel hyppig i flere samfunnslag, blant andre i aristokratiet og hos tradisjonsorienterte bønder og borgere. Litt om oppkalling i Norge. Oppkalling er blitt mindre vanlig i nyere tider, og særlig etter 1900. Før 1900 kunne opptil 60 prosent av guttebarn og 50 prosent av jentebarn være oppkalt etter sine besteforeldre, og 20-30 prosent etter sine oldeforeldre. I våre dager ser tallet ut til å være nede på 10-15 prosent av alle nyfødte oppkalt etter besteforeldre. Derimot har oppkalling etter tanter og onkler øket litt. Grunner for oppkalling. Man må nok langt tilbake i tid for å finne at "overtro" var bakgrunn for disse tradisjonene. Men for mange hundre år siden levde fortsatt tanken om at forfedrenes egenskaper ble overført til barna hvis de ble oppkalt, vel å merke de gode egenskapene, de som «ble igjen» etter de avdøde. Enda lenger tilbake fantes også forestillingen om at de avdøde ble fornærmet hvis de ikke ble oppkalt, og kunne hevne seg på barnet. Det fantes en dødelig sykdom som ble kalt "elsk", den rammet nyfødte, og folketroen mente den skyldtes forfedre som var sinte over ikke å bli oppkalt. Det var først utpå 1900-tallet at gutter kunne bli oppkalt etter bestemødre eller oldemødre, f.eks. Lyder etter Lydia. Jenter derimot fikk jo ofte mannsnavn med –ine eller –a/-e som ending: Hansine, Jensine, Olava osv. Det var gjerne yngre døtre i søskenflokken som på denne måten ble oppkalt etter bestefedre eller oldefedre når det så ut til at det ikke ble noen sønner i familien. Tradisjonell oppkalling. Det opprinnelige oppkallingsmønster, og det som gjennom alle århundrer er vært vanligst, gir farfaren fortrinn ved oppkalling av det førstefødte guttebarn. Tilsvarende er det mormoren som får gi sitt navn til det fødstefødte jentebarn, men til visse tider og steder er det forekommet at farmoren har gått foran mormoren. Moderne oppkalling. I noen bysamfunn har man i nyere tid skikken med at en far, f.eks. Terje, kaller sin sønn f.eks. Hans Terje. Dette er en oppkallingsmåte som forener fritt navnevalg med ønsket om synlig familierelasjon. Navnet "Hans Terje Larsen" gjør det lettere enn kun navnet "Hans Larsen" å se at vedkommende er sønnen til "Terje Larsen". Alternativ oppkalling. Det er kjent at noen barn oppkalles etter sin rekkefølge i søskenflokken. Man ser også oppkalling fra historiske hendelser, samt fra bøker og film. Mest populært i 1906 var Haakon etter Norges nye konge, Haakon V. Etter prinsefødselen i 1937 steg antallet guttebarn med navnet Harald til det dobbelte, og opptil 700 nye i året. Slik også med Sonja: Før 1920-tallet nesten ikke i bruk. Fra 1928 og Sonja Henies OL-gull steg det til mange hundre, og deretter en nedgang frem til etter 1967 og kronprins Harald og Sonja Haraldsens bryllup. Et annet eksempel er Ann-Magritt. Før Falkbergets «Nattens Brød» kom i 1940 var navnet ikke brukt, fra 1943 kom det plutselig over 100, med litt forskjellig skrivemåte, men så ble det nesten borte, og antallet Ann-Magritt er fortsatt ’bare’ 170 alt i alt. Fra midten av 1900-tallet kom bølger av navn fra filmverdenen, her kan nevnes Ronja, som ikke var i bruk før 1985, men først fikk en boom etter at boka kom, og så ny oppgang da filmen om Ronja Røverdatter kom, så nå er det 999 jenter som heter Ronja i Norge. Afrika. I afrikanske land finnes skikken med å oppkalle barnet etter dets rekkefølge i søskenflokken og/eller ukedagen som det ble født på. Først skal det markeres hvilken ukedag barnet er født. F.eks. Abas og Baba forteller at gutten er født på en torsdag). Deretter kommer tallet som viser rekkefølgen. På denne måten ser man av f.eks. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan at han er født på en fredag og er den fjerde blant sine søskner. Zagato. 2003 Aston Martin DB7 Zagato Coupe og Roadster Alfa Romeo SZ (Sprint Zagato) Zagato (SZ DESIGN s.r.l.) er et italiensk designhus som holder hus rett utenfor byen Milano. Selskapet ble etablert av Ugo Zagato, som begynte å bruke materialer og teknikker kjent fra flyindustrien til produksjon av personbiler. Zagatos biler var svært avanserte, og ble kjent for lav vekt og god aerodynamikk. Både Alfa Romeo, Fiat og Lancia benyttet seg av selskapets tjenester, og disse samarbeidene førte til en rekke legendariske løpsbiler, blant annet Alfa Romeos 1500, 1750 Gran Sport og 2300 8C. Etter andre verdenskrig sto Zagato for modeller fra blant andre Maserati, Alfa Romeo, Fiat, Lancia, Abarth, Ferrari og Aston Martin. I tillegg bygget selskapet en rekke eksklusive spesialmodeller (som regel kun i ett eksemplar) og prototyper for andre merker, som Ford, Jaguar, MG, Rover, Volvo, Bristol og Rolls-Royce. Thomas Sørum. Thomas Braathen Sørum (født 17. november 1982) er en norsk fotballspiller fra Lier. Han er spiss og spiller for Helsingborgs IF. Han kom dit i 2011-sesongen fra Haugesund. Før det kom han fra Strømsgodset, der han spilte siden 2001, kun avbrutt av et låneopphold i Manglerud Star. Sørum har også to U-landskamper for Norge. I 2009 ble han toppscorer i Adeccoligaen med 24 mål. Fylkesvei 438 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 438 i Sør-Trøndelag går mellom Hellesvik og Strømøy i Frøya. Veiens lengde er 5,0 km. Eksterne lenker. 438 Dvergmoskusdyr. Dvergmoskusdyr (Tragulidae) er ei gruppe drøvtyggere. Artene er småvokste, skye dyr som fins i tropiske skoger i Afrika, India og Sørøst-Asia. Den største arten i gruppa er vannmoskusdyr ("Hyemoschus aquaticus") og den minste er malayisk vannmoskusdyr ("Tragulus javanicus"). Droppfot. Droppfot er betegnelse på manglende evne til å bøye ankel og tær oppad dorsalfleksjon). Sykdomstilstander som kan medføre dette kan være av nevrologisk muskulær eller anatomisk, ofte med betydelig overlapning mellom de forskjellige tilstandene. Kjennetegn. Droppfot er en meget sjelden sykdom, den kjennetegnes ved en klappende gange gjentatte ganger på låret. Personen vil kompensere for dette ved å løfte låret ekstra høyt når han går, som om man går opp en trapp. Personer med droppfot vil kunne ha problemer med å gå på hælene, bøye oppad i ankelen og gå med et normal hæl-tå mønser. Pasienter med unormal oppfatning av signaler som stimulerer hudfølelsen (dysestesi) kan ha en liknende gangart, men har ikke droppfot. Den ekstreme smerten forårsaket av det minste trykk på føttene kan sammenlignes med å gå barføtt på glovarm sand. Behandling. Den grunnleggende tilstanden må om mulig behandles. Dersom et nukleusprolaps i ryggraden er årsaken til droppfot bør det vurderes om det bør opereres. I noen tilfelle kan trening bedre tilstanden og funksjonen. Det finnes flere typer skinner og ortoser som motvirker droppfot. Det er forsøkt med nervestimulering av nervus peroneus. Dette har vært vellykket for noen MS- og hjerneslagpasienter. Karen Roberts. Karen Roberts (født 1965) ble født og vokste opp i Colombo på Sri Lanka. Hun jobbet lenge innenfor reklame i Colombo og Dubai før hun startet sin karriere som forfatter. Hun bor i dag i California i USA. Så langt har hun gitt ut to romaner, "The Flower Boy" og "July". I begge romanene er handlingen lagt til Sri Lanka. Markus Kiesenebner. Markus Kiesenebner (født 28. april 1979 i Linz) er en østerriksk fotballspiller som for tiden spiller for FC Pasching. I 2007 og 2008 spilte han for Lillestrøm Sportsklubb. Kiesenebner begynte karrieren på et av hjembyens lag, FC Linz, og spilte deretter på LASK Linz når det to lagene i byen gikk sammen i en fusjon. Senere forflyttet han seg til Austria Wien når LASK Linz rykket ned i 2001. Der hadde han derimot problemer med å få etablert seg på laget. I 2002-03 sesongen og 2003-04 sesongen spilte han for SV Pasching. Der gjorde han det bra, og Austria Wien kjøpte han derfor tilbake i 2004. Markus Kiesenebner har spilt tolv ganger for landslaget til Østerrike og debuterte i 2004. Han har scoret et mål for landslaget. Han signerte 1. juni 2007 for Lillestrøm. Da han forlot Lillestrøm gikk han til SC Rheindorf Altach. Ringerikssandstein. Ringerikssandstein er en rødbrun og grågrønn sandsteinstype som er unik for Ringeriksdistriktet. Den ble dannet ved avsetning av sand (bittesmå korn av det glassaktige, harde mineralet kvarts) i elvene fra den kaledonske fjellkjede, som begynte å reise seg gjennom nordvestre deler av Norge under silur (for cirka 444-416 millioner år siden). Ringerikssandsteinen oppsto da Norge kolliderte med Grønland. På den tiden var landmassene som senere ble til Norge et tilnærmet flatt korallhav. Resultatet ble tørt land og veldige fjellkjedefoldinger i vest. Steinarten opptrer i opptil 1 000 meter tykke lag og er typisk for visse deler av lanskapsområdet Ringerike i Buskerud (Hole og Ringerike kommuner), men finnes også i større mengde på Jeløya ved Moss og ved Holmestrand. Disse områdene inngår alle i Oslofeltet, der det også finnes slik sandstein i mindre mengder ved blant annet Kolsås og i Lierdalen. Ringerikssandstein har typisk bølgeslagsmerker og tørkesprekker. På Ringerike finnes det dessuten et tynt lag der det finnes fossiler, blant annet av sjøskorpioner og primitive fisker (skallhuder). Ellers er ikke fossiler vanlige i denne bergarten. Ringeriksheller. I tidligere tider ble det rundt Steinsfjordens østbredder brutt skiferheller av ringerikssandstein, som ble markedsført under navnet Ringeriksheller. Hellene, som gjerne har innslag av glimmer, er ganske tykke og har ofte tydelige bølgeslagsmerker. I borggården foran nordfløyen ved Akershus Festning finner man blant annet innslag av Ringeriksheller. Annet. Dynnasteinen, som ble funnet i Gran på Hadeland er gjort av ringerikssandstein. Tilsvarende formasjoner. Old Red Sandstone i Storbritannia ble avsatt på omtrent samme tid (devontiden) og kan minne om den rødbrune ringerikssandsteinvarianten i utseende. Sanden Revyteater. Sanden Revyteater ble etablert i Lillesand i 2005. Foreningen består av tidligere kjente navn fra LIL-revyen, men teatergruppa satser også på teater. I rollene som teksforfattere og regissører finner vi blant andre Tove Johannesen og Lars Emil Nielsen. Gruppa tar sikte på å sette opp revy hver vinter. Varmeprodusentenes Forening. Varmeprodusentenes forening er den norske interesseorganisasjonen for produsentener av ildsteder og omramminger. Foreningen ble opprettet oktober 2001 og har medlemsbedriftene: Granit-Kleber, Jøtul, Nibe, Nordpeis og Scan. .aero. .aero er et generisk toppnivådomene (gTLD) på internett. Det var det første gTLD'et basert på en enkelt industri, og er reservert for luftfartsrelaterte virksomheter. Domenet ble opprettet i 2002 og administreres av SITA. Et Dot Aero Council, hvor diverse organisasjoner innen flyindustrien har partnerstatus, ble opprettet av SITA for å motta innspill fra flytransportmiljøet i ".aero"-relaterte saker. ".aero"-domenet er forbeholdt selskaper, organisasjoner, sammenslutninger, statlige enheter og enkeltpersoner innen luftfart og beslektet virksomhet. To-bokstavkoder under ".aero" er reservert for flyselskaper i henhold til IATA flyselskapskoder, mens trebokstavskoder er reservert for lufthavner, i henhold til IATA-flyplasskoder. Registreringer behandles via akkrediterte registrarer. Før registrering sjekkes det om søkeren er berettiget til et ".aero"-domene. ".aero"-domenet ble godkjent for en periode på 5-år, som utløp 17. desember 2006, som endel av et «proof of concept» for nye TLD'er. SITA har søkt om fornyelse av denne avtalen. Søknaden er ikke avgjort ennå (juli-07). Eksterne lenker. A e Digitalt læreverk. Digitalt læreverk refererer oftest til nettsteder som skal brukes som elektroniske lærebøker. På 90-tallet var ofte digitale læremidler CD-rom-produksjoner, ettersom tilgang og båndbredde på internett på denne tiden ofte var begrenset. Blant de største internasjonale digitale læreverkprosjekter er Connexions og Wikibooks. I Norge jobber Kunnskapsdepartementet og Fylkeskommunene med å gå over til elektroniske læreverk i forbindelse med prosjektet Nasjonal Digital Læringsarena der alle elever i videregående skole skal ta i bruk læremidler som kunne vil finnes i elektronisk utgaver. I løpet av skoleåret 2007-2008 tilbys gratis nettbaserte læremidler i fagene norsk vg1, naturfag vg1 samt helse- og sosialfag vg1. Lisenser. Publisering av digitale læreverk reguleres av Åndsverkloven. Spesielt for digitale læreverk er det utarbeidet internasjonale avtaler som sammensluttes i Creative Commons. Alfa Romeo 8C Competizione. Alfa Romeo 8C Competizione er en sportsbil fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo. Modellen ble første gang presentert som konseptbil på Frankfurt Motor Show i 2003, og senere satt i serieproduksjon. Konseptbilen. 8C Competizione ble første gang vist på bilutstillingen i Frankfurt i 2003. Konseptbilens linjer var ment å bringe tankene tilbake til Alfa Romeos modeller på 1930- og 1940-tallet, mens navnet «Competizione» er en henvisning til "6C 2500 Competizione" fra 1948, som konkurrerte i Mille Miglia-løpet i 1949 og 1950, med en tredjeplass i begge løp mens samme bil tok seieren i Targa Florio-løpet i 1950. På utstillingen Pebble Beach Concours d'Elegance i 2005 presenterte Alfa Romeo en roadsterversjon av 8C Competizione. Produksjonsmodellen. I 2006 annonserte Alfa Romeo at de ville bygge 8C Competizione i et begrenset antall på 500 eksemplarer. Produksjonsutgaven er utstyrt med en 4,7-liters V8-motor, med motorteknologi fra Ferrari og Maserati. Motoren yter 450 hestekrefter, har et dreiemoment på 470 Nm og har turtallssperre på 7 500 omdreininger per minutt. Bilen har en sekstrinns girkasse som styres via spaker på rattet, og kan kjøres i både manuell og automatisk modus. Eksterne lenker. 8C Competizione Internationale Automobil-Ausstellung. Internationale Automobil-Ausstellung ("Internasjonal bilutstilling") eller "Frankfurt Motor Show" er verdens største bilutstilling, som arrangeres annenhvert år i Frankfurt, Tyskland. IAA arrangeres av en forening bestående av tysk bilindustri ("VDA"). Fra 1992 har messen vært delt i to, med en utstilling for kommersielle kjøretøyer i Hannover i år med partall, og en utstilling for personbiler i Frankfurt i år med oddetall. Polarmuseet. a> holder til.Polarmuseet er et museum i Tromsø som formidler historien om norsk fangst, arktisk vitenskap og polarekspedisjoner. Museet ble åpnet den 18. juni 1978, nøyaktig 50 år etter at Roald Amundsen dro ut på sin siste ferd. Polarmuseet har en større Roald Amundsen-utstilling. Museet ligger i et av Tromsøs eldste hus fra tidlig 1800-tall, trebygningene som tidligere huset tollvesenets pakkhus og tollboder nær Skansen i Søndre Tollbodgate 11 Tromsø. Bygningene fra 1840-tallet er fredet av Riksantikvaren. Dyrevernere utropte i en engelskspråklig guidebok museet til "verdens 3. verste" på grunn av det forfatterne mente var forherligelse av arktisk sel- og hvalfangst Kuben videregående skole. Kuben videregående skole er en videregående skole som skal etableres i lokalene til Kuben yrkesarena som er under bygging i Kabelgata ved Økern næringspark i Bydel Bjerke. Skolen vil få rundt 1 000 elever til den planlagte åpningen høsten 2013. I tillegg skal ca 350 elever ved Fagskolen ha opplæring ved senteret. Den nye videregående skolen skal erstatte mesteparten av Sogn videregående skole, som samtidig avvikles. Fagskolen i Oslo skal flyttes fra Sofienberg videregående skole og fra Fossum på Stovner blir Lærlingsenteret i Oslo også flyttet til det nye senteret. Bygget vil bli om lag 35 000 m². Utdanningsetaten i Oslo omtaler yrkesarenaen som "Oslo kommunes storsatsing på yrkesfaglig opplæring". Plasseringen på Økern, som nærmeste nabo til Hotell 33 og tett på bedrifter og opplæringskontor, er tenkt å legge til rette for tett samarbeid med bransjen. Ferdigstilling av bygget er utsatt flere ganger. Oslo bystyre hadde først vedtak på at skolen skulle stå klar til skolestart i 2010. Byggestart ble utsatt og mål om ferdigstilling flyttet til 2012, før den igjen ble flyttet til 2013. Navn. Utdanningsetaten brukte prosjektnavnet "Risløkka kompetansesenter for yrkesfag", selv om bystrøket Risløkka geografisk sett ligger på nordre, og motsatt side av Østre Aker vei. Bydel Bjerke bestemte den 10. mars 2011 at navnet på skolen skal være Kuben videregående skole. Bestemmelsen kom etter at bydelsutvalget først ønsket en navn med lokal tilknytting, "Kabelgata videregående skole", noe som skapte misnøye og stort engasjement fra elevene ved Sogn videregående skole. Wimbledon-turneringen 2004. Wimbledon-turneringen 2004 ble spilt mellom 21. juni og 4. juli i London og var en Grand Slam-turnering i tennis på gras. Herrenes singlefinale ble vunnet av Roger Federer fra Sveits, som også vant året før, og russiske Marija Sjarapova vant dametittelen. Double-turneringen for herrer ble vunnet av det svensk / australske paret Jonas Björkman / Todd Woodbridge, som tok sin tredje strake Wimbledon-doubletittel. Double for damer ble vunnet av australske Rennae Stubbs og Cara Black fra Zimbabwe. Black vant også mixeddoublen sammen med sin bror, Wayne Black. Fjelløyenstikker. Fjelløyenstikker [syn. "A. coerulea" og "A. borealis"] er en øyenstikker som tilhører familiegruppen mosaikkøyestikkere, (Aeshnidae). Utbredelse. Fjelløyenstikker er utbredt i Nord-Europa, nordlige Asia, samt enkelte steder, i fjellet, lengre sør i Asia. Finnes i det meste av Sverige og i hele Finland. Mangler i Danmark og lengre sør i Europa. I hele Norge på egnede lokaliteter, men mangler lengst nord-øst i Finnmark. Utseende. Mosaikkøyenstikkere er en gruppe der det er vanskelig å skille artene fra hverandre. Det er bare små forskjeller i det ytre utseende. Kjønnene hos fjelløyenstikkeren er noe ulike. Hunnen er brunere enn hannen. Hannen synes litt mer lysblå i flukt, enn de andre hannene i gruppen mosaikkøyenstikkere. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 76 og 85  millimeter. Levevis. Nymfene lever i myrtjern og små dammer under alpin sone, i fjellet. Er funnet opp til omtrent 1 000 moh. Men arten kan også påtreffes i lavlandet, på egnede lokaliteter. Arten foretrekker flytende torvmose langs bredden, men stiller ikke så store krav. Den finnes ganske vanlig i myrområder, men mangler i kulturlandskapet. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe, men kan også fly ganske langt. Ofte patruljerer de langs vann, myrer eller finnes sittende på lyse steiner i terrenget. Flygetiden er fra slutten av juni til midten av september. Fjelløyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Boeing P-8 Poseidon. Boeing P-8 Poseidon (tidligere kjent som "Multimission Maritime Aircraft" – MMA – eller på norsk «Flerbruks maritimt fly») er et fly under utvikling som er tiltenkt flere roller. En tiltenkt rolle er ubåtjakt, overvåkning av ulovlig maritim aktivitet, og også muligens elektroniske overvåking (ELINT). Flytypen vil kunne bevæpnes med torpedoer, dypvannsbomber, AGM-84 Harpoon-missiler og andre våpen. Det vil også ha mulighet til å avfyre og lytte på sonarbøyer. Flyet har blitt designet for å kunne utføre oppdrag sammen med det såkalte "Broad Area Maritime Surveillance" førerløse dronen. P-8 skal bygges av Boeing sin Integrated Defense Systems division og er en videreutvikling av Boeing 737-800ERX. Historie og utvikling. P-8 til venstre, P-3 til høyre. P-3 Orion som er forgjengeren til P-8 har vært i bruk i den amerikanske marinen siden 1961. På midten av 80-tallet begynte marinen et prosjekt for å finne en erstatter for den aldrende P-3, som etter hvert hadde mistet en betydelig del av rekkevidden på grunn av en stadig høyere vekt som følge av mer utstyr. US Navy sine krav inkluderte også lavere kostnader for drift og vedlikehold enn for P-3. I 1989 tildelte de en fastpriskontrakt til Lockheed for utvikling og bygging av to prototyper med kallenavnet P-7. Dette prosjektet ble kansellert allerede i 1990 som følge av en $300 millioners kostnadsoverskridelse, og forsinkelser som følge. Boeing og Lockheed Martin tok del i en ny konkurranse som startet i 2000, for å utvikle en erstatter for P-3 Orion. Lockheed kom med et forslag kalt "Orion 21", som var en oppdatert, men en ny-konstruert variant av P-3, som opprinnelig var basert på Electra. Boeing på sin side kom med et forslag basert på det eksisterende Boeing 737-800ERX passasjerflyet. BAE Systems tilbød i tillegg en ny variant av Hawker Siddeley Nimrod, et britisk maritimt overvåkningfly som opprinnelig kom i drift i 1969 og som opprinnelig var basert på Comet 4. BAE trakk seg forøvrig fra konkurransen i 2002 etter å ha innsett de politiske realiteter som følge av mangelen på en amerikansk produksjons-partner. 14. juni 2004 fikk Boeing tildelt kontrakten. Flyet er forventet å komme i tjeneste fra 2013. Det er forventet at det skal byggest minst 108 fly for US Navy alene, og muligens flere fly for andre land som allerede er brukere av de over 200 P-3 Orion som i dag er i drift. Forventet verdi på kontrakten er minst $15 milliarder, muligens så høyt som $45 milliarder. Underleverandører er Raytheon, Northrop Grumman, Smiths Aerospace, Marshall Aerospace, CFM International, BAE og Marotta. Produksjonen av det første flyet begynte i desember 2007, og i første omgang vil Boeing bygge fem fly for testing og evaluering. P-8 vil være basert på et lignende, men større skrog enn det for C-40 Clipper og Boeing T-43, og er den første militære varianten av -800-serien for Boeing 737. Flyet har fått betegnelsen "P-8", som er det neste i rekken etter det kansellerte P-7 prosjektet. P-8 er unik i den forstand at den har såkalte "raked-wingtips" (eller «bakover-vinklede vingetipper» på norsk), istedenfor de vanlige "winglets" der vingetippen er vinklet oppover, som er tilgjengelig på andre 737NG-varianter. P-8 vil også ha 6 interne drivstofftanker i tillegg – 3 i fremre lasterom og 3 i bakre – dette for å øke rekkevidden. Disse blir konstruert av Marshall Aerospace i Cambridge i Storbritannia. 8. juli 2004 bestilte US Navy 5 eksemplarer at MMA. Den første flygningen med et test-fly fant sted i april 2009. Dette første flyet vil først brukes til uttesting, men vil siden blir konvertert til en produksjons-variant. I amerikanske tjeneste vil rollen til MMA bli supplert av Broad Area Maritime Surveillance UAV-systemet, som vil kunne tilby kontinuerlig overvåkning. Systemet er forventet å være i tjeneste fra slutten av tiåret. Utenlandsk engasjement. Australia er i forhandlinger med US Navy om å bli med på MMA-prosjektet. Landet ønsker å erstatte sin flåte av AP-3C Orion inne 2018 med en blanding av maritime overvåkningsfly og droner (for eksempel RQ-4 Global Hawk). Det sistnevnte er spesielt sannsynlig siden Australia ser ut til å ha budsjettert med, og potensielt også betalt for, flere maritime droner. Det amerikanske forsvarsdepartementet har planer om å følge samme mal som har blitt brukt for Joint Strike Fighter-programmet, med internasjonalt samarbeide fra potensielle MMA-kjøpere. Dette vil eventuelt involvere flere av de 15 landene som er brukere av P-3 i dag. MMA-prosjektet vil i utgangspunktet unngå et av problemene med JSF-programmet, og det er overføring av teknologi. På tross av mye høy-teknologi, inneholder ikke MMA slik ekstremt sensitiv og proprietær teknologi som for eksempel stealth. Av alle JSF-partnerne er det kun Storbritannia som nyter godt av teknologi-overføringen, og selv for de er det svært begrenset. Italia er en sterk kandidat for kjøp av totalt 14 Boeing Wedgetail og MMA-fly. Det er mulig at Canada, Italia og Australia hver kommer til å betale opp mot $300 millioner, for å bli med i MMA-prosjektet for fullt. Dette kommer muligens til å involvere gjenkjøpsavtaler. Forøvrig er Boeing Australia, Ltd. allerede med i utviklingen av Wedgetail-prosjektet, så en viss grad av gjenkjøp virker sannsynlig. India. Boeing foreslo også en variant, kalt P-8I, for den indiske marinen, for å erstatte de gamle Iljusjin Il-38 "May"-flyene. 4. januar 2009 bestilte India 8 fly for å ersatte sine Tupolev Tu-142M-fly. Dette førte til at India ble det første landet utenfor USA til å bestille flyet, og det var også Boeings første militærfly-salg til India noen sinne. 4. oktober 2010 bestilte den indiske marinen ytterligere 4 fly, slik at det totale antallet ble 12. Signal-etterretning. På grunn av kanselleringen av Lockeed Martin sitt "Aerial Common Sensor"-prosjekt, kommer Boeing til å foreslå en signal-etterretnings-variant av P-8 for bruk av US Army og US Navy. Vanlig øyenstikker. Vanlig øyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen mosaikkøyestikkere, (Aeshnidae). Utbredelse. Vanlig øyenstikker er utbredt i Europa og vestlige Asia. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. I hele Norge, men mangler i fjellet (alpin sone), samt helt nordøst i Finnmark. I østlige Asia og Nord-Afrika finnes noen underarter (varianter). Utseende. Mosaikkøyenstikkere er en gruppe der det er vanskelig å skille artene fra hverandre. Det er bare små forskjeller i det ytre utseende. Kjønnene hos den vanlige øyenstikkeren er noe ulike. Hunnen er brunere enn hannen. Hannen er mer himmelblå, enn hunnen og har gule og svarte tegninger (mønster). Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 80 og 100  millimeter. Levevis. Nymfene lever i næringsfattige små og større innsjøer, dammer eller myrtjern i lavlandet. Arten foretrekker torvmose langs bredden, men finnes også i dammer uten særlig vegetasjon. Den er en av de vanligste øyenstikkerne i Norge. Eggene legges på vannplanter, både over og under vannlinjen. Utviklingen tar 2-5 år, alt etter næringstilgang og leveområde (habitat). De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe, men ofte tar de seg lengre flygeturer. De finnes ofte patruljerende langs skogsbilveier og kraftlinjegater eller andre naturlige steder langs skog. Arten kan også påtreffes ganske langt til fjells. Flygetiden er fra juni til oktober. Vanlig øyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Alfa Romeo P2. Alfa Romeo P2 er en løpsbil fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, som vant verdensmesterskapet i 1925, tok seieren i to av fire mesterskapsrunder i Europeiske Grand Prix med Antonio Ascari bak rattet samme år, og tok første plass i Italienske Grand Prix på Monza-banen, med Gastone Brilli-Peri bak rattet. P2 ble introdusert av Alfa Romeo i 1924, og var den første modellen fra Alfas nye designer, Vittorio Jano, som nettopp hadde blitt hentet fra Fiat av Alfa-ansatte Enzo Ferrari etter at Nicola Romeo droppet P1 etter dens dårlige resultat på Monza Grand Prix i 1923. P2 var drevet av Alfas første rekkemotor med åtte sylindre og kompressor. Kun to av de opprinnelige seks bilene eksisterer fortsatt. Den ene kan sees i Alfa Romeos museum i Arese, Italia, mens den andre står i Torinos bilmuseum. Alfa Romeo P2 Alfa Romeo P3. Alfa Romeo P3, P3 Monoposto eller Tipo B er en klassisk Grand Prix-racer fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, designet av Vittorio Jano og en del av modellfamilien Alfa Romeo 8C. Modellen var basert på den tidligere Alfa Romeo P2. P3 var den første énseters løpsmodellen, og var utstyrt med en åttesylindret motor med kompressor. P3 ble introdusert i juni 1932, halvveis gjennom den europeiske Grand Prix-sesongen, og vant sitt første løp med Tazio Nuvolari bak rattet. Modellen vant totalt seks løp det året, med enten Nuvolari eller Rudolf Caracciola bak rattet. I 1933 fikk Alfa Corse, Alfa Romeos racingavdeling, økonomiske problemer, så bilene ble stuet bort. Enzo Ferrari startet sitt eget racingteam, Scuderia Ferrari, og kjørte Alfa Romeos tidligere Alfa Monza-modeller. Alfa holdt P3 tilbake, men i august 1933 fikk Scuderia Ferrari omsider tillatelse til å bruke bilene. Dermed vant P3 seks av de elleve siste løpene i 1933-sesongen. Regelendringer før 1934-sesongen gjorde at bilen måtte ha et større karosseri, så for å oppveie dette ble motoren boret opp til 2,9 liter. Louis Chiron vant Frankrikes Grand Prix, og P3 vant 18 av totalt 35 Grand Prix-runder denne sesongen. I 1935-sesongen var P3 simpelthen for dårlig i forhold til de overlegne tyske modellene i de første seks rundene av det europeiske mesterskapet, men Scuderia Ferrari og Nuvolari gav ikke opp. Motoren ble boret opp til 3,2 liter før Tyske Grand Prix på Nürburgring. Nuvolari punkterte tidlig i løpet, men etter en pitstop kjørte han seg oppover i feltet helt til han knivet med Manfred von Brauchitsch i Mercedes-Benz W25, før von Brauchitsch punkterte – og dermed lot Nuvolari vinne løpet foran 300 000 måpende tyskere. P3 vant 16 av totalt 39 Grand Prix-runder i 1935-sesongen. Referanser. Alfa Romeo P3 Podhead.no. Podhead.no leverer lokale podkast-arkiver til multimedieterminalene innenfor Nokia Nseries. Multimedieterminalene innenfor Nseries er optimalisert for å vise multimedieinnhold og tilbyr funksjoner som WLAN som gjør det enkelt å laste ned podkast. Podhead.no er Norges største nettsted for podkastinger. Wimbledon-turneringen 2005. Wimbledon-turneringen 2005 ble spilt mellom 20. juni og 3. juli i London og er en Grand Slam-turnering i tennis på gress. Herrenes singlefinale ble vunnet av Roger Federer fra Sveits som vant sin tredje strake Wimbledonfinale, og amerikanske Venus Williams beseiret fjorårets vinnere Marija Sjarapova i damefinalen. Double-turneringen for herrer ble vunnet av Stephen Huss / Wesley Moodie og damedoublen ble vunnet av Cara Black fra Zimbabwe og Liezel Huber fra Sør-Afrika. Mary Pierce fra Frankrike vant sammen med Mahesh Bhupathi fra India mixeddouble. Homotherium. "Homotherium" er en utdødd gruppe dyr i kattefamilien som regnes med til sabeltannkattene. Slekten "Homotherium" og den nærstående slekten "Xenosmilus" omfatter flere arter. Disse dyrene kunne trolig løpe veldig raskt, kanskje mer en 90 km/t. De jaktet trolig på antiloper og andre planteetere. Man har funnet skjeletter flere steder i verden. I Texas har man gjort en rekke funn. Man kjenner til 9 arter av "Homotherium". Tazio Nuvolari. Tazio Giorgio Nuvolari (født 16. november 1892, død 11. august 1953) var en italiensk racerfører, av både motorsykkel og biler, med kallenavnet «Den flyvende Mantuaner». Karriere. Nuvolari ble født i Castel d'Ario, Mantova. Han var fjerde sønn av Arturo Nuvolari, en rik bonde og syklist, og hans kone, Elisa Zorzi. Tazio fikk lisens for motorsykkelracing i 1915, da han var 23, men ble snart kalt inn i militæret som sjåfør da Italia gikk inn i 1. verdenskrig. I 1917 giftet han seg med Carolina Perina. Karrieren startet med motorsykler, og han kjørte sitt første offisielle løp den 20. juni 1920. Hans første seier kom den 20. mars 1921 i Verona, og i samme periode hadde han også suksess som bilfører, blant annet bak rattet i Chiribirier mellom 1921 og 1924 og med seier i 1924 Circuito del Savio samt Circuito del Polesine samme år, i tillegg til en seier i 1924 Circuito di Tigullio bak rattet i en Bianchi. I 1925 ble Nuvolari europamester i 350 cc klassen for motorsykler etter å ha vunnet det europeiske Grand Prix. I tillegg så vinner han "Nations Grand Prix" fire ganger mellom 1925 og 1928 og på Lario banen fem ganger mellom 1925 og 1930. Nuvolari sluttet etter hvert å konkurrere på motorsykkel og ble profesjonell bilfører på full tid. Kort tid etter møter han Enzo Ferrari, som fortsatt var racerfører og enda ikke hadde startet Ferrari. Nuvolari ble raskt populær i Italia, hvor han ble kalt «Il campionissimo delle due ruote», «Mesteren av to hjul». Den samme tittelen har senere blitt gitt til syklisten Fausto Coppi. Tazio begynte snart å kjøre Grand Prix-løp, og vant blant annet det prestisjefylte Targa Florio-løpet i 1931 og 1932, da han kjørte for Alfa Romeo i en Alfa Romeo 8C Monza. Etter den første seieren bestemte han seg for å kjøre bil på fulltid, og hans popularitet vokste raskt. Den kjente poeten Gabriele D'Annunzio forærte ham på denne tiden en liten, gyllen skilpadde, med teksten «Til den raskeste mannen i verden, fra det tregeste dyret». Nuvolari vant løp på de fleste italienske baner, samt i Mille Miglia-løpet. I 1932 dominerte han Grand Prix-serien, og vant både i Monaco, Frankrike og Italia. Hans kanskje mest kjente seier var Tyske Grand Prix i 1935, da han bak rattet i en utdatert og lite konkurransedyktig Alfa Romeo P3 slo Tysklands egne Auto Union og Mercedes-Benz-modeller, som var langt bedre, foran blant andre Adolf Hitler, som sies å ha blitt rasende og nektet å ta Nuvolari i hånden etter løpet. Vertene for løpet var så sikre på tysk seier at de ikke engang hadde noe opptak av den italienske nasjonalsangen. Nuvolari vant Mille Miglia i 1930 bak rattet i nok en Alfa Romeo. Han startet etter lagkamerat og rival Achille Varzi, og lå som andre mann i løpet med Varzi foran seg. I tidlige morgentimer, mens det fortsatt ikke var helt lyst, kjørte Nuvolari innpå Varzi med hovedlyktene av, slik at Varzi ikke kunne se ham i speilet, før Nuvolari kjørte forbi på de rette strekningene rett før mål ved å kjøre opp på siden av Varzi før han slo på frontlyktene. Nuvolari døde i august 1953. I 1996 oppkalte Alfa Romeo sin konseptbil Nuvola etter ham, og i 1998 ble han inntatt i International Motorsports Hall of Fame. Femti år etter hans død, i 2003, bygget Audi en konseptbil i hans minne, kalt Audi Nuvolari Quattro. Nuvolari, Tazio Nuvolari, Tazio Torvmoseøyenstikker. Torvmoseøyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen mosaikkøyestikkere, (Aeshnidae). Utbredelse. Torvmoseøyenstikker er utbredt i Canada og nord i USA, Nord-Europa og Mellom-Europa. Den finnes øst gjennom Sibir til Kina. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. I lavlandet, i det sørlige Norge, langs kysten til Nordland. Den finnes i to ulike fargevarianter, og det diskuteres hvorvidt det kan være to arter. Variantene (underartene) har små forskjeller i fargetegningen, særlig på brystets sider. I Nord-Europa er fargevarianten "Aeshna elisabethae" den vanlige, og kan kalles en «fjellvariant». Lengre sør er "Aeshna interlineata" mer vanlig, og kan kalles en «lavlandsvariant». Utseende. Mosaikkøyenstikkere er en gruppe der det er vanskelig å skille artene fra hverandre. Det er bare små forskjeller i det ytre utseende. Kjønnene hos torvmoseøyenstikkeren er noe ulike. Hunnen er brunere enn hannen. Hannen er mer blå. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 80 og 90  millimeter. Levevis. Ligner vanlig øyenstikker, men er langt sjeldnere, noe som skyldes at den krever en litt spesiell kombinasjon av vann og torvmose. Nymfene lever i myrtjern og små dammer med flytende torv og torvmose. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra juni til september. Torvmoseøyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Ormsetfoss kraftverk. Ormsetfoss kraftverk er et vannkraftverk i Verran kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall i Moldeelva fra Buavatnet til havnivå i Verrasundet.. Verket bruker Ormsetvannet som reguleringsmagasin. Vannet føres igjennom Buavatn pumpekraftverk. Det overføres også vann fra flere bekkeinntak. Ormsetvatn er oppdemmet av en fyllingsdam bestående av 100 000 m³ morenemasser. Magasinet reguleres mellom 389 og 375 moh. Kraftverket har installert en francisturbin med ytelse på 40 MW. Midlere årsproduksjon er på 76 GWh. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk og var ferdig utbygget i 1988. Thomas Johansson. Thomas Johansson Australia Open 2006 Thomas Johansson (født 24. mars 1975 i Linköping) er en svensk profesjonell tennisspiller. Johansson ble profesjonell tennisspiller i 1994 og har vunnet 9 ATP-turneringer i single hvorav en Grand Slam. Han var som best nummer sju (2002) på rankingen over verdens beste singlespillere. Sin eneste Grand Slam-tittel vant han i Australian Open i 2002, han beseiret russiske Marat Safin med 3-6, 6-4, 6-4, 7-6) i finalen. I 2005 kom han til semifinale i Wimbledon, han tapte den til Andy Roddick med 7-6, 2-6, 6-7, 6-7. Europavei 31. Europavei 31 går mellom Rotterdam i Nederland og Ludwigshafen i Tyskland. Veiens lengde er 538 km. Trasé fastlagt av UNECE: Rotterdam – Gorinchem – Nijmegen – Goch – Krefeld – Köln – Koblenz - Matamata (skilpadde). Matamata er en skilpadde som regnes til familien slangehalsskilpadder. Matamataen hører til i det nordlige Sør-Amerika. Denne skilpadden har et eiendommelig utseende. Den har en rekke topper på skjoldet og hudfrynser på kroppen. Den har en spesiell snute. Matamataen spiser små fisk og sjødyr. Råkvåg. Råkvåg eller Råkvågen er et tettsted i Rissa kommune på Fosen i Sør-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og er omtalt i boka "Vakrest i landet" utgitt for Norges Turistråd (nåværende Innovasjon Norge) i 1991 som et av Norges 20 best bevarte tettsteder. Hovedgrunnen for en relativt stor turisme er at Råkvåg har den lengste bryggerekka utenfor byer i Norge, i tillegg til at Råkvåg ligger i det som en gang var et av landets beste fjorder for sildefiske, nemlig Stjørnfjorden. På grunnlag av dette arrangeres «Råkvåg Anno 1930», årets største begivenhet, hvert år den siste helga i juli. Det yrende sommerlivet gir grobunn for flere restauranter i bygda. Hjemmebanen til Stjørna Idrettslag, Råkvåg Stadion, er lokalisert i Råkvåg. Grasshopper Club Zürich. Grasshopper-Club Zürich (forkortet GCZ eller GC) er et multiidrettslag fra byen Zürich i Sveits. Laget ble stiftet i 1886 som Zürichs første. Lagets farger, blått og hvitt, har vært beholdt siden oppstarten, og tar utgangspunkt i fargene i kantonen Zürich ligger i. Sveits Leo XI. Pave Leo XI, "Alessandro Ottaviano de Medici" (født 2. juni 1535 i Firenze; død 27. april 1605 i Roma) var en av Den katolske kirkes paver. Han var pave fra 1. april til 27. april 1605. Manghit. Manghit-dynastiet var en usbekisk familie som hersket i Emiratet Bukhara fra år 1785 til 1920. Manghits makt i Khanate av Bukhara begynte å vokse tidlig på 1700-tallet, på grunn av emirens posisjon som "ataliq" hos khanen. Familien kom til makten etter Nader Shahs død i 1747, og henrettelsen av herskeren Abulfayz Khan og hans unge sønn Abdalmumin av den ataliqske Muhammad Rahim Bi. Fra 1750-tallet til 1780-tallet regjerte Manghitene «bak lukkede dører», helt til emir Shah Murad erklærte seg selv som hersker ved å grunnlegge Emiratet Bukhara. Dynastiets siste emir, Muhammed Alim Khan, ble jaget bort av den røde armé i september 1920, og flyktet til Afghanistan. Europavei 34. Europavei 34 går mellom Zeebrugge i Belgia og Bad Oeynhausen i Tyskland. Veiens lengde er 489 km. Trasé fastlagt av UNECE: Zeebrugge – Antwerpen – Eindhoven – Venlo – Oberhausen – Dortmund – Bad Oeynhausen Lindstrøm & Prins Thomas. Lindstrøm & Prins Thomas er navnet på en duo besåtende av de to norske DJene Lindstrøm (Hans-Peter Lindstrøm) og Prins Thomas (Thomas Moen Hermansen). De spiller musikk i sjangeren electronica / house og har gitt ut tre album sammen. Bønsnes. Bønsnes er ei grend i Hole kommune, Buskerud. Grenden kan sies å dekke den ytterste odden på Røyse, fra der landskapet på halvøya har sunket ned mot Tyrifjorden. Grenden er mest kjent for sin middelalderkirke, Bønsnes kirke. Ytterst på Bønsnestangen finnes også en kommunal badeplass. Landskapet er preget av jordbruksarealer, der korn- og grønnsakproduksjon er betydelig. Bebyggelsen består for det meste av gårdsbruk og privatboliger. Bønsnesgårdene. Det finnes også en gård med navnet Bønsnes, første gang nevnt i et diplom fra 1457. Gården ser ut til å være delt alt på den tiden, da den nevnes som "Nordre Bønsnes" (også kjent som "Lille Bønsnes"). En annen er "Østre Bønsnes" (også kjent som "Store Bønsnes"). Man har antatt at kirken og stedet er oppkalt etter den gamle storgården, som trolig er en urgård. Olav den Hellige. Kong Olav II Haraldsson, som falt i slaget på Stiklestad i 1030, vokste etter tradisjonen opp hos sin stefar Sigurd Syr på Bønsnes. Han ble helgenkåret i Nidaros i 1031. St. Olavs skrin i Nidarosdomen var et viktig nordisk valfartssted i nær fem hundre år fram til reformasjonen i 1537. Fylkesvei 451 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 451 i Sør-Trøndelag går mellom Madsvågen og Uttian i Frøya. Veiens lengde er 3,1 km. Eksterne lenker. 451 Fylkesvei 450 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 450 i Sør-Trøndelag går mellom Sistranda og Siholmen kai i Frøya. Veiens lengde er 140 meter. Eksterne lenker. 450 Big Mac-indeks. Big Mac-indeksen, på engelsk kalt "Big Mac Index", er en uformell måte å måle kjøpekraftsparitet ("purchasing power parity") (PPP) mellom to valutaer og gir en pekepinn på i hvilken grad valutamarkedene sørger for at varer koster det samme i forskjellige land. The Economist sier at den – "forsøker å gjøre valutavekslingsteori mer fordøyelig". Selv om indeksen forsøker å måle verdien av et produkt som er identisk i alle land der den serveres (en burger med brød og tilbehør), har den sine mangler: Den tar ikke hensyn til forskjeller i prisen for arbeidskraft og driftskostnader som kreves for å produsere Big Macs i forskjellige økonomier. (I land med høyere lønninger, vil prisen på en Big Mac være høyere.) Den tar heller ikke hensyn til hvordan McDonald's oppfattes sosialt: I noen land ansees kjeden for å være en relativ luksus. Mens fattige amerikanere gjerne spiser hos McDonald's ofte, fordi det er mat de har råd til, kan kjedens produkter være så dyre i andre markeder at de fattige ikke har råd til dem. Oversikt. Big Mac-indeksen ble introdusert i "The Economist" i september 1986 av som en humoristisk illustrasjon og har siden vært publisert årlig. Indeksen er opphavet til det engelske ordet burgernomics. Uttian. Uttian er en øy i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Folketallet ligger på vel 150. Øya har forbindelse til fast-Frøya med fylkesvei 451 og Uttibrua som ble åpnet i 1974. Brua kom som en følge av mange års befolkningsnedgang og hele øya var truet med avfolkning. Etter bruåpningen opplevde øya ny innflytting og næringsutvikling, blant annet innenfor fiskeoppdrett, selv om øya mistet skolen, postkontoret og dagligvareforretningen. Øya er flat og har sparsomt med vegetasjon. Derfor er den utsatt for vind og vær. Vegetasjonen er hovedsakelig lyng og gress. SOAP. SOAP er en (plattformuavhengig) protokoll for utveksling av XML-baserte meldinger i datanettverk. SOAP danner grunnlaget for Web services (elektroniske tjenester over World Wide Web). Vanligvis brukes HTTP/HTTPS til å overføre meldingene. Opprinnelig var navnet en forkortelse for Simple Object Access Protocol, senere Service Oriented Architecture Protocol. SOAP ble utviklet i 1998 av Dave Winer, Don Box, Bob Atkinson, og Mohsen Al-Ghosein med støtte fra Microsoft. Den første versjonen av SOAP ble publisert av W3C i desember 2001, og den nåværende versjonen (1.2) kom 24. juni 2003. Belgorod. Belgorod (russisk: Бе́лгород) er en by og administrativt senter i Belgorod oblast i Russland. Den ligger ved elva Donets, rundt 570 km sør for Moskva og bare 40 km nord for grensa til Ukraina. Innbyggertall: 337 030 (folketelling 2002). Navnet "Belgorod" er (i likhet med Beograd i Serbia) slavisk for «hvit by». Byen ligger i et område rikt på kalkstein. Historie. Bosetningen blir første gang nevnt i 1237, da den ble jevnet med jorden av Batu Khans horder. I 1596 ble den grunnlagt på ny etter ordre fra Boris Godunov som et av mange fort som ble bygget for å forsvare Russlands sørgrenser mot Krimtatarene. Etter at den russiske grensen ble flyttet lenger mot sør forfalt festningen, og byen ble lagt inn under Kursk. Peter den store besøkte den like før Slaget ved Poltava, og et dragon-regiment ble stasjonert i byen frem til 1917. Under Slaget ved Kursk var landsbyen Prokhorovka i Belgorod oblast åsted for historiens største stridsvognslag den 12. juli 1943. Blant minnesmerkene over andre verdenskrig er Belgorod Diorama og en stor katedral i Prokhorovka. Belgorod er det administrative, industrielle og kulturelle senter for Belgorod oblast, som ble opprettet i 1954. Blant byens høyere utdanningsinstitusjoner er "Belgorod Sjukhov statlige teknologiske universitet", "Belgorod statlige universitet", "Belgorod jordbruksakademi" og "Belgorod finansielle akademi". Belgorod lufthavn ligger 4 km nord for byen. Røssholmstranda. Røssholmstranda er ei av Østlandets flotteste sandstrender. Den ligger i nordenden av fjordarmen Nordfjorden i Tyrifjorden, i Ringerike kommune. Stranden strekker seg mellom Karlsrudtangen naturreservat i vest, ved utløpet av Sogna, og til spissen av Averøya naturreservat i øst, ved utløpet av Storelva. Stranden består for det meste av fin sand. Fjorden er meget langgrunn på dette området, så badeforholdene passer ypperlig for barnefamilier. Ikke alle deler av den flere kilometer lange sandstranden er imidlertid like tilgjengelig og egnet for bading. Det er tilkomst til stranden via Røssholmstrandveien, enten via avkjøring fra europavei 16 ved Norderhov og via fylkesvei 158 og fylkesvei 162 over Busund, eller via avkjøringen fra riksvei 35 ved Snyta, mellom Hønefoss og Ask. På stranden er det stor parkeringsplass for biler og kommunalt sanitæranlegg. Stedet har dessuten hatt egen kafé gjennom flere tiår. Operasjon Løvsprett. "Operasjon Løvsprett" er en norsk militærkomedie fra 1962. Et morsomt manus, gjenkjennelige situasjoner og gode skuespillere i alle roller gjorde filmen til en stor suksess. Filmen fikk også en oppfølger i 1964 som het Operasjon Sjøsprøyt. Handling. En rekke svært forskjellige menn er innkalt til tre ukers repetisjonsøvelse på Haglemoen. Den ene like bemerkelsesverdig som den andre. Vi har den livsglade selgeren Goggen Rask (Rolf Just Nilsen), bilreparatøren Bottolph Johansen (Arve Opsahl) som går under navnet Drømmeren, og skipsrederen Rieber-Larsen jr. (Odd Borg). En uregjerlig gjeng som Major Kampstrup (Tore Foss) har vanskelig for å holde orden på – og beholde i leiren idet de melder seg syke og vil bli tatt hånd om av sykepleierne Bitten (Anita Thallaug) og Florence (Sølvi Wang). De gjør sitt beste og kommer gjennom den store feltmanøveren, etter utallige forviklinger og komiske situasjoner. Filmen ble utgitt på DVD 11. februar 2004. Lodovico Antonio Luca Adorno. Lodovico Antonio Luca Adorno (kinesisk: 魯類斯, "Lu Leisi"; født 28. august 1655 i Genève i Sveits, død 20. desember 1699 i Goa i India) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste ut fra Europa til Kina i april 1690, og virket i Ganzhou i Jiangxi. Etter en sykdomsperiode fikk han reise tilbake til Macao, og i 1694 kom han helt tilbake til Goa, der han virket som misjonær til sin død kort etter. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Nikolaus Fiva. Nikolaus Fiva eller "Xu Risheng", "Zuoheng" (født 20. mars 1609 i Fribourg i Sveits, død 1640 i Hangzhou i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han var tysktalende sveitser. Han reiste ut fra Europa til Kina i april 1635, og ankom Kina i 1638. Hans misjonærvirke var i Nanjing og i Hangzhou. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Leif Enger. Leif Enger (født 5. september 1900 i Kristiania, død 11. november 1977 i Oslo) var en norsk skuespiller. Enger medvirket i en rekke innspillinger for Radioteatret. Han var også en flittig brukt filmskuespiller, og medvirket i over 20 produksjoner. Blant de mest kjente filmene er Operasjon Løvsprett, Sult og Englandsfarere. Walter Ignazio de Monte. Walter Ignazio de Monte (opprinnelig Sonnenberg) eller "He Najue", "Guxiu" (født 20. juli 1612 i Luzern i Sveits, død 30. juli 1680 i Fuzhou i Jiangxi i Kina) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han var tysktalende sveitser. Han ankom Mexico i februar 1643 og Manila på Filippinene i august samme år. Der var virket han i mange år, og det var der han tok "de Monte" som nytt etternavn. I 1678 dro han sammen med patrene Irigoyen og Gayoso til Amoy i Kina – det var en dramatisk reise fordi han krysset grensen mellom maktområdene til Koxinga og mandsjuene. Senere dro han videre til misjonene i provinsen Jiangxi. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen French Open 1984. French Open 1984 ble spilt mellom 28. mai og 10. juni på Roland Garros-stadion i Paris. French Open er en Grand Slam-turnering i tennis på grus. Ivan Lendl vant singleturneringen for herrer og Martina Navrátilová vant dametittelen, hun vant også damedoublen sammen med Pam Shriver. Doubletittelen i herreturneringen ble vunnet av det franske paret Henri Leconte og Yannick Noah. Anne Smith vant mixeddoublen sammen med Dick Stockton begge fra USA. Herrens Veier. "Herrens Veier" er den mest brukte sangboka i menigheten Brunstad Christian Church, også kalt Smiths Venner. Den siste utgaven, utgave nummer 8, utkom på norsk i 2007 med tilsammen 472 sanger. Sangboken er i dag utgitt på 8 forskjellige språk og er planlagt utgitt på 8 nye språk innen 4 år. Tilhørende er også notebøker som er felles for alle språk til instrumenter som er stemt i både C, Bb, Eb, Bass og F. Den første utgaven av "Herrens Veier" ble utgitt i 1914, og inneholdt dengang 56 sanger. Sangbokas navn er hentet fra Bibelen, først og fremst fra Salme 138,5 der det heter: «Og de skal synge om Herrens veier for Herrens ære er stor». Brunstad Christian Church har også en sangbok som er beregnet spesielt på barn og unge og i familiesammenheng. Denne kalles for "Familiesangboken Mandelblomsten". Brattingfoss kraftverk. Brattingfoss kraftverk er et vannkraftverk i Verran kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall i Støkkevedelva fra Holden til Follavatn. Kraftverket er pumpekraftverk. Holden er oppdemmet og magasinet reguleres mellom 302 og 292 moh. Kraftverket har installert en francisturbin med ytelse på 11 MW. Midlere årsproduksjon er på 32 GWh. Vannet benyttes senere i Follafoss kraftverk. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk og var ferdig utbygget i 1953. Busund. Busund er en gård og et tidligere sundsted som ligger langs Storelva i tidligere Norderhov herredskommune, nå Ringerike kommune. Like ved sundstedet ligger Juveren naturreservat, som er et såkalt "ramsarområde". Gården har gårdsnummer 42, bruksnummer 11 i Ringerike. I tidligere tider gikk hovedveien fra Drammen langs vestsiden av Tyrifjorden mellom Strandefjerdingen og Norderhov over Busund. Det var altså hovedveien til Hønefoss på denne tiden. I 1808 fikk sognepresten i Norderhov prestegjeld ved kongelig resolusjon rett og plikt til å besørge frakt over elva med båt eller pram. Dette ble besørget av en såkalt sundmann, som var betalt av kirken. I 1816 overdro presten rettighetene til sundmannen, hvis familie drev virksomheten til i 1860, da avtalen ble sagt opp. Etter dette gikk rettighetene over til tidligere Norderhov kommune. Det fortelles at Busund var et viktig og trafikkert sundsted. Midt på 1800-tallet ble det derfor gitt dispensasjon for at soldater kunne avtjene verneplikten sin ved fergestedet, i stedet for å gjøre tjeneste ved Helgelandsmoen. Folk som skulle over elva måtte betale sundpenger og gårdene som var avhengig av sundet en årlig sundtoll, men fra 1. januar i 1913 ble det gratis for kommunens innbyggere å krysse over. Busund bru. Busund bru er veibru over Storelva langs fylkesvei 162 mellom Snyta og Norderhov kirke. Busundet var det siste viktige sundstedet på Ringerike som fikk bru. Den ble opprinnelig vedtatt bygget i 1910, men vedtaket ble omgjort igjen noen år senere. Bru kom det først i 1963. Bugandakongenes graver. Bugandakongenes graver (også kalt Kasubi Tombs) er et verdensarvområde i Kampala i Uganda. Buganda er et av landets tradisjonelle kongedømmer bestående av 52 klaner av "Baganda"-folket. Gravminnet ble bygget som bolig for kong "Mutesa I" i 1882, på tomten etter et palass fra 1820. Det ble omgjort til et gravsted ved kongens død i 1884. Det ligger i et 30 hektar stort landbruksområde som dyrkes med tradisjonelle metoder. I sentrum av området ligger gravminnet på et høydedrag. "Kasubi Hill" ligger 5 km fra sentrum av Kampala by. Hovedbygningen "Muzibu Azaala Mpanga", som nå rommer gravene til fire "Kabaka" ("konger"), er bygget i en arkitektonisk tradisjon som strekker seg tilbake til 1200-tallet; bygget med leire, tre og med stråtekket tak. Hovedbygningen er det største, eldste og beste eksempelet på Bagandafolkets tradisjonelle byggekunst. Huset har en ytre diameter på 31 m, og en indre høyde på 7,5 m. Stråtaket går ned til bakken på alle sider. Hovedbygningen er omgitt av et dobbelt gjerde og 10 andre bygninger. Gravminnet er en sentral og viktig helligdom for Bagandafolket, med sin historiske betydning og rolle i folkets åndetro/forfedrekult. Flere seremonier finner sted her, blant annet nymåneseremonien og konsultasjoner med åndene. Mange av seremoniene foregår imidlertid inne i huset, usynlig for besøkende. I begrunnelsen for gravminnets verdensarv-status pekes det også på "Mutesa I"s sentrale rolle i kongerikets historie. Mutesas forgjenger "Suna II" er begravet i et tilsvarende hus kalt "Wamala" et annet sted i regionen. 16. mars 2010 ble Bugandakongenes graver ødelagt av brann. Clásica de San Sebastián. Clásica de San Sebastián er et sykkelritt som har vært arrangert hver sommer siden 1981 rundt San Sebastián i Baskerland i Spania. Det er tradisjonelt et ritt for klatrere. Clásica de San Sebastián er berømt for dets spektakulære utsikt over kystlinja, og det kuperte terrenget som oppmuntrer til aggressiv kjøring. Den nåværende løypa er rundt 227 kilometer og inkluderer den tøffe, og vanligvis avgjørende Alto de Jaizkibel-stigningen etter rundt 200 kilometer. Frem til 2004 var det syvende runde i Verdenscupen, men nå er det del av verdenskalenderen. Europavei 36. Europavei 36 går mellom Berlin i Tyskland og Legnica i Polen. Veiens lengde er 262 km. Trasé fastlagt av UNECE: Berlin – Lübbenau – Cottbus – Legnica. Follafoss kraftverk. Follafoss kraftverk er et vannkraftverk i Verran kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall i Follaelva fra Follavatn til havnivå i Beitstadfjorden. Follavatn er oppdemmet og reguleres mellom 183 og 174 moh. Deler av vannet i Brattreitelva overføres også til Follavatnet. Strømsetervatnet brukes også som magasin for verket og det kan reguleres mellom 255 og 248 moh. Kraftverket har installert en francisturbin med ytelse på 44 MW. Midlere årsproduksjon er på 185 GWh. Kraftverket gjennomgikk en total renovering og utvidelse med ferdigstillelse i 2005 Den gamle Follafoss kraftstasjonen ligger i Follafoss sentrum. Første byggetrinn sto ferdig i 1923, det andre i 1933 og siste byggetrinn i 1940. Kraftstasjonsbygningen ligger i dagen, og er et monumentalt og vakkert bygg. Det gamle kraftverket hadde 26 MW installert effekt på fire francisturbiner og en midlere årsproduksjon på 140 GWh. Den nye kraftstasjonen er innsprengt i fjellet men den gamle bygningen benyttes fortsatt til kontrollanlegg. Fra inntakstunnelen tas det ut vann til vannforsyning for Follafoss. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Cock Marsh. thumb Cock Marsh er område bestående av våtmark og bratte kalksteinsåser nær landsbyen Cookham i det nord-østlige Berkshire i England. Themsen renner langs området. Området er en "Site of Special Scientific Interest", og eies av National Trust. Området har vært en allmenning som har vært brukt som beitemark siden 1272. Det har vært fem forhistoriske gravhauger der, men bare en er nå synlig. Den ble gravet ut i det 19. århundre, og man fant da rester av to kremerte lik. Jernbanelinjen til Marlow og Thames Path går gjennom Cock Marsh. Via en gangbro over elven, ved siden av jernbanebroen, er det forbindelse til Bourne End i Buckinghamshire hvor turstien fortsetter mot Marlow. Det går også en tursti fra Cock Marsh til Winter Hill, hvor det er god utsikt over Thames Valley. Il Lombardia. Il Lombardia er et italiensk sykkelritt, basert i regionen Lombardia. Det er tradisjonelt det siste store klassikerrittet på den europeiske sykkelkalenderen. I 2012 ble rittet flyttet til slutten av september og markerer ikke lenger slutten på sykkelsesongen. Den første utgaven var i 1905, og ble kalt "Milan-Milan". I 1907 ble rittet kalt "Giro di Lombardia" som det beholdt fram til 2011 da arrangøren valgte å justere navnet. Gjennom historien har ruten endret flere ganger, men Comosjøen og Madonna del Ghisallo-stigningen er alltid med. Milano, Sesto San Giovanni, Bergamo, Varese, Monza og Cuneo har vært start- eller målby. Fra 2004 til 2006 startet rittet i Mendrisio i Sveits. Kokkelimonke. Kokkelimonke er et slangord som betyr «fanteri» eller «muffens». Kokkelimonke er også det norske produktnavnet på et opprinnelig amerikansk brettspill der det gjelder å gjette riktig forklaring på vanskelige ord eller bløffe motstanderne med egne morsomme forklaringer. Ordet. Det uhøytidelige ordet "kokkelimonke" kan bety «(avtalt) lureri», «triksing» eller «intrigespill», og brukes i uttrykk som «å drive med kokkelimonke». På svensk heter dette slangordet "kuckelimuck". Det brukes noe sjeldnere enn på norsk, men betyr også der «muffens» eller «sammenkok». Opphavet er usikkert, men "kokkelimonke" kan være dannet av det svenske "kuckel", som nettopp betyr «fanteri» eller «intriger» og tilsvarer det gammelnorske "kukl", «trolldomskunst» og «synkverving», og det danske "kogl". "Kuckel" kan så ha blitt kombinert med det engelske uttrykket "monkey business" til "kokkelimonke". Spillet Kokkelimonke kalles "Balderdash" på engelsk, et ord som betyr «tull» og som muligens er avledet av det latinske "balductum". Balductum var en blandingsdrikk eller toddy av varm, krydret melk og øl, på engelsk kalt "posset", som ble brukt under middelalderen som botemidel mot forkjølelse. Spillet kalles "Rappakalja" på svensk, et ord som opprinnelig stammer fra finsk og betyr «utvannet, dårlig, alkoholholdig drikke» eller i overført betydning «rør» eller»uforståelig eller innholdsløst prat». Spillet, bakgrunn og regler. Underholdnings- og selskapspillet Kokkelimonke ble opprinnelig laget av amerikanerne Laura Robinson og Paul Toyne. Brettspillet blir i USA solgt under navnet "Balderdash". Den norske versjonen av spillet ble utviklet og utgitt første gang i 1993, opprinnelig av spillforlaget Casper/Target games (første til tredje utgave kom i 1993, 1995, 2000), seinere av Tactic (fjerde utgave 2003). Spillet finnes i flere varianter, for eksempel med andre kort og kategorier og med og uten spinnehjul, under norske produktnavn som "Kokkelimonke 2000", "Kokkelimonke Jubileum" og "Kokkelimonke Extreme". Kokkelimonke er beregnet for tre til åtte personer, hvorav én er spilleder. Lederen trekker kort med ulike uvanlige og rare begreper og spørsmål. Hver medspiller skriver anonymt ned sine egne, sannsynlige forklaringer som presenteres av spillederen sammen med de riktige definisjonene. Den som klarer å velge korrekt definisjon eller å lure eller fenge andre med troverdige eller morsomme svar, får poeng og flytter sin brikke det tilsvarende antall ruter på en kort bane. Førstemann til mål vinner. Oppgitt spilletid er omkring 60 minutter. Nadeo. Nadeo er en fransk spillprodusent basert i Paris. Selskapet er best kjent for å stå bak TrackMania- og Virutal Skipper-serien. Europavei 37. Europavei 37 går mellom Bremen og Köln i Tyskland. Veiens lengde er 336 km. Trasé fastlagt av UNECE: Bremen – Osnabrück – Dortmund – Köln. Stabekk stasjon. Stabekk stasjon ligger på Stabekk i Bærum og ligger på Drammenbanen. Stasjonen er i dag kun stoppested for lokaltog. Historie. Jernbanen har en historisk relevant påvirkning på Stabekk-området. Området ble i hovedsak bygget ut i forbindelse med anleggelse av Drammenbanen i 1870–72, ved at jernbanen kjøpte opp tomter fra de omkringliggende gårdene til banetraseen og senere utparsellerte disse til jernbanens ansatte når trasevalget var klart. Særlig tomtene langt fra stoppestedene var billige. Jernbanen skapte muligheter for boligbygging i området da det på denne måten ble knyttet kommunikasjonsmessig nærmere til Oslo. Selve Stabekk stasjon ble åpnet i 1884. Det var først et enkelt stoppested med ekspedisjonsbygning før dagens stasjonsbygning ble åpnet i 1902. Jernbanen førte også etter hvert til en senterbebyggelse med butikker, postkontor, lege, tannlege osv. Jason Statham. Jason Statham (født 12. september 1967) er en engelsk skuespiller. Han er kjent fra filmer som "Lock, Stock and Two Smoking Barrels", "Snatch", "The Transporter" og "Crank". De tidlige årene. Statham ble født i Sydenham, sør-øst i London. Han fulgte i hans foreldres fotspor og ble opplært som gateartist. Han spilte også fotball, mens hans store lidenskap var stuping. Han var på det britiske stupelandslaget i 12 år. I 1992 kom han på 12. plass i verdensmesterskapet og han var med på det britiske OL-landslaget i 1988. Modell og skuespillerkarriere. Stathams karriere begynte da han ble oppdaget av en talentjeger under trening. Dette ledet til at han ble modell for klesmerket French Connection, hvor han ble kjent med den britiske filmregissøren Guy Ritchie. Jason fikk en rolle i "Lock, Stock and Two Smoking Barrels". Filmen ble godt mottatt av både kritikere og publikum, og hjalp Stathams karriere godt på vei. I filmen "Snatch", fra 2000, spiller han ved siden av populære skuespillere som Brad Pitt og Benicio del Toro. Etter "Snatch" klarte Jason å slå gjennom i Hollywood og i 2001 kom filmen: "Ghosts of Mars". Jason Statham ble tilbudt flere filmroller, og i 2002 fikk han rollen som kuréren Frank Martin i actionfilmen "The Transporter". Ved hjelp av sin bakgrunn som kampsportutøver så gjorde han de fleste av sine egne stunt. Filmen fikk en oppfølger i 2005, "Transporter 2", og en tredje oppfølger i 2008: "Transporter 3". Han hadde også mindre roller i "The Italian Job" (2003) og "Livsfarlig anrop" (2004), men i 2005 fikk han hovedrollen i Guy Ritchies nye filmprosjekt: "Revolver". Ett år senere spiller han også hovedrollen i "Crank" (2006). I 2008 spiller han i ", som ble meget dårlig mottatt, og Transporter 3. TrackMania Nations. TrackMania Nations er et gratis bilspill produsert av den franske spillprodusenten Nadeo. Spillet er hovedsakelig et onlinespill, men kan også spilles som enkeltspiller. Lanseringen av spillet møtte stor interesse, og spillet hadde allerede innen sine første uker fått 1 million registrerte spillere. William Ramsay. William Ramsay (født 2. oktober 1852 i Glasgow, død 23. juli 1916 i High Wycombe, Buckinghamshire) var en skotsk kjemiker. Han oppdaget edelgassene, og mottok Nobelprisen i kjemi i 1904 «for sin oppdagelse av ureaktive gassformede grunnstoff i luft, og bestemmelsen av deres plass i det periodiske system» (sammen med Lord Rayleigh som mottok Nobelprisen i fysikk samme året for sin oppdagelse av argon). Ramsey ble i 1872 doktor ved universitet i Tübingen, og jobbet deretter som assistent for sin tidligere lærer ved Anderson College. Han ble utnevnt til professor innen kjemi ved universitetet i Bristol i 1879. Han oppdaget argon i 1894 sammen med Lord Rayleigh, og framstilte året etter helium, som tidligere var blitt oppdaget på solen ved hjelp av spektralanalyse av sollys. Sammen med Morris William Travers oppdaget han i 1898 grunnstoffene neon, krypton og xenon. I 1910 greide han å isolere og beskrive radon, som tidligere bare var observert som restprodukt av radioaktiv nedbrytning. Ramsey ble i 1902 utnevnt til kommandørridder av Order of the Bath. Han fikk da rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Han var også medlem av den prøyssiske Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Rund um den Finanzplatz Eschborn-Frankfurt. Henninger-Turm i Frankfurt am Main Rund um den Finanzplatz Eschborn-Frankfurt (i 2009 Eschborn-Frankfurt City Loop, t.o.m. 2008 kjent som Rund um den Henninger-Turm, av og til kalt Frankfurt Grand Prix) er et klassisk sykkelritt som arrangeres i Frankfurt am Main 1. mai, med start og målgang utenfor "Henninger-Turm", en stor kornsilo som tilhører bryggeriet Henninger som også sponset rittet. Rittet foregår på en komplisert rute i Taunus-fjellene vest for byen, med en stigning på rundt 1500 høydemeter. Den bratteste stigningen "Mammolshain" har en stigningsprosent på 26% og kjøres to ganger. Rittet avsluttes med tre runder på 4.5 kilometer i sentrum av Frankfurt. Steinar Engdal. Steinar Engdal (født 23. november 1959) er en norsk gitarist og låtskriver. På begynnelsen av 80-tallet spilte han i Broadway News hvor Lage Fosheim og senere Eivind Rølles, begge fra The Monroes, var medlemmer. Etter bruddet med Broadway News i 1981 spilte han i bandet Alarm. Håvard Johansen. Håvard S. Johansen (født i 1977 i Drammen) er en norsk forfatter, illustratør og Tegneserieskaper. Han er utdannet ved Einar Granum Kunstskole i Oslo i 2000-2002 og Joe Kubert Kubert School of Cartoon and Graphic Arts i New Jersey, USA i 2002-2004. Karriere. Johansen var med å starte Pokus Forlag, sammen med Stian Andreassen, Kim Holm og Øyvind Lauvdahl i år 2000. Han ble deretter med i Kick Ass Comics i 2003 og ga ut antologien "Søppel" sammen med bl.a. Geir Moen. Han ga ut detetter ut sproingpris-nominerte "Sebastián" på Pokus forlag høsten 2003 mens han bodde i USA. Han var også en av hovedbidragsyterne i Egmontantologien "Tusj" i 2005-2006 og har bidratt ellers i diverse norske antologier som "Nemi", "Ernie", "Bellona-Utslipp", og "Kaptein Sabeltann". Håvard S. Johansen var også med og startet Oslo Comics Expo 2007 og var en aktiv del av en større komité av arrangører. Han bidro også i 2008 som seminaransvarlig og styreleder i Grafill Tegneserier. I 2009 skrev han tegneseriealbumet "Anunnaki" for Egmont forlag med John S. Jamtli som illustratør. I 2010 ble han utgitt på Egmont Serieverket med boken "STOP.REC.FFWD" – en 208 siders Grafisk Novellesamling som mottok mye avisomtale og gode anmeldelser. Med seg hadde han forfatterne Levi Henriksen og Øystein Stene. Bidratt til historie og manus på filmen "Trolljegeren", som er skrevet og regissert av André Øvredal og produsert av Filmkameratene A/S. Johansen har også bidratt med creature concepts/ concept art, og noe scenografisk dekorasjon. Han har fått Drammen Kommunes Kulturstipend 2010, og mottok et stipend på 100 000,- av Sparebanken Øst, Drammen for arbeide med ny Grafisk Roman. Mosvik kraftverk. Mosvik kraftverk er et vannkraftverk i Mosvik kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter et fall på 209 meter i Mossavassdraget fra Meltingvatnet til havnivå i Trondheimsfjorden. Meltingvatnet kan reguleres mellom 195 og 216 moh. Kraftverket kjøres ikke i henhold til manøvreringsreglementet, i perioden 15. april til 31. august, med unntak av når vannstanden i Meltingen Det er etablert et eget magasin i Ålfjorden som skal sikre minstevannføring og lokkeflommer i vassdraget. Det hentes også inn vann fra Ålvatnet. Kraftverket har installert en francisturbin med ytelse på 37 MW. Midlere årsproduksjon er på 85 GWh. Produksjonen startet opp i 1984. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Bulklast. Bulklast (eller "bulkgods") er last som fraktes i løs form i lasterom eller vogner. Eksempler på ulike typer bulklast er malm, kornprodukter, kunstgjødsel, kalk, kull og olje. Innen sjøfart skiller man mellom tørrlastfartøy og tankfartøy. Tankfartøy transporterer olje og andre flytende kjemiske produkter, mens tørrlastfartøy transporterer kull, malm, korn, etc. .info. .info er et generisk toppnivådomene på internett, beregnet for informative nettsteder (selv om bruken er uten begrensninger). Det var en del av ICANNs sterkt publiserte annonsering, sent i 2000, av en gradvis innfasing av syv nye generiske toppnivådomener (gTLD'er). Hendelsen ble karakterisert som den første større tilføyelsen av større gTLD'er til internett etter at DNS-systemet ble utviklet på 1980-tallet. De syv nye gTLD'ene, som var utvalgt fra over 180 forslag, hadde som delformål å lette noe av presset fra det overbefolkede ".com"-domenet. ".info" har vært det mest suksessfulle av de syv nye domenene, med over 4 millioner domenenavn registrert frem til mars 2007. Over 1,6 millioner ".info"-nettsteder er i aktivt bruk pr. juli 2007. ".info" er et domene uten restriksjoner, hvilket vil si at hvem som helst kan få et andrenivå-domene for hvilket som helst formål under ".info", på lik linje med ".com"-, ".net"- eller ".org"-domener. Dette i motsetning til et TLD som ".edu" eller ".coop", som stiller betingelser for registrering. ".info" er det første og eneste toppnivådomenet som eksplisitt ble opprettet og beregnet for ubegrenset bruk, selv om diverse andre TLD'er har endt opp slik som en "de facto"-situasjon. ".info" betyr «informasjon» på rundt 37 språk over hele verden, og er et nøytralt navn. Afilias har vært aggressive i sin markedsføring av ".info", med betydelig motivasjon for registrarer. ".info"-domenet har siden opprettelsen vært administrert av Afilias. I 2003 var ".info" det første gTLD-domenet som støttet internasjonaliserte domenenavn, som beskrevet i. Registrering. Registreringer behandles av akkrediterte registrarer, og internasjonaliserte domenenavn kan også registreres, (se). Oppstartshistorie (2001). Lanseringen av ".info" omfattet en «sunrise-periode» for innehavere av varemerker, etterfulgt av et «landrush», åpent for alle. Dette var første gang at en slik prosess hadde blitt gjennomført for et nytt gTLD. Denne fremgangsmåten ble mye kritisert for å ha gitt varemerker presedens over ord som er generiske i andre sammenhenger. For eksempel fikk selskapet Caterpillar domenet "cat.info" før noen andre, som for eksempel katteentusiaster, i det hele tatt fikk sjansen. Selv om et betydelig antall falske registreringer ble gjort til å begynne med av registranter som ikke eide noe varemerke, så medførte en forutbestemt en protest-prosedyre at de fleste av disse ble luket ut. Enkelte falske registreringer er imidlertid fortsatt under kontroll av «ondsinnede» registranter, og det er de som mener at Afilias burde sette i verk en endelig oppryddingskampanje. Eksterne lenker. I n Indre selskap. Et indre selskap er et selskap som ikke opptrer som sådan utad. Indre selskap kan opprettes i formen som et ansvarlig selskap, et selskap med delt ansvar eller som et kommandittselskap. Det som skiller et indre selskap fra de andre selskapsformene, er at samarbeidet mellom deltakerne ikke fremtrer utad. Indre selskap er legaldefinert i selskapsloven av 1985 nr 83. Før selskapsloven trådte i kraft, var indre selskaper anerkjent i juridisk litteratur som en egen selskapsform. I et indre selskap må det minimum være to deltakere, hvorav en av disse deltakerne opptrer utad. Den deltakeren som opptrer utad og driver virksomheten, betegnes som "Hovedmannen". Det finnes ingen begrensninger i hvor mange deltakere som kan delta i et indre selskap, og alle fysiske eller juridiske personer kan opptre som deltakere. Et krav for å bli ansett som deltaker er allikevel at man står ansvarlig for en del av selskapets underskudd. Når hovedmannen driver selskapets virksomhet, er han fullt ut ansvarlig overfor tredjemann. De øvrige deltakerne vil stå ansvarlige i henhold til selskapsavtalen i oppgjøret med hovedmannen senere. Det er en fullt lovlig selskapsform, som har blitt svært vanlig i såkalte kunnskapsbedrifter, som for eksempel meglerbedrifter, advokatfirma og revisjonsfirma. Bruken av indre selskaper har vært gjenstand for mye kritikk i mediene. Den rådende oppfatning har vært at indre selskaper er et egnet middel for å kutte skatt. Dette er mildt sagt unyansert, da indre selskaper beskattes på nøyaktig samme måte som andre selskaper i selskapsloven. Ligningsmyndighetene har fattet en rekke ligningsvedtak hvor deler av utbetalingene har blitt omklassifisert til arbeidsinntekt. Enkelte av disse vedtakene har blitt brakt inn for domstolene. Hittil har staten v/Skatt øst fått medhold i samtlige saker. I januar 2009 tapte meglerfirmaet SEB Enskilda i Høyesterett, og de meglerne som var deltakere i det indre selskapet med SEB Enskilda som hovedmann fikk store deler av sin overskuddsandel omgjort til personinntekt. Stille deltaker kan være deltaker i et indre selskap. I de typiske indre selskapene som har blitt benyttet av blant annet meglerbransjen, står meglerfirmaet som hovedmann i det indre selskapet, mens meglerne opptrer som stille deltakere. stille deltaker. Ruth Almedal. Ruth Almedal (født 15. mai 1965 i Stavanger) er en norsk psykolog og forfatter. Hun vokste opp i nabokommunen Sola og gikk videregående på Stavanger Katedralskole. Utdannelse i Sogndal, Trondheim og Oslo. Hovedoppgaven hennes ved Universitetet i Oslo hadde tittelen «Voldtekt på menn: Intervjuundersøkelse med 6 menn som har blitt voldtatt». Hun har gitt ut tre ungdomsromaner: «"Svimmel"», «"Limbo"» og «"Fotfeste"», som alle handler om vennene Petter, Mo og Isak, samt kriminal/kjærlighetsromanen «"Ni dager"». Den danske Smålandskrigen. Den danske Smålandskrigen (Danska Smålandståget 1154) var en kort dansk-svensk krig mellom Svein III av Danmark og Sverker den eldre av Sverige om herredømmet over Småland, senhøstes 1153 til tidlig vår 1154. Bakgrunn. En gang på slutten av 1140-tallet, under De danske kongekrigene, giftet den svenske kong Sverker den eldre seg med Rikissa av Polen. Rissika var enke etter Magnus den sterke, sønn av kong Nils av Danmark. Magnus den sterke ble valgt til svensk konge av vestgøterne i 1125 (i konkurranse med først Ragnvald Knapphövde, senere Sverker den eldre, begge valgt av uppsveaere og østgøtere), Rikissas og Magnus den sterkes førstefødte sønn, Knut Magnusson V, måtte flykte fra Danmark i 1150, og søkte da tilflukt hos moren og stefaren, kong Sverker den eldre. På grunn av ekteskapet med Sverker hadde Rikissa muligheter til å hjelpe sin sønn. Mens Knut oppholdt seg ved det svenske hoffet fant han behag i Sverkers datter fra Sverkers første ekteskap, og i 1156 fikk han tillatelse til å gifte seg med henne. På et noe underlig vis ble Rikissa både mor og svigermor til sin sønn. Samtidig ble det også inngått forlovelse mellom Magnus den sterkes allierte, Valdemar I av Danmark og Magnus den sterkes halvsøster Sofia. Med disse dynastiske båndene ble Sverige dypt innblandet i de danske tronstridighetene (se De danske kongekrigene) uten egentlig å ta del. Disse giftermålene kan også ha vært en del av motivet for Svein III's planer om krig mot Sverige. De politiske begivenhetene i Danmark etter riksmøtet i Merseburg, der den tysk-romerske keiser Frederik Barbarossa påtvang de tre danske tronpretendentene en fredsavtale, er noe dunkle. Den utløsende årsaken for den danske Smålandskrigen, var at Sverkers sønn Johan Sverkersson, bortførte to adelige kvinner; hustruen og søsteren til jarl Karl av Halland. Johan Sverkersson var allerede beryktet for en ustyrlig natur og lettsindighet, og nøt ingen popularitet. Han bortførte de to kvinnene fra jarlens gård i Halland, for så å mishandle og voldta dem begge. Slike overgrep var den gang var sjeldne at kongesønnens handling ble tatt meget ille opp. Dansker, halleninger og svensker raste. På Vestergøtertinget ble Johan Sverkersson slått ihjel av bøndene, muligens anført av jarl Karls slektninger, som straff for udåden. Men for danske kong Svein III var dette anledningen han hadde ventet på for å gå til krig. Svein III hadde innledet en samarbeidsavtale med Henrik Løve om et felles angrep på venderne, med løfte om betaling av 1500 pund i sølv. Dette toktet ble det ikke noe av, fordi hertugen av Sachsen var opptatt på annet hold. Da vendte Svein III seg overraskende mot Småland. Krigen. Det var sent i året 1153 da de første forberedelsene til et militært angrep på Småland startet. For danskene bød ikke dette på vesentlige problemer; fordi sjøene og myrene var frosset til, kunne danskene ta seg fram lettere. Først rykket danskene opp i Finnveden, en landsdel vest for Halland. Der møtte de liten motstand i områdene Sunnerbo, Östbo og Vestbo, som utgjør landsdelen. Folk overga seg og delte heller ut proviant enn å bli utsatt for plyndringer av danskene. Svein III førte hæren videre inn i Värend, nord for Blekinge. Men da ble vinterkulda verre enn danskene hadde regnet med, og det førte til store lidelser for hærfolket. Danskene fant færre forsyninger, da innbyggerne flyktet vekk med eiendeler og forsyninger. Kulde og sult begynte å ta liv på begge sider. Värendboerne sperret et pass lengre innover i landet med tømmer som ble lagt på tvers i trange passasjer. I tillegg ble det reist en mur, slik at forsvarerne fikk fordel av å stå høyere enn danskenes hær, som straks de fikk se muren angrep under ledelse av Svein III. Danskene ble slått tilbake den første dagen i passet. Bøndene trakk seg, i ly av natten, vekk fra sperringene, og underkastet seg senere Svein III. Dermed ønsket han straks å fortsette videre innover i landet. Men forholdene var ikke lenger til stede for den planlagte fremrykningen, det var for lite mat til hestene, og mennene var medtatt av både kulde og de vanskelige forholdene med dyp sne. Svein III måtte innse at det ikke var mulig å fortsette felttoget, og han ga ordre om tilbaketrekning. Han delte hæren sin i to, den ene dro tilbake til Skåne, mens jarl Karl av Halland tok med seg noen folk til Halland. Bøndene i Finnveden tok godt i mot de danske soldatene og holdt et gjestebud med mengder av mat og drikke. Men det hele var en felle, for etter at de trette danskene hadde drukket og spist seg sløve, ble låven de var i satt i brann, og væpnede bønder hogg og stakk ned de som flyktet ut. Jarl Karl mistet flere av slektningene sine i denne episoden, som er myteomspunnet av ettertiden. Trolig skjedde dette i Albo häred og Lekaryds sogn, ikke langt fra elven Nissan. Med dette var krigen overstått, uten andre resultater enn død og lidelse. Etterspillet. Svein IIIs troverdighet var blitt svekket i og med hærtoget inn i Småland. Han hadde dessuten pålagt folket sitt større skatt enn før. Dette var med på å utløse et opprør på Arnedal ting i Skåne. Opprøret fant trolig sted våren 1154. Svein III måtte møte til tings med væpnet følge, fordi bøndene hadde tatt med seg våpen, men det stoppet ikke skåningene fra å kaste stein etter kongen sin. Rasende over denne ydmykelsen gjennomførte kongen represalier mot opprørenes gårder, medregnet landsbyene og omegn. Med opprøret slått ned med makt av den sjællandske hæren, ble freden gjenreist. Men kong Svein II's omdømme, som allerede var dårlig, fortsatte å forringes. Skåningene var Svein IIIs viktigste støtte under kongekrigene. Men da Knud og Valdemar senere på året truet kongen, nektet skåningene å støtte kongen sin. Det var anledningen Knud og Valdemar hadde ventet på, for på sommeren dro de til Sverige for å hente sine tilkommende hustruer og sikre seg støtte fra svenskekongen. Sverker hadde nok merket seg at Knud og Valdemar hadde unnlatt å delta i vinterfelttoget mot Småland. Innen den tid hadde Svein III forstått at skåningene hadde gått over til Valdemar og Knud, at de hadde inngått et forbund som tok Sverige med som en mulig faktor i en fremtidig strid. Krigen mellom Danmark og Sverige ble avsluttet med Svein IIIs landflyktighet, men to år senere ble Sverker den eldre drept ved Alebäckbro, Alvastra. Det var trolig et bestillingsdrap fra den danske Magnus Henriksson. Samtidig hadde Svein III vendt tilbake til Danmark med Henrik Løves støtte og en vendisk hjelpeflåte. Røyk. Røyk eller røk er luftbårne faste og flytende partikler og gasser som oppstår når et materiale gjennomgår pyrolyse eller forbrenning, sammen med innblandet luft. Det er vanligvis et uønsket biprodukt av ild (også ovner, lamper, ildsteder og bål), men kan også brukes til skadedyrbekjempelse, kommunikasjon (røyksignaler), forsvar eller inhalering (f.eks. piperøyking). Røyk brukes noen ganger som smakstilsetning og konserveringsmiddel for matvarer. Røyk er også noen ganger del av eksosen fra forbrenningsmotorer, spesielt dieselmotorer. Innånding av røyk er den primære dødsårsaken hos ofre for husbrann. Røyken dreper ved en kombinasjon av termisk skade, forgiftning og irritasjon av lungene forårsaket av karbonmonoksid, hydrogencyanid og andre forbrenningsprodukter. Røykpartikler er egentlig en aerosol (eller tåke) av faste partikler og flytende dråper som ligger nær den ideelle størrelsen for mie-spredning av synlig lys. Denne effekten har blitt sammenlignet med tredimensjonalt teksturert skjermglass; røykskyen stopper ikke lyset, men det er umulig å se klart gjennom den. Kjemisk sammensetning. «Bling Bling» skrevet i røyk på himmelen Hva røyken består av avhenger av hva det er som brennes og hvilke forhold forbrenningen har. Ild med god tilgang til oksygen brenner ved høye temperaturer og lite røyk; partiklene består for det meste av aske, eller hvis det er stor temperaturforskjell, kondensert aerosol av vann. Høy temperatur gjør også at nitrogenoksider blir dannet. Svovelinnhold gir svoveldioksid. Karbon og hydrogen blir fullstendig oksidert til karbondioksid og vann. Ild som brenner uten oksygen danner et mye større utvalg av stoffer, mange av dem giftige. Ufullstendig forbrenning av karbon gir karbonmonoksid, nitrogenholdige materialer kan gi hydrogencyanid, ammoniakk og nitrogenoksider. Innholdet av klor (foreksempel i polyvinylklorid) eller andre halogener kan forårsake dannelsen av hydrogenklorid, fosgen, dioksin, metylklorid, metylbromid og andre halokarboner. Pyrolyse av det brennende materialet avgir også store mengder hydrokarboner, som metan, etan, etylen, acetylen, benzen osv. Hetrosykliske sammensetninger kan også være tilstede. Tyngre hydrokarboner kan kondensere til tjære. Hvis svovel er til stede, kan det dannes hydrogensulfid, karbonylsulfid, svoveldioksid, karbondisulfid og tioler. Spesielt tioler blir lett absorbert i overflater og forårsaker en svidd lukt som sitter i lenge etter brannen. De synlige delene av slik røyk er vanligvis sammensatt av karbon (sot). Andre partiler kan bestå av dråper av kondensert tjære, eller solide partikler av aske. Metall kan gi partikler av metalloksider. Partikler av uorganiske salter kan også dannes. Farer. Røyk fra oksygenfattige branner inneholder betydelige mengder brennbare stoffer. En røyksky som er i kontakt med atmosfærisk oksygen, har derfor potensial til å antennes – enten av en annen åpen flamme i området, eller av sin egen temperatur. Dette forårsaker fenomener som «backdraft» og «flashover». Mange bestanddeler av røyk fra ild er svært giftige og/eller irriterende. Den farligste er karbonmonoksid, som fører til indre kvelning, noen ganger med hjelp fra hydrogencyanid og fosgen. Innånding av røyk kan derfor raskt lede til at man mister evnen til å orientere seg og svimer av. Røyk kan føre til dårlig sikt, noe som kan hindre folk fra å evakuere brennende bygninger, og hindre brannfolkene i å gjøre jobben sin. Øyenstikkere og libeller. Øyenstikkere og libeller (Anisoptera) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Øyenstikkere og libeller er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Utseende. Øyenstikkere og libeller er vanligvis større enn vannymfene, selv om størrelsen varierer mellom de ulike artene. Alle de fire vingene er også her omtrent like av utseende men de foldes ikke bakover under hvile, de holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 50 og 100 millimeter. Øyenstikkere og libeller er en gruppe der det kan være vanskelig å skille artene fra hverandre. Ofte er det bare små forskjeller i utseendet. Kjønnene er også ofte noe ulike. Levevis. Øyenstikkere og libeller er dyktige flygere. Noen arter kan fly langt bort fra der de «vokste opp». Eggene legges i vann, eller på vannplanter. Ofte patruljerer de den samme strekningen på jakt etter mat. Hannene jager konkurrenter eller kurtiserer hunnene. Øyenstikkere og libeller har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Tre av de norske artene er fredet Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, grunnet at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Systematisk inndeling med norske arter. a>, der øynene er langt fra hverandre. Vinge hos øyenstikkere og libeller a>". Hunnen legger egg på vannplanter, i vannet. Nyere forskning viser at de «moderne» artene (Anisoptera) er en søstergruppe til de «antikke» (Anisozygoptera) og at begge disse er nå plassert i en ny felles delgruppe eller underorden, Epiprocta, som igjen er søstergruppe til vannymfene (Zygenoptera). Skrevet på hierarkisk skrivemåte blir slektskapet mellom delgruppene slik: (Du kan lese mer om hierarkisk skrivemåte her: System (biologi) og Gruppe (biologi).) Tradisjonell inndeling. I den tradisjonelle måten å systematisere delgruppene, var de «moderne øyenstikkerene» (Anisoptera), plassert som en søstergruppe til både de «antikke øyenstikkerne» (Anisozygoptera) og vannymfene (Zygenoptera). Nomenklaturen følger Askew (1988), gjengir bare aktuelle delgrupper for Norge. Vannymfer. Vannymfer (Zygoptera) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Vannymfer er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Utseende. Vannymfer er de små øyenstikkerne, vanligvis mye mindre enn øyenstikkere og libeller. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, de foldes bakover kroppen under hvile. Vingene er klare uten fargeflekker eller mønster, unntatt for noen delgrupper som hos praktvannymfer. Vingespennet er mellom 40 og 70  millimeter. I mellom- og sør- Amerika finnes noen store vannymfer i familiegruppen Pseudostigmatidae, som kan ha vingespenn på opptil 140 millimeter. Vannymfer er en gruppe der det kan være vanskelig å skille artene fra hverandre. Ofte er det bare små forskjeller i det ytre utseendet. Kjønnene er også ofte noe ulike. Fargene er ofte sterke hos hannene: blått, grønt, rødt og noen er metalliske. Hunnene er generelt svakere farget. Nymfene ånder med trakégjeller (bladgjeller), plassert bakerst på bakkroppen. Levevis. Vannymfer er litt dårlige flygere og holder til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. De opptrer ofte i svært store mengder. Hannene kan fly ganske langt bort fra vannet, mens hunnene ofte sitter litt gjemt i vegetasjonen. Nymfene kryper rundt i vegetasjonen og er rovdyr som lever av andre mindre dyr. Vannymfer har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Systematisk inndeling med norske arter. Øynene hos vannymfer er langt fra hverandre i motsetninge til øyenstikkere og libeller der øynene helt eller nesten støter sammen. Nyere forskning viser at de «moderne» artene (Anisoptera) er en søstergruppe til de «antikke» (Anisozygoptera) og at begge disse er nå plassert i en ny felles delgruppe eller underorden, Epiprocta, som igjen er søstergruppe til vannymfene (Zygenoptera). Skrevet på hierarkisk skrivemåte blir slektskapet mellom delgruppene slik: (Du kan lese mer om dette her: System (biologi) og Gruppe (biologi).) Tradisjonell inndeling. I den tradisjonelle måten å systematisere delgruppene, var de «moderne øyenstikkerene» (Anisoptera), plassert som en søstergruppe til både de «antikke øyenstikkerne» (Anisozygoptera) og vannymfene (Zygenoptera). Nomenklaturen følger Askew (1988), gjengir bare aktuelle delgrupper for Norge. Victoria Beckham. Victoria Caroline (Adams) Beckham (født 17. april 1974, Hertfordshire, England) ble kjent som «Posh Spice» i jentegruppen Spice Girls. Hun er gift med fotballspilleren David Beckham, og sammen har de guttene Brooklyn Joseph (f. 4. mars 1999), Romeo James (f. 1. september 2002) og Cruz David (f. 20. februar 2005). Victoria har også en datter, Harper Seven Beckham som ble født 2011. Hun har sammen med ektemannen vært mye i medias søkelys, blant annet for jetset-livet de lever. Etter noen år i Spania hvor ektemannen David spilte for Real Madrid, flyttet de til Los Angeles i USA, hvor de nå bor. Utgivelser. Beckham er den eneste av medlemmene fra Spice Girls som ikke har hatt en britisk nummer 1 hit, men er til gjengjeld den eneste som har hatt alle sine utgivelser plassert innen topp 10 i England. Blågrønn øyenstikker. Begge kjønn har store blågrønne felt på brystets sider, noe som har gitt arten dens navn. Blågrønn øyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen mosaikkøyestikkere, (Aeshnidae). Utbredelse. Blågrønn øyenstikker er utbredt i Europa, vestlige Asia og Nord-Afrika. Finnes i Danmark, og det sørøstlige Sverige og Finland. I sørlige Norge langs kysten til Hordaland. Utseende. Mosaikkøyenstikkere er en gruppe der det er vanligvis er vanskelig å skille artene fra hverandre. Ofte er det bare små forskjeller i det ytre utseende. Kjønnene hos den blågrønne øyenstikkeren er noe ulike, men begge kjønn har store blågrønne felt på brystets sider, noe som har gitt arten dens navn. Disse feltene gjør det enkelt å skille den ut fra andre mosaikkøyenstikkere. Hunnen er brunere enn hannen og mangler blåfarge på bakkroppen. Hannen skiller fra de andre mosaikkøyenstikkeren på den mer utpregede blå grønne fargen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 90 og 100 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen i sumpvegetasjon i vegetasjonsrike vannhull og dammer i lavlandet. Eggene legges på vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Egg og senere nymfen, overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. Utviklingen tar 2-3 år. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Hannen kan ta lengre flygeturer og er ofte den som er lettest å observere. Hunnene sitter gjerne gjemt og stille i vegetasjonen. Flygetiden er fra juli til oktober. Blågrønn øyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Brun øyenstikker. Brun øyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen mosaikkøyestikkere, (Aeshnidae). Utbredelse. Brun øyenstikker er utbredt i Europa, men mangler i middelhavsområdet. Den finnes øst gjennom Asia til Japan. I Norden finnes den i Danmark, og i det meste av Sverige og Finland. I sørlige Norge, nord til Troms. Den mangler over tregrensen i fjellet. Utseende. Mosaikkøyenstikkere er en gruppe der det ofte kan være vanskelig å skille artene fra hverandre. Ofte er det bare små forskjeller i det ytre utseende. Men den brune øyenstikkeren skiller seg fra de andre norske artene av mosaikkøyenstikkerne på kroppens brune farge og de brunlige vingene. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile, og er brunlig gule. Også noen andre øyenstikkere kan ha ganske gule eller brunlige vinger. Vingespennet er mellom 80 og 100 millimeter. Levevis. Nymfene lever i næringsrike vann eller større myrtjern i lavlandet. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Ofte patruljerer de langs bredden av vannet på jakt etter mat. Eggene legges på vannplanter, vanligvis under vannlinjen. Utviklingen tar 2-3 år. Eggene overvintrer i plantedeler. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. Flygetiden er fra slutten av juni til månedskifte av september/oktober. Brun øyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Vingene holdes rett ut fra kroppen under hvile. Prins Thomas. Thomas Moen Hermansen (født 17. februar 1975), kjent under navnet Prins Thomas, er en norsk DJ innen electronica / house. Han har gitt ut en rekke remikser og opptrådt mye i utlandet. I 2007 ga han ut sitt første album, "Cosmo Galactic Prism", et dobbeltalbum med 36 remikser. Han er også kjent for for sitt samarbeid med Hans-Peter Lindstrøm under navnet Lindstrøm & Prins Thomas. Vårøyenstikker. Vårøyenstikker [syn. "B. hafniense"] er en øyenstikker som tilhører familiegruppen mosaikkøyestikkere, (Aeshnidae). Utbredelse. Vårøyenstikker er utbredt i Europa og litt inn i det vestlige Asia. Finnes i det syd og syd-østlige Danmark, Sverige og Finland. I sydlige Norge langs kysten til Rogaland. Utseende. Mosaikkøyenstikkere er en gruppe der det er vanskelig å skille artene fra hverandre. Det er bare små forskjeller i det ytre utseende. Kjønnene hos vårøyenstikkeren er noe ulike. Hunnen har gulaktige flekker på bakkroppen, mens hannen har mer blåaktige flekker. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 70 og 80 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen i næringsrike vann i lavlandet. Eggene overvintrer i levende eller døde flytende plantedeler. Nymfen overvintrer på vegetasjonen på sumpplanter. Utviklingen tar 3 år. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra mai til juli. Vanligvis er vårøyenstikkeren lite sky, og det er ganske lett å komme nært innpå den. Vårøyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Jean-François de Pélisson. Jean-François de Pélisson eller "Song" 宋, "Fu Shengduo" (født 19. september 1657 i Frankrike, død 3. august 1713 i Toulouse) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste i november 1697 ut via til Brasil og kom til Amoy i juli 1699. Han virket så i ti år i Kanton til han vendte tilbake til Europa i 1710. Quest Joint Airlock. Quest Joint Airlock, tidligere kjent som «the Joint Airlock Module», er hoved-luftslusen for den internasjonale romstasjonen (ISS). Quest var designet for å kunne brukes ved romvandringer med både amerikanske og russiske romdrakter. Før Quest ble montert til romstasjonen, kunne romvandringer i russiske romdrakter kun utføres fra Zvezda, og amerikanske romvandringer måtte utføres når en romferge var tilkoblet. Ankomsten av Pirs utgjorde nok en mulighet for romvandringer med russisk utstyr. Konstruksjon. ISS Quest Joint airlock på Marshall Space Flight Center i desember 1997 Quest Joint Airlock er bygget i aluminium og er testet ved NASA sitt Marshall Space Flight Center i Huntsville, Alabama av det amerikanske selskapet Boeing. Design. "Quest" luftslusen består av to segmenter, en utstyrs-sluse som lagrer romdrakter og utstyr, og mannskaps-slusen, der mannskapet går ut i verdensrommet. Den ligner på romfergens luftsluse, men er modifisert noe for å redusere mengden luft som ble tapt ved en romvandring. Den ble festet til Unity på romferden STS-104. Den har festet for 4 høyttrykks gasstanker, to som inneholder oksygen, som sørger for å refylle atmosfæren på den amerikanske delen av stasjonen, for det meste etter tap på grunn av romvandringer. "Quest" var nødvendig fordi amerikanske romdrakter ikke vil passe i russiske luftsluser, og har andre komponenter, utstyr og forbindelser. Luftslusen er designet for å inneholde utstyr som kan funksjonere med både russisk og amerikansk utstyr. Men den funksjonerer foreløpig kun med amerikansk, da delene nødvendig for russiske romvandringer ikke er skutt opp ennå, noe som gjorde at ISS Ekspedisjon 9 måtte ta omvei til et utvendig arbeidssted fra andre luftsluser på grunn av problemer med amerikanske romdrakter. Pirs. Pirs, eller «Pirs docking compartment» som den kalles av NASA, er en russiskbygd modul av den internasjonale romstasjonen (ISS). Pirs (russisk: Пирс, som på engelsk betyr "pier") -- er også kalt "Stikovochny Otsek 1" or "SO-1" (russisk: Стыковочный отсек, som på engelsk betyr "docking module") -- er en av to russiske tilkoblingsmoduler opprinnelig planlagt for ISS. Naturgeografi. Naturgeografi er den naturvitenskaplige delen av geografien, i motsats til kulturgeografi, som er den samfunnsvitenskaplige. Naturgeografien behandler jordens landformer og de prosesser som påvirker denne. Innen naturgeografien studeres "fysisk geografi" som behandler berggrunn, mark, terrengformer, vann og klima og "biologisk geografi" som behandler organismers geografiske fordeling over jorden. Se også geovitenskap. Fysisk geografi. Fysisk geografi er en sammenfattende benevnelse på de vitenskaper innen naturgeografien som studerer jorden (berggrunn, mark, terrengformer, vann og klima), dets miljø og globale forandringer. Den fysiske geografien beskriver hvilke prosesser som styrer og hvordan disse prosesser påvirker landskapsutviklingen. Geomorfologi. I geomorfologi studeres jordens morfologi og de prosesser som har skapt disse, så som forvitring, erosjon og sedimentasjon. Dessuten studeres ulike landformer som rullesteinsåser og morener. Dette fagområdet er utviklet og tatt inntrykk fra både geologi og geografi. Klimatologi. Klimatologi er studiet av klimaet på lokalt, regionalt og globalt nivå. Dette omfatter alt fra studiet av mikroklimaet på for eksempel en veistrekning for å minske veiholke til globale klimaforandringer. Et sentralt spørsmål for dagens klimaforskning er å klarlegge hvor stor del av den globale klimaforandring som skjer idag skyldes menneskelig aktivitet. Hydrologi. Innen hydrologien studeres forekomst og prosesser av vannet på jordens landområder. Den tidigere termen "hydrografi" anvendes idag kun for kartlegningen av hav, sjøer og vassdrag. I Norge og Sverige studeres de fysikalske aspektene av ferskvann innen emnet hydrologi og de biologiske og kjemiske aspektene innen limnologi. I andre land er det vanlig at disse vitenskapsgrener behandles sammen. Oseanografi. Internasjonalt er oseanografi en benevning på studiet av havenes geologi, biologi, fysikk og kjemi. I Norden avgrenses emnet oftere til å bare omfatte de fysikalske og kjemiske egenskapene og prosessene. Fysisk oseanografi behandler havets fysikalske egenskaper og prosesser som temperatur og havstrømmer. Kjemisk oseanografi studerer den kjemiske sammensetningen av havet som saltholdighet og nitrogenets kretsløp. Glasiologi. Innen glasiologi studeres isbreer og innlandsis samt egenskaper hos snø og is. Biogeografi. I biogeografien studeres organismers geografiske fordeling over jorden. Faktorer som påvirker utbredelsen kan for eksempel være naturkatastrofer, kontinentenes forflytninger, fysiske barrièrer, havnivåforandringer, forandringer i klima-, vegetasjons- og terrengforhold. Andre faktorer er organismenes mulighet til å tilpasse seg rådende miljøforhold. Romain Hinderer. Romain Hinderer (født 12. september 1688 nær Mulhouse i Alsace i Frankrike, død 26. august 1744 i Changshu i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom fra tyskspråklig bakgrunn. Hsan reiste i 1706 ut til Østen og ankom Kina i 1706. Først var han i Guangdong, men ble så kalt av Kangxi-keiseren til Beijing dit han ankom i 1708. Etter noen år ved hoffet kunne han reise som misjonær til Hangzhou i 1711. Han ble engasjert i keiserens store kartleggingsprosjekt, og reiste fra 1712 rundt i hele landet (Hunan, Jiangnan, Zhejiang, Fujian, Formosa, Jisngxi. Fra 1718 var han igjen i Hangzhou, og fra 1722 i Kanton. Under forfølgelsen i Tonkin var han i området og hjalp jesuitter som ble arrestert der. Under forfølgelsene i Kina i 1724 satt han fanget i Zhejiang. Han grunnla også en kongregasjon, kalt "Congrégation du Sacré-Coeur", i 1723. I 1732 ble han forvist, og virket i 1734-35 i Yunnan, før ha kunne komme tilbake til mer sentral deler av Kina. Han døde i 1744 i Changshu nær Suzhou; han ble gravlagt i Nanjing. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Canadarm2. Canadarm2 er et robotsystem og et av flere viktig støtte-utstyr ombord på den internasjonale romstasjonen (ISS). Canadarm2 spiller en viktig rolle i byggingen og vedlikeholdet av stasjonen: den flytter utstyr og forsyninger omkring på stasjonen, støtter astronauter og kosmonauter på romvandringer og sørger for vedlikehold av instrumenter og andre nyttelaster festet til romstasjonen. Maurice Le Boudoul Du Baudory. Maurice Le Boudoul Du Baudory eller "Zhang Maoli", "Erren" (født 1679 nær Vannes i Bretagne i Frankrike, død 15. august 1732 i Kanton i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom fra en stor fransk adelsfamilie. Han kom til Kanton i 1712, der han viet sitt liv til innsatsen for foreldreløse barn. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Joseph Labbe. Joseph Labbe eller "Xu Mengde", "Ruose" (født 30. august 1677 i Bourges i Frankrike, død 12. juni 1745 i Macao i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste til Kina via Kapp Horn og Chile, og ankom Kanton i juli 1712. Der virket han i mange år, dog med et avbrudd 1720-1722 da han var misjonsvisitator i India. I 1728 kom han til Macao der han grunnla presteseminaret São José for den kinesiske viseprovins. Senere virket han i Huguang (i Hankou) og i Jiangxi i noen år. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Pierre Foureau. Pierre Foureau eller "Wu Jun", "Duolu" (født 13. november 1700 nær Le Mans i Frankrike, død 10. november 1749 i Paris) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Kina i juli 1733. Fra 1735 var han i Beijing, og derfra tok han i 1740 med seg fem unge kinesere for studier ved kollegiet Louis-le-Grand i Paris. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Netfonds Bank. Netfonds Bank AS er en norsk forretningsbank, etablert 1997 som har hovedparten av sin virksomhet innenfor handel av verdipapirer over internett. Selskapet har sitt hovedsete i Oslo. Netfonds var det første selskapet i Norge som tilbød verdipapirhandel på internett. Selskapet opplyser at de har ca. 30 000 kunder. Claude-François Loppin. Claude-François Loppin (født 13. september 1707 i Frankrike, død 21. august 1742 i provinsen Hubei i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao i 1739 og ble så sendt til dobbelprovinsen Huguang der han virket både i Hubei og Hunan. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Naturvern. Naturvern er en betydelig del av miljøvernet. Naturvern omfatter vern av naturen og naturressursene mot overdrevne eller unødige menneskelige inngrep, for slik å sikre det biologiske mangfoldet (og derav framtiden) for planter og dyr (inkludert mennesket). Naturvern gjennomføres gjennom å opprette områder med ulik vernestatus, gjerne kalt områdevern eller verneområder. Verdens naturvernunion (IUCN) har som mål at alle land skal verne minst 15 prosent av alle naturtyper. Naturvern i Norge. «Dagens arealforvaltning bidrar til en nedbygging av områder som Stortinget har vektlagt skal ivaretas.» Digital eXtreme Definition. DXD (Digital eXtreme Definition) er et digitalt lyformat med en målefrekvens på 352.800 Hz i 24 BIT oppløsning. Dette gir en datastrøm på 8.4672 Mbit/s per lydkanal. Teknologien er utviklet av Merging Technologies (Sveits) og Digital Audio Denmark. Formatet er verifisert av Philips/Sony som produksjonsformat for Super Audio CD (SACD), hvor DXD konverteres ned til DSD. Norske Lindberg Lyd var først i verden til å ta i bruk DXD ved innspillingen av MOZART fiolinkonserter med Marianne Thorsen og TrondheimSolistene i Selbu kirke i Juni 2006. Gravity Field and Steady-State Ocean Circulation Explorer. Gravity Field and Steady-State Ocean Circulation Explorer (GOCE) er en europeisk satellitt bygget av ESA. Planen er å skyte denne opp tidligst i februar 2009 ombord på en Rockot-rakett fra Plesetsk i Russland. Den viktigste delen av nyttelasten er «Electrostatic Gravity Gradiometer» (EGG) som skal måle gravitasjonsfeltet til Jorden. 45 selskaper fordelt på 13 euopeiske land har arbeidet med ESA om design av satellitten siden 2001. GOCE har blitt konstruert for å fly rundt jorden i en meget lav bane, bare rundt 250 km oppe. Der vil den i sin planlagte 20 måneder lang levetid kartlegge jordens gravitasjon og bestemme geoiden til en nøyaktighet bedre enn 2 cm ved en rommelig oppløsning bedre enn 100 km. GOCE er den første kjerne ferden i «Earth Explorer mission» som har blitt utviklet som en del av ESA sitt «Living Planet Programme». Denne ferden vil drastisk øke vår kunnskap til hvordan Jorden fungerer samt sørge for bedre innsikt i sirkulasjon av verdenshavene, endringer i havnivåene, klimaendringer, vulkanisme og jordskjelv. Badestrand. Badestrand er en liten eller stor strand langs havet eller en innsjø som brukes til rekreasjon. Ofte er store badeplasser knyttet til turist- eller friluftsområder. Aktiviteter og typer. Det er vanlig å dra til strender om sommeren for å bade, sole seg, gå tur, leke eller hvile seg. Soling krever oppmerksomhet for å unngå mer sol enn huden tåler. Bading krever kontroll med badevannskvaliteten og tilsyn med barn. Mens norske strender som regel er ganske urørt, kan populære strender i andre land være svært utbygde med hotellanlegg og byfunksjoner, for eksempel Copacabana i Rio de Janeiro. Det er ikke uvanlig å sette opp kiosker hvor det selges mat og drikke, strandstoler og parasoller leies ut eller strandhytter der man kan skifte klær. Noen steder settes det opp bryggeanlegg med stupebrett og hus, og også tivoli. Strendene er vanligvis dekket av sand eller rullesteiner. Offentlige badestrender i Norge er oftest også kommunale friområder åpne for alle, mens en mange steder i utlandet må kjøpe inngangsbilletter til visse strandområder. Andre private strender blir sperret av for allmuen slik at bare de som eier stranden eller gjester ved et særskilt strandhotell, har adgang. Kjente badestrender. Det er en enorm mengde badestrender av forskjellig størrelse og beskaffenhet over hele verden. Oversikten her inneholder et lite utvalg av noen av de mest kjente. Alan Shepard. Alan Bartlett Shepard, Jr. (Født 18. november 1923 – død 21. juli 1998) var det andre mennesket og den første amerikanske astronauten i verdensrommet. Han var en av de originale «Mercury Seven» utvalgt i 1959 til det amerikanske Mercury-programmet. Han var seinere kommandør på Apollo 14-ferden og var det femte mennesket som gikk på Månen. Romferder. Shepard var backup for Mercury-Atlas 9 i Mercury-programmet. Shepard var tenkt å skulle fly med Mercury-Atlas 10, men denne ferden ble avlyst. Han ble også opprinnelig valgt som astronaut til Gemini 3, men han fikk i 1964 diagnosen «Ménière's sykdom», en tilstand der væske-trykk bygger seg opp i det indre øret. Dette syndromet gir symptomer som disorientering, svimmelhet og kvalme. Sykdommen gjorde at Shepard ikke kunne arbeide som aktiv astronaut gjennom det meste av 1960-tallet. («Gus» Grissom og John Young fikk fly Gemini 3 istedenfor Shephard). I 1963 ble Shepard utnevnt til «Chief of the Astronaut Office» ved NASA, med ansvar for å følge med koordineringen, planleggingen og kontrollen av alle aktiviteter som involverte NASAs astronauter. I mai 1969 fikk Shepard vende tilbake som aktiv astronaut, etter en vellykket operasjon for å korrigere «Ménière's sykdom», ved hjelp av en nyutviklet kirurgisk metode. Dette gjorde at han fikk fly med Apollo 14 og lande på Månen. Johannes Thrap-Meyer. Johannes Solberg Thrap-Meyer (født 4. april 1898 i Hole, død 9. august 1929 i Oslo), var en norsk forfatter, regnet blant "de unge døde" og mest kjent for romanen "Anakreons død" (1928), som i 1967 ble innlemmet i verket "Norges nasjonallitteratur". Han var sønnesønn av arkitekt Henrik Thrap-Meyer og vokste opp på morfarens eiendom "Sten gård" på Ringerike. På grunn av sykdom og distraksjon fra andre interesser strøk han til artium i 1917 uten å gjenoppta studiene. Han tok radér-undervisning hos Johan Nordhagen og begynte ved Kunstakademiet i København i 1918, men avbrøt skolen etter mindre enn et år. Han debuterte med en artikkel om den danske lyrikeren Ludvig Holstein i tidsskriftet "Samtiden" i 1920, og publiserte året etter to dikt samme sted. Han arbeidet som forlagsmedarbeider og skribent. Blant sine forbilder regnet han Hans E. Kinck, George Meredith og Marcel Proust. Thrap-Meyers biografi er preget av sykdommer: spanskesyke, lungebetennelse, matforgiftning; og til sist sukkersyke, som medvirket til hans tidlige død. Han var gift to ganger, først 1925-28 med Vilhelm Krags datter "Kirsten", deretter fra 1928 med lege "Elisa M. Kolle". Hos Thrap-Meyer gikk gammelt borgerskaps- og storgårdsaristokrati sammen med sykelighet og en forfinet, vemodig karakter ("sitat Jor"); og gjorde han til en forfattertype som tiden på mange måter har gått i fra. Chuck Hagel. Charles Timothy «Chuck» Hagel (født 4. oktober 1946 i North Platte, Nebraska) er en amerikansk politiker og tidligere senator av polsk-tysk avstamming fra det republikanske parti. Han representerte delstaten Nebraska i USAs senatet fra 1997 til 2009. Han ble første gang valgt til senatet i 1996 og gjenvalgt i 2002. Hagel tok ikke gjenvalg til Senatet i 2008. Chuck Hagel giftet seg med Lilibet Ziller i 1985 og de har to barn sammen. Chuck Hagel er Vietnam-veteran. Han tjenestegjorde i den amerikanske hærens infanteri i Vietnam i 1966–1967. Han oppnådde graden sersjant og mottok utmerkelsene «Vietnamese Cross of Gallantry», «Purple Heart», «Army Commendation Medal»,og «Combat Infantryman Badge». Etter at han kom tilbake til USA arbeidet han som bartender og nyhetsoppleser mens han gjorde ferdig universitetsutdannelsen sin på University of Nebraska, Omaha. Det har den siste tiden vært mye fokus på Chuck Hagel siden han, sammen med senator Olympia Snowe fra Maine, er en av de fremste republikanske kritikerene til Irak-politikken til president George W. Bush. I saker som omhandler krigen i Irak stemmer Hagel og Snowe som regel sammen med demokratene. Han var en potensiell kandidat til presidentvalget i 2008. Politiske kommentatorer spekulerte i muligheten for at han kunne stille til valg til den republikanske presidentnominasjonen og at han kunne stille som uavhengig kandidat til valget i 2008. Kirkebranner i Norge. Kirkebranner i Norge har forekommet siden middelalderen. Trekirker har vært særlig utsatt, og branner har bidratt til at bare 28 av trolig over 1000 (kanskje 2000) stavkirker er bevart. Kirkebranner har vært forårsaket av lynnedslag, uforsiktighet med ild, ildspåsettelser, brenning under krig eller spredning fra andre bygninger i forbindelse med bybranner – siden ca. 1900 også feil ved elektriske anlegg. I årene 1992–1996 ble en rekke kirker påtent av ungdom som iallfall i noen tilfeller var tilknyttet ekstreme miljøer. Et av disse var frontet av Varg Vikernes, som senere ble dømt for drap og for å ha stiftet tre kirkebranner. En del kirker i Norge har nå automatiske brannslukkingsanlegg og overvåkingssystemer. Men ennå i 2011 uttalte brannsjef Guttorm Liebe i Skien bekymring fordi bare 5 av 76 kirker i Telemark hadde sprinkleranlegg. I 2009 manglet sprinkleranlegg i to av tre norske kirker. Noen steder har vaktstyrker – dels frivillige, dels vaktselskaper – patruljert rundt kirkene. 1328. Nidarosdomen i Trondheim i Sør-Trøndelag brenner. 1432. Nidarosdomen i Trondheim i Sør-Trøndelag brenner. 1451. Nidarosdomen i Trondheim i Sør-Trøndelag brenner (trolig). 1531. Nidarosdomen i Trondheim i Sør-Trøndelag brenner. 1599. Vår Frue kirke i Trondheim i Sør-Trøndelag brenner. 1600. Tylldalen kirke i Tynset i Hedmark, stedets fjerde, brenner bare to år gammel. Siden avløst av to nye kirker i tur og orden. 1620. 17. juli: Stange kirke i Hedmark blir truffet av lynet og brenner. Middelalderinventaret går tapt, og kirken må få nytt tårn. 1624. Hallvardskatedralen og andre kirker brenner i bybrannen i Oslo. 1651. Vår Frue kirke i Trondheim i Sør-Trøndelag brenner i bybrannen så bare murene står igjen. 1660. Nykirken i Bergen brenner. 1681. Vår Frue kirke i Trondheim i Sør-Trøndelag brenner i bybrannen. 1686. 21. april: Hellig Trefoldigheds kirke, Christianias første domkirke, blir truffet av lynet og brenner. Restene blir revet. 1703. Gamle Aker kirke i Oslo. 1709. Dolm kirke på Hitra i Sør-Trøndelag. 1718. Hustad kirke i Fræna brenner. 1719. Nidarosdomen i Trondheim i Sør-Trøndelag brenner etter lynnedslag. 1722. Orrestadkirken, en middelalderstavkirke ved prestegården i Øyer i Oppland, blir truffet av lynet og brenner. Dagens Øyer kirke blir oppført like i nærheten og innviet i 1725. 1748. Skoger gamle kirke i Drammen. 1754. 20. juli: Kvenvær gamle kirke (da på Hakkebuøya) i Hitra i Sør-Trøndelag blir truffet av lynet og brenner ned. 1756. Nykirken i Bergen brenner. 1762. Eidsvoll kirke i Akershus brenner i påsken. 1765. 18. august: Egge kirke i Steinkjer i Nord-Trøndelag blir truffet av lynet og brenner ned. 1772. Dolm kirke på Hitra i Sør-Trøndelag. 1783. 5. april: Sande kirke i Vestfold brenner. 1799. Nikolaikirken i Gran i Oppland brenner og blir skadet. Den mister med det et høyt spir som finnes på enkelte gamle malerier. 1800. 14. februar: Nykirken i Bergen brenner. 1804. 8. juli: Vang kirke i Hedmark blir truffet av lynet og brenner. Abraham Pihl sørger for bygging av ny kirke, som innvies i 1810. 1813. Mariakirken i Gran i Oppland blir truffet av lynet og brenner. Den blir stående som ruin helt til 1860-tallet. 1818. Haug kirke i Øvre Eiker i Buskerud blir truffet av lynet og brenner. 1822. Brannen i Grue kirke i Hedmark. 1832. Brann i tårnet i Bud kirke i Fræna i Møre og Romsdal. 1866. Bragernes kirke i Drammen går med i bybrannen. 1848. Dolm kirke på Hitra i Sør-Trøndelag. 1875. Øymark kirke i Marker i Østfold brenner etter å ha fått installert ovner. Ny kirke blir oppført 50-60 meter unna og innviet i 1879. 1878. 3. mars: Asker kirke i Asker i Akershus brenner, muligens som følge av feil ved varmeovner. Mye av inventaret reddes ut. 1883. Eidsvoll kirke i Eidsvoll i Akershus. 1898. Slagen kirke i Tønsberg i Vestfold. 1903. 26. januar: Buksnes kirke på Vestvågøy i Nordland blir truffet av lynet og brenner. 1915. 15. juli: Aas kirke i Vestre Toten i Oppland blir truffet av lynet og brenner ned. 1918. 23. juni: Frogner gamle kirke i Sørum i Akershus blir truffet av lynet og brenner. Bare murene står igjen. 1920. Dolm kirke på Hitra i Sør-Trøndelag. 1921. Taket i Søre Elvdal kirke i Engerdal i Hedmark brenner som følge av gnister fra en ovn. 1926. Vikebygd kirke i Vindafjord i Rogaland. 1929. 7. april: Volda kirke fra 1858 brenner og med den mye inventar overført fra en tidligere kirke. Ny kirke innviet 1932. 1930. Vikebygd kirke i Vindafjord i Rogaland. 1933. Heidal kirke brenner ned og med den kirkeinventaret til Jakob Klukstad. Den nye kirken lages som kopi av den gamle. 1943. 24. mai: Hole kirke blir truffet av lynet og brenner. 1951. 23. desember: Stavang kirke brenner ned. 1952. Ullensaker kirke i Akershus brenner ned. Ny kirke står klar i 1958. 1957. Begnadalen kirke brenner ned etter å ha fått elektrisk oppvarming året før. 1958. Bygdøy kapell i Oslo brenner ned til grunnen. Bygdøy kirke blir innviet ti år senere. 1960. 16. februar: Brevik kirke i Telemark brenner ned. Ny kirke blir innviet i 1963. 1970. Ramsund kapell (fra 1964) i Tjeldsund brenner og blir gjenreist. 1979. 18. september: Vålerengen kirke i Oslo brenner etter et arbeidsuhell med loddebolt under reparasjon av taket. 1983. 16. juni: Meldal kirke i Sør-Trøndelag brenner ned til grunnen. Kopikirke innviet i 1988. 1984. Fredly kapell blir påtent og brenner ned til grunnen. 1988. 27. november: Langesund kirke i Bamble brenner, muligens som følge av varmeutvikling fra en ovn. Ny kirke blir innviet fire år senere. 1992. "Det er estimert at nettotapet i brannene dette året er på over 80 millioner kroner." Kirker skadet i bybranner. Mange kirker har også blitt skadet i bybranner, jf. Liste over norske bybranner. Lærlingsenter. Lærlingsenter er et samarbeid mellom ulike opplæringskontorer for å tilrettelegge for lærlinger som skal opp til svenneprøver innen byggfag, tekniske byggfag og elektrofag "Lærlingsenteret for byggfag" på Stovner i Oslo er et privat opplæringstilbud. De holdet til i bygget til tidligere Fossum skole i Aasta Hansteens vei. Lærlingsenteret er tenkt flyttet til den nye Kuben videregående skole på Økern, planlangt ferdigstilt i 2013. Lærlingsentrene legger til rette for prøving og informasjon for lærlinger som skal opp til fag- eller svenneprøve i rørleggerfaget, murerfaget, malerfaget, elektrikerfaget, tømrerfaget, forskalingsfaget, kobber- og blikkenslagerfaget. Aktuell. Aktuell var et ukeblad som ble gitt ut i Norge mellom 1945 og 1974. Bladet var et bilde- og reportasjeblad som hadde til hensikt å fremme arbeiderbevegelsen. Eierskapet var delt mellom LO, Arbeiderpartiet og Kooperasjonen, som til sammen hadde 3/5 av aksjene, og privatpersoner tilknyttet arbeiderbevegelsen. Tiden Norsk Forlag overtok senere Kooperasjonens aksjepost. Bladet gikk inn i 1974. Viktige årsaker til dette var innføringen av bladmomsen i 1970 og at redaksjonen, i motsetning til eierne, gikk mot norsk medlemskap i EEC i 1972. LO har siden bevart Aktuell-navnet gjennom medlemsblader og etter hvert også nettside for forbund tilknyttet LO Stat. Abdullah Mehsud. Abdullah Mehsud var en pakistaner som var en leder i Taliban. Han sprengte seg selv i luften 24. juli 2007 etter pakistanske sikkerhetsstyrker omringet huset hans i byen Zhob i Baluchistan-provinsen. Amerikanske talsmenn beskriver Mehsud som en av flere arrestanter som har vært holdt i de amerikanskje fangeleirene i Guantanamo Bay detention camp på Cuba, selv om navnet hans ikke fremstår på noen av de offisielle listene over fanger. Mehsud mistet et ben på grunn av en landmine da han sloss mot det Nordise Alliansen i Afghanistan i 1996. Mehsud overga seg til Abdul Rashid Dostum i desember 2001 og ble sent for avhør til Guantanamo Bay detention camp på Cuba. Til tross for sin bakgrunnshistorie ble Mehsud løslatt i mars 2004 og returnert til en høyere lederrolle i Taliban. En trodde at han oppholdt seg i det nordre Waziristan, en del av Pakistan sine «stammeområder». En gruppe som Mehsud ledet tok to kinesiske ingeniører til fange, disse jobbet med å bygge en dam i det sørlige Waziristan. En av ingeniørene ble drept under et mislykket redningsforsøk, mens den andre ble reddet uskadet. Mehsud er også anklaget for et angrep mot den pakistanske innenriksministeren Aftab Ahmad Khan Shrpao, som drepte 31 mennesker og såret mange flere. Alfa Romeo BAT. De tre originale BAT-modellene. Fra venstre BAT-5, BAT-7 og BAT-9. Alfa Romeo BAT var opprinnelig en serie på tre konseptbiler utviklet på 1950-tallet i et samarbeid mellom den italienske bilprodusenten Alfa Romeo og designhuset Bertone. Den første, BAT-5, ble presentert i 1953, BAT-7 ble presentert i 1954, mens den siste, BAT-9, ble presentert i 1955. I tillegg ble det presentert en moderne utgave av de klassiske BAT-modellene, kalt BAT-11, i Geneve i 2008. Historie. Alfa Romeo kontaktet Nuccio Bertone, som eide og drev designhuset Bertone, for å bestille tre konseptbiler med lavest mulig luftmotstand. Bilene fikk navnet BAT, "Berlinetta Aerodinamica Tecnica". Alle bilene var utstyrt med store halefinner og overheng, og ble bygget på chassis fra Alfa Romeo 1900. Bilene ble presentert i tre år på rad på bilutstillingen i Torino. Alle bilene var utstyrt med en femtrinns girkasse og en kraftig, firesylindret motor. I dag er de tre første BAT-modellene utstilt på Blackhawk Museum i Danville, California, USA. BAT-5. BAT-5 var den første bilen fra Alfa Romeo og Bertones BAT-prosjekt. Den ble første gang presentert på bilutstillingen i Torino i 1953, og designet var basert på en studie av aerodynamikk. Fronten var utformet slik at den skulle eliminere problemer med ustabilitet, som kunne oppstå i høye hastigheter, og designet var også et forsøk på å minimere forstyrrelser i luftflyten som kunne oppstå når hjulene svinger, samt et karosseri med færrest mulig forstyrrelser for luftstrømmen som passerte. I praksis skulle disse grepene sørge for at bilen kunne klare en toppfart på hele 200 t, med en motor på 100 hestekrefter. BAT-5 var en svært lett bil, og veide kun omkring 1 100 kilo. Karosseriet var ekstremt aerodynamisk, med sidevinduer som var vinklet 45 grader mot resten av karosseriet og en stor frontrute som flukter over i det nesten helt flate taket. Da bilen ble presentert var det hekken som skapte mest begeistring, med en lang bakrute delt av en slank stolpe, og med to halefinner som peker opp og såvidt innover mot midten av bilen. BAT-7. Den andre BAT-modellen ble presentert på bilutstillingen i Torino i 1954, året etter BAT-5. BAT-7 videreførte forgjengerens utseende, og også her benyttet Bertone sin kompetanse fra arbeider for flyindustrien til utvikling av aerodynamiske halefinner. Fronten var lavere enn på BAT-5, og hovedlyktene var plassert enda nærmere midten av bilen. BAT-9. Den tredje og siste BAT-modellen ble presentert på bilutstillingen i Torino i 1955. Denne var bygget for å likne mer på de vanlige Alfa Romeo-modellene enn de øvrige bilene i serien, og har ofte blitt kalt den vakreste av de tre BAT-modellene. BAT-9 hadde ikke fullt så markerte spoilere og halefinner som de tidligere modellene. BAT-11. Mer enn 50 år etter at siste modell i BAT-serien ble presentert, viste Bertone og Alfa-Romeo BAT-11 under bilutstillingen i Geneve i 2008. Bilen ble ikke presentert på selve bilutstillingen, selv om premierevisningen av bilen foregikk samtidig som utstillingen. BAT-11 er basert på Alfa Romeo 8C Competizione, og deler en rekke visuelle elementer med de klassiske BAT-modellene fra 1950-tallet. Røyri. Røyri er en innsjø i Øystre Slidre kommune i Valdres, Oppland fylke. Innsjøen ligger 914 meter over havet og arealet er 1,48 km². Den ligger vest for Rabalsmellen (1111 moh). Den største tilløpselven kommer fra Øyangen. Fra Røyri renner vannet ut i Vangsjøen. Røyri er en del av Vindavassdraget. Røyri er et privateid vann, og fiske er normalt ikke tillatt. I vannet finnes det ørret, abbor og ørekyte. Området rundt sjøen preges av stølsdrift med kyr og geiter, og er et populært hytte- og turområde både sommer og vinter. Nord for vannet finner man stølen Buahaugen. Ullerål. Ullerål regnes i dag som en bydel i Hønefoss, men området lå opprinnelig i tidligere Norderhov kommune og var en del av Haug kirkesogn i Norderhov prestegjeld. Da Haug prestegjeld ble etablert fra 1. januar 1984 ble Ullerål kirke (da under bygging) eget sogn for Ullerål menighet. Hovedferdselsårene inn til Ullerål er Hønengata fra sør, Ådalsveien fra nord og Hvalsmoveien fra nordøst. Før Bergensbanen ble bygget (herunderRoa-Hønefosslinjen) var imidlertid Ullerålsgata hovedferdselsåre fra og til industrien i og rundt Hønefossen. Ullerål ligger i nær tilknytning til Hønefoss, nord for den opprinnelige byen og nord for Roa–Hønefosslinjen som krysser over Hønengata (riksvei 35) med bru. Området er et av de tettest befolkede områdene i Ringerike kommune, og preges som sådan av villa- og blokkbebyggelser. Her finner man blant annet Gamle Ullerål ungdomsskole, Ullerål skole og Hov gård, alle i full drift. Også Hønen gård bo- og mestringssenter (for blinde og svaksynte) og en rekke kommunale bofellesskap ligger i dette området. Langs Hønengata og i nærområdene like rundt denne ligger det også mange forretninger. Det tettest befolka området i Ullerål er Haldenjordet. Axpo Super League. Axpo Super League etter navnet på hovedsponsoren "Axpo", er den øverste divisjonen i sveitsisk fotball. Før ligareformen i 2003 het den "Nationalliga A". Serien består av ti lag som kjemper om tittelen «sveitsisk seriemester». Sesongstart er i juli og sesongen går over 36 serierunder før den avsluttes i mai året etter. Alle lagene møter hverandre fire ganger, to hjemmekamper og to bortekamper. I løpet av sesongen avvikles det også en vinterpause som varer fra midten av desember til midten av februar. Magasinet for Alle. Magasinet for Alle var et norsk ukeblad som kom ut mellom 1927 og 1970, opprinnelig under navnet Arbeidermagasinet, senere "Arbeidermagasinet for Alle", før navnet under andre verdenskrig ble endret til "Magasinet for Alle". Opphav i NKP-miljø. Initiativet til magasinet kom fra Otto Luihn, Auden Båstad, Birger Madsen og Oddvar Larsen. Alle var medlemmer av Norges Kommunistiske Parti, men magasinet var opprinnelig ment som et «upolitisk underholdningsblad for arbeidsfolk». Selv om det fra starten av hadde en klar sosialistisk profil var dette noe de klarte å følge, og bladet var endog legalt under krigen, selv om det hadde flere skjulte angrep på okkupasjonsmakten. På tross av opphavet i et NKP-miljø rekrutterte magasinet først og fremst partipolitisk uavhengige medarbeidere. Arbeidermagasinet kom ut med sitt første nummer 23. november 1927. Det var på 64 sider og kostet 35 øre. Med en lånt håndkjerre og egen muskelkraft fraktet de fire initiativtakerne papir mellom trykkeribransjens mange ledd i Oslos gater. Hos Tengs & Brodersen fikk de kreditt på papirinnkjøp; slik klarte de første nummer. Opplagsøkning og forretningsmessig suksess. Magasinet oppnådde raskt stor popularitet, med et opplag på 100 000 i 1935. Denne suksessen bidro blant annet til å finansiere Arbeidernes Leksikon, som ble utgitt av Arbeidermagasinets forlag mellom 1932 og 1936. I mellomkrigstiden absorberte Arbeidermagasinet også ukebladet For Alle og vittighetsbladet Hvepsen. Økende fokus på skjønnlitteratur. Magasinet fokuserte i mellomkrigstiden på reportasjer, blant annet fra Sovjetunionen og borgerkrigens Spania og skjønnlitteratur. Etter krigen ble skjønnlitteraturen imidlertid bladets hovedfokus. I tillegg hadde også magasinet faste spalter, blant annet hadde Karl Evang en fast spalte om seksuell opplysning. En rekke kjente norske forfattere slapp opprinnelig til gjennom Arbeidermagasinet/Magasinet for Alle, og redaktør Nils Johan Rud fikk etter hvert et omdømme som mentor og hjelper for mer enn en generasjon forfattere. De som «begynte i Arbeidermagasinet» teller blant andre Tor Jonsson, Arthur Omre, Alf Prøysen og Inger Hagerup. Også etablerte forfattere som Aksel Sandemose, Arnulf Øverland, Rudolf Nilsen, Sigurd Hoel, Lars Berg, og Helge Krog bidro i perioder jevnlig til bladet. Tegneserier og illustrasjoner. Arbeidermagasinet spilte også en viktig rolle for utviklingen av kulturen for norske tegneserier. Magasinet hadde flere årelange ukentlige føljetonger. Tegneren Bjarne Restan var med fra begynnelsen og tegnet serien Sjur Sjursen fra 1927 til nummer 52 i 1932. Anders Bjørgaard tegnet Jens von Bustenskjold i Magasinet fra 1935 til 1962. Kunstneren Tore Deinboll bidro med seriene Den evige ilds land (1936/1937) og Petter Framgutt (kalenderåret 1938), mens kunstnervennen Trygve Mosebekk tegnet og akvarellmalte tegneserien Krigsspekulantens fiende (1937/1938). Bjarne Restan var Magasinet for Alles faste tegner fra begynnelsen til slutten. Han tegnet ca 10 forsider årlig gjennom 1930-, 40- og 50-tallet. Videre tegnet han mellom 5-15 illustrasjoner i hvert nummer alle disse årene. Borghild Rud og Kåre Espolin Johnson var også faste leverandører av illustrasjoner til magasinet. Etterkrigstiden. Magasinet hadde sin opplagstopp på 140 000 eksemplarer kort tid etter frigjøringen. Konkurransen fra andre blader og etter hvert også andre medier, det faktum at distribusjonsnettet gikk i oppløsning, samt innføringen av bladmomsen bidro imidlertid til at magasinet ble nedlagt i desember 1970. Tattershall Castle. Tattershall Castle er et slott i Tattershall, nordøst for Sleaford, i Lincolnshire i England. Det eies av National Trust. Slottet ble reist i 1434 av Ralph de Cromwell, 3. baron Cromwell som var Englands riksskattmester. Det erstattet et slott fra det 13. århundre, som det er bevart noen rester av. Det meste av Lord Cromwells slott og vollgrav er intakt. Det antas at de tre store soveværelsene engang var flott dekorert. De ble varmet opp at enorme gotiske peiser med dekorerte piper. Slottet har blitt beskrevet som et tidlig eksempel på et landsted eller en herregård, kamuflert som en festning. Etter Cromwells død i 1456 ble slottet stående og forfalle helt til 1911, da det ble kjøpt av George Curzon, 1. marki Curzon av Kedleston. Han overlot det til National Trust ved sin død i 1925, etter å ha restaurert det i årene 1911–1914. Pétur Marteinsson. Pétur Marteinsson (født 14. juli 1973) er en islandsk fotballspiller. Han startet karrieren sin i Fram, og dro til Hammarby IF i 1996 der han ble en suksess. Han ble senere hentet til Stabæk av Anders Linderoth. I november 2001 ble han kjøpt av Stoke City, en klubb som som på den tida hadde mange islendinger. Uheldigvis for Marteinsson, fikk manageren som kjøpte han sparken etter ca. en uke, og Marteinsson fikk aldri en ordentlig sjanse av den nye manageren. I 2003 gikk han tilbake til Hammarby IF, som ble trent av den tidligere Stabæk treneren Anders Linderoth. Han har også spilt 35 kamper for det islandske landslaget. I oktober 2006, reiste han tilbake til Island, der han nå spiller for Knattspyrnufélag Reykjavíkur. Petur Marteinsson Petur Marteinsson Petur Marteinsson FC Basel. FC Basel (forkortelse for Fussballclub Basel) er en sveitsisk fotballklubb fra byen Basel. Laget er et av de beste og mest populære i Sveits, og er favorittene i den Sveitsiske Superligaen. FC Basel kvalifiserte seg for UEFA Champions League i 2002, hvor de bl. a. slo Juventus. I 2003 og 2004 deltok laget i UEFA-cupen. Med sine 12 seriemesterskap og 9 cupgull, hvorav 4 seriegull og 4 cupgull siden 2000,noe som gjør laget til det mest sukseesrike laget i sveitsisk fotball dette årtusenet. Tidlige år. Dannelsen rundt klubben startet 12. november i 1893, etter et innlegg i en av de lokale avisene, hvor skribenten ønsket å danne et fotballag, og om noen kunne tenke seg være med danne et lokalt fotballag i Basel. De som var interesserte ble bedt om å møte opp den 15. november, interessen var stor og det ble besluttet at de skulle danne et lag kalt Fussballclub Basel 1893. En av de som var med på å starte klubben, også senere kaptein på laget var Basel gutten Joan Gamper, som senere skulle bli kjent for å stifte storheten FC Barcelona, derav kommer spanjolene sine rødblåe drakter. Det ble riktignok ingen umidellbar suksees for laget, og trofeene måtte la seg vente på, ikke før enn i 1933 tok klubben sin første tittel, hvor de slo tittelforsvareren, og erkerival Grasshoppers 4-3 i en dramatisk finale, som senere er blitt kjent for å være en av de beste cupfinalene i sveitsisk fotball. I 1953 tok klubben sitt første seriemesterskap, etter at de endte 3 poeng foran Young Boys, med legendariske Renê Bader som trener. Storhetstiden og nedgangstiden. Mot slutten av 1960 årene var "Bebbi", som de kalles av befolkningen i Basel inne i sin storhetstid, med 7 seriegull og 3 cupgull fra 1967 til 1980. På 70-tallet spilte noen av de mest kjente spillerne gjennom tidene i Basel, blant spillerne som spilte under Helmut Benthaus var storheter som nåværende landslagssjef for Sveits Ottmar Hitzfeld i klubben, Karl Odermatt og Renê Hasler. I 1982 forlot Benthaus klubben etter at han hadde ført de til toppen av sveitsisk fotball. Etter at Benthaus forlot klubben begynte problemene dukke opp for klubben, og etter flere år midt på tabellen rykte Basel ned i Nationalliga B i 1988. Flere managere prøvde å bringe FCB opp til toppen igjen, men ingen klarte det for Claude Andrey klarte å føre klubben opp igjen i øverste divisjon i 1994. Etter flere trenerbytter og magre år for klubben, ankom Christian Gross klubben i 1999 etter et kort opphold i Tottenham. Det skulle ikke ta lenge før Basel nok en gang kunne slåss om titler i Sveits. Den nye storhetstiden. Da det nye stadionet St. Jakob-Park stod klart i 2001, virket dette som om det hadde gitt klubben løftet den trengte, og året etter, i 2002 tok klubben «the double» for første gang på over 20 år. Denne sesongen endte de også som tapende finalist i Intertoto-cupen. I 02/03 sesongen var de den andre klubben i Sveits som noen gang hadde spilt i Champions League. De kom seg til gruppespillet etter å ha slått ut MSK Zilina fra Slovakia og den skotske storklubben Celtic, Basel ble trukket i gruppe sammen med Valencia, Liverpool og Spartak Moskva, en tøff gruppe for et lag som aldri før hadde vært med i verdens største fotballturnering. Men allerede i første kamp viste Basel at de var et lag som virkelig måtte tas på alvor etter å ha slått Spartak Moskva 2-0 på bortebane. Neste kamp ventet storheten Liverpool på Anfield. Basel rystet britene og fikk med seg et fantastisk 1-1 resultat fra England. I neste kamp ble Basel møtt av virkeligheten og ble slått grundig 6-2 mot Valencia. I returmøtet med Valencia slo Basel tilbake og kom ut av kampen med et 2-2-resultat. De var nå på 2. plass i gruppen, men måtte vinne minst en kamp til, og håpe at Liverpool ikke tok mer enn 2 poeng de siste kampene. Neste runde tapte Liverpool 1-0 mot Valencia, mens FC Basel vant 2-0 mot Spartak Moskva. Basel hadde dermed godt som sikret seg videre spill i Champions League, men de kunne ikke tape kampen mot Liverpool i siste runde, om de skulle være helt sikre. Etter halvspilt hjemme på «Joggeli» ledet Basel utrolige 3-0 mot Liverpool, i andre omgang forsøkte Liverpool hva de kunne, men det holdt ikke helt inn, og kampen endte 3-3. Sveitserne hadde slått ut selveste Liverpool i Champions League, og samtidig sikret seg spill i 16delsfinale i turneringen. I det andre gruppespillet møtte de Manchester United, Juventus og Deportivo Lâ Coruna. Det startet dårlig for Basel, og det tapte de to første kampene sine mot Manchester United og Juventus, før de vant begge kampene mot Deportivo 1-0. De to siste kampene er blant de mest minneverdige og mest kjente kampene i klubbens historie, hvor de holdt Manchester United til 1-1 på Old Trafford, og deretter en 2-1 seier mot Juventus hjemme. Basel endte på 2. plass i gruppen med like mange poeng som Juventus, men røk ut på dårligere målforskjell. Hjemme i Sveits endte de på 2. plass i serien, og vant cupen etter å ha slått Neuchatêl Xamax 6-0 i finalen. I 03/04-sesongen klarte de ikke å følge opp 02/03-sesongen som det store overraskelseslaget i europeisk fotball, etter å at de tapte 2. runde i UEFA-cupen mot Newcastle. Påfølgende sesong hadde klubben noe mer suksees ute i Europa, etter at de ble slått ut av Milan i kvalikken for Champions League gruppespillet, i UEFA-cupen kom de seg videre fra gruppespillet, men ble så slått ut av Lille OSC. De vant forøvrig den hjemlige serien denne sesongen. 05/06-sesongen. Før sesongen startet kunne Basel pryde seg med de to største kjøpene i serien, etter å ha hentet svensken Daniel Majstorovic og japaneren Koji Nakata til klubben, som erstattere til Murat Yakin som la opp, og Patrick Müller som signerte for Olympique Lyonnais. De sikret seg også Eduardo, etter et sukeesfullt lån. Julio Hernan Rossi og Christian Gimênez reiste også fra klubben, etter flere flotte sesonger for "RotBlau". Basel kvalifiserte seg ikke for Champions League gruppespill og måtte nøye seg med UEFA cup-spill hvor de kjempet seg videre fra gruppen hvor de møtte Strasbourg, AS Roma, Tromsø og Røde Stjerne. I 32-delsfinalen møtte de AS Monaco som de slo ut med sifferene 2-1. I 16. delsfinalen møtte de nok en gang Strasbourg, som de slo ut med 4-2 sammenlagt. I kvartfinalen skulle de opp mot britisk motstand i form av Middlesbrough. Den første kampen hjemme på «Joggeli» vant de 2-0, mens i den andre kampen hadde de lenge taket på Middlesbrough, men måtte til slutt se seg tapt etter en sen scoring av Maccarone. Kampen endte til slutt 3-1 til Middlesbrough sin favør, dermed var Basel slått ut med 4-3 sammenlagt. I den hjemlige serien skulle Basel få sterk motstand fra erkerivalen FC Zürich. Det var ikke avgjort før lagene møttes i den siste serierunden i Basel. Zürich måtte vinne kampen for å kunne ta tittelen, mens Basel på sin side ikke trengte mer enn uavgjort. I det klokken viste at det stod igjen 20 sekunder av tilleggstiden stod det 1-1, og Basel var ikke i balanse idet Zürich stormet fremover, de får ballen inn i feltet hvor Filipescu fikk kastet seg frampå og sikret Zürich gullet. De svært så lidenskapelige fansen til Basel, Muttenzerkurve som de kalles, stormet banen og angrep Zürich-spillerne, hardest var Filipescu utsatt som utallige ganger ble angrepet av Basel-fansen, spillerne kom seg ikke i trygghet før politiet og Zürich-fansen fikk dannet en barrikade midt på banen. Kampen mellom Basel og Zürich fansen fortsatte utenfor stadioen, og politiet måtte ta mange midler til bruk for å stoppe hooligansene. Basel ble straffet for å ikke kunne klare kontrollere sine egne fans med en bot på fine 500'000 kroner, mens Zürich på sin side ble straffet med en bot på 150'00 kroner. Denne episoden er kjent som den største hooligans episoden i Sveits, og en av de større i senere tid i Europa. 06/07-sesongen. Innledningen til denne sesongen startet med at førstekeeperen og kaptein Pasqual Zuberbühler forlot klubben, til fordel for West Bromwich, som erstatter kom den argentinske keeperen Franco Costanzo, som i senere tid skulle bli Basel sin nåværende kamptein. Delron Buckley kom på lån fra Borussia Dortmund, mens Zdravko Kuzmanovic reiste for å prøve lykken i Fiorentina. I hjemlig serie endte Basel fattige 1. poeng bak seriemesterne FC Zürich, mens de vant cupen 1-0 over Luzern, etter en straffescoring av Majstorovic i det 93. minutt. Ute i Europa gikk det ikke fullt så bra, ettersom de ikke kom seg til Champions League, måtte de nøye seg med spill i UEFA cupen, hvor de slet seg videre til gruppespillet. Der møtte de Feyenoord, AS Nancy, Blackburn Rovers og Wisla Krakow. Etter labert spill måtte Basel vinne siste kamp hjemme mot Wisla Krakow for å komme seg videre, men Basel fortsatte sitt dårlige spill i gruppespillet og tapte kampen 3-1, etter at de fikk en tidlig ledelse ved Mladen Petric. 07/08-sesongen. Før sesongstart hentet Christian Gross inn de tidligere storspillerne fra Basel, Benjamin Huggel fra Eintracht Frankfurt og Marco Streller fra Stuttgart, samt at de lånte enda en ex-Basel spiller, David Degen fra Borussia Mönchengladbach. Mens de daværende to beste spillerne i klubben, Mladen Petric og Ivan Rakitic reiste fra klubben, henholdsvis til Borussia Dortmund og Schalke 04. I vinterpausen sikret Basel seg tjenestene til forsvarstalentet Beg Ferati fra farmerklubben Concordia Basel (også kalt Congeli), Vratislav Lokvenc fra Red Bull Salzburg og Marco Perovic fra Røde Stjerne. I UEFA-cupen kom Basel i gruppe med Hamburg SV, Stade Rennais FC, SK Brann og NK Dinamo Zagreb. Basel kom seg videre fra gruppen, på 2. plass bak Hamburg SV, og ble trekt opp mot Sporting Clube de Portugal i 32 delsfinalen, etter at de hadde endt på tredjeplass i sin Champions League gruppe. Basel tapte første kamp hjemme på St. Jakobspark 2-0 etter at Costanzo ble skadet. Costanzo var fortsatt skadet i neste kamp, og Basel tapte kampen i Portugal 3-0. Hjemme i Sveits kunne Basel feire "the double", etter å ha slått Bellinzona 4-1 i cupfinalen, og etter å ha slått serietoer Young Boys hjemme på St. Jakobspark i siste serierunde. Dette var klubben sitt første seriegull siden 2005. 08/09-sesongen. Før sesongstart sparket i gang, forsterket Gross laget med venstrebacken Behrang Safari fra Malmö, midtbanespillerne Jürgen Gjasula og Marcos Gelabert fra St. Gallen og David Abraham fra Gimnâstic Tarragona. Mens den store favoritten blant fansen, Daniel Majstorovic reiste til AEK Athen, Koji Nakata returnerte til japansk fotball, mens Vratislav Lokvenc og David Degen sine lån ikke ble fornyet. Dermed måtte Marque nok en gang danne et nytt stopperpar, denne gangen med den unge argentineren David Abraham. Ivan Ergic trekte seg som kaptein, og dagen før seriepremieren mot Young Boys ble keeper Franco Costanzo utnevnt som ny kaptein. Basel kvalifiserte seg denne sesongen til Champions League gruppespill, hvor de ble trekt i gruppe sammen med FC Barcelona, Shakthar Donetsk, Sporting Clube de Portugal. En overkommelig gruppe med tanke på at Basel tidligere hadde hevdet seg mot langt bedre motstand enn Shakthar og Sporting. Likevel ble det en noget pinlig turnering for Bebbi, hvor de blant annet tapte hjemme mot FC Barcelona med 5-0. Basel gikk hodestups ut av turneringen med fattige 1. poeng, som de tok på Camp Nou, mot selveste FC Barcelona, etter å ha kommet ut av kampen med et 1-1 resultat. Basel sin scoring kom forøvrig ved Derdiyok. 2011/2012-sesongen. 2011/2012-sesongen var en svært innholdsrik og suksessfull sesong for den sveitsiske klubben. Mens gode spillere som Franco Costanzo, Samuel Inkoom Beg Ferati og Behrang Safari forlot "Bebbi" styrket trener Thorsten Fink stallen med Radoslav Kovac fra West Ham, Markus Steinhöfer, Yoo-Ho Park og Kwang-Ryong Pak. Etter godt spill både i Champions League-kvalliken og i ligaen kvalifiserte FC Basel seg for gruppespillet i den prestisjetunge europeisk turneringen. De kom i gruppe med store lag som FC Benfica og Manchester United. Det siste laget var Otelul Galati. Detter seier i begge kampene mot Galati, uavgjort på Old Trafford mot United, og hendholdsvis ett tap og en uavgjort mot Benfica var det duket for et avgjørende storoppgjør mot den engelske giganten hjemme på St. Jacob Park. Basel vant mirakuløst 2-1 etter scoringer av Marco Streller og Alexander Frei og kapret andreplassen i gruppa på bekosting av nettopp Manchester United. I 8-delsfinalen vant sveitserne 1-0 mot FC Bayern hjemme men gikk på en smell i München og røk ut av turneringen. Hjemme i Sveits gikk det derimot bedre. Rotblau vant ligaen med 20 poeng og vant også den sveitsiske cupen etter å ha slått FC Luzerne i finalen. I mellomtiden hadde trener Thorsten Fink signert med Hamburg og reservetrene Heiko Vogel tatt over laget. Vogel har nå fått heltestatus i Basel etter bragden i Champions League og de hjemlige turneringene. Etter sesongen solgte FC Basel stjernespillerne Xherdan Shaqiri og Granit Xhaka til henholdsvis FC Bayern München og Borussia Mönchengladbach. Suksessen i Champions League og den hjemlige ligaen førte til at "Bebbi" nå er direkte kvalifisert for gruppespillet i neste års Champions League. Fans. Basel er kjent for sine svært så lojale fans. De er den klubben i Sveits med desidert høyest gjennomsnittlig tilskuerantall på 23 500. Fansen er mest kjent for sine tifoer. Roger Federer, tidenes beste tennisspiller kommer fra Basel, og er FCB-fan. Federer har sagt i et intervju at om han ikke hadde drevet med tennis ville han så absolutt prøvd seg innen fotball, og at han ville ha elsket å spille for FC Basel. Basel Basel Antiepileptikum. Antiepileptika (pl. av antiepileptikum'") er legemidler som demper sykdomsaktiviteten ved epilepsi. Ut over dette har de generelt krampedempende effekter som utnyttes i behandlingen av ulike tilstander som abstinens og forgiftninger. De senere årene har antiepileptika i stadig større grad blitt brukt ved psykiatriske tilstander, særlig som stemningsstabiliserende medikamenter ved bipolare lidelser. Virkningsmekanismer. Antiepileptika virker i sentralnervesystemet ved å nedsette nevronenes tilbøyelighet til å fyre ukontrollert. De ulike antiepileptikaene oppnår dette gjennom ulike virkningsmekanismer, men de vanligste angrepspunktene er blokkering av natriumkanaler, kalsiumkanaler, AMPA- eller NMDA-reseptorer. Enkelte antiepileptika virker ved å hemmer nedbrytningen av den dempende nevrotransmitteren GABA, eller ved å øke utskillelsen av denne. Historikk. Fenobarbital var det første antepileptikumet, lansert i 1912. Medikamentet har fremdeles en sentral plass i behandlingen av epilepsi. Det neste store fremskrittet var fenytoin som bel lansert i 1937. Benzodiazepinene ble utviklet på 1950-tallet, og har blitt sentrale særlig i behandlingen av akutte epilepsianfall ut over 1960-tallet. De antiepileptiske egenskapene til Valproat ble oppdaget på 1960-tallet, mens legemiddelindustrien i perioden fra midten av 1960-tallet til ca. 1985 var svært lite aktiv i utviklingen av antiepileptika. De siste tiårene har trenden med bruk av stemningsstabiliserende medikamenter innen psykiatri ført til at det har blitt uttviklet en rekke nye antiepileptika med fære bivirkninger og mindre interaksjonsproblematikk. Praktisk bruk. Antiepileptika forebygger anfall fullstendig hos 50-80% av epilepsipasientene. Forutsetningen er at medikamentene tas kontinuerlig. I utgangspunktet er det ønskelig å behandle pasientene med ett antiepileptikum (monoterapi), men ofte er det nødvendig med kombinasjoner av to eller flere medikamenter. Kombinasjonsbehandlingen kompliseres av at det er svært mange legemiddelinteraksjoner ved bruk av de eldre antiepileptikaene. Ved å måle konsentrasjonen av legemidlene i blodet kan man i større grad ta høyde for dette og individualisere behandlingen. Valg av medikament vil avhenge av flere faktorer. Ved partiell epilepsi er karbamazepin, okskarbazepin og lamotrigin førstevalg, mens valproat er mer aktuelt ved generaliserte anfall. De nyere antiepileptikaene brukes i hovedsak i kombinasjonsterapi i de tilfellene en ikke lykkes med de mer tradisjonelle. Kjønn, alder, livssituasjon og bruk av andre medikamenter vil også ha betydning for valg av legemiddel. Ved bipolare lidelser er lamotrigin ("Lamictal") førstevalg for å forebygge depressive episoder, mens valproat ("Orfiril") og karbamazepin ("Tegretol") foretrekkes mot manier. Kostnadene varierer mye mellom de ulike antiepileptika. Mens en døgndose fenytoin ("Epinat") (300 mg)i juli 2007 kostet kr. 1,44 var prisen for en døgndose pregabalin ("Lyrica") (300 mg) kr. 26,70. Den årlige kostnaden er henholdsvis kr. 530 og kr. 9750. Bivirkninger og ulemper. Siden antiepileptika brukes over lange tidsperioder, er det vesentlig at bivirkningene minimeres. Bivirkningene varierer fra medikament til medikament. Særlig for barbituratene og benzodiazepinene er mental påvirkning et problem. De nyere antiepileptikaene har betydelig færre bivirkninger. Et vesentlig problem ved bruk av de tradisjonelle antiepileptika som fenytoin, fenobarbital og karbamazepin er at de er kraftige induktorer for legemiddelmetaboliserende enzymer. Dette fører til at effekten av en rekke andre legemidler blir mindre, og en må øke dosen for å få tilstrekkelig effekt. Dette er særlig problematisk fordi antiepileptika ofte brukes i kombinasjon. Det er observert økt forekomst av misdannelser hos barn av mødre som har brukt antiepileptika, særlig for fenytoin og valproat. Forstyrrelser i folatmetabolismen er en mulig mekanisme. Det er uklart om det er legemidlene alene som gir misdannelsene, eller om selve epilepsien bidrar. Faren for misdannelser er en av årsakene til at graviditet hos epileptikere bør planlegges grundig i samarbeid med nevrolog. Jehovas vitners lære og tjenesteliv. Jehovas vitner har en lære som på mange måter er særegen. De fremholder visse oppfatninger som skiller seg fra dem som følges av de fleste andre kristne trossamfunn. Jehova. Helt sentralt i Jehovas vitners lære er tilbedelsen av Jehova som den eneste sanne gud. Han er den eneste som bønner skal rettes til, og på møtene og i litteraturen oppfordres medlemmene til å 'bygge opp sitt forhold til ham,' eller 'nærme seg ham.' Han skal tilbes og lovprises som «den eneste sanne Gud», som «Skaperen av alle ting» og som opphavet til menneskenes frelse. Vitnene mener at for å kunne ha et nært forhold til Gud, er det viktig å bruke egennavnet Jehova. Jehovas vitner legger vekt på å bruke Guds navn, som i grunnteksten til Den hebraiske bibel er skrevet med de fire konsonantene i det såkalte tetragrammet (יהוה som tilsvarer YHWH eller JHWH, JHVH). Vitnene gjengir vanligvis dette navnet med "Jehova". Jesus Kristus. Jehovas vitner mener at Jesus Kristus er Guds Sønn og menneskenes Frelser. Han var skapt av Faderen og er atskilt fra ham. De går derfor imot læren om treenigheten. Jehovas vitner tror isteden at Jesus er underordnet Gud. Ettersom han ikke anses som en del av en treenig Guddom, skal han ikke tilbes, men vises ære og respekteres. Hans liv og lære oppfattes som en norm vitnene skal anstrenge seg for å etterleve, og hans død ses som grunnlaget for de troendes forsoning med Gud, Faderen. Jesus omtales også som Frelser, men man ser altså Jehova som det egentlige opphavet til frelsen, ettersom det var han som sendte Sønnen. De lærer også at Jesus er den samme som erkeengelen Mikael. Jesus ses på som Jehovas aller første skapning, og som denne første skapningen var han Guds redskap eller «verksmester» da resten av skaperverket ble frambrakt. I sin lange himmelske tilværelse hadde Jesus et særlig nært forhold til Jehova, Faderen, og var som en førstefødt Sønn i forhold til Gud. Det var derfor Jehova utvalgte nettopp sin første skapning, sin enbårne sønn, til å bli født på jorden som det fullkomne mennesket Jesus, så han kunne fungere som Jehovas helt spesielle talsmann overfor menneskene. De fremholder at Jesus ble henrettet på en pæl og ikke på et kors; de anser det greske ordet "stauros" for å være feiltolket i de fleste moderne bibelutgaver. De bruker ikke korset som symbol, siden de anser det for å være en skikk av hedensk opprinnelse. De lærer at Jesu kjødelige legeme opphørte å eksistere ved hans oppstandelse, og at han derfor ble oppreist i et åndelig legeme. Den hellige ånd. Den hellige ånd anses ikke som en person, men som en betegnelse på Guds kraft når den er i virksomhet. Ånden er hverken en guddom eller noen annen åndeperson. Bibelen. Jehovas vitner ser på Bibelen som inspirert av Gud. Det vil si at Gud lot sine tanker bli ført i pennen av mennesker. Jehovas vitner regner 66 bibelske bøker som kanoniske (de samme som i den generelle protestantiske kanon), og de apokryfiske bøker avvises som ikke-inspirerte. Bibelen ble skrevet ved hjelp av Guds inspirasjon av omkring 40 personer. Han lot riktignok skribentene gi uttrykk for disse tankene med sitt eget språk og sin egen stil. Like fullt mener vitnene at sluttresultatet, det som i løpet av mange hundre år ble den nåværende Bibelens grunntekst, i alt og ett er Guds Ord, eller hans budskap til menneskene, og derfor hellig. (2. Tim 3,16.17; 2. Pet 1,20.21; Joh. 17,17) Jehovas vitner prøver å begrunne alle sine læresetninger ut fra Bibelen. Ansvaret for forståelsen av læren ligger hos Det styrende råd, og forståelsen blir offentliggjort i Vakttårn-selskapets litteratur. Jehovas vitners bibelsyn går ut på at Bibelens grunntekst anses for å være feilfri, og skiller seg dermed ut fra flere former for moderne tolkning. I en slik teologi ser man ikke nødvendigvis Adam og Eva som reelle historiske skikkelser, vannflommen som en realitet eller skapelsen som bokstavelig beskrevet i 1. Mosebok. Det gjør man imidlertid i Jehovas vitners lære. Ettersom det meste av Bibelen oppfattes bokstavelig, går Jehovas vitner ut fra at alle tidspunkter, hendelser og personer som er nevnt i teksten, er gjengivelser av faktiske hendelser. Fordi Bibelen ses som direkte inspirert, mener Jehovas vitner at den ikke inneholder egentlige feil eller mangler. Man søker derfor i stor grad å finne logiske forklaringer på de passasjer i bibelteksten som ikke ser ut til å stemme overens med hverandre. Dette har vært en sentral del av vitnenes bibelforståelse helt siden Russells dager; han mente Bibelen måtte være i harmoni med seg selv, hvis den virkelig er Guds Ord. Slike tekster som Daniels profeti og Johannes' åpenbaring søker de kontinuerlig å tolke i lys av tiden man lever i. De fremholder en omfattende fortolkning av Bibelens profetier og spørsmålet om hva disse profetiene har å si om fremtiden. Blant annet ses Babylon den store på som et symbol på falsk religion, og Dyret i åpenbaringen ses på som et symbol på de politiske makter. De peker på at profetiene har hatt tilknytning til politiske makter før i tiden (blant annet oldtidsriker som Egypt, Assyria, Babylonia, Persia med flere), og visse profietier sies i vår tid å ha blitt oppfylt på Storbritannia, USA, Russland, og De forente nasjoner. Dyrets bilde (Åpenbaringen 13,14.15) regnes som et symbol på De forente nasjoner. Ettersom Bibelens grunntekst, eller originalmanuskriptene, er gått tapt, ser Jehovas vitner det som ekstra verdifullt å granske de eldste avskriftene av bibelteksten som finnes, for å komme så nær opp til originalteksten som mulig. De har utarbeidet en bibeloversettelse som kalles "Ny verden-oversettelsen av de hellige skrifter" (utgitt på norsk i 1996). I den søker man å gjengi de greske og hebraiske manuskriptene så ordrett som overhodet mulig. For eksempel: Heller enn å gjengi de hebraiske og greske ordene for sjel ("nẹfesj" og "psykhẹ" [ψυχή]) med «liv», «menneske» eller lignende – avhengig av sammenhengen, slik idiomatiske oversettelser gjør – har "Ny verden-oversettelsen" nesten konsekvent gjengitt det bokstavelig, med «sjel». Dette, mener Jehovas vitner, gir leseren bedre anledning til for eksempel å legge merke til at sjelen i Bibelen omtales som noe som kan dø, og altså ikke er udødelig. Navnet Jehova forekommer nesten 7000 ganger. (Den vanligste praksis blant bibeloversettere er å erstatte gudsnavnet med tittelen «Herren», noe Jehovas vitner anser som en utvanning av bibelteksten.) En del hebraiskkyndige tror tetragrammet opprinnelig ble uttalt Jahve (Yahweh), eller har valgt dette som en akademisk betegnelse på jødenes Gud. Vitnene innser at den opprinnelige uttalen av Guds navn ikke kan fastslås med sikkerhet, men de betrakter formen Jehova som en akseptabel gjengivelse av navnet. De argumenterer også for at navnet opprinnelig har stått i den greske originalteksten til det Nye Testamente, men senere ble erstattet med ordet "Kyrios ", «Herren». Deres bibeloversettelse bruker derfor navnet Jehova også 237 steder i det Nye Testamente, der de mener gudsnavnet YHWH opprinnelig har stått, for eksempel i sitater og henvisninger til Den hebraiske bibel. Jehovas vitner har blitt kritisert til dels sterkt av flere andre teologer og bibeloversettere for dette. Det ondes problem. Jehovas vitner forklarer Det ondes problem med at Satan er en virkelig åndeperson, en av Jehovas engler som misbrukte sin frie vilje og gjorde opprør mot Gud. For rundt 6 000 år siden skapte Jehova Adam og Eva som fullkomne mennesker og gav dem i oppdrag å befolke jorden med like fullkomne etterkommere. Satan klarte imidlertid å forlede menneskeparet til å bryte Guds lov. Adam og Eva mistet sin fullkommenhet og lot isteden synd og død gå i arv til sine etterkommere. Jehova kunne straks ha tilintetgjort Satan og det syndige menneskeparet, men valgte heller å la synden få fortsette å eksistere i noen tusen år. Dermed ville det bli åpenbart for alle at Satan og menneskene ikke kunne skape en god verdensordning uavhengig av Gud. Jehovas vitner ser hele menneskehetens historie som bekreftelse på at et styre uavhengig av Gud vil være fullstendig mislykket. Siden dette nå skal være tilfredsstillende bevist for all framtid, vil Jehova snart avskaffe alle menneskelige styreformer, binde Satan og la Guds rike med Jesus som konge overta styret over jorden. Frelse. Da Guds Sønn ble født på jorden som mennesket Jesus, var han like fullkommen som Adam hadde vært før syndefallet. Slik Jehova hadde forutsett, døde Jesus som et offer. Siden Jesus ble oppreist fra de døde som en ånd og ikke som et menneske, ble verdien av hans fullkomne menneskeliv frigjort og kunne brukes til å «gjenløse» mennesker fra den synden de har arvet fra Adam. På denne måten kan de troende oppnå frelse. Vitnene henviser til Bibelens ord om at det er Guds ønske at «alle mennesker skal bli frelst», og derfor er de ivrige i sin forkynnelse. Motivet for deres ivrige forkynnelse er å redde så mange som mulig. De ser det slik at ingen mennesker kan dømme andre, for det er det Jesus Kristus som har fått i oppgave å gjøre. Vitnene tror ikke at de er de eneste som vil bli frelst, i den forstand at mange ikke-troende som nå er døde, vil komme tilbake i en oppstandelse og får en ny sjanse til å ta imot Guds tilbud om frelse. De mener at frelse er oppnåelig for alle som vil lytte til budskapet av fri vilje, og ikke er avhengig av Guds predestinasjon. Jehovas vitner tror ikke på noe helvete med evig pine. De forstår det slik at de som går fortapt, simpelthen dør og forblir død og uten bevissthet for alltid. De døde som Gud anser verdige til å bli oppreist, har heller ikke noen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen. Jehovas vitner avviser tanken om at mennesket har en åndelig, udødelig sjel; de mener at en «sjel» i bibelsk forstand bare er selve personen eller personens liv. Sjelen går altså til grunne når døden inntreffer. Ifølge Jehovas vitner faller de frelste i to grupper: et begrenset antall utvalgte som oppnår himmelsk liv, og et ubegrenset antall som skal leve evig på jorden når Guds rike har tatt makten. De mener at det er 144 000 «salvede» personer som skal til himmelen for å regjere sammen med Kristus, og som blir oppreist som åndeskapninger. Resten av de godkjente vil kunne bo på jorden til evig tid som mennesker med fysiske legemer. Blant dem som kommer til himmelen er Jesu 12 apostler. Hver gang en av de salvede dør, tror de at vedkommende straks får en oppstandelse i himmelen (mens andre må sove i døden inntil de eventuelt får en jordisk oppstandelse i fremtiden). Organisasjonen har ført oversikt over det antallet medlemmer som mener å ha et himmelsk kall i den senere tid. Tidlig på 2000-tallet er det bare åtte-ni tusen som fortsatt lever på jorden; denne gruppen omtales som «den salvede rest». De utgjør altså bare en drøy promille av det samlede medlemstall. Det meste av endetiden går med til å samle inn en langt større gruppe, omtalt som «den store skare» (ifølge deres forståelse av Åpenbaringen 7,9). I og med at ingen vet hvor mange som har tilhørt de salvede i gammel tid, vet man heller ikke nøyaktig når antallet har fylt 144 000. Vitnene mener imidlertid at dette tallet i dag er mer eller mindre fullt. Det store flertall av dagens vitner regner seg til de menneskene som håper på å få leve evig på jorden. Endetiden og Guds rike. Året 1914 er ifølge vitnenes lære et årstall med stor betydning. De har helt fra begynnelsen vært opptatt med kronologiske utregninger basert på Bibelens til dels detaljerte tidsangivelser, og forsøkt å knytte de forskjellige profetiene opp mot faktiske hendelser i tiden, for å se «Guds Ord gå i oppfyllelse». Der vitenskapelige kretser basert på andre kilder har kommet fram til visse årstall for bibelske begivenheter, for eksempel tidspunktet for Jesu fødsel og for jødenes fangenskap i Babylon, foretrekker Jehovas vitner sin forståelse av Bibelens kronologi. De fremholder blant annet at Jerusalem lå øde i 70 år mellom 607 og 538/7 f.Kr., og de har regnet seg frem til at den verdensomfattende vannflommen fant sted i 2370-2369 f.Kr., og at Adam ble skapt i år 4026 f.Kr. De tidfester Jesu fødsel til år 2 f.Kr. og hans dåp til år 29. De tolker profetien i Daniels bok, kapittel 4, som at det skulle gå sju symbolske «tider» fra babylonerne ødela Jerusalem til Guds rike skulle bli opprettet i himmelen. Vitnene mener at Jesus snakket om denne perioden når han brukte uttrykket «hedningenes tider» eller «nasjonenes fastsatte tider» (Lukas 21,24). Ut fra det syn at en «tid» er et år, at et bibelsk år er på 360 dager, og at én dag i profetisk betydning kan stå for ett år, kommer vitnene fram til den tolkning at det skulle gå (7 x 360 =) 2 520 år fra babylonerne ødela Jerusalem til Gud opprettet sitt himmelske rike. Den vanlig aksepterte dateringen av Jerusalems fall er 586 eller 587 f.Kr., men vitnene følger en kronologi hvor ødeleggelsen skyves 20 år bakover i tid, til år 607 f.Kr. Dermed konkluderer de med at «hedningenes tider» utløp i 1914. Da skal Jehova ha utnevnt Jesus som himmelsk konge i Riket, og «endetiden» begynte. Jehovas vitner mener at alle Bibelens endetidstegn (krig, pest osv.) har vist seg siden 1914. De mener at Guds rike allerede er i virksomhet, og regner seg selv som dets undersåtter. Vitnene ser fram til at endetiden skal kulminere med at Guds rike tar makten over hele jorden. Vitnene oppfatter Riket som en himmelsk regjering, opprettet av Gud for å endelig gjennomføre hans opprinnelige hensikt med jorden og menneskene. De ser på Guds rike som menneskenes eneste håp, siden de mener at alle andre styreformer (inkludert demokrati) har vist seg dypt utilfredsstillende. Som sine medregenter vil Jesus ha de 144 000 utvalgte. Det store flertall av Guds tjenere vil leve på jorden etter at Guds styre har blitt innført. Jehovas vitner forstår det som står i Åpenbaringen kapittel 17 og 18 slik at all falsk religion vil bukke under for et angrep ledet av De forente nasjoner. Dette skal være et viktig tegn på at de siste ting er i ferd med å skje. Endetiden vil kulminere i Harmageddon, Guds store krig, når Jesus som konge i Riket gjør ende på den nåværende verdensordning. Etter Harmageddon følger tusenårsriket, forstått som en periode på 1000 bokstavelige år. Vitnene oppfatter tusenårsriket som en gjenreisningstid. I denne tiden skal Riket innføre paradisiske forhold på jorden for de overlevende. Det vil finne sted en jordisk oppstandelse av utallige mennesker som har levd før. Alle vil få fullkommen helse, de gamle blir unge igjen, alle vil snakke samme språk (muligens hebraisk) og folk vil leve i fred som brødre og søstre. Mange bibelske personer er forventet å spille en viktig rolle i denne tiden. Under Rikets ledelse skal hele jorden omformes til et verdensomfattende paradisisk sted i likhet med Edens hage, med velsignelser i både åndelig og materiell forstand. Mange «urettferdige» som ikke tjente Jehova i sitt første liv, skal få en ny sjanse i oppstandelsen. Tusenårsriket er ifølge vitnene identisk med «dommens dag», og alle som får leve på jorden, vil bli dømt ut fra sine gjerninger. Vitnene forstår det imidlertid slik at dette utelukkende gjelder folks gjerninger "i tusenårsriket": Alle synder de oppstandne måtte ha begått i sitt første liv, teller ikke med, men er tilgitt eller gjort soning for i og med at de har vært døde. Enkelte mennesker har imidlertid fått sin endelige dom og vil ikke bli oppreist. Til disse regnes blant annet enkelte svært onde personer som blir regnet for uverdige til å få en oppstandelse. De som blir straffet i Harmageddon, vil dessuten lide evig tilintetgjørelse. I løpet av tusenårsriket er Satan bundet, men når de tusen årene utløper, vil han bli satt fri og får en siste sjanse til å forføre menneskene. De vil da være løftet opp til fullkommenhet, slik Adam og Eva var fullkomne mennesker før syndefallet, og ved at Satan settes fri må de også undergå samme prøve som Adam og Eva. Alle som da lar seg forlede til å gjøre opprør mot Gud, vil bli tilintetgjort for evig. Satan selv og demonene vil også bli tilintetgjort da. De som forblir trofaste under denne siste prøven, kan se fram til evig liv i lykke på en paradisisk jord. Moral. Vitnene tar avstand fra å feire jul, fødselsdager og flere andre skikker som de anser for å være av en opprinnelse som gjør at de er i strid med bibelske prinsipper. De har forbud mot å spise blod, mot å bruke tobakk og narkotika (til ikke-medisinske formål) og mot å drikke seg full. De tar avstand fra pengespill. De er imot fremkalt abort. Jehovas vitner ser på ekteskapet som Guds ordning for seksuelt samliv og tar avstand fra utenomekteskapelig seksuell omgang. De er imot homoseksuell adferd, og tillater ikke sine medlemmer å leve i homoseksuelle forhold. Blodoverføringer. Jehovas vitner mener at det å gi eller ta imot blodoverføringer er galt, blant annet på grunn av forbudet i Apostlenes gjerninger 15,28.29. De forstår det slik at Bibelen forbyr enhver bruk av blod, ikke bare blodmat. De aksepterer derfor ikke medisinsk behandling som involverer blodoverføring. Deres holdning har ofte blitt møtt med kritikk fra utenforstående. Helt fra starten i 1945, og fremdeles i enkelte land, førte dette til konflikter med myndigheter og helsepersonell, som fryktet at nekting av blodoverføringer vil sette liv i fare eller øke vanskeligheter i forbindelse med behandlingen. I samarbeid med Jehovas vitner har det enkelte steder blitt utviklet metoder for opererasjoner uten bruk av blod, blant annet ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet i Oslo. Jehovas vitner ønsker å samarbeide med helsepersonell, og de forsøker å popularisere behandlingsmetoder som ikke innbefatter blodoverføring. Vitnene har opprettet en sykehusinformasjonstjeneste som gir undervisning til leger og annet helsepersonell i de forskjellige land, med tanke på operasjoner uten bruk av blod. Mange av dem godtar behandlingsmetoder som innebærer en begrenset bruk av eget blod og medikamenter som inneholder mindre blodfraksjoner. Helsepersonell er også ofte interessert i å finne alternativer for blodoverføringer for å unngå risikofaktorer og farer for komplikasjoner. Nøytralitet. De er militærnektere og ønsker dessuten å være politisk nøytrale, hvilket innebærer at de ikke påtar seg politiske verv. Dette er en konsekvens av at de ser seg selv som undersåtter av Guds rike; å blande seg opp i «verdslig» politikk ville oppfattes som illojalt mot Guds rike. De understreker også at de mener det er farer forbundet med blanding av religion og politikk. Medlemskap. Jehovas vitner praktiserer bekjennende dåp ved fullstendig nedsenkning i vann. De henviser til Markus 1,9.10 og Apostlenes gjerninger 8,38. Dåpen anses som en innvielse til Gud og som en offentlig tilkjennegivelse av ens standpunkt. Før dåpen må en person gjennomgå en rekke spørsmål med noen eldste i menigheten for å bekrefte sitt standpunkt. Barn som har nådd et visst modenhetstrinn, så vel som nye medlemmer, tjener som "udøpte forkynnere" fram til de blir døpt. De begynner da å levere en månedlig rapport om sin deltagelse i forkynnelsesarbeidet. Møter. Jehovas vitner holder ukentlige møter. Å delta i møtene regnes som en viktig del av det å være aktiv i tilbedelsen. Jehovas vitner mener at det viktigste med møteprogrammet skal være undervisning, og ikke seremonier eller følelsesladde aktiviteter. Det holdes både korte demonstrasjoner som viser bibelske samtaler, opplæring og øving i talekunst, kortere og lengre taler og drøftelser hvor forsamlingen inviteres til å komme med kommentarer og å svare på spørsmål som er trykt i en av Jehovas vitners publikasjoner. Større stevner blir også holdt, og dåpen finner vanligvis sted i forbindelse med dem. De holdes tre ganger i året: en "spesiell stevnedag" med et besøk fra landets avdelingskontor, et todagers "kretsstevne" i regi av kretstilsynsmannen og områdetilsynsmannen, og et tredagers "områdestevne" for en hel landsdel eller et helt land. Områdestevnet holdes vanligvis om sommeren. I tillegg arrangeres det med jevne mellomrom internasjonale storstevner i noen utvalgte land. Jehovas vitner feirer Herrens aftensmåltid, eller "minnehøytiden", bare én gang i året, på den dagen som tilsvarer 14. nisan etter solnedgang, i samsvar med den kalenderen som ble fulgt i Palestina i det første århundret. Høytiden feires derfor på en dato som ligger nær påsken. Vin og usyret brød blir sendt rundt som symboler på Jesu blod og legeme. De betraktes kun som symboler, idet det ikke er noen forestillinger om transsubstansiasjon. Det er bare de som tilhører de salvede som spiser og drikker av symbolene. De som har et håp om å få leve evig på jorden, og som utgjør et overveiende flertall av de som tar del i feiringen, sender derfor bare brødet og vinen videre. I forbindelse med møtene brukes samfunnets særegne religiøse hymner, som er kjent som "Rikets sanger". I de første årene bibelstudentene holdt møter (1884–1904), benyttet de hymner fra andre kristne trossamfunn, men fra 1905 ga de ut egne sangbøker, og de lokale menighetene ble oppmuntret til å benytte disse på sine ukentlige møter. Forkynnelse. Det ventes at alle medlemmer skal være forkynnere som er med på å evangelisere ved å oppsøke mennesker, for eksempel i hjemmene og på gatene. Registrerte forkynnere skal levere en månedlig rapport om antall timer de har brukt og antall publikasjoner de har levert. Jehovas vitner omtaler ofte forkynnelsesarbeidet som "felttjenesten". Forkynnelsen fra hus til hus er nøye organisert med distrikter innen hver menighets område som blir tildelt de enkelte medlemmer. De deler ofte ut litteratur, ikke minst bladene "Vakttårnet" og "Våkn opp!", som en del av forkynnelsen. De vil bestrebe seg på å treffe igjen personer som har vist interesse. Personer som ønsker det, kan de starte et "bibelstudium" med. Et slikt studium varer i utgangspunktet i seks måneder og inbefatter drøftelsen av en publikasjon som regnes for passende til formålet. Det at en person tar imot et bibelstudium kan lede frem mot at vedkommende slutter seg til samfunnet. Jehovas vitners organisasjon. Jehovas vitner har ikke noe skille mellom legfolk og prester i sin organisasjon. Alle mannlige, døpte medlemmer som regnes for kvalifisert kan bli utnevnt til forskjellige verv i menigheten. Jehovas vitner omtaler selv dette som en "teokratisk" ordning. Betel. Jehovas vitners hovedkontor og avdelingskontorer går under betegnelsen "Betel" (Betel betyr «Guds hus»). De som bor der og tar hånd om arbeidet der, kalles "Betel-familien". Hovedkontoret er i Brooklyn, New York, og det er avdelingskontorer i 114 land og områder over hele verden. Avdelingskontoret i Norge ligger i Ytre Enebakk. Hovedkontoret og alle avdelingskontorene er åpne for besøk for offentligheten. Vakttårnets bibel- og traktatselskap og noen andre korporasjoner utfører en rekke oppgaver og representerer Jehovas vitner juridisk. Det styrende råd. "Det styrende råd" utgjør Jehovas vitners internasjonale ledelse, og består av en gruppe menn som holder til ved hovedkontoret i New York som alle tilhører «de salvede». Rådet har ansvaret for forståelsen av lærespørsmål. Jehovas vitner henviser til Jesu ord i Matteus 24:45-47: «Hvem er egentlig den tro og kloke slave, som hans herre har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Lykkelig er den slaven hvis hans herre, når han kommer, finner ham i ferd med å gjøre dette! Jeg sier dere i sannhet: Han skal sette ham over alt det han eier.» De lærer at denne «tro og kloke slave» er en kollektiv person, den samme gruppen som «den salvede rest», altså de gjenlevende på jorden av de 144 000 som til sist skal herske med Jesus i himmelen. Ordene om at Herren skulle «sette ham over alt det han eier» brukes da som grunnlag for at det er disse som skal lede organisasjonen. Det styrende råd ses på som den utøvende delen av «den tro og kloke slave». Det styrende råd var tidligere identisk med styret for Vakttårnets bibel- og traktatselskap. I 1970-årene fant det sted flere organisasjonsmessige forandringer. Flere oppgaver som hadde ligget under presidentens kontor, skulle fra nå av bli tatt hånd om av flere personer. Fremdeles var de som satt i styret for selskapet, med i det styrende råd. Men i år 2000 fant nye omorganiseringer sted, og selskapets styre og rådet ble adskilt. Avdelingsutvalgene. "Avdelingsutvalg", som består av tre eller flere menn ved hvert avdelingskontor, leder arbeidet i det området som et avdelingskontor har ansvar for. En av de som sitter i utvalget er "koordinator" ved avdelingskontoret. Avdelingsutvalgene utnevner på vegne av det styrende råd personer til forskjellige verv i landet eller området de fører tilsyn med. Reisende tilsynsmenn. Reisende tilsynsmenn besøker menighetene jevnlig på vegne av organisasjonen. Omkring 20 menigheter utgjør en "krets" som en "kretstilsynsmann" fører tilsyn med. Han besøker hver menighet i kretsen to ganger i året. Flere kretser danner til sammen et "område" som en "områdetilsynsmann" fører tilsyn med. Han samarbeider med kretstilsynsmennene og besøker de ulike kretsene på de årlige kretsstevnene. Hele Norge utgjør i dag ett område med 8 ulike kretser. Avdelingskontorene får også med jevne mellomrom besøk av "sonetilsynsmenn" som besøker en gruppe land. På slike besøk fører de tilsyn med virksomheten i landet, og holder et ekstraordinært foredrag for et utvalg inviterte menigheter. Jehovas vitner ser den bibelske historien om samarbeidet mellom Paulus og Timoteus som forbilder for sin ordning med tilsynsmenn som reiser rundt og fører tilsyn med flere menigheter i et område. Menighetene. De lokale menighetene organiserer distrikter som hver er et geografisk avgrenset område som menigheten har ansvar for å forkynne i. Dermed er evangeliseringsarbeidet godt organisert med tanke på å nå ut til beboerne. Hver menighet sørger også for å distribuere litteratur til hvert enkelt vitne. Litteratur bestilles og forsendes gjennom avdelingskontoret. I byer og på større tettsteder blir det gjerne flere lokale menigheter som er virksomme, og en "bytilsynsmann" blir utnevnt til å koordinere felles aktiviteter. De som tjener som tilsynsmenn i en menighet og er ansvarlige for organisering av aktiviteter og for åndelig veiledning kalles "eldste". De utgjør til sammen "eldsterådet" i menigheten og kommer sammen med jevne mellomrom for å drøfte menighetens saker. Forskjellige eldste i en menighet har forskjellige oppgaver. Den av de eldste som leder eldsterådets møter, kalles "koordinator for eldsterådet" (tidligere "presiderende tilsynsmann"). Den lokale menighetens offentlige forkynnelsesarbeid organiseres av "tjenestetilsynsmannen," mens "sekretæren" har ansvaret for menighetens opptegnelser og diverse papirarbeid. Andre faste verv i eldsterådet er "skoletilsynsmannen" og "vakttårnstudielederen", som leder hver sin del av det ukentlige møteprogrammet. I tillegg til eldste tjener mannlige medlemmer i menigheten som "menighetstjenere" (tilsvarende det som gjengis med "diakoner" i mange bibeloversettelser). Disse bistår de eldste ved å ta seg av mange praktiske oppgaver. De kan være ordensvakter på møtene, ordne med litteraturforsendelser, koordinere menighetens distrikter, organisere renholdet av Rikets sal, føre menighetens regnskap og lignende. De er også med på å holde taler på møtene. Utnevnelser til slike oppgaver må alltid godkjennes av landets avdelingskontor, vanligvis etter anbefaling fra det lokale eldsteråd og den besøkende kretstilsynsmannen. En utnevnelse opplyses i menigheten. Før man kan bli utnevnt som eldste, må man ha vært menighetstjener en tid. Som regel får menn slike verv når de har blitt minst tjue år, og eldste blir man som regel ikke før man er i slutten av tjueårene eller eldre. Kvinner innehar ikke slike verv. Derimot kan både menn og kvinner utføre en spesiell tjeneste som forkynnere som går foran i forkynnelsesarbeidet og bruker et bestemt antall timer hver måned. Døpte medlemmer kan tjene som "hjelpepionerer", som bruker 50 timer, eller "pionerer", som bruker 70 timer (840 timer i året). I Norge er det over 400 faste pionerer, og på verdensbasis er det flere hundre tusen. Å tjene som pioner er noe en person søker om, og søknaden må godkjennes av menighetens eldste og landets avdelingskontor. Noen pionerer utfører spesiell tjeneste som "spesialpionerer" og tjener på steder hvor det er spesielt behov. Noen tjener som "misjonærer" og vil gjennomgå Vakttårnets Bibelskole Gilead og arbeide i et fremmed land som de blir sendt til. Misjonærer og spesialpionerer bruker 130 timer i måneden. Av Norges cirka 10 000 forkynnere er det omtrent 1 000 eldste og omkring 700 menighetstjenere. I en del andre land er forholdstallet dårligere, og «behovet for flere brødre som kan ta ansvar» i menighetene nevnes ofte. Det anses som spesielt rosverdig om man har anledning til å flytte til «et sted med større behov» i hjemlandet eller et annet land. Sverre Bentzen. Sverre Bentzen (født 6. oktober 1941 i Oslo) er norsk skuespiller. Han begynte sin løpebane som elev ved Chat Noir Teater i Oslo, har vært ansatt ved Rogaland Teater, Trøndelag Teater, Oslo Nye Teater og Fjernsynsteatret. Siden 1990 har Sverre Bentzen vært ansatt ved Det Norske Teatret. Hans innsats i Russerevyen i Oslo i 1960 resulterte i engasjement i Chat Noir i 1960-62. Noen roller. Foruten flere større roller hos klassikere som Shakespeare, Tsjekhov, Strindberg, Ibsen (hos sistnevnte bla Jørgen Tesman i "Hedda Gabler", Hjalmar Ekdal i "Vildanden", tittelrollen i "Peer Gynt"...), har Sverre Bentzen innehatt roller i de fleste sjangere: komedie, farse, revy, musikal. Fra de siste år kan nevnes: Den arbeidslause i "Personkrins 3:1" av Norén, direktør Whalen i "Ingenting om nattergalen" av Tennessee Williams, Zauberkönig i "Historier frå Wienerskogen" av von Horovat, Sorin i "Måken" av Tsjekhov, den eldste Peer i Robert Wilsons "Peer Gynt"-oppsetning, Ernst i "Kaos er granne med Gud" av Norén, gamle Mahon i "Helten frå den grøne øya" av Synge, Big Daddy i "Katt på heitt blekktak" av Tennessee Wiliams, Oidipus i "Døden i Teben" av Jon Fosse/Sofokles, Peachum i"Tolvskillingsoperaen" av Brecht/Weill. Av såkalte utespel kan nevnes "Spelet om heilag Olav" (Stiklestadspelet) og "Kristin Lavransdatter" på Jørundgard i Sel kommune. På film har han vært å se i biroller i blant annet "Herman" (1990), "Farlig farvann" (1995) og "Salige er de som tørster" (1997). Sverre Bentzen er hedret med Aksel Waldemars Minnepris og Hulda Garborgs stipend. Varg Vikernes. Varg Vikernes (født Kristian Larsson Vikernes, utenfor Bergen, nåværende navn ikke kjent), også kjent under artistnavnet «Count Grishnackh», er en musiker som gjorde seg bemerket i black metal-miljøet tidlig på 1990-tallet, og ble mye omtalt i media. Han ble dømt for drapet på Øystein Aarseth og satt i forbindelse med en rekke kirkebranner. For dette ble han kjent i media under kallenavnet «Greven». Han var personen bak enmannsprosjektet Burzum og var også kjent som bassist i Mayhem og gitarist i Old Funeral (Sammen med bl.a. Olve «Abbath» Eikemo som senere startet Immortal). Senere gikk han over til å bli nasjonalsosialist med særlig interesse for norrøn ideologi og mytologi. I en Dagbladet-artikkel fra 23. juni 2008 hevdet imidlertid Vikernes å ha tatt avstand fra begge disse miljøene. I et Dagblad-intervju fra juli 2009 omtalte han seg selv som rasist, men presiserte at han var ingen rasehater. Dom og fengselsstraff. Vikernes sonet en nesten 16 år lang fengselstraff for drap og kirkebranner i Norge. I 1993 ble han dømt for å ha tatt livet av sin tidligere venn og bandkollega Øystein Aarseth, også kjent som «Euronymous» fra black metal-bandet Mayhem. Vikernes ble dømt for å ha stått bak nedbrenningen av tre kirker; Åsane kirke i Bergen, Skjold kirke i Vindafjord og Holmenkollen kapell i Oslo. Han ble også dømt for et forsøk på brannstiftelse i Storetveit kirke i Bergen, og også et antall mindre lovbrudd som tilsammen ga Vikernes maksimumsstraffen på 21 år. Høyesterett avviste senere anken over straffeutmålingen. Vikernes ble også tiltalt for nedbrenningen av Fantoft stavkirke utenfor Bergen. Legdommerne avga kjennelsen "ikke skyldig" mens fagdommerene avga kjennelsen "skyldig". Fagdommerene hevdet dette var en feil og at skyldspørsmålet var klart. Selv om fagdommerne mente dette var en feil fra legdommerne, ville de ikke ta opp saken på nytt. Senere anke til høyere rettsinstans ble avvist. I drapssaken ble det sammen med Varg Vikernes reist tiltale mot 22 år gamle Snorre Ruch, som ble dømt til åtte års fengselsstraff, selv om han ifølge Vikernes var helt uskyldig. Under rettssaken i 1994 mente rettspsykiater Karl-Ewerth Horneman at Vikernes var preget av mangelfullt utviklede sjelsevner, men at han hadde mulighet for å utvikle seg i positiv retning under soning. Forholdene rundt årsakene til drapet er ikke helt klarlagt, men har stort sett blitt forklart som intern maktkamp mellom Vikernes og Aarseth. Vikernes påstod at Aarseth hadde planlagt å drepe ham, og at drapet hadde blitt begått delvis i selvforsvar. Aarseth ble funnet død utenfor sin leilighet i Oslo med 23 knivsår – to i hodet, fem i nakken, 16 i ryggen. Selv hevdet Vikernes at mesteparten av disse skadene oppstod da Aarseth falt på deler av en knust lampe som han sparket over ende i kampen. Vikernes påstår også at det var en krangel om penger fra Burzums første hele utgivelser ("Burzum" og "Det Som Engang Var") og den første Burzum-EP ("Aske") som ble utgitt på Aarseths plateselskap, Deathlike Silence Records, men hevder hardnakket at dette ikke var motivet for mordet. På tiden da Aarseth ble drept spilte Vikernes bassgitar i Mayhem. Aarseths mor ba Hellhammer (Jan Axel Blomberg), Mayhems trommeslager, om å fjerne bassgitarsporet som Vikernes hadde spilt inn for Mayhems første fulle studioalbum, "De Mysteriis Dom Sathanas". Hellhammer sa at han skulle gjøre det, men det er usikkert om han faktisk gjorde dette. I alle tilfeller er Hellhammer kreditert på plateomslaget som bassist. Da politiet arresterte Vikernes, fant de 100 kg med eksplosiver og en del ammunisjon hjemme hos ham. Det ble spekulert i om han planla å sprenge Nidarosdomen. Offentligheten vet ellers lite om saken. Det er ikke kjent hvordan politiet fulgte opp dette funnet. I 1999 hadde Varg Vikernes en gjeld til Oslo kommune og Gjensidige NOR forsikringsselskap (nå Gjensidige) på 13,5 millioner kroner etter en rettssak i 1998, og med ekstra gjeld på det tidspunktet for andre brannstiftelser totalt omtrent 23 millioner kroner, men noen kilder bruker andre tall. Vikernes slapp ut av fengsel i 2009, med meldeplikt hver 14. dag i ett år, etter nesten 16 år soning. Politisk tilhørighet. Vikernes er et tidligere medlem av ekstremistgruppen Hvit Arisk Motstand ("White Aryan Resistance"), og var også involvert i Norsk Hedensk Front. Den sistnevnte var han leder for så sent som 2001. I 1999 var han bare angitt som medlem, selv om han øyensynlig var en viktig person i gruppen. Hans ideer om nynazisme og fascisme finnes i flere små hefter. En noe merkverdig formulering dukker opp under rettssaken mot ham – under samtale med de rettsoppnevnte psykiaterene forteller at han kan vise følelser, – «Jeg kan briste i gråt, når Bergen fylles opp med svartinger». Han var en av initiativtakerne bak Odalistbevegelsen og medansvarlig for "Allgermanische Heidnische Front", Norsk Hedensk Fronts moderavdeling. Om han er et medlem eller en leder av denne organisasjonen, og om han derfor assosierer med organisasjonen eller ikke, avhenger av om denne organisasjonen er uavhengig av den norske eller ikke. Han er også ansvarlig for dannelsen av Svensk Hednisk Front. I følge ham selv og en Dagblad-artkkel fra 23. juni 2008 tar han nå avstand fra både satanistiske og nazistiske miljøer. Åsatru. Vikernes er en tilhenger av religionen åsatru. Han mener at mennesker etterhvert er blitt for intelligente til å tro på noe slikt som guder, men at mennesker også er intelligente nok til at de bør klare å dyrke og verne om naturen slik vikingene i førkristen tid gjorde. Vikernes er forfatter av flere små arbeider om sin tro og sin verdensanskuelse, "Vargsmål", "Irminsûl" og "Germansk Mytologi og Verdensanskuelse". Vikernes tolker den gamle germanske tradisjonen på fascistisk vis og leder an i moderne, esoterisk fascisme. Antikristendom. Vikernes har skrevet teksten for flere av låtene til bandet Darkthrone ("Quintessence", "As Flittermice as Satan's Spies", etc.) som bruker skikkelser fra gammele norrøne uttrykk. I disse er Satan omtalt i kontekst av et «øye» som er lys (i.e. som solen), og med omskrivinger av «spear» og «hall of battle», som alle er maskerte referanser til den norrøne guden Odin. Dette var gjort med dobbelt mening, Odin som en «motstander» av jødisk og kristen tradisjon. Dette har blitt brukt som bevis på at Vikernes på denne tiden var satanist, selv om Vikernes har sagt selv mange ganger at han er imot satanisme som han oppfatter som en reaksjonær form for kristendom. Vikernes har vært fascinert av eventyrverdenen Mordor fra J.R.R. Tolkiens trilogi Ringenes herre fra han var ganske ung, og påstår han snakker Black Speech. Det er dette som er bakgrunnen for navnet "Burzum". I henhold til Vikernes gjorde de kristne perspektivene til kildene for norrøne tradisjoner som brukes i bøkene for å lage Black Speech, at Tolkien fikk inspirasjon til å gi ordet "burz" meningen «darkness», selv om det gamle germanske ordet "bertz" betyr «strålende», «lys», eller «briljerende» i før-kristne tider. Burzums endelikt. I 2000 avsluttet Vikernes sitt musikalske prosjekt (han hadde fortsatt dette fra fengslet) på grunn av hva han mente var negative tilbakemeldinger. Vikernes mente at hans filosofi ble konstant misforstått av kunnskapsløse fans som var for tett knyttet til black metal og satanisme. På denne tiden hadde Vikernes utgitt to ambient album, og hadde forlatt black metal-scenen flere år tidligere. Han planlegger å fortsette med Burzum etter løslatelsen. Det nye Burzum, hevder Vikernes, vil bli en fortsettelse av Burzum fra før fengselstiden, spesielt "Filosofem"-albumet. Publisitet. Den amerikanske journalisten Michael Moynihan (står bak prosjektet Blood Axis) skrev en bok om hendelsene i den tidlige fasen av black metal i Norge med tittelen "The Bloody Rise of the Satanic Metal Underground" sammen med Didrik Søderlind. Vikernes har uttalt seg negativt om denne boken. Torstein Grude laget en norsk dokumentar "Satan rir media" ("Satan Rides the Media"). I filmen antydes det at en journalist fra Bergens Tidende, etter å ha gjennomført et anonymt intervju med Vikernes, gikk til politiet med hans navn. Vikernes lot seg avbilde i sin egen leilighet i forbindelse med intervjuet, med håret gredd ned foran ansiktet for å skjule sin egen identitet. Han ble gjenkjent av politiet og arrestert samme natt. Journalisten har tilbakevist dette, men medgir at det var kontakt mellom ham og politiet forut for arrestasjonen. Hendelser i senere tid. I oktober 2003 var Vikernes på permisjon fra et lavsikkerhetsfengsel i Tønsberg og kom ikke tilbake. Etter å ha tiltvunget seg en bil med en lommelykt, som bilens innehaver trodde var et våpen, ble Vikernes pågrepet av politiet. Han ble tatt med et uladd AG-3 automatgevær, 700 skudd, et antall mindre våpen, en håndholdt GPS-mottaker, radio, en PC, militæruniformer, en skuddsikker vest og kamuflasjebekledning. Han fikk en tilleggsstraff på 14 måneder for dette, noe mindre enn de påståtte 22 måneder ved rettssaken, og ble deretter flyttet til et høysikkerhetsfengsel i Trondheim, men ble etter 3-4 år flyttet til åpen soning i Tromsø fengsel. I november 2003 stod et intervju med ham i Dagbladet hvor han bl.a. sa han kunne tenke seg å kjempe i den russiske hær mot Tsjetsjenia. Privatliv. Varg Vikernes er gift, og har en datter (født 1993) og en sønn (født 2007). Han gikk ut i media og sa at han kom til å flytte inn i et småbruk i Telemark etter løslatelsen. Like før prøveløslatelsen endret han også navn. Hans nye navn skal være fransklydende og har ingen assosiasjoner til hans tidligere navn overhodet. Årsaken til navneskiftet skal være å kvitte seg med det belastede navnet Varg Vikernes. I følge ham selv er navneskiftet en markering for å ta avstand fra sitt tidligere image som satanist og nynazist, samt ønske om å «være en normal person som ikke forbindes med kriminalitet for enhver fremtid». Prøveløslatelse. Ifølge dommen han fikk i 1994, kunne han søke om prøveløslatelse i 2006, men han hadde ikke noen store forhåpninger om at dette ville skje. På grunn av forhold ved norsk strafferett som ble endret i 2002 ble ble denne datoen utsatt til 2008. 23. juni 2008 trykket Dagbladet et leserinnlegg fra Vikernes' mor, samt en artikkel angående hans prøveløslatelse, hvor moren hevder Kriminalomsorgen prøver å forhindre en løslatelse, til tross for Tromsø fengsel, Trondheim fengsel og PSTs anbefalninger om at han er klar for prøveløslatelse. Kriminalomsorgen har avvist henvendelser fra både familien og media, med henvisning til taushetsplikten, men har tidligere uttalt til VG at han ikke har fått noen særbehandling og at om lag 30 % av fangene får avslag. I tillegg til Kriminalomsorgens motsettelser, sender også Oslo kommune en regning på 18 millioner kroner til Vikernes hver måned, med en betalingsfrist på 14 dager. Totalt skal han ha en gjeld på hele 40 millioner kroner. Vikernes hevdet i Dagbladet i mars 2009 at han snart skulle prøveløslates. Han er da 36 år gammel, og har sonet 16 år i fengsel. Vikernes blir løslatt med meldeplikt i et år. Første runde er en gang hver fjortene dag, andre runde er en gang i måneden. Han gikk ut og sa at han har følt seg klar for samfunnet i lang tid, og at han hadde lært av sine feil. I mai 2009 ble Vikernes prøveløslatt. Bertone Genesis. Bertone Genesis (eller Lamborghini Genesis, som den ofte kalles) er en konseptbil designet for den italienske bilprodusenten Lamborghini av designhuset Bertone. Bilen ble første gang presentert på bilutstillingen i Torino i 1988. Bilen er en futuristisk MPV med måkevingedører foran og skyvedører bak. Den var utstyrt med den samme V12-motoren som Lamborghini Countach med 455 hk, koblet til en tretrinnns automatisk girkasse. Bilen hadde motoren plassert foran, og var bakhjulsdreven. Modellen var aldri ment for produksjon, og var utelukkende ment som en designstudie. Eksterne lenker. Genesis Kirkekunst. Kirkekunst eller kirkelig kunst omfatter billedkunst og kunstgjenstander til utsmykning av kirkebygg, både utvendig og innvendig i kirkerommet. Kirkekunsten er en del av den kristne kunsten og har hatt flere funksjoner: den har blitt brukt både som dekorasjon av bygninger og inventar, som maktdemonstrasjon for å vise kirkens storhet som trossamfunn, som religiøse meditasjonsstykker for ro og kontemplasjon og som pedagogisk verktøy for å synliggjøre bibelhistoriene og det kristne budskapet. Eksempler. Kirkekunsten omfatter både skulpturer, relieffer, utskjæringer og malerier såvel som ulike typer bruksgjenstander og annet inventar. Det kan være kors, krusifikser og innvielseskors, altere, altertavler, triptyker (tredelte altertavler) og ikonostaser (bildevegger i ortodoske kirker), alterskap og alterfrontaler, døpefonter, prekestoler, freskomalerier og kalkmalerier, glassmalerier og rosevinduer, ikoner og helgenbilder, baldakiner (prydtak over prekestoler) og tabernakler (takhimler over altere), Ciborium (ortodosk alterbaldakin eller katolsk beholder for nattverdsbrødet), korstoler og misericordia (klappseter i korstoler), sedilia (prestens sete i koret), sakrarier (utslagsvasker i katolske kirker), kirkeskip og andre votivgaver, epitafer (personlige minnetavler) og kirkeorgler. Utvendig kan kirkekunsten omfatte tympanoner (dekorerte buegavler), vannkastere (gargoyler eller takrenner) og annet. Historikk. Kirken var i mange århundrer den viktigste oppdragsgiveren og pådriveren for kunst, håndverk og arkitektur i Europa. Kirkekunsten var derfor ledende som kunstnerisk stilskaper fram til 1700-tallet. Etter reformasjonen på 1500-tallet ble bruken av middelalderens symboler, kirkekunst og -dekor mindre i den protestantiske kirken, men kom tilbake i nye former og med ny styrke seinere. Zagato Raptor. Zagato Raptor, også kjent som Lamborghini Raptor, er en konseptbil designet for den italienske bilprodusenten Lamborghini av Zagato i samarbeid med Alain Wicki, som var ansatt hos Lamborghini. Bilen ble første gang presentert på bilutstillingen i Geneve i 1996, og er utstyrt med en innovativ dørløsning, hvor hele den midtre delen av bilen svinger opp og frem. Chassiset er hentet fra en firehjulsdreven utgave av Lamborghini Diablo. Bilen er utstyrt med både V12-motoren og drivverket fra Diablo, men det faktum at bilen mangler ABS-bremser og antispinn-systemer, samt at karosseriet i stor grad er fremstilt av karbonfiber, gjør at den er adskillig lettere enn Diablo. Mange mente modellen var utmerket til å fylle tomrommet mellom Diablo og dens etterfølger, den gang kalt Canto, men Lamborghini valgte å ikke produsere Raptor. Alain Wicki forsøkte senere å videreutvikle den på egen hånd, med hjelp fra Zagato, men det ble aldri startet noen ytterligere produksjon. Wicki eide selv den eneste prototypen frem til 2000, da den ble auksjonert bort til en privat samler. Eksterne lenker. Raptor Prong. Prong er et tidligere crossover thrash metal-band og senere post-thrash/industriell metal-band stiftet i 1986. De hadde to uavhengige utgivelser; "Primitive Origins" og "Force Fed". Albumene tiltrakk oppmerksomheten til Epic Records, som signerte trioen i 1989. Bandet splittet opp i 1996 etter "Rude Awakening"-turneringen, men gjenforente i 2002. Medlemmer av band som Korns Jonathan Davis, Demon Hunters Ryan Clark og Static-X ser på bandet som en innflytelse til deres musikkstil. Magne Raundalen. Magne Raundalen (født 1. desember 1941 i Tørdal i Telemark) er en norsk barnepsykolog. Han er en av Norges mest kjente fagpersoner som jobber med barn i krise, både kreftsyke barn, barn som er blitt mobbet og flyktningebarn. Som president i den norske UNICEF-komiteen har han besøkt krigsherjede land og hjulpet barn som bærer på traumer i forbindelse med krig og konflikt. Raundalen jobber som psykolog ved Senter for Krisepsykologi i Bergen. Han har utgitt flere bøker om psykologiske emner. I 2000 ble Magne Raundalen utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sitt arbeid for barns og unge. Lamborghini Canto. Lamborghini Canto, også kjent som Project L-147, var den planlagte etterfølgeren til superbilen Diablo fra den italienske bilprodusenten Lamborghini. Den opprinnelige prototypen, som ble designet av italienske Zagato i 1998, ble droppet, og Lamborghinis egen designavdeling tok selv over den videre utviklingen av modellen. Canto ble aldri presentert for publikum, men det antas at den la grunnlaget for Diablos etterfølger Murciélago. Canto Lensmannsmordene på Vågard. Lensmannsmordene på Vågard var en tragisk hendelse som fant sted i den lille grenda Vågård i Ytre Ådal den 22. august i 1926. Opptakten var en forbryterjakt på to skapsprengere som hadde brutt seg inn hos landhandler Vegger Strømmen ved Røste i Ådal, der de blant annet hadde stjålet dynamitt og morakniver. Lensmann John Solumsmoen tok opp jakten på forbryterne, sammen med politibetjent Grylling, men de måte gi seg i 3-tiden om natten, etter å ha fulgt etter tyvene til Vågårdsåsen. Da jakten skulle fortsette litt senere samme dag måtte Grylling melde forfall, og lensmann Oluf Aalde kom inn i hans sted. Solumsmoen og Aalde, som begge var ubevæpnet, kom over forbryterne litt senere på dagen, men karene var bevæpnet. Det endt med et basketak der begge lensmennene ble drept. Det gikk imidlertid til neste dag før man fant dem. Solumsmoen var skutt i hjertet og påført to knivstikk i halsen. Han var død. Aalde var skutt to ganger gjennom høyre lunge og i pannen, men han var fortsatt i live da letemannskapene fant dem i sekstiden mandag kveld. Aalde døde imidlertid i femtiden om morgenen tirsdag 24. august. I begravelsen etter Oluf Aalde i Norderhov kirke møtte det fram 2 000 mennesker. Først fire dager senere fikk politiet kjennskap til hvem den ene av de to forbryterne var, nemlig svensken Anton Emanuel Oscar Svensson (født 31. desember 1891 i Kyrkjefalla i Skarraborgs län, nå Västra Götalands län, død 23. oktober 1926 ved Skollenborg), alias «Harald Ekløv» og «Östa-Linas Pojk». Først etter fjorten dager klarte de også å avdekke hvem sistemann var, nemlig den nitten år gamle nordmannen Henning Sigurd Madsen (født 22. september 1907 i Hokksund, Buskerud). Parallelt med etterforskningen ble det satt i gang en storstilt leteaksjon etter morderne, som foregikk over store deler av Østlandet. De ble funnet i Skodsborg i Aremark to måneder senere. Mellom 200 og 300 mann deltok i jakten på morderne, sammen med politihunder. Under jakten flyktet Anton Svensson mot Skolleborg. Der ble han omringet, men Svensson tok sitt eget liv. Madsen var imidlertid alt fanget i Aremark. Han ble siden dømt for mordene og 28 andre forbrytelser forut for drapene. Han slapp ut igjen på slutten av 1930-tallet, men kom i fengsel på nytt for nye straffbare forhold og satt fengslet til 1946. Da ble han rehabilitert og stiftet familie, der han blant annet fikk to barn. Han bosatte seg sør for Oslo og arbeidet siden som håndverker. «To mistenkelige personer». I 1933 utga journalisten og forfatteren Gunnar Larsen boka "To mistenkelige personer" om lensmannsmordene på Vågard. Han hadde fulgt saken som reporter for Dagbladet. Femten år senere, i 1949 startet Tancred Ibsen innspillingen av filmen med samme navn, men Madsen, som da hadde sonet ferdig dommen og var løslatt under ny identitet, gikk rettens vei for å få stoppet filmen. Han fikk medhold i byretten i Oslo i oktober 1950, men Norsk Film anket saken. Under ankebehandlingen i 1952 fikk imidlertid også Madsen medhold av Høyesterett. Filmen ble derfor stoppet. Først nærmere femti år senere ble filmen vist for første gang offentlig. Det ble ansett som at hensynet til personvernet ikke lenger tilsa at filmen ikke kunne vises. Kvalsund (Herøy). Kvalsund er et tettsted og en av tre grunnkretser på Nerlandsøy i Herøy kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar i tillegg er det noe over hundre innbyggere i Kopperstad. Kvalsund har påviste bosetninger som er 6000 år gamle. Grunnkretsen omfatter to matrikkelgårder, "Kvalsund" og "Teige". Kvalsund grenser til Kopperstad i vest og Kvalsvik i nord. Tettstedet er vokst sammen med Kopperstad og de to omtales gjerne som ett tettsted. Nerlandsøybrua forbinder Kvalsund med Igesund over Søre Vaulen. Like ved brua ligger Kvalsund gartneri og Herøy Byggsenter, mens havnen med dypvannskai og småbåthavn ligger litt lenger nord. Ovenfor havnen ligger Handelshuset, en dagligvarebutikk etablert i 1908. Ved gartneriet ligger det også en gravplass. Tettstedet har hatt en tydelig vekst de siste årene. Etterspørselen etter tomter og hus har ført til et større utbyggingsprosjekt i området mellom Handelshuset og Teigane. Første trinn som ble påbegynt i 2011 fikk opp et leilighetskompleks på 14 leigheter som ferdigstilles i 2012 og et boligfelt med 30 tomter. Tre hus blir ferdigstilt i 2012 og over halvparten av tomtene er solgt. Andre trinn i utviklingsprosjektet ble påbegynt i 2012 og omfatter et stort et nytt leilighetskompleks på 14 leiligheter, 14 nye tomter, 16 naust, 19 rorbuer og et offentlig badeområde med kunstig strand. Oppunder fjellet Teigetua der det i dag er en større granskog er det potensial for et hundretalls tomter og et trinn tre, om interessen for tomter opprettholdes. Næringsliv. Handelshuset er en Spar-butikk som ble etablert i 1908 som «S. Madsen». Tidlgere var det to dagligvarehandler i bygda, men den andre ble lagt ned på begynnelsen av 1980-tallet. Byggevarekjeden Bygger'n har et større senter på Kvalsund som både selger byggartikler og bygger hus. Kvalsund Gartneri deriver også planteproduksjon her. Hovednæringsveien i tettstedet er likevel fiske og flere sjarker har tilhold der. Mange jobber også innen offshore. Det er ett gårdsbruk i drift på Kvalsund. Kvalsund har et større havneområde beskyttet av to moloer, med småbåthavn og rorbuer. Flere sjarker og mindre fiskebåter har dette som hjemmehavn. Havnen var ferdigbygget tidlig på 1970-tallet. Geografi. Kvalsund strekker seg fra Søre Vaulen og opp på Kvalsundfjellet. Fylkesvei 20 kommer over til Kvalsund fra Bergsøya og går videre til Kopperstad. Fylkesvei 21 starter fra fylkesvei 20 og går utover mot Kvalsvik. Kvalsund er rimelig flatt nede ved sjøen, før det går brattere og brattere først opp mot Teige og videre opp på fjellet. På fjellet finner man toppen Teigetua og et mindre vann. I nordøst ligger Langeneset og Teigeneset, og Kyrkjeholmen. Mellom Teigeneset og Grønholmen ligger Breidsundet i Holmefjorden, samt noen mindre skjær. Historie. I 1920 ble det funnet to skip som man senere har datert til 600-tallet i myren på gården Kvalsund. Det største har fått navnet Kvalsundskipet, mens det minste kalles Kvalsundfæringen. Arkeologiske utgravninger i 2011 har påvist 6000 år gamle bosettinger i Kvalsund, samt et omfattende samfunn for rundt 2400 år siden. Reprise Records. Reprise Records er et amerikansk plateselskap eid av Warner Music Group, og det opererer gjennom Warner Bros. Records. Plateselskapet ble stiftet av Frank Sinatra i 1960. Kjente artister signert under Reprise Records inkluderer Frank Sinatra,The Smashing Pumpkins, Avenged Sevenfold, The Used, Mastodon, Eric Clapton, Green Day, Fleetwood Mac, Josh Groban, My Chemical Romance, Tiny Tim og Depeche Mode. The Fast Show. The Fast Show er en sketsjbasert britisk komiserie skapt av Paul Whitehouse og Charlie Higson og produsert av BBC. Den ble laget i fire sesonger, som først ble sendt fra 1994 til 2000. I tillegg til de fire sesongene var det også to riksdekkende turneer i Storbritannia, først sammen med "Shooting Stars" i 1998 og deretter "Farewell Tour" i 2002, samt en julespesial. Serien er særlig basert på faste figurer, morsomheter som strekker seg over flere sketsjer og kjapp levering av poenger. Mange fraser fra serien ble svært populære blant seerne. Serien påvirket senere komedie som "The Catherine Tate Show" og "Little Britain". Den ble en av de mest populære seriene i Storbritannia i 1990-årene, og har siden blitt vist i reprise og utgitt på DVD og som lydbok. Noen av figurene – Ron Manager, Ted og Ralph, Swiss Toni og Billy Bleach – har siden blitt brukt i andre programmer. Stil og innhold. Serien ble utviklet av Paul Whitehouse og Charlie Higson, som ønsket å forlate "Harry Enfield and Chums" som de hadde skrevet for og opptrådt i. De fikk med seg Simon Day, Mark Williams, John Thomson, Arabella Weir og Caroline Aherne på det nye prosjektet. Som navnet antyder ble serien karakterisert av rask levering av poengene i sketsjer; noen varte bare få sekunder. Whitehouse og Higson skal ha fått ideen til dette da de så en reklamesnutt for en kommende sesong av "Harry Enfield and Chums", og så at sketsjene ble minst like morsomme i kortform. "The Fast Show" ble på grunn av dette en arbeidstittel, som ble stående da serien ble sendt. I tillegg til skuespillerne var også manusforfattre og komikere som Graham Lineham, Arthur Mathews, Vic Reeves, Bob Mortimer og Craig Cash involvert i produksjonen. Noen av de mest populære figurene ble de som ofte opptrådte, men som ikke engang hadde noe skikkelig navn. De ble i stedet kjent bare for sine faste replikker eller en beskrivelse, som Whitehouse' «Anyone fancy a pint?», Williams' «You ain't seen me, right!» og «I'll get me coat» og Weirs «Ha!» og «Insecure woman». Noen av figurene var basert på virkelige personer. Louis Balfour fra Jazz Club minner sterkt om Bob Harris fra "The Old Grey Whistle Test", Ron Manager har likheter med Trevor Brooking, Arthur Atkinson er en parodi på Arthur Askey og Lord Ralph Mayhew sies å være basert på regissørren John Boorman. Temasangen var Engelbert Humperdincks «Release Me». I første sesong ble den sunget av Paul Whitehouse under åpeningssekvensen, men i senere sesonger ble den bare spilt under rulletekstene. B-festivalen. B-festivalen er en norsk musikkfestival startet i 2000 på Bekkestua, i kjellerstua i det lille røde huset i Nadderudveien. Festivalen har blitt arrangert fem ganger. De tre første årene (2000–2002) på Bekkestua og de to siste gangene (2003 og 2004) på Bokkafeen på Chateau Neuf. Av høydepunkter under festivalens femårige historie kan nevnes band som Døvert, Faen ta USA, Den Tsjekkiske lokfører Pavel Parek, Carl Berner Sound System, Dive og Kaillkaukkoret. Den femte januar 2008 ble det arrangert en feiring av B-festivalens historie i det gamle røde huset. Det ble avholdt en rekke konserter også denne gangen. B-festivalen 2000. Døvert, Mah-Jong, og Kinaputt. Det er mulig at Soldogg også spilte her. T-skjortene som ble solgt kom i variantene grå og lyseblå, med en tegning av huset på bak. B-festivalen 2001. Dieseldaemon, Mah-Jong, Kinaputt, Døvert, Sightseeing, Kaputt Kino, Faen ta USA, m.m. Av andre aktiviteter som fant sted under B-festivalen kan nevnes Terjes Bic-penn-tatoveringssjappe, Ciljes frisørsalong, Torkilds Løse- verdensproblemerverksted og Håkons rape-på-innover-og-utover-pust-seminar. T-skjortene dette året var de kule røde t-skjortene. Søndag var det utvidet formiddagsnachspiel med konsert med Kebabkongen. B-festivalen 2002. Fredagens line-up inneholdt følgende store navn (i temporal korrekt rekkefølge): Fagerborgdisharmonien, Den Tsjekkiske Lokfører Pavel Parek, Kaputt Kino, MensRoom, Portasound, Zabeltitz, og Bad Love. Dagen etter gikk følgende produsenter av høy- og lavkultur på scenen: Molotov Cocktail Party, Mah-Jong, Carl Berner Sound System, Dieseldaemon, Dive, Faen ta USA, Kaillkaukkoret, Mélèe, og Sunken Roads. Passed Out skulle ha spilt, men bassisten brakk armen i en stygg sykkelulykke på vei til toget til B-festivalen. Bassisten kom aldri tilbake til Passed Out, men Passed Out kom tilbake til B-festivalen året etter. Søndag var det igjen utvidet formiddagsnachspiel med konsert med Kebabkongen. Tilbudet for tørste var ekstensivt, med to øltelt utenfor huset (en slags velkomstkomité) og bar. Utover serveringstjenestene ble det også tilbudt en workshop i hvordan løse verdensproblemer, og annet. T-skjortene dette året var de ganske så kule blå t-skjortene. På baksiden av t-skjortene var alle bandene (med ett unntak) listet opp. På forsiden var den offisielle B-logoen å finne noe usymmetrisk plassert høy oppe på skjorten (nesten ved halsen). B-festivalen 2003. Dette året var det første gangen B-festivalen ble arrangert et annet sted enn på Bekkestua. Bokcaféen på Chateau Neuf ble det nye stedet. Portasound åpnet festivalen dette året, tett fulgt av Kaputt Kino, Piker med Pistol, Dive, Rethro Tull, Carl Berner Sound System og Autotune. Det ble servert snurrepizza og salat. Åpen scene (Tullinger med hettegenser, Rødt hår og fregner, Kællær som rællær, Fosen Synth Band, Geirs fullrim), Kreta, Den tsjekkiske lokfører Pavel Parek, Passed Out, The Samuel Jackson Five, Melee, Mancha Negra, Persona Non Grata og MensRoom. Lørdagen dette året var menyen chili con carne for de som spiste kjøtt, og chili sin carne (con bønne) for de som ikke gjorde det. Selvfølgelig fikk gjestene også salat til. Maten ble servert i Chateau Neufs lokale Glassbaren. T-skjortene dette året var gule eller oransje. En spesialvariant for småvokste jenter fantes i rød. Dette var første året festivalavisa B-posten ble utgitt. B-festivalen 2004. I 2004 ble B-festivalen igjen arrangert på Bokcaféen på Chateau Neuf i Oslo. Blant de usikalske bidragsyterne fant man Carl Berner Sound System, Bandet til en av Oslos fremste jazzdamer, Det var flere kanselleringer dette året. Blant de finner vi bandet The Vineyards. Åpen scene bestod blant annet av Tullinger med Hettegenser, Multikulti, Willy Kopperud (som blant annet fremførte sin egenkomponerte sang "Pelsdyr fra Helsfyr"), og Kari Fjeldstad m/assistent og teip. Commodore 64-hjørnet som ble installert innerst i Bokcaféen ble kanskje ikke den suksessen som arrangørene håpet på. T-skjortene dette året var grønne og svarte, med påskriften "Noen du kjenner spiller garantert i et band". Dette var siste året festivalavisa B-posten ble utgitt. B-feiringen 2008. Hanne Holmesland Carl Berner Sound System Tullinger med hettegenser Den tsjekkiske lokfører Pavel Parek Det ble selvfølgelig servert mat også denne hittil siste B-festivalen. Maten, som var vårruller og won ton, ble bestilt fra kinarestauranten på Bekkestua som drives av Jimmy og hans familie. Den ble spist opp i sin helhet. Europavei 43. Europavei 43 går mellom Würzburg i Tyskland og Bellinzona i Sveits. Trasé fastlagt av UNECE: Würzburg – Ulm – Lindau – Bregenz – St. Margrethen – Buchs – Chur – San Bernardino – Bellinzona Krisesenter. Et krisesenter er en institusjon som tar imot personer, vanligvis kvinner og barn, som er utsatt for vold i nære relasjoner. Klientene kan benytte senteret inntil de har skaffet seg bosted borte fra overgriperen. Fra 1. januar 2010 blir krisesentertilbudet en lovpålagt oppgave i Norge. Loven pålegger alle kommuner i landet ansvar for å tilby sine innebyggere ett eller flere krisetiltak tilsvarende et godt utbygd krisesenter. Med en overgangsperiode på ett år, legges det statlige tilskuddet til krisesentertiltakene inn i de kommunale rammene. Det betyr at fra 1. januar 2011 står kommunene for 100 % av driftsutgiftene ved landets krisetiltak. I Norge er det nå lovbestemt at både kvinner og menn har rett på tilbud fra krisesentre. Det spesifiseres også at tilbudene skal være fysisk adskilt, men det mangler en bedre utdypning av dette. De fleste krisesentre i Norge er tilknyttet paraplyorganisasjonen Krisesentersekretariatet. Krisesentre i Norge. Et krisesenter er en institusjon som tilbyr hjelp til mennesker berørt av vold og seksuelle overgrep gjennom botilbud, praktisk hjelp og tilrettelegging, telefonkontakt, samtaler og utadrettet virksomhet. De fleste krisesenter vil også ta seg av barn som kommer sammen med menn eller kvinner og vil motta oppfølging av personal. Der det er nødvendig vil eksternt personell bli tilkalt for å gi nødvendig hjelp, det være seg barnevernet, psykolog og så videre. Krisesentrene i Norge har ulikt perspektiv på volden. Mange ser volden i et kjønnsperspektiv og vil hevde at krisesentrene er åpne kun for kvinner og barn. Andre ser volden i et bredere perspektiv der utøvelse av vold sees som et komplekst problem som må løses på flere plan og på flere nivåer. Krisesentre som jobber ut i fra dette perspektivet har en mer kjønnsnøytral tilnærming til problemkomplekset vold i nære relasjoner. Som en konsekvens av dette tilbyr disse krisesentrene dagsamtaler til menn, og noen har menn ansatt. Det finnes 50 krisesentre i Norge. De finansieres med 80 % fra staten og 20 % fra kommunene. Mange krisesentre har i dag fast ansatt personale, men noen har fremdeles hjelp av frivillige. Det psykologiske fakultet (UiB). Det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen er Skandinavias eneste psykologiske fakultet. Det startet som et institutt i 1964 og ble eget fakultet i 1980, ved at det sammen med Det juridiske fakultet ble skilt ut fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Professor Bjørn Christiansen var den sentrale arkitekten for utbyggingen av profesjonsstudiet i psykologi og drivkraften bak opprettelsen av Det psykologiske fakultet. Det var ved opprettelsen det eneste psykologiske fakultet i Skandinavia, og er fremdeles det eneste ved et norsk universitet. Den første dekan etter opprettelsen var professor Hallgrim Kløve, deretter fulgte professorene Tordis Dalland Evans (den første kvinnelige dekan ved et norsk universitet, 1986-1990), Geir Nielsen (1991–1992), Håkan Sundberg (1993–1998) og Odd E. Havik (1999–2005). For tiden er det Gerd Kvale som er dekana (2006–) ved fakultetet. Eksterne lenker. Psykologiske Charlie Higson. Charles M. Higson (født 3. juli 1958) er en engelsk skuespiller, komiker og forfatter. Higson ble født i Frome i Somerset, som den tredje av fire brødre. Han studerte engelsk og amerikansk litteratur ved University of East Anglia, sammen med blant annet Paul Whitehouse, og fullførte studiene der tidlig i 1980-årene. Fra 1980 til 1986 var han vokalist i bandet The Higsons. Deretter jobbet han en tid som bygningsarbeider før han slo seg sammen med Whitehouse som manusforfatter for Harry Enfield for serien "Harry Enfield and Chums". I 1994 skapte Higson og Whitehouse TV-serien "The Fast Show", som ble en stor suksess gjennom fire sesonger fra 1994 til 2000. I 2000 og 2001 var han produsent, regissør, manusforfatter og spilte noen roller i "Randall & Hopkirk (Deceased)". Etter det har han blant annet skrevet og spilt i "Swiss Toni" på BBC Three, en serie som har sitt opphav i en av figurene fra "The Fast Show". I 2004 ble det annonsert at han hadde planer om å skrive en serie romaner om James Bond. De skulle være rettet mot yngre lesere, og handle om Bonds år som skolegutt på Eton. Pr. 2007 har det kommet ut tre romaner i serien, og to ytterligere titler i serien som kalles «Young Bond» er annonsert. Kvalsundskipet. Kvalsundskipet (også kjent som "Kvalsund 2") er et rent roskip (et lite langskip uten mast og råseil) som gjerne tidfestes til ca. år 690 (+/- 70 år). Skipet ble funnet i en myr på Kvalsund i Herøy kommune i Møre og Romsdal i 1920, sammen med en mindre robåt kalt Kvalsundfæringen. Beskrivelse. Kvalsundskipet er 18 m langt og 3,2 m bredt, og avstanden fra relingen til kjølen er 78,5 cm. Det var rigget med keiper for 10 årepar, men det bærer ikke spor av masteføring. Båten er gjort av eik og furu, og skroget består av stavner, bunnplanke og 8 bordganger på hver side. Skipet var utstyrt med sideror på styrbord side akter, og hadde således en besetning på minst 21 mann. En forsterkning på undersiden antyder også et slags forstadium til en virkelig kjøl. En av bunnplankene var dessuten utformet slik att den kunne brukes som kjølplanke. Dette har ledet noen til å tro at skipet kan ha ført et enkelt seil, selv om det ikke var rigget med mast. Kvalsundskipet har et lengde-/breddeforhold på ca. 5,6:1. Det er derfor et åpent spørsmål om det bør kalles et lite langskip eller en slank karv. Funnet og utgravningen. Kvalsundskipet ble gravd ut i løpet av 3 uker i juli 1920, under ledelse av arkeologen Haakon Shetelig. I 1975 ble det laget en kopi i full størrelse, som nå er utstilt på Sunnmøre Museum i Ålesund. En kopi av den mindre båten er utstilt ved Herøy kystmuseum. Under torvskjæring på gården til "Johannes J. Kvalsund" støtte man på en åre i myren, og Bergens Museum ble kontaktet. Arkeologen Haakon Shetelig reiste samme dag og kom fram til Kvalsund 2. juli. Før gravingen begynte ble det markert en grunnlinje på 20 m vest for snittet der en først hadde støtt på treverket fra skipet, og hele feltet ble ut fra denne inndelt i ruter på 1 m². Alle funnstykker ble liggende på stedet fram til hele feltet var avdekket, for å kunne fotografere funnet som en helhet. Etter dette ble bitene satt inn med karbolium og linolje, og fraktet til Bergen ombord på skipet "Eliezer". Etterarbeid og tolkning. Det ble stadfestet av botanikere at siden funnstedet var en myr i skrånende terreng kunne funnet ikke være rester av et fartøy som hadde sunket i ferskvann som seinere var blitt tilvokst og omdannet til myr. Botanikerne fant også ut at graven hadde stått åpen en stund før skipsdelene ble lagt nedi og dekket til. Funnet som helhet bestod kun av trestykker som var lagt i en nord-sør-orientering, og bortsett fra et område lengst i sør som lå litt dypere, i ett plan. Lange og smale stykker som kledning og deler av masten var lagt horisontalt, parallelt og etter hverandre, mens kortere stykker som spantene lå på tvers av de lange. I tillegg til båtstykkene ble det funnet en pil, stykker av en skål, og en 72,5 cm lang hul og kjegleformet tregjenstand som muligens kan ha vært en ropert. Skipsdelene var knekte eller ødelagte, men det var kun unntaksvis spor etter øks eller annet egget verktøy på dem. Dette sammen med gravstedet – det er flere gravrøyser, en bautastein og et offersted med alter like i nærheten – leder til hypotesen om at skipet har blitt ofret ved å bli knust i biter og gravd ned i en myr, kanskje som bytte etter et slag. Arabella Weir. Arabella Weir (født 6. desember 1957) er en britisk komiker, skuespiller og forfatter. Hun ble født i San Francisco i USA, og er datter av den tidligere britiske ambassadøren sir Michael Weir. Fra 1994 til 2000 spilte hun en rekke roller i TV-serien "The Fast Show". Hun er også kjent som forfatter av flere bøker, blant annet "Does My Bum Look Big In This?", en tittel som er hentet fra en av henne roller i "The Fast Show". I 2003 spilte hun i serien "Posh Nosh", som hun skrev sammen med Jon Canter. Hun har også bidratt til BBC-serien "Grumpy Old Women", og har vært en regelmessig bidragsyter i radioserien "Smelling of Roses". Digital Audio Tape. Digital Audio Tape (DAT) er et opptaksmedium som brukes til å lagre digital informasjon, ofte musikk. Formatet ble utviklet av Sony på midten av 1980-tallet. Det tok likevel flere år før avspillere med opptaksfunksjon ble sluppet på markedet, fordi musikkindustrien, med RIAA i spissen, truet med å saksøke alle som gjorde dette. Bakgrunnen var at industrien fryktet at muligheten for å kunne lage perfekte kopier av utgivelser ville ødelegge for det regulære salget. I 1992 hadde partene kommet frem til et kompromiss, og slapp DAT-spillere med et DRM-system kalt SCMS, som skulle hindre seriekopiering. I praksis var formatet allerede utkonkurrert av CD-teknologien, som både var uten DRM-system og allerede integrert i de fleste PC-er på markedet. I følge en online nyhetstjeneste annonserte Sony i november 2005 at de ville stanse eksporten av DAT-opptakere. Bush House. Bush House er et bygningskompleks i den sørlige enden av Kingsway i London, mellom Aldwych og Strand. Det består av en sentralbygning og fire fløyer. BBC World Service bruker fire av dem, mens sørvestfløyen brukes av HM Revenue & Customs. Sentralbygget og de fire fløyene ble oppført mellom 1923 og 1935, og både oppdragsgiver, arkitekt og de første eierne var amerikanere. Komplekset har navn etter Irving T. Bush, som fikk tillatelse til byggplanene i 1919. Det var planlagt som et stort handelssentrum og ble tegnet av Harvey Wiley Corbett. 4. juli 1925 fant den høydelige åpningen sted. I 1929 ble det hevdet at bygningen var den mest kostbare i hele verden, etter at det var brukt rundt to millioner pund på byggingen. Etter at en landmine førte til skader på Broadcasting House i London den 8. desember 1940, flyttet BBC European Service inn i sørøstfløyen i Bush House. I 1958 flyttet resten av BBC Overseas Service inn. Bygningen eies idag av det japanske selskapet Kato Kagaku, og BBCs leieavtale utløper i 2010. BBC planlegger å flytte World Service til Broadcasting House, etter et omfattende utbyggingsprogram. Fiat 1100. Fiat 1100 er en bilmodell produsert av den italienske bilprodusenten Fiat mellom 1937 og 1969. Fiat 508C Nuova Balilla 1100. Fiat 1100 ble først introdusert i 1937 som en oppdatert utgave av Fiat 508 «Balilla» (det egentlige navnet var "Fiat 508C"), med et utseende ikke ulikt Fiat 500 «Topolino» fra 1936 og den større Fiat 1500. Bilen var utstyrt med en 1.1-liters (1 089 ccm), firesylindret motor med overliggende ventiler, hadde en firetrinns manuell girkasse og var bakhjulsdreven. Senere fikk bilen en ansiktsløftning med endret front, og fikk navnet "1100B", med tilnavnet "1100 Musone" («Musone» betyr «Lang nese»). Etter 2. verdenskrig ble modellen reintrodusert (i 1949), med nytt navn, "1100E". Fiat 1100-103. I 1953 ble 1100 redesignet som en kompakt, firedørs sedan, med et moderne karosseri og integrerte frontlykter. Den nye modellen fikk navnet 1100/103, etter prosjektnummeret, og var tilgjengelig i to ulike varianter: «Economica» og «Standard», der «Economica» var en billigere utgave. Bilen var også tilgjengelig i en mer sportslig utgave, "1100TV", med en tredje lykt plassert midt i grillen, og i stasjonsvognutgave. Mellom 1956 og 1960 fikk modellen flere små endringer i design og funksjon, blant annet ny grill, en mer rektangulær profil, tofarget lakk og små halefinner med nye baklykter. En spesiell utgave, 1100 "Granluce", ble lansert i 1959 med både halefinner og bredere vinduer. Den kunne også leveres med den kraftigere 1.2-liters (1 200 ccm) motoren. I 1962 introduserte Fiat tredje generasjon 1100, med navnet 1100D. Dette var en firedørs sedan, ikke ulik "Granluce", men med et noe annerledes karosseri. 1100D hadde relativt stor suksess i Italia på 1960-tallet, og forble i sin opprinnelige form frem til 1966, da den nye 124-modellen ble introdusert. Den aller siste 1100-varianten, lansert samme år, var 1100R (Der «R» står for «Rinnovato»). Denne hadde et nytt design, med firkantet hekk og en ny front ikke ulik den større Fiat 124. 1100R var i produksjon frem til 1969, da Fiat 128 ble lansert. I India var Fiat 1100D i produksjon helt frem til 2000, under navnet Premier Padmini. Fiat 8V. Fiat 8V (eller «Otto Vu») er en sportsbil fra den italienske bilprodusenten Fiat, produsert fra 1952 til 1954. Bilen ble første gang presentert på bilutstillingen i Geneve i 1952, og navnet "8V" ble valgt fordi Fiat trodde Ford eide varemerket «V8». Kun 114 eksemplarer ble bygget, i flere ulike versjoner. Ingen var noen kommersiell suksess, men modellen gjorde det godt i racing. Bilen hadde ingen deler felles med andre Fiat-modeller, med unntak av differensialen, men flere deler ble produsert av Siata, og også brukt på deres biler. 8V ble utviklet av Dante Giacosa og designeren Fabio Lucio Rapi, og bilen var utstyrt med en V8-motor som opprinnelig hadde blitt designet for en luksussedan. 34 av bilene hadde et fabrikksbygget karosseri fra Carozzeria Speciale FIAT. Enkelte eksemplarer hadde karosseri fra andre, italienske karosseribyggere. Carozzeria Zagato bygget 32 eksemplarer de kalte «Elaborata Zagato», mens både Ghia og Vignale også bygget karosserier. De fleste var coupé-utgaver, men også enkelte roadster-eksemplarer ble bygget. Alfa Romeo Giulietta. Alfa Romeo Giulietta er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, som var i produksjon mellom 1954 og 1965. Den første modellen var en coupéutgave, "Giulietta Sprint", som ble introdusert sent i 1954. Denne ble etterfulgt av en sedan våren 1955, designet av Bertone, som også hadde designet coupéutgaven. Senere i 1955 ble en åpen, toseters roadsterutgave kalt "Giulietta Spider" lansert, designet av Pininfarina. Carrozzeria Colli bygget også en stasjonsvognvariant, kalt "Giulietta Promiscua". Denne utgaven ble bygget i 91 eksemplarer. Giulietta var utstyrt med en Alfa Romeo Twin Cam-motor på 1,3 liter (1 290 cm³) med både sylinderblokk og -topp i aluminium og doble overliggende kamaksler. Den opprinnelige Giulietta-motoren leverte 53 hk i sedanutgaven, og 80 hk i Giulietta Sprint. Dette ble økt til 100 hk i mer sportslige modeller som "Giulietta Sprint Speciale" og "Giulietta Sprint SZ" («Sprint Zagato»). Nuova Giulietta. I 1977 introduserte Alfa Romeo Nuova Giulietta. Dette var ikke en videreutvikling av den opprinnelige Giulietta, men en modell basert på chassiset fra Alfa Romeo Alfetta. Eksterne lenker. Giulietta Konrad Sundlo. Konrad Sundlo (født 1. januar 1881 i Kristiansand, død 25. mai 1965 på Nesøya, Asker), var en norsk offiser og politiker i Nasjonal Samling før og under andre verdenskrig. Han ble dømt til livvarig fengsel i landssvikoppgjøret etter krigen. Hans bror var Halfdan Sundlo. Bakgrunn. Sundlo var utdannet offiser og ble uteksaminert fra Krigsskolens øverste avdeling i 1902. Han gikk inn i Nasjonal Samling allerede i 1933 og samme år utnevnt til regimentssjef for Infanteriregiment nr. 15. Andre verdenskrig. Da det tyske overfallet på Norge kom 9. april 1940 var han oberst og øverstkommanderende for de norske styrkene i Narvik. Da Vidkun Quisling besøkte Adolf Hitler i Berlin høsten 1939 hadde han vist fram et brev fra partifellen Sundlo og forsikret at en tysk operasjon i Narvik vil bli løst ved fredelige midler. Marinesjefen Erich Raeder hadde da presset på for å få baser i Norge og i et direktiv til marinen av 6. mars 1940 forsikret han at de ikke ville få vanskeligheter i Narvik. Det er ikke kjent om Sundlo var klar over denne bruken av hans navn, verken fra Quislings eller fra de tyske myndigheters side. Etter overgivelsen av Narvik 9. april 1940 ble Sundlo stemplet som forræder av sin divisjonssjef, general Carl Gustav Fleischer. Under rettsoppgjøret ble imidlertid dette av lagmannsretten redusert til «uaktsomme forgåelser». Sundlo mente selv han sparte Narvik for utslettelse ved å overgi den. Høyesterett ga ham medhold i dette punktet og frikjente ham. Men han ble dømt for en rekke andre forhold under okkupasjonstiden. Noen av dommerne mente at han burde ilegges dødsstraff. Dommen ble imidlertid livsvarig fengsel. Under den tyske okkupasjonen var Sundlo først Rikshirdsjef fra august 1940 og ut 1941. Deretter var han nazistisk fylkesmann i Oslo i åtte måneder, deretter i Akershus i 1943 og 1944, og til slutt i Sogn og Fjordane fram til frigjøringen. Rettoppgjøret. Sundlo ble i landssvikoppgjøret dømt til livsvarig fengsel i en dom hvor 3 av 8 dommere ønsket dødsstraff. Han ble løslatt etter benådning i 1952. I skjerpende retning la retten vekt på Sundlos arbeid for å verve frivillige til Den Norske Legion i Waffen-SS, og at han hadde gått inn for å tvangsmobilisere norske ungdommer til militær tjeneste for Tyskland. Sundlo skrev et bokmanus etter krigen, kalt «Narvik – byen med kanonen», som dog ikke kom ut i bokform. Broadcasting House. Broadcasting House («kringkastingshuset») er hovedkvarteret til BBC og ligger ved Portland Place i London. Det huser BBC Radio 2, Radio 3, Radio 4, 6 Music og BBC 7. Bygningen ble åpnet 14. mai 1932 og er fredet. Foran bygningen står Eric Gills statuer av «Prospero» og «Ariel» fra Shakespeares "The Tempest". For tiden undergår komplekset en omfattende renovering og utbygging, som skal være ferdig i 2011. Da skal Broadcasting House også bli sete for BBC News (både radio og fjernsyn; nå i BBC Television Centre), BBC Radio og BBC World Service (nå i Bush House). I forbindelse med renoveringen ble to tilbygg fra etterkrigstiden revet i 2005, og samtidig ble en ny bygning ferdigstilt. Gert Fredriksson. Gert Fredriksson (født 21. november 1919 i Nyköping, død 5. juli 2006 i Nyköping) var en svensk padler og er Sveriges mestvinnende olympiautøvere gjennom tidene. Gert Fredriksson vant totalt seks olympiske gullmedaljer i fire olympiske leker og er den eneste svensken som har blitt olympisk mester i fire OL. Han vant også 7 VM-gull og i 1949 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. De store beginerhusene i Mechelen. De store beginerhusene i Mechelen ("Het Groot Begijnhof van Mechelen") er et bygningskompleks i byen Mechelen i den belgiske provinsen Antwerpen. Anlegget ble stiftet i det 13. århundre av beginerne, en legorden for kvinner, inne i Mechelen, men flyttet snart utenfor bymurene. I det 16. århundre trakk så beginerne inn i Mechelen igjen, innenfor dens murer. Komplekset er i dag en landsby med mur omkring som ligger ved bygrensen. Det består av flere små bolighus, klostre og den tidligbarokke Begijnhofkirken. Kirken ble påbegynt i 1629, dens arkitekter var jesuittene Frankaert og Huysen, mens billedhuggeren og arkitekten Lucas Faydherbe stod for ferdigstillelsen av interiøret i 1647. Det barokke høyalteret tilskrives Jan vander Steen. Beginerhusene ligger innenfor trekanten som dannes av gatene Sint-Kathelijnestraat, Nieuw Begaardenstraat og Guido Gezellelaan. Det omfatter flere gater, blant annet Hoviusstraat, Acht-Zalighedenstraat, Conventstraat og Nonnenstraat. Husene var opprinnelig bygget i renessansen, men det finnes hus fra flere epoker. Frem til og med det 18. århundre bodde det opptil 700 beginere her. Beginerhuset utenfor bymurene. Den første gangen beginerne nevnes i Mechelens historie er i «Chronyke van Mechelen 355-1680» av Remmerus Valerius. I denne krøniken nevnes at et antall beginere bodde i dagens Begijnenstraat i begynnelsen av det 13. århundre, nærmere bestemt skal dette ha vært i 1207. Dette er ikke bekreftet av andre historiske kilder. Dette gjaldt da det som nå er kjent som "Het Klein Begijnhof". Beginernes antall vokste, og på et rundt 20 ha stort område mellom "Antwerpse poort" og elven Dijle ble hus og kirke bygget. Kirken, som var skjenket av Sophie Berthout (herren til Mechelens kone), var ferdig i 1276. Ti år senere, i 1286, fikk beginerhusene status som eget sogn. I løpet av få år vokste beginerhuset til å bli en liten by, i et diplom fra 1370 nevnes mer enn hundre hus og klostre. Ifølge krønikeskriveren Azevedo hilste rundt 900 beginere Karl «den modige» velkommen da han i 1467 besøkte Mechelen. Rundt 1550 nådde antallet beboere det høyeste punktet med 1500 beginere. I komplekset lå det da utenom de vanlige husene også et hundretalls klostre der de fattigste beginerne bodde. Reformasjonen og den påfølgende utrenskningen av kunstverk og avbildninger som fant sted i 1566 – billedstormingen – (kalt "beeldenstorm" på nederlandsk) ødela mye i komplekset som lå utenfor bymurene. Det skjedde på nytt i 1572 da hertugen av Albas soldater og leiesoldater plyndret byen og beginerhusene. Rundt sytti av beginerhusene ble også satt i brann. I 1578 beordret kompleksets bestyrer, Pontus de Noyelles, at resten av det skulle brennes ned slik at tropper i angrep på Mechelen ikke kunne søke beskyttelse der. Beginerhusene flyttes inn i byen, bak bymurene. Da beginerhusene ble lagt i ruiner, flyktet de gjenværende beginerne til andre beginerhus, fortrinnsvis i Leuven, Brussel og Antwerpen. Først to år senere samlet de seg på nytt i det tidligere Keizershof i Keizerstraat, og selv om de da også tok i bruk husene i nabolaget, hadde de ikke nok plass. På Konsilet i Trient (1545–1565 hadde det blitt bestemt at klostere, dets beboere, og andre religiøse måtte slå seg ned innenfor bymurene. Selv om beginerne egentlig ikke ble definert som et klostersamfunn, men et samfunn av lekmenn, fulgte de bestemmelsene fra konsilet. Med støtte fra kong Filip II kjøpte de en del av området som tilhørte abbediet i Baudeloo i 1595, og i årene mellom 1595 og 1614 kjøpte de alle tomtene som lå bak husene langs Katelijnestraat og mellom Antwerpse poort og Winketbroen langs byens vollgraver. Rundt området bygget de en mur med to porter. På grunnen der et eldre kapell lå begynte man i 1629 å bygge en kirke. Den fikk i 1637 et midlertidig tak av tre, og i 1647 ble den vigslet. Arkitektene Huysen og Franquart kom fra jesuittordenen skapte en barokk kirke i motreformasjonens tradisjon. Interiøret ble utført av en av Peter Paul Rubens sine lærlinger, billedhuggeren Lucas Faydherbe fra Mechelen. Sammen med vander Steen og Beckstuyns stod han for statuene, mens de opprinnelig mer enn 80 maleriene ble utført av blant annet Cossiers, Verhoeven, Boeyermans og van Loon. Selv om noen malerier har gått tapt, er det fremdeles mer enn femti igjen. Gjennom det 17. århundre ble flere hus tilføyet beginerhusene, etterhvert som flere sluttet seg til lekordenen. Fra begynnelsen av det 18. århundre avtok interessen, og antallet beginere minsket ifølge folketellinger fra 700 i 1720, til 480 i 1750 og 265 i 1800. Under den franske revolusjonen ble alle beginerhusenes eiendommer overdratt til "Kommissie der Burgerlijke Gasthuizen en Godshuizen" («Kommisjonen for Borgerlige Lasaretter og Gudshus») selv om disse ikke falt under kirken. I 1798 ble portene revet og kirken solgt til fromme mennesker. Disse overdro den senere til beginerne igjen. Pateren fikk tillatelse til å vende tilbake for å holde messe i 1804, og fra 1814 av kunne beginerne igjen kle seg i sin typiske klesdrakt. Mechelens to siste beginere døde på slutten av 1980-tallet. Beginerhusene i det 21. århundre. I løpet av de siste 40 årene har stadig flere hus blitt solgt til private eiere. Dette har ført til at flere av dem har blitt restaurert, og en generell forbedring av hele komplekset. Den øverste delen av kirkens fasade ble restaurert i 2005, og så snart nok midler har blitt samlet inn, vil dette arbeidet fortsette. En venneforening for beginerhusene har blitt opprettet, og denne organiserer jevnlig kunstutstillinger og loppemarkeder. Gemma Ward. Gemma Ward (født 3. november 1987) er en australsk supermodell og skuespillerinne. Karriere. 16 år gammel ble Ward den yngste modellen som ble listet som en av de ni «it girls» i modellverdenen kåret av amerikanske "Vogue". Hun har gått på catwalken for mange designere som Versace, Gucci, Chanel, Valentino, Alexander McQueen og mange flere. Hun har også vært med i reklame for Prada-vesker som kunne sees i magasiner over hele verden sommeren 2007. Ward har prydet forsidene på magasiner som "Vogue", "W" og "TIME Magazine"s «Stil og design»-nummer. I september 2004 ble Ward den yngste motemodellen som har vært på forsiden av den amerikanske utgaven av Vogue. I tillegg var hun den første modellen som ble avbildet på omslaget av magasinet "Teen Vogue". Til sammen har hun vært på coveret til 24 Vogue-magasiner verden over. Hun har arbeidet for Balenciaga, Burberry, Calvin Klein, Christian Dior, Dolce & Gabbana, Hermes, Jean-Paul Gaultier, Jil Sander, Jill Stuart, Karl Lagerfeld, Louis Vuitton, Prada, Swarovski, Valentino og Yves Saint-Laurent. Av Forbesmagasinet ble hun i juli 2007 kåret til den tiende best betalte modellen i verden etter Daria Werbowy, Karolina Kurkova, Natalia Vodianova, Carolyn Murphy, Alessandra Ambrosio, Adriana Lima, Heidi Klum, Kate Moss og Gisele Bundchen. I 2008 spilte hun rollen som Jackie i filmen The black balloon Eksterne lenker. Ward, Gemma Ward, Gemma Ward, Gemma Fabian (navn). Fabian er et mannsnavn med opprinnelse i det romerske familienavnet "Fabius", som er dannet av det latinske ordet "faba", «bønne». Navnet kan dermed tolkes til å bety «en som dyrker bønneplanter». Navnet har vært mistolket i endel navnelister til å bety «en som dyrker bønn, en som ber». Varianter er mannsnavnene Fabien, Fabio og kvinnenavnene Fabienne, Fabiola. Fabian har navnedag 20. januar i Sverige, Danmark og Finland. Utbredelse. Varianten "Fabio" er et vanlig navn i Italia og varianten "Fabien" er vanlig i Frankrike. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Fabian og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Kay Stammers. Katherine «Kay» Esther Stammers (født 3. april 1914 i St Albans, Hertfordshire, død 23. desember 2005) var en kvinnelig britisk tennisspiller. Stammers vant tre Grand Slam-turneringer, alle i double, i løpet av sin tenniskarriere. Hun vant både Franske Mesterskapet og Wimbledon i 1935 og hun vant også damedoublen i Wimbledon 1936. Doublefinalene i Wimbledon vant hun sammen med Freda James, i 1935 beseiret de Simone Mathieu/Hilde Krahwinkel Sperling med 6-1, 6-4 og i 1936 det amerikanske paret Sarah Palfrey/Helen Jacobs med 6-2, 6-1. Doubletittelen i Franske mesterskapet vant hun sammen med Margaret Scriven. Som singlespiller i Grand Slam-sammenheng gjorde hun sin beste innsats i Wimbledon i 1939. På vei til finalen beseiret hun blant andre både Sarah Palfrey og Helen Jacobs. I finalen møtte hun Alice Marble, som hun tapte til med 2-6, 0-6. DKB-Arena. DKB-Arena, frem til 2. juli 2007 kjent som Ostseestadion, er en fotballarena beliggende i den tyske byen Rostock. Arenaen er hjemmebanen til fotballaget Hansa Rostock og har blitt brukt som arena for flere frilutskonserter. Europavei 48. Europavei 48 går mellom Schweinfurt i Tyskland og Praha i Tsjekkia. Veiens lengde er 366 km. Trasé fastlagt av UNECE: Schweinfurt – Bayreuth – Marktredwitz – Cheb – Karlovy Vary – Praha Bjørn Tore Ødegården. Bjørn Tore Ødegården (født 11. juni 1970) er en norsk politiker (Ap) fra Kongsberg i Buskerud. Han har politisk erfaring fra 1984 innenfor Arbeidernes ungdomsfylking og fra 1990 i Arbeiderpartiet. Han har bakgrunn fra forskjellige stillinger i LO, AUF, Arbeiderpartiet, som frilansjournalist tilknyttet avisa Fremtiden, senere Drammensavisa og som seksjonsleder for kultur i Kongsberg kommune. Ved fylkestingsvalget i 2003 ble han innvalgt i Buskerud fylkesting. Han har vært leder i Buskerud Arbeiderparti og medlem av landsstyret i Arbeiderpartiet siden 2008. I fylkespolitikken har han utdanningspolitikk som sitt fagområde der han er partiets utdanningspolitiske talsperson, medlem av hovedutvalget for utdanning og medlem av Yrkesopplæringsnemda. CentralWorld. Senteret har over 7000 parkeringsplasser CentralWorld er et kjøpesenter som ligger i Prathum Wan distriktet i Bangkok, Thailand. Det er et av verdens største kjøpesentre. I tillegg til selve kjøpesenteret finnes også et 205 m kontorbygg og 5-stjerners hotellet Centara Grand @ CentralWorld. Hele complekset har et areal på over 1 000 000 m². Andre kjøpesentre i nærheten er Siam Paragon, Gaysorn, Central Chidlom Department Store og MBK. Historie. CentralWorld ble åpnet i 1990, da med navnet World Trade Center. I 2002 ble navnet endret til Central World Plaza, og senere til bare CentralWorld. I 2006, etter 3 år med renovasjon og utvidelse, åpnet CentralWorld. Det opprinnelige arealet til senteret var på 300 000 m², men etter utvidelsen hadde senteret over 550 000 m² gulvareal dedikert til butikker og restauranter. 19. mai 2010 ble deler av bygget ødelagt i en brann påsatt av demonstranter og motstandere av thailands sittende regjering. Fasiliteter. Daglig besøkes Central World av 150 000 mennesker og den årlige omsetningen er på rundt 7 milliarder baht. Kjøpesenteret har mer enn 500 butikker og restauranter fordelt over åtte etasjer. Det finnes også to varemagasin inne i senteret. I 7. etasje finnes SF Cinema City med 15 saler. På utsiden av bygget, langs den 400 m lange fasaden, holdes det ofte konserter og store arrangemenet som for eksempel nedtellingen på nyttårsaften. One for All. "One for All" er et album av den amerikanske artisten og trommeslageren Peter Criss, best kjent fra det amerikanske bandet Kiss. Albumet ble sluppet 24. juli 2007, og består primært av ballader med innslag av rythm & blues og soul. Siam Paragon. Siam Paragon er et kjøpesenter i Bangkok, Thailand. Senteret ble åpnet i 2005 og selger blant annet merkevarer som Gucci, Burberry og Chanel. Bilmerker som Ferrari og Lamborghini har også butikker i senteret. Målgruppen for Siam Paragon er thailands velstående samt turister. Kjøpesentret ligger rett ovenfor Siam Center og i nærheten av CentralWorld og MBK. Fasiliteter. Med 8 etasjer er bruksarealet på kjøpesenteret over 300 000 m², og det huser over 270 butikker og restauranter. Siam Ocean World, Sørøst-Asias største akvarium, ligger også i bygget. MBK. MBK eller Mahboonkrong (uttales Ma-bung-krong) er et kjøpesenter i Bangkok, Thailand. Senteret åpnet dørene i 1985 og er en av asis eldste. Senteret er forbundet med BTS Skytrain sin stasjon National Stadium. Andre sentre i nærheten er CentralWorld og Siam Paragon. Kjøpesenteret har 8 etasjer og rommer over 2.500 butikker og boder. Senteret er svært populært for ungdom og turister. De fleste butikkene er veldig små, og kjøpesenteret kan minne om et marked som har blitt flyttet innendørs. Prisene er lave, og det er ofte mulig å prute. Kjøpesenteret har et godt utvalg innenfor det meste, også suvenirer. I øverste etasje er det en kino og en bowlinghall. William Grut. William Oscar Guernsey «Wille» Grut (født 17. september 1914) er en tidligere svensk sportsutøver som konkurrerte i moderne femkamp. Grut ble olympisk mester under Sommer-OL 1948 i London i moderne femkamp og for den bedriften ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Fylkesvei 342 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 342 i Sør-Trøndelag går mellom Innerdal og Badstuvik i Hitra. Veiens lengde er 15,2 km. Eksterne lenker. 342 Første norsk-svenske krig. Innledning . Første norsk-svenske krig (Första norgekriget'") i 1063 (eller 1064) ble utkjempet mellom den norske kongen Harald Hardråde og svenskene som støttet Håkon Ivarsson som var jarl av Opplandene. Historie. I 1062 hadde kongen og jarlen kommet ut i åpen fiendskap med hverandre over uoverensstemmelse omkring danskekongen Svein Estridsons flukt under Slaget ved Niså. Kongen anklaget jarlen for forræderi etter å ha fått rede på at danskekongen hadde blitt ført på landet av Håkon Ivarssons menn. Håkon Ivarsson jarl måtte rømme fra Oslo over til den svenske kongen Stenkil som gav ham styringen i landsdelen Värmland. Med det var en norsk-svensk konflikt uunngåelig, for jarlen startet en oppstand i 1062 til 1063 på sitt tidlige jarldømme. Opplandene mot den hardhendte kongen. Våren 1064 ble krigen mot Danmark stilt i bero etter forhandlingene mellom nordmennene og danskene ved Elven, som endte med et forlik mellom de to kongene som hver for seg hadde deres egne interne problemer. Straks etter dette vendte Kong Harald seg mot opplendingene som straks sa at de ville ikke betale skatt siden de allerede hadde betalt til jarlen, som hadde en stor hær i Götaland. For å tvinge fram betalingen av skatt måtte kongen først beseire jarlen. Tidlig høst, året 1063 (eller 1064) dro kongen sør til Konghelle med hæren. De samlet opp lette skip, og seilte oppover Gøtaelven og frem til fossene. De lette skipene ble dratt over land ved fossene og opp til sjøen Vänern. Siden rodde den norske flåten over innsjøen mot øst, der Håkon Ivarsson holdt til. Håkon jarl kom ned fra landet sammen med den svenske hæren for å møte den norske hæren og avverget herjingene på landskapene. Harald Hardrådes seier. Harald Hardråde med sin hær gikk på land fra ei elv på østsiden av Vänern og opp i landet der de fant den svenske hæren oppstilt på den andre siden av ei myr. Slaget ved Vänerns strand sluttet med seier for nordmennene som vant under ledelse av den mer erfarne kongen, jarlen var blitt fordrevet uten sitt merke. Med seieren var jarlens innflytelse i Opplandene ødelagt, og med dels brutale metoder ble de siste rester av motstanden mot kongestyret undertrykket, vinteren 1064 til 1065. I løpet av vinteren var Romerike, Hedmark, Hadeland og Ringerike herjet med ild og drap av de kongelige styrkene. Med terrortaktikk var Opplandene underlagt kongens kontroll nok en gang. I Sverige var Håkon Ivarssons nederlag et hardt slag for svenskekongen. Fylkesvei 343 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 343 i Sør-Trøndelag går mellom Kalvøya og Jøsnøya i Hitra. Veiens lengde er 558 meter. Eksterne lenker. 343 NSU Prinz. NSU Prinz var en bilmodell fra den tyske bilprodusenten NSU, som ble produsert fra 1957 til 1973. Første generasjon Prinz var tilgjengelig som sedan med en rett taklinje og plass til fire personer. En tosylindret motor var plassert bakerst, hvor den drev bakhjulene via en usynkronisert girkasse. Sport Prinz. I 1958 ble coupémodellen "Sport Prinz" tilgjengelig. Den ble designet av Franco Scaglione hos italienske Bertone, og de første 250 karosseriene ble bygget der. De øvrige karosseriene ble bygget av Drautz i Neckarsulm, og totalt 20 831 eksemplarer av Sport Prinz ble bygget mellom 1959 og 1967. Prinz 4. NSU Prinz 4 erstattet den opprinnelige Prinz i 1961. Prinz 4 hadde et nytt karosseri, svært likt Chevrolet Corvair, men adskillig mindre. Bilen var utstyrt med en tosylindret luftkjølt motor montert bakerst. Inspirasjonskilde til andre modeller. I 1967 lanserte den sovjetiske bilprodusenten ZAZ en bil som var nesten identisk med NSU Prinz – ZAZ-966. Denne var utstyrt med en luftkjølt 0.9-liters V4-motor med en effekt på 30 hk. Under lisens fra NSU ble Prinz også produsert i Sarajevo og Argentina. Bogna kraftverk. Bogna kraftverk er et vannkraftverk i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet fra Bangsjøene til Snåsavatnet. Bangsjøene kan reguleres mellom 315 og 305 moh. Elven Bogna har redusert vannføring som følge av reguleringen. Det hentes også inn vann fra et elveinntak. Kraftverket har installert en francisturbin med ytelse på 56 MW. Midlere årsproduksjon er på 150 GWh. Produksjonen startet opp i 1955. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Schauinsland-Reisen-Arena. MSV-Arena er en fotballarena beliggende i byen Duisburg i Tyskland. Arenaen fungerer som hjemmebane for byens fotballag MSV Duisburg. Arenaen ligger inne på idrettsområdet Sportpark Wedau i den sydlige delen av Duisburg, i bydelen "Neudorf". På idrettsområdet finnes det, i tillegg til fotballarenaen, både regattabane, svømmestadion og ishall. Kjell Johansson. "Denna artikkelen handler om bordtennisspilleren Kjell Johansson. For forfatteren av samme navn, se Kjell Johansson (1941-)." Kjell Johansson (født 5. oktober 1946 i Eskilstuna, død 24. oktober 2011 i Eksjö) var en svensk bordtennisspiller. Han ble to ganger europamester (1964 og 1966, og var svensk mester seks ganger i single. I 1965 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Han har vunnet et VM-sølv individuelt, i 1973 spilte Johansson VM-finale i Sarajevo som han tapte til Hsi-En-Ting. Trent Lott. Chester Trent Lott Sr. (født 9. oktober 1941 i Grenada, Mississippi) er en tidligere amerikansk senator for Mississippi og medlem av Det republikanske parti. Trent Lott vokste opp i Mississippi på 1940 og 1950-tallet i en tid hvor det demokratiske partiet nærmest kontrollerte alt. Lott uttalte om sin oppvekst at "han aldri hatte møtt en levende republikaner." Kongressen. Trent Lott arbeidet i staben til Kongressenrepresentanten og demokraten William Colmer fra Mississippi. I 1972 annonserte Colmer at at han ikke ville ta gjenvalg. Lott skiftet parti fra demokratene og stilte til valg som konservativ republikaner til den åpne plassen etter Colmer. Lott vant valget. Da den konservative senatoren og demokraten John C. Stennis trakk seg fra Kongressen i 1988, stilte Lott som kandidat. Lott ble valgt inn i Senatet i 1989 og sist gjenvalgt i 2006. Han var majoritetsleder i Senatet fra 1996 til 6. juni 2001, avbrutt i en kort periode i januar 2001, hvor han var minoritetsleder. Etter at senatoren Jim Jeffords forlot det republikanske partiet og ble uavhengig i juni 2001, ble han minoritetsleder, noe han var fram til han trakk seg i desember 2002. I 2007 ble han igjen valgt inn i Senatets ledelse, som minoritetspartiets innpisker. I november 2007 annonserte Lott at han ville gå av før nyttår. Lott hadde vurdert å si fra seg gjenvalg i 2006, men valgte å bli fordi han mente delstaten trengte hans politiske erfaring for å få føderal hjelp etter orkanen Katrina. Avgjørelsen om å trekke seg i 2007, kom trolig på grunn av en ny lov som fra 2008 ville tvunget ham inn i en karantene før han kunne begynne å arbeide som lobbyist. Guvernør Haley Barbour oppnevnte kongressrepresentant Roger Wicker til å erstatte Lott inntil videre. Valg til ny senator vil skje 4. november 2008. Vinneren av dette valget vil sitte ut resten av Lotts valgperiode, det vil si til januar 2013. Avgang som majoritetsleder. Han trakk seg som majoritetsleder i Senatet 20. desember 2002. Lawrie Sanchez. Lawrie Philip Sancez (født 22. oktober 1959 i Lambeth, England) er en tidligere nord-irsk fotballspiller og nå trener. Hans far er fra Ecuador og hans mor fra Nord-Irland. Karriere som spiller. Sanchez begynte sin karriere i Reading i 1978 og spilte 261 kamper og scoret 28 mål. Han spilte i Reading fram til 1984 da han gikk til Wimbledon for £ 30 000. i 1985 scora Sanchez målet som gjorde at Wimbledon rykka opp fra 2. divisjon til den øverste divisjonen, gamle 1. divisjon. Men han er mest kjent for å blitt matchvinner i FA-cupfinalen i 1988 da de spilte mot Liverpool. Han spilte tre kamper for. Han ble også invitert til å spille for det ecuadorianske landslaget, men sa nei på grunn av avstanden fra Nord-Irland. Trenerkarriere. Sanchez ble spillende manager i den irske klubben Sligo Rovers i 1994 og i den første sesongen førte han dem til semifinale i den irske cupen i 1995. I 1996 returnerte han til Wimbledon og var trener for deres reservelag. Han trente dem i fire år før han ble manager i Wycombe Wanderers i 1998. I 2001 kom klubben til semifinalen i FA-cupen. De tapte 1–2 mot Liverpool, men holdt dem lenge til 0–0. I januar 2004 ble Sanchez oppnevnt til nord-irsk landslagsjef. Han gav seg som sjef i mai 2007 etter at Nord-Irland balt annet har vunnet over, spilt uavgjort mot hjemme i kvaliken til fotball-VM 2006 og slått og hjemme i kvaliken til fotball-EM 2008. Han ble i 2007 ny manager i Fulham. Han måtte gå av på grunn av dårlige resultater i desember samme år. Fei Junlong. Fei Junlong (kinesisk: 费俊龙, pinyin: "Fèi Jùnlóng", født 5. mai 1965 i Kunshan ved Suzhou i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk taikonaut. Han og Nie Haisheng ble de 2. og 3. som ble sendt opp i det kinesiske Shenzhou-programmet på hans første (og hittil eneste) ferd Shenzhou 6, som var den første kinesiske romferden med mer enn ett menneske ombord. Bakgrunn. Han ble rekruttert til Kinas luftvåpen i 1982. I luftvåpenet ble han utdannet med toppkarakterer og ble pilot, flyinstruktør og flyteknologi-inspektør. Han ble gift i 1991 og har en sønn. På sin fritid liker han å drive med kunst. Romfartskarrieren. Som oberst ble Fèi utvalgt til å bli taikonaut i 1998. Han var en av de siste fem utvalgte til Shenzhou 5-ferden, som ble Kinas første bemannede. Junlong var kommandør ombord på Shenzhou 6, som ble skutt opp 12. oktober 2005, sammen med Niè Hǎishèng. De landet 17. oktober 2005. Etter romfarten. En asteroide (9512 Feijunlong) er oppkalt etter ham. Per Kristoffersen. Per «Snæbbus» Kristoffersen (født 12. oktober 1937) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Fredrikstad. Han ble norgesmester med Fredrikstad i 1957, 1961 og i 1966. Han var toppscorer i eliteserien i fotball i sesongene 1959/60, 1960/61, og 1966. Med 147 mål i 1. divisjon er han på femte plass blant mestscorende spillere i Norge. «Snæbbus» fikk 25 landskamper for og scoret seks mål. .museum. .museum er et generisk toppnivådomene (gTLD) på internett, utelukkende brukt av musèer, museumsorganisasjoner, samt individuelle medlemmer av museumsbransjen, slik som disse gruppene er definert av International Council of Museums (ICOM). Sammen med J. Paul Getty Trust etablerte ICOM MuseDoma (Museum Domain Management Association), under ledelse av Cary Karp, med formål å søke ICANN om å opprette et nytt gTLD, og å drive det hvis søknaden ble innvilget. Toppnivådomenet ".museum" ble lagt inn i DNS-roten 20. oktober 2001, og var det første sponsede toppnivådomenet som ble opprettet av ICANN. Tanken bak dette domenet er at det vil være fordelaktig for internettbrukere å ha et segment av TLD-navnerommet reservert for bruk av musèer, et navnerom hvis konvensjoner blir definert av museumsbransjen selv. Toppnivådomenet ".museum" vil gi brukerne en rask og intuitiv måte å verifisere autentisiteten til et museumsnettsted. På samme måte, etter som det innebærer en form for tredjeparts sertifisering, så vil musèer som bruker dette navnerommet ha en måte å forsikre sine besøkende om sitt nettsteds gyldighet. I tillegg til valgbarhetskriteriene som er spesifisert i ".museums charter, så gjelder et antall navnekonvensjoner for subdomener. Utstrakt støtte for internasjonaliserte domenenavn er også innført, som beskrevet på. Registrering behandles av akkrediterte registrarer. Eksterne lenker. M u Nedre Fiskumfoss kraftverk. Nedre Fiskumfoss kraftverk er et vannkraftverk i Namsen i Grong kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet i Fiskesfossen og er et rent elvekraftverk. Kraftverket har installert en francisturbin med ytelse på 39 MW. Midlere årsproduksjon er på 240 GWh. Produksjonen startet opp i 1945 med en turbin. I 1950 ble ytterligere en turbin installert og kraftverket fikk sin siste turbin i 1957. Tunnsjøen, Limingen og Namsvatnet brukes som magasiner for kraftverkene i Namsen. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Øvre Fiskumfoss kraftverk. Øvre Fiskumfoss kraftverk er et vannkraftverk i Namsen i Grong kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter fall i Namsen og er et rent elvekraftverk. Kraftverket har installert tre francisturbiner med samlet ytelse på 7,6 MW. Midlere årsproduksjon er på 57 GWh. Produksjonen startet opp i 1976. Tunnsjøen, Limingen,Namsvatnet mfl. brukes som magasiner for kraftverkene i Namsenvassdraget. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Sander Røo. Sander Røo. Illustrasjon fra "Verdens Gang", 1885. Sander Tomasson Røo (født 1816, død 1893) var bonde og tradisjonsbærer fra Røo i Hol i øvre Hallingdal. Navnet hans ble også skrevet Sander Raaen. Da Ludvig Mathias Lindeman for gjennom Hallingdal på sank etter gamle visetoner, skrev han opp flere gamle viser etter Sander Røo. Røo var også en sentral samarbeidspartner og kilde for Ivar Aasen. Aunfoss kraftverk. Aunfoss kraftverk er et vannkraftverk i Namsen i Grong kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter fall i Namsen ved Aunfoss/Breifoss og er et rent elvekraftverk. Kraftverket har installert to francisturbiner med samlet ytelse på 28 MW. Midlere årsproduksjon er på 180 GWh. kraftverket ble utbygd i årene 1954–58. Tunnsjøen, Limingen, Namsvatnet m.fl. brukes som magasiner for kraftverkene i Namsen. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Åsmulfoss kraftverk. Åsmulfoss kraftverk er et vannkraftverk i Namsen i Grong kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet i Åsmulfoss og er et rent elvekraftverk. Kraftverket har installert ytelse på 12 MW. Midlere årsproduksjon er på 74 GWh. Produksjonen startet opp i 1971 Tunnsjøen, Limingen, Namsvatnet mfl.brukes som magasiner for kraftverkene i Namsenvassdraget. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Tōkaidō Shinkansen. Tōkaidō Shinkansen (東海道新幹線) er den opprinnelige Shinkansenlinjen som åpnet i 1964 mellom Tokyo og Shin-Osaka. Den trafikkeres av Central Japan Railway Company og tidligere av JNR, Japan National Railways. Historie. Tokaido Shinkansen-linjen ble opprinnelig påtenkt i 1940 som en egen 150 km/t jernbane mellom Tokyo og Shimonoseki, som ville ha vært 50 % raskere enn det raskeste ekspresstoget på den tiden. Begynnelsen på andre verdenskrig fikk prosjektet til å stoppe opp på et tidlig planleggingsstadium selv om noen få tunneler ble gravet ut og senere brukt i Shinkansen-linjen. Fordi linjen går gjennom Japans tre største byområder, er linjen den mest trafikkerte av alle Shinkansen-linjene. Byggingen av linjen begynte i 1959 og ble fullført i 1964. Det første toget gikk fra Tokyo til Shin-Osaka 1. oktober det året. Åpningen fant sted slik at the skjedde i tide til sommer-OL i 1964. Opprinnelig ble linjen kalt "den nye Tōkaidōlinjen". Den ble oppkalt etter Tōkaidōveien i Japan som har blitt brukt i flere århundrer. Linjen hadde fraktet 100 millioner passasjerer i 1967, en milliard i 1976 og 4,16 milliarder under 40-årsjubiléet i 2004. En ny Shinkansen-stopp på Shinagawa stasjon åpnet i oktober 2003. Samtidig ble tidtabellen endret betydelig med flere Nozomi høyhastighetsavganger. En ny stasjon, Biwako-Ritto, planlegges åpnet i 2012 mellom Maibara og Kyoto, men dette er omstridt og finansiering er usikker. Tog. Det er tre typer tog på linjen: Fra raskest til tregest er de "Nozomi", "Hikari", og "Kodama". Mange fortsetter med Sanyō Shinkansen som går så langt som til Fukuokas Hakata stasjon. "Hikari" som går fra Tokyo til Osaka brukte fire timer i 1964. Dette ble redusert til 3 timer og 10 minutter i 1965. Med innføring av høyhastighets "Nozomi" i 1992 ble reisetiden redusert til 2 timer og 30 minutter. N700-serietogene som ble innført i 2007 reduserte reisetiden til 2 timer og 25 minutter. Stasjoner. "Kodama-tog stopper ved alle stasjoner. Nozomi-tog og Hikari'"-tog har varierende stoppmønstre." Gordon-Keeble. Gordon-Keeble var et britisk bilmerke i årene mellom 1963 og 1967. Hovedkontoret lå først i Slough, så i Eastleigh før selskapet flyttet til Southampton. Bilenes logo var en skilpadde. Gordon-Keeble startet da John Gordon, tidligere ansatt hos bilprodusenten Peerless, og Jim Keeble gikk sammen i 1959 for å bygge bilen "Gordon GT", ved å montere en 3.5-liters V8-motor fra Buick i et chassis fra Peerless. Etterhvert ble det endret til en Chevrolet-motor montert i et egetutviklet chassis med uavhengig hjuloppheng og skivebremser på alle hjul. Chassiset ble så fraktet til Torino i Italia, hvor Bertone bygget et karosseri av aluminiumspaneler, designet av Giugiaro. Bilen ble presentert på Bertones stand på bilutstillingen i Geneve i 1960. Etter lang tids testing ble den fraktet til Detroit og presentert for ledelsen i Chevrolet, som sa seg villige til å levere motorer og girkasser fra Corvette til serieproduksjon av bilen. Før serieproduksjonen startet ble karosserimaterialet byttet fra aluminium til glassfiber. Kort tid etter produksjonsstart dukket det opp en rekke problemer med underleverandører, og før selskapet hadde rukket å produsere særlig mange biler gikk de under konkursbehandling. Selskapet ble kjøpt av Harold Smith og Geoffrey West i 1965, og ble omdøpt til "Keeble Cars Ltd.". Produksjonen startet opp igjen, men kun i en kort periode, og den siste bilen i vanlig serieproduksjon ble ferdigstilt i 1966. (Én siste bil ble bygget fra reservedeler i 1967, noe som brakte det totalt produserte antallet til nøyaktig 100 eksemplarer.) I 1968 ble det gjort et forsøk på å starte produksjonen igjen, da rettighetene til bilen ble kjøpt av en amerikaner ved navn John de Bruyne, men til tross for at to eksemplarer med De Bruyne-logoer ble presentert på bilutstillingen i New York ble det aldri startet noen produksjon. Idrett for funksjonshemmede. Idrett for funksjonshemmede refererer til sport tilrettelagt for utøvere med ulike funksjonshemminger. I daglig tale omtales Idrett for funksjonshemmede gjerne som «handikapidrett». Idrett for funksjonshemmede i Norge organiseres under Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund (NFI), som er et særforbund for bevegelseshemmede, synshemmede, hørselshemmede og mennesker med utviklingshemming. NFI er igjen organisert under Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF). Idrett for funksjonshemmede er en sentral del av integreringsarbeidet og tilretteleggingen for funksjonshemmede i samfunnet. Aktivisering og gleden ved å mestre og å være i bevegelse er grunnleggende i arbeidet med idrett for funksjonshemmede, men også gleden av å konkurrere og prestere. Et mål for arbeidet med integreringen av funsjonshemmede i idrett har vært at arbeidet med idrett for funksjonshemmede skulle legges til de respektive særforbund. Dette målet ble nådd våren 2007. I dette ligger blant annet rekruttering, tilrettelegging, administrering og organisering. Idrett for funksjonshemmede er under stadig utvikling, og teknologi spiller en sentral rolle i tilretteleggingen gjennom nye hjelpemidler. Tunnsjødal kraftverk. Tunnsjødal kraftverk er et vannkraftverk i elva Namsen i Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet mellom Tunnsjøflyan og Namsen. Tunnsjøflyan reguleres mellom 348 og 345 moh. Tunnsjøelva reguleres som følge av kraftverket. Kraftverket har installert ytelse på 176 MW. Midlere årsproduksjon er på 820 GWh. Produksjonen startet opp i 1962. Tunnsjøen, Limingen og Namsvatnet brukes som magasiner for kraftverkene i Namsenvassdraget. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Aston Martin DB2/4. Aston Martin DB2/4 var en sportsbil fra den britiske bilprodusenten Aston Martin, som ble produsert mellom 1953 og 1957. Den var basert på forgjengeren Aston Martin DB2, men hadde et nytt karosseri. Mark II. Mark II ble introdusert i 1955, og hadde blant annet endrede halefinner, nye hovedlykter og flere kromdetaljer. 4 Tunnsjø kraftverk. Tunnsjø kraftverk er et vannkraftverk i Namsenvassdraget i Lierne kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet fra Limingen og Tunnsjøen. Kraftverket har installert ytelse på 82 MW. Midlere årsproduksjon er på 138 GWh. Produksjonen startet oapp i 1963. Tunnsjøen, Limingen og Namsvatnet brukes som magasiner for kraftverkene i Namsenvassdraget. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Røyrvikfoss kraftverk. Utgangen av kraftstasjonen i Røyrvik Røyrvikfoss kraftverk er et vannkraftverk ved Røyrvik i Namsenvassdraget i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet mellom Vektaren og Limingen. Også Namsvatnet brukes som reguleringsmagasin. Namsvatnet var før reguleringen opprinnelig tre vatn som ble oppdemmet 14 m. Namsvassdammen ble tatt i bruk i 1952. Vannet i Namsvatn rannt opprinnelig ned Namsen, men ble etter reguleringen overført til Vektaren, Limingen og tilslutt Tunnsjøen før det renner ut i Namsen igjen via Tunnsjødal kraftverk. Kraftverket har installert ytelse på 16 MW. Midlere årsproduksjon er på 96 GWh. Produksjonen startet opp i 1965. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Reguleringsmagasinene i vassdraget er. Namsvatnet har et regulert volum på 458 millioner m³ og overflaten er på 39,4 km². Reguleringshøyden er 14 meter (mellom 440 og 454 moh). Vektaren har et regulert volum på 39 millioner m³ og overflaten er på 9,2 km². Reguleringshøyden er 5,5 meter (mellom 440 og 445,5 moh). Limingen har et regulert volum på 260 millioner m³ og overflaten er på 93,5 km². Reguleringshøyden er 8,7 meter (mellom 309 og 417 moh). Tunnsjøen har et regulert volum på 440 millioner m³ og overflaten er på 100,2 km². Reguleringshøyden er 5 meter (mellom 352 og 357 moh). Tunnsjøflyan har et regulert volum på 13 millioner m³ og overflaten er på 7,1 km². Reguleringshøyden er 3 meter (mellom 345 og 348 moh). Melchor Antonio Portocarrero y Lasso de la Vega. Melchor Antonio Portocarrero y Lasso de la Vega Don Melchor Antonio Portocarrero y Lasso de la Vega (1636 – 15. september 1705) var visekonge av Ny-Spania fra den 30. november 1686 til den 19. november 1688 og visekonge av Peru fra august 1689 til 1705. Portocarrero y Lasso de la Vega, Melchor Portocarrero y Lasso de la Vega, Melchor Portocarrero y Lasso de la Vega, Melchor Portocarrero y Lasso de la Vega, Melchor Portocarrero y Lasso de la Vega, Melchor Hans Alsér. Hans Alsér (født 23. januar 1942 i Borås, død 15. januar 1977) var en svensk bordtennisspiller. Alsér var en av Sveriges beste bordtennisspillere, han ble europamestere i single to ganger, i 1962 og 1966. I lag vant han fire europamestertitler mellom 1964 og 1970. Han ble verdensmester i double to ganger, 1967 og 1969 sammen med Kjell Johansson. Alsér omkom i en ulykke da flyet kolliderte med bakken under innflyvningen til Bromma lufthavn den 15. januar 1977. Aston Martin DB4. Aston Martin DB4 var en sportsbil fra den britiske bilprodusenten Aston Martin, som ble produsert mellom 1958 og 1963. Modellen erstattet DB Mark III, og var helt nyutviklet, bortsett fra motoren, som var videreutviklet fra 2.9-litersmotoren i forgjengeren. Motoren hadde et sylindervolum på 3.7 liter (3 670 ccm), og var designet av Tadek Marek. Den hadde doble overliggende kamaksler og seks sylindere på rekke. Bilen hadde skivebremser på alle fire hjul. Karosseriet var designet av italienske Carrozzeria Touring, og ble presentert for første gang på bilutstillingen i London i 1958. Til tross for at både design og konstruksjonsmetoder var italienske var bilen den første modellen som ble produsert på selskapets fabrikk i Buckinghamshire, England. En cabrioletutgave ble introdusert i 1962, og andre spesialmodeller var blant annet DB4 GT Zagato og Lagonda Rapide (firedørs sedan). DB4 GT. DB4 GT var en spesiell lettvektsutgave med høyere ytelser. Den ble introdusert i september 1959 og var blant annet utstyrt med et tynnere karosseri (for lavere vekt) samt lukkede frontlykter. Dessuten var akselavstanden redusert, noe som betød at de fleste eksemplarene ble levert uten bakseter. Modellen var tilgjengelig med en 3.7-liter eller 3.8-liters motor, og hadde to tennplugger per sylinder og tre forgassere. Motorene hadde også en annen sylindertopp, som økte kompresjonen, og effekten ble økt til 302 hestekrefter. Toppfarten var 246 kilometer i timen, og bilen klarte 0-100 km/t på 6.1 sekunder. 75 eksemplarer ble bygget, i tillegg til den separate modellen DB4 GT Zagato. Dessuten ble det bygget étt eksemplar med karosseri fra Bertone, kalt "Bertone Jet". Vantage. Da DB4 "Series IV" ble introdusert i 1961 ble også en utgave med høyere ytelse, "DB4 Vantage", introdusert. Den var utstyrt med tre forgassere og et annet toppstykke, noe som økte ytelsene til 266 hestekrefter. De fleste modellene var også utstyrt med samme frontlykter som DB4 GT. Totalt ble 136 sedanmodeller og 32 cabrioleter bygget med Vantage-motoren. Vantage GT. Et lite antall DB4 (som ikke var GT-modellen) ble utstyrt med GTs kraftigere motor. Denne kombinasjonen kalles ofte "Vantage GT", til tross for at ikke alle var utstyrt med Vantage-utstyrsnivået, og ingen av dem teknisk sett var en GT. Totalt 14 eksemplarer har denne uvanlige kombinasjonen. DB4 Thorstein Aaby. Thorstein Aaby (født 3. april 1971 i Porsgrunn, død 24. juli 2007) var en norsk gitarist. I august 2000 var han med å forme det progressive metal-bandet Pagan's Mind. Aaby spilte på de to albumene "Infinity Divine" fra 2000 og "Celestial Entrance" fra 2002. I 2003 forlot han bandet og ble med i Smalltown Rockets. De siste årene før han døde spilte han gitar og sang i Mötley Crüe cover-bandet Wildside. 24. juli 2007 døde Thorstein Aaby 36 år gammel av lang tids sykdom. Aaby har også spilt gitar for Nitro, Deadline, Sunset Strip, og Silverspoon. Ove Fundin. Ove Fundin (født 23. mai 1933 i Tranås) er en svensk speedwaykjører, han har vunnet flere verdensmesterskap. Fundin har i løpet av sin karriere vunnet 11 VM-titler, 5 individuelle og 6 lag-VM. Han ble verdensmester i 1956, 1960, 1961, 1963 og 1967. Han ble i 1961 tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje sammen med Sten «Storken» Lundin (motocross). Sten Lundin. Sten «Storken» Lundin (født 1931) er en svensk motocrosskjører, han har vunnet to verdensmesterskap i motocross i 500cc-klassen; 1959 på en Monark og 1961 med en Lito. Han har også blitt verdensmester i lag to ganger og i 1961 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje sammen med Ove Fundin (speedway). I 2002 ga posten i Sverige ut åtte frimerker med temaet motorsykkelsport og et av de viser «Storken» i aksjon. Tunnsjøfoss kraftverk. Tunnsjøfoss kraftverk er et vannkraftverk i Namsenvassdraget i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket utnytter fallet mellom Tunnsjø og Tunnsjøflyan. Midlere årsproduksjon er på 27 GWh. Tunnsjøen, Limingen og Namsvatnet brukes som magasiner for kraftverkene i Namsenvassdraget. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Magnus Vigrestad. Magnus Vigrestad (født i Stavanger 1887, død i Stavanger 1. desember 1957) var en norsk billedhugger, best kjent for statuen av Alexander Kielland i hjembyen (1927). Vigrestad var utdannet ved "Stavanger tekniske aftenskole" 1903-06 og ved Statens Kunstakademi under Gunnar Utsond. Han virket det meste av tiden i Stavanger, hvor han tok imot elever fra 1940. Han arbeidet i en naturalistisk stil. Blant hans arbeider kan nevnes Kielland-statuen, "Fotballspilleren" (porthum, 1958) – et minnesmerker over idrettsfolk som falt under andre verdenskrig, og en byste av maleren Marcelius Førland (1915) i Nasjonalgalleriet. Vigrestad har også laget statuetten til Egebergs ærespris. En minnetavle over Vigrestad i Stavanger er utført av Kristoff Nasilowski (f 1956). Linvasselv kraftverk. Linvasselv kraftverk er et vannkraftverk i Namsenvassdraget i Lierne kommune i Nord-Trøndelag. Selve kraftstasjonen ligger i Sverige. Kraftverket utnytter et fall på 108 meter i Linvasselv fra utløp Limingen. Installert effekt er 68 MW. Midlere årsproduksjon er på 200 GWh. kraftverket ble bygget i 1962. Tunnsjøen, Limingen og Namsvatnet brukes som magasiner for kraftverkene i Namsenvassdraget. Kraftverket er deleid av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk og E.ON Sverige AB. Bukhariske jøder. Bukhariske jøder (også kalt bukharajøder eller bukharijøder) refererer til jøder fra Sentral-Asia som snakker bukharisk; en dialekt av det persiske språket. Deres navn kommer fra den usbekiske byen Bukhara, som tidligere hadde et stort jødisk miljø. Etter Sovjetunionen kollapset har det store flertallet emigrert til Israel eller USA. Bakgrunn. De bukhariske jødene stammer fra Israelittene, som aldri kom tilbake fra det babylonske fangenskap etter eksil i 7. århundre f.Kr.. I Sentral-Asia overlevde de i århundrer, som en følge av flere seirende hendelser. Miljøet ble effektivt fjernet fra resten av den den jødiske verden for mer enn 2 000 år, og klarte å overleve mot alle odds. De blir ansett som en av de eldste etno-religiøse gruppene i Sentral-Asia, og de har utviklet en egen, distinkt kultur opp gjennom årene. De bukhariske jødene hevder at de stammer opprinnelig fra stammer i Issahchar og Nephtalli. De fleste bukhariske jødene levde i Emiratet Bukhara (nåværende Usbekistan og Tadsjikistan), mens et lite antall levde i Russland, Kasakhstan, Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan, Kirgisistan og noen andre deler av det tidligere Sovjetunionen. I Emiratet Bukhara var flesteparten situert i Samarkand, Bukhara og Kokand. I Tadsjikistan var flesteparten også i hovedstaden; Dusjanbe. Før delingen av India kunne noen bukhariske jøder finnes blant den afghanske befolkningen i Peshawar, i den nordvestlige grenseprovinsen i India, (nå Pakistan). Etter delingen og dannelsen av Israel dro nesten alle disse jødene til Israel og andre land. Én synagoge eksisterer fortsatt i Peshawar, og det er to hovedsynagoger og flere jødiske kirkegårder som fortsatt brukes i havnebyen Karachi. Navn og språk. Betegnelsen «bukharisk» ble skapt av europeiske reisende som besøkte Sentral-Asia rundt 1600-tallet. Siden flesteparten av det jødiske miljøet levde under Emiratet Bukhara, ble de med tiden kalt for "bukhariske" jøder. De anså seg selv som «Isro'il» og «Yahudi». Bukhariske jøder brukte det persiske språket til å kommunisere med hverandre, og senere utviklet de «bukharisk», en distinkt dialekt av det tadsjikisk-persiske språket med visse lingvistiske spor av hebraisk. Dette språket gjorde kommunikasjonen lettere med de lokale miljøene, og ble brukt i alle kulturelle og utdanningsmessige sammenhenger blant jødene. Det ble flittig brukt helt til området ble «russifisert» av russerne og utbredelse av «religiøs» informasjon ble hindret. Nesten alle bukhariske jøder idag bruker russisk som sitt hovedspråk og kun en minoritet holder seg til bukharisk. Miljøet er hverken askenasisk eller sefardisk. De har blitt en av de mest isolerte jødiske miljøene i verden. Historie. Det bukhariske miljøet i Sentral-Asia hadde perioder med fremgang, så vel som perioder med undertrykkelse. Etter opprettelsen av silkeveien mellom Kina og Vesten i 2. århundre f.Kr. som varte langt inn i 1600-tallet, flyktet mange jøder til Emiratet Bukhara, og spilte en viktig rolle i dets utvikling. Etter deres eksil fra Israel i år 135, kom de under det persiske riket, og de blomstret og vokste i dette området. Likevel, omkring 5. århundre ble de forfulgt. Kjente jødiske akademier i Babylon ble stengt, mens mange jøder ble drept og drevet ut (Se Misjná). Etter arabermuslimenes erobring tidlig på 800-tallet, ble jøder (så vel som kristne) ansett som Dhimmier og ble bl.a. tvunget til å betale jizyaskatt. Den mongolske invasjonen på 1300-tallet var også et tungt slag for bukharijødene. Ved begynnelsen av 1600-tallet ble området invadert og okkupert av nomadiske usbekiske stammer, som opprettet strenge retningslinjer for Islam og religiøs fundamentalisme. De ble henvist til gettoene, og jødene ble nektet elementære rettigheter, samt at flere ble tvunget til konvertering til Islam. Ved midten av 1800-tallet levde nærmest alle de bukhariske jødene i Emiratet Bukhara. I 1843 samlet bukhariske jøder 10 000 sølv-tan'ga og kjøpte landområde i Samarkand, kjent som "Makhallai Yakhudion", i nærheten av Registon. Ved begynnelsen av 1700-tallet ble den første synagogen laget i byen Bukhara. Dette var et brudd på loven til Omar, som hadde forbydd dannelse av nye synagoger, så vel som ødeleggelse av de som hadde eksistert siden den før-islamske perioden. Historien om dannelsen av den første bukharasynagogen knyttes til to personer: Nodir Divan-Begi – viktig stormann, og en navnløs enke, som overlistet en funksjonær. Jødiske studenter med deres lærer i Samarkand, ca. 1910. I 1793 reiste Yosef Maman, en sefardisk jøde fra Tétouan i Marokko, til Bukhara og fant de lokale jødene i særdeles dårlig tilstand, og han bestemte seg for å slå seg ned i området. Han ble en spirituell leder, og endret den persiske religiøse tradisjonen til en sefaridisk jødisk tradisjon. Ved midten av 1900-tallet begynte bukhariske jøder å reise til det historiske Land of Israel. Området som de hadde slått seg ned i, i Jerusalem, ble kalt for "det bukhariske strøket" (Sh'hunat Buhori), og det eksisterer den dag i dag. I 1865 tok russiske tropper over Tasjkent, og det var stor innstrømming av jøder til den nylig skapte Turkestan-regionen. Fra 1876 til 1916 hadde massevis av bukhariske jøder prestisjefylte jobber, og noen jøder var fremgangsrike. Jøder kunne fritt utøve jødedom. Sovjet-perioden. Etter innføringen av Sovjetstyring over territoriet i 1917, ble de jødiske forholdene betraktelig forverret. Gjennom 1920- og 1930-tallet måtte tusenvis av jøder flykte fra religiøs undertrykkelse, konfiskering av eiendom, arrestasjoner og undertrykkelse, og de flyktet dermed til Palestina. I Sentral-Asia prøvde miljøet å bevare sine tradisjoner mens de viste lojalitet til myndighetene. Andre verdenskrig og holocausten medbragte over en million jødiske flyktninger fra de europeiske regionene av Sovjetunionen og Øst-Europa via Usbekistan. I starten av 1970-tallet skjedde en av de største bukhariske jødeutvandringene i historien, da de usbekiske og tadsjikiske jødene emigrerte til Israel og USA på grunn av slappere innvandringspolitikk. Etter 1991. Etter oppløsningen av Sovjetunionen etableringen av den uavhengige republikken Usbekistan i 1991, var det en plutselig vekst i nasjonalisme, sjåvinisme (nasjonalsjåvinisme) og xenofobi i usbekiske folks bevissthet. Den islamske fundamentalismen i Usbekistan førte til en uventet vekst utvandringsraten blant jøder (både bukhariske og askenasiske). De neste 20 årene innvandret ca. 100 000 til Israel, 50 000 til USA (hovedsakelig Queens, New York). Omtrent 2 000 ble værende i Usbekistan, mens færre enn 1 000 ble igjen i Tadsjikistan (sammenlignet med 15 000 i Tadsjikistan i 1989) I dag er de bukhariske jødene for det meste bosatt i USA (New York City, Arizona, Atlanta, Denver, San Diego), så vel som Israel, Østerrike, Russland og Usbekistan. New York Citys 108th Street i Forest Hills Queens, er fylt med bukhariske restauranter og gavebutikker. De har dannet et tett, sammensveiset og isolert landområde i dette området som en gang var hovedsakelig fullt av askenasiske jøder. Ved begynnelsen av det jødiske nyttåret 5765 (2005), feiret det "Bukhariske Jødiske Miljøet i Queens" åpningen av den "Den Bukhariske Jødekongressen". Denne opprettelsen gjenspeiler det økende bukhariske miljøet i Queens og deres begjær om å verne deres identitet i en verden i stadig endring. Tidlig i 2006 ble den fortsatt aktive Dusjanbe-synagogen i Tadsjikistan, så vel som byens mikvé (rituelt bad), koscherslakteri og jødiske klasserom, ødelagt av myndighetene (uten kompensasjon til miljøet) for å lage plass til en ny presidentbolig. Etter et internasjonalt nødskrik, forandret den tadsjikiske regjeringen sin beslutning, og vil tillate at synagogen blir gjenoppbygget på det aktuelle området. Kultur. Bukhariske jøder hadde en egen klesstil, både lik og annerledes enn andre kulturer (hovedsakelig mongolsk-turkiske kulturer) i Sentral-Asia. I brylluper idag kan man fortsatt legge merke til bruden og dens nære slektninger med en tradisjonell kaftan (Jomah-джома-ג'ומא i bukharisk og tadsjikisk) og de velbroderte pelsstripede hattene, samt deres egne danser. Musikk. De har en spesiell musikk kalt "Shashmaqam", som er et samspill av strengeinstrumenter, pålagt sentralasiatiske rytmer, mye klezmer, muslimske melodier og til og med et par spanske akkorder. Bomber (album). "Bomber" er det tredje studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Albumet er det andre av tre studioalbum til å bli gitt ut i 1979. Albumet er oppkalt etter en nøkkelroman av Len Deighton. Agostinho de Avellar. Agostinho de Avellar (født 8. august 1725 i Lisboa i Portugal, død 1788 i Huguang i Kina) var en katolsk asiamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Kina senest 1761 og virket i dobbelprovinsen Huguang, for det meste i Hunan, men også i Wuchang som ligger i Hubei. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen On Parole. "On Parole" er det fjerde studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Albumet ble først spilt inn i september 1975 og var ment som bandets debutalbum, men plateselskapet nektet å gi det ut. Albumet ble senere gitt ut i 1979 for å tjene penger på Motörheads økende suksess. Albumet er det siste av tre studioalbum fra bandet i 1979. BBC Television Centre. BBC Television Centre i London er sete for store deler av BBCs fjernsynsproduksjon, herunder de fleste nasjonale programmer, samt radionyheter produsert av BBC News. Bygningen ble åpnet i 1960, og ligger ved Shepherd's Bush vest for bysenteret. Det er en av de første bygningene i verden som ble bygget for fjernsynsproduksjon, og er også et av verdens største fjernsynssentre. 18. oktober 2007 gjorde BBC kjent at selskapet planlegger å selge Television Centre i 2012/13. Hele produksjonen i Television Centre skal flyttes til Broadcasting House i 2011. Nederlands geografi. Nederlands geografi handler om et av de mest unike landene i verden geografisk sett. Dette er fordi store deler av Nederland befinner seg under havnivå, og man kan si at nederlenderne har «tatt» landet tilbake fra havet ved hjelp av diker. Landskapet. Sanddynene er vitale for Nederlands eksistens Natur. Nederland har 20 nasjonalparker og hundrevis av andre naturreservater. De fleste er eid av Staatsbosbeheer og Natuurmonumenten og inkluderer innsjøer, lyngheilandskap, skoger, sanddyner og andre habitat. I 1871 ble den siste gamle originale skogen (Beekbergerwoud) hogget ned og de fleste skogene i dag er plantede monokulturer av trær som furu og trær som opprinnelig ikke hørte hjemme i Nederland. Elver. Hele Nederland dreneres i Nordsjøen, delvis via IJsselmeer-sjøen. Landet deles i tre hovedområder av elvene Rhinen (nederlandsk Rijn), Waal og Maas. Disse elvene fungerer ikke bare som en naturlig grense, men også som et kulturelt skille, noe som viser seg i dialektforskjellene nord og sør for disse «store elvene» (de Grote Rivieren), og også den tidligere religiøse dominansen til katolikkene i sør og Kalvinistene i nord. Den sørvestre delen av Nederland er faktisk en elvedelta av disse elvene og to armer av elven Schelde (Westerschelde & Oosterschelde). Rundt 10 000 kilometer med diker langs elver og kanaler skal beskytte Nederland mot flommer. I tillegg til elvene har Nederland et omfattende system av kanaler på kryss av tvers av landet. Klima. Nederland er kjent for kanalene og vindmøllene sine, men landet er hverken spesielt fuktig eller vindfullt. Det er hovedsakelig kystområdene som har noe særlig vind å snakke om, og de kan om vinteren få storm når lavtrykkene går inn over Nordsjøen. De indre områdene har derimot lite vind, og i gjennomsnitt har Utrecht mindre vind enn Paris. Vinden merker man likevel mest om vinteren når temperaturene ligger like over frysepunktet. Den fuktige luften gjør sitt til at det kjennes enda kaldere ut enn det er. Siden Nederland er flatt og ikke har store fjellkjeder øst eller sør for seg er landet også utsatt for den kalde Sibirluften fra øst om vinteren. Disse kuldeperiodene kan vare flere uker, og kanalene kan fryse til. De er vanligst i nordøstlige deler av landet, mot grensen til Tyskland. Deler av Nederland ligger lavere enn havoverflaten, og er bare beskyttet av dikene på kysten og i kanalene. Ved spesielt kraftig uvær i Nordsjøen har dette tidligere ført til stormflo og store flomkatastrofer, den siste var Watersnood, en stor oversvømmelse som rammet områder i Belgia, England og Nederland i 1953. Nærheten til Nordsjøen hindrer som regel høye temperaturer om sommeren, men når den sørlige kontinentalluften strømmer nordover kan det bli varmt selv på kysten. De sørvestlige kystområdene får som regel mest nedbør om høsten, men de våteste områdene i Nederland er nasjonalparken Hoge Veluwe som har 800-900 mm i året. Ace of Spades. "Ace of Spades" er det femte studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Albumet nådde fjerdeplass på den britiske albumlisten og var det første albumet til å ha bildet av bandet på albumcoveret. Albumet har blitt Motörheads mest kjente og suksessfulle album, og tittelsangen har blitt en av de største heavy metal-klassikerne. Spar og sparess har i senere tid blitt brukt som symboler og en del av bandets image. I forkant av albumet ga bandet ut singelen "«Ace of Spades»". Den inneholdt de to sporene «Ace of Spades» og «Dirty Love», og nådde en 15. plass på den britiske hitlisten. Audiopain. Audiopain er et norsk thrash metal-band som ble stiftet i 1996 under navnet Hæ?. Etter å ha gitt ut demoen "LVT" i 1997 skiftet de navn til Audiopain i 1998. Bandet ga så ut tre EP-er, i 1999, 2000 og 2002. Etter dette har bandet stort sett bare spilt inn split-album, inkludert "Überthrash" og "Überthrash II". Bandet ga ut sitt første full-lengde studioalbum "The Traumatizer" i 2004. I april 2007 kom bandet med en ny vinyl EP "A Bomb's View" før full-lengderen "The Switch to Turn off Mankind" ble sluppet i oktober samme år. Christian Holm overtok trommestikkene etter Bjarne Guntveit våren 2008. Andre prosjekter. I 2001 var Sverre Dæhli gjestevokalist (sammen med Apollyon fra Aura Noir) på Darkthrones sang «Command» fra albumet "Plaguewielder". Petter Berntsen har split i Ghoul-Cult, Ved Buends Ende og Virus. Christian Holm spiller også i Nekromantheon. Overkill. Overkill er et amerikansk thrash metal-band. Overkill er kjent som et av de aller første thrash metal-bandene, og ble stiftet i New Jersey 1980. Bandet ble stiftet etter at det tidligere bandet til Carlos «D.D.» Verni og Rat Skates, kalt The Lubricunts, ble oppløst tidligere samme år. Etter at Verni satt inn en artikkel i annonsen, ble de kontaktet av Bobby Ellsworth. Bobby Ellsworth var både vokalist og bassist, men skulle kun ta seg av vokalene i Overkill. Ellsworth tok med seg gitaristen fra sitt tidligere band som spilte coverversjoner av klassisk rock og punk rock-band. Etter å ha slitt med å finne et navn til det nystartede bandet, og forkastet flere forslag inkl. Virgin Killer, endte de opp med å kalle bandet Overkill, kalt opp etter et Motörhead-album. Til å begynne med spilte Overkill coverlåter, først punk og etter hvert mer og mer heavy metal. I 1981 begynte de å skrive egne låter. Noen av de første sangene de skrev var «Grave Robbers» (endret senere navnet til «Raise the Dead»), «Overkill» og «Unleash the Beast Within». Sistnevnte er sannsynligvis den aller første thrash metal-låten, og ble skrevet flere måneder før Metallica lagde deres første sang; «Hit the Lights». Overkill skrev så flere sanger, og i 1985 ble debutalbumet "Feel the Fire" gitt ut. Bandets grønne logo ble laget rundt 1983, og fargen ble valgt for å skille seg ut fra andre bandlogoer og tiltrekke oppmerksomhet på plakater, ettersom de fleste andre hadde røde logoer. Overkill har totalt gitt ut 14 studioalbum. Deres seneste, "ReliXIV", ble gitt ut i 2005. Bandet har gått gjennom flere ulike oppstillinger, men både D.D. Verni og Bobby Ellsworth er fortsatt medlemmer i dag. Birr (Irland). Birr (Irland) (Irsk: Biorra) er en irsk by i Offaly i provinsen Munster, i den sydvestlige del av Republikken Irland med en befolkning (inkludert oppland) på 5081 innbyggere i 2006 (opp fra 4436 i 2002). Andorras historie. Andorras våpenskjold på en veggAndorras historie er lite dokumentert, og mye av historien er ukjent. På grunn av Andorras geografiske beliggenhet har landet vært svært isolert fra omverdenen, med lite kontakt med andre land enn Spania og Frankrike. Det er først i moderne tid at Andorra, takket være turisme og telekommunikasjon, har fått en posisjon og en åpnere historie i det moderne Europa. Forhistorisk tid. Det har bodd mennesker i Andorras daler i tusenvis av år. Arkeologer har oppdaget redskaper og gjenstander (potter, primitive smykker etc.) datert helt tilbake til neolittisk tid (mellom ca. fire tusen og åtte tusen år siden). Redskaper fra bronsealderen (ca. fire tusen år siden) har blitt funnet i nærheten av landsbyene Cedre og La Serra d'Enclar. Det spekuleres i om innbyggerne av Andorra hadde kontakt med eller var relatert til baskerne som bodde i Nord-Spania, og om navnet "Andorra" er av baskisk opprinnelse. Andre før-romerske innbyggere, inkludert nomadestammer fra kelterne, Ibere og en liten stamme kalt Andosienere ble nevnt av Polybios i hans beskrivelse av Punerkrigene. Staten Andorra blir dannet. Staten Andorra ble uten tvil dannet under maurernes invasjon av Spania. Landet er den siste selvstendige staten av Marca Hispanica ("Det spanske land"), et «belte» av småstater som ble opprettet av Karl den store for å holde islamske maurere borte fra det kristne Frankrike, og nevnes første gang i et av Karl den stores dokumenter fra 805. Det fortelles at Karl den store bevilget Andorra selvstendighet for deres innsats i kampen mot maurerne. I 819 utnevnte Karl den stores barnebarn, Karl II, Greven av Urgel som overhode i landet og ga dermed herredømmet fra Frankrike til en spansk greve. En etterfølger av ham ga landet videre til Urgel bispedømme, ledet av biskopen av Urgel. Andorra har to ganger vært sammenslått med Aragón, i 1396 og 1512. Delt styre. a> som illustrerer maktdelningen mellon kirke og stat i historie og nåtid. En biskop på 1000-tallet valgte, grunnet trusler fra nabofyrster, å plassere området inn under beskyttelse av fyrsten av Caboet, en katalansk adelsmann. Senere ble greven av Foix gjennom ekteskap arving av grevskapet Caboet, og det oppsto en konflikt mellom denne og den katalanske biskopen om herredømmet over Andorra. I 1278 ble konflikten løst gjennom undertegnelse av en paréagekontrakt, en overenskomst om dobbelstyre. Kontrakten definerte den lille staten politisk og territorialt. De grenser som ble satt gjelder fortsatt. Grevetittelen ble senere overført til kongene av Navarra og under kong Henrik IV av Frankrike ble makten over Andorra delt gjennom et edikt i 1607 mellom det franske overhodet og biskopen av Urgel, noe som førte til at begge parter kom til å bære en tittel som prins. Under den franske revolusjon ble dette fellesstyret avviklet, men ordningen ble gjeninnført under Napoléon Bonaparte. Befolkningen i Andorra betaler den dag i dag en symbolsk skatt til sine to regenter som ble bestemt i 1278, "questia" består av fyre kjøttskinker, førtito brød og noe vin. I perioden 1812–1813 slo Det franske keiserdømmet sammen Catalonia og noen andre stater de hersket over, og delte området inn i fire. Andorra ble også en del av denne sammenslåingen, og ble en del av distriktet Puigcerdà. Kong Boris I av Andorra. I 1933 okkuperte Frankrike Andorra som et resultat av uro og opptøyer før et valg. 12. juli 1934 erklærte en eventyrer ved navn Boris Skossyreff seg selv som Boris I, ekte prins av Andorra, og erklærte samtidig krig mot biskopen av Urgel. Han ble arrestert av spanske myndigheter 20. juli og til slutt utvist fra Spania. Fra 1936 til 1940 ble en fransk garnison plassert i Andorra for å hindre at Den spanske borgerkrigen spredte seg dit. Det moderne Andorra. Under andre verdenskrig forholdt Andorra seg nøytralt og var en viktig smuglerrute mellom Vichy-regimet i Frankrike og Spania. Iron Fist. "Iron Fist" er det sjette studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Another Perfect Day (Motörhead). "Another Perfect Day" er det sjuende studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Orgasmatron. "Orgasmatron" er det åttende studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Stephen Ambrose. Stephen Edward Ambrose (født 10. januar 1936, død 13. oktober 2002) var en amerikansk historiker og forfatter som skrev blant annet biografier om presidentene Dwight Eisenhower og Richard Nixon. Ambrose ble født i Lovington, Illinois og vokste opp i Whitewater, Wisconsin. Mellom 1960 og 1995 jobbet han som historielærer på flere universiteter. Han er mest kjent for sine bøker om andre verdenskrig, som for eksempel Band of Brothers, Currahee, Pegasus Bridge og Citizen Soldier. Stephen Ambrose, som var en langtidsrøyker fikk diagnosen lungekreft i april 2002. Tilstanden hans forverret seg kraftig, og han døde seks måneder senere, den 13. oktober 2002 i Bay St. Louis, Mississippi. Karl Lagerfeld. Karl Otto Lagerfeld (født 10. september 1933 i Hamburg, Tyskland) er en av de mest innflytelsesrike motedesignerne i det 20. århundret. Biografi. Karl Lagerfeld er Christian og Elizabeth Lagerfelds eneste barn. Faren hans var av svensk opprinnelse og moren var tysk. Lagerfeld ble født 10 år etter at sine foreldre giftet seg. Han har flere halvsøsken fra sine foreldrers tidligere ekteskap. En katolsk fødselsattest mener at han ble født den 10. september 1933, mens han selv påstår at han er født i 1938. Tyske fødselsattester er ikke åpent for publikum. Den tyske avisen "Bild am Sonntag" har forhørt seg med Lagerfelds tidligere lærer og klassekamerater, og de har uttalt at han er født i 1933. På 1990-tallet gjennomgikk Lagerfeld en stort vekttap. Lagerfeld hadde i lang tid vært meget overvektig og ved hjelp av en så kalt modelldiet mistet han de overflødige kiloene. Dietten besto hovedsakelig av Coca cola light. Hans tidlige karriere (1962-1982). Karl Lagerfeld emigrerte til Paris i 1953 sammen med sin mor. Han gikk et år på den prestisje fylte haute couture skolen ECOLE DE LA CHAMBRE SYNDICALE DE LA COUTURE PARISIENNE i Paris. I 1955, 22 år gammel, fikk han en lærlingjobb hos Pierre Balmain etter å ha vunnet en konkurranse for en kåpe sponset av "the International Wool Secretariat". I 1958, etter tre år hos Balmain, flyttet han til Jean Patou hvor han i fem år designet to Haute Couture- kolleksjoner i året. I 1962 forlot han Patou og arbeidet freelance for blant annet Mario Valentino, og med penger fra sin velstående familie fikk han seg en liten butikk i Paris. Han begynte å designe (fortsatt freelance) for Chloé i Paris i 1964, som skulle vise seg å bli en av hans viktigste posisjoner. I starten designet han bare et par plagg per sesong, men etter hvert kom han til å designe hele kolleksjoner. Han begynte sitt lange samarbeid med Fendi i 1972 hvor han designet pels, klær og tilbehør. Internasjonal anerkjennelse (1982-). Mest kjent er han for sine samarbeid med Chloé, Fendi og Chanel. Med sine kontrakter med internasjonale selskaper gjennom hele sin karriere har han antakeligvis bygget seg opp til å bli en av moteverdenens mest kjente designere. Han har også designet en kolleksjon for billigkjeden H&M. Kolleksjonen ble godt mottatt, og senere har kjente designere som Stella MacCartney og Victor&Rolf gjort det samme. I 1982 begynte han å designe Haute Couture for motehuset Chanel. Med hjelp fra Gilles du Four, la han til Chanels ready-to-wear-plagg på it-listen til fashionistas. Han gikk bort fra motehusets "bestemor-stempel" og fikk igjen de unge og vakre til å iføre seg Chanel. I 1984 etablerte han sin egen designbusiness som inkluderte både parfyme og klær. Han fortsatte å designe for Chanel, og i 1992 gikk han tilbake til å designe for Chloé. Dette samarbeidet endte i 1997 da Stella McCartney tok over. I dag designer han for tre motehus: sitt eget merke, Chanel, samt pels for Fendi of Italy. Lagerfeld er også fotograf, og tar ofte sine egne pressebilder. Hans personlige stil kjennetegnes av en lang pudderhvit hestehale, en høy hvit skjorte-krave og solbriller. Han snakker tysk, fransk, engelsk og italiensk flytende. Biomechanical. Biomechanical er et progressivt metal-band fra London. Bandet ble stiftet sommeren 2001 og har gitt ut tre studioalbum. Debutalbumet, "Eight Moons" ble utgitt i 2002. Album nummer to, "The Empire of the Worlds", ble utgitt i 2005 og bandets tredje album, "Cannibalised", kom i 2008. I 2006 turnerte bandet sammen med Exodus og spilte på John Dee i Oslo 19. november. Krangelen. I juli 2007 startet en krangel mellom frontmannen John K. og de resterende medlemmene av bandet. John K. valgte å kansellere en turné for å fokusere på albumet i frykt for å bli for anstrengt. Da resten av bandet ønsket å spille konsertene, gjorde John K. det klart at det var «hans» band og at det var han som bestemte hva som skulle gjøres og skrive sanger i bandet - resten var der bare for å spille instrumentene og komme med innslag. Krangelen resulterte med at de øvrige medlemmene forlot Biomechanical og John K. var det eneste gjenværende medlemmet. Jonno Lodge kom raskt inn i bandet som en erstatter på trommene. Bordell. En prostituert kvinne på et bordell Bordell eller horehus er et lokale der organisert prostitusjonsvirksomhet bedrives med mer enn én prostituert. Bordeller har vært forbudt i Norge siden lovbestemmelsen i 1887, men er tillatt i flere andre land, for eksempel Tyskland og Nederland. Kroppsoverflate. Kroppsoverflaten er dekket av hud.I fysiologi og medisin er kroppsoverflaten den målte eller beregnede flate av hudoverflaten. I mange sammenhenger er kroppsoverflaten en størrelse som varierer mye bedre med stoffskiftemål, nyrefunksjon, kravene til hjertets pumpeeffekt og behovet for mengde cellegift eller kortison, enn høyde, vekt, eller BMI (body mass index). Utregning av brannskade. I brannskadesammenheng deles kroppsoverflaten i 9 deler som er noenlunde like store, og er egnet til å regne ut prosentvise forbrenninger. Numenius. "Numenius" er en gruppe snipefugler. Gruppene "Limosa" og "Numenius" inneholder de artene som vi refererer til som spover. De har et slankt, nedoverbøyd nebb og stort sett brun fjærdrakt som endrer seg lite gjennom årstidene. De finner føde i gjørme eller veldig myk bakke hvor de leter etter makk og andre smådyr. De tar også krabber og lignende. Beslektede fugler. Præriesnipe er den nærmeste slektningen til "Numenius". Den skiller seg fra gruppen ved sine gule bein, lange sjert og kortere, mindre buede nebb. Fossiler. Det franske fossilet "Limosa gypsorum" fra sent i Eocen-epoken (rundt 35 millioner år siden) ble opprinnelig plassert i "Numenius" og hører kanskje hjemme her også. Et fossil fra sent i Pleistocen fra Mexico har også blitt beskrevet. Dette fossilet ble opprinnelig plassert i en egen slekt, "Palnumenius", men var egentlig en kronospecie beslektet med "Numenius americanus". Limosa. "Limosa" er en gruppe snipefugler. Gruppene "Numenius" og "Limosa" inneholder de artene som vi refererer til som spover. Nebbene og beina er lange, og de trekker over lange avstander. De danner store flokker i kyststrøk om vinteren. De kan skilles fra "Numenius"-artene ved sine rette eller lett oppadbuende nebb. Vinterdrakten er temmelig fargeløs, men tre arter har røde områder under når de hekker. Hunnene er betraktelig større enn hannene. Fossiler. Det er også en eller to arter av fossile forhistoriske "Limosaer. "Limosa vanrossemi" er fra sent i Miocen (omtrent seks millioner år siden) og ble funnet i California. "Limosa gypsorum" er fra sent i Eocen (omtrent 35 millioner år siden) og ble funnet i Frankrike. Dette kan ha vært en "Numenius" eller en stamart for begge gruppene (og muligvis andre snipefugler). Frøken detektiv – Nancy Drew. "Frøken detektiv – Nancy Drew" er en amerikansk spillefilm lansert den 10. august 2007 i Norge. Filmen er løst basert på de populære detektivromanene om tenåringsdetektiven "Frøken Detektiv", skrevet av flere forfattere, alle under pseudonymet Carolyn Keene. Emma Roberts har rollen som Nancy Drew, mens Kay Panabaker spiller George, Amy Bruckner spiller Bess og Max Theriot spiller Ned. Filmen har handling fra Los Angeles, og Andrew Fleming hadde regi. Handling. Frøken Detektiv (Emma Roberts), eller Nancy Drew som hun egentlig heter, og hennes far (Tate Donovan) leier et hus i Los Angeles, det samme huset der filmstjernen Dehlia Draycott (Laura Harring) ble drept etter at hun forsvant på mystisk vis. Selv om det har foregått et mysterie i huset, forbyr faren hennes henne å stikke nesen sin i saken, og oppfordrer henne til å fokusere på skolen isteden. Nancy passer ikke inn på skolen, og går raskt tilbake til å løse mysterier. Hun finner ut at Dahlias forsvinning hadde med at hun hadde fått et barn og gitt det bort i en privat adopsjon. Hun finner også ut at Jane Brighton (Rahael Leigh Cook), en alenemor, er Draycotts biologiske datter og enearving ifølge et testamente som siden er forsvunnet. Nancy får en truende telefon som sier at hun skal holde seg unda saken, men tar isteden kontakt med farens forretningspartner Dashiel Biedermeyer (Barry Bostwick), som er advokaten for Draycotts etterlatenskaper. Jane ankommer Nancys hjem for å fortelle henne at barnet hennes har blitt tatt fra henne av barnevernet. Hun sier at ingen av de påståtte mishandlingsanklagene er sanne, og forteller at etter at Nancy forlot henne sist, kom det en mann på døren hennes og truet henne. Nancy krever at faren tar saken til Jane, og han sier seg enig. Jane flytter inn hos dem. Mens de ser en film med Dahlia Draycott i hovedrollen, skjønner Nancy at Dahlia må ha skjult testamentet sitt i en av tingene på filmsettet. Så snart hun har letet opp testamentet blir hun kidnappet av en av hjelperne til skurken, som har sporet henne opp ved hjelp av GPS-enheten på Nancys mobiltelefon. Nancy greier å rømme fra skurkene, og finner igjen testamentet, men da hun stikker av havner hun i en kollisjon og må på sykehuset. Faren hennes, sammen med Biedermeyer, ankommer og krever å få vite hva som skjer. Nancy innrømmer å ha stukket nesen sin i mysteriet, og forklarer at hun har funnet Draycotts testamente. Biedermeyer kjører dem hjem slik at han kan signere en forretningsavtale med Nancys far, men på vei hjem skjønner hun at det var Biedermeyer som hadde mest å tape på at Draycotts testamente kommer til rette, og hopper ut av bilen. Biedermeyer og hjelperne hans får henne trengt opp i et hjørne, og skal til å ta livet av henne da gårdseier Leshing (Marshall Bell) slår dem bevisstløs. Testamentet blir returnert til sin rettmessige eier, og de finner også ut at Leshing er Janes far. Jane får tilbake datteren og gjør om Draycotts villa til et hjem for alenemødre, og familien Drew kan reise hjem til River Heights. Bakgrunn og produksjon. Innspillingen av filmen ble gjort i 2006. På dette tidspunktet hadde ikke Emma Roberts førerkort, og var derfor for ung mens hun kjørte roadsteren i biljaktscenene. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1984. Fredrikstad ble Norgesmester etter at de vant over Viking med 3-2. Dette var tiende gangen Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. Det ellevte cupmesterskapet kom ikke før 22 år senere, i 2006. Finale. Det måtte spilles to finalekamper før Fredrikstad kunne kåres som Norgesmester. Den første finalekampen den 28. oktober endte uavgjort med resultatet 3-3. Målscorere for Fredrikstad var Jørn Andersen i det 42. minutt, Vidar Hansen i det 78. minutt og Per Egil Ahlsen frispark til FFK og for en suser fra 30 meter i det 96. minutt. Målscorere for Viking var Jan Erik Audsen i det 22. minutt, Isak Arne Refvik i det 80 minutt og Gary Goodchild i det 107. minutt. 23 668 tilskuere overvar kampen på Ullevaal Stadion. Dommer var Per Arne Larsgård. Omkampen ble spilt på Ullevaal den 4. november. Målscorere for Fredrikstad var Jørn Andersen i det 4. minutt, Per Egil Ahlsen på straffe i det 18. minutt og Terje Jensen i det 68. minutt. Målscorere for Viking var Kjell Lundal i det 63. minutt og Nils Ove Hellvik i det 69. minutt. Det var bare 15 993 tilskuere på den avgjørende finalekampen. Dommer var Einar Halle. Fredrikstads vinnerlag: Jan Erik Olsen, Lars Sørlie, Per Egil Ahlsen, Hans Deunk, Espen Engebretsen, Jan Erik Audsen, Terje Jensen, Reidar Lund, Vidar Hansen, Jørn Andersen, Atle Kristoffersen, Vidar Kristoffersen, Morten Thomassen, Arild Andreassen, Tom Espen Fingarsen, Åge Wiggo Hansen og Henning Johannesen. Kilder. 1984 Fotball for herrer Ilona. Ilona er en ungarsk, finsk og tsjekkisk variant av kvinnenavnet Helene, som er av gresk opprinnelse og kan komme enten av ordet "helene" som betyr «lys» eller av "selene" som betyr «måne». Utbredelse. Ilona er et svært vanlig navn i Ungarn. Det er også mye brukt i Finland og Tsjekkia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Ilona i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Veslemøy Haslund. Veslemøy Margaret Haslund (født 8. april 1939 i Oslo, død 7. november 2005) var en norsk skuespiller, instruktør og dramatiker. Veslemøy Haslund debuterte på scenen i 1959 i Five Finger Exercise på Trøndelag Teater og på film tidlig på 1960-tallet. Hun spilte siden i en rekke teaterstykker og filmer, også på TV. Veslemøy Haslund var viktig i Nationaltheatrets oppsøkende virksomhet på 1970-tallet og arbeidet dessuten som iscenesetter, regissør og skuespillforfatter. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1966. Fredrikstad ble Norgesmester etter at de vant over Lyn med 3-2 den 30. oktober. Målscorere for Fredrikstad var Bjørn Borgen i det 33. og i det 59. minutt, Arne Pedersen på straffe i det 89. minutt. For Lyn scoret Harald Johan Berg i det 54. minutt og Ole Stavrum i det 57. minutt. Dette var niende gangen Fredrikstad vant et Norgesmesterskap. 30 355 tilskuere overvar kampen på Ullevaal Stadion. Dommer var Hans Granlund. Fredrikstads vinnerlag: Per Mosgaard, Kjell Andreassen, Jan Hermansen, Arne Pedersen, Hans Jacob Mathisen, Roar Johansen, Bjørn Borgen, Tore Hansen, Per Kristoffersen, Thor Spydevold og Jan Aas. Kilde. 1966 Fotball for herrer Mercury-Redstone 3. Mercury-Redstone 3 var en bemannet romferd i NASA sitt Mercury-program. Det var den første bemannede amerikanske romferden og den 2. bemannede romferd gjennom alle tider. Mercury-Redstone 3 ble skutt opp med en Redstone-rakett fra Launch Complex 5 (LC-5) på Cape Canaveral i Florida. Romskipet gjennomførte en suborbital ferd, med astronaut Alan Shepard ombord. Ferden varte mindre enn 16 minutter og oppnådde en høyde på litt over 187 km. I motsetning til den sovjetrussiske Vostok 1-ferden, hadde Shephard ingen runder rundt Jorden, men gikk regelrett rett opp og ned igjen, noe som trengte en mindre kraftig rakett og enklere styring. Shephard ble imidlertid den første som landet på Jorden med sitt romskip, mens den sovjetrussiske kosmonauten Gagarin hoppet ut i fallskjerm før landing. Nikita Krutshov karakteriserte Freedom 7 som et «lusehopp», sammenlignet med ferden til Vostok 1. Høydepunkter fra ferden. 3 astronauter hadde blitt valgt som finalister til å fly denne ferden i januar 1961 og i februar ble navnene offentliggjort. De tre var Alan Shepard, Gus Grissom og John Glenn. Det ble ikke kjent hvem som skulle fly, før etter et mislykket oppskytingsforsøk 2. mai 1961. Det ble da avslørt av Shephard hadde vært i drakten og ventet i 3 timer på oppskytingen. Oppskytingen ble kansellert på grunn av dårlige værforhold. 5. mai kl 14:34 UTC, var det omtrent 45 millioner amerikanere som så og lyttet live til fjernsynsoverføringen. Ca. 2 sekunder etter lift-off rapporterte Alan Shepard: «"Ahh, Roger; lift-off and the clock is started.. Yes, sir, reading you loud and clear. This is Freedom 7. The fuel is go; 1,2 g [12 m/s²]; cabin at 14 psi [97 kPa]; oxygen is go.. Freedom 7 is still go!"» Etter 16 sekunder startet «Pitch Program» og Restone-raketten begynte en 2°/sek.-vending, fra 90 til 45°. Etter ca. 40 sekunders flytid var dette gjennomførtført. Max-Q ble oppnådd etter 1 minutt og 24 sekund, da romskipet var utsatt for et maksimalt dynamisk trykk på 2,8 kPa. Under oppskytingen var trykket innvendig i Freedom 7 satt til 38 kPa med ren oksygen. Etter 2 minutter opplevde Shepard 6 G (59 m/s²) med akselerasjon. Redstone-raketten slo seg av som planlagt etter 2 minutter og 21,8 sekunder. Utenfor romskipet nådde temperaturen 104°C. Innvendig var kabin-temperaturen 33°C. I Shepard sin drakt var det 24°C. 3 posisjons-raketter med 1,6 kN hver ble avfyrt i 1 sekund og separerte romskipet fra Redstone-raketter 2 minutter og 32,3 sekunder etter oppskyting. Etter 3 minutter ble romskipet rotert 180° av «automatic attitude control system» (AACS) slik at varmeskjoldet pekte fremover i bevegelsesretningen. Romskipet forble i denne stillingen resten av turen. Romskipet hadde nå nesten nådd apogeum i sin ballistiske ferd. Shepard tok så manuell kontroll av romskipet. Det første han gjorde var å posisjonere romskipet. Han rapporterte at romskipet reagerte akkurat som i Mercury-simulatoren. Shepard gjorde så observasjoner ved å bruke to vinduer og et periskop. Han så den vestlige kysten av Florida og Mexico-gulfen. Lake Okeechobee i det sentrale Florida var også synlig, men han kunne ikke se noen byer. Andros Island og Bahamas ble også observert i periskopet. Tilbakevendingrakettene ble avfyrt etter ca. 5 minutter og 15 sekunder like etter at romskipet nådde apogum på 187 km. De tre rakettene avfyrte med en kraft på 4,4 kN hver i 10 sekunder. De ble avfyrt med 5 sekunders mellomrom slik at de overlappet hverandre. Ved 6,4 km høyde, ca. 9 minutter og 38,1 sekunder inn i ferden, begynte fallskjermen å utløse seg, i en høyde på 4,6 km over bakken ble en snorkel åpnet for å utligne trykket i kabinen med luften utenfor. I 3 km høyde, ca. 10 minutter og 14, 8 sekunder ut i ferden, ble antennen frakoblet fra toppen av romskipet som planlagt. 5 sekunder senere slapp beryllium-varmeskjoldet seg ned 1,2 meter, for å gi plass til landings-luftputen under romskipet. Freedom 7 dalte nå ned mot landing i sjøen i 11 m/s. Landing skjedde etter 15 minutter og 22 sekunder. Shepard mente at en vannlanding kunne sammenlignes med å lande på et hangarskip. Freedom 7 lente seg over mot høyre, ca. 60° til siden. Shepard sjekket romskipet innvendig etter lekkasjer, men fant ingen. Sakte rettet Freedom 7 seg vertikalt igjen, etter ca. 1 minutt. Et helikopter som hadde observert landingen i 5 minutter, nådde frem til og hektet en kabel til toppen av romskipet. Mannskapet på helikopteret var i radio-kontakt med Shepard. Han fortalte at han ville frigjøre luken når romskipet var ute av vannet. Helikopterete løftet Freedom 7 ca. en meter, og luken ble utløst. Shepard ble så heist ombord i helikopteret, og astronaout og romskip ble fløyet til hangarskipet USS Lake, der de ankom ca. 11 minutter etter landing. Både astronaut og romskip var i fin form. Etter ferden ble romskipet undersøkt av ingeniører og ble erklært i utmerket stand, faktisk så bra var romskipet at det trygt kunne blitt brukt på en ny ferd. Freedom 7 er nå utstilt i lobbyen på Leftwich Visitor Center, U.S. Naval Academy, Annapolis. Den ble plassert der etter Shephards død i 1998. Anne. Anne er en opprinnelig fransk variant av kvinnenavnet Anna, som har opprinnelse i det hebraiske ordet "channah". Betydningen er «gunst» eller «nåde». Anne er det mest brukte kvinnenavnet både i Norge og Danmark og er ellers vanlig i mange vestlig land. Kjente navnebærere er Jomfru Marias mor Anna av Jerusalem, som kalles "St. Anne" på engelsk, samt en rekke kongelige personer, hovedsakelig i England. Uttale. På norsk, dansk, finsk og tysk uttales Anne med e på slutten. På svensk, fransk og engelsk er e-en stum, slik at det er samme uttale som Ann. I lydskrift er den norske uttalen og den danske [ˈænə]. Lenker til lydfiler med eksempler på uttale er tilgjengelig i seksjonen Eksterne lenker. Etymologi. Anne er den opprinnelig franske varianten av kvinnenavnet Anna, som er en gresk form av det hebraiske navnet Hannah. Opprinnelsen er det hebraiske ordet for «gunst» eller «nåde», "channah" (hebraisk:), som er dannet av ordstammen "hanan", «han var nådig». Jamfør navnet Hannibal som betyr «Baal er meg nådig». Anne har også blitt brukt som en engelsk versjon av det irsk gæliske navnet "Áine" som betyr «strålende», men de to navnene er ikke etymologisk beslektet. Utbredelse. Navnevarianten Anna var svært populær i Østromerriket. Den mest kjente navnebæreren derfra er kanskje historikeren og prinsessen Anna Komnena (1083–1153). Navnet ankom vest-Europa når prinsesse Anna av Kiev ("Anne de Kiev" på fransk) giftet seg med Henrik I av Frankrike i 1044. Navnet Anne er ellers kjent i England fra 1200-tallet, i Norge fra 1300-tallet og i Sverige fra 1700-tallet. Navnet var i allmenn bruk i Norge fra 1500-tallet. Navnets popularitet har variert over tid, og har i mange land hatt en fallende tendens de siste tiårene. I Tyskland, derimot, har populariteten vært økende. Figuren nedenfor viser navnets rangering som navn på nyfødte jenter over tid i noen av landene hvor denne type statistikk er tilgjengelig. Popularitet i dag. Anne er det mest brukte kvinnenavnet i Norge og Danmark og er ellers vanlig i Finland, Frankrike, Belgia, Estland og USA. Foruten de nordiske landene, brukes Anne som kvinnenavn i land med fransk, engelsk, tysk og baskisk språk. Varianten Anna var på begynnelsen av 2000-tallet svært populær i Nederland, Polen, Sveits, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike. Variantene Hanna og Hannah var på begynnelsen av 2000-tallet svært populære som navn på nyfødte jenter i Canada, England, New Zealand, Nord-Irland, USA, Østerrike og Wales. Norge. Anne er det desidert mest brukte kvinnenavnet i Norge. Som vist i figur 2 er det nær dobbelt så mange kvinner med navnet Anne som med det nest vanligste navnet, Inger. Det var i 2006 over 64 000 kvinner i Norge som hadde Anne som første fornavn, det vil si 1,4 prosent av Norges befolkning. De fleste av disse hadde i tillegg andre fornavn, som Anne Marie, Anne Lise, osv. Anne er også det mest brukte fornavnet uavhengig av kjønn. Det mest vanlige mannsnavnet er Jan som i 2005 ble brukt av ca 51 000 personer. Navnet Anne er kjent i Norge fra ca 1300. Navnet var ikke blant de tre vanligste kvinnenavnene på midten av 1300-tallet, men var i allmenn bruk fra 1500-tallet. Det var det mest brukte fornavnet på kvinner på hele 1600-tallet og på 1700-tallet langt mer brukt enn noe annet navn. På slutten av 1800-tallet var det varianten Anna som dominerte. I nyere tid var Anne igjen blant de mest populære døpenavnene på jenter i Norge helt fram til ca 1990, med en topp i 1958. Det året hadde hele 5,5 prosent av de nyfødte jentene Anne som første fornavn. Anne var det mest eller nest mest populære døpenavnet på jenter i Norge i alle år fra 1939 til 1981. Figur 1 viser utviklingen av navnets popularitet over tid. Hanna og Anna har på begynnelsen av 2000-tallet vært mer populære varianter av navnet. Danmark. I Danmark er Anne det mest brukte kvinnenavnet. Over 48 000 danske kvinner het Anne i 2007. Navnet var mest populært i perioden ca 1950–2000. På begynnelsen av 2000-tallet har Anna og Nanna vært mer populære varianter. På Grønland er navnet Anne sjeldent, men varianten Ane har vært et av de mest populære døpenavn helt siden før 1950. Finland. I 2006 var det over 38 000 kvinner som het Anne i Finland. Anne var svært lite brukt som døpenavn i Finland i på begynnelsen av 2000-tallet, men variantene Anni, Anna og Hanna var populære. Frankrike. I Frankrike har over 225 000 kvinner blitt døpt Anne siden 1940. Som vist i figur 1, var populariteten var høy fram til 1971, da over 6000 franske jenter ble døpt Anne. Siden har populariteten falt raskt og kun 118 franske jenter fikk navnet Anne i 2004. Belgia. I Belgia var det i 2001 over 43 000 kvinner som hadde navnet Anne. Det var ikke blant de 100 mest populære navnene gitt til jenter født i år 2000 eller senere. USA. I USA er det over 314 000 personer som heter Anne. Som vist i figur 1, var navnet mest populært som døpenavn på begynnelsen av 1900-tallet. Det var ikke lenger blant de mest populære døpenavnene på begynnelsen av 2000-tallet. Sverige. Det var i 2005 ca 18 000 kvinner som het Anne i Sverige, men navnet har hatt en raskt minkende popularitet siden ca 1990. Anne er svært lite brukt som døpenavn i 2005. Hanna er den mest populære varianten av navnet, men Anna og Annie er også mye brukt. Anne er kjent i Sverige fra 1700-tallet i form av dobbeltnavn som Anne Charlotte og Anne Marie. Nederland. I Nederland var Anne blant de fem mest populære døpenavnene i alle år fra 1996–2003. Tyskland. I Tyskland var Anne det 81. mest populære døpenavnet i 2005. Som vist i figur 1, har navnet hatt en økende polularitet i Tyskland siden 1980-tallet. England. Navnet Anne er kjent i England fra 1200-tallet, men ble vanlig først etter 1382 da kong Rikard II av England giftet seg med Anne av Böhmen. På slutten av 1500-tallet var Anne det nest mest brukte navnet i England. Varianten Ann var mest populær på 1800-tallet, men på 1900-tallet ble Anne igjen den mest populære varianten. På begynnelsen av 2000-tallet var ikke Anne lenger blant de mest populære døpenavnene i England. Island. På Island hadde omtrent 70 kvinner navnet Anne i 2005. Navnet var svært lite brukt som døpenavn på Island i 2005, men varianten Anna var det mest populære døpenavnet av alle. Hanna var også en populær variant. Navnedag. I Estland, Frankrike, Nederland, Norge og Tyskland har Anne navnedag 26. juli, som er katolsk minnedag for skytshelgenen Anna, tradisjonelt ansett som mor til Jomfru Maria. Far til jomfru Maria, skytshelgenen Joakim av Sepphoris, har også katolsk minnedag 26. juli. Siden Anna og Joakim var besteforeldre til Jesus har det i katolske land vært vanlig å ære sine besteforeldre denne dagen. I Frankrike har det vært vanlig å servere skalldyr, spesielt hummer, på denne dagen. I Sverige og Finland har Anne og Anna navnedag 9. desember, som er den svenske minnedagen for samme helgen. Dagen kalles gjerne "Annadagen" eller "Anna med sin kanna" og knyttes til juleforberedelser. Blant annet skulle juleølet og lutefisken lages denne dagen. Det het: «När dagen heter Anna ska lutfisken i vatten. Byt varje dag – helst inte på natten», og «Anna med sin tomma kanna, dansar fjorton dagar före jul». Dagen ble også knyttet til værtegn: «Braskade Anna skulle det bliva kallt om julen, slaskade det, blev väderleken mild». Kjente personer med navnet. Personene i listene er ordnet kronologisk etter fødselsår. Annen bruk av navnet. Anne er brukt i navn på en rekke geografiske områder, litterære verker, og lignende. Spesielt er det helgenen Anna, som på engelsk og fransk kalles St. Anne, og de kongelige personene med navn Anne som ofte er opphav til disse betegnelsene. Egenskaper knyttet til navnet. Anne oppfattes av de aller fleste som et kvinnenavn. Det er også typisk ansett som et klassisk, enkelt og sunt navn. Referanser til navnet Anne er gjerne knyttet til dette. Margrethe Munthe valgte for eksempel Anne som navn på budeien i visen "Geiterams" ("Å jeg vet en seter"). Siste vers begynner: «Og så kommer Anne, melker oppi spanne'». Varianter av navnet. Anne er et navn med svært mange varianter. Tabellen nedenfor gir en oversikt over de vanligste variantene med opprinnelse og i hvilke land de er i vanlig bruk. For en fullstendig oversikt, se listen over varianter av navnet Hanna. Anne som mannsnavn. Anne er også et frisisk mannsnavn. Det er da en kortform av germanske navn som begynner på Arn–, som Arnold. På svensk kan Anne være et kjælenavn for navn som Anders, Anton og Arne. Varianter av Anne som er mannsnavn omfatter: Analius, Anathon, Anaton, Annas, Annathon, Annaton, Anneus og Annæus. Anne som etternavn. Anne svært uvanlig som etternavn, men brukes noe i Frankrike, USA og India. I Frankrike har ca 1500 personer fått Anne som etternavn i perioden 1966–1990. Navnet er mest brukt i Normandie. I USA var det ca 1250 personer med Anne som etternavn i 1990. Navnet har tidligere også vært noe brukt som etternavn i England. Ferdinandea. Ferdinandea er en undersjøisk vulkansk øy som er en del av den nylig oppdagede undersjøiske vulkanen Empedocles. Den ligger 30 km sør for Sicilia. Ferdinandea er i dag et undervannsfjell, men vulkanutbrudd har flere ganger gjennom historien hevet den over havoverflaten før erosjon igjen har slitt den ned fram til den har forsvunnet i havet igjen. Da den sist kom til overflaten, etter et utbrudd i 1831, førte det til en konflikt mellom fire parter om herredømme over øya, noe som fremdeles var uavklart da den forsvant i bølgene igjen tidlig i 1832. I løpet av sitt korte liv var den franske geologen Constant Prévost tilstede sammen med en kunstner, for å bevitne dannelsen av øya i juli 1831. Han ga øya navnet "Île Julia" med henvisning til at den kom til syne i juli, og rapporterte dette i "Bulletin de la Société Géologique de France". Historie. Ferdinandea ligger i et vulkansk området kjent som "Campi Flegrei del Mar di Sicilia", som ligger mellom Sicilia og Tunis i Middelhavet. Det finnes mange undersjøiske vulkaner (undervannsfjell) i området, såvel som vulkanske øyer slik som Pantelleria. Vulkansk aktivitet fra Ferdinandea ble første omtalt under den første punerkrigen (264–261 f.Kr.), og øya har i historisk tid dukket opp og forsvunnet igjen fire eller fem ganger. Siden 1600-tallet har flere utbrudd blitt rapportert. Utbruddet i 1831. Siste gang Ferdinandea dukket opp av havgapet som ei øy var i juli 1831. Herredømmet over øya ble da hevdet av Storbritannia som ga den navnet Graham Island. Kongen av Napoli, Ferdinand II av to Sicilier, som øya har fått navnet Ferdinandea etter, sendte fartøy til den voksende øya for å hevde suverenitet og gjøre krav på øya for Kongedømmet De to Sicilier, mens den franske marinen på sin side foretok en landgang på øya og ga den navnet Julia. Spania på sin side bekjentgjorde også sine territoriale ambisjoner for øya. Under utbruddet i 1831 økte øya i størrelse til 4 km². Forøvrig besto den av løs tefra, som er svært utsatt for erosjon, og etter at utbruddet opphørte avtok størrelsen på øya raskt. Den forsvant i havet i januar 1832, før territorialkravene hadde blitt avklart. Nye utbrudd i 1863 førte til at øya gjenoppsto for en kort periode, før den igjen forsvant i havet. Aktivitet i nyere tid. Etter utbruddet i 1863 var vulkanen sovende i mange tiår, med toppen av fjellet bare 8 m under havoverflaten. I 1986 ble den angivelig feilaktig tatt for å være en Libysk undervannsbåt og bombet av et fly fra det amerikanske luftforsvaret som var på vei for å bombe Tripoli. I 2002 førte fornyet seismisk aktivitet til spekulasjoner blant vulkanologer om at et nytt utbrudd kunne være i emning, noe som kunne ført til at undervannfjellet igjen ble til ei øy. For å komme eventuelle suverenitetstvister i forkjøpet, plantet italienske dykkere et flagg på toppen av den undersjøiske vulkanen i påvente av at det eventuelt dukket opp igjen fra havet. Forøvrig så førte ikke den seismiske aktiviteten til noe utbrudd, og toppen av Ferdinandea ligger fremdeles rundt 8 m under overflaten. Alfa Romeo 2600. Alfa Romeo 2600 er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, som ble produsert mellom 1961 og 1968. Modellen var fabrikkens flaggskip, og etterfulgte Alfa Romeo 2000. Den er historisk interessant fordi det var den siste Alfa Romeo-modellen med rekkemotor med seks sylindre og doble overliggende kamaksler, noe Alfa Romeo var kjent for helt siden 1920-tallet, men som de etter 2600 gikk vekk fra til fordel for firesylindrede motorer da fabrikken posisjonerte modellene sine mot mer økonomiske, masseproduserte personbiler etter andre verdenskrig. 2600 var først tilgjengelig som sedan, "2600 Berlina", coupé, "2600 Sprint", og toseters cabriolet med karosseri fra Carrozzeria Touring, kalt "2600 Spider". Alle tre var basert på de korresponderende modellene i 2000-serien, men hadde fått montert en ny 2,6 liters motor i aluminium med seks sylindere på rekke og doble overliggende kamaksler, som erstattet den tidligere firesylindrete støpejernsmotoren. To forgassere ble montert på Berlina-motorene, mens Sprint og Spider fikk tre horisontale forgassere og en ytelse på 145 hk. 6 999 Sprint-modeller ble produsert, mens 2 255 eksemplarer av Spider rullet av samlebåndet. Modellprogrammet ble senere supplert av en lettvekts-coupé fra Carrozzeria Zagato, kalt "2600 Sprint Zagato" eller "SZ", og det ble også lansert en større utgave med seks vinduer i begrenset antall, "OSI Berlina De Luxe". Begge disse var utstyrt med motoren med tre forgassere. Til tross for god omtale ble 2600-modellene en begrenset suksess, ikke bare på grunn av en høy pris. Fabrikken hadde valgt å fokusere utviklingsressurser på modellen Giulia, som ble introdusert noe senere, mens flaggskipet 2600 i praksis kun var en ansiktsløftning av forgjengeren 2000 med ny motor. Fordi 2000 selv i bunn og grunn var en ansiktsløftning av 1900 fra 1950 betød dette at 2600 hadde et drivverk som allerede var tyve år gammelt da bilen ble introdusert. Dessuten sørget den nye motoren for mer vekt og en lenger front, som ikke gjorde kjøreegenskapene noe bedre. Fordi 2600 var fabrikkens flaggskip var forventningene høye, og både kritikere og publikum la fort merke til manglene. Eksterne lenker. 2600 Alfa Romeo Giulia. Alfa Romeo Giulia er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, produsert mellom 1962 og 1978. Først var modellen tilgjengelig som sedan, kalt "Giulia TI", med 1,6 liters motor med enkel forgasser og en ytelse på 92 hk. I 1963 ble også "Giulia TI Super" lansert, en spesiell racingmodell med dekaler. Kun 1 000 eksemplarer ble bygget, og utstyrt med en 1,6-liters motor med doble forgassere og en ytelse på 112 hk. Karosseriet var lettere enn på standardutgaven. I årene mellom 1964 og 1970 var også modellen "Giulia 1300" tilgjengelig. Denne var utstyrt med en 1,3 liters motor med en ytelse på 78 hk, og hadde en firetrinns girkasse som standard. I 1965 kom "Giulia Super", med 1,6 liters motor, doble forgassere og 98 hestekrefter. Nytt dashbord med to store, runde instrumenter og et sportsligere ratt ikke ulikt rattet fra "TI Super"-modellen. "Giulia 1300 TI" ble bygget fra 1965 til 1972, og var utstyrt med en 1,3 liters motor med enkel forgasser og en ytelse på 82 hestekrefter. I 1968 ble "Giulia 1600S" lansert, i bunn og grunn en Giulia TI, plassert mellom 1300/1300 TI og Super. Den var utstyrt med den samme 1,6 literen, nå med 95 hestekrefter. Modellen ble i 1970 erstattet av "1300 Super", som i bunn og grunn var en "1300 TI" med motoren fra "GT 1300 Junior". Denne modellen ble videreutviklet til "Giulia Super 1.3/Giulia Super 1.6" i 1972. "Giulia Super 1.3/1.6" var svært like de tidligere "Super 1300" og "Super", nå med andre motorer og endret utveksling. I 1974 ble også "Nuova Super 1.3" og "Nuova Super 1.6" lansert, en reintroduksjon av "Giulia Super"-serien. Denne hadde ikke lenger Giulia-navnet, og var utstyrt med en ny frontgrill i sort plast og et flatt panser. Produksjonen stanset i 1977. Eksterne lenker. Giulia Old Red Sandstone. Old Red Sandstone er en bergart av betydelig med vitenskapelig interesse spesielt innenfor paleontologi, og som danner en geologisk formasjon fra slutten av silurtiden. Forekommer i Wales, Skottland, England hvor den grenser mot de to førstnevnte, og i området around Omagh, Nord-Irland. Old Red Sandstone er en ekstremt stor lagpakke av sedimentære bergarter (vesentlig brune og røde, derav navnet) datert til devontiden. Det er en marin formasjon som ble avsatt fra 408 til 370 millioner år siden da eldre silurske bergarter ble hevet ved dannelsen av Pangaea eroded and slid into a body of fresh water (sannsynligvis en serie av store elvedeltaer). Formasjonen er svært mektig, opptil 11 000 meter enkelte steder, og kan deles i tre ledd "Lower", "Middle" og "Upper" fra eldst til yngst. Old Red Sandstone er dermed rik på marine fossiler. Agnathan fisk, alle utdødd i dag unntatt hagfishes og lampreys er svært vanlige, likeledes ostracodermer og planter. På begynnelsen av 1800-tallet ble paleontologien av formasjonen studert intensivt av Hugh Miller, Henry Thomas De la Beche, Roderick Murchison og Adam Sedgwick -- Sedgwick's tolkning var den som plasserte den i devon, og faktisk var det også han som introduserte ordet devon. Mange av de første diskusjonene innen stratigrafi omhandlet Old Red Sandstone. Old Red Sandstone kan forekomme sammen med konglomerat-formasjoner, og en bemerkelsesverdig slik klippeblotning er Fowlsheugh Nature Reserve, Aberdeenshire. Old Red Sandstone i USA. I eldre geologiske skrifter om tidlige teorier om platetektonikk blir Catskill Delta formasjonen i USA korrelert til Old Red Sandstone. De to formasjonene ble avsatt på omtrent samme tid av de samme prosessene. Old Red Sandstone i Norge. Ringerikssandstein er avsatt på samme tid og har tilsvarende sammensetning og utseende som Old Red Sandstone. Bygninger av Old Red Sandstone. I områder hvor formasjonen er nær overflaten, er mange bygninger bygget av stein av formasjonen, for eksempel i området omkring Stirling i Skottland, Stonehaven, Perth i Skottland og Tayside. Innbyggerne i Caithness i nordøstlige ende av Skottland brukte også steinen mye. Bertone Blitz. Bertone Blitz er en elektrisk sportsbil bygget i 1992 av det italienske selskapet Bertone. Bilen kjører 0-100 kilometer i timen på seks sekunder med to 36-hestekrefters elektriske motorer, med et kombinert dreiemoment på 95 Nm. Bilen veier 650 kilo, hvorav 260 kilo er blybatterier. Rekkevidden før bilen må lades opp er 100 til 130 kilometer, og bilen fullades på 4-6 timer. Bertone Birusa. Bertone Birusa er en konseptbil basert på BMW Z8, bygget av det italienske selskapet Bertone. Birusa er utstyrt med en 5-liters V8-motor med 400 hk. Bro, bro brille. Bro, bro brille er en sanglek med mystiske trekk som har blitt lekt og fremdeles lekes over store deler av kloden. I Norge omtales den tradisjonelt som en julelek, men har gjennom senere generasjoner vært brukt vel så ofte i bursdagsselskap som på juletrefest. Mange navn og mange land. Sangleken forekommer under en rekke navn, og i en mengde versjoner. På norsk og dansk er leken mest kjent som "Bro, bro brille". I norske dialekter finner vi varianter under titlene "Bru, bru breie", "Mann i grytun" eller rett og slett "Julelek". Den svenske hovedvarianten kalles "Bro, bro breja" og den islandske "Brúarleikur". På tysk møter vi leken bl.a. under overskriftene "Goldene Brücke" og "Fallende Brücke". "London Bridge is Falling Down" er en viden kjent engelsk versjon. I Korea finner vi leken som "Dong, Dong, Dongdaemu" og i Japan som en Warabe uta, "Tōryanse". Lista kunne vært mange ganger så lang. Dette er bare en smakebit vedrørende utbredelse og variantrikdom. "Bro, bro brille" slik den lekes i Norge i dag. På siste stavelsen faller portalen brått og fanger dermed en av de «farende» som i en slags klemme eller «gryte». Portalholderne hvisker til den fangede: Vil du ha «appelsin» eller «banan»?. Hviskende avgir offeret svaret, ofte etter en del om og men. Fangen får så beskjed om å stille seg bak ryggen til den bakerste personen på «appelsinsida» eller «banansida» i henhold til valget. Offeret avslutter sin scene med å gripe personen foran seg rundt livet klar til senere dyst. Forløpet og sangen repeteres til alle vandrerene er fanget og har valgt side. Så følger en drakamp mellom «appelsinsida» og «banansida» under skrik og skrål. Laget som seirer i drakampen har vunnet leken. Fortolkning. Forskere har stadig vært inne på at leken slik den er overlevert ved våre breddegrader bærer i seg en frodig blanding av kristne og førkristne motiver. Sangteksta. Enkelte bruer kan visuelt omtales som «Bro, bro brille». Folklorister oppfatter likefullt det allitererende innledningsformularet som en forvanskning. I mange norske og svenske varianter heter det «bru breie/brua den brede/bro breja» – noe som antas å være mer opprinnelig. I en del varianter blir bruas visuelle uttrykk utdypet. I versjoner fra Hedmark, Telemark, Rogaland og Oppland handler det om en bru med «stolper/stolpa(r)» og «nagler/nagla(r)». I tyske varianter finner vi følgende dialog mellom portholdere og farmenn: «Was wollet ihr?««Über die goldene Brücke fahren.» Slike skildringer har ført til at «Bro, bro brille» ofte fortolkes i lys av den mytologiske brua over grenseelva som skiller levende fra døde. I norske folkeminne finner vi brua omtalt som «Jeddarbrui/Gjallarbrui» bl.a. i "Draumkvedet". Denne brua er i norrøn mytologi gulltekt, fører nord og ned til Hels rike og heter «Gjallarbrú». «Klokka ringer ell've» kan med bibelens dommedagsprofetier i bakhodet forstås som et dramatiserende faresignal: nå begynner «den siste time». «Keiseren står på sitt høyeste slott, så hvit som en mann, så sort som en brann» er tvetydig. Er det keiseren som er hvit og sort, eller er det slottet? På vestlandet forekommer også en annen variasjon med:«Keiseren står på sitt høyeste slott, ser ut over vann, ser ut over land.» I flere mindre kjente danske versjoner finner vi en «långbjænned mær, så swot som kul, så hvidt som kridt». Mærra i de danske versjonene framstår som en slags hybrid mellom to mektige mytologiske kvinneskikkelser, Móðguðr (Gjallarbruas vokterinne) og Hel (underverdenens herskerinne). I Hermods ritt til Hel fortelles det at «Móðguðr er nefnd mær sú er gætir brúarinnar», mens Hel skildres som halvt hvit eller menneskefarga og halvt svart eller blå, halvt levende og halvt død. Forøvrig har mange "Bro, bro brille"-varianter en oppsjekkende dialog mellom de som står og de som går. I valdresvarianten heter det f eks: «Kostan mann æ du?» «E e kongens Fiskemann.» Til sammenligning spør Móðguðr om Hermods navn og hærkomst før hun slipper ham over til dødsriket. «Fare, fare krigsmann. Døden skal du lide.», her blir fare- og dødsmotivet lagt ut i klartekst. «Den som kommer aller sist...», vil trolig si den som taper runden, og «... skal i den sorte gry-y-y-y-y-te.», er et situasjonsbilde fra dødsriket prega av forestillinga om et flammende Helvete/Gehenna, en forestilling utvikla til dramatiske høyder i senmiddelalderen (motsatt f.eks. skildringer av Helheimen som på sitt frykteligste var iskaldt). Drakampen. Lekens høydepunkt, den avsluttende drakampen, kan leses metaforisk. Det dreier seg dypere sett om en kamp for å vinne «de døde» (et yndet dramatisk motiv som også er å finne bl.a. i "Draumkvedet" og middelalderens mysteriespill). I eldre Skandinaviske nedtegninger av leken, er det som regel «sol» og «måne» som står mot hverandre. Månen er underverdenens «sol» i ymse sammenhenger, jf. også "Draumkvedets" lyriske omkved «Månen skine og vegjine falle sò vie». I noen europeiske tradisjoner og i Amerika finns det eksempler på at det kjempes mellom engler og djevler. I en nedtegning fra Sverige blir fangen rett og slett spurt: «Vil du til Gu’far eller til Fan». Om melodimaterialet. De registrerte norske, svenske og danske melodiene er med få unntak varianter av en meloditype som musikkvitere gjerne kaller "La Bergamasca". Det dreier seg om en variasjonsmelodi første gang oppskrevet mot slutten av 1500-tallet, da som en folkelig dansemelodie fra Bergamo i dagens Nord-Italia. Den kjente melodien til "London Bridge is Falling Down" hører til samme melodikrins. Årstall og alder. a> nevner i artikkelen "Om Bro-brille-legens opprinnelse og historie" (1905) en rekke skriftlige kilder som peker mot tidlige forekomster. Tidlige oppskrifter. De eldste norske oppskriftene av leken skriver seg fra midten av 1800-tallet. Ludvig Mathias Lindeman skreiv opp "Mann i grytun" i Valdres i 1848 og "Julelek" i Løten i 1851. En engelske variant ble trykt i 1744 under tittelen "London Bridge is Broken Down". Leken i eldre skriftlige kilder. I eldre skriftlig materiale finner vi en rekke interessante hentydninger. Hakon Grüner Nielsen trekker fram en dansk tekst fra rundt 1730 der det omtales en lek hvor «sol og måne» utfører en styrkeprøve. Iona og Peter Opie skriver at dansen "London Bridge" omtales i 1719 i "The Second Book of the Compleat Dancing Master". Henning Frederik Feilberg meddeler at skotten Thomas Urquhart i 1663 i sin berømte oversettelse av François Rabelais nevner en lek ved navn "the fallen bridge". I Rabelais franske original fra 1534 heter leken "au pont cheuz". Feilberg meddeler dessuten at Giovanni Villani i 1328 skriver om "Coda romana" – en lek utført av gutter i Florenz der fangen ble spurt: vil du være guelfer eller ghibelliner. Teorier om lekens opprinnelse. Britiske forskere har dristet seg til å tidfestet leken med utgangspunkt i en spesifikk historisk hendelse. I 1014 hjalp Olav den hellige den angelsaksiske kongen Ethelred II med å gjenvinne London fra danene. I den forbindelse ble London Bridge revet. Gjennom varianten "London Bridge is Falling Down" kan leken dateres til tida like etter denne dramatiske hendelsen er det blitt hevdet. Hjalmar Lauritz Thuren er mellom dem som med utgangspunkt i skandinaviske varianter, antyder at leken kan være fra tiden før kristendommen. Enkelte går enda lengre og mener leken bærer i seg minner om et dunkelt rituale vedrørende menneskeofring. Sluttord. Forskerne er enige om at lekens innhold, form, utbredning og variantmengde vitner om en respektabel alder. Men hvilken av variantene som ligger nærmest et originalt utspring, er det vanskelig å si noe om. Med tanke på for eksempel den mest kjente norske varianten, har folklorister pekt på at forestillinger om for eksempel Gjallarbrua og andre elementer fra den norrøne mytologien var levende en tid etter reformasjonen. Likevel må det være lov å peke på at leken i alle fall må ha en historie som strekker seg ned til mysteriespillenes middelalderske uttrykk. "Bro, bro brille"-leken er et ypperlig eksempel på hvordan kulturelementer smidig endres i tid, rom og i forhold til sammenheng forøvrig, på samme tid som bestandigheten må sies å være stor. a> framstilles i kongelig skrud i "Hortus Deliciarum", et fransk manuskript fra omkring 1180 Mercury-Redstone 4. Mercury-Redstone 4 var en bemannet romferd i NASA sitt Mercury-program. Det var den andre bemannede amerikanske romferden. Mercury-Redstone 4 ble skutt opp med en Redstone-rakett fra Launch Complex 5 (LC-5) på Cape Canaveral i Florida. Romskipet gjennomførte en suborbital ferd, med astronaut Virgil I. Grissom ombord. Ferden varte mindre enn 16 minutter og oppnådde en høyde på litt over 190 km. Høydepunkter fra ferden. Mercury-Redstone 4-ferden var planlagt som en reprise av Mercury-Redstone 3. En skulle nå en apogeum (maks høyde) av 187 km, med en planlagt reiselengde på 481 km. Grissom skulle oppleve 6,33 G ved oppskyting og 10,96 G ved landing. Oppskytingen var planlagt til 16. juli. Skydekket var imidlertid for tett, og oppskytingen ble utsatt to dager. Men NASA opplevde nok en utsettelse på grunn av dårlig vær. Ved begge anledningene hadde Grissom ikke gått om bord i romskipet. 19. juli var Grissom det, da oppskytingen ble avlyst bare 10 minutt og 30 sekunder før tiden. Om morgenen 21. juli 1961 gikk så Grissom ombord kl 08:58 UTC, og luken ble satt på plass. 45 minutter før oppskyting oppdaget en tekniker på rampen at en av boltene som festet luken var ute av stilling. Det ble en 30 minutters pause i nedtellingen og McDonnell- og NASA-ingeniører bestemte at de 69 gjenværende boltene ville være nok til å holde luken på plass. Bolten som var ute av stilling ble aldri skiftet ut eller reparert. Liberty Bell ble skutt opp 12:20:36 UTC, 21. juli 1961. Grissom innrømmet senere at at han ble litt redd ved oppskyting, men la til at han snart fikk selvtillit da akselerasjonen økte. Han hørte motoren til raketten, men trodde at oppskytingsklokken hadde startet sent. Som Shepard ble han overrasket over hvor greit oppskytingen gikk, men han merket snart gradvis verre vibrasjoner. Da rotasjonen av romskipet var unnagjort kunne flypiloten Grissom bli romskipspilot, da han tok manuell kontroll over romskipet. En konstant trang til å se ut av vinduet gjorde konsentrasjonen på å kontrollere romskipet vanskelig. Grissom fortalte Shepard i kontrollsenteret at panoramaet av Jordens horisont var fascinerende. Landing og tap av Liberty Bell. Det var ingen problemer forbundet med å avfyre landingsrakettene eller selve landingen. Nedslaget i sjøen var mildere enn det Grissom hadde forventet, selv om Liberty Bell lente kraftig over til den venstre siden. Grissom trodde at romskipet lå opp ned. Romskipet snudde seg gradvis, og da vinduet kom over vann, løslot Grissom fallskjermene og aktiverte en nødhjelps-bryter. Liberty Bell så vanntett ut, men bevegde seg kraftig i bølgene. Da helikoptrene som skulle plukke opp Liberty Bell nærmet seg, kontaktet piloten Grissom for å høre om han var klar for å bli hentet. Grissom svarte at de skulle vente 5 minutter mens han skrev ned data fra cockpit. Han brukte en blyant for å skrive, men dette var vanskelig med de tykke hanskene på drakten. Etter å ha logget dataene ba Grissom helikopteret om å nærme seg for å plukke romskip og astronaut opp. Grissom fortalte at han lå stille i sin stol, da luken plutselig sprang løs fra romskipet. Den tredje mannen i verdensrommet opplevde plutselig en krise, Liberty Bell tok inn vann og begynte å synke. Grissom klarte å ta seg ut av det synkende romskipet, og svømte vekk. Helikopteret forsøkte å løfte Liberty Bell ut av vannet, men klarte det ikke. Libery Bell ble kuttet løs, og det sank i havet på en dybde av 4-5 km. Grissom ble senere gitt hovedskylden for at luken sprengte seg løs, selv om han hele tiden hevdet at den gjorde dette uten at han gjorde noe aktivt. Grissom ble ikke invitert til Det hvite hus etter sin romferd, slik Shepard ble. Redningen av Liberty Bell. 20. juli 1999, på 30-årsdagen for Apollo 11 sin månelanding, og en dag før 38-årsdagen til Mercury-Redstone 4 ble Liberty Bell funnet på havbunnen av et team ledet av Curt Newton og finansiert av Discovery Channel og Oceaneering International, Inc. Teamet var i stand til å løfte romskipet opp fra sjøbunnen og opp til et redningsskip. Kapselen ble funnet etter 14-års leting av Newport og hans team. Det lå på 4,5 km dyp, 550 km sørøst for Cape Canaveral og var i overraskende god tilstand. «The Kansas Cosmosphere and Space Center» tok fra hverandre og renset kapselen, og sendte den på en tur rundt om i USA helt frem til 15. september 2006. Etter dette ble den returnert til Cosmosphere der den står i permanent utstilling. Citroën GS Camargue. Citroën GS Camargue var en konseptbil basert på Citroën GS, designet av det italienske selskapet Bertone for den franske bilprodusenten Citroën. Bilen var en designstudie på en coupéversjon av GS, og ble første gang presentert på bilutstillingen i Geneve i 1972. Iso Lele. Iso Lele (eller Iso Rivolta Lele) var en sportscoupé produsert av den italienske bilprodusenten Iso Rivolta mellom 1969 og 1974. Lele var en 2+2-seter, og fylte dermed rommet mellom modellene Grifo og Fidia. Iso Lele hadde samme motor, girkasse og drivverk som Fidia, og var på samme måte som Grifo designet av Bertone. Bilen er oppkalt etter Lele Rivolta, kone av Piero Rivolta. Frafjordheiene. Frafjordheiene er et fjellområde som ligger i Gjesdal, Forsand og Sirdal kommuner, i Rogaland og Vest-Agder fylker. Området avgrenses av Lysefjorden i nord, Frafjorden i vest, Hunnedalen og Øvstebødalen i sør og Fv500 (Lysebotnveien) i øst. Geografi. Fidjadalen sett fra rett over Månafossen. Gården Mån ses midt i bildet. Frafjordheiene er et stort og variert fjellområde. Store deler av området er gras- og lynghei, gjennomskåret av frodige dalfører i vestlig og sørvestlig retning. De dominerende dalførene er Hunnedalen, Fidjadalen, Brådlandsdalen og Røssdalen. Over 900 meter overtar snaufjellet mer og mer. Landskapet stiger fra fjorden i vest til nesten 1200 moh i øst. Høyeste toppen er Sinneskula med 1188 moh. I nord stuper man 1000 meter loddrett ned i Lysefjorden. Området omfatter Frafjordheia, Espedalsheia, Brådlandsheia, Halvfarheia, Røssdalen, Hunnedalsheia og Kjerag. Fylkesvei 341 (Hordaland). Fylkesvei 341 (Fv341) i Hordaland går mellom Kallestadsund og Storevikja i Vaksdal kommune. Veien er 901 meter lang. Kallestadsundet bru ble åpnet i 1985, og var den første fastlandsforbindelsen til Osterøya. Brua ga imidlertid veiforbindelse bare til den delen av øya som ligger i Vaksdal kommune, siden det ikke er bygd noen vei mellom denne delen og den sørvestlige delen av øya, som utgjør Osterøy kommune. Osterøy kommune fikk fastlandsforbindelse først i 1997, da Osterøybrua sto ferdig. Eksterne lenker. 341 Norgesmesterskapet i fotball for menn 1908. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1908 ble vunnet av Lyn etter at de vant over Odd med 3-2 den 13. september. Kampen gikk på Gamle Frogner stadion. Dommer var Charles S. Davis, Sarpsborg. Dette var første gang Lyn vant et norgesmesterskap. Lyns vinnerlag: August Heiberg Kahrs, Olav Thygesen, Hjalmar Syversen, Erling Lorck, Henrik Nordby, Henning Wiese, Knut Heyerdahl-Larsen, Victor Nysted, Nikolai Ramm Østgaard, Erling Maartmann, Rolf Maartmann. Odds lag (2-3-5): Jacob Abrahamsen – Peder Henriksen, Marius Lund - Bernhart Halvorsen, Frithjof Nilsen, Øyvind Stensrud – Otto Olsen, Bjarne Gulbrandsen, Johan Nilsen, Berthold Pettersen, Daniel Gasmann. Kilde. 1908 Fotball for herrer Bolstadstraumen bru. Bolstadstraumen bru er ei veibru på fylkesvei 569 i Vaksdal kommune i Hordaland. Brua er ei nettverksbuebru, og ble åpnet i 1963. Den har et spenn på 84 meter. Veien på begge sider av brua ble ferdig noen år tidligere (1939 og 1957), og fram til brua ble åpnet gikk det skyssbåt over fjorden. Sammen med resten av riksvei 569 mellom Dalseid og Eidslandet er Bolstadstraumen bru foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Alfa Romeo GTA. Alfa Romeo GTA er en sportscoupé fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, som ble produsert mellom 1965 og 1971. I 1962 ble etterfølgeren til den populære Giulietta-serien introdusert. Modellen var kalt Alfa Romeo Giulia, intern modellkode 105. Coupémodellen var designet av Bertone, og fikk først navnet "Giulia Sprint GT". Dette ble endret til "GTJ" og "GTV" sent på 1960-tallet. Alfa Romeo var svært aktive innen motorsport. Autodelta, Alfa Romeos motorsportavdeling, utviklet en bil ment for konkurransebruk som var svært lik gatemodellen. Disse bilene fikk navnet GTA i stedet for GT, hvor «A» stod for «Allegerita», italiensk for lettvekt. GTA ble lansert i 1965 med en 1,6 liters motor, og ble senere også levert i en utgave med 1,3 liters motor. GTA-modellene ble solgt som gateversjon, «Stradale», eller som racingversjon, «Corsa». GTA hadde karosseri i aluminium, lettmetallfelger, vinduer i plast, andre dørhåndtak og et lettere interiør. Motoren hadde et nytt toppstykke med to tennplugger i hver sylinder, større forgassere og en rekke andre små endringer. Bilen ble bygget i totalt 500 eksemplarer. GTA 1300 Junior (1968-1972). Alfa Romeo 1300 GTA Junior GTA 1300 Junior var utstyrt med en 1,3 liters motor basert på 1,6 literen, men med kortere slaglengde. GTA Junior i «Stradale»-utgave manglet mange av lettvektsmodifikasjonene i 1600 GTA, blant annet plastvinduer, lettmetallfelger og motorkomponenter i magnesium. Modellen ble produsert i 450 eksemplarer. GTAm (1970-1971). GTAm leverte inntil 240 hestekrefter fra en 2,0 liters motor. Modellen var utviklet fra GTV 1750, som hadde en 1,8 liters motor (1 750 cm³) som ble boret opp til 1 985 cm³. GTA-SA (1967-1968. Giuilia 1600 GTA-SA («Sovralimentato») var en svært sjelden utgave kun bygget i ti eksemplarer. Bilen var utstyrt med en 1,6 liters (1 570 cm³) motor med doble kompressorer, og kunne yte opp til 250 hestekrefter. Eksterne lenker. GTA Nils og Blåmann. "Nils og Blåmann" er en klassisk norsk tegneserie skapt av tekstforfatteren Sigurd Winsnes (1897–1972) og tegneren Ivar Mauritz-Hansen (1896–1969). Serien handler om den foreldreløse 9-åringen Nils og den kloke geitebukken Blåmann som hjelper Nils ut av farene som lurer. Serien ble første gang publisert i Illustrert Familieblad i juni 1927 og ble laget fram til 1967. I 1952 overtok tegneren Christian Kittilsen tegnearbeidet med serien. Senere erstattet Erik von Krogh Kittilsen. Barneserien "Nils og Blåmann" er, ved siden av Stomperud, Bustenskjold, Vangsgutane og Smørbukk, av de tegneseriene som har gått lengst i Norge og kan sees som en forløper for spenningsseriene. Fra 1929 kom "Nils og Blåmann" ut i julehefter. Disse ble fra 1932 til 1961 trykket på S. Flere av juleheftene fram til 1940-tallet har blitt utgitt på nytt av Bladkompaniet og NoTeM forlag fra 1992 og framover. Landform. Landform er en geomorfologisk enhet som hovedsakelig er definert ved overflateform og lokalisering i landskapet, som del av terrenget, og som sådan er typisk et element av topografi. Landformer er kategorisert ved særtrekk som høyde over havet, helning, orientering, lagdeling, berggrunn og jordtype. Landformer omfatter berms, mounds, åser, klipper, daler, elver og en lang rekke andre elementer. Hav og kontinenter er eksempler på høyeste orden av landformer. Landformelementer er deler av høyere-ordens landformer som kan identifiseres, slik som åsrygg, skulder og backslope. Noen landformelementer: vann, topper, kanaler, rygger, pass, bassenger, sletter; disse kan ofte skilles ut på en digital topografisk modell ved hjelp av dataprogrammer hvor dataene (ulike typer) er innsamlet av moderne satellitter og stereoskopisk luftfoto kameraer. Inntil nylig krevde sammenstilling av slike data tidkrevende og dyre teknikker som "Boots on the ground". Terreng (eller relieff) er det tredje eller vertikale dimensjonen av land overflate. Når relieffet beskrives under vann, brukes termen batymetri. Topografi er et annet synonym og er ofte illustrert i form av et topografisk kart. Landformer i Norge. Hovedtrekkene for Norges landformer ble utformet ved den kaledonske fjellkjedefolding, da det subkambriske peneplanet gjennomgikk en geologisk forandring. Lokale landformer ble utformet ved isens tilbaketrekning etter siste istid. I Norge i dag har vi mange og varierende landformer. Noen av de viktigste er vidde, hei, ås, dype daler, skjærgård, fjell osv. Vidder finner vi for det meste i Finnmark i nord, men også sentralt i Sør-Norge og opp mot Røros og Trøndelag. Hei ser vi som oftest på Sørlandet og rundt Setesdalen, mens åser er typisk Østlandsk. På Vestlandet og i Nord-Norge finner vi mye alpine og glasiale fjellformer, men også avrundede fjellformer. En landform er et geografisk avgrenset område på jorden, med karakteristisk utforming, det kan være et høyt fjell eller en dyp dal. Vi skiller mellom unge og gamle landformer, ut ifra når de er dannet. Dagens landformer i Norge er utformet av forskjellige prosesser gjennom hele den geologiske historien. I noen perioder har det vært oppbygging av landet, gjennom fjellkjedefoldninger, vulkanisme og landhevninger, mens det i andre perioder har vært nedtæring av landet, gjennom erosjon og forvitring. Gamle landformer er hovedsakelig utformet før tertiærtiden (det vil si for mer enn 65 millioner år siden), mens unge landformer er dannet fra tertiærtiden til kvartærtiden. De unge landformene er for det meste dannet som følge av forvitring og erosjon. Viddelandskap, heier, skjærgårder og strandflatekyst er eksempler på gamle landformer, som altså stammer fra tidlige geologiske tider, noen ble til og med formet helt tilbake til jordens urtid. Kjennetegnet på disse landformene, og gamle landformer generelt, er rolige linjer og veldig små høydeforskjeller. Når vi går over gamle landformer, ser vi for det meste bare flat horisont, men vi kan finne noen høyder i form av åser eller fjell. Slike gamle landformer er bevart på Finnmarksvidda, Hardangervidda, skog- og fjellviddene på Østlandet og på heiene og i skjærgårdene på Sørlandet. Svært tidlig i jordens historie var landmassene på jorden samlet i ett stort kontinent. Da var det som senere ble Norge bare et lite område inne på dette store kontinentet. Klimaet var varmt. I noen perioder var det fuktig, mens i andre var det tørt. Etter lang tid ble det dannet de typiske gamle landformene vi finner i Norge i dag, som er kjennetegnet av mykt, bølgete landskap, med runde fjellformer og vide daler. Grønland og den skandinaviske halvøya lå en gang nær hverandre. Men tidlig i tertiærtiden, for om lag 55 millioner år siden, begynte de å gli fra hverandre. Disse platebevegelsene fikk stor betydning for landformutviklingen i Norge. Havet mellom de to landområdene ble større, og deretter hevet hele den skandinaviske landblokken seg. Det stadig bredere havet utenfor vestkysten gjorde klimaet fuktigere, og det ble mer vann i elvene, og på grunn av landhevningen fikk elvene større fall fra fjell til kyst. Med økende vannhastighet økte også kraften, og elvens evne til å rive løs, og transportere materiale. Elvene kunne nå grave seg ned i de vide dalene i det gamle landskapet. Denne prosessen kalles elveerosjon. Alpine landformer er et eksempel på unge landformer som vi finner på Sunnmøre og i Nord-Norge (f.eks i Lyngsalpene i Troms, og i Lofoten). Et annet viktig moment som har vært med på å forme de unge landformene i Norge er isbreene. Når isbreen vokser graver den seg ned i jordskorpen, og tar med seg steiner, grus og sand på veien. En del av dette løsmaterialet fryser fast på undersiden av breen og gjør at breen sliper seg ned, selv i harde bergarter. Strandflaten er en landskapstype, karakteristisk for kyster som har vært nediset. Den norske strandflaten er hovedsakelig skapt i kvartærtiden. Isbreene formet det faste fjellet, men la også fra seg løsmasser som skapte spesielle landskapsformet. Ved isbreens kant vil løsmateriale som breen har transportert hope seg opp i store mengder, og vi får et morenelandskap. I Nord-Tyskland og Danmark har landskap de endemorenene er de dominerende elementer. I Norge preger den store endemorenen som kalles raet landskapet i enkelte områder, der morenemassene er størst i omfang. Med de nye og unge landformene ble naturen mye mer dramatisk. Store høydeforskjeller, fra spisse fjell til dype daler som v-daler og elvegjel (også kalt canyon). De unge landformene har også hatt store konsekvenser for bosettingen i Norge. Det at det har blitt dannet høye fjell har gjort at det har blitt vanskeligere å anlegge veier og jernbane, og det har blitt en større utfordring å dyrke jorden. Ikke bare blir jordsmonnet dårligere, men temperaturen synker også oppe i fjellene, og det gjør det ekstra vanskelig å dyrke jorden. Dette har ført til at det ikke er lett å bosette seg i områder med mye fjell. De store jordbruksområdene i Norge finner vi derfor på Østlandet, i Trøndelag og på Jæren. Et annet eksempel på unge landformer er alle fjordene langs vestkysten. Man regner med at kystlinjen på Vestlandet var ganske jevn før istiden. Fjordene er dannet som følge av elveerosjon, og senere at isbreene smeltet, og elvene ble omdannet til fjorder. De store høydeforskjellene vi har i landet gir vannet større fall, og noen steder får vi fossefall. Dette har gitt oss rikelig tilgang på vannkraft, som igjen har lagt grunnlag for industri flere steder på Vestlandet, og det har også vært med på å påvirke bosettingsmønsteret i Norge. Endringene fra gamle til unge landformer har altså hatt både positive og negative konsekvenser for bosettingen i Norge. De unge landformene har på den ene siden gjort det vanskeligere å bosette seg i deler av Nord-Norge og Vestlandet, men på den andre siden har vi fått vakre fjorder og fjell som er noen av Norges største turistattraksjoner, og har gitt næringsgrunnlag også i deler av landet der det ikke ellers ville vært så mye bosetting. Emma Roberts. Emma Rose Roberts (født 10. februar 1991) er en amerikansk skuespillerinne. Hun er datter av skuespilleren Eric Roberts og niesen til skuespillerinnene Lisa Roberts Gillan og Julia Roberts. Emma Roberts hadde sin skuespillerdebut i en alder av ni år i filmen "Blow", og er mest kjent for sin rolle som hovedfiguren i Nickelodeons TV-serie "Unfabulous", i tillegg til roller i filmene "Aquamarine", "Nancy Drew - Frøken Detektiv", "Wild Child", "Hundehotellet" og "Skrik 4". Roberts er også en popsangerinne, og hennes debutalbum "Unfabulous and More: Emma Roberts" ble lansert i 2005. Amazing Fantasy. Amazing Fantasy var et tegneseriehefte som ble publisert av Marvel Comics 1961-1962. Heftet het opprinnelig Amazing Adventures (1-6), for deretter å endre navn til Amazing Adult Fantasy (7-14), før det endte opp med navnet Amazing Fantasy i siste nummer (15) Heftet var en antologi bestående av korte science fiction- og fantasyserier skrevet og redigert av Stan Lee og tegnet av folk som Jack Kirby, Steve Ditko og Don Heck. Idag huskes heftet best for å ha introdusert superhelten "Spider-Man" av Lee og Ditko i nr. 15. Andre antologihefter gitt ut av Marvel i samme tidsrom var blant annet Tales of Suspense og Strange Tales. K-1. K-1 er en type kampsport som kombinerer teknikker fra thaiboksing, karate, taekwondo, savate, «San Shou», kickboksing og tradisjonell boksing. Det er også navnet på organisasjonen som arranger denne kampsporten. Denne organisasjonen styres av Fighting and Entertainment Group (FEG) i Japan. De arrangerer diverse kamper / turneringer, inkludert MMA (DREAM-turneringer). Norske K-1 utøvere. Daniel Nordås Fylkesvei 361 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 361 i Sør-Trøndelag går mellom Fillaunet og Fillan kai i Hitra. Veiens lengde er 671 meter. Eksterne lenker. 361 Gamle Frogner stadion. Gamle Frogner stadion er et tidligere idrettsanlegg i Oslo som lå like ved nåværende Frogner stadion, omtrent der tennisbanene ligger i dag. Gamle Frogner ble anlagt som skøytearena i 1899. Det første friidrettsstevne i Norge ble arrangert på Gamle Frogner i 1901. Det første skandinaviske mesterskap i friidrett ble også arrangert på Gamle Frogner. Det ble også arrangert 3 verdensmesterskap på skøyter her. NM i fotball ble arrangert her i flere år og den første landskampen mot Sverige ble arrangert her i 1910. I forbindelse med Grunnlovsjubileet i 1914 ble det vedtatt at det skulle bygges et nytt stadion. Frogner stadion ble bygd i 1914 og erstattet dermed Gamle Frogner stadion. Ramnflauget. Ramnflauget er et sted i Sortland kommune i Vesterålen. Stedet ligger på Langøya, ca. 5 km nord for Sortland by. Dette er et fint sted å se midnattsola på, og det er midnattssolutsikt mellom 23. mai og 23. juli. Renovasjonsselskapet Reno-Vest har også sitt hovedkontor i Ramnflauget, og her er det miljøstasjon. Miljøstasjonen ligger i et tidligere steinbrudd i området. Fylkesvei 381 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 381 i Sør-Trøndelag går mellom Vikstraum og Straum i Hitra. Veiens lengde er 19,0 km. Eksterne lenker. 381 Giovanni. Giovanni er en italiensk variant av mannsnavnet Johannes som har opprinnelse i det greske navnet "Ioannes" og betyr «Gud er nådig». Utbredelse. Giovanni var det mest brukte navnet i Firenze i 1427. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Giovanni i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Reinstad. Reinstad er et sted i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på vestsiden av Godfjorden på Hinnøya. Her var det tidligere butikk, posthus og fiskemottak. Fylkesvei 366 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 366 i Sør-Trøndelag går mellom Grønningen og Reksa i Hitra. Veien er 3,3 km lang. Eksterne lenker. 366 Fylkesvei 371 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 371 i Sør-Trøndelag går mellom Kjerringvåg og Bekkneset i Hitra. Veien er 3,9 km lang. Eksterne lenker. 371 Fylkesvei 401 (Sør-Trøndelag). Fylkesvei 401 i Sør-Trøndelag går mellom Grefsnes og Grefsnesvågen i Hitra. Veien er 776 meter lang. Eksterne lenker. 401 Valproat. Valproat eller valproinsyre er en fettsyre som brukes som et antiepileptikum. I tillegg til anfallsforebyggende behandlnig ved epilepsi, brukes legemiddelet ved bipolar lidelse (også behandling av akutt mani) og migrene. Valproat markedsføres i Norge under merkenavnene "Orfiril" (Desitin Arzneimittel GmbH) og "Deprakine" (Sanofi-Aventis). Valproinsyre ble første gang syntetisert i 1882, men det var først i 1962 de krampedempende egenskapene ble oppdaget. Virkningsmekanismen er ukjent, antakelig gir valproat økt GABA-nivået i hjernen. Bivirkninger. Gastrointestinale plager, sedasjon/sløvhet. Sjeldnere: Alopeci (hårtap), benign essensiell tremor, trombocytopeni, pankreatitt, hyperammonemisk encefalopati, leverskade (særlig barn). Valproat metaboliseres ved glukuronidering, og konkurrerer med andre legemidler om glukuroniderende legemidler. Resultatet er relevante legemiddelinteraksjoner, for eksempel vil valproat kunne gi betydelig forhøyet serumkonsentrasjon av lamotrigin. John Hay. John Milton Hay (født 8. oktober 1838 i Salem i Indiana, død 1. juli 1905 i Newbury i New Hampshire) var en amerikansk forfatter, journalist, diplomat, statsmann og republikansk politiker. Han ble født i Indiana og vokste opp i Warsaw i Illinois. Han studerte ved Brown University og 22 år gammel ble han privatsekretær for Abraham Lincoln. Han delte rom med en annen sekretær, John George Nicolay, i Det hvite hus' andre etasje. Han var tilstede da president Lincoln døde etter å ha blitt skutt i Washington, D.C. Hay og Nicolay skrev sammen en tibinds biografi om Abraham Lincolns liv, "Abraham Lincoln: a History". Han var USAs ambassadør til Storbritannia 1897–1898 og deretter USAs utenriksminister frem til sin død i 1905. Midtåsen. Villa Midtås i Sandefjord var hjemmet til skipsreder Anders Jahre og hans familie. Hans første kone Dagny Brun Jahre var datter av lensmannen i Sandefjord og døde i 1940 av sykdom. Han giftet seg på ny i 1946 med Bess Fredie Børresen fra Tronstad Bruk i Finnemarka i Lier og hun bodde der fram til sin død 9. juni 2006. Anlegget består av et hovedbygg, portnerbolig og ombygd drivhus samt hage/park. Hovedbygg. Inngangspartiet mot nord, med deler av den ombygde sidefløyen mot øst, herunder inngangen til denne Hovedhuset ligger på en 60 mål stor tomt med tilhørende parkanlegg. Huset ble bygget i 1931-34 og omgjort/påbygget i midten av -50 årene og ferdigstilt ved innvielsen av «Arnebergstuen» i 1960. Eiendommen er tegnet av Arnstein Arneberg som regnes som en av 1900-tallets fremste arkitekter. Salongene er rikt utsmykket og har utsikt til parkanlegget, Sandefjord og innseilingen til havnen. Eiendommen er anlagt både for representasjon og som bolig for Anders og Bess Jahre. I hovedfløyens første etasje er det stuer for representasjon, Jahres arbeidsrom, kjøkken samt garderober og toaletter for gjester. Bygningen var opprinnelig i en L-form med en hovedfløy i to etasjer og en sidefløy i en etasje. Sidefløyen var opprinnelig stall. På slutten av 1950-årene ble sidefløyen påbygd med en etasje. I den omgjorte/påbyggede fløyen mot øst ligger bl a «Onassis-suiten», som fikk navnet etter at Aristoteles Onassis var første gjest som overnattet her. Andre kjente gjester var Jussi Björling, Maria Callas, sjahen av Persia og norske og svenske kongelige, blant den kong Olav V og Carl XVI Gustav av Sverige. Hovedfløyen ble i 1960 forlenget mot øst med en festsal kalt «Arnebergstuen» i anledning av Jahres 70 års dag året etter. «Arnebergstuen» ligger lavere i terrenget enn hovedbygningen og nås via en liten trapp fra spisestuen. Den store takhøyden, dekoren og møbleringen gis rommet et monumentalt preg. Rommet utforming ble bestemt av de fire store tapisseriene som henger i salen. Det mest kjente værelset i huset for offentligheten er trolig Anders Jahres kontor, hvor han angivelig skal ha brent regnskapspapirer i peisen for å unndra disse fra skattemyndighetene. Det ble lagt ned mye arbeid i interiøret og dekoren, både i form av tapisseriene, glassmalerier og de malte dekorasjonene, samt i eksteriøret på fasaden ved inngangen. Motivene er både fra mytologi, dels er de allegoriske og dels er de hentet fra Jahres egne virksomheter. Parken. Også parken er planlagt av Arneberg med rette plener, symmetrisk opparbeidete bed og bassenger i en akse mot Sandefjordsfjorden. Denne er etter franske forbilder. Fra sørenden av hagen er det utsikt over fjorden og byen. Ved huset inngangsside, mot nord, er parken anlagt som engelsk landskapshage. Fredning. oppholdsrom for besøkende privatsjåfører i andre etasje Etter Bess Jahres død ble eiendommen lagt ut for salg, og eiendommen ble vedtaksfredet av Riksantikvaren som et kulturminne slik at den skulle beholde sitt særpreg gjennom arkitektur og interiør/eksteriør. Fredningen av hagen har til hensikt å sikre helheten av gårdsplassen med port og sjåførbolig, prydhagen med trapper, bassenger og terrasser/parterrer på sørsiden av huset, den engelske landskapshagen nord for bygningskomplekset, innkjørsel og port. Dagens bruk. Sandefjord kommune, Vestfold fylkeskommune og Anders Jahres Stiftelse kjøpte eiendommen for 40 millioner kroner etter en budrunde. Eiendommen ble åpnet for publikum 23. juni 2007, og underetasjen av fløyen mot øst er nå innredet til kurs/konferanselokale. Villa Midtås leies i dag ut til arrangementer og konferanser. Kurs- og konferansedelen har kapasitet til 40 personer. Daglig leder på Midtåsen er pr. 2012 Henriette Myhre Hagelund. Den store parkliknende eiendommen med et rikt dyreliv og planteflora er åpen for publikum hver dag og kan brukes som rekreasjonsområde. Hovedhuset har visninger med guide på oppsatte dager for publikum. Parken inneholder en utstillingspaviljong fra 2007 med 16 arbeider av Knut Steen, hvor tolv skulpturer i marmor er inne i selve paviljongen, mens fire skulpturer i bronse er plassert rundt i landskapet. William H. Seward. William Henry Seward (født 16. mai 1801 i Florida, New York i USA, død 10. oktober 1872 i Auburn i New York) var en amerikansk politiker, utenriksminister og sterk motstander av slaveriet. Biografi. Han studerte ved Union College i Schenectady. Han giftet seg i 1824 med Frances Adeline Miller og paret fikk seks barn, hvorav ett adoptivbarn. Før Seward ble politiker arbeidet han som advokat. Han var guvernør i New York i perioden 1839–1842 for Whig-partiet. Han var innvalgt senator i USAs senat fra New York 1849–1861. Han ble her Whig-partiets leder for slaverimotstanderne. På grunn av Whig-partiets nedgang gikk han over til Det republikanske parti og ble innvalgt til senatet for en andre periode som republikaner. Han tjenestegjorde som USAs utenriksminister i perioden 1861-1869 under presidentene Abraham Lincoln og Andrew Johnson. Han er mest kjent for kjøpet av Alaska i 1867. I starten ble Alaska omtalt som "Seward's Folly" (Sewards galskap) og "Seward's Icebox" (Sewards isboks). Kjøpet av Alaska feires hvert år i delstaten Alaska på siste mandag i mars og kalles "Seward's Day" (Sewards dag). Etter tiden som utenriksminister reiste han jorden rundt, en reise som varte i fjorten måneder og to dager (fra juli 1870 til september 1871). Robert Lansing. Robert Lansing, født 17. oktober 1864 i Watertown i New York i USA, død 30. oktober 1928 i New York, var en amerikansk demokratisk politiker og advokat. Han ble uteksaminert i 1886 fra Amherst College og startet i 1889 sin karriere som advokat i advokatbyrået Lansing & Lansing i Watertown. Han ble en kjent ekspert i internasjonal rett. Han bistod USA i 1903 i tribunalet som fastslo Alaskas grenser. Lansing var USAs utenriksminister under president Woodrow Wilson i perioden 1915–1920. Han forhandlet på vegne av USA i 1917 Lansing-Ishii-overenskomsten med Japan og overtagelsen av Dansk Vestindia samme år. Lansing anso ikke Folkeforbundet som nødvendig for fredsforhandlingene etter første verdenskrig. President Wilson var av en annen oppfatning og Lansing søkte avskjed etter oppfordring fra presidenten. Etter tiden som utenriksminister arbeidet Lansing som advokat i New York. Lansing er onkel til CIA-sjefen Allen Dulles, utenriksministeren John Foster Dulles og diplomaten Eleanor Lansing Dulles. Engelskmannsvegen (Hitra). Engelskmannsvegen er en veg som går mellom Hamn og Haltdalsfjellet i Hitra – og er vel 5 km lang. Initiativet til byggingen kom fra den britiske Sir Henry Seton-Karr. Han var en av de mest kjente utenlandske hjortejegerne som besøkte Hitra på 1800-tallet. Det var også han som bekostet anleggsarbeidene. Seton-Karr kom til Hitra første gang i 1873 og jaktet hjort på Hitra jevnlig de neste 40 årene før han døde etter et skipsforlis i 1914. Bygging av vegen startet i 1885 og har senere gått under navnet "Engelskmannsvegen". Formålet med vegen var å gjøre det lettere å komme inn til jaktterrenget. Seton-Karrs egen jakthytte er for lengst borte men restene av stallen ved siden av kan fremdeles sees i terrenget. Vegen er i dag klassifisert som skogsbilveg. Skogsbilveg. Skogsbilveg er veger som bygges for å åpne skogområder for uttransportering av tømmer. Ved utgangen av 2006 var det registrert 48 468 km med skogsbilveger i Norge. I 2006 ble det bygget 68 km med nye skogsbilveger, i 2005 ble det bygget 56 km. Det skilles ofte mellom skogsveg for traktor og skogsbilveg. Skogsvegen har lavere standard. Skogsbilveger må tåle trafikk med 22 meter lange tømmerbiler med vekt på opptil 50 tonn. Ferrari 250. Ferrari 250 er en serie sportsbiler fra den italienske bilprodusenten Ferrari som ble produsert mellom 1953 og 1964. Modellen var selskapets mest populære av de tidlige modellene og ble produsert i en lang rekke varianter. Likheter mellom ulike varianter. De fleste gatemodellene er basert på én av to akselavstander, 2400 mm (SWB, "Short Wheelbase") eller 2600 mm (LWB, "Long Wheelbase"). De fleste cabrioletutgavene er basert på SWB-varianten. Nesten alle 250-varianter deler også den samme motoren, en Ferrari Colombo "Tipo 125" V12. Den har et sylindervolum på 2 953 ccm (3 liter), lav vekt og imponerende ytelse i forhold til størrelsen (inntil 280 hestekrefter). Racingmodeller. Typisk for Ferrari fikk Colombo V12-motoren sin debut på racerbanen, hvor 250 ble lansert som løpsbil tre år før gatemodellene ble presentert. 225 S. 225 S var en forgjenger til 250-serien og ble presentert i 1952. To prototyper ble bygget, både en åpen cabriolet og en lukket coupé, begge fra Vignale. Syv eksemplarer startet i Mille Miglia-løpet. 250 S. 250 S var først i 250-serien, og deltok i Mille Miglia i 1952. Bak rattet satt Giovanni Bracco og Alfonso Rolfo, og de fikk hard medfart i konkurranse med Mercedes-Benz 300SL. Den lille Ferrarien ble frakjørt på rette strekninger, men tok innpå igjen i motbakker og svinger, og Bracco tok bilen inn til seier. Den samme bilen deltok senere i 24-timersløpet på Le Mans. Bilen hadde en akselavstand på 2250 mm, med dobbel wishbone hjuloppheng, trommelbremser og tre forgassere. 250 MM. Etter suksessen med 250 S i Mille Miglia presenterte Ferrari et mer konvensjonelt understell på bilutstillingen i Geneve i 1953. Pininfarina hadde designet karosseriet for coupémodellen, mens Carrozzeria Vignale sto bak cabrioleten. Akkurat som 250 S var også 250 MM en løpsbil, og den fikk sin debut i Giro di Sicilia med Paulo Marzotto bak rattet, mens en 250 MM cabriolet med karosseri fra Carrozzeria Morelli vant Mille Miglia-løpet i 1954 med Clemente Biondetti som sjåfør. 250 Monza. 250 Monza fra 1954 var en uvanlig kombinasjon av den lette, firesylindrede 750 Monza og 250-serien med V12-motorer. Den var bygget på 750 Monzas chassis med kort akselavstand, og de første to hadde det samme karosseriet som 750 Monza, bygget av Pininfarina. Ytterligere to 250 Monza ble bygget av Carrozzeria Scaglietti, men til tross for at bilen ble mye brukt i 1956-sesongen gjorde den ikke noen særlig suksess. 250 Testa Rossa. Racingmodellen 250 Testa Rossa var blant de mest suksessrike løpsbilene fra Ferrari noensinne. 250 GTO. Ferrari 250 GTO er kanskje den mest kjente 250-varianten av alle, og kalles ofte den første superbilen. En radikalt forandret GTO, kalt "250 GTO/64", ble lansert i 1964, men kun 39 eksemplarer ble bygget. 250 P. 250-motoren fra Testa Rossa ble også midtmontert i prototypen 250 P fra 1963. 250 Le Mans. Den midtmotoriserte 250 Le Mans så ut som en prototype på en løpsbil, men planen var opprinnelig å produsere den som en gatemodell. Den var utviklet fra 250 P, og dukket første gang opp i 1963 med karosseri fra Pininfarina. Ferrari klarte ikke å få godkjent bilen for GT-racing, da de nødvendige 100 eksemplarene ikke var bygget, og som et resultat av dette trakk Ferrari seg fra GT-serien i 1965. 250 Export/Europa. 250 Export og Europa fra 1953 var de eneste modellene i serien med annen motor. De var utstyrt med Ferraris Lampredi V12-motor på 3 liter, opprinnelig utviklet for bruk i Formel 1. 250 Export. "Export" var lik 250MM, med en akselavstand på 2400 mm. Et unntak var Lampredi-motoren på 220 hestekrefter. Modellen ble presentert på bilutstillingen i Paris i 1953. 250 Europa. "Europa", også introdusert i Paris i 1953, så helt annerledes ut. Den var bygget på en lang (2800 mm) akselavstand, med karosseri ikke ulikt Ferrari America. Både Pininfarina og Vignale sto for karosseriarbeidet, og 21 eksemplarer ble produsert totalt. GT-modeller. 250-plattformen var svært suksessrik både på racerbanen og til gatebruk, og en lang rekke GT-modeller ble bygget, både til gate- og racingbruk. 250 Europa GT. 250 Europa GT ble introdusert på bilutstillingen i Paris i 1954. Det var en toseters coupé designet av Pininfarina. 250 GT Boano og Ellena. 1958 California Spyder og 1959 GT Boano Pinin Farina introduserte en 250-basert prototype ved bilutstillingen i Genève 1956 som endte opp med å bli kalt 250 GT Boano. Bilen var ment som en øvelse i styling og som en inspirasjon til 250 GT-kunder i Europa. Den store interessen førte til ønsker om å produsere en serie av bilen. Ute av stand til å kunne møte etterspørselen ba Pinin Farina Mario Boano, tidligere ansatt ved Ghia, om å ta seg av byggingen. Da Fiat vervet Boano ga han produksjonsansvaret for Ferrarien til sin stesønn, Ezio Ellena. Sammen med kollegaen Luciano Pollo produserte Carrozzeria Ellena Ferrarier i enda noen år. Ellena gjorde noen endringer på bilen, blant annet ved å øke takhøyden og fjerne luftehullene fra dørene. Carrozzeria Boano bygde 74 250 GT-er på understellet med lang akselavstand. Alle unntatt én var kupeer. Den eneste kabrioleten, 0461 GT, ble solgt til samleren Bob Lee i New York. Bilen ble solgt direkte fra standen på New York Auto Show i 1956. Han kjøpte bilen for 9500 dollar, langt under markedsprisen, takket være Enzo Ferrari. Lee eier bilen den dag i dag, noe som gjør den til en av de eldste Ferrariene som fortsatt eies av den opprinnelige kjøperen. 250 GT Berlinetta "Tour de France". Bilen er oppkalt etter det ti dager lange billøpet, ikke det berømte sykkelløpet. Et antall 250 GT "Tour de France" Berlinettaer ble solgt til bruk i GT-løp fra 1956 og ut 1959. Produksjonen av bilen ble utført av Carrozzeria Scaglietti og var basert på et design av Pininfarina. Motoren var opprinnelig på 240 hk (178 kW), men økte til 260 hk (193 kW) mot slutten av produksjonen. En unik versjon med kort akselavstand ble bygd for 24-timersløpet på Le Mans. Denne bilen, som ble kalt 250 GT Interim (mellomtid, adj. midlertidig), bebudet bilene med kort akselavstand (2400 mm) i 1959. 250 GT Cabriolet. a> sitter på med en 250 GT Cabriolet Den originale Pininfarina cabriolet ble lansert i Genève i 1957 og hadde en akselavstand på 2600 mm og det særpregede karosseriet fra Berlinettaen. Omtrent 36 eksemplarer ble produsert før en ny serie ble vist frem i Paris i 1959. Disse senere bilene hadde mye mer til felles med produksjonsberlinettaen. Rundt 200 av serie 2-bilene ble produsert. "Motor Trend Classic" ga 250 GT Series I Cabriolet og Coupe niendeplassen på sin liste over de største Ferrariene gjennom alle tider. 250 GT California Spyder LWB. 250 GT California Spyder fra 1957 var laget for eksport til USA som Scagliettis tolkning av en åpen 250 GT. Aluminium ble brukt i panser, dører og bagasjelokk, mens resten var laget av stål for de fleste modellene, selv om det også ble bygd noen konkurranseversjoner med aluminiumskarosseri. Motoren var den samme som i konkurransebilen 250 Tour de France, med en effekt på inntil 240 hk (179 kW). Alle brukte det lange 2600 mm-understellet. Det ble laget cirka 45 stykker før den ble erstattet av SWB-versjonen i 1960, et faktum som nevnes av Cameron Frye i filmen "Skulk med stil" ("Ferris Bueller's Day off"). Denne filmen gjorde bilen berømt. Bilen er i dag verdt rundt 2-4 millioner dollar. Et eksemplar ble nylig solgt på en RM-auksjon i Florida for 1,2 millioner dollar. Siden en replikk av en av disse med navnet "Modena" ble vist på 80-tallet som drømmebilen til Camerons far i "Skulk med stil" ("Ferris Bueller's day off"), er Ferrari 250 GT California kanskje den mest velkjente av de ulike modellene som ble produsert. 250 GT Coupe. Enzo Ferrari ønsket å starte serieproduksjon for å stabilisere selskapets økonomi, og ba Pinin Farina om å designe en enkel og klassisk 250 GT Coupe. Bilen som kom ut av dette prosjektet ble vist frem i Milano i 1958, og innen 1960 hadde 335 nesten identiske biler blitt bygd. GT Coupe droppet luftinntaket i skjermene til fordel for enkle og rene linjer og bratt panoramabakrute. Den ovale grillen forsvant og ble erstattet av et mer tradisjonelt langt og smalt utseende med utstikkende frontlykter. Bilen ble også utstyrt med tradisjonelle teleskopiske støtdempere i stedet for Houdaille-demperne på tidligere 250-modeller, og skivebremser ble innført i 1960. Den siste 250 GT Coupe-modellen hadde "Superfast"-bakende og ble vist frem ved London Motor Show i 1961. 250 GT Spider. Sammen med kupeen, som ble produsert i stort volum, designet Pinin Farina også en enklere 250 GT Spider for serieproduksjon. GT Spider ble presentert ved bilutstillingen i Paris i 1959 og hadde et utseende som lignet på GT Coupe fra året før, deriblant de manglende sideinntakene. Rundt 200 eksemplarer ble produsert. 250 GT Berlinetta SWB. 1961 250 GT Berlinetta SWB En av de viktigste GT-løpsbilene i sin tid, 1959 250 GT Berlinetta SWB, brukte kort (2400 mm) akselavstand for å oppnå bedre kjøreegenskaper. Av de 250 eksemplarene som ble bygd, ble både stål og aluminium brukt i ulike gateversjoner ("lusso") og racingversjoner. Motoreffekten varierte fra 240 hk (178 kW) til 280 hk (208 kW). Utviklingen av 250 GT Berlinetta SWB ble utført av Giotto Bizzarrini, Carlo Chiti og unge Mauro Forghieri, det samme teamet som senere produserte 250 GTO. Skivebremser ble for første gang brukt i en Ferrari GT, og kombinasjonen av lav vekt, høy ytelse og velbalansert hjuloppheng gjorde bilen attraktiv. Den ble avduket på bilutstillingen i Paris i oktober og kom raskt i handelen og ut på racerbanene. SWB Berlinetta vant GT-klassen i konstruktørmesterskapet for Ferrari i 1961. I 2004 ga "Sports Car International" 250 GT SWB syvendeplassen på listen over de fremste sportsbilene på 1960-tallet. "Motor Trend Classic" utropte 250 SWB som nummer fem på sin liste over de ti største Ferrariene gjennom alle tider. 28. juni 2005 ble en 250 SWB Berlinetta i plettfri stand solgt for €1 099 000. 250 GT Spyder California SWB. 1961 Ferrari 250GT California Spyder Som en erstatning for LWB California Spyder viste Scaglietti frem en ny Spyder California i Genève i 1960. Bilen var basert på 250 GT SWB og var også utstyrt med skivebremser og en 280 hk-versjon (209 kW) av V12-motoren fra 250. Omtrent 55 eksemplarer ble bygd. 250 GT/E. Ferrari 250 GTE i Melbourne, Australia The LWB 250 GT theme was expanded with the 2+2 model 250 GT/E. The first large production four-seat Ferrari (earlier four seaters were made in very small numbers). Interior space was increased by moving the engine forward in the chassis. The rear seats were ideal for children but rather tight for adults. Engine output was listed at 240 hp (178 kW). 954 GTEs were constructed by Pininfarina with prototypes starting in 1959 and continuing through three series until 1963. The model was followed by the visually similar 330 Americas. The large production run of the GT/E was a major contributor to the financial well being of Ferrari in the early 1960s. MSRP of the GT/E was $11,500. 250 GT Lusso. 1964 250 GT Lusso Berlinetta Pinin Farina updated the 250 GT with the GT Lusso or GTL. Introduced at the 1962 Paris show, the car sported flowing lines and a fastback shape typical of the GT cars of the mid-1960s. Under the hood was the 250 GTO's Tipo 168 engine with 250 hp (186 kW) and three Weber 36DCS carburettors. Scaglietti handled construction of the Lusso which lasted through 1964 with few modifications. In 2004, "Sports Car International" named the 250 GT Lusso number ten on the list of Top Sports Cars of the 1960s. Considered by many to be the most beautiful of all Ferraris, they can fetch over £200,000. 330 America. A 250 in all but name, the 1963 330 America shared the outgoing model's chassis if not its engine. Powered by the new 4.0 L engine of the later 330 cars, 50 330 Americas were built. Likely the most famous 330 America is that belonging to California socialite Sandra Ilene West. Mrs. West was buried at the wheel of her car following a 1977 drug overdose. Her instructions specified that she be clad in her lace nightgown with the driver’s seat "slanted at a comfortable angle". The car (and driver) is interred at the Alamo Masonic Cemetery, San Antonio, Texas. In the early 1990's (as reported in "Classic Car" magazine), a green-metallic 330 coupe was regularly abandoned, claimed and then re-abandoned in Melbourne over the course of 4 years. Its ultimate fate is not known. Lamotrigin. Lamotrigin er et av de mest brukte antiepileptika. Hos barn brukes det bare som tilleggsmedikasjon ved epilepsi. De senere årene har lamotrigin i stadig økende grad blitt bruk ved bipolar lidelse, særlig for å forebygge depressive episoder. Lamotrigin markedsføres som "Lamictal" i Norge. Virkningsmekanismen er ukjent, men trolig er hemming av utskillelsen av glutamat i hjernen vesentlig. Ved oppstart skal langsom opptrapping gjennomføres, blant annet for å unngå hudreaksjoner. Bivirkninger. Kvalme, oppkast, dobbeltsyn og diare. Hudsymptomer. Bivirkningene er trolig forskjellige avhengig av om pasienten behandles for epilepsi eller bipolar lidelse. Mest begrensende for behandlingen er hypersensitivitetssyndom. Behandlingen skal seponeres ved tegn på hudutslett, feber eller lymfeknutesvulst. Insidens av alvorlig hudreaksjon: Voksne: 1/1000, barn: 1/300-1/100. Margareta. Margareta og Margaretha er opprinnelsen til kvinnenavnet Margrethe med alle sine over 100 varianter bare i Norge. Det har sin opprinnelse i det greske "margarites" som betyr «perle». Utbredelse. Navnet er mye brukt i Sverige og Finland. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnene Margareta og Margaretha i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Kjerringnes. Kjerringnes er et sted i Sortland kommune i Nordland. Stedet ligger på Hinnøya, like nord for Sigerfjord. På Kjerringnes ligger Vesterålens eneste golfbane. Banen har 6 hull. Her finner du også Kjerringnesvassdraget med Kjerringneselva og Kjerringnesvatnet, som er et anadromt vassdrag. Fiske i elva er bare tillatt for grunneiere, men det er mulig å kjøpe fiskekort for Kjerringnesvatnet. Riksvei 85 utenom Sigerfjord går gjennom Kjerringnesdalen. Veiparsellen med Sigerfjordtunnelen fra Langvassdalen i Kvæfjord ble åpnet i 1995. Fiskerbonden. Nordlandsbåten var viktig i kystfisket «Fiskerbonden» er en primærnæringstruktur som i naturalhusholdningens og den tidlige pengeøkonomiens tid var en vanlig kombinasjon langs store deler av norskekysten. Levesettet innebærer at man henter inntekter fra en kombinasjon av fiske og jordbruk. Dette for å gi nok mat og inntekt da en av delene var vanskelig å klare seg på siden gårdene ofte var små og karrige. Fiskerbonden kunne være enten sjøleiende bonde, han kunne være leilending eller husmann. For fiskerbøndene var det på 17- og 1800-tallet mest gunstig, og mest vanlig, å være leilendinger. Fiskeriene kunne være en blanding av «heimefiske» og de store fiskeriene som Lofotfisket og fiske på Finnmarkskysten. Gårdsdrift-delen var i noen perioder, og i noen deler av landet overlatt til kona og de yngste barna på gården, fordi de store fiskeriene krevde at mannen og de eldste sønnene var bortreist i lange perioder om gangen. NRK Marienlyst. NRK Marienlyst er NRKs hovedkontor, og ligger på Marienlyst i Oslo. Adressen er Bjørnstjerne Bjørnsons plass 1. Det jobber ca. 2 000 mennesker på Marienlyst. På Marienlyst produseres nyheter, underholdning og faktaprogrammer for riksdekkende radio, fjernsyn og nye medier. Kringkastingshuset. Kringkastingshuset, også kalt Radiohuset eller «Det hvite hus», ble tegnet av Nils Holter og påbegynt i 1938. Det stod ferdig i 1950. Huset er blant annet sete for de fleste av NRKs nasjonale radiokanaler. Fjernsynshuset. Fjernsynshuset, også kalt Nyhetshuset, huser bl.a. Dagsrevyen, Dagsnytt, NRK Alltid Nyheter og redaksjonen for nrk.no/tekst-TV. Til tross for navnet produseres det for alle medier. Huset stod ferdig i 1969, og ble tegnet av Nils Holter og Jan Bauck Store Studio. Store studio bruktes til større fjernsynsshow før. Det er nå blitt så gammelt at det er svært upraktisk å ta opp en moderne multikameraproduksjon der. Til daglig benyttes Store studio til øvingslokale for Kringkastingsorkestret, som også produserer 15-20 offentlige konserter der pr år. NRK Opplevelser. er NRKs opplevelsessenter, senteret formidler radioens og fjernsynets historie og hverdagen i programproduksjonen i NRK. Gandsfjord Karateklubb. Gandsfjord Karateklubb er en karateklubb som holder til på "Havanna Senteret" i Hana bydel i Sandnes. Gandsfjord Karate Klubb ble startet i 1993 og har i dag ca. 80 medlemmer i alle aldre. Klubben ble startet av hovedtrener Sensei Jarle Sundvor som har 30 års erfaring fra karate. Klubbleder er Sempai Ulf Emsøy, 1. dan. I klubben legges det vekt på et godt miljø, og har de siste årene fått flere voksen medlemmer som trener jevnt og godt. Med jevne mellomrom arrangeres turer, temakvelder og lignende. Klubben er medlem av Norges Kyokushin Karate Organisasjon, som er stilartsforbund, og Norges Kampsportforbund som er tilknyttet Norges Idrettsforbund. For medlemmer betyr dette at de kan delta på stevner, leirer og kurs både i regi av NKKO og NKF, samt at de er dekket av en forsikring. Borgerud. Borgerud (av norrønt "Bergljótarruð") er en "rud"gård i Ytre Soknedalen i Ringerike kommune, beliggende ved tidligere Borglund skole (som er oppkalt etter gården), mellom Veme og Fonkalsrud, langs riksvei 7 øst for Sogna. Gården er trolig ryddet før kristendommen kom til bygda, men den nevnes første gang i et diplom fra 1528. Siden det ikke er kjent at det finnes en bygdebord i nærheten av gården, har navnet trolig oppstått fra kvinnenavnet Bergljót. Sannsynligvis ble den opprinnelig skilt ut fra gården Veme, som er langt eldre. Kanskje har Fonkalsrud også ligget under Borgerud, for i 1723 nevnes gården som en del av denne. Borgerud har gårdsnummer 63 i Ringerike. Grunnfarnes. Grunnfarnes er et fiskevær og en grunnkrets i Torsken kommune i Troms, og er den bygda som ligger lengst nordvest i området Søndre Torsken på ytre Senja. Grunnfarnes er et relativt langstrakt samfunn, med bebyggelse langs det meste av nordsiden av den 4 km lange Grunnfjorden, fra Grunnfarnesbotn og utover til enden av Fv232. Bygda, som har i underkant av 100 innbyggere, har postadresse 9395 Kaldfarnes, og nærmeste skole er i nabobygda Medby. Grunnfarnes bedehus er fra 1948. Grunnfarnesbotn har røtter tilbake til vikingtiden, og er valgt til Torsken kommunes tusenårssted. I Grunnfarnesbotn er det dessuten kirkegård. Til Grunnfarnes grunnkrets hører, i tillegg til fiskeværet og noe omland, også en rekke småøyer og øygrupper i havet utenfor, deriblant Ørja og Holmenvær. Areal: 19,12 km². London Bridge is Falling Down. Tidligste trykte engelske versjon. Første skriftlige belegg for teksten på engelsk, er å finne hos Tommy Thumb i "Pretty Song Book" fra 1744. Historie. Bakgrunnen for sangen er obskur. London Bridge var fra romersk tid til omkring 1750 den eneste broen over Themsen. Elven er påvirket av tidevann og kan ha svært sterk strøm, og det var derfor meget vanskelig å bygge bro over den i London. Den ble flere ganger skylt vekk av flom, inntil det ble bygget en av stein. Den rettferdige kvinnen, "fair lady", som det vises til kan være referanse til gammel overtro om at man kunne styrke en bro ved å begrave en jomfru i fundamentene, men det er mer sannsynlig at det er en referanse til Eleanor av Akvitanien. En vanlig teori er at sangen refererer til en spesifikk hendelse, nemlig da Olav Haraldsson ødela broen i 1014. Den skal også ha blitt brent av Olav Tryggvason i 980-årene, ødelagt av en tornado i 1091 og brent i 1136. Graaff Reinet. Den nederlandske reformerte kirken i Graaff Reinet, bygget 1885–87. Graaff Reinet er en by i Eastern Cape i Sør-Afrika. Den er den fjerde eldste byen i Sør–Afrika. Byen ligger 750 moh og er bygget på breddene av elva Sundays som har sin kilde litt lengre nord på de sørlige fjellsidene av Sneeuberge. Den nederlandske reformerte kirke er en steinbygning med plass til 1500 mennesker. Høyskolen er et utdanningssenter har noe viktighet og ble gjenoppbygget i 1906. Graaf Reinet er et blomstrende marked for grønnsaker og frukt, distriktet er kjent for sin mohair–industri, sine åkre og vingårder. Byen ble grunnlagt av kappnederlendere i 1786 og var oppkalt etter daværende guvernør i Kappkolonien, Cornelius Jacob van de Graaff og hans kone. I 1795 proklamerte misfornøyde burghere under det nederlandske Ostindiske kompanis styre en republikk. Lignende handlinger ble gjennomført av burghere i Swellendam. Før myndighetene ved Cape Town kunne gjennomføre avgjørende tiltak mot opprørerne, ble de tvunget til å kapitulere for britene. Burgherne hadde ikke lyktes i å få hjelp fra et fransk krigsskip ved Algoa Bay som overgav seg til oberst John Ormsby Vandeleur. Marthinus Prinsloo, lederen for republikanerne i 1795, gjorde igjen opprør i 1799, men overgav seg i april. Prinsloo og nitten andre ble fengslet i borgen i Cape Town. Etter rettssaken ble Prinsloo og en annen kommandant dømt til døden og andre til utvisning. Dommene ble ikke gjennomført og fangene satt fri i 1803 da Kapp ble gitt tilbake til Nederlandene. Der var et annet opprør i Graaf Reinet i 1801, men på grunn av forsonende tiltak fra general Francis Dundas som var fungerende guvernør i Kapp, senket roen seg raskt. Det var dette distriktet hvor en republikansk regjering i Sør–Afrika først ble proklamert som førte til et stort antall voortrekkere i 1835–42. NRK.no. NRK.no er NRKs internettportal. De første nettsidene (Radionettet) kom 23. februar 1995. Fra 1996 fikk nettstedet navnet NRK Interaktiv; endret til NRK.no i 2000. I dag er nettstedet etablert som et av de mest besøkte norske innen nyheter og underholdning i Norge, i følge NRKs årsrapport bare forbigått av VG Nett. NRK var trolig Norges første mediebedrift med egne nettsider (Brønnøysunds Avis var første norske dagsavis med egne nettsider, lansert 6. mars 1995; 11 dager etter NRK.no). I august 2010 har nettstedet (inkludert nisjenettstedene yr.no, UT.no, NRKbeta m.m.) rundt 4 millioner unike brukere i uken, hvorav 2,5 millioner er norske. I tillegg til tekst- og billedinnhold er det mulig å se og høre de aller fleste NRKs fjernsyns- og radioprogrammer på nrk.no, både direktesendinger og tidligere sendte programmer. NRK P3 startet 7. juni 2007 den nettbaserte TV-kanalen NRK P3TV som en del av nettportalen. nrknyheter.no. NRK begynte med nyhetsproduksjon for internett i 2000. Før 2000 publiserte NRK nyheter fra tekst-TV på nettet. Høsten 2007 økte NRK satsingen på nettnyheter og omstrukturerte nettstedet. I denne sammenhengen begynte NRK å markedsføre nyhetsdelen av nettstedet under navnet "nrknyheter.no", som er en omdirigering til "nrk.no/nyheter". Toppsakene var også tilgjengelige på forsiden på nrk.no. I forbindelse med lansering av ny forside på NRK.no 8. desember 2009 gikk NRK bort fra betegnelsen "nrknyheter.no" og over til å benytte «nrk.no» også som henvisning til nyhetsartiklene på nettstedet. Begrunnelsen for dette var at «Trass i langvarig og knallhard promotering av portalene nrknyheter.no og nrksport.no, så synes ikke publikum å like denne inndelingen. Med den nye forsiden nedlegges nrknyheter.no fordi bruken har vært minimal.» (Frank Gander, frontredaktør NRK.no) Nessundet bru. Nessundet bru er ei fagverksbru i stål på fylkesvei 35 i Ringsaker. Brua knytter Helgøya i Mjøsa til fastlandet. Den krysser Nessundet mellom Nes Prestgard (like ved Nes kirke) på fastlandet og Sund på Helgøya. Arbeidet med brua og fyllinga på begge sider begynte i 1952, og brua ble åpnet 23. november 1957. Pierre Frapperie. Pierre Frapperie eller "Fan Jixun", "Shushan" (født 9. mars 1664 i Frankrike, død 20. november 1704 i Beijing i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han ankom Amoy i Kina den 29. juli 1699, og kom året etter til keiserhoffet i Beijing for å virke som farmasøyt og lege. Under sin tid der døpte han et barnebarn til Kangxi-keiseren. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Lud, sønn av Heli. Lud var ifølge Geoffrey av Monmouths "Historia Regum Britanniae" konge av Britannia i forhistorisk tid, en av de såkalte mytiske konger av britene. Han var eldste sønn av kong Heli, og etterfulgte ham omkring 73 f.Kr.. Luds regjeringstid skal ha vært preget av grunnlegging av nye byer og befestning av «Trinovantum», som senere ble London. Det er ikke funnet bevis for noen større bosetning i Londonområdet på denne tiden. Geoffrey hevdet at navnet London kom fra "CaerLud", «Luds by». Han skal ha blitt gravlagt ved Ludgate. Fordi hans sønner Androgeus og Tenvantius var mindre årige ble han etterfulgt av broren Cassivellaunus, kjent som leder for forsvaret mot den romerske invasjonen i 54 f.Kr.. Det finnes også en walisisk versjon av historien, der kongen kalled Lludd. Den viktigste delen av den walisiske versjonen er historien om Lludd og Llefelys, en bror som ikke nevnes av Geoffrey. Den finnes i samlingen "Mabinogion", og forteller av Llefelys ble konge av Frankrike og deretter hjalp Lludd med å bli kvitt tre overnaturlige vesener i Britannia. Dette antyder en forbindelse til den mytiske walisiske skikkelsen Lludd Llaw Eraint, også kalt Nudd Llaw Eraint, som er et kognat til den irske skikkelsen Nuada Airgetlám, konge av Tuatha Dé Danann. Sneeuberge. Sneeuberge (afrikaans: «Snøfjellene») ligger i den vestligste delen av provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika. Den er den høyeste fjellrekka i Sør–Afrika utenfor Drakensberg og strekker seg fra Murraysburg i naboprovinsen Western Cape, nord for Graaff Reinet og nesten til Cradock. De er del av Karoo–sekvensen av sedimentære bergarter og ligger under Karoos halvtørre klimatiske region. Som navnet antyder, er vintrene kalde med snøfall under kaldfronter. Somrene er varme med noen tordenbyger sent på ettermiddagen. Den høyeste toppen er nord for den lille landsbyen Nieu Bethesda, kalt Kompasberg (2 502 moh) (afrikansk: «kompassfjellet»). Den dominerer sine omkringliggende områder med sin gjenkjennelige bratte spiss. Havnefogd. En havnefogd er en offentlig tjenestemann som fører tilsyn med et havneområde. Ansvarsområdet omfatter trygghet for sjøtrafikken, sikkerhet ved havnen og ryddig virksomhet ved havnens drift. I mindre havner vil fremmede rederier ofte benytte havnefogden som agent for å ivareta rederiets interesser ved mange slags problemer som ved sykdom hos mannskapet. Havnefogden og hans ansatte vil ofte fungere som los ut og inn av havna. Oppkall fra skip og større båter til havnemyndigheten kan gjøres på egne kanaler på maritim VHF radio. Ofte brukes kanal 12 til dette. I visse tilfeller kan havnefogden være en sjømilitær offiser. Charles de Belleville. Charles de Belleville eller "Wei Jialu" (født 5. januar 1657 i Rouen i Frankrike, død 29. september 1730 i Bahía i Brasil) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen som virket i Kina og i Brasil. Han ankom Kanton i Kina den 4. november 1699, og kom året etter til keiserhoffet i Beijing for å virke som skulptør, arkitekt og maler. Han konstruerte de franske jesuitters residenser i Kanton og Beijing. I 1707 forlot han Kina med kurs for Europa. Senere ble han sendt til misjonene i Brasil. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Alexandre Cazalez. Alexandre Cazalez eller "Deng Lishan", "Dong Xisheng" (født 27. september 1672 i Aquitaine i Frankrike, død 1719 i Pondichéry i India) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen som virket i Kina og i India. Han kom fra en baskisk familie. Han ankom Macao (via Mexico og Manila) i 1711, og virket for det meste i Kanton og Jiangxi. I 1716 ble han syk, og ble overført til misjonene i India. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Jean-Baptiste Jacques. Jean-Baptiste Jacques (født 1688 i Vesoul i Franche-Comté i Frankrike, død 31. august 1728 i Kanton i India) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen som virket i Kina. Han ankom Kanton i 1722 og dro straks til Beijing. Senere virket han i Hankou og i Kanton. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Swellendam. Swellendam er en liten by i provinsen Western Cape i Sør-Afrika. Den har omtrent 30 000 innbyggere. Byen er et av de eldste stedene med europeisk bosetning i Sør–Afrika, og har derfor noen flotte eksempler på kappnederlandsk arkitektur. Swellendam ligger langs N2, omtrent 220 km fra både Cape Town og George. Tidlige reisende og utforskere som besøkte Kapp på 1500–tallet handlet med khoikhoiene som levde ved kysten. Da nederlandske Ostindiske kompani (VOC) etablerte en forsyningsstasjon ved Kapp i 1652, utvidet handelen seg innover i landet så langt som til Swellendam. I 1743 ble Swellendam erklært som et magisterdistrikt, det tredje eldste i Sør–Afrika, og ble oppkalt etter guvernør Hendrik Swellengrebel og hans kone Helena Ten Damme. Denne ytre bosetningen ble raskt en innfartsport til det indre av landet, og ble besøkt av mange kjente utforskere og reisende, inkludert Le Vaillant (1781), lady Anne Barnard (1798), Burchell (1815) og Bowler (1860). Etterhvert ble det etablert en landsby på den andre siden av distriktet hvor håndverkere inludert tallrike vognmakere og handelsmenn slo seg ned. For reisende og utforskere var tjenestene til landsbyen uvurderlige, siden Swellendam var den siste utposten med sivilisasjon i det østlige grenseområdet. I 1795 førte vanstyre og mangelfull oppfølging fra VOC til at de lenge forsømte burgherne i Swellendam gjorde opprør. De erklærte seg som republikk, men denne ble kortlivet på grunn av den britiske okkupasjonen av Kapp. Med britiske nybyggeres ankomst på begynnelsen av 1800–tallet, blomstret Overberg, og dens hovedstad, Swellendam, ble snart hjertet av det merkantile imperiet til Barry og Nephews, opprettet av Joseph Barry. Innen midten av det 19. århundre hadde de østlige distriktene blitt kolonisert av britiske nybyggere, og Swellendam var et blomstrende metropolis. Byen tjente som en brukbar forsyningsstasjon på den lange, sakte reisen opp langs kysten. I dag er Swellendam et blomstrende agrikulturelt område og har mange attraktive og historiske bygninger som minner om dens fortid. Gabriel Boussel. Gabriel Boussel eller "Zhao Jiabi" (født 23. april 1699 i Clermont i Auvergne i Frankrike, død 7. mai 1764 til sjøs utenfor Brasil) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen som virket i Kina. Han ankom Macao i Kina den 21. juli 1733, og kom året etter til Beijing. I 1750 ble han misjonprokurator for de franske jesuitter og flyttet til Macao. Der ble han arrestert og ført mot Europa for å sitte i Pombals fengsler, men han døde underveis utenfor Brasil. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Ferdinand Julian Egeberg. Ferdinand Julian Egeberg (født 1842 i Oslo, død 12. september 1921 i Tolga i Hedmark) var en norsk forretningsmann og kabinettskammerherre for Oscar II. Egeberg huskes blant annet fordi han innstiftet Egebergs ærespris og for Christian Krohgs portrett av hans blivende hustru "Lucy Parr Egeberg" (1853–1937) i 1876. Han var sønn av rittmester Peder Cappelen Egeberg (1810–1874) og brorsønn av forretningsmannen Westye Martinus Egeberg (1805–1898). Sistnevnte ledet familiefirmaet, trelasthandelen Westye Egeberg, som var grunnlagt av "Westye Egeberg" (1770–1830). Peders sønner Ferdinand og Einar (1851–1940) gikk inn i firmaet ved farens død i 1874. Ferdinand Egeberg ble etter Oscar IIs kroning i 1872 utnevnt til "kabinettskammerherre", en rang som gjorde ham til en av kongens nærmeste fortrolige. Han innstiftet i 1919 "Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett", som fremdeles blir tildelt utøvere som utmerker seg med topprestasjoner i to eller flere idrettsgrener. Prisen ble lenge utdelt på Tolga i Østerdalen i Hedmark, hvor Egeberg hadde hytte og omkom i en jaktulykke. Gjennom datteren "Esther Lucy Egeberg" (1887–1962) var han morfar til maleren Ferdinand Finne (1910–1999) og arkitekt Hans-Gabriel Finne (1916–2012). Egeberg omkom på fjellet etter et vådeskudd. Richard Dahl. ‎Richard Dahl (født 5. august 1933, død 8. august 2007) var en svensk høydehopper. Dahl vant høydekonkurransen under friidretts-EM i Stockholm i 1958 foran Jíři Lanský og Stig Pettersson. Han satte svensk rekord med et hopp 2,12 og for den prestasjonen ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Gastón de Peralta. Don Gastón de PeraltaDon Gastón de Peralta (1510–1587) var visekonge av Ny-Spania fra den 16. oktober 1566 til den 10. mars 1568. Ingerid Stenvold. Ingerid Stenvold (født 20. juni 1977) er en norsk journalist og programleder i NRK. Hun er opprinnelig fra Finnfjordbotn i Lenvik. Stenvold startet sin karriere i NRK i 2001 som nyhetsjournalist i NRK Troms etter endt utdanning på Høgskolen i Oslo ved Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag («Journalisthøgskolen»). I 2004 gikk hun inn i et vikariat som programleder i NRK Sport. Dette vikariatet ble etter ett år til en fast stilling, og hun har senere også vært programleder for TV-aksjonen både i 2006 og 2007. Hun var også programleder for Sommeråpent sommeren 2007 og 2009. I 2008 dekket hun sommer-OL i Beijing. Stenvold var programleder for musikkmagasinet Lydverket i tidsrommet 2008–2009. Høsten 2009 var Stenvold programleder i Morgennytt, og fra 2010 begynte hun som nyhetsanker i Dagsrevyen på NRK. Stenvold har en karriere bak seg innen langrenn, hvor hun vant gull i junior-NM og edelt metall i nordisk mesterskap. Hun har også vært aktiv innen orientering, friidrett og fotball, men en prolaps i ryggen satte en stopper for den videre sportskarrieren. Hun ble mor for første gang 8. juni 2011, da hun fødte en datter sammen med sin samboer, senere ektemann. Domkirken i Orvieto. Fasaden på Domkirken i Orvieto Duomo di Orvieto er en stor 1400-talls Romersk katolsk katedral som ligger i byen Orvieto i regionen Umbria i Italia. Bygningen ble konstruert etter ordre fra pave Urban IV for å minnes og gi et passende sted til Korporalet fra Bolsena, fra et mirakel som skal ha inntruffet i 1264 i nabobyen Bolsena. En omreisende prest som tvilte på transsubstasiasjonens sannhet opplevde at hostien blødde, og dette så kraftig at alterduken ble flekket. Kirkebygget er plassert på en dominerende plass i Orvieto som er plassert på toppen av en vulkankjerne. Kirkens fasade er et stykke klassisk, religiøst byggverk som består av formelementer fra 1300-tallet med et stort rosevindu, gullmosaikker og store bronsedører. Innvendig har kirken kapeller dekorert med fresker av Dommedag utført av noen av periodens aller beste malere. Byggingen. Grunnsteinen ble lagt i 1290 av pave Nikolas IV og byggearbeidet var betrodd til Fra Bevignate di Perugia etter utkast av Arnolfo di Cambio. Byggearbeidet skred langsomt frem helt til 1309 da arkitekt Lorenzo Maitani fra Sienna ble tildelt byggeoppdraget og satt til å løse en rekke problemer med bygningens evne til å tåle konstruksjonsbelastningene. Han foretok betydelige forandringer i form og konstruksjon og skapte den nåværende fasaden og store deler av interiøret inntil han døde i 1330, like før kirken ble ferdigstilt. Fasadene. Den mest iøynefallende delen av katedralens ytre er den gylne vestfronten som er dekorert med store bas-relieffer og statuer av evangelistene, skapt av Maitani. Relieffene skildrer bibelske scener. Over disse dekorasjonene er der mosaikker fra 1300-tallet etter utkast av kunstneren Cesare Nebbia. Disse opprinnelige delene er blitt erstattet og omformet i de etterfølgende århundrene, i særlig grad i 1713 og 1842. De nyeste delene av utsmykningen er de tre hovedinngangsdørene i bronse. De ble fullført i 1970 av den italienske billedhuggeren Emilio Greco med skildringer av nådegjerninger fra Jesu liv og er kronet av en skulptur av madonna med barnet fra 1347 av Andrea Pisano. Byggets yttervegger er, i kontrast til vestfronten, enklere utstyrt med skiftende lag av den lokale, hvite travertinen og blågrå basaltstein. thumb Interiøret. Katedralens interiør er med overlegg gjort enkelt, stilrent og rommelig med alabastvinduer som bidrar til å holde kirken kjølig gjennom den hete italienske sommeren. Taket ble dekorert av Pietro di Lello and Vanuzzo di Mastro Pierno i 1320-årene, gjennomgikk en gjennomgripende restaurering i 1890-årene til sitt nåværende utseende. Døpefonten i nærheten av den venstre adkomsten ble skapt i 1390 av Luca di Giovanni og utvidet sekten år senere av Sano di Matteo. Over den er det en freske av Madonna med barnet malt av Gentile di Fabriano i 1425. Bak alteret er det en rekke skadde fresker tilegnet jomfru Marias liv og skapt av de lokale kunstnerne Preto Ilario og Pietro di Puccino. Freskene er restaurert hvert hundreår i flere etterfølgende århundrer. Katedralens store orgel befinner seg i apsiden. Det har 5 585 piper og er opprinnelig bygget av Ippolito Scalza og Bernardino Benvenuti i det 15. århundre og ble ombygget i 1913 og 1975. Scalzas andre store arbeid er det store Pietà som han skapte i 1579. Korporale-kapellet. Kapellet ble bygget for å huse det tilflekkede korporalet fra mirakelet i Bolsena. Det er dekorert med fresker som viser mirakler knyttet til blødende hostirer gjennom kirkens historie. De er malt mellom 1357 og 1363 av Ugolino di Prete Ilaro, Domenico di Meo og Giovanni di Buccio Leonardelli, og er kjent blant annet for antisemittisme som hadde et oppsving i Vest-Europa i denne perioden. Det er også et maleri av Lippo Memmi av Madonnaen av Raccomandati. I midten av kapellet står et forgylt relikvarium med det blodbestenkte korporalet, som ble laget av Ugolino di Vieri i 1330. Det er herfra korporalet hentes for å bæres i religiøse prosesjoner gjennom byen på festdager. Kapellet for Madonna di San Brizo. Dette kapellet er et senere tilbygg til katedralen (også kjent som Signorelli-kapellet) ble påbegynt i 1397 men kontraktsmessige resonnementer viser at det gikk nesten hundrede år før kunstneren Luca Signorelli fikk i oppdrag å utsmykke hele kapellet ved ta over de ufullførte arbeidene til Fra Angelico og Benozzo Gozzoli som ble malt ti-år tidligere. Kapellet er regnet som Signorellis mest betydelige verk. Signorellt brukte to år på å skape serien med fresker som skildrer dommens dag, fremkomsten av antikrist, verdens endelikt og og atskillelsen av de dømte fra de velsignete. I kapellet finner vi også avbildninger av Homer, Empidokles, Lukanus, Horats, Ovid, Vergil og Dante side om side med scener fra deres verker og medaljonger med som avbilder lokale helgener. Palazzo dei Papi. Det pavelige palasset som er påbygget katedralens høyre side ble påbegynt på midten av 1200-tallet da pavene reiste til Orvieto for å unnslippe konfliktene i Roma. Pave Urban IV og Pave Martin IV bodde begge i byen og overvåket antagelig de første trinn i byggingen av palasset. Pave Bonfatius VIII utvidet bygningen, men den ble forlatt ufullført som følge av at pavesetet flyttet til Avignon i 1309. Palasset forble pavelig residens inntil 1550 da det eierskapet ble overført til katedralen. Etter en tid å ha brukt det som residens ble det ombygget i 1896 til museum som det er den dag i dag. Innvendig finner man informasjon og gjenstander som i detalj gjør rede for katedralen og byens historie. I museet kan man se avlagte arbeider fra katedralens eksteriør, interiør og deler av den opprinnelige konstruksjonen som er fjernet under senere restaurering, malerier, relikvarier og de originale byggetegningene. Første etasje inneholder også et museum som er tilegnet den sicilianske kunstneren Emilio Greco som tegnet katedralens bronsedører i 1970. Museet inneholder et stort utvalg av hans arbeider, arbeidsskisser, skulpturer og andre større stykker, herav noen som befinner seg i Peterskirken i Vatikanet. Palazzo dell’Opera del Duomo. Vis-à-vis katedralen er en stor og fornem bygning oppført i 1359 for å huse kontorer for katedralens administrasjon. Den ble utvidet i 1857 for gi plass til museum i første etasje for etruskiske gjenstander som er funnet i de nære omgivelsene rundt byen som en gang var en viktig etruskisk hovedstad. Ved siden av bygningen er "Claudio Faina"-museet som inneholder en betydelig samling etruskisk kunst som er samlet på 1800-tallet av grev Mauro Faina og gitt i testamentarisk gave til byen. Eksterne lenker. Orvieto Orvieto Ācamāpīchtli. Ācamāpīchtli (død 1395) var den første «stortaler» for Mexica av Tenochtitlan og grunnlegger av det aztekiske imperiet. Han ble leder av Tenochtitlan fra 1375, en posisjon som han holdt i nesten 20 år. Ācamāpīchtli begynte som cihuacóatl (guvernør). Han levde i Texcoco med sin mor, da han ble tilbudt å lede Tenochtitlan. Han giftet seg med Ilancueitl, datteren av herskeren av datidens Culhuacáh, Acolmiztli. For å integrere seg med Tenochtitlan fikk han også en kone fra en stormann fra hver av Tenochtitlans "calpulli" (bydeler) i tillegg til sin første kone. Gamtoos (elv). Gamtoos er en elv i provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika og er rundt 645 km lang med et nedslagsfelt på 34 635 km². Navnet Gamtoos stammer antagelig fra en khoikhoi–klan som fikk navnet «Gamtousch» av tidlige nederlandske nybyggere. Nedbøren i nedslagsfeltet er lov, men elva er kilde for en kommersiell irrigert agrikultur i det nedre nedslagsfeltet hvor appelsiner, tobakk, sitrusfrukt og grønnsaker dyrkes. Gamtoos naturreservat ligger der Gamtoos renner ut i Indiahavet mellom Jeffreys Bay og Port Elizabeth. Byene Hankey, den eldste byen som ligger i elvedalen, og Patensie ligger i nedre del. Lenger inn i lander ligger byene Steytlerville, Joubertina, Uniondale, Willowmore og Murraysburg. Lawrencium. Lawrencium er et kunstig fremstilt radioaktivt grunnstoff med kjemisk symbol Lr og atomnummer 103 i periodesystemet. Historie. Lawrencium ble fremstilt for første gang 14. februar 1961 av Albert Ghiorso, Torbjørn Sikkeland, Almon Larsh og Robert M Latimer ved "Berkeley Radiation Laboratory", som hører til Berkeley-universitetet i California, USA. Metoden som ble brukt var å la en prøve med 3 milligram av 3 forskjellige californium-isotoper bli bombardert av bor-ioner i partikkelakseleratoren (HILAC) (Heavy Ion Linear Accelerator). Resultatet var 257Lr med halveringstid på 4,2 sekunder. Før oppdagelsen i 1961 ble offisielt godkjent, hadde stoffet et midlertidig navn; Unniltrium med kjemisk symbol Unt. "Unniltrium" er en kvasi-latinisering av tallene en-null-tre med endelsen -um. Lawrencium har også vært kalt eka-lutetium. Tidligere hadde Lawrencium det kjemiske symbolet Lw, men det ble endret i 1963 til Lr og offisielt anerkjent av "International Union of Pure and Applied Chemistry" (IUPAC) i 1997. Stoffet er oppkalt etter Ernest O. Lawrence, oppfinneren av syklotronen. Egenskaper. Lawrencium er et kortlivet transurant metall som tilhører aktinoidene. Det er antatt å være sølvhvitt eller metallgrått av utseende. Lawrencium har aldri vært fremstilt i tilstrekkelige mengder til å fastslå kjemiske og fysiske egenskaper. Isotoper. Lawrencium har ingen stabile isotoper. Hittil er 16 isotoper kjent, og de mest stabile er 264Lr og 265Lr med halveringstid 10 timer, 263Lr med halveringstid 5,56 timer, 262Lr med halveringstid 2,78 timer, og 266Lr med halveringstid 1,11 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 time, og de fleste kortere enn 1 minutt. De fleste kjente lawrencium-isotopene kan nedbrytes ved spontan kjernespalting (fisjon). CAS-nummer: 22537-19-5 Forekomst. Lawrencium finnes ikke naturlig, men blir fremstilt i laboratorier. Anvendelse. Lawrencium har per i dag ingen anvendelse, bortsett fra i forskningssammenheng. Edvin Wide. Emil Edvin Wide (født 22. februar 1896 i Kimito i Finland, død 19. juni 1996 i Stockholm) var en svensk langdistanseløper. Han deltok under Sommer-OL 1920 i Antwerpen og sammen med Eric Backman og Sven Lundgren vant han bronse på 3000 meter lagkonkurranse. Fire år senere under Sommer-OL 1924 i Paris vant han olympisk sølv på 10 000 meter bak finske Ville Ritola. På 5000 meter kom han på tredje plass bak de to finske løperne Paavo Nurmi og Ville Ritola og fik bronse. Wide deltok også under Sommer-OL 1928 i Amsterdam, historien gjentok seg både på 5000 og 10000 meter, de to finske løperne to gull og sølv og Wide tok sin tredje og fjerde olympiske bronsemedalje. I 1926 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje sammen med svømmeren Arne Borg Pratibha. Pratibha (hindi: प्रतिभा) er et indisk kvinnenavn som er dannet av et ord på sanskrit som kan bety «lys», «prakt», «intelligens», «innsikt» eller «forståelse». Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Grand Hotel Hønefoss. Grand Hotel Hønefossfløyen fra 1912 Grand Hotel Hønefoss startet som gjestgiveri i 1809 og har siden blitt utvidet til hotell. Hotellet ligger i Stabells gate, mindre enn 100 meter fra gågatesystemet rundt Søndre torv i Hønefoss, i Ringerike kommune. Da hotellet ble bygget fikk det navnet «"Flattum Gjestgiveri"», etter eieren Peder Flattum som da eide gården der gjestgiveriet ble opprettet. I 1825 solgte imidlertid Flattum både gården og gjestgiveriet, men til ulike eiere. Ole Lie, som overtok gjestgiveriet, ga det da navnet «"Gjestgiveriet på Sydsiden"». Da den neste eieren, Ole Helgesen, bygget til sidefløyen i 1857/1858 fikk gjestgiveriet navnet «"Jernbanehotellet"». På en del av eiendommen lå det før 1868 et gammelt teglverk, men dette ble ekspropriert av NSB i 1862 i forbindelse med byggingen av den nye Randsfjordbanen. Etter enda flere eierskifter havnet hotellet i Jacob Aabels eneeie i 1909. Han bygget det ut til et moderne hotell med 30 rom. I 1912 rev han fløyen ut mot Stabells gate, der hotellet ligger, og bygde opp en ny i jugendstil. Året etter ble hotellet solgt til Andreas Grinde, som i ettertid markedsførte det under navnet "Grand Hotel". Navnet hentet han fra et annet hotell i byen, som han også nylig hadde kjøpt. Dette ble siden nedlagt og den gamle trebygningen, i sveitserstil, overtatt av telegrafen. Bygget, som lå i Telegrafaleen, ble siden kjent som "Telegrafbygningen", men er nå revet. Grand Hotel framstår i dag som nyoppusset og har egen parkeringsplass for sine gjester. Innkjøring er via nedre del av Riperbakken. Nikola Tesla lufthavn. Antonov fra CityLine Hungary på Nikola Tesla lufthavn Nikola Tesla lufthavn (serbisk: Аеродром Београд – Никола Тесла eller "Aerodrom Beograd – Nikola Tesla") (IATA: BEG, ICAO: LYBE) er Serbia's største flyplass og ligger 12 km utenfor Beograd i Serbia. Flyplassen er oppkalt etter fysikeren Nikola Tesla. Gary Goodchild. Gary Goodchild (født 27. januar 1958 i Chelmsford) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte for Viking i første del av 1980 tallet. I løpet av sin karriere for klubben scoret han 24 mål på 78 kamper. Han har også spilt for storklubbene Wycombe, "Jarl", "Staal", Bryne og Odda. I en periode var han trener for Bryne. Fra 2007 har han ansvaret for Viking sitt rekrutteringslag. Magnus Hjulstad. Magnus Sjønnesen Hjulstad (født 15. mars 1984) er en norsk fotballspiller som spiller på Bærum Sportsklubb. Hjulstad er målmann, og har tidligere spilt for Klemetsrud og Nordstrand, Vålerenga, Frogn, Fredrikstad, Strømsgodset, Lørenskog og Sarpsborg 08 Fotballforening. Tasketjern. Tasketjern (eller Tasketjenn) er to vann mellom Bjørkelangen og Setskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Ved Store Tasketjern ligger en naturlig ur med stup ned i vannet. Tasketjern har bestand av abbor og ørret. Ura i nordøstenden av Store Tasketjern. Palagonitt. Palagonitt er en form for vulkansk glass, lignende obsidian, men med en kjemisk oppbygning som ligger nærere basalt. Palagonitt dannes når smeltet basalt kommer i kontakt med vann. Vannet går hurtig over i damp-form ved kontakt med den varme lavaen, og de små lava-bruddstykkene reagerer med dampen og danner de lyse kjeglene av palagonitt-tuff som er vanlig i områder der basaltiske utbrudd kommer i kontakt med vann. Et eksempel finner man i de pyroklastiske kjeglene på Galapagos-øyene. Charles Darwin kjente igjen disse steinenes opprinnelse da han besøkte øyene. På Island finnes også palagonitt, spesielt der basaltisk lava har strømmet ut under isbreer og vann. Palagonitt har også blitt påvist i regolitt på Mars. Den spektroskopiske signaturen til palagonitt-endringer på Mars er brukt som bevis på tilstedeværelsen av vann på planeten. Byer i Republikken Irland. Byer i Irland er en oversikt over de 100 største byer i Republikken Irland. Den er basert på Folketellingen i Irland 2006. Byer med city-status er anført med betegnelsen (city) etter bynavn. Befolkningstallet er inklusive forsteder. Dette forklarer hvorfor noen av byene strekker seg over to counties (grevskaper). Referanser. * Dyntjern. Dyntjern (eller Dyntjenn) er et vann mellom Bjørkelangen og Setskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. American Field Service. American Field Service, AFS, er verdens eldste og største utvekslingsorganisasjon. Organisasjonen har fred som formål, og ønsker å oppnå dette gjennom å legge til rette for større forståelse og mer kunnskap om andre kulturer. Hvert år sender organisasjonen ut rundt 350 elever til mer enn 50 land, samtidig som 175 norske familier åpner hjemmene sine for utenlandske utvekslingsstudenter. På verdensbasis jobber omtrent 30 000 frivillige for AFS, noe som gjør organisasjonen til en av verdens største frivillighetsorganisasjoner. Hvert år deltar over 12 000 ungdommer på AFS’ helårs utvekslingsprogrammer på verdensbasis. Hovedkontoret til AFS ligger i New York, mens medlemsorganisasjonene fordeler seg på omkring 60 land i alle verdensdeler. Historie. AFS ble opprettet i 1914 som et frivillig ambulansekorps i tjeneste hos de allierte tropper under første verdenskrig. Under krigen erfarte ambulansesjåførene at personlig kontakt over landegrensene bidrar til forståelse og vennskap. I mellomkrigstiden ga AFS universitetsstipendier til fransk og amerikansk ungdom. Etter aktiv innsats også under andre verdenskrig tok ambulansesjåførene i 1946 initiativet til å starte med utveksling av ungdom i videregående skole. Siden har over 325 000 ungdommer og like mange familier vært deltakere i denne internasjonale læringsopplevelsen. Fra 1980-tallet har organisasjonen på verdensbasis hett AFS Intercultural Programs, og ikke American Field Service. Dette for å signalisere at AFS ikke er en amerikansk, men en internasjonal organisasjon, hvis hovedmål er å utdanne ungdom til å forstå og finne mening i kontakt på tvers av landegrenser og kulturelle skillelinjer. På verdensbasis har AFS rundt 30 000 frivillige som gir av sin tid og sine ressurser for at organisasjonen skal kunne tilby programmer som er trygge og lærerike for så vel vertsfamilier som for AFSere. Mange frivillige er organisert i lokallag, men noen fungerer også mer som kontaktpersoner der det ikke finnes lokallag. Programmene. Selv om skoleprogrammet fremdeles er det største, har AFS på internasjonalt nivå flere typer programmer. På slutten av 1980-tallet ble et nytt program utviklet: 18+, eller Community Service Program, for ungdom mellom 18 og 29 år. Programmet varer i et halvt år, og deltakerne arbeider stort sett med prosjekter av humanitær karakter mens de bor hos vertsfamilier. AFS arrangerer også lærerutvekslinger, bl.a. mellom Kina og Australia og mellom Costa Rica og USA. I tillegg berøres titusenvis av mennesker av AFS’ arbeid i lokalsamfunn verden over. AFS Intercultural Programs har konsultativ status ved FNs Economic and Social Council. I 1989 mottok AFS et spesielt diplom fra FNs generalsekretær Javier Perez de Cuellar som anerkjennelse for organisasjonens internasjonale ungdomsarbeid. I Norge. I Norge ble AFS etablert i 1947 da de tre første norske deltakerne dro til USA. Over 3 000 utenlandske ungdommer har vært i Norge og bodd i vertsfamilier i et år eller en sommer. Siden den gang har også over 11 000 norske ungdommer reist til andre land, bodd hos vertsfamilier, gått på videregående skole, lært språket der og blitt kjent med kulturen. AFS Norge Internasjonal Utveksling er en selvstendig partner i AFS Intercultural Programs. AFS Norge er medlem av Landsrådet for norske ungdomsorganisasjoner (LNU) og enkelte andre organisasjoner. Tubakvartett. Bergen Tuba Quartet 2007Tubakvartett betegner i musikken enten et ensemble bestående av fire musikere som spiller messinginstrumenter i tubafamilien (eufonium, tuba), eller en komposisjon for denne typen ensemble. Den vanligste besetningen i en tubakvartett er to eufoniumer og to tubaer, men kan også være en hvilken som helst kombinasjon av disse – f.eks. ett eufonium og tre tubaer, eller tre eufoniumer og en tuba. Eksempel på en norsk tubakvartett er Bergen Tuba Quartet. Stemtjern. Stemtjern (eller Stemtjenn) er et vann mellom Bjørkelangen og Setskog i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Fiskearter i vannet: abbor, gjedde, mort, laue. Stemtjern er et forholdsvis godt gjeddevann med fisk opptil 6-7 kg. Klarsyn. Klarsyn, synskhet eller clairvoyance er en påstått evne til å se mer enn det som er alminnelig ved bruk av vanlige menneskelige sanser. Klarsynte hevder at de ser f.eks fremtidige hendelser, men dog også fortid og andre typer informasjon man ikke egentlig kunne vært i besittelse av. Noen klarsynte arbeider som medier og kommuniserer angivelig med vesener i andre dimensjoner. Kjente synske personer. For personer kjent for påstått klarsyn eller synskhet, se. Håndball-VM 1938 for menn. Håndball-VM 1938 for menn ble spilt i Tyskland i perioden 5. – 6. februar 1938. Det var kun fire lag som deltok i det første verdensmesterskapet i håndball. Det ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. Hjemmenasjonen Tyskland vant alle sine tre kamper og ble verdensmester. Håndball-VM 1954 for menn. Håndball-VM 1954 for menn ble spilt i Sverige i perioden 13. – 17. januar 1954. Det var andre gang som VM i håndball ble arrangert, 16 år etter det første mesterskapet. Seks nasjoner deltok, to grupper med tre lag i hver og deretter plasseringskamper. Hjemmenasjonen Sverige møtte regjerende mester Tyskland i finalen som de beseiret med 17-14 og ble verdensmestere for første gang. Håndball-VM 1958 for menn. Håndball-VM 1958 for menn ble spilt i Øst-Tyskland i perioden 27. februar – 8. mars 1958. Sverige ble verdensmestere. De svenske verdensmesterene. Donald Lindblom, Roland Mattson, Lennart Ring, Rune Ahrling, Gösta Carlsson, Uno Danielsson, Nils Ekeroth, Sten Hellberg, Kjell Jönsson, Gunnar Kämpendahl, Hans Karlsson, Hans Olsson, Lukas-Erik Olsson, Stig Lennart Olsson, Ake Reimer og Rolf Zachrisson Trener: Curt Wadmark Håndball-VM 1961 for menn. Håndball-VM 1961 for menn ble spilt i Vest-Tyskland i perioden 1. – 12. mars 1961. Romania ble verdensmester foran Tsjekkoslovakia og Sverige. Håndball-VM 1964 for menn. Håndball-VM 1964 for menn ble spilt i Tsjekkoslovakia i perioden 6. – 15. mars 1964. Romania ble verdensmester foran Tsjekkoslovakia og Sverige. Håndball-VM 1970 for menn. Håndball-VM 1970 for menn ble spilt i Frankrike i perioden 26. februar – 8. mars 1970. Håndball-VM 1974 for menn. Håndball-VM 1974 for menn ble spilt i Øst-Tyskland i perioden 28. februar – 10. mars 1974. Håndball-VM 1967 for menn. Håndball-VM 1967 for menn ble spilt i Sverige i perioden 12. – 21. januar 1967. Tsjekkoslovakia ble verdensmester foran Danmark og Romania. Håndball-VM 1978 for menn. Håndball-VM 1978 for menn ble spilt i Danmark i perioden 26. januar – 5. februar 1978. Leiknes (Lenvik). Leiknes er ei bygd i Lenvik kommune, Troms. Stedet ligger ved Gisundet, langs Fylkesvei 263 ca. 10 km nord for Finnsnes. Bygda strekker seg om lag 4 km fra Rørvika ved Trollvik skole i sør til Djupelva i nord, og har om lag 250 innbyggere. Omtrent midt i bygda ligger den karakteristiske Leiknesodden som stikker seg markant ut i Gisundet. Leiknes har postadresse 9300 Finnsnes og tilhører Trollvik grunnkrets og skolekrets. Bygda har eget ungdomshus, stadion (Vårsol grus) og en liten møbelfabrikk. Marka rundt Leiknesdammen er et populært turområde blant lokalbefolkninga. Håndball-VM 1982 for menn. Håndball-VM 1982 for menn ble spilt i Vest-Tyskland i perioden 23. februar – 7. mars 1982. Håndball-VM 1986 for menn. Håndball-VM 1986 for menn ble spilt i Sveits i perioden 25. februar – 8. mars 1986. Håndball-VM 1990 for menn. Håndball-VM 1990 for menn ble spilt i Tsjekkoslovakia i perioden 28. februar – 10. mars 1990. Håndball-VM 1993 for menn. Håndball-VM 1993 for menn ble spilt i Sverige i perioden 10. – 20. mars 1993. Håndball-VM 1995 for menn. Håndball-VM 1995 for menn ble spilt på Island i perioden 7. – 21. mai 1995. Håndball-VM 1997 for menn. Håndball-VM 1997 for menn ble spilt i Japan i perioden 17. mai – 1. juni 1997. Det var første gang turneringen ikke ble arrangert i Europa. Håndball-VM 1999 for menn. Håndball-VM 1999 for menn ble spilt i Egypt i perioden 2. – 15. juni 1999. Håndball-VM 2001 for menn. Håndball-VM 2001 for menn ble spilt i Frankrike i perioden 23. januar – 4. februar 2001. Håndball-VM 2003 for menn. Håndball-VM 2003 for menn ble spilt i Portugal i perioden 20. januar – 2. februar 2003. Håndball-VM 2005 for menn. Håndball-VM 2005 for menn ble spilt i Tunisia i perioden 23. januar – 6. februar 2005. Garsjøen (Sør-Varanger). Garsjøen (nordsamisk: "Gárddajávri") er en innsjø som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Sør for Garsjøen ligger Garsjøen landskapsvernområde. Håndball-VM 2007 for menn. Håndball-VM 2007 for menn ble spilt i Tyskland i perioden 9. januar – 4. februar 2007. Håndball-VM 2009 for menn. Håndball-VM 2009 for menn ble arrangert i Kroatia fra 16. januar til 1. februar 2009. Frankrike vant gull, Kroatia fikk sølv, mens Polen fikk bronse. Norge endte på 9. plass. Torstein Aagaard-Nilsen. Torstein Aagaard-Nilsen (født i Oslo den 11. januar 1964) er en norsk komponist, dirigent, produsent og musikkpedagog, oppvokst i Kabelvåg, utdannet ved Universitetet i Bergen og Bergen Musikkonservatorium (1986–90). Leder for Bergensavdelingen av Ny Musikk (1990–94) og etablerte Autunnale-festivalen samme sted. Han har vært dirigent for skolemkorps og amatørkorps og lektor ved Manger Folkehøgskule, og skrevet pliktnummer for NM og EM i Brassband. Siden 2003 styremedlem i Norsk Komponistforening. Garsjøen (Aurskog-Høland). Garsjøen er to vann på Mangenskogen i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Begge vannene er utgangspunkt for populære skiløypetraséer om vinteren. Fra Store Garsjøen går det skiløyper inn til Myrlia, hvor Mangenfjellet Turlag driver serveringssted. Vesle Garsjøen er utgangspunkt for skiløyper inn mot Midtfjellmosen naturreservat. Elva Setta renner fra Store Garsjøen via Lille Garsjøen til Setten. Elva Kutjennbekken renner fra Vestre Kutjern og ned mot Store Garsjøen østfra. Bergen Tuba Quartet. Bergen Tuba Quartet 2007Bergen Tuba Quartet (BTQ) er en tubakvartett som holder til i Bergen. BTQ hadde sin debut under en gallaforestilling på danseteateret Carte Blanche, 7. desember 2001. Kvartetten har siden den gang spesialisert seg på underholdningsmusikk, og kan vise til et enormt repertoar bestående av blant annet norske folketoner, viser, filmmusikk, orkestertranskripsjoner, marsjer, originalskrevne verk for tubakvartett, jazzsvisker, kirkemusikk og poplåter. BTQ har hatt mange ulike oppdrag siden starten. I 2002 og 2003 hadde de sommerturneer på Sørlandet, de spilte konsert hos en Mitsubishi-forhandler i Sveits i 2002, og deltok på konserten «Gamle myter i messingdrakt» (musikk av Torstein Aagaard-Nilsen) i restauranten på Den Nationale Scene i 2004. BTQ har dessuten spilt festkonserter under både BrassWind-festivalen og Adventsklang, og kan høres på Eirik Gjerdeviks solo-CD "Eirik the Viking". Kvartetten er sammensatt av Thor-Arne Pedersen (eufonium), Bent Erik Bråten Røed (eufonium), Eirik Gjerdevik (tuba) og Pål Magne Austnes (tuba). Trollvikveien (Lenvik). Trollvikveien (1-445, 2-446) er en gate i Trollvik i Lenvik kommune. Veien begynner der Strandveien slutter på Nygård og ender der husnumrene opphører ved Steinmo på Leiknes. Trollvikveien er 5,1 kilometer lang, og dermed den lengste gaten i kommunen. Hele strekningen er en del av Fylkesvei 263, og er hovedvei gjennom Trollvik. Det er bebyggelse så godt som hele veien. I løpet av 2009-10 ble deler av strekningen utbygget med gang- og sykkelvei. De vel 600 beboerne langs veien hadde da i mer enn 25 år krevd av politikerne å få satt i gang et slikt tiltak. I midten av 2000-årene ble dessuten fartsgrensen satt ned fra 60 til 50 km/t. Hassan El Fakiri. Hassan El Fakiri (født 18. april 1977 i Temsaman, Marokko) er en norsk fotballspiller som for tiden spiller for Brann. Hassan er oppvokst i Lyn. Som ung teknisk midtbanespiller fra egen jr. stall var han en av Bastionens favoritter. Han ble kåret til årets Lyn-spiller i 1997. El Fakiri gikk til Brann fra Lyn i 2000, men gikk fra klubben igjen etter bare to måneder til fordel for Monaco. August 2001 ble han så lånt ut til Rosenborg Ballklubb. Når leieperioden utløp juni 2002 returnerte han til Monaco. Senere gikk han til den tyske klubben Borussia Mönchengladbach. Etter at kontrakten gikk ut våren 2007, signerte El Fakiri 25. juli 2007 igjen for Brann. Hassan spiller nesten fast høyreback for Brann, men er for tiden ikke tatt ut til landslaget. Hassan er samboer med 2 barn. Christoph Reuter. Christoph Reuter (født 1968) er en tysk journalist. Han arbeider for magasinet "Stern". Reuter har studert religionsvitenskap med hovedvekt på islam, og har i flere år arbeidet i den islamske verden fra Marokko til Kirgisistan, bl.a. for "Stern" og "Die Zeit". Han snakker flytende arabisk. I 1997 fikk han Axel Springer-prisen. Reuter utgav i 2002 en bok om selvmordsbombere, "Mein Leben ist ein Waffe", som ble oversatt til flere språk. Reuter har reist mye i Irak, og i juli 2007 ble det som i følge "Stern" trolig var Reuter og hans tolk og sjåfør bortført i det østlige Afghanistan. Etter halvannet døgn i fangenskap ble han satt fri. Håndball-VM 2007 for kvinner. Håndball-VM 2007 for kvinner ble arrangert i Frankrike 2.-16. desember 2007. Russland vant turneringen etter å ha slått Norge 24-29 i finalen. Under finalen brakk Norges landslagskaptein Gro Hammerseng nesebeinet, men valgte å fortsette å spille tross skaden. Tyskland kom på tredjeplass etter å ha slått Romania 36-35 på overtid. Fort Bliss. Fort Bliss er en garnison som tilhører den amerikanske hæren. Garnisonen er oppkalt etter oberstløytnant William Wallace Smith Bliss. Den dekker et areal på 4,500 km² i delstatene Texas og New Mexico, et område som tilsvarer delstaten Rhode Island i utstrekning. Siden annen verdenskrig har hovedbeskjeftigelsen på Fort Bliss vært luftvern. Idag er garnisonen ansvarlig for vedlikeholdet av flere batterier med MIM-104 Patriot og utdannelsen av soldater til å bemanne dem. I 2005 ble det imidlertid besluttet at Fort Bliss i fremtiden vil være utdannelsesbase for pansertropper. Dette innebærer at garnisonens luftvernbrigader vil bli erstattet av 1. panserdivisjon, som flytter inn mellom 2008 og 2011. Eksterne lenker. Bliss Tevla kraftverk. Tevla kraftverk er et vannkraftverk i Stjørdalsvassdraget i Meråker kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket henter inn vann fra tre bekkeinntak i fjellsiden over Tevladalen samt fra reguleringsmagasinet Fjergen. Magasinet reguleres mellom 514 og 498 moh. I tunnelen fra Fjergen til kraftstasjonen hentes det også inn vann fra elven Litlåa. Fallhøyden er på 165 meter. Kraftverket har installert ytelse på 50 MW. Midlere årsproduksjon er på 98 GWh. Kraftverket er et pumpekraftverk og kan pumpe vann tilbake i magasinet for senere bruk. I kraftverket foretas det forsøk med kontraroterende turbin i samarbeid med NTNU Vannkraftlaboratoriet og SINTEF. Denne turbinen er installert på minstevannføringen i kraftverket. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Håndball-VM 2009 for kvinner. Håndball-VM 2009 for kvinner ble arrangert i Kina fra 5. desember til 20. desember 2009. Håndball-VM 2005 for kvinner. Håndball-VM 2005 for kvinner ble spilt i Russland 5. – 18. desember 2005. Luminata Dinu, Romania (målvakt) Sun-Hee Woo, Sør-Korea (høyre kantspiller) Valentina Ardean Elisei, Romania (venstre kantspiller) Ljudmila Bodnijeva, Russland (strekspiller/beste spiller) Grit Jurack, Tyskland (høyre bakspiller) Pearl van der Wissel, Nederland (venstre bakspiller) Anita Görbicz, Ungarn (playmaker) Norge. Norges tropp til VM i St. Petersburg Håndball-VM 2003 for kvinner. Håndball-VM 2003 for kvinner ble spilt i Kroatia 2. – 14. desember 2003. Håndball-VM 2001 for kvinner. Håndball-VM 2001 for kvinner ble spilt i Italia i perioden 4. – 16. desember 2001. Cecilie Leganger, Norge (målvakt) Beatrix Balogh, Ungarn (høyre kantspiller) Maja Savić, Jugoslavia (venstre kantspiller) Ludmila Bodnieva, Russland (strekspiller) Mette Vestergaard, Danmark (høyre bakspiller) Leila Lejeune, Frankrike (venstre bakspiller) Irina Poltoratskaja, Russland (playmaker) Håndball-VM 1999 for kvinner. Håndball-VM 1999 for kvinner ble spilt i Norge og Danmark i perioden 30. november – 11. desember 1999. Cecilie Leganger, Norge (målvakt) Indira Kastratovic, Makedonia (høyre bakspiller) Nodjialen Myaro, Frankrike (playmaker) Ausra Fridrikas, Østerrike (venstre bakspiller/beste spiller) Kristine Duvholt, Norge (høyre kantspiller) Tonje Kjærgaard, Danmark (strekspiller) Dora Lowy, Ungarn (venstre kantspiller) Håndball-VM 1997 for kvinner. Håndball-VM 1997 for kvinner ble spilt i Tyskland i perioden 30. november – 14. desember 1997. Henri Nannen. Henri Nannen (født 25. desember 1913 i Emden, død 13. oktober 1996 i Hannover) var en tysk forlegger og publisist. Han grunnla ukemagasinet "stern", som han var utgiver av og sjefredaktør for frem til 1980. Liv. Nannen studerte kunsthistorie fra 1934 til 1938 i München, og begynte som journalist i fagtidsskriftet "Die Kunst". Under de olympiske sommerleker i 1936 var han "Stadionsprecher" i Berlin, og medvirket som forteller i Leni Riefenstahls film "Olympia". Under andre verdenskrig tjenestegjorde han som krigsreporter i et propagandakompani i Wehrmacht. I 1946 grunnla han dagsavisen "Hannoversche Neueste Nachrichten", og var avisens utgiver frem til 1947. Året etter overtok han det illustrerte ungdomsmagasinet "Zick-zack", og utviklet det til å bli ukemagasinet "stern", som han ble utgiver av. Fra 1949 til 1980 var han sjefredaktør for magasinet. Han solgte imidlertid sine aksjer i magasinet allerede i 1951, bl.a. til Die Zeit. Under Nannens ledelse ble "stern" Europas største magasin. Gjennom sine reportasjer utløste "stern" ofte offentlige kontroverser. I 1986 gav Nannen, som var en pasjonert kunstsamler, Kunsthalle in Emden i gave til sin fødeby Emden. Han ble utnevnt til æresborger av fødebyen i 1989. Nannen etablerte også Egon-Erwin-Kisch-prisen, som i 2005 ble omdøpt til Henri Nannen-prisen. Eksterne lenker. Nannen, Henri Nannen, Henri Nannen, Henri Nannen, Henri Håndball-VM 1995 for kvinner. Håndball-VM 1995 for kvinner ble spilt i Østerrike og Ungarn i perioden 5. – 17. desember 1995. Håndball-VM 1993 for kvinner. Håndball-VM 1993 for kvinner ble spilt i Norge i perioden 24. november – 5. desember 1993. Håndball-VM 1982 for kvinner. Håndball-VM 1982 for kvinner ble spilt i Ungarn i perioden 2. – 12. desember 1982. Håndball-VM 1978 for kvinner. Håndball-VM 1978 for kvinner ble spilt i Tsjekkoslovakia i perioden 30. november – 10. desember 1978. Meråker kraftverk. Meråker kraftverk er et vannkraftverk i Stjørdalsvassdraget i Meråker kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket henter inn vann fra Tevla kraftverk og fra Grønbergdammen, som reguleres mellom 359 og 250 moh. Til Grønbergdammen hentes det inn vann fra Torsbjørka, Fossvatnet og Dalåa. Kraftverket har installert ytelse på 90 MW fordelt på to Francisturbiner. Midlere årsproduksjon er på 436 GWh. Da produksjonen i verket startet, ble blant annet Nustadfoss kraftverk nedlagt. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Håndball-VM 1975 for kvinner. Håndball-VM 1975 for kvinner ble spilt i Sovjetunionen i perioden 2. – 13. desember 1975. Håndball-VM 1973 for kvinner. Håndball-VM 1973 for kvinner ble spilt i Jugoslavia i perioden 7. – 15. desember 1973. Strom Thurmond. James Strom Thurmond (født 5. desember 1902 i Edgefield, Sør-Carolina, død 26. juni 2003 i Edgefield, Sør-Carolina) var delstatsguvernør, amerikansk senator og presidentkandidat. Thurmond var først medlem av Det demokratiske parti og senere Det republikanske parti. Senator. Thurmond ble i 1954 valgt som senator fra Sør-Carolina til den amerikanske kongressen. Han ble innvalgt ved hjelp av en underskriftsaksjon ("write-in candidate") fordi kandidaten på stemmeseddelen døde rett før valget. Han er fortsatt den eneste senatoren i USA som er blitt valgt på denne måten. Senator Thurmond trakk seg som senator etter to år slik han hadde lovet for at velgerne i South Carolina skulle få anlending til å velge ham på nytt i et vanlig valg. Han satt som senator for Det demokratiske parti fra 1954 til 1964. I 1964 gikk han over til det Det republikanske parti og ble gjenvalgt som senator samme år. i 1964 støttet han republikaneren Barry Goldwater i valgkampen mot sittende president Lyndon B. Johnson. Thurmond jobbet iherdig for innbyggerne i South Carolina og innbyggerne sendte Thurmond tilbake til Senatet i alle senatsvalgs fram til og med 1996. Ved sin avgang fra Senatet januar 2003, over 100 år gammel, var Thurmond den senatoren som hadde sittet lengst gjennom tidene – nærmere 48 år. Senere har senator Robert Byrd fra West Virginia passert rekorden til Thurmond. Filibusterrekord. Thurmond gjennomførte den lengste filibusteren (sammenhengende uthaling av tid med det formål å hindre stemmegivning over lovforslag) da han i debatten om borgerrettighetsloven av 1957, en integreringslov, talte i 24 timer og 18 minutter. Thurmonds filibuster ble gjennomført mot ønskene til de andre sørstatsdemokrater siden loven nærmest var uten substansielt politiske innhold og hadde primært blitt vedtatt for å gi senatslederene og demokraten Lyndon B. Johnson fra Texas økt nasjonal troverdighet framfor presidentvalget i 1960. Thurmonds filibuster understreker også det faktum at mye av den politiske markeringen i Washington DC primært har velgerne i hjemstaten som publikum. Axel Springer-prisen. Axel Springer-prisen (tysk: "Axel-Springer-Preis") er en journalistpris. Den gis til unge journalister i kategoriene trykte medier, radio, fjernsyn og internett. Prisen har siden 1991 blitt utdelt årlig i Berlin på fødselsdagen til mediemagnaten Axel Springer. Håndball-VM 1971 for kvinner. Håndball-VM 1971 for kvinner ble spilt i Nederland i perioden 11. – 19. desember 1971. Innledende runde. De ni deltagerlandene ble delt inn i 3 grupper á 3 land. De to beste fra hver gruppe gikk videre til hovedrunden, mens de på sisteplass i hver gruppe spilte plasseringsspill om plasseringene 7-9. Håndball-VM 1965 for kvinner. Håndball-VM 1965 for kvinner ble spilt i Vest-Tyskland i perioden 7. – 13. november 1965. Innledende runde. Åtte land ble delt inn i to grupper. Gruppevinnerene gikk videre til VM-finalen, mens de to toerene gikk videre til bronsefinalen. Treerne spilte kamp om femteplass, mens firerne spilte om 7. plass. Gruppe A. Kampene ble spilt i Vest-Berlin (7.11.), Hannover (9.11.) og Bochum (11.11.). Gruppe B. Kampene ble spilt i Offenburg (7.11.), Freiburg (9.11.) og ? (11.11.). Finaler og plasseringskamper. Finale- og plasseringskampene ble spilt i Dortmund. Håndball-VM 1962 for kvinner. Håndball-VM 1962 for kvinner ble spilt i Romania i perioden 7. – 15. juli 1962. Sluttspill. Det ble først spilt en innledende runde med 3 grupper á 3 land. De to beste fra hver gruppe gikk videre til hovedrunden, mens de som kom på siste plass spilte plasseringsrunden om plassene 7-9. Plasseringsrunde. De tre treerne fra de innledende gruppene spilte om plassene 7-9. Hovedrunden. De seks landene som ble nr. 1 eller 2 i de innledende gruppene, spilte i hovedrunden i to grupper med tre land. De to gruppevinnerne gikk videre til VM-finalen, de to toerne gikk videre til bronsefinalen mens de to treerne spilte kampen om 5.-plass. Gruppe I. Kampene ble spilt i București. Gruppe II. Kampene ble spilt i Brașov. Håndball-VM 1957 for kvinner. Håndball-VM 1957 for kvinner ble spilt i Jugoslavia i perioden 13.–20. juli 1957. Det var det første verdensmesterskapet i håndball for kvinner og ni lag deltok. Først ble det avholdt gruppespill med tre lag i hver gruppe der de to beste fra hver gruppe gikk videre til hovedrunden. Tsjekkoslovakia beseiret Ungarn med 7–1 i finalen og ble dermed verdensmestere. Bronsemedaljerne gikk til Jugoslavia etter at de slo Vest-Tyskland 9–6 i bronsefinalen. Krigsreportasje. Krigsreportasje betegner journalistisk reportasje om en krig. Reportasjen kan omfatte de politiske og militære begivenhetene i seg selv, men også bakgrunnsreportasje om diplomatiske, økonomiske og humanitære forhold. Payo Enríquez de Rivera. Don Payo Enríquez de Rivera (1622–8. april 1684) var biskop i Guatemala mellom 1657 og 1667, erkebiskop av Mexico mellom 1668 og 1681 samt visekonge av Ny-Spania fra den 13. desember 1673 til den 30. november 1680. Funna kraftverk. Funna kraftverk er et vannkraftverk i Stjørdalsvassdraget i Meråker kommune i Nord-Trøndelag. Kraftverket henter inn vann fra Funnsjøen, som reguleres mellom 442 og 431 moh. Det hentes også inn vann fra et bekkeinntak. Fallhøyden er 341 meter. Nedbørsfeltet til verket er på 64,3 km². Magasininnholdet er på 64 millioner m³. Kraftverket har installert ytelse på 20 MW på en vertikal Francisturbin. Midlere årsproduksjon er på 68,8 GWh. Kraftverket ble modifisert i 2007. Det gamle kraftverket ble overtatt av NTE i forbindelse med hjemfall fra Meråker Smelteverk i 1988. Det opprinnelige kraftverket var fra 1937. Kraftstasjonen er innsprengt i fjell og vannet ledes i en 1 800 meter tilførselstunnel og en 125 meter lang trykksjakt. Etter at vannet har rent igjennom turbinen, ledes det i en 860 meter lang uttakstunnel og kanal til Funna. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Håndball-VM. Håndball-VM for landslag blir arrangert for både herrer og damer. Udlændingestyrelsen. Udlændingestyrelsen er en etat under Justisministeriet. Etaten behandler saker om oppholds- og arbeidstillatelse i Danmark samt visumsaker. Etatens tidligere navn var Udlændingeservice og Direktoratet for Udlændinge. Udlændingestyrelsen er organisert i Center for Asyl og Familiesammenføring, med ansvar for politisk asyl og familiegjenforening, og Center for Job og Service, som har ansvar for oppholds- og arbeidstillatelser og visum. Etaten ledes av direktør Henrik Grunnet og visedirektør Poul Mose Hansen. Udlændingestyrelsen administrerer den danske utlendingsloven, som innebærer behandling av søknader om politisk asyl, visum, familiesammenføring, arbeidstillatelser med mer. I tillegg har Udlændingestyrelsen en lang rekke andre oppgaver på utlendingsområdet, for eksempel oppgaven med å sørge for innkvartering av asylsøkere. Langt de fleste av Udlændingestyrelsens avgørelser kan påklages til enten Flygtningenævnet eller til Justitsministeriet. Operasjon Karbala 3. Operasjon Karbala 3 var en en iransk offensiv under Iran–Irak-krigen. Offensiven varte fra 1. til 23. september 1986 og ble utkjempet på Al-Faw-halvøya ved Den persiske gulfen. Det var en spesialoperasjon av utført av de iranske pasdaran-enhetene som var trent for maritime operasjoner. Deres mål var den strategisk viktige oljeinstallasjonen Al-Amarahplattformen. Denne plattformen hadde blitt en viktig observasjonspost for anslag mot trafikken på vestre del av gulfen. På sjøen var iranerne meget sårbare for fly og kamphelikoptre. Irakerne angrep dessuten det store komplekset Al-Amarah uten skrupler. Irak tvang iranerne vekk etter få dager. De iranske tapene ble av motparten anslått til omkring to tusen døde, mens Iran selv hevdet å ha mistet 60 mann. Vikna vindmøllepark. Vikna vindmøllepark (også Vikna vindkraftverk) er et vindkraftverk på Husfjellet ved Garvik i Vikna kommune, Nord-Trøndelag. Kraftverket ble etablert av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE) i 1991, og er Norges første vindmøllepark. Den har også feilaktig blitt referert til som Norges første vindkraftverk, men enkeltstående vindmøller har blitt brukt til kraftproduksjon i Norge ihvertfall siden Hernes Vindelektricitetsverk åpnet i 1910. Kraftverket ble satt opp i 1991 med fem vindturbiner med en samlet effekt på 2,2 MW (3 x 0,4 MW + 2 x 0,5 MW), som startet ved vindhastigheter på 5 m/s, og stoppet ved 25 m/s. Siden idriftsettelse har kraftverket i snitt produsert 5,8 GWh per år. I 2011 hadde vindturbinene nådd sin tekniske levetid på 20 år, og NTE søkte om å erstatte de gamle turbinene med inntil 5 nye turbiner med inntil 9 MW total installert effekt. Forventet byggestart er i 2014. James Henry Craig. James Henry Craig (Gibraltar 1748–12. januar 1812 i London) var en britisk general og koloniadministrator. De forente Nederlandene ble lagt under den revolusjonære regjeringen til Frankrike i 1795, og stadtholder prins Vilhelm V av Oranje søkte tilflukt i England. En britisk styrke under general Craig dro til Cape Town for å sikre Kappkolonien mot franskmennene. Felttoget var vellykket, selv om kolonien ble holdt i britiske interesser, ikke Vilhelm av Oranjes. Han ble i 1805 utnevnt til å lede et nytt felttog, denne gang til Italia, men oppdraget ble avbrutt etter det østerrikske nederlaget i slaget ved Ulm. Craig hadde samtidig stillingene som generalguvernør av Canadaene og viseguvernør av Nedre Canada fra 1807 til 1811. Craig vurderte tiltak som å opprette engelsk språklige fylker og erstatte den lovgivende forsamling med en utnevnt regjering som et tiltak for å øke makten til de engelsk–språklige i det fremtredende franske Nedre Canada. Han forsøkte også å oppmuntre immigrasjon fra Storbritannia og USA i håp om å gjøre franskmennene til en minoritet. Hundhammerfjellet vindmøllepark. Hundhammerfjellet vindmøllepark er et vindkraftverk på Hundhammerfjellet på Abelværhalvøya i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Anlegget består av 14 vindmøller med effekt mellom 2,5 og 3,5 MW fra den norske produsenten Scanwind. Der er også en V66 (1,65 MW) vindmølle fra danske Vestas og to E-70 (2,3 og 2,0 MW) fra tyske ENERCON GmbH. Kraftverket eies og driftes av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk. Operasjon Karbala 4. Operasjon Karbala 4 (24.-26. desember 1986) under Irak-Iran-krigen var tenkt som et gjennombruddsangrep på det sørlige frontavsnittet mot Basra med en overgangsoperasjon over Shatt al-Arab-elven. Men angrepet over elven mot den andre bredden ble stoppet av irakerne som hadde forberedt seg for denne anledningen. Etter at nylige rekognoseringer hadde vist større troppekonsentrasjoner enn antatt på den irakiske siden, ble offensiven stoppet. Mellom 9 000 og 12 000 iranerne hadde blitt drept og såret i en dødelig felle mot opptil 2 000 irakerne. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1910. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1910 ble vunnet av Lyn etter at de vant 4–2 over Odd den 25. september. Victor Nysted scoret 3 mål for Lyn. 5 000 tilskuere overvar kampen som gikk på Gamle Frogner stadion. Dommer var Theodor Hansen, Fredrikstad.Dette var tredje gang Lyn vant et norgesmesterskap. Det var også tredje gang på rad at Lyn slo Odd i finalen. Lyns vinnerlag: August Heiberg Kahrs (målvakt), Alf Paus, Paul Due, Nikolai Ramm Østgaard, Erling Lorck, Henrik Nordby, Ragnvald Heyerdahl-Larsen, Kristian Krefting, Victor Nysted, Rolf Maartmann og Erling Maartmann. Odds lag: (2-3-5): Thorstrup Rødseth – Peder Henriksen, Per Skou – Thoralf Grubbe, Marius Lund, Einar Pedersen – Otto Olsen, Sverre Hansen, Bjarne Gulbrandsen, August Fredriksen, Henry Reinholdt. Kilde. 1910 Fotball for herrer Queen Elizabeth-klassen (fremtidig hangarskipsklasse). Queen Elizabeth-klassen er en skipsklasse bestående av to hangarskip som er bestilt av det britiske Forsvarsministeriet for Marinen. De to skipene, HMS «Queen Elizabeth» og HMS «Prince of Wales», er forventet å tre i tjeneste i henholdsvis 2014 og 2016. .name. .name er et generisk toppnivådomene (gTLD), beregnet for bruk til enkeltpersoners navn, klengenavn, tilnavn, rollenavn, psevdonymer eller andre personlige navn. Det ble delegert til Global Name Registry i 2001, men var ikke i full drift før i januar 2002. Domenenavn kan registreres på andre nivå ("john.name") og tredje nivå ("john.doe.name"). Det er også mulig å registrere en email-adresse på formen "john@doe.name" sammen med, eller i stedet for, domenenavnet "john.doe.name". En slik email-adresse er en videresendingskonto, og krever en annen email-adresse for levering. Når et domenenavn registreres på tredje nivå ("john.doe.name"), så blir andre nivå (i dette tilfellet "doe.name") delt, og kan ikke registreres. Andre tredjenivå-objekter som "jane.doe.name" eller "doe@doe.name" kan registreres under samme andrenivå-domene. Andre andrenivå-domener som "johndoe.name" blir ikke berørt. Da ".name"-domenet først ble lansert var det bare mulig med registrering på tredje nivå. Det var først senere, i januar 2004, at registrering direkte på andre nivå også ble tilgjengelig. Den opprinnelig påtenkte strukturen var "first.last.name", slik at en person kunne få et domenenavn som korresponderte med sitt virkelige navn. Eksterne lenker. N a Terrengsykling. Terrengsykling er en sport der man sykler i terreng, det være seg med spesielt utrustede terrengsykler, hybridsykler, BMX-sykler eller andre egnede tråsykler. Terrengsykler. De fleste terrengsykler har karakteristika som peker mot robusthet og funksjonalitet på ujevnt underlag: brede knastedekk, kraftige rammerør, kraftige skivebremser, funksjonelle klikkpedaler, dempergaffel eller til og med bakdemping. Robustheten medfører at sykler spesielt utviklet for terrengformål ofte kan være noe tyngre enn tilsvarende sykler for bruk på landeveien, men mange av dagens terrengsykler er likevel bygget opp med deler som gjør dem svært lette. Typer terrengsykling. Vanskelighetsgraden på løypen og treningssfokuset på syklingen er gjerne med på å definere hvaslags type terrengsykling man bedriver, for eksempel vil en mindre treningsfokusert form for øvelse kunne omtales som «terrengsykling» heller enn «rundbanesykling», sykling på sti og tøft teknisk terreng opp og ned med større fokus på mestring av de tekniske utfordringene enn på raskest mulig ankomst vil gjerne kalles «stisykling», og sykling i terreng med sterk negativ hellning med spesialsykler vil kalles «utfor» eller «frikjøring», avhengig av konkurranseaspektet. Terreng. Man kan drive terrengsykling på alle slags steder som har en form for terreng, for eksempel en gressplen eller i parker, men primært menes det med terrengsykling den form for sykling som gjøres i naturen, for exempel på grusveier og stier, og typisk i skog, utmark og fjell. Man kan dermed si at det er aspekter ved terrengsykling som har mer til felles med løping i skogen og orientering enn andre former for sykling, som by- eller landeveissykling. Typiske trekk. Terrengsykling er primært en individuell sport, og krever utholdenhet, teknikk og en evne til å klare seg selv. Samtidig arrangerer klubber og andre grupperinger sammenkomster og felles sykkelturer, både som trening og rekreasjon. Da terrengsyklister gjerne sykler langt bort fra sivilisasjonen må terrengsyklister i stor grad være istand til å klare seg selv. Skulle noe gå istykker på sykkelen, for eksempel dersom man opplever kjedebrekk eller punkterte dekk, vil det ofte være nødvendig at man er istand til å reparere dette på egenhånd. Disse utfordringene som alle terrengsyklister kan oppleve har også bidratt til å skape en spesiell dynamikk mellom typiske terrengsyklister, som skiller seg fra dynamikken mellom landeveissyklister eller bysyklister. Krigens regler. Krigens regler er en generell term for jus og regler forbundet med krig og konflikt. Krigens regler reguleres av folkerett, jus, FN-vedtak, internasjonale konvensjoner og akademisk teori. Tradisjonen rundt krigens regler går langt tilbake. Forfattere og teoretikere som Augustin, Thomas Aquinas, Thomas Hobbes, Rousseau og Immanuel Kant skrev mye om krigens regler og er fremdeles relevante og viktige teoretikere innen emnet. Michael Walzer en av nåtidens mest anerkjente teoretikere på feltet. Norske Henrik Syse har også skrevet mye om temaet. Genevekonvensjonen er en av de aller viktigste konvensjonene innen krigens regler. Jus ad bellum. Regler før krig omhandler regler for hva som rettferdiggjør bruk av militær makt. Hvilke kriterier som må være tilstede før det å gå til krig er moralsk- og/eller folkerettslig legitimt. Et eksempel er hvis en stat blir angrepet militært, er det i utgangspunktet legitimt å gå til motangrep. Jus in bello. Regler i krig omhandler hva som er tillatt og hva som er ulovlige handlinger i krig. Feltet omhandler både handlinger på stat til stat nivå og på individnivå. Eksempler på regler i krig er at det er ulovlig å henrette ikke-kombattanter og kombattanter som har overgitt seg eller tydelig gir signal om at de ønsker å overgi seg. Det er også ulovlig å utføre krigshandlinger uten å bære uniform som tydelig viser at du er en kombattant og skiller deg tydelig fra ikke-kombattanter. Jus post bellum. Regler etter krig omhandler det som skjer i forhold til krigens regler etter krig. Gode eksempler på dette er Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig, eller rettssakene mot krigsforbrytere etter borgerkrigen i Jugoslavia. Apple I. Apple I, også kjent som "Apple-1", var en tidlig personlig datamaskin. De ble formgitt og bygget for hånd av Steve Wozniak. Wozniaks kompis Steve Jobs hadde ideen om å selge datamaskinen. Apple I var Apples første produkt, demonstrert i april 1976 ved Homebrew Computer Club i Palo Alto i California. Apple I ble solgt for 666,66 dollar ettersom Wozniak likte repeterende tall og ettersom de ble solgt i en lokal sjappe for 500 dollar og la til en tredjedel i fortjeneste. Omtrent 200 enheter ble produsert. I motsetning til flere hobbydatamaskiner på samme tid, som ble solgt som byggesett, var Apple I et fullt montert kretskort med over 60 integrerte kretser. Man måtte likevel selv montere kasse, strømforsyning, strømbryter, tastatur og komposittskjerm. Et alternativt kretskort med kassettgrensesnitt for lagring ble senere sluppet med en kostnad på 75$. Ulrich Mühe. Ulrich Mühe (født 20. juni 1953 i Grimma som "Friedrich Hans Ulrich Mühe", død 22. juli 2007 i Walbeck i Börde) var en tysk film- og teaterskuespiller. Han spilte familiefar i to av Michael Hanekes 90-tallsfilmer ("Bennys Video" og "Funny Games"), men høydepunktet i karrieren var kanskje da han spilte hovedrollen som samvittighetsfull Stasioffiser i "De andres liv" fra 2006, som i 2007 ble belønnet med Oscar for beste utenlandske film. Det var samtidig en av Mühes siste roller. Han var far til skuespilleren Anna Maria Mühe. In Tyskland var han spesielt kjent for hovedrollen som Dr. Robert Kolmaar i TV-serien Der letzte Zeuge. Han vokste selv opp i DDR, og engasjerte seg i 1989 i demonstrasjoner mot kommunistregimet. John Graham. John Graham (24. april 1778–13. mars 1821) var en britisk oberst som først og fremst er kjent for å ha grunnlagt Grahamstown i Sør-Afrika i 1814. Grahamstown ble etter hvert et sentrum for militær, administrasjon, domstol og utdanning for sin omkringliggende region. Graham var født i Dundee i Skottland. Han var den andre sønnen av Robert Graham. 16 år gammel gikk Graham inn i hæren hvor han sluttet seg til det 90. regiment som ble opprettet av hans slektning, Thomas Graham av Balgowan (senere lord Lynedoch). To felttog til Frankrike sent i 1790–årene ble etterfulgt av hans utnevning som adjutant for jarlen av Chatham som Graham tjente i De forente Nederlandene. Etter tre år på Guernsey med sitt regiment, ble Graham sendt til Irland i 1803 og ble assisterende intendantur–general. Han ble forfremmet til major i det 93. regiment i januar 1806. Det var i denne stillingen han deltok i slaget ved Blaauwberg som gjenokkuperte Kappkolonien for Storbritannia. Rask forfremmelse til oberstløytnant førte til at han fikk ansvaret for Kappregimentet som hadde sin base i Wynberg som Graham trente som lett infanteri som var i stand til operere i skogsterreng. Graham og hans korps ble i 1811 sendt sammen med britiske regulære styrker og boer–kommandoer fra Swellendam, Graaff Reinet og Uitehage for å sette i gang med oppgaven som skulle definere hans militære karriere, fjerne rundt 20 000 xhosaer ledet av Ndlambe ka Rharhabe. Xhosaene hadde slått seg ned i Zuurveld (senere kalt Albany), et distrikt mellom elvene Bushman's og Fish som lå bortenfor Kappkoloniens grenseområde. Zuurveld ble feilaktig antatt av britene å være del av kolonien siden de misforstod grenseområdet slik den ble forklart av guvernør Joachim von Plettenberg i 1778. Det britiske felttogets mål ble definert gjennom Grahams plan om å bruke «en passende grad av terror». Grahams oppgave ble fullført i løpet av 1812, og han etablerte derfor Graham's Town som Zuurvelds sentrale militære post på den forlatte gården De Rietfontein. Byen var forbundet med fort langs Fish. Senere det året giftet Graham seg med Johanna Catharina Cloete (1790–1843), en etterkommer av Jacob Klute (eller Cloete), den første permanente nybyggeren i Kapp. Sammen med tre døtre fikk paret en sønn, Robert, som ble sivil kommisjonær i Albany. John Graham døde i Wynberg den 13. mars 1821. Det ble reiset et monument av ham i High Street, Grahamstown, på stedet for tornetreet hvor Graham besluttet seg for å etablere bosetning. .pro. .pro (professional) er et generisk toppnivådomene på internett. Det ble opprettet i 2002 og drives av Registry Services Corporation. Formålet med domenet var å signalisere til nettbesøkende at innehaveren av nettstedet er en kvalifisert utøver av sin profesjon, men ".pro" har til nå ikke oppnått noen særlig popularitet. ".pro"-domener er svært dyre sammenlignet med andre domener. Profesjonelle kvalifikasjoner må verifiseres, og domenet koster USD350, med et engangs registreringsgebyr på USD100. ".pro" har tre andrenivå-domener: ".law.pro", ".med.pro", og ".cpa.pro", reservert henholdsvis for advokater, leger, og autoriserte revisorer (certified public accountant). Registrering direkte på andre nivå ble senere også tillatt, med visse regler og restriksjoner. Noen registrarer har utnyttet et smutthull som gjør at ".pro"-domener kan registreres på vegne av en tredjeperson, så lenge det finnes en nominell registrant med korrekte kvalifikasjoner. På denne måten ble ".pro"-registrering uten restriksjoner tilbudt ved å benytte kvalifikasjonene til noen med tilknytning til registraren. Det har vært mye debatt om riktigheten av slike registreringer. Eksterne lenker. P r Henry Cavendish. Henry Cavendish med hans signatur.Henry Cavendish (10. oktober 1731 – 24. februar 1810) var en britisk vitenskapsmann, mest kjent for oppdagelsen av hydrogenet. Han kalte den nyoppdagede gassen «brennbar luft», beregnet gassens tetthet og beskrev forbrenningen som dannet vann. Antoine Lavoisier gjentok senere Cavendishs forsøk og gav grunnstoffet dets nåværende navn. Cavendish var også den første som utførte eksperimentet senere kjent som "Cavendish-eksperimentet", som måler Jordens tetthet. Ballyshannon. Ballyshannon ("Béal Átha Seanaidh" på (irsk) er en by med 2232 innbyggere i grevskapet Donegal (grevskap) i provinsen Ulster på nordvestkysten av Irland. Byens plassering. Den ligger der de irske riksveiene N3 og N15 krysser elva Erne like ved elvas utløp i Donegalbukten som munner ut i Atlanterhavet. Ballyshannon betyr "Munningen ved Seannach's vadested", etter en hærfører Seannach fra femte århundre som mistet livet i kamp her. Like vest for byen vider elva Erne seg ut og slynger seg utover et stort elvedelta med sand. Inne ved byen er det en bratt elvebredd på nordsiden, mens på sørsiden er det en klippe langsetter den sørlige elvebredden. Byen har vakker utsikt utover elvedeltaet, fjellpartier, skoger og innsjøer. Det er bratte gater med mye aktivitet og mange vakre hus. Byen og omegn har en interessant historie, og det er gjort mange viktige arkeologiske funn i området. Historie. I løpet av århundredene har byen hatt stor betydning i irsk historie. Det antaes at byen er den eldste i Irland. Flere arkeologiske utgravinger har gitt funn fra 4000 til 2500 år før kristus. Det er funnet tidlige bosettinger og tidlige rituelle funn. Omkring 2700 før Kristus kom folkevandrere ledet av en høvding fra Scytia fra moderne Makedonia og slo seg til ved utløpet av Erne. Det er flere brennegroper fra bronsealderen, en tredekket gangvei fra steinalderen, og nyere funn av en tidligere ukjent middelalderkirke og en kirkegård med mange skjelett som antas å være fra 1100 til 1400. I samme område ble det funnet mynter fra regjeringstiden til kong Henry III (1251–1276) og kong Edward I (1280–1302). Det ble også funnet benknapper og nåler på likkledene. Mange av skjelettene hadde en kvartsbit i hendene. Ifølge Ulsters historie (the Annals of Ulster) angrep vikingene i 795 øya Inishmurray. I 822 dro de innover elva Erne og angrep og brente ned Devenish klosteret. Historien forteller også at i 836 ble alle kirkene rundt Loch Erne, og de i Cluain Eois (Clones) og Daimhinis (Devenish øya) ødelagt av de utro. Både i 916 og i 923 plyndret en flåte av fremmede øyene i Loch Erne og distriktene omkring sjøen. Devenish Island i nedre Lough Erne med sitt rundtårn fra middelalderen. I 1211 marsjerte nordmennene fra sine bosettinger i Sligo til Ballyshannon. Da ga biskop de Grey i Norwich ordre til Gilbert de Angulo om å byggge en festning ved Belleek nær Ballyshannon. Fra 12. til 16. århundre drev munkeordenen "Cisterians" et kloster som det fremdeles kan sees rester av. Etterat vikingene forlot området overtok en keltisk krigerklan kalt O'Donnell som bygget en borg. I 1597 forsvarte de seg mot og vant over engelske styrker i "Slaget i Ballyshannon". Byen fikk kongelig bybrev i 1613 og var britisk garnisonsby i mange år. Noen av forlegningsbygningene sees fremdeles i byen. Det sies at bygningene hjemsøkes av spøkelset "Den grønne dame". Under 2.verdenskrig ble det opprettet en luftkorridor for britiske jagerfly fra Nord-Irland ut i Atlanterhavet og tilbake. Korridoren "Ballyshannon korridoren" ble benyttet av flyene som oppdaget slagskipet Bismark. Et vannkraft-elektrisitetsverk ble bygget i byen i 1950-årene. Det ble bygget en demning litt opp i elva og elveløpet ble gravet ut nedenfor for at fallet i elva skulle utnyttes. Kraftstasjonen skapte mye aktivitet med arbeidere og ingeniører fra mange kanter av inn og utland. Bredbåndstilknytning tilbys i Ballyshannon av kommunen (County Council) De små beginerhusene i Mechelen. De små beginerhusene i Mechelen ("Het Klein Begijnhof van Mechelen") er det eldste av de to beginerkompleksene i byen Mechelen i den belgiske provinsen Antwerpen. Anlegget ble stiftet i det 13. århundre av beginerne, en legorden for kvinner, inne i byen. Beginerne flyttet snart utenfor bymurene, og forble der frem til det 16. århundre, da de så flyttet inn i Mechelen igjen. De små beginerhusene ligger sentralt i den gamle delen av Mechelen, nord for Kanunnik De Deckerstraat. I Begijnenstraat lå Mechelens første beginerhus, langs en kanal som idag er fylt igjen og blitt til gaten Melaan. Dette komplekset var det første i Flandern som ble restaurert og oppgradert. I motsetning til de store beginerhusene i Mechelen som er fordelt over et virvar av smågater, ligger dette langs én smal gate bak Katelijnekirken. Historikk. Den første gangen beginerne nevnes i Mechelens historie er i «Chronyke van Mechelen 355-1680» av Remmerus Valerius. I denne krøniken nevnes at et antall beginere bodde i det som nå er kjent som Mechelens små beginerhus i begynnelsen av det 13. århundre. Nærmere bestemt skal dette ha vært i 1207, noe som ikke bekreftes av andre historiske kilder. Det eneste som kan fastslås er at de i 1245 var store nok til å få tilkjent presten Hendrik Surs som åndelig hyrde. Beginernes antall vokste, og dagens små beginerhus ble bygget. Ved siden av boliger ble også et kapell viet til Maria Magdalena bygget. I løpet av få år vokste beginernes antall slik at de sendte et brev til biskopen av Kamerrijk der de ba om å få tillatelse til å flytte ut av Mechelen til et mer avsondret sted, under ledelse av deres kapellan. Denne tillatelsen ble gitt 23. juli 1259. En av de viktigste arbeidsoppgavene i disse beginerhusene var å lage kniplinger, og kniplingene fra Mechelen var viden kjent som Flanderns fineste håndverk. Blant andre oppgaver var pleie av gamle og syke prester og beginere. Disse små beginerhusene har i dag en egen velforening, «Buurtwerking Klein Begijnhof». Pekka og Liisa. Pekka og Liisa var to brunbjørner som kom fra Rovaniemi i Nord-Karelen i Finland der bjørnejegere skyter og dreper en binne tidlig på våren 1951. Jegerne finner hiet til binna og der ligger det to nyfødte bjørnunger som ble kalt "Pekka" og "Liisa". Etter flere forsøk på å bringe de tilbake til naturen som mislykkes, fraktes de til Nystuen Høyfjellshotell på Filefjell hvor "Pekka" må avlives i april 1962 etter at han kommer seg ut, og "Liisa" etter at hun kommer seg ut i april 1969. Deres avkom "Vesle-Pekka" kom seg ut senere samme året og det ble da besluttet å skyte også han. Historie. Bjørnungene ble tatt med til landsbyen og flasket opp av lærer Risanens. Etter en tid hvor de vekte mye oppmerksomhet og ble vant til folk, ble de fraktet til Helsingfors, til generaldirektør O. Talas hvor de ble plassert i hans hundegård. Syv måneder gamle ble de så sendt til Norge og til godseier Treschow på Fritzøehus ved Larvik. Etter planen skulle bjørnene slippes løs i skogene ved Skrim. Her hadde det tidligere vært brunbjørn. Bjørnene ble værende i en innhegning på Fritzøehus en tid. Så gikk ferden videre og i slutten av oktober 1951 ble de satt i bur på en lastebil og kjørt til Myklevatnet på Skrim. De har nok hatt for mye kontakt med mennesker og ti dager senere svømmer de over Myklevatnet og kommer ruslende inn på gården Arneplass. De to krabatene blir igjen fraktet over vannet og og når skogbestyrer Rønningen hos Treschow vil til å gå så nekter Pekka og Liisa å være alene og følger etter han. Rønningen prøver å lure seg unna og til slutt gir han opp og setter dem i bur igjen. Dagen etter kjøres de tilbake til Fritzøehus. Senere på høsten blir det lagd et hi til dem inne ved Myklevatnet. Pekka og Liisa slår seg til ro for vinteren og blir der til mars 1952. Etter at de våkner av vinterdvalen i mars 1952 holder de seg i området noen uker før de igjen vender tilbake til folk. Treschow kontakter nå forfatteren Mikkjel Fønhus i Sør-Aurdal og Edvard Elsrud i Hedalen. Et nytt forsøk på utsetting i naturen blir forsøkt, denne gangen skal bjørnene til Vassfaret i Sør-Aurdal. I denne dalen har det tidligere vært en brunbjørnstamme, og på denne bakgrunn ble Vidalen landskapsvernområde opprettet i 1985. Bjørnene blir fraktet med fly fra Myklevatnet til Sandvannet i Vidalen. Etter en tid kommer Liisa ruslende inn på gården "Fossholm" i Ådalen, mens Pekka dukker opp ved "Granheim Bilverksted" i Begnadalen. Via Edvard Elsrud blir Knut Nystuen kontaktet. Han driver fjellgården og overnattingsstedet Nystuen på Filefjell. Nystuen leier en lastebil og med bjørnene i to kasser på planet går turen til Filefjell. På vei opp til Filefjell har det samlet seg mange skuelystne da bjørnene er blitt kjendiser. Oppe på Nystuen i Vang i Valdres går de løse og selv om de undersøker området så kommer de tilbake, inntil de en kveld ikke kommer tilbake. På morgenen kommer Pekka ruslende mens Liisa blir funnet igjen på Sletterust. Det blir derfor lagd en midlertidig innhegning av netting. Kort tid etter rømmer Liisa og får med seg Pekka. De blir observert i full fart opp mot Stogonøse ovenfor Nystuen. Etter litt kommer Pekka ruslende, mens Liisa er borte. Etter en omfattende leting hvor hun også blir etterlyst på radio kommer hun ruslende inn i tunet på gården "Haugseter" i Espedalen. Her blir hun hentet og kjørt tilbake til Nystuen. For å hindre nye rømninger blir det lagt nettingtak og nettingolv i den midlertidige innhegningen. Sist i 1953 var en ny bjørnegård i betong ferdig, med badekum, klatretre og to foringshus. Så blir Liisa drektig våren 1958 og får to unger, Knut og Ola. Etter to måneder blir de flyttet til Geiteryggen ved Skien. Lokalt fikk de navnene. Hva som skjer videre er ukjent. Pekka våkner fra vinterdvalen i april 1962 og kommer seg ut av bjørnegården. På grunn av forholdene blir det det besluttet å avlive han, og Max Manus som ligger på sin hytte ved Nystuen blir tilkalt og skyter Pekka. Bjørnen blir stoppet ut og er fortsatt på hotellet. Senere på våren føder Liisa en bjørnunge som blir kalt "Vesle-Pekka". Bjørnene blir stelt av Sigrid Nystuen som er datter av Knut Nystuen. De ble nærmest husdyr for henne. Hun er innom på morgenene for å mate dem og se etter dem. I de tidlige morgentimene danser de og leker, noe turistene ikke får oppleve senere på dagen. I april 1969 våkner Liisa av vinterdvalen og får opp lemmen mellom hiet og bjørnegården. I bjørnegården er det mye snø og hun klarer å komme seg ut. Det lykkes å få henne tilbake i bjørnegården men noen uker senere kommer hun seg ut på nytt. Ute treffer hun på noen turister, og en av dem blir truffet av en klapp fra Liisa og får skader i skulderen. Vedkommende klarer å komme seg unna, men på grunn av hendelsen blir det besluttet å avlive Liisa og hun blir skutt av Harald Kruge. Han betjener værstasjonen på "Varden", ovenfor hotellet. Etter at Liisa er borte sørger Vesle-Pekka og i juni same år klarer også han å komme seg ut. Han ville ikke tilbake og det blir besluttet å avlive også han. Denne gangen er det Erik Myreng som arbeider på hotellet som rørlegger som får oppdraget. Normaal Amsterdams Peil. Normaal Amsterdams Peil (vanligvis forkortet til NAP eller N.A.P.) er referansehøyden som høydemålinger i Nederland knyttes til. For enkelhets skyld har NAP blitt satt til å tilsvare det gjennomsnittlige havnivået, men i realiteten er dette høyere (se under). Opprinnelig var NAP lik standardgeoiden, men i senere år dette ikke lenger korrekt. Høydemerking. NAP er angitt med rundt 35 000 «peilemerker» som er plassert på ulike steder i landet, for eksempel som bolter plassert i bygninger, metermål plassert langs kanaler, ved broer og viadukter. De fleste av disse markeringene kalibreres en gang hvert tiende år av Rijkswaterstaat. Historikk. "Normaal Amsterdams Peil" er det som tidligere var kjent som "genormaliseerde Amsterdams Peil" (AP). Dette var igjen i pakt med "Stads Peijl" som hadde blitt fastlagt i 1684, avledet av IJs høyde ved flo om sommeren. Denne høyden hadde blitt fastlagt som "negen voet 5 duym" (ni fot, fem tommer) tilsvarende 2,67689 meter under "Zeedijks Hooghte" (vannhøyden ved Zeedijk i Amsterdam). Denne høyden ble angitt ved hjelp av en fure i en merkesten. Disse stenene ble på oppdrag av borgermester Johannes Hudde plassert i flere av Amsterdams sluser: Eenhoornsluis, Nieuwe Haarlemmersluis, Oude Haarlemmersluis, Nieuwe Brugsluis, Kolksluis, Kraansluis, West-Indische sluis og Scharrebiersluis. Av disse 8 stenene finnes idag kun den i Eenhoornsluis (Korte Prinsengracht ved Haarlemmerdijk). Stenen og slusen ble fredet i 2005. I 1860 ble AP omsatt til andre brukte høydemål, men da dette skjedde, ble det gjort en feil. Denne ble rettet (normalisert) i årene mellom 1885 og 1894. Det normaliserte høydemålet ble kalt NAP, noe som betyr at AP og NAP er det samme. Ordet «Normaal» anga i disse årene hvorvidt høyden som ble angitt var normalisert eller ikke. I 1879 ble Preussen knyttet til NAP, og fikk da det tyske navnet Normalnull (NN = NAP). I 1973 opprettet flere andre europeiske land tilsvarende standarder. NAP er fastlagt med en bronsebolt på et offisielt punkt, 1,43 meter over NAP, på en 22 meter lang funderingspåle under Dam i Amsterdam. Ekstreme ytterpunkter. Nederlands laveste punkt befinner seg 6,76 meter under Normaal Amsterdams Peil i Nieuwerkerk aan den IJssel. Like ved trelandspunktet på Vaalserberg i Vaals, Limburg ligger Nederlands høyeste punkt, 322,70 m over NAP. Innenfor en avstand på 1 kilometer i Limburg ligger ENCIs kalkstengruve med sitt dypeste punkt 5 meter over NAP, elven Maas har sitt løp på NAP + 45 meter mens d'n Observant, et konstruert «fjell» strekker seg 170,8 meter over NAP. Liste over referansepunkter ved høydemålinger. Liste over referansepunkter ved høydemålinger er en oversikt over ulike lands referansepunkter som brukes når man bestemmer normalvannstandens høyde. Det brukes også som grunnlag for å angi høydemål (meter over havet) på punkter (for eksempel fjell) på offisielle topografiske kart. Belgia. "Tweede Algemene Waterpassing" (TAW). Nullpunktet er Nordsjøens gjennomsnittlige havnivå ved lavvann målt ved Oostende. Frankrike. "Mètres d'altitude", Middelhavets gjennomsnittlige havnivå ved Marseille mellom 1895 og 1897. Nederland. Normaal Amsterdams Peil (NAP). Nullpunktet er det gjennomsnittlige nivået som IJ når ved flo ved Amsterdam. Sveits. "Meter über Meer" ("m. ü. M."). Dette er som for Frankrike Middelhavets gjennomsnittlige havnivå ved Marseille mellom 1895 og 1897. I Sveits er dette avmerket på et skjær i Genfersjøen ("Repère Pierre du Niton", 373,6 m ü. M.). Tyskland. "Normalnull" ("NN"), fra 1879 overenkomstig med det Nederlandske Normaal Amsterdams Peil. Ungarn. "Tengerszint feletti magasság". Siden den annen verdenskrig er nullpunktet fastlagt til det gjennomsnittlige nivået i Finskebukta mellom 1825 og 1839 i Kronstadt (Russland). I Ungarn er referansepunktet et punkt på stedet Nadap. Punktet befinner seg 173.1638 m over det tidligere nevnte nivået. Østerrike. "Meter über Adria" ("m ü. Adria", "müA"), Adriaterhavets gjennomsnittlige nivå ved Trieste (Molo Sartorio). Klubbeelveøyenstikker. Klubbeelveøyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen elveøyestikkere (Gomphidae). Utbredelse. Klubbeelveøyenstikker er utbredt i nordlige Europa og deler av det nordlige Asia. Finnes på egnede steder i det sydlige Danmark, Sverige og Finland. I sørøstlige Norge, øst for Oslofjorden. Utseende. Kjønnene er ganske like. Hunnen skiller seg fra hannen på bakkroppens siste ledd (anal-vedhenget) og ikke på forskjeller i fargene. Kroppen har tegninger eller mønster i gult og svart. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 60 og 70 millimeter. Levevis. Nymfen lever for det meste nedgravd på sandbunnen av mindre lagtsomtflytende elver eller vann med noe bevegelse. Nymfen er aktiv om natten. Eggene legges i vann. Utviklingen tar 2 år. Nymfen overvintrer. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra mai til august. Klubbeelveøyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Tangelveøyenstikker. Tang-elveøyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen elveøyenstikkere (Gomphidae). Utbredelse. Tang-elveøyenstikker er utbredt i Europa, men ikke lengst nord. Finnes i det sydlige Danmark, Sverige og Finland. I sørøstlige Norge langs kysten til Kristiansand. I syd Europa finnes underarten (varianten) "Onychogomphus unguiculatus" (van der Linden 1823) Utseende. Kjønnene er ganske like. Fargene på kroppen er svart og gult. Hannen har en lett synlig «tang» (anal-vedheng) bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 55 og 70 millimeter. Levevis. Nymfen lever i sandbunnen av sakteflytende elver. Eggene legges i vann. Nymfen overvintrer delvis nedgravd. Utviklingen tar 3-5 år. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Hannen flyr (patruljerer) lavt og hurtig langs elven, like over vannoverflaten, gjerne over mindre øyer og lignende. Hunnen sitter ofte gjemt i vegetasjonen og er vanskeligere å oppdage. Flygetiden er fra mai til august. Tang-elveøyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Halfdan Haneborg Hansen. Halfdan Haneborg Hansen (født 1890, død 1974) var en norsk major som under den andre verdenskrig ledet Den norske landvernbataljonen av IR 6 som var involvert i kampene langs Randsfjorden. Han var også en kjent Milorg-pioner. Haneborg Hansen var kjent for å holde god kontakt med befalet han kjempet sammen med, og forsøkte å organisere disse i en høyere organisatorisk ledelse. Høsten 1940 kom Haneborg Hansen i kontakt med Olav Helset og hans arbeid ble grunnlaget for "1. Kampgruppe Oslo" eller "Østlandsorganisasjonen" innenfor Milorg. Milorgs råd ønsket høsten 1942 å få en representant fra arbeiderbevegelsen med som 4. medlem. Haneborg Hansen hadde kontakt med juridisk konsulent i LO, høyesterettsadvokat Viggo Hansteen, men han ble arrestert og henrettet. Under forsøk på å skaffe en ny kontakt ble Haneborg Hansen 21.10.1941 angitt i forbindelse med Nittedal-saken og arrestert. Samme år slapp han ut og forsøkte å flykte til Sverige, men ble arrestert igjen 23. desember, etter bare seks dager. Det ble organisert et kupp og 9. januar 1942 klarte han å flykte fra Møllergata 19 og kom seg over til Sverige. Etter et par måneder fikk han beordring og skulle være militærattaché i Storbritannia. Lutetia. Lutetia (også kalt "Lutetia Parisiorum" eller "Lucotecia", på fransk "Lutèce") er navnet som ble brukt på Paris under romertiden. Bjørgo. Bjørgo er en grend, grunnkrets og tidligere jernbanestasjon på Valdresbanen i Nord-Aurdal kommune i Oppland fylke. Bjørgo er nå endepunkt for Valdresbanen, etter at sporet fra Fagernes til Bjørgo er revet. Stedet ligger ved veikrysset mellom og, Riksveien går over Tonsåsen til Etnedal og videre til Dokka, Svingvoll og Gjøvik. Europaveien går sørover mot Sør-Aurdal og Bagn, Nes i Ådal og Hønefoss. Nordover går den til Aurdal, Leira, Fagernes og deler seg deretter i veien over Valdresflya og mot Filefjell. Kongeøyenstikker. Hunnen legger egg i bunnslammet på grunt vann. Kongeøyenstikker ("Cordulegaster boltonii") er en øyenstikker som tilhører familiegruppen kongeøyenstikkere (Cordulegastridae). Utbredelse. Kongeøyenstikker er utbredt i Europa. Finnes i det sydlige Danmark, Sverige og Finland. I sørlige Norge langs kysten til grensen av Nordland. Mangler i innlandet. Kongeøyenstikker har to underarter (varianter) i Europa, en i sør og en i nord. Utseende. Kongeøyenstikker er nok den største øyenstikkeren i Norge, bakkroppen er mellom 54 og 64 millimeter lang. Kjønnene er ganske like. Fargene er mørk brun-svart med gule ringer. Hunnen kan skilles fra hannen på vedhenget bakerst på bakkroppen. Hunnen har kun et kort lite analvedheng (ovipositor). Hannen har lett synlige vedheng («tang») bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 85 og 90 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen av mindre bekker, som renner gjennom åpen skog, i lavlandet. Bunnen må være av sand og mindre steiner. Kongeøyenstikkeren foretrekker at vannet er næringsrikt og velger derfor gjerne mindre elver eller bekker som renner ut av et vann i lavlandet, i jordbruksområder. Jordbruk gir avsig av næringstoffer til vannet. Arten flyr i skog langs elven, men aldri inn i det åpne kulturlandskapet. Eggene legges på bunnen under vannlinjen, i bunnslammet. Utviklingen tar 4-5 år. Nymfen overvintrer delvis nedgravd på bunnen. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe, men kan også fly ganske langt. Hannen flyr (patruljerer) ofte langs elven. Hunnen sitter gjerne litt gjemt i vegetasjonen. Flygetiden er fra juni til ut august. Kongeøyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Guillaume Dufay. Guillaume Dufay (Du Fay, Du Fayt) (5. august? 1397 – 27. november 1474) var en fransk-flamsk komponist og musikkteoretiker fra tidlig renessanse. Han var en sentral skikkelse i den burgundske skolen, og den mest kjente og innflytelsesrike komponisten i Europa på midten av 1400-tallet. Tidlige år. Ifølge testamentet ble Dufay trolig født i Beersel ved Brussel. Han var et uekte barn av en ukjent prest og en kvinne ved navn Marie Du Fayt. Marie flyttet til Cambrai mens gutten var ganske liten, og her bodde han hos en slektning som var kannik i den lokale katedralen. Katedralens ledelse oppdaget raskt Guillaumes musikalske begavelse og sørget for at han fikk en grundig musikkutdannelse. Sommeren 1409 studerte han med Rogier de Hesdin, og fra 1409 til 1412 står han oppført som korgutt i katedralen. I denne perioden studerte han med Nicolas Malin, og ledelsen ble tydeligvis imponert av hans prestasjoner for i 1411 ga de Dufay sin egen kopi av Villedieus "Doctrinale", noe som var svært uvanlig for personer på hans alder. I juni 1414, i en alder av 16 år, ble han gitt et beneficium som kapellan ved St. Géry, som lå like ved med Cambrai. Senere samme år reiste han trolig til konsilet i Konstanz hvor han kan ha blitt til 1418 da han returnerte til Cambrai. Fra Cambrai til Italia og Savoy. Fra november 1418 til 1420 var han subdiakon ved Cambrai-katedralen, og reiste så til Rimini og trolig Pesaro hvor han jobbet for Malatestafamilien. Selv om det ikke finnes noen bevis som bekrefter hans opphold der kan flere av hans verker dateres til denne perioden, og de inneholder referanser som gjør et opphold i Italia nokså sannsynlig. Her møtte han komponistene Hugo og Arnold de Lantins, to av musikerne hos Malatesta. I 1424 vendte Dufay nok en gang tilbake til Cambrai, denne gangen på grunn av en slektnings sykdom og påfølgende død. Innen 1426 var han tilbake i Italia, denne gangen Bologna, hvor han tjente under kardinalen Louis Aleman, det pavelige legatet. I Bologna ble han diakon, og innen 1428 prest. I 1428 ble Kardinal Aleman jaget fra Bologna av rivalene i Canedolifamilien, og Dufay satte på dette tidspunktet kursen mot Roma. Her ble han medlem av det pavelige koret, først under pave Martin V, og deretter under pave Eugenius IV. I 1434 fikk han tittelen "maistre de chappelle" i Savoie, hvor han tjente under hertug Amadeus VIII. Han forlot angiveligvis Roma på grunn av en finansiell krise i det pavelige koret, og for å rømme fra turbulensen og usikkerheten rundt striden mellom pavedømmet og konsilet i Basel. Men i 1435 var han tilbake i det pavelige kapellet, denne gangen i Firenze — pave Eugenius ble drevet fra Roma i 1434 etter at det var blitt opprettet en opprørsrepublikk der. I 1436 skrev Dufay en av sine kjente komposisjoner, den lystige motetten "Nuper rosarum flores" som ble sunget ved innvielsen av Brunelleschis kuppel ved katedralen i Firenze hvor Eugenius levde i eksil. I denne perioden begynte Dufay sitt lange samarbeid med noen av de viktigste musikkmeséner i renessansen, d'Estefamilien i Ferrara, som han sannsynligvis var blitt kjent med gjennom sitt samarbeid med Malatesta-familien. Rimini og Ferrara ligger i nærheten av hverandre og de to familiene hadde knyttet forbindelser gjennom ekteskap. Dufay komponerte minst én ballade for Niccolò III, marki av Ferrara, en by Dufay besøkte i 1437. Etter Niccolòs død i 1441 fortsatte den neste markien å holde kontakten med Dufay, gi han finansiell støtte og kopiere og distribuere noe av hans musikk. Tilbake til Cambrai. Striden mellom pavedømmet og konsilet i Basel fortsatte gjennom 1430-årene, og Dufay innså at hans egen posisjon kunne være truet etterhvert som konflikten spredte seg, særlig etter at konsilet i 1439 avsatte pave Eugenius og erstattet ham med motpaven Felix V (hertug Amadeus av Savoie). På denne tiden returnerte Dufay til sitt hjemland, han var fremme i Cambrai i desember samme år. For å bli kannik i Cambrai måtte han ha en juridikum, og dette skaffet han seg i 1437, muligens etter å ha studert ved Universitetet i Torino i 1436. En av de første dokumentene som viser at han er i Cambrai er datert 27. desember 1440 og gjelder mottak av 36 lod vin til en fest for evangelisten Johannes. Dufay skulle bli i Cambrai ut 1440-årene, og i denne perioden tjente han også under hertugen av Burgund. I Cambrai samarbeidet han med Nicolas Grenon om å fullføre en revisjon av katedralens liturgiske musikksamling. En av oppgavene var å skrive en omfattende samling polyfon musikk. Han var han også aktiv i katedralens administrative styre. I 1444 døde hans mor Marie, og hun ble gravlagt i katedralen. Dufay flyttet inn i den tidligere kannikens hus i 1445, og dette var hans hovedbopel resten av livet. Reiser til Savoy og Italia. Etter at den siste motpaven (Felix V, hans tidligere arbeidsgiver Amadeus VIII, hertug av Savoie) abdiserte i 1449 begynte striden mellom de forskjellige fraksjonene av kirken å gi seg. I 1450, rett før hertug Amadeus' død reiste Dufay sørover til Torino, men vendte tilbake til Cambrai senere samme året, og i 1452 tilbake til Savoie igjen. Denne gangen returnerte han ikke til Cambrai før etter seks år, og i løpet av denne perioden prøvde han å finne enten et beneficium eller et arbeid som ville gjøre det mulig å bli i Italia. Flere komposisjoner fra denne perioden er bevart, inkludert én av de fire "Lamentationes" som han komponerte etter Konstantinopels fall i 1453, den velkjente messen "Se la face ay pale". I tillegg er et brev til Lorenzo de'Medici bevart. Da Dufay ikke klarte å finne en tilfredsstillende stilling til pensjonstilværelsen reiste han tilbake til Savoie hvor han mer eller mindre offisielt fungerte som korleder for Louis av Savoie. Trolig hadde han en seremoniell rolle siden arkivene aldri nevner ham. De siste årene i Cambrai. Da han returnerte til Cambrai i sine senere år ble han utnevnt til kannik ved katedralen. På dette tidspunktet var han den mest kjente komponisten i Europa. Nok en gang knyttet han sterke bånd med hoffet i Burgund, og fortsatte med å komponere musikk for dem. I tillegg ble han oppsøkt av blant annet Busnois, Ockeghem, Tinctoris og Loyset Compère, som alle var av stor betydning i utviklingen av den neste generasjons polyfone stil. I denne perioden skrev han trolig messen basert på "L'homme armé" samt en chanson av samme sang. Sistnevnte komposisjon kan ha blitt inspirert av Filip den godes oppfordring om et korstog mot tyrkerne som nettopp hadde erobret Konstantinopel. Han skrev også flere rekviemer omkring 1460, men disse er tapt. Dufay døde 27. november 1474 etter et flere ukers sykeleie. Det var hans ønske at hans motett "Ave regina celorum" (med bønn om tilgivelse mellom versene i antifonen) skulle synges mens han lå på dødsleiet, men det ble ikke nok tid til å gjennomføre dette. Dufay er bisatt i kapellet i St. Etienne i Cambrai-katedralen. Et portrett av ham er skåret inn i gravstenen. Etter at katedralen ble ødelagt forsvant gravstenen, men ble funnet igjen i 1859. Den befinner seg nå i et museum i Lille. Verk. All hans geistlige musikk er vokal, men i henhold til tidens skikk kan den ha blitt fremført med musikkinstrumenter som forsterking av sangstemmene. Heller ikke den verdslige musikken er rent instrumental. Cantus firmus og isorytmikk. Motettene er alle komplekse og isorytmiske, og stammer alle fra tiden før 1450. Med tanke på tallsymbolske og gematriske betydninger er motetten "Nuper rosarum flores" spesiell. Til grunn for dette verket ligger en tallplan hvor tallverdiene inneholder bibelske og andre religiøse betydninger. Blant annet samsvarer proporsjonene av vokalkomposisjonens deler med proporsjonene av Salomos tempel slik de er spesifisert i Bibelen. Av fire "Lamentationes" skrevet i anledning Konstantinopels fall i 1453 er bare en bevart. Innflytelse. I sin levetid var Dufay i tjeneste hos de førende hoffene i Europa (Ferrara, Burgund, Savoy). Han var blant de mest innflytelsesrike komponistene på 1400-tallet, og hans musikk ble kopiert, distribuert og sunget overalt hvor polyfonien hadde spredd seg. Nesten alle komponistene i de påfølgende generasjonene tok til seg visse elementer av hans arbeid. Den brede distribusjonen av hans musikk er meget imponerende med tanke på at han døde flere tiår før man fikk muligheten til notetrykking. Dufay skal ifølge Adam von Fulda ha vært den som innført hvite noter i tillegg til andre nyvinninger innen musikknotasjon. Kilder. Basert på engelsk Wikipedia Smaragdøyenstikker. Smaragdøyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen metalløyenstikkere (Corduliidae). Utbredelse. Smaragdøyenstikker er utbredt i Europa og Asia. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. Mangler helt nord. I sørlige Norge langs kysten til Nordland. Mangler i fjellet og nord på østlandet. Det skal være en underart i østen. Utseende. Kjønnene er ganske like. Fargen er metallglinsende grønnlig, noen ganger med litt kobberglød.. Hannen kan skilles fra andre hanner i familiegruppen på den særpregete «tangen» (anal-vedheng), bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 65 og 75 millimeter. Levevis. Nymfene lever i ulike vann eller myrtjern i lavlandet, opptil 300 moh. Også i rennende vann. Arten synes å foretrekke ganske mye vegetasjon langs bredden. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Hannene patruljerer ofte langs bredden av vann og bekker. Eggene i geleklumper festet til vannplanter. Utviklingen tar 2-3 år. Nymfen overvintrer mellom plantedeler Flygetiden er fra mai til august, gjerne tidlig og midt på dagen. Smaragdøyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Filmåret 2000. Filmåret 2000 er en oversikt over hendelser, lanserte filmer, utdelte priser og fødte og døde filmpersonligheter i 2000. Vanlig metalløyenstikker. Vanlig metalløyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen metalløyenstikkere (Corduliidae). Utbredelse. Vanlig metalløyenstikker er utbredt i mello og nord Europa og i det vestlige Asia. Finnes i det sydøstlige Danmark, og i hele Sverige og Finland. I hele Norge, men mangler lengst nord-øst i Finnmark. Utseende. Kjønnene er ganske like. Fargen er metallglinsende grønnlig, noen ganger med litt kobberglød.. Hannen kan skilles fra andre hanner i familiegruppen på den særpregete «tangen» (anal-vedheng), bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 75 og 85 millimeter. Levevis. Nymfene lever i næringsrike vann eller myrtjern i lavlandet, men også litt opp i fjellet. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Patruljerer ofte langs bekker eller kanaler. Eggene legges i geleklumper i vannet. Utviklingen tar 3 år. Nymfen overvintrer mellom vegetasjonen. Flygetiden er fra juni til september, gjerne litt utpå dagen. Vanlig metalløyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Fjellmetalløyenstikker. Fjellmetalløyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen metalløyenstikkere (Corduliidae). Utbredelse. Fjellmetalløyenstikker er utbredt i Nord-Europa. Mangler i Danmark, men er funnet i det nordlige Sverige og Finland. I det nordlige Norge, i fjellet. Utbredt sør til Rogaland, på vestlandet hvor finnes den kan finnes langt ned i lavlandet. På østlandet finnes den på Hardangervidda og sør til omtrent Røros og bare i fjellet. Utseende. Kjønnene er ganske like. Fargen er matt og mørk svart, med litt grønn metallglans. I pannen er det noen gule flekker. Hannen kan skilles fra andre hanner i familiegruppen på «tangen» (anal-vedheng), bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 65 og 70 millimeter. Levevis. Nymfene lever i små pytter, sildrende bekker og myrtjern i fjellet, over 200 moh, men under alpin sone. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Utviklingen tar trolig 3 år. Nymfen overvintrer. Flygetiden er fra månedskifte av juni/juli til midten av august. Fjellmetalløyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Myrmetalløyenstikker. Myrmetalløyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen metalløyenstikkere (Corduliidae). Utbredelse. Myrmetalløyenstikker er utbredt i Nord-Europa og det nordlige Asia. Noen få steder i Danmark, men er funnet i hele Sverige og Finland. I Norge, i fjellet, men mangler lengst nord-øst i Finnmark. Utseende. Myrmetalløyenstikker er en av de minste metalløyenstikkerne i slekten "Somatochlora". Kjønnene er ganske like. Fargen er matt og mørk svart, med litt grønn metallglans. I pannen er det noen gule flekker. Hannen kan skilles fra andre hanner i familiegruppen på «tangen» (anal-vedheng), bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 60 og 65 millimeter. Levevis. Nymfene lever i små pytter eller myrtjern. Den finnes på myrer med spredt skog og små vannpytter. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Ofte patruljerer de over tørre områder av myren, noen meter over bakken. De flyr sjelden langs selve vannkanten. Eggene legges i våt mose. Utviklingen tar trolig 3 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene. Flygetiden er fra slutten av juni til september. Myrmetalløyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Piotr. Piotr er en polsk variant av mannsnavnet Peter som kommer fra gresk "Πέτρος" «Petros» gjennom latin "Petrus", en oversetning av arameisk Kefa, som betyr «stein» eller «klippe». Pjotr og Pyotr er vanlige transkriberinger av det russiske navnet Пётр, som også er en variant av Peter. Utbredelse. Piotr er et svært vanlig navn i Polen, og Pjotr et svært vanlig navn i Russland. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Piotr i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Mercury-Atlas 6. Mercury-Atlas 6 var en bemannet romferd i NASA sitt Mercury-program. Det var den tredje bemannede amerikanske romferden og den første der en amerikansk astronaut gikk i omløp rundt Jorden. Mercury-Atlas 6 ble skutt opp med en Atlas-rakett fra Complex 14 på Cape Canaveral i Florida. Romskipet gjennomførte 3 omløp rundt Jorden, med astronaut John Glenn ombord. Ferden varte mindre enn 5 timer. Høydepunkter fra ferden. Oppskytingsdatoen ble først satt til 16. januar 1962, deretter utsatt til 23. januar på grunn av problemer med drivstofftankene på Atlas-raketten. Utskytningen ble så forskjøvet dag etter dag til 27. januar. Denne dagen satt Glenn klar i romskipet, da oppskytingen ble avblåst 20 minutter før tiden pga. overskyet vær, noe som ville hindret fotografering av oppskytingen. Ny dato ble satt til 1. februar, men da drivstoff ble fylt på Atlas-raketten, oppdaget ingeniører en lekkasje. Dette forårsaket en to ukers utsettelse for reparasjoner. 15. februar ble oppskytingen igjen avlyst på grunn av dårlig vær. Klokken 14:47 UTC, etter 2 timer og 14 minutter med stopp i nedtellingen, og 3 timer og 44 minutter etter at Glenn hadde gått ombord i Friendship 7, ble romskipet skutt opp. Klokken 14:52 UTC, var Friendship 7 i bane. Glenn fikk tilbakemelding om at Atlas-raketten hadde sendt Mercury-Atlas 6 i en bane som ville vare for 6 omløp. Men computere ved Goddard Space Flight Center i Maryland indikerte at bane-parametrene ville være gode nok for 100 omløp. Friendship 7 begynte sitt første omløp med grønt for alle systemer. Det passerte Atlanterhavet og passerte over Kanari-øyene. Han kunne se den afrikanske kystlinjen og litt senere det indre av Nigeria. Over Kano tok Glenn så manuell kontroll over romskipet og justerte stillingen. Han tillot romskipet å snu seg over til det var rettet i fly-retningen. Over Det indiske hav på det første omløpet observerte Glenn sin første solnedgang fra bane. Han beskrev øyeblikket som "nydelig". Himmelen ble svært, svært sort, sa han, med et tynt blått bånd i horisonten. Under sin ferd på nattsiden av Jorden, nær kystlinjen av Australia, observerte Glenn stjerner, vær og landemerker på Jorden. Da romskipet kom innenfor radiorekkevidde til Muchea i Australia, snakket Gordon Cooper med Glenn fra en stasjon der. Glenn rapporterte at han følte seg fin og hadde ingen problemer. Han så veldig sterke lys og det som lignet en by nedenunder. Cooper svarte at han trolig så på lysene fra Perth og Rockingham. Dette var riktig, da mange mennesker i Perth slo på lysene om natten slik at de skulle være synlige for Glenn når han passerte over. «That sure was a short day», fortalte han Cooper. «That was about the shortest day I've ever run into». Da romskipet passerte over Hawaii, merket Glenn en masse interferens på HF-radioen. Da han krysset Stillehavet og nærmet seg Mexico, informerte bakken han om at en «thruster» lagde problemer med stillingen av romskipet. Glenn senere bemerket at denne feilen ble hos ham resten av ferden. Da Friendship 7 passerte over Cape Canaveral på starten av sitt andre omløp, merket en i kontrollen at "Segment 51", en sensor som ga data på romskipets landingsystem, ga rare data. I følge dataene som kom, var varmeskjoldet og landingsbagen ikke lenger låst på plass. Hvis dette var tilfellet, ble varmeskjoldet bare holdt løst fast. Glenn fikk beskjed om å slå av bryteren for å utløse landingsbagen. Temperaturen i Glenn sin romdrakt ble etterhvert for høy. Det hadde vært slik siden hans passering over Kanariøyene på den andre runden. Da han krysset Det indiske hav igjen, prøvde han å justere dress-temperaturen. Da han nræmet seg Woomera, Australia, kom et varselslys på, som advarte mot for høy luftfuktighet i kabinen. Resten av ferden måtte Glenn balansere draktens kjølesystem mot luftfuktigheten. Friendship 7 landet i Atlanterhavet ca. 60 km unna det planlagte punktet. USS Noa, et amerikansk krigsskip, oppdaget romskipet under landing og plukket romskip og astronaut opp. En smilende John Glenn kom seg ut av Friendship 7 og stod på dekket av "Noa" der hans første ord var: «"It was hot in there"». Friendship 7 er nå utstilt i National Air and Space Museum i Washington, DC. Monticello. Monticello'", i nærheten av Charlottesville, Virginia, var eiendommen til Thomas Jefferson, hovedforfatteren av Amerikas forente staters uavhengighetserklæring, den tredje presidenten i USA, og grunnleggeren av University of Virginia. Huset er tegnet av Jefferson selv, og ligger på toppen av en 250 m høy topp i Southwest Mountains sør for Rivanna Gap. Monticello betyr "lite fjell" på italiensk. Et bilde av Monticellos fasade mot vest var på baksiden av amerikanske 5-cent mynter (kalt «"Nickels"») fra 1938 til 2003, bildet kom tilbake på myntene fra 2006, og var også på baksiden av amerikanske to-dollarsedler som ble trykket fra 1928 til 1966. Monticello ble innlemmet i verdensarven i 1987, sammen med University of Virginia som ligger ikke langt unna. Anton Webern. Anton von Webern, etter 1918 bare Anton Webern, (født 3. desember 1883 i Wien, død 15. september 1945), var en østerriksk komponist og dirigent. Han studerte musikkvitenskap og komposisjon i Wien som elev av Guido Adler og Arnold Schönberg. Han videreutviklet Schönbergs tolvtonemusikk og ble en forløper for den atonale punktmusikken og serialismen etter annen verdenskrig. Foruten flere orkesterverk, komponerte Anton Webern kammermusikk, klavermusikk, korverk og sanger. Den 15. september 1945 i Zell am See, i en alder av 61 år, ble Anton Webern ved et uhell skutt og drept av en amerikansk soldat under en razzia i huset der han bodde. Bremseskjerm. a> reduserer hastigheten ved hjelp av en bremseskjerm. En bremseskjerm er en type fallskjerm som er konstruert for å foldes ut fra et hurtig bevegende objekt i en atmosfære, for å bremse dette ved hjelp av øket luftmotstand. Det blir gjerne brukt for å kontrollere veldig raske nedstigninger eller bremse spesielt raske fly under landing. NASAs romferger benytter også bremseskjermer under landingen. En bremseskjerm er lenger, og langt smalere enn en vanlig fallskjerm, og skaper av den grunn mindre luftmotstand. Resultatet er at en bremseskjerm ikke kan senke hastigheten på objektet like mye som en vanlig fallskjerm kan, men kan i motsetning foldes ut ved høyere hastigheter uten å ødelegges av lufttrykket. I tillegg gjør den enklere konstruksjonen det mulig å folde en bremseskjerm ut raskere. Der en vanlig fallskjerm kan ha problemer med å folde seg fullstendig ut, vil en bremseskjerm vanligvis folde seg ut kjapt og sørge for den forventede luftmotstanden. En bremseskjerm brukes enkelte ganger for å dra ut en større fallskjerm, ved å bruke luftmostanden fra bremseskjermen til å dra fallskjermen ut fra beholderen. Den meste kjente bruken av en slik bremseskjerm finnes i vanlig fallskjermhopping, der den blir kalt "pilotskjerm". Under tandemhopping, der to personer er koblet til samme fallskjermrigg, foldes vanligvis pilotskjermen ut ved starten av fallet, med den doble hensikten å først bremse fallhastigheten, for siden å dra ut hovedskjermen. Dragrace-biler bruker også bremseskjermer for å raskt å kunne redusere hastigheten. Maarja Kivi. Maarja Kivi (født 18. januar 1986 i Tallinn, Estland) er en estisk musiker og tidligere medlem av jentegruppen Vanilla Ninja. Hun startet sin karriere ved å delta i den estiske Melodi Grand Prix, Eurolaul. Senere ble hun et av de fire medlemmene i Vanilla Ninja. Kivi spilte bass og sang de fleste av sangene på Vanilla Ninja's to første album. Kivi forlot gruppen i 2004 pga. at hun var gravid med sitt første barn, og ble erstattet av Triinu Kivilaan. Kivi har siden 2005 prøvd seg på et solo-comeback under navnet Maarja. Men hennes comeback var i begynnelsen mislykket. Hennes singel, "Could You", nådde ikke lengre enn nummer 35 på de sveitsiske hitlistene. I 2006 gav Kivi ut sin andre singel, Shine It On. Singelen bestod av tre spor, og nådde nr. 16 i MTV Baltic TOP 20. Senere på året oppstod det rykter om at Kivi brøt med BrosMusic. Etter noen uker var det klart at ryktene var sanne. I juli 2007 fikk fansen høre at Iron Maidens produsent Kevin Shirley jobbet med et heavy metal-album for Kivi. i desember 2007 byttet Kivi artist navn til Marya Roxx. Dette for å glemme fortiden og for å starte helt på nytt. Albany (Sør-Afrika). Albany i Sør–Afrika (også kjent som Cape Borders, Cape Frontier, Settler Country og Western Region) var et distrikt i Eastern Cape i Sør-Afrika. Området var kjent som Zuurveld av migrerende boere sent på 1700–tallet. ANC–regjeringen slo Albany sammen med den store townshipet Alice som kommuneområdet Cacadu. General Jacob Glen Cuyler, landrost i distriktet Uitenhage, oppkalte området mellom elvene Sundays og Fish «Albany» etter Albany i New York som han kom fra. Albany ble fokuset for bosetning av nybyggerne i 1820 av Kappkoloniens nye britiske herrer. Det var en av de største immigrasjonsbølgene av britiske nybyggere til Afrika og var en milepæl i dannelsen av det anglo–afrikanske folk. Grahamstown, Bathurst og Port Alfred ble viktige landsbyer i Albany etter ankomsten til nybyggerne i 1820. Regionen, med unntak av townshipet Alice, er for det meste bebodd av anglo–afrikanere og afrikandere. Eastern Cape er ellers dominert av xhosaene. Kathleen Hanna. Kathleen Hanna under en Bikini Kill konsert 17. januar, 1996. Kathleen Hanna (født 12. november 1968 i Portland, Oregon) er en amerikansk musiker, aktivist, og journalist. Hun var vokalist i det nå oppløste Bikini Kill, og senere feminist-elektrogruppen Le Tigre. I 1998 slapp Hanna ut et soloalbum under navnet Julie Ruin. Hanna blir idag sett på som en av de ledende ikonene blant 1990-tallets «riot grrrl»-bevegelsen, og bidro også til gjenopplivelsen av feminismen i dette tiåret. Hanna har stått fram som biseksuell, og er idag gift med Adam Horovitz. NEEMO. NEEMO er en forkortelse som står for NASA Extreme Environment Mission Operations, er et NASA-program (fra og med 2001) for å studere menneskelig overlevelse i et undersjøisk laboratorium som forberedelse for fremtidige utforskninger av Solsystemet. «Aquarius» er en undersjøisk installasjon lokalisert nær Key Largo i Florida. Den er eid av National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) og operert av National Undersea Research Center (NURC) fra University of North Carolina–Wilmington som en studiebase for marin-biologi. NASA har brukt denne basen siden 2001 i en serie av undersjøiske ferder, vanligvis med en varighet av 3 uker eller mere, der astronauter og andre deltar. Deltakerene kalles vanligvis for «aquanauter», og istedenfor «dykking», utføres det «romvandringer» (Extra-vehicular activity – EVA). Grupper med NASA-ansatte og kontraktører lever nede i «Aquarius» så lenge som tre uker av gangen. For NASA, er «Aquarius» er overbevisende analog sammenligning til langvarige bemannede romferder, og NEEMO-aquanautene utsettes for mange av de samme oppgavene og utfordringene under sjøen, som de vil ute i verdensrommet. Fullgård. Fullgård var en klassifisering av et gårdsbruk som måtte betale full skatt, fra 1500-tallet kalt matrikkelskyld. Denne måten å klassifisere gårder på i skattesystemet ble utstrakt brukt på Østlandet i tidligere tider, og var basert på gårdenes antatte verdi og avkastning. En fullgård var den høyeste av tre klasser, og var dobbelt så mye som en halvgård og fire ganger så mye som en ødegård. Halvgård. Halvgård var en klassifisering av et gårdsbruk som slapp med å betale halv skatt, fra 1500-tallet kalt matrikkelskyld. Denne måten å klassifisere gårder på i skattesystemet ble utstrakt brukt på Østlandet i tidligere tider. Sundays (elv). Sundays River er en elv i provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika og er sagt å være den raskest flytende elva i Sør–Afrika. Khoisan–folket kalte opprinnelig elva Nukakamma (gressfullt vann) siden elvas bredder alltid er grønne og fulle av gress til tross for det tørre terrenget som den renner gjennom. Opprinnelsen til den 250 km lange elva er i Compassberg Mountains (de høyeste fjellene i den tidligere Kapprovinsen) nær Nieu-Bethesda. Elva flyter så generelt i sør–sørøstlig retning, passerer byen Graaff Reinet i Karoo før den bukter seg gjennom Zuurberg Mountains før den passerer Kirkwood og Addo i den fruktbare Sundays River Valley. Den munner ut i Indiahavet ved Algoa Bay nær byen Port Elizabeth. Fish–Sundays–kanalsystemet består av et kanal– og tunnelsystem som leverer vann fra Oranje til Great Fish River Valley og viderer til Sundays River Valley for å supplere den eksisterende vannforsyningen til Eastern Cape. Siden 1992 har vann fra Sundays River Valley blitt levert til Port Elizabeth. Sykepenger. Sykepenger i Norge skal kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive medlemmer av folketrygden som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade. Arbeidstakere. Arbeidstakere har rett på sykepenger fra første sykdomsdag. Fram til 16. sykdomsdag er arbeidsgiver pliktig til å betale sykepenger som er det samme beløpet som arbeidstakeren ville hatt som lønn i det samme tidsrommet. Fra 17. sykdomsdag til 48/50 uker etter oppstått sykdom betales sykepengene av NAV. Disse sykepengene utgjør 100 % av grunnlønn opptil 6G. De fleste offentlige arbeidsgivere og noen få større firmaer betaler arbeidstakeren full lønn og får refundert sykepengene fra NAV. Retten til sykepenger er betinget av at man er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som kommer av egen sykdom eller skade. Det er et krav at du har vært i jobb i mer en fire uker. Du må videre tape pensjonsgivende inntekt på grunn av arbeidsuførheten. Minstekravet her er at inntekten overstiger 1/2 G. (Denne inntektsgrensen foreligger ikke i arbeidsgiverperioden). Etter 50 ukers sykdom kan pasienten få attføringspenger, rehabiliteringspenger, eller fast eller tidsbegrenset uføretrygd. Vanligvis kreves en legeerklæring, eventuelt spesialisterklæring før ytelsen innvilges. Siden 2006 har kiropraktorer og manuell terapeuter fått rett til å sykemelde de første 8 ukene. Isbjørn Is. Isbjørn-Is AS er en norsk bedrift som lager iskrem. Bedriften ligger på Askøy utenfor Bergen og markedsfører og selger sine produkter i butikker på Vestlandet, samt i resten av landet gjennom datterselskapet Den Norske Isbilen. Bedriften er en av tre gjenværende iskremprodusenter i Norge, og er i dag den minste med omkring 50 ansatte og en forventet omsetning på rundt 140 millioner kroner i 2007. Salg til butikker utgjør ca. 20 % av omsettingen. Resten skjer via direkte salg til forbrukere gjennom et nettverk av isbiler. Joker Is. Joker Is var en norsk produsent av iskrem lokalisert i Trondheim. Bedriften var i mange år eid av Nidar Bergene / industrikonsernet Nora Industrier før den ble solgt til Drammens Is i 1991. Produksjon og markedsføring av varemerket Joker Is ble avviklet kort tid etter. Bernhard Arnø. Bernhard Arnø (født 26. mars 1971) er en norsk skuespiller. Han startet sin skuespillerkarriere ved Det norske teater i 1995, og har siden spilt både på Oslo Nye Teater, Riksteateret og Den Nasjonale Scene. Som filmskuespiller har han bidratt blant annet i "Kristin Lavransdatter" og "Get Ready to Be Boyzvoiced". Han hadde også en rolle i den norske komiserien Far og sønn på TV 2. I 2007 innehadde han rollen som Fabian Dorik i den norske fjernsynsserien Hotel Cæsar. Fra 1. januar 2009 er han fast ansatt ved Nationaltheatret. Polly. Polly AS var en norsk produsent og markedsfører av snacks og peanøtter lokalisert i Skien. Bedriften var i en årrekke eid av kjeksprodusenten Sætre, men ble innlemmet i industrikonsertet Orkla ASA etter et oppkjøp i 1991. Bedriften ble i 1993 en del av snacksprodusenten KiMs og produksjonen ble flyttet til Skreia kort tid etter. Polly eksisterer i dag som et rent varemerke på KiMs nøtteprodukter i Norge. Charles Henry Somerset. Charles Henry Somerset (født 2. desember 1767, død 18. februar 1831) var en britisk guvernør av Kappkolonien i Sør-Afrika fra 1814 til 1826. Somerset ekspanderte politikken som ble etablert av Du Pré Alexander i 1809 med å forby khoikhoiene og andre svarte i å forlate sine tilviste hjem. De måtte også alltid bære reisedokumenter som ble utstedt av de britiske myndighetene i Cape Town. Dette var de første offisielle tiltakene som skulle bli apartheid i det 20. århundre da reisedokumentene ble de beryktede «passene». Somerset var også ansvarlig for å ha startet de første forsøkene på å utslette nederlandsk og «kombuis hollands» (kjøkkennederlandsk eller afrikaans) fra offisielle prosedyrer i 1822. Senere forbød britene afrikaans fra skolene og insisterte at instruksjonene skulle kun gis på engelsk, selv i skoler med kun afrikaans–språklige elever. Somerset forbød også de første engelskspråklige avisene i Cape Town og strammet inn trykkefriheten til pressen. Hans siste år var Kappadministrasjonen preget av det antagelige misbruket av midler. Før han returnerte hjem til ENgland i 1826, ble det sendt embetsmenn fra Storbritannia for å se på beskyldningene, og flere i Somersets stab ble arrestert og sendt hjem. Somerset ble selv kalt tilbake i 1826. Somerset var kjent av mange som den «mobbende» guvernøren og ble hatet av mange i Sør–Afrika, både svarte og hvite. De tidlige forsøkene på å «separere» svarte og hvite, på å tvinge svarte til å bære identifikasjonsdokumenter når de reiste utenfor sitt umiddelbare bostedsområde, den tvungne forflytningen av svarte til øde regioner som ikke var ønsket av hvite for bosetning og landbruk og henrettelsen av svarte uten rettssaker, var de første tilløpene til «apartheid» og ble kopiert av Afrikander Broederbond etter deres dannelse som et afrikandisk hemmelig samfunn i 1918 som en motvekt til britisk kontroll og for å fremme afrikanderne som den kontrollerende minoriteten i 1948. Byene Somerset West og Sommerset East i Sør–Afrika er oppkalt etter ham. Skjellingshovde naturreservat. Skjellingshovde naturreservat ligger på grensen mellom Sør-Aurdal, Nordre Land og Søndre Land kommuner i Oppland fylke. Formålet med fredningen er å bevare et skogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Området har spesielle kvaliteter som et av de få gjenværende større, sammenhengende og godt arronderte områdene med gammel naturbarskog i Norge uten tekniske inngrep av vesentlig omfang. Området har en variasjon i natur-, skog- og vegetasjonstyper som gjør det representativt for barskogen i regionen. Katarina. Katarina er et kvinnenavn av gresk opprinnelse. Det er dannet av "katharos", «renset», «ren». Det er opphav til langt over 100 varianter av kvinnenavn, for eksempel: Caitlin, Caitlyn, Caisa, Caja, Cajsa, Cara, Caren, Cari, Carianne, Carin, Carina, Carine, Carna, Catalina, Catarina, Cate, Caterina, Caterine, Catharina, Catherina, Catherine, Cathinca, Cathinka, Cathleen, Cathrin, Cathrina, Cathrine, Cathy, Catinka, Catrin, Catrina, Catrine, Catriona, Ecaterina, Ekaterina, Jekaterina, Kaarina, Kaatje, Kaia, Kaisa, Kaja, Kajsa, Kaisu, Kaitlin, Kajsa, Kare, Kareen, Karen, Karete, Karethe, Karette, Kari, Karia, Kariane, Kariann, Karianne, Karin, Karina, Karine, Karna, Katalin, Katariina, Katarine, Katarzyna, Kate, Katelin, Katelina, Katelyn, Katerina, Katerine, Kateryna, Katharina, Katharine, Kathe, Katherin, Katherina, Katherine, Kathi, Kathie, Kathinka, Kathleen, Kathlen, Kathlyn, Kathrin, Kathrina, Kathrien, Kathryn, Kathy, Kati, Katia, Katica, Katie, Katina, Katinka, Katja, Katlyn, Katri, Katrin, Katrina, Katrine, Katsiaryna, Katti, Katty, Katy, Katya, Kaya, Ket, Keth, Kethlin, Kethy, Ketty, Kine, Kit, Kith, Kitt, Kitti, Kitty, Käte, Käthe, Riina, Thrine, Trina og Trine. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Slântsjev Brjag. Slântsjev Brjag (bulgarsk: Слънчев Бряг, engelsk Sunny Beach) er et turistby i Bulgaria. Den ligger ved Svartehavet, ca 4 km fra Nessebar og omtrent 35 km nord for Burgas. Sunny Beach er Bulgarias største reisemål, med over 200 hoteller og 130 restauranter. Slântsjev Brjag ble bygd ut som turiststed på 1950-tallet. Stedet har bare en liten lokalbefolkning, men blir i sommermånedene besøkt av mange titalls tusen turister. Sunny Beach, som er navnet Slântsjev Brjag markedsføres som internasjonalt, er direkte oversatt fra det bulgarske navnet. Kontroversen i skandinaviske medier, «Bloody beach». I 2007 førte mange tragiske hendelser på feriestedet til en mediakontrovers i skandinaviske medier. Saken ble aktuell etter at en svensk turist ble drept, en dansk ungdom døde og en nederlender druknet. I tillegg kommer en rekke voldtekter på unge jenter, og ekstreme voldstilfeller. Etter kontroversen har tilstrømmen av skandinaviske turister sunket betraktelig. Mediene bruker ofte navnet «Bloody beach» når de beskriver stedet og hendelsene omkring det. I august 2007 ble situasjonen så alvorlig at norske myndigheter sendte sin ambassadør i Bulgaria til møte med de bulgarske, for å diskutere kriminaliteten som forekommer i Sunny beach. I ettertid har norske journalister innrømmet at de i en agurkperiode overdrev dramatikken, og at det ikke var farligere på Sunny Beach enn andre sydendestinasjoner. Turismen er også tilbake. Panorama tatt fra Hotel Kuban Loge (måne). Loge, eller Saturn XLV som den også kalles, er en av månene til Saturn. Dens oppdagelse ble gjort i perioden mellom januar og april 2006 og ble offentliggjort 26. juni 2006, og fikk den midlertidig benevnelsen S/2006 S 5. Månen fikk navnet sitt i april 2007. Navnet Loge kommer fra norrøn mytologi, etter jotnen Loge (også stavet Logi), som var sønn av Fornjót, noen ganger sammenblandet med guden Loke. Fornjot (måne). Fornjot, eller Saturn XLII som den også kalles, er en av månene til Saturn. Oppdagelsen av den skjedde i perioden mellom desember 2004 og mars 2005 og ble offentliggjort 4. mai 2005. Den fikk da den midlertidig benevnelsen «S/2004 S 8». Månen fikk sitt endelige navn Fornjot i april 2007. Navnet Fornjot kommer fra norrøn mytologi, etter jotnen Fornjot, en urjotne som ifølge norrøn mytologi har gitt opphav til de vestnordiske kongeslektene. Ymir (måne). Ymir, eller Saturn XIX som den også kalles, er en av månene til Saturn. Dens oppdagelse ble gjort i 2000, og fikk den midlertidig benevnelsen S/2000 S 1. Månen fikk navnet sitt i august 2003. Navnet Ymir kommer fra norrøn mytologi, etter urjotnen Yme som er urjotnen i den Norrøne mytologien. BT (avis). "B.T." er en dansk tabloidavis som eies av Det Berlingske Officin. "B.T." ble utgitt første gang den 31. august 1916 i København, hvor den kostet 3 øre. Formatet var halvparten så stort som for eksempel "Berlingske Tidende" og lett å håndtere. Den typografiske oppsetningen var annerledes enn andre avisers. Avisen bestod spesielt av korte, kontante nyheter og artiklene var illustrert med dominerende tegninger og fotografier. Først i 1922 ble "B.T." landsdekkende. I 1999 lanserte "B.T." sin hjemmeside på internettet. Nordsundbrua (Farsund). Nordsundbrua er ei fritt frambygg-bru på riksvei 43 i Farsund i Vest-Agder. Brua krysser Nordsundet mellom fastlandet og Farøy. Brua er 284 meter lang, med hovedspenn 142 meter. Fenrir (måne). Fenrir'", eller Saturn XLI som den også kalles, er en av månene til Saturn. Den ble oppdaget i perioden mellom desember 2004 og mars 2005, og ved offentliggjørelsen 4. mai 2005 fikk månen den midlertidig benevnelsen «S/2004 S 8». Månen fikk sitt navn i april 2007. Navnet Fenrir kommer fra norrøn mytologi, etter Fenrisulven (norrønt Fenrisulfr eller Fenrir) som er en diger ulv, sønn av Loke og Angerboda i henhold til de norrøne førkristne forestillingene. Sworn to a Great Divide. "Sworn to a Great Divide" er det syvende studioalbumet til det svenske melodiske death metal bandet Soilwork. Albumet ble utgitt 19. oktober 2007. Alt utenom vokalene var innspilt ved Not Quite Studio i Helsingborg. Vokalene ble innspilt i Devin Townsends studio i Vancouver. Devin Townsend produserte "Natural Born Chaos" i 2002. "Sworn to a Great Divide" er det første studioalbumet uten langtids gitarist Peter Wichers. Den 14. september 2007 ble låten «Exile» lagt ut på forskjellige torrentsider. «Exile» var Soilworks singel til albumet, men en liten lekkasje oppsto og singelen ble lagt ut på Internett. Andrenivå-domene. Et andrenivå-domene, eller SLD (Second-level domain), er i Internetts domenenavn-hierarki et domene som er direkte under et toppnivådomene (TLD). For eksempel, i "wikipedia.org", er "wikipedia" et andrenivå-domene under TLD'et ".org". For TLD'er som tillater registrering av domenenavn direkte på andre nivå (som for eksempel ".com" og ".no") refererer andrenivå-domenet vanligvis til organisasjonen som har registrert navnet. (Andre nivå kalles derfor i slike tilfeller av og til for «organisasjonsnivået».) Andre TLD'er (som regel nasjonale toppnivådomener (ccTLD), som for eksempel ".uk") har et hierarki av faste andrenivå-domener under TLD'et, som indikerer hvilken type organisasjon som er ment å registrere under det. Registrantens domenenavn registreres da på tredje nivå. Eksempelvis så vil et universitet registrere sitt ".uk"-domenenavn som et tredjenivå-domene under ".ac.uk" (f.eks. "domenenavn.ac.uk"), mens kommersielle selskaper på samme måte ville registrere under ".co.uk". Slike faste andrenivå-domener under et ccTLD kalles nasjonale andrenivå-domener, eller ccSLD (Country Code Second-Level Domain) Medby-Kaldfarnes. Medby og Kaldfarnes er to nabobygder i Torsken kommune, på øya Senja i Troms fylke. Bygdene ligger langs nordsiden av Veidmannsfjorden, og utgjør en slags sentrumssone i området Søndre Torsken. Medby ligger lengst øst, innerst i fjorden. Her ligger Medby kapell, Medby skole og Askeladden barnehage. Her holder også byggefirmaet Senjabygg til. I Medby er det dessuten rorbucamping med båtutleie, samt kro med alle rettigheter. Fylkesvei 232 passerer gjennom Medby. Østover går veien mot Sifjord, og videre mot Svanelvmoen i Tranøy kommune, mens den nordvestover fortsetter til veienden på Grunnfarnes. Kaldfarnes er den ytterste og vestligste bygda. 9395 Kaldfarnes er postadressen til alle bygdene i Søndre Torsken, unntatt Flakstadvåg. Kaldfarnes grunnkrets. Kaldfarnes grunnkrets omfatter hele området rundt Veimannsfjorden, inkludert grendene Kaldfarnes, Elvejorda, Medby, Veimannsbotn og Veimannen. Sistnevnte ligger på sørsiden av fjorden, forbundet med en ca. 2 km lang vei. Areal: 17,34 km². Cassini-Huygens tidslinje. Cassini-Huygens tidslinje er en kronologisk oversikt over ferden finnes til romsonden Cassini-Huygens. Sifjord. Sifjord er en fjord, et fiskevær og en grunnkrets på ytre Senja i Troms. Hele fjorden tilhører Torsken kommune. Fjordbotnen ligger i øst, mens selve Sifjorden svinger sørover. Langs nordvestsiden av fjorden går Fylkesvei 232. Østover slynger veien seg oppover den bratte Sifjordbotndalen, før den fortsetter mot Svanelvmoen. Vestover går veien gjennom Sifjordura tunnel til Medby. Langs sørøstsiden går Fylkesvei 243, fra Sifjordbotn og sørover mot Flakstadvåg. Selve bygda Sifjord ligger på nordsiden av fjorden og er et karakteristisk og intimt fiskevær, hvor husene står tett i tett på to rekker. I Sifjord er det eldresenter og bedehus. Sifjord grunnkrets omfatter store deler av området rundt Sifjorden og Kvænbukta. De fleste av grunnkretsens rundt 100 innbyggere bor i selve fiskeværet, mens noen få bor i grenda Finnes på sørøstsiden av fjorden. Areal: 47,75 km². Kroken (Drangedal). Kroken er ei bygd, et prestegjeld og et delområde sør-vest i Drangedal kommune i Telemark. Området grenser i vest til Gjerstad og i sør til Kragerø, og består av grunnkretsene Ytre Kroken, Brødsjø, Heldøla, Neslandsvatn og Vefall (ytre). Tettstedet Neslandsvatn er bygdesentrum, med bl.a. stoppested for Sørlandsbanen. Kroken har også et eget fotballag, Kroken A-lag (Telemark) Se også. Kroken kirke Slipeugle. Slipeugle ("Aegolius acadicus") er en ugle i slekten Beskrivelse. Voksne fugler er 18 cm lange, med vingespenn 43 cm. De har et stort, rundt, lysegrått ansikt med brune streker, mørkt nebb og gule øyne. Undersiden er lys med mørke streker, mens oversiden er brun med hvite flekker. Navnet "slipeugle" kommer av lyden, som sies å ligne lyden av en sag som slipes på en slipestein. Den er temmelig vanlig i utbredelsesområdet, men kan være Habitat og utbredelse. Slipeuglen lever i barskog og blandingsskog i nord-Amerika. Levevis. Slipeuglen venter gjerne på en lav kvist om natten og slår ned på byttet derfra. De spiser for det meste smågnagere, og individene som lever ved stillehavskysten spiser også små krepsdyr og vanninsekter. I likhet med mange andre ugler har de utmerket hørsel og fremragende syn i dårlig lys. Reiret legges i et hulrom i et tre, vanligvis etter en hakkespett, men Det muslimske brorskapet. Det muslimske brorskapet er en religiøs, politisk og sosial bevegelse som ble etablert i 1928 av den egyptiske skolelæreren Hassan al-Banna. Bevegelsen arbeider i hovedsak for reformer og en islamistisk vekkelse i de land den er etablert, og er den største nåtidige islamske organisasjonen i verden. Den er representert i 72 nasjoner og har medlemmer i både arabiske, andre islamske og ikke-islamske land over hele verden. En av dets viktigste ideologer var Sayyid Qutb. I motsetning til mange andre opprørske islamistiske organisasjoner har Det muslimske brorskapet foretrukket å bruke ikke-voldelige metoder. Organisasjonen består både av konservative og mer liberalt orienterte medlemmer. Brorskapet er omstridt og har også i perioder vært forbudt i Egypt. Så sent som i 2010 hadde ikke organisasjonen lov til å etablere seg som et politisk parti. Enkeltpersoner kunne imidlertid stille til valg, og ved parlamentsvalgene i 2005 vant uavhengige kandidater som støttet Det muslimske brorskap 88 av de 444 plassene i nasjonalforsamlingen. Brorskapets medlemmer ble imidlertid utsatt for sterkere restriksjoner foran valget til nasjonalforsamling i 2010. Flere hundre av dets kandidater ble nektet å stille, like mange ble arrestert i forkant av valget og alle religiøse hentydninger ble slått ned på. I 2011 ble deres muligheter til å drive politisk virksomhet i Egypt betydelig forbedret som en følge av den egyptiske revolusjonen. Mål og virkemiddel. Det muslimske brorskapet sier de ønsker en fullstendig politisk, sosial og økonomisk reform i både Egypt og de andre arabiske statene der brorskapet har medlemmer slik som Jordan, Kuwait og Palestina. Bevegelsen støtter også motstandsbevegelser i den arabiske og islamske verden mot det de ser på som utenlandsk inntrengning. Konflikten mellom israelere og palestinere har spilt en særlig viktig rolle for organisasjonen, som har nære bånd til den islamske motstandsbevegelsen Hamas. Organisasjonen ønsker en reform av enkeltpersoner, familien, samfunnet og deretter regjering og stater basert på deres forståelse av et moderne islamsk samfunn. Det hersker en viss usikkerhet og uenighet om hvor radikal eller moderat brorskapet er. Egypt-ekspert og førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo, hevdet i 2011 at Brorskapet ikke er noen radikal bevegelse og sammenlignet bevegelsen med konservative kristendemokratiske partier i Europa. Organisasjon. Lederen av bevegelsen er den øverste veilederen som kontrollerer de to maktorganene i organisasjonen, det allmenne kontoret for veiledning og grunnlagskomiteen. Sistnevnte komité utpeker veilederen som maksimalt kan sitte i to perioder á fem år. Komiteen består av 100-150 medlemmer. Komiteen er bevegelsens rådgivende forsamling. Det allmenne kontoret for veiledning består av ni medlemmer i Kairo og tre fra andre områder. Valget av disse skjer gjennom hemmelige avstemninger og velges for to-årsperioder. Kontoret overser organisasjonens arbeid og bestemmer politikken for organisasjonen. Historie. Brorskapet ble stiftet av al-Banna i 1928 og kom til å bli preget av hans personlige livsform. Ved hjelp av et massivt sosialt og religiøst engasjement vant brorskapet mange og trofaste tilhengere slik at det like før utbruddet av andre verdenskrig kunne stå frem som en rent politisk organisasjon. Brorskapet ønsket å bekjempe korrupsjon, ondskap, umoral og ugudelighet i samfunnet og mente dette bare kunne gjøres ved å erstatte rådende politiske system med et religiøst-fundamentalistisk og historisk statsideal. Typiske merkesaker for brorskapet var på den tiden kravet om at Egypt skulle løsrive seg fra Storbritannia, at Nil-dalen skulle gjøres til en integrert politisk enhet, og at en ren islamsk regjering skulle erstatte den nåværende. Samtidig begynte brorskapet å ta i bruk militante og voldelige som politiske virkemidler. Således ble de delaktig i drapene på to egyptiske statsministre, og stod bak talløse demonstrasjoner og opptøyer. Videre deltok de på slutten av 1940-tallet i Palestinakrigen med sine private og paramilitære avdelinger. Organisasjonen hadde i løpet av denne tidsperioden gjennomgått en voldsom ekspansjon med rundt to millioner medlemmer og fagforeninger i Palestina, Jordan, Syria, Libanon og Nord-Afrika. Den var nå blitt den mektigste den sunni-muslimske massebevegelse. Med drapet på sin leder i 1949, Hassan al-Banna, ble brorskapet tvunget til å gå under jorden. De hadde på denne tiden et vist samarbeid med «de frie offiserer» i Egypt - som bestod av Nasser og hans medarbeidere. Begge grupperinger hadde det tilfelles at de kjempet innbitt mot Faruk-regimet, men etter at Nasser kom til makten i 1952 ble situasjonen atter anspent mellom Brorskapet og myndighetene og de ble utsatt for forfølgelse. I 1954 ble brorskapet forbudt. I slutten av 1970-tallet ble brorskapet involvert i konflikter i Syria, noe som førte til at organisasjonen ble forbudt i 1980. I tillegg ble flere hundre medlemmer drept i fengsel i Palmyra sommeren 1980. Dette første til de gjengjeldte med en serie med bombeangrep mot regjeringen og dets representanter, inkludert et nesten vellykket forsøk på å myrde president Hafez al-Assad. Sammenstøtene ble stadig hardere og endte i 1982 med at de syriske myndighetene iverksatte en større militæroperasjon som ble kjent som Massakren i Hama. Flere tusen mennesker ble drept i denne militæroperasjonen. Brorskapet har også hatt en viss oppslutning i Jordan og i 1989 fikk de 22 av sine representanter valgt inn i den jordanske nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen bestod totalt av 80 representanter. Finansieringskilder. Organisasjonens aktiviteter baserer seg på donasjoner fra medlemmene. Disse betaler ut fra graden de har i organisasjonen og inntekt. Personer med lav eller ingen inntekt er unntatt medlemsavgift. Kanelugle. Kanelugle ("Aegolius ridgwayi") er en ugle i gruppen "Aegolius". Pedro Moya de Contreras. Don Pedro Moya de Contreras Don Pedro Moya de Contreras (1528 – 21. desember 1591) var erkebiskop av Mexico mellom 1573 og 1591 og visekonge av Ny-Spania mellom den 25. september 1584 og den 16. oktober 1585. Svartbrynugle. Svartbrynugle ("Aegolius harrisii") er en ugle i slekten Beskrivelse. Den er en liten og tettbygd ugle med kort hale og brede vinger, ca 23 cm lang og 130 g. Den er sort på oversiden med hvite flekker på vingene. Undersiden er ensfarget lys, og halen er brun med to flekkede hvite bånd. Hodet er stort, den har gule øyne og lyst ansiktsspeil med sort kant. Habitat og utbredelse. Svartbrynuglen lever i åpne skoglandskap i høylandene i sør-Amerika fra Colombia sør og øst til Peru, nordlige Argentina og nordvestlige Paraguay. Utbredelsesområdet er delt i to av Amazonasbassenget, hvor Levevis. Den er nattaktiv, og jakter på gnagere og andre små pattedyr, men kan også ta fugler og insekter. Reiret legges i et hull i et tre. Fjellhornugle. Fjellhornugle ("Asio abyssinicus") er en ugle i gruppen "Asio". Utbredelse og habitat. Den finnes i den demokratiske republikken Kongo, Etiopia, Kenya, Rwanda, og Uganda. Gasserhornugle. Gasserhornugle ("Asio madagascariensis") er en ugle i gruppen "Asio". Den er endemisk til øya Madagaskar. Enkelte regner gasserhornugle og hornugle som samme art. Den blir 40-50 cm lang. Hunnen er større enn hannen. Gressugle. Gressugle ("Asio capensis") er en ugle i gruppen "Asio". Port Elizabeth. Port Elizabeth (xhosa: "IBhayi"; dagligdags afrikaans: "Die Baai") er en by i provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika. Byen blir ofte forkortet «PE» og har kallenavnene «den vennlige byen» og «den forblåste byen». Den ligger i Algoa Bay og er en av de største havnene i Sør–Afrika. Byen ble grunnlagt i 1820 for å huse britiske nybyggere, og for å styrke grenseregionen mellom Kappkolonien og xhosafolket. Med en befolkning på 1,3 million og er den nå del av Nelson Mandela storbykommune. Byen er vennskapsby med Göteborg, Jacksonville og Palm Desert. Historie. Området rundt det som nå kalles Algoa Bay ble først bosatt av innfødte stammer for utallige århundrer siden. San og khoisan var blant de første innbyggerne, mens xhosaene kom senere. De første europeerne som besøkte området var Bartolomeo Dias som gikk i land på St Croix Island i Algoa Bay i 1488, og Vasco da Gama som merket seg den nærliggende Bird Island i 1497. I flere århundrer var området avmerket på navigasjonskartene som «et sted å gå i land med ferskvann». Området ble del av Kappkolonien, og det ble bygget et steinfort kalt "Fort Frederick" i 1799, under den første britiske okkupasjonen av kolonien under Napoleonskrigene. Dette fortet ble bygget for å beste området fra en mulig fransk landgang, og fortet hadde oversikt over stedet som senere ble Port Elizabeth og er nå et monument. 4000 britiske nybyggere ankom i 1820 med båt. Havnebyen ble grunnlagt av Rufane Shaw Donkin, den fungerende guvernøren av Kappkolonien som oppkalte den etter sin avdøde kone, Elizabeth. Buen ekspanderte og bygget et variert samfunn som bestod av europeere kappmalaysiere og andre immigranter. Veksten gikk særlig fort etter 1873 da jernbanen til Kimberley ble bygget. Britene bygget en konsentrasjonsleir her under andre boerkrig for å huse boerkvinner og barn. Effektene av apartheid–regimet hadde også innvirkning på Port Elizabeth. Tvunget forflytning av ikke–hvit befolkning under "Group Areas Act" begynte i 1962 og førte til at forskjellige townships ble bygget. Hele distriktet "South End" som var et førsteklasses eiendomsområde, ble avfolket med tvang og jevnet med jorden i 1965. Forflytningene fortsatte til 1975. Siden de frie valgene i 1994 har Port Elizabeth stått ovenfor de samme problemene som resten av Sør–Afrika, inkludert HIV/AIDS og en økning i voldelig, ofte narkotika–relatert, kriminalitet. Men takket være den blomstrende turismen og eiendomsindustrien, fortsetter utviklingen både i byen og i nærheten, for eksempel i den nye industrielle utviklingssonen i Coega. Nelson Mandela storbykommune (NMMM) ble i 2001 dannet som et administrativt område som dekker Port Elizabeth, nabobyene Uitehage og Despatch og de omkringliggende landbruksområdene. Denne metropolisen har en befolkning på 1,5 millioner innbyggere. Demografi. Ifølge folketellingen i 2001, er det 1 005 776 mennesker og 260 798 husholdninger i Port Elizabeth. 15,3% av husholdningene består av individer. Gjennomsnittsstørrelsen på husholdningene er 3,86. 52,0% av husholdningene har telefon og/eller mobiltelefon, 44,9% har tilgang til telefon i nærheten og 3,2% har tilgang som ikke er i nærheten eller har ingen tilgang. 79,5% av husholdningene har vannklosett eller kjemisk toalett. 86,1% får søppel fjernet av kommunen minst en gang i uka, og 3,1% har ikke søppelavtale. 46,7% har rennende vann i huset, 79,7% har rennende vann på eiendommen og 98,7% har til gang til rennende vann. 65,0% av husholdningene bruker elektrisitet til matlaging, 59,5% til oppvarming og 75,0% til opplysning. 73,1% av husholdningene har radio, 67,8% har fjernsyn, 11,8% eier en datamaskin, 61,8% har kjøleskap og 31,7% har mobiltelefon. Aldersfordeling. For 100 kvinner er der 91,2 menn. For hver 100 kvinner som er 18 år eller eldre, er der 87,3 menn. Arbeidsledighet. 28,2% av befolkningen i alderen 15 til 65 år er arbeidsledige. Næringsliv. Port Elizabeth og Uitehage har Sør–Afrikas bilindustri. Her holder General Motors, Volkswagen, Ford, Continental Tyres og mange andre bilselskaper. De fleste industriene i NMMM er rettet mot bilindustrien og lager deler som elektriske ledninger og dekk til bilprodusentene. Her ligger også Sør–Afrikas eneste produsent av primærbatteri, Eveready ltd. Port Elizabeth er også den nærmeste byen til den industrielle utviklingssonen i Coega. Kommunikasjon. Port Elizabeth ligger langs N2–veien som går fra Cape Town til Durban. Den følger stort sett kysten. Sør–Afrikas jernbane er også tilknyttet Port Elizabeth. Port Elizabeth lufthavn (IATA-flyplasskode PLZ, ICAO flyplasskode FAPE) betjener byen, men er ikke en internasjonal flyplass. Internasjonale besøkende til byen som ern en av Sør–Afrikas største turistmål, må fly til enten Johannesburg eller Cape Town og så ta innenriksruter til Port Elizabeth. I forberedelse for VM i fotball 2010 blir rullebanen forlenget med tanke på å ta imot internasjonale ruter. Byen har en havn i Algoa Nay, og byggingen av ytterligere en havn er i gang. Den nyere internasjonale havnen ved Coega vil støtte veksten i byens industrier og ny industri. Sport. Byen har mange flotte sportsfasiliteter for fotball, rugby, cricket, landhockey og mange andre idretter. Byens plassering ved kysten gjør den også til base for mange vannsporter St George’s Park cricketbane ligger i byen som arrangerer test cricket. Den er den eldste cricketbanen i Sør–Afrika. Hovedkvarteret til kontroversielle Southern Spears ligger i Port Elizabeth. Turisme. "Donkin Reserve" ble opprettet til minne om sir Rufane Shaw Donkins kone, Elizabeth, som byen er oppkalt etter. Den er en park på en høyde som ligger over det sentrale distriktet av byen på sjøsiden og inneholder et fyrtårn og en liten steinpyramide. Pyramiden har inskripsjonen «"Til minne om et av de mest perfekte menneskene som har gitt sitt navn til byen nedenfor."» Fyrtårnet ble bygget i 1861 og er nå brukt av byens turistinformasjonskontor. "Fort Frederick" ble bygget av stein i 1799 av britiske styrker for å beskytte mot en mulig fransk landgang. Fortet er oppkalt etter Frederick, hertugen av York. Det var opprinnelig bevæpnet med to åttepunds kanoner og hadde et vakthus og et kruttlager. "Horse Memorial" ble reist til minne om de mange hestene og eslene som døde under andre boerkrig mellom 1899 og 1902. Mange av disse attraksjonene kan sees ved å ta en 5 km lang vandring langs "Donkin Heritage Trail" som går gjennom byens sentrum. Myndigheter. Port Elizabeth er del av Nelson Mandela storkommune og fungerer som administrasjonssted for det omkringliggende Cacadu distriktskommune. Byen er setet for Sør-Afrikas høyesterett, i tillegg til magistratkontoret. Som et resultat av høyesteretts tilstedeværelse, finnes det flere andre relaterte statsorganer her. Noen få andre departement (for det meste provinsielle) har avdelinger eller andre kontorer i Port Elizabeth. Stripeugle. Stripeugle ("Pseudoscops clamator") er en ugle i gruppen Pseudoscops. (Den klassifiseres også i gruppene "Asio" eller Styxugle. Styxugle ("Asio stygius") er en ugle i gruppen Lauritz Galtung. Lauritz Galtung (født ca. 1615, død høsten 1661) var en norsk adelsmann som ble utdannet militært og i 1657 ble admiral i den dansk-norske fellesflåte. I 1658 ble han utnevnt til lensherre over Lister len i Norge. Biografi. Lauritz Galtung ble født på slektsgården Torsnes ved Jondal i Hardanger (Hordaland). Han var den første i den slekten som har vært kalt "den yngre Galtungslekt", som tok i bruk navnet Galtung som slektsnavn. Hans far, Lauritz Johansen Galte, var en av de største godseierne i Hardanger. Skattemanntallet for 1647 viser at han eide 32 gårder eller gårdparter i Hardanger, 13 i Sunnhordland og 6 på Voss. Den første dokumenterte opplysningen om Lauritz Galtung viser at han i en alder av rundt 25 år fikk embetsutnevnelse som kaptein i den dansk–norske fellesflåten 1. mai 1641. Lauritz Galtungs første ekteskap ble meget kortvarig. Hans hustru, den danske adelsfruen Clara Gere til Björnstorps slott (Bjørnstrup i Skåne), som han giftet seg med i 1647, døde allerede samme år. Hun hadde arvet godset Bjørnstrup, og Lauritz Galtung ble boende der også etter hennes død. Det ser ut til at Lauritz Galtung ved sitt ekteskap med Clara Gere ble ansett for å tilhøre adelen i Danmark, idet han var medunderskriver av den skånske adelens erklæring av 10. juni 1647. Da Frederik III reiste til Christiania for å hylles i 1648, var Lauritz Galtung en av skipshøvedsmennene i kongens følge. Dagen før hyllingen, 23. august 1648, fikk han bekreftelsesbrev fra kongen på sine adelige privilegier. Lauritz Galtung undertegnet deretter, i likhet med andre norske adelsmenn, et innlegg til kongen angående adelsprivilegiene. Sammen med adelsmenn i Skåne fikk Lauritz Galtung i 1648 brev i anledning kong Christian IVs begravelse og kong Frederik IIIs og dronning Sophie Amalies kroning. Et nytt bevis på kongens velvilje fikk Lauritz Galtung da han 1. mai 1649 ble utnevnt til lensherre over Hörje len i Skåne. Våren 1650 må Lauritz Galtung ha vært på besøk på Torsnes, for han sees å ha vært til stede på flere ting i Sunnhordland (Stord) — Vatne 5. mars, Hysingstad 6.–7. mars og Horneland 5. april. Under krigen mellom Holland og England 1652–54 stod Danmark–Norge på Hollands side. I mai 1653 besluttet Rigsrådet at fire godt seilende skip skulle krysse utenfor norskekysten fra Bergen til Lindesnes for å beskytte handelsskip mot engelske kaprere. Lauritz Galtung ble utpekt til å lede denne eskadren. I 1656 førte han kongeskipet "Trefoldighed" på reisen til Christiania da kronprinsen (den senere Christian V) skulle hylles i Norge. Våren 1657 gikk Danmark–Norge til krig mot Sverige, og den 23. juli fikk Lauritz Galtung, nå som admiral, kommandoen over syv skip i Østersjøen. Det kom til flere trefninger, bl.a. ved Møn og ved Falster. Etter at Danmark ved Roskildefreden 26. februar 1658 hadde måttet avstå blant annet Skåne, Halland og Blekinge til Sverige, ble Lauritz Galtung 1. mai 1658 utnevnt til lensherre over Lister len i Norge og bosatte seg på Huseby kongsgård ved Farsund. Vinteren 1659 ble han bedt av kong Frederik III om å komme til København "med den hollandske Flaade eller og med anden Leilighed, dog haver du at se dig fore, at du ikke kommer udi Fiendens Hænder". Det var tydeligvis vanskelig å ta seg til Danmark i januar, så et purrebrev ble sendt to måneder senere, hvor han ble bedt om "strax at forføie dig herhid til vor Kjøbsted Kjøbenhavn med den hollandske Flaade eller og med de første Skibe, som her nedkommer". Vinteren 1660 var Danmark fortsatt i krig med Sverige, og det gikk ut en befaling til Lauritz Galtung og Christopher Orning om "det at Farten desto bedre imellem Danmark og Norge kan holdes fri, da haver I ved os elskelig Laurits Galting og Christopher Orning at lade samle ved Eiermændene og andre gode Patrioter udrede saa mange Skibe, til Stykker at føre tjenlige, som der i Riget findes". Sommeren 1660 fikk Lauritz Galtung tillatelse av kongen til å tilbringe den kommende vinteren på Torsnes i Hardanger, forutsatt at intet ble forsømt i Lister len. Familien ble imidlertid ikke boende lenge på Huseby da Lauritz Galtung døde allerede høsten 1661. Nøyaktig dato for hans død er ikke kjent, men den må ha inntruffet mellom 7. august og 7. november 1661. Et par kvitteringer fra kaptein Jacobus Brun ved Listerlehnske kompani viser at han på Huseby kongsgård den 7. august 1661 fikk lønningspenger til kompaniet for tiden 7. mai – 7. august av "Erlig och Welbyrdig Mand Lauridtz Galtung thill Biørnstrup", mens lønningspengene for tiden 7. august – 7. november samme år ble utbetalt til ham av "Erlig och Welb: frue, frue Barbara Graaboe, till Biørnsterup, sl: Lauridtz Galtungs Effterleffuesche". Lauritz Galtungs kiste ble først nedsatt i Trefoldighetskirken i Kristiansand, men ble noen år senere tillatt flyttet og nedsatt under gulvet i Jondal kirke. Familie. Lauritz Galtungs første ekteskap ble, som nevnt ovenfor, svært kortvarig da hans hustru, den danske adelsfruen Clara Gere til Bjørnstrup, døde etter bare noen måneders ekteskap i 1647. Han giftet seg igjen i 1650 med en annen dansk adelsdame, Barbara Grabow. Ekteparet fikk seks barn — de fire eldste ble født på Bjørnstrup i Skåne og de to yngste på Huseby ved Farsund etter flyttingen til Norge i 1658. Omkring 1660 lot Lauritz Galtung en kjent maler, antagelig hoffmaleren Karl von Mander d.y., male store portrettbilder av seg selv, sin kone og sine fem eldste barn (se "Eksterne lenker" nedenfor). Etterkommere. Det har vært beregnet at Lauritz Galtung og Barbara Grabow opp gjennom årene har hatt ca. 5000 etterkommere i Norge, hvorav ca. 1000 er nålevende. De fleste av disse er bosatt på Vestlandet. Én gren av etterkommere bør nevnes spesielt: Ekteparets eldste datter, Clara Maria Galtung, giftet seg med den svenske adelsmannen Gustaf Siöberg hvis sønn, Mattias Johan Siöberg, giftet seg i Riga i Livland (nå Latvia) og fikk bl.a. en datter, Christina Regina Siöberg. Hun ble i 1736 gift med afrikaneren Abram Hanibal som var tsar Peter den stores protegé og kabinettsekretær før han etter militær utdannelse i Frankrike til slutt ble general–en–chef i Russland i 1759. Abram Hanibal og Christina Regina Siöberg er oldeforeldre til den store russiske dikteren Aleksandr Pusjkin. Kifaya. Kifaya (كفاية, nok), eller den egyptiske bevegelsen for endring er en samling av forskjellige politiske krefter i Egypt som ønsker en ny grunnlov i landet etter at regimet til president Hosni Mubarak faller. Siden oppstarten fokuserte Kifaya på motstand mot å la Hosni Mubarak stillle til en femte presidentperiode. Den avviste også hva den så på som politiske og juridiske skritt for å sikre at presidentens sønn Gamal Mubarak skulle overta makten etter ham. Derfor reiste de slagordet "Nei til forlenging, nei til tronefølge" (لا للتمديد لا للتوريث). Bevegelsens røtter. Etter endringer i den egyptiske regjeringen i juli 2004 gikk tre hundre egyptiske intellektuelle og offentlige personer fra hele det opposisjonelle politiske spekteret ut med et opprop som krevde en virkelig politisk endring, en slutt på økonomisk ujevnhet og korrupsjon i landet. Avslutningsvis krevde de en endring i den utenrikspolitiske orienteringen til Egypt. I løp av de neste få månedene vokste den egyptiske bevegelsen for endring (Kifaya) fra en samling intellektuelle til å klare å demonstrere fredelig mot regimet til Hosni Mubarak, den første demonstrasjonen av denne typen siden presidenten tok makten i 1981. Antallet som skrev under på uttalelsen fra Kifaya med ekte navn og stillinger vokste til flere tusen. Det ble etterhvert så mange som skrev under at dette utgjorde et et virkelig press på den egyptiske presidenten for å få en slutt på hans styre som bevegelsen anser for å være diktatorisk og undertrykkende. Bevegelsen har også bidratt til endringer i det opposisjonelle politiske livet. De gamle politiske partiene angrep i begynnelsen bevegelsen, men har senere i noen grad tilsluttet seg Kifaya. Etter press fra ungdomsorganisasjonen tilsluttet også Egypts største opposisjonsbevegelse, det muslimske brorskapet, seg til noen av Kifaya sine demonstrasjoner og markeringer. Kifaya valgte å bruke demonstrasjoner som virkemiddel mot det egyptiske regimet som svarte på Kifayas vekst med arrestasjoner og trakkasseringer av aktivistene. Bevegelsen fikk sterk støtte fra opposisjonsavisene som bidro til å øke grensene for hva som kunne sies i det offentlige rom, blant annet om offentlige personligheter, slik som presidentens familie og særlig hans kone og hans sønn Gamal Mubarak til "Egypts trone", slik Kifaya uttaler.. Bevegelsen tar form av et politisk nettverk med en relativt løs struktur. Medlemskap gis til enkeltpersoner, men det er kjent at Kifaya har støtte særlig fra islamistpartiene hizb al-wasat (sentrumspartiet), hizb al-amal al-'islami (det islamske arbeiderpartiet), nasseristpartiet Karama og sosialistgruppen Revolusjonære Sosialister. Bevegelsen organiserer også undergrupper som "ungdom for endring", "arbeidere for endring", "journalister for endringer" og "studenter for endring". Aktiviteter. Aktivitetene til bevegelsen har i stor grad vært protester mot avsteninger og lovendringer fra regimets side. Organisasjonen fikk mye oppmerksomhet våren 2005 da Kifaya demonstrerte mot folkeavstemming om grunnlovsendringer som var en forutsetning for presidentvalget i september 2005, et valg som ble markedsført som de første presidentvalgene med flere kandidater i landets historie. I forkant av folkeavstemmingen ble bevegelsens protester tolerert, men på valgdagen 25. mai intervenerte regimet mot bevegelsens aktivister som demonstrerte i sentrum av Kairo med bruk av sivilkledte politimenn og massive sikkerhetsstyrker. Senere har organisasjonen markert seg under parlamentsvalget høsten 2005, dommerbevegelsen våren 2006 og mot grunnlovsendringene våren 2007. Veksten og oppmerksomheten rundt organisasjonen har imidlertid avtatt, og Kifaya har også vært plaget av indre splittelser. Kritikk mot Kifaya. Hovedkritikken mot bevegelsen er at den ikke foreslår alternativ til det nåværende regimet og personene som styrer dem og nøyer seg med å kreve at de som i dag sitter med makten går av. Dette har fått noen til å hevde at bevegelsen er anarkistisk og destruktiv. Disse påstandene kommer gjerne fram i den regjeringslojale pressen og regimets støttespillere. De offisielle opposisjonspartiene har også kritisert bevegelsen for fokuset på personligheten til presidenten og hans sønn og videre for samrøre med islamistiske organisasjoner. Selv vektlegger Kifaya at bevegelsen ikke er et politisk parti og heller ikke har noe felles program for reform elled administrasjon av et nytt system. Kifaya ser sin egen rolle begrenset til å riste i et stagnert politisk landskap og å arbeide for politiske frettigheter som lenge har blitt undertrykt. Bevegelsen mener den representerer et taust flertall i det egyptiske samfunnet. Vingespenn. Avstanden mellom punkt A og B er vingespennet på denne Aer Lingus A320. Vingespenn på et fly er avstanden mellom den venstre og den høyre vingetippen. For eksempel så har Boeing 777 et vingespenn på rundt 60 meter. Uttrykket vingespenn er også brukt om fugler og andre dyr med vinger, slik som flygeøgler, flaggermus og insekter. For eksempel så hadde en vandrealbatross ("Diomedea exulans") som ble fanget i 1965 et vingespenn på 3,63 meter, noe som er verdensrekord for en nålevende fugleart. Om fugler brukes gjerne uttrykket vingefang som synonymt med vingespenn. Vingespenn på fly. Vingespenn på fly blir målt i en rett linje, fra vingetipp til vingetipp, uavhengig av vingens form eller vinkel. Betydningen av vingespenn ved design av fly. Fly med et lenger vingespenn er generelt mer effektive da de blir mindre påvirket av indusert luftmotstand ("induced drag"), og vingene blir heller ikke påvirket like mye av vingetippvirvlene. Forøvrig så betyr lange vinger at det er større treghet langs lengdeaksen og at flyet derfor ikke kan rolle like raskt og er derfor mindre manøvrerbar. Av denne grunn har vanligvis kampfly og akrobatikkfly kortere vinger. Siden mengden løft en vinge skaper er proporsjonal med vingens areal, må fly med korte vinger ha en lenger vingekorde. Forholdet mellom et flys vingespenn og vingekorde er derfor svært viktig for ytelsen og oppførselen til et fly, og dette forholdet blir ofte kalt for aspektforhold. Vingespenn blant flygende dyr. For å måle vingespennet til en fugl må et levende eller dødt eksemplar plasseres på rygg, og vingene må strekkes fra "håndleddet", hvorpå man måler avstanden mellom tippene av de lengste fjærene (primærfjærer) på hver vinge. Karmaugle. Karmaugle ("Athene blewitti") er en ugle i gruppen "Athene". Beskrivelse. Karmaugla er en ugle som finnes i det sentrale India. Denne arten er en del av en større gruppe, Strigidae. Karmauglen er liten (23 centimeter) og tettbygd. Det er en typisk liten ugle med en enkel krone. Brystet er brunt, mens resten av underparten er hvit. Illustrasjonen fra 1891 har vist seg å ha enkelte unøyaktigheter: Kinnflekkene er for mørke, og det er for markante tverrstriper på brystet. Buken, undersidene og undersiden av halen skulle vært helt hvite uten markeringer, båndene på vingene skulle være hvitere og nebbet skulle vært større. Inntil den ble gjenoppdaget i 1997, var ugla bare kjent fra bare 7 eksemplarer samlet sammen på 1800-tallet i nordlige Maharashtra, sørøst i Madhya Pradesh og vest i Orissa. I november i 1997 ble artene gjenoppdaget av en gruppe ornitologer like nordøst av Bombay. I 2000 ble 25 fugler funnet når 14 skogarealer ble kartlagt. Karmaugla er kritisk truet, og det foreløpige antallet er anslått til under 250 ugler. De originale eksemplarene ble funnet i tett jungel. Tempelugle. Tempelugle ("Athene brama") er en ugle i gruppen Beskrivelse. Tempelugla er liten (19–21 cm) og tettbygd. Vingene er fra 14 til 17 cm lange, stjerten 6,5 til omtrent 9 cm lang. Vekt omkring 110 g. Ovenfra er den gråbrun med hvite flekker. Nedenfra er den hvit med brune streker. Ansiktet er blekt og øynene gule. Den har store hvite flekker i nakken som lager et bånd rundt halsen og nakken. Vingene er flekkete med hvite bånd, stjerten har smale hvite bånd. Den har fjærkledte føtter med dunete skittengule tær med mørkt hornfargede klør. Kjønnene ser like ut, men hunnen er vanligvis litt større enn hannen. Adferd. Tempelugla er natt- og skumringsaktiv, men kan iblant sees om dagen. Den kan ofte finnes ved hjelp av småfugler som varsler om den mens den sitter i et tre. Den jakter på forskjellige insekter og små virveldyr. Flukten er svært bølgete med noen få vingeslag og perioder med glideflukt hvor vingene holdes tett inntil kroppen. Den trives best i åpne landskap, jordbruksland og også bebodde områder. Den legger reiret i et hult tre eller i en bygning og legger 3–5 egg. Bengalhubro. Bengalhubro ("Bubo bengalensis") er en ugle i gruppen Bubo. Den ble først beskrevet av James Franklin i 1831. Beskrivelse. Bengalhubro når en kroppsstørrelse på 50 til 56 cm med en vingelengde på 36 til 39 cm for hanner og 37 til 42 cm for hunner, noe som gir et vingespenn på over en meter. Vekten kan komme opp i 1100 gram. Ryggfjærene er gulbrune med en påfallende svart tegning. Undersiden er lysebrun med mørkebrune tegninger, ofte trekker en hvit stripe seg over skulderen. Ansiktet blir framhevet gjennom fjærdekningen over øynene. Den er hvit i midten og like over øynene trekkes det en svart linje som går til øreduskene. Selve ansiktet er lysebrunt med svarte flekker som fremhever blikket. Øynene er guloransje til rødoransje, nebbet er grønnlig til svart og kinn og kjeve hvite. Hode og hale er gulbrune med et brunsvart stripemønster, undersiden er lysere og nesten hvit. Beina og tærne er dekket med beige fjær mens selve tærne er nakne og brungrønne med svarte klør. Bengalhubro har en dyp og resonant uhu-kalling som kan høres ved daggry og om kvelden. Habitat og utbredelse. Bengalhubro finnes på det indiske subkontinent fra Vesthimalaya over India, Nepal, Kashmir, Assam til Burma. Den foretrekker steinrik halvørken med åpen vegetasjon. Den holder også til i eldre mangoplantasjer i nærheten av bebyggelse. De blir vanligvis sett i par. Levevis. Normalt jakter bengalhubro fra en utsiktstopp, mange ganger flyr den helst nært marka på leiting etter bytte. Som bytte finner den rotter og mus, men også fugler, reptiler, frosker, krepsdyr og store insekter. Hekketiden varer for det meste fra februar til april, men det kan være store lokale variasjoner på grunn av ulike klimatiske betingelser. Reiret er en flat hule som ligger beskyttet mellom steiner, men det kan også være på en sandbanke i ei elv eller under busker eller andre utilgjengelige steder. Dansk Vestindisk Selskab. Dansk Vestindisk Selskab (engelsk: Danish West Indian Society) er en dansk forening med det formål å samle alle som har hatt eller har tilknytning til det tidligere Dansk Vestindia eller de som ønsker å bevare minnene om Dansk Vestindia. Dansk Vestindisk Selskab ble stiftet på Valdemarsdag 15. juni 1917 i forbindelse med salget av Dansk Vestindia til USA og har hatt Dronning Margrethe II av Danmark som beskytter siden januar 1977. Initiativtager til foreningens opprettelse var løytnant August F.C. Neumann som hadde tjenestegjort på St. Croix. Dansk Vestindisk Selskab ble stiftet under navnet ’’Dansk Vestindien’’ og fikk sitt nåværende navn i 1969. Foreningen utgir et medlemsblad fire ganger årlig, utgir bøker og publikasjoner knyttet til Dansk Vestindia og har tre årlige medlemsmøter. Billehubro. Billehubro ("Bubo leucostictus") er en ugle i gruppen "Bubo". Beskrivelse. Billehubro når en kroppsstørrelse opp til 45 cm og er svakt stripete på underkroppen. Den har en lysegul iris og nebbet er tydelig mindre enn hos andre hubroer. Habitat og utbredelse. Billehubro lever i Afrikas tropiske regnskog sør for Sahara. Den finnes i Angola, Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Elfenbenskysten, Ekvatorial-Guinea, Gabon, Ghana, Guinea, Liberia, Nigeria og Sierra Leone. Levevis. Som næring har billehubro, som navnet sier, spesialisert seg på biller. Den spiser også gresshopper og andre insekter. Braminhubro. Braminhubro ("Bubo coromandus") er en ugle i gruppen "Bubo". Den ble først beskrevet av John Latham i 1790 i boka "Index orntihologicus", som ga den navn etter Koromandelkysten. Beskrivelse. Braminhubro er 55 til 60 cm lang. Habitat og utbredelse. Fuglen finnes i skog og våtmark. Hvor skogen hogges, forsvinner også braminhubro. I Haryana vest for Delhi kalles den lokalt for Junglee Ghughu, Gug eller Ulloo Den finnes i Pakistan, India, Bangladesh, Myanmar, Thailand, Nepal, Kina og Malaysia. Området dekker kanskje så mye som 10 millioner kvadratkilometer. Den er mest vanlig i de vestlige deler av utbredelsesområdet og ganske sjelden i Nepal, Kina og Malaysia. Levevis. Braminhubro har reir i grotter og steinhuler. Friidrett under Sommer-OL 1920. Friidrett under Sommer-OL 1920. Friidrett var med for sjette gang på det olympiske programmmet 1920 i Antwerpen. Utøvere fra ? nasjoner, alle menn, konkurrerte om 29 olympiske titler. Femkamp. "Femkamp besto av følgende grener: lengde, spyd, 200 m, diskos og 1500 m." Flekkhubro. Flekkhubro ("Bubo africanus") er en ugle i gruppen "Bubo". Før 1999 ble den klassifisert som en underart av "Bubo cinerascens", men den er nå klassifisert som egen art. Beskrivelse. Det er en middels stor ugle og en av de minste hubroene. Høyden er 45 cm, den veier fra 480 til 850 gram og har en vingelengde på 33 til 50 cm, noe som gir et vingespenn på 100 til 140 cm. Ansiktet er blekt og øynene er gule. Kroppen er brun med lyse flekker på oversiden og lysere med striper på undersiden. Flekkhubro har ekstra store øyne som gjør at mer lys slipper inn i øyet. Fuglen oppnår derved et ekstra godt nattesyn. Den har store øredusker oppe på hodet. De kan til forveksling ligne ører. Men ørene er gjemt på hver side av hodet under noen stive fjær. Duskene brukes til å signalere med. Overkroppen er brunlig, underkroppen er lysere med brune tverrstriper. Habitat og utbredelse. Flekkhubro finnes i det meste av Afrika sør for Sahara, men ikke i tette skoger. De finnes i steinete utmark, buskmark, åpne skoger og halvørken, men unngår ikke befolkede områder og jakter gjerne på insekter under gatelys. De kan også ofte jakte nær veier og blir ofte drept av kjøretøy, men også av kollisjon med ledninger. Den viktigste dødsårsaken er likevel gift brukt i landbruket for å drepe insekter og skadedyr. En underart av flekkhubro, "bubo africanus milesi", holder til på vestsiden av Den arabiske halvøy. De jakter om natta og tilbringer dagen skjult i trær, steinhull eller tomme huler. Levevis. Flekkhubro er kjøttetere og byttet består av små pattedyr, fugler, insekter og krypdyr. Den finner seg en make for livet og får egne unger etter et år. De bygger reir på bakken, men kan også bygge reir på vannbord over vinduer. Etter paring i juli legger hunnen to til fire egg og ruger selv i de 32 dagene som går før ungene kommer ut. I denne tiden forlater hun bare reiret for å spise den maten som hannen bringer til henne. Ungene kan fly etter sju uker, men først etter tolv uker forlater de foreldrene. Flekkhubro kan leve opp til 10 år i frihet og opp til 20 år i fangenskap. Gråhubro. Gråhubro ("Bubo lacteus") er en ugle i gruppen "Bubo". Selv om den er blitt mer sjelden, er den ikke vurdert som truet art. I Afrika vurderer man gråhubro som en fugl som bringer ulykke. Om et menneske blir angrepet av fuglen, mener man at det vil dø etter kort tid. Beskrivelse. Denne uglen er en av de største av uglene i verden. Den er 66 til 71 cm høy og har et vingespenn på 200 cm. Vekten er omkring fire kilo. Å se til er de i ansiktet som en hvitaktig oval plate med en svart kant. De har rosa øyelokk, orange øyne og to fjærdusker på ørene. Fjærene er mørkebrune over og lysegrå under. Habitat. Gråhubro finnes i Afrika sør for Sahara. Den liker seg langs skogsbekker og elver, sjelden over 2000 meter. De er nattjagere og sitter i høye trær om dagen. De sover lett og våkner svært fort for å forsvare seg mot angrep i dagslys. Jakt skjer tidlig om kvelden. Voksne gråhubroer jakter på harer, mungoer og mye annet småvilt og er en av få fugler som tar piggsvin. Nær byer kan de også ta rotter og duer. Levevis. Gråhubro bygger reir i mars-april, i tørketiden i Afrika. Den tar gjerne i bruk hule trær eller et gammelt reir fra en annen fugl. Hunnen legger to egg og ruger i 38 dager. Hannen jakter på mat for begge. Den første ungen som kommer ut av egget, er den som først får mat, og om det ikke er mye mat, blir det bare den som får noe. Om det er rikelig, vil begge ungleungene bli foret. De kan forlate reiret etter ni uker, men mange vil holde seg med foreldrene i opp til tre måneder, helt til september. Dyrepleier. Dyrepleier er i Norge en beskyttet arbeidstittel som benyttes av personer som har autorisasjon som dyrepleier utstedt av Mattilsynet. Arbeidsoppgaver. Dyrepleiere jobber hovedsakelig i dyreklinikker og forsøksdyrlaboratorier, men de er også etterspurt på andre felt som er relatert til veterinærmedisin. Mange jobber for eksempel i fôr- og utstyrsbransjen, innen forsikring av dyr, eller i legemiddelsektoren. Dyrepleiere er i essens "dyresykepleiere". I en veterinærklinikk vil hovedansvaret være å assistere veterinæren i alt fra enkle undersøkelser til større operasjoner. De kan også ta blodprøver, sette ulike sprøyter og gjøre laboratorieundersøkelser, kjøre anestesi og ha ansvar for renhold og butikkdrift. Dyrepleiere opptrer ofte som resepsjonister, og de kan svare på svært mange av spørsmålene dyreeiere har innen fôring, håndtering og behandling av dyrene sine. De har dermed mye ansvar, men i motsetning til en veterinær kan en dyrepleier ikke diagnostisere og gjennomføre kirurgi på pasienter. De kan heller ikke behandle pasienter uten tilsyn av en veterinær. Utdanning. I Norge er det Norges Veterinærhøgskole (NVH) som utdanner dyrepleiere. Studiet går over fire semestre og inkluderer perioder med praksis og en fordypningsoppgave. For å søke på studieplass kreves generell studiekompetanse. NVH tar i dag inn bare omtrent 30 dyrepleierstudenter per skoleår, noe som kan gjøre det vanskelig å komme inn på studiet. Sommeren 2007 lå poengkravet for ordinært inntak på 64,0, og det var 420 personer på venteliste. Mange norske studenter som ikke får plass på NVH reiser til Kolding i Danmark. Der går de på en teknisk skole som heter Hansenberg. Dyrepleierstudiet tar her 3 år + 10 uker og inkluderer lange praksisperioder avløst av 5 perioder med 10 uker utdannelse (-teoretisk og praktisk) ved skolen i Kolding. For å komme inn på studiet må man ha en praksisplass hos en godkjent dyreklinikk. I tillegg til Norge og Danmark er det mulig å utdanne seg i mange andre land, som for eksempel Storbritannia og USA. I noen land tilbys bachelorgrader, mens i andre foregår utdanningen på nivå med videregående skole. Hvis man ønsker å utdanne seg i utlandet bør man undersøke om den utdanningen man vurderer kvalifiserer til autorisasjon i Norge, da Mattilsynet stiller strenge krav til utdanning. Organisasjoner. Mange norske dyrepleiere er medlemmer av Norsk Dyrepleier og Assistent Forening (NDAF), og Fagforbundet gjorde det i 2006 mulig for dyrepleiere å organisere seg hos dem, under seksjon Samferdsel og Teknisk. NDAF arbeider også med å samordne definisjonen av en dyrepleier internasjonalt. I tillegg arrangerer de kurs og konferanser for dyrepleiere hvert år. Natriumsulfat. Natriumsulfat (Na2SO4, "natriumsulfat anhydrat", Na2SO4 · 10H2O, "natriumsulfat dekahydrat") også kalt for glaubersalt oppkalt etter Johann Rudolph Glauber. Natriumsulfat er svovelsyrens natriumsalt. Halve produksjonen av natriumsulfat i verden kommer av et biprodukt ved å skille industriprosesser som for eksempel fremstilling av rayon, kromater, fenol og borsyre. Fremstilling. 2NaCl + H2SO4 → Na2SO4 + 2HCl Na + H2SO4 → Na2SO4 + H2 NaOH + H2SO4 → Na2SO4 + 2H2O Bruk. Natriumsulfat brukes i vaskemiddel, papir, tekstiler og glass. Natriumsulfat dekahydrat kan benyttes til å lagre energi i solceller. Det blir flytende i solvarmen og tar opp energi. Det krystalliserer når temperaturen går under 32 °C og avgir store mengder med krystallisjonsvarme. Løselighet. Natriumsulfat løselighet i vann etter temperatur Norgesmesterskapet i fotball for menn 1920. Ørn fra Horten ble norgesmester etter å ha vunnet 1-0 over Frigg den 17. oktober. Michael Paulsen scoret for Ørn i det 68. minutt. 14 000 tilskuere overvar kampen som gikk på Gressbanen på Vestre Holmen i Kristiania. Dommer var Fredrik Schieldrop fra Minde Idrettslag. Dette var første gang Ørn vant et norgesmesterskap. Ørns vinnerlag: Thorbjørn Falkenberg, Kristian Johnsen, Leif Andersen, Reidar Høilund, Emil Hansen, Fritz Amundsen, Egil Jacobsen, Michael Paulsen, Harald Pedersen, Ingar Pedersen og Gudmund Fredriksen. Friggs lag: Gustav Magnussen, Arne Bjørklund, Yngvar Tørnros, Jens Olsen, Ellef Mohn, Fritz Semb Thorstvedt, Per Bekkedahl, Hans Dahl, Bjarne Olsen, Rolf Semb Thorstvedt og Trygve Smith. 2. runde. Brann, Fremad, Frigg, Kvik, Lyn, Mercantile, Sarpsborg, Start, Viking og Ørn fikk walk over. Finale. 17. oktober, Gressbanen, Vestre Holmen, Kristiania, 14 000 tilskuere. Dommer Fredrik Schieldrop, Minde Idrettslag. Kilder. 1920 Fotball for menn Ayman Nour. Ayman 'abd al-aziz nûr (10. oktober 1964) er en egyptisk, liberal, opposisjonspolitiker og var kandidat til presidentvalget i Egypt 7. september 2005. Han er leder av partiet al-ghad (morgendagen), uavhengig parlamentmedlem og tidligere medlem av partiet wafd. Ayman ble kjent internasjonalt etter å ha blitt arrestert i januar 2005 av egyptiske myndigheter. Han fikk en dom på 5 år, av mange sett på som politisk motivert, men ble løslatt av helsemessige årsaker den 18. februar 2009. Politisk bakgrunn. Ayman Nour er uteksaminert fra juridisk fakultet ved universitetet i Mansoura og har arbeidet som redaktør for avisen al-wafd helt til han begynte å engasjere seg i partiets politiske arbeid og ble nestleder. Han ble siden medlem av parlamentet fra en av de største valgkretsene i hovedstaden (bab al-sh'ariya) da han var omtrent tredve år gammel. Han er regnet som et av de yngste som har blitt valgt til den egyptiske nasjonalforsamlingen (maglis al-sh'ab) gjennom to vedvarende perioder. Opprettelse av al-ghad. Partiet al-ghad ble formelt godkjent av egyptiske myndigheter 27. oktober 2004. Etter å ha blitt etablert ble Nour valgt til president i partiet på deres første landsmøte noen få dager etter. Hans ry som uavhengig representant i parlamentet gjorde ham til partiets stjerne og en drivkraft bak organisasjonen. Nour kjempet hardt for å få tillatelse til å stifte partiet, søknaden ble avvist tre ganger før den til sist ble godkjent. Partiet ble etablert for å representere et liberal-demokratisk perspektiv med et sterkt fokus på menneskerettigheter. Nour brukte partiet som en plattform for å kreve konstitusjonelle endringer, begrense presidentens makt og for å åpne opp for presidentvalg med mer enn en kandidat. Kandidaturet ved presidentvalget 2005. I januar 2005 erklærte Nour sitt kandidatur mot sittende president Hosni Mubarak i Egypts første presidentvalg med flere kandidater. Mubarak søkte gjenvalg for en femte presidentperiode. Nour ble fratatt sin parlamentariske immunitet og arrestert 29. januar 2005. Han ble anklaget for å forfalske en advokatbevilgning for å sikre opprettelsen av partiet al-ghad. Nour avviste anklagene kategorisk. Han ble fengslet i seks uker av egyptiske myndigheter, beskyldt for å ha forfalsket offentlige papirer som gjorde ham i stand til å få tillatelse til å stifte partiet. Arrestasjonen ble av mange internasjonale observatører sett på som en reaksjon på at han stilte som kandidat mot president Mubarak. Amerikanske myndigheter uttrykte bekymring for arrestasjonen av Nour. Han ble løslatt i april 2005 etter å ha betalt en bot på 10000 egyptiske pund. Nour fikk det nest beste valgresultatet i presidentvalget 7. september 2005 med 7% av stemmene i følge regjeringen og rundt 13% i følge uavhengige observatører. Ingen internasjonale observatører fikk mulighet til å overvåke valgene. Fengslet på nytt. 24. desember 2005 ble Nour idømt fem år i fengsel. Nour har diabetes og er avhengig av insulin, et problem som førte til at han ble innlagt på sykehus før domsavsigelsen da han sultestreiket i protest mot arrestasjonen. Amerikanske myndigheter har uttrykt bekymring for fengslingen av Nour, men opprettholder gode diplomatiske relasjoner med Egypt. Strid om partiledelse. Etter dommen fratok noen av partiets medlemmer Nour vervet som president, men Nour er fortsatt offisielt leder av partiet. Medlemmene som forsøkte å fjerne ham ble raskt etter ekskludert fra partiet og striden om lederskapet for partiet ble tatt til retten. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1927. Ørn ble norgesmester etter å ha vunnet 4-0 over Drafn den 16. oktober. Gunnar Dahl scoret for Ørn i det 16., 43., 55. og i det 80. minutt. Kampen ble spilt i Sandefjord. Dommer var Fritz Lütcherat, Hasle. Dette var andre gang Ørn vant et norgesmesterskap. Ørns vinnerlag: Gunnar Jacobsen, Knut Ellingsrud, Ingar Pedersen, Aage Larsen, Kjell Halvorsen, Harald Strøm, Sverre Fredriksen, Oscar Thorstensen, Egil Jacobsen, Gunnar Dahl og Gudmund Fredriksen. Drafns lag: Leonard Syvertsen, Kjell Nielsen, Sigurd Simonsen, Gellon Nilsen, Einar Gulbrandsen, Jamen Wilhelmsen, Josef Fuhre, Karsten Svang, Martin Johansen, Åge Formoe og Isak Andresen. Kilde. 1927 Fotball for herrer Charles Paddock. Charles «Charlie» William Paddock (født 11. august 1900 i Gainesville, Texas, død 21. juli 1943 nær Sitka i Alaska) var en amerikansk sportsutøver som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam. Paddock vant to olympiske gull og et sølv under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han tok gull på 100 meter og 4x100 meter stafett og sølv på 200 meter. Han deltok også i OL 1924 i Paris og 1928 i Amsterdam. I Paris kvalifiserte han seg for finalene på 100 og 200 meter, han kom på 5 plass på 100 m og på 200 m kom han på andre plass og vant sin fjerde olympiske medalje. Paddock omkom i en flystyrt i 1943 nær Sitka i Alaska. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1928. Ørn ble Norgesmester etter at de vant over Lyn med 2–1 14. oktober. Målscorere for Ørn var Sverre Fredriksen som scoret i det 1. minutt og Oscar Thorstensen som scoret i det 53. minutt. For Lyn scoret Arne Riberg i det 30. minutt. Kampen ble spilt i Halden. Dommer var Paulus Nilsen. Dette var tredje gangen Ørn vant et Norgesmesterskap. Ørns vinnerlag: Gunnar Jacobsen, Knut Ellingsrud, Ingar Pedersen, Aage Larsen, Kjell Halvorsen, Harald Strøm, Sverre Fredriksen, Oscar Thorstensen, Egil Jacobsen, Kilde. 1928 Fotball for herrer Mesterligaen 2007/2008. Mesterligaen 2007/2008 arrangeres av UEFA. Mesterligaen er Europas mest prestisjetunge turnering for klubblag. Finalen ble spilt 21. mai 2008 på Luzjniki Stadion i Moskva, hvor Manchester United slo Chelsea 7-6 på straffespark etter 1-1 etter ordinær tid og ekstraomganger. Norge stilte med ett lag, Rosenborg, som begynte i 2. kvalifiseringsrunde. Nummer én og to i det innledende gruppespillet går til åttendedelsfinaler. Nummer tre i hver gruppe går direkte inn i tredje runde av UEFA-cupen. UEFA-koeffisient-rangering, hvor Norge for denne sesongen lå på 19. plass, ligger til grunn for når lag fra de forskjellige ligaer kommer inn i denne turneringen (og i UEFA-cupen). Av UEFAs 52 medlemsland er det kun Liechtenstein som ikke deltar med lag i turneringen. 16 lag, inklusive tittelholderen, er direkte kvalifisert til gruppespillet, de øvrige 58 lagene kommer inni kvalifiseringsrunder og kjemper om de øvrige 16 plassene til gruppespillet. Kvalifisering. I rundene er laget som har hjemmekamp i det første oppgjøret nevnt først. Ved uavgjort etter to oppgjør vinner laget med flest mål på bortebane. Første runde. Den første kvalifiseringsrunden ble spilt 17. og 18. juli, med returkamper 24. og 25. juli 2007. Andre runde. Den andre kvalifiseringsrunden ble spilt 31. juli og 1. august med returkamper 8. august 2007. Tredje runde. Trekningen av 3. kvalifiseringsrunde skjedde 3. august 2007. Den tredje kvalifiseringsrunden ble spilt 14. og 15. med returkamper 28. og 29. 2007. Hvis en klubb som deltar i 2.kvalifiseringsrunde har en individuell koeffisient som er god nok til å bli seedet i 3.kvalifiseringsrunde, vil vinneren av den aktuelle 2.runde-kampen automatisk bli seedet i trekningen. I 3. kvalifiseringsrunde kan ikke klubber fra samme nasjon møtes. Hjemme-/bortebane bestemmes også ved trekning. Seeding. De 32 klubbene (16 klubber direkte kvalifisert og 16 klubber som har kommet gjennom kvalifiseringen) er blitt delt inn i fire seedingsnivåer av åtte lag etter deres plassering på UEFAs klubbkoeffisientrangering for 2007 (lagenes prestasjoner i Europa de siste fem sesonger pluss 33% av nasjonspoengene). Nivå 1 vil inneholde forrige sesongs mester AC Milan og de syv neste på rangeringen. Nivå 2 inneholder de åtte neste klubbene på rangeringen, etc. Sluttspill. "Trekninga av åttendedelsfinalene skjedde i UEFAs hovedkvarter i Nyon, Sveits. PS: Toerne fra hver gruppe begynte hjemme og avsluttet borte. Kvartfinaler. For første gang er fire av lagene fra et og samme land, nemlig England. Djémila. Djémila eller Cuicul i Algerie er et typisk eksempel på romersk byplanlegging i et fjellområde. Ruinbyen ligger 900 moh. Dets forum, basilika, tempel, teater, triumfbuer og hus er blant de best bevarte i Nordafrika. Byen kjenner i dag som "Djémila", dens arabiske navn; i romertiden het den Cuicul, etter dens berberiske navn. Byen ble grunnlag i år 96 eller 97 som en koloni av romerske veteraner, på befaling av keiser Nerva. Hensikten var å bevokte det viktige passet mellom Sétif og Constanine. Etter femti år hadde stedet store palass, og så mange bygninger at nybygg måtte skje utenfor bymuren. På 100-talet kom amfiteateret og et offentlig bad. Byens blomstringstid regnes å ha vært under Septimius Severus' regjeringstid, på begynnelse av 200-tallet. Da fikk byen et forum, offentlige toaletter, tempel og lokaler for folkemøter. Innbyggerne i byen var romerske borgere, men det var tett kontakt med berberne, og ekteskap mellom gruppene var vanlig. Cuicul ble en knutepunkt for romernes handel med landene sør for Sahara: Deres forbindelser rakk til det sørlige Sudan. Med kamelkaravaner hentet berberne gull og elfenben som de solgte i Cuicul og andre romerske kolonier. Byens egen ressurser var landbruksprodukter som korn og oliven. Kristendommen fikk solid feste i Cuicul; det ble bygget flere kirker og etablert et bispesete der. Byen ble deretter et pilegrimsmål for kristne, især etter at biskop Cresconius i 411 lot oppføre en basilika med fem hovedskip. Biskopen sto under tilsyn av den bysantinske patriarken av Konstantinopel. På det meste hadde byen inntil 200 000 innbyggere. Byen ble gradvis forlatt etter romerrikets fall på 500- og 600-tallet, og ble ødelagt av omkringliggende folkegrupper. Under det muslimske rikets storhetstid ble byen aldri gjenoppbygd, men fikk navnet "Djemila", som betyr «vakker» på arabisk Arkeologiske utgravinger i området begynte i 1909. Byen ble et verdensarvsted i 1982. NWOBHM (EP). "NWOBHM" er en EP av det norske bandet Darkthrone. EP-en ble gitt ut i forkant av albumet "F.O.A.D.". NWOBHM er vanligvis en forkortelse for New Wave of British Heavy Metal, en heavy metal-bevegelse som oppstod på slutten av 1970-tallet. I dette tilfellet står forkortelsen for «"New Wave of Black Heavy Metal"». Sporliste. CD-versjonen inneholder alle fire sporene, mens 7" vinyl kun inneholder «Hedninger fra Helvete» og «Canadian Metal». Dyleplanen. Elven Dyle, markert i kart over Belgia Dyleplanen eller D-planen var den sentrale franske krigsplanen for å møte et tysk angrep under andre verdenskrig, våren 1940. Planen ble utarbeidet av den franske generalen Maurice Gamelin. Planen hadde sitt navn etter elven Dyle, som renner fra den sørlige delen av Belgia nord til Antwerpen. Målet for Dyleplanen var å stoppe den tyske armégruppe B, som den franske generalstaben, feilaktig antok var den sterkeste delen av et eventuelt tysk angrep. I 1920 undertegnet Frankrike en forsvarsavtale med Belgia, hensikten var å samordne kommunikasjoner og befestninger i tilfelle et tysk angrep. I 1930-årene endret imidlertid Belgia sin utenrikspolitikk til streng nøytralitet, det skapte mange problemer for koordinering av forsvarsplaner med Frankrike. General Gamelin var opprinnelig mot forsvarslinjer ved Dyle, da virket mer risikabelt enn E-planen, som foreskrev forsvar mot et mulig tysk angrep ved en linje som stort sett fulgte den belgisk-franske grensen. General Gamelin aksepterte imidlertid Dyleplanen utfra argumentet at de nye panservernhindrene (som Cointet-element) ville stoppe et eventuelt tysk angrep. Jamie Hyneman. James Franklin «Jamie» Hyneman (født 25. september 1956) er en amerikansk ekspert på visuelle effekter, best kjent for å være med-vert i tv-serien "Mythbusters" på Discovery Channel, sammen med Adam Savage. Han er også med-grunnlegger av M5 Industries, et verksted som produserer spesial-effekter, og hvor "Mythbusters" hovedsakelig blir filmet. Hyneman, med M5 Industries, er også kjent fra tv-serien "Battlebots" med sin robot, «Blendo», som i en periode ikke fikk delta siden den var for kraftig for konkurransen. The Cult Is Alive. "The Cult Is Alive" er det norske black metal-bandet Darkthrones tolvte studioalbum. Albumet ble gitt ut i 2006 og hadde en mye mindre tradisjonell black metal-stil en tidligere album, og inneholdt istedenfor mye punk. Tory Belleci. thumb Salvatore Paul «Tory» Belleci (født 30. oktober, 1970 i Monterey, California) er en amerikansk film- og modellskaper, best kjent for sitt arbeid på tv-serien "MythBusters". Belleci har også jobbet på filmer som "Den skjulte trussel" og "Klonene angriper". Kari Byron. Kari Byron i november 2010 Kari Elizabeth Byron (født 18. desember, 1974 i California, USA) er en San Francisco-basert kunstner og fjernsyns-personlighet, best kjent fra TV-serien "MythBusters". Hun er gift og har et barn. .cat. .cat er et generisk toppnivådomene på Internett. Dets formål er å fremme katalansk språk og kultur. Det ble godkjent i september 2005. Historie. Før ".cat" ble tilgjengelig ble, på grunn motvilje blant katalanske institusjoner, selskaper og personer til å bruke ".es"-domener til sine nettsider, benyttet andre alternativer. Et eksempel på dette er nettstedet til byen Girona i Catalonia, som bruker et ".gi"-domene ("http://www.ajuntament.gi/"), til tross for at ".gi" er Gibraltars nasjonale toppnivådomene. For å løse dette problemet ble ".cat" i september 2005 godkjent, med siktemål å betjene behovet til det katalanske språklige og kulturelle fellesskap på Internett. Dette fellesskapet utgjøres av de som bruker katalansk språk til sin kommunikasjon online, og/eller fremmer forskjellige aspekter ved katalansk kultur online. Den innledende registreringsperioden varte fra 13. februar 2006 til 21. april 2006. Registrering var åpen for alle fra og med 23. april 2006. Eksterne lenker. C a Rock 'N' Roll (album). "Rock 'N' Roll" er det niende studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Shirley Temple. Shirley Temple med Canadas statsminister William Lyon Mackenzie King i 1944 Shirley Jane Temple (født 23. april 1928), senere kjent som Shirley Temple Black, er en tidligere amerikansk skuespiller og diplomat. Hun anses av mange å være historiens mest kjente barneskuespiller. Temple ble født i Santa Monica i California. En av hennes første filmroller var i musikalen "Bright Eyes" (1934), som hun vant en Oscar for. Hun medvirket i et antall filmer i 1930-årene, og var en av de største filmstjernene. Egentlig var rollen som Dorothy i filmen Trollmannen fra Oz tenkt for Temple, men den gikk i stedet til Judy Garland. Temple trakk seg tilbake fra rampelyset i begynnelsen av tjueårsalderen. Senere medvirket hun på TV, men hadde ingen større fremgang der. Sigrid Undset uttalte i et intervju med den svenske avisen Dagens Nyheter 16.2.1939 om Shirley Temple at hun "er forferdelig, verken mer eller mindre, kan man tenke seg noe forferdeligere enn en barnsunge som karikerer barnslighet?" Da Temple var 16 år gammel, giftet hun seg med skuespilleren John Agar, og de fikk en datter. De skilte seg ganske snart, og i 1950 giftet hun seg med forretningsmannen Charles Alden Black som hun fikk to barn sammen med. Shirley Temple ble senere politisk interessert og ble medlem av det republikanske partiet. I 1967 prøvde hun å bli innvalgt i kongressen, noe hun ikke lyktes med. Hun fikk i stedet flere diplomat-oppdrag, da hun blant annet deltok ved flere internasjonale konferanser og møter som USAs delegat. Hun var ambassadør i Ghana, og senere i Tsjekkoslovakia. I 1976 ble hun protokollsjef for USA og var i denne stillingen ansvarlig for alle USAs seremonier, besøk og gaver til utenlandske dignitærer. Temple var også styremedlem i flere større foretak, som Disney og Del Monte. I 1998 ble hun tildelt Kennedy Center Honors. 1916 (album). "1916" er det tiende studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1930. Ørn fra Horten ble Norgesmester i fotball for herrer i 1930 etter at klubben vant 4–2 over Drammens Ballklubb den 19. oktober. Målscorere for Ørn var Sverre Fredriksen som scoret i det 16. minutt, Alf Nielsen (Bjørn Olsen?) som scoret i det 52. minutt og Gunnar Dahl som scoret i det 72. og 85. minutt. For Drammens BK scoret Hans Trogstad i det 15. og i det 83. minutt. 6000 tilskuere overvar kampen på Brann Stadion i Bergen. Dommer var Reidar Randers-Johansen, Trygg. Dette var fjerde gang Ørn vant et Norgesmesterskap. Ørns vinnerlag: Gunnar Jacobsen, Knut Ellingsrud, Fritz Fritzon, Gudmund Fredriksen, Kjell Halvorsen, Sverre Johansen, Egil Jacobsen, Sverre Fredriksen, Gunnar Dahl, Bjørn Olsen og Alf Nielsen Drammen Ballklubbs lag: Einar Christensen, Th. Wiig, Arvid Andersen, Joh. Wilthil, Chr. Tollefsen, Chr. Larsen, Ragnvald Eriksen, Arne Svendsen, Hans Trogstad, Einar Nielsen og Bjarne Gundersen. Dette året var det i alt 146 påmeldte lag til NM. NFF plukket ut de 128 lagene som fikk delta i 1. runde. Kilder. 1930 Fotball for herrer Pakkesystem. Illustrasjon av et pakkesystem som brukes til å laste ned ny programvare. Et pakkesystem (ofte kalt pakkebehandler) er en samling verktøy for å automatisere prosessen ved å installere, oppgradere, konfigurere og fjerne programvarepakker fra en datamaskin. Begrepet er vanligvis brukt med hensyn til Unix og Unix-lignende systemer, spesielt Linux. En typisk Linux-distribusjon inkluderer tusenvis av pakker og er svært avhengig av pakkesystemet. I slike systemer blir programvare distribuert i pakker, vanligvis i enkeltfiler. Pakkene inneholder ofte annen viktig informasjon i tillegg til selve programvaren, slik som navnet til programvaren, en beskrivelse, versjonsnummer, utgiver, sjekksum og en liste over andre pakker som programvaren er avhengig av for å kjøre skikkelig. Denne metainformasjonen legges typisk inn i en lokal "pakkedatabase". Ian Murdock har kommentert at pakkesystemer er «det største enkelt avansementet Linux har tilbrakt industrien», at det gjør at grensen mellom operativsystem og programmer flyter over i hverandre, og at det gjør det «lettere å flytte nye innovasjoner (...) inn i markedsplassen og (...) utvikle operativsystemet». Funksjoner. Pakkehåndteringssystemer har ansvar for å organisere alle pakkene som er installert på et system og vedlikeholde deres brukbarhet. Sjekksumverifikasjon sørger for at pakkene ikke har blitt korrupte i løpet av overføringen til systemet. Digitale signaturer sørger for at pakkene kommer fra en utgiver som brukeren har bedt systemet om å stole på. Pakkesystemet sørger for enkel installasjon, oppgradering, sikkerhetsoppdatering, fjerning av pakker; og at alle pakkene som trengs for at en programvare skal fungere blir installert. Pakkesystemene inneholder også ofte gruppering, klassifisering og rangering av pakkene for å eliminere forvirring rundt hvilken type pakke brukeren ønsker å installere. Det er vanlig at pakkehåndteringsystemene baserer seg på enkle bakstykker, som gjør den egentlige jobben med å installere pakker. For eksempel er yum avhengig av rpm og apt er avhengig av dpkg. Konvertering av binærpakker. Alien er et program som konverterer mellom forskjellige Linux pakkeformeter. Det støtter konvertering mellom rpm (del av Linux Standard Base), deb, Stampede (.slp) og Slackware (tgz) pakker. Vedlikehold og konfigurering. Upgradering av konfigurasjonsfiler er en kilde til mange problemer ved oppgradering av programvare. Siden pakkesystemer, ihvertfall i Unix systemer, er utvidelser av filarkiveringsverktøy, kan de vanligvis enten overskrive eller beholde konfigurasjonsfiler, heller enn å tilegne regler til konfigurasjonen. Det finnes imidlertid unntakelser som vanligvis gjelder kjernekonfigurasjon (som vil gjøre maskinen ubrukelig etter en omstart hvis den brytes). Problemer kan oppstå dersom filformatet til konfigurasjonsfiler endres. For eksempel, hvis eldre filformater ikke explisitt slår av nye funksjoner som burde være slått av. Noen pakkehånderingssystemer, slik som Debians dpkg tillater konfigurasjon under installasjonen. I andre situasjoner kan det være hesiktsmessig å installere pakker med en standardkonfigurasjon og deretter overskrive denne konfigurasjonen, for eksempel ved installasjon til et stort antall maskiner. Denne typen pre-konfigurert installasjon støttes også av dpkg. Pakkekilder. For å gi brukere enkel kontroll over hvilke typer programvare som de kan installere på deres systemer (og noenganger på grunn av legale årsaker på distributørens side), blir programvare ofte lastet ned fra flere forskjellige "pakkekilder". Fri-programvare-systemer. Naturen til fri programvare gjør at pakker som kommer under liknende kompatible lisenser er tilgjengelig for bruk på en rekke operativsystemer. En typisk forskjell mellom pakkehåndtering i proprietære operativsystemer, slik som Mac OS X og Windows, og de i fri programvare, slik som Linux, er at fri programvaresystemer tillater at tredjepartspakker også installeres og oppgraderes gjennom de samme mekanismene, hvor pakkesystemene i Mac OS X og Windows bare vil oppgradere programvare som tilbys av hhv. Apple og Microsoft (med unntak av noen tredjeparts enhetsdrivere i Windows). Andre pakkeformat. Uavhengig av pakkeformat, tilbyr de aller fleste linuxdistribusjoner både binær- og kildekodepakker. Kildekodepakkene kompileres automatisk av pakkehåndtereren, slik at brukeren ikke merker noen forskjell. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1917. Sarpsborg ble norgesmester etter å ha vunnet 4–1 over Brann den 14. oktober. Målscorere for Sarpsborg var Einar Nordlie som scoret i det 16. og 44. minutt, Alf Simensen som scoret i det 57. minutt og Asbjørn Halvorsen som scoret i det 59. minutt. For Brann scoret Bjarne Johnsen i det 50. minutt. 10 000 tilskuere overvar kampen på Stavanger stadion i Stavanger. Dommer var Arne Wendelborg, Frigg. Cupfinalen i 1917 var den første som ble spilt på gress. Dette var første gangen Sarpsborg vant et norgesmesterskap. Samtidig var det første gang et lag utenfor Østlandet spilte en cupfinale. Mesterskapet var åpent for alle interesserte klubber. I perioden 1905–1916 hadde kun ett lag fra hver krets fått delta. Sarpsborgs vinnerlag: Ingvald Martinsen, Bruun Hansen, Henry Hansen, Petter Pedersen, Asbjørn Halvorsen, Peder Jensen, Einar Andersen, Einar Nordlie, Erling Gustavsen, Alf Simensen og Per Holm. Branns lag: Sigurd Wathne, Hjalmar Sunde, Frithjof Tønnesen, Sigurd Bøschen, George Deans, John Johnsen, Alf Berstad, Torkel Trædal, Bjarne Johnsen, Rudolf Olsen og Laurentius Eide. Finale. 14. oktober, Stavanger stadion. Kilder. 1917 Fotball for herrer Europavei 49. Europavei 49 går mellom Magdeburg i Tyskland og Wien i Østerrike. Trasé fastlagt av UNECE: Magdeburg – Halle – Plauen – Schönberg – Vojtanov – Karlovy Vary – Plzeň – Ceské Budjovice – Halámky – Wien Versjon. Versjoner benyttes for å skille ulike produkter som utgis i ulike former, jevnlig, etter revisjoner og/eller endringer. Programvare. Innen programvare er det forskjellige rutiner for versjonering. Progressiv versjonering. Versjonene deles inn i «major», «minor» og «build». Major økes hver gang det slippes en ny stor utgivelse med relativt mange endringer siden sist major-utgave. Minor økes hver gang det gjøres en endring, uansett om denne er stor eller liten. Build endres hver gang programmet kompileres for eksempel etter en feilretting, det er også vanlig å begynne build-nummereringen på nytt hver gang major eller minor økes. Numerisk ser dette for eksempel slik ut: 2.9.28 (major).(minor).(build) Datoversjonering. Noen prosjekter har jevnlige utgivelser med planlagt utgivelse for eksempel én eller to ganger i året. Da er det vanlig å benytte årstall og måned for utgivelsen som versjonsnummer. Ubuntu og Mandriva er eksempler på slike prosjekter. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1929. Sarpsborg ble Norgesmester etter at de vant over Ørn med 2–1 den 20. oktober. Målscorere for Sarpsborg var Arne Yven i det og 42. minutt og Harald Gundersen som scoret i det 103. minutt. For Ørn scoret Gunnar Dahl i det 75. minutt. 13 000 tilskuere overvar kampen på Stavanger stadion i Stavanger. Dommer var Thoralf Kristiansen. Dette var andre gangen Sarpsborg vant et Norgesmesterskap. Sarpsborgs vinnerlag: Henry Simensen, Erling Lindberg, Arne Ludvigsen, Thorstein Simensen, Rolf Norwall, Bredo Wass, Arne Yven, Georg Olsen, Alf E. Simensen, Kilder. 1929 Fotball for herrer Norgesmesterskapet i fotball for menn 1939. ble Norgesmester etter at de slo 2–1 den 15. oktober. Målscorere for Sarpsborg var Harry Yven i det 30. minutt og Olav Navestad som scoret i det 88. minutt. For Skeid scoret Brede Borgen i det 24. minutt. 8.000 tilskuere overvar kampen som ble spilt i Tønsberg. Dommer var Gullik Hagajore. Dette var tredje gangen Sarpsborg vant et Norgesmesterskap. Sarpsborgs vinnerlag: Rolf Bakke Olsen, Finn Moen, Olaf Johansen, Arne Klausen, Arve Strand, Hjalmar Andresen, Arne Eriksen, Johnny Hauge, Olav Navestad, Harry Yven, Einar Fredriksen og Tøger Torp. 1. runde. 48 kamper. Kampdag 11. juni. De 8 lagene som var involvert i sluttspillet i 2. runde. 26 kamper. Kampdag 25. juni. De 4 lagene i semifinalen i sluttspillet i Norgesserien, hadde walk-over 3. runde. 14 kamper. og, som spilte finale i Norgesserien, hadde walk-over. Kilder. 1939 Fotball for herrer Goathland stasjon. Goathland stasjon er jernbanestasjonen i landsbyen Goathland i North Yorkshire i England. Den betjener North Yorkshire Moors Railway, som er en museumslinje. Stasjonen ble åpnet i 1865, og har nesten ikke blitt endret. Den ble brukt til filming av scener på stasjonen i Galtvang i filmatiseringene av Harry Potter-bøkene, og den blir også brukt som stasjonen i den fiktive landsbyen Aidensfield i TV-serien "Med hjartet på rette staden". Asian Football Confederation. AFC i forhold til øvrige fotballforbund Asian Football Confederation (AFC), det asiatiske fotballforbundet, ble grunnlagt i 1954. AFC er selv medlem av FIFA, det internasjonale fotballforbundet. Magne Lystad. Magne Lystad (født 12. november 1932 på Lundersæter i Kongsvinger, død i 21. januar 1999) var en norsk orienteringsløper. Han ble omtalt som «Skogens konge». Magne Lystad vant gull i tidenes første europamesterskap i orientering i 1962, og fikk sølv i stafetten. Han ble nordisk mester i 1957 og 1959. Lystad vant syv norgesmesterskap, i 1954, 1955, 1956, 1957, 1959, 1960 og 1962, alle for idrettslaget Lunderseter IL. I 1957 mottok Magne Lystad både Morgenbladets gullmedalje, og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i Norge. Den siste delte han med skøyteløperen Knut Johannesen. I 1961 gav Lystad ut boken «Sjumilsskritt i skogen». Stig Berge. Stig Berge (født 28. mars 1942 i Meldal i Sør-Trøndelag) er en tidligere norsk orienteringsløper, og er utdannet sivilingeniør. Stig Berge vant VM-gull i 1970, ett individuelt og ett på stafetten. Han tok også VM-sølv i 1972 individuelt og VM-bronse på stafetten i 1966. I 1964 kapret han sølv med den norske EM-laget. Berge vant 4 norgesmesterskap; ordinær løype i 1964, og lang løype i 1967, 1970 og 1971. Han var med på Norges Tekniske Høgskoles idrettsforenings vinnerlag i NM i 1963, 1965 og 1973. Han konkurrerte også for Freidig Haketo IF, og Løkken IF. I 1970 mottok Stig Berge Olavstatuetten, Morgenbladets gullmedalje samt Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i Norge. Jeffrey Lee. Jeffrey Lee (født 1971) er det eneste medlemmet av den aboriginske Djok-stammen, og er oppsynsmann for Koongarra urandepositum. Landet som eies av stammen er omgitt av Kakadu nasjonalpark. Lee har blitt berømt fordi han nekter å selge området til den franske energileverandøren Areva som ønsker å grave ut 14 000 tonn uran verd mer enn fem milliarder amerikanske dollar. Han ønsker å beskytte det økologisk følsomme området fordi det er vakkert og har hellige steder som ikke bør forstyrres. Han sier at pengene ikke frister, da han har en jobb og kan kjøpe mat. Harmony (ISS-modul). Harmony (tidligere kjent som Node 2) er en modul på den internasjonale romstasjonen (ISS). Modulen ble skutt opp 23. oktober 2007 med den amerikanske romfergen "Discovery" (STS-120). Harmony fungerer som et sentralt tilkoblingspunkt for de vitenskapelige laboratoriemodulene Columbus (europeisk), Destiny (amerikansk) og Kibō (japansk). Harmony ble bygget av det italienske selskapet Alcatel Alenia Space etter en avtale mellom NASA og ESA. Modulen ble transportert med lastefly fra Torino, Italia til Kennedy Space Center, Florida i 2003 hvor den ble klargjort for oppskytning og lastet på romfergen "Discovery" som tok den med opp i bane til romstasjonen under STS-120 i 2007. Nordlig metalløyenstikker. Nordlig metalløyenstikker eller tundra metalløyenstikker, er en øyenstikker som tilhører familiegruppen metalløyenstikkere (Corduliidae). Utbredelse. Nordlig metalløyenstikker er utbredt bare aller lengst nord i Europa, Asia og Alaska. Den finnes såvidt inn i nordlige Sverige og Finland. I Norge er den funnet bare lengst nord-øst i Finnmark. Utseende. Kjønnene er ganske like. Fargen er metallglinsende svakt grønnlig, nesten helt svart. Foran på hodet, mellom øynene, er det to gule flekker. Hannen kan skilles fra andre hanner i familiegruppen på den særpregete «tangen» (anal-vedheng), bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 65 og 70 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen langs bredden i grunne vannhull og mindre vann. Det fleste nordiske funn av nymfer er gjort like ved tregrensen. Eggene legges i vann. Utviklingen er trolig flere år. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er i juli og august. Nordlig metalløyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Gulflekket metalløyenstikker. Gulflekket metalløyenstikker [syn. "S. aenea"] er en øyenstikker som tilhører familiegruppen metalløyenstikkere (Corduliidae). Utbredelse. Gulflekket metalløyenstikker er utbredt i syd og mellom Europa. Finnes i det syd-østlige Danmark, Sverige og Finland. I sørøstlige Norge langs kysten til Vest-Agder. Utseende. Kjønnene er noe ulike. Hannen er metallglinsende mørk grønnlig, hunnen noe mer brunlig. Foran på hodet, mellom øynene er noe gule flekker, samt at det også på kroppens sider er noen gule flekker. Hannen kan skilles fra andre hanner i familiegruppen på den særpregete «tangen» (anal-vedheng), bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 65 og 80 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen langs bredden mindre myrdammer eller vann ofte ved eller i skog. Arten foretrekker en bred sone av sumpvegetasjon langs bredden, og er funnet både i større vann i kulturlandskapet og i mindre skogsvann. Utviklingen tar 3 år. Nymfen overvintrer i vegetasjonen. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er juni til august. Gulflekket metalløyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Toflekkøyenstikker. Toflekkøyenstikker er en øyenstikker som tilhører familiegruppen metalløyenstikkere (Corduliidae). Utbredelse. Toflekkøyenstikker er utbredt i Europa og det vestlige Asia. Finnes i det syd-østlige Danmark, Sverige og Finland. I sørøstlige Norge på egnede steder rundt «Oslofjorden», men er svært sjelden. Den ble i perioden fra 1996 til 2010 ikke påvist i Norge, og man fryktet at den var utdødd. I 2010 ble den registrert i Hof. Utseende. Kjønnene er ganske like. Bakkroppen har gule sideflekker, og brystpartiet har ganske loddrette brune og svarte strek. Pannen (frons) er gulbrun. Hannen kan skilles fra andre hanner i familiegruppen på den særpregete «tangen» (anal-vedheng), bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 80 og 90 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen langs bredden i næringsrike vann i lavlandet, med rik men ikke for tett vegetasjon. Eggene i lange gelesnorer festet til vannplanter. Utviklingen tar 3 år. Nymfen overvintrer på bunnen. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe, men flyr gjerne i skogområder. Flygetiden er fra slutten av mai til juli. Etter klekking oppholder øyenstikkeren seg gjerne over åpent vann. Når den hviler, skjer dette ofte på vannplanter er stykke fra land. Toflekkøyenstikker har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Vattenfall. Vattenfall AB er en svensk statlig produsent av elektrisk energi. Selskapet eier en rekke kraftverk i flere land. I Sverige står kjernekraft og vannkraft for en stor del av selskapets kraftproduksjon, mens det i Tyskland (gjennom datterselskapet Vattenfall Europe) og Polen satser mye på kullkraft. Vattenfall ble grunnlagt i 1909 under navnet Kungliga Vattenfallsstyrelsen. Selskapets øverste direktør er Øystein Løseth. El-Ghad. Morgendagpartiet (arabisk:حزب الغد "Hizb al-Ghad" eller "al-ghad") er et aktivt politisk parti i Egypt som ble offisielt godkjent i oktober 2004. Al-ghad er et liberalt sentrumsparti som arbeider aktivt for å utvide den politiske deltakelsen og for fredelig maktskifte. Partiet har noen representanter i det egyptiske parlamentet (maglis al-shaab, folkeforsamlingen). Partiet har ingen representanter i det egyptiske overhuset, (maglis al-shura, rådgivningsforsamlingen) og boikottet valgene til overhuset våren 2007. Ved det første landsmøte som ble holdt i oktober 2004 ble Ayman Nour, et parlamentmedlem og praktiserende advokat valgt til partileder. Partiet ble grunnlagt av tidligere medlemmer av partiet wafd. Partiet ble opprettet for å representere et liberalt demokratisk perspektiv med sterk interesse for menneskerettighetsspørsmål. Partiformannen ble fengslet 24. desember 2005, men fortsetter formelt som partiformann. Aktiviteter. Partiet har langt færre medlemmer enn de andre offisielle egyptiske partiene, men tiltrekker seg unge aktivister og ser på seg selv som en del av den egyptiske demokratibevegelsen. I Kairo arrangerer unge medlememr og sympatisører ofte mindre punktmarkeringer der de blant annet krever løslatelse av Ayman Nour. Mange av de yngre medlemmene er også aktive i demokratibevegelsen kifaya, selv om partiet deltok i presidentvalget i 2005 som demokratibevegelsen aktivt boikottet. Bred blålibelle. Bred blålibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Utbredelse. Bred blålibelle er utbredt i Mellom-Europa og østover i Asia til Det kaspiske hav. Finnes i Danmark, det sørøstlige Sverige, Finland og det sørøstlige Norge rundt «Oslofjorden». Utseende. Kjønnene er ulike. Grunnfargen er brun-svart, bakkroppen har gule flekker. Eldre hanner har en lett synlig blåpudring på bakkroppens overside. Hunnens bakkropp er bredere og mer flat enn vanlig. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Basis (nær kroppen) av vingene har mørke, rødorange partier. Vingespennet er mellom 65 og 70 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen, delvis nedgravd, langs bredden av grunne vegetasjonsfattige vannhull, med leire eller berg. Eggene legges i vann. Utviklingen tar 1-2 år. Nymfen overvintrer. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er mai til ut august. Bred blålibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller lignende, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Jenni Dahlman-Räikkönen. Jenni Dahlman-Räikkönen sammen med Kimi Räikkönen Jenni Maria Dahlman-Räikkönen (født 27. oktober 1981 i Pikis Finland) er en finsk modell og er gift med formel 1 fører Kimi Räikkönen. Hun giftet seg med Räikkönen den 31. juli 2004 i Tavastehus. Dahlman-Räikkönen ble nummer to i Miss Scandinavia i 2000 og kom på andreplass i Miss Finland samme år. En av hobbyene hennes er hester Rhinfallet. Rhinfallet ("Rheinfall" nord i Sveits) er den bredeste fossen i Europa. Den ligger i Hochrhein, den øverste delen av elven Rhinen, i kommunene Neuhausen am Rheinfall og Laufen-Uhwiesen nær byen Schaffhausen og grensen til Tyskland. Den er 150 meter bred og 23 meter høy og har en gjennomsnittlig vannføring på 250 m³/s vinterstid, 600 m³/s i sommermånedene. Klonazepam. Klonazepam er et legemiddel, et benzodiazepin, som i hovedsak brukes i behandlingen av epilepsi. Etter at restriksjoner i bruken av flunitrazepam har blitt iverksatt, brukes klonazepam i økende grad som rusmiddel. Klonazepam markedsføres i Norge som "Rivotril", mens i andre land er "Klonopin" og "Klonapin" vanlige handelsnavn. Famakologiske egenskaper. "Se artikkel om benzodiazepiner for virkningsmekanisme og bivirkninger" Klonazepam er 10 ganger mer potent enn diazepam. Bruksområdet er i utgangspunktet det samme som for andre benzodiazepiner, men det brukes mest i behandling av epilepsi, og i motsetning til de andre benzodiazepinene mer i langtidsbehandling. Langvarig bruk frarådes likevel i utgangspunktet på grunn av stor fare for tilvenning og avhengighet. Antakelig er det best egnet som tilleggsmedikasjon i i noen uker dersom en pasient har behov for å bytte antiepileptikum. Det er likevel aldri blitt dokumentert misbruk eller tilvenning av klonazepam hos epilepsipasienter. Klonazepam har trolig også effekt på nevrotransmitteren serotonin, og det er derfor postulert at medikamentet kan ha en særlig rolle i behandlingen av angst, men dette er ikke tilstrekkelig dokumentert. Misbruk. Klonazepam er ettertraktet som rusmiddel. Selv om medikamentet er lite toksisk i seg selv, vil det kunne forsterke effekten av opioider og alkohol, og bidra blant annet til demping av respirasjonen. Hochrhein. Hochrhein («Høyrhinen») er navnet brukt i Tyskland på den delen av elven Rhinen som renner vestover fra grensesjøen Bodensjøen til byen Basel i Sveits, I vest utgjør Rhinen grensen mellom Tyskland og Sveits, mens i øst har Sveits også områder nord for Rhinen. Her omgir landet den tyske enklaven Büsingen og Rhinfallet. Strekningen måler 170 km (målt fra Konstanz til Rotterdam), og utgjør en av de fire tyske delene av Rhinen (Hochrhein, Øvre Rhinen, Midtre Rhinen og Nedre Rhinen). I Sveits refererer lignende navn til andre deler av elven. Firflekklibelle. Firflekklibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Utbredelse. Firflekklibelle er utbredt i det meste av Europa, Asia og Nord-Amerika. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. I det sørlige Norge, nord til Troms, men mangler i høyfjellet. Utseende. Kjønnene er ganske like. Fargen er lys grå-brun til svart, bakkroppen har gule flekker på siden. Eldre hanner har en ofte en mer grå enn svart farge på bakkroppen. Hunnens bakkropp er ganske bred og flat. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Hver vinge har en mørk flekk midt på, i fremkanten (ved "nodus"), herav kommer navnet firflekklibelle. Vingespennet er mellom 65 og 85 millimeter. Levevis. Firflekklibelle er en av de vanligste øyenstikkerne. Nymfene lever i vann, dammer eller myrtjern i lavlandet, opp til 600 moh. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe, gjerne ved bukter eller viker av større innsjøer, men også i myrområder. Eggene i vann. Utviklingen tar 1-3 år. Nymfen overvintrer, delvis nedgravd, blant vegetasjonen eller ved røttene. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra slutten av mai til september, men vanligst om forsommeren. Firflekklibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Stor blålibelle. Stor blålibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Utbredelse. Stor blålibelle er utbredt i Europa og vestlige Asia. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I det sørlige Norge, rundt «Oslofjorden» Utseende. Kjønnene er noe ulike. Grunnfargen er gul-brun, bakkroppen har et mørk lengdebånd. Eldre hanner har ensfarget brun bakkropp med blåpudring på oversiden. Hunnens bakkropp er noe bred og flat. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile og er helt fargeløse med et mørkt vingemerke ("pterostigma"). Vingespennet er mellom 75 og 90 millimeter. Levevis. Nymfen Nymfen lever på bunnen, langs bredden av næringsrike innsjøer i lavlandet. Den fortrekker vegetasjonsfattige steder med stein og sand bunn. Eggene i vann. Utviklingen tar 2 år. Nymfen overvintrer på bunnen, delvis nedgravd. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Særlig hanner er skye og vanskelige å komme nært innpå. Flygetiden er fra mai til august. Stor blålibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Flunitrazepam. Flunitrazepam er et potent benzodiazepin. Det ble opprinnelig lansert som sovemiddel med stor suksess, men på grunn av stor avhengighetsfare er medikamentet mest kjent som misbruksstoff og voldtektsdop. Flunitrazepam er mest kjent under merkenavnet "Rohypnol", men dette er trukket tilbake av produsenten Roche i Norge og Sverige på grunn av legemiddelets dårlige rykte. Flunitrazepam markedsføres fremdeles under merkenavnet "Flunipam". I misbrukssammenheng er flunitrazepam kjent som «hyppere», «kryssere» (fordi delestreken på tabletten danner et kryss) og «roofies». Farmakologiske egenskaper. "For virkningsmekanisme og generelle bivirkninger se benzodiazepiner" Flunitrazepam er 7-10 ganger mer potent enn diazepam. Effekten kommer 15-20 minutter etter inntak og varer vanligvis i 6-8 timer. Det er stor fare for tilvenning selv ved kort tidsbruk i medisinsk sammenheng. Godkjent indikasjon i Norge er kortvarig behandling av søvnløshet. Det brukes også en del som premedikasjon før medisinske prosedyrer som koloskopi og tannlegebehandling. På grunn av avhengighetsproblematikken er flunitrazepam klassifisert som narkotikum, og kan bare skrives ut på A-resept. Historikk. Flunitrazepam ble utviklet av Roche tidlig på 1970-tallet, og kom på markedet i Europa i 1975. Det ble lansert som et sovemiddel uten bivirkninger. FDA har ikke godkjent medikamentet for medisinsk bruk i USA, og det er et ulovlig legemiddel der. De første tablettene kom i 1 mg og 2 mg, men på grunn av potensen ble 2 mg-tablettene raskt tatt av markedet. Man anså lenge flunitrazepam for å være et sikkert og trygt sovemiddel, og var på 80-tallet, og frem til begynnelsen av 90-årene, Norges mest solgte sovemiddel. For å redusere forskrivningen ble flunitrazepam flyttet fra reseptgruppe B til reseptgruppe A i 2003. Resultatet er et betydelig redusert forbruk, men dette har i stor grad blitt kompensert med en økning i forskrivningen av andre benzodiazepiner, særlig alprazolam ("Xanor"), klonazepam ("Rivotril") og nitrazepam ("Apodorm" og "Mogadon"). Forbruket av ulovlig innført flunitrazepam, særlig fra Øst-Europa, er betydelig. Misbruk. På grunn av den raskt innsettende sløvende virkningen og indusering av hukommelsestap, har flunitrazepam blitt brukt som voldtektsdop. Rohypnoltabletter er dessuten raskt oppløselige og kan lett tilsettes en drink. Det er usikkert hvor mange av voldtektene som kan tilskrives flunitrazepam alene, fordi det oftest er et samtidig høyt inntak av alkohol. De fleste flunitrazepam-preparatene er tilsatt farge blant annet for å forhindre at det blir tilsatt drikke. Flunitrazepam er meget populært i misbruksmiljøer, og brukes både peroralt og intravenøst. Det forsterker en del av effektene til heroin, blant annet hemming av respirasjonen. Flunitrazepam er involvert i svært mange av dødsfallene som skyldes heroin og metadon. Det brukes også for å motvirke søvnløshet, uro, paranoia og andre negative effekter utløst av kokain, amfetamin og andre sentralstimulerende midler. Flunitrasepam er ikke under produksjon fra 2012. YaST. YaST ("«Yet another Setup Tool»") er et SUSE-verktøy for å håndtere installasjon av programvarepakker, konfigurasjon av maskin- og programvare, oppgradering og oppdatering. YaST er også et overbygg til rpm-baserte pakkesystemer. Ranulf Flambard. Ranulf Flambard (også kalt Ralph Flambard, død 5. september 1128) var biskop av Durham og rikskansler i England under Vilhelm II av England. Ranulf var uektefødt sønn av en normannisk sogneprest i Bayeux bispedømme. Han reiste tidlig til England, og ble tilknyttet Vilhelm Is kanselli. Han ble et kjent medlem av hoffet, og ble mislikt av baronene som kalte ham Flambard på grunn av hans talenter som urostifter. Samtidig fikk Ranulf et rykte som en dyktig økonom, og det ser ut til at han hadde en sentral rolle i utarbeidingen av "Domesday Book" i 1086. Han nevnes der som kleriker med eiendommer i både Hampshire og Oxfordshire. Etter Vilhelm Is død ble han kapellan for biskop Maurice av London, som han tidligere hadde jobbet for i kanselliet. Under Vilhelm Rufus vendte Ranulf snart tilbake til kongelig tjeneste. Han blir gjerne beskrevet i kildene som kongens kapellan, men kalles også skattmester og det ser ut til at det var finansene som var hans viktigste arbeidsområde. Krønikene nevner ham i forbindelse med den voldsomme skattleggingen som fant sted mellom 1087 og 1100. Han ble selv svært rik i denne perioden, fordi han satt med flere innbringende kirkelige embeter. Ranulf bestyrte personlig seksten abbedier og bispedømmer som ble holdt ubesatt i strid med kirkeloven. I 1099 ble han utnevnt til biskop av Durham. Da Henrik I kom på tronen ble Ranulf raskt arrestert. Han ble satt i Tower of London, hvor han ikke bare ble den første fangen i festningen, men også den første som rømte derfra. Han skal ha fått smuglet inn et tau i en vintønne, og brukte dette til å klarte ned fra sitt vindu på toppen av White Tower. Etter flukten kom han seg over Den engelske kanal og søkte tilflukt hos kongens bror, Robert Curthose, hertug av Normandie. Som hertugens rådgiver presset han Robert til å kreve den engelske tronen. Robert invaderte i 1101, men måtte i Alton-traktaten frasi seg sitt krav på tronen. Han belønnet allikvel Ranulf med Lisieux bispedømme. Etter at Henrik slo Robert ved Tinchebray i 1106 var Ranulf en av de første som sluttet fred med ham, og han fikk vende tilbake til bispesetet i Durham. Han trakk seg tilbake fra politikken, og ble erstattet av den nye skattmesteren Roger av Salisbury og rikskansler Geoffrey Rufus. Ranulf tilbrakte resten av sitt liv i Durham. Han skapte skandale der ved å leve et utsvevende liv og ved å få minst to sønner, som han kjøpte embeter til før de hadde kommet i tenårene. På den annen side ble han også kjent som kirkebygger; Durhamkatedralen som hadde blitt påbegynt av forgjengeren William av St. Carilef ble nesten ferdig under Ranulf. Han stod også for andre byggearbeider, blant annet befestningen av Durham, Norham Castle og Mottisfount Priory. Sabayon. Sabayon, (kalt "Sabayon Linux"), er et Gentoo- og Linux-basert operativsystem laget av Fabio Erculiani. Det var tidligere kjent som "RR4 Linux/RR64 Linux". Grunnidé. Sabayon har adoptert Ubuntu-installasjonsmodellen med et LiveDistro-basert installasjonsmiljø, hvor programvaren kan prøves ut direkte fra installasjonsmediet før den eventuelt installeres. Sabayon kommer med et vidt spekter av programvare for skrivebordet og tar ikke hensyn til nyansene i lisenspolitikken til fri/åpen/gratis programvare. DVD-mediet kommer initielt med programvare for alle tenkelige formål. Hensikten er å forsøke å eliminere behovet for å måtte installere videre programvare etter installasjon av systemet. Pakkesystem. Sabayon er basert på Gentoo. Det benytter Gentoos Portage-pakkesystem og Gentoos pakkekilder. Det betyr at alle oppdateringer leveres av Gentoo. Det betyr også at såkalt globale oppgraderinger (oppdatering av systemet for eksempel fra versjon 3.3 til versjon 3.4a) anbefales å gjøres ved å laste ned et nytt DVD-installasjonsmedium og installere hele systemet på nytt. Ettersom Linux-hjemmemapper inneholder all brukerens konfigurasjon og tilpasning av programmer, samt dokumenter og gjerne ligger på en egen partisjon på Linux-systemer, er dette en langt mindre omstendig prosess enn det kan høres ut for brukere som ikke er kjent med slike systemer. Det jobbes dessuten med et eget pakkesystem, "binmerge", som er ment å være for mini-utgavene av Sabayon, slik at disse kan installere resten av pakkene som følger med DVD-versjonen uten å måtte gjennomgå en langdryg prosess ved å kompilere disse pakkene fra kildekoden via Portages "emerge". Installasjon. Sabayon bruker Anaconda-installasjonsprogrammet. I tidligere versjoner, ble «Gentoo Linux Installer» benyttet. Denne metoden har adoptert Ubuntus enkle installasjonsmodell fremfor Gentoos mer omstendige og mer krevende installasjonsmetode. Egenskaper. Sabayon inkluderer mange opp-i-dage egenskaper og programvare. I dag er AIGLX, XGL og Compiz Fusion tilgjengelig via installasjonsmediene og kan slås på fra oppstartsmenyen. Proprietære drivere tilbys ut av boksen for de fleste video-kort og automatisk oppdagelse av maskinvare fungerer godt for de fleste. Trådløs-støtte hevdes å ha blitt bedre siden versjon 3.3, men har ennå ikke blitt moden nok, med mindre man eier et Intel-trådløstkort (ikke siste n-standard kort). Den betydelige mengden programmer som tilbys som standard på DVDene er ment å gjøre det unødvendig å etterinstallere programmer. For de som ønsker et raskt Gentoo-system, finnes miniEdtition. Sabayon er tilgjengelig med KDE, GNOME og Xfce skrivebordsmiljø. Triklosan. Triklosan, C12H7Cl3O2 er en organisk antibakteriell struktur som har kjemiske funksjonelle grupper som gjør det til både en fenol og en eter. Kjemisk struktur og egenskaper. Denne organiske forbindelsen er et hvitt pulverisert faststoff med en svak fenollukt. Det er en klorert aromatisk forbindelse som har representanter fra de funksjonelle gruppene til både etere og fenoler. Fenoler har ofte antibakterielle egenskaper. Triklosan er svakt oppløselig i vann, men oppløselig i etanol, dietyleter og sterkere basiske løsninger som 1M natriumhydroksid (kaustisk soda). Triklosan kan lages av partiell oksidasjon av benzen, benzosyre eller av kumenprosessen. Triklosan kan også finnes som et produkt av kulloksidasjon. Bruk. Triklosan brukes i et flertall hygieneprodukter som deodoranter, såpe, tannkrem, munnvann, rengjøringsmiddel og andre forbrukerartikler som kjøkkenredskaper, leketøy, sengetøy, sokker og søppelsekker, noen ganger som Microban-behandlingen. I de seneste årene har antallet produktgrupper minsket. Det har blitt vist at trikloban er effektiv til å redusere og kontrollere bakterieforurensning på hendene og på behandlede produkter. Nylig har dusjing og bading med 2% triklosan blitt en anbefalt fremgangsmåte for avkolonisering av pasienter med hud som bærer meticillinresistante "Staphylococcus aureus" (MRSA) noe som har gitt vellykket kontroll av MRSA-utbrudd i atskillige kliniske tilfeller. Tannkremen Colgate Total er den eneste tannkremen i Norge som inneholder triklosan. Triklosan er i Europa regulert av EU. I løpet av avløpsvannsbehandling blir en del av triklosan brutt ned mens resten absorberes i kloakkslammet eller det går ut av anlegget i avløpsvannet. I naturen kan triklosan bli brutt ned av mikroorganismer eller reagere med sollyset og danne andre forbindelser som kan inneholde klorfenoler og dioksin, eller så kan triklosan adsorbere til partikler som setter seg utenfor vannsøylen og danner sediment. I innsjøen Greifensee ved Zürich ble det funnet over 30 år gammel sediment som inneholdt triklosan. Dette kan tyde på at triklosan brytes ned eller fjernes langsomt i sedimenter. Handlingsmekanismer. Ved konsentrasjoner i bruk oppfører triklosan seg som en biocid med multiple cytoplasmatiske og membranmål. Ved lavere konsentrasjonen oppfører triklosan seg bakteriostatisk og det er observert at det angriper bakterier hovedsakelig ved å hemme fettsyresyntesen. Triklosan binder seg til bakterielle enoyl-acyl bæreproteinreduktase-enzym (ENR), som er kryptert av genet FabI. Denne bindingen øker enzymenes tiltrekning for nikotinamid-adeninnukleotid (NAD+). Dette resulterer i dannelsen av et stabilt trefoldig kompleks av ENR-NAD+-triklosan, som ikke er i stand til å delta i fettsyresyntese. Fettsyre er nødvendig for å reprodusere og å bygge cellemembraner. Mennesker har ikke et ENR-enzym og blir derfor ikke berørt. Noen bakterielle arter kan utvikle lavnivå-resistanse til triklosan på grunn av FabI-mutasjoner som senker effekten av triklosan på ENR-NAD+-binding, som vist i "Escherichia coli" and "Staphylococcus aureus". En annen måte som disse bakteriene kan få lavnivå-resistanse til triklosan er å overfremstille "FabI". Noen bakterier har naturlig resistans til triklosan som "Pseudomonas aeruginosa" som har multimedisinsutstrømningspumper som pumper triklosan ut av cellen. Andre bakterier, slik som noen av "Bacillus"-slekten, har alternative "FabI"-gener ("FabK") som triklosan ikke binder seg til og derfor er de mindre mottakelige. Resistansbekymringer. En artikkel medforfattet av Dr. Stuart Levy i det nummeret av tidsskriftet "Nature" som kom ut 6. august 1998 advarte at overforbruk av triklosan kan forårsake utvikling av resistante stammer av bakterier, på en liknende måte som antibiotika-resistente bakteriestammer utvikler seg. Dette var basert på en spekulasjon om at triklosan oppførte seg som et antibiotikum. Basert på disse spekulasjonen rapporterte den skotske avisen Sunday Herald i 2003 at noen britiske supermarkeder og andre detaljister vurderte å fase ut produkter som inneholdt triklosan. Siden har det vist seg at laboratoriemetoden som Dr. Levy brukte ikke var effektiv nok i å forutsi bakterieresistanse for biocider som triklosan, dette er basert på arbeid gjort av Dr. Peter Gilbert i Storbritannia som gjør forskning som er støttet av det amerikanske forbrukervarefirmaet Procter & Gamble. Minst sju fagfellevurderte og publiserte studier som har blitt gjort har demonstrert at triklosan ikke er betydelig assosiert med bakteriell resistans på kort sikt. Dette inkluderer en studie medforfattet av Dr. Levy og publisert i august 2004 i "Antimicrobial Agents and Chemotherapy". Et visst nivå av triklosanresistans kan oppstå i noen mikroorganismer, men av større bekymring er potensialet for kryssresistans eller koresistans til andre antimikrobiske midler. Det har vært få studier som undersøker dette. Norske og har advart mot triklosan i tannkrem fordi det kan føre til resistante bakterier. Mattilsynet vil triklosan og vil prøve å overtale Europakommisjonen om at det er nødvendig å forby bruken av triklosan i kosmetiske produkter. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1948. ble Norgesmester etter at de slo 1–0 den 17. oktober. Målscorer for Sarpsborg var Harry Yven i det 25. minutt. 35.000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Johan Narvestad. Dette var fjerde gangen Sarpsborg vant et Norgesmesterskap. Sarpsborgs vinnerlag: John Olsen, Finn Moen, Olaf Johansen, Gunnar Hansen, Gunnar Eide, Hjalmar Andresen, Einar Fredriksen, Jacob Johansen, Villy Andresen, Harry Yven og Knut Andersen. 1. runde. De 8 distriksmestrene i Norgesserien 1947–48 (,, , og) stod over 1. runde, og de 4 semifinalistene i sluttspillet (, og) stod også over andre runde. Kilder. 1948 Fotball for herrer Teorien om det knuste vinduet. Teorien om det knuste vinduet går ut på at mindre ubehageligheter vil utvikle seg til større problemer dersom de ikke blir gjort noe med. Et eksempel på dette er dersom noen knuser et vindu og ser at det ikke snart blir reparert, er det et signal om at det er OK å knuse flere vinduer og kanskje i tillegg gjøre ytterlige skade på bygningen. Teorien har blitt brukt som hjelpemiddel i kampen mot kriminalitet, blant annet i New York på 1990-tallet, da man ble strenge på å straffe og forebygge selv hva noen så på som mindre alvorlige handlinger, som urinering på gaten eller tilgrising av frontruter på biler. Kriminaliteten i New York og USA generelt gikk sterkt tilbake på 1990-tallet etter å ha steget dramatisk siden 1960-årene. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1949. Sarpsborg ble Norgesmester etter at de vant over Skeid med 3–1 den 23. oktober. Målscorere for Sarpsborg var Harry Yven i det 25. minutt, Knut Andersen i det 80. minutt og Arne Olsen i det 81. minutt. Målscorer for Skeid var Henry Mathiesen som scoret i det 25. minutt. 36 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Johan Narvestad. Dette var femte gangen Sarpsborg vant et Norgesmesterskap. Sarpsborgs vinnerlag: Hjalmar Minge, Finn Moen, Olaf Johansen, Gunnar Hansen, Gunnar Eide, Arne Olsen, Einar Fredriksen, John Mathiesen, Villy Andresen, Harry Yven og Knut Andersen. Kilder. 1949 Fotball for herrer Superbruker. Superbrukeren (eller root) er "administrasjonsbrukerkontoen" på Unix-liknende datasystemer. Denne brukerkontoen har absolutte privilegier og burde derfor ikke benyttes som en vanlig brukerkonto til vanlige ikke-administrative oppgaver. Sikkerhet. Bakgrunnen for at superbrukeren skilles ut fra vanlige brukerkontoer er sikkerhetsmessige konsekvenser av å kjøre programmer som superbruker. Dersom man kjører kommandoer med absolutte privilegier, kan enkle typografiske feil føre til fatale konsekvenser som kan være svært tidkrevende og vanskelige (eller umulige) å rette opp igjen. En annen sikkerhetsmessig årsak til å skille ut superbruker er at det er mulig å kjøre annen maskinkode ved å forårsake en buffer overflow i et program som allerede kjører med absolutte privilegier. Noe som betyr at alle programmer som kjører med absolutte privilegier er en grunnleggende kilde til sikkerhetsproblemer i datasystemer. På Unix-systemer kjører derfor systemkritiske tjenester, slik som httpd, under en unik brukerkonto med begrensede privilegier. Birsig. Birsig er en liten elv som har sitt utspring øst i Frankrike, nær den sveitsiske grensen. Birsig er ca 21 km lang, og har et nedslagsfelt på om lag 81 km². Den krysser grensen mellom Frankrike og Sveits flere ganger gjennom Birsigdalen, og renner gjennom byen Basel, der den munner ut i Rhinen fra venstre. Birsing rant opprinnelig åpent gjennom Basel, men i dag er bredden bygd opp for å unngå vannkade på husene. Elven renner like ved husene i den lavere delen av byen, der mange broer er overbygd. Den tok tidligere imot kloakk fra husene, noe som var en kilde til kolera og tyfus. I dag er Birsig stort sett overbygd i Basel, og det er bare et par hundre meter rundt dyreparken i byen at man kan se elven under åpen himmel. Luftkrigsskolen. Luftkrigsskolen er en treårig høgskole som utdanner offiserer for Luftforsvaret. Skolen ligger på "Kuhaugen" i Trondheim og ble etablert i 1949. Skolen flyttet til Trondheim i 1961, etter først å ha ligget ved Akershus festning og deretter på Fornebu. Luftkrigsskolen er en av Forsvarets tre krigsskoler. De andre to er Krigsskolen (Hæren) og Sjøkrigsskolen (Sjøforsvaret). Luftkrigsskolen er en av Forsvarets sentrale utdanningsinstitusjoner. Etter at Forsvarets utdanningssystem ble endret i 2005 har skolen utviklet seg betydelig, og i dag er Luftkrigsskolen en premissleverandør for Luftforsvaret og for miljøer utenfor Forsvaret som er opptatt av luftmakt, ledelse, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Sjefen for Luftkrigsskolen er fra høsten 2009 oberst Ole-Asbjørn Fauske. Studentene ved krigsskolen omtales som "kadetter". Kadettene får lønn under studiet. I det første skoleåret får kadettene mulighet til å utvikle seg som leder; dette skal bunni ut i at kadetten skriver en egenutviklingsrapport mot slutten av førsteåret. Andre fag dette året samt studiet hele andre år fokuserer på luftmakt og engelsk. Andre året skriver studentene også semesteroppgave. Sisteåret skriver kadettene en bacheloroppgave som ender ut i bachelor i militære studier. Kadettenes egne forum heter Kadettsamfunnet. Alle kadettene er medlem av kadettsamfunnet, som består av et stort antall bedriftsidrettslag, barstyre, og andre grupper som jobber for kadettenes interesser. Presidenten for kadettsamfunnet er siden våren 2011 fenrik Karl Otto Kristoffersen. Forskning og utvikling. Luftkrigsskolen driver også forskning og utvikling (FoU) med fokus på fagfeltene luftmakt (militærteori, utenriks- og sikkerhetspolitikk) samt administrativ og organisatorisk ledelse. Skolen har egne fagmiljøer på disse fagfeltene, og forskerne publiserer og holder foredrag både i Norge og internasjonalt. Luftkrigsskolen har samarbeid med institutter ved NTNU, og internasjonalt med forskningsmiljøer innen luftmaktsteori. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1951. Sarpsborg ble Norgesmester etter at de vant over Asker SK med 3–2 den 21. oktober. Målscorere for Sarpsborg var Jacob Johansen i det 18. minutt og Ottar Nilsen i det 81. og i det 103. Målscorere for Asker var Willy Fossli som scoret i det andre minutt og John Wettre-Johnsen som scoret i det 34. minutt. 30 639 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Folke Bålstad. Dette var sjette gangen Sarpsborg vant et Norgesmesterskap. Sarpsborgs vinnerlag: Rolf Bakke Olsen, Finn Moen, Thor Lunde, Gunnar Hansen, Gunnar Eide, Odd Pettersen, Leif Korneliussen, Jacob Johansen, Ottar Nilsen, Einar Fredriksen og Knut Andersen. Kilder. 1951 Fotball for herrer Modgunn. En þat er at segja frá Hermóði at hann reið níu nætr døkkva dala ok djúpa svá at hann sá ekki fyrr en hann kom til árinnar Gjallar ok reið á Gjallarbrúna. Hon er þökt lýsigulli. Móðguðr er nefnd mær sú er gætir brúarinnar. Hon spurði hann at nafni eða ætt ok sagði at hinn fyrra dag riðu um brúna fimm fylki dauðra manna, "en eigi dynr brúin jafnmjök undir einum þér, ok eigi hefir þú lit dauðra manna. Hví ríðr þú hér á Helveg?" Hann svarar at "ek skal ríða til Heljar at leita Baldrs. Eða hvárt hefir þú nakkvat sét Baldr á Helvegi?" En hon sagði at Baldr hafði þar riðit um Gjallarbrú, "en niðr ok norðr liggr Helvegr." Alfa Romeo Sprint GT (Veloce). Alfa Romeo 105-serien av coupé-modeller var en serie bilmodeller produsert av den italienske produsenten Alfa Romeo mellom 1963 og 1977. Serien var etterfølger av den populære Giulietta Coupé, og var basert på en forkortet versjon av Giulia-plattformen. Blant variantene var "Giulia Sprint GT", Giulia GTA (lettvektsutgave), "Giulia Sprint GTC" (cabriolet), "Giulia Sprint GT Veloce" («Veloce» er italiensk for «rask»), GT 1300 Junior, "1750 GT Veloce", "GTA 1300 Junior", "1300 Junior Zagato", "1600 Junior Zagato", "2000 GT Veloce", "GT 1600 Junior" og "Giulia GTAm". Alle modellene var utstyrt med en firesylindret Alfa Romeo Twin Cam-motor med to ventiler per sylinder samt en femtrinns manuell girkasse og skivebremser på alle fire hjul. Karosseriet var designet av Giorgetto Giugiaro for Bertone. Giulia Sprint GT (1963–1968). 31 955 eksemplarer av Sprint GT ble produsert. Giulia Sprint GTC (1964–1966). GTC er en cabrioletutgave som ble produsert i et svært lavt antall, kun 1 000 eksemplarer totalt (med høyre- og venstreratt) ble produsert mellom 1964 og 1966. Karosseribyggingen ble gjort av Carrozzeria Touring. Giulia Sprint GT Veloce (1965–1968). Sprint GT Veloce, også kjent som 1600GTV, hadde samme motorvolum og karosseri som Sprint GT. 14 240 eksemplarer av Sprint GT Veloce ble produsert. Giulia Sprint GTA (1965–1969) og GTA 1300 Junior (1968–1973). GTA-modellen hadde den samme karosseriformen som Giulia Sprint GT, men ble konstruert med karosseriplater i aluminium, mens de øvrige modellene hadde paneler i stål. "A"en i navnet står for «Allegerita», italiensk for «lettvekt». Motoren var basert på den samme 1,6 literen som øvrige modeller, men fikk et nytt toppstykke og andre forgassere. GTA ble første gang produsert i 1965, som 1,6 liter, og senere også som en GTA 1300 Junior-utgave. Junior-motoren var ikke basert på standardmotoren av samme størrelse (1,3 liter), men var i stedet en GTA-motor med kortere slaglengde. GT 1300 Junior (1965–1977) og GT 1300 Junior Zagato (1970–?). Innstegsmodellen i Alfa Romeo Giulia Coupé-modellrekken var GT 1300 Junior. Denne ble første gang produsert i 1965 med en 1,3 liters Alfa Romeo Twin Cam-motor og doble forgassere. Den mindre motoren ble introdusert for å omgå italienske skattelover, som var basert på motorens størrelse. Effekten var lav sammenliknet med andre modeller i programmet, med kun 90 hestekrefter, men til tross for dette var toppfarten 160 km/t med 0-100 km/t på 12,6 sekunder. I 1968 ble Junior oppdatert, og delte mange komponenter med 1750 GTV, blant annet dashbord og understell. I 1971 ble modellen oppdatert igjen, og fikk det samme karosseriet som 1750 GTV, men med kun to hovedlykter. I 1974 ble modellen oppdatert for tredje gang, og ble nå svært lik 2000 GTV, med samme karosseri og interiør. 80 623 eksemplarer av GTA 1300 Junior ble produsert. 1750 GT Veloce (1967–1972). 1750 GTV Coupé ble introdusert i 1967 sammen med 1750 Berlina sedan. Motorvolumet var 1,8 liter, og serien hadde en rekke mekaniske endringer. På det amerikanske markedet fikk motorene elektronisk innsprøytning for å oppfylle utslippskravene, mens den på øvrige markeder beholdt forgassermotoren. 1750 GTV hadde samme karosseri som den utgåtte Sprint GT, bortsett fra at GTV hadde fire hovedlykter. Under skallet var GTV lik sedanmodellen, til tross for at den hadde kortere akselavstand. 44 276 eksemplarer av 1750 GTV ble produsert. 2000 GT Veloce (1971–1976). Den siste GTV-modellen ble introdusert i 1972, og fikk motorvolumet økt til 2 liter. Motoren leverte en effekt på 132 hestekrefter med elektronisk innsprøytning. Interiøret ble også endret. 37 459 eksemplarer av 2000 GTV ble produsert. GT 1600 Junior (1972–1976). I 1972 ble GT 1600 Junior introdusert, med motor på 1,6 liter. GT1600 Junior var ment å dekke hullet mellom GT1300 og den større 2000 GTV. Motoren var i bunn og grunn den samme som i Giulia Sprint GTV, som hadde gått ut av produksjon fire år tidligere. Eksterne lenker. Sprint GT Alfa Romeo Montreal. Alfa Romeo Montreal er en sportsbil produsert av den italienske bilprodusenten Alfa Romeo mellom 1970 og 1977. Konseptbil. Montreal dukket først opp som konseptbil på verdensutstillingen Expo '67 i Montreal i 1967. Det var en 2+2 coupé med motor og chassis fra Alfa Romeo Giulia, med karosseri designet av Marcello Gandini hos Bertone. En av de to prototypene som ble bygget for utstillingen står i "Museo Storico Alfa Romeo" i Arese, Italia. Produksjonsutgave. Den første produksjonsmodellen ble presentert på bilutstillingen i Geneve i 1970, og var ganske annerledes enn konseptbilen som tidligere hadde blitt vist. Under panseret satt en 2,6 liters V8-motor med mekanisk bensininnsprøytning, som leverte omkring 200 hestekrefter, koblet til en femtrinns ZF-girkasse. Motoren var en videreutvikling av 2 literen fra 33 Stradale og løpsbilen Tipo 33. Chassis og drivverk var hentet fra Giulia GTV. Montreal forble stort sett uendret frem til den gikk ut av produksjon i 1977. Det ble produsert totalt 3 917 eksemplarer, hvorav kun fire ble solgt til kjøpere i Montreal. Eksterne lenker. Montreal Julie Jørgensen. Julie Jørgensen (født 2. februar 1983) er en norsk journalist. Jørgensen var redaktør for radiOrakel fra 2004 til 2005. Senere har hun jobbet med radio og tv-produksjon. Hun er barnebarnet til Mosse Jørgensen. Epiphany. Epiphany er en nettleser for skrivebordsmiljøet GNOME. Den er også tilgjengelig for Mac OS og er en etterfølger av Galeon. Epiphany benytter Webkit som utvikles av Apple med flere for å vise nettsider. Den tilbyr en GNOME integrert front til Webkit. Epiphany støtter fanebasert surfing, cookie-håndtering, popup-blokkering og et utvidelsesystem. Vanlige utvidelser er tilgjengelig med programvarepakken "epiphany-extensions". Mens det fleste nettlesere har et hierarkisk katalogbasert favorittsystem, bruker Epiphany kategoriserte favoritter, hvor en enkelt favoritt kan eksistere i flere kategorier. Spesielle kategorier inkluderer favoritter som blir ofte brukt og bokmerker som ennå ikke har blitt kategorisert. Et lignende favoritt-system er planlagt for Firefox 3.0. Epiphany ble utviklet fra Galeon av Marco Pesenti Gritti (som også startet Galeon) med mål om å lage et fullstendig GNOME tilpasset nettleser og en enkelt brukeropplevelse. Som et resultat har ikke Epiphany egne tema-innstillinger. Som Firefox bruker det GNOME's innstillinger som er spesifisert i GNOME Control Center. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1933. Mjøndalen ble Norgesmester etter at de vant over Viking Fotballklubb med 3–1 den 15. oktober. Målscorere for Mjøndalen var Einar Andersen som scoret i det 10. og i det 33. minutt og Sigurd Andersen som scoret i det 42. minutt. Målscorer for Viking var Reidar Kvammen som scoret i det 70. minutt. 23 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Eivind Johansen. Dette var første gangen Mjøndalen vant et Norgesmesterskap. Mjøndalens vinnerlag: Sverre Nordby, Oscar Skjønberg, Hans Andersen, Arthur Simensen, Fritz Hansen, Bjarne Pettersen, Sigurd Andersen, Einar Andersen, Jørgen Hval, Trygve Halvorsen og Arthur Andersen. Kilder. 1933 Fotball for herrer Norgesmesterskapet i fotball for menn 1934. Mjøndalen ble Norgesmester etter at de vant over Sarpsborg med 2–1 den 14. oktober. Målscorere for Mjøndalen var Einar Andersen som scoret i det 74. minutt og Jørgen Hval som scoret i det 116. minutt på straffe. Målscorer for Sarpsborg var Harald Gundersen som scoret i det 64. minutt. 8 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Sorgenfri gressbane i Trondheim. Dommer var Kolbjørn Dæhlen. Dette var andre gangen Mjøndalen vant et Norgesmesterskap. Mjøndalens vinnerlag: Sverre Nordby, Oscar Skjønberg, Hans Andersen, Arthur Simensen, Oddmund Andersen, Bjarne Pettersen, Sigurd Andersen, Einar Andersen, Jørgen Hval, Trygve Halvorsen og Arthur Andersen 1. runde. De største sensasjonene i denne runden var at Odd og Larvik Turn tapte mot hhv. Skotfoss og Solberg. Det ble også betegnet som en sensasjon at Kilder. 1934 Fotball for herrer Nautilus (filbehandler). Nautilus er den offisielle filbehandleren i skrivebordsmiljøet GNOME. Nautilus erstattet Midnight Commander i GNOME 1.4 og ble standard fra versjon 2.0. Nautilus var flaggskipet til Eazel Inc. Aslakbåt. Aslakbåt er en båttype først utviklet i Notvik i Strand kommune i Rogaland. Båttypen er utviklet med basis i tradisjonelle båttyper og er klinkbygd. Aslakbåtene har navn etter Aslak Notvik (1845 – ca 1931), som først utviklet båttypen. Arbeidet ble fortsatt av sønnene Erik og Hans. Aslakbåter ble bygget både som ro-, seil- og motorbåter. Seilbåtene var kjente som gode seilere, og ble brukt til kappseilas opp til andre verdenskrig. Det er i nyere tid (etter 2000) bygget flere seilbåter av denne typen, spesielt på Ryfylke Båtbyggjeri på Finnøy i Ryfylke. Disse møtes til årlig seilas der. Seilbåtene var bygd med tre bord i hver side, i tillegg til kjølrand. De senere seilbåtene, som ble bygd opp mot andre verdenskrig, hadde bermudarigg og lensebarduner. Båtene var langkjølte og var spisse bak. John Gerard (prest). John Gerard S.J. (født 1564, død 1637) var en engelsk katolsk prest. Han var medlem av Jesuittordenen, og virket i England i en periode hvor Den katolske kirke var forbudt i landet. Gerard er kjent for å ha klart å virke i skjul i hele atten år før han ble arrestert, for å ha utholdt tortur og for å ha flyktet fra Tower of London. I senere år ble han instruert av kirken om å skrive sin selvbiografi; boken er en av få førstehåndskilder til katolske presters liv i det elizabethanske England. Utdannelse og første oppdrag. Ettersom katolikker ikke hadde adgang ved universitetene i England ble Gerard sendt til den engelske, katolske skolen i Douai, som senere ble flyttet til Reims. Deretter studerte han hos jesuittene i Clermont. I likhet med mange andre jesuitter som ble sendt til England ble han på grunn av sine utenlandske klær og sin aksent arrestert straks han hadde steget i land i Dover. Han ble sendt til Marshalsea fengsel. Anthony Babington, som senere ble henrettet for høyforræderi etter Babingtonkomplottet, kausjonerte for ham. Andre oppdrag. Etter å ha blitt kausjonert ut reiste Gerard til Roma, hvor jesuittene gav ham et nytt oppdrag i England. I november 1588, tre måneder etter at den spanske armada hadde lidd nederlag, sted han sammen med Edward Oldcorne i land i Norfolk. Etterhvert ble han tatt med til jesuittenes lder i England, Henry Garnet. Gerard ble raskt en populær person i det katolske undergrunnsmiljøet. Han forkledde seg som en svært sekulært orientert gentleman, som gikk kledd i siste mote og gamblet. Denne forkledningen brukte han på en svært overbevisende måte. Han hadde minst ni identiteter som han vekslet mellom. Enkelte ganger snørte nettet seg sammen rundt ham, og han måtte flere ganger skjule seg i prestehull. Arrest og tortur. Til slutt ble han arrestert i London. Han ble funnet skyldig og sendt til Poultry Compter. Han ble så flyttet til Clink fengsel. Der satt det flere katolikker, og han virket som prest for dem. Da det ble oppdaget at han utførte prestegjerningen i fengselet ble han sendt til Tower of London, hvor han ble satt i Salt Tower. Gerard ble hengt etter armene i lenker, og utsatt for hard tortur for å få ham til å avsløre andre prester. Han insisterte på at han aldri brøt sammen under torturen, noe saksmappen i Towers arkiver bekrefter. Flukten. Gerard flyktet sammen med John Arden, etter at andre katolikker hadde fått hengt opp et tau over vollgraven. Selv om hendene var skadet av torturen klarte han å klatre ned. Rett etter flukten sluttet han seg til Henry Garnet og Robert Catesby, og senere flyttet han til Elizabeth Vauxs hus. Derfra fortsatte han sitt oppdrag, og fikk blant annet sir Everard Digby til å vende tilbake til den katolske tro. Senere mistenkte han at Digby var involvert i et komplott, men gjorde ikke noe med dette. Da kruttkomplottet ble avslørt ble Gerard, i likhet med andre katolske ledere, ettersøkt. Han ble angitt av Robert Catesbys tjener Thomas Bates, men klarte å flykte til Harrowden og så videre til London. Han fikk så økonomisk hjelp fra Elizabeth Vaux og ambassadørene for Flandern og Spania slik at han kunne flykte til kontinentet. Han forlot England samme dag som Henry Garnet ble henrettet. Gerard fortsatte å virke for jesuittene på kontinentet, og skrev sin selvbiografi og andre verker. Han døde i 1637, 73 år gammel, i Roma. Institutt for fredsforskning. Institutt for fredsforskning (engelsk: "Peace Research Institute Oslo", PRIO) er et frittstående forskningsinstitutt i Oslo. Det ble grunnlagt i 1959 av en gruppe norske forskere, med Johan Galtung i spissen. Sentrale for PRIOs grunnleggelse var også Ingrid Eide, Erik Rinde og Mari Holmboe Ruge. PRIO var opprinnelig en avdeling ved Institutt for samfunnsforskning, men ble et uavhengig institutt i 1966. Det var et av verdens første fredsforskningssentre, og det er Norges eneste fredsforskningsinstitutt. Siden 2002 har PRIO vært vertskap for Centre for the Study of Civil War (CSCW). Sentret er ett av 13 sentra for fremragende forskning, en posisjon det fikk tildelt av Norges forskningsråd etter en omfattende utvalgsprosess ledet av internasjonale eksperter. CSCW var fram til 2007 det eneste senter for fremragende forskning innenfor samfunnsvitenskapene. Siden 2005 har PRIO vært lokalisert til den tidligere gassverktomta i Oslo. PRIOs ledelse. PRIO er en uavhengig stiftelse, styrt av et styre bestående av sju medlemmer. Styret består av to PRIO-ansatte, to medlemmer som er utpekt av Norges forskningsråd, ett medlem utpekt av Institutt for samfunnsforskning, ett medlem utpekt av Universitetet i Oslo og ett medlem utpekt av Nordic International Studies Association (NISA). Instituttet har ingen forbindelse med Det Norske Nobelinstitutt, Nobels Fredssenter eller Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. PRIO har vært ledet av: Johan Galtung (1959–69), Asbjørn Eide (1970, 1980-81), Helge Hveem (1971), Nils Petter Gleditsch (1972, 1977-78), Kjell Skjelsbæk (1973–74), Ole Kristian Holthe (1975–76), Tord Høivik (1979-80, 1984-86), Marek Thee (1981–83), Sverre Lodgaard (1986–92), Hilde Henriksen Waage, konst. 1992-93, Dan Smith (1993–2001) og Stein Tønnesson (2001–09). Kristian Berg Harpviken er direktør ved PRIO fra 1.7.2009 med Inger Skjelsbæk som nestleder. Etter at Johan Galtung gikk av som direktør, ble instituttets leder i mange år valgt av staben for ett år av gangen. I 1986 ble dette endret slik at direktøren kunne sitte i to treårsperioder og fra 1993 i inntil to fireårsperioder. Direktør for Centre for the Study of Civil War (CSCW) er fra 2002 Scott Gates. PRIOs første styreleder var Erik Rinde (1966–79), direktør for Institutt for samfunnsforskning. Han ble etterfulgt av Torstein Eckhoff (1979 – 1986), Bernt Bull (1987–94), Frida Nokken (1995–00), Helge Pharo (2000–2003), Øyvind Østerud (2004–06) og Bernt Aardal (fra 2007). Forskning og finansiering. Instituttets mål er, i henhold til vedtektene, forskning om betingelsene for fredelige forbindelser mellom nasjoner, grupper og individer. Forskningen er tverrfaglig, med utgangspunkt i en rekke ulike disipliner innenfor samfunnsvitenskap og humaniora, inkludert statsvitenskap, sosiologi, sosialantropologi, psykologi, geografi, historie, religionshistorie og filosofi. Resultatene av forskningen publiseres fortrinnsvis i fagfellevurderte akademiske tidsskrifter. Instituttets arbeidsspråk er engelsk. Instituttet har en grunnbevilgning på om lag 15% av årsbudsjettet, som nå ytes gjennom Norges forskningsråd. Resten er prosjektfinansiering. De to største bidragsyterne til prosjekter er Norges forskningsråd og Utenriksdepartementet. Av andre bidragsytere kan nevnes Den europeiske union, Verdensbanken og Forsvarsdepartementet. Instituttet driver også PRIOs Kyprossenter i Nikosia på Kypros. Gjennom forskning, nettverk, prosjekter og dialogfora oppmuntrer Kyprossentret til samarbeid mellom gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter og arbeider for å styrke det regionale samarbeidet i det østlige Middelhavet generelt. I Oslo er PRIO vertskap for Norwegian Initiative on Small Arms Transfers (NISAT), et samarbeidsprosjekt med Norges Røde Kors og Kirkens Nødhjelp som har som mål å stoppe spredningen av håndvåpen til bruk i krigføring, væpnede aksjoner og menneskerettighetsbrudd. Staben består av omkring 40-50 fulltidsforskere og støttefunksjoner. I tillegg er det forskere med deltidsforpliktelser til PRIO, gjesteforskere, praktikanter og studenter. PRIO samarbeider med Australian National University, Stellenbosch University og Bjørknes College om masterprogrammer i internasjonale studier og freds- og konfliktsstudier, og med Universitetet i Oslo og NTNU om en tverrfaglig forskerskole i fred og konfliktsstudier (på doktorgradsnivå). PRIO eier og redigerer også to internasjonale tidsskrifter, Journal of Peace Research and Security Dialogue. Begge utgis av SAGE Publications. David Hamilton Jackson. David Hamilton Jackson (født 28. september 1884 på Estate East Hill, St. Croix, Dansk Vestindia, død 30. mai 1946) var en dansk lærer, journalist, politiker og dommer. Han stod i spissen for den første organisering av svart landarbeidere i en fagforening i Vestindia. Fagforeningen Labour Union oppnådde med fredelige midler å få en vesentlig forbedring av plantasjearbeiderenes levekår gjennom en lovlig arbeidskamp. Etter sin død i 1946 ble han omtalt som "Black Moses" (den svarte Moses). Kritikk av arbeidsforholdene på St. Croix. Jacksons politiske engasjement startet med leserinnlegg i Frederiksteds avis "Westend News" med kritikk av mindre forhold, slik som forholdene på et lokalt sykehus. Kritikken økte til å bli en mer generell kritikk av arbeidsforholdene for den svarte befolkningen på St. Croix og han startet med å holde foredrag på øya med tema som "The Rights of Natives". Guvernøren Lars Christian Helweg-Larsen ble personlig angrepet av kritikken og Jackson fikk flere bøter for ærekrenkelser. På hans foredrag ble det samlet inn penger slik at han kunne reise til København for å snakke med en minister. Våren 1915 reiste han til København via New York, hvor han samlet støtte fra utflyttede vestindere. Under hans to måneder lange opphold i København, fra 13. mai til 22. juli holdt han en rekke foredrag rundt om i landet på høyskoler og offentlige plasser. Jackson høstet stor sympati fra forskjellig hold, blant annet fra Hans Nielsen som var en representant for Socialdemokratiet i Rigsdagen. Etter innsats fra Hans Nielsen fikk Jackson treffe finansminister Edvard Brandes hvor han la frem sine klager. Jackson fikk totalt to møter med finansministeren og oppnådde noen usikre løfter om gunstigere forhold, samt opphevelse av loven som krevde kongelig privilegium for å drive pressevirksomhet i Dansk Vestindia. I tillegg til å holde foredrag, brukte Jackson tiden til å sette seg inn i den danske arbeiderbevegelsens historie, streikerett og jord- og skattespørsmål. Streik på sukkerplantasjene. Ved hjemkomst til St. Croix 11. september 1915 hadde Jackson med seg en trykkpresse som var innkjøpt på hans stopp i USA. Jackson opprettet avisen "The Herald" og første nummer ble utgitt 29. oktober 1915. Måneden etter opprettet Jackson fagforeningen Labour Union og etter kort tid var de fleste sukkerplantasjearbeiderne på St. Croix organisert. Opprettelsen av fagforeningen og dens sterke oppslutning gjorde plantasjeeierne bekymret, da de fryktet en gjentagelse av opprøret i 1878. Plantasjeeierne sendte et telegram til Danmark hvor de meddelte at Jacksons agitasjon var så alvorlig at militær assistanse var nødvendig. Telegrammet kom i samme periode som Danmark var i forhandlinger med USA om en amerikansk overtagelse av øygruppen og den danske regjering fant det derfor formålstjenelig å sende krysseren Valkyrien over til Dansk Vestindia. Etter en måneds overfart kom krysseren frem 10. desember 1915 med 230 mann ombord. Labour Union fremsatte i midten av januar 1916 et lønnskrav til koloniadministrasjonen som videresendte dette til plantasjeeiernes nyopprettede forening, "Planters Association". Lønnskravene ble avvist og 24. januar ble stort sett alt arbeid på St. Croix stanset. Guvernør Lars Christian Helweg-Larsen nektet å ha noe med Jackson å gjøre og forhandlingene stoppet opp. Etter å ha streiket i en måned og to dager inngikk partene et forlik. Salg av Dansk Vestindia til USA. Da salgsforhandlingene nærmet seg slutten skiftet Jackson mening, og gikk fra å være motstander av et eventuelt salg av Dansk Vestindia til å være en klar tilhenger av amerikansk overtagelse. Han organiserte to uoffisielle avstemninger i midten av august 1916 som begge viste flertall for salg av øyene til USA. Etter salget av Dansk Vestindia ble Jackson som journalist, politiker og dommer et fremtredende medlem av lokalsamfunnet på St. Croix. Etter sin død i 1946 ble han omtalt som "Black Moses" (den svarte Moses). 1. november hvert år feierer De amerikanske jomfruøyene "Liberty Day" som er tilegnet Jackson for hans kamp for pressefriheten. Dagen omtales også som "David Hamilton Jackson Day" (David Hamilton Jackson-dagen). Filbehandling. Filbehandling er operasjonene ved å kopiere, flytte, slette og endre datafiler i et datasystem. Til disse oppgavene kan det benyttes kommandolinje-verktøy og grafiske grensesnitt for å utføre samme oppgave. De grafiske grensesnittene for filbehandling kalles "filutforskere" eller "filbehandlere". Norgesmesterskapet i fotball for menn 1937. Mjøndalen ble Norgesmester etter at de vant over Odd med 4–2 den 17. oktober. Målscorere for Mjøndalen var Bjarne Pettersen som scoret i det 5. minutt, Harald Temte som scoret i det 55. minutt og Einar Andersen som scoret i det 67. og i det 86. minutt. Målscorere for Odd var Karsten Forberg som scoret i det 64. minutt og Rolf Holmberg som scoret i det 65. minutt. 17 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Urædd stadion i Porsgrunn. Dommer var Alf Simensen. Dette var tredje gangen Mjøndalen vant et Norgesmesterskap. Mjøndalens vinnerlag: Sverre Nordby, Roald Amundsen, Hans Andersen, Arthur Simensen, Oddmund Andersen, Aage Nilsen, Bjarne Pettersen, Einar Andersen, Jørgen Hval, Trygve Halvorsen og Harald Temte. Amundsen, Halvorsen, Nilsen, Pettersen og Hval var alle med på å vinne Norgesmesterskapet i bandy for Mjøndalen samme år. Kilder. 1937 Fotball for herrer William de la Pole (1539). William de la Pole (født ca. 1478, død mellom oktober og 20. november 1539) var medlem av en engelsk adelsfamilie i Tudortiden. Han var sønn av John de la Pole, 2. hertug av Suffolk og Elizabeth Plantagenet. Omkring 1497 giftet han seg med Katherine Stourton. Det ser ikke ut til at paret fikk barn. Gjennom moren var han en fjern slektning av Henrik VIII. Av uklare grunner, antagelig knyttet til mistanke om at han ville kreve tronen, ble han i 1502 arrestert og satt i Tower of London. Han ble sittende der helt til sin død 37 år senere, og er dermed den fange som satt lengst i Tower. Sangen om den røde rubin. "Sangen om den røde rubin" er tittelen på en roman av Agnar Mykle. Boken ble gitt ut i 1956 og er Mykles mest kjente roman. Den er en fortsettelse av forfatterens forrige bok, "Lasso rundt fru Luna" (1954), med samme hovedperson: Ask Burlefot. Boka ble politianmeldt på grunn av dristige seksualskildringer. En omfattende rettsprosess førte først til at boka ble konfiskert og forbudt i 1957. En anke førte saken til Høyesterett, der forlag og forfatter ble frikjent. Mange har lest boken som en nøkkelroman, med gjenkjennelige personer dårlig kamuflert. Forargelsen rundt romanen kan i en viss grad ha vært styrt av dette, like så mye som seksualskildringene. Mercury-Atlas 7. Mercury-Atlas 7 var en bemannet romferd i NASA sitt Mercury-program. Det var den fjerde bemannede amerikanske romferden. Mercury-Atlas 7 ble skutt opp med en Atlas-rakett fra Complex 14 på Cape Canaveral i Florida. Romskipet gjennomførte 3 omløp rundt Jorden, med astronaut Scott Carpenter ombord. Ferden varte mindre enn 5 timer. Høydepunkter fra ferden. Oppskytingen av Mercury-romskipet og Atlas-raketten var nesten uten problemer. Alle primære ferd-mål ble oppnådd. Den eneste kritiske feilen var i en komponent i det automatiske kontroll-systemet. Hovedfokuset på Carpenters nær-5 timers ferd med Aurora 7, var vitenskap. Flight-planen inkluderte den første studien av væsker i vektløshet, fotografering av Jorden og et mislykket forsøk på å observere en «flare» skutt opp fra bakken. Et eksperiment som gikk på å undersøke friksjon mot atmosfæren og fargesynlighet i rommet, ved å sette ut en oppblåsbar sphere var delvis suksessfull. Ferden kvalifiserte videre Mercury-romskipet for flere bemannede ferder og sørget for data til bruk for lengre ferder og suksessivt større krav til systemene ombord. Delvis fordi Carpenter hadde blitt distrahert av å se ut av vinduet, og delvis på grunn av et travelt skjema og feilen ved det automatiske kontroll-systemet, bommet Aurora 7 og Carpenter på punktet for å gå i landing, og landet i sjøen hele 402 km ute av kurs. Aurora 7 og Carpenter landet trygt etter nesten 5 timers ferd. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1913. Odd ble Norgesmester etter at de vant over Mercantile med 2–1 den 13. oktober. Målscorere for Odd var Rolf Haakonsen som scoret i det 32. minutt og Jonas Aas som scoret i det 37. minutt. Målscorer for Mercantile var Olaf Iversen som scoret i det 42. minutt. 10 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Urædd stadion i Porsgrunn. Dommer var Ruben Gelford, Sverige. Dette var femte gangen Odd vant et Norgesmesterskap. Odds vinnerlag: Ingolf Pedersen, Otto Aulie, Per Skou, Bjarne Gulbrandsen, Peder Henriksen, Thoralf Grubbe – Henry Reinholdt, Sverre Andersen, Per Haraldsen, Rolf Haakonsen og Jonas Aas. Mercantiles lag: Sverre Lie, Harald Schreiner, Charles Herlofsen, Thomas Hesselberg Berntzen, Harald Johansen, H. Fredrik Holmsen, Rolf Aass, Kaare Engebretsen, Hans Endrerud, Olaf Iversen og Eystein Holmsen. 1. runde. Resten av lagene hadde walk over. Kilder. 1913 Fotball for herrer Rygnestadtunet. Rygnestadtunet er et gårdsmuseum med bygninger på Nordigard, Nørdre Rygnestad i Valle i Setesdal, like ved stedet hvor R 9 og RV 45 møtes. Det står nøyaktig slik som da det ble stående tomt i 1919, tunet ble fredet i 1923 og ble gjort til museum i 1940. Gravfunn tyder på at stedet hadde bosetting på 900-tallet. I dag er Rygnestadtunet en del av Setesdalsmuseet. Rygnestadtunet er et autentisk gårdstun som består av bekkekvern (1), våningshus (2), tre-etasjes loft (3), låve og stall (4), sauefjøs (5), fjøs (6), loft (7), smie (8) og badstue (9). Skikken med å bygge et hus for hver funksjon på rekke nedenfor våningshuset var vanlig i dalen og holdt seg helt opp til andre verdenskrig. Museumstunet omfatter bare det gamle tunet. Det nye tunet på Nordigard Rygnestad ligger like nedenfor. Rygnestadloftet. Den mest kjente bygningen i tunet er det såkalte Rygnestadloftet (7), ble bygget av Vonde-Åsmund Rygnestad (1540–1596) i 1590. Det er verdsatt for sine fine proporsjoner, svært gode håndverk og og materialbruk. Laftet har særlig store dimensjoner. Loftet ble ifølge tradisjonen brukt til forsvar. Der er en liten luke som fører til en underjordisk gang som endte opp i holtet noen ti-metre i ovenfor loftet og som man kunne unnslippe gjennom. I første etasje, bursdelen, ble brukt til lagring av matvarer. Her står også en seng. I andre etasje er til lagring av klær, tekstiler og finere gjenstander. Etasjen har en svalgang. På baksiden er det utbygg for en såkalt "hemmelighet", en do som var åpen ned til bakken. I Setesdal er det ikke kjent andre eksempler på do i utbygg i svalgang. Våningshuset. Våningshuset eller stovehuset, "stoga" har til venstre for inngangen en årestue, "gammelstog" med gammel innredning. Tømmeret er fra før Svartedøden 1349–1350 eller helt kanskje fra 1200-tallet. Til høyre for inngangen er "nystog". Omkring 1800 ble denne stuen ombygget fra årestue til peis og skorstein. Skorsteinen gjorde det mulig å bygge på en etasje til. På forsiden av våningshuset har det opprinnelig gått en svalgang. For å få mønetaket i jevn høyde og å kunne utnytte trappegangen ble også "gammelstog" påbygget i høyden. "Nystog" ble brukt til opphold og lettere matlaging, mens "gammelstog" ble brukt til grovkjøkken. Gamleloftet. "Trihågloptet" er en uvanlig konstruksjon. Det er bygget i tre etasjer. Det vanlige var å bygge i to. Det er bygget ovenfra og ned ved at øverste, den laftede delen, er bygget på utkragete stokker fra våningshusets andre etasje. Senere, antagelig kort tid etterpå, ble de to underste etasjene bygget. De er ikke uført i laft, som ellers var vanlig, men i en lettere konstruksjon. I første og andre etasje hadde loftet veggfaste senger, men det var ellers brukt til lager for mat og klær. Øvrige bygninger. Uthusbygningene som låve, stall, fjøs, smie og badstu er i hovedsak bygget på 1800-tallet. Fjøs og og sauefjøs er plassert like ved foruttaket i enden av låven. Like etter 1900 gjennomgikk bygningene en modernisering. Låven ble påbygget i høyden. Den fikk kjørebro og stallen ble satt under samme tak som låven. De bygningsmessige trekkene etter den gamle bruksmåten er godt synlige i bygningene. Bygninger som badstu og smie ble plassert et stykke fra de andre bygningene. Grunnen var hensynet til barannfaren i disse bygningene. Badstuen ble også brukt til tørking av korn og røyking av kjøtt. Gjenbruk av bygningsdeler. Både i våningshuset og loftet finnes bygningsdeler som antas å komme fra Nomeland stavkirke i Valle som ble revet omtrent samtidig som våningshuset ble bygget. Peter Hintze. Peter Hintze (født 25. april 1950 i Bad Honnef) er en tysk prest og politiker (CDU). Hintze er statssekretær i nærings- og teknologidepartementet siden november 2005. Fra februar 2007 er han den tyske regjeringens koordinator for luft- og romfartsspørsmål. Han var fra januar 1991 til mai 1992 statssekretær i departementet for kvinner og unge. Etter Abitur studerte Hintze teologi i Bonn og Wuppertal. Fra 1977 til 1983 arbeidet han som prest i den evangeliske kirke. Deretter var han Forbundskommisær for siviltjenesten fra 1983 til 1990. Hans politiske karrière startet da han ble innvalgt i Forbundsdagen i 1990 som representant for valgkretsen Wuppertal. Hintze har hatt en rekke partipolitiske verv, både på nasjonal og internasjonalt plan. Fra 1992 til 1998 var han generalsekretær for CDU. Siden 2002 har han vært visepresident for Det europeiske folkepartiet. Han er også aktiv i Den internasjonale demokratiske union, der han har vært vise-formann siden juni 2002, og i Den kristeligdemokratiske internasjonale, der han siden november 2001 har vært visepresident. Peter Hintze er gift med Dr.rer.nat. Petra Hintze. Paret har ett barn. Scott Carpenter. Malcolm Scott Carpenter (født 1. mai 1925 i Boulder, Colorado) er en pensjonert amerikansk marineoffiser og var en av de originale «Mercury Seven» utvalgt i 1959 til det amerikanske Mercury-programmet. Romferder. Carpenter var backup for Mercury-Atlas 6 i Mercury-programmet. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1915. Odd ble Norgesmester etter at de vant 2–1 over Kvik Fredrikshald den 10. oktober. Målscorere for Odd var Nils Thorstensen som scoret i det 5. minutt og Einar Gundersen som scoret i det 13. minutt. Målscorer for Kvik Halden var Johnny Helgesen som scoret i det 80. minutt. 6 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt i Sarpsborg. Dommer var Peder Christian Andersen, Kristiania Ballklub. Dette var sjette gangen Odd vant et norgesmesterskap. Odds vinnerlag: Ingold Pedersen, Otto Aulie, Per Skou, Andreas Skou, Peder Henriksen, Bjarne Gulbrandsen, Henry Reinholdt, Nils Thorstensen, Sverre Andersen, Einar Gundersen og Jonas Aas. Kviks lag: Ole Paulsen, Otto Klein, Yngvar Tørnros, Bakke, Wilhelm Strand, Karl Andersen, Thomas Andersen, Peder Puck, Johnny Helgesen, Rudolf Olsen og Hartvig Olavesen. 1. runde. Odd og Lyn, Gjøvik, hadde walk over. Finale. Odd – Kvik, Fredrikshald 2-1 Kilder. 1915 Fotball for herrer Regjeringskommisjonen. Regjeringskommisjonen ("Regjeringskommissionen") var den midlertidige regjeringen i Norge, som styrte i kongens navn under krigsårene 1807–1810. Prins Christian August var president, og Enevold Falsen og grev Herman Wedel Jarlsberg var blant medlemmene i kommisjonen. Dive. Dive var et norsk Oslo-basert rockeband. Frontfigurer var Hanne Holmesland og Merete Hald som låtskrivere, vokalister og gitarister. Thormod Andersen spilte bass, og Lotte Halstensen spilte trommer. Bandet ga ut EP-en "Eyes Closed" i 2003. I 2005 ble bandet oppløst. Ole Arvid Langes. Ole Arvid Langes (født 16. juli 1971) er en tidligere norsk toppfotballkeeper. Har blant annet spilt for klubber som Kongsvinger IL og Glimt. På grunn av skade måtte han legge opp i 2006-sesongen. Niall Garbh O Domhnaill. Niall Garbh O Domhnaill (anglifisert navn Niall Garve O'Donnell, kjent som «Rough O'Donnell», født 1560, død 1626) var et høytståënde medlem av O'Donnellklanen i Donegal på Irland. Han er mest kjent for at han valgte engelskmennenes side mot sin slektning Aodh Rua Ó Domhnaill under niårskrigen i 1590-årene. Årsaken til at han kjempet med engelskmennene var at han ble rasende da Aodh Roe ble ble høvding for klanen i 1592. Da den nye høvdingen tok fra ham Lifford Castle brøt det ut en bitter feide mellom de to. Mens Aodh Roe kjempet i niårskigen utnyttet Niall den politiske situasjonen og inngikk en avtale med engelskmennen, rettet mot både sin egen høvding og O'Neillklanen. En engelsk styrke ledet av Henry Dowcra fikk stige i land i Derry. I 1601 surnet forholdet til engelskmennene. Kongens stedfortreder gikk da med på å gi Niall Tyrconnel, men lot ham ikke få autoritet over Cahir O'Doherty i Inishowen. Aodh Roe forlot Irland i 1602. Niall var gift med hans søster Nuala, som hadde gått fra ham da Niall vendte seg mot hennes bror. Da hennes andre bror Rory i 1607 flyktet sammen med Aodh Mór Ó Néill til Roma ble hun med og tok med seg datteren Grania. Niall dro noen år senere til London sammen med Aodhs bror Rory. Det kongelige råd forsøkte der å megle, men Niall var ikke fornøyd. Han ble da tiltalt for deltagelse i Cahir O'Dohertys opprør i 1608. Han ble satt i Tower of London, hvor han forble til sin død i 1626. Johan Anders Jägerhorn. Johan Anders Jägerhorn af Spurila (født 8. april 1757, død 6. mars 1825) var en finsk adelsmann og offiser. Han regnes som en sentral person i bevegelsen som arbeidet for Finlands uavhengighet. Han ble født i Helsingfors som eldste sønn av oberstløytnant Fredrik Anders Jägerhorn og Ulrika Sofia Brunow. Hans bror oberst Fredrik Adolf Jägerhorn ble i 1808 visekommandant for festningen Sveaborg. Familietreet kan dokumenteres tilbake til det 15. århundre, mens legender inspirert av «Rolandskvadet» fører det tilbake til det 12. århundre da Erik den hellige kom til Finland og adlet en av deres aner. I 1783 giftet han seg med den svenske adelskvinnen Ulrika Sofia Blomcreuz. De fikk to døtre, som begge omkom i ulykker i ung alder. Jägerhorn fikk majors grad i den svenske hæren, og i 1789 ble han også oberstløytnant i Den keiserlige russiske hær. I 1788 var han en av deltagerne i et offiserskomplott mot den svenske kongen Gustav III, Anjalaforbundet, med den hensikt å avslutte den pågående krigen med Russland (Den russisk-svenske krig (1788–1790)) og oppnå finsk uavhengighet. Han ble dømt til døden av de svenske myndighetene, men klarte å gå i eksil i Tyskland. I Hamburg ble han venn med den irske aristokraten og opprøreren Edward FitzGerald, og fungerte som bindeledd mellom irer og franskmenn før opprøret i 1798. Han reiste til England, hvor han ble arrestert for sin kontakt med irske opprørere. Jägerhorn satt i Tower of London fra 1799 til 1801, og ble så på grunn av en diplomatisk avtale med russerne sendt hjem til Finland for å delta i arbeidet med å skrive en grunnlov for et autonomt Finland. I 1809 ble Storfyrstedømmet Finland en autonom stat under Russland. Jägerhorn døde i Borgå i Finland den 6. mars 1825. I 1981 avduket den irske ministeren Desmond O'Malley en minneplakett på hans hus i Borgå, som takk for at Jägerhorn satt to år i Tower på grunn av sitt engasjement for den irske uavhengighetsbevegelsen. Lewis Price. Lewis Peter Price (født 19. juli 1984 i Bournemouth, Dorset, England) er en walisisk landslagspiller i fotball som har spilt for tre engelske klubber. Han er keeper, og spiller nå for Derby County i Premier League. Price har spilt 5 landskamper for s. Klubblag. Lewis Price, som gikk på Ipswich Town sitt fotballakademi, skrev under på sin første profesjonelle fotballkontrakt med Ipswich i 2003. Han spilte sin første kamp for "the Tractor Boys" den 17. april 1004 i en ligakamp mot Gillingham. Han spilte bare denne kampen i 2003/04-sesongen, mens han i starten på 2004/05-sesongen fikk med seg 7 ligakamper og 2 cupkamper for Ipswich. I november 2004 ble han lånt ut til Cambridge United, og han debuterte for "the U's" den 20. november 2004 i en ligakamp mot Rushden & Diamonds. Totalt fikk han med seg 6 ligakamper for Cambridge før han returnerte til Ipswich i desember 2004. I siste del av 2004/05-sesongen spilte han 1 ligakamp for Ipswich. Den påfølgende sesongen fikk han bokført 25 ligakamper, mens han i 2006/07-sesongen stoppet på 34 ligakamper for klubben fra Suffolk. I juli 2007 ble Lewis Price solgt for et ukjent beløp til Derby County. Price skrev under på en 3-årskontrakt med Derby, og han debuterte for "the Rams", og i Premier League, den 26. desember 2007 mot Liverpool. Landslag. Price debuterte på det walisiske landslaget den 16. november 2005 da Wales tapte 1-0 for. Dette var en privatkamp i Limassol, og Price spilte hele kampen. Hans neste landskamp kom 1. mars 2006 i en privatkamp mot. Lewis Price startet på benken i dette oppgjøret, som endte 0-0, men ble byttet inn på bekostning av Paul Jones i det 66. spilleminutt. Hans tredje landskamp kom 10. november 2006 da Wales vant 3-1 over Kypros. Dette var en kvalifiseringskamp til EM i 2008, og Price spilte hele kampen. Den 17. oktober 2007 fikk hans sin fjerde landskamp da Wales møtte. Denne kampen var også en kvalifiseringskamp for EM, og Price spilte hele kampen som Wales vant 2-1. Den 6. februar 2008 spilte han sin femte landskamp da Wales møtte i en privatkamp. Han startet kampen på benken, men ble byttet inn etter 45. minutter i en kamp som Wales vant 3-0. Jacques Barrot. Jacques Barrot (født 3. februar 1937 i Yssingeaux i Frankrike) er en fransk og europeisk kristeligdemokratisk og konservativ politiker. Han er siden november 2004 visepresident i EU-kommisjonen og kommissær for transport. Fra april til november samme år var han kommissær for regionalpolitikk. Jacques Barrot er jurist, med diplomer i sosiologi og fra Institut d'Etudes Politiques i Paris. I hjemlandet Frankrike er Barrot tilknyttet sentrum-høyrepartiene Centre des Démocrates Sociaux, (CDS), Union pour la Démocratie Française (UDF) og Union pour un Mouvement Populaire (UMP). Fra 1968 til 1991 var han generalsekretær for CDS. Fra 1967 til 2004 var han innvalgt i nasjonalforsamlingen som representant for Haute-Loire. I nasjonalforsamlingen han har vært formann for komiteen for kultur, familie og sosiale spørsmål og for finanskomiteen. Han har innehatt en rekke ministerposter i den franske regjeringen: handel og håndverk (1978–1979); helse og sosial sikkerhet (1979–1981); arbeid, sosial dialog og deltakelse (1995) og arbeid og sosiale spørsmål (1995–1997). Barrot har videre vært medlem av regionalrådet for Auvergne (1976–1986) og formann for departementsrådet i Haute-Loire (1976–2004). Fra 1989 til 2001 var han borgermester i hjembyen Yssingeaux. Jacques Barrot er gift og har en sønn og to døtre. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1919. Odd ble norgesmestere etter at de vant 1–0 over Frigg den 12. oktober. Målscorer for Odd var Einar Gundersen som scoret i det 13. minutt.10 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Fram sportsplass i Larvik. Dommer var Peder Christian Andersen, Kristiania Ballklub. Dette var syvende gang Odd vant et norgesmesterskap. Odds vinnerlag: Ingolf Pedersen, Thaulow Goberg, Peder Henriksen, H. Halvorsen, Per Haraldsen, Tidemann Nilsen – Nils Thorstensen, Haakon Haakonsen, Sverre Andersen, Einar Gundersen og Jonas Aas. Friggs lag: Asbjørn Aamodt, Rolf Semb Thorstvedt, Yngvar Tørnros, Jens Olsen, Ellef Mohn, Gellon Nielsen, Trygve Smith, David Andersen, Per Bekkedahl, Bjarne Olsen og Frithjof Resberg. Finale. 12. oktober, Fram sportsplass, Larvik, 10 000 tilskuere. Dommer: Peder Christian Andersen, Kristiania Ballklub. Kilder. 1919 Fotball for herrer Siim Kallas. Siim Kallas med USAs president George Bush i september 2002 Siim Kallas (født 2. oktober 1948 i Tallinn, Estland) er en estisk og europeisk liberal politiker. Han er visepresident og kommissær for samferdsel i Europakommisjonen. Tidligere har han vært visepresident og kommissær for administrasjon, revisjon og bekjempelse av bedrageri samme sted (2004–2010). Kallas tok i 1975 eksamen i fagene finans og kreditt fra Universitetet i Tartu. Han arbeidet deretter innen finansministeriet i Estiske SSR og for sentralforeningen av estiske sparebanker. Han var fra 1972 og inntil 1990 medlem av det sovjetiske kommunistpartiet. Fra slutten av 1980-tallet inntok han en kritisk holdning til Estlands økonomiske avhengighet og han spilte en viktig rolle i landets frigjøring fra Sovjetunionen. I 1991 ble Kallas direktør for Estlands nasjonalbank der han ledet landets valutareform og la grunnlaget for de omfattende økonomiske reformer Estland gjennomgikk. Siim Kallas grunnla i 1994 det liberale Det estiske reformpartiet. Han var fra starten og fram til 2004 Reformpartiets leder. I 1995 ble han første gang innvalgt i nasjonalforsamlingen. Senere samme år ble han utnevnt til utenriksminister. I årene 1999 til 2002 var han Estlands finansminister, deretter var Kallas landets statsminister (2002–2003). I 2000 ble Siim Kallas tildelt Bundesverdienstkreuz, Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, i 2001 ble han utnevnt til storoffiser i den franske Æreslegionen og i 2003 ble han tildelt andre klasse av den estiske Riksvåpenets orden. Kallas er gjesteprofessor ved Universitetet i Tartu. Siim Kallas er gift og har to barn. Rudolf Otto. Rudolf Otto (født 25. september 1869 i Peine, død 6. mars 1937 i Marburg) var en fremstående tysk luthersk teolog og religionsforsker. Han hadde stor innflytelse på religionsforskingen i det 20. århundre og ved 75-års minnet for hans død i 2012 ble det arrangert en stor konferanse til minne om ham. Liv. Otto ble født i Peine i nærheten av Hannover, var elev ved Gymnasium Andreanum i Hildesheim og studerte ved universitetene i Erlangen og Göttingen. I 1906 ble han ekstraordinær professor, og i 1910 ble han æresdoktor ved universitetet i Giessen. I 1915 ble han ordinær professor ved universitetet i Breslau, og i 1917 professor ved universitetet i Marburg. Her forble han resten av livet. Han trakk seg tilbake i 1929. Åtte år senere døde han av lungebetennelse etter å ha skadet seg stygt ved en fallulykke fra et 20 meter høyt tårn. Hans død ble sagt å være selvmord, men det er også spekulert i om det kan ha vært nazister som stod bak ulykken, da nazistene var sterkt imot hans syn. Han er begravet på kirkegården i Marburg. Ideen om det hellige. "Das Heilige - Über das Irrationale in der Idee des Göttlichen und sein Verhältnis zum Rationalen" er Rudolf Ottos mest kjente verk. Den kom ut i 1917 og er en av dem mest suksessrike tyske teologiske bøker. Etter at den kom ut har den blitt trykket opp i stadig nye opplag og aldri vært ute av salg. Den er oversatt til 20 språk. Her definerer han forståelsen av det hellige som det numninøse. Det numinøse er det som er både fryktinngytende og fascinerende på samme tid. Det setter også et paradigme for studiet av religion som fokuserer på behovet for å se på det religiøse som en original kategori som ikke kan reduseres, men har sin egen rett. Dette paradigmet var under sterk diskusjon mellom 1950 og 1990, men har siden kommet sterkt tilbake etter at dets fenomenologiske sider har blitt mer tydelige. Rudolf Otto har hatt stor innflytelse på en rekke filosofer og teologer i første halvdel av det 20. århundre. Hans mest kjente tyske elev var Gustav Mensching (1901–1978), og den amerikanske teologen Paul Tillich anerkjente Ottos innflytelse på ham. Av svært få teologer nevner C. S. Lewis Otto som en som hadde innflytelse på ham. Også Martin Heidegger, Leo Strauss og Hans-Georg Gadamer var påvirket av Otto. Johan II av Frankrike. Johan II eller Johan den gode (født 1319, død 1364) var greve av Anjou, greve av Maine og hertug av Normandie fra 1332, greve av Poitiers fra 1344, hertug av Aquitania fra 1345 og konge av Frankrike fra 1350 til sin død. Han var også hertug av Burgund fra 1361 til 1363. Han tilhøret Huset Valois, og var sønn av Filip VI av Frankrike og Johanna av Burgund. Han giftet seg i 1332 med Bonne av Luxemburg. Etter at hun døde av pest giftet han seg med Johanna I av Auvergne, som også døde av pest. Fangenskap. I løpet av Johan IIs tid som regent ble Frankrike invadert av England, dette er senere sett på som en del av hundreårskrigen. I 1356 ble han tatt til fange etter slaget ved Poitiers. I 1360 ga Frankrike fra seg landområder og betalte løsepengar for få kongen satt på frifot. I løpet av innsamlingen av løsepenger ble Johan II satt fri i bytte mot et gissel. Da gisselet rømte vendte kongen frivillig tilbake i fangenskap. Han døde senere i London og ble fraktet til Frankrike for å bli gravlagt i klosterkirken Saint-Denis. Viviane Reding. Viviane Reding i september 2005Viviane Reding (født 27. april 1951 i Esch-sur-Alzette, Luxembourg) er medlem av Europakommisjonen. I 2010 ble hun visepresident og kommissær for justis, grunnleggende rettigheter og EU-borgerskap. Mellom 2004-2010 var hun kommissær for informasjonssamfunn og media i EU-kommisjonen. Reding har doktorgrad fra Sorbonne-universitetet i Paris. Hun virket i årene fra 1978 til 1999 som journalist i avisen Luxemburger Wort. Hun har vært leder for den luxemburgske journalistunionen. Den politiske karrièren startet i 1979 da hun ble innvalgt i Luxembourgs nasjonalforsamling for Chrëschtlech Sozial Vollekspartei. Hun var 1988-1993 leder for partiets kvinneavdeling og fra 1995 til 1999 var hun visepresident i partiet. Reding satt som folkevalgt politiker i ti år for deretter å starte en karrière som europeisk politiker. Reding ble første gang valgt til Europaparlamentet i 1989 og satt som representant der fram til 1999. I 1999 ble hun EU-kommissær for utdanning, kultur, ungdom, media og sport, en post hun hadde til 2004 da hun ble kommissær for informasjonssamfunn og media. Viviane Reding har mottatt en rekke utmerkelser for sitt virke. I 1992 ble hun tildelt St.Georgs-korset fra Katalonias regjering. I 2004 ble hun tildelt Robert Schuman-medaljen og i 2004 Fyrsten av Asturias' pris for internasjonalt samarbeid. I 2005 ble Reding tildelt den polske Gloria Artis-medaljen og hun ble utnevnt til medlem av den franske Æreslegionen. Reding er æresdoktor ved Hu Chen-universitetet på Taiwan (2004), Universitetet i Genova (2004) og Universitetet i Torino (2004). Viviane Reding er skilt og har tre barn. Messe (talemåte). Messe er en mellomting mellom sang og tale, der ord eller lyder blir fremført innenfor et avgrenset, ofte repeterende toneleie. Messing blir mye brukt i f.eks. religiøse sammenhenger. Det messes også i noen sangskuespill, som i det japanske no-dramaet. Se også. Messe (musikk) Danuta Hübner. Danuta Hübner (født 8. april 1948 i Nisko i Polen) er en økonomiprofessor, diplomat og polsk og europeisk politiker. Hun har fra 1. mai 2004 vært kommissær med ansvar for regionalpolitikk i EU-kommisjonen. Hübner tok i 1974 doktorgraden i økonomi ved Handelshøyskolen i Warszawa. Hun har fra 1971 vært tilknyttet samme institusjon, fra 1992 som professor. Fra 1991 til 1994 var Hübner visedirektør for Institutt for utvikling og strategiske studier i Warszawa. Tidlig i sin karriere hadde Hübner forskningsopphold ved Universidad Autonoma i Madrid og ved University of Sussex. Hübner var i årene 1988 til 1990 Fulbright-stipendiat ved University of California, Berkeley. Hübners politiske karriere startet da hun i 1994 ble statssekretær for industri og handel, en post hun hadde til 1996 da hun ble leder for den polske regjeringens komité for europeisk integrasjon. Fra 1997 til 1998 var hun leder for presidentens kanselli. Fra 1998 og fram til 2001 arbeidet Hübner for FNs Økonomiske kommisjon for Europa, fra 2000 med tittel som visegeneralsekretær i FN. I 2001 vendte hun tilbake til polsk politikk, igjen som ansvarlig for Polens forhold til europeisk integrasjon og som statssekretær i utenriksdepartementet. Fra 2003 til 2004 var Hübner statsråd for europeisk integrasjon. Danuta Hübner ble i 2005 tildelt en æresgrad i rettsvitenskap fra University of Sussex. Ship Simulator 2008. Ship Simulator 2008 er et simulatorspill som simulerer manøvrering av forskjellige skip i ulike miljøer. Spillet ble utviklet av VSTEP og ble utgitt av Lighthouse Interactive i 2007. Første versjon av "Ship Simulator" ble utgitt i 2006 og fikk det originale navnet "Ship Simulator 2006". Spilleren kan styre forskjellige skip, blant annet en taxibåt, et containerskip og RMS «Titanic» i forskjellig vær og havner. Disse havnene er Rotterdam, Hamburg og New York City. I spillet så må man utføre oppdrag på kortest mulig tid. "Ship Simulator 2008" er 2007 versjonen av spillet. Den har fått navnet "Ship Simulator 2008" fordi den lanseres meget sent i noen land. Derfor valgte utvikleren å kalle den dette. I Norge så ble denne lansert i juli 2007, og kan kjøpes fra norske utsalgssteder for dataspill. Den kan også kjøpes og lastes ned direkte fra utviklerens nettside. "Ship Simulator 2008" inneholder mange nye forbedringer, som eksempelvis bølger, dag/natt samt nye båter og skip. Det er totalt 6 nye skip og båter i denne versjonen som da består av en supertanker, en ferge, passasjerferge, pilotbåt og en slepebåt. "Titanic" har også gjennomgått endringer som har gjort skipet mer detaljert. Add-on. VSTEP ga ut en såkalt add-on pakke til "Ship Simulator 2006" som bestod av seks forskjellige skip. Denne pakken ventes å bli endret slik at den kan benyttes med "Ship Simulator 2008". Berømmelsens hus. Berømmelsens hus ("The House of Fame") er lyrisk verk av Geoffrey Chaucer (ca 1343 – 1400), et av hans tidligste verk, sannsynligvis skrevet en gang mellom 1379 og 1380. Diktet består av mer enn 2000 linjer i tre bøker, formet som en drømmevisjon og diktet som versepar med åtte stavelser. Forfatteren selv, Geffrey, som presenterer seg selv som en leser, faller i søvn og i drømmen befinner han seg i et glasshus bestående av bilder av berømte mennesker og deres bedrifter. Med en engel som veileder mediterer han over berømmelsens natur og påliteligheten i de overleverte nedtegnelser. Det tillater Geffrey å betrakte og gruble over poetens rolle i å fortelle om livene til kjente og berømte og om hvor mye sannhet det er i det som kan fortelles. Diktet er ansett som det første i Chaucers italiensk periode og man finner ekko av verkene til Ovid, Vergilius’ "Æneiden" og spesielt Dante Alighieris "Den guddommelige komedie". Den tredelte strukturen og de tallrike navnene synes å antyde at diktet var ment som en parodi på eller som etterligning av "Den guddommelige komedie", men fremstår som en svakere fremstilling av begge deler. Verket viser likevel en betydningsfull framgang i Chaucers kunst fra hans tidligere dikt "Hertuginnens bok". En referanse mot slutten av diktet til en «mann av stor autoritet» som rapporterer tidende om kjærlighet har blitt tolket som en referanse til ekteskapet til Rikard II og Anna av Böhmen, eller om forlovelsen til Filippa av Lancaster og Johan I av Portugal, men det neppe er sannsynlig ved at de ikke behandles nærmere. Som med flere av Chaucers andre verker er diktet uferdig, men selv om slutten er ukomplett er det et åpent spørsmål om den har gått tapt, eller om det fra Chaucers side var blitt bevisst etterlatt slik som et retorisk virkemiddel. Som med mange av Chaucers dikt finner man de første skriftlige referanser til enkelte engelske ord. Dette diktet har gitt begreper som galaksen ("galaxy") og Melkeveien ("Milky Way") Referanser. Berømmelsens hus George Gordon. George Gordon (født 26. desember 1751, død 12. november 1793) var en britisk politiker. Han var tredje og yngste sønn av Cosmo George Gordon, 3. hertug av Gordon. Tidlig liv. Gordon ble født i London. Etter å ha fått sin utdannelse ved Eton College gikk han inn i Royal Navy, hvor han i 1772 nådde løytnants grad. Sjefen for Admiralitetet, John Montagu, 4. jarl av Sandwich, ville ikke love ham en skipskommando, og kort tid før utbruddet av Den amerikanske uavhengighetskrig frasa Gordon seg sin kommisjon. I 1774 stilte han til valg i Inverness-shire, med general Simon Fraser av Lovat som motstander. Generalen tok ikke sjansen på å tape, og kjøpte i stedet den råtne valgkretsen Ludgershall til Gordon. Gordonopptøyene. I 1779 samlet Gordon protestantiske organisasjoner og ble leder for en kampanje for å få avskaffet "Catholic Relief Act 1778". Den 2. juni 1780 ledet han en mobb som marsjerte fra St George's Fields til parlamentsbygningen for å overrekke underskrifter mot katolsk emansipasjon. I Westminster truet mobben med å trenge seg inn i House of Commons, men spredde seg raskt. Etter kort tid samlet de seg igjen, og i de neste dagene raste opptøyer flere steder i London. katolsk kapeller og katolikkers hjem ble angrepet og satt i brann, og da mobben hadde blitt sterk nok ble også fengslene angrepet. Newgate fengsel ble brent ned, og fanger ble sluppet fri fra de andre. Bank of England og andre offentlige bygninger ble også angrepet. Til slutt ble hæren kalt inn for å slå ned opptøyene. Mer enn 450 personer ble drept eller skadet for de klarte å gjenopprette orden. På grunn av sin rolle som anstifter av opptøyene ble Gordon tiltalt for høyforræderi, og fengslet i Tower of London. Takket være en forsvarstale fra Thomas Erskine, 1. baron Erskine ble han frikjent da man fant at han ikke hadde forrædersk forsett. Fengsling. I 1786 ble han ekskommunisert fra Den engelske kirke av erkebiskop John Moore av Canterbury etter at han nektet å vitne i en kirkelig rettssak. I 1787 ble Gordon dømt for ærekrenkelse av Marie Antoinette, den franske ambassadøren og rettsvesenet i England. Han fikk lov til å forlate retten uten å betale kausjon, og flyktet til Nederland. Etter press fra Frankrike måtte han forlate landet, og vendte tilbake til England hvor han ble pågrepet. I januar 1788 ble han dømt til fem års fengsel, som skulle sones i Newgate. Konversjon til jødedommen. I 1787 konverterte Gordon til jødedommen i Birmingham. Han tok navnet Yisrael bar Avraham Gordon og ble omskåret. Lite er kjent om hans liv som jøde i Birmingham, men en reportasje i "Bristol Journal" den 15. desember 1787 omtaler ham som en mann med «skjegg av ekstraordinær lengde, og jødens vanlige kledsel» og forteller videre at han var svært streng med å overholde matlovene. Ifølge reportasjen hadde han en ledende rolle i det jødiske samfunnet i byen. I fengsel levde han som ortodoks jøde, og fengselsmyndighetene la til rette for ham i forhold til mat og annet han trengte. Han ville bare omgås dypt troende jøder; mens ikke-jøder alltid var velkomne som besøkende, nektet han å ta imot jøder dersom de ikke hadde skjegg og tildekket hode. Han fulgte også jødiske lover om veldedighet, blant annet ved å spille fiolin for andre fanger, og ved å gi det lille han hadde av penger til de som trengte det mer. Død. Den 28. januar 1793 var dommen ferdig sonet, og han måtte møte i retten for å avlegge ed om fortsatt god oppførsel. I rettssalen ble han bedt om å ta av seg hatten, noe han nektet å gjøre. Den ble tatt fra ham, men han trakk på seg en nattlue som han bandt fast med et lommetørkle, og siterte fra Bibelen for å forklare hvorfor han måtte ha tildekket hode. Hans to garantister var jøder, og retten ville ikke akseptere dem som vitner. Han ble derfor sendt tilbake til fengselet. Hans bror, Alexander Gordon, 4. hertug Gordon, søsteren Lady Susan og vennen Lord William tilbød seg å dekke kausjon, men Gordon nektet å ta imot dette. Han mente at «å be om nåde er en innrømmelse av skyld». I oktober samme år ble han smittet av tyfoidfeberen som hadde herjet i Newgate hele året. Christopher Hibbert forteller at mange fanger stod utenfor døren hans for å få vite hvordan det gikk med ham, da de satte stor pris på Gordon. Venner besøkte ham selv om de utsatte seg for smittefare. Han døde av sykdommen den 1. november 1793, 42 år gammel. To år senere kom et velskrevet forsvarsskrift, "The Life of George Gordon, with a Philosophical Review of his Political Conduct" av Robert Watson ut i London. Gordon er inspirasjonskilden til en av personene i Charles Dickens' historiske roman "Barnaby Rudge". Ruhrområdet. Ruhrområdet, eller bare Ruhr, (tysk "Ruhrgebiet", "Ruhrpott" eller "Kohlenpott") er en "flerkjernebyregion" (konurbasjon) i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland, og består av flere store, tidligere industribyer mellom elvene Ruhr i sør, Rhinen i vest og Lippe i nord. I sørvest grenser området til Bergisches Land. Området, som har rundt 5,3 millioner innbyggere, regnes som en del av den større konurbasjonen Rhein-Ruhr med mer enn 10 millioner innbyggere. Fra vest til øst inneholder området bykommunene Duisburg, Oberhausen, Bottrop, Mülheim an der Ruhr, Essen, Gelsenkirchen, Bochum, Herne, Hamm, Hagen og Dortmund, i tillegg til mer «landlige» områder som Wesel, Recklinghausen, Unna og Ennepe-Ruhr. Disse områdene har vokst sammen og danner et stort industrilandskap med unik størrelse og omtrent 5,3 millioner innbyggere. Dette gjør det til det femte største storbyområdet i Europa etter Moskva, Stor-London, Stor-Madrid og Paris. Historie. Ruhrdalen er et område i Tyskland. Byer i dette området begynte først å vokse under den industrielle revolusjon, og økonomien var hovedsakelig basert på utvinning av kull og produksjon av stål. Da etterspørselen etter kull minket etter 1960 gikk området gjennom flere strukturelle kriser og industriell spredning, der det først ble utviklet tradisjonell tungindustri, og det etter hvert gikk over til tjenesteytende næringer og høyteknologi. Den velkjente luft- og vannforurensningen i området hører hovedsakelig til fortiden. I januar 1923 okkuperte franske styrker Ruhrområdet etter at Tyskland ikke klarte å betale erstatningen de var pålagt som følge av Versaillestraktaten etter første verdenskrig. Den tyske regjeringen svarte med «passiv motstand», som betydde at gruve- og jernbanearbeiderne nektet å følge ordre fra okkupasjonsstyrkene. Produksjonen og transporten stod stille, men dette ødela så fullstendig den økonomiske situasjonen i Tyskland og den passive motstanden opphørte sent i 1923. Under andre verdenskrig satte de allierte i gang et felttog som skulle omringe og erobre Ruhrområdet. De klarte å omringe hele området og over 300 000 tyske soldater under kommando av Walter Model ble fanget i det som ble kalt «Ruhrlommen». Siden området var så økonomisk viktig for Tyskland ble det kraftig bombet under krigen og enkelte av byene, som Dortmund, var av de mest ødelagte byene i Tyskland da krigen var over. Etter andre verdenskrig var Ruhrområdet nær ved å opphøre som industriområde. Morgenthauplanen satte tonen i 1944 da hele området ble planlagt å strippes for gruve- og fabrikkindustri, og industriarbeiderne skulle spres så vidt som mulig. Ruhrområdet skulle så styres som en internasjonal sone. Den franske Monnetplanen presset på for å få en internasjonalisering. Ruhravtalen ble pålagt tyskerne for at de skulle få opprette Forbundsstaten Tyskland. Til slutt førte starten av den kalde krigen til økt tysk kontroll over området, selv om det ble avgrenset av sammenslåingen av den tyske kull- og stålindustrien til et multinasjonalt fellesskap. Det nest-største tyske industriområdet, delstaten Saarland, som inneholder mye av de gjenværende kullforekomstene i Tyskland, ble av USA gitt over til fransk økonomisk styre i form av et protektorat i 1947 og ble ikke politisk ført over til Tyskland før i januar 1957. Den økonomiske gjenopprettingen skjedde et par år senere. Parallelt til spørsmålet om politisk kontroll over Ruhr, gjorde de allierte et forsøk på å minske det tyske industripotensialet, hovedsakelig nettopp i Ruhrområdet, ved å avgrense produksjonen og legge ned fabrikker og stålverk. I 1950 hadde utstyr blitt fjernet fra 706 fabrikker i vest og stålproduksjonen hadde blitt redusert med 6,7 millioner tonn. Nedleggingen tok slutt i 1951. Da spenningene under den kalde krigen økte, regnet man med at et angrep fra den røde armé inn i Vest-Europa ville starte i «Fulda Gap» («Fulda-åpningen») på grensen mellom Hessen og Thüringen, og ha Ruhrområdet som sitt hovedmål. I 2006 ble byen Essen, som representant for hele Ruhrområdet, nominert av en selvstendig jury som. Dette ble regnet som et stort steg for den strukturelle endringen etter nedgangen for kull- og stålindustrien. Språk. Den lokale tyske dialekten i området kalles vanligvis "Ruhrdeutsch" eller "Ruhrpottdeutsch", selv om det ikke finnes en ensformet dialekt som kan falle inn under en slik benevning. Det er heller en sosiolekt i arbeiderklassen som er påvirket av flere dialekter i området, og som endrer seg fra yrke til yrke. Enkelte ord i dialekten har polsk opphav, for eksempel kommer ordet «Mottek» som betyr «hammer» fra det polske ordet «Młotek», som har samme betydning. Artikkelen «das» blir ofte uttalt «dat(t)» i "Ruhrpottdeutsch", «was» som «wat(t)» osv. Innvandring. På 1800-tallet trakk Ruhrområdet til seg opp mot 500 000 polakker fra Øst-Preussen og Schlesien, ofte kalt "Ostflucht". I 1925 hadde Ruhrområdet rundt 3,8 millioner innbyggere. De fleste innvandrerne kom fra Øst-Europa, men man kunne også finne emigranter fra Frankrike, Irland og Storbritannia. Man mener at disse emigrantene kom fra over 140 forskjellige nasjoner. Etter andre verdenskrig kom det enda flere emigranter fra øst. Disse gjestearbeiderne, eller «gastarbeiter», kom hovedsakelig fra Italia og Tyrkia. De fleste etterkommerne etter disse snakker i dag bare tysk og regner seg selv som tyskere, og bare etternavnene er et tegn på fortiden deres. Offentlig transport. Alle offentlige transportselskaper i Ruhrområdet er underlagt VRR (Verkehrsverbund Rhein-Ruhr), som gir et ensartet billettsystem for hele området. Ruhrområdet er godt integrert med Deutsche Bahn, både for passasjerer og gods. Deke Slayton. Donald Kent 'Deke' Slayton (født 1. mars 1924 i Sparta, Wisconsin, død 13. juni 1993) var en av de originale «Mercury Seven» utvalgt i 1959 til det amerikanske Mercury-programmet. Han fikk aldri fly en romferd under programmet, da han ble satt på bakken på grunn av en hjertelidelse. Slayton ble så ansvarlig for all mannskap-tildeling ved NASA fra november 1963 til mars 1972, da han ble del av Apollo-Soyuz Test Project. Han fikk da medisinsk tillatelse til å fly som pilot i dette prosjektet. Da han fløy i verdensrommet, var han til da den eldste som noensinne hadde vært i rommet. Bøker. Slayton samarbeidet med astronaut Alan Shepard om å skrive boken «"Moon Shot: The Inside Story of America's Race to the Moon"» i 1988. Boken ble omgjort til en dokumentar-film ved samme navn i 1994, men Slayton døde før innspillingen var ferdig. Han skrev også en biografi med tittelen:«"Deke!: An Autobiography"». Dalia Grybauskaitė. Dalia Grybauskaitė (født 1. mars 1956 i Vilnius, Litauen) er en litauisk og europeisk økonom, diplomat og politiker. Hun har vært Litauens president siden 2009, og er landets første kvinnelige president. Før dette var hun fra 2004 kommissær for finansiell planlegging og budsjettering i EU-kommisjonen. Grybauskaitė er utdannet økonom fra Universitetet i Leningrad (1983) i det daværende Sovjetunionen. I 1988 tok hun doktorgraden i økonomi ved Moscow Academy of Public Sciences. Hun har deretter studert ved Georgetown University i Washington DC, USA. Etter en kort periode som instituttleder ble Grybauskaitė i 1990 tilknyttet statsministerens kontor i hjemlandet Litauen. Fra 1991 til 1993 arbeidet hun med europeisk integrasjon i departementet for internasjonale økonomiske forbindelser. I 1993 ble hun Litauens sjefsforhandler under forhandlingene om frihandelsavtale med EU, deretter innehadde hun samme stilling i forbindelse med medlemskapsforhandlingene i årene fra 1994. Fra 1996 til 1999 var Grybauskaitė Litauens ambassadør til USA, for deretter å inneha ministerposter, først som visefinansminister (1999–2000), viseutenriksminister (2000–2001) og til sist finansminister (2001–2004). 17. mai 2009 vant hun presidentvalget i Litauen og fikk 68,18 % av stemmene. Hun tiltrådte som president 12. juli 2009. Daína Chaviano. Daína Chaviano (født 1960 i Havanna) er en kubansk forfatter. Hun vant sin første litterære pris som student ved Universitetet i Havanna der hun tok en grad i engelsk språk og litteratur. Da hun bodde på Cuba, fikk hun utgitt flere bøker i genrene science fiction og fantastisk litteratur, og innenfor disse retningene har hun etter hvert blitt den mest solgte og anerkjente forfatteren i landets historie. Hun har hatt samme suksess med fantastisk litteratur som med science fiction og tradisjonell litteratur, og hun har vunnet priser i alle disse genrene. Tematikken i bøkene hennes spinner rundt mytologi, erotikk, eldre historie, sosiologi, parapsykologi, politikk og magi som blir uttrykt gjennom poetiske og sensuelle bilder. Blant hennes viktigste verker finner vi serien "La Habana oculta" (Det hemmelige Havanna), som består av flere romaner, blant annet "La isla de los amores infinitos" ("Mitt elskede Havanna" som ble utgitt på Gyldendal i begynnelsen av 2008, oversatt av Eli Zwaig Kolstad). "La isla de los amores infinitos" ble belønnet med gullmedaljen i den litterære konkurransen Florida Book Awards 2006, som årlig premierer de beste bøkene utgitt i USA. Boken er oversatt til 25 språk, noe som gjør den til tidenes mest oversatte kubanske roman. Daína Chaviano har bodd i USA siden 1991. Neelie Kroes. Neelie Kroes (født 19. juli 1941 i Rotterdam, Nederland) er en nederlandsk og europeisk økonom, akademiker, forretningskvinne og liberal politiker. Hun er visepresident i Europakommisjonen og kommissær for digital dagsorden. Hun har tidligere vært kommissær for konkurranse samme sted (2004–2010). Kroes har sin utdannelse fra Erasmus-universitetet i Rotterdam. I 1965 tok hun mastergraden i økonomi. Deretter arbeidet hun fram til 1971 som førsteamanuensis i transportøkonomi ved Erasmus-universitetet. Hun var samtidig politisk engasjert, innvalgt i kommunestyret i Rotterdam og aktiv i handelskammeret. Den nasjonale politiske karrièren startet i 1971 da hun ble innvalgt i Nederlands nasjonalforsamling for VVD. Kroes var visestatsråd for transport, offentlig arbeid og telekommunikasjoner fra 1977 til 1981, deretter statsråd i samme departement fra 1982 til 1989. I årene 1989 til 1991 arbeidet hun som rådgiver for EU-kommisjonen i transportspørsmål. Fra 1991 til 2000 var Kroes president for Nyenrode-universitetet. Deretter fulgte fire år som aktiv i næringslivet, hovedsakelig som rådgiver og styremedlem for nasjonale og internasjonale selskaper. Neelie Kroes har mottatt en rekke utmerkelser for sitt arbeid. I 1981 ble hun utnevnt til ridder av Den nederlandske løves orden og i 1989 fulgte æresbevisningen storoffiser av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen. Kroes ble i 1984 utnevnt til storoffiser i den franske Æreslegionen, året etter ble hun tildelt den tyske fortjenstordenen. I 1993 ble hun utnevnt til den indonesiske Bintang Mahaputra Adiprana-ordenen. I 1989 ble Kroes æresdoktor ved University of Hull. Mariann Fischer Boel. Mariann Fischer Boel (født 15. april 1943 i Åsum på Fyn) er en dansk og europeisk liberal politiker. Hun har siden 22. november 2004 vært kommissær for landbruk og distriktsutvikling i EU-kommisjonen. Mariann Fischer Boel har studier i språk og økonomi fra Danmark og Belgia og fullførte i 1965 høyere handelsutdannelse. Etter endt utdannelse arbeidet Boel i et eksportfirma i København, fra 1967 til 1971 som økonomisjef. Boel var fra tidlig 1980-tall aktiv i kommunalpolitikken for Venstre i Munkebo kommune der hun satt i kommunestyret, først fra 1982 til 1991, så igjen fra 1994 til 1997. I 1990 ble hun innvalgt i Folketinget som representant for Fyns amtskrets. Fra november 2001 til august 2004 var Boel matvareminister i Anders Fogh Rasmussens regjering. Dragsö. Dragsö er ei øy utenfor Karlskrona i Sverige. Her finnes en av stedets mange campingplasser. Ingenmannsland (2001). "Ingenmannsland" (bosnisk: "Ničija Zemlja") er en bosnisk krigsfilm fra 2001 om Bosnia-krigen. Den handler om to soldater, en bosnjak Čiki (spilt av Branko Đurić) en serber Nino (spilt av Rene Bitorajac) som blir fanget midt i ingenmannsland i fronten mellom serbere og bosnjaker. En annen bosnjak soldat, Cera er også i samme området, men han ligger på en landmine som bosniaserberne har plassert under ham. Hvis han beveger seg eksploderer minen. En fransk UNPROFOR soldat og en engelsk reporter ønsker etterhvert å hjelpe disse tre soldatene. Etterhvert blir Čiki og Nino reddet for så og bli drept. Nino skyter Čiki, men blir i samme øyeblikk skutt av FN-soldater og begge to dør. Da kommandøren for FN styrkene får vite at landminen ikke kan gjøres noe med, lurer han pressekorpset som har samlet seg og filmen avsluttes med at Cera blir etterlatt til sin skjebne. Filmen vant prisen for beste utenlandske film under Oscar-utdelingen i 2003, samt Golden Globe-prisen i samme klasse i 2002. Liste over Dansk Vestindias guvernører. Liste over guvernører i den tidligere danske kolonien Dansk Vestindia. Guvernører på St. Thomas. Det danske selskapet Vestindisk-guineisk Kompagni kjøpte St.Thomas i 1672. Guvernører på St. Thomas og St. Jan. Vestindisk-guineisk Kompagni gjorde krav på St. Jan fra 1683, og ble kolonisert i 1718. Guvernører på St. Croix. St. Croix ble kjøpt av Fransk vestindisk kompani i 1733. I 1754 ble Dansk Vestindia solgt av Vestindisk-guineisk Kompagni til kong Frederik V av Danmark og ble dermed en kronkoloni. St. Croix ble heretter ledet av Dansk Vestindias generalguvernør. Kronkoloniguvernører. Dansk Vestindia ble solgt til USA 12. desember 1916 og overlevert til USA 31. mars 1917. USAs første guvernør var Edwin Taylor Pollock. Eksterne lenker. Dansk Vestindia Dansk Vestindia .root. vrsn-end-of-zone-marker-dummy-record.root er et spesielt domenenavn listet i DNS rotsone som en diagnostisk markør, hvis tilstedeværelse viser at rotsonen ikke har blitt avkortet ved opplasting av en DNS root nameserver. Det kan hevdes at dette representerer et toppnivådomene ved navn.root, selv om det teknisk sett ikke finnes noen slik delegering. I følge rotsonefila, som er det eneste stedet ".root" er benyttet, så ble innføringen i 2006 erstattet med bare "vrsn-end-of-zone-marker-dummy-record", men ble senere i 2006 gjeninnført i sin opprinnelige form. codice_1 codice_2 Dette oppslaget returnerer ordet «plenus», som er Latin for «full» eller «komplett». Dette kan være en markør som tilkjennegir slutten på sonefila. En kan også finne et ".root"-TLD i Open Root Server Networks rotsone kalt "ORSN-END-OF-ZONE-MARKER-DUMMY-RECORD.ROOT". Dette oppslaget returnerer ordet «europe». Referanser. R o Meglena Kuneva. Meglena Kuneva (født 22. juni 1957 i Sofia, Bulgaria) er en bulgarsk og europeisk liberal politiker. Fra 2004 er hun kommissær for forbrukerbeskyttelse i EU-kommisjonen. Kuneva er utdannet jurist med mastergrad i rettsvitenskap fra 1981 St. Klement av Ohrid-universitetet i Sofia. I 1984 tok hun doktorgraden i miljørett ved samme institusjon. Hun har videre studieopphold fra Åbo, Washington DC, London og Haag. Etter avlagt doktorgrad har arbeidet Kuneva arbeidet som radiojournalist (1987–1990) og som akademiker. Hun var fra 1987 til 1989 førsteamanuensis ved St. Klement av Ohrid-universitetet i Sofia og fra 1992 til 1994 professor ved Det frie universitetet i Burgas. Fra 1990 fungerte Kuneva som rådgiver for Bulgarias regjering i ulike rettslige spørsmål. Kuneva var grunnleggende medlem av Den nasjonale bevegelsen for stabilitet og framgang, partiet som har ekskonge Simon II som leder, og satt fra starten i partiets råd. I 2001 ble hun innvalgt i nasjonalforsamlingen første gang, gjenvalg fulgte i 2005. Fra 2001 til 2002 var hun viseutenriksminister og fra 2002 var hun Bulgarias Europaminister og sjefsforhandler i forhold til EU. Hun forlot i januar 2007 posten som Europaminister for å bli EU-kommissær. Kuneva har mottatt en rekke utmerkelser for sitt virke: Den sivile fortjenstorden, Spania (2002); Æreslegionen, Frankrike (2003); Infante Dom Henriks orden, Portugal (2004) og Ordenen den italienske solidaritets stjerne, Italia (2005). Lancia Sibilo. Lancia Sibilo var en konseptbil fra den italienske bilprodusenten Lancia, designet og bygget av Bertone og første gang presentert på bilutstillingen i Torino i 1978. Sibilo var basert på Lancia Stratos, men var omkring 15 centimeter lenger. Bilen vakte oppsikt på grunn av sine plastvinduer som gikk i ett med karosseriet, nedfellbare hovedlykter, horisontale vindusvisker og digitale instrumenter. Joe Borg. Joseph (Joe) Borg (født 19. mars 1952 på Malta) er en maltesisk og europeisk kristeligdemokratisk politiker. Han er siden 2004 kommissær for fiskeri og maritime spørsmål i EU-kommisjonen. Borg er jurist av utdannelse. I 1975 tok han juridisk doktorgrad ved University of Malta. Han har siden vært lektor i rettsvitenskap ved University of Malta og samtidig arbeidet rådgiver for private og offentlige instanser i juridiske spørsmål. I årene 1989 til 1995 var han rådgiver for utenriksministeren i EU-spørsmål. Fra 1992 til 1995 var han styremedlem for Maltas sentralbank. I 1995 ble Borg første gang valgt til Maltas parlament som representant for Nasjonalistpartiet. Han vant gjenvalg i 1996, 1998 og 2003. Fra 1999 til 2004 var Borg Maltas utenriksminister. Han var forhandlingsleder under landets forhandlinger om medlemskap i EU. Borg er gift med Isabelle Borg. Paret har to barn, en gutt og en jente. Gordonopptøyene. Gordonopptøyene var omfattende opptøyer som brøt ut i London i England i 1780 da protestantiske grupper demonstrerte mot "Catholic Relief Act 1778", en lov som bidro til katolsk emansipasjon. De har navn etter lederen for kampanjen, George Gordon. Bakgrunn. Formålet med loven som ble vedtatt i 1778 var å fjerne visse restriksjoner på katolsk trosutøvelse og på katolikkers deltagelse i samfunnslivet som hadde blitt innført under Vilhelm III. En av de viktigste endringene var at katolikker ikke lenger skulle tvinges til å avlegge en religiøs ed dersom de gikk inn i de væpnede styrker. Dette var nødvendig for å kunne rekruttere nok soldater til de pågående konfliktene på kontinentet og i Amerika. George Gordon samlet protestanter i kampanje Protestant Association for å tvinge myndighetene til å trekke loven tilbake. Han spilte på frykten for «papisme», gjeninnføring av absolutt monarki og et angrep på England fra katolske land på kontinentet. Opptøyene. Den 29. mai 1780 kalte Gordon inn til et møte, og det ble bestemt at man skulle marsjere til Parlamentet for å levere et opprop med underskrifter mot loven. 2. juni 1780 samlet mellom førti og seksti tusen seg og marsjerte fra St George's Fields mot Parlamentet under slagord som «No Popery». Langs ruten sluttet mange flere seg til. Demonstrantene forsøkte å trenge seg inn i House of Commons, men de de ikke klarte det begynte mobben å spre seg. Gordon gikk inn og leverte oppropet. På utsiden hadde folk igjen begynt å samle seg, og snart brøt det ut opptøyer. Newgate fengsel ble brent ned, andre fengsler ble angrepet og fanger ble sluppet ut, katolske kapeller og katolikkers hjem ble ødelagt. Flere offentlige bygninger, blant annet Bank of England, ble også angrepet. Den 7. juni, etter fem dager med ukontrollerte opptøyer, ble hæren kalt ut. 285 personer ble drept, og nær 200 skadet. Mange ble arrestert, og mellom tyve og tredve ble henrettet. Gordon var blant de arresterte, og på grunn av hans ledende rolle ble han tiltalt for høyforræderi og plassert i Tower of London. Den strenge anklagen kan ha reddet livet hans; retten kom til at han ikke hadde hatt noe forrædersk forsett, og han ble frikjent. Hadde han fått en mildere tiltale kunne det endt med fellende dom, og ettersom svært mange forbrytelser fortsatt var belagt med dødsstraff kunne han endt i galgen. Opptøyene inngår i handlingen i Charles Dickens' historiske roman "Barnaby Rudge". Der letzte Zeuge. "Der letzte Zeuge" («det siste vitnet») er en prisbelønnet krimserie som har gått på den tyske fjernsynskanalen ZDF siden 1998. Den handler om den melankolske rettsmedisineren dr. Robert Kolmaar (spilt av Ulrich Mühe), hans kollega dr. Judith Sommer (spilt av Gesine Cukrowski) og vennen og politietterforskeren Johannes Hoffer (spilt av Jörg Gudzuhn). Etter at hovedrolleinnehaveren Ulrich Mühe døde sommeren 2007 er seriens fremtid usikker. Kraybrødrene. Ronald Kray (født 24. oktober 1933, død 17. mars 1995) og Reginald Kray (født 24. oktober 1933, død 1. oktober 2000) var britiske tvillingbrødre som var sentrale ledere av organisert kriminalitet i London på 1950- og 1960-tallet. Kray-brødrene var blant annet involvert i væpnede ran, ildspåsettelse, bilbomber, voldelige angrep inkludert tortur og mord. Ronnie Kray ble sertifisert som sinnssyk og levde resten av sitt liv ved Broadmoor Hospital, Crowthorne, frem til han døde 17. mars 1995 av et massivt hjerteinfarkt, da han var 61 år gammel. Hans begravelse ble holdt den 29. mars 1995, og var en stor begivenhet med mange mennesker langs gatene. Under fengslingen ble Reggie en gjenfødt kristen og han sto åpent frem som biseksuell. Anne Askew. Anne Askew (også stavet Anne Ayscough) (født 1521, død 16. juli 1546) var en engelsk lyriker. Som medlem av Den reformerte kirke ble hun forfulgt som kjetter. Hun er den eneste kvinne som man vet ble torturert i Tower of London, før hun endte sitt liv på bålet. Hun ble født i Stallingborough i Lincolnshire, i en velstående familie. Faren, William Askew, tvang henne til å gifte seg med katolikken Thomas Kyma da hun var femten år gammel, etter at hennes søster som Kyme hadde vært forlovet med døde. Anne gjorde opprør mot sin ektemann ved å nekte å ta hans etternavn. Ekteskapet gikk dårlig, ikke minst på grunn av hennes sterke protestantiske tro. Hun reiste til London for å preke mot doktrinen om transsubstansiasjon, en doktrine også Den engelske kirke hevdet på dette tidspunkt. Da hun kom tilbake kastet mannen henne ut av huset. Hun reiste da tilbake til London for å søke om skilsmisse, og begrunnet dette ut fra Første korinterbrev 7,15: «Men hvis den ikke-troende vil skilles, så la ham gjøre det. I slike tilfeller er ikke en kristen bror eller søster bundet.». Hun regnet altså ikke sin mann som troende. Hun forble i London, og holdt der prekener og distribuerte protestantiske bøker. Ettersom bøkene var forbudt ble hun arrestert. Det ble sendt bud på hennes mann – skilsmissen hadde ikke blitt innvilget – og han fikk ordre om å ta henne med seg til Lincolnshire. Men hun rømte etter kort tid, og dro tilbake til London. Askew ble i 1546 arrestert igjen, og ført til Tower of London. Konstabelen i Tower, Anthony Kingston, fikk ordre om å torturere henne for at hun skulle angi andre protestanter. Han var så imponert over hennes mot at han ikke klarte å utføre ordren, og Henrik VIIIs rikskansler Thomas Wriothesley måtte ta over og pine henne på strekkbenken. Hun bad om hjelp fra venner ved hoffet, spesielt Katarina Parr, men ingen kunne redde henne fra anklagene om heresi. Hun ble torturert flere ganger, og holdt under svært harde forhold i Tower. Etter flere måneder med denne behandlingen var hun så skadet at hun ikke kunne gå da hun skulle henrettes. Mens hun var fengslet skrev hun en beretning om sin tro og de påkjenninger hun var under. Den ble publisert under tittelen "Examinations" av den protestantiske biskopen John Bale, og den ble senere tatt med i John Foxe' "Book of Martyrs", hvor hun beskrives som en protestantisk martyr. I det 16. århundre ble det skrevet flere ballader om henne. Middle of the Road. Middle of the Road'", var en skotsk popgruppe dannet i Glasgow, i april 1970. Medlemmer i gruppen var Sally Carr (vokal), brødrene Ian (gitar/fløyte) og Eric McCredie (bass/vokal), og Ken Andrew (trommer). De slo gjennom med låten "Chirpy Chirpy Cheep Cheep" 1971. Andre hits var bl.a "Tweedle Dee Tweedle dum", "Soley Soley" og "Sacramento" Europavei 51. Europavei 51 går mellom Berlin og Nürnberg i Tyskland. Veiens lengde er rundt 410 km. Trasé fastlagt av UNECE: Berlin – Leipzig – Gera – Hirschberg – Hof – Bayreuth – Nürnberg. NAD Electronics. NAD Electronics ("NAD" var opprinnelig et akronym for New Acoustic Dimension) er en canadisk produsent av audiofile forsterkere og komponenter i den lavere prisklassen. Modellen NAD 3020, designet av Bjørn Erik Edvardsen i siste del av 1970-årene da NAD holdt til i Storbritannia, er kanskje deres mest kjente produkt. Selskapes filosofi er å utelukke blinkende lys og snedige funksjoner som nesten aldri blir brukt men som øker kostnadene og senker lydkvaliteten. De konsentrerer seg heller om de egenskapene som er viktige for å gjenskape en troverdig lyd. Dette har ført til elegante designløsninger og rimelige produkter som likevel fremstår som solide. En annen filosofi som har vært viktig for NAD, er å bruke mye penger i designfasen, men sette selve produksjonen ut til rimelige underleverandører, gjerne i Asia. Norske sportsjournalisters forbund. Norske sportsjournalisters forbund (stiftet 15. desember 1921 og forkortes "NSF"), er en interesseorganisasjon for norske sportsjournalister som arbeider for medlemmenses faglige interesser og koordinerer kommunikasjon og samarbeid mellom arrangører av sportsarrangement og pressen. Norske Sportsjournalisters Forbund er tilsluttet det internasjonale sportsjournalistforbundet (International Sports Press Association – AIPS) og det europeiske sportsjournalistforbundet (European Sports Press Union – UEPS). NSF ble stiftet i desember 1921 under navnet "Sportsjournalistenes Klubb". NSF står bak kåringen av «Årets idrettsnavn» i Norge, og deler ut Sportsjournalistenes statuett til den utøver eller det lag som vinner. Kåringen foregår gjennom en avstemming av NSFs medlemmer. NSF har også en kåring av "Årets norske fotballspiller", også den basert på en avstemming blant medlemmene. Prisen tildeles den fotballspilleren medlemmene velger, uavhengig av kjønn eller hvilken nasjon vedkommende spiller i. Styret i NSF kan hvert år kåre "Årets arrangør". Medlemmene oppfordres til å komme med forslag, men avgjørelsen ligger til forbundets styre. Vinneren tildeles en plakett. Iveland. Iveland er en kommune i Aust-Agder. Den grenser i nordvest mot Evje og Hornnes, i nordøst og øst mot Birkenes, og i sør og vest mot Vennesla i Vest-Agder fylke. Kommunens tettsteder er: Birketveit, Vatnestrøm og Skaiå, alle disse har egen barneskole og dagligvarehandel, men det administrative sentrum ligger på Birketveit sammen med ungdomsskole og kirke. Historikk. Iveland har vært selvstendig kommune siden 1. januar 1886 da Hornnes og Iveland kommune ble delt i to. Iveland kommune hadde ved opprettelsen 1 103 innbyggere. Ved kommunens 125 års jubileum 1. januar 2011 hadde kommunen 1305 innbyggere. Gruvedriften i Iveland var en viktig attåtnæring for bøndene i bygda – det ble utvunnet feltspat til porselen- og fajansefabrikker i Europa. En forutsetning for eksporten var Setesdalsbanen som åpnet i 1896. Natur og geografi. Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoiske bergarter som er dannet under de "gotiske" og senere "svekonorvegiske" fjellkjedeforldingene, med sterk metamorfose under den sistnevnte. Et underlag av 1 600 – 1 450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1 250 – 1 000 mill år gammelt, og stedvis 1 550 – 1 480 millioner år gammelt). De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også noe ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Mineralet thortveititt ble første gang funnet i 1903 i en gruve på Knipan i Iveland. Stedsutvikling. Ivelands tusenårssted er området rundt Birketveittjønna. I forbindelse med stedsutviklingsprosjektet Iveland kommune hadde fra 2007-2010 ble det gjort en rekke mindre trivselsfremmede tiltak i dette området. Blant annet ble ryddet skog og kratt rundt Birketveittjønna, skåret av en fjellknaus med diamantwire i vegkrysset mellom fylkesvei 403 og 291 og tilrettelagt for universelt utformet fiskeplass/badeplass for ungdom på Dolteneset. Området ved badestranden og den tidligere hyttetomta på Rågehauen ble gjort tilgjengelig som rekreasjons- og parkområde i 2011. Åkle - sentrumsutvikling. Kommunestyret i Iveland ønsker å utvikle en «fremtidslandsby» i området, og er tatt opp som forbildeprosjekt i treprogrammet Agder Wood. Agder Wood skal fremme energieffektiv og klimavennlig boligutvikling, og er et samarbeid mellom Aust-Agder fylkeskommune, Vest-Agder fylkeskommune, Fylkesmannen i Aust-Agder, Fylkesmannen i Vest-Agder og Husbanken. Ola Roald Arkitektur AS arbeider med prosjektering av landsbyen. Louis Agassiz Fuertes. Barn Swallow by LA Fuertes, from "The Second Book of Birds", 1901Louis Agassiz Fuertes (1874–1927) var en amerikansk ornitolog og illustratør. Fuertes valgte å konsentrere seg om å male fugler som livsoppgave etter å ha møtt Elliott Coues i 1894 da han var på en tur til Washington, D.C. med koret på Cornell University. Han reiste til mange land på jakt etter fugler, deriblant Canada, Mexico, Jamaica og Etiopia. I 1899 fulgte han E. H. Harriman på hans berømte undersøkelse av Alaskas kystlinje. Han underviste i ornitologi på Cornell University fra 1923, og bibliotekene der har omfattende samlinger av hans kunst og personlige papirer. Verker. Fuertes malte 16 fargeplater for Wilfred Hudson Osgoods bok "Artist and Naturalist in Ethiopia, Garden City: Doubleday, Doran and Co., 1936." Denne boka forteller om Etioptiaekspedisjonen til Chicago Field Museum og avisa Daily News. Fuertes døde bare uker etter at han kom tilbake fra turen. Estimated Position Error. a> i sirkelen blir et mål på posisjonsfeilen. Estimated Position Error (forkortet EPE), er et mål på posisjonsfeil innen navigasjon. På norsk kalles det i noen tilfeller estimert posisjonsfeil. EPE kan beregnes på flere måter. En vanlig metode ved for eksempel triangulering, hvor man har tre peilinger mot faste mål (eller for eksempel målinger fra tre GPS-satellitter), er å slå en sirkel hvor de tre peilingenes linjer blir tangenter til en sirkel, hvor den antatte posisjonen blir sentrum i sirkelen. EPE blir da radius i sirkelen, for eksempel 7 meter. Forenklet eksempel. Når man krysspeiler, for eksempel med et enkelt peilekompass, tar man som oftest to målinger for å finne sin posisjon. En kan for eksempel peile «Raggsteinnuten» på 140°, og «Syningshovden» på 350°, og ved å trekke en linje fra hver av disse toppene i et kart, finne ut sin omtrentlige posisjon. For å være sikret mot målefeil, og for å få en mer nøyaktig måling, kan man benytte tre målinger. Punktet hvor målingene krysser hverandre vil da, forstørret, se ut som på bildet til høyre. På bildet til høyre er det tatt tre peilinger mot kjente mål (blå). De tre peilingene (tre svarte, rette streker) blir så satt ned på et papir, og en beregner ut fra denne trekanten den gjennomsnittlige verdien, som da blir den antatte posisjonen (svart prikk i midten) Ved å legge dette som sentrum i en sirkel, og slå sirkelen slik at de tre observerte peilingene blir tangenter til sirkelen, kan en få et mål for posisjonens feilverdi - nemlig radius i sirkelen (røde prikker). Denne verdien varierer sterkt - det kommer an på hvor nøyaktig man er i målingene sine, og ikke minst navigasjonsmetoden. Håndholdt enhet. Håndholdte enheter er en fellesbenevnelse for mobile elektroniske enheter som er ment å kunne holdes og brukes ved hjelp av én hånd. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1922. Odd ble Norgesmester etter at de vant over Kvik Halden med 5–1 den 15. oktober. Målscorere for Odd var Sigurd Eek som scoret i det 5. minutt, Bertel Ulrichsen som scoret i det 20. minutt, Ronald Haakonsen som scoret i det 48. minutt, Einar Gundersen som scoret i det 80. minutt og Johan Svendsen som scoret i det 80 minutt. Målscorer for Kvik Halden var Wilhelm Nielsen som scoret i det 85. minutt. 8 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Brann stadion i Bergen. Dommer var Thorvald E. Johnsen. Dette var åttende gangen Odd vant et Norgesmesterskap. Odds vinnerlag: Ingolf Pedersen, Peder Henriksen, Thaulow Goberg, Tidemand Nilsen, Sigurd Eek, Ronald Haakonsen, Nils Thorstensen, Haakon Haakonsen, Bertel Ulrichsen, Einar Gundersen og Martinius Kristoffersen Kilde. 1922 Fotball for herrer Storker. Storker (Ciconiidae) er en gruppe med store storkefugler som lever i noe tørrere habitater enn de andre storkefuglene. De mangler syrinx og er dermed stumme. Ved redet kommuniserer de ved å rasle med nebbet. Systematikk. Kladogram som følger AOU 2009. Leif Jenssen. Leif Gøran Jenssen (født 19. mars 1948 i Fredrikstad) er en tidligere norsk vektløfter og olympisk mester. Han representerte Lenja Atletklubb i Fredrikstad. Meritter. Leif Jenssen vant et noe overraskende OL-gull under sommer-OL München 1972 i lett tungvekt. Med:150 kg i rykk,172,5 kg i press(Ny olympisk rekord) og 185 kg i støt. Jenssen startet som vektløfter i 1965 og etter bare tre år i idretten kvalifiserte han seg til OL i Mexico i Mexico by 1968. Etter OL-seieren i 1972 presterte Jenssen jevnt godt, og dro til OL i Montreal i 1976 som en av favorittene. Denne gangen gikk det imidlertid galt. Han klarte ikke begynnerløftet og måtte dra skuffet fra Montreal. Jenssen var for øvrig norsk flaggbærer i dette sommer-OL. Han vant tre VM-sølv i 1970, 1971 (i mellomvekt) og 1974, EM-sølv 1972 (lett tungvekt). Jenssen har blitt nordisk mester tre ganger, har vunnet norgesmesterskapet hele åtte ganger og har 5 kongepokaler. Allerede året før hans olympiske triumf mottok Jenssen Morgenbladets gullmedalje og Sportsjournalistenes statuett som «Årets idrettsnavn» i Norge for sine prestasjoner. Han har sagt at han brukte anabole steroider da han tok OL-gull i vektløfting i 1972. Adam Darski. Adam Michał «Nergal» Darski (født 10. juni 1977), er en polsk heavy metal-musiker. Nergal har vært vokalist, gitarist og låtskriver for Behemoth siden 1991. Han er antiteistisk, og promoterer sine syn på religion gjennom musikken. I august 2009 måtte Nergal kansellere alle planlagte spillejobber grunnet leukemi. Han ble innlagt på Uniwersyteckie Centrum Kliniczne (UCK) i Gdansk for kjemoterapi i påvente av en benmargsdonor. 17. januar 2011 ble han friskmeldt, fire uker etter benmargstransplantasjonen. Storkefugler. Storkefugler (Ciconiiformes) er en gruppe med storvokste, flygedyktige fugler. Gruppen ser ut til å være en søstergruppe til pingvinene (Sphenisciformes). Evolusjon. Neoaves separerte i to linjer for cirka 79,6 millioner år siden. Den ene ledet fram til Passeriformes, den andre til Falconiformes, Charadriiformes, Procellariiformes, Gaviiformes, Ciconiiformes (storkefuglene) og Sphenisciformes.. Ciconiiformes (storkefugler) og Procellariiformes (stormfugler) har trolig en felles progenitor, som forskerne mener levde på Gondwana for omkring 71 millioner år siden, den gang Australia, Antarktika og Sør-Amerika hang sammen og den store landmassen lå lenger mot sør. Systematikk. Kladogram som følger AOU 2009. .asia. .asia er et generisk toppnivådomene, som er foreslått av DotAsia Organisation, med Afilias som administrator av registreringsenheten. Det ble godkjent av ICANN den 19. oktober 2006 som et sponset toppnivådomene, men er ikke tatt i bruk ennå, da kontraktsforhandlingene mellom ICANN og DotAsia Organisation ikke er sluttført. Domenet formål er å tjene som et regionalt domene for selskaper, organisasjoner og enkeltpersoner basert i regionene Asia, Australia og Stillehavet. Eksterne lenker. A s Ītzcóātl. Ītzcóātl (død 1440) var en «Stortaler» av Tenochtitlan fra 1428 og frem til 1440. Han var sønn av Ācamāpīchtli, den første stortaler. Itzcoatl inngikk allianse med byen Texcoco og erobret Tlacopan som hevn for drapet på sin forløper Chimalpopoca, hans egen onkel.Deretter satte han igang erobring av bystatene rundt Texcoco-sjøen, som ble begynnelsen på Azteker-riket. Erobrings-kampanjen ble avsluttet i 1432,og sammen med kongen av Texcoco var nå Itzcoatl Mexico-dalens hersker. Kart som viser utvidelsen av det aztetiske emperiet og områder erobret av aztekiske herskere. Det erobrede området under Ītzcóātl er markert med rød. Senjatrollet. Senjatrollet er et opplevelsessenter og en turistattraksjon på ytre Senja i Troms. Trollet, som holder til på Finnsæter i Berg kommune, rager 17,96 meter over bakken og veier 125 tonn. Det er registrert i Guinness rekordbok (1997) og markedsføres som verdens største troll. Det var 1. juni 1993 at Senjatrollet, som bygger på et gammelt sagn, åpnet sine dører, ved det allerede da eksisterende kultursenteret "Hulderheimen". Med til trollet hører også en trollpark, og inne i selve trollet er det en egen eventyrverden fordelt på to etasjer. Det er Leif Rubach som står bak både Senjatrollet og Hulderheimen, som han nå driver sammen med sin kone, Siw Rubach. I Hulderheimen er det galleri, tinnsmie, brukskunst, smykkeavdeling og salg av suvenirer. Her er det også servering av mat og drikke. Gangveien opp mot Hulderheimen kalles "Signaturtråkket", og en rekke kjendiser har etterlatt seg både hånd- og fotavtrykk i betongen der. Sommeren 2007 fikk Senjatrollet sin egen trollkjerring, reist på hans venstre side. De to ble viet av prest John-Daniel Solhaug foran 1800 frammøtte. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1924. Odd ble Norgesmester etter at de vant over Mjøndalen med 3–0 den 12. oktober ?. Målscorere for Odd var Bertel Ulrichsen som scoret i det 25. og i det 58. minutt og Haakon Haakonsen som scoret i det 44. minutt. 7 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Sorgenfri gressbane i Trondheim. Dommer var Trygve Høgbergh. Dette var niende gangen Odd vant et Norgesmesterskap. Odds vinnerlag: Ingolf Pedersen, Erling Lunde, Thaulow Goberg, Tidemand Nilsen, Sigurd Eek, Ronald Haakonsen, Olav Gundersen, Haakon Haakonsen, Bertel Ulrichsen, Einar Gundersen og Martinius Kristoffersen. Kilde. 1924 Fotball for herrer Sahara (2005). "Sahara" er en action/eventyr-film fra 2005 regissert av Breck Eisner, basert på den mestselgende boken med samme navn av Clive Cussler. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1926. Odd ble Norgesmester etter at de vant over Ørn med 3–0 den 17. oktober. Målscorer for Odd var Bertel Ulrichsen som scoret i det 14., 30. og i det 55. minutt.. 16 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Finn Grefberg. Dette var tiende gangen Odd vant et Norgesmesterskap. Odds vinnerlag: Gunnar Christensen, Erling Lunde, Thaulow Goberg, Tidemand Nilsen, Sigurd Eek, Ronald Haakonsen, Olav Gundersen, Haakon Haakonsen, Bertel Ulrichsen, Kilde. 1926 Fotball for herrer Moctezuma I. Moctezuma I (født 1398, død 1469), også kjent som Moctezuma Ilhuicamina, var «Stortaler» av Tenochtitlan mellom 1440 og 1469. Kart som viser utvidelsen av det aztetiske emperiet og områder erobret av aztekiske herskere. Det erobrede området under Moctezuma I er markert med rosa. Carl Levin. Carl Levin (født 28. juni 1934 i Detroit, Michigan) er en amerikansk politiker fra det demokratiske parti. Han representerer delstaten Michigan i USAs senat. Etter at demokratene vant majoriteten i senatet i 2006 har Levin vært leder av senatets forsvarskomité, som han har vært i to perioder tidligere (2001 og 2001–2003). Han er bror av kongressmedlemmet Sander Levin, som representerer Michigans 12. kongressdistrikt. Carl Levin giftet seg med Barbara Halpern i 1961 og de har tre døtre: Kate, Laura, og Erica. Carl Levin er sønn av Bess Levinson og Saul R. Levin. Han gikk på offentlige skoler i Detroit og ble uteksaminert fra Swarthmore College i 1956. I 1959 ble han utdannet jurist ved Harvard Law School. Politisk karrière. Carl Levin vant senatvalget i 1978 og har siden det blitt gjenvalgt i 1984, 1990, 1996 og 2002. Den burgundiske skolen. a>, Martin le Franc, "Champion des Dames" Den burgundiske skolen er en betegnelse på en gruppe 1400-talls-komponister som holdt til i det som nå er nord- og vest-Frankrike, Belgia og Nederland, med hoffene til hertugene av Burgund som sentra. De mest kjente navnene er Guillaume Dufay, Gilles Binchois og Antoine Busnois. Den burgundiske skolen var første aktivitetsfase i den fransk-flamske skolen, som var den sentrale musikalske strømningen i europeisk renessansemusikk. Spiegelretourskip. Spiegelretourskipet (S-skip) var det nederlandske Ostindiske kompanis (VOC) viktigste type transportskip. Skipene ble brukt for transport av handelsvarer og personer, men var også utstyrt med den samme type kanoner som republikkens krigsskip, bare færre av dem. Et spiegelretourskip lignet sterkt paa linjeskipene som ble satt inn i sjøslag. VOCs S-skip ble delt inn i tre klasser, den største, med en lengde på 150 fot (42,25 m), middels 138 fot (36,8 m) og den minste på 130 fot (36.8 m). Senere, i 1625, ble en klasse til føyd til, der skipene var 160 fot (45,28 m) lange. Det er et unntak fra disse klassene som var det største av dem alle, 170 fot (48,11m) langt, etter at det zeeuwske kammer fikk tillatelse til å bygge enda større skip. Det antas at ordet «Spiegel» (speil) stammer fra formen som den skvære akterenden på et skip bygd av s-spant fikk. Dets akterspeil minner om et håndspeil fra den tiden. Beersel. Beersel er en kommune i den belgiske provinsen Flamsk Brabant. Kommunen omfatter byene Alsemberg, Dworp, Huizingen og Lot. Den 1. januar 2006 hadde Beersel totalt 23 433 innbyggere. Området er på 30,01 km², som gir en befolkningstetthet på 781 innbyggere per km². Den ligger nær Brussel; nærmere bestemt 12 km sørvest for hovedstaden. New Advent. New Advent er en katolsk online-encyklopedi. Det inneholder dokumenter og lenker til katolske doktriner og apologetikk. Den inkluderer en liste over de mest populære katolske nettsteder målt etter trafikk og en blogg som dreier seg rundt hovedproblemområdene i den katolske kirke. Cambrai. Cambrai (nederlandsk: "Kamerijk"; gammel stavelse "Cambray") er en by og kommune nord i Frankrike. Den er "sous-préfecture" (administrasjonssenter) i departementet Nord i regionen Nord-Pas-de-Calais, og har omtrent 35 000 innbyggere. Slaget ved Cambrai i 1917 fant sted her under den første verdenskrigen. Slaget er mest kjent som det første slaget der man benyttet seg av stridsvogner med suksess. Slaget ved Cambrai i 1918 fant sted mellom 8. oktober og 10. oktober. HMS «Coventry» (D118). HMS «Coventry» (D118) var en britisk "Sheffield klasse" (Type 42) destroyer som ble senket under Falklandskrigen. HMS «Coventry» ble kjølstrukket 29. januar 1973, sjøsatt 21. juni 1974 og gjort operativ 20. oktober 1978. HMS «Coventry» sank 25. mai 1982 etter at skipet ble bombet av to argentinske A-4 Skyhawk fly. Falklandskrigen. HMS «Coventry» var en av fem Type 42 destroyere som deltok i Falklandskrigen. HMS «Sheffield», HMS «Coventry» og HMS «Glasgow» var med kampgruppen som ble sendt ned etter den argentinske invasjonen. Med missilsystemet Sea Dart var hovedoppgaven til Type 42 destroyerne å drive med anti-luft krigføring. Type 42 skipenes rolle i kampgruppen var å beskytte resten av flåten mot flyangrep. Senere ble også HMS «Exeter» og HMS «Cardiff» sendt ned for å erstatte «Sheffield» og «Coventry». HMS «Coventry» var den første Royal Navy destroyeren som avfyrte missilsystemet Sea Dart i kamp, da skipet avfyrte et Sea Dart-missil 9. mai 1982 og skjøt ned et argentinsk Aérospatiale Puma helikopter. «Witte Olifant». Skip som frakter nederlandske kolonister. «Witte Olifant» var et spiegelretourskip eid av det nederlandske Ostindiske kompani (VOC). Skipet ble bygget i Amsterdam i 1639 og hadde en lastekapasitet på 1000 tonn. Skipet seilte mellom De forente Nederlandene og Batavia frem til 1661. Det ble lagt i opplag i Batavia i 1665. Det var ikke uvanlig at stavemåten varierte, derfor er skipet også kjent som Olifant og Oliphaunt'". I 1652 var det et av skipene som fulgte Jan van Riebeeck til Sør-Afrika der han grunnla Kappkolonien. Etter dette stoppet skipet i Cape Town på vei mellom Amsterdam og Batavia. «"Den 6. april 1646 forlot Witte Olifant, Koning David og Witte Paard Texel. Den 5. september skal de ha ankommet Tristan da Cunha. Ifølge arkiver i Batavia skal de tre skipene derimot ha blitt fulgt av to andre, Zeelandia og Patria. Den 5. september skal de ha delt seg i nærheten av Tristan da Cunha, siden de første tre gikk tom for vann og måtte gå til Kapp det Gode Håp. Zeelaandia og Patria nådde Batavia den 12. november, de tre andre i desember. Kapteinene ble refset siden de burde ha klart å holde skjemaet dersom de hadde skaffet mer vann ved Kapp Verde."» Skatteparadis. Et skatteparadis er et sted hvor visse skatter er lagt på et lavt eller ikke eksisterende nivå. Dette oppmuntrer rike personer og/eller firmaer til å etablere seg i områder de ellers ville oversett. Forskjellige områder (jurisdiksjoner) pleier å ha forskjellige typer skatter og forskjellige typer kategorier folk og/eller bedrifter. Begrepet er ofte beskrevet på forskjellige måter, og det er vanskelig å finne en tilfredsstillende eller generelt akseptert "definisjon" for hva som er et skatteparadis. "The Economist" har forsøkt å holde seg til definisjonen gitt av Colin Powell (tidligere økonomisk rådgiver ("Economic Adviser") til Jersey): «What... identifies an area as a tax haven is the existence of a composite tax structure established deliberately to take advantage of, and exploit, a worldwide demand for opportunities to engage in tax avoidance.» "The Economist" peker på at denne definisjonen fortsatt vil utelukke flere områder (juridikasjoner) tradisjonelt betraktet som skatteparadis. I 2012 ble den totale verdien av penger som oppevares i skatteparadiser anslått til rundt 21,000 milliarder dollar. Tax Justice Network har utarbeidet oversikt over 71 skatteparadiser, som de jevnelig oppdaterer. Øverst på listen står Sveits, Cayman Islands, Luxembourg, Hongkong, USA, Singapore, Jersey, Japan, Tyskland og Bahrain. Rangeringen er basert på grad av hemmelighold og landets andel av det globale markedet for finansielle tjenester. Subdiakon. Subdiakon er en tittel som blir brukt innen ulike deler av kristendommen. Det er den høyeste av de mindre ordener i prestestanden i den østlige ortodokse kirke. Ordenen er høyere enn lektoren og lavere enn diakonen. Subdiakonens essensielle rolle er å assistere biskopen under en hierarkisk guddommelig liturgi (hvor biskopen er tilstede og møteleder) ved å bekle ham, holde hans bok, bære hans stav, bringe ham dikirion og trikirion, plassere ørneteppet, og andre særegne oppgaver i den hierarkiske liturgiske forskriften. Legenden om gode kvinner. Legenden om gode kvinner ("The Legend of Good Women"), er et episk dikt i form av en drømmevisjon av den engelske middelalderdikteren Geoffrey Chaucer. Diktet er det tredje lengste av Chaucers verker, etter "Canterbury-fortellingene" og "Troilus og Criseyde", og er sannsynligvis det første betydelige verk på engelsk språk som benytter seg jambisk femfotsvers eller tistavet verspar, noe Chaucer også brukte senere gjennom hele "Canterbury-fortellingene". Denne formen for heroiske verspar ble senere en betydelig del av engelsk litteratur, inspirert av nettopp Geoffrey Chaucer. Forordet beskriver hvordan Chaucer blir irettesatt av kjærlighetsguden og dennes dronning Alceste for sine dikt – eksempelvis "Troilus og Criseyde" – ved at diktene fremstiller kvinner i et dårlig lys. Criseyde synes vinglete i kjærligheten, og Alceste forlanger et dikt av Chaucer som framhever kvinners virtuositet og deres gode gjerninger. Dikteren gjenforteller ti fortellinger om rettskaffenhet i ni seksjoner. Legendene (fortellingene) er: Kleopatra, Thisbe, Dido, Hypsipyle, Medeia, Lucretia, Ariadne, Filomele, Fyllis og Hypermestra. Verket har lik struktur som Chaucers senere "Munkens fortelling" ("Monk's Tale") i "Canterbury-fortellingene", og som med flere av hans andre verker, heller ikke fullført. Til kildene som Chaucer benytter til de ulike fortellingene er blant annet Vergilius’ "Æneiden", Vincentius Bellovacensis, Guido delle Colonnes "Historia destructionis Troiae", Gaius Julius Hyginus’ "Fabula" og Ovids "Metamorfoser" og kanskje spesielt "Heroides" ("Heltinnene"). Diktets ufullstendige natur er antydet av Chaucers såkalte dementi i Canterbury-fortellingenes siste og unnskyldende del som kaller verket for «xxv. Ladies». Femten og nitten er også de tallene som brukes for å beskrive verket. I prologen er flere kvinner nevnt: Estér (som reddet jødene fra Persia), Penelopeia (gift med Odyssevs), Marcia Catonis (gift med Cato den yngre), Lavinia, Polyxena, og Laodamia, men deres fortellinger blir ikke nedskrevet og i tillegg er Alcestes nitten hoffdamer nevnt, noe som kan tyde på den ufullførte strukturen. Disse linjene, som kommer sent i diktet, kunne ganske enkelt være "occupatio" eller "paralipsis", et retorisk virkemiddel som Chaucer var kjent med hvor man kan trekke fram et emne ved å si at man ikke vil nevne det. Om diktet er slik det er ved at Chaucer ble lei av det er ikke mulig å vite, men det er nå sett på som blant hans beste verk. En tidlig tilhenger av dette synet er en av Chaucers egne figurer, Lovmannen ("Man of Law") som priser Chaucer og diktet som han kaller for «Seintes Legende of Cupide». Verket er dog springende i tonen og blander tragedie noe ubehagelig med komedie. I tillegg har alle fortellingene lite av den avslørende personkarakterisering som han senere fremmet i "Canterbury-fortellingene". Noen forskere har antatt at verket er bevisst skrevet i et dårlig språk som en satire "mot" kvinner heller enn som en hyllest. En annen ide er at det er en satire på selv ideen om å ta klassiske fortellinger og deretter vri og vende på dem for å gi en moral som tilhører nåtiden. Det vil antyde at diktet er ikke bare en tidlig bruk av heroiske verspar, men også en av de første spottende heroiske verker på engelsk språk. Diktets ulike fortellinger gjør det vanskelig å datere, men det er opplagt skrevet mellom "Troilus og Criseyd"e og "Canterbury-fortellingene" mellom 1386 og 1388. Chaucer synes å vendt tilbake til diktet et tiår senere for omskrive prologen, men den senere teksten, som kun har overlevd i et enkelt manuskript, er vanligvis blitt betraktet som dårligere enn originalen. Alfred Tennyson brukte dette diktet som tema for sitt eget dikt "En drøm om en vakre kvinner" ("A Dream of Fair Women"). Norgesmesterskapet i fotball for menn 1931. Odd ble Norgesmester etter at de vant over Mjøndalen med 3–1 den 18. oktober. Målscorere for Odd var Ragnar Pedersen som scoret i det 5. minutt, William Eriksen som scoret i det 26. minutt og Olav Gundersen som scoret i det 87. minutt. For Mjøndalen scoret Jørgen Hval i det 42. minutt.13 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Lovisenlund i Larvik. Dommer var Bjarne H. Bech. Dette var ellevte gangen Odd vant et Norgesmesterskap. Odds vinnerlag: Arne Tingberg, Nils Eriksen, Thaulow Goberg, Ernst Jacobsen, Henry Thorsen, Didrik Christensen, Olav Gundersen, Arne Gulbrandsen, William Eriksen, Jan Egeland, Ragnar Pedersen og Sigurd Johansen. Kilder. 1931 Fotball for herrer Aksel Waldemar Johannessen. Aksel Waldemar Johannessen (født 26. oktober 1880 i Kristiania, død 25. oktober 1922 i Kristiania) var en norsk maler og grafiker. Han var humanist og malte arbeiderklassen og livets tapere. Johannesens arbeid ble ikke anerkjent før etter at han døde i ung alder, og han blir ofte kalt «den glemte kunstner». Han er regnet som en veldig selvstendig kunstner, selv om det er spor av annen norsk kunst i samtiden, eksempelvis fra Edvard Munch, Henrik Lund og Henrik Sørensen. Malerkunsten. I perioder hadde Johannessen alkoholproblemer, og fra 1918 til 1921 var han inne i en meget tøff periode. Hans kone Anne fikk kreft i 1921 og med et stadig økende alkoholkonsum ble tobarnsfaren ustabil. Flere av hans arbeider fra denne tiden er antatt å være selvbiografiske arbeider. Flere ganger malte han seg selv inn i bildene. Dette var uvanlig i samtiden, men ble mer vanlig med postmodernismen. Tematisk er bildene svært ambisiøse, og spenner fra det groteske til det idylliske; fra skildringer av seksualitet, vold, prostitusjon, alkoholisme og krig til idylliske og intime arbeider. Han har monumentale arbeider i stort format, de største er opptil tre meter høye. Johannessen hadde lite kontakter med resten kunstnermiljøene i Norge. Hovedsakelig hadde han kontakt med forfattere og historikere, blant annet Kristofer Uppdal og Hulda og Arne Garborg. De dominerende trender i samtiden var lys, former og farger. I Johannessens bilder er det langt mer dramatikk, symbolikk og historiefortelling. Selv om uttrykksformen kunne variere var det hele tiden innholdet som var det essensielle. Sett i et europeisk perspektiv så har han store likhetstrekk med de tyske ekspresjonistene, eksempelvis Max Beckmann. Han har også blitt omtalt som et manglende mellomledd mellom ekspresjonisme og sosialrealistisk kunst. Arbeid med folkedrakter. Johannessen var en av ildsjelene som drev frem Heimen Husflid i Oslo. På 1900-tallet designet han mønstre for bunader ved Heimen. Han tegnet Valdresbunaden og sammen med Hulda Garborg tegnet han også Gudbrandsdalsbunaden. Han var også knyttet til Det Norske Teatret. Utstillinger. Hans bilder ble etter hans død utstilt ved Galleri Blomqvist i januar 1923. Reaksjonene på minneutstillingen var blandede. Blant de nye og fremadstormende var reaksjonene svært positive. Kunstkritikeren Jappe Nilssen likte det han så og det samme gjaldt Edvard Munch og Gustav Vigeland. Da hans kone Anne døde, ble bildene stuet bort og glemt, inntil de dukket opp på en låve under et arveoppgjør i 1990. Haakon Mehren fant 25 bilder i en kasse, stuet vekk. Bildene er siden blitt utstilt i Oslo, Bergen og Stavanger. Ved en utstillingsrunde ble bildene sett av over 200 000 i Italia, Østerrike og Tyskland. Etter dette står de igjen lagret i påvente av et fast utstillingslokale. Nasjonalgalleriet har ikke sikret seg Johannessens bilder, selv om de ble tilbudt å kjøpe sentrale verker i 1992. Alan Wilson Watts. Alan Wilson Watts (født 6. januar 1915, død 16. november 1973) var en engelsk filosof, forfatter og ekspert i sammenlignende religion. Han var best kjent for å tolke og popularisere asiatiske filosofier for et vestlig publikum. Han skrev mer enn 25 bøker og mange artikler om temaer som personlig identitet, virkelighetens sanne natur, høyere bevissthet og jakten på lykken. Han relaterte sine erfaringer til vitenskapelig forskning samt læren om østlige og vestlige religioner og filosofier (zen, buddhisme, taoisme, kristendom, hinduisme osv.). Alan Watts var også en kjent autodidakt. Tidlige år. Watts ble født inn i middelklassen i landsbyen Chislehurst (nå del av London Borough of Bromley), Kent, England i 1915. Faren var representant for London-kontoret til Michelin, moren var husmor. Hennes far hadde vært misjonær. Med sine begrensede finansielle midler, valgte de å bo i landlige omgivelser, og enebarnet Alan vokste opp med kunnskap om ville blomster og sommerfugler, lekte i naturen, og holdt begravelse for døde fugler. Etterhvert våknet en interesse for de «viktige tingene», trolig på grunn av innflytelse fra morens religiøse familie. Denne interessen ble kombinert med hans egne interesser i fabler og romantiske historier om det mystiske Fjerne Østen. Senere skrev Watts også om en mystisk visjon han opplevde da han lå syk med feber som barn. Gjennom denne tiden var han influert av østlige landskapsmalerier og broderier som moren hadde fått fra misjonærer som hadde vært i Kina. Når det gjelder eksemplene på kinesiske malerier som han kunne se i England, skrev Watts; «Jeg ble estetisk fascinert av en viss klarhet, transparens og rommelighet i kinesisk og japansk kunst. Den så ut til å flyte...» Disse kunstverkene understreket det deltagende forholdet til mennesket i naturen, et tema som ville forbli viktig for ham gjennom hele livet. Buddhisme. Etter sin egen vurdering var Watts oppfinnsom, sta og pratsom. Han ble sendt til kostskole (som hadde både akademisk og religiøs opplæring) fra sine tidlige år. Da Watts var i tenårene, tok den rike epikuristen Francis Croshaw ham med på ferietur gjennom Frankrike. Croshaw var sterkt interessert i både buddhisme og de eksotiske og lite kjente aspektene ved europeisk kultur. Ikke lenge etter følte Watts seg nødt til å bestemme seg mellom den anglikanske kristendommen han hadde vokst opp med, og buddhismen han hadde lest om i forskjellige biblioteker, også i Croshaws. Han valgte buddhismen, og søkte medlemskap i London Buddhist Lodge som hadde blitt etablert av teosofister, og som på det tidspunktet var drevet av høyesterettsadvokaten Christmas Humphreys. Watts ble organisasjonens sekretær i en alder av 16 (1931). Den unge Watts eksperimenterte med flere former for meditasjon gjennom disse årene. Utdannelse. Watts gikk på King's School i nærheten av Canterbury Cathedral. Selv om han lå godt an i klassen, forspilte han en sjanse til å få stipend for å på Oxford ved å formulere et viktig eksamens-essay på en måte som ble tolket som arrogant og ujevn. Dermed ble han kastet inn i arbeidsmarkedet, hvor han først jobbet i et trykkeri, og deretter en bank. Fritiden brukte han med London Buddhist Lodge og gikk også i lære under Dimitrije Mitrinović. (Mitrinović var selv influert av Peter Demianovich Ouspensky, G. I. Gurdjieff og de varierte psykoanalytiske lærene til Freud, Jung og Adler.) Watts leste også mye om filosofi, historie, psykologi, psykiatri og østlig visdom. Påvirkninger og første utgivelse. I London hadde han mange andre muligheter for personlig vekst. Gjennom Humphreys kontaktet han eminente åndelige forfattere (som Nicholas Roerich, Dr. Sarvapalli Radhakrishnan) og prominente teosofister som Alice Bailey. I 1936, da han var 21 år gammel, gikk han på "World Congress of Faiths" ved University of London. Der hørte han D.T. Suzuki lese et innlegg, og etterpå fikk han møte ham. Utover disse diskusjonene og personlige møtene, absorberte han de fundamentale konseptene og terminologien til de større filosofiene fra India og Øst-Asia, ved å lese det som var tilgjengelig av litteratur. I 1936 ble hans første bok, "The Spirit of Zen", utgitt. Han medga senere at denne i stor grad var fordøyd materiale av Suzukis verker. Alan Watts giftet seg med Eleanor Everett. Hennes mor, Ruth Fuller Everett, var involvert i den tradisjonelle zen-buddhistiske sirkelen i New York. I 1938 forlot ekteparet England for å bo i USA. Noen år senere giftet Ruth Fuller seg med den japanske Zen-mesteren Sokei-an Sasaki, som ville tjene som en slags rollemodell og mentor for Alan Watts, selv om Watts valgte å ikke inngå noe formelt zen-opplæringsforhold med Sasaki. I løpet av disse årene hadde Watts en annen mystisk opplevelse mens han og kona gikk tur, ifølge hva han skrev senere. Prestedømme og senere. Watts hadde forlatt formell zen-opplæring i New York fordi lærerens metode ikke passet ham. Han ble ikke ordinert til zen-munk, men han følte et behov for å finne et profesjonelt utløp for sine filosofiske tilbøyeligheter. Han ble med i en anglikansk skole hvor han studerte kristne skrifter, teologi og kirkens historie. Han prøvde å utarbeide en blanding av kontemporær kristen dyrkelse, mystisk kristendom og asiatisk filosofi. Watts fikk en mastergrad i teologi på grunn av sin tese, som han publiserte i en populærversjon med tittelen "Behold the Spirit". Watts la ikke skjul på sin misliken for religiøse syn som han anså som bistre, skyldbetingede eller som drev med militant sjelefangst, enten han fant det innen judaismen, kristendommen, hinduismen eller buddhismen. Alt så ut til å gå rimelig bra i hans neste rolle som episkopal prest (som begynte i 1945, da han var 30 år gammel), til et utenomekteskapelig forhold gjorde at hans unge kone fikk ekteskapet opphevet. Det medførte også at Watts forlot prestetjenesten i 1950. Han brukte nyttårsaften til å bli kjent med Joseph Campbell og hans kone, Jean Erdman og John Cage. Våren 1951 flyttet Watts til California, hvor han ble med fakultetet "American Academy of Asian Studies" i San Francisco. Her underviste han sammen med Saburo Hasegawa, Frederick Spiegelberg, Haridas Chaudhuri, lama Tokwan Tada, og diverse besøkende eksperter og professorer. Spesielt Hasegawa fungerte som en lærer for Watts når det gjaldt japanske skikker, kunst, primitivisme og oppfatninger av naturen. Watts studerte også kinesisk, og øvde kinesisk penselkalligrafi med Hasegawa og noen av de kinesiske studentene som gikk på akademiet. Watts var kjent for en interesse for zen, med sine røtter i Kina, utforsket forelesningene og diskusjonene hans Vedanta, «den nye fysikken», kybernetikk, semantikk, prosessfilosofi, naturhistorie, og seksualitetens antropologi. Midtre år. Etter noen år på akademiet, forlot Watts fakultetet for en frilanskarriere midt i 1950-årene. Han begynte et ukentlig radioprogram i Berkeley. Som de andre frivillige fikk han ikke betalt, men han fikk en stor tilhengerskare i San Francisco Bay Area. Disse programmene ble senere sendt av flere radiostasjoner og ble sendt i reprise flere ganger i tiårene etter hans død. De originale innspillingene finnes hos "Pacifica Radio Archive" i Los Angeles. I 1957 publiserte Watts en av sine mest kjente bøker, "The Way of Zen", som fokuserte på filosofisk forklaring og historie. I tillegg til å trekke inn livsstilen og den filosofiske bakgrunnen for zen i India og Kina, introduserte Watts ideer fra generell semantikk (direkte fra Alfred Korzybski verker) og kybernetikk. Watts tilbød analogier fra kybernetiske prinsipper som kunne brukes i Zen-livet. Boken solgte godt, ble etter hvert en moderne klassiker, og bidro til at Watts nådde ut til flere. På denne tiden turnerte Watts deler av Europa sammen med sin far, og møtte psykologen Carl Jung. Når det gjaldt moderne psykologi, var Watts instinkter nærmere Jungs eller Abraham Maslows enn til Freuds. Eksperimentering. Da han kom tilbake til statene, begynte han å eksperimentere med psykedeliske stoffer, først med meskalin som han fikk fra dr. Oscar Janiger. Han prøvde snart LSD flere ganger med forskjellige forskningsgrupper ledet av doktorene Keith Ditman, Sterling Bunnell og Michael Agron. Han prøvde også DMT, og sa senere at det var «som å lade Universet inn i en pistol og skyte det inn i hjernen sin». Watts’ bøker fra sekstitallet avslører innflytelsen som disse kjemiske eventyrene hadde på hans verdenssyn. I et tidsrom foretrakk Watts å skrive i den moderne vitenskapen og psykologiens språk ("Psychotherapy East and West" er et godt eksempel), hvor han fant paralleller mellom mystiske opplevelser og teoriene om det materielle universet som ble fremlagt av fysikere i det tyvende århundre. Senere sammenlignet han mystiske opplevelser med økologisk bevissthet, og vektla den tilnærmingen som best passet publikumet han henvendte seg til. Filosofisk utvikling. Watts’ utforskninger og lære brakte ham i kontakt med mange intellektuelle, kunstnere og lærere i Human Potential Movement. Vennskapet med poeten Gary Snyder ga næring til en sympati for den spirende økologiske bevegelsen, og Watts ga den filosofisk støtte. Han møtte også på Robert Anton Wilson, som krediterte Watts for å være ett av hans «lys langs veien» i innledningen til sin "Cosmic Trigger". Selv om han aldri bandt seg til noen akademisk institusjon særlig lenge, hadde han et stipendium i noen år ved Harvard. Han foreleste også for mange college- og universitetsstudenter. Foredragene og bøkene ga ham vidtrekkende innflytelse på den amerikanske intelligentsiaen i 1950- til 1970-årene, men Watts var ofte sett på som en outsider i den akademiske verden. Mens noen høyskole- og universitetsprofessorer fant det han skrev interessant, sa andre ting som; «Han er ikke noen lærd innen østlig filosofi. Han er ikke disiplinert nok. Alan Watts underviser ikke østlig filosofi, han underviser ‘Alan Watts’». Watts bemerket i flere foredrag at "den vitenskapsmann som er interessert i medaljer og priser og ikke interessert i fornøyelsen ved det, lider av forbløffende fortrengelse." Han påpekte dette med et eksempel: "De opprinnelige vitenskapsmenn i historien var menn som eide land, og fordi de var rike hadde de nok fritid til å studere i sitt bibliotek, ikke for vitenskapens fremskritt, men for fornøyelsens skyld." En annen japansk zen-mester, Maezumi Roshi, bemerket imidlertid en gang; «Alan Watts? Han er ikke Zen!», et fullstendig zen-aktig svar som godt kan ha frydet Watts. Anvendt estetikk. Watts hentydet ofte til, og skrev om en gruppe naboer i Druid Heights (nær Mill Valley, California), som hadde forsøkt å kombinere arkitektur, hagekunst og snekkerferdigheter for å skape et vakkert og komfortabelt liv for dem selv. Druid Heights ble grunnlagt av forfatteren Elsa Gidlow. Når det gjelder intensjonene hans, kan man argumentere for at Watts prøvde å lette fremmedgjøringen som følger erfaringen av å være menneske som han følte forpestet den moderne vestlige, og (som sin venn Aldous Huxley) prøvde å lette sykeligheten som var et utilsiktet biprodukt av fremmedgjøring fra den naturlige verden. Han følte at en slik lære kunne forbedre verden, i hvert fall til en viss grad. Han artikulerte også mulighetene for å innlemme estetikk i større grad (for eksempel bedre arkitektur, mer kunst, bedre matvaner) i det amerikanske livet. I sin selvbiografi skrev han; «Kulturell fornyelse kommer når svært differensierte kulturer blandes». Senere år. I det han skrev i 1950-årene, formidlet han en beundring for de praktiske historiske prestasjonene til Chán (Zen) i det fjerne Østen, for det hadde fostret bønder, arkitekter, byggere, folkemedisinere, kunstnere og administratorer blant munkene som hadde bodd i klostrene som hadde avstammet fra det. I sitt modne arbeide, presenterte han seg selv som «Zennist» i sinn da han skrev sin siste bok "Tao, the Watercourse Way". Barneoppdragelse, kunst, matkultur, utdannelse, lov og frihet, arkitektur, seksualitet, og bruk og misbruk av teknologi var temaer som interesserte ham. På det personlige plan, søkte Watts å finne ut av sine følelser av fremmedgjøring fra institusjoner som ekteskap og verdiene til det amerikanske samfunnet, noe som kommer frem i hans kommentarer om kjærlighetsforhold i «Divine Madness» og om persepsjon av organisme-miljøet i «The Philosophy of Nature». Han var opptatt av nødvendigheten av internasjonal fred, for toleranse såvel som forståelse mellom forskjelligartede kulturer. Han ble også bevisst på en voksende økologisk trussel, og tidlig på 60-tallet skrev han; «Kan noen smelting eller brenning tenkelig kvitte oss med disse stadig voksende fjellene av ødeleggelse – spesielt når tingene vi lager og bygger, begynner å se mer og mer ut som søppel også før de blir kastet?» Disse bekymringene kom senere til uttrykk i en TV-pilot laget for NET og innspilt hos ham i 1971, hvor han påpekte at den bevisste oppmerksomhetens enkle spor var fullstendig utilstrekkelig for å interagere med en flersporet verden. Om spirituell og sosial identitet. Watts følte at etikk (i det minste av den fordømmende jødisk-kristne sorten) ikke hadde noe å gjøre med den fundamentale realiseringen av ens dype spirituelle identitet. Han forfektet sosial fremfor personlig etikk. I bøkene sine ble Watts mer og mer opptatt av etikk anvendt på forhold mellom menneskeheten og det naturlige miljøet, og mellom regjering og befolkning. Han skrev ut fra en forståelse av et rasemessig og kulturelt mangfoldig sosialt landskap. Samtidig foretrakk han et representativt styresett fremfor direkte demokrati (som han følte lett kunne degenerere til pøbelvelde). Han sa ofte at han ønsket å fungere som en bro mellom det gamle og det moderne, mellom øst og vest, og mellom kultur og natur. Watts ledet noen turer for vestlige til buddhist-templene i Japan. Han studerte også noen bevegelser fra den tradisjonelle kinesiske kampkunsten Tai Chi Chuan sammen med en asiatisk kollega, Al Chung-liang Huang. I sine senere år levde Watts fra tid til annen på en husbåt i Sausalito på San Francisco Bay, og noen ganger i en avskjermet hytte på Mount Tamalpais. På grunn av sosiale og finansielle ansvar, ga han flere forelesninger i sine siste år. Han døde i sitt hjem i november 1973 i en alder av 58 år, tre dager etter at han hadde kommet tilbake fra en anstrengende forelesningsturne. Mot slutten av livet slet han med alkoholisme. LeAnn Rimes. LeAnn Rimes (født 28. august 1982 i Jackson, Mississippi, USA) er en amerikansk countrysanger. Hennes debutsingel, "Blue", ble utgitt da hun var bare tretten år gammel. Da hun var 24, hadde hun solgt over 24 millioner album. LeAnn Rimes har en American Music Award, to Grammy Awards, tre Academy of Country Music Awards og tolv Billboard Music Awards. Hun giftet seg 22 April i Malibu,California med 'Northern Lights' motspiller Eddie Cibrian. 2 år etter at de hadde innledet et forhold mens de begge var gift på hver sin kant. Hun med danseren Dean Sheremet,han med tidligere modell,Brandi Glanville som han har 2 barn med. Liten blålibelle. Hann og hunn i parringshjul. Liten blålibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Utbredelse. Liten blålibelle er utbredt i syd- og mellom Europa, sjelden i Nord-Europa. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I sørlige Norge langs kysten til Rogaland. Utseende. Kjønnene er noe ulike. Hos hannen er brystet brunt med beige band. Eldre hanner får etterhvert en blåpudring både på bakkroppen og brystet. Hunnen har en mer gul grunnfarge og brun-svarte fargetegninger bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingene er klare, men kan ha en svak gul farge i framkanten. Vingemerke ("pterostigma") er lyst og gult. Vingespennet er mellom 60 og 70 millimeter. Levevis. Nymfen lever i sakteflytende elver og vannkanaler, på bunnen eller delvis nedgravd, på steder med lav vannstand. Utviklingen tar 2 år. Nymfen overvintrer. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er juli til september. Liten blålibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Wilbur Smith. Wilbur Smith (født 9. januar 1933 i Broken Hill, Nord-Rhodesia (nå Zambia)) er en sørafrikansk forfatter av spenningsromaner. De fleste av romanene er historiske, og handlingen er som oftest lagt til sydlige Afrika. Hans bibliografi rommer blant annet en lengre serie der Smith følger Courtney-familien fra 1700-tallet og hundre år fremover. Han er en meget produktiv forfatter. Bøkene utgis i store opplag, og oversettes til mange språk. Sara Tancredi. Sara Tancredi er en rollefigur i Prison Break. Hun jobber som lege i fengselet Fox River, hvor Michael Scofield og Lincoln Burrows sitter inne. Hun er datter av guvernør Tancredi og hun har en historie som eks-narkoman. Sara ønsker å hjelpe andre å komme seg fra der hun en gang var til der hun er i dag, og hun drives av en idealisme hun ikke deler med sin far. Når Michael kommer til Fox River, får han og Sara umiddelbart en god kjemi. Han later som han har diabetes, slik at han kan komme til legekontoret for å daglige doser med insulin. Dette er et ledd i hans plan for å bryte seg ut av fengselet. Etter hvert forelsker Michael seg i Sara, og hun gjengjelder følelsene. Hun sier imidlertid at de ikke kan leve dette ut så lenge han er innsatt. Etter hvert som serien utspiller seg, blir Sara en viktig brikke i Michaels planer. Sara ofrer også svært mye for å hjelpe Michael. Rødbrun høstlibelle. Rødbrun høstlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Det er diskusjon om hvorvidt vestlig høstlibelle ("S. nigrescens") er en underart (form av) "rødbrun høstlibelle", eller en egen art. Dette er ikke avgjort. Utbredelse. Rødbrun høstlibelle er utbredt i et belte fra vest i Europa til Sibir i Asia. Finnes i Danmark, og Sverige, men mangler i Finland. I sydlige Norge langs kysten til Nordland. Utseende. Kjønnene er noe ulike. Bakkroppen hos hannen har rød grunnfarge. Brystet er brunlig og har skitten-gule flekker (tegninger) på siden. Hunnen er svakere farget i grå-brunt og mangler den klare røde fargen på bakkroppen. Både hannen og hunnen kan skilles fra andre libeller på de særpregete anal-vedhengene, bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 60 og 65 millimeter. Levevis. Nymfene lever i vann eller myrtjern i lavlandet, med varierte bredder, med vegetasjon, mudder og noe sand og stein. Eggene legges i vann, hvor det vanligvis overvintrer. Utviklingen tar 1 år. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra juli til månedskifte av oktober/november. Rødbrun høstlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Fox River State Penitentiary. Fox River State Penitentiary er navnet på det fiktive fengselet hvor Michael Scofield og Lincoln Burrows sitter inne i sesong 1 av den amerikanske tv-serien Prison Break. I serien ligger fengselet i Joliet, Illinois. I virkelighetens fengselsverden er det Joliet Prison, et fengsel som lå midt i byen, men som ble nedlagt i 2002. Siden er stedet brukt til en rekke filminnspillinger. Navnet har det trolig fått etter Fox River, som ligger 32 km utenfor Joliet. Heartbreak High. "Heartbreak High" var en fiktiv australsk TV-serie om studentene på "Hartley High", en tøff high school i et flerkulturelt område i Sydney. Serien viste seg å være mer modig og fartsfylt enn flere av datidens andre serier. Den var basert på den australske spillefilmen "The Heartbreak Kid" fra 1993, hvor skuespillerne Alex Dimitriades og Claudia Karvan hadde vært med. I de senere sesongene av programmet, hadde de derimot flyttet fokus fra skoleomgivelsene og Poulos-familien, til studentenes hjem og tilholdssted – "Shark Pool". Serien ble sendt i perioden 1994 til 1999. Vestlig høstlibelle. Vestlig høstlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Vestlig høstlibelle var tidligere regnet som en egen art. Det er diskusjon om hvorvidt "vestlig høstlibelle" er en underart (form av) rødbrun høstlibelle ("S. striolatum"), eller en egen art. Dette er ikke avgjort. Det finnes glidende overganger mellom artene. Utbredelse. Vestlig høstlibelle er utbredt i vestlige Europa. I Norge langs kysten av vestlandet, herav navnet. Utseende. Vestlig høstlibelle ligner på rødbrun høstlibelle, det er kun små ytre forskjeller. Kjønnene er noe ulike. Bakkroppen hos hannen har rød grunnfarge. Brystet er brunlig og har skitten-gule flekker (tegninger) på siden. Hunnen er svakere farget i grå-brunt og mangler den klare røde fargen på bakkroppen. Både hannen og hunnen kan skilles fra andre libeller på de særpregete anal-vedhengene, bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 60 og 65 millimeter. Levevis. Nymfene lever i mindre innsjøer eller myrtjern i lavlandet, med varierte bredder, med vegetasjon, mudder og noe sand og stein. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra juli til månedskifte av oktober/november. Vestlig høstlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Sørlig høstlibelle. Hunnen mangler rødfargen på bakkroppen. Sørlig høstlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Utbredelse. Sørlig høstlibelle er utbredt i mellom- og nordøst Europa. Finnes i Danmark, og det sørøstlige Sverige og Finland. I sørøstlige Norge langs kysten til Kristiansand. Utseende. Sørlig høstlibelle ligner mye på rødbrun høstlibelle. Kjønnene er noe ulike. Bakkroppen hos hannen har rød grunnfarge. Brystet er brunlig og har skitten-gule flekker (tegninger) på siden. Hunnen er svakere farget i grå-brunt og mangler den klare røde fargen på bakkroppen. Både hannen og hunnen kan skilles fra andre libeller på de særpregete anal-vedhengene, bakerst på bakkroppen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 50 og 60 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen i åpne og vegetasjonsrike mindre innsjøer. Eggene legges på land, på steder som oversvømmes om våren. Eggene overvintrer. Nymfen lever i vann blant torvmose og vannplanter. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra juli til oktober. Sørlig høstlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Gjallarbrú. Gjallarbrú er i norrøn mytologi broen som leder til dødsriket. Broen, som går over elva Gjöll, er belagt med gull og voktes av Modgunn. Gjallarbroen nevnes i myten om Balders død. Balders bror Hermod reiser til dødsriket på Odins hest, Sleipner, for å hente Balder tilbake fra de døde. Han må passere Gjallarbroen, men blir der stoppet av Modgunn. For å komme over broen må han oppgi hvem han er og hva han skal, før han får lov å passere. Gjöll. Gjöll eller Gjoll er elva som skiller levende fra døde i norrøn mytologi. Navnet kommer av at elva støyer og gjaller. Elva tilsvarer Styx i gresk mytologi. I den greske mytologien er det fergemannen Charon som setter de døde over elva. I den norrøne myologien må de døde over Gjallarbrua for å komme til Hel, navnet på dødsriket i den norrøne litteraturen. Carlos Moyá. Carlos Moyà 1. runde kamp i Australia Open 2006. Moya tapte kampen. Carlos Moyà Llompart (født 27. august 1976) er en spansk tidligere tennisspiller. I perioden 15. mars til 29. mars 1999 var han rangert som nummer 1 på ATP-rankingen. I sin karriere har han vunnet French Open i singel (1998). I 2004 var han med på å vinne Davis Cup for Spania. Han har 2. plass i Australian Open fra 1997. Han la opp karrieren som aktiv tennisspiller i 2010. Neuss. Neuss er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med omtrent 155 000 innbyggere. Byen ligger ved den vestlige bredden av elven Rhinen med Düsseldorf på den andre siden. Byen har gjennom alle tider nytt godt av å ha vært plassert ved krysningspunktet til både moderne og historiske handelsruter. Historie. Neuss ble grunnlagt av romerne i år 16 f.Kr. som en militær utpost ("castellum") med navn Novaesium sør for byen, der elven Erft munner ut i Rhinen. Senere ble det grunnlagt en sivil bosetning i det 1. århundre ved det som i dag er sentrum av byen. Novaesium, sammen med Augsburg ("Augusta Vindelicorum") og Trier ("Augusta Treverorum"), er en av de tre eldste romerske bosetningene i Tyskland. Neuss vokste gjennom middelalderen siden den lå ved flere handelsruter og ved et krysningspunkt over Rhinen. På 900-tallet ble levningene av martyren og tribunen St. Quirinus (må ikke forveksles med den romerske guden Quirinus) flyttet til Neuss. Dette førte til at pilegrimmer reiste til helligdommen selv fra land utenfor Det tysk-romerske riket. Neuss ble først dokumentert som en by i år 1138. En av de største hendelsene i byens historie er beleiringen av byen i 1474/1475 av Karl den modige, hertug av Burgund, som nesten varte ett år. Innbyggerne sto i mot beleiringen og som belønning fikk byen av keiser Friedrich III rett til å prege sine egne mynter og vise det keiserlige våpenskjoldet, keiserørnen og kronen i sitt eget byvåpen. Neuss ble et medlem av Hansaen, selv om den aldri ble akseptert av de andre medlemmene av handelslauget. I 1586 ble mer enn to tredjedeler av byen ødelagt av brann, og flere kriger under regjeringstiden til Ludvig XIV av Frankrike førte til dårlige økonomiske kår for Neuss. Byen ble gradvis en mindre viktig handelsby og fra midten av 1600-tallet var Neuss stort sett bare viktig på grunn av jordbruket sitt. Fra 1794 til 1814 var Neuss en del av Frankrike under regjeringstiden til Napoleon. I 1815 ble Neuss en del av Preussen, og ble omorganisert som en del av en kreis med kommunene Neuss, Dormagen, Nettesheim, Nievenheim, Rommerskirchen og Zons. På den tiden hadde byen 6 333 innbyggjere. Neuss ble igjen et økonomisk senter på 1800-tallet da havnen ble utvidet i 1835 og den industrielle aktiviteten økte. Bygrensene ble utvidet i 1881. I 1968 ble navnet på byen endret fra "Neuß" til "Neuss". I 1975 ble byen Neuss og "landkreisen" Grevenbroich slått sammen til Rhein-Kreis Neuss med et innbyggertall på 440 000 og administrasjonssete i Neuss. Marineholmen. Marineholmen var en norsk marinebase, beliggende langs Damsgårdssundet innerst i Puddefjorden ved Bergen i Hordaland. Holmen basen lå på het opprinnelig Koholmen, og ble brukt som beiteland for kyr (ko). Basen ble opprettet 1818, og var landets eldste operative marinebase da den ble offisielt lagt ned i mai 1962. Marineholmen opplevde mye dramatikk i sin levetid, selv om den kanskje viktigste kampen ofte ble ført mot sparekniven og nedskjæringer i budsjettene. Under 1. verdenskrig var Marineholmen svært viktig, med hensyn til nøytralitetsvernet. Det var her fartøyene ble reparert og vedlikeholdt, og det var her de hentet sitt drivstoff – nemlig kull. Som losji ble her benyttet både brakker satt opp på land, men også den gamle korvetten «Nordstjernen» ble benyttet til losji. Senere gjorde også «Statsraad Lehmkuhl» tjeneste som losjiskip. I dag er det lite eller ingenting igjen av Marinebasen i Bergen, Høyteknologisenteret ligger i stedet der skurene for kanonjollene opprinnelig ble reist i en gang i 1818. __TOC__ Den spede begynnelse. I november 1818 leide Marinen et stykke av strandlinjen på Koholmen for 100 spesidaler sølv årlig, og satte opp skur for de av fartøyene i roflotiljen som var forlagt i Bergen. Området var opprinnelig på 144x36 alen (91x23 meter), og skurene som ble satt opp var av billigste sort, og av dårlig kvalitet – uten mulighet for å få ut kanonjollene uten å måtte rive skurene først. Rundt de 11 båtskurene som utgjorde Marineestablissementet i Bergen, ble der bygget et plankegjerde og et vakthus. Sommeren 1819 stod det hele ferdig – men allerede i 1821 viste det seg at skurene bygget 1818/19 var begynt å råtne i den grad at takene var utette, og at det dryppet ned på jollene. Utvidelse og kjøp av Koholmen. Det ble ikke gjort stort mer, før det den 10. mars 1837 ble vedtatt ved kongelig resolusjon å reise enda flere og større bygninger på Koholmen, som ledd i en utvidelse og fornyelse av flotiljen i Bergen. I forkant av dette var det innledet forhandlinger med eieren av øyen, om pris for kjøp av hele holmen. Etter langvarig diskusjon og opptil flere rettssaker, ble prisen fastsatt til 2550 spd. – en overpris av dimensjoner den gang, men skjøtet ble likevel underskrevet 13. september 1837, og med det overtok Marinen hele Koholmen. Ettersom årene gikk, kan man i arkivene lese om stadig korrespondanse for å få tak i mer penger til selv det aller mest nødvendgive vedlikehold. Denne strenge sparelinjen var ikke bare forbeholdt marinen, også andre forsvarsgrener led under nedprioriteringen av forsvaret oppover 1800-tallet. Først da konflikten med Sverige trappet opp sent på 1800-tallet, og man begynte å bygge moderne marinefartøyer, så som torpedobåter og panserskip. Marineholmen ble nå utvidet for å kunne ta i mot og ha panserskipene liggende i opplag, og kaiene ble utvidet med dette mål for øye. Samtidig anla man kaianlegg til torpedobåtene, og bygget verksteder og andre nødvendige bygg for vedlikehold av fartøyene. Første verdenskrig og nøytralitetsvern. Nøytralitetsvernet under første verdenskrig var svært nedslitende både for personell og materiell. Materiellet som ble benyttet var gammelt og nedslitt, og ble satt til oppgaver de overhodet ikke var konstruert for. Små torpedobåter ble satt til å vokte tremilsgrensen, og måtte stadig ta fatt på nye oppgaver man aldri hadde trent på. Nøytralitetsvernet var også en svært kostbar affære – store mengder kull måtte skaffes og kjøpes – torpedobåtene var billige i drift sammenlignet med de store panserskipene, som førte til at sistnevnte ble lagt i opplag i Haugesund, fremfor å bli satt inn i konvoitjenesten langs kysten. Stagnasjonstid - andre verdenskrig og nedleggelse. Etter første verdenskrig og gikk det atter nedover med Marineholmen, og sågar forsvaret som helhet. Få nye fartøyer ble bygget, og ikke før 1933 fikk man nye planer for utvidelser og nyanskaffelser. Fra Marineholmen ble Bergen sjøforsvarsdistrikt ledet, og det var her kontreadmiral Carsten Tank-Nielsen ledet forsvaret av 2. sjøforsvarsdistrikt under invasjonen 9. april 1940. Dagen før hadde han, dels på eget initiativ, plassert ut de fartøyer han maktet å få mobilisert og satt i stand. Materiellet var gammelt og upålitelig, men til tross for dette var de fleste fartøyene på post da tyske krigsskip stevnet inn Korsfjorden. Da tyske tropper inntok Bergen morgentimene 9. april, flyttet han sitt hovedkvarter fra Marineholmen. Tyskerne brukte Marineholmen til både ubåtverksted og som administrasjonsboliger, og sammen med de sivile verkstedene og ubåtbunkeren på Laksevåg utgjorde dette den tyske marinens base i Bergen. 8. mai 1940 brant de opprinnelige kanonjolleskurene på holmen; syv brannmenn og 15 tyskere omkommer i det lagret ammunisjon, deriblant dyptvannsbomber, eksploderer. Etter krigen ble det klart at Marineholmens begrensede areal, samt endringen i trusselbildet, var ødeleggende for dens nytteverdi som marinebase. Det ble besluttet å bygge marinens hovedbase, Haakonsvern, ved Mathopen like utenfor Bergen. Siste flagghal på Marineholmen var den 4. mai 1962 - på den tiden var dette landets eldste marinestasjon i drift. Marineholmen etter år 2000. Handelshøyskolen BIs bygning (til høyre) på Marineholmen I dag er Marineholmen en av Bergens større arbeidsplasser. Her finnes et bredt spekter av kunnskap, som for eksempel Høyteknologisenteret. Fagområder omfatter marinbiologi, bioteknologi, klima og miljø, IKT og petroleum. Per januar 2009 finnes nær 2000 arbeidsplasser på området, og det planlegges at dette tallet skal øke til det dobbelte de nærmeste årene. Det er Høyteknologisenteret AS som står bak utviklingen og driften av Marineholmen. The Searchers. The Searchers var et Liverpool-band fra tidlig 60-tall. De er av mange regnet som det nest beste av Liverpool-bandene – nest etter The Beatles. De opprinnelige medlemmene var Mike Pender, John McNally, Cris Curtis og Tony Jackson. Tony Jackson ble byttet ut med Frank Allen i 1964. 15. serierunde i Tippeligaen 2007. 15. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 28. juli med to kamper, én kamp klokken 17:00 og én kamp 19:00. Runden fortsatte med fire kamper søndag 29. juli, tre kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 30. juli klokken 19:00 med Lyn mot Fredrikstad. Nanosekund. Nanosekund er en SI-enhet for måling av tid. Et nanosekund er lik 10−9 sekunder. Chīmalpopōca. Chīmalpopōca (født 1397, død 1427) var «Stortaler» av Tenochtitlan fra 1417 til 1427. Chīmalpopōca ble valgt til ny stortaler av Mexica da faren Huītzilihhuitl døde. Chīmalpopōca ble myrdet etter ordre fra den nye kongen av Tlacopan, som fryktet aztekernes økende makt og innflytelse. Onkelen Ītzcóātl overtok som stortaler. Chīmalpopōca var den tredje stortaler av Tenochtitlan. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1914. Frigg ble Norgesmester etter at de vant over Lyn, Gjøvik, med 4–2 den 11. oktober. Målscorere for Frigg var Torkel Trædal som scoret i det 36. og i det 50. minutt, Einar Hansen som scoret i det 51. minutt og Sigurd Rasmussen som scoret i det 55. minutt. For Gjøvik-Lyn scoret Einar Grønnerud i det 10. minutt og Martin Grimsby i det 30 minutt.10 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Frogner Stadion i Oslo. Dommer var Daniel Eie, Lyn. Dette var første gangen Frigg vant et Norgesmesterskap. Friggs vinnerlag: Arne Wendelborg, Yngvar Kopsland, Thorleif Limseth, Thorbjørn Damgaard, Sigurd Rasmussen, Ragnvald Smevik, Einar Hansen, David Andersen, Torkel Trædal, Rolf Nestor og Trygve Smith Lyn Gjøviks lag: Haug, Jørgen Bredesen, Hans Bjørn, Martin Bredesen, Einar Grønnerud, Harald Mohn, Martin Grimsby, Ellef Mohn, Ole Grimsby, Hans Kilder. 1914 Fotball for herrer BMW Nazca C2. BMW Nazca C2 (eller Italdesign Nazca C2, som er det egentlige navnet) var en konseptbil bygget av italienske Bertone for den tyske bilprodusenten BMW. Modellen ble første gang presentert på bilutstillingen i Detroit, USA i 1993. Kun to eksemplarer ble bygget, begge utstyrt med en 5,0-liters V12-motor med en effekt på 350 hk. Bilen deltok i videospillet Need For Speed II. 16. serierunde i Tippeligaen 2007. 16. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 4. august klokken 19:00 med Rosenborg mot Stabæk. Runden fortsatte med fem kamper søndag 5. august, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 6. august klokken 19:00 med Lillestrøm mot Strømsgodset. Bertone Pirana. Bertone Pirana var en konseptbil bygget av italienske Bertone, første gang presentert på bilutstillingen i London i 1967. Bilen ble bygget på chassis og drivverk fra en Jaguar E-type, men fikk et nytt karosseri designet av Marcello Gandini, som kanskje er best kjent for å være designeren bak Lamborghini Countach. Pirana ble, uvanlig nok for en konseptbil, bygget på bestilling fra Daily Telegraph, en stor britisk avis, som et eksempel på en «perfekt bil». Etter å ha blitt presentert i London ble bilen så utstilt på bilutstillingen i New York og i Montreal. Endel har hevdet at Pirana inspirerte Lamborghini Espada, som Bertone bygget et år senere. Huītzilihhuitl. Huītzilihhuitl (født, 1379, død 1417) var «Stortaler» av Tenochtitlan mellom 1395 og 1417. Huītzilihhuitl var født i Tenochtitlan. Han ble valgt til ny stortaler da faren Ācamāpīchtli døde i 1395. Huītzilihhuitl var kun 16 år da han overtok. Huītzilihhuitl døde mest sannsynlig i 1417, før slutten på krigen mellom Azcapotzalco og Texcoco. Sønnen hans, Chīmalpopōca, fortsatte da å støtte Tezozómoc og Azcapotzalco. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1916. Frigg ble Norgesmester etter at de vant 2–0 over Ørn den 8. oktober. Målscorere for Frigg var Ragnvald Smedvik som scoret i det 70. minutt, og David Andersen som scoret i det 71. minutt. tilskuere overvar kampen som ble spilt i Trondheim. Dommer var Peder Christian Andersen, Kristiania Ballklub. Dette var andre gang Frigg vant et norgesmesterskap. Friggs vinnerlag: Arne Wendelborg, Yngvar Kopsland, Georg Waitz, Thorbjørn Damgaard, Georg Hartmann-Hansen, Fritz Semb-Thorstvedt, Einar Hansen, David Andersen, Ragnvald Smedvik, Bjarne Olsen og Trygve Smith. Ørns lag: Thorbjørn Falkenberg, R. Paulsen, Th. Hansen, Kristian Johnsen, O. Lindberg, Emil Johansen, Michael Paulsen, Harald Strøm, O. Kristoffersen, Erl. Pedersen og V. Fredo Fredriksen. Mesterskapet var det siste der bare ett lag fra hver krets kunne delta. 1. runde. Kvik, Fredrikshald, fikk walk over. Finale. Dommer: Peder Christian Andersen, Kristiania Ballklub. Kilder. 1916 Fotball for herrer Jaguar E-type. Jaguar E-type, eller XK-E, er en sportsbil produsert av britiske Jaguar mellom 1961 og 1974. E-type revolusjonerte måten å bygge sportsbiler på, og hadde ytelser, kjøreegenskaper og et utseende som lå langt foran sine konkurrenter. Dessuten var bilen adskillig billigere enn konkurrentene, noe som sørget for gode salgstall. Mer enn 70 000 eksemplarer ble solgt i løpet av 14 år. I 2004 plasserte magasinet "Sports Car International" E-type på førsteplass over listen "Top Sports Cars of the 1960s". Historie. E-type ble opprinnelig designet og presentert som en grand tourer i toseters coupéform (FHC, Fixed Head Coupé) eller som cabriolet (OTS, Open Two Seater). 2+2-utgaven med forlenget akselavstand ble lansert flere år senere. Modellen ble bygget i tre ulike utgaver, vanligvis kalt «Series 1», «Series 2» og «Series 3». En overgangs-serie mellom Series 1 og Series 2 kalles uoffisielt for «Series 1½». 1966 Jaguar Series 1 4.2 E-Type Roadster Series 1 (1961-1968). Series 1 ble introdusert i mars 1961, og var utstyrt med en 3.8-liters Jaguar XK6-motor med seks sylindre og triple forgassere fra XK150S. De første 500 eksemplarene hadde flatt gulv og eksterne panserhengsler, noe som i dag gjør dem mer sjeldne (og verdifulle). Deretter ble gulvene senket for å gi mer benplass, og panserhengslene ble flyttet inn under panseret. 3.8-litersmotoren ble økt til 4.2 liter sent i 1964. Alle modeller var utstyrt med uavhengig hjuloppheng og skivebremser på alle hjul, noe som var uvanlig for biler på den tiden. Series 1 kan gjenkjennes ved at hovedlyktene er dekket av glass (frem til 1967), signallys og baklykter over støtfangerne og eksosrøret under nummerskiltet bak. Bilene med 3.8-liters motor har skinntrukne bøttestoler, aluminiumstrukket instrumentpanel (endret til vinyl og skinn i 1963) og en firetrinns girkasse uten synkronisering i 1. gir. Bilene med 4.2-liters motor har mer komfortable seter, bedre bremser og elektronikk samt synkronisering på alle gir. Dessuten har de et emblem på bakluka med teksten «Jaguar 4.2 Litre E-type». En 2+2-utgave av coupémodellen ble lansert i 1966. Denne kunne også leveres med automatgir, og var litt lengre med andre takvinkler enn de andre modellene. Det ble også bygget en overgangsserie i 1967–68, uoffisielt kalt «Series 1½», som er svært like Series 1. Forskjellene er åpne hovedlykter, andre knapper og noe mindre effekt i USA-utgavene. Enkelte Series 1½-biler har også doble kjølevifter og justerbare seterygger. Series 2 (1969-1971). Kjennetegn på Series 2 er blant annet åpne hovedlykter uten glassdeksler, hel støtfanger bak, bedre kjøling takket være en større «munn» foran og doble elektriske vifter, samt oppgraderte bremser. Modellen fikk også nytt interiør og dashbord, samt både air conditioning og servostyring tilgjengelig som ekstrautstyr. Series 3 (1971-1974). En ny 5.3-liters V12-motor ble introdusert, samt oppgraderte bremser og servostyring som standard. FHC-karosseriet utgikk ("Fixed Head Coupé"), og V12-modellen var kun tilgjengelig som cabriolet eller 2+2 coupé. Cabriolet-utgaven var bygget på samme plattform som 2+2-modellen, med lengre akselavstand. Low Drag Coupé (1962). Kort tid etter introduksjonen av E-type ønsket Jaguar å finne ut av mulighetene for å bygge en bil som liknet mer på løpsbilen D-type, men med elementer fra E-types utseende. Dette første eksemplaret ble bygget for å teste konseptet, og ble designet kun som coupé fordi Jaguar innså at en coupé var lettere å bygge både lett og aerodynamisk. I motsetning til produksjonsmodellene, som hadde karosseri i stål, ble LDC bygget av aluminium. Bilen var utstyrt med en trimmet utgave av Jaguars 3.8-litersmotor med en eksperimentell sylindertopp Jaguar allerede hadde testet i Le Mans-biler. Bilen ble ferdigstilt sommeren 1962, og solgt et år senere til Jaguar-føreren Dick Protheroe, som brukte den i løp en stund før han solgte den videre. Siden den gang har den vært i flere samleres eie, på begge sider av Atlanterhavet, og befinner seg nå hos en privat samler i England. Lighweight E-type (1963-1964). På mange måter var dette en videreutvikling av Low Drag Coupé. Den var bygget utelukkende av aluminium og andre lettvektsmaterialer, men var bygget som en cabriolet, i likhet med D-type. Bilen var utstyrt med en trimmet utgave av Jaguars 3.8-liters motor, som nå leverte en effekt på 300 hk. Minst én bil ble utstyrt med elektronisk bensininnsprøytning. Bilene deltok i flere løp, men tok ingen seire. Āxāyacatl. Āxāyacatl (Død 1481) var «Stortaler» av Tenochtitlan mellom 1469 og 1481. Āxāyacatl var far til Moctezuma II. Han var også kjent for drapet av Moquihuixtli, stortaleren av Tlatelolco, som var starten på sammenslåingen av de 2 byene. Kart som viser utvidelsen av det aztetiske emperiet og områder erobret av aztekiske herskere. Det erobrede området under Āxāyacatl er markert med blå. Enos (sjimpanse). Enos (død 4. november 1962) var en sjimpanse som ble skutt ut i verdensrommet under Mercury-programmet. Enos ble kjøpt av NASA fra «the Miami Rare Bird Farm» 3. april 1960. Han fullførte mer enn 1 250 timer med trening for ferden sin ved University of Kentucky og Holloman Air Force Base. Hans trening var mer intens enn den som Ham gikk gjennom, fordi Enos skulle være utsatt for vektløshet og høyere G-krefter i lengre perioder enn Ham. Hans trening inkluderte bl.a. ferder med fly. Enos ble plukket ut til å være USAs første dyr i bane rundt Jorden bare tre dager før selve oppskytingen. To måneder tidligere hadde NASA akseptert å skyte opp en sjimpanse. NASA hadde skutt opp Mercury Atlas 4 med en astronaut-simulator ombord 13. september 1961. Enos ble skutt opp med Mercury Atlas 5 29. november 1961. Han fullførte sitt første kretsløp etter 1 time og 28,5 minutter. Enos skulle opprinnelig gjøre tre kretsløp, men ble brakt tilbake etter to, da romskipet ikke holdt riktig høyde. I følge de som var der, hoppet Enos omkring på skipet som plukket ham og kapselen opp fra sjøen etter landet, og løp omkring på dekket og hilste på sine redningsmenn. Enos sin ferd var en generalprøve for den neste oppskytingen i Mercury-programmet 20. februar 1962 der John Glenn ble den første amerikaner i kretsløp rundt Jorden. 4. november 1962 døde Enos av dysenteri. Han hadde da vært under observasjon i flere uker. Patologiske undersøkelser viste ingen symptomer som kunne relateres til hans romferd året i forveien. Kalsiumsulfat. Kalsiumsulfat (CaSO4) eller Anhydritt. Forekommer vanligvis med krystallvann som mineralet gips. Tīzoc. Tīzoc Chālchiuhtlatona (født 1436, død 1486) var «Stortaler» av Tenochtitlan mellom 1481 og 1486. Han overtok etter sin bror, Āxāyacatl. Tīzoc var den syvende tlatoani «stortaler» av Tenochtitlan. Kart som viser utvidelsen av det aztetiske emperiet og områder erobret av aztekiske herskere. Det erobrede området under Tīzoc er markert med oransje. Tīzoc døde i 1485, men det er litt uklart hvordan han døde. Det spekuleres med at han ble forgiftet. Ahuizotl. AhuizotlAhuizotl (død 1502) var «Stortaler» av Tenochtitlan mellom 1486 og 1502. Han var kjent for utvidelse av det aztekiske imperiet ved å erobre landområdene til mixtekerne, zapotekerne og andre urfolk. Nevøen Moctezuma II overtok som stortaler da Ahuizotl døde i 1502. Kart som viser utvidelsen av det aztetiske emperiet og områder erobret av aztekiske herskere. Det erobrede området under Ahuizotl er markert med gult. Cuitlāhuac. Cuitlāhuac (født 1476, død 1520) var «Stortaler» av Tenochtitlan i omtrent 80 dager i 1520. Han var sønn av Āxāyacatl og bror til Moctezuma II. Cuitlāhuac ble utnevnt til stortaler under den spanske erobringen av Mexico. Etter at Pedro de Alvarado hadde beordret en massakre i Templo Mayor, begynte aztekerne å gjøre opprør. Hernán Cortés beordret Moctezuma til å be sitt folk om å stoppe opprøret. Moctezuma svarte at folket ikke ville høre på ham og ba ham om å sette fri Cuitlāhuac for at de kunne bli overtalt til å stoppe opprøret. Cortés satte free Cuitlāhuac og med det samme han var fri, satt Cuitlāhuac sitt folk mot de spanske conquistatordene. Han lyktes og spanjolene ble drevet ut av Tenochtitlan den 30. juni 1520. Etter å ha ledet Tenochtitlan i kun 80 dager, døde Cuitlahuac av kopper. Sykdommen kom sammen med europeerne. Etter hans død ble Cuāuhtemōc valgt som neste stortaler. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1921. Frigg ble Norgesmester etter at de vant over Odd med 2–0 den 3. oktober. Målscorere for Frigg var Rolf Semb-Thorstvedt som scoret i det 14. minutt, og Hans Dahl som scoret i det 88. minutt. 15 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Gressbanen på Vestre Holmen i Kristiania. Dommer var Alf Lagesen, Drammens Ballklubb. Dette var tredje gangen Frigg vant et Norgesmesterskap. Friggs vinnerlag: Gustav Magnussen, Birger Eriksen, Yngvar Tørnros, Georg Deans, Ellef Mohn, Fritz Semb-Thorstvedt, Einar Hansen, Hans Dahl, Gelland Nilsen, Kilde. 1921 Fotball for herrer Magnesiumsulfat. Magnesiumsulfat (MgSO4 ("anhydrat"), MgSO4·7H2O ("heptahydrat"), heptahydrat blir også kalt for Epsomsalt, "engelsk salt" eller bittersalt) er et salt som tilsammen med sitt hydrat har mange bruksområder. Det brukes ved mangel av magnesium hos mennesker, det har også andre medisinske bruksområder, blant annet som avføringsmiddel. Saltet ble for første gang fremstillt i 1694. Evenstad bru. Evenstad bru er ei fagverksbru i Stor-Elvdal kommune i Hedmark. Brua krysser Glomma ved Evenstad og ble åpnet i 1996. Den er ei trebru i trykkimpregnert furu. Brua er 180 meter lang og har 5 spenn på 36 meter hver. Seilingshøyden er 4-5 meter. Evenstad bru er del av en sidearm til fylkesvei 606. Orion 3. Orion 3 er benevnelsen på en planlagt ubemannet romferd med den amerikanske romskipsklassen Orion i Constellation-programmet. Høydepunkter fra ferden. Orion 3 vil være uten mannskap, men vil tillate NASA å teste Ares I-raketten for første gang med et fullt funksjonellt Orion-romskip. Samtidig vil en teste romskipets fremdrifts-systemer, termisk beskyttelse og landingssystemene. NASA kan komme til å la Orion 3 gjøre et møte med den Internasjonale romstasjonen (ISS), men foreløpig er ferden planlagt til å skytes opp i samme bane som ISS, og fly en «solo»-konfigurasjon. Orion 4. Orion 4 er benevnelsen på en planlagt ubemannet romferd med den amerikanske romskipsklassen Orion i Constellation-programmet. Høydepunkter fra ferden. Orion 4 vil være uten mannskap, men vil inneholde et møte med den Internasjonale romstasjonen (ISS) som trening til den første bemannede ferden med et Orion-romskip. Ferden skal også teste styringssystemene ombord, samt den termiske beskyttelsen av romskipet. Orion 5. Orion 5 er benevnelsen på en planlagt romferd med den amerikanske romskipsklassen Orion i Constellation-programmet. Høydepunkter fra ferden. Orion 5 vil denne gangen for første gang i programmet koble seg til med den Internasjonale romstasjonen (ISS). Trappa (Oslo). Trappa er en gangvei i bydel Gamle Oslo. Den går fra Jordalgata opp en liten bakke til St. Halvards gate. Gata er en av Oslos korteste og svært anonym, men er viktig fordi den blant annet knytter endeholdeplassen til busslinje 20 og 67 sammen med by- og regionbusslinjene som har stoppested i Strømsveien. Orion 6. Orion 6 er benevnelsen på en planlagt romferd i Constellation-programmet med den amerikanske romskipsklassen Orion. Høydepunkter fra ferden. Orion 6 vil koble seg til med den Internasjonale romstasjonen (ISS) med forsyninger og være der i 90 dager. Orion 7. Orion 7 er benevnelsen på en planlagt romferd i Constellation-programmet med den amerikanske romskipsklassen Orion. Høydepunkter fra ferden. Orion 7 vil koble seg til med den Internasjonale romstasjonen (ISS) med forsyninger og nytt mannskap for ISS og være der i ca 180 dager. Orion 8. Orion 8 er benevnelsen på en planlagt ubemannet romferd i Constellation-programmet med den amerikanske romskipsklassen Orion. Høydepunkter fra ferden. Orion 8 vil koble seg til med den Internasjonale romstasjonen (ISS) med forsyninger og være der i 30 dager. Orion 9. Orion 9 er benevnelsen på en planlagt ubemannet romferd i Constellation-programmet med den amerikanske romskipsklassen Orion. Høydepunkter fra ferden. Orion 9 vil koble seg til med den Internasjonale romstasjonen (ISS) med forsyninger og være der i 30 dager. Orion 10. Orion 10 er benevnelsen på en planlagt bemannet romferd i Constellation-programmet med den amerikanske romskipsklassen Orion. Høydepunkter fra ferden. Orion 10 vil koble seg til med den Internasjonale romstasjonen (ISS) med forsyninger og nytt mannskap for ISS og være der i ca 180 dager. Orion 11. Orion 11 er benevnelsen på en planlagt ubemannet romferd i Constellation-programmet med den amerikanske romskipsklassen Orion. Høydepunkter fra ferden. Orion 11 vil koble seg til med den Internasjonale romstasjonen (ISS) med forsyninger og være der i 30 dager. Dette vil være den siste ferden til ISS for et Orion-romskip. Makar. Makar er i skotsk litteratur en poet, skald eller barde, ofte tilknyttet det kongelige slott, vanligvis diktende på skotsk språk. Det skotske ordet "makar", tilsvarende engelsk "maker" = gjører, skaper, refererer til poesi som håndverk, eller kunsten å vite hvordan man dikter poesi. I daglig bruk referer de skotske "makar" til en mellom-skotsk litterær genre fra slutten av middelalderen. I England blir "makar" ofte referert til som «de skotske chaucerianere», etter de engelsk dikteren Geoffrey Chaucer. I spesiell bruk i det moderne Skottland er det den skotske "makar" den skotske nasjonale poet, utpekt av det skotske parlamentet, tilsvarende den engelske poet laureate, den laurbærkronete poet. Siden 2004 har "makar" vært Edwin Morgan. Det er også en "maker" spesielt for byen Edinburgh, kjent som «Edinburgh Makar». Den nåværende innehaver av tittelen (2007) er Valerie Gillies. William Dunbar, en tidlig maker, skrev "Lament for the Makaris". Ares I-X. Ares I-X er benevnelsen på en testflyging utført med den amerikanske raketten Ares I i Constellation-programmet. Høydepunkter fra ferden. Test av det første steget på Ares I-raketten med fire aktive SRM-segmenter og et inaktivt femte element og øvre steg. Ares I-Y. Ares I-Y er benevnelsen på en tidligere planlagt testflyging med den amerikanske raketten Ares I i Constellation-programmet. Oppskytingen var planlagt i september 2013, men ble senere forskjøvet til mars 2014. Senere ble den kansellert til fordel for et annet program. Ares V-1. Ares V-1 er benevnelsen på en planlagt testflyging med den amerikanske raketten Ares V i Constellation-programmet. Kunstfilosofi. Kunstfilosofi er den grenen av estetikken som definerer ulike begrep innen kunst og som undersøker de problemstillingene som oppstår i forbindelse med kunst og kunstopplevelse. Kunst blir innen kunstfilosofien definert som en gjenstand som er laget av et menneske og som er forskjellig fra alt en ser i naturen. Ut fra denne definisjonen er alt som er skapt av mennesker kunst. Det er for eksempel maleri og skulptur, men også veier, hus, møbler. Kunstfilosofi og filosofisk estetikk. Utrykkene "kunstfilosofi" og "filosofisk estetikk" brukes ofte om hverandre, men de betyr ikke det samme. Estetikk betyr «læren om det skjønne», men den er ikke bare læren og det skjønne innen kunsten. Det er også det skjønne i naturen og spørsmål som hva det grasiøse, elegante eller storslåtte er for noe. Estetikken handler bare om opplevelse av kunst og annet, mens kunstfilosofi også handler om andre filosofiske problemer i tilknytning til kunstverket og til diskusjoner om dem. Grunnen til at uttrykkene "estetikk" og "kunstfilosofi" gjerne brukes om hverandre, er at man i tidligere tider betraktet skjønnhet som hovedmålestokken for kunstverkets verdi. Men egentlig har estetikk en annen opprinnelig betydning, nemlig "læren om sansningen". Ordet stammer nemlig fra det greske ordet "aisthesis", som betyr sansning. Spørsmål innen kunstfilosofien kan være kunstens og kunstverkets vesen, blant annet hva som karakteriserer kunstgjenstanden til forskjell fra brukstingen. Hva oppstår i og med kunsten? Og hvilken sannhet rommer den? Hva gjør et kunstverk til kunst? Et det egenskaper ved selve verket eller sammenhengen det inngår i? Anvendt kunst. En skjelner tradisjonelt mellom kunst og "anvendt kunst". Maleri, skulptur, lyrikk og musikk er kunstytringer som vanligvis ikke har en funksjon utover den estetiske. Anvendt kunst har både en estetisk og en praktisk side. Møbler vil ha denne praktiske siden. Flisa bru. Flisa bru er ei veibru på riksvei 206 i Åsnes kommune i Hedmark. Brua krysser Glomma ved Flisa og ble åpnet 5. juni 2003. Den er ei fagverksbru i tre med 3 spenn, det lengste på 70,3 meter. Samlet lengde er 196 meter. Seilingshøyden er ca. 5 meter. Brua erstattet ei tidligere stålbru fra 1912 og ble bygd på pillarene til den gamle brua. Kawasaki C-X. Kawasaki C-X er et japansk transportfly utviklet for å erstatte det japanske flyvåpenets Kawasaki C-1. Betegnelsen «C-X» er midlertidig og brukes fordi flyet fremdeles er under utvikling. C-X er et høyvinget fly utstyrt med to General Electric CF6-80C2L1F motorer. Omkring 60 fly er planlagt produsert for Japan. Anthony Kingston. Anthony Kingston (død 14. april 1556) var en embetsmann under Henrik VIII og Edvard VI av England. Han var sønn av sir William Kingston fra Blackfriars i London. Lite er kjent om hans tidlige karriere. I 1546 var han Konstabel av Tower. Han fikk det året ordre om å torturere Anne Askew, den eneste kvinne man vet ble torturert i Tower of London. Han skal ha nektet å gjøre dette, fordi han var så imponert over hennes mot. I stedet tok rikskansler Thomas Wriothesley over oppgaven. I 1549 ble han utnevnt til Provost Marshall av Edvard VI. Han deltok samme år i å slå ned bønnebokopprøret. Under Maria I, i 1556, var han involvert i Dudleykomplottet, en plan om å sette prinsesse Elizabeth på tronen. Han ble arrestert i Cirencester, og døde den 14. april mens han var på vei til London for å bli stilt for retten. Han døde antagelig for egen hånd. Stai bru. Stai bru er ei veibru i Stor-Elvdal kommune i Hedmark. Brua krysser Glomma ved Stai, og ble åpnet i 1925. Den er ei fagverksbru i stål med 3 spenn på 60 meter hver, og er en sidearm til fylkesvei 606. Brua ble sprengt av norske styrker i 1940, men senere bygd opp igjen. Stai bru og dagens fylkesvei var tidligere del av hovedveien til Koppang sørfra, og var riksvei mellom 1925 og 1968. I 1968 ble ei ny bru bygd lengre nord, ved Sundfloen vest for Koppang. Stai bru og fylkesveien mellom Stai og Koppang er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Botanisk hage. Kaktushuset i Berlins botaniske hage. En botanisk hage er et museum med utstillinger av levende planter ordnet etter ulike prinsipper. Plantene omfatter trær, busker, lianer, stauder og andre urteaktige planter. Samlinger som bare omfatter trær eller busker kalles for arboret, mens samlinger med trær som bærer frukt heter pomet. Tidligere var oftest systematikken i de botaniske hagene lik den for mange frimerkesamlere, en skulle ha en av hver. Andre prinsipper har imidlertid overtatt, dels etter geografisk opprinnelse, biologisk systematikk, eller knyttet til planlenes naturlige økologiske sammenheng. Europas eldste (1545), og fremdeles eksisterende botaniske hage finnes i Padova i Italia. Botaniske hager i Norge. a>s botaniske hage 1897 til 1996. I Norge finnes seks botaniske hager som samarbeider i Nettverk for norske botaniske hager, foruten Rogaland Arboret (etabl. 1972). Organisasjonen Botanic Gardens Conservation International (BGCI) definerer botaniske hager slik: «Botanic gardens are institutions holding documented collections of living plants for the purposes of scientific research, conservation, display and education.» Tynset bru. Tynset bru er ei fagverksbru på riksvei 30 i Tynset kommune i Hedmark. Brua krysser Glåma ved Tynset, og ble åpnet 31. mai 2001. Den er ei trebru (limtre) med hovedspenn 70 meter og to spenn på 27 meter hver, til sammen 125 meter. Brua erstattet ei tidligere hengebru fra 1943. Botanisk hage (Oslo). Tøyen hovedgård i Botanisk hage Botanisk hage på Tøyen i Oslo er Norges eldste botaniske hage, den ble etablert i 1814. Nå er Botanisk hage en del av Naturhistorisk museum, sammen med blant annet Geologisk og Zoologisk museum. Naturhistorisk museum tilhører Universitetet i Oslo (UiO). Botanisk museum (etablert 1863) ble slått sammen med Botanisk hage i 1975. det viktigste formålet med hagen er «å forvalte og videreutvikle dokumenterte, levende plantesamlinger til bruk i forskning og undervisning, formidle kunnskap om det botaniske mangfoldet og plantenes betydning for livet på jorda, og bidra til å bevare truete planter.» UiOs eldste bygning, Tøyen hovedgård, ligger i hagen. Hagens areal var opprinnelig 75 mål men er siden doblet. Samlingen omfatter anslagsvis 35 000 planter av ca. 7 500 ulike arter. I 1995 ble Botanisk hage kåret til Årets grønne park. Krefeld. Krefeld er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 240 000 innbyggere. Sentrum av byen ligger et par kilometer vest for Rhinen, men elven renner gjennom bydelen Uerdingen. Frem til 1929 ble byen kalt "Crefeld". Innbyggerne i Krefeld snakker høytysk, den tyske dialekten som alle tyskere lærer. En lokal dialekt er derimot en variant av plattysk. Historie. Byen har opphav tilbake i romertiden da legioner grunnla en militærleir kalt "Gelduba" her (i dag bydelen Gellep). Krefeld selv ble først nevnt i 1105 med navnet "Krinvelde". Uerdingen var opprinnelig en selvstendig by øst for Krefeld, og ble grunnlagt i 1255. I middelalderen var dette en større og viktigere by enn Krefeld. Byen begynte å vokse på 1600-tallet da Krefeld var en av få byer som ikke ble hardt rammet av trettiårskrigen. Byen ble raskt overbefolket, og i 1683 flyttet tretten familier (Mennonitter) fra Krefeld, reiste over Atlanteren og grunnla bosetningen Germantown i USA, som i dag er en del av Philadelphia. Byen Uerdingen var mindre heldig og ble nesten helt jevnet med jorden i trettiårskrigen av tropper fra Hessen. Krefeld vokste seg større enn Uerdingen, og i 1928 ble de to slått sammen. Raggsteinnuten. Lensmannsnuten lengst til høyre i bildet‎ Raggsteinnuten, lokalt også kjent som Lensmannsnuten, er en fjelltopp som ligger innerst i Raggsteindalen, i Hol kommune i Buskerud. Toppen er 1586 meter høy, og er mot nord preget av svært steile fjellsider, mens den mot sørvest ligger forholdsvis flatt på 1540 moh., før fjellformasjonene skrår oppover mot Hallingskarvet og Folarskardsnuten, som med sine 1933 meter er Hallingskarvets høyeste. Toppen er lett tilgjengelig fra sørsiden, og her går en forholdsvis markert sti opp mot toppen, men denne bøyer av og går mot Folarskardsnuten. Opp til toppen må man derfor navigere selv. Man må krysse en elv (som siden renner sammen med Raggsteindøla), men ofte er her en snøbro som kan benyttes. Navnet Raggsteinnuten kommer fra Raggsteindalen, som igjen kommer fra rak stein – i tidligere tider stod her en stor, høy (rak) stein i Raggsteindalen, men denne ble sprengt i stykker og brukt til muringsstein under oppføring av en støl i dalen på 1800-tallet. Navnet «Lensmannsnuten» kommer etter lensmann Torleiv Tufte opprinnelig fra Geilo som bygde varden på toppen av nuten. Ragnhildsholmen. Ruinene av borgen på Ragnhildsholmen Ragnhildsholmen er en holme i Nordre älv, en arm av Göta älv, like overfor det gamle Konghelle. Her bygde den norske kongen Håkon IV Håkonsson på 1200-tallet en borg, som var den viktigste norske festningen i dette området. Hertug Erik overtok Ragnhildsholmen, Konghelle og en del av landet rundt av kong Håkon V i 1304. I maktkampene i de følgende årene ble forholdet mellom hertugen og kong Håkon verre. I 1308 forsøkte kongen å innta borgen, men uten å lykkes. Han valgte isteden å anlegge en egen borg, Båhus festning, et par kilometer oppstrøms. Hertugen oppga borgen i 1309, og tok den tilbake i 1310, men etter freden i Oslo måtte han levere den tilbake igjen, i 1312-15. Rett etter dette ble borgen ødelagt i brann, og mesteparten av murene ble brutt ned for å brukes som bygningsstein på Båhus. Ragnhildholmen fikk altså en brukstid på mindre enn 100 år. I 1881-82 gjorde byråchef Wilhelm Berg en undersøkelse av murene. Det ble funnet mange mynter, våpen og draktutstyr, husgeråd, redskap og verktøy. Borgen bestod av en hovedmur som omsluttet en firkantet borggård. Inntil muren lå bygninger for forråd og innkvartering. På østsiden var et kraftig firkantet tårn, og på sørsiden et utenverk som beskyttelse for porten. Hele anlegget var omsluttet av voller og graver. På nordsiden var elven, og rundt på sørsiden var sump og våtmark. Lingen (Ems). Lingen (Ems) er en by i Landkreis Emsland, i vestlige delen av Niedersachsen. Byen som ligger ved elven Ems og i nærheten av den nederlandske grensen, har 56.569 innbyggere (juni 2007). Historie. I 975 ble byen nevnt for første gang, da keiser Otto II overførte gods i Lingen til biskop Rudolf av Osnabrück. I 1227 hadde Lingen bystørrelse. I 1372 ble Kivelinge grunnlagt, et forsvar av byens unge menn. I midten av 14. århundre fikk Lingen bylover som i 1401 ble bekreftet av greve Nikolaus II. av Tecklenburg. I 1498 ble grevskap Tecklenburg delt, og greve Nikolaus IV residerte på Lingen borg til 1541. En brand ødela store deler av byen i 1548. I 1554 fikk Lingen en poststasjon. Dagens Gamle Poststasjon ved torget ble bygd i 1653. I 1597 ble Lingen erobret av prins Mauritz av Oranien. I 1605 var det den spanske krigsherren Ambrosio Spinola som tok byen igjen. I 1632 ble festningen revet og byen ble igjen eiet av det nederlandske huset Oranje. I 1697 grunnla Vilhelm III, prins av Oranien, universitetet (gymnasium academicum). I 1702 gikk byen og grevskap til Preussen. I 1855 ble St.-Bonifatius-Hospital grunnlagt og ett år senere ble byen tilknyttet til jernbanenettet og fikk et jernbaneverk som ble byens største arbeidsgiver. I 1927 ødela en tornado flere hus i det historiske bykjernen. Under den andre verdenskrig ble jernbaneverket og deler av byen ødelagt. Etter krigen ble Lingen okkupert av britiske trupper som opprettet en leir for displaced persons, de fleste polakker. En stor flom i elven Ems ødela igjen deler av byen i februar 1946. Ved hjelp av Marshallplanen ble oljeraffineriet bygd i 1950. Vei. Lingen ligger i nærheten av motorveien A 31 og er krysningspunkt av B 70, B 213 og B 214 som siden slutten av 1970-årene føres rundt utenfor byen. Jernbane. Lingen ligger ved den 1855 åpnede strekningen Ruhrområdet–Nordsjøen og betjenes i dag ved Intercitylinjen Luxembourg–Norddeich (hver annen time) og regionaltoget „Emsland-Express“ Münster–Emden (hver time). Godstogene betjener oljeraffineriet nord og stålverket sør fra byen. Elv og kanal. Elven Ems kan trafikkeres kun på en kort strekning som i dag brukes bare av fritidsbåter. Siden 1829 omkjøres de tallrike elveslingene mellom Lingen og Meppen ved Ems-Hase-Kanal som i mer en hundre år er del av Dortmund-Ems-Kanal. Severdigheter. Torget er byens ”bestestua” Rådhuset fra 1555 som er byens landemerke, brukes i dag for representative anledninger og for brylluper. Flere andre historiske hus ligger omkring torget. Byens peneste gate er Burgstraße, som begynner på torget og fører langs Hellmannsche huset fra 1641, katolsk Bonifatiuskirken fra 1832 og Palais Danckelmann fra 1646 som huser tingrettet i århundre. Siste resten til den festningen som ble revet i 17. århundre, er Pulvertårnet. Det ble renovert av Kivelinge i 1961. Nord fra byen ligger en kunstig sjø som ble bygg som kjølvannsreservoir i 1980-tallet og fungerer nå også som fritidssted. Religion. Mens det bor i resten av Emsland nesten utelukkende katolikker, er den protestantiske andelen i befolkningen i Lingen omtrent en fjerdedel. Jernbaneverk. Når den Hannoversche Westbahn Löhne–Emden ble bygd, fikk i 1856 Lingen det sentrale vedlikeholdsverk som i mange år var den eneste store arbeidsgiver i byen. Etter en lang innkrympingsprosess ble verket nedlagt i 1985. Oljeindustri. Etter Den andre verdenskrig ble Lingen til tysk oljeidustrisenter. Oljefunnet i Emsland er Tysklands største. Raffineri Holthausen produserer drivstoff, fyrolje og flytende gass. Kraftverk. I 1968 grunnla Vereinigte Elektrizitätswerke Westfalen (VEW) et av Tysklands første atomkraftverk i Darme. Det ble slått av i 1977. En ny atomkraftverk ble bygd i 1988. I tillegg produseres der strøm av to gasskraftverk. Opel Astra. Opel Astra er en liten familiebil utviklet og produsert av Opel, et underselskap av General Motors. Modellen selges under Opel-merkenavnet i Europa (unntatt Storbritannia), Japan, Irland, Midtøsten, Nord-Afrika, Sør-Afrika og India, under Vauxhall-navnet i Storbritannia, under Holden-navnet i Australasia og under Chevrolet i Latin-Amerika. I Russland selges modellen både under Opel og Chevrolet. Fra 2007 av selges modellen også i USA og Canada som Saturn Astra. Astra bygges i Tyskland, Belgia, Storbritannia, Brasil, Sør-Afrika, India, Polen, Ukraina og Russland, i tillegg til montering i flere andre land. Frem til 2007 har det vært tre generasjoner av modellen, navngitt etter påfølgende bokstaver fra det latinske alfabetet. Opel har valgt å fortsette generasjonene etter Opel Kadett, og dermed heter den første generasjon Opel Astra "Astra F", da siste generasjon Kadett var "Kadett E". Modeller solgt under andre merkenavn enn Opel har også andre generasjonsnavn, avhengig av modellhistorien i de respektive markeder. Astra F. Astra F debuterte i 1991, og dermed adopterte også Opel Astra-navnet, et navn som ble brukt for de to siste generasjoner Kadett ("Kadett D" og "Kadett E") i Storbritannia under Vauxhall-navnet. Modellen var tilgjengelig som tre- eller femdørs kombi, sedan og stasjonsvogn, kjent som "Caravan". En cabrioletutgave var også tilgjengelig, designet og bygget av italienske Bertone. Astra F gikk ut av produksjon i 2001. Astra F ble lansert i Sør-Afrika i 1992, hvor den ble produsert på lisens av Delta. Her ble Kadett-navnet beholdt frem til 1999 for hatchback-modellene, mens sedan og stasjonsvogn het Astra. Astra ble tilgjengelig under Holden-navnet i Australasia, først i New Zealand i 1995, så i Australia fra 1996. De første modellene ble importert fra Storbritannia, mens dagens modell produseres i Belgia. Den opprinnelige Holden Astra var en Nissan Pulsar med Holden-logoer. Astra F fikk en ansiktsløftning i 1995, da Opel lanserte sin nye Ecotec-motor. Astra G. Astra ble lansert i Europa i 1998. Den var tilgjengelig som tre- eller femdørs hatchback, firedørs sedan og to spesialutgaver: Astra Coupé og Astra Cabrio, begge designet og bygget av Bertone. Produksjonen av Astra G fortsatte på GMs fabrikk i Polen, og selges også som "Chevrolet Astra" i Brasil. Astra DTM. Astra G-serien var også basis for en løpsutgave av Astra, som konkurrerte i Deutsche Tourenwagen Masters (DTM)-serien. Til tross for at flere biler deltok i løpene tok kun én bil noen god plassering, med Manuel Reuter bak rattet, en andreplass i 2000-sesongen. Bilene hadde blant annet måkevingedører, og var utstyrt med en 4.0-liters V8-motor med omkring 500 hestekrefter. Astra XTreme. Astra XTreme var en konseptbil presentert på bilutstillingen i Geneve i 2001. Den var utstyrt med en 4.0-liters V8-motor med 444 hestekrefter, måkevingedører, fempunkts setebelter og en rekke karosserideler i karbonfiber. Astra H. Astra H ble lansert i Europa i mars 2004. Den var basert på GMs nye Delta-plattform, og størrelsen hadde økt betraktelig fra de tidligere generasjoner. Astra H ble først lansert som femdørs hatchback, før en femdørs stasjonsvogn og en sportsligere tredørs hatchback ble tilgjengelig fra sent i 2004. Astra OPC/VXR. I 2005 introduserte Opel sin OPC-utgave av Astra GTC (kalt "Astra VXR" i Storbritannia), som er utstyrt med en 2.0-liters turbomatet Ecotec-motor med 240 hestekrefter. Standardutstyr er blant annet sekstrinns manuell girkasse, xenon-hovedlykter og 18" lettmetallfelger. Petra Pau. Petra Pau (født 9. august 1963 i Berlin) er en tysk politiker (PDS, Die Linkspartei.PDS, Die Linke) og visepresident i Forbundsdagen. Pau er oppvokst i DDR og begynte i 1979 på den kommunistiske masseorganisasjonen Jungpionieres skole i Droyßig, hvor hun utdannet seg til «Freundschaftspionierleiterin» og barneskolelærer i tysk og kunstfag. Hun ble medlem av kommunistpartiet, SED, i 1983. Fra 1985 studerte hun ved SEDs partihøyskole «Karl Marx», hvor hun i 1988 fikk tittelen «Diplom-Gesellschaftswissenschaftlerin» («diplom-samfunnsviter»). Frem til 1990 arbeidet hun ved Freie Deutsche Jugends sentralråd. Etter kommunismens fall ble organisasjonen avviklet i 1990, og hun ble arbeidsløs. I 1990 begynte hun å engasjere seg politisk for SEDs etterfølgerparti, PDS. Etter at André Brie i 1992 måtte trekke seg på grunn av sin Stasifortid, ble hun valgt til partiets delstatsleder i Berlin. Dette vervet hadde hun til desember 2001, og fra 2000 til 2002 var hun nestleder i PDS. Pau ble innvalgt i bydelsutvalget i Berlin-bydelen Hellersdorf i 1990, og satt der til 1995. Fra 1995 til 1998 var hun innvalgt i Berlins parlament. I 1998 ble hun så innvalgt i Forbundsdagen. Hun ble gjenvalgt i 2002, og var en av to representanter fra PDS frem til 2005. I 2005 kom partiet hennes over sperregrensen, og hun ble valgt til parlamentarisk nestleder. Pau har i sitt parti etter 1990 blitt regnet til reformistene. Etter at partiets leder Lothar Bisky høsten 2005 fire ganger forgjeves hadde forsøkt å bli valgt til en av de seks visepresidentene i Forbundsdagen, men hver gang blitt nedstemt, valgte partiet etter noen måneder å nominere Petra Pau i håp om at de andre partiene ville akseptere henne. 7. april 2006 ble hun valgt til visepresident. 385 stemte for, 138 stemte mot og 58 stemte avholdende. Det er sedvane i Forbundsdagen at alle fraksjonene er representert i presidiet. De andre partiene aksepterte Pau på grunn av hennes moderate holdninger. Etter forbundsdagsvalget 2009 ble hun på nytt valget til parlamentets visepresident. I 2012 ble det kjent at også Petra Pau blir overvåket av Verfassungsschutz. Ulnes bru. Ulnes bru er ei veibru i Nord-Aurdal kommune i Oppland. Brua krysser Strondafjorden ved Ulnes, og ble åpnet 20. juni 2003. Den er ei trebru med 3 spenn på 35 meter hver, til sammen 105 meter. Den nye trebrua erstattet ei tidligere betongbru fra 1932 som var smal og dårlig. Ulnes bru er del av en sidearm til fylkesvei 261. Beatles Unlimited Magazine. "Beatles Unlimited Magazine" () er et internasjonalt, engelskspråklig Beatles-tidsskrift som utgis fra Nieuwegein i Nederland. Hovedredaksjonen befinner seg i Nederland og i Storbritannia. Utgivelsen ble startet i mars 1974 av «The Beatles Work Group», som var en nyhets- og informasjonssøkende komité opprettet av «Deutch Beatles Fanclub» (stiftet så tidlig som 10. november 1963). I begynnelsen het tidsskriftet "Beatles Unlimited. An Independant Bimonthly for the Fans of John, Paul, George and Ringo", men da innholdet var mer preget av undersøkende artikler, intervjuer og nyhetsstoff og fremsto det aldri som noe fanzine med lesebrev og formidling av memorabilia og skiftet fra nr. 130 i november 1996 navn til "Beatles Unlimited Magazine" eller "BU Magazine". Bladet regnes i dag som verdens ledende Beatlestidskrift. Det utgis i parallelle utgaver på engelsk, tysk og nederlandsk. På hvert språk utkommer det seks nummer i året. I 2008 vil ’’BU Magazine’’ ha passert 200 nummer. Foruten intervjuer, Beatlesfaglige artikler og turnéstoff har bladet en rekke faste spalter; Newsdesk, Streettalk, Ditz' Column (med presentasjon av nye Beatles- og relaterte utgivelser på CD og DVD), Booklook, Cover Corner og Dig It (med innholdsfortegnelser og kommentarer til ulike bootlegutgivelser av Beatles som gruppe og soloartister). "BU Magazine" er nok mest rettet mot spesialister og svært dedikerte Beatlesentusiaster. For samlere finnes det en backlist med ca. 2/3 av de tidligere utgivelsene tilgjengelig for salg og spesialdesignede permer (binders) i blått og rødt med «Beatles unlimited» i gullbokstaver på ryggen. Redaksjon. Hvert år i april arrangerer "BU Magazine" en "International Beatlesconvention". Hel (underverdenens herskerinne). a>ens Hel, herskerinne over de døde. Hel («den skjulte») er i den norrøne mytologien datter av Loke og Angerboda og herskerinne over de døde. Hun er halvt blå og halvt menneskefarget. Hun er søster av Midgardsormen og Fenrisulven. Hun ble sendt til Niflheim for å styre over ni verdener. Alle som døde av alderdom eller sykdom havnet hos henne. Hel er ofte blitt framstilt som forskjellige ting, av og til halvt menneske og halvt skjelett. Ole Andreas Thomassen. Ole Andreas Thomassen, også kalt Skuvla-Tomma, ble født i Skibotn 19. oktober 1844. Han vikarierte først som lærer på skolen i Skibotn fra 1866 og avla lærerskoleeksamen som seminarist i Alta i 1870. I 1871 gjennomførte han et kurs på Landbrukshøyskolen i Ås. Deretter arbeidet han en periode som lærer i Talvik og i Kvalsund før han fra 1873 ble lærer i skolekretsene Galten og Øyfjord. 4. juli 1875 ble Ole Andreas Thomassen gift med Helene Amundsen (1858–1939) fra Hasvik. De fikk etter hvert seksten barn. I 1884 flyttet Helene og Ole Andreas Thomassen til småbruket Nordstrand i Indre Billefjord i Kistrand (Porsanger). Ved siden av lærergjerningen hadde de noen sauer og kyr. Ole Andreas fungerte som kirketolk og var 33 år rettstolk i meddomsretten. Han hadde dessuten mange kommunale verv; kretssykekassa, fattigstyret, skolestyret og forliksrådet. Ole Andreas Thomassen samlet inn folkeminner i Lyngen, Kistrand og Hasvik for professor J.A. Friis. Han sendte også opptegnelser til Just Knud Qvigstad, som blant annet ble sitert i’’Lappischer Aberglaube’’ (1920) og ’’Lappiske Eventyr og Sagn’’, Bind 2 (1927). Ole Andreas Thomassen sluttet som lærer i 1919. Han døde i Kistrand 7. desember 1926. Litteratur. Erik Henning Edvardsen: Skolelærer Ole Andreas Thomassen.’’ (s. 7-10). ’’Porsangerfolket. Årbok for Porsanger 1996’’. Lakselv. Ole Thomassen: ’’Lappenes forhold’’. Med tillegg av Peder Arild Mikalsen. Sámi Giellaguovddáš (Samisk Språksenter). Gáivuotna (Kåfjord) 1999. ISBN 82-995148-0-0. Thomassen, Ole Andreas Thomassen, Ole Andreas Thomassen, Ole Andreas Thomassen, Ole Andreas Thomassen, Ole Andreas Hel (underverdenen). Hel var navnet på dødsriket i norrøn mytologi, også kalt Helheimen eller Helvete. Det var ikke «helvete» i den forstand uttrykket forstås i dagligtale i dag – man ble ikke straffet for sine tidligere misgjerninger der. Helheimen ligger under jorden, et sted langt mot nord. For å komme dit må en passere Gjallarbroen, som går over den halvt underjordiske elva Gjoll. Helheimen består av i alt ni verdener. Tåkeskog. Tåkeskog er en biotop dominert av tett skog i fuktige, tropiske og høytliggende områder, typisk mellom 2000 og 3000 moh. i skråningene av tropiske fjell. På disse høydene er luftfuktigheten gjerne meget høy, og skogen er preget av nesten permanent tåke og skodderegn. Trærne er oftest ikke så høye som i tropisk regnskog, et typisk trekk er at de gjerne har svært mange epifytter, blant andre orkideer og planter i ananasfamilien. Mange steder er det tette tepper av moser, både på trærne og på skogbunnen. Det meste av denne biotopen fins i Asia, mens resten er fordelt på Latin-Amerika med 25 % og Afrika med 15 %. Tåkeskog finnes ikke i Europa, men i regnfulle områder på Kanariøyene, Azorene og Madeira vokser en skogtype ("laurisilva") med et stort innslag av laurbærtrær, som kan karakteriseres som tåkeskog. Tåkeskogen har ofte et svært stort biologisk mangfold, blant annet finnes det her mange unike arter av fugler og sommerfugler som ofte har meget begrensede utbredelser og derfor er svært sårbare for hogst eller andre miljøendringer. I dag går arealene tilbake på grunn av klimaendringer, aktiviteter i samband med vegbygging og skoghogst, og vekst i landbruksareal. Tilbakegangen gjør mange forskere uroa fordi områdene er kilde for reint vann til mange millioner mennesker og fordi biotopen holder et rikt mangfold. Amund Sigurdsson. Amund Sigurdsson (født ca. 1400, død 1465), av adelsslekten Bolt, var en norsk opprørsleder. Som sysselmann i Borgarsyssel ledet Amund bøndene på Østlandets oppstand mot kong Erik av Pommern i 1436. Denne reisningen sto i forbindelsen med Engelbrekt Engelbrektssons opprør. Han trengte inn i Oslo og tok bispegården der, men måtte deretter overgi seg (18. februar 1437) og inngå forlik med riksrådet, som lovet å tale hans sak hos kong Erik. Raggsteindalen Høyfjellsstue. Skilt som peker i retning Raggsteindalen Høyfjellsstue, i det man kommer ned selve Raggsteindalen. Pilen på bildet peker nøyaktig på hytten, som ligger ute på odden ved det regulerte Strandavatnet. Raggsteindalen Høyfjellsstue er en privateid og familiedrevet turisthytte/høyfjellshotell beliggende ved Strandavatnet i Hol kommune i Buskerud. Hytten ligger på nordsiden av Hallingskarvet, hvor Raggsteindalen vider seg ut mot vannet. Den nåværende hytten ble opprinnelig bygget i 1933, siden ombygget og påbygget i 1959, 1963, 1987 og 1991. Per i dag har hytten 80 sengeplasser, fordelt på eldre rom, og nyere rom med eget bad. Hytten har i alle år vært drevet av familien Villand. Fra Raggsteindalen går det stier videre til Geiterygghytta, Geilo, Haugastøl, Iungsdalen og Finse. Lordehytta er også tilgjengelig herfra, langs stien til Haugastøl. Også Folarskardsnuten kan nås fra Raggsteindalen. Det er den høyeste toppen på Hallingskarvet. Mads Ahlsen. Mads Andreas Ahlsen (født 22. juli 1977) er en norsk fotballdommer fra Navestad som representerer Hafslund Idrettsforening. Han begynte å dømme i 1994 og ble dommer i Adeccoligaen 2007. Dag Vidar Hafsås. Dag Vidar Hafsås (født 26. juni 1973) er en norsk fotballdommer som representerer Kolstad Idrettslag. Han begynte å dømme i 2001 og har vært dommer i Adeccoligaen siden 2005. Han debuterte som dommer i Tippeligaen i siste serierunde i 2008, og ble oppnevnt til Tippeligadommer foran 2009-sesongen I desember 2010 ble Hafsås oppnevnt som FIFA-dommer. Han har dømt 32 kamper i Tippeligaen Håvard Hakestad. Håvard Hakestad (født 1. juni 1973) er en norsk fotballdommer som representerer Trott Idrettslag på Stord. John Åge Mjåland. John Åge Mjåland (født 4. juli 1968) er en norsk fotballdommer som representerer Idrettslaget Imås Fotball. Han begynte å dømme i 1994 og har vært dommer i Adeccoligaen siden 2005. Dag-Roger Nebben. Dag-Roger Nebben (født 5. september 1980) er en norsk fotballdommer som representerer Åsa Idrettslag. Han har vært assistentdommer i Tippeligaen siden 2004 men han har vært assistentdommer siden 1996. Geir Åge Holen. Geir Åge Holen (født 25. august 1967) er en norsk fotballassistentdommer som representerer Rælingen Fotballklubb. Han har vært assistentdommer i Tippeligaen siden 2000 og han har vært assistentdommer i FIFA siden 2001 men han begynte å dømme i 1989. Jan Petter Randen. Jan Petter Randen (født 20. juli 1965) er en norsk fotballassistentdommer som representerer Hof Idrettslag. Han har vært assistentdommer i Tippeligaen siden 2001 og har vært assistentdommer i FIFA siden 2004. Hans dommerkarrière begynte i 1988. Ramberg (Seljord). Ramberg er en plass under Meås i Seljord gnr. 28 bnr. 12. Ramberg ligger under fjellet Skogsodd, på grensen mot Åsgrend i Kviteseid kommune. Land og lynne. De første som en vet bodde på plassen var Johans Talleivson og kona Ingeleiv Jarandsdotter. Ingeleiv var en av de beste kildene for Magnus Brostrup Landstad og Olea Crøger da de samlet folkeviser. Plassen Ramskeid i Kviteseid ligger tett ved. Her vokste Maren Ramskeid opp. Hun var kilde for Olea Crøger da hun nedtegnet Draumkvedet. Olav Skogen (1816–1884) bodde og på Ramskeid. Han var barnebarn av Anne Golid som var kilde for Jørgen Moe, og var selv en stor forteller og spelemann. Han var far til spelemannen Jørgen Tjønnstaul. I en periode bodde også familien til den legendariske kjempekaren, Sterke-Nils, her. Underberg og Staulen er naboplasser mot Seljord. Olaug Andresdotter Navarskard; søster av Hølje, Leidulf og Gaute Navarskard fra Møsstrond ble gift til Underberg, og hun og mannen, Andres Torson, rydda plassen i 1830-årene. Spelemannen Olav Eivindson Jonslid g.m. Kjersti Johansdotter Ramberg rydda Staulen og bygde der i 1840-årene. Spelemannen Kjetil Flatin mente det var spelemannsnatur i området. Han kjøpte Ramberg ca.1899 og bodde der livet ut. Både på Ramberg og på Underberg var det felemakerverksteder. Rock in Rio (konsertvideo). "Rock in Rio" er Iron Maidens femte konsertvideo. Innspillingen skjedde på Rock in Rio-festivalen 2001 under bandets "Brave New World"-turné 2000-2001. Konserten ble spilt foran 250.000 tilskuere og flere millioner fans på TV. Dette er imidlertid bandets største konsert noensinne. Konsert har også blitt gitt ut på CD. Opptakene ble gjort 19. januar 2001. DVD-en ble utgitt sommeren 2002. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1923. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1923 ble vunnet av Sportsklubben Brann etter at de vant over Lyn. Dette var første gangen Brann vant et norgesmesterskap og første gang et lag utenfor Østlandet vant en cupfinale. Andre kamper. Brann–Aalesund 4–1, Brage–Tryggkameratene 11–1, Brodd–Stavanger IF 0–4, Mjøndalen IF–Drafn Sportsklubb 1–3 eeo, Falk–Odd Grenland 2–4, Idrettsforeningen Fram, Larvik–Sportsklubben 1910 3–0, Fredrikstad–Sarpsborg FK 1–4, Freidig–Kvik, Trondhjem 4–8, Frigg Oslo–Hamar IL 2–1, Start–Grane, Arendal 2–1, Strømsgodset–Kvik, Fredrikshald 0–3, Skiold–Larvik Turn 0–1, Lillestrøm–Moss 2–4, Lyn–Lyn 3–3 eeo, Storm–Ørn FK 1–0 eeo (senere annullert, Storm trakk seg), Referanser og noter. 1923 Fotball for herrer Odd Arne Vangen. Odd Arne Vangen (født 27. september 1964) er en norsk fotballassistentdommer som representerer Nybergsund Idrettslag. Han har vært assistentdommer i FIFA siden 2001 men han begynte å dømme i 1984. Maren Johanne Olsdotter Jektvik. Maren Johanne Olsdotter Jektvik (født 7. november 1811 på Jelsøya i Kvenvær, død ved halshogging 11. juni 1849 ved Bruholmen på Dolmøya) var datter av Ola Larsen og Randi Jonsdotter. I juli 1833 giftet hun seg med Ola Pedersen fra Jektvika på Dolmøya. Han kom hjem syk under skreifisket ved Titran våren 1847, og døde etter et par uker. Maren Jektvik ble anklaget for å ha forgiftet ektemannen. Etter at slektninger krevde rettslig undersøkelse av liket ble Maren arrestert. Obduksjon kunne imidlertid ikke med sikkerhet påvise gift i innvollene, og hun ble løslatt. Da Maren i senere avhør tilstod at hun hadde hatt arsenikk i huset, lovlig kjøpt for å utrydde rotter, ble det gjennomført en ny obduksjon. I april 1848 ble det påvist rester av arsenikk i liket. Det ble reist anklage og Fosen underrett behandlet saken 27. juni 1848, der Jektvik ble frikjent. Dette ble stadfestet 21. august samme år i Trondhjem Stiftsoverrett. I Høyesterett ble hun imidlertid den 25. november 1848 dømt til døden ved halshogging. Den 23. desember 1848 tilsto Maren Jektvik å ha gitt mannen arsenikk. Motivet var at hun hadde en yngre elsker. Hun ble henrettet den 11. juni 1849 på gården Jektvik av skarpretter Lars Hyll. Dette var hans første henrettelse av en kvinne, og kort tid etter dette sa Hyll opp sin stilling. Marenspillet som fremføres på Hitra hver sommer er et drama fritt bygd over Maren Jektviks skjebne, liv og menneskene rundt henne. Fiat 850. Fiat 850 er en liten, bakhjulsdreven personbil fra den italienske bilprodusenten Fiat, som ble produsert mellom 1964 og 1973. Fiat 850 var en videreutvikling av den populære Fiat 600. Det interne kodenavnet for Fiat 600 under utviklingen var «Project 100», og dermed ble kodenavnet for 850-prosjektet «100G», «G» for det italienske ordet "Grande", som betyr «stor». Motoren i 850 var basert på den samme som Fiat 600, men fikk et økt sylindervolum (til 843 cm³). 850 ble levert i to utgaver, «normale» som var standardutgaven med 34 hestekrefter, og «super», som hadde 37 hestekrefter. Toppfarten var omkring 125 t. Varianter. 850-serien inkluderte flere karosserityper med liknende komponenter under skallet, alle utviklet fra Fiat 600. Fiat 850 Coupé. Coupé-modellen ble første gang presentert på bilutstillingen i Geneve i 1965, og hadde den opprinnelige 843 cm³-motoren, denne gangen med 47 hestekrefter. Toppfarten var 135 km/t. Fiat 850 Spider. Samtidig som introduksjonen av coupémodellen viste Fiat også en cabriolet-utgave, "Spider", med 49 hestekrefter og en toppfart på 145 km/t. Karosseriet var designet og bygget av italienske Bertone. Fiat 850 Special. 850 Special var en oppdatert utgave av 850 sedan, som ble lansert i 1968. Den hadde samme motor som 850 Coupé, med 47 hestekrefter, og var utstyrt med skivebremser foran, sportsratt og annet interiør. Ansiktsløftninger. I 1968 fikk Spider og Coupé en oppdatering, med sterkere motor (903 cm³, 52 hestekrefter). Modellene ble heretter kalt Sport Spider og Sport Coupé. Sport Spiders karosseri var det samme som før, men med oppdatert front. Hovedlyktene fikk plass i skjermene, og blinklysene ble plassert under støtfangeren. Samme år ble også flere spesialutgaver av Spider lansert, "Racer" med metalltak, og "Berlinetta", en cabriolet med avtagbar hardtop. Produksjonsstans. Produksjonen av Coupé ble stanset i 1971, sedan i 1972 og Spider i 1973, etter et salg på omkring 2.3 millioner eksemplarer sammenlagt. Under navnet SEAT 850 ble modellen produsert noe lenger i Spania, også i en firedørs variant. Etterfølgeren Fiat 127 ble lansert i 1971. Fiat 850 ble også produsert under navnet Pirin-Fiat i Bulgaria mellom 1967 og 1971. Fiat Dino. Fiat Dino er en sportsbil fra den italienske bilprodusenten Fiat som ble produsert mellom 1967 og 1973. Dino var et steg mot produksjonen av Ferraris Dino, og de to modellene forveksles ofte. Fiat Dino gjorde det mulig for Ferrari å oppnå det nødvendige produksjonsantall for å homologere Alfredo Ferraris V6-motor for bruk i Formel 2-racing. Ferrari startet sin første serie av midtmotoriserte biler i 1969, og solgte dem under merkenavnet Dino. Modellene Dino 206 GT og Dino 246 GT var utstyrt med motorer identisk med Fiat Dino, mens Dino 308 GT4 hadde en V8-motor og ble omdøpt til «Ferrari» i sitt siste år i produksjon. Bilen var først tilgjengelig med en 2.0-liters V6-motor med 160 hestekrefter og en femtrinns manuell girkasse. Det var den første Fiat-motoren utstyrt med doble overliggende kamaksler. Denne motoren ble senere forstørret til 2.4 liter og 180 hestekrefter i 1969. I motsetning til Ferraris versjon var Fiat Dino utstyrt med bladfjærer. Ytelsene var imponerende, med 0-100 km/t på under åtte sekunder. Motoren var utstyrt med tre Weber-forgassere, og to forskjellige karosserityper var tilgjengelig; en cabriolet designet av Pininfarina, og en coupé designet av Bertone. Gyger. Gyger (flertall "gygre(r)", fra norrønt "gýgr") er termen for kvinnelig representant for jotnene i den norrøne litteraturen. Gygras mannlige motstykke kalles som oftest jotne, derav den mer akademiske termen jotunkvinne. Gygra er som jotnen enorm. Forøvrig kunne gygra i norrøn mytologi være både meget vakker og kløktig. Navngitte gygrer i mytologien er Alta, Angerboda, Angeya, Aurboda, Bestla, Eistla, Eyrgjfa, Fenja, Gjalp, Gerd, Greip, Grid, Gunnlod, Hrimgerd, Hrod, Hyndla, Hyrrokin, Imdr, Jernsaksa, Menja, Nal, Natt, Ragnhild, Skade og Ulfrun. Underverdenens herskerinne Hel, bør vel også nevnes i sammenhengen siden mora er gyger og faren er halvt jotne. For øvrig omtales en rekke ikke navngitte gygrer. Gyger i folkeminne. Gygra er sentral også i flere middelalderballader, eventyr og sagn. Stadig skildres langbeinte gygrer ridende på kjempehester som er 18 alen fra knærne og ned, og likevel drar gygrene lår og legger etter seg langs jorda. Gygra i folkeminne er ikke bare stor, hun er også nokså stygg og sur. Hun har f.eks. en abnorm nese som hun bruker til å røre rundt i grua med, og øyne er så store som tjærn. Gygra blir ofte også framstilt som ikke altfor smart, om enn ikke så dum som trollet. Gygrene i folkekulturen framstår noen ganger som kjerringa til risen (trollet), andre ganger er hun ugift. Den ugifte gygra ser ut til å være erotisk tiltrukket av vakre unge mennesker, og hun tar like gjerne skjønne jomfruer som sterke karer. Men det kommer aldri så langt som til ekteskap. Den bergtatte jomfru eller ungsvein kommer seg alltid unna i siste lita. Gyger, risegyger eller trollkjerring. Gygra i folkekulturen dukker opp under ulike dialektiske termer som f.eks. «gyvr», «gjøger», «gjørg», «jure», «risegyger», «risejure». Men allermest kjent er nok likevel gygra under benevnelsen «trollkjerring». Norgesmesterskapet i fotball for menn 1925. Brann ble Norgesmester etter at de vant over Sarpsborg med 3–0 den 18. oktober. Målscorere for Brann var Alexander Olsen som scoret i det 12. minutt og Finn Berstad som scoret i det 69. og i det 76. minutt. 10 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Fredrikstad stadion i Fredrikstad. Dommer var Fridtjof Johansen. Dette var andre gangen Brann vant et Norgesmesterskap. Branns vinnerlag: Hugo Hofstad, John Johnsen, Odd Rasmussen, Johan Greve, Alexander Olsen, Kaare Kongsvik, Folke Kirkemo, Arthur Jensen, Bjarne Johnsen, Finn Berstad og Herbert Lunde. Kilde. 1925 Fotball for herrer Konstanz. Konstanz sett fra tårnet av domkirken. Midt i bildet broen over Rhinen, som forbinder den gamle og den nye bydelen. Konstanz er en by helt sør i Tyskland i delstaten Baden-Württemberg, beliggende ved bredden av Bodensjøen og direkte ved grensen til Sveits. Med vel 80 000 innbyggere er Konstanz den største av byene ved Bodensjøen, og har således gitt opphav til sjøens navn på en rekke andre språk enn tysk, for eksempel engelsk: "Lake Constance". Konstanz ligger ved den vestlige bredden av "Obersee", den største av Bodensjøens to delsjøer, akkurat der hvor Rhinen renner ut av Obersee og forbinder denne med den mindre delen av Bodensjøen, "Untersee". Historie. De første sporene etter siviliasjon i Konstanz går tilbake til sent i steinalderen. Rundt år 100 e.Kr. slo romere seg ned på stedet, og navnet, som opprinnelig var Constantia, kom fra keiser Constantius Chlorus som kjempet mot alamannerne i området og bygde festningsverk i byen. Rundt 585 kom den første biskopen til Konstanz og markerte starten på byen som et åndelig senter. Konstanz eide den eneste broen over Rhinen i området, og blomstret som en handelsby i løpet av middelalderen. Lin som ble produsert i byen fikk internasjonalt renommé og byen ble velstående. I 1192 fikk Konstanz status som fri riksstad, og var dermed direkte tilknyttet Det tysk-romerske riket med stor grad av uavhengighet fra keiseren. I 1414–1418 fant konsilet i Konstanz sted. Under en av forhandlingene, den 6. juli 1415 ble Jan Hus, som av kirken ble sett på som en trussel mot kristendommen, brent på bålet. Det var her "Det vestlige skisma" ble avsluttet, og pave Martin V ble valgt under den eneste konklaven holdt nord for Alpene. "Konzilgebäude", der konklaven ble holdt, kan man fremdeles se i dag. I 1460 erobret Det sveitsiske edsforbundet Thurgau, området rundt Konstanz. Konstanz prøvde så å selv bli en del av Sveits, men skogkantonene stemte mot siden de fryktet at bykantonene ville få for mye makt. Konstanz ble dermed med i Det schwabiske forbundet. I den schwabiske krigen i 1499 mistet Konstanz alle privilegiene sine. Reformasjonen gjorde sitt inntog i Konstanz i 1520-årene, ledet av Ambrosius Blarer, og like etter erklærte byen seg offisielt for protestantisk. Biskopen ble da midlertidig flyttet til Meersburg, en liten by på den andre siden av innsjøen. Byen fulgte først Confessio Tetrapolitana, og så Confessio Augustana. I 1548 gjorde Keiser Karl V byen fredløs gjennom en såkalt riksakt («Reichsacht»), og byen måtte overgi seg til Erkehertugdømmet Østerrike (Huset Habsburg). Konstanz mistet dermed sin status som fri riksstad. Habsburgherskerne ville gjeninnføre katolisismen i Konstanz, og åpnet et jesuittuniversitet i byen i 1604. Teateret som fulgte med, bygd i 1610, er det eldste teateret i Tyskland som fremdeles er i daglig drift. I 1821 ble Konstanz bispedømme oppløst og ble en del av Freiburg erkebispedømme. Jane Boleyn, vicomtesse Rochford. Jane Boleyn, vicomtesse Rochford (født ca. 1505, død 13. februar 1542) var en engelsk adelskvinne under Henrik VIII. Hun var svigerinne av kongens andre hustru, Anne Boleyn, og hoffdame for hans femte hustru, Katarina Howard. Jane ble henrettet sammen med Katarina. Tidlig liv og ekteskap. Hun ble født Jane Parker, og var datter av Henry Parker, 10. baron Morley og Alice St John, eldste datter av sir John St John. Begge foreldre var fra familier med katolske sympatier. Jane ble født i Norfolk; årstallet er uklart men det var før eller i 1505. Omkring 1524 giftet hun seg med George Boleyn, vicomte Rochford, som var bror av Anne Boleyn. Forholdet til svigerfamilien var ikke enkelt, men hun kom godt overens med Anne. De to la i 1535 et komplott sammen for å fjerne en av kongens elskerinner fra hoffet. Da kongen oppdaget dette ble Jane sendt i eksil noen måneder. Ekteskapet med George Boleyn var svært ulykkelig. Forskjellige teorier, som at han var homofil, har blitt foreslått, men de fleste historikere heller mot at han var en notorisk kvinnejeger, noe som styrkes av samtidige kilder. Det ser ut til at det ble født en sønn i ekteskapet, som senere ble dekanus i Lichfield. Dokumentasjonen på dette er uklar, og det er mulig at det i stedet dreier seg om en sønn av en fjernere slektning. I mai 1536 ble George Boleyn arrestert og satt i Tower of London, anklaget for et incestuøst forhold til sin søster Anne. Han ble dømt for dette ved hjelp av en forklaring avgitt under ed fra Lady Rochford, som sverget på at hun var overbevist om at de to hadde hatt et seksuelt forhold siden vinteren 1535. Det var ingen beviser for dette, men anklagen gav det påskudd Boleynfamiliens fiender trengte. I tillegg til incestanklagen, som var meget alvorlig og ville føre til dødsstraff, var det å ha et forhold til dronningen regnet som høyforræderi. Dronning Anne ble henrettet to dager etter ham. Begge nektet for forholdet, og Jane Boleyn ble beryktet for sin rolle i saken. Senere intriger. Etter henrettelsen av mannen var Jane borte fra hoffet inntil hun fikk en plass som hoffdame hos kongens tredje hustru, Anna av Kleve. Hun vitnet i juli 1540 til fordel for kongen da han ville skille seg fra Anna, og hevdet at dronningen hadde sagt til henne at ekteskapet aldri hadde blitt fullbyrdet. Dette gjorde det lettere for kongen å få innvilget skilsmisse slik at han kunne gifte seg med Katarina Howard. Jane ble "Lady of the Privy Chamber" for den nye dronningen, og hadde betydelig innflytelse på henne. Da den unge dronningen ble lei av sin mann var det Jane som hjalp henne med å organisere hemmelige stevnemøter med hoffmannen Thomas Culpepper. Man vet at Katarina hadde seksuelle forhold før ekteskapet, men det har ikke blitt bevist at hun faktisk hadde et seksuelt forhold mens hun var gift. Et brev fra henne viser at det var sterke følelser mellom de to. Fall og henrettelse. Da kongen reiste til det nordlige England i juni 1541 klarte ikke lenger Katarina og Jane å holde dronningens indiskresjoner hemmelige fra resten av hoffet. Protestantiske hoffmedlemmer skaffet bevis for at dronningen ikke hadde vært jomfru da hun giftet seg, og de fant brevet fra Katarina til Culpepper som viste at det hadde vært noe mellom dem. Dette brevet skulle bli Lady Rochfords fall, ettersom hun ble nevnt som et mellomledd. Hun ble arrestert og satt i Tower of London, hvor hun ble forhørt gjennom flere måneder. Som aristokrat ble hun spart for fysisk tortur, men det psykiske presset var for mye og hun hadde et mentalt sammenbrudd. Kongen måtte få vedtatt en lov som åpnet for henrettelse av mentalt syke for å kunne dømme henne til døden. Den 13. februar 1542 ble hun halshugget med øks på Tower Green, rett etter at dronningen var tatt av dage. Hun skal, ifølge troverdige vitner, ha kommet med en tilståelse før sin død: «Gud har latt meg lide denne skamfulle skjebne som straff for å ha bidratt til min manns død. Jeg gav falsk vitnemål om at han elsket, på en incestuøs måte, sin søster dronning Anne. For dette fortjener jeg å dø.». Hun ble gravlagt i Tower sammen med Katarina Howard, nær gravene til Anne og George Boleyn. I historieskrivning og fiksjon. Historikere har hatt en svært kritisk innstilling til Lady Rochford. Hun har generelt blitt fordømt for sin rolle i Anne Boleyns fall i 1536. Den eneste som har stilt spørsmålstegn ved hennes rolle i dette er Retha Warnicke, i "The Rise and Fall of Anne Boleyn", men mye av det hun har skrevet har enten blitt motbevist eller er svært omstridt. Det finnes overveldende bevis for at hun var aktivt innblandet i sin manns fall, noe som blant annet er beskrevet i Eric Ives' biografier om Anne Boleyn (1986 og 2004), Joanna Dennys biografi over Anne Boleyn fra 2004 og flere eldre tekster. Hun har opptrådt i flere historiske romaner, som Robin Maxwells "The Secret Diary of Anne Boleyn", Suzannah Dunns "The Queen of Subtleties" og Philippa Gregorys "The Other Boleyn Girl". I en av oppfølgerne til sistnevnte, "The Boleyn Inheritance", er hun en av hovedpersonene. I filmene "Anne of the Thousand Days" fra 1969 og "Henry VIII and his Six Wives" fra 1973 ble hun utelatt, men i "The Private Life of Henry VIII" fra 1933 ble hun spilt av Judy Kelly. I BBC-serien "The Six Wives of Henry VIII" ble hun spilt av Sheila Burrell, som var med i fire av de seks episodene. Hun ble også tatt med i miniserien "Henry VIII" fra 2003, der hun ble spilt av Kelly Hunter. I BBCs innspilling av "The Other Boleyn Girl" fra 2003 ble hun ikke tatt med, men en rollefigur spilt av Zoe Waites er oppgitt å hete Jane Parker, hennes pikenavn. I 2007-versjonen av samme historie er Jane Parker også oppgitt i rollelisten, spilt av Juno Temple, og i denne versjonen er det klart at det er Lady Rochford det dreier seg om. Rochford, Jane Boleyn Norgesmesterskapet i fotball for menn 1972. Brann ble Norgesmester ved å slå Rosenborg 1–0 22. oktober. Målscorer for Brann var Jan Erik Osland som scoret i det 13. minutt. 17 700 tilskuere overvar kampen, som ble spilt på Ullevaal stadion i Oslo. Dommer var Kjell Wahlen. Dette var tredje gangen Brann vant et Norgesmesterskap. Branns vinnerlag: Oddvar Trææn, Helge Karlsen, Rune Pedersen, Ole Kobbeltvedt, Tore Nordtvedt, Frode Larsen (Torgeir Hauge fra 60. min.), Erling Mikkelsen (Atle Bilsback fra 75. min.), Arnfinn Espeseth, Roald Jensen, Kjell Øyasæter og Jan Erik Osland. Rosenborgs lag: Øivind Brynte Torp, Erling Meirik, Kåre Rønnes, Bjørn Rime, Øistein Wormdahl, Jan Christiansen, Anders Farstad, Tore Lindseth, Harald Sunde, Bjørn Wirkola og Arne Hanssen. Kilde. 1972 Fotball for herrer Neuwied. Neuwied er en by i Tyskland i delstaten Rheinland-Pfalz med rundt 65 000 innbyggere. Byen ligger der elven Wied (elv) munner ut i Rhinen ved den høyre bredden av Rhinen, 12 km nordvest for Koblenz, på jernbanelinjen fra Frankfurt am Main til Köln. Neuwied ble grunnlagt av grev Fredrik av Wied i 1653, nær landsbyen Langendorf, som ble ødelagt under trettiårskrigen. Siden byen tok i mot alle mulige religiøse samfunn vokste den raskt. Blant annet søkte det herrnhutiske brorskapet tilflukt i byen. Nær Neuwid har man gravd ut en av de største romerske festningene ("castra") langs Rhinen. I april 1797 slo den franske general Louis Lazare Hoche Østerrikerne nær Neuwied, noe som var den første avgjørende suksessen i den franske revolusjonskrigen. Neuwied var hjembyen til Vilhelm av Wied som en kort tid var konge av Albania i 1914. Vattenfall Cyclassics. Vattenfall Cyclassics er et tysk sykkelritt som arrangeres i Hamburg-området i Tyskland. Rittet er en del av UCI ProTour og regnes som en semi-klassiker. Rittet var tidligere kjent som HEW Cyclassics, men etter at hovedsponsor HEW skiftet navn til Vattenfall Europe Hamburg i 2006, har rittet tatt navnet det har i dag. Hjemmet (ukeblad). "Hjemmet" er et ukeblad som utgis av Hjemmet Mortensen. Sentrale stoffområder er reportasjer, mat, interiør og kryssord. Hjemmet er Norges nest største ukeblad, opplagsmessig bare slått av "Se og Hør". Craig Nunenmacher. Craig «Louisiana Lightning» Nunenmacher er en musiker (trommer). Nunenmacher er mest kjent som trommeslager i Black Label Society (BLS). Han ble med i BLS mens han spilte i bandet Crowbar, som reiste på turné sammen med BLS. BLS' originale trommeslager Phil Ondich forlot turnéen, så Nunenmacher måtte ta over og ble så tilbudt fast plass i bandet. I 2003 fokuserte BLS' frontfigur Zakk Wylde på turnévirksomhet med Ozzy Osbourne, og Nunemacher spilte igjen sammen med Crowbar. Allers. "Allers" er et norsk illustrert ukeblad som utgis av Allergruppen. Bladet inneholder allsidig redaksjonelt stoff, med intervjuer, reportasjer, artikler og faste spalter. Allergruppen utgir også Se og Hør, KK, Henne og andre magasiner. Allers ble etablert av den danske publisisten Carl Julius Aller (1845–1923) i København i 1877 under navnet "Illustreret Familie-Journal". I 1893 kom den svenske utgaven "Allers Familj-journal", og i 1897 ble S dannet som et norsk bladforlag for å utgi den norske utgaven av det danske Allers. Mangeårig redaktør var Victor Schlytter (1953–1974). Allers hadde store opplagstall fram til slutten av 1970-tallet, men har som de andre familie-ukebladene, deriblant Norsk Ukeblad og Hjemmet, siden opplevd en jevn nedgang. KK. "KK", kalt "Kvinner og Klær" fra 1941 til 1970, er Norges eldste ukeblad og ble etablert for snart 140 år siden. Det er Norges største ukentlige blad for kvinner og inneholder reportasjer og artikler om klær og moter, interiør, helse og livsstil, men også aktuelle saker, i tillegg til en mengde annonser. Redaktør er Gjyri Helén Werp. Hun etterfulgte i oktober 2008 Bente Engesland. KK utgis av Aller Media. KK har også en en omfattende nettutgave. KK.no ble etablert 23. januar 2006 av redaktør Ine Thereze Gransæter. Per oktober 2010 har KK.no cirka 200 000 unike brukere per uke. KK.no er eid av Aller Internett, et heleid selskap i Aller Media. Både KK og KK.no holder til i Stenersgaten 2-8 i Oslo sentrum. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1976. Brann ble norgesmester etter at de vant over Sogndal med 2–1 den 24. oktober. Dette var fjerde gangen Brann vant et norgesmesterskap. Finalist Sogndal spilte dette året i og ble det første laget fra 3. nivå som spilte seg fram til en finale. 3. divisjonslaget stod også for en stor sensasjon dette året da de slo 4–0 i 2. runde. Finale. Brann ble norgesmester etter at de vant over Sogndal med 2–1 den 24. oktober. Målscorere for Brann var Steinar Aase som scoret i det 66. minutt og Bjørn Tronstad som scoret i det 87. minutt. For Sogndal scoret Knut Christiansen i det 80. minutt. 17 700 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal stadion i Oslo. Dommer var Odd Johannessen. Branns vinnerlag: Jan Knudsen, Tore Nordtvedt, Helge Karlsen, Atle Bilsback, Per Egil Pedersen, Ingvald Huseklepp (Rune Pedersen fra 84 min.), Atle Hellesø (Frode Larsen fra 46 min.), Neil McLeod, Egil Austbø, Steinar Aase og Bjørn Tronstad. Kilder. 1976 Fotball for herrer Glåmbrua. Glåmbrua er ei veibru på riksvei 25 i Elverum kommune i Hedmark. Brua krysser Glåma i Elverum sentrum. Den er ei platebærerbru, som ble åpnet i 1979. To eldre bruer i Elverum, Gamlebrua og Nybrua (like nord for Glåmbrua), ble åpnet henholdsvis i 1862 og 1936 og er bevart. Våren 1995 truet en flom med å ødelegge Glåmbrua. 2. juni ble det vurdert å sprenge brua for å hindre at den skulle virke som en demning og skape en flodbølge dersom den brast. Men brua klarte seg, ikke minst ved at flere tonn med betongelementer ble lastet på brua. (Se også Vesleofsen.) Gamlebrua og Nybrua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet 17. april 2008 Glåmbrua, men ikke Gamlebrua og Nybrua. Gamlebrua i Elverum. Gamlebrua er ei fagverksbru som krysser Glomma i Elverum i Hedmark. Brua er ca. 263 meter lang og har 8 spenn. Arbeidet med brua begynte i 1858, og brua ble åpnet i 1862. Stålkonstruksjonene til brua ble laget i Skottland og satt sammen i Elverum. Brua var opprinnelig planlagt som ei kombinert vei- og jernbanebru, med jernbanespor til Elverum Leir på østsiden av Glomma, men den ble aldri tatt i bruk som jernbanebru. I dag er brua bare i bruk som gang- og sykkelvei. Gamlebrua og Nybrua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet 17. april 2008 Glåmbrua, men ikke Gamlebrua og Nybrua. Nybrua i Elverum. Nybrua er ei hengebru som krysser Glomma i Elverum i Hedmark. Brua er 186 meter lang og har 3 spenn; hovedspennet er 160 meter. Nybrua ble åpnet i 1936. Den erstattet Gamlebrua fra 1862, og ble i sin tur erstattet av Glåmbrua i 1979. Nybrua er i dag del av fylkesvei 556. Nybrua og Gamlebrua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet 17. april 2008 Glåmbrua, men ikke Nybrua og Gamlebrua. Carl Julius Aller. Carl Julius Aller (født 25. november 1845 i København, død 23. august 1926 samme sted) var en dansk litograf, forlegger, bladutgiver og forretningsmann. Han grunnla blant annet ukebladet Allers. Carl Aller oppfant som ung grafiker en kjemisk metode for å overføre illustrasjoner fra papir til litografisk stein slik at han kunne kopiere bildene. For dette mottok han den danske vitenskapsprisen Ørsted-medaljen. Carl Aller er likevel mest kjent som redaktør og utgiver av ukebladet "Illustreret familie-journal" som han startet i København i 1877. Bladet ble svært populært, og lever fremdeles videre i ukebladet Allers. Den svenske utgaven av ukebladet, "Aller familj-journal", kom i 1893 og den norske i 1897. Carl Aller bygget også opp utgivervirksomheten ved tidlig å utgi et populært konversasjonsleksikon. Carl Allers etablissement A/S (CAE) ble etterhvert en storbedrift som i tillegg til å publisere blader, også overtok flere trykkerier og anla papirfabrikk. Dette konsernet er i dag det største ukebladforlaget i Norden med ledende magasiner i både Danmark, Sverige, Norge og Finland. Selskapet utgir i Danmark blant annet det danske Se og Hør, Billed-Bladet, Kig Ind, Ude og Hjemme og Familie Journal, mens datterselskapet Allergruppen i Norge utgir Allers, Se og Hør, KK og Henne. Carl Aller giftet seg 20. oktober 1871 med Laura Aller. Aller, Carl Aller, Carl Aller, Carl Aller, Carl Den romerske republikk (1849). Den romerske republikk var betegnelsen på en stat som ble grunnlagt av Carlo Armellini, Giuseppe Mazzini og Aurelio Saffi på 1800-tallet og som blant annet omfattet Roma og Vatikanets besittelser. Staten eksisterte bare i fire måneder. Romerske republikk (1849) Romerske republikk (1849) Norway Rock Festival. Norway Rock Festival (tidligere Kvinesdal Rock Festival) er en årlig musikkfestival som går av stabelen i Kvinesdal. Festivalen strekker seg over tre dager, og ble første gang arrangert i 2006. I 2010 hadde festivalen 5-års jubileum og ble utvidet til 4 dager. Starten. Kvinesdal Rock Festival AS ble stiftet 11. april 2006 med 39 aksjonærer. Festivalen er basert på et tidligere MC treff (Sørlandstreffet) som nåværende festivalsjef Kjell Arne Aamodt var med å arrangere. Sørlandstreffet ble avsluttet, og en idé om å kombinere konserter og MC treff ble sterkere og sterkere. Kvinesdal Rock Festival ble så satt ut i livet i januar 2006. Mye måtte på plass, og en liten, engasjert gjeng satte i gang med å realisere det som skulle bli det største som har skjedd i kommunen. 12. juli 2006 åpnet første band i historien Kvinesdal Rock Festival. Under rockefestivalen i 2007 var det tillatt for barn den første dagen, og dette ble gjentatt på 2008 og 2009 festivalen Dødsulykke. Den 12. juli 2008 inntraff en ulykke i form av kullosforgiftning på festivalen, hvor to mennesker døde og åtte ble sendt til sykehus. De to omkomne var et samboerpar med tre barn. Begge de omkomne samt seks av de åtte som ble sendt på sykehus er fra Gjesdal kommune i Rogaland. Konkurs. 1. september 2011 leverte Norway Rock Festival inn oppbudsbegjæring til Lister tingrett, og begjærte seg selv konkurs etter blant annet ett underskudd på rundt to millioner kroner i 2011. Jakob, Josefs far. Jakob var ifølge Matteusevangeliet kap. 1 faren til Josef, Jesu fosterfar. Jakob var etterkommer av Serubabel og altså av kongelig ætt. I Lukasevangeliet kap. 3 kalles Josef «sønn av Eli». Mange antar at denne Eli, hvis ætt også føres tilbake til David, var faren til Maria og Josefs svigerfar. Japanese Experiment Module. Japanese Experiment Module (JEM) Kibō (希望) er den japanske delen av den internasjonale romstasjonen (ISS)og er bygget av «Japan Aerospace Exploration Agency» (JAXA). Spesifikasjoner. Kibō vil være den største enkeltdelen av ISS. I begynnelsen av programmet var det den minste, men andre partnere i ISS-prosjektet, Europa og USA, reduserte størrelsen på sine respektive laboratorie-moduler, mens størrelsen på Kibō ble aldri forandret. Oppskyting og tilkobling til ISS. 30. mai 2003 forlot PM Japan for å bli levert til John F. Kennedy Space Center (KSC). ELM PS ankom KSC 12. mars 2007. Nybergsund bru. Nybergsund bruNybergsund bru er navnet på to veibruer som krysser Trysilelva ved Nybergsund i Trysil kommune i Hedmark. Den gamle brua ved tettstedet ble åpnet i 1929 og forsterket i 1949. Den nye brua litt lenger nord ble påbegynt i august 2004 og åpnet 24. august 2005. Nybrua er en del av riksvei 25 og riksvei 26. Den gamle brua er nedklassifisert til kommunal vei. Den nye brua er ei trebru med lengde. Den har tre spenn på hver. Brua leder riksveien utenom Nybergsund sentrum. Den gamle brua i stål er smal og har lysregulert enveiskjøring. Geoff Hurst. Geoffrey Charles Hurst (født 8. desember 1941 i Ashton-under-Lyne, Lancashire) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han er en legende i West Ham og, og er også den eneste spilleren i fotballens historie som har scoret et hat-trick i en VM-finale. De tre målene kom i finalen i 1966 for England, i deres 4–2-seier over på det gamle Wembley. Denne bragden var ekstra imponerende, med tanke på at Hurst bare hadde fire måneder (åtte kamper) bak seg i sin internasjonale karriere, og at han ikke var regnet som Englands førstevalg på spissplassen på den tiden. Hans andre mål i kampen, som kom på overtid, er ett av de mest omdiskuterte fotballmålene gjennom tidene. Hurst skjøt ballen i tverrliggeren, og ballen stusset ned på mållinjen, hvorpå det ble dømt mål til England. Tidligere i turneringen, før finalen, hadde Hurst vist sitt talent og medvirket i flere av Englands mål. Totalt scoret han 24 mål på 49 landskamper for England, og på klubblagsnivå spilte han for West Ham United, Stoke City og West Bromwich Albion. For West Ham ble det totalt 180 mål på 411 kamper. Geoff Hurst var manager for Chelsea FC i årene 1979-81. Hurst ble utnevnt til "Knight Bachelor" av dronning Elisabeth II og ble derved slått til ridder. Han har dermed rett til å føre tiltaleformen «sir» foran sitt navn. Hurst er også medlem av Order of the British Empire. Hyrum Smith. Hyrum Smith (f. 9. februar 1800, d. 27. juni 1844) var en eldre bror av Joseph Smith og spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av Siste Dagers Hellige. Han stod broren nær og var en av dem som hevdet å ha sett gullplatene med budskapet som ble til Mormons bok. Han fylte senere flere verv i kirken. Han og broren tjente som offiserer og ble satt i arrest i påvente av en rettergang i forbindelse med noen tvister som oppstod. Sammen ble de skutt og drept av en flokk pøbler som brøt seg inn. Han var far til Joseph Fielding Smith, som senere ble den sjette profeten i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Bautahaugen Samlinger. Bautahaugen Samlinger er et lite museum i Hedalen i Sør-Aurdal kommune, i Oppland fylke. Museet er en del av Valdres Folkemuseum. Museet ligger i de sentrale delene av Hedalen, i en liten skog ovenfor dalbunne og med Hedalsfjellene rundt. Alle bygningene på museet er hus fra gårder i bygda, og hus brukt i forbindelse med jakt, fiske og seterdrift i fjellene rundt Hedalen og inne i Vassfaret og Vidalen. Museet viser liv, virke og utvikling i disse bygdene. Opprinnelig var det tre bygninger på museet, en hedalstue fra 1700-tallet, et 1600-talls stabbur og en låve med hestevandring. Senere er flere bygninger flyttet til museet og nå har det en fiskebu fra Vassfaret, seterbygninger og en av de siste årestuene. Inne på museumsområdet ligger småbruket Brakadokka hvor det var landhandleri fra 1870. I ett av rommene i stua er det innredet en skolestue. Bautahaugen Samlinger ligger i kulturlandskapet i Hedalen, med rester av eldre bosetninger, rydningsrøyser og gamle veier. Noe lengre opp i Hedalen er den gamle Hedalen stavkirke. Haakon H. Bartnæs. Haakon Henrik Bartnæs (født 1873 på Steinkjer, død 1935 i Honningsvåg) var en norsk skolelærer, internatskolebestyrer og ordfører. Han ble født på Beitstad i Steinkjer og vokste opp på gården Øvre Bartnæs. Hans yrkesmilitære karriere ble av kort varighet. Isteden utdannet han seg til lærer ved seminaret i Tromsø i 1897, og mottok i tur og orden en rekke temmelig isolerte lærerposter i Finnmark, hvor han lærte seg både samisk og kvensk. Motivasjon for å gå på skole var ikke alltid den beste blant elevene, men det lyktes Bartnæs å gjøre noe med fraværet. Fra lærerpost i Leirpollen ved Tanafjord kom Bartnes i 1910 til Lakselv som det nye skoleinternats første bestyrer. Det er sagt om Bartnæs at han var en kortvokst svartmusket herre med et nesten ustyrlig temperament. For den minste ting kunne han fare opp og kaste protokoll og nøkler i gulvet for kort etter å stryke på dør. Men sinnet gikk også fort av ham, og til daglig var han kjent som en skøyeraktig og munter mann. Internatskolen i Lakselv var en stor hvitmalt trebygning med to etasjer. Til å begynne med var det ikke andre fasiliteter enn «veggtavle og kritt, noen plansjer, noen stavetabeller og en kuleramme». I sengene var ikke dyner, men ulltepper, vattepper og puter, og om vinteren trakk det slik fra vinduene at gardinene sto som flagrende vimpler dersom det blåste hardt utenfor. Mange av elevene var så dårlig kledd at de måtte låne varme plagg fra et reservelager Bartnæs fikk i stand. Første verdenskrig førte til akutt matmangel på skoleinternatet. Det ble omtrent ikke servert annet saltet sei, og det innkom klager til skolestyret på Bartnæs for dårlig kosthold. Da saken kom opp for retten ble skoleinternatet frikjent for anklagene da det ble slått fast at betjeningen kun hadde gjort så godt de evnet i en vanskelig tid. Lærerne spiste nøyaktig det samme som elevene og måtte i tillegg betale 1 krone og 25 øre døgnet for kost og losji. Medio november 1919 mottok Haakon Henrik Bartnæs en lærerpost ved folkeskolen i Honningsvåg, og fra 1922 var han skolens bestyrer. Her ble han også formann i fattigstyret og ordfører. Bartnæs døde i Honningsvåg i 1935. IPEA. IPEA AS var en norsk teleoperatør som tilbød mobil- og bredbåndstelefoni. IPEA hadde administrasjon i Bergen, teknisk avdeling i Oslo, og kundestøtte i Bergen og Alta. Den 11. januar 2008 ble IPEA oppkjøpt av Network Norway og ble dermed innelemmet i One Call. Memorabilia. Memorabilia er et engelsk lånord som egentlig kommer fra latin ("memorabilis" = merkverdig). Begrepet brukes helst om suvenirer og minnegjenstander, men også minneverdige begivenheter eller erindringer. Disse må ha betydning utover det helt private, ved at enten person eller begivenhet er av offentlig interesse. Spesielt når det gjelder Beatleseffekter snakker vi om Beatlesabilia eller beatlesiana. Tilsvarende også Elvisabilia (elvisiana), Ibsenabilia (ibseniana), osv.. Torsnes (Hordaland). Utsikt fra Torsnes mot Strandebarm på vestsiden av Hardangerfjorden Torsnes er et lite sted sør for Jondal i Jondal kommune i Hardanger (Hordaland). Stedsnavnet antyder at det i tidligere tider var en helligdom for guden Tor på dette neset. Dokumentert bosetting fra 1100-tallet. Bosetting på gården Torsnes kan dokumenteres svært langt tilbake i tid. Et brev skrevet i 1409 og publisert i Diplomatarium Norvegicum oppgir syv generasjoner bakover – her er teksten på gammelnorsk: "«... at Þossnezss menn eigha oc attu hafua huar efter annat sæm her nemnizst Vikingher audghe oc ingha dottar hanzss, Gudhþormar Kalfzsson son hennar oc siughurdr Gudþormzsson Gudþormer siugurdarzsson, siughurdar gudþormzsson barder oc Gudþormer siughurda syner...»" I våre dagers språk lyder det omtrent slik: "... de som nevnes her, har eid Torsnes, den ene etter den andre: Viking på Torsnes, datteren hans Inga, sønnen hennes Guttorm Kalvsson, hans sønn Sigurd Guttormsson, dennes sønn Guttorm Sigurdsson, hans sønn igjen Sigurd Guttormsson, og endelig hans sønner Guttorm og Bård Sigurdssønner." Et annet dokument, skrevet i 1497, viser at det da ble foretatt arveskifte på Torsnes etter Herborg og Gyrid Bårdsdøtre, de to døtrene til sistnevnte person i rekken ovenfor, Bård Sigurdsson. Det er derfor sannsynlig at Viking på Torsnes, som nevnes først i brevet fra 1409, levde på 1100-tallet. Det er også publisert et brev fra 1311–1312 som dokumenterer at «Sigurd på Torsnes» levde på den tiden. Dette er antagelig den første Sigurd Guttormsson i de syv generasjonene nevnt i brevet fra 1409. Flere andre gamle brev som gjelder slekten på Torsnes diskuteres i en artikkel av Lars Hamre. Slektsgården Torsnes. Det ene bruket på Torsnes Gården Torsnes har vært holdt innenfor samme slekt helt fra 1100-tallet og frem til i dag. Midt på 1600-tallet var godseieren på Torsnes, Lauritz Johansson Galte, en av de største godseierne i Hardanger. Skattemanntallet for 1647 viser at han i tillegg til Torsnes hadde 31 gårder eller gårdparter i Hardanger, 13 i Sunnhordland og 6 på Voss. Hans sønn, Lauritz Galtung, var admiral i den dansk-norske fellesflåte og senere lensherre over Lister len og bodde lite på Torsnes som voksen. Lauritz Johansson Galte eide hele Torsnes i 1636 og hadde da bygd nytt våningshus etter det som brant i 1626. Det nye var oppført av grovt tømmer og hadde to etasjer, hver med sin svalgang på sørsiden, den øverste i hele husets lengde, den nederste antakelig skilt i to deler, en på hver side av «portrommet». I annen etasje var det en større «herresal», men rommene forøvrig synes å ha vært forholdsvis små. Mer enn 100 år senere skrev Marcus Schnabel, som var prest i Granvin omkring 1770, at det på Torsnes er «skjønne store hus av to etager, hvori vinduene er ziret med mange adelige vaaben, dog er de nu temmelig forfallne». Av det innvendige i huset fikk biskop Jacob Neumann se den siste rest da han i 1825 besøkte Torsnes på sin visitasreise i Hardanger. I sine reiseskildringer i Budstikken forteller han: «Jeg forlot Strandebarm den 12. juli og satte like over fjorden for at bese Torsnes. De gamle bygninger har man dels nedrevet, dels var man iferd med at nedrive dem. Dog fikk jeg i en halvt nedrevet borg ennu set en av de fordums herlige sale. Hvor ydmyge og nøisomme dog fedrene var! Lave dører, skumle og ikke store værelser, men disse var prydet, som en kirke, med moralske vers, malet paa alle loftbjelker, og arabesker paa veggene og navner og vaaben paa de smaa i bly innlagte vindusruter». Glassmalerier malt på vinduene på Torsnes ca. 1636 Selv om hovedbygningen på Torsnes ble revet i 1825, har man klart å bevare seks av vinduene. Maleriene på disse blyglassvinduene viser våpnene til følgende slekter — i øverste rekke fra venstre: "Galtung", "Orning" og "Juell", sistnevnte med navnet «Bøer Juell». I nederste rekke fra venstre: "Bildt" med navnet «Laris Larss.», "Orning" med navnet «Dirick Echoff» og "Mowatt" med navnet «Peder Rasmus.». Hvert av de seks vinduene er ca. 24 x 36 cm. Etterkommere etter admiral Lauritz Galtung driver to av brukene på Torsnes i dag. Robert Devereux, 2. jarl av Essex. Robert Devereux, 2. jarl av Essex (født 10. november 1566, død 25. februar 1601 var en av Elizabeth I av Englands favoritter. Han var en dyktig militær kommandant, men endte opp med å trosse dronningen og bli henrettet for høyforræderi. Tidlig liv. Han ble født i Netherwood i Cumbria, som sønn av Walter Devereux, 1. jarl av Essex og Lettice Knollys. Han ble oppdratt på sin fars eiendom i Wales, og tok utdannelse ved Trinity College i Cambridge. Da faren døde i 1576 arvet han tittelen jarl av Essex. Moren giftet seg på nytt med Robert Dudley, 1. jarl av Leicester, som lenge hadde vært dronningens favoritt. Roberts oldemor Mary Boleyn var søster av Anne Boleyn, Henrik VIIIs andre hustru. Essex utførte militærtjeneste under sin stefar, og ble så introdusert ved hoffet hvor han vant dronningens gunst. I 1590 giftet han seg med Frances Walsingham, datter av sir Francis Walsingham og enke etter sir Philip Sidney. Sidney, som var en nevø av Leicester, falt i slaget ved Zutphen hvor Essex hadde utmerket seg. Hoffkariere. Essex ble introdusert ved hoffet i 1584, og innen 1587 var han dronningens favoritt. Hun satte pris på hans livlige gemytt og hans veltalenhet og på hans evner som underholder. Hun gav ham kongelig monopol på import av søte viner, slik at han kunne kreve skatt på disse. Samtidig skulle det vise seg at Essex undervurderte dronningen, og på grunn av sin avstamning fra Henrik VI så han seg selv som hennes likeverdige. Etterhvert viste han mangel på respekt for henne, og han var negativ til den innflytelse hennes førstesekretær sir Robert Cecil hadde. Etter Leicesters død i 1588 ble Essex hans etterfølger som Master of the Horse. I 1589 var han med Francis Drakes store engelske flåte, som seilte til Den iberiske halvøy i et mislykket forsøk på å utnytte fordelen etter den spanske armadas nederlag året før. Dronningen hadde gitt Essex ordre om ikke å delta i ekspedisjonen, men han kom først tilbake etter at man hadde mislykkes i å ta Lisboa. I 1591 fikk han kommandoen over en styrke som ble sendt for å assistere Henrik IV av Frankrike, og i 1596 utmerket han seg under erobringen av Cádiz. Under ekspedisjonen til Azorene i 1597 var Walter Raleigh hans nestkommanderende. Essex trosset dronningens ordre da han begynte å forfølge den spanske skatteflåten uten først å sette den spanske marinen ut av spill. Irland. Essex største feilgrep skjedde da han var stattholder i Irland. Dette var et embete han snakket seg til, på et tidspunkt hvor det lå store utfordringer foran stattholderen. I det midtre stadiet av niårskrigen (1595–1603) var det ingen annen engelsk kommandant som klarte å takle det enorme presset mot kronens styrker i Irland. Man trengte langt større styrker for å slå ned opprørerne som ble ledet av Aodh Mór Ó Néill og som fikk forsyninger fra Spania og Skottland. Dermed fikk Essex ledelsen over den største styrken som noen gang var blitt sendt til Irland, 16 000 mann. Han reiste fra London tiljublet av folkemassene, og man regnet med at opprøret ville bli slått ned med en gang. Men kronens ressurser og det irske klimaet skulle forhindre dette. I stedet for å konfrontere Ó Néill i Ulster, slik Essex hadde sagt til Det kongelige råd at han ville gjøre, ledet han sine menn i en serie sammenstøt sør i landet, hvor han ikke oppnådde noen avgjørende seire. Dermed ble midler brukt opp, og styrker ble avsatt til garnisoner i sør fremfor å bli ført mot nord hvor den viktigste fiendtlige styrken befant seg. Opprørerne vant flere seire, og Essex måtte inngå våpenhvile, noe som var ydmykende for kronen og skadelig for engelsk autoritet i Irland. I alle sine felttog sikret Essex seg lojalitet fra sine offiserer ved å få dem slått til riddere, noe dronningen normalt var sparsom med å gjøre. Innen felttoget i Irland var over hadde mer enn halvparten av ridderne i England fått sin rang fra Essex. De irske opprørerne skal ha hånet ham ved å si at «han trekker aldri sverdet annet enn for å slå noen til ridder». En konsekvens av denne praksisen var at han skapte en fraksjon som kunne utfordre den mektige Cecil. Fra 1598 til 1601 var han kansler ved Trinity College i Dublin. Opprør. Essex hadde før felttoget fått en generell tillatelse til å vende tilbake til England, gitt under det store riksseglet. Han reiste fra Irland 24. september 1599 og nådde London fire dager senere. Dronningen hadde uttrykkelig forbudt ham å komme tilbake på grunn av den dårlige krigslykken, og ble overrasket da han plutselig kom til hennes sovekammer i Nonsuch Palace tidlig en morgen, før hun var pudret og hadde fått på parykk. Det kongelige råd ble samlet tre ganger den dagen. Det så ut til at hans ulydighet skulle gå ustraffet hen, men dronningen bad ham holde seg i sin leilighet. Den 29. september måtte Essex stå barhodet foran et fulltallig råd, og ble forhørt i fem timer. Rådet brukte så bare et kvarter på å sammenstille en rapport, hvor man slo fast at våpenhvilen i Irland ikke kunne forsvares, og at hans avreise fra Irland var å regne som desertering. Han ble satt i husarrest i York House den 1. oktober. Essex valgte å legge skylden for dronningens sinne på Cecil og Raleigh. Raleigh anbefalte Cecil å sørge for at Essex ikke kom i en maktposisjon igjen, og det så ut til at Essex valgte å trekke seg tilbake. Samtidig antok man at folket støttet Essex. Mens han satt i husarrest kommuniserte Essex antagelig med Jakob VI av Skottland gjennom Lord Mountjoy. Det er mulig at han hadde planer om å sette den skotske kongen på Englands trone, men det kom ingenting ut av det. I oktober ble Mountjoy utnevnt til Essex' etterfølger i Irland, mens ting begynte å se bedre ut for jarlen. I november uttalte dronningen at våpenhvilen med Ó Néill var inngått på riktig tidspunkt, slik at mye godt hadde kommet fra den. Flere i rådet mente at man burde sende Essex tilbake til Irland for å konferere med Mountjoy. Første rettssak. Cecil fortsatte å legge press mot Essex, og den 5. juni 1600 ble han stilt for retten. Domstolen bestod av en kommisjon med atten medlemmer. Han måtte knele mens han hørte anklagene og fremleggelsen av bevisene. Resultatet ble at han mistet sine embeter og ble deretter ført tilbake til husarrest. I august samme år fikk han friheten tilbake, men mistet sin hovedinntektskilde, monopolet på søte viner. Situasjonen ble desperat, og han begynte å tenke seriøst på å gjøre opprør. En søndags morgen gikk han fra York House sammen med en gruppe adelsmenn og gentlemen – noen av dem var fem år senere involvert i kruttkomplottet – for å presse seg til en audiens med dronningen. Cecil fikk ham erklært som forræder, og skuffet over at han ikke fikk støtte fra folket måtte Essex trekke seg tilbake. Han overgav seg da kronens styrker rettet kanoner mot huset hans. Andre rettssak og henrettelsen. Den 19. februar 1601 ble Essex igjen stilt for retten, denne gang anklaget for høyforræderi. Bevisene viste blant annet at han støttet religionsfrihet. I sitt eget vitnemål benektet han at han hadde hatt samkvem med katolikker, og sverget på at «papister har blitt leid inn for å vitne mot meg». Han sa også at Cecil hadde uttalt at ingen annen i verden enn infantaen av Spania hadde rett til den engelske kronen. Cecil, som hadde fulgt saken fra en døråpning bak noen forheng, kom ut og nektet for dette. Vitnene som Essex kalte inn for å bekrefte beskyldningen, blant annet hans onkel Francis Knollys, kom og fortalte at det i Cecils nærvær hadde blitt lest fra en bok der det sto noe slikt. Muligens dreier det seg om Dolemans "The Book of Succession" eller Robert Persons "A Conferences about the Next Succession to the Crown of England", hvor forfatterne foretrakk en katolsk tronfølger som var vennlig innstilt overfor Spania. Men Knollys nektet for at han hadde hørt Cecil si noe slikt. Cecil takket Gud for at Essex ble stående som en forræder mens han selv ble funnet å være en ærlig mann. Essex ble funnet skyldig, og den 25. februar 1601 ble han halshugget på Tower Green. Bøddelen måtte hugge tre ganger før hodet ble skilt fra kroppen. Det ble hevdet at Walter Raleigh så på fra et vindu mens han uten å fortrekke en mine røykte pipe; han nektet for dette da han selv ble stilt for retten to år senere. Selv om Essex ble henrettet for høyforræderi ble ikke jarletittelen inndratt, slik den vanligvis ville blitt. Hans sønn Robert arvet denne tittelen. Noen dager før henrettelsen ble kaptein Thomas Lee arrestert mens han sto vakt utenfor dronningens kammer. Planen var å holde henne innesperret inntil hun benådet Essex. Lee, som hadde gjort tjeneste under Essex i Irland, ble stilt for retten og henrettet neste dag. Essex 08-2 HMS «Glasgow» (D88). HMS «Glasgow» var en britisk Type 42 Sheffield-klasse jager som deltok i Falklandskrigen. Som én av fem Type 42-jagere som deltok i krigen, ble skipet sendt ned til Falklandsøyene i en kampgruppe sammen med søsterskipene HMS «Sheffield», HMS «Coventry». Etter at «Sheffield» og «Coventry» ble senket, ble HMS «Exeter» og HMS «Cardiff» sendt ned som erstatning. 12. mai 1982 ble «Glasgow» skadet av bomber fra flere argentinske A-4 Skyhawk. Jørgen Iversen Dyppel. Jørgen Iversen Dyppel (født 25. februar 1638 i Helsingør i Danmark, død 1683) var den første guvernør på St. Thomas i Dansk Vestindia. Dyppel var guvernør i perioden 1672 til 1680. Dyppel var sønn av en baker fra Sønderjylland og etter endt utdannelse dro Dyppel til Vestindia for å handle med briter og nederlendere. Men han ble plyndret av britiske pirater og returnerte til Danmark i 1665, hvor han giftet seg med Birgitte Pedersdatter i 1670. På grunn av sine erfaringer i Vestindia, var han ønsket av det nyopprettede Vestindisk-guineisk Kompagni som første guvernør på øya St. Thomas for en periode på tre år. Han tiltrådte offisielt stillingen 26. mai 1672 (Westergaard bruker 25. mai som dato)) ved sin ankomst. St. Thomas hadde tidligere vært bebodd av noen engelske nybyggere, men disse hadde forlat St. Thomas da Dyppel og hans menn kom frem til øya. Det første oppgavene som ble påstartet var skogrydding, anleggelse av veier og opparbeiding av dyrket mark. På grunn av at danskene ikke var vant til det tropiske klimaet, samt den fransk-nederlandske krig og krigene mellom engelskmenn og nederlendere, gjorde at koloniseringsforsøket ble mer tidkrevende enn planlagt og Dyppels engasjement ble derfor utvidet. Dyppel fikk noe hjelp fra britene på Tortola. Dyppel hadde også nederlendere til å bistå byggingen av kolonien og dette skapte problemer med Frankrike, som gikk til et mislykket angrep på St. Thomas 2. februar 1678. Oppgaven med å forsvare St. Thomas fra angrep var krevende og i september 1679 ba Dyppel Vestindisk-guineisk Kompagni om å finne en erstatter for ham. Dyppel gikk av som guvernør 4. juli 1680 og overlot guvernørposten til Nicolai Esmit. Vestindisk-guineisk Kompagni ga Dyppel tilbud om å bli guvernør på ny i 1682. Men det viste seg å være vanskelig å finne mannskap i Danmark til å bli med på ferden over til Dansk Vestindia og istedet ble fanger tatt med under løfte om frihet. Under ferden gjorde fangene mytteri rundt nyttårsaften 1683 og Dyppel ble kastet overbord sammen med et av hans barn. Hans kone overlevde og giftet seg med en plantasjeeier på St. Thomas. Anna van Ockeren som var gift med Dyppels førstefødte sønn, giftet seg senere med den fremtidige guvernøren Claus Hansen. Hydrogenhalid. Hydrogenhalider er syrer som dannes som et resultat av en kjemisk reaksjon mellom hydrogen og et halogent grunnstoff. De halogene grunnstoffene som kan inngå i en hydrogenhalid, er fluor, klor, brom eller jod. Astat er også et halogent grunnstoff, men er utelatt på grunn av stoffets ustabilitet, og fordi det ikke er framstilt i noe mengde av betydning. Egenskaper. Disse forbindelsene er syrer på grunn av deres evne til å frigjøre H3O+-ioner. Hydrogenhalider som ikke er løst i vann, er fargeløse gasser ved STP, med unntak av hydrogenflurid som har et kokepunkt på 19 °C på grunn av sterke hydrogenbindinger. Fletcher Christian. Fletcher Christian (født 25. september 1764, død 3. oktober 1793) var førstestyrmann ("Master's Mate") på HMAV «Bounty» under en reise til Tahiti, og ledet mytteriet mot kaptein William Bligh den 28. april 1789. Christian var nest yngste sønn av Charles Christian og May (eller Ann) Dixon Christian. Paret fikk ti barn, hvorav seks overlevde spedbarnstiden. Faren kom fra en jordeiende familie på Man, som på morssiden kunne spores tilbake til Edvard I. Fletchers mor kom fra en velstående familie i Cumberland; hennes mor tilhørte den mektige Fletcherklanen, og det var etter denne Fletcher Christian fikk sitt fornavn. Da de giftet seg fikk Charles eiendommen Moorland Close som medgift. Den var ikke så stor, men respektabel, og ble beskrevet som «halvt slott og halvt gård». Faren døde i 1768, før Fletcher hadde fylt fire år. Moren viste seg å være svært uansvarlig med penger, og innen 1779, da Fletcher fylte femten, hadde hun en gjeld på nesten 6500 pund, en enorm sum dengang. Det var en reell fare for at hun ville havne i gjeldsfengsel. Familien mistet Moorland Close, og Anne måtte flykte til Man med sine tre yngste sønner, ettersom engelske innkrevere ikke hadde noen myndighet der. De tre eldste sønnene klarte å ordne med en årlig pensjon på førti pund til moren, hvilket var nok til at de kunne overleve, om enn under fattige kår. Man vet ellers lite om Fletcher Christians ungdomsår, bortsett fra at han gikk på St Bees School i St Bees. I 1783, da han var atten år gammel, mønstret han på HMS «Eurydice» på en 21 måneder lang reise til India. Skipets dokumenter viser at han oppførte seg svært godt ombord, for omkring syv måneder etter avreise ble han forfremmet til "Master's Mate". Christian reiste to ganger til Jamaica med Bligh før den skjebnesvangre reisen til Tahiti. Etter mytteriet forsøkte Christian å bygge opp en koloni på Tubuai, men det ble sammenstøt mellom mytteristene og de innfødte. Christian forlot øya, og reiste til Tahiti. Han giftet seg der med Maimiti, datteren til en av de lokale høvdingene, den 16. juni 1789. Han slapp også av seksten medlemmer av mannskapet, hvorav fire som var lojale mot Bligh, men som hadde blitt værende igjen på skipet, og to som verken hadde deltatt i eller gjort motstand mot mytteriet. De siste ni mytteristene slo seg sammen med seks tahitiske menn og elleve kvinner ned på Pitcairn, hvor de strippet «Bounty» for alt som kunne bringes i land før Matthew Quintal satte restene i brann. Den lille kolonien klarte seg ikke lenge. Ubalansen i antall menn og kvinner, og det at de tahitiske mennene ble holdt nærmest som slaver, førte til uro. De fleste av mennene ble etterhvert drept. Det amerikanske selfangstskipet «Topaz» besøkte øya i 1808, og fant da bare en mytterist, Alexander Smith (som kalte seg John Adams). Han levde da sammen med ni tahitiske kvinner på øya, samt barn av de andre mytteristene. Christians kone Maimiti var blant de ni kvinnene. Smith og Maimiti fortalte at Christian hadde blitt myrdet under en konflikt mellom mytteristene og de tahitiske mennene. En annen kvinne, Jenny, som forlot øya i 1817, fortalte at Christian ble skutt mens han jobbet med en dam ved siden av hans gravide kones hjem. Fire andre mytterister og alle de seks tahitiske mennene ble drept i denne konflikten. En av de fire gjenværende mytteristene døde da han falt ned fra en klippe etter å ha drukket, mens Quintal ble drept av de to siste mytteristene etter å ha angrepet dem. Christians sønn Thursday October Christian, født 1790, overlevde konfliktene. De fleste som har navnet Christian på Pitcairn og Norfolkøya er etterkommere av ham; det finnes også mange etterkommere i Australia og på New Zealand. Fletcher Christian og Maimiti fikk også en sønn til, Charles Christian (født 1792) og datteren Mary Ann Christian (født 1793). Disse ser ikke ut til å ha overlevd barneårene. Det gikk i mer enn to århundrer rykter om at mordet på Fletcher Christian var en bløff, og at han hadde reist hjem til England. Mange forskere mener at denne historien var en inspirasjonskilde for Samuel Taylor Coleridges "Rime of the Ancient Mariner". Rise of the Tyrant. "Rise of the Tyrant" er Arch Enemys syvende studioalbum, utgitt i 2007. Saad Mane. Saad Mane (arabisk: سعد كميل, født 6. januar 1963 i Kuwait) er en kuwaitisk fotballdommer. Han dømte tre kamper i fotball-VM 2002, en kamp i Confederations Cup 1997 og en kamp i Asia Cup i 2000. Oktan. Oktan er et alkan med den kjemiske formelen CH3(CH2)6CH3. Hairspray (2007). "Hairspray" er en amerikansk drama/komedie/musikal-film fra 2007. Filmen har skuespillere som John Travolta, Michelle Pfeiffer, Christopher Walken, Amanda Bynes, Zac Efron, Queen Latifah og mange andre. Filmen utspiller seg i Baltimore i 1962, den tiden da den ene skanse etter den annen falt for raseskillet mellom svart og hvit. Den handler om tenåringsjenta Tracy Turnblad (Nikki Blonsky) som gjerne vil bli med i skolens danseteam for å smelte hjertet til hoveddanseren Link Larkin (Zac Efron). Men moren til Tracy, Edna Turnblad (John Travolta), er redd for at Tracy skal bli såret. Derifra utvikles det mye dramatikk, komedie og en hel del god musikk. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1982. Brann ble Norgesmester etter at de vant over Molde med 3–2 den 24. oktober. Finale. Brann ble Norgesmester etter at de vant over Molde med 3–2 den 24. oktober. Målscorere for Brann var Geir Austvik som scoret i det 17. minutt, Ingvar Dalhaug som scoret i det 42. minutt og Neil McLeod som scoret i det 58. minutt. For Molde scoret Rune Ulvestad i det 21. minutt og Steinar Henden i det 37. minutt. Øyvind Pettersen, Brann fikk rødt kort etter 88 minutter. 24 000 tilskuere overvar kampen, som ble spilt på Ullevaal stadion i Oslo. Dommer var Torbjørn Aass. Dette var femte gangen Brann vant et Norgesmesterskap. Branns vinnerlag: Stein Norstad, Hans Brandtun, Bjørn Erik Brandt, Tore Strand, Asgeir Kleppa, Geir Austvik, Kjell Rune Pedersen (Terje Rolland fra 83.), Arne Møller, Neil McLeod, Ingvar Dalhaug (Øyvind Pettersen fra 64. min.) og Finn Krogh. Moldes lag: Inge Bratteteig, Tor M. Hagbø, Bertil Stranden, Ulrich Møller, Per Arne Aase, Geir Malmedal, Rune Ulvestad, Ivar Helge Mittet, Stein Olav Hestad, Jan Berg og Steinar Henden. Kilder. 1982 Fotball for herrer Mytteriet på Bounty (roman). "Mytteriet på Bounty" er en roman fra 1932 av de engelske forfatterne Charles Nordhoff og James Norman Hall, basert på et faktisk mytteri på skipet Bounty mot løytnant William Bligh, kommanderende offiser på HMAV «Bounty» i 1789. Romanen ble oversatt til norsk i 1959, og den har blitt basis for flere filmer og et musikkspill (musical). Romanen var den første i hva som skulle bli en Bounty-trilogi med "Men Against the Sea" – norsk utgave i 1954 som "Barkassen fra Bounty" og "Pitcairn's Island" – norsk utgave i 1958 som "«Bounty»-folkenes øy". En roman som kom ut før Nordhoff og Hall om det samme mytteriet var "Novel Les Révoltés de la Bounty" ("Mytteristene på Bounty") ble utgitt av Jules Verne i 1879. Romanen forteller historien via en fiktiv førsteperson ved navn Roger Byam, basert på den historiske medlemmet av mannskapet ved navn Peter Heywood. Byam, som ikke er en del av mytteristene, blir igjen på «Bounty» etter mytteriet. Han returnerer etter hvert til Tahiti hvor han blir arrestert og fraktet til England for å bli stilt for krigsrett. Han og flere andre medlemmer av mannskapet blir etter hvert frikjent. Filmatiseringer. Et musikkspill basert på den samme historien ble satt opp på West End i løpet av 1980-tallet. Den var skrevet av og spilt av David Essex. Malvasia. Malvasia (eller malvazia) er en type vindruer som historisk har vokst ved Middelhavet og på Madeira, men som nå dyrkes i de fleste vinregioner. Navnet viser også til viner laget fra druene. Tidligere ble navnene malvasia, malvasia og den engelske formen malmsey brukt om alle slags viner basert på disse druene, men i moderne terminologi brukes malmsey kun om en søt variant av madeira som lages på malvasiadruer. Therese Neumann. Therese Neumann (født 8. april 1898, død 18. september 1962) var en tysk katolsk mystiker og stigmatiker. Hun ble født på langfredag i 1898, i landsbyen Konnersreuth i Bayern, hvor hun levde hele sitt liv. Hun ble født inn i en stor og fattig familie. Sykdommer. Den 10. mars 1918 ble Therese Neumann delvis lammet etter å ha falt av en stol etter en brann i sin onkels låve. Hun falt og skadet seg flere ganger i denne perioden. Etter et spesielt fall mistet hun mesteparten av synet. I 1919 ble hun helt blind. Sengeliggende utviklet hun noen stygge trykksår som var så ille at knoklene ble synlige. Den 29. april 1923 Therese av Lisieux ble saligkåret i Roma. Therese Neumann hadde bedt novenaer før denne dag. Ved saligkåringen påstås det at synet ble fullstendig restituert. Den 17. mai 1925 Therese av Lisieux ble fullstendig helligkåret som helgen i Den_romersk-katolske_kirke. Therese Neumann sa at en helgen kalte på henne og leget hennes lammelse og trykksår. Therese Neumann hevdet at hun gjennom flere år ikke hadde spist annet enn oblater, at hun reiste gjennom tiden tilbake til korsfestelsen, og hadde mottatt regelmessige visitter av jomfru Maria, som kom med dystre forutsigelser om Tysklands fremtidige skjebne. Etter et år som sengeliggende begynte visjonene om korsfestelsen, der hun hevdet å være et samtidig vitne til Jesu lidelse; han skulle ha talt direkte til henne mens han hang på korset, blødende fra hender og føtter, med et spyd stukket i siden. Langfredag i 1926 sivet blod plutselig fra Thereses egne håndflater og fotsåler og fra hennes ene side som et ekko av Jesu sår, med ett unntak: Therese blødde også fra øynene. Hennes lokale prest ble overbevist om at dette var et mirakel. Fromme katolikker begynte å valfarte til Thereses seng da stigmataene snart viste seg "hver" fredag. Hennes samtaler med Jesus ble også mer intense; noen hevdet at hun prøvde å "advare" Jesus om hans forestående endelikt. Gjennom Therese gav Jesus på sin side advarsler om Tysklands skjebne, noe som førte til at også journalister tok veien til Konnersreuth. En av dem som var sterkt fascinert av Therese, og både skrev om henne og holdt foredrag om henne, var den norske teologen Kristian Schjelderup, som senere ble biskop i Hamar. I 1949 utga imidlertid den katolske skribenten Hilda Graef "The Case of Therese Neumann", der hun avslørte den vesle bondejenten som en beregnende svindlerske. Den katolske kirke forholdt seg tidlig skeptisk til Therese og hadde sendt leger til Konnersreuth for å undersøke det påståtte mirakelet. Deres rapporter konkluderte med at hennes stigmata var fremkalt ved at hun gjemte små beholdere med blod i sengklærne og gned seg inn med blodet når hennes foreldre skysset ut gjestene under Thereses "hosteanfall", eller når hun skulle tømme seg i et bekken. Når gjestene kom inn igjen, var hun blodig i ansiktet, og kastet dramatisk dynen til side for å vise frem sårene sine. Journalisten Walter Schaber, en av de siste overlevende fra Weimar-republikkens presse, sa på 1990-tallet til forfatteren Ron Rosenbaum at han mente Thereses gjennomslagskraft skyldtes tidsånden. Tyskerne lette etter en «Heiland» (= helbreder, healer), og mange mente å ha funnet ham i Hitler, noe som gjenspeiles i hilsenen «Heil Hitler» - som ikke bare kan oversettes "Vær hilset, Hitler", men også «Helbred (oss), Hitler». Dette var en tid da Tyskland var rikt på små «healere» - medier som Jan Erik Hanussen, profeter som Louis Hausser og Therese Neumann - og etter alle disse kom den store «helbreder», Hitler selv. Aprilia RS125. Aprilia RS125 er en motorsykkel som blir produsert av den italienske motorsykkel- og scooterprodusenten Aprilia SpA. Felger, bremser og fjæring. Felgene har gjennom tidene blitt oppgradert, og i 1999 kom de fem-eikede felgene som er enda lettere enn sine forgjengere. I 2006 kom det igjen nye Y-eikede felger. Dette betyr mindre masse å rotere, som igjen betyr mindre gyroskopisk effekt. Bremsesystemet er hentet rett fra banen, og kommer med fire-stemplet kalipper som biter rundt en 320mm skive. Bak er det en 220mm skive og to-stemplet kalipper. Fjæringen spiller en fundamental rolle i en sykkels oppførsel, trygghet og komfort. RS125 er utstyrt med opp-ned-dempere foran og en monodemper bak med justerbart fjærspenn. Sykkelen har en fjæringsgange på hele 120 mm fremme, og 100mm bak. Fjæringskomponentene er helt klart et valg basert på Aprilias erfaring fra mange års deltakelse i racing. Ramme og svingarm. Svingarmen er en såkalt banansving, en betegnelse man bruker på asymmetriske svingarmer. Dette gir bedre monteringsmuligheter for svingarmen til rammen, og i motsetning til sykler med vanlig monterte svingarmer kan RS125 takle høyere nedleggsvinkler. Både rammen og svingarmen er produsert av aluminium, polert til en speilblank finish så lenge man vedlikeholder overflaten. Den stive konstruksjonen gjør at svingarm og ramme kan stå imot svært store vridningskrefter ved aktiv kjøring. Svingarmen på Aprilia RS 125 ble endret i 1992, før den tid var det enkel baksving. Etter 1992 laget Aprilia en såkalt banan svingarm. Utvikling og erfaringer. Aprilia vinner på alle punkt over konkurrentene sine, ved å overføre erfaringer fra banen til veien. Vindtunneltesting har tatt det allerede aerodynamiske designet ett hakk videre hver gang Aprilia har introdusert en ny modell av RS125. Rotax 122-motoren er en avansert totakter som kan yte hele 34 hk ved rette forhold og innstillinger. Med Aprilias egen eksosventil (Rotax Automatic Variable Exhaust) og eksosanlegg har man en motor med bredt, men morsomt register. Lyddemperen har en elegant aluminiumsfinish og gir sykkelen et snerr av totakt. Lyden er et av de mange kjennemerkene til Aprilia RS125. I 2007 kom det et nytt elektrisk system i RS125, dette for å følge miljøkrava. 2007 modellene får derfor feil blanding, som fører til soting av eksosanlegget. Derfor velger mange å trimme (skifte til annen forgasser), for å slippe soting. Sotinga fører til at sykkelen går dårligere å dårligere. Førermiljøet består av analoge instrumenter for speedometer og turteller, fra 2006 har de digitale speedometer, og turteller. I midten finner man en skjerm som viser kjølevannstemperatur, batterispenning, rundetider og klokken. Dette gir føreren full kontroll over spesielt motortemperatur, noe som er viktig innen totaktsracing. Eidos Interactive. Eidos Interactive er et britisk selskap som lanserer videospill. Det ble stiftet av Stephen Bernard Streater i 1990. Noen av deres mest kjente serier inkluderer "Tomb Raider", "Hitman", Commandos, "Deus Ex", "Legacy of Kain", "Thief" og "Fear Effect". March ör Die. "March ör Die" er det ellevte studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Moquihuixtli. Moquihuixtli (død 1473) var «Stortaler» av Tlatelolco fra 1460 til 1473. Han ble drept i et opprør mot Āxāyacatl, stortaleren av Tenochtitlan. Gundulf av Rochester. Gundulf (død 7. mars 1108) var en normannisk munk som kom til England etter erobringen i det 11. århundre. Han ble biskop av Rochester og prior for katedralprioriet. Guldulf bygde en ny katedral i byen. Han bygde også flere slott, som Rochester Castle, Colchester Castle og ikke minst White Tower i London. Han var en venn og elev av Lanfranc av Caen Gundulf og kom til England i 1070 som en av flere munker fra abbediet i Bec i Normandie. Han var en sentral person i oppgaven med å reorganisere det engelske klostervesenet etter fransk mønster, noe Lanfranc hadde fått i oppdrag å gjøre etter at han ble utnevnt til erkebiskop av Canterbury av Vilhelm Erobreren. I 1075 gikk kongen med på å utnevne Gundulf til biskop av Rochester, etter anmodning fra Lanfranc. Han ble innsatt i embetet i 1077. Tidligere det året hadde Lanfranc tatt over store deler av eiendommene som hadde tilhørt St. Andrew's kirke i Rochester fra kongens halvbror Odo av Bayeux, og da Gundulf ble innsatt gav Lanfranc mye av dette til kirken. Dette betød at Gundulf hadde en god inntekt, og han kunne derfor begynne nynyggingen av den nesten sammenraste katedralen i 1080. Kongen kalte i 1078 Gundulf til London for å lede arbeidet med byggingen av White Tower, den eldste delen av Tower of London. Slottet i Colchester ble påbegynt et par år senere. Omkring 1082 grunnla Gundulf abbediet St Mary's for benediktinersøstre i West Malling. Han grunnla også St Bartholomew's Hospital i Rochester. I 1083 ble katedralprioriet St Andrew the Apostle grunnlagt i Rochester, med Gundulf som første prior. Han kjøpte store eiendommer for egne midler og gav dem til klosteret, og han sørget også for at andre gav eiendommer. Sammen med erkebiskop Lanfranc begynte han med byggingen av klosterbygninger, og fortsatte arbeidet med katedralen. Han fikk senere relikvier at Paulinus av York, en tidligere biskop av Rochester og erkebiskop av York som hadde blitt helligkåret, plassert i et sølvskrin i kirken. Da Gundulf døde i 1108 var skipet og vestfronten på katedralen ferdig. Canardvinge. Canardvinge er en vanligvis liten vinge på hver siden av fremre del av flyet. Begrepet omfatter både bevegelige og fastmonterte små vinger langt foran på flyet. De bevegelige canardvingene vil ha samme funksjon som høyderor på et mer tradisjonelt bygget fly, og de kan brukes med motsatt bevegelsesretning for å gi roll / rotasjon langs lengdeaksen. «Canard» er fransk for «and». Det henspiller på at enkelte av de tidligste flytypene med canardvinge var likt en and i svevet. På enkelte flymodeller vil canardvingene bidra til bedre kontroll mot pitch / rotasjon rundt tverraksen og gi større stabilitet ved vekt og balanseberegning, slik at det ikke er så kritisk hvor langt foran eller bak i flyet vekten av drivstoff, passasjerer og bagasje er plassert. Likevel bidrar canardvingene vanligvis lite til flyets løft. Enkelte moderne jagerfly er bygget slik at hovedvingene sitter så langt fram at flyet er ustabilt, det vil si at om nesa forskyves litt oppover, vil bevegelsen av nesa oppover bli kraftigere, og flyet snurres rundt. Disse flyene styres av en datamaskin som registrerer når flyet får nesa litt ut av stilling og gir en stillingsendring på canardvingen slik at flyet bare får den stillingsendringen som pilotens styring av flyet tilsvarer. a> under landing med canardvingen vippet framover. Fordeler med canardvinger. Avhengig av avstanden mellom canardvingene og hovedvingene og hastigheten kan reaksjonen av canardvingen på lufta gi en oppadgående luftstrøm som kan øke løftet av hovedvingene. For et fly som er i ferd med å steile / miste løftet, vil en eventuell canardvinge vanligvis steile ut før hovedvingene. Da vil nesa falle noe ned og løftet sikres på hovedvingene både ved en mindre angrepsvinkel og ved at farten øker. Ved flyging ved og over lydens hastighet blir effekten av tradisjonelle høyderor, balanseror og sideror dårligere, og mange tradisjonelle fly mistet kontrollen særlig under stup over lydens hastighet. Bevegelige canardvinger vil fremdeles være effektive. Ulemper med canardvinger. Bruk av flaps på fly med canardvinger som høyderor og høydestabilisator blir vanskeligere enn på vanlige fly fordi flaps gir en rotasjon som presser flyets nese nedover. Den vanlige flyhalen blir presset nedover av luftstrømmen fra flapsene og roterer flyets nese oppover. Denne rotasjonen må skapes av canardvingene og blir problematisk særlig under lav hastighet, for eksempel under landing. Fly med canardvinger får derfor høyere landingshastighet og trenger lengre rullebaner for landing. Canardvinger på båter. På ubåter kan små canardvinger langt foran på båten gi en ekstra mulighet for å kontrollere båtens ferd igjennom vannet. Dette gir vanligvis mindre støy i vannet utenfor ubåten enn ballasttanker med rask forflytning av tankinnholdet for å sikre stabiliteten. Tilsvarende vinger kan også benyttes på større overflateskip til stabilisering mot rulling i bølgene. Gulvinget høstlibelle. Gulvinget høstlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Utbredelse. Gulvinget høstlibelle er utbredt i det meste av Europa og det nordlige Asia til Japan. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I sydlige Norge, i lavlandet, vestover til Rogaland. Finnes også i Sør-Trøndelag og Nordland. Utseende. Kjønnene er ganske like. Grunnfargen er på brystpartiet er lyst brunlig, med svarte tegninger. Bakkroppen er rød-orange på oversiden og har en mørk lengdestripe langs siden. Hunnens bakkropp er nesten helt gul og har i tillegg en gul lengdestripe under den svarte. Hunner mangler den røde fargen på bakkroppen, slik som hos hannen. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingene, og særlig bakvingene, er gult farget ved roten (basen). Blodrød høstlibelle ligner gulvinget høstlibelle, men mangler gulfargen ved vingeroten. Vingespennet er mellom 55 og 65 millimeter. Levevis. Hunnen er nesten helt gul og mangler den røde fargen på bakkroppen, slik som hos hannen. Nymfen lever på bunnen i mindre grunne innsjøer eller våtmarker, på solrike steder. Gulvinget høstlibelle foretrekker større områder med rik sumpvegetasjon, som elvesnelle og starr, på steder som delvis eller helt tørker ut om sommeren. Eggene overvintrer på land, på steder som oversvømmes om våren. Utviklingen tar 1 år. Nymfen lever i vann blant torvmose og vannplanter. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra tidlig i juli til månedskifte av oktober/november. Gulvinget høstlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. 1 − 2 + 3 − 4 + · · ·. De første tusen leddene og delsummene av 1 − 2 + 3 − 4 + … I matematikken er 1 − 2 + 3 − 4 + … den uendelige rekken hvis ledd er de positive heltallene i økende rekkefølge, med alternerende fortegn. Summen av de "m" første leddene i rekken uttrykkes med summenotasjon som Den uendelige rekken divergerer, i den forstand at følgen av delsummene ikke går mot noen endelig grense. Ekvivalent sier man at ikke har noen sum. En rigorøs forklaring på denne ligningen kom ikke før langt senere. Fra 1890 av satte Ernesto Cesàro, Émile Borel og andre igang undersøkelser av veldefinerte metoder for å utlede generaliserte summer til divergerende rekker – inkludert nye tolkninger av Eulers forsøk. Mange av disse summeringsmetodene leder greit til at har en «sum» på 1/4 likevel. Cesàro-summering er én av få metoder som ikke summerer, så denne rekken er et eksempel hvor en litt sterkere metode, som f.eks. abelsk summasjon, er nødvendig. Rekken 1 − 2 + 3 − 4 + … er nært relatert til Guido Grandis rekke. Euler behandlet disse to som spesialtilfeller av for en vilkårlig "n", et forskningsarbeid som utvidet hans arbeid knyttet til Baselproblemet og ledet til de funksjonalligningene vi nå kjenner som Dirichlets eta-funksjonen og Riemanns zeta-funksjonen. Divergens. Denne følgen treffer hvert heltall én gang – til og med 0 dersom man regner med den tomme delsummen – og viser dermed at mengden formula_3 med heltall er tellbar. Den konvergerer åpenbart ikke mot et spesifikt tall, så divergerer. Stabilitet og linearitet. Siden leddene 1, −2, 3, −4, 5, −6, … følger et enkelt mønster, kan rekken manipuleres ved bytting og summeres ledd-for-ledd for å oppnå en numerisk verdi. Hvis man på en logisk måte kan skrive for et vanlig tall "s", vil følgende manipulasjoner argumentere for formula_4 Ved å legge til 4 kopier av ved kun å bruke bytter og legge sammen ledd-for-ledd, blir svaret 1. Både venstre- og høyresiden viser to kopier av tillagt Så formula_5. Denne utledningen vises grafisk på bildet til høyre. Selv om 1 − 2 + 3 − 4 + … ikke har noen sum i egentlig forstand, kan ligningen bli støttet som det mest naturlige svaret, dersom en slik sum skal defineres. En generalisert definisjon av «summen» av en divergent rekke blir kalt "summemetoden" eller "summabilitetsmetoden", som summerer noen delmengder av alle mulige rekker. Det finnes mange forskjellige metoder (noen av disse blir forklart nedenfor). Disse karakteriseres ved hvilke egenskaper de har til felles med normal summering. De ovenstående manipulasjonene beviser følgende: Gitt en hvilken som helst summemetode som er lineær og stabil og som summerer rekken, så vil summen bli 1/4. Videre, siden formula_6 må en slik metode også summere Grandis rekke som Cauchy-produkt. I 1891 uttrykte Ernesto Cesàro håp om at divergente rekker ville bli ledet mot infinitesimalregning, og påpekte at «Man skriver allerede og hevder at begge sidene er lik 1/4.» For Cesàro var denne ligningen en anvendelse av et teorem som han hadde offentliggjort året før, som kanskje var det første teoremet i summerbare divergerende rekkers historie. Detaljene rundt summeringsmetoden vises under; den grunnleggende tanken er at er Cauchy-produktet av med. 1 − 2 + 3 − 4 + … som et dobbelt Cauchy-produkt av 1 − 1 + 1 − 1 + … Cauchy-produktet av to uendelige rekker defineres selv om begge divergerer. I dette tilfellet, hvor Σ"a'n" = Σ"b'n" = Σ(−1)"n", er leddene i Cauchy-produktet gitt ved de endelige diagonale summene Derfor vil en summeringsmetode som tar hensyn til Cauchy-produktet av to rekker og summer også summere. Med resultatet fra forrige avsnitt, impliserer dette en ekvivalens mellom summabiliteten av og med metoder som er lineære, stabile og som respekterer Cauchy-produktet. Cesàros teorem er et spissfindig eksempel. Rekken er Cesàro-summerbar i svakeste forstand, kalt mens krever en sterkere form av Cesàros teorem, siden den er Siden alle formene av Cesàros teorem er lineære og stabile, blir verdien av summene akkurat som utregnet. Cesàro og Hölder. For å finne (C, 1) Cesàro-summen av 1 − 2 + 3 − 4 + …, dersom den eksisterer, må man regne ut det aritmetiske gjennomsnittet av delsummene i rekken. og de aritmetiske gjennomsnittene av disse delsummene er Denne følgen av gjennomsnitt konvergerer ikke, så 1 − 2 + 3 − 4 + … er ikke Cesàro-summerbar. Det eksisterer to velkjente generaliseringer av Cesàro-summering: den konseptuelt enkleste av disse er følgen av (H, "n")-metoder for naturlige tall "n". (H, 1)-summen er Cesàro-summering, og høyere metoder gjentar utregningen av gjennomsnitt. Over konvergerer de like gjennomsnittene mot 1/2, alle de andre gjennomsnittene er lik 0, så gjennomsnittene "av" gjennomsnittene konvergerer mot middelverdien av 0 og 1/2, som er 1/4. Så er (H, 2) summerbar til 1/4. «H» står for Otto Hölder, som først beviste i 1882 hva matematikere nå anser som sammenhengen mellom abelsk summasjon og (H, "n")-summering; var hans første eksempel. Det at 1/4 er (H, 2)-summen av garanterer at det også er den abelske summen; dette vil også bli direkte bevist nedenfor. Den andre vanlige generaliseringen av Cesàro-summeringen er følgen av (C, "n")-metoder. Det har blitt bevist at (C, "n")-summering og (H, "n")-summering alltid gir samme resultat, men de har forskjellige historiske bakgrunner. I 1887 var Cesàro nær en definisjon på (C, "n") summeringen, men han ga bare noen få eksempler. I hovedsak; han summerte til 1/4 med en metode som kan omskrives til (C, "n"), men som ikke var godtatt på den tiden. Han definerte formelt (C, n) metoder i 1890, for å kunne underbygge sitt teorem om at Cauchy-produktet av en (C, "n")-summerbar rekke og en (C, "m")-summerbar rekke er (C, "m" + "n" + 1)-summerbar. Abelsk summasjon. (1 + "x")2; og grenser ved 1 «...når det blir sagt at summen av denne rekken 1−2+3−4+5−6 etc. er 1/4, må det se paradoksalt ut. For ved å addere 100 ledd i denne rekken får vi −50, og likevel, summen av 101 ledd gir +51, noe som er ganske forskjellig fra 1/4, og den blir enda større når man øker antall ledd. Men jeg har tidligere lagt merke til at det er nødvendig å gi ordet "sum" en mer utfyllende mening….» «...det er ikke lenger tvil om at summen av denne rekken 1−2+3−4+5 + etc. er 1/4, siden det kommer fra utvidelsen av formelen 1/(1+1)2 som unektelig har en verdi på 1/4. Dette blir klarere hvis man tar for seg den generelle rekken 1 − 2"x" + 3"x"2 − 4"x"3 + 5"x"4 − 6"x"5 + "&c." som kommer frem når man utvider uttrykket 1/(1+"x")2, som denne rekken definitivt er lik med, etter at vi setter "x" = 1.» Det finnes mange måter å se at, spesielt for absoluttverdier |"x"| < 1, har Euler rett i at Man kan ta taylorrekken av høyresiden, eller foreta vanlig polynomdivisjon. Ved å starte på venstresiden, kan man følge den typiske heuristikken ovenfor og prøve å multiplisere to ganger med (1+"x") eller å ta kvadratroten av den geometriske rekken Euler ser også ut til å foreslå derivasjon av den siste rekken, ledd for ledd. Euler og Borel. Euler innførte en annen teknikk for rekken: Euler-transformasjon, en av hans egne oppfinnelser. For å bruke Euler-transformasjonen i regning, begynner man med følgen med positive ledd som skaper de alternerende rekkene — i dette tilfellet Det første elementet i denne følgen er merket "a"0. Den neste trenger følgen av fremtidige differanser i; dette er bare Det første elementet i "denne" følgen er merket Δ"a"0. Euler-transformasjonen avhenger også av differanser "av" differanser, og høyere gjentakelser, men alle fremtidige differanser i er 0. Euler-transformasjonen av er dermed definert som I moderne terminologi sier man at er Euler-summerbar med 1/4. Euler-summeringen impliserer også en annen type summering. Ved å skrive som har man en relatert, «evig-konvergent» rekke Borel-summering av 1 − 2 + 3 − 4 + … er derfor Separering av skalaer. Dette resultatet generaliserer Abel-summeringen, som kan finnes ved å la "φ"("x") = exp(−"x"). Det generelle uttrykket kan finnes ved å sette leddene i par i en rekke over "m" og konvertere uttrykket til et Riemann-integral. For det sistnevnte, vil det tilsvarende beviset for gi oss middelverditeoremet, men her trenger man sterkere Lagrange-form av Taylors teorem. Generaliseringer. Euler summerer lignende rekker i "Institutiones" fra 1755 Det tredoble Cauchy-produktet av er den alternerende rekken av trekanttall; dens Abel- og Euler-sum er 1/8. Det firedoble Cauchy-produktet av er den alternerende rekken av tetraedriske tall, som har en Abel-sum på 1/16. hvor "B'n" er Bernoullitallene. For "n" i partall, reduseres denne til Cesàros lærer, Eugène Charles Catalan, pratet også nedsettende om divergente rekker. Påvirket av Catalan, refererte Cesàro først til de «konvensjonelle formlene» for som «absurde likheter», og i 1883 uttrykte Cesàro et typisk synspunkt på den tiden, om at formlene var falske, men merkelig nok likevel nyttige. Til slutt, i hans "Sur la multiplication des séries" fra 1890, tok Cesàro en moderne tilnærming som startet med definisjoner. Rekken blir også undersøkt for verdier av "n" som ikke er heltall; disse utgjør Dirichlet eta-funksjonen. Deler av Eulers motivasjon for å undersøke rekker som er relatert til var funksjonalligningen eta-funksjonen, som leder direkte til funksjonalligningen i Riemann zeta-funksjonen. Euler hadde allerede blitt kjent for å finne verdiene av disse funksjonene for positive partall (inkludert Basel-problemet), og han prøvde å finne verdiene av positive oddetall (inkludert Apérys konstant), et problem som fortsatt er unnvikende. Spesielt eta-funksjonen er lettere å hanskes med i Eulers metoder, siden dens Dirichlet-rekker er Abel-summerbare overalt; zeta-funksjonens Dirichlet-rekke er mye vanskeligere å summere der den divergerer. For eksempel, motparten av i zeta-funksjonen er den ikke-alternerende rekken, som har store anvendelsesområder i moderne fysikk, men krever mye kraftigere metoder for å summere. Blodrød høstlibelle. Blodrød høstlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Utbredelse. Blodrød høstlibelle er utbredt i Europa, vestlige Asia og Nord-Afrika. Finnes i Danmark, og det syd-østlige Sverige og Finland. I det sørøstlige Norge, rundt «Oslofjorden». Utseende. Kjønnene er noe ulike. Hunnen har orange grunnfarge, hannen er rød. Alle bein er helt svarte. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile, og er uten farge. Blodrød høstlibelle ligner gulvinget høstlibelle, men mangler gulfargen ved vingeroten. Vingespennet er mellom 55 og 65 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen av åpne, mindre innsjøer, med rik vegetasjon. Eggene overvintrer på land, på steder som oversvømmes om våren. Utviklingen tar 1 år. Nymfen lever i vann blant torvmose og vannplanter. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra juni til oktober. Blodrød høstlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Svart høstlibelle. Svart høstlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Svart høstlibelle er en av de vanligste små libellene i sydlige Norge og kan opptre i store mengder. Utbredelse. Svart høstlibelle er utbredt i Europa, Asia og Nord-Amerika. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. I sydlige Norge til Nordland, men mangler i fjellet. Utseende. Kjønnene er noe ulike. Grunnfargen er svart med gule flekker. Hunnen er mer gul enn svart og har brune flekker på oversiden av bakkroppen. Hannen er svart og noe gult som unge, mens eldre hanner blir nesten helt svarte. Begge kjønn har helt svarte bein. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile, og er uten farge. En svak gulfarge ved vingeroten kan forekomme. Vingespennet er mellom 45 og 60 millimeter. Levevis. Nymfene lever i næringsfattige innsjøer, dammer eller myrtjern i lavlandet, opp til 400 moh. Eggene overvintrer på land, på steder som oversvømmes om våren. Utviklingen tar 1 år. Nymfen lever i vann blant torvmose og vannplanter. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra tidlig juli til oktober. Svart høstlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Liten torvlibelle. Liten torvlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Liten torvlibelle er den vanligste torvlibellen (slekten "Leucorrhinia") i Norge. Utbredelse. Liten torvlibelle er utbredt i Mellom-Europa, og det vestlige Asia. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. I sydlige Norge, nord til Troms, men mangler i fjellet. Utseende. Kjønnene er noe ulike. Hunnens bakkropp er mørk brun-svart med gule flekker. Hanner har mørk bakkropp med røde flekker. Hannen har svart farge på analvedhenget, bakerst på bakkroppen. Pannen (frons) er hvit. Liten torvlibelle ligner på østlandsk torvlibelle, men er noe mindre. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Bakvingen har en liten, men godt synlig, flekk helt inne ved roten (ved kroppen). Vingespennet er mellom 60 og 70 millimeter. Levevis. Nymfene lever i sure og næringsfattige små dammer, pytter eller myrtjern med undervannsvegetasjon av torvmose. Finnes i lavlandet, men også opp i fjellet til 600 moh. Den synes å være vanligere i innlandet enn ved kysten. Eggene legges i vannet. Utviklingen tar 2-3 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen blant vannplanter og mose. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra slutten av mai til august. Liten torvlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Østlig torvlibelle. Østlandsk Torvlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Utbredelse. Østlandsk Torvlibelle er utbredt i mellom- og Nord-Europa. Finnes i Danmark, Sverige og Finland. I sydlige Norge, nord til Nordland, men mangler på vestlandet og i fjellet. Utseende. Kjønnene er noe ulike. Hunnens bakkropp er mørk brun-svart med markerte gul-brune flekker. Hanner har mørk bakkropp med vanligvis røde flekker, men fargen kan variere mot mer rød-brun. Pannen (frons) er hvit. Østlandsk torvlibelle ligner på liten torvlibelle, men er noe større. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Bakvingen har en liten, nesten ikke synlig flekk helt inne ved roten (ved kroppen). Vingespennet er mellom 55 og 70 millimeter. Levevis. Nymfene lever i sure og næringsfattige små dammer, pytter eller myrtjern med noe undervannsvegetasjon av torvmose. Finnes i lavlandet, men også opp i fjellet til 600 moh. Eggene legges i vann. Utviklingen tar 2-3 år. Nymfen overvintrer overvint blant vannplanter og torvmose. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra månedskifte av mai/juni til juli. Østlandsk torvlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Ersfjordgranitten. "Ersfjordgranitten" er en arkeisk dypbergart som sannsynligvis er en vestlig forlengelse av tilsvarende mer metamorfe bergarter i Finnmark. Ersfjordgranitten finnes langs nordsiden av Ersfjorden på Kvaløya nord for Tromsø. U-Pb datering av zirkon indikerer at granitten ble utkrystallisert for 1 792 millioner år siden. Ringvassøy grønnsteinsbelte. Ringvassøy grønnsteinsbelte er et geologisk område som er blottet på nordlige del av Ringvassøy i Tromsø. Det er et 10 km bredt og 30 km langt bergartskompleks som består av ulike felsiske til mafiske, metavulkanske bergarter av tholeiitisk til kalsium-alkalisk affinitet. U–Pb-zirkonalder på 2 849 millioner år og 2 835 millioner år. Grønnsteinene er gjennomskåret av utallige mafiske ganger. Vest-Troms grunnfjellskompleks. Vest-Troms grunnfjellskompleks er et geologisk bergartskompleks som er blottet på øyene langs vestkysten av Troms. I nordøst finnes tonalittiske til anorthosittiske og gabbroiske migmatittiske gneiser ([1]). Disse gneisene overlagres tektonisk av det ca. 10 km brede og 30 km lange Ringvassøy grønnsteinsbelte, som består av ulike felsiske til mafiske metavulkanske bergarter av tholeiitisk til kalsium-alkalisk affinitet. En prøve av den tonalitiske gneisen gav en arkeisk U–Pb zirkon alder på 2841 +/- 3Ma (Zwaan and Tucker, 1996), som tilsvarer U–Pb zirkon aldre på 2849 +/- 4 og 2835+/- 14 millioner år på de metavolkaniske bergartene i det overliggende grønnsteinsbeltet. Både gneisene og bergartene fra de overliggende grønnsteinsbeltet i nordlige del av WTBC er gjennomskåret av utallige mafiske ganger. Arkeiske tonalitter, granitter og mafiske ganger som varierer i alder fra 2880 til 2670 millioner år har også blitt identifisert på de andre øyene i Vest-Troms grunnfjellskompleks (Corfu et al., 2003; Bergh et al., 2006; Kullerud et al., 2006). Sentrale og sør-vestlige del av WTBC består av granittiske bergarter og migmatitter. En av de største granittkroppene i WTBC er Ersfjordgranitten på Kvaløya nord for Tromsø, som har intrudert omkringliggende gneiser diskordant. Ersfjordgranitten består av tonalitt og tonalittisk gneis som består av plagioklas og kvarts og tilhører TTG-gruppen. De eldste bergartene er 2880 millioner år gamle, og dette området er spesielt ved at bergartene er lite påvirket av metamorfose og de har altså unngått den kaledonske fjellkjedefoldning. Dormagen. Gamlebyen i Dormagen i 1977 Dormagen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 65 000 innbyggere. Den ligger i "kreisen" Rhein-Kreis Neuss mellom Düsseldorf, Köln og Mönchengladbach på den vestlige bredden av Rhinen. Dormagen ble grunnlagt i år 50 e.kr. med navnet "Durnomagus". Hovednæringen i byen er den kjemiske fabrikken til Bayer AG. Adynaton. Adynaton fra gresk: a-: uten, og dynasthai: å være mulig (pluralis: adynata) er en talefigur i form av en hyperbol ført ut i et paradoks som gjør det til et umulighetssymbol. Umulige oppgaver forekommer særlig innenfor folkediktningen; sagn, eventyr, ballader, legender, gåter, ordtak og myter. Adynata var et utbredt litterært og retorisk virkemidel i den klassiske perioden, og er i latin kjent som såkalte "impossibilia". I sagnene om Ukyndig bruk av svarteboka, hvor en uforvarende kommer til å løse djevelen, er den eneste måten å redde seg unna å sette den onde til en umulig oppgave, som å øse en fjordarm tom for vann, rette ut et krøllet pubushår, lage rep av sand, telle sandkorn, hvetekorn eller pulver, ro mot vinden med en båt lastet med tomme tønner, løsne knuter i et fiskenett, osv.. I eventyret om "Manddatteren og Kjærringdatteren" settes de to stesøstrene etter tur til å utføre umulige oppgaver, som f.eks. å hente vann i et såld (brukt til å riste og rense korn i). Manndattera som lytter til fuglespråket får det råd å kline leire i såldet. Hun klarer dermed likevel til trollkjerringas fortvilelse å bære vann med det redskapet hun har fått utdelt. Adynata finnes også brukt innenfor skjønnlitteraturen, f.eks. av Henrik Ibsen i dramaet "Brand". Disputas. En disputas eller disputasjon (dannet av det latinske ordet for å «utrede» eller «undersøke») er en offentlig diskusjon om et gitt tema. Disputas betegner i vår tid først og fremst et åpent arrangement der en kandidat (doktorand) ved et universitet eller en høyskole presenterer og forsvarer sin ferdige doktorgradsavhandling overfor kritiske fagopponenter for å oppnå en doktorgrad, det vil si den høyeste akademiske graden. Historisk foregikk disputaser ved universitetene i form av angrep på og forsvar for teser, retoriske øvelser som ofte foregikk på latin, som for eksempel under disputasen i Leipzig. "Å disputere" vil si å forsvare en vitenskapelig avhandling for å ta doktorgraden. Doktorgradsdisputas. I dag brukes betegnelsen "disputas" vanligvis om en del av prosessen ved å få tildelt en doktorgrad ved et universitet eller en høyskole. Forut for disputasen har kandidaten levert inn en avhandling, vanligvis i form av en monografi eller en serie publiserte vitenskapelige artikler som er knyttet sammen av et teoretisk sammendrag. En komite oppnevnt av fakultetet vurderer så om avhandlingen er verdig til å bli forsvart for den aktuelle graden i en disputas. Hvis avhandlingen godkjennes i første omgang er neste trinn at kandidaten for doktorgraden (doktoranden) må forsvare avhandlingen i et offentlig møte ledet av dekanus for fakultet eller en representant for denne mot (i Norge vanligvis to) fakultetsoppnevnte opponenter. Opponentene er normalt medlemmer i den komiteen som vurderte avhandlingen i første trinn av prosessen og som betraktes som eksperter på i alle fall deler av det som avhandlingen omhandler. Det er også ganske vanlig med et skille i roller mellom de to opponentene, hvor førsteopponenten har som oppgave å se på og eksaminere doktoranden med de overordnete aspektene ved avhandlingen, mens andreopponenten konsentrerer seg om detaljer. Etter at disputasen er avsluttet blir det formelt avgjort om avhandlingen er godkjent og den om aktuelle graden kan tildeles. Det sentrale elementet i det å oppnå en akademisk grad på doktorgradsnivå er en form for avhandling som vurderes av fagfeller med hensyn til omfang, nivå og kvalitet. Detaljer med hensyn til godkjenning av en avhandling og gjennomføringen av selve disputasen varierer fra universitet til universitet (men er vanligvis ganske konstant for universiteter innen et land). Mercury-Atlas 8. Mercury-Atlas 8 var en bemannet romferd i NASA sitt Mercury-program. Det var den femte bemannede amerikanske romferden og den lengste til da i programmet. Mercury-Atlas 8 ble skutt opp med en Atlas-rakett fra Complex 14 på Cape Canaveral i Florida. Romskipet gjennomførte 6 omløp rundt Jorden, med astronaut Wally Schirra ombord. Ferden varte litt over 9 timer. Høydepunkter fra ferden. Oppskytingen av Mercury-romskipet og Atlas-raketten var helt uten problemer. Dette var første gang i programmet at en ferd gikk uten noen former for problemer. Schirra sin ferd var den første av de lange ferdene i Mercury-programmet. Romferden på 6 omløp, der Schirra tilbragte mesteparten av tiden i det han kalte for «sjimpanse-konfigurasjon», der romskipet ble styrt automatisk. Schirra forsøkte også å styre ved hjelp av stjerne-navigasjon (han syns det var vanskelig), tok fotoer med et Hasselblad-kamera, trente lett, så lyn i atmosfæren, sendte de første direkte meldingene fra et amerikansk romskip til radio og TV-publikum på bakken. Dette var også den høyeste ferden i Mercury-programmet med hele 283 km høyde, men Schirra var ikke særlig imponert over utsikten, sammenlignet med sine dager som testpilot i store høyder: "Same old deal, nothing new," fortalte han under debriefing. Schirra og Sigma 7 gjennomførte den første landingen i Stillehavet. Mercury-romskipet nr 16 – Sigma 7, er nå utstilt i «the United States Astronaut Hall of Fame» i Titusville, Florida. Trivia. Under ferden avslørte Schirra at han var medlem i «the Ancient Order of Turtles». Eksterne lenker. http://history.nasa.gov/SP-12/app.1.htm Transcript of air to ground communications during mission. Strømsund bru. Strømsund bru er ei klaffebru på riksvei 511 i Karmøy kommune i Rogaland. Brua krysser Vågen i Kopervik og er 52 meter lang. Seilløpet (spennvidden) er 29 meter. Brua ble bygd i 1978, og avløste den tidligere Kopervik bru fra 1929. Den gamle brua var også bevegelig, men av svingbrutypen. Strømsund bru er den første klaffebrua i Norge med hydraulisk drift. Brua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet brua 17. april 2008. Spacehab. Plasseringen av Spacehab ombord på romfergene Spacehab er betegnelsen på en modul (og integrert nyttelast-bærer) til de amerikanske romfergene, som er ombord i lasterommet på romfergene. Spacehab, Inc er også navnet på et amerikansk selskap med base i Webster Texas nær Johnson Space Center. Det sørger for kommersielle romprodukter og tjenester til NASA, det amerikanske forsvarsdepartementet, andre internasjonale romforetak og globale kommersielle kunder. Romfergeturer med Spacehab ombord. Spacehab lastes ombord Columbia for STS-107 Spacehab har vært med på 22 romfergeturer og har sørget for plass til nyttelast og mannskap på 8 turer til Den internasjonale romstasjonen (ISS) og syv til den russiske romstasjonen Mir. Liste over hav. Sørishavet. Hav Uvdal II kraftverk. Uvdal II kraftverk er et vannkraftverk i Nore og Uvdal kommune i Buskerud fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1966, og utnytter et fall på 196 meter fra Fønnebøfjorden til Norefjorden. Det er installert to vertikale francisturbiner på totalt 44 MW. Normal årsproduksjon er på ca 159 GWh. Nedslagsfeltet er på 700 km². Vannet som kraftverket bruker kommer i hovedsak fra Uvdal I kraftverk. Kraftverket eies og driftes av Skagerak Kraft. E-CO Energi har en eierandel på 10%. Se også. Uvdal I kraftverk, Nore 1 og Nore 2. Ukyndig bruk av svarteboka. a>a på en tilfeldig side og kommer til å lese på det sted hvor djevelen løses, gjelder det å oppholde ham med ugjørlige arbeidsoppgaver til noen kommer som kan binde ham. "Ukyndig bruk av svarteboka" er et internasjonalt vandresagn kjent over hele Europa. Handlingen. Sagntypen forteller om en person som tilfeldig finner svarteboka, åpner den, og kommer i skade for å lese på den siden hvor djevelen løses og kommer settende for å be om tjeneste. Nå gjelder det å oppholde ham med en umulig oppgave (adynaton), til noen kommer som kan binde den onde og gi ham reisepass. Hadde en ikke vært snarraådig og funnet på noe ville den onde ha tatt med seg den som løste ham. Internasjonalt vandresagn. Sagnet er klassifisert som ML 3020 Inexperienced Use of the Black Book i den systematiske sagnkatalogen. I Norge finnes tallrike varianter av sagnet jevnt fordelt over hele landet fra Rogaland og Vest Agder til Nordland. Reidar Th. Christiansen lister opp 35 varianter fra Østlandet, 6 fra Telemark, 12 fra Sørlandet, 45 fra Vestlandet, 9 fra Trøndelag og 12 fra Nord-Norge, dvs. 119 norske varianter av sagntypen. Det er så langt ikke registrert noen varianter av sagnet i Troms og Finnmark, men så er det heller ikke funnet virkelige svartebøker lenger nord enn Beiarn i Nordland. Unntaket er en enkelt svartebok, funnet i Trondenes i Troms, som i følge Anton Christian Bang skal være tatt med dit fra en proveniens lenger syd i landet. Litteratur. Ukyndig bruk av svarteboka Uvdal I kraftverk. Uvdal I kraftverk er et vannkraftverk i Nore og Uvdal kommune i Buskerud fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1966, og utnytter et fall på 585 meter fra Sønstevatn til Uvdal. Det er installert to vertikale Peltonturbiner på totalt 90 MW. Normal årsproduksjon er på ca 261 GWh. Magasinet Sønstevatn er oppdemmet med en 320 meter lang og 41 meter høy fyllingsdam. Reguleringshøyden er 31 meter. Magasinet består av de tre tidligere vannene Sigurdstjern, Mevatn og Sønstevatn. Magasinkapasiteten er på 220 millioner m³. Ved full vannstand utgjør vannspeilet et areal på ca 13 km². Det overføres også vann fra Tøddølvatnet og Damtjødne samt flere bekkeinntak. Kraftverket eies og driftes av Skagerak Kraft. E-CO Energi har en eierandel på 10%. Se også. Uvdal II kraftverk, Nore 1 og Nore 2. Kvalifisering til EM i fotball 2004. Kvalifiseringa til EM i fotball 2004 ble spilt mellom september 2002 og november 2003. 50 landslag ble delt inn i ti grupper hvor hvert lag spilte hjemme og borte mot hvert lag. Laget som kom på 1. plass ble direktekvalifisert til mesterskapet, mens laget som kom på 2. plass måtte spille play-off mot et annet lag som kom på 2. plass. Vertsnasjonen var direktekvalifisert. Tofua. Tofua er en vulkansk øy i øygruppen Tonga i det sørlige delen av Stillehavet. I 1774 seilte James Cook forbi øya, den første europeer som gikk iland var William Bligh i 1789, etter mytteriet på Bounty. Øya er idag ubebodd. Yoshinori Kitase. Yoshinori Kitase (北瀬 佳範 "Kitase Yoshinori", født 23. september 1966) er en japansk spillprodusent, scenarioforfatter og tidligere spillregissør som jobber for Square Enix (tidligere Square). Hans mest kjente roller som en spillregissør er "Final Fantasy VI", "Chrono Trigger", "Final Fantasy VII" and "Final Fantasy VIII". Kitase arbeidet senere som en produsent for "Final Fantasy X" og "Final Fantasy X-2". Han jobber foreløpig på "Compilation of Final Fantasy VII" og "Final Fantasy XIII" som en produsent. Guy Goethals. Guy Goethals (født 26. desember 1952) er en tidligere belgisk fotballdommer som er mest kjent for å ha dømt i en kamp fotball-EM 1992 og en kamp i fotball-EM 1996. Tetsuya Nomura. Tetsuya Nomura (野村 哲也 "Nomura Tetsuya", født 8. oktober 1970) er en japansk spill- og figurdesigner som jobber for Square Enix (tidligere Square). Han har blitt stemt av nettsiden Next Genereation som den syvende mest viktige og forventede videospillutvikleren av året 2007. Tetsuya Nomura står bak den populære spill-serien Kingdom Hearts. Vrenga kraftverk. Vrenga kraftverk er et vannkraftverk i Flesberg kommune i Buskerud fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1958, og utnytter et fall på 380 meter fra Hoppestadvatnet til Numedalslågen. Hopperstadvatnet er regulert mellom 563 og 550 moh. I tillegg reguleres Sandvatn (602-597 moh) og Våtvatn (581 til 571 moh). Vannene Fiskeløysen, regulert mellom 788 og 784 moh, Kyrkjevatn (680,660 moh),Hånavatn (653 til 644 moh) reguleres også, men vannet brukes her først i Hølseter kraftverk. Det er installert en horisontal pelton turbin på 12 MW. Midlere årsproduksjon er på ca 71 GWh. Kraftverket er innsprengt i fjell, og ble opprinnelig bygget for å sikre energiforsyningen til Asker og Bærum. Kraftverket eies og driftes av Skagerak Kraft. Manddatteren og Kjærringdatteren. Manddatteren og Kjærringdatteren, seinere også kalt "Mannsdattera og kjerringdattera", er tittelen på et undereventyr P. Chr. Asbjørnsen samlet mens han var huslærer på Romerike. Denne varianten ble allerede publisert i Asbjørnsen og Moes første eventyrbok "Norske Folkeeventyr", som egentlig utkom 29. desember 1841, men som etter vanlig forleggeruskikk ble postdatert til 1842. Eventyret handler om én arbeidssom og én lat stedatter som får oppgaver hos ei trollkjerring og blir belønt etter innsatsen. Handling. "Manddatteren og Kjærringdatteren" handler om to stedøtre, den flittige Manddatteren og den late Kjærringdatteren. Da kjerringdattera og mora hennes vil bli kvitt Manddatteren, tvinger de henne til å hoppe i brønnen når spinnetråden ryker. Hun kommer til en eng og tar tjeneste hos en ond trollkjerring. Naturen og dyra, som kan snakke, hjelper henne løse umulige oppgaver, og skrinet hun til sist får velge som lønn, viser seg å inneholde gull og sølv. Den late stedattera blir misunnelig og forsøker det samme, men bryr seg ikke om rådene. Kjærringdatteren gjør jobben feil og ender opp med et skrin med ormer og padder. Kommentar. De to stesøstrene blir etter tur stilt overfor flere adynata eller umulige oppgaver; å hente vann i et såld, vaske sort ull hvit, plukke blomster om vinteren og så videre. Dyrene hjelper med å gi den som er villig til å lytte, råd om hvordan oppgaven skal løses, men kun manndatteren gjør som de sier og lykkes. I motsetning til de fleste eventyra, presenterer for øvrig "Manddatteren og Kjærringdatteren" den gode erfaringa først og feilene etterpå. Vanligvis er det omvendt: feilene og erfaringene fører til riktig resultat ved tredje og siste forsøk. Eventyret ville imidlertid ha mistet spenninga om man byttet rekkefølgen av søstrene. Katarsis ligger altså i at publikum vet bedre og kan fryde seg over feilene som blir forelagt. Eventyrtype og utbredelse. Eventyrtypen er klassifisert som AT 480 "The Spinning-Woman by the Spring" eller "The kind and the Unkind Girls" i den internasjonale eventyrkatalogen til Aarne og Thompson. Varianter av folkeeventyret er foruten i hele Europa også funnet i India og Nord-Afrika, og er dessuten i engelskspråklige og spanske varianter tatt med til Amerika. I Tyskland er det kjent som "Frau Holle" («Mor Hulda»), særlig i Brødrene Grimms versjon fra 1812. I Norge er det ialt samlet 67 varianter av eventyret. Disse fordeler seg fra Vest-Agder i sør til Salten i Nordland. Eventyrmotivet brukt hos Shakespeare. Den hensynsfulle datteren lytter også til fuglenes råd da hun skal velge mellom tre skrin som hun skal få med seg som lønn for arbeidet, et gult, et rødt eller et blått. Hun får det råd å velge det minst prangende, blå skrinet. Den slemme stesøsteren er heller ikke her villig til å rette seg etter hva fuglene synger om, og tar med seg det flotte, gule skrinet, som viser seg å inneholde all verdens elendighet. William Shakespeare har benyttet seg av dette motivet i 2. akt av "Kjøpmannnen i Venedig". I scene VII er det Fyrsten av Marokko som skal gjette seg til hvilket av skrinene som skjuler den rike kvinnelige arvingen Portias portrett. Fotveita (Trondheim). Fotveita er en smal gate i Trondheim sentrum. Veita ligger mellom Kongens gate i sør og Dronningens gate i nord, og mellom Hospitalsgata i vest og Willmannsveita i øst. I veita ligger Gelico Spesialforretning, som ved åpning i 1971 ble byens første kondomutsalg. Kai Bugge. Kai Bugge er en fiktiv person som opptrer i tre av Bernhard Borges kriminalromaner. Bugge er en psykoanalytiker i 40-årsalderen, som bruker sin fagkunnskap til å oppklare forbrytelser. Som «detektiv» er han hovedperson i "Nattmennesket" (1941) og "De dødes tjern" (1942), og en viktig biperson i "Skjult mønster" (1950). Han skal ha forfattet boken «Das Verbrechen als Erlösung», som ble beslaglagt og brent på den store autodafé for smusslitteratur i 1933. Kai Bugge-skikkelsen er tildels basert på psyoanalytikeren Trygve Braatøy (1904–53). Brandhaugveita (Trondheim). Brandhaugveita (1–7) er en smal veit i Trondheim sentrum. Veita er en blindvei som ligger mellom Kongens gate i sør og Dronningens gate i nord, og som parallellveg mellom Willmannsveita i vest og Tordenskjolds gate i øst. Brandhaugveita er sannsynligvis oppkalt enten etter skreddermester Nils A. Brandhaug som eide løkken i området, eller hans sønn vognmann Ole Nilsen Brandhaug som hadde sine hester i beite her. Brandhaugen på Løkken er første gang nevnt i 1765, og i 1830 gikk området under betegnelsen Brandhaugløkken. Hølseter kraftverk. Hølseter kraftverk er et vannkraftverk i Flesberg kommune i Buskerud fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1988, og utnytter et fall på 70 meter fra Hånavatn til Sporevatn. Reguleringen medfører at deler av vannføringen i Gjuva vassdraget overføres til Vrenga. Kraftverket er bygget i tilknytting til eksisterende tappetunnel som ble bygget for Vrenga kraftverk. Vannene Fiskeløysen, regulert mellom 788 og 784 moh, Kyrkjevatn (680,660 moh),Hånavatn (653 til 644 moh) er magasiner for kraftverket. Det er installert en turbin på 2,3 MW. Midlere årsproduksjon er på ca 9 GWh. Kraftverket eies og driftes av Skagerak Kraft. Naturstein. "Blokkstein" er massive bergarter (slik som granitt, larvikitt, marmor, kleberstein) som sages eller splittes ut av fjellet i form av rektangulære blokker, som igjen sages eller splittes opp til mindre plater i fabrikker. "Skifer" er bergarter som har en naturlig kløv, definert ved konsentrasjoner av glimmermineraler som bergarten kan splittes langs til plater. "Murestein" er betegnelsen på rå blokker og emner som fremkommer ved sprengning i mange typer bergarter og benyttes til tørrmuring og forblending. Foruten bergartenes utseende avgjøres også pris og attraktivitet i det globale markedet av bergartens unikhet og til en viss grad tekniske egenskaper. For blokkstein er det store forskjeller i pris mellom, i verdenssammenheng, unike og ikke-unike bergarter. For Norges del er det kun de mest unike bergartstypene som er konkurransedyktige i det internasjonale blokksteinsmarkedet. Dette gjelder også til en viss grad skifer, men her spiller teknisk kvalitet og holdbarhet en større rolle. For murestein og rustikt utseende heller er utseende i ferdig mur eller forblending av en viss betydning, men transport er mer avgjørende. Korttransportert murestein vil være billigere. Geir Austvik. Geir Austvik (født 25. januar 1960) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Brann i første del av 1980 tallet. Under cupfinalen i 1982 da Brann ble norgesmester etter å ha vunnet 3–1 over Molde scoret Geir Austvik Branns første mål. Gerda Hasselfeldt. Gerda Hasselfeldt (født 7. juli 1950 i Straubing som "Gerda Rainer") er en tysk politiker (CSU). Fra 2005 har hun vært visepresident i Forbundsdagen. Hun var føderal bygningsminister mellom 1989 og 1991 og føderal helseminister mellom 1991 og 1992 i Helmut Kohls kabinett. Bakgrunn, utdannelse og yrke. Hun er datter av politikeren Alois Rainer, som satt i parlamentet fra 1965 til 1983. Gerda Rainer tok Abitur i 1969, og studerte sosialøkonomi ved Ludwig-Maximilians-Universität München og Universität Regensburg. I 1975 tok hun hovedfag. Frem til 1987 arbeidet hun ved Bundesanstalt für Arbeit, fra 1985 som leder for avdelingen for yrkesrådgivning ved arbeidskontoret i Deggendorf. Hun er gift og har to barn. Politisk virke. Hun ble medlem av CSU i 1969. I 1987 rykket hun opp som fast medlem av Forbundsdagen, etter at Franz Josef Strauß trakk seg fra parlamentet. Hun har bl.a. vært finanspolitisk talskvinne for CDU/CSU-fraksjonen og parlamentarisk nestleder med ansvar for forbrukervern, ernæring, landbruk, kommunalpolitikk og turisme. Siden 1990 har hun vært direktevalgt til Forbundsdagen fra valgkretsen Fürstenfeldbruck. Hun ble innvalgt i CSU-styret i 1989, og fra 1991 til 1995 var hun leder for CDU/CSUs kvinneorganisasjon (Frauen-Union) i Bayern. Helmut Kohl utnevnte henne til bygningsminister 21. april 1989. Etter at koalisjonspartneren FDP gjorde krav på denne ministerposten for Irmgard Schwaetzer, ble hun utnevnt til helseminister den 18. januar 1991. Hun trakk seg som minister av helsegrunner 5. mai 1992. I forkant av valget i 2005 ble hun gitt plass i Angela Merkels påtenkte kabinett, dersom CDU/CSU fikk flertall sammen med FDP. Utmerkelser. Gerda Hasselfeldt mottok 20. juni 2001 Den bayerske fortjenstorden. Lorthølvollen. Lorthølvoll er navnet på to setervoller i Stjørdal kommune. "Fremre Lorthølvoll" ligger ved vestre Sonvatnet i Stjørdal kommune, mens "Indre Lorthølvoll" ligger ved østre Sonvatnet, på grensa mellom Stjørdal og Meråker kommune. Begge ligger i Nord-Trøndelag fylke. Liste over videospill for Linux. Dette er en liste over dataspill for Linux. __NOTOC__ Alfa Romeo Alfetta. Alfa Romeo Alfetta er en bakhjulsdrevet bilmodell fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, som ble produsert mellom 1972 og 1984 som firedørs sedan og todørs coupé. Modellen var populær takket være sin kombinasjon av enkelt design og kraftige motorer, og solgte mer enn 400.000 eksemplarer i løpet av produksjonstiden. Sedanmodellen hadde et karosseri designet av "Centro Stile Alfa Romeo", Alfa Romeos eget designsenter, mens "Alfetta GTV Strada Coupé var designet av Giorgetto Giugiaro hos ItalDesign Giugiaro. Alfetta var utstyrt med clutch og girkasse plassert bakerst i bilen, sammen med differensialen, for en mer balansert vektfordeling. Alfetta ble oppdatert i 1979, med ny front, nye felger og nye lykter samt flere dieselmotorer. Alfetta var tilgjengelig med to firesylindrede DOHC-motorer med to ventiler per sylinder samt en turbodiesel-motor levert av VM Motori. Grunnmodellene med 1,6 og 1,8 liters motorer hadde to forgassere, mens 2,0 DOHC-utgaven fikk elektronisk bensininnsprøytning i 1979. Dieselutgaven hadde først et sylindervolum på 2,0 liter, men ble endret til 2,4 liter i 1982. Alfa Romeo Alfetta ble velkjent over hele verden etter å ha vært bilen den italienske statsministeren Aldo Moro satt i da han ble kidnappet og senere drept av den italienske terroristorganisasjonen De røde brigader i 1978. GT, GTV og GTV6. Alfetta var basis for GTV, en coupéutgave av sedanmodellen, første gang introdusert i 1974 som Alfetta GT og kun tilgjengelig med en 1,8-litersutgave av Alfas firesylindrede DOHC-motor. Fra 1976, da modellene "GT 1300 Junior" og "GT 1600 Junior" ble faset ut, ble Alfetta GT en egen modellrekke, og ble også tilgjengelig med 1,6 liters og 2,0 litersmotorer. Modellbetegnelsen "GTV" var forbeholdt toppmodellen med 2,0-liters motor. I 1979 ble modellen noe oppdatert, med blant annet ny kamaksel, og 2,0 litersutgaven fikk navnet "Alfetta GTV 2000L". Autodelta produserte også en turboladet utgave i begrenset antall, kalt Turbodelta, for bruk i FIAs Gruppe 4-racing. Denne versjonen er utstyrt med en KKK-turbo som sørget for 175 hk, og fikk også endringer i understellet. Alfetta Autodelta var den første serieproduserte bilen med turbo i Italia. I 1981 ble GTV oppdatert, og fikk blant annet grå støtfangere i plast og listverk i sort fremfor rustfritt stål. Utgavene med 1,6 og 1,8 liters motorer forsvant, og Alfetta 2000 GTV ble basismodellen, kalt "Alfa Romeo GTV 2.0". Alfetta-navnet ble droppet. Senere samme år ble "GTV-6" lansert, en utgave av GTV med V6-motor med overliggende kamaksel og 2,5-liters sylindervolum. For å få plass til innsuget fikk panseret en bul, noe som er den lettest gjenkjennelige forskjellen mellom GTV og GTV-6. Motoren var hentet fra Alfa 6, men fikk i GTV-6 elektronisk innsprøytning fremfor Alfa 6s seks forgassere, noe som fikk motorpressen til å skryte bilen opp i skyene. GTV-6 vant "European Touring Car Championship" fire år på rad, fra 1982 til 1985, "British Touring Car Championship" i 1983 samt en rekke andre racing- og rallykonkurranser. Callaway, kjent for sine modifiserte Chevrolet Camaro, Impala SS og Corvette-modeller, modifiserte omkring 30 GTV-6 mellom 1983 og 1986. I tillegg til en rekke oppgraderinger av mindre komponenter ble Callaway GTVene utstyrt med oppgradert understell, større bremser og doble turboladere. GT og GTV Racing-utgaver fra Autodelta. Racingutgaver av Alfetta GT og GTV ble bygget av Autodelta, først med motoren fra den tidligere GTAm-løpsbilen. Disse bilene ble solgt som vanlige gatemodeller for å få dem homologert, denne til FIA Gruppe 2-racing. De ble kjørt med moderat suksess i 1975, og vant to rallyetapper. Året etter endret Autodelta fokus, og kjørte heller baneløp med Alfetta, som vant en rekke løp denne sesongen. Empoli. Empoli er en kommune i Provinsen Firenze, Toscana, Italia. Den har om lag 45 000 innbyggere. Daewoo Espero. Daewoo Espero (også Aranos) er en mellomstor familiebil som ble produsert av den sørkoreanske bilprodusenten Daewoo mellom 1990 og 1997. Teknisk sett var modellen basert på General Motors J-plattform, mens karosseriet var designet av Bertone. Bilen var utstyrt med Daewoos Familiy 1-motor på 1,5 liter, eller Family II 1,8 eller 2,0 liters motorer fra Holden. Espero ble erstattet av Daewoo Leganza i 1997. Espero ble omdøpt til «Aranos» i spansktalende land, fordi ordet «Espero» betyr «Jeg venter» på spansk, noe som ble funnet upassende. Sveriges meteorologiska och hydrologiska institut. Sveriges Meteorologiska och Hydrologiska Institut (SMHI) er en svensk statlig etat under Miljödepartementet. Etaten har til oppgave å ta fram prognoser for vær, vind og vanntilgang. SMHI ble grunnlagt i 1945 og etablerte seg i begynnelsen i Stockholm, men finnes nå i Norrköping. Liste over dataspill med åpen kildekode. Dette er en liste over dataspill med åpen kildekode. En slik liste kan være nyttig om man vil lære seg mer om spillprogrammering. De fleste spill med åpen klidekode finnes til de vanligste operativsystemene, men det er vanligst at spill med åpen klidekode er skrevet for Linux opprinnelig. Jacopo da Empoli. "«Madonna col Bambino e i santi Lorenzo e Barnaba»" Jacopo Chimenti (født 30. april 1551, død 30. september 1640), bedre kjent som Jacopo da Empoli, var en italiensk sen-manieristisk maler. Han ble født i Firenze og arbeidet der det meste av livet. Han er representert både i "Louvre" og "Uffizi". Han blir regnet som medlem av kunstnergruppen som kaltes "Contra-Maniera" sammen med Santi di Tito, Domenico Cresti (Il Passignano), Lodovico Cigoli, Bernardino Poccetti, Andrea Boscoli og Gregorio Pagani. Disse kunstnerne overøste den akademiske manierismen fra den tiden med naturalisme. Alfabetmagi. Runealfabetet, også kalt FUÞARKen etter første bokstavgruppe. Alfabetmagi går ut på å tillegge bokstaver (eller bokstavkombinasjoner) en magisk betydning. Selve ordningen av tegnene eller symbolets fremtredelsesform kommer i sin alfabetiske orden til å representere et større sakskompleks. Helgardering. Det kanskje mest kjente eksempel på "alfabetmagi" er uttrykt i ordtaket: "Alfa og omega", dvs. det dekker alle eventualiteter som befinner seg mellom disse ytterpunktene. Mens alfa («Α» eller «α») er begynnelsesbokstav og omega («Ω» eller «ω») er sluttbokstav i det greske alfabet omslutter disse alle de mellomliggende bokstaver. En kan ofte se at «α ω» er innlemmet som evighetssymbol i Kristusemblemet «XP», som keiser Konstantin den første beordret malt til beskyttelse på sine soldaters hjelmer. I andre tilfeller kan de fire første bokstavene i det greske alfabetet «ΑΒΓΔ» eller «αβγδ» være brukt på samme måte, jf. Abrakadabra. Alfabetmagien bygger nemlig på et pars pro toto-prinsipp, hvor den ene delen representerer helheten. Gjennom disse fire bokstavene vil en altså være verget mot alle de ting som dekkes av samtlige etterfølgende bokstaver i alfabetet. Vernemagi. En helt identisk fremgangsmåte er kjent fra runealfabetet. Her er det gjerne kun de første to runene «FU» i runerekkens første gruppe, FUÞARK'en, som er kommet til anvendelse. Det finnes flere eksempler på at «FU» har vært rispet inn i amuletter, som folk bar med seg for å gi dem beskyttelse under reiser, og på stavkirkenes reisverk, til vern mot trollkast og onde ånder, som kirkebyggerne fryktet kunne tenkes å angripe kirken både under byggingen og senere. Magiske alfabet og hemmelige tegn. Tegn regnes i seg selv som bærere av magiske og skjulte krefter. Innenfor lærd magi ble det derfor utviklet ulike tegnsystem og hemmelige skriftspråk. Jordan Jovtsjev. Jordan Jovtsjev (bulgarsk: Йордан Йовчев) (født 24. februar 1973 i Plovdiv) er en bulgarsk turner. Han bor i Texas, USA. Han vant sølv i ringer for menn under OL 2004 i Athen med poengsummen 9,850. Under de samme olympiske lekene vant Jovtsjev bronse i frittstående med resultatet 9,775. Under OL 2000 i Sydney vant han bronse i frittstående og ringer med 9,787 og 9,762. Han fikk også to bronsemedaljer under verdensmesterskapene i 1999 og 2001. Jovtsjev var flaggbærer under åpningen av Sommer-OL i London i 2012. Sankta Theresia katolske kirke. Sankta Theresia katolske kirkeSankta Theresia katolske kirke på Vesterntangen i Hønefoss er et romersk-katolsk kirkebygg oppført i mur i 1935. Kirken tilhører Oslo katolske bispedømme og ligger langs østbredden av Randselva, like ved der elva renner sammen med Begna nedenfor Hønefossen og danner Storelva, i Ringerike kommune. St. Theresia menighet. Det katolske kirkesognet omfatter kommunene Ringerike, Hole, Flå, Nes, Gol, Hemsedal, Ål, Hol og Krødsherad i Buskerud fylke, samt Jevnaker, Lunner, Gran og Søndre Land i Oppland fylke. Tidligere hørte også Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre og Vang med til sognet, men den 15. august 2007 ble disse kommunene overført til Mariakirken på Lillehammer i forbindelse med opprettelsen av St. Thomas kapelldistrikt i Valdres. Eksterne lenker. Theresia Abraxas. Abraxas (kan også skrives Abracas) er et kabalistisk ord som ofte finnes risset inn med greske bokstaver i lykkesteiner eller gemmer (figurer av halvedelsteiner) brukt som talisman eller amuletter. Slike omtales gjerne som Abraxassteiner eller Abraxasgemmer. " Det finnes divergerende forklaringer på opprinnelsen til ordet "abraxas". En skal være at det er en forvanskning av et egyptisk kongenavn eller orientalsk gudenavn "Abrasax". Gnostikeren Basilides (ca. 200 e.Kr) brukte "Abraxas" som et tetragrammaton (hemmelighetsfull betegnelse) for den højeste Guddom. Etter alfabetisk nummerologi i det greske tallsystem skal bokstavene i «Abraxas» adderes slik: (a = l, b = 2, r = 100, a = l, s = 200, a = l, x= 60) og gir summen 365, som tilsvarer dagene i året. Tanken er at det for hver dag emanerer seg en egen åndeverden fra Guddommen. (Andre gudenavn som f.eks. Mithras (skrevet Meithras) utgjør imidlertid også tallet 365.) Fetsund bru. Fetsund bru er navnet på to bruer, ei veibru og ei jernbanebru som krysser Glomma ved Fetsund i Fet kommune i Akershus. Den første brua, bygget i tre, ble bygget i 1860 for Kongsvingerbanen. Fet og Høland herreder spleiset på kostnadene til en kjørebane for hest og kjerre på nedstrøms side av brua. I 1877 ble brua ombygd og peleåket ble erstattet av brukar i sten. Brua førte til at lensene i Sørumsand ble flyttet til Fetsund. Etter noe tid viste det seg at den gamle brua kunne føre til store tømmeropphopninger under fløtingen. Dette førte til at en ny og høyere bru ble bygget noen titalls meter oppstrøms for den gamle trebrua. Den nye jernbanebrua ble utført i stål med 7 spenn, hver på ca 60 m. Brua, med en lengde på 420 m, ble åpnet i 1919. Denne var da bygget som en kombinert jernbane og veibru med en kjørebane på hver side. Etter at den nye veibrua kom, ble kjørebanene i 1959 stengt for bilkjøring mens oppstrøms veibane forstatt ble brukt som gang- og sykkelvei. På ca 1980-tallet ble begge veibruene revet og på nordsiden ble oppsatt en smal gangbru. Med dette ble en av de siste kombinerte jernbane og veibruene i Norge revet. Ny veibru for riksvei 22 ble påbegynt i 1954. Denne ligger noen hundre meter nedstrøms for jernbanebrua og ble åpnet av Olav V den 22. september 1959. Denne brua er 595 meter lang, med lengste spenn på 90 meter. For å beskytte overgangen over den gamle jernbanebrua ble Fetsund batteri anlagt i skråningen vest for bruene i årene 1902-1903. Etter annen verdenskrig lå det i mange år en feltbru, en flytebro lagret på Stasjonsstranda mellom bruene. Ingvar Dalhaug. Ingvar Dalhaug (født 10. juli 1957) er en tidligere norsk fotballspiller som spilte for Brann i første del av 1980 tallet. Under cupfinalen i 1982 da Brann ble norgesmester etter å ha vunnet 3 2 over Molde scoret Ingvar Dalhaug Branns andre mål. Nils Holter. Nils Holter (født 22. mars 1899 på Hamar, død 30. august 1995) var en norsk arkitekt. Han var utdannet ved NTH i 1922, og er bl.a. kjent for å ha tegnet Kringkastingshuset (1938–1940), utvidelsen av Stortinget (1959) og Fjernsynshuset (1968). Han mottok Houens fonds diplom i 1961 for Stortingsbygningen og Sundts premie for nybygg for Indremisjonsselskapets Bibelskole i Oslo (1970–72). Andre arbeider han sto bak var Bergen Posthus som ble oppført etter en arkitektkonkurranse og Televerkets administrasjonsbygning i Oslo. L'Équipe. "L'Équipe" (Fransk: "laget") er en fransk dagsavis som fokuserer på sportsnyheter. Avisen er spesielt kjent for sin dekning av fotball, rugby, motorsport og sykling. Avisen kontrolleres av Amaury Sport Organisation, som også eier Tour de France. Eksterne lenker. Equipe, L' Håkon Helgesen. Håkon Helgesen (født 15. november 1986 i Gjerstad i Aust-Agder) er en norsk skihopper som representerer Gjerstad IL/Lillehammerhopp. Håkon er tidligere elev på Norges Toppidrettsgymnas. Han representerte Norge under junior-VM 2004 i Stryn. Hans personlige rekord er 209 meter satt under prøvehopping i Vikersundbakken 2007. Alfa Romeo 2000. Alfa Romeo 2000 er en personbil produsert av den italienske bilprodusenten Alfa Romeo mellom 1958 og 1962. Modellen ble første gang presentert på bilutstillingen i Torino i 1957, og erstattet Alfa Romeo 1900. De største forskjellene var et større og mer moderne karosseri samt en femtrinns girkasse. Modellen ble produsert i tre ulike utgaver, "Berlina" som var en femdørs sedan, "Spider" som var en todørs cabriolet og "Sprint", som var en todørs coupéutgave. Berlina. Sedanutgaven ble produsert i 2 814 eksemplarer mellom 1958 og 1962. Spider. Cabrioletutgaven, designet av Carrozzeria Touring, ble lansert samtidig som sedanmodellen, i 1958. Den ble produsert i 3 443 eksemplarer frem til produksjonsstopp i 1962. Sprint. "Sprint" var en todørs coupéutgave, designet og bygget av Bertone. Den ble introdusert i 1960, og produsert i 704 eksemplarer frem til 1962. FNM. Da produksjonen av 2000 Berlina ble stoppet i Italia fortsatte den hos "Fabrica Nacional de Motores" (FNM) i Rio de Janeiro, Brasil, under navnet "FNM 2000". I 1969 ble motorvolumet økt til 2,15 liter, og bilen ble solgt under navnet FNM 2150 frem til 1974. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1918. Kvik, Fredrikshald, ble norgesmester etter å ha vunnet vant 4–0 over Brann den 13. oktober. Målscorere for Kvik var Johnny Helgesen som scoret i det 58. og i det 61. minutt på straffe, Arne Andersen som scoret i det 71. minutt og Alf Flinth som scoret i det 89. minutt. 10 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Marienlyst i Drammen. Dommer var Ragnvald Smedvik, Frigg. Dette var første gang Kvik vant et norgesmesterskap. Kviks vinnerlag: Ole Paulsen, Johan Svendsen, Otto Klein, Ole Paulsbo, Thomas Andresen, Fritz Karlsen, Peder Puck, Alf Flinth, Johnny Helgesen, Arne Andersen og Hartvig Olavesen. Branns lag: Sigurd Wathne, Laurentius, John Johnsen, Alexander Olsen, George Deans, Gerhard Gran, Johan Greve, Finn Berstad, Torkel Trædal, Alf Berstad og Odd Johnsen. 1. runde. De øvrige 20 klubbene hadde walk over. Finale. 13. oktober, Marienlyst, Drammen. Dommer Ragnvald Smedvik, Frigg Kilder. 1918 Fotball for herrer Fiat X1/9. Fiat X1/9 er en toseters sportsbil med midtmontert motor designet av Bertone og bygget av den italienske bilprodusenten Fiat mellom 1972 og 1989. Historie. X1/9 dukket første gang opp i 1969, som en konseptbil kalt Autobianchi A112 Runabout, designet av Marcello Gandini hos Bertone. Bilen ble designet rundt Fiats nye "128 SOHC"-motor med overliggende kamaksel samt girkasse og drivverk fra den forhjulsdrevne Fiat 128, men med et ganske annet oppsett, hvor både motor og girkasse ble flyttet fra foran til bak, noe som gjorde det mulig med midtmontert motor i A112 Runabout. Konseptbil. Prototypen hadde en tydelig kileform, og mye inspirasjon var hentet fra datidens motorbåter. De mer ekstreme detaljene (som C-stolpe-monterte hovedlykter og lav frontrute) forsvant på produksjonsmodellen, mens mange av de estetiske detaljene på Autobianchi Runabout ble beholdt på produksjonsmodellen. Det lange, flate panseret, det store overhenget foran og den tydelige kileformen ble alle med videre til Fiat X1/9. Navn. Navnet X1/9 skiller seg ut blant datidens modellnavn fra Fiat, som på sine øvrige modeller benyttet et enkelt numerisk system (127, 128, 124, 131) som antydet plasseringen i modellprogrammet. X1/9 var det eneste unntaket til denne regelen. Navnet stammer fra kodenavnet Fiat gav prosjektet under utviklingen sent på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet. "X"-prosjektene ble delt opp i X0 (for motorer), X1 (for personbiler) og X2 (for yrkesbiler). Den første personbilen med et slikt kodenavn, X1/1, ble lansert som Fiat 128 i 1969, og andre kjente modellkoder er ført opp i tabellen under. Opprinnelig var X1/9 tenkt som "128 Spider", men beholdt altså kodenavnet frem til produksjon. Produksjon. Etter høy interesse rundt Runabout-konseptbilen ble bilen raskt utviklet videre og planlagt lansert i 1972 som erstatter til 850 Spider. X1/9 var ikke tenkt som erstatter for 124 Sport Spider, og de to modellene ble produsert parallelt en god stund. Bilens karosseri ble produsert på Bertones fabrikk i Torino, og deretter transportert til Fiats fabrikk i samme by for montering og ferdigstilling. I 1982, kort tid etter introduksjonen av 1500-modellen, ble all produksjon av bilen satt til Bertone, og alle biler produsert deretter ble merket som "Bertone X1/9". De Bertone-merkede bilene var noe annerledes enn tidligere modeller, og hadde blant annet dypere fotbrønner for bedre komfort. De første modellene var utstyrt med en 1.3-liters motor med enkel overliggende kamaksler og sylindertopp i aluminium, med en ytelse på 75 hestekrefter. Dette var ansett for å være en relativt motorsvak bil, mye på grunn av det tunge karosseriet. Under utviklingen hadde karosseriet blitt laget for å gjøre det like godt i krasjtester som en sedan, på grunn av strenge krav i USA, og derfor hadde også vekten økt. De siste produksjonsmodellene ble kalt "Gran Finale", og solgt i 1989/1990. Disse ble levert fra fabrikken som "Special Edition"-modeller, men fikk i tillegg montert "Gran Finale"-emblemer og en ekstra hekkspoiler hos forhandlerne. Racing. På grunn av den midtmonterte motoren og gode kjøreegenskaper ble X1/9 også tenkt brukt som løpsbil. Til tross for dette ble dens fulle potensial aldri utnyttet til konkurransebruk. Abarth. Fiats underselskap Abarth utviklet i 1973 "Abarth X1/9 Prototipo", som skulle erstatte 124 Spider Abarth som Fiats primære konkurransebil. Til slutt ble det parallelle prosjektet "131 Abarth" valgt fremfor X1/9, til tross for at den var både tregere og teknisk underlegen, da 131-modellen hadde et større salgspotensiale. X1/9 Prototipo var utstyrt med en 1.8-liters motor med egenutviklet sylindertopp og doble forgassere. Bilene var utstyrt med skjermbreddere, en liten hekkspoiler og luftinntak på taket. Alle X1/9 Prototipo-eksemplarene ble utstyrt med Abarths tradisjonelle dekor i limegrønt/gult og oransje/rosa. Det eksakte produksjonsantallet for X1/9 Prototipo er ikke kjent, men det antas at omkring fem eksemplarer ble bygget. Dallara. I 1975 ble X1/9 valgt av Dallara for bruk i World Sportscar Championship (gruppe 5). Bilen var utstyrt med en modifisert X1/9-motor med egenutviklet sylindertopp med fire ventiler per sylinder samt endringer i hjuloppheng og karosseri. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1946. ble Norgesmester etter at de slo 3–2 den 13. oktober. Målscorere for Lyn var Knut Osnes som scoret i det 49. minutt, Arne Brustad som scoret i det 96. minutt og Lloyd Pettersen som scoret i det 119. minutt. For Fredrikstad scoret Arne Ileby i det 25. minutt og Knut Brynildsen i det 97. minutt. 35.000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Sverre Hermansen. Dette var sjette gangen Lyn vant et Norgesmesterskap. Lyns vinnerlag: Tom Blohm, Eugen Hansen, Øivind Holmsen, Eilert Eilertsen, Kristian Henriksen, Adalbert Kjellberg, Marlow Bråthen, Lloyd Pettersen, Knut Osnes, Harry Boye Karlsen og Arne Brustad. Kilder. 1946 Fotball for herrer Ljabru. Brua over Ljanselva ved Ljabru Ljabru er et strøk i bydel Nordstrand i Oslo, og en av grunnkretsene i Oslo. Grunnkretsen sammenfaller ikke helt med det område som vanligvis oppfattes som Ljabru. Grunnkretsen er avgrenset mot vest av Ekebergveien, men i dagligtale blir også enkelte områder vest for denne veien regnet med til Ljabru. På den annen side strekker grunnkretsen seg østover helt til Munkerudvollen, som vanligvis regnes å tilhøre Munkerud. Da Ekebergbanen ble forlenget i 1941, fikk endestasjonen navnet Ljabru, etter gården nede ved Ljanselva noe lenger sør. Ljabru betyr brua over Ljǫrn, som er det gamle navnet på Ljanselva (Ljarnarbru). I området ligger også den opprinnelige "Ljabru hovedgård", en staselig storgård som i dag blant annet huser barnehage. J. N. Wilse skrev en reiseskildring fra området i 1764, og han mente at den trebrua som var der da, burde erstattes av en i stein. Det ble bygget en steinhvelvbru i 1804, og veien over var Den Fredrikshaldske kongevei. Brua er fortsatt i bruk, og det er denne brua som er gjengitt i logoen til Oslos Bydel Søndre Nordstrand. Asiamesterskapet i fotball. Asian Football Confederation Asiamesterskapet i fotball, "AFC Asian Cup", arrangeres hvert 4. år av Asian Football Confederation, det asiatiske fotballforbundet. Etter 2004 ble det besluttet å flytte mesterskapet for å unngå kollisjon med andre turneringer. Neste arrangement ble derfor lagt til 2007. Mesterskapet ble arrangert første gang i 1956. har vinnet fire ganger, mens og har vunnet tre ganger hver. I tillegg til de asiatiske nasjonene er også med i turneringen. har vært med tidligere, men er gått over til å bli medlem av UEFA. er regjerende mestere etter seier over Australia i 2011. Port Elizabeth lufthavn. Port Elizabeth lufthavn (IATA: PLZ, ICAO: FAPE) tidligere H. F. Verwoerd lufthavn ligger i Port Elizabeth, Sør-Afrika. Eksterne lenker. Lufthavn Iraks herrelandslag i fotball. Iraks herrelandslag i fotball (arabisk: منتخب العراق لكرة القدم) er det nasjonale fotballaget til Irak. Laget er regjerende mester i Asiamesterskapet i fotball etter å ha slått 1-0 i finalen 29. juli 2007. Dette er lagets eneste trofe hittil. Iraks landslag fikk mye oppmerksomhet i Norge i 2007 og 2008, da Egil «Drillo» Olsen var landslagstrener for Irak i en 5-månedersperiode. Han signerte opprinnelig en kontrakt på tre år, men måtte slutte etter bare fem måneder, fordi han nektet å reise inn i Irak for trene laget der. Han hadde med seg Otto Ulseth om assistenttrener, og på sine fem kamper endte de med to seire og tre uavgjorte kamper. Til tross for suksessen Jorvan Vieira opplevde med Irak i Asiamesterskapet, takket han nei til å fortsette som Irak-trener. Etter mange spekulasjoner og rykter i media, bekreftet Egil «Drillo» Olsen 17. september 2007 at han hadde skrevet under en 3-års kontrakt med det irakiske fotballforbundet. Med seg som assistenttrener får han journalist og tidligere Tromsø-trener Otto Ulseth. Historie. Mens Saddam Hussein var diktator i Irak var det hans sønn Uday Hussein, som var leder av Iraks olympiske komité og dermed fotballforbundet. Det ble da holdt motivasjonsforedrag med trussel om amputasjon av ben. Forsentkomming til trening ble straffet med fengsel og dårlige prestasjoner ble straffet med fengsel, tortur, pisking med elektrisk kabel eller svømming i avføring. VM i fotball 1986. Irak klarte å kvalifisere seg til fotball VM i Mexico i 1986. Etter tre tap og kun ett mål gikk Irak ut i første runde. Ahmed Radhi scoret Iraks hittil eneste VM-mål i 1-2 tapet mot 8. juni 1986. OL 2004. Til tross for kaoset som fulgte USAs invasjon i 2003, fortsatte landslaget å spille i internasjonale turneringer. Laget, da under ledelse av Adnan Hamad, klarte å få til en del gode resultater. U23-landslaget kvalifiserte seg til sommer-OL 2004 i Athen hvor de sikret seg en 4. plass etter å ha slått ut, og. De gode resultatene førte til litt kontrovers når USAs president George W. Bush brukte Iraks fotballag i sine reklamer til presidentvalget i 2004. Flere spillere uttalte at de ikke ønsket å bli brukt som et politisk verktøy for den amerikanske presidenten. Asiamesterskapet 2007. Irak vant sin første tittel 29. juli 2007 da de slo 1-0 i finalen til Asiamesterskapet i fotball. Landslaget i Irak fikk mye internasjonal oppmerksomhet i løpet av mesterskapet siden det gjorde det overraskende bra. I semifinalen slo laget ut en av favorittene, i straffesparkkonkurranse. Dette førte til utbredt feiring i gatene rundt i Irak. Spesielt i hovedstaden Bagdad. Det ble sprengt to bilbomber under feiringen som drepte 50 feirende supportere. En av grunnene til at det ble stor internasjonal fokus på Irak i dette mesterskapet, skyldtes at herrelandslaget i fotball etter manges oppfatning kan forene den irakiske nasjonen mer enn noen form for politikk, diplomati eller militær makt. Både politiske kommentatorer og sportskommentatorer har vært enig i at landslaget er en av de få tingene som kan forene sjiamuslimer, sunnimuslimer og kristne i Irak. Som en reaksjon på bilbombene som tok livet av 50 supportere etter semifinalen innførte myndighetene i Bagdad portforbud under finalen for å hindre tap av liv. Da Irak hadde vunnet finalen, strømmet folk i Bagdad likevel ut i gatene og feiret seieren sammen med irakiske soldater. I Oslo strømmet utflyttede irakere ut i gatene og feiret landets første landslagstriumf i fotball. Liknende jubelscener utspant seg i andre deler av verden. Trener Jorvan Vieira trakk seg etter triumfen i Asiamesterskapet og er nå aktuell som trener for og. William Bligh. William Bligh, malt av Alexander Huey i 1814. William Bligh FRS (født 9. september 1754, død 7. desember 1817) var viseadmiral i Royal Navy og koloniadministrator for Storbritannia. Han er mest kjent som kaptein Bligh, graden han hadde da han førte HMAV «Bounty» mot Tahiti under ferden hvor det kjente mytteriet fant sted i 1789. Bligh ble satt i en lettbåt sammen med noen av mannskapet som var lojale mot ham, og klarte å nå Timor. Mens han i senere litteratur har blitt fremstilt som en brutal og ondskapsfull mann, mente man i samtiden at hans overfølsomhet og skarpe replikk var det som førte til at han ikke nådde lenger i sin karriere. Tidlig liv. Han var sønn av Francis og Jane Bligh (født Balsam) og ble født i Plymouth i Devon. Familien var av kornisk opphav. I 1761, bare syv år gammel, ble han innrullert i Royal Navy i hjembyen. Det er usikkert om han gikk til sjøs så tidlig; i middelklassen var det vanlig å innrullere en «ung gentleman» slik at han fikk nok års ansiennitet for rask forfremmelse når han først gikk i aktiv tjeneste. Det er kjent at han i 1770, seksten år gammel, mønstret på HMS «Hunter» som "able seaman"; han skulle egentlig vært "midshipman" men det var ingen ledig plass for denne graden. Tidlig i 1771 ble han midshipman, og i september samme år ble han overført til HMS «Crescent» hvor han ble i tre år. I 1776 ble han valgt ut av kaptein James Cook som "Sailing Master" på HMS «Resolution», og han var med på Cooks tredje, fatale reise til Stillehavet i juli 1776. Mot slutten av 1780 kom han tilbake til England og kunne da fortelle om detaljene i Cooks endelikt. Den 4. februar 1781 giftet han seg med Elizabeth Betham, datter av en toller. De giftet seg i Onchan på Man. Noen dager senere fikk han kommandoen på HMS «Poule», og i august samme år kjempet han under admiral Hyde Parker i slaget ved Doggerbank. De neste atten månedene var han løytnant på flere skip, og i 1782 kjempet han med Lord Howe ved Gibraltar. Fra 1783 til 1787 var han kaptein i handelsflåten, men han kom så tilbake til Royal Navy og fikk kommandoen over HMAV «Bounty». Mytteriet på Bounty. Kaptein Bligh og atten lojale mannskapsmedlemmer ble satt i en lettbåt på åpent hav. Av Robert Dodd, 1790. Da Bligh fikk kommandoen på Bounty var hans første oppdrag å reise til Tahiti for å hente brødfruktplanter. Dette kunne blitt en innbringende reise; utover det lasten var verdt var det også utlovet en premie fra Royal Society of Arts til den som utførte reisen. Brødfrukten skulle til Karibia, hvor den skulle testes som mat for slavene. Bligh lyktes ikke på grunn av mytteriet, men i senere år gjentok han forsøket og klarte da å komme frem til Karibien med brødfrukt. Reisen var svært vanskelig. Etter å ha forsøkt i en måned å runde Kapp Horn måtte Bounty snu på grunn av stormer, og i stedet ta den lange veien rundt Kapp det gode håp. Denne forsinkelsen førte til at de måtte vente fem måneder på Tahiti slik at neste avling av brødfruktplanter var modne nok til å tranporteres. I april 1789 kunne Bounty endelig forlate Tahiti. Skipet var rangert som kutter, og hadde derfor ikke andre offiserer enn Bligh, som hadde løytnants rang. Mannskapet var lite, og det var ingen marinesoldater med til å beskytte mot fiendtligsinnede innfødte eller til å sikre disiplinen om bord. Bligh valgte å dele sitt mannskap i tre skift i stedet for to, slik at de kunne sove lenger uten å bli purret. Han satte sin protesje Fletcher Christian, som var førstestyrmann ("Master's Mate") som leder for et av skiftene. Den 28. april 1789, under hjemreisen, ledet Christian et mytteri. Han hadde med seg omkring en tredjedel av mannskapet, som hadde sikret seg skytevåpen under Christians nattevakt. De overrasket Bligh, som ble bundet i sin lugar. Til tross for at mytteristene var i mindretall ser det ikke ut til at de som var lojale mot kapteinen gjorde noen nevneverdig motstand så snart de så at Bligh var bundet, og skipet ble tatt uten blodsutgydelse. Mytteristene satte Bligh og atten mannskapsmedlemmer som var lojale mot ham, i en 23 fot (7 m) stor lettbåt, som var så tungt lastet at ripen lå bare noen tommer over vannflaten. De fikk med seg fire sverd, mat og vann for noen dager slik at de kunne nå en havn, en sekstant og et lommeur. De hadde ikke noe kart eller kompass. Fire lojale mannskapsmedlemmer måtte bli igjen på skipet, både fordi de ikke fikk plass i lettbåten og fordi de hadde kunnskaper som var viktige for å kunne føre skipet. Disse fire ble senere sluppet fri på Tahiti. Bountys seilas, med Blighs ferd i lettbåten avmerket (grønn stiplet linje mellom punkt 16 og 17). Timor var den nærmeste europeiske utposten, og derfor det tryggeste stedet for Bligh å sette kursen mot. De reiste først innom Tofua for å få forsyninger. De seilte så forbi Fiji, hvor de ikke turde å gå i land fordi de nesten ikke hadde våpen å forsvare seg med. Bligh var en meget dyktig navigatør, blant annet på grunn av opplæringen han hadde fått av kaptein Cook. Hans første oppgave var å overleve og å få sendt melding til britiske myndigheter om mytteriet, slik at eventuelle andre britiske skip i område kunne følge etter. I løpet av 47 dager klarte han, gjennom enestående sjømannskap, å nå Timor etter en reise på 3 618 nautiske mil (6 701 km). De mistet bare en mann, som ble drept av innfødte på Tofua. Ironisk nok skulle flere av de som overlevde den hasardiøse reisen, kort tid etter bukke under for sykdom, antagelig malaria, i den sykdomsbefengte havnebyen Batavia i Nederlandsk Østindia mens de ventet på transport til England. Årsakene til mytteriet har aldri blitt helt avklart. Noen mener at Bligh var en tyrann som drev mannskapet for hardt, slik at de til slutt ikke hadde noe annet valg enn mytteri. Andre mener at mannskapet, som var uvant med lange reiser og hadde blitt eksponert for frihet og seksuelle utskeielser under den lange ventetiden på Tahiti, ikke klarte å vende tilbake til den harde disiplinen som var nødvendig ombord på et seilskip. Loggen viser at Bligh var restriktiv med avstraffelser. Han gav muntlig refs der de fleste andre kapteiner ville tydd til pisking, og pisket når andre ville ha hengt misdederen. Han hadde god utdannelse, var interessert i vitenskap og var overbevist om at en god diett og hygiene var avgjørende for mannskapet ve og vel. De fikk derfor god mat, og skipet var alltid skinnende rent. Bligh var også opptatt av at mannskapet skulle trimme for å holde seg i god form. Han var også opptatt av de innfødtes velferd og forsøkte uten hell å gjøre noe med den epidemiske spredningen av kjønnssykdommer på Tahiti. Han store svakhet i forhold til mannskapet var nok hans skarpe tunge. Når han hadde tatt en avgjørelse fornærmet han andre og hadde lett for å fremstille andre som idioter. Selv om mannskapet nok hadde det bedre ombord på Bounty enn på de fleste skip i Royal Navy, kunne dette føre til sterk misnøye. Dette trekket ved ham var mest fremtredende i venteperioder; når han måtte bruke alle sine evner til å føre skipet, og ikke minst da han førte lettbåten, var dette et langt mindre problem. Bligh nådde London i mars 1790, og der ble han mottatt som en helt. I oktober samme år ble han frikjent i en krigsrettssak; slike saker var rutine når en kaptein hadde mistet sitt skip enten på grunn av uvær, feilnavigering, fiendtlige handlinger eller mytteri. Kort tid etter saken ble "A Narrative of the Mutiny on board His Majesty's Ship «Bounty»" publisert. I populærlitteratur blir Bligh ofte blandet sammen med Edward Edwards, kapteinen på HMS «Pandora» som ble sendt for å finne mytteristene. Edwards var virkelig den ondskapsfulle mannen som Bligh har blitt beskyldt for å være. Han tok fjorten mytterister, som ble holdt fanget under forferdelige forhold. Da Pandora gikk på grunn på Great Barrier Reef omkom fire av fangene og 31 av mannskapet. Hadde det ikke vært for at en ukjent sjømann åpnet burene fangene satt i, uten å ha fått ordre om det fra kapteinen, ville alle de fjorten ha omkommet. Av de ti som overlevde ble fire frikjent fordi Bligh vitnet om at de hadde vært lojale, men at de hadde måttet bli igjen på skipet. To ble dømt for å ha vært passive, men begge fikk kongelig benåding. En ble dømt, men ble allikevel sluppet fri av tekniske årsaker. De siste tre ble dømt og hengt. Etter Bounty. Etter krigsrettssaken fortsatte Bligh sin karriere i Royal Navy. I 1797 ble han igjen utsatt for mytteri. Mannskapene på flere skip gjorde opprør mot dårlig lønn og tvunget tjeneste under Spitheadmytteriet. Mytteristene fikk i dette tilfellet gjennomslag for noen av sine krav. Under Noremytteriet ble han igjen rammet; dette mytteriet dreide seg om fordelingen av prisepenger og om brutal behandling på skipene. Ingen av mytteristenes krav ved Noremytteriet ble innfridd. Det er viktig å merke seg at ingen av disse to mytteriene skyldte Bligh spesifikt, det var generell misnøye som utløste dem, og han var en av flere kapteiner som ble rammet. Under et av mytteriene ble Bligh klar over at hans kallenavn blant mannskapene var «that Bounty Bastard». Under angrepet på Københavns red den 2. april 1801 kommanderte Bligh HMS «Glatton», et linjeskip med 56 kanoner som var blitt utstyrt med karronader som del av et eksperiment. Etter slaget fikk han ros av admiral Nelson personlig. Han klarte å føre «Glatton» trygt gjennom sandbankene mens tre andre skip gikk på grunn. Bligh la også merke til to signaler som var i konflikt med hverandre: Nelson lot som om han ikke så signal 43 («stopp slaget» fra admiral Parker, og fortsatte å ha signal 16 («fortsett kampen») oppe. Bligh valgte å følge Nelson, og ved å heise signal 16 sørget han for at skipene bak ham fortsatte å kjempe. Nelson mente dette var en viktig faktor i den britiske seieren. Senere ble han kaptein for HMS «Director», og i slaget ved Camperdown gikk han i kamp med tre nederlandske skip, «Haarlem», «Alkmaar» og «Vrijheid». Nederlenderne led store tap, men «Director» hadde bare syv sårede sjømenn. Han fikk så tilbud om embetet som guvernør i New South Wales av sir Joseph Banks og ble utnevnt i mars 1805. Embetet gav en lønn på 2000 pund i året, dobbelt så mye som den avgående guvernøren Philip Gidley King hadde fått. Bligh ankom Sydney i august 1806. Han opplevde der nok et opprør, romopprøret. Den 26. januar 1808 marsjerte New South Wales Corps under major George Johnston til guvernørboligen og satte Bligh under arrest. Han kom seg unna og seilte til Hobart på «Porpoise», men klarte ikke å samle støtte for å ta tilbake kolonien. Han var i praksis fange på skipet fra 1808 til januar 1810. 17. januar 1810 ankom han Sydney fra Hobart for å samle bevis mot major Johnston. Den 12. mai samme år reiste han til England på «Porpoise» og kom frem 25. oktober. Johnston ble kastet ut av marinekorpset og de britiske styrker. Bligh ble forfremmet til viseadmiral, og forfremmelsen ble tilbakedatert. I 1814 ble han «Vice Admiral of the Blue». I denne perioden designet han North Bull Wall ved munningen av Liffey i Dublin, for å sikre at Dublins havn ikke ble mudret til. Den 6. desember 1817 døde han i sitt hjem i Bond Street i London. Han ble gravlagt i familiegraven på St Mary's i Lambeth, en kirke som nå er Museum of Garden History. Graven er bevart, med en brødfrukt i relieff til minne om hans ferd til Tahiti. Huset, som ligger et kvartal fra kirken, er merket med en blå plakett. Skollenborg kraftverk. Skollenborg kraftverk er et vannkraftverk ved Skollenborg ca 5 km sør for Kongsberg sentrum i Kongsberg kommune i Buskerud fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1983, og utnytter et fall på 60 meter i Numedalslågen. Verket er et elvekraftverk uten eget reguleringsmagasin. Numedalslågen er oppdemmet med en lukedam for kraftverket og vannet slippes inn i verket gjennom en segmentluke og en klappeluke. Det er installert to Kaplanturbiner på totalt 97 MW. Normal årsproduksjon er på ca 370 GWh. Årlig tilsig til verket er på 2851 millioner m³. Kraftstasjonen er innsprengt i fjell. Vannet ledes i en 2100 meter lang utløpstunnel tilbake til Numedalslågen. Kraftverket eies og driftes av Skagerak Kraft og EB Kraftproduksjon. Kraftverket erstattet kraftverkene Labro og Gravenfoss. Aasmund Saamundsen Nordgaard. Aasmund Saamundsen Nordgaard (Aasmund Saamundson Norgaard) født 1776 på Gjersund i Morgedal. Familien kommer fra Huvestad i Kviteseid, Telemark. Han døde på Dalen i 1864. Personen. Aasmund Nordgaard ble oppfattet som en «ganske interessant personlighed»; Begavet byggmester, mekaniker, metallarbeider, urmaker, idéskaper, oppfinner og politiker. Presten Simon Olaus Wollf kaller han «Prosjektmaker». Han var halvbror til maleren, Jacob Steinarson Lofthus, født i Eidsborg i 1862, men som døde 21 år gammel av akutt blindtarmbetennelse mens han var student ved kunstakademiet i München i 1883. Hans far, Saamund Gjersund, hadde bygget Brunkeberg kirke, og Aasmund laget døpefont. I døpefonten fant en senere et brev der han forteller om seg selv: " «Ung reiste jeg til Kjøbenhavn for at lære noget og blant andet var der en Englænder, der var Manikus og lærte paa Akademiet at tegne, hvorved vandt jeg nogen Færdighed i Smidning og Dreining og Gjørtlerarbeide og Grundene i Bygnings og Maskinvæsenet. Efter min hjemkomst blev jeg 1801 antaget af Jacob Aall, eier af Næs Jernværk som Værksmester, mod at saavel denne som hans Broder Niels Aall skulde bekoste Reiser i Udlandet for enmere at perfektionere mig, som skeede ved Reiser mest i Sverige. 1806 blev jeg færdig med Opførelsen af Ulefos Saugbrug og som jeg ikke kunde tiene toe Herrer, blev det besluttet, at jeg fremdeles skulde blive hos Hr. Niels Aall.»" Entreprenøren. Nordgaard kom i ung alder til Jacob Aall på Nes jernverk, der han bygde en masovn. Jacob Aall bekostet Nordgaards utdannelse ved reiser og studier i Danmark og Sverige sammen med sin bror Niels Aall på Ulefos. Her ble han ansatt som byggmester og fagmann på tømmer. Han bodde på Ulefoss fra 1804 til han i 1806 hadde han fullført oppføringen av Ulefoss sagbruk (Ulefos Saugbrug). I 1908 startet Aasmund Nordgaard sitt vannverk i Skien. Med vann fra Åletjern levererte han vann til de første husene på Mæla. Han ledet senere byggingen av hovedbygningen på Søndre Brekke etter at Aall hadde kjøpt stedet i 1810. Telemark Museum «Fører» af 1927 forteller at «Niels Aall under sin ombygning ikke brugte anden arkitekt end byggelederen Aasmund Norgaard». Dette er det senere sådd tvil om, men, "«Hvorom alting er, saa er det sikkert nok, at Norgaard var byggeleder paa Brekke, idet regnskaberne viser, at han 1/4 1812 udbetales rd. 1500.0.0 «For Tilsyn med Bygningen i et Aar» og 16/10 1813 en «Gratification» for 1812 og et halvt aar af 1813.»" Nordgaard hadde studert kanalbygging i Sverige (Trollhätte kanal) og ble den første som lanserte planene om kanalisering av vassdraget oppover Telemark. Han foreslo også sluseverket ved Løveid. Hans slektning, skipsreder Simon Nordgaard, skrev: " «At han var den første som fremkastet ideene til sluseverket ved Løveid vil vel ingen bestride. Jeg har selv sett modellerne dertil, de var fullstendige og detaljerte utførdte og oppstillede på sagbekken på Dalen. Jeg tror han også var i Kristiania med modellerne, men han var forann sin tid, og ingen annen heftede sig med dem. Foruten modellerne til sluseverket gjorde han også vogner som gikk på jernbaneskinner og skulle være til at trække gods over Geiteryggen, de var indrettet således at når den ene vogn gikk opp gikk den andre ned. Også denne modell erindrer jeg at have seet». Nordgaard var en drivende kraft i byggingen av Telemarkskanalen og ble seinere valgt til sekretær for Vrangfoss-kommisjonen. Samfunnsaktøren. Aasmund Nordgaard kom også til å spille en rolle i det politiske liv. Han var med i den kommisjonen som som forhandlet med Sverige om unionen. Han representerte Bratsberg ved det første overordentlige Storthing høsten 1814. Han var med i deputasjon til Kong Christian Fredrik og senere med i delegasjonen på seks som reiste til Stockholm for å overlevere Grunnloven til Kong Carl 13.. Citroën BX. Citroën BX er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Citroën, produsert mellom 1982 og 1994. Totalt 2 315 739 eksemplarer ble bygget av modellen. Kombiutgaven ble tatt ut av produksjon i 1993 da Citroën Xantia ble lansert, mens stasjonsvognmodellen ble produsert frem til 1994. Historie. Citroën BX ble lansert under Eiffeltårnet i Paris i 1982, og var noe radikalt designet sammenliknet med sine konkurrenter, noe man enkelt legger merke til ved å sammenlikne BX med andre populære modeller i samme klasse. BX var ment som etterfølger til den populære Citroën GS, som i størrelse var noe mindre enn BX. Da BX gikk ut av produksjon ble den erstattet av to ulike modeller, den mindre Citroën ZX og den større Citroën Xantia. kombiutgaven var designet av Marcello Gandini hos Bertone, sterkt inspirert av den britiske konseptbilen Reliant FW11 fra 1977 og konseptet Volvo Tundra fra 1979, som også var designet av Bertone. BX var en av de første modellene som dro fordeler av den nylige fusjonen av Peugeot og Citroën i 1976, og plattformen var delt med den mer konvensjonelle Peugeot 405 som ble lansert i 1987. Også drivverket var hentet fra Peugeot. BX var utstyrt med XY, TU og XU-seriene av bensinmotorer i 1,4 liter, 1,6 liter og 1,9 liters størrelse (en 1,1 liters motor, svært uvanlig i en bil av denne størrelsen, var tilgjengelig i Italia, Portugal og Hellas). Fra 1983 var BX tilgjengelig med dieselmotor. I 1986 ønsket Citroën å delta i World Rally Championship (WRC), og det ble i den forbindelsen utviklet 20 spesialeksemplarer av BX som skulle delta i konkurransen. Modellene fikk navnet BX4TC EVO og deltok i 3 løp før Citroën trakk seg ut av sirkuset. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1967. Lyn ble Norgesmester etter at de vant over Rosenborg med 4–1 29. oktober. Målscorere for Lyn var Ola Dybwad Olsen som scoret i det 10. minutt på straffe, Harald Johan Berg som scoret i det 25 og i det 42. minutt og Knut Berg som scoret i det 52. minutt på straffe. For Rosenborg Odd Iversen i det 34. minutt. 27 389 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Baneforholdene var dårlige med mye gjørme. Dommer var Ivar Hornslien. Dette var syvende gangen Lyn vant et Norgesmesterskap. Lyns vinnerlag: Svein Bjørn Olsen, Jan Rodvang, Kjell Saga, Helge Østvold, Knut Kolle, Svein Bredo Østlien, Andreas Morisbak, Jan Berg, Harald «Dutte» Berg, Ola Dybwad Olsen, Knut Berg, Reidar Tessem, Tom Ørehagen og Sveinung Aarnseth. Kilde. 1967 Fotball for herrer Randi Hvatum. Randi Hvatum (født i 1926 i Trondheim) er en billedkunstner som i hovedsak har arbeidet med portretter og landskap ved hjelp av oljemaling, vannfarger og pastell. Hun arrangerer utstillinger hvert år, blant annet hver sommer i det gamle kommunehuset på Melandsjøen på Hitra. I tillegg har hun arrangert utstillinger i USA. Hun er innkjøpt flere steder, blant annet Chalmers Tekniska Högskola, Sverige og University of Virginia, USA, foruten private samlinger i Norge, Sverige, Canada og USA. Hun er i dag bosatt i Virginia i USA. Årlifoss kraftverk. Årlifoss kraftverk er et vannkraftverk i Skiensvassdraget i Notodden kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1915, ble ombygget i 1989, og utnytter et fall på 16,2 meter i Tinnelva. Verket er et elvekraftverk uten eget reguleringsmagasin. Det er installert en Kaplanturbin på 22 MW. Midlere årsproduksjon er på 126 GWh. Kraftverket ble ombygget i 1989 og en helt ny kraftstasjon bygget på østsiden av elven. Dammens flomkapasitet ble utvidet i 2002. Årlifoss er det første kraftverket Skagerak Kraft (den gang Skienfjordens Kommunale Kraftselskap) bygde. Noanavn. a> skulle misoppfatte det slik at noen ropte på den, ble den på norsk gjerne omtalt som «bamse brakar» eller «go'far». a> ble helst omtalt som «Jo Kingle» eller «bjug» for at den ikke skulle føle seg påkalt. a>, men disse var opprinnelig kun omskrivninger (noanavn). a>' "Historia de gentibus septentrionalibus" utgitt i Roma 1555. Noanavn eller noaord er erstatningsord for ord som er farlige ifølge religion eller folketro. Slike navn eller betegnelser er ulike eufemistiske omskrivninger av de korrekte navnene for guddommer, mennesker, dyr, gjenstander eller annet som har blitt tabu. Som regel skyldes omskrivningen nevningsfordommer. Ideen var at en måtte vokte seg for å såre eller påkalle vedkommende ved å nevne den eller det ved sitt rette navn. Begrepet noa stammer fra et polynesisk (melanesisk) ord som betyr «alminnelig». I motsetning til ordet «tabu», som betegner gjenstander, personer, steder eller handlinger som er hellige, forbudte eller farlige, er «noa» det vanlige og profane som en kan bruke og omgås uten spesielle regler eller å være spesielt forsiktig. Fenomenet er kjent fra hele verden. Eksempler. Egentlig er også «bjørn» et noanavn avledet av fargen «brun». Det opprinnelige urnordiske navnet for bjørnen var imidlertid så farlig at det helt gikk av bruk og er blitt glemt. Det samme gjelder ordet «slange» som en mener kun betyr «den krypende». I nord-europeisk folketro var det flere steder særlig redsel for å uttale ulvens rette navn mellom jul og trettende dag jul (jamfør det tyske «Wenn man den Wolf nennt, kommt er gerennt»). Innenfor fiskerkulturen var det også forbud mot å nevne visse dyrearter, gjenstander og prestens navn når de var ute til sjøs. En religions-psykologisk forklaringsmodell går ut på at en i den farefulle situasjon som ofte hersket på havet ikke skulle påkalle elementene, maktene, eller farlige sjødyr som trollhval og sjøorm. Derfor ble også været omtalt respektfullt og vinden gjerne omtalt som «den» eller «han». Marxisten Svale Solheim lanserte en materialistisk-deterministisk forklaring på fenomenet nevningfordommer ved fiske. Han hevdet at fiskerne ikke på noen måte kunne risikere å bli avledet av annen tankevirksomhet under arbeidet. Utbyttet av fisket var avhengig av samtliges innsats ombord, og arbeidet i fiskerinæringen var så hardt og slitsomt med de enkle redskapene som sto til rådighet at all oppmerksomhet måtte rettes mot selve arbeidsprosessen. Denne forklaringen har imidlertid ikke vunnet noen større tilslutning i folkloristikken. Andre eksempler er Gamle-Erik istedenfor Djevelen. I barnebøkene om Harry Potter blir den onde Voldemort også gjerne omtalt med «Han-De-Vet» eller «Han-hvis-navn-må-være-unevnt». Hitra vindpark. Vindmøller i fjellet over Straum. Vindturbinene er synlige over store deler av øya og fra fastlandet. Hitra vindpark ligger på Eldsfjellet på Hitra vel 300 meter over havet. Parken ble åpnet 14. oktober 2004 av daværende miljøvernminister Børge Brende, etter et drøyt års anleggsarbeid som startet i juli 2003. Det måtte bygges 20 km ny vei til anleggsområdet fra Straum, i tillegg til 10 km nye kraftlinjer. Investeringskostnaden for anlegget er vel 450 mill. kr. Parken har 24 vindmøller hver med 2,3 MW installert effekt og har en gjennomsnittlig årsproduksjon på 150 GWh, eller kraft nok får å dekke årsbehovet til 7500 husstander. Kraftverket eies og driftes av Statkraft. Det planlegges en utvidelse av parken på tilsammen 760 millioner kr, bestående av 25 nye vindmøller i samme område som de eksisterende, med en planlagt produksjon på 165,7 GWh. Grønvollfoss kraftverk. Grønvollfoss kraftverk er et vannkraftverk i Skiensvassdraget i Notodden kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1922 og utnytter et fall på 22,6 meter i Tinnelva. Verket er et elvekraftverk uten eget reguleringsmagasin. Det er installert to Kaplanturbiner på totalt 26 MW. Midlere årsproduksjon er på 161 GWh. Kraftverket ble ombygget i 1985. Dammens flomkapasitet ble utvidet i 1997. Svelgfoss kraftverk. Svelgfoss kraftverk er et vannkraftverk i Skiensvassdraget i Notodden kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1958 og utnytter et fall på 70 meter i Tinnelva. Verket er et elvekraftverk uten eget reguleringsmagasin. Det er installert to francisturbiner på totalt 92 MW. Midlere årsproduksjon er på 523 GWh. Kraftverket erstattet de tre kraftverkene Svælgfoss (1905–1907), Svælgfoss II (1909–13) og Lienfoss (1911). Svelgfoss I ble tegnet av arkitekt Henning Kloumann. Bygningen som var en av landets første bygg oppført i armert betong er nå revet. Svelgfoss II ble tegnet av arkitekt Thorvald Astrup og er regnet som et tidlig eksempel på et særeget industribygg som i stor grad var fri for bygningselementer eller dekorative detaljer inspirert av eldre perioders stiluttrykk. Historie. A/S Notodden Salpeterfabrikker hadde siden 2. mai 1905 drevet en mindre forsøksfabrikk med tre elektromagnetiske ovner, hver på 520 Kw, som utvant nitrogenoksid fra luften ved hjelp av en lysbue (Birkeland–Eydes metode). Prøvefabrikken hadde et absorpsjonsanlegg bestående av 8 syretårn av granitt og klarte årlig å produsere rundt 500 kilo salpeter pr. kilowatt. Fabrikken ble drevet av "Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri" (Elkem), som Sam Eyde hadde vært med å grunnlegge i 1904. Forsøksfabrikken fikk levert kraft fra Tinfos 1 kraftverk som ble bygget i 1900 i tilknytning til et tresliperi, en papirfabrikk og en karbidfabrikk ved Heddalsvatnet. 2. desember 1905 ble "Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselkab" etablert for å bygge en mindre salpeterfabrikk på Notodden. «Svælgfoss» kraftverk ble deretter bygget for å sikre energitilførsel til en industriell produksjon av kalksalpeter, markedsført som «Norgesalpeter». Svelgfoss kraftverk var i 1907 Europas største og i verdensmålestokk kun overgått av Ontario Power Companys kraftverk ved Niagarafallene. Ved Svelgfoss ble det installert fire generatorer fra ASEA, hver på 10 000 hk. Parallelt med kraftutbyggingen ble det også bygget en ny fabrikk med ovnshus, tårnhus (absorpsjonsanlegg), kokhus og lager. Ved fabrikken som startet opp 2. oktober 1907 var det installert 32 lysbueovner, hver på 1000 hk. Absorbsjonsanlegget besto av tre parallelle rekker á tre 20 meter høye syretårn i granitt. Restgassabsorbasjonsanlegget besto av tre parallelle rekker á to runde tårn i treverk. Produksjonen på Notodden ble avviklet i 1934, samtidig som Norsk Hydros nye fabrikker ble åpnet på Herøya. Se også. Frøystul kraftverk Såheim kraftverk, Moflåt kraftverk, Mæl kraftverk, Svelgfoss kraftverk, Vrangfoss kraftverk, Eidsfoss kraftverk Gjæsingen. Gjæsingen er en øy som ligger i Froan i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Øya har seks helårsboende. Gjæsingen ligger i det største sammenhengende havområdet som er fredet som naturreservat i Norge; Froan naturreservat og landskapsvernområde. Det er begrensninger i den frie ferdsel på land i enkelte tider av året. Det er betydelig tilflytning til Gjæsingen i sommerhalvåret. Det er daglig båtforbindelse til Sistranda på Frøya, og videre korrespondanse til Trondheim og Kristiansund. Sauøy. Sauøy er en øy som ligger i Froan i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Øya har ingen helårsboende. På Sauøy ligger Froan kapell fra 1904. Sauøy ligger i det største sammenhengende havområdet som er fredet som naturreservat i Norge; Froan naturreservat og landskapsvernområde. Det er begrensninger i den frie ferdsel på land i enkelte tider av året. Det drives oppdrettsvirksomhet i området. Så Sauøy finnes noe beiteland og dyrket areal, og det drives sauehold. Det er betydelig tilflytning til øya i sommerhalvåret. Det er båtforbindelse til Sistranda på Frøya et par ganger i uka, noe oftere i sommerhalvåret. Sørburøy. Sørburøy er ei øy som ligger i Froan i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Sørburøy er nesten delt i to, og den nordre delen av øya heter "Nordøya". De fleste av de 40 fastboende bor på Nordøya, som også huser butikk, hurtigbåtkat og fiskerikai. Sørburøy ligger i det største sammenhengende havområdet som er fredet som naturreservat i Norge; Froan naturreservat og landskapsvernområde. Det er begrensninger i den frie ferdsel på land i enkelte tider av året. Sørburøy har barne- og ungdomsskole med vel 10 elever, med nettbasert undervisning i enkelte fag i samarbeid med Norsk nettskole. Det drives oppdrettsvirksomhet i området. Det er betydelig tilflytning til øya i sommerhalvåret. Det er daglig båtforbindelse til Sistranda på Frøya. Blå plakett. En blå plakett er et skilt som settes på et bygning eller et offentlig sted for å fortelle om en kjent person eller hendelse som fant sted der. Ordningen stammer fra England, og er senere tatt i bruk i flere land, blant annet Norge. Enkelte steder har man lokale ordninger med plaketter i andre farger. De første blå plakettene. Den første ordningen med plaketter ble innført i London i 1867; de var da mørkebrune. Den første bygningen som fikk en plakettvar Lord Byrons hjem i Holles Street. Ordningen ble først administrert av Royal Society of Arts (RSA), men ble i 1901 overført til Londons grevskapsråd, og senere til Rådet for Stor-London. Da dette rådet ble oppløst i 1985 ble den overført til English Heritage og utvidet til resten av England. RSA satte opp bare tretten plaketter; grevskapsrådet 249 og Rådet for Stor-London 262. Det er pr. 2007 mer enn 800 plaketter i London. Den eldste plaketten som er bevart finne i Gerrard Street, og ble satt opp i 1875. I 1937 gikk man over til blåfarge. English Heritage. English Heritage baserer seg på nominasjoner fra allmennheten. For at det skal være aktuelt å minnes en person med en plakett må det være minst tyve år siden personen døde, eller hundre år siden fødselen. Kriteriene for tildeling ble bestemt i 1954, og omfatter blant annet at personen skal ha vært fremtredende i samfunnet, ha gjort «viktige positive bidrag», ha hatt «eksepsjonell og fremstående personlighet» og fortjene nasjonal anerkjennelse. Først i 1998 ble ordningen utvidet til hele England. Den første plaketten utenfor London ble avduket i Liverpool i 2000. Det er ikke alle byer som er med i ordningen, men mange setter opp egne plaketter. Tidligere tillot English Heritage mer enn en plakett for en person, men dette har man sluttet med. Det settes opp tyve nye plaketter i året. Kontrovers. I desember 2006 skrev "Daily Telegraph" at English Heritage bryter sine egne kriterier for å kunne sette opp flere plaketter til minne om personer med minoritetsbakgrunn. Kjente og populære personer som Eric Morecambe og Marc Bolan ble ikke godkjent, mens nokså ukjente personer med afrikansk eller asiatisk bakgrunn fikk plaketter. Avisen underbygde sin reportasje med en intern epost som uttrykte at man ønsket å «anerkjenne, respektere og feire det kulturelle mangfold i Englands arv», og andre dokumenter tydet på at regjeringen også hadde vært involvert i dette. Historikeren Adam Hart-Davis uttalte at English Heritage brøt kriteriene for å være politisk korrekte. Utenfor England. I flere andre land er det innført ordninger med blå plaketter. De fleste av disse administreres enten av den lokale offentlige forvaltningen eller av velforeninger. I Oslo administreres ordningen av Oslo bys vel Kostas Kenteris. Kostas Kenteris (gresk: Κώστας Κεντέρης; født 11. juli 1973 i Mytilini) er en gresk friidrettsutøver. Kenteris vant en overraskende gullmedalje under OL 2000 på 200 meter i Sydney på tiden 20,09, foran briten Darren Campbell (20,14) og Trinidad og Tobagos Ato Boldon (20,20). Han befestet posisjonen som verdens beste 200-meterløper ved å vinne VM 2001 i Edmonton på tiden 20,04 foran Christopher Williams fra Jamaica (20,20) og favoritten Shawn Crawford (20,30). Under EM 2002 i München var Kenteris den overlegent beste. Seierstiden på 19,85 var EM-rekord og tidenes beste tid av en europeer på en lavlandsbane. Etter EM trodde mange at Kenteris skulle slå Pietro Menneas europarekord på 19,72 fra 1979, og kunne utfordre Michael Johnsons verdensrekord på 19,32 fra 1996. Foran OL 2004 i Athen var Kenteris favoritt på 200 meter, og et av hjemlandets største gullhåp. Kenteris unnlot imidlertid å møte til en dopingkontroll sammen med Katerina Thanou etter en motorsykkelulykke. Bildene som ble sendt ut til verden fra Kenteris på sykehuset, førte imidlertid til mistanker om at ulykken var en bløff, med den hensikt å unngå dopingkontrollen. TV-bildene viste en sengeliggende Kenteris med løpeskoene på, et svært uvanlig syn for sykehuspasienter. Kenteris og Thanao fikk ikke delta i OL, og han ble senere utestengt for doping. Oskar Barnack. Oskar Barnack (født 1. november 1879, død 16. januar 1936) var en tysk finmekaniker. Mellom 1913 og 1914 ledet han utviklingen av kameraselskapet Leitz i Wetzlar i Tyskland. Han var drivkraften bak utviklingen av det første 35mm kameraet som ble markedsført mot et bredere lag av befolkningen. Utbruddet av 1. verdenskrig hindret produksjonen av det første kameraet fra Leica i å bli produsert fram til 1924, og det ble ikke lansert før 1925. Leica stod for Leitz Camera. I stedet for eksponeringsplater, som var brukt i de tidligere Leitz-kameraene, brukte Leica standardiserte filmruller. Disse var tilpasset fra Edisons 35 mm filmrull. Lynow, Oskar Barnacks fødeby, er i dag en kommune i Brandenburg. Her ligger også et museum til ære for Oskar Barnack. Bård skolemesters vei (Oslo). Bård skolemesters vei (1-30) er en gate på Årvoll i Oslo. Den går fra Årvollveien gjennom Årvoll Vest borettslag (USBL) og ender ved Årvoll skole. Gaten er en av tre hvor navnene er hentet fra «En glad gutt» av Bjørnstjerne Bjørnson. Øyvind, Marit og gamle Bård skolemester har fått veiene Øyvinds vei, Marits vei og Bård skolemesters vei oppkalt etter seg. Her lærer vi om Øyvind som må legge fra seg hovmod og selvgodhet for å lære seg tålmodighet og langsiktighet. Respekt er også et gjennomgangstema, og Bård skolemester fremstår etterhvert som et idealbilde av en lærer som følger den viktige tesen: «Barn kan ikke lære noget av nogen de ikke holder av». Kystmuseet i Sør-Trøndelag. Kystmuseet i Sør-Trøndelag er en del av Museene i Sør-Trøndelag og ligger i Fillan på Hitra. Museets arbeidsområder er nyere tids kystkultur og samtidsdokumentasjon. I tillegg har museet et nasjonalt ansvar for å sikre kunnskapen om hvordan den moderne havbruksnæringen vokste frem i Norge. Kystmuseet har inngått faste avtaler om lokalsamfunnsoppgaver med henholdsvis Hitra, Frøya og Snillfjord kommuner. Museet har slagordet "Vi forteller historien" og har en bevisst satsning på bruk av teater som formidlingsform. Hitra turistkontor drives sammen med museets museumsbutikk. Historie. Museet ble opprinnelig etablert som "Hitra bygdesamling" 19. mars 1981. Året etter fikk museet sine første lokaler i det da nybygde Hitra videregående skole, og åpnet snart sin første utstilling «Sei på kvar ein grunn, skrei på kvart eit med». I museumsplanene for Sør-Trøndelag 1985-1989 ble Hitra bygdesamling utnevnt til regionmuseum for Sørfosen museumsregion, og i 1991 ble en ny museumsordning innført i Sør-Trøndelag der "Hitra bygdesamling" ble utnevnt til fylkesmuseum med spesielt ansvar for kystkultur. Den 19. oktober 1994 ble "Hitra bygdesamling" etablert som privat stiftelse med navnet "Sørfosen Museum". I 1995 ble bygningen til det tidligere Hitra meieri kjøpt og museet flyttet inn i de nye lokalene samme år. Samme år ble det inngått en leieavtale med Opplysningsvesenets fond om leie av Dolm prestegård på Dolmøya på Hitra. Museet leier bygningene og deler av området rundt prestegården, og driver skjøtsel av leieområdet. I 1999 ble navnet endret til "Stiftelsen Kystmuseet i Sør-Trøndelag". I 2001 fikk museet kjøpe Hitra meieri av kommunen for en symbolsk sum. 1. januar 2009 ble museet en del av Museene i Sør-Trøndelag. Ægirsalen er en flerbrukssal på museet som brukes av museet selv og eksterne aktører. Utstillinger. Kystmuseet har to faste utstillinger: Øyriket midt i verden (2003) og Folket i Flatvika (2001). "Øyriket midt i verden" er en arkeologisk utstilling med gjenstander fra Hitra, Frøya og Snillfjord. "Folket i Flatvika" er en utstilling som gir innblikk i livet på en kystgård på Hitra i 1920. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1968. Lyn ble Norgesmester etter at de vant over Mjøndalen med 3–0 den 27. oktober. Målscorere for Lyn var Ola Dybwad Olsen som scoret i det 39. minutt, Jan Berg som scoret i det 81. minutt og Harald Berg som scoret i det 89. minutt.. 21 101 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Henry Øberg. Dette var åttende gangen Lyn vant et Norgesmesterskap. Kilde. 1968 Fotball for herrer Norgesmesterskapet i fotball for menn 1947. ble Norgesmestere etter at de slo med 2–0 den 19. oktober. Målscorere for Skeid var Hans Nordahl som scoret i det 30. minutt og Paul Sætrang som scoret i det 90. minutt. 25.000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Brann stadion i Bergen. Dommer var Bjarne Halvorsen. Dette var første gangen Skeid vant et Norgesmesterskap. Skeids vinnerlag: Petter Due, Sigurd Smestad, Gustav Rehn, Knut Andersen, John Bøhleng, Willy Sundblad, Henry Mathisen, Brede Borgen, Hans Nordahl, Paul Sætrang og Kjell Anker Hanssen. Vikings lag: Torgeir Torgersen, Karsten Johannessen, Tonning Skjæveland, Arthur Wilsgård, Thore Thu, Lauritz Abrahamsen, Inge Paulsen, Gunnar Stensland, Ragnar Paulsen, William Danielsen og Georg Monsen. Kilder. 1947 Fotball for herrer Norgesmesterskapet i fotball for menn 1954. Skeid ble Norgesmester etter at de vant over Fredrikstad med 3–0 den 24. oktober. Målscorere for Skeid var Harald Hennum som scoret i det 53. minutt, Hans Nordahl som scoret i det 71. minutt og Bernhard Johansen som scoret i det 86. minutt. 34 794 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Finn Å. Bråthen. Dette var andre gangen Skeid vant et Norgesmesterskap. Skeids vinnerlag: Øivind Johannessen, Arne Winther, Knut Gudem, Jan Gulbrandsen, Leif Belgen, Finn Gundersen, Arvid Halvorsen, Hans Nordahl, Harald Hennum, Fredrikstads lag: Per Mosgaard, Kjell Jacobsen, Åge Spydevold, Reidar Kristiansen, Erik Holmberg, Leif Pedersen, Tore Nilsen, Arne Pedersen, Odd Aas, Henry Johannessen og Willy Olsen. Kilder. 1954 Fotball for herrer Norgesmesterskapet i fotball for menn 1955. Skeid ble Norgesmester etter at de vant over Lillestrøm med 5–0 den 23. oktober. Målscorere for Skeid var Harald Hennum som scoret i det 1. og i det 14. minutt og Jack Farem som scoret i det 49., 76. og i det 84. minutt. 33 825 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Henry Klausen. Dette var tredje gangen Skeid vant et Norgesmesterskap. Skeids vinnerlag: Øivind Johannessen, Arne Winther, Knut Gudem, Jan Gulbrandsen, Leif Belgen, Finn Gundersen, Jan Erik Wold, Hans Nordahl, Harald Hennum, Lillestrøms lag: Anders Binde, Hans Hansen, Kjell Waaler, Rolf Wahl, Ivar Christiansen, Svein Bergersen, Odd Karlsen, Ivar Hansen, Sverre Borgersen, Kilder. 1955 Fotball for herrer Norgesmesterskapet i fotball for menn 1956. Skeid ble Norgesmester etter at de vant over Larvik med 2–1 den 21. oktober. Målscorere for Skeid var Harald Hennum som scoret i det 21. minutt og Finn Gundersen som scoret i det 28. minutt. For Larvik scoret Reidar Sundby i det 65. minutt. 33 444 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Gunnar Andersen. Dette var fjerde gangen Skeid vant et Norgesmesterskap. Skeids vinnerlag: Øivind Johannessen, Arne Winther, Knut Gudem, Jan Gulbrandsen, Leif Belgen, Jack Farem, Jan Erik Wold, Hans Nordahl, Harald Hennum, Finn Gundersen og Bernhard Johansen. Larviks lag: Thor Kristiansen, Markus Borgersen, Harry Boye Karlsen, Einar Danielsen, Asbjørn Hansen, Øivind Johansen, Erling Mathisen, Gunnar Thoresen, Reidar Sundby, Per Ljostveit og Finn Rismyhr. Kilder. 1956 Fotball for herrer Pietro Mennea. Pietro Paolo Mennea (født 28. juni 1952 i Barletta) er en tidligere italiensk friidrettsutøver. I 17 år innehadde han verdensrekorden på 200 meter. Mennea begynte den internasjonale karrieren da han var med på Italias bronselag på 4x100 meter stafett under EM 1971 i Helsingfors. Under OL 1972 i München tok han bronsemedaljen på 200 meter. To år senere vant han gull på 200 meter under EM i Roma. I tillegg tok han sølv på både 100 meter og på kortstafetten. Etter å ha vært skadet deler av sesongen 1976, bestemte han seg for ikke å delta i OL. Etter innstendige oppfordringer valgte han likevel å delta. Resultatet ble fjerdeplass på 200 meter og 4 x 100 m stafett. Under EM 1978 i Praha tok han gull på både 100 og 200 meter. I 1979 deltok Mennea i studentverdensmesterskapet i Mexico by. Vinnertiden på 19,72 var ny verdensrekord. Denne rekorden ble stående i hele 17 år, inntil Michael Johnson forbedret den under OL 1996 i Atlanta. Verdensrekordinnehaveren var blant favorittene til OL 1980 i Moskva, spesielt på grunn av USAs boikott. I finalen på 200 meter slo Mennea skotten Allan Wells med tre hundredels sekunder, og ble olympisk mester. Etter OL-gullet la Mennea opp for å bruke mer tid på studier. Han gjorde imidlertid snart comeback, og tok bronse under VM 1983 i Helsingfors. Under OL 1984 i Los Angeles var Mennea den første idrettsutøveren som hadde deltatt i fire finaler på rad på 200 meter. Han kom på sjuende plass. Etter å ha lagt opp en gang til gjorde han nok et comeback: Under OL 1988 i Seoul ble han slått ut i forsøkene på 200 meter. Fra 1999 til 2004 var Pietro Mennea representant i Europaparlamentet. John Flamsteed. Byste av Flamsteed i Royal Observatory Greenwich. John Flamsteed (født 19. august 1646, død 31. desember 1719 var en engelsk astronom. Han ble født i Derby i England, og utdannet ved Derby School og Jesus College i Cambridge. Etter studiene ble han ordinert som diakon, og skulle til å bosette seg i Derbyshire da han ble invitert til å komme til London. Den 4. mars 1675 ble han av Karl II ved kongelig skriv utnevnt til «Kongens astronomiske observatør», den første Astronomer Royal, med en lønn på 100 pund i året. Han virket en tid i Tower of London med et provisorisk observatorium i White Tower. En udokumentert men ofte sitert historie forteller at han klaget på ravnene der til Karl II. Kongen skal ha bedt om at de ble jaget vekk, men fikk så høre legenden om at Tower, riket og monarkiet ville falle dersom ravnene forsvant fra Tower. Dette skal ha vært bakgrunnen til at han i juni 1675 fikk en bevilgning til å bygge et nytt observatorum. I august samme år la han grunnsteinen til Royal Greenwich Observatory. I februar 1676 ble han Fellow ved Royal Society, og i juli flyttet han til det nye observatoriet, hvor han bodde og virket til 1684. Det året ble han ordinert til prest og tok opp embetet som sogneprest i Burstow i Surrey. Han forble Astronomer Royal og sogneprest til sin død. Arbeid. Flamsteed kalkulerte solformørkelsene i 1666 og 1668 nøyaktig. Han stod bak flere av de tidligste observasjonene av Uranus, som han trodde var en stjerne og katalogiserte som 34 Tauri. Den første gangen dette skjedde var i desember 1690, og dette er den første dokumenterte observasjonen av planeten. 16. august 1680 katalogiserte han en stjerne, 3 Cassiopeiae, som senere astronomer ikke kunne bekreftte. Tre århundre senere foreslo den amerikanske astronomen William Ashworth at det Flamsteed kan ha sett var den siste supernovaen i galaksens historie, kjent som 3C 461 i "Third Cambridge Catalogue of Radio Sources" og oftest kalt Cassiopeia A av astronomer. Posisjonen til 3 Cassiopeiae stemmer ikke helt med Cassiopeia A, og og ekspansjonsbølgen i forbindelse med eksplosjonen bør ha vært synlig i 1667 og ikke 1680. Derfor mener noen historikere at det ikke var supernovaen han så, men at det i stedet dreier seg om en annen stjerne som han plasserte feil. Flamsteed er kjent for sine konflikter med Isaac Newton, som var president for Royal Society. Han nektet å publisere arbeider som hadde blitt bestilt av kongen, og i 1712 skar Newton og Edmond Halley gjennom ved å publisere en foreløpig versjon av Flamsteeds "Historia Coelestis Britannica" uten å kreditere forfatteren. Noen år senere klarte Flamsteed å få kjøpt mange eksemplarer av boken, og brente dem offentlig utenfor Royal Observatory. I 1725 gav han ut sin egen versjon av "Historia Coelestis Britannica", med en katalog over 2935 stjerner som var kartlagt mye mer nøyaktig enn i noe tidligere verk. De numeriske stjernenavnene i boken blir fortsatt brukt, og er kjent som Flamsteedbetegnelser. Katrine Lunde Haraldsen. Katrine Lunde Haraldsen (født 30. mars 1980 i Kristiansand) er en norsk håndballspiller som spiller for Győri Audi ETO KC og det norske landslaget. Karriere. Katrine Lunde Haraldsen spilte for danske Viborg HK fra 1. juli 2007 til 1. juli 2010. Fra sommeren 2010 har hun en treårskontrakt med ungarske Győri Audi ETO KC. Hun har tidligere spilt for Hånes IF, KIF, Vipers Kristiansand og Aalborg DH. Hun debuterte på det norske landslaget mot Jugoslavia 26. september 2002. Hun var blant annet med på å vinne gull i EM i Ungarn i 2004, EM i Sverige i 2006, OL i Beijing i 2008, EM i Makedonia i 2008 og EM i Norge/Danmark i 2010. I OL og EM 2008 ble hun kåret til beste målvakt. Ved Idrettsgallaen 2009 ble hun kåret til Årets kvinnelige utøver og Årets lagspiller. Haraldsen er separert fra fotballspilleren Tom Reidar Haraldsen som hun giftet seg med i 2007. Hun har en tvillingsøster som heter Kristine Lunde-Borgersen (Katrine er født tre minutter før Kristine). Norgesmesterskapet i fotball for menn 1958. Skeid ble Norgesmester etter at de vant over Lillestrøm med 1–0 den 19. oktober. Målscorer for Skeid var Per Tidemann som scoret i det 61. minutt. 32 579 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Birger Nilsen. Dette var femte gangen Skeid vant et Norgesmesterskap. Skeids vinnerlag: Øyvind Johannessen, Arne Winther, Finn Tøraasen, Jan Gulbrandsen, Leif Belgen, Knut Andersen, Jan Erik Wold, Hans Nordahl, Harald Hennum, Kilder. 1958 Fotball for herrer Barbier de Meynard. Charles Adrien Casimir Barbier de Meynard (født 6. februar 1826, død 31. mars 1908) var en 1800-talls fransk historiker og orientalist. Hans studier fokuserte på Islams og kalifatets tidlige historie. Blant hans andre verk kompletterte han Julius von Mohls oversettelse av Ferdowsis "Shahnama", som fikk tittelen "Livre des Rois" på fransk. Dette var den første europeiske oversettelsen av dette sentrale verket som ble tilgjengelig for et bredere publikum. De Meynard oversatte flere verk av al-Masudi, ibn Khordadbeh og historikere i kalifat-tiden. Han studerte Zoroastrismens historie, utga "Dictionnaire Géographique de la Perse", og skrev om den (den gang) spirende troen Bahai. Jegudiel. Jegudiel (hebraisk "Yehudiel" "laudation av Gud") er en av de syv erkeenglene i Ortodoks tradisjon. I kunsten en blir han ofte avbilder med en krone i hånden og en tretunget pisk. Barakiel. Barachiel (hebraisk «Guds velsignelse») er en av de syv erkeengelene i ortodoks tradisjon. Han er ofte fremstilt med en hvit rose over brystet. Sosiometri. Sosiometri er en kvantitativ metode for å måle sosiale relasjoner. Metoden ble utviklet av psykoterapeut Jacob L. Moreno i sine studier på relasjoner mellom sosiale strukturer og psykologisk velvære. Begrepet "sosiometri" relateres til Latin etymologi, "socius" som betyr fellesskap, og "metrum" som betyr måle. Jacob Moreno definerte sosiometri som «innsikten i dannelsen og organiseringen av grupper og posisjonen til individene innenfor.» «vitenskapen om gruppeorganisering – det angriper problemet ikke fra utsiden av gruppen, gruppeskallet, men fra den indre struktur. Sosiometriske undersøkelser avdekker de skjulte strukturer som gir en gruppe sin form: alliansene, subgruppene, de skjulte antagelser, de forbudte agendaer, de ideologiske overenskomster, ‘stjernene’ i showet». Han utviklet sosiometri innen de nye vitenskapene, men dets egentlige formål er transcendens og ikke vitenskap. Ved å gjøre valg basert på kriterier, åpent og energisk, håpet Moreno at individene ville være mer spontane, og at organisasjons- og gruppestrukturer ville bli levende og tydelige. En av Morenos innovasjoner i sosiometri var utviklingen av sosiogrammet, en systematisk metode for grafisk representasjon av enkeltindivider som punkter/noder og relasjonene mellom dem som linjer/buer. Moreno, som skrev utførlig om sin tenkning, anvendelse og resultat, etablerte også et tidsskrift med titelen "Sosiometri." Erfaring i psykodrama-metoder og integrering av tenkning, følelse og handlingsaspekter av atferd, sosiometrikere praktiserer innenfor fagfeltene psykologi, behandling, eksekutive lederskap, samfunns- og organisasjonsutvikling. Selafiel. Selafiel eller Sealtiel (arameisk ' «Guds bønn», hebraisk '), han er nevnt i Esdras andre bok. Han er en av de syv erkeenglene fra den ortodokse tradisjonen. I kunsten er han ofte avbildet men nedslåtte øyne og armene krysset over brystet mens han ber. Bønn er hans spesialområde, og ortodokse kristne vil be ham om hjelp om de er søvnløse eller kalde. I katolsk tradisjon blir han avbildet med to fisker som henger i et knippe. Melandsjøen. Melandsjøen (eller Melandsjø) er et tettsted i Hitra kommune. Stedet var tidligere kommunesenter i tidligere Hitra kommune. Stedet er i dag mest kjent for Hopsjøbrygga på Hopsjø og de årlige Hopsjødagene, et forsøk på å gjenskape det tidligere handelsstedet. Magrethes Minde er et lokalt utfartssted med servering. På Melandsjøen ligger Hitras karakteristiske hovedkirke, Hitra kirke, som på folkemunnet går under navnet «kaffekverna» på grunn av sin uvanlige form. Forsamlingen av erkeengler. Forsamlingen av erkeengler er en ikonografisk type som trolig oppstod etter ikonoklasmen. Englene ærer et bilde av Kristus, og det blir oppfattet som den ortodokse triumf. Englene har bysantinske drakter som ligner dem fra det bysantinske hoffet, og blir oppfattet som en høytidelig forsamling. Englene er samlet rundt et rundt Kristus ikon som de holder mellom seg. De syv englene som står for Guds trone er en variant av dette temaet. Friidrett under Sommer-OL 1924. Friidrett under Sommer-OL 1924. Friidrett var med for sjuende gang på det olympiske programmmet 1924 i Paris. Utøvere fra ? nasjoner, alle menn, konkurrerte om 27 olympiske titler. Femkamp. "Følgende grener inngikk i femkamp:lengdehopp, spydkast, 200 meter, diskos og 1500 meter." Norgesmesterskapet i fotball for menn 1963. Skeid ble Norgesmester etter at de vant over Fredrikstad med 2–1 den 27. oktober. Det måtte spilles ekstraomganger for å kåre en vinner. Målscorere for Skeid var Kai Sjøberg som scoret i det 50. minutt og Pål Sætrang i det 118. minutt. For Fredrikstad scoret Terje Høili i det 19. minutt. 31 444 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Kåre Furulund. Dette var sjette gangen Skeid vant et Norgesmesterskap. Skeids vinnerlag: Kjell Kaspersen, Kjell Wangen, Finn Haglund, Finn Tøraasen, Frank Olafsen, Finn Thorsen, Erik Mejlo, Terje Gulbrandsen, Jan Mathisen, Bjørn Elvenes, Kai Sjøberg, Pål Sætrang, Terje Kristoffersen og Jan «Jonas» Gulbrandsen. Kilde. 1963 Fotball for herrer Al-Masudi. Abul Hasan Ali Ibn Husain Ibn Ali Al-Masu'di (arabisk: أبو الحسن ، علي بن الحسين المسعودي), bedre kjent som bare Al-Masudi (født ca. 896, død 956) er en kjent arabisk geograf, forfatter og historiker som er kjent for sine reisefortellingar, historieverk og kartverk. Han ble født og vokste opp i Bagdad, og reiste mesteparten av livet sitt gjennom Asia og Midtøsten. Al-Masudi skrev flere titalls bøker, bl.a. Muruj adh-dhahab som skulle være et historieverk over menneskeheten fram til hans egen tid. Han døydde ca. år 956 i Egypt. Knarrlagsund. Knarrlagsund er et tettsted i Hitra kommune beliggende på Ulvøya med bruforbindelse over Knarrlagsundet sørover til Fjellværøya. På Ulvøya ligger verdens største lakseslakteri målt etter slaktevolum, eid av Marine Harvest. Ansnes. Ansnes er et tettsted i Hitra kommune med vel 200 innbyggere og ligger nordøst på Hitra. Stedet var lenge kjent for sin lokale næringsmiddelindustri med Hitramat i spissen. Hitramat har flyttet til et nytt industrilokale på Kuøya som ble etablert da Fjellværøyforbindelsen til Fjellværøya ble åpnet i 1992. Hitra Herregård, som kanskje er best kjent under sitt gamle navn "Hitra pensjonat", var lenge kommunens eneste overnattingssted. Jacob L. Moreno. Jacob Levy Moreno (født 18. mai 1889 i București, Romania, død 14. mai 1974 i New York, USA) var en rumenskfødt østerriksk-amerikansk psykiater, samfunnsviter og pedagog. Faren Moreno Nissim Levy var en sefardisk handelsmann fra Plevna i Det ottomanske rike. Familien flyttet til Wien i 1895. Moreno vokste opp der på en tid med intellektuell kreativitet og politiske omveltninger. Han grunnla psykodrama, sosiometri og var pioner for gruppeterapi; han studerte medisin, matematikk og filosofi ved Universität Wien og avla medisineksamen i 1917. Han hadde forkastet Freuds teorier som medisinstudent, og ble interessert i potensialet for gruppesettinger for terapeutisk praksis. Ulvøya (Hitra). Ulvøya er ei øy nordøst i Hitra kommune og er vel 6,4 km². Øya ligger nord for Fjellværøya og har forbindelse med denne via fylkesvei 364 og Knarrlagsundet bru. I tettstedet Ulvan ligger verdens største lakseslakteri målt etter slaktevolum, eid av Marine Harvest. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1965. ble Norgesmester etter at de vant over med 2–1 den 7. november. Dette var den 3. finalekampen i 1965 etter at de to første endte uavgjort. Målscorere for Skeid var Terje Gulbrandsen og Pål Sætrang. For Frigg scoret Erik Schønfeldt. 8.990 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Sverre Eugen Olsen. Dette var syvende gangen Skeid vant et Norgesmesterskap, og eneste gang to lag fra samme by har møttes i en finale. Kampfakta 1. finalekamp 24. oktober. 2–2. Målscorere for Skeid var Trygve Bornø som scoret i det 60. minutt og Kai Sjøberg som scoret i det 114. minutt. For Frigg scoret Tore Fjeldstad i det 14. minutt og Arne Bergersen som scoret i det 111. minutt. 18.821 tilskuere overvar kampen på Ullevaal. Dommer var Finn Bolstad. Kampfakta 2. finalekamp 31. oktober. 1–1. Målscorer for Skeid var Pål Sætrang som scoret i det 75. minutt. Målscorer for Frigg var Per Pettersen som scoret i det 25. minutt. 8.826 tilskuere overvar kampen på Ullevaal. Dommer var Rolf Hansen. Skeids vinnerlag: Kjell Kaspersen, Ragnar Næss, Kjell Wangen, Jan «Jonas» Gulbrandsen, Frank Olafsen, Finn Thorsen, Erik Mejlo, Per Egil Bjørnsen, Terje Gulbrandsen, Trygve Bornø, Kai Sjøberg, Pål Sætrang, Terje Kristoffersen. Friggs lag: Ebbe Gysler, Anders Svela, Tore Børrehaug, Jon Birch-Aune, Åge Solvang, Erik Hagen, Ole Erik Hansen, Tore Fjeldstad, Per Pettersen, Arne Bergersen og Erik Schønfeldt. Kilde. 1965 Fotball for herrer Muruj adh-dhahab. Muruj adh-dhahab (Muruj adh-dhahab wa ma'adin al-jawahir) er et historieverk fra år 947 av den arabiske geografen, historikeren og historikeren Al-Masudi (ca. 896 – 956). Boken er en av de tidligste dokumentene som beskriver at muslimske oppdagelsesreisende fra Spania seilte til Atlanterhavet, og trolig så langt vest som Amerika. Khashkhash Ibn Saeed Ibn Aswad fra Córdoba i Spania skal ha krysset Atlanterhavet i år 889 og returnert med flotte skatter. Dette var i så fall 5 århundrer før Columbus. Nesset (Frøya). Nesset er et tettsted i Frøya i Sør-Trøndelag. Nesset ligger ca 5 km nord for kommunesenteret Sistranda. Befolkningstallet er på ca 200 innbyggere. En person fra Nesset kalles ofte "nessaværing" eller "nessakonge". På Nesset ligger butikk, pensjonat, Olaheia utsiktsplass, idrettsplass og Frøya Næringspark. På midten av 1950-tallet og fram til 1990-tallet var Nesset viktig i Frøyas næringsliv på grunn av hjørnesteinsbedriften Frøya Fiskeindustri. Bedriften startet 17. mars 1947, men lagt med 1. august 2003. Fabrikklokalene på Nesset ble kjøpt av Frøya Næringspark. Eurosentrisme. Eurosentrisme er et begrep som betegner holdninger, ideer og ideologier som setter Europa og det europeiske i sentrum av en diskusjon, eller som den målestokk og rettesnor som andre kulturer forholdes opp i mot. Begrepet benyttes hovedsakelig av fenomenets kritikere. Selv om tendenser til eurosentrisme kan spores tilbake til antikken, spores dagens eurosentrisme vanligvis tilbake til kolonitiden. I Storbritannia benyttes begrepet også til å beskrive EU-tilhengere, særlig såkalte "euro-føderalister". Hjartdøla kraftverk. Hjartdøla kraftverk er et vannkraftverk ved Gvammen i Skiensvassdraget i Hjartdal kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1958 og utnytter et fall på 555 meter mellom Breidvatnet og Hjartsjåvatnet. Til Breidvatnet overføres det vann fra Skjesvatnet og elven Heåi gjennom Bjordalen kraftverk og fra Kovvatnet, Bonsvatnet, Vindsjåen og elven Gausdøla til Mydalen kraftverk. Bonsvatnet reguleres mellom 754 og 740 moh og Vindsjåen mellom 971 og 956 moh. Det er installert to pelton turbiner på totalt 120 MW. Midlere årsproduksjon er på 484 GWh. Eier er Skagerak Kraft Juan de Zumárraga. Juan de ZumárragaJuan de Zumárraga (ført i 1468 i Durango i Baskerland i Spania, død 3. juni 1548 i Ciudad de Mexico i Ny-Spania) var den første katolske biskop av Mexico mellom 1528 og 1548. Zumárraga trådte inn i fransiskanerordenen og ble presteviet i den. Fra 1520 ledet hans fransiskanernes ordensprovins Concepción. I 1527 utnevnte keiser Karl V ham til første biskop av Mexico (og til "Protector de los Indios"). Zumárraga kom til Amerika i 1528, og begynte straks med å organisere kristningen av indianerne. Han opprettet menigheter og innviet i 1531 det som skulle bli meksikanernes nasjonalhelligdom "La Nuestra Señora de Guadalupe". Zumárraga kom i konflikt med den verdslige makt fordi han protesterte mot det han mente var maktmisbruk, og måtte derfor vende tilbake til Spania i 1532. Men i 1534 kom han tilbake til Mexico, hvor han kastet seg inn i arbeidet med å utvikle skoler som "Colegio de la Santa Cruz de Tlatelolco" og "Colegio San Juan de Letrán", der de fremstående indianerfamiliers sønner fikk undervisning. Han grunnla hospitalet "Amor de Dios" og grunnla i 1539 koloniens første trykkeri. Fra 1536 til 1543 var Zumárraga inkvisitor, og engasjerte seg da for ødeleggelsen av indianertemplene. Zumárraga skrev også katekismer. I 1547 ble han elevert til erkebiskop. Zumárraga, Juan de Zumárraga, Juan de Zumárraga, Juan de Zumárraga, Juan de Daktyloskopi. Daktyloskopi er en metode for å identifisere personer ved hjelp av fingeravtrykk. Også kalt «studiet av fingeravtrykk». Friidrett under Sommer-OL 1928. Friidrett under Sommer-OL 1928. Friidrett var med for åttende gang på det olympiske programmmet 1928 i Amsterdam. For første gang deltok damer, det ble konkurrert om 27 olympiske titler, 22 for menn og fem for damer. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1974. Skeid ble Norgesmester etter at de vant over Viking med 3–1 den 20. oktober. Målscorere for Skeid var Bjørn Skjønsberg som scoret i det 40. minutt og Stein Thunberg som scoret i det 72. og i det 89 minutt.. For Viking scoret Hans Edgar Paulsen i det 50 minutt. 14 276 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Egil Bergstad. Dette var åttende Skeids vinnerlag: Per Egil Nygård, Harald Gjedtjernet, Jan Birkelund, Per Chr. Olsen, Georg Hammer, Trygve Bornø, Frank Olafsen, Tor Egil Johansen, Bjørn Skjønsberg, Stein Thunberg og Kai Arild Lund. Kilde. 1974 Fotball for herrer Bjordalen kraftverk. Bjordalen kraftverk er et vannkraftverk i Skiensvassdraget i Hjartdal kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1960 og utnytter fallet mellom Skjesvatnet og Breidvatnet. Det hentes også inn vann fra elven Heåi. Installert effekt er 3 MW. Midlere årsproduksjon er på 8 GWh. Eier er Skagerak Kraft, og kraftverket driftes i samdrift med Hjartdøla kraftverk Lauter. Lauter (kalt Wieslauter i den øvre leia) er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland, og en av sideelvene til Rhinen fra venstre med en lengde på 55 km. Den har sitt utspring i Pfälzer Wald på vestsiden av det 611 meter høye fjellet Weißenberg. Sammen med elvene Speyerbach, Queich og Schwarzbach danner den nedslagsfeltet i Pfälzer Wald. I de øvre områdene av elven kalles den "Wieslauter" for å skille den fra den andre elven som heter Lauter i Pfalz. Mydalen kraftverk. Mydalen kraftverk er et vannkraftverk i Skiensvassdraget i Hjartdal kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1960 og henter vann fra Kovvatnet, Bonsvatnet og elven Gausdøla. Bonsvatnet reguleres mellom 754 og 740 moh. Installert effekt er 7 MW. Midlere årsproduksjon er på 28 GWh. Verket driftes i samdrift med Hjartdøla kraftverk. Eier er Skagerak Kraft Tiltalepruting. Tiltalepruting (engelsk: plea bargain) er en praksis i rettsvesenet som går ut på at den siktede pruter med påtalemyndigheten om mildere tiltale og/eller straffepåstand mot at han eller hun erklærer seg skyldig under rettssaken. Praksisen er spesielt utbredt i Amerikas forente stater, der langt de fleste straffesaker ender i tiltalepruting. I en rekke andre jurisdiksjoner er tiltalepruting forbudt ved lov. I norsk straffeprosess er det ikke regler om dette, men i de senere år har det skjedd at påtalemyndigheten har gitt løfter om mildere straffepåstand dersom tiltalte tilstår. Siden retten ikke er bundet av påtalemyndighetens straffepåstand, men kan gi strengere eller mildere straff, jf. straffeprosessloven § 38, har det vært usikkert og omstridt om løfter fra påtalemyndigheten skal tillegges selvstendig vekt. Spørsmålet har vært oppe i Høyesterett to ganger og i storkammeravgjørelse fra 2009 (Rt. 2009 s. 1336) kom retten enstemmig til at dette ikke skulle ha selvstendig vekt ved på straffeutmålingen. Det følger imidlertid av straffeloven § 59 annet ledd at det er en formildende omstendighet at tiltalte har tilstått det straffbare forhold han er tiltalt for – tilståelsesrabatt ved straffeutmålingen. Men at påtalemyndigheten har gitt løfter om hvor stor denne rabatten vil bli, er altså retten ikke bundet av. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1977. Lillestrøm (LSK) ble Norgesmester etter at de vant over Glimt med 1–0 den 23. oktober. Finale. Lillestrøm (LSK) ble Norgesmester etter at de vant over Glimt med 1–0 den 23. oktober. Målscorer for Lillestrøm var Tom Lund som scoret i det 76. minutt. 22 648 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Rolf Haugen. Dette var første gangen Lillestrøm vant et Norgesmesterskap. Lillestrøms vinnerlag: Arne Amundsen, Rune Hansen, Jan Birkelund, Tore Kordahl, Georg Hammer, Tor Egil Johansen, Frank Grønlund, Gunnar Lønstad, Terje Olsen, Tom Lund, Erik Karlsen, Leif Hansen, Frank Tømmervåg og Per Brogeland. Bodø/Glimts lag: Jon Abrahamsen, Gunnar S. Haare, Truls Klausen, Ernst Pedersen, Arnfinn Helgesen, Arild Olsen, Harald Johan Berg, Anders Farstad, Ove Andreassen, Arne Hanssen og Jakob Klette. Kilder. 1977 Fotball for herrer Achluofobi. Achluofobi, kalt "nyctophobia" på engelsk. Achluofobi går på folkemunne under betegnelsen "mørkredsel". Personer som lider av fobien har en abnorm og vedvarende frykt for mørket, og opplever frykten selv om de rasjonelt forstår at mørket ikke utgjør noen trussel. Achluofobi er for det meste assosiert med barn. Achluofobi kan ofte – som mange andre fobier – kureres ved hjelp av kognitiv terapi. Sundsbarm kraftverk. Sundsbarm kraftverk er et vannkraftverk ved Seljord i Skiensvassdraget i Seljord kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1970 og utnytter et fall på 480 meter mellom Sundsbarmvatnet og Vallaråi ved Seljordsvatn. Til Sundsbarmvatnet overføres det vann fra to kanter gjennom lange tunneler. Fra vest overføres Nystølvatnet og Liervatnet som ellers ville ha rennt ut i Morgedal og til Liervatnet overføres det også vann fra Bergsvatnet, Ljosdalsvatnet, Selvatnet og elvene Einungåi og Kvernå i Morgedal og Øyfjellvassdragene.. Fra nordsiden overføres det vann fra Åmotsdalsåi. Deler av nedbørsfeltet på 418 km² ligger i kommunene Tokke, Vinje og Kviteseid Det er installert en Francisturbin på 118 MW. Midlere årsproduksjon er på 389 GWh. Eier er Skagerak Kraft med 91,5% og Vest-Telemark kraftlag Penteri. Et penteri (av latin "panetaria", brødhandel) er et anretningsrom i en båt eller et fly. Det har gjerne vask og bluss eller kokeapparat for tilberedning av mat, og eventuelt kjøleskap og isboks for oppbevaring av matvarer som krever kjøling. Beginerhusene i Turnhout. Beginerhusene i Turnhout (nederlandsk: "Het Begijnhof van Turnhout") i den belgiske provinsen Antwerpen ble antagelig stiftet i begynnelsen av det 13. århundre. Beginerhusene ligger ved Turnhouts nordvestlige bygrense. Det ble bygget i "de warande", det som var parken til hertugen av Brabants slott. På nord- og vestsiden av dem lå kanalen Meerloop, som nå er gravet igjen. Typisk for dette komplekset er at flere av beginerne lot egne hus oppføre rundt det sentrale, ovale torvet som er omgitt av trær. Husene var tegnet av ulike arkitekter og bygget i løpet av det 16. og 17. århundre. Videre finnes en portbygning fra ca. 1700 i tidlig klassisisme, et hospital og en kirke. Den er en pseudobasilika med gotiske trekk. På området finnes dessuten et kalvari, flere kapell, en skulptur av en prest som ble druknet fordi han nektet å bryte skriftemålets hemmelighet og en Lourdesgrotte fra 1876 som fremdeles brukes. Husene er idag hovedsakelig bebodd. Den siste av beginerne, Johanna de Boer (født 27. januar 1908 – død 28. januar 2002), ble begravet inne på beginerhusenes område etter eget ønske. I beginerhusenes hage er et av husene innredet til museum, der informasjon om beginernes liv og levnet vises. Historie. Ifølge legenden ble beginerhusene grunnlagt rundt 1370 av Maria av Brabant, Jan III av Brabants datter. Historien viser at dette ikke kan stemme, beginerhusene ble grunnlagt rundt 100 år før hennes fødsel, i begynnelsen av det 13. århundre. Det er mer sannsynlig at hun har vært en av beginerhusenes meséner. I årenes løp har beginerhusene både vært hjem for flere hundre beginere, og blitt rammet av katastrofer som branner, plyndringer og pest. I 1562 ble de lagt i aske av en kraftig brann og gjenoppbygget under ledelse av hertugen av Brabant. Begijnhofkirken ble bygget i 1662-1667 i sørnederlandsk barokk, noe som vises i de høye vinduene og de ranke støttepilarene som er bredere nederst. Kirkens interiør er fremdeles hovedsakelig barokt. "Het Heilig Aanschijns kapel" ble bygget på slutten av det 19. århundre. "Heilige Geesthuis", der de fattigste av beginerne bodde, ble revet og på stedet bygget man i 1911 husene 3, 4, og 5 ifølge J. Taeymans planer. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1978. Lillestrøm ble Norgesmester etter at de vant over Brann med 2-1. Dette var andre gangen Lillestrøm vant et Norgesmesterskap. Finale. Ullevaal Stadion, 22. oktober Lillestrøm – Brann 2-1 0-1: Steinar Aase (20) 1-1: Vidar Hansen (74) 2-1: Vidar Hansen (76) Dommer: Reidar Bjørnestad Lillestrøms vinnerlag: Arne Amundsen, Per Berg (Arne Dokken fra 45 min.), Jan Birkelund, Tore Kordahl, Georg Hammer, Frank Grønlund, Gunnar Lønstad, Øivind Tomteberget, Leif Hansen, Tom Lund, Vidar Hansen og Rolf Nordberg. Branns lag: Jan Knudsen, Helge Karlsen, Bjørn Brandt, Terje Rolland, Tore Nordtvedt, Kjell Rune Pedersen (Ingvar Dalhaug fra 81 min.), Atle Hellesø, Neil McLeod, Ingvald Huseklepp, Steinar Aase og Bjørn Tronstad. Kilder. 1978 Fotball for herrer Friidrett under Sommer-OL 1936. Friidrett under Sommer-OL 1936. Det ble konkurrert i 29 grener, 23 for menn og seks for damer, i friidrett under Sommer-OL 1936 i Berlin. Jesse Owens vant fire gull og USA ble beste nasjon foran arrangjørslandet Tyskland. 110 m hekk. "Forrest Towns satte verdensrekord i semifinalen med tiden 14,1" Lengde. Medaljevinnerne i lengde, fra v. Naoto Tajima (bronse), Jesse Owens (gull) og Luz Long (sølv) 4 x 100 m stafett. "Det tyske laget satte verdensrekord i semifinalen med 46,4." Høyde. Medaljevinnere i høydehopp for damer fra v. Ibolya Csák (gull), Elfriede Kaun (bronse) og Dorothy Odam (sølv) St. Johannes' kapell (Tower of London). St. Johannes' kapell er et kapell viet til Evangelisten Johannes i Tower of London. Det ligger i White Tower, og ble bygget i 1080. Det er det eldste bevarte kapellet i London. Kapellet er i normannisk romansk stil, og er et spesielt godt bevart eksempel på tidlig normannisk kirkearkitektur. Det er i kalkstein fra Caen, som er udekorert med unntak av kapitélene som har enkle utskjæringer av skjell og løv. Skipet har et tak med tønnehvelv, og det går et galleri over kurvene rundt apsis. Proporsjonene er perfekte, og leder blikket mot apsis med alteret. Som et kongelig kapell var det rikt dekorert, og den enkle tilstanden det er i nå er derfor villedende. All dekorasjon ble fjernet i 1550, under reformasjonen. Etterhvert ble kapellet tatt i bruk som dokumentlager, og da dokumentene ble flyttet til en bygning utenfor Tower i 1857 ble det foreslått at kapellet skulle bli et kleslager for hæren. Men det ble i stedet restaurert, og tatt i bruk som kapell igjen. Kapellet har status som Royal Peculiar, og brukes ved spesielle anledninger. Det holdes gudstjenester i kapellet ved visse spesielle anledninger. Brødfrukt. Brødfrukt ("Artocarpus altilis") er et tre og en frukt i brødfruktslekten med opprinnelse på Malayahalvøya og øyer i vestlige Stillehavet. Det finnes mange varianter av brødfrukt, men de fleste er på størrelse med en håndball. Å bruke brødfrukt som mat for slavene på plantasjene i Vest-India var engelskmennenes tanke da de sendte løytnant William Bligh av gårde i seilskipet HMAV «Bounty» for å hente brødfrukttrær. Denne turen endte med verdens mest berømte mytteri, og alle plantene ble kastet på havet. Senere forsøk var heller ikke så vellykket da slavene ikke likte brødfrukten. Noen brødfrukter er runde, mens andre er mer avlange. Felles er at de alle har et knudrete grønt skinn. Bruksområder. Brødfrukt en hovedbasis i dietten til folk i mange tropiske områder, den kan brukes på samme måte som man bruker poteter. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1985. Lillestrøm ble Norgesmester etter at de vant over Vålerengen med 4–1 den 20. oktober. Finale. Lillestrøm ble Norgesmester etter at de vant over Vålerengen med 4–1 den 20. oktober. Målscorer for Lillestrøm var André Krogsæter som scoret i det 26., 34., 74. og i det 85. minutt. For Vålerenga scoret Vidar Davidsen i det 85. minutt. 18 500 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Tore Hollung. Dette var fjerde gangen Lillestrøm vant et Norgesmesterskap. Lillestrøms vinnerlag: Arne Amundsen, Ole Dyrstad, Georg Hammer, Bård Bjerkeland, Tor Inge Smedås, Rune Richardsen, Kjetil Osvold, Arne Erlandsen, Tom Sundby, Joar Vaadal, André Krogsæter, Gunnar Halle, Bjørnar Erlandsen og Bjarne Sognnæs. Vålerengens lag: Espen Muggeby, Jan Erik Aalbu, Jo Bergsvand, Lasse Eriksen, Per Edmund Mordt, Tore Nilsen, Steinar Enerly (fra det 80. min), Knut Arild Løberg, Vidar Davidsen, Egil Johansen, Henning Lund (fra det 88. min), Jørn Andersen og Paal Fredheim. Kilder. 1985 Fotball for herrer Sakrarium. Et sakrarium eller en piscina er en utslagsvask i katolske og mange anglikanske kirker. De stod opprinnelig nær alteret, men senere har det blitt vanligere å plassere dem i sakristiet. Vannet som helles i sakrariet renner rett ned i vigslet jord, og ikke i kloakksystemet, slik at eventuelle rester fra nattverden behandles med respekt når man vasker kalk og ciborium. Sakrariet brukes også til å helle ut dåpsvann og vievann. Dersom en konsekrert hostie blir uspiselig skal den løses opp i vann og helles i sakrariet. Etter andre Vatikankonsil ble de fjernet i mange katolske kirker som en følge av liturgiske reformer, men det er fortsatt påbudt å ha et sakrarium i enhver katolsk kirke. Sedilia. En sedilia (eg. flertall av latin "sedile", «sete») er i kirkearkitektur et sete som brukes av forrettende prest. Det står ofte på sørsiden av kor, og var tradisjonelt felt inn i en nisje veggen. I tillegg til presten kunne diakoner og subdiakoner også bruke sediliaen. Nisjen var ofte rikt dekorert, og man kunne ha flere seter i forskjellig høyde. Sediliaer er i moderne kirkearkitektur nesten alltid erstattet av en frittstående stol for presten. Steinhoggermerke. Steinhoggermerke i et tysk kloster. Et steinhoggermerke er et merke som ble hogget inn i mange steiner på bygninger. Det er usikkert hvordan skikken oppstod, men man antar at det rett og slett var for å sikre at steinhoggeren eller verkstedet fikk rett betaling ved signaturer, og for å gjøre arbeidet lettere og sikrere med sammensetningsmerker. Det ser ut til at slike merker ble brukt allerede i antikken, men det var i middelalderen at det virkelig ble utbredt. I Norge er særlig Nidarosdomen kjent for den store mengden steinhoggermerker i murverk fra middelalderen. Karakteristisk for mange av disse merkene er at strekene avsluttes med borede hull. IHS-monogram. Moderne versjon; monogrammet blir ofte kronet med et kors. Et IHS-monogram er et monogram og symbol for Jesus Kristus. Det består av bokstavene IHS - alternativt av IHC eller JHS. Disse tre latinske bokstavene er avledet av de første tre bokstavene i den greske formen av navnet Jesus,"iota-eta-sigma", eller. IHS-monogrammet blir til dels kalt et kristogram, men betegnelsen «kristogram» brukes også på monogrammene i de grafiske figurene labarum og IX-monogrammet. På grunn av likheten mellom gresk eta (Η) og latinsk H har IHS-monogrammet ofte blitt tolket som en forkortelse for de latinske ordene "Iesus Hominem Salvator", det vil si «Jesus, menneskenes frelser». Dette er imidlertid en senere og sekundær tolkning. På et mindre seriøst plan er monogrammet antagelig opphavet til spøken om at initialen i Jesu mellomnavn er H, som i det amerikanske utropet «Jesus Holy Christ». Viasat 4. Viasat 4 er en norsk underholdnings- og sportskanal fra Modern Times Group (MTG). Kanalen startet sendinger 8. september 2007 i forbindelse med utbyggingen av det digitale bakkenettet. Viasat 4 erstattet musikkanalen ZTV Norges signaler i alle distribusjonsformer. Kanalen ble lansert med serier som Dexter, Las Vegas og Entourage, samt det direktesendte kriminalmagasinet Etterlyst. Den 3. september 2008 ble det klart at all fotball som i 15 år hadde blitt sendt på TV3 i fremtiden skulle sendes på Viasat 4. Dette innebar at Viasats rettigheter til blant annet lands- og Mesterligaen-kamper endrer kanal. TV3 ble da en ren underholdningskanal, uten sportssendinger. Viasat 4 sender en blanding av humor, action og sport, og kanalen retter seg mot mennesker i alderen 20 til 40 år. Viasat 4 sendte fra kanalens sendestart nyheter, "Siste nytt fra P4", tre ganger i døgnet hver ukedag. Senere ble dette redusert til to ganger i døgnet hver ukedag, henholdsvis kl. 17.55 og 19.55, og 29. oktober 2010 la kanalen ned nyhetssendingene. Nyhetene ble levert av MTGs radiokanal P4, og hver nyhetssending varte i fem minutter. Høsten 2008 sendte Viasat 4 det egenproduserte programmet "Praksisjobben". Det var er et program som ble ledet av glamourmodell Triana Iglesias og Svein Østvik (kjent fra TV3-serien "Charterfeber"). I 2011 hadde kanalen også stor suksess med programmet Dansken & Fingern, som kan minne om en norsk versjon av MTV-serien Jackass. I 2011 sendte Viasat 4 også bilprogrammet Garasjen med programleder Asgeir Borgemoen. En ny sesong av dette programmet skal vises på kanalen i 2012. Fra 1. januar 2012 tekster Viasat 4 alle nye norske programmer, slik at også hørselshemmede kan følge med på kanalen. Tekstingen kan følges via Viasat 4s tekst-tv side 444. Oppslutning. Kanalen hadde en dekningsgrad på 74,8% i 2012. Kanalen hadde en markedsandel på 2,5 % i første kvartal av 2012. Simon de Burley. Simon de Burley (død 1388) var Lord Warden of the Cinque Ports og konstabel av Dover Castle fra 1384 til 1388. Han var en av de mest innflytelsesrike mennene ved hoffet til Rikard II av England. Selv om han kom fra enkle kår ble han oppdratt sammen med Edward, den svarte prinsen. Hans far var John Burley fra Hereford. Simon og prinsen ble nære venner, og Simon ble privatlærer for prinsens sønn, den senere Rikard II. Han fikk et nært forhold til Rikard også, som varte etter hans kroning. I 1377 bekreftet Rikard et årlig stipend på hundre pund til Simon. Dette hadde først blitt gitt av sir John Chandos, og deretter av Edvard III sammen med ansvaret for Carmarthen Castle. I bekreftelsesdokumentet omtaler Rikard ham som «kongens fars ridder». Samme år fikk han embetene Master of the Falcon og Keeper of the Mews, og han ble konstabel av Windsor Castle på livstid. I 1378 fikk han herregården Chiltenham i Gloucester, og inntekt fra slottet og tittelen i Llanstephan. I 1382 ble han underkammerherre ved kongens hushold, og landmåler i det sørlige Wales så lenge Edmund Mortimers arving var mindreårig. Hans nærhet til kongefamilien ble ytterligere bekreftet da kongens mor, Joan av Kent, i 1385 navnga ham som en av eksekutørene av hennes testamente. I 1388 ble han sammen med andre av kongens favoritter tiltalt for høyforræderi av Commons i Det nådeløse parlamentet, og henrettet. Han var en godt likt mann blant lordene, men i de lavere klasser var han sterkt mislikt. House of Commons og House of Lords var delt i synet på om han skulle henrettes. Kildene sier lite, men det ser ut til at det var et folkelig opprør i Kent hvor man krevde hans død. Simon de Burley var ridder av Hosebåndsordenen. Han hadde ingen barn som vokste opp. Ivar B. Prestbakmo. Ivar Bühring Prestbakmo (født 7. november 1968) er en norsk politiker (Sp) og ordfører i Salangen kommune. Prestbakmo ble direktevalgt som ordfører i 1999. I 2003 ble Prestbakmo gjenvalgt etter at Sp gjorde et meget godt valg med 43% oppslutning. Ved konstitueringen støttet Høyre Prestbakmo som Ordfører. I 2007 ble Prestbakmo valgt etter at Senterpartiet fikk reint flertall med 58% oppslutning. Ved kommunevalget i 2011 fikk SP 45% oppsluttning og Prestbakmo ble gjennvalgt som Ordfører med støtte fra Høyre.På Senterpartiets Landsmøte i mars 2009, ble Prestbakmo utnevnt til årets Ordfører. Friidrett under Sommer-OL 1932. Friidrett under Sommer-OL 1932. Det ble konkurrert i 29 grener, 23 for menn og seks for damer, i friidrett under Sommer-OL 1932 i Los Angeles. 110 m hekk. "George Saling satte verdensrekord i semifinalen med tiden 14,4" Lincity. Lincity er et åpen kildekode-dataspill inspirert av, men radikalt forskjellig fra, originalen SimCity. Den kommer i to versjoner, hvor Lincity-ng er den nyeste, med forbedret grafikk i forhold til det opprinnelige Lincity. Aksel Konrad Mikkola. Aksel Konrad Mikkola (født 17. juni 1891, død 2. mars 1975) var en norsk småbruker, landhandler og politiker (Ap). Han var stortingsrepresentant for Finnmark i periodene 1934–1936 og 1937–1945. Mikkola satt i Sør-Varanger formannskap fra 1925 til 1937. Han var fra bygda Neiden i Sør-Varanger kommune og den første kven på Stortinget. A. K. Mikkola drev småbruk og butikk på Mikkelsnes ved utløpet av Neidenelva og var dessuten ekspeditør for FFR. Han var gift med Kathinka Mikkelsen og hadde åtte søsken. Subregion. En subregion er et område som utledes fra en større region eller et kontinent, og defineres normalt etter beliggenhet. Himmelretninger, slik som "nord" eller "nordlige", blir ofte brukt i arbeidet med å definere subregionene. Abbortjern. Abbortjern er navnet på en rekke innsjøer og vann i Norge. Kloakkanlegg. Kloakkanlegg har slamutskiller, senkebasseng med klortilsetning, mekanisk siling osv. Kloakkbehandling, eller behandling av avløpsvann fra husholdning, er prosessen med å fjerne forurensning fra avfallsvann, både avrenning og avløp. Det omfatter fysiske, kjemiske og biologiske prosesser for å fjerne fysiske, kjemiske og biologiske forurensninger. Hensikten er å oppnå en avfallshåndtering (eller behandlet effluent) og faste stoffer av avfall eller sludge som kan kastes eller tilbakeføres til miljøet. Dette materialet er ofte inadvertently forurenset med giftige organiske og uorganiske stoffer. Kloakk er produsert fra boliger, institusjoner og kommersielle og industrielle bedrifter. Det kan behandles nær sin opprinnelse (i septiktanker, biofilter eller luftbehandlingssystemer), eller samles og transporteres via et nettverk av rørledninger og pumpestasjoner til et kommunalt behandlingsanlegg (se kloakk). Kloakksamling og transport hører inn under lokale, regionale og nasjonale regler og forskrifter. Industrielle kilder til avløpsvann krever ofte spesialiserte behandlingsprosesser (se Behandling av industriell kloakk). Kloakkbehandling involverer tre trinn, kalt "primær", "sekundær" og "tertiær behandling". Først blir faste stoffer skilt fra avløpsvannstrømmen. Så blir oppløst biologisk materiale gradvis konvertert til en fast masse ved å bruke spesialiserte, vannbårne bakterier. Tilslutt blir biologisk faste stoffer nøytralisert og så kastet eller gjenbrukt, og det behandlede vannet kan bli desinfisert kjemisk eller fysisk (for eksempel i laguner og mikro-filtrering). Det endelige resultatet (effluent) kan slippes ut i en bekk, elv, bukt, lagune eller våtmarksområde, eller det kan brukes til gjødsling av en golfbane, grøntområde eller park. Hvis det er tilstrekkelig rent, kan det også føres tilbake til grunnvannet. Kildeseparering er en metodikk som splitter avløpet i to, i gråvann og svartvann og egner seg svært godt for reduksjon og gjenbruk av vann og bærekraftig utnyttelse av organisk avfall (inkl svartvann) til råstoff for organisk gjødsel (fosfor, nitrogen og kalium) og biogass. Kloakkanlegg i Norge. "Vestfjorden avløpsselskap" (VEAS) ligger på vestsiden av Bjerkås i Røyken. Renset kloakkvann slippes ut i Oslofjorden 900 meter fra land via en avløpstunnel som går opptil 90 meter under havoverflaten. Vanndypet er opptil 40 meter. Grunnvannsspeil. Grunnvannsspeil er nivået for grunnvannet i berggrunn eller jordgrunn. Det er så dypt vi må bore en brønn for å hente drikkevann. Eksempler på endringer i grunnvannsnivået. Tørke vil føre til en senkning av grunnvannsspeilet, mens i regntider vil grunnvannsspeilet gå i bakkenivå. Byggingen av Romeriksporten, jernbanetunnelen fra Oslo til Lillestrøm, er et eksempel der fjellet der tunnelen skulle gå, var oppsprekt. Når tunnelen var ferdig, fungerte den som et dreneringsrør på flere tjern og småvann i Østmarka i Oslo. Nordre Puttjern ble nesten helt tørrlagt. I bunnen av Engavatnet i Brønnøy i Nordland er det et hull som er forbundet med et grottesystem. Dette hullet tettes vanligvis igjen av leire, men når grunnvannsspeilet synker, kan denne «proppen» kollapse, og vannet forsvinner. MediCult. MediCult er et dansk selskap innen medisinbransjen. Selskapet ble etablert i Norge i 1987 av legene "Kjell Bertheussen" og "Nicolai Holst" sammen med "Jens U. Holst". Selskapet har virksomhet innen kunstig befruktning og stamcelle-produkter. MediCult er notert på smb-listen på Oslo Børs. Markedet for legemidler mot barnløshet vokser med mer enn 10 % i året og prisene stiger årlig som følge av dette. I tillegg har barnløshet økende hyppighet. Medicult har patent på legemidler og driver forskning for å utvikle nye legemidler for å møte den økende etterspørselen i markedet. St. Georg kirke i Łódź. St. Georg kirke i Łódź St. Georg kirke (polsk "Kościół p. w. św. Jerzego") ligger ved Jerzys gate 9 i Łódź, i nærheten av Den gamle kirkegård. Den ble opprinnelig bygd som St. Aleksej ortodokse kirke i årene 1895–1896, etter tegninger av Franciszek Chełmiński ved Jekaterynburska-gaten (dagens Jerzys gate). Kirken har et noe uvanlig bredt og høyt skip. Det viser seg nemlig at den også ble brukt til hesteridning. I mellomkrigstiden ble den ombygd til en katolsk garnisonskirke og mistet da sin karakteristiske løkformede kuppel. Georg Døgntemperatur. Døgntemperatur er den gjennomsnittlige lufttemperaturen målt hver timeskifte i løpet av et døgn. Meteorologene regner et temperaturdøgn fra kl 18.00 UTC til klokken 18.00 UTC neste dag. Dette vil si fra klokka 19.00 til 19.00 norsk tid (20.00 til 20.00 om sommeren) Døgnmiddeltemperatur = N - k(N - min), der N er 1/3 (t06 + t12 + t18), dvs. gjennomsnittet av temperaturene kl 06, 12 og 18 UTC, k er en faktor som varierer med sted og måned, hvis hensikt er å kompensere for manglende målinger på natten. Min er temperaturdøgnets minimumstemperatur. For automatiske målestasjoner som logger timeverdier, regnes døgnmiddeltemperaturen ut som et aritmetisk gjennomsnitt av 24 timeverdier. St. Olga kirke i Łódź. St. Olga kirke i Łódź St. Olga kirke (polsk "Cerkiew p. w. św. Olgi") ligger ved Grzegorz Piramowicz’ gate 12 (tidligere Olgińska-gaten) i Łódź. I 1896 begynte byggingen av et hjem for foreldreløse ortodokse barn. Ved siden av ble et stort kapell bygd, som den 16. oktober 1898 ble innviet som St. Olga ortodokse kirke. Begge bygningene ble tegnet av Franciszek Chełmiński. Kirken er enskipet og har en rektangulær grunnplan med presbyterium. Hovedinngangen finnes i kirketårnet, som ender i en løkformet kuppel. Denne er det eneste elementet i bygningen som knytter an til russisk-bysantinsk arkitektur. Kirken befinner seg i noen hundre meters avstand fra St. Aleksander Nevskij-katedralen. Olga Sørlige Afrika. Sørlige Afrika er den sørligste subregionen på det afrikanske kontinentet, variabelt definert ved geografi eller geopolitikk. Innen regionen er det mange territorier – inkludert Republikken Sør-Afrika, et etterfølgende land av den Sydafrikanske republikk. Definisjoner og anvendelse. Den demokratiske republikken Kongo og Tanzania, dog mer kjent i henholdsvis Sentral- og Østafrika, inkluderes iblant Sørlige Afrika. Den sørafrikanske tollunion (SACU), dannet i 1969, omfatter de fem landene i FNs subregion "Sørlige Afrika". Betegnelsen "Sørlige Afrika" ble også brukt for å referere til Sør-Afrika og de «uavhengige» Bantustanerne som ble gjeninnlemmet i Sør-Afrika som en følge av slutten på apartheid i 1994. En annen geografisk skisse av regionen er den delen av Afrika som er sør for elvene Kunene og Zambezi — dette gjelder for Sør-Afrika, Lesotho, Swaziland, Namibia, Botswana, Zimbabwe og den sørlige delen av Mosambik. Dette er den mest brukte definisjonen i Sør-Afrika. Geografi. Et sammensatt satellittbilde av Sørlige Afrika. Terrenget i Sørlige Afrika er variert; alt fra skog og gressletter til ørkener. Regionen har både lavtliggende kystområder og fjell. Når det gjelder naturressurser, har regionen verdens største ressurser av platina, krom, vanadium og kobolt, så vel som uran, gull, titanium, jern og diamanter. Økonomi. Regionen skiller seg fra resten av Afrika med sin eksport; de største eksportvarene er platina, diamanter, gull og uran. Derimot er "Sørlige Afrika" likt når det gjelder flere andre problemer på resten av kontinentet. Kolonialismen har satt sine spor på utviklingen gjennom tidene, idag er fattigdom, politisk korrupsjon og HIV/AIDS er noen av de største faktorene som forhindrer økonomisk vekst. Streben etter økonomisk og politisk stabilitet er en viktig del av regionens målsettinger, noe som har blitt ettertrykkelig påpekt av SADC. Miljøfaktorer. Regionen har bred variasjon av økoregioner, inkludert gressletter, bushveld, karoo, savanner og elvebreddsoner. Selv om større forstyrrelser har forekommet i noen regioner etter tap av habitat, som en følge av menneskelig overbefolkning, er det fortsatt betydelige mengder av diverse ville dyrearter, inkludert hvite neshorn, løver, leoparder, impala, kudu, blå gnu, Grønn marekatt og elefant. Kultur og folkeslag. Sørlige Afrika er hjem til mange kulturer og folkeslag. Afrikanske folkeslag i området inkluderer zulu, xhosa, ndebele, tswana, sepedi, venda, basotho, san, tsonga, afrikandere og shona (selv om denne listen er langt fra dekkende). Koloniserings- og etableringsprosessen resulterte i at en betydelig andel av befolkningen er av europeisk og indisk opphav i mange av de sørlige afrikanske landene. Helgafell. Helgafell er en sovende vulkan på den islandske øya Heimaey. Vulkanen hadde sitt siste utbrudd for 6 000 år siden. Ved siden av Helgafell ligger den aktive vulkanen Eldfell, som ble skapt av et utbrudd i 1973. Alfa Romeo GT. Alfa Romeo GT er en sportsbil fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, som har blitt produsert siden 2004. Modellen ble lansert på bilutstillingen i Geneve i mars 2003, og ble tilgjengelig på markedet fra januar 2004. GT er basert på den større 156 sedanmodellen, med et coupékarosseri designet av Bertone. Det meste av mekanikken er hentet direkte fra 156, mens noe også er hentet fra den mer moderne 147. Interiøret er basert på 147, og de to modellene deler mange komponenter. GT er i bunn og grunn etterfølger av den tidligere Sprint, som var basert på sedan/hatchback-modellen 33, slik som GT er basert på 147. GT er også «lillebror» til den større Brera, som er etterfølger av GTV, og som sin forgjenger er basert igjen på den mellomstore sedanen 159. Utseende. GT har fått mye skryt for sitt utseende, designet av Bertone. Bilen leveres med 16" felger som standard, mens 17" er tilgjengelig som ekstrautstyr. Det finnes også 18" tilgjengelig, men disse reduserer bilens svingradius (den bruker kun 11,5 meter på å snu), og dessuten vil montering av 18" felger også bety dårligere kjøreegenskaper, særlig i biler med mer momentsterke motorer, på grunn av «torquesteering». Helmond. Helmond er kommune og by i provinsen Noord-Brabant som ligger sør i Nederland. Byens rådhus ligger i et slott som ble bygd i 1402. De første bosetningene i området fant sted rundt år 1000, og det første skriftlige spor er i en bulle av pave Alexander III i 1179. Byen fikk status som by i 1232. I sentrum av byen står et slott som ble bygget på 1300-tallet av Jan III van Berlaer. Helmond har mange tekstilbedrifter, de fleste ligger ved kanalen Zuid-Willemsvaart som går gjennom hele byen. Byen produserer også bilmerket MAX. Maserati Khamsin. Maserati Khamsin (oppkalt etter "Khamsin-vinden" fra den egyptiske ørken) er en sportsbil fra den italienske bilprodusenten Maserati, produsert mellom 1974 og 1980. Modellen er designet av Bertone, og erstattet Maserati Ghibli. Den er utstyrt med en 4.9-liters V8-motor med en effekt på 320 hk. Khamsin modellen ble utviklet mens Citroën eide Maserati, og modellen ble utstyrt med Citroëns unike hydraulikkløsninger for bl.a. bremser, styring og clutch. I alt 435 Khamsin ble produsert. Oksazepam. Oksazepam (oxazepam) er et benzodiazepin som i Norge markedsføres som "Alopam" og "Sobril". Godkjente bruksområder er nevroser og psykosomatiske lidelser preget av angst, uro og spenning i tillegg til søvnvansker og kombinasjonsbehandling med tricykliske antidepressiva ved engstelige/agiterte depresjoner. Farmakologiske egenskaper. "For virkningsmekanisme og generelle bivirkninger, se benzodiazepin" Oksazepam er en aktiv metabolitt av flere benzodiazepiner, blant annet diazepam som er registrert i Norge og temazepam, klordiazepoksid, klorazepat og temazepam. Hos pasienter med redusert leverfunksjon er oksazepam å foretrekke av benzodiazepinene fordi det ikke gjennomgår metabolisme via CYP 450-systemet, men bare glukuronideres før det skilles ut i urin. Dette bidrar til en relativt kort halveringstid. Pinsens kirke i Łódź. Pinsens kirke (polsk "Kościół p. w. Zesłania Ducha Świętego") er en katolsk kirke som ligger ved Frihetsplassen og selve begynnelsen av Piotrkowska-gaten i Łódź. Sammen med det klassisistiske rådhuset utgjør den den nordlige inngangsporten mot Piotrkowska-gaten. Kirken ble bygd i klassisistisk stil i årene 1827–1828 etter tegninger av Bonifacy Witkowski som en av de første representative bygninger i Łódź. Den var opprinnelig den første evangeliske kirken i byen og var viet til Treenigheten (derav det tidligere navnet «Treenighetskirken»). I årene 1889–1892 ble den fullstendig ombygd i neorenessanse etter tegninger av Otto Gehlig. Den fikk en ny grunnplan som et gresk kors, og en stor kuppel omgitt av seks småtårn. Etter andre verdenskrig ble kirken overgitt til et romersk-katolsk sogn i byområdet, og ble innviet som katolsk kirke den 1. januar 1945. Sognet er viet til Pinsen, og derav kommer dagens navn «Pinsens kirke». Rådgivende ingeniør. En rådgivende ingeniør er en yrkesbetegnelse knyttet til rådgivende ingeniørvirksomhet, som er en internasjonal aktivitet. Interesseorganisasjonen for rådgivende ingeniører i Norge, Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF), ble opprettet i 1919. Det opprinnelige navnet var Tekniske Konsulenters Forening, og medlemmene var da individuelle rådgivende ingeniører. Selv om mange av firmaene fremdeles er små, også enkelte med en person, er det nå firmaer med flere hundre medarbeidere. I tråd med dette, ble RIF i 1987 endret til en medlemsorganisasjon for firmaer. Ung i RIF ble opprettet i 2006. Rådgivende ingeniørers arbeidsoppgaver og oppdrag kan være innen bl.a. fagområdene bygg, elektro og VVS. De påtar seg både ren rådgivning og prosjektering, utarbeidelse av konkurransegrunnlag samt prosjektledelse og -administrasjon, byggeledelse og ledelse av prosjekteringsgrupper. Ferrari GT4. Ferrari 208 GT4 og 308 GT4 er to varianter av samme sportsbilmodell fra den italienske bilprodusenten Ferrari, produsert mellom 1974 og 1980. 308 GT4 ble introdusert først, mens 208 GT4 ble introdusert året etter, mens begge modeller ble erstattet av Ferrari Mondial i 1980 etter at 2,826 eksemplarer hadde blitt produsert. Modellene ble først solgt under merkenavnet Dino, for å hedre Enzo Ferraris sønn, Dino, men ble senere solgt under Ferrari-navnet. 308 GT4. 308 GT4 var på flere måter en banebrytende modell for Ferrari. Det var den første produksjonsmodellen med midtmontert V8-motor, noe som skulle bli et viktig oppsett for fabrikken i tiårene som fulgte, og det var også den første produksjonsmodellen med karosseri fra Bertone fremfor Pininfarina, som hadde designet fabrikkens tidligere modeller. GT4 ble introdusert på bilutstillingen i Paris i november 1973, og var utstyrt med rette, kantede linjer, i motsetning til den kurvede forgjengeren 246 «Dino» GT. Designet var kontroversielt, og flere journalister sammenliknet bilen med de Bertone-designede Lancia Stratos og Lamborghini Urraco. Chassiset var basert på 246 Dino, men ble forlenget til en akselavstand på 2,550 mm for å gi plass til én ekstra seterad. Hjulopphenget var uavhengig, og V8-motoren var montert på tvers. Motoren hadde et sylindervolum på 3.0 liter, og leverte en effekt på 250 hk i europeisk versjon (230 hk i amerikansk utgave). GT4-motoren hadde motorblokk i lettmetall og sylindertopper med doble, overliggende kamaksler. 208 GT4. Som den senere 208 GTB ble en versjon av V8-motoren med mindre sylindervolum lansert i Europa. Den ble introdusert på bilutstillingen i Geneve i 1975, og var utstyrt med en 2.0-liters utgave av Ferrari V8-motoren. Dette var den minste V8-motoren i produksjon noensinne. Effekten lå på 170 hestekrefter, og gav bilen en toppfart på 220 km/t. Paris–Tours. Paris–Tours er et fransk klassisk endags-sykkelritt som foregår i oktober mot slutten av den europeiske sykkelsesongen. Rittet går fra utkanten av Paris til Tours, og følger en flat løype. Fra 2005 til 2007 var rittet en del av UCI ProTour. Ingeniørgeolog. Ingeniørgeolog er en geolog som er spesialisert innen ingeniørgeologi, et fagfelt som er nært beslektet med geologi, geoteknikk, bergmekanikk og anleggsteknikk. Gode kunnskaper innenfor ingeniørgeologi er av avgjørende betydning for vellykket planlegging og bygging av tunneler og andre undergrunnsanlegg. Det er ikke uvanlig at ingeniørgeologer samarbeider med bygningsingeniører, arkitekter, entreprenører og arealplanleggere for å sikre at geologiske faktorer som vil påvirke stedsvalg, design, konstruksjon, drift og vedlikehold på byggeplasser ivaretas. Ut og stjæle hester. "Ut og stjæle hester" er en norsk roman skrevet av Per Petterson. Den kom ut på Oktober forlag i 2003. Boka handler om den 67 år gamle Trond som har mistet sin kone og flytter tilbake til et sted som han har minner fra barndommen knyttet til. Disse minnene kommer frem igjen, og han konfronteres med handlinger som ligger 50 år tilbake i tid. Blant annet et fatalt uhell, et svik, en ukjent historie med følger for resten av Tronds liv. Forholdet til faren er sentralt. Oversettelser. Boka er blitt oversatt til en rekke språk. Aschehoug Agency forhandler om salg av romaner for Aschehoug forlag og Oktober forlag til andre land. Pr. 2008 har man avtale om oversettelse til 40 språk. Priser. "Ut og stjæle hester" har fått en rekke priser. Den er videre nominert til Los Angeles Times Book Prizes 2007 som en av fem finalister. Prisen deles ut 25. april. Maserati Quattroporte. Maserati Quattroporte er en firedørs sedan produsert av den italienske bilprodusenten Maserati. Modellens navn betyr ordrett oversatt fra italiensk «fire dører» ("quattro" "porte"). Det har blitt produsert fem generasjoner av modellen, hver av dem adskilt med en periode på omkring fem år. Quattroporte I (1963–1969). Tidlig på 1960-tallet var Maseratis rykte svært godt, og i en periode med økende salg bestilte Prins Karim Aga Khan en spesiell Maserati 5000 WP, chassisnummer 103,060, designet av Pietro Frua. Det påfølgende året presenterte Maserati sin første Quattroporte, som var svært lik modellen designet av Frua ett år tidligere. Modellen var utstyrt med en 4.1-liters V8-motor som leverte en effekt på 256 hk, samt en tretrinns automatisk girkasse eller en femtrinns manuell. Maserati hevdet modellen klarte en toppfart på 230 km/t. Mellom 1963 og 1966 ble 230 eksemplarer produsert. I 1966 fikk modellen en oppdatering, med blant annet doble hovedlykter, og fra 1968 fikk modellen en større 4.7-liters motor med 295 hestekrefter. Omkring 500 eksemplarer av denne serien ble bygget før produksjonen ble stanset i 1969. Quattroporte II (1974–1978). På bilutstillingen i Torino i 1974 presenterte Maserati sin "Quattroporte II", bygget på chassiset fra en Citroën SM, da Citroën nylig hadde kjøpt selskapet. Modellen hadde et rettvinklet karosseri designet av Bertone, og var den eneste Maserati-modellen utstyrt med hydropneumatisk fjæring og forhjulstrekk, samt hovedlykter som svingte seg etter kjøreretningen. Grunnet oljekrisen i 1973 var etterspørselen etter slike biler svært lav, og dette kombinert med at den var relativt motorsvak med under 200 hestekrefter gjorde at modellen solgte svært dårlig. Kun 13 eksemplarer ble bygget, og av disse var seks prototyper. Dermed ble kun syv eksemplarer bygget for kunder i perioden 1975 til 1978. Quattroporte III (4porte 1976–1979, Quattroporte 1979–1990). I 1976 ble Quattroporte III lansert under navnet "4porte", med en 4.2-liters motor som standard, mens den også kunne leveres med en 4.9-liters V8-motor. Bilen var designet av Giorgetto Giugiaro hos Italdesign, og var den første modellen fra Maserati-fabrikken etter at Alejandro de Tomaso tok over eierskapet. Han var opptatt av å bygge en italiensk bil som kunne konkurrere med den nylig lanserte Mercedes-Benz 450SEL 6.9. I 1986 ble "Maserati Royale" lansert, en superluksusutgave av Quattroporte III. Denne ble kun produsert på bestilling. Det ble produsert 1,821 4porte mellom 1979 og 1984, samt 1,876 Quattroporte III produsert mellom 1979 og 1988. I tillegg ble det bygget 55 "Royale"-modeller, spesielle luksusmodeller som kun ble produsert på bestilling, mellom 1984 og 1988. Firedørs Biturbo (1983–1994). Firedørsutgavene av Biturbo var ikke ment for den samme kundegruppen som de store Quattroporte I, II og III. Alle modellene fikk tallet «4» i modellnavnet, og er basert på todørsutgaven av Biturbo med en forlenget akselavstand. De var tilgjengelig i elleve forskjellige varianter, alle utstyrt med ulike versjoner av Biturbos V6-motor. Dette var den eneste sedanmodellen tilgjengelig fra Maserati i årene mellom 1990 og 1994. Quattroporte IV (1994–2000). Maserati Quattroporte IV ble lansert under Fiat-eierskap i 1994. Modellen var designet av Marcello Gandini, som også hadde stått for designet på Lamborghini Countach, og var helt klart mer eventyrlysten enn de tidligere Quattroporte-modellene. Bilen var mindre og mer aerodynamisk enn forgjengerne, og var utstyrt med Gandinis varemerke: rettvinklede hjulbuer bak. Modellen var utstyrt med en 2.8-liters V6-motor med doble turboer som leverte en effekt på 280 hk og sørget for at bilen hadde en toppfart på 255 kilometer i timen. I tillegg ble en 2.0-litersutgave med doble turboer levert i Italia, med 283 hk. En 3.2-liters V8-utgave ble lansert i 1995, med 330 hk og en toppfart på 263 km/t. Da Ferrari tok eierskapet over Maserati ble en "Quattroporte Evoluzione" introdusert (i 1998). Denne var i produksjon frem til 2000. Quattroporte V (2004–). Interiøret i en Maserati Quattroporte Executive GT. I 2004 startet Maserati produksjon av den Pininfarina-designede "Quattroporte V", med den samme 4.2-litersmotoren som Coupé, Spyder og GranTurismo. Quattroporte V ble første gang presentert på bilutstillingen i Frankfurt, Tyskland i september 2003. Tiltmeter. Figur 1. Virkemåten til et moderne, elektroniske tiltmeter. Tiltmeter er et instrument som er konstruert for å måle svært små endringer i horisontalplanet, enten på bakken eller i byggverk. Tiltmetere er i utstrakt bruk for å måle vulkaner, vannmassenes påvirkning på demninger, små bevegelser i potensielle skredområder, og byggverks påvirkning av forskjellig belastning og fundament-setting. Tiltmetere har en lang historie, som går litt i parallell med seismografen. Det første tiltmeteret var en lang, stasjonær pendel. Disse ble brukt i de første betongdemningene, og er fremdeles i bruk i dag, sammen med nyere teknologi slik som laser-reflektorer. Selv om de også har blitt brukt til mye annet, slik som overvåkning av vulkaner, har de klare ulemper, slik som deres store lengde, og følsomhet for luftstrømninger. Selv inne i demninger blir de sakte men sikkert byttet ut med elektroniske tiltmetere. Målinger av vulkaner og bevegelser i jordskorpen ble tidligere gjort med et vannrør, med et langt basislinje-tiltmeter. Dette var en enkel anordning som besto av to vannbeholdere som var koblet sammen med et langt rør fylt med vann. Enhver endring i helningsgraden kunne måles ved å se på forholdet mellom fylningsgraden i de to beholderne. Selv om disse har vært i utstrakt bruk over hele verden i forbindelse med geofysisk forskning, har de vist svært vanskelig i bruk. For eksempel så må de, på grunn av sin høye følsomhet for temperatursvingninger, alltid avleses midt på natten. Moderne, elektroniske tilmetere, som sakte, men sikkert erstatter alle andre typer tiltmetere, bruker et enkelt vater-prinsipp, som er i bruk i den vanlige snekker-varianten. Som vist på figur 1 måler flere elektroder, med høy presisjon, den eksakte posisjonen til en luftboble i en elektrolyttløsning. Enhver liten endring i nivået registreres. Denne innretningen er svært lite følsom for temperaturendringer, og enhver temperaturpåvirkning kan kompenseres for ved hjelp av innebygget, termiske elektronikk. En nyere teknologi bruker MEMS-elektronikk, men det er ikke klart hvorvidt dette kan erstatte den vanlige luftboble-teknikken. Figur 2. Graf som viser hevningssykluser til Kilauea-vulkanen på Hawaii. Grafen viser et mønster, med fyllingen av hovedkammeret (målt av tiltmeteret), tømming av kammeret, etterfulgt av et utbrudd fra en nærliggende åpning. Hvert nummer på toppen av grafen, er et målt utbrudd. Det mest dramatiske bruksområdet for tiltmetere er forutsigelse av vulkanutbrudd. Som kan sees på figur 2 hadde den største vulkanen på Hawaii, Kilauea, for vane å fylle hovedkammeret med magma, for deretter å tømme dette gjennom en sideåpning. Volvo Tundra. Volvo Tundra var en konseptbil bygget og designet av italienske Bertone for Volvo i 1979. Bilen var basert på Volvo 343. Prosjektet ble stoppet av Volvo, og et svært likt design ble istedet solgt til Citroën, hvor det ble satt i produksjon som Citroën BX. Rufane Shaw Donkin. Rufane Shaw Donkin (1773–1. mai 1841) var en britisk general og fungerte en stund som guvernør i Kappkolonien. Hans far døde som general i 1821 etter å ha tjent med nesten alle britiske kommandanter fra Wolfe til Gage. Donkin var eldst i søskenflokken og fikk sin første kommisjon bare fem år gammel i sin fars regiment. Han sluttet seg til regimentet da han var 14 år, med åtte års ansiennitet som løytnant. Han ble kaptein i 1793 og var i aktiv tjeneste i de vestindiske øyer i 1794 og som major i 1796. 25 år gammel ble han oberstløytnant og i 1798 utmerket han seg da han ledet en lett bataljon i Ostend–felttoget. Han tjente sammen med William Cathcart i slaget ved København i 1807, og han fikk to år senere kommandoen over en brigade i hæren i Portugal som han ledet i slagene ved Porto og Talavera. Han ble snart overført som kvartermestergeneral til en kommando i Middelhavet hvor han tjente fra 1810 til 1813 og deltok i felttogene i Katalonia. Sir John Murrays mislykkede forsøk ved Tarragona involverte ikke Donkin viss råd ble ignorert av den britiske kommandanten. Generalmajor Donkin dro i juli 1815 til India og utmerket seg som divisjonskommandant i Francis Rawdon-Hastings' operasjoner mot Mahrattariket (1817–1818). Han tok dødsfallet av sin unge kone svært tungt, og han dro på sykepermisjon til Kapp det Gode Håp. Fra 1820 til 1821 administrerte han Kappkolonien med suksess og oppkalte havnen i Algoa Bay Port Elizabeth etter sin avdøde kone. Han ble generalløytnant i 1821. Resten av sitt liv tilbrakte han i litterært og politisk arbeid. Han var en av de opprinnelige mennene i Royal Geographical Society, medlem av Royal Society og mange andre kunnskapsrike foreninger. Hans teorier om Niger–elvas leie, publisert under tittelen "Dissertation on the Course and Probable Termination of the Niger" (London 1829), gjorde ham involvert i en del kontroverser. Fra 1832 av satt han i House of Commons og ble "Surveyor-General of the Ordnance". Han begikk selvmord i Southampton 1. mai 1841. Han var da general, og han var oberst i 11. infanteriregiment. Rufane Shaw Donkin var fetter av Charles Collier Michell, surveyor–general i Kappkolonien. Fiat Ritmo. Fiat Ritmo er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Fiat som ble produsert mellom 1978 og 1988. Modellen er designet av Bertone, og ble i Storbritannia og USA solgt under navnet Fiat Strada. Historie. Fiat Ritmo var bygget på mer eller mindre samme drivverk som forgjengeren Fiat 128. Modellen var et billigere alternativ til konkurrerende modeller fra merker som Ford og Renault. I 1980 ble en dieselmotor lansert, mens det i 1981 kom en modell kalt "Ritmo Super" med en rekke oppgraderinger. Samme år ble den første sportslige modellen lansert, "Ritmo 105TC", utstyrt med en 1.6-liters Fiat DOHC-motor med 105 hestekrefter. Noen måneder senere ble "Ritmo Abarth 125TC" introdusert, en modifisert 105TC med 125 hestekrefter, ventilerte bremseskiver foran, oppgradert understell og en ny girkasse fra ZF.Til året 1984 kom 130 TC hvor det var foretatt en lett facelift av karosseriet.Motoren fikk 130 hk takket være 2 doble 40mm forgassere, det være seg Dellorto, Weber eller solex. Teknologisk sett var den største nyvinningen i forbindelse med Ritmo ikke bilen selv, men derimot produksjonen. Fiat hadde allerede lang erfaring i automatisk montering av bilmodeller, men Ritmo var den første modellen som var mer eller mindre kun bygget av roboter, noe som gav slagordet «Håndbygget av roboter». Dette gjorde bilen billigere og raskere å produsere, men samtidig fikk Ritmo et rykte for dårlig kvalitet og driftssikkerhet. I 1982 ble modellen oppdatert, og en sedanutgave, kalt Regata, ble lansert. Året etter, i 1983, ble Ritmo Cabriolet lansert, men produksjonen ble stoppet etter bare to år på grunn av lav etterspørsel. I 1988 rullet den siste Ritmo av samlebåndet, og ble erstattet av den mer konvensjonelle Tipo. En spansk tvilling. Den spanske bilprodusenten Seat startet sin historie som Fiat-produsent, og bygget Fiat-biler med egne logoer frem til avtalen gikk ut i 1982. Fra 1979 til 1982 ble en spansk utgave av Ritmo, Seat Ritmo, produsert i Spania. Da avtalen gikk ut i 1982 måtte Seat endre nok deler av modellen til at Fiat ikke ville saksøke dem, og modellen ble videreutviklet til Seat Ronda, som var i produksjon frem til 1986. Før Seat ble overtatt av Volkswagen presenterte Seat en sort Ronda, hvor alle egenutviklede deler var lakkert gule, for å bevise at de fortsatt hadde rett til å bygge bilen. Senere ble en firedørsutgave av Ritmo utviklet på samme plattform, og fikk navnet Málaga. Da Seat kort tid etter ble overtatt av Volkswagen ble alle Fiat-baserte modeller stoppet, inkludert Málaga. Škoda Favorit. Škoda Favorit er en liten familiebil, produsert av den tsjekkiske bilprodusenten Škoda mellom 1987 og 1995. Modellen er utstyrt med en 1.3-liters rekkemotor med fire sylindre og en effekt på 62 hestekrefter. Favorit er designet av italienske Bertone, og ble svært populær over hele Europa. En stasjonsvognutgave ble lansert i 1990 under navnet "Forman", mens en pickup, "Škoda Pickup", ble lansert i 1991. Modellen ble erstattet av Felicia i 1995. Citroën Zabrus. Citroën Zabrus var en konseptbil produsert for den franske bilprodusenten Citroën av italienske Bertone. Modellen var basert på Citroën BX 4TC, og ble presentert på bilutstillingen i Torino, Italia i 1986. Bilen var blant annet utstyrt med LCD-skjermer i dashbordet. Lansettmøll. Lansettmøll (Schreckensteiniidae) er en artsfattig familie av små sommerfugler som finnes over det meste av verden, selv om det bare er kjent åtte arter. Én av dem finnes i Europa, også i Norge. Lansettmøllenes systematiske plassering er usikker, de bør trolig regnes til gruppen Apoditrysia, men det er uvisst hvordan deres slektskapsforhold til andre undergrupper av denne er. Utseende. Små møll (vingespenn opptil 12 mm) med smale vinger, gjerne lysbrune. Hodet er middels stort, blankt, med lange, trådformede antenner som kan være nesten så lange som forvingene. Labialpalpene (munnfølerne) er lange og framover- eller oppoverrettede foran hodet. Sugesnabelen er velutviklet. Vingene er lange og smale, forvingene omtrent fire ganger så lange som brede, bakvingene er svært smale og tilspissede med lange hårfrynser bak. Beina er ganske lange, mellombeina har to lange sporer/pigger og bakbeina har fire. Disse er svært påfallende fordi møllene hviler med bakbeina pekende rett til værs. Larvene er sparsomt hårete med middels lange hår, vorteføttene under bakkroppen er påfallende lange og slanke. Levevis. Larvene til disse møllene lever på planter i sumakfamilien (Anacardiaceae), maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae) og rosefamilien (Rosaceae). Ulikt de fleste andre småsommerfugler lever de ikke som minerere inne i bladene, men gnager på dem utenfra, beskyttet av et tett spinn. Den europeiske arten, "Schreckensteinia festaliella", lever på bjørnebær, bringebær og andre arter i slekten "Rubus". Den kan skjelettere bladene og har blitt innført til Hawaii i et forsøk på biologisk kontroll av bjørnebær. Edmund Allenby. Edmund Henry Hynman Allenby, 1st Viscount Allenby Feltmarskalk Edmund Henry Hynman Allenby, 1st Viscount Allenby (født 23. april 1861, død 14. mai 1936) var en britisk soldat, mest kjent for sin involvering i den første verdenskrig, der han erobret Palestina og Syria i 1917 og 1918. Allenby ble utnevnt til ridder storkors av tre britiske ordener: Order of the Bath, Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden og Royal Victorian Order. Han ble også tildelt storbånd av den japanske Den oppadstigende sols orden. Herman Scheel. Herman Carsten Johannes Scheel (født 19. januar 1859 på Hamar, død 29. september 1956) var en norsk jurist og justisminister 1910–1912. Scheel ble student i 1876 og cand. jur. i 1881. Etter studieopphold i Berlin og London ble han i 1887 universitetsstipendiat og dosent i rettsvitenskap ved universitetet i Kristiania. I 1892 ble han dr. jur., og 1893–1898 var han konstituert som professor mens professor Francis Hagerup var statsråd. 1898–1910 og fra 1912 var han høyesterettsassessor. Han var sjef for justisdepartementet i Wollert Konows regjering fra 1. februar 1910 til 15. februar 1912, og representerte Høyre. Fra 1912 var han dommer i Høyesterett, og fra 1920-1929 Høyesterettsjustitiarius. Han var gift med Sara Leonore Sandberg og hadde fem barn. Scheel ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han ble også tildelt storkors av Italias kroneorden. Thomas Usk. Thomas Usk (død 4. mars 1388 ved henrettelse) var en engelsk politiker og forfatter på slutten av 1300-tallet. Liv. Usk var født i London og kom fra en beskjeden bakgrunn. Hans far var en tekstilhåndverker som lagde kapper. Usk startet som skriver og han var antagelig selvlært. Han dukker opp i historiens lys på 1380-tallet under de turbulente politiske tiden under barnekong Rikard II av England. I førstningen hadde Urk stilt seg med fraksjonen til John Northampton, borgermesteren i London fra 1381 til 1383 da han tapte for Nicholas Brembre. Etter å ha blitt arrestert og avhørt for sin forbindelse med Northampton gikk han over til Brembres fraksjon i 1384 og ga vitnemål mot Northampton under begrunnelsen at han ikke hadde noe ønske, som han sa, om å bli «en stinkende martyr». Urk hadde tidligere støttet lollardismen, en religiøs og politisk bevegelse i England som utviklet seg fra midten av 1300-tallet, inspirert av skriftene til John Wycliff, som krevde reformer i den katolske kirken. I fengselet snudde han om og ble katolikk igjen. Hans nye allianse brakte Urk inn under kongens og den kongelige fraksjons gunst. Mellom 1384 og 1387 ble han utpekt som under-sheriff for Middlesex på ønske fra kongen. Hans framgang endret seg hurtig på slutten av 1387. I november 1387 krevde Englands parlament, under press for fraksjonen til hertugen av Gloucester, at Rikard II måtte fjerne sine upopulære rådgivere. Rikard ble plassert i Tower of London. Åtte av hans rådgivere, blant dem Brembre ble henrettet for høyforræderi i februar 1388, og resten ble landsforvist. Også Thomas Urk ble dratt med i dragsuget. Kongen måtte akseptere nye rådgivere, og mistet nesten all makt under det som har blitt kalt for Det nådeløse parlament av 1388. Urk ble dømt til døden og fikk forræderens grusomme straff hvor han skulle «henges, trekkes og kvarteres og hans hode plassert på en stake over Newgate». Etter å ha blitt trekket og hengt ble han skåret ned mens han fortsatt levde og halshugget så langsomt som mulig for å øke pinslene. Opptegnelsene viser at sverdmannen brukte rundt 30 hogg før hodet var skilt fra kroppen. Kjærlighetstestamentet. Han er forfatteren bak "Kjærlighetstestamentet" ("The Testament of Love"), et verk som forleggeren William Thynne mente var et genuint verk skrevet av Geoffrey Chaucer og derfor inkluderte det i sin Chaucer-utgivelse i 1532, nær 150 år etter Usks død. Ingen annen kilde eksisterer til Usk tekst, og det er derfor umulig å vite hva som Usk skrev og hva Thynne har trykket. Det ble antatt å være skrevet av Chaucer fram til 1897 da Walter W. Skeat utga en ny revidert utgave av Chaucers verker og oppdaget feiltagelsen. "Kjærlighetstestamentet" er et allegorisk prosaverk skrevet mens Usk var i fengselet Newgate Prison med den hensikt å søke støtte, og rettferdiggjøre sin politiske handlinger som hadde ført ham dit. I 1897 ble det oppdaget at den første bokstaven i kapitlene dannet en kodet melding: «MARGARET OF VIRTU HAVE MERCI ON TSKNVI». Riktig kodet er det siste ordet «THINUSK», eller «thin[e] Usk». Oversatt vil det si "«Margaret den dydige, se i nåde til tynne Usk!»" Usk var innsamler av toll fra 1381 til 1384 da Geoffrey Chaucer var tollkontrollør i London (fra 1374 til 1386). Usk kjente Chaucer, kanskje også nært, og i "Kjærlighetstestamentet" lar han kjærlighetsguden prise Chaucer som «min egen trofaste tjener, den edle filosofiske poet i England» som hadde skrevet et dikt om Troilus. "Kjærlighetstestamentet" er både langtekkelig og kjedelig, og blir ikke anerkjent for sin litterære kvalitet. Verdien i verket ligger i blant annet at det forteller noe om politikk og samfunn i England på 1380-tallet, og at det er en tidlig opptegnelse som kommenterer samtidige verk, spesielt Chaucers diktverk "Troilus og Criseyde". Albert Atterberg. Albert Atterberg (født 19. mars 1846, død 4. april 1916) var en svensk kjemiker som utviklet teori og praksis omkring Atterberggrenser innenfor fagfeltet geoteknikk. Harald Bothner. Harald Bothner (født 30. november 1850 i Fredrikshald, død 24. oktober 1924) var en norsk embetsmann og politiker. Han var medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm i 1905, revisjonsminister i 1905, samt justisminister 1905–1907. Bothner var først sakfører i Sarpsborg 1878–1880, senere i Fredrikshald. I 1889 ble han statsadvokat i Stavanger og 1896 sorenskriver i Stjørdal og Verdal. Han ble innvalgt som representant for Nordre Trondhjems amt til Stortinget 1904–1906 hvor han tilhørte Det Radikale Venstre, og gikk som representant for dette inn i Christian Michelsens regjering av 11. mars 1905. Bothner var innehaver av 7. juni-medaljen. Hans "Dagbøker fra 1905" ble utgitt av Trondhjems historiske forening i 1987. Eurovision Song Contest 1996. Eurovision Song Contest 1996 ble av holdt i Oslo Spektrum i Oslo, Norge. Dette ble dermed den andre Eurovision Song Contest arrangert på norsk jord, og den første til å bli arrangert i Oslo. Norge var ansvarlig for arrangementet etter at Secret Gardens bidrag «Nocturne» vant året før. Programledere var Ingvild Bryn og Morten Harket. Irland tok sin totalt syvende seier med sitt bidrag «The Voice» fremført av Eimear Quinn. Norge og Elisabeth Andreassen kom til slutt på andreplass med bidraget «I evighet». En av de store favorittene, Storbritannias Gina G, innfridde ikke og endte på åttendeplass. Kvalifisering og utvelgelse. European Broadcasting Union (EBU) videreførte eksperimentet med å prøve å redusere antallet deltagerland til noe mer håndterlig, så man gjennomførte i 1996, som i 1993, en kvalifikasjonsrunde hvor bare vertnasjonen Norge slapp unna. Selve kvalifikasjonsrunden ble enkelt gjennomført; den ble ikke kringkastet på noen måte, og de nasjonale juryene gav sangene poeng ut i fra lydopptak, altså ble ikke sangene fremført heller. Det kom ganske snart frem at dette systemet ikke var noe bedre enn det EBU hadde prøvd ut før, og førte blant annet til at en av de største bidragyterne til konkurransen økonomisk, Tyskland, ikke ble kvalifisert. Dette har verken før eller siden skjedd i ESCs historie. 1996-konkurransen førte også med seg nye innslag, som f. eks. at man spilte av en video for hvert land som inneholdt en lykkehilsen, spilt inn av en politisk leder eller utsending fra det aktuelle landet. (i Norges tilfelle Gro Harlem Brundtland) Det andre var at avstemningsrunden ble gjennomført med datateknologi med en resultatliste i 3D, sammen med en skjerm hvor talspersonene for de ulike juryene dukket opp. De eneste fysiske gjenstandene i «det blå rommet» var programleder Ingvild Bryn og podiet hun stod på. Jugoslavia skal også ha ordnet i stand et sangbidrag, men kunne ikke delta grunnet alle sanksjonene mot landet. Dette året var ruleringen for antallet land i konkurransen ny. De landene som hadde fått for lite poenggjennomsnitt de siste fem årene fikk ikke delta året etter. Maksimalt måtte man ha over 250 poeng for å kvalifisere seg til neste års konkurranse. Harry Smith. Henry George Wakelyn Smith (28. juni 1787–12. oktober 1860), kjent som Harry Smith, var en britisk general og guvernør i Kappkolonien. Han er særlig kjent som helten i slaget ved Aliwal i India i 1846. Han var født i Whittlesey i Cambridgeshire og var sønn av en kirurg. Et kapell i byens St Mary's kirke ble oppusset i hans minne i 1862, og et lokalt college bærer også hans navn, "Sir Harry Smith Community College". Smith fikk sin utdannelse i privatskoler og gikk inn i British Army i 1805. Hans første aktive tjeneste var i Sør-Amerika i 1806, men ble først viktig under halvøyskrigen som han deltok i fra 1808 til slutten i slaget ved Toulouse i 1814 med 95. infanteriregiment. Dagen etter stormingen av Badajoz (6. april 1812) søkte en adelig spansk kvinne som hadde fått hele sin eiendom i byen ødelagt, om beskyttelse ved den britiske linjen for seg selv og hennes 14 år gamle søster. Søsteren som het Juana Maria de Los Dolores de León, hadde nylig gått ut fra et kloster, men til tross for hennes unge alder giftet hun seg med Harry Smith få dager senere. Hun forble med ham gjennom resten av krigen og sluttet seg til bagasjetoget, sov under åpen himmel på slagmarken, red fritt blant soldatene og delte rasjonene i felttoget. Hennes skjønnhet, mot, fornuftige dømmekraft og karakter gjorde inntrykk på offiserene, inkludert Arthur Wellesley, hertug av Wellington som henviste til henne som Juanita. Hun ble forgudet av soldatene. Da krigen stok slutt, meldte Smith seg frivillig for tjeneste i USA hvor han var til stede i slaget ved Bladensburg 24. august 1814 og bevitnet brenningen av Washington som han sa «gjorde oss skrekkslagne som kom fra hertugens humane krigføring i det sørlige Frankrike.» Juana Ponce De Leon Smith Han var brigadermajor da han kom tilbake og deltok i slaget ved Waterloo i 1815. Han ble beordret til Kapp det Gode Håp i 1828 hvor han ledet en divisjon i Xhosa-krigene i 1834–36. Han gjennomførte i 1835 bedriften med å ri fra Cape Town til Grahamstown på mindre enn seks dager. Han klarte å få tilbake tiltroen blant de hvite gjennom hans energiske tiltak. Smith ble utnevnt som guvernør i provinsen Queen Adelaide hvor han fikk ubegrenset innflytelse over de innfødte stammene som han satte seg fore å sivilisere og gjøre godt mot. Men selv om han hadde støtte fra Benjamin d'Urban, høykommissæren, omgjorde ministeriet i London hans politikk, og for å bruke Smiths egne ord, styrte provinsen Queen Adelaide til å bli tilbakeført til barbarisme. Smith selv ble fjernet fra sin kommando. Hans avgang var mislikt både av bantuene og nederlenderne. Et antall av nederlenderne begynte migrasjonen til det indre, kjent som Great Trek, stort sett som konsekvens av politikken til Charles Grant. Smith ble nå utnevnt til nestadjutantgeneral i styrkene i India hvor han deltok i Gwalior-felttoget i 1843 og første anglo-sikh krig i 1845–46. Han var i kommandoen for en divisjon under Hugh Gough i slagene ved Mudki og Ferozeshah hvor han utmerket seg, men fikk ikke nok støtte av sin øverstkommanderende. Etter det andre av disse slagene ble Smith utnevnt i uavhengig kommando, og den 28. januar 1846 påførte han sikhene et knusende nederlag i slaget ved Aliwal på Sutlej. I slaget ved Sobraon den 10. februar ledet han igjen en divisjon under Gough. For den store seieren ved Aliwal fikk han takk fra parlamentet, og talen til hertugen av Wellington var kanskje den varmeste lovprisningen som den store kommandanten gav en meritert offiser. Smith ble samtidig adlet som baronett, og som en spesiell distinksjon ble ordene "av Aliwal" lagt til tittelen. Han returnerte i 1847 til Sør-Afrika som guvernør av Kappkolonien og høykommissær, for å ta seg av vanskelighetene han hadde forutsett elleve år tidligere. Han tok kommandoen over et felttog for å ta seg av misfornøyde boere i Orange River Sovereignty og utkjemper slaget ved Boomplaats den 29. august 1848. I desember 1850 brøt det ut krig med xhosaene og noen av khoikhoiene. Smith fikk for lite styrker fra England, og selv om hans gjennomføring av operasjonene fikk anerkjennelse av hertugen av Wellington og andre militære autoriteter, kalte lord Grey ham tilbake i 1852 i en sending som aldri ble lagt frem for dronningen, før xhosaene og khoikhoiene var fullstendig kuet. Han protesterte sterkt mot å oppgi Orange River Sovereignty til boerne, noe som ble gjort to år etter at han dro, og han fremmet aktivt å gi Kappkolonien en ansvarlig regjering. Byen Ladysmith i KwaZulu-Natal er oppkalt etter hans kone Juana, mens Harrismith i Free State er oppkalt etter Smith selv. Aliwal North i Eastern Cape markerer også Smiths forbindelse med Sør–Afrika. Hans selvbiografi som først ble publisert i 1901, regnes som en klassiker av krig og kjærlighet. Fortellingen om Harry Smith og hans kone i felttoget på den iberiske halvøy og slaget ved Waterloo er fortalt i Georgette Heyers historiske roman "The Spanish Bride" (1940). Langrenn under de paralympiske vinterlekene 1994. Under Paralympiske vinterleker 1994 ble det konkurrert i langrenn. 10 km Fri teknikk B1. Magne Lunde kom på 4. plass og Morten Tollefsen på 5. plass. 14 deltakere fullførte. 10 km Fri teknikk LW2/3/9. Wiggo Norseth kom på 4. plass og Kjetil Evang kom på 12. plass. 12 deltakere deltok. 10 km Fri teknikk LW6/8. Terje Holm kom på 13. plass av de 16 som startet. 10 km Sitteski LW11. John-Olav Johansen kom på 5. plass, av 19 deltakere. 15 km Sitteski LW11. John-Olav Johansen kom på 6. plass, av 20 deltakere. 20 km Klassisk B1. Morten Tollefsen kom på 6. plass av 16 deltakere. 20 km Klassisk LW2/3/9. Kjetil Evang kom på 8. plass av 10 deltakere, med sluttiden 1.01.08,1. 20 km Klassisk LW6/8. Terje Holm kom på 8. plass, av de 13 som fullførte. 5 km Klassisk B1. Morten Tollefsen kom på 7. plass av 16 deltakere. 5 km Klassisk LW2/3/9. Kjetil Evang kom på 7. plass med sluttiden 16.40,2, av 10 deltakere. 16. serierunde i Adeccoligaen 2007. 16. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet som en full runde den 29. juli med åtte kamper den som alle startet klokken 18.00. Metamorfoser. Metamorfoser (gresk "Metamorphoses" = "Forvandlinger") er et poetisk verk i femten deler av den romerske skribenten Ovid og er hans hovedverk, sannsynligvis forfattet umiddelbart før dikterens eksil i år 8 e. Kr. Det er et epos skrevet på heksameter som samler omlag 250 små og store fortellinger i femten bøker. Ovid gjenforteller verdenshistorien med spesielt blikk på mytologien og de overnaturlige forvandlinger som den greske og romerske mytologien fortalte om. Et trekk som går igjen er beskrivelsen av de forvandlinger som mytiske skikkelser gjennomgikk, derav navnet. Verket både støtter seg til og polemiserer mot den hellenistiske dikteren Kallimakhos som skrev mytologiske smådikt som ble samlet under tittelen "Aitia" (gresk: "Årsaker"). "Metamorfoser" er noen år yngre enn Vergils "Æneiden", men ånden i de to verkene er vidt forskjellige. Selv om Ovid ikke direkte kritiserer keiser Augustus har verkets undertekst en brodd mot keiseren. Fortellingen om Filemon og Baukis, som ikke er kjent fra andre tekster, forteller om et eldre ektepar som får guder på besøk. Oversettelser. Den danske professor Otto Steen Due har oversatt "Metamorfoser" til dansk i 1989 ("Ovids Forvandlinger på danske vers", Århus: Centrum), revidert i 2005 ("Ovids Metamorfoser på dansk", København: Gyldendal). Utdrag fra første bok, om kosmogoni, er oversatt til norsk i antologien "Romersk religion", 2010. Agraff. En agraff er en klemme eller spenne. Ordet kommer fra fransk "agrafe" og skal etymologisk stamme fra det gammelhøytyske "krapo" som betyr «krok» og er beslektet med «krampe». Agraff i kirurgi. Agraff er i kirurgien en liten metallklemme som brukes istedenfor sutur til å lukke sår. Den er formet som et rektangel der det mangler den midterste delen av den ene langsiden. Det finnes en spesiell tang som åpner agraffen når såret er grodd, og gjør det enkelt å fjerne den. Agraff i klesdrakter og linende. Agraff kan også være pryd- eller sykkespenner til å holde sammen klær, gardiner, hattefjær og annet. Agraff i arkitektur. Betegnelsen agraff kan også brukes om ornamentert sluttstein i en buehvelving. Lars Bakkerud. Lars Bakkerud (født 1. juni 1971 i Larvik) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte for flere klubber, bl.a. svenske Helsingborg, greske Panionios og Hønefoss BK. Tidligere i karrieren spilte han for Fram Larvik. Bakkerud er mest kjent for sin tid i Sportsklubben Brann hvor han spilte fra 1992 til 1998. Han var en av de viktigste spillerene på Brann på 1990-tallet. Lars Bakkerud var på sitt aller beste og i landslagsbildet da han pådro seg et stygt beinbrudd. De siste årene i Brann var preget av skader, og han forlot klubben i 1998, til fordel for greske Panionios. Siden spilte han i svenske Helsingborg, der han også ble svensk mester. Sportsklubben Brann tapte første kampen med Lars mot Ham-Kam. Han er for tiden spillerutvikler i SK Brann. Tidligere hadde han samme stilling i Helsingborgs IF. Tannmøll. Tannmøll (Epermeniidae) er en artsfattig gruppe av små sommerfugler som hører til gruppen Apoditrysia. Deres slektskapsforhold til andre Apoditrysia er usikkert, og de blir gjerne plassert i en overfamilie for seg, Epermenioidea. Det er beskrevet vel 80 arter, seks av dem er funnet i Norge. Utseende. Små møll (vingespenn 7 – 20 mm), som oftest brunlige på farge, ofte spraglete og kamuflasjefargede. Antennene er trådformede og ganske lange. Forvingene er ganske smale (slekten "Epermenia") til temmelig brede og avrundede (slekten "Phaulernis"). Bakvingene er smale med lange hårfrynser. Innerkanten av bakvingene har noen tufser av oppstående skjell som stikker opp på ryggsiden når møllene hviler, dette er et godt feltkjennetegn på familien. Beina har flere påfallende kranser av stive børster. Levevis. Larvene til tannmøllene kan leve på mange ulike plantefamilier. De fleste europeiske artene er knyttet til skjermplantefamilien (Apiaceae), men de finnes også på erteblomstfamilien (Fabiaceae), trådurtfamilien (Santalaceae), Loranthaceae, Pittosporaceae og til og med på bartrær i furufamilien (Pinaceae). Larvene lever mer eller mindre inne i ulike plantedeler, i miner eller under et spinn. Arten "Epermenia chaerophylella" kan gjøre litt skade på dyrkede skjermplanter. Kilde. Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (red.) 2000. "Catalogus Lepidopterorum Norvegiae". Lepidopterologisk arbeidsgruppe, Zoologisk Museum, Universitetet i Oslo og Norsk institutt for skogforskning, Ås. Citroën ZX. Citroën ZX er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Citroën, som ble produsert mellom 1991 og 1998. ZX ble lansert som Citroëns bidrag i et segment som på 1990-tallet ble dominert av Ford Escort og Volkswagen Golf, og som Citroën tidligere hadde trukket seg ut av da GSA ble erstattet av BX ti år tidligere. BX var et forsøk på å dekke opp to segmenter – både segmentet for små familiebiler, men samtidig markedet for større familiebiler, og havnet dermed midt mellom. Citroën ZX-chassiset ble også benyttet i Peugeot 306, som ble produsert fra 1993, samt i varebilene Citroën Berlingo og Peugeot Partner. Produksjonen av ZX ble stanset i 1998, da etterfølgeren Citroën Xsara ble lansert. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1970. Strømsgodset ble Norgesmester etter at de slo Lyn 4–2 den 25. oktober. Målscorere for Strømsgodset var Thorodd Presberg som scoret i det 30. minutt på straffe, og i det 46. minutt, Ingar Pettersen som scoret i det 67. og i det 69. minutt. For Lyn scoret Trygve Christophersen i det 10. og det 37. minutt. 25 744 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Einar Røed. Dette var andre gangen Strømsgodset vant et Norgesmesterskap. Strømsgodsets vinnerlag: Inge Thun, Arild Mathisen, Jan Kristiansen, Tor Alsaker-Nøstdahl, Erik Eriksen, Odd Arild Amundsen, Egil H. Olsen, Bjørn Odmar Andersen, Steinar Pettersen, Thorodd Presberg, Ingar Pettersen; Ole Jonny Friise, Håvard Beckstrøm, Johnny Vidar Pedersen, Sverre Rørvik og Per Rune Wølner. Lyns lag: Svein Bjørn Olsen, Jan Rodvang, Helge Østvold, Tore Børrehaug, Knut Kolle, Arild Gulden, Andreas Morisbak, Ola Dybwad Olsen, Sven Otto Birkeland, Trygve Christophersen og Jon Palmer Austnes. Kilde. 1970 Fotball for herrer Fiat Punto. Fiat Punto er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Fiat, som har vært i produksjon siden 1993. Modellen er nå inne i sin tredje generasjon. Mark 1 (1994-1999). Punto, intern modellkode "Project 176", ble annonsert i september 1993 og lansert tidlig i 1994 som erstatter av den populære Fiat Uno. Punto ble kåret til "Årets Bil i Europa" i 1995, og ble raskt svært populær, mye på grunn av en lavere pris enn konkurrenter som Opel Corsa og Volkswagen Polo. Blant motorvalgene var bensinmotorer på 1.1 liter og 1.2 liter samt en dieselmotor på 1.7 liter. En kraftigere 1.6-litersutgave var også tilgjengelig, samt en 1.4 "GT" med turbo. En cabrioletutgave var også tilgjengelig, designet og bygget av Bertone. Cabrioletutgaven var en av de billigste åpne bilene på markedet da den ble lansert. Mark 2 (1999-2003). Andre generasjon, "Nuova Punto" («Ny Punto»), med intern modellkode "Project 188", ble lansert i 1999. Både design, chassis og interiør var splitter nytt, og den nye Punto ble også den første Fiat-modellen som bar den opprinnelige runde Fiat-logoen, for å feire Fiats 100-årsjubileum. Motorene på 1.1 og 1.4 turbo gikk ut av produksjon på grunn av utslippskrav, og de nye innstegsmodellene var utstyrt med en 1.2-liters bensinmotor eller en 1.9-liters diesel. To sportsligere utgaver var tilgjengelig, en 1.2-liter med sekstrinns girkasse samt en 1.8 "HGT". Mark 2 B (2003–). Tidlig i 2003 feiret Fiat at 5 000 000 Punto var bygget, og samme år fikk modellen en ny oppdatering. 1.2-litersmotoren gikk ut av produksjon og ble erstattet av en ny 1.4-liters motor med 16 ventiler, samt to nye HGT-utgaver: 1.9-liters "Multijet" diesel og 1.8-liters bensin med 16 ventiler. Dessuten ble en 1.3-liters common rail dieselmotor introdusert. I oktober 2005 inngikk den serbiske bilprodusenten Zastava en avtale med Fiat om produksjon av Punto på lisens, under navnet Zastava 10. Grande Punto (2005–). Grande Punto ansees som tredje generasjon Punto, med intern modellkode "Project 199". Den ble presentert på bilutstillingen i Frankfurt i 2005, og ble tilgjengelig for salg senere samme år. Modellen er designet av Giorgetto Giugiaro og bygges på Fiats «Small»-plattform 199. Motorvalgene er 1.2-liter 8v, 1.4-liter 8v og 1.4-liter 16v bensinmotorer, samt fire dieselmotorer: to 1.3-litersutgaver med henholdsvis 75 og 90 hestekrefter samt to 1.9-litersutgaver med henholdsvis 120 og 130 hk. I 2007 ble også en ny 1.4-liters bensinmotor med turbo lansert. Grande Punto oppnådde fem stjerner i EuroNCAPs krasjtest for passasjersikkerhet, og tre stjerner for fotgjengersikkerhet. Utenfor Europa. Fiat introduserte Punto i Australia i 2006, og det er dermed den første Fiat-modellen tilgjengelig i Australia siden 1989. Grande Punto er også lansert i Chile, Mexico og Den Dominikanske Republikk i både bensin- og dieselutgaver bygget i Italia. I resten av Sør-Amerika selges Grande Punto produsert på Fiats fabrikk i Brasil. Grande Punto ble også tilgjengelig i Sør-Afrika i 2006, og en sedanutgave av Punto, kalt Fiat Linea, selges også på enkelte markeder. Punto i motorsport. Punto har vært svært populær blant amatør-racerførere, mye på grunn av sin lave pris og lett tilgjengelige reservedeler. Flere konkurranse- og homologerte utgaver av Punto har også blitt produsert, blant annet "Punto Rally", "S1600" og "Punto Abarth". En ny rallymodell basert på tredje generasjon Punto, "Super 2000 Punto Abarth", ble presentert i 2005. Den er firehjulsdrevet og utstyrt med en 2.0-liters motor med 280 hestekrefter. Aslaug Høydal. Aslaug Høydal (født 22. desember 1916, død 20. juli 2007) er en norsk forfatter og lærer. Hun vokste opp på Anåskosi i Langlim, Seljord, sammen med sju søsken. Hun ble bosatt i Skjåk kommune. Barnet står i sentrum i forfatterskapet. Gjennom lærergjerningen sin fikk hun innblikk i barna sine vilkår og skjebne. Høydal er mest kjent for romanene "Dyr last" (1963) og "Tårer i sand" (1969). De er krasse angrep på et system som glemmerer at skolen er til for barnet. Tilsammen har hun utgitt et femtitalls romaner, barnebøker og diktsamlinger. Iso Grifo. Iso Grifo er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Iso Rivolta, som ble produsert mellom 1963 og 1975. Modellen var utstyrt med amerikanske (innledningsvis Chevrolet-produserte, senere fra Ford) V8-motorer med støtstenger, og designet av Bertone har blitt ansett som meget vellykket, spesielt for den lett modifiserte "Series II". Modellen rakk bare å bli produsert i 412 eksemplarer før fabrikken fikk økonomiske problemer og gikk konkurs i 1975. Iso Grifo er i dag en ettertraktet samlermodell, som i god stand har oppnådd priser på over én million kroner. Catching Features. Catching Features er et orienterings dataspill laget av Greg Walker. Dette er et prosjekt han har jobbet med på sin egen fritid i flere år. Til vanlig jobber han i et spillutviklingsfirma Pandemic Studios i Los Angeles. CF er et dataspill som dreier seg om orientering. Man løper gjennom et tredimensjonalt terreng (skog, park, by eller hva som helst) med kart og kompass, og man skal gjennomføre en orienteringsløype akkurat som i virkelig orientering. Det fysiske aspektet mangler, men de o-tekniske utfordringene er i til stede. Man må ta raske avgjørelser, ta ut veivalg, grovorientere, finorientere, og hele tiden prøve å finne den beste traseen i terrenget, både om dagen og om natta (nattorientering er med). Det er også mulig å delta i online orienteringskonkurranser på Internett. Hver konkurranse er åpen i et gitt tidsrom og i dette tidsrommet kan man når som helst delta. Når konkurranseperioden er over, går seieren til den som har best tid. Man kan løpe så mange ganger man vil, men det er kun første forsøk som teller. Etter løpet kan man i et intuitivt system sammenlikne veivalg og strekktider med de andre løperne, og du kan se løpet i reprise med "GPS". Hvis man vil kan man legge ut egne kart og konkurranser. Alle som deltar i online-konkurranser havner på rankinglista på spillets hjemmeside. Fra tid til annen kan man også delta i spesielle turneringer med premier. I fjor ble Orienteering Today Catching Features World Series 2006 arrangert, sponset av kjente aktører som Vavrys og Moscompass. Induviduelle løyper spilles med intervall- eller fellesstart mot virtuelle motstandere. Etter hver løype får du poeng basert på de andre løperne den dagen. Når du får nok poeng åpnes ny løyper. Siden starten har CF blitt levert med en kart-editor som man kan lage sine egne kart med. Det følger også med en kartgenerator ("randomizer") som kan spytte ut nye kart i det uendelige. Men disse kartene er ikke er spesielt realistiske eller varierte. Men med den siste store CF-oppdateringen som ble sluppet den 13. oktober 2006 fulgte det med et nytt program som svært enkelt lar deg importere et hvilket som helst orienteringskart i OCAD-format og konvertere det til et terreng som kan brukes i spillet. Dette har gjort at det nå florerer av høyst varierte og interessante kart i online-konkurransene. I tillegg bringer dette med seg til nå uante muligheter for tredimensjonal visualisering av orienteringskart. Et løp varer typisk i 5-10 min, og det finnes både kortere og lengre varianter. Sekundene i CF tikker av gårde mye fortere enn i den virkelige verden. Dette er for at kilometertidene skal bli noenlunde realistiske. Løpshastigheten er nemlig ganske mye høyere i CF enn i virkeligheten. På denne måten sikres det at vanskelighetsgraden ikke blir for lav. Ole Jensen Willmann. Ole Jensen Willmann var en seilmaker fra Orkdal, som i 1761 tok borgerskap i Trondheim. Trondheimsveita, som han kjøpte eiendom i, ble senere oppkalt etter ham, og heter fortsatt Willmannsveita. Bastards. "Bastards" er det tolvte studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Sacrifice. "Sacrifice" er det trettende studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Overnight Sensation. "Overnight Sensation" er det fjortende studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Snake Bite Love. "Snake Bite Love" er det 15. studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. David Aasen Sandved. David Aasen Sandved (født i Bergen 17. oktober 1973) er en norsk kunsthistoriker. Frem til 2008 jobbet han som fagkonsulent i kunsthistorie, arkitekturhistorie og bygningsvern ved Jugendstilsenteret i Ålesund. Han tok hovedfag i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen i 2001 med oppgaven: "Goetheanum. Mellom daimoner – nye perspektiver på Rudolf Steiners arkitektur". Faglig. Han har markert seg som talsperson for bevaring av det som gjenstår av jugendbebyggelsen i Ålesund. I forbindelse med at "ICOMOS Norge" i september 2007 karakteriserte jugendbyen Ålesund som et av de fem mest truede kulturminnene i Norge, påpekte han at man har tillatt fjerning av alt interiør i flere jugendhus, noe han beskrev som en «ikke fornybar ressurs». I perioden 2008–2010 er David Aasen Sandved ICOMOS Norges representant ("voting member") i den vitenskapelige komiteen «Stone» ("ICOMOS International Scientific Committee for Stone"). Han har i perioden 2005–2008 vært styremedlem i det internasjonale nettverket Réseau Art Nouveau Network. I denne posisjonen har han blant annet deltatt i utgivelsen av flere hefter om jugendstil for barn: "Floraboken" (2004), og "Aktivitetsbok" (2003), som begge er utgitt på 11 språk, og han har vært kurator for multimediepresentasjonen «Art Nouveau & Society» som er vist i mange europeiske jugendbyer. Han har vært styremedlem i Stiftelsen Kulturkvartalet (Jugendstilsenteret/Kunstmuseet KUBE) i perioden 2005–2008, og i Fortidsminneforeningen, avdeling Sunnmøre i perioden 2003–2008. Xhosa-krigene. Xhosa-krigene er en samlebetegnelse for ni kriger som stod mellom amaXhosa–folket og europeiske nybyggere (boere, og etter hvert, også briter) fra 1779 til 1879 i det som nå er provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika. Krigene førte til at Xhosaene mistet det meste av sitt land. Uenigheter mellom boerne og xhosaene stod om det gode beitelandet, og endte i flere trefninger og krig. Boerne hadde skytevåpen og møtte et xhosafolk som ikke var forberedt på denne typen strid. Da Storbritannia gikk inn i Kappkolonien i 1806, ble det sendt styrker for å hjelpe boerne, og i 1811 begynte de å renske landet for xhosaer. Rundt 4 000 britiske kolonister ble plassert ved Fish River. Xhosaene ble drevet bort fra distriktet mellom Fish og Sundays kjent som Zuurveld. Dette distriktet ble deretter et slags nøytralt område. Men i en tid før 1811 hadde xhosaene tatt kontroll over det nøytrale området, og dermed lagt seg ut med kolonistene på nytt. For å kaste dem ut fra Zuurveld, gikk oberst John Graham ut i felten med en blandet styrke i 1811 for å iverksette sin plan av «nødvendig grad av terror.» Til slutt ble xhosaene drevet over på den andre siden av Fish. På stedet for oberst Grahams hovedkvarter vokste det frem en by som nå bærer hans navn, Grahamstown. Det vokste på nytt frem vanskeligheter mellom myndighetene i Kappkolonien og xhosaene i 1817. Den umiddelbare årsaken var et forsøk fra kolonimyndighetene på å skaffe tilbake stjålet kveg. 22. april 1817 angrep xhosaene Grahamstown, ledet av profethøvdingen Makana. Grahamstown ble holdt av en håndfull hvite styrker. Hjelpen ankom tidsnok og xhosafolket ble slått tilbake. Det ble da avtalt at landet mellom Fish og Keiskamma skulle være nøytralt territorium. We Are Motörhead. "We Are Motörhead" er det 16. studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Hammered. "Hammered" er det 17. studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. WWE-wrestleren Triple H (også kjent som «The Game») som er en stor fan av Motörhead har bakgrunnsstemme på sangen «Serial Killer», og sangen «The Game» ble brukt som Triple Hs tittelsang. Bandet hadde lovet Triple H å få være med på albumet, men da de ble usikre på om han egentlig kunne synge fant de ut at det enkleste bare var å la han snakke på albumet. Europipe. Europipe er to rørledninger fra Norge til Tyskland. Inferno (album). "Inferno" er det 18. studioalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Slaget ved Passchendaele. Slaget ved Passchendaele (også kalt det tredje slaget ved Ypres) varte fra 22. juli til 10. oktober 1917 under første verdenskrig. Passchendaele var en liten landsby 10 km fra frontlinjen i Belgia under første verdenskrig. Slaget viste seg å bli en ren massakre på både alliert og tysk side. Bakgrunn. Feltmarskalk og leder av denne offensiven, Douglas Haig, var i den tro at verdenskrigen kunne vinnes med et hurtig angrep i Belgia. Slaget om Passchendaele inngikk i en plan om lynraskt å rykke frontlinjen 50 km frem og ta de tyske ubåtbasene i Oostende og Zeebrugge. Storoffensiven gikk ut i fra den britisk-kontrollerte byen Ieper. Douglas Haig fikk tillatelse til å ta over 350 000 britiske, australske og newzealandske og sørafrikanske soldater til Belgia på ett premiss: hvis offensiven ikke umiddelbart lyktes, skulle den avblåses. Slik gikk det ikke. 22. til 30. juli 1917. Før troppene ble sendt mot Passchendaele, pågikk et massivt bombardement fra over 3 000 kanoner. Australske bombe-eksperter gravde lange tunneler under de tyske stillingene og detonerte flere tonn med sprengladninger. 31. juli til 6. november 1917. De tyske soldatene lå i 3 forsvarslinjer beskyttet av bunkere og skyttergraver. Tidlig om morgenen den 31. juli rykket tusener av soldater fra det allierte infanteriet frem over det øde landskapet. Tyskernes første forsvarslinje var tynt bemannet. Det gjorde at britiske, australske og newzealandske troppene løp forbi den første linjen og ble beskutt bakfra. De tyske skyttergravene ble raskt ryddet av veien av infanterister med håndgranater og bajonetter. Etter stormingen av skyttergravene svarte de tyske soldatene i bunkerne med gassgranater. De allierte troppene ble også meid ned av maskingeværstillingene de hadde løpt forbi. Et kraftig regnvær forverret så situasjonen. De allierte soldatene druknet i vanndammer og fikk soppinfeksjoner på beina. Feltmarskalk Haig ville utmatte tyskerne som lå stille og rolig i bunkere med maskingevær og kanoner, og beskjøt tusener av allierte soldater som slet seg gjennom gjørme, vanndammer, gass og granater. Veiene ble ubrukelige av regnet, og kanonene sank i gjørma, slik at de allierte soldatene kjempet uten den livsviktige sperreilden. 20. september innså Haig at det var umulig å rykke lenger frem enn til Passchendaele. Men Haig nektet å avblåse operasjonen, slik som han lovte. Han var fast bestemt på å fortsette offensiven, og hevdet at det bare var et spørsmål om tid. Nå siktet han seg inn på Passchendaele som et rent taktisk mål. 26. oktober skulle de allierte sette inn sitt siste angrep. De rykket kun 4-500 meter frem. Prisen for denne ynkelige fremrykkingen var livene til 12 000 britiske, newzealandske og australske infanterister, mot kun et mindre antall tyskere. 6. november gikk de allierte til et siste stormangrep. Soldater fra Canada var nettopp ankommet til Haigs utslitte tropper. Denne forsterkningen gjorde at de allierte med canadierne i spissen var i stand til å trenge inn i Passchendaele, som de omdøpte til "Passion Dale" fordi stedet måtte erobres igjen og igjen. Det eneste problemet med erobringen var at Passchendaele ikke lenger eksisterte. Landsbyen var totalt utradert av granater. Tilbake var kun noen enslige, sønderskutte betongbunkere begravd i gjørme. 7. november til 10. oktober 1917. Etter erobringen av Passchendaele ble de siste tyske soldatene tatt til fange i bunkere og skyttergraver i området rundt Passchendaele. Haig innstilte offensiven 10. oktober 1917. Lederne for den britiske hæren som hadde bodde i et slott i Frankrike under slaget om Passchendaele inspiserte slagmarken noen dager senere. Stabssjef Launcelot Kiggel utbrøt; «Du godeste, har vi virkelig sendt menn ut for å kjempe i dette?» Hard kamp for ingenting. 300 000 britiske, newzealandske, australske og canadiske soldater døde i Passchendaele, i tillegg til tusener som led av skader etter tyske gass-angrep. Over 250 000 tyske soldater ble drept. Anslagsvis 60 000 soldater (en fjerdedel av de drepte), druknet i myren som omgav de få husene. De sank i sølen og forsvant i de tusenvis av hull og kratere som granatene hadde lagd. Skjelettene deres ligger fremdeles under jorden i Belgia. Noen måneder senere, i februar 1918, gjenerobret Tyskland Passchendaele og omegn. Haig ble sterkt kritisert etter krigen for å ha ofret hundretusener av liv til ingen verdens nytte. Han sto på sitt og mente at han ikke begikk noen feil. Eksperter i dag mener at Douglas Haig gjorde to feil: Han overså meteorologenes advarsler om et kraftig regnvær, og var altfor arrogant til å gi opp da han i september 1917 forsto at ubåthavnene ikke kunne nås. Independent Foreign Fiction Prize. Independent Foreign Fiction Prize ble stiftet av den britiske avisa "The Independent" for å honorere oversatt skjønnlitteratur i Storbritannia. Prisen ble første gang delt ut i 1990 og ble delt ut i fem år før den fikk en pause. I 2001 ble den tatt opp igjen med støtte fra Arts Council England. Nominasjoner (romaner og noveller) må være publisert i engelsk oversettelse i UK året før pristildelingen og forfatteren må være i live når oversettelsen kommer ut. Spesielt for denne prisen er at både forfatteren og oversetteren honoreres; hver av dem får £5000. Juryen settes sammen av en representant for avisa, en for Arts Council England og tre britiske forfattere. Piret Järvis. Piret Järvis (født 6. februar 1984 i Tallinn) er en estisk musiker. Hun er mest kjent som gitarist i det populære jentebandet Vanilla Ninja. I Tallinn gikk hun på skole med Katrin Siska, en av de andre jentene i Vanilla Ninja. Piret studerte media ved det internasjonale universitetet, og var også vert for de estiske TV-programmene "The Crazy World" og "SuveFizz". Hun lærte å spille gitar og piano, og sang i forskjellige kor i 13 år. I dag er hun Vanilla Ninjas gitarist og er et av de tre medlemmene som har vært i gruppen helt siden den startet i 2002. Fra å ha en tilbaketrukket rolle i bandet, har hun fått en stadig mer sentral rolle, og sang flere av de 14 sangene på bandets tredje album, "Blue Tattoo". Etter at bassist Maarja Kivi forlot gruppen i 2004, har Järvis blitt den personen som snakker mest under intervjuer. Järvis kjæreste er Kallervo Karu (Kalle), trommeren i "Slide Fifty". Philthy Taylor. Phil «Philty Animal» Taylor (født 21. september 1954 i Chesterfield, er en engelsk trommeslager som spilte i heavy metal-bandet Motörhead i periodene 1975–1984 og 1987–1992. Han spilte også i bandet Headgirl, som var et prosjekt mellom musikere i Motörhead og Girlschool. I dag spiller Phil Taylor i det nystartede bandet Capricorn sammen med tidligere Danzig-gitarist Todd Youth, tidligere Nashville Pussy-bassist Corey Parks og tidligere Monster Magnet-vokalist og gitarist Phil Caivano. Sinderkjegle. Skjema som viser den typiske indre struktur på en sinderkjegle. Sinderkjegle er en bratt, kjegleformet høyde bestående av vulkanske fragmenter som samler seg rundt og medvinds fra en vulkansk åpning. Steinfragmentene, som gjerne kalles vulkansk slagg, er glassaktige og inneholder et stort antall gassbobler, som størkner på stedet ettersom magma presses eksplosivt ut fra en vulkan og raskt størkner. Sinderkjegler varierer i størrelse fra et titalls til flere hundre meter høye. Mange sinderkjegler har et skål-formet krater på toppen. Lavastrømmer bryter vanligvis ut ved sinderkjegler, enten via et gjennombrudd på en side av krateret, eller fra en åpning på siden av kjeglen. Dersom en lavastrøm får et fullstendig gjennombrudd i et krater, danner de gjenværende veggene et amfiteater eller hesteskolignende form rundt åpningen. Lava kommer sjelden ut fra toppen (unntatt i form av en fontene) fordi den løse, uherdede steinen er for svak til å motstå presset fra magmaen ettersom den stiger mot overflaten gjennom den sentrale åpningen. Sinderkjegler finnes vanligvis på siden av skjoldvulkaner, stratovulkaner og kalderaer. Geologer har for eksempel funnet snart 100 sinderkjegler på sidene til Maua Kea, som er en skjoldvulkan som befinner seg på Hawaii. Den kanskje mest kjente sinderkjeglen, Paricutín, steg opp fra en ny åpning i en maisåker i Mexico i 1943. Utbruddet vedvarte i 9 år, og bygget opp en kjegle på 424 meter, og dannet lavastrømmer som dekket 25 km². Historisk sett er jordens mest aktive sinderkjegle Cerro Negro i Nicaragua. Den er en del av en gruppe på fire unge sinderkjegler nordvest for Las Pilas-vulkanen. Siden den ble dannet i 1850 har den har over 20 utbrudd, der de siste forekom i 1992, 1995 og 1999. Nybyggerne i 1820. Nybyggerne i 1820 var flere grupper av hvite, britiske kolonister som ble plassert av britiske myndigheter og Kappkoloniens myndigheter i dagens Eastern Cape i Sør-Afrika i 1820. Nybyggerne ble oppmuntret til å slå seg ned i et forsøk på å stenge, konsolidere og forsvare det østlige grenseområdet mot nabofolket xhosaene. Den skulle også heve andelen av engelskspråklige i befolkningen. Den var en av de største etappene i britisk bosetning i Afrika og dannet det anglo–afrikanske kulturelle området Albany, dermed var den en milepæl i dannelsen av det anglo–afrikanske folket. Rundt 5 000 nybyggere ankom Kapp i rundt 60 forskjellige grupper mellom april og juni 1820. Nybyggerne fikk gårder nær landsbyen Bathurst og fikk utstyr, men mangel på landbrukserfaring førte til at mange av dem oppgav landbruket og trakk seg tilbake til Bathurst og andre bosetninger som Grahamstown, East London og Port Elizabeth hvor mange av dem ble handelsmenn. De blir minnet i Grahamstown gjennom et nasjonalt monument som åpnet i 1974, "1820 Settlers National Monument", hvor det arrangeres skuespill, konserter og kulturelle hendelser. Gyges. Gyges (gresk: Γύγης) var en delvis historisk og delvis legendariske konge av Lydia i oldtiden. Han angrep de greske bystatene på kysten av Anatolia, men ble selv angrepet av den invaderende folkegruppen kimmeriere. Han søkte da støtte hos assyrerne, men ble snart deres fiende. Gyges falt i kamp mot kimmerierne en gang rundt 652 f.Kr. Gyges var grunnlegger av det tredje eller mermnadenes dynasti av lydiske konger, og styrte fra 716 f.Kr. til 678 f.Kr. (eller fra rundt 680–644 f.Kr.). Han ble etterfulgt av sin sønn Ardys II. Navnet Gyges kan egentlig være en gjengivelse av det luvisk ordet "hûha", «bestefar», noe som indikerer at det egentlig er en tittel. Allegoriske fortellinger om Gyges' veg til makt. Antikkens forfattere har fortalt ulike fortellinger om Gyges' oppstigning til makt. Han var sønn av adelsmannen Daskylos (gresk: Δάσκυλος). Kongen i Lydia var da Sadyattes I og som hadde forvist Daskylos til Kappadokia, sørøst i Anatolia. Da Daskylos ble kalt tilbake sendte han isteden sin sønn, Gyges. I henhold til Nikolaus fra Damaskus ble Gyges snart en favoritt hos Sadyattes og ble sendt av sted for hendte Tudo, datteren av Arnossos av Mysia, som var utsett til å bli hans dronning. På reisen ble Gyges forelsket i Tudo som da klagde til Sadyattes over hans oppførsel. Da Gyges forventet å bli straffet med døden, sørget han selv for å myrde kongen og overtok samtidig tronen i Lydia. I henhold til Plutark grep Gyges makt ved hjelp av Arselis av Mylasa, kaptein i den lydiske livvakten, som han hadde fått over på sin side. I Herodots fortelling, som kan bli sporet tilbake til poeten Arkhilokhos av Paros, skal Sadyattes ha insistert på å vise fram sin hustru mens hun var uten kjole, noe som gjorde dronningen så rasende da hun fikk vite det, at hun ga Gyges valget om å drepe hennes ektemann og selv bli konge, eller selv bli avrettet. I en parallell og mer allegorisk redegjørelse av Platon er Gyges framstilt som en gjeter som oppdager en magisk ring som har evnen til å gjøre den som bærer den usynlig. Ved hjelp av Gyges ring var han i stand til å myrde kongen og vinne dronningens hengivenhet. Uansett hvilken versjon av fortellingen om kongens død, fulgte det borgerkrig etter, og som ble avsluttet da Gyges søkte å rettferdiggjøre at han hadde tatt tronen ved å søke samtykke hos orakelet i Delfi. I følge Herodot bønnfølt han orakelet ved å overrekke tallrike gaver, blant annet seks mikseboller av gull utvunnet fra elven Paktolos som hver veide 30 talenter. Orakelet bekreftet Gyges som det rettmessige kongen av Lydia, og slo fast at slekten til Gyges ville bli mektige, men ettersom han hadde tatt tronen vil den falle igjen i femte generasjon. Det ble bevist da Gyges femte etterkommer, Kroisos (Krøsus), tapte kongedømmet etter å ha misforstått spådommen til et senere orakel, og skjebnesvangert angrep Persia hvor Kyros den store hersket. Styre og død. Etter at Gyges hadde tatt tronen i Lydia henga han seg til å konsolidere sitt kongedømme og styrke hæren, men det er vanskelig å fastesette hvor stort det lydiske kongedømmet strakte seg. Gyges erobret byene Kolofon, som allerede var preget av lydiske skikker, og Magnesia ved Meander, den andre aiolske kolonien i sørlige delen av den antoliske kysten som var hovedsakelig jonisk. Sannsynligvis ble også innlandsbyen Sipylos som ble navngitt som Manisa i senere nedtegnelser. Smyrna ble beleiret og det ble inngått allianser med byene Efesos og Miletos. I nord ble Troas underlagt herredømmet til Lydia. Da kimmeriere, et invaderende folkeslag som hadde herjet Anatolia og ført til Frygias sammenbrudd, ble hæren til Gyges presset tilbake. I løpet av hans kriger mot kimmerierne ble diplomatiske sendebud sendt til assyriske Assur-bani-pal ved Ninive i det håp om å skaffe hans hjelp mot kimmerierne. Da Gyges ikke fikk den støtten han håpet på fra Assyria, sendte han nye sendebud til Egypt. Samtidig sendte tropper fra Karia og leiesoldater fra Jonia for å støtte farao Psammetikus I i kampen mot Assyria. I en senere kamp mot kimmerierne, ledet av Tugdamme (kalt for Lygdamis av Strabon), som hadde tidligere kommet så langt som til byen Sardis. Gyges ble etterfulgt av sin sønn Ardys II. En del bibelforskere har spekulert i om Gyges av Lydia var den bibelske figuren Gog, hersker av Magog, og som er nevnt i "Esekiels bok" og i "Johannes' åpenbaring". Minst en gresk tragedie ble kalt for "Gyges". I henhold til den romerske forfatteren Plinius den eldre var det Gyges som oppfatt alle ballspill. Den mytiske Gyges. Gyges, "Promptuarii Iconum Insigniorum", 1553 Som mange andre konger fra den tidlige antikken, inkludert Midas fra Frygia og selv mer historisk dokumenterte som Aleksander den store, var Gyges emne for mytologisering. Motivene for disse fortellingene er mange; en mulighet er at mytene legemliggjorde religiøse trosforestillinger eller praksiser. I den andre boken av Platons filosofiske verk "Staten" møter Sokrates en mann ved navn Glaukon som benytter seg av en mytologisk fortelling for å bevise et poeng om menneskelig vesen. Det viser seg at Glaukon og Sokrates har meget forskjellige fortolkninger av den samme fortellingen. Fortellingen om Gyges ring var en velkjent myte lenge før Platon benyttet seg av den i sin bok. Den forteller at en mann ved navn Gyges som levde i Lydia og var en hyrde for kongen av dette landet. En dag var det et jordskjelv mens Gyges var ute på markene, og oppdaget en ny grotte hadde åpenbart seg etter jordskjelvet. Da han gikk inn for å se hva som var der, oppdaget han en tidligere konge var blitt gravlagt i grotten og på fingeren til denne fant han en gullring. Han tok ringen med seg og oppdaget snart at den som bar ringen fikk evnen til å gjøre seg selv usynlig. Den neste gangen han var i det kongelige palasset for å rapportere om kongens sauer, satte han på seg ringen, forførte dronningen, drepte kongen og tok kontroll over palasset. Platon benyttet seg av fortellingen som en metafor om at all makt korrumperer. I "Staten" gjenforteller Glaukon fortellingen om Gyges ring til Sokrates. Glaukon argumenterer for at alle mennesker er iboende urettferdige, og kun det som holder menneskene tilbake fra urettferdighet er de bånd som loven og samfunnet setter. «Anta at det er to slike magiske ringer,» sier han til Sokrates, «og den rettferdige tar på seg den ene og den urettferdige tar på den andre; ingen mann kan bli antatt å være av en slik jernvesen at han ville holde fast på rettferdighet: ingen mann ville holde hendene sin fra hva som ikke var hans eget om han trygt kunne ta fra markedet hva han like eller gå inn i husene og ligge med alle som han likte, eller drepe eller løslate fra fengselet hvem han måtte ønske, og på alle vis være som en gud blant mennesker. Da ville handlingene til den rettferdige være som handlingene til den urettferdige; de ville begge komme til det samme punktet.» King William's Town. King William's Town er en by i provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika og ligger ved Buffalo rundt 50 km vest–nordvest for East London. King som byen kalles lokalt, ligger på 389 moh ved foten av Amatola-fjellene, midt i et tett befolket landbruksdistrikt. De fleste offentlige bygninger og forretninger er bygget i stein. Byen har produksjon av godteri, stearinlys, såpe, fyrstikker og lær og har stor handel med East London i ull, skinn og korn. Byen var et viktig sentrum for handel med de innfødte i Kaffraria. Den ble grunnlagt av Benjamin d'Urban i mai 1835 under xhosa–krigen det året og er oppkalt etter William IV. Den ble forlatt i desember 1836, men ble bosatt på nytt i 1846 og var hovedstad i Britisk Kaffraria fra det ble opprettet i 1847 til det ble innlemmet i Kappkolonien i 1865. Mange av kolonistene i nabodistriktene er etterkommere av medlemmer av den tyske legion som ble oppløst etter Krimkrigen og gitt landområder i Kappkolonien. Derfor er navn som Berlin, Potsdam, Braunschweig, Frankfurt og Stutterheim gitt til bosetningene i denne delen av landet. Opprinnelig ble byen erklært som provinshovedstad for det omkringliggende distriktet Adelaide, og områdets økonomi var avhengig av kveg og sauehold. Dens nærhet til den nye provinsielle hovedstaden Bhisho har ført ny utvikling til området etter apartheids fall i 1994. M'Zab-dalen. M'Zab (eller Mzab) er en region i provinsen Ghardaïa i Algerie. Den 10 km lange dalen, som ligger i Sahara i sentral-Algerie har ca 120,000 innbyggere som fortsatt lever i tradisjonelle bysamfunn med egne lover og skikker. Mozabittene, som innbyggerne kalles, er en berbisk folkegruppe, og tilhører ibadiretningen innen islam. Mozabittene har bodd i området siden steinalderen, og ble omvendt til islam gjennom møte med Rostomiddynastiet. Rostomidene ble etterhvert integrert med Mozabittene. Innbyggerne bor "ksour", befestede byer. Hver av de fem byene har en sentral moské som inneholder matlager og er bygget som et siste, indre festningsverk innenfor bymuren. Minareten fungerte som "vakttårn". Utenfor bymuren ligger særpregede gravplasser som avspeiler den samme egalitære samfunnsstruktur som byene gjør. Mozabittene har sommertilhold i særskilte leirer utenfor byen. Den største byen er Ghardaïa. De øvrige er: Beni Isguen, Melika, Bou Noura og El Ateuf. Spesielt for Beni Isguen er at bare muslimer tillates å overnatte i byen. Ettersom M'zab ligger langt fra andre bebodde deler av Algerie, er både den materielle og den samfunnsmessige kulturen forholdsvis uforandret. Amores. "Amores" er en samling kjærlighetsdikt i opprinnelig fem bøker av den romerske dikter Ovid. Det var hans første utgitte samling. Dikteren beskriver sin kjærlighet til en kvinne ved navn Corinna. Diktene, som er skrevet i elegiske distika, er kjennetegnet ved sin ironi. .travel. .travel er et generisk toppnivådomene, godkjent av ICANN 8. april 2005, som et sponset toppnivådomene. Det er forbeholdt til bruk for reisebyråer, flyselskaper, hoteller, turistbyråer og andre innen reiselivsbransjen. Det sponses av Tralliance Corporation, et heleid datterselskap av TheGlobe. En uavhengig evaluering gjort for ICANN anbefalte å ikke godkjenne Tralliance's søknad om å sponse ".travel", men ICANN's styre godkjente delegeringen av ".travel" den 8. april 2005. Samme dag krevde reiselivsjournalisten og forbrukertalsmannen Edward Hasbrouck, med henvisning til ICANN's eget regelverk, at avgjørelsen om å godkjenne ".travel" måtte henvises til et uavhengig granskningsutvalg, for å avgjøre om beslutningen ble gjort på en måte som var i samsvar med ICANN's regler om åpenhet og innsyn, og at beslutningen ble stilt i bero i påvente av granskningen. Disse kravene er under behandling. Den offisielle lanseringen begynte i oktober 2005, med et utvelgelsesprosess for å bestemme valgbarhet for registrering i hver av tre månedlige grupper for oktober, november og desember. Normale registreringer begynte i januar 2006. Eksterne lenker. T r Friidrett under Sommer-OL 1984. Friidrett under Sommer-OL 1984. Det ble konkurrert i 41 grener, 24 for menn og 17 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1984 i Los Angeles. 10000 m. "Martti Vainio (FIN) kom på andre plass (27.51.10), men ble senere diskvalifisert pga doping." Slegge. "Giampaolo Urlando (ITA) kom på fjerde plass (75.96 m), men ble diskvalifisert pga doping." Tikamp. "I 1984 kom nye tabeller for tikamp, med ny tabell var Daley Thompsons resultat verdensrekord." Thomas Blood. thumb Thomas Blood (født 1618, død 23. august 1680) var en irskfødt oberst i British Army som er mest kjent for sitt forsøk på å stjele Storbritannias kronregalier fra Tower of London i 1671. Tidlig liv. Blood ble født i Meath i Irland. Som mange av sine landsmenn ble han utdannet i England. Under de tre rikers krig gikk han i tjeneste under Oliver Cromwell, og på Cromwells forespørsel reiste han tilbake til Irland hvor han fikk en eiendom som betaling for sine tjenester. Da Karl II kom på tronen i 1660 ble eiendommen inndratt, og Blood flyktet med sin kone og sønn. En tid etter inndragelsen av eiendommen la han en plan om å kidnappe James Butler, 1. hertug av Ormonde, som var Irlands stattholder. Planen ble avslørt, men Blood klarte å unngå myndighetene og kom seg til Nederland. I 1670 forsøkte han igjen å kidnappe Ormonde, men mislyktes igjen. Kronregaliene. I 1671 gjorde han sitt beryktede forsøk på å stjele kronregaliene. Gjennom flere uker hadde han bygget opp en vennskap med vokteren, Talbot Edwards. Den 9. mai klarte han å overtale Edwards til å vise frem regaliene, som da var i Martin Tower, til to av sine venner. De slo Edwards i hodet med en hammer, og bandt, kneblet og knivstakk ham. Blood brukte så hammeren til å slå St. Edvards krone flat, slik at han kunne gjemme den under prestekjolen han hadde forkledd seg i. En av de andre brukte en fil til å dele scepteret med kors i to, mens den tredje stappet monarkens rikseple ned i buksene. Edwards' sønn, som hadde vært i hæren i Flandern, hadde tilfeldigvis valgt akkurat den dagen til å besøke sin far for første gang på mange år. Da de så at han var på vei mot Martin Tower flyktet tyvene. Den unge Edwards slo alarm, og tyvene ble tatt mens de forsøkte å komme seg ut av Tower of London. Blood ble tatt med til palasset, hvor han ble forhørt av Karl II og flere medlemmer av kongefamilien. Kongen spurte: «Hva om jeg gir deg ditt liv?», hvorpå Bloood svarte: «Jeg vil forsøke å fortjene det, herre!». Ikke bare ble han benådet, han fikk til Ormondes fortvilelse en eiendom i Irland med årlig inntekt på 500 pund. I årene som fulgte ble han en kjent person i London, og var ofte ved hoffet. Død. Blood døde i sitt hjem i Bowling Alley i Westminster den 23. august 1680, og ble gravlagt ved St. Margarets kirke (kirkegården er nå Christchurch Gardens) nær St James's Park. Det ble i ettertid hevdet at myndighetene gravde opp liket for å sjekke at han virkelig var død, ettersom det gikk rykter om at dødsfallet og begravelsen hadde blitt fingert for å unngå å måtte betale en stor erstatning etter et søksmål. Vingnesbrua. Vingnesbrua er ei veibru i Lillehammer kommune i Oppland. Brua krysser Mjøsa mellom Vingnes og Lillehammer. Den ble bygd i 1934 og er 816 meter lang, med lengste spenn 67 meter. 22. april 1940 (rundt kl. 04:00) ble Vingnesbrua sprengt av norske ingeniørsoldater i et forsøk på å forsinke den tyske invasjonen, men brua ble senere gjenoppbygd. I dag er brua kommunal og i nokså dårlig stand, og har fartsgrense 40 km/t. Det meste av trafikken over Mjøsa/Gudbrandsdalslågen ved Lillehammer går nå over den nyere Lillehammer bru, som er del av europavei 6. En sprengt Vingnes bru med provisorisk brygge. Lillehammer bru. Lillehammer bru er ei veibru på europavei 6 i Lillehammer kommune i Oppland. Brua krysser Gudbrandsdalslågen mellom Vingnes og Lillehammer. Brua er 543 meter lang, med lengste spenn 54 meter. Den ble åpnet i 1984. Fuji T-3. Fuji T-3 er et japansk treningsfly. T-3 er basert på KM-2 som var en videreutvikling av det amerikanske treningsflyet T-34 Mentor. Fuji T-3 har vært brukt for grunntrening av piloter for det japanske flyvåpenet, men er nå erstattet av Fuji T-7. De siste T-3 ble pensjonert 23. april 2007. Cedega. Cedega (tidligere kjent som WineX) er TransGaming' proprietære avstikker fra Wine. Cedega er skrevet spesifikt for å kjøre dataspill skrevet for Microsoft Windows i Linux. Cedega har hovedfokus på å implementere DirectX. Brukernettverket og CrossOver har imidlertid vært i stand til å holde Wine oppdatert i forhold til utviklingen til Cedega. Cedega måtte 22. juni 2004 endre navn på grunn av en merkevarekonflikt, da ble navnet endret fra WineX til Cedega med versjon 4.0. Etter den 28. februar 2011 vil ikke Cedega lenger være tilgjengelig, men vil istedenfor bli erstattet av GameTree Linux, som i sin tur vil være basert på Cedega-teknologien. Lisenser. Selv om Cedega er hovedsakelig proprietær programvare, har Transgaming gjort deler av kildekoden tilgjengelig via CVS, under en kombinasjon av lisenser. Dette brukes som en slags demo versjon av Cedega, på grunn av klager på vanskelighetsgraden ved å kompilere en brukbar versjon av programmet fra den offentlige CVS'en, samt dens utdaterte natur, har Transgaming utgitt en fullstendig demonstrasjonsversjon av Cedega med 14-dagers prøvetid. Denne demonstrasjonsversjonen ble fjernet uten kommentar og det er uklart hvor vidt den vil ble relansert i framtiden. Selv om lisensen tillater ikke-kommersiell redistribusjon av kompilerte binærversjoner av den offentlige-CVS versjonen av programvaren, har Transgaming gått ut å oppfordret sterkt mot å gjøre dette, ved å åpent advare om at lisensen vil endres dersom Transgaming føler at den misbrukes eller at virksomheten trues på annen måte. Transgaming oppfordrer på samme måte kildekode-baserte distribusjoner, som Gentoo fra å lage automatiserte verktøy for å la folk bygge deres egen versjon av Cedega fra den offentlige CVS'en. Funksjonalitet. Cedega er i stand til å spille mange spill. Deres nye spill-database, som ble innført i versjon 5.2, forsøker å optimalisere Cedega automatisk via Internet, slik at brukeren får en opplevelse som ligner den Windows-brukere har (sett inn platen, kjør Setup.exe, spill). Cedega har DirectX 9, pixel- og vertex shader 2.0 støtte. Cedega støtter også en del Joysticks og kopi-beskyttelser. Slutten på Cedega. Den 7. januar 2011 annonserte TransGaming, Inc. at de ville slutte med å støtte Cedega, grunnet av at en ny programvareplattform kalt GameTree Linux skulle overta. TransGaming tilbyr tilbakebetaling for brukere som iløpet av det siste året har kjøpt 6- eller 12-måneders abonnement for Cedega. GameTree Linux er utviklet av samme selskap, men vil ha en annen fokus. Istedenfor å være basert på ny teknologi, vil den bli basert på Cedega. Selve Cedega-teknologien er dærmed ikke gått vekk, snarere videreført i en ny form. I motsetning til Cedega, som er en betalingstjeneste, vil GameTree Linux være gratis. Per 11. januar 2011 foregår det nå et registreringsopplegg hvor utviklere kan melde seg på for å få tilgang til den nye tjenesten. Eagle (krater). Opportunity ser tilbake på Eagle Crater Eagle'"-krateret er et lite nedlagskrater som Mars-roveren "Opportunity" landet i på Mars i 2004. Krateret er lokalisert på Meridiani Planum. Vitenskapsfolk var glade for at Opportunity landet der den gjorde, da krateret innehold utspring av steiner, som hjalp til med å bevise at Meridiani hadde en gang vært bunnen av en sjø. Navnet. Navnet har tre ulike referanser: til ære for den første bemannede romskip som landet på Månen; til ære for landet som sendte Opportunity dit (USA), hvis symbol er en ørn; og den tredje er golf-referansen "eagle", der en refererer til et golfslag to under par. Den tredje referanse begynte med at vitenskapsfolk beskrev landingen av Opportunity i Eagle til å være "a hole in one". Oppdagelser i krateret. Vitenskapfolkene involvert i ferden var fascinerte av mengden av stein-utspring overalt i krateret og materialene i selve krateret. Ved nærmere undersøkelser av utspringene, viste lagene seg å være ikke noe tykkere enn en menneskelig finger, ble det bekreftet at Meridiani Planum var en gang en gammel, men syrlig og salt-holdig sjø, selv om mye av denne informasjonen om dette ikke ville bli funnet før flere måneder senere, når Opportunity besøkte det mye større Endurance-krateret lenger øst. Hematitten, som en hadde observert fra verdensrommet, noe som var med på å bestemme hvor Opportunity skulle landes, ble funnet til å være innekapslet i millioner av små hematitt sfærer, som fikk kjølenavnene "blåbær" av vitenskapsfolkene, på grunn av dere form, selv om de var svært mye mindre enn riktige blåbær. Disse sfærene ble funnet, ikke bare i selve Eagle-krateret, men ut over hele området ellers. Opprinnelsen av "blåbærene" ble snart funnet. De så ut til å bli erodert ut av stein-utspringene av vinden. Bilder fra roverens mikroskop avdekket "blåbær" i ulike stadier i denne prosessen, med mesteparten fullstendig separert fra steinen, men noen fremdeles festet med en liten "stilk". Detaljer i krateret. Disse kan alle sees i panoramaet overfor. Super Mario Bros. 2. "Super Mario Bros. 2" (ofte forkortet til "Super Mario 2" og "SMB2") er et plattformspill utviklet og utgitt av Nintendo til Nintendo Entertainment System. Det ble lansert i Nord-Amerika i oktober 1988, i Europa 28. april 1989 og i Japan 14. juli 1992. Spillet ble utgitt til Wiis Virtual Console i Europa, Australia og New Zealand 25. mai 2007 og i Nord-Amerika 2. juli 2007. Handlingen er at Mario har en drøm. I drømmen åpner han en dør til en uvanlig verden. Han har aldri sett en verden så flash før. Han hører noen toader som sier: "Vi har blitt forhekset av Wart og og fanget verdens voktere i en potte. Vær så snill. Hjelp oss!" Så drar Mario sammen men Peach, Luigi og Toad gjennom verdenen så de snart kommer til slottet, beseirer Wart, slipper vokterne fri og skaper fred og ro i flashverdenen. Spillet er en gjenskapning og ny versjon av Famicom-spillet Doki Doki Panic fra 1987, hvilket betyr at dette ikke er den originale oppfølgeren til Super Mario Bros. fra 1985. Den opprinnelige "Super Mario Bros. 2" fra 1986 er kun utgitt på det japanske Famicom, og ble ikke utgitt i de vestlige land fordi de japanske spillprodusentene syntes det var for likt det forrige i design og oppbygning, samt at vanskelighetsgraden var alt for høy. Istedet forandret de på karakterene og noen av elementene i Doki Doki Panic, og utga det som "Super Mario Bros. 2". Spillet ble gjenskapt til Super NES som en del av Super Mario All-Stars sammen med "Super Mario Bros." og Super Mario Bros. 3, i tillegg til, som var en ny-ugivelse av det originale "Super Mario Bros. 2" fra 1986, og den ble også gjenskapt til Game Boy Advance som Super Mario Advance som også inkluderer en ny versjon av Mario Bros. Thomas de Beauchamp, 12. jarl av Warwick. Thomas de Beauchamp, 12. jarl av Warwick (født 16. mars 1338 eller 1339, død 8. april eller 8. august 1401) var en engelsk adelsmann som ble en av Rikard IIs fremste motstandere. Han var sønn av Thomas de Beauchamp, 11. jarl av Warwick og Catherine Mortimer, datter av Rogert Mortimer, 1. jarl av March. I 1369 etterfulgte han sin far som jarl av Warwick. I 1373 deltok han i John av Gaunts felttog i Frankrike, og på denne tiden ble han ridder av Hosebåndsordenen. I parlamentene i 1376 og 1377 var han en av de som ble utpekt til å følge reformen av Rikard IIs regjering. Da reformen ikke ble så effektiv som man hadde håpet ble Beauchamp utnevnt til guvernør over kongen. Han tok med seg en stor avdeling soldater og bueskyttere under Rikards felttog i Skottland i 1385. Warwick var i 1389 en av Lords Appellant, som forsøkte å skille kongen fra hans favoritter. Etter at Rikard tok tilbake makten trakk Warwick seg tilbake til sine eiendommer, men i 1397 ble han siktet for høyforræderi, angivelig fordi han hadde vært med på jarlen av Arundels angivelige konspirasjon. Han ble fengslet i Tower of London, i tårnet som senere fikk navnet Beauchamp Tower. Warwick sa seg skyldig, og ba kongen om nåde. Han måtte gi fra seg sine titler og eiendommer, og ble forvist til Man for livstid. Men allerede året etter ble han igjen satt i Tower, inntil han ble sluppet fri i august 1399 etter Henry Bolingbrokes innledende seiere over Rikard II. Da Bolingbroke avsatte Rikard og ble kronet som Henrik IV fikk Beauchamp sine titler og eiendommer tilbake. Han var en av de som oppfordret Henrik IV til å henrette Rikard, og kjempet for den nye kongen under opprøret i 1400. Han døde i 1401, enten den 8. april eller 8. august. Hans ble etterfulgt som jarl av sønnen Richard, som han hadde med hustruen Margaret, datter av William Ferrers, 3. baron Ferrers av Groby. 1-12 Toklev kraftverk. Toklev kraftverk er et vannkraftverk ved Vanebu i Farrisvassdraget i Siljan kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1921 og utnytter et fall på 85 meter mellom Sporevatnet og Toklev. Det er installert to francis turbiner på totalt 3,9 MW. Midlere årsproduksjon er på 17 GWh. Initiativ til byggingen av kraftverket ble gjort av F. M. Treschow. Eier er Skagerak Kraft. Philip Howard, 20. jarl av Arundel. Philip Howard, 20. jarl av Arundel (født 28. juni 1557, død 19. oktober 1595) var en engelsk adelsmann. Han ble i 1970 helligkåret av pave Paul VI. Han ble født i Strand i London som eldste sønn av Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk og Lady Mary FitzAlan, datter av Henry Fitzalan, 19. jarl av Arundel. Han ble døpt i Palace of Whitehall med medlemmer av kongefamilien tilstede, og fikk navn etter sin gudfar Filip II av Spania. Fjorten år gammel ble han gift med sin fostersøster, Anne Dacre. Det arrangerte ekteskapet var dårlig til å begynne med, og de var lenge fra hverandre, men ble så gjenforent og fikk etterhvert et svært godt ekteskap. Faren ble i 1572 henrettet for høyforræderi, og hans titler ble inndratt. Da morfaren døde arvet Philip Howard hans tittel, og han ble dermed jarl av Arundel i 1580. Arundel og de fleste i hans familie ble katolikker under Elizabeth I, på et tidspunkt hvor dette var en svært farlig ting å gjøre. De forsøkte å forlate England uten tillatelse. Mange kunne kommet unna med dette, men Arundel var dronningens tremenning, og både konversjonen og det å forsøke å forlate landet uten monarkens tillatelse var høyforræderi. Den 25. april 1585 ble han satt i Beauchamp Tower i Tower of London. Det ble aldri bevist at han var skyldig i høyforræderi, men han ble sittende i Tower i ti år inntil han bukket under for dysenteri. Mens han lå for døden bad han dronningen om å få lov til å treffe sin kone og sønnen, som hadde blitt født mens han var fengslet. Dronningen svarte at dersom han gikk tilbake til den anglikanske tro kunne han få lov til dette. Arundel nektet, og døde alene i Tower. Han ble umiddelbart etter proklamert å være en katolsk martyr. Han ble gravlagt uten noen seremoni under gulvet i St Peter ad Vincula i Tower. 29 år senere fikk enken og sønnen tillatelse fra Jakob I til å flytte hans levninger til Arundel Castle, hvor hans grav fortsatt er et pilegrimsmål. Arundels eiendommer og titler ble inndratt i 1589, men sønnen Thomas fikk i 1604 tittelen gjenopprettet sammen med de subsidiære titlene. Arundel 20 Philip Howard Meridiani Planum. a>" sin landingsormådet innringet med en ellipse Meridiani Planum er en slette lokalisert 2 grader sør for Mars sin ekvator. I den vestlige delen av Sinus Meridiani. Slettene er vert for en sjelden forekomst av hematitt. På Jorden dannes hematitt ofte laget i varme kilder eller i stående vann. Mange vitenskapsfolk tror derfor at hematitten på Meridiani Planum kan være indikasjoner på gamle varme kilder eller at det tidlige miljøet på Mars inneholdt flytende vann. Hematitten er del av en lagvis sedimentær stein-formasjon ca 200 til 800 meter tykk. Andre ting på Meridiani Planum inkluderer vulkansk basalt og nedslagskratere. "Opportunity". I 2004 landet Mars-roveren "Opportunity" på Meridiani Planum. Området hadde også vært målet for Mars Surveyor 2001 Lander som ble kansellert etter uhellene med Mars Climate Orbiter og Mars Polar Lander. Resultatene fra "Opportunity" indikerte at landingsstedet var gjennomfuktig for lange perioder med flytende vann, mulig med høyt salt- og syrenivå. Forhold som indikerte dette inkluderte bl.a forekomsten av svært mange små sfæriske kuler, samt forekomst av store mengder magnesium-sulfat og andre sulfat-rike mineraler. I januar 2005 oppdaget "Opportunity" en liten metallisk objekt som fikk navnet Heat Shield Rock. Spektrometer-analyser beviste at dette var en jern-nikkel meteoritt. Arild Haugen. Arild «Hulk» Haugen (født 30. desember 1985 i Sirdal) er en norsk "strongman" og bokser. Han vant Norges Sterkeste Mann i 2007 og 2008. I 2009 trappet han ned satsingen på strongmankarrieren og tok opp boksing som ny idrett. I desember 2009 debuterte Haugen i bokseringen med seier på knockout etter 45 sekunder. Han slo ut latvieren Pavel Dolgovs med en rett venstre. I 2010 meddelte han at han ville satse mer på strongman. 2. mars 2011 oppdaterte Haugen sin hjemmeside med beskjed om at han ikke lenger skal fokusere på konkurransetrening og heller tilbringe tid med kjæreste og venner. Hogstad kraftverk. Hogstad kraftverk er et vannkraftverk ved Vanebu i Farrisvassdraget i Siljan kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1921 og utnytter et fall på 136 meter mellom Vanebuvatnet og Hogstad. Kraftverket regulerer Vanebuelven. Det er installert to Francis turbiner på 9 og 0,6 MW. Midlere årsproduksjon er på 37 GWh. Den minste turbinen produserer på minstevannføringen forbi kraftverket. Eier er Skagerak Kraft. Tegn-til-tale. Tegn-til-tale er et kommunikasjonssystem hvor man bruker tale i tillegg til tegn med hendene. Tegn-til-tale er forskjellig fra tegnspråk som brukes av døve og hørselshemmede. Tegn-til-tale brukes ofte i forbindelse med mennesker som lider av psykisk utviklingshemming eller har talevansker eller lærevansker. Barn som er sene til å lære å snakke vil ofte ha hjelp av metoden. Mens tegnspråk er basert på et system av tegn som står for hvert ord eller uttrykk består tegn-til-tale av både tale og håndbevegelser. Noen av tegnene som brukes er hentet fra tegnspråk, men noen tegn er annerledes og noen er funnet på av den enkelte som bruker det. Helligkorskirken i Łódź. Helligkorskirken (polsk "Kościół p. w. Podwyższenia Krzyża Świętego") ligger på hjørnet av Henryk Sienkiewicz’ og Julian Tuwims gate i Łódź. Den var byens andre katolske kirke og ble reist i årene 1860–1888 etter tegninger av Franciczek Tournelle. Kirken er treskipet med grunnplan som et kors. Den er bygd i romansk og neorenessansestil. Kirkebygningen består av fasadetårnet (finansiert av Juliusz Heinzel), to kapeller, bislag på vest- og østsiden samt sakristiet bak hovedalteret. I alt finnes seks altere inne i kirken. Under andre verdenskrig ble kirken brukt utelukkende av tyske katolikker, og unngikk derfor alvorligere skader. Sagfossen kraftverk. Sagfossen kraftverk er et vannkraftverk ved Siljan i Farrisvassdraget i Siljan kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1921 og utnytter et fall på 12 meter i Siljanelva. Kraftverket er et elvekraftverk og er avhengig av at det slippes vann igjennom Hogstad kraftverk. Det er installert en Francisturbin på 0,8 MW. Midlere årsproduksjon er på 2 GWh. Eier er Skagerak Kraft. 39382 Opportunity. 39382 Opportunity er en asteroide oppdaget 24. september 1960 av Ingrid van Houten-Groeneveld sammen med Cornelis Johannes van Houten og Tom Gehrels. Til ære for marsroveren Opportunity sine store bistand i utforskingen av Mars, ble asteroiden gitt navnet «Opportunity» etter forslag fra oppdagerene. Kiste kraftverk. Kiste kraftverk er et vannkraftverk ved Siljan i Farrisvassdraget i Siljan kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1916 og utnytter et fall på 46 meter mellom inntaksmagasinet Gorningen og Lakssjø. Det er installert en Francisturbin på 5,9 MW. Midlere årsproduksjon er på 22 GWh. Kraftverket ble modifisert og turbinene byttet ut i 1997. Eier er Skagerak Kraft. De førti martyrer fra England og Wales. De førti martyrer fra England og Wales er en gruppe på førti engelske og walisiske katolske martyrer fra perioden 1535–1679. De ble helligkåret av pave Paul VI den 25. oktober. Alle hadde tidligere blitt saligkåret av andre paver. De fleste ble dømt for høyforræderi og henrettet under Henrik VIII eller Elizabeth I fordi de motsatte seg monarkens overhøyhet i kirken, tok prestestudier i utlandet eller virket som katolske prester i England eller Wales. Enkelte ble dømt under noe andre omstendigheter, og minst en døde i fangenskap under omstendigheter som gjorde at han allikevel blir regnet som martyr. Helligkåringsdatoen, 25. oktober, er felles minnedag for de førti, men de har også individuelle minnedager som observeres i bispedømmer med en spesiell tilknytning til enkeltpersoner på listen. Jesu hellige hjertes kirke i Łódź. Jesu hellige hjertes kirke sett fra F. D. Roosevelts gate Jesu hellige hjertes kirke (polsk "Kościół p. w. Najświętszego Serca Jezusa") ligger ved Henryk Sienkiewicz’ gate 60 i Łódź. Kirken ble opprinnelig bygd som St. Jan evangeliske kirke i årene 1880–1884 etter tegninger av Ludwik Schreiber fra Köln. Også byarkitekten Hilary Majewski, som signerte prosjektet, hadde stor innflytelse på kirkens endelige form. St. Jan kirke var i sin tid byens andre evangeliske kirke etter Treenighetskirken ved Frihetsplassen. Etter andre verdenskrig ble den overgitt til et katolsk sogn i byområdet, som ble erigert i 1950 av Łódź’ biskop Michał Klepacz, og viet til Jesu hellige hjerte. I 1989 ble kirken overgitt til Jesuittordenen i byen. Kirken er en nyromansk treskipet basilika med tre tårn i fasaden, bygd i ugipset rød murstein. Bygningen viser innflytelse fra fransk, tysk og italiensk arkitektur, henholdsvis i tårnene, arkadegalleriet og transeptelevasjonen. En egen gate (Ewangelicka-gaten, i dag F. D. Roosevelts gate) ble bygd mellom Piotrkowska-gaten og Henryk Sienkiewicz’ gate for å gi mulighet til å beundre den effektfulle fasaden fra et bedre perspektiv. Eidet kraftverk. Eidet kraftverk er et vannkraftverk i Skien sentrum i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1960 og utnytter et fall på 5 meter fra Hjellevannet til Bryggevannet. Kraftverket er et elvekraftverk. Sør for verket, i samme fall, ligger Klosterfoss kraftverk. I samme maskinhall som Eidet kraftstasjon ligger også kraftverkene Eidet I og Eidet II som eies av hhv Broene 6 as og Skien aktiemølle. Det er installert en Francisturbin på 0,7 MW. Midlere årsproduksjon er på 4 GWh. Eier er Skagerak Kraft. Bjørn Ole Rasch. Bjørn Ole Rasch (født 28. juli 1959 i Elverum og oppvokst i Kristiansand) er en norsk artist (tangentutøver), komponist, arrangør og produsent. Han er professor i rytmisk musikk ved Universitetet i Agder. Sammen med sin samboer Annbjørg Lien driver han Kongshavn Studios i Kristiansand. Hovedtyngden av hans produksjoner ligger i grenselandet mellom norsk folkemusikk og verdensmusikk. Hans virke omfatter betydelige produksjoner og komposisjoner for teater, ballett, film cd produksjoner og TV, og de fleste av disse er blitt utgitt på verdensbasis. I 2002 ble Rasch utnevnt til Norges første professor i rytmisk musikk og i 2003 ble han medlem av Agder Vitenskapsakademi. Siden 1994 har Rasch samarbeidet med Annbjørg Lien som produsent, arrangør og komponist, og siden 1997 vært medlem av folkemusikkensemblet Bukkene Bruse. I 1993 ble Rasch utnevnt til OL-musiker, noe som resulterte i et lengre samarbeid med artisten Sissel Kyrkjebø. I 1998 fikk Rasch Prøysenprisen sammen med gruppen Bukkene Bruse. I 1994 ble han medlem av gruppen Secret Garden som arrangør og musiker, et samarbeid som til nå (2011) har resultert i et platesalg på nærmere 4,5 millioner. Rasch har medvirket som musiker og arrangør på nærmere 250 utgivelser. Ni av disse er blitt Spellemannpris-nominert og de fleste av hans produksjoner er kjøpt inn av den norske stats innkjøpsordning. I 1995 fikk han trippel platina for sin innsats som arrangør og musiker på «Innerst i sjelen» med Sissel Kyrkjebø for Universal Records og 2009 mottok han gullplate både i Norge og Sverige for sin produksjon «Spellemann» for Grappa Records og i 2010 for produksjonen Julenatt for EMI Records. I 1999 ble Rasch ambassadør for hjelpeorganisasjonen Redd Barna sammen med folkmusikkensemblet Bukkene Bruse. I 2005 skrev Rasch musikken til den internasjonale spillefilmen "Valo" og musikalen "Emma" sammen medAnnbjørg Lien. I 2010 forfattet han musikkteknologiboken "Analog Syntese" på eget forlag. Han har jobbet som arrangør og musiker for artister som Randy Crawford, The Chieftains, Hanne Boel, Jose Carreras, Sinéad O'Connor, Sissel Kyrkjebø, Lisa Nilsson, Kirsten Bråten Berg, Hallvard T. Bjørgum, Sondre Bratland, Jahn Teigen, Elisabeth Andreassen, Sigvart Dagsland, Trilok Gurtu med flere. I dag (2011) konsentrerer han sitt virke rundt konseptene Bukkene Bruse, Secret Garden og Annbjørg Lien, ved siden av å virke som komponist, produsent, arrangør, forfatter og foredragsholder innen den rytmiske musikkteknologi og -historie. Züri-Metzgete. Züri-Metzgete (" Meisterschaft von Zürich") var et klassisk sykkelritt som ble arrangert årlig i Zürich, Sveits fra 1917 til 2006. Züri-Metzgete var en del av verdenscupen (1989–2004) og var en del av UCI ProTour i 2005 og 2006. Rittet har start og målgang i Zürich, i en periode var målgangen på velodromen i Oerlikon nordvest i byen. Totalt har rittet en lengde på 241 km, med over 3000 meter klatring. Mellom 1993 og 1999 gikk rittet fra Basel til Zürich og var kjent som Grand Prix Suisse. Etter at 2007-utgaven måtte avlyses på grunn av sponsormangel ble rittet fra 2008 markedsført som et tur- og amatørritt. Henry Percy, 8. jarl av Northumberland. Henry Percy, 8. jarl av Northumberland (født 1532, død 21. juni 1585) var en engelsk adelsmann. Han var sønn av sir Thomas Percy og Eleanor Harbottle, og en yngre bror av Thomas Percy, 7. jarl av Northumberland. De fleste medlemmer av familien var katolikker, men Henry var protestant. Han gjorde tjeneste under både Maria I og Elizabeth I. Mens hans bror var en av lederne for nordlige jarlene under Rising of the North, noe han ble henrettet for etter at opprøret hadde slått feil, kjempet Henry på monarkens side mot opprøret. Northumberland kom kort tid før sin død i unåde hos Elizabeth I, og ble fengslet i Tower of London. Han døde av skuddskader i Bloody Tower den 21. juni 1585. Det er sannsynlig at han skjøt seg selv for å unngå å bli dømt for høyforræderi; dersom det hadde skjedd ville tittelen og eiendommene blitt inndratt, slik at familien ville blitt sittende ubemidlet. Men det er også en mulighet for at han ble myrdet. 3-08 Friidrett under Sommer-OL 1948. Friidrett under Sommer-OL 1948. Det ble konkurrert i 33 grener, 24 for menn og 9 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1948 i London. USA ble beste nasjon med tolv gullmedaljer med Sverige på andre plass med fem. Den nederlandske sprinteren Fanny Blankers-Koen vant hele fire gullmedaljer. 200 m. "Fanny Blankers-Koen satte olympisk rekord i semifinalen med tiden 24,3" Mazda MX-81. Mazda MX-81 (også kjent som Bertone Aria) var en konseptbil bygget av italienske Bertone for Mazda, og første gang presentert på bilutstillingen i Tokyo, Japan i 1981. Bilen var utstyrt med en 1.5-liters motor med turbo og en ytelse på 130 hestekrefter. Bilen kjennetegnes blant annet på sitt svært spesielle ratt, hvor instrumentene er bygget inn i rattets senter. Modellen var aldri ment som noe annet enn en konseptbil, og det er ikke kjent hvor det éne eksemplaret som ble bygget befinner seg i dag. Rådhuset i Łódź. Rådhuset i Łódź (polsk "Ratusz Miejski") ble reist i 1827 etter tegninger av Bonifacy Witkowski. Det er det eldste og mest verdifulle eksempel på klassisistisk arkitektur i byen. Rådhuset var en av de første mursteinsbygningene i Łódź, og ble bygd ved Frihetsplassen og selve begynnelsen av Piotrkowska-gaten. Rådhusbygningen har to etasjer og en tilnærmet kvadratisk grunnplan. Inngangen fra Frihetsplassen prydes av to kolumner. De finnes også i elevasjonen til urtårnet i fasaden, som kranses av en liten kuppel. Uret ble skjenkt av fabrikanten Karol Schlösser fra Ozorków i 1834. I tårnet finnes også en klokke. I dag huser rådhuset Statsarkivene. Sønner. "Sønner" er en norsk dramafilm fra 2006. Den er Erik Richter Strands første langfilm som regissør. Manuset er skrevet av Thomas Seeberg Torjussen i samarbeid med regissør Richter Strand. De største rollene innehas av Nils Jørgen Kaalstad, Mikkel Bratt Silset, Henrik Mestad og Edward Schultheiss. I de øvrige rollene finner vi Ingrid Bolsø Berdal, Marika Enstad, Joachim Rafaelsen og Anna Bache-Wiig "Sønner" er produsert av Eric Vogel i Tordenfilm AS. Filmen er også produsent Vogels, og fotograf Johan-Fredrik Bødkers langfilmdebut. Mottakelse. Filmen ble svært godt mottatt i de aller fleste filmredaksjoner. Dagbladets anmelder Inger Bentzrud, som gav filmen 5/6, skrev bl.a. dette om "Sønner": «Jakten på overgripere foregår i et thrilleraktig kappløp med politiet. Likevel gir filmen stort rom for refleksjon ved å gi et så flerdimensjonalt bilde av forholdet mellom misbrukeren og de misbrukte. Dette er et debutarbeid som oppviser både mot og sosialt engasjement». På TV 2s nettsider, gir anmelder Vibeke Johnsen filmen 6/6 og skriver bl.a: «Dette er visjonært og mainstream på en og samme tid. Du skal lete lenge etter filmer hvor manus, regi, spill og troverdighet klaffer så godt. Med andre ord; "Sønner" er en film du ikke bør gå glipp av». Det internasjonale filmtidsskriftet Variety skriver dette: «A hard-hitting and thoughtful drama about a young man's quest to expose a pedophile, "Sons" "(engelsk tittel)" is an impressive first film by young Norwegian writer-director Erik Richter Strand [..]. Intense semi-triller maintains interest without slipping into cliche, and has an ending both satisfying and unexpected». "Sønner" har deltatt på et tyvetalls filmfestivaler verden over og hadde sin internasjonale premiere ved filmfestivalen i San Sebastian, Spania. Filmen har også mottatt flere priser; blant dem: Fassbinder-prisen i Mannheim, Tyskland og The Grand Jury Award ved Seattle International Film Festival, USA. Bobby Morrow. Bobby Joe Morrow (født 15. oktober 1935 i Harlingen i Texas) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Han vant tre gullmedaljer under OL 1956 i Melbourne. Morrows beste sesong var 1956, da han av Sports Illustrated ble utpekt til årets idrettsmann («Sportsman of the Year»). Han vant begge sprintdistansene under det nasjonale collegemesterskapet, og forsvarte samme året tittelen som amerikansk mester. På tampen av sesongen dro han til Melbourne som leder for det amerikanske sprintlaget, og returnerte med tre gullmedaljer. Først vant Morrow 100 meter. Deretter ledet han det amerikanske laget til storeslem (gull, sølv og bronse) på 200 meter, og tangerte den olympiske rekorden. Som ankermann på USA lag på 4 x 100 m, tok han sin tredje gullmedalje, og var samtidig med på å sette verdensrekord. Etter OL-sesongen fortsatte Morrow å dominere på nasjonalt nivå, men han la opp i 1958. Han gjorde et kort comeback før OL 1960, men greide ikke å kvalifisere seg til OL-laget. Livlegens besøk. Livlegens besøk er en roman av Per Olov Enquist utgitt i 1999. Den ble tildelt den svenske Augustprisen samme år. Den utspiller seg under fire intensive år i dansk historie. Handling. Den unge kongen Christian VII anses tidlig for å være sinnssyk, og når denne i 1768 drar på en europeisk turné, ansettes en livlege; Johann Friedrich Struensee, en ung tysk opplysningstenker, for å holde kongen under oppsikt. Han vinner fort kongens gunst, og med kongens tillit øker også Struensees innflytelse. Gjennom kongens sykdom blir Struensee den mektigste personen i Danmark, og i praksis enevoldshersker. Den raske slutten på denne perioden kommer av at det kjærlighetsforholdet Struensee har hatt med dronning Caroline Mathilde blir kjent. Struensee blir henrettet, dronningen landsforvist, og kong Christian bare mer sinnsforvirret. Utbredelse. Romanen, som på svensk har tittelen "Livläkarens besök", er oversatt til en rekke språk. Den ble oversatt til norsk i 2001 av Bodil Engen og kom ut på Gyldendal forlag under tittelen "Livlegens besøk". I følge et tv-intervju i juli 2007 har den solgt mer enn en million eksemplarer. Endurance (krater). Opportunity ser ned i Endurance-krateret Endurance-krateret er et nedlagskrater som Mars-roveren Opportunity besøkte på Mars i 2004. Krateret er lokalisert på Meridiani Planum. Navnet. Vitenskapfolkene ga krateret navnet sitt etter skipet "Endurance" som seilte til Antarktis i en ekspedisjon organisert av Ernest Shackleton. Oppdagelser i krateret. Omtrent riktige farger av Karatepe. Et konstruert bilde som viser Opportunity nede i Endurance-krateret ved "Burns Cliff" Mars-roveren kjørte ned i det indre av krateret på Sol 134 (15. juni 2004) og forlot krateret igjen på Sol 315 (14. desember). I løpet av denne tiden passerte roveren flere hindringer, bratte bakker og bakglatte hjul som følge av å kjøre på løs sand. Etter å ha ankommet krateret, utførte roveren en undersøkelse av det, for å planlegge hvordan en skulle studere geologien der. Et sted med navnet "Karatepe" ble valgt for å kjøre ned i krateret og undersøke lagdelingen av steinen der. "Opportunity" kjørte så lenger ned i krateret for å undersøke sand-dynene der. Det ble bestemt å ikke kjøre opp i dynene, av redsel for å sette seg fast permanent. Istedet gjorde Opportunity noe arbeid på noen steiner som omringet sanddynene, før en kjørte tilbake til kanten av krateret. På veien undersøkte roveren en stein med navnet "Wopmay" som sørget for uomtvistelige bevis for at steiene nær bunnen av krateret var påvirket av vann før og etter krateret ble formet av et nedslag der. Roveren kjørte så videre mot "Burns Cliff". "Burns Cliff", oppkalt etter forskeren Roger Burns fra MIT, ble studert nærmere av "Opportunity". Glatte flater hindret roveren i å komme nær nok til å bruke robot-armen sin, men høyresolusjons-bilder ble tatt med Pancam. Det viste sedimentlag som kunne indikere væske-depositt. Lagene i "Burns Cliff" ville senere bli gjenfunnet på sørsiden av krateret, noe som viste at det var en geologisk formasjon. "Burns Cliff" var den siste stoppen inne i Endurance. Roveren hadde noen problemer med å komme seg ut pga glatte flater, men klarte det. Etter å ha kommet opp av krateret kjørte den videre mot varmeskjoldet sitt. Våt historie. Opportunity tilbragte nesten et halvt år med utforsking av Endurance-krateret. I løpet av denne tiden, sørget dataene som ble samlet inn av mars-roveren for en stor økning av kunnskapen om vann-forekomster på Meridiani Planum, i tillegg til bekreftelsen av at der hadde vært flytende vann der tidligere. Endurance-krateret ga vitenskapsfolkene også en samling av stein av denne delen av Mars som viste at flytende vann ikke bare hadde vært tilstede på Mars-overflaten en gang, men var en del av en periodisk syklus på planeten, og var ikke permanent til stede, men flommet over landskapet for deretter å tørke ut igjen. Tolkningen av dataene fra materialer slik som sulfater i Endurance sine utspring, fikk vitenskapsfolkene til å tro at denne grunne sjøen var trolig mere syrlig i natur, men kunne ikke utelukke at liv hadde vært tilstede. Jaguar Ascot. Jaguar Ascot var en konseptbil bygget av italienske Bertone for Jaguar, og første gang presentert i 1977. Den var basert på Jaguar XJ-S, og var utseendemessig svært lik Bertones Ferrari-baserte 308GT Rainbow som var blitt presentert ett år tidligere. Karol Poznańskis palass. Karol Poznańskis palass i Łódź Karol Poznańskis palass (polsk "Pałac Karola Poznańskiego") ligger på hjørnet av Gdańska- og 1. Mai-gaten i Łódź. Det er et av byens vakreste fabrikantpalasser og ble bygd i årene 1904–1908 etter tegninger av Adolf Zeligson. Palasset var en gave fra Izrael Poznański til sønnen Karol. Palasset preges av italiensk renessanse og barokk, skjønt man kan også finne elementer av art nouveau. Bygningen består av en frontdel og to sidefløyer som står vinkelrett på hverandre. I hjørnet står en risalitt kranset av en kuppel. På utsiden finnes balustrader, karnapper og dekorative friser. Den indre trappeoppgangen er bevart i uberørt tilstand i marmor med vifteformede trapper og et effektfullt glassmaleri. Palasset hadde fra begynnelsen av representativ karakter, noe som gjenspeiles i det elegante, stilrike indre, med svært forseggjorte paneler av mange forskjellige treslag, rikt dekorerte stukktak, marmorkaminer, lysekroner, glassmalerier og møbler. Palasset er skilt fra gaten av et gjerde med maskaroner og bokstaven «P» på familievåpenskiltene. I dag huser palasset Grażyna og Kiejstut Bacewicz musikkhøyskole. Poznański Maurycy Poznańskis palass. Maurycy Poznańskis palass i Łódź Maurycy Poznańskis palass (polsk "Pałac Maurycego Poznańskiego") ligger på hjørnet av Gdańska-gaten og Więckowskis gate i Łódź. Neorenessansepalasset stod ferdig i 1896 etter tegninger av Adolf Zeligson, og var en gave fra Izrael Poznański til sønnen Maurycy og hans kone Sara Silberstein. Zeligson lot seg inspirere av palassbygninger i Venezia og det venetianske San Marco-biblioteket. Palasset har tre etasjer med et tilbygg fra Gdańska-gaten og ervervsbygninger som danner en indre gårdsplass. Det fantes tidligere også en omfattende palasshage, som gjennom tidene er blitt erstattet av mursteinsbygninger. Regelrett plasserte vinduer og varierte, regulære balkonger er karakteristiske elementer i elevasjonen, og bygningen omkranses dessuten av en attika. Fra 1947 huser palasset Det nasjonale kunstmuseum ("Narodowe Muzeum Sztuki"), som er Europas eldste og et av verdens fremste museer for moderne kunst. Av den grunn ble panelene og stukkaturdekorasjonene fjernet fra de fleste rommene i palasset. Forelesningssalen og trappeoppgangen er imidlertid bevart i uberørt tilstand. Sistnevnte har vegger lagt ut med travertin og marmor, en vakker balustrade og et enormt glassmaleri. Poznański Dalsfoss kraftverk. Dalsfoss kraftverk er et vannkraftverk ved Dal sentrum i Lundereidelva i Kragerøvassdraget i Kragerø kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1907 og ombygget i 1958. Verket utnytter et fall på 18 og 22 meter mellom Toke og Farsjø. Kraftverket er et elvekraftverk, men Toke reguleres mellom 55,75 til 60,35 moh for alle kraftverkene i vassdraget. Det er installert tre francisturbiner på totalt 6,3 MW. Midlere årsproduksjon er på 32 GWh. Den eldste turbinen er fra 1907, mens de to andre er fra 1958. Kraftstasjonen er et verneverdig bygg og er tilnærmet uforandret siden den ble bygget i 1907. Kraftstasjonen ligger rett under dammen som går på tvers av Lundereidelva. Kraftverket henter vann fra dammen gjennom 5 glideluker i treverk. Eier er Skagerak Kraft. Salvata Kristelige Forlag. Salvata kristelige forlag var i mange år Frelsesarmeens offisielle forlag i Norge. I de senere årene har antallet utgivelser vært svært begrenset. Organisasjonen har i stedet valgt å gi ut bøker med Frelsesarmeens hovedkvarter som utgiver. Flere forfattere med bakgrunn i Frelsesarmeen har gitt ut bøkene sine, også bøker med stoff om eller fra Frelsesarmeen, på andre forlag. Forlagets største salgsuksess gjennom tidene har vært diktbøkene til Flora Larsson som har solgt i over 100 000 eksemplarer som i norsk målestokk er ekstraordinært for lyrikk. Flora Larssons første bok på norsk var "Et øyeblikk, Herre!." På 1950- og 60-tallet ga forlaget ut en rekke bøker, både skjønnlitterære og sakprosa. Mange av disse var skrevet av norske forfattere. Haldenskvinnen Ida Mathisen var en meget produktiv forfatter på Frelsesarmeens forlag. Det samme var redaktøren Johs. Befring, som bl.a. skrev flere bøker om misjonsarbeidet i Indonesia. Tveitereidfoss kraftverk. Tveitereidfoss kraftverk er et vannkraftverk ved Tveitereidvannet i Kragerøvassdraget i Kragerø kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1955. Verket utnytter et fall på 9 meter i fossen. Kraftverket er et elvekraftverk, men Toke reguleres mellom 55,75 til 60,35 moh for alle kraftverkene i vassdraget. Det er installert en Kaplanturbin på 2,6 MW. Midlere årsproduksjon er på 14 GWh. Kraftstasjonen ligger rett under dammen som går på tvers av elven. Elven er oppdemmet med en platedam i hovedløpet og en sperredam i et sideløp. Eier er Skagerak Kraft. Langfoss kraftverk. Langfoss kraftverk er et vannkraftverk i Kammerfosselva i Kragerøvassdraget i Kragerø kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1955. Verket utnytter et fall på 7 meter i fossen. Kraftverket er et elvekraftverk, men Toke reguleres mellom 55,75 til 60,35 moh for alle kraftverkene i vassdraget. Det er installert en Kaplanturbin på 2,4 MW. Midlere årsproduksjon er på 12 GWh. Kraftstasjonen ligger rett under dammen som går på tvers av elven. Elven er oppdemmet med en buedam. Eier er Skagerak Kraft. Heat Shield Rock. Heat Shield Rock er en basketball-stor meteoritt av jern og nikkel funnet på Mars av mars-roveren "Opportunity" i januar 2005. Meteoritten ble formelt gitt navnet "Meridiani Planum" av «the Meteoritical Society» i oktober 2005 (meteoritter er alltid gitt navnet etter stedet der den blir funnet). "Opportunity" fant meteoritter bare ved flaks, i nærheten av sitt eget varmeskjold (derav navnet). "Opportunity" hadde blitt sent for å undersøke varmeskjoldet etter å ha forlatt Endurance-krateret. Dette var den tredje meteoritten funnet på en annen planet eller måne i Solsystemet enn Jorden, de to andre Bench Crater og Hadley Rille ble funnet på Månen. Målinger fra "Opportunity" sine spektrometer identifiserte sammensetningen av steinen og bekreftet at den var en jern-nikkel meteoritt, med kamasitt med 5-75 nikkel. Det ble ikke forsøkt å bore i meteoritten, fordi tester på jern-meteoritter på Jorden viste at roveren sine borr ville bli skadd. De var laget for å bore i vanlig stein, ikke i jern-nikkel-legeringer. Meridiani Planum, den delen av Mars der denne meteoritten ble funnet, har vært mistenkt for en gang å ha vært dekket av et materiale med en tykkelse på så masse som 1 km, som så senere har blitt erodert bort. Dette betyr at på nedslagstidspunktet, kunne denne meteoritten ha laget et krater, men bevisene for det har blitt erodert vekk av millioner eller milliarder av år med erosjon. Meteoritten viser lite tegn til rust, så enten falt den ned nylig eller har ligget begravet til inntil nylig. Den viser også små tegn til erosjon på grunn av vær og vind. Bertil Antonsson. Bertil Antonsson (født 19. juli 1921 i Strömslund, Trollhättan, død 27. november 2006) i Trollhättan var en svensk bryter. Han representerte Trollhättans Atletklubb, der han også var formann i flere år. Antonsson begynte med bryting i 14-årsalderen, som han brødre, blant annet Bengt Antonsson, allerede gjorde. Under VM i Napoli i 1953 vant han gull etter å ha beseiret Johannes Kotkas fra Sovjetunionen i finalen. For denne pretasjonen ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Vafoss kraftverk. Vafoss kraftverk er et vannkraftverk i Kragerøvassdragets utløp i Kragerø kommune i Telemark. Kraftverket – som ble satt i drift i 1954 – ligger ved fossen der utløpet skifter navn fra Vadfosselva til Kammerfosselva. Der utnytter verket et fall på 13 meter. Kraftverket er et elvekraftverk, men Toke reguleres mellom 55,75 til 60,35 moh for alle kraftverkene i vassdraget. Det er installert to Francisturbiner på totalt 3 MW. Midlere årsproduksjon er på 15 GWh. Den ene turbinen nyttes direkte til slipemaskiner i Vafoss tresliperi. Kraftstasjonen ligger rett under dammen som går på tvers av elven. Dammen er bygget før 1900 og modenisert en rekke ganger. Verket erstattet et tidligere verk fra 1929 som brant ned i 1952. Det bygges nå et nytt kraftverk på stedet og kraftproduksjonen ventes å øke til 25,5 GWh. Eier er Skagerak Kraft. Handley Page Herald. Handley Page Herald er et britisk, regionalt passasjerfly. Herald har sin bakgrunn i det fire-motors passasjerflyet HPR.3 Herald, som ble bygget i to prototyper og fløy første gang 25. august 1955. Dette hadde fire Alvis Leonides Major stjernemotorer, men før flytypen ble satt i produksjon innså man at stempelmotorer var i ferd med å bli utdatert og bestemte seg for å bygge om flyet tilpasset de nye Rolls-Royce Dart turbopropmotorene. Den nye versjonen, utstyrt med to turbopropmotorer og med den nye betegnelsen HPR.7 Dart Herald, fløy første gang 11. mars 1958 og ble satt i produksjon i 1959. Senere gikk man tilbake til kun å bruke navnet «Herald». I tillegg til 2 prototyper ble 48 fly produsert mellom 1959 og 1968. Av disse var fire av serie 100 med plass for 47 passasjerer, 36 av serie 200 med 106,5 cm lengre skrog og plass for 56 passasjerer, og 8 serie 400 for det malayiske flyvåpenet. Herald debuterte for flyselskapet Jersey Airlines 7. mai 1961. Siste flygning var 9. april 1999 som fraktfly for Channel Express. Søgnekvinnen. Søgnekvinnen, også kalt Fruen fra havet og Sol, er navnet som er gitt til Norges eldste funn av menneske. Funnet ble gjort i 1994, på én meters dyp ved Hummervikholmen utenfor Søgne vest for Kristiansand. Det ble oppdaget av en hytteeier som ryddet sjøbunnen. Han fant det han først trodde var en krukke, som da viste seg å være hodeskallen til en steinalderkvinne. Ved nærmere undersøkelse vste det seg å være rester etter minst tre, men kanskje så mange som fem individer, deriblant som nevnt en nesten komplett hodeskalle uten underkjeve, alle sannsynligvis av kvinner. Skjelettdelene er datert med C-14-metoden, og den eldste dateringen går til 7910–7600 f.Kr. Dette plasserer funnet i perioden eldre steinalder, i fosnakulturen. De lår- og leggbeina som ble funnet sammen med hodeskallen tilsier at kvinnen var ca. 156 cm høy, mens tennene indikerer en alder på 35–40 år da hun døde. Kosten har i all hovedsak vært basert på mat fra havet; fisk, skjell, krabber, sel, hval m.m. Hun har i arkeologisk omtale fått navnet "Sol". Kammerfoss kraftverk. Kammerfoss kraftverk er et vannkraftverk i Kammerfosselva i Kragerøvassdraget i Kragerø kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1958. Verket utnytter et fall på 13 meter i fossen. Kraftverket er et elvekraftverk, men Toke reguleres mellom 55,75 til 60,35 moh for alle kraftverkene i vassdraget. Verket ligger ca 2 km fra elvens utløp til havet. Det er installert en Kaplanturbin på totalt 1,9 MW. Midlere årsproduksjon er på 10 GWh. Kraftstasjonen ligger rett ved dammen som går på tvers av elven. Dammen er bygget før 1900 og modenisert i 1991. Kraftverket ble opprinnelig bygget for å sikre kraft til tremasseproduksjon. Eier er Skagerak Kraft. Sven Säfwenberg. Sven «Sleven» Säfwenberg (født 21. mai 1899, død 15. januar 1950) var en svensk bandymålvakt. Han spilte opprinnelig for både IK Sirius og IFK Uppsala. Sune Almkvist overtalte ham til å velge IFK Uppsala, der han overtok keeperplassen etter Seth Howander, som i stedet ble høyreback. Sven «Sleven» Säfwenberg mottok Svenska Dagbladets gullmedalje i 1933. Dette er første og hittil (per 2012) eneste gang prisen er gått til en bandyspiller. Øyvind Asbjørnsen. Øyvind Asbjørnsen (født 28. november 1963) fra Ålesund er filmprodusent, regissør, forlegger og forfatter. Han har laget flere dokumentarfilmer, TV-serier og kortfilmer. Et av hans mest kjente arbeid er dokumentaren "Prinsen av Sjakk" fra 2005 – om det 13 år gamle sjakkvidunderet Magnus Carlsen. Han har bl.a. også regissert og produsert TV-seriene "Norske kvinner i Hollywood", "Komplottet" og "Havets helter". I 2005 grunnla han forlaget Fritt forlag som gir ut faktabøker og skjønnlitteratur. Som forlegger har han vært redaktør for flere bøker som "Havseilere – Norske båter på langtur" og "Gamle vise menn og kvinner". Sammen med Bent Hvale har han bla. skrevet barneboken "Geir den Grønne Gutten" som kom ut i 2008. Death Magnetic. "Death Magnetic" er det niendee albumet til heavy metal-bandet Metallica. Albumet er det andre til å inkludere bassist Robert Trujillo og det første med bandets nye produsent Rick Rubin, som tok over for Bob Rock. Bob Rock hadde vært Metallicas produsent siden 1990. Albumet blir gitt ut av Elektra Records, et underselskap av Warner Bros. Records. Innspillingen av albumet ble startet 12. mars 2006 og 12. september 2008 ble albumet lagt ut for salg. Albumet har solgt til platina (1 000 000 album solgt) per 24. oktober 2008. Lagrein. Lagrein er en rødvinsdrue som hører hjemme i fjellene i Syd-Tirol i Nord-Italia. Området tilhørte opprinnelig Østerrike, men etter første verdenskrig ble grensen mellom Østerrike og Italia flyttet. Området ble da italiensk og hører nå til regionen Trentino-Alto Adige. På vinetikettene brukes enten det tyske navnet "Südtirol" eller det italienske "Alto Adige". Druen er sjelden i Norge og er heller ikke dominerende på hjemmemarkedet. Druen blir brukt i rødvin og er en slektning av syrah-druen. Arbella Stuart. Arbella Stuart (navnene ble også stavet "Arabella" og "Stewart"; født 1575, død 27. september 1615) var en engelsk kvinne av adelig slekt som i en periode ble regnet som en mulig etterfølger til Elizabeth I av England. Hun var eneste barn av Charles Stuart, 1. jarl av Lennox og Elizabeth Cavendish. Hennes besteforeldre på farssiden var Matthew Stuart, 4. jarl av Lennox og Margaret Douglas, mens de på morssiden var sir William Cavendish og Bess av Hardwick. Faren var en yngre bror av Henry Stuart, Lord Darnley, Maria I av Skottlands andre prinsgemal. Tidlig liv. Hennes far døde i 1576, før hun var et år gammel. Moren oppdro henne til sin død i 1581, og hun ble deretter overlatt til William Cecil, 1. baron Burghley. I det meste av barndommen bodde hun sammen med mormoren, Bess av Hardwick, på den nokså isolerte herregården Hardwick Hall. De besøkte Elizabeth Is hoff flere ganger, blant annet med et langt opphold fra september 1589 til juli 1592. Historikeren David Durant mener at dette viser at Bess var i ferd med å flytte sine interesser fra Derbyshire til London. Arbella hadde også tidligere vært i London i kortere periode; blant annet er et egenhendig skrevet notat på fransk fra henne til Lord Burghley datert 13. juli 1588 merket med adressen Coleman Street i London. Omkring 1589 ble en Morley hennes privatlærer, noe han var over en periode på tre og et halvt år. Et notat fra Bess om at Morley hadde blitt fordømt av andre fordi han hadde forlatt universitetet har ført til spekulasjoner om at det dreide seg om Christopher Marlowe. Tronarving. I en periode før 1592 ble Arbella regnet som en naturlig kandidat til å etterfølge Elizabeth I på tronen. Men mot slutten av 1592 og på våren 1593 begynte Lord Burghley og hans sønn Robert Cecil å vende oppmerksomheten mot Jakob VI av Skottland. I 1603, etter Jakobs tiltredelse på den engelske tronen, var det et komplott hvor blant annet Walter Raleigh var involvert for å styrte ham og sette Arbella på tronen. Da hun ble invitert til å bekrefte sin deltagelsen i et brev til Filip III av Spania varslet hun i stedet Jakob. Ekteskapsforhandlinger. På grunn av hennes status som mulig tronarving var det mye snakk om et passende ekteskap for henne i barndommen. For Den katolske kirke var det ønskelig at hun giftet seg med et medlem av huset Savoia. Det ble foreslått ekteskap med Rainuto Farnese, eldste sønn av Alexander Farnese og Maria av Portugal. Det skal ha vært paven som stod bak dette. Men han bestemte seg etter hvert for å få henne gift med sin bror, en kardinal som ble avsatt slik at han kunne gifte seg. Heller ikke dette kom det noe ut av. Et problem med planene er at ingen visste om Arbella var katolikk eller protestant; hun røpet ikke dette, og enhver som snakket med henne trodde at hun hadde samme tro som dem selv. Mot slutten av Elizabeth Is regjeringstid gikk det rykter om at hun ville gifte seg med Edward Seymour. Hans bestefar, Edward Seymour, 1. jarl av Hertford, rapporterte dette til dronningen. Arbella nektet for å ha forsøkt å gifte seg uten dronningens samtykke. I 1588 forsøkte Esmé Stewart, 1. hertug av Lennox å få henne gift med Jakob VI av Skottland, og i 1604 sendte Sigismund III av Polen en ambassadør til England for å be om hennes hånd. Heller ikke dette ble det noe av. Det kan se ut til at Arbella forsøkte å flykte i 1604, og kom i unåde hos Jakob på grunn av dette. Hun var ute av syne frem til 1608, da hun igjen var i nåde hos kongen. Ekteskap. I 1610 fikk hun igjen problemer på grunn av planer om å gifte seg med William Seymour, 2. hertug av Somerset. Han var barnebarn av Catherine Grey, som var Lady Jane Greys yngre søster og Mary Tudors barnebarn. Selv om paret først nektet for at de hadde ekteskapsplaner giftet de seg i hemmelighet den 22. juni 1610 i Palace of Placentia. Man mener at de fikk en datter. Jakob I fengslet dem på grunn av ekteskapet; han ble satt i Tower of London, og hun i Thomas Perrys hjem i Lambeth. De fikk en viss frihet, og flere brev mellom Arbella og kongen er bevart. Da kongen oppdaget at hun også skrev til Seymour bestemte han at hun skulle sendes til biskop William James av Durham, men da hun hevdet å være syk ble avreisen utsatt. Paret brukte utsettelsen til å planlegge flukt. Hun kledde seg som en mann og flyktet til Lee i Kent. Seymour klarte ikke å nå frem til henne der før skipet de skulle være med seilte mot Frankrike. Han kom seg ut av Tower, men måtte ta neste skip til Flandern. Arbellas skip ble tatt igjen av kongens menn før det nådde Calais, og hun ble plassert i Bell Tower i Tower of London. Hun så aldri sin mann igjen, og døde i Tower i 1615. Vostok (krater). Vostok er et nedslagskrater som Mars-roveren "Opportunity" besøkte på Mars på Sol 399, 8. mars 2005. Krateret er lokalisert på Meridiani Planum, ca 1200 meter sør for Endurance-krateret. Krateret ser ut til å ha blitt dekket til av sand fra vindene på den røde planeten, men mange stein-utspring er fremdeles synlig på overflaten. Mens "Opportunity" besøkte Vostok, den undersøkte en stein som fikk navnet «Gagarin», til minne etter Yuri Gagarin. Den samlet også inn en materialprøve, som fikk navnet «Laika». Roveren forlot krateret på Sol 404, og kjørte videre sørover mot Erebus-krateret og det enda større Victoria-krateret Roveren sitt Mini-TES instrument var ute av drift når det var ved Vostok, men feilen forsvant. Traseen mot sør fra Endurance-krateret forbi Vostok Argo (krater). Traseen mot sør fra Endurance-krateret forbi Argo Argo er et nedslagskrater som Mars-roveren "Opportunity" besøkte på Mars på Sol 360 i 2005. Krateret er lokalisert på Meridiani Planum, sør for Endurance-krateret. Krateret er lokalisert ca 300 meter sør for varmeskjoldet til Opportunity og Heat Shield Rock. Fjone kraftverk. Fjone kraftverk er et vannkraftverk ved Nisser i Arendalsvassdraget i Nissedal kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1970. Verket utnytter et fall på 258 meter. Kraftverket bruker Napevatn som hovedmagasin, Lytingsvatn har en tappeluke som kan senke vannstanden under naturlig overløp. Det hentes også inn vann fra elvene Trælå, Lindefjellå og Horgevikå. I 1969 ble det bygget et pumpeverk ved Rolleivstadvatnet som pumper vann til Sandvatn som igjen renner ned til Napevatn. Rolleivstadvatn er oppdemmet og drenerer naturlig til Gjuvåi i Fyresdal kommune. Det er installert en Francisturbin på 50 MW. Midlere årsproduksjon er på 135 GWh. Eier er Skagerak Kraft. Bjørn West-marsjen. Bjørn West-marsjen er en turmarsj som er arrangert hvert år siden 1983. Marsjen arrangeres til minne om hjemmefrontavdelingen Bjørn West som opererte i Masfjordfjellene i 1944–1945, der de siste regulære kampene mot okkupasjonsmakten fant sted under andre verdenskrig. Marsjen er en fjell-/turmarsj som er om lag 15 km, som arrangeres nest siste søndag i august. Marsjen arrangeres av Heimevernet i samarbeid med Bjørn West-veteranene. Sergej Kljugin. Sergej Petrovitsj Kljugin (russisk Сергей Петрович Клюгин, født 24. mars 1974 i Kinesjma) er en tidligere russisk høydehopper. Kljugins fremste meritt var OL-gullet i høydehopp under OL 2000 i Sydney. Seiershoppet målte 2,35, én centimeter bak hans personlige rekord fra 1995. To år tidligere tok han bronse under EM, hans eneste øvrige mesterskapsmedalje. Finndøla kraftverk. Finndøla kraftverk er et vannkraftverk ved Fyresvatnet i Arendalsvassdraget i Fyresdal kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1973. Verket utnytter et fall på 303 meter mellom Gausvatnet og Fyresvatnet. Gausvatnet reguleres mellom 589 og 550 moh. Det overføres også vann fra Votnevatni, som er regulert mellom 590 og 567 moh og Grimvatn. Elven Finndøl er regulert som følge av utbyggingen. Til Votnevatni overføres det også vann fra Ulvsvatn og Kleppvatn og magasinet Øysævatn, som reguleres mellom 862 og 658 moh samt Øyulfsvatnet. Via Haukrei kraftverk overføres det vann fra Fisstøylvatnet i Valle kommune. Det er installert to vertikale Francis turbiner på totalt 103 MW. Midlere årsproduksjon er på 281 GWh. Eier er Skagerak Kraft og AEP med 50% hver. George Cathcart. George Cathcart (12. mai 1794–5. november 1854) var en britisk general og diplomat. Han var født i Renfrewshire og var sønn av William Cathcart. Etter at han fikk sin utdanning ved Eton og Edinburgh, sluttet han seg til British Army i 1810. Han tjenestegjorde i USA og Flandern, utmerket seg i bombardementet av København og representerte England ved hoffet i Russland og under Wienkongressen. Cathcart var guvernør i Kappkolonien fra 1852. Han gav kolonien dens første konstitusjon, gjorde slutt på den åttende xhosakrigen og knuste basutoene. Han ble drept under slaget ved Inkerman i Krimkrigen den 5. november 1854. Kenneth Hugdahl. Kenneth Hugdahl (født 15. januar 1948 i Östersund, Sverige) er professor i biologisk psykologi ved Universitetet i Bergen, samt leder for fMRI-gruppen i Bergen/Nasjonalt kompetansesenter i Funksjonell magnetresonanstomografi. Han har også bistilling ved Psykiatrisk Divisjon, Helse Bergen og Haukeland Universitetssykehus Hugdahl forsker på hjernens funksjoner, spesielt hjerneasymmetri, og hvordan dette kan anvendes i forståelse av dysleksi og andre språkrelaterte problemer, samt for forståelse av hørselshallusinasjoner ved schizofreni. Kenneth Hugdahl startet forskning med funksjonell magnet resonans avbildning (fMRI) av hjernen i Norge i 1993 sammen med kolleger fra Universitetet i Bergen og Haukeland Universitetssykehus. Sin utdannelse har han fra Uppsala Universitet i Sverige der han tok doktorsgraden i 1977. Kenneth Hugdahl har publisert over 350 vitenskapelige artikler og 6 bøker. "Psychophysiology: The mind-body perspective, Harvard University Press, 1995 og Brain asymmetry (sammen med Richard Davidson), MIT Press, 2003 og The Two Halves of the Brain (sammen med René Westerhausen) MIT Press 2010. Hugdahls forskergruppe er medlem av The Nordic Center of Excellence in Cognitive Control siden 2007. Priser og utmerkelser. NAVF forskerpris i 1988, Swedish Neuropsychological Society Award i 2006, Helse-Vests Forskningspris i 2006. Han er æresdoktor ved Åbo universitet, 2009 og ble i samme år tildelt European Research Council Advanced Grant Award, som er en av de gjeveste utmerkelser en kan få innenfor EU sine forskningsprogrammer. Audiograf. En audiograf er en helsearbeider med særlig kunnskap om høreapparater og annet audiologisk utstyr og hvordan disse kan tilpasses brukere med ulike former for hørselstap. De fleste audiografer jobber på sykehus, private helseklinikker eller hos leverandører av høreapparater. Utdannelse. Audiografutdanningen i Norge er treårig, og nyutdannede audiografer oppnår etter endt studie en bachelorgrad i audiologi. I dag er det kun Høgskolen i Sør-Trøndelag som tilbyr audiografutdanning. Autorisasjon. Det er Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH) som gir autorisasjon som audiograf. Autorisasjonen skal sikre at audiografen har de nødvendige kvalifikasjoner for yrket. Samarbeid. Audiografer samarbeider nært med andre grupper i helsetjenesten, blant andre ØNHleger, Audiopedagoger, Audiofysikere og andre helseprofesjoner. Det viktigste samarbeidet er naturligvis mellom audiografen og pasienten. Resident Governor of the Tower of London. Resident Governor of the Tower of London er et britisk embete. Mens den formelle kommandanten for Tower of London fortsatt har den eldre tittelen konstabel av Tower, er det embetet i første rekke seremonielt, mens ansvaret for den daglige driften av festningen er overlatt til guvernøren. Guvernøren har residens i Queen's House i Tower. Haukrei kraftverk. Haukrei kraftverk er et vannkraftverk ved Haukereivatnet i Arendalsvassdraget i Fyresdal kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1992. Verket utnytter et fall på 103 meter mellom Fisstøylvatnet og Haukreivatnet. Fisstøylvatnet er en del av Torsdalsmagasinet som hovedsakelig ligger i Valle kommune. Magasinet består av de tidligere vannene Fisstøylavatnet, Hovatnet og Raudvatnet. Det er installert to Francis turbiner på totalt 16 MW. Midlere årsproduksjon er på 49 GWh. Nedslagsfeltet til magasinet er på 151 km² og normalt årstilsig er på 206 millioner m³. Kraftverket er bygget i forbindelse med en eksisterende tappetunnel bygget for Finndøla kraftverk og kraftverket kjøres i samdrift med Finndøla. Eier er Skagerak Kraft. Britisk Kaffraria. Britisk Kaffraria var en tidligere koloni/underordnet enhet i dagens Sør-Afrika som bestod av distriktene rundt dagens King William's Town og East London. Begrepet Kaffraria kommer fra det arabiske ordet "qafir" som ble adoptert i swahili og som betyr «vantroende». Europeerne i Sør Afrika knyttet ved en misforståelse begrepet opp mot svarte bantu-talende folk, så Britisk Kaffraria henspiller dermed på landet hvor de svarte bor. (Se ellers begrepet Kaffer som i dag ses på som et nedsettende begrep for svart afrikaner, i Sør-Afrika) Kaffraria ble brukt om en videre region som bestod av blant andre Britisk Kaffraria. De afrikanske innfødte ble styrt av høvdinger fra rarabe–stammen blant xhosaene. Ngqika (Gaika) var høvding fra 1797 til 13. november 1829, da Sandile overtok som høvding frem til 1. juni 1878. Området ble annektert til den britiske Kappkolonien som Provinsen Queen Adelaide, men allerede den 5. desember ble annekteringen annullert av Kappkolonien. 10. desember ble den omdøpt til Landdistriktet Queen Adelaide. Mellom 1835 og 1847 var Grahamstown dets hovedstad. Området ble igjen annektert til Kappkolonien den 17. desember 1847, denne gang som Britisk Kaffraria–kolonien, og King William's Town ble dens hovedstad. Britisk Kaffraria ble en separat kronkoloni 7. mars 1860, og den ble til slutt innlemmet i Kappkolonien 17. april 1866. Erebus (krater). Et område ved navn Columbia i nærheten av Erebus-krateret Traseen mot sør fra Endurance-krateret mot Erebus Erebus er et nedslagskrater som Mars-roveren "Opportunity" besøkte på Mars mellom Sol 550 (oktober 2005) og Sol 750 (mars 2006). Krateret er lokalisert på Meridiani Planum, ca 2500 meter sør for Vostok-krateret. Erebus er omtrent 350 meter brett, dobbelt så stort som Endurance-krateret. Men det er veldig gammelt og erodert, og det er såvidt synlig fra bakken. Det ser bare ut som endel flate stein-utspring i en sirkel med sand-dyner. Mike Marsh. Michael Lawrence «Mike» Marsh (født 4. august 1967 i Los Angeles) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Marsh studerte ved "University of California" i Los Angeles, hvor han trente sprint. I collegetiden var hans fremste prestasjon en tredjeplass i det amerikanske studentmesterskapet. Under OL 1992 i Barcelona vant han gull på 200 meter, foran namibieren Frankie Fredericks (sølv) og landsmannen Michael Bates (bronse), i tillegg til gull på 4 x 100 m stafett, sammen med lagkameratene Leroy Burrell, Dennis Mitchell og Carl Lewis, foran lagene fra Nigeria og Cuba. Under OL 1996 i Atlanta deltok han igjen på USAs stafettlag, som tok sølv etter at laget overraskende måtte se seg slått av Canada. Friidrett under Sommer-OL 1952. Friidrett under Sommer-OL 1952. Det ble konkurrert i 33 grener, 24 for menn og 9 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1952 i Helsingfors. USA ble beste nasjon med femten gullmedaljer på andre plass kom Tsjekkoslovakia med fire. Langdistanseløperen Emil Zátopek vant tre gull. Ænes. Ænes er en liten bygd ved innløpet til Maurangerfjorden i Kvinnherad kommune i Hordaland, med ca. 100 innbyggere. Ænes har et flott turterreng som er lett tilgjengelig. Viktige næringsveier er turisme, jordbruk og fiskeoppdrett. Det er en minidyrepark på Ænes med laks og husdyr. Lindy Remigino. Lindy John Remigino (født 3. juni 1931 i Elmhurst, Queens, New York) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Under OL 1952 i Helsingfors ble han dobbelt olympisk mester. At Remigino i det hele tatt kvalifiserte seg til OL, kom som en overraskelse. Tidligere år hadde han bare avstedkommet middels sterke resultater, men under uttaksstevnet kom han på andreplass. 100 meter-finalen på Olympiastadion ble en av lekenes mest spennende øvelser. Samtlige seks løpere passerte mållinjen på tider mellom 10,4 og 10,5 sekunder. Først trodde man at jamaicaneren Herb McKenley hadde vunnet, men etter målfoto ble Remigino utropt til vinner. Senere vant Remigino nok en gullmedalje med det amerikanske stafettlaget. Aeronautical Information Publication. Aeronautical Information Publication (AIP) er definert av ICAO som en publikasjon utgitt av, eller med tillatelse av, gjeldende statlig eller nasjonal myndighet og inneholdende luftfartsinformasjon av varig natur som er viktige for flytrafikk. De er utformet slik at de fungerer som en manual som inneholder en grundig redegjørelse for regler, prosedyrer og annen informasjon av viktighet for flytrafikk i landet som omtales. De er vanligvis utstedt av eller på vegne av den sivile luftfartsadministrasjonen. Struktur og innhold i dokumentet er standardisert etter internasjonale avtaler via ICAO. AIPer består normalt av tre deler, – GEN (general), ENR (en route) og AD (aerodrome). Dokumentet inneholder kart; flesteparten av disse er i AD seksjonen hvor alle offentlige flyplasser beskrives med detaljer og kartblad. AIPer blir holdt løpende oppdatert via revisjoner som publiseres fortløpende. Endringer blir publiseringen etter en rotasjon kjent som AIRAC (Aeronautical Information Regulation And Control), hvor det blir publisert en oppdatering per 28 dager. Dette omtales som "Single AIRAC". Publiseringer innenfor 56 dager omtales som "Double AIRAC". Disse publiseringene skal være mottatt i god tid forut for endringer slik at brukere av slike luftfartsdata kan oppdatere sine "flight management systems" (FMS) i god tid før endringene blir gjennomført. Mindre viktige endringer kan publiseres utenfor den normale rotasjonen. I enkelte land er AIPer uformelt omtalt som "Airman's Manual" og som "Air Pilot". Friidrett under Sommer-OL 1956. Friidrett under Sommer-OL 1956. Det ble konkurrert i 33 grener, 24 for menn og 9 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1956 i Melbourne. USA ble beste nasjon foran Sovjetunionen. Den amerikanske sprinteren Bobby Joe Morrow vant tre gull. 100 m. "Betty Cuthbert satte olympisk rekord med 11,4 i forsøksheaten." Akseli Gallen-Kallela. Den finske maleren Akseli Gallen-Kallela (1865-1931) på skitur Akseli Gallen-Kallela (født 26. april 1865 i Björneborg, Finland, død 7. mars 1931 i Stockholm, Sverige) var en finsk maler. Gallen-Kallela er mest kjent for sine dekorative malerier med motiv fra Kalevala, det finske nasjonaleposet, og bildene hans har vært svært viktige for den finske nasjonalidentiteten. Liv og arbeid. Akseli Gallen-Kallela ble født Axel Waldemar Gallén i Björneborg i Finland. Hans far, Peter Gallén, jobbet som politisjef og advokat. Da han var 11 ble han sendt til Helsingfors for å studere på latinskole, fordi hans far motsatte seg hans ambisjon å bli maler. Etter farens død i 1879, deltok Gallen-Kallela i tegneklasse ved den ledende finske kunstskolen. I 1884 flyttet han til Paris for å studere ved Académie Julian. I Paris ble han venner med den finske maleren Albert Edelfelt, den norske maleren Adam Dörnberger, og den svenske forfatter og maler August Strindberg. I 1890 giftet han seg med Mary Slöör. Paret fikk tre barn, Impi Marjatta, Kirsti og Jorma Gallen-Kallela. På deres bryllupsreise til øst-Karelia, begynte Gallen-Kallela å samle materiale for sine avbildninger av Kalevala. Denne perioden er karakterisert av romantiske malerier av Kalevala, som "Ainotriptyken" og flere landskapsmalerier. I desember 1894 flyttet Gallen-Kallela til Berlin for personlig å føre tilsyn med fellesutstilling av sine verker sammen med verkene til Edvard Munch. I mars 1895 mottok han et telegram som fortalte at hans datter Impi Marjatta var død av difteri. Dette var et vendepunkt for hans verker. Hans verker var før romantiske, men etter datterens død malte Gallen-Kallela mer aggressive verker som "Sampos Forsvar", "Joukahainens Hevn" og "Lemminkainens mor". For Verdensutstillingen i Paris i 1900, malte Gallen-Kallela fresker for den finske pavillionen. I disse freskene, tilsynekom hans politiske idéer. Én av slangene i fresken "Ilmarinen Pløyer Slangeåkeren" bærer Romanov-kronen, og prosessen å fjerne slangene fra åkeren var en klar referanse til hans ønske om et uavhengig Finland. Han malte også freskene for Jusélius-mausoléet i Björneborg mellom 1901 og 1903. Freskene ble snart uopprettelig skadet av at hvite flekker tilsynekom, og Jusélius gav kunstnerens sønn Jorma i oppdrag å reparere freskene, som han fullførte like før sin død i 1939. Han finskgjorde offisielt sitt navn til det mer finskklingende Akseli Gallen-Kallela i 1907. I 1909 flyttet Gallen-Kallela til Nairobi i Britisk Øst-Afrika (idag Kenya, med sin familie, men han vendte tilbake til Finland etter et par år, fordi han ble klar over at Finland var hans hovedinspirasjon. Mellom 1911 og 1913 utformet og bygget han et arbeidsverksted og hus ved Tarvaspää, omkring 10 kilometer nord for Helsingfors sentrum. I 1917, tok Gallen-Kallela og hans sønn Jorma del i kampen i fronten i den finske borgerkrigen. Da regenten General Mannerheim hørte dette i 1918, inviterte han Gallen-Kallela til å utforme flaggene, offisielle dekorasjoner og uniformer for det nylig uavhengige Finland. I 1919 ble han utnevnt aide-de-camp for Mannerheim. I 1925 begynte han å utføre illustrasjonene for «Kalevala». Verket var fremdeles uferdig da han døde i Stockholm 7. mars 1931, etter å ha vendt tilbake fra et foredrag i København. I 1961, ble hans verksted og hus ved Tarvaspää åpnet som Gallen-Kallela-muséet som huser noen av hans verker og forskning på Gallen-Kallela. Vought F4U Corsair. Vought F4U Corsair var et amerikansk jagerfly som hovedsakelig ble brukt av den amerikanske marinen under 2.verdenskrig. Flyet var et enseters jagerfly designet spesielt for å ta av fra og lande på hangarskip, med en meget karakteristisk «knekk» på vingene. Denne knekken gjorde at understellet kom forholdsvis langt ned i forhold til flykroppen, og tillot et kort og sterkt understell som var nødvendig for landing på hangarskip. Vingene hadde hengslet feste for å kunne slås opp ved parkering på dekket. Corsair var i produksjon en god stund etter krigen, og det finnes fortsatt en del flygende eksemplarer. Corsair regnes som et av de mest effektive amerikanske jagerflyene som tok del i den andre verdenskrig. Flytypen forbindes stort sett med krigen i Stillehavet, men Corsair ble også brukt i Europa, av Fleet Air Arm, og tok blant annet del i et angrep på Tirpitz 3. april 1944. Den var i produksjon helt til 1952, og tok også del i Koreakrigen og den såkalte «Fotballkrigen» mellom El Salvador og Honduras så sent som i 1969. Duge kraftverk. Duge kraftverk er et vannkraftverk i Siravassdraget i Sirdal kommune i Vest-Agder fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1973. Verket utnytter et fall på 240 meter mellom Svartevatn og Gravatn. Svartevatn er oppdemmet med en 130 meter høy steinfyllingsdam. Vannet reguleres mellom 899 og 780 moh og magasinet inneholder maksimalt 1400 millioner m³ vann. Kraftverket ligger på grensen mellom Forsand og Sirdal kommuner. Det er installert to vertikale Francis turbiner på totalt 200 MW. Midlere årsproduksjon er på 248 GWh. Turbinene er reversible pumpeturbiner og de kan således pumpe vann tilbake i magasinet for lagring av vann for senere produksjon. Etter at vannet har vært brukt i kraftverket, føres det igjennom er 12 km lang tunnel til Gravatn. Eier er Lyse produksjon (41,1%), Statkraft (32,1%), Skagerak Kraft (14,6%) og AEP (12,2%). Kraftverket inngår i Sira-Kvina utbyggingen. O-ring. En O-ring er en endeløs ring med sirkulært tverrsnitt (o-formet). Den blir brukt både som dynamisk og statisk tetning. Det vanligste materialet er nitril gummi, men o-ringer lages i mange ulike gummi- og plastmaterialer. Karol Scheiblers palass. Karol Scheiblers palass (polsk "Pałac Karola Scheiblera") ligger ved Seiersplassen (det tidligere Vanntorget) i Łódź. Det er en av tre palassresidenser i det urbanistiske komplekset Księży Młyn. Palasset ble opprinnelig reist som en beskjeden, enetasjes bygning i 1856, og var fra den tid av fabrikantens faste bosted. På 1860-tallet ble en ny etasje påbygd etter tegninger av Karol Jan Mertsching, og bygningen fikk da en mer representativ karakter. Palasset var den første fabrikantresidensen av denne typen i Łódź. Etter Scheiblers død ble det i årene 1884–1887 ombygd i neorenessansestil etter tegninger av Edward Lilpop fra Warszawa, noe som gav palasset dets nåværende utseende. Bygningen fikk blant annet et asymmetrisk plassert tårn, noe som viser innflytelse fra toskansk arkitektur. Ved hageelevasjonen ble det bygd en risalitt med terrasse. Det stilrike palassindret står i kontrast til den noe beskjedne palassbygningen, skjønt det er ikke like overdådig utsmykket som i Izrael Poznańskis palass. Scheiblers palass skulle først og fremst tjene som bosted, og representative saler finnes derfor kun i første etasje. De er prydet med rikt utsmykkede kaminer og peiser, mens veggene er dekt med vevet stoff, paneler og keramiske plater. I en av salene finnes også vakker mosaikk fra det venetianske verkstedet til Antonio Salviatti. Takene er derimot dekorert med allegoriske malerier. Det svært rike inventaret kommer fra Berlin, Paris og Dresden. Palasset huser i dag Kinematografimuseet ("Muzeum Kinematografii") som viser Łódź’ rike filmhistorie. Eksterne lenker. Scheibler 37452 Spirit. 37452 Spirit er en asteroide oppdaget 24. september 1960 av Ingrid van Houten-Groeneveld sammen med Cornelis Johannes van Houten og Tom Gehrels. Til ære for marsroveren Spirit sine store bistand i utforskingen av Mars, ble asteroiden gitt navnet "Spirit" etter forslag fra oppdagerene. Saurdal kraftverk. Saurdal kraftverk er et vannkraftverk i Ulla-Førrevassdragene i Suldal kommune i Rogaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1986. Verket utnytter et fall på 465 meter fra Blåsjø. Blåsjø reguleres mellom 1 055 og 930 moh. Det er installert to francisturbiner og to pumpeturbiner. Midlere årsproduksjon er på 1 299,98 GWh. De to pumpeturbinene kan pumpe vann tilbake i magasinet for lagring for senere produksjon. Eier er Lyse produksjon, Statkraft, Skagerak Kraft og AEP. Börje Langefors. Börje Langefors, født 21. mars 1915, død 13. desember 2009, var en svensk dataekspert og forsker. Börje Langefors var Sveriges første professor i informasjonsbehandling, særlig ADB, ved Tekniska högskolan i Stockholm i årene 1967–80. Før dette arbeidet han på 1950-tallet ved Saab med tidlig utvikling innen dataområdet, blant annet med Saabs datamaskin SARA. Börje Langefors var toneangivende når det gjaldt fremveksten av administrativ databehandling som et eget universitetsemne, senere ofte benevnt informatikk. Han pekte særlig på brukerens betydning ved databehandling og på behovet av en teoretisk overbygning ved systemutvikling. Begrep som Börje Langefors formulerte eller var med på å spre er for eksempel «dator», «informasjonssystem» og «informatikk». Börje Langefors ble i 1987 utnevnt til æresdoktor i filosofi ved Göteborgs universitet. Sven Salén. Sven Gustaf Salén (født 7. november 1890 i Borås, død 29. oktober 1969 i Kungsholmen, Stockholm) var en svensk reder, konkurranseseiler, visesanger og komponist. Han grunnla Salénrederierna AB og var dets direktør 1922-62. Han hadde også suksess som konkurranseseiler, med bl.a. OL-bronse fra 1936 i seksmetersklassen. I 1927 vant han Gold Cup i Oyster Bay og mottok Svenska Dagbladets gullmedalje. Samme år oppfant han genoaseilet i forbindelse med "Coppa Tirreno" som arrangeres i Genovabukten. Sammen med Evert Taube og borgermester Gunnar Fant stiftet han selskapet Visans vänner. Friidrett under Sommer-OL 1960. Friidrett under Sommer-OL 1960. Det ble konkurrert i 34 grener, 24 for menn og 10 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1960 i Roma. USA ble beste nasjon med tolv gullmedaljer, én mer enn Sovjetunionen. Lekenes dronning ble den amerikanske sprinteren Wilma Rudolph med sin tre gullmedaljer. 200 m. "Wilma Rudolph satte olympisk rekord med tiden 23,2 i innledende rundene." 80 m hekk. "Irina Press satte olympisk rekord med< tiden 10,6 i de innledende heaten." 4 x 100 m stafett. "Det amerikanske laget satte verdensrekord med tiden 44,4 i semifinalen." William Laud. Samtidig portrett av William Laud. William Laud (født 7. oktober 1573, død 10. januar 1645) var erkebiskop av Canterbury og en av Karl I av Englands viktigste støttespillere. Han oppfordret kongen til å tro på monarkens guddommelige rett. På grunn av hans støtte til Karl og det absolutte monarkiet ble han halshugget under den engelske borgerkrig. Kongen led samme skjebne fire år senere. Karriere. Laud ble født i Reading i Berkshire, i en familie av nokså lav stand. Hans far var tekstilhandler, noe Laud var følsom overfor gjennom hele sin karriere. Han gikk på Reading School, og fikk så et stipend for å studere ved St. John's College i Oxford. 5. april 1601 gikk han i kirkelig tjeneste. Hans katolske sympatier og hans antipatier mot puritanisme, kombinert med et stort intellekt og dyktig organisasjonsevne, førte til at han snart ble kjent. Den kalvinistiske fløyen i Den engelske kirke var sterk på det tidspunkt, og Lauds tro på apostolisk suksesjon var vanskelig å svelge for mange. I 1605 måtte han, tildels mot sin vilje, vie Charles Blount, 1. jarl av Devon med en fraskilt kvinne. I 1609 ble han rektor i West Tilbury i Essex. Han steg i gradene, og ble i 1611 president for St. John's College, i 1614 prebendar i Lincoln og i 1615 erkediakon i Huntingdon. Han ble konsekrert som biskop av St David's i 1622, og flyttet til Bath and Wells i 1626 og London i 1628. Takket være beskyttere som George Villiers, 1. hertug av Buckingham og kongen ble han i 1633 erkebiskop av Canterbury og dermed primas for Den engelske kirke. Som andre erkebiskoper i denne perioden var han også involvert i politikk, hvor han konsekvent støttet kongen og Thomas Wentworth, 1. jarl av Strafford. Man mener at han forfattet den kontroversielle "Declaration of Sports" som ble utstedt av kongen i 1633. I 1630 ble han kansler ved University of Oxford, og involverte seg langt mer i driften av universitetet enn de fleste av sine forgjengere. Han gjorde viktige bidrag til nye statutter, som var ferdige i 1636. Fra 1633 til 1645 var han den femte kansleren for Trinity College i Dublin. Høykirkelig politikk. Ordspillet «gi stor pris til Herren, og lite "laud" (ros) til Djevelen» var en advarsel til kongen, som skal ha kommet fra den offisielle hoffnarren Archie Armstrong. I tillegg til det åpenbare ordspillet på erkebiskopens navn, ble det også oppfattet som en henvisning til at Laud var liten av vekst, noe han hadde komplekser for. Laud var en oppriktig anglikaner og en lojal undersått, og må ha blitt frustrert da hans puritanske motstandere anklaget ham for papisme. Strafford så puritanismen som en politik trussel, mens Laud så den som en trussel mot episkopatet. Puritanerne følte også at de var truet, på en tid hvor motreformasjonen gikk sin gang på kontinentet, og tredveårskrigen ikke gikk slik protestantene hadde håpet. Det var uunngåelig at de ville komme til å se Lauds høykirkelige politikk som en negativ utvikling. Hans politikk var også influert av noe annet, nemlig et ønske om uniformitet i kirken. For ham var dette et oppriktig uttrykk for noe han mente lå til embetet, men for motstanderne, selv de som bare hadde minimalt avvikende syn, ble det oppfattet som forfølgelse. Dermed klarte han mot sin vilje å samle støtte for motstanderne av det anglikanske kompromisset. I 1637 ble William Prynne og to andre dømt til lemlesting – avkapping av ørene og brennemerking på begge kinn – for oppviglende snakk. Intoleransen mot presbyterianisme strakk seg til Skottland, hvor den førte til opprettelsen av Covenanters og bispekrigene. Det lange parlamentet i 1640 anklaget Laud for høyforræderi, og han ble fengslet i Tower of London. Der ble han sittende gjennom den tidlige fasen av borgerkrigen. Våren 1644 ble han stilt for rettetn, men saken endte uten at retten klarte å komme frem til en dom. Parlamentet tok saken, og vedtok til slutt en særlov som førte til at Laud ble halshugget på Tower Hill den 10. januar 1645. Han ble benådet av kongen, men dette ble ikke tatt til følge. Han har minnedag på sin dødsdag både i Den engelske kirke og i Den episkopale kirke i USA. Tudorstil. a> er et av de fremste eksemplene på tudorstil. Tudorstil er en periode i engelsk arkitektur. Den regnes som det siste stadiet i engelsk gotikk, og ble utviklet i tudortiden, 1485–1603. Tudorstilen begynnelse var under Henrik VII (1485–1509) den første engelske kongen fra Huset Tudor og stilen fortsatte under Henrik VIII (1509–1547), Edvard VI (1547–1553), Maria I (1553–1558) og Elisabeth I (1558–1603). Den fulgte perpendikulær og gikk forut for engelsk renessanse. Tudorstilen har beholdt sitt tak på engelskmenns stilfølelse, og elementer av den forekommer fortsatt under utvidelser av eldre bygninger og til og med i noen nybygg, men da som nygotikk. Noen definerende trekk var den spesielle tudorbuen, orielvinduer, tudorblått og tudorrose samt større spredning og mer naturalisme i utskjæringer. Noe av det man i moderne tid aller mest forbinder med stilen er bindingsverk i hvitt og svart; i tudortiden var dette først og fremst vanlige menneskers arkitektur, mens finere byggverk ble kalket eller kledd i stein. Kvilldal kraftverk. Kvilldal kraftverk er et vannkraftverk i Ulla-Førrevassdragene i Suldal kommune i Rogaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1986. Verket utnytter et fall på 538 meter fra inntaksmagasin i Lauvastølsvatn. Til inntaksmagasinet hentes det vann fra Saurdal kraftverk, Stovedalsvatnet og Sandsavatnet, som reguleres mellom 605 og 550 moh. Til Sandsavatnet overføres det vann fra Mosvatnet via Hjorteland pumpekraftverk. I tillegg hentes det inn vann fra en rekke bekkeinntak. Blåsjø, som er hovedmagasin, reguleres mellom 1055 og 930 moh. Det er installert fire francisturbiner på totalt 1240 MW (1480 MVA). Midlere årsproduksjon er på 3,51652 TWh. Kraftverket er Norges største målt i installert effekt. Eier er Lyse produksjon, Statkraft, Skagerak Kraft og AEP. Jonathan Davis. Jonathan Houseman Davis (født 18. januar 1971) er vokalist i nu metal-bandet Korn. Han er født og oppvokst i Bakersfield, California, hvor han bodde med sin far og stemor. Han var det siste medlemmet som sluttet seg til Korn, og var tidligere medlem av bandet Sexart. Davis bidro med musikk til filmen "Queen of the Damned", hvor han også spilte en liten rolle. Korn. I tillegg til å være vokalisten i Korn, spiller han også trommer og sekkepipe. Det har blitt sagt at han kunne spille ni instrumenter i en alder av tolv år, inkludert klarinett, fiolin og piano. Davis skriver sanger med hjelp av gitar og andre ymse instrumenter, som glassharmonika og sekkepipe. James «Munky» Shaffer og Brian «Head» Welch var en kveld i 1992 på en nattklubb sammen, og de hadde opprinnelig planlagt å bare bli noen minutter. Planene ble forandret med en gang da et band med navnet Sexart gikk opp på scenen. De var i en intrige med sangeren Jonathan Davis, som møtte Welch og Shaffer etter spillejobben var ferdig. Først ville ikke Jonathan være forsangeren i bandet, men etter å ha rådført seg med en psykolog, som fortalte ham at det ville være dumt å ikke ta jobben, sa han ja. Korn ga ut debutalbumet til bandet med samme navn, "Korn", i 1994. To år senere nådde det sin topp på #72 på Billboard 200. Per dags dato har de gitt ut åtte platinum-sertifiserte studioalbum. Stemmetype. Davis har vist et bredt sortiment av stemmetyper gjennom årenes løp. Hans scat, eller utrolig rask synging og kaudervelskstil, er veldig særegent for Korn. Det er kjent som «korn-jabber». Han skriker, visker, growler, wailer, han har til og med grining i noen av sangene. Han anses for å klare anslagsvis tre oktaver, som gir han muligheten til å nå høye noter på Radioheads sang «Creep». Av og til synger han med en særegen aksent, som ligner på aksenten til Serj Tankian i System of a Down. Mange av hans teknikker kan bli sporet tilbake til avant-garde vokalist Mike Patton. Denne unike kombinasjonen har gjort Davis til et forbilde for mange, med innvirkning på blant annet Evanescences Amy Lee (som han har sunget duett med, i tillegg til Robert Smith fra The Cure) og Corey Taylor fra Slipknot og Stone Sour. Privatliv. Davis har en eldre halvbror, tidligere Adema- og Midnight Panic-vokalist Mark Chavez. Davis hjalp han med å promotere Ademas andre album, «Unstable». Som barn ble Davis seksuelt misbrukt av en nær venn av familien. Sangen «Daddy» handler om misbruk, og det faktum at hans foreldre ikke trodde at det skjedde. Davis hadde astma som liten, han hadde ett nesten dødelig anfall da han var fem år, som gjorde at han måtte bo på sykehuset. Han sa i ett intervju i 2004 at han som barn kom inn og ut av sykehuset ofte. Han har blitt veldig mye bedre nå, og han sier «...pretty much outgrown it.» "(norsk: Jeg har stort sett vokst ifra det)" Davis' tidligste musikalske inspirasjon som barn var Andrew Lloyd Webbers musikal «"Jesus Christ Superstar"». Det var også i hans barndom at han fikk sitt første trommesett og begynte å interessere seg for musikk, som til slutt førte til en livslang lidenskap og en profesjonell karriere som sanger i Korn. Hans favorittband som barn var Duran Duran og The Cure. Han har giftet seg to ganger, i 1998 giftet han seg med sin kjæreste fra videregående, Renee Perez i en seremoni med middelaldersk tema. Sammen fikk de en sønn, Nathan Houseman Davis, men de ble skilt i 2001. 5. oktober 2004, på tiårsjubileet til Korns første album, giftet han seg igjen på Hawaii, denne gangen med en tidligere filmskuespiller med navnet Devon Davis (som tilfeldigvis hadde samme etternavn som ham). I 2005 fikk de et barn, Davis' andre, Pirate Houseman Davis. Davis' tredje sønn, Zeppelin Houseman Davis, ble født 28. april 2007. Davis har vært nykter fra narkotika og alkohol siden 22. august 1998. Han var glad for at han sluttet med det. På bandets Deuce DVD, sier bandkompis David Silveria at han er stolt over Davis for å ha blitt edru. Sykdom. Davis kunne ikke synge på blant annet 2006-versjonen av Download Festival etter å ha blitt lagt inn på et sykehus i London, på grunn av en ukjent sykdom 10. juni. Det ble senere klart at det var ITP, en blodsykdom, som gjorde at legene befalte at Davis ikke skulle spille på flere uker. Bandet håper på å finne nye datoer for konsertene som ble avlyst som et resultat av Davis' sykdom. På grunn av Davis' fravær fra Download Festival 2006, spilte Korn forkortede konserter med flere andre vokaler fra andre band. Blant annet Corey Taylor fra Slipknot/Stone Sour, Matt Heafy fra Trivium, Jesse Hasek fra 10 Years, Benji Webbe fra Skindred, M. Shadows fra Avenged Sevenfold og Dez Fafara fra DevilDriver. Skuespillerkarriere. Davis har hatt en veldig liten skuespillerkarriere. Han hadde en birolle i "Queen of the Damned" som en billettskalperer. Davis spiller Ricky i filmen "Seeing Other People" men han er lite med, og en butikktyv i indiefilmen "The Still Life". Davis mest kjente skuespillerrolle er i den kommende skrekkfilmen "Sin-Jin Smyth" hvor spiller djevelen. Det er også et rykte som sier at Davis kommer til å være med i en annen skrekkfilm kalt "Job", men det er ikke bekreftet ennå. Han har også vært med i mange andre bands musikkvideoer, noen ganger med Korn, andre ganger uten. Han har vært med Korn i Limp Bizkits «Faith», Ice Cubes «Fuck Dying», og i Sugar Rays «Answer the Phone». Han har også vært med i Limp Bizkits «Break Stuff», Videodrones «TY Jonathan Down» (han er også med i sangen), Colds «Give» og i Busta Rhymess «Fire». Pop Scars. Davis startet å designe et slåssespill med populære musikere, inkludert medlemmer av Limp Bizkit, Staind, Marilyn Manson, og Korn selv. Tittelen var "Pop Scars", og hver enkelt kjendis' personlighet skulle bli kopiert inn i spillet, og komiker Marty Emond (Sunglasses After Dark) skulle tegne figurene. Men "Pop Scars" kom aldri videre fra tildig design, så Davis avsluttet prosjektet sent i 2004. Paracoccidioidomicosisproctitissarcomucosis. "Paracoccidioidomicosisproctitissarcomucosis" er et meksikansk goregrind-band. Bandet ble stiftet i Santiago de Querétaro i 1999. Bandnavnet er en kombinasjon av sykdommene paracoccidioidomycosis, proctitis, sarkom og mucosus. Bandet spilte inn og ga ut de to demoene "Cunnilingus" og "Lymphatic Descomposition Esquistosomiasis" i 1999 og 2001, før de ga ut debutalbumet "Satyriasis and Nymphomania" i 2002. Bandet ga ut sitt andre album, "Aromatica Germenexcitación en Orgías De Viscosa Y Amarga Putrefación" i juni 2007. James Nicholl. James «Jimmy» Nicholl (født 1890 i Port Glasgow, død ukjent) var en skotsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Nicholl spilte i Middlesbrough før han ble hentet til Liverpool av manager Tom Watson i 1913. Han fikk sin debut for de røde 24. januar 1914 i bortekampen på The Hawthorns mot West Bromwich, i en kamp Liverpool vant 1-0. Han spilte 14 av de 15 siste ligakampene Liverpool spilte denne sesongen, og scorte 3 mål. Nicholl var også med på laget som tapte FA-Cupfinalen mot Burnley 25. april 1914. Året etter, i sesongen 1914/1915 var Nicholl den eneste Liverpool spilleren som var involvert i samtlige kamper Liverpool spilte i. Han forlot Liverpool etter sesongen på grunn av 1. verdenskrig. Hylen kraftverk. Hylen kraftverk er et vannkraftverk i Suldal kommune i Rogaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1981. Verket utnytter et fall på 68,5 meter fra Suldalsvatnet til havnivå i Hylsfjorden. Suldalsvatnet er regulert 1.5 meter. Suldalsvatnet mottar vann fra blant annet Kvilldal kraftverk. I Hylen kraftverk er det mulig å slippe vann forbi turbinen via en omløpstunnel, ved for eksempel vedlikeholdsarbeid. For at villaksen ikke skal bli villedet inn Hylsfjorden slippes ikke vann ut via Hylen kraftverk i juli og august. Det er installert to Francis turbiner på totalt 160 MW. Midlere årsproduksjon er på 583 GWh. I stasjonshallen har det vært arrangert ulike konserter, blant annet operaoppføringer. Eiere er Lyse produksjon, Statkraft, Skagerak Kraft og AEP. Ryen. Ryen er et strøk i Oslo. Det ligger nord i bydel Østensjø like ved grensen til bydel Nordstrand. Navnet på strøket kommer fra gamle Ryen gård. Ryen gård ble revet i 1983, og lå omtrent der Ryenhjemmet i dag ligger. Ryen er i dag mest kjent for Ryenkrysset, som er et av Oslos veiknutepunkter. Like i nærheten av dette ligger t-banestasjonen Ryen stasjon. T-banen har sine østlige vognhaller på Ryen. Kværnerbyen. Kværnerbyen under bygging, sommeren 2008 Kværnerbyen er et nytt boligområde under utvikling på Kværner Brugs gamle tomt øst i Lodalen i Oslo. Kværnerbyen er et av landets største boligprosjekter og planleggingen har pågått i flere år. I kommuneplanen for 2004 er Kværnerbyen utpekt som et av ni hovedområder for boligutbygging i hovedstaden Opprinnelig var prosjektet planlagt å hete «Quærnerbyen». «Kvernerbyen» ble også vurdert. Etter avstemming i bydelsutvalget endte man opp med dagens form: «Kværnerbyen». Den delen av Lodalen som huser OBOS' boligby-prosjekt avgrenses av Gjøvikbanen i nord, Enebakkveien i øst, Konows gate i sør og av Lodalsbruene i vest. Området der Kværnerbyen anlegges er på folkemunne kalt Kværnerdumpa. Kværnerbyen er planlagt å inneholde 1 600-1 800 boliger, barnehage (i drift fra januar 2008), kontorer, restauranter og forretninger. Parallelt med utbygging av boliger og næringslokaler, blir det også bygget ny infrastruktur i området. Vannspeil gjennom de sentrale deler av området er mest framtredende i så måte. Høsten 2007 flyttet de første beboerne inn i borettslagene Turbinen 1 og Turbinen 2 i Kværnerbyen. I 2008 besluttet OBOS å starte utbyggingen av byggetrinn 2 av boligområdet. Kollektivbetjening. I dag betjener busslinje 32 Kværnerbyen med ny endestasjon opprettet i 2008. Bydelsutvalget Gamle Oslo har ellers fremmet og vedtatt forslag om Kværner togstasjon. Mest relevant er en stasjon på Loenga-Alnabrulinjen eller Gjøvikbanen. Stasjonen vil ha et stort og økende publikumsgrunnlag for Kværnerbyen, søndre Vålerenga, Etterstad og den nye Jøtulbyen. Nils Jørgen Kaalstad. Nils Jørgen «Jøgge» Kaalstad (født 23. januar 1979 i Bærum) er en norsk skuespiller og musikkartist i sjangeren elektronisk klubbmusikk under nanvnet Sideshow Jøgge. Nils Jørgen Kaalstad ar i årene 1985–97 barneskuespiller i Bærum Barneteater. Samtidig spilte han i diverse kortfilmer, samt rollene som "Olaf" i Samfundets Støtter og "Anton" i Det Lykkelige Valg på Nationaltheatret, i henholdsvis 1992 og 1993. Han ble ferdig utdannet ved Statens Teaterhøgskole, våren 2007. Fra 1. januar 2009 er han fast ansatt som skuespiller ved Nationaltheatret. Annet. Under artistnavnet Sideshow Jøgge har Kaalstad, ofte med kollaboratør Olav Brekke Mathisen, vært med på flere plateutgivelser i sjangeren elektronisk klubbmusikk. De ga sammen ut albumet "N*A*O*M*B (Nugatti All Ova Me Butty)" i 2003. Kaalstad og Brekke Mathisen har dessuten laget musikkvideo til «Rollerboy» av Snuten og «The Jaguars» av King Midas. De har også laget diverse reklamefilmer for blant andre Quartfestivalen 2005 og gratisavisa Natt&Dag. Alle filmene har vært animasjonsfilmer. .tel. .tel er et generisk toppnivådomene for internett, godkjent av ICANN som et sponset toppnivådomene. Det er forbeholdt tjenester for «internettkommunikasjon», og gir et supplement til det tradisjonelle numeriske navnerommet for telekommunikasjonstjenester (dvs. telefonnummere). Det er sponset av Telname Limited. I mai 2006 ble det godkjent for å legges til den globale DNS-rota, og TLD'et ble lagt til rotserverne 2. mars 2007. Ettersom noen av den typen tjenester som vil bruke ".tel"-domener også kan utføres via mobiltelefoner, så kan det oppfattes som om det er en viss overlapping i målgruppene til dette og ".mobi"-domenet, som også ble godkjent av ICANN i samme runde. Denne oppfatningen er imidlertid ikke riktig. Enkelt sagt så handler ".tel" om utgivelse av kontaktdata: Telefonnummere, SIP-adresser og så videre. Fokus for ".mobi"-domenet er å sørge for nettsteder og annet innhold utviklet for de brukergrensesnitt man finner på mobiltelefoner og andre håndholdte apparater. Et overblikk over forskjellen mellom de to sTLD'ene kan finnes på ICANN's nettsted på http://www.icann.org/correspondence/mahdavi-to-twomey-04may06.pdf. En for samme TLD-navn, men med en annen struktur, ble gjort av et selskap kalt. Dette forslaget innebar telefonenummer-lignende numeriske identifikatorer. Det ble fremmet motstridende synspunkter, som hevdet at dette enten komplementerte eller kom i konflikt med ENUM. Helt numeriske identifikatorer er ikke tilgjengelig i den versjonen av ".tel" som ble godkjent. Eksterne lenker. T e No Sleep 'til Hammersmith. "No Sleep 'til Hammersmith" er det første konsertalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Albumet kom på førsteplass på UK Albums Chart i Storbritannia. Songbird. Songbird er en fri programvare medieavspiller og nettleser som ble sluppet i versjon 1 (desember 2008). Songbird er bygget på plattformen XULRunner fra Mozilla. Derfor kan Songbird kjøre på Mac OS X, Linux og Windows. For Windows og Mac bruker Songbird en VLC-utvidelse for medieavspilling, og SQLite som lagringsmotor for mediebiblioteket. For Linux bruker den GStreamer-rammeverket isteden for VLC. Historie. Songbirds første offentlige prøveversjon, 0.1, kodenavn «Hilda», ble lansert 8. februar 2006. Dagens 1.0-versjon ble lansert 2. desember 2008. Egenskaper. Songbird finner mediefiler i nettsider. I oktober 2006, er det ikke skrevet noen programmer som benytter eksterne metoder for å hente data om hvilken sang som spiller i øyeblikket, og ingen måte å eksportere eller importere RSS-abonnementer ved hjelp av OPML, en egenskap som er tilgjengelig i fri/åpen kildekode RSS medieavspillere, slik som Juice. Utvidelser. Versjon 0.2 kommer med to utvidelser, en "DOM inspektør" og en "Eksempel-utvidelse". Flere brukerskrevne utvidelser er tilgjengelig via Songbird's nettside. Kjente brukerutviklede utvidelser er: «Qloud Tagging & Search», eMusic integrasjon, iTunes-importør, iPod-enhet, Atistsporing, Bibliotek-organisator, «Audioscrobbler» annonsør, Wikipedia artist-visning, SHOUTcast radio-katalog, «UnPlug», «Adblock Plus», «Taglib» metadatahåntering og «Minimize-to-Systemtray». Utseende. Utseendetema refereres til som «feathers» (engelsk for fjør) i Songbird. 1.0-utgaven kommer med ett hovedtema: Gonzo, som er et tema inspirert av iTunes. Lokalisering. Det er i foreløpig 55 oversettelser av Songbird for 0.2.5 utgaven. Nettleseridentifikasjon. Siden Songbird har en innebygget nettleser, trenger den en «user agent» for å identifisere seg selv. For eksempel svarer Songbird med følgende «user agent» i en engelsk versjon av Windows XP: Mozilla/5.0 (Windows; U; Windows NT 5.1; en-US; rv:1.8) Gecko/20061018 Songbird/0.2. For tjenere ser den altså ut som en Mozilla-klient som kjører Windows XP med en amerikansk engelsk lokaliseringsprofil. Charles ffoulkes. Charles John ffoulkes (født 1868, død 1947) var en britisk historiker. Han var kurator ved Royal Armouries i London, og skrev særlig om våpen og panser fra middelalderen. Han ble utvalgt som kurator av sin forgjender, Harold Arthur Lee-Dillon, og fikk inn i embetet den 1. januar 1913. Under første verdenskrig var han kommandant for en luftvernskanon ved Tower Bridge, som den 19. mai 1918 skjøt ned et Gotha G bombefly, det eneste tyske bombeflyet som ble skutt ned over London under krigen. ffoulkes var en viktig person i den britiske Arts- and Craftsbevegelsen, og var blant annet venn av William Morris. John Dryden. John Dryden (født i Aldwincle, Northamptonshire, død i London) var en innflytelsesrik engelsk poet, litterær kritiker, oversetter og skuespillforfatter som dominerte det litterære liv under restaurasjonen i England i en slik grad at perioden også har i litterære kretser blitt kalt for «Drydens tidsalder». Dryden er mest kjent for sine politiske satirer og for sin bruk av jambiske vers på parrim. Blant hans poetiske verk finnes det satiriske diktet "Absalom og Achitophel" (1681) og blant hans skuespill finnes komedien "Marriage à la Mode" (1671) og "All for Love" (1678); sistnevnte var en omarbeidelse av William Shakespeares "Antonius og Kleopatra". Dryden var en mann som snudde kappen etter vinden i henhold til sine politiske og religiøse meninger. Under kong Jakob II av England konverterte han til katolisismen og mistet da sin tittel som poet laureate (en form for hoffdikter) som han ble utnevnt til ved revolusjonen 1688. Han lå i en feide med poeten Thomas Shadwell. Første år. Dryden ble født i landsbyen Aldwincle (også skrevet Aldwinkle) i nærheten av Oundle in Northamptonshire, hvor hans bestefar på morssiden var "Rector of All Saints". Han var den eldste av fjorten barn av Erasmus og Mary Dryden, som var jordeiere fra lavadelen og som støttet puritanernes sak og parlamentet. Som gutt levde Dryden i landsby i nærheten av Titchmarsh hvor det også er sannsynlig at han fikk sin første utdannelse. I 1644 ble hans sendte til en skole i Westminster som stipendiat hvor hans rektor var dr. Richard Busby, en karismatisk lærer og streng på disiplinen. Westminster School, nylig refinansiert av dronning Elisabeth I av England, var preget av ulike religiøse og politiske strømninger som oppmuntret rojalisme og høy-anglikanisme. Hva enn Drydens svar på dette var respekterte han rektor og sendte senere to av sine egne sønner hit. Mange år etter hans død ble et hus ved skolen æret med hans navn. Som et humanistisk gymnas opprettholdt Westminster et pensum som trente elevene i retorikk og kunsten å presentere argumenter for begge sider i en gitt sak. Denne kunnskap forble hos Dryden og påvirket hans senere skriving og tenking. Pensumet krevde også ukentlige oversettelsesoppgaver som utviklet hans evner som oversetter. Hans år ved skolen var ikke uten hendelser og hans første trykte dikt, en elegi (klagesang) med en sterk rojalistisk følelse ved dødsfallet til hans klassekamerat Henry, lord Hastings, fra kopper, henspilte på henrettelsen av kong Karl I av England som skjedde den 30. januar 1649. I 1650 dro Dryden til Trinity College ved Universitetet i Cambridge hvor han opplevde en tilbakevending til det religiøse og politiske etos fra sin barndom. Rektoren ved skolen var puritaner ved navn Thomas Hill som også hadde vært rektor i hans hjemby. Selv om det er liten informasjon om hans første studentår studerte han sannsynligvis standard pensum bestående av klassikerne, retorikk og matematikk. I 1654 fikk han sin filosofigrad (BA) på toppen av listen over eksamenskandidater for det året. I juni samme år døde hans far og etterlot ham noe land som ga en liten inntekt, men ikke til å leve av. Han kom til London under Oliver Cromwells Protektoratet og fikk arbeid hos statssekretæren John Thurloe. Denne posisjonen kan ha vært et resultat av trykk fra hoffmarskalk Gilbert Pickering som var hans fetter. Dryden var til stede den 23. november 1658 ved Cromwells begravelse sammen med de puritanske poetene John Milton og Andrew Marvell. Kort tid etter utga han sitt første dikt, "Heroique Stanzas" (1658), en lovprisning ved Cromwells død som er både forsiktig og varsom i sitt følelsesmessige visning. I 1660 feiret han gjeninnføringen av monarkiet og hjemkomst til Karl II med panegyrisk rojalistiske diktet "Astraea Redux". Her beskriver han interregnum som en tid med kaos og Karl som den som gjeninnfører fred og orden. Senere liv og karriere. Etter restaurasjonen etablerte Dryden seg hurtig som den ledende poet og litterære kritiker i England og han ga all sin lojalitet til den nye regjeringen. Sammen med "Astraea Redux" ønsket Dryden det nye regimet velkommen med to nye lovprisninger, To "His Sacred Majesty: A Panegyric on his Coronation" (1662), og "To My Lord Chancellor" (1662). Disse smiskende diktene antydet utilslørt at Dryden ønsket at hoffet skulle bli hans velynder, men isteden endte han opp med å skaffe seg et levebrød ved å skrive for utgivere, ikke for aristokratiet, og således for det lesende publikum og allmennheten. Disse og hans andre ikke-dramatiske dikt feiret offentlige hendelser. Det vil si at de var skrevet for nasjonen og ikke for sin egen del, og den laurbærkransete poet, Poet Laureate, som han senere skulle bli, var pliktig å skrive et antall av disse årlig. I November 1662 ble Dryden foreslått som medlem av Royal Society og deretter valgt som medlem. Han var dog ikke spesielt aktiv i samfunnets aktiviteter og ble 1666 utvist for ikke å ha betalt sin skyld. Den 1. desember 1663 giftet Dryden seg med Elizabeth Howard, søsteren til den rojalistiske dramatikeren og politikeren Robert Howard. Drydens arbeid kunne stundom inneholde utbrudd mot ekteskapet, men også lovprisninger om det samme. Det er derfor uklart hvor ømt ekteskapet deres var, men hun kom til å føde ham tre sønner og overleve ham. Da teatrene ble gjenåpnet etter puritanernes forbud kastet Dryden seg i arbeidet med skrive skuespill. Hans første stykke, "The Wild Gallant", kom i 1663 og var ikke spesielt suksessfull, men den skulle komme og fra 1668 var han på kontrakt til å skrive tre skuespill i året for King’s Company hvor han også var aksjeholder. I løpet av 1660- og 1670-tallets ble skuespill hans viktigste inntektskilde. Han viste veg i det som kalles for komedien under restaurasjonstiden hvor hans største suksess var "Marriage A-la-Mode" (1672), foruten heroiske tragedier og rene tragedier, hvor hans største suksess var "All For Love" (1678). Dryden var aldri tilfreds med sine skrivearbeid for teateret og klagde ofte på at hans talenter ble kastet bort på et uverdig publikum. I 1667, omtrent på samme tid som hans dramatiske karriere begynte, utga han "Annus Mirabilis", et langt historisk dikt som beskrev hendelsene i 1666, den engelske seieren over den hollandske flåten og den store brannen i London. Det var et moderne episk verk i pentameter med firelinjete strofer som etablerte ham som den mest fremragende poet i sin generasjon, og var en absolutt nødvendighet for ham for å søke om posisjonen som Poet Laureate (1668) og som kongelig historiograf (1670). Da Den store pesten stengte teatrene i 1665 trakk Dryden seg tilbake til Wiltshire hvor han skrev "Of Dramatick Poesie" (1668), det beste av hans usystematiske artikler og essayer. Dryden forsvarte hele tiden sin litterære virksomhet, og i "Of Dramatick Poesie", det lengste av hans kritiske verker, har form som en dialog med fire figurer – hver basert på en prominent samtidig og hvor Dryden selv som ‘Neander’ diskuterer verdien av klassisk fransk og engelsk drama. Den større delen av hans kritiske verker introduserte problemer som han var ivrig etter å diskutere, og viste arbeidet til en forfatter med en uavhengig sinnelag som følte sterkt for sine tegne tanker, tanker som demonstrerte den store bredden i hans lesning og kunnskaper. Han hadde også sterke meninger om lyrikerens forhold til tradisjonen og den kreative prosessen, og hans beste heroiske skuespill "Aureng-Zebe" (1675) hadde en prolog som fordømte bruken av rim i alvorlige drama. Hans skuespill "All for Love" (1678) var skrevet på blankvers. Drydens største prestasjon var i satiriske vers: den liksomheroiske MacFlecknoe, et personlig produkt av hans år som Poet Laureate, var et smededikt som sirkulerte i manuskript og angrep dramatikeren Thomas Shadwell. Det er ikke en nedsettende form for satire, men heller et som gjør objektet større på måter som er uventede, overførte det tåpelige til poesi. Denne formen for satire ble fortsatt med "Absalom og Achitophel" (1681) og "The Medal" (1682). Hans andre større verker fra denne perioden er de religiøse diktene "Religio Laici" (1682), skrevet fra posisjonen som et medlem av Den engelske kirken; hans 1683-utgave av "Plutarchs Lives Translated From the Greek by Several Hands" hvor han introduserte ordet «biografi» for engelske lesere; og "The Hind and the Panther" (1687) priste han sin egen konvensjon til katolisismen. Da kong Jakob II av England ble avsatt i 1688 under Den strålende revolusjonen nektet Dryden å sverge edene om lydighet for den nye regjeringen og han mistet hoffets gunst. Hans åndsfiende Thomas Shadwell etterfulgte ham som Poet Laureate, og han var tvunget til å oppgi sine offentlige stillinger og matte leve utelukkende av sin penn. Dryden oversatte verker Horatius, Juvenalis, Ovid, Lucretius og Theokritos, en oppgave han fant mer tilfredsstillende enn å skrive for scenen. I 1694 begynte han på det arbeidet som skulle bli hans mest ambisiøse som oversetter, "The Works of Virgil" (1697), og som ble utgitt som abonnement. Utgivelsen av oversettelsen av Virgilius var en nasjonal begivenhet og brakte Dryden den nette betaling av ₤1,400. Hans siste oversettelser kom i bindet "Fables Ancient and Modern" (1700), en serie av episoder fra Homer, Ovid, og Boccaccio, foruten en modernisert tilpasning av Geoffrey Chaucer innfelt med hans egne dikt. Forordet til verket er betraktet som et betydelig litteraturkritisk skrift og ett av de fineste engelske essay. Som en kritiker og som oversetter var Dryden vesentlig i å bringe den klassiske litteraturen til det engelske publikumet. Dryden døde i 1700 og ble gravlagt i Westminster Abbey. Han var subjekt for tallrike lyriske lovprisninger, eksempelvis "Luctus Brittannici: or the Tears of the British Muses; for the Death of John Dryden", Esq. (London, 1700), og "The Nine Muses, Or, Poems Written by Nine severall Ladies Upon the death of the late Famous John Dryden", Esq. (London: Richard Basset, 1700). Omdømme og innflytelse. Dryden var den dominerende litterære skikkelsen i England på sin tid. Han etablerte heroiske vers i engelsk poesi, ved å skrive suksessfulle satirer, religiøse tykker, fabler, epigrammer, lykkeønsker, prologer og skuespill i denne verseformen introduserte han også aleksandriner og tripletter i formen. I sine dikt, oversettelser, og kritikk etablerte han en poetisk språkbehandling og stil tilpasset historisk verseform. Dette ble en modell for hans samtidige og for mye av 1700-tallet. Den mest innflytelsesrike poten på 1700-tallet, Alexander Pope, var meget påvirket av Dryden, og lånte ofte fra ham. Andre forfattere var like påvirket av Dryden og Pope. Det engelske litterære samfunnet følte et betydelig tap ved hans død noe som var åpenbart ved de mange elegier som kom ved anledningen. Pope er kjent for å ha priset Drydens versekunst i hans etterligning av Horatius "Epistle II.i": "«Dryden taught to join / The varying pause, the full resounding line, / The long majestic march, and energy divine»". Samuel Johnson oppsummerte den gjennomgående holdningen med sin bemerkning at «den ærbødighet som hans navn blir uttalt med av hver eneste kultivator av engelsk litteratur, er gitt til ham som en som foredlet språket, forbedret hver mening, og avstemte antallet i engelsk poesi». Han dikt ble lest i vide kretser og er ofte sitert. Johnson notere forøvrig at «han er derfor, med alle sine fortreffeligheter, ikke alltid gripende, og hadde så lite følsomhet i makten over utgytelsen av det rent naturlige at han ikke frambrakte det samme hos andre. Enkelhet ga ham ingen glede». 1700-tallet brydde seg ikke mye om dette, men senere århundre ble dette i økende grad betraktet som en feil. Et av de første angrep på Drydens omdømme kom fra William Wordsworth som klagde på at Drydens beskrivelser av naturlige objekter i hans oversettelser fra Vergilius var langt underlegne i forhold til originalen. Imidlertid, flere av Wordsworths samtidige som George Crabbe, Lord Byron, og Walter Scott (som redigerte Drydens verker), var fortsatt ivrige beundrere av Dryden. Til tross for Wordsworth nedvurdering beundret han flere av Drydens dikt, og hans berømte ode, "Intimations of Immortality", hviler stilistisk på Drydens "Alexander's Feast". John Keats beundret Drydens "Fabler" og imiterte dem i sitt dikt "Lamia". Senere forfattere på 1800-tallet hadde mindre behov for satiriske vers, Pope eller Dryden. "Matthew Arnold" avviste dem som «classics of our prose». Dryden hadde en engasjert beundrer i George Saintsbury, og Dryden opptrådte ofte i sitatbøker, men den neste poeten som fant interesse i Dryden var T.S. Eliot som skrev at han var «en etterkommer av nær alt det beste i poesien fra 1700-tallet» og at «vi kan ikke til fulle eller riktig forholde oss til hundre år med engelsk poesi om vi ikke kan nyte Dryden». Likevel anklaget Eliot i det samme essayet Dryden for å ha en «banal fantasi». Kritisk interesse for Dryden har økt i den senere tid, men som en relativt direkte skribent som William Empson, en annen beundrer av Dryden, som sammenlignet hans «flate» bruk av språket med John Donnes interesse for «ekko og opphold av ord» har hans verker ikke lenger frambrakt tilsvarende interesse som Andrew Marvells eller Donnes eller Pope. Henry Kälarne. Henry Kälarne, før 1940 "Henry Jonsson", født "John Henry Jonsson" (født 12. mai 1912 i Håsjö i Jämtland, død 9. mars 2001 i Stockholm) var en svensk friidrettsutøver. 14. august 1940 satte Kälarne ny verdensrekord på 3000 meter i Stockholm med tiden 8.09,0. For denne prestasjonen ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje i 1940. Henry Kälarne var ansatt ved brannvesenet i Stockholm frem til 1972. Håkan Lidman. Erik Håkan Lidman (født 31. januar 1915 i Göteborg, død 6. juni 2000 i Estepona, Spania) var en svensk friidrettsutøver. Under OL 1936 i Berlin tok Lidman fjerdeplassen på 110 meter hekk med tiden 14,5, slått av Forrest Towns (USA), Donald Finlay (Storbritannia) og Frederick Pollard (USA). Uten amerikanerne på plass var Finlay og Lidman også gullfavoritter foran EM 1938 i Paris. Finlay vant på ny europarekord (14,3) foran Lidman (14,5) og hollenderen Reindert Brasser (14,8). I 1940 satte Lidman ny europarekord med tiden 14,0, en rekord som ikke ble forbedret før i 1956. For denne prestasjonen ble Lidmann tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Det første europamesterskapet etter andre verdenskrig ble arrangert i Oslo i perioden 22.–25. august 1946. De svenske friidrettsutøverne var mesterskapets forgrunnsfigurer. Lidman vant korthekken på tiden 14,6. Under OL 1948 i London kom Lidman til finalen på 110 meter hekk, tolv år etter hans første OL-deltakelse. I finalen endte han på sjetteplass med tiden 14,6. Håkan Lidman ble svenske mester på 110 meter hekk hele fjorten ganger, fra 1934 til 1945, samt i 1947 og 1948. I 1946 stilte han ikke til start i det svenske mesterskapet, fordi han protesterte mot det svenske friidrettsforbundets utestengelse av enkelte utøvere på grunn av brudd på amatørbestemmelsene. Ingrid van Houten-Groeneveld. Ingrid van Houten-Groeneveld (født Groeneveld,) er en nederlandsk astronom. I en felles kreditert trio med Tom Gehrels og sin mann Cornelis Johannes van Houten, var hun en ekstremt travel oppdager av mange tusen av asteroider. Gehrels brukte teleskopet ved «Palomar Observatory» og sendte de fotografiske platene av observasjonene til paret van Houten ved «Leiden Observatory», som analyserte dem for nye asteroider. Trioen er sammen kreditert for oppdagelsen av flere tusen asteroider. To av asteroidene de oppdaget ble til ære for marsroverne "Spirit" og "Opportunity", gitt navnene 37452 Spirit og 39382 Opportunity etter forslag fra oppdagerne. Hun har selv fått en asteroide oppkalt etter seg, 1674 Groeneveld. 1674 Groeneveld. 1674 Groeneveld er en asteroide oppdaget 7. september 1938 av den tyske astronomen Karl Wilhelm Reinmuth i Heidelberg. Til ære for den kvinnelige nederlandske astronomen Ingrid van Houten-Groenevelds store bistand i oppdagelsen av asteroiden, ble asteroiden gitt navnet "Groeneveld" etter forslag fra oppdagerne. Tom Gehrels. Tom Gehrels (født 21. februar 1925 i Haarlem, Nederland, død 11. juli 2011 i Tucson, Arizona) var en nederlandsk-amerikansk astronom. Han har vært med på å etablere Spacewatch-programmet for å finne asteroider i nærheten av Jorden. Han har oppdaget en mengde med kometer, bl.a de periodiske kometene Swift-Gehrels, Gehrels, Gehrels, and Gehrels. Han har også oppdaget over 3000 asteroider, inkludert 1864 Daedalus, 5011 Ptah og 4587 Rees, i tillegg til dusinvis av trojanske asteroider. Gehrels var også en vitenskapsmennene bak «Imaging Photopolarimeter»-eksperimentet ombord på romsondene Pioneer 10 og Pioneer 11 som reiste til Jupiter og Saturn. I en felles kreditert trio med Ingrid van Houten-Groeneveld og hennes mann Cornelis Johannes van Houten, ble han en felles-oppdager av mange tusen av asteroider. Gehrels brukte teleskopet ved «Palomar Observatory» og sendte de f otografiske platene av observasjonene til paret van Houten ved «Leiden Observatory», som analyserte dem for nye asteroider. Trioen er sammen kreditert for oppdagelsen av flere tusen asteroider. To av asteroidene de oppdaget ble navngitt til ære for marsroverne "Spirit" og "Opportunity", gitt navnene 37452 Spirit og 39382 Opportunity etter forslag fra oppdagerne. Under 2. verdenskrig var Gehrels et medlem av den nederlandske motstandsbevegelsen, og han har intervjuet mange overlevende politiske fanger som ble tvunget til å bygge V-1 og V-2 raketter under overoppsyn av Wernher von Braun. Han har hevdet at von Braun har større ansvar og skyld for hard behandling av fanger enn hans «saniterte» biografi påstod. Victoria (krater). Victoria er et nedslagskrater som Mars-roveren "Opportunity" besøkte på Mars fra Sol 951 (september 2006). Krateret er lokalisert på 5.50°W 2.05°S på Meridiani Planum. Opportunity reiste i 21 måneder til Victoria før den nådde kanten av krateret 26. september 2006, ved stedet kallt "Duck Bay". Rundt roveren var der andre geologiske formasjoner med navnene "No Name", "Duck Crater", "Emma Dean", "Maid of the Canyon", og "Kitty Clyde's Sister". Det er også tatt bilder av flere andre detaljer, uformelt gitt navnene "Cape Verde" og "Cabo Frio", og et lite lyst krater ved navn Beagle på motsatt side av Victoria. Victoria kan bli det siste stedet som roveren vil besøke. En av grunnene til det, er at det store, dype krateret vil ta opp mot et år å undersøke skikkelig. For det andre, er det få andre interessante steder i nærheten og andre kratere dypere enn Victoria er så langt som 25 km unna. Navnet. Krateret er navngitt etter «Victoria», et av fem skip som Ferdinand Magellan brukte, og det første skipet som seilte rundt Jorden. Langs kantene av krateret er det mange utspring og detaljer, som er oppkalt etter steder som Magellan oppdaget. Beagle (krater). Beagle er et nedslagskrater (ca 1-2 meter dypt) som Mars-roveren "Opportunity" observerte og tok bilder av på Mars på Sol 855, 20. juni 2006. Krateret er lokalisert på Meridiani Planum, like ved Victoria-krateret. Beagle-krateret er på kanten av ejecta-teppet til Victoria-krateret, med navnet «Victoria Annulus». Navnet. Navnet har to ulike referanser: til ære for skipet HMS «Beagle» som Charles Darwin seilte ombord på, og den europeiske romsonden Beagle 2 som krasjlandet på Mars i desember 2003. Saviem. Saviem var en fransk lastebilprodusent. Navnet er et akronym för "Société Anonyme de Véhicules Industriels et d’Equipements M'"écaniques". Merkets arvtagere er Renault Trucks innenfor lastebilsegmentet og Irisbus innenfor bussegmentet. Saviem ble stiftet i 1955 gjennom sammenslåing av Latil, Somua och Renaults lastebilsdivision. I 1978 ble Saviem slått sammen med Berliet og fikk i 1979 navnet Renault Véhicules Industriels (dagens Renault Trucks). 1967–1977 samarbeidet de med MAN Nutzfahrzeuge. Tidligere hadde de også inngått i samarbeidet De fires klubb sammen med Volvo, DAF och Klöckner-Humboldt-Deutz (Magirus). Merket opphørte å eksistere i 1980. Liste over idrettslag i Alta. Idretts- lag/ foreninger/ klubber i Alta. Alta Magirus. Magirus, egentlig Magirus Feuerwehrwerke, idag Iveco-Magirus, er en tysk produsernt av utrykningskjøretøyer i Ulm. Tidligere produserte de lastebiler under navnet Magirus-Deutz, og senere var de en del av KHD. I dag inngår de i Iveco. Selskapet ble stiftet av Conrad Dietrich Magirus, og selskapet begynte med å produsere utrustning for brannvern. Senere produserte man lastebiler og busser. I 1936 ble de fusjoner med Deutz AG i Köln og ble på 1970-tallet en del av italienske Iveco. I dag eksisterer merket som Iveco-Magirus og Lohr-Magirus, og er avdelingen for utvikling og produksjon av brann- og redningsutstyr innenfor Iveco. John Todd (biolog). John Todd (født 1939 i Hamilton i Ontario) er en canadisk biolog som arbeider innen økologisk design og alternative teknologier. Hovedinteressene er å løse problemer innenfor matproduksjon og behandling av avløpsvann. Han har skrevet en rekke med bøker og vitenskapelige artikler. Han tok B.Sc. i 1961 innen landbruk og M.Sc. i 1963 i parasittologi og tropisk medisin ved McGill University i Montreal (Quebec) hvoretter han gjorde doktorarbeider innen fiskeri og oseanografi ved University of Michigan. Karriere. Han begynte sin karriere med forskning på atferdsøkologi for fisk som amanuensis i etologi ved San Diego State University (1968–1970), hvoretter han arbeidet ved Woods Hole Oceanographic Institution i Woods Hole (Massachusetts) som vitenskapelig assistent. I 1969 Todd og hans kone var med og etablerte New Alchemy Institute for både biologisk grunnforskning og å bruke biologisk vitenskap på teknologi. Todd med kolleger har designet miniatyr økosystemer, nesten selvgående, som bruker økologiske prinsipper for menneskelige formål. I tillegg til å designe og lage prototyper for mat-produserende systemer og samfunnsløsninger, har arbeidet resultert i innovative nye tilnærminger for å behandle kloakk og industrielt avløpsvann. Todd's tilnærming omfatter bruk av mikroorganismer, fisk og planter (fytoremediering). Todd og kolleger har utviklet hva de kaller "living machines", som er økologisk ingeniørteknologi utviklet for å gjenopprette, bevare eller rense kloakk eller annet forurenset vann ved å replicating og fremskynde de naturlige renseprosessene i elver, dammer og myrer. I praksis er en living machine et selvstendig behandlingssystem designed for å behandle et spesifikt avløp ved hjelp av prinsippene for økologisk engineering. It does this by using diverse samfunn av bakterier og andre mikroorganismer, alger, planter, trær, snegler, fisk og andre levende skapninger. John Todd utviklet et veksthus og en avfallsbehandling-fabrikk i Cape Cod som gir rent vann fra kloakk. Bakterier forbruker den organiske kloakken og omdanner ammoniakk til nitrater. Nitratene brukes som mat for alger og gjødsel for andegress. Zooplankton og snegler forbruker algene. Fisk spiser zooplanktonet. Flytende planter suger opp det gjenværende. Bulrushes, cattails og hyacinths gjør giftstoffene harmløse. Trær absorberer tungmetaller. Biproduktene er dekorative planter og minnows, som begge selges. Minnows selges som åte. Vannplanter dyrket i systemets laguner for kloakkbehandling brukes i California, Florida og Mississippi. Todd's "living machine" system gjør det mulig å gjøre alt dette i de kaldere nordlige klimaer. Byen Harwich, Massachusetts begynte å bruke Todd's system i 1990. Todd var New Alchemy Institute's President til 1981. I 1980 var han med på å etablere Ocean Arks International. Han var også med på å etablere Living Technologies Inc., et økologisk design- og byggefirma i Burlington, Vermont. Fra 1999 har han vært forsker og foreleser ved University of Vermont. Mens Todd har gjort mye av sitt arbeid med u-landene i tankene, har anvendelser også for industrialiserte og moderne samfunn blitt del av pakken. Priser. Todd ble profilert i "Inventing Modern America", som ble publisert av Lemelson-MIT Program for Invention and Innovation, hvor historien for utviklingen av hans innovative økologiske avfallsbehandlingssystemer blir fremhevet. Harald Andersson. Ernst Harald Andersson (født 2. april 1907 i Stamford USA av svenske foreldre, død 18. mai 1985 i Nynäshamn var en svensk friidrettsutøver. Han flyttet til Sverige i 1910. Hans beste gren var diskos, men han konkurrerte også i boksing, bandy og vektløfting. I det sivile liv var han politimann i Falun. Meritter. Harald Andersson satte verdensrekord i diskos i 1934 med et kast på 52,42. For denne prestasjonen ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for 1934.Samme år deltok han ved europamesterskapet i Torino, der han vant gull. Han forbedret den svenske diskosrekorden ved flere anledninger i perioden 1930–1935, og var den første svenske kasteren som brøt 50-metersgrensen. Den siste rekorden (53,02) satte han den 13. oktober 1935. Denne rekorden ble stående i 19 år før den ble slått av Roland Nilsson i 1954. Iveco Daily. Daily er en serie nyttekjøretøyer fra italienske Iveco. De finnes i fire generasjoner i utførelser fra 3,5 til 6,49 tonn. Modellen Daily har sitt opphav i varebiler fra italienske Officine Meccaniche (OM). Daily I. Daily I var første generasjon Daily og ble bygget fra 1978 til 1990. Daily II. Iveco Daily II som kassebil Daily II var andre generasjon. Den hadde en omarbeidet førerkabin og forbedringer på motormodellen 8140 med 2,5 liter slagvolum. Facelift. I 1996 kom en etterfølger med foreandringer i utseendet. Motoren 8140 fikk også 2,8 liter slagvolum og ytte 76 kW (103 hk). Motor 8140. Motor 8140 kom fra SOFIM og var kjent fra Sevel-samarbeidet (fantes i Fiat Ducato, Peugeot Boxer og Citröen Jumper) og Renault Master og Traffic og deres varianter under Opel- og Nissan-navnene. Motoren har registerrem, bortsett fra i variantene med firehjulstrekk som har registerkjede som også driver innsprøytningsmpumpen. Hjuldrift. Fra 1989 kom varianter med firehjulstrekk. Bak på den normale femtrinns girkassen kom en fordelingskasse med en spak med valgene 2N (bakhjulsdrift), 4N (firehjulsdrift i høyserie), F (fri) og 4R (lavserie med utveksling 1:2,74 og firehjulsdrift). Med firehjulsdrift og lavserie kunne Daily forsere en bakke med stigning på 100%. Daily III. Iveco Daily III som lastebil I 2000 kom tredje generasjon Daily. Motoren S2000. Opprinnelig fantes tre motoralternativer, alle med varianter av 8140 på 2,8 liter. En variant var en «sugediesel» som ytte 74 kW (90 hk), men denne ble sjelden solgt. En annen var med turbo og ladeluftkjøler, og ytte 81 kW (103 hk). Den siste varianten ytte 92 kW (125 hk) og hadde en "Common Rail"-konstruksjon. Senere kom en ny modell og erstattet 81 kW-utgaven. Kort etter ble den største motoren med en turbolader med variable blader og en ytelse på 107 kW (146 hk). I 2003 kom motoren F1A med 2,3 liter slagvolum og andre generasjons "Common Rail"-innsprøytning, nå i utgaver med 74 kW og 88 kW. I 2004 kom den nye 3-liters motoren F1C basert på F1A med registerkjede og 100 kW eller 122 kW. På dette tidspunktet ble den gamle 8140 fullstendig erstattet. Daily med 8140 kunne også gåes med LPG-drift. Kraftoverføring. Fram til 88 kW-utgaven fikk man en femtrinns girkasse, men de kraftigere modellene kunne også fåes med en sekstrinn girkasse. Modellen kunne også fåes med elektronisk/hydraulisk styrt manuell girkasse og har da benevnelsen AGile. Daily IV. Den nye Daily IV kom i midten av 2006. På designet bidro den kjente italienske designeren Giorgetto Giugiaro, og både utvendig og innvendig fikk bilen nytt utseende. 2,3-liters motoren fikk en turbo med variabel geometri, men denne ble brukt mest til å holde utslippene nede, og effekten forble uforandret. 3-literen fikk derimot en effektøkning på 10 hk, og kunne leveres fra 146 til 176 hk. Firehjulstrekk. Daily IV som lastebil med firehjulstrekk For første gang siden 2000 kom Daily med firehjulstrekk i 2007. Denne utgaven er tatt fram i samarbeid med italienske SCAM, og finnes som enkeltkabiner og dobbeltkabiner med akselavstander på 3050 eller 3400 mm og totalvekter på 3500 og 5500 kg. Fårö. Fårö er en særpreget øy nordøst for Gotland, adskilt fra Gotland av Fårösund. Fårös er 113 km² stor, og er en moreneøy med mange små innsjøer. I de østlige delene av øyen finner man særegne flygesandområder Ulla Hau. I sommermånedene er øyen godt besøkt av turister, inklusive en og annan profilert politiker; den faste befolkningen er kvantitativt mindre, men inkluderte Ingmar Bergman. På Fårö finne også Kutens bensin. Det østligste punkt er Fårö fyrplats med det 30 meter høye fyret Holmudden. Helt inn på 1990-tallet var det forbudt for utlendinger å reise til nordre Gotland og Fårö. Store skilt ved veikanten på flere språk informerte besøkende om dette, og ble håndhevet strengt. Etter at Sverige ble medlem av EU, kunne den svenske regjeringen ikke lengre fortsette denne praksis. GROT. GROT er en samlebetegnelse for greiner og topper og er en form for biomasse. GROT er hogstavfall som ofte blir etterlatt i skogen. Med økende interesse for bioenergi, og høyere priser på biobrensel, har det vært økende interesse for mer utnytting av GROT. Det er to hovedmåter å hente ut denne biomassen. Enten kan man flise opp hogstavfallet i skogen og frakte det ut som flis. Eller man kan bunte hogstavfallet. Buntene har tømmerstokkliknende egenskaper, og fraktes ut på samme måte som tømmerstokker. Man kan deretter flise dem opp sentralisert. Bølgeleder. En bølgeleder er en fysisk struktur som har den egenskap at den leder bølger i en bestemt retning. Ordet bølgeleder brukes oftest i forbindelse med telekommunikasjon, hvor det er snakk om elektromagnetiske bølger, lydbølger eller lysbølger. En fiberoptisk kabel er en bølgeleder som leder lysbølger fra en sender til en mottager. Senderutstyret til en radar bruker «hule metallstenger» til å lede mikrobølger fra senderutstyret til antennen. Prinsipp og teori. Prinsippet med en bølgeleder kan forklares best ved at man kan tenke seg et hult metallrør. Dette røret strekkes fra ett punkt A, til ett annet punkt B langt borte. Dette røret kan bøyes rundt alle de hjørner man trenger for å komme fysisk fra A til B. Hvis man snakker inn i den ene enden av røret, kan man klart og tydelig høre hva som blir sagt i den andre enden. Nesten uavhengig av hvor langt dette røret er, eller hvor mange hjørner dette røret er bøyd rundt. En optisk fiber. Lysbølgene blir reflektert mellom barrierene, og på den måten holdt inne i kjernen Teoretisk sett er det overgangen mellom to medier (en barriere) som er det som leder lydbølgen. For å føre lydbølgen fra A til B, trenger man et medium (f.eks. luft) med en barriere rundt (f.eks. stål). Lydbølgene blir reflektert mellom innerkantene av stålrøret. Ett annet eksempel på dette er en optisk fiber, som har meget rent glass i midten (kjernen) og ett annet materiale rundt (kappen) med en annen brytningsindeks. Her blir lysbølger reflektert i barrierene. Teorien for disse to eksemplene er identisk. Bergman. Bergman er et etternavn, med flere kjente personer som bærer navnet Woodstock (Oxfordshire). Woodstock er en liten by i Oxfordshire i England, omkring 12 km nord for Oxford. Byen deles i to, den gamle og den nye byen, av elven Glyme. Byen har siden tidlig middelalder hatt en tilknytning til den engelske monarken. Navnet er av angelsaksisk opphav, og betyr «lysning i skogen». Dette viser til at kongene tok ut tømmer i området. I "Domesday Book" (1086) nevnes stedet som Wodestock, Wodestok og Wodestole, og var da en kongelig skog. Andre kilder hevder at Alfred den store skal ha oppholdt seg der i 890, og at Ethelred II holdt råd der. Henrik I skal ha opprettet et menasjeri der i 1125. I 1179 ble Woodstock en by da den fikk sitt charter av Henrik II. Denne statusen har stedet beholdt til tross for det lave innbyggertallet. Prinsesse Elizabeth ble holdt som fange i Woodstock. Hun ble da plassert i porthuset til Woodstock Manor, ettersom selve herregården var i for dårlig stand til at hun kunne bo der. I det 17. århundre ble Woodstock svært forandret, etter at hertugen av Marlborough slo seg ned der. Like utenfor Woodstock står Blenheim Palace, hvor Winston Churchill ble født i 1874. Sognekirken, St. Maria Magdalenas kirke har en normannisk dørkarm, og et klokkespill som ringer hver time. Rådhuset er fra 1766 og ble tegnet av William Chambers, og det finnes flere bygninger fra det 17. århundre i sentrum. Chaucer's House var i en periode Geoffrey Chaucers hjem. Byen hadde fra det 16. århundre gode inntekter fra produksjon av hansker. I senere tid er turisme viktigste inntektskilde, spesielt i forbindelse med de mange besøkende til Blenheim Palace. Oxfordshire Museum er plassert i Fletcher's House, en stor historisk bygning i sentrum. Woodstock Palace. Woodstock Palace var en kongelig residens i Woodstock i England. Det ble først omtalt som palass i det 12. århundre, da Henrik I bodde der deler av året, men tilknytningen til monarken går antagelig tilbake til Alfred den store som var der i 890 og Ethelred II som holdt råd der. Omkring 1125 opprettet Henrik I et menasjeri ved palasset. Hans sønnesønn Henrik II likte seg også godt i palasset, og var blant annet der med sin elskerinne Rosamund Clifford. Palasset ble ødelagt under den engelske borgerkrig, og Blenheim Palace ble senere reist på samme sted. Plazas de soberanía. Kart over "plazas de soberanía", Spanias besittelser i Nord-Afrika. "Plazas de soberanía" («Suverenitetsområder») er de nåværende spanske territoriene på fastlandet i Nord-Afrika som grenser til Marokko. De har et samlet innbyggertall på 145 336. Transkontinentalt land. Et transkontinentalt land er et land som tilhører mer enn ett kontinent. Definisjonene som blir brukt kan variere avhengig av hvilke kriterier som blir brukt (enten geografisk eller politisk, økonomisk eller kulturelt). Et eksempel er Russland, som har sin historiske kjerne, så vel som hovedbestanddelen av befolkningen (74%), økonomisk aktivitet og politiske institusjoner (f.eks. hovedstaden) i Europa, selv om det "geografisk" har størsteparten av landet (77%) i Asia. De fleste definisjoner plasserer Russland i Eurasia. Nordvest-Afrika. Nordvest-Afrika eller Nordvestlige Afrika er en variabelt definert region på det afrikanske kontinentet. Betegnelsen brukes vanligvis innenfor diverse områder: geopolitikk, arkeologi, antropologi og genetikk. Betegnelsen foretrekkes vanligvis foran Maghreb og andre navn, muligens på grunn av den kulturelle støtten av disse betegnelsene. Maghreb, Barbareskkysten og Tamazgha er mer eller mindre entydige med Nordvest-Afrika. Sponset toppnivådomene. Et sponset toppnivådomene er et generisk toppnivådomene som er foreslått av en uavhengig virksomhet, som også er ansvarlig for etablering og håndheving av et regelverk med kriterier for registrering av domenenavn innen TLD'et. For eksempel så er TLD'et ".aero" sponset av "SITA", som begrenser registreringer til medlemmer av flytransportindustrien. Det finnes også ikke-sponsede generiske TLD'er som er begrenset av andre kriterier, slik som .edu (utdanningsinstitusjoner i USA), .mil (USA's militære), .gov (USA's regjering), .int (internasjonale organisasjoner) og .biz (kommersielle virksomheter). Fremtidige sponsede toppnivådomener kan finnes under foreslåtte toppnivådomener Bárðarbunga. Bárðarbunga er en aktiv stratovulkan som ligger under isdekket til Vatnajökull-isbreen på Island. Det høyeste punktet ligger 2 009 moh, og er det nest høyeste fjellet i Island, bare rundt 110 m lavere enn Hvannadalshnjúkur. Vulkanen har en 70 km² stor, isfylt kaldera, opptil 10 km bred og omkring 700 meter dyp. Bunnen ligger omkring 1 100 moh. Tilhørende sprekksoner strekker seg 100 km mot sørvest til vulkanen Torfajökull og 50 km mot nordøst til vulkanen Askja. Utbrudd. Fra sprekksonen har det kommet store lavautbrudd. Det største kjente utbruddet var for omkring 8 500 år siden, og la igjen 21-30 km³ lava over 950 km² mot sørvest, et område kalt Þjórsá lava. De største utbruddeen i historisk tid var i 870 og 1477 med større avsetninger av tefra. I tiden etter at Island ble befolket er det beregnet totalt 23 utbrudd i sprekksonen og i selve vulkanen. Mange av utbruddene har gått inn i breen og noen av dem har medført flom, spesielt i nordlig retning. Mars Exploration Rover. NASA sitt Mars Exploration Rover-program (MER) er en pågående robot-ferd som utforsker Mars. Programmet begynte i 2003 da en sendte to marsrovere – Spirit og Opportunity – for å utforske overflate og geologien på Mars. Prosjektet er ledet av Peter Theisinger fra NASA's Jet Propulsion Laboratory og Steven Squyres, professor i astronomi ved Cornell University. De viktigste vitenskapelige målene i programmet er å lete etter og karakterisere et vidt utvalg av stein og jordprøver som en trodde hadde bevis for vann på Mars. Programmet er del av NASA sitt Mars Exploration Program som inkluderer tre tidligere suksessfulle landinger, de to VIking-sondene (Viking 1 og 2) i 1976 og Mars Pathfinder i 1997. Tidslinje. "Se hovedartiklene Spirit og Opportunity" Den 4. januar 2004 kl 05:35 (norsk lokaltid) landet NASA Spirit i Gusev-krateret på Mars, tre uker før tvilling-roveren "Opportunity" (MER-B) landet den 24. januar 2004 NASA i Meridiani Planum. Mars-roverene sine ferder på Mars-overflaten var planlagt å vare 90 sol. Ferdene for begge har fått flere utvidelser og hadde pr 17. november 2006 passert 1000 sol. Romskipets design. Bilde som viser "Opportunity" rover slik den så ut i ferden til Mars Cruise-steget. Steget som ble brukt til reisen til Mars, det såkalte «cruise stage», er veldig likt det som ble brukt på Mars Pathfinder, og er ca 2,65 m i diameter og 1,6 m høyt, inklusive den delen som lander på Mars. Hovedkomponenten er aluminium med en ytre ring av ribber, som er dekket med solcellepaneler, som er ca 2,65 m i diameter. Inndelt i 5 seksjoner, kan disse sørge for så masse som 600W nær Jorden og 200W nær Mars. Varme og isolasjon holder elektronikken til Mars-roveren varm. Et freon-system fjerner varme fra datamaskinen og kommunikasjonsutstyr inne i roveren, slik at disse ikke blir overvarmet. Navigasjon. En stjerne-skanner og sol-sensor ble brukt slik at romskipet visste hvilke orientering det hadde i rommet, ved å analysere Solens og andre kjente stjernes posisjon i forhold til hverandre. Det ble lagt inn minst 6 kursendringer underveis. For å sikre at Mars-roveren ankom Mars på rett plass for landing, bar «cruise stage» med seg ca 31 kg med drivstoff for kursendringer. Kommunikasjon. Romskipet brukte en høyfrekvent X-band radio til å kommunisere med Jorden, som tillot å bruke mindre kraft og en mindre antenne enn tidligere romskip, som brukte S-bandet. Navigatørene sendte kommandoer igjennom to antenner på «cruise stage», en nær Jorden og en som ble brukt nærmere Mars, når signalene ble svakere. Under ferden var romskipet stabilisert i en rotasjon på 2 pr minutt. Periodiske oppdateringer holdt antennene i linje mot Jorden, og solcellene mot Solen. Mars-roverens design. Mars-roverene er seks-hjulede, soldrevne roboter som er 1,5 m høye, 2,3 m brede og 1,6 m lange. De veier 180 kg, der 35 kg er hjulene og støtdempere. Kjøresystem. Hver Mars-rover har seks hjul montert på støtdempere som sørger for at hjulene forblir på bakken, selv om den kjører i tøft terreng. Mars-roveren kan kjøre over hindringer eller ned i hull som er mere enn en hjuldiameter (250 mm) i størrelse. Hvert hjul har også spor, som sikrer at de får grep i myk sand eller klatring over steiner. Hvert hjul har sin egen motor. De to hjulene fremme og bak, har individuelle styrings-motorer. Dette tillater roveren å snu rundt sin egen akse, å svinge uten å gjøre store svinger. Roveren kan motstå en bakke på 45 grader i alle retninger, uten å velte. Men roveren er programmert for å unngå bakker brattere enn 30 grader. Hver rover kan rotere fremhjulene for å grave i terrenget. Den kan da stå stille, mens fremhjulene spinner rundt. Mars-roverene har en toppfart på 50 mm/s. Men gjennomsnittet er 10 mm/s, på grunn av at programvare stopper nemlig roveren hvert 10 eller 20 sekund for å observere og forstå terrenget det nærmer seg. Navnene "Spirit" and "Opportunity". Mars-roverene "Spirit" and "Opportunity" ble gitt sine navn etter en dikt-konkurranse for skole-elever i USA. Den ble vunnet av 9 år gamle Sofi Collis, en russisk-amerikanske skoleelev fra Arizona. I used to live in an Orphanage. It was dark and cold and lonely. At night, I looked up at the sparkly sky and felt better. I dreamed I could fly there. In America, I can make all my dreams come true... Thank-you for the "Spirit" and the "Opportunity" Før dette, under utvikling og bygging av roverene, de var kun kjent som MER-1 ("Opportunity")og MER-2 ("Spirit"). Internt i NASA brukes betegnelsene MER-A ("Spirit") og MER-B ("Opportunity") basert på tidspunktene de to roverene landet. Trivia. Begge Mars-roverene Spirit og Opportunity har deler fra World Trade Center's metall på seg. Til ære for "Spirit" og "Opportunity" sine store bistand i utforskingen av Mars, ble to asteroider gitt navnene 37452 Spirit og 39382 Opportunity. Navnene ble foreslått av Ingrid van Houten-Groeneveld som sammen med Cornelis Johannes van Houten og Tom Gehrels oppdaget asteroidene 24. september 1960. Ruben H. Fleet Museum har også en IMAX-film ved navn «Roving Mars» som viser ferden til både "Spirit" og "Opportunity" på deres ferd til Mars, med originale bilder og filmer. Board of Ordnance. Board of Ordnance var en engelsk og senere britisk myndighet med ansvar for å designe, teste og produsere våpen for British Army og frem til 1830 for Royal Navy. Den fikk også ansvar for produksjon av artilleritog og vedlikehold av kystfort, og produksjon av militære kart inntil Ordnance Survey tok over den oppgaven. Etaten ble opprettet i det 15. århundre, med hovedkvarter i Tower of London. Den ble i 1855 innlemmet i War Office. Ordnance Board. Under boerkrigen viste det seg at British Army hadde for dårlig utstyr, og det ble opprettet en ny etat, Ordnance Board. Den ble opprettholdt som en enhet under Forsvarsministeriet inntil 1990-årene, da den ble omorganisert som Defence Ordnance Safety Group. Arnolt-Bristol. Arnolt-Bristol var en sportsbil bygget av den amerikanske bilprodusenten Arnolt mellom 1954 og 1959. Modellen var designet av italienske Franco Scaglione hos Bertone, og ble bygget som todørs coupé eller cabriolet. For at bilene skulle bli så billige som mulig ble de bygget i stål. Karosseriet ble sveiset til chassiset for å få bilen så stiv som mulig, og bilene ble utstyrt med "BS1MK2"-motorer, som hadde en effekt på 130 hestekrefter. Totalt 142 eksemplarer ble produsert, og bilene selges i dag for omkring kr. 300 000 på auksjon. United States Bullion Depository. United States Bullion Depository er en befestet bygning ved Fort Knox i Kentucky som brukes til å oppbevare en betydelig del av USAs gullreserve, samt til tider andre spesielt verdifulle ting. Det er lagret omkring 4570 tonn gullbarrer der, noe mindre enn i Federal Reserve Bank of New Yorks underjordiske hvelv på Manhattan hvor det oppbevares omkring 5000 tonn for andre nasjoner, sentralbanker og internasjonale organisasjoner. Sagnnotis. Sagnnotis er et utsagn som enten kan bygge på et sagn eller som fremdeles ikke har rukket å anta sagnets episke oppbygning og karakter. Sagnnotisen kan således sies å betegne en sagnfortelling som er mindre enn én episode. For at det skal bli énepisodisk kreves det både en innledning, et poeng og en avslutning. Sagnstoffets anvendelse i tradisjonsmiljøet. Innad i fortellermiljøet er det ikke alltid at en behøver å fortelle sagnene fullt ut. Er de godt kjent holder det å referere til de aktuelle typene. I daglig bruk synes det også å være viktigere for tradisjonsmiløet å diskutere detaljer rundt tolkningen, enten de er av supranormal eller historisk art. Birgit Hertzberg Johnsen har i en studie i tidsskriftet "Norveg" undersøkt hvorledes det lokalhistoriske sagnet om soldaten Anders Solli, som i følge sagnet ble drept av ulver på vei til kirken annen juledag 1612, ble fortalt i sin helhet til tilhørere som ikke var innforlivet med tradisjonen, mens de som var kjent med historien kun refererte bruddstykker av sagnet og diskuterte seg imellom detaljer i fremstillingen.) Det kan således også være snakk om memorater som fremdeles ikke har blitt naturmytiske sagn eller kronikater som ikke har rukket å bli til historiske sagn. Sagnnotisene kan også i utsagns form være med på å fastholde det kognitive kart. Sagnnotisene inngår oftest som brokker av fortellinger i dagligtalen for å videreformidle det lokale kunnskapsforrådet om trosmanifestasjoner, bevisstheten om begivenheter som har skjedd, og for å holde i hevd kunnskaper om stedets geografi. Det er følgelig ikke uvanlig at visse holdepunkter langs veien (merkesteiner, en underlig fjellformasjon, et bunnløst tjern) kan fremkalle slike stadfestinger i fast en funksjonell form som kun fremstår som sagnnotis. Poenget er altså ikke å fortelle historiene underholdende og fullstendig. Den episk oppbygde fortelling med introduksjon, handling og avslutning fremkommer gjerne først når situasjonen blir fremprovosert, f.eks. ved at en folkeminnesamler, som en totalt fremmed for stedets tradisjoner, kommer utenfra og ber om å få høre sagn. I samlinger av muntlig tradisjon finnes det i blant også nedtegnet «fortellinger» som ikke oppfyller kravet til genrébetegnelsen sagn. Det kan være sagn som er i ferd med å bli glemt, eller har vist seg invariante. Det kan også være at påstanden som har levd i samme kortform som sagnnotis over lengre tid uten å ha fått noen episk oppbygning til sagnfortelling. Noen eksempler på sagnnotiser. "Der er steinhelleren hvor han Per ble tatt inn til de underjordiske." "I Ålfjell, fjellet ovafor Fossheim her i Røn, budde det i utgamal tid eit trollpar. Trollet heitte Sjugurd Ålfjell og gygri Guro." "I Tinton, ein ås mellom Etnedal og Sør-Aurdal skal det vera sylv. Ein temmerhoggar fekk sjå sylvet i eit hol i berget ein gong. Men han fann det aldri att." Tamazgha. Tamazgha er en nydannet tamazight-neologisme for området mer kjent som Maghreb eller Nord-Afrika, og omfatter området mellom Middelhavet og elven Niger, fra oasen Siwa til Atlanterhavet. Selv om røttene stammer fra oldtiden, er Tamazgha som stedsnavn moderne. Det dukket opp for første gang i Algerie på 70-tallet. Det er uvisst hvem som opprinnelig fant opp navnet. Noen mener at det var Mouloud Mammeri (1917–1989), mens andre hevder at det var Kateb Yacine (1929–1989). De mest befolkede områdene i Tamazgha er nord i Libya og i Atlasfjellene fra Tunisia til Vest-Sahara. Betegnelsen brukes av berbiske aktivister fordi det ikke finnes noe fellesord som refererer til alle de geografiske territoriene som er befolket med berbere; de lever i flere land, og de er ikke politisk forent. Derfor har navnet blitt skapt for å definere Amazigh- og berbernasjon, selv om betegnelsen sjelden brukes av de ikke-nasjonalistiske berberne. Epipyropidae. Epipyropidae er en liten familie av små sommerfugler som utmerker seg ved at larvene utvikler seg som ektoparasitter på sikader. Denne levemåten er ganske uvanlig mellom sommerfugler, men finnes også hos den beslektede familien Cyclotornidae. Epipyropidene lever i varme områder over hele Jorden nord til midtre USA og Japan, men mangler i Europa. Utseende. Små (forvingelengde 4 – 10 mm), mørke sommerfugler med forholdsvis brede vinger. Kroppen er kort og kraftig. Antennene er fjærformede hos begge kjønn, ofte bredt fjærformede hos hannene. Vingene er vanligvis mørkt grålige, bakvingene av og til bleke. Forvingene er trekantede, bakvingene avrundede med korte hårfrynser. Beina er korte uten påfallende torner. De utvokste larvene er flate med et lite hode som kan trekkes inn i kroppen. De er vanligvis mer eller mindre dekket av et hvitt, voksaktig sekret. Levevis. Epipyropidenes larver lever som ektoparasitter (parasitter som lever på utsiden av kroppen, som lus) på ulike slags sikader (Auchenorrhyncha), spesielt familien lyktebærere (Fulgoridae), men også familiene sangsikader (Cicadidae), Cixiidae og andre. Hunnene legger svært mange (opptil 3000 hos en afrikansk art) knøttsmå egg på vegetasjonen. Fra disse klekkes små, slanke, kjappe, såkalte triungulin-larver med lange bein, som ikke tar næring til seg men leter etter en passende vert. Dersom en sikade slår seg ned i nærheten av disse larvene, griper de den og haker seg fast. Triungulin-larven forandrer seg nå til en tykk, sneglelignende larve med korte bein (men kraftige klør for å holde seg fast) og et lite hode. Denne haker seg fast på oversiden av vertens bakkropp rett under vingene. Det er uklart hva de spiser, trolig er det en blanding av voks og honningdugg som sikaden skiller ut, og hemolymfe (blod) som de suger fra verten. Det ser ut til at verten noen ganger overlever å bli infisert med epipyropide-larver, så de kan ikke regnes som klassiske parasitoider, som dreper vertene sine ved slutten av utviklingen. På den andre siden ser det ut til at mange verter blir så svekket at de dør kort tid etter at sommerfugllarvene har forlatt dem for å forvandle seg til en puppe. Den utvokste larven er dekket av et tykt, hvitt vokslag og står fram som en hvit "svulst" som tyter fram under vingene på verten. Når den er ferdig utviklet, forlater den verten og spinner seg inn i en tett kokong som også er dekket av voks, der den forpupper seg. Puppen borer seg halvveis ut av kokongen før den voksne sommerfuglen klekkes, slik at puppeskallet blit stående igjen i åpningen. Hele utviklingen tar 4 – 8 uker, av dette tilbringes halve tiden som parasitt på sikader. De voksne møllene flyr om natten, men kommer sjelden til lys. We All Together. We All Together er en musikkgruppe fra Peru, dominert av såkalt Beatlesque pop/rock. Bandet gav ut to album første halvdel av syttitallet. Særlig Paul McCartney virker å ha hatt påvirkning på bandet. "We All Together" har covret flere av McCartneys sanger fra hans solokarrière. Blant medlemmene i bandet, var Carlos Guerrero, vokalist og frontfigur. Yeomen of the Guard. The Queen's Body Guard of the Yeomen of the Guard er den britiske monarkens seremonielle livgarde. Den ble opprettet av Henrik VII i 1485 under slaget ved Bosworth Field, og bærer fortsatt uniformer fra tudortiden i rødt og gull. Det er 73 medlemmer av garden, som alle er pensjonerte soldater fra Storbritannias forsvar. Kommandanten for garden, "Captain of the Queen's Bodyguard of the Yeomen of the Guard", er politisk utnevnt, og er alltid identisk med regjeringens Deputy Chief Whip i House of Lords. Yeomen of the Guard har kun en seremoniell rolle. De følger monarken under den årlige skjærtorsdagsseremonien, investiturer, hageselskapene på Buckingham Palace på sommeren og andre tilstelninger. De undersøker også kjelleren under Palace of Westminster før åpningen av Parlamentet, en tradisjon som går tilbake til kruttkomplottet i 1605 da krutt ble forsøkt antent i kjelleren. Den seremonielle undersøkelsen følges av en reell sikkerhetskontroll utført av Metropolitan Police Service. I det 18. århundre var det omkring førti yeomen på vakt på dagtid, og tyve på natten. I 1813 ble antallet kuttet ned, og siden 1837 har de kun blitt innkalt ved behov, alltid med omkring tre ukers forvarsel. De er aktive omkring tretti ganger i året, hvilket betyr at hvert medlem er i tjeneste seks til åtte dager hvert år. Alle medlemmer av garden er mellom 42 og 55 år gamle når de innlemmes. Snittalderen for aktive medlemmer ligger på rundt 60 år. De må ha sersjants grad eller høyere, men kan ikke være offiserer. De må også ha minst femten års tjeneste i forsvaret bak seg. Når de fyller 70 blir de supernumerære (eg. «overtallige»), hvilket betyr at de fortsatt står i rullene og får halv lønn, men ikke innkalles. Det blir omkring fire plasser ledige i året, som fylles av monarken på Lord Chamberlains anbefaling. Medlemmene er unntatt fra jurytjeneste, får gratis reise med jernbanen og kost og losji i forbindelse med tjenesteoppdrag. Yeomen of the Guard blandes ofte sammen med Yeoman Warders i Tower of London, som er en egen styrke med lignende uniformer. Krigstjeneste. Slaget ved Tournai og beleiringen av Boulogne er påført korpsets fane. Vulkansk aktivitet på Island. Island har en høy konsentrasjon av aktive vulkaner på grunn av unike geologiske forhold. Øya har rundt 130 vulkanske fjell, hvorav 18 har hatt utbrudd siden bosetningen av Island begynte. I løpet av de siste 500 år har Islands vulkaner trolig stått for 1/3 av den totale produksjonen av lava på kloden. Selv om utbruddet fra Laki i 1789 produserte den største mengden lava de siste 500 år, var utbruddet fra Eldgjá i 934 og andre utbrudd i den holocenske tidsepoken enda større. Geologer forklarer den høye konsentrasjonen av vulkanske aktivitet i området med Islands plassering på den midtatlantiske ryggen, og at det er et varmepunkt (hotspot) under øya. Island sitter på toppen av skillet mellom den eurasiske platen og den nord-amerikanske platen, og det meste av den vulkanske aktiviteten er konsentrert rundt dette plateskillet, som krysser Island fra sørvest til nordøst. En del vulkanske aktivitet forekommer også i havet utenfor øya, spesielt utenfor sørkysten. Dette inkluderer undersjøiske vulkaner, og også nydannede vulkanske øyer slik som Surtsey og Jólnir. Vulkaner på øya. På den sørvestlige delen av øya: Hekla, Öræfajökull og Snæfellsjökull. Isbreen Mýrdalsjökull ligger på toppen av Katla, Eldgjá og Laki. I de indre og nordlige områdene av øya: isbreen Vatnajökull med vulkanene Bárðarbunga, Grímsvötn og Kverkfjöll. Ellers finner man Krafla, Askja og Herðubreið. I tillegg finner man Vestmannaeyjar-øygruppen utenfor sørkysten, med øya Surtsey som ble dannet under et undersjøisk utbrudd i 1963, og Eldfell på Heimaey som ble dannet i et utbrudd i 1973. Det finnes mange forskjellige vulkantyper på Island. Den mest hyppige typen er sammensatte vulkaner som er spredt over et stort område, og som vanligvis er en del av en kjede med vulkaner. Geotermisk aktivitet. Det er også flere områder på øya som har stor geotermisk aktivitet, slik som den sentrale vulkanen Hengill med Hveragerði, Haukadalur med den velkjente Geysir, og Hveravellir. Prinsehytten. Prinsehytten er en hytte i Sikkilsdalen i Jotunheimen, i privat eie av den norske kongefamilien. Byggingen av hytten ble påbegynt i 1900 og stod ferdig i 1902, da den ble gitt som gave til de svenske prinsene Gustaf Adolf, Wilhelm og Erik. Hytten er tegnet av slottsforvalter Hjalmar Welhaven. Den ble gitt i gave til kronprins Olav da han ble myndig 2. juli 1924, fra den svenske kronprinsen, Gustaf Adolf. Gusev (krater). a> som slanger seg inn i det fra sør Spirit's landingssted (merket med en stjerne) Gusev'"-krateret er et krater som Mars-roveren "Spirit" landet i på Mars i 2004. Krateret er ca 170 km i diameter og ble formet for omtrentlig 3 til 4 milliarder år siden. Et kanalsystem ved navn Ma'adim Vallis renner inn i krateret, og har trolig en gang brakt med seg flytende væsker, eller vann eller is, på et tidspunkt i Mars sin historie. Krateret ser ut til å innehold tykke sediment-lag. Noen eksponerte stein-utspring viser svak lagdeling, og noen vitenskapfolk tror at landformer synlig i det sørlige av krateret der Ma'adim Vallis kommer inn i krateret, minner om geologiske former lik de en ser i jordiske delta. Det kan ta 10-100 000 å danne deltaer av denne formen, noe som indikerer at vannstrømmen har eksistert i lange perioder. Bilder fra romsonder i bane rundt Mars indikerer at det engang har vært en stor sjø nær munningen av Ma'adim Vallis som kunne ha vært kilden til dette vannet. Det er ikke kjent om denne strømmen var sakte og kontinuerlig eller sporadisk med store flommer, eller en kombinasjon av disse. Mere nylig har satellittbilder vist sporene av «støvdjevler» i Gusev-krateret. "Spirit" fotograferte senere en slik "støv-djevel" fra bakken, mars-roveren kan sannsynligvis takke slike vinder for rensingen av solcellepanelene. Navnet. Krateret fikk navnet sitt etter den russiske astronomen Matvei Gusev (1826–1866) i 1976 av IAU. Nubiere. Nubiere er et afrikansk folk i sørlige Egypt og nordlige Sudan, først og fremst i Nubia (selv Kurdofan og Darfur). De fleste bor langs Nilen og særlig vest for Aswan. Det snakkes to språk som begge tilhører den nubiske språkfamilien. Den tradisjonelle oppfatningen er at nubiere deler opphav med tutsiere. I oldtiden ble nubiere avbildet av egyptere som mennesker med meget mørk hud, ofte vist med ringer i ørene og med flettet hår. Oldtidens nubiere var berømte for deres omfattende rikdom, deres handel med Sentral-Afrika og sivilisasjonen i nedre Nildalen, inkludert Egypt, deres dyktighet og deres presisjon med pil og bue, deres alfabet med 23 bokstaver, bruken av gift på pilene, deres store hærer med krigere, avanserte sivilisasjon, og deres århundrelange styre over de forente øvre og nedre egyptiske kongedømmer Nubierne ble kristnet og tilhørte den østlig ortodokse kirken under patriarken i Alexandria. Mange andre tilhørte den koptiske kirken. En gang ble nubierne betraktet som kristendommens sterkeste baser. I dag er nesten samtlige nubiere muslimere. Da Aswandammen ble bygget i årene 1962–1965 ble mange nubiere som bodde der tvunget til å flytte, hovedsakelig mot grensen til Eritrea. Siden da finnes det et stort antall nubiere som ikke lenger har hjemtilhørighet. Nubisk historie. Sfinksen av Taharqa, som representerer den mest kjente nubiske kongen Nubia ble hjemlandet for Afrikas tidligste svarte sivilisasjon med en historie som kan bli sporet tilbake til rundt 2000 f.Kr. via nubiske monumenter og kulturgjenstander, foruten også skriftlige nedtegnelser dokumentert i Egypt og Roma. I antikken var Nubia en land med store naturrikdommer, gullminer, ibenholt, elfenbein, og røkelse som alltid var høyt verdsatt av dets naboland. Nubierne var folket i nordlige Sudan og sørlige Egypt. Med en historie og tradisjoner som kan bli ført tilbake til sivilisasjonene morgen bosatte nubierne langs bredden av Nilen fra Aswan. Langs den store elven utviklet de en av de eldste og største sivilisasjoner i Afrika. Inntil de tapte deres siste kongedømme, Kristne Nubia, hadde nubierne kun fem århundrer tidligere vært de viktigste rivalene til Egypt, den andre store sivilisasjonen i nordøstlige Afrika. Nubierne og egypterne erobret hverandre gjensidig flere ganger i deres historie. Taharqa er den mest velkjente av alle nubiske herskere. Han var sønn og tredje etterfølger av kong Piye, den nubiske konge av Napata som erobret Egypt. Taharqa ble kronet konge en gang rundt år 690 f.Kr. i Memfis. Han hersket over både Nubia og Egypt, og henga seg til mange former for fredelige sysler som gjenreisingen av oldtidens templer i både Egypt som Nubia, og bygde nye helligdommer som det i Kawa. I februar/mars 673 f.Kr. ble en hær sendt av den assyriske kongen Asarhaddon beseiret og nedkjempet av egypterne, men dette var den siste av de egyptiske suksesser. I april 671 f.Kr. var assyrerne tilbake, og denne gangen erobret de Memsis den 11. juli. Taharqa hadde allerede forlatt byen, men hans bror og sønn ble tatt til fange. I nedre Egypt utpekte Asarhaddon de innfødte prinsene som guvernører. En av disse var Necho I, en etterkommer av Tefnakht som bodde i Sais på den vestlige delen av Nildeltaet. I mellomtiden kjempet Taharqa tilbake, okkuperte Memfis i år 669 f.Kr. og tvang prinsene til å underkaste seg. Dette provoserte fram et tredje assyrisk militærtokt, men det ble avbrutt da Asarhaddon døde. Han ble etterfulgt av Asurbanipal som satte i gang et fjerde hærtokt i 667/66, tok Memfis og herjet Theben. Ettersom prinsene var opplagt ikke til å stole på valgte den assyriske kongen den ene som kunne bli betrodd, Necho. Etter Taharqas død i 664 forsøkte hans etterkommer Tantamani å gjenerobre Memfis, men Necho beseiret ham, og selv om han selv ble drept i kampene forble makten i hans familie. Det var hans sønn Psammetik I som forente Egypt og var listig nok til å gi assyrerne det inntrykk av han fortsatt tjente dem etter at de hadde blitt tvunget til å kalle tilbake alle sine soldater da det brøt ut borgerkrig i Assyria i 651 til 648 f.Kr. Taharqa-sfinksen ble funnet i Kawa Sudan og er i dage utstilt i British Museum. Tilstrømmingen av arabere til Egypt og Sudan førte til undertrykkelse av den nubiske identiteten som fulgte etter at det siste nubiske kongedømmet falt sammen i 1900. En betydelig del av den moderne nubiske befolkningen ble fullstendig arabifisert og en del hevder faktisk å være arabere. Alle nubiere har i dag blitt konvertert til islam, og arabisk har blitt deres hovedspråk med tillegg av deres stedegne gammelnubiske språk. Den mest særegne karakteristikk for nubierne er deres kultur: klær, danser og musikk, foruten også det opprinnelige språket. Karol Scheibler. Karol Wilhelm Scheibler (født 1. september 1820 i Montjoie (i dag Monschau) ved Aachen, død 13. april 1881 i Łódź) var den største fabrikanten i Łódź. Scheibler kom fra en evangelisk-augsburgsk tysk familie. Faren hans eide en tøyfabrikk i Tyskland. Karol lærte seg yrket i England og praktiserte senere i Belgia, Frankrike, Skottland og Nederland. I 1848 reiste han til Polen, og ble direktør i et bomullsspinneri hos sin onkel Fryderyk Schlösser i Ozorków. Hans selvstendige fabrikantkarriere skjøt fart etter bryllupet med Anna Werner i 1854. Hennes far eide tøyfabrikker i Zgierz og Ozorków samt en sukkerfabrikk i Leśmierz. Annas medgift var dobbelt så stor som Scheiblers formue. Den samlede summen, støttet opp av en rekke lån, gav ham muligheten til å åpne sin første fabrikk i 1855 – et fullstendig mekanisert spinneri. På kort tid omgjorde han bygningene sine til det mest moderne tekstilfirmaet i Łódź. Med Karol Scheiblers virksomhet begynte en helt ny epoke i Łódź’ historie, og sikret byen ledelse innenfor tekstilindustrien i Europa. Han skapte et enormt industriimperium, bestående av komplekset ved Wodny Rynek («Vanntorget», i dag Seiersplassen), Księży Młyn og bebyggelsen langs Wincenty Tymienieckis gate helt frem til Piotrkowska-gaten. Karol Scheibler var også filantrop. Både han selv, og etter sin død også hans kone Anna Werner, sønnen Karol Wilhelm samt datteren og svigersønnen Matylda og Edward Herbst, la ut store summer til veldedighet og støttet finansielt byggingen av skoler, sykehus og kirker. Scheibler ble gravlagt på Den gamle kirkegård i Łódź i Scheiblers kapell. Scheibler Scheibler Scheibler Sikkilsdalen. Sikkilsdalen er en dal i Nord-Fron kommune i østlige deler av Jotunheimen. Sikkilsdalen brukes som beiteland for hester om sommeren. Hjalmar Welhaven. Polhøgda, tegnet av Welhaven i 1902 Hjalmar Welhaven (født 26. januar 1850, død 18. april 1922) var en norsk arkitekt og slottsforvalter, sønn av dikteren Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, gift med Margrethe Backer Welhaven. To av hans barn ble profesjonelle kunstnere: Astri Welhaven Heiberg og Sigri Welhaven. Welhaven studerte ved Den kongelige tegneskole i Kristiania i 1870, og fikk deretter sin arkitektutdannelse ved den tekniske høyskole i Hannover i perioden 1871–73. Fra 1875 etablerte Welhaven eget arkitektkontor, med spesialitet innen trebygninger i sveitserstil. Han ble fra 1883 slottsforvalter for kong Oscar II, en stilling han bekledte i 30 år. Stillingen innebar blant annet vedlikehold og forbedringer ved Slottet, Bygdøy kongsgård, Oscarshall og Skinnarbøl. I 1892 tok Hjalmar Welhaven initiativ til å bygge Skimuseet. Han hadde en stor, privat skisamling, og denne ble grunnstammen i det nye museet. Den nubiske ørken. Bruddstykke av den nubiske ørken, sett fra verdensrommet Den nubiske ørken er i den østlige delen av ørkenen Sahara, og strekker seg over 407 000 km² av det nordøstlige Sudan, mellom Nilen og Rødehavet. Denne uttørkede regionen, hovedsakelig en sandsteinslette, har mange elveleier som sprer seg mot Nilen. Det er praktisk talt ikke noe nedbør i den nubiske ørken, og det er heller ingen oaser der. Den tradisjonelle befolkningen i området er nubiene. Verdens tidligst kjente arkeoastronomiske megalittiske monument ble konstruert i Nabta Playa i den nubiske ørken i det sørlige Egypt. Nubiske Kasakhstans geografi. Deler av Kasakhstan (øverst) and Kirgisistan nederst. Innsjøen oppe i bildet er Balkhasjsjøen. Kasakhstan ligger i Sentral-Asia, nordvest for Kina. Med et areal på rundt 2 717 300 km² er Kasakhstan mer enn dobbelt så stort som de fire andre sentralasiatiske republikkene til sammen. Landet grenser mot Turkmenistan, Usbekistan og Kirgisistan i sør, Russland i nord, Russland og Kaspihavet i vest og Xinjiang i Kina i øst. Topografi og drenering. Det er stor topografisk variasjon innen Kasakhstan. Det høyeste punktet, Khan Tengri-fjellet i Tian Shan-kjeden, er 7 010 meter høyt. Mange av toppene i fjellkjedene Tian Shan og Altai er snødekte året rundt, og smeltevann herfra er kilde til de fleste av Kasakhstans elver. Med unntak av Tobyl, Esil, og Ertis er alle Kasakhstans elver del av et elvesystem inne i landet. Enten renner de til isolerte vann og innsjøer (som Kaspihavet) eller de forsvinner inn i steppene og ørknene i sentral- og sør-Kasakhstan. Mange av elvene og innsjøene er sesongavhengige, de fordamper om sommeren. De tre største innsjøene er Balkhasjsjøen, en innsjø i øst som er delvis ferskvann og delvis saltvann, og Kaspihavet og Aralsjøen, som begge ligger delvis inne i Kasakhstan. 9,4 % av landområdet i Kasakhstan består av blandet steppe og skog eller skogløs steppe, primært i nordlige og vestlige deler. Mer enn tre fjerdedeler av landet, inkludert hele det vestlige området og mesteparten av det sørlige, er enten delvis ørken (33,2 %) eller ørken (44 %). Terrenget her er bart og erodert, med store sanddyner i Kysylkum og Moyunkum-ørknene. Det meste av landet ligger mellom 200 og 300 meters høyde, men langs kysten av Kaspihavet ligger noen av de lavest beliggende områdene på Jorden. Klima. Kasakhstan er det største landet i Sentral-Asia, men har et klima som er lite variert. Bare Kaspihavet og Aralsjøen har en viss påvirkning på klimaet, elles er det stort sett bare kontinentalt steppeklima. Aktau på østkysten av Kaspihavet har mindre enn 150 mm nedbør i året, med vind over 15 m/s (stiv kuling) mer enn 80 dager i året. Flere tiår med kunstig vanning har tappet Aralsjøen, som nå nesten er forsvunnet helt. I tillegg til å øke temperaturvariasjonene i området har dette ødelagt både økonomien og de økologiske forholdene i området. De nordlige steppene får en del regn- og tordenbyger om sommeren, og har en årlig normalnedbør på rundt 500 mm. De sørlige delene av fjellområdene, inkludert Almaty, har ofte en våtere periode fra mars til mai etterfulgt av tordenbyger tidlig på sommeren. Temperaturene i landet varierer mye i løpet av året, fra 40 °C om sommeren og -50 °C om vinteren, og ofte er det mye vind. Vinteren er skyet og kald, og de fleste steder får ofte temperaturer under -10 ºC. Av og til kan en fønvind strømme over fjellene og gi stigende temperaturer. Denne vinden kan derimot bli kraftig i enkelte smale daler, som Dzjungarskij i nordøstlige områder av Almaty, og her kan vinden komme opp i 45 m/s. Om sommeren kan det bli svært varmt i de lavereliggende områdene, mens områdene i høyden har behagelige temperaturer. Miljøproblemer. Miljøet i Kasakhstan har blitt alvorlig skadet av menneskelige aktiviteter. Det meste av vannet er forurenset av industri, sprøytemidler og gjødsling, og i noen områder, radioaktivitet. De mest synlige skadene har blitt gjort på Aralsjøen, som helt opp til 1970-tallet var større enn noen av De store sjøene i Nord-Amerika (med unntak av Øvresjøen). Sjøen begynte å krympe raskt på grunn av en kraftig økning av kunstig vanning og andre inngrep på de to eneste elvene som fyller sjøen, Syr-Darja og Amu-Darja. I 1993 hadde Aralsjøen mistet rundt 60 % av volumet sitt, og dermed blitt brutt opp i tre deler som ikke lenger hadde forbindelse. Redusert saltinnhold og ødelagt habitat tok livet av fisken i sjøen, og den en gang så aktive fiskeindustrien gikk dukken. Den tidligere havnen Aralsk ligger nå 60 km fra vannkanten. Den drastiske reduksjonen i vannmasser har økt temperaturvariasjonen i området, noe som igjen har påvirket landbruket. En større påvirkning er riktignok den salt- og sprøytemiddelholdige jorden som vinden bærer med seg så langt bortefra som Himalaya og Stillehavet. Denne sanden steriliserer effektivt jordbruksområdene, og ting kan tyde på at salt, sprøytemidler og kunstgjødsel også påvirke menneskene rundt Aralsjøen. Spedbarnsdødeligheten i området nærmer seg 10 %, mot 2,7 % i landsgjennomsnitt. Som en kontrast har vannet i Kaspihavet steget jevnt siden 1978, uten av forskere har kunnet forklare helt hvorfor. I nordenden av sjøen har mer enn 10 000 kvadratkilometer i Atyrauprovinsen blitt oversvømt. Eksperter anslår at om vannstanden fortsetter å øke i samme tempo vil kystbyen Atyrau sammen med 88 andre befolkede områder, samt mange av Kasakhstans oljefelter, ligge under vann i 2020. Forurensning fra industrien er til stor bekymring i Kasakhstans større industribyer, hvor aldrende fabrikker pumper ut store mengder ufiltrert forurensning i luften og grunnvannet. Den tidligere hovedstaden, Almaty, er spesielt utsatt, delvis på grunn av eksplosjonen i privatbilisme etter Kasakhstans uavhengighet. Den største miljøtrusselen i Kasakhstan kommer fra radioaktiv stråling, spesielt i Semipalatinskregionen i nordøst, hvor Sovjetunionen testet nesten 500 atomvåpen, 116 av dem over bakken. Ofte ble slike prøvesprengninger gjennomført uten å evakuere lokalbefolkningen, mange ganger fikk de heller ikke beskjed om at de foregikk. Selv om prøvesprengningene tok slutt på 1990-tallet sliter befolkningen fortsatt med stråleforgiftning, fødselsdefekter, alvorlig anemi og leukemi. VfL Osnabrück. VfL Osnabrück er et tysk idrettslag fra byen Osnabrück som tilbyr basketball, tennis, fotball, gymnastikk, svømming og bordtennis. Herrenes fotballag gjenopprykket til 2. Bundesliga etter sesongen 2006/2007. Eksterne lenker. Osnabrück Apollo 1 Hills. Apollo 1 Hills er tre spredte fjelltopper lokalisert inne i Gusev-krateret på Mars. De ble fotografert fra lang avstand av marsroveren "Spirit". De er oppkalt til minne om astronautene som døde i brannen ombord i romskipet Apollo 1. IAU har ennå ikke offisielt bekreftet navnene på disse fjellene etter navnene på astronautene. Michelangelo Antonioni. Michelangelo Antonioni (født 29. september 1912, død 30. juli 2007) var en italiensk modernistisk filmregissør. Hans filmer har inspirert mange nålevende regissører, og han vant Gulløven i 1983 og ble tildelt en æres-Oscar i 1995. Etter han fikk hjerneslag i 1995 ble han delvis lammet og mistet evnen til å snakke. Han døde samme dag som en annen kjent regissør, Ingmar Bergman. Filmer. Han debuterte med filmen "Cronaca di un amore" i 1950 og han fortsatte å være aktiv i over femti år, frem til hans siste film i 2004. To av hans filmer, "Blow-up" og "L'Avventura" ble nominert til Oscar. "Blow-up" vant Gullpalmen i 1967. Younis Mahmoud. Younis Mahmoud (født 2. mars 1983 i Irak) er en Irakisk fotballspiller som spiller spiss på fotballaget Al-Gharafa i Qatar. Han er også kaptein på det. 29. juli 2007 ble han asiatisk mester da slo 1-0 i finalen til det Asiamesterskapet i fotball. Younis Mahmoud ble sammen med s Naohiro Takahara, og s Yasser Al-Qahtani toppscorer i Asiamesterskapet i fotball med fire mål. Niels Hausgaard. Niels Hausgaard (født 31. august 1944) er en dansk sanger, sangskriver og satiriker. Han er bosatt i Hundelev, Vendsyssel. Siden 1970-årene er han kjent for sine sanger og underfundige komikk – typisk levert med en humoristisk og lun blanding af menneskekunnskap og mer eller mindre venstreorientert samfunnssatire. Denne er typisk kommet til uttrykk i de mange showene han i en rekke år har opptrådt med rundt omkring i Danmark. Opprinnelig er Hausgaard meget kjent for å tale vendelbomål – i de senere år dog i mindre utpreget grad. Priser. I 2006 fikk han Gelsted-Kirk-Scherfig-Fondens kulturpris på 25 000 kr, som han gav videre til Dagbladet Arbejderen. Han fikk også i 2006 Otto Gelstedprisen på 65 000 kr. Jan Engervik. Jan Engervik (født 23. april 1946) er en norsk visesanger fra Lindesnes kommune, han spiller gitar og synger. Han har gjendiktet mange av den danske satirikeren og låtskriveren Niels Hausgaards viser til Lindesnes-dialekt, blant annet "Først ei halltime mot veggen" og "Tias krav". I tillegg til å ha et stort repertoir av Sørlandsviser er Jan Engervik en fremragende tolker av Evert Taubes viser. Engervik har prioritert levende opptredener og er mye på farten med sin gitar. I tillegg driver han Engerviks Fiskemat på Furuholmen i Lindesnes kommune. Diskografi. I tillegg bidrar han som en av flere artister på Chrysopolomidae. Chrysopolomidae er en artsfattig familie av sommerfugler som bare er kjent fra Afrika. De har sneglelignende larver i likhet med familien sneglespinnere (Limacodidae), og navnet "Afrikanske sneglespinnere" har blitt foreslått for familien. Lite ser ut til å være kjent om denne gruppen. Utseende. Kraftig bygde, middelsstore sommerfugler med brede, mer eller mindre avrundede vinger, gjerne lysbrune på farge, ofte med mørkere flekker eller tverrbånd. Marit Lange. Marit Ingeborg Lange (født 22. januar 1943) er kunsthistoriker som var mangeårig leder ved Nasjonalgalleriets Maleri- og skulpturavdeling, nå seniorforsker samme sted. Hun tok dr. philos.-grad ved det humanistiske fakultet ved UiB i 1996 med avhandling med tittel "Harriet Backer". Marit Lange er gift med professor Magne Malmanger. Ludwik Geyer. Ludwik Geyer (født 7. januar 1805 i Berlin, død 21. oktober 1869 i Łódź) var en forretningsmann og en av pionerene innen utviklingen av tekstilindustrien i Łódź og i Polen, og bygde den første dampdrevne tekstilfabrikken i Kongress-Polen. Geyer kom fra en fabrikantfamilie fra Sachsen. Faren hans, Adam, eide en bomullsfabrikk i Neugerzdorf ved Löbau i Oberlausitz. Ludwik fullførte Akademiet i Berlin og begynte å arbeide i farens fabrikk. Forretningen gikk imidlertid ikke særlig bra. I 1828 reiste familien til Łódź, som mange andre familier fra Stor-Polen, Schlesien, Sachsen og Tsjekkia, lokket av byens muligheter. Geyer begynte med et beskjedent trykkeri, men med sine ferdigheter begynte fabrikken snart å utvikle seg raskt. I 1885 begynte han å bygge et nytt, stort mekanisk spinneri og veveri, som med tiden ble kalt «Den hvite fabrikk». I motsetning til de andre fabrikkene i byen var fabrikken nemlig gipset og malt hvit. I sin tid var Ludwik Geyer den største forretningsmannen i Łódź. I 1839 fikk fabrikken hans Polen og Russlands første dampmaskin. Slik begynte mekaniseringen av tekstilindustrien i Łódź, og røykfylte fabrikkpiper ble et av byens kjennemerker. Av forskjellige grunner gikk forretningen inn i en økonomisk krise på 1850-tallet. Dette resulterte i at Geyer ikke hadde ressurser nok til å konkurrere med den nye fabrikantstjernen Karol Scheibler, som åpnet et enormt spinneri i 1855. Den sakte med sikre nedgangen varte i om lag ti år. Den polske bank krevde nedbetaling av lånene Geyer hadde tatt opp. Men det største nederlaget for Geyer var den amerikanske borgerkrigen i 1861. Bare de økonomisk mest stabile fabrikantene kunne overleve «bomullssulten» etter at den amerikanske bomullseksporten til Europa opphørte. Ludwik Geyer døde som bankerott i 1869 og ble gravlagt på Den gamle kirkegård i Łódź. Til tross for at fabrikantkarrieren ble et nederlag, satte Ludwik Geyer dype spor etter seg i Łódź’ historie. Byens utvikling i årene 1830–1860 var til en viss grad hans fortjeneste. Ved å forbedre teknikken og innføre nye maskiner (særlig dampmaskinene) bidrog han dessuten til industriutviklingen i Polen. Til tross for at Luwik Geyers familie opprinnelig var tysk, oppfattet familiemedlemmene seg som polakker. Robert Geyer, Ludwiks barnebarn, ville i 1939 ikke frasi seg sin polskhet og ble av den grunn skutt ned av Gestapo i sin villa ved Piotrkowska-gaten 280. Geyer Geyer Geyer Geyer George Thomas Napier. George Thomas Napier (30. juni 1784–16. september 1855) var en britisk general og guvernør i Kappkolonien. Han sluttet seg til British Army i 1800 og utmerket seg under John Moore og Arthur Wellesley, hertugen av Wellington i halvøyskrigen. Han mistet sin høyre arm under stormingen av Badajoz. Napier ble generalmajor i 1837 og generalløytnant i 1846. Han var guvernør og øverstkommanderende for hæren i Kappkolonien fra 1839 til 1843. Det var under ham at slaveriet ble avskaffet og boerne trakk seg ut av Natal. Han ble tilbudt, men takket nei til, stillingen som øverstkommanderende i India etter slaget ved Chillianwalla og også stillingen over den sardinske hæren i 1849. Napier ble general i 1854. Han døde i Genève i Sveits den 16. september 1855. Hans selvbiografi, "Passages in the Early Military Life of General Sir GT Napier", ble publisert av hans sønn, general WCE Napier, i 1885. Anomoeotidae. Anomoeotidae er en artsfattig familie av tropiske sommerfugler som hører til overfamilien Zygaenoidea. Det er kjent ca. 50 arter. De ligner bloddråpesvermere (Zygaenidae) og ble tidligere regnet til denne familien. Vann-, avløp- og renovasjonsanlegg i Norge. Vann-, avløp- og renovasjonsanlegg i Norge (VAR) administreres av "Teknisk etat" innenfor hver kommune i landet. Ofte har flere kommuner gått sammen og etablert interkommunale selskaper. Bergen. Gullfjellet vannverk med Espeland vannbehandlingsanlegg forsyner 87 000 innbyggere. Jordalsvatnet vannverk forsyner 43 000 innbyggere. Svartediket vannverk tar vann fra Svartediket og Tarlebøvatnet. Omkring 53 000 innbyggere i Bergen sentrum får vannet sitt herfra. Kismul vannverk tar vannet fra Ulvvatnet for å forsyne omkring 33000 innbyggere. Bergen har 20 renseanlegg, hvorav Holen renseanlegg, Knappen renseanlegg og Flesland renseanlegg er de største. Kommunen arbeider med planer om nye, moderne anlegg. Frøya. Frøya kommunale vannverk distribuerer ved hjelp av "Pumpestasjon Kirkdalsvannet" drikkevann fra Kirkdalsvatnet til 80 prosent av kommunens innbyggere. Hamarvik vannverk er et privat vannverk som distribuerer vann til husstander på Sør-Frøya. Hamarområdet. Hias renser avløp fra 50 000 personer i kommunene Hamar, Løten, Ringsaker og Stange. Overføringen fra Brumunddal skjer via to 12,5 km lange sjøledninger i Mjøsa. Slam fra avløpsrensingen behandles til biomasse som omdannes til gjødsel og jordforbedring til landbruk og grøntarealer. Hias forsyner 49 000 personer med drikkevann fra Mjøsa. Vannverket består av Hamar vannbehandlingsanlegg og Stange vannbehandlingsanlegg. Norsk Avfallshåndtering (NOAH). På Langøya utenfor Holmestrand driver Norsk Avfallshåndtering et deponi for farlig avfall fra hele landet. Oslo, Bærum, Asker og Røyken. Vestfjorden avløpsselskap (VEAS) kom i drift i 1984 og ligger på vestsiden av Bjerkås i Røyken. Renset kloakkvann slippes ut i Oslofjorden 900 meter fra land via en avløpstunnel som går opptil 90 meter under havoverflaten. Vanndypet er opptil 40 meter. VEAS er et interkommunalt selskap som eies av kommunene Oslo, Bærum og Asker. Renseanlegget er et kjemisk og biologisk anlegg med nitrogenfjerning. Anlegget var opprinnelig et direktefellings anlegg for fosforfjerning. Det biologiske rensetinnet ble tatt i bruk i 1994. Nye Bekkelaget renseanlegg (BRA) sto ferdig i 2001 og er et biologisk avløpsrenseanlegg med nitrogenfjerning. BRA eies av Oslo kommune, men drives av en privat driftsoperatør; Bekkelaget Vann AS (BEVAS). Anlegget behandler 40 millioner kubikkmeter avløpsvann i året som slippes ut i Bunnefjorden. Trondheim. Ladehammeren renseanlegg er et fjellrenseanlegg som renser avløpsvann fra 115 000 personer i østre deler av Trondheim by. Renset avløpsvann slippes ut på 42 meters dyp i Trondheimsfjorden. Høvringen renseanlegg behandler avløpsvann fra 150 000 personer i sentrum og sør- og vestlige bydeler i Trondheim. Renset avløpsvann slippes ut på 48 til 65 meters dyp i Trondheimsfjorden. Jonsvatnet er hovedvannkilde for Trondheim og Malvik, og Leirsjøen er reservekilde. Drikkevannet renses i Vikelvdalen vannbehandlingsanlegg (VIVA). Tønsbergfjordens Avløpsutvalg - TAU. TAU renser avløpsvann fra kommunene Tønsberg, Nøtterøy og Re før det slippes ut i Tønsbergfjorden. I tillegg behandles kloakkslam fra Stokke og Tjøme kommune. Nærmere 60 000 personer er tilknyttet anlegget. I tillegg kommer det like mye forurensning fra 4 store næringsmiddelbedrifter; Findus, Nortura(Gilde), Tine Meierier og prior Eggprodukter. Cato Holtet. Cato Holtet (født 3. mars 1963) er en tidligere norsk fotballspiller. Han ble toppscorer for Kongsvinger i 1987 med elleve mål. Vidar Sanderud. Vidar Sanderud (født 14. desember 1961) er en tidligere norsk fotballspiller. Arnfinn Engerbakk. Arnfinn Engerbakk (født 22. mars 1964) er en tidligere norsk fotballspiller. Engerbakk spilte for Kongsvinger i tolv eliteseriesesonger (1986 til 1997). Han var en anvendelig spiller, og opptrådte både som spiss, midtbanespiller og høyreback. Han spilte totalt 223 eliteseriekamper og scoret 33 mål. Arnfinn Engerbakk fikk med seg fire kamper for, samtlige i 1987. Norge slapp inn bare ett mål i løpet av disse kampene, men han scoret ingen selv. Caleb Francis. Caleb Francis (født 8. februar 1968 på Mauritius) er en tidligere norsk fotballspiller. Caleb Francis spilte for Lillehammer FK (LFK) frem til han var 17 år og er en av LFKs mest profilerte spillere. Etter dette gikk ferden videre til toppfotball i Kongsvinger hvor han spilte i tilsammen åtte sesonger og laget over 20 mål i eliteserien i fotball. I tillegg til karrieren i Kongsvinger, spilte Francis spiss for Bryne i 1. divisjon fotball for herrer et par sesonger. Her scoret han hele 60 mål på 118 kamper, og ble blant annet toppscorer i denne ligaen i 1997. På slutten av sin karriere gikk Francis til Ullkisa hvor han spilte i 2½ år, før han til slutt gikk til Larvik Fotball, der han var i 1½ år. Francis har etter den aktive karrieren vært trener for blant annet IL Runar Fotballs A-lag. Han jobber nå som lærer, på Ra Ungdomsskole, ved siden av å være aktiv i fotballen. André Krogsæter. André Krogsæter (født 12. mai 1961 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte 128 seriekamper for Lillestrøm og scoret 45 seriemål. Han var med i den norske OL-troppen i 1984 og spilte i tillegg til fire A-landskamper, også kamper for U21-, G19-, og G16-landslagene. Han ble historisk da han scoret alle fire målene i LSKs 4-1-seier over Vålerenga i cupfinalen 1985. Peregrine Maitland. Peregrine Maitland (6. juli 1777–30. mai 1854) var en britisk soldat og koloniadministrator. Han var født i Long Parish House i Hurstbourne i Hampshire og var den eldste av de fem sønnene til Thomas (død 1798) og Jane Maitland. Han sluttet seg til Grenadier Guards 15 år gammel og utmerket seg i slaget ved Waterloo. Maitland ble utnevnt til viseguvernør av Øvre Canada i 1818 og støttet Family Compact som dominerte provinsen. Han forsøkte å begrense og reformere proamerikanske tendenser i kolonien og motstod kravene til radikale i regjeringen. Hans tid i Øvre Canada endte i 1828 da han ble utnevnt til viseguvernør i Nova Scotia hvor han tjente fra 1828 til 1834. Maitland dro til India og ble øverstkommanderende for hæren i Madras i 1836 hvor han ble værende i to år. Han ble guvernør i Kappkolonien i 1844, men ble fjernet under xhosakrigen. Henry Pottinger. Sir Henry Pottinger, 1st Baronet (3. oktober 1789–18. mars 1856), var en anglo–irsk soldat og koloniadministrator som ble den første guvernøren i Hongkong. Pottinger ble født i Mount Pottinger som på den tiden var et landbruksområde utenfor Belfast i Irland. Han var sønn av Eldred Curwen Pottinger og Anne Gordon. Han studerte ved Belfast Royal Academy. Han dro til Bombai i 1801 og sluttet seg til British East India Company i 1806. Han kjemper i Mahrattakrigen i 1809 som løytnant. Pottinger utforsket senere mye av landet mellom India og Persia og ble residerende administrator av Sindh i 1820. Han hadde senere den samme stillingen i Hyderabad. Pottinger gifet seg med Susanna Maria Cooke i 1820, og de fikk en sønn, Frederick, i 1831 som skulle bli beryktet for sine sammenstøt med bushrangere som politi–inspektør i New South Wales i Australia. Pottinger ble den andre britiske administratoren av Hongkong den 12. august 1841 og den første guvernøren av Hongkong 26. juni 1843. Han var guvernør til 8. mai 1844. Før denne utnevnelsen ledet Pottinger en marine som skulle beseire Yishan ved Humen. Som utsending for Storbritannia forhandlet han frem betingelsene i Nankingavtalen (1842) som gjorde slutt på første opiumskrig med det kinesiske Qingimperiet. I sin korte periode som guvernør etablerte Pottinger utøvende og lovgivende forsamlinger, hvor den ene diskuterte politiske saker, mens den andre satte sammen lovgivning. Men forsamlingene var ikke samlet ofte, og dette gav Pottinger makt til å bestemme politikken. Mens han var guvernør, ble Hongkong den viktigste havnen for opiumshandelen i Kina. Mot slutten av sin tjeneste mistet Pottinger støtten fra lokale britiske handelsmenn og ble isolert. Han forlot Hongkong den 7. mai 1844. Pottinger ble medlem av Det kongelige råd i 1844 og ble guvernør i Kappkolonien i 1847 og også i Madras samme år. Han ble forfremmet til generalløytnant i 1851. Han døde etter å ha pensjonert seg på Malta i 1856. Bolsena-korporalet. a>. som en del av feiringen av Corpus Christi. Bolsenakorporalet som oppbevares i et rikt utstyrt relikvarium i domkirken i Orvieto er et klede knyttet til et mirakel tilsvarende liksvøpet i Torino, dog ikke på langt nær så berømt. Et "korporale" er en hvit alterduk som alterkalken er plassert på under utøvelsen av nattverden. Rødlige flekker på duken viser på nært hold profilen av et anskt lik den som tradisjonelt brukes til å fremstille Frelseren. Opprinnelsen til flekkene sies å komme av et oblat som gjennom et mirakel ble blodige i hendene på en prest som tvilte på transsubstansiasjonen og forrettet nattverd i Bolsena som ligger ikke så langt fra Orvieto. Under Corpus Christi-feiringen, som er en av de viktige offentlige helligdagene i Orvieto, bæres Bolsenakorporalet i prosesjon rundt i byen under store fanfarer. Miraklets status. Det såkalte «Bolsenamiraklet» er ikke offisielt anerkjent av den romersk-katolske kirken, selv om det er ansett som en privat åpenbaring for den tvilende presten. De historiske bevis er annenhånds vitneutsagn, og tradisjonen er på ingen måte konsekvent. Historiske henvisninger. Billedteppe som beskriver miraklet i Bolsena som en del av paraden i feiringen av Corpus Christi i Orvieto. Pave Urban IV nevner det ikke i bullen hvor han stadfester Corpus Christi-feiringen, på tross av at legenden om miraklet har sitt utgangspunkt i hans tid og at dets forkjempere hevder at miraklet var av avgjørende betydning for ham da han stadfestet feiringen. Pave Urban IVs samtidige biografer er tause: Muratori, "Rerum Italicum scriptores" og Thierricus Vallicoloris beskriver i sin bok om pavens liv alle begivenheter fra pavens opphold i Orvieto i detalj. Han beskriver pavens hengivenhet for å lese til messen og for gjennomføringen av Corpus Christi-feiringen uten nevne Bolsenamiraklet. Bolsenamiraklet er nevnt i inskripsjonen på en rød marmorplate i St. Christina-kirken og er derfor av senere dato enn kanoniseringen av Thomas Aquinas (1328). Den eldste kjente nedtegnelsen av miraklet er en fremstilling utført i emalje som pryder forsiden av relikvariet som ble laget i tidsrommet 1337–1339. I 1344 henviser pave Klemens VI i et sammendrag til Bolsenamiraklet med ordene "propter miraculum aliquod" («på grunn av et mirakel») (Pennazzi, 367); Gregor XI, gir i et sammendrag av 25. juni 1337, en kort redegjørelse for miraklet. En rekke henvisninger til det er funnet senere (1435) i prekener av domenikanerpredikanten Leonardo Mattei fra Udine. Sistnevnte sier imidlertid ikke, slik som den lokale legenden hevder, at presten tvilte på Kristi nærvær i oblaten og vinen, men kun at noen dråper fra begeret falt på korporalet. For øvrig forekommer tilsvarende legender om blodflekkete korporaler ofte i legendesamlinger, også av tidligere dato enn på 1300-tallet og opptrer samtidig med de store nattverds-polemikkene på 800-tallet og 1100-tallet. Philip Hinchcliffe. Philip Hinchcliffe (født 1. oktober 1944) er en britisk TV-produsent, som er mest kjent for ha vært produsent på BBCs science fiction-serie "Doctor Who" i 1970-årene. Hans første store prosjekt var som manusredigerer på "Alexander the Greatest" (1971). Hinchcliffe gikk på Slough Grammar School og Pembroke College i Cambridge. Han tok over som produsent av "Doctor Who" etter Barry Letts i 1974 og den første historien han ble kreditert som produsent på er "The Ark in Space". Han hadde forberedt seg på denne jobben ved å følge Letts under produksjonen av den forrige historien, "Robot". Den første sesongen produserte han stort sett manus som var bestilt av det forrige produksjonsteamet og det var ikke før i den neste sesongen at hans innflytelse kunne ses i serien. Hinchcliffe og manusredigerer Robert Holmes forandret en del på serien. Den ble mørkere og mer voksen med en gotisk atmosfære påvirket av skrekkfilmene fra Hammer Films. Dette er spesielt fremtredende i historier som "Pyramids of Mars" og "The Talons of Weng-Chiang". Mens Hinchcliffe var produsent, mottok BBC klager fra Mary Whitehouse, som var styreleder i National Viewers' and Listeners' Association. Hun klagde på at serien ikke passet for barn og at den kunne traumatisere dem. NVLA hadde vært kritiske til serien siden begynnelsen av 1970-årene, men klagene nådde høydepunktet da den Hinchcliffe-produserte historien "The Deadly Assassin", hvor Goth prøver å drukne Doktoren, ble vist. Selv om BBC offentlig forsvarte serien, ble Hinchcliffe flyttet til thrillerserien "Target" i 1977. Den nye produsenten, Graham Williams, fikk beskjed om å gjøre serien mindre skummel. Hinchcliffe skrev også bøker basert på "Doctor Who"-historiene "The Keys of Marinus", "The Seeds of Doom" og "The Masque of Mandragora" for Target Books. Etter "Doctor Who" jobbet Hinchcliffe på flere serier, inkludert "Taggart", "Private Schulz" og "The Last Musketeer". Datteren Celina Hinchcliffe er en programleder som jobber på sportsprogrammer hos BBC. Cyclotornidae. Cyclotornidae er en liten familie av små sommerfugler som bare finnes i Australia. De utmerker seg ved en meget spesiell livssyklus, der larvene først er parasitter på dvergsikader eller bladlopper, og så på maur som kommer for å samle honningdugg fra disse. Utseende. Små (forvingelengde rundt 7 mm), grå møll med smale, avrundede vinger. Kroppen er kort og kraftig, antennene ganske lange og trådformede. Det første larvestadiet ligner skrukketroll, de senere larvestadiene som lever i maurtuer er fargesterke, brede og flate Levevis. Hunnene legger tallrike (opptil 1400) små egg på planter som er angrepet av dvergsikader (Cicadellidae) eller bladlopper (Psyllidae). De små, skrukketroll-lignende larvene oppsøker sikadene og suger hemolymfe (blod) fra dem. Noen ganger dør ofrene, andre ganger ikke. Etter en tid spinner larven seg inn i en kokong og forvandler seg til en sterkt farget, flattrykt, kortbent larve som stiller seg opp i en U-formet positur med bakenden pekende oppover. Sikadene blir besøkt av maur av slekten "Iridomyrmex" som samler honningdugg fra dem. "Cyclotorna"-larvene skiller ut et stoff som er svært tiltrekkende for maurene, og maurene bærer dem tilbake til tua. Der fullfører larven sin utvikling ved å spise av maurenes larver og pupper. På grunn av stoffet de skiller ut får de være i fred for maurene. Når larvene er ferdig utviklet, kryper de ut av tua og forvandler seg til en puppe utenfor. Sigve. Sigve er et guttenavn som betyr «seier» og «tre». "Navnestatistikk": personer i Norge heter Sigve. (Kilde: Statistisk Sentralbyrå) Emile Baron. Emile Baron (født 17. juni 1979 i Fish Hoek, Western Cape i Sør-Afrika) er en sørafrikansk fotballkeeper som spiller for Supersport United i hjemlandet, Sør-Afrika. Baron startet sin karriere i Hellenic FC, men ble i 1999 kjøpt opp av den norske klubben Lillestrøm SK. Han spilte i klubben fra 1999 frem til 2004 før han etter å ha mistet lagledelsens tillit bestemte seg for å dra tilbake til hjemlandet og Kaizer Chiefs. Han spilte 114 kamper for Lillestrøm i Tippeligaen og ble i 2000 tildelt Kniksenprisen for beste keeper i den norske toppdivisjonen. Han har spilt fire landskamp for, men har vært i landslagstroppen flere ganger uten å ha sluppet til. The Real Thing. The Real Thing er en norsk-svensk souljazzgruppe med base i Oslo. Etter saxofonisten Sigurd Køhns plutselige dødsfall i 2004, lå The Real Thing i dvale inntil 2010, da bandet gjorde et comeback. Medlemmene i bandet er Paul Wagnberg på Hammond B3 orgel, Staffan William-Olsson på gitar, Torstein Ellingsen på trommer, og Dave Edge på saxofon. Kvartetten har utgitt åtte album. Debuten kom i 1992 med albumet "The Real Thing". Blant de mest populære utgivelsene er "Live" (med «Waffle Shuffle» og «Horsefeathers»), "Pleasure Is An Attitude" (med «Mmm...Aahh...») og "Deluxe" (med «Ingen där»). Gruppen ble startet i 1992 med Carl Størmer på trommer. Torstein Ellingsen tok over for Størmer i 1995, og Børre Dalhaug tok over for Ellingsen i 1998. Ellingsen returnerte i 2010, med engelske Dave Edge som Sigurd Køhns arvtager. The Real Things musikk består for det meste av originalt materiale. Musikken kombinerer innflytelser fra amerikansk Blue Note-jazz (representert av musikere som Jimmy Smith, George Benson, og Wes Montgomery) og elementer fra moderne populærmusikk. Resultatet er en blanding av genre som swing, blues, funk og rock. Robert Henry Wynyard. Robert Henry Wynyard (24. desember 1802–6. januar 1864) var koloniadministrator i New Zealand, viseguvernør i provinsen New Ulster (26. april 1851–7. mars 1853), regjeringsadministrator og overoppsynsmann av Provinsen Auckland (12. juli 1853–5. januar 1855). I to perioder (3. januar 1854–6. september 1855 og 3. oktober 1861–desember 1861) var Wynyard regjeringsadministrator siden generalguvernøren i New Zealand var borte. Som administrator åpnet Wynard det første parlamentet i New Zealand den 24. mai 1854. Wynard ble raskt konfrontert med kravene fra det nye parlamentet om at en ansvarlig regjering skulle innføres umiddelbart. En resolusjon ble vedtatt 2. juni som støttet dette kravet, fremlagt av Edward Gibbon Wakefield. Men Wynyard nektet og hevdet at kolonikontoret ikke hadde nevnt ansvarlig regjering i sine sendinger. Det utnevnte utøvende rådet på New Zealand rådet mot å innføre en ansvarlig regjering, og i mellomtiden sendte Wynyard en utsending til London som ba om rettledning. Wynard tilbød så å inkludere noen valgte medlemmer fra parlamentet i det utøvende rådet, og den 1. august krevde parlamentet fullstendig makt til å utnevne ministere. Wynyard nektet, og alle de tre medlemmene i rådet gikk av. Wynyard stengte dermed parlamentet i to uker. 31. august utnevnte han Thomas Forsaith, Edward Jerningham Wakefield og James Macandrew til det utøvende rådet, men da parlamentet møttes igjen, la det frem et mistillitsforslag mot disse tre. Parlamentet møttes den 8. august 1855, og nå hadde Wynyard fått instruksjoner fra kolonikontoret om å innføre ansvarlig regjering. Heldigvis for Wynyard ankom den neste guvernøren, Thomas Gore Browne, den 6. september og avløste Wynyard for hans plikter. Wynyards andre periode som administrator var mye mindre hendelsesrik. Han fungerte også som guvernør i Kappkolonien for George Edward Grey to ganger, fra 1859 til 1860 og 1861 til 1862. Wynyard døde i Bath i England i 1864. Stein Gran. Stein Gran (født 20. oktober 1958 i Oslo) er en tidligere norsk fotballspiller. Han spilte fem landskamper mellom 1979 og 1984 og var med i den norske troppen under OL 1984 i Los Angeles. Arve Seland. Leif Arve Seland (født 12. desember 1963 i Arendal) er en tidligere norsk fotballspiller. Seland spilte 12 mellom 1984 og 1987 og scoret 1 mål, mot i en treningskamp i 1984. Han var også med i den norske troppen under OL 1984 i Los Angeles. Han ble toppscorer i 1. divisjon med i 1986 med 12 mål. På grunn av hofteproblemer måtte han avslutte karrieren allerede som 26-åring. Han har siden måttet bytte ut begge hoftene, og er i dag ansatt som trenerkoordinator og talentutvikler i Lillesand IL og. Mediemakt.no. Mediemakt.no var en nettavis av og for ungdom, som ble lansert 8. mai 2007. Nettavisen var støttet av Sosial- og helsedirektoratet, og bak nettavisen sto 23 forskjellige ungdomsorganisasjoner. Prosjektet Ung Mediemakt ble avsluttet i desember 2008, og nettsiden ble da lagt ned. Bakgrunn. Mediemakt.no samarbeidet også med All Different – All Equal (Europarådets ungdomskampanje for mangfold, menneskerettigheter og deltakelse), Involve Yourself, Ung.no og Si;D. Innhold og bidrag. Mediemakt.no dekket et bredt spekter av saker som angår ungdom innenfor kategoriene innenriks, utenriks, kultur, sport, reise og media. Bidragene ble levert av ungdom fra de forskjellige organisasjonene, i tillegg til andre unge skribenter. Mediemakt.no fulgte Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Håvard Storbæk. Håvard Storbæk (født 25. mai 1986) er en norsk fotballspiller som spiller for FK Haugesund fra 2012. Han har tidligere spilt for Nybergsund IL-Trysil, Østre Trysil FK og Trysil. Den 14. juli 2008 ble det klart at Håvard Storbæk forlater Nybergsund til fordel for Odd Grenland etter sesongslutt. Storbæk fikk også tilbud fra HamKam og Strømsgodset, men valgte til slutt Skiens-laget. Storbæk er en anvendelig spiller som har spilt både midtbane og kant. Foran sesongen 2011 er han også i følge Odd-trener Dag-Eilev Fagermo også aktuell som back. Handley Page. Handley Page Ltd. er en britisk flyprodusent, mest kjent for produksjon av bombefly og passasjerfly. Firmaet ble grunnlagt i juni 1909 av sir Frederick Handley Page. Handley Page ble kjent for sine bombefly under den første verdenskrig. I mellomkrigstiden produserte firmaet også passasjerfly, og under den andre verdenskrig produserte de bombeflyet Handley Page Halifax. I juni 1948 tok Handley Page over Miles Aircraft. Handley Page opphørte i 1970. Rupert Murdoch. Keith Rupert Murdoch (født 11. mars 1931) er en australskfødt amerikansk statsborger. Gjennom selskapet News Corporation, som han har kontroll over aksjemajoriteten til og er styreleder og administrerende direktør i, styrer han et omfattende globalt medieimperium. Han startet med aviser, magasiner og tv-stasjoner i sitt fødeland Australia, og fortsatte med omfattende investeringer i mediebedrifter både i USA og Storbritannia, men også i resten av verden. De senere årene er han på global skala blitt den ledende aktøren innenfor satellitt-tv, filmindustrien, på internett og i andre typer mediaindustri. Han er en av få industriledere som kontrollerer et selskap gjennom privat eie av aksjer gjennom en privat stiftelse. Biografi. Rupert Murdoch er sønn av avismannen Keith Murdoch. Han studerte filosofi, politikk og samfunnsøkonomi ved Worcester College, Oxford University, i Storbritannia. Privatliv. Rupert og Wendi Murdoch i 2011 I 1999 giftet han seg med med kinesiskfødte Wendi Deng, som satt i styret for STAR TV, og er utdannet ved Yale. Sammen har de to barn: Grace (19. november 2001) og Chloe (17. juli 2003). I juni 1999, bare 17 dager før bryllupet med Deng, ble han skilt fra sin andre ektefelle, estlandskfødte Anna Tõrv. Skilsmissen var bitter, og Tõrv mottok et skilsmisseoppgjør på omkring 200 millioner amerikanske dollar. Tõrv hadde giftet seg med Murdoch i 1967, de møttes da hun jobbet som journalist i avisen The News. Sammen fikk de tre barn, Elisabeth Murdoch (22. august 1968), Lachlan Murdoch (8. september 1971) og James Murdoch (13. desember 1972). Murdoch har også datteren Prudence (1958), fra sitt først ekteskap (fra 1956 til 1967) med Patricia Booker. Murdoch er svært mediesky, og forsøker å unngå at familien havner i medias søkelys. Farsarven. Da hans far døde, overtok Murdock eierskapet av selskapet News Limited, som utgav en ettermiddagsavis ved navn The News i Adelaide. Der var Keiths barndomsvenn, journalisten Rohan Rivett redaktør. I 1953 kom Rupert Murdoch tilbake fra Storbritannia for å overta jobben som direktør i avisen. Til tross for liten erfaring, tok Rupert Murdoch til jobben med stor entusiasme, noe som smittet over på de andre ansatte. Tidligere hadde han kun skrevet små artikler, og da hovedsakelig i universitetsavisene. Ved å kjøre tabloid- og kjendisjournalistikk klarte han sammen med Rivett å skyte opplagstallene og inntektene til The News i været. For den unge forretningsmannen var ekspansjon det naturlige valget. I 1956 kjøpte han opp en sliten søndagsavis i Perth, samt ukemagasinet TV Week, med presentasjoner av TV-programmer, og ukebladet New Idea som var rettet mot kvinner. En forbedring av disse tre publikasjonene førte til økte opplager og økt salg. Murdoch hadde nå en god inntektsbase for videre ekspansjon. Rupert Max Stuart. En viktig milepæl var da The News begynte en kampanje for å løslate aboriginen Rupert Max Stuart, som var dømt for mord på en ung jente, julen 1958. Aboriginen var dømt til døden ved henging, og The News var kritisk til bevisførselen, og etter massivt mediepress, og en komplisert juridisk prosess, ble straffen gjort om til livsvarig fengsel. Etter denne hendelsen, ble Murdoch siktet for oppvigleri, en middelaldersk forbrytelse som fremdeles fantes i engelsk/australsk lov. Å vinne en slik sak, ville kreve ressurser News Limited ikke hadde. En av The News' politiske journalister hadde kontakter som gjorde at Murdoch kunne møte påtalemyndighetene for å gjøre en avtale med dem. På grunn av hans tidligere upåklagelige oppførsel, og hans unge alder, ville anklagene bli frafalt såfremt (1) Rivett ble sagt opp fra avisen, og (2) The News betalte kostnadene omgjørelsen av straffen til Stuart hadde kostet rettsvesenet. Rivett, som hadde vært Murdochs mangeårige venn, ble sagt opp med et brev som kun inneholdt ett avsnitt. I 2002 finansierte Murdoch filmen «Black and White» som fortalte historien om Stuart. Nasjonal ekspansjon. I årene som kom kjøpte han opp og utviklet aviser i New South Wales, Queensland, Victoria og Nordterritoriet, og stadfestet sin posisjon som en dynamisk forretningsmann. Da han kjøpte opp ettermiddagsavisen «The Daily Mirror» og det lille plateselskapet Festival Records, begge i Sydney, Australias største by, fikk han muligheten til virkelig å angripe sine hovedkonkurrenter i en opplagskrig. I 1964 lanserte han The Australian. Australias første nasjonale avis, som hadde hovedkvarter i Canberra de første årene, senere flyttet de til Sydney. The Australian var en fullformatavis, som kunne ligne på The Times, i London, og var ment å gi Murdoch en posisjon som respektabel leverandør av kvalitetsnyheter. Avisen slet kraftig til å begynne med, og stadig nye redaktører i den, fant Murdochs stadige innblandinger umulig å leve med. I 1972 kjøpte Murdoch den tabloide dagsavisen «The Daily Telegraph», i Sydney. I valget samme år, kastet Murdoch seg inn i valgkampen, og avisene hans støttet det Australske arbeiderpartiet og hjalp Gough Whitlam til makten; to år senere kastet han seg inn i gjenvalget, denne gangen mot Whitlam, og støttet generalguvernørens avskjedigelse av statsministeren. Inntog i Storbritannia. I 1968 klarte han å sikre seg The News of the World før rivalen Robert Maxwell. News of the World var den mest populære engelskspråkelige avisen i verden, og hadde den gang et opplag på 8 441 966 i 1950. I 1968 var dette falt til omkring 6 millioner. Det var den første overtakelsen der Murdoch risikerte å tape alt om han ikke lyktes. Han belånte alle eksisterende selskaper. Når han hadde fått kontrollen på avisen, tok det kort tid før han fikk tilbake fullstendig kontroll over sine australske eiendeler. I 1969 kjøpte han The Sun, og konverterte den til tabloid format. Til tross for problemer med fagforeninger, klarte han å få opplaget i været ved å introdusere ting som toppløs dame på side 3, og horoskopspalte. I 2006 var opplaget til The Sun på over 3 millioner hver dag. Senere kjøpte han The Times, gjennom en lang prosess, der de tidligere eierne så på Murdoch som den beste langsiktige eieren for å sikre fremtiden til avisen. På 1980- og begynnelsen av 1990-tallet var Murdoch en støttespiller for det konservative partiet i Storbritannia, og dets første kvinnelige statsminister, Margaret Thatcher. Da den karismatiske Tony Blair ble leder for det britiske arbeiderparti, gjorde han en u-sving, og ble plutselig arbeiderpartiets bestevenn. Amerikansk statsborger. Hans inntog i USA startet med oppkjøpet av San Antonio Express-News i 1973. Straks etterpå startet han avisen Star, en ukeavis med sensasjons- og kjendisstoff for distribusjon på supermarked. I 1976 kjøpte han The New York Post. I 1978 solgte Marvin Davis sin sine akjer i filmdistribusjonsselskapet 20th Century Fox til Murdoch. Dette gav Murdoch full kontroll over selskapet. Murdoch fortsatte aktivt å kjøpe opp mindre aviser og radiostasjoner, og 4. september 1985 ble han amerikansk statsborger for å tilfredsstille amerikansk lovgivning med hensyn til å kunne eie fjernsynsstasjoner. I oktober 1986 lanserte han et fjerde nasjonalt reklamebasert tv-nettverk: Fox Broadcasting Company. Senere gikk han også inn på kabel-tv markedet, og stasjoner som Fox News, Fox Business Network, Fox College Sports, Fox Movie Channel, Fox Reality, Fox Soccer Channel, Fox Sports en Español, FSN, FUEL TV, FX, National Geographic Channel, SPEED Channel, SportSouth, TV Guide Network, med flere, så dagens lys. De seneste årene. De siste årene har ekspansjonen økt i takt med de økte inntektene. Selskapet har ekspandert inn i nye markeder i Europa, Asia, Latin-Amerika og Tyrkia. Selskapet utvikler også nye produkter for internett, og eier blant annet nasjonale og internasjonale systemer for markedsføring av utleie og salg av eiendommer. I 2006 kjøpte selskapet verdens største nettsamfunn: MySpace. Det seneste tilskuddet i Murdoch's medieimperium er Dow Jones & Company, som blant annet utgir avisen The Wall Street Journal, som ble kjøpt for 5,8 milliarder amerikanske dollar. Spithead og Nore-mytteriene. Samtidig karikatur av mytteristene, med undertekst «The Delegates in Council, or beggars on horseback» Spithead og Nore-mytteriene var to større tilfeller av mytteri i Royal Navy i 1797. I tillegg til de to store mytteriene var det misnøye på skip andre steder samme år. Mytteriene var spesielt farlige for Storbritannia siden landet lå i krig med det revolusjonære Frankrike. Det var også bekymring blant britiske styresmakter for at mytteriene skulle spre seg til et videre opprør, slik det nylig hadde skjedd i Frankrike. Mytteriet ved Spithead endte med forhandlinger og høyere hyre, ingen av mytteristene ble straffet og lederen forble anonym. Mytteriet ved Nore utviklet seg til en politisk protest, og endte med at 29 av lederne for mytteriet ble hengt, mens andre deltakere i mytteriet ble pisket og sendt til Australia som på den tiden var en straffekoloni. Simon Sudbury. Simon Sudbury, også kalt Simon Theobald og Simon av Sudbury (død 14. juni 1381) var erkebiskop av Canterbury fra 1375 til sin død, og rikskansler i England fra 1380 til sin død. Han ble født i Sudbury i Suffolk, og studerte ved Universitetet i Paris. Pave Innocent VI utnevnte ham til kapellan, og sendte ham i 1356 på et oppdrag til Edvard III av England. I oktober 1361 ble han utnevnt til biskop av London, og han begynte å tjene kongen som ambassadør. I 1375 etterfulgte han William Whittlesley som erkebiskop av Canterbury. Resten av sitt liv var han en støttespiller for John av Gaunt. Han kronet Rikard II i juli 1377. Året etter måtte John Wycliffe møte for ham i Lambeth. Sudbury var tilbakeholden med å reagere mot reformatoren inntil det ble lagt betydelig press på ham. I januar 1380 ble han rikskansler. Bøndene i landet, som var på opprørets rand, så ham som den som først og fremst la stein til deres byrde. Etter å ha fritatt John Ball fra fengsel i Maidstone da bondeopprøret i 1381 brøt ut, angrep opprørere biskopens residenser i Canterbury og Lambeth. De stormet så Tower of London, og tok erkebiskopen til fange. Garnisonen i Tower grep ikke inn; noen kilder har hevdet at dette skyldte at de mislikte erkebiskopen så sterk at de ikke ville beskytte ham, men det er mer sannsynlig at årsaken var at de ikke ville sette kongen i fare. Rikard II var i forhandlinger med opprørslederne, og et voldsomt sammenstøt i Tower kunne ført til hevnaksjoner mot kongen. Sudbury ble slept til Tower Hill og halshugget. Hans hode ble satt på London Bridge, slik man gjorde med forrædere. Kroppen ble gravlagt i Canterburykatedralen, mens hodet ble tatt ned fra broen og skrinlagt i St Gregors kirke i Sudbury. Tagesschau. "Tagesschau" er et tysk nyhetsprogram på fjernsyn som sendes av stasjoner som er tilsluttet ARD. Programmet ble første gang sendt 26. desember 1952 og blir i dag produsert av Norddeutscher Rundfunk i Hamburg. Det sendes inntil 23 ganger daglig, og hovedsendingen kl. 20 har inntil ti millioner seere. Fram (krater). Fram er et nedslagskrater som Mars-roveren "Opportunity" besøkte på Mars på Sol 84 (24. april 2004). Krateret er lokalisert på Meridiani Planum, ca 450 meter øst for Eagle-krateret og ca 250 meter vest for Endurance-krateret.. Fram er omtrent 8 meter brett, og er oppkalt etter det norske skipet «Fram», som ble brukt i ekspedisjoner i Arktis og Antarktis av de norske utforskerene Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup, Oscar Wisting og Roald Amundsen mellom 1893 og 1912. Thomas Overbury. Thomas Overbury (født 1581, død 15. september 1613 var en engelsk lyriker og essayist. Han ble myrdet i Tower of London, i det som er en av engelsk histories med sensasjonelle kriminalsaker. Tidlig liv og karriere. Overbury var sønn av Nicholas Overbury fra Bourton-on-the-Hill. Han ble født på Compton Scorpion nær Ilmington i Warwickshire. Høsten 1595 ble han "gentleman commoner" ved Queen's College i Oxford. Han tok en bachelorgrad i 1598, og reiste til London for å studere jus ved Middle Temple. Han ble kjent med Robert Cecil, reiste på kontinentet og fikk et rykte for stort intellekt og frilynte manerer. Omkring 1601 møtte han Robert Carr under en ferie i Edinbugh. Carr var på det tidspunktet en nokså obskur jarl av Dunbar. De to ble gode venner, og reiste til London sammen. Det ser ut til at Overbury sørget for å få introdusert Carr ved hoffet. Da Carr i 1606 tiltrakk seg Jakob Is oppmerksomhet ved å brekke kongens ben under dysting var Overbury allerede "servitor-in-ordinary", et hoffmedlem av lavere grad. Overbury ble slått til ridder i juni 1608. Året etter reiste han i Frankrike og Nederlandene. Carr og Overbury var uatskillelige, noe som fortsatte etter at Carr ble utnevnt til vicomte Rochester i 1610. Da Robert Cecil døde i 1612 tok Howardfraksjonen, som bestod av Henry Howard, 1. jarl av Northampton, Thomas Howard, 1. jarl av Suffolk, Suffolks svigersønn William Knollys, 1. jarl av Banbury, Charles Howard, 1. jarl av Nottingham og sir Thomas Lake raskt over kontrollen. Carr kom inn i denne fraksjonen etter at han gikk inn i et forhold med den gifte Francess Howard, grevinne av Essex, men var ikke klar for oppgavene og måtte ofte ty til Overbury for å få hjelp. Overbury var først kraftig imot intrigene Carr dro ham inn i, og fryktet for sin inntekt. Han påpekte også at Frances Howard var kjent for sine mangel på blygsel. Men Carr var forelsket, og gjentok det Overbury hadde sagt til sin elskerinne. Overbury skrev på denne tiden diktet «His Wife», som forteller hvilke dygder en ung mann bør lete etter i en kvinne før han gifter seg med henne. Lady Essex fikk høre av andre at hans mening med diktet var å avsløre hennes feil overfor Carr. Lady Essex bestemte seg for å lokke Overbury i en felle, slik at det ble seende ut som om han var respektløs overfor kongen. Jakob I ble anmodet om å sende Overbury som ambassadør til Russland, men Overbury takket nei fordi han ønsket å være nær Carr. Kongen ble så rasende over dette at han kastet Overbury i Tower den 22. april 1613. Howardfraksjonen klarte å sikre seg kongens støtte for å få innvilget en annullering av Lady Essex' ekteskap med Robert Devereux, 3. jarl av Essex. Dette ble innvilget den 25. september 1613 med impotens som begrunnelse, selv om Essex nektet for at han hadde et slikt problem. Bryllupet mellom Carr og Lady Essex var årets hendelse ved hoffet, og ble utdødeliggjort i vers av John Donne. Mordet. I mellomtiden, den 15. september 1614, hadde Overbury dødd i Bloody Tower. Sommeren 1615 kom det frem at han hadde blitt forgiftet. Blant de mistenkte var Frances Howard og Robert Carr. Sistnevnte var ikke lenger kongens favoritt; han hadde blitt erstattet av George Villiers som Jakob I sies å ha vært svært betatt av. Frances Howard innrømte å ha tatt del i mordet, men Carr nektet. Begge ble funnet skyldige og dømt til døden, men ble benådet. Fire andre anklagede ble henrettet. Kongen ble også dratt inn i saken, noe som forårsaket ubotelig skade for hans hoff. Under rettssaken på slutten av 1615 og begynnelsen av 1616 ble detaljene rundt mordet dratt ut av Edward Coke og Francis Bacon. Det ble aldri klart hvor stor rolle Carr hadde spilt i mordet, men hans blivende hustru hadde fått guvernøren i Tower, William Wade, fjernet for å så innsatt en som var lojal mot henne, Gervaise Elvis. Hun sørget også for å få ansatt en fangevokter, Weston, som skal ha hatt erfaring med droger. Han fikk hjelp fra en fru Turner, som var enke etter en lege, og apotekeren Franklin. Overbury ble tatt av dage med svovelsyre i form av kobbervitriol. Dosene de gav ham var for små, og han led seg gjennom to måneder før han til slutt bukket under. Da mordet ble avslørt etter mer enn et år var kongen skeptisk til å starte en rettssak, men han måtte etterhvert godta det. Oberburys dikt «The Wife» ble svært populært etter at skandalen ble kjent. Det ble utgitt seks ganger i løpet av et år, og trykket opp på nytt en rekke ganger i løpet av de neste seksti årene. Viking (krater). Viking er et nedslagskrater som Mars-roveren "Opportunity" besøkte på Mars i mars 2005. Krateret er lokalisert på Meridiani Planum, nord for Erebus-krateret og sør for Vostok-krateret. Skagerak Kraft. Skagerak Kraft AS er en norsk kraftprodusent og et heleid datterselskap av Skagerak Energi AS. Selskapet produserer årlig om lag 5 TWh elektrisk kraft fordelt på 45 hel- eller deleide kraftverk. Hovedkontoret er i Porsgrunn. Statkraft er største eier med en andel på 66,62 prosent. Resten eies av kommunene i Grenlandsområdet. Torleif T. Dalseide. Torleif T. Dalseide (født 19. februar 1959) har vært ordfører (V) i Ål kommune i Buskerud fra 2004 til 2011. Han overtok da etter Senterpartiets Ingvard Solberg, og Dalseide ble enstemmig valgt til vervet. Rune Larsson. Carl Rune Larsson (født 17. juni 1924) var en svensk friidrettsutøver. Han var spesialist på 400 meter hekk og 400 meter flatt. I løpet av karrieren ble han svensk mester åtte ganger, og vant fire medaljer, samtlige i valøren bronse, i internasjonale mesterskap. Under OL 1948 i London tok han bronse på 400 meter hekk. Deretter deltok han på Sveriges lag på 4 x 400 m stafett, der han ble ny bronsemdalje, sammen med Kurt Lundquist, Lars Wolfbrandt og Folke Alnevik. Larsson har også to medaljer fra europamesterskap. I det første internasjonale friidrettsmesterskapet etter krigen, EM 1946 i Oslo, tok han bronse på spesialdistansen 400 meter hekk. Fire år senere, under EM 1950 i Brussel, tok han igjen bronse med det svenske laget på 4 x 400 m stafett. Larsson ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje i 1951, «for avgjørende innsats i landskampen mot Frankrike». Sand kraftverk. Sand kraftverk er et vannkraftverk ved Suldalslågen 5 km utenfor Sand sentrum i Suldal kommune i Rogaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1916 og modifisert i 2007. Verket utnytter et fall fra inntaksmagasin i Hiimsvatnet til Suldalslågen Det er installert en Peltonturbin. Midlere årsproduksjon er på 10 GWh. Emma Dean (krater). Emma Dean er et lite nedslagskrater som Mars-roveren "Opportunity" observerte og tok bilder av på Mars i løpet av Sol 929 til 943. Krateret er lokalisert på Meridiani Planum, like ved Victoria-krateret. Emma Dean-krateret er på kanten av ejecta-teppet til Victoria-krateret, med navnet «Victoria Annulus». Navnet. Krateret er oppkalt etter "Emma Dean", en av båtene i John Wesley Powell sin ekspedisjon til Grand Canyon. Sophie Brahe. Sophie Brahe med sin hund, av ukjent kunstner, Gavnø Trolleholm slott, bygget på det tidligere Ericsholm hvor Sophie bodde og dyrket sin have og vitenskap Sophie Brahe (Sophia, Sophi) født 22. september 1556 (eller 24. august 1559) på Knudstrup (Knutstorp) i Onsø herred, Skåne, død 1643 i Helsingør. Yngste av Otte Thygesen Brahe og Beate Clausdatter Billes ti barn. Hennes eldste bror var astronomen Tycho Brahe. Sophie var utdannet i både klassisk litteratur, astrologi og alkymi. Hun assisterte Tycho i hans mange forsøk, og besøkte ham ofte i observatoriet på Hven. Biografi. Hun var født inn i de høyeste sirkler. Faren og flere av hennes brødre var riksråder, mens moren ble dronning Sophies hoffmesterinne. Hun var sterkt knyttet til sin bror Tycho. De delte en felles opposisjon mot familien som ikke anerkjente naturvitenskap som passende beskjeftigelse for adelige, og minst av alt for kvinner. I 1579 ble Sophie gift med Otte Thott til Eriksholm, og fikk et barn med ham, sønnen Tage Thott. Etter at mannen døde i 1588, styrte hun Eriksholm (i dag Trolleholm i Skåne) for sønnen. I følge Tycho er det på dette tidspunkt at henne vitenskapelige interessere kommer frem. Hun ble en hyppig gjest på Uranienborg, Hven, hvilket kan ses fra værprotokollene. Noe kan tyde på, at hun også har utfylt en rolle i det sosiale liv omkring broren, som Tychos ikke-adelige hustru ikke har kunnet utfylle. Hun studerte hortikultur, kjemi, medisin og astrologi. I sin beskrivelse av Sophie omtaler Tycho søsterens have på Eriksholm som noe helt enestående i Norden: Kunstferdig anlagt helt fra begynnelsen. Tycho gjorde også noe for å gjøre haven kjent i bredere kretser. Da han i 1590, på Hven hadde besøk av landgreve Wilhelm av Hessens hoffastronom, Christopher Rothmann, tok han ham med på besøk på Eriksholm. Sophie skal ha hatt et kjemisk laboratorium som gikk under navnet "Colchis" ute i haven, hvor hun har fremstillet legemidler og skrevet resepeter, som hun blant annet har delt med kongefamilien. Sophie har trolig innført venner og bekjentes horoskoper i denne natitivitetsbok, og brukt den til adspredelse for seg selv og andre. Hun behersket ikke latin, og fikk derfor oversatt astrologiske bøker til dansk. I 1590 var hun hele 13 ganger på besøk på Hven, og samme år dannet hun par med Tychos gode venn, den jydske alkymisten Erik Lange til Engelsholm. Ekteskap med Lange. Epitafium over Otte Thott og Sophie Brahe i nye Torrlösa kirke Erik Lange hadde ikke stor succes med alkymien, hvilket gikk ut over parets økonomi. Han flakket rundt i Nordtyskland på jakt etter mesener og penger til gullmakeriet. Fra denne perioden stammer Tychos lange dikt "Urania Titani" om søsteren, som gir en solidarisk og psykologsik skildring av søsterens håp, tvil og lengsel. I 1599 oppsøkte hun Lange i Tyskland, og i de følgende årene finner vi henne både i Hamburg og i Holsten, oftest alene. I 1602 blir parret gift i Egernførde, hvor de bodde sammen i den ytterste fattigdom. Sophie beskriver i et brev fra Skåne til søsteren Margrethe, hvordan hun ikke hadde et helt par strømper å ta på, og hvordan et par danske adelsdamer som kom på besøk, måtte gi henne deres undertøy og innløse Eriks tøy hos pantelåneren. I 1608 var Lange i Prag, hvor han døde etter 1613. Slektsforskning. Et annet interessefelt var genealogi. Det finnes bevart en veldig slektsbok på over 900 sider, og en rekke kopibøker med slektshistoriske opplysninger. Disse stammer fra de siste tredve årene av henne liv i Helsingør, lenge etter Tychos død, og etter at hun var blitt enke for annen gang. Hennes store slektsbok var renskrevet i 1626, og har har vært betegnet som et høydepunkt i renessansens danske slektsforskning. Ettermæle. Sophie Brahe har via egne studier sammen med hjelperen Live Larsdatter, og ikke minst som sin brors assistent vunnet en plass i naturvitenskapens historie. Hun er avbildet på famlilens epitafium i Kågerød kirke, ikke langt fra barndomshjemmet på Knudstrup. Noen år etter hennes død, brakte sønnen hennes etterlatenskapene til Thotts familiegrav i Torrlösa, i nærheten av Eriksholm. Mausoleet ble ødelagt i 1862, men i 1914 ble det satt opp en minnesten på stedet hvor kisten hennes opprinelig ble lagt ned. Ma'adim Vallis. Ma'adim Vallis er en av de største dalene på Mars, ca 700 km lang og vesentlig større enn Grand Canyon på Jorden. Den er over 20 km bred og 2 km dyp på noen steder. Den løper fra en region av sørlige lavland som en tror har en gang inneholdt en storgruppe med sjøer (se Eridania Lake), nordover til Gusev-krateret nær Mars sitt ekvator. "Ma'adim Vallis" tros å ha blitt dannet av flytende vann tidlig i Mars sin historie. Noen av de kort trange kanalen langs veggene av "Ma'adim Vallis" er kanaler som er blitt dannet av utflod av grunnvann. "Ma'adim" (מאדים) er det jødiske navnet på Mars. Stølsdal kraftverk. Stølsdal kraftverk er et vannkraftverk i Ulla-Førrevassdragene i Hjelmeland kommune i Rogaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1986. Kraftverket har 17 MW installert effekt som kraftverk og 2x3 MW installert pumpekapasitet. Vannet kan pumpes opp i inntaksmagasinet til Kvilldal kraftverk. Pumpingen forbruker ca 7 GWh i året. Kraftverket utnytter fallet på 103 meter fra Kvivatnet og Bjørndalsvatnet. Vassbotnvatnet brukes som reguleringsmasgasin for pumpestasjonen. Vannet kan reguleres mellom 475 og 470 moh. Geezer Butler. Terence Michael Joseph «Geezer» Butler (født 17. juli 1949 i Birmingham) er en engelsk bassist og låtskriver. Han spiller i Heaven and Hell, GZR og Black Sabbath, hvor han var med fra starten i 1968. Biografi. Butler startet sitt første band, "Rare Breed", sammen med Ozzy Osbourne på høsten 1967. Så ble de med i "Polka Tulk" sammen med gitarist Tony Iommi og trommeslager Bill Ward. Etter å ha endret navnet til "Earth" byttet de så navn til Black Sabbath i 1969, da de fant et annet band med samme navn. Butler spilte gitar i begynnelsen, men Iommi sa at han ikke ville spille sammen med en annen gitarist, så han gikk så over til bassgitar. Butler er kjent for å være den første som brukte Wah-wah pedal på bassen, blant annet på sangen «N.I.B.», noe som inspirerte mange bassister senere. Han var også en av de første bassister til å stemme ned bassen fra EADG til C#F#BE, dette for å spille samstemt med Iommi som stemte ned sin gitar. Butler er også låtskriver, og har skrevet mesteparten av tekstene for Black Sabbath. I 1984 forlot Butler Sabbath til fordel for å starte "The Geezer Butler Band". Han ble med Ozzy i 1988 på "No Rest For The Wicked World Tour". Butler ble gjenforent med Sabbath i 1991, men sluttet så igjen etter "Cross Purposes tour" i 1994. Året etter var han med på musikkalbumet "Ozzmosis" fra 1995 med Ozzy. Han startet så bandet GZR hvor han ga ut flere album. Han ble så med i Sabbath igjen i 1997 for å spille på Ozzfest, og har siden vært med bandet. I tillegg har han forstatt med GZR, og blitt med i bandet Heaven and Hell sammen med Tony Iommi, Ronnie James Dio og Vinny Appice. Friidrett under Sommer-OL 1964. Friidrett under Sommer-OL 1964. Det ble konkurrert i 36 grener, 24 for menn og 12 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1964 i Tokyo. USA og Sovjetunionen ble de beste nasjonene med fjorten gullmedaljer hver. 100 m. "Wyomia Tyus tangerte verdensrekorden i et innledende heat (11,2)." Spyd. "Jelena Gortsjakova satte verdensrekord i kvalifiseringen med et kast på 62,40 m." Robert Maxwell. Ian Robert Maxwell (født 10. juni 1923, død 5. november 1991) var et britisk parlamentsmedlem født og oppvokst i Tsjekkoslovakia. Fra fattige kår klarte han å bygge opp et stort medieimperium. Omstendighetene omkring hans død er usikre. Det ble hevdet at han falt over bord fra sin yacht. Han var savnet i flere dager, til han ble funnet flytende død i Atlanterhavet. Det spekuleres i at det var selvmord. Etter hans død ble en rekke skulte sider ved hans forretningsførsel avslørt. Uten å ha fullmakt hadde han underslått flere hundre millioner pund fra pensjonsfondene i selskapene sine, hovedsakelig for å finansiere sine selskapers gjeld, sin stadige appetitt på nye selskaper, samt sitt aristokratiske levesett. Tusenvis av hans tidligere ansatte tapte sine pensjonsinnskudd. I 2006 ble det kjent at Maxwell like før sin død, ble etterforsket for mulige krigsforbrytelser i Tyskland i 1945. Gerhard Stöck. Gerhard Stöck (født 28. juli 1910 i Schönlanke, død 29. mars 1985 i Hamburg) var en tysk friidrettsutøver. Under OL 1936 i Berlin vant han gull i spyd med et kast på 71,84 meter. Han deltok også i kulestøt, og her tok han bronsemedalen med et støt på 15,76. Stöck ble studentverdensmester tre ganger: i 1935 i spydkast og femkamp, og i 1939 i kulestøt. Robert Devereux, 3. jarl av Essex. Robert Devereux, 3. jarl av Essex Robert Devereux, 3. jarl av Essex (født 11. januar 1591, død 14. september 1646) var en engelsk adelsmann. Han var sønn av Robert Devereux, 2. jarl av Essex, og arvet tittelen jarl av Essex da faren ble henrettet for høyforræderi i 1601. Moren var Frances Walsingham, eneste datter av Elizabeth Is etterretningssjef sir Francis Walsingham. I sin ungdom var Essex en nær venn av Henry Frederick, prins av Wales. Han giftet seg i 1606, tretten år gammel, med Frances Howard, men ekteskapet var ikke lykkelig. De ble atskilt for at de ikke skulle kunne fullbyrde ekteskapet, og Frances hevdet senere at de ikke hadde gjort det. Hun innledet et forhold til Robert Carr, og søkte om annullasjon av ekteskapet med impotens som grunn. Essex hevdet at det kun var sammen med henne han slet med impotens, men ekteskapet ble allikevel annullert. Saken var en stor skandale for ham, og det hele ble ikke bedre da Frances Howard og Robert Carr i 1615 ble tiltalt for mordet på Thomas Overbury, et offer for intrigene under forholdet. Til tross for at ekteskapet ikke skal ha blitt fullbyrdet fødte Frances en sønn mens hun var gift med Essex, etter omkring seks års ekteskap. De fleste antok at barnets far var hennes daværende elsker, William Ulvedale. Etter at Karl I tiltrådte ble Essex medlem av parlamentsfraksjonen, og han ledet parlamentshæren i begynnelsen av den engelske borgerkrig i 1642. Han var lite egnet som kommandant, og hans avgjørelser da han forfulgte rojaliststyrker i Cornwall resulterte i nederlag i slaget ved Lostwithiel. Oliver Cromwell ble rasende over dette. Etter at "Self-denying Ordinance" ble vedtatt i 1646 frasa Essex seg sin posisjon. Han døde samme år, og ettersom han ikke etterlot seg noen arving døde jarletittelen ut. Essex 8-3 Jeffrey Archer. Jeffrey Archer under Oslo bokfestival i 2012 Jeffrey Howard Archer, også kjent som «baron Archer av Weston-super-Mare» (født 15. april 1940) er en britisk forfatter og politiker. Han var parlamentsmedlem for det konservative partiet, og ble livstidsmedlem av overhuset i 1992. Hans politiske virke endte da han måtte trekke seg som ordførerkandidat for London etter at han ble dømt for mened og fengslet. Under fengselsoppholdet skrev han en bok om hvordan det var å være fengslet. Frances Walsingham. Frances Walsingham (født 1569, død 13. februar 1631) var datter av sir Francis Walsingham, Elizabeth I av Englands etterretningssjef, og Ursula St. Barbe. Hun ble hoffdame for Elizabeth I, og giftet seg i 1583 med poeten og hoffmannen Philip Sidney. Han døde bare tre år senere, i 1586. Da hennes far døde i 1590 fikk Frances et årlig stipend på 300 pund. I 1590 giftet hun seg med Robert Devereux, 2. jarl av Essex. Han var Elizabeth Is favoritt, og ekteskapet skapte vondt blod mellom Essex og dronningen. Han ble henrettet i 1601 fordi han hadde deltatt i et kuppforsøk. Essex Walsingham Frances Friidrett under Sommer-OL 1968. Friidrett under Sommer-OL 1968. Det ble konkurrert i 36 grener, 24 for menn og 12 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1968 i Mexico by. USA ble beste nasjon med femten gullmedaljer og Kenya ble nest best. Det ble satt mange nye verdensrekorder, spesielt på sprinterdistanser i den tynne luften. Bob Beamon hoppet hele 8,90 i lengde i sitt første hopp i finalen og satte nytt verdensrekord. Johannes XXII. Johannes XXII, (født 1249 som Jacques Duèze eller d'Euse, død 4. desember 1334) var pave fra 1316 til 1334. Han var den andre paven under Avignon-pavedømmet (1309–1377), valgt av en konklave samlet av Filip V av Frankrike (1316–1322) i Lyon. Som forgjengeren Klemens V samlet han makt og inntekter til pavedømmet, og levet i stor stil i Avignon. Han var en motstander av keiser Ludvig IV av Bayern (1314–1347), til gjengjeld invaderte Ludvig Italia og installerte en motpave (Nikolas V, 1328–1330). Under denne konflikten ekskommuniserte pave Johannes fransiskaneren og skolastikeren William av Ockham. Pave Johannes XXII var også teologisk omstridt ettersom han særlig i 1331-1332 gav støtte til den oppfatning at de hellige i himmelen ikke ville oppleve det salige skue av Gud (skjønt de ville få skue Jesus i hans menneskelighet) før dommedag. Han fordømte en rekke sentenser fra den populære tyske mystikkeren Mester Eckhart som kjetterske. Biografi. Johannes var sønn av en skomaker i Cahors. Han studerte medisin i Montpellier og rettsvitenskap i Paris. Det toårige oppholdet (sede vacante) mellom dødsfallet til pave Klemens V i 1314 og valget av Johannes XXII i 1316, skyldtes uenighet blant kardinalene, som var delt i to leire. Etter to år klarte kong Filip å samle en konklave av 23 kardinaler i Lyon, de utpekte Jacques d'Euse til pave Johannes XXII og han ble vigslet i Lyon. Han valgte Avignon til pavesete istedenfor Roma, og fortsatte dermed Avignon-pavedømmet som Filip IV av Frankrike hadde påtvunget i 1309 og som varte til 1377. Johannes XXII involverte seg i politikken og de religiøse bevegelsene i mange europeiske land, for å hevde kirkens interesser. Dette gjorde ham til en svært kontroversiell pave i sin tid. Allerede før valget av Johannes XXII hadde det oppstått en strid om keiserkronen, mellom Ludvig IV av Bayern og Frederik I av Østerrike. Johannes XXII holdt seg først nøytral, men da Ludvig i 1323 vant striden og ble keiser, utviklet det seg en krangel mellom en pavevennlig og en keiservennlig fraksjon i Italia. Dette skyldtes delvis Johannes XXII vidtgående krav på autoritet i keiserriket, men også Ludvigs støtte til fransiskanerne, som Johannes XXII hadde fordømt for deres fattigdomsideal og deres tro på at tiggermunker kunne erstatte kirkens presteskap og sakramenter. Ludvig ble støttet i denne uengiheten med pavedømmet av Marsilius av Padova, og senere av den britiske munken William av Ockham. Ludvig invaderte Italia og Roma, og innsatte Pietro Rainalducci som motpave Nikolaus V. Dette ble en fiasko, og de pavevennlige fikk senere tilbake makten i Roma. På den annen side hadde Ludvig avverget de pavelige kravene, og Johannes XXII forble i Avignon for resten av livet. Pave Johannes XXII var involvert i den teologiske striden om Det saliggjørende skue av Gud. Allerede før han ble pave hevdet han at de som døde i troen ikke ville se Gud i Hans fulle guddomsglans før dommedag. Dette er et et viktig punkt for katolikkene, siden helgenenes forbønn kunnes synes å miste sin mening dersom de ikke skulle skue Gud. Teologisk er imidlertid ikke denne konklusjonen tvingende, ettersom man kunne forestille seg, slik pave Johannes XXII gjorde, at de hellige kunne skue Jesus Kristus i hans menneskelige skikkelse, det vil si kunne stå overfor ham likesom dem som møtte ham på jorderik og således godt kunne frembære bønner umiddelbart for Den treenige Gud. Johannes XXII fortsatte å hevde dette synet mens han var pave, særlig i noen prekener i 1331 og 1332, dog uten å ville forankre det i noen pavelig ufeilbarlighet. Etterhvert trakk han seg tilbake fra denne læreoppfatningen, og godtok at de som dør i troen og kalles til himmerik virkelig får det guddommelige skue. Pave Johannes XXII var også en utmerket administrator. Søndag 27. mars 1329 fordømte han flere av sentensene til Meister Eckhart som kjetterske i den pavelige bullen "In agro dominico". Det er historisk noe uklart hvordan striden rundt disse læreutsagnene forløp. I selve bullen om sentensene heter det at Meister Eckhart selv hadde gått fra dem på dette tidspunkt. Diverse. Johannes XXII er negativt omtalt i Umberto Ecos roman Rosens navn. New York Post. "New York Post" er den 13. eldste avisen som gis ut i USA, og den eldste som gis ut som dagsavis. Siden 1976 har den vært eid av Rupert Murdoch gjennom selskapet News Corporation. Avisen er opplagsmessig blant de 10 største som gis ut i USA. I begynnelsen. Avisen ble grunnlagt av Alexander Hamilton høsten under navnet New-York Evening Post, en fullformatavis, i motsetning til dagens tabloidformat. Aksjonærene som investerte sammen med Hamilton inkluderte flere medlemmer av Føderalistpartiet, som var misfornøyd med valget av Thomas Jefferson som president og den økte populariteten Det demokratisk-republikanske parti kunne nyte. William Coleman ble valgt til avisens første redaktør. Den mest berømte redaktøren på 18-hundre tallet var likevel William Cullen Bryant, som var en sterk tilhenger av alkoholforbud. Aviser ble så respektert med Bryant som redaktør, at selv den engelske filosofen John Stuart Mill omtalte den hederlig i 1864. I 1881 tok Henry Villard kontroll over avisen, og i 1897 overlot han driften til sin sønn, Oswald Garrison Villard som var svært opptatt av å bedre livsvilkårene for mørkhudede amerikanere. Villard solgte avisen i 1918 etter omfattende rykter om at han hadde støttet tyskland under første verdenskrig. Disse ryktene hadde påvirket opplaget, den nye eieren Thomas Lamont, en senior partner i selskapet J. P. Morgan, ikke klarte å få til overskudd med den; han solgte det derfor til 34 investorer med bakgrunn fra finansnæringen og politikk, ledet av Edwin F. Gay, amanuensis på Harvard Business School. Den konservative Cyrus H. K. Curtis kjøpte avisen i 1924, og gjorde den om fra en sensasjonsavis til en seriøs avis i tabloidformat for en kort periode. I 1934 ble avisen kjøpt av J. David Stern, som tok avisen tilbake til fullformatet, samt fra konservativ til liberal profil, og endret navnet til ’’’New York Post’’’. Dorothy Schiff kjøpte avisen i 1939 og oppnevnte sin ektemann George Backer som redaktør. Hennes andre redaktør (og ektemann) Ted Thackrey i 1942. De byttet også tilbake til tabloidformat dette året. I 1949 ble James Wechsler redaktør i avisen. I 1961 ble Paul Sann gitt jobben med å redigere nyhetene. Under Schiffs eierskap, var New York Post avisen som talte fagforeningene og liberalismens sak. I 1976 ble New York Post kjøpt av Rupert Murdoch for 30 millioner dollar. På dette tidspunktet var avisen den eneste ettermiddagsavisen som hadde overlevd i byen. Murdoch tar over. Til tross for at avisen hadde et veletablert rykte som en liberal og politisk sosialistisk avis, klarte Murdoch fort å farge den blå. Han lot også avisen ta etter de britiske tabloidavisene, og den mest berømte forsiden ble trykt 15. april 1983 med overskriften: Hodeløs kropp i toppløs bar. New York Post kopierte også den berømte GOTCHA overskriften fra The Sun (ved senkingen av ARA «General Belgrano» under Falklandskrigen), men i sin versjon (noen år senere) refererte den til Abu Musab al-Zarqawi’s død. I 1988 ble Murdoch tvunget til å selge avisen til Peter S. Kalikow, på grunn av regler som hindret krysseierskap innenfor amerikansk medieindustri. I 1993 når Kalikow gikk konkurs, kjøpte han tilbake avise fra Kalikows konkursbo. Årsaken til at dette gikk nå, var at svært mange politikere, inkludert Mario Cuomo (Den demokratiske guvernøren for New York) gikk inn for at han skulle unntas fra de føderale reglene som gjorde at han måtte selge avisen noen år tidligere. Priskrig. Opplaget til New York Post datt kraftig de siste årene Schiff var eier. Fra 700.000 i opplag på slutten av 60-tallet, til omkring 418.000. Da Murdoch satte ned prisen på avisen fra 50 cents til 25 cents, i oktober 2006, gikk opplaget i været, og avisen gikk for første gang forbi konkurrenten Daily News. Noen mener The New York Times aldri kan gå med overskudd så lenge Daily News ikke går inn. De beskylder Murdoch for å dumpe prisen for å forsøke å bli eneaktør på markedet. Raymond & Maria. Raymond & Maria opptrer i Kungsträdgården, Stockholm på nasjonaldagen 2005 Raymond & Maria er en svensk popgruppe. Bandet ble startet i 2002, og har siden gitt ut to fullengdere og seks singler. Debutsingelen «Ingen vill veta var du köpt din tröja» fra 2004 toppet svenske salgslister i flere uker. Bandets medlemmer, som konsekvent kun bruker fornavn, er Per (gitar), Staffan (gitar), Johan (bass), Mårten (trommer) og søstrene Maria og Camilla på sang. Raymond & Maria, som har tatt navnet sitt etter en swinger-klubb i Stockholm, spiller lettbein, halvakkustisk popmusikk, delvis preget av 1970-tallets progg-bevegelse. De fleste tekstene har et hverdagslig utgangspunkt, men er også samtidig preget av en viss kritikk mot den kommersialismen, kulden og egoismen som de mener preger samtiden. Kjela kraftverk. Kjela kraftverk er et vannkraftverk i Skiensvassdraget i Vinje kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1979. Kraftverket har 60 MW installert effekt på en francisturbin og midlere årsproduksjon på 218 GWh. Førsvatn brukes som inntak og reguleringsmasgasin. Vannet kan reguleres mellom 891 og 829 moh. Førsvatnet er oppdemmet. Til magasinet overføres det vann fra elven Grunnevassåi. Kraftverket har også følgende magasiner som alle overfører vann til Førsvatn Statkraft ble i 2006 anmeldt til politiet for brudd på reguleringsbestemmelsene for flere av magasinene av lokale grunneiere. Grunneierne mente at vannstanden i magasinene var for lav i kritiske perioder for fiskebestanden. Kraftverket er en del av Tokke/Vinje utbyggingen. Kraftverket er eid av Statkraft. Ursula St. Barbe. Ursula St. Barbe var datter av Henry St. Barbe og Francis Walsinghams andre kone. Hun var først gift med sir Richard Worsley, som var kaptein på Wight. Etter hans død giftet hun seg i 1566 med Francis Walsingham, som var Elizabeth Is etterretningssjef. De fikk to døtre, Frances og Mary; sistnevnte døde som barn. Mens Walsingham var ambassadør til Frankrike i 1572 fant Bartholomeusmassakren sted. Paret tok inn flyktende hugenotter i sitt hjem i Paris. Så snart det var trygt å reise dro hun hjem til England sammen med datteren. Paret ble gjenforent i England i april 1573. Bernhard Germeshausen. Bernhard Germeshausen (født 21. august 1951 i Heiligenstadt) er en tidligere tysk bobsleighfører. Germeshausen begynte sportskarrieren som friidrettsutøver. I 1974 kom han på fjerdeplass under DDR-mesterskapet i tikamp. Bestenoteringen, 7534 poeng, er omregnet til poengskalaen fra 1985, 7386 poeng. Han deltok for første gang i OL i OL 1976 i Innsbruck, der han var med på å vinne gull i både toer- og firerbob. I begge øvelsene var styrmannen Meinhard Nehmer. Fire år senere, under OL 1980 i Lake Placid, tok han igjen gull i Nehmers firerbob. I toerbob styrte Germeshausen selv, og tok sølvmedalje bak det sveitsiske mannskapet. Germeshausen ble dessuten verdensmester i firerbob i 1976, 1977 og 1981, og i toerbob i 1976 og 1981. Dodder. Elva Dodder ("An Dothra" på irsk) kommer fra den nordlige hellingen av Wicklow fjellene ved Kippure. Derfra renner elva i ca 20 km gjennom Tallaght og gjennom de sørlige forstedene av Dublin. Disse er Rathfarnham, Templeogue, Milltown, Clonskeagh, Donnybrook og Ballsbridge. Forstedene var små landsbyer og tettsteder før Dublin vokste og gjorde dem til et sammenhengende byområde. Dodder renner ut i Liffey ved Ringsend i havneområdet i Dublin. Ved Ringsend starter også Grand Canal (Irland) som går langs en av ringveiene like sør for Dublin sentrum. Dodder renner gjennom forstedene sør for Grand Canal. Ved Tallaght kommer sideelva Poddle. Dette har vært et av inntakene til Dublins vannforsyning. Det er godt sjøørretfiske i elva særlig ved stor vannføring og om kveldene i september. Tidevannet går et par kilometer opp i elva under broa med «Bath Avenue» og videre til broa med «Landsdowne Road». Like ved ligger Dublins landskamparena for fotball som heter «Landsdowne Road». Like ovenfor brua i Ballsbridge, der en av hovedveiene ut av byen sørover passerer, ligger en lav demning. Elvene Dodder og Tolka er de to nest største elvene i Dublin etter Liffey HMAV «Bounty». HMAV «Bounty» var et opprinnelig sivilt fartøy som Storbritannias Royal Navy utrustet for en ekspedisjon i Stillehavet. Skipet er kjent for mytteriet som fant sted under ekspedisjonen, mytteriet på Bounty. Skipet ble bygget som et lastefartøy og ble sjøsatt i 1784 som "Bethia", fra Blaydes skipsverft ved Hull. I 1787 ble skipet kjøpt av Royal Navy og utrustet for en ekspedisjon i Stillehavet under kommando av løytnant William Bligh. Under seilasen i Stillehavet begikk deler av besetningen mytteri. Ved øya Tofua tok de over fartøyet og satte fartøyssjefen, løytnant Bligh, i lettbåten, sammen med 18 av besetningen som var lojale mot ham. Mytteristene under ledelse av Fletcher Christian seilte så videre og endte til sist opp ved øya Pitcairn hvor de slo seg ned, og brente skipet for å unngå å bli oppdaget av den britiske marinen. Litteratur. Bounty Doktor Kosmos. Doktor Kosmos er en svensk pop/rock-gruppe, grunnlagt i Uppsala i 1991. Bandet ble grunnlagt av Uje «Doktor Kosmos» Brandelius (sang, synthesizer), Martin «Stålispojken» (gitar), Lina «Twiggy Pop» Selleby (sang) og Catti «Miss Universum» Larson (nå Brandelius, sang), alle skolekamerater fra Gävle. Kort tid etter kom Henrik «Handsome Hank» Högberg, også fra Gävle, inn på trommer. Tekstene til Doktor Kosmos er en blanding av politikk og humor. Politisk ligger Doktor Kosmos langt til venstre, men har også sanger med et skråblikk på venstresida i Sverige og internasjonalt. I 2005 ble Doktor Kosmos gjenstand for debatt i Expressen, der spaltisten Natalia Kazmierska med utgangspunkt i sangen «Vill ni ha det som i sovjet, eller vaddå?» fra plata "Ett enkelt svar" anklaget bandet generelt og Brandelius spesielt for å ville ha det som i Sovjetunionen, på tross av at bandet i teksten svarer at de ikke vil ha det slik. Tema for tekstene er ofte kritikk av kapitalister, nyliberalisme og den politiske høyresida. Men de har også tekster som handler om Elvis Presley («Elvis, skärp dig»), nasjonale prototyper («Länderna»), narkotika («Blåvita flingor», «Doktor Knark is back in town» m.fl.), familieliv («En kärlekshistoria», «Jan Myrdals syn på döden» m.fl.), homofili («Lesbian Wannabe») og om hva som skjedde i Uje Brandelius' liv søndag 26. oktober 1997 («Söndag 26 oktober 1997». De har også sanger som handler om egne opplevelser, som i sangen «Push-up», som handler om da de var med på ZTV. Bandets tredje plate "Stjärnjerry – en rockopera" er, som tittelen antyder, et konseptalbum om figurer som den narkomane Stjärnjerry, Mördarbruden Eva, Doktor Knark og Juan Lasergun. Deler av dette konseptet ble også videreført på "Evas Story". På plata "Ett enkelt svar" har tekstene blitt skarpere og mer alvorlige enn tidligere. Selv om humoren fortsatt er til stede er mange av de absutditetene de tidligere var kjent for, som for eksempel sangene om rommenn og homsehockey på debutplata er borte. Haukeli kraftverk. Haukeli kraftverk er et vannkraftverk i Skiensvassraget i Vinje kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1957 og er eid av Statkraft. Kraftverket har 4 MW installert effekt på to Francis turbiner og midlere årsproduksjon på 33 GWh. Langeidvatn er reguleringsmagasin og vannet kan reguleres mellom 889 og 879 moh. Det overføres også vann fra Gurivatn som ellers ville ha drenert mot Grungedal og fra Vrongavatn. Kraftstasjonen ligger like utenfor Haukeligrend. Det er planlagt å bygge et nytt kraftverk for å erstatte det gamle kraftverket. Songa kraftverk. Songa kraftverk er et vannkraftverk ved Arabygdi på bredden av Totak i Skiensvassdraget i Vinje kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1964. Kraftverket har 120 MW installert effekt og midlere årsproduksjon på 575 GWh. Hovedmagasin for kraftverket er Songavatn som er oppdemmet av Trolldalsdammen og Songadammen. Begge dammene er steinfyllingsdammer. Songadammen er 1050 m lang og 37 m høy. Magasinet reguleres mellom 974 og 939 moh. Bitdalsvatnet er også magasin for kraftverket og reguleres mellom 974 og 939 moh. I tillegg overføres det vann fra Kvikkevatn. Kraftverket er en del av Vinje utbyggingen. Kraftverket er eid av Statkraft. Paul Botten-Hansen jr.. Paul Botten-Hansen jr. (født 20. mars 1864 i Christiania, død 22. november 1948 i Molde) var en norsk lektor og personalhistoriker. Bakgrunn. Han var sønn av Hanna (født Sang, 1837, død 19. oktober 1917) og redaktør og universitetsbibliotekar Paul Botten-Hansen (1824–1869). Bare fem år gammel mistet han sin far, som døde brått og svært uventet av lungebetennelse mens legene trodde han var på bedringens vei. Botten-Hansen jr. tok examen artium i 1885 og avla språklig-historisk lærereksamen i 1891 i gruppe III (geografi og historie) og gruppe IV (fransk og engelsk). I 1894–1901 var han bestyrer av den private middelskolen i Vågå, og i 1901-1905 ved Nes på Romerike. Dernest var han adjunkt ved den høyere skole i Ålesund 1906–1908 og i Kristiansand 1908–1909. Han ble til slutt lektor ved gymnaset, Molde kommunale høiere almenskole. Han rakk å fylle 70 år før han gikk av som pensjonist fra lektorstillingen den 1. august 1934. Botten-Hansen jr. ble gift i Hamar 17. august 1914 med Cecilie Bergljot Gjertrude Krogh (født 28. august 1875), datter av stedets avdøde skolestyrer, Jens Johan Krogh (1846–1897), og Anne Fernanda Selvig (2. februar 1852 – 7. november 1926). Arbeid. Botten-Hansen jr. gjorde seg særlig bemerket gjennom utgivelsen av en matrikkel over samtlige norske studenter ved Universitetet i Christiania 1813–1894. Verket regnes blant personalhistorikere som en uvurderlig kilde til opplysning om akademiske borgere i Norge på 1800-tallet. I 1910 opplyser han fortsatt å ha befattet seg med «studenterfortegnelser». På dette tidspunkt opplyser han at det forelå i manuskript «et arbeide over studenterne fra 1813 til 1900, hvilket jeg dog vistnok ikke kommer til at utgi, da det er for omfangsrikt». Han fikk mange offisielle verv. Botten-Hansen jr. var medlem av Molde skolestyre 1922–1924 (det siste året som viseformann), medlem av Molde skolers vikarkasse og av Molde og Omegns Riksmålsforening. Videre var han styreformann i Molde Folkeboksamling, varaformann i 10. krets av Filologenes og Realistenes Landsforening, og departementsoppnevnt representant i styret for Molde Folkeakademi. Egil Kristiansen. Egil Kristiansen (født 18. januar 1966) fra Fåvang i Ringebu er en tidligere norsk langrennsløper. Hans beste individuelle plassering OL er en 8. plass fra OL på Lillehammer i 1994. Han er per 2010 norsk landslagstrener i langrenn for kvinner, en jobb han overtok i 2005. Han var før dette assisterende landslagstrener sammen Svein Tore Samdal. Svein Tore Samdal. Svein Tore Samdal (født 1971) er en norsk langrennstrener. Han er ekspertkommentator i TV 2s langløpssatsing. Han var norsk landslagstrener i langrenn for kvinner fra 2001 til 2006. Han startet sin landslagskarriere i januar 2001, rett før VM i Lahtis i 2001, og avsluttet med OL i Torino. I sesongen 2007/2008 var han personlig trener for Marit Bjørgen. Friidrett under Sommer-OL 1972. Friidrett under Sommer-OL 1972. Det ble konkurrert i 38 grener, 24 for menn og 14 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1972 i München. Sovjetunionen ble beste nasjon, tett fulgt av Øst-Tyskland. Inge Bråten. Inge Vidar Bråten (født 31. juli 1948 på Rena, død 13. april 2012) var en norsk langrennstrener. Fra 2010 var han også ekspertkommentator for TV-kanalen Eurosport. Bråten var landslagssjef og trener for det norske herrelandslaget fra 1990 til 1994, og det svenske landslaget fra 2005 til 2007. Under hans tid som hovedtrener for Norge tok Norge 15 OL- og VM-gull: tre i VM 1991, fem i OL 1992, fire i VM 1993 og tre i OL 1994. Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard var blant de mest fremtrendende løperne under Bråtens ledelse. Bråten var også landslagstrener i Canada og Sveits. Han døde om morgenen fredag 13. april 2012 etter kort tids sykdom. Morten Aa Djupvik. Morten Aa Djupvik (født 15. januar 1975 i Hyen i Gloppen kommune) er en norsk langrennstrener. Han overtok som hovedtrener for det norske herrelandslaget etter Krister Sørgård i 2006. Med seg som trenere har han Vidar Løfshus som løperutvikler og Ulf Morten Aune som sprinttrener. Han er bror til langrennsløperen Roger Aa Djupvik. Vinje kraftverk. Vinje kraftverk er et vannkraftverk ved Vinje i Skiensvassdraget i Vinje kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1964 med to turbiner og den tredje turbinen startet opp i 1965. Kraftverket har 300 MW installert effekt på 3 Francis turbiner og midlere årsproduksjon på 1017 GWh. Hovedmagasin for kraftverket er Totak som er oppdemmet og reguleres mellom 687 og 680 moh. Vannet fra Totak overføres til Våmarvatn som reguleres mellom 687 og 677 moh. Til Totak overføres det vann fra Kjela kraftverk via Hyljelihylen til Venemovatn, som er oppdemmet og reguleres mellom 703 og 680 moh og fra Songa kraftverk. Kraftverket er en del av Tokke/Vinje utbyggingen. Kraftverket er eid av Statkraft. Ola Rawald. Ola Rawald (født 11. mars 1969) er en svensk langrennstrener. Han var trener for det svenske landslaget i langrenn fra 2002 til 2006, med særlig fokus på sprint, men overtok i 2006 ansvaret for det kinesiske landslaget. Her skal han særlig jobbe med yngre utøvere. Black Sheep (2007). "Black Sheep" er en New Zealand-laget komedie-/skrekkfilm regissert av Jonathan King og laget på samme måte som Peter Jacksons tidlige filmer som "Bad Taste" og "Braindead". Omtaler. Black Sheep fikk 74 % positive omtaler på rottentomatoes.com og 64 % på metacritic.com Frøystul kraftverk. Frøystul kraftverk er et vannkraftverk i Skiensvassraget i Tinn kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1995. Kraftverket har 45 MW installert effekt på en Francisturbin og midlere årsproduksjon på 198 GWh. Hovedmagasin for kraftverket er Møsvatn som er oppdemmet av Møsvassdammen. Møsvatn er Norges tredje største magasin med en kapasitet på 1066 millioner m³. Verket erstattet det tidligere Frøystul kraftverk fra 1926. Kraftverket er eid av Norsk Hydro. Se også. Såheim kraftverk, Moflåt kraftverk, Mæl kraftverk, Svelgfoss kraftverk, Vrangfoss kraftverk, Eidsfoss kraftverk Tour de France 2000. Den 87. utgaven av Tour de France ble arrangert i perioden 1. – 23. juli 2000. Touren var 3630 km og startet med en prolog i temaparken Futuroscope, og fortsatte (mot klokka) gjennom Frankrike, og innom Sveits og Tyskland. Før rittet var Lance Armstrong, vinneren fra 1999, Jan Ullrich, vinner fra 1997 og andreplass i 1996 og 1998, og 1998-vinneren Marco Pantani de største favorittene. I tillegg var Richard Virenque, Fernando Escartin, Bobby Julich, Alexander Vinokourov og Alex Zülle blant favorittene. Amerikaneren Lance Armstrong vant det som i utgangspunktet var hans andre sammenlagtseier, men han ble fratatt denne seieren i 2012. Tyskeren Erik Zabel vant sin femte poengtrøye, og colombianeren Santiago Botero vant klatretrøya. Nederlenderen Erik Dekker vant tre etapper, italieneren Marco Pantani og belgieren Tom Steels to hver. Referanser. 2000 Austgulfjorden. Austgulfjorden er en fjordarm av Gulafjorden i Gulen kommune i Sogn og Fjordane fylke. Fjordåpningen er mot vest og fjorden strekker seg omtrent 8 km mot øst. I fjordbunnen ligger bygden Austgulen. Riksvei 57 kryssser fjorden rett innenfor fjordåpningen over Leversundbrua. Fv3 følger hele sørsiden av fjorden. Fosfin. Helse. Gassen er svært giftig og kan drepe i små konsentrasjoner. Den er i tillegg luktfri, fargeløs og brannfarlig. Kontakt med gassen kan føre til synstap, ved lengre kontakt ògså hodepine, svimmelhet, magesjau og koordinasjonstap. Kroniske effekter på mennesker inkluderer bronkitt og alvorlige skader på skjelettet. Bruk. Gassen blir brukt som et mer miljøvennlig alternativ til å bli kvitt insekter i kornsiloer. Fosfin blir dannet når vann blir tilsatt FeSi (ferro-silisium). Fylkeskonservator. Fylkeskonservator er en lederstilling tilknyttet kulturminnevernet i norske fylker. Bakgrunn. Fylkeskonservatorstillinger var opprinnelig knyttet til halvoffentlige fylkesmuseer. I 1939 ble betegnelsen første gang brukt om faglig leder ved Vestfold Fylkesmuseum. I Østfold ble det opprettet en slik fylkeskonservatorstilling i 1947. Fra 1962 dekket staten halvparten av lønnsutgiftene til fylkeskonservatorstillinger knyttet til administrasjonen i fylkeskommunene. Mange fylkeskonservatorer er i dag tilknyttet fylkeskultursjefens etat, kulturavdelingene i fylkeskommunene. Virkeområde. Fylkeskommunene/Sametinget er regional kulturminnemyndighet som blant annet har delegert myndighet etter Kulturminneloven til å fatte vedtak om midlertidig fredning og å forvalte fredede kulturminner fra nyere tid (etter 1537) som ikke er i statlig eie eller båter. I saker som behandles etter plan- og bygningsloven har fylkeskommunene ansvaret for å gjennomføre arkeologiske registreringer hvor dette er nødvendig. Fylkeskommunene har som regional kulturminnemyndighet mulighet til å reise innsigelse til plansaker som ikke tar tilstrekkelig hensyn til eksisterende kulturminner. Nordgulfjorden. Nordgulfjorden er en fjordarm av Gulafjorden i Gulen kommune i Sogn og Fjordane fylke. Fjordåpningen ligger mot sør og fjorden strekker seg 4 km nordover til bygden Nordgulen som ligger i fjordbunnen. Langs østsiden av fjorden går Riksvei 57 og langs vestsiden går Fv7. Såheim kraftverk. Såheim kraftverk er et vannkraftverk ved Rjukan i Skiensvassdraget i Tinn kommune i Telemark fylke. Den monumentale kraftstasjonen ble bygget i 1914 etter tegninger av arkitekt Thorvald Astrup og professor Olaf Nordhagen. Kraftverket og «Rjukan II» ble offisielt satt i drift i januar 1916. Kraftverket eies og driftes av Norsk Hydro og er blitt modifisert en rekke ganger. Kraftverket har 185 MW installert effekt på tre francisturbiner og midlere årsproduksjon på 1022 GWh. Elven Måna er regulert som følge av kraftubyggingen. Møsvatn er magasin for alle kraftverkene langs Måna. Kraftverket henter vann fra Vemork og en rekke bekkeinntak i fjellet ovenfor Rjukan. Historie. Sammen med Vemork kraftverk dannet Såheim kraftverk grunnlaget for Norsk Hydros sin industriproduksjon på Rjukan og utbyggingen av «Rjukan II». Arbeidet med utvidelsen begynte med sprengningen av en 5660 meter lang tunnel fra Vemork til Såheim i januar 1912. Kraftverket skulle levere kraft til et nytt ovnshus som ble lagt i kraftstasjonen for å unngå problemer med konsesjonen. I ovnshus II ble det installert 35 Birkeland-Eyde-ovner. Ovnene er i dag fjernet og ovnshuset rommer nå en gymnastikksal. Nitrogenoksidgassen fra kraftstasjonen ble ført i aluminiumsrør rundt 1 kilometer opp til tårnhuset på fabrikken. Opprinnelig hadde kraftstasjonen 11 aggregater med en kapasitet på 167000 hk. De 11 aggregatene er nå skiftet ut med nye, mindre plasskrevende turbiner. De tre nye aggregatene ble satt i drift henholdsvis i 1959, 1961 og 1973. Opprinnelig hadde rørgaten tre tunneler med 9 smisveiste rør. Disse er erstattet av én trykktunnel. Med utbyggingen av Vemork og Såheim disponerte Norsk Hydro tilsammen nesten 300000 hk, rundt 1/3 av all utbygd kraft i Norge. Såheim kraftstasjon ble fredet etter vedtak av Riksantikvaren i 2003. Fredningen omfatter hele kraftstasjonens eksteriør, interiøret i turbinhallen med unntak av turbinene, samt rommet som huser omformer for Rjukanbanen, komplett med teknisk utstyr. Se også. Frøystul kraftverk Såheim kraftverk, Moflåt kraftverk, Mæl kraftverk, Svelgfoss kraftverk, Vrangfoss kraftverk, Eidsfoss kraftverk Den nye jødiske kirkegård i Łódź. Den nye jødiske kirkegård i Łódź (polsk "Nowy Cmentarz Żydowski") ble grunnlagt i 1892 i den sørlige del av bydelen Bałuty, mellom gatene Bracka, Zagajnikowa, Zmienna og Inflancka. Den er med sine 42,5 ha og mellom 180 og 230 tusen gravlagte Europas største jødiske nekropolis. Izrael Poznański kjøpte i 1891 et område på over 10 ha av Juliusz Heinzel, hvor han planla å lokalisere kirkegården. Den nye kirkegården ved Bracka-gaten skulle erstatte den gamle ved Wesoła-gaten. I 1898 ble Polens største likhus åpnet ved kirkegården etter tegninger av Adolf Zeligson. I 1956 ble det reist et monument over Łódź-gettoens ofre ved kirkegården. Ved siden av likhuset fantes før i tiden også en liten synagoge og en mikve. Den nye jødiske kirkegård deles i en østlig (2 ha) og vestlig (40,5 ha) del av en innvendig mur. Kirkegården domineres hovedsakelig av gravsteiner, skjønt området ved Hovedalleen dekkes også av familiegraver. Ved denne representative alleen ligger også Izrael Poznańskis monumentale mausoleum, verdens største jødiske gravstein. Også gravene til andre store forretningsmenn fra Łódź finnes på kirkegården, blant annet familiene Barciński, Jarociński, Katsenberg, Kon, Prussak, Rosenblatt, Silberstein og Stiller. Ved Bracka-gaten finner man dessuten gravene til maleren Stanisław Heyman, legen Seweryn Sterling, rabbien Eliasz Chaim Majzel, underrabbien Mojżesz Eliasz Halpern, legen Władysław Pinkus og forretningsmannen Herman Konsztat. Man kan også finne gravene til foreldrene til Artur Rubinstein, Artur Szyk og Julian Tuwim. I 1980 ble kirkegården skrevet inn i severdighetsregisteret, og siden er renoveringsarbeidene blitt intensivert. Blant annet er Gettomarken, likhuset og Izrael Poznańskis mausoleum blitt totalrestaurert. Litteratur. Jødiske Moflåt kraftverk. Moflåt kraftverk er et vannkraftverk sør for Rjukan i Skiensvassraget i Tinn kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1954. Kraftverket har 29 MW installert effekt på en francisturbin og midlere årsproduksjon på 157 GWh. Elven Måna er regulert som følge av kraftubyggingen. Møsvatn er magasin for alle kraftverkene langs Måna. Kraftverket heter vann fra Såheim kraftverk samt restvannføring i Måna. Kraftverket er eid av Norsk Hydro. Se også. Frøystul kraftverk Såheim kraftverk, Moflåt kraftverk, Mæl kraftverk, Svelgfoss kraftverk, Vrangfoss kraftverk, Eidsfoss kraftverk Nordlige Canada. a>.Nordlige Canada er den gigantiske, nordligste regionen i Canada, og en variabelt definert subregion etter geografi og politikk. Definisjoner og anvendelse. En politisk definisjon av regionen omfatter Canadas tre territorier: Yukon, Nordvestterritoriene og Nunavut (som inkluderer alle øyene i Hudsonbukten). En alternativ definisjon, basert på fysisk geografi, er den delen av landet som er nord for tregrensen (en definisjon som inkluderer Canadas geografiske sentrum): den omfatter mesteparten av Nunavut og de nordligste delene av Nordvestterritoriene, Yukon, Quebec, Ontario, Manitoba og Labrador. Disse definisjonene avhenger likevel av nordisiteten, et vanlig mål som alle de arktiske territoriene bruker. Canada, et land i det nordlige Nord-Amerika hvis befolkning er konsentrert langs grensen til USA, blir ofte omtalt for å ikke ha et "sør". Derfor blir den sørlige delen av Canada vanligvis bare oppfattet som et sørlig punkt når det sammenlignes med regionene i nord. Territorialt. a>Canada har gjort krav på den arktiske delen mellom 60°W og 141°W lengdegrader siden 1925, som strekker seg hele veien nordover til Nordpolen: alle øyene i denne regionen er kanadisk territorium og Canadas territorialfarvann omringer disse øyene. Hvem som har territoriale rettigheter i denne regionen er et omstridt tema. Både Canada og Sovjetunionen/Russland har lenge hevdet at deres territorier strekker seg helt ut mot Nordpolen, med henvisninger til sektorprinsippet. USA bruker ikke sektorprinsippet, og gjør derfor ingen forsøk på å få retten til den arktiske kysten i Alaska. Canada møter også motstand fra Danmark/Grønland, som hevder at visse territorier på Nordpolen går under deres kontinentalsokkel. Både sivile og militære utenlandske skip har rett på uskyldig gjennomfart i territorialfarvannene til en kyststat, så lenge de følger betingelsene i havrettskonvensjonen. Retten til uskyldig gjennomfart gjelder derimot ikke i innenlandske farvann, noe som også inkluderer vannområder mellom små øygrupper. Uenigheten om sektorprinsippet omkring Nordpolen og om definisjonen av internasjonale farvann i Arktis, ligger bak de store sprikene i deres krav på diverse områder der. Danmark, Russland og Norge har også gjort forsøk på territorier i Arktis, akkurat som Canada, men møter motstand fra EU og USA. Dette er spesielt viktig i Nordvestpassasjen. Canada hevder at passasjen er den del av landets territorialfarvann, fordi den ligger innen 20 km fra kanadiske øyer; USA hevder at den ligger i internasjonalt farvann. Is og lave temperaturer gjør at dette området foreløpig har liten nytteverdi, men den globale oppvarmingen kan komme til å gjøre passasjen mer tilgjengelig for skipsfart, noe som bekymrer den kanadiske regjering og innbyggere. Tilsvarende, den omstridte øya Hans Ø (med Danmark) i Naresstredet, som ligger vest for Grønland, kan være kritisk for fremtidig kanadisk suverenitet i nord. Topografi. Mesteparten av Arktis består tilsynelatende bare av drivis og tundra nord for tregrensen, men man finner flere geologiske regioner av forskjellige slag: Inuittregionen (med fjellkjedene British Empire Range og United States Range på Ellesmereøya) omfatter det nordligste fjellområdet i verden, og er geologisk sett veldig annerledes enn den arktiske regionen. (som består i all hovedsak av lavland). Lavlandene i Arktis og Hudsonbukten er en stor del av den geografiske regionen som vanligvis regnes som en del av Det kanadiske skjold (i motsetning til det geologiske området). Underlaget i Arktis består hovedsakelig av permafrost, noe som gjør bebyggelser vanskelig og ofte risikabelt, og jordbruk tilnærmet umulig. Det arktiske tilsigsfeltet (eller nedbørsfeltet) drenerer de nordlige delene av Manitoba, Alberta og Britisk Columbia, mesteparten av Nordvestterritoriet og Nunavut, så vel som deler av Yukon, inn i Nordishavet, som inkluderer Beauforthavet og Baffinbukta. Med unntak av Canadas lengste elv, Mackenzie, har dette tilsigsfeltet blitt lite brukt til hydroelektrisitet. Elvene Peace og Athabasca, samt Great Bear Lake og Great Slave Lake (henholdsvis den største og nest største innsjøen i Canada) er viktige deler av det arktiske tilsigsfeltet. Hver av disse slår seg etterhvert sammen med Mackenzie slik at det dermed drenerer mesteparten av det arktiske tilsigsfeltet. Befolkningsgeografi. Hele regionen er veldig tynt befolket, med omtrent 101 000 mennesker boende i dette området — som er større enn Vest-Europa i areal. Det er sterkt beriket med naturressurser, men disse er i de fleste tilfeller for dyre å utvinne, samt at de ligger i ufordervede områder, slik at det ikke er verdt bryet. Selv om BNP per innbygger er høyere enn de andre stedene i Canada, er det likevel en fattig region. Dette er grunnet ekstremt høye kostnader på forbruksvarer. De blir derfor kraftig subsidiert av den kanadiske stat. Urinnbyggerne i Nordlige Canada utgjør omtrent halvparten av Canadas inuitter. Regionen har også flere grupper av «First Nations», hovedsakelig chipewyanske folk. Omtrent 69% av befolkningen i de tre territoriene er urinnbyggere, og hver av disse territoriene har en større andel urinnbyggere enn noen av de andre provinsene i Canada. Nylig har det også kommet mange innvandrere fra hele verden; Yukon er det territoriet med høyest prosent innfødte. Nyere tid. a>s skyline. Nordlige Canada har nylig hatt en voldsom ekspansjon, som en følge av de store naturressursene og befolkningsveksten i byene. I hundrevis av år har dette området blitt ansett som det største «ubefolkede» området i verden. De siste 20 årene (og spesielt de siste 5), derimot, har man opplevd en kraftig ekspansjon i tråd med resten av Canada. Selv om det ikke når opp til samme skala, har byer og tettsteder hatt en befolkningsvekst man ikke har sett på flere tiår. Yellowknife har blitt et sentrum for diamantproduksjon for hele Canada (som har blitt et av verdens 3 ledende land på diamanter). Byen har også utviklet sin egen skyline, noe som er helt nytt så langt nord. Et annet resultat av den økende diamantproduksjonen er Nordvestterritorienes økning i inntekt per innbygger. Denne ligger nå på $95 000, noe som setter dem på toppen av verdenslisten, foran Luxembourg. Den kanadiske folketellingen i 2006 viste at de tre territoriene hadde mer enn 100 000 innbyggere, for første gang i kanadisk historie. a> Sentrum sett fra østsiden av Yukonelva. Izrael Poznańskis mausoleum. Izrael Poznańskis mausoleum under renoveringen i 2007 Izrael Poznańskis mausoleum (polsk "Mauzoleum Izraela Poznańskiego") ligger på Den nye jødiske kirkegård i Łódź. Det er verdens største jødiske gravstein. Det monumentale mausoleet ble bygd i grå granitt og marmor i årene 1903–1905 etter tegninger av Adolf Zeligson fra det berlinske firmaet Cremer & Wolffenstein, som også realiserte byggingen av mausoleet. Det har en sirkulær grunnplan med diameter på 9,5 m. Inne i mausoleet står to sarkofager av rød marmor (til Izrael Poznański og hans kone Leonia), laget av Antoni Urbanowski. Mausoleets steinkuppel hviler på filarer og søyler i dorisk orden, og er innvendig dekorert med en mosaikk som består av to millioner biter, laget i det venetianske verkstedet til Antonio Salviatti. Mosaikken forestiller fire palmer og ved hver et sitat på hebraisk som lovpriser Israels stamme. Kuppelen var dessuten utsmykket med bronsegirlandere i art nouveau, i dag er dessverre kun den kjempemessige innskriften «Poznański» bevart like over inngangen. I 1993 ble dekorative gitter satt inn mellom søylene. Mausoleet er så stort at det også kalles for Poznańskis siste palass. Poznański Stein Ingebrigtsen. Stein Ingebrigtsen (født 23. august 1945 i Namsos) er en norsk vokalist, gitarist og låtskriver. Stein Ingebrigtsen har hatt suksess på seks språk: norsk, svensk, tysk, engelsk, italiensk og spansk. Han har plateutgivelser i Norge, Sverige, USA, Japan og Tyskland (under artistnavnet Stein Ingersen, på platemerket Telefunken). Han var nominert til Spellemannprisen tre år på rad i 1973-75. På 70-tallet deltok han på alle (unntatt den første) utgivelsene av plateserien Treff. Treff-serien var ment som en motvekt for det utenlandske presset, med norske artister sine versjoner av internasjonale hits. Her medvirket også Inger Lise Rypdal, Gro Anita Schønn og Dag Spantell. Annet. Han er far til Christian Ingebrigtsen, kjent fra popgruppen a1 og som soloartist. Stein Ingebrigtsen gjenopptok i 2009 samarbeidet med Jørn Flugs, som han turnerte med i flere år på 70-tallet. To av de originale medlemmene fra den gang er fremdeles med: Jørn Flug Abrahamsen (gitarist og orkesterleder) og Geir Johannesen (pianist). Andre album. 20 plater i Treff-serien fra 1971-1978 med Gro Anita Schønn og Inger Lise Rypdal, samt diverse gjester. Platene inneholdt coverversjoner av aktuelle hits. Mæl kraftverk. Mæl kraftverk er et vannkraftverk ved Vestfjorden i Tinnsjø i Skiensvassraget i Tinn kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1957. Kraftverket har 38 MW installert effekt på en Francisturbin og midlere årsproduksjon på 218 GWh. Elven Måna er regulert som følge av kraftubyggingen. Møsvatn er magasin for alle kraftverkene langs Måna. Kraftverket heter vann fra Moflåt kraftverk samt restvannføring i Måna. Inntaket til verket er plassert nedenfor utløpet for Mår kraftverk. Kraftverket er eid av Norsk Hydro. Se også. Frøystul kraftverk Såheim kraftverk, Moflåt kraftverk, Mæl kraftverk, Svelgfoss kraftverk, Vrangfoss kraftverk, Eidsfoss kraftverk Leander Starr Jameson. Leander Starr Jameson (født 9. februar 1853, død 26. november 1917), også kjent som «Doctor Jim» eller «The Doctor», var en britisk kolonistatsmann som var best kjent for sin innvirkning i Jameson-raidet. Han var statsminister i Kappkolonien mellom 1904 og 1908. Tidlig liv og familie. Han ble født 9. februar 1853, veldig tidlig på morgenen, i Stranraer på vestkysten av Skottland og var sønn av Robert William Jameson (1805–1868). Jameson og hans kone hadde tolv barn, og Leander Starr var den yngste. Leander Starr var grandnevø av professor Robert Jameson, professor ved University of Edinburgh. Leander Starrs noe uvanlige navn skyldtes at faren hadde blitt reddet fra drukning av en amerikansk omreisende morgenen da han ble født. Amerikaneren fisket ham opp av en kanal eller elv med bratte bredder som Robert William hadde falt ned i mens han gikk en tur i påvente av sin sønns fødsel. Den fremmede het «Leander Starr» og ble umiddelbart gjort til gudfar for babyen som ble oppkalt etter ham. Robert William startet sin karriere som advokat i Edinburgh og var "Writer to the Signet" før han ble skuespillforfatter, poet og redaktør av "Wigtownshire Free Press". Robert William Jameson var radikaler og reformist, og han var forfatter av det dramatiske diktet "Nimrod" (1848) og "Timoleon", en tragedie i fem akter preget av antislaveri–bevegelsen. "Timoleon" ble fremført ved Adelphi Theatre i Edinburgh i 1852 og gikk til en andre utgave. Jameson–familien flyttet etter hvert til London hvor de bodde i Chelsea og Kensington. Leander fikk på "Godolphin School" i Hammersmith hvor han gjorde det godt både i skolearbeid og konkurranser før hans universitetsutdannelse. Leander Starr utdannet seg i medisin ved University College Hospital i London. Han bestod sin eksamen i januar 1870. Han utmerket seg som medisinstudent og fikk gullmedalje i "materia medica". Etter at han var kvalifisert som lege, ble Leander Starr medisinsk offiser ved University College Hospital. Etter å han fungert som huslege, huskirurg og anatomidemonstrator og viste lovende tegn til en suksessrik profesjonell karriere i London, brøt hans helse sammen av overarbeid i 1878, og han dro til Sør-Afrika og slo seg ned med en praksis i Kimberley. Der fikk han raskt et meget godt rykte som lege. Han hadde pasienter som president Kruger og matabelehøvdingen Lobengula og kom mye i kontakt med Cecil Rhodes. Jameson var en stund "induna" for matabelekongens favorittregiment, "Imbeza". Lobengula uttrykte glede over Jamesons vellykkede medisinske behandling ved å hedre ham med den sjeldne statusen "induna". Selv om Jameson var en hvit mann, gikk han gjennom innlemelsesseremoniene som var forbundet med denne æren. Jamesons status som induna gav ham fordeler, og i 1888 lyktes han i å bruke sin innflytelse over Lobengula til å få høvdingen til å gi rettigheter til Rhodes agenter som førte til opprettelsen av British South Africa Company. Da selskaper satte i gang med å åpne Mashonaland, oppgav Jameson sin praksis og sluttet seg til pionérekspedisjonen i 1890. Fra denne tiden av var hans fremgang bundet til Rhodes planer i nord. Umiddelbart etter at kolonnen hadde okkupert Mashonaland, dro Jameson sammen med Frederick Selous og A.R. Colquhoun østover til Manicaland og var avgjørende i å sikre mesteparten av landet som Portugal gjorde krav på til fordel for selskapet. Jameson etterfulgte Colquhoun som administrator av Sør-Rhodesia. Jameson var en nøkkelfigur i første matabelekrig og involvert i hendelser som førte til massakren av Shanganipatruljen. Jameson-raidet. Pitsanistripen, et strategisk viktig territorium som var del av Protektoratet Bechuanaland på grensen til Transvaal, ble i november 1895 avstått til BSAC av kolonikontoret med den begrunnelse at det var for å beskytte jernbanen som gikk gjennom territoriet. Cecil Rhodes, statsminister i Kappkolonien og administrerende direktør i BSAC, ivret etter å føre Sør-Afrika under britisk herredømme. Han oppmuntret derfor uitlanderne i boerrepublikkene som var fratatt stemmerett til å motstå afrikandernes herredømme. Rhodes håpet at intervensjon fra BSACs privaye hær kunne tenne et opprør blant uitlanderne som ville føre til at regjeringen i Transvaal ble kastet. Rhodes' styrker ble samlet i Pitsanistripen for dette formålet. Joseph Chamberlain informerte Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil 2. juledag om at et opprør var forventet og at han var klar over at en invasjon ville settes i gang, men visste ikke når. Det etterfølgende Jameson–raidet ble en katastrofe og endte med at invasjonsstyrkene måtte overgi seg. Chamberlain fikk ved Highbury et hemmelig telegram fra kolonikontoret den 31. desember som informerte ham om at raidet var i gang. Dr Jameson samlet i 1895 en privat hær utenfor Transvaal i forberedelse for det voldelige kuppet mot boerregjeringen. Ideen var å hause opp uro blant fremmedarbeiderne ("uitlander") i territoriet og bruke utbruddet av åpent opprør som en unnskyldning for å invadere og annektere territoriet. Jameson ble stadig mer utålmodig og satte i gang raidet 29. desember 1895. Han var bare 32 km fra Johannesburg da overlegne boerstyrker tvang ham og hans menn til å overgi seg. Chamberlain sympatiserte med målene til raidet, men var ukomfortabel med tidspunktet for invasjonen og bemerket at «dersom dette lykkes, vil det ødelegge meg. Jeg drar til London for å knuse det.» Han reiste raskt med tog til kolonikontoret og beordret Hercules Robinson, generalguvernør i Kappkolonien, om å dekke over handlingene til Jameson og advarte Rhodes om at BSACs kontrakt ville være i fare dersom det ble oppdaget at statsministeren i Kapp var involvert i raidet. Fangene ble returnert til London for å stilles for retten, og regjeringen i Transvaal fikk betydelig kompensasjon fra BSAC. Dr Jameson ble stilt for for retten i England for å ha ledet raidet. Han ble i løpet av denne tiden behandlet som kjendis av pressen og sosieteten i London. Under rettssaken til Jameson nektet Rhodes' advokat, Bourchier Hawksley, å skaffe til veie telegrammer som hadde gått mellom Rhodes og hans agenter i London i løpet av november og desember 1895. Ifølge Hawksley viste disse at kolonikontoret hadde innflytelse på handlingene til de som i Sør–Afrika deltok i raidet, og til og med at Chamberlain hadde overført kontrollen over Pitsanistripen med tanke på denne invasjonen. Ni dager før raidet hadde Chamberlain bedt sin assisterende undersekretær om å oppmuntre Rhodes til å skynde seg på grunn av en forverrende situasjon i Venezuela. Jameson ble dømt til femten måneders fengsel, men ble snart benådet. Chamberlain tilbød i juni 1896 Chamberlain sin oppsigelse etter at han hadde vist statsministeren ett eller flere av telegrammene som viste at han deltok i planleggingen av raidet. Lord Salisbury nektet å akseptere tilbudet, han likte muligens svært dårlig å miste regjeringens mest populære figur. Salisbury reagerte aggressivt til støtte for Chamberlain og støttet kolonisekretariatets trussel om å trekke tilbake BSACs kontrakt dersom telegrammene ble avslørt. I henhold til dette nektet Rhodes å avsløre telegrammene, og siden ingen bevis ble lagt frem som viste at Chamberlain var med i planleggingen, hadde ikke komiteen som var utnevnt for å etterforske hendelsene rundt raidet annet valg enn å frikjenne Chamberlain for alt ansvar. Jameson hadde vært generaladministrator for Matabeleland da raidet skjedde, og hans inntregning i Transvaal tømte Matabeleland for store deler av deres styrker og etterlot territoriet sårbart. Matabelene utnyttet denne svakheten på grunn av misnøye med BSAC og gjorde opprør i mars 1896 i det som nå feires i Zimbabwe som den første uavhengighetskrigen, andre matabelekrig. Hundrevis av hvite nybyggere ble drept i løpet av de første få ukene og mange flere skulle dø i løpet av det neste halvannet året for hendene til både matabeler og shonaer. Nybyggerne hadde få styrker til å hjelpe seg og måtte raskt bygge en "laager" i sentrum av Bulawayo på egenhånd. Mot over 50 000 matabeler holdt de sin festning på Matobohøydene med nybyggernes ridende patruljer under legendariske figurer som Burnham, Baden-Powell og Selous. Det var ikke før oktober 1897 at matabelene til slutt la ned sine våpen. Senere politisk karriere. Til tross for raidet hadde Jameson et vellykket politisk liv etter invasjonen og fikk mange æresbevisninger senere i livet. Jameson ble i 1903 leder av det progressive (britiske) partiet i Kappkolonien. Han var statsminister fra 1904 til 1908 og var leder av Unionist Party fra det ble grunnlagt i 1910 til 1912. Jameson ble adlet som baronett i 1911 og returnerte til England i 1912. Leander Starr Jameson døde 26. november 1917 i London. Han ble lagt i et lager på Kensal Green gravplass den 29. november 1917, hvor liket ble oppbevart til slutten av første verdenskrig. Han ble så flyttet til Rhodesia og lagt i en grav skåret ut i granitten på toppen av fjellet som Rhodes hadde kalt "The View of the World", nær graven til sin venn. Biografier og portretter. Jamesons liv er tema i en rekke biografier, inkludert "The Life of Jameson" av Ian Colvin (1922) og "Dr. Jameson" av G.Seymour Fort (1918). Jameson–raidet har vært tema for tallrike artikler og bøker og forblir en fascinerende historisk gåte mer enn hundre år etter at hendelsene i raidet fant sted. Der er tre portretter av Jameson i National Portrait Gallery i London. Ett av disse ble laget av Jamesons eldre bror, Middleton Jameson (1851–1919), som han hadde kjær. Rudyard Kipling sa i sin selvbiografi at han skrev diktet "If–" med Dr Leander Starr Jamesons karakter i bakhodet. Vrangfoss kraftverk. Vrangfoss kraftverk er et vannkraftverk i Eidselva i Nome kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1962. Kraftverket har 35 MW installert effekt på to kaplanturbiner og midlere årsproduksjon på 190 GWh. Ved siden av kraftverk er det sluser med 5 kammer for Telemarkskanalen forbi fossen. Kraftverket eies av Cappelen ANS, men Norsk Hydro har rett på mesteparten av kraftproduksjonen. Fossen har fått navnet sitt fordi elven gikk stri her, og det var vanskelig å fløte tømmer forbi. Se også. Frøystul kraftverk Såheim kraftverk, Moflåt kraftverk, Mæl kraftverk, Svelgfoss kraftverk, Vrangfoss kraftverk, Eidsfoss kraftverk Langøya utenfor Holmestrand. Langøya er ei øy i Holmestrandfjorden som er en del av Ytre Oslofjord. Øya tilhører Re kommune i Vestfold. Kalksteinsbrudd. Den første kalksteinen ble tatt ut allerede på 1650-tallet, og flere kalkovner var i drift. Langøya kalkverk ble solgt til den danske kronen i 1737. Mer moderne drift startet i 1899 med uttak av kalkstein til bruk i produksjon av sement. Christiania Portland Cementfabrik (CPC), kjøpte i 1895 en parsell på øya. Selger var godseier G. Wankel på Kambo. CPC kjøpte resten av øya i 1899, med unntak av en mindre parsell som tilhørte Marinen. Denne parsellen ble kjøpt i 1937. Driften på Langøya kom i gang i 1899. Kalksteinen ble fraktet i lekter til Slemmestad. Det ble etterhvert bygget arbeiderbrakker og -boliger, spisesal, brygger, skinneganger osv. Den første tiden foregikk boringen med håndkraft, i 1913 gikk man over til pressluft. På denne tiden lå årsproduksjonen på ca 180 000 tonn i året. I 1922 gikk man over til elektrisk drift. Fra 1925 ble selve knusingen av kalksteinen flyttet fra Slemmestad til Langøya. Den steinen som ikke var egnet til sementproduksjon ble fra 1931 knust i et eget verk og solgt som pukk. Opptil 24 familier med omlag 120 mennesker bodde på Langøya på det meste. I 1960 fraktet skolebåten 16 barn inn til skolen i Holmestrand. Etterhvert vokste bruddet, og i 1967 forlot de siste to familiene øya. Det ble anlagt jernbanespor på 20-tallet for frakt av stein mellom brudd og knuser, denne jernbanen var tidligere brukt som smalsporet bane mellom Holmestrand og Hvittingfoss. Jernbanen ble skiftet ut med trucker i 1951. Da var man kommet til -3 meter. Da Norcem la ned sementproduksjonen på Slemmestad i 1985 ble også driften på Langøyene stoppet. Bunnen av bruddet var da på -45 meter. Tilsammen var det tatt ut 47 millioner tonn kalkstein. Dagbruddet under havnivå tilsvarer nesten 10 millioner kubikkmeter. Norcem solgte Langøya til NOAH i 1993. Frantzefoss Bruk tok i en periode ut kalkstein til sin kalkproduksjon. Avfallsdeponi. Norsk Avfallshandtering bruker det største dagbruddet i nord til deponi av farlig uorganisk avfall. En stor del av avfallet er gips. Dessuten finnes et basseng for utreagering av reaktive metaller; hovedsakelig magnesiumslam og andre alkali- og jordalkalimetall. Avfallet reagerer kraftig i kontakt med vann og avgir varme og ulike gasser (H2, NH3, PH3). Det finnes også en tank for avgiftning av cyanidholdig avfall. Avgiftningen skjer i alkalisk miljø med natriumhypokloritt. Cyanidforbindelsene omdannes til karbondioksid og nitrogengass. Super Mario 64 DS. "Super Mario 64 DS" er et plattformspill utviklet av Nintendo Entertainment Analysis and Development og utgitt av Nintendo til Nintendo DS. Spillet er en forbedret utgave av det kritikerroste Nintendo 64-spillet "Super Mario 64" som ble lansert i 1996. "Super Mario 64 DS" ble utgitt i Nord-Amerika 21. november 2004, i Japan 2. desember 2004 og i Europa 11. mars 2005 som en av lanseringstitlene til den håndholdte spillkonsollen Nintendo DS. Spillet inkluderer nye figurer, nivåer, spillmodus og minispill, i tillegg til oppdatert grafikk til fordel for mulighetene til Nintendo DS-systemet. Kontroller. Som i originalen "Super Mario 64" kan spillfigurene utføre et bredt spekter av bevegelser, inkludert flere typer hopp og angrep, og mange av bevegelsene fra forgjengeren finnes i "Super Mario 64 DS" også. En av de mest merkbare forandringene som ble gjort i spillet fra forgjengeren, var måten en beveger spillfiguren på (først og fremst med hensyn til å gå og løpe). "Super Mario 64" var laget med tanke på at spillfiguren kunne beveges med en analog styrespak som kunne vris og trykkes i alle retninger. Siden Nintendo DS ikke har noen analog styrespak, ble det istedet mulig å velge mellom to forskjellige måter å bevege spillfiguren på. Den ene bestod i å trykke ned D-pad-en på DS-konsollen (en korsformet styreknapp som muliggjør bevegelse i fire retninger) i den retningen en ønsker figuren skal gå. Men siden denne styreknappen er digital, kan figuren bare bevege seg direkte i den retningen som en trykker ned D-paden, med liten eller ingen mulighet til å velge en mellomløsning mellom to retninger (som for eksempel å gå mot sørvest istedet for rett mot vest eller øst). Den andre metoden gjør bruk av den trykkfølsomme skjermen til Nintendo DS. Når man setter en finger ned på denne skjermen vil det tegnes en sirkel rundt fingeren og den kan da brukes på samme måte som en vanlig analog styrespak. Ulempen her er at en må bevege fingeren oppover eller nedover skjermen for å bevege figuren i en retning, slik at fingeren etterhvert vil havne utenfor skjermen og må flyttes tilbake inn på skjermen igjen. Miljø. Som i forgjengeren finner handlingen sted i slottet til Prinsesse Peach, og handlingen starter på nesten samme måte som i forgjengeren, ved at prinsessen inviterer Mario til sitt slott for å få en kake hun har bakt til ham. Forskjellen er at hun i "Super Mario 64 DS" har invitert ikke bare Mario, men også Yoshi, Wario og Luigi. Utseendessmessig er slottet likt det det var i "Super Mario 64", med tre etasjer, en vollgrav, en kjeller og en gårdsplass. Området utenfor slottet fungerer som en testplass som spilleren kan utforske og øve seg på spillfigurenes bevegelser. Hovedoppsettet er også det samme, ved at inngangene til forskjellige verdener og baner befinner seg innenfor slottet. Banene er fylt med fiendtlige skapninger som angriper spilleren, men det finnes også mer vennlige skapninger som kan tilby en hjelpende hånd. I hver av banene må spilleren samle kraftstjerner («Power Stars»). Hver av hovedbanene inneholder nå syv hovedstjerner (til forskjell fra forgjengeren hvor det var seks hovedstjerner). Mange av disse omfatter å nedkjempe ekstra sterke fiender, såkalte «bosser». Andre oppgaver kan være å løse gåter, kappløpe og å samle mynter. Hver av hovedbanene inneholder også en hemmelig stjerne som fås ved å samle 100 mynter i banen. Dag Spantell. Dag Aage Spantell (født 24. mars 1950 i Oslo) er en norsk vokalist, pianist og revyskuespiller. The Shadows inspirerte ham i 1962 til å starte instrumentalbandet Beatboys, der han spilte rytmegitar. Dette bandet holdt sammen til 1965, da Spantell sluttet for å starte The Misfits. Etter to år med The Misfits gikk han over til dansebandet Happie, hvor han ble i to år og gjorde sin platedebut. Totalt har Dag Spantell vært med på 112 lydspor gjennom sin karrière.(2007) Norsk Avfallshåndtering. Norsk Avfallshandtering AS (NOAH) ble etablert av myndighetene i samarbeid med ni større industriforetak i 1991. NOAH kjøpte Langøya utenfor Holmestrand fra Norcem/Aker i 1993. Organisk (brennbart) farlig avfall ble brukt til direktefyrt brensel i Norcems sementovner i Brevik fra 1999. I 2003 kjøpte Gjelsten Holding hele virksomheten. Utslipp fra anlegget. Vann fra dagbruddene samles opp, renses og slippes ut på 35 meters dyp (endret fra 15 meters dyp i 2007) på vestsiden av Langøya. Utslipp til luft fra virksomheten anses for å ha liten miljøbetydning. Gassuhell. I 1993 hadde anlegget et utslipp av salpetersyre som kunne ses som en brun sky på lang avstand. Et mindre, lignende utslipp skjedde også i 1998. I 1994 skjedde en eksplosjon da hydrogengass ble antent i et ventilasjonsanlegg. Den gamle kirkegård i Łódź. Den gamle kirkegård i Łódź (polsk "Stary Cmentarz") ble grunnlagt i 1855 ved Ogrodowa- og Srebrzyńska-gaten. Den er med sine mange storartede arkitektoniske monumenter en av byens vakreste spaserplasser. Kirkegården er tredelt i en katolsk (11 ha), evangelisk (9 ha) og ortodoks (1 ha) del. Over 200 graver – kapeller, monumenter, skulpturer – er skrevet inn i severdighetsregisteret. Kirkegården er hvileplass for mange fremragende personer som hadde tilknytning til Łódź. Her finnes blant annet mausoleene til fabrikantfamiliene Grohman, Geyer, Kunitzer og Kindermann. Det mest storartede av disse i den evangeliske delen av kirkegården er det neogotiske mausoleet til Karol Scheibler (Scheiblers kapell), som ble reist i årene 1885–1888 etter tegninger av Edward Lilpop og Józef Dziekoński fra Warszawa. Den katolske delen domineres derimot av neorenessansemausoleet til familien Heinzel (Heinzels kapell), hvor Juliusz Heinzel ble gravlagt som førstemann. Mausoleet ble reist i årene 1899–1904. I den ortodokse delen av nekropolisen er hovedsakelig russiske soldater og tsarembetsmenn gravlagt. Fra 1995 holdes det regelmessig den 1. november pengeinnsamlinger for renoveringen av kirkegårdens severdigheter, etter initiativ av journalisten Wojciech Słodkowski. Frem til i dag er flere titalls objekter blitt renovert og reddet. Berømte personer gravlagt på kirkegården. Gamle Farlig avfall. Farlig avfall, som tidligere ble kalt spesialavfall, betegner avfall som ikke kan behandles sammen med ordinært avfall, fordi det har egenskaper som blant annet kan medføre alvorlig forurensning eller skader på mennesker eller dyr. Dette skyldes at avfallet har én eller flere farlige egenskaper. Regler for håndtering av farlig avfall. Regler for håndtering av farlig avfall finnes i avfallsforskriftens kapittel 11. Alle virksomheter som produserer farlig avfall er forpliktet til å levere dette minst én gang i året til et firma som har tillatelse til å samle inn, motta eller behandle farlig avfall. Det er forbudt å kvitte seg med farlig avfall på andre måter enn å levere til lovlige aktører, f.eks ved å kaste det i naturen, blande med restavfall eller helle det ut i avløpet. Det er også ulovlig for virksomheter å levere farlig avfall til ubetjente miljøstasjoner. Disse er bare beregnet på private husholdninger. Når avfallet er levert får produsenten igjen en signert kopi. Denne kopien er avfallsprodusentens bevis for at han har levert avfallet til lovlig behandling. Alle firmaer som samler inn, tar i mot, sluttbehandler eller på andre måter har befatning med farlig avfall må ha tillatelse fra forurensningsmyndighetene. Håndtering av organisk farlig avfall. Eksempler på organisk farlig avfall er impregnert trevirke, løsemidler, spillolje, drivstoff og fyringsolje. De fleste typer organisk farlig avfall har høy brennverdi og energien som oppstår ved forbrenning av slikt avfall kan brukes til å erstatte energien fra brenning av fossilt brensel. Det største norske anlegget for forbrenning av organisk farlig avfall er Norcems sementfabrikk i Brevik. Produksjon av sement krever store energimengder, fordi kalstein skal varmes opp til ca 1500 ºC. Her erstatter organisk farlig avfall annet brensel, som f.eks kull og fyringsolje. Etter forbrenning og rensing av avgassene er avfallet omdannet til karbondioksid og vann. Et firma i Bergen, Indus Kjemisk Tekniske Fabrikker, gjenvinner løsemidler ved hjelp av destillasjon. Det har blitt gjort flere forsøk på å regenerere spillolje, men disse har som regel strandet på grunn av sviktende økonomi. Håndtering av uorganisk farlig avfall. De største mengdene av uorganisk farlig avfall håndteres hos Norsk Avfallshåndtering (NOAH) på Langøya utenfor Holmestrand. På denne øya har det tidligere blitt utvunnet kalkstein til bruk i sementindustrien. Gruvedriften har etterlatt seg to store dagbrudd som avfallet deponeres i. Ryggraden i driften er svovelsyre fra Fredrikstad-bedriften Kronos Titan. Årlig genererer denne bedriften 200 000 tonn svovelsyre, som behandles på Langøya. Syra nøytraliseres med kalkstein og flyveaske. I denne prosessen produseres mineralet gips (CaSO4) som er både mekanisk og kjemisk stabilt. Mineralet er dessuten svært lite gjennomtrengelig for vann, slik at faren for utlekking forurensning er liten. Det er derfor mulig å blande inn annet uorganisk farlig avfall i gipsen. Overskuddsvann og nedbør passerer gjennom et renseanlegg før det slippes ut i Oslofjorden. Firmaet Miljøteknikk Terrateam i Mo håndterer også farlig avfall på en liknende måte, gjennom å støpe avfallet inn i betong. Betongen legges i nedlagte gruveganger opptil 400 m under havnivået. Zündapp. Zündapp var en tysk produsent av motorsykler mellom 1917 og 1984. Selskapet ble stiftet i Nürnberg, Tyskland av Fritz Neumeyer, sammen med selskapet Friedrich Krupp AG og verktøyprodusenten Thiel, som produsent av detonatorer. I 1919, da 1. verdenskrig var over, sank etterspørselen etter våpendeler drastisk, Neumeyer ble eneeier i selskapet, og to år senere skiftet han fokus til motorsykkelproduksjon. Den første Zündapp-modell var Z22, som ble lansert i 1921 under slagordet «Motorrad für Jedermann», tysk for «motorsykkelen for alle». Z22 var enkel og pålitelig, og ble produsert i et stort antall. Zündapps første tunge motorsykkel kom i 1933 med "K-serien", som blant annet var utstyrt med et lukket motorrom, som var svært uvanlig på den tiden. «K»en i modellnavnet stod for «Kardanantrieb», som antydet at modellene var utstyrt med «lukket» drivaksel. Serien inkluderte modeller fra 200 til 800 ccm, og var en stor suksess. K-serien bidro til å øke Zündapps markedsandel på hjemmemarkedet Tyskland fra 5% i 1931 til 18% i 1937. Fra 1940 av produserte Zündapp mer enn 18 000 eksemplarer av "KS750", en motorsykkel med sidevogn, for den tyske Wehrmacht. Etter andre verdenskrig skiftet selskapet gradvis fokus over på mindre maskiner, for eksempel scooteren «Bella», og den siste tunge motorsykkelen (som tilfeldigvis også ble en av de mest kjente modellene) ble lansert i 1951 med navnet "KS601", utstyrt med en 598 ccm tosylindret motor. Fra 1957 til 1958 produserte selskapet også mikrobilen Zündapp Janus. I 1958 flyttet selskapet fra Nürnberg til München, og kort tid senere utviklet de flere nye, mindre modeller. Samtidig ble videreutvikling av firetaktsmotorer stoppet, og det ble kun produsert totaktsmotorer. Zündapps modeller solgte lenge godt, men etterhvert dalte etterspørselen, og i 1984 gikk selskapet konkurs. Plattformspill. Plattformspill er en videospillsjanger karakterisert ved å hoppe til og fra plattformer og over hindringer. Det må være mulig å kontrollere disse hoppene og å falle fra plattformer og feilberegne hopp. Det mest felles elementet til disse spillene er en hoppeknapp, men det er unntak; andre hoppemekanismer inkluderer å svinge fra utstrekkelige armer, som i "Ristar" og "Bionic Commando", eller å sprette fra springbrett eller trampoliner, som i "Alpha Waves". Spill som får hopping til å bli fullstendig automatisert, som ', faller inn i egne kategorier; action-eventyrspill. Et kjent plattformspill er NES-spillet "Super Mario Bros." Gojżewski-familiens mausoleum. Gojżewski-familiens mausoleum (polsk "Mauzoleum Gojżewskich") ligger på Den gamle kirkegård i Łódź. Graven, som ligner en bysantinsk helligdom, rommer likene til Konstanty Gojżewski, en offiser i tsararmeen, og hans kone Aleksandra Gojżewska. Ekteparet ligger gravlagt i en felles krypt, men siden Konstanty (død i 1905) var ortodoks og Aleksandra (død i 1900) katolsk, ble Konstanty gravlagt på den ortodokse delen og Aleksandra på den katolske delen av kirkegården. Mausoleet ble restaurert i 2000. Det er bygd i hvit marmor og brun murstein, mens taksteinen er grønn. Innvendig er mausoleumskuppelen mørkeblå og dekorert med gylne stjerner. Like over inngangen finnes en innskrift skrevet med det kyrilliske alfabet: Семейная Гробница К. А. Гоижевского («K. A. Gojżewskis familiegrav»). Zündapp Janus. Zündapp Janus hadde dører foran og bak. Zündapp Janus er en mikrobil produsert av den tyske motorsykkelprodusenten Zündapp mellom 1957 og 1958. Zündapp produserte opprinnelig motorsykler, men bestemte seg i 1954 for å bygge et mer værbestandig kjøretøy. De vurderte forslag fra Kroboth, Brütsch og Fuldamobil, før de bestemte seg for en modell fra Dornier. Fordi det var vanskelig å skille foran og bak på bilen fikk den navn etter en romersk gud, Janus, som var en gud med to ansikter; et som peker fremover mens det andre peker bakover. Bilen var utstyrt med en midtmontert totaktsmotor på 250 ccm med en effekt på 14 hestekrefter, noe som gav bilen en toppfart på 80 kilometer i timen. Hjulopphenget var av MacPherson-type, som viste seg å være svært komfortabelt. Produksjonen startet i juni 1957, men kun 1 731 eksemplarer ble bygget de første seks månedene. Sommeren 1958 droppet Zündapp prosjektet, og solgte fabrikken til Bosch. Totalt 6 902 eksemplarer ble bygget. Referanser. "Kleinwagen, Small Cars, Petites Voitures", av Benedikt Taschen, 1994 Mår kraftverk. Mår kraftverk er et vannkraftverk ved Moflåt sør for Rjukan i Skiensvassraget i Tinn kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1948 og modifisert i 1949 og 1954. Kraftverket er i dag åpent for publikum på hverdager om sommeren. Kraftverket har 200 MW installert effekt på fem Pelton turbiner og midlere årsproduksjon på 1145 GWh. Verket heter vann fra et inntaksmagasin i nedre Grottetjørn. Mårvatn som reguleres mellom 1121 og 1100 moh og Kalhovdfjorden som reguleres mellom 1087 og 1076 er magasiner for kraftverket. Begge magasinene er oppdemmet og dreneres normalt ikke til Måna. I tappetunnelen mellom Mårvatnet og Kalhovdfjorden er Stegaros kraftverk bygget. Kraftverket er eid av Statkraft. Heinzels kapell. Heinzels kapell sees i bakgrunnen Heinzels kapell (polsk "Kaplica Heinzlów") ligger på den katolske delen av Den gamle kirkegård i Łódź ved Ogrodowa-gaten. Etter Juliusz Heinzels død oppførte familien hans en enorm familiegrav, hvor Juliusz og senere også hans kone Paulina Volkman og andre etterkommere ble gravlagt. I dag har mausoleet funksjon som kirkegårdskapell, og tjener i likhet med den andre palassene til Heinzel befolkningen i Łódź. Mausoleet er et av de siste kuplete kirkegårdskapeller. Dets form er inspirert av Sigismund-kapellet på Wawel i Kraków. Det ble reist i årene 1899–1903 i italiensk renessanse etter tegninger av den tyske arkitekten Franz Schwechten. Mausoleumsgesimsen er omkranset av en attikabalustrade, og ved pilastrene står skulpturer av engler i naturlig størrelse. Over inngangen finnes et halvsirkulært tympanon med et basalrelieff som forestiller Kristus. Bygningen er reist i sandstein, og neorenessansestilen pryder også kapellets indre. Blåplast. Blåplast (Plastic Short Range Training Ammunition) er en øvelsesammunisjon av blåfarget plast, vanlig i Norge er bakelitt. Den oppfører seg omtrent likt som vanlig skarp ammunisjon, men med en betydelig mindre rekkevidde. I Norge brukes den mest i kaliber 7,62 mm og 12,7 mm. Besparelsen ved bruk av blåplaster ved øvelser er stor, spesielt når man øver med 12,7 mm, her koster vanlig ammunisjon cirka 60 kr per skudd men blåplast koster cirka 10 kr. Rekkevidden er betydelig kortere med blåplaster, cirka 30-40 m for en AG-3 (7,62 mm). Short Range Training Ammunition (SRTA) og Plastic Short Range Training Ammunition (PSRTA) finnes i de fleste kalibrer og brukes i de fleste land. Materiale og oppbygning varierer. Blåplast regnes som skarp ammunisjon og kan være dødelig på nært hold Shannon Erne kanalen. Shannon Erne kanalen er en kanalforbindelse mellom elvene Shannon og Erne i Irland. Kanalen går igjennom innsjøen Lough Scur. Kanalen er 62,5 km lang med sluser på 16 forskjellige steder. Over kanalen går det 34 stenbroer. Kanalen gikk mellom Ballinamore og Ballyconnell. Byggingen startet for alvor i 1846 ledet av ingeniøren John McMahon. På grunn av jernbanens inntreden og mindre behov for kanalen til transport ble den lite brukt fram til den ble nedlagt i 1869. De siste årene er de utgravde kanalstrekningene renset opp. Det er bygget nye moderne sluser med moderne elektrisk/hydraulisk betjening på sluseporter. Mange gamle murer fra kanalens første tid kunne benyttes i moderniseringen. Kanalen ble åpnet i 1994. Nå er det mye trafikk av lystbåter og utleiebåter på kanalen. Det er plass til båter med lengde 79 ft (24m), bredde 15 ft (4.5m), dybde 4 ft (1.2m) og høyde 10.5 ft (3.2m) over vannet. Kanalene i Irland begynner å fungere som et nettverk og gir mulighet for å reise med båt fra Nord-Irland, ned Shannon til vestkysten eller igjennom Grand Canal (Irland), Royal Canal og til Cork. Det er god dekning av maritim VHF basestasjoner langs kanalen, og det oppfordres at alle båter på kanalen bør ha maritim VHF. Action-eventyrspill. Action-eventyrspill er en videospillsjanger som kombinerer elementer fra eventyrspill-sjangeren med actionspill-elementer. Det er sannsynligvis den største og mest mangfoldige spillsjangeren og kan inkludere mange spill som kan bli kategorisert under midre sjangre. Atari 2600-spillet "Adventure" fra 1978 er det første kjente spillet innen denne sjangeren. Med avslåelsen av eventyrspill-sjangeren ble action-eventyrsjangeren mye mer prominent. Som en sideeffekt blir action-eventyrspill noen ganger referert til som simpelthen eventyrspill av konsollspillere, som oftest til eventyrpuristers misnøye. "The Legend of Zelda"-serien er en av de mest kjente seriene innen action-eventyrsjangeren. Stegaros kraftverk. Stegaros kraftverk er et vannkraftverk ved Kaldhovdfjorden i Skiensvassdraget i Tinn kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 2002. Kraftverket har 2,3 MW installert effekt og midlere årsproduksjon på 10 GWh. Kraftverket utnytter fallet i tappetunnelen mellom Mårvatn og Kaldhovdfjorden som begge er magasiner for Mår kraftverk. Kraftverket er eid av Statkraft og Tinn Energi. Eidsfoss kraftverk (Telemark). Vrangfoss kraftverk er et vannkraftverk i Eidselva i Nome kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1964. Kraftverket har 15 MW installert effekt på en kaplanturbin og midlere årsproduksjon på 84 GWh. Ved siden av kraftverk er det sluser med 2 kammer for Telemarkskanalen forbi fossen. Kraftverket er eid av Midt-Telemark Kraftlag, men Norsk Hydro men har rett på halvparten av kraftproduksjonen. Se også. Frøystul kraftverk Såheim kraftverk, Moflåt kraftverk, Mæl kraftverk, Svelgfoss kraftverk, Vrangfoss kraftverk, Eidsfoss kraftverk Panserbrytende ammunisjon. Panserbrytende ammunisjon er en type ammunisjon som er spesielt laget for å penetrere blant annet panserede kjøretøyer, skuddsikre vester, stridsvogner og betong. Størrelsen på ammunisjonen kan være fra pistol kaliber helt opp til stridsvogn ammunisjon. Delen av ammunisjonen som penetrerer er av et materiale med veldig høy tetthet som er designet slik at den opprettholder sin form og har maksimal mengde energi så dypt som mulig inn i målet. Rifle- og pistolammunisjon generelt er bygget opp av en hard penetrator, foreksempel herdet stål eller wolfram karbid. Denne penetratoren er dekket av et mykere materiale, foreksempel kobber. Ved treff vil kobberbelegget bli knust, mens penetratoren fortsetter å penetrere målet. Grunnen til at hele prosjektilet ikke er laget av samme materiale som penetratoren er fordi siden materialet er så hardt at det ville det slitt ut løpet på våpenet på relativt kort tid. Fly- og stridsvognammunisjon har av og til en kjerne av en utarmet uran. Fordelen med denne urankjernen er i tillegg til høy egenvekt (som gir høy anslagsenergi) og hardhet blant annet at den selvantenner ved treff, noe som avgir en høy varmeenergi på et lite område på panseret til målet. Noen typer av panserbrytende ammunisjon inneholder også eksplosiver eller selvantennende spiss. Melhusbrua. Melhusbrua er ei veibru på riksvei 708 i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Brua er 400 meter lang og krysser Gaula like sør for Melhus sentrum. Den er en del av veiutbyggingen som førte riksvei 708 og europavei 6 utenom tettstedet. Den nye parsellen på riksvei 708, Tverrforbindelsen, åpnet 12. juni 2003, mens de to nye parsellene på E6, Sørparsellen og Nordparsellen, åpnet 23. september 2004 og 1. september 2005. Pseudo-toppnivådomene. Et antall pseudo toppnivådomener for bruk til navngiving av computere har blitt definert til forskjellige tider. Disse «pseudo-TLD'ene» omfatter .bitnet, .csnet, .ip, .local, .onion og .uucp. Selv om disse «pseudo-TLD'ene» ser ut som toppnivådomener, og tjener samme syntaktiske funksjon i opprettelsen av navn for sluttpunktet i et nettverk, så har de ingen mening i det globale DNS-systemet og er (eller var) bare brukt for spesielle formål; hovedsakelig for adressering av maskiner som ikke var mulig å nå via Internet Protocol for bruk i tjenester som E-mail og Usenet via UUCP. Selv om de ikke har noen offisiell status, som blir de vanligvis betraktet som uoffisielt videreført, (engelsk: «grandfathered»), og det er usannsynlig at de noensinne vil bli tildelt som toppnivådomener. .arpa er unik i og med at det har vært et pseudo-toppnivådomene, tidligere brukt av ARPA, som nå er blitt et ekte toppnivådomene definert i internetts DNS-rot for bruk som et toppnivådomene for internett-infrastruktur. Charles Austin. Charles Austin (født 19. desember 1967) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Han vant gull i høydehopp under OL 1996 i Atlanta. Den 1,90 meter høye Austin gikk over 2,39 i sitt siste hopp (ny olympisk rekord), og henviste dermed Artur Partyka fra Polen til andreplassen. Fem år tidligere vant Austin gull under verdensmesterskapet i Tokyo 1991. Han er innehaver av den gjeldende amerikanske utendørsrekorden med 2,40, et resultat han oppnådde i Zürich 7. august 1991. Allan Wells. Allan Wipper Wells (født 3. mai 1952 i Edinburgh) er en tidligere skotsk friidrettsutøver. Han ble olympisk mester for Storbritannia under OL 1980 i Moskva. Wells satset opprinnelig på tresteg og lengdehopp, men gikk over til sprintløp i begynnelsen av 1970-årene. I 1978 vant han to medaljer for Skottland under Commonwealth-leken, og var nå Storbritannias raskeste sprinter. Wells vant 100 meter-finalen i Moskva med svært liten margin foran cubaneren og forhåndsfavoritten Silvio Leonard. Wells ble dermed tidenes eldste olympiske mester på 100 meter. Han kom også til finalen på 200 meter, som også ble en svært jevn affære. Denne gangen måtte han se seg slått av italieneren Pietro Mennea med to hundredels sekunder, og sikret seg dermed sølv. Han avsluttet lekene ved å løpe inn til fjerdeplass på 4 100 m stafett. Bartholomew de Burghersh, 1. baron Burghersh. Bartholomew de Burghersh (død 3. august 1355) var en engelsk adelsmann og soldat. Han var en yngre sønn av Robert de Burgersh, 1. baron Burgersh og Maud de Badlesmere, søster av Bartholomew de Badlesmere, 1. baron Badlesmere. Han ble født mellom 1287 og 1296. På et tidspunkt før 11. juni 1320 giftet han seg med Elizabeth de Verdun, datter og medarving av Theobald de Verdun, 2. baron Verdon. Han gjorde tjeneste i krigene i Skottland, og assisterte sin onkel Lord Badlesmere, som var Lord Warden of the Cinque Ports i 1320. Begge sluttet seg til den opprørske jarlen av Lancaster i slaget ved Boroughbridge den 15. mars 1321 eller 1322, og ble tatt til fange etter nederlaget. Lord Badlesmere ble hengt, men Burgersh ble benådet av dronning Isabella. Han ble Lord Warden of the Cinque Ports og dermed også konstabel av Dover Castle i 1327, og hadde dette embetet til 1330. I 1329 fikk han barontittelen, og fra 1335 til 1343 var han Justice in Eyre sør for Trent. I 1340 arvet han noen av eiendommene til broren, biskop Henry Burgersh. Han ble "Knight Banneret" i 1341, og ble sendt som deltager i en ambassade til paven i august 1343. Senere fikk han flere andre titler, som Lord Chamberlain of the Household, Admiral of the West samt Seneschal and Custos of Ponthieu and Montreuil. I slaget ved Crécy kjempet han i kongens divisjon, og han deltok også under beleiringen av Calais. I 1348 ble han igjen Lord Warden of the Cinque Ports, og den 27. juni 1355 ble han også konstabel av Tower. Han ble syk under et opphold i Dover Castle, og døde der 3. august 1355. Barn. Burgersh 1-1 Roger Neil Wheeler. Roger Neil Wheeler (født 1941) var Chief of the General Staff, hærsjef for British Army fra 1997 til 2000. Han ble i 2001 utnevnt til konstabel av Tower. Wheeler studerte ved Hertford College, og fikk deretter en offiserspost i Royal Irish Rangers. Han hadde deretter flere kommandoer og stabsposter i Storbritannia, Tyskland, på Falklandsøyene og Kypros. Etter tre år som sjef for militære operasjoner i Nord-Irland ble han kommandant for britiske styrker på NATO-oppdrag i Bosnia. Han ble øverstkommanderende for landstyrkene i 1996, og Chief of the General Staff året etter. I 2000 gikk han av med pensjon. Som pensjonist er han ved siden av det seremonielle embetet som konstabel av Tower ikke-utøvende direktør i Aegis Defence Services, medlem av styret for Serious Organised Crime Agency og "trustee" i Royal Armouries. Wheeler er utnevnt til "Knight of the Grand Cross" av Order of the Bath og er derigjennom adlet. Han har dermed rett til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. Wheeler er også kommandør av Order of the British Empire. Heathen. Heathen er et amerikansk thrash/speed metal-band. Tidlig historie (1984 - 1986). Heathen ble startet i 1984 av gitarist Lee Altus og trommeslager Carl Sacco. De ansatte vokalist Sam Cress og andregitarist Jim Sanguinetti. Bandet holdt sin første konsert 21. april 1985 uten bassist. Etter kort tid forlot Sam Cress og Jim Sanguinetti bandet, som ble erstattet av vokalist David Godfrey (nå David White, med etternavnet til hans biologiske far) og gitarist Doug Piercy, i tillegg til bassisten Eric Wong. 6. februar 1986 holder Heathen sin første konsert med den nye og første stabile oppstillingen. I motsetning til mange andre thrash metal-band var ikke Heathen inspirert av punk rock, men tradisjonell heavy metal og spesielt New Wave of British Heavy Metal. Som en følge av dette tiltrakk ikke bandet seg like mange punkere og hardcore-fans som mange andre thrash metal-band, men hadde en fan bestående av «ekte» heavy metal-fans. Studioutgivelser og oppløsning (1987 - 1992). Flere musikere har spilt i Heathen. Det eneste medlemmet som har vært medlem så lenge bandet har vært aktivt er gitarist Lee Altus. Vokalist David White har vært vokalist siden 1985, med unntak av en periode i 1988–1989 da Metal Church-vokalist David Wayne og Exodus-vokalist Paul Baloff var medlem. Trommeslageren Darren Minter kom med i bandet i 1988 og har vært medlem siden, med unntak av perioden bandet var oppløst. Ellers har bandet hatt flere bassister og andregitarister spilt for Heathen. Heathen ga ut sitt første studioalbum "Breaking the Silence" i 1987, og sitt andre (og foreløpig siste), "Victims of Deception" i 1991. Begge albumene høstet meget gode kritikker. Heathen planla så å utgi en EP med coverlåter. Daværende bassist Randy Laire ble drept i en bilulykke i juni 1991, men ble raskt erstattet med Ira Black. Black forlot Heathen senere samme år sammen med Doug Piercy (som hadde vært gitarist siden 1985). Heathen fikk to nye musikere til å erstatte dem, men ble så oppløst i 1992 og EP-en ble ikke utgitt. Gjenforeningen (2001 - i dag). 11. august 2001 gjenforente Heathen seg for å spille en konsert på Thrash of the Titans som skulle samle inn inntekter til Testament-vokalist Chuck Billys kreftbehandling. Gjenforeningen bestod av de tidligere medlemmene David White, Lee Altus, Ira Black, Mike Jastremski og Darren Minter. I 2004 ble bassist Mike Jastremski erstattet med Jon Torres, og Heathen spilte inn den tidligere planlagte EP-en med coverlåter og ga den ut under navnet "Recovered" samme år. Gitarist Ira Black forlot Heathen litt senere, og i 2005 ble gitarist Terry Lauderdale med i bandet. Hovedgitarist og grunnlegger Lee Altus ble i 2005 medlem av thrash metal-bandet Exodus, men har sagt at hans opphold i Exodus ikke vil påvirke hans innsats i Heathen. Heathen ga ut en 18 minutters lang demo i 2005, som har skapt høye forventninger for hva bandet velger å gi ut neste gang. Heathen holder for tiden på med et nytt studioalbum, som er planlagt å spilles inn høsten 2007 og gitt ut i mars 2008. Vannliljetorvlibelle. Vannliljetorvlibelle eller nøkkerosetorvlibelle'", er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Vannliljetorvlibelle er fredet i Norge. Utbredelse. Vannliljetorvlibelle er utbredt i mellom- og østlige Europa. Finnes i og det syd-østlige Danmark, Sverige og Finland. I sørøstlige Norge langs kysten til Telemark. Utseende. Kjønnene er noe ulike. Hunnens bakkropp er mørk brun-svart med gule flekker. Hannen har gule render mellom hver av bakkroppens segmenter (ledd). Eldre hanner får gjerne en blåpudring på bakkroppen. Analvedhenget, bakerst på bakkroppen er hvitt, og labialpalpene ved munnen, er mørk. Foran på hodet (frons) har hvit farge. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingemerket ("pterostigma") er hvit. Vingespennet er mellom 60 og 70 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen i åpne innsjøer og vannhull med steder der det er rik undervannsvegetasjon kombinert med flytende vannplanter som vannliljer. Eggene legges i vann. Utviklingen tar 3 år. Nymfen overvintrer i vegetasjonen, blant planter og mose. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra midten av juni til august. Vannliljetorvlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Fredet i Norge. Vannliljetorvlibelle er en av tre norske arter av libeller som er fredet. Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, grunnet at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Grå torvlibelle. Grå torvlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Grå torvlibelle er fredet i Norge. Utbredelse. Grå torvlibelle er utbredt i [mellom- og i det østlige Europa.Finnes i og det syd-østlige Danmark, Sverige og Finland. I sørøstlige Norge langs kysten til Telemark. Utseende. Kjønnene er noe ulike. Hunnens bakkropp er mørk brun-svart med gule flekker. Hanner har mørk bakkropp med røde flekker. Eldre hanner får gjerne en blåpudring på bakkroppen. Analvedhenget, bakerst på bakkroppen, er hvitt. Pannen (frons) hvit, sammen med noe av munnen (labialpalpene). Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingemerket ("pterostigma") er svart. Vingespennet er mellom 60 og 70 millimeter. Levevis. Nymfen lever på bunnen av innsjøer og mindre vann med undervannsvegetasjon av torvmoser kombinert med planter med flyteblad, som vannliljer. Arten synes å foretrekke vann som er noe sure og næringsfattige. Eggene legges i vann, på bunnen. Utviklingen tar 3 år. Nymfen overvintrer blant planter og i torvmosen. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er fra slutten av mai til juli. Grå torvlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Fredet i Norge. Grå torvlibelle er en av tre norske arter av libeller som er fredet. Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, grunnet at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Stor torvlibelle. Stor torvlibelle er en libelle som tilhører familiegruppen libeller (Libellulidae). Stor torvlibelle er fredet i Norge. Utbredelse. Stor torvlibelle er utbredt i det østlige Europa. Finnes i og det syd-østlige Danmark, Sverige og Finland. I sørøstlige Norge langs kysten til Vest-Agder. Utseende. Kjønnene er noe ulike. Hunnens bakkropp er mørk brun-svart med gule flekker. Hanner har mørk bakkropp med røde-brune flekker. Analvedhenget, bakerst på bakkroppen, er mørkt. Hos begge kjønn er flekken på det 7. ende leddet på bakkroppens overside gult. Pannen (frons) er hvit. Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingemerket ("pterostigma") er mørkt. Vingespennet er mellom 65 og 70 millimeter. Levevis. Nymfenlever på bunnen, langs bredden av innsjøer og mindre vann, i lavlandet. Arten foretrekker steder som er rikt soleksponerte og har rik vegetasjon med torvmose. Eggene legges i vann. Utviklingen tar 2-3 år. Nymfen overvintrer på bunnen, blant vegetasjonen. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Flygetiden er juli til august. Stor torvlibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Fredet i Norge. Stor torvlibelle er en av tre norske arter av libeller som er fredet. Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, grunnet at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Katrin Siska. Katrin Siska (født 10. desember 1983 i Estland, Tallinn) er en estisk musiker. Hun er mest kjent som medlem av gruppen Vanilla Ninja. Siska gikk på skole i Tallinn med band-kamerat Piret Järvis. Da hun ble ferdig med videregående (Estonian Lyceum), gikk hun til Tallinn forretningsskole. Etter det gikk også på musikkskole i tre år. Senere lærte hun å spille piano, gitar og bass av en privatlærer. I 2002 ble Katrin medlem av popgruppa Vanilla Ninja. Selv om hun nå har vært medlem i over fem år, har Katrin bare sunget på gruppas første sang; «Klubikuningad». Før hun ble medlem av Vanilla Ninja, jobbet hun på TV og som modell. Metallvannymfer. Vingemerket er omtrent dobbelt så langt som bredt, de fleste cellene i vingene er femkantet. Metallvannymfer (Lestidae) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Metallvannymfer er utbredt i hele verden unntatt i Arktisk og Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Utseende. Metallvannymfer er de små slanke øyenstikkerne, vanligvis mye mindre enn øyenstikkere og libeller. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Kroppen er helt eller delvis farget i metalliske farger. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse. De holder vingene skrått bakover og ut fra kroppen i hvile. Dette er typisk og skiller de fra øyenstikkere som holder vingen rett ut fra kroppen i hvile. De andre gruppene vannymfer folder vingen helt bakover kroppen. Vingemerket ("pterostigma") er langt, ofte dobbelt så langt som bredt. Vingene er klare, uten farge flekker eller mønster, de fleste cellene i vingene er femkantet. Vingespennet er mellom 40 og 70  millimeter. Nymfene har en uvanlig lang fangmaske («munn»), som strekker seg bakover under kroppen helt til det tredje beinparet. De tre trakégjellene (bladgjellene) på bakkroppen er like store, og fint avrundede spisser. Levevis. Metallvannymfer er litt dårlige flygere og holder til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. Nymfene finnes i stillestående vann eller sakteflytende bekker. Metallvannymfer har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Lenna Kuurmaa. Lenna Kuurmaa (født 26. september 1985 i Tallinn) er en estisk musiker. Da hun var fire år gammel sendte foreldrene henne til barne-koret til Eesti Televisioon ETV, hvor hun sang en lang stund. Hun gikk på den tyske videregående skolen i Tallinn. Kuurmaa spilte en kort stund i et tysk band på denne tiden samtidig som hun lærte å spille fiolin og keyboard. Hun har vært med i musikalene "The King And I", "The Sound Of Music", "Voice of Music" og "Charlie Brown". Hun var også med i showet «Fizz Superstar 2002», og kom til semi-finalen. Senere på året ble hun medlem i bandet Vanilla Ninja, og da bandet måtte dra til Tyskland bestemte Kuurmaa seg for å slutte på skolen. I bandet spilte hun gitar helt fram til 2006, og har vært vokalist for bandet helt siden de startet. Sneglespinnere. Sneglespinnere (Limacodidae) er en familie av små til middelsstore sommerfugler som hører til gruppen Zygaenoidea. Det er en nokså artsrik gruppe, med rundt 1000 beskrevne arter og trolig ganske mange hittil ubeskrevne, men det finnes bare fire arter i Europa og to i Norge. De voksne sneglespinnerne er stort sett små til middelsstore, brune møll som gjør lite av seg, men larvene er oppsiktsvekkende. De er mer eller mindre flate og brede, ofte sterkt fargede. De mangler vorteføtter og brystføttene er også sterkt redusert, slik at de virker helt beinløse. De beveger seg ikke ulikt snegler, glidende over et sekret (en slags flytende silke) som de skiller ut. Larvene har ofte (men ikke hos de norske artene) neslehår som kan påføre eventuelle angripere stor smerte, og de får derfor stort sett gå i fred. Utseende. Små til middelsstore (forvingelengde 6 – 35 mm), kraftig bygde, hårete sommerfugler. På farge er de fleste brunlige men noen er grønne eller hvite. Hodet er ganske lite med hårløse fasettøyne og mer eller mindre redusert sugesnabel. Antennene er middels lange, kamtakkede eller trådformede. Vingene er brede, forvingene trekantede, bakvingene avrundede. Enkelte arter etterligner bier. Beina er kraftige og tett hårkledte. De voksne møllene hviler gjerne med bakkroppen bøyd oppover i en vinkel til brystet og vingene. Larvene er mer eller mindre flate, uten vorteføtter og med svært korte brystføtter. Istedenfor vorteføtter kan de ha sugekopper på undersiden av bakkroppen som de bruker til å holde seg fast i underlaget. De er livlig fargede, gjerne i grønt og rødt, og kan ha et ganske bisart utseende. De norske artenes larver er glatte, omtrent mandelformede i omriss, med et par lengdekjøler på ryggen. Andre larver kan være sadelformede, med et glatt midtparti og opphøyede for- og bakender son er tett besatt med neslehår. Mange har et eller flere par med utover- eller oppoverrettede, fingeraktige utvekster, som også er besatt med lange, stive neslehår – hos noen arter kan de minne om TV-antenner. Levevis. De voksne sommerfuglene flyr om natten. Siden de har reduserte munndeler, kan de ikke ta næring til seg, og de lever bare ganske kort tid. Larvene lever på mange forskjellige slags planter. De livlige fargene signaliserer at de er godt beskyttet av neslehårene, og de trenger ikke forsøke å gjemme seg, men kryper åpenlyst omkring. Når larvene er ferdigutviklet, spinner de inn i en koppformet, papiraktig kokong der de forvandler seg til en puppe. Norske arter. To arter forekommer i Norge, men begge er sjeldne og blir antatt å være utrydningstruede. Stor sneglespinner ("Apoda limacodes") lever på eik og er funnet spredt på Sør-Østlandet vestover til Kristiansand, mens liten sneglespinner ("Heterogenea asella") lever på eik og bøk og er bare funnet i Aust-Agder og Akershus. For begge artene er det bare kjent noen få norske funn, og selv om de kan være oversett tror man de er ganske sjeldne. De kan være truet av hogst av eike- og edelløvskog. Kilder. Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe, Zoologisk Museum, Universitetet i Oslo, og Norsk institutt for skogforskning, Ås. Ekstern lenke - Bilder. Med bilder av voksne og larver av mange australske arter. 20th Century Fox Television. 20th Century Fox Television er en av TV-produksjonsdivisjonene til News Corporation. Selskapet produserer i hovedsak serier for Fox Television Stations Group, men også for salg til andre tv-stasjoner i USA og verden for øvrig. Selskapet ble stiftet i 1949, som en avlegger fra 20th Centruy Fox under navnet TCF Television Productions, Inc. Logoen som ble brukt fra 1960 til 1992 kunne gi inntrykk av at navnet var 20th Television Fox, noe som ikke var riktig. Selskapet kjøpte opp Metromedia Producers Corporation i 1986 og MTM Enterprises i 1998, og innehar idag rettighetene for distribusjon av programmer laget av de to nevnte selskapene. Triinu Kivilaan. Triinu Kivilaan (født 13. januar 1989 i Viljandi, Estland) er en estlandsk sanger og tidligere modell, best kjent som tidligere medlem i popgruppa Vanilla Ninja. Hun gikk på videregående skole i Viljandi, men Kivilaan ville avslutte studiene i Tyskland. Hun lærte å spille piano, saksofon og bass. I 2004 erstattet hun Maarja Kivi i popgruppa Vanilla Ninja. En grunn til at hun erstattet Kivi var at de hadde mange like trekk ved utseende, til og med navnene lignet! Kivilaan forlot bandet i 2006 på grunn av forskjellig musikkinteresse. Etter at hun forlot Vanilla Ninja har hun kommet tilbake som solo-artist. Triinu's favoritt band er Pink, The Rasmus, Linkin Park og Incubus, mens hennes favoritt musikktype er pop/rock, heavy metal og hip hop. Favorittskuespillere er Julia Roberts og Robert De Niro. På fritiden liker hun å lese, synge og utøve forskjellige sporter. Blanche av Lancaster. Blanche av Lancaster (født 25. mars 1345, død 12. september 1369) var en engelsk adelskvinne. Hun var datter av Henry av Grosmont, 1. hertug av Lancaster og hans hustru Isabel de Beaumont. Både hun og hennes eldre søster Matilda eller Maud, grevinne av Leicester ble født på Bolingbroke Castle i Lindsey. Den 19. mai 1359 giftet hun seg med John av Gaunt, en sønn av den regjerende monarken Edvard III og hans dronninggemalinne Philippa av Hainault. Da hennes far døde uten mannlige arvinger i 1361 døde tittelen hertug av Lancaster ut med ham, men på grunn av ekteskapet med Blanche ble tittelen gjenopprettet for John av Gaunt. Han fikk titlene jarl av Lancaster, jarl av Derby, jarl av Lincoln og jarl av Leicester da Matilda/Maud døde i 1362, og hertugdømmet Lancaster ble gjenopprettet for ham noe senere. Da byllepest rammet England for tredje gang i 1369 var Blanche ett av ofrene. Hennes mann var til sjøs da hun døde. Han holdt årlige minnemarkeringer for hennes død resten av livet. Til en av disse fikk han den unge og fortsatt nokså ukjente poeten Geoffrey Chaucer til å skrive det som senere ble kjent som "Hertuginneboken". Selv om Chaucers intensjoner ikke er beskrevet av ham selv, mener mange at han med verket ønsket å vise John at hans sorg over Blanche hadde gått for langt, og at han måtte komme videre i livet. I 1374 bestilte John bårestatuer av seg selv og Blanche i alabaster. Han ble stedt til hvile ved siden av henne i St. Pauls katedral i London i 1399. Barn. Lancaster, Blanche Jacob Wilhelm Nordan. Jacob Wilhelm Nordan (født 23. februar 1824 i Danmark, død 11. april 1892 i Kristiania) var en danskfødt arkitekt som praktiserte i Norge. Han kom tidlig til Christiania og gikk i murerlære fra midten av 1840-tallet. Han ble utdannet til arkitekt i 1849 ved Den kongelige tegneskole i Christiania, med lærere som Johannes Flintoe, Christian Heinrich Grosch og Johan Henrik Nebelong. Han arbeidet deretter som bygningsleder for oppføringen av Oscarshall i årene 1849–52, tegnet av Nebelong. Deretter var han elev ved Kunstakademiet i København i årene 1852-55. I 1856 etablerte han arkitektkontor i Christiania, mens han også underviste ved Den kongelige tegneskole. Etter bybrannen i 1858 tegnet han en rekke bygårder. Norsk folkemusikk- og danselag. "Norsk Folkemusikk- og Danselag (NFD) sitt fremste føremål er å ta vare på og fremje norsk folkemusikk og -dans og å sikra utøvarane sine økonomiske, sosiale og kunstnarlege interesser. NFD vart skipa i 1987 med formål å halde oppe dei ubrotne folkemusikk- og bygdedanstradisjonane i Noreg, og å fremje norsk folkemusikk og bygdedans som fullverdige kunstformer. Laget kjenner eit særleg ansvar for å formidle desse kunstformene til eit breiare publikum og stiller seg ope for nyskaping og eksperimentering på folkemusikken sin grunn. NFD legg vekt på å vera kulturpolitisk pådrivar, og å fremje merksemd om folkemusikken og dansen gjennom aktivt bruk av media. For å styrkje det internasjonale samarbeidet innan feltet er laget medlem av Nordisk Folkemusikkomite og European Network of Traditional Music and Dance. NFD er initiativtakar til etablering av Norsk Folkemusikkatalog – ein internettbasert utøvarkatalog. Katalogen vert driven av, NFD sin arrangør- og formidlingsorganisasjon, og er eit samarbeidsprosjekt mellom NFD og Landslaget for Spelemenn (LfS). NFD samarbeider også med LfS om utvikling av Den norske Folkemusikkscena. Gjennom samarbeid i Nordisk Folkemusikkomite er Norsk Folkemusikkformidling også operatør for den norske delen av Nordisk Folkemusikkatalog. NFD er initiativtakar til etablering av Riksscene for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans. NFD er rettshavarorganisasjon i GRAMO sin utøvarsektor, og laget har avtale om samarbeid med MFO (Musikernes fellesorganisasjon) – slik at NFD betre kan arbeide for utøvarane sine faglege, økonomiske og sosiale interesser. Laget samarbeider med 6 andre organisasjonar om tiltakspakka SAMSTEMT – for å styrke folkemusikken og dansen sin plass i kulturpolitikken. «NFDs 18-årige historie kan på ma nge måtar sjåast på som ei lita organisasjonsmessig suksesshistorie. Med relativt s må ressursar, hardt, målmedvite og strategisk klart retta arbeid har organisasjonen ikkje berre lykkast å stå fram som den mest profilerte organisasjonen inna nfor det norske folkemusikk- og f olkedansfeltet. NFD må også få ein god del av æra for dette feltet har fått ein tydelegare plass på den kulturpolitiske dagsorden. Det er dessutan eit faktum at NFD, folkemusikkens Bellona, ”enfant terr ible”, uekte barn eller kva for karakteristikk vi skal bruke, er den organisasjonen so m i sterkast grad har lagt vekt på og lykkast med å få organisasjonane på felte t til å gå saman om, utvikle og delvis få realisert viktige fellestiltak.» Dalceridae. Dalceridae er en liten familie av sommerfugler beslektet med sneglespinnere (Limacodidae). De finnes i Sør- og Mellom-Amerika og i de varme delene av Nord-Amerika. I likhet med sneglespinnerne har de sneglelignende, kortbeinte larver. Utseende. Små til middelsstore (forvingelengde 6,5 – 24 mm) møll med store, brede, avrundede vinger. På farge er de gjerne bleke, lysebrune eller oransje, av og til med en perlemoraktig glans. Kroppen er forholdsvis slank og tett hårete. Hodet er lite med reduserte maksillarpalper og sugesnabel. Antennene er ganske korte, bredt fjærformede hos hannene, smalere hos hunnene. Vingene er vanligvis omtrent ensfargede. Beina er kraftige og tett hårete. De hviler med vingene taklagt over kroppen. Larvene er korte og trinne, med korte brystføtter. Vorteføtter mangler, men krokringene som vanligvis sitter på vorteføttene finnes hos de to siste larvestadiene. På oversiden har de rekker av geléaktige vorter, som skilles ut fra kjertelhår. Huden på undersiden er gjennomsiktig. Levevis. De voksne sommerfuglene flyr om natten, men er ganske dårlige flyvere. De kommer sjelden til lys. Siden de har reduserte munndeler, kan de ikke ta næring til seg. Larvene kan ete på mange ulike planter (polyfage), dalceride-larver er funnet på ca. 20 ulike plantefamilier. De kan noen ganger gjøre skade på kaffe, kakao og palmer. Leslie Ayres. Leslie Ayres (født 11. august 1944) er en engelsk figurativ maler som er bosatt i Valdres. Ayres er opptatt av det skulpturelle i landskapsmalerier, og er spesielt kjent for «Alpine Landskap». Han er også kjent for sine malerier av mennesker. Det skulpturelle bildene er viktig viktig, ikke minst i menneskets møte med naturen. Han gir oss naturen i fjellet med hele dets tosidighet; innbydende og truende, vakkert og goldt, livfullt og monotont. Under det hele ligger en grunntone av alvor. Utsmykkinger som illustrerer dette er utsmykkingen av inngangen til Valdres Videregående Skole i Nord-Aurdal, og en malt veggskulptur i limtre på Seljelia Senter på Gjøvik. Han har hatt en rekke utstillinger i Oppland, i Oslo, i Sverige og i Danmark. I 1985 og i 1996 fikk han Oppland fylkes kunstnerstipend. Ayres mener selv at hans bilder kommer fra klatreturer i fjellheimen, og i disse turene møter han en annen virkelighet og en kan ane urkreftene vi selv er en del av. Han plasserer den som observerer hans kunst i en setting hvor det er mulig å oppleve en følelse av å være tilstede, og hvor fjellets mektighet overrumpler. Bildene hans viser den norske fjellheimen med en åpenhet, nysgjerrighet og nakenhet. Kunstneren er utdannet som billedkunstner i Coventry, Liverpool og London. I Coventry studerte han teknisk illustrasjon ved Coventry College of Art i perioden 1963-1965, i Liverpool studerte han ved Liverpool College of Art i 1970 og i London studerte han ved Slade School of Fine Art ved London University i 1972. Under studiene valgte han å legge likevekt på skulptur og maleri. Ved Slade School ble det spesialisering i menneskets form. Ayres arbeider også med veiledning i friluftsliv, fjellklatring, isklatring og fjellskiløping, og har internasjonal kompetanse som tindeveglelder. Nikebataljonen. thumb Nikebataljonen var et rakettbasert luftvernsystem i bruk i Norge i tiden 1960–1991 for å beskytte hovedstadsområdet. Systemet ble utviklet i USA med bakgrunn i den våpenteknologiske utviklingen fra annen verdenskrig. Våpenhjelpen. Norge ble tilbudt luftvernsystemet gjennom våpenhjelpen fra USA, og takket i 1957 ja. Opplæringen av mannskaper til å bruke det fant sted i USA. Med bakgrunn i Norges politikk knyttet til atomvåpen, ble norsk personell tatt ut. Den norske Nikebataljonen ble aldri oppsatt med atomvåpen utenom med konvensjonelle ladninger. Ved alle Nikebataljonens artilleribatterier ble det bygget godkjente atomvåpenlagre. Organisering. Systemet ble i Norge organisert under Luftforsvaret og organisert i bataljonsform med følgende batterier: Asker batteri, Nes batteri (Akershus), Trøgstad batteri og Våler batteri (Østfold), samt stab på Linderud leir i Oslo og teknisk avdeling på Skar i Maridalen (senere flyttet til Kjeller). Geografisk plassering av områdene. I tillegg ble radarinformasjon fra Luftforsvarets stasjon Måkerø benyttet til å oppdage de innkommende flyene. Raketter. Norge benyttet raketter av type Nike Ajax frem til 1969 og Nike Hercules (to-trinnsraketter) fra 1969 til bataljonenes avvikling. Dekningsområde. Geografisk kunne systemet beskytte et område fra Rjukan til Uddevalla (øst-vest) og fra Skagerrak til nord for Lillehammer (sør-nord) Avvikling. Grunnet mangel på egnede øvelseområder ble skarpskyting foretatt på Sardinia og i New Mexico. Med bakgrunn i den våpenteknologiske utviklingen, viste systemet seg foreldet og ble avviklet fra slutten av 1980-tallet. I 1991 ble Nikebataljonen formelt nedlagt. Restlageret, mer enn 40 raketter, ble gitt vederlagsfritt til rakettbasen på Andøya. I ettertid har enkelte av bataljonens områder blitt benyttet til øvingsområder for HV, men er nå avhendet. Norsk Folkemusikk- og Danselag. Norsk Folkemusikk- og Danselag (NFD) var en tidligere norsk interesseorganisasjon for å ta vare på og fremme norsk folkemusikk og -dans og å sikre utøvernes økonomiske, sosiale og kunstnerlige interesser. NFD blei slått sammen med Landslaget for Spelemenn til FolkOrg i 2009. Historikk. NFD ble stiftet i 1987 med formål å holde oppe de ubrutte folkemusikk- og bygdedanstradisjonene i Norge og å fremme norsk folkemusikk og bygdedans som fullverdige kunstformer. Laget kjenner et spesielt ansvar for å formidle disse kunstformene til et bredere publikum og stiller seg åpent for nyskaping og eksperimentering på folkemusikken sin grunn. NFD legger vekt på å være kulturpolitisk pådriver og å fremme oppmerksomhet om folkemusikken og dansen gjennom aktiv bruk av media. Samarbeid. For å styrke det internasjonale samarbeidet innen feltet er laget medlem av Nordisk Folkemusikkomite og European Network of Traditional Music and Dance. NFD er initiativtager til etablering av Norsk Folkemusikkatalog – en Internett-basert utøverkatalog. Katalogen blir drevet av Norsk Folkemusikkformidling, NFDs arrangør- og formidlingsorganisasjon og er et samarbeidsprosjekt mellom NFD og Landslaget for Spelemenn (LfS). NFD samarbeider også med LfS om utvikling av Den norske Folkemusikkscena. Gjennom samarbeid i Nordisk Folkemusikkomite er Norsk Folkemusikkformidling også operatør for den norske delen av Nordisk Folkemusikkatalog. NFD er initiativtager til etablering av Riksscene for nasjonal og internasjonal folkemusikk, joik og folkedans, en ny nasjonal institusjon for sektoren. NFD er rettighetshaverorganisasjon i GRAMO sin utøversektor, og laget har avtale om samarbeid med MFO (Musikernes fellesorganisasjon). Laget samarbeider med seks andre organisasjoner om tiltakspakken SAMSTEMT – for å styrke folkemusikken og dansens plass i kulturpolitikken. Ekstern evaluering. «NFDs 18-årige historie kan på mange måtar sjåast på som ei lita organisasjonsmessig suksesshistorie. Med relativt små ressursar, hardt, målmedvite og strategisk klart retta arbeid har organisasjonen ikkje berre lykkast å stå fram som den mest profilerte organisasjonen innanfor det norske folkemusikk- og folkedansfeltet. NFD må også få ein god del av æra for dette feltet har fått ein tydelegare plass på den kulturpolitiske dagsorden. Det er dessutan eit faktum at NFD, folkemusikkens Bellona, ‘enfant terrible’, uekte barn eller kva for karakteristikk vi skal bruke, er den organisasjonen som i sterkast grad har lagt vekt på og lykkast med å få organisasjonane på felte t til å gå saman om, utvikle og delvis få realisert viktige fellestiltak.» Scheiblers kapell. Scheiblers kapell (polsk "Kaplica Scheiblera") er et mausoleum på Den gamle kirkegård i Łódź ved Ogrodowa-gaten, ferdigbygd i 1888 etter tegninger av Edward Lilpop og Józef Dziekoński. Det er et av verdens fremste arkitektoniske sakralverker, og et eksempel på Łódź’ utvikling i det 19. århundre – en utvikling uten sidestykke på verdensbasis. Etter Karol Scheiblers død utlyste byarkitekten Hilary Majewski en konkurranse om å utforme et mausoleum til Scheibler, etter initiativ av den avdødes kone Anna. Siden forslagene ikke tilfredsstilte enken gav hun i 1885 oppdraget til arkitektene Edward Lilpop og Józef Dziekoński fra Warszawa. Mausoleet ble bygd i årene 1885–1888, og arkitektenes verk forbauset samtiden. Aviser i Warszawa skrev: "«Kapellet er det kosteligst utformede monument i vårt land»". Scheiblers kapell på et gammelt bilde Bygningens neogotiske arkitektur er inspirert av de beste eksempler på fransk og tysk gotikk. Man kan finne likhetstrekk med Stefansdomen i Wien og Sainte-Chapelle i Paris. Bygningen fikk en slank form og et gjennombrutt steintårn. Ved tårnets grunnlag ble åtte musiserende engler plassert, lagd av sinkblikk av den kjente skulptøren Andrzej Pruszyński fra Warszawa. Over inngangen stod den polske innskriften «Pamięci Karola Scheiblera» («Til minne om Karol Scheibler»). Mausoleet ble bygd i sandstein, mens innsiden ble utført i marmor. Vinduene ble fylt ut med glassmalerier. Resultatet ble et neogotisk mesterverk som få andre sakrale bygninger i Europa kan måle seg med. I kapellets krypt ble Karol Scheibler og hans to avdøde sønner gravlagt, senere også hans kone Anna Scheibler og andre etterkommere. Etter andre verdenskrig ble kapellet i 1945 herjet og plyndret av vandaler, og senere etterlatt til seg selv i tiår. De første konkrete renoveringsarbeidene ble utført først i 1991 etter initiativ av det evangelisk-augsburgske sognet i byen, samtidig som det ble skapt en renovasjonsplan for kapellet. Den ble imidlertid ikke realisert av økonomiske årsaker. I 2002 ble en del av kapellet restaurert. Et eget fond er opprettet for å samle inn penger for renoveringen av hele objektet. I kapellet organiseres i dag konserter og gudstjenester. Columbia Hills. Columbia Hills fjellene i horisonten observert fra Columbia Memorial Station Columbia Hills er en fjellkjede lokalisert inne i Gusev-krateret på Mars. De ble fotografert fra lang avstand av marsroveren "Spirit". Fjellkjedene ble gitt uoffisielle navn av NASA, for å minne astronautene som døde ombord på romfergen Columbia. De enkelte toppene fikk navn etter hver av de enkelte astronautene ombord Heterogynidae. Heterogynidae er en artsfattig familie av sommerfugler som blant annet finnes i Middelhavsområdet, i Europa nord til Sveits. De har tidligere fantes i Sør-Tyskland men er trolig utdødd der. Hannene og larvene ligner bloddråpesvermere (Zygaenidae), som de er i slekt med, men hunnene skiller seg ut ved å være bein- og vingeløse og larvelignende. Utseende. Stor sett middelsstore (vingespenn gjerne 20 – 30 mm hos hannene) sommerfugler. Hannene ligner bloddråpesvermere (Zygaenidae), men skiller seg fra disse på at de er ensfarget, matt, mørkt fargede og på at antennene er bredt fjærformede. Hodet er lite med middels lange, fjærformede antenner. Kroppen er sylindrisk, vingene forholdsvis store, avlange, med korte hårfrynser, gjerne mørkegrå på farge. Hunnene er larve- eller maggotlignende, uten vinger og bein. De er mye større enn hannene. Larvene ligner larvene til bloddråpesvermerne, korte og trinne, ofte med gule lengdestriper. Kroppen har spredte, korte hår og vorteføttene er velutviklede. Levevis. Larvene utvikler seg på ulike planter. Hann-larvene er fullt utvokst bare halvparten så store som hunn-larvene, og de går gjennom larvestadiet på mye kortere tid, men bruker til gjengjeld lengre tid på sin mer omfattende forvandling som pupper. De ferdigutviklede larvene spinner seg inn i kokonger som sitter svært synlig høyt i vegetasjonen. Sleepy Hollow (Mars). Sleepy Hollow er en grunn nedsenking i Mars-terrenget nær mars-roveren "Spirit" sitt landingssted. Dette ble det første målet for mars-roveren da den kjørte av landingsplatformen. NASA sine vitenskapsfolk var veldig interesserte i dette stedet. Det er ca 9 meter i diameter og 12 meter fra landingsplatformen. Navnet. Navnet er en referanse til lokalet nevnt i Washington Irving sitt "The Legend of Sleepy Hollow" som også ga navn til Sleepy Hollow, New York. I følge uttalelser på en pressekonfernase, er dette også stedet hvor "Spirit" vil «sove» før den påbegynner sin kjøretur på Mars. Den mest sannsynlige årsaken til navnet er imidlertid at den har fått det fra en trøtt vitenskapsperson som jobbet på prosjektet. Stanisław Kostka. St. Stanisław Kostka (født 28. oktober 1550 på Rostkowo-slottet i Polen, død 15. august 1568 i Roma) var et polsk jesuittnovisiat. Han ble beatifisert i 1670 av pave Klemens X og kanonisert i 1726 av pave Benedikt XIII. Han regnes som skytshelgen for blant annet ministranter og polsk ungdom. Han er dessuten en av skytshelgene for Polen. Stanisławs far var slottsforvalter. I en alder av 14 år ble Stanisław og storebroren Paweł sendt til en jesuittskole i Wien. Stanisław ønsket å bli medlem av jesuittordenen, men foreldrene hans godtok ikke dette valget. I 1567 flyktet han derfor fra Wien og endte til slutt opp i Roma, hvor han ble novisiat hos ordensgeneralen Francisco de Borja. I en alder av 18 år avla han munkeløftene, men døde snart av malaria. Han ble gravlagt i Sant’Andrea al Quirinale på Quirinalhøyden i Roma. I ikonografien fremstilles han i jesuittklær. Som oftest mottar han nattverden fra en engel eller St. Barbara. Ansiktet er alltid ungdommelig. Kostka Kostka Stanislaw Kostka Kostka Kostka Adirondack (Mars). Adirondack er navnet på en stein som mars-roveren "Spirit" undersøkte i begynnelse av sin ferd på Mars i 2004. Steinen er lokalisert inne i Gusev-krateret like i nærheten av landingsstedet til mars-roveren. "Spirit" ankom steinen 18. januar, bare tre dager etter landing. Denne steinen ble valgt som det første vitenskapelige målet, på grunn av sin støvfrie flate overflate, som var ideell for å bore i. Navnet. Vitenskapsfolk ga steinen navnet etter Adirondack-fjellene i New York, USA. Ordet «Adirondack» brukes av amerikanske indianere og betyr på engelsk "They of the great rocks." Undersøkelser. "Spirit" sitt Mössbauer-spektrometer fant olivin i steinen, et mineral som ikke tåler å være utsatt for vær og vind noe særlig. Fraværet av værslitte overflater, var med på å indikere at partiklene i jorden kunne være av vulkansk materiale. En annen mulig forklaring er at laget der målingene ble gjort på steinen var ganske tynt, og at olivinen er i steiner under jorden. "Spirit" sendte også mikroskop-bilder og tall fra Mössbauer-spektrometeret før mars-roveren fikk data- og kommunikasjonsproblemer 22. januar 2004. Mikroskop-bildene fortalte forskerene at Adirondack er en hard, krystallinsk stein. De store og små toppene i det elektromagnetiske spektrummet til steine avslørte at steinen inneholder mineraler som olivin, pyroksen og magnetitt, en vanlig sammensetning i vulkanske steiner på Jorden. Johannah Wimpelmann. Johannah Wimpelmann (født 1976 i Mo i Rana) er en norsk grafiker og vokst opp i Kristiansund. Hennes formelle utdanning er bachelor i sosialt arbeid, og det er også psykologiske og sosiale tema som dominerer hennes kunstneriske produksjon. I tillegg henter hun inspirasjon fra film, musikk og litteratur. Wimpelmanns første utstilling het "Kjølige observasjoner" og omhandlet det som egentlig er det essensielle i hennes bilder: Iakttagelser av situasjoner, relasjoner og sentrale problemstillinger knyttet til kommunikasjon og samhandling. Hun er spesielt opptatt av spenninger som oppstår av våre indre psykologiske kontraster og nyanser. Det kan være grunnleggende indre motsetninger, som eksempelvis det rasjonelle kontra det irrasjonelle, følelser kontra fornuft. I sine bilder forsøker hun å antyde en slik kompleksitet med enkle virkemidler. Fellesnevner for det meste er et burlesk, uhøytidelig og humoristisk uttrykk, med alvorlige undertoner. Hennes personlige strek opererer i et landskap hvor det infantile møter det obskure. Johannah Wimpelmann debuterte i 2005 på Galleri Tregården i Trondheim. I 2007 er hun er representert ved Galleri Sg i Trondheim, Galleri Allmenningen i Bergen, Galleri Dobag i Kristiansund, Galleri Briskeby i Oslo, Galleri D40 i Oslo og Kunstverket i Oslo. Phaudidae. Phaudidae er en liten familie av sommerfugler som nylig ble skilt ut fra familien bloddråpesvermere (Zygaenidae), som de ligner sterkt. Nye fylogenetiske analyser tyder på at de ikke er i nær slekt med de øvrige bloddråpesvermerne. De lever i Sørøst-Asia. Utseende. Små til middelsstore (vingspenn gjerne rundt 20 mm), fargesterke sommerfugler. Artene i slekten "Phauda" er mer eller mindre skarlagenrøde med mørkere vingespisser og svarte antenner. Hodet er lite med lange, kamtannede antenner. Forvingene er lange og slanke med korte hårfrynser, bakvingene ca. 3/4 så lange dom forvingene, med middels lange hårfrynser. Kroppen er sylindrisk, bakkroppen er kledt med ganske lange, oppstående hår (piperenser-lignende). Beina er middels lange, uten påfallende hårkledning. Larvene kan ligne på fugleskitt og unngår dermed å bli spist av fugler. Levevis. I likhet med bloddråpesvermerne er de voksne insektene dagaktive, og de sterke fargene er et varsel om at de er giftige. Arten "Phauda flammans" kan skjelettere bladene av fiken ("Ficus racemosa") i India. Grissom Hill. Grissom Hill er et fjell på Mars oppkalt etter den amerikanske astronauten Gus Grissom, som døde i en brann ombord på romskipet Apollo 1. Fjellet ble observert av mars-roveren "Spirit" etter landing der i januar 2004 og fikk navnet 27. januar 2004, på 37. årsdagen for den tragiske brannen som også tok livene til Roger B. Chaffee og Ed White Fjellet er endel av Apollo 1 Hills, og ligger ca 7,5 km sørvest for landingsstedet til "Spirit", Columbia Memorial Station. Suvarnabhumi lufthavn. Suvarnabhumi lufthavn (thailandsk: ท่าอากาศยานสุวรรณภูมิ; Uttales "su-wan-na-puum") (IATA: BKK, ICAO: VTBS), også kjent som (Nye) Bangkok International Airport, er hovedflyplassen i Bangkok i Thailand. Etter mange forsinkelser ble flyplassen åpnet for trafikk 28. september 2006. Flyplassen er hovedbase for Thai Airways International, Bangkok Airways, Orient Thai Airlines, Thai AirAsia, mens Cathay Pacific, China Airlines, EVA Air, Air India, Druk Air, Indian Airlines og SriLankan Airlines har en mindre base ved flyplassen. Suvarnabhumi ligger i Racha Thewa i Bang Phli distriktet i Samut Prakan Province, ca 25 km øst for Bangkok. Navnet "Suvarnabhumi" ble valgt av Kong Bhumibol Adulyadej og refererer til the ancient kingdom som man tror lå et sted i Sørøst-Asia. Flyplassens kontrolltårn er verdens høyeste (132.2 m)og ble designet av Helmut Jahn. I tillegg er flyplassens terminalbygg verdens nest største flyplassterminal (563,000 m²), bare slått av Hongkong internasjonale lufthavn (570,000 m²), men større enn Sør-Koreas Incheon internasjonale lufthavn (496,000 m²). Suvarnabhumi er en av de travleste flyplassene i Asia. Flyplassen overtok flyplasskoden BKK fra Don Mueang, etter at den overtok som byen hovedflyplass. I 2012 kunngjorde Norwegian Air Shuttle planer om å opprette en del langdistanseruter, deriblant en direkte rute fra Oslo i andre kvartal i 2013. Ankomst skatt. Fra 1. februar 2007 ble det inkludert en 700 Baht ankomstskatt i billettprisen for passasjerer som lander i Thailand. Bonneville (krater). Bonneville-krateret er et nedslagskrater på 200 meter i diameter på Mars. Det er lokalisert inne i det mye større Gusev-krateret. Bonneville ble besøkt at mars-roveren "Spirit" i 2004, under mars-roveren sin utforskning av Gusev. En hadde opprinnelig håpt av Bonneville-krateret ville ha lag med synlig stein, slik at en kunne forstå historien til området bedre. Uheldigvis viste steinene som var synlig i krateret ingen tegn til lagdeling og "Spirit" bevegde seg raskt videre. Bonneville-krateret er også den siste hvileplassen for "Spirit" sitt varmeskjold, som ble frigjort under landing, det kunne sees på den andre siden av krateret når "Spirit" tok bilde. Bonneville-krateret er oppkalt etter Lake Bonneville, en gammel innsjø i Utah. Mikrobil. En mikrobil er en svært liten bil. Forskjellige definisjoner benyttes, blant annet «under 3 meter i lengde» og «et interiørvolum under 2,400 liter». Vanligvis er det kun plass til fører og én passasjer, og ofte har bilene kun tre hjul. Mikrobiler utvikles vanligvis av økonomiske grunner, ved mangel på materialer og utstyr, bensinmangel eller liknende. Mange mikrobiler utvikles også for bruk i drabantbyer, hvor eieren kjører fra hjemmet til en stasjon for kollektivtransport, hvor mikrobilen blir parkert frem til eieren kommer tilbake fra arbeid. På mange steder er det også utplassert ladestasjoner for elektriske biler, for å oppmuntre til bruk av slike. Det finnes også en mengde mikro-lastebiler, som brukes til lokale leveringer på smale gater, hvor vanlige lastebiler er for store. Historie. Mange av mikrobilene dukket opp etter 2. verdenskrig, spesielt i Tyskland, hvor tidligere flyprodusenter som Messerschmitt og Heinkel utviklet seg til å bli store produsenter av mikrobiler. Messerschmitt KR175, KR200 og TG500 var til og med utstyrt med bobleformede vinduer, som i fly, noe som gav dem tilnavnet «bubble car» – engelsk for «boblebil». Frankrike produserte også en mengde liknende mikrobiler kalt "voiturette", men i motsetning til de tyske modellene ble disse sjelden eksportert. Svært små biler har også vært populært i Japan, på grunn av ulike skatte- og forsikringsfordeler sammenliknet med andre kjøretøyer. Disse er kjent som keicars, og skiller seg fra de europeiske mikrobilene ved å være utviklet og bygget med et tradisjonelt design, men i mindre skala, mens de europeiske modellene vanligvis er svært uvanlige. Smart Fortwo, lansert i 1998, kan sees som en vellykket reintrodusering av mikrobilprinsippet, men i likhet med de japanske keicars er den relativt konvensjonell i designet. Jan Willem Janssens. Jan Willem Janssens (1762 - 1838) Jan Willem Janssens (12. oktober 1762–23. mai 1838) var en nederlandsk soldat og statsmann som tjente som guvernør både i Kappkolonien og Nederlandsk Østindia. Han var født i Nijmegen og sluttet seg til hæren da han var ni år gammel. Da De forente Nederlandene ble invadert i 1793, var han oberst og ble såret i felttoget. Den nederlandske overgivelsen i 1795 banet vei for den hovedsakelig fredelige etableringen av den bataviske republikk, en satellittstat under Napoleon Bonapartes voksende imperium. Oberst Janssens tjente for det meste som administrator innenfor den nye bataviske hæren fra 1795 til 1802. Han ble utnevnt til generalguvernør i Kappkolonien da den ble returnert til nederlenderne av britene under betingelsene i Amiensavtalen i 1802. Han ankom tidlig i 1803 og forsøkte å styrke koloniens forsvar, men ressursene manglet. Han hadde for få trente soldater til rådighet og den politiske situasjonen var spent. I løpet av denne tiden ble han forfremmet til generalløytnant. Ved utbruddet av krigen til den tredje koalisjonen markerte nok en britisk invasjon av Kappkolonien. Janssens hadde ikke følelsen av at han hadde evnen til å kunne beseire de britiske styrkene ledet av generalløytnant David Baird. Likevel mobiliserte han sine styrker og møtte britene den 8. januar 1806 i slaget ved Blaauwberg nær Cape Town. Styrkene hans ble knust og tvunget til å trekke seg tilbake, og Kappkolonien overgav seg til britene for siste gang den 18. januar. Under betingelsene til overgivelsen ble Janssens transportert tilbake til Nederland hvor han ankom Den Haag 8. juni 1806. Innen Janssens overgav seg til britene, hadde krigen i Europa tatt slutt med Pressburgavtalen. Da han returnerte til Nederland, hadde Napoleon allerede innsatt sin bror Louis Bonaparte som konge i det nylig etablerte Kongeriket Holland. Louis Bonaparte utnevnte Janssens som generalsekretær for krigsdepartementet da han kom tilbake. Han hadde en rekke høyere administrative poster i kongeriket til Louis Napoleon abdiserte og Frankrike annekterte Nederlandene i 1810. 11. november 1810 ble han utnevnt som generalguvernør i territoriet som før annekteringen avr kjent som Nederlandsk Østindia og erstattet Herman Willwm Daendels. Han ankom i Batavia på Java den 15. mai 1811 og involverte seg umiddelbart i forsøkene på å styrke koloniens forsvar. Java trakk fordel av en større andel nederlandske og franske soldater, i tillegg til bedre forsvarsverk, sammenlignet med Kappkolonien. Men den britiske invasjonsstyrken ankom kort tid etter, den 30. juli, ledet av Samuel Auchmuty. Janssens satte i gang et forsvar sentrert rundt de eksisterende festningsverkene, for det meste Meester Cornelis. Men de franske soldatene under hans kommando manglet godt trente offiserer, og da britene beleiret festningen, ledet Janssens personlig et fåfengt forsvar og ble tvunget til å trekke seg tilbake til Buitenzorg som senere ble bostedet for den britiske generalguvernøren Stamford Raffles. Et stort antall franske soldater ble tatt under retretten og den påfølgende forfølgelsen, og Janssens var tvunget til å overgi seg den 18. september 1811. Han var fengslet i Storbritannia frem til 12. november 1812, da han ble utlevert til Nederland. Han var involvert i noen mindre trefninger i de påfølgende årene til han sa opp sin post i den franske hæren den 9. april 1814. Janssens var involvert i det nyfødte Kongeriket Nederlandene som provinsiell krigsgeneralkommisær, men han sa opp sin post etter at hans ønske om igjen å bli generalguvernør i Nederlandsk Østindia ble avslått. Han trakk seg tilbake fra aktiv tjeneste den 22. mai 1815. Han døde i Den Haag i en alder av 75 år. Pot of Gold (Mars). Pot of Gold er det uoffisielle navnet på en stein på størrelse med en softball i Gusev-krateret på Mars. Den ble undersøkt av mars-roveren "Spirit" 25. juni 2004. Under undersøkelsen fant "Spirit" spor av hematitt, noe som var indikasjoner på flytende vann på Mars. Alexander Pope. Alexander Pope (født 21. mai 1688 i London, død 30. mai 1744) var en britisk forfatter, litterat og oversetter. Han oversatte "Iliaden" og "Odysséen" til engelsk, og var kjent for sine velformede, ofte satiriske vers. Hans foreldre var katolske, noe som hindet ham i å studere ved Englands protestantiske universiteter; følgelig var han i de fleste henseende autodidakt. På grunn av tuberkulose i knoklene ble han ikke høyere enn 137 cm og led hele livet av hodepine. Dette kan være en del av forklaringen på hans hypersensitive og ofte irritable gemytt. Han pleiet langvarige vennskap med forfatterne Jonathan Swift, John Gay og sir Isaac Newton. Øystein Gåre. Øystein Gåre (født 30. juni 1954, død 18. september 2010) var en norsk fotballtrener som trente Norges U-21-herrelandslag i fotball inntil han døde etter kort tids sykdom. Han har også vært trener for Glimt flere ganger, hvor han også vant Kniksenprisen for årets trener i Tippeligaen i 2003, etter å ha tatt sølv i serien. Larry's Lookout. Larry's Lookout er et sted på Husband Hill i Gusev-krateret på Mars. Det er oppkalt etter Larry Crumpler. Under kjøreturen opp dit gjorde roveren flere undersøkelser, bl.a en jordprøve (Paso Robles) som inneholdt de største forekomsten av salt noensinne funnet på Mars. Prøven inneholdt også store mengder med fosfor. Saltmengden var nok en indikasjon på vann på den røde planeten. I 2005 tilbragte mars-roveren Spirit 70 Sol på å kjøre opp til Larry's Lookout og deretter 4 sol med å ta panorama-bilder av «Tennessee Valley» nedenfor. Larry Crumpler. Larry Crumpler er en amerikanske geolog og vulkanolog. Han er medlem av vitenskapsgruppen i Mars Exploration Rover-programmet. Larry's Lookout på Mars er oppkalt etter han. Crumpler, Larry Crumpler, Larry Outsourcing. Outsourcing er et engelsk lånord og betyr at en bedrift eller organisasjon lar en annen bedrift håndtere en eller flere av oppgaver slik at bedriften eller organisasjonen kan fokusere mer på sine kjernevirksomheter. Outsourcing kalles ofte på norsk for tjenesteutsetting. Outsourcing er mer vanlig innenfor enkelte tjenester, og de kanskje mest vanlige tjenestene en bedrift lar andre gjøre for seg er vaktmester, budtjenester, renhold, kantinedrift, IT samt lønn og regnskap. Det finnes i utgangspunktet flere grunner (ofte kalt rasjonale) for å gjennomføre outsourcing avhengig av om hva man ønsker å oppnå. Det kan så varierte grunner som kostnadsfokus ved at tjenestyter oppnår stordriftsfordeler og derav kan tjenesten produseres med lavere kostnader samtidig som det kan ha bakgrunn i å få tilgang til tjenesteyters kompetanse i form av ressurser, nettverk eller innovasjoner. Outsourcing skjer også på tvers av landegrenser. Slik outsorcing kalles ofte offshore outsourcing. Det er i dag ikke uvanlig at indiske dataprogrammerere produserer programvaren til program som benyttes av norske bedrifter (offshore), eller at norske telefonsentraler ligger i Baltikum. Radio Filadelfia (Drammen). Radio Filadelfia er den største kristne lokalradio i Drammensområdet, inkludert Drammen, Lier, Konnerud og Eikerbygdene. Radio Filadelfia eies av pinsemenighet Filadelfia Drammen. Radio Filadelfia har et variert program, med stor plass for kristen sang og musikk. Eksterne lenker. Filadelfia (Drammen), Radio Husband Hill. Panorama-bilde tatt 23. august 2005 fra Husband Hill nordover ned mot «Tennessee Valley» Husband Hill er et av fjellene i Columbia Hills i Gusev-krateret på Mars. Det ble oppkalt til ære for astronaut Rick D. Husband, en av astronautene om bord på romfergen Columbia på dens siste ferd der den gikk i oppløsning, og alle om bord døde. i 2005 klatret "Spirit", som ledd i sin utforsking av Gusev-krateret til topps på Husband Hill. Under kjøreturen opp dit gjorde roveren flere undersøkelser, bl.a en jordprøve (Paso Robles) som inneholdt de største forekomsten av salt noensinne funnet på Mars. Prøven inneholdt også store mengder med fosfor. Saltmengden var nok en indikasjon på vann på den røde planeten. Mars-roveren nådde toppen 22. august 2005 og begynte nedstigningen 25. september 2005, etter å ha brukt nesten 2 måneder til å utforske stein-utspring på toppen og ta bilder av områdene rundt. De to søstre. Færøysk frimerke til illustrasjon av naturmytiske balladen «Harpu rima», CCF 136. «De to søstre'"» eller «"Horpa"» er ei folkevise som er dokumentert i store deler av landet. Den er i balladekatalogen "The Types of the Scandinavian Medieval Ballad" klassifisert som TSB A 38. Handling. To søstre går ned til stranda. Den eldste er sjalu på den yngste og dytter henne ut i vannet. Den yngste tilbyr henne alle slags gaver og til slutt festemannen om hun hjelper henne opp, men den eldste lar henne drukne. To vandringsmenn kommer forbi og ser liket. Den ene drar det på land og lager en harpe av henne, håret blir til harpestrenger, fingrene til stillepinner etc. Så går han opp i gården der den eldste søstera holder bryllup med den yngstes festemann. Når han begynner å spille på harpen, forteller den om mordet. Dermed blir brura drept (eller dør). I noen yngre varianter blir harpen knust og den yngste søstera blir levende igjen. Internasjonale paralleller. Balladen er godt kjent i hele Norden og i England/Skottland. I Norge er det dokumentert ca. hundre tekster og over tjue melodier. I Sverige kalles visa «De två systrarna» (SMB 13), i Danmark «Den talende strængelek» (DgF 95), på Færøyene «Hørpurima» (CCF 136), på Island «Hörpukvæði» (IfKv 13), og i England/Skottland kalles den «The Twa Sisters» eller «Binnorie» (Child-ballade nr. 10, Roud-sang nr. 8). Utenfor det nordiske området er motivet kjent som eventyr. I brødrene Grimms samlinger kalles eventyret «Der singende Knochen», i norske oversettelser «Beinet som sang». Innspillinger. Det er gjort en rekke tradisjonsinnspillinger av denne visa. Blant de mest kjente utøverne er Ingebjørg Liestøl fra Åseral, Rønnaug Vangen fra Lom og Kristense Kyte fra Voss. Bob Dylan tok utgangspunkt i varianten «The Wind and the Rain» under komponering av «Percy's Song», utgitt på "Biograph" (1985) – kanskje mest kjent i Fairport Conventions innspilling fra "Unhalfbricking" (1969). Breaking the Silence (Heathen-album). "Breaking the Silence" er debutalbumet til det amerikanske thrash metal-bandet Heathen. Hele albumet (med unntak av bonusspor) er tilgjengelig for gratis nedlasting på bandets hjemmeside. Hendersonøya. Hendersonøya er en ubebodd koralløy i den sørlige delen av Stillehavet. Øya ligger under Pitcairnøyene siden 1902. Hendersonøya er 9,6 km lang og 5,1 km bred og har et areal på 37.3 km². I 1988 ble Hendersonøya merket som et verdensarvsted grunnet det rike fuglelivet og de urørte fosfatreservene. Hendersonøya er for liten for jordbruk og har ingen ferskvannskilde. Øyas høyeste punkt er 33 meter over havet. Selv om Hendersonøya er ubebodd i dag, tyder arkeologiske utgravinger på at øya tidligere har vært bebodd av en polynesisk gruppe mellom 1100- og 1400-tallet. Hvorfor øya ble forlatt er ukjent, men sannsynligvis var bosetningen der knyttet til Pitcairnøyene, som også ble forlatt. Hendersonøya ble oppdaget av den portugisiske sjøfareren Pedro Fernandes de Queiros den 29. januar 1606, og han ga øya navnet San Jõao Baptista. Den 17. juni 1819 ble øya gjenoppdaget av den britiske kapteinen Henderson med fartøyet «Hercules», utsendt av det britiske Ostindiske kompani. Mannskapet på det sunkne amerikanske hvalskipet «Essex» fra Nantucket gjorde kortvarig landgang på øya og ble der fra 20. til 27. desember 1820. Tre av mannskapet– Thomas Chappel, Seth Weeks og William Wright – ble værende igjen og overlevde inntil de ble til sist reddet den 9. april 1821, mens deres kamerater seilte videre med mål for Sør-Amerika i tre hvalbåter. De strandete sjøfolkene rapporterte å ha sett menneskeskjellet i en hule. I august 1851 fant besøkende fra Pitcairnøyene også skjelletter i en hule og et skipsvrak ved den tilstøtende stranden. Etter at en gruppe fra Pitcairnøya som samlet trevare gjenoppdaget skjelletene i mars 1958 ble det utført en medisinsk undersøkelse og det ble bestemt at beinene var av kaukasoide opprinnelse, og de ble deretter gravlagt i en grunn grav i grotten. Beinlevningene ble undersøkt på nytt av en amerikansk gruppe i 1966 og deretter gravlagt i fem kister i det venstre hjørnet av hulen. Denne undersøkelsen konkluderte med at det var levninger av fem eller seks mennesker, en av dem mellom tre og fem år. Det er antatt det var overlevende fra et skipsvrak som døde av dehydrering. Tidlig på 1980-tallet var den amerikanske forretningsmannen Arthur M. Ratliff interessert i å utnytte øya kommersielt. Tanken var å etablere en liten bosetning med en flystripe og kvegfarm. Styresmaktene på Pitcairn, Pitcairn Island Council, godtok planene, men de ble stoppet av det britiske utenriksdepartementet etter innvendinger fra miljøverngrupper. Final Fantasy III. "Final Fantasy III" (ファイナルファンタジーIII "Fainaru Fantajī Surī") er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) i 1990 til Nintendo Family Computer (Famicom, kjent internasjonalt som Nintendo Entertainment System) som en del av "Final Fantasy"-serien. Det er det første "Final Fantasy"-spillet som inneholder jobb-byttesystemet og var et av de største rollespillene skapt for Nintendos konsoll. Spillet kom ikke ut i Nord-Amerika eller Europa før det ble utgitt til Nintendo DS. Denne utgivelsen hadde oppgradert grafikk og lyd, men fulgte samme historie som den tidligere utgivelsen. Det handler om fire helter som drar ut i verden for å stoppe en truende ondskap fra å ødelegge alt liv. De fire heltene begynner som «Freelancers», men kan etter hvert endre yrke etter spillerens behov. Dette systemet var revulosjonerende for sin tid. "Final Fantasy III" ble godt mottatt da det kom ut i Japan og DS-versjonen fikk også en ganske god mottakelse. Noen av klagene involverte at spillets litt søte design kanskje ikke passet seg så godt, og at grafikken og lyden kunne vært bedre. Charles Henry Darling. Charles Henry Darling (født 19. februar 1809 i Annapolis Royal, Nova Scotia, død 25. januar 1870 i Cheltenham, Gloucestershire, England) var en britisk guvernør. Darling utdannet seg ved Royal Military Academy Sandhurst og tjente i militæret i Barbados, Windward Islands og Jamaica med 57. infanteriregiment. Han starte sin kolonitjeneste mens han var i Jamaica og ble viseguvernør på St. Lucia i 1847. Han ble guvernør i Kappkolonien i Sør-Afrika i 1851 og i Newfoundland i 1855. Darling støttet britiske forslag som gav franskmennene flere fiskerettigheter i farvannene ved Newfoundland mellom Cape St. John og Cape Ray mot ønskene til regjeringen i Newfoundland, noe som endte med at han måtte slutte i embetet. Han ble guvernør og sjefskaptein i Jamaica i 1857, før han var guvernør i Victoria i Australia mellom 1863 og 1866. Home Plate (Mars). Home Plate er det uformelle navnet brukt av vitenskapsfolk hos NASA for å refere til en geologisk formasjon på Mars, som ble studert av mars-roveren "Spirit" i 2006. Navnet kommer fra likheten til en «home plate» i amerikansk baseball. Home plate er et stein-utspring på størrelse med et stort hus, men med et flat topp. Ovenfra er det nesten 8-kantet. Det er lokalisert i Gusev-krateret, litt sør for Husband Hill. Stedet er interessant for vitenskapsfolkene på grunn av sitt lagdelte utseende. "Opportunity" på den andre siden av Mars studerte flere tilsvarende steiner, men Home Plate er den første som er funnet av "Spirit". Den ligner svært på «Burns Cliff», som ble studert av "Opportunity" ved Endurance-krateret. "Spirit" ankom Home Plate på Sol 744 (7. februar 2006) og har gjennomført flere vitenskapelige undersøkelser ved hjelp av robotarmen sin, før roveren beveget seg mot «Low Ridge Haven» for å spare strøm. Roveren returnerte til Home Plate på Sol 1126 for å fortsette undersøkelsene. Opprinnelse. En prøve som inneholdt 90% ren silisiumdioksid ble funnet av "Spirit" i nærheten av Home Plate. Dette er et av de sterkeste bevisene så langt på at det eksisterte flytende vann i dette området i lengre perioder. Vitenskapsfolk tror nå at Home Plate har en vulkansk opprinnelse. Den er omringet av forekomster av basalt, som eksploderte ved kontakt med vann. En har også oppdaget høye konsentrasjoner av klor-ioner i steiner i området. Grasdalstunnelen. Grasdalstunnelen er en tunnel på riksvei 15 i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Tunnelen går under Sætreskarsfjellet mellom Grasdalen og Skjerdingsdalen, og er 3720 meter lang. Gjennomslaget i tunnelen kom i 1975. Grasdalstunnelen og resten av helårsveien over Strynefjellet ble åpnet for trafikk 11. september 1977 og offisielt åpnet av kong Olav V den 17. oktober 1978. Ospelitunnelen. Ospelitunnelen er en tunnel på riksvei 15 i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Tunnelen går under Ospelifjellet mellom Skjerdingsdalen og Hjelledalen, og er 2549 meter lang. Gjennomslaget i tunnelen kom 29. august 1972. Ospelitunnelen og resten av helårsveien over Strynefjellet ble åpnet for trafikk 11. september 1977 og offisielt åpnet av kong Olav V den 17. oktober 1978. Gjennomsnittlig passer hvert døgn 800 kjøretøy gjennom tunnelen, mens trafikken i juli er over 2000 og i januar ned mot 300 kjøretøy. 25 prosent av trafikken er tungtrafikk. Sveriges herrelandslag i bordtennis. Sveriges bordtennislandslag deltok for første gang i et internasjonalt mesterskap 24. – 29. januar 1928, da det 2. bordtennis-VM ble arrangert i Stockholm. Laget kom på femteplass. Måneden etter spilte laget sin første landskamp, mot Danmark. Halvannet år tidligere, 25. oktober 1926, hadde Svenska Bordtennisförbundet blitt stiftet, med "Ceve Linde" som dets første formann. Det første svenske mesterskap ble arrangert i april 1927. Sverige er et av verdens fremste land når det gjelder bordtennis. Landslaget har vunnet 14 av i alt 26 bordtennis-EM, og har reist hjem uten medalje i bare to EM. Landslaget har videre vunnet VM-gull i 1973, 1989, 1991, 1993 og 2000. Laget mottok Svenska Dagbladets gullmedalje i 1989, etter sin til da største VM-suksess; hvor de slo Kina 5-0 i finalen. Victims of Deception. "Victims of Deception" er det andre studioalbumet til det amerikanske thrash metal-bandet Heathen. Hele albumet (med unntak av bonusspor) er tilgjengelig for gratis nedlasting på bandets hjemmeside. Albumet ble gitt ut på nytt 13. desember 2006 i et begrenset nummerert opplag på 2000 med gullfarget CD. Hjelletunnelen. Hjelletunnelen er en tunnel på riksvei 15 i Stryn kommune i Sogn og Fjordane. Tunnelen er 2566 meter lang, og går under fjellet Hjellehyrna mellom Grovøyane og Erdal. Hjelletunnelen ble åpnet i 1996 og leder trafikken utenom bygda Hjelle. Astrolabium. a> astrolabium fra 1800-tallet (Whipple Museum of the History of Science, Cambridge). Astrolabium (av "astro-", "stjerne", og "labe", "å ta") er et astronomisk instrument som før ble brukt for å bestemme himmellegemers plassering og dermed beregne tid på døgnet, eller dersom tiden er kjent bestemme breddegraden. De eldste astrolabier er fra antikken, men de er blitt benyttet nesten helt frem til 1900-tallet. John Latham. John A Latham, (født 27. juni 1740, død 4. februar 1837) var en engelsk lege, ornitolog og forfatter. Latham var lege i Dartford i Kent. Han ble pensjonist i 1796 og flyttet til Hampshire. Han er mest kjent for sin innsats som ornitolog. Ornitolog. Latham kalles ofte "«Den australske ornitologiens far"». Gjennom underøkelse av fugler fra Australia som ble ført til England på slutten av 1700-tallet, kom han til å beskrive og navngi mange arter fra Australia og New Zealand. Noen av disse er Emu ("Dromaius novaehollandiae"), Hvittoppet kakadue ("Cacatua alba"), skjæregås ("Anseranas semipalmata") og hyasint-ara ("Anodorhynchus hyacinthinus"). "A General Synopsis of Birds" var Lathams første ornitologiske arbeid og den inneholdt 106 illustrasjoner av Latham. Boken beskriver flere nye arter som Latham oppdaget på ulike museer og i samlinger. I dette første verk brukte han ikke Linnés systematiske regler for vitenskapelig navnginving. Ettersom han senere forstod at dette ville innebære at han ikke skulle få æren av å først ha beskrevet disse artene, så publiserte han 1790 et "Index Ornithologicus" hvor han spesifiserte alle sine tidligere beskrevne fugler med et vitenskapelig navn. Men dette skjedde for sent. Den tyske ornitologen Johann Friedrich Gmelin hadde allerede rukket å gi ut sin egen versjon av Linnés "Systema Naturae". I den gav han vitenskapelige navn til alle Lathams arter. Samarbeid. Han hadde et nært samarbeid med andre vitenskapsmenn på denne tiden, for eksempel Joseph Banks, Thomas Pennant og Ashton Lever. Han byttet fugler og informasjon med dem angående de siste ornitologiske oppdagelsene. I 1775 blev han innvalgt i "The Royal Society", og han var også delaktig i etableringen av selskapet "The Linnean Society" 1788. Ettermæle. Latham beskrev et 150-tall fuglearter, som han dog ikke alltid har æren for, ettersom han ikke gav dem deres vitenskapelige navn. Noen av disse er sædgås ("Anser fabalis"), dobbeltbekkasin ("Gallinago media") og splitterne ("Sterna sandvicensis"), som alle beskrevet i 1787. Latham har fått æren av å gi vitenskapelige navn til fem fuglearter, blant annet toppspurv ("Melophus lathami"), som ble beskrevet i 1831 av John Edward Gray. Final Fantasy IV. "Final Fantasy IV" (ファイナルファンタジーIV "Fainaru Fantajī Fō") er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) i 1991 som en del av "Final Fantasy"-serien. Spillet dukket først opp til Super Nintendo Entertainment System, og ble senere portert av TOSE med små forskjeller til Sonys PlayStation, Bandais WonderSwan Color og Nintendos Game Boy Advance. Det ble først utgitt i Nord-Amerika som "Final Fantasy II", men det originale navnet ble brukt i senere utgivelser. Spillet handler om Cecil, en ridder fra kongeriket Baron, som drar på en reise for å stoppe den onde Golbez fra å få tak i fire krystaller som han kan bruke til å ta over verdenen. På veien oppdager Cecil ting ved sin egen fortid og han har med seg sin elskerinne, beste venn og andre krigere. "Final Fantasy IV" introduserte flere nyvinninger som dukker opp i nyere "Final Fantasy"-spill og også andre rollespill. For eksempel ble kampsystemet Active Time Battle brukt i seks etterfølgende "Final Fantasy"-spill. Utvikling. Etter utgivelsen av "Final Fantasy III" i 1990, planla Square å lage to nye "Final Fantasy"-spill; et for Famicom og et annet for Super Famicom, kalt henholdsvis "Final Fantasy IV" og "Final Fantasy V". På grunn av finansielle og planleggingsmessige begrensninger, ble Famicom-spillet kansellert og Super Famicom-spillet omdøpt til "Final Fantasy IV". Stort sett det eneste som finnes av det kansellerte spillet er et bilde som viser hvordan det ville ha sett ut. Dette kom ikke fra en tidlig versjon av spillet, men ble laget for et japansk blad. Musikk. Musikken i "Final Fantasy VI" ble komponert av Nobuo Uematsu. Han har sagt at å lage musikken var vanskelig på grunn at de skulle ta i bruk maskinvaren i en Super Famicom for første gang. Prosessen bestod av prøving og feiling og de som jobbet med lyden måtte ofte sove på kontoret i soveposer. Teksten han skrev til CD-utgivelsen av lydsporet er humoristisk undertegnet med «April 13, 1991, 1:30 a.m. (in the office, naturally)». Musikken ble godt mottatt. Kritikerne roste kvaliteten på komposisjonene på tross av det begrensede mediet. Sporet «Theme of Love» er til og med en del av musikkpensumet til elever på japanske skoler. Uematsu har også spilt noen av melodiene i konserter. Tre album med musikk fra "Final Fantasy IV" har blitt utgitt i Japan. Det første albumet, "Final Fantasy IV Original Sound Version", ble gitt ut 14. juni 1991 og inneholder 44 spor fra spillet. Det andre albumet, "Final Fantasy IV: Celtic Moon", ble gitt ut 24. oktober 1991 og inneholder utvalgte spor fra spillet arrangert av Máire Breatnach og spilt av keltiske musikere. Det tredje albumet, "Piano Collections Final Fantasy IV", ble gitt ut 21. april 1992 og inneholder utvalgte spor spilt på piano av Toshiyuki Mori. Dette albumet startet tradisjonen med å gi ut album med "Final Fantasy"-musikk spilt på piano fra senere spill i serien. Flere spor fra spillet har også dukket opp på samlealbum produsert av Square, inkludert "The Black Mages" og "Final Fantasy: Pray". Grupper som Project Majestic Mix, som fokuserer på å lage og spille nye arrangement av videospillmusikk, har også lisensiert og spilt musikk fra "Final Fantasy IV". Versjoner og gjenutgivelser. "Final Fantasy IV" har blitt portert til flere plattformer. Utgivelsene har bare mindre forskjeller i forhold til hverandre. Per dags dato har en enklere versjon blitt utgitt på Super Famicom og spillet har blitt portert til PlayStation (1997), WonderSwan Color (2002) og Game Boy Advance (2005). Nintendo DS. Ninendo DS-versjonen har flere oppdateringer, slik som stemmer, minispill og andre forskjeller på oppbygningen. Spillet ble utgitt som en del av "Final Fantasy"-seriens 20-årsjubileum. Det ble utviklet av Matrix Software, som tidligere utviklet "Final Fantasy III" for Nintendo DS, og utviklingen ble styrt av medlemmer av det opprinnelige utviklerteamet. Denne versjonen ble utgitt i Japan 20. desember 2007 og i Nord-Amerika 22. juli 2008. I Europa er den foreløpig satt til tredje kvartal av 2008. Lee Altus. Lee Altus er en amerikansk gitarist. I 1984 stiftet han thrash metal-bandet Heathen sammen med trommeslageren Carl Sacco. Da Heathen ble oppløst i 1992 begynte han å spille for det tyske EBM-bandet Die Krupps året etter. Han forlot Die Krupps i 1997. I 2001 ble Heathen gjenforent, og i 2005 ble Altus medlem av det amerikanske thrash metal-bandet Exodus. Olav Jakob Tveit. Olav Jakob Tveit'", (født 1944), på gården Tveit i Treungen, er sogneprest i Meløy fra 2002. Han var tidligere prest i Modum og Stryn. Tveit er kjent som «"fotopresten i Stryn"» på grunn av sine naturbilder og fotoshow. Han har markert seg i Meløy med virkelighetsnære prekener og levende billedspråk. Conor Oberst. Conor Mullen Oberst (født 15 februar 1980) er en amerikansk låtskriver og vokalist best kjent for sin rolle som vokalist i indie-gruppen Bright Eyes. Hans selvkomponerte tekster har ført til at mange sammenligner han med låtskriver og sanger Bob Dylan. Han har tidligere spilt i andre band som Desaparecidos, Commander Venus og Park Ave. Oberst var tidlig opptatt av musikk, og band som The Cure har vært av stor innflytelse helt siden han var en liten gutt, og albumet "Staring at the Sea" var det første han gikk til innkjøp av. “It must have been third grade...I bought the cassette at a local record store chain called Homer's in Omaha. I just loved the sound of Robert Smith's voice. It just sounded good.” Oberst har blitt påvirket at 1960-tallets folkemusikk, og Neil Young, Leonard Cohen kan nevnes. Han har også blitt påvirket av sangpoeten Elliott Smith. Som soloartist spilte han inn og ga ut 3 kassetter på 90-tallet, og ga i 1996 ut "Kill the Monster Before It Eats Baby", en split-EP sammen med Bill Hoover. I august 2008 ga han ut sitt første virkelige album "Conor Oberst" på selskapet Wichita/Bonnier Amigo. Han fikk platekontrakt allerede da han var 13 år gammel mens han spilte på en lokal skolekonsert Demo 2005 (Heathen). "Demo 2005" er det amerikanske thrash metal-bandet Heathens første materiale til å bli gitt ut etter gjenforeningen i 2001. Heathen ga ut et coveralbum året før. Bandet valgte tre låter fra et utvalgt av rundt 12 mer eller mindre ferdige sanger. Final Fantasy V. "Final Fantasy V" (ファイナルファンタジーV "Fainaru Fantajī Faibu") er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) i 1992 som en del av "Final Fantasy"-serien. Spillet dukket først opp bare i Japan til Super Famicom, og ble senere portert av TOSE med små forskjeller til Sonys PlayStation, Bandais WonderSwan Color og Nintendos Game Boy Advance. En anime OVA produsert i 1994 kalt ' er en oppfølger til hendelsene som foregår i spillet. George Edward Grey. George Edward Grey (født 14. april 1812, død 19. september 1898) var en britisk soldat, oppdagelsesreisende, guvernør, statsminister i New Zealand og forfatter. Han var guvernør i Australia, Kappkolonien og to ganger i New Zealand. Tidlig liv og utforskning. Grey var født i Lisboa i Portugal bare noen dager etter at hans far, oberstløytnant Grey i 30. infanteriregiment, ble drept i slaget ved Badajoz i Spania. Hans mor overhørte to offiserer som snakket om hans død fra balkongen av hennes hotell i Lisboa, og dette førte til en for tidlig fødsel. Hun var datter av en irsk geistlig, pastor John Vignoles. Grey ble sendt til en skole i Guildford i Surrey og ble tatt opp på "Royal Military College" i 1826. Han ble visekorporal i 83. regiment som i 1830 ble sendt til Irland. Der utviklet han mye sympati for de irske bøndene viss store nød gjorde sterkt inntrykk på ham. Han ble forfremmet til løytnant i 1833 og fikk førsteklasses skussmål da han avla eksamen på Royal Military Academy Sandhurst i 1836. Han ledet i 1837 en katastrofalt dårlig forberedt utforskningsekspedisjon i det nordvestlige Australia fra Cape Town. Bare en mann i gruppen hans hadde sett det nordlige Australia før. Det var på denne tiden antatt at en stor elv munnet ut i Indiahavet i Nordvest-Australia og at nedslagsfeltet for denne elva ville være ypperlig for kolonisering. Grey tilbød sammen med løytnant Lushington seg til å utforske nedslagsfeltet og seilte 5. juli 1837 fra Plymouth i ledelsen for en gruppe på fem menn. De andre var Lushington, Walker som var lege og naturforsker, og to korporaler fra ingeniørkorpset. Andre sluttet seg til gruppen i Cape Town, og de gikk i land ved Hanover Bay tidlig i desember. De gikk på grunn, druknet nesten og hadde gått seg fullstendig vill. Grey var såret etter en trefning med innfødte aboriginer. De klarte å spore kursen til elva Glenelg før de gav opp og trakk seg tilbake til Mauritius for å komme til hektene. To år senere returnerte Grey til Vest-Australia og gikk igjen på grunn med sin gruppe ved Kalbarri. De var de første europeerne som så Gascoyne, men måtte gå til Perth og overlevde turen på grunn av Maigo, en wadjukisk noongar som skaffet det som eventuelt kunne finnes av mat og vann. De overlevde ved å drikke flytende gjørme. På dette tidspunktet ble Grey en av få europeere som lærte seg noongar-språket fra det sørvestlige Vest-Australia. Guvernør i Sør-Australia. Sir George Edward Grey (1861) Grey var den tredje guvernøren av Sør-Australia fra 1841 til 1845. Han styrte kolonien i den vanskelige periode etter grunnleggelsen. Til tross for at han var mindre styrende enn hans forgjenger, George Gawler, sikret hans budsjettiltak at kolonien var i god stand da han dro for å styre New Zealand. Guvernør i New Zealand. Grey tjente som guvernør i New Zealand to ganger, fra 1845 til 1853 og igjen fra 1861 til 1868. Han var kanskje den mest innflytelsesrike under den europeiske bosetningen av New Zealand i det 19. århundre. Grey ble utnevnt som den tredje guvernøren av New Zealand i 1845. Under styret til hans forgjenger, Robert FitzRoy, skjedde det voldelige sammenstøt mellom nybyggere og maorier i flere deler av Nordøya, hovedsakelig over krav på land. I Nelson–området ignorerte nybyggere motstand fra Ngati Toa og forsøkte å okkupere land i distriktet Wairau. 22 nybyggere og minst fire maorier ble drept i et forhindret forsøk fra en væpnet gruppe på å arrestere de mektige høvdingene Te Rauparaha og Te Rangihaeata. Helt nord i landet gjorde Nga Puhi-høvdingene Hone Heke og hans allierte, Kawiti, opprør mot de britiske myndighetene i frykt for at europeerne ville ta alt landet deres. Til tross for det faktum at de fleste av Nga Puhi tok myndighetenes side, ble britene katastrofalt slått ved Ohaeawai. Grey var bevæpnet med finansiell støtte og styrkene som ble nektet FitzRoy og okkuperte Kawitis festning i Ruapekapeka som Kawiti allerede hadde evakuert. Etterpå unngikk Grey direkte konfrontasjon med Heke og Kawiti og anerkjente på den måten en delvis maorisk seier. Han tilbød forsikringer til maoriene om at han ikke ville konfiskere landet deres. I sør arresterte han Te Rauparaha og fengslet ham. Greys handlinger fikk slutt på kampene for de neste ti årene. Grey la skylden for striden i nord på Henry Williams og andre misjonærer og regnet dem som «ikke bedre enn landarbeidere» viss ønske om land ville kreve «en storm utgytelse av britisk blod og penger» Grey fikk stor innflytelse på den endelige formen på New Zealands konstitusjonsvedtak i 1852 etter at vedtaket fra 1846 stort sett ble suspendert på hans forespørsel. Han var guvernør da de første provinsene i New Zealand ble opprettet. Han fikk særlig respekt for sin håndtering av maorisakene fra 1845 til 1853. Han anstrengte seg for å vise maoriene at han fulgte med på betingelsene i Waitangiavtalen, forsikret dem om at deres landrettigheter ville anerkjennes fullt og helt. I distriktet Taranaki var maoriene svært nølende til å selge sitt land, men andre steder lyktes Grey mye bedre, og nesten 130 000 km² ble kjøpt av maoriene, med det resultat at britenes bosetninger ekspanderte raskt. Grey var mindre suksessrik i sine forsøk på å assimilere maoriene. Han manglet rett og slett finansielle midler til å realisere sine planer. Selv om han subsidierte misjonsskolene som krevde at de skulle undervises i engelsk, var det bare noen få hundre maoribarn som gikk på dem til enhver tid. Fotografi av sir George Edward Grey Grey ble igjen utnevnt til guvernør i 1861 etter at New Zealand fikk en grad av selvstyre og tjente frem til 1868. hans andre periode var svært forskjellig fra den første siden han måtte ta hensyn til kravene fra et valgt parlament. Grey hadde stor respekt fra maoriene og reiste ofte sammen med en gruppe høvdinger. Han fikk ledende høvdinger til å få skrevet ned deres beretning om maoritradisjoner, legender og vaner. Hans fremste informant, Wiremu Maihi Te Rangikāheke, lærte Grey å snakke maorisk. Grey kjøpte Kawau Island i 1862 da han kom tilbake til New Zealand for sin andre periode. I 25 år brukte han store mengder av sin personlige formue på å utvikle øya. Han forstørret og omformet herregården, den tidligere boligen til overoppsynsmannen for kobbergruven. Her plantet han mange forskjellige eksotiske trær og busker, akklimatiserte mange fugler og dyrearter og samlet en anerkjent samling av sjeldne bøker og manuskripter, kunstverk og kuriositeter samt bruksgjenstander fra maorifolket som han styrte over. Han satte i gang invasjonen av Waikato i 1863 for å ta kontroll over den rike landbruksregionen til maoriene. Krigen førte mange britiske soldater til New Zealand. På et tidspunkt var det flere soldater plassert der enn noe annet sted i verden. Sent i 1860-årene bestemte den britiske regjeringen seg for å trekke tilbake imperiestyrkene fra New Zealand. På det tidspunktet hadde maorihøvdingene Te Kooti og Titokowaru alarmert koloniregjeringen og nybyggerne på det sterkeste med en rekke militære suksesser. Med støtte fra statsminister Edward Stafford, omgikk Grey instruksjonene fra kolonikontoret om å fullføre tilbakesendelsen av regimentene som hadde startet i 1865 og 1866. Til slutt ble Grey kalt tilbake av den britiske regjeringen i februar 1868. Han ble erstattet av sir George Bowen. Guvernør i Kappkolonien. Grey var guvernør i Kappkolonien fra 5. desember 1854 til 15. august 1861. Han grunnla Grey College i Bloemfontein i 1855 og Grey High School i Port Elizabeth i 1856. I Sør-Afrika tok Grey seg strengt av de innfødte, men satte i gang med å sette til side områder med land til deres eksklusive bruk for å beskytte dem fra de hvite kolonistene. Han fungerte mer enn en gang som forhandler mellom regjeringen i Oranjefristaten og de innfødte, og han kom til slutt til den konklusjonen at et føderalt Sør-Afrika ville være til det beste for alle. Oranjefristaten ville vært villige til å slutte seg til føderasjonen, og det er sannsynlig at også Transvaal ville ha gått med på dette. Men Grey var 50 år forut for sin tid og kolonikontoret ville ikke gå med på hans forslag. Til tross for deres instruksjoner fortsatte Grey å tale for union, og i forbindelse med andre saker som forsøket på å få soldater til å slå seg ned i Sør–Afrika etter Krimkrigen, så han flere ganger bort fra sine instruksjoner. Mår alle omstendigheter er tatt med i betraktningen, er det ikke overraskende at han ble kalt tilbake i 1859. Men han hadde knapt nådd England før et regjeringsskifte førte til at han fikk en ny periode, under forståelse av at hans planer om en føderasjon i Sør-Afrika skulle oppgis og at han i fremtiden ville adlyde sine instruksjoner. Grey var overbevist om at grensene for de sørafrikanske koloniene burde utvides, men kunne ikke finne støtte i den britiske regjeringen. Han arbeidet fremdeles for å få støtte da det brøt ut krig med maoriene. Det ble bestemt at Grey igjen skulle utnevnes til guvernør i New Zealand. Da han dro, var hans popularitet blant folkene i Kappkolonien uten grenser, og statuen som ble reist av ham i Cape Town mens han levde, beskriver ham som «en guvernør som gjennom sin høye karakter som kristen, statsmann og gentleman hadde innyndet seg i alle samfunnsklasser og som gjennom sin nidkjære hengivenhet til Sør-Afrikas beste interesser og hans dyktige og rettferdige administrasjon, har sikret godkjennelse og takknemlighet fra alle hennes majestets undersåtter i denne delen av hennes herredømme.» Statsminister i New Zealand. Han ble valgt til overoppsynsmann for Auckland Province i 1875 og til medlem av parlamentet i valget i 1875. Grey motsatte seg avskaffelsen av provinsene, men hans motstand viste seg å være ineffektiv og provinssystemet ble avskaffet i 1876. Grey ble så parlamentsmedlem for Thames i 1876. Nederlaget til Harry Atkinson som statsminister den 13. oktober 1877 gjorde at Grey ble valgt til statsminister av parlamentet. Hans regjering fungerte ikke særlig godt. Grey forsøkte å dominere regjeringen og havnet i konflikt med guvernøren. Hans periode som statsminister regnes av historikere som mislykket. Mot slutten av 1879 fikk Greys regjering problemer på grunn av skattlegging av land. Til slutt ba Grey om et tidlig valg i 1879. Grey hadde nå dårlig helse og han trakk seg tilbake fra politikken i 1890 og dro til Australia. Da han returnerte til New Zealand, ba en delegasjon ham om å stille opp for Newton–setet i Auckland som han ble valgt til uten motstand. I desember 1893 ble Grey igjen valgt for Auckland. Prinds Christian Augusts Minde. Prinds Christian Augusts Minde er et sosialhistorisk viktig anlegg i Oslo sentrum. Området, som i dagligtale gjerne kalles bare «Prindsen», har adresse Storgata 36. Den eldste bygninga, «Mangelsgården», blei freda i 1927, og høsten 2009 vedtok Riksantikvaren fredning av heile anlegget. Mangelsgården. Den eldste delen av anlegget er altså det som kalles "Mangelsgården" (nr. 1 på kartet). Her blei det på 1670-tallet oppført et landsted med paviljonger, dammer og fontener. Dette skilte seg nokså mye ut fra den nærliggende forstaden Fjerdingen, men hagen omkring huset gjorde at omgivelsene ikke blei for påtrengende. Dagens hovedbygning er fra ca 1698, men den blei kraftig ombygd rundt 1770. Seinere kom det flere tilbygg, blant annet et uthus (nr. 3) som gjorde at det også blei et gårdsrom på østsida av hovedbygget. Den første kjente eieren var den tyskfødte general Hans Ernst von Tritzschler (1647–1718), som også dreiv innen trelast og skipstransport. Neste eier, general Fredrik Ferdinand Hausmann (1693–1757), anla en hage med fiskedammer, paviljonger og nyttevekster. Foran hovedbygget blei det en periode dyrka både appelsiner og laurbær. Gården blei på denne tida regna som byens fineste, og da kong Fredrik 5. besøkte Christiania i 1749, bodde han her. Seinere kjøpte general Johan Mangelsen (1694–1769) gården, og det er etter ham Mangelsgården har fått navn. Arbeidsanstalten. I 1809 oppretta ei gruppe av byens velstående borgere den veldedige stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde». Navnet var til ære for den danske offiser og stattholder i Norge Christian August (1768–1810), som da skulle forlate Norge. Hensikten med stiftelsen var å hjelpe fattige og arbeidsløse. Antallet fattige hadde økt sterkt, og Tukthuset i byen var gått over til å bli et reint fengsel, og ikke som før også en arbeids- og disiplineringsanstalt for løsgjengere. Stiftelsen kjøpte i 1812 Mangelsgården, og fattigvesenets spinnerier blei flytta hit. I disse skulle folk som trengte det, kunne få arbeide. I 1819 blei den faste anstalten etablert som et arbeidshus. Fattige og arbeidsløse som ikke hadde noe å leve av, kunne her få noe lønna arbeid. I prinsippet skulle dette være frivillig, men tvangsplassering forekom allerede fra starten. «Prindsen» blei derfor raskt et sted for fattige, funksjonshemma og andre som falt utafor det vanlige livet i byen, men som myndighetene ønska en viss kontroll med. Også en del barn som ikke hadde familie som kunne ta seg av dem, blei plassert her. Arbeidet i anstalten var hovedsakelig steinhogging, spinning og veving, samt opptrevling av gammelt tauverk (drevplukking). Ellers kunne næringslivet leie billig arbeidskraft herfra. Etter hvert blei det for trangt i Mangelsgården, og det blei oppført flere nye bygg. I 1833 blei "Fabrikkbygninga" (arkitekt Christian H. Grosch; nr. 9 på kartet) tatt i bruk og i 1856 "Vaskeriet" (nr. 12). Galehuset. I Oslo hospital var det etablert et dollhus (galehus) for klientell som var så avvikende at de ikke kunne tvinges til å arbeide. Dette lå i Aker kommune og var administrert av stiftsdireksjonen, men blei også benytta av Christiania. Det var imidlertid få plasser, pluss at disse var nokså dyre. I 1829 blei det derfor etablert et eget dollhus med ni plasser for hovedstaden i nordfløya av Mangelsgården (nr. 2). Hva slags behandling som blei gitt her, er lite kjent, men den var neppe veldig omfattende. Kapasiteten blei fort sprengt, og alt i 1834 bygde en på en etasje på dollhusfløya. I 1848 kom den første sinnssykeloven. Denne satte krav både til bygninger, personale og behandling. (Bl.a fikk legene monopol på behandling – uten at disse nødvendigvis hadde høyere kompetanse enn de som til da hadde drevet anstalten.) På bakgrunn av loven måtte det foretas omfattende utbedringer. I 1850 var det gjort tilstrekkelig til at asylet fikk godkjenning. De neste tiåra kom flere utvidelser av bygningsmassen (nr. 6–8). "Christiania kommunale Sindssygeasyl" holdt til i Storgata 36 fram til 1905, da Dikemark sykehus i Asker overtok de mannlige pasientene, og 1908, da kvinneavdelinga der var klar. På det meste hadde asylet 120 plasser. Andre virksomheter på 1800-tallet. I 1840 blei byens fattigsykehus (nr. 5 på kartet) oppført inne på området, bak Mangelsgården. Det hadde denne funksjonen bare kort tid. Seinere var det blant annet gamlehjem ("Alderdommens Hvile") og kvinneavdelinger for asylet og arbeidsanstalten. Fra 1886 til 1898 var det i drift ei sykehusavdeling for kvinner med kjønnssykdommer. Før Stortinget fikk sitt eget bygg, var tingsamlingene i Katedralskolen hvert tredje år. Når dette pågikk, flytta skolen sine aktiviteter til Mangelsgården. En periode hadde politilegen visitasjonslokale for prostituerte på området. Christian Krohg, som hadde atelier i nærheten, kan ha hentet inspirasjon herfra til sitt kjente bilde «Albertine i politilægens venteværelse». 1900-tallet. Asylet på «Prindsen» blei altså avvikla i 1908. Etter hvert blei det også endringer i holdninga til klientellet som hørte under arbeidsanstalten. Løsgjengerloven og dens bestemmelser om tvangsarbeid var likevel gjeldende fram til 1970. I 1915 blei det imidlertid oppretta en egen statlig anstalt for dette, Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Denne delen av virksomheten på «Prindsen» blei derfor gradvis avvikla, og det blei i stedet etablert vernehjem og ulike rehabiliteringsinstitusjoner for rusmisbrukere. Flere av verkstedene var i bruk enda på 1970-tallet. Rundt 1930 blei det satt opp ei funkisliknende trebygning (nr. 13) i sørenden av området – mot Storgata. Dette inneholdt handelsboder som erstatning for de som blei revet på Youngstorget ("Youngstorvets basar"), da Folketeaterbygninga blei oppført. I dag. De seinere år har det på området vært blant annet eldresenter, offentlige kontorer, omsorgsboliger, nattherberge og ulike sosiale institusjoner. «Prindsekjøkkenet», som blei oppretta som sentralkjøkken for anstaltene i 1833, hadde virksomhet heilt fram til 2006. I basarene er det brukthandler, og i Mangelsgården drives butikken "Friends Fair Trade" på non-profitt basis (alt overskuddet fra virksomheten går til utviklingsprosjekter). Videre driver Kirkens Bymisjon prosjektet "Batteriet", som bekjemper fattigdom i Norge. Kommunens eierskap har vært organisert på ulikt vis. En periode var det Bydel Grünerløkka (da med navnet Grünerløkka-Sofienberg) som forvalta området. Bydelen har fortsatt ei strektegning av Mangelsgården i sin logo. Mange mindre aktiviteter innen kultur og samfunnsliv fant i denne tida sin plass innafor murene. Det blei imidlertid bare i begrensa grad gjort utbedringsarbeider, og mye av bygningsmassen og uteområdet fortsatte å forfalle. Fra 2004 er det Omsorgsbygg KF som forvalter «Prindsen». Husleieøkninger har gjort at mange av de mindre brukerne har flytta fra stedet. Sommeren 2007 blei det satt opp et midlertidig konteinerbygg bak basarene. Her holder nå byens sprøyterom til. Denne etableringa har vært svært omstridt. Oslos byantikvar la i 2006 fram en fredningsplan for heile området. Thon Eiendom, som eier heile den tilgrensende gårdrekka i Brugata, la i 2005 og 2009 fram private reguleringsforslag. Riksantikvaren la ned innsigelse mot begge disse etter protester fra kulturvernhold. Høsten 2009 fatta så Riksantikvaren fredningvedtak for området. I 2006 blei nettverket "Prindsens venner" etablert. De fattiges kvartal. Prinds Christian Augusts Minde går også under betegnelsen «De fattiges kvartal». Her har det gjennom 200 år vært aktiviteter knytta til samfunnets fattige og utstøtte. Sånn sett kan området sees som en motpol til de bygninger og steder som vanligvis vernes og tas vare på. Arkitekturen har i utgangspunktet et svært lukka preg – de gale og fattige skulle ikke sees. Til tross for endringer i samfunnets holdninger, har området fortsatt dette preget. Det gjør «Prindsen» unik i norsk og nordisk sammenheng. Fra antikvariske myndigheter er det derfor lagt vekt på dette forholdet. Kulturminne. Prinds Christian Augusts Minde er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Peter Stalin. Peter Stalin (født 2. september 1753 i Åre i Sverige, død i Meråker 21. juni 1811) var en svensk forretningsmann som gjorde seg spesielt bemerket innenfor trelasthandel. Han ble gift 24. februar 1786 i Trondheim med Rebecca Dorothea Greve. De fikk ialt syv barn, men ved folketellingen anno 1801 var kun to av disse i live. Navnet "Stalin" har sitt opphav i bygden Sta i Jämtland. Peter Stalin etablerte seg som forretningsmann i Trondheim i 1780-årene, og var svært fremgangsrik innenfor trelasthandel. Han var fra 1800 kompanjong med prokurator og politimester Mons Lie (oldefar til forfatteren Jonas Lie), og sammen etablerte de sagbruk i Fersdalen nord for Meråker. Etterhvert ble Stalin eneeier av bruket, og han bygget også sin bolig – "villa Sorgenfri" – på Langsåvollen like ved. Peter Stalin var beryktet for sin hensynsløse utbytting av oppsitterne i Fersdalen, og gjennom trakassering, utspekulerte transaksjoner og lurendreieri klarte han på kort tid å overta hele dalføret, samt å drive flere av beboerne på flukt. Hatet mot Stalin var sterkt, og i juni 1811, mens Stalin lå syk i sitt hjem, brente Halvor Olsen Sulaamoen, "Litj-Halvar", ned sagbruket. Peter Stalin døde noen få dager etter. Litj-Halvar ble dømt til døden ved halshugging, men straffen ble mildnet til soning i tukthus. Peter Stalin er kjent som oldefaren til forfatteren Laura Petersen (gift Kieler), som var rollemodell for "Nora" i Ibsens skuespill "Et Dukkehjem". Peter Stalin er gravlagt på Gudå kirkegård i Meråker. Varmepunkt. Global fordeling av 44 kjente varmepunkt. Varmepunkt eller "varme punkter" (engelsk «hot spot») er innenfor geologien de steder på jordens overflate der det har vært vulkansk aktivitet over en lang tidsperiode, gjerne flere titalls millioner år. Amerikaneren John Tuzo Wilson introduserte i 1963 teorien om at vulkanske kjeder, slik som Hawaii-øyene, var et resultat av den sakte bevegelsen av tektoniske plater tvers over «faste» varmepunkt dypt under jordens overflate. Det er antatt at slike varmepunkt er forårsaket av smale strømmer av varm mantel som ledes opp fra grensen mellom jorden kjerne og mantelen, gjennom noe som kalles en søylestrøm, selv om enkelte geologer mener at det er forårsaket av konveksjon i den øvre mantelen. Dette har igjen brakt på bane hypotesen om at antipodiske varmepunkt-"par" er et resultat av et nedslag fra store meteoritter. Geologer har identifisert rundt 40-50 slike varmepunkt rundt på kloden. Hawaii-øyene, Réunion, Yellowstone, Galapagosøyene og Island ligger på topp av de varmepunktene som i dag er de mest aktive. De fleste varmepunkt-vulkaner er basaltiske på grunn av at de har utbrudd gjennom oseansk litosfære, for eksempel Hawaii og Tahiti. På grunn av dette er de mindre eksplosive enn vulkaner i subduksjonssoner, som har lavere vanninnhold. Der varmepunkter forekommer under kontinentalskorpen er basaltisk magma fanget i den tynnere kontinentalskorpen som er oppvarmet og danner rhyolitt i smelteprosessen. Denne rhyolitten kan være svært varm og kan danne voldsomme utbrudd på tross av det lave vanninnholdet. Yellowstone-calderaen ble for eksempel til i noen av de kraftigste vulkanske eksplosjoner i den geologiske historien. På sporet av et varmepunkt. Ettersom kontinenter og havbunn glir over søylestrømmen, etterlater varmepunkt-vulkaner vanligvis åpenbare spor etter sin gjennomfart gjennom havbunn eller kontinentalskorpe. Når det gjelder Hawaii-varmepunktet er øyene selv det gjenværende beviset på havbunnens bevegelse over varmpunktet i jordens mantel. Yellowstone-varmepunktet dukket opp på Columbia-platået i det nordvestlige USA. Deccan Traps i India er et resultat av dannelsen av et varmepunkt som i dag befinner seg under Réunion utenfor østkysten av Afrika. Geologer bruker varmepunkt for å forsøke å kartlegge bevegelsene til jordens kontinentalplater. Slike varmepunkt er så aktive at de ofte kan fortelle forskerne stegvise endringer i jordens magnetiske poler. Takket være lavastrømmer på grunn av en rekke utbrudd på Columbia-platået, vet forskere at reversering av jordens magnetiske poler tar rundt 5 000 år. Det magnetiske feltet blir svakere og svakere fram til det ikke er noe målbar magnetisme, for deretter å dannes på nytt i nær motsatt retning. Varmepunkt kontra vulkanske øybuer. Varmepunkt-vulkaner må ikke forveksles med øybue-vulkaner. Selv om begge vil ha form av en rekke vulkanske øyer, er de blitt dannet av forskjellige årsaker. Øybuer blir dannet av konvergerende tektoniske plater i subduksjonssoner. Når en oseansk plate møter en annen, blir den med høyest tetthet tvunget under den andre i en dypvannskløft. Denne platen smelter og hjelper til med dannelsen av vulkanske øyer, slik som Aleutene utenfor Alaska. Recovered. "Recovered" er et samlealbum av det amerikanske thrash metal-bandet Heathen. Albumet består av nyinnspilte eldre sanger i tillegg til flere coverlåter. Hele albumet er tilgjengelig for gratis nedlasting på bandets hjemmeside. Pray for Death. "Pray for Death" er den første demoen til det amerikanske thrash metal-bandet Heathen. Hele albumet (med unntak av bonusspor) er tilgjengelig for gratis nedlasting på bandets hjemmeside. De første fire sangene er tilgjengelig på nyutgivelsen av studioalbumet "Breaking the Silence". St. Georges (Bermuda). St. Georges (formelt navn St. George's Town) er en by på Bermuda, den første permanente engelske bosetning på øya og den eldste idag i Amerika. Den historiske byen er godt bevart og står på UNESCOs liste over verdensarvsteder. Etableringen av byen. St. Georges ble først bosatt i 1612, tre år etter at de første engelske settlerne landet på øya. De hadde vært på vei til Virginia, men skipet det var med, «Sea Venture», sprang lekk i en storm og ble strandsatt av kapteinen, admiral sir George Somers. De overlevende etter forliset bygget to nye fartøy og de fleste seilte etterhvert videre til Virginia, men noen ble igjen og Virginia Company gjorde krav på øya. Selskapet sendte 60 menn som etablerte bosetningen på St. Georges. Beliggenheten var gunstig for skip da bosetningen lå ved et sund som skjermet for dårlig vær. Den lille byen har en betydelig historisk innflytelse, den var sentral i utviklingen av Bermuda og var hovedstad inntil 1815. St. Georges hadde også en stor innflytelse på de engelske koloniene i nordamerika, under den amerikanske uavhengighetskrigen stjal de lokale krutt fra fort rundt byen og smuglet det til George Washington. Innbyggerne i St. Georges bidro også til å forlenge den amerikanske borgerkrigen ved sin smuggling av forsyninger og ammunisjon til de opprørske sørstatene. Dagens St. Georges. «The State House», bygget i 1620 for koloniens parlament som brukte det inntil hovedstaden ble flyttet til Hamilton i 1815 Dagens St. Georges er for det meste uberørt av den økonomiske utvikling som har preget hovedstaden Hamilton. De fleste bygningene i byen er fra 1600-tallet og frem til 1800-tallet. De lokale myndighetene har gjort sitt for å bevare de gamle bygningene og skjule endringer, kabler for strøm og telefon er for eksempel gravd ned og gatebelysningen er tilpasset bebyggelsen. Trange gater som Barber's Alley og Aunt Peggy's Lane er som de var for flere hundre år siden. St. Georges er imidlertid intet sterilt museum, det er en levende by og de historiske bygningene har sine funksjoner som bolighus, restauranter, butikker og puber. Byens senter er Kings Square, hvor det blant annet var plassert gapestokker. Elizabeth de Burgh, 4. hertuginne av Ulster. Elizabeth de Burgh, 4. grevinne av Ulster (født 1332, død 1363) var hertuginne av Clarence gjennom ekteskap og "suo iure" grevinne av Ulster. Hun var eneste barn av William Donn de Burgh, 3. jarl av Ulster, og den siste av den direkte linjen etter William de Burgh. Da hennes far ble myrdet i juni 1333 ble hun enearving til de Burgh-slektens eiendommer i Irland. Tre slektninger – Edmond de Burgh av Clanwilliam, Edmond Albanach Bourke (Mac William Iochtar) og Ulick Burke av Annaghkeen (Mac William Uachtar) ble de facto overhoder for slekten og holdt eiendommene under Burkekrigen 1333–1338. Elizabeth vokste opp i England, og giftet seg i 1352 med Lionel av Antwerpen, 1. hertug av Clarence. Han var andre sønn av Edvard III og Philippa Hainault. Partet fikk bare ett barn, Philippa Plantagenet, som ble født i 1355. Hun giftet seg i 1368 med Edmund Mortimer, 3. jarl av March. Elizabeth de Burgh døde i Dublin i 1363 mens hennes mann var Irlands guvernør. Ulster 1-04 Clarence, Burgh Elizabeth de Messerschmitt KR175. Messerschmitt KR175 er en mikrobil produsert av tyske Messerschmitt mellom 1953 og 1955. Bilen ble bygget i 19 668 eksemplarer før den ble erstattet av Messerschmitt KR200 i 1956. Messerschmitt KR175 er utstyrt med en midtmontert motor på 0,2 liter (174 ccm) med en effekt på 9 hestekrefterfra Sachs. Motoren er midtmontert, og driver via et kjede bakhjulene. Bilen er ikke utstyrt med verken varmeapparat eller luftkondisjonering, og motoren er luftkjølt. Den ble også lisensprodusert i Italia under navnet Mivalino, og da med Italiensk motor Ivar Johansson. Ivar Johansson (født 31. mars 1903, død 4. august 1979) var en svensk bryter og politimann fra Norrköping. Johansson er mest kjent for sine to gullmedaljer fra Sommer-OL 1932 i Los Angeles da han etter sitt første gull gikk ned 5 kg i vekt på mindre enn ett døgn, og likevel lyktes med å vinne en ny gullmedalje. Han tok også gull under Sommer-OL 1936 i Berlin. Han var farbror til den amerikanske antropologen Donald Johanson, kjent for oppdagelsen av Lucy. Hans Drakenberg. Hans Drakenberg (født 4. februar 1901, død 1982) var en svensk fekter. Han var blant verdens beste fektere i 1930-årene. Drakenberg deltok under OL 1936 i Berlin, der Sverige tok sølv i lagkonkurransen i kårde, som Italia vant. Han deltok også i den individuelle konkurransen, der han kom på 4. plass. I 1935 vant han den individuelle gullmedaljen i kårde under europamesterskapet i Lausanne. For denne prestasjonen ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Bagshot Park. Bagshot Park er en kongelig residens i Storbritannia. Pr. 2007 er den hjemmet til jarlen og grevinnen av Wessex, prins Edward og grevinne Sophie. Herregården ligger ved Bagshot i Surrey, omkring 17,5 km sør for Windsor. Noen kilometer unna ligger Sunninghill Park, som tidligere var hertugen av Yorks residens. Prins Edward renoverte Bagshot Park slik at herregård både kunne være familiens hjem og en base for hans filmselskap Ardent Productions, som senere ble nedlagt. Det er gårddsdrift på eiendommen. Historie. Det første huset på stedet var Bagshot Lodge fra 1631–1633, en av flere mindre hus som ble bygget for Karl I av Inigo Jones. I årene 1766–1772 ble huset bygget om av James Paine for George Keppel, 3. jarl av Albemarle. I 1798 ble det igjen endret, denne gang av John Soane for William, hertug av Clarence, som bodde der til 1816. Huset ble så brukt av William Frederick, hertug av Gloucester og Edinburgh, en nevø og svigersønn av Georg III. Han kjøpte opp flere naboeiendommer mellom Bagshot og Sunningdale. Hans enke, prinsesse Mary, ble boende der etter hans død, og flyttet ut først i 1847. Det opprinnelige huset ble så revet i 1877–1878. Den nåværende herregården stod ferdig i 1879. Den har 120 rom, og ved folketellingen i 1881 bodde det 26 tjenere i hovedbygningen. Fra 1880 ble Bagshot Park hovedresidensen til Arthur, hertug av Connaught og Strathearn, som var sønn av dronning Victoria. Han døde der i 1942. Huset ble så en periode brukt som regimentshovedkvarter og depot for Royal Army Chaplains' Department. Huset ble mye omtalt i denne perioden på grunn av et skilt feltprestene satte opp ved dammen: «Do not walk on the water» («Gå ikke på vannet»). Feltprestkorpset flyttet ut kort tid før jarlen av Wessex tok over. Huset ble kritisert for å være stygt av arkitekturhistorikeren Nikolaus Pevsner, men regnes av andre for å være den mest spennende kongelige residensen siden prins Alberts død i 1861, og et monument over indisk innflytelse i Storbritannia. Johan Richthoff. Johan Cornelius Richthoff (født 30. april 1898 i Limhamn i Malmö, død 1983) var en svensk bryter. Han startet yrkeskarrieren som bøkker, men ble senere frikirkepastor og avholdsagitator. Han ble olympisk mester i fristil både i 1928 i Amsterdam og i 1932 i Los Angeles. I 1930 tok han VM-gull i begge stilarter (fristil og gresk-romersk stil). For denne prestasjonen ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. I årene 1932–1933 var han profesjonell bryter i USA. Mars Reconnaissance Orbiter. Mars Reconnaissance Orbiter (MRO) er en ubemannet romsonde, utviklet av NASA for å utforske overflaten av Mars fra bane rundt planeten. Romsonden ble konstruert av Lockheed Martin til en kostnad av 720 millioner USD, og skutt opp 12. august 2005. Etter sju måneders ferd nådde den Mars den 10. mars 2006, men trengte et par måneder på nedbremsing i atmosfæren før den nådde sin endelige stabile bane rundt planeten i november 2006. Romsonden baner vei for fremtidige romferder til Mars gjennom å kartlegge vær og overflateforhold på den røde planeten, studere potensielle landingssteder og teste ut nytt telekommunikasjonsutstyr. "MRO" kan sende mer data tilbake til Jorden enn alle tidligere interplanetariske romferder til sammen, og romsonden vil også fungere som en relaystasjon for fremtidige ferder. "MRO" har selskap med 5 andre romsonder som studerer Mars: "Mars Global Surveyor", "Mars Express", "Mars Odyssey", og de 2 mars-rovere i "Mars Exploration Rover"-programmet. Hovedmål med ferden. "MRO" vil gjennomføre vitenskapelige operasjoner i 2 år, fra november 2006 til november 2008. En av hovedmålene er å kartlegge Mars-overflaten med høy-resolusjons-kamera, for å kunne velge fremtidige landingssteder for andre ferder til planeten. "MRO" vil hjelpe planleggerene i å vurdere både vitenskapelig verdi og riski forbundet med potensielle landingssteder. Romsonden vil også være en relay-stasjon og sørge for navigasjons-data for disse fremtidige ferdene. "MRO" vil bruke sitt vitenskapelige utstyr til å studere klima, vær, atmosfære og geologi, samt lete etter bevis for flytende vann i polar-områdene og under bakken. I tillegg vil "MRO" lete etter restene av de tapte romsondene Mars Polar Lander og Beagle 2. "MRO" vil også være første steg i å etablere en internet protokoll for en annen planet i vårt solsystem. Etter at de viktigste punktene i de vitenskapelige operasjonene er avsluttet, vil romsondens utvidede oppdrag være å fortsette til bruk for fremtidige romsonder og mars-rovere. Ankomst og aereobremsing. Kunstnerisk fremstilling av "MRO" ifm aerobremsing "MRO" begynte å gå inn i bane rundt Mars 10. mars 2006, og passerte over den sørlige halvkulen i en høyde av 370–400 km. De seks hovedmotorene til "MRO ble så avfyrt i 27 minutter for å bremse romsonden ned fra ~2,900 m/s til ~1,900 m/s. Romsonden havnet så i en svært eliptisk polarbane med omløpsperiode på ca 35.5 time. "MRO" befant seg nå i en bane med laveste punkt i banen på 426 km fra overflaten og det høyeste på 44,500 km fra overflaten. 30. mars 2006 begynte "MRO" så prosessen med aerobremse, en trestegs-prosedyre. Først ble motorene avfyrt for å senke banen slik at romsonden kunne bremses i atmosfæren. Så ble denne høyden holdt i 445 omløp av Mars for 5 jord-måneder for å redusere det høyeste punktet i banen bed til 450 km. Etter denne prosessen var komplett, ble motorene avfyrt for å løfte "MRO" opp fra Mars igjen. Observasjonene og problemene begynner. Selv om bilder ble tatt fra romsonden allerede i mars, var det først 29. september 2006 at "MRO" tok sine aller første bilder med høy oppløsning fra bane. På dette bildet sies det at objekter så små som 90 cm i diameter kan observeres. 6. oktober 2006 ble detaljerte bilder sluppet til media som MRO hadde tatt av Victoria-krateret med mars-roveren "Opportunity" synlig på kanten av krateret. 16. oktober ble bilder av nordpolen på Mars sendt tilbake 17. november 2006 annonserte NASA at "MRO" hadde suksessfullt fungert som en relay-stasjon for radio-sendinger fra mars-roveren "Spirit" tilbake til Jorden. I november 2006 begynte problemer å komme til syne ved bruken av to instrumenter ombord. En feil-mekanisme i MCS gjorde feil som førte instrumentet ute av stilling. Instrumentet er foreløpig ikke i bruk, mens problemet undersøkes. En økning i støy med resulterende dårlige pixels har blitt observert i flere HiRISE-bilder. En lengre oppvarmning av kameraet har redusert problemet. 4. desember 2006 tok "MRO" bilder av landingsstedene til Viking 1. og Viking 2. Ni dager senere, 13. desember, tok så "MRO" bilder av vinter-oppholdsstedet til mars-roveren "Spirit" 2007. HiRISE-kameraet fortsetter å sende tilbake bilder med forbløffende klarhet, som har sørget for store oppdagelser. 11. januar 2007 tok "MRO" bilder av landingsstedet til Mars Pathfinder. 15. februar 2007 annonserte NASA om observasjoner av "MRO" av Mars-terrenget som indikerte tilstedeværelsen av flytende karbondioksid eller vann på Mars-overflaten i nær geologisk fortid. 19. juli 2007 ble bilder av et nylig nedslagskrater i Tharsis-regionen på Mars frigitt. I forbindelse med en stor støvstorm som raser over Mars i juni og juli 2007 tok "MRO" flere bilder for å se på situasjonen for de to mars-roverene "Opportunity" og "Spirit". Demo with Paul Baloff. "Demo with Paul Baloff" er en kassettdemo av det amerikanske thrash metal-bandet Heathen. Det er de eneste opptakene gjort av Heathen sammen med den tidligere Exodus-vokalisten Paul Baloff. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1973. Strømsgodset ble Norgesmester ved å slå Rosenborg 1–0 21. oktober. Målscorer for Strømsgodset var Steinar Pettersen som scoret i det 78. minutt på straffe. Rosenborgs Odd Iversen ble utvist i det 90. minutt. 23 209 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Svein-Inge Thime. Dette var tredje gangen Strømsgodset vant et Norgesmesterskap. Strømsgodsets vinnerlag: Inge Thun, Per Rune Wølner, Johnny Vidar Pedersen, Tor Alsaker-Nøstdahl, Svein Dahl Andersen, Odd Arild Amundsen, Finn Aksel Olsen, Bjørn Odmar Andersen, Thorodd Presberg, Steinar Pettersen, Ingar Pettersen, Bjørn Erik Halvorsen, Helge Widemann Karlsen og Runar Larsen. Kilde. 1973 Fotball for herrer Marenspillet. Marenspillet er et historisk spill som handler om Maren Johanne Olsdotter Jektvik som i 1849 ble dømt til døden ved halshogging etter en påstand om at hun hadde forgiftet sin ektemann. Spillet som går under tittelen «Maren – dømt til døden» ble første gang fremført i 1986. Det spilles annethvert år i Dolm kirke på Dolmøya, Hitra. Spillet handler om hvor lett mennesker har for å dømme andre. Bak spillet står Kystmuseet i Sør-Trøndelag, Hitra kommune, Hitra Næringsforening og Hitra Teaterlag. Arne Andersson (1917–2009). Arne Valdemar Andersson (født 27. oktober 1917 i Trollhättan, død 1. april 2009 i Vänersborg) var en svensk friidrettsutøver. Han er best kjent for den mangeårige knivingen med Gunder Hägg i kampen om verdensrekordene på mellomdistansene i første halvdel av 1940-årene. Utestengelse på livstid. I oktober 1945 ble Arne Andersson og løperkollegaen Gunder Hägg utestengt fordi de hadde mottatt betaling for å konkurrere, og dermed brutt amatørbestemmelsene. Straffen, utestengelse fra all idrett på livstid, ble kunngjort i mars året etter. Dermed hadde Arne Andersson løpt sin siste konkurranse i Visby helgen 7.-8. oktober 1945. Friidrett under Sommer-OL 1976. Friidrett under Sommer-OL 1976. Det ble konkurrert i 37 grener, 23 for menn og 14 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1976 i Montreal. Birkhall. Birkhall er en herregård i Royal Deeside i Aberdeenshire i Skottland, ikke langt fra Balmoral Castle. Den store eiendommen ligger ved elven Muick, sørvest for Ballater. Eiendommen ble kjøpt fra Gordon-slekten av Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Den ble senere residens for Elizabeth Bowes-Lyon, og deretter for Charles, Prince of Wales. Prinsen tilbrakte sin andre bryllupsreise der i 2005. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1991. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1991 ble vunnet av etter at de slo i cupfinalen. Dette var fjerde gangen Strømsgodset vant et Norgesmesterskap. Finale. Strømsgodset ble Norgesmester etter at de vant over Rosenborg med 3–2 20. oktober. Målscorere for Strømsgodset var Odd Johnsen som scoret i det 14., og i det 28. minutt og Trond Nordeide som scoret i det 70. minutt. For Rosenborg scoret Karl-Petter Løken i det 3. minutt og Gøran Sørloth i det 70 minutt. 27 240 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Roy Helge Olsen. Strømsgodsets vinnerlag: Frode Olsen, Vegard Hansen, Arne Gustavsen, Frode Johannessen, Arne Erlandsen, Jan Wendelborg, Robert Pedersen, Glenn Knutsen, Trond Nordeide, Geir Andersen, Halvor Storskogen, Odd Johnsen, Juro Kuvicek og Kenneth Nysæther. Rosenborgs lag: Ola By Rise, Øivind Husby, Bjørn Otto Bragstad, Rune Tangen, Trond Børge Henriksen, Kåre Ingebrigtsen, Stig-Are Enlid, Bent Skammelsrud, Gøran Sørloth og Roar Strand Kilder. 1991 Fotball for herrer Balmoral Castle. Balmoral Castle er et slott i Royal Deeside i Aberdeenshire i Skottland. Eiendommen ble kjøpt av Albert av Sachsen-Coburg-Gotha, og har blitt en favoritt blant kongefamiliens sommerresidenser. Slottet eies nå av Elizabeth II, som arvet det fra sin far. Eiendommen er på 26 000 hektar, og det er aktiv gårdsdrift og rundt femti heltidsansatte og opp mot hundre deltidsansatte. Tidlig historie. Balmoral Estate ble bygget som et hjem for sir William Drummond i 1390. Eiendommen hadde tidligere tilhørt Robert II, som hadde en jakthytte der. Etter Drummonds død ble eiendommen solgt til Alexander Gordon, 3. jarl av Huntly. Den var så i Gordan-slektens eie inntil 1662, da den ble kjøpt av Farquaharson-slekten fra Invery, som så solgte den til James Duff, 2. jarl Fife i 1798. I 1822 foregikk deler av seremonien rundt kroningen av Georg IV der. Kongelig residens. Balmoral er nå primært sommerresidensen til Elizabeth II og Philip, hertug av Edinburgh. Dets historie som kongelig residens går tilbake til 1848, da prins Albert og dronning Victoria leide det. De likte seg svært godt der, og kjøpte det for litt over 30 000 pund i 1852. Prins Albert begynte straks med planer for utvidelser, som William Smith designet. Byggeprosessen var ferdig i 1856, og Balmoral var da en funksjonell herregård med rundt hundre bygninger i tillegg til slottet. Ettersom Balmoral, i likhet med noen andre kongelige residenser, er privat eiendom ble det problemer i 1936 da Edvard VIII abdiserte. Han ville ikke gi fra seg sine private eiendommer som han hadde arvet, og Georg VI måtte kjøpte Balmoral for å beholde slottet som sommerresidens for monarken. Da Diana, fyrstinne av Wales døde i 1997 var dronningen på Balmoral, og hennes avgjørelse om å ikke reise til London umiddelbart etter dødsfallet ble sterkt kritisert. Friidrett under Sommer-OL 1988. Friidrett under Sommer-OL 1988. Det ble konkurrert i 42 grener, 24 for menn og 18 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1988 i Seoul. Gatcombe Park. Gatcombe Park er en av Storbritannias kongelige residenser. Den er Anne, Princess Royals private eiendom, og ligger i mellom Minchinhampton og Avening i Gloucestershire. Huset og landbrukseiendommen ble kjøpt av Elizabeth II i 1976 til prinsesse Anne og Mark Philips. Den tilhørte da Lord Butler av Saffron Walden, en tidligere innenriksminister som hadde arvet det fra sin svigerfar, Samuel Cortauld. Han hadde i sin tur kjøpt det fra Ricardo-familien, som eide det fra 1814 til 1940. Huset ble bygget i årene 1771–1774 for den lokale tekstilprodusenten Edward Sheppard. Det ble endret av George Basevi for økonomen David Ricardo omkring 1820. Prinsesse Anne og Mark Philips renoverte det, og flyttet inn i november 1977. Året etter kjøpte de naboeiendommen Aston Farm, og eiendommen er nå på omkring 292 hektar, hvorav omkring 80 hektar er skog. Prinsessen bor pr. 2007 der sammen med sin andre ektemann, kontreadmiral Timothy Laurence, mens Mark Philips bor på Aston Farm sammen med sin nye hustru. I mai og oktober hvert år holdes det en håndverksmesse på eiendommen, med omkring 160 utstillere. Litjsundbrua. Litjsundbrua er ei fritt frambygg-bru på fylkesvei 680 i Aure kommune i Møre og Romsdal. Brua krysser Litjsundet mellom Jørnøya og Ertvågsøya. Sammen med Imarsundbrua forbinder den øyene Tustna og Stabblandet med Ertvågsøya, og erstattet fergestrekningen mellom Aukan og Vinsternes. Litjsundbrua er 300 meter lang og har 3 spenn, det lengste på 160 meter. Imarsundprosjektet ble åpnet 15. januar 2007. Slottsskogsvallen. Slottsskogsvallen er et friidretts- og fotballanlegg i Slottsskogen i Göteborg i Sverige. Slottskogsvallen ble innviet i 1923 som en del av jubileumsutstillingen. Her satte den svenske løperen Gunder Hägg verdensrekord på en engelsk mil 1. juli 1942 med tiden 4.06,2, den første av Häggs mange verdensrekorder. Slottsskogsvallen ble for første gang tatt i bruk som konsertarena sommeren 2003 da den svenske sangeren Per Gessle opptrådte for et publikum på 22 000 personer. Slottsskogsvallen brukes i dag primært til friidrett, men var frem til oktober 2006 hjemmebane for fotballklubben Göteborg FC i Damallsvenskan (denne klubbene har senere flyttet til Valhalla IP). Mudderflate. Mudderflater er en type våtmark som dannes der strøm, tidevann eller elver legger fra seg mudder. De finnes der strømmen ikke er for sterk, som i innsjøer, elvemunninger, viker, bukter og laguner. Mudderflatene er viktig områder for dyreliv. Selv om artsantallet ikke er høyt, forekommer ofte hver art i enorme mengder. Langs norskekysten er mudderflatene viktig rasteplasser for vadefugler som trekker mellom Arktis og sørlige strøk. Friidrett under Sommer-OL 1992. Friidrett under Sommer-OL 1992. Det ble konkurrert i 43 grener, 24 for menn og 19 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1992 i Barcelona. Friidrett under Sommer-OL 1996. Friidrett under Sommer-OL 1996. Det ble konkurrert i 44 grener, 24 for menn og 20 for damer, i friidrett under Sommer-OL 1996 i Atlanta. Tresteg. "Iva Prandzjeva (BUL) kom på 4. plass men ble senere diskvalifisert pga positiv dopingtest." Doły-kirkegården. Et kapell på den ortodokse delen av kirkegården Doły-kirkegården (polsk "Cmentarz Doły") er en av de største og viktigste nekropoliser i Łódź. Den ligger i den østlige del av bydelen Bałuty, på begge sider av Smutna-gaten. Doły-kirkegården er hvilestedet til mange fortjenstfulle borgere fra Łódź. Friidrett under Sommer-OL 2000. Friidrett under Sommer-OL 2000. Det ble konkurrert i 46 grener, 24 for menn og 22 for damer, i friidrett under Sommer-OL 2000 i Sydney. 4x400 m stafett. "USA ble diskvalifisert pga dopingbruk av Calvin Harrison." Glaceon. Glaceon er en fjerdegenerasjons-Pokémon i den legendariske Pokémon-familien som utvikles fra eevee. Denne er en av sju pokemoner i «stage 1» som utvikles fra «basic» pokemonen eevee. Glaceon er av typen «ice» og har nummer 471 i national dex. Det finnes ingen videreutvikling av denne pokemonen. Eevee utvikles til glaceon ved at man lar den gå opp en level foran «ice rock» i spillene "Pokémon Diamond og Pearl". Gedit. gedit er en fri programvare, UTF-8-kompatibel tekstredigerer for skrivebordsmiljøet GNOME. Den er skrevet for å ha et rent, enkelt brukergrensesnitt inspirert av idealene til GNOME-prosjektet. Egenskaper. Gedit inkluderer syntaksmerking og faner for å redigere flere filer i samme vindu. Det kan redigere filer over nettverk (takket være GNOME VFS-bibliotekene). Det støtter et fullstendig «angre»- og «gjør om»-system så vel som søk og erstatt. Noen avanserte egenskaper inkluderer flerspråklig stavekontroll og et fleksibelt utvidelsesystem for å tillate å dynamisk kunne legge til nye egenskaper, for eksempel Snippets og integrering med eksterne applikasjoner. Mindre egenskaper inkluderer nummerering, brakett-matching, seksjoner, merking av valgte linjer og automatisk sikkerhetslagring av filer. Arkitektur. Skrevet for vindussystemet X og bruker GTK+ 2.0 og GNOME 2.0 programvarebibliotek. Gedit har en komplett GNOME integrasjon med støtte for dra og slipp mellom gedit og Nautilus (filutforskeren), og gjør bruk av GNOME sitt hjelpesystem, virtuelle filsystem og skriver-rammeverk. Friidrett under Sommer-OL 2004. Friidrett under Sommer-OL 2004. Det ble konkurrert i 46 grener, 24 for menn og 22 for damer, i friidrett under Sommer-OL 2004 i Athen. Eide (Gloppen). Eide er en tidligere storgård i Gloppen kommune, beliggende på platået ovenfor kommunesenteret Sandane til øst. Gården har Gloppefjorden til vest og Breimsvatnet i øst, derav navnet Eide av eid. Gården er senere delt i flere gårder, men hovedsakelig er det gårdene Eide og Evebø som dekker området. Sandane og boligfeltet Åsen ligger trolig også innenfor det som tilhørte Eidegården. Arkeologiske funn. Gården har gitt viktige arkeologiske funn fra eldre jernalder. Mest sentralt er funnet av Eidehøvdingen i en gravhaug liggende på kanten av platået gården ligger på. I graven fant arkeologene fra Universitetet i Bergen funn som tilsier at Eide var en storgård, og tolig en sentral gård på nordvestlandet i gammel tid. Graven er datert til slutten av 400-tallet etter Kristus. I grava fant de også en gjenstand skåret av ett stykke bjørk som kan trekkes ut i ulike geometriske mønster og figurer. Det er ikke funnet lignende gjenstander andre steder i Norge, og de eneste lignende treringer som er kjent er en funnet Iran og en annen fra Afghanistan. Gjenstanden har fått navnet tankeringen, selv om det er ukjent hva den ble brukt til. I Gloppen kommune er det laget en forstørret utgave av tankeringen som er plassert som skulptur på kommunens tusenårssted, Heradsplassen, i Sandane sentrum. Eidehøvdingen. Eidehøvdingen var en storbonde som trolig levde på 400-tallet i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. I tilknytning til gården finnes en større gravhaug plassert på kanten av platået, ved Ulvesbakkene ned mot Sandane sentrum. Gravhaugen var forholdsvis stor, med en diameter på 25 meter og 2 meter i høyde. Inne i haugen ble det funnet en kiste av større steinheller, 4 meter lang, 75 centimeter bred og omtrent 1 meter dyp. Graven tilsier at det var en mektig mann som lå i kisten, han har dermed fått navnet «Eidehøvdingen». Graven er datert til slutten av 400-tallet etter Kristus. Eidehøvdingen ble gravlagt i sin fineste bekledning, med våpen og et rikt gravgods. Forholdsvis mye tøyfragmenter ble funnet i graven. Graven er en sentral kilde til kunnskap om jernalderens draktskikk, og regnes som en av Norges store, arkeologiske funn. Plasseringen av graven på kanten av platået, godt synlig mot fjorden, var trolig ment som et tegn til besøkende. Arkeologiske funn gjort i 2000 etter utgravinger i regi av Universitetet i Bergen tilsier at Eide var en storgård, og tolig en sentral gård på nordvestlandet i gammel tid. Utgravingene avdekket at gården hadde en hovedbygning med hele 43 meters lengde og en bredde på 8 meter. En tilhørende fjøsbygning med båseskiller til så mange som 30 storfe ble også avdekket. Gårdens datering tilsvarer graven til høvdingen. Den store gården har ligget på samme sted gjennom flere generasjoner. Tankeringen. I graven fant de også en gjenstand skåret av ett stykke bjørk som kan trekkes ut i ulike geometriske mønster og figurer. Gjenstanden er dekorert med mønstre og figurer. Det er ikke funnet lignende gjenstander andre steder i Norge, og de eneste, lignende treringer som er kjent er en funnet Iran og en annen fra Afghanistan. Gjenstanden har fått navnet tankering, selv om det er ukjent hva den ble brukt til. En teori er at tankeringen fra Eide-høvdingens grav var en magisk gjenstand brukt til spådom. En annen teori er at den hadde rekreasjonell verdi, som en slags leke. I Gloppen kommune er det laget en forstørret utgave av tankeringen som er plassert som skulptur på kommunens tusenårssted, Heradsplassen, i Sandane sentrum. Funnet av graven medførte en publikasjon om funnet med en detaljert beskrivelse av hvordan byggene så ut. Selskapet Arkikon har på bakgrunn av publikasjonen og skisser utarbeidet av arkeologer, utarbeidet et rekonstruksjonsforslag av gården. Forslaget er også basert på de arkeologiske sporene, samt kunnskap om den forhistoriske byggeskikken fra denne perioden. Det er planer om å gjenoppbygge deler, eller hele gården ut fra forslaget fra Arkikon. En lokal kunstner og håndverker har laget en miniatyrmodell av hovedhuset. Arkeologi i nærområdet. I omtrent samme tidsperiode ble det bygget flere gravhauger og tinghauger i Gloppen. Flere hauger i området rundt gårdene Austrheim og ikke minst Hauge der den store tinghaugen Karnilshaugen ligger. Også lenger ute langs nordsida av Gloppefjorden på Vereide ble det bygget flere gravhauger, og området har vært gjenstand for flere arkeologiske funn. Se også. Liste over kjente personer fra Gloppen kommune Elis. Levninger av teateret i Elis. Elis (antikkens gresk Ἦλις Ēlis; dorisk gresk: Ἆλις Alis; moderne gresk Ἦλις, Ilida) var et oldtidslandskap i antikkens Hellas. Det svarer til prefekturet Ilia (gresk Ηλεία) i dagens Hellas. Det lå i sørlige Hellas på halvøya Peloponnes, grenset i nord mot Akhaia, øst ved Arkadia, i sør ved Messenia, og i vest av Det joniske hav. Den første olympiske festivalen ble organisert i Olympia innenfor området til Elis av myndighetene der på 700-tallet f.Kr. Tradisjonen daterer de første lekene i 776 f.Kr. "Hellanodikai", lekenes dommere hadde opprinnelse fra Elis. Den lokale formen av navnet Elis var "Valis" eller "Valeia", og dens betydning var antagelig «lavlandet» (sammenlign med det greske ordet for «dal»). De fysiske forholdene i Elis var tilsvarende til de i Akhaia og Arkadia; dets fjell er forlengelsen av de arkaiske høylandene og de viktigste elvene har utspring derfra. I henhold til Strabo ble den første egentlige bosetningen dannet av Oxylos, en enøyd mann fra Aitolia som invaderte området og underkastet seg de opprinnelige bosetterne. Byen ble bygd, i henhold til Strabo, i år 471 f.Kr. Byen hadde autoritet fra de olympiske lekene og ble derfor ansatt som hellig og ukrenkelig og var derfor uten ytre forsvarsmurer. Lekenes ånd hadde innflytelse på dannelsen av markedet: foruten "buleuterion", den bygningen som rommet bulen, rådsforsamlingen i de antikke greske demokratiene, som her ble huset i et av gymnasene, var alle de offisielle bygningene knyttet til leken i mer eller mindre grad: to gymnaser, et palaestra, og huset til hellanodikai ("hellanodicae stoa"), som geografen Pausanias har gitt beskrivelser av. Beboerne som barbarer. På 300-tallet f.Kr. ble innbyggerne karakterisert som de største barbarer, "barbarotatoi", av musikeren Stratonikos fra Athen: «Og når han en gang ble spurt av en eller annen om hvem som var de ondskapsfulle folket, sa han, «Det er i Pamphylia, folket fra PhasElis som er de verste; men at Sidetae var de verste i hele verden.» Og da han ble spurt igjen, i henhold til en redegjørelse gitt av historikeren Hegesander fra Delfi, om hvem som var de verste barbarer, de fra Boiotia eller de fra Thessalia, sa han «de fra Elis». «Barbarer» her må øyensynlig benyttes i relativ nedlatende form da begrepet generelt ble benyttet for å karakterisere enhver som ikke var greker. Hos Hesykhios av Alexandria (det vil si βαρβαρόφωνοι) og i andre antikke leksikalske skrifter er beboerne i Elis listet som «barbarophones». Disse henvisningene er noe underlige med tanke på den høye status som byen hadde i forbindelse med lekene, og årsaken er uklar, om de ikke gjenspeiler en førgresk fortid som fortsatt var levende. Den nordvestlige doriske greske dialekten i Elis har vært betraktet som blant de vanskeligeste for moderne lesere av epigrafiske tekster å trenge inn i. Vereide. "Nordfjord folkehøgskule ligger sentralt på øvre Vereide" Vereide en en bygd i i Gloppen kommune beliggende midt på nordsiden av Gloppefjorden. Det var en storgård i mellomaldertider, men er i dag delt i en rekke større og mindre bruk. Her ligger blant annet 1100-tallskirken Vereide kirke, og området er kjent som et arkeologisk spennende sted på grunn av mange gravhauger og rike funn av fornminner. Vereide er i dag et rikt jordbruksområde med melkeproduksjon i sentrum. Navnet Vereide er det eneste av sitt slag i Norge. Området har fått del av navnet eid, fra norrønt for et landområde som binder sammen to større landområder, og har to vannområder på hver side. Vereide ligger på sørenden av en dal som blir kalt Essdalen, av gammelt Eidsdalen. På nordenden av dalen ligger jordbruksbygda Føleide i området ned mot Ryssfjøra og Nordfjord. Geografi. Navnet Vereide kommer av norrønt eid, for et landområde som ligger mellom to større vannkilder. Vereide ligger mellom Utfjorden og Gloppefjorden. Første stavelse er av ukjent opphav, men navnet har blant en rekke skriftlige varianter vært skrevet Vinreide. Eidet er todelt, med Føleide mot Utfjorden i nord. Mellom Vereide og Føleide ligger Essdalen, fra gammelt Eidsdalen. Navnet Vereide er unikt i Norge, og finnes ikke noe annet sted, heller ikke i like varianter. Vereide deles gjerne i nedre Vereide og øvre Vereide. Øvre ligger på en sandrygg som trolig var et elvedelta etter istiden, mens nedre Vereide er området ved Gloppefjorden. Nedre Vereide. "Nedre Vereide sett fra fjorden" Terrenget gir en flate på bare 50 til knapt 100 meter fra fjorden til bakken som stiger bratt opp mot Vereideplatået, øvre Vereide. Den gamle riksvei 14, nå Nordstrandveien (), følger strandlinjen igjennom området. Ved kirken ble det i 1925 bygget til en kai på svaberget kalt "Kyrkjeberget". Dette åpnet for at Fylkesbåten nå kunne legge til, og det ble slutten på at bygdefolket måtte ro varer ut til fylkesbåten på fjorden. Båtrutene til Vereide varte helt til 1970. Området ved fjorden har på grunn av tilgjengeligheten med båt fått flere mindre bedrifter. Bakeri med butikkutsalg, gartneri og slakteri finnes her. Tidligere hadde nedre Vereide også drift i eget sandtak og et sagbruk. Allerede i 1865 ble et bokbinderi og bakeri drevet av Mathias Øysteinson. Like ved, og i samme tidsperiode, ble det også etabler en større handel med fe og kjøttvarer. I 1906 opprettet Samson Vereide en landhandel og bakeri. Landhandelen ble drevet av familien frem til 2011, mens bakeriet drives fortsatt som "S.J. Vereide bakeri". Bedriften har i også bakeriutsalg i egen kafé, «Bakeren» i kommunesenteret Sandane. I 1949 ble Vereides postkontor lagt til landhandelen. Postkontoret er nå borte, sammen med postnummeret «6862 Vereide». I 1938 tok Albert E. Vereide over det lokale slakteriet, og utvidet bedriften med en egen avdeling på Sandane. Butikken på Sandane fikk navnet "Vereide Matsenter" og ble en sterk lokal matvareforretning i kommunen. Matvareforretningen ble på 1990-tallet solgt til Norgesgruppen, mens produksjon av kjøttvarer fortsatt skjer i lokalene på Vereide, under navnet "Vereide Kjøtt". Albert E. Vereides bror, Per startet i 1937 "Vereide Gartneri". Denne familiebedriften består i dag med eget utsalg på Sandane, under navnet "Vereide Blomster". Vereide hadde egen telefonstasjon fra 1915, denne ble nedlagt i 1969. Korsvika. I Korsvika, bruket øst for sandtaket hadde lensmannen sin gård på 1600- og 1700-tallet. Rundt 1720 ble det også drevet gjestgiveri og landhandel fra denne gården. Navnet Korsvika kan komme fra at et steinkors vart plassert her i mellomaldertid. Dette korset står i dag ved Vereide kirke. Den store Wittrup-slekten bodde på gården i Korsvika i dansketiden. Øvre Vereide. "Vereide skole, avviklet i 2009" Sentralt på øvre Vereide er skolebygningene til Nordfjord folkehøgskule fra 1923. Skolen er også et naturlig samlingspunkt for lokalbefolkningen på ulike tilstelninger, som 17. mai, og juletrefester. Lokalene, med kokk og kjøkken leies til bryllup og feiringer. Skolen holder også åpent som pensjonat i sommermånedene. Vereide har også hatt egen barneskole, Vereide skole, beliggende mot øst på sletta. Denne ble lagt ned i 2009. Mellom skolene ligger Gloppen prestegård. Siden 1997 skjærer også gjennom området. Området består i stor grad av gårdsbruk, med prestegården som den største. Unntaket av en del boliger, der flere er i tilknytning til folkehøgskolens personale. Gjennom sletten har det går en mindre kommunal veg fra øst mot vest. Denne møttes i et kryss midt på sletten med en vei som knytter øvre Vereide med nedre Vereide gjennom en vei som går forbi Vereide gravplass og gjennom en svingete vei ned til Fv700. Andre veien går en vei nordøst gjennom "Essdalen" til gårdene på Føleide, og ned til Ryssfjøra ved Utfjorden, en delfjord av Nordfjorden. Ved Ryssfjøra ble kommunens første poståpneri etablert på slutten av 1700-tallet. Få steder i Nordfjord er det gjort rikere fornfunn enn på Vereide. Funnene er i hovedsak gjort på området på øvre Vereide. I folkevandringstider var Veriede bebodd av en mektig høvdingætt. Store gravhauger bærer vitne om bosetninger så langt tilbake som år 300 e. Kr. Det ligger flere gravhauger mellom folkehøgskolen og prestegården, og området kalles lokalt for «Hau’ane». Prestegardens fem alner høye bautastein er også et tegn på at folk av status bodde her. "Vereide - rekonstruksjon av gravrøys" "Vereide - infoplate ved gravrøys" Det siste funnet ble gjort i forbindelse med utgravinger i forkant av byggingen av den nye traseen for i 1993. I en steingrav, kanskje en kvinnegrav, ble det funnet en berlokk. Det er en av få berlokker funnet i Norge, og bare det andre funnet i Sogn og Fjordane. Graven var 13 meter i diameter, med en krans på 60 rullesteiner. Haugen var en drøy meter høy. En større stein lå ved gravhaugen, og det er antatt at dette er en bauta for graven. Steinen er nå senter for minnet som er satt opp etter graven, tett ved ("se bilde"). Stormannen Eystein på Vereide er omtalt som en som eide store gods. Han levde rundt år 1400 og skal være stamfar til den rike ”Augustinusætten” i følge Jakob Aalands slektsbok. Nybø. Nabogarden i vest, Nybø, ble i 1665 tatt til ”presteenkegård”. I første omgan for Lisbet Absalonsdatter, mens den siste presteenka som bodde på Nybøgården flyttet i 1829. Gården ble senere brukt til kapellangård. På garden står en kjempegran, ”Nybø-grana” på 35 meter. Apalset. Vest for gården Nybø ligger gården Apalset. Her bosatte sorenskriveren for Nordfjord Søfren Christenson Wittrup (1619–1669), Kommandanten for Gloppekompaniet bodde på gården i 1768, mens gården fra 1813 igjen ble tilholdssted for sorenskriveren i Nordfjord. Etter at Gloppen ble egen kommune i 1837, ble kommunestyremøtene holdt på denne gården i mange år. I 1875 etablerte Jakob Hjelmeset en friskole for bondegutter på Apalset, etter folkehøgskole-idèen. Skolen ble flyttet bort fra gården etter et år. Fylkets første amtsskole startet på Apalset året etter, i 1876. Skolen holdt til her til 1886 da den ble flyttet til Innvik i Stryn kommune. På Apalset bodde også kjente jektebyggerbrødrene Jakob (1840–1912) og Andreas (1846–1913) Apalset. Brødrene stod blant annet bak byggingen av «Holvikejekta» som ble sett på land i 1905 på Austrheim og er nå en del av utstillingene til Nordfjord folkemuseum. Videre mot vest ligger gårdene Andenes og Hjelmeset. Etternavn. Per 2009 er det 189 personer som har etternavnet Vereide. Stanisław Moniuszkos gate i Łódź. Stanisław Moniuszkos gate (polsk "Ulica Stanisława Moniuszki", tidligere kjent som Meyers passasje (polsk "Pasaż Meyera")) er med sine mange neorenessansevillaer etter tegninger av Hilary Majewski en av de vakreste gatene i Łódź. Den går ut fra Piotrkowska-gaten. Meyers passasje oppstod som Łódź’ eneste private gate, og var i sin tid stengt for offentligheten. Impulsen om å bygge passasjen var ryktet om at guberniaens hovedstad skulle flyttes fra Piotrków Trybunalski til Łódź. Ludwik Meyer bestemte seg for å bygge villaer som skulle bli sete for tsarmyndighetene. Byen ble imidlertid ikke opphøyd til hovedstad, men gaten oppstod likevel. Passasjen var bebodd av datidens elite i Łódź. Her bodde blant annet ordføreren Władysław Pieńkowski, advokaten Henryk Elzenberg og Ludwik Meyer selv. Også fotografen Bronisław Wilkoszewski hadde sine lokaler ved gaten. Meyer bodde i en villa omgitt av en stor hage. Her fantes i årene 1888–1892 også trykkeriet og redaksjonen til byens eldste polske avis "Dziennik Łódzki". På 1930-tallet ble palasset med hagen imidlertid erstattet av det modernistiske setet til "Polska YMCA". Passasjen var den første gaten i Łódź som fikk elektrisk belysning. I 1920 ble passasjens navn forandret til «Stanisław Moniuszkos gate». Under andre verdenskrig forandret tyskerne navnet til «Dietrich-Eckart-Straße». Moniuszko Pokémon Stadium 2. "Pokémon Stadium 2" (ポケモンスタジアム金銀 "Pokemon Sutajiamu Kin Gin") er et rollespill utviklet av HAL Laboratory og utgitt av Nintendo til Nintendo 64. Det er oppfølgeren til "Pokémon Stadium", og inneholder alle de 251 Pokémonene fra den første og andre generasjonen. Spillet ble utgitt i Japan 14. desember 2000, i Nord-Amerika 26. mars 2001, i Australia i 2001 og i Europa 6. oktober 2001. Messerschmitt KR200. Messerschmitt KR200, på tysk kalt «Kabinenroller», var en trehjulet mikrobil bygget i Tyskland mellom 1955 og 1964. Modellen var designet av flyingeniøren Fritz Fend, etter at Messerschmitt etter den 2. verdenskrig måtte finne andre forretningsområder enn flyproduksjon. KR200 erstattet modellen KR175 og var helt nydesignet, selv om det opprinnelige konseptet var beholdt. Det mest karakteristiske kjennetegnet for KR200 er bobletaket, som var produsert i gjennomsiktig plexiglass. Bilen hadde tre hjul, lav bakkeklaring og to runde hovedlykter, hadde setene plassert etter hverandre, og var svært lett gjenkjennelige i trafikken. KR200 var utstyrt med en luftkjølt totaktsmotor, med én sylinder fra Sachs plassert foran bakhjulet. Motoren var utstyrt med fire gir, som også kunne brukes som revers ved at motoren ble stoppet og startet motsatt vei. Dermed er den god for over 100 km/t både forover og bakover. I tillegg til den vanlige «Bubble-top»-modellen, som var med fast plast-tak, ble det også produsert en «Cabriolet», som hadde et nedfellbart stofftak. I tillegg ble en modell kalt «Roadster KR201» produsert i et lite antall, med kun en lav frontrute og avtagbare sideruter, samt en modell kalt «Sport», som det også ble produsert svært få av, utstyrt med et fast tak i stoff. I 1958 fikk Messerschmitt lov til å produsere fly igjen, og da var denne produksjonen ikke lenger like interessant, Konseptet ble solgt til de som laget hjuloppheng og bremsene: FMR. De fikk ikke lov å bruke logoen til Messerschmitt, men fikk beholde selve navnet Messerschmitt KR200. Etterhvert som økonomien i Europa ble stadig bedre sank etterspørselen. Produksjonen opphørte i 1964. Det ble ikke solgt mange av disse bilene nye i Norge, og de er i dag svært ettertraktet som samleobjekt over hele verden. Bilens lave vekt (240kg) og lave luftmotstand gjorde at bilen fikk en toppfart på over 100km/t. Lavt tyngdepunkt og hjulenes plassering gjorde også at den fikk gode kjøreegenskaper. Motoren er en Fichel & Sachs 200cm luftavkjølt totakt som er spesielt modifisert for MS. Den hadde to sett stifter, og dynastart slik at motoren kunne startes begge veier. Ved å trykke inn tenningsnøkkelen hardt gikk bilen i revers. Motoren må derfor stoppes hver gang bilen skal skifte retning. Instrumenter, ratt og kontroller viser tydelig slektskapet med flyprouksjonen. Bensinforbruket var under 0,3 l/10km. Bilen er i motsetning til KR175 utstyrt med vanlige pedaler som en bil. Bremsene er mekaniske og håndbrekket virker på alle hjul. Styringen betjenes ved å skyve heller enn å vri, og er meget direkte. Giret er av typen trekk/trykk med egen hendel for frikopling. Idag finnes det entusiatklubber for denne biltypen i flere land,og de sørger for reproduksjon av nødvendige reservedeler Gösta Frändfors. Gösta Valdemar Frändfors (født 25. november 1915 i Stockholm, død 8. august 1973 i Huddinge) var en svensk bryter. Frändfors ble verdensmester i bryting i gresk-romersk stil i 1947 og han vant olympisk sølv i fristil under Sommer-OL 1948 i London. Han ble tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje i 1947. Claes Egnell. Claes Egnell (født 29. januar 1916, død 22. januar 2012) var en tidligere svensk utøver av moderne femkamp. Han deltok under OL 1952 i Helsingfors, og tok sølv i lagøvelsen sammen med Lars Hall (som tok gull individuelt) og Thorsten Lindqvist. I løpet av karrieren ble Egnell svensk mester syv ganger. I 1945 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Grohmans tønner. Grohmans tønner (polsk "Beczki Grohmana" eller "Beczki Grohmanowskie") er navnet på inngangsporten til Henryk Grohmans fabrikk ved Targowa-gaten i Łódź. Porten ble reist i 1896 etter tegninger av byarkitekten Franciszek Chełmiński. Den er bygd i rød ugipset murstein, og knytter an i sin form til gotisk arkitektur. Den neogotiske buen hviler på to søyler formet som trådspoler. Noen forvekslet de to søylene med vanntønner, og slik oppstod portens navn. Over portens høye arkade finnes en takket topp som er inspirert av middelaldersk fortifikasjonsarkitektur. Portinngangen som fører til veveriet er rektangulær og dekorativ, utformet i tre. På sidene til porten finnes symmetrisk anlagte vinduer med dekorative gitter i art nouveau. Grohmans tønner er en av Łódź’ mest kjente severdigheter, og enkelte mener at denne porten har samme betydning for byen som for eksempel Eiffeltårnet har for Paris. Haparandabladet. Haparandabladet, finsk: Haaparannanlehti, er Sveriges eneste trespråklige avis. Hovedspråket, som utgjør ca. 70–75 prosent av det redaksjonelle innholdet, er svensk. De andre språkene som brukes i avisen er finsk og i mer begrenset omfang tornedalsfinsk. Haparandabladet er den dominerende dagsavisen i nedre Tornedalen og har Haparanda, Övertorneå og Pajala som hovedbyer. Avisen har ca. 15 000 lesere per utgave. Hovedredaksjonen ligger i Haparanda, og lokalredaksjoner fines i Hedenäset og Pajala. Highgrove House. Highgrove House er en av Storbritannias kongelige residenser. Det ble i 1980 kjøpt av hertugdømmet Cornwall, og brukes som landsted av prins Charles. Det ligger i Doughton nær Tetbury i Gloucestershire. Herregården ble reist i årene 1796–1798 av hugenotten John Paul Paul, og antas å ha blitt designet av Anthony Keck. I 1850 fant en tragedie sted der da Mary Elizabeth Paul omkom da klærne hennes tok fyr under en tilstelning for hennes bror i ballsalen. Huset ble solgt ut av Paul-slekten i 1860, og i 1864 ble det igjen solgt, til advokaten William Yatman. Det ble restaurert i 1894 etter at en brann hadde ødelagt interiøret og skadet vestfronten. Huset har fire mottagelsesrom, en barnefløy og tjenerrom. Hertugdømmet kjøpte det fra parlamentsmedlemmet Maurice Macmillan, sønn av tidligere statsminister Harold Macmillan. Kjøpet bidro til økt spekulasjon om hvorvidt prinsen planla å gifte seg. Etter kjøpet i 1980 ble interiøret renovert av Dudley Poplak, som også hadde designet prinsens leilighet i Kensington Palace. Prinsen og prinsessen av Wales tok i bruk Highgrove i 1981. I 1988 ble eksteriøret endret med en ny balustrade, gavl og klassiske pilastre etter prinsens egen design. Det ble også bygget et anneks til staben. Prins Charles har lagt mye arbeid i å planlegge og designe hagen, noe som er en kjær hobby for ham. Han har anlagt en naturhage, en formell hage og en kjøkkenhage omgitt av en mur. Prinsen har også plantet mange trær på eiendommen, og han har satt opp en byste av dr. Alan McGlashan. Eiendommen består av et parkområde med skog i utkanten, flere gårdsbygninger og omkring 364 hektar dyrkbar mark, "Home Farm", som drives av hertugdømmet. Det holdes både storfe og småfe på gården. I 1985 ble tre soner tatt i bruk til et forsøk med økologisk landbruk. Forsøkte ble utvidet, og siden 1996 har hele gården blitt drevet økologisk. Moderne femkamp under Sommer-OL 1964. Moderne femkamp under Sommer-OL 1964. Moderne femkamp var med som olympisk øvelse under Sommer-OL 1964 i Tokyo. Det var en individuell del og en lagkonkurranse, begge for menn. Kredittselskapet i Łódź. Kredittselskapet i Łódź (polsk "Towarzystwo Kredytowe Miejskie") var det andre selskapet av denne typen i Polen etter Warszawa. Det ble grunnlagt av fabrikantene i Łódź, og ideen var å gi lån til byggeformål. Virksomheten til selskapet bidrog i stor grad til å gi Łódź storbybebyggelse. Kredittselskapet på et bilde fra 1896 Selskapets representative bygning ble reist ved Średnia-gaten (i dag Pomorska-gaten) i årene 1878–1881 etter tegninger av Hilary Majewski, tydelig preget av italiensk renessanse. Den var i sin tid ved siden av Rådhuset og kirkene den mest representative bygningen i byen. Bygningens front kranses av en trekantformet fronton, som er utfylt med en relieff med selskapets devise «VIRIBUS UNITIS» («Med felles kraft»). Etter frigjørelsen av Łódź i 1945 ble bygningen overgitt til Det medisinske akademi. År med feilbruk (bygningen huset Tannlegeinstituttet) og mangel på større restaurering omgjorde bygningen til en ruin. Den undergår nå en renovasjon som begynte i fjerde kvartal 2008. San Francisco Bay Area. Satellittbilde over San Francisco Bay Area San Francisco Bay Area, også kjent som Bay Area, er et metropolområde som omringer San Francisco-bukta i Nord-California. San Francisco Bay Area strekker seg over et større område og er hjemsted til nesten 7 000 000 amerikanere. De største byene i området er San Jose, San Francisco og Oakland. Området betjenes av et avansert tunnelbanesystem, BART, som er blitt gradvis utbygget siden første parsell ble åpnet i 1972. Sixten Jernberg-prisen. Sixten Jernberg-prisen i langrenn ble innstiftet i 1964. Den deles ut årlig til «"den skidlöpare som i stora SM-veckan visat prov på något av den sinnets och kroppens hårdhet, envishet, kampglöd och segervilja som präglade Sixten Jernbergs skidlöpargestalt och förde honom fram till de största segrarna»". Juryen som utpeker vinneren, består av en representant fra Svenska Skidförbundet, en representant fra SM-arrangøren og en journalist. Tokke kraftverk. Tokke kraftverk er et vannkraftverk i Tokke kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1961 og utvidet i 1962, og utnytter et fall på 377 meter fra Vinjevatn til Dalen ved Bandak. Overføringstunnelen mellom Vinjevatn og kraftverket er på 17 km. Det er installert fire francisturbiner på totalt 430 MW. Normal årsproduksjon er på 2 140 GWh. Magasinet Vinjevatn reguleres mellom 466 og 462 moh. Til Vinjevatn overføres det vann via Vinje kraftverk. Byggingen av kraftverket ble delfinansiert med lån i Verdensbanken. Kraftverket eies og driftes av Statkraft. Hillsborough Castle. Hillsborough Castle er en herregård og kongelig residens i Down i Nord-Irland. Den brukes til daglig av monarkens offisielle representant i provinsen, ministeren for Nord-Irland, av medlemmer av kongefamilien når de besøker Nord-Irland, og av prominente internasjonale gjester. Fra 1922 til 1972 var herregården offisiell bolig for Nord-Irlands guvernør, et embete som ble avskaffet i 1973. Tidlig historie. Til tross for navnet er ikke Hillsborough Castle et slott. Det er en georgiansk herregård, som ble reist i det 18. århundre for markien av Downshires slekt. Den sjette markien soldte det i 1922 til den britiske regjeringen. Dette løste et praktisk problem for regjeringen: Gjennom "Government of Ireland Act 1920" hadde Nord-Irland blitt opprettet, med Irlands stattholder som utøvende myndighet for både Nord-Irland og Sør-Irland. Da Den anglo-irske traktat av 1921 i praksis avskaffet papirstaten Sør-Irland og i stedet opprettet Den irske fristat forsvant denne felles myndigheten, og guvernørembetet ble opprettet i stedet. Visekongens residens i Dublin var ikke lenger mulig å bruke av både praktiske og politiske årsaker, og man trengte derfor å raskt finne en passende residens. Selv om Hillsborough ligger utenfor hovedstaden Belfast var det passende, og etter renovasjon kunne den første guvernøren, James Albert Edward Hamilton, 3. hertug av Abercorn flytte inn i 1925. Statssekretærens bolig. Da Stormontparlamentet ble oppløst i 1971 ble også alle regjeringsposter i Nord-Irland avskaffet. Guvernør- og statsministerembetene ble kombinert i den nye ministerposten for Nord-Irland, og Hillsborough ble ministerens offisielle residens. Juniorministre fikk også leiligheter der, samt at det finnes leiligheter for kongefamilien og gjester. Elizabeth II og Philip, hertug av Edinburgh bodde p¨å Hillsborough under dronningens gulljubileumsreise i 2002. Fredsprosessen. Den anglo-irske avtale ble undertegnet på Hillsborough i 1985. Dette skulle vise seg å være kontroversielt; mens den irske statsministeren Garret FitzGerald hadde trodd av valget av sted ville tilfredsstille unionistene, var det i stedet mange som ble fornærmet over at tronrommet ble brukt til å undertegne det de så som en forrædersk avtale. Senere ble mange av samtalene som førte frem til Belfastavtalen i 1998 ført på Hillsborough. Selve undertegningen skjedde på Stormont. Statsråden Mo Mowlam var den første ministeren for Nord-Irland som åpnet eiendommen for publikum. Tidligere ministre hadde ikke kunnet gjøre dette av frykt for angrep fra IRA. Sikkerhetstiltakene er fortsatt strenge, med blant annet skuddsikkert glass i plastkarmer i alle vinduer på de sidene publikum har adgang til. Hovedpostkontoret i Łódź. Hovedpostkontoret i Łódź (polsk "Poczta Główna") ligger på hjørnet av Julian Tuwims gate og Jan Kilińskis gate. Posten i Łódź funksjonerer siden 1820-tallet. Hovedpostkontorets sete befant seg opprinnelig i utleide lokaler på hjørnet av Południowa- og Wschodnia-gaten. Senere ble det overført til en bygning ved Piotrkowska-gaten, og i 1886 til en ny bygning på hjørnet av Meyers passasje og Dzika-gaten (i dag Stanisław Moniuszkos gate og Henryk Sienkiewicz’ gate). Mot slutten av 1890-tallet begynte oppføringen av en ny bygning som skulle huse hovedpostkontorets lokaler. Den ble reist i årene 1901–1903 etter tegninger av Mikhail Botsjarov fra Sankt Petersburg og Dawid Lande fra Łódź. Byggingsarbeidet ble utført av firmaet Olszer i Szczeciński. Hovedpostkontoret ble åpnet den 2. juli 1903. Bygningen har tre etasjer og er utsmykket med neorenessansemotiver. Den består av to vinger som står vinkelrett på hverandre. Elevasjonen til første og andre etasje er oppdelt av symmetrisk anlagte pilastrer. Hovedinngangen, som fører til en stor hall, befinner seg i det avskårede hjørnet som forbinder bygningens to deler og som kranses av en åttekantet kuppel. Gertrude Ederle. Ederle hylles av folkemengden på Broadway. Gertrude Caroline Ederle (født 23. oktober 1905, død 30. november 2003) var en amerikansk svømmer. I 1926 ble hun den første kvinnen som svømte over Den engelske kanal. Under OL 1924 i Paris var hun med på å vinne gull på 4 x 100 m frisvømming. I tillegg vant hun to individuelle bronsemedaljer på 100 meter og 400 meter fri. Da hun som første kvinne svømte over Den engelske kanal, startet hun fra Cap Gris-Nez i Frankrike kl. 07.05 om morgenen 6. august 1926. Fjorten timer og 30 minutter senere kom hun i land ved Kingsdown i England. Rekorden ble stående til Florence Chadwick svømte over kanalen på 13 timer og 20 minutter i 1950. Bare fem menn hadde greid å svømme over kanalen før Ederle. Den beste tiden hadde vært 16 timer, 33 minutter Da Ederle kom tilbake til USA, ble hun hilst velkommen av en jublende folkemengde i New York City. Skoens hus i Łódź. Skoens hus i Łódź (polsk "Dom Buta") ligger på hjørnet av Piotrkowska-gaten 98 og Julian Tuwims gate. Bygningen huset opprinnelig klesmagasinet til Emil Schmechel, som på begynnelsen av 1900-tallet reiste fra Zgierz til Łódź for å åpne sin forretning der. Bygningen, som har et modernistisk preg, ble utbygd i 1906 og senere i 1911. På hjørnetårnet står innskriften «1892» som henviser til datoen til grunnleggelsen av Schmechels firma. Etter andre verdenskrig hadde den elegante skobutikken «Skoens hus» sine lokaler her, og navnet brukes frem til i dag. I 1990 ble bygningen sterkt skadet i en stor brann. Renoveringen begynte i andre halvdel av 90-tallet. Bygningen fikk da et helt nytt indre og fikk dessuten påbygd nye etasjer dekket av en moderne glasskonstruksjon, i harmoni med den gamle bebyggelsen. Skoens hus står rett ved siden av det tidligere kontorhuset til Siemens i Łódź. Troilus og Kressida. a>.Troilus og Kressida er et skuespill av William Shakespeare skrevet i 1602, med handling fra trojanerkrigen. Det er ikke en konvensjonell tragedie idet protagonisten Troilus ikke dør, men det slutter med en svært nedstemt sekvens om Hektors død utenfor Troja og ødeleggelsen av kjærligheten mellom Troilus og Kressida. Tonen i stykket veksler mellom vill komedie og mørk tragedie, og mange har hatt vanskelig for å forstå hvordan man skal oppfatte figurene. Flere karakteristiske elementer i stykket har blitt sett som moderne, det vil si forut for sin tid litteratur- og teaterhistorisk sett. Handlingen i stykket er lånt fra Geoffrey Chaucers dikt «Troilus og Criseyde». Great Basin. Kart over Great Basin, merket i oransje Great Basin (norsk: «Store basseng») er en stor, tørr region som ligger vest i USA. Det er også en geografisk subregion. Dens grenser er variabelt definert, avhengig av den aktuelle definisjonen som brukes. Det mest vanlige er å betrakte "Great Basin" som de store, sammenhengende tilsigsfeltene som i hovedsak ligger mellom Wasatch Range i Utah og Sierra Nevada, og som ikke har noe naturlig utløp i sjøen. The Dubliners. The Dubliners er en irsk folkemusikkgruppe som ble dannet i 1962. Dette gjør dem til en av de eldste gruppene som fremdeles fremfører musikk. Eksterne lenker. Dubliners, The Pilotwings 64. "Pilotwings 64" er et videospill utviklet av Paradigm Entertainment og utgitt av Nintendo til Nintendo 64. Det var sammen med "Super Mario 64" lanseringstittelen til Nintendo 64. Spillet er en oppfølger til Super NES-spillet "Pilotwings", som også var en lanseringstittel til dens spillkonsoll. Great Plains. Great Plains («De store slettene») er et stort område med prærie og steppe som ligger øst for Rocky Mountains i USA, Canada og Mexico. Dette området dekker deler av de amerikanske statene Colorado, Kansas, Montana, Nebraska, New Mexico, North Dakota, Oklahoma, South Dakota, Texas og Wyoming, og de kanadiske provinsene Alberta, Manitoba og Saskatchewan. I Canada er betegnelsen "prærie" mer vanlig, og regionen er mer kjent som prærieprovinsene eller bare «præriene». Det kanadiske skjold. Det kanadiske skjold sett ovenfra. Det kanadiske skjold (engelsk: Canadian Shield eller Laurentian Shield) er en stor kraton (grunnfjellsskjold), dekket av et tynt jordlag, som former kjernen i Nord-Amerika kraton. Det er et dypt, sammensatt grunnfjellsområde i Øst- og Sentral-Canada, som strekker seg nordover fra de store sjøer til Nordishavet, og dermed med 4,8 millioner km² dekker rundt halvparten av landets areal. Det inkluderer også mesteparten av Grønland, og strekker seg i tillegg inn i USA, nærmere bestemt til områdene Adirondack-fjella og Northern Highland. Det kanadiske skjold er U-formet, nesten sirkulært. Sør og vest for skjoldet fortsetter underjordiske plattformer, nemlig de tidligere dagåpne Slaveskjoldet og Wyomingskjoldet, henholdsvis 210 000 og 100 000 km² store. Særlig mot sør og vest er de dekket av sedimenter. Åpen kanal. Åpen kanal er en TV-kanal der alle kan delta med eget innhold og få det kringkastet til alle fjernsynsapparater under eget redaktøransvar. En åpen kanal er verken en fjernsynsprodusent eller kringkaster, men en infrastruktur for allmennhetens adgang til fjernsynsmediet. Denne infrastrukturen skal være til fri benyttelse for alle, og ingen skal eie selve sendeflaten. Det vil dermed være uaktuelt med konsesjon. Å etablere en åpen kanal er med andre ord det samme som å innføre en slags allemannsrett i etermediet, som først og fremst omfatter kringkasting. Etter å ha registrert seg kan deltakeren sende gratis, forutsatt at vedkommende forholder seg til gjeldende lover og regler, samt eventuelt forbudet mot å utnytte sendeflaten kommersielt. Redaktøransvaret ligger hos deltakeren. Den enkeltes redaktøransvar er i Tyskland lovfestet. Med et digitalt kamera og en pc kan i dag nesten alle lage TV-innslag, og via en åpen kanal vil det bli mulig å få publisert programmene. Åpen kanal som TV-konsept oppsto i Tyskland på 1980-tallet. Senere har lignende ikke-kommersielle åpne kanaler blitt åpnet i land som England, Irland, Tyskland, Nederland, Sverige, Danmark, USA og Canada. ble etablert i 1993, fikk konsesjon den 1. januar 1995 og det første programmet ble sendt den 23. mars 1995. Virksomhetens fremste formål er å tilrettelegge for fri TV-publisering og dermed bidra til økt demokrati og ytringsfrihet. En åpen kanal skal ikke være noen konkurrent til kommersiell TV. De skal ikke finansieres gjennom inntekter fra egne sendinger. Om det er 1 eller 100.000 seere er ikke avgjørende for om en produksjon er vellykket. Det viktige er at åpne kanaler gir økte ytringsmuligheter til mennesker og grupper som sjelden eller aldri når fram i media. Måten de åpne kanalene finansieres på varierer fra land til land. I Tyskland, hvor en åpen kanal er lovfestet, blir støttet med omkring to prosent av lisensavgiften. I Danmark, hvor liknende bevilgninger gis over statsbudsjettet, brukes 1 prosent av lisensavgiften til å drive en åpen kanal. I USA går 5 prosent av kabelselskapenes overskudd til åpen kanal TV. Som president Bill Clinton sa i 1997 er slike pålegg det minste samfunnet kan kreve av distributørene, "som har fått gratis adgang til offentlige bølgelengder som er verd milliarder av dollar." I sammenligning kan sies at de norske driftsutgiftene til en åpen kanal vil kun utgjøre en promille av den norske kringkastingsavgiften. Åpen kanal Norge. Arbeidet med å etablere en åpen kanal i ble startet i 2001 da Ola Tellesbø begynte sitt arbeide med å opprette en ikke-kommersiell åpen kanal der frivillige organisasjoner kan sende egne programmer i det nye for fjernsyn i Norge. Foreningen Åpen kanal ble stiftet i januar 2002 og prøvesendinger over internett samt flere vellykkede testsendinger fra både og ble gjennomført. Det ble hentet og samlet erfaring fra ulike land hvor andre åpne kanaler har fungert. Våren 2002 gikk Stortinget inn for å legge til rette for en åpen kanal i Norge. Det het seg at "Regjeringen vil rydde plass for en landsdekkende åpen TV-kanal i det nye digitale bakkenettet. Kanalen skal være ikke-kommersiell, og alle grupper og organisasjoner skal få lage programmer." I Stortingsmeldingen sto det blant annet at de reklamefinansierte kringkasterne er avhengige av store seertall, noe som fører til at "smale programmer, minoritetstilbud, eksperimentelle forsøk og analytisk dybde blir marginalisert." Det skulle derfor legges til rette for "et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier av høy kvalitet" og "ytringsmuligheter for smale og brede grupper i samfunnet." Flere ulike medlemsorganisasjoner har med tiden stått bak foreningen Åpen kanal, som igjen har representert flere tusen mennesker. I kanalens Råd befant seg kjente kulturpersonligheter som blant andre,,,, Leif Arne Rønningen, Ståle Eskeland, Ada Haug Grythe, og. (NTNU), som var tiltenkt en nøkkelrolle i fjernsynskanalen, ble det første norske universitetet som ble medlem av Åpen kanal. Den tekniske løsningen ble utviklet og drevet av ved NTNU, mens sendingene skulle distribueres via forskningsnettet, som også har base i Trondheim. Fullt utbygd ville kanalen bli verdens første riksdekkende, nettverksbaserte fjernsynskanal. Ved NTNU var det først og fremst instituttene for Telematikk, Teleteknikk og Kunst- og medievitenskap som var involvert i arbeidet, gjennom Midgard Medialab som drives i samarbeid med og, og har et eget multimedialaboratorium i. Her finnes også tjenermaskinene som under prøvesendingene fungerte som hjertet i Åpen kanal ettersom sendingene ble "streamet" ut på internett herfra Treg oppstart. I desember 2005 leverte Åpen kanal på oppfordring av statssekretær Mette Gundersen en detaljert plan for hvordan Norges åpen kanal skulle kunne igangsettes, og forslag til lovendring som ville sikre det juridiske ved redaktøransvaret, men uten å få noe respons. 10 måneder senere talte Gundersen til, et nyetablert samarbeidsforum for frivillige virksomheter opprettet den 19. september 2005. Hun sa der at ville støtte en ikke-kommersiell TV-kanal, en såkalt "åpen kanal” for organisasjoner, lag og foreninger. Den nye kanalen ble ansett for å være en trøst for de store NGOene som nettopp hadde tapt saken rundt den enarmede banditt og andre, og dermed tapt enorme potesielle inntekter. Foreningen Åpen kanal var her ikke blitt invitert. Dette selv om det var Åpen kanal som hadde tatt initiativet og hadde fått god forankring i større deler av Norges ikke-kommersielle fjernsynsproduksjon sett bort fra kristne, halvkommersielle fjernsynsprodusenter, som på tross av iherdige forsoningsforsøk fra foreningen Åpen kanal sin side selv valgte å utebli fordi åpen kanal-konseptet ikke passet dem. I slutten av Valgerds ministertid var de villige til å inngå et kompromiss, men da ville ikke Åpen kanal ettersom prisen for kanalen ville være x-antall millioner og fordi det ble både forutsatt toppredaktør og innholdskonsesjon, noe som ville ha knust hele ideen om en åpen kanal. De kristne, der i blant og, ville i stedet samle kristen-Norge til ett TV-rike og ba Kultur- og kirkedepartementet om en egen. Det var Åpen kanal som hadde stått for alt forarbeidet og presset på, et press som til slutt ikke kunne ignoreres. Åpen kanal var heller ikke invitert til Frivillighet Norges åpne seminar om den åpne kanal den 20. november 2006. Statssekretær la her vekt på at han ønsket Frivillighet Norge ville spille en aktiv rolle i forhold til koordinering av organisasjonenes innspill, noe som foreningen Åpen kanal tidligere hadde arbeidet med. Åpen kanal begynte derfor et tettere samarbeid med Frivillighet Norge, som på sin side har arbeidet for å etablere den såkalte Frikanalen. Dette på grunn av at man gikk inn for at kanalen skulle bli til på samme demokratiske vis som det deltakende demokratiet kanalen skulle bidra til. Det at man begynte forfra igjen betydde ikke minst at man fikk med enda flere. Frikanalen. Generalsekretær Trond Enger i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) åpnet den nye foreningen Frikanalen, som har til formål å tilrettelegge for de ulike grupperingene som ønsker å vise sine produksjoner, torsdag den 14. juni 2007. Om lag 150 personer fra 117 frivillige organisasjoner deltok på stiftelsesmøtet, der i blant Norea Mediemisjon, (NSSR),, Framfylkingen, Kontur Media og Populus, som alle ble valgt inn til styret i den nyopprettede organisasjonen. Det var 99 stemmeberettigede. Til stedet var også Ernst Larsen fra Redningsselskapet, som ble valgt som Frikanalens første styreleder. Venstrealliansen, velferdsalliansen og misjonsalliansen satt nå side om side med det til formål å bli enige om hvordan man skulle drive Norges åpen kanal. Det er nå opp til hver enkelt forening å komme i gang med produksjon raskt. har laget en oppstilling som stiller krav til oversiktlighet, tilgjengelig sendetid, redaktøransvar, en uavhengig profil og finansiering, mens TV-distributøren, som selger tilgang til bakkenettet, skal gjøre Norges åpen kanal tilgjengelig i det nye digitale bakkenettet. Frikanalen vil være en av få TV-tilbud som skal være gratis. Den vil bli lagt inn i abonnementskanalen og tilbys gratis for seerne. Den åpne kanalen skal dele sendetid med lokal-TV. De første sendingene vil gå på luften i 2008. I første omgang får Frikanalen sende fra kl. 12.00 til 17.30, men denne sendetiden kan bli utvidet etter en ny forhandlingsrunde i 2010. Frem til da kan kanalen bruke tiden på å utvikle så godt innhold at en kan sende 24 timer i døgnet. Fortsatt er det mye som gjenstår. Blant annet blir det en drakamp om hvem som skal få slippe til når og hvor lenge. Det er styret som må komme frem til hvordan selve sendeplanen blir. Det skal legges til rette for et eget "kringkastingsråd", som skal fordele sendetiden. Målet er samtidig at kanalen skal arrangere kurs og opplæring i fjernsynsproduksjon. Det vil bli lagt vekt på at kanalen må vise redaksjonelt mangfold, kvalitet og ha et tydelig redaktøransvar. En av utfordringene blir å finne ut hvordan de ulike organisasjonene kan skaffe seg finansiering til sine TV-produksjoner. På tross av at staten og Frivillighets Norge forsøkte å ignorere foreningen Åpen kanal må dette sies å være en stor seier for en ikke-kommersiell TV-kanal med det til formål å å bidra til økt kunnskap, innsikt og et styrket folkestyre. Den nye kanalen vil kunne være et viktig bidrag for både å balansere den stadig mer kommersialiserte TV-hverdagen, samt bidra til å styrke ytringsfriheten og demokratiet. Det redaksjonelle ansvaret for sendingene skal ligge hos den som produserer hvert enkelt program. Om det blir tillatt med eller ikke vil være helt avgjørende for om Frikanalen blir en kanal til bruk for det brede flertallet eller en kanal for de med penger, om det blir en ukommersiell kanal slik som det foreningen Åpen kanal har arbeidet for eller om det blir såkalt tigger TV, noe som etter hvert kan vise seg å legge hinder for mindre aktører. Kanalen har i alle sine sendeår hatt svært få seere. Mercury-Atlas 9. Mercury-Atlas 9 var en bemannet romferd i NASA sitt Mercury-program. Det var den sjette bemannede amerikanske romferden, den eneste i programmet som varte over 1 døgn. Mercury-Atlas 9 ble skutt opp med en Atlas-rakett fra Complex 14 på Cape Canaveral i Florida. Romskipet gjennomførte 22 omløp rundt Jorden, med astronaut Gordon Cooper ombord. Høydepunkter fra ferden. Oppskytingen av Mercury-romskipet og Atlas-raketten var helt uten problemer. På starten av det tredje omløpet, begynte Cooper på sin liste med 11 eksperimenter. Den første var å sende ut en sfære på 152 mm diameter utstyrt med xenon-strobelys fra nesen av romskipet. Dette eksperimentet skulle teste astronautens evne til å oppdage og følge et markeringslys i verdensrommet. Etter 3 timer og 25 minutt (etter oppskyting) forlot det romskipet. Cooper oppdaget lyset igjen på det 4. omløpet, samt den 5. og 6. runden. På det 6. omløpet (etter T+ 9 timer) satte Cooper igang kameraer, justerte stillingen på romskipet og forsøkte å sende ut en ballong fra romskipet. Det var en nitrogenfylt ballong, som skulle måle motstanden i atmosfæren mellom 160 km og 260 km høyde. Dette mislyktes da ballongen ikke ble utløst. Cooper hadde en hvileperiode i omløp 9 til 13. Han spiste middag og drakk litt vann, tok flere bilder av Asia og rapporterte om romskipets tilstand. Cooper var ikke spesielt søvnig og tok under omløp 9 noen av de beste bildene på turen, bl.a. av Tibet og Himalaya. Han fortalte at han kunne se veier, elver, små landsbyer og tilogmed individuelle hus hvis lys- og bakkeforholdene var riktige. Cooper sov variabelt de neste 6 timene, under omløp 10 til 13. Han våknet fra tid til annen og tok flere bilder, ga tilstandsrapporter og justerte romdraktens temperatur, som enten ble for kald eller for varm. På det 14. omløpet ble en vurdering av romskipets tilstand gjort. Oksygen-forrådet var tilstrekkelig, det samme var tilfellet med drivstoffet. På den 15. runden ble mesteparten av tiden brukt til å justere utstyr og synkronisere klokker. Ved starten på det 17. omløpet ble svart og hvitt tv-bilder sendt ned til bakken. Tv-overføringen viste et spøkelses-aktig bilde av Cooper. En hjelm og noen slanger kunne såvidt sees. Det var de første tv-bildene av en astronaut i verdensrommet. Cooper og Faith 7 landet etter 22 omløp i Stillehavet, slik Schirra og Sigma 7 hadde gjort. Faith 7 er utstilt på «Space Center Houston», Houston, Texas. Trivia. Når Cooper kom for å gå ombord i Faith 7 kl 06:36 på morgenen 14. mai 1963, fant han en liten gave som hadde blitt lagt der for han. Backup Alan Shepard hadde lagt igjen en toalett-staker som en spøk. Instruksjoner på skaftet sa: "fjern før oppskyting". Det ble ikke noe tur i rommet på gaven eller Cooper den dagen. Forskjellige problemer, bl.a. med en radar på Bermuda, utsatte oppskytingen til 15. mai. Subkontinent. Et subkontinent er en stor del av et kontinent. Det er derimot ikke enighet om hva som fastslår dets grenser. Likevel, man sier generelt at et subkontinent er atskilt fra resten av kontinentet ved f.eks. en fjellkjede eller tektoniske plater. Geologiske/geografiske subkontinenter. I platetektonikken kaller man ofte en liten, kontinental plate som er tilknyttet en større kontinental plate, for et subkontinent. I denne forstand er det indiske subkontinent på den indiske plate og det det arabiske subkontinent på den arabiske plate de mest kjente. Sistnevnte blir vanligvis ikke kalt for et geografisk subkontinent, fordi det mangler en geografisk grense, og har stor variasjon i klimaet. Europa er bare en halvøy, siden den er på den eurasiske plate. Geografisk sett blir Europa ofte beskrevet som et subkontinent av Eurasia; et stort område som skiller Europa og Asia ved hjelp av fjell og innsjøer. Tilsvarende blir det minste kontinentet, Australasia, og den største øya, Grønland, iblant kalt for subkontinenter. Nord-Amerika og Sør-Amerika blir noen ganger ansett som to subkontinenter av Amerika, siden de henger sammen ved hjelp av et eid. Afrika og Eurasia blir ansett som bestanddelene i kontinentet Afrika-Eurasia, med samme begrunnelse. Derimot blir Amerika og Afrika-Eurasia vanligvis kalt for superkontinenter, dannet av kontinenter. Kulturelle subkontinenter. Betegnelsen "det indiske subkontinent" brukes også i kulturelle og politiske sammenhenger. Det inkluderer India, Pakistan, Bangladesh, Nepal, Maldivene, Bhutan og Sri Lanka, og vanligvis andre sørasiatiske land også. Denne regionen har store geografiske variasjoner, med alt fra ørken, vidder, regnskog, fjell og et utall språk, raser og religioner. Noen ganger blir subregioner av kontinenter kalt for subkontinenter, fordi deres kultur er så forskjellig fra resten av kontinentet, slik som i Mellom-Amerika og Midtøsten. Dimensjon. Betegnelsen dimensjon kan ha flere betydninger. I allmennhet forbinder vi det norske ordet "størrelse" med betegnelsen "dimensjon". Romlig dimensjon. Dimensjon (fra latin «målt») er antall uavhengige frihetsgrader i det fysiske rommet. I alminnelig bruk betyr dimensjonene til en gjenstand lengdemålene som definerer gjenstandens form og størrelse. De tre dimensjonene som gir størrelsen på en gjenstand er: Lengde, Bredde og Høyde. Menneske kan i alt oppfatte 4 dimensjoner, som under er enkelt forklart. 1. Dimensjon: Ting kan gå fram og tilbake. 2. Dimensjon: Ting kan gå fram og tilbake og opp og ned. 3. Dimensjon. Ting kan gå fram og tilbake, opp og ned og har dybde. Tiden kan i tillegg betraktes som en fjerde dimensjon i vitenskapelige arbeider. Et måls dimensjon. Med et måls dimensjon menes måleenheten som brukes for å beskrive målet. Eksempelvis er måleenheten for elektrisk spenning "volt"; dermed er dimensjonen til uttrykket "220 V" lik V (volt). Vektorrom. For et vektorrom betegnes dimensjonen som antall basiselementer. IQue Player. iQue Player (også kalt Nintendo iQue) er en spillkonsoll produsert av iQue, et fellesforetak mellom Nintendo og kinesisk-amerikanske dr. Wei Yen. Konsollen ble først annonsert på Tokyo Game Show, og ble lansert i Kina 17. november 2003. UNAMID. Kjøretøy fra UNAMID og barn i det vestlige Darfur i 2009 a> hilser UNAMID-soldater ved en seremoni 19. november 2009 African Union/United Nations Hybrid operation in Darfur (UNAMID'") er en felles fredsoperasjon mellom den Afrikanske Unionen (AU) og FN, som ble formelt godkjent av FNs sikkerhetsråd 31. juli 2007 for å bringe stabilitet til det konfliktrammede Darfur-området i Sudan, mens fredsforhandlinger fortsetter. Styrken ble opprettet i henhold til en resolusjon lagt fram av Belgia, Frankrike, Italia, Kongo, Peru, Slovakia og Storbritannia. Det ble gitt et mandat på 12 måneder til og med 31. juli 2008, med en styrke på ca 26000 soldater. Utplasseringen av styrker begynte i oktober 2007. Den 7000-mann sterke AMIS (African Union Mission in Sudan), som var ansvarlig for fredsoperasjoner i området, gikk inn i denne nye styrken innen utløpet av 2007. Mandater er senere forlenget. UNAMID hadde ved utgangen av mai 2012 en styrke på soldater, 591 militærobservatører og politifolk. Disse ble støttet av en sivil administrasjon på internasjonale og lokale, samt fra FNs fredskorps. Det var tenkt at Norge skulle stille med 200 ingeniørsoldater. FN-soldatene er tillatt å bruke dødelig vold i selvforsvar, for å beskytte sivile og humanitære operasjoner. UNAMID er den første fellesoperasjonen mellom FN og AU, og den største FN-styrken til da. Den 8. januar 2008 ble en forsyningskonvoi tilhørende UNAMID-styrken angrepet av sudanske eller sudansk-støttede styrker. Ahmet. Ahmet er en tyrkisk og albansk variant av det arabiske mannsnavnet Ahmed som betyr «en som konstant takker Gud». "Ehmed" er en kurdisk variant av navnet. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Ahmet i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Praktvannymfer. Nymfen, lever av andre mindre dyr, som den fanger med fangmasken. Praktvannymfer (Calopterygidae) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Praktvannymfer er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Utseende. Praktvannymfer er de små øyenstikkerne, vanligvis mye mindre enn øyenstikkere og libeller. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Praktvannymfer regnes blant de mest primitive av øyenstikkerne. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, ganske brede og ofte helt eller delvis med kraftige farger. Vingene foldes bakover kroppen under hvile. Vingemerket ("pterostigma") mangler, men kan hos hanner være erstattet av en lys flekk. Vingespennet er mellom 40 og 80  millimeter. Levevis. Praktvannymfer er litt dårlige flygere og holder vanligvis til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. Men de kan også gjerne fy ganske langt for å jakte på små byttedyr. Vingenes bevegelse er ikke synkronisert og flukten blir derfor sakte, litt vinglete og ustødig. Parringen, eller sammenkoblingen, skjer på få minutter. Hunnen er gjerne aktiv bare under eggleggingen, som hun utfører alene, uten hannens bistand. Hunnen har et velutviklet eggleggningsrør og kan legge opp til 300 egg. Eggene stikkes inn i vannplanter, godt under vannlinjen. Nymfene lever som rovdyr på andre mindre dyr, som den fanger med fangmasken. En leddet «munn» på undersiden av hodet, som når bak til det andre beinparet. Nymfene lever både i hurtig rennende og sakteflytenede elver eller kanaler. Praktvannymfer har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Bredleggsvannymfer. Parringen skjer ved sammenkobling i et såkalt parringshjul. Bredleggsvannymfer (Platycnemididae) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Bredleggsvannymfer er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Utseende. Bredleggsvannymfer er de små øyenstikkerne, vanligvis mye mindre enn øyenstikkere og libeller. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Leggene (tibia) er brede og ofte hvit, særlig hos hanner. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, klare uten fargeflekker eller mønster. Vingene foldes bakover kroppen under hvile. Vingemerket ("pterostigma") er kort, ofte rombisk, og ikke dobbelt så langt som bredt. Vingespennet er mellom 40 og 70  millimeter. Levevis. Bredleggsvannymfer er litt dårlige flygere og holder til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. Bredleggsvannymfer har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Katarzyna. Katarzyna er en polsk variant av kvinnenavnet Cathrine som har opprinnelse i det greske navnet "Aikaterine" med usikker betydning. Utbredelse. Katarzyna er et svært vanlig navn i Polen. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Katarzyna i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Daddy Day Camp. "Daddy Day Camp" er en filmkomedie fra 2007 regissert av Fred Savage. Filmen er oppfølgeren til "Daddy Day Care" fra 2003. Cuba Gooding jr. innehar hovedrollen istedenfor Eddie Murphy i originalen, mens resten av rollebesetningen er lik den første filmen. Filmen er spilt inn med Panavision-kamera med linser. Handling. Etter "Daddy Day Care" starter Charlie (Gooding jr.) Daddy Day Camp sammen med Phil Ryerson og Lance Warner. Problemene begynner imidlertid da Charlies far, oberst Buck Hinton, ankommer og begynner å ta kontrollen over hele campen. Roger B. Chaffee. Roger Bruce Chaffee (født 15. februar 1935, død 27. januar 1967) var en amerikansk marinepilot og astronaut. Han var med i Apollo-programmet (selv om han aldri fløy i det). Chaffee døde ombord i romfartøyet Apollo 1 i en katastrofal brann da romfartøyet var under testing. Brannen drepte alle tre astronautene ombord. Hedersbevisninger etter sin død. Grissom ble tildelt «the Congressional Space Medal of Honor» og medaljen «Purple Heart» etter sin død. Chaffee-krateret på Månen er oppkalt i hans minne. 27. januar 2004 bestemte NASA seg så for å minne mannskapet på Apollo 1, ved å navngi tre fjell nord for «Columbia Memorial Station» for Apollo 1 Hills. Hver av astronautene fikk oppkalt et fjell etter seg: Grissom Hill, Chaffee Hill og White Hill. IAU har ennå ikke offisielt bekreftet navnene på disse fjellene etter navnene på astronautene. Vannes. Vannes (bretonsk: "Gwened") er en by og kommune vest i Frankrike. Den er "préfecture" (administrasjonsby) i departementet Morbihan i Bretagne, med om lag 50 000 innbyggere. Byen ble grunnlagt for over 2000 år siden. Vannes ligger i Morbihanbukta der elva Vannes munner ut i sjøen. Historie. I antikken klarte innbyggerne i Vannes med stort hell å stå i mot den romerske invasjonen leda av Julius Cæsar, og disse innbyggerne var faktisk grunnlaget for stammen en følger i teigneserien Asterix. De var og flinke sjømenn, og hver gang de ble trua reiste de til sjøs. Cæsar så at han måtte dominere de omliggende sjøområdene om han noen gang skulle legge dem under seg. Han allierte seg med nabostammen Namnete (som har gitt navn til byen Nantes) for å oppnå denne fordelen, og klarte å erobre byen. Under romersk styre var Vannes kjent som Darioritum. Bispedømet Vannes ble oppretta på 400-tallet. Rådet i Vannes ble holdt her i 461. Den første historiske herskeren av Vannes var Waroch. Blåvannymfer. Parringen skjer ved sammenkobling i et såkalt parringshjul. Blåvannymfer (Coenagrionidae) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Blåvannymfer er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Utseende. Blåvannymfer er de små øyenstikkerne, vanligvis mye mindre enn øyenstikkere og libeller. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Hannene har vanligvis sterke og klare farger. Hunnene er generelt svakt farget i brune og litt grå farger. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, klare uten fargeflekker eller mønster. Vingene foldes bakover kroppen under hvile. Vingemerket ("pterostigma") er kort, ofte rombisk, og ikke dobbelt så langt som bredt. Vingespennet er mellom 40 og 70  millimeter. Nymfene har tre trakégjeller (bladgjeller) bakerst på bakkroppen. Levevis. Blåvannymfer finnes i nær sagt alle typer vann, avhengig av art, fra brakkvann, til rennende elver og stillestående større vann og innsjøer. Blåvannyfer er litt dårlige flygere og holder til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. Hannen er mest på vingene og de kan opptre i store mengder. Hunnene er vanligvis ikke så aktive og sitter ofte gjemt i vegetasjonen ikke langt fra vannet. Under egglegging flyr paret i «tandem», hannen øverst, mens han holder henne i nakken med «kloen» (analvedhenget) bakerst på bakkroppen. Hunnen legger egg i vannet, på vannplanter, ofte godt under vannlinjen. Med eggleggningsrøret, snitter hun et lite hull i planten, hvor eggene plasseres. Nymfene kryper i vegetasjonen og er rovdyr som lever av andre mindre dyr. Blåvannymfer har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Partiregisteret. Partiregisteret er et norsk offentlig register som godkjenner og holder oversikt over registrerte politiske partier i Norge. Registeret drives av Registerenheten i Brønnøysund (Brønnøysundregistrene). Virksomheten er hjemla i "partiloven" (lov om visse forhold vedrørende de politiske partiene av 17. juni 2005). Et parti som er registrert i Partiregisteret, har enerett på det registrerte navnet. For at et parti skal bli opptatt i registeret, må det kunne framlegge underskrifter fra minst 5000 personer om at disse ønsker partiet registrert. Underskriverne må ha stemmerett ved stortingsvalg. Underskriftene må være samla inn i løpet av ett år. Navnet på partiet må ikke kunne forveksles med andre registrerte partier eller samepolitiske enheter. Et registrert parti strykes av registeret dersom det ikke har stilt lister i noen fylker ved to påfølgende stortingsvalg. Partinavnet blir da fritt. Det samme gjelder fire år etter at et parti er nedlagt eller har skifta navn. Valgloven gir bestemmelser om hvem som kan levere inn valglister ved valg til Stortinget, fylkestinget og kommunestyrene. Partier som er registrert i partiregisteret, har i denne sammenheng enklere regler. Dersom et registrert parti ved forrige stortingsvalg fikk minst 500 stemmer i ett fylke eller minst 5000 stemmer på nasjonalt plan, kan partiet uten videre levere inn valglister. For alle andre partier eller grupper er det krav om å kunne framlegge et visst antall underskrifter fra velgerne. Partiregisteret har også oversikt over hvem som sitter i ledelsen for de ulike partia. Disse plikter å holde registeret informert om endringer. Det er oppretta ei partilovnemnd, som blant annet er klageinstans når det gjelder vedtak om registrering av partier. Nemnda har fem medlemmer og oppnevnes av Kongen i statsråd for seks år av gangen. Lederen skal ha dommerkompetanse. For valg til Sametinget er det Sametinget som registrerer partier (samepolitiske enheter), jf sameloven §2-7. Gemini 10. Gemini 10 var en bemannet romferd i NASA sitt Gemini-program. Det var den åttende bemannede romferden i programmet, den 16. bemannede amerikanske romferden og den 24. bemannede romferd gjennom alle tider. Høydepunkter fra ferden. Der var 10 eksperimenter som mannskapet utførte gjennom ferden, tre av disse hadde med stråling å gjøre. Et navigasjonseksperiment ble også utprøvd. Romvandringer (EVA). Oppdrag: Collins stod oppreist i romfartøyet, uten å forlate det. Oppdrag: Collins romvandret over til Agena, noe som gjorde han til det første mennesket som gjorde dette. Trivia. For mange år var kapselen sentrum i en romfartsutstilling på Norsk Teknisk Museum i Oslo. Det ble returnert til USA i 2002. Islamsk deklarasjon. "Islamsk deklarasjon" (bosnisk: "Islamska Deklaracija") er en bok skrevet av Alija Izetbegović i 1970. Boken tar for seg Islam, politikk og moderniseringen av Islam. Izetbegović argumenterer for at Qur’ān tillater modernisering, men det må ha røtter i Qur’ān. Som eksempler på dette nevner han Mustafa Kemal Atatürks endringer i Tyrkia som negative, mens Japan trekkes frem som et positivt eksempel, der de har beholdt sin kultur, mens de har tillatt modernisering og økonomisk vekst. Hans Knutsen. Hans Knutsen (født 28. januar 1955) er en norsk fotballtrener. Øivind Tomteberget. Øivind Tomteberget (født 4. august 1953) er en tidligere norsk fotballspiller. Olav Nysæter. Olav Nysæter (født 28. februar 1955) er en tidligere norsk fotballspiller. Han ble toppscorer i 1. divisjon 1983 med 14 mål. Er fra høsten 2007 sportslig leder i Kongsvinger IL Toppfotball. Dag Riisnæs. Dag Riisnæs (født 20. juni 1969) er en tidligere norsk fotballspiller. Holyrood Palace. Palasset sett fra Holyrood Park. Palace of Holyroodhouse, uformelt kjent som Holyrood Palace, er en av Storbritannias kongelige residenser. Palasset, som er i enden av Royal Mile i Edinburgh, var opprinnelig et kloster som ble grunnlagt av David I av Skottland i 1128. Fra det 15. århundre var det den skotske monarkens hovedresidens. Navnet Holyrood er en anglifisering av skotsk "Haly Ruid", «Hellige kors». Klosteret. Ruinene av augustinerklosteret finnes på eiendommen. Det ble reist i 1128 av David I av Skottland, og ble brukt i mange kongelige seremonier, som kroninger og bryllup. Taket kollapset i det 18. århundre, og ble ikke reparert. Klosterkirken ble tatt i bruk som kapell for Order of the Thistle av Jakob VII. Den ble senere ødelagt av en mobb. I 1691 ble den da nybygde Kirk of the Canongate tatt i bruk som sognekirke, og det er der den britiske monarken går til gudstjeneste under opphold i palasset. Palasset. I det 15. århundre stod det et gjestehus der palassets nordfløy nå ligger. Mange skotske konger bodde der før palasset ble reist, og innen slutten av det 15. århundre var Holyrood i praksis blitt en kongelig residens. Jakob II ble født der i 1430 og ble kronet, gift og bisatt i klosterkirken. Mellom 1498 og 1501 fikk Jakob IV reist en ny bygning, den eldste delen av palasset. Palasset ble reist rundt en firkant, vest for klosteret. Det hadde kapell, galleri, kongelige leiligheter og en storsal. Kapellet lå der nordfløyen av Great Quadrangle nå ligger, mens dronningens leilighet lå i sørfløyen. I vest lå kongens leilighet og inngangen. Det ble også reist et porthus i to etasjer, som delvis er bevart i Abbey Courthouse. Jakob V bygde på mellom 1528 og 1536, med blant annet det nordvestlige tårnet hvor man finner rommene som ble bruk av Maria I av Skottland. Tretakene i hovedrommene er fra Maria Is tid, og monogrammene MR ("Maria Regina") og IR ("Jacobus Rex") viser til henne og sønnen Jakob VI. Skjold med motiver til minne om hennes ekteskap med Frans II av Frankrike antas å ha blitt laget i 1559, men fikk sin nåværende plassering i 1617. Marias suite har et soverom og et audienskammer samt to tårnværelser. I det nordlige tårnværelset ble David Rizzio myrdet den 9. mars 1565 i dronningens nærvær. Mange turister har vært overbevist som at de kunne se blodflekker på gulvet der. Etter at Jakob VI ble konge av England, som Jakob I, i 1603 flyttet han til London. Palasset har siden det ikke lenger vært en permanent kongelige residens. Jakob VI besøkte det igjen i 1617, og Karl I var der i 1633 da han ble kronet som konge av Skottland i Holyrood Abbey. I 1650 ble palasset brent ned mens Oliver Cromwell og hans soldater var der. Det er uklart om det skjedde ved et uhell eller om det var planlagt. Cromwell fikk bygget opp palasset igjen, men dette ble revet av Karl II av England. Det nåværende palasset er for en stor del fra årene 1671–1679, og ble designet av sir William Bruce. Jakob VII og II bodde der fra 1679 til 1682 etter eksklusjonskrisen. Fra 1707 ble palasset brukt under valg av representanter for den skotske adelen til House of Lords. Charles Edward Stuart hadde sitt hoff der i fem uker under jakobittopprøret i 1745, og etter den franske revolusjon lot Georg III greven av Artois, Ludvig XVIs yngste bror, bo der. Den franske kongefamilien bodde på Holyrood fra 1830 til 1832. a> var tilstede; dette vises av at det skotske kongeflagget er heist. Senere har britiske monarker vanligvis tilbrakt minst en uke i året med formelt hoff i palasset. Elizabeth II bruker det når hun er i Skottland på formelt besøk; når hun er der uformelt bor hun i privatresidensen Balmoral Castle. Etter at Det skotske parlamentet ble opprettet i 1999 har palasset blitt brukt oftere, spesielt av prins Charles og prinsesse Anne. Det ble en periode antatt at et medlem av kongefamilien, sannsynligvis prinsesse Anne som har sterke bånd til Skottland, ville bosette seg der permanent som dronningens representant, men det ser ut til at dette kun var et rykte. Skottlands førsteminister ble formelt utnevnt av monarken på Holyrood Palace. Når ingen fra kongefamilien er tilstede er palasset åpent for publikum. Queen's Gallery ligger i palasskomplekset, og parlamentsbygningen ligger rett over veien. Svein Lilleberg. Svein Lilleberg (født 12. november 1958 på Hølonda i Sør-Trøndelag) er en norsk funksjonshemmet langrennsløper. Han konkurrerer for Leik IL. Han fikk poliomyelitt tidlig, da var han bare et halvt år gammel. I starten var lammelsen ganske total, senere gikk den noe tilbake, men den ene foten ble aldri bra. Han konkurrerer i klassen LW2. Svein har 3 søsken, og er i dag gift og har 4 barn. De er bosatt på Heimdal ved Trondheim. Herfra har han kort vei til trening i Granåsen. Maltjern. Maltjern (eller Maltjenn) er et vann i skogområdet sørvest for tettstedet Bjørkelangen i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Maltjern var tidligere drikkevannskilde for deler av Bjørkelangen, og bebyggelse rundt vannet er derfor begrenset til noen få hytter. Det lå tidligere noen husmannsplasser her. Vannet er oligotroft (næringsfattig), og maksimal dybde er ca. 32 meter. Øyvin Thon. Øyvin Thon (født 25. mars 1958 i Drammen) er en tidligere norsk orienteringsløper og verdensmester. Han var medlem av idrettslaget IF Sturla i Drammen og senere Bækkelagets Sportsklub i Oslo. Øyvin Thon er verdensmester i orientering 7 ganger, det vil si 2 ganger individuelt og 5 ganger var han med på Norges seirende stafettlag. Han vant sitt første individuelle VM-gull i Tammerfors, Finland 1979, og sitt andre i Thun, Sveits 1981. Begge gangene tok Norge de tre første plassene! I 1979 vant nemlig Thon foran Egil Johansen (sølv) og Tore Sagvolden (bronse). I 1981 vant Thon foran Tore Sagvolden (sølv) og Morten Berglia (bronse) Stafettgullene i VM vant han i 1981 (Sveits), 1983 (Ungarn), 1985 (Australia), 1987 (Frankrike) og 1989 (Sverige). Øyvin Thon vant NM 15 ganger i perioden 1979 til 1987, hvorav én seier på den klassiske distansen, 3 i lang løype (det som nå blir kalt ultralangdistanse), 3 i nattorientering og 8 i stafett med Sturla. Han fikk kongepokalen i 1980. Thon er nå bosatt i Kongsberg med kone og 3 barn. Langsjøen (Engerdal og Tolga). Langsjøen er en innsjø som ligger i kommunene Tolga og Engerdal i Hedmark, Norge. Innsjøen strekker seg like sør for fylkesvei 26 mellom Tolga og Sømådalen kirke i området mellom Sømådalen og Holøydalen. I partiet mellom utoset og Johnsgård turistsenter er innsjøen ikke dypere enn 15 m, men nordvest for Johnsgård er innsjøen 42 m på det dypeste. Den nordvestre enden der elva Hola munner ut, er et velutviklet elvedelta. Langsjøen ligger i et område der fjellgrunnen består av sparagmitt som forvitrer lite. Lenger opp i nedbørsfeltet finnes kalkspat som gir mer kalkholdig forvitringsgrus. Næringsforholdene i sjøen er derfor gode, og vegetasjonen i elvedeltaet inneholder både kravstore og meget kravstore arter. Vannkvaliteten og sjøens næringsproduksjon er også god. Fiskens lengdevekst, kvalitet, kjønnsmodningsalder og alderssammensetning er god, til dels meget god. De viktigste fiskeartene er harr, sik og ørret, men det finnes også abbor og gjedde. I sørøst renner elva Sømåa ned til Isteren. Langsjøen (Aurskog-Høland). Langsjøen (eller Store og Lille Langsjøen) er et vann øst for tettstedet Bjørkelangen i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Langsjøen er drikkevannkilde for Aurskog-Høland kommune. Slaget om Tarawa. Slaget om Tarawa var et slag i Stillehavskrigen under andre verdenskrig, utkjempet fra den 20. til den 23. november 1943. Det var den andre gangen det amerikanske forsvaret var på offensiven (den første gangen var Slaget om Guadalcanal), og den første offensiven i det sentrale Stillehavet. Det var også første gang amerikanerne opplevde seriøs japansk motstand under en landingsoperasjon. De 4500 japanske forsvarene var godt forberedt og forsynt og klar til å kjempe til siste mann. Tarawa Langvann. Langvann er et vann ved Hedum nordøst for tettstedet Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Det må ikke forveksles med Langvannet, som også ligger i Aurskog-Høland, sør for Lierfoss. Tarawa. Tarawa er et atoll i det sentrale Stillehavet. Tarawa var tidligere hovedstad i det britiske protektoratet Gilbert- og Elliceøyene, og Sør-Tarawa er den nåværende hovedstaden i Kiribati. Øya er kjent som åsted for Slaget om Tarawa under andre verdenskrig. Geografi. Tarawa består av 24 større øyer, hvorav 8 er bebodd. Tarawa er delt i tre distrikter, North Tawara, Teinainano (Sør-Tarawa) og Beito. Beito består av bare én øy, Beito, som ligger lengst sørvest på Tarawa. Det var her slaget om Tarawa sto. Sør-Tarawa/Teinaninano er hovedstaden i Kiribati. Tidligere var bare byen Bairiki på Sør-Tarawa hovedstad, men etter hvert ble Parlamentet flyttet til byen Ambo, og flere departementer er spredt utover Sør-Tarawa. Høyesterett er på Beito, Tarawas største by. Flyplassen ligger på Bonriki, helt sørøst i Sør-Tarawa. Himantopteridae. Himantopteridae er en artsfattig familie av sommerfugler som finnes i Afrika og Sørøst-Asia. De er lette å kjenne på av bakvingene er ekstremt lange og smale, litt utvidet ytterst som en spydspiss eller et flagg. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn gjerne rundt 30 mm) sommerfugler med svært lange og smale bakvinger. Kroppen er sylindrisk, middels kraftig og ganske kort. Antennene er nokså korte (rundt 1/3 av forvingelengden) og trådformede. Forvingene er avlange, avrundede, delvis gjennomsiktige med påfallende, grove årer. De er gjerne farget i rødlig eller gulaktig og svart. Bakvingene er opptil dobbelt så lange som forvingene, svært smale men litt utvidet ytterst. Beina er korte. Levevis. En sørøstasiatisk art har larver som lever på planteslekten "Shorea". Kjønnene finner hverandre ved hjelp av feromoner, disse har blitt kartlagt for noen få arter. Redstone (rakett). Redstone skyter opp "Freedom 7"Den amerikanske raketten Redstone ble først skutt opp i 1953. Den var en direkte etterkommer av den tyske V-2 raketten. "Redstone" ble brukt i de første testene med atomvåpen på raketter av USA. Den var også kjent som «Redstone MRBM» (medium range ballistic missile). Den var sist i bruk på 1960-tallet. Modifiserte Redstone-raketter ble kalt Sparta-raketter. Jupiter-rakettene ble utviklet med basis i "Redstone". Atomrakett. "Redstone" ble produsert og designet av «Army Ballistic Missile Agency» (ABMA) under ledelse av Wernher von Braun. Den var opprinnelig tenkt som en bakke-til-bakke-rakett for den amerikanske hæren og ble først utplassert i 1958. Redstone-raketter var stasjonert i Vest-Tyskland frem til 1963. De hadde en rekkevidde på opp til 300 km. "Redstone" kunne bære enten et 1 eller 3,75 megatonn atomstridshode. Redstone-raketter ble brukt i to atomvåpenprøver fra Johnston Island i Stillehavet i august 1958. Begge sprengningene var på 3,75 megatonn og var de første der atomstridshodet ble avfyrt av en rakett. Romfart. En Redstone-rakett ble brukt til å skyte opp den amerikanske satellitten Explorer 1 i januar 1958. Utfasing. Produksjonen av Redstone-raketter ble stoppet i 1961, og raketten ble erstattet av Pershing i arsenalet til den amerikanske hæren. Sent på 1960-tallet ble en serie av overflødige og modifiserte Redstone MRBM-raketter skutt opp i Australia som del av et militært testprogram. En av disse rakettene skjøt opp Australias første satellitt Wresat i 1967. Denne serien med australsk-modifiserte Redstone-raketter ble kalt for Sparta-raketter. Lacturidae. Lacturidae er en familie av sommerfugler som er mest artsrike i Australia og Sørøst-Asia. De er små, kraftig bygde møll som kan minne om viklere (Tortricidae) eller nattfly (Noctuidae). Utseende. Små (vingespenn gjerne rundt 20 mm) møll av ganske varierende utseende, ofte brokete farget i gult og brunlig. Mange ligner på viklere, andre kan se ut som små nattfly. Kroppen er kort og kraftig, tett hårete. Hodet er ganske stort og bredt, med lange (opptil så lange som forvingene), trådformede antenner. Forvingene er avlange og gjerne noe avrundet firkantede. Bakvingene er brede med korte hårfrynser, som oftest ensfarget brunlige. Larvene er sneglelignende uten tydelige bein. Systematisk inndeling. Slekten "Lactura" blir ofte delt opp i flere slekter, blant andre "Eustixis". Arvid Andersson. Arvid Andersson (født 19. mai 1919 i Västerrottna, Värmland, død 20. september 2011 i Kristinehamn,) er en tidligere svensk vektløfter og verdensmester. Av yrke var Andersson brannmann. Andersson, kalt «sterke-Arvid», ble verdensmester i Paris 18. oktober 1948. Han løftet i vektklassen fjærvekt (60 kg) og vant med bare 2,5 kg margin. Vinnerresultatet ble 320 kg sammenlaget etter 90 kg i press, 100 kg i rykk og 130 i støt. I Sommer-OL i London samme år ble han nummer 13. Andersson har vunnet 10 svenske mesterskap, 6 nordiske mesterskap og en VM-bronse i tillegg til VM-gullet. I 1948 ble Andersson tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for sin prestasjon under VM, og er så langt (per 2006) den eneste vektløfteren som har mottatt denne prisen. Arvid Andersson var brannmann av yrke og bodde i Kristinehamn mesteparten av sitt liv. Hotel Polonia Palast. Hotel Polonia Palast ligger ved Gabriel Narutowicz’ gate 38 i Łódź. Hotellet ble bygd i årene 1910–1912 på hjørnet av de tidligere gatene Widzewska og Dzielna, etter initiativ av Dobrzyński-familien. Hotellets fasade ble tegnet av Rudolf Koloch fra Wrocław. Elevasjonen fikk klassisistisk form med risalitter og halvsøyler. På søylene står allegoriske kvinneskikkelser i antikke klær. Bygningen har tre vinger, seks etasjer, og hjørnet dekkes av en kuppel. Hotel Polonia Palast var i sin tid det tredje hotellet i Łódź etter Hotel Grand og Hotel Savoy med den høyeste europeiske standard. Historie. Hotellet (som opprinnelig het «Palast») var i sin tid en av de mest moderne bygninger i Łódź: det hadde sentral oppvarming, elektrisk lys, en nyeste heis, kjemisk-elektrisk vaskeri, telefoner, springvann og et rikt inventar. Etter første verdenskrig var hotellets eiere brødrene Leopold og Maurycy Dobrzyński. På 1920-tallet ble hotellet totalrenovert og navnet forandret til «Polonia Palast». I 1939 ble navnet forandret igjen, denne gangen til «Polonia». Etter andre verdenskrig ble bygningen overtatt av den røde armé og omgjort til et militærsykehus. I 1946 ble den overgitt til bymyndighetene, som totalrenoverte hotellet i årene 1969–1972. Da fikk det også bueganger i elevasjonen, dessuten ble krysset mellom Jan Kilińskis gate og Gabriel Narutowicz’ gate utvidet. Den nyeste totalrenovasjonen ble ferdig i 2008. Ved siden av å gi hotellets dets opprinnelige utseende tilbake, bestemte man seg for at også navnet skulle forandres til det gamle «Polonia Palast». Polonia Aididae. Aididae er en artsfattig familie av sommerfugler som nylig ble skilt ut fra den større familien Megalopygidae. De ti kjente artene lever i Sør- og Mellom-Amerika. De sneglelignende larvene har neslehår som kan gi store plager om man kommer i kontakt med dem. Utseende. Middelsstore (vingespenn gjerne 25 – 50 mm), kraftige, spinnerlignende møll. Kroppen er kort og kraftig, tett hårete. Hodet er stort og bredt, antennene er forholdsvis korte, fjærformede hos hannene og trådformede hos hunnene. Vingene er store og brede, tynt skjellkledte og noe gjennomsiktige. Forvingene er trekantede og gråaktige, bakvingene avrundede og rødlige. Hunnene er betydelig større enn hannene. Oslo Hospital. Oslo Hospital sett fra nordøst Oslo Hospital sett fra vest med Gråsteinsbygningen til venstre og «Damehjemmet» til høyre Oslo Hospital, adresse Ekebergveien 1, ligger oppunder Ekebergskrenten i Gamlebyen i Oslo og er landets eldste psykiatriske sykehus. Oslo Hospital inkluderer et større kompleks av eldre og yngre verneverdige bygninger, blant annet Norges eldste hospitalbygg: Gråsteinsbygningen, og sognekirka for Gamlebyen og Ekebergskrenten: Gamlebyen kirke, tidligere kjent som "Oslo hospitals kirke". Eiendommen er på 10,3 dekar og grenser mot Ekebergveien i nord, Konows gate i sør, Oslo gate i vest og borettslaget Klosterhagen i øst. Historie. Dagens bygninger er delvis reist på ruinene av det gamle fransiskanske klosteret som ble etablert rundt 1290 etter invitasjon fra Hertug Håkon. Fransiskanerklosteret i Oslo representerte tidlig bybebyggelse i stein og tegl på sørøstsida av Alna og var direkte tilknytta byens navle gjennom middelalderens Geitabru, brua som ved flere anledninger er omtalt i den norrøne sagalitteraturen og som bandt sammen vestre og østre del av Oslos første bygate, Clemensalmenningen. Sykehusdriften skriver seg fra fransiskanernes virke: Gråbrødremunkene drev et målretta omsorgsarbeid for spedalske og andre av byens svakeste. Ved reformasjonen ble kloster og omsorgsarbeid lagt under danskekongen. I 1538 ble det etablert et slags alders- og sykehjem. Etter brannen i 1567 ble det oppført en ny bygning i 1581. I 1737 ble Gråsteinsbygningen reist ved hjelp av flere ulike steintyper tilgjengelig gjennom Ekebergs rikt sammensatte geologi, blant annet kalkstein, leirskifer og gneis. Fra 1736, da Birthe Jonsdatter ble benådet av kongen i København for drapet på sitt nyfødte barn, har sykehuset vært et psykiatrisk sykehus. I 1777 ble det oppført et såkalt «"Dollhus for afsindige"». Dette ble revet i 1938 og dagens bygning ble reist, tegnet av arkitekt Wilhelm K. Essendrop. Sykehusdriften ble i 1997 overtatt av "Oslo Hospital Psykiatrisk Sykehus AS", som er registrert som aksjeselskap under bransjen «institusjoner for voksenpsykiatri». Sykehuset har i dag plasser for 46 pasienter og har 90 ansatte. Kulturminne. Oslo hospital er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Atlas (rakett). Den amerikanske raketten Atlas ble først skutt opp i 17. desember 1953. Den originale Atlas-raketten ble designet sent på 1950-tallet. Den benyttet flytende drivstoff (LOX og RP-1) i tre motorer konfigurert i en uvanlig "1.5-trinn"- eller "parallell-trinn"-design. To av tre motorer ble kastet under oppstigning, mens drivstofftanker og annet strukturelt utstyr ble beholdt. Romfart. Omtrent 350 av den originale raketten ble bygd. Mange av disse ble konvertert til bruk i romfart etter å ha blitt utfaset fra militært bruk. Tidlige Atlas-raketter var også spesifikt bygd for ikke-militær bruk. 1. desember 1958 ble en Atlas brukt til å skyte opp "Signal Communication by Orbiting Relay Equipment", SCORE-satellitten, som var "den første prototypen på en kommunikasjons-satellitt og den første testen på praktisk bruk av satellitter. Agena. I 1960 ble Agena brukt ofte på Atlas-raketter. Det amerikanske luftvåpenet brukte de til å skyte opp SIGINT-satellitter. NASA benyttet dette i Ranger-programmet for å få de første nærbildene av Månen og til oppskytingen av Mariner 2, det første romfartøyet som fløy forbi en annen planet. Centaur. Fra og med 1963 brukte NASA Centaur-raketten som øverste trinn på dusinvise Atlas-oppskytinger. NASA sendte Surveryor-sonder til Månen og mesteparten av romsondene i Mariner-programmet til Mars med Atlas-Centaur-raketter. Megalopygidae. Megalopygidae er en familie av sommerfugler der de aller fleste artene lever i Mellom- og Sør-Amerika, men det finnes også noen få i Nord-Amerika og Afrika. De er svært kraftig bygde møll, tett kledt med lange hår som gir dem et teddybjørn-aktig utseende. Man skal imidlertid være forsiktig med å røre dem da de har neslehår som kan forårsake kraftig irritasjon. Utseende. Middelsstore (forvingelengde 11 – 28 mm), svært kraftig bygde møll, hvite, brunlige, rødlige eller grå på farge. Kroppen er tett og langt, ofte ullaktig hårete, også vingene har påfallende "pels". Antennene er middels lange og fjærformede. Vingene er avrundede. Bakkroppen er kort, tykk og hårete. Beina er ofte forholdsvis lange og kraftige, med pompong-aktige hårtufser. Larvene er kortbeinte, sneglelignende, mer eller mindre tett kledt med lange neslehår (i ekstreme tilfeller ligner de bomullsdotter) som kan gi kraftig irritasjon. Levevis. Larvene kan leve på mange forskjellige planter. De voksne møllene sitter med vingene litt flatt taklagt over bakkroppen, og har et trekantet omriss sett ovenfra. Systematisk inndeling. Familiene Aididae og Somabrachyidae ble før regnet som underfamilier av Megalopygidae, men det er i dag vanlig å regne dem som separate familier. Lars Forssell. Lars Hans Carl Abraham Forssell (født 14. januar 1928 i Stockholm, død 26. juli 2007) var en svensk forfatter og kulturpersonlighet. Forssell hadde en allsidig produksjon innen mange sjangre, men ble særlig kjent for sin lyrikk og sine radikale kabaretviser på 1960-tallet. Liv og virke. Etter skolegang i Stockholms bydel Kungsholmen, studerte Lars Forssell på 1940-tallet i USA. I 1952 avsluttet han studiene sine i Uppsala som "Filosofie kandidat". Forssell arbeidet på 1950-tallet som kulturjournalist for forskjellige svenske aviser og litterære tidsskrifter, deriblant "Utsikt", "BLM", "Poesi", "Dagens Nyheter" og "Expressen". Siden bokdebuten "Ryttaren og andra dikter" i 1949 ga Lars Forssell ut et femtitalls verker. De spenner fra poesi, via dramatikk, operalibrettoer og viser, til barnebøker. Han var også en anerkjent oversetter. Forssell skrev sanger til kabareter og egne revyer og i 1973 dessuten en tekst til melodifestivalen for den folkekjære artisten Lill-Babs. På grunnlag av sine diktsamlinger ble han i mars 1971 valgt som Sigfrid Siwertz' etterfølger til stol nr. 4 i Svenska Akademien, en institusjon som hvert år deler ut Nobels litteraturpris. Det tidligere kontorhuset til Siemens i Łódź. Det tidligere kontorhuset til Siemens i Łódź (polsk "Dawny biurowiec Siemensa") ligger ved Piotrkowska-gaten 96. Den monumentale bygningen har neobarokk form med klassisistiske elementer. Kontorhuset ble sannsynligvis tegnet i Tyskland, noe som gjenspeiles av byggematerialet og det faktum at den ble reist under første verdenskrig, da Łódź ble okkupert av Preussen. Bygningen huset Siemenskonsernets hovedfilial i byen. Etter andre verdenskrig ble bygningen brukt av redaksjonene til avisene Karuzela, Dziennik Łódzki og Express Ilustrowany. I første etasje holdt Klub Dziennikarza til (Journalistklubben). Siemens Alma Lund. Alma Lund (født Wikstrøm 1854, død 1932), var en norsk operasanger (sopran) og skuespiller. Lund var tilsatt ved operaen i Helsingfors, senere ved Den Nationale Scene, og var en av flere bergenske skuespillere som dro til det nye Nationaltheatret, da dette åpnet i 1899. Her sang hun i teatrets kor (som også var faste statister), foruten å ha en del småroller og sangroller. Marta i "Faust" var hennes største oppgave. Hun trakk seg tilbake fra teatret i 1920. Alma Lund hadde den kvinnelige hovedrollen i den første norske spillefilmen, "Fiskerlivets farer" fra 1907. Hun var gift med operasanger Bjarne Lund (1858–1894). Sojuz-programmet. Sojuz-programmet er et bemannet romprogram med mål å plassere en sovjetisk (nå russisk) kosmonaut på Månen. Programmet ble startet tidlig på 1960-tallet. Sojuz-romskipet og Soyuz-raketten var del av dette programmet. Sojuz-programmet er det lengstvarende bemannede romprogrammet. Navnet Sojuz betyr «union» på russisk. Sojuz var sentralt i romprogrammet Interkosmos. Bemannede romferder. Sojuz-romskipene har blitt brukt i ferder til de ulike russiske romstasjonene, i et møte med et Apollo-fartøy i Apollo-Soyuz Test Project, samt ferder til Den internasjonale romstasjonen (ISS) Ubemannede romferder. I de ubemmanede ferdene finnes bl.a uttestingen av den russiske månelanderen. Rasengan. Rasengan er en Ninjutsu teknikk i Naruto som behøver Chakrakontroll fra både treklatring, trening og vann-vandrings trening. Med Chakra typen fra treklatrings trening fokuserer Ninjaen Chakra i hånden. Med Chakratypen fra vann-vandrings treningen frigir ninjaen en del Chakra fra hånden i form an en spinnende kule. Levlene. Denne tekinken ble skapt av Yondaime. Naruto. Naruto lærer denne tekniken av Jiraya i kapitell 158. Naruto oppgraderer Rasengan i til Oodama Rasengan og viser denne tekniken i kampen mot Itachi. I mangaen prøver også Naruto å oppgradere Rasengan som han til slutt klarer, men han blir forbudt å bruke den av Tsunade fordi teknikken inneholder Wind Chakra som ødelegger hver eneste celle kanal i hver eneste celle i offerets kropp, dette vil også ha en effekt på Naruto, Naruto ble skadet i armen den ene gangen han brukte teknikken for fult. Etter at Naruto blir en Sennin klarer han å bruke Rasen Shiruken uten å skade seg. Og etter at han får kontroll over Kyuubi klarer han å lage så mange Rasen Shiruken som han vil uten konsekvenser. Somabrachyidae. Somabrachyidae er en liten familie av sommerfugler som nylig ble skilt ut fra familien Megalopygidae. En art, "Somabrachys aegrotus", finnes i Spania, bortsett fra dette forekommer familien bare i Afrika. Utseende. Kraftige, hårete, middelsstore møll som ligner Megalopygidae. Larvene er kortbeinte og sneglelignende. Utbredelse. Arten "Somabrachys aegrotus" er den eneste som finnes utenfor Afrika, i Spania. Ellers finnes det rundt 30 arter i slekten "Somabrachys" i Nord-Afrika. Slektene "Parapsycharium" og "Psycharium" lever i det sørlige Afrika. Videre er det mulig at slekten "Boisduvalodes" fra Madagaskar bør regnes til Somabrachyidae. Thatched House Lodge. Thatched House Lodge er en kongelige residens i Richmond upon Thames i London. Hovedhuset har seks mottagelsesrom og seks soverom, og står på en tomt på 16 dekar. Det står også et sommerhus i to etasjer fra det 18. århundre på eiendommen; det er dette huset med stråtak ("thatch") som har gitt navn til hovedbygningen. Siden 1963 har huset vært hjemmet til Alexandra, Lady Ogilvy. Det ble leaset fra Crown Estate av hennes mann, Angus Ogilvy, etter at paret giftet seg. Historie. Den nåværende bygningen var opprinnelig to hus, begge kalt Aldridge Lodge, som ble reist for parkvokterne i Richmond. I 1727 utvidet Hugh Walpole den, og i 1771 ble de satt sammen og fikk sitt nåværende navn av sir John Sloane. Det har tidligere også vært kjent som Burkitt's Lodge. Huset har blitt brukt av forskjellige medlemmer av det kongelige hushold, blant annet general Edward Bowater og general Lynedoch Gardiner som jobbet for henholdsvis prins Albert og dronning Victoria, og av Louis Greig som jobbet for Georg VI før han ble konge.. Under andre verdenskrig bodde Dwight D. Eisenhower i huset mens han besøkte Storbritannia. Esplanada i Łódź. Esplanada i Łódź ligger ved Piotrkowska-gaten 100 og er en av byens fineste restauranter. Restaurantlokalet regnes for å være en av Europas vakreste art nouveau-bygninger. Historie. Bygningen huset opprinnelig et kleshus. I 1909 forpaktet firmaet til Hugo Smechel og Julian Rosner delen av en tomt ved Piotrkowska-gaten fra Vevshåndverkernes forsamling i Łódź. Samme år bygde de en klesforretning i art nouveau, med et stort utstillingsvindu som kledde hele første etasje. Overstykket ble utformet i en flattrykt bueform. I 1926 bestemte den nye forpakteren Wawrzyniec Gerbich seg for å åpne et konditori og en restaurant i bygningen. Adapteringen varte i to år (blant annet fikk elevasjonen vakre stukkaturdekorasjoner med plantemotiver), og i 1928 ble restauranten og konditoriet «Esplanada» åpnet. Under andre verdenskrig ble lokalet overtatt av tyskerne, og i 1947 ble det overgitt til det polske Konsumentkooperativet. Bygningen ble restaurert mot slutten av 1990-tallet, og fra den tid er lokalets gastronomiske tradisjoner blitt videreført. Royal Pavilion. Den kongelige paviljongen i Brighton Royal Pavilion i Brighton, Storbritannia, er en bygning som tidligere har tilhørt det britiske kongehuset. Den ble bygget tidlig på 1800-tallet som et feriested ved havet for kronprinsen. Bygningen benevnes ofte som «Brighton Pavilion», og byggestilen er indisk-gotisk, som var vanlig i India på 1800-tallet. I 1849 ble bygningen solgt av staten til byen Brighton og brukes idag til banketter, kurs og bryllup. Paviljongens tilblivelse. Bankettsalen, gjengitt fra John Nashs "Views of the Royal Pavilion", 1826 Prinsregenten, som senere ble Georg IV, besøkte Brighton første gang i 1783 etter råd fra sin lege som mente sjøvann ville være bra for prinsens podagra. I 1786 leide han et hus i området Old Steine i Brighton, i god avstand fra hoffet kunne han også ha kontakt med sin elskerinne Maria Anne Fitzherbert. Arkitekten Henry Holland ble snart engasjert i å utvide bygningen. Prinsen kjøpte også mer land rundt eiendommen, og i 1803 ble det bygget en rideskole og staller i indisk stil, tegnet av William Porden. Mellom 1815 og 1822 ble eiendommen ombygget under ledelse av John Nash og det er hans arbeid som kan sees idag. Palasset gir et slående inntrykk i sentrum av Brighton, med et typisk indisk eksteriør. Bygningens fantasifulle innredning er både indisk og kinesisk-inspirert. Kjøpt av byen Brighton. Etter Georg IVs død i 1830 ble palasset også brukt av hans etterfølger, Vilhelm IV, men etter dronning Victorias siste besøk i Brighton i 1845 ønsket staten å selge stedet. I 1849 ble så palasset solgt til byen for 53 000 pund. Dagens paviljong. Under første verdenskrig ble palasset brukt som sykehus for sårede indiske og karibiske soldater. Idag er paviljongen åpen for besøkende og benyttes for kurs, banketter og bryllup. Natalie Holland. Natalie Holland (egentlig Natalie Haaland,)er en norsk-russisk figurativ billedkunstner. Hun er født i St. Petersburg, Russland, vokst opp i Novorossijsk, og flyttet til Norge i 1982. Hun har fått sin kunst-utdannelse i Russland; i Norge har hun studert hos Odd Nerdrum fra 1990 til 1992. Natalie Holland har bodd og arbeidet i Oslo frem til 2006, da hun flyttet sitt atelier til London, England. Bloddråpesvermere. Bloddråpesvermere (Zygaenidae) er en familie av dagflygende, svært fargerike sommerfugler. De sterke fargene signaliserer at disse insektene er giftige, de inneholder blant annet cyanider. Seks arter finnes i Norge, den vanligste er fjellbloddråpesvermeren ("Zygaena exulans") som er meget vanlig i høyfjellet. Utseende. Små til ganske store (vingespenn 10 – over 100 mm), de fleste med et vingespenn på 20 – 40 mm. Kroppen er sylindrisk, tett og kort hårete, som oftest mer eller mindre metallisk på farge. Hodet er forholdsvis lite med store fasettøyne og velutviklet sugesnabel. Antennene er middels lange til lange, tett kamtakkede, ytterst ender de i en liten krok. Forvingene er store og avlange, vanligvis med mørk, mer eller mindre metallisk grunnfarge, ofte med skarpt røde flekker eller bånd. Bakvingene er temmelig små og runde, ofte skarpt røde med mørk ytterkant. Bakkroppen er ganske lang og sylindrisk. Beina er middels lange, tett og kort, nedliggende behåret. Larvene er korte og trinne, med korte brystføtter, oversiden med mange vorter som bærer korte børster. De er ofte lengdestripete i gult og svart. Levevis. De voksne sommerfuglene flyr om dagen i solskinn, men holder seg i ro om været er mindre bra. De besøker mange slags blomster, og kan ofte finnes i parring. De sterke fargene signaliserer at de er giftige, og de får stort sett være i fred for fugler, men dersom en fugl skulle prøve seg, er de temmelig robuste og kan klare seg etter hardhendt (nebbet?) behandling. Siden er godt vernet av sin giftighet, trenger de ikke være raske til å komme seg unna, og bloddråpesvermerne er såpass trege at man gjerne lett kan fange dem med bare hendene. Larvene lever på forskjellige lave planter, mest på planter i erteblomstfamilien (Fabaceae). Ved slutten av utviklingen spinner de seg inn i en karakteristisk, papiraktig kokong. Når puppen er klar til å klekkes, borer den seg halvveis ut av kokongen, og når den voksne sommerfuglen har klekket, henger det tomme puppeskinnet igjen stikkende ut av den tomme kokongen. Eggene som blir lagt, klekkes om høsten og de overvintrer som små larver. Inneholder cyanid. Bloddråpesvermerne er sterkt giftige på alle stadier. De forsvarer seg med ulike giftstoffer, særlig hydrogencyanid (blåsyre, HCN), som de frigjør ved å bryte ned cyanoglucider ved hjelp av enzymer. Noen av plantene larvene spiser på kan inneholde cyanider, men bloddråpesvermerne kan også produsere disse selv. Bloddråpesvermne er selv immune mot cyanider. Tidligere var det vanlig å bruke blåsyre til å avlive innsamlede insekter (noe man har gått bort fra fordi det er altfor risikabelt), men dette virket ikke på bloddråpesvermerne. De danner såkalte mimikrykomplekser, der arter som er giftige ligner hverandre sterkt, og sender et generelt signal om giftighet. Enkelte insekter av andre grupper (biller og bjørnespinnere) inngår i disse kompleksene og etterligner bloddråpesvermerne. Norske arter. Bloddråpesvermer på molteblomst - Ballstadheia i LofotenDet er registrert seks arter av bloddråpesvermere i Norge, men flere av dem er meget sjeldne. Bare fjellbloddråpesvermer og seksflekket bloddråpesvermer er noenlunde vanlige. Grønn metallsvermer ("Adscita statices") er den eneste norske representanten for den artsrike underfamilien Procridinae. Den er liten (ca. 20 mm i vingespenn), og kroppen og forvingene er ensfarget metallgrønne. Den kan ikke forveksles med noen annen norsk sommerfugl, men det finnes flere svært like arter lenger sør i Europa. Den finnes lokalt på Sør- og Østlandet, det er også enkelte funn fra Vestlandet men de fleste er gamle. Larvene lever på syre ("Rumex" spp.). Fjellbloddråpesvermer ("Zygaena exulans") finnes i fjellet over hele Norge, i Nord-Norge kan den finnes helt ned til havnivå. Den er temmelig liten og blekere enn de andre "Zygaena"-artene. Vingene er tynt skjellkledte og delvis gjennomsiktige. Den kan være svært tallrik på solskinnsdager i juli enkelte år, men bestandene svinger mye fra år til år og enkelte år kan den være nesten helt borte. Bestandssvingingene synes å ha sammenheng med smågnagernes sykluser (lemenår), trolig fordi store smågnagerbestander ødelegger larvene. Flygetiden er temmelig kort. Larven kan leve på mange ulike planter, i Sør-Norge helst på musøre ("Salix herbacea"). Den bruker 2-3 år på utviklingen. Seksflekket bloddråpesvermer ("Zygaena filipendulae") kan kjennes på at forvingene har seks røde flekker, mens de har fem eller færre hos de andre artene. Den er ganske vanlig på Østlandet, Sørlandet og langs kysten til Rogaland, mens forekomsten lenger nord på Vestlandet er mer spredt. Nordligst er den funnet i Nordland. Larven lever på tiriltunge ("Lotus corniuculatus"). Liten bloddråpesvermer ("Zygaena viciae") finnes på Østlandet, men er stort sett sjelden. Larven lever på ulike planter i erteblomstfamilien. Østlig bloddråpesvermer ("Zygaena osterodensis") er bare funnet to ganger i Norge, i Oppland og Telemark. Den er oppført som direkte truet (E) på den norske rødlisten. Larven lever på ulike planter i erteblomstfamilien. Stor bloddråpesvermer ("Zygaena lonicerae") fantes tidligere på Østlandet og Sørlandet, men er nå trolig utdødd der. Den finnes fortsatt på noen rasmarker i indre fjordstrøk i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Larven lever på ulike planter i erteblomstfamilien. Den er oppført som hensynskrevende (DC) på den norske rødlisten. Alle de norske artene bortsett fra fjellbloddråpesvermeren ser ut til å ha gått tilbake på grunn av tilgroing av landskapet og gjødsling, som gjør at næringsplantene deres forsvinner. Kilder. Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe, Zoologisk Museum, Universitetet i Oslo, og Norsk institutt for skogforskning, Ås. Palace of Beaulieu. Palace of Beaulieu, også kjent som New Hall, var en kongelig residens nord for Chelmsford i Essex i England. Eiendommen tilhørte herregården i Boreham, og ble gitt til kannikene ved Waltham Abbey i 1062. Etter en del eierskifter ble det gitt av kronen til Thomas Butler, 7. jarl av Ormonde i 1491. På dette tidspunktet hadde huset fått navnet new Hall. I 1517 solgte en ny eier, Thomas Boleyn, det til Henrik VIII. Kongen fikk reist et nytt hus i murstein, til en kostnad av 17 000 pund. Han gav palasset navnet Beauliue, men det skulle snart bli kjent som New Hall igjen. 23. juli 1527 kom Henrik VIII dit under sin sommerreise, og ble uvanlig nok en hel måned. Han hadde med seg et stort antall aristokrater, og det var under dette oppholdet han la en plan om å få en pavelig tillatelse til bigami slik at han kunne leve sammen med Anne Boleyn uten å først måtte kvitte seg med sin første hustru, Katarina av Aragon. En av de tilstedeværende var Thomas Boleyn, som var Annes far. Planen måtte droppes da kardinal Wolsey fikk vite om dem, men paven utstedte faktisk en bulle som kunne ha tillatt en slik ordning i desember samme år. I oktober 1553 ble Katarina av Aragons datter prinsesse Mary kastet ut, da kongen gav huset til George Boleyn, vicomte Rochford, som var Anne Boleyns bror. Elizabeth I gav i 1573 eiendommen til Thomas Radcliffe, 3. jarl av Sussex. Det ser ut til at han bygde om nordfløyen mer eller mindre fullstendig. I 1622 ble huset solgt til George Villiers, 1. hertug av Buckingham for 30 000 pund. Under den engelske borgerkrig, i 1640, tok Oliver Cromwell over eiendommen for fem skilling. Etter restaurasjonen ble huset gitt tilbake til George Villiers, 2. hertug av Buckingham. Det ble så solgt til George Monk, 1. hertug av Albemarle, som ofte hadde besøk at Karl IIs hoff. I 1669 besøkte Cosimo III av Toscana palasset. Benjamin Hoare kjøpte eiendommen i 1713, og i 1737 ble den kjøpt av John Olmius. Huset var da i dårlig forfatning og ble revet. Bare nordfløyen forble nokså intakt, og utgjør det nåværende huset. I 1798 kjøpte den søstrene i Den helllige gravs orden eiendommen, og året etter åpnet de en katolsk skole der. New Hall School drives fortsatt i bygningen. Henrik VIIIs kongelige våpen er bevart i skolekapellet. Walter Wadsworth. Walter Wadsworth (født 7. oktober 1890 i Bootle i Liverpool, død 12. oktober 1951) var en engelsk fotballspiller, mest kjent fra sin tid i Liverpool FC. Wadsworth startet sin karriere i amatørklubbene "Lingdale" og "Ormskirk" før han ble hentet til Liverpool av manager Tom Watson 23. april 1912. De første tre årene tilbragte han som amatørspiller i klubben. Debuten hans kom 20. mars 1915 i bortekampen mot Middlesbrough, i en kamp Liverpool tapte 3-0. På grunn av 1. verdenskrig scorte han ikke sitt første ligamål før 28. august 1920 i hjemmekampen på Anfield mot Manchester City, i en kamp Liverpool vant 4-2. I denne sesongen var Wadsworth den eneste Liverpool-spilleren som var involvert i samtlige kamper de røde spilte i. Han var med på seirene i ligaen i sesongene 1921/1922 og 1922/1923. Han spilte fast for de røde helt til sesongen 1924/1925, da han mistet plassen sin på laget til David Pratt. 14. mai 1926 skiftet han klubb til Bristol City. Han spilte også for "Flint Town" (amatørklubb), "New Brighton" og "Oswestry Town" (amatørklubb), før han la støvlene på hylla. Han døde i 1951, 61 år gammel. Wilhelm Landaus bankhus. Wilhelm Landaus bankhus (polsk "Dom bankowy Wilhelma Landaua") ligger ved Piotrkowska-gaten 29 i Łódź. Bygningen forener sin neobarokkform (inspirert av datidens parisiske arkitektur) med art nouveau-motiver (geometriske planteornamenter, karakteristiske masker, maskaroner og vinduenes myke innramming). Også bygningens indre bærer preg av art nouveau-stilen. Bankhusets to vinger forenes av et rundt hjørne som har tre vinduer og kranses av en effektfull kuppel. Elevasjonen fra Piotrkowska-gaten har seks vinduer, mens den noe lengre fra Stanisław Więckowskis gate har åtte. Over hovedportalen kan man fra Piotrkowska-gaten se Merkurs hode omkranset av planter og blander, mens portalens bue viser frem eierens initialer «WL» innflettet i plantedekorasjoner. Historie. Wilhelm Landaus bankforretning ble grunnlagt i 1858 og hørte til de betydeligste private bankene i Warszawa mot slutten av det 19. århundre. I Łódź åpnet banken sin filial i 1870, til å begynne med ved Piotrkowska-gaten 39. Etter at Landau kjøpte tomten ved Piotrkowska-gaten 29, bestemte han seg for å bygge et nytt sete. Den nye bygningen ble tegnet i 1902 av arkitekten Gustaw Landau-Gutenteger og ble ferdigbygd i 1903. Selve banken hadde sine lokaler kun i andre etasje. Første etasje ble leid ut til butikker, mens tredje og fjerde rommet fire luksuriøse leiligheter. I mellomkrigstiden ble bygningen solgt til Den polske forretningsbank i Lviv, og ble senere kjøpt av en privateier. Landau Beaumont Palace. Beaumont Palace var et kongelig palass i Oxford i England, som ble reist av Henrik I omkring 1130. Han bygde det for å ha et palass i nærheten av sin jakthytte i Woodstock; denne ble senere erstattet av Woodstock Palace. Etter at Edvard II måtte flykte fra slagmarken ved Bannockburn i 1314 skal han ha påkalt jomfru Maria og lovet å bygge et karmelittkloster dersom han unnslapp. For å oppfylle dette løftet gav han Beaumont Palace til ordenen i 1318. Ved oppløsningen av klostrene under reformasjonen ble det meste av bygningen fjernet, og stein derfra ble brukt til Christ Church College og St John's College. Bygningen ble fullstendig fjernet da Beaumont Street, som har navn etter palasset, ble anlagt i 1820-årene. På nordsiden av gaten nær krysset med Walton Street står det en stein med en innskrift som forteller at King's House lå der, og at Rikard I ble født i den bygningen den 8. september 1157. King's House var en del av palasskomplekset. Liste over Pokémon (381-400). Denne lista inneholder alle Pokémon (381-400) Turtwig. Turtwig (ナエトル, Naetoru?, Naetle i original Japansk språk version) er en starter-Pokémon i fjerde generasjon, Pokémon Diamond og Pearl. Turtwig, som er av typen Grass, er Pokémon nummer 387 i National ex, er en liten skillpaddelignende Pokémon som for det meste er grønn og gul, med brunt, svart skjell og har et lite plantelignende tre på hodet, ikke ulikt Bulbasaur sin ryggplante og Chikorita sin plante på hodet. utvikling. stage 1 Grotle (Pokémon) i lv. 18 stage 2 Torterra i lv. 32 Brantridge Park. Brantridge Park er en herregård i Balcombe i West Sussex i England. Den var tidligere en kongelig residens. Huset, som står i Brantridgeskogen, var hjemmet til Alexander Cambridge, 1. jarl av Athlone og hans hustru prinsesse Alice. Hun var det siste gjenlevende kvinnelige barnebarn av dronning Victoria. Fra 1919 til 1941 bodde prinsesse Beatrice, dronning Victorias yngste datter, i huset. Det tidligere setet til Ludwik Geyers aksjeselskap. Det tidligere setet til Ludwik Geyers aksjeselskap (polsk "Dom Towarzystwa Akcyjnego Ludwika Geyera") ligger ved Piotrkowska-gaten 74 i Łódź. Bygningen har form som bokstaven «L». Elevasjonens elegante og rike utsmykning er utformet i moden italiensk renessanse. Hjørnetårnet har kariatidmotiver og dekkes av en kuppel. Taket har en balustrade, og under gesimsen finnes en girlandefrise. Bygningens andre etasje har to balkonger. Historie. Ludwik Geyer kjøpte tomten på hjørnet av Piotrkowska-gaten og Meyers passasje (i dag Stanisław Moniuszkos gate) fra Ludwik Meyer, og bygde i årene 1882–1886 et neobarokt palass etter tegninger av Hilary Majewski. Bygningen huset setet til Ludwik Geyers aksjeselskap. I første etasje lå dessuten den berømte restauranten til Andrzej Stępkowski. Mot slutten av 1800-tallet åpnet Bank Handlowy («Handelsbanken», i dag Citibank Handlowy) fra Warszawa sin filial her. Geyer Espedal. Espedal er en dal og en bosetting i Fjaler i Sogn og Fjordane. Det ligger rundt 12 km sørvest for Dale og rundt 8 km sørvest for Flekke. Området eies av og er bebodd av Espedal-familien. Espedal er hjemmet til black metal-musikeren Kristian Eivind Espedal, bedre kjent som Gaahl, medlem av bandet Gorgoroth. Espedal ble omtalt i dokumentarfilmen "True Norwegian Black Metal" fra 2007 som fokuserte på en del aspekter av livet til Kristian Espedal. Handley Page Harrow. Handley Page Harrow var et to-motors britisk bombefly. Harrow ble egentlig utviklet etter en spesifikasjon for mer moderne bombefly for det britiske flyvåpenet, men viste seg fort utdatert i forhold til samtidige bombefly og produksjonen stanset allerede etter 100 fly i 1937. Flytypen ble i stedet brukt som transportfly og ambulansefly, og forble i operativ tjeneste helt frem til slutten av den andre verdenskrig. Harrow ble produsert i to varianter. De første 39 flyene ble produsert med to Bristol Pegasus X stjernemotorer med en ytelse på 850 hk hver under betegnelsen Harrow Mk I. De siste 61 ble produsert som Harrow Mk II, utstyrt med to Bristol Pegasus XX med en ytelse på 925 hk hver. Liste over Sojuz-ferder. Liste over Sojuz-ferder er en oversikt over bemannede og ubemannede ferder i Sojuz-programmet fra 1967 og fremover til i dag. Liste over ubemannede ferder i Sojuz-programmet. "Denne oversikten tros ikke å være komplett" Mitsubishi Electric Corporation. Mitsubishi Electric Corporation er et av verdens største selskaper innen produksjon av elektrisk utstyr for industrien. Selskapets hovedkontor ligger i Tokyo. Mitsubishi Electric produserer blant annet frekvensomformere, effektbrytere, sikringsautomater, motorer mm. Som en del av dette selskapet finnes blant annet også Mitsubishi Elevators, en av verdens fem største leverandører av heiser. Botulinumtoksin. Botulinumtoksin er en nervegiftig protein som blir produsert av bakterien "Clostridium botulinum". Toksinet er et av verdens giftigste som blir produsert naturlig. Selv om det er svært giftig, blir det benyttet til å behandle muskelspasmer og i kosmetikk. Det blir solgt kommersielt under navnet Botox og Dysport. Merkene Botox og Dysport er handelsnavn og blir ikke brukt generelt til å beskrive nervegiften produsert av "Clostridium"-arter. PlanetPenguin Racer. PlanetPenguin Racer er et spill for Linux som går ut på å komme kjappest mulig ned en isbakke og i mål. Du styrer Tux. Vega Strike. a>, et spill med handling i verdensrommet. Vega Strike er et førstepersons romflysimulator for Linux. Vega Strike er programmert i C, med C++ for OpenGL 3D grafikk og interne skript i Python og XML. Det er utgitt under GNU General Public License versjon 2 eller senere. Vega Strike er fri programvare. Canada under første verdenskrig. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 ble Canada, sammen med resten av det britiske imperiet dratt med i krigen på britisk side. Canadas bidrag til krigføringen forandret landets historie og gav det større selvstendighet. Samtidig som det skapte en større kløft mellom den franskspråklig og den engelskspråklige delene av befolkningen. For første gang kjempet canadiske styrker som en egen enhet med canadiskfødt kommandør. Slag som Vimyhøyden, det andre slaget ved Passchendaele og Slaget ved Somme blir fremdeles husket av den engelskspråklige befolkningen som fødested for canadisk identitet og kultur. Canada tapte totalt 67 000 drepte og 173 000 sårede. Siden Canadas totale befolkning ved krigsutbruddet var på 11 millioner er dette tallet veldig høyt. Krigsutbruddet. Da Storbritannia erklærte Tyskland krig 4. august 1914 ble Canada, på samme måte som resten av det britiske imperiet automatisk involvert. De ble ikke konsultert på forhold. 5. august 1914 erklærte generalguvernøren krig mot Tyskland. Majoriteten av den canadiske befolkningen var av britisk avstamning og tok til ordet for at canadierne hadde en plikt å hjelpe moderlandet. Sir Wilfrid Laurier snakket på vegene av flesteparten av canadierne når han uttalte «It is our duty to let Great Britain know and to let the friends and foes of Great Britain know that there is in Canada but one mind and one heart and that all Canadians are behind the Mother Country.» («Det er vår plikt å la Storbritannia og hennes venner og fiender vite at alle canadiere står bak moderlandet»). Statsminister Robert Borden tilbød assistanse til Storbritannia som ble raskt takket ja til. Forberedelser. Før krigen hadde Canada en liten stående hær på bare 3110 mann og et betraktelig større heimevern. Sam Hughes ministeren for heimevernet, fikk i oppgave å trene og rekruttere en hær for tjeneste i Europa. Etter bare to måneder hadde Canada en hær på over 32 000 mann, siden folk flokket til vervingskontorene. Mesteparten av heimevernet trente ved CFB Valcartier rett nord for Québec by og innen to måneder var den første kontingenten av Canadian Expeditionary Force påvei til Storbritannia. Deltakelse. I tillegg til militære styrker vervet 3000 canadiske kvinner seg som sykepleiere i Canadian Army Nursing Service. Generelt var ikke fargede velkommen i militæret. Da femti fargede fra Nova Scotia vervet seg ble de fortalt «This is not for you fellows, this is a white man's war.» («denne krigen er ikke for dere karer, dette er den hvite manns krig»). På tross av dette ble noen segregerte enheter etablert. I 1915 fikk innfødte canadiere lov til å verve seg og totalt tjenestegjorde rundt 3500 innfødte canadiere. Den canadisk-japanske foreningen i Britisk Colombia samlet sammen en frivillig reservestyrke på 227 mann. Noen av disse fikk senere lov til å verve seg. 2. Construction Battalion inkluderte fargede fra både Canada og USA. De over tusen fargede canadierne som tjenestegjorde ble fortsatt segregert, både under overfarten og på leirene. Slaget ved Neuve Chapelle. Canadian Expeditionary Force ble dratt inn i sitt første slag ved den franske byen Neuve Chapelle. Etter ankomsten fra Salisbury Plain fikk de canadiske styrkene i oppgave å forsterke fronten ved Neuve Chapelle. Dette skulle gi den britiske første armé under General Douglas Haig armslag for å kunne gjennomføre en offensiv gjennom tyske linjer og etablere en ny alliert front på gjenerobret territorier. I Slaget ved Neuve Chapelle tapte de canadiske styrkene 100 mann. Britene var ikke i stand til å utnytte slaget på grunn av dårlig kommunikasjon. Slaget lærte canadierne at deres artilleribombardementet var for lett og de trengte bedre artilleri observasjonsposter og at de hadde for små reserver til å kunne rykke frem effektivt. Viktigst av alt var at de fant ut at prosedyren for å sende informasjon og ordrer til de fremste troppene var for sakte og vanskelig og at kommunikasjonssystemet var altfor sårbart. Det andre slaget ved Ypres. Under den første uken av april 1915 ble den første canadiske divisjonen flyttet for å forsterke lommen ved Ypres. 22. april søkte tyskerne å utslette denne lommen ved bruk av giftgass. Etter et intensivt artilleribombardement slapp tyskerne løs 160 tonn med klorgass. Da tykke skyer med gassen kom over de allierte linjene brøt flesteparten av soldatene opp og retretterte eller døde på stedet. Dette etterlot et ca. fem kilometer hull i de allierte linjene. En canadisk soldat oppdaget at man kunne nøytralisere klorgassen gjennom å puste gjennom sokker innsatt med urin. Canadierne var den eneste divisjonen som holdt linjen. Hele natten igjennom kjempet de canadiske styrkene for å lukke hullet i de allierte linjene. 24. april iverksatte tyskerne enda ett gassangrep, denne gangen direkte mot de canadiske linjene. iløpet av de 48 timene tapte canadierne over 6000 mann mer enn 2000 av disse døde. Men det gav canadierne rykte på seg som en formidabel kampstyrke. Slaget ved Somme. Det neste stedet canadierne kjempet var ved slaget ved Somme, fra midten av september til midten av november 1916. Dette slaget var først tenkt å fjerne presset mot de franske styrkene som var engasjert i slaget ved Verdun. De allierte tapene ved Somme kom til å overgå tapene ved Verdun. 1. juli satte britene igang et angrep som resulterte i den største massakren av britiske styrker noensinne, over 57 550 døde iløpet av en dag. Deriblant var 255 fra 1st Newfoundland Regiment (siden Newfoundland var en egen dominion deltok disse som del av den britiske hæren), av 801 mann var 255 døde, 386 såret og 91 savnet. Iløpet av slaget fikk canadierne i oppgave å sikre byen Courcelette, arbeidet med å sikre det frontavsnittet foregikk frem til 11. november da de canadiske styrkene ble flyttet til Vimyhøyden. Slaget ved Somme kostet canadierne 24 029 mann. Slaget om Vimyhøyden. Tidlig i 1917 ble et massivt angrep planlagt med fransk fremrykning i sør og en britisk avledningsmanøvere ved Arras. Her fikk de canadiske styrkene ansvaret for å ta Vimyhøyden, det eneste betydelige høydedraget i hele nordøstlige Frankrike. Siden Vimyhøyden beskyttet størstedelen av den tyske kullproduksjonen ville overtagelsen av høydedraget gi de allierte store militære og ressursmessige fordeler over tyskerne. 9. april 1917 begynte canadierne sitt angrep mot Vimyhøyden. For å redusere egene tap hadde den canadiske overkommandoen laget en plan der egne tropper skulle følge rett bak nøye synkronisert artilleribombardement. Teknikken hadde blitt prøvd ut under slaget ved Somme. Dessuten ble hele avdelingen informert om planene og man utførte flere øvelser for å sikre at hver mann viste hva de skulle gjøre. Iløpet av dagen sikret canadirene hele høydedraget. Selv om canadierne hadde store tap (3598 drepte og 10 602 sårede av en styrke på 30 000 mann) er slaget om Vimyhøyden feiret som viktig landemerke i veien mot canadisk selvstendighet. Fire Viktoriakors ble utdelt etter slaget. Slaget ved Passchendaele. Etter den canadiske suksessen ved Vimy lanserte Douglas Haig en kontroversiell offensiv i Flandern for å ødelegge det tyske jernbanenettet og ta over tyske ubåtbaser langs den belgiske kysten. 30. oktober ble canadiske styrker beordret å ta over for de desimerte ANZAC-styrkene ved Ypres. General Arthur Currie argumentere at bakken var altfor gjørmete og en slik operasjon ville være umulig uten store tap, men han ble ikke hørt på. Currie anslo at de canadiske styrkene ville tape 16 000 mann på å ta Passchendaele, et anslag som viste seg å være korrekt (de canadiske styrkene mistet 15 654 mann). Slaget startet med et artilleribombardement som advarte tyskerne at et alliert angrep var påvei. Artilleriet lagde også massive kratere på slagmarken, som kombinert med tungt regnvær forandret slagmarken til et gjørmehav som begrenset mobiliteten. Kraterne ble fylt med regnvann og kunne derfor ikke brukes som dekning, noe som gjorde slaget enda farligere. Haig besluttet å sende inn troppene uten hensyn til disse faktrene. De new zealandske, britiske og australske styrkene hadde kjempet månedsvis og tapt omtrent 100 000 mann. Canadierne ble tilkalt 26. oktober og 30. oktober begynte canadierne angrepet mot selve Passchendaele, sammen med to britiske divisjoner. Da forsterkinger kom 6. november ble Passchendaele erobret. Canadas hundre dager, 1918. Under de tre siste månedene av krigen var canadiske styrker involvert på flere frontavsnitt. Det første var i nærheten av lommen ved Amiens 8. august hvor canadiske (sammen med newzealandske, australske, franske og britiske) styrker ledet an angrepet mot de tyske styrkene i Amiens. I det etterfølgende slaget ble den tyske kampmoralen ødelagt. Ifølge Erich Ludendorff var slaget ved Amiens «en svart dag for den tyske hæren». Etter gjennombruddet ved Amiens ble canadierne sendt til Arras og gitt oppgaven å få hull på Hindenburglinjen. Mellom 26. august og 2. september gjennomførte de canadiske styrkene flere angrepet mot den tyske fronten ved Canal du Nord, 27. september 1918 brøt de canadiske styrkene gjennom Hindenburglinjen. Operasjonen endte i 11. oktober med Slaget ved Cambrai. Under denne perioden tapte canadierne 46 000 mann. Den siste canadieren som ble drept under første verdenskrig var George Lawrence Price som ble drept 2 minutter før våpenhvilen tok til 11:00 11. november 1918. Han er tradisjonelt kjent som den siste soldaten som ble drept under hele krigen. Engelskspråklige og franskspråklige canadiere. Det underliggende dårlige forholdet mellom franskspråklig og engelskspråklig Canada eksploderte under første verdenskrig. Før følte ikke fransk-canadierne seg forpliktet å støtte britiske interesser. Problemet nådde sitt høydepunkt i 1917 når statsminister Robert Borden introduserte the Canadian Military Service Act of 1917 som innførte verneplikt. Dette møtte stor motstand i Quebec. Av de 120 000 vernepliktige ble bare 47 000 sendt til Europa. På tross av dette farget denne krisen forholdet mellom franskspråklige og engelskspråklige canadiere i flere år. Telefonsentralen PASTs bygning i Łódź. Telefonsentralen PASTs bygning i Łódź (polsk "Budynek centrali telefonicznej PAST") ligger ved Tadeusz Kościuszkos allé 12. PAST ("Polska Akcyjna Spółka Telefoniczna", «Det polske telefonaskjeselskapet») ble grunnlagt i 1926 av det polske skattevesenet og det svenske firmaet Cedergren. Før 1914 bestyrte dette firmaet telefonene i Warszawa. Telefonaksjeselskapet fikk 10 års konsesjon til å utbygge og eksploatere telefonnettverket i Warszawa, Łódź og omegn. Selskapets bygning i Łódź ble tegnet av arkitekten Józef Kaban, og ble reist i årene 1927–1928. Bygningens fasade er oppdelt av buete pilastrer som ender i diamantformede kapiteler. Motivene i frontelevasjonen omfatter blant annet rombeformer (i dørene) og støpejernslanterner i art deco. I 1929 åpnet PAST Polens første automatiske telefonsentrale her, og senere også landets første prototypiske apparatur til fjernvalg av telefonnumrene til abonnenter i Warszawa. Sentralen ble stengt i 1983. Den var en de lengst uavbrutt virkende sentraler av denne typen i verden. PAST Kopischs blekeri. Kopischs blekeri på et gammelt bilde Kopischs blekeri (polsk "Bielnik Kopischa") er navnet på en bygning ved Wincenty Tymienieckis gate 5 i Łódź. Det er usikkert om bygningen huset blekeriet til Tytus Kopisch, en forretningsmann fra Schlesien. Kopisch overtok i 1828 et blekeri som ble bygd i årene 1824–1825 av Kongress-Polens regjering. Mye tyder imidlertid på at dette blekeriet egentlig befant seg noe lengre vekk ved samme gate, mens «Kopischs blekeri» i virkeligheten var forretningsmannens bolighus. Bygningen ble kjøpt av Karol Scheibler på 1870-tallet, og huser i dag sentralen til Bank Przemysłowy («Forretningsbanken»). Det egentlige blekeriet regnes for å være den eldste industribygningen i Łódź. Frets on Fire. Frets on Fire er et åpen kildekode gitarspill for Linux, Windows, og Mac OS X. Via adaptere er det mulig å benytte en Guitar Hero-kontroller, men det er laget for å spilles med et vanlig tastatur. Frets on Fire inneholder hundrevis av sanger og har støtte for å importere sanger fra Guitar Hero I og II. Spillet er gratis. Castle of Mey. Castle of Mey, tidligere Barrogil Castle, er spektakulært plassert ved Caithness, nord i Skottland og er et slott som tidligere har vært brukt av den britiske kongefamilien. I dag drives det av en stiftelse og er åpent for almenheten. I pent vær kan man se Orknøyene i nord. Castle of Mey ble bygget på 1500-tallet på stedet for en tidligere festning av George Sinclair, den 4. jarlen av Caithness. Slottet var ganske forfallent i 1952 da det og tilliggende eiendom ble kjøpt av dronningmoren (enkedronning Elizabeth). Dronningmoren restaurerte slottet og brukte det som et feriested. Hun besøkte stedet regelmessig i august og september, fra 1955 og til rett før sin bortgang, hennes siste besøk var i oktober 2001. Etter dronningmorens død har slottet blitt overtatt av "Queen Elizabeth Castle of Mey Trust" og er i begrenset grad åpent for besøkende. Philip Edmond Wodehouse. Philip Edmond Wodehouse (26. februar 1811–25. oktober 1887) var en britisk koloniadministrator. Wodehouse var det eldste barnet av Edmond Wodehouse og hans kone og søskenbarn Lucy Wodehouse. Hans farfar, Thomas Wodehouse, og morfar, pastor Philip Wodehouse var begge yngre sønner av Armine Wodehouse viss eldste sønn John Wodehouse var forfar til jarlene av Kimberley. Wodehouse gikk inn i tjenesten til Sri Lankas sosialtjeneste i tidlig alder og tjente senere som overoppsynsmann i Britisk Honduras fra 1851 til 1854 og som guvernør av Britisk Guyana fra 1854 til 1861. I 1861 ble han utnevnt til guvernør i Kappkolonien, hvor han ble værende til 1870. Wodehouse var guvernør i Bombay fra 1872 til 1877 da han pensjonerte seg fra det offentlige liv. Wodehouse giftet seg med Katherine Mary, datter av F. J. Templer, i 1833. De fikk et barn, Edmond Robert Wodehouse, som ble parlamentsmedlem for Bath. Wodehouse døde i oktober 1887, 76 år gammel. Valter Nyström. Valter Nyström (født 30. desember 1915, død 11. mars 2011) var en svensk friidrettsutøver I OL 1952 i Helsingfors ble Nyström nummer seks på 10 000 meter. Samme år satte han ny svensk rekord på 10 000 meter med 29.23,8. For denne prestasjonen ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Rekorden ble stående i 19 år, og Nyström ligger (per 2007) fortsatt topp 40 i Sverige. I 1947 hadde Nyström verdens nest beste tid på 10 000 meter. I 1949 var han nummer ni på samme liste, nummer syv i 1951 og fire i 1952. Nyström var svensk mester elleve ganger. Nyström var også en dyktig langrennsløper, og kom bl.a. på tolvteplass i Vasaloppet i 1945. Falkland Palace. Falkland Palace i Fife i Skottland er et slott som tidligere har tilhørt de skotske kongene. Idag blir det vedlikeholdt av National Trust for Scotland og er en turistattraksjon. Slottets historie. Den skotske kongen overtok Falkland Castle fra MacDuff i Fife på 1300-tallet. I 1402 fengslet Robert Stewart, 1. hertug av Albany sin nevø David Stewart, hertug av Rothesay på slottet, hvor han døde, muligens av sult. Mellom 1501 og 1541 ble slottet ombygget av kongene Jakob IV og Jakob V og ble et av de mest praktfulle renessansepalass på de britiske øyer. Jakob V døde på slottet i desember 1542. Falkland Palace ble et populært sted for Stewartmonarkene og de praktiserte jakt med falk der. Etter unionen mellom England og Skottland ble slottet besøkt av Jakob I, Karl I og Karl II. Oliver Cromwells invasjonshær satte fyr på slottet og det forfalt til en ruin. I 1887 begynte John Crichton-Stuart, 3. markgreve av Bute restaurering av slottet. Tidlig på 1950-tallet bestemte familien Crichton-Stuart seg for å overlate slottet til National Trust for Scotland og de overtok ansvaret i 1952, selv om slottet fremdeles formelt eies av familien. Avro Rota. Avro Rota var en britisk lisensprodusert variant av autogyroen Cierva C.30. Rota Mk IA tilsvarte Cierva C.30A, og fra 1943 produserte Avro også Cierva C.40 under betegnelsen Rota Mk II. Rota ble brukt til å kalibrere radarinstallasjoner, og var i bruk under hele den andre verdenskrig. John Cradock. John Cradock (1759–1839) var en britisk baron, soldat og guvernør. Han ble utnevnt til kornet i 4. kavaleriregiment. Han ble flyttet til Coldstream Guards i 1779 som fenrik og ble forfremmet til løytnant i 1781. Han kjøpte kommisjon som major i 12. dragoner i 1785 og byttet denne posten i 1786 ut med en i 13. infanteriregiment hvor han ble utnevnt til oberstløytnant i 1789. Han ledet 13. i de vestindiske øyer i 1790 og tjente på nytt i Karibia i ledelsen for en bataljon av grenaderer i 1793 hvor han ble såret i beleiringen av Martinique og utnevnt til assistent for Charles Grey. Han mottok også takk fra parlamentet for sine tjenester. Cradock ble utnevnt til å lede den andre bataljonen i 54. infanteriregiment i 1800 og ble plassert på halv lønn da bataljonen ble nedbemannet i 1802. I 1803 ble han plassert i 71. infanteriregiment og derfra flyttet til ledelsen av 23. lette infanteri i januar 1809. Han var i staben til Ralph Abercrompy i Middelhavet i 1801 og deltok flere ganger i kamphandlinger som nestkommandant av en divisjon i felten. Etter at Kairo og Alexandria over gav seg, hvor han var til stede, ble han sendt med en styrke for å okkupere Korsika og Napoli, men ble kalt tilbake etter at Amiensfreden ble signert. Cradock ble så utnevnt til øverstkommanderende for styrkene i British East India Company i Madras. Etter at lord Lake dro, ledet han hele styrkene på halvøya i nesten et år. Han ble så utnevnt til å lede styrkene i Portugal i 1808 og overgav kommandoen til Arthur Wellesley senere på året. For en kort tid tjente han også som guvernør i Gibraltar. I 1811 ble han utnevnt til guvernør i Kappkolonien og kommandant over styrkene der, hvor han sa opp i 1814 og ble etterfulgt av Charles Henry Somerset. Han ble erklært baron Howden i Irlands adel i 1819 og til Storbritannias adel med samme tittel i 1831. Astarte. Astarte, også omtalt som Asjtoret og under andre navn, er en semittisk gudinne som var kjent i forskjellige varianter over hele Midtøsten i oldtida. Astarte tilsvarer Istar i mesopotamisk mytologi og var fønikernes og kanaanittens viktigste kvinnelige guddom. Hun var blant annet himmelgudinne for kjærlighet, fruktbarhet og krig. Astarte, skrevet Αστάρτη ("Astártē") med det greske alfabetet, er den greske gjengivelsen av det hebraiske eller fønikiske gudinnenavnet עשתרת, transkribert "Asjtoret", "Astoret", "Aschtoret", "Ashtoreth", "Asjtorer" og "Aschera", og det kanaanittiske "Aschtar" og "Aschtart". Egenskaper og liknende guddommer. a> fra det 7. århundret før Kristi fødsel, kjent som "Dama de Galera", forestiller trolig gudinnen Astarte. a> (170-226) og en såkalt Astarte-vogn med palmeblader på taket. Gjennom handel, kriger og annet samkvem spredte oldtidas myter og guder seg i forskjellige varianter og under nye navn over hele Midtøsten, For-orienten, Middelhavsområdet og Nord-Afrika. Dette gjelder også frotellinger om gudinner som Astarte. Astarte var både en himmel- og kjærlighetsgudinne knyttet til den gamle himmelguden El (Eloim), en fruktbarhets- og krigsgudinne knyttet til fruktbarhetsguden Ba'al samt gudinne for underverdenen. Astarte var ellers nært beslektet med sumerernes, assyrernes og babylonernes gudinne Inanna, seinere kalt Istar, i mesopotamisk mytologi. I det gamle Egypt ble hun betraktet som dronning av den føniksiske havnebyen Byblos. Læren om Astarte ble spredt fra Sidon, Byblos og Tyr i Fønikia med handelsvarer til kolonier på Kypros, Kreta, Karthago og andre steder ved Middelhavet. Hun ble tatt opp som grekernes kjærlighetsgudinne Afrodite og romernes Venus. Planeten Venus var for øvrig symbol for Astarte. Astarte er dessuten både sammensmeltet, identisk og forvekslet med Jahves kone Asherah og den eldre, kanaaneiske gudinnen Anat, Baals søster og elskede. Liknende guddommer. Lista viser guddommer som tilsvarer Astarte-gudinnen eller som låner til eller av forestillingene om henne. Astarte i egyptisk mytologi. I egyptisk mytologi var gudinnen Astarte dronning av Byblos og datter til guden Ptah. Hun var gift med Seth. Astarte dukker først opp i Det gamle egypt i begynnelsen av det attende dynastiet. Hun ble dyrket som krigsgudinne av semittiske folk i nordvest. Gudinnen Isis virket som beskytterske av Astartes sønn mens Astarte lette etter sin make, guden Osiris. Da Isis avslørte sin virkelige identitet fikk hun den pillaren som innesluttet sin døde make som gave. Astarte i Bibelen. Astarte nevnes i tillegg til dette mange ganger i Krønikerbøkene. Tiglat-Pileser III. Tiglat-Pileser III (akkadisk: "Tukultī-apil-Ešarra", «Min tillit er i Esharras sønn», Tiglat-Pileser er den hebraiske formen av akkadisk) var en framtredende konge av Assyria som styrte i tiden 745–727 f.Kr. og oppfattes som grunnlegger av det nyassyriske rike. Tiglat-Pileser erobret den assyriske tronen under en borgerkrig og drepte den kongelige familie. Han gjorde gjennomgående endringer i den assyriske regjeringen som forbedret betraktelig dens effektivitet og sikkerhet etter flere tiår med svakt monarki. De assyriske styrkene ble en stående hær. Han underkastet Babylonia til å betale tributt, straffet Urartu hardt, og beseiret medere og de nyhettittiske rikene. Han gjenerobret Syria, ødela Damaskus, og erobret de fønikiske havnebyene ved Middelhavet. Han erobret også Filistia og Israel. Senere i sitt styre tok Tiglat-Pileser total kontroll over Babylonia. Tiglat-Pileser avskrekket opprør mot assyrisk styre ved å bruke tvangsdeportasjon av tusenvis av mennesker over hele riket. Han er betraktet som en av de mest hensynsløse og mest suksessfull militære ledere i verdenshistorien, og erobret det meste av den verden som assyrerne kjente til før han døde. Opprinnelse. Tiglat-Pileser, eller egentlig "Pulu", var en hærfører og tidligere guvernør av Kalhu som ble en usurpator og tok sitt tronenavn, Tiglat-Pileser, fra to mer legitime forgjenger. Han beskrev seg selv som en sønn av Adad-Nirari III, men det er usikkert om det var sant. Han grep tronen i midten av borgerkrig den 13 "ayary" 745 f.Kr. I det blodige statskuppet ble hele kongefamilien drept, Det ble også den historiske fornyelsen av det assyriske riket som fikk den fornyelse det trengte som sikret rikets overlevelse. I motsetningen til de siste kongene før ham var Tiglat-Pileser pågående og preget av vilje til handling. Styre. Tiglat-Pileser III (og hans hær) beleirer en by. Foran bueskytterne en rambukk, i bakgrunnen lik på påler. Tegning av et relieff fra Nineve, nå British Museum. Den assyriske makten i Midtøsten økte stort som et resultat av Tiglat-Pileser militære reformer (Se «Reformer» nedenfor) og hans erobringskriger. Da han tok tronen hevdet han i Annal 9, som er datert til 745 f.Kr., hans første år som hersker, å ha annektert Babylonia fra "«Dur-(Kuri)galzu, Sippar til Shamasj... byene [i Ba]bylonia opp til elven Uqnu [ved bredden av det ne]dre [havet]»" (sistnevnte refererte til Persiabukten) og deretter plasserte sin evnukk over dem som guvernør. Også i hans første år som hersker beseiret han det mektige kongedømmet Urartu (i dagens Armenia), viss lederstilling under Sarduri II hadde strukket seg inn i Anatolia, nordlige Mesopotamia, vestlige Iran og Syria. Her fant han uovertrufne hester for sin stridsvogner. Han beseiret også mederne før han erklært krig mot og erobret de nyhettittiske rikene, Syria og Fønikia. Han erobret også Arpad i dagens Syria i 740 f.Kr. etter tre års beleiring, annekterte den som en provins (hvor han plasserte en av sine evnukker som guvernør), og underkastet byen Hama (også i Syria) til tributt. Assyriske inskripsjoner nedtegnet i 740 f.Kr., det femte året av hans styre, feiret en seier over en mindre konge ved navn Azriyau (Ussia) av Judea, hvis gjerninger er beskrevet i "Andre Krønikebok". Tiglat-Pileser underkastet også Damaskus, araberne under dronning Zabibe, kong Menahem av Israel, og kong Azriyau i byen Sam'al (i dagens tyrkiske provins Gaziantep) som alle underkastet seg og betalte ham tributt. I 737 og 736 f.Kr. vendte han oppmerksomheten mot Iran, beseiret mederne og perserne, og okkuperte store deler Iran. I henhold til Tiglat-Pilesers kongelige inskripsjoner ble mange innbyggerne gjort til slaver og deportert til andre deler av det assyriske rike. Etter å ha erobret en beleiret by ble fangene drept og deres lik ble satt på staker og vist fram for byen (se illustrasjon til høyre). I oktober 729 f.Kr. hadde Tiglat-Pileser tatt fullstendig kontroll over byen Babylon, tatt den babylonske kongen Nabu-mukin-zeri til fange, og kronet seg selv som «Kong Pulu av Babylon». Omtale i Bibelen. Kart som viser Tiglat-Pilesers robringer (grønt) og deportasjon av israelittene. Tiglat-Pileser III avskrekket mot opprør mot assyrisk styre ved å forvise store menneskegrupper fra den ene delen av riket til den andre. Bibelske nedtegnelser, bekreftet av assyriske nedtegnelser, har beskrevet hvordan Tiglat-Pileser III utpresset 1000 talenter med sølv i tributt fra Menahem av Israel og beseiret Menahems etterfølger Pekah av Israel Pekah hadde alliert seg med Rezin, konge av Aram-Damaskus (Syria) mot Akas (som assyrerne kjente som "Yahu-khazi"), konge av Judea. Akas reagerte mot trusselen fra Israel og Aram-Damaskus ved å appellere til den assyriske monarken om hjelp og ved å love gull og sølv fra tempelet i Jerusalem. Tiglat-Pileser grep anledningen ved å erobre Damaskus, henrette Rezin, og deportere arameere til Kir i dagens Jordan. Han dro deretter sørover og erobret den nordlige halvdelen av Israel, og deporterte "«både rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme. Han førte dem til Halah, Habor, Hara og Gosan-elven, der de er den dag i dag»", i henhold til "Første Krønikebok". Bortsett fra dette var Akas' allianse med den assyriske monarken ikke fordelaktig for Judea. Reformer. Da Tiglat-Pileser III tok tronen gjennomførte han flere reformer til ulike sektorer av den assyriske staten, noe som uten tvil revitaliserte Assyrias hegemoni Levanten. Det første av disse reformene var frata makt og myndighet fra høye myndighetspersoner, som under styrene til hans forgjengere var blitt vidtgående. En slik myndighetsperson var Šamši-ilu som var "turtanu", hærfører, og var framtredende siden Adad-Nirari IIIs tid, og som ofte førte deres egne hærtokt og reiste egne steler som ofte ikke nevnte kongens navn i det hele tatt. Siden hans tidligste inskripsjoner (og således fra begynnelsen av hans styre), ga Tiglat-Pileser III jevnlig omtale av at han utnevnte evnukker som guvernører av nyerobrede provinser. Således fjernet han trussel av en provins skulle slå seg opp og erklære herskeren som dynastisk konge. Han søkte også å redusere makten til sin myndighetspersoner ved å redusere størrelsen på de provinser de styrte (skjønt i den del tilfeller ble de nordlige provinsene økt ved å inkludere nyerobrede områder), således minsket deres tilgang på ressurser om de planla opprør. Med flere provinser, økte også antallet guvernører, de fleste av dem evnukker, og mindre makt per guvernør. Den andre større reformen endret hæren. Istedenfor en hovedsakelig innfødt assyrisk hær som vanligvis drev krig kun i sommersesongene, opptok Tiglat-Pileser III store mengder av erobrede folk i sin hær, således la til et betydelig utenlandsk element. Denne styrken besto hovedsakelig av infanteriet og fotsoldatene mens innfødte assyrere fylte kavaleriet og stridsvognene. Som et resultat av de militære reformene ble det assyriske rike bevæpnet med en meget ekspandert hær som kunne drive året rundt. Tillegget med kavaleriet og stridsvognene til hæren var hovedsakelig som et svar på nomader og steppefolk som presset på fra nord og som var meget mobile med sine hester og primitive stridsvogner. Arv og ettermæle. Tiglat-Pileser IIIs erobringer og reformer førte til etableringen av det nyassyriske rike som virkelig verdensrike. Han bygget et kongelig palass i Kalhu som ble kalt for Nimrud (det såkalte «sentrale palass»), senere ødelagt av Asarhaddon. Tiglat-Pileser fikk sine kongelige annaler inngravert over relieffene som avbildet hans militære prestasjoner på den skulpturelle plate som dekorerte hans palass. Tiglat-Pileser II. Tiglat-Pileser II (fra den hebraiske formen av akkadisk: "Tukultī-apil-Ešarra", «Min tillit er hos Ešarras sønn») var konge av Assyria fra 967 f.Kr. da han etterfulgte sin far Assur-resj-isi II og styrte fram til sin død i 935 f.Kr. Han ble da etterfulgt av sin sønn Assur-dan II. Tempelet É-šarra var for guden Assur, og «Ešarras sønn» i navnet hans henviste således til Assur. Til tross for sin relativt lange regjeringstid er det svært lite som er kjent om ham. I denne perioden ble Assyria trakassert av sine naboriker, Aram og Babylon. Han førte også krig mot en armensk stamme, Nairi. Blackburn Roc. Blackburn Roc var et britisk to-seters jagerfly basert på jagerflyet / stupbomberen Blackburn Skua. Roc var også én av to «tårnjagere» som ble satt i produksjon. Dden andre var Boulton Paul Defiant. «Tårnjagere» var basert på en doktrine som utviklet seg i Storbritannia før den andre verdenskrig som gikk ut på at bestykningen ville være mer effektiv hvis den var plassert i et bevegelig tårn. Roc ble produsert av Boulton Paul Aircraft og brukte samme tårninstallasjonen som Boulton Paul Defiant. Vekten av tårnet gikk derimot langt mer utover ytelsene til Roc enn til Defiant, og Roc hadde en lite nevneverdig karriere. Cumberland Lodge. Cumberland Lodge er et hus i Windsor Great Park, omkring fem kilometer sør for Windsor Castle. Huset ble reist av John Byfield, en kaptein i hæren, da Oliver Cromwell i 1650 solgte tomter i parken. Det het inntil 1670 Byfield House, og fikk da navnet New Lodge. Det har også vært kjent som Windsor Lodge og Ranger Lodge. Etter restaurasjonen tok Karl II over huset og gjorde det til residens for "Ranger of the Great Park", en ærstittel som alltid innehas av noen som er står monarken nær. I 1936 ble Cumberland Lodge brukt under møter mellom kongens privatsekretær og premierminister Stanley Baldwin, som førte frem til Edvard VIIIs abdikasjon. Georg VI lot i 1947 St Katharine's Foundation ta i bruk huset. Stiftelsen, som nå heter King George VI and Queen Elizabeth Foundation of St Catharine’s, er en kristen stiftelse med utdanning som virkefelt. Den ble opprettet av Amy Buller, som hadde sett nasjonalsosialismen vokse frem da hun bodde i Tyskland i mellomkrigstiden, og mente det hadde vært til stor hjelp for nazistene at tyske universiteter ikke lærte studentene å bruke sin kritisk sans, og at studentene ikke fikk et miljø hvor man åpent kunne diskutere aktuelle spørsmål. Cumberland Lodge brukes nå til akademiske seminarer og korte kurs. De fleste deltagerne er studenter ved forskjellige universiteter som kommer for å sette seg inn i fundamentale spørsmål innen politikk, økonomi og vitenskap sett fra en kristen synsvinkel. Bygningen er ikke åpen for det allmenne publikum. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1952. Sparta Sarpsborg ble Norgesmester etter at de vant over Solberg SK med 3–2 den 26. oktober. Målscorere for Sparta var Knut Sørensen som scoret på straffe i det 74. og i det 84. minutt og Odd Wang Sørensen som scoret i det 89. minutt. For Solberg scoret Roger Pedersen i det 10. minutt og Brede Svendsen i det 34. minutt. 30 639 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Helge Ladim. Dette var første gangen Sparta vant et Norgesmesterskap. Spartas vinnerlag: Asbjørn Hansen, Guttorm Nicolaysen, Brede Svendsen, Karsten Hansen, Einar Bråthe, Roger Pedersen, Arne Olsen, Knut Sørensen, Odd Wang Sørensen, Kilder. 1952 Fotball for herrer Eltham Palace. Eltham Palace er en herregård i Eltham i London. Det eies av English Heritage, og er åpent for publikum. Bygningen, som tildels er art deco, regnes av mange som en mesterstykke innen moderne arkitektur Historisk palass. Den opprinnelige bygningen var et palass som ble gitt til Edvard II i 1305, og som ble brukt som kongelig residens til det 16. århundre. Ifølge en historie skjedde hendelsen som førte til at Edvard III opprettet Order of the Garter på Eltham Palace, da en kvinne mistet et strømpebånd og kongen bandt det rundt sitt eget ben for å avlede oppmerksomheten fra det pinlige opptrinnet. Eltham Palace var yndlingsresidensen til Henrik IV, som tok i mot Manuel II Palaiologos, den eneste byzantinske keiseren som besøkte England, der fra desember 1400 til januar 1401. Det ble da dystet til ære for keiseren, og dystingsbanen er bevart. I 1470-årene fikk Edvard IV bygget en storsal. Henrik VIII tilbrakte deler av sin barndom der, og det var på Eltham han møtte og imponerte Erasmus. I 1630-årene brukte ikke kongefamilien lenger palasset, og Anthony van Dyck fikk en suite der som landsted. Under den engelske borgerkrig ble bygningen stående og forfalle, og den ble aldri skikkelig restaurert. Den moderne bygningen. Den moderne bygningen ble reist i 1930-årene. Storsalen fra det gamle palasset og enkelte andre elementer er bevart. Victoria og Stephen Cortauld leaset huset fra 1933, og begynte da å bygge et hjem i stilen art deco. Familien bodde der til 1944, og i mars 1945 tok Royal Army Education Corps over. De var der til 1992. I 1995 tok English Heritage over bygningen, og i 1999 var de ferdige med en større renovering. Palasset kan nå leies til brylluper og andre selskaper, og er åpent for publikum hele året. Bristol Beaufort. Bristol Beaufort var et britisk torpedofly. Beaufort var til en viss grad basert på Bristol Blenheim, men var blant annet lengre for å gi plass til en torpedo. Beaufort ble produsert både i Storbritannia og Australia. De britiske variantene inkluderte Beaufort Mk I, som ble operativ i 1940, og Beaufort Mk II, som var utstyrt med Twin Wasp motorer. Den siste varianten ble bare produsert i 164 eksemplarer på grunn av mangelen på Twin Wasp-motorer i Storbritannia. Over 1 200 Beaufort ble produsert i Storbritannia. I Australia begynte produksjonen med Beaufort Mk V, som fløy første gang mai 1941. Denne skilte seg fra den britiske Mk I ved at den var utstyrt med Twin Wasp-motorer. Beaufort Mk VA, Mk VI, Mk VII og Mk VIII fulgte, forskjellene besto stort sett i forskjellige varianter av motorene og forskjellige typer propeller. I alt 700 fly ble produsert i Australia, de siste 46 flyene ble konvertert til transportfly under betegnelsen Beaufort Mk IX. Norgesmesterskapet i fotball for menn 1959. Viking ble Norgesmester etter at de vant over Sandefjord Ballklubb med 2–1 den 25. oktober. Målscorere for Viking var Rolf Bjørnsen som scoret i det 16. minutt og Gustav Hult som scoret i det 97. minutt. For Sandefjord scoret Erik Kristiansen i det 30. minutt. 28 195 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Trygve Dahlgren. Dette var andre gangen Viking vant et Norgesmesterskap. Vikings vinnerlag: Sverre Andersen, Otto Hermansen, Leif Nicolaisen, Kåre Bjørnsen, Edgar Falch, Sigurd Wold, Rolf Bjørnsen, Olav Nilsen, Åsbjørn Skjærpe, Gustav Hult og Hans Andersen. Trener: Georg Monsen. Sandefjords lag: Per Elnan, Kjell Østby, Yngve Karlsen, Ernst Norli, Thorbjørn Svenssen, Carl Thuve, Rolf Johansen, Hans Sperre, Erik Kristiansen, Arvid Havnaas og Gunnar Guthu. Kilder. 1959 Fotball for herrer Nonsuch Palace. Nonsuch Palace var et kongelig palass fra tudortiden. Det ble reist av Henrik VIII i Surrey, nær Epsom. Landsbyen Cuddington ble jevnet med jorden for å gi plass til palasset. Det ble revet i det 17. århundre, og deler av det ble brukt som materiale til andre bygninger. Det er ingen synlige spor på stedet, men noen av fundamentene til banketthallen ligger under bakken, og British Museum har noen deler av utsmykningen. Palasset var det største byggeprosjektet Henrik VIII satte igang. Det ble påbegynt 22. april 1538, et halvt år etter at prins Edward var født. Det skulle være en feiring av Huset Tudors makt, i rivalisering med Frans I av Frankrikes Château de Chambord. Mens de fleste av Henriks palasser var ombyggingsprosjekter av eldre bygninger, valgte han å starte fra bunnen av med Nonsuch Palace. Beliggenheten var bestemt av at det var i nærheten av et av hans viktigste jaktområder. Det tok ni år å bygge, og kostet 24 000 pund. Palasset var sentralt i innføringen av renessansearkitektur i England. Det finnes bare tre samtidige bilder av palasset, og de viser lite av bygningsmassen og detaljene i utsmykningen. Stedet ble utgravd 1959–1960. Dette var et viktig skritt for britisk arkeologi, ettersom det var et av de første utgravningsstedene fra tiden etter middelalderen. Over 60–000 besøkte utgravningen mens den pågikk. Palassets plan var nokså enkel, med en indre og en ytre borggård, hver med et befestet porthus. Mot nord var palasset befestet i middelalderstil, men mot sør hadde det forseggjort renessansedekor med høye oktagonale tårn i endene. De ytre veggene og den ytre borggården var nokså enkelt dekorert, men den indre borggården hadde flott stukkpaneler i høyt relieff. Da Henrik VIII døde i 1547 var ikke palasset ferdig. Maria I solgte det i 1556 til Thomas FitzAlan, 12. jarl av Arundel. I 1590-årene ble det igjen kongelig eiendom, og Elizabeth I tilbrakte en del av sin tid der. Det forble en kongelig residens inntil 1670, da Karl II gav det til sin elskerinne Barbara Palmer. Grunnen til dette var at hun trengte penger til å betale spillegjeld. Bygningen begynte raskt å forfalle, og ble revet innen utgangen av det 17. århundre. Panelet ble fjernet og er bevart i storsalen på Loseley Park. Fort Belvedere (Surrey). Fort Belvedere er en herregård i Windsor Great Park i Surrey, England. Stedet har tidligere tilhørt kongefamilien, fra 1750 til 1976 og er mest kjent for å ha vært hjemmet til Edvard VIII. Eiendommen eies fremdeles av kronen og benyttes av private leietakere, den canadiske milliardæren Galen Weston og hans kone Hillary. Hans Harry Wergeland. Hans Harry Wergeland (født 19. desember 1940) er industrimann, gründer og bedriftseier i konsernet Wergeland-Halsvik AS. Etter å ha utdannet seg innen handel og jordbruk, overtok Wergeland som daglig leder i familiebedriften Halsvik Cementstøyperi i 1962, som produserte rør og veisikringer til kommunen, senere også takstein. Fabrikken ble flyttet til Sløvåg i 1987, og konsernet heter i dag Wergeland-Halsvik AS. Wergeland satset sammen med resten av familien sin sterkt på oljeservice-havna i Sløvåg i 1992, bl.a. med renseanlegg for oljeavfall og steinknuseverk. Mens han var leder for fabrikken, har familieselskapene også startet kabelferge mellom Duesund og Masfjordnes, og overtatt eierskapet av bl.a. Solund Skips Service AS og Eivindvik Hotell. Hans Wergeland var en av stifterne av Nordhordland Handverk og Industrilag i 1972 og av Gulen og Masfjorden Industriselskap i 1994. Han har vært styremedlem i begge i mange år. Hans Wergeland ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 2006 for sin innsats innen utviklingen av næringslivet i Gulen og Masfjorden. Under utdelingen ble det også nevnt at Wergeland har gitt stor støtte til mange frivillige lag og kulturprosjekt opp gjennom årene. Gabriel Rasch. Ole Gabriel «Gabba» Rasch (født 8. april 1976 i Hole) er en norsk syklist. Han ble norgesmester i 2003, og ble nummer 2 i NM i 2001. I 2006 vant han Ringerike Grand Prix sammenlagt, og i 2007 vant han en etappe og sammenlagt i Rhône-Alpes Isère Tour. Rasch er en god brosteinsrytter, men kjører som hjelperytter i de fleste ritt han deltar i. Sesongen 2008 gikk han til Crédit Agricole. Denne sesongen deltok han i landeveisrittet i OL i Beijing og var med i Vuelta a España. Da Credìt Agricole ble nedlagt etter sesongen i 2008, skiftet han lag til Cervélo TestTeam, og da det ble nedlagt etter 2010-sesongen gikk han sammen med flere ryttere over til Garmin-Cervélo. Fra og med 2012 sykler Rasch for det franske laget FDJ-BigMat. Gabriel er ingen fryktet etapperytter blant de beste i verden. Han har likevel prestert brukbare sammenlagtplasseringer i større ritt slik som 7. plass i 2.1-rittet Tour of Qatar i februar 2011. Hans beste sammenlagtplassering i en Grand Tour er beskjedne 101. plass fra Vuelta a España 2009. Tour de France 1999. Tour de France 1999 var den 86. utgaven av sykkelrittet Tour de France, fra 3. juli til 25. juli 1999. Rittet var det første i rekken av sju hvor Lance Armstrong ble kåret til vinner. I 2012 ble han imidlertid fratatt alle seirene uten at ny vinner ble kåret. Erik Zabel vant den grønne poengtrøya for fjerde år på rad. Referanser. 1999 Agnethe Davidsen. Agnethe Davidsen (født 19. juni 1947 i Nuuk, død 25. november 2007) var en grønlandsk politiker. Hun var ordføreren i Godthåb (Nuuk), Grønlands hovedstad. I 1983 ble hun utnevnt til suppleant for Hans-Pavia Rosing ved det grønlandske parlamentet (Landstinget), for det sosialdemokratiske partiet Siumut. Senere samme år ble hun utnevnt til parlamentsmedlem (minister), og ble dermed Landstingets første kvinnelige medlem. I 1989 ble hun valgt inn i byrådet i Godthåb (Nuuk), for sitt parti, Siumut. Fra 1989 til 1991 var hun viseordfører. Etter valget i 1991 ble hun på ny valgt inn som viseordfører, og fra 1993 ble hun ordfører i byrådet. Hun døde av hjerneblødning på morgenen søndag 25. november 2007. Hun ble lagt inn på Dronning Ingrids Hospital lørdag kveld, med kraftig hodepine, og døde neste morgen. Samme kveld gikk flere hundre av Nuuks innbyggere i fakkeltok, og gikk fra forsamlingshuset til hennes hus, og sang der for å hedre henne og vise sin sympati med de etterlatte. Hun ble begravd 30. november i Hans Egedes kirke. Osborne House. Osborne House, Isle of Wight, sett fra nord Osborne House er en forhenværende kongelig residens i East Cowes, Isle of Wight, England. Huset ble bygget for dronning Victoria og prins Albert, prinsen tegnet selv bygget. I dag er det English Heritage som har overtatt eiendommen og den er åpen for almenheten. Husets historie. Huset ble bygget mellom 1845 og 1851 for dronning Victoria og prins Albert, prinsen tegnet selv bygningen, et mindre hus på eiendommen ble revet. Bygningens arkitektur er basert på italiensk renessanse. Huset besto opprinnelig av en firkantet del, kalt «paviliongen» og inneholdt de kongelige leiligheter. Den såkalte «main wing», med rom for tjenerne og audiensrom ble bygget senere. Det siste påbygget var «Durbar Wing» som ble bygget i 1890-91. Osborne House, tegning fra 1910 I det opprinnelige bygget var det ikke noe stort rom, det ble derfor innpasset i «Durbar Wing», Durbarrommet, dekorert i indisk stil av indiske håndverkere brakt til England spesielt for det. Rommet ble benyttet ved formelle anledninger og som ballrom. Andre etasje i den fløyen var avsatt til prinsesse Beatrice og hennes familie. Den indiske forbindelsen til Osborne House inkluderte også en malerisamling av indiske personer og scener, malt på bestilling for dronning Victoria av Rudolf Swoboda. Det er både portretter av indere som besøkte Storbritannia på 1800-tallet og scener fra selve India, malt der da kunstneren besøkte landet. Osborne House var dronning Victorias favorittsted og hun tilbrakte mange sommermåneder der, det ble også det nærmeste en kan kalle hjem for hennes barn. I parken var det en «sveitsisk hytte» i miniatyr som barna kunne leke i, de hadde også sin egen park. Etter prins Alberts død i 1861 fortsatte stedet å være Victorias yndlingssted og hun feiret alltid julen der. Guglielmo Marconi noen av de første radiosendinger i verden til dronning Victoria der for å holde henne informert om sønnens helse, da han lå alvorlig syk på Sandringham. Dronning Victoria var ved Osborne House da hun døde i 1901 og etter hennes død donerte sønnen Edward huset til nasjonen. Under første verdenskrig ble huset brukt for rekonvalesens for offiserer, Robert Graves og A.A. Milne var blant de som hvilte ut der. Etter Victoria. I 1903 ble deler av eiendommen en utdanningsinstitusjon for junioroffiserer til Royal Navy, under navnet Royal Naval College, Osborne. Innledende trening begynte i 13-års alderen og videre utdanning var ved Britannia Royal Naval College. Skolen stengte i 1921. Blant elevene var de fremtidige kongene Edvard VIII og hans bror Georg VI. Etter stengningen av skolen var bygningen et museum, med en del avsatt for pensjonerte offiserer fra Storbritannias væpnede styrker. Etter dronning Victoria døde ble de kongelige leilighetene omgjort til et privat museum for kongefamilien, og forble slik hun hadde forlatt dem. Deler av førsteetasjen ble åpnet for publikum i begynnelsen av 1900-tallet og i 1954 ble dronning Victorias soverom og private leilighet for første gang åpnet for publikum. Osborne House har idag gjennomgått en omfattende restaurering til den prakt det hadde som sommerpalass for dronningen. Jean-Claude Fournier. Jean-Claude Fournier (født 21. mai 1943 i Paris) er en fransk tegnerserietegner. Han er mest kjent for å ha vært ansvarlig for Sprint i perioden 1969–1979. Før dette tegnet han sin egen serie, "Bizu" som gikk som serie i "Le Journal de Spirou" mellom 1967 og 1969, inntil Fournier overtok produksjonen av Sprint-serien etter Franquin. Fournier lagde ni album, der Sprint utviklet seg til å bli en mer moderne karakter enn under Franquin. Fournier tok opp temaer som kjernekraft ("Varsleren!"), narkotika-finansierte diktatorer ("Kodo den grusomme") og Duvalier-lignende undertrykkelse ("Tora Torapa"). Norgesmesterskapet i fotball for menn 1979. Viking ble Norgesmester etter at de vant over Haugar med 2–1 den 21. oktober. Finale. Viking ble Norgesmester etter at de vant over Haugar med 2–1 den 21. oktober. Målscorere for Viking var Bjarne Berntsen som scoret i det 55. minutt på straffe og Jens Egil Vikanes (selvmål) som scoret i det 62. minutt. For Haugar scoret Dean Mooney i det 25. minutt. Dette var første gang to lag fra Rogaland møttes i en NM-finale. I følge Viking sin kamprapport var det Haugar som var det beste laget i store deler av kampen. Men da Svein Kvia sendte et frispark av gårde som gikk via Jens Vikanes og i mål, var gullet sikret for Viking. 25 000 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Ivar Fredriksen. Dette var tredje gangen Viking vant et Norgesmesterskap. Siden Viking også vant serien det året fikk Haugar prøve seg i Cupvinnercupen i 1980. Vikings vinnerlag: Erik Johannessen, Bjarne Berntsen, Tor Reidar Brekke, Per Henriksen, Tonning Hammer, Inge Valen, Svein Fjælberg, Svein Kvia, Finn Einar Krogh, Trygve Johannessen, Isak Arne Refvik, Trond Ekholdt, Torbjørn Svendsen og Magnus Flatestøl. Haugars lag: Steven Hopson, Rune Larsen, Leif Birkeland, Jens Vikanes, Terje Solberg, Dennis Burnett, Harald Undahl, Eivind Hovland, Tor Nilsen, Dean Mooney, og Dag P. Christophersen. Kilder. 1979 Fotball for herrer Kew Palace. Kew Palace er et tidligere kongelig palass i Kew i London. Det bestod av tre bygninger, hvorav en er bevart. Denne er åpen for publikum. Palasset ble reist i 1631 av Samuel Fortrey. Det tilhørte en periode Capel-slekten, og gjennom ekteskap tilfalt det så Samuel Molyneux, som var Georg IIs sekretær. Frederick, prins av Wales leide huset, og tilbrakte mye av sin tid der. Hans yndlingspoet James Thomson var også ofte der. Det var en omfattende samling av malerier i palasset, blant annet en del av Canalettis verker og Zoffanys maleri fra Firenze. Prakthagen ble anlagt av sir William Chambers. Robert Borden. Sir Robert Laird Borden (født 26. juni 1854, død 10. juni 1937) var Canadas åttende statsminister, fra 10. oktober 1911 til 10. juli 1920. Han ledet Canada gjennom første verdenskrig. Første verdenskrig. Som canadisk statsminister under første verdenskrig forvandlet Borden sin regjering til en krigsregjering, han fikk igjennom War Measures Act i 1914. Borden lovet at Canada skulle stille en halv million soldater. Imidlertid tok vervingsiveren kjapt slutt når canadierne forsto at det ikke kom til å komme noen rask slutt på krigen. Bordens vilje til å møte sitt løfte til de allierte ledet til the Military Service Act og Vernepliktskrisen i 1917 som splittet landet mellom de engelskspråklige og franskspråklige. Den upopulære vernepliktssaken kunne betydd slutten for Bordens regjering under valget i 1917, men med støtte fra størsteparten av det liberale partiet (med unntak av Wilfrid Laurier) skapte han en koalisjonsregjering. Krigsinnsatsen gjorde Canada i stand til å etablere seg som en uavhengig stat. Borden ville ha en egen canadisk hær, enn at canadiske soldater skulle bli splittet opp og tildelt britiske divisjoner. Sam Hughes, ministeren for heimevernet, etablerte og trente egne canadiske divisjoner og Arthur Currie var den militære lederen av et eget canadisk armékorps, riktignok under britisk overkommando. De canadiske styrkene fikk ord på seg å være noen av de beste soldatene de allierte hadde og deltok ved slag som Somme, Ypres, Passchendaele og spesielt slaget om Vimyhøyden. Borden og canadisk uavhengighet. Utenriks spilte Borden en alvorlig rolle i å forvandle det britiske imperiet om til et partnerskap av likeverdige stater, Samveldet av nasjoner. Borden introduserte også den første canadiske inntektsskatten, som egentlig var ment å være midlertidig. Overbevist om at Canada hadde blitt en egen nasjon gjennom sin innsats på slagmarken i Europa, krevde Borden at Canada skulle ha sitt eget sete under fredsforhandlingene i Paris. Dette forslaget ble motarbeidet, ikke bare av Storbritannia, men også av USA som så på det som en ekstra stemme til Storbritannia. Borden gjorde det klart at Canada hadde lidd større tap enn USA under krigen og det burde gi dem representasjon. Den britiske statsministeren David Lloyd George gav til slutt etter og overtalte de motvillige amerikanere til å akseptere egne canadiske, australske, newzealandske og sørafrikanske delegasjoner. Ikke bare resulterte dette i egen delegasjon til fredsforhandlingene, men det gjorde at dominionene kunne signere Versaillestraktaten separat og få separate medlemskap i folkeforbundet. Borden, Robert Borden, Robert Borden, Robert Borden, Robert Grønlands landsting. Grønlands landsting (grønlandsk: "Kalaallit Nunaanni Inatsisartut" eller bare Inatsisartut, dansk: "Grønlands Landsting") er det folkevalgte parlamentet på Grønland, og inngår dermed som den lovgivende forsamling i Grønlands Selvstyre. Landstinget erstattet 1. mai 1979 Grønlands Landsråd, og hadde det første året 21 folkevalgte representanter. Siden 1995 har Landstinget hatt 31 representanter. Som på Stortinget i Norge velges representantene for en 4-årsperiode. Landstingsåret innledes den tredje fredagen i september. Den gule serie. Den gule serie var en bokserie utgitt av Gyldendal i perioden 1929 til 1959. Den bestod av i alt 101 bøker og fikk kallenavnet «Den gule serie» siden bøkene ble innbundet i gulfarget stoff, men hadde det offisielle navnet "Gyldendals moderne romanserie" med undertittelen "Utvalg ved Sigurd Hoel". Serien ble startet av Sigurd Hoel, som var Gyldendals hovedkonsulent fra 1925 til sin død, og Gyldendals redaktør Harald Grieg. Serien ble redigert av Sigurd Hoel, som hadde et uttrykt ønske om å tilby norske lesere oversettelser av de mest betydelige verkene i sin samtid. Ettertiden har vist hvor godt Hoel hadde fininnstilt sitt sikte. Det var f.eks. her Franz Kafka og Ernest Hemingway ble oversatt til et annet språk for første gang. Den gule series første 10 bøker er nyutgitt i 2000 av Gyldendal (i pocket). Inuit Ataqatigiit. Inuit Ataqatigiit (forkortet IA) er et sosialistisk politisk parti på Grønland. Navnet betyr (omtrent) «Inuittisk samhold». Det er det partiet som ligger lengst til venstre i grønlandsk politikk. Partiet vokste fram på 1970-tallet, blant unge radikale i Danmark. Partiet ønsker bl.a. at Grønland skal bli en uavhengig stat. Ved siste valg på Grønland (2. juni 2009) fikk partiet 43,7 % av stemmene, og overtok dermed regjeringsmakten på Landstinget etter det sosialdemokratiske partiet Siumut. Siumut har hatt regjeringsmakten på Grønland de siste tre tiårene. IA er den første regjeringen som får styringen på Grønland etter at selvstyreretten ble utvidet 21. juni 2009. Partiet er representert på Folketinget i Danmark av Kuupik Kleist. Partiet ledes av Anda Berthelsen, som overtok for Josef Motzfeldt i 2007. Øvelser under Sommer-OL 2000. Øvelser under Sommer-OL 2000 Det ble konkurrert om 300 olympiske titler i 31 sporter under sommer-OL 2000 i Sydney. Flest antall øvelser var i friidrett (46), svømming (32) og bryting (18). Boksing, baseball og bryting var forbeholt for menn og synkronsvømming og softball var kun for kvinner. Alle seks øvelsene i hestesport var åpne for både menn og kvinner og fem av elleve klasser i seiling var for begge kjønn. Wilfrid Laurier. Sir Wilfrid Laurier, døpt Henri-Charles-Wilfrid Laurier, (født 20. november 1841, død 17. februar 1919) var Canadas syvende statsminister fra 11. juli 1896 til 5. oktober 1911. Han er kjent som Canadas første franskspråklige statsminister og for sin nasjonsbyggingspolitikk basert på kompromisser mellom Canadas engelskspråklige og franskspråklige grupper. Han jobbet mye med å etablere Canadas uavhengighet fra Storbritannia innenfor det britiske imperiet, som ble fortsatt av hans etterfølger Robert Borden. Laurier er den statsministeren som har sittet fjerde lengst og hans 15 sammenhengende år som statsminister er den lengste ubrutte statsministerperioden i Canada. Laurier er avbildet på den canadiske femdollarseddelen. Øvelser under Sommer-OL 2008. Øvelser under Sommer-OL 2008 Siumut. Siumut ("Fremover") er Grønlands nest største politiske parti. Partiet var i begynnelsen mer en bevegelse enn et politisk parti, men i 1977 ble det formelt stiftet som politisk parti. Partiet ledes i dag av Aleqa Hammond. Siumut legger også vekt på sosial trygghet og en likere fordeling av godene, og kan derfor ses på som et sosialdemokratisk parti. Siumut støtter hjemmestyreordningen, som innebærer at Grønland er unikt, og skal styres forskjellig fra resten av det danske riket. Hjemmestyreordningen setter også den grønlandske befolkningen og kulturen i sentrum for utviklingen. Siumut har frem til landstingsvalget 2009 sittet med regjeringsmakten, som Grønlands største parti. Ved valget i 2009 led imidlertid partiet et totalt valgnederlag, og partiformann Hans Enoksen måtte gå av som statsminister. Han gikk også av som partiformann. Canadian Expeditionary Force. The Canadian Expeditionary Force var en gruppe canadiske militærenheter etablert for tjeneste på vestfronten under første verdenskrig. Når enhetene ankom Frankrike ble de sluttet til divisjonene i det canadiske armekorpset innenfor British Army. Totalt tjenestegjorde 4 canadiske divisjoner ved fronten. Styrken besto av 260 nummererte infanteribataljoner, 2 navngitte infanteribataljoner (The Royal Canadian Regiment og Princess Patricia's Canadian Light Infantry), 13 dragonregimenter, 13 jernbanekonstruksjonsbataljoner og 5 ingeniørbataljoner, i tillegg til artilleribatterier, ambulanse-, medisin-, tannhelse-, skogvokter-, arbeids-, tunnel-, syklistenheter. En spesiell enhet innenfor the Canadian Expeditionary Force var det canadiske maskingeværkorpset. Det besto av flere motoriserte maskingeværbataljoner, Eatons, Yukon og Borden maskingeværbatterier og nitten maskingeværkompanier. I løpet av sommeren 1918 ble disse enhetene sluttet sammen i fire maskingeværbataljoner, tilknyttet hver av de fire divisjonene i det canadiske armekorpset. The Canadian Expeditionary Force besto hovedsakelig av frivillige, siden verneplikt ikke ble gjennomført før på slutten av krigen (se vernepliktskrisen i 1917), totalt ankom bare 24 132 vernepliktige Europa før krigen sluttet. Canada var den eldste dominionen i det britiske imperiet og kom automatisk i krig med Tyskland etter den britiske krigserklæringen. Det var den engelskspråklige delen som støttet krigen. Blant den første canadiske divisjonen som var under opplæring i CFB Valcartier var to tredjedeler født i Storbritannia. Da krigen sluttet i 1918 besto ihvertfall 50% av CEF av britiskfødte. CEF gjorde seg bemerket gjennom sin tjeneste på vestfronten og ble ansett av de allierte som en elitestyrke. I løpet av krigen døde 60 661 av CEFs totale styrke på 619 636, dette er hele 9,28%. Etter krigen ble CEF oppløst og erstattet med the Canadian Militia. Hjemmestyre. Hjemmestyre er betegnelsen på den danske politiske forvaltningen av Færøyene og Grønland. Hovedformålet er å overføre kompetanse, og dermed ansvar, fra danske politiske myndigheter til hhv. færøyske og grønlandske myndigheter. Færøyene har hatt hjemmestyre siden 1. april 1948, og Grønland siden 1. mai 1979. Queen's House. thumb Queen's House er et tidligere kongelig palass i Greenwich i London. Det ble bygget fra 1616–1617 av Inigo Jones for Anna av Danmark, Jakob I av England og VI av Skottlands dronninggemalinne. Det ble fullført omkring 1635, da for Karl Is gemalinne Henrietta Maria av Frankrike. Bygningen er viktig i Storbritannias arkitekturhistorie, idet det er den første gjennomførte klassiske bygningen i landet. Stilen er palladiansk, inspirert av Giuliano da Sangallos Villa Medici i Poggia a Caiano. Det finnes tidligere eksempler på britiske bygninger med klassiske elementer, som Longleat, men dette var bare små detaljer som ikke ble systematisk applisert. Bygningen er vernet ("Grade I"). Palasset ble reist som et tillegg til Palace of Placentia i Greenwich. Det eldre palasset var i murstein og en langt enklere stil, og det hvite Queen's House i en fremmed stil må ha gitt en dramatisk kontrast i samtiden. Bygningen var ment for dronningens indre krets. Bare syv år etter at den stod ferdig, i 1642, brøt den engelske borgerkrig ut og hoffkulturen som var begrunnelsen for dets eksistens ble feiet bort. Queen's House fortsatte å være en offentlig bygning. Det ble blant annet brukt da admiral Robert Blake ble lagt på lit-de-parade i 1657. Det eldre palasset ble gradvis revet fra 1660-årene til 1690-årene, og ble erstattet av Greenwich Hospital, nå Old Royal Naval College. Maria II beordret at Queen's House skulle beholde den utsikten mot Themsen som man fikk etter riving av Palace of Placentia, og dette la rammer for Christopher Wrens design av sykehuset. Det komplekset av bygninger som strekker seg fra Themsen til Greenwich Park var en viktig årsak til at UNESCO i 1997 satte opp det maritime Greenwich på verdensarvlisten. Fra 1806 ble det drevet skole for barn av sjømenn i Queen's House, i tilknytning til sjømannshospitalet. Fra 1892 ble Royal Hospital School formelt opprettet der. Dette førte til at man trengte mer plass til internated, og fra 1807 ble det bygget to fløyer i øst og vest som ble knyttet til huset med kolonnader. Ytterligere utvidelser kom i årene frem til 1876. I 1933 ble skolen flyttet til Holbrook i Suffolk. I 1934 vedtok Parlamentet å opprette National Maritime Museum i Queen's House, og dette ble åpnet i 1937. Fra 1986 til 1999 ble det utført restaurering, og det meste av bygningen brukes som utstillingslokale for museets store samling av malerier, og som lokaler for offentlige og private tilstelninger. Det er normalt åpent for publikum hver dag. Hagen rett sør for huset ble gjenopprettet mot slutten av 1870-årene etter at man hadde anlagt en tunnel mellom stasjonene Greenwich og Maze Hill. Tunnelen var det siste stykket av London and Greenwich Railway som ble konstruert før åpningen i 1878. Det canadiske armékorpset. Det canadiske armékorpset (The Canadian Corps) var et canadisk armékorps formet fra the Canadian Expeditionary Force da den andre canadiske divisjonen ankom Frankrike i september 1915. Det ble ytterligere utvidet med den tredje canadiske divisjon ankom i desember 1915 og den fjerde canadiske divisjon i august 1916. I februar 1917 begynte man å organisere en femte canadisk divisjon, men den ble forkastet i februar 1918 og mannskapene ble brukt til å forsterke de fire andre divisjonene. Soldatene, to-tredjedeler var britiskfødt, var for det meste frivillige. Verneplikten ble ikke gjennomført før helt på slutten av krigen (se vernepliktskrisen i 1917). Bare 24 132 vernepliktige ble sendt til Frankrike før våpenhvilen i november 1918. Selv om korpset var under britisk overkommando var det også et betraktelig press fra canadiske politikere om at korpset måtte kjempe som en enhet istedenfor å være spredd over hele fronten. Spesielt etter slaget ved Somme. Frem til 1916 ble korpset ledet av generalløytnant Sir E.A.H. Alderson, før kommando ble gitt til generalløytnant Sir Julian Byng, som senere ble generalguvernør i Canada. Da Byng ble forfremmet sommeren 1917 ble kommando gitt til general Sir Arthur Currie, korpsets første canadiske kommandør. På slutten av krigen var korpset, slik som ANZAC kjent som en av de mest effektive og respekterte militærenhetene på vestfronten. Korpset angrep og erobret Vimyhøyden i en av de mest suksessfulle angrep under krigen. Korpset ledet Slaget ved Amiens, her ble de tyske styrkene påført et nederlag som den tyske generalstabssjefen Erich Ludendorff betegnet som «den svarteste dagen for den tyske hæren». Denne perioden startet perioden av krigen som ble kjent som Canadas hundre dager. Den canadiske fremrykningen sluttet ved våpenhvilen i Mons der britiske styrker hadde først møtt de tyske i 1914. Etter krigen tok den første og den andre canadiske divisjonen del i okkupasjonen av Tyskland og korpset ble tilslutt demobilisert i 1919. Athene (ugler). "Athene" er en gruppe små ugler. Slekten omfatter fire nålevende arter. De har brune og hvite flekker, gule øyne og hvite øyenbryn. Slekten finnes på alle kontinenter unntatt Australia, Antarktis og Afrika sør for Sahara. Noen av representanter for denne slekten fra øyer er bare kjent som fossiler. Kretaugle var en form som ikke kunne eller nesten ikke kunne fly. Den var mer enn 50 cm høy og døde ut kort tid etter at øya ble befolket av mennesker. Sen Miocen (om lag 11 millioner år siden) fossiler fra Rudabánya (nordøst i Ungarn) har vært forsøkt knyttet til denne slekten, (Bernor "et al." 2002). I betraktning av det kjente omfang av fossiler av "Athene" og feilkoblingene av mange Miocene-ugler fra Europa, kan det være en basal medlem av denne slekten eller ikke høre til her. Den antatte arten "Athene" murivora" er navnet gitt til subfossile bein av hanner av Rodrigues Owls. Frido von Senger. Fridolin Rudolf Theodor Ritter und Edler von Senger und Etterlin (født 4. september 1891 i Waldshut, Tyskland, død 4. januar 1963 i Freiburg) var en tysk general under andre verdenskrig. Frido von Senger und Etterlin var født inn i en aristokratisk romersk-katolsk familie. Han startet sin militære karriere i 1910, i artilleriet. Deretter studerte han ved Oxford på et utvekslingsstipend. Han deltok i første verdenskrig som løytnant og etter krigen fortsatte han i Reichswehr som kommandant i en skvadron i det 18. kavaleri. Han ble forfremmet til kaptein i 1927, oberstløytnant i 1936, og tilslutt oberst i 1939, mens han var kommanderende i det 22. kavaleri. Under slaget om Frankrike kommanderte Senger und Etterlin "Schnelle Brigade von Senger". Han var også en del av den tyske kommisjonen som jobbet for å få til den fransk-italiensk våpenhvilen i 1940. I 1941 ble han forfremmet til generalmajor. Den 10. oktober 1942 fikk Senger und Etterlin kommandoen over 17. Panzer divisjon sør i Russland. 1. mai 1943 ble han forfremmet til generalløytnant. I juni 1943 fikk han kommandoen over de tyske troppene på Sicilia under operasjon Husky. I august 1943, fikk han også kommandoen over de tyske troppene på Sardinia og Korsika. Han håndterte tilbaketrekningen på alle disse øyene veldig bra da de tyske beleiringene der ble uholdbare. 8. oktober 1943 fikk han kommandoen over XIV Panzer Korps i Italia, og 1. januar 1944 ble han forfremmet til general («General der Panzertruppen»). Under slaget om Monte Cassino var Senger und Etterlin ansvarlig for det meget vellykkede forsvaret av Gustavslinjen, inkludert Monte Cassino. Tyskernes posisjon ble ikke brutt av de allierte før etter fem måneder, i mai 1944. Frido von Senger und Etterlin var aldri tilhenger av nasjonalsosialismen, men i motsetning til mange av hans anti-nazistiske likesinnede, var han ikke med på attentatet mot Hitler. Etter krigen skrev han boken "«Neither Fear nor Hope»" (engelsk oversettelse), og han fortsatte å skrive om militære saker og teorier. I 1959 skrev Frido von Senger und Etterlin «Die Deutschen Panzer», ett illustrert encyklopedi om andre verdenskrigs tyske pansrede kjøretøyer. Denne boken er blitt det viktigste referansekilden for denne typen kjøretøyer. Atassut. Atassut («Samhørighet») er et politisk parti på Grønland. De ble stiftet i 1978, og partiets første formann var Lars Chemnitz. Partiet er liberalt parti, og samarbeider med det danske partiet Venstre. De ønsker ikke en løsrivelse fra Danmark. Ved valget på Grønland i 2005 fikk de 19,1% av stemmene, noe som ga 6 av 31 seter på Landstinget. Etter valget inngikk de en koalisjonsavtale med Inuit Ataqatigiit og Siumut, med parolen «Felles ansvar og samarbeide». 30. april 2007 gikk Inuit Ataqatigiit imidlertid ut av koalisjonen, etter uenighet om behovet for kvoter innen rekefisket. Partiets formann er Finn Karlsen, som også sitter på Landstinget. Celluloseproduksjon. Cellulose anvendes som papirmasse og er den viktigste bestanddelen i papir. Det kreves en omfattende kjemisk prosess for å fremstille cellulose fra tømmer, og det var først på slutten av 1800-tallet at storskala celluloseproduskjon kom i gang, da dette krever omfattende prosessanlegg og bruk av kjemikalier. Det er flere metoder for å fremstille cellulose, de mest brukte er sulfatprosessen og sulfittprosessen. Tømmerstokkene blir barket og hugget opp, barken blir fraskilt og ikke brukt videre. Opphuggede flis blir transportert inn i store fliskokere (som regel på flere tusen kubikkmeter), blandet sammen med vann og ulike kjemikalier(svoveldioksid og kalkstein) og kokes i kokesyre i 8 timer. Kokemassen blir deretter avvannet på tore virer, og videre tilsatt blekekjemikalier (natriumhypokloritt) og presset og tørket i flere omganger, til vanninnholdet kommer ned på ønsket nivå (2-10 %). Til sist blir cellulosen enten rullet opp på ruller fra 300 kg til 40 tonn, eller kuttet opp i småark avhengig av videre salg. Celloluseproduksjon krever store mengder energi og vann, og var tidligere en betydelig kilde til forurensning av elver. Nyere krav til rensning har imidlertid ført til at dette problemet er minimalisert, enkelte bedrifter (Borregaard den desidert største innen feltet) utnytter tømmerstokken nesten optimalt, da bare ca 45% av tømmeret er cellulose, resten er hemicellulose og lignin. Dette kan utnyttes videre til en lang rekke ulike stoffer, som f.eks. vanillin. Celluloseproduksjon i Norge. Norges største cellulosefabrikk er Tofte Cellulose som i 2000 skiftet navn til Södra Cell Tofte. Det største norske selskapet som har celluloseproduksjon er Norske Skog. Liste over World Heavyweight Champions (WWE). a> holdt World Heavyweight Championship-beltet fem ganger; en nåværende rekord. a> er regjerende mester, og har holdt tittelen tre ganger. a> er den minste fribryteren som har holdt World Heavyweight Championship, med en høyde på 165 cm. a> er den største fribryteren som har holdt tittelen, med en høyde på 221 cm. Følgende er en kronologisk liste over fribrytere som har vært World Heavyweight Champion, sortert etter artistnavn. World Heavyweight Championship er en wrestlingtittel, og er foreløpig den mest prestisjefylte tittelen i World Wrestling Entertainments "SmackDown!"-merke. Tittelen ble opprinnelig skapt i 2002 av tidligere "RAW" general manager Eric Bischoff da "SmackDown!" fikk eneretten til den originale tittelen, WWE Championship. Den ble senere flyttet til "SmackDown!" da WWE Champion John Cena og World Heavyweight Champion Batista byttet merker som en del av «Draft Lottery» i 2005. Ifølge WWE sin nettside er World Heavyweight Championship en ny tittel og ikke den samme tittelen som WCW eller NWA World Heavyweight Championship før den. Tittelen har heller ikke arvet historien til de to beltene, selv om den har et liknende design. Det har imidlertid blitt kjent at det er en etterfølger til begge titlene. Totalt har det vært tolv anerkjente mestere, som offisielt har regjert 18 ganger til sammen. Randøy bru. a> (til høyre i bildet) med fastlandet. Randøy bru er ei hengebru i Hjelmeland kommune i Rogaland. Brua krysser Ølesundet og forbinder Randøy med fastlandet. Bruas hovedspenn er 202 meter, og den ble åpnet i 1976. Den er en del av Fv650. Savoy Palace. Savoy Palace, tegning fra 1848, basert på tidligere kilder Savoy Palace ble ansett som den fornemste residensen for adelsmenn i middelalderens London, inntil det ble ødelagt i bondeopprøret i 1381. Det er ikke noe bevart av palasset. Savoy Palace lå mot Strand, på det stedet hvor det nåværende Savoy Theathre og Savoy Hotel fører navnet videre. Ferrari Rainbow. Ferrari Rainbow (også kalt Bertone Rainbow) var en konseptbil bygget av det italienske designhuset Bertone for bilprodusenten Ferrari. Rainbow ble første gang presentert på bilutstillingen i Torino i 1976, og var aldri planlagt som noen produksjonsmodell. Bilen var bygget på chassiset fra en 308 GT4, kortet ned med 10 centimeter, og utstyrt med en motor på 250 hestekrefter. Det ble kun bygget ett eksemplar, og det er ikke kjent hvor dette befinner seg i dag. Hootenanny Singers. Hootenanny Singers er en svensk folk-rockgruppe. Den ble dannet i 1961 i Västervik under navnet «West Bay Singers». Gruppens mest kjente medlem er gitaristen og vokalist Björn Ulvaeus, som senere ble kjent gjennom ABBA. De øvrige medlemmene i HS var Johan Karlberg, Tony Roth og Hansi Schwartz. I 1963 kom de til finalen i Sveriges Radios talentkonkurranse "Plats på Scen". Stikkan Andersson ble interessert i gruppen og knyttet dem til sitt plateselskap Polar Records. Første platen inneholdt blant annet Dan Anderssons "Jag väntar vid min mila". Gruppen blandet svenske viser med amerikansk folkemusikk. Inspirasjonskildene var The Kingston Trio og Brothers Four. Hootenanny Singers ble svært populære i Sverige på 1960-tallet, på en sommer gjorde de 168 opptredener i svenske folkeparker. Til sammen hadde de 40 melodier på Svensktoppen. Gruppens mest kjente melodier var bl. a. «Britta – soldatvisa», «Solola», «Gabrielle», «Marianne», «I lunden gröna» og «Omkring tiggaren från Luossa», den sistnevnte lå på listen i hele 52 uker. Oppløsning og nytt liv. Johan Karlberg hoppet av gruppen på slutten av 60-tallet, Björn flyttet til Stockholm, Tony og Hansi bosatte seg i Lund. I 1974 opphørte Hootenanny Singers. Men gruppen gjenoppsto i 1979, da med originalmedlemmene Hansi Schwarz og Tony Roth, samt to nye tilskudd ved navn Martin Arnoldi og Eoin Clancy. De spilte inn to plater i 1979 og 1982, reiste på turné i folkeparkene igjen, men det var vanskelig å gjenskape populariteten fra 1960-tallet. Alfa Romeo Delfino. Alfa Romeo Delfino var en konseptbil bygget av det italienske designhuset Bertone for bilprodusenten Alfa Romeo. Delfino var basert på Alfa Romeo Alfa 6, og ble første gang presentert på bilutstillingen i Gèneve i 1983. Bilen var en to-dørs sportscoupe med to seter. Den hadde en 2.5 L V6 SOHC motor med 12 ventiler, den gav 158 hestekrefter ved et turtall på 5600 rpm. Delfino hadde frontplassert motor, 5-trinns girkasse og var bakhjulsdrevet. Richmond Palace. Tegning av Richmond Palace, fra 1765 Richmond Palace var en kongelig residens ved Richmond i England, fra 1327 til 1629. Det første palasset var kjent som Sheen Palace. Det var plassert der hvor Trumpeters House er idag. Sam Hughes. Sir Samuel Hughes (født 8. januar 1853, død 23. august 1921) var canadisk forsvarsminister under første verdenskrig. Han er også kjent for å være det siste kabinetsmedlem fra det liberal-konservative partiet. Sam Hughes ble født 8. januar 1953 ved Solina i nærheten av Bowmanville i det som da var provinsen Canada West. Han fikk utdanning i Durham County og gikk senere på Toronto Normal School og Universitetet i Toronto. I 1866 sluttet han seg til 45th (West Durham) Battalion of Infantry i det canadiske heimevernet og var med på å bekjempe Fenianraidene i 1860- og 1870-årene. Han ble valgt inn i Parlamentet i 1892 og kjempet under den andre boerkrigen i 1899, etter å ha overbevist Wilfrid Laurier til å sende canadiske tropper. Hughes oppmuntret til verving av frivillige etter at første verdenskrig brøt ut i 1914 og konstruerte en treningsleir som i dag er CFB Valcartier. CFB Valcartier. Canadian Forces Base Valcartier er en canadisk militærleir lokalisert 25 km vest for Quebec by. CFB Valcartier ble satt opp som militærleir i august 1914 som del av mobiliseringen av the Canadian Expeditionary Force ved utbruddet av første verdenskrig. Pågrunn av nærheten til havnen i Quebec by ble den den største militærleiren på canadisk jord med 32 000 mann og 8000 hester. I dag er CFB Valcartier hjembase for 5 Canadian Mechanized Brigade Group, som består av 5e Régiment d'artillerie légère du Canada (5 RALC), 12e Régiment blindé du Canada (12 RBC), 5e Régiment du génie de combat, tre regulære hærbataljoner fra Le Royal 22e Régiment, 5 Service Battalion, og 5 Military Police Platoon. Basen huser også 430 Tactical Helicopter Squadron og andre støtteenheter. Bolingbroke Castle. Bolingbroke Castle er en slottsruin i Bolingbroke i Lincolnshire. Slottet ble reist av Ranulf, jarl av Chester i 1220. I 1331 ble det overtatt av huset Lancaster. Den mest kjente eieren var John av Gaunt. Hans sønn Henrik IV ble født der i 1367 og var før han ble konge kjent som Henry Bolingbroke, mens Johns hustru Blanche av Lancaster døde på slottet i 1369. Under den engelske borgerkrig ble slottet delvis ødelagt, og kort tid etter ble det oppgitt. Den siste store strukturen kollapset i 1815, og det er nå bare ruiner igjen. Slottet var for det meste bygget i grønnstein fra Spilsbyområdet, og hadde opprinnelig en vollgrav. I 1960- og 1970-årene ble slottet gravet ut, og det ble definert som et nasjonalt monument. Ruinene ble forvaltet av English Heritage inntil 1995, da Heritage Lincolnshire tok over. På sommeren er det jevnlig arrangementer der, som oppsetninger av Shakespeares stykker. Lords Appellant. Lords Appellant var en gruppe mektige engelske baroner som samlet seg i 1380-årene for å ta den politisk kontrollen over landet fra Rikard II. Gruppen fikk sitt navn fordi de appellerte til kongen for godt styre. Deres største ankepunkt var kongens avgjørelse om å slutte fred med Frankrike. Lordene ble ledet av Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester (Edvard IIIs yngste sønn og dermed kongens onkel), Richard FitzAlan, 11. jarl av Arundel, Thomas de Beauchamp, 12. jarl av Warwick, Thomas de Mowbray, 1. hertug av Norfolk og Henry Bolingbroke, jarl av Derby og Northampton. I 1387 startet de et væpnet opprør mot Rikard II, og slo hans styrker ved Radcot Bridge utenfor Oxford. De beholdt Rikard som gallionsfigur, men de fleste ved hans hoff ble tiltalt, fengslet, sendt i eksil eller henrettet. Blant de som ble rammet var Michael de la Pole, 1. jarl av Suffolk som ble tiltalt i 1386 og Robert de Vere, hertug av Irland, som ble fratatt sine titler og sendt i eksil. I 1389 kom Rikards onkel og støttespiller John av Gaunt tilbake fra Spania, og Rikard kunne gradvis gjenoppbygge sin maktbase inntil han i 1397 knuste Lords Appellant. Etter at en av lordene, Henry Bolingbroke som var John av Gaunts sønn, ble kronet som Henrik IV i 1399 fikk flere av dem tilbake sine titler. Mark Walters. Mark Everton Walters (født 2. juni 1964 i Birmingham) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte i en rekke klubber. Walters startet sin karriere i Aston Villa som juniorspiller. Han fikk sin debut for Birmingham-klubben allerede som 17-åring 28. april 1982 i 1-4 tapet for Leeds hjemme på Villa Park. Walters spilte totalt 234 kamper og scorte 48 mål for klubben i de fem sesongene han tilbragte i klubben. Av dette var 181 kamper og 32 mål i ligaen. Nyttårsaften 1987 ble han hentet til Rangers i Skottland av manager Graeme Souness for £550 000. Han fikk sin debut for klubben i lokalderbyet mot erkerivalen Celtic 2. januar 1988 på Celtic Park. Det ble ingen god opplevelse for Walters i det Rangers tapte 2-0, og siden Celtic fansen kom med rasistiske tilrop mot han, og at det i tillegg ble kastet bananer ut på banen. I tiden han tilbragte på Ibrox var Walters med å vinne ligaen tre ganger, i tillegg til å vinne den skotske Liga-Cupen to ganger. Etter 143 kamper og 51 mål, (106 ligakamper, 32 ligamål), skiftet han klubb til Liverpool 13. august 1991 for £1 250 000. Graeme Souness var nyutnevnt manager i klubben, og ville ha med seg sin tidligere elev til Anfield-klubben. Dette var litt ironisk i og med at hans mellomnavn er Everton, som også er navnet på det andre storlaget i byen. Walters fikk sin debut for de røde 17. august da han kom inn som innbytter i hjemmekampen mot Oldham i 2-1 seieren på Anfield. Hans første mål kom på straffespark i bortekampen mot Notts County på Meadow Lane 7. september. Liverpool vant kampen 2-1. Han spilte de fleste kampene for Liverpool denne sesongen, og var med på å hjelpe laget til finalen i FA-Cupen, men i selve finalen mot Sunderland satt han på benken under hele kampen. Liverpool vant forøvrig 2-0 etter mål av Michael Thomas og Ian Rush. Walters er i Norge kjent som mannen som konkurrerte mot Stig Inge Bjørnebye om plassen på venstresiden på laget. Nordmannen ble som oftest foretrukket, og Walters ble sendt på utlån både til Stoke og Wolverhampton, før han ble hentet tilbake igjen i sesongen 1994/1995. Liverpool spilte seg frem til finalen i Ligacupen denne sesongen, men Walters måtte nok en gang sitte å se en finale fra benken da Liverpool slo Bolton etter to mål av Steve McManaman. 18. januar 1996 ble han hentet til Southampton. Her fikk han kun 9 kamper totalt for klubben (5 ligakamper). Etter at klubben beholdt plassen i Premier League ble han frigitt av klubben, og signerte for Swindon 31. juli 1996. Han fikk sin debut 17. august i 0-2 tapet borte mot Norwich på Carrow Road. Hans første mål kom i 2-1 seieren mot Tranmere 14. september. Walters spilte totalt 126 kamper og scorte 28 mål for klubben. Han ble frigitt 17. november 1999, og signerte da for Bristol Rovers. Her ble han frem til han la opp i 2002. Han spilte 96 kamper og scorte 14 mål for klubben. Walters fikk én landskamp mot New Zealand i Auckland 3. juni 1991. England vant kampen 1-0. Liste over større Linux-distribusjoner. En liste over "de 20 største Linux-distribusjonene sortert etter popularitet. Sabayon. Sabayon er en distribusjon som er basert på Gentoo, men kommer med et bredt spekter av forhåndsinstallert programvare. Det anbefales at Sabayon lastes ned i DVD-format dersom den skal installeres, fordi CD-versjonen ikke inneholder like mange programmer. Sabayon er en distribusjon som ikke tar hensyn til nyansene i fri/åpen/gratis programvare og inneholder en god det proprietær programvare og proprietære drivere. Den egner seg derfor best til demonstrasjon av den forhåndsinstallerte vindushåndtereren Compiz. Linux Mint. Linux Mint er basert på Ubuntu. Zenwalk Linux. Zenwalk er basert på Slackware, men er en spesialisert skrivebordsdistribusjon som forsøker å kun tilby ett lite krevende program pr oppgave. Knoppix. Knoppix er tradisjonelt en LiveDistro, men har nå også fått installasjonsmuligheter. Dreamlinux. Dreamlinux er en brasiliansk livedistro basert på Debian og Knoppix. Den har også fått installasjonsmuligheter. OpenSuSE. Novell gir ut SUSE. Den frie versjonen, OpenSUSE er en spesialisert skrivebordsdistribusjon. Den er som Fedora rettet mot det amerikanske markedet, som derfor ikke inneholder ut-av-boksen-støtte for noen medieformater som krever lisenskostnader i USA. OpenSUSE utgjør basen i Novells «SUSE Linux Enterprise» operativsystem. SUSE distribusjonene baserer seg på pakkesystemet RPM, med pakkehåndtering- og systemkonfigurasjonsprogrammet YaST. Fedora. Fedora er Red Hats brukernettverk utviklede distribusjon som kommer med et skrivebordsmiljø, men forsøker å være en generell distribusjon. Den ble opprettet for å møte den økte konkurransen Red Hat møtte fra gratis-distribusjoner, med sin kommersielle versjon, Red Hat Enterprise Linux. Fedora er rettet inn mot markedet i USA og tar derfor hensyn til amerikanske programvarepatenter, når det gjelder hvilke programmer som legges ved som standard. Red Hat baserer seg på RPM-pakkesystemet. Debian. Debian GNU/Linux er en generell distribusjon som ikke har noen fast utgivelsesyklus. En ny stabil versjon slippes når den eksperimentelle «testing» versjonen har oppnådd en høy nok grad av stabilitet. Tradisjonelt har det gått 2 og 3 år mellom hver utgivelse av Debian. Det regnes allikevel som litt mer komplisert å installere enn Ubuntu, fordi det ikke definerer et standard programvare utvalg som installeres ved en standardinstallasjon. Man får installert et minimalt system og blir presentert med et CLI-grensesnitt hvor man må vite hvordan man installerer øvrig programvare som man ønsker. Det man får tilbake fra dette er et spesielt stabilt system, med kun ønsket programvare. I tillegg til å tilby Linux-kjerner, tilbyr Debian GNU Hurd. Mandriva Linux. Franske Mandrakesoft som utviklet Mandrakelinux har slått seg sammen med Sør-Amerikanske Conectiva. Sammen utvikler de Mandriva Linux, som er svært godt egnet for nybegynnere, men som også fungerer godt for viderekomne så vel som eksperter. Gentoo. Gentoo Linux er en generell Linux-distribusjon som benytter pakkesystemet portage. Gentoo består kun av fri programvare og tilbyr både Vanilla og modifiserte Linux-kjerner, i tillegg er det mulig å installere FreeBSD-kjerner. Det spesielle med Gentoo er at pakkesystemet er basert på kildekodedistribusjon i motsetning til de fleste andre som benytter hovedsakelig binærdistribusjon, men med mulighet for å installere direkte fra kildekoden. Gentoos installasjonsprogram er kjent for å være et av de mindre brukervennlige i bransjen. Nybegynnere som ønsker et Gentoo-system til skrivebordet anbefales derfor isteden å se på distribusjoner som Sabayon. CentOS. Dette er en gratis versjon av Red Hat Enterprise Linux uten kommersiell kundestøtte. VectorLinux. VectorLinux bygger på prinsippet «hold det enkelt, hold det lite og la sluttbrukeren bestemme hvordan deres operativsystem skal være.» Det er kun for intelprosessorer. Carlsberg Trophy. Carlsberg Trophy var en liten vennskapsturnering i fotball som ble arrangert 3 ganger fra 1997 til 2000 i Dublin i Irland. Det var en miniturnering som hadde 4 lag. Lagene gikk rett inn til semifinale, og vinneren gikk til finalen. Liverpool FC vant turneringen alle tre gangene. Turneringen ble sponset av det danske bryggeriet Carlsberg som da var draktsponsoren til Liverpool. Infinite (Eminem-album). "Infinite" er debutalbumet til rapperen Eminem, og ble innspilt og produsert av The Bass Brothers og D12-medlemmene Kon Artis og Eye-Kyu i 1995. "Infinite" ble bare utgitt på kassett og grammofonplate. Bare 400 kopier ble laget, men det har blitt funnet flere kopier av albumet på Internett-sider som eBay. Eminem solgte albumet ut fra bagasjerommet i bilen sin i Detroit. Albumet er veldig sjeldent og kan ikke bli funnet i butikker. "Infinite" ble hånet av det lokale hip hop-samfunnet, men til tross for den sylskarpe kritikken, fortsatte Eminem å promotere seg selv ved å stille opp på radiostasjoner, og freestyle-konkurranser over hele landet. Sangen «Jealousy Woes II» sampler Nas' hit «The World Is Yours», fordi Marshall ville ikke skape for mye spenning ved å bruke n-ordet. Sveriges herrelandslag i ishockey. Sveriges herrelandslag i ishockey er det nasjonale ishockeylaget i Sverige, og dette landslaget blir administrert av Sveriges ishockeyforbund Ved VM i ishockey i 1938 i Praha ble det svenske ishockeylandslaget kalt «Tre Kronor», et kallenavn som har fulgt laget siden. Historie. Sveriges første landslag i ishockey deltok i Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Ishockey var demonstasjonsøvelse i i 1920, siden vinter-OL begynte først i 1924. Sverige ble nummer fire i en konkurranse som Det internasjonale ishockeyforbundet gav VM-status. Etter gullet i VM i Wien i 1987 fikk landslaget tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje. Juryen uttalte at sieren var «"en bragd av högsta karat"». Eksterne lenker. Landslaget for herrer i ishockey Landslaget for herrer i ishockey Curtiss SO3C Seamew. SO3C Seamew kunne også utstyres med flottører Curtiss SO3C Seamew var et to-seters amerikansk maritimt rekognoseringsfly. Flyet ble utviklet for å erstatte SOC Seagull, og kunne utstyres med hjul eller flottører for bruk både fra skip og fra land. Den første varianten ble under betegnelsen SO3C-1 operativ fra juli 1942, og ble produsert i 300 eksemplarer. Den neste produksjonsvarianten var SO3C-2, som ble produsert i et antall av 456 fly, og var utstyrt for bruk fra hangarskip. En lettere variant med kraftigere motor ble produsert fra slutten av 1943 som SO3C-3, men bare 39 fly ble produsert av denne før produksjonen stanset helt i januar 1944. SO3C-2 Seamew ble også brukt av Fleet Air Arm under betegnelsen Seamew Mk I. Men tvil om flyets egenskaper gjorde at flytypen i Storbritannia stort sett ble brukt for trening, og flytypen ble faset ut av tjeneste i slutten av 1944. Rolf Peterson. Rolf Peterson (født 11. mai 1944) er en tidligere svensk kanopadler og olympisk mester. Meritter. Rolf Peterson beste prestasjoner er gull fra sommer-OL i Tokyo 1964 på K-1 1000 m og sølv fra sommer-OL i München 1972 på K-1 1000 m. Videre har han VM-gull på K-2 500 m fra 1970 og 1971. Peterson er svensk mester i padling ti ganger. I 1964 ble han tildelt Svenska Dagbladets gullmedalje for OL-gullet i Tokyo. New Zealand under første verdenskrig. New Zealandske soldater i en fransk havn. Da Storbritannia erklærte krig mot Tyskland 4. august 1914 fulgte den New Zealandske regjeringen etter, på tross av sin geografiske isolasjon og lille befolkningen. Det ble antatt at en britisk krigserklæring også inkluderte New Zealand. Det totale antallet newzealandske soldater og sykepleiere som tjenestegjorde utenfor New Zealand var på 103 000 av en befolkningen på litt over en million. 42% av alle men i vernepliktig alder tjenestegjorde i New Zealand Expeditionary Force. 16 697 newzealandere ble drept og 41 317 ble såret under krigen, 58 % av mannskapet. Omtrent tusen døde innen fem år etter våpenhvilen som følge av krigsskader og 507 omkom under rekruttering på New Zealand. New Zealand har en av de høyeste taps og dødsprosentene blant landene som deltok under første verdenskrig. Under første verdenskrig tjenestegjorde for første gang Māorisoldater i den newzealandske hæren (selv om noen få hadde tjenestegjort under Boerkrigen da new zealandske vervingsoffiserer hadde valgt å se bort fra den britiske politikken med å nekte «innfødte» å tjenestegjøre). Samoa. New Zealands første krigshandling kom allerede i august 1914 og besto i å sende en liten militærstyrke for å okkupere den tyske kolonien Samoa. De newzealandske styrkene landet 29. august og selv om tyskerne nektet å kapitulere offisielt gikk invasjonen for seg uten kamp. Egypt. I oktober 1914 seilte NZEF fra Wellington og ble sendt til Egypt istedenfor Europa som var planlagt. I Egypt hjalp newzealanderene med å slå tilbake et tyrkisk angrep mot Suezkanalen i februar 1915. De newzealandske soldatene ble i Egypt, sammen med de australske styrkene, og gjennomgikk trening før de skulle skipes videre til Frankrike. Gallipoli. 25. april 1915, som del av den newzealandske og australske divisjonen landet de newzealandske styrkene ved Anzac Cove i Gallipoli og kjempet i Slaget ved Gallipoli under kommando av den britiske general Alexander Godley. Den kombinerte britisk-franske operasjonen var satt igang for å ta over den tyrkiske hovedstaden Konstantinopel (dagens Istanbul). På grunn av en navigasjonsfeil ble ANZACstyrkene landsatt en kilometer for langt nord. I stedet for sandstrender befant de seg på bunn av stupbratte klipper som gav lite ly og gav de tyrkiske forsvarerne ypperlige forsvarsposisjoner. Fremrykning ble umulig. 30. april nådde nyheten om landingen New Zealand og det ble beordret en halv helligdag. Denne helligdagen er opphavet til dagens ANZAC Day som feires årlig 25. april i både Australia og New Zealand. På tross av blunderen ved Anzac Cove kjempet de newzealandske soldatene tappert gjennom hele kampanjen. De totale tapene på begge sider er anslått til 392 000, derav 131 000 døde. De newzealandske tapene lå på 2721 døde og 4852 sårede. De allierte styrkene trakk seg tilslutt ut i desember 1915 og januar 1916. Betydningen av slaget ved Gallipoli var stor for byggingen av newzealandsk nasjonalidentitet. Palestina. Tilbake i Egypt ble NZEF reorganisert i den nye New Zealand Mounted Brigade og New Zealand-divisjonen, forsterkinger fra New Zealand erstattet den australske brigaden i divisjonen, og divisjonen ble sendt til Frankrike i april 1916. New Zealand Mounted Brigade forble i Egypt som del av Anzac Mounted Division. I april 1916 ble den beordret til Sinaihalvøya vor den tok del i Sinai- og Palestinakampanjen mot tyrkerne. Totalt 17 723 newzealandere tjenestegjorde i denne kampanjen med 640 drepte og 1146 sårede. Vestfronten. I Frankrike tok New Zealand Division først del i Slaget ved Somme. Den tok del i den britiske fjerde armés fremrykning 15. september. Da newzealenderene ble avløst 4. oktober hadde de rykket fire kilometer fremover og tatt åtte kilometer med fiendtlig frontlinje. 7048 hadde gått tapt, deriblant 1560 døde. I juni 1917 utmerket newzealenderene seg i stormingen av Messineshøyden og erobringen av landsbyen Messines. Under kampene ved Passchendaele i oktober tapte newzealenderene 850 mann for kun 500 meter erobret terreng. Det er fremdeles den verste katastrofen i New Zealands historie målt i menneskeliv. Divisjonen besto nå av fire brigader, noe som gjorde den til den største på vestfronten. Det var ikke før den tyske våroffensiven i 1918 at de newzealandske styrkene ble brukt i en større trefning. Senere det samme året utmerket de seg under den allierte offensiven (Canadas hundre dager). I deres siste krigshandling i krigen erobret de newzealandske styrkene den gamle festningsbyen Le Quesnoy i et vågalt angrep 4. november 1918. Denne dagen ble divisjonens mest suksessfulle i hele deres tid på vestfronten, de rykket frem østover og avanserte ti kilometer og tok 60 feltartillerikanoner og 2000 tyske soldater til fange. Byen lå på en strategisk posisjon i nordøstlige Frankrike og hadde blitt holdt av tyskerne siden 1914. Andre frontavsnitt. New Zealand bidro også til krigen til sjøs. Rett etter krigsutbruddet ble krysseren HMS «Philomel» lånt fra Storbritannia til New Zealand som et treningsskip. Skipet eskorterte, sammen med to Royal Navy kryssere, styrkene som skulle okkupere tysk Samoa. Senere eskorterte disse tre skipene NZEF til Egypt. Fra januar 1915 patuljerte Philomel İskenderungulfen i det østlige middelhavet, her tok hun del i flere landingsoperasjoner og tapte tre av mannskapet, den ene ble den første newzealander som ble drept i kamp under første verdenskrig. Hun tok også del i forsvaret av Suezkanalen og operasjoner i Adengulfen og Persiabukta. Selv om den ble reparert fra tid til annen på Malta eller i Bombay ble det klart at skipet var for gammelt og i mars 1917 ble hun sendt hjem til Wellington. I juni 1917 begynte et tysk skip å legge miner utenfor kysten av New Zealand som forårsaket tap hos handelsflåten. To fisketrålere «Nora Niven» og «Simplon» ble utrustet som minesveipere og utførte minesveip i farvannene rundt New Zealand. New Zealand hadde ikke eget luftforsvar, men i løpet av krigen tjenestegjorde flere hundre newzealandere i Royal Flying Corps, Royal Naval Air Service og Royal Air Force. Alexander Godley. Alexander John Godley (født 4. februar 1867, død 1957) var en britisk general fra første verdenskrig best kjent som kommandør for New Zealand Expeditionary Force og det britiske XXII armékorps Under Slaget ved Gallipoli kommanderte han den newzealandske og australske divisjonen. Godley ble født i Chatham, Kent, sønn av William Godley en britisk kaptein av irsk herkomst. Han gikk på Sandhurst Military Academy og etter uteksamineringen ble han offiser i Royal Dublin Fusilieers. Han giftet seg med Louisa Fowler i 1898 før han tjenestegjorde med Irish Guards under Boerkrigen. I 1910 ble han utnevnt av Lord Kitchener til sjef for det newzealandske forsvaret. Han ledet den newzealandske hæren til Egypt og videre under slaget ved Gallipoli. Etter Gallipoli ble Godley kommandør for I Anzac-korps, før denne så kamp ble han byttet med William Birdwood, Godley fikk kommando over II Anzac-korps. Etter krigen tjenestegjorde Godley i okkupasjonsstyrkene i Tyskland. Godley ble utnevnt til storkorsridder av Order of the Bath og kommandørridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden. Han var derigjennom slått til ridder og kunne føre tittelen "Sir" foran sitt navn. han var også storoffiser av Æreslegionen og mottok de franske Croix de guerre. Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester. Thomas av Woodstock, 1. hertug av Gloucester (født 7. januar 1355, død 8. el. 9. september 1397) var det trettende og yngste barnet av Edvard III av England og Philippa av Hainault. Han var den femte av kongens sønner som overlevde barneårene. Tidlig liv. Thomas ble født etter to sønner som døde tidlig; en av dem hadde også hett Thomas. Han ble født i Woodstock Palace i Oxfordshire. I 1376 giftet han seg med Eleanor de Bohun, og arvet tittelen jarl av Essex fra sin svigerfar Humphrey de Bohun, 7. jarl av Hereford. Eleanors søster Mary de Bohun giftet seg senere med Henry Bolingbroke, som ble kronet som Henrik IV i 1399. I 1377, da han var 22 år gammel, ble han utnevnt til jarl av Buckingham. I 1385 fikk han også tittelen hertug av Aumale, og noe etter også hertug av Gloucester. Strid med Rikard II. Thomas av Woodstock var lederen for Lords Appellant, en gruppe mektige baroner som sluttet seg sammen for å ta makten fra Rikard II. De startet et væpnet opprør i 1387, og klarte å begrense kongens makt kraftig. I 1397, etter at kongens støttespiller John av Gaunt hadde kommet tilbake fra Spania, klarte Rikard å vinne tilbake makten i riket. Thomas ble fengslet i Calais og ventet på å bli stilt for retten for høyforræderi. Før det kunne skje ble han i begynnelsen av september 1397 myrdet av Nicholas Colfox, antagelig etter Rikard IIs ordre. Dette førte til ramaskrik blant Englands adelige, og mange mener at det bidro sterkt til å Rikard ble enda mer upopulær. Familie. Thomas og Eleanor fikk en sønn og fire døtre. Hans titler ble inndratt da han ble myrdet, og gikk derfor ikke videre til sønnen Humphrey. Datteren Anne av Gloucester giftet seg med Edmund Stafford, 5. jarl av Stafford. Fordelingen av Bohunslektens eiendommer kan ha vært en faktor fra Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham fire generasjoner senere la et komplott mot Rikard III. Anne giftet seg senere inn i Bourchierslekten (jarlene av Bath). Det finnes en lang linje av amerikanske etterkommere etter henne. Gloucester 1-1 Humphrey de Bohun, 7. jarl av Hereford. Humphrey de Bohun, 7. jarl av Hereford (født 1342, død 1373) var en engelsk adelsmann. I tillegg til å være jarl av Hereford var han også sjette jarl av Essex og andre jarl av Northampton. Han var sønn av William de Bohun, 1. jarl av Northampton og sønnesønn av Humphrey de Bohun, 4. jarl av Hereford. Humphrey døde uten mannelige arvinger, og hans eiendommer ble delt mellom døtrene Mary de Bohun som giftet seg med Henry Bolingbroke (senere Henrik IV) og Eleanor de Bohun som giftet seg med Thomas av Woodstock. Hereford 3-7 Everything Louder than Everyone Else. "Everything Louder than Everyone Else" er det tredje offisielle konsertalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Albumet ble spilt inn 21. mai 1998 i Hamburg. Live (Motörhead). "Live" er et uoffisielt konsertalbum av heavy metal-bandet Motörhead. Jailbait. "Jailbait" er et uoffisielt konsertalbum av heavy metal-bandet Motörhead. Wacken Open Air. Wacken Open Air (W:O:A) er den største eksklusive heavy metal-festivalen i verden. Musikkfestivalen arrangeres i Wacken i Tyskland hver sommer, og har blitt arrangert hvert år siden 1990. Wacken Open Air 2007 ble arrangert 2.-4. august 2007. De største bandene var Belphegor, Cannibal Corpse, Destruction, Blind Guardian, Dimmu Borgir, Dir en grey, Grave Digger, Immortal, In Flames, Iced Earth, Lacuna Coil, Moonsorrow, Moonspell, Napalm Death og Possessed. Mosaikkøyestikkere. Nymfen har en sylindrisk og avlang kropp. Mosaikkøyestikkere (Aeshnidae) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Mosaikkøyestikkere er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Utseende. Mosaikkøyestikkere er blant de større øyenstikkerne, vanligvis større enn vannymfene. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Kroppen har ofte mørke og kraftige grønne, blå, brune eller gule farger. Ulike farger i flekker, punkt og linjer er opphavet til gruppens navn, "mosaikkøyenstikkere". Hanner er generelt mer fargerike enn hunnene. Øynene møtes, støter sammen, på hodet overside. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, de holdes rett ut fra kroppen under hvile. Bakvingene er noe bredere ved roten, nærmest kroppen, enn framvingene. Vingemerket ("pterostigma") er langt og firkantet. Vingespennet er mellom 50 og 100  millimeter. Nymfene er kraftige, avlange med en ganske glatt sylindrisk kropp. På ryggsiden har den anlegg til vinger. Beina er godt utviklet og på hodet har den store øyne. På hodets underside har nymfene en fangmaske (en leddet munn). Levevis. Mosaikkøyestikkere er gode flygere, men holder vanligvis til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. Hannene er de mest aktive og kan fly langt på jakt etter mat. Ofte ses de patruljerende på den samme strekningen langs vassdraget, en skogsbilvei eller i en kraftlinjegate. Hunnene finnes ofte gjemt i vegetasjonen eller sittende på en grein, og er ikke så aktive som hannene. Hunnen kutter små snitt i vannplanter, med eggleggningrøret, hvor eggene plasseres. Nymfene lever i vegetasjonen, langs bredden av mindre dammer, kanaler, innsjøer og myrtjern. Nymfene er rovdyr og spiser andre mindre dyr. Mosaikkøyestikkere har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Elveøyenstikkere. Elveøyenstikkere (Gomphidae) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Elveøyenstikkere er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Utseende. Elveøyenstikkere er blant de større øyenstikkerne, vanligvis større enn vannymfene. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Kroppen har ofte mørke farger. På bakkroppen er de siste ledd bredere (oppsvulmet), noe som danner en «klubbe». Hanner er generelt mer fargerike enn hunnene. Øynene møtes ikke, støter ikke sammen, på hodet overside, noe som skiller delgruppen fra alle de andre arter i gruppen øyenstikkere og libeller. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, de holdes rett ut fra kroppen under hvile. Bakvingene er noe bredere ved roten, nærmest kroppen, enn framvingene. Vingemerket ("pterostigma") er langt og firkantet. Vingespennet er mellom 50 og 100  millimeter. Nymfene er kraftige, med sylindrisk kropp. På ryggsiden har den anlegg til vinger. Beina er godt utviklet og på hodet har den litt store øyne. På hodets underside har nymfene en fangmaske (en «leddet munn»). Levevis. Elveøyenstikkere er gode flygere, men holder vanligvis til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. Hannene er de mest aktive. Hunnene finnes ofte gjemt i vegetasjonen eller sittende på en grein, og er ikke så aktive som hannene. Parringen skjer på land. Under eggleggingen flyr hunnen over vannoverflaten og slår bakkroppen mot vannet. Nymfene lever i vegetasjonen, langs bredden av både elver, kanaler, dammer og innsjøer. Nymfene er rovdyr og spiser andre mindre dyr. Elveøyenstikkere har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Kongeøyenstikkere. Kongeøyenstikkere eller bekkeøyenstikkere (Cordulegastridae) er den eneste delgruppen i overfamilien "kongeøyenstikkere" (Cordulegasteridea). De er som navnet antyder store øyenstikkere (Odonata). Kongeøyenstikkere er utbredt i hele verden, men særlig på den nordlige halvkule. De fleste arter finnes i varmere strøk. I Norge finnes bare én art, "Cordulegaster boltonii", kalt kongeøyenstikker. Utseende. Kongeøyenstikkere er blant de større øyenstikkerne, vanligvis større enn vannymfene. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Kroppen har ofte mørke og kraftige grønne, svarte eller gule farger. Hanner er generelt mer fargerike enn hunnene. Øynene møtes, støter sammen, bare i ett lite punkt, på hodet overside. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, de holdes rett ut fra kroppen under hvile. Bakvingene er noe bredere ved roten, nærmest kroppen, enn framvingene. Vingemerket ("pterostigma") er langt, svært smalt og firkantet. Vingespennet er mellom 50 og 100  millimeter. Nymfene er kraftige, avlange med en sylindrisk kropp. På ryggsiden har den anlegg til vinger. Beina er godt utviklet. På hodets underside har nymfene en fangmaske (en «leddet munn»). Levevis. Kongeøyenstikkere er gode flygere, men holder vanligvis til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. Hannene er de mest aktive og kan fly ett stykke på jakt etter mat. Ofte ses de patruljerende på den samme strekningen langs vassdraget, en skogsbilvei eller i en kraftlinjegate. Hunnene finnes ofte gjemt i vegetasjonen eller sittende på en grein, og er ikke så aktive som hannene. Hunnen legger egg i mindre elver og bekker med ganske stri strøm. Nymfene lever det meste av sitt liv nedgravd i sand og stein, på bunnen. Nymfene er rovdyr og spiser andre mindre dyr. Kongeøyenstikkere har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Sergej Krikaljov. Sergej Konstantinovitsj Krikaljov (Сергей Константинович Крикалёв, født 27. august 1958) er en russisk kosmonaut og veteran med deltagelse på elleve ulike romferder og fire ulike romprogrammer. Han har av mange blitt kalt for det «Siste medlem av Sovjetunionen» ettersom han tilbrakte 311 dager, 20 timer og 1 minutt i 1991–1992 ombord på romstasjonen Mir, mens Sovjetunionen kollapset under ham. Krikaljov har tilbrakt mer tid i rommet enn noe annet menneske. 16. august 2005, passerte han rekorden på totalt 748 dager tidligere holdt av Sergej Avdejev. Han har nå over 803 dager i verdensrommet. Krikaljov og Robert Cabana ble de to første menneskene inne i Den internasjonale romstasjonen i desember 1988, da de slo på lysene i den amerikanske modulen Unity. Fremtidige ferder. Det har vært rykter om at Krikaljov skal delta i romferdene Sojuz TMA-14 og ISS Ekspedisjon 19, men dette er ikke endelig bekreftet. Hedersbevisninger. 23. mai 2007 ble Krikaljov valgt som æresborger av St. Petersburg sammen med dirigent Valerij Gergijev. Kuupik Kleist. Jakob Edvard Kuupik Kleist (født 31. mars 1958 i Qullissat) er en grønlandsk sosialistisk politiker (IA). Han er Grønlands statsminister siden 12. juni 2009. Han er den første grønlandske statsministeren som ikke representerer partiet Siumut. Kleist var medlem av Folketinget 2001–2007. __NOTOC__ Bakgrunn. Kleist er sønn av den danske telegrafbestyreren Nikolaj Kleist og en døv inuittkvinne. Hans mor tok seg ikke av den lille gutten, og staten plasserte ham hos fosterforeldre, hvor han vokste opp. Han gikk folkeskole i Qullissat (som ble fraflyttet i 1972) fra 1966, og videre realskole i Sisimiut 1972–1975. Som elleveåring ble han sendt til Danmark alene, og uten noen forhåndskunnskaper i dansk. Han gikk ved Birkerød Statsskole 1975–1978, og er utdannet sosionom fra Roskilde Universitetscenter fra 1983. Han var visedirektør i Grønlands utdanningsdirektorat 1985–1988, rektor ved journalistutdannelsen i Nuuk 1988–1999, og direktør ved Hjemmestyres utenrikskontor 1996–1999. Han var forøvrig styremedlem i Inuit Circumpolar Conference (ICC) og Nunatta Naqiterivia (Sør-Grønlands boktrykkeri) 1995–1997, samt styreformann i Tele Greenland og plateselskapet ULO 1999–2002. Kleist er i dag eier og direktør i konsulentfirmaet NIKISI Aps. Politisk arbeid. Kleist var tjeneste- og trafikkminister i Grønlands regjering under statsminister Lars Emil Johansen 1991–1995. Kleist var medlem av Landstinget 1995–1996 og igjen fra 2002. I Grønlands selvstyrekommisjon var han sekretær 2000–2001 og medlem 2004–2008. Han var medlem av Folketinget for Grønland 2001–2007, og ble valgt til formann i det sosialistiske separatistpartiet Inuit Ataqatigiit i 2007. Ved landstingsvalget 2009 ble han valgt inn med 5 461 personstemmer, i motsetning til sittende statsminister Hans Enoksen (S) sine 1 413 personstemmer. Inuit Ataqatigiit vant i et valgskred som gav partiet nærmere 44 % av stemmene, og gjorde at Kleist kunne danne regjering, en koalisjon sammen med Demokraatit og Kattusseqatigiit, med seg selv som Grønlands 5. statsminister gjennom tidene. Kleist ble dermed Inuit Ataqatigiits første statsminister, den første statsminister til å tilhøre et annet parti enn Siumut, og den første statsminister under det utvidede indre selvstyret som trådte i kraft fra 21. juni 2009. Utmerkelser. Kleist er ridder av Dannebrogordenen og mottager av Nersornaat i gull. Waldemar. Waldemar og Valdemar er germanske og skandinaviske mannsnavn dannet av orddelene "wald", «herske», og "meri", «berømt». Vladimir er en slavisk form av samme navn. Utbredelse. Valdemar er et mye brukt navn i Finland, mens Waldemar er mye brukt i Polen. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Waldemar i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listene er ordnet kronologisk etter fødselsår. Qullissat. Kart som viser Qullissat på øya Disko, på vestkysten av Grønland Qullissat (grønlandsk: Qutdligssat) er en by på Grønland. Byen ligger på nordsida av øya Qeqertarsuaq (Disko) på Vest-Grønland. Den ble anlagt i 1924 i forbindelse med etableringen av en kullgruve. Gruven ble lagt ned, og byen ble fraflyttet i 1972. Etter dette har byen hatt en usikker status. Noen hus har i perioder vært leid ut, men byen som sådan blir ikke rengjort og holdt vedlike. Qeqertarsuaq kommune har ikke ansvar for byen, siden den ligger utenfor by- og bygdesonen i kommunen. Dette gjør at byen ikke kan bli brukt til turisme enda, slik mange ønsker. 21. november 2000 var det et jordras i Paatuut-området på sydkysten av Nuussuaqhalvøya (nordøst for Disko), 40 km vest for Saqqaq. Dette jordraset lagde en flodbølge som skadet flere byer på Nuussuaq-halvøya og øya Disko. Store deler av Quillissat ble også rammet. Kun de husene som lå høyest i byen var uskadet, bl.a. gruvedriftslederens hus, som ble kalt «Slottet». ISS Ekspedisjon 1. ISS Ekspedisjon 1 var den aller første ekspedisjonen til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Høydepunkter fra ferden. Menneskelig romferd gikk inn i en ny æra da Den internasjonale romstasjonen (ISS) mottok sine første beboere 2. november 2000. De tre medlemmene i ISS Ekspedisjon 1 ble skutt opp 31. oktober 2000 i romskipet Sojuz TM-31 fra Baikonur i Kasaksthan. Dere fire måneder lange tur ombord på ISS ble avsluttet med frakobling 18. mars 2001, og retur ombord på romfergen på STS-102 21. mars 2001. Tilkobling. 10 minutter oppskyting var Sojuz TM-31 i en midlertidig bane, og Gidzenko kunne begynne en serie med manøvre som skulle lede Sojus-romskipet nærmere ISS, og til en kobling med Zvezda-modulen kl 4:21 a.m. EST 2. november. 90 minutter etter sammenkoblingen, åpnet Shepherd luken til Zvezda og mannskapet entret ISS for aller første gang. Oppstart av ISS. Mannskapets første oppgaver inkluderte aktiveringen av byssen i Zvezda, montasje av soveplasser, og innledende kommunikasjonssjekk med både «Mission Control» i Moskva og Houston. Mannskapet brukte russisk kommunikasjons-utstyr fra Zvezda og Zarja, og amerikansk utstyr fra Unity-modulen. I de første ukene ombord, brukte mannskapet i "ISS Ekspedisjon 1" tiden til å aktivere kritiske livsstøtte-systemer og pakket ut komponenter til stasjonen: klær, datamaskiner, kontorutstyr, kabler og elektrisk utstyr etterlatt der etter tidligere romfergeoppdrag over de 2 siste årene. Ved å flytte inn, hadde mannskapet satt scenen for en kontinuerlig menneskelig tilstedeværelse i rommet for minst de 15 neste årene. Utvidelse av ISS og vitenskap. Mannskapet bistod også i monteringen av nye moduler til romstasjonen, inkludert Destiny. De gjennomførte også flere vitenskapelige eksperimenter. Under sine fire måneder ombord, hadde mannskapet tre besøkende romferger, som hadde med seg nye moduler/komponenter til romstasjonen. I tillegg til å bidra i montasjen av disse måtte mannskapet også laste ut nyttelast fra to besøkende ubemannede Progress-romskip. Secure Digital Music Initiative. Secure Digital Music Initiative (SDMI) var et forum for en gruppe bedrifter innen IT, forbrukerelektroniske varer, sikkerhetsteknologi, ISP og plateindustri. Det ble opprettet i 1998, og hadde over 200 deltakere. Formålet til forumet var å utvikle teknologi som skulle beskytte avspilling, lagring og distribusjon av digital musikk. SDMI er mest kjent for sin «SDMI challenge», en utfordring til hele «det digitale samfunnet». Utfordringen ble annonsert i et åpent brev lagt ut på deres hjemmesider, der de inviterte hackere, kryptologer, og andre til å knekke seks av deres systemer, deriblant fire vannmerkingsteknikker. En gruppe forskere, blant dem professor Edward Felten, oppdaget grunnleggende feil ved oppbygningen av vannmerkingsteknologien og ønsket å publisere funnene på den fjerde "International Information Hiding Workshop" i Pittsburgh i 2001. SDMI, sammen med Recording Industry Association of America, responderte med å true med søksmål dersom de publiserte funnene. Felten trakk i første omgang sin presentasjon, men publiserte og presenterte funnene på USENIXs sikkerhetskonferanse senere samme år. SDMIs hjemmesider ble ikke oppdatert etter 18. mai 2001, og ble nylig fjernet fra nett. De er fremdeles tilgjengelige via Internet Archive. Det Danske Akademi. Det Danske Akademi er en dansk uavhengig institusjon med formål å «virke for dansk ånd og sprog, især inden for litteraturen». Det Danske Akademi ble stiftet 28. november 1960 på initiativ av forfatteren Karl Bjarnhof og kunsthistorikeren Christian Elling. Det har inntil 20 medlemmer som stort sett alle er forfattere, med unntak av enkelte litteratur- eller språkforskere. Opprinnelig skulle akademiet ha 12 medlemmer. Dette ble i 1961 utvidet til 16, og fra 1994 ble det åpnet for å ha inntil 20 aktive medlemmer. Aktive Fredsreiser. Aktive Fredsreiser Travel for Peace AS er et norsk aksjeselskap med hovedkontor i Risør. Virksomheten omfatter også datterselskapet Aktive Fredsreiser Buss AS. Bedriften arrangerer bussreiser til tidligere konsentrasjonsleire i Europa. Bakgrunn og virksomhet. Aktive Fredsreiser har spesialisert seg på holdningsskapende dokumentasjonsreiser der temaer som krig, fred, forsoning, toleranse og menneskerettigheter belyses gjennom sterke opplevelser og møter med mennesker som har opplevd krig på nært hold, såkalte tidsvitner. Organisasjonen arrangerer hvert år skoleturer for norske tiendeklassinger. Turene til Polen og Tyskland dokumenterer krigens terror og frykt i konsentrasjonsleirene, men gir også innsikt i nyere europeisk utvikling, menneskerettigheter og forsoningsarbeid. Alle ungdommene som reiser med Aktive Fredsreiser får tilbud om å være med i fredsklubben Active for Peace der ungdom kan finne kunnskap og engasjement for aktivt fredsarbeid. Aktive Fredsreiser ble etablert i 1998 av Helga Arntzen, som ble født i 1942 i Heidelberg i Tyskland. Hun er daglig leder og styreleder i virksomheten. Siden 1992 har nær ungdommer deltatt på fredsreiser med Helga Arntzen gjennom denne organisasjonen og Hvite Busser til Auschwitz, som hun tok initiativ til og var med å etablere i 1992. Denne virksomheten har vært et tiltak mot utbredelse av nynazismen i Norge og et bidrag til at nye ungdomsgrupper lærer å kjenne igjen både trusler og muligheter i utviklingen av samfunnet. Bedriftens arrangementer har fått kritikk av bl.a. Norsk kulturråd for å ha et ensidig pedagogisk opplegg og fremme et negativt og lite representantivt Tysklands-bilde. Det faglige opplegget til bedriften har også fått kritikk av Odd-Bjørn Fure ved Holocaustsenteret. Fure har bl.a. omtalt turene som «pedagogisk meningsløse». Aftenposten siterer en norsk diplomat som mener turene «bidrar til å låse fast foreldede fiendebilder». Også førstelektor Baard H. Borge mener det pedagogiske opplegget er «en uhistorisk bruk av svart-hvitt bilder». Dagbladet beskrev boken Aktive Fredsreiser bruker i sitt opplegg i en bokanmeldelse som «en form for historieforfalskning i den helt store stilen». Hotel Savoy i Łódź. Hotel Savoy er et berømt hotell i Łódź ved Romuald Traugutts gate 6. Med sine åtte etasjer var hotellet i sin tid den høyeste bygningen i byen, og gjorde et stort inntrykk på sine samtidige. Hotellet ble foreviggjort i litteraturen av Julian Tuwim og særlig Joseph Roth, som i sin roman «Hotel Savoy» fra 1924 malte en typisk ekspresjonistisk, noe demonisk visjon av hotellet. Roth skrev at det «med sine åtte etasjer, gylne septer og portner i livré synes […] å være mer europeisk enn alle andre». Hotellet ble bygd ved den datidige Krótka-gaten av den wienerske finansmannen Salomon Ringer etter tegninger av Stefan Lemmene. Byggingen ble til å begynne med realisert av Cynamon fra Warszawa, og senere av Goldstein fra Katowice. Hotellet stod ferdig i 1911. Dets høyde ble ytterlige markert av den smale Krótka-gaten og kontrasten med de andre, mye lavere bygningene ved gaten. Etter andre verdenskrig ble hotellet overtatt av staten, og i tiårenes løp ble hotellindret adaptert og ombygd flere ganger. Etter nye adapteringer på 1990-tallet fikk det imidlertid sin gamle karakter tilbake. I 1991 fikk hotellrestauranten til og med prisen for årets beste indre. Hotellbygningens elevasjon er hovedsakelig flat og enkel, men man kan også finne karnappvinduer på sidene, små balkonger og diskree dekorative detaljer. I første og andre etasje finnes store glassvinduer, og et vakkert sirkulært vindu omkranset av to stiliserte påfugler i metall. Hotellet befinner seg i nærheten av Piotrkowska-gaten og Hotel Grand, hvis nordlige elevasjon ligger ved samme gate som Savoy. Huset under Gutenberg. Huset under Gutenberg (polsk "Dom pod Gutenbergiem") ligger ved Piotrkowska-gaten 86 i Łódź, og regnes for å være en av gatens mest effektfulle bygninger. I 1893 kjøpte trykkeren og grunnleggeren av Łódź’ første avis Jan Petersilge en tomt med allerede eksisterende bygninger, hvor han bestemte seg for å bygge et fronthus. Mursteinshuset ble bygd i 1896 etter tegninger av arkitektene Kazimierz Sokołowski og Francziszek Chełmiński. Bygningen bærer preg av flere historiske stiler – fra gotisk til manieristisk arkitektur – og er et godt eksempel på eklektisisme. Elevasjonen er rikt ornamentert med blader, blomster, vingete skikkelser, maskaroner, latinske innskrifter og en ugle. I bygningens midtre del er en statue av Johann Gutenberg plassert, og mellom vinduene finnes medaljonger med portretter av andre kjente personligheter knyttet til boktrykkerkunsten, som Albrecht Dürer, Johann Fust, Peter Schöffer, Alois Senefelder, Johann Breitkopf, Charles Stanhope og Louis Daguerre. I første etasje ligger «Światowid», som er en av byens mer gjenkjennelige bokhandelere. Robert Schweikerts palass. Robert Schweikerts palass (polsk "Pałac Roberta Schweikerta") ligger ved Piotrkowska-gaten 262 i Łódź. Palasset ble reist i 1910 etter tegninger av Romuald Miller til Robert Schweikert, en tysk fabrikant, og hans kone Emma. Det middelstore palasset har en representativ gårdsplass som begrenses av støpejernsgjerder samt et vokterhus, stall og vognskur på begge sidene av tomten. Bygningen har to etasjer og mansardtak. Frontelevasjonen prydes av en portikus. Bak palasset finnes en hage med en effektfull trebestand, dam, et lysthus, terrasser samt antikke vaser og skulpturer. I palassindret, som er bevart i sin opprinnelige form, finnes vakre glassmalerier. Under andre verdenskrig huset bygningen en tysk bank, og etter krigen gikk den over til henholdsvis Det polske arbeiderparti, Den polske speiderbevegelsen og Den polske sosialistiske ungdomsorganisasjonen. I 1991 ble den overgitt til Universitetet i Łódź, og huset Senteret for europeiske studier. Fra 1993 er bygningen setet til Det europeiske institutt. Schweikert Schweikert Leopold Kindermanns villa. Leopold Kindermanns villa (polsk "Willa Leopolda Kindermanna") ligger ved Wólczańska-gaten 31/32 i Łódź. Bygningen regnes for å være et av de fremste eksempler på art nouveau i Polen, og kalles også for «den polske art nouveaus perle». Villaen ble bygd i 1903 etter tegninger av Gustaw Landau-Gutenteger til Leopold Kindermann og hans kone Laura. I dag huser bygningen Miejska Galeria Sztuki ("Byens kunstgalleri"). Bygningen har mansardtak. Elevasjonen preges av småtårn og karnappvinduer og er rikt utsmykket med plantemotiver: kastanje- og epletreblader, solsikker og druefrukter. Elevasjonens murpuss presenterer forskjellige fargenyanser. Enkelte av vinduene, som for øvrig alle er forskjellige hva hverandre, er dekket med dekorative, bølgende gitter. En epletreformet portikus fører til villaens hovedinngang. Bygningens indre er også bevart i sin opprinnelige form, og prydes av stukkdekorasjoner (roser, iriser og valmueblomster) i art nouveau. I hallen og salongen finnes dessuten vakre glassmalerier. Kindermann Helga Arntzen. Helga Brigitte Arntzen (født 1. november 1942 i Heidelberg i Tyskland) er daglig leder og styreleder i Aktive Fredsreiser i Risør. Siden 1992 har nær 150 000 ungdommer deltatt på fredsreiser med Helga Arntzen gjennom Aktive Fredsreiser, etablert i 1998, og Hvite Busser til Auschwitz, som Helga Arntzen tok initiativ til og var med å etablere i 1992. Denne virksomheten har vært ment som et tiltak mot utbredelse av nynazismen i Norge, og Arntzens engasjement har bidratt til at nye ungdomsgrupper lærer å kjenne igjen både trusler og muligheter i utviklingen av samfunnet. Arntzen fikk i 2006 Kongens fortjenstmedalje i gull for sin innsats for fredsarbeid på nasjonalt plan. I 2011 ble hun tildelt fortjenstkors med bånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden. Leon Rappaports villa. Leon Rappaports villa (polsk "Willa Leona Rappaporta") ligger ved 1905-revolusjonens gate 44 i Łódź. Villaen ble reist i art nouveau i årene 1904–1905 etter tegninger av Dawid Lande til handelsmannen Leon Rappaport. Arkitekten kan imidlertid også ha vært Gustaw Landau-Gutenteger, siden bygningens utsmykningsstil er karakteristisk for den sistnevnte. Villaen er oppført i rød murstein og har form som bokstaven «L». Elevasjonen er utsmykket med plantemotiver (kastanje- og eikeblader, furutrekongler og solsikker). Art nouveau-motiver finnes også i vindusgitrene og inngangsporten. Rappaport Reinhold Richters villa. Reinhold Richters villa (polsk "Willa Reinholda Richtera") ligger ved Ignacy Skorupkos gate 6/8 i Łódź. Bygningen ble oppført i årene 1903–1904 etter tegninger av Ignacy Stebelski til fabrikanten Reinhold Richter. I dag huser bygningen rektoratet til Det tekniske universitet i Łódź. Villaen regnes som en av byens mest maleriske og ukonvensjonelle bygninger. Den er en blanding av flere stiler: renessanse, manierisme, barokk og art nouveau. Hver side av elevasjonen har forskjellig form. Karakteristiske elementer i bygningen er tårnet til høyre for hovedinngangen, en treveranda og loggiaer. Det rikt utsmykkede indre er til i dag bevart i sin opprinnelige form. Veggene er reist i rød marmor og pyntet med stukkatur. Ved gaten er også villaens vokterhus bevart. Richter .jobs. .jobs er et generisk toppnivådomene som ble godkjent av ICANN 8. april 2005 som et sponset toppnivådomene. Det er forbeholdt rekrutterings-relaterte nettsteder. Det ble lagt til internett-rota i september 2005, og godkjenning av registreringer startet opp senere samme år. Domenets tilsiktede bruk er at selskaper og organisasjoner skal registrere sitt selskaps navn i ".jobs"-domenet, og bruke det til et nettsted spesifikt rettet mot de som søker ansettelse innen selskapet. Dette til forskjell fra generelle selskaps- og markedsføringsnettsteder innen andre toppnivådomener som ".com". For eksempel er "opera.jobs" et nettsted som gir informasjon om ledige stillinger hos det norske programvarehuset Opera Software ASA. Subdomener av andre domener, slik som "jobs.ibm.com", kan også brukes til dette formålet, uten at det trengs registrering av nye domener fra det involverte selskapet. Imidlertid så eksisterer det ikke noen standardisert måte for navngiving av selskapers rekrutteringsnettsteder, så talsmenn for ".jobs" mener det kan skaffe seg en tilstedeværelse i markedet ved å kunne utkommunisere til jobbsøkere en enkel og direkte URL-destinasjon for ansettelsesmuligheter. Enkelte store arbeidsgivere har også inntatt dette standpunktet, deriblant ', hvor Microsoft søker utviklere av spill-software. Regelverket for registrering i ".jobs" er utarbeidet med henblikk på å hindre misbruk fra ikke-kvalifiserte søkere, ved å validere hver enkelt søknad om registrering. I motsetning til ".com" og de fleste andre toppnivådomener så tilbyr ikke ".jobs" registrering i sanntid. Eksterne lenker. J o Zygmunt Dejczmans mursteinshus. Zugmunt Dejczmans mursteinshus ved Tadeusz Kościuszkos allé I 1902 tegnet arkitekten Gustaw Landau-Gutenteger halvparten av dagens mursteinshus. Bygningen stod i uforandret form frem til 1912. I 1911 solgte Zygmunt Dejczman tomten med bygningen til ekteparet Stanisław og Matylda Poznańscy (de var imidlertid ikke i slekt med Izrael Poznański), som i 1912 utbygde mursteinshuset i nordlig retning til dagens størrelse. Byggingsarbeidet ble overgitt til arkitekten Romuald Miller. Paviljongen ved Zygmunt Dejczmans musteinshus Den opprinnelige bygningen fra 1902 hadde seks vindusrader med en tovinget inngangsport. Noen av vinduene fikk en halvrundet og flat bueform. På fasaden plasserte arkitekten asymmetrisk et tre etasjer høyt karnapp, dekorert med druer, valmuer og kastanjeblader. Gutenteger planla også å gi fasaden rike plantedekorasjoner, nyreformede vinduer og flytende, bølgende gitre på balkongene. Det er imidlertid kjent at bygningen fra 1902 ikke ble utformet fullstendig etter arkitektens plan. Fasaden til det utbygde mursteinshuset fra 1912, som frem til i dag er bevart i uforandret form, utnyttet et identisk komposisjonsmønster som det første. I tillegg ble hele fasaden til den nye bygningen rikt utsmykket med plantemotiver i form av stengsler, blader, utfoldende knopper, blomstrer, frukter, nåler og kongler til grantrær, kastanjetrær, druer, solsikker, roser, valmuer og eføy. I fasaden kontrasterer dessuten den mørke mursteinen med den rue og gråe samt glatte og hvite murpussen. De to inngangsportene og innkjørsporten er asymmetrisk plassert i fasaden. På inngangsportenes hjørner finnes basrelieffmaskaroner. Helheten står i kontrast med det uvanlig høye taket. Gårdsplassen begrenses fra den vestlige siden av en enetasjes malerisk mursteinsbygning – en paviljong med et småtårn. Etter andre verdenskrig ble bygningen i stor grad devastert. Mot slutten av det 20. århundre ble den imidlertid nøyesommelig totalrestaurert og fikk slik sin gamle prakt tilbake. Dejczman Juodkrantė. Stantien & Becker graver rav i 1880-årene Juodkrantė (tysk navn: "Schwarzort in Preußen") er en liten by med 720 innbyggere på Den kuriske landtunge i Neringa kommune i Klaipėda fylke i Litauen. Byen er den nest største på Den kuriske landtunge etter Nida og var opprinnelig en fiskerlandsby. I dag er stedet et feriested, hvor befolkningen øker dramatisk i sommerhalvåret. Siden middelalderen og fram til 1923 var dette området en del av Tyskland og Østpreussen, og var da kjent under sitt tyske navn. Byen er første gang nevnt i et brev fra 1429 hvor Den tyske Orden beskriver ødeleggelser etter en storm. Den lå opprinnelig på den andre siden av landtungen, ut mot Østersjøen et par kilometer lenger nord, men ble flyttet i 1680-årene for å få bedre beskyttelse mot storm og de bevegelige sanddynene. Stedet fikk et vertshus i 1673, skole i 1743 og en luthersk kirke bygget i tre i 1795. Denne brant 1878 og gjenoppbygget i teglstein til dagens kirke i 1885. Fra midten av 1800-tallet hadde området en stor utvikling, sundet mellom Den kuriske landtunge og fastlandet og byen Memel, dagens Klaipeda ble mudret opp slik at en kunne starte fergetrafikk til området. Dette lettet kommunikasjonene, men fikk også den bivirkningen at man under arbeidene fant betydelige mengder rav. Firmaet "Stantien & Becker" ble startet i 1860 og utvirket rav fra bakken rett nord for byen. I løpet av de 30 årene denne virksomheten ble drevet, ble det utvirket rundt 2 250 000 kg rav og på det meste var det 1 000 ansatte i denne virksomheten. Utgravingen av rav førte også til byggeaktiviteter, både av boliger, skole og fergekai. Jorden som ble gravet opp ble brukte til å forsterke stranden og kystlinjen og til utfyllinger av myrområder. Men etter at "Stantien & Becker" flyttet virksomheten til Palmnicken, (i dag Jantarnij) lenger sør i Østpreussen i 1890, sank byen befolkning fra 851 i 1885 til 423 i 1895. Byen som turiststed startet for alvor i 1860, da et tidligere vertshus ble ombygget til hotellet "Kurischer Hof". Som følge av ravindustrien utviklet byen seg i nordlig retning i forhold til fiskerlandsbyen og på begynnelsen av 1900-tallet hadde stedet fem hoteller, 20 villaer og sanatoriet "Luisenbad". Stedet ble ansett for å være ganske luksuriøst og hadde årlig 3 000 besøkende. Andre verdenskrig tok knekken på turistindustrien og etter krigen var området stengt som grenseområde helt fram til 1960-tallet da det ble åpnet for medlemmer av kommunistpartiet. Men i dag er stedet noe i skyggen av Nida. Dette har medført at Juodkrantė fortsatt har en del fiskere og blir ansett som fiskerhovedstaden og har en årlig festival for fiskere. Thommessen. Thommessen (tidligere Thommessen Krefting Greve Lund) er et av de største advokatfirmaene i Norge og driver hovedsakelig med forretningsjus. Firmaet har over 200 advokater og advokatfullmektiger og kontorer i Oslo, Bergen og London. Firmaet har 32 advokater med møterett for Høyesterett. Selskapet ble grunnlagt 19. januar 1856, da Hans Christian Grønn etablerte privat advokatpraksis i Oslo. Grønn ønsket å frigjøre advokatyrket fra embetsverket og kjempet for å gjøre forretningsjussen mer internasjonal. Grønn var for øvrig Regjeringsadvokat i perioden 1870-1873. Selskapet bisto ved opprettelsen av Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstof-aktieselskap i 1905. På 1990-tallet var det stor vekst og flere store fusjoner i den norske advokatbransjen. Denne utviklingen ble innledet med etableringen av «Thommessen & Krefting» i 1990, ved fusjonen mellom selskapene «Thommessen Karlsrud Heyerdahl & Brunsvig» og «Krefting & Løchen» (som var etablert i 1954). I 1991 fusjonerte «Thommessen & Krefting» med det som da var Norges største advokatfirma utenfor Oslo, det store og annekjente «Greve, Greve, Greve & Lorentzen» i Bergen (som var etablert i 1928). I 1993 ble deler av advokatfirmaet «Lund & Co» ble innfusjonert og firmaets navn ble «Thommessen Krefting Greve Lund AS Advokatfirma». Fra den 1.september 2009 ble firmaets foretaksnavn endret til «Advokatfirmaet Thommessen AS». Thommessen regnes som et av Norges ledende advokatfirmaer innen forretningsjuss. Thommessen driver blant annet med børs- og transaksjonsjuss, prosedyre og voldgift samt generell forretningsjuridisk rådgivning. Firmaets klienter er i hovedsak norske børsnoterte selskap og utenlandske foretak. Thommessen har vunnet en rekke kåringer de senere år, blant annet tittelen «Norwegian Firm of the Year» i Who is Who Legal i 2009, 2010, 2011 og 2012 og vinner av Chamber's Europe Award for beste norske advokatfirma i 2009 og 2011. NSU Wankel Spider. NSU Wankel Spider er en bilmodell fra den tyske bilprodusenten NSU, som ble produsert mellom 1964 og 1967. Modellen var den første serieproduserte bilen med wankelmotor, og var designet av italienske Bertone. Modellen var basert på NSU Sport Prinz, og hadde en hekkmontert wankelmotor på 0.5 liter (497,5 ccm) med en effekt på 50 hestekrefter, som drev bilen fra 0-100 km/t på 14,5 sekunder. Modellen ble produsert i totalt 2 375 eksemplarer før den gikk ut av produksjon i 1967. Kvanndalstinden. Kvanndalstinden (1 744 moh.) er et fjell i Rauma kommune i Møre og Romsdal, og er det 603. høyeste fjellet i landet av fjellene med primærfaktor på minst 50 meter. Kvanndalstinden er en utpreget alpin og relativt utilgjengelig topp, omkranset av breer. Toppen ble først besteget av den britiske tindebestigeren William Cecil Slingsby, Charles Hopkins og Lars Jansen i 1885, hvorpå Slingsby skal ha karakterisert Kvanndalstinden som «Europas bratteste fjell». Fjellet har flere alternative ruter til toppen. Den mest populære av disse er Vestryggen, som ofte klatres i forbindelse med traversen over Venjetindan. På vestryggen finner man også den spektakulære pinakkelen Torshammeren. Simca 1000. Simca 1000 er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Simca, som ble produsert mellom 1961 og 1978. Modellen var en liten, firedørs sedan med hekkmontert motor som både var svært billig og relativt moderne ved lanseringen, noe som raskt gjorde den populær. Bilen var også den eneste i segmentet med fire dører (med unntak av Renault Dauphine og, fra juli 1962, Renault 8, som var svært lik Simca 1000). Bilen var bakhjulsdrevet og hadde bensintanken montert bak sammen med motoren. Dette gav bilen en vektfordeling på 35/65 (foran/bak), sammen med en ekstremt lett front og en tendens til overstyring på svingete veier. Reservehjulet var plassert vertikalt i bagasjerommet foran. Modellen ble svært populær i Frankrike, og til en viss grad også i eksportmarkedene. I løpet av modellens 17 år i produksjon ble nesten 2,000,000 eksemplarer solgt, før produksjonen stanset i 1978. Varianter. I løpet av produksjonstiden var Simca 1000 (uttales «mille» på fransk) tilgjengelig i en rekke varianter med forskjellige utstyrsnivåer og varianter av den opprinnelige Simca "Type 315"-motoren. Billigmodellen ble solgt under navnet "Simca 900", og ble senere erstattet av "Simca 4 CV", og var utstyrt med en 0,8 liters motor, mens toppmodellen, som ble lansert i 1969, fikk 1,1-litersmotoren fra den større Simca 1100. Tidlig på 1970-tallet fant også 1,3-litersmotoren fra den største 1300 veien til Simca 1000. I tillegg til manuell girkasse, som var standardutstyr, kunne enkelte utgaver også leveres med en tretrinns automatisk girkasse. Simca-Abarth (1964-1966) og Simca 1000 Rallye. I begynnelsen av produksjonen bygget den italienske tuneren Abarth modifiserte utgaver av Simca 1000, og senere begynte også Simca å bygge en "Rallye"-utgave, som bidro til å øke modellens popularitet i motorsportmiljøer. Toppmodellen var "Simca 1000 Rallye 3", som hadde en effekt på 103 hestekrefter. Kun 1,000 eksemplarer ble produsert i 1978. Jantarnij. Den tidligere rav-gruven Anna II Jantarnij (russisk: Янта́рный); tysk: Palmnicken; litauisk: Palvininkai; polsk: Palmniki) er et byområde på Samland i Kaliningrad Oblast i den russiske eksklaven. Den ligger rundt 40 km nordøst for Kaliningrad. Området hadde 5 455 innbyggere i 2002 og det er antatt at det er den samme innbyggertallet i dag. Byen ble grunnlagt i 1234 på en gammelprøyssisk bosetning av Den tyske orden, og ga byen navnet Palmnicken. i 1525 ble byen og området en del av det prøyssiske hertugdømme. Under Tredveårskrigen ble Palmnicken okkupert av Sverige i seks år. Palmnicken var en del av Kongeriket Preussen fra 1701 og den prøyssiske provinsen Østpreussen fra 1773. Under syvårskrigen okkuperte Det russiske keiserdømmet byen i årene 1758 til 1762. I 1827 startet utvikling av rav i stor skala. I 1871 ble byen en del av det tyske keiserdømme under den prøyssisk ledede samlingen av Tyskland. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble turistindustrien viktigere, og byen var et kjent spa-sted. I 1939 hadde byen 3 079 innbyggere. Palmnicken ble erobret av Den røde armé tidlig i april 1945 under avslutningen av andre verdenskrig, og har siden vært under russisk kontroll. Den tyske befolkningen ble fordrevet vestover til Tyskland og byen ble befolket av innflyttede etiske russere, samt hviterussere, ukrainere og tatarer. Palmnicken ble omdøpt til Jantarnij, etter det russiske ordet for rav: "jantar". Massakren i Palmnicken. Under Den røde armés framrykking i januar 1945, ble en konsentrasjonsleir som var en underleir av Stutthof konsentrasjonsleir evakuert og de innsatte ble sendt på tvangsmarsj via Königsberg til Palmnicken. Bare 3 000 av de opprinnelige 13 000 innsatte overlevet denne marsjen. Det var meningen at de overlevde innsatte skulle sperres inne i en av rav-gruvenes tunneler, men gruvens leder motsatte seg dette. SS-styrkene tok da fangene ned til strendene ved Palmnicken natten 31. januar og tvang dem ut i det iskalde vannet i Østersjøen. Bare 15 innsatte overlevde denne krigsforbrytelsen. Gustaw Landau-Gutenteger. a>, tegnet av Gutenteger i 1902 Gustaw Landau-Gutenteger (født 1862 i Warszawa, død 13. oktober 1924 i Berlin) var en polsk arkitekt. Etter å ha fullført studiene i Sankt Petersburg bosatte han seg i Łódź rundt 1888 og åpnet sin arkitektforretning ved Piotrkowska-gaten 128. Gutenteger tegnet til å begynne med bygninger i eklektisk stil, skjønt mursteinshusene hans også bærer preg av nystiler. Fra 1901 tegnet han også i art nouveau. Gutenteger regnes for å være en av de fremste arkitektene i byens historie. Hans mest kjente prosjekter omfatter blant annet Huset under Gutenberg, Wilhelm Landaus bankhus, Hotel Grand, Ezras Izrael-synagogen og Oszer Kons mursteinshus. Perspektiv eiendomsutvikling. Perspektiv Eiendomsutvikling AS er et eiendomsutviklingsselskap med base i Moss. Selskapet ble stiftet i 1996. Selskapet jobber hovedsakelig med boligbygging og leverer ca 100 boliger i året. De er også involvert i hytteområder, omsorgsboliger og seniorboliger. Selskapets primære arbeidsområde er Østfold og Søndre Akershus. Perspektiv Eiendomsutvikling AS bygger boliger for vanlige mennesker, ofte i samarbeid med den Norske husbank og lokale boligbyggelag. De fleste prosjekter bygges som borettslag. Selskapet har flere datterselskaper; Perspektiv Bygg AS, Perspektiv Produksjon AS, Perspektiv Prosjekt AS, Perspektiv Utbygging AS, Perspektiv Småhus AS og Perspektiv Forvaltning AS. Selskapet eies av HEE holding og Evensen holding. Selskapet har solid økonomi og er AAA-rated av Dun & Bradstreet. Perspektiv Eiendomsutvikling omsatte i 2007 for ca 170 mill. Egenkapitalen var ca 48 mill. Resultat før skatt ble ca 28 mill. Venjetindan. Venjetindan eller Vengetindene er et fjellmassiv i Rauma kommune i Møre og Romsdal. Det er det høyeste fjellmassivet i området, og ligger omkranset av andre kjente fjell, som Romsdalshorn, Kvanndalstind og Trolltindene. Venjetindan strekker seg i nord-sørlig retning, med den høyeste toppen, Store Venjetinden (1852 moh.), lengst nord. Lille Venjetinden(1820 moh.) ligger rett sør for Store Venjetinden. Disse to markante toppene er atskilt av et bratt skar (Vestgjelet), og begge toppene kan by på bratte sydvegger med flere alternative klatreruter opp. Videre fortsetter tinderekka med pinakler og mindre vegger langs ryggen mot Søndre Venjetinden, og videre ryggen over mot Kvanndalstind. Massivet domineres på vestsiden av store rygger og renner, samt den bratte vestveggen på Store Venjetinden. På østsiden domineres Vengetindmassivet av Mjølnerbreen. Sammen med Kvanndalstindan kan Venjetindan by på det mest alpine terrenget i Romsdalen. Her finner man også noe av det fasteste fjellet i området, og fjellet er derfor et populært mål for fjellklatrere. Anmarsj til de fleste klatrerutene går fra Venjesdalen, via bomvei fra Isfjorden. Joker (Norsk Tipping). Joker er et spill fra Norsk Tipping. Spillet ble innført i mai 2000 og tok opp arven etter Pengelotteriet. Spillet trekkes to ganger i uken med overføring på NRK1. Extra (Norsk Tipping). Extra er et sjansespill fra Norsk Tipping. Spillet ble lansert 28. september 1996 og trekningen overføres hver tirsdag på NRK1. Overskuddet fra spillet fordeles av ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering. Sojuz TM-31. Sojuz TM-31 er betegnelsen på en romferd i det russiske Sojuz-programmet, som transporterte de første beboerne (ISS Ekspedisjon 1) til Den internasjonale romstasjonen (ISS) i oktober 2000. Høydepunkter fra ferden. 10 minutter etter oppskyting var Sojus TM-31 i en midlertidig bane, og Gidzenko kunne begynne en serie manøvre som skulle lede Sojus-romskipet nærmere ISS, og til en kobling med Zvezda-modulen kl 4:21 a.m. EST 2. november. 90 minutter etter sammenkoblingen, åpnet Shepherd luken til Zvezda og mannskapet entret ISS for aller første gang. Dawid Lande. a>, tegnet av Lande i 1897 Dawid Lande (født 14. april 1868 i Łódź, død 10. september 1928 i Karlovy Vary) var en polsk arkitekt. Lande fullførte Håndverkskolen i Łódź og reiste til Sankt Petersburg for å studere ved Sivilingeniørinstituttet. Etter å ha fullført studiene arbeidet han to år i Berlin i arkitektbyrået «Keyser und Grossheim» før han reiste tilbake til sin hjemby og åpnet en egen forretning der. Dawid Lande var i sin tid en av byens mest populære arkitekter, kjent for sine prosjekter i Łódź og Warszawa. De mest kjente omfatter blant annet Den russiske riksbanks sete i Łódź, Dawid Sendrowicz’ mursteinshus, Hotel Grand, Leon Rappaports villa og Mieczysław Pinkus’ mursteinshus. Lande Lande Lande Lande Flax. Flax er norsk statlig lotteri som foregår gjennom salg av skrapelodd ved Norsk Tippings kommisjonærer i kiosker og dagligvarebutikker. Lotteriet ble opprettet i 1988 som en del av Det norske Pengelotteri, men har siden 1995 blitt drevet av S. Flax-lotteriet, som består av flere typer skrapelodd, hadde en omsetning på rundt 900 millioner kroner i 2003. Overskuddet har siden 1992 blitt fordelt likt til idrett, kultur og forskning. Bakgrunn. Det tradisjonsrike Pengelotteriet hadde sin første trekning i 1913 og hadde sitt beste år i 1985, med en årsomsetning på 676 millioner kroner. De kommende årene falt omsetningen dramatisk og spillet fikk en foreløpig driftsstans etter 1994, hvor årsomsetningen hadde kommet ned i 30 millioner kroner. Da Norsk Tipping overtok driften av Det norske Pengelotteri fra Nordlandsbanken 1. januar 1995, bygget selskapet om Flaxspillet, utvidet produktspekter med flere typer skrapelodd, tilpasset det online-teknologien og relanserte Pengelotteriet 1. april 1997. Det viste seg imidlertid ganske raskt at tiden for det tradisjonsrike Pengelotteriet var ute, og spillet ble lagt ned i mars 1998. Oddsen. Oddsen er samlebetegnelse på oddsspill fra Norsk Tipping. Spilletypen ble introdusert 1. februar 1994 etter at Norsk Tipping fikk tillatelse til etablering av oddsspill i november 1993. Det finnes tre typer oddsspill: Langoddsen, Vinneroddsen og Oddsbomben som erstattet Resultatoddsen i september 2002. 1. januar 2004 ble det innført 18-års aldersgrense for spillene. William Shepherd. William McMichael Shepherd (født 26. juli 1949) er en tidligere amerikansk astronaut som var commander på Den internasjonale romstasjonen (ISS) sitt første permanente mannskap, ISS Ekspedisjon 1. Han har også fløyet med romfergen og det russiske Sojuz. Trivia. Da Shepherd i sin tid satt foran opptakskomiteen til NASA og ble intervjuet som potensiell astronaut, ble han stilt spørsmål: «Hva er det du gjør bedre enn alle andre?». Eks-SEAL-soldaten Shepherd skal så ha svart: «Jeg dreper folk med kniv». Eksterne lenker. Personer fra Roane County i Tennessee Idrettslaget Blest. Idrettslaget Blest (stiftet 20. november 1968) er et norsk idrettslag fra Borge i Vestvågøy i Nordland. Navnet BLEST består av følgende bygdenavn: Bøstad, Liland, Eltoft, Saupstad og Tangstad. Laget organiserer barn og unge, og en del voksne innenfor håndball, fotball og ski. Klubbens draktfarge er grønn skjorte og bukse. De har et herrelag som ligger i 4. divisjon og et damelag som ligger i 2. divisjon. Damelaget samarbeider med Stamsund Idrettslag, og heter dermed Stamsund. Adolf Zeligson. Adolf Zeligson (født 1867 i Łódź, død 10. juni 1919 i Warszawa) var en polsk arkitekt som tegnet mange palasser, leiegårder og fabrikker samt Den nye jødiske kirkegård i Łódź. Zeligson var sønn av Noach, en lærer ved en jødisk elementærskole i Łódź, og Chaja Gitla. Etter å ha fullført Håndverkskolen i Łódź i 1884 studerte han i Sankt Petersburg ved Sivilingeniørinstituttet. Etter studiene reiste han tilbake til Łódź og åpnet et eget arkitektbyrå i 1891. Før 1911 reiste han til Warszawa hvor han senere døde. Adolf Zeligson tegnet bygninger til de rikeste familiene i Łódź, som Silberstein eller Poznański. De viktigste prosjektene hans omfatter blant annet Jakub Hertz’ palass, Maurycy Poznańskis palass, Karol Poznańskis palass, Izrael Poznańskis palass samt Den nye jødiske kirkegård i Łódź. Zeligson Zeligson Zeligson Zeligson Franciszek Chełmiński. a>, tegnet av Franciszek Chełmiński i 1896 Franciszek Chełmiński (født 1862, død 1914 i Łódź) var en polsk arkitekt. Chełmiński fullførte studiene ved Sivilingeniørinstituttet i Sankt Petersburg, og var fra 1892 til 1914 Łódź’ byarkitekt som Hilary Majewskis etterfølger. Han tegnet hovedsakelig villaer, fabrikantpalasser, industribygninger og leiegårdshus, særlig i eklektisk stil, med elementer av fortifikasjonsarkitektur, barokk, gotikk, renessanse og art nouveau. Chełmińskis viktigste prosjekter omfatter blant annet St. Aleksej garnisonskirke, Teodor Steigerts mursteinshus, Karol Haertigs palass, St. Olga kirke, Jakub Kestenbergs villa og Grohmans tønner. Chełmiński Chełmiński Chełmiński Chełmiński İskenderunbukta. İskenderunbukta ligger i det nordøstlige hjørnet av Middelhavet i det nedre høyre hjørnet på kartet. İskenderunbukta (tyrkisk: "İskenderun Körfezi") er en bukt i det østlige Middelhavet. Den ligger på sørkysten av Tyrkia, ikke langt fra grensen til Syria. Øst for bukta ligger den tyrkiske provisenen Hatay med byen İskenderun, som har gitt navn til bukten. De østlige og sørlige kystene av havbukten har blitt formet av Nurfjellene (tyrkisk: Amanos Dağları, som bokstavelig betyr «fjellene av hellig lys»). På den vestlige kystlinjen ligger den antikke greske og dagens moderne by Tarsus, et navn som fortsatt blir brukt, og på den østlige kystlinjene ligger de antikke greske byene Issos og Alexandretta, i dag omdøpt til İskenderun som ligger nær buktens sørlige kyst. På den nordlige kystlinjen ligger den historiske regionen Kilikia. Charles & De. Charles Tjessem serverer smørbrød om formiddagen på Charles & De Charles & De er en kombinasjon av forretning, café og brasseri som ble startet av mesterkokken Charles Tjessem i Langgaten 41 i Sandnes i 2005. Tjessem har vært deltaker og siden leder av Det norske kokkelandslaget, og andre av kokkene hos Charles & De har også vært på landslaget. Her serveres smørbrød, salater, småretter, varme retter, pizza og desserter. Man har også egen barnemeny og catering. Inflikted. "Inflikted" er debutalbumet fra Cavalera Conspiracy Musikkalbumet ble utgitt i 2008 på Roadrunner Records. Nö Sleep At All. "Nö Sleep At All" er det tredje konsertalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Albumet ble spilt inn på festivalen Giants of Rock i Finland i 1988. For å promotere albumet dro Motörhead ut på en USA-turné, hvor de åpnet for thrash metal-bandet Slayer. Zygaenoidea. Zygaenoidea er en gruppe (overfamilie) av sommerfugler som omfatter to artsrike familier, bloddråpesvermere (Zygaenidae) og sneglespinnere (Limacodidae), og mange mer artsfattige. Medlemmene i denne gruppen varierer svært mye i utseende. De fleste er små til middelsstore og ofte brunlige på farge, men bloddråpesvermerne kan være over 10 cm i vingespenn og er skarpt fargede i rødt og metallisk. Larvene er korte og tykke, mer eller mindre flattrykte, vanligvis med ganske korte bein, ofte litt sneglelignende. Flere av familiene beskytter seg med sviende neslehår, bloddråppesvermerne skiller ut hydrogencyanid og er giftige. Familiene Epipyropidae og Cyclotornidae har et uvanlig levevis for sommerfugler, i og med at de er rovdyr eller parasitter på sikader og maur. Enkelte arter kan gjøre skade på jordbruksvekster i tropene, men stort sett har denne gruppen liten økonomisk betydning. Blitzkrieg on Birmingham '77. "Blitzkrieg on Birmingham '77" er et uoffisielt konsertalbum av heavy metal-bandet Motörhead. Hindenburglinjen. Hindenburglinjen var et omfattende forsvarssystem i nordøstlige Frankrike under første verdenskrig. Det ble konstruert av tyskerene i løpet av vinteren 1916-17. Linjen strakk seg nesten 160 km fra Lens ved Arras til Aisneelven ved Soissons. Avgjørelsen om å bygge linjen ble tatt av generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff under den siste delen av Slaget ved Somme. Linjen ble bygget rundt en tysk lomme i frontlinjen, slik at en tilbaketrekking til Hindenburglinjen faktisk forkortet den tyske frontlinjen, som innebar at tyskerene kunne plassere hele 13 divisjoner i reserve. Tilbaketrekkingen til linjen begynte i februar 1917 og under tilbaketrekkingen benyttet de tyske styrkene seg av brent jords taktikk. Linjen ble av de allierte anslått å være ugjennomtrengelig, men ble brutt av britiske styrker under Slaget ved Cambrai i 1917. Andalusier. Andalusier på en tysk hesteutstilling Andalusier er en hesterase som kommer fra den iberiske halvøya. Den var den beste krigshesten i romertiden og under den greske storhetskrigen. Navnet andalusier stammer fra Andalucia i Sør – Spania, mens ordet "pura rasa espanol" betyr «renraset spanjol». Rasen er også kjent som «kongenes hest – hestenes konge», og er en av verdens beste dressurhester. Dagens andalusiere stammer rett fra de modige krigshestene. I 1567 grunnla kong Felipe II den kongelige stall og stutteri, der han håpet og forbedre andalusieren og dermed folkets interesse for rasen ved og tilføre andre blodslinjer. Han kalte andalusierenvfor «den spanske hest». Ikke før i 1572 ble andalusieren betegnet som en egen rase, og fra da av har Kong Felipe brennmerket alle sine hester med en kronet R. Senere ble det åpnet en stambok for å bevare rasens renhet. Denne boken heter «Registro de Caballos Españoles y Hacas». Rasen er kraftig og muskuløs, men samtidig elegant. Den er godt kjent for sine gode bevegelser, som gjør den perfekt for dressur og klassisk ridning. Ellers kan den også brukes som fritidshest. En ordentlig andalusier er modig, fyrig, medgjørlig og utrolig snill. I Spania brukes rasen mye til tyrefekting, og i den klassiske rideskolen. Hesten finnes i alle farger, men for kort tid siden var bare brun, sort og skimmel godkjente farger. Andalusier-hopper skal være minst 150 cm i mnk og hingster minst 152 cm i mnk. Fingermøll. Fingermøll (Alucitidae) er en liten familie av sommerfugler med fjæraktig oppdelte vinger. I Norge finnes det en vanlig art, kaprifolfingermøll ("Alucita hexadactyla"), som er vanlig nord til Sør-Trøndelag og kan finnes nesten året rundt, dessuten forkommer en, sjeldnere, art på Østlandet. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn 6 – 26 mm) møll. Vingene er vanligvis delt opp i mange, fjærlignende staver, hos noen av de største artene er de bare oppdelt ytterst. På farge er de som oftest brunlige. Hodet har lange, fremoverrettede palper og trådformede antenner. Sugesnabelen er velutviklet. Beina er lange med markerte sporer. Larvene er korte og trinne, med korte bein, kroppen har mange, korte børster. Levevis. De voksne møllene flyr om natten. De er kjappe og livlige, også om de blir forstyrret om dagen. Larvene borer i blomsterknopper, skudd eller i galler. De fleste av de nordlige artene lever på kaprifolfamilien (Caprifoliaceae), de tropiske artene gjerne på trompettrefamilien (Bignoniaceae) og maurefamilien (Rubiaceae). Én art blir regnet som en skadegjører på kaffe. Kilder. Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe, Zoologisk Museum, Universitetet i Oslo, og Norsk institutt for skogforskning, Ås. Jurij Gidzenko. Jurij Pavlovitsj Gidzenko (Russisk: Юрий Павлович Гидзенко; født 26. mars 1962 i landsbyen Jelanets, Mykolajiv oblast) er en russisk kosmonaut med ukrainske aner. Han har foreløpig logget over 329 dager i verdensrommet, inklusive 179 dager ombord på Mir, og over 140 dager ombord på ISS. Han er oberst i det russiske luftvåpenet. Han er gift med Olga Vladimirovna Sjapovalova, (f. 1961). De har to sønner, Sergej og Aleksandr. Arbetaren. "Arbetaren" er en syndikalistisk ukeavis som eies av Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). I perioden 1922–1957 ble den utgitt som dagsavis, deretter som ukeavis. Avisen er riksdekkende, og utgis i Stockholm. Opplaget er i overkant av 3000 eksemplarer (2006). Flere kjente kulturpersonligheter har i årenes løp arbeidet i avisen, bl.a. Vilhelm Moberg, Moa Martinson, Harry Martinson, Elise Ottesen-Jensen, Stig Dagerman, Karl Vennberg, Ivar Lo-Johansson, Victor Arendorff, Nils Ferlin, Hinke Bergegren, Harry Järv, Folke Fridell, Tage Danielsson og Eyvind Johnson. Arbetaren deler hvert år ut et stipend, Vilhelm Moberg-stipendiet, innstiftet av Vilhelm Moberg selv. Ibsenåret. Ibsenåret er navnet på markeringene av Henrik Ibsens hundre års dødsdag i 2006. Det var markeringer i Norge og i en rekke andre land i verden. Ibsenåret ble åpnet med en festforestilling i Oslo. Et annet høydepunkt var en gallaoppsetning av "Peer Gynt" ved Kheopspyramiden i Egypt. Det var også en rekke kulturelle arrangementer i land som Italia, Tyskland, Kina, Storbritannia og USA. Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten hadde en sentral rolle i Ibsenåret. Ibsenåret omfattet 8213 kulturarrangementer, og 83 land deltok i feiringen. Organisasjon. Nasjonalkomiteen for Ibsensatsingen ble oppnevnt av Kulturdepartementet i 1997 og ble ledet av Lars Roar Langslet. Ibsenåret AS var et sekretariat opprettet av Nasjonalkomiteen for Ibsensatsingen i 2002. Det ble fra begynnelsen av ledet av redaktør Steinar Hansson, som døde høsten 2004, og deretter var teaterregissør Bentein Baardson direktør. Også Ibsennett ble samlokalisert med Ibsenåret med kontorer i tredje etasje i Arbins gate 1, som er den samme bygård som også huser Ibsenmuseet i Oslo. Sekretariatet ble avviklet sommeren 2007 og Ibsennet flyttet til Nasjonalbiblioteket i Henrik Ibsens gate 100. Betzy Holter. Betzy Holter som Hedvig i "Vildanden", 1928. Betzy Holter (født Jordal, den 29. mai 1893 i Kolvereid, død 9. november 1979 i Oslo) var en norsk skuespiller. Holter scenedebuterte i 1913 som Randi i "Bjørnefjell", en av åpningsforestillingene ved Det Norske Teatret. Hun hadde en rekke store roller ved teatret i årene som fulgte, for eksempel Milja i "Ungen" av Oscar Braathen og Klara Gullborg i "Keisaren av Portugalia". Mellom suksessene hadde hun også enkelte gjestespill i Trondheim og Stavanger. Fra 1924 var Holter tilknyttet Nationaltheatret, og spilte realistiske skikkelser fra østkanten som Alvilde i "Den store barnedåpen" og gatepiken i "Edmund Jahr". Hennes siste oppgave var Hedvig i "Vildanden" i 1928. I 1947 var Holter tilbake, da hun ble engasjert ved Rogaland Teater. Her skulle hun bli en viktig støttespiller i mange år. Holter skrev også hørespillet "Kamerat" (1932). Hun var gift med skuespillerkollega Karl Holter (1885–1963). De ble imidlertid skilt i midten av tredve-årene og hadde ingen kontakt siden. Det er derfor direkte feil som mange påstår at Betzy Holter engasjerte seg i Nasjonal Samling, slik hennes tidligere mann gjorde. Av deres fire felles barn var imidlertid tre aktivt med i motstandbevegelen, og to av dem (døtre) tjenestegjorde senere i den kgl. norske marine i England fra 1942, etter ca ett års opphold i Stockholm. Deres eneste sønn, Tord Holter, ble såret av tyskerne i strid ved Kongsvinger festning i aprildagene 1940, og ble siden aldri frisk. Arvid Otto Mørch. Arvid Otto Sildenskiold Mørch, kjent som «Sildakongen», (født 18. mars 1954) er en norsk sjøkaptein, industribygger, underholder og folketaler fra Karmøy i Rogaland. Bakgrunn og virksomhet. Arvid Otto Mørch var i mange år kjent som omreisende «sildakonge» og selger av ulike sild- og sjømatprodukter fra sin spesialbygde bil på torg og markeder i hele Norge. Denne virksomheten begynte i 1970 og la grunnlaget for Sildakongen AOM i Haugesund og Sildakongen Produksjon as i Utsira som ble etablert i 1988. Etter at Sildakongen Produksjon AS gikk til sak mot Arvid Otto Sildenskiold Mørch om retten til varemerket «Sildakongen», tapte imidlertid Arvid Mørch i 2009 i retten muligheten til å bruke varemerket «Sildakongen AOM» om sildeprodukter. Han ble også dømt for urettmessig å ha utnyttet «Sildakongen» som varemerke på sild. Han vant derimot retten til å bruke «Sildakongen» i kultursammenheng og i alle andre vareklasser. Arvid Otto Mørch har etter dette også brukt varemerket og betegenlsen «Sjøkaptein Sildenskiold» ved opptredner og annet. Sammen med skribenten Ivar Eskeland utgav Sildakongen Arvid Otto Sildenskiold Mørch boka "Sild! – med 60 oppskrifter" i 1991. Arvid Otto Mørch har ellers arbeidet i offshorebransjen siden 1974. Han arbeider for tiden i turnus på et oljefelt i Qatar. «Sildakongen» har navn etter sildekonge (Regalecus glesne), en båndfisk som kan bli opptil 11 meter lang. Tineodidae. Tineodidae er en liten familie av sommerfugler som bare er kjent fra Sørøst-Asia, Australia og omkringliggende øyer. De blir av og til regnet som en undergruppe av fingermøll (Alucitidae). Av utseende ligner de ofte på fjærmøll (Pterophoridae). Det er bare kjent ca. 20 arter. Utseende. Små (vingespenn gjerne 10 – 20 mm), brunlige, slanke møll. Vingene er mer eller mindre oppdelt i fliker. Hodet har store fasettøyne, lange, fremoverrettede palper og lange, trådformede antenner. Forvingene er lange og smale, ofte delt i to fliker, ytterst gjerne trukket ut til en spiss. Bakvingene er mye kortere enn forvingene, avlange, ofte delt i to fliker. Bakkroppen er slank. Beina er lange med markerte sporer. Levevis. Larvene borer i knopper av ulike planter, blant annet mangrover, arter i oljetrefamilien (Oleaceae) og vortemelkfamilien (Euphorbiaceae). Kilde / Ekstern lenke. Oversikt over australske arter med bilder: Herbison-Evans, D. og Crossley, S. (2002): Tineodidae of Australia. Alucitoidea. Alucitoidea er en artsfattig gruppe (overfamilie) av sommerfugler som omfatter to familier, Alucitidae med ca. 185 arter og Tineodidae med ca. 20 arter. De blir av og til slått sammen til én familie, Alucitidae. To arter forkommer i Norge. De fleste av artene har vingene delt opp i smale, fjærlignende fliker. 10 000. 10 000 (ti tusen) er det naturlige tallet som kommer etter 9999 og før 10 001. Navn. I de fleste språk kalles 10 000 for «ti tusen», men noen språk har egne navn på tallet: gammelgresk (mýrioi), arameisk, hebraisk revava, kinesisk, japansk (man), koreansk (man), og thai หมื่น (meun). Navnet brukes ofte i betydningen et udefinert stort tall. Se også myriade. What's Words Worth. "What's Words Worth" (også kjent som "Recorded Live 1978", "The Watcher", "City Kids", "Iron Fist & The Hordes From Hell" og "Live, Loud & Lewd") er et uoffisielt konsertalbumet av heavy metal-bandet Motörhead. Sporliste. På "Iron Fist & The Hordes From Hell"-versjonen er rekkefølgen på sangene stokket om. Funksjon (matematikk). En funksjon ƒ tar inn "x", og fører det ut som ƒ("x"). En metafor beskriver hvordan en maskin gjør om data inn og ut. I matematikk er en funksjon en relasjon mellom to mengder, slik at det til ethvert element i den første mengden (funksjonsargument, uavhengig variabel, "x"-verdi) blir tilordnet ett element i den andre mengden (funksjonsverdi, avhengig variabel, "y"-verdi). Et eksempel på en slik relasjon er "f(x)=x²" (leses «f av x er lik x i andre») som viser forholdet mellom innverdien "x" og dens kvadrattall. Funksjonsbegrepet er et svært sentralt begrep i moderne matematikk og inngår også som en viktig del av matematikkundervisningen i skolen. En funksjon kan defineres på mange forskjellige måter: som en formel, som en graf, ved å beskrive egenskapene, eller ved å spesifisere en algoritme for funksjonsverdiene. Funksjonen kan også defineres ved å beskrive forholdet til en annen funksjon, som for eksempel ved inversfunksjoner. Som en følge av at funksjonsbegrepet er så viktig i matematikk, eksisterer det en stor og rik terminologi knyttet til dette. Begrepene avbildning, operator, transformasjon og det engelske mapping brukes av og til synonymt med funksjon, av og til med en tillagt nyanse i forhold til denne. Ofte brukes begrepene "operator", "transformasjon" og "mapping" spesielt for funksjoner der både argumentmengden og verdiområdet er abstrakte rom, slik som for en lineær transformasjon. "Operator" brukes ofte for å betegne en funksjon der definisjonsmengden består av funksjoner. Historie. Historien om begrepet funksjon i matematikken blir beskrevet av Ponte (1992). Som et matematisk ord ble «funksjon» først brukt av Gottfried Leibniz i 1694 for å beskrive kvantitet i forhold til en kurve. Funksjonene Leibniz betraktet blir i dag kalt deriverbare funksjoner, og det er den typen funksjoner som er best kjent for allmennheten. For denne typen funksjon kan man snakke om grenser og derivasjon; begge disse er en måling av utfallet eller forandringen i utfallet som er bestemt av det man setter inn eller forandringen i det man setter inn. Slike funksjoner er sentrale for fagområdet matematisk analyse. Ordet funksjon ble senere brukt av Leonhard Euler i midten av det 18. århundre for å beskrive et uttrykk eller en formel som inneholder forskjellige argumenter, f.eks. "f"("x") = sin("x") + "x"3. I løpet av det 19. århundre, begynte matematikere å formalisere alle de forskjellige grenene av matematikk. Weierstrass hevdet at det er mer riktig å bygge matematisk analyse på aritmetikk enn på geometri, noe som favoriserte Eulers definisjon over Leibniz’. I begynnelsen var ideen om «funksjon» begrenset. Joseph Fourier, for eksempel, hevdet at alle funksjoner har en Fourier-rekke, noe ingen matematikere i dag vil hevde. Ved å utvide definisjonen av en funksjon har matematikere vært i stand til å studere merkelige matematiske objekt, slik som ikke-deriverbare kontinuerlige funksjoner. Disse funksjonene ble først antatt bare å være av teoretisk interesse og ble kalt «monstre» til så sent som det 20. århundre. Men kraftige teknikker fra funksjonsanalyse har vist at disse funksjonene på noen måter er «vanligere» enn deriverbare funksjoner. Slike funksjoner har i ettertid blitt brukt for å modellere fysiske fenomener som brownske bevegelser. Mot slutten av det 19. århundret startet matematikere å formalisere all matematikk ved hjelp av mengdelære, og de søkte å definere alle matematiske objekter som mengder. Dirichlet og Lobachevsky ga uavhengig av hverandre, og nesten samtidig, den moderne definisjonen av funksjon. I denne definisjonen er en funksjon et særtilfelle av en relasjon. Spesielt er en funksjon en relasjon hvor hvert første element har et unikt andre element. Hardy (1908:side 26–28) definerer en funksjon som en relasjon mellom to variabler "x" og "y" som at det «til noen verdier av x alltid korresponderer verdier av y» (org. sitat uten oversettelse: «to some values of "x" at any rate correspond values of "y"»). Han verken krevde at funksjonen skulle dekke alle verdier av x eller forbinde hver verdi av "x" til en enkel verdi av "y". Denne brede definisjonen av en funksjon omfatter flere relasjoner enn den vanlige, samtidige matematikken betraktet. Matematisk definisjon. Den uformelle ideen av en funksjon som en "regel" har blitt brukt siden gamle tider og er fremdeles brukt som definisjonen av en funksjon i en del innledende lærebøker i matematisk analyse. Et typisk eksempel på denne uformelle definisjonen, gitt av Tomas og Finney (1995), er at en funksjon er en regel som tildeler hvert element av en mengde "D" ett enkelt element av en mengde "C". Denne uformelle definisjonen er tilstrekkelig for mange formål, men den støtter seg på det udefinerte begrepet «regel». På slutten av 1800-tallet kom spørsmålet om hva som utgjør en gyldig regel i definisjonen av en funksjon i forgrunnen. Konsensusen blant moderne matematikere er at ordet «regel» bør bli tolket i den mest generelle mening som er mulig: som et vilkårlig binært forhold. Følgelig er det vanlig i avansert matematikk (se Bartle (2001) for et eksempel) å formelt definere en funksjon "f" fra en mengde "D" til en mengde "C" som å være en mengde formula_1 av ordnede par ("x","y") i det kartesiske produkt formula_2. Det kreves for hver "x" i "D" at det er høyst ett par ("x","y") i mengden formula_1. «Regelen» for funksjonen er: gitt "x" i "D", hvis det er et par ("x","y") i formula_1 da er "f"("x") = "y", og ellers er ikke "f"("x") definert. Mengden av "x" som "f" er definert av kalles definisjonsmengden til "f"; hvis definisjonsmengden av "f" er alle elementene i "D", kalles "f" "total" og notasjonen formula_5 blir brukt. Mengden "C" blir kalt verdiområdet til funksjonen; dette må bli spesifisert fordi det blir ikke fastsatt av formula_1. Mengden formula_1 kalles grafen til funksjonen. I de fleste områdene i matematikken blir ordet funksjon brukt til å bety en total funksjon, skjønt ikke-totale funksjoner er viktige i funksjonsanalyse, matematisk logikk og kategoriteori Variasjoner av denne formelle definisjonen er av og til mer tilpasset for spesifikke disipliner. I noen kontekster av kategoriteori blir mengden "D" kalt definisjonsmengden til "f", selv om funksjonen "f" ikke er definert for hvert element i "D". I mengdelæren er det vanlig å identifisere funksjonen "f" med dens graf formula_1; denne identifikasjonen fjerner behovet for spesifisere "D" eller "C" i den formelle definisjonen. Terminologi. La "f" være en funksjon fra "A" til "B". "A" kalles definisjonsmengden til "f" og er mengden av alle elementer som funksjonen er definert for. Synonyme ord er definisjonsområde, domene og kilde. "B" kalles verdiområdet til "f". Dette er "mulige" verdier funksjonen kan gi. Merk at "f" ikke behøver å anta alle verdiene i "B". Synonyme ord er "blink" og "kodomene". Funksjoner som har verdiområdet lik de reelle tall eller de komplekse tall kalles henholdsvis relle funksjoner og komplekse funksjoner. Verdimengden formula_9 til "f" er alle de verdiene funksjonen faktisk antar. formula_10 for en formula_11. Et synonym for verdimengde er bilde. Verdimengden er en delmengde av verdiområdet. "Nullmengden" til en funksjon er mengden av argument som gjør funksjonen lik null. formula_12. Nullmengden er en delmengde av definisjonsmengden. Funksjonen er injektiv hvis det for ethvert element "y" ∈ B, finnes høyst ett element "x" ∈ "A" slik at "f(x) = y". Slike funksjoner kalles også "en-til-en". Funksjonen er surjektiv hvis det for ethvert element "y" ∈ B, finnes minst ett element "x" ∈ "A" slik at "f(x) = y". Slike funksjoner kalles også "på". Funksjonen er bijektiv hvis den er både injektiv og surjektiv, det vil si at det for ethvert element "y" ∈ B finnes nøyaktig ett element "x" ∈ "A" slik at "f(x) = y". Notasjon. Det er vanlig å unnlate parentesene rundt et argument når det er liten sjanse for tvetydighet, slik som sin "x". I noen formelle situasjoner vil bruken av omvendt polsk notasjon, "x" "f", eliminerer behovet for parenteser. For eksempel er fakultetsfunksjonen alltid skrevet n!, selv om gammafunksjonen skrives Γ("n"). Den formelle beskrivelsen av en funksjon involverer dens navn, dens definisjonsmengden, dens verdiområdet og en regel av korrespondanser. Derfor ser vi ofte en to-delt notasjon, et eksempel er Her har funksjonen kalt "f", de naturlige tallene som definisjonsmengden, de reelle tallene som verdiområdet, og kartlegger "n" til seg selv delt på π (and maps "n" to itself divided by π). Mindre formelt, kan denne lange formen bli forkortet Skjønt det er noe tap av informasjon; vi har ikke lenger eksplisitt gitt definisjonsmengden og verdiområdet. Selv den lange formen forkorter det faktum at "n" på høyresiden tas for å være et ekte tall som bruker standard imbedding. Et alternativ til kolon-notasjonen, som kan være lur når funksjoner skal lages, kan være at man skriver funksjonens navn over pilen. For eksempel, hvis "f" er etterfulgt av "g", hvor "g" fremstiller det komplekse tallet "e"i"x", kan vi skrive Et alternativ til kolonet notasjonen, g når funksjoner blir bestådd, skriver funksjonen navnet over pilen. For eksempel hvis f blir fulgt av g, hvor g produserer den kompliserte antallet eix, kan skrive vi En mer detaljert form av dette er det kommutative diagramet. Bruken av "f"("A") for å tegne bildet av en delmengde "A"⊆"X" er i overensstemmelse så lenge ingen delmengde av definisjonsmengden også er en del av definisjonsmengden. I noen felt(f.eks. i mengdelæren, hvor ordenstallene også er en mengde av ordenstallene) er det best og noen ganger nødvendig å skille de to begrepene; den vanlige notasjonen er "f"["A"] for mengden; noen skriver "f"`"x" isteden for "f"("x"), og "f"``"A" isteden for "f"["A"]. Representasjoner av funksjoner. Vi har fire sentrale representasjonsformer for funksjoner og vil her nevne noen eksempler. For å se pedagogiske tilnærminger i forhold til representasjonsformene, se pedagogiske teorier lengre ned på siden. Graf. Her kan man se hvordan forskjellige formler visualiseres gjennom grafer. Grafer tegnes som regel i et koordinatsystem. Formel. Funksjoner blir ofte identifisert med matematiske uttrykk (formler) for funksjoner. Et eksempel kan være 2x+b Eksempler på funksjoner. Her vil vi se på noen av de mest vanlige funksjonene og se kort om de. Under hver overskrift vil du få muligheter til å gå inn på sidene til de aktuelle funksjonene for mer informasjon. For en fullstendig oversikt over funksjonene, se Linære funksjoner. Et generelt uttrykk for en lineær funksjon er "f(x) = ax+b". I et slikt uttrykk vil grafen av funksjonen alltid være en rett linje og "a" og "b" vil være konstanter og "x" vil være en variabel. "a" vil være stigningstallet, mens "b" vil avgjøre hvor linjen skjærer y-aksen. Eksempler på slike funksjoner kan du se på bildet til høyre. Polynomfunksjoner. Polynomfunksjoner er ofte vist ved en slik form. formula_17 hvor "a" er konstant og "n" er et naturlig tall. En bedre måte å uttrykke polynomfunksjoner på er ved formula_18 hvor "a" er konstanter og "n" er et naturlig tall som angir graden av ligninga. Formel for andregradsfunksjon blir da utledet slik:formula_19 der formula_20, formula_21 og formula_22 tilsvarer henholdsvis konstantene "a", "b" og "c" i formula_23 Bildet til høyre viser polynomfunksjoner opp til 5.gradslikning tatt med i samme koordinatsystem. Inverse funksjoner. En invers funksjon er en funksjon som «opphever virkningen av» en annen funksjon. Mer presist uttrykt er to funksjoner f og g hverandres inverse dersom formula_24 og formula_25 Eksponentialfunksjoner. Eksponentialfunksjonen er den inverse funksjonen til logaritmefunksjonen. Grunnform for denne typen funksjon er:formula_26 mens den generelle formen, som er mest vanlig, skrives slik: formula_27 Logaritmefunksjon. En logaritmefunksjonen kan defineres som den inverse funksjonen til eksponentialfunksjonen. I bildet til høyre ser man en logaritmefunksjon. Rasjonale funksjoner. En rasjonal funksjon er en funksjon definert som forholdet mellom to polynomfunksjoner. Et eksempel kan være formula_30 I bildet til høyre kan man se en rasjonal funksjon. Derivasjon. Den deriverte angir den momentane endringen til en funksjon. For reelle funksjoner av en variabel kalles denne verdien for funksjonens stigningstall. Stigningstallet er definert som stigningen til tangenten til funksjonen i det aktuelle punktet. I bildet til høyre kan man se en en rett linje gå igjennom et punkt i funksjonen. Linjens stigningstall vil også være punktets stigningstall. Integrasjon. I kalkulus er integralet av en funksjon et utvidet begrep av en sum. Prosessen brukes vanligvis for å finne volum, masse, forskyvning, osv., når inndelingen eller endring per tid med respekt til en annen mengde er spesifisert. I bildet til høyre kan vi se det merkede området under kurven som er et eksempel på integral. Kompetansemål etter 10. årstrinn. "Mål for opplæringen er at eleven skal kunne" praktiske situasjoner, tolke disse og oversette mellom ulike representasjoner av funksjoner som grafer, tabeller, formler og tekst og enkle kvadratiske funksjoner og gi eksempler på disse funksjonenes tilknytning til Kompetansemål etter Vg1T. "Mål for opplæringen er at eleven skal kunne" tilnærmede verdier for momentan veksthastighet og gi noen praktiske tolkninger ved derivasjonsregel for polynomfunksjoner og anvende denne regelen til empiriske funksjoner og finne uttrykk for en tilnærmet, lineær funksjon Kompetansemål etter Vg1P. "Mål for opplæringen er at eleven skal kunne" skjæringspunkter, nullpunkter, ekstremalpunkter og stigning og tolke den praktiske Pedagogiske teorier. Her er det noen pedagogiske teorier knyttet til funksjoner. Janviers tabell. Janviers tabell Fra situasjon. Til tabell kreves det at eleven gjør målinger og systematiserer data. Dette vil øve opp elevenes evne til å analysere praktiske situasjoner kvantitativt. Når man skal overføre informasjon fra situasjon til tabell, kan man bruke verditabell og systematisere informasjonen der. Se verditabell Men når man skal overføre informasjonen fra situasjon til graf kreves det en større forståelse og beherskelse av grafer enn hvis man bare plotter inn tall fra en tabell. For eksempel, skisser en graf som viser avstand fra hjemmet som en funksjon av tid. En slik funksjon er en vanlig misforståelse blant elever. Fra situasjon til formel innebærer å utlede en formel fra en situsjon, noe som kan være krevende. Fra tabell. Det kan ofte være vanskelig for elever å gå fra tabell til situasjon. Derfor er det en god øvelse for dem å beskrive med egne ord hva tabellen forteller om situasjonen eller virkeligheten. Man kan gi elevene oppgave å fortelle, med utgangspunkt i en bussrute, hvordan det er raskest å komme seg fra A til B på en bestemt dag. For å gå fra tabell til graf bruker man ofte en verditabell. I en slik verditabell kan man lese av posisjoner for forskjellige punkt oppgitt i ("x","y") eller ("x","f(x)"). Disse punktene markeres gjerne i et koordinatsystem. Ved funksjoner med rette parabler, kan man trenger man minimum 2 punkter, som parabelen går igjennom, men det kan være lurt å bruke et tredje punkt som en underbyggelse på at man har tegnet riktig linje. Ved parabler med bøy, som andregradsfunksjoner, bør man bruke flere punkter for å vise hvordan parabelen går. Når elevene skal gå fra tabell til formel blir elevenes evne til å finne mønster i tallutviklingen utfordret. Det krever også en forståelse av formler og hvordan de ulike kjennetegnene til grafene virker inn på formlene. Fra graf. Når man lar elevene gå fra graf til situasjon øver man opp helhetsforståelsen av grafer. Da vil elevene lære seg å se sammenheng mellom to enheter som for eksempel tid og strekning, vekt og pris, mengde og pris osv. Det å la elevene med egne ord forklare en graf vil vise hvilken forståelse elevene har om emnet. Det å gå fra graf til tabell vil gi elevene en øvelse i å lese verdier av punkter i et koordinatsystem. Når man skal gå fra graf til formel vil det være til stor hjelp for elevene å kjenne igjen formen på grafen. Det å overføre informasjonen til formel vil gi en større forståelse av grafens utvikling og egenskaper. Fra formel. Hvis elevene skal gå fra formel til situasjon krever en stor praktisk forståelse av formelen. For eksempel vil en eksponentiale funksjoner vokse/minke med en hastighet proporsjonal med hvor stor verdien til enhver tid er. Dette kan være en krevende utfordring for elever. Her vil man da ha mulighet til å velge antall punkter en vil markere i koordinatsystemet. Dess flere punkter, dess mer nøyaktig vil grafen bli. Men ved en lineær graf, trenger man bare to punkter. For å kunne gå fra formel til graf må man skissere eller antyde en graf ved noen av de vanligste kjennetegnene ved de ulike grafene. Det kan være kjennetegn som stigningstall, skjæringspunkt med y-aksen, skjæringspunkt med y-aksen, finne asymptoter og om grafen krummer oppover eller nedover. Hjelpemidler. Et annet program for å lage grafer. Her er det mulig å lage mer avanserte grafer. Flere kalkulatorer har innebygd funksjon for å forme grafer. Mislighold. Er varen levert, kan selgeren ikke heve, her må han nøye seg med å kreve erstatning i form av morarenter (forsinkelsesrenter) av kjøpesummen. Forsinkelse (jus). Forsinkelse er det forhold at en ytelse ikke leveres til avtalt tid. Fra selgerens side foreligger det en forsinkelse når varen ikke leveres på rett tid på det avtalte sted, og dette ikke er kjøperens feil. Fra kjøperens side foreligger det forsinkelse når kjøpesummen ikke betales til avtalt tid. Forsinkelse fra selgerens side er nedfelt, hvor det heter at det foreligger forsinkelse om dersom selgerens ytelse ikke blir levert eller blir levert for seint, og dette ikke skyldes kjøperen eller forhold på dennes side. Det foreligger også forsinkelse om selgeren ikke i tide oppfyller sine plikter ellers etter kjøpet. En forsinkelse kan medføre at den andre part kan heve kjøpet. Forsinkelse er som mangel et mislighold. Mangel (jus). Mangel er en knapphet eller underskudd på noe, for eksempel varer, penger eller en annen ressurs, eller en ufullkommenhet, utilstrekkelighet eller feil ved noe. Dersom ytelsen savner en egenskap eller har en dårlig egenskap i strid med det som normalt er tilfelle for ytelser av denne art, uten at det er fastslått at varen ikke er i overensstemmelse med det som er avtalt, er det snakk om en «abstrakt mangel». Ovennevnte er nedfelt i, hvor det heter at ytelsen skal være i samsvar med de krav til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen mellom kjøper og selger, og dersom det ikke er avtalt, skal ytelsen (a) passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til, (b) passe for et bestemt formål som selgeren var eller måtte være kjent med da kjøpet ble inngått, unntatt når forholdene viser at kjøperen for så vidt ikke bygde på selgerens sakkunnskap og vurdering eller ikke hadde rimelig grunn til å gjøre det, (c) ha egenskaper som selger har vist til ved å legge fram prøve eller modell eller (d) være pakket på vanlig eller annen forsvarlig måte som trengs for å bevare og beskytte tingen. Puerto Banús. Puerto José Banús er en marina i Marbella, ved Costa del Sol i det sørlige Spania. Marinaen ble bygget av den lokale forretningsmannen og eiendomsutvikleren José Banús og åpnet i mai 1970. Stedet er kjent for sitt luksuriøse preg, med dyre forretninger og hyppige innslag av store lystbåter tilhørende noen av verdens rikeste. Inhibitor. En inhibitor er et stoff som "minsker" hastigheten på en kjemisk reaksjon (altså motsatt virkning av en katalysator) uten at stoffet selv deltar i selve reaksjonen. Dette brukes f.eks. i kjemisk industri når noen stoffer reagerer for kraftig med hverandre. En inhibitor kan da minske reaksjonshastigheten uten å forurense blandingen. Et praktisk eksempel er bly i bensinblandingen tidligere, da dette i tillegg til å smøre ventilene, gjorde at forbrenningen foregikk langsommere for å forhindre motorbanking. Jumpstyle. Jumpstyle er en dans og musikksjanger, hovedsakelig praktisert i Europa, spesielt i Nederland, Belgia, Tyskland og Nord-Frankrike. Dansen kalles også "Jumpen" (engelsk "jump" + det nederlandske suffikset "-en", som betyr «å hoppe» eller «hopper»). Jumpstyle refererer også til en stil på musikken som Jumpstyle kan utføres til. Jumpstyle oppstod på 90-tallet i Belgia. Jumpstyle er et utspring av Gabber musikk og dans. Utførelse. Vanskeligere steg inkluderer svinger, vendinger osv. Musikk. Musikken som følger Jumpstyle er et avkom av Happy Hardcore og Gabber. Dens tempo er vanligvis mellom 140 og 150 BPM. Men den kan ikke anses som en tregere versjon av gabber. Den er preget av en 909 bass-takt som brukes i en 4 to the floor takt. Den har også påvirkninger fra Chicago House. På grunn av det store oppstyret rundt dans og musikk stilen i 2007 og 2008, har den noen image-problemer, spesielt i Nederland. På grunn av dette, blir ikke jump-musikk som ble lagd fra 2006 - 2008 gitt ut lenger i disse dager. Det er imidlertid fortsatt noen radiostasjoner som kringkaster Jump i sin tradisjonelle form. Den eldste radistasjonen ble stiftet i 2005 og eksisterer fortsatt i dag under navnet JumpStation.FM Mer avanserte dansere, danser som oftest til "Hardstyle" og ikke jumpstyle musikk. Kjent Hardstyle musikk kan du finne på YouTube og på radio stasjoner som Fear.FM Variasjoner. Jumpstyle er per dato ikke så veldig utbredt i Norge, selv om det begynner å forbedre seg her også. Det kommer stadig nye dansere fra Norge også. Om du er interessert i temaet kan det være lurt å kontakte organisasjoner som eller. Til nå har JumpTek kun to medlemer fra Norge, kalt og Motsøksmål. "Motsøksmål" er et søksmål som saksøkte etter at stevning er forkynt, reiser i en sak ved å fremsette motkrav mot saksøkeren med påstand om selvstendig dom i samme sak. Betingelsene for motsøksmål er at denne kan bringes inn for samme rett og i samme prosessformer. Motorbank. Motorbank er en feil som kan oppstå i stempelmotorer. Hvis oktantallet til drivstoffet i en stempelmotor er for lavt, vil dette føre til at forbrenningen går for raskt og forbrenningstakten vil da kollidere med svingningstakten til stempelet. Dette fører til tenningsbank; man vil høre en plingende, metallisk ulyd i motoren samtidig som effekten blir dårligere. Dette fører også til stor slitasje på motoren. Hvis det får skje over lengre tid, kan det føre til totalhavari. Rådebank skyldes for stor klaring mellom råder og veiv grunnet slitasje på lager (Dårlig oljetrykk osv), dette fører til at råden slås mot lageret og man får en høylydt bankelyd i motoren. Dette er naturlig nok uavhengig av tenning og bensinens oktantall. Tenningsbank kan derimot oppstå om tenningstidspunktet er for tidlig eller oktantallet er for lavt i forhold til kompresjonen som fører til at bensinen selvantenner. Disko (øy). Kart som viser øya Disko, på vestkysten av Grønland. Disko (grønlandsk: Qeqertarsuaq'", «Storøya») er Grønlands største øy. Med et areal på 8 578 km² er den en av de 100 største øyene i verden. Øya er ca. 160 km lang, og ligger 100 km fra fastlandet. Høyeste punkt er 1 919 moh. Mellom Disko og fastlandet går bukta Diskobukta. Store deler av øya er dekt av basaltfjell, skapt av vulkansk aktivitet for 25–65 millioner år siden. Øyas største by er Godhavn ("Qeqertarsuaq"). Her har Danmark forskningsstasjonen "Arktisk Station", som drives av Københavns Universitet, og Geofysisk Observatorium. Både øya Disko og tettstedet Godhavn har samme navn på grønlandsk. Tettstedet Qullissat, som var bygd opp rundt en kullgruve, ble fraflyttet i 1972 da gruven stengte. Tettstedet Kangerluk ligger 35 km nord for Godhavn, og er øyas eneste bebodde tettsted utenom Godhavn. Jukka Ylipulli. Jukka Ylipulli (født 6. februar 1963 i Rovaniemi) er en tidligere finsk kombinertløper. Han tok bronse i den individuelle konkurransen under OL 1984 i Sarajevo. Sammen med Jouko Karjalainen og Rauno Miettinen kom han på andre plass i lagkonkurransen under VM 1984 i Ylipullis hjemby Rovaniemi. Under VM 1985 i Seefeld ble det bronse i lagkonkurransen, denne gangen sammen med Karjalainen og Juri Pelkonen. Władysław Anders. Władysław Anders (født 11. august 1892 i Krośniewice-Błonie nær Kutno, død 12. mai 1970 i London) var en polsk general («Generał broni») og politiker i den polske eksilregjeringen i London under den andre verdenskrig. Anders hadde tysk baltisk bakgrunn, og studerte ved Rigas tekniske universitet og ved militærhøyskolen i St. Petersburg. Under den Den polsk-sovjetiske krig ledet han et kavaleriregiment. Ved den tyske invasjonen av Polen i september 1939 hadde han kommandoen over en kavalerienhet i østre Polen, og ble senere sovjetisk krigsfange. Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941 ble de polske krigsfangene frigitt som følge av en polsk-sovjetisk avtale om å bygge opp en polsk hær i Sovjetunionen. General Sikorski utså den Russlandskjente Anders, som samtidig ble løslatt fra KGBs Lubjanka-fengsel i Moskva, til å være øverstkommanderende i den polske hæren i Sovjetunionen. Fra 4. august 1941 arbeidet han med på å bygge opp polske væpnede styrkene i Sovjetunionen av undernærte og utmattede polske GULag- og krigsfanger. De polske troppene samlet seg i Usbekistan og fikk lov til å utvandre fra Persia til Palestina for å der sette det andre polske hær. Anders ledet det andre hær under de alliertes offensiv i Italia. Italiaoffensiven stemte overens med at den britiske regjeringen valgte å ikke drive Polenspørsmålet mot Stalin og anbefale at Polen skulle avstå området øst for Curzonlinjen, det vil si det området som majoriteten av Anders' hær kom ifra. Anders hadde en nærmest legendarisk posisjon blant polske emigranter og dissidentene. De viste han stor takknemlighet for han arbeid med å redde polakker fra Stalins konsentrasjonsleirer. Tross heltestatusen var han "persona non grata" hos det sosialistiske regimet i Polen, gjennom å være levende bevis på stalinismens brudd. Anders ble belønnet med Polens høysete tapperhetsmedalje "Ordenen Virtuti Militari", britiske "The Most Honourable Order of the Bath", franske "Æreslegionen", amerikanske "Legion of Merit" og polske "Den hvite ørns orden", i tillegg til mange andre utmerkelser. Władysław Anders er begravet blant sine soldater på den polske krigsgravlunden i Monte Cassino. General Anders og utvandringen av polske krigsfanger. General Władysław Anders' gravstein i den Polske krigsgravlunden i Monte Cassino Den polske krigsgravlunden i Monte Cassino, Italia Stalin lovte å skaffe en væpnet styrke på maksimalt 30 000 mann, noe som senere økte betydelig. Anders var dog overbevist om at Nazityskland skulle seire og arbeide for å evakuere den polske hæren I mars 1942 ble han enig med Stalin om å begrense det polske nærvær i Sovjetunionen til 44 000 mann og fikk lov å evakuere cirka 40 000 soldater via Persia og Irak til de alliertes tropper i Midtøsten. Anders insisterte dog på at sivile polakker som lyktes med å ta seg til de polske troppenes rekrutterings- og treningsleir i Buzuluk via Volga og Yangi-Yul i Usbekistan skulle tas med, noe sovjetiske myndigheter tillot med unntak av polske medborgere med jødisk, hviterussisk eller ukrainsk bakgrunn. Den sovjetiske nasjonalitetsinskrenkningen ledet til store spenninger - mange medlemmer av andre minoriteter utga seg for å være polakker men ble avslørt av de ekte som fryktet at de selv skulle fengsles på nytt om deres «falske» kamerater skulle avsløres. Tross det sovjetiske forbudet, tilsluttet nærmere tusen medlemmer av disse nasjonaliteter til de polske styrkene, blant annet 6 000 jøder, soldater og sivile. 3000 jødiske soldater deserterte i Palestina og 1000 valgte å bli, blant annet korporal Menachem Begin. Anders avsto fra å stille disse for krigsretten da han var usikker på deres motivasjon til å delta i slag. Etter forhandlinger med britene, som trengte soldater mer enn flyktinger, ble sammensetningen endret til 33 000 soldater og 11 000 sivile. Mange av polakkene måtte ta seg til fots til Usbekistan fra Russland i mangel på annen transport. Resten av evakueringen skjedde med skip fra Krasnovodsk ("nå:Türkmenbaşy"), ved den sørøstre delen av Det kaspiske hav til Pahlevi ("nå: Bandar Anzali")i Persia (Iran). Anders ønsket å evakuere alle polakker på våren 1942, det stemte overens med Churchills behov av tropper i Midtøsten. Stalin støttet også planen, trolig med tanke på forsyningsleiren, men også tanke på å bryte kontakten med den provisoriske polske regjeringen i London kan ha eksistert allerede i dette tidlige stadiet. 26 juli 1942, etter Władysław Sikorskis, Anders og Churchills langvarige diplomati og flere sovjetiske hinder, fikk Anders sovjetiskt godkjenning på å evakuere hele hæren og det ble avsluttet i august. Denne gangen forlot 70 000 polakker Sovjetunionen. Totalt 115 000 personer, hvorav 74 000 polske krigsfanger og 41 000 tusen sivile. Styrken tilsluttet seg den polske "andre hær" som ble bygget opp i Palestina hos de allierte i vest. "Andre hær" deltok senere under hans ledelse i felttoget i Italia i 1944 med høydepunktet under det blodige slaget om Monte Cassino, erobringen av Ancona og Bologna. Titusentalls soldater ble dog igjen i Sovjetunionen. I og med at tyske tropper ble tatt til fange, overtok den andre hæren de tvangsrekruterte polakker i den tyske hæren. I fotsporene til den andre hæren fulgte «vandrende lille Polen», med barnehjem, mødre- og barneomsorg, utdanning av sykepleiere som under Italiakampanjen stasjonert i Bari og polsk presse med aviser som «Orzeł biały» (Hvite ørnen), «Dziennik Żołnierza» (Soldatens dagsavis) og «Gazeta Żołnierza» (Soldatens dagsavis) i Bari. Det polske trykkeriet ble senere stasjonert i Roma og ble første forlag i verden til å publisere ett kart over sovjetiske GULAG-konsentrasjonsleirer og den avslørende bredden av undertrykkelsen i boken til K. Zamorski og S.Starzewski "«Sprawiedliwość Sowiecka»" («Sovjetisk rettferdighet», 1945) samt i J.Czapskis "«Wspomnienia starobielskie»" (1944) - rørende Katyn-massakren som avslørte året etter. Fjellværøybrua. AS Fjellværøybrua var et aksjeselskap som ble opprettet 1. januar 1985 etter initiativ fra "Øyenes velforening" på Fjellværøya i Hitra. Formålet var å bygge en tilførselsveg på Fjellværøya som senere ble en del av Fjellværøyforbindelsen, vegprosjektet som gjorde Fjellværøya landfast med fast-Hitra. Acidobacteria. Acidobacteria er en nylig studert gruppe bakterier. Som navnet sier trives de i syre. Siden disse bakteriene er nyoppdaget, og de fleste artene ikke har vært dyrket, vet man enda relativt lite om hvordan de lever. De kan imidlertid være viktige bidragsytere til økosystemer, siden de er spesielt tallrike i jord. Michael Stensgaard. Michael Stensgaard Jensen (født 1. september 1974) er en tidligere dansk fotballmålvakt. Stensgaard startet sin karriere i "Greve IF" og "Hvidovre IF". Her spilte han så bra at han fikk 4-landskamper for det danske U-21 landslaget. Dette førte til at han ble hentet til Liverpool av manager Roy Evans 31. mai 1994 for £400.000. Han fikk ingen kamper for Liverpool, men i tiden han tilbragte på Merseyside fikk han ytterligere 4 U-21 kamper. 1. juni 1997 signerte han for FC København. Han ble kjøpt av Southampton i 1999 uten stor suksess, og ble hentet tilbake til FC København i 2000, hvor han ble til han ble værende til en ryggskade gjorde at han måtte legge opp i 2001. Stensgaard fikk 40 kamper for den danske storklubben. Scream Magazine. "Scream Magazine" er Norges største heavy metal-magasin. Bladet utgis vanligvis en gang i måneden, og inneholder intervjuer, nyheter, album- og konsertanmeldelser m.m. Magasinet drives av redaktør Frode Øien og distribueres via Interpress. Frode Øien startet "Scream Magazine" etter å ha fått ideen til å starte et norsk heavy metal-magasin, med mål om å gi ut det beste i landet. Han slo seg sammen med Bjørn Nørsterud fra Radio 1 Oslo, Asgeir Mickelson og Anders Oddsberg. Det ble foreslått, og forkastet, en rekke navn til magasinet, før Oddsberg til slutt kom opp med navnet "Scream Magazine". Deres første oppdrag ble Clash of the Titans i Stockholm 9. oktober 1990. Noen av headlinerene denne kvelden var Megadeth, Slayer og Testament, som også var noen av hovedbandene i første utgave av "Scream Magazine". Det aller første "Scream Magazine" ble utgitt i november 1990. I tillegg til de nevnte bandene, var Iron Maiden, Anthrax, Exodus og King Diamond store band i denne utgaven, og forsiden av bladet var prydet av Iron Maiden og Clash of the Titans-logoen. Tapio Räisänen. Tapio Räisänen (født 10. mai 1949 i Taivalkoski) er en tidligere finsk skihopper. Räisänen debuterte i internasjonal sammenheng 30. desember 1975 in Oberstdorf, men måtte nøye seg med beskjedne plasseringer de første årene. Under VM 1978 i Lahtis gikk han svært overraskende til topps i det jevne storbakkerennet, 0,3 poeng foran østerrikeren Alois Lipburger og 0,8 poeng foran tyske Falko Weißpflog. I normalbakken kom han på sjette plass. Dette mesterskapet forble karrierens store høydepunkt for Räisänen. Det beste han oppnådde utenom dette mesterskapet, var en niendeplass i hoppukerennet i Bischofshofen i 1979. I Sapporo 1979 1. plass. I dag driver Räisänen et ferieanlegg i Kuuharju i Lappland. Anne-Karin Brandsfjell. Anne-Karin Brandsfjell (født 20. juli 1944) er tidligere ordfører i Tydal kommune. Hun representerer Ap. Hun var varaordfører i Tydal; og ble etter ordfører Rolf Almåsbakks død valgt til ordfører den 10. mai 2007 for resten av perioden dvs. en periode på ca. 5 måneder. Voskhod 1. Voskhod 1 var betegnelsen på en sovjetrussisk romferd i 1964. Det var den første bemannede ferden i Voskhod-programmet og den første romferden med mer en en person ombord. Høydepunkter fra ferden. Den sovjetrussiske ferden var spesielt planlagt for å slå Gemini-programmet i å oppnå målet om flere personer i rommet. Som en større propaganda-gevinst, skal etter sigende romskipet ha bragt med seg en del av et flagg fra Paris kommune av 1871. Mye av ferden ble brukt til biomedisinsk forskning, og til å studere hvordan en større mannskp kunne arbeide sammen i verdensrommet. Ferden ble trolig avkortet i lengde på grunn av kuppet som detroniserte Nikita Khrusjtsjov. De trange forholdene ombord kan også ha vært med på sørge for en heller kort romferd. T Reason. Reason er et populært musikkproduksjonsprogram utviklet av svenske Propellerhead Software. Programmet emulererer en studiorack med hardwaresynther, samplere, sekvensere og mixere. Reason kan enten brukes helt alene eller i kombinasjon med andre programmer, som f.eks. under en live-konsert. Programmet er nå i versjon 4.0, som ble annonsert 19. juni 2007 ble sluppet 26. september 2007. Generelt. Reason 1.0 ble sluppet november 2000. Programmets design etterligner et studiorack som brukeren kan sette virtuelle instrumenter inn i, som instrumenter, effekter og miksere. Disse virtuelle instrumentene kan kontrolleres med Reasons innebygde MIDI-sekvenser eller fra et annet sekvenserprogram som Pro Tools, Logic Pro, Cubase og GarageBand via. Reasons Rewire-funksjon. Lydene fra disse enhetene kan spilles gjennom en mikserenhet og man kan bruke enkle "merge"- og "split"-funksjoner (slå sammen og dele lydsignaler). Effekter inkludert i Reason er distortion (ødelegging av lyd, med en skurreeffekt), gjenklang, chorus (lydsignaler spilles flere ganger oppå hverandre med små variasjoner av lyden), vocoder og mastering-effekter. Combinator-enheten, som ble introdusert i Reason 3.0 gir brukere muligheten til å kombinere flere enheter i én. Reason inkluderer også en ReBirth-enhet, som tilkobler Reason til ReBirth, som er et program fra samme produsent som ikke utvikles videre. Det som gjør at Reasons brukergrensesnitt skiller seg ut er at man kan snu racket og og se enhetene fra baksiden. Her kan brukeren koble kabler og bestemme hvordan lydsignalene skal gå (routing). Om man ikke bruker baksiden av racket, vil Reason koble instrumentene sammen automatisk. I motsetning til mange andre lydprogrammer kan ikke Reason spille inn lyd eller utvides med tredjeparts-plugins. Noen brukere er ikke fornøyd med disse begrensningene, andre mener at det ikke er noe problem i og med at Reason kan kobles opp mot andre programmer via ReWire. En enklere versjon av Reason kjent som Reason Adapted er bonusprogramvare med annen musikkprogramvare slik som Pro Tools. I denne versjonen er det begrensninger på hvor mange enheter man kan bruke. Reason 4.0. Nytt i Reason 4.0 er synthesizeren Thor, en massiv modular synth, RPG-8, en programmerbar arpeggiator som opererer i sanntid, en detimer/dequantisizer, og en total overhaling av Reasons brukergrensesnitt, støtte for tempo og taktforandringer, så vel som støtte for komplekse taktarter. ReGroove Mixer er en ny mikserenhet som har støtte for groove presets (forhåndsinnstilte innstillinger som forandrer rytmen), som kan forhindre at rytme- og instrumentalspor høres kjedelige og lite levende ut. Automasjonsfunksjonene (funksjoner for å endre innstillinger på synther og andre enheter under avspilling) har også blitt bedre, hvor kurver vises direkte i sekvenservinduet. I tillegg har Reason nå tracks med støtte for åpning og lukking (som i Logic). Bruk av Reason i kommersiell musikk. Det engelske bandet The Prodigy har brukt Reason i sine produksjoner, i tillegg til André 3000 fra Outkast, Luke Vibert, Mixer Jaëxx og andre. Wonder Arillo, en av låtskriverne til rapperen T.I.s hit "What You Know" brukte Reason på denne låta. Reason er også et av de mest benyttede programmene innen trance-sjangeren. Philippa av Hainaut. thumb Philippa av Hainaut (født ca. 1314, død 15. august 1369 var Edvard III av Englands dronninggemalinne. Hun ble født i Valenciennes i Flandern (i dag i Frankrike), og var datter av Guillaume I av Hainaut og Jeanne av Valois som var et barnebarn av Filip III av Frankrike. Noen kilder forteller at Philippa var av afrikansk herkomst. Det finnes ingen beviser for dette, og det ser ut til at det er basert på en beskrivelse av hennes ansikt i én samtidig kilde samt at en av hennes sønner var kjent som Edward, den svarte prinsen. I og med at hans kallenavn etter alt å dømme skyldte at han bar svart rustning virker dette ikke sannsynlig at hun var av noe annet enn europeisk avstamning. Philippa giftet seg med Edvard III i York Minster den 24. januar 1328, elleve måneder etter at han ble kronet. I motsetning til flere tidligere dronninggemalinner valgte hun å ikke ta meg seg sitt eget hoff til England. Dette gjorde henne populær, fordi mange var skeptiske til at utlendinger fikk for mye å si ved hoffet. Hun var med sin mann på reiser til Skottland i 1333 og Flandern i 1338–1340, og ble der kjent og hyllet for å være mild og medfølende. Hun regnes som en bløthjertet kvinne, på en god måte, som grep inn overfor sin mann og overtalte ham til å redde borgerne fra Calais som kongen ville henrette for å statuere et eksempel. Mens Edvard var på kontinentet fungerte hun ved flere tilfeller som regent. Barn. Philippa døde på Windsor Castle. Dødsårsaken er angitt som ødem, som dengang ble regnet som en egen sykdom. Man vet derfor ikke hva som var den bakenforliggende årsaken. Hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Queen's College i Oxford ble opprettet av en av hennes kapellaner, Robert de Eglesfield, til ære for Philippa. Aktinobakterier. Actinobacteria eller actinomycetes er en gruppe av gram-positive bakterier med høy G+C andel. De er noen av de vanligste bakteriene i jordsmonnet og bakteriene spiller en avgjørende rolle i dekomponenering av organisk materialer, slik som cellulose og kitin. De spiller dermed også en vital rolle i organiske stoffers resirkulering og karbonsyklusen. På den måten blir det dannet humus, samtidig med at jordbunnen får tilført næringsstoffer. Andre aktinobakterier lever i planter og dyr, og mellom disse finnes det enkelte som fremkaller sykdommer. "Mycobacterium tuberculosis" er en slik aktinobakterie. Aktinobakterienes evne til å leve i miljøer med lavt innhold av føde og deres mulighet til å fordøye lignin (bestanddel i organisk materiale som vanligvis ikke kan omsettes av jordbakteriene), har gjort dem til den dominerende livsformen i karstlandskapets huler. Der overlever de på variert mengde føde, som blir skylt ned fra overflaten. Aktinobakterienes kolonier kan ses på som små (1-10 mm), gule eller hvite, runde kolonier som oftest finnes på de høyeste delene av huleveggene. Med andre ord, over høyeste vannstand. Noen aktinobakterier danner forgreinede trådvev som ligner mycelier hos sopper. Disse har gitt opphav til navnet strålesopp på noen medlemmer i denne gruppa, blant annet arter i slekta "Actinomyces". En sykdom (aktinomykose) forårsaket av disse bakteriene, har også vært kalt strålesopp. Men aktinobakteriene er ikke nært beslekta med sopp som jo er eukaryote organismer. De fleste arter er aerobe, men noen få (som "Actinomyces israelii"), kan leve under anaerobe forhold. Slekta "Frankia" lever også anaerobt i rotknoller hos ulike planter hvor de utfører nitrogenfiksering, liknende de mer velkjente eksemplene hos erteblomstfamiliens medlemmer. Planter som har symbiose med "Frankia" inkluderer pors, or og tindved. Til forskjell fra gruppen "Firmicutes", som er en annen hovedgruppe av gram-positive bakterier, har aktinobakteriene DNA. Noen av aktinobakteriene danner også sporer, som sendes ut i omgivelsene. Sunrise. Sunrise er en by i Broward County, Florida, USA. Opprinnelig kalt «Sunrise Gulf Village», ble byen forandret til simpelthen «Sunrise». Per 2004 er innbyggertallet 90 227 ifølge United States Census Bureau. Florida Panthers i NHL spiller i Sunrise på BankAtlantic Center. Voskhod 2. Voskhod 2 var betegnelsen på en sovjetrussisk romferd i 1965. Det var den andre bemannede ferden i Voskhod-programmet og den første romferden der det ble gjennomført en romvandring utenfor romskipet. Romvandringer. Den første romvandringen (EVA) i historien ble gjennomført Leonov begynte sin romvandring 90 minutter ut i ferden, på slutten av det første omløpet. Romvandringen begynte kl 08:30 UTC. Etter sin tid utenfor romskipet, fant Leonov ut av romdrakten hans hadde stivnet, slik at han ikke kunne komme seg inn i luftslusen igjen. Han løste problemet ved å lekke ut noe av trykket i drakten, som gjorde dette lettere å bende leddene. Etter at han var trygt inne igjen, var det nok et problem, denne gang med å få lukket luken. Til slutt hadde mannskapet en problematisk landing der de landet langt unna målet, og måtte vente i flere timer før de ble hentet. Voskhod 2-romskipet er nå på utstilling i museet til RKK Energiya i Korolyov, nær Moskva. The Blind Watchmaker. "The Blind Watchmaker" er en bok fra 1986 skrevet av den kjente britiske vitenskapsmannen Richard Dawkins. Boken utgjør en argumentasjon mot kreasjonisme, spesielt argumenter som utgår fra design. Den bygger videre på og forsvarer argumentasjonen som Dawkins førte i sin tidligere bok "The Selfish Gene" som populariserte evolusjonsteoriens genetiske mekanismer. Ut fra disse forklarer han i "The Blind Watchmaker" hvorfor komplekse systemer i naturen kan se designet ut og hvorfor dette ikke er tilfelle. Et nytt, oppdatert opplag ble sluppet i forbindelse med en av Dawkins senere bøker "Climbing Mount Improbable" som bygger videre på de første kapitlene i denne boken. Aquificae. Aquificae er en rekke av en forskjellige bakterier som lever i tøffe omgivelser. De har blitt påvist i varme kilder, omgivelser av svovel, og undersjøiske vulkaner. Medlemmer av denne arten er for eksempel produktiv i vann med temperaturer fra 85 til 95 °C. John Scales. John Robert Scales (født 4. juli 1966 i Harrogate) er en tidligere engelsk fotballspiller. Scales startet sin karriere i Bristol Rovers før han ble kjøpt av Wimbledon i juli 1987. Han var en del av laget som vant FA-Cupen i 1988. I 1994 ble han solgt til Liverpool for £3.500.000. Han var med å vinne ligacupen i 1995. I 1996 signerte han for Tottenham. Her ble han frem til 2000. I 2001 signerte han for Ipswich. Han fikk tre landskamper for i 1995. Walther Hesse. Walther Hesse (27. desember, 1846 i Bischofswerda – 19. juli, 1911 i Dresden) er best kjent for sitt arbeid innen mikrobiologi, og spesielt for å ha utviklet Agar som et medium for dyrking av mikroorganismer. Hesse arbeidet i Robert Kochs laboratorium i en post-doktorstilling for å studere luftkvalitet. Han var overbevist om at det var mikroorganismer alle steder, også i luften. Han brukte en rekke filtere for å prøve å fange og observere mikroorganismer. For å kultivere organismene han fanget med filtrene, brukte han et stoff som inneholdt gelatin, men det hadde en tendens til å smelte om sommeren, noe som ødela testene. I tillegg kunne mange av organismene han dyrket ødelegge gelatinstoffet, noe som også ødela testene. Historien forteller at Hesse dro på picnic i 1882 med sin kone (Angelina Fannie Hesse) og oppdaget at geleen og puddingene som hun hadde med ikke smeltet i det varme sommerværet. Da han spurte hvorfor det var slik, svarte Lina, som hun ble kalt, at de inneholdt Agar, og at hun hadde lært knepet av en nederlandsk nabo, nylig flyttet dit fra Java i Indonesia da hun vokste opp. Videre utvikling av agar viste at det ikke lett ville smelte, selv om det forble smeltet ved lave temperaturer når det først hadde smeltet. Videre ble det ikke lett ødelagt av mikroorganismer, og det var også fleksibelt. Hershey. Hershey er et uinkorporert område i Dauphin County, Pennsylvania, USA. Innbyggertallet var 12 771 i 2000 ifølge United States Census Bureau. Kåre Berg (lege). Kåre Ingmar Berg, født 1. mars 1932 i Hammerfest, død 24. januar 2009 i Oslo, var en norsk lege, professor i medisinsk genetikk, sykehusleder og internasjonalt kjent forsker. Utdannelse og stillinger. Kåre Berg ble cand.med. i 1957 og dr.med. i 1964 ved Universitetet i Oslo. Fra 1964 til 1967 hadde han forskningsopphold ved Rockefeller University, New York. I 1967 ble han den første professor i medisinsk genetikk ved Universitetet i Oslo, og i 1976 leder for Avdeling for medisinsk genetikk ved Ullevål universitetssykehus (avdelingen lå den gang i Oslo Helseråd). Han hadde begge stillinger inntil han oppnådde pensjonsalderen i 2002. Fra 1993 til 2002 var han klinikksjef for Klinikk for forebyggende medisin ved Ullevål universitetssykehus. Som sjef for Avdeling for medisinsk genetikk var Berg i en årrekke leder av all genetisk fosterdiagnostikk i Norge, og av genetisk veiledning for Oslos befolkning. Forskning og undervisning. Tidlig i karrieren oppdaget Kåre Berg Lp(a) lipoproteinet, en arvelig komponent i blodserum som medfører risiko for hjerteinfarkt. Han fortsatte Lp(a)-forskningen. Hans forskning var ellers sterkt preget av genetikken ved hyppige sykdommer som hjerteinfarkt. Kåre Berg publiserte om lag 650 vitenskapelige arbeider, herunder 10 bøker og et leksikalsk verk. Han holdt mer enn 120 inviterte foredrag ved internasjonale vitenskapelige kongresser og gjesteforeleste ved om lag 40 universiteter i utlandet. Han var i flere perioder Scholar-in-Residence ved National Institutes of Health i USA. Forskerveiledning og egen forskning fortsatte han med som pensjonist. Oppdrag og tillitsverv. Han var rådgiver i genetiske sykdommer og medisinsk etikk for Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1973. Fra 1986 var Berg leder av WHO Collaborating Centre for Community Control of Hereditary Diseases. Berg var medlem av den permanente komiteen for de internasjonale kongresser i medisinsk genetikk 1981-1996 og komiteens president 1991-1996. Han var nasjonal delegat til etikk-komiteer i Europarådet 1987-1996 og medlem av Bioteknologinemnda 1991-1998. Fra 1995 var han medlem av etikk-komiteen til The Human Genome Organization (HUGO), fra 2005 som nestleder. Han var medlem av ”Editorial Board” for flere internasjonale vitenskapelige tidsskrifter og redigerte ”Clinical Genetics” 1970-1997. Kåre Berg ble innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi i 1974, der han var medlem av styret fra 1975 til 1988. Fra 1984 til 1991 var han styremedlem i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Kåre Berg var styremedlem i Sigurd K. Thoresens legat til opplysningsarbeid og forskning vedrørende arvelige sykdommer fra legatets opprettelse i 1977 og styrets leder fra 1994 til sin død. Han var medlem av styret for Nansenfondet. Berg var medlem av Norske Selskab. Priser. Kåre Berg mottok i 1964 den internasjonale Jean Juilliard-prisen og i 1970 Anders Jahres medisinske pris til nordiske forskere under 40 år, «for hans klarleggelse av visse arvelige egenskaper i blodserum hos mennesker». Laredo. Kart som viser Laredo lokalisert i TexasLaredo er en by i Webb County, Texas, USA. Innbyggertallet var 231 470 i 2000 ifølge United States Census Bureau. Byen Nuevo Laredo ligger like over grensen i Mexico og disse to byene utgjør Laredo-Nuevo Laredo Metropolitan Area hvis totale innbyggertall er 589 309. Kjemosyntese. I Kjemosyntese utnytter bakterier uorganiske molekyler og energi frigjøres ved oksidasjon, men ellers er den helt lik fotosyntesen. I begge syntesetypene brukes energien til å spalte vannmolekylene og bygge hydrogenet sammen med karbondioksid til engeririke karbohydratmolekyler. De fleste bakterier og alle dyr er heterotrofe. Noen få bakterieformer har kjemosyntese og er autotrofe. Eksempler på dette er svovelbakterier eller nitrogenfikserende bakterier. Svovelbakterier får energi til syntese ved å oksidere hydrogensulfid til svovel og videre til sulfat. Jernbakterier oksiderer toverdig jern til treverdig. Når liv først ble til var alt liv på jorden sannsynligvis lignende former av autotrofe bakterier, de fleste biologer tror at fotosyntesen ble utviklet hos organismer med kjemosyntese som utviklet klorofyll. Aleksej Leonov. Pensjonert general Aleksej Arkhipovitsj Leonov, (Russisk: Алексе́й Архи́пович Лео́нов; født 30. mai 1934 i Listvjanka, Sovjetunionen) er en tidligere sovjetrussisk kosmonaut som 18. mars 1965 ble det første menneske til å gjennomføre en romvandring. EVA. Leonov hadde vært plukket ut til en Sojuz-ferd som skulle dra rundt Månen, men på grunn av Apollo 8-ferden og amerikanernes forsprang, ble denne kansellert. Han hadde også blitt plukket ut til å være en av de som skulle lande på Månen for Sovjetunionen, men også denne ferden ble avlyst. Leonov skulle også ha vært commander på den uheldige Sojuz 11-ferden til Saljut 1-romstasjonen, den første bemannede romstasjonen, men hans mannskap ble byttet ut med backup-mannskapet da en trodde at kosmonaut Valery Kubasov hadde tuberkulose. Hedersbevisninger. Aleksej Leonovs romvandring på et russisk frimerke Trivia. Arthur C. Clarke sin bok «2010: Odyssey Two» er dedikert til Leonov og Andrej Sakharov; den oppdiktede kosmonauten Aleksej Leonov i boken er oppkalt etter han. På en pressekonferanse i forbindelse med Apollo-Soyuz Test Project sa Leonov på engelsk at, mens han var i USA for ASTP-trening, ville han gjerne besøke Hollywood, fordi han hadde aspirasjoner om å bli en filmstjerne. Han spøkte så videre: "I don't want [to be a movie star]... Tom Stafford want!") Jamie Cassidy. Jamie Cassidy (født 21. november 1977 i Liverpool) er en tidligere engelsk fotballspiller. Cassidy startet som juniorspiller i Liverpool, og skrev under profesjonell kontrakt med klubben i 1996. Han fikk tildelt trøyenummer nummer 22 for de røde, men fikk ingen kamper på førstelaget. Det nærmeste han kom førstelaget var som ubenyttet innbytter i hjemmekampen på Anfield mot Sheffield Wednesday 7. desember 1996. Liverpool tapte forøvrig kampen 0-1. Han ble frigitt av klubben 22. juli 1999, og skrev da under for Cambridge. Her spilte han 8 kamper. Han spilte senere også for amatørklubbene "Northwich Victoria" og "Burscough". Nuussuaqhalvøya. Nuussuaq er en halvøy på vestkysten av Grønland. Den 21. november 2000 var det et jordras i Paatuut-området på sydkysten av Nuussuaq-halvøya. Dette jordraset lagde en flodbølge som skadet flere byer på Nuussuaq-halvøya og øya Disko. Janus (måne). Janus "(jay'-nus,", gresk "Ιανός)" er en indre satellitt til Saturn. Den er også kjent som Saturn X (Romertall X = 10). Den er navngitt etter den mytologiske Janus. Navn. Janus er oppkalt etter den romerske tohodede guden Janus. Selv om navnet ble foreslått kort etter den ble oppdaget i 1966, var den ikke offisielt navngitt før 1983, samtidig som Epimetheus fikk sitt navn. Fysiske egenskaper. Janus er omfattende kraterbelagt med mange kratre større enn 30 km, men få lineære egenskaper. Janus' overflate ser ut til å være eldre enn Prometheus', men yngre enn Pandoras. Fra dens veldig lave tetthet og relativt høye albedo, er det sannsynlig at Janus er veldig porøs og isete. Denne månen er også veldig elliptisk. Ring. Den befinner seg en svak støvring rundt banene til Janus og Epimethus, som viser seg på bilder tatt i motlys av Cassini-Huygens i 2006. Ringen har en bredde på 5000 km. Den kommer fra partikler som er sprengt fra månenes overflater av meteorittnedslag, som så former en diffus ring rundt deres baner. Eksterne lenker. "... | Epimetheus | Janus | Mimas |..." Nuussuaq. Nuussuaq (dansk: Kraulshavn) er ei bygd i Upernavik kommune, nordvest på Grønland. Bygda ligger ca. 200 km nord for Upernavik, som er kommunens administrative sentrum og eneste by. Pr 2006 hadde de 223 innbyggere, og ligger på Nuussuaqhalvøya, som på grønlandsk beter "det store neset". Om sommeren er båtsforbindelse til Upernavik 1-2 ganger i uken. Hele året er det helikopterforbindelse mellom bygda og lufthavnen i Upernavik. Området omkring bygden er velegnet til fotturer og observation av hvaler. En gang i året trekker hvithvaler inn i bukten, der de tradisjonelt jaktes på av lokale jaktfolk. Dette gir kjøtt, og ikke minst hud («mattak», uttales ma-dæk), som er en delikatesse. De viktigste næringene her er fangst og fiske. Men de utnytter ikke fiskeressurserne fullt ut, bl.a. har Nuussuaq ikke som andre bygder nytt godt av hellefisken i området, fordi dette krever investeringer i fiskerbåter m.m. Hellefisk kan også fanges med langline, men dette krever havis, slik at man kan lage hull i isen for å fiske. De siste årene har temperaturen i Nuussuaq ligget over normalen, dette gjør at isen først kommer sent på året. Det er på isen fangstfolkene jakter, på f.eks. sel. Samtidig har været også vært mer skiftende sent på sesongen, dette har gitt færre jaktdager. Bygda har KNI-butikk, og skolen her heter Atuarfik Nuussuaq («Nuussuaq skole»). Denne ble renovert i 1999. Nordgrønland. Nordgrønland (grønlandsk: Avannaa, også kalt "Avannaarsua" eller "Avanersuaq") var ett av de tre amt (fylker) som Grønland ble delt inn i fra 1950 til 2008. Amtets hovedsete lå i bosettingen Qaanaaq, som ligger i Qaanaaq som var amtets eneste kommune. Navnet Avanersuaq betyr «stedet som ligger lengst mot nord». Dette er den lavest befolkede regionen i verden, med 843 innbyggere fordelt på 106 700 km² med isfritt land, noe som gir 0,0079 innbyggere pr km². Totalt landområde, inklusive isdelte områder er over 500 000 km². Nordgrønland har en høyere andel isfrie landområder enn mange andre deler av Grønland, på grunn av lite nedbør. Næringsveier. Selfangst er den viktigste inntektskilden for store deler av befolkningen, dette skiller bosettingene her fra de andre delene av Grønland. Det er mange små bosettinger i Nordgrønland. På vinterstid fryser fjordene igjen, da bruker jegere og fiskere her hundeslede. Gram-negativ bakterie. Gram-negativ er en klasse bakterier som kjennetegnes ved at de lar seg farge rød eller rosa ved gramfarging. Vestgrønland. Vestgrønland (grønlandsk: Kitaa) var ett av tre amt (fylker) som Grønland ble delt inn i fra 1950 til 2008. Dette var det mest folkerike av de tre amtene – nesten 90% av befolkningen bor i dette området. Amtets hovedsete lå i Grønlands hovedstad, Godthåb (nå Nuuk). Amtet grenset i vest mot Baffinbukta, Labradorsjøen og Nord-Atlanterhavet. Mot nord ligger Nordgrønland, og i øst grenset amtet mot Østgrønland. Historie. Grønlands eldste trehus, bygd i 1734 ligger i Qasigiannguit (Christianshåb) ved Diskobukta. Her ligger det også et museum med funn fra ulike forhistoriske kulturer. De tidligere bosettingene i Sermermiut, nær byen Ilulissat, med mange bygninger og kirker fra koloni-tiden, viser mange aspekter ved Grønlands historie. Hver by har et museum som viser Grønlands fortid. Sydgrønland. Sydgrønland er et av de fire geografiske områder som Grønland deles inn i. Østgrønland. Østgrønland (grønlandsk: Tunu) var ett av tre amt (fylker) som Grønland ble delt inn i fra 1950 til 2008. På den 2 700 km lange østkysten av Østgrønland ligger verdens største biosfærereservat; Nordøst-Grønland biosfærereservat. ISS Ekspedisjon 2. ISS Ekspedisjon 2 var den andre ekspedisjonen til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Vitenskapelig forskning. Under denne ekspedisjonen, ble vitenskapelig nyttelast skutt opp til ISS, inkludert en «Human Research Facility», to EXPRESS-Rack, en av de inneholdt «Active Rack Isolation System» og «Payload Equipment Restraint System». Over levetiden til romstasjonen vil disse systemene støtte en lang rekke eksperimenter som kan være med på å forbedre livet på Jorden og i verdensrommet. Disse nyttelastene vil også være til støtte for Destiny-modulen som kom i februar 2001. Et hovedfokus under ekspedisjonen var å få en bedre forståelse av hvordan en kan beskytte mennesker mot stråling mens de arbeider og lever i verdensrommet. Stråling i høye doser over lange perioder kan skade menneske-celler og skape kreft eller det sentrale nerve-systemet. Cato Institute. Cato Institute er en libertariansk tankesmie med hovedkvarter i Washington, D.C.. Tankesmien ble grunnlagt i 1977. Linda Lampenius. Fra Stockholm Pride Festival, august 2009 Linda Lampenius, født 26. februar 1970 i Helsingfors, er en finsk fiolinist og fotomodell. Internasjonalt kjent som Linda Brava mens hun i Norden bruker sitt riktige navn. Karriere. Lampenius begynte å spille fiolin i femårsalderen. Hennes første fiolinlærer var den kjente Géza Szilvay. I 1987 begynte hun å studere ved Sibelius-akademiets ungdomsutdanning og fortsatte ved hovedakademiet tre år senere. Fra 1978–1993 hadde Lampenius turnert i Japan, Storbritannia og de fleste europeiske land som konsertmester eller medlem i forskjellige orkester. Fra 1994–1996 spilte hun i Finska nationaloperan. Hun har utgitt to soloalbum, det første, "Linda Lampenius", kom ut i 1997 og har sterke trekk av populærmusikk, mens "Linda Brava" som kom ut i 1999 er mer klassisk musikk. Modell. Foruten sin musikk er Linda Lampenius kjent for å ha en modellkarriere, og hun har vært modell for Björn Borg Underwear. I 1998 var hun covergirl for aprilnummeret av Playboy, som gikk under temaet sex og musikk. I 1996 ble hun valgt inn i Helsingfors kommunestyre, og hun har senere fått tittelen «Finlands turistambassadør i Sverige», hvor hun flyttet høsten 2003, etter å ha truffet ishockeyspilleren Johan Davidsson under innspillingen av TV-programmet Fortet. Forholdet tok slutt våren 2005. Nissen Rosenblums mursteinshus. Nissen Rosenblums mursteinshus (polsk "Kamienica Nissena Rosenbluma") ligger ved Tadeusz Kościuszkos allé 21 i Łódź. Bygningen ble reist i 1896 til Nissen Rosenblum, eier av et ullveveri, etter tegninger av Dawid Lande og Franciszek Chełmiński. Mursteinshusets fasade er rikt dekorert med neorokokkoelementer. Mellom andre og tredje etasje finnes en risalitt, og elevasjonen ble opprinnelig kranset av en attika med allegoriske skulpturer. Attikaen, som ikke finnes lenger, skal gjenoppbygges under restaureringen som nå pågår. Bygningen skal huse et firestjerneshotell med 157 rom med plass til 223 gjester. Rosenblum The Heritage Foundation. The Heritage Foundation er amerikansk konservativ tankesmie og et forskningsinstitutt for offentlig politikk. The Heritage Foundation ble etablert i 1973, og ligger i Washington, D.C.. Organisasjonen inntok en ledende rolle i den konservative bevegelsen under president Ronald Reagan, og har siden hatt stor innflytelse. The Heritage Foundations misjon er «formulere og fremme konservativ politikk basert på prinsippene om fritt næringsliv, begrenset statsmakt, personlig frihet, tradisjonelle amerikanske verdier og et sterkt nasjonalt forsvar.» Juliusz Kindermanns palass. Juliusz Kindermanns palass (polsk "Pałac Juliusza Kindermanna") ligger ved Piotrkowska-gaten 137 i Łódź. Palasset ble reist i italiensk renessanse i 1907 til forretningsmannen Juliusz Kindermann etter tegninger av Karl Seidl fra Wien. Det skulle opprinnelig ha to tilbygg, men til slutt ble kun frontbygningen og ett tilbygg reist. Palasset var en av få residenser som lå langt vekk fra fabrikkbebyggelsen til eieren. Bygningen bærer preg av florentinsk, romersk og venetiansk renessanse. Elevasjonen fra Piotrkowska-gaten består av seks vindusrader, og vinduenes overstykker har en flattrykt bueform. Hele elevasjonen kranses av en kordongesims, og under denne finnes en vakker mosaikkfrise fra 1909 med allegoriske bilder som forestiller handel og industri. Mosaikken ble utført i det venetianske verkstedet til Antonio Salviatti etter tegninger av Hans Schram. I det asymmetrisk plasserte karnappet finnes et palladiansk vindu. I trappeoppgangen er derimot et vakkert glassmaleri bevart. I 1910 ble et oransjeri reist på baksiden av palasstomten etter tegninger av Lew Lubotynowicz, og utbygd i 1937 etter Juliusz Kindermanns død. I årene 1940–1941 ble første etasje ombygd innvendig, og karnappet på den vestlige elevasjonen fjernet. I 1967 ble innkjørsporten omgjort til en arkade. I dag huser palasset Klub Nauczyciela («Lærerklubben»). Ved siden ligger Józewskis passasje, der hvor palassets nordlige tilbygg opprinnelig skulle reises. Kindermann Kindermann Karol Haertigs palass. Karol Haertigs palass (polsk "Pałac Karola Haertiga") ligger ved Piotrkowska-gaten 236 i Łódź. Karol Haertigs palass og Wartas bygning ved siden av Palasset ble reist i årene 1895–1896 til forretningsmannen Karol Haertig etter tegninger av Franciszek Chełmiński. Det bestod av en frontdel med kvadratformet grunnplan og en rikt utsmykket eklektisk fasade samt et tilbygg. Karnappet over innkjørsporten hvilte på kariatidskikkelser. Første etasje huset forretningsbyrået til Haertig, mens etasjen over bestod av representative leiligheter. Etter andre verdenskrig huset bygningen i mange år Polski Czerwony Krzyż («Polske Røde Kors»). På begynnelsen av det 21. århundre ble bygningen overtatt av Towarzystwo Ubezpieczeń i Reasekuracji Warta («Forsikrings- og Reassuranseselskapet Warta»). Palasset ble da totalrestaurert både inn- og utvendig, samtidig som en moderne bygning ble reist på plassen ved siden av. Renovasjonsarbeidene varte i halvannet år og ble ferdig i 2005. Arbeidet ble verdsatt gjennom en rekke arkitekturkonkurransepriser. Haertig Haertig Karol Scheiblers mursteinshus. Karol Scheiblers mursteinshus (polsk "Kamienica Karola Scheiblera") ligger på hjørnet av Piotrkowska-gaten 11 og Adam Próchniks gate i Łódź. Bygningen ble reist i årene 1879–1881 og huset hovedlageret til Karol Scheiblers firma. Noen av lokalene ble også leid ut til butikker, mens andre var leiligheter. I en viss tid hadde også Jan Petersilges blad «Ogłoszenia Łódzkie – Łodźer Anzeiger» sitt sete her. Med sine fire etasjer var mursteinshuset det første virkelige storbyhuset i byen. I dag befinner blant annet en av byens bedre bokhandlere seg her. Mursteinshuset har en hesteskoformet grunnplan med tre fløyer som danner en innvendig gårdsplass. Karakteristiske elementer er hjørnekarnappet som dekkes av en effektfull neobarokk kuppel. Ellers preges bygningen av italiensk renessanse. Bygningen ble muligens tegnet av Hilary Majewski. Dette er imidlertid veldig usikkert, i og med at bygningens arkitektur ligner svært på datidens berlinske mursteinshus. Det kan derfor hende at bygningen ble tegnet av et tysk firma, mens Majewski, som var byarkitekt, kun godkjente prosjektet. Scheibler Oskar Kons mursteinshus. Oskar Kons mursteinshus (polsk "Kamienica Oskara Kona") ligger ved Piotrkowska-gaten 43 i Łódź. Bygningen ble oppført i 1870 til Oskar Kon, som i sin tid var den rikeste jødiske fabrikanten i byen. I 1901 ble mursteinshuset ombygd til dagens form etter tegninger av Gustaw Landau-Gutenteger, som samtidig åpnet sitt arkitektbyrå der. Bygningen var det første eksempelet på art nouveau-arkitektur i Łódź. Fasaden ble tilpyntet med plantemotiver i form av stiliserte laurbærblader, blomster, stengsler og bladknopper rundt innkjørsporten og vinduene. Bygningen har syv vindusrader. Det høyest plasserte tredelte vinduet er dekt med en kuppel. På kuppelen finnes en kule formet av bladaktige elementer. I årene 1899–1939 lå Jakub Jankielewicz og Eliakim Gliksmans synagoge ved mursteinshusets gårdsplass. Kon Dawid Sendrowicz’ mursteinshus. Dawid Sendrowicz’ mursteinshus (polsk "Kamienica Dawida Sendrowicza") ligger på hjørnet av Piotrkowska-gaten 12 og 1905-revolusjonens gate i Łódź. Bygningen ble reist i 1897 til Dawid Sendrowicz etter tegninger av Dawid Lande. I 1908 ble bygningen kjøpt av Z. Liebermann. Mursteinshuset har fire etasjer og presenterer historiserende arkitektur, som preges av nygotiske, barokke, manieristiske og neorenessanseelementer. Karakteristiske trekk ved bygningen er karnappet, som dekkes av en vakker hjelm, og to pseudorisalitter utsmykket med basrelieffer av delfiner og drager. Hjørnetårnet er et typisk trekk ved arkitekturen i Łódź. Vinduene har forskjellig innramming på hver etasje. Den er fra første etasje henholdsvis klassisk, manieristisk, mauretansk og renessansestilisert. I første etasje finnes i dag en av byens bedre restauranter – Restauracja Polska («Den polske restaurant»). Sendrowicz Kathleen Brennan. Kathleen Brennan (født i Johnsburg, Illinois) er kona til Tom Waits. Hun er også hans musikalske samarbeidspartner og er omtalt i mange av hans sanger, blant annet i sangen «Johnsburg, Illinois» på albumet "Swordfishtrombones". De møtte hverandre i 1980 mens Waits komponerte musikken til filmen "One from the Heart" av Francis Ford Coppola sammen med Crystal Gayle. Brennan arbeidet i filmstudioet som script og ifølge Waits var det kjærlighet ved første blikk. De giftet seg 10. august 1980 i «Always Forever Wedding Chapel», åpent 24 timer i døgnet. Selv om hun holder seg unna rampelyset er mange av Tom Waits' sanger kreditert henne som medforfatter. Hun er også kunstmaler og har et av sine bilder i tekstheftet til albumet "The Black Rider". Ekteparet har tre barn, Kellesimone, Sullivan og Casey. Aqua. Aqua er en dansk-norsk pop/dance-gruppe. Bandet ble verdenskjent for sangen «Barbie Girl». Totalt har de solgt rundt 34 millioner album og singler i hele verden. Historien. Bandet ble dannet under navnet Joyspeed i 1989 av DJ'ene, produsentene og låtskriverne Søren Rasted og Claus Norreen og vokalist og rapper René Dif, alle fra Danmark. I 1993 oppdaget René Dif norske Lene Nystrøm og fikk henne med som vokalist og det fjerde medlemmet av gruppen. Under navnet Joyspeed ga bandet i 1994 ut singlen «Itzy Bitsy Spider». Singelen solgte ikke spesielt godt, og de bestemte seg for å endre stil og endret samtidig navn til Aqua. I 1997 ga de ut debutalbumet "Aquarium". De to første singlene fra albumet solgte bra, spesielt i Danmark, men det var med den tredje singlen, «Barbie Girl», bandet fikk sitt store gjennombrudd. Singelen toppet salgslistene i de skandinaviske landene, Storbritannia, Tyskland og en rekke andre land. Singlen førte også til at bandet ble saksøkt av Mattel, som produserer Barbie-dukkene, uten at det førte fram. Ytterlige tre singler ble sluppet fra albumet hvor «Doctor Jones» og «Turn Back Time» nådde toppen av de britiske listene. Også selve albumet solgte bra, og oppnådde 4 x platina i Norge. I 2000 ga bandet ut sitt andre album "Aquarius", men hverken album eller fire singlene nådde samme salgstall som debutalbumet. Albumet solgte likevel til 2 x platina i Norge. Bandet ble oppløst i 2001, men både René Dif, Lene Nystrøm og Søren Raasted fortsatte med solokarrierer. Bandet ble så gjenforent i 2007. Bodø bystyre 2007–2011. Kommunevalget 2007 ble avholdt mandag 10. september 2007, I tettbebygde strøk ble det også avholdt valg søndag 9. september 2007. Ved valget gikk SV kraftig tilbake fra seks til to representanter og Høyre gikk tilbake til fem representanter, Fremskrittspartiet gjorde et brakvalg og gikk fram fra seks til ti representanter. Kystpartiet stilte liste for første gang i byen, men lyktes ikke å få inn noen representanter. Ellers var det bare mindre endringer. Posisjonen fra forrige periode mistet flertallet alene og måtte søke støtte hos Kristelig Folkeparti for å oppnå flertall. Dette var også første gang innbyggerne i tidligere Skjerstad kommune får delta direkte i valget i Bodø etter sammenslåingen 1. januar 2005. TV-debatter. Avisa Nordlands TV-redaksjon avholdte fire debatter mellom partitoppene i valgkampen. Representanter. Bystyret har ved periodens start en snittalder på 45 år med Odd Paulsen (Frp) på 71 år som eldste representant og Andreas Tymi Gabrielsen (RV) på 22 år som yngste representant. Det er 22 (56%) menn og 17 (46%) kvinner ved periodens start. 1. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 1. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 14. april og endte med Viking 2 – Os den 16. april 2007. Resultater. 01 2. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 2. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 21. april og endte med tre kamper den 23. april 2007. Resultater. 02 3. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 3. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 28. april og endte med Start 2 – Viking 2 den 30. april 2007. Resultater. 03 4. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 4. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 2. mai og endte med to kamper den 7. mai 2007. Resultater. 04 5. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 5. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 11. mai og endte med Manglerud Star – Viking 2 den 23. mai 2007. Resultater. 05 6. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 6. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 25. mai og endte med Viking 2 – SIF den 29. mai 2007. Resultater. 06 7. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 7. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 1. juni og endte med Sandnes Ulf – Viking 2 den 4. juni 2007. Resultater. 07 8. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 8. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 8. juni og endte med Viking 2 – Fyllingen den 11. juni 2007. Resultater. 08 9. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 9. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 16. juni og endte med to kamper den 18. juni 2007. Resultater. 09 10. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 10. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 21. juni og endte med Viking 2 – Fløy 25. juni 2007. 11. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 11. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 29. juni og endte med to kamper 2. juli 2007. 12. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 12. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 7. juli og endte med Viking 2 – Åsane 9. juli 2007. 13. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 13. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 13. juli, mens resten av kampene ble spilt den 14. juli 2007. 14. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. a> etter 8 minutter kom etter et frispark som Urstad headet til side for Askøys keeper. 14. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 4. august, og endte med Fana – Start 2 den 6. august 2007. Jurij Usatsjev. Jurij Vladimirovitsj Usatsjev (russisk: Юрий Владимирович Усачев; født 9. oktober 1957 i Donetsk, Russland) er en tidligere russisk kosmonaut. Han trakk seg tilbake som kosmonaut i 2005. Han har tilbragt 552 dager, 22 timer og 25 minutter i verdensrommet. Rigobert Song. Rigobert Song Bahanag (født 1. juli 1976) er en fotballspiller fra Kamerun som for øyeblikket spilelr for The Panthers i Ekvatorial-Guinea. Hans posisjon på banen er forsvarsspiller. Spillerkarriere. Song startet sin karriere i den kamrunske klubben "Tonnerre Yaoundé" før han ble solgt til den franske klubben Metz i 1994. Her ble han værende i tre år, og spilte 120 ligakamper, og scorte 3 mål for klubben. I 1997 signerte Song for den italienske klubben Salernitana Calcio 1919. Der fikk han begrenset spilletid, kun 4 ligakamper og 1 mål. 26. januar 1999 ble han hentet til Liverpool av manager Gérard Houllier for £2 600 000. Han ble i Anfield-klubben i litt over en sesong før han ble solgt til West Ham 28. november 2000. Han spilte også for Lens i Frankrike og Köln i Tyskland før han signerte for Galatasaray i 2004. Rett før 2008-sesongen gikk han til Trabzonspor. Song har representert i VM i 1994, 1998 og 2002. Han var den første spilleren som hadde blitt utvist i to VM sluttspill. Siden har også Zinedine Zidane gjort det samme. Han har pr. 10. juni 2006 106 landskamper og 4 mål. Rigobert Song er også onkel til Alexandre Song som spiller for Arsenal FC. Alexandre Song, som mistet faren sin som 3 åring, har hatt godt støtte fra nettopp Rigobert. Bodø Hovedvannverk. Heggmoen vil være store deler av kommunens vannkilde (her nedtappet) Bodø Hovedvannverk er et kommunalt vannverk som benytter Heggmovatnet som kilde og vil forsyne rundt 90% av Bodøs befolknings vannbehov. Vannverket er planlagt å dekke Bodøs behov i 100 år. Prosjektet hadde en kostnadsramme på rundt 445 millioner og innføringen av det nye hovedvannverket resulterer i at tidligere restriksjoner på bruk av Vollvatnet, Svartvatnet, Soløyvatnet og Vatnvatnet blir opphevet eller redusert. Den tidligere hovedvannkilden Vågøyvatnet har fortsatt restriksjoner da den fungerer som reservevannkilde. Anlegget ble vedtatt utbygget i 1998 og skulle etter planen åpnet høsten 2006, men åpningen har blitt utsatt flere ganger etter blant annet lekkasjer i rørnettet og tekniske problemer i renseanlegget. Prøvedrift ble startet 10. mai 2007 og innkoblingen av husstander ble startet 7. august samme år. Renseanlegg. Det er bygget et renseanlegg for vannet i Heggmoen hvor vannet blir renset to ganger, først gjennom finknust marmor (kalsiumkarbonat) før deretter å bli bestrålt med UV-stråler, pH-verdiene ved det nye anlegget vil være noe høyere en i de tidligere anleggene. Fjellanlegg. I forbindelse med det nye hovedvannverket ble det bygget to rentvannsmagasiner i fjellhaller under Hunstadtoppen (31 millioner liter.) som vil kunne dekke behovet i 1-2 døgn før reservesystemer settes i drift. Et mindre rentvannsmagasin ble også bygget i Rønvikfjellet (6.500 m³) Dronning Annes krig. Dronning Annes krig varte fra 1702 til 1713, og var den andre av en serie på fire kriger utkjempet mellom Frankrike og Storbritannia i Nord-Amerika for kontroll over kontinentet. Tidlig i krigen, i 1702, erobret og brente engelskmennene det spanske St. Augustine i Florida. De klarte imidlertid ikke å erobre hovedfortet i byen, noe som resulterte i at felttoget ble sett på som mislykket fra engelskmennenes side. Spanjolene holdt St. Augustine og Pensacola i over 100 år etter krigen, men deres misjonssystem i Florida ble ødelagt. Engelsk militærhjelp til kolonistene som slåss mot franskmennene, var stort sett ineffektiv i områdene rundt Charleston i Syd-Carolina og New York-New England fronten mot franskekontrollerte kanadiske områder. Franske styrker og deres innfødte allierte angrep New England fra Canada, og de lyktes i å ødelegge Deerfield i Massachusetts i 1704. Tilbake i Florida ble apalacheene desimert i det som senere ble kjent som apalachee-massakren i 1704. De overlevende indianere ble flyttet til Savannah-elven som en slags livegne. De skulle senere delta i Yamasekrigen i 1715. Etter at den franske havnebyen Port-Royal i Nova Scotia ble erobret av Francis Nelson i 1710, ble Acadia den britiske provinsen i Nova Scotia. I 1712 ble en våpenhvile erklært, og England fikk Newfoundland, Hudson Bay-regionen og den karibiske øya St Kitts. Freden varte helt til Kong Georgs krig i 1744. Den britiske erobringen av Acadia skulle tilslutt føre til alvorlige konsekvenser for de franske innbyggerne. I 1755, under den franske og indianske krig, ble mange forvist fra kolonien. Noen av de forviste endte til slutt i Louisiana. Vegard. Vegard er et mannsnavn av norrøn opprinnelse. Navnet er utledet av Végardr, hvor «ve» betyr «hjem» og «gardr» betyr «gjerde» eller «vern». Vegard har samme betydning som Vemund. Utbredelse. Vegard er et vanlig navn i Norge. Om lag 7 400 personer i Norge har Vegard som første eller eneste fornavn. Vegard var blant de mest populære navnene på guttebarn født på 1980- og 1990-tallet. Navnet er lite brukt utenfor Norge. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Vegard i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Johnsburg (Illinois). Johnsburg er et lite tettsted i McHenry County helt nordøst i Illinois. Ved folketellingen i 2000 bodde det 5391 personer der. Tettstedet har et totalt areal på 15.8 km². 14.3 km² av det er land og 1.5 km² er (9.49%) vann. Stedet er omtalt i en sang av Tom Waits med dette navnet fra 1982. Han tok den med på musikkalbumet "Swordfishtrombones" i 1983. Det er et kort og rørende kjærlighetsdikt til kona Kathleen Brennan, som vokste opp her. 3000 meter. 3000 meteren er en disiplin innen friidrett. Det er den lengste av mellomdistansene, men det er blitt diskutert hvorvidt den skal endres til å være en langdistanse. Dette skyldes at mange skoler i USA ikke løper 5000 meter og 10000 meter, og 3000 meteren derved er den lengste. For menn har 3000 meteren aldri vært en olympisk disiplin, det er heller aldri blitt konkurrert på distansen i IAAF-organiserte mesterskap. I europeisk friidrett blir den heller ikke løpt like hyppig som 5000 meteren og 3000 meter hinder. Det er dog fremdeles en svært prestisjefyllt disiplin. For kvinner var 3 000 meteren en standarddisiplin ved OL og VM inntil midten av 1990-årene. VM i 1995 ble den erstattet av 5 000 meteren, som inntil da kun ble løpt av menn. Rekorder. Både innendørsrekorden og utendørsrekorden for menn er satt av Daniel Komen. De er begge betegnet som noen av de vanskeligste å slå. Cliff Thorburn. Clifford Charles Devlin (Cliff) Thorburn (født 16. januar 1948 i Victoria, Britisk Columbia) er en canadisk tidligere profesjonell snookerspiller og verdensmester i 1980. Han ble verdensmester etter at han slo Alex Higgins 18–16 i finalen. I tillegg til seieren i VM har han tapt to finaler, 25–21 mot John Spencer i 1977 og 18–6 mot Steve Davis i 1983. Han har også en annen seier i en ranking turnering. Thorburn ble i 1983 den første spilleren noen gang som gjorde et maksimum break i VM. Yoshi. Yoshi (ヨッシー "Yosshī") er en fiktiv dinosaur som opptrer i "Mario"-spillserien, produsert av Nintendo. Han debuterte i "Super Mario World" til Super Nintendo Entertainment System som Marios transporteringsmiddel i spillet. Yoshi ble senere en protagonist i sin egen serie som består av flere plattform- og puzzle-spill, og er en av hovedfigurene i "Mario"-serien. Yoshi har også vært hovedpersonen i mange spill, blant annet: Yoshi Story, Yoshi Story DS, Yoshi Island og Yoshi Touch and Go. Yoshi fikk sin første hovedrolle i SNES-spillet Super Mario World 2: Yoshi's Island. Den ble gjenskapt og forbedret til Game Boy Advance og fikk en Nintendo DS-oppførlger Yoshi's Island DS. Oppfølgeren skulle egentlig hatt navnet Yoshi's Island 2. Dargle. Elva Dargle kommer fra fjellene i grevskapet Wicklow i Irland fra nordsiden av Djouce- fjellet. Elva renner igjennom den høyeste fossen på de Britiske øyer, Powerscourtfossen, høyde 121m, ved landsbyen Enniskerry. Elva renner videre gjennom den fruktbare Glencree dalen hvor bielven Glencree renner ut i Dargle. Elva renner videre ut i havnebassenget i landsbyen Bray. Propellerhead Software. Propellerhead Software er en svensk musikkprogramvareprodusent som spesialiserer seg på softwaresynther. Selskapet ble opprettet i 1994 og har base i Stockholm. Kroer. Kroer er et sted mellom Vestby og Ås i Akershus fylke. Kroer har en kirke og en skole. Kroer er et av tre kirkesogn i Ås kommune, derav de tre øksene i våpenskjoldet til Ås kommune. Det kollektive rutetilbudet til Kroer betjenes av linje 913 Ås – Kroer – Ås med ca. 4 avganger i døgnet. Vinterbro. Vinterbro er et tettbebygd sted i Nordby sogn nord i Ås kommune i Akershus fylke. Tettstedet har 3 465 innbyggere bosatt i boligfeltene Togrenda og Sjøskogen som ligger henholdsvis sør-øst og vest for Vinterbro Senter. Senteret er for tiden (2012) under ombygging, og hadde i 2006 1,3 mrd. kroner i omsetning. Ved Vinterbro krysser hovedfartsårene mellom Trondheim-Oslo-Göteborg (E6) og Kristiansand-Oslo-Stockholm (E18) hverandre, og tett inntil samferdselsknutepunktet ligger en av Nordens største fornøyelsesparker, Tusenfryd. I boligfeltet Sjøskogen ligger boplassen og eponymfunnstedet som har gitt navn til Nøstvetkulturen. Sjøskogen har også egen barneskole, (Sjøskogen skole), mens Togrenda sokner til Nordby skole. Det ligger også to private andelsbarnehager (Sjøskogen barnehage BA og Orrestien barnehage BA) og to kommunale barnehager (Togrenda barnehage og Vinterbro barnehage) i tettstedet. Vinterbro forbindes med Oslo gjennom bussruten 541 Drøbak/Oslo og med Ski (by) gjennom bussrute 905, som har avganger hver hele eller halve time i det normale bussdriftdøgnet (05-01). Energibærer. En energibærer er en mekanisme eller stoff som kan holde på energi for så å benytte seg av den på et annet sted og til senere tid. Det kan benyttes til drive en maskin eller kjøretøy. En energibærer kan være en springfjær, elektrisk batteri, kapasitator, trykkluft, oppdemmet vann, hydrogen, petroleum, kull, treverk og naturgass. Hydrogen er en lovende energibærer for bæring av energi fra fornybare energikilder. Elektrisitet benyttes til å produsere hydrogen ved elekrolyse av vann, som igjen kan benyttes i et hydrogendrevet kjøretøy. Energien blir utnyttet ved hjelp av brenselcelleteknologi som bruker hydrogen og oksygen til å produsere elektrisitet, varme og vann. På det nåværende tidspunkt er brenselscelleteknologi bare brukt i liten skala i hydrogendrevne kjøretøy og husholdningsgeneratorer. Det er verd å merke seg at kull, olje og naturgass er energibærere som blir utvinnet av jorda. De inneholder store mengder energi som allerede er lagret eller «oppladed», mens springfjærer, batterier, hydrogen etc. typisk inneholder energi produsert i en eller annen type kraftstasjon. FA Premier Reserve League. FA Premier Reserve League er reservelagsligaen til klubbene i den engelske Premier League. Lagene er delt opp i 2 avdelinger, "Barclays Premiership Reserve League North" og "Barclays Premiership Reserve League South". Lagene rykker ikke ned på grunn av tabellsituasjonen i reserveligane, men på grunnlag av førstelagets plassering i Premier League. De tre nederste lagene i Premier League blir da byttet ut med reservelagene til de tre lagene som rykket opp fra Football League Championship. Fred Hopkin. Fred Hopkin (født 23. september 1895 i Dewsbury, død 5. mars 1970 i Darlington) var en engelsk fotballspiller. Han er en av ytterst få personer som har spilt for både Liverpool og Manchester United. Hans posisjon på banen var venstreving. Hopkin startet sin karriere i Darlington i 1912. Her ble han værende til han ble hentet til Manchester United av manager John Robson i 1919. Han tilbragte 2 sesonger i klubben før han ble kjøpt til Liverpool av manager David Ashworth for £ 2 800 i mai 1921. Han fikk sin debut for Liverpool i bortekampen mot Sunderland på Roker Park 27. august 1921 i en kamp Liverpool tapte 0-3. I denne sesongen var han sammen med Dick Forshaw de to eneste spillerene i klubben som var involvert i samtlige av de 46 kampene Liverpool spilte i. Hans første mål for klubben måtte Hopkin vente på helt til 3. mars 1923 i hjemmekampen på Anfield mot Bolton i en kamp Liverpool vant 3-0. Kampen blir gjerne husket for at det brøt ut brann på tribunesektoren "Kemlyn Road" etter målet. Heldigvis ble ingen skadet i brannen. Hopkin var med på liga-seierene både i 1922 og 1923. Han ble værende i klubben frem til august 1931, da han skiftet beite tilbake til sin gamle klubb Darlington. Hopkin døde i 1970, 74 år gammel. Gösta Prüzelius. Gösta Prüzelius født "Karl Gösta Prüzelius" (født 11. august 1922 i Stockholm, død 15. mai 2000 i Stockholm) var en svensk skuespiller. Prüzelius studerte ved Göteborgs stadsteaters elevskola 1941-1943. Etter studiene var han engasjert ved flere teatre i Sverige ved siden av Dramaten der han var engasjert i over 30 år. Han filmdebuterte i 1945 i Schamyl Baumans film "Flickorna i Småland". Han ga sin stemme til panteren Bagheera i den svenske versjonen av Disneys Jungelboken. For TV-publikumet var han mest kjent for sin rolle som skipsreder Reidar Dahlén i TV-serien "Rederiet". Rollen som skipsreder spilte han fra seriens start 1992, til sin død i 2000. Etter eget ønske ble begravelsen holdt fra Kungsholms kyrka den 4. juni 2000. Der ligger han begravet på Norra begravningsplatsen. Joan av England, dronninggemalinne av Skottland. Joan av England, dronninggemalinne av Skottland (født 22. juli 1210, død 4. mars 1238) var eldste ektefødte datter og tredje barn av Johan av England og Isabella av Angoulême. Joan vokste opp ved hoffet til Hugo X av Lusignan som var blitt lovt til henne i ekteskap fra en tidlig alder som en godtgjørelse for at han ble bedratt av hennes mor Isabella av Angoulême. Imidlertid da morens ektemake Johan av England døde besluttet Isabella at hun da ville gifte seg med Hugo. Joan ble sendt til England hvor det ble forhandlet om hennes hånd til Aleksander II av Skottland. Hun giftet seg den 21. juni 1221 med Alexander II i York Minster. Ved bryllupet var han 23 år gammel, mens hun var 11. Joan døde i Essex i 1238, og ble gravlagt i Tarant Crawford Abbey i Dorset. Bakelitt. Bakelitt er et av de første plaststoffene. Det ble for første gang fremstilt i tiden 1907–1909 da den belgisk – amerikanske kjemikeren Leo Hendrik Baekeland lot fenol og formaldehyd kondensere slik at fenolplast ble dannet. Fenolplast er syntetisk og ikke giftig, og bakelitt er den eldste utgaven av dette materialet. Det brukes blant annet til laminering og i elektriske apparater og stikkontakter. Bakelitt brukes ikke lenger i like stor grad som tidligere på grunn av tidkrevende prosess og nyere plaster som er både bedre og billigere. Hovin kirke (Tinn). Hovin kirke er en tømra langkirke fra 1850 i Tinn kommune, Telemark fylke. Byggverket er i tre med plass til ca. 250 personer. Vassås kirke (Hof). Vassås kirke er en langkirke fra 1200 i Hof kommune, Vestfold fylke. Byggverket er i stein. I 1846 ble koret bygget og korbuen åpnet. I forbindelse med 800 års jubileet i 2000 ble kirken kalket og malt. Det er sitteplasser til 100 personer. Munn- og klovsyke. Munn- og klovsyke (MKS) også kjent som "Aphtae epizooticae" er en ekstremt smittsom virussykdom som rammer klovdyr, slik som storfe, sau, geit, gris og ville klovdyr. Sykdommen har stor utbredelse på verdensbasis og forårsaker store økonomiske tap. Mennesker kan en sjelden gang smittes og utvikle milde influensalignende symptomer og blemmer, uten at sykdommen dermed utgjør en nevneverdig helserisiko. Mennesker kan imidlertid smitte viruset videre til dyr uten selv å være syke, dette må man ta hensyn til ved smittevern. Hos mennesker finnes også en sykdom som heter hånd-, fot- og munnsykdom. Denne sykdommen er forårsaket av et virus som er ufarlig og helt forskjellig fra munn- og klovsykevirus. Forekomst. Sykdommen er vanlig i Asia, Afrika, Sør-Amerika og Midtøsten inkludert Tyrkia. Bare en tredjedel av landene i verden er dokumentert fri for MKS. I Europa har det vert sporadiske utbrudd på 90-tallet i Hellas, Italia, Bulgaria og Russland. I Storbritannia var det i 2001 et alvorlig utbrudd som spredde seg til Nederland, Frankrike og Irland, men disse regnes nå som smittefrie. Et nytt utbrudd i Storbritannia ble registrert i 2007. I Norge ble sykdommen sist observert i 1952. En oppdatert liste over smittefrie land finnes på hos World Organisation for Animal Health Symptom. Sprukne blemmer på føttene til en gris med MKS Typiske symptom er feber de første dagene, nedsatt allmenntilstand, sikling og halthet. Det dannes blærer i munn- og neseslimhinne, på mule eller tryne, i huden mellom og rundt klauvene og rundt jur og spener. Siklingen henger sammen med blærene i munnen. Inkubasjonstiden er fra 1 til 21 dager og symptomene er oftest tydeligst på storfe. Sykdommen kan ha stor spedyrdødelighet mens eldre dyr får redusert tilvekst og varig svekket melkeproduksjon. Sykdommen er smertefull og dyrene kan få sekundærinfeksjoner og kronisk invalidisering. Sår og blemmer i munnen er det tydeligste symptomet hos storfe, mens gris får sterke utbrudd på føttene. MKS kan forveksles med andre smittsomme sykdommer som f.eks. fotråte som angriper klovene og munnskurv som kan gi blemmer både i munn og på klover. Symptom hos sau. Sau spiller en sentral rolle i spredningen av MKS fordi de ofte skiller ut virus uten selv å vise symptomer. Det er derfor viktig at man er oppmerksom på de vage symptomene slik at MKS kan oppdages tidligst mulig. Dette forvanskes av at MKS-symptomene hos sau varierer både med aggressiviteten til typen MKS-virus, sauerasen og miljøfaktorer som dyretetthet og stress. Halthet med varme ømme føtter og tilhørende feber er de vanligste og ofte første symptomene hos sau. Typisk oppførsel kan vere å stå med stive frambein, krum rygg og bakbeina inn under kroppen. Under utbruddet i Storbritannia i 2001 opptrådte haltheten 2-7 dager etter infeksjon, men kunne også vere forbigående eller ikke opptre i det hele tatt. Blemmer i munnen er et mindre viktig symptom hos sau. Eventuelle blemmer brister raskt og sår vil finnes igjen på tyggeplaten og eventuelt tungen. I en flokk det gikk MKS i greide man å finne blemmer i munnen bare hos tre av 580 dyr, mens andre symptomer som halthet, sikling og smatting med leppene var helt fraværende i flokken. Derimot vil dødeligheten hos lam slå sterkt ut, grunnet betennelse i hjertet. I enkelte besetninger er det registrert opptil 90 % dødelighet hos nyfødte lam grunnet hjertesvikt, såkalt myocarditis Årsak og smitteveier. Skyldes smitte av virus i slekten Aphthovirus som igjen er i familien Picornaviridae. Man opererer med sju hovedtyper MKS-virus eller sju serotyper: O, A, C, SAT-1, SAT-2, SAT-3 og ASIA-1 med serotype O den mest vanlige. Viruset er ekstremt smittsom og kan raskt spre seg over store landområder. Kontakt med smitta dyr og utåndingsluft fra disse er vanligste smittekilde. Smitte via luft kan skje opptil 60 km over land og 300 km over sjø, særlig i kjølig og fuktig luft. Matvarer, matavfall, transportmidler, fôr og emballasje kan også vere med å spre smitten over store avstander. I tillegg kan mennesker, fugler og andre dyr bære med seg smitten og spre den videre uten selv å bli syke. Melk og til og med sæd fra smittede dyr er også smittefarlig. Et vanlig smitteverntiltak mot sauesykdommer som f.eks Fotråte har vært å unngå import av levende dyr og heller drive avl av utenlandske raser ved hjelp av importert sæd. For Munn- og klovsyke er altså ikke dette tiltaket i seg selv tilstrekkelig. Griser er spesielt smittefarlige da det skiller ut svært store mengder virus, gjerne tusen ganger mer enn storfe og spesielt spredning til luften. Sauer og geiter, som ofte viser få symptomer, kan virke som et "reservoar" for sykdommen og kan tenkes å forårsake gjentatte nye utbrudd når de smitter gris eller storfe. Sauer kan spre viruset i opptil seks måneder, storfe i opptil to år, mens gris ikke sprer viruset når infeksjonen er over. Mens griser hovedsakelig smittes gjennom fôret blir storfe i hovedsak syke av virus spredd gjennom luften. Dette skyldes at storfe puster inn et større volum luft, samt en mulig motstand mot viruset hos grisen. Griser trenger rundt 70 ganger mer virus en storfe for å bli smittet gjennom luften men mindre enn en hundredel av storfedosen for å bli smittet gjennom maten. Sauer er omtrent like utsatt som storfe for å bli smittet gjennom luften. Virusets overlevelsesegenskaper. MKS-viruset kan overleve i materiale fra blærene i flere uker. Fôr og omgivelser er smittefarlige i en måned, lengre i kalde miljø og i frossen mat kan viruset overleve i flere år. Derimot ødelegges det av koking og høy eller lav pH. Desinfeksjonsmidler som blant annet sitronsyre, lut, krystallsoda og Vircon S er virksomme. Forebygging. Ved et eventuelt utbrudd av MKS vil det kreves ekstreme sikkerhetstiltak for å hindre spredning mellom gårder, noe som vil bli koordinert av Mattilsynet. Vi vil her bare ta for oss enklere forebyggingstiltak som det vil vere gunstig å ha for å hindre spredning av MKS før den er oppdaget i landet og har gitt symptomer. Vaksinering. MKS-viruset har stor genetisk variasjon både mellom de sju serotypene og innad i hver serotype, noe som forvansker vaksinering. En vaksine for en serotype gir ikke beskyttelse mot andre serotyper. Vaksinene må også gjerne spisses inn mot en av flere stammer innad i serotypen og gir uansett ikke permanent immunitet. Tidlige vaksiner brukte døde MKS-virus til å framkalle immunitet, men denne framgangsmåten førte noen ganger til smitte som ga virkelige utbrudd. På 1970-tallet oppdaget man at en vaksine kunne lages utfra et enkelt nøkkelprotein fra viruset. En MKS-vaksine fra 1981 som brukte dette, var den første vaksinen framstilt ved hjelp av genmanipulering. Organisasjonen World Organisation for Animal Health som blant annet tjener som referanseorgan for Verdens Handelsorganisasjon, oppdaterer en liste over land og geografiske områder i kategoriene "Land uten MKS som vaksinerer" og "Land uten MKS som ikke vaksinerer". Land som havner i den siste kategorien har den største adgangen til eksportmarkeder for sine kjøtt og melkeprodukter. Dette gjør at forebyggende vaksinering er lite brukt, men vaksinering kan likevel bli iverksatt for å hindre videre smitte under et utbrudd av sykdommen Eksportrestriksjoner for land som vaksinerer har flere årsaker. Den viktigste er trolig at rutinemessige blodprøver, som reagerer på antistoffer mot MKS, ikke kan skille mellom vaksinerte og smittede dyr. Dette gjør det vanskeligere å kontrollere at dyr som brukes til eksportprodukter ikke bringer smitte til importlandet. Preventiv vaksinering gjør det også vanskeligere for myndighetene å oppdage at smitte er kommet til landet og kan smittes videre. En annen risiko ved vaksinering er at et dyr som smittes av MKS like etter at det er vaksinert, vil kunne bære viruset og spre det videre til andre dyr uten selv å vise tegn til sykdom. Vaksinering blir likevel brukt hos friske besetninger i noen geografiske områder for å skape en buffersone mot infiserte områder. Et eksempel er en vaksineringssone i Anatolia i Tyrkia. Denne sonen ligger på grensen mellom det europeiske Tyrkia og det asiatiske Tyrkia, der sykdommen har stor utbredelse. I vaksineringssonen foretas årlige massevaksineringer samtidig som transport av buskap gjennom sonen inn i Thrace er forbudt. Kombinasjonen massevaksinering og soner med bevegelsesrestriksjoner for husdyr brukes også av flere land i det sørlige Afrika. Munn og klovsyke hos mennesker. Smitte av munn og klovsyke til mennesker er svært sjelden og medfører ikke like alvorlige symptomer som hos dyr. Det siste bekreftede tilfelle av smitte til mennesker i Storbritannia var i 1966 og kun få tilfeller er rapportert på verdensbasis. Noen av disse skyldtes uhell i medisinske laboratorium. Viruset tåler ikke magesyre, dette gjør at mennesker ikke kan smittes av viruset ved å spise infisert kjøtt, annet enn ved smitte direkte i munnhulen. Smitte hos andre dyr. Ville klovdyr som hjort, elg, antilope, bison og vannbøffel kan smittes. I tillegg er elefanter og piggsvin mottagelige for sykdommen. Lama og alpakka er motstandsdyktige og vil ikke smitte artsfeller selv om de kan få svake symptomer etter smitte fra f.eks storfe. Hest blir ikke smittet. I laboratorieforsøk kan andre dyr som mus, rotter og kylling smittes, men disse er ikke å regne som smittebærere i naturlige situasjoner. Det er derimot mulig at dyr kan bidra ved å spre smittestoffer. Eksempelvis blusset et utbrudd i Canada i 1952 opp igjen etter at infiserte kjøttbein var blitt spredd av hunder. Diana (gudinne). Diana (bokstavelig «himmelsk» eller «guddommelig») var i romersk mytologi jaktens gudinne, assosiert med ville dyr og skogen, og dessuten også månen. I litteraturen var hun tilsvarende med den greske gudinnen Artemis, skjønt i kulten var hun italisk, ikke gresk, i sin opprinnelse. Diana ble dyrket i oldtidens romerske religion og er i dag æret i italiensk nyhedendom og i stregheria (en form for italiensk wicca). Diana var kjent som en jomfrugudinne og var beskytter av jomfruer og kvinner generelt. Hun var en av de tre jomfruelig gudinner, Diana, Minerva og Vesta, som sverget å ikke gifte seg. Et av hennes viktigste trekk var kyskhet. Eiklunder var særlig hellig for henne. I henhold til mytologien ble Diana født sammen med hennes tvillingbror Apollo på øya Dilos i Egeerhavet som datter av Jupiter og Latona. Diana utgjorde en triade med to andre romerske guddommer: Egeria, en vannymfe, hennes tjenerinne og assisterende jordmor; Virbius, en skoggud. Etymologi. Diana (uttales med lang 'i' og a') er en adjektivform utviklet fra et oldtidens "*divios", korresponderende til senere "divus", "dius", som i "Dius Fidius", "Dea Dia" og i intetkjønnformen "dium" i betydningen «himmelen». Dets rot er indoeuropeiske "*d(e)y(e)w" i betydningen «klar himmel» eller «dagslys», fra hvor også navnet til den vediske guden Dyaus og det latinske ordet for gud, "deus", og hvor ordet dag, dagslys, "dies", kommer fra. Teologi. Bildet av Diana er komplekst og viser ulike arkaiske trekk. I henhold til Georges Dumézil presenterer det karakteren av en uranisk, altså himmelsk, gud av en særegent vesen, referert til religionshistorien som en «rammegud». Slike guder, mens de beholder de opprinnelige trekkene av uraniske guder, det vil si oversanselig himmelske krefter og avholdenhet fra å herske direkte i jordiske hendelser, møtte ikke skjebnen til andre uraniske guder i indoeuropeiske religioner ved å bli "dei otiosi", altså en avviklet eller arbeidsledig gud, ettersom de ikke bevarte en form for særlig form for innflytelse over verden og menneskene. Den uraniske karakteren til Diana er godt reflektert i hennes forbindelse til lyset, utilgjengelighet, jomfruhet, bolig i høye fjell og hellige skoger. Diana er således representasjonen av den guddommelige verden ("dium") i sitt vesen av suverenitet, overhøyhet, ufølsomhet, likegyldighet eller nøytralitet til jordiske saker som menneskers eller samfunns skjebner, mens hun på samme tid sikret kongers etterfølgelse og bevarelsen av menneskeheten gjennom sin beskyttelse av fødsler. I henhold til Dumezil kan funksjonen til rammeguden bli sporet i den indiske episke helt som er bildet av den vediske guden Dyaus Pita: etter å ha forsaket verden, det vil si i rollen som far og konge, han igjen fått egenskapen som udødelig vesen, skjønt han behold plikten å sikre at hans dynasti hadde alltid barn og en konge for hver generasjon. Den norrøne guden Heimdall utførte en tilsvarende eller analog funksjon: han er født først og vil dø sist. Også han gir eller oppretter kongeverdigheten og den første konge, og skjenker ham kongelig forrett. Diana er en kvinnelig gud, men har nøyaktig de samme funksjoner, bevare menneskeheten gjennom barnefødsler og sikre kongelig rekkefølge. Dumezils fortolkning synes å bevisst ignorere den til James G. Frazer som forbinder Diana i hennes kongelige funksjon med den mannlige gud Janus som et guddommelig par, hvor hans beskrivelse av typen rammegud vil passe med hans egen fortolkning av den italiske guden Janus svært godt. Fazer gir imidlertid en helt forskjellig fortolkning av paret Diana-Janus: han identifiserer det med det guddommelige, himmelske paret Jupiter-Juno og forbinder disse figurene til den religiøse indoeuropeiske kompleks som binder kongeverdigheten til trærnes kult, særlig eik. I denne fortolkningslinjen er institusjonen Rex Nemorensis og hans rituale beslektet til temaet om den dødende gud og kongene av mai måned. Fysisk beskrivelse. Diana er i kunsten ofte vist som en ung pike, mellom 13 og 19 år. Det var antatt at hun hadde et ærlig ansikt som Afrodite med høy kropp, slang, smale hofter og et høyt forhode. Som en jaktens gudinne bar hun en meget kort tunika slik at hun lett kunne løpe og jakte, og ble ofte avbildet mens hun holdt en bue, bar en kogge om skulderen og i følge med en jakthund, tidvis også med jaktbytte. Men framstilt som månens gudinne bar hun en lang kappe, tidvis et slør som dekket hodet. I begge tilfeller ble hun ofte portrettert mens hun bar en månekrone. Dyrkelse. Dianas festival var den 13. august da kong Servius Tullius, selv født som slave, dedikerte hennes helligdom på Aventinerhøyden på midten av 500-tallet f.Kr. Plassert her og således plassert på utsiden av "pomerium" betyde at Dianas kult forble «utenlandsk», tilsvarende som med Bacchus; hun ble aldri offisielt «overført» til Roma slik som Juno ble det etter at Veii ble herjet og plyndret. Det synes som om hennes kult hadde sin opprinnelse i Ariccia hvor hennes prest, Rex Nemorensis forble. Der ble det holdt enkle utendørshelligdommer, noe som var felles for alle de italiske stammene. som Roma søkte å få inn i en forbud som byen skulle lede. Diana i skogen ble snart gjennomgripende hellenisert, «en prosess som kulminerte med at Diana sto ved Apollos side på den første lectisternium i Roma». Diana ble sett på med stor ærbødighet av de lavere klassene og slavene i Roma. Slavene kunne motta asyl i hennes templer. Dette fakta er vanskelig å tolke. Wissowa foreslo at forklaringen kunne være at de første slavene til romerne må ha vært latinere fra nabostammene. Selv om en del romerske patroner beordret etterligninger i marmor av særlig den anatoliske «Diana» fra Artemistempelet i Efesos ble Diana ofte avbildet for dannede romere i hennes greske skikkelse. Om hun var fulgt av et dådyr, slik som "Diana av Versailles" (se illustrasjon), var det i vesen av å være jaktens gudinne. Dådyret kan også være en skjult referanse til myten om Aktaion, en jeger i gresk mytologi som så henne naken mens hun badet. Diana forvandlet ham til en hjort og lot sine jakthunder jakte på ham til han var drept. Dyrkelsen av Diana er nevnt i "Bibelen". I "Apostlenes gjerninger" ropte metallsmedene i Efesos som mislikte apostelen Paulus prekener om kristendommen, «Stor er efesernes Artemis!» Helligdommer. Diana var gammel gudinne som var felles for alle latinske stemmer. Det er mange helligdommer som var dedikert til henne i de landområdene som var befolket av latinsk talende folk. Det første er antatt å ha vært nær Alba (Italia)|Alba før byen ble ødelagt av romerne. Skoghelligdommen ved Ariccia i nærheten av innsjøen Nemi, Lago di Nemi ("Nemorensis Lacus"), var en latinsk forbund slik det er bevitnet av en dedikasjonsinnskrift sitert av Cato. Diana hadde en helligdom i Roma på Aventinerhøyden, i henhold til tradisjon dedikert av kong Servius Tullius. Dens plassering er bemerkelsesverdig ettersom Aventinerhøyden ligger utenfor "pomerium", det vil si byens opprinnelige område, for å overholdt tradisjonen om at Diana var en gudinne felles for alle latinere og ikke eksklusiv for romerne. Tobben. "Tobben" er en tegneserie av den belgiske tegneserieskaperen André Franquin. På originalspråket gikk serien under navnet "Modeste et Pompon". Den besto hovedsakelig av ensiders historier om en temperamentsfull ung mann og hans kjæreste. Den ble første gang publisert i "Le journal de Tintin" den 19. oktober 1955. Bakgrunn. I 1955 kom tegneserieskaperen André Franquin i konflikt med forlaget Dupuis omkring finansielle spørsmål. Siden Franquin ikke klarte å finne den skrevne avtalen, forlot han jobben for å jobbe hos rivalene i magasinet til serien Tintin der han introduserte serien om Tobben. Flere kjente tekstforfattere har bidratt til serien, som for eksempel René Goscinny, Peyo og Greg. Franquin fant senere den skrevne avtalen og konflikten med Dupuis løste seg. Han var imidlertid bundet av en fem års kontrakt med magasinet Tintin og måtte derfor bidra til begge magasinene, noe som var uvanlig i bransjen. I 1959 kjøpte forlaget til "Tintin" opp rettighetene til serien og Franquins forpliktelser til selskapet opphørte. Tobben fortsatte til 1988 med andre tegnere og forfattere. Jakub Hertz’ palass. Jakub Hertz’ palass (polsk "Pałac Jakuba Hertza") ligger ved Tadeusz Kościuszkos allé 4 i Łódź. Palasset ble bygd av Izrael Poznański som bryllupsgave til hans datter Anna og svigersønnen Jakub Hertz, på andre siden av Poznański-familiens mursteinshus ved Piotrkowska-gaten og like ved Den store synagoge. Det ble reist i årene 1891–1892 etter tegninger av Julius Jung (muligens også Hilary Majewski). Bygningen hadde tre etasjer og fikk dekorative neorenessanseformer. Fasaden hadde loggiaer, vinduer og en terrasse, samt et høyt tak. Arkitekturen knyttet an til franske bygninger fra epoken. Ved innkjørsporten fantes en rikt utsmykket portal. Også palassinventaret var overdådig, med blant annet allegoriske veggmalerier malt av Antoni Piotrkowski. Palassfasaden ble ombygd i mellomkrigstiden etter tegninger av Marian Lalewicz. Bygningen fikk påbygd en ny etasje og loggiaene ble fjernet. Fasaden mistet noe av sin opprinnelige effektfullhet til gjengjeld for tyngre, modernistiske former. Det opprinnelige palassindret ble imidlertid i stor grad bevart. I dag huser bygningen Det medisinske universitet i Łódź. Hertz Hertz Edward Herbsts villa. Edward Herbsts villa (polsk "Pałac Edwarda Herbsta") ligger ved Przędzalniana-gaten 72 i Łódź, og utgjør en av tre palassresidenser i Księży Młyn. Villaen ble reist i årene 1875–1877 av Karol Scheibler til hans eldste datter Matylda og svigersønnen Edward Herbst, som senere ble direktør i Scheiblers bedrift. Bygningen ble tegnet i italiensk renessanse av byarkitekten Hilary Majewski, som lot seg inspirere av Andrea Palladios verker. Bygningen har en rektangulær grunnplan, to etasjer og 16 rom. I første etasje finnes representative saler, mens etasjen over har soverom og garderobe. Bygningen har dessuten et tilbygd oransjeri. I elevasjonen finnes risalitter og hovedinngangen prydes av en portikus. Villaen har et rikt inventar og vakre glassmalerier fra Antonio Salviattis verksted. Ved residensen ligger også en vakker hage med staller og et vognskur. Etter å ha blitt glemt i årevis ble villaen overtatt av Kunstmuseet og totalrestaurert. Arbeidet ble verdsatt med Europa Nostra-prisen for fremragende restaurering av severdigheter. Herbst Hubroer. Hubroer ("Bubo") er ugler i en slekt som omfatter mer enn 20 arter av egentlige ugler og finnes i store deler av verden. De er noen av de største uglene. Nyere undersøkelser av arvemateriale (se artikkelen på engelsk wikipedia) har gjort at Snøugle (som finnes i Norge) også hører hjemme i denne slekten Diskusjon pågår fortsatt om andre arter også skal inkluderes i gruppen "Bubo". Juliusz Heinzels palass. Juliusz Heinzels palass i 1896 Juliusz Heinzels palass (polsk "Pałac Juliusza Heinzla") ligger ved Piotrkowska-gaten 104 i Łódź. Palasset ble bygd som Juliusz Heinzels første residens i årene 1880–1882 etter tegninger av Hilary Majewski, med Otto Gehlig, Juliusz Heinzels fremtidige svigersønn, som byggmester. Palasset lå på samme tomt som fabrikantens ullfabrikk ved Dzika-gaten (i dag Henryk Sienkiewicz’ gate). Palasset, som er en av de mest monumentale bygninger ved Piotrkowska-gaten, er et godt eksempel på eklektisisme og preges i størst grad av berlinsk renessanse. Hovedbygget har tre etasjer med en rikt utsmykket fasade. På toppen finnes skulpturer av tre skikkelser som er allegorier til handel, frihet og industri. I andre etasje finnes dessuten karnapper med balkonger. De to sidefløyene har to etasjer, og var opprinnelig skilt fra hovedbygget med paviljonger og vakre gitter. I dag er palasset setet til Urząd Wojewódzki (Voivodskapsstyret) og Urząd Miasta Łodzi (Bystyret). Byens fanfare ("Prząśniczka" av Stanisław Moniuszko) spilles hver dag fra en av balkongene. Heinzel Heinzel Åge Tovan. Åge Edvin Tovan (født 21. september 1947 i Kristiansund) er en norsk politiker som representerer Arbeiderpartiet. Han er nå ordfører i Lørenskog kommune. Åge Tovan var en aktiv idrettsutøver, som blant annet spilte fotball i Clausenengen. Han var også aktiv innen bryting og friidrett. Tidligere formann i Norges Fotballforbunds anleggkomité. Allied Submarine Detection Investigation Committee. Allied Submarine Detection Investigation Committee (ASDIC) (engelsk for «Alliert ubåtdeteksjon-undersøkelseskomité») var en alliert komité satt ned under den første verdenskrig for å søke å finne en måte å detektere ubåter under vann. Dette resulterte i det vi i dag kjenner som sonar, et apparat som sender ut lydbølger, og lytter etter ekko fra dette signalet – etter samme prinsipp som radar. De første systemene var passive – det vil si at de bare lyttet etter allerede utsendte lydbølger fra ubåter. ASDIC var navnet som ble benyttet fra britisk side, mens amerikanerne i større grad kalte systemet sitt «sonar». Dette hold seg helt ut til etterkrigstiden. Sonar har senere overtatt for ASDIC. James Franklin (naturforsker). James Franklin (c.1783 – 31. august 1834) var en britisk soldat. Han var bror til Sir John Franklin. James Franklin gikk inn i tjeneste for British East India Company som kadett i 1805. Han gjorde tjeneste med utmerkelse på ulike indiske ekspedisjoner og ble valgt til medlem av Royal Society. Han var den første til å beskrive bengalhubro. Det skjedde i dokumentet "Proceedings of the Committee of Science and Correspondence of the Zoological Society of London" (PZS): Pt. 1, no. 10, p 115. 1831. Tim Hardin. Timothy Hardin (født 23. desember 1941 i Eugene, Oregon, USA, død 29. desember 1980 i Los Angeles) var en amerikansk sanger, musiker og komponist. Bakgrunn. Da han var 18 år sluttet han på High School og vervet seg til Marinekorpset. Da han etter to år ble dimittert, flyttet han i 1961 til New York, hvor han en kort stund gikk på American Academy of Dramatic Arts. Men mye skulking gjorde at han måtte slutte her. Han konsentrerte seg da om en musikalsk karriere, og ble en del av miljøet i Greenwich Village særlig som bluesmusiker. Karriere. Han flyttet til Boston i Massachusetts i 1963 hvor han ble oppdaget av plateprodusenten Erik Jacobsen (som senere produserte for The Lovin' Spoonful), og Jacobsen fikk til et møte med Columbia Records. Året etter flyttet han tilbake til Greenwich Village for å gjøre opptak til sin kontrakt med. Columbia var imidlertid ikke fornøyd, og valgte å ikke gi ut dette før i 1969, på albumet "Tim Hardin IV". Også annet demo-materiale fra perioden 1963/64 ble gitt ut senere på 1960-tallet på albumet "This Is Tim Hardin", på merket Atco. I 1965 traff han Susan Yardsley Morss (Susan Moore) i Los Angeles, og flyttet sammen med henne i New York. Med plateselskapet Verve Forecast ga han ut sitt første "album" "Tim Hardin 1" i 1966. Dette albumet viste overgangen fra hans tidligere tradisjonelle bluesstil til den folkemusikkbaserte stilen som skalle prege hans karriere. Albumet inneholder en av hans mest kjente sanger «Reason To Believe» som både Rod Stewart og en rekke andre artister har spilt inn senere. Albumet "Tim Hardin 2" kom i 1967 og inkluderte en annen av hans kjente sanger «If I Were A Carpenter», som Bobby Darin hadde fått en stor hit med året før, senere har særlig Johnny Cash og June Carter hatt suksessfulle innspillinger av denne sangen, men den er også innspilt av The Four Tops, Doc Watson, Joan Baez. I 1969 hadde Hardin en av sine få kommersielle suksesser med en innspilling av Bobby Darins sang «A Simple Song Of Freedom». Hardin kunne ikke støtte sine plateutgivelser ved å reise på turne på grunn av sitt heroinmisbruk og sceneskrekk, noe som gjorde at hans sceneopptredener svært ujevne. Albumet "This is Tim Hardin" fra 1967 inkluderer blant annet en innspilling av sangen «House of the Rising Sun», Fred Neils «Blues on the Ceilin'» og Willie Dixons «Hoochie Coochie Man». I følge teksten på coveret ble disse sangene spilt inn allerede i 1963-64, altså lenge før hans første utgivelse. Albumet "Tim Hardin 3" fra 1968 er en samling liveopptredener og nyinnspillinger av tidligere sanger. Han er også kjent for sin innspilling fra 1971 av Leonard Cohens sang «Bird on a Wire». Død. Tim Hardin begynte tidlig å misbruke heroin og døde1980 etter en overdose heroin og morfin. Hardin er gravlagt på gravlunden Twin Oaks i Turner i Oregon. Marquard Sebastian Schenk von Stauffenberg. Marquard Sebastian Schenk von Stauffenberg (født 14. mai 1644, død 9. oktober 1693) var fyrstbiskop av Bamberg og domherre til katedralene i Bamberg, Würzburg og Augsburg fra 1683 til 1693. Han tilhørte den schwabiske uradelsslekten Stauffenberg. Han støttet jesuittene og fremmet byggingen av kirker. Videre kjøpte og restaurerte han Schloss Greifenstein og bygget Schloss Seehof. Han er begravet i domkirken i Bamberg. Susan Helms. Susan Jane Helms (født 26. februar 1958 i Charlotte, North Carolina) er en amerikansk general (i det amerikanske luftforsvaret) og en tidligere astronaut for NASA. Hun har vært med på flere romfergeturer, og var permanent «bosatt» over 5 måneder på Den internasjonale romstasjonen (ISS) under ISS Ekspedisjon 2. I denne perioden gjennomførte hun og kollega Jim Voss den lengste romvandringen gjort til da. Poznański-familiens mursteinshus. Poznański-familiens mursteinshus (polsk "Kamienica Poznańskich") ligger ved Piotrkowska-gaten 51 i Łódź. Bygningen hadde opprinnelig to etasjer og ble reist på 1880-tallet etter tegninger av Hilary Majewski. I 1891 ble den kjøpt av Izrael Poznański og fikk påbygd nye etasjer etter tegninger av Franciszek Chełmiński. Den ble på ny ombygd i 1895 etter tegninger av Julius Jung. Bygningsfasaden har en rik eklektisk utsmykning, med oververkt av barokke former (Ludvig XIII). Jung hadde studert ved École des Beaux-Arts i Paris, og påvirkningen fra fransk arkitektur er tydelig i det høye mansardtaket med den dekorative balustraden. Franz August Schenk von Stauffenberg. Franz August Schenk Freiherr von Stauffenberg (født 3. august 1834 i Würzburg, død 2. juni 1901 i Rißtissen) var en tysk jurist, liberal politiker og godseier. Han var president i Kongeriket Bayerns parlament og visepresident i den tyske Riksdagen. Videre var han medgrunnlegger av det liberale Deutsche Freisinnige Partei. Bismarck ønsket å gjøre ham til minister, men det ble avvist av keiseren. Hans liberale parti ble regnet som «kronprinspartiet» og mange gikk ut fra at Bismarck ville bli etterfulgt av en politiker fra Deutsche Freisinnige Partei når kronprinsen, en liberaler, besteg tronen. Dette skjedde likevel ikke. I sin samtid ble Stauffenberg beskrevet som en mann med ekstraordinær intelligens og dannelse, stor diplomatisk begavelse og rettferdighetssans, men også utpreget prinsippfasthet. Han tilhørte den schwabiske uradelsslekten Schenk von Stauffenberg. Stauffenberg, Franz Freiherr von Stauffenberg, Franz Freiherr von Stauffenberg, Franz Freiherr von Stauffenberg, Franz Freiherr von Franz Ludwig Schenk Graf von Stauffenberg (1938). Franz Ludwig Schenk Graf von Stauffenberg (født 4. mai 1938 i Bamberg) er en tysk advokat og politiker (CSU). Han var medlem av Forbundsdagen fra 1976 til 1987 og medlem av det europeiske parlamentet fra 1984 til 1989. Han er sønn av grev Claus von Stauffenberg og baronesse Nina von Lerchenfeld. I 1965 ble han gift med baronesse Elisabeth von und zu Guttenberg. De har fire barn: Caspar, Sophie, Karl og Nina. Etter farens attentat mot Hitler i 1944 ble han sendt til barnehjem, mens moren, to eldre brødre og den yngre søsteren Valerie, samt andre familiemedlemmer, ble satt i konsentrasjonsleir, mens faren ble henrettet. I 1994 stod han frem og forlangte at navnene på kommunister skulle fjernes fra et minnesmerke til ære for hans far, ettersom kommunistene også hadde arbeidet for et totalitært diktatur. Han mottok Bayerischer Verdienstorden i 1984. Eddie Clarke. Edward Clarke (også kjent som «Fast Eddie» Clarke, født 5. oktober 1950 i Middlesex) er en engelsk musiker, best kjent som gitaristen i heavy metal-bandet Motörhead. Eddie Clarke begynte å spille gitar som ung, og hans største inspirasjon var gitaristene Eric Clapton og Jimi Hendrix. Som 15-åring hadde han allerede rukket å spille i mange lokale amatørband, og i 1973 ble han for første gang medlem av et profesjonelt band, Curtis Knights band Zeus. I 1976 ble han medlem av Motörhead, som han igjen forlot i 1982. Hans opphold i Motörhead sammen med Lemmy Kilmister og Philthy Taylor, har blitt kjent som de klassiske Motörhead-medlemmene, og ga ut 5 album sammen. James Voss. James Shelton Voss (født 3. mars 1949 i Cordova, Alabama) er en tidligere amerikansk astronaut i arbeide for NASA. Han har vært med på flere romfergeturer, og var permanent «bosatt» over fem måneder på Den internasjonale romstasjonen (ISS) under ISS Ekspedisjon 2. I denne perioden gjennomførte han og kollega Helms den lengste romvandringen gjort til da. Han har logget over 202 dager i verdensrommet totalt, og 22 timer og 45 minutt på sine fire romvandringer. BBC Live & In-Session. "BBC Live & In-Session" er et uoffisielt konsertalbum av heavy metal-bandet Motörhead. Albumet ble spilt inn på flere ulike tidspunkt som gjester på BBC Radio 1, inkl. Motörheads opptreden på John Peel Session i 1978, før bandet ga ut noen album. Thomas Becket. Thomas Becket (født 1118, død 29. desember 1170), var Henrik II av Englands rikskansler, og fra 1162 erkebiskop av Canterbury. Som kansler, var Becket "kongens mann" i tykt og tynt, og da det skulle utnevnes ny erkebiskop, ville kongen ha ham i denne stillingen fordi han regnet med å få kirkens støtte til sin politikk. Men som biskop, valgte Becket å være lojal mot kirken, dermed kom han i opposisjon til Henrik II. Han gikk i landflyktighet, men vendte tilbake til England etter et forlik med kongen. Men dette ble kortvarig, og Becket ble hugget ned og myrdet i Canterburykatedralen om kvelden 29. desember 1170. Drapet vakte oppsikt i hele Vest-Europa, og paven kanoniserte Becket i 1173 etter det gikk rykter om mirakler ved hans grav. Året etter måtte kongen gjøre offentlig kirkebot ved hans grav, og katedralen med St. Thomas' grav ble Englands nasjonalhelligdom. Konflikten mellom kongen og biskopen er skildret i skuespillet Mordet i katedralen av T.S. Eliot, og i filmen Becket med Richard Burton i rollen som biskopen og Peter O'Toole i rollen som kongen. Sankt Thomaskirken på Filefjell i Norge var vigslet til den hellige Thomas Becket. Herman Konstadts mursteinshus. Herman Konstadts mursteinshus (polsk "Kamienica Hermana Konstadta") ligger ved Piotrkowska-gaten 53 i Łódź, like ved Poznański-familiens mursteinshus. Det regnes for å være en gatens vakreste bygninger. Mursteinshuset ble reist i 1885 til Herman Konstadt, en av de fremste jødiske forretningsmenn og filantroper i Łódź, etter tegninger av Julius Jung. Bygningen fikk en eklektisk fasade med motiver inspirert av fransk neorenessanse. Karakteristiske trekk ved bygningen er det høye mansardtaket med sin balustrade og risalitten som kranses av en høy sinkhjelm og som hviler på to atlantfigurer. Bygningen kalles av den grunn også på folkemunne «Huset under atlantene» ("«Dom pod atlasami»"). Konstadt Antiubåtkrigføring. a> undervannsbåt under angrep av allierte fly i 1943. Eksplosjonen i bakgrunnen er en dyptvannsbombe sluppet av angriperne. Bildet er tatt fra ett av de angripende flyene - merk mannskapet i ubåtens tårn. (1943) "Obersteuerman" Helmut Klotsch roper på hjelp, etter at ubåten hans, U-175, ble senket av USC GC "Spencer", 1943. Antiubåtkrigføring, fra engelsk anti-submarine warfare, forkortet ASW (på norsk noen ganger AU, AntiUbåt), er termen som brukes for å beskrive deteksjon av, jakt på og eventuell ødeleggelse av ubåter. ASW-systemer finnes for både fly, helikoptre og skip, samt ubåter. Da «H. L. Hunley» i 1864, som første ubåt i historien senket et fiendtlig skip, hadde man ikke noe å forsvare seg med. I dag benyttes avanserte systemer for oppdagelse og uskadeliggjørelse av ubåter. Anti-ubåtvåpen kom først i stand litt ut i første verdenskrig, etter at ubåtene virkelig hadde vist sin kampverdi. Det første utstyret for å detektere en neddykket ubåt var primitivt, men utviklingen siden den gang er gått raskt. I dag kan en sonar oppdage en ubåt på lang avstand, alt etter støynivå, saltprosent, temperatur og så videre. I tillegg kan man hente informasjon om hastighet, dypde, avstand og kurs kun ved hjelp av passive systemer; passiv vil si at systemet ikke selv sender ut signaler. De første våpnene var enkle synkeminer, et våpen som også er i bruk i dag. Men det finnes også i dag avanserte «fire-and-forget» («skyt-og-glem») -torpedovåpen som søker seg frem til og kan uskadeliggjøre en ubåt helt på egen hånd. __TOC__ Bakgrunn og historie. En tysk type UC-1 ubåt, fra 1. verdenskrig. Disse ubåtene var bygget som mineleggere. Statiske minefelt var en stor trussel mot alliert skipsfart. ASW ble ikke utviklet i takt med ubåtens utvikling. Først under første verdenskrig, da ubåtene for første gang virkelig viste sitt potensial i en væpnet konflikt, begynte de krigførende parter å utvikle anti-ubåtvåpen. Før dette hadde man sett på ubåter som et slags leketøy for rike stater som hadde råd til det, og en engelsk admiral bemerket også at det var et «damned un-english weapon» (et «fordømt uengelsk våpen»). De første anti-ubåtpatruljene som ble satt i verk i Storbritannia under første verdenskrig, var ikke armert med annet enn en liten kanon og en hammer. Hammeren var tenkt brukt mot fiendens periskop, og var det eneste «våpenet» som kunne benyttes mot en ubåt som var neddykket. Ubåter har den fordelen at de opererer under vann. Dette betyr at de ikke kan oppdages med det blotte øyet (med mindre ubåten går på periskopdybde og benytter periskop, snorkel, radarmast, ECM-mast eller lignende), og ei heller på radar. Dagens ubåter kan operere under vann i månedsvis, i motsetning til tidligere ubåter som kun kunne være neddykket for kortere perioder, rundt to-tre døgn. Alle ubåter produserer derimot lyd, støy, mer eller mindre. Dette er i fremste rekke motorstøy fra fremdriftsmaskineriet, men det kan også være lyd fra pumper, tømming og fylling av trim- og ballasttanker, og endog kjøleskap. Til og med samtaler mellom besetningsmedlemmer kan avsløre en ubåt. Lyd brer seg lett gjennom vann. Dykker man under vann kan det for eksempel være man hører sin egen klokke tikke, selv om klokken er på armen og langt fra øret. Lyd er ikke annet enn en fortetning og utstrekning i det materiet den brer seg i; i luft er dette fortetning av luftmolekyler, mens det i vann vil være fortetning og utstrekning av vannmolekyler – det vi kaller bølger. Dette kan utnyttes for å oppdage hvor en ubåt befinner seg. Hydrofon og våpen før og under andre verdenskrig. Den første primitive hydrofonen ble utviklet under første verdenskrig, og først tatt i bruk i 1917. Den bestod, forenklet sett, av to mikrofoner på hver sin side av et skipsskrog som igjen var koblet til hver sin høyttaler, plassert i et hodetelefonsett som operatøren brukte. Hver mikrofon var plassert på henholdsvis styrbord og babord side på fartøyet (vanligvis en korvett eller fregatt). Dersom operatøren hørte en ubåt, måtte operatøren gi beskjeder videre til broen for å få endret retning på fartøyet. Mikrofonene var nemlig fastmonterte, slik at hele fartøyet måtte snues dersom man skulle finne ut hvor ubåten befant seg. Operatøren måtte selv, skjønnsmessig, bedømme når lyden var like sterk i begge høyttalerne. Det betydde i så fall at ubåten var rett foran fartøyet. Systemet ble dog raskt forbedret. Det kom vridbare mikrofoner, og etter hvert ble hydrofonen plassert i en bul under skroget, med en følsom «mikrofon» som kunne dreies rundt 270°. Dette førte til at en ASDIC-operatør kunne gi en relativ peiling til ubåten, uten at fartøyet måtte dreies, og kommanderende offiser kunne handle ut fra de opplysninger som ble gitt. I disse tidligere årene av anti-ubåtkrigføring var ubåtene ofte støyende. Støy oppstod helst fra motorer, pumper og lignende, men også kavitasjon var et stort problem. Kavitasjon gir seg utslag i bobler som dannes rundt og henger igjen i vannet etter en propell. Propellbladene får vannet til å «fordampe», og dette danner bobler. Når boblene sprekker, dvs. vanndampen går over til væske igjen, skapes det lyd. Denne lyden kunne oppfattes av hydrofonen. Problemet som da oppstod, var hvordan man skulle angripe ubåten. De første ubåtene hadde lang dykketid: tiden fra man begynte å klargjøre til dykking til man faktisk var under vann, var lang. Ofte måtte man rigge ned store luftekanaler, og kanskje også radioantenner. I tillegg måtte man stoppe diesel/bensin/parafinmotorene, og starte de elektriske motorene som drev ubåten under vann. Mens alt dette pågikk var ubåten svært sårbar, og det var også i disse tilfellene at flest ubåter ble senket, både under første og annen verdenskrig. Den beste beskyttelsen hadde dermed en ubåt under vann. Snorkelen, som gjør det mulig for dieselelektriske ubåter å operere under vann så lenge dieselbeholdningen rekker, kom ikke i bruk før sent under annen verdenskrig, og da i den tyske marinen. Snorkelen var imidlertid heller ikke noen garanti for overlevelse. Ubåten måtte ved snorkling holde lav hastighet, og snorkelmasten var synlig på radar dersom bølgene ikke var alt for høye. Det var derimot en stor forbedring fra tidligere, da ubåten måtte dykke helt opp for å lade sine batterier. a>r, som slynget minen ut til siden over rekken på fartøyet. Dermed kunne en dekke et større areal med synkeminer, enn om man bare droppet dem over rekken akterut. Det var mulig å angripe en ubåt på overflaten, med kanoner. Ubåtene hadde dog ofte små siluetter og kunne være vanskelige å treffe, spesielt i høy sjø. En neddykket ubåt var derimot umulig å angripe med kanoner. Ikke bare fordi en ikke kunne skyte rett nedover, men også fordi en granat med en hastighet opp mot 900 m/s vil sprenges i stykker i det den traff vannoverflaten, på grunn av vannets høye densitet. Man utviklet derfor synkeminer, eller dyptvannsbomber om man vil. Dette var store beholdere fylt med sprengstoff, som sank raskt og detonerte på en angitt dybde. Dette betød igjen at man måtte få en nøyaktig posisjon på ubåten, slik at man ikke droppet synkeminene på feil sted. Synkeminer kunne gjøre stor skade selv om de ikke traff direkte. Et indirekte treff kunne riste ubåten kraftig, med lekkasjer og ødeleggelse av instrumenter, maskiner og motorer til følge – i tillegg til skader blant mannskapet. Også fly ble etter hvert utstyrt med synkeminer, men de første anti-ubåtpatruljene med fly kom ikke i stand før annen verdenskrig. Etter kort tid utgjorde flyene en mye større trussel for ubåtene enn overflateskip. På grunn av ubåtenes ofte lange dykketid, kunne et flyangrep være over før ubåtens mannskap hadde klart å gjøre ubåten klar til å dykke. Snorkel var derfor en ettertraktet vare blant de tyske ubåtkapteinene utover i andre verdenskrig. Ubåter utstyrt med snorkel hadde en større sjanse til å overleve transitten fra havnene vest i Frankrike og ut til sitt patruljeområde i Atlanterhavet. Fra rundt 1942 og til slutten av krigen, var spesielt Biscayabukten et sterkt patruljert område. Allierte fly som opererte fra flybaser i England, patruljerte døgnet rundt dette farvannet, som var et havområde de tyske ubåtene måtte krysse for å komme ut i Atlanterhavet. Rundt 250 tyske ubåter ble senket av fly under andre verdenskrig, av totalt 1154 senkede ubåter, 293 dersom man tar med ubåter som ble senket i havn av allierte bomberaid. Andre våpen som ble utviklet, var akustiske torpedoer. Ved å utvikle torpedoer som kunne låse seg selv inn på og følge en høy lyd, fra propeller og motorer, kunne man skyte ut en torpedo i en noenlunde nøyaktig peiling mot målet. Torpedoen ville så følge dette målet selv, så sant den kunne oppfatte lyden sterkt nok. Både tyskere og de allierte utviklet disse våpnene mot slutten av andre verdenskrig. Disse torpedoene ble brukt både av ubåter, og mot ubåter. Den amerikanske akustiske torpedotypen Mark 24 FIDO, senket 37 ubåter og skadet 18. Mark 24 ble benyttet både av fly og skip, og ble også solgt til kanadiske og britiske styrker. Torpedoen ble tatt i bruk i mars 1943. De tyske akustiske torpedoene var av typene G7es Zaunkönig T-5, senere utviklet til T11. Hedgehog, montert i baugen på HMS Westcott. Bildet er tatt 28. november 1945. Et annet våpen som ble utviklet, var Hedgehog. Dette var små sprengladninger som ble skutt ut i et sirkelmønster ca 100 meter foran båten våpenet var plassert på. Med dette kunne en angriper unngå å seile direkte over en ubåt for å angripe, og trengte heller ikke miste ASDIC/SONAR-kontakten med ubåten. Dette var et stort fremskritt, fordi man tidligere, ved angrep med synkeminer, måtte gå direkte over ubåtens posisjon for å angripe. I slike tilfeller kunne ubåten snike seg unna ved å kjøre motorene på full hastighet en periode, mens angriperne ikke hadde kontakt med ubåten. Hedgehog var særdeles vanskelig å unngå, fordi ubåten ikke kunne høre nedslagene fra de små sprengladningene. Ulempen med hedgehog var at sprengladningene var forholdsvis små, og utgjorde ikke en stor trussel mot en ubåt dersom bare én av sprengladningene traff. De kunne dog gjøre stor skade, men helst dersom mange traff. ASDIC og SONAR, deteksjon av ubåter. ASDIC og SONAR er egentlig to navn for samme system. Sonar står for "SOund Navigation And Ranging" («lyd-navigasjon og -avstandsbedømmelse»), mens ASDIC står for "Allied Submarine Detection Investigation Committee" («Alliert ubåt deteksjon-undersøkelseskomité»). Uttrykket ASDIC forble i bruk i britiske kretser fram til etter annen verdenskrig, mens amerikanerne brukte SONAR om sitt system. Disse systemene ble tatt i bruk mot slutten av 1. verdenskrig, men da som primitive systemer, i forhold til hva som ble utviklet senere. Først under annen verdenskrig kom det virkelige gjennombrudd i denne utviklingen – se Slaget om Atlanteren. Deteksjonssystemene var både passive og aktive. Et passivt deteksjonssystem sender ikke ut noen signaler i det hele tatt, men belager seg kun på deteksjon av, i dette tilfellet, lyd og støy fra ubåter. Rekkevidden avhenger av utsendt lydstyrke fra ubåten selv – en helt stille ubåt vil ikke kunne oppdages av et passivt (lyd-)system, mens en ubåt som går for full maskin under vann, vil kunne oppdages på lengre avstand. Deteksjonsavstanden her avhenger av saltholdighet i vannet, temperatur og så videre. Et aktivt sonarsystem sender ut lydbølger, og lytter etter/ser etter refleksjon fra objekter i vannet. Dette kan i prinsippet sammenlignes med en radar: bølgesignaler sendes ut, og dersom lydbølgene treffer et objekt vil de reflekteres til kilden. En konvensjonell radar under vann vil ha en rekkevidde på rundt 2-3 meter, mens et aktivt sonarsystem, som sender ut lydbølger og ikke lys, kan oppdage ubåter på forholdsvis lang avstand. En konvoi blir overfløyet av en Vought SB2U Vindicator, en jagerbomber, stasjonert på USS Ranger. Konvoien er på vei til Cape Town, og flyene flyr anti-ubåtpatrulje. Merk at skipene nettopp har tørnet til styrbord - dette kan sees på kjølvannet.Disse systemene var i bruk under andre verdenskrig, og var de eneste systemene som gjorde at man kunne oppdage en neddykket ubåt. En ubåt på periskopdybde kunne også observeres visuelt om man var heldig. Et periskop er lite, og vanskelig å oppdage i høy sjø. Ubåtene måtte imidlertid opp til periskopdybde for å skyte torpedoer. Måldata måtte samles inn visuelt, og ofte ble angrep mot konvoier og skip utført på overflaten, om natten. Nattangrep på overflaten ble ofte brukt fordi ubåten da var vanskeligere å få øye på, og fordi man da kunne gjøre nytte av ubåtens dieselmotorer, og dermed oppnå høyere hastighet. En kunne også ha flere par øyne på broen som speidet etter mål. Passive sonarsystemer kunne oppdage lyder fra ubåten. Som nevnt tidligere kan dette være motorlyder, pumpelyder og til og med stemmer fra besetningsmedlemmer. Sistnevnte krevde gode akustiske forhold samt liten avstand til ubåten. En hammer som falt til dørken (gulvet) kunne utløse en metallisk klang som lett kunne oppdages på et passivt system. «Stille gange», det vil si ubåtens måte å unngå deteksjon fra passive systemer, bestod i å kjøre motorene på minimum fart (styrefart for å unngå å synke nedover eller gli oppover i vannet), slå av alle pumper og unødvendige systemer, samt at mannskapet måtte være helt stille. Den minste lyd kunne (og kan) oppdages av gode sonar/asdic-systemer. Et aktivt sonarsystem sender en lydpuls og lytter etter ekko. Lyden som treffer et skrog er ofte kalt et «ping». Det returnerende ekko, dersom pulsen traff et objekt, ble presentert på en skjerm for sonaroperatøren eller gjennom lyd i høyttalere. Skroget på en ubåt kunne her gjenkjennes, men også fiskestimer kunne sende ekko tilbake og forvirre operatøren. I tillegg til skrog kunne kavitasjonsbobler fra ubåtens propeller detekteres. Dette førte til utviklingen av enkle, men effektive mottiltak, nemlig en beholder fylt av kalsiumhydrid, et stoff som utvikler voldsomme mengder hydrogen når det kommer i kontakt med sjøvann. Beholderne holdt seg selv på en gitt dybde, og avga kjemikaliene litt etter litt. Dette skapte store mengder hydrogenbobler i vannet, og kunne villede sonaroperatørene. De beste versjonene av BOLD, som systemet ble kalt, kunne skape bobler i 20-25 minutter, som gav ubåten en sjanse til å stikke av, mens de jagende fartøyene konsentrerte seg om det falske ekkoet. Disse bobleekkoene kunne villede en aktiv sonar, og prinsippet er også i bruk i dag. Det var tyskerne som først utviklet dette systemet. Av de allierte ble det kalt "Submarine Bubble Target". Flyets rolle. Biscayabukten ble beryktet blant tyske ubåtmannskaper fra 1942 og utover. Mot slutten av krigen var den allierte flydekningen her så god at svært få ubåter kunne trenge gjennom og ut i Atlanterhavet. I Atlanteren ble også dekningen bedre etter hvert som flyene fikk økt rekkevidde. De nye flytypene som ble satt inn, som B-24 Liberator, Short Sunderland og PBY Catalina, hadde en enorm rekkevidde og kunne ta store mengder nyttelast. I tillegg ble det utviklet flybåren radar, som betydde at man fra et fly kunne detektere en ubåt på overflaten, selv midt på natten. Ved innføringen av Leigh light, en meget kraftig lyskaster montert under vingen på flyet, kunne man så komme uforvarende på en ubåt, belyse denne og droppe bomber, og med det kanskje senke ubåten. Da flere og flere ubåter etter hvert fikk snorkel, gjorde dette deteksjonen vanskeligere for flyene. Den flybårne radaren ble derimot etter hvert så god at den også kunne detektere snorkelhodet som stakk opp over havflaten. Nok en gang kom ubåten ut som den tapende part. Ubåtenes behov for lading av batteriene ved hjelp av dieselmotorer (som trenger luft for å fungere) var med andre ord livsfarlig. Flere forsøk ble satt i gang for å utvikle et system som ikke var avhengig av luft for å fungere – for eksempel Walter-turbinen, en turbin som ble drevet av hydrogenperoksid. Forsøkene til den tyske ingeniøren Hellmuth Walter under annen verdenskrig viste at en slik ubåt kunne fungere, men systemene var ekstremt komplekse, og britene gikk bort fra et slikt system fordi de anså det som alt for farlig ombord på et krigsskip. Hydrogenperoksid er svært brannfarlig og eksplosivt, men systemet trengte ikke tilgang på ekstra luft for å fungere. Dermed hadde man sluppet de farlige timene på overflaten eller snorkling for å lade batterier. Atomubåter - tiden etter annen verdenskrig. En russisk Project 949, NATO-navn Oscar-klasse, atomubåt. Disse ubåtene kan opprettholde en hastighet på 28 knop under vann, skjønt de da produserer mye støy. Med atomubåtenes inntog etter annen verdenskrig fikk man en ubåt som kunne operere under vann uavhengig av tilførsel av luft. Ubåtens aksjonsradius er da begrenset av smøreolje, mat og mannskapets utholdenhet. Med sin atomreaktor har ikke atomubåter problemet med brennstoffmengde, men kan seile hurtig og langt, i motsetning til dieselelektriske ubåter som har begrenset rekkevidde både over og under vann. Den norske diesel-elektriske ubåten KNM Utstein. En dieselelektrisk ubåt har dog den fordelen at de som oftest er ekstremt stillegående under vann. En atomubåt må hele tiden ha i gang visse kjølesystemer for å kjøle ned atomreaktoren – uten denne konstante nedkjølingen vil atomreaksjonen komme ut av kontroll, med konsekvenser som tap av både ubåt og menneskeliv, og ikke minst resultere i en enorm atomforurensning av området rundt. Dette betyr at atomubåter ofte ikke er så stillegående som dieselelektriske ubåter. Når hastigheten øker, øker også støynivået dramatisk. Den senere tid er det utviklet hydrogenubåter, som også er uavhengige av luft, men samtidig mye stillere enn atomubåter. Dette gjør dem vanskelig å oppdage ved hjelp av passive systemer. Dieselelektriske ubåter kan ikke seile særlig fort over lengre tid, noe en atomubåt kan. Ved bruk av aktive sonarsystemer for å detektere en ubåt, vil man også røpe sin egen posisjon, noe som gjør at gode passive SONAR-systemer er ønsket. GIUK-gapet, mellom Grønland-Island, og Island-De britiske øyer.Under den kalde krigen bygget USA/NATO på havbunnen, mellom Grønland-Island og Island-De britiske øyer, ut et lyttenettverk av ekstremt fintfølende mikrofoner. Dette systemet skulle detektere og overvåke eventuelle sovjetiske ubåter som passerte gjennom og ut i Atlanterhavet. På engelsk er disse havstykkene kalt GIUK-gap, «Greenland, Iceland and United Kingdom-gap». Systemet er i dag ikke offisielt i bruk, men det er til dels overlatt sivile forskingsinstitusjoner, som har brukt det til å lytte etter hvaler. Sonarsystemene er også kraftig forbedret fra krigens dager. Følsomheten er mye bedre, og man kan i dag detektere og oppdage svake lyder over lang avstand. Dette er både ved hjelp av mekanikk, men også forbedret elektronikk samt datafiltrering av sjøstøy og uønskede lyder. En sonaroperatør kan i dag avgjøre om ubåten har én eller to propeller, hvor fort den går, og man kan endog si hvilken type og akkurat hvilken ubåt man lytter til ved å se på ubåtens akustiske signatur. Slik som mennesker har fingeravtrykk, har hver ubåt et spesielt lydmønster. Det kan for eksempel være små forskjeller i frekvensen på de utsendte lydbølgene fra fremdriftsmaskineriet. En kan også bedømme hvorvidt ubåten dykker eller stiger opp, om torpedorørene/missilsiloene fylles med vann/åpnes for skudd, og hvorvidt et våpen blir avfyrt. Deteksjon- og våpensystemer etter annen verdenskrig. I dag er sonaren et komplekst system, men prinsippet bak er det samme som den var da ASDIC første gang ble introdusert. Likevel er det stor forskjell fra den første hydrofonen til dagens sonarsystemer. En har for eksempel fått bedre passive sonarer – den norske Ula-klassen var den første ubåtklassen i verden som under vann kunne fyre av torpedoer mot et fiendtlig skip hvor måldata var kun hentet inn ved hjelp av passive systemer. Tidligere ubåter kunne selvsagt skyte torpedoer under vann, men var avhengig av et aktivt sonarsystem (dvs. et system som sendte ut lydsignaler og mottok eventuelt reflekterte lydbølger) for å kunne beregne målets kurs og dermed torpedoens utskytningsvinkel etc. Dagens sonarer er også ofte tauet. Det betyr at selve sonarsensoren blir tauet bak fartøyet. Dette er en stor fordel for plotting av ubåtens posisjon, fordi man da både har et fastpunkt bak fartøyet (den tauede sonaren) og en sonar fastmontert i skroget. Dette betyr at man kan få en krysspeiling på ubåten, og dermed en mer nøyaktig posisjon. I tillegg er skrogmonterte sonarer utsatt for all den risting, vibrasjon og lyd som dannes i skroget på fartøyet hvor den er montert. Dette betyr dårligere søkerforhold – noe en tauet sonar er helt fri for. Også ubåter kan benytte tauet sonar. Den norske Kobben-klassen var den første fartøyklassen i Norge som benyttet tauet sonar – den måtte legges ut og hales inn manuelt, en kabel på et par hundre meter. Luftbåren ASW. a>) senker en "dip-sonar" – en sonarbøye som dyppes i havet fra helikopteret, som så kan lytte etter ubåter. Slike helikoptre brukes i stor utstrekning fra ASW-fregatter. I dag gjennomfører fly og helikoptre en svært stor del av ASW-arbeidet. De norske fregattene i Fritjof Nansen-klassen skal for eksempel bære helikoptre som skal benyttes til blant annet anti-ubåtkrigføring. Utstyrt med dyppesonar og anti-ubåttorpedoer er helikoptre i dag et mye brukt anti-ubåtvåpen. Av helikoptertyper kan nevnes NH90 (som Nansen-klassen skal utstyres med), Westland Sea King, Westland Lynx og Kamov Ka-27. Patruljefly som P-3 Orion, Hawker Siddeley Nimrod, Tupolev Tu-142 og Iljusjin Il-38, er ofte utstyrt med sonarbøyer; sonarbøyer en sonarmottaker som er fastmontert på en flytende bøye. Bøyen kan droppes fra fly, og sender signaler den mottar opp til moderflyet. På denne måten kan en ubåt følges av et fly over havflaten. Fly kan også oppdage ubåter ved hjelp av en MAD-antenne ("Magnetic anomaly detector"). Dette er enkelt forklart en antenne som fanger opp ørsmå endringer og forstyrrelser i jordens magnetfelt, og kan ut fra det fortelle noe om posisjonen til en ubåt. En masse som beveger seg gjennom et magnetfelt, skaper en detekterbar endring – og det er dette som utnyttes i MAD-systemet. Dette systemet er montert både på helikoptre og fly. I tillegg til MAD finnes FLIR, "Forward-Looking Infrared Sensor", som er en varmesøkende sensor som ser varmeforskjeller i havet foran flyet. Denne har begrenset rekkevidde. Det russiske rekognoserings- og anti-ubåtflyet Iljusjin Il-38, til forveksling lik P-3 Orion. Som en konsekvens av de forbedrede deteksjonsmulighetene blir ubåter i dag konstruert for å være ekstremt stillegående. I tillegg er det å dykke dypt en god forsvarsmekanisme. Av våpen som brukes i dag er det først og fremst torpedoen som benyttes. Kongsberg Terne-raketter var et norsk våpen utviklet for Oslo-klassen, en slags forbedring av Hedgehog, var et annet system, og synkeminer er fremdeles i bruk. Støy og moderne mottiltak. En av ubåtens største fiender er altså støy. Motorene blir derfor konstruert for å være ekstremt stillegående, men også utformingen av propellene har sett en enorm utvikling.. Ikke bare vil en feilkonstruert propell være mindre effektiv, men den vil også kavitere – det vil si danne bobler, som reflekterer lydbølgene som en aktiv sonar sender ut. En sterkt kaviterende propell kan dermed avsløre en ubåt, selv om ubåten er stillegående. Ubåtpropeller er dermed ganske spesielle av utseende, ofte med sterkt langtrukne tupper og mange blad. Utformingen av propellene på enkelte ubåtklasser har da også vært hemmeligholdt i lang tid – det var for eksempel tilfellet med den norske Ula-klassen. Bobleprinsippet blir imidlertid brukt som et mottiltak mot aktive torpedoer. En ubåt som blir angrepet av en slik torpedo, kan sende ut en beholder fylt med kalsium og sink som produserer en enorm sky av bobler i kontakt med sjøvann. Systemet ble første gang tatt i bruk av den tyske marinen i 1943. Mer avanserte systemer inkluderer små støysendere som sender ut støysignaler med en signatur som ligner ubåtens, slik at en torpedo vil låse seg og detonere på denne og ikke ubåten. Fordi en eksplosjon på dypt vann er mindre effektiv enn en grunn eksplosjon (grunnet vannets økende trykk), kunne dype dykk ofte være redningen for ubåter under både 1. og 2. verdenskrig – og også i dag. I dag har man også større kjennskap til termiske lag og forskjeller i saltinnhold i vannet, og benytter seg av dette for å unngå å bli oppdaget. Termiske lag har sammenheng med temperaturen på sjøvannet. Dersom havvannet på et nivå endrer temperatur drastisk, for eksempel i forbindelse med en varm strøm gjennom et kaldt vannlag, vil dette skape det som kalles et termisk lag. I overgangen mellom kaldt og varmere vann vil lydbølger bøyes av, og kanskje reflekteres helt. Resultatet er at en sonar blir nesten ubrukelig, og dersom man klarer å oppdage noe, blir dette ofte et forvrengt bilde av virkeligheten. Det samme gjelder ferskvannslag, hvor ferskvann ligger over saltvann. Dette fenomenet finnes ofte i fjorder, hvor store mengder ferskvann kommer til fra elver. Lydbølger her vil enten bli avbøyd eller totalreflektert. Se også Snells lov. Slike situasjoner har ført til ulykker – for eksempel har flere ubåter dykket opp og kollidert med overflateskip, i den tro at de nærmeste skipene var langt unna. Utviklingen av ASW-våpen og deteksjonssystemer har også kommet det sivile til gode i høy grad. For eksempel deltok flere marinefartøyer i fiskeri etter 2. verdenskrig – fordi de kunne oppdage fisken ved hjelp av sitt ASDIC-utstyr. De opererte da sammen med større trålergrupper. Senere ble det produsert ekkolodd for sivilt bruk, og dette har i dag utviklet seg i så stor grad at man i dag får kjøpt håndholdte ekkolodd til fritidsfiske. Torshovparken. Torshovparken med bysten av Fernanda Nissen Torshovparken (ikke å forveksle med "Torshovdalen)" er en stor park på Torshov i Oslo, anlagt på 1920-tallet som en del av Torshovbyen, boligområdet som ble bygget ut i kommunal regi. Parken. Parken avgrenses av Agathe Grøndahl gate i nord, Johan Svendsens gate i sydøst, Hegermanns gate i syd og Per Kvibergs gate i vest. Parken ligger i bydel Sagene. Torshovparken er 41 mål i utstrekning og ligger på en naturlig høyde, som ble øket med overskuddsmasser fra utbyggingen. Det er utsikt mot byen og fjorden fra toppunktet (87 meter over havet) midt i parken, der musikkpaviljongen er plassert i enden av en allé mot nord. Torshovparken er stilmessig på overgangen mellom den formale parkstilen, med symmetri og streng orden og ofte musikkpaviljong som midtpunkt, og funksjonalistisk parkstil, med enkelhet og åpne gressflater, bevaring av opprinnelig terreng, tilrettelegging for barn og unges aktiviteter, og nordiske treslag. I skråningen mot syd og øst er det store plener tenkt for aking og skilek. Nord i parken ligger en dam og en barnehage. I sommersesongen arrangeres konserter i parken av lokale skolekorps og andre, blant annet festivalen Musikkfest Oslo, og filmfremvisning. Historie. Torshovparken ligger på det området kommunen kjøpte i 1916 for å bygge Torshovbyen. Bygartner Marius Røhne la frem en plan for park i 1924. Dette var den første parken i byen som ble anlagt etter en samlet plan av det Parkvesenet som ble opprettet i 1916. I 1926 tok Sagene og Torshov lag av Arbeiderpartiet initiativ til å få reist en byste av Fernanda Nissen i parken. Midlene til bysten kom for det meste fra konserter på St. Hanshaugen der kunstnere opptrådte gratis. Bysten ble avduket da parken ble offisielt åpnet 13. september 1931. I 1940 ble Torshovparken tatt i bruk til dyrking av mat for den lokale befolkningen. Fra 1942 ble områder av parken delt ut som private parseller. Fra 1946 arrangerte kommunen parkkvelder med konserter i Torshovparken. I 2006 ga bydelsutvalget tillatelse til restaurantdrift ved paviljongen, men fordi driverne trakk seg er det per 2007 ikke kommet i gang. Sommeren 2007 ble det satt ut offentlig toalett i parken. Julius Jung. a>, tegnet av Jung i 1898 Julius Jung (også kjent som Adolf Jung; født 1837 i Stuttgart, død 1916 i Kaltentahl ved Stuttgart) var en tysk arkitekt. I 1860 fullførte han den parisiske École des Beaux-Arts, og i 1867 Det tekniske universitet i Stuttgart. Rundt 1884 reiste han til Łódź hvor han ble bygningsmester hos Izrael Poznański frem til cirka 1900. Han arbeidet blant annet ved byggingen av Den store synagoge i Łódź etter tegninger av Adolf Wolff, og ved flere av Poznańskis fabrikkbygninger. Han tegnet også det opprinnelige utkastet til Izrael Poznańskis palass ved Ogrodowa-gaten i 1888, som ble kun delvis realisert, og senere en ny versjon i 1898, som ble realisert frem til 1902. Blant andre viktige prosjekter kan nevnes Herman Konstadts mursteinshus, Jakub Hertz’ palass og Poznański-familiens mursteinshus. Jung Jung Jung Jung Pedro Nuño Colón de Portugal. Don Pedro Nuño Colón de Portugal, duque de Veragua Don Pedro Nuño Colón de Portugal, duque de Veragua, marqués de la Jamaica y de Villamizar, y conde de los Gelves (født 1615 død 13. desember 1673) var visekonge av Ny-Spania mellom den 8. og den 13. desember 1673. Ulefoss bru. Ulefoss bru er navnet på to veibruer i Nome kommune i Telemark. Bruene krysser Eidselva i Ulefoss. Gamle Ulefoss bru ble bygd i 1933 og er ei fagverksbru i stål med 3 spenn og lengde 128,5 meter. Den var del av riksvei 36 fram til 1978, men er i dag kommunal. Brua er foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Nye Ulefoss bru ble bygd i 1978 og er ei bjelkebru i stål med 6 spenn. Lengste spenn er 73 meter, og bua er 399 meter lang. Denne brua er i dag del av riksvei 36. Den aller første brua i Ulefoss var bygd i 1862. Albert Wiesener. Albert Wiesener (født 3. januar 1902, død 27. juni 1986), var en norsk advokat som under andre verdenskrig arbeidet som forsvarer for nordmenn i tyske domstoler. Han ble cand. jur. i 1925 og studerte deretter to år i Berlin. I mellomkrigstiden arbeidet han som advokat og var blant annet forsvarer for de nazistiske ungdommene som begikk innbrudd hos Leo Trotskij ved Hønefoss i 1936, blant dem Per Imerslund. Rettssaken førte til at de tiltalte fikk oppsiktsvekkende lave straffer. Han ble tidlig medlem av Nasjonal Samling, men tilhørte den Quislingkritiske venstrefløyen i gruppen rundt "Tidsskriftet Ragnarok". Han ble ekskludert fra Nasjonal Samling i 1937 etter at han en stund hadde overtatt rollen som opposisjonsleder etter at Johan B. Hjort hadde forlatt partiet. Wiesener ble høyesterettsadvokat i 1939. Etter den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, deltok han våren og forsommeren 1940 i konspireringen for å prøve å holde Vidkun Quisling ute fra maktposisjonene. Da dette ikke lyktes, brukte han sin gode kjennskap til både det tyske språk og tysk juridisk tenkning som advokat og forsvarer for nordmenn som ble tiltalt ved tyske domstoler. Sammen med advokater som Johan Egeberg Mellbye, Christopher Borchgrevink, Heuch Bugge, Leif S. Rode og Hjort, utgjorde Wiesener grunnstammen i den forsvarergruppen som ble benyttet under krigen. Han gikk under krigen skarpt ut mot loven som ble skrevet for å dømme Gunnar Eilifsen, da han mente loven utvilsomt hadde tilbakevirkende kraft. Sammen med det store flertallet av norske jurister, fant også Wiesener at okkupasjonsmaktens rettspraksis var uforenlig med egen yrkesetikk. Han fikk en dom etter krigen for en artikkel han skrev sommeren 1940, hvor man mente at han gikk for langt i å vise vilje til samarbeid med okkupasjonsmakten. Etter krigen ga han ut en del bøker om sin rolle under krigen, en kritikk av landssvikoppgjøret og en biografi om den svensk/norske spionen Astrid Døvle Dollis. José María Morelos. José María Teclo Morelos Pavón y PérezJosé María Teclo Morelos Pavón y Pérez (født 30. september 1765, død 22. desember 1815) var en meksikansk prest, militær og frihetskjemper som var med å starte den andre delen av den meksikanske uavhengighetskrigen mellom (1811 og 1815). Ignacio Zaragoza. Ignacio Zaragoza (født 24. mars 1829, død 8. september 1862) var en meksikansk general. Han var født i Texas på den tiden da Texas var en del av Mexicos territorium. Zaragoza er kjent som helten fra slaget ved Puebla den 5. mai 1852. Bergkunst. a>. Avbildning av to reinsdyr, sees noe over midten av bildet på full størrelseBergkunst er en betegnelse på fortidig kunst på løse steinblokker, fast fjell, i huler og hellere. Bergkunst omfatter I tillegg kan "geoglyfer", eller "landskapsbilder", laget ved å flytte på steiner eller undergrunn, sees som bergkunst. Runeinnskrifter på berg eller stående steiner regnes ikke som bergkunst. Studiet av bergkunst er en undergren av arkeologien. Ernst Boris Chain. Sir Ernst Boris Chain (født 19. juni 1906 i Berlin, Tyskland, død 12. august 1979, Mulrany, Irland) var en tysk-født britisk professor i biokjemi. Han fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1945 sammen med Sir Alexander Fleming og Sir Howard Florey for oppklaring av den kjemiske strukturen til penicillin. Fleming var den som oppdagte penicillinens effekter, mens Chain og Florey var de som videreutviklet dette. Han begynte å jobbe med fosfolipid under ledelse av Sir Frederick Gowland Hopkins ved Fitzwilliam College, Cambridge University. I 1935 aksepterte han en jobb ved Oxford University som foreleser i patologi. I løpet av denne tiden jobbet han med en rekke forskningsområder, inkludert slangegift, svulstmetabolisme, lysozymer og biokjemiske teknikker. Grumman G-21 Goose. Grumman G-21 Goose er et amerikansk amfibiefly. Flytypen ble egentlig utviklet for det sivile markedet, men ble i utstrakt grad brukt i militære roller under den andre verdenskrig. Etter krigen kom flytypen på det sivile markedet igjen, og er fremdeles i bruk av sivile operatører, spesielt i områdene Canada/Alaska. Flyet er regnet som meget robust og pålitelig. G-21 Goose ble benyttet av den amerikanske marinen under betegnelsen JRF Goose, og av den britiske marine og flyvåpen. Etter den andre verdenskrig har enkelte Goose blitt utstyrt med turbopropmotorer, både av det militære, men ikke minst i det sivile. Astrid Døvle Dollis. Astrid Døvle Dollis (født Astrid Døvle, hadde også etternavnet Dahlgren en periode) (født 1899, død 1981), var angiver for den tyske okkupasjonsmakten i Norge under andre verdenskrig. Hun var virksom i flere store saker som fikk de alvorligste konsekvenser for motstandsfolk, blant annet ble hun koblet til Max Manus-saken i 1941, da Manus ble arrestert sammen med 116 andre. Dollis var en meget aktiv agent som visste å utnytte sitt utseende og vinnende vesen til å få innpass i det illegale arbeid. Hun begynte sitt virke allerede i 1940 og hadde kontakter både med norske NS-folk så vel som det tyske sikkerhetspoliti Sicherheitsdienst. Hennes far, Olaf Døvle, hadde sammen med andre fra noen av Norges rikeste familier dannet den hemmelige «11-mannsklubben» som skulle «redde samfunnet fra sosial revolusjon». Datteren var sekretær for denne klubben. Selv hevdet hun at hun hadde kontakt med Heinrich Himmler via to av hans hemmelige kurérer, og via denne kontakten hadde hun gjort et mislykket forsøk på å kjøpe fri to norske redere og Einar Gerhardsen fra tysk fangenskap. Hun samarbeidet en periode med Henry Rinnan i Sonderabteilung Lola. Sammen med SS-Sturmbannführer Friedrich Preiss, som gav henne dekknavnet «fru Møller», planla hun i 1942 å få skiftet ut Quisling og Jonas Lie med en regjering, for en stor del bestående av norske næringslivstopper, som tyskerne støttet. Den norske Gestapo-sjefen Hellmuth Reinhard tillot Dollis å sende en agent, Alex Cappelen, til London for å forhandle med britene og kong Haakon VII om en slik ny regjering. I stedet ble agenten arrestert i London og satt internert resten av krigen. Også i Berlin ble forslaget forkastet, uten at man vet hvorfor. Hun «flyktet» til Sverige og giftet seg med en svensk forretningsmann (Dahlgren) og fikk slik svensk statsborgerskap. I Stockholm fikk hun kontakt med det svenske politiet, og tilbød seg å spionere mot Norge for de svenske myndighetene. Hun pekte blant annet ut på et kart hvor de tyske militære hadde ammunisjonslagre. Men de svenske myndighetene stolte ikke på henne, og regnet henne som dobbeltspion for Tyskland. Hun ble arrestert 23. februar 1944 i Värmland da hun prøvde å snike seg over til Norge, og var på dette tidspunktet allerede under etterforskning for spionasje. Nordmarks häradsrätt i Årjäng dømte henne til to års straffearbeid. Hun ble løslatt fra kvinnefengselet i Växjö i 1946. Norske myndigheter forsøkte forgjeves å få henne utlevert etter krigen. Ekteskapet med Dahlgren ble oppløst i 1947. Hopsjødagene. Hopsjødagene er et kulturarrangement med utgangspunkt i det restaurerte handelsstedet Hopsjø ved Melandsjøen på Hitra. Hopsjødagene er et samarbeid mellom Hopsjøstiftelsen, Nattseilerne, Hopsjøstiftelsens venner, Ut-Hitra sportsklubb, Hitra skytterlag og Hitra kommune. Hopsjøstiftelsen. Hopsjøstiftelsen A/L ble stiftet 4. november 1989 med det formål å kjøpe og bevare restene etter handelsstedet Hopsjø ved Melandsjøen på Hitra. Bygningene som ble sikret av stiftelsen var selve pakkhusbrygga og krambua, i tillegg til at det er sikret avtaler for bruk av kaiområde med flytebrygge. Virksomheten har siden utviklet seg til å omfatte flere bygninger. Initiativtaker til tilbakekjøpet og etableringen av stiftelsen var Tor Bugten. Stiftelsen startet restaureringsarbeidet umiddelbart og sommeren 1990 kunne brygga åpnes offisielt, inneholdende et serveringssted, mens krambua inneholdt Tor Bugtens enorme samling av gamle krambodting og ble et levende museum for hva som tidligere hadde foregått på stedet. I tilknytning til stedet finnes Margrethes Minde som er et lokalt utfartssted og tidligere landsted for handelsstedets eiere. Dolm kirke på den andre siden av Dolmsundet var i handelsstedets eie i mange år. I tillegg til et enormt antall dugnadstimer (25 000?) er det investert vel 3,5 millioner kroner i utbedring og gjenreisning av stedet. Stiftelsen er sammen med andre lokale aktører arrangør av de årlige Hopsjødagene hver juli. Krambua kan spores tilbake til 1716, mens dagens bygning er noe yngere, men fra 1700-tallet. Litjbrygga ble gjenreist i 1991 og benyttes som lager og sanitærbygning. De siste årene har også gården på Hopsjø blitt restaurert, med utgangspunkt i hvordan den så ut rundt 1900. Hovedlåna eies og disponeres av Neerland-familien, mens annekset opereres av driftsselskapet og er innredet for utleie. I 1992 ble driften av stedet profesjonalisert ved etableringen av driftsselskapet Hopsjø Kyst og Kultursenter AS. Selskapet har idag det formelle ansvaret for driften av handelsstedet Hopsjø. Hopsjø. Hopsjø (Handelsstedet Hopsjø) var et handelssted ved Melandsjøen på Hitra, etablert i 1730 av familien Hegge. Hopsjø som handelssted var i drift med få avbrudd frem til 1953. Den som først og fremst gjorde handelsstedet mektig og kjent var Nils Rosing Parelius (1753–1799). Under han ekspanderte handelsstedet kraftig og etablerte internasjonale forbindelser med frakt i egne båter av fiskeprodukter til Frankrike og Spania og hentet manufaktur, brennevin og vin, salt, sukker, tobakk og frukt i retur. På høyden sent på 1800-tallet bestod stedet av 41 eiendommer og fire kirker med jordgods, deriblant Fillan og Dolm kirke. Grunnlaget for rikdommen var to fiskevær, det ene var det største været sør for Lofoten; Titran. Handelsstedet var lenge det aller største på trøndelagskysten, med skjenkestue, gjestgiveri og skysstasjon og var sentral i jektefarten med transport av tørrfisk og klippfisk til Bergen. I begynnelsen av 1800 tallet ble Margretes Minde reist som Pareliusfamiliens lysthus, med park etter fransk smak og sjeldne trær. Den store indre ringmur påståes å være reist av tukthusfanger fra Trondheim. Restene av bygningsmassen ble i 1989 overtatt av Hopsjøstiftelsen, som har restaurert og gjenreist bygningene og driver helårs virksomhet, og er arrangør av Hopsjødagene i uke 29 hvert år. Kirkene på Hitra. Kirkene på Hitra har bidratt til at Hitra fra gammelt av ble kallt for «øya med de sju kirker», og så langt tilbake som 1589 hadde Hitra prestegjeld 7 kirker, selv om Hitra på den tiden ikke hadde samme betydning som i dag. Begrepet har imidlertid blitt sittende og refererer i dag til øyas fem kirker og to kapell. Hovedkirken i 1589 lå på Dolm. I tillegg kom annekskirken på Ulvan, samt kirker på fiskeværene Sula, Titran og Kvenvær. Til prestegjeldet hørte også St. Margretekirken i Hemne og St. Andreaskirken i Vinje som begge ble betjent av en residerende kapellan i Hemne. 3. desember 1765 ble Hemne og Vinje eget prestegjeld. Dagens kirker. Det eldste kirkestedet på Hitra er Dolm kirke. Kirkebygget er opprinnelig fra 1188, brannherjet og gjenreist flere ganger senest i 1920. Den eldste trekirka er Fillan kirke (fra 1789), Sandstad kirke (trekirke fra 1888), Nordbotn kapell (trekapell fra 1900), Kvenvær kirke (trekirke fra 1909), Hitra kirke (steinkirke fra 1927) og Forsnes kapell (trekirke fra 1935). Statsuniversitetet i Sankt Petersburg. En av universitetets bygningerStatsuniversitetet i Sankt Petersburg er et av Russlands eldste og største universiteter. Universitetet ble etablert i 1724 og ligger idag hovedsakelig innenfor bykjernen i Sankt Petersburg. Det består av 20 fakulteter, 11 vitenskapelige institutter, over 25 000 studenter, 2000 doktorgradsstudenter og nær 5000 forskere og undervisningspersonell. Åtte ansatte ved universitetet har mottatt Nobelprisen. The Nice. The Nice var en britisk psykedelisk progressiv rockegruppe som ble dannet i 1967. De var en fremgangsrik gruppe, særlig i England, fram til Keith Emerson sluttet i 1970 for å bli en del av trioen Emerson, Lake & Palmer. De vakte stor oppmerksomhet for sin tolkning av Leonard Bernsteins «America» fra "West Side Story", og sin bruk av komponister fra andre musikksjangrer som blant andre Carl Philipp Emanuel Bach («Sinfonietta»), Dave Brubeck («Blue Rondo a la Turk»), Antonín Dvořák (Symfoni nr.9) og Jean Sibelius («Karelia-suite»); noe som på den tiden var nytt innen rockeverdenen. The Nice bestod opprinnelig av Lee Jackson (sang, bass), Keith Emerson (keyboards, piano), David O'List (gitar) og Brian Davison (trommer). O'List forlot bandet etter det første albumet "The Thoughts of Emerlist Davjack" i 1967. Bandet ble oppløst i 1970 da Emerson forlot The Nice til fordel for Emerson, Lake and Palmer. Davison og Jackson dannet gruppen Refugee sammen med Patrick Moraz (keyboards) i 1974. De publiserte en LP, og i 2007 kom et konsertopptak fra Newcastle på markedet. Den inneholder også to coverversjoner fra Jacksons og Davisons tid i The Nice. Patrick Moraz forlot bandet samme år og ble keyboardist i Yes. The Nice ble gjenforent i 2002 for en serie av konserter. O'List var da blitt erstattet av Dave Kilminster. Brian Davidson døde den 15. april 2008 av hjernetumor. Holmenbruene. Holmenbruene er to jernbanebruer på Drammenbanen i Drammen i Buskerud. Navnet brukes også om de to veibruene Holmenbrua og Strømsøbrua. Bruene krysser Drammenselva mellom Bragernes i nord og Holmen, og mellom Holmen og Strømsø i sør. Jernbanebruene. De første jernbanebruene på Drammenbanen i Drammen ble bygd i 1872. Brua over Bragernesløpet hadde svingbart spenn. Bruene ble erstattet av nye bruer i 1930. I 1996 ble ei ny bru for dobbeltspor bygd over Bragernesløpet. Over Strømsøløpet ble det bygd ei ny bru for enkeltspor, mens den gamle brua fra 1930 ble beholdt for det andre sporet. De to bruene over Strømsøløpet er med lengde 453 meter (nye) og 451 meter (gamle) Norges lengste jernbanebruer. Brua over Bragernesløpet (341 meter) er også blant Norges lengste. Bruene har seilingshøyde 6 meter. Veibruene. Holmenbrua over Bragernesløpet ble bygd i 1964. Strømsøbrua over Strømsøløpet ble bygd i 1966. De to bruene er del av riksvei 282, og håndterer lokaltrafikk i Drammen. Fjerntrafikken går over Drammensbrua, som ble bygd i 1975 og er Norges lengste veibru. Holmenbrua og Strømsøbrua har 2 kjørefelt og seilingshøyde 6 meter. Shpongle. Shpongle (IPA:) er en av de viktigste og mest innflytelsesrike psykedelisk downtempo eller psybient musikkprosjektene i nyere tid. Medlemmer av gruppen er Simon Posford (også kjent som Hallucinogen) og Raja Ram (en av tre personer i The Infinity Project). De er kjent for å kombinere vestlig synthesizerbasert psykedelisk musikk med sampling fra østlige etniske instrumenter. Posford er ansvarlig for synth- og studioarbeidet, og Ram spiller fløytearrangementer. I følge et intervju pleier de ofte å visualisere musikken sammen før de lager den, og gjennom den kreative prosessen. Shpongles første låt "Vapour Rumours", ble sluppet av TIP World-kompilasjonen i 1996. Debutalbumet Are You Shpongled? ble sluppet i 1998 av Twisted Records. Den høye lydkvaliteten, samplingen, instrumentene og synthesizerne, sammen med historien og framgangen i musikken gjennom albumet, gjorde det til et av de mest enestående plateslipp i psybientgenren. "Are you Shpongled?" og Twisted Records første downtempolåt "...And the Day Turned to Night" hadde stor innflytelse i psykedelisk trance-miljøet i 1998. Disse to slippene var veldig innflytelsesrike på genren, som var liten og udefinert på det tidspunktet. Selv om ingen av de nevnte låtene var de første av sitt slag, er det betraktet som blant de viktigste. 23. januar 2007 annonserte Twisted Records at et fjerde Shponglealbum er i produksjon, som skal slippes 21 oktober 2009. Simon Posford. Simon Posford (født 1971) er en britisk elektronisk musiker som spesialiserer seg innenfor Goa trance, og psykedelisk trance. Hans artistnavn er Hallucinogen'". Hans tidligste arbeid er arbeid som lydtekniker i T.I.P., Raja Ram og Dragonfly (Youth). Hans første album, Twisted var en av de mest innflytelsesrike album innenfor elektronisk musikk som var med på å definere den psykedeliske trance-genren. Oppfølgeralbumet The Lone Deranger gjorde bare hans posisjon enda sterkere. Han er kjent for sin deltakelse i gruppen Shpongle med Raja Ram. Fra da av ble Posford med i mange samarbeidsprosjekter med andre artister. Hans mest framstående verk involverer artister som Raja Ram, Martin Glover, Celtic Cross og Prometheus, også kjent som Benji Vaughan (fra Younger Brother). Selv om mange artister har influert måten han lager musikk på, hevder mange fans at han har "The Posford Touch", en kvalitet på lyden som ikke er til å ta feil av. Han er kjent for sine ferdigheter innenfor musikkproduksjon og sin dybde i musikken. Miguel Agustín Pro. Miguel Agustín Pro Juárez (13. januar 1891 – 27. november 1927) var en meksikansk katolsk jesuittprest som ble henrettet uten rettergang eller dom i november 1927, fordi regjeringen mente at han i sin prestegjerning hadde trosset myndighetene under Cristerokrigen. Han ble saligkåret som martyr av pave Johannes Paul II den 25. september 1988. Karin Julsrud. Karin Julsrud (født 19. mai 1953) er en norsk filmprodusent og filmregissør, oppvokst og bosatt i Oslo. Etter å ha studert ved Norsk journalistskole ble hun først kjent for offentligheten på slutten av 1970-tallet, som programleder i ungdomsprogrammet Halvsju. Senere har hun utgitt ulike skrifter, og regissert og produsert filmer og TV-serier. I dag arbeider hun som produsent og leder for fiction-avdelingen i filmselskapet 4 1/2. Leonard Bernstein. Leonard Bernstein (født 25. august 1918 i Lawrence, Massachusetts, død 14. oktober 1990 i New York City, New York) var en amerikansk komponist og dirigent. Biografi. Bernstein i 1944, 26 år gammel og rett etter debuten med New York Symphony Orchestra Bakgrunn. Bernstein kom fra en jødisk familie fra Rivne i Ukraina. Han fikk opprinnelig fornavnet Louis, etter at bestemoren hadde insistert på dette navnet. Foreldrene kalte ham imidlertid hele tiden Leonard og de endret offisielt navnet til dette da han var 15 år gammel. Faren Sam, som var forretningsmann, var i utgangspunktet ikke så begeistret for sønnens musikalske ambisjoner, men tok ham allikevel med på konserter. Etter å ha hørt pianomusikk i tidlig alder, var Bernstein svært fascinert og tiltrukket av dette. Han fikk utdannelse ved The Boston Latin School i piano og latin i 1934, han begynte deretter ved Harvard University hvor han studerte musikk med Walter Piston. Deretter gikk han ved The Curtis Institute of Music og tok eksamen i dirigering i 1939. I 1940 deltok han for første gang ved Boston Symphony Orchestras sommerinstitutt, Tanglewood, og han kom til å være her i en rekke år sammen med dirigenten og grunnleggeren Sergej Koussevitskij. Bernsteins siste opptreden som dirigent skulle vise seg å være nettopp ved Tanglewood, hele 50 år etter at han var her første gang. Privatliv. Som ung mann i New York, levde Bernstein for sin tid ganske åpent som homofil, men etter en ganske stormfullt og intenst forhold, giftet han seg 9. september 1951 med den chilenske skuespilleren Felicia Montealegre Cohn. De fikk barna Jamie (1952), Alexander (1955) og Nina (1962). Det ble hevdet at ekteskapet skal ha vært motivert ønsket om å unngå sladder og berolige den konservative styret for Boston Symphony Orchestra da Bernstein søkte en så fremtredende plass som dirigent. Men Bernstein skal ha hatt et oppriktig, hengivent og harmonisk forhold til sin ektefelle og forble gift med henne så lenge hun levde. Ikke desto mindre hadde han en del diskrete utenomekteskapelige forbindelser og bodde en periode hos vennen Tom Cothran, men han flyttet tilbake til ektefellen da hun fikk lungekreft og bodde hos henne helt til hun døde. Dirigent. Bernstein i The Albert Hall, 1973 Kort tid etter at Bernstein hadde blitt ansatt som assisterende dirigent ved New York Philharmonic Orchestra, måtte han debutere 14. november 1943 på meget kort varsel og uten noen øvelse med orkesteret, da dirigenten Bruno Walter brått ble syk med influensa. Bernstein ble en øyeblikkelig suksess og populær blant publikum og musikere. Hans berømmelse kom raskt, særlig fordi debutkonserten også ble sendt på radio over hele USA. Solisten var Joseph Schuster, som spilte Richard Strausss Don Quixote, et stykke Bernstein aldri hadde dirigert tidligere, med Bruno Walter gikk igjennom og coached ham i forkant av konserten. Konserten forefinnes på CD. I 1958 begynte han som musikalsk leder («Music Director») for New York Philharmonic og var i denne jobben fram til 1969. I 1966 hadde han sin debut ved Wiener Staatsoper, hvor han dirigerte Dietrich Fischer-Dieskau i Giuseppe Verdis Falstaff. Bernstein har hatt en rekke engasjementer som dirigent, og ble særlig verdsatt av musikerne i Wiener Philharmoniker, London Symphony Orchestra og Israels Filharmonske Orkester. Bernstein er ansett som en av de mest sentrale dirigenter, særlig av arbeider av vennen Aaron Copland, Gustav Mahler Johannes Brahms, Dmitrij Sjostakovitsj, George Gershwin (særlig Rhapsody in Blue og An American in Paris). Det oppsto en stor kontrovers da Bernstein før en konsert med New York Philharmonic Orchestr 6. april 1962 i Carnegie Hall i New York tok offentlig avstand fra den tolkningen Glenn Gould skulle framføre av Johannes Brahms' "Pianokonsert nr. 1". Hans siste opptreden som dirigent var ved Tanglewood den 19. august 1990, med Boston Symphony Orchestra som spilte Benjamin Brittens "Four Sea Interludes" og Ludwig van Beethovens "Symfoni nr. 7 i A-dur". Joan av England (Plantagenet). Joan av England (født ca. 1334, død 2. september 1348) var datter av Edvard III av England og Philippa av Hainault. Hun ble antagelig født i Tower of London, men noen kilder nevner Woodstock Palace. Hennes fødselsår er usikkert, og kan være fra 1333 til 1335. Som barn ble hun sendt til Marie de St Pol, Aymer de Valence' hustru, som var grunnlegger av Pembroke College i Cambridge. Hun vokste opp hos henne sammen med sine søster Isabella, broren Edward og deres kusine Joan av Kent. Bare to år gammel ble Joan forlovet med Frederik av Østerrike, sønn av Otto av Østerrike og Margaret av Hainault. Fem år gammel ble hun sendt til Østerrike for å utdannes der, men Edvard III hentet henne hjem i 1340 fordi hun ble dårlig behandlet ved hoffet. Hun skal ha vært kongens yndlingsdatter. I 1345 ble hun forlovet med Pedro av Castilla, sønn av Alfonso XI av Castilla og Maria av Portugal. Hun dro fra England i januar 1348, med et stort og tungt bevæpnet følge. På vei til Castilla skulle hun blant annet besøke familien i Bordeaux. Da hun reiste hadde svartedauen ennå ikke fått fotfeste i England, og man visste sannsynligvis ikke hvilken fare hun utsatte seg for da følget reiste rett inn i sentrum for pandemien. Da det ble klart hvilket omfang pesten hadde ble hun flyttet til en liten landsby, Loremo, hvor hun ble i flere uker. Men pesten nådde stedet, og Joan ble den første i følget som omkom. Hun døde svært kort tid etter at symptomene først viste seg. Dødsfallet sendte sjokkbølger gjennom det engelske samfunnet. Ikke bare var hun et av de første engelske ofrene, men det hadde også blitt klart at selv ikke kongelige ble spart for pesten. Joan ble gravlagt i Bayonnekatedralen. I Westminster Abbey er det en statue av henne ved farens grav. Statsuniversitetet i Moskva. Statsuniversitetet i Moskva (Московский государственный университет имени М.В.Ломоносова, ofte forkortet МГУ, MGU) er Russlands største universitet og et av de eldste. Universitetet ble etablert i 1755 og ligger i hovedsak innenfor bygrensene til Moskva. Det består av 30 fakulteter, 13 vitenskapelige institutter, over 40 000 studenter, 7 000 doktorgradsstudenter, 4 000 lærere og 5 000 forskere. Elleve ansatte ved universitetet har mottatt Nobelprisen. Universitetets hovedbygning ligger på Spurvehøyden sydvest i byen. Hovedbygningen ble oppført 1949-1953 av Lev Rudnev, og er et eksempel på sosialistisk klassisisme. Bygningen er en av Stalin-skyskraperne som ofte blir kalt De syv søstre. Scheibler-familiens palass. Scheibler-familiens palass (polsk "Pałac Scheiblerów") ligger ved Piotrkowska-gaten 266/268 i Łódź og er den vestligs beliggende palassresidensen i Księży Młyn. Bygningen ble reist som et klassisistisk mursteinshus i 1844 av fabrikanten Karol Gebhardt etter tegninger av Ludwik Bethier og Stanisław Bieliński. Den ble regnet som den vakreste bygningen ved Piotrkowska-gaten på 1840-tallet. I 1852 ble den kjøpt av trykkeren Leonard Fessler, og rundt 1880 av Karol Scheibler. Beliggenheten til Scheiblers nye residens hadde to fortrinn: den lukket hele bedriftsområdet til fabrikanten fra vestsiden, samtidig som den stod ved byens hovedgate. Etter Karol Scheiblers død ble bygningen ombygd i neorenessanse i 1891 etter tegninger av Hilary Majewski, og fikk da palasskarakter. Palasset fikk dagens eklektiske form etter to ombygninger i 1894 og 1897 etter tegninger av Franciszek Chełmiński. Det ble da forstørret i nordlig og sørlig retning, og fikk et hjørnetårn dekket av en hjelm. Etter flere adapteringer er lite av det opprinnelige, rikt utsmykkede indre bevart. Palasset er i dag sete til Det tekniske universitets fakultet for organisering og forvaltning. Danny Shone. Danny Shone (født 27. april 1892 i Wirral, død ?) var en engelsk fotballspiller. Shone startet sin karriere i amatørklubbene "Earle FC" og "Grayson's" før han skrev under en amatørkontrakt med Liverpool i 1915. På grunn av 1. verdenskrig skrev han først under en profesjonell kontrakt med klubben i mai 1921. Han fikk sin debut for klubben 27. august 1921 i bortekampen på Roker Park mot Sunderland i en kamp Liverpool tapte 0-3. Hans første mål for klubben kom 5. november i bortekampen på Goodison Park mot Everton i Merseyside-derbyet. Kampen endte 1-1. Han var med å vinne liga-mesterskapet for Anfield-klubben denne sesongen selv om han ikke ble regnet som fast på laget. Året etter fikk han kun en kamp for de røde, og året etterpå 15 kamper. Det var først i sesongen 1924/1925 han for alvor kjempet seg inn på laget i det han var den eneste spilleren i klubben som var involvert i de samtlige 46 kampene Liverpool spilte i denne sesongen. Han ble i klubben til 1928 da han skrev under for West Ham. Han spilte også for Coventry før han la støvlene på hylla. Landfalløybrua. Landfalløybrua er ei veibru på fylkesvei 37 i Drammen i Buskerud. Brua krysser Drammenselva mellom Åssiden i nord og Gulskogen i sør. Den første brua på stedet ble bygd i 1867 og var ei vippebru. Brua var 158 meter lang, men selve vippebrudelen var bare 2,90 meter. Brua ble erstattet av ei ny betongbru i 1967. Det gamle vippebruspennet er imidlertid bevart. Landfalløybrua har seilingshøyde 6 meter (ved normal vannstand). Steinar Gundersen. Steinar Gundersen (født), kjent under artistnavnet «Azarak», er en gitarist fra Oklungen. Han spiller live-gitar for black metal-bandet Satyricon. Han spiller også gitar for progressiv metal-bandet Spiral Architect, og har spilt i bandet Lunaris fra 1999 til 2003, som gitarist og vokalist. Siden han var mye opptatt som medlem av Satyricon måtte han trekke seg tilbake fra bandet Lunaris. Azarak kom i kontakt med bandet Lunaris gjennom jobben sin ved et platestudio da han møtte Mikael Omlid som er grunnlegger av bandet. Han har nylig startet bandet System:obscure sammen med Bugge Wesseltoft. Lars K. Norberg. Lars Koppang Norberg er en norsk musiker. Norberg spiller bassgitar i bandet Spiral Architect, og har spilt for Ihsahn siden 2007. Han er tidligere konsert-bassist i black metal-bandet Satyricon. Han har spilt med dem i perioden fra 2002 til 2007. Har også spilt i Anesthesia. Nes kirke (Gran). Nes kirke er en korskirke fra 1730 i Gran kommune, Oppland fylke. Sognekirke i Brandbu menighet. Kirken erstattet den gamle kirken fra Middelalderen som stod noen meter fra dagens kirke. Byggverket er i tømmer og har 400 plasser. Level 42. Level 42 er et britisk funkpopband som hadde stor fremgang i 1980-årene med singler som «Running in the family» og «Lessons in Love». Bandets navn stammer fra boken "Haikerens guide til galaksen". De har solgt over 30 millioner album. Gruppen ble dannet i 1980 i London og bestod opprinnelig av Mark King (bassgitar, vokal), Mike Lindup (klaviatur, vokal), Boon Gould (gitar) og Phil Gould (trommer). De tidlige årene kjennetegnes av en sterkt funk-inspirert dansbar popmusikk med tydelige jazzharmonier. Deretter bevegde Level 42 seg mot en lettere og mer rendyret popmusikk. Den opprinnelige gruppen skilte lag i 1987, etter dette har flere ulike versjoner av bandet opptrådt. Den siste oppsetningen (2007) besto av King, Lindup og Gary Husband. Gimse bru. Gimse bru er ei fagverksbru i stål som krysser Gaula i Melhus sentrum i Sør-Trøndelag. Brua er 126 meter lang. Den ble bygd i 1929 og var en del av riksvei 708 fram til den nye Melhusbrua ble åpnet i 2003 og ledet trafikken utenom sentrum. I dag er Gimse bru en del av Fv735. Brua har blitt pusset opp i forbindelse med veiutbyggingen, og har blant annet fått bredere gangbane. Ei tidligere bru på stedet ble åpnet i 1849. Hawker Henley. Hawker Henley var et britisk måltauingsfly. Henley ble egentlig utviklet mot en spesifikasjon for et lett nærstøttefly, men før flytypen ble satt i produksjon bestemte det britiske luftfartsministeriet seg for at det ikke lenger hadde behov for denne typen fly. Henley ble i stedet satt i produksjon som måltauingsfly med betegnelsen Henley TT.Mk III. I operativ bruk var motortrøbbel et stadig tilbakevendende og hemmende problem, og Henley ble faset ut allerede i 1942 til fordel for andre flytyper. Giambologna. Giambologna, født Jean Boulogne, også kjent som Giovanni Da Bologna og Giovanni Bologna (født 1529 i Douai, Flandern, død 13. august 1608 i Firenze, Italia) var en billedhugger, kjent for sine marmor- og bronseskulpturer i sen renessanse- og manieriststil. Biografi. "The Rape of the Sabine Woman" (1574-82), Firenze. Giambologna var født i Douai i Flandern (som nå ligger i Frankrike). Etter studier som ung i Antwerpen med arkitekten og billedhuggeren Jacques du Broeucq, flyttet han til Italia i 1550, og studerte i Roma. Giambologna lagde detaljerte studier av skulpturer fra antikken. Han var svært påvirket av Michelangelo, men utviklet sin egen manieristiske stil, med kanskje mindre vekt på følelse og mer vekt på raffinerte overflater, avslappet eleganse og skjønnhet. Pave Pius IV gav Giambologna hans første store oppdrag, den kolossale Neptun av bronse med flere tilleggsfigurer for Fontana del Nettuno i Bologna (fundamentet er utformet av Tommaso Laureti, 1566). Giambologna tilbrakte sine mest produktive år i Firenze, hvor han slo seg ned i 1553. Han ble hoffskulptøren for Mediciene, og døde i Firenze da han var 79 år gammel. Han ble gravlagt i et kapell han utformet selv i Basilica della Santissima Annunziata i Firenze. Verker. Giambologna ble velkjent for sin prektige utførelse av skulpturer som viste handling og bevegelse, og en raffinert, differensiert overflatefinpuss. Blant hans mest kjente verker er "Merkur" (som han utførte fire versjoner av), balanserende på én fot, støttet av en zefyr. Guden hever én arm som peker mot himmelen, i en gest lånt fra klassisk retorikk som er karakteristisk for Giambolognas "maniera". Ål kirke (Ål). Ål kirke (Ål kyrkje'") er en langkirke fra 1880 i Ål kommune, Buskerud fylke. Byggverket er i tre og har 450 plasser. Adkomst til stedet er via Fv247 og Rv7. Szaja Goldblums mursteinshus. Szaja Goldblums mursteinshus (polsk "Kamienica Szai Goldbluma") ligger ved Piotrkowska-gaten 99 i Łódź. Bygningen ble reist i 1898 etter tegninger av Gustaw Landau-Gutenteger. Den har fire etasjer og nygotisk elevasjon. Mursteinshusets asymmetriske komposisjon er karaktertistisk for bygninger fra epoken. Det har mansardtak, og under dette en gesims med en arkadefrise. På fasadens høyre side finnes et karnapp som dekkes av en halvkuppel med et småtårn. I første etasje finnes også store utstillingsvinduer. Goldblum Hitra Golfbane. Hitra Golfbane er en 9-hulls links-golfbane på Akset på Hitra i Sør-Trøndelag. De første 6 hullene åpnet 1. juni 2003. Teodor Steigerts mursteinshus. Teodor Steigerts mursteinshus (polsk "Kamienica Teodora Steigerta") ligger ved Piotrkowska-gaten 90 i Łódź. Mursteinshuset ble bygd i årene 1895–1896 etter tegninger av Franciszek Chełmiński. Byggingsdatoen ble innkomponert i bygningens dekorative innkjørsport. Bygningens neobarokke fasade er utsmykket med et uregelmessig utformet ornament. På andre og tredje etasje finnes et karnapp som hviler på to søyler inspirert av jonisk og korintisk søyleorden. Søylene støttes opp med skulpturer av dragehoder og kvinnetorsoer. Teodor Steigerts mursteinshus er en av få bygninger ved Piotrkowska-gaten hvis første etasje (den såkalte «handelsetasjen») er bevart i sin opprinnelige form innvendig. Steigert Clásica de San Sebastián 2007. Clásica de San Sebastián 2007 foregikk i området rundt den baskiske byen San Sebastián den 4. august 2007 og var den 27. utgaven av rittet. Italienske Leonardo Bertagnolli (LIQ) og spanjolen Juan Manuel Garate (QSI) stakk av fra en utbrytergruppe ti kilometer før mål, og i spurten hadde ikke Garate noe å stille opp med. Dermed stod Liquigas med seire i to klassikere så langt i sesongen, etter at Danilo Di Luca vant Liège-Bastogne-Liège i april. Tom Bromilow. Thomas «Tom» George Bromilow (født 7. oktober 1894 i Liverpool, død 4. mars 1959) var en fotballspiller og -trener fra England. Bromilow var fra byen, og da han var nesten 25 år gammel i 1919 spurte han om han fikk forsøke seg i Liverpool. Han fikk ønsket sitt oppfyllt, og klubben ble så imponert over ferdighetene hans at Liverpool signerte en kontrakt med han senere samme år. Han fikk sin debut 25. oktober 1919 i bortekampen mot Burnley på Turf Moor i en kamp Liverpool vant 2-1 etter to mål av Harry Chambers. Hans første scoring kom 24. januar 1920 i bortekampen mot Bolton i en kamp Liverpool vant 3-0. Bromilow spilte fast i klubben fra første dag, og var med på de to ligamesterskapene Liverpool vant i 1922 og i 1923. I sesongen 1927/1928 var Bromilow og Dick Edmed de to eneste Liverpool spillerene som var involvert i samtlige av de 44 kampene klubben spilte i. 14. mars 1921 fikk han sin første landskamp for mot i en kamp i det britiske mesterskapet på Ninian Park i Cardiff. Han ble i klubben frem til 1930. Da han la støvlene på hylla ble han manager for en rekke klubber. Disse var: Burnley, Crystal Palace, Newport County og Leicester. Han døde på vei hjem fra en kamp han hadde observert på oppdrag som speider for Leicester i 1959. Hopen (Smøla). Hopen er en tidligere selvstendig kommune i Møre og Romsdal. Kommunen ble etablert 1. januar 1915, da Hopen og Brattvær kommuner ble utskilt fra Edøy kommune. Ved opprettelsen hadde Hopen 1050 innbyggere. 1. januar 1960 ble Hopen og Brattvær slått sammen med Edøy kommune igjen, under navnet Smøla kommune. Ved sammenslåingen hadde Hopen kommune 1550 innbyggere. Hopen er administrasjonssenter for Smøla kommune. Siden midten av 80-årene er det bygd opp forretningsområde og rådhus ved riksvei 669. Smølahallen åpnet i 2009 og i 2011 ble kunstgressbanen like ved tatt i bruk. Ved veien til Veiholmen ligger Hopen kirke. «Gamle» Hopen sentrum ved Hopen havn inneholdt dagligvarehandel, post, fiskemottak og kommunal kai. Nå finnes bakeri, overnattingsbedrifter og restaurant. Ved havneinnløpet finnes et nasjonalt monument over Oscar Tybring, initiativtakeren til Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning. Martin Maryland. Martin Maryland var et to-motors amerikansk bombefly. Maryland, eller XA-22 som den amerikanske betegnelsen var, ble utviklet i konkurranse med Douglas A-20 Havoc om kontraktene for nye lette bombefly for United States Army Air Corps som A-20 Havoc vant. Storbritannia avslo også flytypen til å begynne med, og hadde ikke franske myndigheter bestilt flytypen i 1939 ville den nok aldri blitt satt i produksjon. Frankrike bestilte i alt 215 Maryland bombefly, men ikke alle rakk å bli levert før Frankrike falt i juni 1940. De resterende 50 flyene ble levert til Storbritannia, som også da bestilte ytterligere 150 fly. Et lite antall franske fly unslapp også situasjonen i Frankrike og sluttet seg til de britiske flyene. 75 fly ble senere overført til det sørafrikanske flyvåpenet. Maryland ble brukt i Middelhavet og i Nord-Afrika, både som bombefly og rekognoseringsfly. Noen fly ble også brukt til å avskjære tyske transportfly på vei til Nord-Afrika. Aalen. Aalen er en by i Tyskland sør i delstaten Baden-Württemberg med rundt 65 000 innbyggere. Byen er sete for "landkreisen" Ostalbkreis. Geografi. Aalen ligger ved elven Kocher, ved foten av Schwabisk Alb, som ligger sør og sørøst for byen. I nord ligger åslandskapet Ellwanger Berge. "Aal" er en liten elv som kun løper innenfor byens territorium. Kocher ankommer byen i sør fra Oberkochen og renner i nordlig retning gjennom bydelen Unterkochen, passerer bykjernen og bydelen Wasseralfingen, før den forlater byen i nord i retning Hüttlingen. I nærheten av Aalen har også elvene Rems (ved Essingen vest for Aalen) og Jagst (ved Unterschneidheim øst for Aalen) sitt utspring, begge er sideelver av Neckar, i likhet med Kocher. Byen ligger omtrent 70 km øst for Stuttgart og 48 km nord for Ulm. Historie. Omkring 150-160 e.kr. lå det en liten romersk festning her som huset kavalerienheten "Ala II Flavia militaria". Denne posisjonen var strategisk viktig på denne tiden, siden den lå i nærheten av limes (grensen til Romerriket). Enhet bestod av 1000 soldater og var den største festningen av "Auxilia" langs grensen til Germania. En sivil bosetning lå ved siden av sør og øst for festningen. Romerne oppgav festningen rundt 260 da de trakk sin grense mot Germania tilbake til Rhinen og Donau. Alamannerne overtok så regionen. Det har blitt lagt frem en teori om at navnet Aalen går tilbake til det romerske fortet. Første gang Aalen ble nevnt i middelalderen var i en innholdsliste i Ellwangen fra ca 1136 som landsbyen "Alon". Det er usikkert om den fikk byprivilegier av huset Hohenstaufen eller grvene av Oettingen, sannsynligvis i det 13. århundre. Den ble først nevnt i skriftlige kilder på 1300-tallet da den var underlagt grevene av Oettingen. Aalen var en riksstad fra 1360 til 1802, da den ble annektert av Württemberg. En alvorlig bybrann rammet byen i 1634. Den ble så sete for en Oberamt, som landkreisen Aalen oppstod fra i 1938. I 1973 ble denne slått sammen med landkreisen Schwäbisch Gmünd til det nye Ostalbkreis. I 1975 ble Wasseralfingen, en by med en tredjedel av innbyggerne i Aalen, slått sammen med Aalen. Økonomi. Tidlig i det 20. århundre bestod befolkningen av 10 000 innbyggere. Det ble produsert varer av ull og lin, det var sløyfevever og garverier i byen og et stort jernverk i nabolaget. Økonomien i Aalen domineres i dag av metallforedling. Ved siden av maskinproduksjon spiller optisk sektor en viktig rolle, i tillegg til tekstil- og papirindustri. Der er flere mikrobryggerier. Det som ligger i Wasseralfingen er det mest populære med et øl kalt "Wasseralfinger". Kirken til St Nikolas stammer fra 1765, rådhuset er fra 1636. I tillegg til sine historiske steder, ble Aalens Limesmuseum med romerske gjenstander åpnet i 1964. Aalen er et helseferiested med "Limes-Thermen" (tysk: «Limes Thermae») varme kilder. Gruvene "Tiefer Stollen" (tysk: «dyp stoll») tilbyr nå terapi for astma og har et gruvemuseum for besøkende. Tidligere ble det her hentet opp malm til jernverkene i Wasseralfingen. En gruvejernbane tar besøkende dypt inn i fjellet Braunenberg. Samferdsel. Aalen ligger direkte på A7 og er også godt forbundet til nettverket av føderale veier ("Bundesstraßen"). Jernbanestasjonen i Aalen er en regional hub med Intercitytog på ruten Karlsruhe–Stuttgart–Aalen–Nürnberg, og regionale tog som går til Stuttgart, Ulm, Crailsheim og Donauwörth. Det lokale bussystemet er av høy kvalitet. Deres dobbeldekkerbusser er blant de få som er i bruk i Tyskland. Sport. Städtisches Waldstadion er hjemmebanen til fotballklubben VfR Aalen. Aalens bryteklubb, "KSV Aalen", er en av toppklubbene i Tyskland, i likhet med bryteavdelingen i "TSV Dewangen" som hører hjemme i kretsen Dewangen. Dawid Szmulewicz’ mursteinshus. Dawid Szmulewicz’ mursteinshus ved Piotrkowska-gaten Dawid Szmulewicz’ mursteinshus (polsk "Kamienica Dawida Szmulewicza") ligger ved Piotrkowska-gaten 37 i Łódź. På tomten, som i 1887 tilhørte Icek Lejb Kon, stod opprinnelig en enetasjes bygning med to tilbygg. I 1894 ble den overtatt av Dawid Szmulewicz, som bestemte seg for å bygge et nytt mursteinshus i art nouveau etter tegninger av Gustaw Landau-Gutenteger. Bygningen stod ferdig i 1904. Mursteinshuset har fem etasjer og en rektangulær grunnplan. På fasaden finnes et tre etasjer høyt karnapp som ender i en loggia dekt av en kuppel. Den er ellers utsmykket med blader, striper, løvehoder og kvinnemasker (maskaroner). Trappeoppgangene er tilpyntet med stukkatur. Mursteinshusets indre er bevart i sin opprinnelige form, med unntak av første etasje som er blitt ombygd. Bygningen har to tre etasjer høye tilbygg i vestlig retning. De står skrått i forhold til Piotrkowska-gaten på grunn av den opprinnelige tomteinndelingen fra 1820-tallet. Szmulewicz Ahlen. Ahlen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 55 000 innbyggere. Den ligger i "kreisen" Warendorf, omtrent 10 km nordøst for Hamm. Ahlen hadde tidligere en omfattende kullindustri. Det gamle rådhuset i Ahlen Kenneth Kvalheim. Kenneth Kvalheim (født 5. juni 1977) er en norsk fotballspiller som spiller for Svelvik. Kenneth Kvalheim vokste opp i Stavika ved Elnesvågen i Fræna kommune. Kvalheim er utdannet innen IT, men har tidligere også jobbet i SFO. I 1999 hadde han siviltjeneste der han hadde ansvar for videoteket på velferden ved Siviltjenesteadministrasjonen Hustad. Kenneth Kvalheim ble toppscorer i 1. divisjon 2007 da han spilte for Notodden FK. Etter sommeren 2009 var Kvalheim utlånt til Sogndal. Arnsberg. Arnsberg er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 76 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Hochsauerland nordøst for Sauerland i elvedalen til Ruhr. Historie. Arnsberg ble bygget av grevene av Werl på 1000-tallet. De bygde en borg som man fremdeles kan se restene av, og som ble benyttet til folkelige feiringer. På 1100-tallet ble Arnsberg sete for westfalisk domsmakt. Senere mistet byen selvstendigheten sin og hørte til Köln-området da erkebiskopene regjerte her. Byen ble helt ødelagt under sjuårskrigen i 1769. I 1816 gikk byen til Preussen og ble sete for en lokal administrasjon. Under andre verdenskrig mistet mange innbyggere livet under britiske bombetokt som hadde en jernbaneviadukt som mål. Målet ble til slutt ødelagt 19. mars 1945 ved hjelp av en Grand Slam-bombe. Den nåværende byen Arnsberg ble opprettet i 1975 ved at 14 byer og kommuner ble slått sammen til én by. Gamle Arnsberg og Neheim-Hüsten er to urbane deler, mens de andre delene er mer landlige. Neheim og Hüsten ble slått sammen i 1941. Edward Lungens mursteinshus. Edward Lungens mursteinshus ved Andrzej Strugs gate Edward Lungens mursteinshus (polsk "Kamienica Edwarda Lungena") ligger ved Andrzej Strugs gate 2 i Łódź. I 1880 kjøpte Edward Lungen tomten ved Andrzej Strugs gate 2 for 50 tusen rubler. Det eklektiske mursteinshuset ble reist i 1896 etter tegninger av Franciszek Chełmiński eller Kazimierz Pomian-Sokołowski. I 2006 ble bygningen restaurert tilbake til sin gamle prakt. Lungen Leigh light. Leigh light var en kraftig lyskaster bygget og designet under andre verdenskrig. Lyskasteren var montert på fly, hovedsakelig B-24 Liberator, PBY Catalina og Short Sunderland, og var ment å lyse opp fiendtlige ubåter, når disse ble oppdaget om natten. Lyset var svært kraftig, 22 millioner candela, og var således av uvurderlig verdi for piloter som skulle bombe ubåter i mørket. Ved innføringen av luftbåren radar i ASW-flyene, kunne flyene fly rett på en ubåt, og deretter senke denne ved hjelp av bomber – og piloten kunne bombe i lyset fra Leigh light. Supermarine Stranraer. Supermarine Stranraer var en to-motors britisk flybåt, hovedsakelig brukt for rekognosering. Stranraer var fremdeles operativ ved begynnelsen av den andre verdenskrig, og ble brukt for å patruljere farvannene omkring de britiske øyer. Flytypen ble også en periode benyttet for trening av mannskaper for flybåter. Bad Homburg vor der Höhe. Bad Homburg eller Bad Homburg vor der Höhe er en by i Tyskland i delstaten Hessen med rundt 50 000 innbyggere. Byen ligger på den sørlige fjellsiden av Taunus og grenser til Frankfurt og Oberursel. Byen er mest kjent for det medisinske mineralvannet og kurbadrnr (derfor "Bad" i navnet) og for kasinoet. I dag er Bad Homburg igjen en av de rikeste byene i Tyskland, mye på grunn av nærheten til Frankfurt, og mange direktører og ansatte i bankene i Frankfurt bor i Bad Homburg. Historie. Byen ble grunnlagt rundt 1180 og fikk byretter rundt 1330. Fredrik I av Hessen-Homburg grunnla landgrevskapet Hessen-Homburg, og Fredrik II (1680 – 1708) ble kjent som Fyrste av Homburg. Etter den østerriksk-prøyssiske krigen i 1866 ble byen en del av Preussen. Da kurbadet og kasinoet åpnet på midten av 1800-tallet ble byen et internasjonalt kjent kursted, særlig for russiske adelsfolk. Spaindustrien begynte da man oppdaget "Elisabethenbrønnen" i 1834. Den første bygningen tilknyttet badet og det første kasinoet ble bygget i 1841–1842 av brødrene François (1806–1877) og Louis Blanc (1806–1852), som senere tok over kasinoet i Monte Carlo. I 1860 fikk byen jernbaneforbindelse med Frankfurt am Main. I 1888 ble Bad Homburg kjent gjennom hele Det tyske keiserriket da keiser Vilhelm II erklærte slottet i Bad Homburg som sin sommerresidens. Kurbadet gikk dårlig i krigsårene, men tok seg kraftig opp igjen i etterkrigstiden og gjennom siste halvdelen av 1900-tallet var byen et populært feriested for rikfolk. 30. november 1989 ble Alfred Herrhausen, direktør for Deutsche Bank, drept av en bilbombe i Bad Homburg. Det ble hevdet at dette var et angrep fra Rote Armee Fraktion, men dette ble aldri avklart. Kruttårnteatret. Kruttårnteatret er en teateroppsetning som foregår hver sommer i kruttårnet på Citadelløya ved Stavern i Vestfold. Teateret tar for seg klassiske familiehistorier og gjenskaper disse med humoristisk vinkling. I 2007 ble "Skatten på sjørøverøya" av Robert Louis Stevenson satt opp. Rollene ble spilt av Bernhard Arnø, Christian Skolmen, Christian Greger, John Brugot og Trond Fausa Aurvåg. Wilhelm Lürkens’ villa. Wilhelm Lürkens’ villa (polsk "Willa Wilhelma Lürkensa") ligger ved Tadeusz Kościuszkos allé 33/35 i Łódź. Bygningen ble reist til trikotfabrikkeieren Wilhelm Lürkens i årene 1912–1913 etter tegninger av Alwill Jankau fra Latvia. Villaen var den siste fabrikantresidensen reist før første verdenskrig som forente handels- og representative funksjoner. I 1929 gikk villaen over til Tekstilindustriforbundet. Etter andre verdenskrig huset bygningen Łódź-bohemen. I dag har blant annet den berømte restauranten «Spatif» sine lokaler i bygningen. Villaen har tre etasjer og tunge, massive klassisistiske former. Den er rikt utsmykket innvendig, og trappeoppgangen er dekket av marmor og tilpyntet med allegoriske glassmalerier. Lurkens Lurkens Flybåt (fly). Flybåt er et fly som starter og lander på sjøen. En flybåt skiller seg fra et sjøfly ved at selve skroget flyter på vannet, skroget er dermed formet som på en båt. Eksempler på flybåter er for eksempel Short Sandringham og Dornier Do X. Flybåtene var svært populære før nettet av flyplasser var skikkelig utbygd, og egnet seg bedre for langdistanseflygninger enn samtidige landbaserte passasjerfly. Flybåt (båt). Flybåt brukes om oppblåsbare gummibåter utstyrt med hangglidervinge, motor og propell. Båttypen har fått betegnelsen FIB (Flying Inflatable Boat). Den har en marsjfart på 65-70 km/t. Fra 1987 er det produsert 1.400 stykker. Det finnes (høsten 2004) 70 i Sverige og 4 i Norge. Prisen er 250.000 kroner. Føreren må ha mikroflysertifikat. Engerjordet stasjon. Engerjordet stasjon var tidligere en stasjon på Holmenkollbanen, mellom Ris og Slemdal. Stasjonen lå ved krysset mellom Heyerdahls vei og Slemdalsveien og ble sannsynligvis åpnet tidlig på 1900-tallet, senere enn de andre stasjonene på linjen. Trolig var en viktig grunn til stasjonens opprettelse det faktum at ingeniør og banens direktør Halvor Emil Heyerdahl, mannen som Heyerdahls vei er oppkalt etter, selv bodde i Heyerdahls vei 1 og ønsket kort vei til nærmeste holdeplass. Stasjonen, som stort sett kun besto av en treplattform, ble nedlagt i 1935. MSX. Sony MSX 1, Model HitBit-10-P MSX var en standardisert hjemmedatamaskinarkitektur i 1980-årene. Det var et forsøk ledet av Microsoft på å lage en standard blant maskinvareprodusentene, startet av Kazuhiko Nishi fra Microsoft Japan. Fem millioner MSX-baserte maskiner ble solgt på verdensbasis. Nishi foreslo MSX som et forsøk på å skape en enerådende industristandard for hjemmedatamaskiner. Inspirert av suksessen til VHS som standard for videoopptakere, fulgte mange japanske elektronikkprodusenter på, sammen med Goldstar, Philips og Spectravideo, med å bygge og markedsføre MSX-maskiner. Ethvert maskin- eller programvareprodukt med MSX-logoen på var kompatible med MSX-produkter fra andre produsenter. Nishis standard besto for det meste av flere standarddeler; hovedprosessoren var en 3,58 MHz Zilog Z80, grafikkbrikken en Texas Instruments TMS9918 med 16 KB (KiB) dedikert VRAM, og en AY-3-8910-brikke fra General Instrument sto for lyden. Disse komponentene var utbredte i mange hjemmedatamaskiner og videospill-konsoller. Sammen med Microsofts MSX BASIC gjorde disse komponentene MSX til en kompatibel, skjønt noe dyr, hjemmedatamaskin-pakke. Systemet som MSX mest lignet på var hjemmedatamaskinen Spectravideo SV-328 (Spectravideo hevdet til og med at den var «MSX-kompatibel» i reklamer før MSX-systemene ble sluppet), men den var i virkeligheten ikke fullstendig kompatibel. Senere slapp Spectravideo et system, SV-728 som fulgte MSX-standarden helt. Før Nintendos inntog, var MSX plattformen som de større japanske spillmakerne som Konami og Hudson Soft lagde spill for. "Metal Gear"-serien var opprinnelig skrevet for MSX-maskinvare. Reicher-synagogen. Reicher-synagogen i Łódź (polsk "Synagoga Reicherów") er den eneste synagogen i byen som overlevde andre verdenskrig. Den befinner seg i et mursteinstilbygg ved 1905-revolusjonens gate 28. Den er en av to virksomme synagoger i Łódź. Reicher-synagogen ble reist i årene 1895–1902 av Reicher-familien etter tegninger av Gustaw Landau-Gutenteger. Den fikk en mannssal med åtte vinduer omringet av kvinnegalleriet med ti vinduer. Synagogen kunne romme 42 personer. Den overlevde andre verdenskrig kun fordi eieren, Wolf Reicher, solgte den fiktivt til sin tyske handelspartner, som ikke lot tyskerne rive den ned (synagogen ble omgjort til et saltmagasin). Etter krigen ble synagogebygningen restaurert og brukt til religiøse formål. I 1968 ble den imidlertid stengt og etterlatt til seg selv. Uten noen form for renovering ble den med tidens løp omdannet til en ruin. I 1988 ble den imidlertid totalrestaurert og brukes igjen av byens jøder. Reicher Court of Augmentations. Court of Augmentations var et engelsk kanselli med domstolsmyndighet som ble opprettet under Henrik VIII i forbindelse med oppløsningen av klostrene under reformasjonen. Formålet var primært å fordele eiendom som ble beslagtlagt fra klostrene. Den ble opprettet i 1535. Richard Rich, 1. baron Rich ble den 19. april 1536 utnevnt som etatens første kansler. Baron Rich og andre som var tilknyttet domstolen beriket seg selv ved å kjøpe eiendommer til spottpris. I 1542 ble kanselliet innlemmet i Court of General Surveyors, som i sin tur ble innlemmet i Exchequer under Maria I. Łukasz Fabiański. Łukasz Fabiański (født 18. april 1985 i Kostrzyn nad Odrą) er en polsk fotballspiller (målvakt) som spiller for den engelske klubben Arsenal. Fabiański har spilt fire landskamper for og var tidligere fast på det polske U-21 landslaget. Fabiański skrev under for Arsenal den 26. mai 2007 etter å ha blitt kjøpt fra polske Legia Warszawa. Fabiański vant Ekstraklasa (den øverste polske fotballserien) med Legia Warszawa og hans prestasjoner der skaffet han en plass i landslagstroppen til Polen under VM i fotball 2006 i Tyskland. Fabiański ble også stemt frem til den beste keeperen i Ekstraklasa i både 2006 og 2007. Steinert-familiens palass. Steinert-familiens palass (polsk "Pałac Steinertów") ligger ved Piotrkowska-gaten 272 i Łódź. Palasset ble bygd til Steinert-brødrene Emil og Karl i årene 1909–1911 etter tegninger av den berlinske arkitekten Alfred Balcke i tysk nasjonalstil («Deutsche Renaissance»), hvilket skulle understreke Steinert-familiens nasjonalitet. Palasset var tiltenkt to familier, noe som gjenspeiles i den symmetriske fasaden og de to inngangsportene. Det består likeledes av to selvstendige treetasjesbygninger, og gårdsplassen deles på samme måte i to av en mur. Den symmetriske fasaden er utsmykket med mange forskjellige detaljer. Palasset har to etasjer høye karnapper på begge sidene av frontelevasjonen og over disse tredelte vinduer. Mellom vinduene finnes en dekorativ kartusj med sentensen SALUS INTRANDIBUS og byggingsdatoen. Bygningen har mansardtak. Ved siden av palasset står Steinert-familiens hus. Den beskjedne bygningen utgjør en sterk kontrast til det sideliggende palasset. Showbiz. "Showbiz" er debutalbumet til det britiske rockebandet Muse, utgitt i 1999. Bandet ga ut fire singler fra dette albumet, «Sunburn», «Muscle Museum», «Uno» og «Unintended». VGs anmelder beskrev albumet som «en rufsete og melodiøs plate med sjeldent sterke følelsesnyanser», og gav albumet terningkast 5. Niels Schiørring. Niels Schiørring (født 1743, død 6. februar 1798) var en dansk musiker født på Ulstrup i Århus Stift. Den første undervisning i musikk fikk han av sin mors bror, organist Lütken i Horsens. Senere studerte han under Johan Adolph Scheibe i København og Carl Philipp Emanuel Bach i Hamburg og utdannet seg særlig til en dyktig klaverspiller. Da ledelsen for teateret i København bestemte seg for å fremme utviklingen av en nasjonal opera i 1773 og besluttet å opprette en dansk sangskole og gi orkestret bedre forhold, ble Schiørring ansatt som cembalist i kapellet med forpliktelse til å undervise de danske sangere og sangerinner og gjennomgå deres partier med dem. Han skulle også akkompagnere i orkestret ved oppførelsen av danske syngestykker. Dessuten skulle han medvirke i konsertfremførelser ved hoffet som akkompagnatør og solist. I 1775 ble han utnevnt han til «kongelig kammermusikus». Ved siden av sin praktiske musikalske virksomhet fikk han tid og mulighet til å utføre et betydelig arbeid som samler av sjeldne bøker og musikkverker, portretter m. m. En stor del av disse skattene gikk dessverre tapt ved slottsbrannen i 1794. Noen sanger som han gav ut i 1787, roses for den varme følelse de formidler. Som komponist var han imidlertid lite produktiv. Derimot gjorde han sig fortjent ved å utgi forskjellige samlinger af dels kirkelige, dels verdslige sanger. Mest kjent er hans "Koralbog" (1783), "Selskabssange med Melodier" (1783–89) og "Arier og Sange af danske og oversatte Syngestykker" (1786–89). Schiørring var ikke bare en dyktig og kunnskapsrik musiker, men også utenfor sitt egentlige fag en ansett og betrodd mann. Charlotte Biehl omtaler i sine meddelelser om regjeringsforandringen 1784, at de kabinettsordrer, som var nødvendige for å avgjøre statens anliggender, undertiden ble forelagt kongen av kammermusikus Schiørring, «under hvis opsigt kongen ofte skrev Breve af største Betydenhed». Schiørring var gift med den vakre og talentfulle Mette Marie, født Rose Elektroniske mottiltak. "For det estlandske mobilselskapet, se: EMT AS" Elektroniske mottiltak (oppr. Electronic Countermeasures, ECM) er elektroniske signaler som sendes ut for å forstyrre eller totalt blokkere f.eks. radar, sonar, infrarøde instrumenter eller laser. EMT er en del av det som kalles elektronisk krigføring. ECM er spesielt benyttet for å lure radarstyrte missiler bort fra eget fly. Bergheim (Nordrhein-Westfalen). Bergheim er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 65 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Rhein-Erft-Kreis 20 km vest for Köln. Ludwik Grohmans villa. Ludwik Grohmans villa (polsk "Willa Ludwika Grohmana") ligger ved Tylna-gaten 9/11 i Łódź. Villaen ble bygd i italiensk renessanse i 1881 etter tegninger av Hilary Majewski. Den ble plassert ved siden av en hage og Grohmans spinneri ved Targowa-gaten, med sin gårdsplass begrenset av et tilbygg og et oransjeri. Etter at Ludwiks sønn Leon giftet seg ble villaen utbygd og delt i to. Blant annet fikk den nye østlige villadelen en vinterhage. I 1913 ble villaen derimot utbygd i sørøstlig retning. En portikus fører til villaens hovedinngang. Første etasje hadde både representative og private rom. Med sin heis var bygningen også en av de mest moderne fabrikantresidensene i sin tid. Villaens indre fikk en rik neorenessanseutsmykning med stukkatur, allegoriske dekorasjoner, marmorer, paneler og veggmalerier. I dag er villaen privateid. Grohman Bergisch Gladbach. Bergisch Gladbach er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 105 000 innbyggere. Byen er administrasjonssete for "landkreisen" Rheinisch-Bergischer Kreis. Bergisch Gladbach ligger på østsiden av elven Rhinen, omtrent 10 km øst for Köln. Hovednæringen i byen er papirproduksjon, trykking, glasstøy og tekstiler. Historie. Tidlige bosetninger eksisterte på 1200-tallet, men byen ble først offisielt grunnlagt i 1856. Den gamle borgen og rådhuset i Bensberg Ordet «Bergisch» i navnet kommer av at byen lå i jarldømmet Berg, og ble lagt til for å skille den fra Mönchengladbach. I 1975 ble byen slått sammen med nabobyen Bensberg og fikk over 100 000 innbyggere i 1977. Den russiske føderasjons kommunistparti. Den russiske føderasjons kommunistparti (DRFK, Russisk: Коммунистическая партия Российской Федерации = КПРФ, "Kommunistitsjeskaja partija Rossiskoj Federatsii" — "KPRF") er et russisk politisk parti. Partiet anses av mange for å være etterkommer av Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og Bolsjevikene. Partiet selv understreker sin russiske karakter og inkluderer både russisk patriotisme og nasjonalisme sammen med den tradisjonelle marxismen-leninismen. Partiet fikk 12,4 prosent oppslutning i det første russiske parlamentsvalget i 1993, og 22,3 prosent i 1995 og partiet ble samtidig landets største. Siden da har partiets oppslutning gått ned, først til 24,3 prosent i 1999 og 12,6 prosent i 2003 med 51 av 450 seter. Ved valget 2. desember 2007 gikk oppslutningen ytterligere ned, til 11,6 %. I alle presidentvalg i Russland etter Sovjetunionens fall har kommunistpartiets kandidat blitt nummer to. I det første presidentvalget i Russland i 1991, før Sovjetunionens fall, fikk det sovjetiske kommunistpartiets kandidat Nikolaj Ryzjkov 17 prosent av stemmene, men ble slått av Boris Jeltsin. I 1996 fikk Gennadij Ziuganov 32 prosent av stemmene, mot Jeltsin's 35 prosent. I 2000 fikk Ziuganov 29 prosent mot Vladimir Putins 53 prosent. i 2004 fikk Putin 71 prosent, mens kommunistpartiets kandidat Nikolaj Kharitonov fikk 14 prosent. Ved neste presidentvalg, 9. mars 2008, var Gennadij Ziuganov nok en gang kommunistpartiets kandidat og fikk 17,7 prosents oppslutning. I februar 2005 slo DRFK det Kreml-vennlige partiet Forent Russland i valgene til den regionale forsamlingen i det autonome distriktet Nenetsk med 27 prosent av stemmene. Ved Duma-valget i Moskva 4. desember 2005 fikk partiet 16,75 prosent og 4 seter, noe som var partiets beste resultat i Moskva noen sinne. Andre valgresultat i landet viser at partiet er landets største opposisjonsparti. 21. mai 2007 fikk partiets kandidat ved ordførervalget i Volgograd, Roman Grebennikov, flest stemmer og ble valgt med 32,47 prosents oppslutning. DRFK er ledet av Gennadij Ziuganov og han har vært leder siden partiet ble etablert i 1993. Partiets sterkeste støtte finnes på den russiske landsbygda, særlig i sør, samt i byer rundt Moskva. Partiet er størst blant pensjonister, industriarbeidere og kollektivbønder. De siste årene har oppslutningen blant de yngste velgerne også økt. Ål kirke (Gran). Ål kirke er en kirke på Ålsbygda på Gran i Gran kommune, Oppland fylke. Prost Selmer-Anderssen la ned grunnsteinen til kirken den 23. juni 1929, en helle som dekker et skrin med dokumenter og de på tiden gjeldende mynter, under søylen nærmest prekestolen. Både klokke og spirets vindfløy bærer årstallet 1929, men kirken ble ikke innviet før den 2. mars 1930. Bare få dager etter at han holdt den første vanlige gudstjenesten i kirken, døde prost Selmer-Anderssen, og den første gravferden fra den nye kirken ble hans egen. Graven hans er i Oslo, på Gamle Aker kirkegård. Bergkamen. Bergkamen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 50 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Unna ved elven Lippe, omtrent 15 km nordøst for Dortmund og 15 km sørvest for Hamm. Bergkamen er en forholdsvis ny by i den østlige delen av Ruhrområdet og ble grunnlagt i 1966 da fem mindre kommuner ble slått sammen. Historien til byen går derimot tilbake til romartiden, noe man kan se i Bergkamen kommunemuseum. Kimberly Larsen. Kimberly Michelle Larsen (født 5. juni 1980) er en norsk skuespillerinne som er blitt kjent blant TV-seere for sin rolle som Tove Jensen i TV-serien "Hotel Cæsar". Hun jobber som reporter for The Voice TV, journalist i "Se og Hør" og for "Kreativ Agenda". Larsen er utdannet skuespiller ved The Nordic Black Theatre School. Setet til Polens nasjonalbank i Łódź. Setet til Polens nasjonalbank i Łódź Setet til Polens nasjonalbank i Łódź (polsk "Siedziba Narodowego Banku Polskiego w Łodzi") ligger ved Tadeusz Kościuszkos allé 14. I bygningen, som regnes for å være en av byens mer effektfulle severdigheter, ligger Europas største banksal. Historie. Polens bank, som hadde hovedsete i Warszawa, åpnet sin filial i Łódź i 1860, og skulle med sine kreditter utvikle industrien i byen. På 1870-tallet ble setet flyttet til hjørnet av Zachodnia- og Cegielniana-gaten (i dag Stefan Jaracz’ gate). I 1885 ble Polens bank overtatt av den petersburgske Riksbanken, og i årene 1905–1908 ble et nytt sete bygd etter tegninger av Dawid Lande, hvis prosjekt ble valgt i en lukket arkitektkonkurranse. Under første verdenskrig huset den nye bygningen styret til den tyske okkupasjonsmakten, og ble senere overgitt til den nye «Polens bank» i 1927. Fra 1945 og frem til i dag har bygningen huset Polens nasjonalbank. I 1997 ble bankbygningen restaurert tilbake til sin gamle prakt. Form. Bygningen har grunnplan som bokstaven «L». Det solide og alvorlige inntrykket mykes opp av store vinduer og dekorasjoner i siste etasje. Hovedinngangen kranses av en portal med toskanske søyler. Det tredelte vinduet over inngangen presenterer seg særlig effektfullt med allegoriske skulpturer av handel og finanser. Bygningens indre utfylles av en vestibyle med en vifteformet marmortrapp. I etasjen over ligger Europas største banksal med et areal på 1155 m². Salen er utsmykket med relieffer, et mye brukt motiv er bier. Hele komposisjonen preges av flere stiler: renessanse, modernisme og art nouveau. Polen Polen Bremerhaven. Bremerhaven er en havneby i Tyskland i delstaten Bremen med rundt 115 000 innbyggere. Byen danner en enklave i delstaten Niedersachsen ved den østlige bredden av elvemunningen til Weser, på motsatt side av byen Nordenham. Selv om byen er relativt ung har den en lang historie som handelsnavn, og er i dag en av de største havnene i Tyskland som spiller en viktig rolle i tysk handel. Historie. Byen ble grunnlagt i 1827, men det var bosetninger i nærheten allerede på 1100-tallet. Disse små landsbyene ble bygget på små øyer i den myraktige elvemunningen. Det var tidlig planer om en festningsby på dette stedet for å verne skip som reiste opp eller ned Weser, og i 1672 prøvde svenske kolonister å reise et slott her (Carlsburg). I 1827 kjøpte byen Bremen områdene ved munningen av Weser fra kongedømmet Hannover. Bremerhaven oppstod og ble en ny havn bare 50 km fra Bremen. På grunn av handel med og emigrering til Nord-Amerika vokste havnen og byen raskt. Kongedømmet Hannover grunnla en rivaliserende by like ved siden av Bremerhaven og kalte den Geestemünde (1845). Begge byene vokste og opprettet industrier innen handel, skipsbygging og fiske. I 1927 ble Geestemünde og nabokommunene Lehe og Wulsdorf slått sammen til den nye byen Wesermünde og i 1939 ble Bremerhaven slått sammen med Wesermünde. Det meste av byen ble ødelagt under andre verdenskrig, men viktige deler av havna ble spart slik at de allierte hadde en brukbar havn for forsyninger etter krigen. Under de alliertes okkupasjon av Tyskland etter krigen var Bremerhaven en enklave styrt av USA i den britiske okkupasjonssonen i Nord-Tyskland. I 1947 ble byen en del av delstaten Bremen, og skiftet navn fra Wesermünde til Bremerhaven. Ved siden av Bremen by utgjør Bremenhaven en av de to kommunene i delstaten Bremen. Sisimiut kommune. Sisimiut Kommune er en tidligere kommune på vestkysten av Grønland. Historie. De eldste sporene av bosettinger i kommunen stammer fra Saqqaqkulturen. Vestkysten av Grønland, og dermed Sisimiut, ble befolket i flere omganger, og også Dorsetkulturen slo seg ned her. Disse var mer bofaste, og brukte sleder, men manglet fortsatt utviklede redskaper. Dette gjorde at de døde ut på 1400-tallet, da «den lille istiden» endret klimaet på Grønland. Den senere Thulekulturen, forløperne til dagens inuitter, var også bosatt i dette området. Geografi og klima. Kommunen er på 36 000 km², og ligger på polarsirkelen. Den grenser til Maniitsoq kommune i sør, Kangaatsiaq kommune i nord og Ammassalik kommune i øst. Klimaet er arktisk, men Sisimiut by er den nordligste isfrie havnen på Grønland. Sisimiut er også Grønlands nest største by, etter hovedstaden Nuuk. Kommunesammenslåing med Maniitsoq kommune. 1. januar 2009 skal Sisimiut og Maniitsoq kommune slås sammen. De to kommunenes økonomiutvalg etablerte 2. juni 2005 et samarbeidsforum. 2.-4. mai 2006 avholdt kommunene et fellesmøte i Maniitsoq, der samarbeidsavtalen ble undertegnet. Både kommunestyrene og kommunaldirektørene deltok i dlegasjonene som signerte avtalen. Navnet på den nye kommunen er ikke bestemt, men vil bli besluttet av overgangsutvalget, etter at en navnekonkurranse er avholdt. Arbeidsnavnet er «Midt» (kommune). Trygve Kjensli. Trygve Kjensli under en Adeccoligakamp i 2009. Trygve Kjensli (født 26. januar 1972) er en norsk fotballdommer som representerer Nesodden Idrettsforening. Kjensli begynte å dømme i 1988 og har vært dommer i Adeccoligaen siden 2007. Han debuterte som dommer i Tippeligaen 29. juni 2011 med kampen Fredrikstad - Haugesund. Magne Tøsse. Magne Tøsse (født 9. september 1961) er en norsk fotballassistentdommer som representerer Stordal Idrettslag. Han har vært assistentdommer siden 1988, han har vært assistentdommer i Tippeligaen siden 1995 og han var FIFA-assistentdommer fra 2001–2006 PKO BPs sete i Łódź. PKO BPs sete i Łódź PKO BPs sete i Łódź (polsk "Siedziba PKO BP w Łodzi") ligger på hjørnet av Tadeusz Kościuszkos allé 9 og 6. august-gaten. Bygningen huset opprinnelig Łódzki Bank Handlowy («Handelsbanken i Łódź») og ble bygd i årene 1911–1913 etter tegninger av det berlinske firmaet «Bielenberg und Moser», godkjent av byarkitekten Franciszek Chełmiński. Bygningen fikk imidlertid en noe annen form enn opprinnelig planlagt. Etter at banken gikk konkurs i 1935 ble bygningen kjøpt av Pocztowa Kasa Oszczędności («Postsparekassen»), som hadde en av sine avdelinger her frem til 1950. Under andre verdenskrig ble den omgjort til postbygning av den tyske okkupasjonsmakten. I dag huser bygningen banken PKO BPs avdeling nummer 1 i byen. Bygningen preges av modernistisk arkitektur med innslag av tunge neobarokke former (den såkalte «Wilhelm-stilen»), og har en tilnærmet rektangulær grunnplan med to høye fløyer. Elevasjonen har store rektangulære vinduer og er dekorert med allegoriske skulpturer av ugler, hamster, løver og ørner. En portikus fører til hovedinngangen. Bankens indre var i sin tid et av verdens mest moderne. Slottsfjelltunnelen. Slottsfjelltunnelen er en 235 meter lang veitunnel gjennom Slottsfjellet i Tønsberg i Vestfold. Odd-Jarle Larsen. Odd-Jarle Larsen (født 18. juni 1969) er en norsk fotballassistentdommer som representerer Fløy. Han har vært assistentdommer siden 1983, han har vært assistentdommer i Tippeligaen siden 2002 og han har vært FIFA-assistentdommer siden 2006. Øystein Havig. Øystein Havig (født 7. oktober 1972) er en norsk fotballassistentdommer som representerer Sørvikmark Idrettslag. Han har vært assistentdommer i Tippeligaen siden 1998 og har dømt 146 kamper i Tippeligaen og han var også FIFA-assistentdommer fra 2001–2003. Roe Vidar Lien. Roe Vidar Lien (født 27. januar 1960) er en norsk fotballassistentdommer som representerer Malmefjorden Idrettslag. Han har vært assistentdommer siden 1981, han har vært assistentdommer i Tippeligaen siden 1995 og har dømt 183 kamper i Tippeligaen og han var også FIFA-assistentdommer i 1997, og igjen fra 2000–2005. Pitahaya. Pitahaya (eller dragefrukt i dagligtalen) er en frukt som opprinnelig kommer fra Sentral-Amerika. Pitahaya ble innført i Vietnam av franskmennene i kolonitiden og er senere blitt veldig utbredt i Vietnam og resten av Asia. Den dyrkes idag mest i Vietnam, Thailand, Gambia og litt i Australia. Frukten er en art i kaktusslekten. I utseende er den sterkt rosa og grønn utpå med «blader» som stikker ut. Fruktkjøttet er hvitt med mange små, svarte frø på størrelse med sesamfrø. Det finnes flere varianter av Pitahaya, blant annet en gul, som er søtere, og en som er rød i fruktkjøttet. Pitahaya spises vanligvis naturell, evt. med litt ingefær. Den har en behagelig avbalansert sødme og er ganske fast i konsistensen. Frukten blir ofte sammenlignet med kiwi, men pitahaya er mindre syrlig. På grunn av klimaet i Norge er det ikke mulig å dyrke pitahaya her, så det blir importert fra utlandet. Kim Thomas Haglund. Kim Thomas Haglund (født 27. mai 1977) er en norsk fotballassistentdommer som representerer Navestad Idrettsforening. Han har vært assistentdommer siden 1993 og har vært assistentdommer i Tippeligaen siden 2004. Før sesongen 2011 hadde han dømt 122 kamper i Tippeligaen. Haglund har også vært assistentdommer i FIFA siden 2007. Mieczysław Pinkus’ mursteinshus. Mieczysław Pinkus’ mursteinshus (polsk "Kamienica Mieczysława Pinkusa") ligger på hjørnet av Tadeusz Kościuszkos allé og Zielona-gaten i Łódź. Mursteinshuset ble reist i årene 1894–1896 til Mieczysław Pinkus og Jakub Lende etter tegninger av Dawid Lande, vis-à-vis Den store synagoge i Łódź. Bygningen var i sin tid Łódź’ største boligkompleks og i over 70 år det største mursteinshuset i byen. Mot slutten av 1900-tallet var det møteplass for artister, journalister og literater. Under andre verdenskrig ble bygningen overtatt av tyskerne, og omgjort blant annet til general von Blaskovitz’ stab. Etter krigen ble mursteinshuset overgitt til Mieczysław Pinkus’ arvinger. Under kommunisttiden ble det imidlertid nasjonalisert og var sete til blant annet PRLs Høyesterett og Ankerett. I 1993 ble mursteinshuset gitt tilbake til sine rettmessige eiere, og er siden blitt totalrestaurert. Bygningen har fem trappeoppganger, fire etasjer og 13 vindusrader. Elevasjonens rike utsmykning preges av sen renessanse og barokk, og er et godt eksempel på eklektisisme. Mange arkitektoniske elementer kan spores på elevasjonen, blant annet tre to etasjer høye karnapper (på sidene og på hjørnet). Overstykkene til vinduene er dekorert med stukkatur som forestiller kvinneansikt, skjell, grener og blomster. Pinkus PBKs sete i Łódź. PBKs sete ved Tadeusz Kościuszkos allé PBKs sete i Łódź (polsk "Siedziba PBK w Łodzi") ligger ved Tadeusz Kościuszkos allé 63. Bygningen ble reist i 1928 til Bank Gospodarstwa Krajowego («Landdriftsbanken») etter tegninger av Dawid Lande. Den fikk en rikt utsmykket fasade som knyttet an til 1920-tallets «herregårdsstil» – tilbakegangen til klassiske, barokke og renessansemotiver. Denne ble regelmessig oppdelt av halvsøyler med et høyt barokt tak. Bygningens indre ble utformet i art deco etter tegninger av Wacław Kowalewski. Senere adaptasjoner ødela imidlertid det meste av de opprinnelige formene. Etter andre verdenskrig tok Polens nasjonalbank over mursteinshuset, og siden slutten av 1970-tallet huser bygningen banken PBKs sentrale regionavdeling i Łódź. Amerikansk oksefrosk. Amerikansk oksefrosk er en art i gruppen ekte frosker. Utseende. Den kan bli opptil 20 cm lang. Den har vanligvis en grønn til brun rygg, med mørkere brune eller nesten svarte flekker. Buken er gulaktig til hvit. Hodet og munnen er brede. Trommehinnen er meget stor; hos hunnen er den like stor som øyet, hos hannen er diameteren dobbelt så stor. Adferd. Den amerikanske oksefrosken lever fremfor alt i vann, selv om den overvintrer på land. Den er svært glupsk og eter alt den får i seg. Den eter andre frosker, men også snoker, andunger og andre fugleunger. En oksefrosk kan lett utrydde hele bestanden av andre smådyr i vann-ansamlingen den lever i. Griffin Park. Griffin Park er hjemmebanen til det engelske fotballaget Brentford. Klubben har brukt banen som hjemmearena siden åpningen i 1904. Fra sesongen 2007/2008 vil også reservene til Chelsea benytte banen til sine hjemmekamper. Stadionet har en kapasitet på 12.763, mens tilskuer-rekorden er på 38.678 da Brentford møtte Leicester 26. februar 1949. Banen er berømt for å være den eneste i hele England som har en pub på alle fire hjørnene. Candlemass. Candlemass er et svensk episk doom/heavy metal-band. Bandet ble stiftet i 1984 av bassist Leif Edling (den gangen også vokalist), etter å ha avsluttet sitt opphold i bandet Nemesis. To år etter Candlemass ble startet, ga de ut albumet "Epicus Doomicus Metallicus". Leif Edling er det eneste medlemmet som har vært medlem siden starten av. De øvrige medlemmene har blitt byttet ut jevnt og trutt, med unntak av trommeslageren Jan Lindh som har hatt et langvarig opphold i bandet. Margaret Plantagenet, grevinne av Pembroke. Margaret Plantagenet (født 1346, død 1361) var datter av Edvard III av England og Philippa av Hainault. Hun ble født på Windsor Castle, og har derfor også blitt kalt Margaret av Windsor. Til tross for at hun bare ble femten år gammel var i ekteskapsforhandlinger en gang, så forlovet med en annen og ble til slutt gift med en tredje mann. Det første mulige ekteskapet var med den eldste sønnen av Albert av Østerrike, men planene ble avbrutt av politiske årsaker. Noen år senere ble hun forlovet med Charles av Blois, Jean av Blois' eldste sønn og en rival til Johan V av Bretagne til den bretonske tronen. Forlovelsen ble brutt fordi hennes søster Mary Plantagenet var gift med Johan V. Margaret ble oppdratt sammen med John Hastings, 2. jarl av Pembroke, som var sønn av Laurence Hastings, 1. jarl av Pembroke og Agnes Mortimer, datter av Roger Mortimer, 1. jarl av March. De var svært nær hverandre som barn. Den 13. mai 1359 giftet Margaret og John seg. Dette var samme dag som hennes bror Lionel av Antwerpen giftet seg med Elizabeth de Burgh, 4. grevinne av Ulster. Hun døde i 1361, og ble gravlagt i Abingdon Abbey. Hennes søster Mary døde året etter, og ble gravlagt sammen med henne. Pembroke, Margaret Plantagenet John Hastings, 2. jarl av Pembroke. John Hastings, 2. jarl av Pembroke (født 29. august 1347, død 16. april 1375) var en engelsk adelsmann og soldat. Han var sønn av Lawrence Hastings, 1. jarl av Pembroke, som døde før John ble født, og Agnes Mortimer, datter av Roger Mortimer, 1. jarl av March. Den 19. mai 1359 giftet han seg med Margaret Plantagenet, datter av Edvard III av England og Philippa av Hainault. De to hadde vokst opp sammen, og hadde gjennom hele barndommen vært svært nær hverandre. Margaret døde i 1361 bare femten år gammel, og paret fikk ingen barn. I juli 1368 giftet han seg for annen gang, med Anne Manny, en datter av sir Walter Manny. Anne overlevde ham. Pembroke deltok i felttoget i Castilla i 1367, som ble ledet av hans svoger Edward, den svarte prinsen. I 1369 ble han ridder av Hosebåndordenen. Han ble nesten tatt til fange under et raid i Poitou det året. Før raidet hadde han nektet å dele kommandoen med sir John Chandos, men da Chandos oppfattet den alvorlige situasjonen kom han til unnsetning. I 1370 utmerket Pembroke seg under plyndringen av Limoges. Den 22. juni 1372 ble han overrasket av den kastiljansk flåten og led et kraftig nederlag i slaget ved La Rochelle. Skipene i Pembrokes flåte ble senket eller tatt. Han ble selv tatt til fange, og døde tre år senere i fangenskap i Picardie. Sønnen John, som ble født noen få måneder etter at han ble tatt til fange, etterfulgte ham som jarl av Pembroke. Pembroke 04-02 Austrheim kirke (Gloppen). Austrheim kirke (Austrheim kyrkje) var en sognekirke bygget i tre plassert på gården Austrheim i Gloppen kommune. Byggeår er ikke kjent, men kirken er nevnt i «Munkelivsjordboken» som har sine kilder i verk og nedtegnelser fra før år 1175. Kirken antas derfor å være bygget på 1100-tallet, kort tid etter byggingen av Vereide kirke, som er kommunens eldste. Historie. Minneplaten på steinen etter kirken. Det antas at Austrheim kirke var en høyendekirke siden gården tilhørte en storbonde. Kirken var nok av tre, og i følge NRKs fylkesleksikon for Sogn og Fjordane kan den ha vært en stavkirke. Lite vites om sogneprester tilhørende kirken, men i jordboken, kalt Bjørgvins Kalveskinn fra 1303 nevnes presten «sira Steinar» (sir Steinar, eller herr Steinar), og i et bispebrev datert 1308 nevnes Stenare de Austræim (Steinar til Austrheim). Rundt 1310 blir Austrheim kirke lagt under sognepresten i Gimmestad kirke av økonomiske grunner. Lite finnes av informasjon om kirken før den dukker opp i skattelista fra 1563 og med et resultat på 15 tønner med havre og 2 1/2 tønne bygg i Bergens Bispearkivs jordebok fra 1598. Dette året hadde kirken også 4 eller 5 kyr. Fra 1624 er kirken lagt under Vereide kirke, og i 1631 synes Austrheim kirke å bidratt med 19 1/2 riksdaler til restaurering av Vereide kirke. I 1624 hadde kirken en kalk og en disk av tinn, begge skal ha vært svært gamle, samt to slitne messehagler og en messeserk, en lerretsduk til alteret en messinglysestake. Eide kapell lå under denne kirken. I liste over kirkene fra 1824 er det nevnt at "Østrøms Kirche" var «øyda», og at gods og verdier ble lagt til Vereide kirke. Trolig stod koret igjen på Austreim, og ble en tid brukt til kapell for gravplassen der.( Hva det skyldes at Austrheim kirke ble avviklet vites ikke sikkert, men økonomi, befolkningens behov og ikke minst tilgangen til Vereide kirke kan ha vært avgjørende. I reformasjonstiden ble flere kirker nedlagt, også kapellene på Eide og Vereide ble borte. Brukerne på Austrheim løste omsider ut kirkegodset, og jorden ble tatt under skifte 1836–1938, kirkens fjellbeiter ble skiftet til brukerne i 1888. I følge Jacob Aalands bok «Nordfjord. Dei einskilde bygder» mente lokalbefolkningen at kirken først ble flyttet til prestegården på Vereide som bispestue. Deretter, mot slutten av 1960-tallet ble den flyttet til gården Holvik overfor kommunesenteret Sandane av lensmann Lund. I 1940 kom bonden Anders Austrheim over et et bruddstykke av et gammelt steinkors under pløying. Dette gav utgangspunkt for utformingen av korset på minneplaten for kirken. Den lokale kunstneren Petter Eide stod for modellen til minneplaten (derfor initialene «PE» på minneplaten), ("se bilde"). Biskop Jacob Neumann fant i 1892 merker etter både kirketomt og kirkegård. Han fant at kirketomten var og kirkegården var Origin of Symmetry. "Origin of Symmetry" er det britiske bandet Muse sitt andre album og kom ut i 2001. Singlene som kom med albumet var «New Born», «Bliss», «Hyper Music», «Plug in baby» og «Feeling Good». Le Journal de Spirou. Le Journal de Spirou er et belgisk ukentlig utkommende tegneserieblad som første gang ble publisert den 21. april 1938 ("Spirou" er det vallonske ordet for ekorn). Det var en åtte siders ukentlig seriemagasin som inneholdt flere ulike serier, deriblant Sprint, bladets hovedserie. Til å begynne med inneholdt bladet mange amerikanske serier, men den andre verdenskrig satt etter hvert en effektiv stopper for denne importen. Bakgrunn. I 1936, ga forleggeren Jean Dupuis sine sønner Paul og Charles ansvaret for et nytt magasin som skulle rette seg mot barn og ungdom. Hensikten var å konkurrere med Disneys franske magasin, "Le Journal de Mickey" som hadde eksistert siden 1934 Til å begynne med var magasinet kun tilgjengelig på fransk og bare i Vallonia. Det introduserte to nye serier, deriblant Sprint, tegnet av franskmannen Robert Velter (Rob-Vel) og "Les Aventures de Tif", tegnet av Fernand Dineur. I tillegg trykte bladet amerikanske serier som for eksempel "Supermann". Få måneder senere, den 27. oktober 1938, dukket det opp en versjon på nederlandsk også (Robbedoes). Gradvis ble de amerikanske seriene erstattet av nye, europeiske serier, og innen 1950-tallet var nesten hele innholdet laget spesielt for bladet. Etter andre verdenskrig ble bladet for alvor arnested for belgiske tegneserier. Det var her leserne de neste tiårene for første gang skulle møte Morris´ "Lucky Luke", Peyos "Smurfene" ("Les Schtroumpfs") og Franquins "Viggo" ("Gaston Lagaffe"). Charles Dupuis redigerte Spirou-bladet til han i 1955 overlot det til forfatteren og redaktøren Yvan Delporte, mens han selv begynte å interessere seg for utgivelse i albumform av de seriene som hadde vært føljetonger i ukebladet.Det ble etterhvert vanlig å utgi mange av seriene som ble publisert i bladet i albumformat etter at det hadde blitt utgitt som fortsettelsesserier i bladet "Spirou". Først i 1960-årene ble tegneseriealbum en mere utbredt utgivelsesform, og siden da har Dupuis-forlaget vært en av de aller største aktører på det enorme markedet i Belgia og Frankrike. I 1985 solgte familien forlaget og det store tilhørende trykkeriet, og Charles Dupuis trakk seg tilbake. Selve bladet overlevde. Det selges fortsatt i Frankrike og Belgia. Den nederlandskspråklige utgaven er imidlertid nedlagt. "Robbedoes". "Robbedoes" var navnet på et ukeblad for barn og ungdom som kom ut i Brussel i Belgia, som den nederlandske/flamske version av bladet "Le Journal de Spirou". Mesteparten av bladets innhold består av tegneserier som utgis som føljetong. Av hver serie utgis det typisk én eller to sider av per uke. Dersom den ferdige episoden består av 60 sider, løper den altså i noe over et år før den er ferdig. Da, når episoden er avsluttet i ukebladet, blir den vanligvis utgitt som bok. Forlaget er Dupuis. Dessverre forsvant "Robbedoes" fra det flamsk-nederlandske markedet i 2005. Men i Vallonia og i Frankrike gis Spirou fremdeles ut, med stabile opplagstall. Boeing P-26. Boeing P-26 var et amerikansk jagerfly. Den første og mest produserte varianten, på til sammen 111 fly, ble levert under betegnelsen P-26A til den amerikanske hærs flyvåpen fra 1934. P-26B var utstyrt med R-1340-33 motorer med direkte innsprøytning, men bare to ble levert til denne standarden. De siste 23 flyene ble levert som P-26C, og skilte seg i utgangspunktet bare fra P-26A ved at den ene 7,62 mm mitraljøsen ble erstattet av en 12,7 mm mitraljøse, men fikk senere samme type motor som P-26B. 12 fly ble bygget for eksport under betegnelsen Model 281, hvor av 1 ble solgt til Spania og 11 overført til Kina. Bad Tölz. Bad Tölz sett fra elven Isar Bad Tölz er en by i Tyskland i delstaten Bayern med rundt 18 000 innbyggere. Byen er administrativt senter i "landkreisen" Bad Tölz-Wolfratshausen og ligger ved elven Isar. Historie. Området rundt Bad Tölz har vært bosatt siden steinalderen, det er blant annet funnet spor etter Hallstattkulturen. Navnet på byen dukker for første gang opp i dokumenter mot slutten av 1100-tallet. Hainricus de Tolnze bygget en borg på stedet som kontrollerte elven og trafikken på veiene i området, men denne eksisterer ikke lenger i dag. I 1331 gjorde Ludvig IV Tölz til en handelsby. På 1300-tallet var Tölz et omlastingssted for salt- og tømmertrafikk på Isar. I 1453 ble handelsgaten, kirken og borgen ødelagt av en brann. Hertug Albrecht III bygget opp igjen byen, men denne gangen i stein. Han bygget også palasset som stod der frem til 1770 da det var så falleferdig at det ble revet ned. Trettiårskrigen (1618–1648) førte pest og ødeleggelse til regionen. Under den spanske arvefølgekrigen begynte det å bedre seg for byen, som da handlet med kalk og trevarer. På midten av 1800-tallet ble det oppdaget naturlige kilder rundt Tölz. Byen begynte å fokusere på de helbredende egenskapene til disse kildene og ble et kursted. I 1899 fikk byen navnet Bad Tölz. I 1934 ble en SS-Junkerschule (en kandidatskole for SS-offiserer) opprettet i Bad Tölz, og denne var i drift til slutten av andre verdenskrig. Totalt rundt 220 nordmenn gjennomgikk forskjellige kurs ved Junkerschule Bad Tölz i tiden 1942-45. Nordmenn deltok på følgende kurs ved skolen, 8, 9, 11, 14 og 18. Kriegs-Junker-Lehrgang, 1, 2, 3 og 4. Lehrgang für germanische Offiziere samt 1, 3, 4, 5, 6, 7 invalide-kurs. Ved opptak på skolen etter bestått forberedelseskurs fikk de graden SS-Junker, etter bestått mellomprøve ble de beskikket til SS-Standarten-Junker og etter bestått slutteksamen ble de beskikket til SS-Standarten-Oberjunker og sendt på en Waffen-Lehrgang innenfor sitt tildelte våpen som infanteri, pioner, panser osv. Deretter måtte SS-St.Ob.Ju tjenestegjøre i 3 måneder før de ble beskikket til offisersgrad (fenrik) SS-Untersturmführer. I tillegg lå det en underavdeling av Dachau konsentrasjonsleir i byen. Bad Tölz er i dag kjent som et kursted med et historisk bysentrum fra middelalderen og flott utsikt mot Alpene. På vestsiden av Isar ligger Kurverwaltung, et moderne kursted med vann rikt på jod. Bocholt. Bocholt er en by i Tyskland nordvest i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 75 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Borken, 4 km fra grensen til Nederland. Bocholt er en fabrikkby som hovedsakelig baserte seg på tekstilindustri på 1800- og 1900-tallet. I dag er tekstilindustrien i tilbakegang. Historie. Bocholt ble først nevnt i skriftlige kilder i 779, da Karl den store vant et slag mot sakserne i nærheten. Bosetningen er sannsynligvis mye eldre enn dette. Biskop Dietrich III von Isenburg fra Münster ga Bocholt byrettigheter i 1222. På 1400-tallet blomstret byen. Gravøren Israhel van Meckenem levde og arbeidet i her. Strapfkernerator. Strapfkernerator er et norsk band bestående av Øivind Klungseth Zahlsen og Aksel Hagen Tjora. Musikken deres kan best beskrives som en eksperimentell blanding av techno, klassisk musikk, samtidsmusikk, pop, psykedelisk rock og progrock. Deres hovedverk Requiem ble spilt inn i regi av Trip Records i New York i 1997–98, blant annet med solistene Åsne Juve (sopran) og Tor Petter Ånes (tenor). Brewster SBN. Brewster SBN var et amerikansk to-seters rekognoserings- og treningsfly utviklet for den amerikanske marine. Flytypen ble utviklet av Brewster Aeronautical Corporation, fløy første gang under betegnelsen XSBA-1, og ville ha blitt satt i produksjon som SBA av Brewster. De to første bokstavene i prefikset står for «Scout Bomber», og den siste for produsenten hvor «A» står for Brewster Aeronautical Corporation. Men siden flytypen ble satt i produksjon av Naval Aircraft Factory fikk den betegnelsen SBN, hvor «N» står for produsenten. 30 fly ble produsert under betegnelsen SBN-1, og levert til den amerikanske marinen fra november 1940. De var da allerede utdatert, og ble brukt som treningsfly. Kugalskap. Kugalskap er en fryktet sykdom hos storfebønder Kugalskap (BSE) (bovin spongiform encephalopati), er en overførbar sykdom hos storfe som angriper hjernen og fører til endret adferd, gradvis tap av koordinasjonsevne og til slutt død. Inkubasjonstiden fra smitte påføres til sykdommen utvikles kan ta flere år. Kugalskap blir hovedsakelig påvist hos dyr i alderen 3 til 8 år. Sykdommen er aldri påvist i Norge. Kugalskap er svært smittsomt, det er derfor nødvendig å destruere (brenne) alle dyr som kan ha vært i nærheten av smitte. Man antar at smitte kan overføres med kraftfôr. Teorien er at syke dyr blir brukt i produksjon av kjøttbenmel. Sykdommen kan også utvikle seg hos mennesker som en Creutzfeldt-Jakobs variant. Smitten overføres gjennom feildannede proteiner. Disse blir ofte referert til som Prioner. Smittefaren er størst i de delene av storfe som inneholder mye av dette. Sykdommen overføres derfor ofte gjennom benmarg eller hjernemasse. Rundt 200 mennesker (April 2008) har dødd av sykdommen, men antall smittede er mye høyere. Dette kommer av sykdommens lange inkubasjonstid. ISS Ekspedisjon 3. ISS Ekspedisjon 3 var den tredje ekspedisjonen til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Mannskap. Backup-mannskap var ISS Ekspedisjon 5. Vitenskapelig forskning. "ISS Ekspedisjon 3" gjennomførte mange vitenskapelige eksperimenter i sin tid ombord på ISS. De hadde også unike observasjoner av meteorittstormen Leonidene i november 2001. Perlentaucher. Perlentaucher er en tysk nettavis for litteratur og kultur. Denne nettavisen gir daglig en oversikt over kulturdelene av tysktalende aviser som bl.a. avisene Frankfurter Allgemeine Zeitung, Frankfurter Rundschau, Neue Zürcher Zeitung, Süddeutsche Zeitung, tageszeitung, Die Zeit og også av internasjonale magasiner. Det presenteres anmeldelser av avisenes artikler og bokanmeldelser samt et arkiv over bokanmeldelsene i Perlentaucher siden år 2000. Ideen til nettavisen Perlentaucher hadde i 1999 Anja Seeliger og Thierry Chervel, som grunnla sammen med Adam Cwientzek og Niclas Seeliger bedriften Perlentaucher Medien GmbH; 15. mars 2000 var Perlentaucher online. Websiden har i 2003 vunnet den tyske "Grimme Online Award" mediapris. Perlentaucher har i 2005 grunnlagt den engelsktalende søsterside "signandsight.com" som presenterer utvalgte kulturartikler og vil gi innsyn i det tyske kulturliv. Borkum. Borkum er en øy og en kommune nordvest i Tyskland. Den ligger i landkreis Leer i Niedersachsen og har et areal på 30,7 km² og et folketall på rundt 5 500 innbyggere. I vest danner sundet Westereems grensen til Nederland, i øst ligger Osteremssundet, i nord Nordsjøen og i sør Vadehavet. Den er den største og vestligste av De østfrisiske øyene nord for den nederlandske provinsen Groningen. Øya ble dannet av to tidligere adskilte øyer, som fremdeles var adskilt av grunt vann i 1863. Grenseområdet mellom de to tidligere øyene kalles "Tüskendör". Den 19. og 20. desember 1934 skjøt Wernher von Braun opp Max og Moritz|«Max» og «Moritz», to prototyper på A2-raketten, fra øya. Lager Borkum, en nazistisk arbeidsleir på Alderney var oppkalt opp etter Borkum. Flere tidligere tyske soldater fra den 216. Marine-Flak-Abeitlung ble stilt for krigsrett under Dachau-prosessen i 1946. De ble anklaget for ulovlig å ha henrettet sju amerikanske soldater som overlevde en styrt på øya 8. april 1944. Det er delvis forbudt med biler på øya. I lavsesongen kan biler kjøre overalt, mens det på visse tider av året er bilfrie soner. Den eneste byen på øya kalles også Borkum. Eksterne lenker. Byen Borkum fotografert fra fyret Frank Culbertson. Frank Culbertson fotografert i 2001 Frank Lee Culbertson Jr. (født 15. mai 1949) er en tidligere amerikansk marineoffiser og astronaut som var commander på Den internasjonale romstasjonen (ISS) sitt tredje permanente mannskap, ISS Ekspedisjon 3. Han har også fløyet med romfergen på flere oppdrag. Totalt har han over 143 dager i verdensrommet. Hedersbevisninger. Samt flere andre sivile utmerkelser og priser. Frankfurter Rundschau. Frankfurter Rundschau er en tysk dagsavis, utgitt i Frankfurt am Main. Den regnes som en kvalitetsavis og er en riksavis, politisk er den venstreliberal. Avisen var den andre tyske avisen som ble grunnlagt etter den andre verdenskrigen 1. august 1945. Avisen utgis siden 30. mai 2007 i tabloidformatet. Kråkvågbrua. Kråkvågbrua er ei veibru i Ørland kommune i Sør-Trøndelag. Brua binder sammen øyene Kråkvåg og Storfosna. Arbeidet med brua og veiforbindelsen startet 1. oktober 2002, brua ble tatt i bruk 11. oktober 2003 og offisielt åpnet 25. oktober samme år. Vei-/bruforbindelsen mellom øyene er i dag privat. Den erstattet fergeforbindelsen mellom Kråkvåg og Garten. Forbindelsen mellom øyene og fastlandet går imidlertid fremdeles via fergestrekningen Storfosna – Garten. Kråkvågbrua er ei elementbro, som har 11 spenn a 50 m, samt spenn på 40 m inn mot landkarene på hver side og er totalt 630 meter lang og har seilingshøyde 3,2 meter. Den er prefabrikkert av Selmer -Skanska i Stavanger og fraktet på lekter til kråkvågsvaet. Hvert element er 50 m langt og veier ca 400 tonn. Kostnaden for bruforbindelsen var 60,9 millioner kroner. Forbindelsen ble finansiert av Sør-Trøndelag fylke, Ørland kommune og Forsvaret, i tillegg til at det ble innkrevd bompenger som en del av fergebilletten. Ørland kommune beregnet at bruforbindelsen ville spare kommunen for utgifter til fergeleiet på Kråkvåg, og til skolen på øya, som ble nedlagt høsten 2003. Undervisningen ble flyttet til Storfosna skole. Bottrop. Bottrop er en by vest i sentrale områder av Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 120 000 innbyggere. Byen ligger ved elven Emscher i Ruhrområdet i nærheten av Essen, Oberhausen, Gladbeck og Dorsten. Byen har vært et senter for utvinning av kull og et jernbaneknutepunkt, og inneholder fabrikker som produserer kullltjæreprodukter, kjemikalier, tekstiler og maskineri. Bottrop vokste frem som et gruvesenter på begynnelsen av 1860-tallet og fikk byrettigheter i 1921. I 1975 ble byen slått sammen med Gladbeck og Kirchhellen, men Gladbeck ble fraskilt igjen allerede i 1976, og Kirchhellen ble en bydel i Bottrop. Einangsundet bru. Einangsundet bru er ei veibru i Vestre Slidre kommune i Oppland. Brua krysser Einangsundet i Slidrefjorden, og er en del av en arm av fylkesvei 261. Brua er ei myk hengebru med 3 spenn og total lengde 166 meter. Skotsk Premier League 2007–2008. Clydesdale Bank Scottish Premier League 2007–08 startet 4. august 2007 og er den 10. sesongen med Premier League. Celtic er regjerende mester, og Gretna FC er nyopprykket lag fra skotsk 1. divisjon. Gretna spiller denne sesongen i øverste divisjon for første gang i klubbens historie. Celtic vant serien for tredje år på rad, i siste serierunde med en 1-0 seier over Dundee United. Gretna FC rykket ned etter bare å ha vunnet 5 kamper, og ville vært langt fra overlevelse selv uten å ha blitt trukket ti poeng. Seriemester og nummer to får spille Champions League-kvalifisering, klubben som havner på tredjeplass får spille kvalifisering til UEFA-cupen. Klubben som havner på sisteplass rykker ned, hvis vinneren av skotsk 1. divisjon innfrir minimumskravene for spill i Skotsk Premier League. Tabell. "Gretna ble fratatt 10 poeng for å ha blitt satt under administrasjon" Toppscorer. 1 "Barry Robson scoret 11 av målene for Dundee United" Arenaer. 1 "Gretna brukte Motherwells hjemmebane, Fir Park, mens Raydale Park ble oppgradert." IUCNs rødliste. IUCNs rødliste (egentlig Verdens naturvernunions rødliste for trua arter), også kjent som rødliste og internasjonal rødliste med mer, er den offisielle rødlisten over trua arter i verden. Den internasjonale rødlista (som denne artikkelen omhandler) må ikke forveksles med nasjonal rødliste, selv om disse bygger på de samme kategorier og kriterier. Sistnevnte gjelder kun innenfor en nasjons geografiske grenser. Det kan derfor være stor forskjell på en arts rødlistestatus internasjonalt og nasjonalt. Eksempelvis blir ulvens rødlistestatus internasjonalt regnet som "livskraftig" (LC), mens den i nasjonal rødliste står oppførst som "kritisk truet" (CR). Species Survival Commission. Species Survival Commission (SSC) er et organ i Verdens naturvernunion (IUCN) som fører tilsyn med artene, herunder også oppføringer på rødlista. Under SSC sorterer en rekke spesialistgrupper, som jobber med bestemte grupper eller arter. Alle nye vurderinger for oppføring på rødlista skjer nå i henhold til kategori og kriterieversjon 3.1. Det gjelder også oppdateringer av tidligere vurderinger under kategori og kriterieversjon 2.3, som fortsatt er i bruk for en rekke arter som ble kategorisert i perioden 1994–2000, før den nye revideringen kom i 2001. Oppdateringer av rødlista. IUCN har utarbeidet kategorier og kriterier for rødlisting av "trua arter" siden 1963, riktignok med noen revideringer underveis. Revideringene fra 1991 (1.0), 1992 (2.0), 1993 (2.1) og 1994 (2.2) er således utdaterte. Den første rødlista for fugler kom alt i 1988, mens den første fullstendige lista først kom i 1996. Den inneholdt 5 205 arter som ble kategorisert i henhold til kriteriene i versjon 2.3, noe som førte til at 25 prosent av alle pattedyr og 11 prosent av alle fugler fikk status som "truet", av en eller annen grad. En oppdatering av rødlisten 12. september 2007 inneholdt 41.415 arter. 16.306 av dem ble regnet som utryddelsestruet, nesten 200 flere enn året før. Årsaker til utrydding av arter. Arter som havner på rødlista har som regel en negativ bestandsutvikling, men årsakene kan være mange. I de fleste tilfeller skyldes det tap av habitat, for eksempel gjennom avskoging eller at landområder tas i bruk til andre formål, eksempelvis som nye jordbruksarealer eller boligformål. Andre årsaker er forurensning og klimaendringer. Også overbeskatning er et problem for mange arter, spesielt for arter som utnytes kommersielt. Arter som havner på rødlista blir kategorisert etter ulike kriterier og får en status, som over tid kan endre seg. Dette arbeidet ledes av SSC, gjennom spesialgrupper som jobber med spesielle grupper eller arter. Nedenfor finnes en grunnleggende oversikt over ulike statuser som tildeles. Hver status kan dessuten tildeles en rekke ulike tilleggskoder av ulik betydning. Disse blir ikke videre presentert her, men det finnes en (engelsk) forklaring på IUCN rødlistes hjemmesider. Rødlistestatus: versjon 3.1. Kategori og kriterieversjon 3.1 ble tatt i bruk fra 2001. Fram til denne revideringen kom gjaldt versjon 2.3. Rødlistestatus: versjon 2.3. Kategori og kriterieversjon 2.3 var i bruk fra 1994 og ut 2000. Den blir ikke lenger benyttet, men det finnes fortsatt en rekke arter som er kategorisert i henhold til kategoriene og kriteriene i denne versjonen. Bacteroidetes. Bacteroidetes er en rekke som er sammensatt av tre store klasser av bakterier som lever i forskjellig miljø. Dette inkluderer jord, i avleiringer, sjøvann og i tarmsystemet hos dyr. Så langt er Bacteroidetes den klassen som er best beskrevet, inkludert slekten "Bacteroides" og "Porphyromonas". Deutschlandradio Kultur. Deutschlandradio Kultur er en tysk kulturorientert riksdekkende radiokanal som produseres av Deutschlandradio. Kanalen ble etablert i 1994 under navnet "Deutschlandradio Berlin" som en av Deutschlandradios to riksdekkende radiokanaler. Den nye kanalen overtok etter det nedlagte RIAS og to tidligere radiokanaler i DDR. I 2005 fikk kanalen det nåværende navnet. Deutschlandradio Kultur holder til i den tidligere RIAS-bygningen ved Hans-Rosenthal-Platz i bydelen Schöneberg i Berlin. Deutschlandfunk. Journalist fra Deutschlandfunk gjennomfører et intervju på Wikimania 2005 i Frankfurt am Main Deutschlandfunk (DLF) er en informasjons- og aktualitetsorientert, riksdekkende radiokanal som produseres av Deutschlandradio. Frem til 1993 var Deutschlandfunk et selvstendig kringkastingsselskap. Kanalen har hovedsete i Köln. Chloroflexi. Chloroflexi er en gruppe bakterier som produserer energi igjennom fotosyntese. De har et typisk filament som gjør at de kan bevege seg ved gliding. Gruppen er også aerob, men produserer ikke oksygen under fotosyntesen. De har også en annen karbonfiksering enn andre fotosynteserende bakterier. Rekketreet indikerer også at de har hatt et separat opphav. Thomas Sobotzik. Thomas Sobotzik (født 16. oktober 1974) er en tidligere tysk fotballspiller. Sobotzik la opp i 2009 og spilte i sin aktive karriere for blant annet Sandefjord Fotball. Han har også spilt 134 kamper i Bundesligaen og 110 kamper i 2. Bundesliga for klubber som Kaiserslautern, Stuttgart og Eintracht Frankfurt. Da han i sommerpausen 2007 fikk mulighet til å gå til Sandefjord Fotball, valgte han det for å få en ny start på karrieren. I den første kampen han spilte for vestfoldlaget, i åpningskampen mot Lyn på Sandefjords nye stadion Komplett.no Arena spilte han seg inn på TV 2s «Ukens Lag». Han fikk dermed en drømmedebut for klubben. Etter et halvt år i klubben flyttet han, av personlige årsaker tilbake til Tyskland, og ble spillende assistenttrener for FSV Frankfurt. Galeria Łódzka. Galeria Łódzka sett fra nordsiden Galeria Łódzka ("«Łódź-galleriet»") er et varehus i sentrum av Łódź ved Józef Piłsudskis allé 15/23, ikke langt vekk fra Piotrkowska-gaten. Varehuset ble åpnet den 24. oktober 2002. Det ble bygd av det polske firmaet Strabag Polska, mens investoren er tyske ECE Projektmanagment Polska. Handelsgalleriet knytter med sin arkitektur an til de nærliggende postfabrikkbygningene, skjønt det er en helt ny konstruksjon. Det har fire etasjer og form som bokstaven «L». Varehuset er bygd på et område som skråner nedover i retningen nord – sør. Derfor blir det første nivået fra den nordlige inngangen andre etasje i forhold til den sørlige. Bygningen omgis av en fire etasjer høy, tildekket parkeringsplass med plass til 1400 bilder. Handelsområdet utgjør 40 000 m³. Inne finnes et kjøpesenter, rundt 170 butikker og flere restauranter. Galeria Łódzka ble i 2002 prisbelønt av Den polske arkitektforening, og i 2004 fikk den tildelt European Shopping Centre Award-prisen fra International Council of Shopping Centres. Begrunnelsen var den dyktige innkomponeringen i bysentrumets infrastruktur, interessante arkitektur og riktige adgang for biler og annen transport. Nitrospirae. Nitrospirae er en familie av bakterier som har fått sin egen rekke. Det første medlemmet av denne rekken ble oppdaget i 1995 fra en rustet jernpipe i Moskva varmesystem. Bakterien fikk navnet "Nitrospira moscoviensis" og er en gram-negative nitrogen-oksiderende organisme. Mikhail Tjurin. Mikhail Vladislavovitsj Tjurin (født 2. mars 1960) er en russisk kosmonaut som har vært på to opphold på Den internasjonale romstasjonen, ISS Ekspedisjon 3 og ISS Ekspedisjon 14. Han har også fløyet med den amerikanske romfergen og med Sojuz-romskipet. Totalt har han over 344 dager, og fire romvandringer i verdensrommet. Consolidated P4Y Corregidor. Consolidated P4Y Corregidor var en to-motors amerikansk flybåt. Flytypen ble utviklet på slutten av 30-tallet under betegnelsen Model 31, både for militært og sivilt bruk. Men etter at den andre verdenskrig brøt ut, bestemte Consolidated seg for å satse på en militær rolle for prototypen og den fikk betegnelsen XP4Y og navnet «Corregidor». Den amerikanske marinen bestilte 220 fly, men på grunn av mangel på Wright R-3350 Cyclone motorer ble prosjektet kansellert i 1943. Tanglewood. Seiji Ozawa Hall i Tanglewood Tanglewood er et øve-, seminar- og konsertsted i Berkshire County i det vestlige av delstaten Massachusetts i USA. Det ligger mellom byene Lenox og Stockbridge. Siden 1937 har det årlig vært arrangert et sommerseminar og -festival her, og dette ble startet av den mangeårlige lederen av Boston Symphony Orchestra, Sergej Kussewitzkij, etter at det førte utendørskonserten ble avholdt her sommeren før. Stedet regnes som Boston Symphony Orchestras sommerresidens. Sommerfestivalen i Tanglewood er en av de mest kjente i USA og på repertoaret finner en musikk innen både klassisk, jazz og populærmusikk. I tillegg gir Tanglewood også anledning til talentfulle ungdommer til å utvikle seg musikalsk gjennom sommerseminarene ved Boston University Tanglewood Institute (BUTI) og Tanglewood Music Center for amatørmusikere. Tidlig i virksomheten var størrelser som Aaron Copland (som ledet komposisjonsavdelingen i årene 1940-1965), Paul Hindemith og Olivier Messiaen med som instruktører. Koussevitzkij underviste i dirigering, og blant studentene var Leonard Bernstein og Lukas Foss. Bernstein dirigerte sin første komposisjon ved Tanglewood i 1942 («Sonate for klarinett og piano»), og hans siste offentlige opptreden var også ved Tanglewood, da han den 19. august 1990 dirigerte Boston Symphony Orchestra i Benjamin Brittens "Four Sea Interludes" og Ludwig van Beethovens "Symfoni nr. 7 i A-dur". Andre kjente studenter ved Tanglewood har vært Luciano Berio og Alan Hovhaness. Bjarte Engeset ble invitert til Tanglewood i 1991. Tanglewood har navn etter den amerikanske forfatteren Nathaniel Hawthorne som i mars 1850 leide et lite hus i Lenox som han kalte "Tanglewood Cottage". Mens han bodde her, skrev han verket "Tanglewood Tales", utgitt i 1853, og var en omskrivning av en rekke greske mytologiske historier for ungdom. Cystein. Cystein er en naturlig forkommende, svovel-innholdende aminosyre som er byggestein for proteiner. Cystein er unik blant de 20 vanlige aminosyrene på grunn av at den inneholder en thiol-gruppe. Thiol-grupper kan undergå oksidasjon; et par av cystein rester blir oksidert og produserer cystin, en disvovel-inneholdende derivat. Reaksjonen er reversibel. Cystein er oppkalt etter cystin, som kommer fra greske ordet "kustis" som betyr «blære». Cystin ble først isolert fra en nyrestein. Overvekt. Forskere ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Oxford, samt fra Nederland og USA har utført en rekke studier som viser en klar sammenheng mellom mengde cystein i kroppen og kroppsvekt. Personer med høye cysteinnivåer i kroppen er i gjennomsnitt fra seks til ti kilo tyngre enn personer med lavere cysteinnivåer i kroppen. Burton Swifts FC. Burton Swifts Football Club var en tidligere engelsk fotballklubb som holdt til i Burton upon Trent. Klubben ble stiftet i 1871, og ble lagt ned i 1901 da de fusjonerte med Burton Wanderers FC og dannet klubben Burton United FC. Hjemmekampene ble spilt på "Peel Croft." Sulfid. Sulfid er en svovelforbindelse, som refererer til flere typer kjemiske forbindelser som inneholder svovel i sitt laveste oksidasjonstrinn, som er nummer -2. Benjamin Britten. Edward Benjamin Britten, Baron Britten, født 22. november 1913 i Lowestoft, Suffolk i Storbritannia, død 4. desember 1976 i Aldeburgh, Norfolk, Storbritannia, var en britisk komponist og dirigent. I 1945 ble han kjent ved operaen "Peter Grimes". Operaen "Church Parables", hentet sin inspirasjon fra Japan. Hans siste opera var "Døden i Venedig", som bygger på boken av Thomas Mann. En av hans mest kjente orkesterverker er "Variations and Fugue on a Theme of Purcell", eller mer kjent som "The Young Persons Guide to the orchestra". Denne ansees å være en hyldest til Henry Purcell og er brukt i musikkundervisning. "Lachrymae" med undertittelen "Refleksjoner over et tema av Dowland", er en hyldest til John Dowland. Verket ble arrangert av Britten rett før han døde. "Matinées Musicales" er bygget på Gioacchino Rossinis musikk. "Simple Symphony" bygger på melodier Britten skrev som barn. Han skrev en rekke sanger til tenoren Peter Pears, som også var hans livslange partner. I disse sangene satte han blant annet musikk til tekster av flere engelske poeter, men også poeter som for eksempel Thomas Hardy og Michelangelo. Han laget også arrangementer til forskjellige folkeviser. Hans strykekvartett nr. 2 var inspirert av Henry Purcell og ble skrevet til 250-årsdagen for Purcells død. Hans "War Requiem", "opus 66" fra 1962 er et av hans aller mest anerkjente arbeider. Dette er en ikke-liturgisk rekviem for sopran, tenor og baryton solister, kor, guttekor, orgel og to orkestre (et fullt symfoniorkester og et kammerorkester). Stykket har en varighet på rundt 85 minutter. Priser og utmerkelser (utvalg). Britten avslo lenge å ble adlet, men ble tildelt Order of Merit og Order of the Companions of Honour. Rett før sin død (2. juli) aksepterte han imidlertid adelskapet Baron Britten, of Aldeburgh in the County of Suffolk. Foreign Intelligence Surveillance Act. Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA) er en amerikansk føderal lov som regulerer fysisk og elektronisk overvåkning og innsamling av «fremmed etterretningsinformasjon» mellom eller blant «fremmede makter». FISA er kodifisert i lovsamlingen "United States Code" under avsnitt 50 §§ 1801–1811, 1821–29, 1841–46 og 1861–62. Loven ble endret ved USA PATRIOT Act i 2001, hovedsakelig for å inkludere terrorisme på vegne av grupper som ikke uttrykkelig er støttet av en fremmed stat. Saprofytt. Saprofytter er råteplanter, planter og andre organismer som lever av dødt materiale. De produserer ikke organisk materiale selv, og er derfor helt avhengig av døde dyr. De fleste sopper og bakterier er saprofytter. Moholt studentby. Moholt studentby. Nærmest, deler av første byggetrinn fra 1964Moholt studentby er en studentby på Moholt i Trondheim og er den største studentbyen tilknyttet Studentsamskipnaden i Trondheim (SiT), med rundt 1300 boenheter, fordelt på småblokker på 6 etasjer. Moholt 1 (blokkene rundt Herman Krags vei) sto innflyttningsklar i 1964. Arkitekt var Herman Krag Studenbyen er kjent for et godt internasjonalt bomiljø, med studenter fra hele verden, i tillegg til egne boligenheter med såkalte "NTNUI-Kjøkken", bestående av beboere fra NTNUIs idrettslag. I nærheten av Moholt ligger også Karinelund studentby. I området finnes også Moholt Bibliotek, Moholt Storsenter, og matbutikkene Rema 1000, Kiwi, Bunnpris, Ica Maxi og Coop Mega. Studentkjellerne. Det finnes 19 studentkjellere i studentbyen, de fleste er tilknyttet en linjeforening (med unntak av Dragvollkjelleren som er felles for alle linjeforeninger på Dragvoll). Order of the Companions of Honour. Ordenstegnet bæres av menn rundt halsen, av kvinner over den venstre skulderen The Order of the Companions of Honour er en britisk orden som ble innstiftet av kong Georg V av Storbritannia i juni 1917. I likhet med Order of the British Empire er den for belønning for særlige fortjenester innen kunst, litteratur, musikk, vitenskap, politikk, industri og religion. Motto. "In action faithful and in honour clear" Chrysiogenes arsenatis. "Chrysiogenes arsenatis" er en art av bakteriene som har fått tildelt sin egen rekke, som kalles for Chrysiogenetes. Den har et unik livsmiljø og biokjemi. Istedet for å «puste» med oksygen, respirerer den ved den mest oksiderte formen av arsenikk, arsenat. Den benytter acetat som sin elektrondonor. Arsenikk er giftig. Den 76. Oscar-utdelingen. Den 76. Oscar-utdelingen fant sted 29. februar 2004, for å hedre de beste prestasjonene innen film fra 2003. Seremonien ble holdt i Kodak Theatre i Hollywood, California. Det var den første Oscar-utdelingen på 62 år til å havne på en annen dato enn i mars eller april. Årets vert var komikeren Billy Crystal, som hadde vært vert for Oscar-seremonien 7 ganger tidligere. Vinnere og nominasjoner. Oscar-vinnerne står i uthevet skrift. Beste visuelle effekter. Oscar-utdelingen Verrucomicrobia spinosum. Verrucomicrobia er en nyoppdaget rekke (biologi) av bakteriene. Denne rekken inneholder kun en beskrevet art, "Verrucomicrobia spinosum" og rekken er oppkalt etter denne. Arten har blitt isolert fra ferskvann, jordsmonn og avføring fra husdyr. Rekken har blitt veloverveid til å ha to søsterrekker, Chlamydia og Lentisphaerae. Department for Environment, Food and Rural Affairs. Department for Environment, Food and Rural Affairs (Defra) er et britisk departement med ansvar for miljøvern, matproduksjon, jordbruk, fiske og landsbygda i England. Departementet ble opprettet i juni 2001 da Ministry of Agriculture, Fisheries and Food fusjonerte med Department of Environment, Transport and the Regions og deler av Home Office. Hertug av Windsor. Hertug av Windsor var en tittel i Det forente kongerikes adelskalender. Den ble opprettet i 1937 for prins Edward, tidligere Edvard VIII, etter at han den 11. desember 1936 abdiserte for å kunne gifte seg med den fraskilte amerikanske kvinnen Wallis Simpson. Da det ble klart at kongen skulle abdisere var det en diskusjon om hvilken tittel han skulle ha. Man vurderte hertug av Cambridge eller Connaught, men dette var vanskelig fordi det fantes en marki av Cambridge og en hertug av Connaught. Det er uklart hvem som kom med ideen om en ny tittel; noen mener det var premierminister Stanley Baldwin mens andre mener det var Georg VI. Tittelen var svært passende, fordi den i tillegg til å være en hertugtittel brukte dynastinavnet til huset Windsor og dermed markerte den som en kongelig tittel. Hertugen skrev selv i sine memoarer, "A King's Story", at det var hans etterfølger på tronen som foreslo det. I sin tiltredelsestale annonserte Georg VI, på et punkt i talen rett før eden om å verne Den skotske kirke, at han ville utnevne sin bror til hertug av Windsor, og at tiltaleformen ville bli "His Royal Highness the Duke of Windsor", «Hans kongelige høyhet hertugen av Windsor». Erklæringen ble publisert i "Royal Gazette", men det tok flere måneder før formalitetene var kommet i orden ved at et letter patent ble utstedt. Wallis Simpson ble da paret giftet seg hertuginne av Windsor. Hertugens tidligere våpen ble overdratt til Georg VI. Hertugen måtte så, selv om han var eldste sønn og dermed normalt skulle hatt den kongelige våpenet uten differensiering, legge til tre sølvetiketter med en gullkrone på den midtre. Da hertugen døde i 1972 døde tittelen ut. Windsor Nikolas V (motpave). Nikolas V (født Pietro Rainalducci ca. 1275, død 16. oktober 1333) var italiensk motpave fra 12. mai 1328 til 25. juli 1330, mens pave Johannes XXII satt i Avignon. Han var den siste motpaven innsatt av den tysk-romerske keiseren. Biografi. Rainalducci ble født i Corvaro, et gammelt befestet sted nær byen Rieti i Lazio. Etter å ha skilt seg fra sin kone i 1310 sluttet han seg til Fransiskanerordenen, og ble berømt som predikant. Han ble utpekt til pave, gjennom innflytelsen til den ekskommuniserte keiseren Ludvig IV av Bayern, av en samling prester og legmenn, og ble innsatt i Peterskirken i Roma 12. mai 1328 av biskopen i Venezia. Etter å ha vært 4 måneder i Roma, trakk han og Ludvig IV seg tilbake til Viterbo og deretter til Pisa, der han ble voktet av den keiserlige presten. 4. februar 1329 ledet Nikolas V en bisarr seremoni i domkirken i Pisa, der en strådukke av Johannes XXII ble fordømt, avsatt og overlevert til de verdslige myndighetene. Nikolas V ble ekskommunisert av Johannes XXII i april 1329, og måtte søke tilflukt hos greve Boniface av Donoratico nær Piombino. Etter å ha fått løfte om nåde, ga han en syndsbekjennelse først til erkebiskopen av Pisa og så til Johannes XXII i Avignon 25. august 1330. Paven ga ham absolusjon. Han tilbragte resten av sitt liv i husarrest i pavepalasset i Avignon. Asio. "Asio" er en slekt i gruppen egentlige ugler (Strigidae). I slekten "Asio" finnes øreuglene, som er kjennetegnet av fjærbusker på hodet som ligner ører. Denne gruppen har representanter over det meste av planeten, og jordugla er en av de fugleartene som er mest spredt, den hekker i Europa, Asia, Nord og Sør-Amerika, Karibia, Hawaii og på Galápagosøyene. Dens geografiske området strekker seg til alle kontinenter unntatt Antarktis og Australia. Disse uglene er middels store ugler, 30 til 46 cm lange med et vingespenn på 80 til 103 cm. De har lange vinger og det karakteristiske fatlignende fjeset. De to nordlige artene er delvis trekkfugler som drar sørover om vinteren fra de nordlige områdene. I år med lite mat kan de også bytte områder for å finne bedre jaktmarker. Tropiske ugler av "Asio" er for det meste stedbundne. Uglene i denne slekten jakter for det meste om natten, men jordugla er også aktiv i tusmørke, både morgen og kveld. De fleste bygger reir på bakken, men hornugla ("Asio otus"), kan også overta gamle reir etter kråker, ravner, skjærer (Corvidae) eller hauker. Alle uglene i denne gruppen jakter over åpne enger eller beitemarker etter gnagere, andre små pattedyr eller andre fugler. Arter. Gruppen omfatter 7 arter, hvorav 2 finnes i Norge (merket med *) nedenfor Spiroketer. Spiroketer (Spirochaetes) er en særegen rekke av Gram-negative bakterier, som har en lang, spiral opprullet celler. Spiroketer er kjemoheterostrofe i naturen, med lengder fra 5 til 250 µm og en diameter rundt 0.1-0.6 µm. Spiroketer er forskjellig fra andre "bakterie rekker" på grunn av tilstedeværelsen av flagella. Flagella gjør at bakterien kan bevege seg, ved at flagella dreier rundt. Species Survival Commission. Species Survival Commission (SSC) er et organ innenfor IUCN som vurderer arter for IUCNs rødliste. Innenfor SSC eksisterer det en rekke undergrupper som spesialiserer seg for enkelte grupper eller arter. Birgitte, hertuginne av Gloucester. Birgitte, hertuginne av Gloucester (født "Birgitte Eva Henriksen", senere "Birgitte Eva van Deurs" 20. juni 1946) er gift med Richard, hertug av Gloucester, og dermed medlem av den britiske kongefamilien. Tidlig liv. Hun ble født i Odense i Danmark. Hun het først Birgitte Eva Henriksen, men da foreldrene ble separert tok hun morens pikenavn, van Deurs. Faren var advokaten Asger Preben Knud Wissing Henriksen, mens moren var Vivian van Deurs. Hun flyttet til Cambridge i England, og jobbet en periode på den danske ambassade i London. Ekteskap. I februar 1972 ble hun forlovet med prins Richard av Gloucester, nest eldste sønn av Henry, hertug av Gloucester og Alice, hertuginne av Gloucester. De giftet seg den 8. juli 1972 i St. Andrews kirke i Barnwell. Etter bryllupet var hennes tiltaleform "Her Royal Highness Princess Richard of Gloucester" («Hennes kongelige høyhet prinsesse Richard av Gloucester"). Seks uker etter bryllupet ble hertugens eldre bror, William av Gloucester, drept i en flyulykke. Dermed ble prins Richard arving til hertugdømmet Gloucester, og da faren døde i 1974 ble paret hertug og hertuginne. Ingen av de tre har formelle oppgaver innen kongehuset. Rolle i kongehuset. Hertuginnen er beskytter for mange organisasjoner, spesielt innenfor medisin, utdanning og velferd. Hun har fulgt hertugen på flere offisielle utenlandsbesøk, første gang i 1973 da paret representerte dronningen ved Olav V av Norges syttiårsdag. Hun her kongelig beskytter for to av Royal Navys skip: HMS «Gloucester» og HMS «Sandown» Per Inge Bjørlo. Per Inge Bjørlo (født 20. november 1952 i Ålesund) er en norsk skulptør, maler og billedkunstner. Han vokste opp i Spjelkavik utenfor Ålesund, og bor nå i Hønefoss. Han har utdannelse fra Bergen Kunsthåndverksskole (1974–1977) og Statens Kunstakademi (1977–1981). Per Inge Bjørlo regnes som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere. Verket «Indre Rom I» (1984) regnes som en av de første installasjonene laget i Norge og samlet er de fem verkene «Indre Rom» (1984–1990) kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Av sentrale utsmykningsoppdrag er serien med skulpturer i forbindelse med Oslo Lufthavn Gardermoen de mest fremtredende. Utstillinger. Per Inge Bjørlo har fått en rekke stipend og har blant annet hatt separatutstillinger ved Galleri UKS, Oslo (1980), «Indre Rom I» (Gummirommet) – Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden (1984), Bienal de São Paulo (1985), «Indre rom II» – Norealis Galerie DAAD, Berlin, (1986), Biennale di Venezia (1987), «Borealis» – Louisiana Museum for Moderne Kunst, Danmark (1989), «Indre rom V» – Museet for samtidskunst, Oslo (1990), Festspillutstillingen 1991, Bergen Kunstforening, Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden (1992), Galleri Wang, Oslo (1994), Lillehammer Kunstmuseum (1996), «Extended Points» – Hara Museum of Contemporary Art, Tokyo (1997), Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Oslo (1997), «Heads from Balance» – Tyler Graphics Mount Cisco, New York (1998), Gothaer Kunstforum Köln (1998), «Heads from Balance» – Kunstnerforbundet, Oslo (2000), «Tvilens Perspektiv – Samtaler 1» – Jugendstilsenteret, Ålesund, (2004), «Do not tell me Too Much», Galleri Riis, Oslo (2007). Trua arter. a> er en trua art i Norge Trua arter er arter (for eksempel dyr eller planter) som trues av utryddelse (står i fare for å dø ut). Trusselbildet kan variere, både mellom artene og innad i en art, herunder også både internasjonalt og nasjonalt. Verdens naturvernunion (IUCN) har derfor utarbeidet ei internasjonal rødliste for bedre å kunne ivareta internasjonale og nasjonale spørsmål om trua arter. Den internasjonale rødlista ivaretas av Species Survival Commission (SSC), mens nasjonale rødlister ivaretas av et lokalt oppnevnt organ. Samson Isberg. Samson Isberg (født 26. april 1795 i Odda, død 25. april 1873 i Bergen) var en norsk skarpretter. Bakgrunn. Samson Samsonsen Isberg ble født som den eldste av åtte søsken. Hans far var Samson Samsonsen Isberg d. e. (1764–1833) og moren Anna Sveinsdatter Skjeldås (1764–1800). Moren døde da han var fem år gammel. Faren giftet seg igjen ialt tre ganger. Privatliv. Samson Isberg flyttet til Bergen, etter sigende gikk han ikke overens med sin stemor. I Bergen gikk han underoffisersskolen og ble sersjant. Etter endt tjeneste ble han underinspektør ved Bergen Tukthus. Den 26. desember 1833 giftet han seg med den 23 år gamle Anna Henriche Hansen i Bergen Domkirke. De fikk fire barn mellom 1835 og 1845. Den 3. april 1864 ble Samson Isberg enkemann. Han giftet seg ikke igjen. Den 25. mai 1873 døde han i Bergen. Yrkesliv. Etter Torbjørn Pedersens død i 1834 ble Samson Isberg konstituert skarpretter i Bergens stift og Stavanger amt. Det vil si at hans embedsområde var Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre. Hans lønn var på 300 speciedaler per år, mot at han personlig betalte enken etter skarpretter Johannes Heinrich Mühlhausen en pensjon på 50 speciedaler årlig. Den 2. juli 1849 ble han utnevnt til skarpretter for hele Norge og ble således den første nasjonale skarpretteren i landet. Etter denne siste henrettelsen, foretatt kun dager etter at han var blitt enkemann, bad han selv om å få slippe flere. Han ble derfor pensjonert og døde ni år senere i Bergen. Skeiene. Skeiene eller Skeiane er et område i Sandved bydel i Sandnes. Skeiene utgjør den nordligste del av bydelen, og grenser i nord til Stangeland og Sentrum, i vest til Folkvord, i sør til Brueland og i øst til Austrått. Navnet betyr flate strekninger, sannsynligvis veier av landeveiene som møttes her. Historie. Skeiane var Sandnes-områdets største handelssenter gjennom 17- og 1800-tallet, men størstedelen ble liggende like utenfor bygrensen da Sandnes ble skilt ut som ladested i 1860. Bystyret i Sandnes mistet viktige skatteytere som drev handel i byen, og ville utvide bygrensene for å få slutt på «grensehandelen». Etter at gjentatte forhandlinger med Høyland herredstyre feilet, og søknad til Kongen ble avslått, bestemte de seg for å legge en ny østre innfartsvei til byen utenom Skeiane. Skeiane hadde til da hatt all trafikk sørfra fra Jæren, og østfra fra Gjesdal og andre bygder. Austråttbakken og Gjesdalveien ble anlagt nord-øst for Skeiane og helt fram til Langgata, og det nye senteret Krossen var født. De forretningsdrivende på Skeiane svarte med samme mynt, og anla gata Pilestredet (nå Pilabakken) som snarvei mellom Austråttbakken og Skeiane. Det nye tilbudet utsatte bare nederlaget for det mer populære Krossen, og stedet hadde lite sentrumsaktivitet fram til byens vekst gjorde stedet sentralt igjen. Bebyggelse og kommunikasjoner. I dag er nord-østlige, sentrale Skeiane en del av sentrumsområdet i byen, og ved det gamle landeveikrysset tar Jærveien av mot Krossen og Langgata, mens St. Olavs gate fortsetter mot Vågen. Høyland sparebank bygget sine første egne lokaler her, som er bevart og i bruk som kontorbygg. Banken er nå en del av SpareBank 1 SR-Bank Over Jærveien ligger Sandnes rådhus. Ved bygging av høybaneanlegget gjennom Sandnes, ble byens hovedstasjon lagt til Skeiane, denne fungerer nå som holdeplass for lokaltog. Brualand godsterminal lå ved holdeplassen og var byens godsstasjon til godsaktiviteten ble flyttet til Stavanger og seinere til Skjæveland sør i Sandnes. Bortsett fra noe jordbruk øst for E39 er resten av Skeiane tettbygd med boliger, og Asheimveien og Heigreveien er veier med lokal tilkomst. E39 og riksvei 44 passerer området i vest. Begge krysser Heigreveien, E39 med Skeiane bru og riksvei 44 med rundkjøring ved Folkvord. I øst passerer den gamle hovedveien, riksvei 505, Jærveien, gjennom det gamle handelsområdet og videre inn i sentrum. Ved Storåna ligger Skeianeparken, som er en del av Gandsparkene. Her ligger det fredete Skeianetunet som fungerer som eldresenter. Bygningen Våningshuset er fra 1736 og en av Sandnes' eldste. Denne brukes også som representasjonsbygg av kommunen. Se også. Skeiene ungdomsskole Den britiske kongefamilien. Den britiske kongefamilien er de nærmeste slektningen av den britiske monarken. Det er ingen formelle eller lovmessige definisjoner på hvem som tilhører kongefamilien, og forskjellige lister kan derfor omfatte forskjellige personer. Generelt tar man med de som har tituleringene His eller Her Majesty og His eller Her Royal Highness. Det nåværende kongehuset tilhører huset Windsor. Før 1917 ble også oldebarn i mannlig linje regnet med. Se også. Kongefamilien Byåsen videregående skole. Byåsen videregående skole er en offentlig, videregående skole på Byåsen i Trondheim. Skolen ble ferdigstilt i 2004 og mottok skolebyggprisen for dette året. Historie. Byåsen videregående skole ble bygget som en følge av at Sør-Trøndelag fylkeskommune etter hvert fikk behov for flere elevplasser. Den geografiske spredningen av skoleplasser i Trondheim har tradisjonelt vært skjev, og man øynet nå en mulighet til å endre dette. Skolen er bygget på tomten hvor Munkvoll militærforlegning tidligere lå. Arkitekt for skolen var Hus arkitekter AS. Skolen var opprinnelig planlagt mer omfattende enn det som er oppført, men andre byggetrinn ble utsatt. Organisering. Byåsen Videregående skole er i dag arbeidsplass for rundt 1100 mennesker. Det er ca 180 ansatte og ca 900 elever fordelt på forskjellige studieretninger. Skolen har også tilbud innenfor voksenopplæring samt nettskole. Bydelsfunksjoner. En av tankene bak det nye skoleanlegget var at det også skulle romme forskjellige bydelsfunksjoner. Skolen driver også eget bilverksted som del av opplæringen. Skolens idrettshall benyttes i utstrakt grad til idrett. Banen tilfredsstiller internasjonale krav til størrelse, og det er eget tribuneanlegg samt garderobeanlegg tilknyttet hallen. Mange lokale lag benytter i dag idrettshallen til treninger av forskjellige slag, bl.a håndball. Lokaler. I tillegg til idrettshallen har skolen også flere fasciliteter som benyttes i den daglige opplæringen. Det er en stor avdeling for realfag med tilhørende laboratorium, bilverksted, lakkeringsverksted, kantine samt demonstrasjonskjøkken for å nevne noe. Skolens arealer er ikke inndelt etter den tradisjonelle klasseromsløsningen, men er fordelt på opplæringsareal, formidlingsrom og fellesarealer. Man har i tillegg flere verksteder for de forskjellige studieretningene som aktivt benyttes i opplæringen. Kantinen er stor og serverer daglig varm mat til både skolens elever og ansatte. Det tilbys i tillegg et større utvalg kald mat, påsmurt og salatbuffét. Skolen har et uttalt mål om å være en helsefremmende skole. Skolen har derfor fokus på at elevene skal ha tilgang på sunn mat. Skolen fjernet etter sitt første skoleår brusautomatene. Skolens ressurssenter. Skolen tilbyr gjennom sitt ressurssenter utleie av møtelokaler, auditorium eller andre lokaler til eksterne kunder innen både offentlig og privat virksomhet. Det skreddersys kurs og møter ut ifra de enkeltes behov. Skolens auditorium var en periode høsten 2004 i fast bruk hver søndag som gudstjenestelokale da Byåsen kirke var under rehabilitering. Tanger. Tanger er en havneby nord i Marokko med 669 685 innbyggere i 2004. Byen har blant annet skipsverft og hermetikkindustri og turisme. Byen har fergeforbindelse med Spania og Gibraltar. Den gamle bydelen (medinaen) har bebyggelse fra middelalderen. Tanger med omegn dekker omtrent 583 km². Byen utgjorde i årene 1923—1956 en internasjonal sone ifølge Tanger-traktaten mellom Frankrike, Storbritannia og Spania. Tanger var et kjent smuglersentrum i årene etter 2. verdenskrig. Særtillegg. Særtillegg gis til den som har tjent opp liten eller ingen tilleggspensjon i Folketrygden. Hvis du har tjent opp tilleggspensjon som er minst like stor som særtillegget, får du ikke særtillegg. Hvis tilleggspensjonen din er mindre enn særtillegget, blir differansen utbetalt som særtillegg. Størrelsen på særtillegget avhenger av om pensjonisten er enslig, har ektefelle/partner/samboer som også mottar pensjon, eller forsørger ektefelle/partner/samboer. Den som forsørger ektefelle over 60 år, får høyest særtillegg. En minstepensjon består av grunnpensjon (som er lik 1G for enslige og 0,85G for gifte) med tillegg av særtillegget. Alf Andreas Øverli. Alf Andreas Øverli (født 1. mars 1919, Mo i Rana, død 15. august 1979) var en norsk politiker (Det norske Arbeiderparti). I 1951 ble Øverli valgt inn i kommunestyret til Mo bykommune, og kom senere inn i bykommunens formannskap. Øverli var varaordfører (1964–1965), og deretter ordfører i Rana kommune (1965–1976). Øverli startet sin yrkesmessige karriere som journalist og akkvisitør i Rana Blad. Fra 1960 til 1976 var Alf Andreas Øverli sosialsjef i Mo bykommune og Rana kommune. Minstepensjon. Minstepensjon i Folketrygden består av grunnpensjon (G) + særtillegg (97% av G). Gifte/partnere og samboere med felles barn får redusert grunnpensjonen med 0,15 G. Endringer i grunnbeløpet, gjerne referert til som «G», gir utslag i både grunnpensjonen og tilleggspensjonen. Lock Up Your Daughters. "Lock Up Your Daughters" er et uoffisielt konsertalbum av heavy metal-bandet Motörhead. The Birthday Party. "The Birthday Party" er et uoffisielt konsertalbum av heavy metal-bandet Motörhead. Live 1983. "Live 1983" er et uoffisielt konsertalbum av heavy metal-bandet Motörhead. Live at Brixton '87. "Live at Brixton '87" er et uoffisielt konsertalbum av heavy metal-bandet Motörhead. King Biscuit Flower Hour (Motörhead). "King Biscuit Flower Hour" er et uoffisielt konsertalbum av heavy metal-bandet Motörhead. Live at Brixton Academy. "Live at Brixton Academy" er det fjerde konsertalbumet til heavy metal-bandet Motörhead. Michael Burston. Michael «Würzel» Burston (født 23. oktober 1949 i Cheltenham, død 9. juli 2011) var en engelsk gitarist, kjent for sin tid som medlem i heavy metal-bandet Motörhead. Før Würzel ble med i Motörhead var han korporal i militæret, og spilte i bandene Bastard og Warfare. Etter at gitaristen Brian «Robbo» Robertson i Motörhead forlot bandet i 1984, søkte bandet etter en erstatning. Flere musikere fra hele verden sendte inn opptak, inkludert Würzel. Etter å ha gått gjennom ulike opptak og prøvespillinger, satt Lemmy igjen med to gitarister; Würzel og Phil Campbell. Da Lemmy ikke klarte å bestemme hvem av dem skulle bli med, lot han like godt begge bli med i bandet, og Motörhead fikk to gitarister for første gang. Würzel forlot Motörhead i 1995 etter å ha spilt inn fem studioalbum med bandet. Han ble ikke erstattet etter han forlot bandet, og Motörhead gikk tilbake til å være en trio. I 1995 spilte han i og ga ut et album med det kortlevende bandet Warhead. I 1998 ga han ut soloalbumet "Chill Out or Die (The Ambient Album)" under navnet Würzel. Han spilte også gitar på albumet "Metal Anarchy" til det britiske heavy metal-bandet Warfare. Würzel døde i 2011 av hjertesvikt i en alder av 61 år. Leif Martinsen. Leif Martinsen (født 1918) er norsk prost. Han har vært innom en rekke menigheter rundt om i landet, men for det meste har han virket i Østre Aker, et område hvor han også selv vokste opp. Martinsen startet sin karriere i det Norske Misjonsselskap i 1943, og var den første sokneprest i Bøler kirke da denne ble innviet i 1960. Han var prost i Østre Aker fra 1977 til 1985. Martinsen er nå pensjonist og bosatt med sin hustru Elsa Rigmor (Vollebæk f. 1917) på Skøyenåsen i Oslo. De er foreldre til tidligere utenriksminister Knut Vollebæk. Deferribacteraceae. Deferribacteraceae er en familie av bakterier, som har blitt tildelt sin egen rekke (Deferribacteres). Yxney. Yxney brukes i dag som navn på den ytterste delen av Østerøya i Sandefjord. Området omfatter blant annet et naturreservat og Tønsberg Tønne. Historisk ble navnet Yxney brukt om flere øyer som etter hvert har vokst sammen og i dag utgjør halvøya Østerøya. Området er konstant et diskusjonstema for kommunen pga. de deler som er privateid, bla. av finansmannen Kjell Christian Ulrichsen som har blitt dekket av media. Sommeren 2007 ferdigforhandlet Sandefjords ordfører Bjørn Ole Gleditsch (H), en avtale som via omveier sikrer allmennheten tilgang til en strand på vestsiden Yxney. Avtalen er omstridt, bl.a hevder Den Norske Turistforeningen at kommunen ikke har rett til å forhandle bort retten til fri ferdsel i utmark. Deinococcus-Thermus. Deinococcus-Thermus er en liten gruppe av bakterier som omfatter kokker som er høyt resistans mot ekstreme miljøer. Det er to hovedgrupper: Deinococcales inkluderer en enkelt slekt, "Deinococcus", med atskillige arter som er resistant mot radioaktivitet; de har blitt kjent ved deres dyktighet til å spise atomavfall og andre giftige materialer, overleve vakuum i verdensrommet og ekstrem kulde og varme. Thermales inkluderer flere grupper som er resistante mot varme. Dictyoglomi. "Dictyoglomus thermophilum" er en art av bakteriene, som har fått tildelt sin egen rekke, som kalles for Dictyoglomi. Denne organismen er ekstremt termofil, som betyr at de trives i ekstrem varme. Den er "kjemoorganofil, som betyr at den omdanner energi fra organiske molekyler, så dette er en arobisk bakterie. Djevelskate. Djevelskaten er de største av skatene. Den har antageligvis fått navnet sitt på grunn av sitt noe merkelige utseende og sin enorme størrelse. Det litt skremmende utseendet forsterkes av de sakte slagene den gjør med «vingene» og den glidende bevegelsen gjennom vannet. Djevelskatene foretrekker de tropiske og subtropiske havene, både langs kystene og ute til havs. I motsetning til de fleste andre skater lever de ikke på bunnen, men like under vannflaten. Djevelskatene føder levende unger. Hannen og hunnen parrer seg når som helst på året. Normalt føder hunnen bare én unge på ca 1,5 meter. Djevelskaten lever for det meste av plankton og reker, men de kan også spise småfisk. Djevelskatens filitreringsapparat tar opp både føde og oksygen. Før vannet strømmer gjennom gjellene filtreres føden ut i et omdannet gjellegitter. Derfra transporteres føden videre ned i magen. Planctomycetes. Planctomycetes er en serie av vannlevende bakterier og har blitt påvist i brakkvann, sjø- og ferskvanns prøver. De formerer seg ved okulasjon. Skyt-og-glem. a>, et missil med «skyt-og-glem»-kapasitetSkyt-og-glem (fra «Fire-and-forget») er en tredjegenerasjons metode å guide missiler på. Det betyr ganske enkelt at et mål kan låses, missilet avfyres – og deretter kan operatøren gå over til andre oppgaver, eller neste mål. Missiler guidet på denne måten utgjør en stor fordel for operatøren, fremfor tidlige missilsystemer. Tiden som må ofres på hvert enkelt missil er minimal. Ved bruk av våpensystemer uten disse mulighetene, er operatøren svært utsatt for angrep, og kan ikke utføre andre oppgaver. For eksempel trenger ikke et fly å ha sin egen radar låst på et mål hele veien fra missilet forlater flyet til målet treffes, men trenger kun å gi beskjed til missilet hvilket mål som skal følges. Skyt-og-glem-missiler blir fôret med mest mulig informasjon om målet før avfyring, så som koordinater, kurs, høyde, fart og så videre. Etter avfyring guider missilet seg selv ved en kombinasjon av gyroskop, GPS, og eventuelt sensorer innebygget i missilet, så som IR-sensorer eller egen radar. Julius Richard Petri. Julius Richard Petri (født 31. mai 1852 i Barmen, død 20. desember 1921 i Zeitz) var en tysk bakteriolog som har blitt kreditert å ha oppfunnet petriskålen da han i 1877 jobbet som assistent hos Robert Koch. Fra 1889 var han medlem av det keiserlige sunnhetskontor i Tyskland og leder av et laboratorium. Han hadde tittel av geheimråd da han pensjonerte seg i 1900. Nordre Buskerud politidistrikt. Nordre Buskerud politidistrikt er et politidistrikt i den norske Politi- og lensmannsetaten. Distriktet omfatter 12 av 21 kommuner i Buskerud samt Jevnaker kommune i Oppland. Det har 81 829 innbyggere (2009) og dekker 12 055 kvadratkilometer. Totalt har Nordre Buskerud politidistrikt 179 stillinger. Administrasjonen er lokalisert til Askveien 4 i Hønefoss. Distriktetspolitimester er Sissel Hammer. Organisering. Nordre Buskerud politidistrikt er organisert i 4 sentrale enheter, 1 politistasjon og 10 lensmannskontorer. Vestfold politidistrikt. Vestfold politidistrikt er landets femte største politidistrikt målt etter antall straffesaker. Politidistriktsledelsen er lokalisert til Tønsberg. Øverste leder for virksomheten er konstituert politimester Steinar Kaasa. Distriktet består av politistasjonene i Holmestrand, Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik. I Stokke og Tjøme er det egne lensmannskontorer, og namsmannen i Tønsberg og Nøtterøy er også formelt et eget lensmannskontor. I tillegg er det ett lensmannsdistrikt for indre Vestfold som dekker kommunene Hof, Re, Andebu og Lardal. Vestfold politidistrikt har også tre funksjonelle enheter: FKE – felles kriminal enhet, FOE – felles operativ enhet og PST – politiets sikkerhetstjeneste. I tillegg er det en egen stabsenhet – administrativ enhet. Fra operasjonssentralen ved Vestfold politidistrikt, som er bemannet hele døgnet, styres alle operative hendelser. Ved hjelp av moderne teknologi, har bl.a. operasjonssentralen oversikt over hvor alle distriktets biler og båter til enhver tid befinner seg, og kan på den måten gi rask assistanse ved behov for akutt hjelp. Det er ca. 450 ansatte i politidistriktet. Disse betjener et folketall på ca. 220.000 mennesker, som bor i et område som dekker 1988 kvadratkilometer og favner om alle kommunene i Vestfold med unntak av Sande og Svelvik nord i fylket. Distriktet har grenser mot Søndre Buskerud politidistrikt i nord og mot Telemark politidistrikt i syd og vest, og en lang kystlinje(Oslofjorden). Fylket har flere "grenser" mot utlandet. Vestfold har flere daglige ferjeavganger til både Sverige og Danmark, og har en av Norges mestvoksende flyplasser – Sandefjord Lufthavn Torp. Flyplassen har stor chartertrafikk, mange direkte ruter til utlandet og det nest største antallet Non-Schengen passasjerer av samtlige flyplasser i Norge. I arbeidet med å skape et tryggere Vestfold har Vestfold politidistrikt organisert kampen mot kriminalitet i form av flere fast etablerte prosjektgrupper, blant annet den såkalte gjengangergruppen som har spesielt fokus rettet mot kriminelle gjengangere. Prosjektet er svært vellykket og har redusert vinningskriminaliteten i Vestfold betydelig. Vestfold er et svært populært sommerturistfylke med Norges trolig mest populære skjærgård. Dette resulterer i meget stor småbåttrafikk og betydelig vegtrafikk i sommermånedene. Grenser og turisme/småbåttrafikk gir utfordringer som blant annet håndteres gjennom en egen grense- og utlendingsenhet og en egen båttjeneste. «Grenseløs». «Grenseløs» er en egen etterforskningsgruppe i Vestfold politidistrikt som skal etterforske såkalte mobile utlendinger. Gruppen ble opprettet 26. mars 2007. Den blir ledet av politiinspektør Kjell Johan Abrahamsen samt en etterforsker hentet fra hver av politistasjonene. Gruppen kan vise til gode resultater. Den har arrestert flere personer og funnet igjen betydelige mengder tyvegods. «Grenseløs»-gruppen har samarbeid med politistasjoner i østeuropeiske land gjennom direkte møter og nordiske samarbeidsmenn i utlandet. Én av samarbeidsparterne er Litauen. Fra 2009 ble Grenseløs utvidet til også å omfatte politidistriktene Telemark, Søndre Buskerud og Asker og Bærum. Totalt utgjør Grenseløs nå 20 personer underlagt en felles leder. Grenseløs teamene arbeider meget tett sammen og saker fordeles dit hvor det til enhver tid er best kapasitet. Politisamarbeidet er en rasjonell organisering på et samarbeidskrevende kriminalitetsområde. Agder politidistrikt. Agder politidistrikt omfatter Aust- og Vest-Agder fylker, bortsett fra Sirdal kommune, med hovedsete i Kristiansand. Politimester til 2008 var Bjørn Hareide som da ble etterfulgt av Kirsten Lindeberg. Agder politidistrikt ble opprettet 1. januar 2002 som en følge av «Politireform 2000» ved en sammenslåing av de tidligere Vest-Agder politidistrikt, Kristiansand politidistrikt og Arendal politidistrikt. Geografiske driftsenheter. Politihuset i Kristiansand, som inneholder Kristiansand politistasjon og administrasjonen for Agder politidistrikt Haugaland og Sunnhordland politidistrikt. Haugaland og Sunnhordland politidistrikt har hovedsete i Haugesund. Kaare Songstad er politimester. Dekningsområde. Politidistriktet dekker de 13 kommunene Bokn, Bømlo, Etne, Fitjar, Haugesund, Karmøy, Sauda, Stord, Suldal, Sveio, Tysvær, Utsira og Vindafjord, med til sammen 140 000 innbyggere. Hordaland politidistrikt. Hordaland politidistrikt har hovedsete i Bergen. Distriktet hadde 426 500 innbyggere i 2007, og det ble påtaleavgjort 22 500 forbrytelser. Oppklaringsprosenten samme år var på 41,1 %. Til sammenligning var oppklaringsprosenten i Oslo politidistrikt 20,8 %. Saksbehandlingstiden var i gjennomsnitt på 122 dager. Dagens Hordaland politidistrikt ble opprettet i 2002 som følge av den nasjonale Politireform 2000. Før dette var det tre politidistrikt i Hordaland fylke: Bergen politidistrikt (Bergen kommune), Hardanger politidistrikt (kommunene i Hardanger) og Hordaland politidistrikt (de øvrige kommunene i Hordaland fylke). Dekningsområde. Politidistriktet dekker de 30 kommunene Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Eidfjord, Fedje, Fjell, Fusa, Granvin, Gulen, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Odda, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Solund, Sund, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss og Øygarden. Ledergruppe. Politidistriktets ledergruppe er et rådgivende organ for politimesteren, og består av politimesteren, visepolitimestrene, lederne for de funskjonelle og geografiske driftsenhetene, informasjonslederen og personalsjefen. Disse møtes en gang i måneden. Sogn og Fjordane politidistrikt. Sogn og Fjordane politidistrikt har hovedsete i Florø. Johan Brekke er politimester. Politidistriktet dekker Sogn og Fjordane fylke, unntatt Gulen og Solund, samt Vanylven på Sunnmøre. Distriktet har 108 000 innbyggere, 186 stillinger og 23 lensmannsdistrikter, i et område på hele 19 000 kvadratkilometer. Sunnmøre politidistrikt. Sunnmøre politidistrikt har hovedsete i Ålesund. Jon Steven Hasseldal er politimester. Politidistriktet dekker Sunnmøre, unntatt Vanylven, samt Vestnes i Romsdal. Distriktet har 140 519 innbyggere (1/4-2012), Det er 223 ansatte i politiet i Sunnmøre. Den bemanningsmessige største enheten er Ålesund politistasjon. Det er dessuten 11 geografiske enheter (lensmannskontor). Distriktets hovedsete er Politihuset i Ålesund, som utenom Ålesund politistasjon inneholder Administrativ enhet, Fellesoperativ enhet, Retts- og påtaleeheneten og PST/utlendingskontrollen. Helgeland politidistrikt. Helgeland politidistrikt er en enhet innenfor den norske Politi- og lensmannsetaten. Politidistriktet dekker kommunene Alstahaug, Brønnøy, Dønna, Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Herøy, Leirfjord, Lurøy, Nesna, Rana, Sømna, Træna, Vefsn, Vega og Vevelstad. Distriktets hovedkontor ligger i Mosjøen. Politidistriktet ble opprettet ved at Søndre Helgeland fogderi og Nordre Helgeland fogderi ble slått sammen i 1910. Ved lov av 21. juli 1894 om delvis omordning av det sivile embetsverk ble de gamle fogdembetene opphevet, og politiforretningene ble lagt til særskilte politimesterembeter. I Helgeland ble denne reformen ikke gjennomført før i 1910. Rana politidistrikt ble i 1984 skilt ut, og fra 2002 igjen forent med resten av politidistriktet. St. Anton kirke i Łódź. St. Anton kirke i Łódź (polsk "Kościół p. w. św. Antoniego") ligger på den opprinnelige plassen til St. Anton kapell i Łagiewniki-skogen. Den barokke, enskipede murkirken er viet til St. Anton. Den ble reist i årene 1702–1723 med grunnplan som et latinsk kors, med to kapeller og et halvsirkelformet presbyterium. Kirken ble innviet den 16. mai 1726 av erkebiskopen av Gniezno, primas Teodor Potocki. Til minne om innvielsen er et portrett av Potocki hengt opp på pilasteren til det sørlige transeptet. I 1748 ble det sideliggende treklosteret erstattet av et murkloster, og i 1843 ble et klokketårn i mur bygd. Anton Fransiskanerklosteret i Łódź. Fransiskanerklosteret i Łódź (polsk "Klasztor oo. Franciszkanów") ligger i den berømte Łagiewniki-skogen. Klosteret ble reist den 18. mars 1681 etter flerårig initiativ av Żeleski-familien. Den 29. august 1683 ble den nybygde St. Anton kirke og det tilhørende treklosteret innviet av Jan III Sobieskis sekretær, biskop Piotr Paweł Mieszkowski. I 1701 begynte presten Adrian Pędzikowski ombyggingen av trekirken til murkirke. Takket være økonomisk støtte fra en rekke fundatorer og virksomheten til eksorsisten Rafał Chyliński ble kirken ferdigbygd. Den 16. mai 1726 ble St. Anton kirke innviet av primas Teodor Potocki. Det gamle treklosteret ble erstattet med et kloster i mur som ble ferdigbygd i 1746. Etter januaroppstanden ble klosteret lukket. Bygningen huset blant annet en skole for fattige, og fransiskanerne fikk klosteret tilbake først etter 54 år. Under den tyske okkupasjonen av Polen under andre verdenskrig var klosteret sete for en tysk skole og et bilverksted. I 1941 rev tyskerne ned de nærliggende kapellene viet til St. Valentin og Jomfru Maria, samt Rafał Chylińskis hus. I 1943 rev de ned det største kapellet i Łagiewniki viet til Herrens forklarelse. Mot slutten av krigen ble kirken og klosteret profanert. Etter andre verdenskrig kom fransiskanerne tilbake til Łagiewniki. Fra 1978 virker Fransiskanernes høyere åndsseminar ved siden av klosteret. St. Roch kapell og St. Anton kapell. St. Roch kapell og St. Anton kapell St. Roch kapell og St. Anton kapell (polsk "Kapliczki św. Rocha i św. Antoniego") ligger i Łagiewniki-skogen ved Wycieczkowa-gaten 75 i Łódź. Et av trekapellene, St. Anton kapell, regnes for å være byens eldste severdighet. Det finnes mange legender rundt kapellenes oppreisning. De knytter imidlertid alle kapellene til åpenbaringer av St. Anton på 1670-tallet, da Łagiewniki-skogen ble eid av den adelige Żeleski-familien. Siden helgenen viste seg i fransiskanerdrakt ble det sendt bud på fransiskanerne, som tok med seg et maleri av St. Anton og plasserte det i et trekapell viet til St. Anton. Den 22. juni 1680 ble Łagiewniki-skogen erklært et mirakuløst sted av den katolske kirke, og fransiskanerne fikk samtidig status som stedets voktere. På grunn av mange pilegrimer ble det i 1682 reist en stor trekirke på det opprinnelige stedet til kapellet samt et trekloster med plass til 12 munker. Trekirken ble ombygd til en barokk murkirke i årene 1701–1723 (St. Anton kirke). Trekapellet fra 1676 ble derimot forflyttet til den såkalte «Pustelnia» (i dag Wycieczkowa-gaten), ved siden av St. Roch kapell fra begynnelsen av det 18. århundre. Roch Christian Gram. Hans Christian Joachim Gram (født 13. september 1853 i København i Danmark, død 14. november 1938) var en dansk lege og bakteriolog, som i 1884 oppfant gramfarging, en metode til farging av bakterier. Farvemetoden oppdeler bakteriene i to grupper, de gram-positive og de gram-negative. Det er forskjeller i celleveggen som farger bakteriene forskjellig. Svømming under Sommer-OL 1920. Svømming under Sommer-OL 1920. Svømming var med for sjette gang på det olympiske programmet i Antwerpen 1920. Det ble konkurrert i ti svømmeøvelser, sju for menn og tre for damer. Łagiewniki-skogen. Łagiewniki-skogen (polsk "Las Łagiewnicki") er det største rekreasjonsområdet innenfor byen Łódź’ administrative grenser. Med sine 1204,45 hektar er den også verdens største bypark. Historie. Skogens navn kommer fra bosetningen "Łagiewniki" som skulle beskytte middelalderbyen Zgierz, og som sannsynligvis ble anlagt i det 11. århundre. Bosetningens navn kommer derimot av kopper og kar av skinn og tre (polsk "łągiew") som ble samlet og gitt til hertughoffet. I senere tid ble landsbyen overgitt til adelen, blant annet familiene Łagiewnicki, Bełdowski og Żeleski (i det 17. århundre), Stokowski, Karnkowski, Zawisz, Zaręb (1700- og 1800-tallet), og fra 1886 gikk Łagiewniki over til baronfamilien Heinzel, som var poloniserte tyskere. Under andre verdenskrig ble skogen vitne til en rekke henrettelser utført av de tyske nazistene. I dag er Łagiewniki-skogen særlig kjent for sine mirakuløse helbredelser og Fransiskanerklosteret i skogen er et av de viktigste pilegrimsstedene i det sentrale Polen. Beliggenhet. Łagiewniki-skogen ligger i byens nordøstlige del. Den har et areal på 1205 hektar, og grenser med Łagiewnicka-gaten i vest, med Rogi-bosetningen og 1863-oppstandens bosetning i sør, med bosetningene Modrzew, Moskule og Łodzianka i øst og med Skotniki-bosetningen i nord, hvor den går sammen med byens administrative grenser. Skogen er en rest etter den gamle Łódź-urskogen ("Puszcza Łódzka"), og utgjør et opplandslandskap med høyde mellom 215 og 260 meter over havet. Hele komplekset ligger innenfor elven Bzuras avrenningsområde. Flora og fauna. I skogen har man hittil funnet 542 arter karplanter, derav 101 arter trær og busker. Antall arter sopp anslåes til om lag 1000. Nesten halvparten av området dekkes av sommereik og vintereik (42 %). Andre planter er furu (27 %), hengebjørk (20 %), gran (4 %), agnbøk (3 %) og videre lerker, orer, bøk, spisslønn, lind, edelgran, svart edelgran, svartfuru, weymouthfuru, banksfuru, douglasgran, rødeik, osp, svartpoppel, ask, platanlønn, naverlønn, sukkerlønn, vrangalm, alm, parkalm, falsk akasie, vanlig bjørk, hestekastanje, storlind og viere. Den gjennomsnittlige alderen til trebestanden er cirka 80 år, skjønt i den nordvestlige delen av skogen finnes også 200 år gamle eiker. De mest utbredte buskene er hegg, trollhegg, krossved, geitved, rogn, hassel og svarthyll. I skogen finnes 500 arter insekter (blant annet 21 arter sommerfugler), 115 arter fugler, 25 arter pattedyr og 15 arter fisker. Severdigheter. Severdighetene utgjør en av de viktigste turistattraksjonene i Łagiewniki-skogen. De mest kjente er St. Anton kirke og Fransiskanerklosteret ved Okólna-gaten, samt St. Roch kapell og St. Anton kapell. Sentret for kurering av lungesykdommer. I 1946 oppstod «Barnesanatorium mot tuberkulose» i skogen etter å ha tatt dens gunstige klimatiske forhold i betraktning. Sanatoriet befant seg i Heinzels palass, som under andre verdenskrig ble sprengt av tyskerne. Noen år senere begynte anleggingen av nye paviljonger ved Okólna-gaten som skulle benyttes av et nytt planlagt sykehus, og den 1. januar 1966 ble «Sykehus for lungesykdommer» offisielt åpnet. Her ble alle avdelinger for kurering av lungesykdommer i byen sentrert. Hovedmålet var å diagnostisere og kurere tuberkulose og andre lungesykdommer. Den 1. januar 2004 ble «Sykehus for lungesykdommer» slått sammen med «Det spesialistiske sykehus for tuberkulose, lungesykdommer og rehabilitering» i Tuszyn til «Den voivodskapelige sammenslutning av helsetjenesteinstitusjoner Sentrum for kurering av lungesykdommer og rehabilitering i Łódź». Marilyn Manson (band). Marilyn Manson er et alternativt industrielt metal/rock-band. Bandet ble stiftet av Brian «Marilyn Manson» Warner under navnet Marilyn Manson & the Spooky Kids i 1990. Vokalist Brian Warner, gitarist Scott Putesky og bassist Brian Tutunick spilte inn den første demoen i 1990. De brukte scenenavnene Marilyn Manson, Daisy Berkowitz og Olivia Newton Bundy. Alle navnene var satt sammen av en kjent modell og en seriemorder. Navnene skulle representere det gode og det onde. Marilyn Manson fikk f.eks. navnet sitt fra Marilyn Monroe og Charles Manson. Ganske snart kom Stephen Bier (Madonna Wayne Gacy) inn i bandet. Olivia Newton Bundy ble byttet ut med Brad Stewart (Gidget Gein). I 1991 begynte trommeslageren Fred Streithorst (Sara Lee Lucas) i bandet. Marilyn Manson & the The Spooky Kids ble mer og mer populær i området. Særlig takket være DJ Scott David, en tidlig fan og radiomann, som ivrig spilte låter fra bandets demoer på radioen WYNX-FM. Bandet hadde også mange opptredener med mange sjokkeffekter som nakne damer spikret på et kors, barn i bur og dyrelemmer. Manson, Berkowitz, og Gein opptrådte i dameklær eller bisarre kostymer. Noen ganger satte de fyr på scenetilbehøret sitt. Sammen med de sterke kontrastene hadde de elementer fra rockekulturen fra 1970-1980-tallet og figurer fra barne-tv. De fortsatte å opptre og gi ut kassetter, men I 1992 forkortet de navnet til Marilyn Manson. Nothing Records og de første albumene (1993–1996). I 1993 fikk Trent Reznor fra Nine Inch Nails, som da hadde sitt eget plateselskap, Nothing Records, øynene opp for Marilyn Manson. Marilyn Manson signerte en platekontrakt med selskapet, og fikk muligheten til å støtte Nine Inch Nails på deres kommende turne. Høsten 1993 begynte bandet å spille inn låter med Reznor som produsent, og året etter var utgivelsen av debutalbumet "Portrait of an American Family" et faktum. Norman Ross. Norman Ross (født 2. mai 1896 i Portland, Oregon, død 19. juni 1953 i Evanston, Illinois) var en amerikansk svømmer. Ross vant tre olympiske gull under Sommer-OL 1920 i Antwerpen og han satte over ti verdensrekord i løpet av sin svømmekarriere. Palmehuset i Łódź. Palmehuset i Łódź (polsk "Palmiarnia Łódzka") er et av Europas mest moderne palmehus og en av de mest interessante bygninger i Łódź. Palmehuset er omringet av Park Źródliska som er skrevet inn i severdighetsregisteret. Palmehuset ble åpnet for besøkende i 1956, og har arvet plantesamlinger – især palmer – fra oransjeriene til fabrikanter og tsarembetsmenn fra byen. Det inneholder om lag 4500 planter fordelt på 1100 grupper fra 65 botaniske familier. Den unike palmesamlingen er nært knyttet til Łódź’ historie. Historie. Sammen med den voldsomme industriutviklingen i andre halvdel av 1800-tallet i Łódź ble det reist mange palasser med tilhørende hager ved siden av tekstilfabrikkene. Hagene hadde gjerne samlinger av sjeldne drivhusplanter. Den økonomiske krisen på 1920-tallet førte imidlertid til at oransjeriene ble nedlagt, og plantene ble overført til byens glasshytter. Det samme skjedde med plantesamlingene som ble etterlatt av flyktende tsarembetsmenn under første verdenskrig. Med tidens løp ble glasshyttene for små for plantene. Derfor bestemte man seg i 1955 for å adaptere den tidligere kantinen i Park Źródliska for å romme hele samlingen. Taket ble oppreist og de høyeste plantene ble senket ned i grunnjorden. I 1956 ble det nye palmehuset gjort tilgjengelig for besøkende. Den neste moderniseringen og oppreisningen av taket fant sted i 1970, siden den gamle takhøyden var for liten for de voksende plantene. Den siste restaureringen ble realisert i årene 1999–2003. De gamle veggene ble omkranset av en konstruksjon i stål og glass, og bygningen fikk Polens første ytre, integrerte oppvarmingsvegg (der veggene er integrert med oppvarmingssystemet og varmt vann renner i vindusrammene). Først etter å ha fullført denne moderniseringen ble den gamle bygningen revet. Den nye bygningen har skapt optimale forhold for plantene, men er også i stor grad blitt mer besøkervennlig. Inne i bygningen finnes alleer, småbukter med benker, vannhager, en bekk samt en grotte bygd av vulkansk tuf. Her ligger også en didaktisk sal for studieformål, kafé med utsikt over middelhavssamlingen, akvarier samt en blomsterhandel med eksotiske planter. Planter. Palmehuset er delt inn i tre selvstendige utstillingsdeler: en middelhavspaviljong, en tropisk hage samt et kaktusrom. Hver av delene har forskjellige klimatiske forhold og styres automatisk av en datamaskin, som etter behov også har mulighet til å åpne og lukke vinduene i palmehuset. I middelhavspaviljongen kan man blant annet se 130 år gamle palmer, sitrusfrukter, laurbær, rosmariner, lavendler, myrter, araucariaer, gardeniaer og laurbærhegg. Den tropiske hagen presenterer derimot blant annet bromeliaer, lianer, kokospalmer, skruepalmer, fikentrær, filodendroner, orkideer og bregner. Det siste rommet er en samling av ørkenplanter – kaktuser og andre sukkulenter, opuntia-, aloes-, cereus-, clivia-, kalla- og sansevieria-arter. Didaktisk hage. I september 2006 ble en didaktisk hage åpnet for besøkende ved siden av palmehuset. Hagen minner om engelske hager og har et areal på 3500 m³. Her kan man blant annet beundre sequoiaer, metasequoiaer, tempeltrær, røsslyng, alperoser, sjeldne typer furu og gran, lyng, asaleaer, ericaer, duetrær og japanseder. Den didaktiske hagen ble anlagt i Park Źródliska på 1920-tallet. Til å begynne med var den eid av edukasjonsmagistraten og senere av Universitetet i Łódź. I 2005 ble den overgitt til Den botaniske hage i Łódź. Under restaureringen ble nye alleer anlagt, og hagen fikk en fontene, altan og nye lanterner. Håkan Malmrot. Håkan Malmrot (født 29. november 1900, død 10. januar 1987) var en svensk svømmer. Malmrot vant to olympiske gull under OL 1920 i Antwerpen. Han vant 200 og 400 meter brystsvømming. Thor Henning sikret dobbeltseier for Sverige på begge distansene. Saltillo. Saltillo er hovedstad i den meksikanske delstaten Coahuila. Byen befinner seg sørøst i Coahuila, omtrent 90 km øst for Monterrey og 400 km sør for grensen mot Texas i USA. Det bor omtrent 650 000 innbyggere i byen, og om man teller med storbyområdene er innbyggertallet oppe i omtrent 750 000. Byen ligger 1600 meter over havet. Saltillo ble grunnlagt i 1577. Dette gjør den til den eldste byen nord i Mexico. Fibrobacteres. Fibrobacteres er en liten rekke innen bakteriene som inkluderer majoriteten av bakteriene i magesekken hos drøvtyggere. Dette muliggjør nedbryting av plantebasert cellulose. Medlemmer av denne rekken var kategorisert i en annen rekke i 1988, under "Bacteroidetes", men har nå fått sin egen. Lilleskagen. Lilleskagen er et friområde med badestrand på Hvasser i Tjøme kommune. Området ligger på øyas østside ut mot Oslofjorden. Stranda består både av svaberg og sandstrender, og er godt tilrettelagt med hensyn til adkomst, fordi det er stor parkeringsplass og toaletter. Dyrehagen i Łódź. Dyrehagen i Łódź (polsk "Miejski Ogród Zoologiczny") er en av 11 dyrehager i Polen. Den er med sine 16,4 hektar den åttende største dyrehagen i landet, og den femte største med hensyn til dyrebestand (3500 dyr fordelt på 344 arter). Dyrehagen ligger på området som begrenses av Krzemieniecka- og Konstantynowska-gaten. Historie. Dyrehagen i Łódź ble anlagt på den siste delen av Łódź-urskogen i byområdet Zdrowie. Den var opprinnelig 8,9 hektar stor. Den nøyaktige åpningsdatoen er ikke kjent, skjønt det mest sannsynlige er høsten 1939, da dyrehagegjerdet ble ferdigbygd. Det første dyret i den zoologiske hagen var hjorten Borut, som gikk seg vill i byens sentrum. Under andre verdenskrig klarte dyrehagen seg relativt bra, og etter frigjørelsen av 1945 tok den imot flere av dyrene fra den ødelagte dyrehagen i Wrocław. I 1950 fordoblet den sitt område til 16,4 hektar, og med tiden utviklet hagen seg systematisk. På 1950-tallet fikk bavianene en stor fjellgård, i 1968 ble derimot en paviljong for store kattedyr forbundet med et kompleks av moderne løpegårder anlagt. På sitt 50-årsjubileum fikk dyrehagen et romslig sjiraffhus med en stor løpegård, og ti år senere et dyresykehus og en veterinærkarantene. I 1999 fikk dyrehagen et moderne kjølehus for oppbevaring av dyremat. Ti år senere ble en antilopestall bygd ved siden av bison- og visentgårdene, forbundet med en fugleeksposisjon. Samme år ble de fleste rovfuglene overført til nye bur. Våren 2004 ble en ny paviljong for dik-dik-antiloper, forskjellige arter fugler og søramerikanske frosker anlagt ikke langt fra sjiraffhuset. I 2005 bygde dyrehagen et stort bur bak løvehuset for forskjellige fugler og vannskilpadder. Den sørlige delen av løvehuset ble modernisert og huser i dag servaler. I de siste årene er lekeplassen og minidyrehagen, hvor barna kan komme i direkte kontakt med dyrene, blitt utbygd. I løpet av 65 år har dyrehagen hatt 20 millioner besøkende. Petriskål. En Petriskål er en lav, rund skål av enten glass eller plast som brukes til mikrobiologisk cellekultur; det være seg fra dyr, planter, bakterier eller sopp. Skålen ble oppfunnet av Julius Richard Petri i 1877, mens han arbeidet som assistent for Robert Koch. Den botaniske hage i Łódź. Den botaniske hage i Łódź Jakub Mowszowicz botaniske hage i Łódź (polsk "Łódzki Ogród Botaniczny imienia Jakuba Mowszowicza") ligger ved Krzemieniecka-gaten 36/38 i bydelen Polesie. Hagen ble åpnet den 20. juli 1973 og er med sine 63 hektar Polens største botaniske hage. En egen del av hagen utgjøres av det berømte Palmehuset i Park Źródliska. Prosjektet for opprettelsen av den botaniske hagen ble utarbeidet på 1930-tallet av Stefan Rogowicz, som var direktør i Plantacje Miejskie («Byplantasjene»). Den 19. september 1946 ble et område på 1,3 hektar overgitt Den botaniske hage etter initiativ av professorene Jan Muszyński og Jakub Mowszowicz. På dette området oppstod Hagen for helseplanter. I 1967 begynte anleggingen av hele hagen etter tegninger av ingeniøren Henryk Tomaszewski. Eksterne lenker. Botaniske Łódź James Stott. James Stott (født 1871 i Darlington, død 8. oktober 1908 i Newcastle upon Tyne) var en engelsk fotballspiller. Stott startet sin karriere i "South Bank" og Middlesbrough før han ble hentet til Liverpool av managerene John McKenna og W. E. Barclay i august 1893. Hans første kamp for klubben kom i bortekampen mot Middlesbrough Ironopolis på Paradise Ground 2. september 1893, i kampen Liverpool vant 2-0. Hans første scoring kom i bortekampen mot "Ardwick" 16. september samme år, i en kamp Liverpool vant 1-0. Liverpool vant 2. divisjon dette året, med Stott som en viktig bidragsyter siden Stott scorte 14 mål på 15 ligakamper, (14 mål på 17 kamper totalt), og ble med dette klubbens topscorer. Stott fikk tross dette kun en sesong i Anfield-klubben, i det han signerte for Grimsby i august 1894. Han ble også i denne klubben en sesong. Stott signerte for Newcastle i 1895. Han ble her klubbens kaptein, og var med på opprykket fra 2. divisjon i 1898. Etter en sesong i 1. divisjon med Newcastle returnerte han til Middlesbrough i 1899. Han klarte ikke å spille seg til fast plass, så han la støvlene på hylla i 1900. Dessverre hadde han en hjernesvulst, og han døde på et Psykiatrisk sykehus i 1908. Curtiss C-46 Commando. Curtiss C-46 Commando er et to-motors amerikansk transportfly. C-46 Commando ble opprinnelig utviklet som passasjerfly under betegnelsen CW-20, men med den andre verdenskrig i gang kom flytypen til først og fremst bli brukt militært. Den første prototypen, som eneste fly fikk betegnelsen C-55, ble overført til BOAC, og fra 12. juli 1942 ble C-46 levert til det amerikanske flyvåpenet. C-46 ble også benyttet av den amerikanske marinen under betegnelsen R5C. Etter den andre verdenskrig ble C-46 brukt både som fraktfly og passasjerfly av sivile operatører, blant annet av det israelske flyselskapet El Al. Noen få fly er ennå i kommersiell bruk. I Norge ble flytypen benyttet av Fred. Olsens Flyselskap som frakrfly. The Human Equation. "The Human Equation" er det sjette studioalbumet til Ayreon. Albumet er laget av det eneste faste Ayreon-medlemmet Arjen Lucassen, med ti gjestevokalister, fire gjestekeyboardister og en gjestetrommeslager. Se nedenfor for full liste over musikere. Albumet blir sett på som et av de beste «rockeoperaene» og progressive konseptalbumene noen sinne. Albumet er et konseptalbum og handler om en person som har havnet i koma. Han ligger i sykehussengen uten evnen til å røre seg, men kan høre stemmene til de som sitter rundt ham, i tillegg til hans egne minner og følelser. Whiplash (sang). «Whiplash» er debutsinglen fra Metallicas debutalbum "Kill 'Em All", utgitt av Metallica i 1983. Sangen ble skrevet av James Hetfield og Lars Ulrich. Teksten handler om hvordan man føler seg når man headbanger. («...thrashing all around, acting like a maniac, whiplash!..») Det sies at sangen skal være inspirert av, eller en hyllest til Motörhead og sangen «(We Are) The Road Crew» fra albumet "Ace of Spades". Det er flere likheter i de to sangene, spesielt det siste verset. Motörhead var også et av Metallicas største inspirasjonskilder og idoler da de begynte å skrive musikk. I 2005 mottok Motörhead en Grammy for «best metal performance», da de spilte inn en coverversjon av «Whiplash». Edward, hertug av Kent. Edward, hertug av Kent (Edward George Nicholas Patrick Paul, født 9. oktober 1935) er som barnebarn av Georg V av Storbritannia et medlem av den britiske kongefamilien. Han fikk i 1942 tittelen hertug av Kent. Han har feltmarskalks grad i British Army. Hertugen utfører offisielle plikter for kongehuset på vegne av Elizabeth II, som er hans kusine. Han er president for All England Lawn Tennis and Croquet Club, og er dermed den som overrekker vinnerskjoldet til seierherren i Wimbledonturneringen for menn. Han var frem til 2001 spesialrepresentant for internasjonale handel og investering, med ansvar for å fremme Storbritannia som handelspartner. Tidlig liv. Prins Edward ble født i 3 Belgrave Square i London. Hans far var George, hertug av Kent, som var fjerde sønn av Georg V og Mary av Teck, mens moren var Marina, hertuginne av Kent, datter av Nicholas av Hellas og Danmark og storhertuginne Elena Vladimirovna av Russland. Ved fødselen ble hans tiltaleform "HRH Prince Edward of Kent", «Hans kongelige høyhet prins Edward av Kent». Han ble døpt i kapellet i Buckingham Palace den 20. november 1935 av erkebiskopen av Canterbury, Cosmo Lang. Fadderne var Georg V, dronning Mary, Edward, prins av Wales, Mary, Princess Royal, Arthur, hertug av Connaught (med prins Arthur av Connaught som stedfortreder), Louise, hertuginne av Argyll og Nicholas av Hellas. Han fikk sin utdannelse ved Ludgrove Preparatory Shcool i Berkshire, Eton College og Le Rosey i Sveits. Deretter begynte han ved Royal Military College i Sandhurst, hvor han blant annet ble utdannet som oversetter fra fransk. Hertug av Kent. Den 25. august 1942 ble hans far drept i en flyulykke nær Caithness i Skottland. Syv år gammel ble han dermed hertug av Kent, jarl av St Andrews og baron Downpatrick. Han tok sete i House of Lords i 1959. Som kongelig hertug var det tidlig klart at han ville utføre de plikter som hviler på kongefamilien. Seksten år gammel gikk han bak kisten til sin onkel, Georg VI, i 1952. Året etter deltok han ved kroningen av Elizabeth II, med den seremonielle hyllest av monarken en hertug skal utføre. Han etterfulgte da hertugene av Edinburgh og Gloucester, som har høyere rang. Militær karriere. I 1955 gikk hertugen ut av Royal Military College som fenrik ("Second Lieutenant") i Royal Scots Greys. Han var i tjeneste i Hongkong 1962–1963, og var deretter i staben til Eastern Command. I 1970 hadde han kommando over en enhet fra regimentet på Sovereign Base Area på Kypros. Han gikk av med pensjon fra British Army i 1976, med oberstløytnants grad. 11. juni 1983 ble han forfremmet til generalmajor, og 11. juni 1993 til feltmarskalk. Det har blitt hevdet at hertugens regiment ble holdt igjen fra å gjøre tjeneste i Nord-Irland under konflikten i 1970-årene. Selv om han selv ønsket å følge regimentet uansett hvor det skulle, ble det ansett som uheldig å utsette dronningens fetter for fare. Det er liten grunn til å tro at dette stemmer; det ville være langt enklere å sørge for at hertugen ble overført til en annen enhet dersom det hadde vært behov for hans regiment i Nord-Irland. I 2007 skjedde noe tilsvarende da Henry av Wales" regiment ble sendt til Irak, og prinsen av sikkerhetsgrunner ble holdt tilbake; det var da klart at det ikke var noe problem å sende regimentet uten prinsen. Ekteskap. Hertugen giftet seg med Katharine Worsley i York Minster den 8. juni 1961. Hun er eneste datter av William Arthrington Worsley, 4. baronet og Joyce Morgan. Hun fikk tituleringen "HRH The Duchess of Kent" («Hennes kongelige høyhet hertuginnen av Kent»), men i 2002 sluttet hun å bruke HRH, og bad om å bli referert til som Katharine Kent eller Katharine, hertuginne av Kent. Paret har tre barn, som ikke utfører plikter i kongefamilien. Den 5. oktober 1977 endte et fjerde svangerskap i dødfødsel. Hertuginnen av Kent konverterte til katolisismen i 1994. Ettersom hun var medlem av Den engelske kirke da paret giftet seg førte ikke dette til at hertugen mistet sin plass i arvefølgen. Sønnen Lord Nicholas konverterte også, og ble i 2006 den første kongelige brite som giftet seg i Vatikanstaten. Hertugparet er bosatt i Wren House, en del av Kensington Palace i London. Kent 02-02 Hit the Lights. «Hit the Lights» er det første sporet på Metallicas debutalbum "Kill 'Em All". Det var også den første sangen James Hetfield og Lars Ulrich skrev da de startet bandet. Hetfield hadde allerede skrevet mesteparten av sangen i sitt gamle band Leather Charm, men fullførte den sammen med Ulrich. Sangen har blitt kjent for å være en av de aller første thrash metal-sangene til å bli skrevet, slått med noen måneder av Overkills «The Beast Within». Før Metallica ga ut "Kill 'Em All" var «Hit the Lights» med på 1982-utgaven av "Metal Massacre", som var et samlealbum med ferske amerikanske metal-band. Sangen var også med på Metallica-demoen "No Life 'Till Leather", som også er et av de få opptakene hvor Dave Mustaine spilte før han ble kastet ut av bandet. Mike Hooper. Mike Hooper (født 10. februar 1964 i Bristol) er en tidligere engelsk fotballkeeper. Hooper startet sin karriere som juniorspiller i "Mangotsfield United" før han signerte for Bristol City i 1983. Her ble han værende i 2 sesonger, men fikk kun en ligakamp. I 1985 skrev han under for Wrexham. Her fikk han 34 ligakamper. Han ble hentet til Liverpool av manager Kenny Dalglish for £40 000 25. oktober 1985. Han ble hentet som reserve for Bruce Grobbelaar, men fikk likevel 73 kamper for de røde, (51 ligakamper), i de 8 sesongene han tilbragte i Anfield – klubben. Han ble lånt ut til Leicester i 1990 hvor han spilte 14 ligakamper. I 23. september 1993 ble han solgt til Newcastle hvor han spilte 25 kamper. Han la opp i 1995. Han jobber i dag som dørvakt på et utested i City of Durham. 17. serierunde i Adeccoligaen 2007. 17. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet som en full runde den 5. august med åtte kamper den som alle startet klokken 18.00. Som et ledd i et dommerutvekslingsprogram hadde for øvrig kampen mellom Hønefoss og Tromsdalen en finsk hoveddommer. Katharine, hertuginne av Kent. Katharine, hertuginne av Kent (født Katharine Lucy Mary Worsley 22. februar 1933) er gift med Edward, hertug av Kent, og er dermed et medlem av Den britiske kongefamilien Hun er særlig kjent for at hun i 1994 konverterte til katolisismen, og dermed ble det første medlem av kongefamilien som offentlig ble katolikk siden "Act of Settlement 1701" ble vedtatt. Ettersom hun var medlem av Den engelske kirke da hun giftet seg med hertugen påvirket ikke dette hans plass i arvefølgen. Hertuginnen er musikkelsker, og har sunget i flere kor. Hun er også kjent for at hun deler ut pokaler under Wimbledonturneringen, en oppgave hun har overtatt etter sin svigermor prinsesse Marina. Etter at hun giftet seg med hertugen ble hennes formelle titulering "HRH The Duchess of Kent" («Hennes kongelige høyhet hertuginnen av Kent»). I 2002 bad hun om å i stedet bli tiltalt som Katharine Kent eller Katharine, hertuginne av Kent. Sistnevnte form brukes normalt av enker etter hertuger eller fraskilte hertuginner. I offisielle dokumenter fra hoffet brukes fremdeles den formelle tituleringen. Tidlig liv. Katharine Worsley ble født på Hovingham Hall i Yorkshire, som eneste datter av sir William Arthrington Worsley, 4. baronet og hans hustru Joyce Morgan, datter av sir John Fowler Brunner og barnebarn av industriherren John Tomlinson Brunner. Hun fikk sin utdannelse ved Queen Margaret's School utenfor York og Runton Hill School i Norfolk. På skolen lærte hun å spille piano, orgel og fiolin, og har holdt disse kunnskapene ved like. Hun arbeidet en periode på et barnehjem i York, og deretter i en barnehage i London. Hun lyktes ikke å komme inn på Royal Academy of Music, og fulgte i stedet sine brødre til Oxford. Mens brødrene studerte ved University of Oxford gikk hun på Miss Hubler's Finishing School, hvor hun særlig viet seg til musikk. Ekteskap. Hertugparet giftet seg i York Minster den 8. juni 1961. Paret har tre barn, som ikke utfører plikter i kongefamilien. Den 5. oktober 1977 endte et fjerde svangerskap i dødfødsel. Paret er bosatt i Wren House, en del av Kensington Palace i London. Konversjon. Hertuginnen konverterte til katolisismen i 1994, etter å ha tatt en personlig avgjørelse. Hun fikk først aksept fra dronningen. Hun fortalte om årsakene i et intervju med BBC: «Jeg elsker retningslinjer, og Den katolske kirke gir deg retningslinjer. Jeg har alltid ønsket det i livet mitt. Jeg liker å vite hva som ventes av deg. Jeg liker å bli fortalt: Du skal gå i kirken hver søndag, og hvis du ikke gjør det kan du vente deg!». Kardinal Basil Hume, som var erkebiskop av Westminster og dermed åndelig leder for den katolske kirke i Storbritannia, advarte britiske katolikker mot triumfalisme i forbindelse med konversjonen. Selv om "Act of Settlement 1701" fratar et medlem av kongefamilien som gifter seg med en katolikk eller selv blir katolikk plassen i arvefølgen til tronen, dekker den ikke tilfeller hvor ektefellen konverterer etter at ekteskapet er inngått. Hertugen av Kent beholdt dermed sin plass i arvefølgen. Parets yngste sønn, Lord Nicholas, og deres barnebarn Edward Windsor, Lord Downpatrick har senere også konvertert. Lord Nicholas ble i 2006 den første kongelige brite som giftet seg i Vatikanstaten. Han mistet sin plass i arvefølgen da han konverterte i 2001. Kent, Katharine Sworn. Sworn er et norsk melodisk ekstrem metal-band, dannet av Christoffer Kjørsvik i Bergen i 2005. Christoffer Kjørsvik startet bandet som et soloprosjekt, og spilte inn demoen "Night Supremacy", med Lars Jensen fra Myrkgrav som session-vokalist. Etter dette inviterte Kjørsvik Tom Ian Klungland, som hadde skrevet tekstene til "Night Supremacy", med i bandet som trommeslager. Han tok med seg gitarist Gøran Hope og bassist Leif Herland. Bandet ansatte så vokalist Roland «Røst» Røtne, og Sworn som engang var et en manns-prosjekt var nå et fullt band. Sworn ble enige om å spille inn demoen på nytt med de nye musikerne med, men etter å ha skrevet nytt materiale skiftet de mening og bestemte seg for å gi ut et full-lengde studioalbum istedenfor. Innspillingene startet i september 2006, og 17. februar 2006 holdt de sin første konsert i Bergen. Under innspillingen av albumet forlot vokalisten Roland Røtne bandet, og den tidligere session-vokalisten Lars Jensen ble med i bandet som fast medlem. Studioalbumet fikk navnet "The Alleviation" og var ferdig i april 2007. Albumet ble gitt ut på plateselskapet Twilight Vertrieb 20. juli samme år. The Dance of Eternity. The Dance of Eternity er en instrumental sang av progressiv metal bandet Dream Theater. Sangen finner du som spor 9 på deres CD '. Det er den andre instrumentale sangen på dette albumet etter sangen «Overture 1928». Det er en enorm sammensetning av rytmer, melodier og komplekse riff. Sangen (6'13) har en hel masse forskjellige sammensetninger fra andre låter bandet har. Christine Conradt. Christine Conradt (født i Lincoln, Nebraska 1974 eller 1975) er en amerikansk manusforfatter. Hun fullførte et manusforfatterkurs i School of Cinema-Television ved University of Southern California i 1992. Ugly. "Ugly" er debutalbumet til det norske thrash metal-bandet Vesen. Black Sabbath, Vol. 4. "Black Sabbath, Vol. 4" er Black Sabbaths fjerde studioalbum. Knut Førsund. Knut Førsund (født 6. februar 1941 i Borre i Vestfold) er en norsk fotograf som har vært opptatt av fotografering fra tenårene. Førsund bor i Asker, han er gift og har to barn. Karriere. Førsund startet med å jobbe i fotobutikk i Horten (Preus Foto) og fortsatte å jobbe i fotobutikker og hos fotoimportør i Oslo inntil han i 1972 overtok bladet Fotografi (som ble startet høsten 1968). Han var redaktør og utgiver fram til høsten 1987. Knut Førsund har skrevet og gitt ut flere fotobøker, og han har holdt et utall kurs og foredrag. Han var informasjonssjef i Fotorådet fra 1999 til des. 2007. Han startet nettkurset Fotoskolen i 2000. Fra 2005 til 2009 var han styreleder i Stiftelsen Se. I oktober 2000 startet han fotokurs på nett: ((www.fotoskolen.no)). Fra januar 2009 ble han pressetalsmann for Norges Fotografforbund, og i mars 2009 ble han utnevnt til æresmedlem i Norsk Selskap for Fotografi (paraplyorganisasjon for norske fotoklubber). I 2010 ble han valgt inn i styret for Fellesorganisasjonen Foto-Norge og ble organisasjonens pressetalsmann. I 2008 ble han styreleder i Vollen Vel og leverer stoff og bilder til vellets nettsider og informasjonsblad som han også redigerer. I 2011 ble han styremedlem i det lokale grendehuset Vennely. Zacatecas (by). Zacatecas er hovedstaden i den meksikanske delstaten med samme navn. Byen ble grunnlagt den 8. september 1546. Opprinnelig ble byen kalt for "Minas de los Zacatecas". Zacatecas befinner seg omtrent 2500 meter over havet og det bor omtrent 120 000 innbyggere i byen. I 1993 ble det historiske sentrum av Zacatecas satt på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Grip Dagen. Grip Dagen er et non-profit gatemagasin for Asker og Bærum. Selgerne kjøper magasinene, og selger dem videre på gaten til dobbel pris. Mellomlegget beholder selgeren som lønn. Et eventuelt driftsoverskudd vil også komme selgerne til gode. Daglig leder er Kari Myrvold, mens Julian Iversen er redaktør. Brandenburg an der Havel. St.Gotthardtkirken sett fra det gamle rådhuset Brandenburg an der Havel er en by i Tyskland og i delstaten Brandenburg med rundt 75 000 innbyggere. Byen ligger ved bredden av elven Havel. Selv om byen Brandenburg er mindre kjent enn delstaten ga den navn til det gamle bispedømmet Brandenburg, markgrevskapet Brandenburg og den nåværende delstaten. I dag er den en by i nærheten av Berlin, men en gang var byen opphavet til riket Brandenburg og Preussen. Historie. Slottet i Brandenburg, som hadde vært en festning for den slaviske stammen Stodoranie kalt Brenna, ble erobret i 929 av Kong Henrik I av Sachsen. Byen ble bare værende tysk til 983, da slaverne tok den tilbake. De neste 170 årene styrte de slaviske prinsene av Hevellesstammen området. Den siste av dem, Pribislav, døde i 1150. Etter dette slo Albert I seg ned her og var den første markgreven av Brandenburg. Byen holdt seg på den vestlige bredden av Havel frem til 1196, da den begynte å strekke seg over på østsiden. De to bydelene ble regnet som to forskjellige byer i flere hundre år (Gamle og Nye Brandenburg). I 1314 ble de to byene medlem av Hansaen. Trettiårskrigen gikk hardt utover byen med plyndring og ødeleggelse og den mistet mye makt. Potsdam ble den nye hovedstaden og hoffet reiste fra byen Brandenburg. I 1715 ble de to halvdelene av byen slått sammen til én by. Konsentrasjonsleiren Zuchthaus Brandenburg lå i Görden, en forstad til Brandenburg i årene Nazi-Tyskland varte. Etter Berlinmurens fall minket folketallet fra over 100 000 i 1989 til rundt 75 000 i 2005 på grunn av fraflytting. Det er stort sett unge folk som har flyttet fra byen, så fremtiden til byen er usikker. Sabbath Bloody Sabbath. "Sabbath Bloody Sabbath" er Black Sabbaths femte studioalbum. Sabotage. "Sabotage" er Black Sabbaths sjette studioalbum og det mestselgende av alle fra bandet. Bad Salzuflen. Bad Salzuflen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 55 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Lippe ved elven Werre. Byen er kjent for saltvannet og de varme kildene som ligger her, og er en gammel by med mange historiske bygninger. Det historiske rådhuset i Bad Salzuflen Technical Ecstasy. "Technical Ecstasy" er Black Sabbaths sjuende studioalbum. Never Say Die! "Never Say Die!" er Black Sabbaths åttende studioalbum. Det er det siste albumet til Black Sabbath med Ozzy Osbourne som vokalist. Castrop-Rauxel. Castrop-Rauxel er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 75 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Recklinghausen ved elven Emscher mellom storbyene Dortmund i øst, Bochum i sør, Herne i vest, og Recklinghausen og Waltrop (ikke en storby) i nord i den østlige delen av Ruhrområdet. Historie. Castrop-Rauxel ble først nevnt i 834 som Villa Castorpe, og fikk retter som fri by i 1384. I 1975 ble den slått sammen med Henrichenburg og ble en del av Vest, en bydel i Recklinghausen. Deler av Castrop-Rauxel sett fra Herne Edward Felten. Edward William Felten (født 25. mars 1963) er en professor i informatikk ved Princeton University i Princeton, New Jersey, USA. Han har jobbet mye med IT-sikkerhet, og er mest kjent for sitt arbeid i forbindelse med den åpne utfordringen fra SDMI i 2000. Recklinghausen. Recklinghausen er en by i Tyskland i Ruhrområdet i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 120 000 innbyggere. Byen er administrasjonssenter i "landkreisen" med samme navn. Historie. Recklinghausen ble først nevnt i år 1017 som "Richoldinchuson". Siden 1150 har byen vært sentrum i det såkalte "Vest Recklinghausen", et forvaltings- og domstolsområde for hele regionen. Vest Recklinghausen hørte til kurfyrstedømmet Köln frem til 1802. I 1236 fikk Recklinghausen fullstendige byrettigheter. Mellom 1514 og 1706 ble det brent hekser i byen. Forfølgelsen av heksene hadde sitt høydepunkt i 1580-1581 og 1588-1589. Etter at kurfyrstedømmet Köln ble avskaffet kom Recklinghausen til hertugdømmet Arenberg, i 1811 til storhertugdømmet Berg og i 1814 til den prøyssiske sivilstyresmakten mellom Weser og Rhinen. I 1815 ble byen en del av provinsen Westfalen i Preussen. I 1949 ble Recklinghausen en storby, det vil si at byen fikk mer enn 100 000 innbyggere. I 1975 ble Recklinghausen sete i kreisen Recklinghausen. Next-Generation Secure Computing Base. Next-Generation Secure Computing Base (NGSCB), tidligere kjent under navnet Palladium, er en programvarearkitektur som utvikles av Microsoft. Arkitekturen bygger på maskinvarekomponenter utviklet av Trusted Computing Group (TCG), og har som målsetning å skape et sikkert miljø for PCen å kjøre i. Kritikere hevder at systemet legger til rette for at leverandører kan velge å hindre konkurrerende programmer å kjøre, og at sluttbrukere mister kontrollen over sin egen PC. Sandnes Idrettslag (Rogaland). Sandnes Idrettslag er et idrettslag i Sandnes i Rogaland, stiftet i 1948. Idrettslaget har grupper innen friidrett, alpint, langrenn og orientering. Laget har hjemmebane på Sandnes idrettspark. SI-bragden. SI-bragden tildeles lagsmedlemmer i Sandnes Idrettslag som ved spesiell stor innsats for laget enten idrettslig, administrativt eller begge deler, har gjort seg fortjent til den. Handelsdepartementet (USA). Handelsdepartementet (engelsk "Department of Commerce") er et departement i den amerikanske føderale regjeringen som har til oppgave å fremme økonomisk utvikling. Departementet ble opprettet 14. februar 1903 som Handels- og arbeidsdepartementet, men 4. mars 1913 ble oppgaver knyttet til sysselsetting overført til det nye Arbeidsdepartementet og navnet endret til Handelsdepartementet. Handelsdepartementet har 36 000 ansatte (2004) og et budsjett på 9,4 milliarder dollar (2006). Peder Christian Holst. Peder Christian Holst (født 1798, død 14. desember 1873 i Moss) var norsk offiser, stortingsrepresentant og direktør for Kongsberg Våpenfabrikk (KV) 1842–1854. Holst overtok stillingen som direktør etter Fredrik Meyn og ble etterfulgt av Jens Landmark. Holst var stortingsmann for Smaalenenes amt 1839 og 1841 og for Kongsberg i 1848 og 1851. Under Holsts tid ved KV var det dårlige tider. En stor del av arbeidernes lønn ble utdelt i form av korn, og da kornprisene steg, ble deres levestandard kraftig redusert. Tertnes videregående skole. Tertnes videregående skole (tidligere "Åsane gymnas") er en fylkeskommunal videregående skole på Tertnes i Åsane bydel i Bergen. Skolen fikk sitt nåværende navn i 2007. Skolens tilbud. Toppidrettsgymnaset i sommeridretter er i samarbeid med Åsane videregående skole (yrkesfaglig variant) og Olympiatoppen. Vinteridrettene er lagt til Voss gymnas. NorSIS. Målgruppen er norske virksomheter i privat og offentlig sektor, og NorSIS skal så langt som mulig også imøtekomme innbyggernes behov. Alle samfunnsgrupper skal således kunne dra nytte av deres tjenester. Senteret ble opprettet 1. april 2002 som et prøveprosjekt mellom SINTEF og UNINETT, lokalisert ved SINTEF IKT i Trondheim. Da prøvetiden var over fikk NorSIS permanent status 1. januar 2006 og flyttet til Gjøvik kunnskapspark i Gjøvik. Virksomhetens drift er delfinansiert av Fornyings- og administrasjonsdepartementet. NorSIS har sammen med NorCERT ("Norwegian Computer Emergency Response Team") i Nasjonal sikkerhetsmyndighet en sentral rolle i forbindelse med nasjonal koordinering av varsling og rådgivning for informasjonssikkerhet. I henhold til en avtalt arbeidsdeling med NorCERT har NorSIS ansvar for kompetanseutvikling, informasjonsutveksling, bevisstgjøring og rådgivning av forebyggende art for små og mellomstore virksomheter. Grønlands amt. Grønland bestod til 31. desember 2008 av tre amt (fylker): Vestgrønland (Kitaa), Østgrønland (Tunu) og Nordgrønland (Avannaa). Kiteaa hadde 15 kommuner, Tunu hadde to kommuner og Avanaa hadde én kommune. Denne inndelingen ble vedtatt ved lov nr. 271 av 27. mai 1950. NorCERT. Norwegian Computer Emergency Response Team (NorCERT) er en avdeling i Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som håndterer alvorlige dataangrep mot samfunnsviktig infrastruktur og informasjon. NorCERT har også et nasjonalt sensorsystem kalt Varslingsystem for Digital Infrastruktur (VDI) som gir kapasitet til å oppdage alvorlige angrep. Historikk. NorCERT ble opprettet 1. januar 2006, mens VDI har historie tilbake fra 2000. Stortingsmelding 22 av 2007 definerer NorCERTs overordnede oppgaver. Organisering. I krisesituasjoner kan avdelingen trekke på øvrig IT-sikkerhetsekspertise i NSM. Sensorsystem. Varslingsystem for Digital Infrastruktur (VDI) ble etablert for å kunne oppdage alvorlige dataangrep samt få bedre innsikt i trusselnivået på den norske delen av internett. Enkelte private og offentlige virksomheter innen samfunnsviktig infrastruktur har da frivilig satt inn VDI sensorer. Kvartalsrapport. NorCERT publiserer kvartalsvis en rapport som blant annet gir en oppsumering av IKT-risikobildet i Norge. Rapporten offentliggjøres på websidene til NSM. Lokalisering. I Mai 2012 flyttet NorCERT fra Akershus festning til nye lokaler i Tvetenveien 22. Ios (øy). Ios (gresk: Ίος) er en gresk øy i øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Ios har på de fleste sidene høye klipper ned mot havet, og ligger halvveis mellom Naxos og Santorini. Den er omtrent 18 km lang og 10 km bred, med et flateareal på rundt 105 kvadratkilometer. Øya har en befolkning på 1 820 (2006), dette er en nedgang fra 3 500 på 1800-tallet. Ios er i dag for en stor del et feriested, hvor særlig den pittoreske landsbyen Khora er populær. Bortsett fra havnen og Khora har øya lite bebyggelse, og denne er vesentlig knyttet til hovedstrendene Theodoti, Kalamos, og Manganari. Siden 1990-tallet har det vært satset på utviklingen av turistindustrien, og øya har blant annet fått utviklingsmidler fra EU for dette. Særlig har det vært satset på infrastruktur som veier etc, men det er også blitt bygget et større amfiteater, tegnet av den tyske arkitekten Peter Haupt over Khora. Øya har 365 kirker og kapeller. Ios har ikke gjort seg så bemerket i historien, tradisjonen sier at Homers mor skulle være fra Ios, og at han selv skal være begravet der, men dette lar seg ikke dokumentere. Men øya har minner etter Mykensk kultur og bosetninger. På den nordlige siden av øya er det ruiner etter et veneziansk slott fra 1400-tallet. Herne. Herne er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 165 000 innbyggere. Byen ligger i Ruhrområdet ved elven Emscher midt mellom byene Bochum og Gelsenkirchen. Som de fleste andre byer i området var Herne en liten landsby frem til 1800-tallet. Da kullbryting og produksjon av stål oppstod i området ble landsbyene i Ruhrområdet byer. Herne i dag inneholder de tidligere separate bosetningene Herne, Wanne og Eickel. Gårdene med disse navnene ble grunnlagt på 1000- og 1100-tallet. I 1860 åpnet den første kullgruven, og de neste tjue årene ble folketallet tjuedoblet og Herne ble en by. Den samme utviklingen hadde Wanne og Eickel, som i 1926 ble slått sammen til den nye byen Wanne-Eickel. I 1975 ble Wanne-Eickel, som da var en by med over 70 000 innbyggere, slått sammen med Herne. Hvert år i august blir det avholdt et marked kalt "Cranger Kirmes" i bydelen "Crange". Det er det tredje største markedet i Tyskland med omtrent 3,5 millioner besøkende. Makedet kan spores tilbake til 1400-tallet da bønder begynte å handle med hester. Burgas. Fra Burgas går det en oljeledning til Alexandroupoli i Hellas Burgas (skrives også "Bourgas"; bulgarsk Бургас) er den fjerde største byen i Bulgaria med 205 821 innbyggere (2006), og den nest største byen ved kysten av Svartehavet etter Varna. Byen er hovedstad i provinsen Burgas, og et senter for industri og turisme. Burgas ble grunnlagt som en liten fiskerlandsby på 1600-tallet. Først etter at byen fikk jernbane og havnen ble utbygd tidlig på 1900-tallet, begynte den å vokse. I dag har Burgas den største og viktigste havnen i Bulgaria og her finner man Bulgarias største fiskerflåte. Byen arrangerer flere årvisse festivaler, og best kjent av dem er den internasjonale folklorefestivalen i slutten av august. Byen er omringet av Burgassjøene, og er det vestligste punktet i Svartehavet i den store Burgasbukta. I dag er byen et viktig økonomisk og kulturelt senter i sør-østlige deler av Bulgaria, der Burgas Internasjonale Lufthavn tjener feriestedene langs den sydlige bulgarske kysten. Oljeraffineriet LUKoil Neftokhim Burgas ved Burgas er det største oljerafinneriet både i Bulgaria og på Balkan. I 2012 ble flyplassen i Burgas utsatt for et terrorangrep. En bombe på en buss var åsted for et terrorist angrep utført av en selvmordsbomber som skulle frakte israelske turister fra Burgas flyplass i Burgas, Bulgaria 18. juli 2012. Bussen fraktet 42 israelere, hovedsakelig ungdommer, fra flyplassen til sine hoteller, etter at de kom på et fly fra Tel Aviv. Eksplosjonen drepte fem israelere samt den bulgarske bussjåføren og skadet 32 israelere, det skapte internasjonal fordømmelse. Severdigheter. Burgas vakreste severdighet er St. Kiril og Metodij-kirken som ble oppført på slutten av 1800-tallet. Denne katedralen er tilegnet helgenbrødrene Kyrillos og Methodios som skapte det kyrilliske alfabetet. Omtrent tre mil nordøst for Burgas, og noen kilometer syd for Slântsjev Brjag (også kjent som feriestedet Sunny Beach) ligger den sjarmerende gamle byen Nesebar som står på UNESCOs verdensarvliste. Mesterligaen i fotball for kvinner. Mesterligaen i fotball for kvinner (eng. "UEFA Women's Champions League") er en cup-turnering for europeiske mesterlag i fotball for kvinner. Turneringen begynte i 2001/2002-sesongen og da deltok 33 klubber. Flere nasjoner har blitt med etter hvert, og i 2009/2010-sesongen deltok 53 klubber Turneringen blir organisert av det europeiske fotballforbundet UEFA. Fra starten i 2002 til 2009 var turneringen kjent som UEFA Women's Cup (europacupen for kvinner). Hvert UEFA-medlem kunne melde på sin nasjonale mester i turneringen, og forbundet med den regjerende europamesteren kunne i tillegg melde på ett lag til. Fra og med 2010-sesongen ble turneringens navn endret til mesterligaen, og i den forbindelse utvidet man turneringen til å inkludere sølvvinnerne i serien til de åtte beste forbundene på UEFAs rangering for klubblag. I 2002 ble turneringens finale avviklet på Waldstadion i Frankfurt am Main. Fra 2003 til 2009 har finalen blitt avgjort med to kamper, en på hvert lags hjemmebane. 8 lag kvalifiserte seg fra gruppespill på ett lags hjemmebane, og spilte deretter kvartfinaler og semifinaler som dobbeltkamp. Fra og med 2010 skal finalen igjen spilles på nøytral bane, og det er foreløpig planen at den samme byen som arrangerer mesterligafinalen for menn også skal arrangere finalen for kvinner. Utslagsdelen av turneringen begynner nå med 32 lag. Mestere. Svenske og tyske klubber har dominert turneringen siden den startet og vunnet de fleste turneringene. Arsenal er det eneste laget som har lyktes i å vinne Mesterligaen utenom de to lagene. Mest vinnende lag er 1. FFC Frankfurt med tre seire. Deretter er det Umeå IK med to. Disse to lagene er de eneste som har vunnet serien mer enn én gang. Norsk innsats. Til å ha den høye plasseringen på FIFAs rangering, er Norge underrepresentert i semifinaler. To ganger, i 2004/2005-sesongen og i 2006/2007-sesongen, har norske lag kommet til semifinalen. To ganger har norske lag blitt slått ut i første runde de har stilt opp i, respektive i 2005/2006-sesongen, da Røa gikk ut i første runde, og i 2007/2008-sesongen, da Kolbotn gikk ut etter å ha vært forhåndskvalifisert til andre runde. Exeter City FC. Exeter City Football Club (kallenavn «The Grecians») er en engelsk fotballklubb fra byen Exeter i grevskapet Devon. Exeter City har spilt i The Football League mesterparten av sin klubbhistorie og spiller nå i Football League Two. Tidlig historie. Exeter City FC ble stiftet etter sammenslåingen mellom klubbene Exeter United FC og St. Sidwell's i 1904. Etter en kamp mellom St. Sidwell's og Exeter United i 1904, som St. Sidwell's vant 3-1, og det ble klart at lagene ville slå seg sammen. Det nye laget tok navnet Exeter City FC, og fortsatte å spille på Exeter Uniteds bane, St James Park, hvor laget også spiller i dag. Den 10. september 1904 spilte Exeter City sin første kamp: – en 2-1-seier på St James Park over 110. batteri av det kongelige artilleri, i East Devon League. Tilskuerantallet var 600, og vinnermålet ble scoret av Sid Thomas, som kom til å tjene klubben i flere forskjellige posisjoner i 70 år. City ledet East Devon League med 11 seire, 2 uavgjorte og 1 tap i sin første sesong, og ble overført til Plymouth & District League for de neste 3 sesongene. I 1908 ble Exeter City AFC et aksjeselskap (limited company). City ble et heltids profesjonelt lag, og fikk plass i Southern League, på bekostning av Tottenham Hotspur. Den 3. oktober 1908 fikk City den største seieren i FA-cupen i klubbens historie: – De slo Weymouth 14-0. Kampen var i 1. kvalifiseringsrunde. James "Daisy" Bell scorte 6 mål, og 10 av Exeters 14 mål kom i første omgang. City byttet til røde og hvite drakter i 1910. Dette var etter en svak start på sesongen (Bare 2 seire på 11 kamper). City sluttet å bruke sine gamle grønne og hvite drakter, og spilte for første gang i de nye draktene sine mot West Ham United den 12. november. Kampen endte uavgjort 0-0, men laget vant 5 ligakamper på rad i desember. City hadde en historisk turne i Sør-Amerika i 1914, og de spilte i løpet av turneen 8 kamper mot lag fra Argentina og Brasil. Brasils fotballandslag for menn spilte sin første kamp gjennom tidene mot City den 27. juli, på Laranjeiras i Rio de Janeiro, Fluminense Football Clubs hjemmebane. City tapte 2-0. Dette var den siste kampen på turneen, som resulterte i 5 seire, 1 uavgjort og 2 tap. Det andre tapet var en kamp bare 12 timer etter at spillerne gikk av båten fra England. Exeter City ble invitert av the Football League til å bli grunnleggermedlem av Third Division i 1920. Football League-æraen (1920-2003). Exeters første kamp noensinne i Football League fant sted lørdag 28. august 1920, da Brentford besøkte St James Park. Exeter vant 3-0. I 1931 kom City til den sjette runden i FA-cupen, og da tapte de 4-2 mot Sunderland etter omkamp foran et rekordstort publikum. Femti år senere kom de til sjette runde igjen, men tapte 2-0 mot Tottenham Hotspur, som også vant FA-cupen det året. Før det hadde de slått Newcastle United 4-0, kanskje deres beste resultat noensinne. I jubelsesongen 1991 vant City 20 ligakamper på St James Park, og var ubeseiret i 31 hjemmekamper, og fikk dramatiske uavgjortresultater mot Norwich (FA Cup) og Sunderland (Ligacupen 4. runde) hvor begge endte i sene utligninger av gjestene. Etter å ha rykket opp denne sesongen kom Exeter City aldri opp på samme nivå igjen. Manager Terry Cooper og nøkkelspillere som Shaun Taylor, Richard Dryden, Clive Whitehead, Brian McDermott og Steve Neville overlot til den nye manageren Alan Ball jobben med å plukke opp restene. Det var noen glade stunder med Ball som manager, blant annet 6 poeng mot rivalene Plymouth i et av de første derbyene klubben hadde spilt på flere tiår, men Ball forlot klubben til fordel for Southampton. Terry Cooper tok over på nytt, men laget kunne ikke unngå nedrykk. Tilbake i bånndivisjonen strevde Exeter med mye, og da styreformann Ivor Doble tok klubben inn i administrasjon startet dette en kjede med problemer som resulterte i at klubbens bane måtte selges for en sum som ble ansett for å være svært liten. I 2003 endte City på 23. plass, og ble den første klubben til å rykke ned automatisk uten å ende sist i ligaen. Exeter vant sin siste kamp, men Swanseas seier over Hull forlot City ett poeng unna sikker plass, og en 83 år lang periode med sammenhengende (med unntak av 2. VK) spill i Football League var over. Conference-tiden (2003-2008). Etter nedrykket til Conference National ble klubben overtatt av Exeter City Supporters Trust. (Den foregående administrasjonen var mistenkt for å være innblandet i kriminelle aktiviteter) Med flere millioner pund i gjeld og ingen store sponsorer hold ECST levende gjennom desperate forsøk på å skaffe penger. Fotballautoriteter mente at Citys første sesong med non-league fotball på nesten 85 år var et endeløst mareritt utenfor banen spesielt. I 2004 betalte flere hundre fans minst £500 hver for å gjelden, men FA Cupen så ut til å bli det miraklet som "The Grecians" hadde ventet på. City slo Braintree, Grimsby fra League 2 og Doncaster fra League 1 for å nå 3. runde, cuptrekningen denne søndag ettermiddagen så ut som redningen: "Manchester United vil møte – nummer 64 – Exeter City". City fikk uavgjort 0-0 på Old Trafford i januar 2005, og cupeventyret brakte med seg £653,511 fra de 70,000 tilskuerne på Old Trafford. Flere inntekter fra en TV-sendt omkamp, vunnet 2-0 av United, bedret også økonomien betraktelig, og den var snart på rett kjøl. Klubben fortsatte å streve for å komme tilbake til ligaen, og samtidig involvere lokalbefolkningen. Ungdomssatsingen deres ser ut til å være en suksess, og etter en 5. plass i 2006/07 sesongen kom Exeter til kvalifiseringsfinalen. De tapte for Morecambe på Wembley den 20. mai, 2-1 etter å ha tatt en tidlig 1-0-ledelse. Sesongen 2007/08 ble det fjerdeplass i Conference og opprykk etter å ha vunnet kvalifiseringsfinalen med 1-0 over Cambridge United. Dermed spilte Exeter City i League Two i 2008/2009-sesongen. De rykka opp til League One etter å ha kommet på andreplass denne sesongen. Stadion. Exeter spiller på St James Park (må ikke forveksles med Newcastle Uniteds St James' Park.), og har brukt banen som hjemmebane siden åpningen 10. september 1904. St James Park har tilskuerkapasitet på 9,034, men rekordtilskuerantallet er 20,984, som ble satt da Exeter tapte 4-2 mot Sunderland i en 6. runde omkamp i FA-cupen i 1931. Deler. Tribunene på St James Park er delt i 4 forskjellige deler. Meritter. Fra kampen mellom Altrincham og Exeter City i 2006. Rune Andréasson. Rune Herbert Emanuel Andréasson (født 11. august 1925 i Lindome rett sør for Göteborg, død 15. desember 1999 i Viken i Skåne av kreft) var en svensk tegneserieskaper og animatør. Auditiv analyse. En auditiv analyse er en type analyse som brukes i musikken. Hvis en studerer musikk på skole eller har det som fag i den videregående opplæringen, vil en sannsynlig komme over dette begrepet. Når man gjør en "auditiv analyse", hører man på en melodi/sang/låt/komposisjon. Lytteren får aldri se et notebilde/arrangement av sangen. Hele ideen er basert på at en skal forbedre sitt gehør (se: relativt gehør), altså bli bedre til å analysere musikken bare ved hjelp av øret. Opphav og bakgrunn. Det er svært vanskelig å si noe om opphavet til en slik analyse, men det er trolig at denne måten å tolke en melodi på kommer fra klassisismen. "Auditiv analyse" blir nesten utelukkende gjort av klassisk musikk. Kjente komposisjoner av Mozart, Beethoven og Bach er svært ofte analysert på en slik måte. Uttrykket "auditiv analyse" kom ikke før på 1800-tallet tror noen, men det er først i det siste begrepet har blitt praktisert ettersom det er blitt pensum i 2MU og 3MU i den videregående skolen. Her blir også begrepet praktisert i form av en skriftlig eksamen. Da får elevene høre et stykke tre til fire ganger, avhengig av lengde og hastighet. På en slik eksamen kobles auditiv analyse til en refleksjonsoppgave, ofte tilknyttet et tema(musikk og politikk, musikk og bilde o.l) The Order of the Stick. The Order of the Stick (ofte forkortet OotS) er en amerikansk tegneserie publisert gratis på nettet og skapt av Rich Burlew. Serien er en humoristisk parodi på fantasy-rollespillet Dungeons and Dragons og bygger løst på 3.5-reglene. (Dette kommer tydeligt fram i seriens første stripe. Til tross for at serien er ment å bli publisert på nettet, har det likevel kommet ut seks tegneseriehefter, inkludert to fortellinger som ikke har blitt publisert på nettet. (On the Origin of PCs og Start of Darkness). Tegneserien blir tegnet og forfattet i strekmann-stil, som også er grunnen til navnet på både serien og rollespill-gruppen den omhandler. Delmenhorst. Delmenhorst er en by i Tyskland i delstaten Niedersachsen med rundt 75 000 innbyggere. Byen ligger mellom Bremen og Oldenburg. Historie. Delmenhorst ble først nevnt i et dokument i 1254, etter at greven av Oldenburg, Otto I, kjøpte stedet nær elven Delme i 1234. Det ble bygget en borg for å verne om den nye bosetningen i 1247. Den påfølgende greven, Otto II, flyttet inn i borgen. 15. juli 1371 ble byen erklært en selvstendig by etter Bremenloven. Etter en kort periode under styret til biskopen i Bremen fra 1421 til 1436 ble Delmenhorst gitt tilbake til Oldenburg. Delmenhorst ble senere fryktet for sine røverriddere ledet av grev Gerd. Dette endte i 1482 ved at borgen ble beleiret av biskopen i Münster. Etter dette kom derfor byen under styret til Münster frem til grev Anton I vant byen og borgen tilbake i 1547. Etter at den siste arvingen til Anton, Kristian, døde i 1647, gikk Delmenhorst igjen tilbake til Oldenburg. Siden Oldenburg på denne tiden ble styrt av en slektning av den danske kongen var Delmenhorst nå under dansk kontroll. I 1767 ble Delmenhorst kjøpt av tsarina Katarina II, men ble gitt tilbake til Oldenburg i 1773. I 1777 ble Delmenhorst hertugdømme av Oldenburg. I 1806 okkuperte den franske og nederlandske hæren området, og Delmenhorst ble en del av Frankrike under Napoléon Bonaparte fra 1811 til 1813. Under den industrielle revolusjon opplevde Delmenhorst kraftig økonomisk vekst, mye på grunn av Bremen. Siden Bremen lå i en annen tollsone måtte kjøpmenn som ville eksportere varer ut fra Bremen betale dyre tollavgifter. De eksporterte derfor varene til de omkringliggende landsbyene. I 1903 ble Delmenhorst en kreis, noe som gjorde at den nå hadde selvstyre. I 1930-årene og depresjonen gikk enkelte av fabrikkene konkurs, men byen fortsatte å vokse og innlemmet de omkringliggende landsbyene rundt seg. Under krystallnatten i november 1938 ble synagogen brent ned av nazistene, som kom til makten i Tyskland i 1933. Etter andre verdenskrig lå Delmenhorst i den britiske okkupasjonssonen og måtte håndtere tusenvis av flyktninger fra Øst-Tyskland, som nå var okkupert av Sovjetunionen. I 1950 bodde mer enn 57 000 mennesker i Delmenhorst. Fra 1960-årene økte arbeidsledigheten i byen og mer enn 13 % gikk uten arbeid, mens 7 % levde på trygd. Tadeusz Kościuszko-monumentet i Łódź. Tadeusz Kościuszko-monumentet (polsk "Pomnik Tadeusza Kościuszki") ligger på Frihetsplassen i Łódź, like ved Piotrkowska-gatens utløp i sørlig retning. Hele monumentet er 17 meter høyt og ble bygd i fire år. I dag er monumentet et av Łódź’ mest karakteristiske symboler, på samme måte som Sirenen i Warszawa og Adam Mickiewicz-monumentet i Kraków. Historie og form. Den 15. oktober 1917, 100 år etter den berømte nasjonalheltens død, ble det bestemt at et monument over ham skulle reises. Samtidig fikk den tidligere Spacerowa-gaten, byens andre representative gate etter Piotrkowska-gaten, det nye navnet «Tadeusz Kościuszkos allé». Monumentet ble utformet av skulptøren Mieczysław Lubelski. Det forestiller Tadeusz Kościuszko i sittende stilling, støttet av et tre som symboliserer «Rettferdighetstreet». I sin andre hånd holder han et sammenrullet dokument (sannsynligvis Połaniec-proklamasjonen). Mellom bena hans ligger en ridderrustning og en liten kanon. Den fire meter høye skulpturen står på en åttekantet sokkel, som er overbygd med en avskåret pyramide. Fire tavler er montert på sokkelen. De forestiller viktige hendelser fra nasjonalheltens liv: Eden på markedsplassen i Kraków, underskrivningen av Połaniec-proklamasjonen samt to basrelieffer av Kościuszko med George Washington og Bartosz Głowacki. Den offisielle avdukingen av monumentet den 14. februar 1930 ble en stor begivenhet som samlet om lag 30 000 av byens innbyggere. Under andre verdenskrig, den 11. november 1939, ble monumentet revet ned av tyske nazister. Det ble først gjenoppreist i sin opprinnelige form i 1960 av den samme Mieczysław Lubelski, men også Antoni Biłas samt Elwira og Jerzy Mazurczyk. Fem bevarte elementer fra de opprinnelige basrelieffene er utstilt i Selvstendighetstradisjonenes museum ved Gdańska-gaten 13. Kościuszko OsteCompagniet. OsteCompagniet AS er et heleid datterselskap av TINE BA, som ble grunnlagt i februar 2003 og holder til på Brynseng i Oslo. Gründer og daglig leder frem til september 2007 var Susanne Almestad, da Rune Jenssen overtok. I 2011 hadde bedriften 12 ansatte, omsatte for rundt 300 millioner kroner, og hadde 200 ostevarianter i sitt sortiment. OsteCompagniet har ansvar for utvalgte nisjeprodukter og spesialiteter innen ost fra Tine, i tillegg til importert ost fra utvalgte land. Det er også en markedskanal for småskalaprodusenter med støtte fra "Verdiskapningsprogrammet for mat" i Norge. OsteCompagniet har også fått støtte fra Innovasjon Norge for et prosjekt rettet mot småskala osteproduksjon i Norge. Små gårdsmeierier har trukket frem logistikken til Tine som veldig bra, men har også kritisert selskapet for at småskala-oster lett har druknet blant Tines andre oster i butikkene. I 2008 kom 7 til 8 % av OsteCompagniets salgsomsetning på 230 millioner kroner fra småskala-ost. I 2011 sa daglig leder, Rune Jenssen at salget av gårdsost hadde vært nedadgående de siste årene, og at selskapet ville forsøke å arbeide mer mot dagligvarebutikkene med utvikling av ostedisker. OsteCompagniet markedsfører også norske nisjeprodukter i utlandet. Eldgjá. Eldgjá er en vulkansk kløft på Island. Kløften og de nærliggende Laki-kraterne er en del av det samme vulkanske systemet som Katla sør i landet. "Eldgjá" betyr «ildkløft» på norsk. Kløften ligger mellom Landmannalaugar og Kirkjubæjarklaustur, og er på det meste 270 meter dyp og 600 meter bred. Den ble oppdaget av Þorvaldur Þoroddsen i 1893. Det første dokumenterte utbruddet var i 934, og var den største flombasalten i historisk tid. Det er estimert at utbruddet produserte 18 km³ med lava og mer enn 4 km³ med tefra. Innenfor kløften finnes det et flott fossefall kalt Ófærufoss. En naturlig bro som strakk seg over fossen forsvant i 1993 på grunn av issmelting. Stor vannmengde fra issmeltingen førte til at broen ble oversvømmet og gikk tapt. Fiat Abarth 1500 Coupé. Abarth 1500 Biposto Coupé var en konseptbil bygget for den italienske bilprodusenten Abarth av designhuset Bertone, og designet av Franco Scaglione, i 1952. Bilen ble første gang presentert på bilutstillingen i Torino i 1952. Modellen er den første Franco Scaglione designet for Bertone, og er også en av de aller første Fiat-baserte Abarth-modellene. Mange mener "1500 Biposto Coupé" også var forgjengeren til den senere BAT-serien av konseptbiler fra Bertone, da bygget for Alfa Romeo som en serie studier av aerodynamikk. Under panseret satt en 1.5-liters motor med fire sylindre på rekke og to forgassere, med en effekt på 75 hestekrefter. Denne var koblet til en firetrinns manuell girkasse. Etter presentasjonen på bilutstillingen i Torino ble bilen, som kun var bygget i ett eksemplar, kjøpt av Packard og fraktet til Detroit, USA, hvor Packars designstudio overtok bilen. Etter at disse var ferdige med bilen ble den gitt som gave til Richard Austin Smith, redaktør for magasinet Fortune, som takk for at han hadde foreslått et slagord til en reklamekampanje for Packard, som senere ble brukt. Bilen ble overlevert til Smith i juli 1953, som beholdt den frem til sin død, da den ble solgt på auksjon. Det norske arboret. Lynghage, gitt som gave 21. august 1996 av Arboretets venner i forbindelse med Det norske arborets 25 årsdag. Det norske arboret er en stiftelse som drives av Universitetet i Bergen, Bergen kommune, Landbruksdepartementet og Hordaland fylkeskommune, der virksomheten er drift av et arboret på Milde i Bergen. Arboretet ble etablert i 1971 av Universitetet i Bergen, Landbruksdepartement og Fana kommune, Bergen kommune samt Fritz C. Rieber, som "Stiftelsen Det norske arboret" – i dagligtale "Arboretet på Milde". Stiftelsen fikk tilgang på skogen som tilhørte Store Milde, et område på 530 dekar, av Fana kommune. Senere er dette utvidet med 110 dekar. Daværende kronprins Harald åpnet arboretet 27. mai 1971 ved å plante en eik. Arboretet består av en del med naturlig furuskog og en annen del med løvskog. Da Det norske arboret feiret sin 25-årsdag i 1996 åpnet Universitetet i Bergen sin nye botaniske hage på en del av arealet (ca. 70 mål). Denne "Universitetets Botaniske hage" erstatter den gamle botaniske hagen (Muséhagen) på 10 mål på Nygårdshøyden i Bergen sentrum. Det norske arboret og Botanisk hage i Bergen fremstår i dag som en todelt hage under navnet Arboretet og Botanisk hage. Organisasjonen mot politisk overvåking. Organisasjonen mot politisk overvåking er en organisasjon som ble opprettet i kjølvannet av Lund-rapporten og andre avsløringer om politisk overvåking i Norge. Organisasjonen ble stiftet i 2001 av personer som selv har vært utsatt for politisk overvåking, og har som formål å forhindre politisk overvåking i fremtiden og å sikre rettighetene til dem som har blitt overvåket. Leder siden 2003 er advokat Geir Hovland. Tidligere ledere er Åge Fjeld og Erling Folkvord. Alfa Romeo Canguro. Alfa Romeo Canguro var en konseptbil fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, designet av Giorgetto Giugiaro hos designhuset Bertone. Modellen ble første gang presentert på bilutstillingen i Paris, Frankrike i 1964. Alfa Romeo hadde tidlig på 1960-tallet stor suksess i motorsport med sin "TZ"-modell, bygget av Zagato, og kikket i 1964 på mulighetene for å utvikle en gatemodell av løpsbilen. Zagato-versjonen var svært dyr, så Alfa Romeo tilbød både Bertone og Pininfarina hvert sitt chassis, som de så skulle bygge en gatemodell på. Hos Bertone fikk den unge designeren Giorgietto Giugiaro ansvaret for prosjektet, og utviklet et svært aerodynamisk karosseri i glassfiber, som var både lettere og lavere enn Zagatos løpsbil, som var bygget i aluminium. Av aerodynamiske hensyn ble også frontvinduet limt fast, noe som var aller første gang i en bilmodell. Bilen ble presentert i Paris i 1964, og fikk navnet "Canguro", italiensk for «kenguru». Giugiaros Canguro fikk god respons fra publikum og presse, men Alfa Romeo valgte allikevel å droppe prosjektet. Det ble kun bygget ett eksemplar, som under en testkjøring for pressen ble alvorlig skadet da en journalist kjørte ut av veien. Dette eksemplaret ble kjøpt av den tyske journalisten Gary Schmidt i 1971, som hadde planer om å bygge opp bilen igjen. Dette ble ikke gjort, og på 1990-tallet ble bilen kjøpt av en japansk samler, som fikk restaurert bilen i all hemmelighet før den ble premiérevist på utstillingen "Villa d'Este Concours d'Elegance" i 2005, hvor den fikk prisen "Best in show". Selv om Canguro kun er produsert i ett eksemplar kan detaljer fra designet gjenkjennes hos flere andre Alfa Romeo-modeller, samt flere andre modeller fra Bertone. Grottebadet. Grottebadet er et badeland (svømmehall) i Harstad i Troms. Hallen er sprengt inn i fjellet i Harstad sentrum, og har blant annet 25 meters konkurransebasseng, lekeland og varmtvannsbasseng. Byggearbeidene startet i 1999 og Grottebadet ble åpnet i juni 2003. Da Grottebadet åpnet, ble den gamle svømmehallen i Kanebogen stengt. Byggekostnaden for Grottebadet var ca 130 millioner kroner. Grottebadet har helt siden starten slitt med dårlig økonomi. Avisa Harstad Tidende meldte både i 2006 og 2007 om stort, negativt driftsresultat for Grottebadet. Etter åpningen av Lofast har besøkstallene økt. I 2009 var Grottebadet Nord-Norges nest mest besøkte opplevelsesattraksjon – kun slått av Nordkapp – med 198 065 besøkende. Torleiv Moren. Torleiv Moren født 11. februar 1911 i Trysil) er en norsk maler. Moren er utdannet ved SHKS 1927-28 og ved Statens kunstakademi 1928 og 1931. Han debuterte på Høstutstillingen i 1933, med separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1936, og har bodd i hjembygda det meste av livet. Han er sønn av forfatteren Sven Moren og bror til forfatteren Halldis Moren Vesaas. Kunsthistorikeren Ole Rønning Johannessen skriver (1983) at «"Moren fant snart sin egen uttrykksform og utviklet seg etter hvert mot et maleri preget av stillhet og intimitet"». Moelven Industrier. a> i Trøndelag er tegnet av arkitektfirmaet Jensen & Skodvin.Det er brukt materialer fra Moelven i både bærende konstruksjoner og i overflater. Tre er med på å gi Klosteret særpreg og varme, samtidig som åpne flater knytter naturen ute sammen med livet inne i Moelven Industrier ASA er et Skandinavisk industrikonsern som eies av Glommen Skog BA (25,1 prosent), Eidsiva Vekst AS(23,8 prosent), Agri MI AS (15,8 prosent), Viken Skog BA (11,9 prosent), Mjøsen Skog BA (11,7 prosent), AT Skog BA (7,3 prosent) og Havass Skog BA (4,0 prosent). De resterende 0,4% eies av private aksjonærer. Moelven-konsernet leverer trebaserte byggprodukter med tilhørende tjenester til byggmarkedet. Virksomheten fokuserer på Skandinavia og består av 52 enheter i Norge, Sverige og Danmark. En betydelig del av Moelvens fabrikker er konsentrert i de skogrike regionene vest i midt-Sverige og i sørøst-Norge. Det er kort vei fra råvare til produksjonsanlegg og ut til de store skandinaviske markedene, som representerer rundt 80 prosent av salgsinntektene. Av konsernets produkter og tjenester brukes 85 prosent til nybygg og renovering av boliger og næringseiendommer. Et forretningsområde i vekst er salg av råvarer til biobrensel og til produksjon av masse, papir og sponplater. Konsernet leverer også trevarer til møbel-, innrednings- og emballasjeindustrien. Konsernet har rundt 3400 medarbeidere og omsetter årlig for NOK 8 milliarder. Aleja Gwiazd. Aleja Gwiazd ("«Stjernenes allé»") ligger langs Piotrkowska-gaten i Łódź, mellom 6. august-gaten og Rubinsteins passasje. Alleen ble anlagt etter initiativ av skuespilleren Jan Machulski, og er inspirert av Hollywood Walk of Fame. Den første messingsstjernen, til skuespilleren Andrzej Seweryn, ble murt inn i 1997. På gatens østlige side finnes stjernene til regissører og kameramenn, mens den vestlige siden er belagt med stjernene til skuespillere. Henryk Sachs’ mursteinshus. Henryk Sachs’ mursteinshus (polsk "Kamienica Henryka Sachsa") ligger ved Piotrkowska-gaten 107 i Łódź, på andre siden av Juliusz Heinzels palass. Bygningen ble opprinnelig reist til kjøpmannen Salomon Baharier i 1881 etter tegninger av Edward Crentzburg. Den fikk påbygd sin fjerde etasje i 1895. Mursteinshusets eklektiske fasade ble ombygd av Dawid Lande i 1897 etter initiativ av bygningens nye eier Henryk Sachs. Fasaden fikk da dagens rike utsmykning, med blant annet festoner, bukranioner (okseskaller), blomstergirlandere, maskaroner, laurbærblader, tsarørner og brennende fakler. Sachs Schycht-familiens mursteinshus. Schycht-familiens mursteinshus (polsk "Kamienica Schychtów") ligger ved Piotrkowska-gaten 128 i Łódź. Bygningen ble reist i art nouveau i 1905 til Alwina og Gustaw Schycht etter tegninger av Gustaw Landau-Gutenteger, som flyttet inn i mursteinshusets tilbygg. Bygningen var imidlertid belastet med flere lån, og i 1960 gikk den over til Statskassen. Mursteinshuset har mansardtak og en fasade pyntet med dyre- og plantemotiver. Over de to høyest liggende vinduene finnes et mannshode og et kvinnehode. Innkjørsporten er plassert asymmetrisk i fasaden. Elevasjonen fra gårdsplassen er pyntet med blomster, blader, masker og frukt. Markus Silbersteins fabrikk. Markus Silbersteins fabrikk (polsk "Fabryka Markusa Silbersteina") ligger ved Piotrkowska-gaten 248/250 i Łódź. Fabrikken ble bygd i 1896 etter tegninger av Adolf Zeligson. Den knytter tydelig an til fortifikasjonsarkitektur, og er i dag et av de mest interessante eksempler på 1800-tallets industriarkitektur i Łódź. Etter andre verdenskrig ble fabrikken nasjonalisert. I dag huser den handelssenteret «Piotrkowska 250». Silberstein Grønnsvovelbakterier. Grønnsvovelbakterier er en familie av anaerobe fotoautostrofiske bakterier. De er i nær slekt med Bacteroidetes, selv om de er svært ulike. De har nå fått sin egen rekke. "Chlorobium tepidum" har dukket opp som en modellorganisme for gruppen. Fusobacterium. Fusobacterium er en slekt av anaerob, Gram-negative bakterier, lik "Bacteroides". "Fusobacterium" bidrar til flere ulike sykdommer hos mennesker, inkludert infeksjoner i munnen, Lemierres syndrom og infeksjoner i åpne sår. Jungelboken (film). "Jungelboken" ("The Jungle Book") er den 19. animasjonsfilmen produsert av Walt Disney Productions, utgitt i 1967. Det var den siste filmen produsert av Walt Disney, som døde under produksjonen. Filmen er basert på fortellingene om villungen Mowgli fra "Jungelboken", som ble skrevet av Rudyard Kipling. Den ble etterfulgt av en direkte oppfølger; "Jungelboken 2". "Jungelboken" er en av Disneys mest populære filmer, og inneholder flere klassiske sanger, inkludert «Bare Necessities» og «I Wanna Be Like You». Mesteparten av sangene er skrevet av brødrene Richard M. Sherman og Robert B. Sherman. Filmen ble regissert av Wolfgang Reitherman og Mowglis stemme ble gitt av sønnen hans Bruce Reitherman. Thermodesulfobacterium. "Thermodesulfobacterium" er en liten gruppe av termofile svovel-reduserende bakterier. Vladimir Dezjurov. Vladimir Nikolajevitsj Dezjurov (Russisk: Влади́мир Никола́евич Дежу́ров) (født 30. juli 1962) er en russisk kosmonaut og pilot (i luftvåpenet) som har vært på et opphold på Den internasjonale romstasjonen, ISS Ekspedisjon 3. Han har også fløyet med den amerikanske romfergen, med Sojuz-romskipet og hatt et opphold på den russiske romstasjonen Mir. Hedersbevisninger. Dezjurov har fått tre medaljer fra det russiske luftvåpenet under sin karriere. Márkomeannu. thumb Márkomeannu er en samisk kultur- og musikkfestival som arrangeres i grenseområdet mellom Skånland kommune i Troms og Evenes kommune i Nordland i slutten av juli hvert år. Festivalen har en klar samisk profil og ønsker å fremme markasamisk kultur samtidig som den ønsker å være en kulturaktør for hele Sápmi. Festivalen ble arrangert for tolvte gang i 2011. Til og med 2006 ble festivalen arrangert av ungdomsforeningen Stuornjárgga Sámenuorak, men fra og med 2007 ble den organisert av en egen festivalforening, Márkomeannu Searvi. Festivalen ble de to første årene arrangert på dyrskueplassen nært Evenes flyplass men har siden 2002 blitt arrangert på Gállogieddi samiske friluftsmuseum. Márkomeannu består av blant annet konserter, utstillinger, seminarer og teater. Festivalen hadde 2200 besøkende i 2011. Mánáidmeannu. Mánáidmeannu er barnas festival og består av forskjellige arrangementer, konserter og kurs for barn i alle aldre. Programmet varierer fra år til år. Arrangementene er gratis for de som deltar. Nuoráidmeannu. Nuoráidmeannu er ungdommens festival og består av forskjellige arrangementer og kurs for ungdommer. Programmet varierer fra år til år. Arrangementene er gratis for de som deltar. Alfa Romeo Carabo. Alfa Romeo Carabo er en konseptbil bygget for den italienske bilprodusenten Alfa Romeo av designhuset Bertone, og første gang presentert i 1968. Carabo var blant de første superbilene med såkalt "kiledesign", som senere har blitt kjent gjennom bilmodeller som Lamborghini Countach. Carabo var også den første bilen med såkalte «saksedører», som også ble benyttet på Countach, og som senere har blitt synonymt med bilmodeller fra Lamborghini, ofte under navnet «Lamborghini-dører». I dag er Carabo utstilt i Alfa Romeos eget museum. Gemmatimonadetes. Gemmatimonadetes er en familie av bakterier som har blitt tildelt sin egen rekke. Første medlemmet av denne rekken ble oppdaget 2003 i sørpen fra av et kloakkanlegg. Bakterien ble kalt "Gemmatimonas aurantiaca" og er en Gram-negative stav-formet aerob som deler seg ved budding. NSU Trapeze. NSU Trapeze var en konseptbil utviklet for den tyske bilprodusenten NSU av det italienske designhuset Bertone. Bilen hadde to dører, men fire seter, og for bedre passasjerkomfort var de to setene foran plassert svært nær hverandre mot midten av bilen, mens de to baksetene var plassert så langt ut mot kantene som mulig. Wankelmotoren var plassert midtmontert i bilen. NSU Trapeze var aldri ment som noe annet enn en konseptbil, og ble kun produsert i ett eksemplar. Thermotogae. Thermotoga er en termofil eller hypertermofil bakterie der cellen er innpakket i en ytre «toga» membran. De ble oppkalt etter mikrobiolog Karl Stetter. De metabolismer karbohydrater. Arten har forskjellig toleranse ovenfor salt og oksygen. City Boy. City Boy var et engelsk rockeband som ble opprettet tidlig på 1970-tallet og debuterte med egen plate i 1976. Bandet var karakteristisk for sine lyse vokalmelodier og koring og nokså tunge gitarer. Bandets mest populære sanger var «5.7.0.5.» og «The Day The Earth Caught Fire». Trivialiteter. - Den norske power metal vokalisten Jørn Lande, sammen med sitt band, Jorn, gjorde en innspilling av «The Day the Earth Caught Fire» på bandets debutalbum "Starfire", og en om arrangert og nymikset versjon på coveralbumet "Unlocking the Past" fra 2007. - Bandets gitarist, Mike Slamer, har senere spilt i flere hard rock band som Streets, Steelhouse Lane og Seventh Key. I 2005 ga han ut albumet "Nowhere Land", under navnet «Slamer», sammen med musikere fra hans tidligere band. Ófærufoss. Ófærufoss er et fossefall som ligger i den vulkanske Eldgjá-kløften på Island. Fram til tidlig på 90-tallet fantes det også en naturlig bro over fossefallet, men den falt sammen på grunn av store vannmengder forårsaket av kraftig issmelting. Thermomicrobia. Thermomicrobia er en rekke av bakteriene. De er lik Grønne ikke-svovelbakteriene. De er, som navnet sier, termofile. Noen forskere mener at denne rekken ikke er egen rekke, men at de er en del av grønne ikke-svovelbakteriene sammen med chloroflexi rekken. Proteobacteria. Proteobacteria er en stor rekke av Gram-negative bakterier. De inkluderer en stor variasjon av patogener, som for eksempel "Escherichia" (kan være patogen, men som oftest ikke), "Salmonella", "Vibrio", "Helicobacter", men også en rad økologisk viktige slekter som de nitrogenfikserende "Rhizobium" og de ammonium-oksiderende "Nitrosomonas" og en rad andre slekter. Chevrolet Ramarro. Chevrolet Ramarro (også kjent som Bertone Ramarro) var en konseptbil bygget for den amerikanske bilprodusenten Chevrolet av det italienske designhuset Bertone. Bilen var bygget på chassis fra Chevrolet Corvette, og ble første gang presentert på bilutstillingen i Los Angeles i 1984. Etter introduksjonen i Los Angeles ble bilen sendt på turné til bilutstillinger over hele verden, hvor den fikk mye oppmerksomhet, og den ble blant annet tildelt prisen "Car Design Award" fra en jury bestående av journalister fra bilmagasiner både i Europa og USA. Modellen var aldri ment for produksjon, og ble kun bygget i ett eksemplar. Michael av Kent. Michael av Kent (Michael George Charles Franklin, født 4. juli 1942) er som barnebarn av Georg V av Storbritannia og Mary av Teck et medlem av den britiske kongefamilien. Han har navn etter sin slektning storhertug Michael Alexandrivitsj av Russland. Han utfører ikke regelmessig kongelige plikter på vegne av Elizabeth II, som er hans kusine, men har representert dronningen ved enkelte tilfeller. Prins Michael driver et eget konsulentfirma, og har vært oppleser på flere TV-programmer om Europas kongefamilier. Tidlig liv. Prins Michael ble født i Iver i Buckinghamshire. Hans far var George, hertug av Kent, fjerde eldste sønn av Georg V og Mary av Teck, mens moren av Marina, hertuginne av Kent, datter av Nicholas av Hellas og Danmark og storhertuginne Elena Vladimirovna av Russland. Som barnebarn av en britisk monark ble hans titulering "HRH Prince Michael of Kent" («Hans kongelige høyhet prins Michael av Kent»). Han ble døpt 4. august 1942. Fadderne var Franklin Delano Rossevelt, Georg II av Hellas, Haakon VII av Norge, Wilhelmina av Nederland, Lady Patricia Ramsau, Victoria av Hessen og Rhinen, Frederika av Hannover og Henry, hertug av Gloucester. Bare tre uker etter dåpen, den 25. august 1942, ble hans far drept i en flyulykke ved Caithness i Skottland. Utdanning og militærtjeneste. Prinsen gikk på Sunningdale School og Eton College. I januar 1961 begynte han på Royal Military Academy Sandhurst, og han ble i 1963 offiser i 11th Hussars (Prince Albert's Own). Han gjorde så tjeneste i Tyskland, Hongkong og Kypros. Senere var han på en rekke andre oppdrag, blant annet i Defence Intelligence Staff. I 1981 gikk han av med pensjon fra Britisk Army, med majors grad. I 1994 ble han utnevnt til "Honorary Commodore" i Royal Naval Reserve, og i 2002 til "Honorary Air Commodore" ved RAF Benson. Han er president for SSAFA Forces Help og Royal Patriotic Fund, og "Colonel-in-Chief" for Essex and Kent Scottish Regiment i Canada. Karriere. Michael av Kent fotografert i 1990 Kongelige plikter. Som tredje barn av Georg Vs sønn ble det ikke forventet at prins Michael skulle utføre kongelige plikter. Han fikk ikke apanasje fra Parlamentet eller stipend fra Privy Purse. Både hans eldre bror Edward, hertug av Kent og søsteren Alexandra, Lady Ogilvy får apanasje fra Parlamentet. Prins Michael har allikevel utført noen kongelige oppdrag, og når han reiser sørger Foreign and Commonwealth Office og britiske utenriksstasjoner for at han får VIP-mottagelse. Da han giftet seg i 1978 fikk han en leilighet i Kensington Palace. Prinsen er beskytter for flere organisasjoner. Kommersielt. Ettersom prinsen ikke har inntekter fra Parlamentet eller kongehuset har han dronningens tillatelse til å drive forretningsdrift. Han eier et konsulentfirma som utfører oppdrag over hele verden. Prinsen er også autorisert oversetter fra russisk. Ekteskap. 30. juni 1978 giftet prins Michael seg i en borgerlig seremoni i rådhuset i Wien med baronesse Marie-Christine von Reibnitz, eneste datter av baron Gunther Hubertus von Reibnitz og Maria Anna Carolina Franziska Walpurga Bernadette, grevinne Szapáry de Muraszombath, Széchysziget et Szapár Ekteskapet var kontroversielt fordi baronessen var både katolikk og fraskilt. Hun hadde tidligere vært gift med bankieren Thomas Troubridge. De ble separert i 1973, skilt i 1977 og ekteskapet ble annullert av Den katolske kirke i 1978. Ettersom hun var katolikk mistet prins Michael sin plass i arvefølgen. Han mistet ikke prinsetittelen, og hans ektefelle ble prinsesse av Storbritannia. Hun tituleres "HRH Princess Michael of Kent", «Hennes kongelige høyhet prinsesse Michael av Kent»; hun kan kun bruke prinsessetittelen sammen med sin manns navn fordi hun har den gjennom ekteskap og ikke ved egen rett. De tilhører begge Den engelske kirke og har dermed arverett til tronen. Avskoging. Avskoging er et fenomen at et område som tradisjonelt har vært skogsbevokst helt eller hovedsakelig har mistet preget av skogslandskap, enten permanent eller midlertidig inntil ny skog har vokst fram. Fenomenet er et resultat av omdisponeres til nye formål som jordbruk, gruvedrift, bebyggelse, eller ved ukontrollert felling av visse treslag. Både permanent og midlertidig avskoging med fører som regel store endringer i grunnlaget for de ulike artene som lever der til å eksistere. Dersom avskogingen er betydelig i utstrekning og omfang kan det føre til at arter forsvinner for godt, og i ytterste konsekvens dør ut. Det siste er spesielt aktuelt i habitat som er sårbare i seg selv, for eksempel i overgangssoner (eksempelvis i Sahel, som ligger mellom ørken og skog). Det skjer også en viss naturlig avskoging, spesielt gjennom skogbranner og svedjebruk. Slik avskoging er gjerne ikke ønskelig, men allikevel ofte ikke så kritisk som annen avskoging. I mange tilfeller drar faktisk artene nytte av skogbrannene, spesielt på litt sikt. Man kan også i en viss grad hevde at mange arter, som lever i områder der det ofte herjer skogbranner, har tilpasset seg en slik syklus. Årsaker. a>). Resultatet danner et karakteristisk «"fiskebensmønster"» Menneskelig aktivitet. Den avgjørende årsaken til avskoging er menneskelig aktivitet, selv om naturlige årsaksfaktorer også kan virke i samme retning. Areal brukt til gruvedrift i skogsområder. Utviklingen av gruveressurser skaper i visse tilfeller et miljøgiftproblem. For eksempel har gruven Serra dos Carajás i Brasil redusert skogarealet med 150.000 km². Ikke bærekraftig utnyttelse av skog som ressurs. Manglende driftsplaner medfører på lang sikt tap av skogen ved at avvirkningen får overstige tilveksten. I mindre utviklede land er den viktigste bruken av skogvirket brensel. Det er slik Haiti er blitt nesten fullstendig avskoget. Utvikling av infrastruktur (urbanisering). Urbanisering på bekostning av naturområder, utvikling i teigblanding og infrastruktur (motorveier, tilgangskorridorer), dammer til strømproduksjon eller jordbruksformål påvirker skogarealet avgjørende. Branner som i tilfellet Kalimantan (Borneo), der 3,5 millioner hektar er svidd av. Naturlige årsaksfaktorer. Avskoging i Honduras, forsterket etter syklonen Mitch i oktober 1998 Jordsmonn. Avskoging blottlegger i noen tilfeller jordsmonnet slik at nedbør slipper til og vasker det ut. Humus forsvinner og avdekket berggrunn ligger igjen. Når skogen forsvinner, spesielt i skråninger, går det lettere løsmasseskred, som igjen fører til økt turbiditet og forurensning av elvene på bekostning av vannplanter og dyreliv. Biologisk mangfold. Avskoging medfører ødeleggelse av habitatet til tusenvis av dyrearter og plantearter, ofte med utryddelse som endelig resultat. Det utgjør også en vesentlig del av problemet med oppstykkingen av leveområder som reduserer skogens motstandsdyktighet (resiliens). Vannbalanse. Skogen spiller en viktig rolle i forløpet av vannets kretsløp, spesielt ved evapotranspirasjon som igjen påvirker omfanget av nedbør. Trærne øker luftfuktigheten lokalt. Trærnes røtter trekker vann på opptil flere titalls meter avstand fra stammen, og i dybden. Ved å holde på nedbøren er skogen effektiv for fornyelse av grunnvannet. Ørkenspredning. Ørkenspredning truer 900 millioner mennesker og berører 3,5 milliarder ha, tilsvarende en firedel av landmassene over hav. Klima. Avskogingen påvirker klimaet både på global og lokal skala. Lokalklima. Skog absorberer lys mer effektivt enn et åpent område der solenergien blir reflektert (albedoeffekt). Midlere lufttemperatur ved bakken kan visse steder i tropiske strøk øke mere enn 10 °C når skogen blir fjernet. Denne lokale oppvarmingen påvirker lufttrykket, som igjen påvirker måten luftmassene beveger seg og hvordan bygeskyer forflytter seg. Global oppvarming. Skogens naturlige vekst kan fungere som sluk for atmosfærens karbondioksid. Samtidig er hogst en viktig kilde. Ifølge FAO balanserte disse aktivitetene hverandre i 2010. Skogens totale biomasse inneholdt i 2010 289 Gt karbon, døde planterester inneholdt 67 Gt karbon, jordsmonnet forøvrig 292 Gt karbon. Totalt utgjør all karbon i skog og jordsmonn omlag tre ganger atmosfærens karboninnhold. Selv om trærne opptar inntil 20 % mere CO2 ved den forhøyede CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, utgjør avskogingen et tilskudd av mere enn 1 Gt karbon hvert år. Forbruk av trevirke. Miljømerking av skog: tropiske treslag er beskyttet ved økosertifikater som PEFC, Forest Stewardship Council, og flere andre. Sertifikatene går god for at treet er tatt ut i en bærekraftig sammenheng. Boikott av tropiske treslag som ikke er truet kan forsinke utviklingen i berørte land, og paradoksalt nok ha motsatt effekt av det som er tiltenkt. Når skogbruket ikke er lønnsomt kan fullstendig rydding gi plass til erstatningsjordbruk. Historisk utvikling. Avskoging er urgammelt. I følge Williams begynte det i forhistorisk tid, men en klar korrelasjon i tid og rom mellom redusert skogareal og tettheten i menneskene utbredelse i tempererte strøk, selv om større befolkningsgrupper også lokalt kunne leve i skogen uten å ødelegge den i tropiske områder (f.eks. indianere, befolkning i Afrika sør for Sahara og i det nåværende Indonesia). Påskeøya representerer et spesielt tilfelle, der innbyggernes overforbruk medførte at kulturen brøt sammen og befolkningen så godt som forsvant kort tid etter. En matematisk modell har vist at befolkningen ikke kunne overstige 2000 innbyggere uten at de nødvendige skogsressursene, spesielt i form av palmer, ble overutnyttet. Avskogingen fulgte menneskene nesten overalt der dannet fast bosetting. Helt opp til nåtiden har rydding av nye dyrkingsarealer vært hovedårsaken til avskoging fulgt av behovet for ved til oppvarming. Steinalderens Flintøkser har i historieforskere rekonstruksjoner vist seg svært effektive. Omkring 1000 f.Kr. pågikk det en omfattende avskoging av Europa, men det er særlig middelalderens skogbruk sammen med fløtingsteknikken som reduserte skogarealet for bruk til forbrenning i smier, bergverk og annen industri. Før europeerne kom til Nordamerika var omtrent halvparten av arealet dekket av urskog. Skogarealet avtok fra begynnelsen av 19. århundre. Med unntak av den vestlige delen var skogen nesten fjernet fra kartet ved begynnelsen av 20. århundre. Den pågående avskogingen er først og fremst fjerning av tropiske skoger. I 2005 ble avskogingen karakterisert som «alarmerende» av FAO. Redusert skogdekke står for 18 – 20% av det totale drivhusgassutslippet, viktig for den globale oppvarmingen. Nyere tid. Ifølge FAO forsvinner 16 millioner hektar skog årlig på Jorda. Arealet tilsvarer halve Norges størrelse. Tap av opprinnelig skog: Offisielle tall fra hvert av medlemslandene, satt sammen av FAO viser at etter avskoging eller selektiv hogst har arealet plantet skog økt til å omfatte 7% av totalt skogareal i 2010. Urskog eller skog uten menneskelig påvirkning av betydning utgjør 36% av verdens totale skogareal, med 4% reduksjon siste tiår. Ny beplantning: Deler av avhoggingen blir fulgt av en kontrollert gjenvekst av skogkarakter, ofte av forringet kvalitet. Andre deler blir beplantet med nyttevekster som eukalyptus, oljepalme, gummitre, kakaotre, tebusk, kaffebusk o.a. I Amazonas blir de største områdene omdannet til sojadyrking og beitemark. I tropiske områder vil de åpne områdene raskt utvikle seg mot savanne eller ørken. Tap av biologisk mangfold: Olfield anslo i 1998 at nesten 10 % av kjente treslag, omkring 7.000 arter, er truet av utslettelse på kort eller mellomlang sikt (spesielt i tropiske strøk), og for hver art er det et ytterligere tap av genetisk mangfold. En undersøkelse foretatt på vegne av FAO omkring de globale skogressursene viser at selv om avskoging er bekymringsfullt, har det relative omfanget avtatt i senere år: 5,2 millioner hektar skogkledde områder forsvant mellom 2000 og 2010, sammenlignet med 8,3 millioner mellom 1990 og 2000. Geografisk omfang. I andre halvdel av det 20. århundre var det tre større soner av aktiv avskoging. I avtagende avskogingstakt er det Amazonas, tropisk Afrika og sonen Malaysia/Indonesia i Asia. Ifølge FAO er den pågående avskogingen størst i Sør-Amerika, der nettotapet av skog utgjorde 4,3 millioner ha per år mellom 2000 og 2005. Nærmere to tredeler av verdens skoger er utsatt for sterk avskoging de siste to hundreårene (et århundre utgjør en kort tid i forhold til å gjenopprette et borealt økosystem). Store områder er berørt i åtte større land: Australia, Brasil, Folkerepublikken Kina, India, Indonesia, Russland, Peru, Kongo. I USA og Canada er avskogingen stabilisert, men skogen er til gjengjeld forringet artsmessig. I Europa og Japan er skogarealet stabilt eller økende på bekostning av biologisk mangfold. Fragmentering ved veier og annen infrastruktur samt jordbruksareal bidrar vesentlig til redusert mangfold. De høyt utviklede landene bidrar indirekte til avskoging i fattigere land ved at de importerer tropisk trevirke og soya som er dyrket på arealer til erstatning for tropisk skog. Landmannalaugar. Landmannalaugar er et område i nærheten av vulkanen Hekla i de sørlige høylandene på Island. Landmannalaugar kan kun nås av turister på sommerstid, da veien er stengt fram til begynnelsen av juni og kun forblir åpen fram til slutten av september. Det er to veier som leder inn i Landmannalaugar, og en av dem er tilgjengelig for vanlig biltrafikk selv om veien er dårlig. Området er velkjent for sin skjønne natur. Det består av et stort antall forskjellige geologiske elementer, men noe av det mer åpenbare er fjell av rhyolitt og svære lavafelt. Det finnes fjell i alle verdens farger og to av de mer kjente er Bláhnjúkur og Brennisteinsalda. Det ligger også en fjellhytte i nærheten av lavafeltene, og like ved finnes det også et varmt, naturlig basseng, som faktisk er en liten bekk som har blitt demmet opp med trestykker og steiner slik at den danner en liten kulp. Rasjonal funksjon. __TOC__ __NOTOC__ Definisjon. I matematikken er en rasjonell funksjon, en funksjon som kan skrives som et forhold mellom to polynomfunksjoner. hvor "P" og "Q" er polynom-funksjoner i "x", og "Q" ikke er en nullfunksjon("f(x) = 0 "). Definisjonsmengden av "f" er mengden av alle punktene "x" hvor nevneren "Q"("x") ikke er null. Hvis "x" ikke er en variabel, men ubestemt, snakker en om "rasjonale uttrykk" istedet for rasjonale funksjoner. Forskjellen mellom disse to begrepene er kun viktig i abstrakt algebra. En "rasjonal ligning" er en ligning med to rasjonelle uttrykke som er satt lik hverandre. Disse uttrykkene adlyder de samme reglene som en brøk. Ligningene kan bli løst med kryss-multiplisering. Deling med 0 er udefinert, så en løsning som forårsaker formell divisjon på null vil bli forkastet. Eksempler. Den rasjonale funksjonen formula_2 (se bildet til høyre) er ikke definert på formula_3. Den rasjonale funksjonen formula_4 er definert for alle reelle tall, men ikke for alle komplekse tall, siden hvis "x" hadde vært pluss eller minus kvadratroten til minus 1, ville formell evaluering føre til divisjon på null. Grenseverdien for den rasjonale funksjonen formula_2 etterhvert som "x" nærmer seg uendelig formula_6. En konstant funksjon som "f"("x") = π er en rasjonal funksjon siden konstanter er polynomer. Selv om "f"("x") er irrasjonal for alle "x", merk at det er funksjonen som er rasjonal, ikke nødvendigvis verdiene av funksjonen. Se også. - Hvordan lese formler som bruker sigma.NB! Engelsk Hroar Hansen. Hroar Anton Hansen (født 24. april 1947 i Drammen) er en tidligere norsk industrileder, redaktør og politiker. Hansen er kjent for å ha vært eier av avisene Morgenbladet (1987–1993) og senere Søndag Søndag. Han var ansvarlig redaktør for Morgenbladet fra 1988 til 1993. Han er også videre kjent for diverse virksomheter og gründerskap på 1980– og 90-tallet hvor han blant annet opprettet Norsk LCD AS i 1981, "Hansen vakuumrør" samt "Ask". På politisk hold har han vært organisatorisk nestleder for Fremskrittspartiet i perioden 1985 til 1991 og varaordfører i Drammen fra 1988 til 1991. Muskötunnelen. Muskötunnelen (svensk: "Muskötunneln") er en undersjøisk veitunnel i Sverige. Tunnelen forbinder øyene Muskö og Yxlö i Haninge og Nynäshamn kommuner i Stockholms län. Sammen med resten av Muskövägen (vei 539) binder den Muskö til fastlandet. Tunnelen er 2960 meter lang og ble åpnet i 1964 etter 4 års byggetid. Den når 66 meter under havet og har ett løp med ett kjørefelt i hver retning. Muskötunnelen ble bygd av det svenske forsvaret, som hadde flere store installasjoner på Muskö, blant annet marinebasen Musköbasen. Muskötunnelen var Sveriges lengste tunnel da den ble åpnet, og også Nordens lengste veitunnel i noen måneder fram til Røldalstunnelen i Norge ble åpnet. (På det tidspunktet fantes det lengre jernbanetunneler i Norge, men ikke i Sverige.) Da tunnelen var ny hadde man store problemer med vannlekkasjer. På det meste lekket 28 000 liter vann i timen inn i tunnelen, men ved hjelp av diverse tetningsmetoder er lekkasjen redusert til 7 000 liter i timen i dag. Forsvaret har redusert sin aktivitet på Muskö, og tunnelen er derfor mindre viktig for forsvaret i dag enn den var tidligere. Antony Hewish. Antony Hewish (født 11. mai 1924) er en britisk radioastronom og nobelprisvinner. Sammen med landsmannen Sir Martin Ryle ble han tildelt nobelprisen i fysikk i 1974 "for banebrytende arbeider innen radioastrofysikken: Ryle for sine observasjoner og oppfinnelser, særskilt apertursynteseteknikken, og Hewish for sin innsats ved oppdagelsen av pulsarene". Etter utdannelsen ved University of Cambridge sluttet Hewish seg i 1946 til en gruppe radioastronomer som ble ledet av Sir Martin Ryle. Mens han ledet et forskningsprosjekt ved Mullard Radio Astronomy Observatory ved Cambridge i 1967, observerte en av hans studenter, Jocelyn Bell, regelmessig pulserende radiosignaler fra en ukjent kilde. Hewish forstod betydningen av observasjonen, og lyktes å konstatere at signalene ikke var interferens fra noen kilde på jorden, men at de måtte komme fra en hittil ukjent type stjerne. Senere har man fastslått at denne typen signaler sendes ut av hurtig rotererende nøytronstjerner. Tildelingen av nobelprisen til Hewish og Ryle, uten å verdsette Jocelyn Bells innsats, er i ettertid blitt kritisert. Bundesautobahn 555. A555 (Autobahn 555, formelt Bundesautobahn 555) er en motorvei i den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen, mellom Köln og Bonn. Den er Tysklands første motorvei med betegnelsen "Autobahn", denne betegnelsen ble ikke brukt om AVUS, som ble tatt i bruk 11 år tidligere. Den 18 km lange strekningen ble bygget mellom 1929 og 1932, og åpnet av Kölns borgermester Konrad Adenauer den 6. august 1932. Moa Martinson. Helga Maria «Moa» Martinson (født 2. november 1890 i Vårdnäs, Östergötland, død 5. august 1964 i Sorunda, Södermanland) var en svensk forfatter. Moa Martinson er blant de mest berømte og den eneste kvinnen blant de selvlærte "proletarforfatterne" som fremtrådte i Sveige på 1920- og 30-tallet. Hun var relativt bortglemt, men ble gjenoppdaget av kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Ebba Witt-Brattström har skrevet doktoravhandlingen "Moa Martinson: skrift och drift i trettiotalet" (1988). Kerstin Engman publiserte biografien "Moa Martinson. Ordet och kärleken" i 1990. Martinsons mest kjente verk er den selvbiografiske trilogien om Mia: "Mor gifter sig", "Kyrkbröllop" og "Kungens rosor". Romanserien bygger delvis på føljetongen "Pigmamma" som hun skrev i 1928-29 for tidsskriftet "Brand". I bøkene forteller hun usentimentalt om hendelser i Norrköping omkring århundreskiftet. Et tilbakevendende tema i Martinsons forfatterskap er vennskap mellom kvinner. Blant hennes senere verk er de historiske romanene om bondeliv i Östergötland, "Vägen under stjärnorna" og "Brandliljor". Den såkalte «Bettyserien» bygger på hennes egne år som alenemor på torpet Johannesdal. I 1928 hadde hun truffet dikteren Harry Martinson, og de giftet seg 3. oktober 1929. De ble boende på torpet. Ekteskapet var til å begynne med lykkelig, men Harry var utro, og separasjo ble fulgt av gjenforening. Han forlot henne i 1939, vinteren 1940 tok Moa ut skilsmisse, og ekteskapet ble oppløst i 1941. Ivar Lo-Johansson, som var god venn av dem begge, skildret ekteskapet i "Tröskeln". Filmer. I 1986 ble det laget en spillefilm, "Moa", om hennes liv, regissert av Anders Wahlgren med Gunilla Nyroos i hovedrollen. Boris Skossyreff. Boris Skossyreff (1896 (?) – 1989) var en antatt russisk eventyrer som prøvde å få makt i Andorra i 1930-årene. Russiske kilder oppgir hans navn på kyrillisk som Борис Скосырев (Boris Skosyrev). I desember 1933 oppnådde han andorransk statsborgerskap og litt etter presenterte han en plan for å reformere administrasjonen i landet, noe som inkluderte å opprette flere embeter som han stilte seg selv som kandidat til. Han kom snart opp i vanskeligheter og ble utvist rundt mai 1934. Den 12. juli utropte han, mens han oppholdt seg i Urgel, seg selv som Boris I, eneherskende prins av Andorra og «regent for Hans Majestet, Kongen av Frankrike», og erklærte krig mot biskopen av Urgel (den andre herskeren av Andorra). 20. juli ble han arrestert og tatt med til Barcelona og så, 23. juli, til Madrid, hvor han satt fengslet frem til han ble utvist i november. De spanske myndighetene som holdt ham i varetekt la merke til at han hadde et nederlandsk pass som fortalte at han ble født 12. juni. Han sa selv at han var en hviterussisk innvandrer, født i Vilnius. Skossyreff Skossyreff Skossyreff Tepic. Tepic er en kommune og hovedstad i den meksikanske delstaten Nayarit. Innbyggertallet er beregnet til omtrent 300 000. Byen befinner 915 meter over havet. Den ble grunnlagt den 25. juli 1532. Tranquillo Grassetti. Tranquillo Grassetti eller "Xie Giulu", "Tianjue" (født 1588 i Modena i Italia, død 1647 i Jiangxi i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han trådte inn i jesuittordenewn i 1617 i Novellario og ble sendt ut til Kina i 1629, med ankomst i oktober 1630. Fra 1631 virket han i Nanchang i provinsen Jiangxi og misjonerte der resten av sitt liv. Han døde under mandsjuenes invasjon av området i 1647. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen .mobi. .mobi (også kjent som DotMobi) er et generisk toppnivådomene på Internett. Det drives av, og er dedikert til levering av Internett til mobiltelefoner og andre håndholdte enheter via Mobile Web. Domenet blir sponset av Google, Microsoft, Nokia, Samsung, Ericsson, Vodafone, T-Mobile, Telefónica Móviles, Telecom Italia Mobile, Orascom Telecom, GSM Association, Hutchison Whampoa, og VISA. Drift av.mobi. DotMobi-domenenavn ble gjort tilgjengelig for alminnelig registrering 26. september 2006. Selv om det er ganske nylig blitt introdusert, så har ".mobi" allerede laget overskrifter med flere sekssifrede domenesalg, så som for USD200.000, for USD129.800, og for USD100.000, noe som muligens indikerer hvilken tiltro utviklere har til dette unge toppnivådomenet. Det har imidlertid også fått sin andel av kritikk, som følge av at det etter sigende bryter prinsippet om plattformuavhengighet. Enkelte mener at å tilby innhold som er skreddersydd for spesielle enheter kan og bør gjøres via andre metoder enn et spesifikt toppnivådomene, for eksempel ved å bruke vertsnavn innen et eksisterende domene, cascading style sheets, eller andre former for tilpasning. Dessuten er det påpekt at «mobi» er et uheldig valg for inntasting av tekst på en mobiltelefon, noe som krever ti tastetrykk i mange vanlige oppsett, sammenlignet med syv for «com», eller bare tre hvis det mere relevante «wap» hadde blitt brukt. Det er imidlertid en mulighet for at mobiltelefonfabrikantene vil sette opp sine mobile nettlesere med ".mobi" som standardinnstilling, eller at tekstforutsigende programmer kan redusere dette til ett enkelt tastetrykk, noe som effektivt ville eliminere dette problemet. Som svar på kritikken gikk ".mobi" sammen med W3C Mobile Web Initiative (MWI) for å bidra til utarbeidelsen av "MWI Best Practices" for mobilt innhold. Det ble her skissert mange metoder for å oppnå gode brukererfaringer for internettbruk på mobile enheter, og flere fremgangsmåter for å gjennomføre disse i praksis. har utgitt et gratis testverktøy kalt for å analysere hvorvidt et nettsted er klart for mobil bruk. Verktøyet utfører sin analyse ved å benytte DotMobi's anbefalte "MWI Best Practices" for mobilt innhold, og gir resultatet i form av et Mobi Ready-poengtall. Det finnes gratis redigeringsvektøy som kan benyttes for å lage ".mobi"-kompatible nettsteder. er et gratis nettleser-basert verktøy som garanterer et nettsted som er fullt ut i samsvar med standardene for mobile nettsteder. Det finnes dog også tekniske løsninger i dag, som gjør dette uten bruk av dedikerte nettsteder: Datakomprimering/ downsampling proxyservere og mikronettlesere, som Opera Mobile, som kan skreddersy ethvert nettsted til små skjermer ved bruk av Small Screen Rendering-teknikk. Disse nettleserne må imidlertid fremdeles laste ned en hel side (med grafikk og andre relaterte filer) som, dersom de ikke er optimalisert for mobiltelefoner, kan ta lang tid og følgelig koste mye å laste ned. For å forbedre dette kan de to tilpasningsteknikkene brukes sammen. Dette er ideen bak proxy-baserte mikronettlesere som Opera Mini, som laster ned den optimaliserte og komprimerte versjonen av nettsteder gjennom dedikerte proxyservere. Men nettsteder som vises på en mobil via en proxy-basert mikronettleser er imidlertid sjelden spesifikt designet for mobiltelefoner, så det blir dermed overlatt til proxyserveren og nettleseren å avgjøre hva som skal komprimeres, hva som skal vises, og hvordan det skal vises. I motsetning til en ".mobi"-versjon av nettstedet, så er dette ikke nødvendigvis slik eieren av nettstedet ønsker det skal fremstå for sitt mobile publikum. Det finnes også spesialiserte løsninger for tilpasning av innhold, vanligvis i form av en server hvor det benyttes spesialiserte tilpasningsteknikker for å lage optimaliserte representasjoner av nettsteder på mobile enheter, uansett hvilken nettleser de måtte bruke. Imidlertid så eliminerer ".mobi" denne omveien å måtte tilpasse innholdet for mobiltelefoner, ettersom nettstedet i utgangspunktet er spesifikt designet for visning på en mobiltelefon. W3C utvikler også nye redigeringsspråk, så som DIAL (Device Independent Authoring Language), som hjelper webdesignere med å lage nettsteder som kan brukes på det enorme utvalget av mobile enheter som finnes i dag. Enkelte tilpasningsløsninger støtter allerede bruken av DIAL og lignende språk i opprettelsen av nettsteder som kan brukes med ".mobi"-domenenavn. ".mobi"-organisasjonen fremmer ikke selv noen spesiell teknologi, men krever at ".mobi"-nettsteder produserer brukererfaringer som er i samsvar med deres retningslinjer og som er spesielt optimalisert for mobiltelefoner. Fordeler ved.mobi. Ettersom 100% av nettstedene på ".mobi" må være optimalisert for visning på mobiltelefoner, så er hovedfordelen ved ".mobi" fra brukernes perspektiv at de er garantert et nettsted som er spesielt beregnet for små skjermer. Selv om et nettsted på ".com" eller et hvilket som helst annet toppnivådomene kan optimaliseres for mobiltelefoner, så er det i praksis bare et fåtall av dem som er det, hvilket nødvendiggjør løsninger for innholdstilpasning. Ulemper ved.mobi. dotMobi risikerer å skape to separate enhetsavhengige World Wide Web, ett PC/desktop-basert og det andre mobil-basert, følgelig lages overflødig innhold. dotMobi anbefaler «browser sniffing» med Wurfl som en metode for å skille mellom en mobil- eller PC-basert nettleser. .mobi's sponsorer. dotMobi støttes av mobiltelefonoperatører, produsenter av mobiltelefoner og leverandører av søketjenester og innhold for Internett, slik som Google, Microsoft, Nokia, Samsung, Ericsson, Vodafone og T-Mobile. Tildeling av spesielt utvalgte domenenavn. mTLD har satt opp en over rundt 5.700 vanlig brukte ord og fraser, som er satt til side for «rettferdig» tildeling, på annen måte enn den tradisjonelle førstemann-til-mølla metoden. Dette er for det første for å sørge for likhet for alle under tildelingen av disse navnene, for det andre å øke sannsynligheten for at disse domenenavnene raskere vil bidra med nye mobilbaserte tjenester, og for det tredje bevare stabiliteten og sikkerheten i driften av registreringsenheten. mTLD vil tildele disse utvalgte domenenavnene via auksjoner og RFP (Request for Proposal)-prosesser på kvaltalsvis basis i løpet av 2008. Prosessen ble godkjent av ICANN med input fra mTLD's Policy Advisory Board og WIPO. Reserverte navn. I forbindelse med utrullingen av toppnivådomenet ".mobi" har dotMobi reservert visse domenenavn i henhold til sin kontrakt med ICANN. Dette omfatter dotMobi-uttrykk, andre TLD'er, nødnummere og geografiske navn. Det første geografiske ".mobi"-domenet som ble frigitt var. Eksempler på.mobi nettsteder. Flere store og velkjente selskaper har laget ".mobi"-versjoner av sine nettsteder spesifikt for mobiltelefoner. Dette gjelder blant annet, og. Flere eksempler på ".mobi"-nettsteder kan ses på mTLD's. Eksterne lenker. M o Ryszard Szymmels villa. Ryszard Szymmels villa (polsk "Willa Ryszarda Szymmela") ligger ved Karolewska-gaten 1 i Łódź. Den er et av de eldste eksempler på art nouveau i Polen. Villaen ble bygd i 1899 etter tegninger av Franciszek Chełmiński til forretningsmannen Ryszard Szymmel. Den opprinnelige planen tok ikke hensyn til art nouveau-dekorasjoner, noe villaen imidlertid fikk under byggingen. I årene 1911–1914 ble villaen ombygd. På utsiden presenterer bygningen alle karakteristiske trekk ved art nouveau-stilen. Her finnes blant annet en asymmetrisk elevasjon, myke vindusoverstykker, forskjellig murpuss og rike plantedekorasjoner (stiliserte trær og kastanjetreblomster). Villaen har et tilnærmet kvadratisk grunnplan og dekkes av et mangeformet tak. I elevasjonen finnes dekorasjoner med form som skjelettkonstruksjon med myke art nouveau-linjer. Fra hagesiden er villaen oppdelt gjennom terrasser, en risalitt og en portikus. I villaens indre er elementer av det opprinnelige utseendet bevart, blant annet glassmalerier og plantestukkatur formet som røtter og blader av piggtistel, iris samt eple- og kastanjetre. Etter Szymmels død gikk villaen over til hans arvinger, og senere til privatpersoner. Szymmel Reinhold Bennichs villa. Reinhold Bennichs villa (polsk "Willa Reinholda Bennicha") ligger ved Gdańska-gaten 89 i Łódź. Den er et av de mer interessante eksempler på art nouveau i byen. Villaen ble bygd i 1904 etter tegninger av Dawid Lande, som brukte en rekke elementer karakteristisk for art nouveau-stilen i elevasjonen, som for eksempel slyngende røtter, eføyblader, kastanjetreblomstre samt en ugle med utspredte vinger. Asymmetrien gjenspeiles derimot i størrelsen og formen av vinduene. Over karnappet i andre etasje står byggingsåret «1904» og på toppen en stor flaggermus, som sammen med den svært mørke fasaden gir villaen en noe spøkelsesaktig karakter. Bennich Rachmil Lipszycs mursteinshus. Rachmil Lipszycs mursteinshus (polsk "Kamienica Rachmila Lipszyca") ligger ved Gabriel Narutowicz’ gate 44 i Łódź. Det er et godt eksempel på sen art nouveau. Bygningen ble reist i 1910 etter tegninger av Gustaw Landau-Gutenteger. Elevasjonen har karakteristiske lange og smale vinduer, en rekke geometriske motiver, flerfarget murpuss, beskjedne plantedekorasjoner og et avrundet hjørne. Mursteinshuset dekkes av et høyt tak. Noe uvanlig tok Gutenteger i bruk støpejernselementer i konstruksjonen. Lipszyc Auerbach-brødrenes mursteinshus. Auerbach-brødrenes mursteinshus (polsk "Kamienica braci Auerbachów") ligger ved Gabriel Narutowicz’ gate 32 i Łódź. Den regnes for å være et av de mest interessante verkene til Gustaw Landau-Gutenteger. Bygningen ble reist for brødrene Auerbach i 1896 etter tegninger av Gutenteger, like før art nouveau-stilen gjorde sitt inntog i arkitekturen. Mursteinshusets fasade er bygd i keramisk murstein, og noen fragmenter er dekket med murpuss som kontrast. Blant neoromanske elementer finnes rikt dekorerte balkonger og loggiaer i siderisalittene, mens vindusrammene bærer preg av venetiansk og florentinsk renessanse. På de to sideforhøyningene finnes diabolske skikkelser formet som flaggermus med menneskeansikt. Tjörnbrua. Tjörnbrua (svensk: "Tjörnbron", offisielt navn: "Almöbron") er den største av tre bruer som forbinder Stenungsund på fastlandet med øya Tjörn i Västra Götalands län i Sverige. Den ble åpnet 9. november 1981 som erstatning for den ødelagte Almöbrua. Tjörnbrua er ei skråkabelbru med lengde 667 meter, hovedspenn 386 meter og bredde 15 meter. Brutårnene er 106 meter høye og seilingshøyden er 43 meter. Ulykken. Den opprinnelige brua, Almöbrua ("Almöbron"), ble åpnet 15. juni 1960 sammen med Stenungsöbrua og Källösundbrua som en fast bruforbindelse mellom Tjörn og fastlandet. Den var da verdens lengste buebru og hadde seilingshøyde ca 40 meter. Ca klokka 01.30 natt til 18. januar 1980 raste hovedspennet på Almöbrua sammen da det norske bulkskipet «Star Clipper» fikk rorhavari og kjørte på det ene brufestet. Besetningen på skipet slo øyeblikkelig alarm, og politiet sperret av brua på Stenungsundsida etter ti minutter, men det tok 40 minutter før noen kom til og fikk sperret av brua på Tjörnsida. Før brua ble avsperret kjørte syv biler over brukanten, og åtte mennesker omkom. Bruspennet traff skipet da det raste sammen, men ingen ombord i skipet ble skadd. Politiet fikk i etterkant sterk kritikk for at brua ikke ble avsperret med en gang. Abarth 1000 GT Coupé. Abarth 1000 GT Coupé er en bilmodell bygget av den italienske bilprodusenten Abarth, og designet av Bertone. Modellen ble lansert i 1958, og var utstyrt med en 1,0-liters rekkemotor med doble overliggende kamaksler fra Alfa Romeo, som hadde en effekt på 90 hestekrefter. Til tross for beskjeden motoreffekt var bilen allikevel svært rask, takket være den lave vekten på bare 640 kilo. The Groove Valley JazzCamp. The Groove Valley JazzCamp (TGV JazzCamp) ble startet i 2005 etter en ide av kulturkonsulent i Beiarn kommune Rune Paulsen i samarbeid med jazzmusikeren Jan Gunnar Hoff. Ideen var å skape et nytt konsept for å gi musikere og amatører mulighet til å komme sammen for å lære om jazzmusikk og spille sammen. Undervisningen består av clinics, masterclass, samspillgrupper og egne grupper for hvert instrument. «Krusche i Ender» mursteinshus. «Krusche i Ender» mursteinshus (polsk "Kamienica firmy ”Krusche i Ender“") ligger ved Piotrkowska-gaten 143 i Łódź. Mursteinshuset ble bygd til det største firmaet i Pabianice – Krusche i Ender – i 1898 etter tegninger av Dawid Lande. Den fem etasjer høye bygningen var opprinnelig treetasjes. Påbygningen fant sted i årene 1923–1924. Bygningens fasade preges av manieristiske og nygotiske former. I 1899 ble den pyntet utvendig med veggmalerier, noe som er nokså uvanlig for Łódź-arkitekturen. Maleriene forestiller solsikker, eikeblader og dyr. Over hovedinngangen finnes også fantasifulle drager. Bygningen har dessuten et tre etasjer høyt karnapp, og på frontelevasjonens sørlige side finnes en aksentuert forhøyning. Krusche Folke Fridell. Folke Fridell (født 1. oktober 1904 i Lagan, død 12. august 1985) var en svensk forfatter. Han skrev flere arbeiderromaner med syndikalistisk utgangspunkt. Fridell arbeidet som ung ved en tekstilfabrikk i Lagan, der han også var aktiv innen den syndikalistiske arbeiderbevegelsen. Hans første skrifter var politiske brosjyrer, men han debuterte som skjønnlitterær forfatter med romanen "Tack för mig – grottekvarn". I romanene beskrev han bl.a. arbeiderens mistrivsel i den mekaniserte industrien. En stor del av Fridells politiske skrifter finnes på nettstedet www.rebeller.se. Elisabeth Reiss. Elisabeth Reiss (født 14. juni 1902 i Kristiania, død 8. mars 1970 på Lillehammer) var en norsk pianist og kabaretartist. Hun var datter av Georg Reiss, musikkteoretiker og komponist og søster av skuespiller Thorleif Reiss. Klassisk pianist. "Frk. Elisabeth Reiss har i over tre aar været min elev. I 1916 kunne hun til nød spille en Mozart Sonate. I 1917 spilte hun offentlig Mozarts D-dur koncert (Kroningskoncerten), og i 1918 – ligeledes offentlig – Beethovens G-dur koncert med Orkester. Dette illustrerer hendes fremgang og hennes arbeidsevne. Hun er en aldeles ypperlig Bach spiller, og har utprægede evner og skarp sans for moderne musik og dens raffinerende klangvirkninger. F. eks. kompositioner av Reger o.a. Hun er alsidig og ikke bare «klaverbegavet» – og jeg vil betegne hende som et straalende talent." Hun debuterte på klaver allerede i 1917 i Logens store sal med Mozarts D-durkonsert (K175) med Nationaltheatrets orkester, dirigert av Gustav Fr. Lange og året etter fremførte hun Beethovens G-durkonsert med fullt orkester. I 1920 fikk hun stipend for studier i Paris og Wien, og tilbake i Norge tok hun undervisning hos Bokken Lasson i kabaretstil, mens hun fortsatt ga klaverkonserter og høstet meget gode anmeldelser, særlig hennes fremføring av verker av Max Reger, Maurice Ravel og Claude Debussy. "Det var i beste forståelse med komponisten den unge dame førte an i denne lek mellem strålende melodier og lystige rytmer, godt understøttet av orkester og dirigent." Kabaretartist. "Jeg føler trang til offentlig å uttale meg om den kunstneriske begivenhet som jeg opplevet forleden aften. Det Elisabeth Reiss viste oss av sin kunst, den improviserte, den lydhøre, som gjennom henne fikk en fremragende tolkning, betyr en helt ny genre på et podium i skandinaviske land." "Den som kun tar spøk for spøkog alvor kun alvorlighan og hun har faktisk fattetbegge dele dårlig." Blant komponister fikk hun bidrag fra størrelser som Pauline Hall, Kåre Siem og Finn Ludt. Forestillingene ble gjennomført i høyt tempo, med gjøglerier og stadige rolleskifter. Reiss var både inspirert av og hadde mye til felles med Victor Borge og hun ble en av forløperne til dagens stand-up stil. Tétouan. Tétouan (arabisk ') er en by i Marokko, øst for Tanger. Den ligger langt nord i landet, langs kysten til Middelhavet og like ved Gibraltarstredet. Tétouan hadde 320 539 innbyggere i 2004. Byen er et kultur- og handelssentrum og har 34 moskéer, flere museer og en del tekstilindustri. Tétouan ble grunnlagt på 300-tallet. I perioden 1913—1956 var byen hovedstaden i Spansk Marokko. Medinaen i byen er blant de minste i sitt slag, men har en spesiell historisk betydning og et unikt arkitektonisk uttrykk. Under islams ekspansjon var byen knutepunktet mellom Nord-Afrika og al-Andalus, det muslimske nærværet i Spania. Etter reconquistaen flyttet/flyktet mange muslimer fra Spania hit til Tétouan. Byens kunst og arkitektur, som er meget godt bevart, er derfor preget av den den islamiske arkitekturen som man kjenner fra Alhambra. Medinaen ble i 1997 erklært som et verdensarvminne. Thor Henning. Thor Henning (født 13. september 1894, død 7. oktober 1967) var en svensk svømmer. Henning vant tre olympiske sølvmedaljer; 400 meter bryst under 1912 i Stockholm og under OL 1920 i Antwerpen kom han på andre plass bak landsmannen Håkan Malmrot på både 200 og 400 meter bryst. Nuuk kommune. Nuuk Kommune (grønlandsk: Nuuk Kommunea) er en tidligere kommune i Vestgrønland. Kommunen er på til sammen 105 000 km², og har om lag 14 700 innbyggere. Kommunesammenslåing. To tilgrensende kommuner i Østgrønland, Ammassallip og Ittoqqortoormiit har bedt om å slå seg sammen med Nuuk kommune. 7. desember 2006 besluttet kommunestyret å si ja til dette. Kommunen har tidligere takket ja til å drøfte sammenslåing også med Paamiut og Ivittuut, som ligger syd for Nuuk kommune. Den nye storkommunen var et faktum fra 1. mai 2009. Den er dermed verdens største kommune med 635 600 km². Dette tilsvarer nesten fem ganger Danmarks størrelse. Storkommunen har et innbyggertall på ca. 21 000. Politikk. Kommunens høyeste politiske organ er "kommunalbestyrelsen". Denne har 17 medlemmer, fordelt på partiene Siumut, Inuit Ataqatigiit og Demokraterne. Borgermester var fram til 2007 Agnethe Davidsen. Nikolaj Heinrich har overtatt som midlertidig borgermester, og skal fungere fram til kommunevalget i april 2008. Atassut hadde også et medlem i kommunestyret, Hans Pavia Egede, men han meldte seg i januar ut av partiet og søkte medlemskap i Inuit Ataqatigiit. Dermed mistet Atassut sin plass i kommunestyret for denne perioden. Figgjeskjær tåkeklokke. Figgjeskjær tåkeklokke er et sjømerke som tidligere stod på Langøytangen fyr før det ble flyttet til halvøyen Figgeskjær, som ligger rett ved innseilingen til Langesund når man kommer fra Stathelle. Tåkeklokka ble satt opp i 1911 og tatt ut av bruk i 1989. Tåkeklokken er eid av staten og området rundt den er fredet men i privat eie. 17. serierunde i Tippeligaen 2007. 17. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 11. august klokken 19:00 med Brann mot Rosenborg. Runden fortsatte med fem kamper søndag 12. august, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 13. august klokken 19:00 med Stabæk mot Start. Curtiss SBC Helldiver. "Se også Curtiss SB2C Helldiver" Curtiss SBC Helldiver var et to-seters amerikansk stupbombefly. SBC Helldiver har sin opprinnelse i to-seters jagerflyet XF12C-1 som ble bygget som et monoplan med parasollvinger og fløy første gang i 1933. Da man ikke så behov for et to-seters jagerfly bestemte man seg for å utvikle flyet til rollen som lett bombefly, og denne fikk betegnelsen XSBC-1. Parasollvinger viste seg å ikke fungere for et fly som skulle kunne brukes som stupbombefly, og en ny prototype ble bygget som biplan som XSBC-2. Med et bytte av motor under betegnelsen XSBC-3 ble denne satt i produksjon som SBC-3 Helldiver. SBC-3 Helldiver ble levert til den amerikanske marinen fra 17. juli 1937, og fra mars 1939 ble en variant med kraftigere motor levert under betegnelsen SBC-4 Helldiver. 50 av disse ble ble også levert til Frankrike, men for sent for å bli brukt i kamp mot den tyske invasjonsmakten. SBC Helldiver var utdatert på det tidspunktet USA ble med i den andre verdenskrig, og ble brukt av enheter som ikke ble brukt i kamp og for trening under krigen. Spesifikasjoner. Curtiss SB1C Helldiver Italias historie. Italia ble forent i 1861, og har siden da hatt stor betydning kulturelt og sosialt både for hele middelhavsområdet og Europa. Viktige kulturer og riker har eksistert der siden forhistoriske tider. Etter at Magna Graecia, den etruskiske sivilisasjonen og spesielt Den romerske republikk hadde dominert denne delen av verden i mange århundrer ble Italia et land med mennesker som bidro med uvurderlige bidrag til europeisk filosofi, vitenskap og kunst i løpet av Middelalderen og Renessansen. Italia var dominert av bystater under det meste av Middelalderen og Renessansen, og Apenniniske halvøy ble derfor ikke samlet til Italia før midten av det 19. århundret. Tidlig historie. Den første kjente italieneren er antakeligvis ismannen Ötzi som ble overrasket av dårlig vær i yngre steinalder helt nord i landet. En lang rekke folkestammer var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 500-1000 f.Kr. Veggmaleri med detalj av to etruskiske dansere, "Tomba del Triclinio", ca 480 f.Kr. Den første sivilisasjon på den italienske halvøya var den etruskiske, som ikke tilhørte de de italiske stammene, og antagelig heller ikke snakket et indoeuropeiske språk. Grekere, kartagere og romere. På slutten av 400-tallet utkjempet grekerne og kartagerne flere kriger mot hverandre om herredømmet over Sicilia. Samtidig vokste byen Roma frem som et sentrum midt på halvøya. Herfra erobret de stadig større deler av Italia, helt til de på slutten av 200-tallet kom i konflikt med Kartago, som de utkjempet flere kriger med, de såkalte puniske krigene. Den siste krigen førte til at Kartago ble fullstendig utslettet. Romerriket. a> ble verdens største imperium, og dominerte Middelhavsområdet i hundrevis av år. Etter å ha fjernet rivaliseringen fra Kartago, kunne romerne bygge ut sitt herredømme over Middelhavet, og i tida omkring Kristi fødsel behersket de Europa nord til Rhinen og Donau, vest til Atlanterhavet samt Nord-Afrika, Midtøsten og Lille-Asia. Samtidig forlot Roma sin republikanske styreform og ble et keiserdømme. Under Trajan nådde riket sin største utstrekning, og hadde da slukt England, Wales, Romania og Irak i tillegg til tidligere erobringer. Romerne bygde veier, akvedukter, teatre, store stadionanlegg og anla byer over hele sitt rike. Hovedstaden Roma var en millionby hvor en del av innbyggerne levde i enorm luksus. Romerrikes fall. Romerriket skulle imidlertid etterhvert svekkes av indre rivninger. På 300-tallet ble riket delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. Samtidig ble kristendommen, som tidligere hadde vært forfulgt, tillatt og etterhvert statsreligion. Rundt år 400 ble halvøya herjet av germanske folkestammer som rev riket fra hverandre, drepte en stor del av befolkningen og satte kultur og samfunnsliv tilbake. I 476 opphørte det vestromerske riket. Fremmede erobrere. I 535 gikk så den bysantinske hærføreren Belisarius i land i Sør-Italia og erobret halvøya. Imidlertid kom nok en stamme inn i Italia få år etter, nemlig langobardene. I århundrer fremover var halvøya delt mellom disse to, inntil Nord- og Sentral-Italia ble erobret av frankerne på slutten av 700-tallet. Samtidig vokste kirken fram til å bli en maktfaktor. I 827 gikk araberne i land på Sicilia, og brukte resten av århundret på å erobre denne rike øya. Her ble en rik kultur utviklet. Byene gjenoppstår. I sumpområdene i Veneto vokste byen Venezia fram til å bli et sentrum for handelen mellom øst og vest. Konflikten mellom paven og den tysk-romerske keiseren som overtok dominansen etter Frankerriket dominerte italiensk politikk gjennom hele middelalderen. På 1000-tallet etablerte franske normannere en stat i Sør-Italia, og derfra gjenerobret de Sicilia fra araberne. Sicilia skulle senere falle først i franske, så i spanske hender på 1200-tallet. I middelalderen vokste også en rekke andre byer frem. Pisa og Amalfi var tidlige stormakter, men også Milano, Napoli og andre byer var viktige. På 1200-tallet og framover var Genova og Venezia de to dominerende handelsbyene i Middelhavet, mens ullproduserende byer som Firenze og Siena i Toscana også oppnådde stor rikdom. Renessansen. I den rike handelsbyen Firenze oppsto den kulturelle, kunstneriske og filosofiske strømningen "renessansen" (italiensk "rinascimento", «gjenfødelse») i løpet av 1400-tallet, noe som utløste en enestående kulturell blomstring. Denne blomstringen var dels basert på ullindustri, dels på handel og industri i området. Familien Medici, som kontrollerte Firenze i århundrer, var så rike at til og med den franske kongen skyldte dem penger. En nedgangstid. 1500-tallet var imidlertid en nedgangstid, hvor byer som Venezia mistet innflytelse, med oppdagelsen av Amerika og sjøveien til India begynte verdenshandelen å gå andre veier. Tyrkernes styrkede stilling på Balkan var også en trussel. Imidlertid utvidet Venezia landområdene sine, og kontrollerte snart det meste av det nordøstlige Italia. Den franske invasjonen på 1520-tallet førte til store ødeleggelser. Også tyrkisk og nordafrikansk piratvirksomhet anrettet ødeleggelser, massedrap og slaveri. Spania styrket i denne perioden sitt nærvær på halvøya, og kontrollerte hele Sør-Italia, samt for eksempel byen Milano i nord. Spanjolene beholdt sitt grep om Italia på 1600-tallet, men med den spanske arvefølgekrigen på begynnelsen av 1700-tallet trådte Østerrike inn på arenaen, og kontrollerte snart store områder i Italia. I hele denne perioden blomstret imidlertid musikk, maleri og arkitektur, og Italia beholdt sin kulturelle lederposisjon i Europa. En stat som etterhvert oppnådde stor innflytelse, var den nordvestlige staten Piemonte, men sin hovedstad i Torino. Napoleonskrigene. Napoléon Bonapartes invasjon av halvøya i 1797 gjorde ende på Venezia og de øvrige statene på halvøya. Ved Wienerkongressen i 1815 ble noen av monarkiene gjenopprettet, mens andre ble oppslukt av Østerrike, som etterhvert kontrollerte det meste av Nord-Italia. Risorgimento. a> var den mest sentrale skikkelsen da Italia ble samlet. På 1800-tallet oppsto imidlertid ideen om Italias enhet, og frihetshelten Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-tallet en væpnet kamp for å forene Italia, basert på støtte fra Piemonte og Frankrike. Den italienske gjenforeningen ble kalt "Risorgimento". Østerrike måtte etter andre italienske frigjøringskrig avstå Lombardia i 1859 etter fransk inngripen, og Veneto kom etter i 1866. I 1871 benyttet italienerne sjansen til å erobre den siste staten, nemlig Pavestaten, og Roma ble erklært som hovedstad i det gjenforente Kongedømmet Italia. Den nye staten var imidlertid svært sammensatt, med store språklige, kulturelle, sosiale og økonomiske forskjeller og med en velutviklet lokal identitet i regionene. Første verdenskrig. Etter et år av nøytralitet, trådte Italia i 1915 inn i første verdenskrig på Ententemaktenes side. Kongeriket Italia håpet at ved å slutte seg til Ententemaktene mot Sentralmaktene kunne landet få provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene, men krigen endte med et skyttergravskrig ikke ulik den på vestfronten. I 1917 gikk Tyskland inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerrikske allierte og italienerne ble drevet tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. Italia med alliert støtte gikk imidlertid til en større motoffensiv og vant det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto, også kalt Italias Verdun. Ved freden i Versailles fikk imidlertid Italia det som i dag er regionene Trentino-Alto Adige, inkludert en tysktalende minoritet, og Friuli-Venezia-Giulia, inkludert Trieste. I tillegg sikret Italia seg Istria-halvøya i dagens Kroatia, noen av de dalmatiske øyene og noe senere byen Rijeka. Fascistene. a> (det italienske området Tientsin i Kina ikke vist) Versaillestraktaten skapte stor misnøye i Italia. Første verdenskrig var faktisk den første krig som Italia kjempet som selvstendig nasjon og som involverte alle italienere fra nord til sør. Avtalene betraktet ikke Italia som likeverdig med de andre allierte. Særlig den amerikanske president Woodrow Wilsons holdninger førte til at den italienske delegasjon måtte forlate avtalens utforming. I kjølvannet av misnøyen og ekko av den russiske revolusjon med en sosial og politisk uro ble mellomkrigsårene preget av streik, opprør og angst for revolusjon. I 1922 utnyttet Benito Mussolini misnøyen og uroen etter første verdenskrig til å ta makten med sin fascistiske bevegelse. Han utviklet en ny type autoritær stat, og forfulgte hensynsløst opposisjonelle. I 1929 ble Lateranoverenskomsten inngått, og denne sikret Vatikanet et eget territorium innen Romas grenser. Både i USA og resten av Europa, Mussolinis regime var sett som et moderne forsøk for å unngå bolsjevisme og for få et land til å fungere. Børskrakket i 1929 berørte Italias økonomi i liten grad, i stedet ble 1930-årene ble storhetstid for fascismen i Italia. I 1935 innledet Italia den italiensk-etiopiske krig som følge av den fascistiske ekspansjonstrang. Italia hadde på denne tiden allerede Eritrea og Italiensk Somaliland som kolonier, og ønsket å skape en stor italiensk koloni på Afrikas horn, med navn A.O.I.(Afrika Orientale Italiana). Erobringen av Etiopia førte til internasjonal isolering av Italia og dette resulterte i en tilnærming til Tyskland hvor Adolf Hitler på dette tidspunktet hadde tatt makten. Etter utbruddet av andre verdenskrig angrep Italia Albania og okkuperte landet, mens invasjonen av Hellas året etter ble mislykket. Under felttoget i Frankrike gikk Italia inn i krigen på Tysklands side og okkuperte et lite område langs den franske riviera. Italia ble også innviklet i krigen i Nord-Afrika. I 1943 måtte imidlertid italienerne evakuere Nord-Afrika, og samme år invaderte de allierte Sicilia. Krigen ble dermed ført på hjemlig jord. Sommeren 1944 falt Roma, mens de nordligste delene forble under kontroll av aksemaktene gjennom Den italienske sosialrepublikk. Etterkrigstid. I 1946 ble monarkiet avskaffet ved folkeavstemning. Etterkrigstida var en økonomisk oppgangstid uten like, og ny industri oppsto i de rike nordlige delene. Fra det fattige sør utvandret folk til nord og til utlandet. Politisk var all makt i hendene på det kristelig-demokratiske partiet (DC), som ved hjelp av alliansebygging klarte å holde seg ved makten og hindre Vest-Europas største kommunistparti (PCI) noen som helst innflytelse. På slutten av 1980-tallet førte imidlertid en rekke korrupsjonsskandaler (Tangentopoli) til en omveltning i det politiske landskapet som førte til at kristeligdemokratene gikk i oppløsning, og nye krefter kom til. I 1999 innførte Italia euro som felles valuta. Sturla Dyregrov. Sturla Dyregrov (født 22. desember 1973 i Bergen) er en norsk nyhetsreporter, anker og vaktsjef på TV 2-nyhetene. Han er sønn av den kjente psykologen Atle Dyregrov. Utdanning og tidlig arbeidserfaring. Dyregrov er utdannet cand.mag. fra Universitetet i Bergen med hovedvekt på medievitenskap. Han startet i TV 2 i 1997, og jobbet før det som nyhetsoppleser og vaktsjef for Radio 1. Tidlig på 90-tallet, før han begynte å jobbe med nyheter, var han programleder for det populære ungdomsprogrammet «Platekarusellen» på Radio 1, sammen med Tor Henning Knudsen, som nå arbeider som statsadvokat. Dyregrov har jobbet i TV 2 siden 1997 da han ble ansatt som vaktsjef og nyhetsoppleser for RiksNytt som ble produsert av TV 2 for landets nærradioer frem til 1999. Fra 1999 jobbet Dyregrov med Aktuelt på TVNorge, som også ble produsert av TV 2 til og med 2001. Siden 2001 har han jobbet som reporter, vaktsjef og programleder i TV 2 og TV 2 Nyhetskanalen. Profilerte nyhetssaker. Han har dekket de fleste større ulykker til sjøs de siste årene, blant annet Sleipner-forliset, Rocknes-ulykken, Server-forliset og Bourbon Dolphin-ulykken, men også hendelser på land som raset i Fjelltunveien i Ålesund og Hatlestad terrasse i Bergen. I dag jobber Dyregrov hovedsakelig som nyhetsanker på TV 2 og TV 2 Nyhetskanalen, men er også reporter og live-reporter. Minoritet. Minoritet utgjøres av de som er i mindretall, og som utgjør mindre enn 50% av en populasjon eller forsamling. I sosiologi brukes begrepet ofte om en etnisk gruppe som ikke har flertall i et samfunn, da forstått som en språklig minoritet. Det kan også brukes om en religiøs gruppe som er i mindretall, og om folk med funksjonshemming sammenlignet med folk uten funksjonshemming. 18. serierunde i Tippeligaen 2007. 18. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 25. august klokken 19:00 med Rosenborg mot Vålerenga. Runden fortsatte med fem kamper søndag 26. august, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 27. august klokken 19:00 med Sandefjord mot Stabæk. Liste over Øst-Timors presidenter. Liste over Øst-Timors presidenter omfatter statsoverhodene i Øst-Timor i den første årene av uavhengighetskampen etter 1975 og deretter fra landet igjen vant selvstendighet i 2002. Øst-Timor, som utgjør den østre delen av øya Timor i sørøst-Asia, var i mellomtiden okkupert av Indonesia til 1999 da FN ved UNTAET administrerte landet i påvente av selvstendighet. Ved uavhengigheten i 2002 ble et parlamentarisk system etablert, der presidentens rolle er mer seremoniell. Øst-Timors presidenter – uavhengig republikk (fra 2002). Øst-Timor Liste over Øst-Timors statsministere. Øst-Timors statsminister er landets regjeringssjef, mens Øst-Timors president er statsoverhode. Statsministeren er valg av det parti eller de partier som har flertall i nasjonalforsamlingen og blir formelt utpekt av presidenten. Eksterne lenker. Øst-Timors statsministere Reduced instruction set computer. Reduced instruction set computer (RISC) er en type mikroprosessor som i motsetning til CISC-prosessorer kan utføre relativt få instruksjoner. Til gjengjeld tar hver instruksjon kort tid å utføre. Komplekse beregninger krever gjerne at flere instruksjoner kjøres etter hverandre på en RISC-prosessor, mens en CISC-prosessor kunne gjort en tilsvarende beregning i ett trinn. Eksempler på RISC-prosessorfamilier er ARM, AVR, PowerPC og SPARC. Egenskaper. Da de tre første RISC-prosessorene ble lansert fra 1980 til 1983, var de konstruert etter andre prinsipper enn datidens CISC-prosessorer. Senere CISC-arkitekturer adopterte deler av RISC-filosofien, ikke minst bruken av "pipelining". Innenfor x86-arkitekturen er NexGen Nx586, AMD K5, Pentium Pro, og også senere prosessorer, i realiteten RISC-prosessorer som emulerer CISC instruksjoner. Slike hybrider er noen ganger også blitt omtalt som «CRISC». Av praktiske årsaker er det derfor enklest å forklare RISC-filosofien ved å sammenligne den med rene CISC-arkitekturer. Flytt kompleksiteten fra maskinvaren til kompilatorene. Forkortelsen RISC betyr «en datamaskin med et redusert instruksjons-sett» "(Reduced Instruction Set Computing)". Ironisk nok ble denne datamaskin-arkitekturen oppkalt etter noe som slett ikke var dens primære kjennetegn. Færre instruksjoner var bare en konsekvens av RISC-filosofien. Grensen mellom maskinvare og programvare er flytende, og mange oppgaver som utføres av fysiske gjenstander kan også utføres av programvare. Et modem kan f.eks. både være en fysisk gjenstand og et dataprogram. I de første høynivåspråkene var det mye arbeid forbundet med å lage en kompilator som sørget for å oversette disse til assembler og igjen til maskinkode. IBM benyttet f.eks. 18 år på å utvikle høynivåspråket Fortran. Istedenfor å tilpasse høynivåspråkene etter datamaskinene, valgte derfor industrien å tilpasse datamaskinene etter høynivåspråkene. Datamaskiner ble stadig mer komplekse (deriblant ved å tilføye stadig flere instruksjoner) for å forenkle realiseringen av høynivåspråk. Det var "denne utvidelsen av antall instruksjoner" som skapte benevnelsene CISC og RISC. Færre instruksjoner. De tre øverste datamaskinene i tabellen over er CISC-arkitekturer, mens de tre nederste er RISC-prosessorene. Tabellen viser hvordan RISC-prosessorene har færre instruksjoner. Intet mikroprogram. Et kjennetegn ved RISC-arkitekturen er fraværet av «mikroprogrammet». Et mikroprogram er en kommandotolk som oversetter mikroprosessorens programmer (mikrokode) til kjørbar kode under kjøring. Dette er nødvendigvis tregere enn å utføre et program direkte, som på forhånd er oversatt til kjørbar kode. Det første «mikroprogrammet» så dagens lys den 7. april 1964, da IBM lanserte stormaskinen 360. Denne arkitekturen introduserte et komplekst sett med instruksjoner, som etterhvert fikk navnet «maskinkode». Tolken var lagret i datamaskinens ROM (leseminne) og kunne ikke modifiseres. I løpet av noen få år formelig eksploderte mikrokoden i kompleksitet. Endog minidatamaskiner som benyttet mikroprosessoren VAX, hadde mer enn 200 instruksjoner og 10-15 forskjellige adresseringsmodi som ble oversatt under kjøring. Utviklingen ble påskyndet av høynivåspråk, som gjorde det enklere å skrive programmer enn i tradisjonell assembler. Høynivåspråk innførte bl.a. en syntaks med ord som if, while og case. Slike ord manglet direkte paralleller i assembler, og ble oversatt av kompilatorer til komplekse sammensetninger av assembler-syntaks som JUMP, ADD og MOVE. For å forenkle skrivingen av kompilatorer, ble mikrokoden utvidet med stadig nye instruksjoner. Stadig flere oppgaver ble påført kommandotolken: Nye adresseringsmodi for å håndtere tabeller, komplekse datastrukturer og håndteringen av prosedyre-kall, deriblant overføring av parametre, lagring av registrenes innhold og endringer av stakkens innhold, ble utført av tolken. Etterhvert var tolkens kompleksitet blitt en flaskehals for mikroprosessorenes ytelse. Gjennombruddet som gjorde RISC-prosessorer mulige, var fremveksten av "optimaliserte kompilatorer". Istedenfor å oversette mikrokode under kjøring ved hjelp av en kommandotolk, ble den oversatt direkte av kompilatorene. Ved å eliminere behovet for den mellomliggende tolken, kunne også ytelsen kraftig forbedres. Kun to adresseringsmodi: «Hent» og «lagre». RISC-arkitekturer kommuniserer svært enkelt med datamaskinens hovedminne. Det benyttes bare to metoder – «hent» og «lagre», for å flytte data mellom mikroprosessoren og hovedminnet. I motsetning til dette hadde CISC-prosessorer – eksempelvis Intel 80386, Motorola 68000 og National Semiconductor 32000, svært komplekse metoder til å flytte data fra og til minnet. CISC-prosessorenes adresseringsmodi innbefattet direkte adressering, register-adressering, direkteoperand-adressering, indeksert adressering og indirekte adressering. I tillegg til indirekte adressering, hadde f.eks. Intel 80386 også indirekte registeradressering med avvik, indirekte adressering med base- og indeksregister, og indirekte adressering med base-, indeksregister og konstant. Alle disse adresseringsmodiene var også blitt skapt for å gjøre det enklere å lage kompilatorer. Én instruksjon per klokkepuls. I CISC-prosesser utføres ulike instruksjoner med ulike antall klokkepulser. En filosofi bak RISC er å utføre én instruksjon per klokkepuls, slik at f.eks. måle-enheten MIPS er identisk med prosessorens klokkehastighet i MHz. Pipelining. Denne idéen ble etterhvert også tatt i bruk av CISC-prosessorer, og er derfor ikke lenger noe kjennetegn på RISC. I tillegg er det idag vanlig med "pipelines" der mer enn fire instruksjoner bearbeides samtidig. I denne sammenheng omtales prinsippet i sammenheng med RISC-filosofien. Instruksjoner med fastsatt størrelse. For å gjennomføre "pipelining" er det nødvendig at hver instruksjon har samme størrelse i bytes. Intel 80386 utførte f.eks. også "pipelining", men i et begrenset omfang, fordi instruksjoner kunne variere i størrelse fra mellom 1 og 17 bytes. Generelle registre. I CISC-arkitekturer er mikroprosessorens interne registrene reserverte til spesielle formål. RISC innførte prinsippet om generelle interne registre, for å redusere trafikken mellom mikroprosessoren og hovedminnet til et minimum. De første RISC-prosessorne. Den første moderne RISC-maskinen var minidatamaskinen IBM 801. Den ble bygd i 1975, men ingen offentlig informasjon om dens eksistens ble tilgjengelig før i 1982. IBM 810 ble etterfulgt av RISC-prosessoren ROMP, som dannet basis for IBM 6150 RT frem til mai 1991. Da ble den erstattet av PowerPC. Arbeidet med en annen RISC-prosessor startet i 1980 hos en gruppe ved Berkeley, University of California, under navnet RISC I, som etter kort tid ble ettterfulgt av RISC II. RISC I og RISC II var inspirasjonskilden til SPARC. I 1981 utviklet og fabrikkerte John Hennessy ved Stanford University en tredje RISC-arkitektur, som han kalte MIPS. Brikken førte senere til dannelsen av MIPS Computer Systems, og mikroprosessorfamilien MIPS. Prinsesse Michael av Kent. Prinsesse Michael av Kent (tidligere baronesse Marie-Christine Agnes Hedwig von Reibnitz, født 15. januar 1945) er gift med Michael av Kent, som er barnebarn av Georg V av Storbritannia, og er dermed medlem av den britiske kongefamilien. Hun er forfatter, og har utgitt flere bøker om Europas kongefamilier. Prinsessen har også hatt foredragsturneer, og bistår sin mann i hans offentlige arbeid. Paret har ikke noen regelmessige plikter for kongehuset, men har ved noen tilfeller representert Elizabeth II, som er prins Michaels kusine. Tidlig liv. Prinsessen ble født i Karlsbad i Böhmen (nå Karlovy Vary i Tsjekkia) som eneste datter av baron Günther Hubertus von Reibnitz og Maria Anna Carolina Franziska Walpurga Bernadette Szapáry von Muraszombath, Széchysziget und Szapár, grevinne Szapár. Gjennom moren er hun etterkommer av Diane de Poitiers som var en av Henrik II av Frankrikes elskerinner og av Katarina de Medici som var Henrik IIs dronninggemalinne. Foreldrene ble skilt, og etter dette ble faren som hadde vært medlem av NSDAP feilaktig beskyldt for å ha vært medlem av SS. På grunn av dette flyttet han til Maforga i Mosambik. Marie-Christine og broren baron Friedrich von Reibnitz flyttet til Australia. Broren bosatte seg i Canberra, og ble høyere embetsmann i den australske regjeringen. Marie-Christine gikk på den katolske pikeskolen Rose Bay Convent i Sydney. Ekteskap. Prinsesse Michael av Kent fotografert i 1999 Den 14. september 1971 giftet hun seg i Chelsea Old Church i London med den engelske bankieren Thomas Troubridge, sønn av sir Peter Troubridge, 6. baronet. De hadde møtt hverandre under villsvinjakt i Tyskland. Paret ble separert allerede i 1973 og skilt i 1977. Våren 1978 ble ekteskapet erklært ugyldig av Den katolske kirke. To måneder etter annulleringen, den 30. juni 1978, giftet hun seg med prins Michael av Kent i en borgerlig seremoni i rådhuset i Wien. Ettersom hun er prinsesse gjennom ekteskapet og ikke ved egen rett ble hennes titulering "HRH Princess Michael of Kent" («Hennes kongelige høyhet prinsesse Michael av Kent»). Etter å ha innhentet pavelig tillatelse til å gifte seg med en ikke-katolikk ble ekteskapet konvalidert i en katolsk seremoni i erkebiskopens kapell i Westminster den 29. juni 1983. Normalt kan en slik tillatelse gis av stedlige kirkelige myndigheter, men ettersom kongefamilien var involvert var det nødvendig å involvere paven. "Act of Settlement 1701", som regulerer arvefølgen til den britiske tronen, sier at en person med arverett til tronen som selv blir katolikk eller gifter seg med en katolikk mister arveretten. Prins Michael mistet dermed sin plass i arvefølgen da paret giftet seg. De to tilhører Den engelske kirke, og har derfor arverett til tronen. Kongelige plikter. Ettersom det aldri ble forventet at prins Michael skulle utføre kongelige plikter regelmessig, og aldri har mottatt apanasje eller annen økonomisk godtgjørelse, har prinsessen bare deltatt i kongelige oppdrag i begrenset grad. Paret har ved enkelte anledningen representert dronningen, som under uavhengighetsfeiringene i Belize og statsbegravelsen til Mswati III av Swaziland. Prinsen er beskytter for flere organisasjoner, og prinsessen støtter ham i dette arbeidet. Som takk for denne innsatsen fikk de etter at de giftet seg en leilighet i Kensington Palace. Privat karriere. Før hun giftet seg med prinsen arbeidet hun en periode som interiørdesigner. Prinsessen har skrevet tre bøker, og hun skriver en sosietetsspalte for nettsiden bestselections.com. Lio kraftverk. Tokke kraftverk er et vannkraftverk nord for Dalen, i Tokke kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1969, og utnytter et fall på 352 meter fra Byrtevatn til Dalen. Elven Mosåi er regulert og delvis tørrlagt som følge av reguleringen. Det er installert en Francisturbin på totalt 40 MW. Normal årsproduksjon er på 225 GWh. Magasinet Byrtevatn regulers mellom 446 og 427 moh og oppdemmet av en 20 meter høy steinfyllingsdam. Til Byrtevatn overføres det vann fra Byrte kraftverk. Kraftverket eies og driftes av Statkraft. Patrice Luzi. Patrice Luzi Bernardi (født 8. juli 1980 i Ajaccio) er en fransk fotballkeeper som spiller i Rennes. Luzi startet sin karriere som juniorspiller i Monaco, før han skrev profesjonell kontrakt med klubben i 1999. Han fikk kun en ligakamp for Monaco, og i 2001 signerte han for Ajaccio. Her ble han kun en sesong etter å ha spilt en eneste ligakamp. 29. juli 2002 hentet Liverpool manager Gérard Houllier ham gratis til klubben. Han fikk først tildelt trøye nummer 39 i Liverpool. Han tilbragte mesteparten av tiden sin på reservelaget, men 7. januar 2004 kom han inn som innbytter for Jerzy Dudek, da polakken ble skadet i bortekampen mot Chelsea på Stamford Bridge. Liverpool vant forøvrig kampen 1-0. Luzi hadde på dette tidspunkt fått trøyenummer 29 for Anfield-klubben. 1. juli 2005 signerte han for den belgiske klubben Mouscron. Her fikk han med seg 26 ligakamper. Han ble kun værende en sesong, i det han signerte for Charleroi i 2006. Her spilte han 28 ligakamper. I 2007 signerte han for Rennes. Byrte kraftverk. Byrte kraftverk er et vannkraftverk ved Byrtevatn i Skiensvassdraget i Tokke kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1969 Kraftverket har 20 MW installert effekt på en Francisturbin og midlere årsproduksjon på 112 GWh. Hovedmagasin for kraftverket er Botnedalsvatn som er oppdemmet og reguleres mellom 687 og 680 moh. Til Botnedalsvatn overføres det vann fra Strandstøylsdalsvatnet. Elven Frolandsåi er regulert som følge av oppdemmingen av Botnedalsvatn. Kraftverket er eid av Statkraft. Thomas Olsson. Thomas Olsson (født 18. mars 1976 i Åtvidaberg) er en svensk fotballspiller. Thomas Olsson har spilt for den svenske toppklubben Åtvidabergs FF, IFK Norrköping, Malmö FF og IFK Göteborg Svømming under Sommer-OL 1924. Svømming under Sommer-OL 1924. Svømming var med for sjuende gang på det olympiske programmet i Paris 1924. Det ble konkurrert i elleve svømmeøvelser, seks for menn og fem for damer. USA ble beste nasjon med ni gullmedaljer og Johnny Weissmuller vant tre olympiske titler. 200 m bryst. "Robert Skelton satt olympisk rekord innledende rundene med tiden 2.56,0." 100 m fri. "Mariechen Wehselau satte verdensrekord i de innledende rundene med tiden 1.12,2" 200 m bryst. "Agnes Geraghty satte olympisk rekord i de innledende rundene med tiden 3.27,6" Alma Richards. Alma Wilford Richards (født 20. februar 1890, død 3. april 1963) var en amerikansk friidrettsutøver. Han var den første utøveren fra Utah som vant en gullmedalje i olympiske leker, da han gikk til topps i høydehopp under OL 1912 i Stockholm. På high school spilte Richards basketball. En friidrettstrener la merke til Richards og ba ham hoppe over en seks fot (ca. 1,85 m) høy list, noe han gjorde med letthet. Treneren samlet inn penger for å sende Richards til den amerikanske OL-uttakningen i høydehopp. I OL-finalen seiret Richards foran den amerikanske mesteren George Horine. Samuel Jones. Samuel Symington Jones (født 1879, død 13. april 1954) var en amerikansk friidrettsutøver. I årene 1901, 1903 og 1904 vant Jones høydehopp under mesterskapet til Amateur Athletic Union. Under OL 1904 i St. Louis gikk han til topps med et hopp på 1,80 m. Han deltok også i tresteg, der kom han på sjuende plass i finalen. Han studerte ved New York University og arbeidet som ingeniør, deretter som lærer. Gennadij Avdejenko. Gennadij Valentinovitsj Avdejenko, ukrainsk Геннадій Валентинович Авдєєнко – "Hennadij Valentynovytsj Avdjejenko" (født 4. november 1963 i Odessa, Ukraina) er en tidligere friidrettsutøver. Gennadij Avdejenko startet idrettskarrieren som tresteghopper, og i 1980, bare seksten år gammel, hoppet han 15,57 m. Etter hvert konsentrerte han seg om høydehopp, og hoppet i 1982 2,22 m. Han ble internasjonalt kjent i 1983, da han overraskende gikk til topps under VM i Helsingfors, bare 19 år gammel. På grunn av østblokkstatenens boikott gikk Avdejenko glipp av OL 1984 i Los Angeles. Under VM 1987 i Roma stod han igjen på seierspallen, denne gang med sølvmedalje. Karrierens høydepunkt kom så under OL 1988 i Seoul, der han vant gullmedaljen i høyde med et hopp på 2,38, foran amerikaneren Hollis Conway. Tapio Rautavaara. Tapio Rautavaara (født 8. mars 1915 i Nokia, død 25. september 1979 i Helsingfors) var en finsk friidrettsutøver, musiker og skuespiller. Spesialdisiplinen var spydkast. Under EM 1946 i Oslo tok Rautavaara bronsemedaljen. To år senere, under OL 1948 i London ble han olympisk mester i samme disiplin. I 1950-årene begynte han med bueskyting, og ble i 1958 verdensmester med det finske laget. I tillegg til en suksessrik idrettskarriere gjorde han det bra som skuespiller og musiker. Hans rolige, sentimentale popsanger er fremdeles populære i Finland, f.eks. Rautavaaras versjon av Johnny Cash-hits som "I walk the Line" (finsk: "Yölinjalla"). Rautavaara spilte i flere finske spillefilmer. Hogga kraftverk. Hogga kraftverk er et vannkraftverk ved Lunde i Skiensvassdraget i Nome kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1987 og utnytter et fall på 13 meter mellom Flåvatn og Nomevatn. Hogga dam demmer opp de tre vannene Flåvatn, Kviteseidvatn og Bandak. Etter at vannet har vært brukt i kraftverket føres det i en nesten 2 km lang tunnel til Lunde sentrum og utløp i «Straumen». Ved dammen ligger også Hogga sluser i Telemarkkanalen. Det er installert en turbin på 17 MW. Midlere årsproduksjon er på 84 GWh. Park Źródliska. Park Źródliska ("«Kildens park»") er den eldste byparken i Łódź og den nest eldste i Polen etter Ogród Saski i Warszawa. Parken har en overflate på 17,2 hektar og ligger innenfor Przędzalniana-, Fabryczna- og Targowa-gaten samt Józef Piłsudskis allé. Den er skrevet inn i severdighetsregisteret, og dens eldste trær er over 300 år gamle. Parken ble anlagt av bystyret i 1840 på områdene til "Nowa Dzielnica" («Den nye bydel»), etter at en del av den statlige skogen i Łaznów ble innlemmet i Łódź. Parken var 2 hektar stor, med to hovedalleer langs parkens diagonaler. I krysningspunktet mellom alleene ble en liten rund plass anlagt. Sidealleene ble beplantet med frukttrær, mens parkens indre beholdte sin skoglige karakter. Det ble bevokst med or, sommereik, lind, gran og agnbøk. Senere fikk parken to altaner og et titalls benker. Dessuten ble små broer bygd over de mange kildene i parken, derav navnet «Park Źródliska» («Kildeparken»). Frem til andre verdenskrig ble den kalt for «Park Kwela», fra det tyske ordet «Quelle» (kilde). Grunnet økonomiske årsaker ble deler av parken solgt til Karol Scheibler på 1850-tallet, som her bygde sin fabrikk og residens. En større del ble forpaktet av Skytterselskapet på 1870-tallet, og mot slutten av 1880-tallet av den samme Scheibler. Forpaktningsavtalen gikk ut i 1906, og parken kom på ny under bystyret. Et fragment av parken på baksiden av Karol Scheiblers palass ble omgjort til en egen hage av det berlinske firmaet til L. Späth. Hagen fikk fontener, balustrader og en kunstig grotte, ved siden av interessante trær som platan, kjempepoppel, tempeltre og nikkoedelgran. I dag utgjør de to parkdelene en helhet. I parkens nordlige del finnes en romslig plass med en estrade. I den sørøstlige delen finnes derimot tre dammer. Fra 1956 virker det berømte Palmehuset i parken. Źródliska Svømming under Sommer-OL 1936. Svømming under Sommer-OL 1936. Det ble konkurrert i elleve svømmeøvelser, seks for menn og fem for damer, i Berlin 1936. Rie Mastenbroek fra Nederland vant tre olympiske gull- og én sølvmedalje. 100 m fri. "Masanori Yusa satte olympisk rekord i semifinalen med tiden 57,5" 100 m rygg. "Nida Senff satte olympisk rekord i de innledende rundene med tiden 1.16,6" Ulefoss kraftverk. Ulefoss kraftverk er et vannkraftverk ved Ulefoss i Skiensvassdraget i Nome kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1963 og utnytter et fall på 11 meter i Eidselva. Ulefoss dam demmer opp elven og vannet brukes i Ulefoss og Aall-Ulefoss kraftverk. Ved dammen ligger også sluser i Telemarkkanalen. Kraftverket erstattet et tidligere kraftverk og dam på stedet. Fallrettighetene ble oppkjøpt allerede i 1890. Det er installert en kaplanturbin. Midlere årsproduksjon er på 40 GWh. Cyrus Young. Cyrus Young (født 23. juli 1928) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Han er den første amerikanske utøveren som vant OL-gull i spydkast. Under OL 1952 i Helsingfors brøt Young og landsmannen William Miller det finske spydhegemoniet, da Toivo Hyytiäinen ble beste finne med bronse. Fire år senere vant Young sitt eneste USA-mesterskap med det gode resultatet 75,57. Han deltok også under OL 1956 i Melbourne, og i kvalifiseringen satte han ny olympisk rekord med et kast på 74,76 m. I finalen mislyktes han imidlertid, og endte på 11 plass med 68,45 som beste resultat. Ammassalik kommune. Ammassalik kommune, grønlandsk: Ammassalip Kommunia, er den sydligste av Østgrønlands to tidligere kommuner. Den andre er Ittoqqortoormiit. Kommunen ble opprettet 1. januar 1963. Pr. 1. januar 2005 bodde det i alt 3.018 innbyggere i kommunen, fordelt på 1.852 i hovedbyen Tasiilaq og 1.166 i de 5 bygder Kuummiut, Kulusuk, Tineteqilaaq, Sermiligaaq og Isortoq. Kommunen grenser til hele 10 andre kommuner, flere enn noen annen kommune på Grønland; Totalt areal er 250.000 km², ca. 5 ganger Danmarks størrelse. Det meste av kommunen er dekt av is. Kommunekontoret i Tasiilaq er en enkel og praktisk innrettet bygning. Den er mot sedvane i Grønland å avholde dyre arkitektkonkurranser, byggene tegnes og oppføres istedet av fagfolk innenfor byggebransjen. Året rundt er det flere ukentlige flyforbindelser til kommunen via Kangerlussuaq lufthavn (Søndre Strømfjord), via Nerlerit Inaat lufthavn (Konstabel Pynt) og via Reykjavík på Island. Om sommeren går det mange rutefly mellem Reykjavík og Kulusuk, med 1 til 3 fly daglig. Man kan også reise dit med båt fra juni til oktober. Ammassalik Museum holder til i Tasiilaqs gamle kirke. Museet er et lokalt kulturhistorisk museum, og et av de yngste lokalmuseer på Grønland. Det ble tatt i bruk i 1990. Borgermester i kommunen er Vittus Mikaelsen. Aall-Ulefoss kraftverk. Aall-Ulefoss kraftverk er et vannkraftverk ved Ulefoss i Skiensvassdraget i Nome kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1963 og utnytter et fall på 11 meter i Eidselva. Ulefoss dam demmer opp elven og vannet brukes i Aall-Ulefoss og Ulefoss kraftverk. Ved dammen ligger også sluser i Telemarkkanalen. Kraftverket erstattet et tidligere kraftverk og dam på stedet. Fallrettighetene ble oppkjøpt allerede i 1890. Det er installert en kaplanturbin. Midlere årsproduksjon er på 36 GWh. Eier er Aall-Ulefos Brug, men kraftverket er utleid til Ringerikskraft as. José Enrique. José Enrique Sánchez Díaz, kjent som José Enrique, (født 23. januar 1986 i Valencia) er en spansk fotballspiller som spiller for den engelske Premier League-klubben Liverpool. Vanligvis er han å finne som venstreback. Karriere. Enrique startet fotballkarrieren i Levante, og var en sesong på lån i Celta Vigo. I 2006 ble han hentet av Villarreal CF, etter å ha gjort sakene sine bra for Celta. 6. august 2007 ble han klar for Newcastle United. Den nord-engelske klubben betalte omkring millioner for å sikre seg hans tjenester. Enrique skrev under på en femårsavtale for Newcastle. Sommeren 2011 sluttet Enrique seg til Liverpool på en fireårsavtale, noe som binder ham til klubben frem til sommeren 2015. Pavel Klusjantsev. Pavel Vladimirovitsj Klusjantsev (russisk: Павел Владимирович Клушанцев, født 25. februar 1910 Sankt Petersburg, Russland, død 17. april 1999 Sankt Petersburg) var en russisk manusforfatter og regissør. Klusjantsev var en pioner innenfor nye teknikker og spesialeffekter og klarte å etablere den moderne science-fiction-filmen. Hans filmer var lenge ukjente i Vesten men var til gjengjeld svært populære i Sovjetunionen. Klusjantsev begynte med propagandafilm og lagde blant annet instruksjonsfilmer for den røde armeen. Etter andre verdenskrig begynte hans interesse for verdensrommet. I 1947 laget han filmen «Meteorer» med svært avanserte effekter for sin tid. Hans mest kjente spillefilm og gjennombruddsfilm var «Veien mot stjernene» fra 1957 som handlet om en måneekspedisjon. Først ble denne politisk refusert og måtte omarbeides. Tilfeldigvis ble Sputnik skutt opp samme år og et par ekstrascener ble spilt inn etterpå for å få med seg den nye satellitten. Filmen ble solgt til over 20 land og et innslag fra filmen ble sendt på amerikansk TV som et eksempel på de russiske planene for fremtidens romfart. Klusjantsev var først med en rekke teknikker som den mer kjente Stanley Kubrick gjenoppfant da han laget sin «2001» i 1968. Blant annet gjaldt dette følelsen av null-gravitasjon ved å filme skuespillerne nedenfra for å få kroppen til å skjule linene de hang fra, og det å vri på kulissene for å lage illusjonen om at skuespillerne gikk på veggen. Klusjantsev var også en dyktig modellbygger og benyttet seg av folk i den russiske romadministrasjonen for å kvalitetssikre sitt arbeid. Klusjantsev lagde en film om månekappløpet «Månen» i 1965, der en amerikansk, en russisk og en tysk ekspedisjon møttes på Månen og skulle vise internasjonalt samarbeid ved en felles retur til Jorden. I «Stormenes planet» i 1962 ble en ekspedisjon sendt til Venus der han blant annet fikk en romfarkost til å sveve ved hjelp av en skjult kamerakran. I originalfilmen viste Venus seg å være et ganske fiendtlig miljø, med farer under hver stein, vulkaner og flere prehistoriske vesener blant annet en dinosaur. Filmen ble vist i 28 land, blant annet i USA hvor Roger Corman hadde kjøpt rettighetene og benyttet Klushantsev scener tre ulike ganger, blant annet i Peter Bogdanovichs debutfilm, «Voyage to the Planet of Prehistoric Women» (1968). Klusjantsev siste film kom i 1968 og het «Mars», som blant annet viser hvordan han tenkte seg planter på Mars. Fordi Klusjantsevs arbeid måtte godkjennes politisk ble flere av hans arbeider refusert. I 1972 fikk han sparken fra sitt filmselskap ved at han måtte la seg pensjonere, fordi kvaliteten på hans arbeid ble for lav, som det het. I 2002 ble det produsert en dokumentarfilm om Pavel Klusjantsev, «The Star Dreamer» eller som det het på norsk «Pavel Klushantsev – en science fiction pioner». Ekstern lenke. Klusjantsev, Pavel Klusjantsev, Pavel Klusjantsev, Pavel Douglas XB-42 Mixmaster. Douglas XB-42 Mixmaster var et amerikansk bombefly. XB-42 Mixmaster var av ukonvensjonell konfigurasjon. Flyet ble drevet av to Allison V-1710 motorer som drev to kontraroterende propeller i halen. To prototyper ble bygget, og den første fløy første gang 6. mai 1944. XB-42 svarte til alle forventninger under test- og evalueringsprogrammet, men ved slutten av 1944 hadde det amerikanske flyvåpenet bestemt seg for å avvente utviklingen av nye bombefly utstyrt med turbojetmotorer og kansellerte XB-42 Mixmaster. Den ene prototypen fortsatte imidlertid å tjenestegjøre som testfly for prototyper av turbojetmotorer, som ble plassert i pods under vingene i tillegg til XB-42 sine egne motorer. Under betegnelsen XB-42A var den i bruk helt frem til juni 1949. Suvdøla kraftverk. Suvdøla kraftverk er et vannkraftverk ved Suvdøla i Drangedal kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1960. Reguleringsmagasiner for kraftverket er: "Måvatnet" med 5,5 m reguleringshøyde, "Steinbutjørn" 2,5 m, "Kleppsvatn" 12,5 m og "Holmevatnet"-"Breilivatnet" 3 m. Det er installert en turbin. Midlere årsproduksjon er på 30 GWh. I 2004 ble Suvdal kraftverk bygget, med midlere årsproduksjon på 10 GWh, som utnytter fallet i de eksisterende tappetunnelene. Eier er Drangedal everk som er et kommunalt selskap eid av Drangedal kommune. Smines. Smines er et tettsted i Nærøy kommune i Nord-Trøndelag. Stedet ligger ved riksvei 769, 5 mil nord for Namsos. Stedet ligger like ved Fjærangen, som riksveien passerer over via Sminesbrua og Hestøybrua. Suvdal kraftverk. Suvdal kraftverk er et vannkraftverk ved Suvdøla i Drangedal kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 2004. Reguleringsmagasiner for kraftverket er Måvatn med 5,5 m reguleringshøyde. Det er installert to francisturbiner på totalt 2,6 MW. Midlere årsproduksjon er på 10 GWh. Kraftverket utnytter fallet på 95 meter i eksisterende tappetunnel bygget for Suvdøla kraftverk samt et fall på 93 meter i fra et elveinntak. Eier er Drangedal everk som er et kommunalt selskap eid av Drangedal kommune. Oakland (California). Oakland, som ble grunnlagt i 1852, er en amerikansk by som ligger i delstaten California. Nord for byen ligger Berkeley, vest for Oakland ligger San Francisco på den andre siden av brua Bay Bridge. Oakland er administrasjonsby for Alameda County. I 2010 hadde byen 390 724 innbyggere. Oakland er hjemsted for det amerikanske fotball-laget Oakland Raiders, som spiller i NFL. Oakland internasjonale flyplass ligger i Oakland. John Hawkwood. Gravering som forestiller John Hawkwood, engelsk leiesoldat i Italia i det 14. århundre John Hawkwood (1320–1394) var en engelsk leiesoldat i det 14. århundre i Italia. For Jean Froissart, en fransk samtidig kronikør var han kjent som "Haccoude", mens han i Italia var kjent som "Giovanni Acuto". Hawkwood tjente først paven og deretter ulike fraksjoner i Italia for over 30 år. Hawkwodds oppvekst og ungdom er dårlig dokumentert og det er ukjent hvordan han ble soldat. En beretning sier han var nest eldste sønn av en garver i Sible Hedingham i Essex for så å bli lærling i London. Andre beretninger sier han var en skredder før han ble soldat. Hawkwood tjenestegjorde i hundreårskrigen i den engelske hæren i Frankrike under Edvard III av England. I følge noen kilder skal han ha kjempet i slagene ved Crécy og Poitiers, men dette er ikke bevist. Noen kilder sier han ble adlet av Edvard III eller av Edward, den svarte prinsen, men det kan og være at Hawkwood bare tok adelstittelen. Hans tjeneste i den engelske hæren opphørte etter fredsavtalen i Brétigny i 1360. 15. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 15. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 11. august, og endte med Start 2 – Arendal den 14. august 2007. Amienskatedralen. Amienskatedralen (fransk: "Cathédrale Notre-Dame d'Amiens") er den høyeste fullstendige katedralen i Frankrike, med det største innvendig volumet (estimert til 200.000 m³). Hvelvets midtskip er 42,30 meter høyt, det høyeste midtskip i Frankrike. Denne monumentale katedralen finnes i Amiens, hovedstaden i Picardie, i Sommedalen, noe over 100 kilometer nord for Paris. Historie. Den sparsomme dokumentasjonen fra byggingen av den gotiske katedralen kan komme av brannene som ødelagte arkivene i 1218 og igjen i 1258—en brann som også ødela selve katedralen. Biskop Evrard de Fouilly iverksatte arbeide på katedralen i 1220. Robert de Luzarches var arkitekten til 1228, og ble fulgt av Thomas de Cormont til 1258. Hans sønn, Renaud de cormot, var arkitekt til 1288. Corbies krøniker gir en fullbyrdelsesdato for katedralen i 1266. Likevel fortsatte avsluttende arbeider. Gulvene er dekket med forskjellige utforminger, så som svastikadekorasjoner. Labyrinten ble innsatt i 1288. Tallrike skulpturer kan ses i katedralen. Katedralen inneholder det påståtte hode til Johannes Døperen, en relikvie brakt fra Konstantinopel av Wallon de Sarton da han vendte tilbake fra det fjerde korstog. Amienskatedralen huset flere bemerkelsesverdige begivenheter, innbefattet ekteskapet til Charles VI til Isabella av Bayern i 1385. Til tross for kamper rundt Amiens under første og andre verdenskrig, unnslapp katedralen alvorlige skader. Av vestfasadens speil er Vincent av Beauvais' "Speculum Universale" den mest berømte. Den er oppdelt i flere encyklopediske skulptursuiter – "Speculum doctrinale" (håndens og åndens arbeide), "Speculum morale" (hvordan dydene overvinner lastene), "Speculum historiale" (den bibelske fortelling) – og etterfølges av relieffer med scener fra menneskets liv under årets tolv måneder og zodiakens stjernetegn. Midtskipet har en innvendig høyde på 42,3 meter (jevnfør med Notre Dames 26 meter). Midtskipets arkader opptar mer enn halve høyden. De vertikale elementene balanseres mot horisontale i form av triforier og rekker med kapiteler. Statuer av helgener i katedralens portal har blitt identifisert som de lokalt beærede Victoricus, Fuscian og Gentian, St. Domitius, St. Ulfia og St. Fermin. I 1981 ble katedralen opptatt i UNESCOs verdensarvliste. Kuummiut. Kuummiut er en bygd i Ammassalik kommune på Grønland. Den ligger i Østgrønland amt, innerst i Ammassalikfjorden. Kuummiut er kommunens største, og Grønlands tredje største bygd med ca. 377 innbyggere. Bygda ble etablert i 1915 som en misjonsstasjon. Før dette kaltes området "Tsiarngarmiit" («sandens folk»), mens dagens navn betyr «elvens folk». Det nye navnet ble valgt på grunn av sin nærhet til elven. I 1965 ble bosettingen Skjoldungen lagt ned, og befolkningen herfra ble flyttet til Kuummiut. Hovednæringsgrunnlaget her er jakt og fiske, og distriktets eneste fiskeforedlingsbedrift ligger her. Dette anlegget ble etablert i 1995. Den ble stengt i januar 2007, men gjenåpnet 27. juli samme år. Fra Kuummiut kan man drive med kajakk, eller drive med fjellvandring. Fjellene her er ganske bratte, og når 2 000 meters høyde. Hollandsk gjeterhund. Hollandsk gjeterhund er en hund som ble utviklet i Nederland. Temperament. Hollandsk gjeterhund er intelligent, lojal, har sterke beskytterinstinkt og trives som vakthund.. Av natur er den dominerende, men når eieren har hundens respekt er den svært lett å styre og lydig, og på grunn av dens forstand svarer den svært fort på faste og konsistente trenermetoder. Hunden er ofte en «en-personshund», som er mest lojal til en person. Men som familiehund er den lekende, kjærlig og aktiv. Arbeidsevne. Korthåret hollandsk gjeterhund er i utstrakt bruk i Europa og USA som arbeidshund, først og fremst for politiet, skjønt de er mye brukt som redningshund også. En grunn til det er at de er mindre enn schäferhund og derfor er lettere for fører å plukke opp og bære med seg når det er behov for det. Motet til hunden er legendarisk. En annen grunn til at den er blitt svært populær er at den ikke har vært utsatt for rasedyrking på samme måte som tysk gjeterhund. Slik har den unngått noen av de helse- og temperamentsproblemene som disse har, blant annet med hofteleddsdysplasi. Hakavik kraftverk. Hakavik kraftverk er et vannkraftverk i Øvre Eiker kommune i Buskerud fylke. Hakavik er sammen med Kjosfoss landets eneste kraftverk som kun produserer strøm direkte til jernbanefrekvens, 16 2/3 Hz. Flere andre kraftverk produserer i tillegg til vanlig frekvens også strøm på jernbanefrekvens. Kraftverket ble satt i drift i 1922 for å forsyne Drammenbanen, og utnytter et fall på 389 meter fra Øksne til Eikeren. Øksnevanndamen er en betong-gravitasjonsdam. Vannet reguleres mellom 413 og 403 moh Det overføres også vann fra Hajeren i Kongsberg kommune. Det er installert fire peltonturbiner a 3,5 MW, hvorav to er i drift og to er utfaset. Normal årsproduksjon er på 21 GWh. Nedbørsfeltet er på 38,5 km² og midlere årstilsig er 29,7 millioner m³. Kraftverket produserer jernbanestrøm på 16 2/3 Hz enfaset. Generatorene går ved en spenning på 5,5 kV, turtall 333,33 rpm. Ettersom en enfase generator ikke har et konstant moment, har maskinene et høyere vibrasjons- og støynivå enn trefasekraftverk. Effekten ut overføres ved 55 kV, og transformeres ned til 16 kV ved forsyning til togets kontaktledning. Stasjonen har også et «husaggregat» for stasjonsstrøm, 150 kVA, trefase 50 Hz. Kraftstasjonen er et monumentalt bygg og er beholdt nærmest identisk slik det ble bygget i 1920 årene. Arkitekt er Sigmund Brænne. Kraftverket eies og driftes av Statkraft. Douglas Dolphin. Douglas Dolphin var et to-motors amerikansk amfibiefly. Dolphin ble egentlig utviklet for det kommersielle markedet, men ble raskt bestilt av det amerikanske militæret. Først ute var den amerikanske kystvakten, som fikk det første av tre fly levert under betegnelsen RD Dolphin 9. mars 1931. I desember 1931 ble det første av i alt 20 Dolphin levert til den amerikanske marinen. Det første, som tilsvarte kystvaktens RD Dolphin under betegnelsen XRD-1, fulgt av 3 RD-2, seks RD-3 og 10 RD-4, alle med blant annet kraftigere motorer. I 1932 bestilte den amerikanske hær også 24 Dolphin under betegnelsene Y1C-21, Y1C-26, Y1C-26A og C-26B, de forskjellige betegnelsene representerte hovedsakelig forskjellige varianter av motorer. Etter at hæren begynte å bruke de som observasjonsfly skiftet betegnelsene til henholdsvis OA-3, OA-4, OA-4A og OA-4B. Douglas Dolphin ble brukt for transport, rekognosering og som redningsfly. Foreslått toppnivådomene. Et foreslått toppnivådomene er et toppnivådomene for Internett, som er under behandling av ICANN, men som (pr. august 2007) ennå ikke er blitt godkjent for bruk. Rie Mastenbroek. Hendrika «Rie» Wilhelmina Mastenbroek (født 26. februar 1919 i Rotterdam, død 6. november 2003 i Rotterdam) var en kvinnelig svømmer fra Nederland. Mastenbroek vant tre gull- og en sølvmedalje i europamesterskapet i svømming i 1934. Under OL 1936 i Berlin gjentok hun bedriften, 17 år gammel vant hun 100 og 400 meter fri, 4x100 meter fri og kom på andre plass på 100 meter rygg. Hun satte ni verdensrekorder, seks i rygg og tre i fri, i løpet av sin svømmekarriere. Hildegunn Øiseth. Hildegunn Øiseth (født 5. desember 1966 i Kongsvinger) er en norsk musiker som spiller trompet, flygelhorn og bukkehorn. Karriere. Øiseth har hatt en rekke opptredener i både Norge, Sør-Afrika og Pakistan, og var ansatt som trompetist i nordens eneste profesjonelle storband, Bohuslän Big Band (1990–99). Hun forlot dette storbandet for å utvikle sine egne prosjekter, og etablerte seg i Sør-Afrika (1999–2001). Oppholdet i Afrika resulterte blant annet i to CD utgivelser med bandet «Uhambo». Hun er instruktør og artist på TGV JazzCamp i Beiarn 2007, og platedebuterte som soloartist med albumet "Hildring" (2009), med fokus på ur-instrumentet bukkehorn. Her spiller sammen med musikere som Helge A. Nordbakken (percussion), Nils-Olav Johansen (gitar/vokal), Paolo Vinaccia (percussion), Eirik-André Rydningen (trommer), Karl Oluf Wennerberg (trommer) Stein Austrud (vocoder), Majken Christiansen (vokal), Tuva Syvertsen (hardingfele/vokal, Mohdi Ahsan Papu (pakistanske fløyter), Tore Brunborg (sax), Erlend Gjertsen (keyboards, perc, world stick), Herman Rundberg (gitar/keyboards/perck/vokal/world stick) og Svein Schultz (bass/keyboards/world stick). Oppfølgeren "Stillness" (2011) fikk strålende kritikker og her samarbeider hun vekselvis med Mats Eilertsen (bass), Thomas Strønen (trommer) og pianistene Torbjørn Dyrud og Eyolf Dale. Kjempeblekkspruter. Kjempeblekkspruter er en gruppe blekkspruter som man lenge trodde var mytiske. De lever dypt i havet, og hunnene kan vokse til rundt 13 meters lengde, hannene opptil 10 meter.Kappen er bare rundt to meter lang. 30. september 2004, tok forskere fra det nasjonale vitenskapsmuseet i Japan og "Ogasawara Whale Watching Association" de første bildene av en levende kjempeblekksprut i naturlige omgivelser. Flere av de 556 bildene ble utgitt et år senere. Det samme laget filmet en levende kjempeblekksprut for første gang 4. desember 2006. Metalløyestikkere. Kroppen hos de fleste artene har metalliske farger. Metalløyestikkere (Corduliidae) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Metalløyestikkere er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Utseende. Metalløyestikkere er blant de større øyenstikkerne, vanligvis større enn vannymfene. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Kroppen har ofte mørke og kraftige metallskinnende svarte, grønne, brune, blå, røde, eller kobber farger. Bakkroppen er hos flere arter er sylindrisk og jevnt tykk bakover, men noen arter har en mer flat og litt klubbeformet bakkropp. Hanner er generelt mer fargerike enn hunnene. Øynene møtes, støter sammen, på hodet overside. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, de holdes rett ut fra kroppen under hvile. Bakvingene er noe bredere ved roten, nærmest kroppen, enn framvingene. Vingemerket ("pterostigma") er langt og firkantet. Vingespennet er mellom 60 og 90  millimeter. Nymfene er kraftige, ikke særlig lange og med en noe håret kropp. De kan være litt flattrykte eller mer avlange og sylindriske. På ryggsiden har den anlegg til vinger. Beina er godt utviklet og på hodet har den noen forholdsvis små øyne. På hodets underside har nymfene en fangmaske (en «leddet munn»). Levevis. Metalløyestikkere er gode flygere, men holder vanligvis til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. Hannene er de mest aktive og kan fly langt på jakt etter mat. Ofte ses de patruljerende på den samme strekningen langs vassdraget, en skogsbilvei eller i en kraftlinjegate. Hunnene finnes ofte gjemt i vegetasjonen eller sittende på en grein, og er ikke så aktive som hannene. Under eggleggingen flyr hunnen over vannoverflaten og slår bakkroppen mot vannet. For hvert slag legges noen egg. Hunnen kan legge opptil 2 000 egg. Nymfene lever i stillestående vann, vegetasjonen, langs bredden av mindre dammer, innsjøer og myrtjern. Nymfene er rovdyr og spiser andre mindre dyr. Metalløyestikkere har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Detmold. Detmold er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 75 000 innbyggere. Byen var hovedstad i det lille fyrstedømmet Lippe fra 1468 til 1918 og så i fristaten Lippe frem til 1947. I dag er byen administrativt sete for "kretsen" Lippe og regierungsbezirk Detmold. Middelalderen. Detmold ble først nevnt i 783 som Theotmalli, og i 1005 ble området ("Gau") Tietmelli eller Theotmalli nevnt i skriftlige kilder. I 1263 bygget Bernard III av Lippe festningsverk rundt bosetningen der handelsruten mellom Paderborn og Lemgo krysset elven Werre. Han bygget steinmurer og ga stedet kommunerettigheter. Folketallet i 1305 ble rapportert til 305. Handelsrettigheter ble gitt i 1265, noe som førte til rask økonomisk vekst. Forsvarsverkene ble utbygd da byen ble kraftig ødelagt under en konflikt med Soest i 1447. En storbrann i 1547 ødela mer enn 70 hus. I 1550 ble Detmold fast residens for grev Simon III av Lippe. Grevene ble promotert til fyrster i 1789, og Detmold ble værende hovedstad i det lille fyrstedømmet frem til slutten av første verdenskrig i 1918, da alle fyrstedømmene i Tyskland ble avskaffet. Moderne tider. Under grev Friederich Adolf ble byen utvidet sørover fra 1701 og fremover. For å kunne vokse videre ble festningsmurene og vollgravene fjernet i 1720, men portene og tårnene sto frem til 1780-årene. I 1809 ble oljefyrte gatelys introdusert. I 1835 hadde byen blitt den mest folkerike i Lippe med over 4 000 innbyggere. Den vokste til 12 000 innbyggere i 1900 og over 30 000 i 1950. Fra 1919 til 1947 var Detmold hovedstad i Fristaten Lippe. Da Lippe ble en del av den nye tyske staten ble området en del av Nordrhein-Westfalen, og administrasjonssete i kreisen Lippe. Under den administrative reformen i 1970 ble 25 nærliggende landsbyer en del av byen. Alexandra, Lady Ogilvy. Alexandra, Lady Ogilvy (formelt "HRH Princess Alexandra, The Honourable Lady Ogilvy", fullt navn Alexandra Helen Elizabeth Olga Christabel, født 25. desember 1936) er barnebarn av Georg V av Storbritannia og dermed medlem av den britiske kongefamilien. Hun var tidligere kjent som prinsesse Alexandra av Kent, og fikk sin nåværende tittel etter å ha vært gift med sir Angus Ogilvy. Prinsessen utfører regelmessig kongelige plikter på vegne av Elizabeth II, som er hennes kusine. Hun er nummer 40 i arvefølgen til den britiske tronen; da hun ble født var hun nummer 6. Tidlig liv. Prinsessen ble født i 3 Belgrave Square i London. Faren var George, hertug av Kent, fjerde sønn av Georg V og Mary av Teck, mens moren av Marina, hertuginne av Kent, datter av Nicholas av Hellas og Danmark og storhertuginne Elena Vladimirovna av Russland. Hun ble døpt i kapellet i Buckingham Palace den 9. februar 1937. Fadderne var Georg VI, prinsesse Elizabeth, Nicholas av Hellas og Danmark, Olga av Jugoslavia, Karl Theodor, Graf zu Törring-Jettenbach, Maud av Norge, jarlen av Athlone og Beatrice av Storbritannia. Hun tilbrakte det meste av sin barndom i familiens hjem Coppins i Buckinghamshire. Under andre verdenskrig bodde hun sammen med sin bestemor Mary av Teck i Badminton House. Faren ble drept i en flyulykke ved Caithness i Skottland den 25. august 1942. Under bryllupet til prinsesse Elizabeth og Philip, hertug av Edinburgh den 20. november 1947 var hun brudepike. Hun var den første britiske prinsesse som gikk på en vanlig skole, Heathfield School ved Ascot. Ekteskap. Den 24. april 1963 giftet hun seg med Angus James Bruce Ogilvy, andre sønn av David Ogilvy, 12. jarl av Airlie og Lady Alexandra Coke i Westminster Abbey. Hele kongefamilien var tilstede, og fjernsynsoverføringen av seremonien hadde anslagsvis 200 millioner seere. Dronningen tilbød Ogilvy en tittel da paret giftet seg, men han takket nei. Dette betydde at parets barn ikke ville få noen titler. Han ble slått til ridder i 1988 og innlemmet i Det kongelige råd i 1997. Han døde i 2004. Kongelige plikter. Siden slutten av 1950-årene har prinsessen regelmessig representert dronningen. I 1959 var hun på en omfattende reise i Australia, og senere har hun besøkt en rekke andre land og flere britiske besittelser. Da Lancaster University ble grunnlagt i 1964 ble prinsessen dets første kansler, en post hun hadde til 2005. Ved hennes avgang fikk hun et æresdoktorat i musikk. Hun er også "Honorary Fellow" ved Royal College of Physicians and Surgeons of Glasgow, Royal College of Anaesthetists, Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, og Royal College of Physicians. Hun får en apanasje på 225–000 pund pr. år gjennom Civil List; dette skal dekke hennes omkostninger i forbindelse med representasjon i tillegg til livsopphold. En tilsvarende sum blir betalt av dronningen til Finansdepartementet for å dekke apanasjen. Hennes mann deltok også i representasjon, men fikk ikke økonomisk godtgjørelse for dette. Han hadde i tillegg en privat karriere. Prinsessen er bosatt i Thatched House Lodge i Richmond upon Thames, et hus Angus Ogilvy leide fra kronen etter at paret giftet seg. Hun har også en leilighet i St James's Palace i London. Lady Ogilvy er beskytter for English National Opera. Sollia (turisthytte). Sollia er ei selvbetjent turisthytte som ligger ved Vinjefjorden i Sør-Trøndelag. Hytta er eid av Kristiansund og Nordmøre Turistforening, og er låst med DNT-nøkkel. Hytta har 14 sengeplasser samt to hemser for overnatting og ble bygd i 2003. Beliggenhet. Sollia ligger i Hemne kommune i Sør-Trøndelag. Den ligger 310 moh. bratt opp fra nordsiden av Vinjefjorden. Den er bygd på en gammel seterlund, omkranset med bjørkeskog. Historie. Sollia ble oppkjøpt av Kristiansund og Nordmøre Turistforening som et delpunkt i rutenettet Fjordruta i 2003. Samme år begynte oppussingen av den gamle setra, og ble ferdig senere utpå sommeren. Hytta stod da ferdig med 14 sengeplasser og to hemser samt innetoalett, proviantrom og torvtak. Ruter. Sollia er et av midtpunktene i Fjordruta. Den har tre stier som fører inn til hytta, en fra Storfiskhytta, en fra Storlisetra og en fra rett over fjorden til Engdalen. San Francisco de Campeche. San Francisco de Campeche er en kystby ved Mexicogulfen og den er hovedstad i den meksikanske delstaten Campeche. Byen ble grunnlagt i 1540 av den spanske conquistadoren Francisco de Montejo. Campeche var tidligere kjent som "Can Pech". Deler av festingsbyen kom på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder i 1999. Campeche North Petherton. North Petherton er en liten by i Somerset i England. Den ligger i den østlige utkanten av fjellområdet Quantocks, og ikke langt fra Somerset Levels. Byen ble grunnlagt senest i det 10. århundre og var viktig i angelsaksisk tid, men var en landsby helt frem til det 20. århundre. Den var da et av de største steder i landet som hadde status som landsby. I "Domesday Book" (1086) nevnes stedet som "Nortperet". Navnet kommer av at den ligger på nordsiden av elven Parrett. Sentrum er definert som et "Area of archaeological potential", og flere bygninger er vernet. I nyere tid er North Petherton først og fremst en soveby for Bridgwater som ligger fem km mot nord, og Taunton 14 km mot sørvest. Den ligger ved en av de historiske rutene gjennom Somerset, og 1730-årene ble det åpnet en hovedvei mellom Bridgwater og Taunton gjennom North Petherton. I 1970-årene ble M5 åpnet, noe som både førte til færre trafikkproblemer i sentrum og gjorde byen mer attraktiv for pendlere. Flere nye boligområder har kommet etter dette. Byen ligger også ved turveien Macmillan Way. Sognekirken St Mary the Virgin har et 36 meter høyt tårn, som regnes for å være et av de høyeste i West Country. Det meste av kirken er fra det 15. århundre. Kirkeklokken ble laget i Bridgwater i 1807. Det årlige North Petherton Carnival er en del av West Country Carnival, og finner sted på søndagen etter første tirsdag i november. Under den engelske borgerkrig var det i august 1644 en mindre trefning utenfor landsbyen, på stedet hvor Fore Street nå går mellom Community Centre og det tidligere George Inn. Stuping under Sommer-OL 1920. Stuping under Sommer-OL 1920. Stuping var med på OL-programmet for fjerde gang i 1920 i Antwerpen. Det ble konkurrert i fem øvelser, tre for herrer og to for damer. Anne Krafft. Anne Krafft (født 3. april 1957 i Oslo) er en norsk maler og grafiker som arbeider som billedkunstner i Bærum. Krafft er utdannet ved Kunstakademiet i Trondheim fra 1977 til 1981. Kraft bodde tidligere i Trondheim, hvor hun var meget aktiv og bemerket seg som en kunstner med et enkelt, nesten primitivt formspråk. I dette språket brukes elementer fra ekspresjonismen blandet med 20-årenes art-deco og post-modernisme. Typisk for de unge billedkunstnerne som manifesterte seg på 80-tallet, var den uforpliktende anvendelsen av elementer fra ulike epoker i kunsthistorien. Hennes grafiske arbeider var et særpreget innslag i trøndersk kunst på denne tiden, til tross for de små formater og enkle opplag. Hun bemerket seg også med sine malerier der hun ofte arbeidet med en fargebruk hinsides enhver lærebokforfatters frykteligste mareritt. Krafft har deltatt i en rekke separat- og kollektivutstillinger i inn- og utland. Hun er representert i mange offentlige samlinger som Norsk Kulturråd, Riksgalleriet (samtidsmuseet), Esso- og Statoil Kunstforening, Vasa by i Finland og mange flere. I dag arbeider hun i atelierfellesskapet Oslo prosjektrom. Der tar hun for seg forskjellige temaer innen maleriet, blant annet motiver fra Svalbard og isfronten som er i ferd med å forsvinne. Andre temaer i maleriene kan være inspirert av det spirituelle, som sosialantropolog Carlos Castanedas bøker om Don Jouans lære, og kan inneholde mystiske tegn og symboler, med både abstrakte og figurative tilnærminger. I tillegg til malerier har Krafft arbeidet med blant annet croquiser, tegning, glass, keramikk og fotografier. Hun har blant annet fotografert isfronten på Svalbard, et stilleben og noen motiver fra skogen. Tlaxcala de Xicohténcatl. Basílica de Ocotláni i Tlaxcala Tlaxcala de Xicohténcatl er en kommune og hovedstad i den meksikanske delstaten Tlaxcala. I kommunen bor det omtrent 100 000 innbyggere, mens kun 15 000 av dem bor i bykjernen. Władysław Reymont Lufthavn Łódź. Władysław Reymont Lufthavn Łódź ("Port lotniczy Łódź im. Władysława Reymonta") (IATA: LCJ, ICAO: EPLL) er en regional flyplass som ligger seks kilometer fra sentrum av Łódź. Den har vært i drift uavbrutt siden september 1925. Frem til slutten av 1950-tallet var den en viktig knutepunkt for kommunikasjon i Polen og Europa. I dag gjøres bestrebelser for å gjenopprette flyplassens rolle på det nasjonale og internasjonale plan. Flyplassen har to terminaler: "Terminal I", som er en innenlandsterminal (modernisert i 1997), og "Terminal II", som er internasjonal, bygd i 2005 og tiltenkt lavprisflyselskap. Fremtid. Flyplassen har sjansen til å bli en viktig lufthavn for lavprisflyselskap på grunn av sin sentrale plassering i Polen og Europa. I de nærmeste år skal flyplassen moderniseres og utvides. Man planlegger utvidelse av rullebanen (2007), innkjøp av en tredje brannbil (2007), oppgradering av flyplassen til kategorien ILS, bygging av rullebane tilpasset Boeing 737 samt bygging av "Terminal III", som skal kunne ta imot 1 000 000 passasjerer 26. serierunde i Tippeligaen 2007. 26. serierunde i Tippeligaen 2007 var den siste serierunden i Tippeligaen 2007. Alle kampene ble spilt 3. november klokken 18:00 slik at ingen skulle ha fordel av å spille senere enn de andre lagene. Runden var opprinnelig satt opp 4. november, men ble flyttet grunnet Rosenborgs bortekamp mot Valencia i Mesterligaen den 6. november. Libeller. Nymfen lever i vann og er rovdyr. En nyklekt art i slekten "Sympetrum". Den tomme nymfehuden henger på undersiden av bladet. Libeller (Libellulidae) er en delgruppe av øyenstikkere, (Odonata). Libeller er utbredt i hele verden unntatt i Antarktis. De fleste arter finnes i varmere strøk. Tre av de norske artene er fredet Dette fordi de har hatt stor tilbakegang, på grunn av at leveområdene (habitatene) har forsvunnet. Noen arter krever helt spesielle livsbetingelser. Utseende. Libeller er blant de større øyenstikkerne, vanligvis større enn vannymfene. Men størrelsen varierer mellom de ulike artene. Kroppen er mørk og kraftig. Bakkroppen er vanligvis tykk og bred, men hos enkelte delgrupper, som hos slekten torvlibeller ("Leucorrhinia"), er den ganske tynn. Kroppens farger er ofte grønne, blå, brune eller gule farger. Hannene er generelt mer fargerike enn hunnene. Eldre hanner får ofte en blåpudring på bakkroppen. Øynene møtes og støter sammen, på hodets overside. Alle de fire vingene er omtrent like av utseende og størrelse, de holdes rett ut fra kroppen under hvile. Bakvingene er noe bredere ved roten, nærmest kroppen, enn framvingene. Vingene kan ha uregelmessige farger og mønster. Vingemerket ("pterostigma") er langt og firkantet. Vingespennet er mellom 50 og 100  millimeter. Nymfene er kraftige, ofte litt flate med en ganske kort og litt hårete kropp. På ryggsiden har den anlegg til vinger. Beina er godt utviklet og på hodet har den forholdsvis små øyne. På hodets underside har nymfene en fangmaske (en «leddet munn»). Levevis. Libeller er gode flygere, men holder vanligvis til i vegetasjonen ikke langt fra vannet der de hadde sine nymfestadier. Hannene er de mest aktive og kan fly langt på jakt etter mat. Ofte ses de patruljerende på den samme strekningen langs vassdraget, en skogsbilvei eller i en kraftlinjegate. Libeller gjør av og til små eller store hopp til siden, eller de endrer brått retning når de flyr. Hunnene finnes ofte gjemt i vegetasjonen eller sittende på en grein, og er ikke så aktive som hannene. Under eggleggingen flyr hunnen over vannoverflaten og slår bakkroppen mot vannet. For hvert slag legges noen egg, som enten synker til bunnen eller fester seg til vegetasjonen. Nymfene lever i vegetasjonen, langs bredden av mindre dammer, innsjøer og myrtjern. Nymfene er rovdyr og spiser andre mindre dyr. Libeller har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form. Victoria de Durango. Victoria de Durango er hovedstad i den meksikanske delstaten Durango. Byen ble grunnlagt den 8. juli 1563 av Francisco de Ibarra under navnet "Villa de Durango". Byen befinner seg 1880 meter over havet og der bor omtrent 500 000 innbyggere. Kirkjubæjarklaustur. Landsbyen Kirkjubæjarklaustur (, islandsk: "Kirkebyerkloster") er et tettsted med rundt 160 innbyggere som ligger sør på Island. Stedet ligger på Hringvegur (vei nummer 1 eller "ringveien") mellom Vík í Mýrdal og Höfn. Stedets geografiske plassering er det som gjør Kirkjubærjarklaustur bedre kjent enn andre landsbyer av samme størrelse. Kirkjubæjarklaustur er den eneste plassen mellom disse to tettstedene som har bensinstasjon, bank, postkontor og supermarked. Basaltveidekke i Kirkjugólf i nærheten av Kirkjubæjarklaustur. Turistattraksjoner i nærheten er blant annet Laki-kraterne, Eldgjá og Skaftafell nasjonalpark. En severdighet i nærheten av landsbyen er Kirkjugólf ("Kirkegulv") som er et naturlig veidekke bestående av basalt. Disse hellene er egentlig søyler av basalt der bare toppen stikker over jorden, og som navnet tilsier ser de ut som et kirkegulv. Denne lavaformasjonen har et lignende opphav som Giant's Causeway i Irland. Alle disse severdighetene gjør Kirkjubæjarklaustur til et populært mål for turister. Historie. Før bosettingen av av Island antar man at irske munker bodde i området. Fra 1186 og fram til reformasjonen i 1550 var det et velkjent kloster for benediktinernonner i Kirkjubæjarklaustur. Fossen "Systrafoss" (på norsk «søstrenes foss») og innsjøen "Systravatn" (på norsk «søstrenes innsjø») i høylandet ovenfor landsbyen refererer til dette klosteret. Folkeeventyr billedliggjør dette gjennom historier om gode og syndige nonner. "Systrastapi" (på norsk «søstrenes klippe») er stedet der to av klosterets nonner ble begravet etter å ha blitt brent på kjetterbål. Den ene var anklaget for å ha solgt sjelen sin til djevelen, ha tatt brød fra nattverden utenfor kirken, og for å ha hatt kjødelig omgang med menn. Den andre var anklaget for å ha snakket blasfemisk om Paven. Etter reformasjonen ble den andre nonnen frikjent, og det blir sagt at blomster blomstrer på graven hennes, men ikke for den første nonnen. Systravatn har også en myte bundet til klosteret. Tradisjonelt pleide nonnene å bade i innsjøen, og en dag la to nonner merke til en hånd som stakk opp av vannet med en gullring. Da de forsøkte å få tak i ringe ble begge dratt under vann og druknet. Landsbyen ble godt kjent på Island under utbruddet av vulkanen Lakagígar i 1783. Presten i den lokale kirken, Jón Steingrímsson, ga en preken som ble kjent som «ildprekenen». Sagnet sier at prekenen stoppet lavastrømmen og landsbyen ble reddet i siste øyeblikk. Den nåværende kirken, som ble bygget i 1974, ble bygget til minne for Jón Steingrímsson. I dag er landsbyen et viktig servicesenter for gårder i området og for turister. Mange folk fra Reykjavík har hytter i nærheten av innsjøen. Harrison Dillard. William Harrison Dillard (født 8. juli 1923 i Cleveland, Ohio) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Dillard er firedobbelt olympiamester. Han er hittil den eneste utøveren som har tatt olympisk gull i både sprint og hekkeløp. Dillards store forbilde var den firedobbelte olympiamesteren Jesse Owens, som, i likhet med Dillard, stammet fra Cleveland. På slutten av 1940-årene var Dillard en av verdens fremste hekkeløpere. Under de amerikanske uttaksløpene til OL 1948, ble han slått ut på 110 meter hekk, men han greide å kvalifisere seg til lekene ved å komme på tredje plass på 100 meter. Under lekene i London kom Dillard til finalen på 100 meter. Det endte med dødt løp mellom Dillard og landsmannen Barney Ewell. Først etter at juryen hadde studert målfoto, ble Dillard utropt til vinner. Tiden på 10,3 sekunder var tangering av verdensrekorden og ny olympisk rekord. Dillard stilte også på USAs lag på 4 x 100 meter stafett. Sammen med lagkameratene Barney Ewell, Lorenzo Wright og Mel Patton sikret Dillard sin andre gullmedalje, foran Storbritannias lag. Fire år senere kvalifiserte Dillard seg til OL 1952 i spesialdisiplinen, 110 meter hekk. Han tok gullmedaljen foran landsmannen Jack Davis. Senere under lekene tok han sin fjerde gullmedalje da USA forsvarte gullet fra London 1948 på 4 x 100 m stafett. I 1956 forsøkte Dillard å kvalifisere seg til OL for tredje gang, men lyktes ikke. 25. serierunde i Tippeligaen 2007. 25. serierunde i Tippeligaen 2007 var den nest siste serierunden i Tippeligaen 2007. Alle kampene ble spilt 28. oktober klokken 18:00 slik at ingen skulle få den fordelen med å spille senere enn de andre lagene. Jagdtiger. Jagdtiger var en tysk selvdreven kanon under den andre verdenskrig. Det var det tyngste panserkjøretøyet som ble laget under hele krigen. Design. Jagdtigeren var en videreutvikling av Jagdpanther som ble bygd på chassisset av en Panther-stridsvogn, mens Jagdtigeren var bygd på chassisset til en Tiger II. Den fikk en mye større kanon, en 128 mm. som var kapabel til å slå ut alle andre kjøretøy som eksisterte under hele krigen på avstander opp til 3500 meter. Krigsinnsats. Det var bare to bataljoner (schwere Panzerjäger-Abteilung), nummerert 512 og 653 som ble utstyrt med denne panserjageren, de første i september 1944. Rund 20 % av Jagdtiger-stridsvognene ble ødelagt i kamp: de fleste ble ødelagt av eget mannskap for å hindre dem i å falle i fiendens hender. Stridsvognene slet med både mekaniske problemer, men også drivstoffmangel mot slutten av krigen. Produksjon. Det ble bestilt 150 Jagdtigere, men kun 88 ble produsert. Auto Assault. Auto Assault er et MMORPG utviklet av NetDevil og utgitt av NCsoft. Spillet kombinerer kamper i kjøretøy med rollespillelementer og det lar spilleren utforske en postapokalyptisk fremtid med biler, motorsykler, trailere og stridsvogner. Man kan velge å styre en person fra tre grupper: Mennesker, mutanter og "biomeker". Man velger også hvilken klasse denne personen tilhører. Mesteparten av spillet foregår i kjøretøy, men man forlater kjøretøyet når man utforsker byer. Spillets tjener blir slått av 31. august 2007 og nåværende spillere vil ikke lenger bli fakturert. Mistrá. Mistrá (gresk: Μυστράς, Mystras eller Μυζηθράς Myzithras i Moreas krønike) var en by i Morea (Peloponnes) på Taygetos-fjellet nær det antikke Sparta. Det ligger omtrent åtte kilometer vest for dagens Sparta. I 1249 ble Mistrá sete for det latinske fyrstedømme av Achaea, opprettet i 1205 etter erobringen av Konstantinopel under det fjerde korstog, og prins William II av Villehardouin, grandnevø til Geoffrey av Villehardouin, bygget et palass der. Mange av bygningene er godt bevart, og byen er en viktig turistattraksjon i området. Kipchoge Keino. Kipchoge «Kip» Keino (født 17. januar 1940 i Kipsamo) er en tidligere kenyansk friidrettsutøver. Keino var blant de første kenyanske mellom- og langdistanseløperne som slo gjennom, og har i tillegg til en rekke andre meritter vunnet to OL-gull, på distansene 1500 meter og 3000 m hinder. Keino vakte først internasjonal oppmerksomhet da han i 1962 satte ny kenyansk rekord på en engelsk mil. Under OL 1964 i Tokyo løp Keino for Kenya, som deltok i OL for første gang, og kom på femte plass på 5000 meter. Samme år satte han to verdensrekorder: På 3000 meter med tiden 7.39,6, og på 5000 meter med tiden 13.24,2. I 1964 og 1965, under det første og andre afrikanske mesterskapet, vant Keino både 1500 og 5000 meter. I 1966 vant han to distanser under Commonwealth-lekene, løpene over en og tre engelske mil. Under OL 1968 i Mexico by vant han gull på 1500 meter på ny olympisk rekord: 3.34,9. Rekorden ble stående til 1984. Han løp også inn til sølv på 5000 meter. Fire år senere, under OL 1972 i München vant Keino sin andre gullmedalje, denne gang på 3000 meter hinder. Han tok også en ny sølvmedalje, denne gang på 1500 meter. Illhøllia tunnel. Illhøllia tunnel er en 1260 meter lang tunnel langs E6 i Dunderlandsdalen i Rana kommune, Nordland, som ble åpnet i 2002. Tunnelen befinner seg i et stupbratt fjellområde. Før tunnelen ble åpnet måtte den tidligere E6 stadig utbedres, fordi veien var i ferd med å rase ut i Ranelva på grunn av erosjon fra bekker under veien. James Jackson. James «Jimmy» Jackson (født 4. desember 1900 i Newcastle upon Tyne i Tyneside, død ca. 1976) var en engelsk fotballspiller. Karriere. Jackson begynte sin karriere i de skotske klubbene Queen's Park, Motherwell og Aberdeen før han ble hentet til Liverpool av manager Matt McQueen i mai 1925. Han fikk sin debut for de røde 14. november 1925, i hjemmekampen på Anfield mot West Bromwich, i en kamp Liverpool vant 2-0 etter to scoringer av Cyril Oxley. Hans første mål for klubben kom 17. desember 1927, i bortekampen mot Tottenham Hotspur FC på White Hart Lane, i en kamp Liverpool tapte 1-3. Jackson var egentlig forsvarsspiller, men han spilte faktisk på alle uteposisjonene på banen for de røde. Han ble etterhvert klubbens kaptein, og i sesongen 1928/1929 var han sammen med Tom Morrison de to eneste spillerene som var involvert i samtlige av de 45 kampene Liverpool spilte. Året etter mistet han kun en kamp. Han la støvlene på hylla i 1933. Etter karrieren ble han prest i den presbyterianske kirke. Oxford English Dictionary. "Oxford English Dictionary" (forkortes OED) er en ordbok over det engelske språk som utgis av Oxford University Press. Det er en av de største og mest kjente engelske ordbøker, med 301 000 hovedoppslagsord og 350 millioner tegn pr. 30. november 2005. Det har også 157 000 kombinasjoner og avledninger og 169 000 fraser, hvilket gir 615 000 ordformer. I tillegg finner man 137 000 uttaleangivelser, 249 300 etymologier, 577 000 kryssreferanser og 2 412 400 illustrerende sitater. Første utgave ble utgitt i 1928. Den siste fullstendige utgaven på papir var andre utgave fra 1989, som bestod av tyve bind med tilsammen 21 730 sider. OEDs mål er å forsøke å nedtegne ordenes mest kjente betydninger og varianter i alle former av engelsk, både geografisk og tidsmessig. Dette betyr at den dokumenterer engelsk slik det tales i en rekke land, og slik språket har utviklet seg siden man først kunne snakke om et engelsk språk omkring år 740. En stor mengde slang- og dialektord er inkludert. For å gjøre det mulig å bruke verket er det lagt noen praktiske begrensninger på dette: Ord som hadde forsvunnet ut av språket før 1150, slutten på den gammelengelske æra, blir ikke tatt med, mens dialektord og former som er nye etter 1500 blir tatt med kun dersom de fortsetter et eldre ords historie, illustrerer et annet ords historie eller har en egen litterær gangbarhet. Verket har hatt stor innflytelse på leksikografisk arbeid innen det engelske språk, og regnes av mange for å sette normen for engelsk rettskrivning. William Caxton. William Caxtons "printers device", et monogram brukt i verkene han trykte. William Caxton (født ca. 1415–1422, død ca. mars 1492) var en engelsk handelsmann, diplomat, forfatter og trykker. Han var den første engelskmannen som livnærte seg som trykker, og den første som introduserte en trykkpresse i England. Han var også den første engelske bokselger; hans samtidige kolleger i London var nederlendere, tyskere og franskmenn. Biografi. Det er usikkert når han ble født, men forskjellige kilder snever det inn til tidsrommet 1415–1422. Han ble født i Kent, og ble seksten år gammel lærling hos en tekstilhandler i London. I 1446 reiste han til Brugge, hvor han hadde suksess som forretningsmann og ble leder for Merchant Adventurers. Handelen førte til kontakt med Burgund, og han ble gjennom dette medlem av husholdet til Margaret, hertuginne av Burgund, som var søster av Edvard IV og Rikard III av England. Dette førte til reising på kontinentet, blant annet til Köln. Der fikk han oppleve den nye trykkeindudstrien, og ble sterkt påvirket av tysk trykkekunst. Han satte snart opp en trykkpresse i Brugge sammen med flamlenderen Colard Mansion. Der produserte han i 1475 den første trykte boken på engelsk, "Recuyell of the Historyes of Troye", i egen oversettelse. Han tok så med seg kunnskapet hjem og satte opp en trykkpresse i Westminster i 1476. Den første boken man kjenner til at ble trykt der var "Dictes or Sayengis of the Philosophres" eller "Filosofenes ordspråk" fra 18. november 1477. Forfatteren var Anthony Woodville, 2. jarl Rivers, kongens svoger. Caxtons oversettelse av "Golden Legend" fra 1483 og "The Book of the Knight in the Tower" fra 1484 inneholder antagelig de første trykte vers fra Bibelen på engelsk. Caxton trykte for det meste ridderromanser, klassiske verker og historier over England og Roma. Disse bøkene var populære i de øvre klassene, som var de eneste som jevnt over hadde leseferdigheter og som hadde råd til å kjøpe bøker. Blant de viktigste verkene han trykket var "Le Morte d'Arthur" og Geoffrey Chaucers "Canterbury-fortellingene. Det er usikkert når han døde, men man kan ut fra nedtegnigner om hans begravelse i St Margarets kirke i Westminster slå fast med rimelig grad av sikkerhet at det var i 1492, og sannsynligvis i mars det året. Han hadde i sin levetid enkelte motstandere. I middelklassen var det frykt for at dersom trykte bøker ble tilgjengelige for mange ville de fattige etterhvert få fatt i dem, og de kunne da «bli opplyst om sine omstendigheter». Man mente at dette kunne føre til uro i befolkningen og til og med opprør. Caxtons svar var at «hvis det er feil det jeg gjør, er det en fine og edel feil». Innvirkning på språket. Omkring fire femtedeler av Caxtons produksjon var på engelsk, mange av dem hans egne oversettelser. Språket var i rask forandring på hans tid, og det er brukt mange forskjellige stiler og dialekter. Caxton var mer en tekniker enn en forfatter, og han opplevde ofte dilemmaer i forhold til standardisering. Han skrev om dette i minst en av sine bøker. Hans etterfølger Wynkyn de Worde opplevde lignende problemer. Caxton regnes for å ha bidratt til å standardisere det engelske språket gjennom sin trykking, idet han harmoniserte rettskrivning fra forskjellige dialekter. Dette sies å ha ført til en utvidelse av ordforrådet, utvikling av en fastere syntaks og en økning av forskjellen mellom tale og skrift. Før denne prosessen startet ble engelsk i langt større grad skrevet slik det ble uttalt, ut fra den enkelte forfatters dialekt og preferanser. Prosessen ble styrket og videreført av Richard Pynson, som var mer sikker i stil og foretrakk Chancery Standard. STS-102. STS-102 er benevnelsen på en romferd med den amerikanske romfergen Discovery. Høydepunkter fra ferden. STS-102 var den 8. romfergeturen til Den internasjonale romstasjonen (ISS) og sørget for det første skifte av mannskap ombord. ISS Ekspedisjon 2 kom ombord, mens ISS Ekspedisjon 1 ble brakt tilbake til Jorden. Den viktigste nyttelasten var montasjen av External Stowage Platform-1 på romstasjonen, samt "Leonardo" Multi-Purpose Logistics Module (MPLM), med 6 rack ombord for den amerikanske Destiny-modulen, som ble levert og montert på STS-98. "Leonardo" ble midlertidig festet til romstasjonen for å levere nyttelasten sin. Romvandringer. En romvandringer (EVA) ble gjennomført av ISS Ekspedisjon 2, mens Discovery var koblet sammen med ISS, en annen ble utført av romferge-mannskapet Claudia von Collani. Claudia von Collani (født 1951 i Schweinfurt i Tyskland) er en ledende tysk sinolog (2007). Hun studerte fagene teologi, sinologi, japanologi og historie ved universitetet i Würzburg fra 1970 til 1976, da hun tok diplomeksamen i katolsk teologi. Hun er tilknyttet det teologiske fakultet samme sted. Hennes forskningsområde er den kristne misjon i Kina fra 1550 til 1800 med tyngdepunkt blant annet på figurismen. Dinslaken. Dinslaken er en industriby i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 70 000 innbyggere. Byen ligger ved elven Emscher i "kreisen" Wesel helt nordvest i Ruhrområdet, med grense mot Duisburg, Walsum, Oberhausen og Wesel i nordvest. Byen er kanskje mest kjent for travløpsbanen ("Trabrennbahn Dinslaken" på tysk). Dette er den største travbanen i hele Europa. Ofte holdes det utstillinger der, f.eks. det største Porsche-treffet i hele verden. Dinslaken er inndelt i 10 distrikter. I parantesene står det hvor mange innbyggere hvert distrikt har. Alkoholpromille. Alkoholpromille betegner mengden av alkohol et menneske har i blodet, oppgitt i promille (‰). I tilfeller hvor det er mistanke om «promillekjøring», eller føring av motorvogn i alkoholpåvirket tilstand, er dette relevant. I Norge er den øvre lovlige grense for alkoholpromille ved føring av trafikalt kjøretøy (bil, motorsykkel, moped osv.) 0,2 ‰, og for båt er den 0,8 ‰. Et gjennomsnittlig menneske føler seg påvirket av alkohol når alkoholpromillen overskrider 0,5. Når den kommer over 0,8, vil en føle seg beruset, og når den kommer over 1,5 mister en både kritisk tenkning og handlingsevne. Organer som hjerte, hjerne og lever slutter å fungere når alkoholpromillen når 3, og død kan inntreffe. Integrated Truss Structure. Integrated Truss Structure er ryggmargen som former Den internasjonale romstasjonen (ISS), den sørger for monteringspunkter for nyttelast, radiatorer, solcellepaneler og annet nødvendig utstyr til romstasjonen. I den tidlige fasen av design for romstasjonen, var det tenkt brukt en rekke ulike strukturer, alle som skulle monteres av astronautene i verdensrommet. Etter en ny design i 1991, skiftet NASA til kortere, prefabrikkerte stykker som krevde minimal montasje og romvandringer. Z1 truss. Det første truss-elementet, Z1, ble skutt opp med STS-92 i oktober 2000. Den blir brukt som en midlertidig montasje-sted for «P6 truss and solar array», som ble montert på den påfølgende romfergeturen til ISS, STS-97. Selv om Z1 ikke er en del av hovedstrukturen, er Z1-truss den første delen på ISS, som satte malen for fremtidige montasjer. Det inneholder ulike typer ustyr, elektrisk kabling, gyroskop, plasma-kontaktorer som skal hjelpe med statisk elektrisitet. Den er uten trykk, men inneholder to tilkoblingsporter for lett tilkobling av datakommunikasjon. En blir brukt til å forbinde Z1 med Unity. Etter P6 er flyttet, vil Z1 ikke bli brukt til annet enn sitt opprinnelige utstyr. P6 truss. P6 var det andre truss-segmentet som ble montert på STS-97, fordi det innehold en stor solcelle-panel, som genererer elektrisk energi til romstasjonen. Dette ble montert i forkant av montasjen av P4 og tilsvarende solceller der. Den er foreløpig festet til Z1, men vil bli flyttet til P5 under en senere romferd, STS-120. S0 truss. S0 truss, (også kalt "Center Integrated Truss Assembly Starboard 0 Truss") former det sentrale ryggen av romstasjonen. Det ble festet på toppen av Destiny under STS-110 i april 2002. S0 ble brukt til å route kraft til de trykksatte modulene av romstasjonen, og å føre varme vekk fra modulene til S1 og P1. P1 og S1 truss. P1 og S1 truss (også kalt "Port and Starboard Side Thermal Radiator Trusses") er festet til S0 truss, og inneholder vogner for å transportere Canadarm2 og astronauter/kosmonauter omkring på romstasjonens ytre side. De inneholder hver 290 kg med ammoniakk gjennom tre radiatorer. Men kun en radiatorer om ganger er i bruk, da det ikke er plass for å sette ut de andre før solcellepanelene på Zarja-modulen er trukket tilbake, noe som skal skje på STS-120. S1 truss ble skutt opp på STS-112 i oktober 2002, og P1 truss ble skutt opp på STS-113 i november 2002. P2 og S2 truss. P2 og S2 truss ble opprinnelig planlagt som plasser for rakett-dyser i den originale designet for romstasjonen Freedom. Siden de russiske modulene av ISS også sørger for dette, ble S2 og P2 kansellert. P3/P4 og S3/S4 truss. P3/P4 truss ble installert av mannskapet ombord på Atlantis på romferden STS-115, skutt opp 9. september 2006. Disse ble festet til P1. P3 og P4 holder sammen et par at Solcellepaneler, en radiator og et ledd som vil sikte solcellepanelene, og kobler P3 og P4 sammen. Etter installasjon ble ikke noe kraft sendt over leddet, slik at elektrisiteten generert av P4 solcellepanelene ble kun brukt av elementet selv, og ikke resten av stasjonen. Så i desember 2006 ble det gjennomført elektrisk kablingsarbeide på STS-116, som sørget for at kraften kunne gå til resten av stasjonen. S3 og S4 truss (et speil av P3 og P4) ble installert 11. juni 2007 på STS-117 og festet til S1-segmentet. P3 og S3 sub-systemer inneholder «Segment-to-Segment Attach System» (SSAS), «Solar Alpha Rotary Joint» (SARJ), og «Unpressurized Cargo Carrier Attach System» (UCCAS). De primære oppgaveve til P3 truss er å sørge for mekanisk, kraft og data til nyttelaster festet til de to UCCAS-plattformene, indeksering for å følge Solen, eller rotering av solcellene for å følge Solen, via SARJ. Videre skal P3 truss sørge for bevegelse og arbeidssted for «Mobile Transporter». P3 og S3 sin primære struktur er laget av en heksagonal-formet aluminum-struktur S3 truss også støtter plasseringer av EXPRESS Logistics Carrier, de skal først skytes opp i 2009. Viktige undersystemer på P4 og S4 er «Photovoltaic Modules» (PVM), som inkluderer to Solcellepaneler, «Photovoltaic Radiator» (PVR), «Alpha Joint Interface Structure» (AJIS), «Modified Rocketdyne Truss Attachment System» (MRTAS), og «Beta Gimbal Assembly» (BGA). P5 og S5 truss. P5 og S5 trus er forbindelser som vil støtte opp under henholdsvis P6 og S6 truss. P3/P4 og S3/S4 truss sine lengder var begrenset av lasterom-størrelsen til romfergen, slik at disse korte forbindelsene er nødvendige for å forlenge disse truss. P5 truss ble installert 12. desember 2006 på den første romvandringen på STS-116. S5 truss skal skytes opp på STS-118 7. august 2007. S6 truss. På STS-119 vil S6 truss bli montert og sørger for et fjerde sett av solcellepanel og radiatorer til romstasjonen. Solcelle-panelene. Hovedkilden til energi ombord på Den internasjonale romstasjonen er fra to av de fire store solcelle-panelen som er på stasjonen (pr juli 2007). De blir noen ganger referert til som "Solar Array Wings" (SAW). Det første paret med solcellepanel, ble festet til P6 truss, som ble installert i 2000 på STS-97. Det andre paret ble skutt opp og installert i september 2006 på STS-115, men de sørget ikke for elektrisk kraft før en kablingsjobb ble utført på STS-116 i desember 2006. Et redje par med solcellepanel ble installert på STS-117 i juni 2007. Det siste paret med solceller vil ankomme på STS-119. Ytterligere solcellepaneler skulle vært tilgjengelige på en russisk modul, men ble kansellert. Hver av solcelle-panelene er 34 meter lang, 12 meter brede og kan generere en effekt på nær 32,8 kW. Donaueschingen. Donaueschingen er en by i Tyskland sørvest i delstaten Baden-Württemberg med rundt 20 000 innbyggere. Byen ligger i "landkreisen" Schwarzwald-Baar nær kilden til elven Donau. Den ligger 13 km sør for Villingen-Schwenningen, 24 km vest for Tuttlingen og omtrent 30 km nord for den sveitsiske byen Schaffhausen. Geografi. Donaueschingen ligger i landskapet Baar sør i Schwarzwald. Elvene Brigach og Breg renner her sammen og danner elven Donau, som har gitt navn til byen. Historie. Byen ble først nevnt som Donaueschingen i 889. I 1283 ga Rudolf von Habsburg grevskapet Baar og Donaueschingen til Heinrich von Fürstenberg, i tillegg til rettene til å brygge øl. Dette er opphavet til bryggeriet Fürstlich Fürstenbergische Brauerei. I 1488 gikk byen til greven av Fürstenberg. Fra 1700-tallet var Donaueschingen residens for fyrstene av Fürstenberg. I 1806 kom byen inn under Storhertugdømmet Baden og fikk bystatus i 1810. En stor del av byen ble ødelagt av en brann i 1908. Taskekrabbe. Taskekrabben ("Cancer pagurus") er en krabbeart som er vanlig på hard bunn i Nordsjøen, Nordvest-Atlanteren og Middelhavet. Den hører til blant de kommersielt viktigste krepsdyrene, og er den største spiselige krabbearten som finnes naturlig i norske farvann. Beskrivelse. Ryggskjoldet til taskekrabben er rødbrunt hos voksne dyr, men kan grense til lilla hos helt unge individer. Fra tid til annen dukker det òg opp eksemplarer med hvite flekker. Som regel er ryggskjoldet til hannen om lag 9 cm langt og 15 cm bredt, men under gode forhold kan det vokse seg hele 25 cm bredt. En fold i ryggskjoldet utvider seg langs ryggen og danner et forgreinet gjellekammer. Taskekrabben har fem par gangbein, hvor det første er omdannet til store klør med svarte fingre. De andre beina har også svarte tupper, og er dekket med rader av små, stive hår. Det er mulig å skille ut både antennene og antennulene forfra. Ved siden av disse ligger øynene i hver sin fordypning. Munndelene består av maxillipedene, et par maxiller, et par maxilluler og endelig mandiblene. Sett frå undersida kan en se bakkroppen, som er sterkt redusert og brettet inn under forkroppen. Denne er breiere hos hunnen enn hos hannen. Bak abdomen (bakkroppen) ligger kjønnsorganene og anus. Som et resultat av dette kan krabbene bare pare seg i forbindelse med skallskifte. Levesett. Taskekrabben er et nattaktivt dyr som ligger nedgravd i sedimentene og gjemmer seg om dagen. Om natta går den ut og leter etter mat opp til 50 meter fra skjulestedet sitt. Som regel spiser den bentiske krepsdyr og bløtdyr, som den åpner skallene til med de kraftige klørne sine. Hanner er spesielt aggressive mot hverandre, det hender til og med av og til at de dreper hverandre under kampene. De kjenner hverandre igjen på størrelsen på klørne; disse er mye mindre hos hunnen. Når de blir løftet, inntar taskekrabben en karakteristisk positur med gangbeina og klørne inn under skallet, for å beskytte den sårbare buken. De naturlige fiendene til voksne taskekrabber er fisk og blekksprut. Larvene blir spist av diverse planktonspisere, og ungdyr (som lever i fjæra) blir ofte tatt av sjøfugl. På grunn av størrelsen er taskekrabben treigere enn andre krabber. Dette kompenserer den for med de ekstra kraftige klørne sine, som han forsvarer seg med. Han kan også grave seg ned i sand for å unnslippe predatorer. Paringstida til taskekrabben er vanligvis om vinteren. Hannen klatrer opp på hunnen og blir sittende til neste gang hun skifter skall og kjønnsåpningene igjen blir tilgjengelige. Han befrukter henne med hjelp av såkalte "gonopoder", som er omdannede ekstremiteter på bakkroppen. Indre befruktning finner sted kort før det nye eksoskjelettet hennes hardner, og de befruktede eggene bæres under bakkroppen til hunnen helt til de klekkes. Ei hunn kan legge opp til 20 000 egg. Det første utviklingsstadiet utenfor egget er naupliuslarvestadiet, som er planktonisk. Seinere utvikler dyret seg til postlarve, megalopa og til slutt et juvenilt dyr. De første juvenile stadiene skiller seg ut med en tynn, men lang og synlig bakkropp, som med tiden reduserer seg i størrelse og bretter seg inn under brystplata. Ungdyr holder gjerne til i tareskog, der de bruker "hapterene" (tilsvarer røtter hos landplanter) til tangen og taren som gjemmesteder. Levetid er vanligvis 25-30 år, men i ekstreme tilfeller kan de leve i opptil 100 år. Hringvegur. Ringveien (islandsk: "Þjóðvegur 1" eller "Hringvegur") er en hovedvei på Island som strekker seg rundt hele øya og forbinder alle de bebodde områdene (de indre delene av Island er for det meste ubebodde). Veien har en total lengde på 1 339 km. Langs nesten hele strekningen har veien to filer – én fil i hver retning, bortsett fra der den passerer gjennom større tettsteder og byer hvor den i noen tilfeller har flere filer i hver retning. I tillegg er veien utvidet i Hvalfjordtunnelen. De fleste broene har en fil og er laget av tre eller stål eller en kombinasjon. Veien er i hovedsak asfaltert, men det finnes fremdeles enkelte strekninger i den østre delen av landet der de fremdeles holder standard fra 1940-tallet med kjøreunderlag av grus. De dårligere strekningene er gjerne dårlig sikret og har uoversiktelige svinger og bakketopper (dette er spesielt tilfelle for strekningen mellom Borgarnes and Blönduós) i tillegg til smale skar. En typisk strekning av ringveien, tatt i Borgarfjörður. Trafikkmengden på veien varierer mye, avhengig av sted – i og ved Reykjavík er det trafikk på rundt 5 000–10 000 kjøretøy pr. døgn, mens strekninger langt vekke fra større bebyggelse gjerne har et snitt på mindre enn 100 kjøretøy pr. døgn. Ringen ble ferdigstilt i 1974 da broen over Skeiðaráelven sør på Island ble åpnet. Veien har i flere tiår vært populær blant turister siden den dekker en stor del av landet og passerer i nærheten av en rekke severdigheter. Den har vært spesielt populær blant islandske familier på sommerferie, men har i senere år også blitt populær blant utlendinger som enten leier bil eller tar med sin egen på ferjen til Seyðisfjörður. Glenn Erik Haugland. Glenn Erik Haugland (født 1961 i New York) er en norsk komponist bosatt i Os i Hordaland. Han har i sitt profesjonelle virke lagt hovedvekt på musikkteater og elektroakustisk musikk. Eksperimenter innen perfomance-kunst, konsertforestillinger og musikkteater for barn har vært en viktig del av Hauglands virke som musikkdramatiker. Haugland var formann for Norsk Komponistforening mellom 1997 og 2002. Haugland har skrevet verker til blant annet Bergen Filharmoniske Orkester, Oslo Filharmoniske Orkester, Bergen Domkantori, Raschèr Saxofon Quartet, SISU slagverksensemble og Opera Omnia. Sammen med Heidi Tronsmo og Ståle Tråsdahl startet han i 1990 musikkteaterensembelet Stiftelsen Opera Omnia. I 1997 fikk fiolinisten Trond Sæverud Spellemannprisen i kategorien samtidsmusikk for CD-en "Ghosts" med musikken av blant andre Glenn Erik Haugland. I 2004 ble Haugland nominert til Nordisk Råds Musikkpris for kammeroperaen "Hulda og Garborg". I 2007 ble han ble tildelt Fartein Valen-stipendet. Han har komponert "Rebekka" til Den Norske Opera, med urframføring høsten 2007. STS-97. STS-97 er benevnelsen på en romferd med den amerikanske romfergen Endeavour. Det var den 15.ferden til Endeavour og den 101. totalt for romferge-programmet. Høydepunkter fra ferden. Under den 11 dager lange ferden ble hovedmålene oppnådd, som var å levere og montere det første settet med solcellepaneler til ISS. Gjennom tre romvandringer ble disse montert, sammen med forberedelser for monteringen av Destiny, et kamera ble montert på utsiden av Unity, og forsyninger og nyttelast ble overført mellom romfergen og romstasjonen. Inne fra Endeavour brukte Garneau robotarmen på romfergen til å løfte P6 struss fra lasterommet på romfergen til en midlertidig posisjon. Dagen etter ble en romvandring utført for å feste den til romstasjonen. På ferdens 4. dag, åpnet ISS Ekspedisjon 1 luken til Unity for første gang. Romvandringer. Tre romvandringer (EVA) ble gjennomført mens Endeavour var koblet sammen med ISS. Stiftelsen Opera Omnia. Opera Omnia musikkteaterensemble startet i 1990. Gruppen består av Glenn Erik Haugland, Heidi Tronsmo, Ståle Tråsdahl, som produserer ulike forestillinger i samarbeid med en rekke utøvere og institusjoner. Opera Omnia arbeider med musikkteater, og eksperimenterer for å videreutvikle innenfor speningsfeltet mellom musikk og sceniske uttrykk. Nominert til Nordisk Råds Musikkpris 2004 for operaen Hulda og Garborg, og ble nominert til Edvard-prisen for barneoperan PoY! Ville Ritola. Vilho Eino «Ville» Ritola (født 18. januar 1896 i Peräseinäjoki, nå en del av Seinäjoki, død 24. april 1982 i Helsingfors) var en finsk friidrettsutøver. Ritola, som bar kjælenavnet "Peräseinäjoen Susi" (ulven fra Peräseinäjoki), emigrerte i 1913 til USA, og fulgte dermed etter sine sju søstre som hadde dratt før ham. Ritola meldte seg inn i den finsk-amerikanske friidrettsklubben, og trente sammen med Hannes Kolehmainen, som også hadde emigrert etter OL 1912. Kolehmainen ville overtale Ritola til å delta i OL 1920, men Ritola mente at han ikke var godt nok forberedt. Det var han imidlertid under OL 1924 i Paris: Han vant fire gull- og to sølvmedaljer. I sitt første løp, 10 000 meter, forbedret han sin egen verdensrekord med hele tolv sekunder. Tre dager senere vant han 3000 meter hinder, 75 meter foran nærmeste konkurrent. Dagen deretter ble han nummer to på 5000 meter. Deretter tok han sølv i terrengløp (bak Paavo Nurmi), og gull med det finske terrengløplaget. Sammen med Nurmi vant han til slutt 3000 meter for lag. Under OL 1928 i Amsterdam tok Ritola sølv på 10 000 meter og vant 5000-metersløpet. Dermed hadde han totalt tatt fem OL-gull og tre OL-sølv. Etter lekene i 1928 la Ritola opp. Han flyttet tilbake til Finland i 1971, 75 år gammel. Elleve år senere døde han i Helsingfors. Erik Bjerck Hagen. Erik Bjerck Hagen (født 1. september 1961) er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hagen ble cand. philol. i 1991, og tok doktorgraden i 1995 på en avhandling om autentisitet hos Melville, Dickens og James. Han er redaktør av "Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift", og har utgitt en rekke bøker: blant annet "Litteratur og handling" (2000), "Hva er litteraturvitenskap" (2003), "Litteraturkritikk. En introduksjon" (2004) og "Den norske litterære kanon 1900-1960" (2007). Tine (beholder). En tine (fra latin "tina" «vinfat») er en rund eller oval beholder av tre, vanligvis fremstilt med teknikken sveiping. Ordet tine hører hjemme på Østlandet, mens en i andre deler av landet kaller denne type beholdere for laup. Tiner og lauper ble opprinnelig brukt til å frakte og oppbevare mat i. Nå tjener de stort sett som samleobjekter og pyntegjenstander. STS-98. STS-98 er benevnelsen på en romferd med den amerikanske romfergen Atlantis. Atlantis leverte modulen Destiny til Den internasjonale romstasjonen. Høydepunkter fra ferden. Mannskapet på STS-98 brukte denne ferden til å levere og montere den amerikanske laboratoriums-modulen Destiny til ISS. Romfergen var tilkoblet nesten 7 dager, mens det ble gjennomført tre romvandringer for å gjennomføre monteringen av modulen. STS-98 ble gjennomført mens ISS Ekspedisjon 1 var ombord på Den internasjonale romstasjonen. Romvandringer. Tre romvandringer (EVA) ble gjennomført mens Atlantis var koblet sammen med ISS. Månefestivalen. Månefestivalen er en musikkfestival som arrangeres i Gamlebyen i Fredrikstad. Frem til 2006 ble den arrangert på Kråkerøy, nærmere bestemt på området der Fredrikstad Mek. Verksted (FMV) tidligere holdt til. Festivalen ble for første gang arrangert i 2001, og feiret 10-årsjubileum i 2010. Festivalen er drevet på idealistisk grunnlag. Lyngdal Stadion. Lyngdal Stadion fotografert under opptoget som åpner Lyngdal Cup Lyngdal Stadion er et idrettsanlegg som ligger i Lyngdal, midt mellom Alléen og Hamran. Anlegget eies av Lyngdal Idrettslag og Lyngdal kommune. Anlegget består av tre kunstgressbaner med friidrettsbaner rundt hovedbanen og en idrettshall med kunstgress. Byggingen av anlegget ble vedtatt i desember 1947, og 20,8 dekar ble kjøpt inn til formålet for kr. 16 960. Offisiell åpning av anlegget var 13. juli 1952, og den første kampen som ble spilt var Lyngdal mot Farsund. Lyngdal Stadion er hjemmebanen til Lyngdals 3.divisjonslag for herrer i fotball og Lyngdals damelag i fotball som spiller i 2. divisjon. Hvert år arrangeres dessuten Lyngdal Cup på anlegget i begynnelsen av august. Banene deles da opp i 9 kunstgressbaner og med ballhall med kunstgress kan 10 kamper avvikles samtidig. Flaggruten. Flaggruten er en forbindelse med hurtigbåt mellom Stavanger og Bergen. Reisen tar idag ca. fire og en halv time og skipene anløper flere byer underveis. Ruten drives av det privateide transportselskapet Norled med hovedkontor i Stavanger. Flaggruten har lokalrutenummer 2291. Katamaranen MS «Sleipner», som forliste 26. november 1999 i en ulykke der 16 mennesker omkom, var et fartøy på Flaggruten. Sleipner var forøvrig søsterskip til MS «Draupner» som ble solgt til utlandet i februar 2007. Historien. Flaggrutens historie skriver seg tilbake til 1960 da Det Stavangerske Dampskipsselskap (DSD)og Sandnæs Dampskibs-Aktieselskab (SDS) satte hydrofoilbåten MS «Vingtor» i trafikk mellom Stavanger og Bergen. Vingtor var bygget ved Rodriques skipsbyggeri i Messina i Italia der lignende båter gikk i passasjerruter over Messinastredet mellom fastlandet og Sicilia. Den hadde tre salonger som gav sitteplass til 105 passasjerer og to Daimler Benz-motorer på 2700 HK gav den en rutefart på 36 knop. Den første sommeren gikk Vingtor fra Bergen om morgenen og kom til Stavanger kl 1105, gikk deretter tur/retur Haugesund før den hadde ettermiddagsavgang til Bergen der den ankom kl 2015. Selv om det var en del driftsproblemer, var den første sesongen så vellykket at rederiene benyttet seg av opsjonen på ytterligere ett skip – MS «Sleipner» som ble satt i trafikk i juni året etter. Sleipner hadde morgenavgang fra Haugesund til Stavanger og gikk derfra kl 0900 tur/retur Bergen og var tilbake kl 1945 før den gikk kveldsturen til Haugesund. Tolv år etter Vingtor fikk de to selskapene sin tredje hydrofoilbåt, MS «Tyrving», som ble satt inn som det tredje skipet i hydrofoilruten frem til 1974. Hydrofoilbåtene hadde ikke seilingstillatelse vinterstid og de ble heist på land på Klasaskjeret i Stavanger. De første årene seilte de også forbi Leirvik for her var det Hardanger-Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD) som hadde konsesjon. Først i 1968 fikk hydrofoilene lov til å anløpe Leirvik, men fikk ikke ta med passasjerer herfra til og fra Bergen. En gang samferdselsminister Reiulf Steen skulle reise fra Bergen til et møte i Leirvik, var det hydrofoilen som gav den beste forbindelse og da sørget han for at det ble gitt dispensasjon – noe som ikke var særlig populært blant folk på Stord som gjerne ville benytte denne forbindelsen til Bergen. Hydrofoilruten var en konkurrent til Nattruten mellom Sandnes/Stavanger og Bergen som ble drevet av de to samme rederier, og den overtok etterhvert meget av passasjertrafikken på strekningen. I 1974 ble Flaggruten dannet og HSD kom da med som en tredje partner med 25 prosent (Stavangerske hadde 45% og Sandnes Damp 30%). HSDs deltagelse førte til skipene kunne anløpe både Mosterhamn og Leirvik og ta med passasjerer i begge retninger. Flaggruten startet opp 1. juni 1974 da en nybygd westamaranen som overtok navnet MS «Vingtor», ble satt i trafikk. En måned senere ble søsterskipet MS «Sleipner» også satt inn i ruten. Passasjerkomforten i de nye skipene var meget bedre enn i hydrofoilene og de taklet grov sjø i Boknafjorden og på Sletta langt bedre enn hydrofoilene. Den store ulempen var at de ikke klarte større rutefart enn 28 knop slik at reisetiden Stavanger-Bergen ble forlenget med 40 minutter. MS «Tyrving» fortsatte i Flaggruten og sammen hadde de tre skipene tre daglige avganger Stavanger-Bergen og retur og noen ekstraavganger på deler av strekningen. I 1977 fikk Flaggruten levert ytterligere en westamaran av samme type som de to andre og den fikk navnet MS «Draupner» og den overtok MS «Tyrving»s rolle i seilingsmønsteret. Disse tre westamaranene trafikkerte Flaggruten frem til 1988. I denne perioden var det en alvorlig ulykke. Søndag 4. januar 1976 gikk «Sleipner» med 176 passasjerer på grunn på Håskruskjæret på Sletta da den var på vei fra Mosterhamn til Haugesund. Skipet hadde full fart (28 knop) da ulykken skjedde, ingen omkom, men 19 personer ble så skadet at de ble sendt til sykehus. Skipet ble reparert og satt inn i rutefart igjen. I 1988 kjøpte DSD SDSs andel i Flaggruten slik at det bare var to rederier som drev ruten sammen. Og i 1989 var det igjen tid for nye skip. Den 11. mai var det tvillingdåp ved Fjellstrand verft i Omastrand da MS «Sleipner» og MS «Draupner» ble overlevert. De to nye skipene holdt større fart og hadde større passasjerkapasitet enn de gamle og de trafikkerte ruten frem til 1997 da «Sleipner» ble solgt og erstattet av «Vingtor» frem til det kom nye skip i 1998. Før dette – i 1992 – hadde HSD kjøpt ut DSD og drev Flaggruten alene. Rute og anløpssteder. Flaggruten har alltid hatt Stavanger og Bergen som endepunkter og anløp av Kopervik og Haugesund, mens andre mellomsteder har variert. Idag starter ruten ved Fiskepirterminalen i Stavanger og på vei nordover krysses Boknafjorden. Første anløp er Føresvik på Bokn, deretter anløpes Kopervik på Karmøy og Haugesund. Fra Haugesund går turen over det åpne havstykket Sletta til Mosterhamn på Bømlo og videre til Leirvik på Stord. Videre nordover går noen turer Langenuen med anløp av Hufthamar på Huftarøy i Austevoll, andre ganger seiles Nyleia med anløp av Rubbestadneset på Bømlo før Hufthamar. Deretter anløpes Flesland der det er forbindelse til Flesland lufthavn før turen ender ved Strandkaiterminalen i Bergen. Borgarnes. Kart over Island som viser hvor Borgarnes ligger. Borgarnes er en liten by som ligger på en halvøy ved bredden av Borgarfjörður på Island. Den har en befolkning på 2000 (2007). Byen ligger 60 km nord for hovedstaden Reykjavík og veiforbindelse til andre steder på Island via den nest største broen i landet – Borgarfjarðarbrú. Historie. Borgarnes er først nevnt i Egils saga, men i sagaen blir stedet omtalt som Digranes. Den første til å bosette seg der var Grani. Han var mannskap på samme båt som Skallagrímur, som var den første godseier og bosetter i Borgarfjörðurområdet. Det finnes lite informasjon om bosetting i Borgarnes fra tiden etter Grani og fram til 1800-tallet. Rett etter at Island ble gitt selvstyre av det danske handelsmonopolet oppsto det et stort behov for en handelsplass i området, og danskekongen ga hjemmel for å bruke Borgarnes som en handelsplass i 1861. Den første bygningen som ble reist i Borgarnes var en hermetikkfabrikk. Den ble bygget i 1857, men ble revet bare få år senere. Et handelsbygg ble reist i 1877, og noen få år senere begynte bosettingen i Borgarnes for alvor. I 1913 ble Borgarnes offisielt en by med navnet Borgarneshreppur, men fikk endret navn til Borgarnesbær i 1987. Noen få år senere, i 1994, ble Borgarnesbær slått sammen med Hraunhreppur, Norðurárdalshreppur og Stafholtstungnahreppur under navnet Borgarbyggð. De brukte da Borgarnes' segl og kontorlokaler. I 1998 ble også Álftaneshreppur, Borgarhreppur og Þverárhlíðarhreppur en del av Borgarbyggð. Næringsliv. Kaupfélag Borgfirðinga (KB) ble stiftet i 1904 som et gjensidig selskap. Det var den største arbeidsgiveren i Borgarnes i det 20 århundre. På samme vis som de fleste lokale gjensidige selskap på Island hadde Kaupfélag Borgfirðinga butikker, supermarkeder, bensinstasjoner, slaktehus, meieri, bakeri og lignende under sitt navn. KB hadde også aksjeandeler i mange andre fabrikker og selskap i Borgarnesområdet og andre steder på Island. Mot slutten av 1900-tallet begynte selskapet å gå dårligere, og det ble endret til et holdingselskap som fikk navnet KB Borgarnesi EHF. Borgarnes er i dag et handelssenter for store deler av vestre Island. Byen har i dag primært servicenæringer som retter seg mot folk som reiser fra Reykjavík, bønder og folk som eier sommerhytter i traktene rundt byen, i tillegg til andre typer industri. Byen har i tillegg en del bedrifter som retter seg mot folks daglige liv, slik som bank, supermarked, detaljsalg og annet. I tillegg er det noe tyngre industri som driver med blant annet stålproduksjon, betong, kjøtt og lakseforedling. Samferdsel. Den nest største broen på Island, Borgarfjarðarbrú, Borganes' forbindelse til Hringvegur (den islandske ringveien), og forbinder byen med andre deler av landet. Havnen har ikke blitt brukt til transport på mange år, så all transport foregår via landveien. Górna. Górna er en tidligere bydel i Łódź. Den har et areal på 71,9 km², og beboes av 179 958 mennesker (31. desember 2005). Innenfor bydelens tidligere grenser finnes blant annet Det sentrale tekstilmuseum (i Den hvite fabrikk), om lag ti parker og en rekke rekreasjonssentre samt Władysław Reymont Lufthavn Łódź. Historie. Den administrative bydelen «Górna» ble opprettet den 1. januar 1960 som en av fem fastsatte bydeler, istedenfor de syv opprinnelige. Górna oppstod etter sammenslåingen av de tidligere bydelene «Ruda» og «Chojny», etter at en del av deres nordlige områder ble innlemmet i bydelene Śródmieście, Polesie og Widzew. Den 1. januar 1988 ble Górna ytterligere forstørret gjennom innlemmelsen av en rekke landsbyer. Den 1. januar 1993 ble inndelingen i bydeler formelt opphevet. Bałuty. Bałuty er den største, tidligere bydelen i Łódź med hensyn til innbyggertall. Den har et areal på 78,9 km², og beboes av 220 182 mennesker (31. desember 2005). Innenfor bydelens tidligere grenser finnes blant annet den nye jødiske kirkegård, varehuset Manufaktura og Łagiewniki-skogen. Historie. Under byens dynamiske utvikling på 1800-tallet var ikke den demografiske utviklingen samstemt med utvidningen av byterritoriet. Derfor bosatte immigrantene seg i de nærliggende landsbyene, hvis bebyggelse foregikk kaotisk. I 1915 ble Bałuty, datidens største landsby i Europa (100 000 innbyggere), innlemmet i Łódź. Den administrative bydelen «Bałuty» ble opprettet den 1. januar 1954 som en av syv fastsatte bydeler. I 1960 ble den forstørret slik at hele det historiske området til Bałuty ble innlemmet i bydelen med samme navn. Den 1. januar 1993 ble inndelingen i bydeler formelt opphevet, skjønt den brukes fremdeles bevisst av byens innbyggere. Widzew. Widzew er en den største tidligere bydelen i Łódź med hensyn til areal (90,8 km²). Den beboes av 139 454 mennesker (31. desember 2005). Innenfor bydelens tidligere grenser finnes blant annet hele Księży Młyn, Filmhøyskolen i Łódź og om lag åtte parker (blant dem den berømte Park Źródliska og Palmehuset) Historie. Widzew var opprinnelig en landsby, og nevnes for første gang i 1387. På 1870-tallet var landsbyen hovedsakelig ressurs- og matlager for Łódź. Etter 1879, da et stort fabrikkompleks ble bygd i Widzew, begynte landsbyen å utvikle seg. Mens den i 1880 hadde kun 500 innbyggere, lå innbyggertallet i 1901 på fire tusen. Senere investeringer bidrog til en større urbanisering av Widzew, skjønt den formelt sett forble en landsby. Hele området ble innlemmet i Łódź i 1906 og 1915. Bydelen «Widzew» ble opprettet den 1. januar 1954 som den minst urbaniserte av byens syv fastsatte bydeler. I 1960 ble Widzew forstørret, blant annet fikk den områder fra den tidligere bydelen «Chojny», samt deler av Śródmieście. Widzews grenser ble ytterligere utvidet i 1988. Den 1. januar 1993 ble inndelingen i bydeler formelt opphevet. Fylkesvei 52 (Troms). Fylkesvei 52 (Fv52) i Troms går mellom Sjursnes og Skarmunken i Tromsø kommune i Troms. Veien er 8,7 km lang og har grusdekke. Sommeren 2006 ble fylkesvei 52 kåret til Norges dårligste i en avstemning i Dagbladet. Veien tar av fra og går nordover langs vestsida av Sørfjorden, indre del av Ullsfjorden. Den passerer grendene Indre og Ytre Lavangen, Bergenes, Reiervik og Musnes, før den når veienden i bygda Skarmunken, like nord for Storstraumen, som skiller Sørfjorden og den ytre del av Ullsfjorden. Eksterne lenker. 052 Volmari Iso-Hollo. Volmari Fritijof «Vomma» Iso-Hollo (født 1. mai 1907 i Ylöjärvi, død 23. juni 1969 i Heinola) var en finsk friidrettsutøver. Han ble to ganger olympisk mester på 3000 meter hinder. Iso-Hollo var en av de siste i en rekke av finske langdistanseløpere som på grunn av sin overlegenhet i mellomkrigstiden ble kalt "de flygende finner". Han konkurrerte på flere distanser, fra 400 meter til maraton. Under OL 1932 i Los Angeles vant Iso-Hollo sin første gullmedalje på hinderdistansen. Han lå lenge an til å sette ny verdensrekord, men muligheten glapp da funksjonærene fikk problemer med å holde rede på hvor mange runder de enkelte løperne hadde fullført. Da Iso-Holle skulle i gang med sin siste runde, glemte funksjonæren å ringe med klokken. Dermed løp hele feltet over en runde ekstra, til de ble stoppet etter 3460 meter. Noen dager senere tok Iso-Hollo sølv på 10 000 meter. I 1933 satte Iso-Hollo ny verdensrekord på 3000 meter med tiden 9.09,4. Under OL 1936 i Berlin ble han regnet som den største favoritten. Han vant 3000 meter hinder på ny verdensrekord (9.03,8), alle medaljevinnerne hadde bedre tider enn den gamle verdensrekorden. Iso-Hollo deltok også på 10 000 meter, og tok bronse. Polesie (bydel i Łódź). Polesie er en tidligere bydel i Łódź. Den har et areal på 46,0 km² og har 148 563 innbyggere (31. desember 2005). Innenfor bydelens tidligere grenser finnes blant annet Den botaniske hage, om lag åtte parker og badesteder samt Den gamle kirkegård. Historie. Polesies nåtidige områder var opprinnelig de minst urbaniserte landsbyene da de i 1946 ble innlemmet i Łódź. Senere oppstod byens største blokkområde «Retkinia» her. Navnet «Polesie» («etter skogen») skal således beskrive dagens urbaniserte områder som før var bevokst med skog. Bydelen «Polesie» ble opprettet i 1954 som en av syv fastsatte bydeler, og forble slik frem til 1. januar 1993, da inndelingen i bydeler ble formelt opphevet. Namsosbrua. Namsosbrua er ei veibru på riksvei 769 i Namsos kommune i Nord-Trøndelag. Brua krysser utløpet av Namsen mellom Spillumstranda og Namsos. Brua er ei stålkassebru med 5 spenn og lengde 360 meter. Den ble åpnet 4. november 2005. James Lightbody. James Davies «Jim» Lightbody (født 15. mars 1882 i Pittsburgh, død 2. mars 1953 i Charleston, Sør-Carolina) var en amerikansk friidrettsutøver. I løpet av karrieren vant han fire olympiske gullmedaljer. Under OL 1904 i St. Louis vant Lightbody gull på 800 meter foran landsmennene Howard Valentine og Emil Breitkreuz. Han vant i tillegg gull på 1500 meter (på ny verdensrekord) foran amerikanerne Willian Verner og Lacey Hearn, samt gull på hinderløpet over 2590 m, foran briten John Daly og amerikaneren Arthur Newton. Under jubileumslekene 1906 i Athen tok han sølv på 800 m, slått av amerikaneren Paul Pilgrim. På 1500 meter forsvarte han tittelen fra 1904, og vant gull foran briten John McGough og svenske Kristian Hellström. Han deltok også under OL 1908 i London, men ble slått ut i kvalifiseringen i alle øvelsene han deltok i (800 meter, 1500 meter og 3200 m hinder). Śródmieście (bydel i Łódź). Śródmieście («Midtbyen») er den minste tidligere bydelen i Łódź. Den har et areal på 6,8 km² og 79 471 innbyggere (31. desember 2005). Innenfor Śródmieścies tidligere grenser finnes blant annet Piotrkowska-gaten, Tadeusz Kościuszkos allé, Józef Piłsudskis allé, Frihetsplassen, Meyers passasje, Teatr Wielki, St. Stanisław Kostkas katedral og St. Aleksander Nevskij-katedralen. Historie. Śródmieście ble opprettet som en av Łódź’ tre første bydeler den 27. mai 1946. Den 1. januar 1954 ble Łódź inndelt i syv bydeler, og Śródmieścies grenser betraktelig redusert. I 1960 ble bydelen ytterligere forminsket og forble slik frem til 1993, da den formelle inndelingen i bydeler ble opphevet. Merkurpassasje. Merkurpassasje er når man fra Jorden kan se planeten Merkur bevege seg over solskiven som et lite svart punkt. Planeten er liten og langt unna, og er derfor svært vanskelig å observere med det blotte øye. Den neste slike passasjen skjer den 9. mai 2016. Under ser du noen av de nærmeste passasjene. .post. .post er et foreslått toppnivådomene for internett, fremlagt for ICANN for godkjenning som et sponset toppnivådomene. Godkjenning er ennå (pr. august 2007) ikke gitt. Domenet vil være forbeholdt for bruk av nasjonale og regionale postvesen, og private selskaper som tilbyr lignende tjenester. Det blir sponset av Verdenspostforeningen. P o Slette. Slette eller sletteland er et fellesuttrykk for åpne landområder, som i all vesentlighet er bevokst av ulike grasarter, kratt, buskas og småtrær. Slettelandskap er ofte svært fruktbart. Det fører til at landskapsområdene ofte blir dyrket opp til jordbruksarealer. Eksempler på store områder med sletteland er den nordamerikanske prærien, den søramerikanske pampasen og cerradoen, de afrikanske savannene, og de eurasiske steppene. Hungersnøden i Irland 1845–1849. Samtidig tegning av Bridget O'Donnel, en irsk kvinne rammet av hungersnøden og hennes to barn Hungersnøden i Irland 1845-1849 (på irsk kjent som An Gorta Mór eller An Drochshaol / På engelsk The Great Famine) viser til en sultkatastrofe i Irland og dens ettervirkninger. Hungersnøden ble forårsaket av sykdom på potetavlingene fra Phytophthora infestans, en parasitt som ved å angripe potetavlingene ødela den primære matkilden for mange irske familier. Selve potetpesten forklarer den umiddelbare hungersnøden, men utviklingen ble også forsterket av andre faktorer med økonomisk, politisk og religiøs bakgrunn. Det er anslått at en million irere, eller 12 % av befolkningen omkom, de fleste dødsfallene som et resultat av hungersnødsrelatert sykdom. Ytterligere en million er anslått emigrerte til Storbritannia, USA, Canada og Australia. Hungersnøden forekom i en periode hvor det britiske imperiet var i sterk utvikling. Sultkatastrofen hadde en ødeleggende effekt på Irland og preget landet i generasjoner fremover. Irlands befolkning fortsatte å synke de påfølgende 70 år og ble så stabilisert på halvparten av hva det hadde vært før katastrofen. I den vestlige delen av Irland ble ikke befolkningen stabilisert før i 2006, over 160 år etter nødsårene. Landbruket i Irland var preget av store jordegodseiere som leide ut mindre bruk til leilendinger. Jordeierene bodde vanligvis i London og kom av og til til Irland for å innkreve jordleien. Det ble produsert mye kjøtt og meieriprodukter som for en stor del ble eksportert til England for å skaffe penger til å betale jordleia. Poteter ble dyrket til leilendingenes eget kosthold. Når potetavlingene sviktet ble kjøtt og meieriprodukter fremdeles eksportert til England mens leilendingene og deres familier sultet. Mange familier opplevde å bli kastet ut fra hus og dyrket mark på grunn av manglende betaling av jordleie. Denne historien er en viktig faktor i irenes hat mot engelskmenn og England. SAS Institute. SAS Institute AS er et amerikansk programvarefirma med hovedkvarter i Cary, North Carolina, USA. Selskapet ble grunnlagt i 1976 i USA av Anthony Barr, James Goodnight, John Sall and Jane Helwig. SAS Institute er i dag et av de største privateide softwareselskapene i verden. Det norske kontoret ble etablert i 1986 og har ligger i Parkveien i Oslo. I 2010 hadde SAS Institute cirka 90 ansatte I Norge. Historie. Det opprinnelige produktet var programvarepakken SAS som ble benyttet i statistisk analyse. Først ble det utgitt moduler desginet for å kjøre på IBM stormaskiner. I tillegg til det som var vanlig på den tiden på stormaskin, med å skrive skriptkode som så ble kjørt batch, så tilbød SAS også et vindusbasert brukergrensesnitt. Her ble programkoden skrevet i et vindu, resultatet ble presentert i et annet vindu, og loggingen fant man i et tredje vindu. Etterhvert som andre maskiner enn stormaskin ble tilgjengelige og kraftige nok så ble SAS kontinuerlig utviklet til å også kjøre i disse miljøene. Brukergrensesnittet ble holdt så likt som mulg fra plattform til plattform. Etterhvert kunne man kjøre hele SAS-systemet på en PC. Når Microsoft Windows ble mer og mer utbredt måtte SAS forsøke å tilpasse standard SAS brukergrensesnitt godt kjent for SAS-programmerere til et standard Microsoft Windows brukergrensesnitt godt kjent for PC-brukere. I tillegg beholdt SAS, til og med på PC-plattformen, prissystemet fra stormaskin, med årlige lisensavgifter, i stedet for å benytte hva som var vanlig på PC, nemlig et engangs kjøpsbeløp. Selskapet. SAS Institute har forblitt et fullt ut privateid selskap ledet av James Goodnight, også kjent som Jim Goodnight. Dette gir mulighet til å styre selskapet uavhengig av krav fra skiftende aksjonærer. Omtrent 25 % av omsetningen i SAS Institute går hvert år tilbake til forskning og utvikling av egne produkter. SAS har tradisjonelt solgt programvare for statistisk analyse og har vært benyttet mye i forsknings- og universitetsmiljøer. Navnet SAS var opprinnelig et akronym for "Statistical Analysis System", men har etterhvert blitt et varmerke for hele selskapet. Produktene som selges har tradisjonelt vært innen statistisk analyse, men de senere årene har SAS hatt markedsfokus på forretningsanalyse, eller business intelligence. Selskapet har i USA gjort seg kjent for å bruke mye ressurser på sine ansatte. James Goodnight sin filisofi om balanse mellom jobb og privatliv har blitt adoptert i hele selskapet verden rundt. Et resultat av dette er at SAS har flere år på rad blitt kåret til USAs beste arbeidsplass, senest i 2011. Den norske avdelingen av SAS Institute, ledet av Nils Stangnes ble i 2007, 2009 og 2010 kåret til Norges beste arbeidsplass. Fra 1. januar 2011 ledes selskapet i Norge av Kåre Nygård, med bakgrunn fra blant annet PwC og IBM. Programmeringsspråket SAS. Grunnlaget i SAS er et fjerdegenerasjons programmeringsspråk. Over dette programmeringsspråket er det bygget flere forskjellige tykke klienter samt tynne webklienter. SAS benyttes tradisjonelt mye innenfor datavarehusteknologi. SAS brukergrupper. I Norge har det blitt opprettet en brukergruppe under navnet Foreningen av Norske SAS-brukere (FANS). FANS kaller seg selv "en frittstående brukerforening for alle som bruker SAS programvare", selv om det er vedtektsfestet at SAS Institute skal sitte i styret i FANS. Hvert år er det arrangert treff for FANS medlemmer i regi av SAS Institute. Mark Clark. Mark Wayne Clark (født 1. mai 1896 Madison Barracks New York, død 17. april 1984 i Charleston Sør-Carolina) var en amerikansk general under andre verdenskrig og Koreakrigen. Bakgrunn. Clark vokste for det meste opp i Illinois, og han skal være fetter av general George Marshall, men dette er ikke offisielt bekreftet. Senere i karrièren hevdet onde tunger at hans slektskap og forbindelser med sentrale aktører var en årsak til hans raske avansementer. Han begynte på West Point i ganske ung alder, og ble uteksaminert allerede i 1917, til tross for at hen mistet en del studietid på grunn av sykdom. Han ble utnevnt til kaptein i infanteriet etter West Point, og ble beordret til tjeneste i Frankrike under første verdenskrig, hvor han ble såret. I mellomkrigstiden arbeidet han som nestkommanderende ved "Civilian Conservation Corps" ved Omaha i Nebraska, en arbeidstjeneste med nødsarbeid som var en del av Franklin D. Roosevelts "New Deal"-program. han deltok ved "Command and General Staff School" i 1935 og ved "Army War College" i 1937. Clark hadde beholdt graden som kaptein etter første verdenskrig, og ble forfremmet til major i 1932 og oberstløytnant i 1940. Etter at USA kom med i andre verdenskrig i 1941, fikk han to graders opprykk til midlertidig brigadegeneral, og videre til midlertidig generalmajor etter mindre enn et år. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig var han nestkommanderende for Operation Torch, den allierte invasjonen i det Vichykontrollerte franske Nord-Afrika, hvor han i forkant av denne gikk i land fra undervannsbåten HMS Seraph (P219) 21.-22. oktober 1942 for å forhandle med Vichy-regimets representanter i Cherchell. Etter disse forhandlingene ble han forfremmet til midlertidig generalløytnant i november 1942 og tildelt kommandoen over US Fifth Army rett før invasjonen av Italia ("Operasjon Avalanche") i september 1943. Clarks angivelige dårlige planlegging gjorde at han i ettertid fikk ansvaret for at landgangen i Salerno nesten gikk galt, til tross for at han selv styrket troppenes kampmoral ved å selv være i front under kampene. I desember 1944 overtok han kommandoen over 15th Army Group, og ble slik øverstkommanderende for de allierte styrkene i Italia. Hans måte å gjennomføre oppgavene er fortsatt kontroversielle, herunder angrepet på og bombingen av Monte Cassino, den langsomme fremrykkingen og det mislykkede forsøket på å ringe inn og fange de tyske styrkene under kampene ved Vinterlinjen (Gustavslinjen), da Clark satset på å innta Roma som en «trofeby» så tidlig som mulig, i stedet for å utnytte åpningen i de tyske linjene. Slik klarte Albert Kesselring i stedet å etablere og styrke Den gotiske linjen slik at det tok ytterligere et år før de allierte klarte å bryte gjennom denne. Videre ga dette de tyske styrkene anledning til å knuse de områdene som den italienske motstandsbevegelsen hadde klart å sikre. Etter krigen fortsatte Clark som øverstkommanderende for de allierte styrkene som stod i Italia, og senere var han amerikansk høykommissær i Østerrike. Da han vendte tilbake til USA ble han sjef for U.S. Sixth Army. Under og etter Koreakrigen. Under Koreakrigen ble han sjef for FN-styrkene 12. mai 1952 etter general Matthew Ridgway. Slik ble det Clarks oppgave å undertegne våpenhvileavtalen med Nord-Korea i 1953. Etter at han ble pensjonert fra hæren, var han i årene 1954 til 1966 leder for militærcolleget "The Citadel" i Charleston i Sør-Carolina. Han ble også gravlagt her etter sin død. Han skrev også sine memoarer i to bind: "Calculated Risk" (1950) og "From the Danube to the Yalu" (1954). Han ble blant annet tildelt Knight Commander of the Order of the British Empire, den amerikanske Distinguished Service Cross, hærens Distinguished Service Medal og storkorset av den franske Æreslegionen (Grand Croix Légion d'honneur). En del av Interstate 526 (I-526) som forbinder ulike deler av Charleston har fått navnet "Mark Clark Expressway", og en bro delstaten Washington som forbinder Camano Island med fastlandet har blitt oppkalt etter ham. David Baird. a>". «Illustrated History of The British Empire in India and the East», 1878. David Baird (6. desember 1757–18. august 1829) var en britisk militærleder og var guvernør i Kappkolonien. Han ble født i Newbyth House i Haddingtonshire i Skottland og gikk inn i British Army i 1773. Han ble sendt til India i 1779 med 73. (senere 71.) Highlanders hvor han var kaptein. Umiddelbart etter at han ankom, ble Baird knyttet til styrken ledet av sir Hector Munro som ble sendt i forveien for å støtte avdelingen til oberst Baillie som var truet av Hyder Ali. I operasjonene som fulgte ble hele styrken ødelagt, og den alvorlig sårede Baird falt i hendene på Mysore–høvdingen. Fangene forble i fangenskap i over fire år. Kulen som såret Baird ble ikke fjernet fra såret før han ble løslatt. Han ble forfremmet til major i 1787, besøkte England i 1789 og kjøpte seg konsesjon som oberstløytnant i 1790. Baird returnerte til India året etter. Han hadde kommandoen over en brigade mot Tippoo Sultan og tjente under Charles Cornwallis i Seringapatam–operasjonene i 1792. HNa ble forfremmet til oberst i 1795. Baird tjente også som brigadegeneral i Kappkolonien og returnerte til India som generalmajor i 1798. I krigens siste år mot Tippoo i 1799 ble Baird utnevnt til øverste brigadekommando i hæren. I det vellykkede angrepet på Seringapatam, ledet han stormtroppene og tok snart festningen hvor han tidligere hadde vært fanget. Skuffet over at kommandoen over den store kontingenten av nizamene ble gitt til daværende oberst Arthur Wellesley, og at samme offiser fikk embetet som guvernør etter erobringen av festningen, følte Baird ar han ble behandlet urettferdig og uten respekt. Han fikk senere takk fra parlamentet for sin ledelse den viktige dagen, og han ble tilbudt en pensjon fra kompaniet som han takket nei til, tydeligvis i håp om å få Bath-ordenen fra regjeringen. General Baird ledet den indiske hæren som ble sendt i 1801 for å samarbeide med Ralph Abercrompy i å kaste ut franskmennene fra Egypt. Wellesley ble utnevnt som nestkommanderende, men på grunn av dårlig helse deltok han ikke på felttoget. Baird gikk i land ved Kosseir, førte hæren sin gjennom ørkenen til Kena ved Nilen og videre til Kairo. Han ankom tidsnok til Alexandria til de siste operasjonene. Da han returnerte til India i 1802, ble han tatt i bruk mot Scindia, men han var irritert over at nok en utnevnelse ble gitt til Wellesley og sa fra seg sin kommando og returnerte til Europa. Han ble adlet i 1804 og ledet ekspedisjonen til Kappkolonien i 1805–06 med full suksess. Han erobret Cape Town og tvang den nederlandske generalen Jan Willem Janssens til å overgi seg. Men igjen ble han fulgt av sitt dårlige hell. Home Riggs Popham overtalte Baird til å låne ham styrker for et felttog til Buenos Aires. De mislykkede operasjonene førtet til at Baird ble kalt tilbake tidlig i 1807, selv om han raskt etter at han kom hjem ble satt inn som divisjonsgeneral i felttoget til København i 1807. Under bombardementet av København ble Baird såret. Kort tid etter at han returnerte ble han sendt ut i halvøyskrigen i ledelsen for en betydelig styrke. I Spania var han nestkommanderende under John Moore. I slaget ved Coruna overtok han øverste kommando etter Moores død, men kort tid etterpå ble hans venstre arm knust og kommandoen gikk viderer til John Hope. Igjen ble han takket av parlamentet for sine tjenester og ble ridder av Bathordenen og baronett i 1809. Baird giftet seg med frøken Campbell–Preston i 1810. Han ble ikke engasjert i felten igjen, og personlige og politiske fiender sørget for at han ble oversett og gjentatte ganger forbigått. Han fikk ikke graden som ren general før 1814, og han ble guvernør av Kinsale fem år senere. I 1820 ble han utnevnt til øverstkommanderende i Irland og gjort til "Privy Counsellor" for Irland, men kommandoen ble snart redusert og han sa opp i 1822. Francisco Pereira. Francisco Pereira eller "Li Renfang", "Fanji" (født i 1607 i Lisboa i Portugal, død 1634 i Macao i Kina) var katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket fra 1633 i Hunan og fra 1634 i Fuzhou. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Bjarne Melgaard. Bjarne Melgaard (født 9. september 1967 i Sydney) er en norsk billedkunstner. Melgaard er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo, Jan van Eyck-akademiet i Maastricht og Rijksakademie i Amsterdam. Han bor og arbeider i New York. Melgaard er mest kjent for sine uttrykksfulle malerier, installasjoner, foto og videoverk. Motivene i hans kunst er inspirert av den norske black metal-musikkulturen og det homofile S/M-miljøet. Melgaard regnes som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere. Verket «Confessions of a Recovering Minimalist» (1996) er kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Straumen bru. Straumen bru er ei veibru i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag. Brua krysser Straumen der Borgenfjorden løper ut i Trondheimsfjorden, mellom tettstedet Straumen og Sundsneset. Brua er ei fagverksbru i stål med lengde 202 meter og hovedspenn 72 meter. Seilingshøyden er 12 meter, og brua har i alt 5 spenn. Den ble bygd i 1958 og er en del av riksvei 755. Straumen bru ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet brua 17. april 2008. Inácio da Costa. Inácio da Costa eller "Guo Chongren", "Guo Dejing", "Najue" (født i 1603 på øya Fajal på Asorene i Portugal, død 11. mai 1666 i Kanton i Kina) var katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han virket fra 1634 i Fuzhou, Puzhou i Shanxi, Shaanxi, Xi'an og Yenping i Fujian. Han døde mens jesuittene satt i forvisning i Kanton fra 1665. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Bartolomeu de Roboredo. Bartolomeu de Roboredo (født i 1607 i Alpalhão i Portugal, død 4. oktober 1647 i Kanton i Kina) var katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao i 1636 og virket der og i en kort periode i Manila, og så i Kanton. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Oliver Leese. a> i Italia 30. april 1944 Oliver William Hargreaves Leese, 3rd Baronet (født 27. oktober 1884, død 22. januar 1978) var en britisk general under andre verdenskrig. Bakgrunn. Leese gikk ved Ludgrove School og senere ved Eton College. Han gikk inn hæren da første verdenskrig brøt ut og tjenestegjorde ved Coldstream Guards fra 15. mai 1915. Leese ble såret tre ganer under Slaget ved Somme i 1916 og ble høyt dekorert for sin innsats i felt. Etter krigen ble han i hæren og gikk ved Staff College, Camberley i perioden 1927 til 1928. Andre verdenskrig. Under andre verdenskrig ble Leese i 1940 sjef for "20th Guards Brigade" i forsvaret av Boulogne under Slaget om Frankrike. Han ble da utnevnt til generalmajor og sjef for 15. skotske divisjon i 1941. Han ble senere sjef for "British Guards Armoured Division" da denne ble opprettet. Senere samme år deltok han i ørkenkrigen i Nord-Afrika i kampene mot Erwin Rommels Afrika Korps. Han ble utnevnt til generalløytnant og sjef for det britiske XXX korps. Leese ble Berhard Montgomery etterfølger da denne forlot den britiske Åttende armé i januar 1943 for å delta i forberedelsen av den allierte invasjonen i Nordmanie. Leese var sjef for den Åttende armé ved Slaget om Monte Cassino og kampene om Gustavslinjen fram til mai 1944, og ved Den gotiske linjen senere i 1944. I september 1944 ble han sent til Burma som britisk øverstkommanderende for landsstyrkene i det sørøstlige Asia. Han anså den eksisterende kommandostrukturen for å være ineffektiv og utnevnte tidligere medarbeider fra Åttende armé for å innføre den arbeidsformen de hadde hatt der også i Sørøst-Asia. Sjefen for Fjortende armé, William Slim hadde hatt stor suksess med utviklingen av denne og hadde sørget for gjenerobring av Imphal og senere av Rangoon, noe som førte til at han sørget for å knuse de japanske styrkene i Burma. Leese besøkte Slim og ga uttrykk for at Slim ville bli overført fra sin daværende kommando (og bli erstattet av Philip Christison) for å arbeide for å styrke de britiske stillingene i Burma. Det er motstridende oppfatningen om hva som så skjedde. Leese har hevdet at han trodde at Slim var utslitt og ønsket en mindre arbeidsbyrde. Leese hadde ikke myndighet til å forflytte Slim og Slim hadde tilstrekkelige politiske kontakter til å forhindre at det skjedde. En annen synsvinkel kan være at Leese fortalte Slim om dennes nye utnevnelse, men at Slim umiddelbart tolket dette som at han ble avsatt, og nektet å akseptere sin nye jobb. Da det ble kjent innen Fjortende armé at Slim angivelse skulle bli beordret bort, ble det tilløp til mytteri og flere offiserer truet med å søke seg bort. Leese ble nødt til å gjeninnsette Slim da øverstkommanderende for Sørøst-Asia, Louis Mountbatten ikke støttet Leese. Mountbatten tok i stedet kontakt med øverstkommanderende for hæren, "Chief of the Imperial General Staff", Alan Brooke og de ble i stedet enige om at Leese skulle forflyttes. Han ble erstattet av Slim. Leeses meritter med Åttende armé viste hans gode evner, men da han ikke lyktes i Sørøst-Asia kan det skyldes at han ikke var kjent med de lokale forhold, ikke kjente de personlighetene han skulle ha kommandoen over, intrigene og at han undervurderte den motstanden som hans endrede lederstil og arbeidsform på ville møte. Etter krigen. Han pensjonerte seg fra hæren i 1946 og ble etter hvert en ekspert på hagebruk, og skrev bøker om kaktus. Utmerkelser. Leese ble utnevnt til "Knight Commander" av Order of the Bath og kommandør av Order of the British Empire. Investiturseremonien der Leese ble slått til ridder av kong Georg VI fant sted i felt. Han ble også tildelt Distinguished Service Order og var kommandør av Order of the British Empire. Som baronett førte han tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. João Monteiro (misjonær). João Monteiro, eller "Meng Shibiao", "Ruwang" (født i 1602 i Meizão Frio i Portugal, død 4. oktober 1648 i India) var katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Etter ett år i India kom han til Kina i 1636 og virket i Jiangxi og Zhejiang, særlig i Hangzhou. Han ble så sendt til India. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Havfrue. En havfrue er et fabelvesen som holder til i vann og som har en kvinnes overkropp og fiskehale, skjønt det fins enkelte variasjoner i hvordan vesenet beskrives. Den mannlige utgaven av vesenet, som omtales langt sjeldnere, kalles havmann, marmæle, triton og annet. Det «vitenskaplige» latinske navnet på havfolk er "cetus sapiens". Lignende vesener fra mytologi, fabler og folketro er sirener, vannymfer, såkalte najader, undiner og melusiner. I norrøn folketro var margyge (margygre) en stygg og farlig havfrue. Legender og myter. Fortellinger om havfruer finnes over store deler av verden. Den eldste kjente havfruehistorie er fra Assyria, ca. 1000 f.Kr. Atargatis, mor til den legendariske assyriske dronningen Semiramis, var en gudinne som elsket en dødelig gjeter men kom i skade for å drepe ham. Skamfull kastet hun seg i en innsjø og forvandlet seg til en fisk, men vannet kunne ikke skjule hennes guddommelige vesen. Derfor tok hun form av en havfrue – menneskelig over midjen, fisk nedenfor. De eldste framstillingene viser henne derimot som en fisk med menneskehode og bein, slik som den babylonske guden Ea. Grekerne kalte henne Derketo, og hun ble ofte identifisert med Afrodite. Mami Wata er en havfrueånd i vestafrikansk folketro. En annen afrikansk havfrue er Jengu fra Kamerun. Melusine eller Melusina er navn på en kvinnelig sagnfigur i europeisk middelalder som hadde fiske- eller slangehale. I følge japansk folketro kan en oppnå udødelighet og evig ungdom ved å spise havfruekjøtt. I noen europeiske legender er havfruer i stand til å oppfylle ønsker. Havfrua i norske sagn. I norsk sagntradisjon opptrer havfrua, merkelig nok, helst i innlandet, gjerne i fjellvann. Den vanligste sagntypen, "Havfruas spådom", forteller at en mann gjør havfrua en tjeneste og til gjengjeld skal han få spørre henne tre spørsmål. Han spør ganske dumt og havfrua blir irritert og sier han burde spurt om hva bløtevannet fra malten kunne brukes til. Fiksjon. Havfruer forekommer i en rekke bøker og filmer. Den kanskje mest kjente havfruehistorien er Den lille havfrue av Hans Christian Andersen. Denne havfruen er legemliggjort i kjente statuen i København og historien var grunnlaget for Disneys tegnefilm av samme navn. "Splash", en amerikansk underholdningsfilm om en mann (spilt av Tom Hanks) som forelsker seg i en havfrue (spilt av Daryl Hannah), var en av de Oscar-nominerte filmene fra 1984. Havfrue i heraldikk. Havfrue finnes også i våpenskjold, flagg og lignende kjennetegn, som en stilisert grafisk figur. Dette ser vi i de fleste land med europeisk heraldikk. Hun blir avbildet som en kvinne med naken overkropp og med fiskehud og fiskehale omtrent fra navlen og ned. Avbildninger i våpen viser henne med en eller begge hender i sitt flagrende hår, med speil og børste i hendene, med en arm i siden, blåsende på et horn og på andre måter. Fargene (tinkturene) på havfrue og bakgrunn kan variere med alle de vanlige heraldiske tinkturene. Men i noen våpen har havfruen hudfarge og sølvskimrende fiskehale. Havfruen finnes som heraldisk figur i skjold, i hjelmtegn og som skjoldholder. I Norge var Åsgårdstrands tidligere kommunevåpen en havfrue, og i Blichfeldts slektsvåpen er det en havfrue som spiller på en harpe. Det er havfrue i blant annet våpenet til det finske landskapet Päijänne-Tavastland. Byvåpenet til Polens hovedstad, Warszawa, har rød bunn med en hudfarget havfrue som fekter med et sverd og et skjold, mens den belgiske byen Ostende har en triton og en havfrue som skjoldholdere. En havfrue er det i flere lands kommunevåpen og slektsvåpen, bl.a. til den danske familien Serène d'Acquèria som opprinnelig er fransk. En havfrue avbildet med to haler, blir ofte i Skandinavia betegnet (blasonert) som en sirene, men kalles på engelsk for "melusine". Nordiska högskolan för folkhälsovetenskap. Nordiska högskolan för folkhälsovetenskap er en fellesnordisk utdannelsesinstitusjon i Göteborg, Sverige som utdanner helsepersonell på master- og doktorgrads-nivå i tillegg til å bedrive større forskningsarbeid. De er finansiert gjennom det svenske Sosialdepartementet og Nordisk Ministerråd. Blant de norske ansatte er psykologiprofessorene Arnulf Kolstad og Tor-Johan Ekeland. Vegårsheiulven. Vegårsheiulven var den første ulven som ble felt lovlig i Norge i moderne tid, etter at ulven ble utryddet i landet. Ulven var en vanlig gråulv som innvandret til Norge østfra som streifdyr og tok tilhold i Vegårsheitrakten. Ulven fikk omfattende oppmerksomhet i mediene. Norske myndigheter ga fellingstillatelse vinteren 1983 og ulven ble felt 11. januar 1984 av Nils Belland, som var med i et jaktlag på 40 personer, ledet av Lars Saga. Vegårsheiulven var i følge forskere ved Uppsala universitet i Sverige av finsk avstamning. Det var en fem år gammel hannulv som veide 46 kg da den ble skutt. Ulven da var det eneste individ av arten i Norge. Den ble stoppet ut og står utstilt i Vegårshei Sparebanks lokaler i Myra. Det er også reist et monument der ulven ble skutt, sørvest for Kilsloftet. Fjærmøll. Fjærmøll (Pterophoridae) er en familie av sommerfugler som danner en overfamilie for seg, Pterophoroidea. De kan lett kjennes på at de sitter med de smale, mer eller mindre sigdformede vingene rett ut til siden slik at de ser T- eller Y-formede ut. Det er kjent ca. 1000 arter i vel 90 slekter, 35 arter er funnet i Norge. Utseende. Små til middelsstore (ofte med vingespenn 10 – 15 mm), slanke, langbeinte møll, som oftest brunlige eller hvite. Hodet er ganske lite, palpene velutviklede, antennene korte og trådformede. Vingene er lange og smale. Forvingene er vanligvis delt i to fliker i den ytterste halvdelen, disse flikene er kantet med lange hårfrynser. Som oftest er vingene mer eller mindre sigdformede i spissen. Bakvingene er mye kortere enn forvingene, smale og som oftest delt i tre fliker. Bakkroppen er lang og tynn. Beina er lange, med markerte sporer. Artene i underfamilien Pterophorinae sitter med vingene rett ut og ser T-formede ut, mens Agdistinae retter vingene skrått fremover og ser Y-formede ut. Levevis. De voksne møllene kan finnes i aktivitet gjennom det meste av døgnet, men de flyr kanskje helst i skumringen. Larvene lever på forskjellige planter, enten borer de i skudd eller røtter, eller de gnager på blader. Ingen arter er betydelige skadedyr i Norge, men ellers i verden kan enkelte gjøre skade på grønnsaker (artisjokk) eller hageblomster (geranier, løvemunn). På den andre siden har noen vært brukt i biologisk kontroll av innførte ugress. Kilder. Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe, Zoologisk Museum, Universitetet i Oslo, og Norsk institutt for skogforskning, Ås. Ekstern lenke - Bilder. Jeff Higgott's UK Lepidoptera: Pterophoridae. Med bilder av en del britiske arter. Nils Schumann. Nils Schumann (født 20. mai 1978 i Bad Frankenhausen) er en tysk friidrettsutøver som vant gull på 800 meter under EM 1998 i Budapest og OL 2000 i Sydney. 1998 var Schumanns første sesong som senior, og allerede dette året ble han altså europamester i Budapest. Tidligere samme år hadde han vunnet innendørs-EM i Valencia. Under VM 1999 i Sevilla var han på grunn av skader ikke i toppform. I 2000 kronet han sin unge karriere med olympisk gull på 800 meter under OL i Sydney. I finalen var det rolig tempo, noe som passet Schumann godt, og i spurten la han samtlige konkurrenter bak seg, inkludert favoritten, kenyaneren Wilson Kipketer som representerte Danmark. Etter denne sensasjonelle seieren ble Schumann kåret til Årets idrettsutøver i Tyskland. Juliusz Heinzel. Juliusz Heinzel von Hohenfels (født 1. desember 1834 i Łódź, død 1895 i Coburg) var en Łódź’ største fabrikanter. Familien til Heinzel kom til Łódź sannsynligvis fra Tsjekkia, skjønt faren var tysker. Etter å ha fullført tekniske studier ble Juliusz medlem av Łódź-håndverkernes forening, og fikk praksis i Karol Scheiblers veveri. Han deltok i arbeiderrevoltene i Łódź i 1861. Senere opprettet han ved Piotrkowska-gaten 104 sitt eget mekaniske ullveveri. Rundt 1874 var han en av de største ullprodusentene i byen, og i 1891 kjøpte han slottet Hohenfels med tilhørende barontittel. Heinzel bygde tre palasser i Łódź: ved Piotrkowska-gaten (Juliusz Heinzels palass), i Łagiewniki-skogen og i Julianowski-parken (lagt i grus av tyske bombere i 1939). Etter Heinzels død bygde familien hans en stor mausoleum på Den gamle kirkegård i Łódź (Heinzels kapell). Big Brain Academy for Wii. "Big Brain Academy for Wii" er et hjernetrimspill til Wii utviklet av Nintendo. Poenget med spillet. Meningen med spillet er å trene hjernen til å yte bedre og raskere i hverdagen. Dette gjør du ved å løse 15 forskjellige oppgaver innenfor 5 forskjellige kategorier. Visualize, Compute, Identify, Memorize og Analyze. Spillet. Det finnes 5 forskjellige aktiviteter i spillet. Det er «Brain-test» Finn ut hvor mye din hjerne veier, «Practice» øv deg på forskjellige oppgavene og få Gull, sølv, bronse eller Platinamedaljer, «Brain-sprint» (1-8 spillere) to lag konkurrerer om å gjøre samme oppgaver (i forskjellig rekkefølge) raskest, «Menthal Marathon» (1-8) gjør så mange oppgaver etter hverandre som mulig til du enten ikke klarer en oppgave eller når 100 riktige. Peter Snell. Peter Snell (født 17. desember 1938 i Opunake) er en newzealandsk friidrettsutøver. Under OL 1960 vant han gull på 800 meter. Fire år senere, under OL 1964 i Tokyo, vant han gull på både 800 m og 1500 m, en dobbelttriumf som ingen hadde greidd siden Albert Hill vant dobbelt under OL 1920. I 1962 satte Snell i løpet av en uke verdensrekord på distansene en engelsk mil og 800 meter. Ved sidene av disse merittene vant han også to ganger ved Samveldelekene. Peter Snell la overraskende opp som toppidrettsutøver i 1965, bare 26 år gammel. Etter sportskarrieren ble Peter Snell idrettsmedisiner. Snell ble i 2001 utnevnt til "fremtredende følgesvenn" av New Zealands fortjenstorden. Æresbevisningen ble i 2009 omgjort til "ridder følgesvenn" med medfølgende adelstittel. Snell fikk rett til å føre tiltaleformen "sir" foran sitt navn. Han er også offiser av Order of the British Empire. Edward Herbst. Edward Herbst (født 21. oktober 1844 i Radom, død 6. juli 1921 i Sopot) var en polsk forretningsmann som var aktiv i Łódź. Herbst var sønn av kjøpmannen Edward (som kom fra Sachsen) og Ludwika Vonderheiden. Han fullførte Handelsskolen i Warszawa og begynte å jobbe i Karol Scheiblers fabrikk i 1869. I 1874 ble han direktør for hele forretningen, og etter sitt bryllup med Scheiblers eldste datter Matylda, også fabrikkens medeier. En egen villa ble bygd til de nygifte i 1876 (Edward Herbsts villa) i Księży Młyn. Etter Scheiblers død i 1881 grunnla Edward Herbst og arvingene til Scheibler, sønnene Karol og Adolf, samt svigersønnen Georg von Kramst, et aksjeselskap, hvor Herbst var hoveddirektør. Herbst var også mesen over avisen Dziennik Łódzki og skjenket denne i 1885 et trykkeri. Han var dessuten mangeårig formann for Handelsbanken i Łódź. Herbst Herbst Herbst Tjønnøybrua. Tjønnøybrua er ei veibru på Fv251 i Averøy kommune i Møre og Romsdal. Brua krysser Reksundet mellom øyene Langbakken og Tjønnøy. Den er ei fritt frambygg-bru med 2 kjørefelt, totallengde 270 meter og lengste spenn (av 3) 130 meter. Byggingen startet i juni 2002 og brua ble åpnet 11. oktober 2003. Den erstattet ei tidligere bjelkebru bygd i 1970. Brua ble prosjektert av Aas-Jakobsen AS. Oskar Kon. Oskar Kons herskapshus huser i dag Den nasjonale filmskolen i Łódź Oskar Kon (født 20. mai 1870 i Łódź, død 1961 i Argentina) var en jødisk fabrikant. Han ble født som Oszer i en hasidisk familie, og faren var vever hos Juliusz Heinzel. På 1890-tallet begynte Oszer å arbeide i fabrikken til Heinzel og Kunitzer, og gjorde alt for å avansere så raskt som mulig. Blant annet angav han sin far for at denne nasket materialer. Kon ble raskt rik og forandret navnet sitt til Oskar. I 1900 bygde han et representativt mursteinshus ved Piotrkowska-gaten. Kon pleide ryktet om sin filantropi. Under tider med høy inflasjon og arbeidsløshet i byen erklærte han å gi femti millioner mark til byggingen av Det tekniske universitet i Łódź, men passet senere på å ikke overrekke pengene til noen byggingskomité. Universitetet ble opprettet først etter andre verdenskrig. Under den tyske invasjonen av Polen flyktet Kon fra Łódź, og bosatte seg senere i Mexico, hvor han fremdeles drev med lukrative aksjespekulasjoner. Göran Claeson. Rolf Göran Claeson (født 4. mars 1945) er en tidligere svensk skøyteløper. Claeson tok bronsemedaljen på 1500 m under OL 1972 i Sapporo. Han ble verdensmester i Deventer allround-VM i 1973, og mottok for dette Oscarstatuetten. Han tok allround-sølv i 1969, 1971 og bronse i 1974. Han vant EM på skøyter, allround for herrer to ganger, i 1973 og 1974. EM-bronser i 1969 og 1970. Himmel og helvete. "Himmel og helvete" er en norsk spillefilm fra 1969, av Victor Borg og Øyvind Vennerød. Filmen ble dårlig mottatt av kritikerne, men ble til tross for det blant de mest innbringende kinofilmene i Norge i 1969. Lillebjørn Nilsen og Sigrid Huun spiller hovedrollene Arne og Eva. Produksjonshistorie. Filmen ble laget for å skremme norsk ungdom bort fra narkotika. Bak filmen stod den rutinerte regissøren Øyvind Vennerød som var kjent som den store lystspillregissøren og den mest hardarbeidende norske regissøren på 1960-tallet. Han hadde før "Himmel og helvete" blitt kjent for sine brede folkekomedier som "Støv på hjernen" (1959), "Millionær for en aften" (1960) og de to "Sønner av Norge"-filmene (1961, 1962). Ideen for filmen ble realisert i samarbeid med overlegen Victor Borg fra Blå Kors-klinikken i Oslo som selv mente av film var det beste mediumet en kunne bruke for å informere folk om narkotiske stoffer. Begge mente også at filmen måtte være sterk og provoserende for å ha noen virkning på sitt publikum. Handling. Filmen finner sted i Oslo hvor en husmor kommer hjem for å finne sin datter Ingrid halvdød av narkotika. Datteren dør et par timer senere på sykehuset. Mens politiet gjennomsøker Ingrids rom dukker pusheren Johan opp, men politiet kan ikke anklage han for noe. Det viser seg senere at Johan jobber for den jugoslaviske doplangeren Zatek som smugler inn hasj fra Sverige ved bruk av bildekk. Vi blir så introdusert til studenten Oddvar som også jobber for Zatek. Senere blir vi introdusert til vestkantungdommene Eva og Arne som på et skoleforedrag får høre at hasj er et ufarlig rusmiddel av den liberale psykologen Orheim fra gymnassamfunnet. På en fest velger de to ungdommene sammen med noen andre elever å røyke hasj som vennen Arne har stjålet fra broren Oddvar. Etter å ha røykt stoffet et par ganger, ønsker Eva og Arne å få tak i mer. De røyker først opp resten av hva som ble igjen etter festen. Videre stjeler Arne hasj fra Oddvar, og samtidig mister Eva interessen for skolearbeidet sitt. I desperasjon spør begge elevene Oddvar om hvor de kan få tak i mer hasj – hvorav Oddvar nevner Zateks operasjoner på Klubb 13 (en referanse til Club 7). Eva ligger så med Zatek for videre å skaffe seg hasj for en kort stund. Zatek blir videre mistenksom og velger å ta livet av Oddvar med kniv. Mens Evas foreldre lurer på hva som er galt med sin datter og finner ut om Orheims foredrag på Klubb 13 knytter Arne og Eva bånd med noen hippier i Slottsparken og overnatter i en kondemnert leilighet i Oslo sentrum. Zatek blir videre utvist til Sverige etter indisier til Oddvars mord, og Arne og Eva blir brakt med til en klinikk for avvenning. Etter en stund rømmer de begge til København for å prøve nye narkotiske stoffer. I mellomtiden blir Evas mor sjokkskadet når hun får nyheten om at sin datter er borte, og faren tar livet av Orheim med en brevpresse. Mens Eva og Lars nyter livet i Danmark kommer de i pengetrøbbel og Eva begynner å prostituere seg selv for å tjene til mer stoff. I en vill LSD-rus kaster Arne seg ut av hotellvinduet sitt og dør. Filmen slutter i det Eva ser seg selv i speilet som et flådd lik i LSD-rusen sin. Mottagelse og ettermæle. "Himmel og Hevete" fikk mye oppmerksomhet da den kom ut. Den ble en av de mest sette filmene i 1969 og spilte inn nærmere 400 000 i løpet av den første uken på kino. Anmeldelsene forble derimot lunkne. Selv om flere mente at filmen tok opp ett viktig tema på en realistisk måte, fikk Vennerød kritikk for den tamme og skjematiske regien og replikkinstruksjonen. Sigrid Huun og Lillebjørn Nilsen ble derimot lovprist for sin innsats. Harald Kolstad skrev at filmen var «Fascisme med statsstøtte» og beskyldte filmen for å være både rasistisk (ettersom filmen hinter til at det er utlendinger som forderver ungdommen) og fascistisk (ettersom filmen hevder at i kampen mot narkotika bør alle rettsprinsipper settes til side). Han avsluttet anmeldelsen sin med å oppfordre de unge skuespillerne til å gå ut offentlig og ta avstand fra filmen, en oppfordring Lillebjørn Nilsen fulgte opp kort tid etter i et innlegg i Dagbladet. Filmen ble vist på ungdomsskoler over hele landet, og kan til en viss grad regnes som datidens propaganda. "Himmel og helvete" regnes i dag som den største norske kultkalkunen gjennom tidene. Den ble særdeles godt besøkt av ungdommer og det oppstod en rekke debatter om ungdom og narkotika i dens kjølvann. Filmens panikk spiller også en liten rolle i Lars Saabye Christensens roman "Beatles" fra 1984. Filmen er foreløpig ikke gitt ut på DVD men ble gitt ut på VHS på 90-tallet i serien Norske Klassikere fra Egmont Film. Eduardo da Silva. Eduardo Alves da Silva (født 25. februar 1983, Rio De Janeiro, Brasil) er kroatisk fotballspiller som spiller for Kroatia og ukrainske Shaktar Donetsk etter en overgang fra Arsenal FC i juli 2010. Overgangssummen antas å ligge på rundt 55 millioner kroner. Da Silva ble født i Brasil, men flyttet til Kroatia da han var 15. Da Silva er en angrepsspiller og har tidligere spilt for CBF Nova Kennedy, Bangu Atletico Clube, Inter Zapresic og Dinamo Zagreb, men skrev under for Arsenal 3. juli 2007. Da Silva har spilt 16 kamper for Kroatia og skåret elleve mål. I sin tid for Dinamo Zagreb hvor han spilte 104 kamper og skårte 73 mål. Han vant den Kroatiske ligaen to ganger (2006 og 2007) og den kroatiske cupen (2004 og 2006). da Silva ble kåret til årets spiller i 2004 og 2006 og ble toppskårer i både 2006 og 2007. Da Silvas første mål i en europeisk turnering var, ironisk nok, på Emirates Stadium mot Arsenal i forrige sesongs kvalifisering til UEFA Champions League da Arsenal vant 5-1 sammenlagt. "I am so happy and proud to be joining Arsenal Football Club. Arsenal is one of the biggest clubs in the world with many great players and I am looking forward to helping my new club challenge for trophies." Da Silva skårte sitt første mål for Arsenal 2. august 2007 under Amsterdam-turneringen mot Lazio da han nikket inn det avgjørende 2-1-målet i det 55. minutt. 23. februar 2008 ble Eduardo stygt taklet av Birmingham spilleren Martin Taylor i en Premier League kamp. Leggbeinet ble brukket tvers av. Den brasilianske kroaten er ventet tilbake januar 2009. Skaden var så ille at Skysports valgte å ikke vise reprisen. 16. desember 2008 fikk Eduardo sitt comeback etter skaden og var med Arsenals reservelag å vinne 2-0 mot Portsmouth. I kvalifiseringen til gruppespillet i 2010 fikk han et svært omdiskutert straffespark mot Celtic og ble beskyldt for filming, noe som medførte skarp kritikk og utestengelse i Mesterligaen i tre kamper. Denne utestengelsen ble senere fjernet. Royal Household. Royal Household er betegnelsen på det britiske hoffet. Tidligere var Royal Household en sentral del av regjeringen, men i moderne tid har det blitt gradvis mer adskilt fra styringsfunksjoner og har nå nesten bare praktiske oppgaver. Enkelte politiske oppgaver gjenstår i forbindelse med diplomatiet og kommunikasjonen mellom monarken og regjeringen / Parlamentet. Organisering. Royal Household er delt inn i flere enheter, som ledes av kongelige embetsmenn. Den øverste koordinatoren er Lord Chamberlain. Embeter. Embetsinnehaverne er medlemmer av Lord Chamberlains komité, og rapporterer direkte til ham. Enheter. Lord Chamberlain er ansvarlig for Crown Equerry (som bestyrer Royal Mews), Central Chancery of the Orders of Knighthood og Marshal of the Diplomatic Corps. Privatsekretæren kontrollerer pressekontoret, Queen's Archives og Defence Services Secretary. Royal Almonry, Ecclesiastical Household og Medical Household er separate enheter, men rapporterer til Keeper of the Privy Purse and Treasurer to the Queen. Master of the Household er nominelt underlagt Lord Steward, men sistnevnte har kun seremonielle funksjoner. Tilsvarende ordning gjelder for Master of the Horse, som nominelt er underlagt Royal Mews. Det finnes visse uavhengige embeter, stort sett rene æresposter, som er bevart. Disse inkluderer blant annet Master of the Queen's Music, Poet Laureate og Astronomer Royal, og de mindre prestisjefylte Queen's Bargemaster, Warden of the Swans og Marker of the Swans. Normalt innehas embetene i Royal Household av seniorwhips fra regjeringspartiet i House of Commons. Regjeringens Chief Whip i House of Lords blir normalt utnevnt til Captain of the Gentlemen-at-Arms og Deputy Chief Whip til Captain of the Yeomen of the Guard. Juniorwhips blir utnevnt til Lords-in-Waiting eller Baronesses-in-Waiting. Enkelte av disse blir til tider tilkalt for å utføre plikter for kongehuset, spesielt Vice-Chamberlain som regelmessig skriver parlamentsrapporter for monarken. Royal Household er av historiske årsaker delt i to separate deler, en for England og Wales og en for Skottland. Eiendomsseksjonen i Royal Household har ansvar for å vedlikeholde kongelige residenser som er i bruk, og finansieres gjennom tilskudd fra Parlamentet. Unntaket er noen residenser som er kongefamiliens private eiendom, som Balmoral Castle og Sandringham House. Tidligere kongelige residenser, blant annet Tower of London, ivaretas av Historic Royal Palaces, som er en selvfinansiert enhet. Medlemmer av kongefamilien som utfører kongelige plikter på vegne av monarken har egne hushold, som varierer veldig i størrelse. Enkelte har kun en deltidssekretær som holder orden på avtaler og korrespondanse, mens prinsen av Wales har et stort hushold. Skottland. I tillegg er det en rekke arvelige og ikke-arvelige embeter, blant annet Master Carver, Hereditary Keepers of Palaces and Castles, Lord Lyon King of Arms, Guvernøren av Edinburgh Castle, Royal Company of Archers, Dean of the Thistle, Dean of the Chapel Royal, Historiographer Royal og Astronomer Royal for Scotland. Røldal kraftverk. Røldal kraftverk er et vannkraftverk ved Røldal i i Odda kommune i Hordaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1966 og utnytter et fall på 382 meter. Reguleringsmagasin er Valldalsvatnet som reguleres mellom 745 og 675 moh. Det hentes også inn vann fra en rekke bekkeinntak i fjellet ovenfor Røldalsvatnet. Også vann fra Vasstølsvatnet som er oppdemmet og reguleres mellom 753 til 732 moh og Finnabuvatnet, regulert mellom 909 og 893, overføres til kraftverket. Det er installert to francisturbiner på totalt 161 MW. Midlere årsproduksjon er på 891 GWh. Kraftverket er en del av Røldal/Suldal utbyggingen og kraften ble opprinnelig brukt til aluminiumproduksjon på Karmøy. Andre kraftverk i utbyggingen er Middyr, Svandalsflona, Novle. Suldal I, Suldal II og Kvanndal kraftverk. Kraftverkene i Røldal/Suldal utbyggingen har et nedbørsfelt på 793 km² og en magasinkapasitet på 833 millioner m³. Største eier er Norsk Hydro med Statkraft som minoritetseier. Kraftverket har konsesjon frem til 2022. Ludwik Grohman. Ludwik Grohman (født 28. juni 1826 i Warszawa, død 1. februar 1889 i Łódź) var en polsk fabrikant. Ludwiks far Traugott Grohmann hadde fra 1827 et verksted i Zgierz. Etter sønnens fødsel flyttet familien i 1844 til Łódź for godt. Tidligere, i 1842, hadde Traugott fått residensen «Lamus» i Księży Młyn i evig forpaktning, og bygde her en bomullsfabrikk. Etter farens død i 1874 tok Ludwik over forretningen og giftet seg med Paulina Adelina, datter av kjøpmannen Karol Trenkler, noe som styrket hans økonomiske posisjon. Fra 1861 til 1869 var han byrådsmann, og i årene 1880–1882 reiste han en villa ved Tylna-gaten (Ludwik Grohmans villa). Grunnet delvis assimilering begynte Ludwik å skrive etternavnet sitt på polsk (med én «n»). Grohman ble kjent for å opprette det første fabrikkbrannvesenet i fabrikken sin, og i årene 1876–1888 var han formann for Det frivillige brannvesen i Łódź. Han var med på å grunnlegge Handelsbanken i Łódź og var mangeårig formann for Kredittselskapet i Łódź. Grohman var motstander av den polske Januaroppstanden av 1863. Ludwik Grohman ligger gravlagt på Den gamle kirkegård i Łódź like ved Scheiblers kapell. Piero Biggio. Våpen for erkebiskop Piero Biggio Piero Biggio (født 29. juni 1937 i Calasetta på Sardinia i Italia, død 19. april 2007 samme sted) var katolsk erkebiskop og apostolisk nuntius. Den 5. august 1962 ble han presteviet, og tok deretter doktorgrad i kirkerett og sivilrett. I 1970 gikk han inn i Vatikanstatens diplomatiske korps, og ble stasjonert i Panama, Chile, Zambia, Sveits, Australia og Taiwan. 10. desember 1988 ble han utnevnt til pro-nuntius til Bangladesh og titularerkebiskop av Otriculum. Bispevielsen ble foretatt av kardinal Agostino Casaroli den 25. desember 1989. 23. april 1992 ble han utnevnt til apostolisk nuntius til Chile, og 27. februar 1999 ble han overflyttet til nuntiaturet i Norden, som da lå i København. Han gikk av på grunn av sykdom den 16. oktober 2004, etter å ha vært permittert siden påsken samme år. Biggio døde i sin fødeby Calasetta den 19. april 2007 etter et langt sykeleie. Jannicke Larsen. Jannicke Larsen (født 19. september 1976) er en norsk musiker. Hun er sanger, pianist og låtskriver i Ephemera. Hun setter sitt særpreg på Ephemera med hennes oppbygging av vakre vokalharmonier. Hun spiller forøvrig flere instrumenter på deres mange utgivelser og konserter, blant annet gitar, klokkespill, mandolin, ukulele, trekkspill og diverse rytmeinstrumenter. Hun studerer også til å bli arkitekt ved Bergen Arkitekt Skole. Parisobservatoriet. Parisobservatoriet ("Observatoire de Paris") ble grunnlagt i 1666 av Ludvig XIV av Frankrike og har siden den gang vært blant de mest renommerte forskningsinstitutter innen astronomien. Den banebrytende arkitekturen for hovedbygningen var utviklet av Claude Perrault, og bygget stod ferdig i 1671. Pariserobservatoriet er det største forskningsinstitutt i Frankrike og et av verdens mest betydningsfulle av sitt slag. Det er inndelt i fem avdelinger som igjen har sine underavdelinger, og sorterer inn under det franske undervisnings- og forskningsministerium. Under direktør Henri-Alexandre Deslandres fusjonerte det i 1926 med observatoriet i Meudon. Ved Pariserobservatoriet virket blant annet tre av familien Cassinis store astronomer. Flere av observatoriets astronomer er gjennom tiden blitt medlemmer av Pariserakademiet Académie des sciences. En av Cassiniene, Jacques Cassini fastslo i 1718 en av en av de mange nullmeridianer som ble definert. Den ble trukket gjennom dette observatoriet og dermed gjennom Paris. Den ble beregnet nøyaktig i 1806 av Dominique François Jean Arago. I 1995 ble denne meridianen, som beholdt sin bestemmelse i Frankrike til 1884, foreviget og synliggjort av kunstneren Jean Dibbets i et kunstverk i gulvet, den såkalte "Aragomedaljongen". Det store speilteleskopet fra 1870 var ett av sin tids beste teleskoper, og ved hjelp av det ble det fremstilt uovertruffent skarpe fotografiske bilder av særlig månen. Øvelser under Sommer-OL 1920. Øvelser under Sommer-OL 1920. Det ble konkurrert i 24 sporter, om totalt 140 olympiske titler. Mennene deltok i alle tjue og damene i fire, kunstløp, stuping, svømming og tennis. Clun Castle. Clun Castle er en slottsruin i Clun i Shropshire. Den eies av hertugen av Norfolk, som fikk det overdratt sammen med tittelen baron Clun, og bestyres av English Heritage. Slottet ble grunnlagt av Picot de Say, en normannisk baron, omkring 1100. Det var da en kraftig "motte-and-bailey"-konstruksjon, med to borggårder. Området han bestyrte var et grensebaroni, kjent som Honour of Clun, hvilket betydde at egne lover gjaldt der. I 1196 ble slottet beleiret av waliserne, og deretter kom det på FitzAlanslektens hender. De grunnla også byen Clun, og bygde om slottet som ble en viktig administrativ bygning. FitzAlanslekten oppgav slottet i 1270-årene for å konsentrere ressursene på Arundel Castle. Etter at de forlot det begynte det å forfalle. I det 16. århundre flyttet de siste beboere ut, og kronen tok over. I 1894 ble det kjøpt av Henry Fitzalan-Howard, 15. hertug av Norfolk, en etterkommer av den opprinnelige FitzAlanslekten. Deler av den sentrale festningen og noe av ringmuren står, og er åpent for publikum. MS «Tjelden». MS «Tjelden» ble bygget for HSD i 1991. Den er en katamaran som ble ombygd fra lastebåt til et fremkomstmiddel for passasjerer. Båten er del i Flaggrutensambandet men går helst i ruten Bergen – Leirvik. Dick Edmed. Richard «Dick» Edmed (født 14. februar 1904 i Gillingham i Kent, død 14. februar 1984) var en engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool. Karriere. Edmed startet sin karriere som juniorspiller i "Chatham Centrals" og "Rochester" før han skrev under en profesjonell kontrakt for Gillingham i 1923. Han ble hentet til Liverpool av manager Matt McQueen for £1.800 i januar 1926. Dick fikk sin debut for de røde 28. august 1926 i hjemmekampen på Anfield mot de bitre rivalene Manchester United. Foran 34.795 tilskuere vant Liverpool 4-2 etter hat-trick av Dick Forshaw, og et mål av Gordon Hodgson. Hans første mål for klubben kom kun 6 dager senere, 4. september i bortekampen mot Derby på Baseball Ground i en kamp Liverpool tapte 1-2. Han spilte 16 av de 19 gjenværende kampene og scorte 2 mål til. I sesongen 1927/1928 var Edmed den eneste spilleren sammen med Tom Bromilow som var involvert i samtlige av de 44 kampene Liverpool spilte i. Han spilte i klubben frem til mai 1932, da han byttet klubb til Bolton. Han la støvlene på hylla etter kun en sesong, etter å ha spilt 4 ligakamper og scoret et mål for klubben. Edmed døde på sin 70. årsdag 14. februar 1984 i Gillingham. Kamper. Liverpool FC Bolton Wanderers FC Øvelser under Sommer-OL 1924. Øvelser under Sommer-OL 1924. Det ble konkurrert i 15 sporter, om totalt 104 olympiske titler. Mennene deltok i alle femten og damene i tre, fekting, stuping og svømming. Aguascalientes by. Aguascalientes er kommune og hovedstad i den meksikanske delstaten med samme navn. Byen er blant annet kjent for sine tekstiler og for San Marcos-festivalen. Byen ble grunnlagt den 22. oktober 1575. "Aguascalientes" kommer fra spansk og betyr «varme vann», som referer til de varme kildene i området. Estimat fra den 1. juli 2007 forteller at det bor 686 130 innbyggere i byen. Ved Aguascalientes befinner det seg en blant annet en Nissan- og to Texas Instruments-fabrikker. Polynomfunksjon. En polynomfunksjon er i matematikk en funksjon som beregner verdien av et polynom. Den generelle forma for en polynomfunksjon av grad "n" i én variabel er Konstantene "a"n kalles koeffisientene i funksjonen. Eksponenten "n" er et naturlig tall, det vil si et positivt heltall. Annen notasjon. En bedre måte å uttrykke polynomfunksjoner på er ved hvor "a" er konstanter og "n" og "k" er naturlige tall, der n angir graden av ligninga. Formel for andregradsfunksjon blir da utledet slik:formula_5 der formula_6, formula_7 og formula_8 tilsvarer henholdsvis konstantene "a", "b" og "c" i formula_9 Uttrykket kan også skrives som formula_10 men funksjonsleddene blir da arrangert i motsatt rekkefølge av det som er vanlig (minste grad mot største, istedet for største mot minste). Pietermaritzburg. Pietermaritzburg er hovedstaden og den nest største byen i provinsen KwaZulu-Natal i Sør-Afrika. Den ble grunnlagt i 1838. Populært blir byen kalt «Maritzburg», forkortet til «PMB», og er hjemsted for University of KwaZulu-Natal. I byen produseres blant annet aluminium, tømmer og meieriprodukter. Byen hadde etter en folketelling i 1991 228 549 innbyggere, og den nåværende befolkning anslås til å være mellom 350 000 og 500 000 mennesker. Torbjørn Pedersen. Torbjørn Pedersen (født 10. mars 1793 i Bergen, død 22. mai 1834 i Bergen) var en norsk skarpretter fra 1828 til 1834. Bakgrunn. Torbjørn Pedersen var sønn av høker Peder Torbjørnsen og frue Ragnhild Knudsdatter i Bergen. Han utdannet seg til styrmann. Da han 13. januar 1828 giftet seg med den bergenske skarpretter Johannes Heinrich Mühlhausens datter Bolette Jørgine, overtok han også posten som skarpretter for Bergens Stift. Mühlhausen selv etterlot seg ingen levende sønner. Yrkesliv. Torbjørn Pedersen rakk bare å henrette en person i løpet av sin karriere: det var postraneren Steen Øfstad, som ble halshugget på Fusa utenfor Bergen i 1833. Kort tid etterpå døde Torbjørn Pedersen av tuberkulose. Han etterlot seg et barn han hadde fått før han giftet seg og to barn han hadde fått med Bolette Mühlhausen. I tillegg nedkom hans enke med hans posthume barn Torbjørn Johan tre måneder etter hans død. Ettersom han ikke hadde voksne barn til å overta skarpretter-posten, gikk denne over til Samson Isberg. Mafikeng. Mafikeng, frem til 1980 «Mafeking», er hovedstaden i Nordvest-provinsen i Sør-Afrika, og hadde i 2001 omkring 50 000 innbyggere. Byen ligger på 1500 meters høyde, på breddene av Molopofloden et stykke sør for grensen til Botswana. Mafikeng var opprinnelig hjemsted til Barolong-stammen. Navnet er et tswana og betyr «Steinstedet» Mafikeng ble i 1880-årene overtatt av britiske leiesoldater. Mafikeng var hovedstad i protektoratet Bechuanaland fra 1894 til 1965 til tross for at den lå utenfor protektoratets grenser. Ved Botswanas selvstendighet ble administrasjonssetet flyttet til Gaborone. Den tilhørende townshipen Mmabatho var hovedstad i homelandet Boputhatswana. I dag er de to byene slått sammen, slik at store deler av administrasjonen fortsatt ligger i Mmabatho. Byen er kjent for slaget ved Mafikeng under boerkrigen, hvor de britiske styrker var beleiret i 217 dager, fra oktober 1899 til mai 1900 – slaget som gjorde stifteren av speiderbevegelsen Robert Baden-Powell til en nasjonalhelt. Chihuahua by. Chihuahua er hovedstad i den meksikanske delstaten med samme navn. I 2005 bodde det 748 518 innbyggere i byen. Chihuahua ble grunnlagt den 12. oktober 1709 under navnet "Real de Minas de San Francisco de Cuéllar" som en ære til daværende visekonge av Ny-Spania, Francisco Fernández de la Cueva Enríquez. I 1718 skiftet byen navn til "San Felipe el Real de Chihuahua" til ære for kong Felipe V av Spania. Navnet ble kortet ned i 1823. Bhisho. Bhisho (eller Bisho, xhosa for "Bøffel") er en by i Sør-Afrika og hovedstad for Eastern Cape-provinsen. Bhisho var også hovedstad for den tidligere bantustan Ciskei. Bhisho er oppkalt etter floden som renner gjennom byen. Den ligger i nærheten av havnebyen East London og nord for den tidligere provinshovedstaden King William's Town. East London. East London (afrikaans: "Oos-Londen", xhosa: "eMonti") er en by på den sørøstlige kysten av Sør-Afrika i provinsen Eastern Cape. Byen ligger ved Indiahavskysten mellom elvene Buffalo og Nahoon og er landets eneste elvehavn. East London har i dag 250 000 innbyggere, mens over 700 000 bor i det metropolområdet. Colima by. Colima er hovedstad i den meksikanske delstaten med samme navn. I byen bor der omtrent 130 000 innbyggere. Navnet kommer fra nahuatl «Colliman», et ord som kan ha to betydninger. «Stedet som er erobret av våre forfedre» eller «Stedet som er styrt av ildguden». Den siste betydningen referer seg direkte til Colimavulkanen. Bryting under Sommer-OL 1920. Bryting var med på det olympiske programmet for femte gang 1920 i Antwerpen. Det ble konkurrert om ti olympiaske titler, fem i gresk-romersk stil og fem i fristil, kun for menn. Finland ble beste nasjon foran Sverige. Fremantle (Vest-Australia). Parti fra den eldre delen av Fremantle, med Round House Fremantle er en havneby i Vest-Australia, om lag 19 kilometer sørvest av delstatshovedstaden Perth, ved munningen av elven Swan. Den første bosetningen på stedet ble opprettet i 1829. Ett hundre år etter, i 1929 fikk Fremantle bystatus og i dag har byen om lag 26 000 innbyggere. Nelspruit. Nelspruit er en by i Sør-Afrika med 221 474 innbyggere (2004). Byen er hovedstad i Mpumalanga-provinsen (tidligere østre Transvaal) øst i Sør-Afrika. Nelspruit ligger ved Limpopofloden, 60 kilometer fra grensen til Mosambik og 330 kilometer øst for Johannesburg. Byen fikk i november 2009 offisellt det nye navnet Mbombela, som Mbombela kommune byen ligger i, men i forbindelse med fotball-VM skal det gamle navnet fortsatt brukes. Byens næringsliv har landbruk, skogsbruk og turisme som hovedgrener. Store farmer som dyrker frukt ligger rundt byen og fabrikker som hermetiserer disse befinner seg her. Dessuten lages det treverk og papir. Nelspruit er også et naturlig utgangspunkt for besøk av den sørlige delen av Kruger nasjonalparken. Flyplassen, Kruger Mpumalanga International Airport, brukes hovedsakelig til flygninger til og fra hovedstaden Johannesburg. Historikk. 1892 hadde den Sørafrikanske republikk bygget en jernbanelinje herfra til Maputo for å få tilgang til en sjøhavn uavhengig av britene. I 1900 var byen kortvarig hovedstad for boerrepublikken. Nelspruit ble offisellt grunnlagt i 1905 av tre brødre i Nel-familien. Fotball VM 2010. For VM i fotball 2010 ble Mbombela Stadium bygget vest for byen. Fire gruppespill skal spilles her. Polokwane. Polokwane («sikkerhetens plass» på nordlig sotho), også kjent under sitt tidligere navn Pietersburg, er en by i Sør-Afrika og hovedstad i Limpopo-provinsen, med omkring 150 000 innbyggere (2006). Polokwane er den økonomiske motoren i Limpopo-provinsen hvor 10 % av provinsens innbyggere bor. Den ligger ved 1312 m høyde, ved hovedveien fra Johannesburg-regionen til Zimbabwe. Historie. Byen ble grunnlagt med navnet Pietersburg under gullfeberen i 1880-årene. Navnet var en hyllest til Petrus Jacobus "Piet" Joubert, en boergeneral i armeen til den Sydafrikanske republikken. Byen var tidvis hovedstad for boerrepublikken Transvaal. Under boerkrigen (1899–1902) ble byen erobret av britene (1901), som opprettet en konsentrasjonsleir her. I 2002 ble navnet forandret til Polokwane. Klima. Siden Polokwane ligger høyt har den et moderat klima med gjennomsnittlig 25 °C til 26 °C maksimaltemperatur og gjennomsnittlig minimumstemperatur på 15 °C i sommermånedene fra november til februar. I vintermånedene juni og juli faller gjennomsnittsminimumstemperaturene til 5 °C, mens maksimalverdien på dagen ligger rundt 18–19 °C. Nedbør faller mest på sommeren (rundt 90 mm per måned), mens vintermånedene er heller tørre. Fotball VM 2010. I forbindelse med VM i fotball 2010 ble Peter Mokaba Stadium bygget i den sørlig delen av byen. Fire av kampene i gruppespillet spilles her. Eksterne lenker. Sør-Afrika Józef Piłsudskis allé. Józef Piłsudskis allé (polsk "Aleja Marszałka Józefa Piłsudskiego") ligger langs strekningen mellom Piotrkowska-gaten og Targowa-gaten (ved Seiersplassen) i Łódź. Den er del av en større, tre filer bred byarterie som forbinder byens sentrum med de største beboelsesområdene i Łódź: Widzew-Wschód (i øst) og Retkinia (i vest). Langs Józef Piłsudskis allé ligger finans-, handels- og underholdningssenteret i Łódź. Her finnes blant annet høye skyskrapere, handelssentre (blant annet Galeria Łódzka), multiplekskino, hovedsetene og avdelingene til syv banker, hoteller samt Philips’ europeiske finans- og bokføringssenter. Historie. I 1840 ble "Nowa Dzielnica" («Den nye bydel») opprettet i Łódź. Gjennom dette området ble en sentral, bred gate anlagt kalt for "Ulica Główna" («Hovedgaten»). Den hadde sin begynnelse ved Piotrkowska-gaten og ende ved Targowa-gaten, like ved Rynek Wodny («Vanntorget», i dag Plac Zwycięstwa, «Seiersplassen») og Park Źródliska. Gaten bandt opprinnelig landsbyen Rokiciny sammen med Łódź, og ble kalt for "Ulica Rokicińska" («Rokicińska-gaten»). Under den tyske okkupasjonen av Polen ble gatens navn forandret til "Rudolf-Hess-Straße", og i kommunisttiden først til "Ulica Główna" og så "Ulica Józefa Stalina" («Josef Stalins gate»). I det selvstendige Polen fikk gaten navnet "Aleja Adama Mickiewicza" («Adam Mickiewicz’ allé»), og fra 1990 dagens "Aleja Józefa Piłsudskiego". Piłsudski Protese. En protese er en kunstig kroppsdel som erstatter en manglende kroppsdel. Vanligvis benyttes proteser av personer som har mistet eller vært nødt til å amputere en kroppsdel som følge av en ulykke, eller de som er født med manglende kroppsdeler. Proteser blir designet, produsert og tilpasset av en ortopediingeniør. Se også. Momentum - foreningen for arm- og benprotesebrukere Enneagon. I geometri er et enneagon eller nonagon et nisidet polygon. Navnet "enneagon" kommer fra gresk "enneagonon", ("εννεα", «ni» + "γωνον", «hjørne»). "Nonagon" er et hybrid formsjon, fra latin ("nonus", «niende» + gonon), brukt likt, påvist brukt i det 16. århundre i fransk "nonogone" og i engelsk fra det 17. århundre. Det mer korrekte ordet "enneagon" ble først brukt i engelsk i Isaac Barrows 1660-oversettelse av Euklids "Elementene". Et regulært enneagon har interne vinkler på 140°. Arealet til et regulært enneagon med sider med lengde "a" er gitt av Selv om et regulært enneagon ikke er konstruerbart med passer og linjal, finnes det metoder for å konstruere det tilnærmet. Otto I av Bayern. Otto I av Bayern, f. 27. april 1848 i München, d. 11. oktober 1916 på slottet Fürstenried/München. Otto var en yngre bror av Ludwig II, og ble ved brorens bortgang proklamert som ny konge av Bayern 14. oktober 1886. Otto var sinnslidende og led av personlighetsforstyrrelser. Allerede dagen etter proklamasjonen grep legene inn og mente at den nye kongen ikke visste hva han hadde sagt ja til. Han ble satt under verge, og onkelen Luipold ble utnevnt som prinsregent, noe han var til sin død i 1912. Ottos fetter Ludwig, sønnen til prinsregenten, ble i 1913 proklamert som ny konge av Bayern, Ludwig III uten at Otto formelt ble avsatt. Det var således to bayerske konger frem til Ottos død i 1916. Grendeskoler. Grendeskoler er små grunnskoler med mindre enn ca 100 elever i rurale områder i distrikts-Norge og i utkanten av byer, ofte med aldersblanding og samfunnsaktiv pedagogikk. Slike skoler utgjør 32 % av landets 2997 grunnskoler (2010). Siden 1976 er 20-30 grendeskoler blitt lagt ned hvert år. Antallet årlige nedlagte skoler har økt etter 2007. Mange steder er det kamp mot nedlegging av grendeskoler og flere offentlige grendeskoler er blitt reddet. Fra 1998 søkte bygder (f eks Mjøsdalen i Osterøy kommune og Vats i Ål kommune) å få fortsette med privatskoler etter privatskoleloven. Slike private grendeskoler må i dag være religiøse alternativer til den offentlige skole eller benytte en anerkjent alternativ pedagogisk retning (Steiner eller Montessori).I 2007 eksisterer det ca 30 private grendeskoler. Tallet er raskt voksende. Det er et utdanningspolitisk stridstema om slike skoler med den offentlige skoles læreplan, skal kunne godkjennes. Hybridord. Et hybridord er et ord som etymologisk har en del utledet fra ett språk og en annen del fra et annet språk. På norsk er det registrert som et nyord i 1990. Vanlige hybrider. I europeiske språk er den vanligste formen en som kombinerer etymologisk en del fra latin og en del fra gresk. Ole Østmo. Ole Østmo (født 13. september 1866 i Elverum – død 11. september 1923 i Oslo) var en norsk skytter som var aktiv på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Ole Østmo deltok i skyting under Sommer-OL i Paris i 1900 og tok fire olympiske medaljer. Han vant sølv i armégevær, stående og lagskyting armégevær. I tillegg tok han bronsemedaljer i sammenlagt, armégevær (stående, knestående og liggende summert) og liggende, armégevær. Lagmedaljen i armégevær var Norges første lagmedalje i OL. Foruten Østmo, deltok Olaf Frydenlund, Hellmer Hermandsen, Ole Sæther og Tom Seeberg på det norske laget. Østmo tok også flere medaljer i det første VM i skyting i Lyon i 1897; han tok gull i stående, og sølv i sammenlagtøvelsen. Det norske laget vant sølv i lagskytingen. Carl Westergren. Carl Westergren (født 13. oktober 1895 i Malmö, død 5. august 1958) var en svensk bryter som deltok i de olympiske leker 1920 i Antwerpen, 1924 i Paris og 1932 i Los Angeles. Westergren vant tre OL-gull i tre ulike vektklasser i tre ulike sommer-OL. I 1920 i Antwerpen beseiret han finske Artur Lindfors i finalen som varte i 31 minutter og 25 sekunder. Under OL 1924 i Paris vant han gull i lett tungvekt i fristil foran sin landsmann Rudolf Svensson. Sin tredje og siste olympiske tittel vant han åtte år senere under OL 1932 i Los Angeles. Westergren vant også VM-gull i 1922 og EM-gull i 1925, 1930 og 1931. Vesleblakken. "Vesleblakken" er en novelle av rendals-forfatteren Jacob Breda Bull, utgitt i samlingen "Prestegårdshistorier" (1914). Novellen ble udødeliggjort da Nordahl Rolfsen tok den med i sin Lesebok for Folkeskolen. Novellen fremstilles som et autentisk barndomsminne fra forfatterens oppvekst: En bror er dødssyk, og det må hentes legehjelp fra Tynset. Hesten Vesleblakken er både gårdens raskeste hest og barnas kjæreste venn, og det faller på drengen Ola Jonsen Styggpåjord å drive hesten til døde for å hente legen tidsnok. Bull skrev fortellingen om Vesleblakken etter en hendelse på prestegården i 1860. Da var Bulls egen bror Johannes blitt syk med sterk lungebetennelse. Det sto om livet. De måtte helt til Tynset etter lege, og det var ikke annet å gjøre enn å sende Vesleblakken. De fikk legen hjem til Øvre Rendal, og Johannes ble reddet, men Vesleblakken – som hadde tatt seg helt ut på den lange ferden – døde noen få dager senere. Johannes, som Vesleblakken hadde reddet livet til, ble kort tid etter syk igjen, og døde av noe som ble kalt for «Den Trondheimske halsesyke.» Statuer av Vesleblakken og Ola står på tunet på Bull-museet i Rendalen. Statuen av hesten ble oppsatt i 1976, og begge er utført av billedhuggeren Tore Bjørn Skjølsvik. Erling Stordahls vise «Vesleblakken» fra 1955 ble en landeplage, fremført av duoen Gunnar Engedahl og Erling Stordahl med orkester. Sangen avviker fra novellen på minst to måter, først ved å gjøre prestegården til «en liten stue», dernest ved å utelate drengens skjebnevalg og i stedet la døden bli et frivillig offer og aktivt valg fra hestens side. Den ble innspilt 2. februar 1955 og utgitt på 78-platen Odeon ND 7252, på singlen Odeon 45-ND 7252 og EP-platen Odeon GEON 4. Visa er også innspilt på "Frem fra Glemselen kap. 2" med Helge Borglund og på "Frem fra Glemselen kap.20" med Marte Sveen. Ole Sæther. Ole Andreas Sæther (født 23. januar 1870 i Steinkjer, død 13. oktober 1946 i Oslo) var en norsk skytter som var aktiv tidlig på 1900-tallet, og ble olympisk mester under Sommer-OL 1908 i London. Under Sommer-OL i Paris i 1900 var han med på laget som tok Norges første lagmedalje under et OL. Øvelsen var armégevær, og på sølv-laget deltok foruten Sæther, Ole Østmo, Hellmer Hermandsen, Olaf Frydenlund og Tom Seeberg. Åtte år senere under Sommer-OL i London 1908 tok han gullmedalje i lag, frigevær, og bronse individuelt 300 m frigevær. I Stockholm-OL 1912 tok han sin fjerde medalje, også denne gangen var det sølv, og øvelsen var lag, frigevær. Hellmer Hermandsen. Hellmer Hermandsen (født 1. februar 1871 i Løten, død 19. mars 1958 i Brumunddal) var en norsk skytter fra Stange i Hedmark som var aktiv tidlig på 1900-tallet. Under Sommer-OL i Paris 1900 tok han olympisk sølvmedalje med det norske laget i armégevær. På laget deltok også Ole Østmo, Ole Sæther, Olaf Frydenlund og Tom Seeberg. Pachuca de Soto. Pachuca de Soto er hovedstad i den meksikanske delstaten Hidalgo. Navnet kommer fra nahuatl «Pachoacān» som betyr «Lederens sted» eller «trangt sted». Fra 1428 til 1528 var Pachuca styrt av aztekerne men de spanske conquistadorene drepte deres leder, Ixcoatl og døpte om stedet til "Real de Minas de Pachuca". Reloj Monumental en Pachuca de Soto Pachuca de Soto befinner seg omtrent 96 kilometer nord for Mexico by. Rutger Sernander. Johan Rutger Sernander (født 2. november 1866 i Viby i Närke, död 27. oktober 1944 i Uppsala) var en svensk botaniker, og tidlig miljøverner. Han er internasjonalt kjent for å ha utviklet Blytt-Sernanders klimavekslingsteori. Han var også den første som klart formulerte overvintringsteorien, der det hevdes at noen fjellplanter i de skandinaviske fjellene overlevde siste istid i lokale refugier. Sernader var en av de som inspirerte Lennart von Post til å utvikle pollenanalyse. Sernander, Rutger Sernander, Rutger Norgesmesterskapet i fotball for menn 1964. Rosenborg ble Norgesmester etter at de vant over Sarpsborg med 2–1 den 25. oktober. Målscorere for Rosenborg var Tor Kleveland som scoret i det 32. minutt og Tore Pedersen som scoret i det 55. minutt. For Sarpsborg scoret Martin Kjølholt i det 85. minutt på straffe. 24 665 tilskuere overvar kampen som ble spilt på Ullevaal Stadion i Oslo. Dommer var Johan Riseth. Dette var andre gangen Rosenborg vant et Norgesmesterskap. Rosenborgs vinnerlag: Sverre Fornes, Knut Jensen, Kjell Hvidsand, Kåre Rønnes, Harald Gulbrandsen, Egil Nygaard, Tore Pedersen, Birger Thingstad, Tore Lindvåg, Kilde. 1964 Fotball for herrer Josephus Nicolaus Laurenti. Josephus Nicolaus Laurenti (4. desember, 1735 – 17. februar, 1805) var en østerriksk naturhistoriker. Laurenti var forfatter av "Specimen Medicum, Exhibens Synopsin Reptilium Emendatam cum Experimentis circa Venena" (1768) om giften til reptiler og amfibier. Dette var en viktig bok i herpetologien og definerte tretti ulike reptiler. Carolus Linnaeus sin "Systema Naturae" fra 1758 beskrev bare ti slag. I 1768 ga han også ut et manuskript med tittelen "Il Dragone" (Dragen) som beskrev den blinde salamanderen "Proteus anguinus", som han for dette formålet hadde samlet fra grottesjøer i Slovenia (eller kanskje vestlige Kroatia); denne beskrivelsen var den første utgitte beretning om et grottedyr i den vestlige verden. Bueskyting under Sommer-OL 1920. Bueskyting var med på det olympisk programmet for fjerde gang 1920 i Antwerpen. De ble konkurrert i ti grener, alle for menn. Totalt 30 bueskytere deltok, kun fra tre nasjoner, 14 fra Belgia og åtte hver fra Frankrike og Nederland. Nicolau dos Reis Lobato. Nicolau dos Reis Lobato (født 7. desember 1952 i Bazartete, død 31. desember 1978) var en politiker og frihetskjemper fra Øst-Timor. Lobato bodde i Bazartete til han tok utdanning i Dare. Senere ble han lærer i Dili. Han var en av grunnleggerne av FRETILIN. Etter uavhengigheten i 1975 ble Lobato Øst-Timors første statsminister. I desember 1978 ble Lobato tatt til fange av indonesiske styrker, og døde etter å ha blitt skutt i magen. I senere tid har Lobato blitt en nasjonalhelt i Øst-Timor, og landets nasjonalflyplass, Presidente Nicolau Lobato internasjonale lufthavn, er kalt opp etter han. Chetumal. Chetumal er hovedstad i den meksikanske delstaten Quintana Roo, og er også administrasjonssentrum i Othón P. Blanco kommune. Byen ble grunnlagt den 5. mai 1898 under navnet Payo Obispo. Den fikk offisielt navnet Chetumal i 1936. Chetumal befinner seg ved grensen til Belize, noe som gjør den til en viktig handelsby. I 2010 hadde den ei befolkning på 151 243. Navnet Chetumal er yukatansk maya og betyr «Hvor det vokser røde trær». Daniel Schneidermann. Daniel Schneidermann (født 5. april 1958 i Paris) er en fransk journalist. Han er mest kjent for sine artikler om mediene. Han analyserer fjernsynet og var derfor fjernsynskritikeren for Le Monde, som han ble kastet ut fra i 2003. I dag skriver han for Liberation og er frilanser for France 5. Hvalfjordtunnelen. Hvalfjordtunnelen (lokalt: "Hvalfjarðargöng") er en veitunnel sørvest på Island. Den går under Hvalfjorden og en del av Ringveien. Tunnelen er 5 762 meter lang og det dypeste punktet ligger 165 muh. Tunnelen åpnet 1. juli 1998, og korter ned avstanden fra Reykjavík til de vestre og nordre delene av øya med 62 km. I dag tar det 7 minutter å krysse fjorden, mens det før tok rundt en time. Hvalfjordtunnelen er Islands tredje lengste veitunnel og den eneste undersjøiske. San Luis Potosí (by). San Luis Potosí er en kommune og hovedstad i den meksikanske delstaten med samme navn. Byen har omtrent 700 000 innbyggere og den befinner seg 363 kilometer nord-nordøst for Mexico by. Navnet «San Luis» stammer fra San Louis IX av Frankrike, dens skytshelgen og «Potosí» fra Potosí i Bolivia. San Luis Potosí ble grunnlagt den 3. november 1592. Hubert van Innis. Hubert van Innis (født 24. februar 1866, død 25. november 1961) var en belgisk sportsutøver som konkurrerte i bueskyting. Under Sommer-OL 1900 i Paris deltok van Innis i tre øvelser i bueskyting, han vant to og kom på andre plass en gang. På den tiden fikk vinneren sølvmedalje og den som ble nummer to fikk bronsemedalje. Det var først under OL i 1904 i St. Louis det ble innført gull-, sølv- og bronsemedalje for det tre første plassene. I ettertid har Den internasjonale olympiske komité (IOC) besluttet at van Innis vant to gull og en sølvmedalje under OL 1900 i Paris. Tjue år senere, under OL 1920 i Antwerpen, vant Hubert van Innis ytterligere fire gull og to sølvmedaljer. Totalt har han vunnet ni olympiske medaljer, seks gull og tre sølvmedaljer. Johan Brun. Johan Brun (født 19. oktober 1922 i Uvdal) er en norsk fotograf. Han jobbet i Dagbladet fra 1948 til han ble pensjonist i 1989. Brun ble kjent da han blendet Hjalmar Andersen med blitsen slik at han falt på 10 000-meteren under EM på skøyter på Bislett i 1951. (Hjallis fikk for øvrig gå om igjen, og vant løpet.) Brun tok også et kjent bilde av alpinisten Stein Eriksen under OL i Oslo i 1952. Under OL i Squaw Valley i 1960 var han eneste skandinaviske pressefotograf. Han hadde da kortvarig permisjon fra Dagbladet og jobbet for Billedjournalen. I 1992-94 var han pressesjef for OL på Lillehammer. Johan Brun har hatt flere utstillinger og gitt ut flere bøker. Blant annet ga han i 2003 ut boka "Våre bruer", på oppdrag fra Statens vegvesen. Som pensjonist har han viet seg til landskapsfotografiet, og han har også engasjert seg i å registrere gamle foto i Buskerud. Johan Brun bor nå i Lier, og er fremdeles aktiv fotograf. Han hadde i janur 2011 en stor reportasje i Dagbladet med bilder fra en reise med hurtigruten i julen 2010, der kona Ingrid skrev teksten til dette oppslaget. Brun er far til de kjente fotografene Agnete Brun i Dagbladet og Morten Brun frilancer. Albert Helgerud. Petter Albert Thorvaldsen Helgerud (16. september 1876 i Svelvik, død 25. juni 1954 samme sted) var en norsk rifleskytter som var aktiv på begynnelsen av 1900-tallet. Han tok hele seks olympiske medaljer. Under Sommer-OL i London i 1908 tok han gull både i lagskyting og individuelt i frigevær. I lekene i Stockholm i 1912 ble det en sølvmedalje i lag, frigevær. I Antwerpen i 1920 ble det tre medaljer. I lagskyting, frigevær og armégevær ble det sølv, og i lagskyting miniatyrgevær ble det bronse. Villahermosa. Villahermosa er hovedstad i den meksikanske delstaten Tabasco. Stedet ble grunnlagt den 24. juni 1596 under navnet «Villa Hermosa». I 1826 fikk byen navnet "San Juan Bautista" (Døperen, San Juan). Byens navn ble endret til "Villahermosa" i 1915. I 2005 var innbyggertallet omtrent 550 000. Byen var primært en jordbrukskommune helt frem til 1990-tallet, da oljefunn førte til stor industriell og kommersiell utvikling. Albert Hill. Albert George Hill (født 24. mars 1889 i Tooting i London, død 8. januar 1969 i Canada) var en britisk friidrettsutøver. Hill begynte idrettskarrieren som langdistanseløper. Allerede i 1910 vant han det britiske amatørmesterskapet over 4 engelske mil. Den begynnende karrieren ble avbrutt i 1914 på grunn av utbruddet av første verdenskrig. Etter krigen skjøt karrieren fart, men nå først og fremst som mellomdistanseløper. Under det britiske mesterskapet i 1919 vant han gull på distansene 880 yards og en mile. Til tross for denne seieren ble han ikke tatt ut til olympialaget, da uttakskomiteen anså ham med sine 31 år for å være for gammel. Først i 1920 besluttet man at han likevel skulle få delta i OL. Under OL 1920 i Antwerpen tok han gull på 800 meter, foran amerikaneren Earl Eby og sørafrikaneren Bevil Rudd. Han vant også gull på 1500 meter, foran den senere vinneren av Nobels fredspris (1959), Philip Noel-Baker. I tillegg fikk han sølv på 3000 meter for lag, sammen med lagkameratene Charles Blewitt og William Seagrove. Like før utbruddet av andre verdenskrig emigrerte Hill til Canada, der han bodde frem til han døde i 1969. Odo av Bayeux. Odo av Bayeux (født ca 1036, død 1097) var en normannisk biskop og engelsk jarl, halvbror till Vilhelm Erobreren, og på et tidspunkt den nest rikeste i England, etter kongen. Han var son av Vilhelm Erobrerens mor Herleva, og Herluin, viscount av Conteville. Grev Robert av Mortain var hans yngre bror. Det er tvil om hans fødselsår, og dersom han var født som tidlig som 1030 var han 19, og ikke 14 år gammel da han av broren ble utnevnt til biskop av Bayeux i 1049. Til tross for at han var presteviet er han best kjent som offiser og politiker. Han bekostet skip under den normanniske invasjonen og deltok i Slaget ved Hastings, trolig på avstand. Villingen-Schwenningen. Villingen-Schwenningen er en by i Tyskland i delstaten Baden-Württemberg med rundt 85 000 innbyggere. Byen er den største i "landkreisen " Schwarzwald-Baar. Villingen-Schwenningen ligger i østkanten av Schwarzwald ved elven Brigach, omtrent 700 meter over havet. Kilden til elven Neckar ligger i Schwenningen (Schwenninger Moos). Historie. I middelalderen var Villingen en østerriksk by. Under reformasjonen forble den katolsk. Villingen ble beleiret av marsjall Tallard i 1704. Oberst Von Wilstorff forsvarte seg godt i de utdaterte festningsverkene og etter seks dagar måtte Tallar gi opp. Schwenningen var en landsby frem til 1800-tallet. I 1858 ble den første klokkefabrikken opprettet, og fra den tid har urmakeri og presisjonsmekanikk vært en viktig industri. Som en del av reformene i Baden-Württemberg i 1972 ble Villingen og Schwenningen slått i sammen, i tillegg til flere andre omkringliggende landsbyer. De to halvdelene av byen henger riktignok ikke sammen, og har blant annet et platå mellom seg. Palestinaskjerf. «Palestinaskjerf» er en lett misvisende betegnelse på det tradisjonelle arabiske skjerfet keffiyeh (på arabisk: كوفية, "kūfiyyah", også kjent som en ghutrah (غترة), ḥaṭṭah (حطة), mashadah (مشدة), shemagh (شماغ) eller persisk chafiye (چفیه), kurdisk cemedanî (جه مه داني), hebraisk kafiya (כאפיה) og tyrkisk puşi). Dette er et hodeplagg formet av et firkantet skjerf eller hodetørkle som vanligvis er vevd av bomull. Skjerfet brukes hovedsakelig av arabiske menn, men brukes også av kurdere, i tyrkere og iranere. Brukes venligvis i tørre områder for å beskytte mot direkte sollys og munnen og øynene mot støv og sand. Det karakteristiske vevde rutemønsteret kan ha opprinnelse fra det gamle Mesopotamia og representerer fiskegarn eller korn. Skjerfet har vært et motetilbehør i USA, Japan og andre vestlige land siden slutten av 1980-tallet. Bakgrunnen for betegnelsen «palestinaskjerf». Sammen med den voksende palestinske nasjonalidentiteten på 1980-tallet økte også behovet for å skape palestinske nasjonalsymboler. Det arabiske skjerfet keffiyeh som brukes av mange arabiske og muslimske grupper, ble tatt i bruk som et slikt symbol. Palestinere selv kaller skjerfet med sitt arabiske navn keffiyeh, men i enkelte land i Europa, spesielt i Skandinavia, festet navnet «palestinaskjerf» seg. Dette til tross for at skjerfet ble brukt av andre arabiske folkegrupper lenge før den palestinske nasjonalbevegelsen oppstod, og at det er ingenting som tyder på at skjerfet er mer palestinsk enn jordansk, kurdisk, libysk, israelsk, syrisk, egyptisk eller kuitisk. Årsaken til at den arabiske keffiyeh har fått navnet «palestinaskjerf» av propalestinske og venstreradikale grupper er trolig et ønske om å vise at Palestina-arabere har sin egen kultur og tradisjon som er forskjellig fra den arabiske. Navneskiftet kan også tolkes som en del av en politisk kampanje for redusere staten Israel legitimitet i området, siden skjerfet også er vanlig i Israel, Judea og Samaria. Utforming og bruk. Skjerfet er et hvitt, kvadratisk klede med innvevde mønstre i en annen farge og ofte utstyrt med frynser. Det blir laget av ull, lin eller bomull. Hodeplagget kan være grovt og simpelt eller fint og kostbart. Det danderes på litt forskjellige måter på hodet, men brettes ofte diagonalt og festes med en akal, en type hodering i form av et svart tau som legges dobbelt omkring hodet. Skjerfet kan også vikles tettere rundt hodet hvis en trenger bedre beskyttelse. Skjerfet blir først og fremst brukt i områder med ørken der en trenger vern mot sterkt sollys, støv og ørkensand, men også mot kalde netter. Skjerfet har særlig vært brukt av bønder og beduiner, men er også vanlig blant finkledde kontorfolk og arabiske kongeligheter. Det har i tillegg vært en viktig del av uniformen til ørkensoldater og i Norge blir skjerfet kalt også «ørkenskjerf». I nyere tid har skjerfet blitt tatt i bruk som politisk symbol, særlig blant skandinaviske propalestinske, venstreradikale aktivister som bruker det blant annet for å skjule identiteten til bæreren, for eksempel under ulovlige demonstrasjoner. Farger og mote. Skjerfet kommer i flere farger. Svart og hvitt mønster er mest populært i Midtøsten, mens de røde og hvite blir oftest brukt i Jordan og i statene i Golfen. Moten med «palestinaskjerf» i Norden begynte på 1980-tallet i København, og spredte seg etterhvert til Norge, Sverige og Finland. I Europa er sjalet populært i politiske kretser på venstresiden, der det i dag har fått sine egne, utvidede koder. Grønt/hvitt står i enkelte ungdomsmiljøer som har fulgt moten de siste årene for vegan, lilla/hvit for feminisme, rødt/hvitt for kommunisme og svart/hvitt for anarkisme. Dette er koder som ikke eksisterer i sjalets hjemlige region Midtøsten. Flere mener at skjerfet har mistet sin politiske betydning etter at det også ble en populær moteartikkel på 2000-tallet. Blant annet har Lindex fått masseprodusert sjalet for salg til barn. Militær bruk. Skjerfet har vært brukt i militæret siden andre verdenskrig, da ofte under betegnelsen "shemagh". Særlig soldater fra det britiske Special Air Service som kjørte omkring i den støvende afrikanske ørkenen i åpne landrovere, var utstyrt med shemagh og kjørebriller. Siden da har en grønn shemagh vært en del av standardutrustningen i den britisk hæren. Under Golfkrigen ble shemaghen også brukt i en sandfarget utgave. Düren. Düren er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 100 000 innbyggere. Byen ligger i "landkreisen" med samme navn mellom Aachen og Köln ved elven Rur. Historie. Keltere hadde en liten bosetning her kalt "Durum" for mer enn 2000 år siden. Etter kelterne bosatte andre germanske stammer seg i området, og de ble erobret av romerne under Julius Cæsar. Durum ble et forsyningsområde for den raskt voksende romerske byen Köln. I tillegg lå Durum ved flere viktige romerske veier. Romerne var i området i omtrent 400 år. Navnet Villa Duria dukket for første gang opp i frankiske årbøker i år 747. Etter romerne forlot stedet på 400-tallet kom frankere til Düren. Den frankiske kongen Pippin den yngre besøkte ofte Düren på 700-tallet og holdt et par viktige konferanser her. Pippin var far til den kjente Karl den store. Frankerne bygde et kongelig palass i Durum, som navnet Pfalz kommer fra. Karl den store oppholdt seg også et par ganger i byen. Slottet ble bygd der kirken St. Anne står i dag. Tidlig på 1200-tallet fikk Düren byrettigheter. Rundt 1200 begynte byggingen av bymurer med tolv tårn og fem porter. Det finnes fremdeles ruiner av byportene i dag. Tyven Leonhard stjal en liten boks med levningene av St. Anne fra Mainzer Stiftskirche St. Stephan i 1501 og førte dem til Düren. Pave Julius II avgjorde 18. mars 1506 at Düren kunne få ha levningene. De ble oppbevart i "Martinskirche", som fikk navnet "Annakirche" i 1505. St. Anne ble skytshelgenen til Düren. Hvert år fra den 26. juli blir St. Anne feiret i en uke med en av de største folkefestene i Tyskland. I 1642 ble Düren trukket inn i trettiårskrigen, og tropper på begge sider ødela byen. Etter krigen tok slutt i 1648 brøt det ut pest i byen som tok mange liv. En annen epidemi rammet byen i 1665. Økonomien i området rundt Düren ble fra 1400-tallet styrt av kleshandel og metallindustri. Sidan begynnelsen av 1600-tallet har det vært papirindustri her, som har benyttet det svært bløte vannet i Rur. Rütger von Scheven bygde den første papirfabrikken i Düren. I 1812 var det i alt 17 papirfabrikker, 11 kles- og teppefabrikker, en platikator og to jernstøperier. I 1794 ble Düren okkupert av franske revolusjonsstyrker. Etter Wienerkongressen ble Düren avstått til Preussen i 1815. I 1900 var Düren en av de rikeste byene i Tyskland med 42 millionærer og 93 fabrikker og et folketall på 27 168. Mindre enn hundre år tidligere bodde bare 5 000 mennesker i Düren. Under andre verdenskrig ble slaget om Hürtgenwald utkjempet i området rundt Düren, og 16. november 1944 ble byen totalt ødelagt under et alliert bombetokt. Omtrent 3 000 innbyggere mistet livet. De som overlevde ble evakuert til sentrale deler av Tyskland. Delicate Sound of Thunder. "Delicate Sound of Thunder" er et dobbelt konsertalbum av Pink Floyd utgitt i 1988. Innspillingen ble gjort i løpet av fem konsertkvelder i Nassau Coliseum på Long Island i New York i august 1988 og ble siden mikset ved Abbey Road Studios i september 1988. Albumet ble gitt ut i 1988 som en dobbel-LP, dobbel kassett og en dobbel-CD, hvor hvert format hadde små endringer i innholdet. Albumet inneholdt også mange sanger fra den tidligere utgivelsen "A Momentary Lapse of Reason" i tillegg til en del fra eldre album. En videofilm fra en av konsertene ble også gitt ut under samme navn. "Delicate Sound of Thunder" ble for øvrig det første rockealbumet som ble spilt i verdensrommet, da kosmonauter fra Sovjetunionen tok det med seg på Soyuz TM-7. Kassettboksen ble derimot lagt igjen på jorden for å spare vekt, og medlemmene fra Pink Floyd var til stede under oppskytningen. Albumet nådde 11. plass på Billboardlista, og har for tiden solgt over 3 millioner eksemplar i USA. Den doble-LP-utgaven hadde ikke med låten «Us and Them», og både LP-utgaven og kassettutgaven hadde «Wish You Were Here» mellom «Another Brick in the Wall (Part 2)» og «Comfortably Numb». Selv om David Gilmour på tiden da albumet kom ut sa at de ikke hadde lagt på innspillinger fra studio på konsertalbumet, ble det likevel lagt til ekstra akustisk gitar på «Comfortably Numb» i følge lydtekniker Buford Jones. I tillegg ble enkelte av vokalharmoniene gjort om i studio. Richard Wright gjorde vokalen sin på «Us and Them» om igjen, mens Sam Brown erstattet Rachel Fury sin vokaldel på «Comfortably Numb». Míriel. I J.R.R. Tolkiens fiktive verden Midgasrd var Míriel Serindë (Míriel Broderersken) den første kona til Finwë, konge av Noldoen. Hennes sønn var Curufinwë, som hun kalte Fëanor, som betyr "Ildånden". Míriels hår er beskrevet som sølvaktig, noe som var en uvanlig farge for noldoske alver. Etter at hun fødte til verden Finwës første sønn, Fëanor, ønsket hun å dø for hun hadde latt så mye av sin ånd gå over i sin sønn at hun var trett av livet. Siden hun var alv, og derfor udødelig innenfor Ardas grenser, var det umulig for henne å dø. Istedenfor å dø forlot hennes fëa, hennes ånd, kroppen hennes, og hun gikk inn i Mandos haller; så hun hadde altså valgt å dø av egen fri vilje. Etter sin kones bortgang ble det til sist til at Finwë giftet seg på nytt, denne gangen med Indis av Vanya alvene, og fra dette kom også til slutt Noldoenes oppprør og det første Ættedrapet. Etter at Finwë til slutt ble drept av Morgoth fikk Míriel lov til å vende tilbake til livet. Hun gikk i tjeneste hos Vairë, og hennes oppgave ble å veve alle dådene til Finwës hus inn i et stort veggteppe. Viktor Tsybulenko. Viktor Sergejevitsj Tsybulenko (russ. Виктор Сергеевич Цыбуленко, ukrainsk Віктор Сергійович Цибуленко – "Viktor Serhijovytsj Tsybulenko", født 13. juli 1930 i Veprik i Kiev oblast) er en ukrainsk friidrettsutøver. Han var i verdenstoppen i spydkast på 1950- og 60-tallet. Han ble sovjetisk mester fem ganger, og tok tre medaljer i internasjonale mesterskap, deriblant gull under OL 1960 i Roma. Han debuterte i internasjonal sammenheng under OL 1952 i Helsingfors. Både her og i EM 1954 i Bern måtte han ta til takke med fjerdeplassen. I Bern var han bare 12 cm bak bronsevinneren, Toivo Hyytiäinen fra Finland. To år senere, under OL 1956 i Melbourne, tok han bronsemedaljen med et kast på 79,50. Karrierens høydepunkt kom i Roma, der han deltok i sitt tredje OL. Allerede i første omgang kastet han spydet 84,64 m, noe som innebar førsteplass med over fem meters forsprang til sølvvinneren. Han avsluttet karrieren ved å vinne sølv under EM 1962 i Beograd, kun slått av Jānis Lūsis. Bjelleklang (band). Bjelleklang er en norsk vokalgruppe fra Lørenskog startet i 1986. Gruppen kombinerer sanger framført i ren a cappella-stil med sanger akkompagnert av blant annet gitar eller mer utradisjonelle instrumenter som stekepanne og nattpotte. Repertoaret består av egne sanger og norskspråklige versjoner av kjente sanger fra andre artister, ofte med humoristiske tekster. Gruppen ga ut sitt første album "Dæng Dæng" i 1991 og har gitt ut totalt åtte studioalbum og et samlealbum, alle produsert av Håkon Iversen. Både debutalbumet og flere av de følgende albumene og singlene har solgt til gull og platina. Albumet "Holiholihooo …" fra 1992 er gruppens mestselgende med over 70 000 solgte eksemplarer mens singelen «Gud! hvor du er deilig» har solgt i 40 000. Gruppen er tre ganger nominert til Spellemannprisen uten å få den: Som årets nykommer for "Dæng Dæng" i 1991, i åpen klasse for "Holiholihooo..." i 1992, og for årets låt med «Gud, hvor du er deilig» i 1996. Bjelleklang (sang). «Bjelleklang» er den norske versjonen av den engelskspråklige julesangen «Jingle Bells» oversatt til norsk av Juul Hansen. Originalversjonen ble skrevet av amerikaneren James Lord Pierpont og utgitt første gang i 1857. Det opprinnelige navnet var «One Horse Open Sleigh». Sangen ble i utgangspunktet skrevet for å bli framført på Thanksgiving i en kirke i Boston, Massachusetts men ble sunget igjen under julefeiringen samme år. Sangen er senere blitt oversatt til en rekke språk. I likhet med «Snømannen Kalle» og en rekke andre sanger om vinter, regnes Bjelleklang for å være en julesang til tross for at julen ikke nevnes i det hele tatt. Tekst. Følg oss ut! Følg oss ut Kom nå og bli med til stallen skal du se At Blakken blir så glad når vi skal dra av sted Så tar vi vognen frem og legger selen på Og Blakken vrinsker glad mot deg Følg oss ut! Følg oss ut Det klinger over veien en munter melodi Som fuglene i heien så lystig stemmer i. Altaj (fjellkjede). Altai, russisk: "Алтай"; mongolsk:"Алтай", er en fjellkjede i Sentral-Asia, i grenseområdene mellom Russland, Kina, Mongolia og Kasakhstan. De store elvene Irtysj, Ob og Jenisej har sine kilder her. Altaifjellene er kjent som opprinnelsesstedet til de tyrkiske folkeslag. I nord ender fjellkjeden ved 52° N og i øst mellom 84° og 90° Ø (hvor den går over i Sajanfjellene mot øst). Herfra strekker den seg sørøstover til rundt, hvor den gradvis blir lavere og går over i Det mongolske platå. Navnet "Altai" på tyrkisk: "Alytau" eller "Altay" betyr "Al" (gull), "tau" (fjell), og på mongolsk Алтайн нуруу (Altain nuruu): "Gullfjellene". Den foreslåtte altaiske språkfamilie har hentet sitt navn fra fjellkjeden. I 1998 ble deler av fjellkjedens russiske område, De gyldne fjellene i Altaj, tatt opp i Unescos verdensarvsliste. Geologi. Det sibirske Altai utgjør den nordligste regionen som er påvirket av den tektoniske kollisjonen mellom India og Asia. Massive forkastningssystemer løper gjennom området. Fjellene består hovedsakelig av granitter og metamorfe bergarter. Vikingarna. Vikingarna var et svensk danseband stiftet i 1958 og oppløst i 2004. Bandet ble stiftet av Claes Johansson under navnet "Jicco & the Vikings". I 1961 endret de navn til "Vikings" og i 1973 til "Vikingarna". I 1974 kom bandet for første gang inn på Svensktoppen med sangen «På världens tak». Det store gjennombruddet på listen fikk de året etter med sangen «Du gav bara löften» og samme år mottok de sin første gullplate. I forbindelse med utgivelsen av albumet "Kramgoa låtar 7" i 1979 overtok Christer Sjögren som vokalist etter Stefan Borsch. I 2000 spilte Vikingarna inn sitt første av tre tyskspråklige album under navnet "Vikinger" og oppnådde en viss popularitet i Tyskland, Sveits og Østerrike. I forbindelse med oppløsningen, holdt bandet avskjedskonsert for over 7000 publikummere 3. juli 2004 i Arvika. På konserten opptrådte både Christer Sjögren og Stefan Borsch. Bandet hadde da gitt ut over 40 album, solgt over 11 millioner eksemplarer og mottatt en rekke platetrofeer i både Sverige og Norge. Bandet mottok dessuten den svenske musikkprisen Grammis i 1988 og 1991. Verdensdager. Verdensdager er en samlebetegnelse på en rekke nyere markerings- eller merkedager som feires over store deler av verden. FNs verdensdager er slike verdensdager, som er vedtatt av De forente nasjoner (FN). DethAlbum. "DethAlbum" er det første albumet til det fiktive heavy metal-bandet Dethklok, fra tegneserien "Metalocalypse". I tegneserien har bandet gitt ut flere andre album, men "DethAlbum" er det eneste albumet som har kommet i salg i virkeligheten, og er en slags filmmusikk fra serien. I 2008 ble albumet gitt ut som samleobjekt på vinyl i et begrenset opplag, med en eksklusiv remix av sangen «Go Into the Water» som bonusspor. Dorsten. Dorsten er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 80 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Recklinghausen nord i Ruhrområdet ved elven Lippe og Wesel-Datteln-kanalen. Historie. I 1940-årene ble etniske tyskere forvist av Sovjetunionen fra Rybnik i Oberschlesien i Polen til Dorsten. I 1994 ble Rybnik og Dorsten venskapsbyer. Luís de Figueiredo. Luís de Figueiredo, eller "Fei Cangyu", "Ercheng" (født i 1622 i Macao i Kina, død 18. juli 1705 i Macao) var katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han hadde koreansk far og kinesisk mor. Han trådte inn i jesuittordenen i sin fødeby i 1645 eller 1646, og ble legbror. I 1648 ble han sendt til Shanghai og virket virket senere i Jiangzhou i Shanxi, men fra 1660-årene var han for det meste i Macao der han i lange perioder var prokurator for innenlandsmisjonen. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Pierre André Latreille. Pierre André Latreille (født 20. november 1762 i Brive-la-Gaillarde, død 6. februar 1833 i Paris) var en fransk insektsforsker. Latreille hadde en barndom i fattige forhold og mistet tidlig sine foreldre. Senere studerte han teologi i Paris og flyttet tilbake til sitt hjemsted hvor han ble prest. Nesten hele sin fritid var han opptatt han seg med insekter. Etter at han igjen bosatte seg i Paris, skrev Latreille en avhandling om Frankrikes maurvepser ("Mutillidae") som vakte stor oppmerksomhet i fagkretser. Under den franske revolusjon måtte han forlate Paris. Han var til og med arrestert noen måneder. I 1798 fikk Latreille i oppdrag å sortere Frankrikes samling av insekter som fantes i landets naturhistoriske riksmuseum ("Muséum National d’Histoire Naturelle"). I 1814 ble han medlem i Det franske nasjonalakademiet og i 1821 ridder i Frankrikes æreslegion. Noen år arbeidet han som professor i byen Alfort nær Paris. Efter 1830 underviste Latreille som professor ved Det naturhistoriske riksmuseet og i 1832 grunnla han Frankrikes vitenskapelige selskap for entomologi ("Société entomologique de France"). Mellom 1796 og 1833 skrev Latreille et stort antall skrifter om insekter og tilhørte på denne måten til grunnleggerne av den moderne entomologien. Han beskrev ikke bare et stort antall nye arter, men skapte også nye slekter og familier. Latreille betraktes som en av de viktigste personer i etableringen av den biologiske systematikken. Erftstadt. Erftstadt er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 50 000 innbyggere. Den ligger i "kreisen" Rhein-Erft-Kreis omtrent 20 km sørvest for Köln. Navnet på byen kommer fra elven Erft som renner gjennom byen. Esslingen am Neckar. Esslingen (Eßlingen) am Neckar er en by i Tyskland i delstaten Baden-Württemberg med rundt 90 000 innbyggere. Byen er sete for "landkreisen" Esslingen. Esslingen ligger ved elven Neckar, 10 km fra sentrum av Stuttgart. Historie. Byen ble først nevnt i 777 som "Ezelinga" i testamentet til abbed Fulrad fra Saint-Denis (nær Paris), prest for Pippin og Karl den store. Han førte også levningene av St. Vitalis til Esslingen, noe som gjorde stedet til et mål for pilgrimmer og som førte til at byen vokste. Rundt år 800 ble Esslingen en kjøpstad og i 866 fikk den markedsretter. Esslingen fikk byrettigheter i 1229 og ble i 1298 en riksstad. Protestantismen ble innført i 1526. I 1803 mistet Esslingen statusen sin som riksby og ble en del av hertugdømmet Württemberg. Esslingen slapp unna de kraftige bombeangrepene under andre verdenskrig, men i 1945 ble byen okkupert av amerikanske soldater. Euskirchen. Euskirchen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 55 000 innbyggere. Byen er administrasjonssete i "kreisen" med samme navn og ligger ved elven Erft. Selv om Euskirchen i dag er en moderne handelsby, har byen en historie som går 700 år tilbake i tid, og den fikk bystatus i 1302. Attraksjoner. Deler av den gamle bymuren og tre av forsvarstårnene står fremdeles. Mange turister kommer til Euskirchen siden byen ligger nær de to storbyene Köln og Bonn, som ligger nordøst for byen. I sør ligger åslandskapet Eifel. Det gamle markedet i Euskirchen Paul Matschie. Paul Matschie (født 11. august 1861 i Brandenburg an der Havel; død 8. mars 1926 i Berlin) var en tysk zoolog. Han var fra 1890 til 1926 leder av pattedyravdelingen til Zoologisk museum i Berlin. I 1895 giftet han seg med kunstneren Anna Held, som tegnet til publikasjoner han gav ut. Dessverre døde hun etter tre år, og i 1906 giftet han seg med Franziska Schwarz. Utdanning og interesser. Matschie tok gymnaset i hjembyen, siden studerte han matematikk og naturvitenskap ved universitetene i Halle og Berlin, men avbrøt studiene for å arbeide. Han kom aldri til å ta noen universitetseksamen. I 1884 arbeidet han hos en velkjent kanarifuglselger i St. Andreasberg som privatlærer. Året etter arbeidet han hos "Linnea", et naturhistoriske selskap i Berlin. Men fra 1886 og til sin død arbeidet han så ved zoologisk museum i Berlin. Til å begynne med var han frivillig hjelp hos Jean Louis Cabanis i fugleavdelingen, men så fikk han ansvar for å flytte museets samlinger fra universitetet til nye lokaler. I 1892 ble han leder for pattedyravdelingen, deretter ble han kurator i 1895 og professor i 1902. I 1924 ble han nestleder for hele museet. I 1901 var han sekretær for den femte internasjonale kongress for zoologi i Berlin. Han gav også ut rapportene fra det arrangementet. I mange år var han også sekretær for «Tysk ornitologisk selskap», men han skrev ikke mye om fugler, hans største arbeid var kapitlet om fugler i "Das Tierreich" av Lutz Heck. Hans hovedinteresser var afrikanske pattedyr. Han beskrev flere nye slekter og arter, særlig to underarter av gorillaer. Arv etter Matschie. Flere dyr er oppkalt etter ham, blant andre Huon trekenguru ("Dendrolagus matschiei" Forster & Rothschild, 1907) og ("Galago matschiei" Lorenz, 1917). Matschie beskrev flere dyr fra nåværende Papua Ny-Guinea, i 1912 ("Dendrolagus goodfellowi buergersi") og i 1916 ("Dendrolagus inustus finschi") og ("Dendrolagus dorianus notatus"). Fehmarn. Fehmarn (dansk og norsk: Femern) er Tysklands tredje største øy og en by i Østersjøen utenfor østkysten av Schleswig-Holstein i Tyskland. Den ligger omtrent 18 km sør for den danske øya Lolland og hører til "Landkreis" Østholstein. Arealet er 185 km² og kystlinjen 78 km. Den høyeste toppen på øya heter Hinrichsberg og er 27 meter høy. På 1200-tallet oppførte kong Valdemar Sejr borgen Glambæk her. Siden 1963 har Fehmarn vært forbundet til det tyske fastlandet via en buebro, Fehmarnsundbroen. Denne er 963 meter lang og 69 meter høy. Fehmarn Bælt, sundet mellom Fehmarn og Lolland, blir trafikkert av en ferge mellom byene Puttgarden i Tyskland og Rødbyhavn i Danmark. Fergen har også jernbanetrafikk. Overfarten tar rundt 45 minutter. Femernbæltforbindelsen er planlagt ferdigstilt i 2018 for å erstatte fergesambandet. Den største delen av byen er Burg og har 6 000 innbyggere. I tillegg er det mange små landsbyer. Kysten er stoppested for mange trekkfugler, og derfor ettertraktet av ornitologer. I Burg ligger det et stort akvarium, som består av 40 fisketanker. Pauli Nevala. Pauli Lauri Nevala (født 30. november 1940 i Pojo) er en tidligere finsk spydkaster. I 1964 fikk han en øyeskade etter en bilulykke i Mexico, slik at han ikke kunne trene frem til august. Under OL 1964 i Tokyo vant han likevel gullmedaljen med et kast på 82,66. Under OL 1968 ble han utslått i kvalifiseringen. Etter at Nevala i 1970 uttalte i den svenske avisen Aftonbladet at han krevde minst 800 svenske kroner for å stille til start, innledet IOC-president Avery Brundage en nærmere undersøkelse om mulige brudd på amatørbestemmelsene. Etter at han pådro seg en skulderskade etter et stevne i Abidjan, ble han tvunget til å legge opp, og IOC innstilte dermed også undersøkelsene. Hvalfjörður. Hvalfjörður (på norsk «Hvalfjord»), er en fjord som ligger på den vestre delen av Island mellom Mosfellsbær og Akranes. Fjorden er rundt 30 km lang og 5 km bred. Navnet Hvalfjörður kommer av det store antallet hvaler som tidligere fantes og ble fanget der. Fram til 80-tallet var en av de største hvalfangsstasjonene på Island i denne fjorden. Tidligere ble det også drevet sildefiske i stort omfang i fjorden. Under den andre verdenskrig hadde britiske og amerikanske styrker en marinebase i fjorden. En av bryggene som ble bygget av den amerikanske marinen ble senere tatt i bruk av hvalfangsselskapet Hvalur, frem til kommersiell hvalfangst ble avsluttet på 80-tallet. Fram til slutten på 1990-tallet måtte reisende med bil kjøre en 62 km lang omvei rundt fjorden, langs Hringvegur, for å komme seg mellom Reykjavík og Borgarnes. I 1998 åpnet den undersjøiske tunnelen Hvalfjarðargöng for trafikk, noe som kortet ned reisetiden med rundt en time. Tunnelen er i underkant av 5,8 km lang og laveste punkt er 165 muh. En ulempe med tunnelen er at reisende går glipp av den innerste delen av fjorden der landskapet består av en interessant blanding av vulkanske fjell og grønn vegetasjon om sommeren. Ved "Botnsá" kan man for eksempel se lupiner, forskjellige blomstersorter og mose, såvel som små skoger bestående av bjørk og bartrær. Området fremstår som et godt eksempel på skogplanting – et prosjekt som har pågått på Island i en del år. En tursti til det høyeste fossefallet på Island, Glymur, starter innerst i fjorden. Vladimir Solovjov. Vladimir Sergejevitsj Solovjov (russisk: Владимир Сергеевич Соловьёв) (født i Moskva, død samme sted) var en russisk filosof, lyriker og kritiker, i sitt arbeide kjent for en mystisk tilnærming, der visdomsikonet Sofia var sentral. Hans far, Sergej Mikhajlovitsj, var professor i historie ved byens universitet og har i ettertiden blitt anerkjent som en av landets ledende. Solovjet studerte samme sted (1869–74) under blant annet Pamfil Jurkevitsj, og publiserte sine første verk innen teologi (1874). Han var universitetslektor i filosofi (1875–77) med forskeropphold i London og Egypt, som ga ham tilbake sitt opprinnelige ortodokse livssyn. Etter flytting til St. Petersburg (1877) var han byråkrat og tok samtidig doktorgrad i teologi (1880) ved byens universitet. Der ble han godt kjent med Fjodor Dostojevskij og antas å være modell i "Brødrene Karamasov" (utgitt 1880). Solovjov arbeidet i det vesentlige med epistemologi og filosofi frem til sin død. Med sin bror fremarbeidet han en oversettelse av Platon. Fjordruta. Fjordruta er en sammenhengende vandrerute med start i Kristiansund, den går igjennom kommunene Aure, Hemne, Rindal, Surnadal og Halsa. Langs ruta, som ble påbegynt i 1994, er det 13 turisthytter, alle drevet av Kristiansund og Nordmøre Turistforening. Ruta starter ved Kristiansund lufthavn, Kvernberget og går via fergesambandet Seivika (Kristiansund) – Tømmervåg (Tustna) til den første hytten (Trollstua) som ligger på sørenden av Tustna. Videre går ruta over til Stabblandet, over Ertvågsøya og inn til fastlandet ved Aure, den fortsetter så på nordsiden av Vinjefjorden, innom Vinjeøra og videre på sørsiden av Vinjefjorden hvor den avsluttes på Halsa. Fra start til slutt har ruta en distanse på 190 km. Hyttene i Fjordruta er alle nær bilvei, slik at turene kan legges opp med både korte og lange turer, og gjør rutenettet barnevennlig. Rutene går også gjennom ulike terreng, og rutene er lagt opp slik at de skal være behagelige å gå. Hytter. Fjordruta består av 13 turisthytter som drives av Kristiansund og Nordmøre Turistforening. Hyttene blir listet opp i rekkefølge fra Tømmervågen på Tustna. Kob. Kob er en antilope som blir 70-100 cm høy over skuldrene, og veier mellom 80 og 100 kg. Ryggen har en oransjerød farge, som lysner mot hvitt på undersiden og beina. Den har hvite ringer rundt øynene og en svart stripe nedover føttene. De korte hornene som bare finnes hos hanner, er rundt 50 cm lange og noe S-formet. Koben er dagaktiv, men holder seg i ro på det varmeste av dagen. De lever i grupper med enten hunner og kalver, eller bare hanner. Disse gruppene består vanligvis av mellom 5 og 40 individer. Storfiskhytta. Storfiskhytta er ei turisthytte som ligger mellom Blomlia og Storlivatnet i Aure i Møre og Romsdal. Hytta er eid av Kristiansund og Nordmøre Turistforening og er låst med DNT-nøkkel. Hytta har 12 sengeplasser og én hems for å sove på, og ble bygd i 2001. Beliggenhet. Storfiskhytta ligger mellom Blomlia og Storlivatnet i Aure kommune på Nordmøre. Den ligger 490 meter over havet, og har et småkupert, treløst terreng med myr, berg og gress rundt seg. Hytta har to vann på hver sin side, Storlivatnet på sørsiden og Blomlivatnet på nordsiden. Historie. Storfiskhytta ble oppreist under dugnad med start i juni 2001, og før vinteren kom, var hytta ferdig reist. Videre ble også stiene vardet og merket senere neste år. Ruter. Hytta er den nordligse turisthytta i rutenettet Fjordruta. Den har fire ruter ut fra hytta, en mot Klakksetra, en mot Sollia, en mot Aure og en mot Vinjeøra. Pasienthåndboka. Pasienthandboka (NHI.no) er publikumsversjonen av "Legehåndboka" (NEL) på Internett og er et et norsk, medisinsk nettsted først og fremst med tanke på opplysning om helse, symptomer og sykdommer. Nettstedet inneholder også nyhetsoppslag, dokumenter om trening og et forum. Nettsiden ble opprettet tidlig våren 2007 av firmaet Norsk Helseinformatikk. På tampen av 2009 skiftet nettstedet navn til nåværende NHI.no. Intensjonen med dette var å gjøre informasjonen på siden enda lettere tilgjengelig. Olav Christopher Jenssen. Olav Christopher Jenssen (født 2. april 1954 i Sortland) er en norsk billedkunstner og tidligere fotballspiller. Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi i Oslo. Jenssen regnes som en av de mest anerkjente nålevende norske kunstnere, med en betydelig internasjonal karriere. Han har i en årrekke bodd og arbeidet i Berlin. Fra 1996 til 2003 var han professor i maleri ved Hochschule für Bildende Künste i Hamburg, og han er siden 2007 professor i maleri ved Hochschule für Bildende Künste i Braunschweig. I 1992 ble han valgt ut til å stille ut ved den prestisjefylte utstillingen documenta i Kassel, Tyskland. Maleriserien «Lack of Memory» (1992) ble kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Jenssen spilte toppfotball for FK Lyn og Lillestrøm SK på 70-tallet. Torvald Ulstein. Torvald Ulstein (født i Ulsteinvik 5. april 1919, død 19. juli 2005) var en norsk lege og konsentrasjonsleirfange. Ulstein ble arrestert av tyskerne i 1943 av politiske årsaker, og deportert til Tyskland i 1944 hvor han satt i konsentrasjonsleirene Buchenwald og Neuengamme og inngikk i fangegruppen kjent som "Tysklandsstudentene". Etter krigen var han delaktig i oppbyggingen av Norsk Folkehjelp samt lege i Lier. Som forfatter skrev han både om sine egne og andres krigsopplevelser, samt om sitt virke som lege. Et av manusene, som han skrev sammen med medfangen Anker Thorsrud, ble utgitt i 2002. Manuskriptet ble dengang bragt frem i lyset av historikeren Lars Borgersrud. Forlaget og Borgersrud krediterte feilaktig dengang den avdøde Thorsrud som forfatter, og hevdet, feilaktig, at manuset var dokumentarisk. Ulsteins liv og manus omtales i romanen "Piggtrådroser" (2007), skrevet av barnebarnet Geir Stian Orsten Ulstein. SS «Nomadic». SS «Nomadic» er et dampskip fra White Star Line. Hun ble ferdigstilt den 25. april 1911 i Belfast, og ble bygget som et hjelpefartøy til skipene RMS «Olympic» og RMS «Titanic». Hun er det eneste gjenværende dampskipet fra White Star Lines epoke. Historie. Kjølen til SS «Nomadic» ble bygd av Harland and Wolff i Belfast i 1910. Hun ble sjøsatt den 25. april 1911, og ble levert til White Star Line den 27. mai. SS «Nomadic» er 67 m (220 fot) lang og 11,3 m (37 fot) bred, med en brutto tonnasje på 1 273 tonn. Hun hadde to trippelblads propeller og en topphastighet på 12 knop. Sammen med søsterskipet SS «Trafic» ble SS «Nomadic» brukt som hjepefartøy for «Titanic» og «Olympic» i Cherbourg i Frankrike. Interiøret i «Nomadic» var av høy standard, og derfor fraktet hun passasjerene fra første og andre klasse, mens «Traffic» fraktet passasjerene fra tredje klasse. Under første verdenskrig ble «Nomadic» brukt til å frakte amerikanske tropper til Brest i Frankrike. I 1927 ble hun solgt til "Compagnie Cherbourghoise de transbordement", og igjen solgt videre til "Société Cherbourghoise de Remorquage et de Sauvetage" i 1934, da under navnet Ingenieur Minard, Hun tjenestegjorde også under andre verdenskrig. Etter krigen fortsatte hun som hjelpefartøy for "Cundard White Star Limited" (Cunard Line og White Star Line slo seg sammen i 1934). Der ble SS «Nomadic» helt til 1968, da hun var hjelpefartøy for RMS «Queen Elisabeth» for siste gang. I 1974, Ble SS «Nomadic» kjøpt av en privatperson. Hjelpefartøyet ble omgjort til en restaurantbåt på Seinen ved Paris, hvor hun lå til kai. Hun ble liggende der også etter at restauranten ble nedlagt, inntil hun ble flyttet til havnen i Le Havre i 2003. Restureringen av SS «Nomadic». Belfast Industrial Heritage (BIH), en frivillig organisasjon i Nord Irland, startet en innsamling for å skaffe midler til å returnere «Nomadic» til "Harland and Wolff Shipyard" – for restaurering. Den 26. januar 2006 ble SS «Nomadic» kjøpt av Sosial- og utviklingsdepartementet i Nord-Irland, på en auksjon i Paris. Prisen kom på £ 171 320 (ca 1 894 000 norske kroner) mens budrunden startet på £ 165 000 (ca 1 824 000 norske kroner). SS «Nomadic» satte kurs for Belfast den 12. juli 2006, og hun ankom den 18. juli 2006. På kaia sto sosial- og utviklingsminister David Hanson, varaordføreren i Belfast, bystyremedlem Ruth Patterson og en rekke andre, for å ønske SS «Nomadic» velkommen hjem til «fødebyen». SS «Nomadic» var i en ganske elendig forfatning. Hun ankom lastet på en marinelekter fra "Anchor Marine Transportation Limited". En rapport fra Belfast byråd beregner at kostnadene for restureringen av SS «Nomadic» har kommet på £ 7 millioner (ca 77,5 millioner norske kroner). "Belfast Harbour Comissioners" har gått med på å gi kaiplass for SS «Nomadic», og ytterligere innsamlingsarbeid for midler til restureringen pågår. Når skroget kommer på Storbritannias nasjonale register for historiske skrog, vil prosjektet være kvalifisert til å søke midler fra overskuddet i Nord-Irlands National Lottery. Dette vil øke det eksisterende fondet, som er på £ 60 000 (ca 663 000 norske kroner) innsamlede midler og £ 100 000 (ca 1 million norske kroner) gitt av Belfast byråd. SS «Nomadic» har fått egen internettside hos. SS «Nomadic» hilses i Belfast. Plassering. SS «Nomadic» ligger i dag som museumsbåt ved Queen's Quay, rett utenfor Odyssey Arena i Belfast. Ombord er det fremvisninger, suvernirbutikk, en kaffebar og et fotogalleri. Fra april 2007 til september er SS «Nomadic» åpen for publikum fra klokken 10:00 – 18:00. (Siste ombordstigning ca. 17.00.) Priser: Voksne £ 5, barn: £ 3, familie (2 voksne og 3 barn) £ 15. Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Morgenbladets 12 viktigste kunstverk'", «En kanon etter Munch» er en liste over norske kunstverk fra perioden 1945 til 2005. Den ble presentert i Morgenbladet 23. september 2005. Kunstverkene var valgt ut av en jury som besto av Hans-Jacob Brun, Per Hovdenakk, Lotte Konow Lund, Øystein Ustvedt og Caroline Ugelstad, og de diskuterte skulptur, maleri, fotografi, video, installasjon, tekstil, grafikk. Bakgrunnen for å lage en slik liste for kunstverk var at det var kommet en rekke lister innen sjangre som litteratur, film og musikk, men ingen innen billedkunst. Redaksjonen utfordret juryen til å lage en liste på ti, men man endte til slutt opp med tolv. Ved presentasjonen sa juryen at det burde vært en liste med 30 verk, ettersom den dekker en rik kunstnerisk periode i Norge. Ved utvelgelsen har man søkt etter objektive kriterier og prøvd å se bort fra juryens subjektive smak. Man ble derfor enig om at kriteriene for utvelgelse skulle være at verkene har hatt «"gjennomslagskraft i samtiden, viktighet for ettertiden (virkningshistorie), samt kvalitet og interesse sett med våre (juryens) øyne i dag"». Juryen peker selv også på at det bare er tre kvinner i utvalget og at det ikke er noen verk fra de første 14 årene av perioden. OutKast. OutKast er en amerikansk hiphopduo fra Atlanta, Georgia som startet i 1991. Opprinnelig var duoens musikkstil en blanding av stilartene Dirty South og G-Funk, men de har siden blandet inn elementer fra andre musikkstiler som funk, soul, pop, elektronika og jazz. Duoen består av André «André 3000» Benjamin (tidligere kjent under navnet «Dre») og Antwan «Big Boi» Patton. OutKast(både André 3000 og Big Boi) er på 13. plass over de rikeste i hip hop-industrien og tjente over 14 millioner dollar i 2006. OutKast er en av tidenes mestselgende hiphop-grupper og har solgt over 20 millioner eksemplarer av sine 7 album. Dobbeltalbumet "Speakerboxxx/The Love Below" fra 2003 har alene solgt over 10 millioner eksemplarer og er et av 4 hiphop-album som har solgt til diamant i USA. For albumet og singelen «Hey Ya!» fikk bandet 3 Grammy-priser i 2004, blant annet Album of the Year (årets album). Buddy (mBuddy). mBuddy (tidligere bare Buddy) er en posisjoneringstjeneste fra mobiloperatøren som tidligere ble drevet av NetCom, hvor norske mobilabonnenter (NetCom eller Telenor) kan lokalisere hverandre. Buddy benytter informasjon fra mobilnettet for å finne hvilke basestasjoner en mobiltelefon benytter. Ufra basestajonenes plassering og dekningsområde kan mobiltelefonens omtrentlige posisjon anslås. Korsar. Det britiske skipet HMS «Mary Rose» i kamp med korsarer fra det som nå er Algerie, i 1669 Korsar var betegnelsen på sjørøvere som operererte ut fra Nord-Afrika, fra 1500-tallet til 1800-tallet. Ordet har senere blitt tatt opp i europeiske språk og har en noe romantisk betydning. Cape Coloureds. Cape Coloureds («Kappfargede» eller «Kapps fargede») henviser til dagens etterkommere av slaver importert til Sør-Afrika av nederlandske nybyggere, i tillegg til andre grupper av blandet opphav. De er den dominerende befolkningsgruppen i provinsen Western Cape og utgjør en befolkningsgruppe på rundt fire millioner. De fleste av Kapps fargede har afrikaans som morsmål, men de av europeisk eller asiatisk opphav er engelskspråklige. Slaver av «malaysisk» opphav ble ført inn fra Indonesia, Malaysia, Madagaskar og Mosambik, og fra dette varierte opphavet utviklet de seg gradvis til en gruppering som senere ble klassifisert som en eneste, stor etnisk gruppering av apartheid–regimet. I mange tilfeller ble slavene importert for å være konkubiner og koner til single, mannlige, nederlandske nybyggere. Folk fra India ble også innført til Kapp og solgt til slaveri av nederlandske nybyggere. De indiske slavene ble nesten alltid gitt kristne navn, men deres opprinnelsessted ble nedtegnet i salgsdokumentene og andre papirer slik at det er mulig å få en oversikt over antallet slaver fra forskjellige regioner. Men disse slavene ble spredt og mistet sin indiske identitet i tidens løp og ble etter hvert kalt Kappfargede. Det har vært mye etnisk blanding gjennom generasjonene mellom europeerne, indere, malaysiere, forskjellige bantustammer, sammen med innfødte khoikhoi og san. Teknisk henviser begrepet «Cape Coloured» til en undergruppe av «fargede» sørafrikanere. Apartheidbyråkratiet brukte subjektive kriterier for å bedømme om en person var Kappfarget eller tilhørte en av et antall andre, beslektede, fargede undergrupper som «Kappmalaysiere» eller «andre fargede». For tiden blir dette begrepet brukt svært grovt for å skille mennesker av blandet opphav fra jevnt over lysere, og vanligvis, genetisk mer homogene sørafrikanerne av europeisk opphav og de mørkere «svarte» sørafrikanerne. Der er ofte unntak fra denne generaliseringen, og konsekvensene av apartheid–klassifikasjonene førte ofte til tragikomiske konsekvenser hvor noen lysere familiemedlemmer ble klassifisert som «hvite», mens andre som «fargede». Kappfargede er langt fra en homogen gruppe. Apartheid–klassifikasjonene definert hierarkier og forsterket motsetninger innenfor denne gruppen. Som en konsekvens er der mye etnisk intoleranse mellom selvdefinerte grupper av Kappfargede. Mange Kappfargede har totalt forskjellig bakgrunn, noen har hovedsakelig europeisk og andre for det meste svart, sørafrikansk bakgrunn. Mange har også for det meste indisk eller indonesisk/malaysisk bakgrunn. Religiøse forskjeller eksisterer også, mange er kristne, mens andre er muslimer. Derfor blir mange Kappfargede svært fornærmet over å bli klassifisert i en eneste «farget» etnisk kategori. Sløyd. Sløyd er et tidligere fag i den norske grunnskolen som består i å forme og bearbeide gjenstander av tre og metall. Faget ble innført i Norge av skolebestyrer Hans Konrad Kjennerud (1837–1921) som var en pådriver for at sløyd skulle bli et eget fag i skolen. Sløyd er i dag en del av faget forming sammen med tegning og håndarbeid. Berry Nieuwenhuys. Berry Nieuwenhuys (født 5. november 1911 i Kroonstad i Free State, død 1984) var en fotballspiller fra Sør-Afrika. Han spilte som oftest som vingspiller. Nieuwenhuys startet sin karriere i "Boksburg" og "Germiston Calies" i Sør-Afrika før han ble hentet til Liverpool av manager George Patterson i september 1933. Han fikk sin debut 23. september 1933 i bortekampen mot Tottenham på White Hart Lane i en kamp Liverpool vant 3-0. Hans første mål for klubben kom en uke senere, 30. september i hjemmekampen på Anfield i Merseyside-derbyet mot Everton i en kamp Liverpool vant 3-2. Han spilte fast for Liverpool i årene som kom, og scorte i tillegg mange mål fra sin posisjon på kanten. I sesongene fra 1938/1939 til 1941/1941 ble han klubbens topscorer. Dessverre for Nieuwenhuys regnes kampene under 2. verdenskrig kun som vennskapskamper, så offisielt var han kun klubbens topscorer i en sesong. Nieuwenhuys tjenesgjorde under krigen for Royal Air Force samtidig som han spilte fotball. Han spilte også noen kamper for West Ham og Arsenal under krigen, selv om han altså også spilte for Liverpool. I sesongen 1946/1947 som var den første etter krigen, var Nieuwenhuys med å vinne 1. divisjon med Liverpool. Etter sesongen returnerte han til Sør-Afrika hvor han ble assistenten til golfspilleren "Bobby Locke". Han døde i 1984, og er fremdeles regnet som en legende på Anfield. Laurentia. Laurentia er et tidligere kontinent og idag gjenstående som en kraton i Nord-Amerika. Laurentia ble dannet, i likhet med de fleste andre kratoner, ved at superkontinenter som Rodina og Pangaea brakk opp og flere mindre kontinenter ble dannet. Laurentia har flere ganger i historien vært et eget kontinent, slik det er nå i form av Nord-Amerika. Det har altså også vært en del av flere superkontinent. Navnet kommer fra "Laurentian Shield", som på norsk kalles for Det kanadiske skjold. Omkring 500 millioner år før vår tidsregning – i kambrium – støtte Laurentia sammen med det «nordeuropeiske» kontinentet Baltica, og i sammenstøtet ble Den kaledonske fjellkjeden dannet. Denne er siden slitt ned, men står fortsatt igjen som Langfjella i Norge og Appalachene i det østlige USA. Ingar Dragset. Ingar Dragset (født 16. juli 1969 i Trondheim) er en norsk billedkunstner. Sammen med den danske kunstneren Michael Elmgreen danner han kunstnerduoen Elmgreen & Dragset. Siden slutten av 1990-tallet har duoen hatt en betydelig internasjonal karriere, med utstillinger bl.a. ved Tate Modern i London og Veneziabiennalen. Sammen med Elmgreen ble han tildelt Eckersbergmedaljen i 2012. Goboken. Goboken er en bokklubb som drives av Sandvik AS, etablert i 1989. Bokklubben tilbyr bøker tilpasset barnas alder fra nyfødte barn og oppover. Bokklubben er knyttet til et eget nettsted, goboken.no, med egen nettbutikk. Nettsiden tilbyr også informasjon om bøker for ulike anledninger og gir anbefalinger om hvordan lese for barn for større utbytte. Bokklubben er utvidet med lærekonsepter og serier som «Min første ABC» siden 2004, «Min første 123» siden 2006, «Mine første fakta» siden 2008, og fra 2010 ble Disneyklubben introdusert. Goboken er en del av Sandviks AS som eies av familien Sandvik. Sandviks AS gir også ut Spedbarnsboken, Svangerskapsboken, Fødselsboken og står bak nettsiden babyverden.no, et nettsted for gravide og småbarnsfamiler med små barn. Goboken finnes også i andre nasjonale varianter i Sverige, Finland, et tysktalende marked og i USA. Gustavslinjen. Gustavslinjens forsvarsstillinger sør for Roma Gustavslinjen, eller Vinterlinjen var en serie av tyske militære forsvarsposisjoner og fortifikasjoner i Italia under andre verdenskrig, bygget av Organisation Todt. Gustavslinjen var hovedlinjen innen det totale nettverket som ble kalt vinterlinjen og var rundt 100 km sør for Roma. Linjen gikk på tvers av Italia fra Sangro-elvens munning i Adriaterhavet i øst. Linjen fulgte i hovedsak elveløpet vestover, over Apenninene i en høyde av opptil 2 000 moh og videre langs elven Garigliano til der den munnet ut i Tyrrenhavet på vestkysten av Italia. Sentrum av linjen var der hvor denne krysset hovedveien fra Roma gjennom Liri-dalen og hovedbefestningen her var rundt fjellene ved byen Cassino, herunder Monte Cassino, som var en meget god utsiktspost for forsvarende styrker. På vestsiden av Apenninene var det to alternative linjer: "Bernhardtlinjen" foran hovedposisjonene i Gustavslinjen og "Adolf Hitlerlinjen" rundt åtte kilometer lengre bak. Forsvarslinjen var den sterkeste tyske linjen sør for Roma og utnyttet til det ytterste terrenget som favoriserer en forsvarer og var væpnet med skytestillinger, støpte bunkere, forsterkede maskingeværstillinger, piggtråd og minefelt. Linjen var bemannet med 15 tyske divisjoner og de allierte kjempet fra november 1943 til slutten av mai 1944 under Felttoget i Italia før de klarte å slå seg gjennom forsvarslinjen. Sandviks AS. Sandviks AS er et norsk bokforlag som ble etablert av Sigurd Sandvik i Stavanger i 1965. Forlaget har i tillegg avdelingskontorer i Sverige, Sveits og USA. Historie. Forlaget ble etablert etter at Sandviks hadde fått sitt første barn i 1965, da han oppdaget at det ikke var enkelt å få tak i god og lettfattelig informasjon til nye foreldre. Det meste som var tilgjengelig var faglitteratur. Med utgangspunkt i egne behov ønsket Sandviks å samle norsk ekspertise i en bok som kunne gi svar på de spørsmålene folk hadde om sitt nyfødte barn, og for at alle skulle få tilgang til informasjonen måtte den være gratis. Boken fikk navnet "Spebarnsboken", og ble delt ut til nye mødre ved de aller fleste sykehus i Norge. Boken er fortsatt gratis, trykking og utgivelse finansieres ved hjelp av annonseinntekter. I 2006 kom den 40. utgaven i rekken ut. I 1989 ble bokklubben Go'Boken lansert i Norge, og på 1990-tallet ble klubben også etablert i Sverige, Danmark, USA og Canada. Senere har klubben også blitt etablert i Finland, Tyskland, Østerrike og Sveits. I 2008 kjøpte selskapet "direct to home" divisjonen til den amerikanske virksomheten Scholastic, Inc., herunder Dr. Seuss og Disney bokklubber for det amerikanske markedet. I 2010 kjøpte selskapet virksomheten "Hooked on Phonics" i USA. Hooked on Phonics er et vel etablert program for å lære barn å lese ved hjelp av sammensatte lyder, som har vært populært i USA siden begynnelsen av 1990-tallet. Sandviks AS skiftet i 2010 navn til Sandviks AS, for at selskapsnavnet skulle harmonere med selskapets domene, www.sandviks.com. Mor og Barn. Et foreldreveiledende program som utgir bøker for nye foreldre med informasjon om barns utvikling og veiledning på de mest vanlige områdene. Den viktigste delen av dette programmet er nettstedet www.babyverden.no, Svangerskapsboken. Svangerskapsboken blir utdelt av lege eller jordmor til de fleste gravide i Norge. Boken er gratis, og finansieres ved hjelp av annonseinntekter. Boken inneholder informasjon for hver enkelt uke i svangerskapet, og har én del til far og én del til mor. Spebarnsboken. Spebarnsboken har blitt utgitt siden 1965, og oppdatert og revidert hvert år. Den er gratis tilgjengelig ved de fleste sykehus, og gir svar på mange praktiske spørsmål en ny mor eller far måtte ha i forbindelse med sitt nyfødte barn. Boken er finansiert med annonseinntekter. Go'Boken . Bokklubben Go'Boken utgir bøker tilpasset barnets alder. I aldersgruppen fra 0-24 måneder finnes det alderstilpassede pakker for hver måned, mens det fra to års alder er bøker tilpasset hvert årstrinn. Programmet har bøker fra nyfødte barn og opp til omkring seks års alder. Min Første 123. Tanken bak "Min Første 1-2-3" er at barnet skal få grunnleggende erfaringer med tall og telling, mens den naturlige nysgjerrigheten for tall stimuleres. Serien består av 15 bøker med tilhørende aktivitetspakker. Min Første ABC. Serien "Min Første ABC" består av 29 bøker (en bok for hver bokstav i alfabetet), en magnetbok med ulike spill og aktiviteter, samt 60 magnetbokstaver. Hver bok er utviklet for å kunne brukes over tid, og på forskjellige måter. Bøkene bidrar til at barnet kjenner igjen bokstaver og bokstavlyder. I historien møter barnet karakterene "Alf" og "Bett", som drar på ulike «bokstaveventyr». Mine fakta. Mine første fakta består av 16 faktabøker tilpasset barn i alder fra fire til syv år. Bøkene forteller fakta igjennom fortellinger der 4 dyr drar på eventyr og utforsker verden. Babyverden.no. Forlaget drifter også nettstedet "Babyverden.no", som inneholder artikler om graviditet, fødsel og barnets utvikling, sammen med spørsmål/svar og diskusjonsforum. Richard Bourke. Richard Bourke (født 4. mai 1777 i Dublin, død 13. august 1855 i Limerick) var en britisk general og guvernør i kolonien New South Wales i Australia mellom 1831 og 1837. Bourke var født i Dublin i Irland og utdannet seg ved Westminster. Han studerte jus ved Christ Church College i Oxford. Han sluttet seg til hæren i 1798 og tjente i De forente Nederlandene sammen med hertugen av York før han ble sendt til Sør-Amerika i 1807 hvor han deltok i beleiringen og stormingen av Montevideo. Han ble forfremmet til generalmajor i 1821. I anerkjennelse for hans tjeneste for kronen, ble Bourke først utnevnt til viseguvernør av det østlige distriktet i Kappkolonien før han etterfulgte Ralph Darling som guvernør i New South Wales i 1831. Bourke viste seg å være en dyktig, men kontroversiell, guvernør. Han var forferdet over de overdrevne straffene som ble gitt til straffangene og gav ut magistratsloven som begrenset dommen som en magistrat kunne gi til 50 piskeslag. Tidligere var der ingen grenser. Rasende magistrater og arbeidsgivere henvendte seg til kronen mot denne innblandingen i deres lovmessige rettigheter i frykt for at en reduksjon i straffene ville føre til mindre respekt hos straffangene. Men Bourke fortsatte å skape kontroverser innenfor kolonien ved å bekjempe umenneskelig behandling mot straffangene. Han begrenset antallet straffanger som hver arbeidsgiver kunne ha til 70. Han gav også rettigheter til frisatte straffanger som å tillate dem å skaffe sef eiendom og jurytjeneste. Det har blitt hevdet at avskaffelsen av straffetransporten til Australia i 1840 kan tillegges Bourkes handlinger. Bourke ble modigere gjennom disse endringene og avskaffet statusen til den anglikanske kirke som statskirke i New South Wales. Han erklærte at hvert religiøst samfunn var likestilt for loven. Han økte også tilskuddene til utdanning og ble kreditert som den første guvernør som publiserte regnskapene over de offentlige inntektene og utgiftene. Han ble forfremmet til generalløytnant i 1837, samme år som han oppkalte Melbourne etter William Lamb, Storbritannias statsminister. Bourke Street i Melbournes sentrale forretningsdistrikt og byen Bourke i New South Wales ble oppkalt etter ham. Der er en statue av Bourke utenfor statsbiblioteket til New South Wales i Sydney som beretter om hans bedrifter som guvernør. Han ble forfremmet til general i 1851 og døde nær Limerick i Irland i 1855. Novemberoppstanden. Novemberoppstanden (polsk "Powstanie listopadowe") var en nasjonal oppstand i den russiske delen av Polen og Litauen mellom 29. november 1830 og oktober 1831. Den brøt ut da en gruppe polske offiserer under ledelse av Józef Chłapicki med støtte fra Warszawas innbyggere inntok slottet Belweder og tok kontroll over byen. En nasjonal regjering med Adam Czartoryski som formann avsatte Romanov fra Polens trone. Hovedgrunnen til opprøret var russisk undertrykkelse og forfølgelse av polske selvstendighetsorganisasjoner, begrenset frihet samt sensur av aviser. Følgene av Novemberopprøret ble negative for polakkene. Russland oppløste den polske armeen og stengte Warszawa-universitetet, innførte russisk monetært system og russifiserte statsforvaltningen. I den prøyssiske delen av det oppdelte Polen ble innvandring av tyskere stimulert og på samme måte ble statsforvaltningen germanisert. Glymur. Glymur er det høyeste fossefallet på Island med en total fallhøyde på 196 meter. Fossen ligger innerst i Hvalfjörður. Elven Botnsá har utløp fra innsjøen Hvalvatn og faller etter et kort stykke ned langs siden på vulkanen Hvalfell inn i en mosegrodd kløft. Francisco. Francisco er en opprinnelig spansk og portugisisk variant av det latinske mannsnavnet "Franciscus" som betyr «franskmann». Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Krypskyting. Krypskyting eller krypjakt (også kalt "tjuvjakt", "tyvjakt" og "ulovlig jakt") er begrep som benyttes for å beskrive ulovlig jakt på dyr og fugler. Folk som driver med krypskyting kalles derfor krypskyttere. Årsakene er helst av økonomisk karakter, selv om det tidligere var vanlig å bedrive krypskyting for matauk. Det har i uminnelige tider vært områdeeieren som hadde enerett på å jakte. I trange tider ble det gjerne til at småkårsfolk drev litt «matauk» i skogene. Historien om Robin Hood viser blant annet noe av striden mellom kongens representanter og bønder, der hjortene i kongens skoger var kronens eiendom. En annen litterær skildring finnes i Danny og den store fasanjakten av den britiske forfatteren Roald Dahl. Krypskyting er kjent over hele verden, også i Norge. Mange steder utgjør denne jaktformen en reell trussel for artenes eksistens, for eksempel i Afrika og Asia, der blant annet elefanter og nesehorn jaktes ulovlig på grunn av verdiene elfenbein og horn utgjør. Krypskyting bedrives imidlertid også innen troféjakt, selv om dette var mer vanlig før enn nå. Også tradisjonell østlig medisin etterspør trua arter, eksempelvis tiger, noe som leder til økt krypskyting av økonomiske årsaker. I tidligere tider foregikk ulovlig jakt i større grad som jakt med fangstgraver og andre fangstanlegg som ikke krevde tilsyn. I Norge ble slik fangst av elg forbudt i 1863 og for rein i 1899. I andre land er det kjent at det fortsatt forekommer snarefangst på hjortevilt. Spesielt når fangsten er motivert av økonomi knyttet til troféer er snarefangst vanlig. Henry Barkly. Henry Barkly (født 24. februar 1815, død 20. oktober 1898) var en britisk politiker og beskytter av vitenskapen. Barkly ble født i Monteagle i Ross-shire i Skottland. Han tok handelsutdannelse og fulgte en forretningskarriere før han startet sin politiske karriere. Han representerte Leominster i det britiske underhuset i 1845–48 og ble senere utnevnt til guvernør og øverstkommanderende i Britisk Guyana i 1849–53. Han tjente så i tre år som guvernør i Jamaica (1853–56). Han ble utnevnt til guvernør i Victoria i Australia i november 1856. Barkly ankom Melbourne den 24. desember 1856. Han oppnådde ett av sine hovedmål om en stabil regjering ved å utnevne James McCullough–regjeringen. Barkly var kjent for sin støtte for de filantropologiske og intellektuelle bevegelsene. Han var grunnlegger og president for Royal Society of Victoria, 1860–63, og hjalp til med å grunnlegge National Gallery of Victoria, "Acclimatization Society" og "National Observatory". I 1863 ble Barkly utnevnt til guvernør på Mauritius og ble sendt i august 1870 til Kappkolonien som guvernør og som britisk høykommissær for Sør-Afrika. Han tjente i Sør–Afrika frem til 1877. Barkly var ridder kommandør av Order of the Bath. Barkly døde i Brompton i Kensington i London den 20. oktober 1898 og er gravlagt i Brompton Cemetery. Jens Landmark. Jens Landmark (født 1. desember 1811, død 9. juli 1880) var en norsk offiser og direktør for Kongsberg Våpenfabrikk (KV). Han fikk denne stillingen 13. februar 1838, og overtok for Peder Christian Holst, og ble i 1880 etterfulgt av Ole Herman Krag. Landmark konstruerte også et vinkel-lamellsikte på KVs 18-lødige kammerladningsgevær, og bidro i utviklingen av 4 tommers kammerladningsgevær og var opphavsmann til den såkalte Landmarkske forandringsmodell til marinens 18-lødige kammerladningsgevær. Jens Landmark var ridder av Sverdordenen og ble i 1860 ridder av St. Olavs orden. Landmark satt også som ordfører i Kongsberg i fire perioder. Tom Sandberg (fotograf). Tom Sandberg (født 1953) er en norsk billedkunstner og fotograf. Han er født i Narvik, men har vokst opp i Groruddalen i Oslo. Sandberg har arbeidet med fotografi siden 70-tallet og regnes av Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst som en av Norges mest sentrale nålevende kunstnere. Hans «Portretter» (ca. 1985) er kåret til et av Morgenbladets 12 viktigste kunstverk. Sandberg fotograferer stort sett i svart/hvitt. Motivene er blant annet skykomposisjoner og bilder fra flyplasser og en rekke portretter, blant annet av spedbarn og akt. Bildet av komponisten John Cage bør nevnes. I forbindelse med utsmykkingen av Operahuset i Oslo, bidro Sandberg med bilder av fugler mot en grå himmel i boken Site Seeing. Henry Hugh Clifford. Sir Henry Hugh Clifford (12. september 1826–12. april 1883) var en britisk generalmajor. Han fungerte også en tid som guvernør i Kappkolonien. Løytnant Clifford ledet et angrep i Krimkrigen under slaget ved Inkerman den 5. november 1854. Han fikk senere Victoria Cross for sine handlinger den dagen. Hvalvatn. Hvalvatn er en innsjø som ligger noen kilometer øst for Hvalfjörður på den vestre delen av Island. Innsjøen har et areal er på 4,1 km² og en maksimal dybde på 180 m. Ikke langt fra Hvalvatn ligger det høyeste fossefallet på Island, Glymur. Turstier leder opp til både innsjøen og fossen. Like vest for innsjøen ligger også vulkanen Hvalfell. Vardeneset menighet. Vardeneset menighet er Den Norske Kirkes menighet (sokn) på Vardeneset i Tasta bydel i Stavanger. Menigheten har to kirker, Vardeneset kirke og Austre Åmøy kapell. Pr. 1. januar 2010 bor det 6444 mennesker i Vardeneset sokn. Historie. Vardeneset ble utskilt som egen menighet under Tasta prestegjeld 1. mai 1995. Menigheten hadde sine gudstjenester på Tasta bydelshus frem til menighetens eget kirkebygg stod klart 2. januar 2000. Vardeneset ble eget sokn ved omorganiseringen av prostiene i Stavanger 1. januar 2006. Da ble også Austre Åmøy lagt inn under Vardeneset sokn. Ved denne omleggingen ble kapellanstillingen på Vardeneset også omgjort til sokneprest. Stefan Emmerhoff ble innsatt som prest for Vardeneset allerede i januar 1995, og var kapellan og senere sokneprest i Vardeneset menighet frem til august 2007. Visjon. Vardeneset menighet ønsker å være et sted der mennesker kan oppleve et fellesskap med Jesus og et fellesskap med andre troende mennesker. Mottoet er tydelig på hva som er menighetens aller viktigste fokus: troens opphavsmann – Jesus Kristus, men det åpner også for muligheten til at mennesker kan oppleve at menigheten ikke alltid klarer å leve opp til sitt klare motto. 1. serierunde i Toppserien 2007. 1. serierunde i Toppserien 2007 starta 21. april klokka 16:00. Til tross for flere lag ble det tre færre mål enn i sesongåpningen 2006. I stedet ble det delt ut flere kort (selv om de to som kom i fjor til sammen dannet et rødt), så en kan si det gikk opp i opp. Svartemarje. En svartemarje (etter engelsk "Black Maria", av ukjent opprinnelse), iblant også bare kalt maje, er en kassevogn som brukes som politibil til transport av flere arrestanter samtidig. Slike kassevogner var gjerne malt i sort og utstyrt med benker i lasterommet. Det er jomfru Maria som er kilden til "svartemarja" eller "-maja" – begge betegnelser er i bruk. Men ellers er opprinnelsen til uttrykket svært usikker. Trolig kommer det fra engelskspråklig "Black Mary", som opphavlig var brukt om politiets svarte patruljebiler. Så kan man jo spekulere på om jomfru Marias beskyttende funksjon er blitt overført til patruljebilene, som jo også skulle beskytte folk. Idag blir uttrykket brukt om bilene som transporterer arrestanter til fengselet. Kilde: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_hordaland/programmer_nrk_hordaland/sprakspalten/2625156.html Marc Jacobs. Marc Jacobs (født 9. april 1963 i New York City) er en amerikansk motedesigner. Jacobs ble utdannet ved Parsons School of Design i New York og 1986 lanserte han sin første kolleksjon under eget navn. Året etter ble han den yngste som noensinne har blitt tildelt moteprisen "The Council of Fashion Designers of America (CFDA) Perry Ellis Award for New Fashion Talent". Jacobs ble fort et navn innen moteverdenen og i 1992 ble han tildelt den prestisjefylte prisen "The CFDA Women's Designer of the Year Award". Utenom de egne merkene "Marc Jacobs" og "Marc by Marc Jacobs" har han siden 1997 vært sjefsdesigner hos Louis Vuitton. I 2007 valgte han ut Michael Stipe fra R.E.M. til å fronte hans produkter. Hercules Robinson. Hercules George Robert Robinson (født 19. desember 1824, død 28. oktober 1897) var en britisk koloniadministrator som ble den femte guvernør i Hongkong. Han var også to ganger guvernør i Kappkolonien. Han var av irsk opphav på begge sider. Hans far var admiral Hercules Robinson, hans mor var fra en Rosmead i Westmeath hvor han senere fikk sin tittel fra. Han utdannet seg ved Royal Military Academy Sandhurst og gikk inn i 87. infanteri der han ble kaptein. Men i 1846 fikk Robinson gjennom innflytelsen til lord Naas et embete i styret til offentlige byggverk i Irland. Etter dette ble han hovedkommisjonær for markeder. Hans energiske tilnærming i disse stillingene, særlig under hungersnøden i 1848 og klarheten i hans rapporter, sikret ham embetet som president for øye Montserrat i en alder av 30 år. Kolonitjeneste. Etter dette ble Robinson utnevnt til guvernør i St. Kitts i 1855 hvor han ble værende til 1859. Det året ble Robinson utnevnt til guvernør i Hongkong, den yngste i Hongkongs kolonihistorie. Han var guvernør frem til mars 1865 da han ble adlet for sin introdusering av kinesisk arbeidskraft i territoriet. I løpet av sin periode sikret Robinson kontrollen over Kowloon-halvøya fra den keiserlige kinesiske regjeringen og ekspanderte dermed territoriet. Fram til dette tidspunktet hadde kolonien bare bestått av øya Hongkong. Robinson beordret også byggingen av Pokfulam-reservoaret som ville gi en jevn tilførsel av vann for folket i Hongkong i mange år. Robinson fikk også æren for etableringen av Towngas, territoriets fremste gassleverandør, en stilling det fremdeles har, for gatebelysningen. Under hans administrasjon ble HSBC sammen med Standard Chartered etablert i Hongkong. Begge fikk ansvaret for å trykke sedler på vegne av regjeringen, et ansvar begge bankene fremdeles har. Robinson ble guvernør i Sri Lanka i 1869. Fra 3. juni 1872 til mars 1879 tjente han som guvernør i New South Wales. I denne perioden var Robinson involvert i de vellykkede forsøkene på å annektere Fiji–øyene til det britiske imperiet. Han fungerte midlertidig som guvernør av Fiji fra 10. oktober 1874 til juni 1875, mens han samtidig var guvernør i New South Wales. I mars 1879 ble Robinson overført til New Zealand, og i 1880 avløste han Henry Bartle Frere som høykommissær for det sørlige Afrika. Sør–Afrika. Robinson ankom Sør-Afrika kort tid før Majuba–katastrofen og var en av kommissærene som forhandlet frem en fredsavtale. Det var kjent at jobben var avskyelig for ham, for den gjorde at han fikk oppgaven med å forsone på den ene siden en nederlandsk seirende part, og på den andre siden en britisk part som nesten var fortvilet over sin britiske forbindelse. Robinson ble kalt hjem i 1883 for å gi råd til regjeringen om betingelsene i den nye konvensjonen som ble inngått med boerne i Transvaal. Da han returnerte, oppdaget han at en kritisk situasjon hadde dukket opp i Bechuanaland (dagens Botswana) hvor boerkommandoer hadde tatt store territorier og proklamert «republikkene» Stellaland og Goshen. Kommandoene nektet å trekke seg tilbake til Transvaal slik den nye konvensjonen definerte grensene. Robinson var klar over nødvendigheten i å opprettholde landet siden det var hovedveien nordover for det britiske imperiet og bestemte seg på å gå til bestemt handling. John Mackenzie og senere Cecil Rhodes ble sendt for å sikre boernes fredelige overgivelse, men uten umiddelbare resultater, delvis på grunn av holdningen til ministeriet i Kapp. Robinsons erklæring om at rådet til hans ministre om å sette sammen en avtale med boerne var likestilt med tilgivelse av forbrytelse, førte til en ekspedisjon ledet av Charles Warren og annekteringen av Bechuanaland tidlig i 1885. Robinsons problemer ble illustrert av krangelen som dukket opp mellom ham og Warren som erklærte at høykommissærens plikter til hjemmeregjeringen til tider var i konflikt med at han som guvernør av Kappkolonien var bundet av sine ministres råd i koloniens interesser. Robinson lyktes i å vinne tilliten til president Kruger, mens han godkjente Rhodes' forsøk på å forene de britiske og nederlandske gruppene i Kappkolonien. Men han opptrådte mer som administrator enn som statsmann og var fornøyd med å ta seg av vanskeligheter etter hvert som de dukket opp. I 1886 undersøkte Robinson anklagene som ble ført frem mot John Pope-Hennessy, guvernør av Mauritius, og erklærte suspensjon i påvente av myndighetene i Storbritannia sin avgjørelse. Pope–Hennessy ble til slutt gjeninnsatt. Robinson ble i 1887 oppfordret av Rhodes til å godkjenne inngåelsen av en avtale med Lobengula som sikret britiske rettigheter i landene til matabelene og mashonaene. Robinson trakk seg tilbake i mai 1889. I sin avskjedstale erklærte han at der ikke var permanent rom i Sør–Afrika for direkte imperialistisk styre. Dette ble tolket som at Sør–Afrika til slutt måtte bli uavhengig, en idé han syntes var forkastelig. Han forklarte i et brev til "The Times" i 1895 at han hadde henvist til det «direkte styret til Downing Street over kronkolonier, i motsetning til ansvarlige koloniregjeringer.» Han fikk tittelen baronett i 1891. Tidlig i 1895, 71 år gammel og med mindre enn gjennomsnittlig helse, gav han etter for tilnærmingene til Archibald Philip Primroses regjering og reiste tilbake til Sør–Afrika og overtok etter Henry Brougham Loch. Hans andre periode som guvernør var uheldig. Jameson-raidet førte til permanent fremmedgjøring mellom ham og Cecil Rhodes, og han hadde ikke sympati med den nye kolonisekretæren, Joseph Chamberlain som hadde kritisert utnevnelsen av ham og som nå ønsket at Robinson skulle bruke muligheten til å avgjøre spørsmålet om uitlanderne i Transvaal. Robinson svarte at øyeblikket var dårlig og at han måtte få velge sin egen tid. Alarmert av den umiddelbare faren for krig, nøyde han seg med å få johanneburgerne til å legge ned sine våpen på den betingelse at livene til raiderne ble spart, uten at han visste at disse betingelsene allerede var gitt til Jameson. Han kom hjem for å konferere seg med regjeringen og ble i 1896 adlet som baron Rosmead. Han returnerte til Sør–Afrika senere samme år, ble ble i april 1897 tvunget til å si opp sin stilling på grunn av dårlig helse. Ghetto Litzmannstadt. Ghetto Litzmannstadt var en jødisk getto som ble opprettet av tyske nasjonalsosialister i 1939 i Łódź, hvor jøder ble tvangsflyttet og senere utryddet, hovedsakelig fra områdene i Łódź-området. Gettoen var en av de største og lengst virkende under andre verdenskrig. Historie. En trebro for jødene i gettoen Forberedelsene til å opprette gettoen begynte i oktober 1939 etter initiativ av Friedrich Übelhör, guvernøren for det tyskokkuperte Kalisz-Łódź-distriktet. Den 8. februar 1940 ble gettoen åpnet etter ordre fra Johann Schäfer, i byområdene Stare Miasto og Bałuty, som hadde en jødisk befolkning på 40 % – 70 %. Gettoen hadde til å begynne med et areal på 4,13 km², som ble forminsket til 3,82 km² i 1942. Befolkningstettheten var enorm. I 1942 bodde det 42 587 mennesker per 1 km². I begynnelsen befant 160 000jøder seg i gettoen. Fra 17. oktober til 4. november 1941 ble også jøder fordrevet fra Østerrike, Tsjekkia, Luxembourg og Tyskland (om lag 20 tusen mennesker) transportert hit, og fra 7. desember 1941 til 28. august 1942 jøder fra de likviderte gettoene i Warthegau (om lag 18 000 mennesker). I andre gettoer i det tyskokkuperte Polen fantes muligheter til kontakt mellom den jødiske befolkningen i gettoen og den ikke-jødiske befolkningen på utsiden, og i praksis kunne mat og andre varer smugles inn. I Łódź var dette praktisk talt umulig, siden enhver slik kontakt var forbudt. Gettoens grenser ble ytterligere patruljert av tyske politienheter. Inne i gettoen ble et eget jødisk politi opprettet for å hindre jøder i å flykte. Enhver jøde som befant seg utenfor gettoen, kunne bli skutt på stedet. Det samme gjaldt for personer som hjalp jødene. Gettoens innbyggere var derfor fullstendig avhengige av de tyske myndighetene for å skaffe seg mat, medisiner og andre dagligvarer. Til tross for isolasjonen og de vanskelige forholdene, organiserte jødene i gettoen en egen administrasjon, skolesystem, postvesen, helse- og sosialtjeneste. Det første jødiske råd som administrerte Lodz-gettoen, mottok innkallelse fra tyskerne og ble aldri sett siden. Det jødiske råd for 1941-42 var ledet av Chaim Rumkowski. På det meste rommet gettoen 117 fabrikker, verksteder og varehus som produserte for tyskerne. I 1941 innbrakte gettoens industriproduksjon over 16 millioner Reichsmark, utbetalt av tyskerne i form av slavelønn. Likvideringen av Ghetto Litzmannstadt begynte den 23. juni 1944. Frem til den 14. juli sendte tyskerne over 7 000 jøder til tilintetgjørelsesleiren Chelmno (tysk: Kulmhof). Fra 9. til 29. august ble rundt 70 000jøder sendt til Auschwitz-Birkenau. Den siste transporten fant sted 29. august 1944. I motsetning til mange andre gettoer i Polen ble ikke Ghetto Litzmannstadt revet av tyskerne før de trakk seg tilbake. Erich Brandenberger. Erich Brandenberger (født 15. juli 1892 i Augsburg i Kongeriket Bayern, død i Bonn 21. juni 1955) var en tysk general i de tyske panserstyrker. Han mottok Jernkorsets ridderkorset med ekeløv. Under første verdenskrig tjenestegjorde han som offiser i det 6. bayerske artilleriregiment. Da den andre verdenskrig brøt ut, var Brandenberger stabssjef i det XXIII armékorps ved Siegfriedlinjen. Denne stillingen hadde han fra 16. september 1939 til 15. februar 1941. Han ble satt til å kommandere den 8.panserdivisjon etter dette, henholdsvis i LIX armékorps fra 20. februar 1941 til 16. januar 1943, og i XXIX armékorps fra januar 1943 til juni 1944 på Østfronten. På slutten av 1944 og på starten av 1945, ledet han den 7. armé på vestfronten under Ardenneroffensiven. Han ble tatt til fange av amerikanerne 6. mai 1945 og løslatt i 1948. Litzmannstadt. Litzmannstadt var navnet som ble gitt til den tyskokkuperte byen Łódź den 11. april 1940 etter ordre fra Adolf Hitler. Gauleiter av Warthegau, Arthur Greiser, deltok under den høytidelige markeringen av navnbyttet. Samtidig ble Piotrkowska-gaten kalt «Adolf Hitler Straße», og byvåpenet ble forandret til en dobbel svastika på blåfarget bunn. Den 8. februar 1940 opprettet tyskerne en jødisk getto i byen, som fikk navnet Ghetto Litzmannstadt. Navnet ble gitt til ære for den tyske generalen Karl Litzmann, som under første verdenskrig i 1914 seiret over russerne i slaget ved Łódź. Navnet «Litzmannstadt» fungerte frem til tyskerne trakk seg tilbake i januar 1945. Partido Socialista de Chile. Partido Socialista de Chiles logo. Det chilenske sosialistpartiet PS ble dannet i 1933. Det var fra starten et ganske sammensatt parti, både sosialt og politisk. Hovedforskjellen i forhold til kommunistene var at PS insisterte på å være helt uavhengig av Sovjetunionen. Partiets symbol er en hvit indianerøks på en rød profil av Latin-Amerika i en hvit sirkel med rød rand. På hver sin side av det søramerikanske kontinentet står bokstavene P og S i rødt. I 1970 ble Salvador Allende fra PS valgt som president i Chile i spissen for en venstreallianse med navnet Unidad Popular (UP), Folkeenheten. Omfattende reformer ble gjennomførte, blant annet nasjonal kontroll med kobberindustrien, landet viktigste eksportindustri, som hadde vært på amerikanske hender. Den 11. september 1973 ble UP-regjeringen styrtet i et militærkupp støttet av USA, og president Allende døde samme dag under angrepet på presidentpalasset. Medlemmene av PS og andre venstreparti ble utsatt for sterk forfølging, mange ble drept, torturerte, eller måtte flykte fra landet. PS delte seg i denne tida i ulike fraksjoner som hadde ulikt syn på hvordan diktaturet best kunne bekjempes, og hvilken linje partiet skulle stå for. Ei gruppe som sto for en moderat sosialdemokratisk kurs ble etter hvert dominerende. Fra denne tendensen kom både den senere president Ricardo Lagos og den senere partileder Ricardo Nunez. I 1988 dannet folk fra PS et nytt Parti for Demokrati PPD med Ricardo Lagos i spissen, for å få med flere i opposisjonen mot Pinochet-styret, som var på hell. PPD var vellykket som et «utvidet PS» i valgene på 1990-tallet etter at sivilt styre var gjenopprettet, men PS måtte velge, enten å satse på PPD eller på å gjenreise PS. Det endte med at PS forente de viktigste fraksjonene sine og fortsatte som PS. Men PPD fortsatte også som selvstendig parti med sosialdemokratisk profil. Disse to partia arbeider sammen, men det er også et visst konkurranseforhold. PS, dannet i 1933, forbudt 1973-1990, er et av de viktigste partiene i chilensk politikk, en del av den sentrum-venstre-koalisjonen som dominerer politikken i landet. Salvador Allende er fortsatt partiets fremste personsymbol, og minnet om den falne presidenten blir holdt høyt i ære. Partiets lederfigur i begynnelsen av det 21. hundreåret, er en kvinne, Michelle Bachelet. Hun er fra mars 2006 president i Chile. Hun nøt ved utgangen av sin presidentperiode svært høy anseelse, der hele 81 % av befolkningen ga henne støtte. Bachelet kunne ikke stille til gjenvalg, da Chiles grunnlov ikke tillater gjenvalg for den sittende president. Ved valget til nasjonalforsamlingen i 2005 fikk sosialistpartiet 10 % av stemmene til deputérkammeret og 12 % av stemmene i valget til senatet. Ved valget i desember 2009 vant partiet 9,9 av stemmene i valget til deputérkammeret og 9,3 % av stemmene i valget til senatet. Cieszyn. Cieszyn (tsjekkisk "Těšín", tysk "Teschen") er en by i det sørlige Polen med 35 642 innbyggere (31 XII 2006). Den ligger i det schlesiske voivodskap ved elven Olza, på andre siden av Český Těšín. Den er en av de eldste byene i Schlesien. Med sin vakre arkitektur, som kombinerer både polske og østerrikske særegenheter, er den maleriske gamlebyen også kjent som «Lille Wien». Vennskapsbyer. Český Těšín, Genk, Luzern, Puck, Rožňava, Östermark Agence spatiale canadienne. Agence spatiale canadienne (ASC) (fransk), også kjent som Canadian Space Agency (CSA) (engelsk), er den offentlige canadiske etaten for verdensrommet. Etaten ble opprettet i mars 1989. Direktøren rapporterer til landets industriminister. Hovedkontoret er lokalisert til Centre spatial John H. Chapman i Saint-Hubert i Quebec. Lino Vombömmel. Lino Vombömmel OFM (født 24. juli 1934 i Teresópolis, forbundstaten Rio de Janeiro, Brasil; død 6. august 2007 var biskop av Santarém i Brasil. Lino Vombömmel ble presteviet den 15. desember 1962. I 1981 ble han hjelpebiskop av Santarém do Pará og titularbiskop av Iunca i Byzacena. Han ble viet av Carmine Rocco den 15. august 1981. I 1983 ble han koadjutorbiskop i Santarém do Pará og fra 1985 var han biskop der. Heidi Hauge. Heidi Hauge (født 14. oktober 1967 i Skien) er en norsk countrysanger. Hun startet karrieren med å synge til dans sammen med ektemannen Bjørn Arild Hauge på 90-tallet. I 1999 ble hun oppdaget av Showtime Records og året etterpå ga hun ut sitt første album "Country Time", et album som på kort tid solgte 20 000 eksemplarer. Siden det har hun gitt ut totalt 9 soloalbum med sine versjoner av kjente countrysanger. Flere av dem har solgt til gull og platina og hun har etablert seg som en av Norges mestselgende countryartister. Hun har også etablert seg som artist i utlandet, og blitt kåret til årets countrysanger i Tyskland, Danmark, USA og Polen. Det er blitt hevdet fra flere at NRK ignorerer musikken til Hauge. Freatisk utbrudd. Freatisk utbrudd er et vulkanutbrudd hvor magma kommer i kontakt med vann og derved danner damp. Magmaen har en temperatur på mellom 600°C og 1 170°C, og slike utbrudd kan resultere i voldsomme eksplosjoner. Vannet som kommer i kontakt med den flytende magmaen går umiddelbart over i dampform, og det forårsaker eksplosjoner av damp, vann, aske og sten. Vulkanutbruddet på Mount St. Helens var dels et freatisk utbrudd, med hundrevis av dampeksplosjoner. Utbruddet som ødela øya Krakatau den 27. august 1883 var antakelig et freatisk utbrudd. Boryspil internasjonale lufthavn. Boryspil internasjonale lufthavn (IATA: KBP, ICAO: UKBB) er en internasjonal flyplass i byen Boryspil, 29 km øst for Kiev. Flyplassen er den største i Ukraina. Boryspil lufthavn er en av tre flyplasser som betjener Kiev. Zhulyany lufthavn er en annen sivil flyplass som ligger i den sørlige delen av Kiev og betjener noe innenriks-trafikk. Gostomel lufthavn er en frakt-flyplass som ligger nordvest i byen og brukes mest av Antonov. Freakonomics. "Freakonomics: en ustyrlig økonom endevender etablerte sannheter" (originaltittel på engelsk er "Freakonomics: A Rogue Economist Explores the Hidden Side of Everything") er en bok fra 2005 som handler om økonomiske problemstillinger av økonomen Steved D. Levitt og journalisten Stephen J. Dubner. Tittelen er på engelsk en sproglig sammentrekning av "freak" (en original) og "economics" (økonomi). Boken er oversatt til norsk. Madurai. Madurai er en by i delstaten Tamil Nadu, India. Madurai ligger 425 km sørvest for Chennai (også kalt Madras). Byen het Madura helt til i 1949, og var under det navnet hovedstad i det tidligere kongeriket Pandyan som lå der i tidsrommet 400–1350. Byen har ca. 1,3 millioner innbyggere. Chennai er et samferdselsknutepunkt og et sentrum for handel og bomullsindustri for byen. Madurai har et stort templelkompleks fra 1300–1600-tallet. Byen ble britisk i 1801, men den ble fri da India ble selvstendig i 1947. Jan Björklund. Jan Arne Björklund (født 18. april 1962) er en svensk politiker, partileder for Folkpartiet liberalerna fra 7. september 2007 og Sveriges skoleminister fra 6. oktober 2006. Han er sønn av en svensk far og en norsk mor som kom til Sverige som krigsflykting. Björklund var en av deltakerne i den prestisjetunge Bilderberg-konferansen 2009 (arrangert 14.-17. mai i Athen, Hellas). NRK Program riks. NRK Program riks er en divisjon i NRK, og har ansvar for riksproduksjon av radio og fjernsyn utenfor Oslo. Den består av en avdeling for riksradio og en avdeling for riksfjernsyn. Riksradioavdelingen har sete på NRK Tyholt i Trondheim, mens fjernsynsvirksomheten holder til både på Tyholt, i Bergen og i Tromsø. Divisjonen har ca. 200 medarbeidere i hele landet. NRK Program riks leverer programmer til de fleste av NRKs riksdekkende radio- og fjernsynskanaler. Arboretet og Botanisk hage. Arboretet og Botanisk hage ligger helt sør på Bergenshalvøya. Blondehuset er en kafe og forsamlingshus sentralt plassert i arboretdelen av Arboretet og Botanisk hage Fra Det norske arboretet på Milde Arboretet og Botanisk hage er en del av Universitetsmuseet i Bergen og ligger på Milde ved Bergen. Anlegget består av Det norske arboret øst for Mildevegen og Botanisk hage vest for Mildevegen. Arboretet omfatter 5000 planteslag, blant annet med nordens største rhododendronsamling med vel 600 kultivarer og vel 300 arter. Rosesamlingen teller 500 sorter og er den største i landet. Samlingene består av mer enn 5000 planteslag. Terrenget er småkupert og vekslende med et idyllisk lite tjern og lang strandlinje med fine badeplasser. Det er opparbeidet veier og stier som de fleste kan bruke, også rullestolbrukere, men det finnes også stier som krever større førlighet og godt fottøy. Arboretet. Arboretdelen av samlingene ble etablert i 1971 på initiativ fra Fritz C. Rieber. Arboretet dekker ca 500 mål. Trær og busker fra andre verdensdeler. I store deler av arboretet er plantene geografisk ordnet. Europeiske trær og busker fra parkeringsplassen på Dalsmyra og inn til Mørkevannet. Asiatiske trær og busker øst for mørkevannet (nord og sør for rhododendron artssamlingen). Amerikanske trær og busker fra Oldertøset til Brandaneset. Planter fra den sydlige halvkule mellom veksthuset og administrasjonen. Botanisk hage. Inngangen til Japanhagen i Botanisk hage Botanisk hage ble innviet 21. august 1996, da var utstillingshagen på Solåkeren klar, og den første utstillingen av sommerblomster sto på sitt vakreste. Noen murer var reist, og smijernsportene var på plass. I tillegg var det blitt opparbeidet en parkeringsplass og plantet litt rundt denne. Fjellhagen ble innviet i 2001, og Fægris vannvisjon (eller Mildevatnets naturhistorie) i 2005. I 2007 ble det plantet et tuntre ved hovedinngangen som en start på temahagene som skal komme der. Nytteveksthagen i området over Fjellhagen er et spennende område med gamle og nye nytte-og kulturvekster. Japanhagen ble innviet 20. mai 2008. Den er tegnet og utformet av den kjente japanske landskapsarkitekten Haruto Kobayashi. Japanhagen er en japansk-norsk vennskapshage. Den ble påbegynt i 2005 i forbindelse med markeringen av 100-årsdagen for opprettelsen av de diplomatiske forbindelsene mellom Japans og Norge. Qaanaaq kommune. Qaanaaq kommune (grønlandsk: Qaanaap Kommunia) er Grønlands, og dermed også verdens, nordligste beliggende kommune. Den tidligere kommunen har nesten 4 måneder med mørketid om vinteren, og 4 måneder midnattssol om sommeren. Dette er Nordgrønland amts eneste kommune. Amtets hovedsete ligger i kommunens største by, Qaanaaq. Kommunestyret har 7 medlemmer. USA har en flybase i Qaanaaq, Thule Air Base. Den er viktig i USAs planlagte rakettskjold (NMD). Innbyggerne i kommunen har tilgang til både telefon, radio, TV og internett. NRK Program Oslo. NRK Program Oslo er en divisjon i NRK, og ved siden av NYDI og Program riks en av tre programproduserende divisjoner. Divisjonen har ca. 750 ansatte og 14 flermediale hovedredaksjoner som leverer innhold til både nett, radio og TV. I tillegg redaksjonsmiljøene omfatter Program Oslo en egen personallinje med 15 kompetansesjefer og Ellen E. Brekke som personalsjef, en økonomi- og anministrasjonsenhet som ledes av Cecilie Stadaas, en utviklingsgruppe som Ivar Ragne Jenssen leder, mens Stein Ødegård er teknologisjef. Divisjonens kommunikasjonsrådgiver er Sigmund Raanes NRK Kringkasting. NRK Kringkasting er en divisjon i NRK med ansvar for programsetting av NRKs radio- og fjernsynskanaler, samt nrk.no og NRK Tekst-TV. Divisjonen har ca. 300 medarbeidere. Den bestiller programmer fra NRKs tre programproduserende divisjoner (NYDI, NRK Program Oslo og NRK Program riks) og kjøper inn programmer fra eksterne leverandører. Divisjonen har også ansvar for utvikling, distribusjon, informasjon og arkivtjenester for hele NRK. Kanalsjefene for NRKs riksdekkende radio- og fjernsynskanaler er underlagt direktøren for NRK Kringkasting. Richard Shelby. Richard «Dick» Shelby (født 6. mai 1934) er en amerikansk politiker. Han er en senator og representerer Alabama og Det republikanske parti. Han ble valgt inn i Senatet i 1987 for Det demokratiske parti, men skiftet parti etter valget i 1994. Han var blant de mest konservative demokratene så lenge han var i partiet. Fra 1979 til januar 1987 satt han i Representantenes hus for Det demokratiske parti. Johann Friedrich Gmelin. Johann Friedrich Gmelin, (født 8. august 1748, død 1. november), var en tysk naturforsker og zoolog samt brorsønn til Johann Georg Gmelin d.y. Han ble i 1772 utnevnt til professor i naturvitenskap og botanikk i Tübingen og i 1775 professor i medisin i Göttingen. Gmelin er kjent for sin utgaven (den såkalte trettende) av Linnés "Systema naturae", en utgave som utmerket seg gjennom mangel på kritikk og innsikt hos utgiveren, men som fikk en ganske stor litteraturhistorisk betydning i og med at den lenge var den eneste tilgjengelige håndboken i zoologi. Hans hovedarbeid er "Onomatologia botanica" (9 bind, 1771-77). Suldal I kraftverk. Suldal I kraftverk er et vannkraftverk ved Suldalsvatnet i i Suldal kommune i Rogaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1965 og utnytter et fall på 305 meter. Reguleringsmagasin er Røldalsvatnet som reguleres mellom 380 og 363 moh. Det hentes også inn vann fra en rekke bekkeinntak. Det er installert to francisturbiner på totalt 160 MW. Midlere årsproduksjon er på 1049 GWh. Kraftverket er en del av Røldal/Suldal utbyggingen og kraften ble opprinnelig brukt til Aluminiumproduksjon på Karmøy. Andre kraftverk i utbyggingen er Middyr, Svandalsflona, Novle. Røldal, Suldal II og Kvanndal kraftverk. Kraftverkene i Røldal/Suldal utbyggingen har et nedbørsfelt på 793 km² og en magasinkapasitet på 833 millioner m³. Største eier er Norsk Hydro med Statkraft som minoritetseier. Kraftverket har konsesjon frem til 2022. Jeff Sessions. Jefferson Beauregard «Jeff» Sessions III (født 24. desember 1946) er en amerikansk politiker. Han er en senator og representerer Alabama og Det republikanske parti. Han ble valgt inn i Senatet i 1997. Sessions er utdannet advokat, og var riksadvokat i Alabama før han stilte til valg i Senatet. Dråpeugle. Dråpeugle ("Mimizuku gurneyi") er en ugle, den eneste i gruppen "Mimizuku". Suldal II kraftverk. Suldal II kraftverk er et vannkraftverk ved Suldalsvatnet i Suldal kommune i Rogaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1965 og modifisert i 1971. Verket utnytter et fall på 559 meter. Kraftverket henter vann fra en rekke bekkeinntak samt fra Kvanndal kraftverk. Det er installert to francisturbiner på totalt 150 MW. Midlere årsproduksjon er på 751 GWh. Kraftverket er en del av Røldal/Suldal utbyggingen og kraften ble opprinnelig brukt til aluminiumproduksjon på Karmøy. Andre kraftverk i utbyggingen er Middyr, Svandalsflona, Novle. Røldal, Suldal I og Kvanndal kraftverk. Kraftverkene i Røldal/Suldalutbyggingen har et nedbørsfelt på 793 km² og en magasinkapasitet på 833 millioner m³. Største eier er Norsk Hydro med Statkraft som minoritetseier. Kraftverket har konsesjon frem til 2022. Miklós Németh (spydkaster). Miklós Németh (født 23. oktober 1946 i Budapest) er en tidligere ungarsk spydkaster. Karriere. I sitt første OL (OL 1968 i Mexico by) kvalifiserte han seg ikke til finalen. Fire år senere, under OL 1972 i München kom han på sjuende plass med 81,98 m. I Némeths tredje OL-deltakelse, Montreal 1976, kvalifiserte han seg til finalen med et kast på 89,28. I finalen, 26. juli 1976, satte han ny verdensrekord i sitt første kast med 94,58 m. Dermed vant han suverent med over seks meters forsprang til nummer to, finske Hannu Siitonen. Han deltok også under OL 1980 i Moskva, hvor han ble nummer åtte med 82,40 m. Miklós er sønn av Imre Németh, OL-vinneren i sleggekast fra OL 1948. Ted Stevens. Theodore Fulton «Ted» Stevens (født 18. november 1923, død 9. august 2010) var en amerikansk politiker. Han var en senator og representerte Alaska og Det republikanske parti. Han ble valgt inn i Senatet i 1968. Fra 3. januar 2003 til 3. januar 2007 var han president pro tempore, den høyest rangerte senatoren i Senatet, og normalt den eldste senatoren i partiet som har majoriteten. Fra 2007 til 3. januar 2009 var han President pro tempore emeritus. Stevens tapte senatorvalget i 2008 for demokraten Mark Begich. Hovedgrunnen til at han tapte var at han en uke før valget ble funnet skyldig i ikke å ha innrapportert gaver han hadde mottatt fra VECO Corporation. I en ankesak året etter ble saken avvist av domstolen på grunn av saksbehandlingsfeil, og Stevens frikjent for anklagene. Det ble fortsatt stilt spørsmål om han var uskyldig eller ikke. Han var republikanernes innpisker fra 1977 til 1985. Stevens døde 9. august 2010 i en flyulykke omtrent 27 km nord for Dillingham i Alaska. Det var ni mennesker om bord i småflyet, deriblant tidligere NASA-sjef Sean O'Keefe. Stevens var også med i en flyulykke i desember 1978, da hans første kone Ann, var en av fem personer som mistet livet. Alaskas største flyplass er oppkalt etter Ted Stevens, og ligger i Anchorage. Den fikk i 2000 navnet Ted Stevens Anchorage internasjonale lufthavn. Kvanndal kraftverk. Kvanndal kraftverk er et vannkraftverk ved Havrevassguvet i Suldal kommune i Rogaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1967. Verket utnytter et fall på 314 meter. Kraftverket henter vann fra en rekke bekkeinntak samt fra reguleringsmagasin i Sandvannet, som reguleres mellom 950 og 925 moh og Holmavatnet som reguleres mellom 1 058 og 1 048 moh. Holmavatnet ligge delvis i Vinje kommune. Også Isvatnet er magasin. Dette vannet reguleres mellom 1 301 og 1 291 moh. Vannet fra kraftverkt sendes direkte videre i tunnel til Suldal II kraftverk. Det er installert en francisturbin på 40 MW. Midlere årsproduksjon er på 181 GWh. Kraftverket er en del av Røldal/Suldal utbyggingen og kraften ble opprinnelig brukt til aluminiumproduksjon på Karmøy. Andre kraftverk i utbyggingen er Middyr, Svandalsflona, Novle. Røldal, Suldal I og Suldal II. Kraftverkene i Røldal/Suldal utbyggingen har et nedbørsfelt på 793 km² og en magasinkapasitet på 833 millioner m³. Største eier er Norsk Hydro med Statkraft som minoritetseier. Kraftverket har konsesjon frem til 2022. Novle kraftverk. Novle kraftverk er et vannkraftverk nord for Røldal i Odda kommune i Hordaland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1967 og utnytter et fall på 345 meter. Reguleringsmagasin er Votna som reguleres mellom 1019 og 977 moh. Det er installert en francisturbin på totalt 40 MW. Midlere årsproduksjon er på 187 GWh. Kraftverket er en del av Røldal/Suldal utbyggingen og kraften ble opprinnelig brukt til Aluminiumproduksjon på Karmøy. Andre kraftverk i utbyggingen er Middyr, Svandalsflona, Røldal. Suldal I, Suldal II og Kvanndal kraftverk. Kraftverkene i Røldal/Suldal utbyggingen har et nedbørsfelt på 793 km² og en magasinkapasitet på 833 millioner m³. Største eier er Norsk Hydro med Statkraft som minoritetseier. Kraftverket har konsesjon frem til 2022. Kokk. En kokk som lager mat Kokk er en yrkestittel for en håndverker som har fagbrev innen kokkefaget og driver med matlaging som profesjon. Kokk brukes også uformelt om den som har matlaging som oppgave i private husholdninger. Kokkefaget er et av mesterfagene innen håndverksyrkene i Norge. Etter endt utdannelse kan kokker arbeide med matlaging profesjonelt på restauranter, i kantiner eller i andre storkjøkkener. Kokkeutdannelsen er en av utdannelsene innenfor nærings- og nytelsesmiddelindustrien. Formen kokke betegner en kvinnelig kokk. Siden 1966 har man i Norge kåret Årets kjøkkensjef, og siden 1990 avholdt det årlige Norgesmesterskapet i kokkekunst. En av de mest prestisjefylte internasjonale konkurransene er Bocuse d’Or, som siden 1987 har vært avholdt i Lyon annethvert år, med norsk seier i 1993, 2003 og 2009. Hvert fjerde år siden 1896 har man arrangert Kokke-OL der Norges kokkelandslag vant sist i 2008. I kokkefaget, spesielt på restauranter, brukes ofte titler med opphav i fransk språk, så som chef (sjef), og suoussjef (nestleder), spesielt på kjøkken med mange ansatte og en formell organisering. På norsk brukes vanligvis titler som kjøkkensjef, sjefskokk og overkokk om kokker i overordnede stillinger. Store kjøkken bruker dessuten stillingsbetegnelser som 1. og 2. kokk. På handelsskip har lederen for forpleining og innkvartering tradisjonelt tittelen stuert, og på mindre skip kan vedkommende også være eneste kokk. Store kjøkken har gjerne også plasser for kokkelærlinger og -assistenter. Middyr kraftverk. Middyr kraftverk er et vannkraftverk ved Middyrvatnet i Odda kommune i Hordaland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 54 meter. Reguleringsmagasin er Nupstjødn som reguleres mellom hhhv 1 303 og 1 287 moh. Det er installert en francisturbin på 1,3 MW. Midlere årsproduksjon er på 5 GWh. Kraftverket er en del av Røldal/Suldal-utbyggingen og kraften ble opprinnelig brukt til aluminiumproduksjon på Karmøy. Andre kraftverk i utbyggingen er Svandalsflona, Novle, Røldal. Suldal I, Suldal II og Kvanndal kraftverk. Kraftverkene i Røldal/Suldal-utbyggingen har et nedbørsfelt på 793 km² og en magasinkapasitet på 833 millioner m³. Største eier er Norsk Hydro med Statkraft som minoritetseier. Kraftverket har konsesjon frem til 2022. Arthur Hay, 9th Marquess of Tweeddale. Arthur Hay, 9th Marquess of Tweeddale (9. november 1824–29. desember 1878), kjent før 1862 som Lord Arthur Hay og mellom 1862 og 1876 som Viscount Walden, var en skotsk soldat og ornitolog. Han ble født i Yester, Gifford, East Lothian. Hay gjorde tjeneste som soldat i India og på Krim. Han etterfulgte sin far som marki i 1876. Han døde på Chislehurst og ble etterfulgt av sin bror. Hay var president for Zoological Society of London. Hans ornitologiske arbeider ble publisert privat i 1881 av hans nevø, kaptein Robert George Wardlaw-Ramsay, med et minneord av Dr W. H. Russell, og han får attributtet "Walden" eller "Tweeddale" i taksonomiske oversikter. Han hadde en stor privat samling av fugler, insekter, reptiler og pattedyr. Han ansatte Carl Bock for å reise til Malaysia og samle spesimen. Tweeddale beskrev om lag 40 arter innsamlet av Bock for første gang. Shanghai Masters (snooker). Shanghai Masters er en profesjonell snookerturnering arrangert i Shanghai for første gang i august 2007. Turneringen er en rankingturnering. Shanghai Masters er den andre rankingturneringen i Kina ved siden av China Open og kom som resultat av sporten sin sterkt økende popularitet i Kina. Turneringen har en egen innledende runde hvor lovende kinesiske snookerspillere får muligheten til å kvalifisere seg til hovedrunden. Avviklingen av Norsk Hydros opsjonsprogram. Avviklingen av Norsk Hydros opsjonsprogram ble gjennomført av styret i Norsk Hydro 25. juli 2007, og ble svært kontroversiell. Hydros konsernleder Eivind Reiten fikk nærmere 28 millioner kroner, mens den samlede utbetalingen til 35 ledere ble på nærmere 210 millioner. Etter massivt press i media besluttet regjeringen å granske opsjonsutbetalingene, og etter en rapport fra advokatselskapet BA-HR trakk Hydros styreleder Jan Reinås seg 5. august. Dagen etter frasa konsernledelsen seg rundt 20 millioner av opsjonspengene. Opsjoner. En opsjon er en rett, men ikke en plikt, til på et tidspunkt å kjøpe eller selge verdipapirer (typisk aksjer) eller varer til en på forhåndsavtalt pris. Denne fremtidige prisen kan avvike fra verdipapirets eller varens markedsverdi. Dersom markedsverdien på det avtalte tidspunkt er høyere enn den avtalte prisen i opsjonen, vil opsjonshaveren kunne kjøpe til den fastsatte, lavere prisen, og dernest videreselge til markedspris, og dermed innkassere en gevinst. Dersom prisen er lavere enn prisen i opsjonen, lar opsjonshaveren normalt være å realisere opsjonen. Regjeringens eierskapsmelding. 8. desember 2006 la næringsminister Dag Terje Andersen frem regjeringens eierskapsmelding. I en pressemelding i forbindelse med lederlønninger sa Andersen: «Urimelig høye utbetalinger til ledere utfordrer den norske likhetstankegangen. Forskning gir dessuten liten støtte til at opsjonsordninger er nødvendig i den type selskaper som staten normalt er aksjonær i. Jeg vil derfor sette en stopp for nye tildelinger av opsjoner i selskaper hvor staten er eier.» I eierskapsmeldingen står det også: «Opsjoner og andre opsjonslignende ordninger skal ikke benyttes i selskaper der staten har eierandel.» Det var på bakgrunn av eierskapsmeldingen at styret i Norsk Hydro valgte å avvikle ledelsens opsjonsprogram. Eivind Reiten og den rød-grønne regjeringen. Tidligere Senterparti-statsråd Eivind Reiten hadde ved flere anledninger irritert den rød-grønne regjeringen. Før stortingsvalget i 2005 advarte han mot det rød-grønne regjeringsalternativet. Reiten og Norsk Hydro ønsket også å fjerne hjemfallsretten til norsk fossekraft, og drev lobbyvirksomhet opp mot EFTA-domstolen. Regjeringen likte ikke at et statseid selskap drev lobbyvirksomhet mot myndighetenes politikk. Også Hydros salg av Hydro Polymer til britiske Ineos stred mot regjeringens eierskapsmelding. Regjeringen ønsket at selskapet skulle børsnoteres med staten som største eier. Austdøla kraftverk. Austdøla kraftverk er et vannkraftverk i elven Austedøla mellom Reinsnos og Låtevatnet i Odda kommune i Hordaland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 149 meter og er et elvekraftverk. Låtefossen er en del av elven Austedøla som er et vernet vassdrag. Siden kraftverket er et rent elvekraftverk påvirkes ikke vannmengden i fossen. Det er installert en francisturbin på 1,3 MW. Midlere årsproduksjon er på 10 GWh. Kraftverket er eid av lokale grunneiere. Fekting under Sommer-OL 1920. Fekting under Sommer-OL 1920. Fekting var med på OL-programmet for sjette gang 1920 i Antwerpen. Det ble konkurrert om seks olympiske titler, tre individuelle og tre i lag, alle for menn. Det ble fektet med kårde, sabel og florett. NRK Drama. NRK Drama er en avdeling i NRK Program Oslo som produserer drama for radio og fjernsyn. Den ble opprettet som egen avdeling i 1990 og har ca. 35 fast ansatte og en rekke personer som er tilknyttet avdelingen på kortere kontrakter, for eksempel regissører og manusforfattere. Årlig produserer NRK Drama rundt 20 timer fjernsynsdrama for NRKs fjernsynskanaler, i snitt to-tre miniserier. Langserier (minst 16 episoder) er også en del av bestillingen, sist laget NRK Drama Himmelblå. En ny serie er nå under planlegging. NRK Drama omfatter også Radioteatret, som produserer rundt 20 hørespill i året, og Hallo i uken. NRK Drama ledes av dramasjef Hans Rossiné. Ansvarlig for TV-drama er prosjektsjef Vegard Stenberg Eriksen. Radioteatersjef fra 1. februar 2011 er Yngvil Kiran. TV-produksjoner. NRK Dramas TV-produksjoner de siste årene omfatter blant annet "Kodenavn Hunter", "Berlinerpoplene" og "Himmelblå". I 2011 ble det sendt tre serier signert NRK Drama på NRK. "Brødre" er en serie på fire episoder om to kurdiske venner som flykter til Norge. Regi er ved Janic Heen og produsent er Vegard Stenberg Eriksen. "Schmokk" er en romantisk komedie på seks halvtimes-episoder. Regi er ved Ole Martin Hafsmo og produsent er Pål Nissen. "Taxi" er en thriller på fire episoder om taxi-svindel og kulturkonflikter i dagens Oslo. Regi er ved Ulrik Imtiaz Rolfsen og produsenter er Bitte Monn-Iversen og Elisabeth Tangen. I 2011 produserer NRK Drama "Erobreren", en serie på seks episoder basert på Jan Kjærstads prisbelønte bøker om Jonas Wergeland. Location er Oslo (Grorud), Lisboa, London og New York. Serien sendes i 2012. Dainis Kūla. Dainis Elmarovits Kūla (født 28. april 1959 i Tukums, Latvia er en tidligere latvisk spydkaster. Han konkurrerte for Sovjetunionen. Dainis Kūla hadde forut for OL 1980 kastet over 90 meter, så han ble regnet blant favorittene. I kvalifiseringen i Moskva kastet han 85,76 meter, det tredje lengste kastet. Etter andre omgang i finalen ledet Wolfgang Hanisch med et kast på 86,72 m, inntil Kūla overtok ledelsen med et kast på 88,88 m. I fjerde omgang økte han til 91,20, noe som holdt til gull foran Makarov på sølvplass. Under EM 1982 kom Kūla på fjerde plass. Året etter tok han bronse i VM i Helsingfors. Ferrari 612. Ferrari 612 Scaglietti er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Ferrari. 612 Scaglietti er en grand tourer med 2+2 seter (to foran, to bak), og modellen har vært i produksjon siden 2004. Den ble utviklet som en erstatter fro Ferrari 456M, og fordi den er større enn forgjengeren har den komfortabel plass til fire voksne, i motsetning til 456Ms bakseter, som kun var egnet for barn. Bilen produseres på Ferraris Carrozzeria Scaglietti-fabrikk i Modena, Italia, i de tidligere lokalene til karosserifabrikken ved samme navn. Designet er sterkt inspirert av en Ferrari 375MM «Ingrid Bergman» som ble spesialbygget for Ingrid Bergman av hennes ektemann Roberto Rossellini i 1954. Utseende. 612 Scagliettis utseende er kontroversielt, og til tross for at den er sterkt inspirert av klassiske Ferrari-modeller mener mange kritikere den har et uheldig utseende, særlig med de små, avrundede frontlyktene og fordi bilens front er kortere enn sidene. Programlederen for det britiske motorprogrammet "Top Gear", Jeremy Clarkson, uttalte at bilen er bemerkelsesverdig lite oppsiktsvekkende i forhold til andre Ferrari-modeller. Chassis. 612 Scaglietti er Ferraris andre bilmodell som er bygget utelukkende i aluminium, og rammen (utviklet i samarbeid med Alcoa) er bygget av ulike aluminiumslegeringer mens karosseriet er sveiset på. Chassiset fra 612 Scaglietti er også grunnnlaget for modellen 599 GTB, som er erstatteren til 575M. Motor. 612 Scaglietti er utstyrt med en 5.7 liters V12-motor, som også brukes i 575M Maranello. Motoren yter 540 hestekrefter ved 7,250 omdreininger per minutt, og et dreiemoment på 588 Nm ved 5,250 o/min. Bilen har en toppfart på 315 kilometer i timen, og kjører 0-100 km/t på 4.2 sekunder. Den kan utstyres med en av to girkasser, enten en sekstrinns manuell girkasse, eller det såkalte "F1A Paddle Shift"-systemet, som er en videreutviklet utgave av «F1»-girsystemet fra 360 Modena. Hestesport under Sommer-OL 1920. Hestesport under Sommer-OL 1920. Hestesport var med på det olympiske programmet for tredje gang 1920 i Antwerpen. Det ble konkurrert om sju olympiske titler, fire individuelle og tre i lag. Det var åttini ryttere fra åtte nasjoner som dletok. Sverige ble beste nasjon foran hjemmenasjonen Belgia. Kobbelv kraftverk. Kobbelv kraftverk er et vannkraftverk i Sørfold kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 611 meter. Langvatnet som reguleres mellom 622 og 545, Varrevæjekajavri mellom 599 og 565 moh, Forsvatnet mellom 620 og 520 moh, Litletindvatnet mellom 891 og 687 moh, Reinoksvatnet mellom 860-615 moh, Slæddovagjavri mellom 653-649 og Livsejávrre mellom 710 og 670 moh. Det er installert to francis turbiner på totalt 350 MW. Midlere årsproduksjon er på 743 GWh. Kraftverket er eid av Statkraft A1 (band). A1 under MGP 2010 i Skien. a1 er en britisk/norsk pop gruppe startet i 1998. Storhetstiden 1998-2002. Bandet ble startet og satt sammen av Tim Byrne, som også fungerte som manager. I 1999 ga bandet ut sitt debutalbum "Here We Come", og de fire singlene fra albumet plasserte seg alle blant de seks beste på de britiske hitlistene. I markedsføringen av bandet ble det fokusert på at a1 skrev de fleste av sangene sine selv, og at medlemmene spilte instrumenter. Albumet "The A List" kom året etter, og ble gjennombruddet for bandet. Singlene "Take on Me" og "Same Old Brand New You" nådde begge førsteplass på singellistene både i Storbritannia og i Norge. Den førstnevnte var en coverversjon av a-has sang fra 1985, som a-ha selv kun oppnådde andre plassen med på de britiske listene i 1986. a1 vant prisen «British breakthrough act» under BRIT Awards i 2001. Bandets tredje studioalbum, "Make it Good", ble gitt ut i 2002 og var mer rockete en de to foregående. Singelen "Caught in the Middle" nådde andre og tredje plass i henholdsvis Storbritannia og Norge. 8. oktober 2002 forlot Paul Marazzi bandet og like etterpå ble resten av bandet oppløst. Comeback og ny CD 2009-. I desember 2009 gjorde a1 comeback uten Paul Marazzi med konsertene «Celebrating» på Christiania Teater i Oslo. Comeback-konsertene var et spontant påfunn etter pop gruppens opptreden på «Allsang på Grensen» i august 2009, 10 år etter deres første album i 1999. Bandet deltok i tredje delfinale i Melodi Grand Prix 2010 23. januar i Skien, med låten «Don't Wanna Lose You Again». De opptrådte sist, og gikk sammen med Didrik Solli-Tangen videre til finalen i Oslo Spektrum 6. februar. I finalen endte bandet opp på en andreplass bak Didrik Solli-Tangen. Den 11. oktober 2010 ga bandets ut sin første studioplate på 8 år; Waiting for Daylight. Alex Higgins. Alexander Gordon Higgins (født 18. mars 1949 i Belfast, død 24. juli 2010) var en nordirsk profesjonell snookerspiller og to ganger verdensmester. Higgins var kjent under kallenavnet «Hurricane», på grunn av sin raske spillestil. Higgins ble verdensmester første gang i 1972, dette var før turneringen var offisiell rankingturnering. Han var da 23 år gammel og var den yngste verdensmesteren frem til Stephen Hendry vant i 1990, i en alder av 21 år. Den andre VM-tittelen vant han i 1982 etter at han slo Ray Reardon 18–15 i finalen. Dette var den eneste rankingturnering han vant i sin karriere. Han vant Masters-turneringen i 1978 og 1981, og han vant UK Championship i 1983 – året før turneringen ble en rankingturnering. Alex Higgins var ikke i familie med John Higgins som ble verdenmester i 1998, 2007 og 2009. Roing under Sommer-OL 1920. Roing var med på det olympiske programmet for femte gang under 1920 i Antwerpen. Det ble konkurrert i fem roøvelser, alle for menn. Olaf Sæther. Olaf Sæther (født 7. januar 1872 i Sør-Odal, død 1. november 1945 i Oslo) var en norsk rifleskytter som var aktiv på begynnelsen av 1900-tallet. Han tok gullmedalje i lagskyting, frigevær under Sommer-OL 1908 i London, og sølvmedalje i samme øvelse fire år senere i Stockholm. Som student var han teatersjef på Studentteatret ved Det Norske Studentersamfund. Elmgreen & Dragset. Elmgreen & Dragset er en kunsterduo bestående av danske Michael Elmgreen (f. 1961) og norske Ingar Dragset (f. 1969). De har arbeidet sammen siden 1995, og har siden slutten av 1990-tallet markert seg med en rekke arbeider som har vakt oppsikt på den internasjonale kunstscenen. Elmgreen & Dragset har stilt ut i sentrale gallerier og ved større mønstringer verden over, som Tate Modern i London, Veneziabiennalen og The New Museum, New York. De bor og arbeider i Berlin. 27. mai 2008 ble deres minnesmerke over lesbiske og homofile ofre for de tyske nazistenes forfølgelser innviet. Det står i sørenden av Tiergarten-området i sentrum av byen, tvers overfor minnesmerket over jødene som ble drept i holocaust. Samtidig med innvielsen ble duoens video, «Memorial Kiss», vist en rekke steder over hele verden. Sommeren 2009 imponerte den dansk-norske duoen på den 53. Veneziabiennalen med verket "The Collctors" på den danske og den nordiske paviljongen i Giardini. Kunstnerne tok utgangspunktet i paviljongene som mulige bosted, og konstruerte to fiktive kunstsamlere som begge hadde etterlatt seg en stor samling kunst og design. Utenfor den danske paviljongen var det plassert et "For Sale"-skilt og utenfor den nordiske paviljongen lå en mann og fløt med ansiktet ned i et svømmebasseng. Begge bygningene var dermed fraflyttet og publikum kunne gå og oppleve husenes deres og nøste opp historiene deres gjennom kunstverkene og designet og arkitektoniske endringer som kunstnerne hadde tilføyd. Verket fikk stor internasjonal oppmerksomhet, ga kunstnerduoen hederlig omtale under Veneziabiennalen og resulterte i Kunstkritikerprisen for 2009. Slunkajavrre kraftverk. Slunkajavrre kraftverk er et vannkraftverk i Sagelvvassdraget i Hamarøy kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 276 meter. Magasiner for kraftverket er Šluŋkkajávri som reguleres mellom 531 og 516, og Goigijavrri som reguleres mellom 543 og 540 moh. Installert effekt er på 26 MW og midlere årsproduksjon er 76 GWh. Magasinkapasiteten er på 85 millioner m³ og nedbørsfeltet på 75 km². Kraftverket er eid av Nord-Salten Kraft AS. Skomrak. Skomrak er en bygd og et tettsted i Lyngdal kommune i Vest-Agder. Rundt 280 personer er bosatt i bygden Skomrak. Tettstedet i Skomrak ytre, i gamle Austad kommune har innbyggere per 1. januar, seks bor i selve Skomrak innerst i Rosfjorden, den ytterste del av gamle Lyngdal kommune, mens rundt 50 er bosatt i Skomrak indre. Tettstedet ligger omtrent fire kilometer sør for kommunesenteret Lyngdal. Holmsundet. Holmsundet er et kunstig utfylt område som rommer Lyngdal havn, den nest største havna i Vest-Agder. Området ligger like utenfor Agnefest, i den indre delen av Rosfjorden. Robert Ménard. Robert Ménard (født 6. juli 1953 i Oran i Algerie) er en fransk radiojournalist og grunnlegger og generalsekretær i pressefrihetsorganisasjonen Reportere uten grenser. Robbie Foy. Robbie Foy (født 28. oktober 1985 i Edinburgh) er en skotsk fotballspiller. Foy startet sin karriere i Liverpool som juniorspiller, og ble flyttet opp til reservelaget før sesongen 2003/2004. Han gjennomførte en meget god sesong, og ble flyttet opp til førstelagstroppen hvor han fikk utdelt trøye nummer 42. Han fikk sin debut for klubben i en treningskamp mot Wrexham i juli 2004. Han fikk ingen offisielle kamper for de røde, men han satt på benken i Liga-Cup-kampen mot Tottenham på White Hart Lane 1. desember 2004, i en kamp Liverpool vant etter straffesparkkonkurranse. Han tilbragte 3 måneder på lån i Chester i 2005. Her spilte han 13 kamper. Resten av sesongen spilte han på lån for Wrexham. Her fikk han totalt 22 kamper, (17 ligakamper), og scorte 3 mål. Han ble frigitt av Liverpool 1. juli 2006, og skrev under for Scunthorpe. Her fikk han begrenset spilletid, og han spilte bare 9 kamper totalt, (5 ligakamper), og ble frigitt etter sesongen. Han er for tiden på prøve hos Football League Championship-klubben Blackpool. Lindvedske hus. Det Lindvedske hus er en kjøpmannsgård fra 1700-tallet på Tyholmen i Arendal. Huset sto opprinnelig nær Kirkebasaren, men ble revet i 1972 for å gi plass til et nybygg. Det ble gjenoppført på ny tomt i 1977–1978 av Arendal Kunstforening. Opprinnelig er huset bygd i 1710, og ombygd til rokokkostil i 1765. Riksantikvaren har utført fargeundersøkelsene som ligger til grunn for husets utvendige maling. Huset inneholder en kafe og et kunstgalleri. Litteratur. "Byvandring i Arendal". Økomuseum Skagerrak 1993 Seiling under Sommer-OL 1920. Seiling under Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Det ble konkurrert i fjorten klasser, ti mer en under forrige OL i Stockholm 1912. Men kun en av klassene hadde mer enn tre båter, så det var kun en båt, belgierne som kom på fjerde plass, som ikke fikk medalje. Det var totalt 101 deltakere fra seks nasjoner som deltok, 59 fra Norge, 14 fra Belgia, 11 fra Sverige, åtte fra Nederland, seks fra Storbritannia og tre fra Frankrike. Norge ble beste nasjon med sju gullmedaljer. Thorleif Holbye. Thorleif Holbye (født 29. april 1883 i Oslo, død 11. juli 1963 samme sted) var en norsk seiler og OL-deltaker under Sommer-OL 1920 i Antwerpen Holbye vant sammen med, Carl Ringvold, Tellef Wagle, Kristoffer Olsen og Alf Jacobsen, olympisk gull i seiling i klassen "8 meter type 1907" med den norske båten «Irene» i 1920. Det var kun en båt i denne klassen. Carl Ringvold. Carl August Ringvold sen. (født 3. april 1876 i Oslo, død 22. februar 1960 i Oslo) var en norsk seiler og OL-deltaker. Under OL 1920 i Antwerpen vant Ringvold gull i klassen "8 meter type 1907" med den norske båten «Irene». Han vant sammen med Thorleif Holbye, Tellef Wagle, Kristoffer Olsen og Alf Jacobsen. Det var kun en båt i denne klassen. Fire år senere, under OL 1924 i Paris vant han sin andre olympiske gullmedalje, da sammen med sin sønn Carl Ringvold, Jr. Tellef Wagle. Tellef Kristian «Tell» Wagle (født 16. juli 1883 i Porsgrunn, død 2. desember 1957 i Oslo) var en norsk seiler og OL-deltaker. Sammen med Carl Ringvold, Thorleif Holbye, Kristoffer Olsen og Alf Jacobsen vant Wagle olympisk gull i seiling i klassen "8 meter type 1907" med den norske båten «Irene» i 1920. Kristoffer Olsen. Kristoffer Olsen (født 8. august 1883 i Stokke, død 4. august 1948 i Oslo) var en norsk seiler og OL-deltaker. Olsen vant sammen med Carl Ringvold, Thorleif Holbye, Tellef Wagle og Alf Jacobsen olympisk gull i seiling i klassen "8 meter type 1907" med den norske båten «Irene» i 1920. Det var kun en båt i denne klassen. Alf Jacobsen. Alf Kristian Bruun Jacobsen (Brun Jakobsen) (født 14. juni 1885 i Moss, død 1948) var en norsk seiler og OL-deltaker. Jacobsen vant sammen med Carl Ringvold, Thorleif Holbye, Tellef Wagle og Kristoffer Olsen olympisk gull i seiling i klassen "8 meter type 1907" med den norske båten «Irene» i 1920. Det var kun én båt i denne klassen. Slaget ved Vänerns strand. Slaget ved Vänerns strand mellom den norske hæren under Harald Hardråde og en svensk hær under ledelse av den norske opprøreren Håkon Ivarsson ved Vänerns strand senåret 1063 eller 1064 sluttet med en norsk seier. Med seieren var jarlens innflytelse på den norske landsdelen Opplandene som hadde reist seg i oppstand mot kongen, effektivt knust. Håkon Ivarsson. En sterkere konsolidering av kongemakten i det nye kongedømmet i Norge førte den hardhendte kongen Harald Hardråde på kollisjonskurs med de ledende stormennene som ble bekjempet med de fleste midler, en av disse var Håkon Ivarsson som nedstammet fra Håkon jarl som sønn av Ivar Kvite som var dattersønnen etter den berømte jarlen. Under krigen mot Danmark hadde den unge stormannen kommet inn i en politisk konflikt mellom stormennene og kongen. Etter dette besluttet han seg for å reise til danskekongen. Men ikke lenge etterpå var han kommet i unåde hos sin herre fordi han hadde tatt og henrettet danskekongens fostersønnen som hadde brutt lovene som viking. Ivarsson som var ansvarlig for landvernet mot vikinger, måtte rømte over til Norge. Etter et forlik med kongen var han blitt jarl over Opplandene etter Orm jarl som var død i forveien. I 1062 seilte Harald Hardråde med sin flåte mot syd under en ny hærferd der han møtte og beseiret danskekongen Svein Estridsson under Slaget ved Niså med vital assistanse av Håkon Ivarsson Jarl. Idet kongen sammen med hans menn undersøkte alle drepte på skipene som var erobret under kampene i troen på at danskekongen var falt, hadde en båt kommet ut til jarlens skip. Håkon Ivarsson jarl som gjenkjente mannen på båten, lot sine menn ført ham på land i sikkerheten. Denne mannen var danskekongen. Harald Hardråde om vinteren oppholdte seg i Oslo der han senere fikk rede på forræderiet av jarlen. I raseri satt han etter jarlen med to hundre menn (to hundre ment 240 mann), men oppdaget at en bonde hadde varslet jarlen som hadde umiddelbart flyktet fra garden over til Sverige der han ble mottatt av den svenske kongen Stenkil. Forspillet. Opplendingene ble trukket inn i striden mellom kongen og jarlen. Fra Värmland hadde jarlen reist en hær og ført den om våren i det neste året inn i Opplandene der de provoserte fram en reising mot kongen som hadde forsøkt å overta jarlens rettighetene med skatter, landskyld og bøter. Om vinteren var Harald Hardråde tilbake i Oslo der han fikk hørt fra sine mennene om at opplendingene nektet å betale skatt og landskyld til andre enn Håkon Ivarsson jarl. Etter å ha sluttet et forlik med danskekongen om våren året 1064 hadde kongen frie hender mot opplendingene som gjentok på nytt at de ville ikke betale skatt og skyld som han hadde gjort krav på. Det ble nødvendig for Harald Hardråde med å overvinne den brysomme jarlen før han slo ned reisingen på Opplandene. Ved høsten året 1063 eller 1064 styrte kong Harald fra Oslo mot sør til Konghelle der han lot sine menn tok alle de lette skipene rundt omkring. Med disse for han opp i elven fram til fossene ved Stora Edet (Trollhättan). Etter de lette skipene var dratt over land forbi fossene, fortsatte den norske hæren ut på den store sjøen Vänern. Slagets beliggenhet. Opplysningene fra "Harald Hardrådes saga" gjengitt av Snorre Sturlason om beliggenheten av slaget mellom kongen og jarlen ved Vänern er for magert for en lokalisering. Men man hadde forsøkt med gjetning om hvor landsettingen av den norske hæren som var hendt opp i ei elv "øst over innsjøen" med en stor skog i nærheten. Trolig var den nevnte elven "Lidan" med munningen ut i sjøen der byen Lidköping lå i dag. Skogen kan være den skogkledte "Kartåsen" sørøst for byen langs E 184 veien. Men selv om slaget var muligens ved Lidan og Kartåsen, finnes det et annet alternativ, "Dalbergsån", en mindre elv på Dalsland på vestsiden av innsjøen sør for byen Mellerud og nordøst for byen Brålanda. Etter slaget hadde isen lagt seg omkring skipene i elvemunningen ved morgen. En renne ble hogde ut i isen ut til vannet lenger ut på innsjøen. Denne detaljen kanskje mente grunne farvann som viken Dättern i Dalbosjön 15 km øst for Vänersborg. Men vanndypet for tusen år siden er ukjent. Elven Nossan rente ut i Dättern ikke langt fra Ås kyrka og var en gang en mektig elv med flere fortidsminner rundt omkring. Av kandidatene om hvor slaget hadde funnet sted, er trolig "Nossan" ikke langt fra Vänersborg og "Lidan" med byen Lidköping omkring elvemunningen de meste sannsynlige. Begge elver ledet inn i Västergötland og var viktige vannveier for tusen år siden fra innsjøen. Slaget. Kong Harald med mesteparten av hæren rykket fra skipene i elven etter å ha stiget på landet, over en skog og flere myrer med småbuskene før de nådde et holt. Etter hæren var kommet opp i holtet fikk de syn på den svenske hæren under Håkon Ivarsson jarl på den andre siden av en myr. Begge sider fylkte opp hæren, men kongen beordret hæren oppe på bakken så svenskene på lavere terreng måtte kom seg opp mot dem. Håkon jarl først vente på nordmennene med sin hær oppstilt i slagorden med merkene som kong Magnus den gode hadde hatt. Men han måtte avanserte framover til under bakken fordi hæren som var hurtig satt sammen, var med lite klær til vern mot det kalde været med snødrev over lengre tid. Harald Hardråde nektet å angripe og holdt stand fram til svenskene var nederst. Deretter stormet den norske fylkingen ned på svenskene som ble overveltet og spredt. Etter harde kamper var den svenske slagordenen gått i oppløsning, merkene var tatt sammen med et stort krigsbytte og svenskene var slått på vill flukt. Nordmennene forfulgte ikke svenskene fordi det var snart mørkt så en forfølgelse inn i skogene var ikke mulig. Håkon jarls merke var tatt sammen med merket etter kong Magnus den gode, men ble senere tatt tilbake av en rytter som stakk ned rytteren som bar merket og tok det. Kongen med sine rytterne dro etter, men fant ikke rytteren eller Håkon jarls merkestangen. "Steinkjells menn som skulle den stridsglade jarlen hjelpe, til Hell er gitt; det voldte den veldige, sterke kongen." "Da Håkon helt måtte gi opp håpet om hjelpen derfra, drog han seg fort tilbake, sier de som vil pynte på saken." Etterspillet. Med seieren hadde kongen ødelagt jarlens innflytelse i Opplandene uten at man hadde fått ham drept. Om natten var Harald Hardråde og hæren om bord på skipene, men de så om morgenen at isen hadde lagt seg omkring skipene med stor tykkelse. Nordmennene måtte hogde ut en renne til vannet lenger ut på innsjøen. Underveis ble en mann drept av en andre ved blodhevn for den drepte hadde myrdet en fjern slektning i fortiden. Stormannen Magnus måtte betalt bøter, men det var lik før kongen fikk ham og hans følge utslettet mens drapsmannen hadde rømte vekk med stormannens hjelp. Om vinteren året 1063 eller 1064 for Harald opp på Romerike med den kongelige hæren og startet et felttog med ild og drap som straff mot opplendingene som hadde nektet ham skatter og skylder til støtte for hans fiender i Sverige. Om våren inn i det neste året var reisingen slått ned ved bruk av terror. Kilder. Vänerns strand Rabalsmellen. Rabalsmellen (1111 moh.), ligger i Øystre Slidre kommune i Oppland fylke. Rabalsmellen er en del av de såkalte Mellene, som i tillegg består av Rundemellen (1345 moh.), Skarvemellen (1267 moh.) og Kalvemellen (1136 moh.) Rabalsmellen kan enkelt bestiges fra nordøstsiden ved Rabalen eller sørvestsiden ved Buahaugkrysset. Merket sti begge veier. Ca. 1/2-3/4 time opp. Flott utsyn over nærområdet og Huldreheimen, Hemsedalsfjellene, Filefjell og langt innover i Jotunheimen. Huldreheimen. «Huldreheimen» er siden 2005 Den norske turistforenings navn på fjellområdet mellom Valdres og Gausdal. Området har tidligere blitt kalt "Jotunheimens forgård" og "Gausdal vestfjell". Området rommer granskoger og furumoer, bjørkelier og steinflyer, topper og tinder, og strekker seg fra Synnfjell i sør til Sjodalen og Valdresflya i nord. Området har vært befolket og utnyttet siden steinalderen og det finnes helleristninger og dyregraver flere steder. Foruten jakt og fiske har det vært drevet utvinning av myrmalm og tjære i stor skala. Huldreheimen har flere åpne buer til benyttelse, samt turistforeningens betjente hytte Liomseter turisthytte. I 2005 arrangerte DNT Oslo og Omegn i samarbeid med NRK Hedmark og Oppland en navnekonkurransen for området. Målet var å finne et bedre navn på fjellområdet, som til da ble omtalt som Gausdal Vestfjell. Dette navnet var ikke like godt mottatt av befolkningen i Skåbu og Valdres. Ca. 300 navneforslag kom inn. Av disse gikk 5 til finalen, der Huldreheimen gikk helt til topps. DNT bruker nå dette navnet. Salaam Bombay! "Salaam Bombay!" er en britisk/indisk/fransk film fra 1988, regissert av Mira Nair. Filmen har vunnet flere priser, blant annet Caméra d'Or i Cannes i 1988. "Salaam Bombay!" ble også nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film i 1989. Filmen omhandler gutten Krishna som på egen hånd må dra til Bombay for å søke seg arbeid. Her blir han grovt utnyttet, men knytter også nære vennskap. Krishna kommer etter hvert ut på en kriminell løpebane sammen med den voksne kameraten Chillum. Krishna og Chillum begynner å jobbe for Baba, som driver et bordell og en narkotikaring. Miljøet som her skildres er svært rått og inkluderer blant annet barneprostitusjon. Lagaan. "Lagaan" (hindi: लगान; urdu: لگان; norsk oversettelse: Landskatt), også kjent som "Lagaan: Once upon a time in India" er en Bollywoodfilm fra 2001, regissert av Ashutosh Gowariker. Filmen gjorde stor suksess utenfor miljøene som vanligvis ser på Bollywoodfilmer, og ble blant annet nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. I 2001 fikk den hovedprisen "Juryens pris" ved Bergen Internasjonale filmfestival. Filmens handling er satt i Britisk India på slutten av 1800-tallet. Den britiske kapteinen Andrew Russell (Paul Blackthorne) krever stadig høyere skatter av den lokale herskeren, Raja Pooran Singh. Rajaens undersåtter har ingen mulighet til å betale kravet, blant annet på grunn av tørke. Småbonden Bhuvan (Aamir Khan) utfordrer Russell til en cricketkamp som skal avgjøre skattetvisten. Vinner inderne slipper de å betale, mens om britene vinner dobles skatten. Inderne har ingen erfaring med cricket og er klare underdogs mot de erfarne britene, men i kjent Bollywood-stil vinner de snille. "Lagaan" inneholder også en kjærlighetshistorie, der Russells søster Elizabeth (Rachel Shelley), bondejenta Gauri (Gracy Singh) og Bhuvan er involvert. Dette dramaet er en klar parallell til historien om Krishna, Radha og Rukmini i hinduistisk mytologi. Fujitaskalaen. Fujitaskalaen er en skala som oppdeler tornadoer i en rekke klasser fra F0 til F5, hvor F5 er de kraftigste og mest alvorlige. Skalaen er oppkalt etter den amerikanske meteorologen Theodore Fujita. Jan Kjell Skulstad. Jan Kjell Skulstad (født 23. oktober 1959) er en tidligere norsk fotballspiller som har spilt for Egersund IK (1976-1977 & 1982-1993) og Bryne FK (1978–1981). Han spilte 441 kamper for Egersund og scoret 258 mål. For Bryne spilte han 122 kamper og scoret 41 mål. Skulstad har også spilt junior- og ungdomslandskamper for Norge. Askja. Illustrasjon som viser plasseringen av Askja på Island. Askja er en stratovulkan som ligger i en øde del av Islands sentrale høyland. Navnet henviser til en sammensetning av nøstede kalderaer som finnes i de omliggende Dyngjufjöll-fjellene, som på det høyeste er 1 510 m. Regionen er bare tilgjengelig noen få måneder hvert år. Med sin beliggenhet på le-siden av den nordøstlige delen av Vatnajökull-isdekket, faller det bare 450 mm med nedbør årlig. Området ble brukt til øvelse for Apolloprogrammet, for å forberede astronautene for mulige månetilstander. Askja var stort sett ukjent fram til det voldsomme utbruddet som begynte 29. mars 1875. Askenedfallet var spesielt stort i de østre fjordene på Island, og mengden var stor nok til å drepe deler av vegetasjonen og husdyr. Utbruddet utløste en betydelig utflytningsbølge fra Island. Det siste utbruddet fra Askja var i 1961. Den ytre av Askjes kalderaer som kommer av et forhistorisk utbrudd, er rundt 45 km², og det finnes spor etter andre senere kaldera-dannende hendelser innenfor denne. Bunnen på hovedkrateret ligger på rundt 1 100 m. Öskjuvatn er en stor innsjø som dekker mye av den mindre kalderaen som ble dannet av utbruddet i 1875. Innsjøens overflate ligger rundt 50 m lavere enn bunnivået på hovedkalderaen. Arealet er på rundt 12 km². Da innsjøen opprinnelig ble skap var den varm, men i dag er den frosset mesteparten av året. Innsjøen er den dypeste på Island med sine 220 m. Víti er et mindre krater på den nordøstlige bredden av Öskjuvatn, og er rundt 100 m i diameter. Krateret inneholder en geotermisk innsjø med mineralrikt, svovelholdig, uklart blått vann, som holder en behagelig temperatur for svømming. Víti ble dannet under det eksplosive utbruddet i 1875. Navnet er en forkortelse av det islandske navnet på helvete; "Helvíti". I 1907 besøkte de tyske forskerne Walter von Knebel og Max Rudloff Askja for å undersøke kalderaen. De forsvant uten spor mens de var ute på Öskjuvatn i en liten båt. Von Knebel sin forlovede, Ina von Grumbkow, ledet en leteekspedisjon, men det ble aldri funnet noen spor som kunne fortalt om hva som skjedde med de to. I Dyngjufjöll-fjellene som omkranser Askjakalderaen finner men "Drekagil" (på norsk «Dragekløften»). Ikke langt fra Askja ligger det også to andre vulkanske systemer: Herðubreið og Kverkfjöll. Askja er et populært turistmål. Det ligger to fjellhytter og en leirplass på Dreki, ved Drekagil, som ligger rundt 100 km fra Hringvegur og kan nås via en vei uten fast veidekke. En grusvei går 8 km opp fra Dreki til kalderaen. Fra parkeringsplassen er det ca. 2,5 kilometers gange for å nå Öskjuvatn og Víti. Veiene er vanligvis bare åpne i 2 eller 3 måneder midt på sommeren. Hans-Jakob Brun. Hans-Jakob Brun (født 1942 i Røra, Nord-Trøndelag) er en norsk kunsthistoriker og forfatter.Han var arbeidende stipendiat ved Henie-Onstad Kunstsenter 1967–70, og kunstkritiker i Dagbladet 1966-70. 1970-75 var han intendant i Oslo Kunstforening, 1983-86 i Bergens Kunstforening. 1978-82 var han sekretær i Kirke- og Undervisningsdepartementets Formidlingsutvalg. Han ble magister i kunsthistorie i 1983 med avhandlingen "Norsk maleri 1940 – 1980". 1983–86 var han forkningsstipendiat ved Universitetet i Bergen I 1988 ble han førstekonservator ved Museet for Samtidskunst, og fra 1993 var han ved Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, fram til 1999 som direktør, siden i andre stillinger. 2001–04 var han Professor II ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hans-Jakob Brun var med i juryen som plukket ut Morgenbladets 12 viktigste kunstverk i 2005. Brun er også kjent for sitt samarbeid med Dronning Sonja i forbindelse med en utstilling på Henie Onstad Museet, der et stort utvalg av Dronningens kunst ble vist i 2001 og boken «Impulser Portrett av en samler» som ble skrevet i den forbindelse. Pierre-Martial Cibot. Pierre-Martial Cibot eller "Han Bodu" 韓國英, "Guojing" (født 15. august 1727 i Limoges i Frankrike, død 8. august 1780 i Beijing i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Kina i 1759, og virket ved keiserhoffet i Beijing som mekaniker, botaniker og polygraf. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Jean-Paul-Louis Collas. Jean-Paul-Louis Collas eller "Jin Jishi" 金濟時, "Baolu" (født 13. september 1735 i Thionville i Frankrike, død 22. januar 1781 i Beijing i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao i 1765, og kon to år etter til Beijing der han virket ved keiserhoffet matematiker. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Anders Dahl. Anders Dahl (Andreas Dahl) (født 17. mars 1751, død 25. mai 1789) var en svensk botaniker. Ha ga blant annet navn til planten georgine(dahlia). Dahl var elev av den kjente svenske naturforskeren Carl von Linné. Dahl startet sine studier i 1770 ved Uppsala universitet. Siden begynte han ved Claes Alströmer's private botaniske hage i Göteborg. I 1786 ble han dr. med. ved universitetet i Kiel, og i 1787 begynte han som professor i botanikk og medisin ved Åbo Akademi. Han utga det anerkjente "Observationes botanicæ circa Systema vegetabilium divi a Linné." Jean-Gaspard Chanseaume. Jean-Gaspard Chanseaume (født 12. september 1711 i Auvergne i Frankrike, død 21. april 1755 i Jiangxi i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Macao i 1746, der han måtte være i noen år grunnet kristenforfølglser inne i Kina. Han virket fra 1751 som misjonær i provinsen Jiangxi. Sjøbygda. Sjøbygda er den sørligste grenda i Klæbu kommune i Sør-Trøndelag. Bebyggelsen ligger ved vestenden av Selbusjøen, og strekker seg langs nordsida av sjøen, fra Svebakken i vest til den gamle gården Nesset og grensa mot Selbu i øst. Området har vært bebodd siden vikingtida, og har i dag ca. 100 husstander, hvorav i overkant av 40 ligger i boligfeltet Brøttemsåsen. Ellers er også Sjøbygda innfallsporten til Brungmarka, et stort skog- og fjellområde som ligger på sørsida av Selbusjøen. Her er rundt 25 fiskevann med fisk av ymse kvalitet. Sjøbygda spilte tidligere, med sin beliggenhet, en viktig rolle i ferdsel og transport østfra, via Selbusjøen og videre til Trondheim, eller Nidaros, som det tidligere het. Selbusjøen var vanlig ferdselsveg både for pilegrimer, og i forbindelse med frakt av forskjellige varer, som f.eks. kvernstein fra Selbu. Sentralt i grenda ligger også Klæbu bygdemuseum, på den gamle gården Teigen. Rett over sjøen for museet ligger Karlssteinen, en stor stein som det er et gammelt sagn om. Valentin Chalier. Valentin Chalier eller "Sha Ruyu", "Yongheng" (født 10. desember 1697 i Oulx, en by i de piemontesiske alper, nå såvidt i Italia, død 8. desember 1747 i Jiangxi i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Kina i 1728, og virket i Beijing der han lenge var superior for byens og så hele landets franske jesuitter. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Antoine Chomel. Antoine Chomel eller "Su Andang" (født 31. mars 1668 i Moulins i Frankrike, død 12. mai 1702 i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Kina i mars 1701, og skulle være korrespondent for det franske akademi. Men allerede ett år senere døde han enten i Kanton eller i Macao. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Kanon (musikk). En kanon (uttales "kánon") er en form for sang hvor linjene blir sunget flere ganger. Kanonen går ut på at én eller flere personer blir med i sangen på et senere tidspunkt, noe som gjerne fører til at to linjer overlapper hverandre. Et eksempel kan være "Ro, ro, ro din båt". Der kan den andre sangeren begynne å synge fra starten, når den første har kommet til f.eks. «ta din åre fatt» eller «vuggende, vuggende, vuggende, vuggende». Jo kortere tid den neste sangeren venter, jo flere personer kan synge forskjellig på én gang, dette er gjerne avtalt på forhånd. Det er allmennt akseptert at den mest korrekte måten å synge en kanon på er ved at når man har nådd det tredje ordet i linjen begynner halvparten av sangerne fra starten av igjen, mens halvparten fortsetter å synge, slik at det blir en overlapping. Om mulig skal man helst ikke vente hele to setninger før man starter fra begynnelsen av, ettersom dette fører til dårlig flyt, samt problemer med logistikken (de fleste sanger har som regel ulikt tonefall samt stavelser i første/andre og tredje/fjerde setning). Pjetër Bogdani. Pjetër Bogdani (født ca. 1630, død ca. 1689), også kjent som Pietro Bogdani på italiensk, var en albansk katolsk prest, teolog og forfatter. Han regnes som den mest originale forfatteren av tidlig albansk litteratur. Bogdani arbeidet også aktivt med motstand mot den osmanske okkupasjonen av Kosovo og andre albanske områder på Balkan. Før gjennombruddet. Bogdani ble født i 1630 i Guri i Hasit, i nærheten av byen Prizren i Kosovo. Hans onkel Ndre Bogdani (Andre Bogdani) var Biskop av Skopje og forfatter av en latin-albansk ordbok som ikke er funnet. Det sies at Bogdani fikk sin første skolering av fransiskanerne i Ciporvac, Bulgaria og etter det flyttet han til Ancona, Italia hvor han studerte ved Collegio Illirico i Loretto. Fra 1651 til 1654, tjenestegjorde han som prest i Pult og fra 1654 til 1656 studerte han ved College of Propaganda Fide i Roma hvor han ble uteksaminert doktor i filosofi og teologi. I 1656 ble han utnevnt til Biskop av Shkodra, en stilling han hadde i 29 år, og administrator av Antivari (Bar)-bispedømmet. Under de vanskeligste årene av den tyrkisk-østerrikske krigen, skjulte han seg i landsbyene Barbullush og Rrjoll, i nærheten av Shkodra, Albania. En hule i nærheten av Rjoll bærer fortsatt hans navn. I 1677, avløste han sin onkel som Biskop av Skopje og administrator av hele Kongedømmet Serbia. Hans religiøse og patriotiske overbevisninger medførte mye konflikt med de tyrkiske styrkene noe som tvang han til å ta med seg manusene og flykte først til Dubrovnik (Ragusa), og derfra til Venecia og Padua. Cuneus Prophetarum. I Padova ble Bogdani tatt i mot av Kardinal Gregorio Barbarigo som senere hjalp han med å utgi hans mest kjente verk, «Çeta e profetëve» (Profeters gerilja, latinsk: "Cuneus Prophetarum"). Boken som var en teologisk avhandling på albansk og italiensk, kom ut i 1685 i Padua. Bogdani var ferdig med den albanske versjonen ti år tidligere men fikk ikke lov til å gi den ut av ”Kongregasjonen for folkenes evangelisering ”som mente at manuskriptet først måtte oversettes slik at de hadde mulighet til å sensurere boken. Cuneus Prophetarum ble publisert i to parallelle kolonner, en på albansk og en på italiensk, og var inndelt i to bind, hvert med fire seksjoner. Boken betraktes som mesterstykket av tidlig albansk litteratur. Filosofi, teologi og vitenskap er de viktigste emnene i boka. Bogdanis evner kommer tydeligst fram i hans prosa. I hans verk støter vi for første gang på det som kan betraktes som et albansk skriftspråk. Hjemkomsten. Etter å ha utgitt "Çeta e profetëve" returnerte Bogdani til Kosovo og brukte de kommende årene til å fremme motstand mot Det osmanske riket. Han klarte å stable på beina en styrke som besto av 6 000 albanere og hjalp det østerrikske forsvaret under «Den hellige liga» med å erobre Prishtina. Etter å ha erobret Prishtina prøvde de å erobre Prizren også, men på veien ble de fleste soldatene smittet av pesten. Bogdani selv klarte å returnere til Prishtina, men måtte gi tapt for smitten i desember 1689. Hans nevø, Gjergj, fortalte i 1689 at Bogdanis lik ble skjendet og gitt til hunder av osmanske soldater. Referanser. Denne biografien er basert på av Pjetër Bogdani. Prizrenligaen. Prizrenligaen (albansk: Lidhja Shqiptare e Prizrenit) viser til et møte i byen Prizren i Kosovo i 1878 hvor over 300 albanere fra hele Balkan var representert og ble enige om å grunnlegge et forbund som skulle kjempe for bevaring av et enhetlig Albania innenfor Det osmanske riket. Møte var en respons på San Stefano traktaten av 1878 mellom Russland og Det osmanske riket som innebær at alle de albanske områdene på Balkan ble delt mellom Serbia, Bulgaria og Montenegro. Etter Berlinkongressen hvor albanernes krav ble helt ignorert satte ligaen i gang med militær motstand mot osmanene og krevde nå et helt uavhengig Albania. Ved hjelp av 16 000 soldater klarte ligaene å ta kontroll over store deler av dagens Kosovo, men i 1881 ble ligaen knust og oppløst av osmanene da de mente ligaens arbeid ikke var i overensstemmelse med osmanenes interesser. Noen av grunnleggerne flyktet til București og fortsatte motstanden derfra. Andre ble drept eller fengslet og deportert. I løpet av de tre årene ligaen eksisterte klarte de å gjøre supermaktene oppmerksomme på det albanske folket og deres interesser selv om ligaens krav om et selvstyrt Albania ikke ble tatt til følge under Berlinkongressen som jo hadde som formål å revidere San Stefano-traktaten. Montenegro og Hellas fikk mye mindre albanskbefolket territorier enn de ville ha fått uten ligaens motstand. Kosovos Beskyttelseskorps. Kosovos Beskyttelseskorps, forkortet TMK (forkortelse for Trupat e Mbrojtjes së Kosovës, engelsk: Kosovo Protection Corpses, norsk: Kosovos Beskyttelseskorps), er Kosovos sivilforsvar dannet i 1999 som et ledd i demilitariseringen av det som var Kosovos frigjøringshær(UÇK). De fleste som er med i TMK er tidligere UÇK-soldater. Medlemmene er i hovedsak albanere men serbere, bosnjaker og tyrkere er også representert. TMK er delt inn i 6 «beskyttelses soner» og bruker forsvarsanlegg som tidligere tilhørte det Jugoslaviske forsvaret. Albanere ser på TMK som Kosovos fremtidige forsvar. Agim Çeku var TMKs første kommandant. Çeku trakk seg fra denne stillingen da han ble statsminister i 2006. Sylejman Selimi, også han tidligere UÇK-medlem, tok over og er fortsatt TMKs øverste kommandant. Konstantynów Łódzki. En gate i Konstantynów Łódzki Konstantynów Łódzki () er en by og gmina med 17 569 innbyggere (2004) i Łódź voivodskap i det sentrale Polen. Den ligger i powiaten Pabianice ved elven Ner, og er del av Storbyområdet Łódź. Byen fikk byrettigheter i 1924, og hadde bystatus også i årene 1830–1870. Brungmarka. Brungmarka er et stort skogs- og fjellområde som ligger på sørsida av Selbusjøen i Klæbu kommune, og i grenseområdene mot kommunene Selbu, Midtre Gauldal og Melhus. Området strekker seg fra Selbusjøen og opp mot Rensfjellet, 933 moh. Lengst mot sørvest på Brungmarka ligger Klæbus høyeste fjell, Kråkfjellet med en høyde på 817 moh. Av andre fjell kan nevnes: Rensfjellet, Litj-Rensfjellet, Sandafjellet og Brungfjellet. På Brungmarka er det ca. 25 fiskevann med forskjellig kvalitet og størrelse på fisken. De tre største vanna er Storavatnet, Langsjøen og Tangvollsjøen. På Brungmarka drives både skogbruk, jakt og fiske, og marka fremstår derfor som et veldrevet og flott område, som innehar de nødvendige kvaliteter både for næringsutøvelse og utøvelse av friluftsaktiviteter. I tidligere tider var det ganske utstrakt seterdrift i området, med flere setrer som var i drift til rundt 1940. Det står fremdeles hus på en del av disse setrene, og disse brukes fremdeles. I de siste åra er også en del av setervollene ryddet, og er blitt tatt i bruk som beite for husdyr igjen. Aleksandrów Łódzki. En kirke i Aleksandrów Łódzki Aleksandrów Łódzki () er en by i Łódź voivodskap i det sentrale Polen. Den har 20 342 innbyggere (2004) og ligger i powiaten Zgierz. Byen er del av Storbyområdet Łódź. Bosetningen oppstod rundt 1816 etter initiativ av adelsmannen Rafał Bratoszewski. For å behage regjeringen oppkalte han byen etter datidens tsar av Russland Alexander I, noe som i 1822 gav bosetningen byrettigheter. Etter Bartoszewskis død i 1824 gikk byen over til familien Kossowski. Etter 1832 begynte byen å forfalle økonomisk, på grunn av stor konkurranse fra tekstilindustrisentrene Łódź, Zgierz og Pabianice. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet oppstod mange strikkingsforretninger, og denne bransjen dominerer i byen den dag i dag. I 1869 ble byen fratatt byrettighetene av regjeringen i en periode på over 60 år. Den fikk dem først tilbake i det frie Polen i 1924. Frem til andre verdenskrig var Aleksandrów Łódzki også møteplass for polsk, jødisk og tysk kultur. Piotrków Trybunalski. Piotrków Trybunalski () er den nest største byen i Łódź voivodskap i det sentrale Polen. Den har distriktsnivåstatus, 80 738 innbyggere (2005) og er hovedstaden i powiaten Piotrków. Ifølge en legende skal byen ha blitt grunnlagt av magnaten Piotr Włostowic fra Schlesien i det 12. århundre. Bynavnet kommer av diminutivsformen til den polske utgaven av navnet «Peter» ("Piotr" – "Piotrek"). Historie. Byen nevnes for første gang i et dokument fra 1217. I middelalderen var den en handelsplass på handelsveien fra Pommern til Russland og Ungarn, og senere fra Masovia til Schlesien. Piotrków Trybunalski fikk byrettigheter sannsynligvis i 1291 av hertugen av Sieradz, Władysław I den korte. Alle dokumentene gikk imidlertid tapt i en stor brann som ødela byen rundt 1400. I 1404 ble byrettighetene og privilegiene fornyet av kong Vladislav II Jagello. Bymurene ble reist av Kasimir den store, og under dennes styre kom mange tyske jøder som hadde blitt fordrevet fra Det hellige romerske rike til byen. Byen forfalt på 1600- og 1700-tallet på grunn av branner, epidemier, kriger med Sverige og til slutt Polens delinger. Under første verdenskrig ble den okkupert av Østerrike-Ungarn, og kom tilbake under Polen i mellomkrigstiden. I 1938 hadde byen 51 000 innbyggere, hvorav 25 000 var jøder og 1 500 var tyskere. Under andre verdenskrig var byen okkupert av Tyskland. Tyskerne opprettet her den første gettoen i det okkuperte Polen, så tidlig som i oktober 1939. Over 25 000 mennesker fra Piotrków og omegn ble fengslet her, og 22 000 ble sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Treblinka. Etter krigen, i årene 1949–1970, ble byen omdannet til et industrisenter. Vennskapsbyer. Marijampolė, Maladzetsjna, Mosonmagyaróvár, Rivne, Velenje Pabianice. Pabianice () er en by i Łódź voivodskap i det sentrale Polen. Den har 71 313 innbyggere (2004) og er del av Storbyområdet Łódź. Pabianice er hovedstaden i powiaten med samme navn. Byen, opprinnelig et tettsted, er kjent siden 1085 og tilhørte hertugene av Masovia. Under andre halvdel av 1100-tallet ble den overgitt til domkapittelet i Kraków. Byen fikk større betydning senere i andre halvdel av 1300-tallet, da den ble hovedsetet til forvaltningen av kirkegodset i Masovia. Rundt 1342 fikk Pabianice byrettigheter og sitt våpenskjold. På 1600-tallet hadde byen 1100 innbyggere. Tallet sank til 300 under første halvdel av 1700-tallet etter Karl XIIs felttog mot Polen. Byen opplevde imidlertid stor vekst etter 1815 i forbindelse med oppbygningen av tekstilindustrien i Kongress-Polen. Under andre verdenskrig ble nesten hele den jødiske befolkningen, som i 1939 utgjorde 18 % av byens innbyggere, drept av de tyske nazistene. Vennskapsbyer. Gusev, Plauen, Prato, Rokiškis Pathein. Pathein (tidligere "Bassein") er by i Burma (Myanmar) og hovedstaden i Ayeyarwady Division. Pathein har omtrent 150 000 innbyggere. Byen ligger 160 km vest for Yangon. Pathein har store rismøller og stor riseksport. Bynavnet kan ha sammenheng med ordet "pathi", som er burmansk for "muslim" – det var mange arabiske og indiske handelsmenn som kom hit. Britene oppfattet nevnet som "Bassein". De bygde et feste og anla en garnison her i 1826. Byen har også en del sagbruk og metallindustri. I sentrum av byen ligger pagoden "Shwemokataw" fra år 984 e.Kr. Den er regnet som den helligste pagoden i landet. Koha Ditore. Koha Ditore er en dagsavis i Kosovo med hovedkontor i hovedstaden Prishtina. Avisen ble grunnlagt i 1997 av Veton Surroi med støtte fra internasjonale organisasjoner. Fram til 1999 var den eneste albanske avisen som kom ut i Kosovo og i den perioden for å ikke ergre det serbiske regimet utøvde selvsensur. Kom ikke ut i Kosovo i en periode i første halvdel av 1999 da avisens redaksjon som så mange andre albanere ble tvunget til å forlate Kosovo. Redaksjonen søkte tilflukt i Skopje, Makedonia og derfra klarte de å gi ut Koha Ditore som ble delt ut gratis til kosovoalbanske flyktninger i Makedonia og distribuert til store deler av Europa. Etter krigens slutt har flere av de opprinnelige redaktørene startet nye aviser, men Koha Ditore fortsetter å være en av de mest leste avisene. Grunnleggeren og eieren av avisen, Veton Surroi, stiftet sitt eget politiske parti i 2004, ORA, noe som mange mener har medført at avisens uavhengighet har blitt svekket. Utgiver etter at Surroi gikk inn i politikken er hans søster, Flaka Surroi. Avisen koster 0.30 euro cent, 10 cent mer enn de andre dagsavisene. En utgave beregnet på albanere som bor i utlandet er å oppdrive i de fleste byer i Europa. Mesteparten av avisen er i svart/hvitt. I 2007 feiret avisen 10 års jubileum. Ali Podrimja. Ali Podrimja (født 28. august 1942, Gjakova, Kosovo, død 21. juli 2012) var en anerkjent kosovoalbansk lyriker. Han regnes som den kosovoalbanske lyrikeren som har høstet mest internasjonal anerkjennelse. Hans første diktsamling "Thirrje" (Rop) kom ut i 1961 mens Podrimja gikk på videregående. I 1982 kom diktsamlingen, "Lum Lumi", som var en hyllest til sønnen Lumi som døde av kreft. Podrimja har studert albansk litteratur og annen litteratur ved Universitetet i Priština. I 2000 ble diktsamlingen "Who will slay the wolf. Selected poetry by Ali Podrimja" utgitt i New York og inneholder dikt av Podrimja oversatt til engelsk av albanlogen Robert Elsie. Paristraktatene (1947). Grensemerke mellom Frankrike og Italia, resultat av andre verdenskrig og formalisert ved traktaten i 1947 Paristraktatene av 1947 var resultatet av fredskonferansen i Paris og var en serie avtaler som ble undertegnet den 10. februar 1947. Avtalene var fredsavtaler mellom de seierrike allierte og land som hadde kjempet mot de allierte, bortsett fra Tyskland og Japan. Fredskonferansen i Paris fant sted fra 29. juli til 15. oktober 1946. De viktigste allierte land ved konferansen var USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike. Landene som var involvert fra aksemaktene var Italia, Romania, Ungarn, Bulgaria og Finland. Paristraktaten lot disse landene gjenoppta sine plasser som suverene stater og bli medlemmer i de Forente Nasjoner. Blant det som ble dekket av Paristraktaten var krigsskadeerstatning, respekt for minoriteters rettigheter og grensejusteringer, som avviklingen av det italienske koloniveldet i Afrika og endringer av grensene mellom Ungarn-Slovakia, Ungarn-Romania, Sovjet-Romania, Bulgaria-Romania og Sovjet-Finland. Kartskisse over Finland, områder landet måtte avgi etter andre verdenskrig er markert Borgere av land tilhørende aksemaktene skulle heller ikke straffes for å ha støttet de allierte. De som tiltrådte traktaten påtok seg også å forhindre fremveksten av fascistiske organisasjoner eller andre; «om de er politiske, militære eller semi-militære og hvis hensikt det er å frata folket dets demokratiske rettigheter.» Spesielt i Finland ble de pålagte grenseendringene sett som en stor urett og et forræderi fra vestmaktene, da landet mistet om lag ti prosent av sitt førkrigsterritorium til Sovjetunionen. Den sympatien Finland hadde fått under vinterkrigen hadde imidlertid forsvunnet etter Finlands deltakelse i angrepet på Sovjetunionen i 1941. Sovjetunionens overtakelse av finsk territorium var basert på våpenhvilen i Moskva som ble undertegnet den 19. september 1944 og som endte fortsettelseskrigen. Finlands militære begrensninger. For Finlands del kom Parisfreden å bety militære begrensninger, blant annet med hensyn til raketter, ubåter, bombefly og jagerfly. Finland fulgte disse reglene, men med tiden ble noen av de fjernet eller oppmyket etter forhandlinger. Blant annet ble defensive rakettvåpen tillatt på 1960-tallet. Andre regler ble ikke fulgt i det hele tatt, Finland kjøpte blant annet bombefly som ble anvendt som slepefly for mål, flere jagerfly, som ble kalt for «øvelsesfly uten operativ verdi» (Draken, BAE Hawk), torpedoer med mere. Da Sovjetunionen kollapset, dikterte president Mauno Koivisto den 21. september 1990 en kunngjøring til statsrådets protokoll at Finland ikke lenger anså seg bundet av fredsavtalens begrensninger. Mandalay. En del av fortet i sentrum av Mandalay Mandalay er en by i Burma ved Irrawaddy-elven og hovedstaden i distriktet Mandalay. Mandalay ligger 500 km nord for Yangon, har omtrent 1,2 millioner innbyggere og er landets nest største by. Mandalay er et handels- og samferdselssentrum. Byen har gull-, sølv-, jade- og trehåndverk. Mandalay er et buddhistisk sentrum med universitet. Mandalay ble grunnlagt i 1857 og var hovedstaden i kongerriket Burma fra 1860 til 1885. National Endowment for Democracy. National Endowment for Democracy (NED) er en amerikansk ideell organisasjon, grunnlagt av Kongressen på Reagans initiativ i 1983 for å fremme demokrati, hovedsakelig ved å gi økonomisk støtte til opposisjonsgrupper i land med regjeringer som i USA oppfattes som «fiendtligsinnede». Organisasjonen er drevet som en privat organisasjon, og den er utenfor konstitusjonell kontroll, men den er nesten utelukkende finansiert gjennom bevilgninger fra Kongressen. Organisasjonen gir økonomisk og annen støtte til bevegelser og grupperinger over store deler av verden. I tillegg til sine utdelinger av økonomisk støtte omfatter og finansierer organisasjonen også "Journal for Democracy", World Movement for Democracy, International Forum for Democratic Studies, Reagan-Fascell Fellowship Program, Network of Democracy Research Institutes og Center for International Media Assistance. NED har av menneskerettighetsorganisasjoner innenfor og utenfor USA blitt anklaget for «innblanding i andre lands indre anliggender». Organisasjonen har også blitt beskyldt for å være skapt for lovlig å fortsette CIAs støtte til politiske aktører i land der CIA har blitt forbudt å operere, og at organisasjonen i så måte er CIAs «arvtaker». Det fremholdes at det at organisasjonen er privat gjør det mulig å operere fritt der offentlige organisasjoner er bundet av amerikansk lov. I følge den Colombianske journalisten og forfatteren Hernando Calvo Ospina ble dette synet langt på vei bekreftet av organisasjonens første leder, Allen Weinstein i et intervju i Washington Post i 1991, der han uttalte at «En stor del av det vi gjør i dag, gjorde CIA i all hemmelighet for 25 år siden.» På sin hjemmeside hevder organisasjonen at den har blitt angrepet både fra høyre og venstresiden i amerikansk politikk. Den hevder videre at motstanden fra venstresiden nesten forsvant etter at den kalde krigen var over, og at denne motstanden nå kun kommer fra «noen få antagonistiske elementer». Videre sies det at det har blitt påstått, fra «enkelte konservative elementer», at organisasjonen har en sosialdemokratisk agenda. Organisasjonen avviser dette, og viser til at den har fått varm støtte fra organisasjoner fra den ytterste høyrefløyen, som Heritage Foundation og Empower America. Emine. Emine er et tyrkisk kvinnenavn som er dannet av det tyrksike mannsnavnet "Emin" som betyr «troverdig». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Emine i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Amerikansk hummer. Amerikansk hummer ("Homarus americanus") er en hummer-art som forekommer naturlig langs østkysten av Nord-Amerika fra Cape Hatteras, North Carolina i sør til New Foundland i nord. Arten er registrert seksten ganger i Norge, og blir regnet som farlig ifølge Norsk svarteliste. Beskrivelse. Amerikansk hummer hører til tifotkrepsene og har derfor fem par gangbein, hvor de første er omdannet til kraftige klør. Hummeren har leddet bakkropp med kraftige uropoder (halevifte). Fargen varierer fra grønn til brun-oransje, i motsetning til den vanligvis blåsvarte europeiske hummeren. Begge artene opptrer derimot relativt regelmessig i avvikende fargevarianter, noe som kan gjøre det vanskelig å skille de fra hverandre. Vanligvis har amerikansk hummer en pigg eller flere på undersida av pannehornet "rostrum", men den eneste sikre måten å skille artene er DNA-analyse. Normalt er en amerikansk hummer 20 til 60 cm lang og mellom 1/2 og 4 kg, men eksempler på opp til 1 meter i lengde og 20 kg i vekt har blitt registrert. Dette gjør at arten er det tyngste krepsdyret i verden i dag. Levesett. Amerikansk hummer er altetende og finnes i en rekke ulike habitater: Mudderbunn, sandbunn, ålegressenger, steinbunn og hardbunn. Til forskjell fra den europeiske hummeren, som bare finnes på grunnere vann, forekommer hummeren helt fra strandsonen og ned til rundt 700 m dyp. I det naturlige utbredelsesområdet til arten ligger temperaturene oftest mellom 5 og 20 °C, men den kan tåle både kaldere og varmere vann. Parringstida skjer når hunnen skifter skall. Hannen gir hunnen da «spermpakker» som den bærer med seg mens hunnen utvikler rogn. Egga blir befrukta ved gyting en god stund etter selve paringa; ofte kan det være snakk om år. De befrukta egga blir båret med pleiopodene, «svømmebeina» på bakkroppen. Hunnen kan bære på de i 9-16 måneder, avhengig av temperatur. Det er størrelsen på individet som avgjør hvor mye avkom det får, en hunn kan produsere alt fra noen få tusen til nesten 100 000 egg. Disse er mindre enn egga til europeisk hummer, så de amerikanske hummerene er mer fruktbare. Det planktoniske larvestadiet varer fra to uker til en knapp måned, og larvestadiet er derfor for kort tidsmessig til at spredning mellom kontinenta i dette stadiet blir rekna som sannsynlig. Eksempler i europeisk farvann er mest sannsynlig opprinnelig importerte som levende sjømat. Amerikansk hummer i Norge. Amerikansk hummer er i Norge hovedsakelig funnet i nærheten av de store byene: I Oslofjorden og ved Risør, Kristiansand, Bergen og Ålesund. Alle eksempler som er funnet har vært voksne, og mange av dem har hatt strikk eller merker etter strikk rundt klørne. Det er lite trolig at arten er særlig vanlig langs norskekysten, men siden den kan være smittebærer for en rekke farlige hummersykdommer, blir den likevel regnet som økologisk farlig. Henri Milne-Edwards. Henri Milne-Edwards (født 23. oktober 1800, død 29. juli 1885) var en eminent fransk zoolog. Biografi. Milne-Edwards var det 27. barnet til sin engelske far Wiliam Edwards og en fransk mor, Elisabeth Vaux. Han ble født i Brugge, nå i Belgia, men da en del av den nyfødte franske republikken. Hans far satt i fengsel i flere år for å ha hjulpet noen engelskmenn i å flykte til sitt eget land. Sønnen Henri tilbrakte det meste av sitt liv i Frankrike. Han vokste opp i Paris hos sin eldre bror William Edwards, som var fysiolog. Ved Napoleons fall ble faren løslatt og hele familien flyttet til Paris. Først ville Henri studere medisin, han tok eksamen i det i Paris i 1823. Men hans lidenskap for naturhistorie fikk overtaket og han gikk over til å studere de lavere former for dyreliv. Han ble student hos Georges Cuvier og venn med Jean Victoire Audouin. Han giftet seg med Laura Trézel. De fikk ni barn, en av dem var Alphonse Milne-Edwards. Et av hans tidligste skrifter, ("Recherches anatomiques sur les crustaces"), som ble presentert for Det franske vitenskapsakademiet i 1829 la tema for en velformet og rosende omtale av Cuvier året etter. Den fortalte om resultatene av to mudderundersøkelser han og vennen Audouin gjorde i 1826 og 1828 nær Granville, og var bemerkelsesverdig for klart å skille den marine fauna på den delen av den franske kysten i fire soner. Han ble professor i hygiene og naturhistorie i 1832 ved Collège Central des Arts et Manufactures. I 1841, etter Audouins død etterfulgte han ham i arbeidet i entomologi ved Muséum National d'Histoire Naturelle. I 1862 etterfulgte han Isidore Geoffroy Saint-Hilaire i stillingen i zoologi som lenge hadde stått ledig. Publikasjoner. Mye av hans originale arbeid ble publisert i "Annales des sciences naturelles", som han var knyttet til utgivelsen av fra 1834. Av hans bøker kan nevnes Priser. I 1856 ga Royal Society ham Copleymedaljen i anerkjennelse av hans store zoologiske undersøkelser. Milne-Edwards døde i Paris. Hans sønn Alphonse Milne-Edwards (1835–1900), som ble professor i ornitologi ved museet i 1876, var spesielt opptatt med fossile fugler og dyphavsundersøkelser. Taksonomi. Opprinnelig var navnet Milne et av fornavnene til Henri Milne-Edwards, men for å unngå sammenblanding med sine mange slektninger, la han det til etternavnet sitt, som han skrev uten bindestrek: Milne Edwards. Men sønnen brukte bindestrek: Milne-Edwards. Som auktornavn blir navnet brukt både for far og sønn. Patton – menneske og soldat. "Patton – menneske og soldat" (originaltittel: "Patton") er en prisbelønnet amerikansk biografisk krigsfilm fra 1970 som omhandler general George S. Patton. Hovedrollen som Patton ble spilt av George C. Scott. Regi var ved Franklin J. Schaffner. Filmen var skrevet av Francis Ford Coppola og Edmund H. North. Filmen er basert på de to bøkene "Patton: Ordeal and Triumph" (1963) skrevet av Ladislas Farago og "A Soldier's Story", skrevet av general Omar N. Bradley. Handling. Filmen omhandler livet til den amerikanske generalen George S. Patton under andre verdenskrig. Handlingen begynner med hans karriere som tank-kommandør i Nord-Afrika i amerikanernes felttog mot tyskerne – og etterhvert hans deltagelse i invasjonen av Tyskland. Filmen speiler i hovedsak personen Patton, en omstridt og særegen general som feiret store seiere, men som også havnet i mye bråk på grunn av sin lederstil og uttalelser. Om filmen. Filmen ble noe kontroversiell på grunn av Pattons uttalelser om at den jevne nazist i Tyskland ikke var verre enn den jevne demokrat eller republikaner hjemme i USA. Filmen inneholdt også uttalelser som pressen fant å være støtende for russerne. Andre sider som ble tatt opp var Pattons tro på reinkarnasjon til tross for at han ble beskrevet som en kristen. Filmen viste også de mørkere og mere brutale sider ved general Patton. I 2003 ble filmen funnet betydningsfull nok («culturally, historically, or aesthetically significant») av USAs Library of Congress til å bli bevart av deres National Film Registry. I 1986 kom en oppfølger, "Pattons siste dager", som var produsert for TV. Priser. Filmen vant 7 Oscar-statuetter i 1971, inkludert for beste hovedrolle, beste film og beste regi. Den vant i tillegg en rekke andre filmpriser, blant annet en Golden Globe (Scott). Trivia. Rod Steiger ble opprinnelig tilbudt rollen som Patton, men avslo da han sa at han ikke ville bidra til å glorifisere krig. Han uttalte senere at denne avgjørelsen var hans største tabbe i filmkarrieren. Henry Bartle Frere. Portrett av Henry Bartle Frere Henry Bartle Edward Frere (født 29. mars 1815, død 29. mai 1884) var en britisk administrator. Han var guvernør i Kappkolonien 1877–1880. Han var født i Clydach i Brecknockshire og var sønn av Edward Frere og nevø av John Hookham Frere. Etter at han forlot Hailesbury ble Bartle Frere utnevnt til skriver i Bombays (dagens Mumbai) offentlige tjeneste i 1834. Etter at han bestod sin språkeksamen, ble han utnevnt til assisterende innsamler ved Poona (dagens Pune) i 1835, og som privatsekretær for guvernøren i Bombay George Arthur i 1842. To år senere ble politisk beboer ved hoffet til rajahen av Satara. Da rajahen døde i 1848, administrerte han provinsen både før og etter at den formelt ble annektert i 1849. Han ble utnevnt til sjefskommissær i Sind. Han sendte avdelinger til Multan og John Lawrence i Punjab i 1857 for å sikre stedene under det indiske opprøret. Hans tjeneste ble fullt anerkjent av de indiske myndighetene, og han fikk takk av begge husene i parlamentet samt Bathordenen. Han ble medlem av visekongens råd i 1859 og ble utnevnt til guvernør i Bombay i 1862 hvor han fortsatte sin politikk med kommunal forbedring. Han etablerte Deccan College i Pune i tillegg til et college som skulle utdanne innfødte til sivilingeniører. Bombay Banks kollaps i 1866 som han gjorde lite for å hindre, førte hans administrasjon under massiv kritikk, og han returnerte til England hvor han ble utnevnt til Indias stjerneorden og fikk ærestitler fra universitetet i Oxford og Cambridge. Han ble også utnevnt til Council of India. Utenrikskontoret sendte ham i 1872 til Zanzibar for å forhandle frem en avtale med sultanen Bargash bin Said for å stoppe slavetrafikken. I 1875 fulgte han prinsen av Wales til Egypt og India med så stor suksess at Benjamin Disraeli ba ham velge mellom å bli gjort til baronett eller Bathordenen. Han valgte den første, men dronningen gav ham begge. Bartle Frere ble gjort til høykommissær for det sørlige Afrika av Henry Howard Molyneux Herbert som håpet at innen to år ville Bartle Frere bli den første guvernøren for et sørafrikansk domene. Regionen var derimot i en slik tilstand at under det første året måtte Bartle Frere ta seg av en xhosakrig og et brudd i Kappministeriet. Transkei–xhosaene ble kuet tidlig i 1878 av general Frederick Augustus Thesiger og en liten styrke av regulære og kolonistyrker. Bartle Frere avsatte sin hindrende regjering og ba Gordon Sprigg danne regjering. Dette løste de konstitusjonelle problemene, men ble overskygget av at Herbert trakk seg tidlig i 1878, akkurat i det misfornøyde sørafrikanere i økende grad begynte å støtte zululederen Cetshwayo. Batle Frere fikk kolonikontoret med seg på å Cetshwayos hær måtte elimineres, en idé som ble generelt akseptert frem til Bartle Frere sendte Cetshwayo et ultimatum i desember 1878 og hjemmeregjeringen innså problemene som en innfødt krig førte med seg. Cetshwayo var ute av stand til å gå med på Bartle Freres ultimatum, selv om han hadde ønsket det. Bartle Frere beordret Frederic Thesiger til å invadere Zululand, dermed begynte anglo-zulu-krigen. 11. januar 1879 krysset britiske styrker Tugela. Fjorten dager senere ble katastrofen Isandlwana rapportert, og underhuset krevde at Bartle Frere skulle kalles tilbake. Beaconsfield støttet ham, og i et merkelig kompromiss ble han refset og bedt om å fortsette. Bartle Frere skrev en utfyllende rettferdiggjørelse av sin fremferd som ble kommentert av kolonisekretær Michael Hicks Beach som «ikke så hvorfor Frere burde bemerke angrepene, og når det gjaldt krigen, hadde alle afrikanske kriger vært upopulære». Bartle Freres svar var at ingen tok til motmæle mot hans kritikere og at han ønsket å legge frem et for nedtegnelsene. «Få er kanskje enige med mitt syn om nødvendigheten av å slå ned zuluopprøret,» skrev han. «Få, frykter jeg, i denne generasjonen. Men dersom mine landsmenn forandres en del, vil de en dag yte meg rettferdighet. Jeg skal ikke etterlate mitt navn permanent æreløst.» a>. Broen ble åpnet 21. juli 1880, kort tid før Bartle Frere reiste fra Kapp. Problemene med zuluene og misnøye som vokste i Transvaal førte totalt sett til større problemer. Forsinkelsen med å gi landet en konstitusjon gav en unnskyldning for agitasjon blant de misfornøyde boerne, en raskt økende minoritet, mens tilbakeslaget ved Isandlwana skadet britenes prestisje. Takket være xhosa– og zulukrigene var Bartle Frere ute av stand til å gi tingenes tilstand i Transvaal full oppmerksomhet før april 1879 da han i det minste var i stand til å besøke en leir av rundt 4000 misfornøyde boere nær Pretoria. Selv om tilstanden var nokså dårlig, klarte Frere å vinne boernes respekt ved å love dem at han skulle presentere deres klager for den britiske regjeringen og å oppfordre til å gjennomføre løftene britene hadde gjort til dem. Boerne spredte seg til slutt, på samme dag som Bartle Frere mottok telegrammet som annonserte regjeringens refs. Da han returnerte til Cape Town oppdaget han at hans fremskritt var blitt omgått, først ved nyhetene den 1. juni 1879 om at Napoleon Eugene i Zululand var død og så ved nyheten om at styret over Transvaal og Natal, sammen med høykomissariatet i den østlige delen av Sør–Afrika, hadde blitt overført fra ham til Garnet Wolseley. Da Gladstones regjering inntok kontorene våren 1880, hadde John Wodehouse ingen intensjoner om å kalle tilbake Bartle Frere. Men i juni oppfordret en seksjon i Det liberale parti Gladstone til å fjerne ham, og statsministeren gav nølende etter den 1. august 1880. Da Bartle Frere returnerte, svarte han på anklagene som hadde med hans handlinger i både Afghanistan og Sør–Afrika og forbedredte en bredere redegjørelse da han døde i Wimbledon av en alvorlig forkjølelse den 29. mai 1884. Han ble begravd i St. Pauls katedral. Prinsen av Wales avdekket i 1888 en statue av Bartle Frere ved Thames-demningen. Mount Bartle Frere (1622 moh), det høyeste fjellet i Queensland i Australia er oppkalt etter ham. Runrig. Runrig er en skotsk folkrock-gruppe som ble dannet av brødrene Rory og Calum MacDonald fra Uist på Hebridene og deres venn Blair Douglas i 1973 på øya Skye vest i Skottland. De spilte deres første konsert i Kelvin Hall i Glasgow. De er også kjent for sine sangtekster på skotsk gælisk, men synger også på engelsk på grunn av deres stadig økende internasjonale anerkjennelse. Katthult-vokalisten Aud Ingebjørg Heldaas fra Norge synger med på sangen «In Scandinavia» på albumet "Everything You See" Medlemmer. Donnie Munro fra Skye ble med i Runrig i 1974, året etter at gruppa ble dannet, og Runrig begynte å spille utenfor deres hjemmeområde. Douglas forlot gruppa på slutten av 1978 og ble erstattet av Robert MacDonald. Denne sammensetningen fortsatte inntil Douglas igjen ble med i 1978 og Malcolm Jones ble gitarist som erstatning for Robert MacDonald som forlot gruppa. Allerede det neste året forlot Douglas igjen gruppa for å bli solomusiker. I 1981 kom trommeslageren Iain Bayne (tidligere New Celeste) med sammen med tangentspilleren Richard Chearns. Sistnevntes opphold ble kortvarig, men ble erstattet av Pete Wishart (tidligere Big Country) i februar 1986. Denne sammensetningen har blitt betraktet som det klassiske Runrig og varte i elleve år. I 1997 forlot gruppas førstesanger Donnie Munro Runrig for å forfølge en karriere som politiker, men ble senere også en solomusiker med adskillig hell. De gjenværende medlemmene vurderte på å oppløse gruppa, men etter en lengre leting erstattet de Munro med den kanadiske folkemusikksangeren og komponisten Bruce Guthro. Denne beslutningen delte Runrigs tilhengere: Noen har argumentert at tapet av Donnie Munros meget særegne sang og hans evne til å synge både skotsk gæliske og engelske sangtekster ikke har blitt tilstrekkelig oppveid av Bruce Guthro adskillig lysere og som heller ikke behersker skotsk gælisk. Andre hevder at ettersom Guthro har en annen stemme har gjort det mulig for Runrig å utvikle seg i nye retninger som ikke var mulig med Munro. I 2001 forlot gruppas tangentspiller Peter Wishart Runrig da han ble valgt som parlamentsmedlem for Tayside for Skottlands nasjonale parti – Scottish National Party – og i 2005 ble han gjenvalgt. Brian Hurren kom inn som hans erstatter. Musikk. Runrigs første album ble utgitt i 1978, "Play Gaelic", og var banebrytende da alle sangene var på nettopp skotsk gælisk. Musikken er lett, varm og akustisk. Det ble gjenututgitt i 1990 som "Play Gaelic, the first legendary recording". Det andre albumet, "The Highland Connection", ble utgitt et år senere på gruppas eget plateselskap Ridge Records. Plata var et overgangsalbum som hadde jamrende elektriske gitarer strødd med vakre ballader. Her kom den første utgaven av den tradisjonelle skotske sangen «Loch Lomond». En senere utgave skulle bli Runrigs signatursang og den som avsluttet deres konserter. Runrigs kunstneriske gjennombrudd kom med "Recovery" i 1981, en tematisk innspilling som handlet om framveksten og politikken til Skottlands gælisk samfunn. Musikken er der for å tilsvare ambisjonene og Runrig var nå på veg til forme deres særegne lyd. I 1982 utga gruppa sin første singel, en gjeninnspilling av «Loch Lomond», og med denne begynte kjennskapen om Runrig å spre seg utenfor det skotske høylandet og øyene. I 1984 skrev de kontrakt med det lille plateselskapet Simple Records, – en avgjørelse som nesten drepte gruppa. To singler ble utgitt, den første «A Dance Called America», fikk i mikseprosessen ødelagt mastertapen og det fikk lyden til å høres falsk ut, og den andre «Skye», som ble arrangert på en slik måte at den skuffet både publikum som gruppa selv. En lengre versjon av «Skye» ble senere gjenutgitt på samlealbumet fra Alba Records kalt "A Feast of Scottish Folk Music, volume 1", sammen med en tidlig versjon av «Lifeline» og den gæliske sangen «Na H-uain as T-Earrach» som først hadde vært B-siden av «A Dance Called America». Gruppa frigjorde seg fra plateselskapet og gikk tilbake til sitt eget plateselskap Ridge Label og fikk knyttet til seg musikkprodusenten Chris Harley (også kjent som Chris Rainbow) som løftet deres innspillinger utfra sin erfaringer som solomusiker og som sanger med både The Alan Parsons Project og Camel. Springbrettet til det store markedet kom med albumet "Heartland" fra 1985 – et sterkt album med sammensveiset gælisk musikk andaktaktig rock, dog preget av samtiden. I 1987 utga de sitt første album for det store plateselskapet Chrysalis Records, "The Cutter and the Clan". Heretter fikk gruppa en voksende suksess i Storbritannia og i de neste ti årene, fra 1987 til 1997, var Runrigs mest suksessfulle periode og hvor de hadde en rekke listeplasseringer. I nyere tid. Runrig under en konsert i Tyskland i 2004. Bandets popularitet i Storbritannia har dalt noe siden 1997, men har til gjengjeld vokst andre steder, ikke minst i Danmark hvor gruppa har opptrådt gjentatte ganger og innspilte deres album, "Everything You See", i mai 2007. På dette albumet ble norske Aud Ingebjørg Heldaas fra bandet Katthult fløyet til Danmark for å synge på balladen «In Scandinavia». Hun ble bedt om å synge på gebrokkent engelsk, etter sigende for at det lyder eksotisk for skotter. Albumet gikk øyeblikkelig til toppen av det danske musikklistene. Runrig har turnert gjentatte ganger i England, Danmark og Tyskland, foruten selvfølgelig Skottland. De utgir igjen album på sitt eget merke, Ridge Records. Albumet "The Stamping Ground" fra 2001 ble sett på som en form for hjemkomst etter det mer ensformige og glansløse "In Search of Angels" (1999). For albumet "Proterra" fra 2003 var meningene dog mer delte igjen. Runrig spilte sin første konsert i USA den 4. april 2006 på Nokia Theatre i New York som del av veldigheteskonserten «Glasgow the Caring City». Det var også en form for gjenforening ved at det tidligere medlemmet Blair Douglas deltok på scenen og spilte trekkspill på flere sanger. Blant publikum var det kommet tilhengere fra så langt unna som Texas, Alabama, Florida, Colorado, Minnesota i USA, og Skottland. I 2007 er det planlagt en større utendørskonsert ved Loch Ness i Skottland den 18. august som vil bli holdt på Borlum Farm i Drumnadrochit. Audun Hultgreen Weltzien. Audun Hultgreen Weltzien (født 3. september 1983) er en norsk orienteringsløper. Han er sivilingeniørstudent og sønn av Eystein Weltzien og Wenche Hultgreen. Weltzien har to søsken, Ingunn og Espen. Han er tidligere bosatt i Trondheim, men er i dag bosatt i Zürich. Weltzien representerer IL Tyrving. Han har flere sterke nasjonale resultater (seks NM-gull, hvorav tre i 2008), og vant et verdenscupløp i 2007. 37. SS-frivillige-kavaleridivisjon «Lutzow». 37. SS-frivillige-kavaleridivisjon «Lutzow» (tysk: "37. SS Freiwilligen Kavallerie Division Lutzow" var en tysk Waffen-SS divisjon som ble opprettet i februar 1945. Den ble komponert på grunnlag av rester fra 8. SS-kavaleridivisjon "Florian Geyer" og 22. SS-frivillige-kavaleridivisjon "Maria Theresia" etter nederlaget i slaget om Budapest, tyske ungdommer på 17-18 år, ungarske "Volksdeutsche" og etniske ungarske rekrutter. Planen var at divisjonen skulle ha tre kavaleriregimenter med to bataljoner hver, men på grunn av mangel på menn og utstyr ble det kun dannet to underbemannede regimenter. Divisjonen var fra starten av kommandert av SS-Oberführer Waldemar Fegelein, broren til Hermann Fegelein, men han ble erstattet i mars av en mer kompetent offiser, nemlig SS-Standartenführer Karl Gesele. Under divisjonens korte levetid slåss den mot sovjeterne som en del av 6. SS-Panzerarmee i de siste ukene i krigen, før den overgav seg til amerikanerne i Østerrike i mai. Tanum Teleport. Tanum Teleport er et godt synlig landemerke for alle som ferdes på E6 i nordre Bohuslän i Sverige. De store hvite parabolantennene ruver i øst. Jordstasjonen ligger noen kilometer sør for Tanumshede i Tanum kommune og omtrent 130 km nord for Göteborg. Historikk. Anlegget ble vedtatt opprettet i 1968, etablert i 1971 og var i begynnelsen eid i fellesskap av teleforvaltningene i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Senere ble Telia eier av anlegget. I hovedsak er anlegget blitt brukt til overføring av telefoni-, data- og TV-signaler til andre kontinenter via satellitter. Jordstasjonen i Tanum var en forutsetning for den nordiske videresendingen av store, internasjonale TV-sendinger, blant annet president Nixons besøk i Kina i 1972. Først på 1980-tallet bygget Televerket en egen jordstasjon i Norge, i Nittedal. Men på 1990-tallet fikk anlegget konkurranse fra løsninger basert på fiberoptikk på havbunnen mellom kontinentene. I tillegg ble mye av den interkontinentale teletrafikken til og fra Norge overtatt av Nittedal jordstasjon i 1994. I slutten av 2001 annonserte Telia at både jordstasjonen og hele selskapets satellittdivisjon skulle legges ned. Anlegget er senere blitt kjøpt av et lokalt entreprenørselskap. Deler av utstyret skal være solgt, men antennene var sommeren 2007 fortsatt på plass. Antennene. Tanum hadde i 2002 seks parabolantenner. Disse var rettet inn mot hver sin geostasjonære satellitt over Indiahavet eller Atlanterhavet. Den første antennen som kom på plass (i 1971) var på 30 meter i diameter. I 1981 ble det satt opp en ny antenne med diameter på 32 meter. Teknologiutviklingen førte etter hvert til at tilsvarende eller bedre effekt kunne oppnås med langt mindre antenner. Mellom 1987 og 1991 ble det satt opp tre antenner, én med en diameter på 11 meter og to med diameter på 18 meter. Den siste antennen som ble satt i drift kom i 1998 og hadde en diameter på 4 meter. Arpanet. NORSAR (NORwegian Seismic ARray) fikk tidlig etablert en 2,4 kbit/s linje til Seismic Data Analysis Center (SDAC) i Virginia, USA, via jordstasjonen i Tanum. Dette systemet ble finansiert av DARPA og ble brukt til deteksjon av prøvesprengninger. Satellittlinken kan anses som det første trinnet i utvidelsen av Arpanet til Norge. I juni 1973 ble NORSAR en virkelig Arpanet-node med 9,6 kbit/s linjer til både SDAC og University College London (UCL). Begge via Tanum Teleport. Dana Rohrabacher. Dana Tyron Rohrabacher (født 21. juni 1947 i Coronado i California) er en amerikansk republikansk politiker. Han har vært kongressmann siden 1989. Før han ble innvalgt i Kongressen jobbet han i Det hvite hus som assistent for president Ronald Reagan, og var i syv år en av presidentens ledende taleskrivere. Han var sentral i utformelsen av Reagan-doktrinen. Rohrabacher var leder for Kongressens romfarts- og luftfartskomité fra 1997 til 2005. Han er også et langvarig medlem av Kongressens utenrikskomité, og har bl.a. engasjert seg mot menneskerettsbrudd begått av kommunistregimet i Folkerepublikken Kina. Final Cut Pro. Final Cut Pro er et profesjonelt videoredigeringsprogram utviklet av Apple Inc. som har blitt populært blant både selvstendige filmskapere såvel som hos mange av Hollywoods regissører. Programmet har mulighet til å behandle mange ulike digitale format, som f.eks. DV, HDV, Panasonic P2, Sony XDCAM og 2K. Final Cut Pro X. Apple lanserte 21. juni 2011 en ny versjon av Final Cut Pro, med navnet «"Final Cut Pro X"». Den selges for 1 699 kroner på Mac App Store og blir beskrevet som en total omskrivning av den originale applikasjonen. Final Cut Pro X er en 64-bit-applikasjon med støtte for Grand Central Dispatch og OpenCL, noe som tillater den å bruke alle tilgjengelige kjerner for bakgrunnsrendering. Også organiseringen av media er forandret; Final Cut Pro X støtter nå mange flere typer opptak, fra DV, til DSLR, hele veien opp til 4K-oppløsning. I tillegg vil alle opptak analyseres under importering, automatisk soteres inn i grupper for close-ups, medium, bilder med to personer og gruppebilder, og forberedes for automatisk forbedring av blant annet lysskjær, urolig kamera og fargebalanse. Lyd vil også bli analysert i et forsøk på å fjerne forstyrrende elementer som nynning, dunk og andre merkbare feil. Det som av mange regnes som den viktigste funksjonen i Final Cut Pro X er «"Magnetic Timeline"» som har blitt fullstendig redesignet for å løse mange av problemene som oppleves i dagens Final Cut Pro 7. Den nye tidslinjen lar deg redigere opptakene midt i tidslinjen uten at andre videoklipp eller lydspor blir forskjøvet. I tillegg ble de øvrige Final Cut Studio-programmene, "Compressor" og "Motion" lansert på Mac App Store til 279 kroner. Rajmund Rembieliński. Rajmund Rembieliński (født september 1775 i Warszawa, død 12. februar 1841 i Łomża) var en politisk og økonomisk forkjemper i tiden da Kongress-Polen hadde autonomi. Han var blant annet president i Kongress-Polens Sejm fra 13. september til 13. oktober 1820 og formann for Det masoviske voivodskaps kommisjon. Rembieliński var med på å grunnlegge De polske republikaners forening i 1798, og var en av hoveddrivkreftene bak opprettelsen av et tekstilindustridistrikt i nærheten av Łódź. Rajmund var sønn av Stanisław Rembieliński og Marianna Łęczyńska. Han var gift med Agnieszka Helena Opacka, men ble senere skilt. Hans andre kone var Antonina Weltz, som han hadde to sønner med: Aleksander og Eugeniusz. Rembieliński Rembieliński Rembieliński Lisa Murkowski. Lisa Ann Murkowski (født 22. mai 1957 i Ketchikan i Alaska i USA) er en amerikansk politiker. Hun er en senator og representerer Alaska og Det republikanske parti. Hun tok over faren Frank Murkowskis senatplass i 2002, da han ble valgt til guvernør i Alaska, men vant to år senere med 3 prosentpoeng over den demokratiske kandidaten. Hun er den første amerikanske senatoren som er født i Alaska. Hun er også den første kvinnen som representerer Alaska i Kongressen. Foran mellomvalget i 2010 tapte Murkowski overraskende republikanernes primærvalg mot den mer konservative Joe Miller. Hun ble den tredje sittende senatoren som tapte i primærvalget det året. Murkowski er en av fire republikanske senatorer som er medlem av organisasjonen Republicans for Choice, som støtter valgfri abort. Jon Kyl. Jon Llewellyn Kyl (født 25. april 1942 i Oakland, Nebraska) er en amerikansk politiker. Han er en senator og representerer Arizona og Det republikanske parti. Han var medlem av Representantenes hus fra 1987 til 1995, da han ble valgt inn i Senatet. Kyl er for tiden innpisker, og dermed nummer to i den republikanske partigruppen. 10. februar 2011 kunngjorde Kyl at han ikke tar gjenvalg i 2012. Han sa også at han kunne tenke seg å bli visepresidentkandidat. I april 2006 ble Kyl kåret til en av av «Amerikas ti beste senatorer» av Time Magazine. Smeerenburg. Smeerenburg (norsk: "Spekkbyen") er en tidligere nederlandsk hvalfangststasjon på Amsterdamøya, nord-vest på Svalbard. Hvalfangsstasjonen ble etablert omkring 1620 og forlatt omkring 1660 på grunn av nedgang i hvalbestanden. På det meste hadde 200 hvalfangere tilhold i Smeerenburg om sommeren og var nederlendernes viktigste hvalfangststasjon. Kart over Albert I Land med Smeerenburg angitt. Rester etter spekkovner i Smeerenburg. Det er registrert syv spekkovner (seks dobbelovner og én enkel), 19 hustufter og 101 graver. Det er ikke ferdselsforbud i Smeerenburg, men det er forbudt å røre kulturminnene eller noe annet i 100 meters omkrets fra funnstedene. I 1973 ble ruinene av Smeerenburg en del av Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. Ulrich Plenzdorf. Ulrich Plenzdorf (født 26. oktober 1934 i Berlin, død 9. august 2007 ved Berlin) var en tysk forfatter og dramaturg. Ulrich Plenzdorf ble født i Kreuzberg i Berlin. Foreldrene hans ble fengslet under det nasjonalsosialistiske styret fordi de var medlemmer av KPD. Fra 1949 til 1952 var han elev ved skolen i Scharfenberg. Etter å ha blitt utvist av politiske grunner gikk han på skolen i Himmelpfort ved Fürstenberg (Havel). Han tok Abitur i 1954 i Lichtenberg. Han studerte marxisme-leninisme og filosofi ved Franz-Mehring-instituttet i DDR, men avsluttet ikke studiene. Fra 1959 studerte han film i Babelsberg. Fra 1963 arbeidet han som dramaturg ved DEFA-studioene i Babelsberg. Han ble mest kjent som forfatter av det samfunnskritiske verket "Die neuen Leiden des jungen W." (1972) som var en aktualisering av Goethes "Die Leiden des jungen Werther" (1774). Han fikk Bachmann-prisen i 1978. Kokoskrabbe. Kokoskrabben er det største landlevende leddyret på jorda. Den lever på øyer i Det indiske hav og Stillehavet, og har fått namnet sitt fordi den kan ete kokosnøtter. Tross namnet er den ingen ekte krabbe, men er egentlig nærmere beslektet med eremittkrepsene. Kokoskrabben blir også kalla palmetjuv. "Palme"-delen av namnet er på grunn av at den klatrer i palmer for å unnslippe rovdyr og ete frukt fra trærne, mens "tjuv"-delen refererer til vanen den har for å stjele blanke ting fra mennesker. En har blant anna observert dem bærende på kokekar, kniver, primuser og whiskyflasker. Kjennetegn. Kokoskrabben veier opp til 4 kg, kan oppnå kroppslengder på 40 cm og et spenn på rundt en meter fra bein til bein. Det har blitt rapportert størrelser på opp til 17 kg og 1 meter lang kropp, men disse er ikke bekrefta. Hanner er større enn hunner. Til forskjell fra de nære slektningene "eremittkrepsene" har voksne individer hardt skall på ryggen og rundt bakkroppen. Unge kokoskrabber er mjuke og sårbare, og bur i sneglehus eller kokosnøttskall. De yngste stadia til arten lever i havet, men voksne individer kan ikke svømme og vil drukne i vann. Gjellene de har på gangbeina er bare rester fra stamformer som har levd i vann, og har i dag ingen funksjon. De tar i stedet inn luft med såkalla "brankiostegale lunger" – et utviklingsmessig stadium mellom gjeller og lunger. Dette pusteorganet ligger i kammer bak på forkroppen og inneholder vev som likner det man finner i andre krepsdyrgjeller. Forskjellen er at de er tilpassa til å ta opp oksygenet fra lufta i stedet for fra vann. De er likevel framleis avhengige av vann for å fungere. Kroppen er, som hos andre tifotkreps, delt inn i en frampart ("cephalothorax") og en bakpart ("abdomen"). Det første beinparet er omdanna til massive klør som blant anna blir brukte til å åpne kokosnøtter. Med disse kan de også løfte gjenstander på opp til 29 kg. De neste to para er store og kraftige gangbein som gjør at dyret kan klatre vertikalt opp i opp til 6 meter høge tre, ofte kokospalmer. Det fjerde beinparet er mindre og børsteforma. Det blir brukt av yngre individ til å holde på sneglehuset/kokosnøttskallet, eldre bruker det til å gå med og til å skvette vann på gjellene. Det femte beinparet blir som regel holdt i gjellekammeret, og brukes til å holde gjellene rene. Føde. Kokoskrabben er en alteter. Hoveddelen av kostholdet er frukt, både frukt og råtnende, som den stundom plukker rett fra treet. Som namnet tilsier eter den også kokosnøtter, som den åpner med klørne sine. I tillegg eter den lauv, egg, åtsel og skall fra andre dyr; sistnevnte trolig for å få i seg kalsium. Den jakter også på dyr som ikke er raske nok til å slippe unna, for eksempel nyutklekka skilpaddeunger. en har dessuten observert et tilfelle hvor en kokoskrabbe har jakta på og drept en polynesiarotte ("Rattus exulans"). Man trudde lenge at kokoskrabben var i stand til å klatra opp i palmer for å klippe ned kokosnøtter og slik få dem til å falle ned på bakken. Den tyske biologen Holger Rumpf hevder derimot dyret ikke er intelligent nok til dette, og mener myten kommer av at dyr tilfeldigvis har fått nøtter til å løsne når de har prøvd å kutte hol i dem og ete dem i treet. Levested. Kokoskrabber lever nesten utelukkende på land, og har blitt funnet opptil 6 km fra havet. De bur alene i underjordiske hi eller klippeholer, avhengig av terrenget. Hia graver de selv i sand eller laus jord. Om dagen holder de seg skjult og stenger seg inne her for å beskytte seg mot rovdyr og redusere vanntap. I område med store mengder kokoskrabber hender det at noen kommer ut om dagen, kanskje for å få en fordel i jakt etter føde. I fuktig vær kommer de også stundom ut, siden dette tillater dem å puste lettere. Formering. Paringstida til kokoskrabben er fra mai til september, med et høydepunkt i juli og august. I denne perioden kjemper kjønna mot hverandre, hannen tvinger hunnen på rygg og parrer seg med hunnen i løpet av et kvarter. Kort etter bærer hunnen de befrukta egga ned i fjæra og legger dem under vann. Hunnen er nøye med å ikke bli revet med av bølgene, siden hunnen ikke kan svømme. Larvene lever planktonisk og de yngste individa lever i vann. Bare et lite mindretall lever lenge nok til å vandre opp på land. Intrusjon. I geologien er intrusjon en smeltemasse bestående av magmatiske bergarter som ble dannet ved krystallisasjon fra smeltet magma under jordens overflate. Store biter av magma som har størknet i dypet før de når jordoverflaten, kalles plutoner, og har fått navnet sitt etter Pluto som i romersk mytologi var underverdenens gud. Bergarter av denne typen blir omtalt som "plutoniske bergarter" eller "intrusivbergarter". Dette er i motsetning til "effusive bergarter". Smeltemasse som omringer en pluton, kalles "sidebergarter". Sammensetning. I sammensetning inkluderer intrusivbergarter hele rekken av magmatiske bergarter, fra det kompakte og mørke ultramafiske peridotitt til de lyse og løse alkaliske granitt og syenitt. Et velkjent eksempel på en intrusjon er Devils Tower i Wyoming i USA. 2. serierunde i Toppserien 2007. 2. serierunde i Toppserien 2007 starta den 28. april klokka 16:00. Musikk i Final Fantasy VII. Musikken i "Final Fantasy VII" er komponert av Nobuo Uematsu. Den ble opprinnelig utgitt i et album på fire CD-er. Det ble også laget nye arrangement for piano og orkester av deler av musikken og disse ble utgitt på albumene "Final Fantasy VII Reunion Tracks" og "Piano Collection Final Fantasy VII". Uematsu brukte åtte måneder på å komponere musikken i "Final Fantasy VII". Han har selv sagt at han hadde foretrukket å fått et år på å gjøre det. Spillkonsollen PlayStation tillater at spill bruker lydspor på CD-en for musikk, men Uematsu valgte å bruke MIDI-filer fordi det har kortere lastetider og han ville ikke at spillerne skille bli stresset av å måtte vente. Mer musikk relatert til "Final Fantasy VII" ble laget da Square Enix startet "Compilation of Final Fantasy VII", som er en serie med spill, filmer og noveller som foregår i det samme universet. Uematsus deltakelse i denne serien har vært begrenset. One-Winged Angel. «One-Winged Angel» (japansk: 片翼の天使, Katayoku no Tenshi, literært: «an angel with wings on one side») er et spor som spilles når hovedpersonene i spillet slåss mot skurken Sephiroth for siste gang. Tittelen viser til vingen som er en del av utseendet til Sephiroth i denne kampen. Sporet har et kor som synger teksten på latin. «One-Winged Angel» er et av de mer kjente sporene fra "Final Fantasy VII" og det har blitt gitt ut flere ganger med forskjellige arrangement. Det er også den første melodien med digitiserte stemmer i et "Final Fantasy"-spill. Et tidligere spor med stemmer, kalt «Approaching Premonition», ble dog skrevet så tidlig som i i 1994 for "Final Fantasy VI", men ble ikke inkludert i selve spillet. Det dukket senere opp på albumet "Final Fantasy VI Special Tracks". Teksten i «One-Winged Angel» er tatt fra sangene «Estuanas Interius», «O Fortuna», «Veni, Veni, Venias» og «Ave Formosissima» i "Carmina Burana". Uematsu har sagt at introen er basert på Jimi Hendrix' «Purple Haze». Den originale versjonen av sangen har digitiserte stemmer og musikk fremført av synthesizere. En versjon arrangert av Shirou Hamaguchi og spilt av et orkester finnes på albumet "Final Fantasy VII Reunion Tracks". Versjonen i filmen "Final Fantasy VII Advent Children" er arrangert av Kenichiro Fukui. Den er basert på orkesterversjonen blandet med heavy metal-elementer og kalt «Advent: One-Winged Angel». Den ble dirigert av Koji Haishima og rockedelen ble spilt av Nobuo Uematsus gruppe The Black Mages. Sangen har en annen tekst og den blir brukt i den siste slåsskampem mellom Cloud og Sephiroth i filmen. Per 2007 har «Advent: One-Winged Angel» blitt spilt to ganger av The Black Mages i konserter. Første konserten var More Friends i Los Angeles med CSUF University Singers og World Festival Symphony Orchestra dirigert av Arnie Roth. Den andre var Voices – Music from Final Fantasy 2006 i Japan med GYA og Prima Vista Philharmonic Orchestra igjen dirigert av Roth. I sistnevnte konsert ble melodien spilt to ganger. I disse fremføringene blir broen nær midten av melodien utvidet med en kort synthesizersolo spilt at Uematsu. "Final Fantasy VII Original Soundtrack". "Final Fantasy VII Original Soundtrack" ble opprinnelig utgitt 10. februar 1997 av DigiCube og senere utgitt på nytt av Square Enix 10. mai 2004 etter at DigiCube gikk konkurs i 2003. Albumet er komponert av Nobuo Uematsu og produsert av Uematsu og Minoru Akao. Det ble også utgitt en spesialutgave i begrenset opplag. Denne inneholder også illustrajoner, bilder av Uematsus arbeidssted og personlige eiendeler, bilder fra spillet og en diskografi. Til forskjell fra den vanlige utgaven er sporlisten i et separat hefte med illustrasjoner av Yoshitaka Amano som forestiller figurene Cloud Strife og Aerith Gainsborough fra spillet. CD-ene ligger i en hvit boks inne i et svart omslag og omslaget er dekorert med logoen til spillet. "Final Fantasy VII Reunion Tracks". "Final Fantasy VII Reunion Tracks" er et album med utvalgte spor fra "Final Fantasy VII Original Soundtrack". Det ble opprinnelig utgitt av DigiCube 22. oktober 1997 og senere gjenutgitt av Square Enix 23. februar 2005. Selve albumet ble aldri utgitt utenfor Japan, men musikken er tilgjengelig på iTunes. Det er 72.24 minutter langt. Til forskjell fra tidligere utgivelser med utvalgt musikk fra "Final Fantasy"-spill (slik som "Final Fantasy V Dear Friends" og "Final Fantasy VI Grand Finale"), er mesteparten av musikken på "Reunion Tracks" uforandret sammenlignet med det originale lydsporet. Sporene «Main Theme of Final Fantasy VII», «Aerith's Theme» og «One-Winged Angel» er fremført av et orkester og kor og derfor de eneste nye sporene på dette albumet. Albumet har også et skjult spor som kan spilles av ved å spole bakover fra begynnelsen av spor en. Dette sporet er en instrumentalversjon av «One-Winged Angel». De nye arrangementene ble laget av Shirou Hamaguchi, som senere produserte "Fithos Lusec Wecos Vinosec Final Fantasy VIII" med musikk fra "Final Fantasy VIII". "Piano Collections Final Fantasy VII". "Piano Collections Final Fantasy VII" er et album med musikk fra "Final Fantasy VII" arrangert for og fremført på piano. Albumet ble utgitt av Digicube 3. desember 2003 og gjenutgitt av Square Enix 10. mai 2004. Til forskjell fra tidligere "Piano Collections", ble dette albumet utgitt relativt sent i forhold til lydsporet. Noen av sporene ble også brukt på lydsporet til "Final Fantasy VII Advent Children". Albumet er 47.37 minutter langt. "Final Fantasy VII Advent Children Original Soundtrack". "Final Fantasy VII Advent Children Original Soundtrack" er lydsporet til den dataanimerte filmen "Final Fantasy VII Advent Children". Albumet er på to CD-er og det ble utgitt 28. september 2005. Det inneholder ny musikk komponert for filmen så vel som nyinnspillinger av musikk fra "Final Fantasy VII" og spor fra "Piano Collections". Melodien «Calling» ble skrevet og fremført av Kyosuke Himuro, tidligere vokalist i Boøwy. Bob Hayes. Robert Lee «Bob» Hayes (født 20. desember 1942, død 18. september 2002) var en amerikansk friidrettsutøver og amerikansk fotball-spiller. I 1962 satte Hayes verdensrekord på distansen 100 yards med tiden 9,2 sekunder og året etter forbedret han rekorden til 9,1 en rekord som først ble slått elleve år senere (Ivory Crockett 9,0). Hayes var den første som løp 60 yard under 6 sekunder, da han innendørs løp på 5,9. Under Sommer-OL 1964 i Tokyo vant han to gull, på 100 meter tangerte Hayes verdensrekorden og vant med tiden 10,0. Han var ankermann på det amerikanske stafettlaget, og avsluttet 4x100 meter med et fantastisk løp på 8,5 sekunder og nytt verdensrekord 39,06 sekunder. Etter OL i Tokyo ble han profesjonell i Amerikansk fotball for Dallas Cowboys. Donets. thumb Donets (russisk: Северский Донец, ukrainsk:Сіверський Донець) er en sideelv til Don, i det østlige Ukraina og sørlige Russland. Den har ett areal på 98,900 km² og er 1053 km lang hvorav 222 km er seilbare. Den springer ut nord for Kharkiv og munner ut i Don øst for Rostov. Sør for elva ligger det sterkt industrialiserte Donetsplatået, Donetskij Krjasi, med Donetsbassenget («Donbass»); store forekomster av kull, ildfast leire, sink og bly; tungindustri. Kart over Don og Donets Frank Jarvis. Frank Washington Jarvis (født 31. august 1878, død 2. juni 1933) var en amerikansk friidrettsutøver. Jarvis ble olympisk mester på 100 meter under Sommer-OL 1900 i Paris. Virgohamna. Virgohamna (tidligere Virgohavn) er et sted på Danskøya, nordvest på Svalbard. Virgohamna har vært en nederlandsk hvalfangsstasjon og utgangspunkt for Salomon August Andrées og Walter Wellmans forsøk på å nå Nordpolen. I 1973 ble Virgohamna en del av Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark. Stedsnavnet har plassen fått etter Andrées dampskip og transportfartøy «Virgo». Kart over Albert I Land med Virgohamna angitt. Nederlandsk hvalfangststasjon. Virgohamna var i 1636 til om lag 1660årene en nederlandsk hvalfangststasjon, den gang under navnet Harlinger kokerij'". Ikke mange år etter var hvalen nesten forsvunnet fra fjordene og de nære kyststrøkene ved Svalbard. For å fange hval måtte man langt til havs og landstasjonen mistet sin betydning, og i 1671 beskrives landstasjonen som i sterkt forfall. I dag er det kulturminner bestående av spekkovner, trevirke, deponier av jernfilspon og metallskrot i Virgohamna. a>» på vei nordover etter å ha lettet fra Virgohamna. Fotografert fra dampskipet «Virgo». Walter Wellman fotografert på et av sine luftskip i forbindelse med polarekspedisjonene med Virgohamna som utgangspunkt. Tyske turister fra damperen «München» går i land, sommeren 1925. Andrées ballongferd. Den svenske ingeniøren Salomon August Andrée gjorde et forsøk på å nå Nordpolen med en hydrogenballong i 1896 og 1897 med Virgohamna som base. Et første forsøk på å gjennomføre ekspedisjonen ble gjort fra Danskeøya på Spitsbergen i 1896, men vinden fikk ikke riktig retning, og førte ikke ballongen mot nord. Besetningen vendte hjem til Sverige høsten 1896. En av ekspedisjonens medlemmer, Nils Ekholm fremholdt at data samlet inn på Svalbard på sommeren viste at ballongen ikke ville kunne holde seg svevende så lenge som antatt. Han foreslo da at ballongen måtte erstattes av en langt større ballong. Når Andrée ikke etterkom dette, trakk Ekholm seg fra ekspedisjonen. Han ble da erstattet av ingeniøren Knut Hjalmar Ferdinand Frænkel. Den opprinnelige ekspedisjonens fotograf Nils Strindberg fortsatte som medlem. Andrée skaffet også en reserve til ekspedisjonen, løytnant Vilhelm Swedenborg. Den 11. juli 1897 blåste vinden rett mot nord og Andrée startet ferden sammen med Frænkel og Strindberg. Andrées idé var at tre slepeliner strukket fra ballongens gondol skulle bremse ballongens hastighet slik at den ikke lenger reiste med vindens hastighet. Når linene bremset farten, skulle ballongen i teorien kunne styres ved hjelp av seil montert over gondolen. Straks etter starten oppstod det problemer da slepelinene (som var delt på midten med skrueforbindelser av messing) skrudde seg løs. Besetningen skjøtet da sammen de gjenværende linene og forsøkte å bruke en styreline. Imidlertid hadde besetningen ved start fått panikk da ballongen ble presset ned mot havoverflaten og derfor kastet altfor mye ballast. I praksis var Örnen da ustyrbar. I tillegg kom at fuktighet frøs til is på ballongen og tynget den svært mye. Etter to dagers ferd strandet ekspedisjonen på isen. De hadde da nådd 82° 56´ N. I tre måneder slet Andre og hans to besetningsmedlemmer seg til fots over isen, først mot Franz Josef land, senere mot Spitsbergen. De slo til slutt leir på Kvitøya. Der døde de en etter en. Det er antatt at de døde av trikinforgiftning, blyforgiftning og utmattelse, samt væsketap. Skjelettene etter ekspedisjonsmedlemmene samt deres verktøy og dagbøker ble funnet i 1930 på Kvitøya av Bratvaag-ekspedisjonen. Andrée og hans ekspedisjon har satt mange fysiske spor etter seg i Virgohamna. Her ligger rester etter ballonghuset og gassanlegget i form av spiker, bolter, vaier, plankebiter, bardunfester og hauger med rustent jernfilspon. Walter Wellmans tre luftskipsforsøk. Virgohamna var også base for amerikaneren Walter Wellmans forsøk på å dra til Nordpolen med luftskip i 1906, 1907 og 1909. Wellman bygde luftskipshangar, hus og gassproduksjonsanlegg. Wellman og hans mannskap var pionerer innen luftskipsteknologien og konstruerte løsninger som var langt forut for sin tid. Men ikke alt gikk som det skulle. I 1906 var ikke luftskipet tett og motorene fungerte ikke. I 1907 lettet luftskipet, men falt etter kort tid ned på Smeerenburgbreen. I 1909 steg luftskipet «America» opp og svevet nordover samme vei som Andrées «Örnen» 12 år tidligere. Men så gikk slepelinen av og falt ned på isen. Vinden begynte å bli besværlig, og etter en stund havnet også luftskipet på isen. Rittmester Gunnar Isachsen med marinefartøyet «Farm» var i nærheten og kom til Wllmann og hans mannskap til unnsetning. Lengst vest i Virgohmna ligger restene etter Wellmans base. Her er restene av den store hangaren han bygde for luftskipet America, bolighus, kasser og tønner med jernfilspon til hydrogengassanlegget, rustne bensinfat, jernskrap i alle størrelser og fasonger, verktøy, utstyr og annet materiell. Virgohamna i dag. Slitasjeskadene etter turisme de senere år er store og sommeren 2000 ble det innført restriksjoner på ferdselen slik at bare mindre grupper på maskimalt tolv personer med guide og skriftlig tillatelse fra Sysselmannen på Svalbard får gå i området. Visjon (tidsskrift). Alternativt Nettverk (Visjon) er et felles forum som skal stimulere til informasjon, debatt og aktivitet. Bl.a innen personlig og spirituell utvikling, alternativ medisin, økologi, global bevissthet, alternative livvsyn og et mer helhetlig verdensbilde. Redaktør er Eirik Solum Brøttemsåsen. Brøttemsåsen er et boligfelt i Klæbu kommune i Sør-Trøndelag. Det består av 40 boliger som er bygd fra 1984 og fram til nå. Området er utskilt fra de to gårdsbruka Brøttem og Grendstad. Feltet ligger ved vestenden av Selbusjøen, på nordre side av sjøen. Avstanden til Trondheim sentrum er ca. 25 km. 1. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 1. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 17. april og endte med Vard Haugesund – Stord den 18. april 2006. Resultater. 01 John Tewksbury. John Walter Beardsley Tewksbury (født 21. mars 1876 i Ashley, Pennsylvania, død 25. april 1968 i Tunkhannock, Pennsylvania) var en amerikansk friidrettsutøver. Tewksbury ble olympisk mester to ganger under OL 1900 i Paris. På 100 meter tangerte han verdensrekorden i semifinalen med tiden 10,8 men ble i finalen slått av Frank Jarvis. Dagen etter løp Tewksbury i finalen på 60 meter, men måtte nok en gang se seg slått, denne gang av Alvin Kraenzlein. På 400 meter hekk vant han sin første olympiske tittel, på den tiden var hekkene telefonstolper som lå over banen og den siste hekken var et vannhinder som i hinderløp. På 200 meter hekk kom han på tredje plass bak vinneren Alvin Kraenzlein. Tewksbury vant sin andre olympiske tittel på 200 meter. George Cumine Strahan. George Cumine Strahan (9. desember 1838–17. februar 1887) var en britisk militæroffiser og koloniadministrator, best kjent som guvernør av Tasmania fra 1881 til 1886. Strahan ble født i Fraserburgh i Aberdeenshire i Skottland. Etter at han utdannet seg ved Royal Military Academy i Woolwich i London, sluttet han seg til Royal Artillery–korpset i British Army som løytnant i 1857. Han ble "aide-de-camp" til de siste to høykommissærene på de joniske øyer, William Gladstone og Henry Knight Storks. Da Storks ble utnevnt til guvernør på Malta i 1864, fulgte Strahan ham og tjente under hans etterfølger Patrick Grant frem til 1868 da han ble sjefssekretær på Malta. Ytterligere administrative utnevnelser fulgte på Bahamas (kolonisekretær 1868–72 og fungerende guvernør 1872–73), Lagos (1873–74), Gullkysten (guvernør 1874–76) og Windward Islands/Barbados (guvernør 1876–80). Strahan ble utnevnt til guevrnør i Tasmania i april 1880 og ble adlet kort tid etterpå. Men han inntok ikke stillingen før han ankom Hobart i desember 1881. Den lange forsinkelsen skyldtes at Strahan fungerte som guvernør for Kappkolonien og høykommissær for det sørlige Afrika til Hercules Robinson ankom. Han var en populær guvernør i Tasmania og regnet som oppmerksom mot utdanning, helse og jordbruksindustrien. Det ble til tider stilt spørsmål ved hans egen helse, og periodene med sykdom i løpet av hans periode skyldtes at han hadde tilbrakt så mange år i tropisk klima i Karibia og Afrika. Strahan forlot Tasmania i oktober 1886, og returnerte til England via Melbourne. Han ble utnevnt til guvernør i Hongkong for å erstatte George Bowen, men døde i Bournemouth den 17. februar 1887 før han kunne innta stillingen. Byen Strahan på vestkysten av Tasmania ble oppkalt etter George Strahan i 1892. FA Community Shield 2007. Den tradisjonsrike årlige kampen spilles på nye Wembley. Manchester United tar æresrunde på Wembley etter de vant Community Shield. En jevn kamp, som ble avgjort på straffer etter 1-1. Publikum utenfor Wembley etter kampen. Nani sin første offisielle kamp for Manchester United. FA Community Shield 2007 var en fotballkamp mellom foregående sesongs ligamester og cupmester, til inntekt for veldedige formål. Kampen ble spilt på Wembley Stadium i London 5. august, og var et møte mellom Manchester United og Chelsea FC. Resultatet etter 90 minutter var 1-1, etter mål av Ryan Giggs (United) og Florent Malouda (Chelsea). Kampen ble avgjort på straffesparkkonkurranse, uten ekstraomganger. Manchester United vant 3-0 på straffer, etter Edwin van der Saar reddet alle Chelseas tre straffespark. Wayne Rooney avgjorde konkurransen, da han satte inn Uniteds tredje. 80 731 tilskuere så kampen på Wembley. Community Shield er tidligere kjent som Charity Shield, og spilles tradisjonelt på Wembley én uke før sesongstart i FA Premier League. De forente nasjoners pakt. De forente nasjoners pakt er avtalen som etablerte den internasjonale organisasjonen De forente nasjoner (FN). Avtalen ble åpnet for undertegning den 26. juni 1945 ved en konferanse i San Francisco i USA og trådte i kraft den 24. oktober 1945 etter å ha blitt ratifisert av de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd (Republikken Kina (senere erstattet med Folkerepublikken Kina), Frankrike, Sovjetunionen (senere erstattet med Russland), Storbritannia og USA). Figurer i Rederiet. Dette er en oversikt over figurer i den svenske tv-serien Rederiet. Merk at listen ikke er komplett. Reidar Dahlén. Som deltaker i og VD for rederiet "Dahléns" styrte Reidar Dahlén både firma og familie med fast hånd. Han var gift to ganger i serien, først med Elinor Dahlén, så med tvillingsøsteren Beatrice. Han hadde en masse ekte og uekte barn: Rolf Dahlèn, Renate Dahlén, Rebecca Dahlén, Tony Sjögren, Carl Ericson og Mona Kjellgren. I seriens siste episode ble det avslørt at før hans død hadde han blitt far til et barn med Dahléns nåværende eier Eva Remmer, og dermed sikret rederiet at i fremtiden kommer det til å eies av Dahlén-slekten. Barnet het Viktor. Beatrice Dahlén. Beatrice Dahlén er tvillingsøsteren til Elinor Dahlén. Hun kom tilbake til Sverige fra USA i 1994, og giftet seg senere med Reidar Dahlén. Hun hadde også en uekte sønn med ham fra tidligere, Carl. Hun ble bedratt av Reidar med Eva Remmer, som senere fortalte Beatrice om att hennes sønn Viktor ikke var Reidars sønn, tross til at han var det. Elinor Dahlén. Elinor Dahlén er Reidar Dahléns hustru. Hun var veldig ulykkelig ettersom Reidar bare jobbet og aldri flyttet som pensjonist til Portugal med henne. I avsnitt 7 hoppet hun overbord. Elinor er mor til Rolf Dahlén, Renate Dahlén og Rebecca Dahlén. I tillegg er hun stemor til Tony Sjögren Mona Kjellgren og Carl Ericson. Beatrice Dahlèn. Var tvillingsøsteren til Elinor Dahlén. Hun kom tilbake til Sverige fra USA 1994, og giftet seg senere med Reidar Dahlén. Hun hadde også en uekte sønn med ham fra tidligere, Carl. Hun ble bedratt av Reidar med Eva Remmer, som senere fortalte Beatrice om att hennes sønn Viktor ikke var Reidars sønn, tross til at han var det. Rolf Dahlén. Rolf Dahlén var sønn til Reidar og Elinor Dahlén. Han var under den første sesongen kaptein ombord på M/S Freja. Der var han utro med stuepiken Sofie Sjögren, tross for sitt ekteskap med Yvonne. Rolf Dahlén ble overtalt til å gå i land og bli VD for selskapet som han også ble. Han ble senere sparket og arbeidet som produksjonssjef på rederiet. Rolf Dahlén ble sammen med Yvonne igjen i serien, men døde i en bilulykke hvor Yvonne kjørte bilen. Rebecca Dahlén. Rollefigur i tv-serien Rederiet, som var datteren til Reidar og Elinor. Hun startet å jobbe ombord på Freja, men forsvant senere og flyttet utenlands. Rebecca kom tilbake i slutten av serien etter Reidars død, og tok over selskapet. Renate Dahlén. Renate Dahlén var datter til Reidar og Elinor Dahlén. Hun ble stadig forbisett av faren som arvtager til rederiet. Renate gikk över til konkurrenten Mega Line. Hun hadde en kjærlighetsaffære med Henrik Bjurhed under en kortere periode. Renate flyttet siden utenlands. Carl Ericson. Carl Ericson var Reidar og Beatrice Dahléns nest eldste sønn, som i slutten av serien legges inn på mentalsykehus. Katarina Remmer. Katarina Remmer er mor til Alexandra, Viktor og Sergej, og farmor til Nikolaj Remlund, Anja Remmer og Nina Remmer. Hun ble forelsket i M/S Frejas sjefmaskinist Gustav Sjögren, og de har både giftet og skilt seg under seriens gang. Viktor Remmer. Viktor Remmer var sønn til Katarina Remmer og bror til Alexandra og Sergej Remmer. Viktors seier i serien var knapt en løgn. Narkotika, mord og russisk roulette var bare noen av de farlige tingene han utsatte sin familie for. Anja Remmer. Anja Remmer var datteren til Alexandra, som var sammen med Mattias. Nikolaj Remlund. Nikolaj Remlund var sønnesønn til Katarina Remmer, og nevø til Alexandra Remmer. Han var biseksuell og var sammen med kaptein Andrea Melin og frisør Micki Sandell samtidig. Nina Remmer. Nina var datteren til Sergej og barnebarn til Katarina Remmer og Robert Boisse de Blaque. Hun var søsteren til Nikolaj, og niesen til Viktor og Alexandra. Tony Sjögren. Tony Sjögren skapte alltid trøbbel. I første sesongen oppdaget Elinor Dahlén at Tony var Reidar Dahléns uekte sønn med kjøkkentjenesten Gerd. Det fikk Elinor til å hoppe overbord, men hun så til at Tony fikk arvet hennes aksjer. Gustav Sjögren. Gustav Sjögren var gift tre ganger, først under mange år med kjøkkentjenesten Gerd, siden med Barbro Pastorelli som døde, og til sist med Katarina Remmer. Han var far till Tony og Sofie Sjögren, selv om Tony biologisk sett var Reidars sønn. Gustav Sjögren var sjefmaskinist på M/S Freja i alle år og utgjorde med sitt jordnære syn på arbeidet en sikker og trygg garanti for at ferjen skulle gå som planlagt. Han var en av de få som var med under «hele reisen», 1992–2002. De øvrige var sønnen Tony Sjögren, Uno Kronkvist og Joker. Björn Lindman. Ble spilt av Krister Henriksson, var seriens skurk, som seksuelt utnyttet nyansatte "Pirjo" og servitrisen "Lisa". Han utøvet også utpressing mot Tony, og var innblandet i narkosmugling ombord sammen med Uno. Satte Uno i fengsel. Han ble først anmeldt av Tony med flere men p.g.a. kontakter innom svensk politi så klarte han seg. Uno ba den nye kapteinen Sara i å kontakte Finlands politiet som til slutt kunne pågripe ham. Han kom tilbake i siste sesong og hjalp Eva Remmer i å kjøpe opp både Remmer Line og Dahléns. Hans mor er Desiré Lindman og hans søster er Mona Kjellgren (samme mor). Hans far er Carl Lindman som var med på å starte ferjetrafikken på Dahléns og døde innen serien startet (tok sitt eget liv) Desirée Lindman. Hon var hustru til Reidar Dahléns erkefiende Carl "Calle" Lindman. Hun var til og med mor til Mona Kjellgren og Björn Lindman. Carl Lindman tok sitt eget liv da han fikk vite at Desirée hadde en affær med Reidar. Det viste seg til og med at Mona var Reidars datter. Forsøkte å skyte Reidar da han var på vei til sitt eget bryllup med Beatrice. Forsøkte også å ta sitt liv i leiligheten sin, hvilket resulterte i at hun og Mona havnet på sykehuset. Peter Henson. Peter Henson er Beatrice Dahlén sin sønn i ekteskapet med Charles Ericson. Ble kidnappet som liten og utnyttet av Joe Gardner som, med hele hans levetid utga seg for å være ham, Lurte seg inn i familien og ble adoptert på Peters navn. Levde som uteligger i New York men ble hentet av Mikael som fikk i oppdrag av Alexandra i å lete etter ham. Er alkoholisert og virker ikke særskilt interessert i å hjelpe til med å fengsle «kompisen» Joe. Barbro Pastorelli. Barbro Pastorelli var gift med en italiener – derfor etternavnet – og representerte seg alltid med sitatet «Barbro Pastorelli – min man var italienare». Giftet seg senere med Gustav Sjögren. Barbro Pastorelli døde av kreft. Jussi Tola. Jussi Tola var overstyrmann ombord på M/S Freja fra sesong 2 t.o.m. sesong 4, samt sjøkaptein t.o.m. sesong 5. Han har tidligere hatt et forhold med Sara Torstensson som han har en sønn sammen med, Robert «Raspen» Torstensson. Tola egnet seg i kriminell virksomhet, og smuglet sammen med Uno Kronkvist stoff, våpen og kjerneavfall. Han kom tilbake igjen på slutten av serien. Men han havnet i fengsel etter Uno ikke ville hjelpe han å smugle kjerneavfall. Uno Rutger Kronkvist. Fra begynnelsen var Uno en litt skummel type som drev med smugling på S Freja, men med tiden ble han utviklet til seriens mest uforutsigbare «humorfigur», sammen med kumpanen "Joker" (spilt av Johannes Brost). Uno var en kverulant egosentriker, viktigper og iverig person som gikk inn 100 prosent i hva han han gjorde, uansett om det gjaldt karriereklatring, Elvis-imitasjoner, Mensa-medlemskap, healing eller jakten på den store kjærligheten. Mislykkede kjærlighetsaffærer var en standard hendelse i hans liv. Han lykkes, men et kortvarig ekteskap hadde Uno hatt med bartenderen "Siv" (Kim Anderzon), hvilket hadde resultert i døtrene "Peggy" (Cecilia Ljung) og "Paula" (Malin Berghagen). På slutten av serien giftet Uno seg med sikkerhetssjefen "Vera Bengtsson" (Yvonne Schaloske). Engstöm var av få som var med under "hele reisen", 1992-2002. De øvrige var Tony Sjögren spilt av Kenneth Söderman, Gustav Sjögren, (Bert-Åke Varg) og Joker (Johannes Brost). Fra begynnelsen hadde Uno etternavnet "Kronstedt", hvilket ble endret etter de første sesongene på grunn av påstander fra virkelighetens adelsslekt med samme navn. Torbjörn "Joker" Jonasson. Som bartender på S Freja var han for det meste seriens hovedsakelige "humor rolle", i synlighet sammen med partneren Uno Kronkvist. Joker ble spilt i ti år av Johannes Brost og var en av de få figurer i serien, som var med fra begynnelsen til slutten. Jeanette Wester. var Carl Ericsons hustru, Reidars og Beatrices sønn. Carl og Jeanette hadde en datter, Carolina, sammen. Derimot så døde Carolina helt plutselig og de beskyldte hverandre for hennes død. Jeanette skaffet seg en øks og forsøkte å myrde Carl en kveld. Det hele var mislykket og Jeanette ble pågrepet for mordforsøk. Lillehammer byavis. Lillehammer byavis, på folkemunne Byavisa, er en gratisavis som distribueres til alle husstander i kommunene Lillehammer, Gausdal, Øyer samt nordre deler av Ringsaker og Gjøvik. Avisa hadde første utgivelse i april 2006, da som abonnementsavis. Fra 2007 gikk den over til å bli fulldistribuert som gratispublikasjon. Lillehammer byavis er eid av Dølen, som har sitt utspring på Vinstra. Avisa har et opplag på drøyt 20 000. Emanuele Laurifice. Emanuele Laurifice eller "Pan Guoliang", "Ma'nuo" (født 31. mai 1646 i Modica på Sicilia i Italia, død 17. mars 1703 i Kanton i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. I 1679 kom han til Kina, og fra 1680 og fremover virket han i Shanghai, Jiangzhou i Shanxi, Xi'an, Songjiang, Nanjing og Hangzhou. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Francesco Folleri. Francesco Folleri eller "Fa Fangjige" (født 9. februar 1699 i Firenze i Italia, død etter 1767 i Portugal) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. I 1721 kom han til Macao, og dro derfra til Beijing og var mekaniker ved det keiserlige hoff. Han kom i 1737 tilbake til Macao, og ble der til han ble arrestert i 1762 og ført til fengsel i Lisboa. Han ble løslatt i juli 1767. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Rolf Graf. Rolf Graf (født 28. april 1960) er en norsk vokalist, bassist, komponist og produsent fra Oslo. Han er mest kjent som bassisten i Lava, men han har også gjort seg sterkt bemerket som produsent, musiker og låtskriver for andre artister (Crawford, Mezzoforte, Kyrkjebø). Han har også laget tre plater på egen hånd, og er redaktør for tidsskriftet Musikkpraksis. Biografi. Rolf Graf kommer fra en musikerfamilie der broren Håkon var en stor inspirasjonskilde som keyboardist med Ruphus, Hawk on Flight, Terje Rypdal og Jan Garbarek. Rolf startet sin løpebane i 1967 på trompet, og debuterte som solist i Manglerud kirke 1. juledag 1972. I 1974 skiftet han over til bass og startet rockeband året etter med Marius Müller. I 1979 fikk jobben som funkbassist på sin første profesjonelle studiojobb. Graf var den første funk-bassisten i Norge som behersket slap- og snap-teknikk, og bassist og produsent Svein Gundersen hyret han inn på Alex’ "Daddy Child"-album på grunn av funky spillestil. Dette året fikk han også en forespørsel fra Svein Dag Hauge om å bli medlem av Lava. Marius Müller hadde da akkurat truffet Hauge, og anbefalte Graf. Lavas andre LP "Cruisin'" solgte til sølv og klatret på hitlistene. Grafs første komposisjon "Take Your Time" (tekst av Ivar Dyrhaug) klatret til topps på Europatoppen. Hele 7 CD-abum er innspilt med Lava, samt flere studiojobber enn artisten selv har tall på, inkludert jobb som komponist og produsent på en rekke innspillinger. I 1985 spilte Graf inn sin første soloplate "The Boy Next Door" som ble utgitt i 13 land i Europa. Dette førte til opptrener på britiske og danske pop-programmer. Fra midten av '80-tallet og utover '90-tallet jobbet Graf i ulike konstellasjoner, blant annet sammen med Olav Stedje og Egil Eldøen i bandet "Stedje/Graf/Eldøen", og disse var det første bandet som spilte på åpningen av Rockefeller i 1986. Ellers medvirket Graf som backingmusiker med artister som Sissel Kyrkjebø, Randy Crawford og Elisabeth Andreassen. I en periode på '90-tallet jobbet Graf i Los Angeles og New York som låtskriver og produsent, og produserte blant annet deler av et amerikansk band som het "The Ancestors" der han overtok produsentjobben etter den legendariske produsenten Eddie Kramer (Jimi Hendrix, KISS m.fl), samt samarbeidet med artisten og skuespilleren Rick Springfield om låtskriving. Graf produserte også den norske artisten Torhild Nigars debutalbum "Stille Vann" i New York-studioet Manhattan Center Studios. I 2003 gjorde Lava comeback med albumet Polarity som ble utgitt på Tylden & Co. Dette førte til stor aktivitet på konsertfronten, opptredener på NRK TV sammen med blant andre Hanne Boel. I 2005 utga bandet oppfølgeren Alibi, og i 2009 kom Lavas foreløpig siste album Symphonic Journey, et samarbeid med KORK Kringkastingsorkesteret. Komponist. Graf ble invitert til å delta som komponist i Melodi Grand Prix 1983, og leverte «Melodi» som Olav Stedje sang opp til en 4. plass. I Melodi Grand Prix 1985 fremførte han sin egenkomponerte sang, «II & II», med tekst av Finn Kalvik. Siden dette har han deltatt flere ganger på 80-tallet og 90-tallet, men da kun som låtskriver. I 1984 etter lanserte han et sideprosjekt kalt Mr. Walker & The Walkmen sammen med Steinar Fjeld og Ståle Rasmussen, og fikk en hit med «This Is Your Walkman Talking». I løpet av 1985 ble 30 av hans komposisjoner utgitt på plate med forskjellige artister – ham selv inkludert. Mest kjent fra denne tiden var balladen «Shine», fremført sammen med Egil Eldøen og den svenske sangeren Frank Ådahl. Låten var høydepunktet på Grafs første soloalbum "The Boy Next Door". Albumet ble utgitt i 13 land, og Graf opptrådte på TV i England og Danmark. Produsent. Som produsent har Graf jobbet med flere andre artister, blant annet, Randy Crawford (USA), Mezzoforte (IS), The Ancestors (USA), Tindrum, Aina, Trine Rein, Jan Werner og Floweryard, for å nevne noen. Han har også laget musikk til filmene "Frida - med hjertet i hånden", "Petra og kuule småkryp" og "Brødrene Dal og Vikingsverdets Forbannelse". Sent på 80-tallet startet Graf en trio sammen med Egil Eldøen og Olav Stedje. Musikalsk var dette en videreføring av akustisk, amerikansk countryrock med fokus på Eagles og Crosby, Stills & Nash. Trioen ble imidlertid oppløst før de rakk å lage plate sammen. Tidlig 90-tall fokuserte han på latino-musikk i trioen Some Like It Hot med Lakki Patey og Sergio Gonzales (gjenforent i 2004). Etter flere år som musiker og komponist for andre artister som Crawford, Kyrkjebø og Bettan (Elisabeth Andreassen), fikk Graf endelig tid til å lage en ny plate på egen hånd i 2001. På "Oddity To Acceptance" spilte han så godt som alle instrumentene selv. Platen inneholdt bl.a. en nyinnspilling av «Shine». Rolf Graf underviser også i Bransjekunnskap på NISS – Nordisk Institutt for Scene og Studio, og har skrevet en "kokebok" for prosjektet Opp og Fram på oppdrag av Høgskolen i Harstad. I den senere tid (2011) har Graf jobbet sammen med andre musikere og artister som Ronni Tekrø og Jan Ingvar Toft. Henry Brougham Loch. Henry Brougham Loch (født 23. mai 1827, død 20. juni 1900) var en skotsk soldat og koloniadministrator. Han var sønn av James Loch som var parlamentsmedlem fra Dylaw i Midlothian. Han gikk inn i Royal Navy, men sluttet etter to år og gikk inn i British East India Companys militærtjeneste. I 1842 fikk han en kommisjon i Bengals lette kavaleri. I den første anglo-sikh krigen i 1845–46 ble han utnevnt til staben til Hugh Gough og tjente gjennom Sutlej–felttoget. Han ble nestkommanderende for "Skinners Horse" i 1852. Ved utbruddet av Krimkrigen i 1854 fikk Loch perm for å sette sammen et irregulært bulgarsk kavaleri som han ledet gjennom krigen. Han ble utnevnt til attaché for James Bruces utsendelse til østen i 1857 og var til stede ved erobringen av Canton under andre opiumskrig. I 1858 fullførte han Yedoavtalen. Han fulgte igjen Bruce til Kina i 1860 som sekretær for den nye ambassaden som ble sendt for å sikre gjennomføringen av Kinas avtaleforpliktelser. Ambassaden ble støttet av en alliert anglo–fransk. Sammen med Harry Smith parkes forhandlet han frem overgivelsen til Taku-fortene. Under fremrykningen mot Peking ble Loch valgt sammen med Parkes til å fullføre de innledende fredsforhandlingene ved Tungchow. De ble fulgt av en liten gruppe offiserer og sikher. Det ble oppdaget at kineserne planla et forrædersk angrep på den britiske styrken, og Loch red tilbake og advarte utpostene. Han returnerte så til Parker og hans gruppe under et våpenhvileflagg i håp om å sikre deres sikkerhet. Men de ble alle tatt til fange og ført til Peking hvor majoriteten døde av tortur eller sykdom. Parkes og Loch fikk etterpå lettere behandling. Etter tre ukers tid lyktes forhandlingene for å få dem satt fri, men de hadde bare vært frie i ti minutter da det ble mottatt ordrer fra Tongzhi-keiseren som da var flyktning i Mongolia, om deres umiddelbare henrettelse. Lochs helse ble aldri helt restituert etter denne opplevelsen i den kinesiske fangehulen. Etter at han kom hjem var han en stund privatsekretæren til George Grey. I 1863 ble han utnevnt til viseguvernør av Isle of Man. Under hans tid som guvernør ble House of Keys forandret til en valgforsamling, den første jernbanelinjen ble åpnet og pågangen av turister begynte å skape ny velstand til øya. Loch ble ridder av Bath-ordenen i 1880 og aksepterte i 1882 en kommisjon for skoger. To år senere ble han guvernør i Victoria i Australia hvor han vant respekten til alle samfunnslag. I juni 1889 etterfulgte han Hercules Robinson som guvernør i Kappkolonien og høykommissær for det sørlige Afrika. Boerne frustrerte på den tiden Cecil Rhodes planer om nordlig ekspansjon og okkupasjon av Mashonaland, sikre kontrollen over Swaziland og Zululand og å skaffe de tilgrensende områdene mot havet. Loch støttet Rhodes fullt og helt, og ved å informere president Paul Kruger om at styrker ble sendt for å forhindre enhver invasjon av territoriet under britisk beskyttelse, knuste han i realiteten trekket til Banyailand over Limpopo (1890–91). Men Loch inngikk i juli–august 1891 med godkjennelse fra imperieregjeringen en avtale med Kruger med tanke på Swaziland. I avtalen trakk boerne alle sine krav på territorium nord for Transvaal, og de fikk tilgang til havet ved Kosibukta på betingelse av at republikken gikk inn i den sørafrikanske tollunionen. Denne avtalen ble inngått etter Jan Hendrik Hofmeyrs forhandlinger med Kruger på vegne av høykommissæren og ble gjort på et tidspunkt da britene og Afrikander Bond arbeidet sammen i harmoni i Kappkolonien. Men Transvaal oppfylte ikke de nødvendige betingelsene, og med tanke på den økende fiendtlige holdningen til administrasjonen i Pretoria mot Storbritannia, ble Loch forkjemper for britisk annektering av territoriet øst for Swaziland som boernes jernbane til havet gikk gjennom. Han fikk i lengden den britiske regjeringen til å adoptere hans syn og den 15. mars 1895 ble det annonsert at disse territoriene (bl.a. Amatongaland) skulle annekteres av Storbritannia, en annonsering som Kruger mottok med stor forbauselse og anger. I 1895 protesterte han kraftig på den nye stemmerettslovgivningen i Transvaal. Men den generelle situasjonen i Sør–Afrika tok en stadig mer truende form år for år. Cecil Rhodes som da var statsminister i Kappkolonien, var sterkt for en mer energisk politikk enn den som ble støttet av imperieregjeringen, og på slutten av mars 1895 er det antatt at høykommissæren var ute av takt med hans ministre og dro hjem noen få måneder før hans periode i embetet gikk ut. Samme år ble han adlet. Da andre boerkrig brøt ut i 1899 tok Loch en ledende del i å sette sammen og utruste en avdelingen til hest, oppkalte "Lochs Horse" etter ham. Han døde i London den 20. juni 1900 og ble etterfulgt som baron Loch av hans sønn, Edward Douglas Loch (1873–1942). Norges ambassade i London. Norges ambassade i London ligger i 25 Belgrave Square. Norges ambassade i London er Norges diplomatiske representasjon til Storbritannia. Ambassaden ligger i 25 Belgrave Square, mellom undergrunnstasjonene Victoria Station og Hyde Park Corner. Det arbeider 29 personer på ambassaden, og deres arbeid er delt opp i følgende fagområder: administrativt, politisk, økonomisk, presse-, kultur- og informasjon (PKI), konsulat og forsvarsattachéens seksjon. Åpningstider for ambassaden er fra klokka 9 til 16 mandag til fredag. Det er også telefonvakt i helgene. Ambassadøren. Siden 4. juli 2005 har Bjarne Lindstrøm vært norsk ambassadør i London. Eksterne lenker. London Tage la Cour. Tage la Cour (født 25. januar 1915, død 7. januar 1993) var en dansk krimforfatter og hotelldirektør. Han debuterte i 1938 med boka "Gøg, stork og svale i sagn og tro". Sin største innsats gjorde han som redaktør av en lang rekke antologier og samlinger med kriminalnoveller og lignende. La Cour var æresmedlem av en rekke kriminallitterære selskap: "The Baker Street Irregulars, New York" (1952), "Rivertonklubben" (1973), "Skånske Deckarsälskapet" (1975) og "Poe-klubben" (1980), og mottok "Det danske Kriminalakademis diplom" i 1990. Sigurd B. Hennum. Sigurd Bernhard Hennum (født 10. desember 1930) er en norsk avisredaktør. Han arbeidet i Aftenposten og tilknyttede redaksjoner i over 40 år: Som redaktør av A-magasinet fra dets start i 1962, som redaktør for Aftenutgaven, nærradio og kabel-tv. Han var også med på å opprette "Norsk Pressefotografskole" ved Institutt for Journalistikk i Fredrikstad. Hennum har redigert flere bøker med fotosamlinger og fotojournalistikk. Som redaktør av A-magasinet var Hennum i behov for nye norske kriminalnoveller, og dette bidro til at han var en av initiativtagerne til Rivertonklubben i 1973, og han deltok i en årrekke i jury for Rivertonprisen. For sin innsats ble han i 1997 tildelt Rivertonprisens ærespris. Tord Akerbæk. Tord Jarl Akerbæk (født 26. september 1962 i Halden), norsk dramatiker og informatiker. Akerbæk tok cand.scient.-graden ved Universitetet i Oslo i 1991 med oppgave om brukergrensnitt for operatører innen prosesskontroll. Oppgaven ble skrevet sammen med Håkon Tolsby. Akerbæk arbeider helst som dramatiker. Blant hans skuespill finner vi Zæpp og Herr Bima og herr Bramati. Sistnevnte ble satt opp på Det norske teatret i 2003. I 2007 ble stykket Universets historie satt opp på Det åpne teater. Seriesamlerklubben. Seriesamlerklubben ble startet i 1986 og er en av de eldste tegneserieklubber i Norge. Klubben ble startet av Semic og gir ut tegneserier av humoristisk art, fra kjente klassikere til nyere serier. Fra 1997 tok Egmont Serieforlaget over alle tegneseriene til Semic og viderførte også Seriesamlerklubben. Klubben gir ut album i hardcover permer, der hver serie har sin farge, og ryggen på albummene beskriver innholdet. Serien er dermed godt egnet for bokhyllen. Et abonnement gir medlemmene 9 bokpakker i året. Hver bokpakke inneholder to bøker og medlemsbladet «Seriesamler´n». Serier i klubben. Serien startet med titler som blant annet Asterix, Billy, Iznogood, Lucky Luke, Spiralis, Sprint, Tintin, Tommy & Tigern, Valhall og Viggo. Etter hvert ble utvalget utvidet med titler som Bizarro, Helge, Joe Bar Team, Kid Paddle, Piray, Titeuf og Zits. Senere er også Disney-album kommet inn i klubben. Flere av seriene er siden starten i 1986 utgitt i sin helhet i Seriesamlerklubben. Noen av disse er Tintin, Tommy & Tigern, Spiralis, Valhall og Viggo. Serier som har vært med fra starten og som fortsatt ikke er komplettert er de største seriene, som Asterix, Lucky Luke og Sprint. Utgaver fra de tidligere år som er utgitt i sin helhet kan være vanskelig å få tak i. Seriesamler´n. Da klubben ble startet av Semic i 1986 var Tomas Algard redaktør for klubben. Han satt som redaktør helt til Semic solgte seg ut i 1997. Algard var også ansvarlig for medlemsbladet «Seriesamler´n». Med overtakelsen av Egmont Serieforlaget i 1997 ble medlemsbladet opprettholdt av den nye ansvarlige redaktøren John Berge, som overtok som redaktør for bladet i 1996. I perioden 1997 til 2007 var Egil Lyder redaktør for klubbens bokutgivelser. Fra høsten 2007 ble Haakon W. Isachsen redaktør. Innholdet i Seriesamler´n er en presentasjon av neste bokpakke og en større reportasje fra tegneserieverden. Reportasjen kan være over et gitt tema, en tegneserieskaper, eller utdypning av en nyhet. I tillegg presenterer Seriesamler´n kommende tegneserieutgivelser av Egmont Serieforlaget, andre større tegneserieutgivelser og oversikt og reportasjer fra tegnefilmer, og tegneserier som blir spillefilmer. Seriesamler´n er selv blitt et samleobjekt. Liste over serier i klubben. Asterix | Billy | Bizarro | Blåjakkene | Disney-album | Edwards eventyrlige liv | Garfield | Helge | Hundeliv | Iznogood | Joe Bar Team | Kid Paddle | Largo Winch | Lille Sprint | Lucky Luke | Nemi | Ompa-Pa | Pappa & Pestus | Pelle og Proffen | Piray | Rattata | Rex Rudi | Spiralis | Sprint | Stripestreker | «Tegneserier 100 år» (jubileumsutgave) | Tintin | Titeuf | Tobben | Tommy & Tigern | Valhall | «Verdens beste tegneserier» (samleutgave) | Viggo | Zits X-port Plater. X-port Plater, også kjent som X-port Records, var det første norske plateselskapet som spesialiserte seg på hardcore punk i Norge. Selskapet ble drevet av Gunnar Nuven (Feber, Svart Framtid, Kafka Prosess, So Much Hate, Crossbreed) og Ote Kippersund (Norrrske Budeier). Selskapet hadde først adresse i Vålerenggata, før det flyttet til Mandallsgate på Grønland i Oslo. Mandallsgate fungerte som base for plateskapet, postordresalg og besøksadresse. Etter at selskapet gikk inn rundt 1990 overtok Progress Records rettighetene til X-ports utgivelser. Med unntak av den første utgivelsen, som kom i mellom 1400 og 1600 eksemplarer, kom utgivelsene kun i 1000 eksemplarer. Flere av disse er i dag ettertraktede samlerobjekter innenfor hardcore-miljøet både i Norge og ellers i Europa. Spesielt EPene til Svart Framtid og Bannlyst går et par ganger i året for høye summer på eBay. Noe som også har resultert i av det sirkulerer et par ulike bootleger av X-Port Plater sine utgivelser. F.eks. EPene X-001 t.o.m. X-005 (minus Proces sine låter) er presset som en bootleg LP med tittelen "Nå eller aldri" en gang på 2000-tallet, mens Bannlyst sine låter fra X-002 og X-003 (pluss andre låter) eksisterer som en bootleg "diskografi" LP. Nå sist ble dessuten Bannlyst sin 7"EP bootleget i 2008 og fremstår som en nær replika av originalen med utbrettcover. Life... But How To Live It? sin LP ble offisielt reutgitt på en CD (som samler bandet sine to første album) av Progress Records i 1996. So Much Hate sin LP ble offisielt reutgitt av det tyske plateselskapet Norwegian Leather i 2007. Landingsrunde. a> som viser venstrerunde for bane 09. Landingsrunde er et tenkt geometrisk mønster rundt en flyplass som benyttes av småfly og seilfly før landing. Siden avgang og landing bør skje mot vinden, betegnes «rullebane i bruk» / eng: «runway in use» med to tall som er kompassretningen langs rullebanen mot vinden, men med de to første av tre sifrene av kompassretningen. Hvis rullebanen er øst-vest og vinden blåser fra østlig kant, er rullebane i bruk 09 (rullebaneretning mot 090 grader). Crosswind. Når seilflyene skal lande, flyr de ofte tvers over midten av rullebanen i ca.200 meters høyde for å se om det er klart på banen. Dette kalles «crosswind». Etter crosswind svinges 90 grader inn på downwind. Småflyene betegner crosswind som en linje ut for enden av rullebanen og på tvers av den, slik at det blir en lang downwind. Downwind. «Downwind» er en tenkt linje parallell med rullebanen. For småfly er den 1000 fot høyere enn rullebanen og 1000 fot til siden for rullebanen. For seilfly er den 200 meter høyere enn rullebanen og 200 meter til siden for rullebanen. For større fly som flyr landingsrunde, benyttes oftest 1500 fot høyde over rullebanen. Venstre downwind er på den siden som gir to 90 graders venstresvinger etterpå for å lande på rullebanen. Høyre downwind er på den andre siden av rullebanen og gir to høyre 90 graders svinger for å lande på rullebanen. Vanligvis brukes downwind også på norsk, men enkelte steder i litteraturen er det kalt medvindslegg. På flyradioen melder flygeren nesten alltid når flyet er på downwind. Eksempel på en slik melding er: «Reinsvoll, Lima November Alfa Golf Tango på venstre downwind tre fire». Det betyr en melding til trafikken ved Reinsvoll flyplass at LN-AGT skal lande på rullebanen i nord-vestlig retning (kurs ca. 340 grader) og er nå parallelt med rullebanen i motsatt retning. En slik melding gir nøyaktig beskjed til andre flygere om hvor flyet er og hva flygeren planlegger å gjøre. Key point. På downwind er det et punkt som betegnes «key point». Det er der flyet er rett ut til siden for enden av rullebanen der flyet skal lande. På det stedet reduseres farten, og flyet starter den siste nedstigningen. Base. Fra «key point» fortsetter downwind til enden av rullebanen ligger omtrent 45 grader bakover til siden for flyet. Der svinges 90 grader, og flyet begynner på en linje som kalles «base» både på engelsk og norsk. Etter eksempelet på radiomelding over kan det meldes: «Reinsvoll, Lima Golf Tango på venstre base tre fire.» Finale. Når flyet nærmer seg den forlengede linjen av rullebanen tas den siste 90 grader svingen slik at flyet får retning rett mot rullebanen på den forlengede linjen. Da er flyet på engelsk: «final» eller på norsk: «finalen». Radiomeldingen blir: «Reinsvoll, Lima Golf Tango på finale tre fire.» Da skal magnetkompasset vise i nærheten av 340 grader. Ved øvelsesflyging med småfly vil det å fly landingsrunder bety at flyet tar av og klatrer rett fram før det svinger 90 grader til venstre på en kort crosswind før ny 90 grader sving til venstre inn på downwind, forbi keypoint, til ny 90grader sving til venstre inn på en kort base og deretter ny 90 grader venstresving inn på finale for å lande. Ved gjentatte landingsrunder kan flygeren gi full kraft på motoren like etterat hjulene triller, så flyet tar av igjen og tar en ny landingsrunde. Landing med påfølgende avgang kalles «touch and go». Slike landingsrunder er en god øvelse for mange prosedyrer innen flyging, med å ta av, klatre, svinge i stigning, innstilling av flyet i «cruise» før glidning, svinger under glidning, justering for å lande på riktig sted under intens hastighetskontroll før landing på rullebanen. Stadig gjentatte like landingsrunder like etterhverandre på en flyplass med boliger i nærheten kan være en prøvelse for naboene. Derfor et det viktig at flygemønsteret varieres. Innflygingsrutiner. Når småfly skal lande på en ubetjent flyplass er det viktig å se at det ikke er hindringer på rullebanen, og det er viktig å se på vindpølsene for å være sikker på vindretningen. På kontrollerte plasser med flygeleder i tårnet eller på plass med flygeinformasjonstjeneste eller en bakkeradio, kan det være aktuelt å lande rett inn mot rullebanen uten å fly over for å inspisere først. For alle flyplasser med rutetrafikk er det bestemte innflygings og utflygingsprosedyrer for å redusere støybelastningen for naboene. Disse prosedyrene inkluderer som regel ikke en vanlig landingsrunde. Michael Elmgreen. Michael Elmgreen (født 1961) er en dansk billedkunstner. Sammen med den norske kunstneren Ingar Dragset danner han kunstnerduoen Elmgreen & Dragset. Siden slutten av 1990-tallet har duoen hatt en betydelig internasjonal karriere, med utstillinger bl.a. ved Tate Modern i London og Veneziabiennalen. Sammen med Ingar Dragset ble han tildelt Eckersbergmedaljen i 2012. Den Gode Firkant. Den Gode Firkant var et distribusjons-/plateselskap i Oslo som spesialiserte seg på å distribuere hardcore punk for et norsk publikum. Hjernen bak selskapet, som var drevet på dugnadsbasis og som oppsto midt på 1980-tallet, var Tor André Knudsen. Selskapet ga ut tre plater, en mini-LP med Knudsens eget Junkfood Society i 1989, en LP med Trondheim-baserte Israelvis i 1990 og debut-LPen til Bøyen Beng i 1991. I 1991 slo Den Gode Firkant seg sammen med Knallsyndikatet til Progress Records. I 1996 trakk Knudsen seg ut av Progress og etablerte platebutikken Tiger i Oslo. På mange måter kan derfor Tiger også sees på som en fortsettelse av Den Gode Firkant. Tor André Knudsen. Tor André Knudsen (født 1967, død 29. mars 2004) var en sentral person i hardcore punk-miljøet i Oslo gjennom 16 år, fra han begynte å selge plater gjennom Den Gode Firkant i 1988 til han døde av hjerteinfarkt våren 2004. Da Den Gode Firkant ble slått sammen med Knallsyndikatet til Progress Records hadde Knudsen ansvaret for distribusjonsdelen. I 1996 trakk han seg fra samarbeidet og åpnet platebutikken Tiger i Oslo. Tiger ga også ut Gluecifers første fullengder, men satset hovedsakelig på platesalg og distribusjon, og utvidet etter hvert med en rekke ulike sjangere. Knudsen var butikkens leder helt frem til han døde. Knudsen spilte også bass på Junkfood Societys første mini-LP, og var lidenskapelig Lyn- og Derby-supporter. 9. mai 2004 ble det avholdt minnekonsert for Knudsen, der J.R. Ewing, Disiplin og et band satt sammen for anledningen, bestående av medlemmer fra blant annet J.R. Ewing og Amulet, spilte. Ann Lislegaard. Ann Lislegaard (født 1962 i Tønsberg) er en norsk billedkunstner. Hun arbeider innen flere ulike medier, som video, lyd, installasjon og fotografi. Lislegaard har i en årrekke bodd og arbeidet i København og New York, og ble i 2005 valgt til å representere Danmark ved den prestisjefylte Veneziabiennalen. Eksterne lenker. Lislegaard, Ann Lislegaard, Ann Mark Smyth. Mark Smyth (født 9. januar 1985 i Liverpool) er en engelsk fotballspiller i Vauxhall Motors FC. Smyth startet sin karriere på juniorakademiet til Liverpool, før han ble hentet opp til førstelagstroppen i 2002. Her fikk han tildelt trøye nummer 41. Han spilte primært på reservelaget, men han fikk sin debut i bortekampen i Liga-Cupen mot Tottenham på White Hart Lane 1. desember 2004. Liverpool vant til slutt kampen etter straffesparkkonkurranse. Han ble frigitt etter sesongen 2004/2005. Han skrev da under for Accrington Stanley. Her ble han kun en sesong. Han signerte for sin nåværende klubb Vauxhall Motors i 2006. Slaget ved Visby. Slaget ved Visby den 27. juli 1361 for ettertiden var et av de blodigste tilintetgjørelsesslagene i nordisk historie rettet mot bondebefolkningen der en profesjonell hær, under ledelse av den danske kongen Valdemar Atterdag, beseiret og utryddet all motstand utenfor bymuren til Visby. Opptil 1 800 av de nær 2 000 mennene i det gotlandske bondeoppbudet var skånselløst massakrert. Forspillet. Ved året 1340 var den første kongen i Danmark hyllet på Viborg landstinget på åtte år, da hadde landet vært kastet ut i kaos og oppløsning gjennom vanstyre og pantsetting. Landet var underlagt fremmedstyre av kreditorene med tysk bakgrunn som ble hardhendt med deres økonomiske utnytting av de danske landsdelene så et allment opprør var uunngåelig. Opprøret var druknet i blod, men den nye kongen overtok kampen med alle midler for hånd. Valdemar dels tilbakekjøpte, dels tilbakeerobre landet i de såkalte gjenforeningskrigene for de neste tjue år framover. Underveis var danskene kommet i kollisjonskurs med det norsk-svenske kongeriket under Magnus Eriksson som hadde i 1332 kjøpt panten på den østdanske landsdelen Skåne for 34 000 mark sølv. Valdemar som senere fikk tilnavnet "Atterdag" måtte i begynnelsen anerkjenne kjøpet i 1343 i hensikt på å avverge en mulig allianse mellom den norsk-svenske kongen og de tyske kreditorene. Men etter atsvartedauden og Magnus Erikssons korstoget under året 1348 hadde kastet det svenske kongedømmet ut i krisetilstander med stor økonomisk kollaps, skulle danskekongen benytte anledningen for en reversering av 1343-avtalen. Den ærgjerrige tronfølgeren Erik Magnusson gjorde opprør i oktober 1356 og utropte seg som konge istedenfor bare medkonge, startet en serie destabiliserende innbyrdelseskriger mellom det svenske aristokratiet og kongen. Konflikten mellom faren og sønnen fulgt til at partene fra krigene om Danmark blandet seg i større grad inn i de indre anliggenhetene i Sverige. I 1359 måtte Magnus Eriksson i mangel på annet anmode om hjelp fra danskene mot løfter om Helsingborg som skulle overrekkes til dansk kontroll. Valdemar Atterdag rykket over sundet og underlagt seg store deler av landskapet. Men en uventet trussel fra Mecklenburg på sjøen sammen med et nytt opprør av jyderne opptok oppmerksomheten hos danskekongen som så seg tvunget til å trekke seg tilbake. Kort etterpå dør Erik Magnusson og faren overtok sin sønns del av riket. Valdemar gjorde krav på belønningen tross alt og dette ville ikke kong Magnus aksepterte. Han besluttet seg for å gå over til hertug Albrekt den store av Mecklenburg som allierte i den dansk-mecklenburgske krigen siden 1357. En uerklært dansk-svensk krig hadde brutt ut, og den ledet til en dansk gjenerobring av de østdanske landsdelene Skåne, Halland og Blekinge med unntak av nordre Halland som for andre seks år var underlagt svensk kontroll, i sommeren 1360. Samtidig hadde Albrekt den store og Valdemar Atterdag sluttet fred og inngått et hemmelig forbund mot kong Magnus som måtte søkte etter nye allianser mot den sterke danskekongen. Han fant den nye forbundsfelle i den brysomme grev Henrik av Holsten som fremdeles var i strid med danskene. En avtale om trolovelse mellom den norske kongen Håkon VI Magnusson og grevens søster Elisabeth (som tidlige var forlovet med danskekongen som giftet seg med andre) var utarbeidet sammen med løfte om å gi bort festningen i Kalmar med len omkring til holstenerne. Den nye alliansen mellom svenskekongen og greven av Holsten innebar en alvorlig trussel mot vinningene av danskekongen som dessuten ikke ønsket en tilnærmelse mellom holstenerne og det norske som det svenske kongeriket. Med trolovelsen og kontroll over Kalmar vil danskenes erkefienden i Holsten både ha den norske og den svenske kronen innenfor rekkevidde og kontroll over Kalmar ment en styrking av ressursene for aggressiv politikk mot danskekongen. Konsolideringen av erobringen av Skåne ment også full kongelige kontroll over de viktige inntektene fra Skånemarkedet som for hanseatene var av stor betydning, dermed hadde danskene ikke annet valg enn å foreta et preventiv angrep mot Kalmar. For å sette et stopp på disse planene rustet Valdemar Atterdag ut en flåte om våren inn i det nye året, 1361. Hærtoget mot Visby. I juli 1361 seilte en stor flåte på trolig cirka femti skip med til sammen 2 500 mann og mellom 150 til 200 hester ombord fra Sjælland til Öland som var viktig for et felttog med hensikt på erobring av den sterke festningen i Kalmar. Med den landsatte hæren angrepet danskekongen Borgholm festning som ble erobret etter kort kamp og underlagt plyndring. Der ved Borgholm var det ölandske bondeoppbudet påført et nederlag med cirka 500 døde av den større og bedre utrustede hæren. med Öland under kontroll ville det neste skrittet logisk sett ha vært landsettingen på det svenske fastlandet for en beleiring av den strategiske viktige festningen. Men av en uforklarlig grunn fattet danskekongen en viktig beslutning om å angripe Gotland lengre østover og underlegge seg øya med dens rike handelsbyen Visby. Forklaringen på Valdemar Atterdags motiver for denne uventede kursendringen for det danske hærtoget er aldri helt oppklart, for dette satt ham på kollisjonskurs med flere ulike interesser deriblant hanseatene som hadde nylig bekreftet deres vennskap ovenfor det danske kongedømmet. Ettertidens dokumentasjon om hvordan danskekongen forholdt seg til Gotland etter erobringen vist at territorial ekspansjon for det danske kongedømmet formodentlig var ikke den fremste motivasjonen ved sommeren 1361. Den meste lettfattelige forklaringen var ønsket om berikelse gjennom plyndring og skattlegging av det rike øya Gotland medregnet byen Visby. Om torsdag den 22. juli 1361 oppdaget vaktstyrken på Stora Karlsö den danske flåten med kurs for neset Kronvall førti kilometer sør for Visby. De satt fyr på varder som varsel for gotlendingene som hadde blitt advart mot et mulig angrep med et brev fra kongen i Sverige. Flåten fortsatte nordover langs kysten mot Västergarn, men stoppet utenfor Fröjel der troppene ble satt på land utenfor Klinteholm. Det gotlandske bondeoppbudet hadde vært mobilisert med trolig over 4 000 mann i samlet styrke, men det hadde vist seg vanskelig for å forhindre landgang på den langstrakte vestkysten med flere mulige plasser for landstigning. Bare få hundrer av menn var samlet ved Klinteholm der de bare gjorde svak motstand mot danskene som gjorde bruk av armbrøstskytterne for sikringen av landgangsplassen. Om morgen 23. juli brøt den danske hæren opp fra leiren ved Klinteholm og marsjerte langs en landevei mot Ajmundsån der en bro var reist, den såkalte "Ajmunds bro". Etter flere timer med marsj og forflyttinger hadde danskene nådde Gunilda gård vest for Västermyr tre kilometer sør for Ajmunds bro. Gotlenningene hadde trukket seg over elven og reist en sperre over den trange broen med en hær på mellom 800 og 1 500 mann. Slaget ved Fjäle myr raste i to dager før en rytteravdeling under stor overraskelse gikk til angrep over Fjäle myr mot gotlendingenes venstre flanke. Etter slaget der flere hundre gotlendinger var drept, var veien mot Visby 25 kilometer mot nord åpent søndagen den 25. juli for den danske hæren. Fra leiren ved Gunilda gård beveget danskene seg over Ajmundsån og på veien gjennom øde skogsområder fram til Stenkumla sogn ti kilometer fra Visby, deretter til Västerhejde og Träkumla sognene der de slo leir om kveld den 26. juli. Bondeoppbudet. Ved Visby langs østermuren mellom østerporten og byporten hadde bondeoppbudet samlet seg med mellom 1 800 og 2 000 mann i hensikt på å forsvare byen med dens syve porter langs et sterkt murverk som flere steder var ikke fullført. Folk fra søndre Gotland ble satt mot nord mens folk fra nordsiden måtte forsvarte de sørlige portene, på midten omkring byporten og østerporten satt majoriteten av hæren seg der bak en reist voll med grav foran fram til Solberga kloster. Der lå en flere hundre meter bred, bar slette uten dekning. Det var ikke et dårlig utrustet oppbud med mye harnisk, våpen og annet feltutstyr, men utstyret var utdatert og en altfor liten andel av mennene i hæren var voksne, trente og sterke menn med lite erfaring i strid. Mange var bare unge menn eller yngre tenåringer og eldre menn. Utstyret som ble fordelt blant mennene, gjorde at man bare hadde delvis beskyttelse på seg for bevegelsens skyld, arm og ben var ubeskyttet tross sterk vern i harnisk av plater festet på lærovertrekk mot pil og bolt. De fleste hadde ikke godt nok harnisk på seg med bare våpen som øks eller spyd. Om middag den 27. juli 1361 hadde hæren blitt oppstilt på den andre siden av vollen med rytterne fremst sammen med bueskytterne og et mindre antall armbrøstskytterne. Til sammen over 1 800 gotlendingene ventet på den danske hæren som hadde delt seg i to, den ene mot lantporten i vest og den større til øst mot nord der bondeoppbudet ventet på dem. Slaget. Gotlenningene hadde håpet at de væpnede borgerne skulle sluttet seg til dem og forhindret dansk rytterangrep fra forsvarsmuren som hadde høye tårner med fri skuddvidde for bueskytter som armbrøstskytter. Men til bøndenes store overraskelse var portene blitt stengt av borgerne som hadde besluttet i strid med den svenske kongens bud om å stille seg nøytrale og helt sviktet den rurale befolkningen som hadde kommet til forsvaret av byen Visby. Danskene først førte fram armbrøstskytterne som var oppstilt i avdelinger, mot forsvarerne som ble underlagt et dødelig bombardement av piler og bolter. Gotlendingene svarte tilbake så godt de kunne, men maktet ikke å stoppe de danske skytterne fra å fortsette med å skyte regn etter regn av dødelige piler og bolter. Flere hundrer ble truffet og falt ned på bakken. Uten borgermilitsens hjelp var de nå etterlatt til seg selv da et kompani av skytterne skjøt ut deres piler fra et uventet hold ved klostermurene. Disse hadde tatt seg rundt om og kommet opp ved klosteret. Slagordenen begynte å gå i oppløsning. Etter dette angrepet de pansrede rytterne sammen med fotsoldatene vollen som ble raskt forsert med få vansker og midt blant hundrer av bøndene startet disse et blodbad uten nåde for de tyskinspirerte adelige trodde helt på total krig gjennom tilintetgjørelse uten menneskeverd, all motstand fra mindreverdige i sosial rang skulle utryddes uten fange eller barmhjertighet. Få av gotlendingene unnslapp under vill flukt for de var inntatt og massakrert av rytterne som sammen med fotsoldatene utrensket traktene rundt om for enhver levende utover dagen. De støttet på hissig motstand flere steder, men fikk disse ekspedert med få problemer. Total menneskeforakt kjennetegnet de danske hæranførerne Valdemar Atterdag, Kristoffer kongesønn, hertug Erik av Sachsen, ridderne Claus Limbek, Henning Podebusk og Valdemar Sappi under deres angrep på bøndene. Etterspillet. Opptil 1 800 var massakrert under et blodbad som sjokkerte de fleste for det var nær en tredjedel av alle voksne menn på Gotland som hadde cirka 1 500 til 2 000 gårder med tre til fire menn hver. Borgerne i byen Visby som hadde et dårlig forhold med gotlendingene ute på landsbygda i nær et århundre, hadde stengt portene som de senere åpent for danskene som toget inn i den rike byen. Kanskje hadde det hadde vært hemmelige forhandlinger dagen før mellom borgerne og danskene, men kildene omkring Visby og Valdemar Atterdags handlingene er utydelige og ikke presist for ettertiden. Beretningene om at danskekongen hadde tatt med seg et rikt bytte, hadde ledet til spekulasjoner om hvor dette krigsbyttet var kommet fra. Byen hadde gitt seg uten motstand, ennå er det beskrevet at danskene hadde krevde brannskatt eller plyndret lagrene som hadde tilhørt borgerne. Men plyndringen av Gotland langs vestkysten fra nord til sør med tilsvarende brutalitet hadde hendt i juli til august 1361. Om byen hadde vært tvunget til å betale seg selv etter å ha åpnet deres portene, var det nok et overgrep etter datidens skikk. I august 1361 seilte den danske flåten hjemover fra Gotland, men ved ankomsten fikk Valdemar flere urovekkende nyheter om reaksjonene på hans hærtoget og om Slaget ved Visbys resultatene. Han hadde gått for langt med erobringen av den svenske øya som var definitivt erkjent som arveland for den svenske kronen og tilsidesettingen av borgerskapets privilegier med egne brev som undergravde hanseatenes autoriteten i Visby- en hanseatisk by. Magnus Eriksson sammen med Håkon VI Eriksson og hanseatene erklærte krig den 9. september 1361. Gotland ble kastet ut i økonomisk ruin og stor uro med stridigheter og sjørøveri for flere tiår framover, gjorde slutt på gotlendingenes storhetstid i middelalderen. De danske fogdene på Öland og Gotland ble slått ihjel, men begge konger som var kommet ut i krig, ignorert øya som hadde blitt utplyndret og etterlatt til seg selv i synlig forfall. Gravene. Dagene etter slagets slutt 27. juli var hektisk med mye arbeid om å grave ut store groper i bakken ved Solberga kloster der et gammel stenkors var reist like etterpå utenfor klosterkirken for de døde som var etterlatt til seg selv uten å ha blitt plyndret for deres feltutstyr. Minst fem massegraver hadde blitt funnet i moderne tid. I 1811 ble en massegrav funnet og fjernet ved byggingen av et krutthus som senere var revet i 1975. Like ved stenkorset lå fire andre groper som hadde tjent som massegrav for de døde. I 1905 skulle en underoffiser i militæret gravde opp en renne i bakken, men fant rester etter skjeletter og hodeskaller med ringbrynjer. Funnet ble varslet av en lokal mann med interesse i arkeologi som sendt telegram til Stockholm om dette. «Grav 1» ble undersøkt og tømt av svenskene som fant 256 døde på et to meter dypt grop målt på 7 x 5,5 meter minst en til en og en halv meter dybde under bakken i mai til september 1905. Undersøkelsene av restene etter murverk og fundament etter tidlige bygninger som hadde forsvunnet i mellomtiden, etterlot ingen tvil om at Solberga kloster hadde ligget der ved massegraven. I 1909 fant arkeologene to andre groper, «Grav 2» som var den største massegraven med 798 døde på en 6 x 12 meter stor grav. Utgravningene av massegraven vist et stort antall ulike gjenstander fra rustningsdeler til mynter. De døde var ikke utplyndret for deres utstyr, klær eller selv verdisaker som de hadde på seg i kontrast til vanlig praksis den gang. De døde var kastet ned i massegravene i all hast av seierherrene sammen med graverne. «Grav 3» var den mindre graven med 119 døde, men er ikke helt uttømt fordi en del fremdeles lå ved stenkorset som var reist til minne om slaget og de døde. En andre grav, «grav 4» var også funnet ved klosterkirken, men i dårligere jordsmonn som ikke bevarte funnmateriale for ettertiden. Til sammen 1 185 døde hadde vært funnet ved de siste utgravningene i august 1930 med to andre graver som ikke er undersøkt eller ødelagt. De tidlige opplysningene fra flere nedskrevne kilder som en skrift mot konge Magnus Eriksson om minst 1 800 til 2 000 drepte bønder formodentlig var nærmeste sannheten enn kildene i ettertiden som "den svenske rimkrönikan" fra midten av 1400-tallet som kom med påstanden om 600 døde gotlendinger. Funnet av de døde har etterlatt seg et uutslettelig inntrykk av brutaliteten under et middelalderlig feltslag, men også spor etter en oppriktig, nådeløs utryddelseskrig ovenfor bøndene, selv vergeløse og sårede var utryddet uten barmhjertighet. Mange hadde fått store skader på sine lemmer, de var slått i svime eller fått beina kuttet av og flere hadde ryggen vendt mot disse som drepte dem. 14 % av 241 kranier som oppvist huggmerker, var myrdet ovenfra med hugg i nakken. Dessuten var armbrøstskytterne meget treffsikre og dødelige, 10 % av kraniene hadde blitt gjennomboret av piler. Gotlendingene var utsatt for et tilintetgjørelsesslag uten sidestykke. Kilder. Visby Tommy Lucas. Thomas «Tommy» Lucas (født 20. september 1895 i Liverpool, død 11. desember 1953) var en engelsk fotballspiller. Mest kjent er han fra sin tid i Liverpool FC. Lucas spilte i amatørklubbene "Sherdley Villa", "Sutton Commercial", "Heywood Utd", "Peasley Cross", "Ecess Borough" og Clapton Orient før han ble hentet til Liverpool i 1916. På grunn av 1. verdenskrig fikk han ikke sin offisielle debut for klubben før 13. september 1919 i hjemmekampen på Anfield mot Aston Villa, i en kamp de røde vant 2-1. Hans første mål for klubben kom 15. oktober 1921 i hjemmekampen mot Preston i en kamp Liverpool vant 4-0. I sesongen 1921/1922 var han med på laget som vant 1. divisjon, men sesongen etter var det blitt så stor konkurranse om plassene at han kun fikk en ligakamp. Han fikk dermed ikke vinnermedalje enda Liverpool også dette året vant ligaen. I de påfølgende årene gjenvant han plassen sin og spilte fast på laget. I sesongen 1930/1931 var han sammen med Archie McPherson de to eneste spillerene som var involvert i samtlige av de 43 kampene Liverpool spilte. Han forlot Liverpool i 1933 etter å ha spilt 366 offisielle kamper for klubben. Han døde i 1953, 58 år gammel. Bizarro (tegneserie). Bizarro er en amerikansk tegneserie formet i bilde- og stripeform av tegneserieskaperen Dan Piraro. Serien så dagens lys i 1985. Serien er tatt opp i flere aviser, og den en linjede stripen med 3–4 bilder passer godt til avisformatet. Bizarro eksisterer også i enkeltbilder. Dan Piraro er satirisk og overdrivende i sin serie. Temaet er oftest fra hverdagslige situasjoner. Selv om de ulike situasjonenne er surrealistiske, kan leseren kjenne seg igjen. Piraro har en del signaturer som han lar gå igjen i sine ruter. Fyrverkeri, øyesten, pai, ei kanin, en alien i et romskip og en fugl plassert opp-ned går igjen. Bizarro har mottatt flere priser og utmerkelser, blant disse er «Newspaper Panel Cartoon Award» fra "National Cartoonist Society" i 1999, 2000, og 2001. Serien ble også nominert til Reuben Prisen (Reuben Award) i 2002. Hallset skole. Hallset skole er en barneskole for 1.–7. trinn i Byåsen i Trondheim kommune. Skolen var ny 1970 og har blitt utvidet med nybygg ferdigstilte i 1997 og 2000. De yngste elevene på 1. 4. trinn benytter nybygget. Også deler av gamlebygget er restaurert. Hallset skole er naboskole til Selsbakk ungdomsskole og Byåsen videregående skole. Skolen har egen SFO-avdeling med 210 barn. Hallsetrevyen. Hallset skole er kjent for sin barnerevy, «Hallsetrevyen». Revyen ble fra 1992 lagt utenom skolen, men er fortsatt et tilbud til skolens elever. Revyen startet som «Hallset skoles Cabaret» i 1983 av daværende rektor Sverre Sivertsen. Den gang var den integrert som en del i undervisningen. I 1992 ble Sivertsen pensjonert, og Kjell Nervik tok over som leder av kabareten. Den fikk da navnet Hallsetrevyen. Samtidig gikk den ut av skolen og ble en aktivitet basert på hjelp fra foreldre og andre frivillige. Hallsetrevyen er i kontinuerlig utvikling, både innholdsmessig og teknisk. I 2005 ble det gjort forsøk på å endre navn, men det ville ikke barna ha noe av. Navnet Hallsetrevyen er blitt en institusjon på Hallset. Hallsetrevyen er et tilbud til barna i 4. til 7. trinn. Hvis det er for lite aktører kan noen fra 8. trinn fra Selsbakk ungdomsskole være med. Alle får tilbud om å delta. Hallsetrevyen er sosialt og selvutviklende for barna, samtidig gir tilbudet en positiv fritidsaktivitet til barna. Dette er også et tilbud til foreldrene da de må bidra i ulike arrangementsgrupper. Alt fra kostyme-, kulisse- og kjøkkengruppe til egen markedsføringgruppe. Hallsetrevyen fordrer god, gammel norsk dugnadsånd fra foreldre og foresatte samt andre frivillige. Slaget ved Fjäle myr. Slaget ved Fjäle myr på det gotlandske innlandet mindre enn ti kilometer fra vestkysten sto mellom danskene under Valdemar Atterdag som invaderte Gotland og det gotlandske oppbudet av forsvarere. Etter to sammenstøt i løpet av to dager, i vanskelig terreng langs den dype Ajmundsån, vant danskene etter et omgående flankeangrep over en tørrlagt myrstrekning. Forspillet. Våren 1361 mobiliserte danskekongen en stor hær på opptil 2500 mann og mellom 150 og 200 hester. Med denne hæren la Valdemar ut på Østersjøen i juli det samme året. Den svenske kongen Magnus Eriksson hadde sluttet et nytt forbund med grev Henrik av Holsten under striden mot Valdemar Atterdag som hadde gjenforent de østdanske landsdelene med det danske kongedømmet sommeren 1360. Forbundet skulle besegles gjennom forlovelsen mellom grevens søster Elisabeth og den norske kongen Håkon VI Magnusson. Greven var danskenes erkefiende fremfor noen. Gjennom pakten med svenskekongen skulle holstenerne dessuten få kontroll over festningen i Kalmar. For danskekongen var det særdeles viktig å stoppe denne trusselen mot de erobringene han hadde gjort blant annet i det rike Skåne. Etter at Öland var erobret, vendte danskekongen flåten sin vekk fra Kalmar og seilte mot den rike øya Gotland med den viktige byen Visby. På ettermiddagen 22. juli gikk danskene i land ved Fröjel ikke langt fra Klinteholm nord for Kronvall og sør for Västergarn. De støtte på en gotlandsk avdeling som etter svak motstand trakk seg tilbake mot nord og inn i skogene der de møtte andre styrker som hadde samlet seg ved Ajmunds bro. Fredag 23. juli begynte danskene marsjen mot Visby langs landeveien på Västermyrs vestre side og videre langs Fjäle myrs vestre side mot den dype Ajmundsån. Veien gikk gjennom tett skog avbrutt av små åkerlapper og myrstrekninger. Om ettermiddag hadde danskene nådd Gunilda gård tre kilometer fra elven. Gotlendingenes valg av slagsted for å stoppe den danske invasjonen var ikke tilfeldig. Den dype, ti meter brede elven var blitt oppdemt av gotlendingene som også hadde revet broen over elven og bygget jordvoller og etter at vannstanden hadde økt var Ajmundsån blitt et formidabelt hinder på flere kilometers lengde. De få vadestedene over elven var ikke kjent av danskene. Slaget. Danskene gikk først til frontalangrep, men terrenget og den oversvømte elven med den ødelagte Ajmunds bro beskyttet gotlendingene som holdt stand og forsvarte seg godt med piler, spyd og stein. En liten dansk ryttertropp klarte å ta seg over elven, men den ble stoppet og soldatene drept av gotlendingene. Etter flere timers kamp trakk danskekongen styrkene sine tilbake. Begge sider var påført bare mindre tap i dette første sammenstøtet. Totalt var mellom tre tusen til fire tusen menn involvert i slaget. Da mørket falt på slo danskene leir ved Gunilda gård der kongen overnattet. De hadde forstått at frontalangrep mot gotlendingene som lå godt beskyttet bak Ajmundsån ikke ville føre frem. Sommeren hadde dessuten vært meget varm og tørr og under drøftingene på danskenes krigsråd ble man enige om å forsøke å marsjere eller ri tørrskodd over myren rundt Ajmundsån mot øst. Rekognosering av Fjäle myr bekreftet denne antagelsen og de danske speiderne hadde funnet tørre overgangssteder lenger inn i landet. Neste dag, lørdag 24. juli 1361, ble en rytteravdeling sendt ut på en omgående flankemanøvre over myren slik at de kunne angripe gotlendingenes venstre flanke. Rytterangrepet kom overraskende på gotlendingene, men danskene angrep i feil retning og havnet ut i en del av myra der hestene deres sank ned. En annen rytteravdeling kom etter og stormet inn i gotlendingenes vaktstyrke som var blitt forsterket med et par hundre menn fra hovedstyrken ved Ajmunds bro. Etter harde kamper var gotlendingene på flanken slått med store tap og forsvarernes hovedstyrke ble tatt under dobbelt angrep fra foran og fra bak. Den gotlandske hæren ble tilintetgjort av danskene som jagde de gjenlevende vekk fra slagmarken. Av mellom 800 til 1500-2000 gotlendinger var et ukjent antall blitt drept, fra flere hundrer til minst 1000. Etterspillet. Slaget ved Visby avgjorde utfallet av invasjonen mot Gotland. Av den gotlandske bondehæren på cirka 4000 mann var trolig 2500 til 3000 drept av de danske soldatene og det adelige kavaleriet. Sommeren 1361 hadde Gotland mellom 1500 og 2000 gårder med tre til fire voksne menn (over 14 år.) Totalt dreide det seg om en voksen mannlig befolkning på mellom seks og åtte tusen personer. Gjennom tapene ved Fjäle myr og Visby var minst en tredjedel drept. Stenkorset utenfor Solberg kloster ble reist rundt 1380 til minne om Slaget ved Visby og de som døde der. Et mindre kjent stenkors ble reist til minne om Slaget ved Fjäle myr. Dette korset sto ved Grens i Mästerby nord for Fjäle myr. Et stenkors uten inskripsjon ble reist ved Gunilda gård der danskene hadde leiren sin natten til 24. juli. Det har etter 1799 vært gjort funn i og omkring Fjäle myr. Man hadde funnet rester av ringbrynjer og platerustninger sammen med striper av lær. Undersøkelser i 2006 har vist at det er lite å finne i det våte terrenget langs Ajmundsån. Kilder. Fjäle myr Politisk makt. Definisjonen av politisk makt vil avhenge av hvilken definisjon man legger til grunn for politikk. Med en vid definisjon, der politikk forstås som alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet, vil begrepet politisk makt falle sammen med makt i sin alminnelighet. Med en snevrere forståelse av politikk, der politikk ses på som en offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger fram til offentlige vedtak, vil politisk makt forstås snevrere, som den institusjonaliserte og sentraliserte makten innen regulerte territorier og i mellomstatlige forhold. Det er en autoritativ makt, den ytrer seg gjennom pålegg, lover, fordelingsvedtak og tildeling av rettigheter. Max Weber definerer staten som en institusjon med monopol på legitim bruk av voldsmakt. Ideologisk makt. Ideologisk makt er makt over tanker, verdier, følelser og selvoppfatning. I vid forstand ligger den ideologiske makten for det første i begrepene og kategoriene som gir mening til verden omkring oss. Kildene til slike meningsgivende kategorier kan variere. Det kan være profesjoner og intellektuelle, vitenskap og litteratur, politiske bevegelser og frivillige organisasjoner, og derfor er begrepene som dominerer viktige for hvilke synspunkter som har overtak. Ideologisk makt er en form for myk makt som gjerne også blir kalt "overtalelsens makt". Denne typen mak fokuserer på områder som ideer, tanker og religion, og bruker felles verdier og tanker for å oppnå støtte. En aktørs ideologiske makt er avhengig av dens stilling og flyten av informasjon mellom ulike aktører. Sosialt system og sosial struktur. For å forstå hva et sosialt system er, må man først forstå begrepet sosial struktur. En sosial struktur er en gruppe personer som kan avgrenses, det vil si man kan klart avgjøre hvem som er med i gruppen og hvem som ikke er med. Den må videre ha en viss varighet eller opptre med en viss regularitet. Til slutt skal den være forutsigbar i den forstand at det må være mulig å definere visse normer og regler for strukturen. Dette kan illustreres ved noen eksempler, der man spør seg om disse tre kravene er tilfredsstilt. En mobb som foretar opptøyer vil ofte ha uklare grenser, den vil ikke være noen lengre varighet eller regularitet og det er ingen klare normer eller regler for adferd. Et mytteri vil derimot ha klare grenser. Man er enten med på mytteriet eller ikke. Det vil imidlertid ikke ha noen lengre varighet, ei eller klare normer og regler. En folkeavstemning vil både ha en klar grense når det gjelder hvem som deltar "og" klare normer og regler. Det vil imidlertid ikke ha noen lengre varighet og heller ingen regularitet. Ingen av eksemplene ovenfor kan derfor anses for å være strukturer. Derimot vil et politisk parti være en struktur. Det vil både ha et klart definert medlemsregister, klare normer og regler "og" en lengre varighet. Et politisk parti kan derfor anses som å være en sosial struktur. Et sosialt "system" består av flere strukturer som er forbundet med hverandre på en slik måte at forandringer i en eller flere strukturer må anses for å være årsak til forandring i en eller flere av de "andre" strukturene. Et eksempel kan være det parlamentariske system: Når flertallet i Stortinget (struktur 1) endrer seg, kan dette få konsekvenser for hvem som skal regjere (struktur 2). Erik Krag. Erik Krag (født 13. januar 1902 i København, død 13. mai 1987 i Oslo) var en norsk filolog, kjent for sine studier av russisk litteratur. Han var sønn av forfatterparet Thomas Peter Krag og Iben Nielsen, samt bror til slektsforsker Hans Krag. Etter examen artium (1920) studerte han slavisk litteratur og tok magistergrad på Gogols psykologi (1926), samt doktorgrad (1932). Derpå ble han landets første dosent og lærer i slaviske sprog ved Universitetet i Oslo (1938–46) og deretter Krag oversatte flere verk fra russisk. Joe DeLoach. Joseph Nathaniel «Joe» DeLoach (født 5. juni 1967 i Bay City, Texas) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Under OL 1988 i Seoul ble han olympisk mester på 200 meter. DeLoach begynte med amerikansk fotball, men gikk etter hvert over til friidrett og sprint. Han trente ved University of Houston, slik også bl.a. Carl Lewis hadde gjort før ham. DeLoach deltok bare i ett stort internasjonalt stevne, OL 1988 i Seoul. Under de amerikanske uttakskonkurransene, de såkalte "Trials", vant han 200 meter foran lagkameraten fra Santa Monica Track Club, Carl Lewis. DeLoach forsøkte også å kvalifisere seg til 100 meter, men måtte ta til takke med en 5. plass. I OL-finalen var DeLoach og Lewis regnet som de største favorittene. Etter 150 meter så Lewis ut til å være en sikker vinner, men DeLoachs avslutning avgjorde løpet, på ny olympisk rekord, 19,75. Dette løpet var den eneste individuelle OL-konkurransen der Carl Lewis måtte seg slått i løpet av hele karrieren. DeLoach nådde aldri opp på samme nivå igjen. Han forsøkte å kvalifisere seg til OL 1992 i Barcelona, men skader satte en stopper for forsøket. Deretter la han opp som aktiv utøver. Spiez. Spiez er et bildeskjønt sted og et populært reisemål om sommeren Spiez er et tettsted i distriktet Niedersimmental i kantonen Bern i Sveits. Stedet har 12594 innbyggere (2009), og ligger ved Thunersjøen, omtrent midt i mellom Thun og Interlaken. Spiez er et jernbaneknutepunkt, og ligger på Lötschberglinjen som knytter sammen det nordlige og sydlige Sveits. Turisme er en viktig inntektskilde for Spiez. Hovedattraksjonen på stedet er slottet med den tilhørende parken og den tidligromantiske slottskirken. Spiez huser også Hotel Belvédère, som er kjent i Tyskland som stedet Tysklands herrelandslag i fotball bodde under VM i fotball 1954. Dette mesterskapet endte i en overraskende tysk seier, og «ånden fra Spiez» regnes som en viktig faktor i triumfen. Kværner stasjon. Kværner stasjon var en jernbanestasjon på Oslos østkant. Stasjonen ble opprettet i 1957 og nedlagt i 1977, og lå mellom Oslo Ø og Tøyen. Den betjente godssporet Loenga-Alnabrulinjen i tillegg til Gjøvikbanen. På stasjonen sto et lite stasjonsbygg som ble solgt til Urskog-Hølandsbanen, og i 1973 flyttet til Bingsfoss stasjon, der det har blitt brukt som blant annet billettbod og kiosk. Kværner stasjon ble opprettet i forbindelse med bygging av dobbeltspor på Gjøvikbanen. Status var togstopp, det vil si at stasjonen var betjent for ekspedering av tog, men ikke for passasjerer eller gods. Fra 1963 ble stasjonen fjernstyrt fra stillverket på Oslo Ø. Nye Kværner stasjon. Forslaget om jernbanestasjon på Kværner ble enstemmig vedtatt av bydelsutvalget Gamle Oslo i 2005. Bydel Gamle Oslos ti vel- og interesseforeninger foreslo i sitt trafikkplanarbeid fra 2008 å legge en jernbanestasjon på Kværner i tilknytning til jernbaneundergangen mellom Kværnerbyen og Enebakkveien. Siden den gang er det kommet en jernbaneovergang (gangbru) mellom Arnljot Gellines vei (Nygårdskollen) og Etterstadsletta (Etterstad), et alternativt stasjonsområde. Det ligger flere jernbanespor i tilknytning til Kværner. Nederst mot Kværnerbyen ligger godssporet Loenga-Alnabrulinjen. Ovenfor ligger Hovedbanen, Gjøvikbanen og Gardemobanen. I forbindelse med utbygging av Follobanen skal det tilrettelegges for en avgrening fra Follobanen til Alnabruterminalen, med tanke på en fremtidig godsforbindelse til Bryn. Dersom denne såkalte Bryndiagonalen bygges, vil det fjerne godstrafikken delvis eller helt fra godssporet Loenga-Alnabru. I så fall åpnes muligheten for persontrafikk over godssporet. Fremtidig kollektivknutepunkt? Ruter As har flere ganger foreslått at dagens Kværnerbybuss (32) legges ned i øst (blir matebuss i vest). Mye taler for at Kværnerbyen betjenes av de gjennomgående busslinjene som likevel passerer. Det er rimeligere og gir bedre kollektivdekning. Neppe aktuelt med trikk. Av utredninger går det frem at trikk til Kværnerbyen blir dyrt sett i sammenheng med passasjergrunnlaget. Dette aktualiserer jernbanestasjon på Kværner. Linjekart. Sporplan over området Bryn – Galgeberg. Ildsjelen. "Ildsjelen" er et norsk tidsskrift med fokus på åndelighet, ny bevissthet og alternativ livspraksis. Bladet tar opp tema som: holistisk livssyn, oversanselige opplevelser, mystiske erfaringer, kanaliseringer, selvutvikling, alternativ bevissthet, helse og kunst. Redaktør og daglig leder er Henning Jon Grini; medredaktør og skribent er Per Henrik Gullfoss Ildsjelen startet i 1998 som nyhetsbrev for Alternativt Forum Arendal. Første landsdekkende trykte magasin kom i 2002. Per 2007 utkommer det 6 ganger i året, og selges som abonnement og i løssalg. Berner Oberland. Berner Oberland betegner de høyereliggende delene av kantonen Bern i Sveits. Området omfatter de sydlige delene av kantonen, med Brienzersjøen og Thunersjøen samt dalstrøkene rundt. På grunn av områdets flotte natur er Berner Oberland et populært turistmål. Byen Thun regnes som porten til Berner Oberland, og steder som Spiez og Interlaken er populære på grunn av den gunstige plasseringen ved sjøene. Området er også et godt utgangspunkt for fjellturer, blant annet er Finsteraarhorn (4274 meter) og Jungfrau (4158 meter) i området. Dialekten i Berner Oberland er den allemanniske varianten höchstalemannisch («høystalemannisk»). Denne dialekten er relativt langt unna standardtysk, og også relativt forskjellig fra dialekten i nærliggende Bern. Daimyō. En daimyō (大名, = "stort navn") var en lokal hersker i det føydale Japan. Opprinnelig betegnet ordet de personer som gjorde seg sterkt gjeldende i de respektive områder. Fra 1100-tallet ble ordet gradvis en betegnelse for en posisjon innen samuraienes rekker. I Muromachitiden fremstod Shugo-daimyō (守護大名) som embedsmenn under Ashikaga-shogunatet, og i Sengoku-riden fikk man Sengoku-daimyō (戦国大名) som arbeidet for at Japan skulle bli mer enhetlig. Daimyōene var del av sverdadelen ("buke") og var formelt underlagt shōgunatet. De hadde på sin side samuraiene som sine vasaller, som måtte betale for sitt len ("han") fra sine inntekter. Ettersom sentralmakten i store deler av Muromachi-tiden ikke klarte å gjøre sin makt fullt gjeldende, kunne mange daimyōer "de facto" styre sine len helt uavhengig. I Edo-tiden ble ordet til en betegnelse for en samurai som i egenskap av lensherre ytet shōgunen en reiseinntekt på mer enn 10 000 koku. Føydalherrer med lavere inntekt ble kalt shōmyō (小名, = "lite navn"). Ved å ilegge dem en rekke forpliktelser kunne Tokugawa-shōgunatet skaffe seg større kontroll over daimyōene. De måtte for eksempel stille familiemedlemmer som gisler, og i rammen av "sankin kōtai" dele sin egen tid i to halvdeler, mellom opphold i sine len og i Edo. De fleste innflytelsesrike posisjoner i "bakufu" ble gitt til de tallrike Fudai-daimyōer; deres len var for det meste forholdsvis små og lå i det sentrale Japan. Tozama-daimyōene ble derimot utestengt fra viktigere posisjoner, ettersom de tidligere hadde stått i opposisjon til tokugawaene. Deres len var større, delvis med inntekter på mer enn én million "koku", og var for det meste i periferien, som for eksempel på Kyūshū. Daimyōene ble kontrollert ved strenge lover under Edo-shogunatet. I Edo-tiden var det ca 300 daimyōer og dermed 300 provinser. Etter at shogunattiden var over, oppfordret regjeringen i den tidlige Meijitiden 1869 daimyōene til å overdra sin styringsrett over land og folk til hoffet. Alle daimyōene fulgte oppfordringen, og ble deretter "Chihanji" (han-guvernører). I 1871 avskaffet regjeringen alle "han" og opprettet isteden prefekturer. De tidligere daimyōer ble elevert til den nye adelsstand (華族 "Kazoku"). Deres status rettet seg etter størrelsen på deres tidligere len. Immoidea. Immoidea er en gruppe av sommerfugler der alle de ca. 250 kjente medlemmene blir regnet til én familie, Immidae. De finnes i Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Australia. Immidae er små til middelsstore, tettbygde møll som ligner sterkt på viklere (Tortricidae), men de er ikke i nær slekt med disse. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn gjerne 15 – 30 mm), kraftige møll, ofte brunlige. Kroppen er kort og kraftig, spoleformet. Hodet er ganske bredt med små, runde fasettøyne. Sugesnabelen er redusert, palpene kraftige og middels lange, antennene middels lange og trådformede. Vingene er brede, forvingene avrundet trekantede, bakvingene store og avrundede. Langs ut- og bakkantene har de korte hårfrynser. Bakkroppen er kjegleformet, beina forholdsvis korte med markerte sporer. Levevis. Larvene lever på forskjellige planter, der de kan skjelettere bladene. De forpupper seg i en løst spunnet kokong på undersiden av et blad. Thunersjøen. Thunersjøen (tysk: Thunersee) er en innsjø i Berner Oberland i Sveits. Den ligger i kantonen Bern i Alpenes nordlige utkant. Vanntilførselsområdet er på 2,500 km², og elven Aare renner både inn og ut av sjøen. Thunersee har en lengde på 17,5 km, og en maksimal bredde på 3,5 km. Innsjøens areal er 48,3 km². Den viktigste byen ved Thunersee er Thun, nordvest for sjøen. Andre større steder ved sjøen er Interlaken og Spiez. Interlaken. Interlaken er en by og en kommune omtrent midt i Sveits, i kantonen Bern. Byen er et populært sveitsisk turistmål. Innbyggertallet er på rundt 5 200. Interlaken har fått navn etter den geografiske plasseringen mellom Brienzersjøen i øst og Thunersjøen i vest. Latin "inter lacus" betyr «mellom sjøer». Byen ligger på 570 meter over havet, og elven Aare renner gjennom byen. Tidligere var Interlaken særlig viktig på grunn av et augustinerkloster. Klosteret ble bygget i 1130 og stod frem til 1528. Byen har to jernbanestasjoner. Stasjonen Interlaken Ost er et av endepunktene til Jungfraubanen opp til Jungfraujoch. Gresslette. Gresslette eller grasland er betegnelsen på land som er enten sådd eller naturlig preget av plantearter. Områdene domineres av gress- (grasfamilien) og urteplanter. I varmere klimaer utgjør årlige arter den største bestanddelen av gresslettene, mens i tempererte strøk, slik som i Norge, er disse slettene dominert av flerårige planter. Gressletter er veldig varierte og finnes i de fleste klimaer. Vegetasjonen kan være kort, slik som i kritt- og gresskledde bakker – hvor vegetasjonen kan være lavere enn 30 cm i høyde, eller høy – som er tilfellet i søramerikanske gressletter og afrikanske savanner. Thun. Thun er en by i kantonen Bern i Sveits. Byen har 39 900 innbyggere (1999), og ligger ved elven Aares utløp fra Thunersjøen. Byen regnes som porten til Berner Oberland. Thuns viktigste næringsveier er turisme, våpen- og metallindustri, forlagsvirksomhet og næringsmiddelindustri. Byen har en lang historie. Navnet "Thun" kommer av keltisk «dunum», og byen har vært bebodd siden yngre steinalder. Byens berømte slott ble bygget på 1100-tallet av Zähringer-hertugene. Thun fikk byrettigheter i 1264, og tilfalt Bern i 1384. Byens fotballag er FC Thun, som har gjort det svært godt internasjonalt sett i sammenheng med klubbens små ressurser. Enkeltnukleotidpolymorfi. Enkeltnukleotidpolymorfi (engelsk: "Single Nucleotide Polymorphism, SNP") er en posisjonsbestemt enbasevariasjon i arvemassen, DNA. For å bli klassifisert som SNP må variasjonen finnes i mer enn en prosent av populasjonen. Enkeltnukleotidpolymorfier kan forandre aminosyresekvensen i kodete gener og påvirke mottakeligheten for sykdommer. I de senere år har forskere begynt å studere SNP, blant annet er dette tema for et lovende doktorgradsarbeid ved Veterinærhøyskolen i Oslo. Grossmünster. Grossmünster er en evangelisk-reformert kirke i gamlebyen i Zürich i Sveits. Den er en av byens tre store kirker, sammen med Fraumünster og St. Peterskirche. Legenden sier at Grossmünster ble grunnlagt av Karl den store, hvis hest falt på kne over gravene til byhelgenene Felix og Regula. Denne legenden gjør at Grossmünster kan hevde å være eldre enn rivalen Fraumünster, som ble grunnlagt av Karls barnebarn Ludvig den tyske. Ulrich Zwingli holdt til i Grossmünster, og startet herfra den sveitsiske reformasjonen i 1520. Zwingli og etterfølgeren Heinrich Bullinger satte i gang omfattende endringer i kirkens inventar, og fjernet blant annet orgelet i forbindelse med det nyinnførte forbudet mot kirkemusikk. Samtidig ble prekestolen og alteret flyttet ut av koret og inn i midten av kirken. Grossmünsters to distinkte tårn ble satt opp mellom 1487 og 1492 på initiativ av borgermester Hans Waldmann. Overstyring. Overstyring representert ved den røde prikkede linjen, her sett i forhold til den grønne normalkurven. Begrepet overstyring brukes dersom en bil (eller annet motorkjøretøy) svinger "mer" enn rattutslaget skulle tilsi, hvilket skyldes at framhjulsgeometrien vil vri ratt og framhjul mot krappere sving, eller at bakhjulene ikke lenger følger sporene til forhjulene, men istedenfor sklir mot utsiden av den opprinnelige svingkurven. Ved kraftig overstyring, gjerne i kombinasjon med høy hastighet, kan kjøretøyet kastes ut i en spinn. Det motsatte av overstyring kalles understyring. Et kjøretøys tendens til overstyring påvirkes av faktorer som friksjon, aerodynamikk, understellets konstruksjon med hjulopphengets geometri, vektfordeling og sjåførens ferdigheter. Overstyring skjer også når bakhjulene mister kontakt med underlaget, samtidig som forhjulene ikke gjør det. Dette vil kaste kjøretøyet ut i en bevegelse som vil bringe bakenden fremover i forhold til bevegelsesretningen og dermed resultere i en krappere sving. a> som overstyrer på vått underlag Understyring. Grønn linje beskriver nøytral styring. Rød linje beskriver understyring, hvor bilens bane beskriver en større sving enn fremhjulenes styrevinkel skulle tilsi. Understyring vil si at bilen gjør en større sving enn hva rattutslaget og forhjulenes vinkel skulle tilsi. Biler i handelen i dag er som en hovedregel satt opp med en mild, lineær understyring. Denne oppførselen er en passiv sikkerhetsinnretning, ved at den øker bilens stabilitet ved brå styrebevegelser. Live '84. "Live '84" er et konsertalbum med det amerikanske hardcore punk bandet Black Flag. Albumet ble tatt opp på "The Stone Nightclub" i San Francisco, USA 26. august 1984. Albumet ble utgitt på SST Records i desember samme år. Det ble produsert av Greg Ginn. Bacary Sagna. Bacary Sagna (født 14. februar 1983 i Sens, Bourgogne) er en fransk profesjonell fotballspiller med senegalske røtter. I 2007 ble han kjøpt opp av Arsenal fra AJ Auxerre for en ukjent sum, påstått å ligge på rundt 70 millioner kroner, med et økningspotensial på 20 millioner. Han spiller mest i forsvar, men også noe midtbane og er kjent for sin arbeidsinnsats og store hurtighet. Arsenal. Han bærer draktnummer 3, tidligere brukt av Ashley Cole og den tidligere publikumsfavoritten Nigel Winterburn. Den 23. mars 2008 scoret Sagna sitt første mål i Arsenaltrøye ved en heading mot rivalen Chelsea FC. Målet betydde mye for han da han dedikerte målet til broren sin som døde få dager før kampen. Sagna ble kåret til årets høyreback i Premier League-sesongen 2007/2008 etter en forrykende debutsesong. Den 4. juni 2008 forlenget Sagna kontrakten sin med Arsenal med to år, noe som binder han med «The Gunners» til 2014. Sagna skal i denne forbindelsen ha uttalt at han elsker klubben og treneren, og at neste sesong ville Arsenal kjempe om alle troféne. Landslagsspill. Sagna spilte for det franske U-21 laget under EM i 2006 for U21. Han står bokført med 18 landskamper for Frankrike, og er tatt ut i den franske troppen til VM i fotball 2010. Sagna er fetter med Ibrahima Sonko, som for tiden spiller for Stoke City FC. Bindalseidet. Bindalseidet er et sted i Bindal kommune i Nordland. Stedet har blant annet skole (Bindalseidet friskole), kolonialbutikk, Coop Marked. Og det finnes badesteder som Bøkestadvatnet, Gudrunpøla, Vikestadsjøen og Kveinsjøen. Er anløpshavn for en båtrute som trafikkerer Bindalfjorden, mellom Harangen og Terråk, og er nest største sted i Bindal kommune. Landbruket er en viktig næring her, der det blant annet drives melkeproduksjon og kjøttproduksjon. Ninjafilm. Ninjafilm er en typebetegnelse på en spillefilmsjanger som er en subkategori av action-sjangeren. Sjangeren har tildels sterke kulturelle innslag av japansk og- eller øst-asiatisk kultur i popularisert form. Ninjafilmer har flere likhetstrekk med såkalte kampsport- og karate-filmer, og var mest markant på 80-tallet. I Norge var det særlig på video at denne sjangeren ble populær. Dette var mye grunnet at slike filmer ikke ble tillatt vist på norske kinoer, eller at de ikke nådde dit av kvalitetsmessige grunner. Disse filmene var generelt uglesett i Norge på 70- og 80-tallet. Noe som medførte at flere av filmene ble forbudt vist både for kino og video. Sjangeren ble ofte forbundet med videovold. Filmens hovedkarakter, ninjaen, var oftest kledd i sort heltrukken drakt og en finlandshette-lignende klesplagg som dekket hode og ansikt for å skjule identiteten. Ninjaen brukte tradisjonelle japanske våpen som f.eks. ninja-sverd og kastestjerner. Ninjaen ble popularisert i vesten gjennom disse filmene, omtrent på samme måte som samuraien på 50- og 60-tallet. Den japanskfødte skuespilleren Sho Kosugi medvirket i en rekke av de mest populære ninja-filmene på 80-tallet. IDVD. iDVD er et program produsert av Apple, og følger med i iLife-pakken som er installert på de fleste nye Macintosh-maskiner. Programmet brukes til å lage dvd menyer og brenne filmen over på en dvd. Milan Ohnisko. Milan Ohnisko'", født 16. juli 1965 i Brno, er en tsjekkisk forfatter som skriver lyrikk. Han arbeidet med ulike former for manuelt arbeid, før han begynte som forfatter. En stund hadde han sitt eget forlag og bokhandel. I dag arbeider han som frilansforfatter. I poesien sin kombinerer Ohnisko naivitet, ironi, humor och absurditet. Dobbeltgjenger. Dobbeltgjenger kalles personer som er så like hverandre utseendemessig at de kan tas for å være samme person selv om de ikke har noe slektskap. Eneggede tvillinger kalles således ikke for dobbeltgjengere, til tross for at de ofte er veldig like hverandre utseendemessig. Forekomsten av dobbeltgjengere er vanligere i skjønnlitteraturen enn i virkeligheten. Dobbeltgjengere er populære i tegneserier, science fiction-filmer og dataspill, og da ofte som en ond versjon av helten. I norsk mytologi er en "vardøger" en spøkelsesaktig dobbeltgjenger som gjennomfører en levende persons handlinger fram i tid. En person som med mening sminker og kler seg som en kjendis for å ligne denne, er ikke en dobbeltgjenger, men kalles en look-alike eller wannabe. Også utkledte imitatorer kan bli svært lik en annen person. 3. serierunde i Toppserien 2007. 3. serierunde i Toppserien 2007 starta den 1. mai klokka 16:00. Vénuste Niyongabo. Vénuste Niyongabo (født 9. desember 1973 i Vugizo) er en burundisk friidrettsutøver. I 1996 ble han olympisk mester på 5000 meter, selv om han bare hadde løpt distansen to ganger tidligere. Niyongabo, som tilhører tutsifolket, gjorde seg først bemerket i 1992, da han tok sølv på 1500 meter i junior-VM. Under VM 1993 i Stuttgart ble han slått ut i semifinalen på 1500 meter. Niyongabo ble etter hvert en av verdens beste 1500-meterløpere, og vant flere store stevner i årene 1994 og 1995. Under VM 1995 i Göteborg tok han bronse, bak Noureddine Morceli og Hicham El Guerrouj. Foran OL 1996 i Atlanta var Niyongabo blant favorittene på 1500 meter, men han overlot startplassen til sin landsmann og trener Dieudonné Kwizera. Kwizera hadde ikke kunnet delta i 1988 og 1992, fordi landet den gang ikke hadde noen nasjonal olympisk komité. Begge tjente på dette: Kwizera fikk endelig sin OL-deltakelse, og Niyongabo vant svært overraskende 5000-meterløpet, etter at han hektet av samtlige konkurrenter på sisterunden. De følgende årene slet Niyangabo med flere skader, og nådde ikke opp til sitt tidligere prestasjonsnivå. Han forsøkte å forsvare olympiatittelen i Sydney fire år senere, men ble slått ut etter å ha blitt nummer 15 i sitt semifinaleheat. Audun Reksten. Audun Reksten (født 12. oktober 1936, død 10. august 2007) var sønn av Hilmar Reksten, en av Norges største redere gjennom tidene. På oppfordring fra faren etablerte Audun Reksten sitt eget rederi i 1967 etter å ha arbeidet på hans rederikontor i noen år. Faren ble såpass imponert over Auduns resultater som skipsreder at han i 1971 forfremmet sønnen til medinnehaver i firmaet Hilmar Reksten. I et år fungerte Audun Reksten som administrerende direktør, mens Hilmar Reksten var styreformann, og det så ut som om Audun var tiltenkt rollen som farens etterfølger. Imidlertid valgte Hilmar Reksten i 1972 å overta full kontroll over sitt eget selskap. Audun Reksten ble da gitt en mer underordnet stilling i selskapet. Etterpå oppstod det gnisninger mellom ham og faren, med den følge at Audun ble gradvis skjøvet ut over sidelinjen i farens firma, inntil han sluttet helt i 1975. I denne perioden hadde Audun Reksten samtidig styrt sitt eget rederi, slik at han i realiteten skjøttet to jobber, selv om dette vanskelig lot seg kombinere på en god måte. Da shippingkrisen kom på 1970-tallet, overlevde hans rederi, mens Hilmar Rekstens selskap ikke klarte seg. Siden tapte han likevel hele skipsflåten sin. Dette skjedde etter at han kausjonerte for et av Johan Fredrik Odfjells investeringsprosjekter i begynnelsen av 1980-årene. Han kom aldri tilbake som skipsreder. Etter Hilmar Rekstens død bekreftet Audun Reksten eksistensen av farens utenlandsformue, og han samarbeidet med konkursboet, enda dette bragte ham i en varig konflikt med den øvrige familien. Det må likevel presiseres at Audun Reksten ikke hadde utførlige informasjoner om utenlandsformuens størrelse. Han var ikke kjent med at utenlandsformuen hadde krympet dramatisk som følge av oljekrisen etter 1973. Audun Reksten skrev boken «Slik var det» i 1983, hvor han beskrev sin karriere i shippingbransjen. Han kunne også se tilbake på en aktiv karriere som idrettsutøver, før han ble en viktig sponsor for Brann og det norske landslaget i skihopping. Han hadde også vært buekorpsgutt i Nordnæs Bataillon. Han døde etter et års sykdom. Søster er Grace Reksten Skaugen. Stebror er Johan Reksten. Taroko nasjonalpark. Taroko nasjonalpark (tradisjonell kinesisk: 太魯閣國家公園; pinyin: "Tàilǔgé gúojiā gōngyuán") er en av Republikken Kinas seks nasjonalparker, og er oppkalt etter Taroko-ravinen den omringer. Nasjonalparken strekker seg over fylkene Hualien, Taichung og Nantou på Taiwan. Parken ble opprinnelig oppretta som Tsugitaka Taroko nasjonalpark (次高タロコ国立公園 "Tsugitaka Taroko kokuritsu kōen") av Taiwans generalguvernør 12. desember 1937 mens Taiwan var en av Keiserriket Japans kolonier. Etter at Japan tapte andre verdenskrig tok Kuomintang-regjeringa over styringa av Taiwan, og nasjonalparken ble avslutta. Den ble ikke gjenoppretta før 28. november 1986. Einar Liberg. Einar Liberg (16. oktober 1873 i Elverum, død 11. september 1955 i Oslo) var en norsk rifleskytter som var aktiv tidlig på 1900-tallet. Han tok medaljer i 4 olympiske leker fra 1908 til 1924, og har tilsammen fire olympiske gull, to sølv og en bronse. Under lekene i London i 1908 tok han gull i lag, frigevær, og fire år senere under lekene i Stockholm tok han sølv i samme øvelse. Etter at første verdenskrig var over deltok han i viltmålskyting, dvs. løpende hjort, og under lekene i Antwerpen i 1920 tok han laggull i løpende hjort både enkeltskudd og dobbeltskudd. I tillegg fikk han bronsemedalje individuelt i løpende hjort, dobbeltskudd. Han avsluttet en fantastisk olympisk karriere under OL i Paris i 1924 med å igjen vinne gull i lagskyting, løpende hjort, enkeltskudd og i tillegg ble det sølv på laget i løpende hjort, dobbeltskudd. Horus’ fire sønner. Horus fire sønner. Kanopiktiske krukker fra Ägyptisches Museum Berlin.Horus’ fire sønner var en gruppe av fire guder i egyptisk religion. I sitt vesen var de personifiseringen av fire kanopiktiske krukker som fulgte mumifiserte kropper. Ettersom hjertet var tenkt som en forkroppsliggjøring av sjelen ble det etterlatt i kroppen. Hjernen derimot tenke man på som kun opprinnelsen til kroppens slim og ble oppløst til flytende væske, dratt ut og kastet. Maven (og mindre innvoller), lever, større innvoller og lunger ble hver for seg oppbevart i sine egne krukker. Beskyttere og selv beskyttet. Den første referanser til Horus’ sønner er funnet i tekster på pyramider hvor de blir beskrevet som venner av kongen eller farao ettersom de hjelper kongen i hans oppstigning til himmelen i den østlige retning ved hjelp av stiger. Deres kobling til Horus går tilbake til Det gamle kongerike hvor det ble sagt at de ikke bare var hans barn, men også hans sjeler. Ettersom farao ble sett på som en åpenbaring av, eller spesielt beskyttet av Horus, ble disse delene av den avdøde farao sett på som deler av Horus, eller heller som hans barn, en assosiasjon som ikke avtok med de påfølgende faraoer. Ettersom Horus var deres far ble Isis, Horus’ hustru, vanligvis sett på som deres mor, skjønt innenfor begravelsesritualene ble hver sønn, og derfor hver enkelt kanopiktiske krukke beskyttet av en bestemt gudinne. Akkurat som Horus’ sønner beskyttet innholdet av de kanopiktiske krukkene, faraos organer, ble de selv beskyttet. Ettersom de var av hannkjønn i henhold til prinsippene av mannlig-kvinnelig dualitet var deres beskyttere av hunkjønn. Framstillinger. Kanopiktiske krukke med avbildning av Imset.Kanopiktiske krukke med avbildning av Hapy.Den klassiske fremstillingen av de fire sønnene til Horus på kister under Det midterste kongerike viste Imset og Duamutef på den østlige siden og Hapy og Kebehsenuf på den vestlige siden av kisten. Ettersom den østlige siden var dekorert med et par øyne og mumien var snudd mot siden for se mot øst og den stigende solen, ble denne siden stundom referert til som fronten. Horus’ sønner ble også assosiert med de grunnleggende kompasspunkter slik at Hapy var nord, Imset sør, Duamutef øst og Kebehsenuf var vest. Fram til slutten av det 18. dynasti hadde de kanopiktiske krukkene hodene til farao, men senere ble de avbildet med dyrehoder. Inskripsjoner på kister og sarkofager fra de tidligste tider viste dem vanligvis i dyreform. Grunnene til at Horus’ sønner ble forbundet og framstilt i dyreform er ikke kjent, men antagelig var dyrenes assosiasjoner i den egyptiske mytologien av betydning. Bavianen ble knyttet til månen og Tot, guden for visdom og kunnskap, og dessuten bavianens plapring ved soloppgang og ved at de hevet deres armer som ved tilbedelse. Sjakalen, eller muligens hunden, er forbundet til guden Anubis og balsameringsprosessen, men også til krigsguden Upuaut (eller Wepwawet), «den som åpner vegene» og som er de dødes vegviser. Både Anubis og Upuaut ble fremstilt ikongrafisk som sjakaler. Hauken forbindes med Horus selv, men også med guden Sokar, den underjordiske vokter som også ble representert i form av en hauk. Menneskeformen kan være knyttet til Osiris, en av de viktigste gudene i Egypt, eller Onuris, jegeren. Duamutef som kanopiktisk krukke.Kebehsenuf som kanopiktisk krukke."«Imset, Hapy, Duamutef og Kebehsenuf, viss far var den elder Horus og viss mor er Isis, og han (Horus) sa til Re: ‘Gi me to i Pe og to i Nekhen fra dette andre selskapet. Må jeg være i min egen rett en som søker evighet, en som åpner det som varer evig, en som knuser i strid, i dette som mitt navn er Horus-som-er-på-hans-søyler’.»" Skaden på Horus’ øyne er en del av en mytesyklus kjent som Striden mellom Horus og Set, gudenes kamp om Egypts krone. I en egenartet illustrasjon på graven til Ay eller Kheperkheprure Ai ble de fire sønnene til Horus vist med røde og hvite kroner som Pe og Nekhens sjeler. De tillagte egenskapene og attributtene til Horus’ sønner er ikke begrenset til deres roller som beskyttere av de kanopiktiske krukkene. De opptrer også himmelens fire rorårer i "Forhekselse 148" i Dødeboken, som fire av syv himmelske ånder sammenkalt av Anubis i "Forhekselse 17" i Dødeboken og via dette er de forbundet til de cirkumpolare stjernene til Storebjørn. Horus’ sønner i moderne kultur. De fire sønnene til Horus er nevnt og opptrer som deler av dataspillet i fire deler fra Raven Software ved navn Hexen II. Spilleren må finne de fire kanopiktiske krukkene og plassere dem alle på et hvilested for å kunne åpne en stengt passasje og gå videre i spillet. De har også en opptreden i den lite historisk korrekte "Mumien" ("The Mummy"), amerikansk skrekk- og eventyrfilm med Brendan Fraser fra 1999. Se også. Horus’ fire sønner Juan O'Donojú. Juan O'Donojú, den siste visekonge av Ny-Spania Don Juan O'Donojú (født 1762, død 8. oktober 1821 var en spansk militæroffiser med irske aner. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 21. juli til den 28. september 1821. O'Donojú var den siste spanske visekonge av Ny-Spania. Skyting under Sommer-OL 1920. Skyting under Sommer-OL 1920. Skyting var med på det olympiske programmet for femte gang 1920 i Antwerpen, det ble konkurrert i 21 skyteøvelser. Skyting under Sommer-OL 1924. Skyting under Sommer-OL 1924. Skyting var med på det olympiske programmet for sjette gang 1924 i Paris, det ble konkurrert i 10 skyteøvelser. Dette var det siste OL hvor lagkonkurranser i skyting var med på programmet 50 m rifle, liggende. Øvelsen gikk 23. juni 1924 med 66 deltagere fra 19 nasjoner. Det ble skutt 40 skudd på 50 cm 10 delt skive. 25 m silhuettpistol. I denne øvelsen ble det skutt tre serier á seks skudd på 10 sekunder mot en silhuettfigur. Øvelsen gikk 28. juni 1924 med 55 deltagere fra 17 nasjoner. Frigevær. I denne øvelsen ble det skutt på 5 delt skive med diameter 2 m, hvor femmeren var 30 cm, avstanden det ble skutt på var 600 meter. Øvelsen gikk 27. juni 1924 med 73 deltagere fra 19 nasjoner. Lagskyting, frigevær. Her ble det skutt på avstandene 400, 600 og 800 meter på femdelt to-meters skive. Hver skytter skjøt 10 skudd på hver avstand. Øvelsen foregikk 26. og 27. juni 1924 med 88 deltagere fra 18 nasjoner. Trap. I denne øvelsen deltok 14 nasjoner med totalt 44 deltagere. Øvelsen fant sted 8.-10. juli 1924. Lagskyting, trap. Øvelsen fant sted 6. og 7. juli 1924 med 69 deltagere fra 12 nasjoner. Løpende hjort, enkeltskudd. Øvelsen ble arrangert 30. juni 1924 med 32 deltagere fra 8 nasjoner. Lagskyting, løpende hjort, enkeltskudd. Øvelsen fant sted 2. juli 1924, og det var 7 nasjoner som stilte opp i konkurransen. Løpende hjort, dobbeltskudd. Øvelsen fant sted 1. juli 1924. 31 deltagere fra 8 forskjellige nasjoner deltok i øvelsen. Lagskyting, løpende hjort, dobbeltskudd. Øvelsen foregikk 3. juli 1924 med 7 nasjoner og 25 deltagere. Giovanni Laureati. Giovanni Laureati eller "Li Gao'an" 利國安, "Ruowang" (født 27. april 1666 i Montecosaro di Macerata i Italia, død 15. februar 1727 i Macao i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han reiste til Kina og ankom Shaanxi i 1698. Deretter virket han i Fatshan, Kanton og på øya Sancian nær Macao. I 1702 ble han sendt til Filippinene, men kom tilbake til Kina i 1709. Der virket han i mange år, dog med et avbrudd 1720-1722 da han var misjonsvisitator i India. I 1728 kom han til Macao der han grunnla presteseminaret São José for den kinesiske viseprovins. Senere virket han i Huguang (i Hankou) og i Fuzhou, Amoy og Putian (da "Hinghua") i Fujian, og senere i Kaifeng og Yenping. Senere var han ved hoffet i Beijing. Keiseren sendte ham som sin legat til Kanton i 1721. Fra 1722 til 1725 var han i Nanchang i Jiangxi, og måtte i eksil til Kanton i 1725. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Internet Archive. Internettarkivet, (en: The Internet Archive, IA), er en ideell organisasjon som jobber med å skape og opprettholde et nettbasert bibliotek og arkiv bestående av internett- og multimediaressurser. Organisasjonen er geografisk plassert i San Francisco, California, USA. Innholdet inkluderer kopier av nettsider, som regel flere kopier tatt på forskjellige tidspunkter, dataprogrammer, filmer, bøker og lydopptak. Internettarkivet tilbyr gratis tilgang til alt innhold på siden. For å sikre stabilitet, sikkerhet og tilgang er IA speilet hos Biblioteket i Alexandria. Skyting under Sommer-OL 1932. Skyting under Sommer-OL 1932. Etter å ha vært ute av lekene i 1928 var skyting igjen med på det olympiske programmet 1932 i Los Angeles. Antall øvelser var kraftig redusert; det var bare en riflekonkurranse og en pistolkonurranse, og ingen lagskytinger (noe som er tilfelle den dag i dag). Alexandre Song. Alexandre Dimitri Song Billong (født 9. september 1987) er en kamerunsk fotballspiller som spiller for FC Barcelona. Han spiller vanligvis sentral midtbanespiller, men kan også spille som midtstopper. Han er nevøen til tidligere Liverpool-spiller Rigobert Song. Fotballkarriere. Alexandre Song ble tatt inn i SC Bastias ungdomslag i 2003–2004 sesongen, der han spilte fast, han spilte 34 kamper den sesongen. Da han spilte for Bastia fikk han interesse fra store klubber som Inter, Manchester United, Lyon og Middlesbrough. Han prøvespilte i Arsenal i 2005–2006 sesongen, og han imponerte nok til at Arsene Wenger lånte han resten av sesongen. Juni 2006 ble Arsenal og SC Bastia enige om en overgangsum på 1 million pund. Song fikk Premier League-debuten sin i Arsenals 2-0 seier over Everton 19. september 2005, som innbytter. Den sesongen spilte han Champions League-kamper og fikk starte i Premier League-kamper, når spillere som Cesc Fàbregas og Gilberto Silva var skadet eller hvilte. Han scoret sitt første mål for Arsenal mot Liverpool, da Arsenal vant 6-3 på Anfield i Carling Cup, 9. januar 2007. Song var på lån i Charlton i 2006–2007 sesongen. Han ble solgt til FC Barcelona i august 2012. Legitimitet. Legitimitet (fra latin "legitimare") er grunnlaget for den type politisk makt som blir utøvd både med en bevissthet fra myndighetenes side om at de har "rett" til å styre og med en tilsvarende folkelig anerkjennelse av de styrende som autoritet, altså som en "legitim" makt. Begrepet legitimitet gjelder altså den prosess eller det bånd som et sosialt system rettferdiggjøres gjennom av sine medlemmer, slik at de styrende gis "rett" til å utøve makt av de styrte. Mens autoritet referer til en spesiell posisjon, så henviser begrepet legitimitet til hele systemet av myndigheter. Legitimitet må holdes adskilt fra legalitet. Legalitet er en ren teknisk term, som beskriver hvorvidt en regel er vedtatt etter en bestemt regulær prosess. En handling kan være lovlig uten å bli ansett som legitim. Motsatt kan en handling bli oppfattet som legitim uten å være lovlig. Et eksempel på dette er det forholdet flertallet av den svarte befolkningen i Sør-Afrika hadde til apartheidsystemet; de oppfattet det som ikke som legitimt, selv om disse reguleringene var foretatt etter legale prosedyrer, basert på datidens rasistiske grunnlov. I henhold til sørafrikansk lov var rasebestemmelsene legale, selv om de ikke var legitime i øynene på store deler av befolkningen, ei heller i verdensopinionen. IWeb. iWeb er et program produsert av Apple, og følger med i iLife-pakken som er installert på de fleste nye Macintosh-maskiner. Programmet ble første gang lansert i iLife 06. iweb brukes til å lage enkle hjemmesider. Man trenger ikke kunnskaper innen CSS og html for å bruke det. En konkurent for iWeb er rapidweaver. iWeb 1. iweb 1 ble lansert 10. januar 2006 og var en del av iLife '06 iWeb 2. iWeb 2 ble lansert 7. august 2007 som en del av iLife '08 35. SS og politigrenaderdivision. Den 35. SS og politigrenaderdivisjon (tysk: "35. SS- und Polizei-Grenadier-Division") var en av de 38 Waffen-SS divisjonene som ble dannet under andre verdenskrig. Navnet til divisjonen kommer av at den ble dannet av mannskap fra SS-politiet som ble overført til Waffen-SS. Divisjonen ble først dannet våren 1945 og den faktiske styrken er ennå uviss. Som en del av den tyske 9. armé deltok divisjonen i slaget ved Seelowhøydene og lyktes der, sammen med den øvrige tyske styrken, å stoppe den sovjetiske framrykkingen i tre dager. Divisjonen var en del av 9. armé som ble innringet av de sovjetiske styrkene ved Halbe. Deler av den gjenværende styrken klarte å slå seg vestover sammen med 9. armé og overgi seg til amerikanerne ved Elbe, mens de resterende delene av styrken endte i sovjetisk krigsfangenskap. Flávio Costa. Flávio Costa (født 14. september 1906 i Carangola, Minas Gerais; døde 22. november 1999 i Rio de Janeiro) var en brasiliansk fotballspiller- og trener. Fra 1926 til 1936 spilte han 145 kamper for CR Flamengo og gjorde 15 mål. Han var en midtbanespiller. Fra 1934 til 1946 og igjen fra 1951 til 1952 og den siste gangen fra 1962 til 1965 var han også trener. Som spiller hadde han sitt høydepunkt som statsmester av delstaten Rio de Janeiro i 1927. Som trener vant Flamengo fire statsmesterskap av Rio de Janeiro. Fra 1947 til 1950 og fra 1953 til 1956 var han trener for rivalen av Flamengo CR Vasco da Gama. Vasco vant flere statsmesterskap, 1947 og 1949 uten motmål. Costa var brasiliansk landslagstrener fra 1944 til 1950. Fra 1956 var han trener ved FC Porto i Portugal men gikk senere tilbake. 2. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 2. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 22. april og endte med Sandnes Ulf – Start 2 den 25. april 2006. Resultater. 02 Stefka Kostadinova. Stefka Kostadinova (født 25. mars 1965 i Plovdiv) er en tidligere bulgarsk høydehopper. I Roma i 1989 satte hun verdensrekord i høydehopp. Verdensrekorden på 2,09 meter står fortsatt (oktober 2007). Hun vant gull i OL 1996 og sølv i OL 1988. Hun tok også utendørs VM-gull i VM 1987 og VM 1995, og innendørs VM-gull i 1985, 87, 89, 93 og 97. Hun har også flere EM-gull, blant annet gull i EM 1986. Hun la opp sin mangeårige karriere i 1999. Martin av Tours. Martin av Tours (også Morten), latin: Martinus, født cirka 315, død 11. november 397, var en klostergrunnlegger og biskop; han er helgen iden katolske kirke med festdag på hans dødsdag 11. november. Martin ble født i Pannonia i dagens Ungarn som sønn av en tidligere romersk offiser som hadde slått seg ned her etter endt tjeneste. Senere flyttet han til farens hjemsted Pavia i Italia for å få utdannelse. Foreldrene var hedenske, men Martin skal allikevel ha fått en kristen opplæring i Pavia. Han ønsket i ung alder å bli eneboer, men faren motsatte seg dette og unge Martin gikk 15 år gammel i tjeneste som soldat i Romerrikets hær. Han ble stasjonert i Gallia hvor han avanserte i gradene og ble offiser i kavaleriet i keiser Konstantius IIs garde. Han ble imidlertid døpt 18 år gammel i Amiens. Historien om hvordan han tilbød en tigger halvparten av sin kappe er velkjent, og er fra tiden som offiser. To år senere forlot han hæren og keiseren beskyldte ham for feighet og han ble fengslet. Dette er et av de tidligste eksemplene vi kjenner av militærnekting på kristent grunnlag, da Martin skal ha sagt «jeg er en Kristi soldat, jeg kan ikke kjempe». Han gikk senere i kloster i Poitiers. For å omvende befolkningen til kristendommen gjorde han en rekke misjonsreiser rundt vestre og sentrale Frankrike. Disse reisene gjorde ham svært populær og 371 ble han biskop av Tours. Martin ønsket ikke å bli valgt, men måtte gi seg til slutt og ble Tours tredje biskop 4. juli 372, 56 år gammel.Han fortsatte imidlertid sitt enkle, asketiske liv, men måtte tilslutt flytte ut av byen for å få mer fred, og han nye tilholdssted utviklet seg til klosteret som er kjent under sitt latinske navn "Maius monasterium" («Det store klostret») som senere ble "Marmoutier" på fransk. Etter hvert bodde det opptil 80 munker her og ble et viktig kulturelt sentrum og et utgangpunkt for misjonsvirksomheten i Gallia. Hans biografi ble nedtegnet av den samtidige Sulpicius Severus. I særlig Norden og Tyskland ble mortensaften feiret til hans minne. Dette har sin bakgrunn i historien om at da han skulle velges til biskop, ønsket han ikke dette og gjemte han seg blant gjess eller ender, men disse kaklet så mye at han ble funnet. Det er derfor en gammel tradisjon, spesielt i Danmark, at man spiste andestek eller gås denne dagen. Leptocyon. "Leptocyon" er et utdødd forhistorisk slekt med hundedyr som regnes som canidenes progenitor. Da Nord-Amerikas megafauna gikk mot slutten og de siste artene i Borophaginae døde ut, for omkring 1,5 millioner år siden, blomstret "Leptocyon" og la grunnlaget for Caninae (også kalt moderne hundedyr eller canider). I løpet av noen få millioner år blomstret canidene i et relativt mangfold. "Leptocyon" var et slankt og smalsnutet rovpattedyr, i motsetning til de etter hvert enorme beinknusende hyenoide hundene i Borophaginae. Tannsettet hadde ikke beinknusende egenskaper, slik canider har i dag. "Leptocyon" hadde i stedet to spisser i bakkant av de nedre rovtennene, som fungerte til å knuse plantemateriale, bær, frukt og mindre pattedyr. Alle medlemmer av hundefamilien har beholdt denne diet-mangfoldigheten, noe som har gjort denne gruppen svært tilpasningsdyktig i forhold til mange andre rovpattedyr. Fylogeni. Det er beskrevet tre arter i "Leptocyon" med generell aksept blant forskere; "L. gregorii", "L. vafer", "L. vulpinus". I tillegg er "L. mollis" og "L. shermanensis" beskrevet, men disse har ikke fått samme aksept. Fylogeni etter McKenna og Bell, 1997, og Wang, Tedford & Taylor, 1999. Caniformia (hundelignende rovpattedyr) `--Cynoidea (hundeformede rovpattedyr) `-- Hesperocyoninae (†) (arkaiske urhunder) `-- Canini (hundelignende canider) `-- "Lycaon" (afrikansk villhund) Mitrovica. Mitrovica (uttales: "Mitrovitsa", albansk: Mitrovica/Mitrovicë, serbisk: Косовска Митровица, "Kosovska Mitrovica") er en av de største byene i Kosovo og ligger i nord i landet. Etter andre verdenskrig ble byen et av de viktigste industriområdene i Kosovo. Her ble det oppdaget forskjellige mineraler og den statseide bedriften Trepça ansatte på det meste 20 000 mennesker. Etter Kosovo-krigens slutt ble byen delt i to; Ibar elven skiller den nordlige delen fra det sørlige. Albanerne er i flertall i sør mens serberne har flertall i nord. Situasjonen har vært svært anspent og Ibar-broen som skiller de to delene fra hverandre voktes av politi og soldater. Mitrovica har albansk flertall. 82 % av innbyggerne i 1998 var albanere, 9 % serbere og resten bosnjaker, roma/ashkali og tyrkere. 2004 opptøyene i Kosovo startet i Mitrovica etter at to albanske barn døde i Ibar elven angivelig etter å ha blitt jaget av serbere. Etter Titos døde måtte alle bestanddelene av Jugoslavia ha en by som hadde navnet Tito i seg. I Kosovo ble det Mitrovica som måtte endre navn fra Mitrovica til Titovska Mitrovica (Titos Mitrovica). Befolkningen fulgte ikke etter med å bruke det nye navnet. I dag er det Mitrovica som er det offisielle navnet. Kosovos nasjonalforsamling. Kosovos nasjonalforsamling (albansk: Kuvendi i Kosovës) er en demokratisk valgt forsamling som har som hovedoppgave å vedta lover. Institusjonesn status reguleres av ”Det konstitusjonelle rammeverket for selvstyre i Kosovo” som ble vedtatt i 2001 og er i praksis en grunnlov, selv om denne betegnelsen ikke er brukt på grunn av at Kosovo ikke er et eget land ennå. Forsamlingen har totalt 120 representanter. 100 velges gjennom frie direkte valg. 20 plasser er forbeholdt minoritetene; 10 av plassene går til serberne og 10 til de andre ikke-serbiske minoritetene, uavhengig av hvor mange stemmer de har fått i valget. Lover vedtatt av Kosovos Forsamling kan erklæres ugyldige av FNs spesialutsending til Kosovo (PSSG). Det ble sist holdt forsamlingsvalg i 2007. Sammensetning. Politisk parti etterfulgt av antall representanter som de fikk valgt inn, sortert synkende. 2004-2007. Midt i perioden ble det stiftet nytt parti av representanter valgt inn for LDK. Det nye partiet har initialene LDD. 2007-. Fra og med 2007 gjelder det en sperregrense på 5 %, riktignok ikke for minoriteter. Danny Szetela. Danny Szetela (født 7. juni 1987 i Passaic, New Jersey) er en amerikansk fotballspiller av polsk avstamning som for tiden spiller for Brescia Calcio i Italia. Der er han på lån fra storklubben Racing Santander. Han har tidligere spilt for Columbus Crew og har også spilt to landskamper for landslaget til USA. Arkaiske urhunder. Arkaiske hunder (Hesperocyoninae) var en gruppe prehistoriske rovpattedyr i hundefamilien. Gruppen oppsto etter at Caniformia og Feliformia separerte i ulike linjer for omkring 42 millioner år siden og ble i Nord-Amerika, der den døde ut for omkring 15 millioner år siden. De eldste kjente fossilene i denne gruppen er datert 39,74 millioner år tilbake i tid. De arkaiske hundene så ut som en blanding mellom rødrev og røyskatt og kunne klatre i trær, fordi håndleddene kunne roteres slik at dyra kunne gripe rundt ting. Det eldste kjente medlemmet i denne gruppen som er kjent var "Hesperocyon gregarius", som levde i Nord-Amerikas tropiske regnskoger for ca. 37 millioner år siden. Dette var en slank canide med lang hale. Trolig levde den av å spise fugler, fugleegg, frukt og ulike frøtyper. Man regner "H. gregarius" som progenitor for alle canider. Den var omkring 80 cm lang og lignet en blanding mellom desmerkatt og vanlig vaskebjørn. Hesperocyoninae besto av små arter på størresle med kitrev. Dietten besto trolig av små vertebrater og plantemateriale. Man antar også at alle kunne klatre i trær. Gruppen var ellers kjennetegnet gjennom en begynnende bendannelse i midtøregangen og forlengede lemmer. Man trodde lenge at "Tomarctus" ga opphav til Borophaginae, men nyere forskning har plassert denne arten godt forankret i den gruppen denne skulle ha gitt opphav til – Borophaginae. "Tomarctus" er således langt yngre enn tidligere antatt. Imidlertid er det enighet om at Borophaginae oppsto fra Hesperocyoninae. "Otarocyon", "Oxetocyon", "Archaeocyon" og "Rhizocyon" tilhører der de tidligste artene i Borophaginae. Borophaginae og Caninae utkrystalliserte seg i separate linjer for omkring 30 millioner år siden. Borophaginae utviklet seg til å bli utpregede kjøttetere som var fysisk store, en spesialisering som førte til deres undergang da klimaet ble kaldere for omkring 5 millioner år siden. Den siste Borophaginae døde ut for omkring 1,5 millioner år siden. Borophaginaes undergang førte imidlertid til at den andre linjen blomstret opp. "Leptocyon" ga opphav til Caninae, som i løpet av få millioner år utviklet seg til reve- og hundelignende canider. Fylogeni. `--+-- "Sunkahetanka geringensis" ("Mesocyon geringensis", "Enhydrocyon geringensis") (†) `--+-- "E. basilatus" ("Hyaenocyon basilatus", "Hyaenocyon sectorius") (†) Drenica. Drenica er en region i sentral Kosovo. Regionen består av kommunene Skënderaj (Srbica) og Drenas (Gllogovac). Nesten hele befolkningen er albansk. Det var i landsbyene i Drenica at UÇK oppsto. Under Kosovo-krigen begikk serbiske styrker flere massakrer mot befolkningen som har rykte på seg for å være modig og patriotisk. En som er fra Drenica kalles i dagligtalen «drenicak». Vær oppmerksom på at betegnelsen «drenicak» kan være stigmatiserende. Hyenoide urhunder. Hyenoide urhunder (Borophaginae), også kjent som beinknusende hunder, eksisterte for 34 millioner år siden og både oppsto og forble i Nord-Amerika, som sine slektninger Hesperocyoninae gjorde. Denne gruppen av rovpattedyr tilhørte hundefamilien. Til å begynne med var disse hundene revelignende i størrelse, men etter hvert som tiden gikk ble artene betydelig større enn det våre moderne canider er i dag. De ble faktisk en del av Nord-Amerikas megafauna. Utseendet minnet trolig om en blanding mellom hyener og hunder, noe som har gitt opphav til navnet "hyenoide urhunder". Gruppen inneholdt blant annet den største caniden som noen gang har levd; "Epicyon haydeni" (også kalt "E. validus" og "Osteoborus validus"), som fysisk var på størrelse med en brunbjørn, men kroppslig sett lignet mer på en ulv. Den levde for omkring 10 millioner år siden. Fossile skjelettrester antyder at den målte omkring 225 cm i skulderhøyde og hadde en kroppslengde på ca. 350 cm fra snutespiss til halerot. Den ville således fått en velvoksen sibirtiger til å se liten ut, fordi skulderhøyden var betydelig større i forhold til kroppslengden enn hos de store kattedyrene. Selv en liten art som "E. saevus" ville vært enorm i dagens målestokk, trolig med en skulderhøyde på nærmere 125 cm. Individene i denne gruppen var ellers kjennetegnet av sine svært store og meget kraftige kjever, som har gitt den tilnavnet "beinknusende hunder". Borophaginae døde ut for omkring 1,5 millioner år siden. Slekter. Slektene nedenfor vises i alfabetisk rekkefølge. "Otarocyon" ser ut til å ha vært den eldste av dem og levde som sådan for omkring 34-30 millioner år siden. Den yngste slekten er "Osteoborus", som oppsto for omkring 8 millioner år siden og døde ut for ca. 1,5 millioner år siden, som den siste Borophaginae. Fylogeni. Fylogeni etter McKenna og Bell, 1997, og Wang, Tedford & Taylor, 1999. `--+-- "B. orc" ("Osteoborus orc"?) (†) `--+-- "B. parvus" ("Osteoborus parvus") (†) `--+-- "B. secundus" ("Osteoborus secundus") (†) `--+-- "B. hilli" ("Osteoborus hilli") (†) `--+-- "B. diversidens" ("Osteoborus diversidens") (†) `-- "B. dudleyi" ("Osteoborus dudleyi") (†) Det andiske fellesskap. Det andiske fellesskap (spansk: "Comunidad Andina de Naciones", CAN) er en handelsblokk som inkluderer de søramerikanske landene Bolivia, Colombia, Ecuador, Peru og Venezuela (som er i en prosess for å forlate fellesskapet). Handelsblokken ble kalt for «Den andiske pakt» frem til 1996, og ble dannet i forbindelse med signeringen av Cartagena-avtalen i 1969. Dens hovedkontor ligger i Lima, Peru. Det andiske fellesskap har 120 millioner innbyggere, boende i et område på 4,700,000 km², med et BNP på over 4 billioner i 2005, inkludert Venezuela. Medlemskap. Den andiske pakt ble originalt dannet i 1969 av Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador og Peru. I 1973 ble Venezuela fellesskapets sjette medlem. I 1976, derimot, gikk man tilbake til fem medlemsnasjoner da Chile trakk seg ut. Venezuela annonserte i 2006 at de også skal trekke seg ut, noe som reduserer antallet medlemmer i Det andiske fellesskap til fem. Nylig, etter den nye samarbeidsavtalen med Mercosur, fikk Det andiske fellesskap fire nye medlemmer: Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay. Disse fire Mercosur-medlemmene ble bevilget medlemskap av «Det andiske rådet av utenriksministre». Denne handlingen gjengjeldte Mercosurs valg om å innlemme nasjonene i Det andiske fellesskap i sitt eget frihandelssamarbeid. Besa. Besa (besë i ubestemt form) er et albansk ord/uttrykk som betyr æresord, hellig løfte. Å gi noen besaen betyr å gi løfte om å holde det man lover. I albansk kultur ble besaen betraktet som hellig og å bryte den var helt utenkelig. Besaen var mest utbredt i dagens nord Albania, Kosovo og Malesia (områder med albansk befolkning i Montenegro). Bortsett fra noen unntak var den albanske besaen inntil nylig en institusjon som var allment akseptert av albanere og er noe de fortsatt er stolt over. Besaen er tema i flere av bøkene til den albanske forfatteren, Ismail Kadaré. Besa blir i dag også benyttet som et albansk navn. Armand Traoré. Armand Traoré (født 8. oktober 1989 i Paris) er en franskfødt senegalesisk fotballspiller (venstreback) som for tiden er under kontrakt med Queens Park Rangers. Traoré er av senegalesisk opprinnelse, men er født og oppvokst i Frankrike. Han spilte tidligere for Monaco, men skrev under for Arsenal 1. august 2006. Traoré spilte tidligere på Frankrikes U-17 landslag. I forrige sesong ble han også tatt ut til Frankrikes U-18 tropp under det europeiske mesterskapet. Klubbkarriere. Traoré debuterte for Arsenal den 24. oktober 2006 i Ligacupen mot West Bromwich i en kamp Arsenal vant 2-0. Traoré var en av dem som spilte mest i hele cupen, han spilte fra sin debut i tredje runde, og helt til siste kamp i finalen hvor Chelsea FC gikk seirende ut. I sesongen 2007/2008 satt Traoré mye på benken, men spilte de to siste seriekampene som venstreving. Den 21. august 2008 signerte Traoré en ett års utlånskontrakt med Portsmouth FC i håp om mer spilletid. Traoré spilte fire kamper for Portsmouth FC, alle som venstreving. På tross av gode prestasjoner avkreftet Portsmouths trener Harry Redknapp et eventuelt kjøp av Traoré, da det ikke var i Wengers interesse å selge spilleren. Allikevel valgte Wenger å låne ut Traoré til Juventus i overgangvinduet i sommer, og ryktene tilsier at en opsjon på å kunne kjøpe spilleren permanent etter sesongen er med i avtalen. Isak Refsnæs. Isak Elias Aslaksen Refsnæs (født 22. februar på Stadt, død 9. desember i Bergen) var en norsk figurativ maler. Han var spesielt kjent som "marinemaler" og malte kystkultur, hav og båter. Refsnæs figurerer ikke i etablerte verk om kunstmalere, heller ikke i Norsk Kunstnerleksikon fra 1986, selv om det det ble arbeidet med en omtale av ham. Muligens kan dette skyldes at han stort sett opererte lokalt på Vestlandet og uten kontakt med de mer kjente kunstnermiljøene. Biografi. Refsnæs ble født på gården Refsnes ved Stadt og var i sin ungdom fisker, inntil han i 20-årsalderen reiste til Bergen. Han startet da på "underofficersskolen", og fikk etterhvert en utmerket eksamen. Ferdig med sin eksamen startet han å male, og senere ble kunstnerlivet hans livsgjerning. To år brukte Refsnæs kveldene til å studere på "tegneskolen", og ble lærer Nicolaysens flinkeste elev. Etter 1890 konsentrerte han seg fullt om tegning og maling og arbeidet uavbrutt med dette frem til sin død. Brigadelege Martens ble i 1890-årene oppmerksom på hans evner og tilbød seg å skaffe 2000 kroner fra kunstinteresserte i Bergen slik at Refsnæs kunne studere. Han var imidlertid gift og kunne ikke ta imot tilbudet. Tidlig i karrieren tegnet han portretter etter fotografier, og håndkolorerte fotografier. Dette var før bromidbilder ble vanlige i Norge. Fra denne tiden er det kjent mer enn 2500 portretter utført av Refsnæs. Fra senne tidene er det også kjent mange kulltegninger. Det er særlig i kyststrøk Refsnæs malte, og på vestlandet finnes det en stor mengde bilder han har malt. Han er lett grenkjennbar som "marinemaler", med malerier av kystlandskap, båter og sjø. Han er også kjent for sine bilder av opprørt hav. De aller fleste er fra kyststrøk på Vestlandet, og veldig mange fra "Søndmør" og Stadt. Enkelte malerier har motiver fra Østlandet. Vi kan også finne atypiske malerier slik som vanlige landskapsbilder, gårdsbilder, vinterlandskap, samt blomstermotiv. Det er også uvanlig at der er mennesker (to personer) med i bildet. Det er også bilder som er malt på bestilling. Noen bilder viser hav og land, men ingen båt. I 1909 maler Refsnes en stor alter-tavle til Nes kirke ved Gaupne i Sogn og Fjordane. Denne altertavlen har et utpreget tradisjonelt og naivistisk preg. Kilde: "Isak Refsnæs og hans malerier" av oldebarn Rune Anda, 1998. Universitetet i Priština. Universitet i Priština (albansk: "Universiteti i Prishtinës", forkortelsen UP; serbisk: Univerzitet u Pristini; latinsk: Universitas Studiorum Prishtiniensis) er Kosovos eneste offentlige universitet og ble grunnlagt i begynnelsen av 1970. De første fakultetene ble grunnlagt på 60-tallet, men var underlagt Universitetet i Beograd. Antall studenter vokste enormt og i begynnelsen av 80-tallet hadde universitetet 43 321 studenter som er det høyeste antall studenter noensinne. I dag har universitetet i underkant av 30 000 studenter, omtrent like mange kvinner som menn. 99 % av studentene er albanere. Universitetet er inndelt i 17 fakulteter hvorav 14 holder til i Priština og 3 i byene Peja/Pec, Mitrovica og Ferizaj/Urosevac. På slutten av 80-tallet da Kosovos selvstyre ble tatt bort, ble også universitetet satt under direkte kontroll av Beograd og ikke Pristina slik det hadde vært fram til da. Universitetets rektor, Ejup Statovci, ble fengslet etter at han protesterte mot at bygningene ble okkupert og en serber innsatt som rektor. I løpet av noen få år var alt snudd på hodet og nå var det kun serbiske studenter på universitetet. Albanerne satte opp ett eget parallelt universitet som brukte private hjem som undervisningslokaler. Slik fortsatte det fram til 1999 da NATO inntok landet. Nå kunne albanerne innta universitetet, mens serberne etablerte et eget universitet ved samme navn med beliggenhet forskjellige steder i Serbia og senere blant annet ï den nordlige, serbiskdominerte delen av byen Mitrovica. Det serbiske universitetet er godkjent av FN i Kosovo under navnet: Universitetet i Mitrovica. Universitetet godtar ikke det nye navnet pålagt. Universitetet har kvoter for albanske studenter som ikke er fra Kosovo og studenter fra minoritetsgruppene i Kosovo. Siden 1999 har universitetet arrangert hvert år, Prishtina Summer University. Formålet er å få studenter fra Kosovo til å bli kjent med studenter fra hele Europa. Blant de som deltar er det også studenter fra universiteter i Serbia. Mazu. En Mazustatue av 200 kg rent gull, i Yilan på Taiwan Mazu eller Matsu (forenklet kinesisk: 妈祖, tradisjonell kinesisk: 媽祖, pinyin: "Māzǔ", Wade-Giles: "Ma-tsu", POJ: "Má-chó͘", vietnamesisk: "Ma Tổ"; Foochow Romanized: "Mā-cū·"; som betyr "Urmoder"; uformelt navn: "A-Ma") er den taoistiske sjøgudinnen som beskytter fiskere og sjøfolk, og som dyrkes av mange østasiater som har liv og virke knyttet til havet. Særlig utbredt er dyrkelsen i Kinas sørvestlige kystregioner, særlig i provinsene Zhejiang, Fujian, Guangdong, men også i Taiwan, Vietnam. Andakten til Mazu har etter Maos tid og kulturrevolusjonen, da kulten ble undertrykt som skadelig overto, skutt kraftig fart i Folkerepublikken Kina, og det skal være (2010) rundt 3.000 templer viet til henne i landet. Mazutemplene er vanligvis ikke administrert av munker. Navn. Hun er også kjent under navnet Tianfei, Tin Hau, og en rekke andre navnevarianter. Gudinnen har mange navn. Disse navnene uttales i sin tur forskjellig etter kinesisk språk og dialekt, eller på vietnamesisk. Legenden. I henhold til legenden ble hun født med navnet Lin Moniang i 960 (under det tidlige Song-dynastiet) som syvende datter av Lin Yuan (林愿) på øya Meizhou i Fujian. Det er en rekke legender om hennes liv og død. En velkjent legende forteller om hvordan hun på underfullt vis reddet sin familie under skipsnød. Da hennes far og hennes brødre var ute på haven ble de overrasket av en taifun. De svevde i livsfare. Lin Yuan sov, men falt i en drømme- eller transetilstand, og så da hvordan de var i ferd med å drukne. Hun klarte da i denne tilstand å fange opp brødrene med hendene sine, og faren med munnen sin. Moren hennes, som var sammen med henne på land, så datteren ligge der ubevegelig, og trodde at datteren var sovnet inn i døden. Bekymret for morens vel gav nå Lin fra seg et livstegn i form av et svakt skrik. Men dermed glapp faren ut av hennes leppers grep, og druknet. Lin skal ha lidd en tidlig jomfruelig død: Etter en tradisjon druknet hun i en alder av 17 år mens hun lette etter sin forsvunne far – altså i forlengelsen av beretningen ovenfor, ifølge en annen tradisjon ble hun i en alder av 27 år brått rykket opp i himmelen etter at hun hadde besteget et fjell. Seeb internasjonale lufthavn. Seeb internasjonale lufthavn (IATA: MCT, ICAO: OOMS) er hovedflyplassen i Muskat, Oman og ligger ca 15km fra sentrum. Flyplassen blir for øyeblikket utvidet og modernisert. Når flyplassen er ferdig utvidet i 2010, vil den ha en kapasitet på 12 millioner passasjerer. Flyplassen er også hovedbase for nasjonalselskapet Oman Air. Lennie Mayne. Lennie Mayne (født 1928, død 20. mai 1977) var en australsk regissør, som jobbet som danser før han ble koreograf og deretter gikk over til å jobbe innen britisk TV. Han er mest kjent for å ha arbeidet på den britiske science fiction-serien "Doctor Who". Han regisserte historiene "The Curse of Peladon" (1972), "The Three Doctors" (1972), "The Monster of Peladon" (1974) og "The Hand of Fear" (1976) for serien. Han var gift med skuespillerinnen Frances Pidgeon, som han ga rollen Miss Jackson i "The Hand of Fear". Mayne druknet på sjøen i 1977. Mark Pryor. Mark Lunsford Pryor (født 10. januar 1963 i Fayetteville, Arkansas) er en amerikansk politiker. Han er en senator og representerer Arkansas og Det demokratiske parti. Han ble valgt inn i Senatet i 2003. Han er utdannet advokat, og var riksadvokat i Arkansas før han ble senator. Skyting under Sommer-OL 1936. Skyting under Sommer-OL 1936. Under Sommer-OL 1936 i Berlin kom 50 m pistol med på programmet igjen, men det var fremdeles bare tre øvelser totalt. Tyskland klarte bare å vinne en gullmedalje; de andre gikk til skandinaviske skyttere etter sterke prestasjoner. Torsten Ullman vant 50 m pistol med en margin på 15 poeng, og Willy Røgeberg skjøt fullt hus på 30 skudd liggende, 50 meter. Skyting under Sommer-OL 1948. Skyting under Sommer-OL 1948. Under Sommer-OL 1948 i London var det fire øvelser på programmet. Alle var åpne både for menn og kvinner. Skytingen foregikk på Bisley Camp. 50 m rifle, liggende. Det deltok 71 utøvere fra 26 nasjoner. 50 m pistol. Øvelsen samlet 50 deltagere fra 22 nasjoner. 300 m rifle, 3 stillinger. I denne øvelsen var det 36 deltagere fra 13 nasjoner. 25 m silhuettpistol. I denne øvelsen var det 59 deltagere fra 22 forskjellige nasjoner. Kjelsås stasjon. Kjelsås stasjon er en jernbanestasjon på Gjøvikbanen. Stasjonen ligger på Kjelsås i Bydel Nordre Aker, 10,28 kilometer fra Oslo S. Stasjonen ble opprettet ved Gjøvikbanens åpning til Røykenvik i 1900. Kjelsås ble fjernstyrt fra 1971, og ubemannet året etter. I dag er Kjelsås fjernstyrt ubetjent stasjon med kryssingsspor og mulighet for av- og påstigning. Stasjonen kan betjenes ved behov. Stasjonsmiljøet er skapt av arkitekt Paul Due, og stasjonsbygningen og uthuset er fredet. Tvers overfor stasjonen ligger Norsk Teknisk Museum. Kjelsås stasjon betjenes også av busslinjene 22 (Majorstuen – Ellingsrudåsen) og 25 (Majorstuen – Lørenskog Stasjon) og er endeholdeplass for buss 54 (Aker Brygge – Kjelsås Stasjon). Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Vårdcentral. Et typisk veiskilt som viser at det ligger en vårdcentral i nærheten En vårdcentral eller hälsocentral kalles en «enhet for åpen helse- og sykeomsorg». I Sverige er det cirka 1 000 vårdcentraler, som i de fleste tilfeller drives av landsting eller de såkalte primærkommunene. Avtale om opprettelse av vårdcentraler har i de senere år kunnet inngås med entreprenører og/eller kooperativer. Ved sykdom som ikke er akutt henvises pasienter i førsta omgang til vårdcentralen. Vårdcentralene regnes til primærhelsetjenesten. Personal. Vårdcentraler bemannes blant annet med allmennleger og sykepleiere som kan være spesialiserte. Det kan for eksempel være diabetessykepleiere. Visse vårdcentraler har gjort forsøk med farmasøyter som ved behov kan foreta legemiddelgjennomganger for pasienter med mange ulike medisiner. Henri Konow. Henri Konow (født 7. februar 1862 i København, Danmark, død 18. januar 1939) var en dansk marineoffiser, forsvarsminister, utenriksminister og den siste guvernøren i Dansk Vestindia. Konow startet sin karriere i 1879 som kadett i den danske marinen og ble forfremmet til sekondløytnant etter fire år. Innen første verdenskrig oppnådde Konow graden kommandørkaptein og har sjef for den danske krysseren «Valkyrie». 3. oktober 1916 ble han konstituert guvernør over Dansk Vestindia med ansvar for å overlevere kolonien til USA 31. mars 1917. Konow var forsvars- og utenriksminister i regjeringen til Otto Liebe som regjerte under Påskekrisen (30. mars 1920 – 5. april 1920). I 1923 ble Konow forfremmet til viseadmiral. Gikk av med pensjon 7. februar 1927. Billy Ray Cyrus. William «Billy» Ray Cyrus (født 25. august 1961 i Flatwoods, Kentucky, USA), er en amerikansk artist. Han har blant annet gitt ut singelen «Achy Breaky Heart» i 1992. Han har fire barn. Miley Cyrus, Braison Chance, Noah Lindsey og Christopher Cody. Videre har han Trace Cyrus og Brandi Cyrus som han adopterte. Tomarctus. "Tomarctus" var en prehistorisk hyenoid urhundeslekt som oppsto i den nå utdødde underfamilien Borophaginae og levde i Nord-Amerika for omkring 16 millioner år siden. Tomarctus var liten av størrelse og hadde korte lemmer i forhold til kroppen. Flere arter i Borophaginae blir imidlertid regnet med til Nord-Amerikas megafauna, blant annet "Epicyon haydeni", som er den største hunden som noen gang har vandret på Jorden. "Tomarctus" har blitt kalt "den moderne hundens progenitor" (stamfar), men det er faktisk uklart om slekten har hatt særlig betydning for Caninae i det hele tatt. I dag regnes nemlig "Leptocyon" som de moderne hundenes progenitor. John X. Merriman. John Xavier Merriman (født 1841, død 1. august 1926) var den siste statsminister i Kappkolonien før Unionen Sør-Afrika ble opprettet i 1910. Han ble født i Street i Somerset i England. Hans foreldre var Nathaniel James Merriman og Julia Potter. Han emigrerte til Kappkolonien med sine foreldre i 1849 da han var åtte år gammel. Han utdannet seg ved Diocesan College i Rondebosch i Cape Town og senere ved Radley College i England. Han startet i politikken i 1869 etter først å ha vært landbruker og oppmåler. Han representerte først distriktet Namaqualand, så Wodehouse og til slutt Victoria West. Etter at Kappkolonien fikk en ansvarlig regjering i 1872, tjente han i regjeringen til dens første statsminister, John Molteno, fra 1875 til 1878, så i Scanlen–regjeringen fra 1881 til 1884. Han var finansminister under Cecil Rhodes fra 1890 til 1893. Han gjorde slutt på sin tilknytning til Rhodes etter Jameson-raidet i desember 1895. Deretter ble han motstander av gruveinteressene og britisk imperialisme i det sørlige Afrika. Dette gav ham sympatien og samarbeidet til Afrikander Bond ledet av Jan Hendrik Hofmeyr. Han var medlem av Kappkommisjonen som hadde ansvaret for etterforskningen av Jameson–raidet og var ansvarlig for å skrive rapporten om det. Han tjente igjen som finansminister i Kapp i regjeringen til William Philip Schreiner fra 1898 til 1900. Han forsøkte, men mislyktes i, å forhindre andre boerkrig. Hans South African Party sammen med Afrikander Bond vant kontrollen over forsamlingen i 1908, og han fungerte som statsminister i Kappkolonien fra 1908 frem til opprettelsen av Unionen Sør–Afrika den 31. mai 1910. Han var en ledende personlighet i nasjonalkonvensjonen som førte til at unionen ble opprettet. Det ble antatt at han kunne bli den første statsministeren i den nye unionen. Herbert Gladstone, den første generalguvernøren, ba derimot den afrikandiske statsmannen Louis Botha om å danne regjering. Merriman takket nei til en post i den først unionsregjeringen. Han fortsatte å tjene i Sør-Afrikas parlament hvor han først representerte valgkretsen Victoria West og senere Stellenbosch. Han var i jevnlig korrespondanse med Jan Smuts som konstant advarte ham om mulighetene for opprør og borgerkrig med afrikanderseksjonen i den hvite befolkningen som protesterte mot sørafrikansk samarbeid med Storbritannia mot Tyskland i første verdenskrig, særlig mot den sørafrikanske invasjonen av Tysk Sørvest–Afrika, nå Namibia. Han var en av få medlemmer av parlamentet som motsatte seg loven om de innfødtes land, en lovgivning som ble introdusert i 1913 som drastisk begrenset afrikansk eierskap av landområder. Han døde, 85 år gammel, i Stellenbosch i Sør–Afrika i 1926. Eucyon. "Eucyon" er en prehistorisk utdødd slekt i hundefamilien som levde for 11–4 millioner år siden. Slekten, som besto av små revelignende canider, oppsto i Nord-Amerika, men migrerte via Beringstredet til Eurasia. Der ble "Eucyon" progenitor til de hundelignende canidene (Canini), som siden migrerte tilbake til Nord-Amerika. Den eldste arten man kjenner til er "Eucyon davisi". Fossiler av denne arten er datert ca. 8,3 millioner år tilbake i tid. Andre kjente arter i denne slekten er "E. minor", "E. zhoui", "E. monticinensis", og "E. odessanus". Nylig ble det også oppdaget en hittil ukjent art i Mongolia. Den har foreløpig fått det vitenskapelige navnet "E. marinae sp. nov." og har blitt datert til pliocen. Gareth Roberts (fotballspiller). Gareth Roberts (født 6. februar 1978 i Wrexham) er en walisisk fotballspiller i den engelske klubben Doncaster. Roberts startet sin karriere som juniorspiller i Liverpool, og var med på laget som vant FA Youth-cup i 1996. Han ble etterhvert flyttet opp til førstelaget, og fikk tildelt trøyenummer 31. Han fikk imidlertid ingen kamper for klubben, og ble frigitt i 1999. Han signerte for den greske klubben Panionios FC, men her ble han kun en kort periode. Senere samme år returnerte han til byen Liverpool for å spille for Tranmere. Her etablerte han seg, og fikk tilsammen 269 ligakamper for klubben. I 2006 signerte han for nåværende klubb Doncaster. Sveits’ kantoner. Kantonene i Sveits er delstater i den føderale staten Sveits. Historisk og fram til midten av 1800-talet var hver kanton i den daværende konføderasjonen en suveren stat, med sine egne hærer og valutaer; den nåværende føderale strukturen ble etablert i 1848. Ifølge konføderasjonsgrunnloven av 1999, er det offisielt 26 kantoner. Ved valg til det nederste kammeret ("Ständerat") i konføderasjonsparlamentet og ved avstemninger over føderale initiativ, regner man imidlertid tallet på stater ("Stände") som 23. Det er da Unterwalden, Appenzell og Basel som blir regnet for å bestå av to såkalte halvkantoner; Unterwalden består av Obwalden og Nidwalden, Appenzell av Innerhoden og Ausserhoden, mens Basel er satt sammen av Basel-Stadt og Basel-Landschaft. På 1500-tallet bestod den sveitsiske konføderasjonen av tretten selvstyrte stater. Disse statene ble kalt kantoner (også "Stand", før også "Ort"), og det fantes to ulike typer kantoner: De seks landkantonene og de syv bykantonene. Selv om de teknisk sett var en del av Det tysk-romerske rike, hadde de i praksis blitt uavhengige da sveitserne seiret over keiser Maximilian I i 1499, og ble offisielt anerkjent uavhengige gjennom freden i Westfalen i 1648. Frem til 1798 var de seks landkantonene demokratiske republikker, mens de syv bykantonene var styrt av byråd. Imidlertid var både land- og bykantonene kontrollerte av små oligarki av velstående borgere. Blant bykantonene var Zürich, Bern og Basel. Hver kanton har sin egen grunnlov, lovgivende forsamling, regjering og dømmende makt. Alle kantonenes lovgivende forsamlinger er ettkammers parlament, størrelsen varierer mellom femtiåtte og to hundre seter. Noen få lovgivende forsamlinger er generalforsamlinger ("Landsgemeinden"). De kantonale regjeringene består av enten fem eller syv medlemmer. Alle oppgaver som ikke eksplisitt tilfaller konføderasjonen ifølge den sveitsiske grunnloven, er oppgaver som hører til kantonene. Kantonene bestemmer selv i hvor stor grad kommunene skal kunne styre seg selv, noe som derfor varierer mye. Størrelsen på kantonene spenner vidt: fra bare 37 til 7 105 km²; folketallet varierer fra 14 900 til 1 244 400. I kantonale saker, er det direkte demokratiet i form av generalforsamlinger ("Landsgemeinde") nå begrensa til kantonene Appenzell Innerrhoden og Glarus. I resten av kantonene blir de demokratiske rettighetene uttrykt ved hjelp av valg. Siden Jura ble opprettet i 1978 har det ikke blitt opprettet noen nye kantoner. Liste over kantoner. Tabellen nedenfor lister opp kantonene i samme rekkefølge som i konføderasjonsgrunnloven. Fotnoter. Tobokstavsforkortelsene for sveitsiske kantoner er mye brukt, for eksempel på bilskilt og i ISO 3166-2-koder med prefikset «CH-» – for eksempel CH-SZ for kantonen Schwyz. Paul Harrison. Paul Harrison (født 18. desember 1984 i Liverpool) er en engelsk fotballkeeper. Harrison startet sin karriere som juniorspiller i Liverpool. Kontrakten hans gikk egentlig ut i 2004, men på grunn av imponerende spill på reservelaget ble han flyttet opp til førstelaget hvor han fikk en et-års forlengelse på kontrakten sin. Han fikk tildelt trøyenummer 40 i klubben. Han fikk ingen kamper for førstelaget, men han var ubenyttet reserve i 13 kamper. På slutten av sesongen ble han leid ut til Leeds. Etter sesongen ble han frigitt av klubben, og signerte for Wolverhampton. Her ble han ikke lenge. Han skrev under for Chester i midten av seseongen. Her ble han i tre måneder, og fikk med seg 4 ligakamper. Resten av sesongen tilbragte han i Hereford. I 2006 skrev han under for Southport. Her fikk han med seg 19 ligakamper. Etter sesongen ble han frigitt av klubben. Hans far og onkel var to av dem som døde i Hillsborough-tragedien da Harrison var 4 år gammel. Kragerøterne. Kragerøterne er ei klinkbygd seiljolle, tegnet av Carl Iversen fra Kilen i Kragerø i 1938. Båttypen har stor utbredelse i Kragerø og omegn, men finnes praktisk talt ikke andre steder i landet. Opprinnelse. Båttypen ble til etter at Kragerø seilforening utlyste en konkurranse om konstruksjon av en billig seiljolle til regattabruk, til erstatning for de ulike prammene og jollene lokale gutter kappseilte i. Iversens bidrag var det eneste seriøse som ble innlevert, og første «Terne» ble sjøsatt i august 1939. Hittil er det bygd om lag 700 Kragerøterner. Konstruksjon. Skroget er klinkbygd av furu, med spanter av eik. Kjølen er en fastboltet stråkjøl, bygd av furu og forsterket med en list av kobber. Masta er bygd av gran. Kragerøterner fører fokk og spriseil. Spriseilskjøtet er festet til en messingbøyle som går over rorkulten. Regattaer. De viktigste konkurransene er "Skåtøy rundt", som avvikles i en helg i midten av juli, samt NM i Kragerøterne, som går helga etter. Austrheim (andre betydninger). Austrheim fra norrønt «gården til øst». Oftest ble navnet brukt for gårder som lå til øst for et større senter, men også i forhold til en beliggenhet i en dal, eller i forhold til større landemerker som for eksempel en fjord eller innsjø. Liste over nasjonalparker i Republikken Kina. Republikken Kina på Taiwan har totalt seks nasjonalparker, hvorav én ligger utenfor øya Taiwan. Det første vedtaket om nasjonalparker ble fattet i 1972 for å beskytte naturen, dyrelivet og historien i republikkens territorier. Hermafroditos. Hermafroditos eller Hermafroditus, gresk: Ἑρμαφρόδιτος, var det tvekjønnede avkommet til Hermes og Afrodite i gresk mytologi. Han var opprinnelig født kun som gutt. Dette navnet var basis for ordet hermafrodittisme. Mytologi. Hermafroditos' navn er avledet av navnene til foreldrene Hermes og Afrodite. Han ble oppdratt av nymfer på Ida-fjellet, et hellig fjell i Frygia (nå Tyrkia). I en alder av 15 kjedet han seg, og dro gjennom Lykia og Karia. Det var i skogen i Karia, nær Halikarnassos (nå Bodrum i Tyrkia) han møtte najaden Salmakis i kilden hennes. Hun ble meget forelsket i Hermafroditus og prøvde å forføre ham, men ble avvist. Da han trodde hun hadde gått, tok han av seg klærne og gikk ut i den tomme kilden. Salmakis sprang ut fra bak et tre og hoppet ned i kilden. Hun tok tak i gutten, kysset ham og befølte brystet hans. Mens han kjempet for å få henne vekk, påkalte Salmakis gudene og ba om at de aldri skulle skilles. Hennes ønske ble oppfylt, og deres kropper smeltet sammen til et tvekjønnet vesen. Hermafroditos svor i sin skam en ed og forbannet kilden slik at alle som badet i den også skulle bli omskapt. I litteratur. Mytens eneste litterære utslag er i Bok IV av Ovids "Metamorfoser". "To what strange end hath some strange god made fair" "The double blossom of two fruitless flowers?" I film. "Hermafroditos" er skildret i filmen Fellini Satyricon som en barnaktig, pysisk svært svak gud som kan helbrede mennesker, men ikke seg selv. Hermafroditos er ikke nevnt i romanen Satyricon av Petronius, som Fellinis film er løst basert på. Juvikingar. "Juvikingar" er en roman av Olav Duun, utgitt på Olaf Norlis forlag i Kristiania i 1918. Førsteutgaven var på 216 sider. Romanen er første bind i det som skulle bli seksbindsverket "Juvikfolket" (1918–1923). "Juvikingar" er oversatt til svensk, dansk, engelsk, tysk og estisk. "Juvikingar" er en slektsroman som forteller historia til de første generasjonene av Juvik-ætta; hvordan den første juvikingen kommer sør fra Sparbu eller Stod og slår seg ned i Juvika på den øya som er en fiktiv bearbeiding av Duuns eget hjemsted Jøa. Den første juvikingen hette Per; sønnen Anders – og slik følger en Per etter en Anders i flere generasjoner til beretninga stanser opp ved Per Anders en gang omkring slutten av 1700-tallet. Juvikingene er kjent som egenrådige og uredde folk som ikke går av vegen for å bruke vold og makt for å få sin vilje igjennom. Per Anders gjør seg alt i ungdommen viden kjent da han utfordrer en omvandrende same som er kjent som en mektig trollkar. For resten av livet gjør Per Anders seg det til rettesnor at han aldri skal akte på noe slags tro eller overtro, men stole på seg sjøl og sine egne krefter. Han skiller seg dermed ut fra kollektivet, som er knuga av angst for tusser og vetter og den onde sjøl, og tar all slags tegn og varsler av naturfenomener. Per Anders er den uomstridte pater familias som styrer eiendommen og folket sitt med stø hand, arrangerer tjenlige giftermål for barna og driver opp garden. Største delen av romanen handler om neste generasjon – sønnene Per og Jens og døtrene Ane og Åsel. Per og Jens er svært ulike av sinn, men trives i hverandres selskap og ser ut til å være uatskillelige. Etter at Per Anders er falt ifra, driver de garden i fellesskap. Jens er lettlivet og impulsiv, lite dugende til det daglige slitet på garden, men kan arbeide for to når noe ekstraordinært skal gjøres. Per er blitt gift med Valborg, som faren har funnet til han. Samholdet på garden blir satt på prøve når det viser seg at Jens først har satt barn på ei husmannsjente, og deretter på tjenestejenta i Juvika. Jens ordner sjøl opp med det første forholdet, når han dels truer, dels smigrer husmannsgutten Morten Aune til å ta over jenta. Verre er det når det går opp for Valborg at tjenestejenta kan bli gående som matmor i huset sammen med henne. Hun setter hardt mot hardt, og truer med å flytte. Krisen løser seg ved at Per kjøper Håberg, som søstera Ane sitter som enke på. Per og Valborg flytter, og tar på å drive opp den store, men vanskjøtta garden med stor kraft. Jens blir ikke lenge i Juvika etter at Per har reist; han drar på lofotfiske, og forsvinner deretter helt nord til Finnmark. Per strever med å leve opp til den stolte arven etter gamle Per Anders, som aldri vørte noen ting av trollskap og varsler. Særlig knuges han av en hemmelighet som han og Jens har sammen: En gang jaga de en tjuv utfor et stup, så han gikk i sjøen og drukna. Mannen viste seg å være den samme Morten Aune, som Jens innsatte som far til barnet sitt. Etter hvert som Per blir eldre, får han større og større vanskeligheter med å se bort fra alt usynlig som rører seg rundt han i natta – det er Morten Aune som går igjen og krever å få kristen jord. Når han en dag får besøk av en same på tiggerstien, bikker det over for han, og i et desperat forsøk på å stå imot maktene – slik faren hadde gjort – skysser han finnen heller ublidt av gårde. Like etter forløfter han seg på en stein, og ødelegger helsa si. Også forholdet mellom ektefellene blir ødelagt. Jens er kommet på besøk på Håberg, og har drukket seg full sammen med brorsønnen Anders. Valborg reagerer med å be Jens reise, men Per synes at hun dermed tar seg for stor myndighet på garden, og prøver å tukte henne fysisk. Valborg tilgir han aldri dette feiltrinnet, og omgås han kaldt og ufølsomt fra denne dag. Per blir stadig mer vanhelsa, og blir etter hvert liggende. Eneste trøsta er å se hvordan eldste sønnen Anders vokser til og blir kar. Per innser at han aldri har kunnet leve opp til arven etter gamlekarene, men setter nå all sin lit til at Anders skal bli den som løfter Juvik-slekta opp igjen. Etter gravølet etter Per er også det den allmenne mening i bygda: «han Anders på Håberg: Det var vaksen kar til gut ja. Han tok rommet sitt, og han fylte i det. […] Per var det snart ingen som kom i hug meir.» Matsu. Med Matsu kan det siktes til Ønskekvist. En ønskekvist er en Y-formet kvist eller metalltråd, som angivelig hjelper brukeren - "kvistgjengeren" - til å finne ting som er skjult for de vanlige sansene. Med samme forklaring blir det også brukt L-formede metalltråder, s.k. søkevinkler, eller en håndholdt pendel, s.k. "Chevreul-pendel". Enkelte personer mener seg å kunne utføre søk etter ønskekvistprinsippet uten bruk av verktøy. Den tradisjonelle bruken i Norge er for å søke etter grunnvann, men ønskekvist og søkevinkler er også blitt brukt til å søke etter andre ting - malmårer, savnede og skjulte personer og gjenstander eller s.k. jordstråler. Troen på kvistgjengeres evner er svært utbredt, men bruken er kontroversiell. Vitenskapelig kontrollerte forsøk har hittil gitt negative resultater. De observerte effektene blir i stedet forklart som "ideomotorisk respons". Historie. Historien av ønskekvisten (og lignende gjenstander, bl.a. pendel, evt. brukt i kombinasjon) går helt tilbake til antikkens Hellas. Bruken av ønskekvist har variert i tid og rom og har dekket ulike områder: å avdekke gudenes vilje og planer, å spå framtiden, å peke ut den skyldige i en rettssak osv. I middelalderen ble ønskekvisten assosiert med djevelen, selv om mange prester brukte den. På 1400-tallet lette tyske gruvearbeidere i Harz-området med ønskekvist etter malm. Mange av disse tyske gruvearbeiderne fant senere arbeid i England, og importerte dermed ønskekvisten. Engelskmennene overtok den, men introduserte etter hvert en ny måte å bruke den på: Her gjaldt det å finne vann, istedenfor malm. Georgius Agricola utgav i 1556 sitt verk De re metallica etter 25 års studier av bergverksdrift i Böhmen og Sachsen. Han beskriver bruk av ønskekvist for å finne malmårer, men skriver at «en klok bergmann forstår «at en gaffelgrenet kjepp ikke er til noen nytte for ham». Agricola tilføyer likevel at ønskekvist av hassel er best egnet for å finne sølv, ask for å finne kobber, furu for å finne bly og tinn, og ønskekvister av jern og stål for å finne gull. I 1659 ble bruk av ønskekvist betraktet som satanisk av jesuitten Gaspar Schott. I 1701 forkastet inkvisisjonen ønskekvisten i rettssaker. Mot slutten av det 18. århundre, i Opplysningstiden, ble ønskekvisten betraktet som et helt vanlig instrument, og ikke lenger som assosiert med djevelen. Så sent som i 1986, da 31 norske soldater ble tatt av skred i Vassdal-ulykken, brukte Det norske forsvaret søkevinkler for å lokalisere soldater som var begravet i snemassene. 16 soldater omkom i ulykken. I dag knyttes ønskekvisten mest til å finne vann, samt såkalte jordstråler. Typer ønskekvister. En ønskekvist kan være laget av kobber, kunststoff, eller bestemte tresorter(i Norge mest hassel eller pil). Y-formet ønskekvistDet er hovedsakelig to typer: L-formede og Y-formede ønskekvister. Figurene viser en ønskekvist av tre, og en laget av en jerntråd. Kvistgjengeren skal holde denne typen ønskekvist med begge hender, slik at den øverste spissen eller løkka peker horisontalt fremover. Hendene skal gripe om hver sin ende, med tommelen pekende ut mot siden, slik at ønskekvisten bendes inn mot kroppen. Dermed oppstår det en spenning i gjenstanden som gjør at retningen spissen/krøllen peker i, er labil. Mens kvistgjengeren går, peker spissen/krøllen plutselig nedover (eller oppover) – da er han ved stedet han lette etter. Visse ønskekvister er utformet slik at man kan feste noe til dem, f.eks. et stykke gull. Da er det et symbol på hva man leter etter – og ønskekvisten «bekrefter» at den har forstått signalet. Det finnes også andre varianter, f.eks. at kvistgjengeren først leter etter stedet og i neste omgang (ved å ta seg en tur over stedet igjen) ønsker å vite dybden (f.eks. i desimeter) som vannet (eller noe annet) finnes. Hvis ønskekvisten f.eks. bøyer spissen ned 8 ganger etter hverandre, betyr dette 8 dm. Det er imidlertid ingen konsensus blant brukerne om hvordan man skal bruke instrumentet. Påstått virkning. Den påståtte virkningen av ønskekvisten er ikke vitenskapelig bevist. Ønskekvisten blir ofte brukt av mennesker som er opptatt av alternative betraktningsmåter. De er overbevist om at ønskekvisten virker og kan gi dem en pekepinn, fordi de tror på at det finnes en vekselvirkning mellom kvistgjengeren, ønskekvisten og den ytre verden. Det finnes derimot mange som stiller seg skeptiske til, eller forkaster en slik virkning. De tror det ikke kan være en utvendig fysisk kraft som utøves på ønskekvisten, men at bevegelsene i ønskekvisten er forårsaket av forventningsmønstret hos personen. De viser til vitenskapelig kontrollerte tester og studier rundt ønskekvisten som alle sammen er negative. Rolf Manne ved Universitetet i Bergen har utført en slik kontrollert test som ikke levner noen tvil. James Randis utfordring. Den amerikanske tryllekunstneren og skeptikeren James Randi har offentlig utlovet en premie på 1 million US-dollar til den som – under de testbetingelser som begge parter er enige om – kan vise en overnaturlig ferdighet. Ønskekvisttilhengerne er den gruppen som er best representert blant dem som har prøvd seg. Randi har oppigjennom årene testet hundrevis av folk som påstår at ønskekvisten virker, men ingen har bestått en slik test, og gjort seg fortjent til premien. Kvistgjengeren må angi hva han ønsker å finne ved hjelp av ønskekvisten. Det kan f.eks. dreie seg om gull. Det blir så satt fram 10 esker på gulvet med åpningen ned. Under én av disse eskene, vilkårlig valgt, blir det lagt en gullgjenstand (f.eks. en gullring eller gullbarre). Så skal kvistgjengeren ved hjelp av ønskekvisten, peke på esken med gullet. Første test Randi utfører er slik: både Randi og testsubjektet vet hvor gullet ligger. Under slike tester slår ønskekvisten alltid ut på riktig sted, over boksen med gullet. Men så blir testen utført som en dobbelt-blindtest: verken Randi eller testsubjektet vet hvor gullet blir lagt (det er en tredjeperson som legger gullet under en vilkårlig valgt boks). Til nå har ingen kvistgjenger klart å bestå prøven. Testene som Randi setter opp blir alltid utført i samråd med og samtykke fra testsubjektet. Han starter alltid med en «førstetest» der den matematiske sannsynlighet for tilfeldig riktig svar ligger på 1 til 100. Ved den avgjørende testen blir dette 1 til 10 000 eller 1 til 100 000. Men fram til nå har ingen greid førstetesten. Vitenskapelig forklaring. Den vitenskapelige forklaringen av ønskekvisten er den såkalte ideomotoriske effekten. Ideomotoriske bevegelser er ubevisste muskelbevegelser som får ønskekvisten i bevegelse. Andre ideomotoriske bevegelser er f.eks. ubevisste bevegelser i ansiktsmusklene. Alle søkevinkler har ett felles trekk: det er ustabile konstruksjoner, som beveger seg ved den minste endring i hendene på kvistgjengeren. Både for L-formede som for Y-formede ønskekvister oppstår synlige bevegelser ved minimale og ubevisste bevegelser av underarmene. For kvistgjengeren virker det som om ønskekvisten blir beveget av en ekstern kraft, men det er han selv som ubevisst forårsaker bevegelsen. I visse tilfeller legger han nok også ubevisst merke til detaljer som kan hjelpe ham til å skjønne hvor det søkte objektet kan finnes. Eksperimenter har vist at ønskekvistens bevegelser avhenger helt og holdent av personens forventning – når han tror at det er søkte objektet er der, vil ønskekvisten slå ut. Hvorvidt det da virkelig finnes noe, har ingenting å si. Vel er det slik at ønskekvistbrukere sannsynligvis er mer følsomme mennesker enn andre for små, nesten usynlige detaljer i omgivelsene eller kroppsspråket til tilstedeværende personer, noe som er med på å forklare tilsynelatende hell. Disse tilfellene er bare tilsynelatende suksesser, fordi ønskekvisten i dette tilfelle like godt kunne vært utelatt. Kvistgjengerne er sannsynligvis mer observante på sine omgivelser enn andre. I India vet man om vannsøkere som gjør jobben med bare hånden, og uten ønskekvist. Såkalte jordstråler er ikke påvist vitenskapelig, like lite som teorien som ligger bak. Man antar at disse eksisterer kun i hodet på kvistgjengerne (inntil det motsatte er bevist, selvfølgelig). Geologisk forskning har påvist at vann- og gasstrømmer som skulle forårsake jordstråler, ikke finnes. Underjordiske elver forekommer riktig nok, men er svært sjeldne. Grunnvannet befinner seg i lommer, atskilt ved ugjennomtrengelige geologiske lag, og beveger seg høyst noen centimeter i året. Å finne vann med en ønskekvist er ingen spesielt stor bragd. Geologiske undersøkelser har vist at det finnes vann under 80 til 90% av jordoverflaten. Det å peke på steder der det ikke finnes vann, ville være en helt annen prestasjon. En lett gjennomførbar utfordring til en kvistgjenger kunne jo være å be ham peke ut 5 steder uten vann på f.eks. én kvadratkilometer. Den ideomotoriske effekten er vitenskapelig påviselig og er blitt grundig undersøkt. Den forklarer til fulle ønskekvist-fenomenet (og hvorfor det mislykkes i tester). Undersøkelser har vist at ønskekvist slår ut når brukeren blir fortalt og tror på at det f.eks. er en vannledning under jorden der han befinner seg, mens det egentlig ikke er sant. Den ideomotoriske effekten er en spesielt sterk misvisende effekt. I James Randis mangeårige erfaring har ingen av de hundreder av ønskekvistbrukere som han har testet, begynt å tvile på ønskekvistens virkning, selv etter at testen ble totalt mislykket for dem. De fleste har en oppriktig og fast overbevisning om at deres ønskekvist blir beveget av krefter og faktorer utenfra. Det er nok derfor troen på ønskekvisten er så seiglivet. Kinmen. Quemoy eller Kinmen (金門, 金门, Jīnmén = "Gylden port") er en øygruppe med 15 øyer som ligger 2,3 (høyvann) til 1,8 km (fjære) utenfor kysten av den kinesiske provins Fujian, ovenfor havnebyen Xiamen (Amoy). Øyene styres av Republikken Kina på Taiwan. Både Kinmen- og Matsu-øyene er deler av fastlandsprovinsen Fujian, og styres politisk fra Taiwan. Fra Folkerepublikken Kinas synsvinkel tilhører fylket Kinmen byprefekturet Quanzhou. Kinmen-øyenes areal er på 150,5 km²; da er ikke tre mindre øyer (Tartan-øyene) på knapt 3 km² medregnet ettersom de i 1955 ble erobret av Fastlandskina. Den største øya er "Store Quemoy" (大金門, Pinyin "Dà Jīnmén"), og den nest største er "Lille Quemoy" (小金門, Pinyin "Xiǎo Jīnmén". Øyene ble kraftig og vedvarende bombardert av det kommunistiske Kinas artilleri særlig i 1950- og 1960-årene. De 62 000 innbyggerne på Kinmen har visse skattelettelser. Øyenes mest kjente produkt er den hirsebaserte Gaolianglikøren (28, 38 og 58 %), og for Kianmenkniven som er laget av metall fra artilleriprosjektiler som i årtier ble avfyrt fra Fastlandet mot øyene. Øyene er fra taiwansk side lett tilgjengelige med daglige flyforbindelser fra Taipeh (15 flights daglig i 2007), Kaohsiung (6), Taichung (9), Chiayi (2) og Tainan (2). Direkte reise mellom Folkerepublikken Kina og Kinmen ble mulig fra 2002, og har vokst stadig (skjønt det var et avbrudd under SARS-epidemien i 2003). Mange taiwanske forretningsfolk foretrekker å reise til Fastlandet via Kinmen fordi det skal være raskere og billigere enn å reise via Hongkong. Rekvatn kraftverk. Rekvatn kraftverk er et vannkraftverk i Sagelvvassdraget i Hamarøy kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 200 meter fra reguleringsmagasinet Rekvatnet til Fjerdevatnet. Rekvatnet er oppdemmet og reguleres mellom 284 og 272 moh. Falkelva er delvis tørrlagt som følge av reguleringen. Til Rekvatnet tilføres det vann fra Slunkajavrre kraftverk. Nedslagsfeltet er på 114 millioner km² og magasinvolumet på 162 millioner m³. Installert effekt er 25 MW på tre Francisturbiner og midlere årsproduksjon er på 86 GWh. Kraftverket er eid av Nord-Salten Kraft AS Frédéric Moreau. "Frédéric Moreau. En ung manns historie" (fransk originaltittel: " L'education sentimentale") er en roman av den franske forfatteren Gustave Flaubert. Romanen kom ut i 1869, og regnes som en av 1800-tallets mest innflytelsesrike romaner. Den var den siste romanen Flaubert fikk utgitt mens han levde. Hovedpersonen Frédéric Moreau er historisk plassert midt i begivenhetene omkring februarrevolusjonen i Frankrike i 1848, som førte til julimonarkiets fall og opprettelsen av den andre franske republikk. Selv om Frédéric står nær en del personer som spiller en aktiv rolle før og under revolusjonen, deltar han i liten grad sjøl. Politisk er han en opportunist som til enhver tid gjør det som tjener hans egne interesser best, uten særlig tanke på om det er moralsk korrekt eller ikke. Det som betyr noe for Frédéric, er kvinner. Gjennom ungdomsårene balanserer han mellom fire ulike kvinner, og ingen av dem blir lykkelige på grunn av han. Sjøl oppnår han heller ikke mer en kortvarige lykkestunder. Mot slutten av beretninga er han og barndomsvennen enige om at det beste de har opplevd, var en gang de som guttunger tok seg inn i et gledeshus i småbyen hjemme for å overrekke pikene blomster. Barndomsvenninnen Louise som elsker han betingelsesløst, har Frédéric gående på gras gjennom mange år. Han har lovt å gifte seg med henne, hun venter på han, men han lever sitt utsvevende liv i Paris, og bare når han er langt nede, tenker han på henne som en retrettmulighet. Til slutt innser hun at det er håpløst, og lar seg gifte bort til en mann som hun ikke elsker. Frédérics store kjærlighet er fru Arnoux, og hans langvarige tilbedelse vekker etter hvert kjærligheten også i henne. Haken ved det hele er at hun allerede er gift, og sjøl om mannen er en slask som bedrar henne etter noter, står hun fast ved sitt ekteskapsløfte og nekter å bli hans elskerinne. En tid opplever de mange lykkelige stevnemøter ved at de lover hverandre at kjærligheten ikke skal bli fysisk. Når Frédéric vil gå et skritt videre og har arrangert alt for at det skal kunne skje, inntreffer en uheldig omstendighet som fører dem fra hverandre for godt. Savnet av en hel og ubetinget kjærlighet fører Frédéric i armene på Rosanette, som han også får et barn med. Rosanette er en fattig og misbrukt jente fra landet som har slått seg opp som holddame i Paris for skiftende mannfolk. Mye tyder på at hun etter hvert vil slå seg til ro hos Frédéric, mens han på sin side bare får tilfredsstilt sine fysiske behov hos henne. Barnet dør, og etter at hun har opptrådt ubehagelig mot rivalinnen fru Arnoux, bryter han forbindelsen. Den fjerde kvinnen er fru Dambreuse, som er gift med industrimagnaten Dambreuse. Henne ser han på som en erobring – kan han vinne henne har han også vunnet innpass i de øverste kretser i hovedstaden. Han oppnår å bli hennes elsker, og når mannen dør, avtaler de å gifte seg. I et forsøk på å nedverdige minnet om sin farligste rivalinne, trekker hun Frédéric med seg på tvangsauksjonen over Arnoux. Når hun så får tilslaget på en av fru Arnoux’ kjæreste eiendeler, er Frédéric ferdig med henne, og forlater henne for alltid. Innimellom hovedpersonenes følelsesmessige viderverdigheter gir forfatteren oss et svært inngående bilde av den revolusjonære tilstanden i Paris våren og sommeren 1948, med plyndringen av slottet Tuileriene, kampene om Palais Royal og det endelige oppgjøret mellom det konservative borgerskapet og de revolusjonære arbeidermassene i mai og juni 1948. Sagfossen kraftverk (Hamarøy). Sagfossen kraftverk er et vannkraftverk i Sagelvvassdraget i Hamarøy kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 40 meter fra Sagfjordvatnan til havnivå i Hopen. Sandvatnan er oppdemmet og reguleres mellom 45 og 46 moh. Verket utnytter det samme vannet som Rekvatn og Slunkajavrre kraftverk. Nedslagsfeltet er på 268 millioner km² og magasinvolumet på 166 millioner m³. Installert effekt er 14 MW og midlere årsproduksjon er på 43 GWh. Kraftverket er eid av Nord-Salten Kraft AS. 3. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 3. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 29. april og endte med Start 2 – Viking 2 den 30. april 2006. Tyskland rundt 2007. Tyskland rundt 2007 ble arrangert mellom 10. og 18. august 2007 og var den niende utgaven av rittet i dets nåværende form. Rittet startet i Saarbrücken for å markere Saarlands 50-års jubileum som en tysk delstat. Tradisjonen tro fortsatte rittet inn i Østerrike. Rytterne tilbakela 1 292.5 km før målgang i Hannover den 18. august. I tillegg var en av etappene for første gang siden rittet ble reintrodusert i 1999, klassifisert som lagtempo. I tillegg til ProTour-lagene, var tre «wild card»-lag invitert; Team Volksbank fra Østerrike, Team Wiesenhof-Felt fra Tyskland og Skil-Shimano fra Nederland. Det sveitsisk-kasakhstanske Astana deltok ikke etter alle dopingskandalene innad i laget tidligere i sesongen. Jens Voigt fra Team CSC forsvarte seieren fra 2006 og ble rittets store vinner sammen med unge Gerald Ciolek fra T-Mobile som tok tre etappeseire. Trøyene dag for dag. Tabellen viser hvem som ledet de respektive konkurransene under hver enkelt etappene. Napa. Napa er en by i Napa County i USA. Byen er administrasjonssentrum («County seat») i Napa County, og hadde pr år 2000 72.585 innbyggere. 31. desember 2005 flommet Napa River over, og oversvømte hele sentrum av byen, og store deler av fylket. Området har vært bebodd siden 1830-tallet. Odeon. Odeon eller odeum er en bygning som ble benyttet for musikalske framføringer i Sparta, bygget på 600-tallet eller 500-tallet f.Kr. Av den grunn ble enhver slik bygning i antikkens Hellas eller antikkens Roma kalt for en odeon. Carl Medjani. Carl Medjani (født 15. mai 1985 i Lyon) er en franskfødt algerisk fotballspiller som for øyeblikket er under kontrakt med AC Ajaccio. Medjani startet sin karriere i Saint-Étienne før han ble hentet til Liverpool av manager Gérard Houllier 8. august 2003. Klubben vant konkurransen om signaturen hans foran klubber som Manchester United, Arsenal, Bayern München og Valencia. Han fikk tildelt trøyenummer 35 i Anfield-klubben. Han klarte ikke å etablere seg på laget, og ble sendt på lån til FC Lorient i hele sesongen 2004/2005 av den nye Liverpool manageren Rafael Benítez. Selv om han imponerte i U-20 turneringen i Toulon sommeren 2005, ble han sendt på et nytt sesonglangt lån, denne gang til FC Metz. Sommeren 2006 var han kaptein på det franske U-21 laget som spilte i Toulon turneringen. Senere på sommeren skrev han under fast kontrakt med Lorient, men han ble utlånt til Ajaccio på begynnelsen av sesongen 2007/2008 før han deretter skrev under på en fast kontrakt. Iljusjin Il-82. Iljusjin Il-82 er en flybåren kommandopost og kommunikasjonssentral utviklet i Sovjetunionen. Il-82 er basert på transportflyet Il-76MD, men er utstyrt med satellittkommunikasjons- og navigasjonsutstyr og skiller seg utseendemessig fra Il-76 først og fremst ved en bokslignende struktur som strekker seg langs oversiden av skroget fra førerkabinen bak til vingeforkantene. Albert Göring. Albert Göring (født 9. mars 1895 i Berlin, død 20. desember 1966 i München) var en tysk forretningsmann som er kjent for å ha reddet en rekke jøder og politiske dissidenter i Tyskland under andre verdenskrig. Han var en yngre bror av topplederen og krigsforbryteren Hermann Göring. Bakgrunn. Göring vokste opp på Marienbad sanatorium, ved Rosenheim i Bayern. Faren Heinrich Ernst Göring (31. oktober 1839 – 7. desember 1913) var en tidligere kavalerioffiser og hadde arbeidet som tysk rikskommissær i Tysk Sydvest-Afrika. Familien var velstående og kom fra en aristokratisk familie med tyskspråklig sveitsisk bakgrunn. Görings mor, Franziska «Fanny» Tiefenbrunn (1859-15. juli 1923) kom fra en bayersk bondefamilie, og dette ekteskapet (inngått i 1885) mellom en aristokrat og en kvinne fra de lavere samfunnsklasser var bare mulig siden Heinrich Ernst Göring var enkemann. Hermann Göring var en av fem barn, den eldste søsteren Paula Elisabeth Rosa Göring var fra farens første ekteskap, ellers hadde han brødrene Hermann Göring og Karl Ernst Göring, og søsteren Olga Therese Sophia. Selv om antisemittisme var ganske utbredt på denne tiden, skal ikke Görings foreldre har delt denne holdningen. Motstand mot nasjonalsosialistene. Albert Göring ønsket å kunne arbeide med film, men fulgte ikke broren da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933, men så på nasjonalsosialismen og den tilhørende brutaliteten med avsky. Ved en anledning skal han ha satt seg ned på gaten og hjulpet en gruppe jøder som ble tvunget til å skrubbe gaten, noe som førte til at SS-offiseren måtte avbryte dette da han ikke turte å stå ansvarlig for en offentlig ydmykelse av Hermann Görings bror. Han brukte også sin innflytelse for å få sin tidligere jødiske sjef Oskar Pilzer løslatt og flykte fra Tyskland etter at han hadde blitt arrestert av nasjonalsosialistene. Også andre dissidenter skal ha bli hjulpet på samme måte. Göring fikk større muligheter til å hjelpe flere da han ble eksportdirektør for Škoda i Tsjekkoslovakia. Her støttet han mindre sabotasje og hadde kontakter innen den tsjekkiske motstandsbevegelsen. Ved flere anledninger forfalsket han brorens signatur på reisedokumenter slik at dissidenter kunne flykte. Da han ble tatt, brukte han brorens innflytelse for å bli løslatt. Han sendte også lastebiler til konsentrasjonsleire under foregivende om at de trengte arbeidere, og slapp senere disse fangene løs. Etter krigen. Etter krigen ble Albert Göring forhørt i forbindelse med Nürnbergprosessen, men det var mange som vitnet til hans fordel og han ble løslatt. Like etter ble han arrestert av tsjekkiske myndigheter, men løslatt igjen da det ble kjent hvilken innsats han hadde gjort under krigen. Göring vendte da tilbake til Tyskland, men opplevde at han ble unngått på grunn av navnet. Han fikk noe sporadisk arbeid som skribent og oversetter og bodde i en svært beskjeden leilighet. På slutten av livet levde han på en offentlig pensjon. Siden denne pensjonen ville bli videreført til enken om han hadde vært gift, inngikk han ekteskap med hushjelpen, slik at hun skulle få slippe å arbeide mer. Han opplevde ikke å få noen offentlig anerkjennelse for den innsatsen han hadde gjort i løpet av krigen. Skyting under Sommer-OL 1952. Skyting under Sommer-OL 1952. Under Sommer-OL 1952 i Helsingfors begynte man igjen å utvide antall skyteøvelser. Nye øvelser dette året var 100 m løpende hjort, 50 m rifle, helmatch og trapskyting. Totalt var det sju øvelser på programmet. Alle var åpne både for menn og kvinner. Svartisen kraftverk. Svartisen kraftverk er et vannkraftverk ved Nordfjorden i Meløy kommune i Nordland fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1993. Storglomvatnet var ferdig oppdemmet i 1998, og er magasin for kraftverket. Magasinkapasiteten er på 3,5 milliarder kubikkmeter vann. Vannet reguleres mellom 585 og 460 moh. Deler av vannet som tidligere ble ført mot Glomfjord kraftverk ledes nå til Svartisen. I tillegg hentes det inn vann fra et omfallende takrennesystem. Kraftverket ligger ved Svartisen og smeltevann fra breen er også viktig for verkets drift. Kraftverket har installert en francisturbin på 350 MW, men et nytt aggregat på 250 MW er under anlegg. Midlere årsproduksjon er på 2200 GWh. Eier er Statkraft med 70% og Nordland Fylkeskommune med 30% Arnt Stefansen. Arnt Halvard Stefansen (født 5. mai 1953 i Sortland) er en norsk journalist og forfatter. Han har arbeidet i NRK siden 1982, hovedsakelig som utenriksmedarbeider. Han har blant annet vært korrespondent i Berlin (1991–1995), og i Brussel (1998–2002). I perioden 2002-2005 fungerte han som reisende Europa-reporter med kontorer i Berlin og Madrid. Arnt Stefansen har hovedfag i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo (UiO) (1987) og har gitt ut flere bøker. Siden 2005 har Stefansen jobbet som frilansjournalist, med hovedbase i Rio de Janeiro. Hans viktigste oppdragsgiver er NRK. Skyting under Sommer-OL 1956. Skyting under Sommer-OL 1956. Under Sommer-OL 1956 i Melbourne var det sju skyteøvelser på programmet. Alle var åpne både for menn og kvinner. Laurel Clark. Dr. Laurel Blair Salton Clark (født 10. mars 1961, død 1. februar 2003) var en amerikansk lege, kaptein av den amerikanske marinen, og astronaut. Hun var en av de syv astronautene som omkom under den tragiske Columbia-ulykken i 2003. Hun ble utpekt som astronaut i 1996 som en del av «The NASA group 16», eller "The Sardines" som de ble kalt. Hedersbevisninger etter sin død. Den 2. februar 2004 ble astronautene på Columbia sin siste ferd minnet, da NASA ga navnene på et sett med syv topper til øst for landingsstedet til Mars-roveren "Spirit" i Columbia Hills: med betegnelsene Anderson, Brown, Chawla, Clark, Husband, McCool og Ramon. (NASA har sendt inn navneforslagene på disse geografiske stedene til IAU for godkjenning.) Eidsfjorden (Eid). Eidsfjorden fra fjordåpningen i vest. Eidsfjorden er en fjordarm av Nordfjord i Eid kommune i Sogn og Fjordane fylke. Fjorden er 13 km lang, og er en forholdsvis bred fjord med fjordåpningen er mot vest og fjordbunnen mot øst. Ved fjordbunnen ligger kommunesenteret Nordfjordeid. Landområdet ved fjordbunnen demmer mot det store Hornindalsvatnet litt lenger mot aust (herav navnet eid). Mellom Hornindalsvatnet og fjorden renner Eidselva, en lakseelv med stor vannføring. Mot vest ligg en del av Nordfjord som kalles Hundvikfjorden og Utfjorden. På nordsiden ved fjordåpningen ligger Stårheim, med ferjeleie og overfart til Isane på sørsiden av Nordfjord. Ibiza lufthavn. Ibiza lufthavn (IATA: IBZ, ICAO: LEIB) er hovedflyplassen på den spanske øya Ibiza. Skyting under Sommer-OL 1960. Skyting under Sommer-OL 1960. Under Sommer-OL 1960 i Roma var det seks skyteøvelser på programmet. Alle var åpne både for menn og kvinner. Abu Laban. Ahmed Abu Laban (arabisk: أحمد أب لبن, født 1946 i Jaffa, død 1. februar 2007 i Danmark) var en dansk-palestinsk imam på Nørrebro i København. Abu Labans familie utvandret i 1948 til Egypt, hvor han vokste opp. I 1969 ble han utdannet som maskiningeniør, og han har deretter bodd og arbeidet i Egypt, Kuwait, De forente arabiske emirater og Nigeria, hvor han også studerte teologi under en rekke muslimske lærde, før han i 1984 kom til Danmark som palestinsk flyktning og for å fungere som imam. Imamgjerningen utførte han primært i Tauba-moskeen i København, en moské som tilhører det danske Islamisk Trossamfund. Abu Laban fungerte også som leder for Islamisk Trossamfund, og fikk i den sammenheng en del oppmerksomhet i media. Abu Laban ble etter hvert den mest kjente imamen i Danmark, samtidig som han var imamen som hadde vært i landet lengst. Abu Laban ble i 1974 gift med sin kusine Inam; sammen fik de syv barn. Abu Laban hadde oppholdstillatelse som flyktning i Danmark. Han hadde inntil sin død stadig sitt palestinske id-kort, som gav ham adgang til at reise inn i Gaza fra Egypt uten å måtte ha godkjennelse fra israelske myndigheter. Abu Laban døde den 1. februar 2007, kun få uker efter at han fik konstatert lungekreft. Dagen etter ble han begravet på Den Muslimske Begravelsesplads i Brøndby. På grunn av sine islamistiske synspunkter var Abu Laban en kontroversiell person. Han var uønsket i De forente arabiske emirater og i Egypt for sin islamistiske lære. I striden rundt Muhammed-karikaturene spilte Abu Laban en sentral rolle. Han ble i den sammenheng kritisert for å «tale med to tunger», dvs. gi motstridende utsagn i arabisk presse og dansk presse. I forbindelse med et gjengopprør på Nørrebro i 2005 vakte Abu Laban oppsikt med et forslag om at et drap skulle gjøres opp med 200 000 i erstatning fra gjerningsmannen til den dreptes familie. Summen var bestemt på grunnlag av den antatte verdien av 100 kameler. RTK. RTK (forkortelse for Radio Televizioni i Kosovës) er Kosovos offentlige kringkaster og tilsvarer NRK i Norge. RTK ble startet opp i 1999, kun uker etter at serbisk militær og politi hadde forlat Kosovo, med støtte fra European Broadcasting Union (EBU) og OSCE. Lisensavgiften er hovedfinansieringskilde, men kanalen har også lov til å vise reklame. Mottar beskjeden økonomisk støtte fra forskjellige institusjoner og organisasjoner. I de første årene av driften har også mottatt støtte fra Norge. Har en TV-kanal (RTK) som også sender via satellitt, to radiostasjoner (Radio Kosova, Radio Blue Sky) og nettside (rtklive.com). Det meste som sendes er på albansk siden 92 % av Kosovos befolkning er albanere. 26 % av nyhetsprogrammene er på serbisk, tyrkisk, bosnisk og romani (sigøynersk). I tillegg sendes det ukentlig magasiner på de fire ovennevnte minoritetsspråkene. I følge meningsmålinger, RTK er nest størst når det gjelder seertall. Kommersielle RTV21 er størst. Et styre som er partipolitisk uavhengig og utnevnes av Kosovos forsamling, utnevner RTKs generaldirektør. RTP. RTP (forkortelse for Radio Televizioni i Prishtinës) var fram til 1990 Kosovos offentlige og eneste kringkaster. Radiosendingene startet i 1946 og TV-sendingene i 1974, samme år som albanerne i Kosovo fikk selvstyre på samme måten som de andre republikkene i den tidligere Jugoslavia. Etter Slobodan Milošević kom til makten i 1990, ble det innført sensur som et ledd i hans politikk om å gjøre Kosovo «mer serbisk». De albanske ansatte ble først permittert og senere fikk sparken fordi de nektet å bli en del av propagandamaskinen. I 1992 ble alle de tre kringkasterne i Serbia: RTB (Serbia), RTP (Kosovo) og RTNS (Vojvodina) sentralisert og underlagt RTS (Radio-televizija Srbije) som gjennom hele 90-tallet var høyttalere for Slobodan Milošević og hans politikk. Utover på 90-tallet hadde RTS på en av sine kanaler korte lokale sendinger fra Pristina. Alt med unntak av en halvtimes nyhetssending var på serbisk. For å hindre TV-signalene fra Albania som kunne tas inn flere steder i Kosovo ble det benyttet støyantenner. Utover 90-tallet skaffet stadig flere kosovoalbanere seg parabolantenner til å ta inn TVSH (Albanias kringkaster) som via satellitt sendte kun to timer daglig. En av nyhetsendingene ble laget av tidligere RTP-journalister bosatt i Albania og ble sponset av Kosovos eksilregjering. Det er en del uenighet om hvorvidt RTK er arvtaker etter «Radio Prishtina». Mange av de som jobbet i «Radio Prishtina» i 1989 har til stor frustrasjon ikke fått jobbene sine tilbake med den begrunnelse at RTK ikke er arvtaker av «Radio Prishtina» selv om de bruker deres bygninger og studioer. Loven som regulerer RTKs drift ble vedtatt i 2006 og heter «Ligji për Radio Televizionin e Kosovës». Somalisk sjiraff. Somalisk sjiraff eller nettsjiraff ("Giraffa camelopardalis reticulata") er en genetisk variant av sjiraff som finnes i Somalia, Etiopia og det nordøstlige Kenya. Varianten oppsto da den og "G. c. tippelskirchi" evolusjonært skilte lag for omkring 0,5 til 1,5 millioner år siden. Det karakteristiske nettmønsteret har gitt den tilnavnet "nettsjiraff". Det er imidlertid fortsatt uklart om den kan klassifiseres som en egen underart. Somalisk sjiraff er blant de mest vanlige sjiraffene å finne i dyrehager, sammen med Rothschildsjiraff ("G. c. rothschildi"). Ifølge Giraffe Conservation Foundation overlever færre enn 5 000 individer i dag. Reichsmarschall. Reichsmarschall (Riksmarskalk), var den høyeste militære graden i Tyskland under andre verdenskrig. Graden ble opprettet i 1940 og Hermann Göring er den eneste som har innehatt denne. Graden oppsto allerede på 1100-tallet i det tysk-romerske riket, men hadde aldri den prestisjen som den senere fikk i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Graden ble ikke brukt under det tyske keiserdømmet eller under første verdenskrig Under andre verdenskrig ble Hermann Göring som den eneste utnevnt til "Reichsmarschall" av Adolf Hitler. Göring var øverstkommanderende for Luftwaffe og hadde en rekke andre flotte titler, som ministerpresident og innenriksminister i Preussen, generaljaktmester og økonomiminister. Hitler utnevnte Göring til "Reichsmarschall" for slik å markere at han var en av de viktigste medarbeiderne i den tyske generalstaben. Tanken var at Göring skulle overta om Hitler ble drept, slik at etterfølgelsen var tydelig for å unngå muligheten for kaos. Imidlertid var det Großadmiral (storadmiral) Karl Dönitz som ble utnevnt spesielt i forkant av Hitlers selvmord 30. april 1945. Dönitz var ikke klar over dette før han ble meddelt dette dagen etter av Martin Bormann og Joseph Goebbels. Walther SSP. Walther SSP en pistol for sportsskyting ifra den tyske våpenfabrikanten Carl Walther GmbH Sportwaffen. Den er i kaliber .22 Long Rifle som er den mest vanlige benyttede konkurransekaliberet innenfor Norges Skytterforbund i pistolskyting. Våpenet har utforming der det er tatt utgangspunkt i å utnytte de tekniske reglene for pistol maksimalt. Våpenet har siktelinje på 220 millimeter samt justerbart skjefte og avtrekk. Sveriges riksmarskalk. Axel Vennersten i full uniform som Sveriges riksmarskalk i 1942. Sveriges riksmarskalk er den høyeste embedsmannen ved Det kongelige hoff i Sverige. Riksmarskalken utnevnes av den svenske monarken. Riksmarskalken er ansvarlig for hoffets virksomhet for Riksdagen og regjeringen. Riksmarskalken tituleres eksellense. Ved høytidelige anledninger bærer riksmarskalken hoffuniform og en lang stav med kongelig krone. Staven støtes i gulvet ved Riksdagens høytidelige åpning for å signalisere at monarkens trontale skulle begynne. Organisasjon. Riksmarskalken leder Riksmarskalksembedet, som omfatter en ekspedisjonssjef og et kanselli som håndterer juridiske og konstitusjonelle spørsmål. I Riksmarskalksembedet inngår også hoffets personalavdeling, økonomiavdeling samt presse- og informasjonsavdeling. Under riksmarskalken sorterer dessuten "Läkarstaten" og "Kleresistaten", samt hoffauditøren og overhoffmesterinnen. Nære medarbeidere til riksmarskalken er første hoffmarskalk, som leder Hoffmarskalksembedet og har ansvar for forberedelser og gjennomføring av kongefamiliens offentlige program, audienser og reiser samt statsbesøk. Historikk. Ordet marskalks opprinnelige betydning er "stallmester" og har forekommet i Sverige siden middelalderen i sin sammendragne form, "marsk". Riksmarskalksembedet ble opprettet i Sverige i 1607 da riksråd Göran Claesson Stiernsköld ble utnevnt av Karl IX. I 1634 ble det bestemt at riksmarskalken skal være en riksråd, tilhøre de lavere riksembedene og være sjef for hoffet. I 1680 ble tittelen endret til "överstemarskalk" hvoretter den i 1722 ble endret tilbake til riksmarskalk. Frem til 1844 var riksmarskalken formann i "borgrätten". Riksmarskalken ble fra begynnelsen rekruttert fra høyadelige slekter og den første på posten som ikke tilhørte adelen var Axel Vennersten (1936–1946). Skyting under Sommer-OL 1964. Skyting under Sommer-OL 1964. Under Sommer-OL 1964 i Tokyo var det seks skyteøvelser på programmet. Alle var åpne både for menn og kvinner. De fordømte fjellene. De fordømte fjellene (albansk: Bjeshkët e nemuna; serbisk: Prokletije) er en fjellrekke i De dinariske alpene og ligger i grenseområdet mellom nord Albania, Kosovo og østlige Montenegro (kommunen Plav). De er i hovedsak befolket av albanere. Fjellene er preget av karstlandskap og isbreer. Det høyeste fjellet i Bjeshkët e Nemuna er Maja e Jezercës "(Jezercafjellet)", som reiser seg opp til 2 694 moh. Fjellet har bratte vegger og tinder som gir det et alpint utseende som man ikke finner andre steder på Balkan. Den nest høyeste toppen i Bjeshkët e Nemuna "(Prokletije)" er Đeravica (2 656 m), som også er det høyeste fjellet i Kosovo. Sentrale deler av disse fjellene kalles også Malësia e Madhe på albansk. Rothschildsjiraff. Rothschildsjiraff ("Giraffa camelopardalis rothschildi") er en underart av sjiraff som er oppkalt etter Tring zoologiske museums grunnlegger, Lord Walter Rothschild. Sjiraffen er også kjent som baringosjiraff, etter området rundt Baringosjøen i Kenya, og ugandisk sjiraff. Noen forskere har antydet at "G. c. rothschildi" og "G. c. camelopardalis" kan være synonyme, men verken morfologiske eller genetiske data støtter denne teorien per dags dato (2012). De blir derfor regnet som separate underarter inntil videre. Beskrivelse. Rothschildsjiraffer er lett å skille fra andre underarter ved å studere fargen og oppbyggingen av flekkene. Den er blekere og flekkene er mindre taggete og med bredere kremfarget nettmønster til å skille flekkene. I tillegg har rothschildsjiraffen ingen merker på den nedre delen av leggene, noe som gir en inntrykk av at den har på seg «hvite strømper». Et annen distinkt merke som skiller rothschildsjiraffen fra andre sjiraffer er at den har fem horn. To av disse er de virkelige hornene som alle sjiraffer har, det tredje kan sees mellom disse to, og de to andre sitter bak ørene. Sjiraffene er også ofte høyere enn de andre variantene, opp mot 6 meter høye. Atferd. Rothschildsjiraffen kan parre seg når som helst på året og har en drektighetsperiode på mellom 14 og 16 måneder der en kalv blir født. De lever i små flokker med hanndyr og hunndyr og deres kalver. Hanndyrene er større en hunndyrene og deres to virkelige horn er oftest skallet etter sammenstøt og gnisninger. De er også ofte mørkere enn hunnene. Trusler. Rothschildsjiraffen regnes som en av de mest truede (EN) underartene. Totalbestanden har blitt estimert til langt færre enn 2 500 dyr (Giraffe Conservation Foundation hevder det er færre enn 670 dyr), og ingen lokalbestander overstiger 250 voksne individer. Forskjellen i estimatet kan ha med definisjonen av underarten å gjøre. Noen forskere har nemlig antydet at rothschildsjiraff ("G. c. rothschildi") og Nubisk sjiraff ("G. c. camelopardalis") kan være synonyme, men verken morfologiske eller genetiske data støtter denne teorien per dags dato (2012). De blir derfor regnet som separate underarter inntil videre. Rothschildsjiraffen er spesielt utsatt for hybridisering. Annet. Av de få stedene man kan oppleve ville rothschildsjiraffer er Lake Nakuru nasjonalpark i Kenya og Murchison Falls nasjonalpark i Uganda. Det er igangsatt forskjellige avlsprogram for å redde den ville populasjonen, blant annet ved Sjiraffsenteret i Nairobi i Kenya og i Woburn safaripark i Bedfordshire i England. Målet er å ekspandere den genetiske genpoolen. Qasigiannguit. Qasigiannguit kommune, markert i rødt Qasigiannguit, (Dansk: "Christianshåb"), er en by i Vestgrønland amt, på vestkysten av Grønland. Byen ligger ved Diskobukta i Qasigiannguit kommune. og er også kommunens administrasjonssenter. Byen ble grunnlagt i 1734, og byen har pr 2007 1 188 innbyggere. Hovednæringsveien er reke- og kveitefiske. Grønlands eldste trehus, bygd i 1734 ligger i Qasigiannguit. Her ligger det også museet Qasigiannguit Lokalmuseum, med funn fra ulike forhistoriske kulturer, særlig Saqqaqkulturen. Agim Çeku. Agim Çeku (etternavnet feilstaves ofte som Ceku, født 28. oktober 1960 i Qyshk, Peja kommune, Kosovo) er en kosovoalbansk politiker og general som har vært Kosovos statsminister fra mars 2006 til januar 2008. Før Çeku ble statsminister var han øverste leder for TMK (Kosovos Beskyttelseskorps) fra 1999. Çeku er uteksaminert både fra Den militære høyskolen i Beograd (Serbia) og Det militære akademiet i Zadar (Kroatia). Han startet sin militærkarriere i 1984 i det jugoslaviske forsvaret hvor han fram til 1991 var tropp kommandant. Da oppløsningen av Jugoslavia startet ble Çeku en del av det nystartede kroatiske forsvaret hvor han til å begynne med var artillerikommandant. Under krigen mellom kroatene og serberne ble Çeku dekorert ni ganger og i 1995 hadde han graden brigadegeneral. Fram til Kosovo-krigen jobbet han ved det kroatiske forsvarsdepartementet. I mars 1999 ble Çeku en del av UÇK (Kosovos frigjøringshær) hvor han var generalstabsjef. Etter krigen hadde Çeku oppnådd graden general løytnant og ble øverste leder for TMK som i all hovedsak besto av tidligere UÇK-medlemmer. I mars 2006 meldte han seg inn i partiet Alliansen for Kosovos Fremtid (AAK) og ble Kosovos statsminister. I november 2007 var det valg i Kosovo og partiet til Çeku gjorde det relativt dårlig. I januar 2008 gikk han av som statsminister og Hashim Thaçi overtok. Çeku har forlatt AAK og signalisert at han vil stifte sitt eget politiske parti. Çeku er gift med en kroatisk kvinne og de har tre barn sammen. Under Kosovo-krigen ble både faren, Hasan Çeku, og broren, Kadri Çeku, drept av serbere i det som er kjent som Qyshk/Cuska-massakren hvor 44 sivile, uskyldige albanere ble først massakrert og så brent. Diskobukta. Kart over Diskobukta (skravert felt). Diskobukta er et vannområde som ligger innenfor øya Disko, på vestkysten av Grønland. Området rundt Diskobukta ble oppdaget av europeerne da Eirik Raude etablerte bosettinger her i år 986. De to bosettingene som ble etablert het Østbygda og Vestbygda. På fastlandssiden av Diskobukta ligger bl.a. byene Ilulissat, Qasigiannguit og Aasiaat, og på Diskoøya ligger Qeqertarsuaq (Godhavn). Ilulissatfjorden, som er på UNESCOs verdensarvliste munner ut i Diskobukta. Skyting under Sommer-OL 1968. Skyting under Sommer-OL 1968. Under Sommer-OL 1968 i Tokyo var det syv skyteøvelser på programmet. Alle var åpne både for menn og kvinner. Den andre hagleøvelsen, Skeet, ble introdusert dette året. Øystein Ustvedt. Øystein Ustvedt (født 1965) er en norsk kunstkritiker og sakprosaforfatter. Han tok magistergrad i kunsthistorie på Universitetet i Oslo med en avhandling om Bjørn Ransve i 1994. Han startet som kunstkritiker i Aftenposten. Siden 1995 har han arbeidet som konservator på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst og som museumsleder for Stenersenmuseet. Han har også kuratert flere store utstillinger og er nå kurator ved Nasjonalmuseets avdeling for eldre og moderne kunst. Son Sant Joan lufthavn. Son Sant Joan lufthavn (IATA: PMI, ICAO: LEPA) er en flyplass som ligger 8 km utenfor Palma de Mallorca. Flyplassen er hovedflyplass på Mallorca og er base for Air Berlin. Skyting under Sommer-OL 1972. Skyting under Sommer-OL 1972. Under Sommer-OL 1972 i München var det åtte skyteøvelser på programmet. Alle var åpne både for menn og kvinner. Skyting under Sommer-OL 1976. Skyting under Sommer-OL 1976. Under Sommer-OL 1976 i Montreal var det syv skyteøvelser på programmet. Alle var åpne både for menn og kvinner. For første gang vant en kvinne en olympisk medalje i skyting: Margaret Murdock tok sølv i 50 m rifle, 3 stillinger. Skyting under Sommer-OL 1980. Skyting under Sommer-OL 1980. Under Sommer-OL 1980 i Moskva var det syv skyteøvelser på programmet. Alle var åpne både for menn og kvinner. Heliopolis. Obelisken som i dag markerer stedet for det store tempelet i Heliopolis.Heliopolis er den greske betegnelsen (Ἡλίου πόλις eller Ἡλιούπολις) på den egyptiske oldtidsbyen "Iunu", Bibelens "On". Noe forvirrende referer navnet også til en ikke relatert forstad til Kairo, kjent som Masr al-gidīdah (bokstavelig «Nye Egypt», arabisk مصر الجديدة). Oldtidsbyen lå derimot rundt 8 km nordøst for Nilen på Nildeltaet ved Ayn Šams i nærheten av forstaden al-Maṭariyyah. Den moderne byen Heliopolis ligger et stykke unna. I den egyptiske oldtiden var Heliopolis hovedsenteret for dyrkelsen av solen som guddom, derav dets navn, som betyr «solbyen» på gresk. Det ligger blant annet et tempel tilegnet solguden Ra der. Byens egyptiske navn omskrivet til ỉwnw, er ofte skrevet som Iunu som bokstavelig betyr «(stedet med) pilarer», og ble ofte skrevet på gresk som Ὂν On, og på bibelsk hebraisk som אן ˀÔn og און ˀĀwen. Oldtidens Heliopolis. Heliopolis har vært bosatt siden den førdynastiske perioden og med omfattende byggningsprosjekter under både under Det gamle rike og Mellomriket. I dag er beklageligvis det meste ødelagt ved at det meste av templene og andre bygninger har blitt revet og brukt som byggematerialer for byggingen av middelalderens muslimske Kairo. Det meste vi vet om Heliopolis er derfor fra skriftlige kilder. Hovedguddommen for Heliopolis var guden Atum som ble dyrket i et eget tempel kjent under navnet Per-Aat (pr-ˁ3t; «Store Hus») og Per-Atum (pr-ỉtmw; «Tempel [bokstavelig «Huset»] til Atum»). Byen var også opprinnelig stedet for dyrkelsen av Ennead, men senere da Horus fikk økt betydning skiftet fokuset til solguden Ra eller Ra-harakhty (bokstavelig «Ra, (som er) Horus av de to horisonter»). I løpet av Amarna-perioden da farao Akhenaton introduserte en monoistisk gudedyrkelse av Aten, guddommeliggjort i en solskive og bygget et tempel her kalt Wetjes Aten (wṯs ỉtn «Opphøyde solskiven»). Steinblokker fra dette tempelet har senere blitt brukt for å bygge bymurene til middelalderens Kairo og kan bli sett i noen av gatene i dagens Kairo. Kulten rundt av oksen Mnevis, en kroppsliggjøring av guden Ra, hadde sitt senter her, og hadde en seremoniell gravsted nord for byen. Som hovedstaden i Egypt for en periode ble korn lagret i Heliopolis for vintermånedene. Ettersom mange kom til byen for å stille sulten fikk byen også navn som «Brødbyen». Dødeboken går videre og beskriver hvordan Heliopolis var stedet hvor brød multipliserte seg, en gjenfortelling av myten om da Horus matet befolkningen med kun syv brød. Det gresk-romerske Heliopolis. En statue av guden Set som fortsatt står i Heliopolis.Heliopolis var velkjent for oldtidens grekere og romere og ble omtalt av de fleste betydelige geografer i sin tid, blant annet Klaudios Ptolemaios ("iv. 5. § 54"), Herodot ("ii. 3, 7, 59"), Strabo ("xvii. p. 805"), Diodorus Siculus ("i. 84, v. 57"), Lucius Flavius Arrianus ("Exp. Alex. iii. 1"), Claudius Aelianus ("H. A. vi. 58, xii. 7"), Plutark ("Solon. 26, Is. et Osir. 33"), Diogenes Laërtius ("xviii. 8. § 6"), Josefus ("Ant. Jud. xiii. 3, C. Apion. i. 26"), Cicero ("Nat. Deor. iii. 21"), Plinius den eldre ("v. 9. § 11"), Tacitus ("Ann. vi. 28"), og Pomponius Mela ("iii. 8"). Byen nevnes også av den bysantinske geografer Stephanus Byzantinus ("s. v. Ἡλίουπόλις"). Ras tempel ble sagt å ha vært, til en viss grad, et lager for kongelige opptegnelser, og Herodotus uttalte at prestene ved Heliopolis var de som var best informert om historie av alle i Egypt. Heliopolis blomstret som et lærested under den greske perioden, skolene i filosofi og astronomi skal ha blitt besøkt av Pythagoras, Platon, Solon og andre greske filosofer. Ichonuphys som foreleste her i 308 f.Kr. og som hadde blant annet Eudoksos fra Knidos som sin student, lærte bort den korrekte lengden på året og måneden og hvorpå han dannet sin Octaeteris – eller periode på åtte år eller nittini måneder. Kong Ptolemaios II av Egypt fikk Manetho, den lokale presten ved Heliopolis, til å sette sammen sin historie om oldtidens egyptiske konger fra byens arkiver. Den senere herskere fra Ptolemeerdynastiet hadde sannsynligvis liten interesse i deres «far» Ra, og byen Alexandria hadde passert Heliopolis som det fremste lærestedet. Da den kongelige understøttelse av Heliopolis etterhvert uteble gikk Heliopolis hurtig tilbake. Dets hjemlige elever dro isteden til andre templer støttet av en rikere befolkning. I løpet av det første århundre f.Kr. fant Strabo templene forlatt og byen selv bortimot avbefolket, skjønt templenes prester var fortsatt der. Under den romerske perioden tilhørte Heliopolis provinsen Augustamnica. Dens befolkning hadde sannsynligvis en stor andel av den egyptiske lokalbefolkning ("Plin. vi. 34."). Obelisker ble tatt fra templene for utsmykke byer nord i deltaet, og i tillegg også fraktet så langt unna som til Roma, blant annet også de berømte «Kleopatras nål», navngitt etter Kleopatra VII av Egypt som ikke hadde noen forbindelse til dem, som nå står ved bredden av elven Thames i London. Denne obelisken besto av to deler og den andre står i dag i Central Park i New York. Framveksten av Fustat og Kairo, kun noen kilometer unna mot sørvest, tok dessverre byggmaterialer fra Heliopolis’ ruiner. Stedet var kjent for araberne som ˁAyn Šams («Solens vegg»), mer nylig som ˁArab al-Ḥiṣn. Stedet er nå under kultivering, men dens oldtidsbymurer av simple mursteiner kan bli sette på alle kanter og stedet hvor det store tempelet lå er markert av en obelisk som fortsatt står oppreist (det er en av del eldste kjente, et av et par som ble satt opp av farao Senusret I, den andre farao i det tolvte dynasti i Egypt) og noen få granittblokker som har navnet til Ramses II inngravert. Skyting under Sommer-OL 1984. Skyting under Sommer-OL 1984. Under Sommer-OL 1984 i Los Angeles var det totalt 11 skyteøvelser på programmet. For første gang var det egne øvelser for kvinner. Fem øvelser var for menn, 3 for kvinner og 3 var åpne for begge kjønn. Østblokk-landene som normalt dominerte skyteøvelsene boikottet disse lekene. Boeing PW-9. Boeing PW-9 var et amerikansk jagerfly. Brunfiskeugle. Brunfiskeugle ("Bubo zeylonensis") er en ugle i slekten "Bubo". Den var tidligere klassifisert som "Ketupa zeylonensis". Den tilhører de fire egentlige ugler, Strigidae, som tidligere var klassifisert som "Ketupa", men som DNA-prøver har vist Beskrivelse. Brunfiskeugle er en stor ugle, 55 cm lang. Øvre delen er rødbrun med mange mørkebrune eller svarte flekker. Halsen er hvit. Øynene er gule og det er store øredusker. Begge kjønn ser like ut. Føttene er tilpasset med klør som kan gripe fisk i vannet. Fot som viser tilpasning til å fange fisk Habitat og utbredelse. Arten hekker på samme sted i det meste av tropisk Sør-Asia fra Pakistan til Sør-Kina. Vest for hovedområdet kan den finnes enkelte steder til nord i Levanten. Habitatet er åpent skogland, lavlandsskoger og plantasjer, alltid nær vann. I førhistorisk tid var arten åpenbart til stede over hele Middelhavsbassenget. Fuglene var av ulik størrelse og har blitt skilt som paleosubspecies "B. z. lamarmorae" (Dejaut, 1911). De er kjent her fra tidlig pliocen, men de forsvant fra vestre del av området i siste istid Levevis. Brunfiskeugle legger ett eller to egg, ofte i et gammelt kvistreir til andre fugler eller i en klippehule. Rugetida er opp til 38 dager og ungene flyr etter om lag sju uker. Arten jakter om natta, men kan ofte bli lokalisert av småfugler som mobber den mens den sitter i et tre. Den lever hovedsakelig av fisk og frosker. Ropet er en lavt "huphuphuphuphuphup" eller et høyt "huhuhuhuhuhuhu". Eva Luna. "Eva Luna" er en roman av Isabel Allende utgitt i 1987, på norsk i 1988. Skyting under Sommer-OL 1988. Skyting under Sommer-OL 1988. Under Sommer-OL 1988 i Seoul var det totalt 13 skyteøvelser på programmet. Seks øvelser var for menn, fire for kvinner og tre var åpne for begge kjønn. Skytingen foregikk på Taenung International Shooting Range. Den ble bygd i 1972, og ble brukt under VM i skyting i 1978, som forøvrig var den første internasjonale idrettskonkurransen som ble holdt i Korea noensinne. Usambarahubro. Usambarahubro ("Bubo vosseleri") er en ugle i slekten Zachodnia-gaten. Zachodnia-gaten (polsk "Ulica Zachodnia") er en gate i Łódź. Den er om lag 2,1 kilometer lang og går fra Zgierska-gaten frem til Zielona-gaten, hvor den går over i Tadeusz Kościuszkos allé. Gaten ble anlagt i 1823 som del av det nye beboelsesområdet "Nowe Miasto" («Den nye by»), som lå ved den lille elven Łódka sør for "Stare Miasto" («Gamlebyen»). Denne bosetningen ble anlagt på et kvadratisk grunnlag med en oktogonformet plass (Frihetsplassen) hvor fire gater krysset hverandre vinkelrett. Området rundt plassen ble begrenset av fire gater som dannet en likesidet firekant: Zachodnia-gaten, Północna-gaten, Wschodnia-gaten og Południowa-gaten. Under andre verdenskrig ble gatens navn forandret til Hermann-Göring-Straße, og i Folkerepublikken Polen ble flere mursteinshus revet ned på gatens østlige side, skjønt tilbyggene ble etterlatt stående. Stella Teodora Hudgens. Stella Teodora Hudgens (født 13. november 1995 i Ocean Beach i California) er en amerikansk skuespiller. Hun er lillesøsteren til sanger og skuespiller Vanessa Anne Hudgens. 1905-revolusjonens gate. 1905-revolusjonens gate (polsk "Ulica Rewolucji 1905 roku") er en gate i Łódź. Den er om lag 1,5 kilometer lang og går fra Piotrkowska-gaten til Uniwersytecka-gaten. Den ble tidligere kalt for Południowa-gaten ("Ulica Południowa"). Gaten ble anlagt i 1823 som del av det nye beboelsesområdet "Nowe Miasto" («Den nye by»), som lå ved den lille elven Łódka sør for "Stare Miasto" («Gamlebyen»). Denne bosetningen ble anlagt på et kvadratisk grunnlag med en oktogonformet plass (Frihetsplassen) hvor fire gater krysset hverandre vinkelrett. Området rundt plassen ble begrenset av fire gater som dannet en likesidet firekant: Zachodnia-gaten, Północna-gaten, Wschodnia-gaten og Południowa-gaten. Under andre verdenskrig ble gatens navn forandret til "Zietenstraße". I kommunisttiden ble navnet forandret til "1905-revolusjonens gate", og dette navnet brukes frem til i dag. På 1970-tallet ble mange mursteinshus revet i forbindelse med en utvidelse av gaten. Revolusjonen Anton Reichenow. Anton Reichenow (født 1847, død 1941) var en tysk ornitolog. Reichenow var svigersønn til Jean Cabanis og arbeidet på Humboldt Museum fra 1874 til 1921. Han var ekspert på afrikanske fugler, og ledet en innsamlingsreise til Vest-Afrika i 1872 og 1873. Fra denne og fra andre undersøkelser skrev han flere bøker, og han var redaktør av Journal für Ornithologie" fra 1894 til 1921. På engelsk er en rekke fugler er kalt opp etter ham, inkludert "Reichenow's Woodpecker" (dråpespett) og "Reichenow's Firefinch" (umbraamarant). Stig. Stig er et mannsnavn som kommer av norrønt Stígandr som betyr vandringsmann. Det var opprinnelig et tilnavn. Navnet har samme betydning som Stian. Utbredelse. Stig er kjent i Danmark fra 1100-tallet, og er i dag et vanlig navn i Sverige og Norge. Det er mindre vanlig i Danmark. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Stig i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Skyting under Sommer-OL 1992. Skyting under Sommer-OL 1992. Under Sommer-OL 1992 i Barcelona var det totalt 13 skyteøvelser på programmet. Seks øvelser var for menn, fire for kvinner og tre var åpne for begge kjønn. Det var første gang en kvinne (Shan Zhang i Skeet) tok gullmedalje i en åpen øvelse, og det var også siste gang det var øvelser åpne for begge kjønn. Medaljer. ¹Inkluderte alle tidligere medlemmer av Sovjetunionen bortsett fra Estland, Latvia og Litauen. ²Betegnelsen på individuelle utøvere fra Jugoslavia. Abram Hanibal. Abram Hanibal (russisk: Абрам Петрович Ганнибал [Abram Petrovitsj Gannibal]; født ca. 1696, død) var en russisk offiser og embetsmann. Hanibal var en afrikaner som kom til Russland til tsar Peter den stores hoff i 1704, fikk utdannelse innen matematikk og militær fortifikasjon i Frankrike, var guvernør i Reval (nå: Tallinn) i 1742–1752, stod i spissen for bygging av kanaler og sjøfort i Russland og endte sin militære karriere som general-en-chef i 1762. Han er også kjent under navnene Abram Hannibal, Abram Petrov og Ibrahim Petrovitsj Gannibal. Han er også kjent som oldefaren til forfatteren Aleksandr Pusjkin. Afrika – fødested. Det er ikke helt klarlagt hvor Abram Hanibal ble født. I et brev han skrev i 1742, oppgav han at han var født i byen Logone eller Lagone i Afrika. I tidligere russiske kilder ble dette tolket som en by i Abessinia (Etiopia). Den nyeste forskningen viser imidlertid at Abram Hanibal antakelig var født i det som i dag er sultanatet Logone-Birni like sør for Tsjadsjøen i Kamerun i Sentral-Afrika. Faren regjerte over Logone og to andre byer, og Abram var den yngste sønnen. Som syvåring ble han i 1703 bortført av tyrkere og tatt med til Konstantinopel. Tyrkia – slave hos sultanen. I Konstantinopel fikk Abram det islamske navnet Ibrahim og ble slave for den ottomanske sultanen Ahmed III. Ett år senere ble Abram kjøpt av en utsending fra tsar Peter den store, og etter en lang reise fra Konstantinopel ankom følget Moskva den 13. november 1704. Russland – ved tsarens hoff. Abram ble pasje ved Peter den stores hoff, og tsaren skjønte raskt at Abram var en oppvakt gutt. Foruten sitt morsmål kunne han tyrkisk, og han hadde allerede på den 10 uker lange reisen mot Moskva rukket å lære seg en god del russisk. Abram fikk være med tsaren på reiser, og under et opphold i Vilnius (dagens Litauen) ble han den 13. juli 1705 døpt i den russisk-ortodokse kirken St. Paraskevas. Tsaren var hans gudfar og gav ham navnet Peter Petrovitsj Petrov. Dette likte ikke Abram, så han beholdt navnet Abram. Etter hvert fikk Abram også være med tsaren i krigen, bl.a. til Poltava (nå i Ukraina) hvor det stod et stort slag mot svenskene i 1709, og 13-åringen fungerte som tsarens personlige sekretær i felten. Tsaren sørget for at han fikk god undervisning i barne- og ungdomsårene, og Abram viste spesielle anlegg for språk og matematikk. Peter den store tok ham derfor med seg til Paris i 1717 for at han skulle få videre utdannelse i Frankrike. Frankrike – studier. Etter grunnleggende studier i Paris, bl.a. i matematikk, ønsket Abram Hanibal å fortsette sin utdannelse på det franske militærakademiet. Siden han var russer, lot det seg ikke gjøre, men han vervet seg til de franske styrkene som kjempet mot Spania og deltok i 1719 i stridighetene i Pyrenéene, bl.a. i San Sebastian. Etter dette ble han opptatt på militærakademiet i La Fère og fullførte sin utdannelse i militær fortifikasjon i Metz i 1722. Da ønsket tsaren at han skulle komme tilbake til Russland. Russland – militær ingeniør. Abram Hanibal gjenopptok i 1723 sine plikter som tsarens personlige sekretær og fikk ansvar for hans bibliotek, samtidig som han fungerte som ingeniør ved militære byggeprosjekter, for eksempel festningen Kronsjtadt i Finskebukten like vest for St. Petersburg. Hanibal fikk også tid til å oversette bøker for tsaren fra fremmede språk (for eksempel fransk, hollandsk, tysk og italiensk) og til selv å skrive en lærebok, "Geometri og Fortifikasjon", som nå oppbevares i biblioteket til det russiske vitenskapsakademiet i St. Petersburg. Knappe to år etter at Abram Hanibal kom tilbake til Russland, i januar 1725, døde Peter den store, og hans kone, Katarina I, overtok tronen. Hun lot afrikaneren få fortsette sin virksomhet, og han fikk dessuten i oppdrag å undervise den lille tronarvingen, 9 år gamle Peter II, i matematikk og geometri. I 1727 døde også Katarina I, og hun ble etterfulgt av tsar Peter II. Siden han bare var 11 år, måtte Russland styres av et øverste riksråd, men i praksis ble det den lille tsarens formynder, Aleksander Mensjikov, som hadde makten det første året. Mensjikov hadde vært en av Peter den stores nære medarbeidere og kjente til Abram Hanibals nære forhold til hoffet. Fordi han utgjorde en trussel for Mensjikov, ble Hanibal umiddelbart beordret til å overvåke festningsbygging i Sibir – først i Kazan og Tobolsk, deretter i Selenginsk ved Irkutsk. Peter II døde også tidlig, i 1730, og Anna I overtok tronen. Det ble like etterpå sendt bud til Abram Hanibal at han kunne få komme tilbake til Europa, og han ble overført til Ingeniørkorpset i St. Petersburg. Der traff han Andrej Dioper, en gresk marinekaptein som tjenestegjorde i den russiske flåten. Han hadde en datter, Evdokia, og faren medvirket sterkt til at hun den 17. januar 1731 ble Abram Hanibals første kone. Livland – kaptein. Noen uker etter bryllupet ble kaptein Abram Hanibal beordret til Pärnu i Livland (nå i Estland), som nå var blitt russisk område, for å undervise ved ingeniørhøyskolen der. Hanibal ble imidlertid forsøkt forgiftet av sin kone og av en av sine elever, og ekteskapet hans holdt bare i ett års tid. Hanibal hadde en vanskelig tid i Pärnu, men måtte bli der i nesten tre år inntil han endelig fikk innvilget sin søknad om avskjed. Estland – oberstløytnant. I 1733 flyttet Abram Hanibal til Reval (nå: Tallinn) i Estland hvor han kjøpte seg en eiendom og trakk seg tilbake. Ikke lenge etter traff han Christina Regina Siöberg som han giftet seg med i 1736, se "Familie" nedenfor. Fire år senere ble det igjen tronskifte i Russland. Anna I døde etter å ha regjert i ti år, og den nye tsaren, Ivan VI, var da bare to måneder gammel. Babyens mor, Anna Leopoldovna, fungerte som regent, og i 1741 utnevnte hun Abram Hanibal til oberstløytnant i et artilleri-regiment og gav ham landsbyen Rakhula i utkanten av Reval. Estland – generalmajor. Brev signert av "А. Ганибал" (A. Ganibal) 22. mars 1744. Byarkivet i Tallinn Etter at Peter den stores datter, Elisabeth I, overtok tronen i 1741, ble Hanibal igjen en prominent person ved hoffet. I januar 1742 ble han forfremmet til generalmajor og utnevnt til kommandant av Reval og sjef for garnisonen. Dessuten gav Elisabeth ham eiendommen Mikhailovskoje i nærheten av Pskov med nesten 600 livegne bønder. Stillingen som kommandant hadde han fra 1742 til 1752. I 1743 signerte Russland og Sverige en fredstraktat i Åbo, og i 1745 utnevnte Elisabeth I Abram Hanibal til sjef for en russisk delegasjon som ble sendt til Finland for å foreta en grenseoppgang. Tre år senere måtte Hanibal igjen reise til Finland for å fortsette forhandlingene med Sverige. Han fikk gjennomslag for russernes krav og ble i 1748 dekorert av Elisabeth I med Sankta Annas orden. I løpet av de ti årene Hanibal var kommandant i Reval, signerte han mange brev og forordninger. Ett av disse brevene, signert 22. mars 1744 av «A. Ganibal», er fotografert i Byarkivet i Tallinn (se illustrasjon). Underskriften hans viser at han i virkeligheten skrev navnet sitt med bare én «n», mens de aller fleste omtaler av ham nevner ham som enten Hannibal eller Gannibal. Russland – general-en-chef. I 1752 ble Abram Hanibal overført til St. Petersburg og ble der teknisk sjef for fortifikasjon i den russiske armé. Han skulle bl.a. kontrollere utdanningen av militære ingeniører i Moskva og St. Petersburg og innførte da (sivil) arkitektur som en del av undervisningen. I 1755 ble Hanibal utnevnt til guvernør i provinsen Vyborg, i 1756 til generalingeniør (øverste militære ingeniør i det russiske imperium), og i 1759 nådde han toppen av sin militære karriere – han ble utnevnt til general-en-chef med ansvar for sjøfortene og for kanalbygging (Kronstadt- og Ladoga-kanalene). Året etter dekorerte Elisabeth I ham med Aleksander Nevskij-ordenen. Russland – de siste årene. Ivan Abramovich Hanibal (1735-1801), admiral og sønn av Abram Hanibal I en alder av 66 år trakk Abram Hanibal seg tilbake i 1762. Han tilbrakte de siste 19 årene av sitt liv på sine gods Mikhailovskoje ved Pskov og Suida ved St. Petersburg. Parkene på eiendommene var holdt i fransk stil, og i hagen i Suida dyrket han grønnsaker – han bidro for eksempel til å innføre poteten til Russland. Dessuten bygget han drivhus, slik at han kunne dyrke appelsiner og annen frukt. Abram Hanibal døde 85 år gammel den 14. mai 1781 i Suida. Familie. Abram Hanibal var gift to ganger. Hans første kone het Evdokia Dioper og var datter av en gresk marineoffiser som tjenestegjorde i den russiske flåten. Paret giftet seg i 1731, men Evdokia hadde ingen følelser for sin mann, for hun var blitt tvunget til å gifte seg med ham. Hun hadde derimot et forhold til en marineoffiser, og etter noen måneder fødte Evdokia en "hvit" datter. Da Hanibal så at hun hadde vært utro, fikk han henne arrestert og fengslet. I 1733 begynte Abram Hanibal å bo sammen med en annen kvinne, Christina Regina Siöberg, og han giftet seg med henne i Reval (nå: Tallinn) i 1736, ett år etter at deres første sønn, Ivan, var født og før han var skilt fra sin første kone. Saken mot Evdokia Dioper trakk ut i tid, og skilsmissen ble ikke endelig før i 1753. Evdokia ble dømt til å tilbringe resten av sitt liv i kloster og Hanibals annet ekteskap ble dømt lovlig, til tross for bigami. På sin fars side nedstammet Hanibals annen kone, Christina Regina Siöberg, fra adelsfamilier i Skandinavia og Tyskland: Siöberg (Sverige), Galtung (Norge) og Grabow (Danmark og Brandenburg). Abram Hanibal og Christina Regina Siöberg fikk ti barn. Alle sønnene hadde en militær løpebane, og den eldste sønnen, Ivan, ble admiral og grunnla byen Kherson ved Svartehavet i 1779. Sønn nummer tre, Osip, fikk en datter, Nadesjda, som ble mor til den store russiske dikteren Aleksandr Pusjkin. V (album). "V" er debutalbumet til den amerikanske sangeren og skuespilleren, Vanessa Anne Hudgens. V ble sluppet ut 26. september 2006 av plateselskapet Hollywood Records. Albumet solgte 34 000 den første uken og ble nummer 24 på Billboard 200. Albumet har nå solgt til gull etter 500 000 solgte kopier. Vanessa promoterte for øvrig albumet da hun dro på en to ukers turné med The Cheetah Girls før hun deretter dro på turné med High School Musical–gjengen. Turneen varte i to måneder. Jøran Rudi. Jøran Rudi (født 9. april 1954) er en norsk elektroakustisk komponist utdannet fra New York University og medlem av Norsk Komponistforening. Tidligere har han også spilt gitar i rockebandet Kjøtt og vært lydtekniker for flere kjente artister som for eksempel Prince. Han har to barn: Axel (født 1990) og Vera. Vera er en kjent barneskuespillerinne, og har spilt i blant annet "Tyven, tyven". Jøran Rudi er leder for organisasjonen NOTAM. Geert Wilders. Geert Wilders (født 6. september 1963 i Venlo) er en nederlandsk høyreekstrem politiker som har gjort seg til talsmann for å begrense innvandringen, spesielt fra ikke-vestlige land, og mot bygging av moskéer. Han har uttalt at han hater islam og anses derfor å ha islamofobe oppfatninger. Han ble i 2011 stilt for retten i Nederland for rasistiske utsagn, men ble frikjent. Han har også vært bannlyst fra Storbritannia etter beslutning av den britiske innenriksministeren, da han ble ansett som ekstremist og en «trussel mot grunnleggende samfunnsinteresser» av britiske myndigheter. Han er leder av partiet "Partij voor de Vrijheid", et parti grunnlagt etter at han forlot det høyreorienterte partiet "Volkspartij voor Vrijheid en Democratie" (VVD). Forhold til islam. Wilders har måttet ha politibeskyttelse de siste årene, etter at den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh ble skutt og drept på åpen gate i Amsterdam i november 2004. Når det gjelder den økende muslimske befolkningen i Nederland, har Wilders sagt i 2007: «"Ta en spasertur nedover gaten og se hvordan dette går. Du føler at du ikke lenger bor i ditt eget land. Der er en kamp som pågår, og vi må beskytte oss. Før du vet om det, vil det være flere moskeer enn kirker!"» Senere foreslo han at muslimer burde «"rive ut halvparten av Koranen hvis de ønsket å bli i Nederland"», fordi den inneholdt «"forferdelige ting"» og at Muhammed ville «"i disse dager bli jaktet ned som en terrorist"». Disse uttalelsene skapte sterke reaksjoner i muslimske land som Tunisia, Marokko og Saudi-Arabia. Den 8. august 2007 uttrykte Wilders i et leserbrev i den nederlandske avisen "De Volkskrant" at Koranen, som han kaller en «fascistisk bok», bør forbys i Nederland slik som Adolf Hitlers "Mein Kampf". Han sier at «Boken oppfordrer til hat og drap og har derfor ingen plass i vår rettsorden». Han skrev bl.a «"Det er mange kapitler i Koranen som oppfordrer muslimer til å undertrykke, forfølge og drepe kristne, jøder og ikke-troende, til å slå og voldta kvinner og etablere en islamsk stat med makt."» 15. august 2007, fortalte en talsmann fra de nederlandske påtalemyndighetene at «"dusinvis med anmeldelser"» hadde blitt levert, og at de alle ble vurdert. På grunn av sitt forhold til islam, uttalte rapperen Appa at han ikke ville brydd seg hvis Wilders ble skutt i hodet. Wilders anklaget ham så for dødstrusler, noe Appa benektet, og sa at han rett og slett ikke ville bry seg, og anklaget i tur Wilders for å komme med dødstrusler overfor muslimer. Wilders mottok også en rekke andre draps- og voldstrusler i etterkant av sine Koran-kommentarer. Film om Koranen. Geert Wilders planla å slippe en film om Koranen i løpet av 2008. Under en pressekonferanse i november 2007, sa Wilders: «"Filmen vil vise at Koranen er inspirasjon for intoleranse, mord og terror"». Det var på det tidspunktet uklart hvem som ville sende filmen, men Wilders ville sette en kopi på internett. De nederlandske myndighetene forsøkte i lang tid å overtale Wilders om å la være å sende filmen i frykt for reaksjonene. Den syriske mullaen Ahmad Badr al-Din Hassoun uttalte bl.a at hvis Wilders ødelegger en Koran i sin film, vil det være som en krigserklæring. Filmen fikk navnet «Fitna» og ble først publisert i mars 2008. Den iranske justisministeren skrev brev til sin nederlandske motpart i februar 2008 og ba om at filmen måtte bli forbudt, da «"ytringsfrihet ikke måtte bli brukt som et skalkeskjul for å angripe moral og religiøse verdier"». Nederlands utenriksminister Maxime Verhagen ba i februar samme år om at Wilders ikke offentliggjorde filmen da den «"kunne sette nederlendere i fare over hele verden og skade Nederlands forretningsinteresser i muslimske land"». Nederlandske myndigheter hevet 6. mars samme år terrorberedskapen i landet til «betydelig», som en følge av den påventede premieren av filmen. 27. mars la Wilders sin omstridte og islamkritiske film «Fitna» ut på internett, trass i at en nederlandsk rett skulle vurdere hvorvidt filmen var lovlig. Filmen ble lagt ut på det britiske nettstedet LiveLeak.com, da ingen nederlandske tv-kanaler ville vise filmen. LiveLeak.com valgte dagen etter å fjerne filmen, grunnet alvorlige trusler mot egne ansatte i nettstedet. Reaksjonen på filmen var sterke fra mange parter. FNs generalsekretær Ban Ki-moon fordømte filmen på det sterkeste og kalte den for «støtende anti-islamsk», mens flere muslimske land som Pakistan, Indonesia, Iran og Bangladesh protesterte sterkt mot filmen. Den danske tegneren Kurt Westergaard, som stod bak en av de mest kjente Muhammed-karikaturene varslet at han ville saksøke folkene bak filmen, da den hadde benyttet seg av hans tegninger uten tillatelse. Nederlandske selskaper varslet også at de vurderte å saksøke Wilders etter at de risikerte boikott som følge av den anti-islamske filmen. Johannes Brun. Johannes Brun (født 1832 i Verdal, død 1890) var en norsk skuespiller med et stort komisk talent. I sin samtid var han Norges mest kjente skuespiller. Han startet sin skuespillerkarriere ved Det norske Theater i Bergen, hvor han var satt i litografilære. Senere i livet var han blant annet knyttet til Christiania Theater. Johannes Brun ble gift med skuespillerinnen Louise, født Guldbrandsen (1831–1866). Han fikk i 1896 oppkalt Johannes Bruns gate på Bolteløkka i Oslo etter seg. På Bankplassen i Oslo står en statue av Johannes Brun, utført av Brynjulf Bergslien, avduket 1902. I Bergen ligger Johannes Bruns gate på Nygårdshøyden. Johannes Brun nedstammer fra den kjente bergensbiskop Johan Nordahl Brun. Se også. Brun (slekt) Valerija Stenkina. Valerija Stenkina (russisk Валерия Стенькина, født i Kujbysjev (Samara) i det daværende Sovjetunionen) er en russisk sopran. Hun har vunnet flere internasjonale priser, og har blant annet vært solist ved St. Petersburg Filharmoniske Selskap og vært tilknyttet Mariinskij-teateret i St. Petersburg. Stenkina er utdannet ved konservatoriet i St. Petersburg, der hun i 1992 fullførte utdannelsen med cum laude. Hun begynte karrièren med hovedrollen i operaen "Salome". Hun hadde også samme rolle da operaen ble oppsatt på den nybygde operaen i Tel Aviv, i det som var første gang et stykke av Richard Strauss var oppsatt i Israel. Stenkina har et bredt repertoar. Repertoaret inkluderer blant annet Tatjana i Tsjajkovskijs "Eugene Onegin", Violetta i Verdis "La traviata" og Donna Anna i Mozarts "Don Giovanni". De senere årene har Stenkina sunget mer Wagner, som Sieglinde i "Die Walküre" og Kundry i "Parsifal". Stenkina har også utgitt soloalbum på Sony (1992) og Melodia (1994). Come Back to Me. "Come Back to Me" er den første singelen fra sangeren og skuespilleren Vanessa Anne Hudgens. Plasseringsmessig landet den på 45–plass på Billboard Hot 100, men på Billboard Pop 100 landet den på nummer 28. Singelen ble sluppet 25. august 2006. og er en annerledes versjon av sangen «Baby Come Back» av 1970-tallsgruppen Players. Humor Losjen. Humor Losjener et underholdnings foretak som ble etablert i 2004 under navnet Christiania Teater. I 2006 ble navnet kjøpt opp og de skiftet navn til Humor Losjen. Daglig leder er Ronny Fagereng og kunstnerisk leder er Ragnhild Lund. Humor Losjen har produsert forestillinger som "Norgeshistorien på 1 time!" og "Ibsens Engler" Qeqertarsuaq (Qeqertarsuaq). Qeqertarsuaq (dansk: Godhavn) er en havn og by på øya Qeqertarsuaq (dansk: Disko), på Vestgrønland. Den ligger i Qeqertarsuaq kommune og har ca. 1 000 innbyggere. Byen ligger på sørspissen av øya. Navnet betyr «Storøya». Den ble grunnlagt i 1773 av hvalfangeren Svend Sandgreen. I 1992 ble den gamle «Landfogdboligen» i byen gjort om til museum. Dette museet heter Qeqertarsuup Katersugaasivia. Huset er bygd på 1840-tallet, men framstår den dag i dag slik det gjorde etter ombyggingen i 1855. Byens folkeskole heter Qeqertarsuup Atuarfia, og har ca. 200 elever fra 1. til 11. klassetrinn. Påskelilje. Påskelilje er en løkplante i narsissfamilien. Påskeliljen blomstrer i april-mai, rundt påsketider, derav navnet påskelilje. Den har en eneste, stor, gul eller hvit blomst på en knapt 50 cm høy stilk. Påskelilje er er dyrket både som hageplante og som snittblomst. Løken overlever oftest den norske vinteren uten tildekking. Boeing XF6B. Boeing XF6B-1 var en amerikansk jagerbomber. XF6B-1 var Boeings siste biplan jagerfly, og var ment for bruk fra hangarskip. Flytypen kunne også brukes med bomber, og fikk i 1934 den nye betegnelsen XBFB-1 for «Bomber-Fighter». Prototypen gjennomgikk et evalueringsprogram, men ble ikke satt i produksjon. Komediehuset på Engen. Komediehuset på Engen i Bergen sto ferdig i 1800. Teaterhuset ble bygget og først tatt i bruk av "Det dramatiske Selskab", som var blitt stiftet 25. desember 1794. Den Nationale Scene flyttet i 1909 inn i den nye teaterbygningen og teaterhuset ble etter dette kalt det gamle teateret. Ved åpningen av "Komediehuset" hadde selskapet hele 600 medlemmer. "Det dramatiske Selskap" drev sitt private teater i bygningen frem til 1828. Deretter ble den benyttet av omreisende danske teatertrupper. Det var også her Ole Bull startet det første norskspråklige teater i 1850. Ole Bulls nasjonale teater holdt det gående til endelig opphør i 1863. "Det norske Theater" fungerte som læreanstalt både for de norske dramatikerne Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, som etter tur hadde ansettelse ved teateret, den danske forfatteren Magdalene Thoresen, og ikke minst for en rekke norske scenekunstnere som skuespillerne Johannes Brun, Lucie Wolf, Jakob Prom, Andreas Isachsen, Fredrikke Nielsen, Ole Bucher, Benedicte Hundevadt og Sofie Parelius. Fra det ble stiftet i 1876 holdt Den Nationale Scene til i Komediehuset, og ble værende her inntil et nytt teaterhus sto ferdig i 1909. Den gamle teaterbygningen ble bombet sønder og sammen av engelske jagerfly i 1944. Jagerflyene var blitt sendt til Bergen for å tilintetgjøre tyskernes ubåthavn, men hadde for dårlig navigasjonsutstyr og pilotene dertil svært liten styring på hvor bombene falt: Resultatet var at bombetoktene ofte gjorde mer ugagn enn nytte. Rusthubro. Rusthubro ("Bubo philippensis") er en ugle i slekten Beskrivelse. Den er omtrent 41 cm lang, og har et vingespenn på om lag 120 cm. Traktorgraver. Traktorgraver er opprinnelig en traktor med bakmontert graveaggregat. Den første traktorgraver ble bygd av det britiske selskapet JCB i 1953. Det var Joseph Cyril Bamford som hadde idéen til konseptet som raskt ble en suksess. Opprinnelig var maskinen basert på en standard, bensindrevet traktor med påmontert graveaggregat bak og lasteapparat foran. Den første dieseldrevne traktorgraveren ble produsert av Case i 1959. Traktorgraveren var svært godt tilpasset datidens behov for en maskin som kunne løse mindre graveoppgaver som inntil da hadde blitt utført manuelt. Med bakmontert graveaggregat og frontmontert skuffe var traktorgraveren i stand til å fullføre en rekke forskjellige oppgaver siden den kunne grave, fylle igjen, laste og losse. Den var smidig og svært manøvrerbar, samtidig som gummihjulene gjorde at maskinen kunne transporteres raskt fra ett sted til et annet. Traktorgraveren er gjennom årene utviklet til en høyt spesialisert maskin, men har beholdt populariteten som en anvendelig allroundmaskin både i forbindelse med nyanlegg og vedlikeholdsarbeid i anleggsbransjen, kommuner og delvis også i landbruket. Produsenten JCB har vært så dominerende i det internasjonale markedet for traktorgravere at forkortelsen JCB er gått inn som generisk betegnelse for traktorgraver på engelsk og står oppført i Oxford Dictionary of English til tross for at det er et varemerke for selskapet JCB (J.C.Bamford (Excavators) Ltd.). John Wark. John Wark (født 4. august 1957 i Glasgow) er en tidligere skotsk fotballspiller. Wark startet sin karriere i Ipswich i 1975, hvor han var med på å vinne både FA-cupen og UEFA-cupen. Han ble i klubben frem til 1984 da han ble kjøpt av Liverpool for 450 000. Her var han blant annet med på å vinne to ligamesterskap. I 1988 returnerte han til Ipswich, før han signerte for Middlesbrough i 1990. Her ble han værende i kun en sesong, før han nok en gang returnerte til Ipswich. Han fikk totalt 29 landskamper for. Wark la opp i 1997. John J. Pershing. John Joseph «Black Jack» Pershing (født 13. september 1860, død 15. juli, 1948) var en offiser i United States Army. General Pershing er den eneste offiser som «i levende live» har blitt forfremmet til den høyeste mulige grad i United States Army — General of the Armies. Det er kun én annen offiser i USAs historie som har hatt samme grad; selveste George Washington. General Washington ble tildelt graden General of the Armies posthumt i 1976, under USAs 200-årsjubileum som selvstendig nasjon. ("Washington hadde på toppen av sin karriere generalløytnants grad, den høyeste graden i Continental Army.") Pershing ledet den amerikanske American Expeditionary Force under første verdenskrig, og ble sett på som en læremester og forbilde for neste generasjon av amerikanske generaler som ledet den amerikanske hæren i Europa under andre verdenskrig. Denne neste generasjon besto bl.a. av George C. Marshall, Dwight D. Eisenhower, Omar Bradley og George S. Patton. General Pershings kjente sitat «Time will not dim the glory of their deeds» er å finne på en av veggene i det nye besøkssenteret på den amerikanske kirkegården ved Omaha Beach i Normandie. American Expeditionary Force. American Expeditionary Force (eller AEF) var USAs militære styrke i Europa under første verdenskrig i perioden 3. mai 1917 – 1919. AEF kjempet sammen med de allierte styrkene i Trippelententen mot Trippelalliansen med Tyskland i front. AEF hjalp de franske styrkene med å forsvare vestfronten under kampene ved Aisne i mai 1918, og kjempet sin kanskje viktigste kamp ved Argonne høsten 1918. AEF ble ledet av den legendariske generalen John J. Pershing. Philippe de Champaigne. Portrett av Jean-Antoine de Mesme (1598 – 1673), president av "Parlement de Paris" Philippe de Champaigne (født 26. mai 1602 i Brussel, Belgia, død 12. august 1674 i Paris, Frankrike) var en fransk barokkmaler. Han ble født i Brussel, inn i en fattig familie. Champaigne var en elev av landskapsmaleren Jacques Fouquières. Han flyttet til Paris i 1621, hvor han arbeidet med Nicolas Poussin i dekorasjonen av Palais du Luxembourg under ledelse av Nicolas Duchesne, hvis datter han giftet seg med. Etter sin beskytter Duchesnes død, arbeidet Champaigne for dronningmoren Marie de Medicis og for Richelieu, for hvem han dekorerte kardinalens palass, kuppelen til Sorbonne-kirken og andre bygninger. Han var medlem av Académie Royale de Peinture i 1648. Senere i livet (1640), kom han under påvirkning av jansenismen. Etter at hans lammede datter angivelig mirakuløst ble helbredet ved nonneklosteret i Port-Royal, malte han det berømte, men utypiske maleriet "Ex-Voto" (1662), nå i Louvre, som representerer kunstnerens datter med Cathérine-Agnès Arnauld. Champaigne produserte et veldig stort antall malerier, hovedsakelig religiøse verker og portretter. Han var påvirket av Rubens i begynnelsen av sitt liv, stilen ble senere mer asketisk. General of the Armies. General of the Armies of the United States er den høyest mulige grad i det amerikanske militære system. Graden "General of the Armies" har kun blitt tildelt to ganger i amerikansk historie, og kun en gang til en offiser i live. Graden rangerer over General of the Army (legg merke til forskjellen; entall og flertall). De eneste personer i USAs historie som har innehatt graden "General of the Armies" er John J. Pershing og, posthumt, George Washington. Da George Washington i 1976 posthumt ble forfremmet til General of the Armies, ble det samtidig bestemt at ingen senere kan bli forfremmet til denne graden. Graden er med andre ord forbeholdt Pershing og landsfaderen Washington. Det ble aldri laget et eget gradsmerke for denne graden, selv om det ble «lekt» med tanken på å lage et seks-stjerners merke. General of the Army. General of the Army er US Armys motstykke til British Armys Field Marshal. Kjennetegnes ved et gradsmerke med 5 stjerner. Graden kan kun brukes i krigstid. Den amerikanske marinens ekvivalent er Fleet Admiral. Den britiske marinens ekvivalent er Admiral of the Fleet. Marco Polo internasjonale lufthavn. Marco Polo internasjonale lufthavn (IATA: VCE, ICAO: LIPZ) er en flyplass utenfor Venezia i Italia. Flyplassen ligger på fastlandet i Tessera. Flyplassen er oppkalt etter den kjente veieziske oppdageren Marco Polo. Marco Polo lufthavn regnes som en av de viktigste flyplassene i i Nord-Italia (sammen med Malpensa og Linate i Milano). Enoks bøker. Enoks bøker er navnet på tre apokryfiske verk som knyttes til Enok, en av forfedrene før vannflommen. Chełmno (konsentrasjonsleir). Chełmno (tysk "Kulmhof") var en tysk utryddelsesleir som lå 70 km fra Łódź, nær den lille landsbyen Chełmno nad Nerem (Kulmhof an der Nehr på tysk). Dette opprinnelige polske området var blitt annektert av Tyskland som en del av Reichsgau Wartheland i 1939. Chełmno var den første utryddelsesleiren. Leiren ble åpnet i 1941 for å myrde jøder fra Łódź-gettoen og Warthegau, og var den første leiren der det ble brukt giftgass for å drepe mennesker. Minst 152 000 mennesker ble drept i leiren, først og fremst jøder fra Łódź-gettoen og de omkringliggende områdene. Dessuten ble det også drept sigøynere fra det øvrige Polen, ungarske jøder, polakker, tsjekkere og sovjetiske krigsfanger. Leiren var i funksjon fra 7. desember 1941 til april 1943, da den ble stengt og krematoriet sprengt. Oppbygging. Dette drapssenteret bestod av en ubrukt godseiendom i byen Chełmno og en stor skogåpning omtrent 4 km nordvest for Chełmno på østsiden av veien til Koło. Disse stedene var kjent som «Schlosslager» og «Waldlager». På godseiendommen var det et stort hus som inneholdt motagelseskontorer, rom for avkledning og rom for lagring av verdisaker. SS, politistaben og vaktene holdt hus i andre bygninger i byen. Huset og eiendommen var omgitt av et høyt tregjerde. Skogsleiren, som hadde plass til massegraver, var stengt av på samme måte. Leiren bestod av tre deler; administrasjonseksjon, brakker og lager for stjålne eiendeler og en gravleggings-/kremasjonseksjon. Leirens operasjoner. Leiren var operativ fra 7. desember 1941 til april 1943 da den ble stengt og godset sprengt. Den ble satt i gang igjen og stengt nok en gang i løpet av 1944. Drapene i Chlmno ble utført av en SS-kommando kalt «Sonderkommando Kulmhof» som gasset mennesker med eksos og braente dem. Det ble benyttet en lastebil til gassingen. SS og politiet utførte drapene i Chelmno på oppdrag av Höhere SS und Polizeiführer for Reichsgau Wartheland, SS-General Wilhelm Koppe. Koppe utnevnte SS-Kaptein Herbert Lange fra SIPO i Poznan som leder for spesialenheten i Chelmno. Lange ble erstattet i april 1942 av SS-Kaptein Hans Bothmann. Langen og noen av hans medoffiserer hadde erfaringer med massedrap på institusjonaliserte polakker i 1940. Under ledelse av SIPO- og SD-offiserer bestod medlemmene av Sonderkommando Lange-senere kalt Sonderkommando Bothmann-av Gestapo-, KRIPO- og ORPO-personell. Den maksimale styrken til Sonderkommandoen var rett under under, ut av hvilke 80 tilhørte ORPO. At War with Satan. "At War with Satan" er det engelske black metal bandet Venoms tredje utgivelse. Musikkalbumet ble utgitt på Neat Records 16. mars 1983. Sporliste. Tekst og musikk er skrevet av Conrad Lant, Jeff Dunn og Tony Bray. Dieter Baumann. Dieter Baumann (født 9. februar 1965 i Blaubeuren) er en tidligere tysk friidrettsutøver. Han var en av få ikke-afrikanske løpere som kunne utfordre den afrikanske dominansen på mellom- og langdistansene i 1990-årene. Baumann konkurrerte fortrinnsvis på distansene 1500 og 5000 meter. Selv om Baumann tok sølv på 3000 meter under innendørs-EM 1987, ble han ikke regnet blant medaljekandidatene under OL 1988 i Seoul. 5000-meterfinalen ble vunnet av John Ngugi fra Kenya, som tidlig i løpet rykket fra hovedfeltet. Baumann spurtet fra de øvrige konkurrentene på sisterunden, og sikret seg sølvmedaljen. I juni 1992 satte Baumann ny tysk rekord på 5000 meter i Sevilla med tiden 13.09,03. Under OL i Barcelona startet 5000-meterfinalen i et rolig tempo, noe som økte Baumanns sjanser med tanke på spurtegenskapene. Han avgjorde løpet på siste langside, og vant gullmedaljen snaue to tidels sekunder foran Kenyas Paul Bitok. Baumann gikk glipp av den neste sesongen på grunn av skader, men var tilbake under EM 1994. I finalen på 5000 meter lå Baumann hele tiden godt plassert i feltet, og brukte spurtstyrken til å beseire Rob Denmark fra Storbritannia i kampen om gullet. Under VM 1995 i Göteborg måtte han nøye seg med niende plass på 5000 meter. Bare noen dager etter den det skuffende finaleløpet i Göteborg løp Baumann et av karrierens raskeste løp da han satte ny tysk rekord med 13.01,72 da han kom på andre plass i Zürich, bak etiopieren Haile Gebrselassie. Under OL 1996 i Atlanta kom Baumann på fjerde plass på 5000 meter. I sitt tredje verdensmesterskap i Athen kom Baumann på femteplass på 5000 meter. I Zürich noen dager senere ble han den første europeeren som løp på under 13 minutter, da han fikk tiden 12.54,70. Året etter tok han sølv på 10 000 under EM 1998 i Budapest. Han forsøkte også å forsvare tittelen på 5000 meter, men havnet langt bak medaljevinnerne. I august 1998 gjorde han et av sine siste store løp da han fikk tiden på 7.30,50 på 3000 meter under et stevne i Monaco. 19. oktober 1999 testet Baumann positivt på nandrolon og fikk en to års utestengelse. Etter at resultatene ble kjent, gjennomgikk Baumann frivillige tester av et uavhengig institutt. Disse testene viste svært høye nandrolonverdier, og testresultatene svingte dramatisk. Baumann hevdet at resultatene varierte etter når på døgnet testene ble tatt, fordi nandrolonet var i hans tannpasta. Det tyske friidrettsforbundet (DLV) trodde Baumann på at noen hadde tuklet med tannpastaen hans, og tillot ham å starte i det tyske mesterskapet, der Baumann kvalifiserte seg til OL i Sydney. Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) var imidlertid uenige i denne avgjørelsen, og idømte ham en utestengelse. Etter utestengelsen gjorde han et comeback i 2002, 37 år gammel, og tok en ny sølvmedalje på 10 000 m under EM i München. Han deltok også under VM 2003 i Paris, men fullførte ikke 10 000-meterløpet. Han la opp sent i 2003. Marie av Edinburgh. Prinsesse Marie av Edinburgh (Marie Alexandra Victoria; senere Dronning av Romania; 29. oktober 1875 – 18. juli 1938) var et medlem av den britiske kongefamilien, som senere ble gemalinnen til Ferdinand I av Romania. Tidlig liv. Hun ble født 29. oktober 1875 i Eastwell Park i Kent, og var den eldste datteren til Prins Alfred, hertug av Edinburgh og Maria Aleksandrovna, storhertuginne av Russland. Hennes far var den nest eldste sønnen til Victoria av Storbritannia og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Hennes mor var den eneste overlevende datteren til Aleksander II av Russland og Maria Aleksandrovna av Hesse. Hun ble døpt i det private kapellet i Windsor Castle den 15. desember 1875, og hennes faddere var keiserinnen og tsaren av Russland, hertuginnen av Sachsen-Coburg-Gotha, prinsessen av Wales og hertugen av Connaught. Hennes far var i den kongelige marinen, og hun var derfor mye utenlands, spesielt på Malta. Ekteskap. I sin ungdom ble prinsesse Marie regnet blant de vakreste av Victorias barnebarn, og ansett som et passende parti for Europas kongelige. Hennes fetter, prins Georg av Wales, senere Kong Georg V, forelsket seg i henne og fridde. Både Maries far og Georgs godtok partiet. Derimot foraktet Maries mor den britiske kongefamilien, og ønsket å se sin datter gift med en annen. I 1893, noen måneder før hennes far ble hertug av Coburg-Gotha, giftet prinsesse Marie seg med kronprins Ferdinand av Romania, nevø av Kong Carol I av Romania. Ekteskapet, som resulterte i tre døtre og tre sønner, ble ikke lykkelig. Carol 1. var mistenksom og lot sin nevø og dennes ektefelle overvåke. Livet ved hoffet var ensomt og kjedelig. Maries brevveksling med sin hemmelige og fortrolige venninne, den amerikanske danserinnen Loie Fuller, avslørte «avsmaken, som vokste til forakt» som Marie følte for sin ektemann. (Easterman, 1942, 58) De to eldste barna, Carol og Elisabeth, var helt sikkert Ferdinands; Maria (kalt Mignon) som ble født i 1900, skal Marie selv ha sagt var datter av storfyrst Boris Vladimirovitsj. I 1903 ble sønnen Nicholas født, mens de to siste barna, Ileana og Mircea, ble født etter at Marie møtte sin langtidselsker, Barbu Știrbey, og historikere er generelt enige om at prins Mircea var hans sønn (med brune øyne, i motsetning til Marie og Ferdinand), mens Ileanas farskap er uvisst. Mircea døde i 1916, bare tre år gammel. Dronning Marie skrev at prinsesse Marie var betatt av Boris Vladimirovitsj, storfyrst av Russland, en innrømmelse som senere kom frem i Hannah Pakulas godkjente biografi om dronningen, «The Last Romantic: A Biography of Queen Marie of Roumania» (Simon & Schuster, 1985). Dronning og dronningmor. Medalje med bilde av Marie I 1914 døde Carol I, og Ferdinand besteg tronen av Romania. Kronprinsesse Marie ble da titulert "Hennes Majestet dronning Marie av Romania". På grunn av den første verdenskrig ble de ikke kronet som monarker før i 1922. Marie hadde blitt en rumensk patriot, og hennes innflytelse der var stor. A.L. Easterman skriver at kong Ferdinand var «en stille, enkel mann, uten noen spesiell personlighet… det var ikke ham, men Marie som hersket i Romania.» Han omtaler Maries sympati for de allierte som «hovedinnflytelsen for å få hennes land på deres side» under krigen. (Easterman, 1942, 28–29) Under krigen stilte hun frivillig som sykepleier for Røde Kors, for å hjelpe de syke og skadede. Hun skrev boken "My Country" for å skaffe inntekter til Røde Kors, men dette var langtfra hennes viktigste bidrag under krigen. I 1917, mens landet var delvis okkupert av den tyske hæren, måtte kongeparet flykte fra hovedstaden, og Ferdinand ville i sin fortvilelse abdisere. Marie ville ikke høre om dette, men la i stedet sammen med en gruppe militære rådgivere en plan som gikk ut på at den rumenske hæren, i stedet for å trekke seg tilbake mot Russland, skulle velge et trekantområde å yte motstand fra; og via brev til Loie Fuller bevirket hun et amerikansk lån til Romania som trengtes for å gjennomføre planen. Etter at krigen tok slutt, bestemte stormaktene å fullføre forhandlingene i Versailles. Det rumenske målet var å ta tilbake sine territorier fra datidens Østerrike-Ungarn og Russland, slik at alle rumensktalende ble gjenforent i en enkelt stat. Mens den rumenske delegasjonen sakket akterut i forhandlingene, kalte statsminister Ion Bratianu dronningen til Frankrike. Marie erklærte i et kjent utsagn at «Romania trenger et ansikt, og jeg vil være det ansiktet», fullstendig klar over at den internasjonale pressen var lei av de endeløse forhandlingene, og at de ikke ville kunne motstå glamouren ved en kongelig visitt. "Soldatdronningen"s ankomst fremkalte store oppslag i internasjonale medier, og hun slo fast at de vestlige stormaktene stod i gjeld til Romania (som hadde lidd langt større tap enn Storbritannia, Frankrike eller USA). Takket være hennes sjarm, lyktes Romania i å utvide sitt territorium med 40%, ved å erobre Transilvania og Bessarabia, samt deler av Bukovina og Banat. Ferdinand og Maries sønn, kronprins Carol (senere Kong Carol II), hadde aldri noen nært forhold til sin far—innen Carol var blitt voksen, var striden mellom dem blitt et «åpent brudd» (Easterman, 1942, 29)—men det fortsatte å være et "sterkt bånd av ømhet og sympati" mellom Carol og Marie. (Easterman, 1942, 30–31) Forholdet forverret seg imidlertid. Den første konflikten kom som en følge av Carols motvilje mot Maries forhold til prins Știrbey; bruddet ble klarere da Marie forsøkte å styre Carol inn i et dynastisk ekteskap i stedet for å la ham selv velge sin brud. (Easterman, 1942, 31–32) Under krigen hadde han giftet seg hemmelig med en fraskilt, rumensk kvinne. Ferdinand tvang igjennom at ekteskapet ble oppløst, og Carol giftet seg i 1921 med prinsesse Helena av Hellas; de fikk året etter sønnen Mikael. I Paris gjorde imidlertid Loie Fuller Carol kjent med Magda Lupescu; de visste ikke om Fullers tilknytning til Marie. Fuller la først inn et godt ord for paret; senere konspirerte hun uten hell med Marie for å skille dem. (Easterman, 1942, 58–61) Carol måtte velge mellom Magda og tronen; han valgte Magda. Slik ble sønnen Mikael konge knappe seks år gammel da Ferdinand døde i 1927. Forholdene i Romania var da så ustabile at ingen protesterte da Carol vendte tilbake for å bli konge i 1930; men bruddet mellom mor og sønn var fullstendig. (Easterman, 1942, 31, 86–87) Carol forlangte at Marie brøt all kontakt med hans første kone, Helena. Da Marie nektet å etterkomme dette, stanset han alle utbetalinger til henne og nektet henne å komme i yndlingsdatteren Ileanas bryllup. I en lengre periode måtte Marie bo hos familie og venner for å overleve. Hun fikk senere vende tilbake til Romania, men sønnen avlyste feiringen av hennes 60-årsdag i 1935, og skulle hun dra utenlands, undersøkte han bagasjen hennes. Etter sin ektemanns død skrev Marie bøker og memoarer, "The Story of My Life". I 1937 begynte hun å plages av indre blødninger man ikke fant noen forklaring på. Legen anbefalte et kuropphold i Italia, men hun ble i stedet verre og ba om å reise hjem. Hun ønsket å ta fly, men sønnen hevdet det ble for dyrt. Under togreisen fra Dresden 15.juli 1938 begynte hun å blø, og sommervarmen plaget henne sterkt. I Romania ble hun tatt imot av Carol og Elisabeth; Ileana var ikke blitt underrettet og fikk ikke tatt farvel med sin mor, som døde om kvelden 18. juli 1938, og ble gravlagt ved siden av sin ektemann i klosteret i Curtea de Argeș. Ifølge hennes testament ble hennes hjerte lagt i et kloster i Balchik Palass, som hun selv hadde bygget. I 1940, da Balchik og resten av sørlige Dobrudsja ble tilbakeført til Bulgaria ifølge Craiova-traktaten, ble Maries hjerte oversendt til Bran slott. Dette hadde vært hennes bopel i store deler av 1900-tallet, og gjenstandene hun hadde hatt rundt seg (tradisjonelle møbler og veggtepper m.m.), kan sees av gjester den dag i dag. Marie holdes høyt i ære av Baha'i-samfunnet, da hun skal ha vært den første kongelige som bekjente seg til denne religionen. Ludvig IV av Det tysk-romerske rike. Ludvig IV av Bayern fra huset Wittelsbach (født 1282, død 11. oktober 1347) var fra 1294 hertug av Bayern og pfalzgreve av Rhinen, tysk konge fra 1314 og kronet som tysk-romersk keiser i 1328. Ludvig døde 11. oktober 1347 av slag under en bjørnejakt i Puch nær Fürstenfeldbruck. Han er begravet i Frauenkirche i München. Ludvig var sønn av Ludvig II, hertug av Bayern og pfalzgreve av Rhinen, og Mechthild (Matilda), en datter av kong Rudolf I. Valgt til tysk konge og konflikt med Habsburg. Etter at den tysk-romerske keiseren Henrik VII var død, satte kurfyrstene Henriks sønn (böhmerkongen Johan I) til side og valgte Ludvig til tysk konge, som en rival til habsburgeren kong Frederik I av Østerrike. Ludvig ble valgt i oktober 1314, etter forslag fra erkebiskopen i Mainz og etter å ha fått 4 av de 7 stemmene. Han ble raskt kronet av erkebiskopen i Köln, kroningen fant sted i Bonn istedenfor den tradisjonelle kroningsbyen Aachen. I den påfølgende konflikten mellom Ludvig og Frederik anerkjente Ludvig i 1316 Sveits' uavhengighet fra Habsburg. Etter flere års blodig krig mellom dem så det ut til at Frederik, som hadde sterk støtte fra sin bror Leopold I, skulle seire. Likevel ble Frederiks hær endelig slått i et slag 28. september 1322, der Frederik og 1 300 adelsmenn ble tatt til fange. Ludvig holdt Frederik som fange i slottet Trausnitz, men på grunn av fortsatt motstand fra Leopold, det at Johan I trakk seg fra alliansen mot Ludvig, og fordi pave Johannes XXII ekskommuniserte ham, løslot Ludvig Frederik ved Trausnitz-avtalen 13. mars 1325. Samtidig sa avtalen at Frederik anerkjente Ludvig som den lovlige kongen, og at han skulle vende tilbake til fangenskap om han ikke klarte å overtale brødrene sine til å underkaste seg Ludvig. Frederik klarte ikke å overvinne Leopolds motstand, og vendte derfor tilbake til München som fange, selv om paven hadde løst ham fra eden sin. Ludvig ble imponert over denne ærligheten, fornyet deres gamle vennskap og de ble enige om å styre det tysk-romerske riket sammen. Paven og kurfyrstene var veldig mot denne avtalen, og en ny avtale ble undertegnet i Ulm 7. januar 1326. I følge den skulle Fredrik styre Tyskland som Konge av romerne, mens Ludvig skulle krones som tysk-romersk keiser i Italia. Etter at Leopold døde samme år, trakk Frederik seg tilbake fra styringen av keiserriket og styrte bare Østerrike. Han døde 13. januar 1330. Kroning til tysk-romersk keiser og konflikt med paven. Til tross for Ludvigs seier nektet pave Johannes XXII å godkjenne valget, og i 1324 ekskommuniserte han ham. Etter avtalen med Habsburg i 1326 marsjerte Ludvig inn i Italia, og ble kronet til konge av Italia i Milano i 1327. Allerede i 1323 hadde Ludvig sendt tropper til Italia for å forsvare Milano mot kongedømmet Napoli, som var en sterk alliert av pavedømmet. I januar 1328 gikk Ludvig inn i Roma og lot seg krone som keiser. Tre måneder senere offentliggjorde han et dekret som sa at pave Johannes XXII var avsatt på grunn av kjetteri. Han innsatte så en fransiskaner, Pietro Rainalducci, som motpave Nikolas V. Motpaven ble fjernet da Ludvig forlot Roma tidlig på 1329. Filosofer som Michele av Cesena, Marsilius av Padova og William av Ockham fikk nå beskyttelse ved Ludvigs hoff i München. Senere mislykkede forhandligner med pavedømmet førte i 1338 til deklarasjonen i Rhense, som bestemte at et flertall blant kurfyrstene var nok for å avgjøre en kongelig tittel og råderett over keiserdømmet, uten å måtte få godkjennelse av paven. Baula. Baula er et vulkansk fjell som ligger på den vestre delen av Island i nærheten av Hringvegur (ringveien). Bifröst University og de naturskjønne Grábrókkraterne ligger i nærheten. Den røde og oransje fargen kommer av rhyolitt. Geologisk sett er fjellet klassifisert som en intrusjon (eller mer spesifikt en batolitt), som er en smeltemasse som har blitt dannet under jordskorpen, men siden blitt presset opp. Denne prosessen har trolig tatt rundt 3,5 millioner år. To karakteristisk trekk ved fjellet er at det er formet som en nesten perfekt kjegle, og at det har en mindre søsterfjell kalt "Litla-Baula", hvor det har blitt funnet sjeldne søyleformede strenger av rhyolitt. Sammen blir Baula og Litla-Baula ofte beskrevet som Islands vakreste fjellpar. Andre gode eksempler på lignende intrusjoner på Island er fjellene Mælifell på Snæfellsnes-halvøya, og Hlíðarfjall i nærheten av innsjøen Mývatn nord i landet. Sapir-Whorf-hypotesen. Sapir-Whorf-hypotesen (etter den amerikanske antropologen Edward Sapir og hans student Benjamin Whorf) er en kontroversiell hypotese innen lingvistikken som påstår at det finnes et systematisk forhold mellom de grammatiske kategoriene i språket en snakker, og hvordan en person både forstår verden og relaterer seg til den. Eller med andre ord; språk former tanker og tankemåter. Hypotesen er nært koblet til Whorfs prinsipp om lingvistisk relativisme. Rudi Völler. Rudolf «Rudi» Völler (født 13. april 1960 i Hanau, kallenavn "Tante Käthe") er en tysk tidligere fotballspiller og senere fotballtrener. Han var tysk nasjonaltrener fra 2000 til 2004. Han er for tiden sportdirektør ved bundesligaklubben Bayer Leverkusen. Terespol. Terespol er en by og gmina i powiaten Biała Podlaska i Lublin voivodskap i Polen. Den ligger ved grensen med Hviterussland ved elven Bug og har 6 002 innbyggere (2006). I byen finnes vei- og jernbanegrenseoverganger til Hviterussland. Terespol er historisk knyttet til adelsfamiliene Fleming, Słuszek og Czartoryski. Det var sannsynligvis her Izabella Czartoryska ble født. På myrene rundt byen finnes posttsaristiske fortifikasjoner. Koluszki. Koluszki er en by i powiaten Øst-Łódź i Łódź voivodskap i det sentrale Polen. Den er et viktig jernbaneknutepunkt på landsbasis, og har også industri av lokal betydning. Byen fikk byrettigheter i 1949 og har 13 391 innbyggere (2006). Stryków. Stryków er en by i powiaten Zgierz i Łódź voivodskap i det sentrale Polen. Den fikk byrettigheter i 1394 av kong Vladislav II Jagello og har 3 578 innbyggere (2006). Kutno. Kutno er en by og gmina i powiaten Kutno i Łódź voivodskap i det sentrale Polen. Den ligger ved elven Ochnia og fikk byrettigheter før 1432 (fornyet i 1766). Kutno er et viktig jernbaneknutepunkt og har 47 267 innbyggere (2006). Konin. Konin er en distriktsnivåby i det sentrale Polen, i den østlige del av det storpolske voivodskap ved elven Warta. Byen fikk byrettigheter i 1284 eller 1292. Den er det viktigste kultur- og industrisentret i det østlige Stor-Polen, og har 80 471 innbyggere (2006). Konin er etter Poznań og Kalisz den største byen i voivodskapet. Studentersamfundets symfoniorkester. Studentersamfundets symfoniorkester (Symf.Orch.) er et studentorkester i Trondheim, og er en videreføring av det opprinnelige Studentersamfundets Orkester. Orkesteret har vært i aktivitet på Studentersamfundet i Trondhjem i en eller annen form kontinuerlig siden det ble stiftet i 1910. I dag er der omtrent 70 medlemmer, og er med det den største gruppa på Musikerlåfte (en av Samfundets hybler). Orkesteret øver hver uke i storsalen på Samfundet under ledelse av Gavin David Lee. Repertoar. Repertoaret famner om mer enn tradisjonell symfonisk musikk da orkesteret ofte har samarbeid med kor og andre orkester, spesielt Trondhjems studentersangforening og Trondhjems Kvinnelige Studentersangforening. Det har etterhvert blitt tradisjon at Symf.Orch. både åpner og har konserter under UKA med svært gode norske solister. De siste årene har Symf.Orch. spilt med blant annet Marianne Beate Kielland, Truls Mørk, Marianne Thorsen, Håvard Gimse og Elise Båtnes. Rekruttering. Orkesteret har et godt rekrutteringsgrunnlag, og har en tilnærmet komplett symfonisk besetning. De fleste medlemmene er studenter som kommer fra hele landet. Barreiro. Barreiro er en by i Portugal i distriktet Setúbal i storbyregionen rundt Lisboa, med 40 859 innbyggere. Byen ligger ved det venstre estuarium til elven Tejo, og på den andre elvebredden kan man se hovedstaden Lisboa. Barreiro fikk bystatus i 1984. Ivanovo. Ivanovo (russisk "Иваново", frem til 1932 Ivanovo-Voznesensk, "Иваново-Вознесенск") er en by nordøst for Moskva i Russland. Den er hovedstad i Ivanovo oblast og har 424 395 innbyggere (2004). Byen fikk byrettigheter i 1871 og er tradisjonelt blitt kalt for Russlands tekstilhovedstad. På begynnelsen av 1900-tallet konkurrerte Ivanovo med Łódź om å bli den største tekstilprodusenten i Europa. Ivanovo er et viktig kultur-, industri- og vitenskapssenter. Byen er vennskapsby med Łódź. Ivanovo er en av en rekke byer som inngår i den gyldne ring i Russland – ei turistrute gjennom en rekke middelalderbyer nord for Moskva. Bláhnjúkur. Bláhnjúkur (på norsk Blåfjell) er et vulkansk fjell i den søndre delen av Island. Høyden er på rundt 940 m. Navnet kommer av den blå-svarte fargen på siden av fjellet, noe som er forårsaket av vulkansk aske og lavastrømmer. Vulkanen ligger i Landmannalaugar, et naturområde i nærheten av Hekla. Rett ved siden av finner man også vulkanen Brennisteinsalda. Det går en tursti opp til toppen av fjellet, og på dager med god sikt er det mulig å se fem forskjellige isbreer. Gerhard Schjelderup. Gerhard Rosenkrone Schjelderup (født 17. november 1859 i Kristiansand, død 29. juli 1933 i Benediktbeuern) var en norsk komponist, musikkprofessor og musikkskribent. Da han var 12 år gammel flyttet familien til Bergen hvor faren ble byfogd. Etter studier i Kristiania studerte Gerhard ved musikkonservatoriet i Paris fra 1878, blant annet med Jules Massenet. Under studietiden turnerte han som cellist sammen med sine søstre Margrete (fiolin) og Henriette (piano). To andre søsken var kunstmalererne Leis Schjelderup og Georg Schjelderup. Vendepunktet i Gerhard Schjelderups liv kom da han hørte Wagners Nibelungenringen i Karlsruhe i 1887. Etter denne opplevelsen viet han all sin tid til musikkdramaet, og ble Norges mest produktive operakomponist. Første akt av Schjelderups første opera, «Austanfyre sol og vestanfyre måne», ble oppført i München i 1890. Han bosatte seg i Benediktbeueren i Oberbayern og ble professor i München og Dresden. I år 1900 fikk han statens komponistlønn. Han skrev den første biografien om Edvard Grieg og var bidragsyter i nordiske og tyske aviser og tidsskrifter. Han ble fire gang oppført i Norge. Gerhard Schjelderup var pådriver i stiftelsen av Norsk komponistforening. Han ble også organisasjonens første leder. Refearnser. __NOTOC__ Truku. Truku (太魯閣族, også romanisert som taroko; også sediq, seejiq eller seediq 賽德克族) er et taiwansk urfolk. Taroko er også navnet på området på Taiwan hvor truku-stammen holder til. Republikken Kinas utøvende yuan har anerkjent truku-stammen offisielt siden 15. januar 2004. Trukuene er det 12. taiwanske urfolket som mottar en slik anerkjennelse. Trukuenes språk heter også truku. Villa Barbaro. Villa Barbaro i Maser nær Treviso er en villa designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Villaen ble bygget i årene 1549–58. Det var Palladios venner og velgjørere, brødrene Daniele og Marcantonio Barbaro som fikk villaen bygget. Villaen er dekorert av Paolo Veronese. Det er mulig at brødrene Barbaro eller kanskje også Veronese har hatt stor innflytelse på utformingen av selve villaen. Bak villaen er det et nymphaeum som er utgravet i bakken bak huset og har et avansert vannsystem som Palladio selv omtaler i Quattro Libri. Barchessaen er rettlinjet og hovedhuset ligger fremskutt i forhold til den. Fra "piano nobile" er det direkte utgang til fiskedamen foran nymphaeum. Tempietto di Villa Barbaro ligger like ved villaen Palladios tempietto ligger like ved villaen. Den var i bruk som familien Barbaros private kapell, men ble også brukt som lokal kirke. Grunnplanen er sirkulær. Hovedhuset med deler av den tilbaketrukne barchessaen Truku (språk). Truku eller taroko er et austronesisk språk som snakkes av truku-stammen på Taiwan. Det har mange alternative navn, men de mest brukte er «truku» og «taroko» (som brukes i Ethnologue, og er navnet på nasjonalparken truku-stammen lever i). Språket har 19 konsonanter og 5 vokaler, og skrives med det latinske alfabetet. Skolestfamilien. Skolestfamilien (Macrouridae) er en gruppe torskefisker som omfatter omtrent 285 arter. Stensele. Stensele (sørsamisk: "Gierkiesovvene", umesamisk: "Geärggiesuvvane") er et svensk tettsted i Storuman kommune i Västerbottens län, i landskapet Lappland. I 2005 hadde tettstedet 578 innbyggere. Stensele ligger langs E12, cirka tre kilometer sør for Storuman, langs Umeälven. Storuman (tettsted). Storuman (sørsamisk: "Luspie", umesamisk: "Lusspie") er et tettsted og kommunesenter i Storuman kommune i Västerbottens län, Sverige. Storuman ligger langs E12 og E45. Storuman er også en jernbanestasjon på inlandsbanan – en delvis nedlagt jernbane som dog overlever på velvilje og turist-tog i sommerhalvåret. Det er 2 255 innbyggere i tettstedet Storuman (2005). Rustavi. Rustavi (georgisk ') er en by i sørøstlige Georgia i provinsen Kvemo Kartli med om lag 116 348 innbyggere (2004). Den ligger 25 kilometer sørøst for hovedstaden Tbilisi ved elven Kura. Byen ble grunnlagt som festning i det 4. og 5. århundre f.Kr. Den lå på Silkeveien som forbandt Europa med Asia, og ble fullstendig ødelagt av mongolene rundt år 1400. Gjenoppstanden fant sted på 1940-tallet med industrialiseringen av Georgia. Den største folkegruppen i Rustavi i dag er aserbajdsjanere. Vestnordiske språk. Vestnordiske språk (også kalt norrønt språk) er de språkene som har utvikla seg fra urnordisk, som rundt vikingtiden skilte seg fra de østnordiske språkene. Til de vestnordiske språkene regnes norsk, islandsk og færøysk, samt det nå utdødde språket norn. I disse dager har imidlertid norsk mer til felles med svensk og dansk på grunn av deres isolering fra de andre nordiske språkene og på grunn av felles utvikling i Skandinavia, men det er fortsatt visse bevarte forskjeller. Norsk har imidlertid blitt mer påvirka av svensk og dansk enn det islandsk og gammelnorsk ble. Det var imidlertid allerede i gammelnorsk visse forskjeller mellom vest- og østnorsk, og nynorsk har bevart flere av de vestnordiske dragene enn det bokmålet har. Gjennom påvirkning fra tidligere diftongforandringer i østnordiske språk forsvant enkelte diftonger, først og fremst i det 11. og 12. århundre fra norsk. Det gjelder hovedsakelig i østnorsk, mens flest diftonger er bevart i vestnorsk. Herkuleshubro. Herkuleshubro ("Bubo shelleyi") er en ugle i slekten "Bubo". Det er den største skoguglen i Afrika, men den er sjelden og dårlig dokumentert. Levevis. Ettersom den er en av de dårligst kjente ugler i Afrika, er økologi og levevis for det meste ukjent. Den har blitt observert både inne i skoger, i skogkant og i lysninger. Man har heller ikke dokumentert kallingen til Herkuleshubro, noe som også kan være grunnen til at det er få rapporter. Herkuleshubro er den største skogsugla i Afrika, derfor trenger den store områder med god kvalitet, noe som gjør at den har mindre utbredelse, trolig under 10 000 individer. Skogene i Øvre Guinea ryddes i stor fart og det samme vil trolig skje med skogene i Kamerun og mye av Sentral-Afrika de neste årene. Man trenger derfor raskt en mer detaljert oversikt over artens situasjon. Philipp Ludescher. Philipp Ludescher (født 3. januar 1987) er en østerriksk landeveissyklist som sykler for Kontinental Tour-laget Vorarlberg-Corratec (tidligere Team Volksbank). Ain. Se også. I tillegg finnes det flere artikler som begynner med Aïn. Sjøfossen kraftverk. Sjøfossen kraftverk er et vannkraftverk ved Sundsfjorden i Gildeskål kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 60 meter i Sundfjorddalselva. Storvatnet er magasin for verket og det reguleres mellom 188 og 184 moh. Det er installert en turbin på 3,6 MW. Midlere årsproduksjon er på 17 GWh. Eier er Sjøfossen Energi AS som er et offentlig eid aksjeselskap med Beiarn og Gildeskål kommune som majoritetseiere. Reinskar kraftverk utnytter også vannet fra Storvatnet. Alnabru stasjon. Alnabru stasjon består av to stasjonsanlegg, beliggende langs eller på Hovedbanen på Oslos østkant. Alnabru stasjon 1902-1971. Den første stasjonen på Alnabru ble opprettet i 1902. Stasjonen hadde ekspedisjon av passasjerer, men var primært opprettet som en skiftestasjon for godstog som kom fra de to tilstøtende godsbanene fra Grefsen og Loenga, dvs. Alnabanen åpnet i 1901 og Godsbanen Loenga-Alnabru åpnet i 1907. Den opprinnelige skiftestasjonen ble etterhvert utvidet med forskjellige private sidespor og en ordinær godsterminal av moderat størrelse. Godsterminalene for jernbane i Oslo var tidligere lokalisert ved Østbanestasjonen og på Filipstad. I forbindelse med utbyggingen av ny sentralstasjon i Oslo, ble Alnabru stasjon også ombygget og utvidet kraftig. For å få til dette ble Hovedbanens dobbeltspor lagt opp om flyttet litt vestover slik at godstrafikken på skiftestasjonen ble helt atskilt fra persontogene på hovedlinjen. Håndteringen av persontrafikken på Alnabru ble flyttet til en nyopprettet holdeplass med navnet Alna. Alnabru stasjon som stasjon på Hovedbanen ble formelt nedlagt 14. juni 1971. Alna holdeplass ble opprettet 7 dager tidligere, under navnet "Alnabru", men fikk navnet "Alna" fra februar 1973. Stasjonsbygningen fra 1902 ble revet for å gi plass til den nye skiftestasjonen. Alnabru skiftestasjon 1970-. Siden den nye skiftestasjonen ble liggende ved siden av Hovedbanen, ble den i stedet regnet som en egen stasjon på godsbanen fra Loenga til Alnabru. Den ble tatt i bruk som ny skiftestasjon fra 2. november 1970, og ble formelt betegnet som stasjon i sikkerhetsmessig forstand fra 7. juni i 1971, styrt fra stillverket i nordenden av eselryggen, under navnet "Alnabru S". Alnabru S er samlested og startsted for godstogene på Østlandet. I dag er det fleste godstogene såkalte heltog som ikke deles opp. Da den nye skiftestasjonen ble bygget og mange år framover besto de fleste godstogene av godsvogner som skulle til en rekke forskjellige bestemmelsessteder. På skiftestasjonene ble godsvognene sortert slik at de ulike vognene ble satt inn i de riktige togene og i riktig rekkefølge slik at det var lett å sette ut vogner etterhvert som godstogene arbeidet seg framover. På Alnabru ble det derfor anlagt en rekke spor for denne sorteringens del. Fordelingen av vogner skjer ved at vognene en for en sendes utover et lite fall, gjerne kalt eselrygg, og så sendt ut på riktig spor nedenfor. Bremser plassert på strategiske steder langs sporet sørger for at vognene ikke får for stor fart og stopper i tide før sporet tar slutt. Denne virksomheten er betydelig redusert i dag i forhold til i 1971. Skiftestasjonen har imidlertid fortsatt stor betydning som godsstasjon, ikke minst fordi det ved siden av den egentlige skiftestasjonen er bygget ut et stort godsterminalanlegg, Alnabruterminalen, der containere forflyttes mellom jernbanevogner og lastebiler. Alnabru holdeplass 1872/73. På noenlunde samme sted som Alnabru stasjon, lå i årene 1872–1873 en holdeplass ved navnet "Alna", likelydende som den senere holdeplassen ved området. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Österbotten. Österbotten (finsk: Pohjanmaa) er et landskap i det vestlige Finland, ved Bottenhavets og Kvarkens østlige kyst. Landskapets administrasjonssete er den tospråklige byen Vasa. Landskapets befolkning har en knapp svenskspråklig majoritet, selv om denne andelen har sunket jevnt siden 1800-tallet. I dette landskapet ligger kommunen Korsnäs, som tidligere var den kommunen i verden med høyest andel personer med svensk som morsmål; i dag er denne passert av Hammarland på Åland. Österbotten grenser til landskapene Mellersta Österbotten, Södra Österbotten og Satakunta. Kommuner og regioner. Österbotten består av 16 kommuner hvorav seks er byer. Kommunene utgjør fire økonomiske regioner. Nedenstående oversikt viser hvordan kommunene fordeler seg på de fire økonomiske regionene. Byene er oppført med fet skrift. Jakobstadsregionen, Sydösterbotten og Vasaregionen er tospråklige med en sterk svenskpråklig majoritet i de to første. Kyroland er enspråklig finsk. Eksterne lenker. __NOEDITSECTION__ Lysvatn kraftverk. Lysvatn kraftverk er et vannkraftverk i Spilderdalen i Meløy kommune i Norland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 298 meter mellom Lysvatnet og Spilderdalsvatnet. Lysvatnet er magasin for verket og det reguleres mellom 372 og 362 moh. Det er installert en turbin på 5 MW. Midlere årsproduksjon er på 25 GWh. Kopjehubro. Kopjehubro ("Bubo capensis") er en ugle i slekten Kapringen av Landshut. Kapringen av Landshut var en flykapring av Lufthansas Boeing 737 «Landshut», flyvning LH 181 fra Palma til Frankfurt am Main, i 1977. Det var en av de sentrale terrorhandlingene under «den tyske høsten». Kapringen varte fra 13. til 18. oktober. Flyet ble bortført av den marxistiske Folkefronten for Palestinas frigjøring gjennom Middelhavet og den arabiske halvøy til Mogadishu, der det til slutt ble befridd av den tyske antiterrorstyrken GSG9. Aksjonen hadde sammenheng med den venstreekstreme terrororganisasjonen RAFs bortføring av arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer. Både flykapringen og bortføringen av Schleyer skulle presse myndighetene til å løslate «første generasjon RAF» fra fengsel. Etter at gislene ble befridd begikk tre medlemmer av «den første generasjonen» (Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe) selvmord i Stammheim-fengselet, mens et fjerde medlem (Irmgard Möller) overlevde sitt selvmordsforsøk. Kort etter ble Schleyer myrdet. Begynnelse. 13. oktober 1977 ble Lufthansa-maskinen «Landshut» (oppkalt etter byen Landshut i Bayern) med nummer LH 181 fra Palma til Frankfurt kapret av fire personer som tilhørte gruppen «Martyr Halimeh», en del av Folkefronten for Palestinas frigjøring. Lederen for gruppen var seriemorderen Zohair Youssif Akache (23 år), som kalte seg "Captain Martyr Mahmud". De tre andre kaprerne var Souhaila Andrawes (23 år) alias "Soraya Ansari", libaneseren Nabil Harb (23 år) alias "Riza Abbasi" og Akaches forlovede Nadia Shehadah Yousuf Duaibes (22 år) alias "Shanaz Gholoun". Det befant seg 82 passasjerer og 5 besetningsmedlemmer på flyet. Over Middelhavet og den arabiske halvøy. Maskinen ble først tvunget til Roma, hvor den tanket og "Mahmud" første gang presenterte kaprernes krav. Disse var identiske med kravene fra RAF-gruppen som hadde bortført Hanns-Martin Schleyer. I tillegg krevde kaprerne at to meningsfeller som satt i tyrkisk fengsel ble løslatt, samt 15 millioner amerikanske dollar. Fra Roma ble flyet tvunget videre over Larnaka på Kypros og Bahrain til Dubai. Der klarte piloten Jürgen Schumann å melde fra til myndighetene om hvor mange kaprere det var. Gjennom et intervju med forsvarsministeren i Dubai ble kaprerne kjent med dette. "Mahmud" tvang kapteinen ned på gulvet i midtgangen og truet med å skyte ham hvis han igjen gjorde noe som kaprerne ikke likte. Et GSG9-fly fulgte etter Landshut fra Larnaka. Etter at Landshut hadde tanket opp på nytt, fløy flyet til Aden i det daværende Sør-Jemen. Regjeringen i landet blokkerte imidlertid alle start- og landingsbanene. Ettersom flyet gikk tomt for drivstoff, hadde ikke kaprerne annet valg enn å la flyet lande på en sandstripe ved siden av en startbane. Kapteinen, Jürgen Schumann, fikk forlate flyet for å inspisere hjulene. Etter at kapteinen kom tilbake til flyet ble han skutt i hodet i flyets midtgang, fordi han hadde vært borte for lenge og ikke reagert på tilrop fra lederen for kaprerne. Årsaken til at kapteinen ble borte lenger enn planlagt er ikke kjent, men det antas at han ble tatt i forvaring av myndighetene og først senere kunne returnere til flyet. Mogadishu. Maskinen tanket opp på nytt og tok 17. oktober av på nytt, ført av andrepiloten Jürgen Vietor. Flyet satte kurs mot den somaliske hovedstaden Mogadishu, hvor det landet 4:40 sentraleuropeisk tid. Liket av piloten ble kastet ut og kaprerne satte et ultimatum for løslatelse av RAF-medlemmene til klokken 15 samme dag. Etter å ha fått melding om at de tyske myndighetene ville imøtekomme kravet om løslatelse, men trengte mer tid på å sende RAF-medlemmene til Mogadishu, forlenget kaprerne fristen til klokken 1:30 neste dag, 18. oktober. Men klokken 0:05 stormet antiterrorstyrken GSG9, i "Operation Feuerzauber" og under ledelse av Ulrich Wegener, Landshut. Aksjonen varte i syv minutter, og tre av kaprerne ble drept. Bare «den tjukke», Souhaila Andrawes, overlevde. En GSG9-mann og flyvertinnen Gabriele Dillmann ble skadet. Klokken 0:12 kunne statssekretær Hans-Jürgen Wischnewski, som var til stede, melde fra til kansler Helmut Schmidt om at aksjonen var vellykket. Etterspill. De fengslede RAF-medlemmene Jan-Carl Raspe, Gudrun Ensslin og Andreas Baader begikk om morgenen 18. oktober selvmord. Irmgard Möller overlevde et selvmordsforsøk. Dagen etter gjorde RAF kjent at de hadde «henrettet» Hanns-Martin Schleyer. Liket ble funnet 19. oktober i bagasjerommet på en forlatt Audi i Alsace. Frigjøringen av Landshut skjedde etter ordre fra den føderale regjeringen. Helmut Schmidt fortalte senere at han hadde gått av dersom aksjonen hadde mislyktes eller for mange gisler hadde mistet livet. Det var allerede skrevet en avskjedsansøkning, som ble ødelagt etter den vellykkede aksjonen. Den eneste overlevende terroristen, Souhaila Andrawes, forsvant og dukket opp i Norge i 1991. I 1994 ble hun oppsporet og utlevert til Tyskland året etter. Hun sonet 5 år av fengselsstraffen på 10 år for flykapring, frihetsberøvelse, utpressing, medvirkning til overlagt drap og drapsforsøk, og bor i dag i Oslo. Flyet som ble kapret, en Boeing 737-230C med serienummer 20254-230 og det tyske kjennetegnet D-ABCE, ble brukt av Lufthansa frem til 1985, og senere solgt flere ganger. Det tilhører i dag det brasilianske flyselskapet TAF Linhas Aéreas, som bruker det som fraktfly under kjennetegnet PT-MTB. Filmatisering. I forbindelse med at det var 30 år siden flykapringen og «den tyske høsten» ble kapringen filmatisert av ARD, som er en sammenslutning av de offentlige allmennkringkastingsselskapene i Tyskland, i 2007. Filmen med tittelen "Mogadishu" ble regissert av Roland Suso Richter og hadde première i november 2008. Filmen har et budsjett på ca. 50 millioner kroner. Echoes, Silence, Patience and Grace. "Echoes, Silence, Patience and Grace" er Foo Fighters' sjette (og foreløpig siste) album som ble utgitt den 25. september 2007. I et intervju i april 2007 sa Foo Fighters' frontfigur, Dave Grohl, at de på den tid var i studio med produsent Gil Norton, som er samme produsent som Foo Fighters hadde på sitt andre album, "The Colour and the Shape", i 1997. Den første singelen som ble utgitt, «The Pretender», ble tilgjengelig på iTunes Music Store den 8. august 2007. Tadeusz Kościuszkos allé. a> er en av mange representative bygninger ved Tadeusz Kościuszkos allé. Tadeusz Kościuszkos allé (polsk "Aleja Tadeusza Kościuszki") er en gate i Łódź. Den er om lag 1,3 kilometer lang og går fra Radwańska-gaten til Zielona-gaten, hvor den går over i Zachodnia-gaten. Den ble tidligere kalt for "Spacerowa-gaten" ("Ulica Spacerowa"). Alléen er byens andre representative gate etter Piotrkowska-gaten, som den går parallelt med. Langs gaten ligger vakre palasser og villaer fra tiden da Łódź var en fabrikantby. Historie. Gaten ble anlagt i 1865, og var til å begynne med den viktigste kommunikasjonsknuten i det gamle Łódź. Med tiden ble den omgjort til en representativ allé med benker og busker. Mens Piotrkowska-gaten hovedsakelig var en handelsgate, ble alleen brukt som spasergate. Den 15. oktober 1917, 100 år etter nasjonalhelten Tadeusz Kościuszkos død, ble gatenavnet forandret til dagens «Tadeusz Kościuszkos allé». Under andre verdenskrig forandret tyskerne navnet til "Reigergasse". Etter krigen ble den grønne spasergaten omdannet til en trasé med to fliser, mens Piotrkowska-gaten overtok rollen som byens gågate. Bygninger. Blant flere interessante bygninger ved gaten kan nevnes Zygmunt Dejczmans mursteinshus, Jakub Hertz’ palass, Wilhelm Lurkens’ villa, Telefonsentralen PASTs bygning, PBKs sete i Łódź, PKO BPs sete i Łódź, Mieczysław Pinkus’ mursteinshus, Setet til Polens nasjonalbank i Łódź og Nissen Rosenblums mursteinshus. Frem til andre verdenskrig lå også byens største synagoge ved gaten (Den store synagoge). Den ble imidlertid brent ned av tyskerne i 1939. Kościuszko Naururørsanger. Naururørsanger ("Acrocephalus rehsei") er en fugl i sangerfamilien, i slekten kjerrsangere ("Acrocephalus"). Den lever bare på øya Nauru i Stillehavet. Arten blir om lag 15 cm lang. Nebbet er rett. Fargen er en mellomting mellom grå og olivengrønn, med en lysere farge under brystet og hvite øyenbryn. Skyting under Sommer-OL 1996. Skyting under Sommer-OL 1996. Under Sommer-OL 1996 i Atlanta var det totalt 15 skyteøvelser på programmet. Ti øvelser var for menn og fem for kvinner. For første gang var ingen øvelser åpne for begge kjønn. Breiflabbfamilien. Breiflabbfamilien (Lophiidae) er en gruppe marulker som omfatter 25 arter. Den er søstergruppe til alle de andre marulkene. Noen arter i delgruppen "Lophius" er svært ettertraktet som matfisk. Beskrivelse. Artene i denne gruppen er lett gjenkjennelige på den flattrykte kroppen med meget stort hode og munn, unntaket er delgruppen "Sladenia" som har en rundere kroppsform. De har en rekke hudfliker på underkjeven og bakover langs siden. Den fremste finnestrålen i første ryggfinne er omdannet til et «fiskeredskap» som brukes for å lokke til seg byttedyr. Brystfinnene har 18 – 23 bløtstråler, den andre ryggfinnen har 8 – 12 bløtstråler og gattfinnen har 6-10 bløtstråler. Systematikk. Kladogrammet under viser slektskapsforholdene mellom delgruppene av breiflabbfamilien. Alfa Romeo Navajo. Alfa Romeo Navajo er en konseptbil bygget av det italienske designhuset Bertone for bilprodusenten Alfa Romeo. Konseptbilen er basert på Alfa Romeo 33 Stradale, og ble første gang presentert på bilutstillingen i Gèneve i 1976. Navajo var aldri ment for produksjon, og ble kun bygget i ett eksemplar. Skyting under Sommer-OL 2000. Skyting under Sommer-OL 2000. Under Sommer-OL 2000 i Sydney var det totalt 17 skyteøvelser på programmet. Ti øvelser var for menn og syv for kvinner. Skyting under Sommer-OL 2004. Skyting under Sommer-OL 2004. Under Sommer-OL 2004 i Athen var det totalt 17 skyteøvelser på programmet. Ti øvelser var for menn og syv for kvinner. Neverdalsåga kraftverk. Neverdalsåga kraftverk er et vannkraftverk ved Glomfjord i Meløy kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 195 meter mellom Øvre Glomvatnet og Hydrodammen. Øvre Glomvatnet er magasin for verket og det reguleres mellom 495 og 473 moh. Det er installert en Peltonturbin på 5 MW. Midlere årsproduksjon er på 11 GWh. Kraftverket ble bygget for å sikre energi til Norsk Hydro sin ammoniakkfabrikk i Glomfjord. Denne fabrikken ble nedlagt i 1993. Eier er Norsk Hydro Gammalsvenskby. Verbivka (standard svensk: ', lokal svensk dialekt: ') er en del av landsbyen Zmijivka (ukrainsk: ', russisk: ') i Khersonska oblast i Ukraina med svensk kulturarv. Grunnlegginga av Gammalsvenskby. Befolkninga i Gammalsvenskby kan spore sitt opphav tilbake til Dagö (Hiiumaa) i dagens Estland, tidligere en del av det svenske riket. Under Katarina IIs periode forlot den svensktalende delen av befolkninga øya i august 1781 på grunn av løfter om at de skulle få fruktbar jord sør i Ukraina, på områder som nylig var kapret fra Det osmanske riket. Noen kilder betegner folkeflyttinga som en regelrett landsforvisning, mens andre viser til at tilbudet til de fattige og undertrykte livegne må ha virka sjenerøst på den tida. Resultat ble imidlertid katastrofalt; mange av de rundt 1 000 landsbyboerne døde under reisen til sitt nye hjem, og da de kom fram var det ingen hus som sto klare til dem, slik de hadde blitt lovet. I løpet av det første året i Ukraina døde en enda større del av gruppa. Ifølge kirkenedtegnelsene var det kun 135 mennesker igjen i mars 1783. Opprettholdelsen av den svenske arven. Tre nabolandsbyer ble grunnlagt noen få år etter Gammalsvenskby, av tyske kolonister: Schlangendorf, Mülhausendorf og Klosterdorf. I dag er disse landsbyene alle del av Zmijivka. Som en konsekvens av dette ble svenskene i mindretall, og i de følgende årene var mange av prestene og lærerne i området tyskere. Dette, samt en økende mangel på dyrkbar mark, førte til et anstrengt forhold mellom innbyggerne i Gammalsvenskby og de tyske landsbyene. Selv om det ikke var noen vesentlig kontakt med Sverige i rundt hundre år, opprettholdt innbyggerne i Gammalsvenskby sine tradisjoner og sin lutherske tro (Svenska kyrkan), og sin svenske dialekt. På slutten av det 19. århundre ble noen bånd til gamlelandet gjenoppretta. Mye penger ble samla inn i Finland og Sverige til å bygge en svensk kirke, og denne ble innviet i 1885. Besøk fra Sverige tiltok, og noen landsbyboere abonnerte på svenske aviser. Den russiske revolusjonen. Første verdenskrig avskar på ny kommunikasjonskanalene mellom Gammalsvenskby og Sverige. Etter den russiske revolusjonen påberopte landsbyboerne seg retten til å forlate Sovjetunionen og flytte til Sverige, hvor deres sak ble ivaretatt av en nasjonalistisk bevegelse støttet av erkebiskop Nathan Söderblom. 1. august 1929 ankom rundt 900 landsbyboere Sverige; kun en håndfull hadde valgt å bli værende. Rundt hundre flyttet senere til Canada, hvor også tidligere utvandrere fra Gammalsvenskby hadde flytta. De fleste av disse slo seg ned i Manitoba. Flertallet av landsbyboerne ble værende i Sverige, mange av dem slo seg ned i Gotland. Til tross for deres felles opphav fikk de ikke lov til å slå seg ned i én felles bosetning; de ble ansett som innvandrere i et Sverige i økonomisk krise, og ble noen ganger møtt med fiendtlighet. Noen av landsbyboerne begynte snart å snakke om å flytte tilbake til Gammalsvenskby, og med støtte fra Sveriges kommunistiska parti flyttet de første familiene tilbake før utgangen av 1929. Tilbake i Sovjetunionen. Til sammen valgte rundt 250 landsbyboere å reise tilbake til Gammalsvenskby. Sammen med medlemmer av det svenske kommunistpartiet sendt av Komintern starta de en kollektivgård kalt "Svjedkompartija" – det svenske kommunistparti. Livet i Sovjetunionen viste seg imidlertid å være hardt. Hungersnøden i 1932–1933 fornya interessen for å reise tilbake til Sverige, og noen av innbyggerne signerte en liste der de sa seg villige til å forlate landet, noe som førte til arrestasjonen av rundt 20 landsbyboere av GPU. Flere landsbyboere ble drept i den store utrensningen i de følgende årene. Da den tyske hæren kom til landsbyen 25. august 1941 ble soldatene møtt som frigjørere. Med tilbaketrekkinga av den tyske hæren i 1943 ble svenskene evakuert sammen med tyskerne i området. Mange endte opp i Krotostsjyn i Warthegau i det okkuperte Polen, og rundt 150 ble tatt til fange av sovjeterne og sendt til GULags arbeidsleire, men fikk tillatelse til å dra tilbake til Ukraina så tidlig som i 1947. Andre klarte å komme seg tilbake til Sverige eller direkte til Gammalsvenskby. Gammalsvenskby i dag. Etter Sovjetunionens fall har kontakten med Sverige blitt gjenopprettet. Noe økonomisk støtte til landsbyen har blitt gitt av Svenska kyrkan og Gotland kommune. I 1994 etablerte Chumak, et svensk selskap som produserer olje, ketsjup og hermetikkmat, seg i nabobyen Kakhovka. I dag har landsbyen mellom 150 og 200 innbyggere med en svensk kulturarv. Kun noen få snakker den svenske dialekten flytende. Otto Finsch. Friedrich Hermann Otto Finsch (født 8. august 1839, død 31. januar 1917) var en tysk etnograf, naturforsker og oppdagelsesreisende. Finsch ble født i Warmbrunn, en bydel i Jelenia Góra i Schlesien. 19 år gammel reiste han til Bulgaria hvor han arbeidet som privatlærer og studerte naturfag i fritiden. Han fikk publisert sin første avhandling i "Journal für Ornithologie", en avhandling om fuglene i Bulgaria. Så ble han assisterende kurator ved Nederlandsk Naturmuseum i Leiden, og i 1864 kurator på museet i Bremen. I 1876 fulgte han zoologen Alfred Brehm på en ekspedisjon til Turkestan og nordvestlige deler av Kina. Finsch sa opp jobben som kurator på museet i 1878 for å fortsette å reise. Sammen med kona Josephine besøkte han Polynesia, New Zealand, Australia og Ny-Guinea og vendte ikke tilbake til Tyskland før i 1882. I 1884 dro han igjen til Ny-Guinea, nå som Bismarcks keiserlige kommisjonær. Han forhandlet for at den nordøstlige del av øya skulle bli et tysk protektorat sammen med New Britain og New Ireland. Det fikk navnet "Kaiser Wilhelms Land" og Bismarckarkipelet. Hovedstaden i kolonien fikk navnet Finschhafen til ære for ham. I 1885 var han første europeer til å oppdage elva Sepik, og han kalte den opp etter Tysklands keiserinne Augusta av Sachsen-Weimar. Etter at han kom tilbake til Berlin var Finsch to år rådgiver for Neuguinea-Kompagnie. I 1998 ble han kurator for fuglesamlingen til Rijksmuseum i Leiden, og i 1904 ble han leder for etnografisk avdeling ved museet i Braunschweig, hvor han døde. Noen papegøyearter er oppkalt etter ham, inkludert Lilac-crowned Parrot "Amazona finschi" og Grey-headed Parakeet "Psittacula finschii". Finsch krater på Månen er også oppkalt til hans ære. Zohair Youssif Akache. Zohair Youssif Akache alias Captain Martyr Mahmud (født 1954, død 18. oktober 1977 i Mogadishu) var en palestinsk terrorist. Han var leder for terrorgruppen "Martyr Halimeh" som stod bak kapringen av Landshut i 1977. Under bortføringen viste han seg som en brutal og uforutsigbar gisseltager, og var fryktet for sine koleriske raseriutbrudd, som ofte endte med vold, ydmykelser og drapstrusler. Den 17. oktober 1977 drepte han kapteinen, Jürgen Schumann. Dagen etter ble han skutt og drept av den tyske antiterrorstyrken GSG9. Akache var utdannet flymekaniker og hadde allerede året før kapringen drept tre personer i London, bl.a. den tidligere statsministeren i Nord-Jemen. Referanser. Akache, Zohair Youssif Akache, Zohair Youssif Gabriele von Lutzau. Gabriele von Lutzau, født Gabriele Dillmann (født 1954 i Wolfsburg) er en tysk kunstner og billedhugger. Som ung arbeidet hun som flyvertinne i Lufthansa, og ble i 1977, da hun var 23 år gammel, kjent som medlem av flybesetningen under kapringen av Landshut. Under gisseldramaet var hun en viktig støtte for passasjerene, og ble av boulevardpressen etter frigjøringen av flyet kalt «engelen fra Mogadishu». Hun mottok også Bundesverdienstkreuz fra Helmut Schmidt for sin innsats for flypassasjerene under kapringen. Mellom 1984 og 1995 studerte hun under Walther Piesch ved universitetet og kunsthøyskolen i Strasbourg. I senere år har hun særlig blitt kjent som billedhugger, og har stilt ut i en rekke land. Glomfjord kraftverk. Glomfjord kraftverk er et vannkraftverk ved Glomfjord i Meløy kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 464 meter mellom Nedre Navarvatnet og havnivå. Nedre Navervatnet er magasin for verket og det reguleres mellom 468 og 462 moh. Produksjonen startet i 1920, og verket ble utvidet under andre verdenskrig. Kraftverket har seks turbiner, men fra 1994 kjøres kun aggregat 3. Årsaken er at størstedelen av vannet som før ble brukt i kraftverket, nå overføres til Svartisen kraftverk. Det er installert en Peltonturbin på 20 MW. Midlere årsproduksjon er på 85 GWh. Selve kraftstasjonen ligger i dagen, og er et monumentalt bygg, tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen. Deler av kraftverket ble skadet under sabotasjeaksjoner i 1942. Pansret ingeniørkompani. Pansret ingeniørkompani, eller PingKp, er et kompani som primært hører inn under Ingeniørbataljonen. Den vesentligste enheten i et slik kompani er stormingeniører oppsatt på pansret personellkjøretøy samt spesialpanservogner som i fellesskap skal løse ingeniørrelaterte oppgaver knyttet til minerydding, eksplosivsøk, hinderkonstruksjon samt utbedring av traséer. I Norge finnes det per dags dato tre ingeniørkompanier, hvorav to er plassert i Skjold garnison mens kompani C er plassert i Rena leir. PingKp C er til daglig organisatorisk underlagt Ingeniørbataljonen i Skjold garnison, men er lokalisert i Rena leir som en del av HurtigReaksjonsStyrke-miljøet (HRS) som støtter Telemark bataljons (TMBN) operasjoner. Kompaniet består utelukkende av vervet personell. Dette kompaniet har vært med i alle utenlandsoppdrag TMBN har deltatt i, i tillegg til innsetting av hele kompaniet i Irak i 2003. Arnolt. SH Arnolt Inc. var en amerikansk bilprodusent som mellom 1953 og 1968 solgte fire ulike bilmodeller produsert i samarbeid med italienske Bertone. Historie. Stanley H. «Wacky» Arnolt var en forretningsmann fra Chigaco som på 1950-tallet startet import av utenlandske biler til USA. Bilene ble solgt som amerikanske biler, men var i bunn og grunn satt sammen av ulike deler, som regel motor og drivverk fra Storbritannia, karosserier fra Italia, mens de ofte ble montert sammen i USA. Et tilfeldig møte mellom Arnolt og Bertone på bilutstillingen i Torino i 1952 resulterte i et samarbeid mellom de to, og fire ulike bilmodeller ble bygget. Arnolt-MG. Den første modellen bygget sammen med Bertone var Arnolt-MG, en fireseters bilmodell basert på MG TD, med karosseri fra Bertone og en motor på 54 hestekrefter. Arnolt-MG var designet av Giovanni Bertone, sønnen Nuccio, og Giovanni Michelotti. Produksjonen var planlagt til 200 eksemplarer, men kun 103 ble bygget mellom 1953 og 1954, av disse 67 coupé og 36 cabriolet. I 1954 økte etterspørselen etter MGs egne modeller, og de fikk problemer med å levere drivverk og motorer til Arnold. Dette førte til at samarbeidet ble avsluttet. Arnolt Aston. Et forsøk på å bygge en 4 med karosseri fra Bertone, og selge den under navnet «Arnolt-Aston» ble stoppet av Aston Martin etter kun tre produserte eksemplarer. Disse tre var designet av Bertones nye designer Franco Scaglione, og var svært like den etterfølgende Arnolt-Bristol. I tillegg ble ytterligere fire eksemplarer bygget på spesialbestilling senere, slik at totalt syv eksemplarer eksisterer. Bilene var utstyrt med motor fra Aston Martin på 2.6 liter og 125 hestekrefter. Arnolt Bentley. Arnolt fikk også Bertone til å designe og bygge en modell basert på Bentley, ikke ulik en større utgave av Arnolt-MG. Denne ble i likhet med Arnolt-MG designet av Giovanni Michelotti, og ble kun bygget i ett eksemplar – ment som S.H. Arnolts privatbil. Den ble bygget på chassis fra en 1953 R Type Continental, og ble blant annet utstyrt med spesialproduserte flasker og glass med monogram, og et eget sminkerom for fru Arnolt. Bilen var opprinnelig lakkert i gull. Arnolt Bristol. Etter at samarbeider med både Aston-Martin og Bentley viste seg å være vanskelig gikk Arnolt i samtaler med britiske Bristol Cars Ltd, og ønsket å kjøpe 200 eksemplarer av deres "404 Series"-chassis og tilhørende motorer på 2.0 liter og 130 hestekrefter. Disse chassisene ble sendt til Carrozzeria Bertone, hvor de ble utstyrt med et aerodynamisk karosseri designet av Franco Scaglione. Arnolt opprettet et racingteam før 12-timersløpet på Sebring, og Arnolt-teamet vant første, andre og fjerde plass i sin klasse i 1955, andre og tredje plass i 1956, fjerde plass i 1957 (dette året kolliderte en av bilene, og føreren ble drept), og til slutt seier i 1960. Bilene var tilgjengelige i fire ulike karosserityper; "«Competition»", en strippet løpsbil, "«Bolide»", en noe bedre utstyrt gatemodell, "«Deluxe»", en enda bedre utstyrt gatemodell med sidevinduer, avtagbart tak og hanskerom, og til slutt "«Fixed Roof Coupé»", som blant annet var utstyrt med nedfellbare frontlykter. Minst én av de åpne modellene ble i tillegg utstyrt med en avtagbar hardtop. Samtlige biler ble opprinnelig solgt med Bristols MkII BS1 sekssylindrede motor. Bilene ble produsert mellom 14. januar 1953 og 12. desember 1959, med hovedproduksjonen i 1954 og 1959. Totalt 142 eksemplarer ble bygget, hvorav tolv ble ødelagt etter en brann på fabrikken. Ett eksemplar ble bygget som høyrestyrt, de øvrige var venstrestyrte. Man kjenner til at omkring 85 eksemplarer fortsatt eksisterer. Jürgen Schumann. Jürgen Schumann (født 29. april 1940 i Colditz i Tyskland, død 16. oktober 1977 i Aden i Jemen) var en tysk pilot. Han var kaptein for «Landshut» da det ble kapret i 1977, og ble drept av kaprerne. Schumann begynte sin flyverkarriere i Luftwaffe, hvor han var tilknyttet jagerbombeskradronen i Jever. Etter militærtjenesten fikk han jobb i Lufthansa. Under kapringen av Landshut klarte han å gi myndighetene informasjon om antallet flykaprere. Under en mellomlanding på grunn av drivstoffmangel i Aden ble han myrdet. Schumann hadde fått lov å forlate flyet for å inspirere hjulene, men ble borte lenger enn planlagt. Trolig ble han tatt i forvaring av myndighetene i Jemen for en tid, men dette fikk han aldri forklart for kaprerne som straks etter at han vendte tilbake til flyet skjøt ham i hodet i flyets midtgang. Bygningen til Lufthansas flyverskole i Bremen er oppkalt etter ham. Det samme er en gate i hjembyen Babenhausen og en grunnskole i Hochtaunus samt en gate i byen Landshut, som flyet var oppkalt etter. Skyting under Sommer-OL 2008. Skyting under Sommer-OL 2008. Under Sommer-OL 2008 i Beijing ble det arrangert totalt 15 skyteøvelser, hvorav ni for menn og seks for kvinner. Program. Alle tider er lokal tid (UTC+8) Lørdag 16. august 2008. Tore Brovold tok sølv. Kommando Martyr Halimeh. «Kommando Martyr Halimeh» var en terrorgruppe i Folkefronten for Palestinas frigjøring, som 13. oktober 1977 kapret Lufthansaflyet «Landshut» med 86 mennesker ombord og bortførte flyet til Mogadishu i Somalia, der det ble stormet og befridd av GSG9 den 18. oktober samme år. Opprinnelig var «Halimeh» dekknavnet for den tyske venstreekstreme terroristen Brigitte Kuhlmann, som ble drept under operasjon Entebbe. Det arabiske ordet «Halimeh» betyr «vakker kamelstut». Lederen for terrorgruppen var seriemorderen Zohair Youssif Akache. Han myrdet under kapringen flyets kaptein, Jürgen Schumann. De andre medlemmene av terrorgruppen var Souhaila Andrawes, Riza Abbasi og Akaches forlovede Nadja Duaibes. Alle medlemmene av gruppen, bortsett fra Andrawes, ble skutt og drept under stormingen av flyet i Mogadishu. Andrawes kom senere til Norge. Hansen Sportscars. Hansen Sportscars er en nederlandsk bilprodusent opprettet i 2007 gjennom et samarbeid mellom selskapene "B&S Racing Performance", "Advanced Engineering Solutions BV" og "Hansen Automotive Engineering" med nederlenderen Giel Hansen i spissen. Selskapets første modell har planlagt lansering i 2008, og vil være utstyrt med en midtmontert 5.0-liters V10-motor med over 500 hestekrefter. Modellen er designet av portugiseren Ernesto Freitas, og skal produseres i to varianter, «GT-R» som er en ren banemodell og «GT», som er en gateversjon. Selskapet planlegger en produksjon på fem eksemplarer i løpet av 2008. Statistiska centralbyrån. Statistiska centralbyrån (SCB) er det byrået som er ansvarlig for å produsere offisiell statistikk i Sverige. Nasjonal statistikk i Sverige kan spores tilbake til 1686, da lokale kirkesogn fikk ordre om å føre manntall over befolkninga. SCBs forgjenger, Tabellverket, ble satt opp i 1749, og det nåværende navnet ble tatt i bruk i 1858. I 2005 hadde byrået rundt 1400 ansatte. Byråets kontorer ligger i Stockholm og Örebro. Eksterne lenker. Sverige Kinoorgel. Kinoorgel er et pipeorgel som ble brukt i kinosalene til å spille musikk til stumfilmer. Kinoorgelet skulle erstatte orkesteret i kinosalen, og skilte seg fra det vanlige kirkeorgelet ved at det hadde ekstra stemmer med instrumentimiterende klanger, klokkespill og andre perkusjonsinstrumenter, samt lydeffekter som for eksempel bilhorn og fuglekvitring. På kinoorgelet var det dessuten vanlig med tremulant, som ga det en vibrerende klang. Alfa Romeo 90. Alfa Romeo 90 er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo, som ble produsert mellom 1984 og 1987. Modellen er designet av Bertone, og ble første gang presentert på bilutstillingen i Torino i 1984. Bilen er bygget på chassis fra Alfa Romeo Alfetta, og har motoren fra Alfa Romeo Alfa 6. Karosseriet liknet på begge, men var mer moderne. Modellen var godt utstyrt, med elektriske vindusheiser foran og elektrisk justerbare seter som standard. Toppmodellen, "«Quadrifiglio Oro»", «Gylden firkløver», var i tillegg utstyrt med servostyring, kjørecomputer, elektriske vindusheiser bak, sentrallås, metallic lakk og digitale instrumenter. Fem ulike motoralternativer var tilgjengelig, 1,8 liter bensin, 2,0 liter bensin med elektronisk innsprøytning, 2,0 liter bensin V6, 2,5 liter bensin V6 med elektronisk innsprøytning og 2,4 liter turbodiesel. Modellen ble oppgradert i 1986 med en rekke mindre endringer, blant annet en ny grill. Otto Olsen. Otto Martin Olsen (født 13. desember 1884 i Østre Aker, død 12. juli 1953 i Oslo) var en norsk rifleskytter som konkurrerte tidlig på 1900-tallet. Under Sommer-OL 1920 i Antwerpen og 1924 i Paris vant han totalt åtte olympiske medaljer. I sitt første OL tok han gullmedalje i løpende hjort, enkeltskudd og i lagskyting, løpende hjort, enkeltskudd og til slutt i 300 m armégevær, liggende. Han tok sølv i lagskyting, 300 + 600 m armégevær, liggende og i lagskyting frigevær. Fire år etter tok han igjen gull i lagskyting, løpende hjort, enkeltskudd, sølv i lagskyting, løpende hjort, dobbeltskudd og individuell bronse i løpende hjort, enkeltskudd. Nysvensk. Nysvensk (svensk: "nysvenska") er det språkvitenskapelige begrepet som brukes om svensks historiske utvikling fra bibeloversettelsen fra 1526 fram til utviklinga av et felles nasjonalspråk rundt 1880. Perioden kan videre deles inn i "eldre nysvensk" (1526–1750) og "yngre nysvensk" (1750–1880). Eldre nysvensk. a> var den første fullstendige oversettelsen av Bibelen til svensk. Eldre nysvensk ble etablert i 1526 med den første fullstendige oversettelsen av Bibelen til svensk, Gustav Vasas bibel. Oversettelsen la seg på en talespråknær linje, i motsetning til den latininspirerte stilen som var vanlig i middelalderen. Vasabibelen anses som et anstendig kompromiss mellom gammelt og nytt; den fulgte ikke det samtidige talespråket fullstendig, men var heller ikke for konservativt. Selv om oversettelsen ikke alltid var ensarta i stavemåten (spesielt når det gjelder vokaler), var det et stort skritt mot en mer ensarta svensk rettskriving. Den etablerte bruken av bokstavene «ä» og «ö» i stedet for de eldre «æ» og «ø», og innførte en helt ny bokstav, «å», i stedet for «o» i mange ord. Den innførte også konvensjoner som bruk av "ck" i stedet for "kk" i ord som "tacka" «takke». Det pågående rivaleriet mellom Danmark og Sverige kan ha hatt innflytelse på den nye oversettelsen, da infinitivsendelser som "-a" ble foretrukket foran det mer danskklingende "-e". Innflytelsen av de enkelte oversetterne skal ikke overdrives, men det faktum at alle kom fra provinser sentralt i Sverige (Andreæ var fra Västmanland, og Petri-brødrene fra Närke) anses å ha gitt oversettelsen et sentralsvensk preg. Selv om det kan virke som om bibeloversettelsen satte sterke føringer for rettskrivingsstandarden, ble rettskrivinga faktisk mer uensarta i det følgende århundret. Det var ikke før i slutten av det syttende århundret at saken begynte å bli omdiskutert, rundt samme tid som de første grammatikkene over svensk ble skrevet. Noen viktige lydendringer i den nysvenske perioden var den gradvise assimilasjonen av flere forskjellige konsonantgrupper til, og oppmykinga av og til og foran frontalvokaler. Det syttende århundre. I det syttende århundret var det forsøk på å etablere svensk som et genuit språk. En tidlig språkforsker og forfatter var Georg Stiernhelm, som i dag anses som «den svenske poesiens far». Han var den første til å innføre heksameter i svensk med sitt episke dikt "Hercules" i 1658. Heksameter brukes i latin, og anses av og til som upassende for germanske språk på grunn av ulikhetene i ordmelodi. Det hadde imidlertid blitt tilpassa engelsk og tysk mer enn hundre år tidligere, da ved at man erstatta mønsteret med vekselsvise lange og korte stavelser med trykksterke og trykksvake stavelser. Heksameter ble senere brukt av mange andre svenske diktere. Yngre nysvensk. Man anser perioden "yngre nysvensk" for å begynne i 1732 da Olof von Dalin utga den ukentlige utgivelsen "Then Swänska Argus" i Stockholm. Den tok for seg pågående hendelser i Sverige, hovedsakelig Stockholm. Den brukte ofte humor og satire for å framstille kongelige og andre merkverdige personer. Denne populære stilen karakteriserer hele perioden. Carl Michael Bellman var en stockholmsk dikter fra slutten av det attende århundre som skrev om sin tids drikkevaner. I 1825 utga Esaias Tegnér, daværende professor ved Lunds universitet og senere biskop av Växjö "Fritiof's Saga" et episk vikingdikt med folket som målgruppe. Dette diktet ble trykt igjen flere ganger i løpet av 1800-tallet, fram til 1880-årene, da den nyere realistiske diktninga, representert av blant annet August Strindberg, tok over. Reinforsen kraftverk. Reinforsen kraftverk er et vannkraftverk ved Skonseng i Rana kommune i Norland fylke. Kraftverket er bygd i tilknytting til en demning på Reinforsen. Demningen ble bygd i 1950 og utvidet i forbindelse med byggingen av Langvatn kraftverk. Langvatnet er magasin for kraftverket. Vannet reguleres mellom 41 og 44 moh. Langvatn kraftverk utnytter også Langvatnet som magasin. Kraftverket ble bygget i 1925 av Dunderland Iron Ore Co Ltd som drev Rana gruver. I 1950 ble kraftverket overtatt av NVE og leverte da kraft til Jernverket i Mo I Rana. Det er installert to vertikale Francisturbiner på 3 MW. Midlere årsproduksjon er på 28 GWh. Langvatn kraftverk. Langvatn kraftverk er et vannkraftverk ved Mo I Rana i Rana kommune i Nordland fylke. Langvatnet er magasin for kraftverket. Vannet reguleres mellom 41 og 44 moh. Reinforsen kraftverk utnytter også Langvatnet som magasin. Ranaelven overføres i perioder til Langvatn ved at elven er oppdemmet på Reinforsen. Det er installert to vertikale francisturbiner på totalt 90 MW. Midlere årsproduksjon er på 242 GWh. Melodeon (orgel). Melodeon er en type orgel med frie tunger som lydgivere. Lyden dannes ved at luft suges forbi frie tunger, eller frie rørblad, og får disse til å vibrere. Vanligvis pumpes luften ved hjelp av to fotpedaler, jamfør tråorgel, men det finnes instrumenter med elektrisk pumpe og pedalstemmer. Det første melodeonet ble produsert i 1854 av Mason & Hamlin fra Boston, Massachusetts, og instrumentet var da også overveiende et amerikansk fenomen. På engelsk omtales det også gjerne som "american (reed) organ". Melodeon er nært beslektet med harmonium, men skiller seg fra denne ved at luften suges ved hjelp av undertrykk, istedenfor å blåses. Dette gir to ganske ulike klangresultat. I et melodeon undertrykkes det ofte lite sjarmerende overtonespekteret til de vibrerende tungene, mens et harmonium vil la disse spre seg langt mer uhindret. Som resultat av dette har et melodeon ofte en mer behagelig klangfarge enn et harmonium. Det største melodeon som er laget er trolig Peloubet Church Organ fra 1892 med 1948 frie tunger, 3 manualer og pedaler, laget av Lyon & Healy (iflg. Robert Gellermann, The American Reed Organ, 1973 Vestal Press, New York). Storuman (innsjø). Storuman er en 173 km² stor innsjø i landskapet Lappland i Sverige. Umeälven går gjennom innsjøen, som er 139 meter på det dypeste. Ved sørøst-enden av innsjøen ligger tettstedet Storuman. Innjøen består av to lett skillbare deler. Den ca 30 km lange nordvestre delen er smal og svingete, og omgis av 400-500 meter høye, bratte fjellsider. Her er innsjøen opptil 112 meter dyp, med en bredde på 500 meter. Den sørøstlige delen av innsjøen er opptil 6 km bred, med nesten jevne kystlinjer. Francisco Novella. Don Pedro Francisco Novella Azabal Pérez y Sicardo var en spansk general. Han var visekonge av Ny-Spania en kort periode mellom den 5. og den 21. juli 1821. Kampsystemer i Final Fantasy. Square Enix (tidligere Square) har laget tre forskjellige kampsystemer for sine "Final Fantasy"-spill. Kampsystemene er generelt sett kjernen i kampene mellom de spillbare figurene og fiender. Kampsystemer introdusert i "Final Fantasy"-spill har også blitt overhalet og brukt i andre spill, slik som "Xenogears" og "Chrono Cross". De første tre spillene i "Final Fantasy"-serien har vanlige turbaserte kamper. Senere spill bruker et av systemene omtalt i denne artikkelen. Active Time Battle. Et eksempel på hvordan Active Time Battle-systemet fungerer Active Time Battle (ATB) er et alternativ til turbaserte kamper designet av Hiroyuki Itō under produksjonen av "Final Fantasy IV". Systemet har stort sett blitt brukt i "Final Fantasy"-spill. Det finnes dog noen unntak, slik som "Chrono Trigger". Systemet viser et sammendrag av statusen til hver spillbare figur. Dette inkluderer helse (HP), mana (magipoeng, MP) og en ATB-måler. Sistnevnte bestemmer hvor lang tid det tar før figuren kan gjøre noe. Når denne er fylt kan man velge en ting figuren skal gjøre. Det første spillet som bruker dette systemet er "Final Fantasy IV", men det har ikke en ATB-måler. Alle etterfølgende spill i serien bruker ATB-systemet frem til "Final Fantasy X". Systemet ble dog brukt i oppfølgeren "Final Fantasy X-2". I "Final Fantasy X-2" tar det tid når noen av alternativene spilleren kan velge mellom velges fordi figuren må «lade» den opp først. Andre angrep skjer umiddelbart, men har en rekonvalenstid. Hvis en figur bruker en oppladet egenskap og deretter en som den ikke trenger å vente på, kan figuren gjøre to ting etter hverandre uten å vente. Andre egenskaper har både en oppladningstid og en rekonvalenstid. Sterkere angrep tar stort sett lengre tid å lade opp og komme seg etter for figuren enn normale angrep. Tiden det tar før ATB-måleren fylles bestemmes av figurens hastighetsattributt som kan forandres ved å utstyre den med forskjellige objekter, med trolldommer eller ved å gå opp i nivå. Alt dette gjelder ikke i alle rollespill som bruker ATB. Et felles element i spill som bruker ATB-systemet er hvordan kampene starter. Kampene kan starte med «Preemptive strike» eller «Back attack». Førstnevnte lar spilleren angripe først uten at fienden slår tilbake. Sistnevnte fungerer omvendt og hvis spillet lar spilleren velge om figurene skal stå i forskjellige rader under kamper, så blir disse radene revesert slik at figurene som vanligvis står lengst bak, står forrest og omvendt. En tredje måte kampene kan starte på er «Side attack» hvor spillerens figurer er delt opp i to grupper som angriper fienden fra begge sider. Spilleren får da både en ekstra tur i begynnelsen av kampen og figurer som angriper fiender som står med ryggen til, forårsaker mer skade. Fjerde og siste måte er «Pincer Attack» eller «Attack from both sides», som gir fienden denne fordelen. Square Co., Ltd. søkte om patent på ATB-systemet i USA 16. mars 1992 med tittelen «Video game apparatus, method and device for controlling same». Square fikk patentet 21. februar 1995. Conditional Turn-Based. Conditional Turn-Based Battle (CTB) ble designet av Toshiro Tsuchida og brukt i "Final Fantasy X", "Final Fantasy Tactics" og "Final Fantasy Tactics Advance". Liknende kampsystemer har blitt brukt i spill av andre selskaper, slik som Electronic Arts' ', men det er ikke CTB-systemer siden navnet refererer til Square Enix' implementasjon. I tillegg er ikke systemet likt i de tre spillene som bruker det. CTB er et turbasert system som ikke bruker runder. Selv om hver figurs tur er atomisk, er det ikke garantert at alle figurene får like mange turer. De som har høyere hastighetsattributt får flere turer enn tregere figurer, noe som gjør at hastighet blir viktigere enn i andre turbaserte kampsystemer. Videre kan trolldommer og egenskaper påvirke turrekkefølgen (kalt «Act List») siden noen egenskaper trenger en lengre rekonvalenstid. Generelt sett trenger svakere egenskaper mindre tid til å komme seg så man har derfor en sammenheng mellom hastighet og kraft. "Final Fantasy X" bruker en utvidet versjon som lar spilleren bytte figurer mens kampene pågår. Real Time Battle. Real Time Battle (RTB) ble introdusert i "Final Fantasy XI". Det fjerner de tilfeldige kampene fra tidligere "Final Fantasy"-spill og lar i stedet spilleren se fiendene slik at man kan velge om man vil slåss eller unngå dem. Figuren angriper automatisk i kampene og spilleren kan velge andre kommandoer når som helst mens kampen pågår. Systemet ble senere tilpasset for "Final Fantasy XII" og kalt Active Dimension Battle (ADB). Det har en tidsmåler lik den i ATB-systemet. Brosmefamilien. Brosmefamilien (Lotinae) er en gruppe torskefisker. Tidligere ble artene i denne gruppen regnet til gruppen torskefamilien og inndelingen som egen gruppe er fortsatt omdiskutert . Alle artene har en langstrakt kropp med lang rygg- og gattfinne og skjeggtråd. John Ngugi. John Ngugi (født 10. mai 1962 i Nyahururu) er en tidligere kenyansk langdistanseløper. Hans første internasjonale suksess kom da han ble verdensmester i 1986. Han gjentok denne bedriften tre ganger frem til 1989, en prestasjon som kun er overgått av Paul Tergat og Kenenisa Bekele. Han var også en meget sterk baneløper. Under VM 1987 i Roma var han blant favorittene på 5000 meter, etter at han hadde vunnet sitt forsøksheat. I finalen tok Ngugi ledelsen etter ca. 2000 meter, men på den siste runden ble han forbiløpt av flere løpere, og endte til slutt på en skuffende 12. plass. Under OL 1988 i Seoul var Ngugi igjen blant favorittene på 5000 meter. Etter en kilometer tok han sin vane tro ledelsen. Selv om avstanden tilbake til resten av feltet ble mindre mot slutten, vant han finalen med 30 meters forsprang til konkurrentene. Under Samveldelekene i 1990 i Auckland forsøkte Ngugi å bruke samme taktikk som i Seoul. Selv om han på andre runde snublet, falt i bakken og havnet 35 meter bak resten av feltet, greide han å ta igjen ledergruppen og skaffe seg en 40 meters ledelse. Denne gangen holdt imidlertid ikke forspranget, Ngugi måtte gi tapt med åtte hundredels sekunder til australieren Andrew Lloyd. Dette var Ngugis siste opptreden i internasjonale mesterskap, og han la opp etter sesongen 1992. Juan Ruiz de Apodaca. Don Juan José Ruiz de Apodaca y Eliza Gastón de Iriarte López de Letona y Lasqueti (født 3. februar 1754 – død 11. januar 1835 var visekonge av Ny-Spania fra den 20. september 1816 til den 5. juli 1821. Alna holdeplass. Alna holdeplass er en jernbaneholdeplass på Hovedbanen på Oslos østkant. Hovedbanen ble i 1971 lagt i kurve forbi det gamle stasjonsområdet på Alnabru stasjon og en ny holdeplass for lokaltogene ble opprettet med navnet "Alna". Holdeplassen betjenes for tiden av lokaltogene mellom Asker og Lillestrøm. Det hadde eksistert en holdeplass med samme navn tidligere. I 1872 ble "Alna holdeplass" anlagt omtrent der den senere Alnabru stasjon skulle ligge, men den ble nedlagt allerede det påfølgende året. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Mercedes-Benz W100. Mercedes-Benz W100, også kjent som Mercedes-Benz 600, er en luksusbil fra den tyske bilprodusenten Mercedes-Benz, produsert mellom 1963 og 1981. Den ble utviklet som erstatter for W186, som hadde hatt suksess på 1950-tallet, og under utviklingen fokuserte Mercedes-Benz på å bygge en bil som var helt i verdenstoppen når det gjaldt komfort og teknologi. Da W100 ble introdusert i 1963 hadde den få konkurrenter, og to år senere ble den satt i serieproduksjon. Produksjonen fortsatte frem til 1981, og da siste eksemplar rullet av samlebåndet var 2,677 eksemplarer bygget totalt siden 1963. W100 600 var svært tung, og ble derfor utstyrt med en 6.3-liters V8-motor med overliggende kamaksel og mekanisk bensininnsprøytning, spesialutviklet til bilen. Kjøreegenskapene var svært gode, takket være justerbar luftfjæring. Da modellen gikk ut av produksjon i 1981 fikk den ingen etterfølger i modellprogrammet før Maybach 57 og Maybach 62 ble introdusert i 2002. 4. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 4. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 4. mai og endte med Fyllingen – Start 2 den 8. mai 2006. Stefano Baldini. Stefano Baldini (født 25. mai 1971 i Castelnovo di Sotto) er en italiensk langdistanseløper. Baldini var nummer åtte i en søskenflokk på elleve i en bondefamilie i provinsen Reggio Emilia. I 1996 ble han verdensmester i halvmaraton i Palma de Mallorca. I 1997 kom han på andreplass i London Marathon med tiden 2.07,57, ny italiensk rekord. Under EM i friidrett 1998 i Budapest vant han maratontittelen. Han tok i tillegg bronse under VM 2001 i Edmonton og VM 2003 i Paris. Baldinis største triumf var likevel seieren på maratondistansen under OL 2004 i Athen. Dette løpet går først og fremst inn i den olympiske historien på grunn av at lederen av løpet, brasilianeren Vanderlei de Lima ble hindret underveis av den religiøse fanatikeren Cornelius Horan, noe som kostet de Lima mye tid og energi. Like etterpå ble han tatt igjen av Stefano Baldini. Baldini løp først over mål, men da de Lima like etterpå løp inn til tredjeplass, ble han feiret som en vinner. Da Vanderlei de Lima ble hindret, hadde han mistet over et minutt av forspranget sitt, så det er tvilsomt om Baldini ville ha vunnet om Vanderlei de Lima ikke hadde blitt hindret. I 2006 ble Baldini nummer fem under London Marathon, og forbedret sin italienske rekord til 2.07,22, og under EM 2006 i Göteborg tok han igjen gull på maratondistansen. Rana kraftverk. Rana kraftverk er et vannkraftverk ved Mo i Rana i Rana kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter fallet fra inntaksmagasinet Store Akersvatnet til Ranelva. Store Akersvatn reguleres mellom 523 og 480 moh. Det overføres vann fra magasinene Kallvatnet (reguleringshøyde 564-521 moh), Gresvatnet (595-592) og Kjennsvatnan (527-520 moh). I tillegg hentes det vann fra tre bekkeinntak i fjellet ved Okstindbreen. Randalselva, Andfjellbekken, Daudmannselva, Blerekelva, Virvasselva overføres også til kraftverket gjennom lange tunneler. Vannet i Tverrvatnet blir pumpet opp til Akersvatnet i Tverrvatn pumpestasjon. Kraftverket startet produksjonen i 1968 og er utvidet ved flere anledninger senere. Det er installert fire Francisturbiner på totalt 500 MW. Midlere årsproduksjon er på 1975 GWh og kraftverket er Nord-Norges største målt i produksjon. Eier har fått konsesjon til å bygge kraftverk i tilknytting til overføringstunnelen mellom Gressvatn og Kjensvatn. Eier er Statkraft. 65% av produksjonen er utleid på en 15 års avtale til det finske konsortiet Etalä-Pohjanmaan Voima Oy og Kymppivoima Tuatanto Oy.[1] 18. serierunde i Adeccoligaen 2007. 18. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet 11. august klokken 16.00 med den TV-sendte kampen mellom Glimt og Hamarkameratene. Runden ble avsluttet med syv kamper den 12. august 2007 som alle startet klokken 18.00. Skyting under sommer-OL. Skyting har vært med på øvelsesprogrammet under alle Sommer-OL siden starten på den moderne olympiske bevegelse ved Sommer-OL 1896 bortsett fra under lekene i 1904 og 1928. Øvelser for menn. I de første olympiske lekene var det et stort antall forskjellige skyteøvelser uten særlig standardisering. Når skyting kom inn på programmet igjen i 1932, var det bare to øvelser. Etter den tid, har antall øvelser vokst jevnt til toppen ble nådd i 2000–2004 med sytten øvelser totalt. Lekene i 2008 vil bare ha 15 forskjellige øvelser. Øvelser for mannlige utøvere var faktisk åpne øvelser for begge kjønn før det ble tatt inn rene kvinneøvelser i de aktuelle disiplinene. To kvinner tok medaljer i slike blandede øvelser: Margaret Murdock, sølv på 50 m rifle, 3 stillinger (1976) og Zhan Shan, gull i Skeet (1992). Øvelser som er med i dagens program er på toppen av lista. Regler for kvalifisering. Hver kvoteplass gir det nasjonale forbundet retten til å sende en skytter for å konkurrere i den aktuelle øvelsen. Det er allikevel et maksimum på to skyttere pr. øvelse og land. På den annen side kan en skytter som skyter på en kvoteplass i en øvelse konkurrere i andre øvelser også, så lenge kvalfikasjonsgrensa er nådd. De fleste skyttere kombinerer øvelser på denne måten, bortsett fra de som skyter 25 m silhuettpistol, Skeet og Trap for kvinner, hvor det ikke er noen øvelser som ligger i nærheten av deres egen øvelse på programmet. Svabo kraftverk. Svabo kraftverk er et vannkraftverk ved Mo I Rana i Rana kommune i Norland fylke. Kraftverket utnytter fallet fra inntaksmagasinet Andfiskvatnet til Ranelva. Andfiskvatnet er oppdemmet og reguleres mellom 241 til 231 moh. Elven Andfiskåga er delvis tørrlagt som følge av reguleringen. Det er installert turbin på 3,2 MW. Midlere årsproduksjon er på 20 GWh. Kraftverket er bygget i tilknytting til et vannverk. Eier er Mo Industripark AS. Skjellbrosmefamilien. Skjellbrosmefamilien (Phycinae) er en gruppe torskefisker. Tidligere ble artene i denne gruppen regnet til gruppen torskefamilien. De fleste artene har to lange finnestråler på bukfinnene, og skjeggtråd. SWAT. SWAT (Special Weapons And Tactics) er en alminnelig brukt betegnelse på taktiske politienheter i USA. Slike enheter er spesialtrent for å takle farlige og vanskelige situasjoner, som terrorisme, gisselsituasjoner, bevæpnede gjerningsmenn osv. SWAT bruker kraftigere våpen, kraftigere skuddsikre vester og mer avansert verktøy og utstyr enn det vanlige politiet, med fokus på samarbeid, taktikker og raske avgjørelser. 95% av alle SWAT-aksjoner fullføres uten at et eneste skudd blir avfyrt. Historie. SWAT ble stiftet i 1967 etter at Los Angeles-politiet (LAPD, Los Angeles Police Department) forsto at visse situasjoner de ble satt ovenfor krevde mer presisjon for å bli avviklet. Opprørsgrupper som Black Panther, Weather Underground Organization og Symbionese Liberation Army brukte ofte voldelige metoder for å bli hørt. Dette førte til at Los Angeles-politiet ikke lenger hadde kontroll over byen. Samtidig begynte individuelle å utføre kriminelle handlinger som USA aldri hadde opplevd tidligere. 1. august 1966 klatret 23 år gamle Charles Whitman opp i University of Texas i Austin, hvor han skjøt på tilfeldige. 15 mennesker ble drept og 31 skadet. Denne hendelsen var kjent som den dødeligste massakren i USAs historie (før Cho Seung-Hui drepte 32 elever og lærere på Virginia Polytechnic Institute and State University den 16. april 2007). Hele politiavdelingen i Austin ble satt inn for å prøve å stanse mannen. Slike hendelser førte til at det amerikanske politiet følte noe måtte gjøres med disse nye og dødelige situasjonene som dagens politi ikke hadde opplæring eller kontroll på. Oppstarten av SWAT. Hos Los Angeles-politiet foregikk det i diskusjoner om hvordan farlige og krevende situasjoner skulle bekjempes, og i 1967 fikk Daryl Gates inn et forslag om å starte en spesialavdeling innenfor politiet som skulle spesialtrenes på ekstrem kriminalitet. Den nye avdelingen under utvikling foreslo navnet SWAT, Special Weapons Attack Teams, men ble avslått av lederne. Senere la de fram et nytt navn, Special Weapons And Tactics. Dette navnet ble akseptert og Los Angeles-politiet lagde 15 grupper med 4 mann i hver som skulle utgjøre den nye SWAT-enheten til Los Angeles-politiet. Disse bestod av tidligere soldater fra Vietnamkrigen og Koreakrigen som hadde kjempet i spesialavdelinger under krigene. SWATs første oppdrag. I desember 1969 måtte SWAT vise hva avdelingen kunne da en gruppe fra Black Panther sperret av en bygning i Los Angeles hvor de utførte ulovlige handlinger. En politiinspektør fra Los Angeles-politiet besøkte bygningen for å snakke med dem, men ble møtt av en .45 Magnum i ansiktet da han åpnet døren og tvang han til å dra. Det ble så bestemt at SWAT skulle ta seg av situasjonen, som bestemte seg for å prøve å overvelde dem med et raskt og effektiv innbrudd. De feilet, og i løpet av et halvt minutt var 3 politimenn skutt og ble dratt ut av resten. I fem og en halv time skjøt Black Panther-medlemmene før SWAT-lederen søkte om å få bruke tyngre artilleri fra militæret. Ordføreren i Los Angeles og Det hvite hus aksepterte, og tyngre artilleri ble bragt til stedet. Våpenet ble aldri tatt i bruk, da Black Panther-gruppen overga seg til politiet da de forsto konsekvensene som kom til å skje. Etter Black Panther-episoden ble SWAT endret fra å være små grupper på hver politistasjon til å bli én stor organisasjon som skulle trenes opp sammen til å bli den beste og mest effektive politi-avdelingen i Los Angeles. SWAT i Palm Springs. SWAT i Palm Springs ble opprettet i 1978 og består av spesialtrente konstabler som er forberedt på å overta ansvaret for operasjoner som krever ekspertise innen spesialtaktikk og laginnsats. I praksis er enheten organisert som en kriseberedskapsavdeling med kompetanse både innen megling og angrep. Når enheten anvender megling som metode, blir det tatt i bruk moderne psykologiske teknikker. Stress, logisk slutning, tid, kontroll og andre konsepter og verktøy blir tatt i bruk for å redusere krisen. Angrepstaktikker som brukes av SWAT gjenspeiler politistrategi for håndtering av situasjoner med konfrontasjon av potensielt farlige personer. Konseptet for «pågripelse av mistenkte» gjennomføres med den grunnleggende disiplinen der enhver situasjon anses som et «livreddende oppdrag». Målet for enheten er å fullføre ethvert oppdrag uten skade eller dødsfall som resultat av enhetens inngripen. Fremst i tankene til enhetens medlemmer skal være å bevare liv og trygghet i samfunnet. Palm Springs-politiets SWAT-enhet har 30 spesialtrente konstabler, 4 fulltids meglere og 2 leger. Enheten er delt i to ansvarslinjer: Taktisk element, som består av konstabler som gjennomfører storming og gisselredning, og Teknisk element, som består av et firemanns skarpskytterlag, to krisemeglere, to gasspesialister og enhetens lege. Alle medlemmer bærer kamuflasjeuniform i beige, brun og sort, som passer i ørkenterrenget i Palm Springs. Konstablene har skuddsikre vester og hjelmer, og er bevæpnet med Heckler & Koch MP5 maskinpistoler og Benelli halvautomatiske hagler som primære stormvåpen, og tjenestepistoler som sekundære våpen. Den grunnleggende transportformen for enheten er en kombinasjon av kassevogner og kommandobiler som er spesiallaget for transport av konstabler og utstyr, samt som kommandopost. Enheten har også et pansret kjøretøy for farlige situasjoner. For enhetens medlemmer er SWAT-oppdrag en sekundær tjeneste, og helt frivillig. Alle medlemmer har primærtjeneste som patruljebetjenter eller kriminalbetjenter. Det gjennomsnittlige erfaringsnivået i enheten er 15 år. Nyland holdeplass. Nyland holdeplass er en jernbaneholdeplass på Hovedbanen på Oslos østkant. Nyland ble anlagt i 1944, og flyttet 400 meter østover i 1961. Holdeplassen ligger like ved NSBs jernbaneverksted på Grorud, og betjenes for tiden av lokaltogene mellom Asker og Lillestrøm. Kilder. Thor Bjerke (red.) m.fl. Banedata '94. Norsk Jernbaneklubb 1994. ISBN 82-90286-15-5 Bishop Hill. Kart som viser Bishop Hills plassering i delstaten Illinois. Bishop Hill var en svensk koloni i Henry County i staten Illinois, USA, ved jernbanen mellom Chicago og Burlington, rundt 200 km vest for Chicago. Kolonien ble grunnlagt av den første store organiserte svenske utvandrergruppa, og kan ses som starten på den svenske utvandringa til Nord-Amerika. Historie. Bishop Hill ble grunnlagt av den selvlærte predikanten Erik Jansson i 1846, og oppkalt etter hans fødested, Biskopskulla i Uppsala. Hjemme i Hälsingaland hadde Jansson på midten av 1840-tallet danna en sekt hvis medlemmer ble kalt Erik-Jansarna. Disse kom snart i konflikt med statskirken, og Jansson rømte til slutt fra en fangetransport som skulle ta ham til statsfengselet i Gävle. Han og 400 av hans tilhengere bega seg i 1846 til Illinois, hvor de grunnla kolonien som et samvirke med felleseie. Det utvikla seg snart et mangsidig samfunn der med blant annet skole, kirke, hotell, smie, mølle, vognmakeri osv. Jansson ble myrdet på våren i 1950, og i hans sted tok et sjumannsråd ledelsen, med Jonas Olsson (død 1898) fra Söderala. På slutten av 1950-tallet ble denne ordninga oppløst, og visse innflytelsesrike menn delte mesteparten av eiendommene mellom seg og gjorde dem til sine egne. På en del av området ble det bygd en mindre by ved navn Galva (etymologisk en forvanskning av Gävle). Dagens Bishop Hill. Det finnes i Bishop Hill fortsatt flere bygninger fra koloniens dager, og man verdsetter minnet om kolonien og den svenske arven høyt. I 2000 bodde det 125 mennesker her, hvorav en stor del er etterkommere av de opprinnelige utvandrerne. Julian Tuwim. Julian TuwimJulian Tuwim (født 13. september 1894 i Łódź, død 27. desember 1953 i Zakopane) var en polsk dikter av jødisk avstamning, en betydelig personlighet innen polsk litteratur. Han studerte jus og filosofi ved Universitetet i Warszawa og var også kjent for sine bidrag til barnelitteraturen. Tuwim Tuwim Tuwim, Julian Tuwim Tuwim Bjerka kraftverk. Bjerka kraftverk er et vannkraftverk ved Finnbakken i Hemnes kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 371 meter fra magasinet Stormålvatnet til Leirelva. Stormålvatnet er oppdemmet og reguleres mellom 430 til 397 moh. Bjerkaelva reguleres som følge av verket. Det er installert en Francisturbin på 20 MW. Midlere årsproduksjon er på 176 GWh. Hellevik. Hellevik er et sted i Ytre Fjaler i Sogn og Fjordane. Stedet ligger ytterst i Dalsfjorden og har ca 150 innbyggere. Tranøy (delområde). Delområde Tranøy er det nordligste av de to delområdene i Tranøy kommune på Senja i Troms. Området omfatter Tranøybotn og bygdene nordover og østover, deriblant kommunesentret Vangsvik. Delområdet er identisk med den delen av kommunen som kalles "Nord-Tranøy". Området har et areal på 299,94 km². Tranøy grenser i søvest til Stonglandet, i vest til Torsken, i nordvest til Berg og i nordøst til Silsandområdet i Lenvik. Over Solbergfjorden i sør ligger Dyrøy kommune. Nedre Røssåga kraftverk. Nedre Røssåga kraftverk er et vannkraftverk ved Korgen i Hemnes kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter fallet på 246 meter fra magasinet Stormyrbassenget til Røssåga ved Korgen sentrum. Stormyrbassenget er oppdemmet og reguleres mellom 248 til 245 moh. Røssåga reguleres som følge av verket. Produksjonen startet i 1955 og verket ble ferdigstilt i 1958. Til Stormyrbassenget tilføres det vann fra Øvre Røssåga kraftverk. Det er installert seks francisturbiner på totalt 300 MW. Midlere årsproduksjon er på 1827 GWh. Waldemar Cierpinski. Waldemar Cierpinski (født 3. august 1950 i Neugattersleben, Sachsen-Anhalt) er en tidligere tysk maratonløper. Cierpinski er den eneste utøveren, ved siden av etiopieren Abebe Bikila, som har vunnet olympisk gull på maratondistansen to ganger. Det gjorde han under OL 1976 i Montréal og OL 1980 i Moskva. Han var praktisk talt ukjent da han deltok under OL 1976. Han løp sammen med ledergruppen inntil tittelforsvareren Frank Shorter fra USA rykket fra de øvrige etter 25 km. Cierpinski tok opp jakten og passerte Shorter, og vant til slutt med 51 sekunder. Under OL i Moskva løp Cierpinski fornuftig og forsøkte ikke å holde det høye tempoet som ledergruppen satte opp. Han tok igjen ledergruppen etter 36 km, og opparbeidet seg et godt forsprang. Selv om Gerard Nijboer fra Nederland tok innpå på den siste kilometeren, spurtet Cierpinksi de siste 200 meterne inn til sitt OL-gull nummer to. I tillegg til to OL-gull tok han bronse på maratondistansen junder VM 1983 i Helsingfors, en fjerdeplass under EM 1978, samt fem nasjonale mesterskap for DDR. Øvre Røssåga kraftverk. Øvre Røssåga kraftverk er et vannkraftverk i Bleikvasslia i Hemnes kommune i Nordland fylke. Deler av nedbørsfeltet ligger i Grane og Hattfjelldal kommuner. Kraftverket utnytter fallet på 135 meter fra magasinet Røssvatn til Stormyrbassenget. Røssvatn er oppdemmet og reguleres mellom 384 til 375 moh. Røssåga reguleres som følge av kraftverket. Produksjonen startet i 1961 og kraftverket ble ferdigstilt i 1962. Til Røssvatn tilføres det vann fra Bleikvatnet, som reguleres mellom 408 og 387 moh. samt flere bekkeinntak. Røssvatnet har et magasinvolum på 2,35 milliarder m³ og er etter oppdemmingen Norges nest største innsjø. Det er installert tre francisturbiner på totalt 187 MW. Midlere årsproduksjon er på 907 GWh. Jo Sondre Aas. Jo Sondre Aas (født 2. juli 1989 på Grindal i Rennebu) er en norsk fotballspiller som spiller spiss for Sandefjord Fotball. Aas var første del av sesongen 2009 utleid til Moss, men han valgte å avslutte leieoppholdet i Ranheim. Låneoppholdet ble forlenget, og da han i forkant av 2011-sesongen ikke fikk ny kontrakt med RBK, valgte han å gå til Ranheim på permanent basis. 11. januar 2012 signerte han en 3-års kontrakt med Sandefjord. Aas fikk sin debut for Rosenborgs A-lag 28. juni 2007 i 3. runde i cupen mot Skeid, og debuterte i eliteserien 25. august 2007 i RBK sin hjemmekamp mot Vålerenga Fotball. Aas signerte 4. januar 2008 en proffkontrakt med Rosenborg som varer ut sesongen 2010, og ble dermed tatt opp i A-stallen til RBK. Aas ble toppscorer da Rosenborgs juniorlag deltok i den prestisjefylte juniorturneringen til Real Sociedad vinteren 2007. I etterkant av denne turneringen ble Aas invitert til en ukes treningsopphold i Real Madrid. Aas spilte fast på det norske G-18-landslaget. Aas står bokført med 16 landskamper for aldersbestemte landslag, og har scoret syv mål. Aas scoret 16 mål for RBKs 2.-lag i 2007. Jo Sondre Aas fikk et innhopp mot Lyn første seriekamp 2008, den 31. mars. Han ble satt inn for Steffen Iversen som pådro seg en skade i skulderen. Jo Sondre spilte en ok kamp, og han skaffet et straffespark for RBK som resulterte i det avgjørende 2-1 målet. Knut Erik Lippert. Knut Erik Lippert (født 26. april 1969) var ordfører i Svelvik kommune i Vestfold for Høyre fra 1999 til 2011. Han ble første gang valgt inn i kommunestyret i 1991. Lippert er bosatt i Svelvik. Han er utdannet diplomøkonom fra BI. Jim Hines. James «Jim» Ray Hines (født 10. september 1946 i Dumas, Arkansas) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Hines ble den første som løp 100 meter under ti sekunder, under det amerikanske mesterskapet i 1968 i Sacramento løp han på 9,9 sekunder. Noterbart er at tiden 9,9 var med manuell tidtaging. Senere samme år under OL i Mexico by vant han finalen på 100 meter foran Lennox Miller og Charles Greene med tiden 9,95. Dette ble registrert som ny verdensrekord da det var med elektronisk tidtaging. Verdensrekorden ble stående i 15 år inntil hans landsmann Calvin Smith løp på 9,93 i 1983. Hines ble også olympisk mester på 4x100 meter stafett, han var ankermann på det amerikanske stafettlaget, de andre var Charlie Greene, Melvin Pender, Ronnie Ray Smith, og USA vant finalen foran Cuba og Frankrike. Fåresopp. Fåresopp eller sauesopp (latin "Albatrellus ovinus") er en 5–25 cm bred, matt, tørr, hvit eller gråbrun sopp med porer under hatten. Den vokser i Norge særlig på Østlandet og i Trøndelag og regnes som en av de «sikre» soppene, det vil si spiselige sopper som ikke lett forveksles med giftige. Av slekten "albatrellus" er det fire arter i Norge. Både franskbrødsopp ("Albatrellus confluens") og grønn fåresopp er uspiselig. Utseende, smak, vekststeder. Fåresoppen er hvitlig og har tynne porer på undersiden. Den regnes som den eneste spiselige poresoppen. Blir gul ved steking noe som er karakteristisk. Denne soppen må skilles fra franskbrødsopp som har større og mindre tette porer, og som ser ut som stekt franskbrød. Franskbrødsopp blir ikke gul ved steking. Smaken er relativt (men ikke helt) mild, mens den hos franskbrødsopp er temmelig bitter. Denne soppen vokser helst på gammel, mosedekket granskogbunn, gjerne i skråninger. Som regel finnes den i store grupper, mest på Østlandet og i Trøndelag tidlig på høsten. Normalt kan soppen plukkes som enkelteksemplarer, det vil si at fruktlegemene vokser sjelden sammen. Det gjør de derimot ofte hos dobbeltgjengeren, franskbrødsoppen. Morider. Morider (Moridae) er en gruppe torskefisker. De fleste artene er dypvannsfisker som lever langs kontinentalskråningene. Nordeuropeiske arter. Disse dypvannsfiskene er nesten aldri funnet øst for Færøyene, ettersom havet her blir for grunt. Likevel ble mora fanget på Hitra august 2007, og dette er det eneste funnet av gruppen i Norge. Frédéric Cuvier. Frédéric Cuvier (født 28. juni 1773, død 24. juli 1838) var en fransk zoolog, som også var kjent som en yngre bror av Georges Cuvier. Frédéric Cuvier ledet menasjeriet ved Muséum d'Histoire Naturelle i Paris fra 1804 til 1838. Han er kjent som den som oppdaget den røde pandaen ("Ailurus fulgens") i 1821. Som utlending ble han også medlem av Royal Society i 1835. Han er ellers kjent som forfatter, sammen med Étienne Geoffroy Saint-Hilaire, av bokverket «"Histoire naturelle des mammifères"» (4 bind, 1819–1842). Valerij Borzov. Valerij Filippovitsj Borzov (russisk: Валерий Филиппович Борзов, ukrainsk Валерій Пилипович Борзов – "Valerij Pylypovytsj Borzov"; født 20. oktober 1949 i Sambir i nåværende Ukraina) er en tidligere sovjetisk friidrettsutøver. Borzov vant to olympiske titler under Sommer-OL 1972 i München, han vant både 100 og 200 meter. Han fikk også en sølvmedalje på 4x100 meter stafett, USA vant gull foran Sovjetunionen. Fire år senere, under OL i Montreal vant han to nye olympiske medaljer, han fikk bronse både på 100 meter og 4x100 meter stafett. Pastinakk. Pastinakk, "Pastinaca sativa", er en inntil 1m høy urt av skjermplantefamilien. Planten har gule blomster som står i skjerm på relativt lange blomsterstilker. Roten er spiselig spesielt i det første året og egner seg som salat og grønnsaksblanding. Bladene og stilken kan brukes som grønnsak eller salat på våren, når de fortsatt er myke. Frøene brukes som karvelignende krydder. Roten inneholder inulin og rikelig proteiner og mineraler. I folkemedisin gjelder te laget av pastinakk (1 teskje per kopp) som vanndrivende og beroligende. Hans Hilding Hønsvall. Hans Hilding Hønsvall (født 1952) var ordfører i Andebu kommune i Vestfold fra 1999 til 2011. Hønsvall representerer Kristelig Folkeparti. Han ble valgt gjennom et valgteknisk samarbeid hvor SV, AP, Venstre, Sp og KrF ble enige om å støtte ham som ordfører for fire nye år. Han ble i valget 2011 valgt inn på fylkestinget i Vestfold og ble der fylkesvaraordfører. Eupraksofi. Eupraksofi, på engelsk kalt "eupraxsophy" og "eupraxophy", er et ikke-religiøst livssyn eller en verdensanskuelse basert på det å leve et mest mulig etisk riktig liv og å stole på rasjonelle metoder som logikk, observasjon og vitenskap fremfor tro, mystikk og åpenbaringer. Ordet er dannet av de greske ordene for «god virksomhet» og «visdom» og ble lansert av den amerikanske filosofiprofessoren Paul Kurtz. I følge ham er eupraksofier, på samme måte som religioner, kosmiske og altomfattende i tilnærmingen til tilværelsen, men de tar avstand fra den overnaturlige komponenten i religion. Likevel representerer de et trossystem eller paradigme å leve etter. Oterfløyte. Oterfløyte, eller oterlokkefløyte, er en fløyte som brukes for å etterligne oterens lokkelyder. Den lages av vingebein fra storfugl, med lydhull på midten og spalte formet av harpiks eller voks. Løytnant Riedel. Løytnant Riedel (Oberleutnant Riedel) var en tysk løytnant under andre verdenskrig. Han var sjef over kanonstillingene på Vardås på Nøtterøy. Riedel ble etter kapitulasjonen i mai 1945 internert i Larvik. Han ga amerikanske eksperter tekniske opplysninger om kanonene. Riedel Grotlesanden. "Grotlesanden sett innover fra vest" Grotlesanden er en 2 km fin sandstrand beliggende ved den lille bygda Grotle i Bremanger kommune. Åpne svaberg rundt sanden gir området et unikt særpreg. Grotlesanden ligger i Ytre Bremanger på vestsiden av øya Bremangerlandet og vest for tettstedet Hauge. Grotlesanden er svært populær i sommermånedene. I mange år var sandstranden en lokalt bevart hemmelighet, men er nå en del av Bremangers profilering som reisemål, og er ved siden av Kalvåg, en av de mest sentrale attraksjoner. Selv om stranden er mest brukt i pent vær om sommeren, er området også en severdighet i stormvær. De danske gjenforeningskrigene. De danske gjenforeningskrigene i midten av 1300-tallet var en serie av mindre konflikter og større konflikter omkring det danske kongedømmet på tjue år. En formidable mann, Valdemar Atterdag, gjenforente Danmark i løpet av tjue år mellom 1340 og 1360. Samtidig gjorde han det danske riket til det mektigste i Nord-Europa. Forspillet. Vanstyre, politiske destabilisering og krigsgjeld under en aggressiv utenrikspolitikk hadde tvunget fram en voldelig oppløsning av landet Danmark som i 1332 stod uten konge og størstedelen var pantsatt til kreditorene. Blant disse var de holstenske grevene som hadde etablert seg som erkefiender av de kongelige interesser og de danske særinteresser i det siste århundret. Etter Christoffer IIs død var kongeriket oppløst uten konge, underlagt et hardstyre av både kreditorene og danske adelige som forsøkt å presse alle økonomiske midler uten skånsel av befolkningen. Siden midten av 1320-årene hadde de danske landsdelene blitt kastet ut i vold, kaos og oppløsningstendenser siden ekstraskatt og andre ekstraordinære utgifter ble innført av kreditorene. Siden 1328 var opprør gang på gang kvalt i blod av adelige (inkludert danske adelige) for tolv år framover, bare et sted hadde opprøret fulgt til bedre tilstander. Skåningene i 1332 gjorde opprør og fant en venn i den norsk-svenske kongen Magnus Eriksson som overtok panten på Skåne for 7 tonn sølv eller 34 000 mark sølv. Ved det samme året hadde de to grever, "Grev Gerhard" og "Grev Johan" av Holsten verdsettet kongeriket Danmark på 200 000 mark sølv. Det var store urolighetene på det jyske halvøya, både bøndene og stormennene gang på gang gjorde opprør mot tilstandene som gradvis var blitt så ille at hanseatene hadde protestert mot det tyske hardstyret som førte til lovløshet. I 1339 måtte grev Gerhard konkludere med at det bare var et tidsspørsmål før danskene hadde fjernet fremmedstyret og rustet ut en hær. Han innførte en upopulær sølvskatt og startet forhandlingene med hertug Valdemar av Slesvig. Det neste året hadde greven og hertugen avsluttet forhandlingene med en avtale om overførelsen av panten på Jylland til hertugen mot Sønderjylland. Men først måtte opprøret på Nørrejylland knuses. Med 11 000 mann rykket greven sammen med sine sønner Heinrich og Claus opp gjennom den jyske halvøya som ble utsatt for herjing og plyndring. Men natten til 1. april 1340 hadde greven kommet til Randers, der ble han overfalt og drept av væpneren Nils Ebbesen. Mordet utløste et sammenbrudd av den tyske hæren som flyktet sørover. Krigenes begynnelse. Attentatet i Randers ledet til et forlik mellom den fremste anføreren av danskene for selvstendighet og Gerhards sønner med modifikasjoner på avtalen om byttet av Nørrejylland og Sønderjylland. Først skulle den unge junkeren gifte seg med Gerhards datter Elisabeth og utrope seg til konge over Danmark for å bringe orden i forholdene. Men den unge mannen var slu og fikk avtalen forvandret, så han giftet seg med hertug Valdemars søster. Med dette fikk han en medgift som var straks brukt for innløsning av Vendsyssel og landet sør for Limfjorden inkludert byen Viborg. Den 24. juni 1340 hylles Valdemar som Danmarks konge på Viborg Landsting. Som resultatet av avtalen med holstenerne var han avverget fra å støtte det jyske opprøret som ble knust i november 1340 ved Skanderborg av en tysk hær. Et ulykkelig dårlig forhold mellom den nye kongen og jyderne for hele regjeringsperioden hadde startet, kong Valdemar var ikke mindre hensynsfull enn tyskerne som generelt så ned på enhver under dem i sosial rang. Gang på gang skulle jyderne sette seg mot kongestyret med vold som ble besvart med terror, grusomheter og svik fram til danskekongens død. Hans metoder var så hard og hans skruppelløshet var usedvanlig selv i disse harde tidene at han fikk et lite kjent tilnavn som få konger hadde gjort seg fortjent til i historien: "Valdemar den onde". Valdemar begynte det tunge arbeidet med å gjenreise kongeriket, og startet "gjenforeningen" av det danske landet som dels ble tilbakekjøpt, dels tilbakeerobret i et komplisert spill av kjøp, lån, pantsetting, væpnede makt og krig. I 1342 til 1343 var en kongelig hær oppstilt etter en fjerdedel av Jylland var innløst, for stridighetene på Sjælland omkring København og Kalundborg. I 1342 hadde den norsk-svenske kongen Magnus Eriksson grepet inn på holstenernes side, men tapte et slag ved København i forsvaret av slottet. Men hensikten med den svenske hæren i København fikk en politisk gevinst, for kong Valdemar måtte sluttet fred med kong Magnus Eriksson og måtte offisielt avslå Skåne, Halland og Blekinge i 1343. Holsteneren Claus Limbek som hadde vært i grev Gerhards tjeneste, gikk over til danskekongens side under den dansk-holstenske krigen sammen med Kalø slott, og vant de viktige borger i Kalundborg og Søborg på nordlige Sjælland i 1344. Han ble straks kongens viktigste mann og forbundsfelle for tjue år som en av Danmarks mektigste menn med store len i Jylland. Krigens herjingene rammet Sjælland meget hardt, by etter by ble inntatt, plyndret og lagt øde i flere år, beleiring av større og mindre borger var vanlig rundt om på øya. Danskene vant seg borgen på Gunderslevholm i 1345 der besetningen ble utryddet til siste mann. Krigsutgiftene ble så stor at Valdemar måtte selge Estland som hadde vært i et opprør i våren 1342. Opprøret var stoppet av den Tyske Orden som plassert deres menn i de viktige borgene på landet. Esterne ønsket disse vekk, men danskene valgt salg fremfor en overtaking av de tyske korsfarernes rolle som sikringsstyrke. I august 1346 var Estland solgt for 19 000 mark sølv. Avtalen om salget av det fjerne landet på Baltikum var en stor seier for danskekongen som innløste panter på Sjælland med mesteparten av sølvet. Dessuten, med i avtalen overtok Ordenen den andre kongesønnen, junker Otto som villig dro sin vei østover for tjeneste på Karkus, Livland. Kongen som hadde innløst de fleste pantene på Sjælland, isolerte de gjenværende tyske borgherrene fra hverandre for to år framover. I 1348 var Sjælland, Lolland, Falster og Møn underlagt kongelig kontroll. Den siste større borgen i Sjælland, Voldingborg, overgav seg mot en avtale om 8 000 mark sølv i utbetaling. Viktig drahjelp kom fra det danske folket som aksepterte ekstraskatt, i 7. januar 1349 var 40 000 mark sølv brukt på innløsningen av de østlige landsdelene, tre fjerdedeler var betalt av folket. Men en katastrofe rammet landet med store sosiale og økonomiske konsekvenser for tre år i 1348, 1349 og 1350. Svartedauden som het "Den sorte død", desimerte befolkningen som ble spart for mer krig, et opprør på Brandenburg mot keiseren trukket danskekongen og hans hær til Mecklenburg for to år med krig og plyndring. I 1351 startet krigene på nytt etter holstenerne startet på nytt kampen mot Valdemar Atterdag med innblanding i indre stridigheter mellom jyske adelige. Stormennene som Claus Limbek i kongens fraværelse sluttet seg til hertug Valdemar av Slesvig i oppstanden mot kongen. Krigen i Jylland ble det samme som på Sjælland, med hærer på herjingstog, beleiringer av borger og plyndring av by som landsbygda. Bare en fjerdedel av Jylland omkring Ribe var ikke innløst i tillegg til Fyn. I to år bølget kampene fram og tilbake, Langeland var erobret fra hertug Valdemar av Slesvig som måtte sluttet fred i 1353 ved å bytte den siste fjerdedelen av Jylland mot Langeland. I det samme året var et forlik mellom de jyske stormenn og kongen fullført der Claus Limbek gjenopptok sin tidlige posisjon som kongens fortrolige. Krigenes avslutning. Kongens styret ble merkbart etter hvert landsdelene ble underlagt kongelige kontroll. Maktmisbruk, uvillighet til å lette byrdene på befolkningen som ikke lenge hadde den økonomiske kapasiteten som før Den sorte døden, og maktarroganse skapte store problemer. Det første danehof var holdt i 1. juni 1354 i Nyborg hvor Valdemar Atterdag kom med løfter om bedre tilstander. En skjerpelse av kongens maktmidlene var i gang, dette framprovoserte et nytt opprør i Jylland. Stormennene med støtte av holstenerne og deler av folket i Jylland reist seg i opprør mot kongen som mistet Tønder og Randers i 1357. I 11. november 1357 vant Valdemar Atterdag et avgjørende slag ved Brobjerg på Fyn. Seieren sikret Fyn for kongen som under foråret i 1358 seilte med en flåte mot Langeland og Als som hadde tilhørt hertugen av Slesvig. Tranekær slott og Nordborg slott sammen med Sønderborg ble beleiret og erobret etter kort tid. Men suksessen ledet til en intervensjon av hertug Albrekt den store av Mecklenburg. Valdemar dro tilbake til København med den kongelige krigsflåten. Ved Helsingborg i sommeren 1358 hadde den danske hæren marsjerte mot den mecklenburgske hæren på skånsk grunn. Med denne utviklingen var en andre konflikt trukket inn i bildet, den svenske striden mellom faren Magnus Eriksson og sønnen Erik Magnusson siden 1356. Hertugen av Mecklenburg våget ikke å slåss et slag, så han begynte å forhandle med danskene som fant et forbundsfelle i den eldre svenskekongen som hadde kommet i besittelse av det strategiske viktige Helsingborg slott. Med vinterens ankomst opphørte kampene, da hadde man inngått våpenhvile på alle steder. I Kalundborg forhandlet kongen med representanter for de jyske opprørerne. På veien hjem ble stormennene Uffe Sigsen, Peder Andersen og Nils Bugge myrdet av ukjente gjerningsmenn trolig på kongens ordre. Valdemar Atterdag var den fremste mistenkte, men han avlagt ed på sin uskyld og fant flere jegerne som ble anklaget og dømt for forbrytelsen. Det var den 23. desember 1358. Med det var kraften bak opprøret i Jylland oppbrukt. Krigene brøt ut på nytt i det neste året etter holstenerne erobret Femern, dels hjulpet av jyderne som angrepet de kongelige borgene. Valdemar Atterdag hadde rykket over Øresund med sin hær for å støtte den eldre kong Magnus Eriksson mot hans sønn Erik. Kong Magnus Eriksson var nødt til å gi løfter om å gi avkall på Helsingborg mot dansk militærhjelp. Under møtet mellom de nordiske kongene i København i januar 1359, ble trolovelsen mellom den norske kongen Håkon VI Magnusson og danskekongens datter Margrete inngått. Valdemar Atterdag siktet på de østdanske landsdelene med håp om en reversering av avtalen fra 1343. Med Helsingborg under kontroll vil en erobring av Skåne være mulig. Men holstenernes suksess på Femern, jydernes opprøret og en mecklenburgsk flåte på havene tvunget danskene tilbake. Kong Erik Magnusson hadde samlet en hær, den såkalte "klubbehæren" som var sagt å ha skremt bort den danske hæren uten større strid. Dessuten er omstendighetene fra året 1359 omkring Magnus Eriksson, hans sønn og danskekongen noe forvirrende med flere ulike versjoner. Hva som er kjent, var at danskene hadde trukket seg tilbake uten å ha fått Helsingborg slott, Erik døde kort etterpå, etterfulgt av sin far som nektet å respektere avtalen etter danskenes mening. Det jyske opprøret fikk en avslutning den 24. mai 1360 med "Landefreden" under danehoffet i Kalundborg der kongen måtte lovet å respektere alle privilegier, lover og sedvaner samt de jyske stormennenes egne interesser som hadde vært under trussel. Med avtalen var de siste indre stridighetene i Danmark avsluttet, de holstenske grevene sammen med hertug Valdemar av Slesvig forliket seg på nytt med Valdemar Atterdag. Med freden var "de danske gjenforeningskrigene" nesten overstått. Det siste aktet var gjenerobringen av de østdanske landsdelene Skåne, Halland og Blekinge som startet tidlig i juni 1360. Hertug Albrekt den store av Mecklenburg som hadde vært i allianse med svenskene, sluttet seg i alles overraskelse til danskene. Slottet i Helsingborg ble inntatt gjennom narrespill av hertugen og kongen. I oktober var Malmö også tatt likesom mesteparten av landsdelene med unntak av nordlige Halland. En svensk hær som hadde samlet seg, gikk i oppløsning av indre strid som sluttet med mord på svenskekongens fortrolige, Bengt Algotsson. Dette var et kraftig signal av de svenske stormennene for det svenske kongestyret. Etterspillet. En uoffiselt krig mellom Danmark og Sverige som var i union med Norge hadde brutt ut. Magnus Eriksson fant nye forbundsfeller i de holstenske grevene og innledet forhandlingene som sluttet med enighet om å overføre kontrollen over Kalmar Slott på Småland til holstenerne. For å forsegle avtalen skulle grevene gifte bort Gerhards datter Elisabeth til den norske kongen. Danskekongen som hadde vært underrettet om disse planene, måtte gå til angrep for å stoppe den farlige utviklingen. Hærtoget i året 1361 fikk et svært blodig utfall, Slaget ved Visby som var ikke mindre blodig enn slaget ved Skanderborg tjue år før. Ved hell var Elisabeth sammen med hennes følge etter et skipsbrudd tatt til fange av danskene i det samme året. Erobringen av Gotland avsluttet krigen mellom de to konger med en ny, mer omfattende krig mellom landene med en tredje part, "Hansaen". Danmark som hadde blitt samlet på nytt, var blitt det mektigste landet i Nord-Europa. Kong Valdemar Atterdag døde i 1375 uten en sønn som hadde omkommet av hans sår under krigen mot Hansaen, etterlatt seg en datter giftet med Håkon VI Magnusson. Datteren skulle vise seg å være farens verdige etterfølger. Bensinstasjon. Bensinstasjon er en butikk som blant annet selger drivstoff til motorkjøretøyer. De vanligste drivstofftypene som selges er bensin og diesel. Enkelte stasjoner selger også avgiftsfri diesel, flytende petroleumsgass, naturgass, biodiesel, etanol og parafin. Nylig har bensinstasjoner også begynt å selge butan. Bensinstasjoner tilbyr ofte andre tjenester i tillegg til salg av drivstoff, slik som service, vask av bil og matservering. Betjente stasjoner har ofte også kiosk med salg av mat, drikke, dagligvarer og bilprodukter. Mange stasjoner er selvbetjente hvor man benytter et betalingskort, selv om stasjonen er stengt. Verdens første bensinstasjon ble bygd i St. Louis i Missouri i 1905. Halvor Kleppen. Halvor Kleppen (født 3. september 1947 i Bø i Telemark) er journalist, forfatter, fjernsynsunderholder og en av grunnleggerne av Bø Sommarland. Halvor Kleppen ble kjent i hele landet da han tidlig på 80-tallet ledet TV-programmet «Hobby» på NRK. Der limte han sammen gamle ispinner til miniatyr-krigsskip og brettet servietter til ganske avanserte propellfly. Meningen med programmet var at alle som så på skulle få seg en hobby. Eller som Halvor sa det i avslutningen i hvert program: «Skaff deg ein hobby du au!» Senere ble han mest kjent for programserien «Starshot» på TvNorge, hvor kjente mennesker skøyt på leirduer. Kleppen er også kjent for å samle pins.. Kleppen har også gitt ut folkekjære bøker som «Fytti Katta» og «Hått var det Tjønnåsen sa?». Han har skrevet den nynorske teksten til «Annie's Song»: «Songen til Anne». Innspillingen med Ivar Simastuen ble utgitt på LP-platen "Den første gang jeg så deg" i 1982. Écône. Écône er et område i Riddes i distriktet Martigny i kanton Valais i Sveits. Det er tilholdsstedet for Ecône-seminaret, det internasjonale presteseminaret for St. Pius X-broderskapet. Seminaret ble opprettet av den franske erkebiskop Marcel Lefebvre i 1971, året etter at han opprettet selve St. Pius X-broderskapet. Det er det største og fremste av (pr 2009) i alt seks slike utdannelsessteder for vordende prester for St. Pius X-broderskapet. De andre fem ligger i Frankrike, Tyskland, USA, Argentina og Australia. Erkebiskop Marcel Lefebvres legeme ble bragt til Écône etter hans død i 1991. Lahell. Lahell er en grend og et tettsted i kommunen Lier i Buskerud fylke. Området ligger langs indre del av Drammensfjorden. Navnet kommer fra det gammelnorske "Laðhella" – et berg ved sjøen hvor man laster og losser båter. Lahell er primært et boligområde som grenser til Gullaug i nord, ca 7 km fra Drammen by. Store deler av befolkningen bosatte seg på Lahell i forbindelse med sprengstoff-produsenten Dyno Industrier. Produksjonen av sprengstoff er nå flyttet fra Gullaug-halvøya, og Helse Sør-Øst planlegger å bygge et nytt og moderne sykehus på deler av tomten. Engersand friluftsområde besøkes om sommeren av sol- og vannglade turister. Ticon Eiendom planlegger, over de neste årene, videre utbygging av Engersand Havn til totalt ca 60.000 m2 boligmasse, samt tilhørende bygg for forretningsvirksomhet. De inntil 5 etasjer høye boligblokkene står i sterk kontrast til den eksisterende, tradisjonelle lavbebyggelsen i området. På tross av Regjeringens byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen (§ 1-8 i plan- og bygningsloven av 27. juni 2008) og boligfeltets plassering i umiddelbar nærhet til Drammensfjorden og dens viktige våtmarksområder, ble området regulert til bolig- og næringsvirksomhet av Lier kommune. Riksveg 23, fører tungtransport og pendlertrafikk gjennom det idylliske nabolaget til og fra Oslofjordtunnelen. Antall passerende kjøretøy oversteg i 2007 13000 per døgn, hvorav >7% er tungtransport. Det planlegges en tunell gjennom Mørkåsen fra Gullaug til Dagslett i Røyken, som delvis vil bli finansiert av ny bomstasjon på Lahell. Historiske, lokale stedsnavn i Lahellområdet omfatter blant annet: Engersand, Engersandbukta, Gullaugbukta, Høstakerstranda, Møkkastranda, Kuskjæret, Furuset, Svarthølet, Grassodden, Gullaugbukta, Berget, Teglsteinsfabrikken, Tjærefabrikken, Becherstranda og Ticon. Beatboxing. Beatboxing, eller human beatbox (engelsk: "menneskelig trommemaskin"), er kunsten å skape rytmer, lydeffekter og musikk kun ved å anvende sin egen kropp (i hovedsak munnen). Beatboxing regnes som et element i hiphopkulturen, og har vært hyppig brukt siden 1980-tallet, da hiphopmusikken fikk fotfeste over store deler av verden. Teknikken er imidlertid brukt utenfor (og før) hiphopkulturen, spesielt innen aukostisk-elektronisk musikk, som i (diskutable) verdensener Rahzels arbeid på Björks plate "Medulla". I Norge er beatboxing lite utbredt, og de to eneste kjente norske beatboxerne er Final som regnes for å være Norges beste på dette, og Droolian. Engersand. Engersand er et friluftsområde i Lier kommune i Buskerud fylke. Engersand er mest kjent som et rekreaksjons-område som er en del av, eller grenser til Lahell i indre Drammensfjord. I den senere tid er Engersand forbundet med Engersand Havn som ligger utenfor området. Fra å grense til et passivt industriområde i nord er nå Engersand nærmeste nabo til et ambisiøst boligbyggeprosjekt og en ny båthavn. Slaget ved Nonnebjerget. Slaget ved Nonnebjerget utenfor Skanderborg Slott var et av de blodigste slag i Danmarks historie. 2 200 falt i slaget den 2. november 1340, da et bondeoppbud ble beseiret av en profesjonell hær som trolig utgjorde over seks hundre soldater. Skanderborg slott var under beleiring av bondeoppbudet da en unnsettingshær fra Fyn gikk til angrep. Under de harde kampene ble en av de danske anførerne, Nils Ebbesen, drept sammen med mange av hans følgevenner, som hadde vært delaktige i mordet på grev Gerhard III i Randers 1. april samme år. Etter dette mordet hadde Ebbesen blitt opphøyet til en dansk nasjonalhelt. Reichsgau Wartheland. Reichsgau Wartheland (opprinnelig Reichsgau Posen, noen ganger referert til kun som Warthegau) var navnet den tyske regjering gav til den største av de delene av Polen som ble innlemmet i det tyske riket etter okkupasjonen av Polen under andre verdenskrig. Navnet «Wartheland» refererer til det tyske navnet på elven Warta. Terriotoriet tilsvarte i hovedsak den tidligere Posen-provinsen i Det tyske riket. Hoveddelene av området var under prøyssisk kontroll i årene 1793 til 1807. Deretter var store deler underlagt Hertugdømmet Warszawa, som var en fransk klientstat under Napoleon. Deretter var dette fram til 1848 en del av Kongress-Polen. Polakkene oppnådde autonomi i området etter første verdenskrig. El Canto del Loco. El Canto del Loco er et spansk band. Musikkstilen deres kan karakteriseres som poprock, men medlemmene erkjenner at enkelte av låtene faller inn under sjangeren powerpop. Gruppa ble danna i Madrid i 1994 av Dani Martín og Iván Ganchegui (som forlot gruppa i 2002), men de fem medlemmene El Canto del Loco har i dag var ikke samla før noen år seinere. El Canto del Loco er hovedsakelig inspirert av spanske 1980-tallsgrupper. De har sluppet fem studioalbum og har solgt over en million eksemplarer, og er i dag en av de viktigste musikkgruppene i Spania. Bandet har blitt nominert tre ganger i MTV Europe Music Awards i kategorien «Beste spanske artist», og vant to av gangene. De har også vunnet den spanske Premio Ondas to ganger, i kategoriene «Beste konsertartist» (2004) og «Beste spanske artist eller gruppe» (2005). Gruppas medlemmer er Dani Martín (vokal), David Otero (gitar og kor), Chema Ruiz (bass) og Jandro Velázquez (trommer). Studioalbum. Gruppas debutalbum ble kom i salg 19. juni 2000. Albumet, som ble produsert av Alejo Estível, inkluderer en versjon av «Vivir así es morir de amor», av Camilo Sesto. Det solgte over over 100 000 eksemplarer (platina) i Spania. Det andre albumet ble sluppet 4. mars 2002. Fra og med dette albumet har Nigel Walker vært gruppas produsent. Blant låtene fins det en versjon av klassikeren «Crash», av The Primitives, og dessuten en gjesteopptreden av Amaia Montero, vokalisten i La Oreja de Van Gogh, på låta «Puede ser». Salget av dette albumet oversteg 300 000 (trippel platina). 26. mai 2003 kom det tredje albumet til El Canto del Loco. Den første singelen var «La madre de José». Salget ble enda høyere enn av forrige album, og gruppa oppnådde nok en gang trippel platina. Det fjerde studioalbumet ble sluppet 21. juni 2005. Det inneholder en CD med 13 låter og en DVD med 15 låter, blant annet den uredigerte låta «Quiero». CD-en inneholder den første låta som er sunget i duett av Dani og David, «Tal como eres». Albumet har foreløpig solgt over 400 000 eksemplarer. Det femte, og foreløpig siste, studioalbumet ble sluppet 1. april 2008. Albumet inneholder 13 låter og har til nå solgt i over 175 000 eksemplarer. Konsertalbum. David Otero (til venstre) og Dani Martín under en konsert Jandro Velázquez på trommer og Chema Ruiz på bass Danzig-Westpreussen. Danzig-Westprussen var en tysk administrativ enhet (Reichsgau) skapt i 1939 av Tyskland. Den ble satt sammen av Fristaden Danzig (i dag: Gdansk) og den østlige delen av Polen (Pommern). Navnet ble offisielt 2. november 1939, en måned etter den tyske invasjonen av Polen. Hovedstaden i provinsen var Danzig, og provinsens befolkning (ikke medregnet Danzig) var 1 487 452 i 1939. Provinsens størrelse var 26 057 km². El Canto del Loco (album). "El Canto del Loco" er det første studioalbumet til den spanske musikkgruppa El Canto del Loco. Det ble utgitt 16. juni 2001 i Spania. Albumet er utgitt av Sony BMG. Det har en varighet på 41:35. A Contracorriente. "A Contracorriente" er det andre studioalbumet til den spanske musikkgruppa El Canto del Loco. Det ble utgitt 1. mars 2002 i Spania. Albumet er utgitt av Sony BMG. Det har en varighet på 40:07. Estados de Ánimo. "Estados de Ánimo" er det tredje studioalbumet til den spanske musikkgruppa El Canto del Loco. Det ble utgitt 22. mai 2003 i Spania. Albumet er utgitt av Sony BMG. Det har en varighet på 39:37. Zapatillas. "Zapatillas" er det fjerde studioalbumet til den spanske musikkgruppa El Canto del Loco. Det ble utgitt 21. juni 2005 i Spania. Albumet er utgitt av Sony BMG. Det har en varighet på 41:31. Singlene fra albumet er «Zapatillas», «Volverá» og «Besos». Liste over tettsteder i Sverige. Her følger en liste over Sveriges 1940 tettsteder i alfabetisk rekkefølge. Kommunesenteret angis i fete typer. Et tettsted kan ligge i flere kommuner, så den kommunen som er inni parentesen angir hvor hoveddelen av tettstedet ligger. Tettsted er her angitt etter områder som oppfylte SCB's kriterier for tettsted (svensk "tätort") i år 2000. Ö. Sverige Irisering. Irisering er refleks eller lysbrytning i en overflate, der det oppstår et spill av farger. Fargene endres etter lysbrytningens vinkel og fargene kan ha alle regnbuens farger. Irisering stammer fra gresk "iris", som betyr "regnbue". Irisering kan fremstilles kunstig. Slik kunstig irisering kan ses i glasur på keramikk og kalles da for "perlemorglans". I naturen forekommer irisering, innvendig i perlemor i muslinger, herav kommer navnet "perlemorglans". Flere insekter har farger som irisederer. Vanligvis forekommer det i den membrane delen av insektenes vinger. Men også vingeskjell hos noen sommerfugler kan ha denne effekten. Irisering er også vanlig i skjellene på fisk. Et kjent eksempel er regnbueørret. Noorjamal. Noorjamal er en landsby i Thesil Kharian i distriktet Gujrat i Pakistan. Den har ca 8000 innbyggere. Landsbyen består av to landsbyer, Rajubhand og Noorjamal. Men landsbyen er mest kjent som Noorjamal. Landsbyen ligger Union Counsil Chak Jani. Landsbyen er omgitt av landsbyene Fatah Bhand, Dinga som er en liten by ligger 5 km unna. Kharian som er Thesil hovedkvarter ligger 20 km unna, og Gujrat som er District hovedstad ligger 40 km unna. Folk som bor i Noorjamal. De fleste i denne landsbyen er bønder. Men det finnes også andre yrkesgrupper. Bøndene i denne landsbyen blir kalt for Gujjar. Blant Gujjar finnes følgende navn: Bhand, Religion. Innbyggerne i Landsbyen er muslimer. De fleste tilhører sunni, og et mindretall tilhører sjia. Det finnes ingen spenninger mellom dem. Jordbruk. Det finnes to hovedavlinger per år. Ris blir dyrket i juli, og høstet i november. Og korn blir dyrket i desember og høstet i april. Ellers dyrkes det for til buskapet. Og dette foret dyrkes året rundt, og det dyrkes iforhold til årstiden. Buskapen som holdes i landsbyen er for det meste bøfler. Disse holdes for melkeproduksjonen. Det er også noen som har kuer for melk og kjøttproduksjon. Og geiter, sauer og høns for kjøttproduksjon. Mange har også hester, og disse brukes i hestesport. Som tentpegging. Bebyggelse. Tidligere var husene bygd av leire. Husene ble bygget tett sammen med hverandre. Dette hadde sine fordeler, fordi slekten da var samlet. Og man kunne komme hverandre til unnsetning hvis det kom fremmede med onde hensikter. Ulempen var privatlivet til familien, og når man bodde så tett sammen så oppsto det stadig krangler. Etterhvert som folk har fått bedre råd, så bygger man nå hus av murstein. Og man bygger helst litt på utsiden av landsbyen, og man bygger på et større område. Tidligere var det vanlig at man hadde buskap og menneskene adskilt. Det var vanlig at man hadde Dhera der buskapen var. Men nå er det vanlig å ha buskapet der man bor. Politikk. Union Counsil Chak Jani består av landsbyene Rajubhand, Noorjamal, Khori Alam, Baiknawala og Dhulian. Union Counsil ligger i Thesil Kharian, og District Gujrat, og provinsen Punjab. Union Counsil tilhører PP -113 og NA 106. Union Counsil Nazim er: Ch. Naseer Ahmed of Rajubhand Medlem i provinsforsamlingen er Ms Maria Tariq Og medlem i nasjonalforsamlingen er Ch.Qamar Zaman Kaira. Koichi Toyama. er en japansk gatemusikant og politisk aktivist på venstresiden som var kandidat til guverørvalget i Tokyo i 2007. Han ble berømt etter at hans lidenskaplige valgtale ble lagt ut på YouTube. Av fjorten kandidater ble Toyama nummer åtte med 15 059 stemmer (0,27 prosent av de totale stemmene). VW-Audi Club Norwegen. Volkswagen-Audi Club Norwegen er en entusiastklubb for de som har en interesse i vannavkjølte Volkswagen og Audi. Klubben er inndelt i 18 regioner i Norge. VW-Audi Club Norwegen er Norges største merkeklubb. VW-Audi Club Norwegen ble stiftet 18. august 1993. Med bare noen få medlemmer på begynnelsen av 90-tallet har klubben hatt en stor vekst på ca. 35% hvert eneste år. VACN har nå over 5000 medlemmer. Klubben drives 100% av frivillig innsats. Det er ingen i organisasjonen som er lønnet på noen som helst måte. Klubben har eget internettsted med klubbforum, publisering av aktuelle nyheter, galleri for medlemsbiler etc. Volkswagen-Audi Club Norwegen utgir medlemsbladet "Treffpunkt" med aktuelle reportasjer og nyheter fire ganger i året. Klubben har i alle år hatt viktige partnere som bidrar med gode betingelser for medlemmene i tillegg til å støtte klubben i arrangementer. De siste årene har klubben hatt en enorm vekst med partnere og er nå en viktig støttespiller hos flere bedrifter i bransjen. En av hovedaktivitetene er arrangering av treff- og arrangement. Årlig har klubben flere treff rundt om i Norge, både vinter og sommer. Dette er populært for medlemmene som kommer fra hele landet for å samles sosialt. På treffene fokuseres det på banekjøring og/eller utstillinger. Carposinidae. Carposinidae er en familie av sommerfugler som for det meste lever i varme områder. De er særlig artsrike i og rundt Stillehavet, med rundt 50 arter på Hawaii og 39 arter i Australia. På utseende kan de minne om viklere (Tortricidae) eller Crambidae. På engelsk blir de kalt "fruitworm moths", og noen arter kan gjøre en del skade i fruktdyrking. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn opptil noe over 40 mm) møll med brede vinger. Hodet er forholdsvis lite, palpene er lange og fremoverrettede, antennene middels lange og trådformede. Forvingene er avlangt trekantede, gjerne grå eller brunlige med mørkere tegninger. Bakvingene er avlange, noe kortere enn forvingene, bleke på farge. Både for- og bakvinger har forholdsvis lange hårfrynser langs ytter- og bakkantene. Beina er lange og slanke, med markerte sporer. Larvene er bleke med sparsomme, stive børster. Levevis. Larvene borer i blader, blomster, knopper, stengler eller frukter, eller de lager galler. De angriper mange forskjellige plantefamilier, blant annet den sørlige bartrefamilien Podocarpaceae og flere familier av tofrøbladete planter. Skadedyr. Flere arter kan gjøre noe skade i fruktdyrking, ved at larvene borer inne i fruktene. "Carposina niponensis" angriper særlig ferskner, mens "Carposina sasakii" kan gjøre skade både på eple og fersken. Thomas de Grey, 6th Baron Walsingham. Thomas de Grey, 6th Baron Walsingham Thomas de Grey, 6th Baron Walsingham (født 29. juli 1843, død 3. desember, 1919) var en engelsk politiker og amatørentomolog. Han var gift tre ganger, men etterlot seg ikke noen arving, så hans halvbror etterfulgte ham som baron da han døde. Politisk karriere. Walsingham var sønn av Thomas de Grey, 5th Baron Walsingham, og ble født på Stanhope Street i Mayfair, familiens bolig i London. Han fikk utdannelse fra Eton og Trinity College i Cambridge. Han var konservativt parlamentsmedlem for West Norfolk fra 1865 til 1870, da han overtok tittelen og eiendommen etter sin far og ble medlem av House of Lords. Fra 1874 til 1875 var han Lord-in-Waiting (regjeringens whip) i den andre regjeringsperioden til Benjamin Disraeli. Fra 1870 av drev han også familiens gods i Merton, Norfolk og tjente som trustee for British Museum og hadde flere andre offentlige oppgaver. Amatørentomolog. Walsingham var en ivrig lepidopterist. Han samlet sommerfugler og møll fra han var ganske ung og var særlig interessert i mikrolepidoptera. Samlingen hans var en av de viktigste som noen gang er bygget opp. Etter at han kjøpte samlingene til Zeller, Hofmann og Christoph, inneholdt hans samling over 260,000 spesimen. Han donerte den og sitt bibliotek på 2600 bøker til Natural History Museum Walsingham ble valgt til medlem av Royal Society i 1887, og var medlem av Entomological Society of London, hvor han var president i to perioder. Som autor er han referansen "«Walsingham»". Martin Sheridan. Martin Sheridan (født 28. mars 1881 i Treenduff, død 27. mars 1918) var en amerikansk friidrettsutøver. I 1897, 16 år gammel, dro han fra hjemlandet Irland til USA, der han begynte å arbeide i politiet i New York. Under OL 1904 i St. Louis vant Sheridan gull i diskos, en bragd han gjentok fire år senere under sommerlekene i London. Der vant han i tillegg gull i "diskos i klassisk stil" og bronse i lengde uten tilløp. Enda større suksess hadde han under de såkalte jubileumslekene i 1906 i Athen. Der vant han konkurransene i kulestøt og diskos, og ble i tillegg nummer to i høyde uten tilløp, lengde uten tilløp og i vektkasting. Han døde av lungebetennelse i 1918, bare 36 år gammel. Carl-Erik Grimstad. Carl-Erik Grimstad (født 1. mars 1952) er en norsk medieforsker, forfatter, journalist og tidligere soussjef ved det kongelige slott 1990–1993. Grimstad er utdannet statsviter (hovedfag), og arbeider som forsker ved Institutt for Journalistikk og lærer i presseetikk ved Norges Kreative Fagskole Med utgangspunkt i at han var ansatt ved hoffet som soussjef 1990-1993, har Grimstad i regelmessig blitt brukt av mediene som kommentator i saker vedrørende Det norske kongehuset, og har også målbåret kritikk av kongehuset. Kongens kabinettsekretær Magne Hagen stilte i 1998 spørsmål om hvilken autoritet Grimstad hadde vedrørende det som skjer på Slottet, siden det da var fem år siden Grimstad hadde jobbet der. Bakgrunn. Grimstad har hovedfag i statsvitenskap fra 2000. Hovedfagsoppgaven hans handlet om monarkiets autoritet. Grimstad var "Press Information Officer" i UNIFIL i 1985–1986. I perioden 1990–1993 arbeidet han ved det kongelige slott, først som kronprinsesse Sonjas sekretær, senere som soussjef. I denne perioden bidro han til kongefamiliens taler. Han har jobbet som journalist i Dagbladet. I 2000 og 2001 var har informasjonsrådgiver. Grimstad er gift med journalist Lottelise Folge. Hillman Imp. Hillman Imp med åpent motordeksel og bakvindu. Hillman Imp var en kompakt bilmodell med hekkmontert motor, produsert under Hillmann-navnet av Rootes Group (senere Chrysler Europe) mellom 1963 og 1976. Historie. Imp ble utviklet som en konkurrent til Mini, og var kjent internt i Rootes som «Apex». Den største forskjellen mellom Imp og Mini er Imps 875 ccm store motor i aluminium, som var montert bak bakhjulene, vridd 45° for å få plass. For å motarbeide problemene med overstyring som gjerne oppstår med et slikt oppsett var Imp utstyrt med et sofistikert hjuloppheng bak. I løpet av produksjonsperioden ble det produsert tre ulike karosserityper. Den opprinnelige sedan-modellen ble introdusert i 1963, og var i produksjon helt til slutten i 1976. En coupé ble introdusert i 1965, mens en varebilutgave kalt «Van» kom samme år. I 1967 kom stasjonsvognutgaven kalt «Husky», produsert med de samme formene som varebilutgaven. Begge disse gikk ut av produksjon i 1970. Det ble også produsert flere varianter under andre merkenavn, for eksempel luksusutgaven «Singer Chamois», og sportsutgaven «Sunbeam Sport» med en kraftigere motor. I tillegg ble coupékarosseriet brukt til modellene Imp Californian og Sunbeam Stiletto'". Imp var et svært viktig produkt for Rootes Group. For det første hadde selskapet aldri tidligere produsert personbiler, eller motorer i aluminium, og for det andre måtte en helt ny fabrikk bygges utenfor Glasgow for produksjon av Imp, da Rootes fikk avslag for å bygge ut sin eksisterende fabrikk nær Coventry. Dette viste seg å være svært tungvint i lengden, da Rootes produserte motorblokkene i Glasgow, sendte dem til Coventry for montering, og sendte så de ferdige motorene tilbake til Glasgow for montering i bilene. I tillegg var arbeidsstokken på Glasgow-fabrikken rekruttert fra båtindustrien, og var dermed ikke vant til finmekanikken i en bil. Dette gjorde at både byggekvalitet og driftssikkerhet sank betraktelig. Dessuten var de svært streikeglade, og i 1964 ble kun en tredjedel av fabrikkens produksjonskapasitet utnyttet, mye på grunn av 31 streiker i løpet av året. Bilens design var ofte ansett for å være lite moderne, og i tillegg var mekaniske problemer svært vanlig tidlig i produksjonsperioden. Til tross for dette var bilen relativt populær, takket være konkurransedyktig pris, distinkt utseende og lave driftskostnader. Det viste seg etterhvert at de gigantiske investeringene i Imp og i fabrikken nær Glasgow ble for mye for Rootes, og i 1967 falt selskapet i Chryslers hender som en del av Chrysler Europe. Dette førte til at produksjonen av Imp ble stoppet i 1976, etter omkring 500,000 eksemplarer. To år senere falt Chrysler Europe selv sammen, og ble en del av Peugeot. Fabrikken nær Glasgow ble stengt i 1981, mens fabrikken i Coventry produserte Peugeot-modeller helt frem til 2006. Autor for botanikk og mykologi. Autor for botanikk og mykologi er en liste over standardforkortelser for botaniske og mykologiske autorer. Autor. Autor innen biologien, er en angivelse av hvem som har publisert et navn på et takson. Autor betegner den eller de som først har brukt nettopp dette navnet og publisert det på korrekt måte. I utgangspunktet brukes etternavn som autornavn, men vanlig forekommende navn forkortes gjerne. Således forkortes Linné som oftest til "L.". Innen den biologiske nomenklaturen angis bla. regler for hvordan autor skal angis. Brennisteinsalda. Brennisteinsalda er en vulkan på den søndre delen av Island. Vulkanen er rundt 855 m høy og ligger i nærheten av Landmannalaugar og Hekla. Navnet betyr «svovelbølge» på norsk og kommer av områdene dekket av svovel på begge sider av vulkanen. Fjellet er muligens det mest fargerike på Island, og bilde av det finnes ofte i bøker og kalendere. Vulkanen er grønnfarget fra mose, svart- og blåfarget fra lava og aske, og rødt fra jern. Fjellet er fremdeles en aktiv vulkan, noe som er tydelig gjennom de varme svovelkildene og dampen rundt basen på fjellet. Turstien "Laugavegur" går forbi, og foran fjellet er det et lavafelt bestående av obsidian. Liste over autornavn innen fugletaksonomien. Dette er en liste over autorer innen fugletaksonomien. I zoologiske sammenhenger er det vanlig å angi autor med hele etternavnet, men av og til må initialer også tas med for at navnet skal bli entydig. __NOTOC__ Jüri Tarmak. Jüri Tarmak (russisk Юри Аадувич Тармак) (født 21. juli 1946 i Tallinn) er en tidligere estisk høydehopper som konkurrerte for Sovjetunionen. Han trente ved Dynamo i Leningrad og studerte ved Leningrads statsuniversitet. Tarmak kom med på det sovjetiske landslaget i 1970. Han ble tatt ut til OL 1972 i München, der han vant gull i høydekonkurransen. Under innendørs-EM i 1971 tok han sølv bak ungareren István Major, og under innendørs-EM 1972 tok han bronse bak István Major og lagkameraten Kęstutis Šapka. Sichelle. Sichelle Mcmeo Aksum (født 14. mai 1988), bedre kjent under artistnavnet Sichelle, er en norsk-grenadisk sanger. Hun har gitt ut tre singler; «Fuck deg», «Min», og nykommeren «Freaky». Debutalbumet ble produsert av tidligere "Idol"-dommer David Eriksen, og ble gitt ut i 2008. Bakgrunn. Sichelle har grenadisk far og norsk mor. Hun er født og oppvokst i Ullevål Hageby i bydel Nordre Aker, men bor i dag på Carl Berners plass. Sichelle gikk på Elvebakken videregående skole. Karriere. Sichelle ble først kjent da hun ble valgt av David Eriksen til å synge «Fuck deg». Den var opprinnelig en dansk sang med Anna David (som også synger de tyske og engelske oversettelsene), oversatt til norsk av Kai Lofthus. «Fuck deg» var #1 på VG-lista i tre uker, og lå på lista i tilsammen 19 uker. Singelen har solgt til platina med mer enn 10 000 solgte eksemplarer, og ble nominert til Årets Hit i Spellemannprisen 2008. I oktober 2007 var Sichelle gjest på Otto Jespersens "Rikets Røst", hvor Sputnik laget en parodi på «Fuck deg». Versjonen hans var rettet mot kulturminister Trond Giske, og den fikk Giske til å love Sputnik stipend. I 2008 ble hennes nye single, «Min», gitt ut. På sommeren ble hennes tredje single «Freaky» utgitt, en 80-talls inspirert sommerlåt med en musikkvideo i samme sjanger. Sichelle deltok i Melodi Grand Prix, 7. februar 2009 i den tredje delfinalen i Grenland, der hun framførte låten «Left/Right». Sichelle deltok for andre gang i Melodi Grand Prix 2011, hvor hun fremførte låten "Trenger mer". SOiL. SOiL er et hardrock band med fem medlemmer, fra Chicago i Illinois, USA. Diskografi. "Throttle Junkies" "True Self" David Malouf. David Malouf (født 20. mars 1934) i Brisbane er en australsk forfatter som skriver om Australias historie og australsk landskap. Hans roman fra 1993, "Remembering Babylon" var nominert til Bookerprisen. Biografi. Malouf er en libanesisk australier født i Brisbane, Queensland, Australia, sønn av en libanesisk-kristen far og en engelsk-jødisk mor av portugisisk avstamming. Han gikk på skole i og fullførte studier på University of Queensland i 1955. Han har bodd i England, Toscana, Italia og Sydney (hvor han har vært lektor på University of Sydney). Forfatterskapet. Hans første roman "Johnno" (1975), er en halvt selvbiografisk fortelling om en ung mann som vokser opp i Brisbane under andre verdenskrig. "The Great World" (1990) er en episk roman som forteller historien til to australiere og deres forhold i kaoset mellom to verdenskriger, inkludert japansk fengsel under andre verdenskrig. Romanen vant Commonwealth Writers' Prize og den franske Prix Femina Étranger. Hans Bookerprisnominerte roman "Remembering Babylon" (1993) er lagt til nordre del av Australia i 1850-årene til et samfunn av skotske immigrantbønder som får sin isolerte eksistens truet da det kommer en fremmed til stedet, en ung hvit mann oppfostret av aboriginer, romanen vant den første International IMPAC Dublin Literary Award i 1996, så vel som Commonwealth Writers Prize (South East Asia and South Pacific Region, Best Book). I 2000 fikk han Neustadt International Prize for Literature Malouf har også skrevet libretti for tre operaer, inkludert "Voss", en tilrettelegging av romanen av Patrick White. Denne operaen ble først produsert i 1986 under en festival i Adelaide, dirigert av Stuart Challender. En annen opera er "Baa Baa Black Sheep" (med musikk by Michael Berkeley), som kompinerer en halvt selvbiografisk fortelling, Baa Baa, Black Sheep av Rudyard Kipling med Kiplings Jungelboken. Taslima Nasrin. Taslima Nasrin (født 25. august 1962 i Mymensigh) er en forfatter fra Bangladesh. Hun er også utdannet gynekolog. Nasrin er gift og skilt tre ganger. Etter at hun hadde gitt ut sin debutroman "Lajja" i 1994, ble hun truet med dødsstraff og måtte flykte fra Bangladesh. Hun fikk opphold i Sverige, men dro siden videre til India, hvor hun nå bor i Calcutta. Bøkene hennes tar opp problemene som kvinner har i Bangladesh, men også problemer som hinduminoriteten har i landet. Selv beskriver hun seg som en sekulær humanist. Siden 1994 har hun levd i eksil i India, noe hun begrunner med at hun har blitt truet av muslimske fundamentalister i sitt hjemland. Hun har vært kritisk til islam i sine bøker, og også kritisk til hvordan hinduer tvinges til å leve i Bangladesh. Lee Calhoun. Lee Quincy Calhoun (født 23. februar 1933 i Laurel i Mississippi i USA, død 22. juni 1989 i Erie i Pennsylvania i USA) var en amerikansk friidrettsutøver. Han er dobbelt olympisk mester på 110 meter hekk. Under OL 1956 i Melbourne vant Calhoun gullmedaljen like foran landsmannen Jack Davis. Like før OL i Roma fire år senere, tangerte Calhoun den gjeldende verdenrekorden på 13,2, og var favoritt foran finalen. Han vant finalen på tiden 13,98, ett hundredels sekund foran landsmannen Willie May. Han vant sølv på 110 meter hekk under de Panamerikanske leker 1959 i Chicago. Fylkesvei 700 (Sogn og Fjordane). Fylkesvei 700 i Sogn og Fjordane går langs nordsida av Gloppefjorden mellom Sandane og Andenes vest for Vereide i Gloppen kommune. Veien er 8,2 km lang. På Austrheim har veien navnet Nordstrandsvegen, men lokalt benyttes navnet for fylkesvei 700 fra Austrheim til Andenes. Eksterne lenker. 700 Liste over Code Lyoko-episoder. Dette er en liste over alle "Code Lyoko-episoder" fra sesong en til tre samt enkelte fra sesong fire. Sesong 1 (26 Episoder). 10 The girl of my dreams Sesong 4 (30 Episoder). 74 I'd Rather Not Talk About It 89 Music to soothe the savage beast Brattøra. Brattøra til venstre på midtre del av bildet sammen med nedre deler av Trondheim. Brattøra er en bydel i Trondheim, Sør-Trøndelag. Brattøra er adskilt fra fastlandet med et grunt stred og var fullstendig under vann i middelalderen da sjøen den gang stod høyere. Områdets tilknytninger til land ved hjelp av landfyllinger gjør det diskutabelt om området kan betraktes som en øy. Bydelen er i disse dager Trondheims største byggeprosjekt med en relativt stor byggemasse under oppføring. Blant annet skal Nordens største konferansehotell åpne her i 2012 med 400 rom. Bygging startet januar 2010. Et stort akvarium er også under planlegging. På Brattørkaia skal de fleste eldre bygg vike for nye og moderne høybygg. August 2010 åpnet Rockheim i det gamle mellageret. Bydelen er fra før av kjent for å huse Norges største innendørs badeland, Pirbadet. Pirsenteret som ligger et steinkast fra Pirbadet huser et stort antall bedrifter. Helt sør-øst på Brattøra ligger Rica Nidelven hotel, -et av Trondheims største hotell. Hotellet ble i 2009 utvidet med nytt konferansesenter og 100 nye rom, totalt 349 rom. Hotellet ligger rett ved Verfstbrua (populært kalt Blomsterbrua) som går over til Nedre Elvehavn. Ellers består Brattøra i stor grad av godsterminaler og jernbanespor. Trondheim sentralstasjon, byens knutepunkt for buss- og togforbindelser, ligger også her. Veiforbindelsen «Nordre Avlastningsvei» går via Brattøra, der du ankommer via Pirbrua og drar ut fra øya via tunnel til Skansen. Veien åpnet juni 2010. Gammeldansk. Gammeldansk er dansk slik det ble talt i middelalderen. Det er på denne tida dansk for alvor begynner å skille seg fra de andre nordiske språkene, og man kan derfor begynne å betegne dansk som et eget språk, og ikke bare en dialekt av norrønt. I løpet av det 11.–13. århundre gjennomgikk språket større forandringer enn i noen annen periode i dets historie. Spesielt fonetikken endra seg i denne perioden; man hadde en oppmykning av konsonanter (, og blir til, og) og en nøytralisering av vokalene i trykksvak stavelse (, og blir til, som blir til). Bøyningsverket endrer seg også kraftig, idet man går bort fra å bruke fire kasus i bøyning av substantiver og adjektiver, og person og tall i verb. Dette skjer først i dansk, men svensk og norsk følger senere etter. I dag er det kun islandsk og færøysk som har bevart disse bøyningsformene. Meyer Prinstein. Meyer Prinstein (født Mejer Prinsztejn) (født 22. desember 1878, død 10. mars 1925) var en amerikansk friidrettsutøver. Han var verdensrekordinnehaver i lengdehopp og vant gullmedaljer i tre olympiske leker.. Prinstein ble født i Szczuczyn i Polen. Foreldrene, som var polsk-russiske jøder, flyttet til New York City i 1883 og like etter til Syracuse, New York. Meyer var den tredje i en søskenflokk på ni. Han var kaptein på friidrettslaget til Syracuse University. Verdensrekorder. Prinstein satte verdensrekord i lengde 11. juni 1898 i New York, med rsultatet 7,235 meter (23 fot og 8⅞ tommer). Rekorden ble slått, først av William Newburn fra Irland og senere av Alvin Kraenzlein. Prinstein tok tilbake rekorden 28. april 1900, da han hoppet 7,50 i Philadelphia. Denne rekorden stod i fire måneder, til den ble slått av iren Peter O'Connor 29. august 1900. OL. Prinstein tok sølv i lengde under OL 1900 i Paris, der han ble slått av Alvin Kraenzlein. Dagen etter vant han gull i tresteg, etter å ha slått vinneren fra OL 1896, James Connolly. I OL 1904 i St. Louis vant han gull i både lengde og tresteg, og er den eneste utøveren som har gjort dette. I tillegg kom han på 5. plass på 60 m og 400 m. I OL 1906 vant han gull i lengde igjen, denne gang foran verdensrekordinnehaveren Peter O'Connor. Austrheim (Gloppen). Austrheim er en gård i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane, opprinnelig en storgård bygget rundt et klyngetun, nå delt i en rekke aktive bruk. Gården ligger vest for kommunesenteret Sandane på nordsiden av Gloppefjorden. Videre mot vest ligger nabogården Hauge. Etymologi. Navnet Austrheim betyr "østgården", eller "gården mot øst", og kommer trolig av at det er gården lengst mot øst på denne siden av Gloppefjorden. Navnet kan også komme av betydningen gården øst for Vereide, som var en mektig storgård. Historie. Funn av fornminner vitner om at gården var en storgård i eldre jernalder. Gården har et kjent fornminne, en bautastein med en skipsfigur. Skipsbildet er vendt mt fjorden. Steinen er plassert like ved den gamle bygdeveien, og var dermed plassert synlig fra både landevei og sjøvei. Steinen var plassert i en gravrøys, trolig en kenotaf. 100 meter mot øst lå nok en gravhaug, "Kyrkjehaugen". Haugen var 15 – 17 meter i diamtere, og 2,5 meter høy. Etter utgravning av haugen ser det ut til at også denne gravhaugen har vært en kenotaf. I høymellomalderen stod, Austrheim kirke her. Kirken er antatt å ha vært en stavkirke. Med så kort avstand til Vereide kirke, er det trolig at Austrheim var et viktig samlingssted. Ved utskiftingen av gården i rundt 1890 var det 107 hus fordelt på 11 brukere. Gårdstunet var da et klyngetun, som var en vanlig byggeform på vestlandet. Austrheim er også tilholdssted for Nordstranda skole. Til skolekretsen hørte gårdene i Fjellbygda, Gloppestad, Hauge og områdene Øyrane og Leirbrekka som ligger mot Sandane. Fra 2009 ble elever fra Vereide krets også flyttet hit. Til Austrheim krets hører også Austrheim ungdomslag, med tilhørende grendahus, Gimle. Kjente personer. John Austrheim, (1912–1995), tidl. samferdselsminister og leder for Senterpartiet. Gerald Bull. Gerald Vincent Bull (født 9. mars 1928, Canada, død 22. mars 1990) var en kanadisk ingeniør og forsker som i hovedsak arbeidet med å konstruere artilleri. På slutten av karrieren ble han kjent for å arbeide med å utvikle superkanoner til Saddam Hussein og Irak (Prosjekt Babylon). Noe som førte til at han ble likvidert i 1990. De fleste spor peker mot den israelske organisasjonen Mossad og den iranske etterretningsorganisasjonen VEVAK. TV-filmen "Doomsday gun" fra 1994 omhandler hans prosjekt med å lage såkalte superkanoner til Irak. Rollen som Bull ble spilt av Frank Langella. Tidligere år. Bull fikk sin Ph.D i 1951 ved Universitetet i Toronto og var en yngste personen som hadde gått ut derfra med doktorgrad. Med penger både fra Pentagon og Canadas forsvar satte han i 1960 opp HARP-programmet (High Altitude Research Program). Programmet var ment å skulle skyte satellitter opp med kjempekanoner. I 1980 ble han dømt til 6 måneder i USA for ulovlig våpenhandel med Sør-Afrika. Ingenmannsland. Bevart sone av «ingen- mannsland» gjennom Berlin Ingenmannsland er en betegnelse på et område som ligger mellom grenselinjene til to stater, eller langs fronten mellom to krigsførende makter. Da slike områder ikke er underlagt nasjonale lovbestemmelser, gjelder i stedet internasjonale rettsregler og Genevekonvensjonen. Slik er det også en betegnelse for omstridte områder eller områder en stat ikke vil ta kontroll over da en er usikker på hvilke internasjonale reaksjoner det vil kunne frambringe. Dette begrepet må holdes adskilt fra interregnum, som betegner tidsrommet fra en herskers død eller avgang til den nye herskeren har tatt over, eller det makttomrommet som oppstår når et styre bryter sammen uten at et annen kan overta styret, som for eksempel i Somalia. Historisk er begrepet blitt brukt om et område utenfor London, som ingen har vedkjent seg eiendomsretten til. Dette ble brukt som fyllplass og henrettelsested, hvor de henrettede ble hengende til skrekk og advarsel. Begrepet kom særlig i bruk under skyttergravskrigen under første verdenskrig, som betegnelse på området mellom de tyske og de allierte skyttergravene. Dette området varierte mellom å være svært smalt eller ganske bredt, men var livsfarlig å ferdes i da de var dekket av skyttere og maskingeværer fra begge sider, minelagt og fylt med piggtråd og ofte døde soldater. Det var gjennom disse områdene enhver offensiv måtte bevege seg. Under Den kalde krigen lå det en sone med ingenmannsland langs hele Jernteppet, også gjennom Berlin hvor blant annet Potsdamer Platz ble liggende i denne sonen. Dette var en del av Østblokkens territorium, men de trakk grenseinstallasjonene noe tilbake for å ha en slik åpen sone med åpent land, ofte flere hundre meter bredt hvor de i bakkant hadde gjerder, vakttårn, minefelt og lignende. Beleiringen (1983). Beleiringen (originaltittel: "Siege", også kalt "Self defence") er en kanadisk actionthriller fra 1983 i sjangeren action/thriller. I hovedrollen finner vi blant annet Tom Nardini. Regi er ved Paul Donovan og Maura O'Connell. Handling. En facist-gruppe som kaller seg Ny Orden lager bråk på en homseklubb og dreper et av medlemmene der ved et uhell. Dermed starter en klappjakt på på vitner som ender med en ren beleiring av en leiegård. Politiet i byen er i streik, og det fins ingen hjelp å få utenfra. Handlingen utspiller seg i Halifax, Canada. I Norge. Filmen ble forbudt vist på kino av filmsensuren i Norge, men ble utgitt på video i 1984 av det norsk videoselskapet C.P. Enterteinment med aldersgrense 18 år. Copromorphidae. Copromorphidae er en artsfattig familie av små sommerfugler som stort sett lever i tropene. De ligner den nærtbeslektede familien Carposinidae, eller også på viklere (Tortricidae). Utseende. Små til middelsstore (vingespenn ofte rundt 20 mm) sommerfugler med avlange vinger. Kroppen er kraftig, hodet forholdsvis lite. Palpene er lange og fremoverrettede, antennene forholdsvis korte og smalt fjærformede. Forvingene er avrundet trekantede, forholdsvis avlange, kamuflasjefarget i grått og brunt. Navnet "Copromorpha" betyr "lort-formet", noen av artene ligner fugleskitt når de sitter i ro. Bakvingene er noe kortere enn forvingene og bleke på farge. Begge vingeparene har temmelig lange hårfrynser langs ut- og bakkantene. Levevis. Larvene lever på ulike planter i lyngfamilien (Ericaceae), berberisfamilien (Berberidaceae) og fikenslekten ("Ficus") i morbærfamilien (Moraceae). De kan utvikle seg mellom sammenspunnede blader, i blomster, frukter eller inne i stengler. Slekten "Isonomeutis", som lever i New Zealand, utmerker seg ved at larvene er rovdyr på skjoldlus (familien Margarodidae) som lever på bartrær i familien Podocarpaceae. De voksne møllene flyr om natten og kommer til lys. Fossiler. Copromorphidae finnes ikke i Europa i dag, men en art, "Copromorpha fossilis", er beskrevet fra 35 millioner år gamle fossiler fra Isle of Wight, England. Kilder. Catalogue of Life: Annual Checklist 2007. Liste over beskrevne dyr og planter. For en neve dollar. "For en neve dollar" (originaltittel: "Per un pugno di dollari") er en italiensk westernfilm fra 1964 regissert av Sergio Leone. Dette var hans andre selvstendige spillefilm, og regnes som den første spaghetti-western. Hovedrollen spilles av Clint Eastwood. Den voldelige og bildesterke filmen bygger på Akira Kurosawas japanske samuraifilm "Yojimbo" fra 1961 og utgjør den første filmen i en trilogi som ellers består av "For et par dollar mer" fra 1965 og "Den gode, den onde og den grusomme" fra 1966. "For en neve dollar" ble Leones kommersielle gjennombrudd, og gjorde samtidig den unge amerikaneren Clint Eastwood, som spilte hovedrollen som den tøffe, lakoniske, navnløse antihelten, til verdensstjerne. På tilsvarende måte fikk filmkomponisten Ennio Morricone sin første internasjonale suksess med slående og stilskapende musikk. Handling. En ensom navnløs rytter (spilt av Clint Eastwood) ankommer den lille mexikanske byen San Miguel nær grensen til Arizona i 1872. Det er dødsstille i byen, men et barn løper tvers over gaten og roper på sin mor. Det er en spent og mystisk stemning, og snart blir det klart at dette skyldes to brutale bander som holder byen i et jerngrep. Joe blir snart innblandet i rivaliseringen og velger å ta opp kampen ved å spille bandene ut mot hverandre. Om filmen. Filmen representerte på mange måter et veiskille for western-sjangeren. Den skilte seg først og frem ut med sin brutalitet, og heltens hensikter og moral var ikke egnet for etterfølgelse. Det var ikke lenger så tydelig hvem de gode og de onde var, slik som i tradisjonelle amerikanske westernfilmer. Det meste av filmen ble innspilt i Andalucía i Spania. Filmen ble svært godt mottatt av kritikerne, noe som gjenspeiles i at den har fått 98% på Rotten Tomatoes. Aftenpostens anmelder skrev: «Det er lenge siden vi har sett en western som er ladet med så fortettet dramatikk». Han gav også ros til Eastwoods rolletolkning. Anmelderen på nettstedet CINERAMA gav den terningkast seks i 2005 og skrev: «Alt i alt, så må man bare gi seg ende over og nyte denne flotte filmen fra ende til annen». Filmen har i alt innbrakte $11 millioner på kino i USA, ca $14 millioner i Italia (1964–71) og ca $7 millioner i Spania. Den ble sett av 3,3 millioner i Spania. Filmen ble i første omgang forbudt i Norge, men etter en del klipp ble den tillatt. Først ble ca 200 meter klippet vekk av distributøren, siden ble ytterligere 80-90 meter klippet vekk av Statens filmkontroll. Drangey. Drangey (på norsk «Drangøy») er en vulkansk øy som rager majestetisk over havet midt i Skagafjörður på Island. Øya er en levning fra en 700 000 år gammel vulkan og består for det meste av vulkansk tuff. Den fremstår som en massiv festning av stein. Øya ble først nevnt i den islandske Grettes saga. Der ble den beskrevet som tilfluktsstedet for den fredløse Grette, som tilbrakte sine siste år der sammen med broren Illugi og trellen hans Glaumur. Sent på høsten i 1031 ble Grette snikmordet av Þorbjörn Öngull og hans menn da han bokstavlig talt lå på dødsleiet i skuret sitt på øya. Et gammelt sagn sier at to kjemper som lusket rundt på nattestid, en mann og en kvinne, var i ferd med å krysse fjorden med ei ku da de ble overrasket av de skarpe solstrålene ved daggry. Som et resultat av dette ble alle tre til stein. Drangey er i dette sagnet selve øya, mens den kvinnelige kjempen, Kerling, står noe sør for den. Karl, som var den mannlige kjempen, var på nordsiden av øya, men har forsvunnet i havet for lenge siden. Fugleliv og fangst. Fuglelivet på Drangey er variert og livlig og mange arter hekker her. De vanligste artene er lomvi, Alkefugler og lundefugl. Lomvien hekker i klippene, mens alkefuglene for det meste foretrekker dype sprekker under klippene. Lundefuglen på sin side graver huller i kanten av klippene. I tillegg til disse finner man også krykkje og havhest som begge hekker i klippene. Ravn og falk har også tilhold på øya. Drangey har i lange tider vært vårbud for de lokale innbyggerne. Hver vår har de reist til øya for å både høste egg og fange fugler. De brukte rep for å klatre ned de bratte klippene etter egg, mens fuglene ble fanget ved hjelp av flåter som var plassert i havet under klippene. Disse flåtene var dekket med fuglesnarer laget av hestehår. Fangstmennene tok for det meste tilflukt i skur på den søndre tippen av øya. Fra dette området dro de også på fiske i båtene sine. I høysesongen kunne det være opptil 200 menn i sving med fuglefangsten, og den totale fangsten kunne på det beste være i overkant av 200 000 fugler. Bruken av snarer ble avviklet i 1966. Bøvra (Lom). Bøvra (også skrevet Bøvri eller Bøvre) er ei elv i Lom kommune i Oppland. Elvenavnet har opphav i en gammel form av dyrenavnet "bjor" (bever). Nedbørfeltet er på 836 km². Elva har sine kilder ved Smørstabbreen vest i Jotunheimen. Den renner derfra mot nordøst gjennom Bøverdalen, og munner ut i innsjøen Skim i Ottavassdraget ved tettstedet Fossbergom. Like før utløpet i Skim danner elva Prestfossen. Fra sørøst tar Bøvra opp de store sideelvene Leira og Visa, som kommer fra de sentrale delene av Jotunheimen nasjonalpark, med Norges to høyeste fjell, Galdhøpiggen og Glittertind, beliggende på hver sin side av Visdalen. Fylkesvei 55 (Sognefjellsveien) går langs vassdraget. Nedslagsfeltet til elva er rikt på sjeldne planter, verdifulle kulturminner fra et langt historisk tidsrom og er svært verdifullt og mye brukt friluftsområde. Det er ingen utbygd vannkraft i Bøvra, men elva utgjorde tidligere en sentral del av de opprinnelige planene for kraftutbygging i Ottavassdraget. På grunn av sterk motstand ble utbyggingsplanene skrinlagt, og vassdraget ble gjennom Verneplan IV for vassdrag varig vernet mot fremtidig kraftutbygging. Revenge of the Ninja. "Revenge of the Ninja" (Også kjent under tittelen "Ninja II") er en amerikansk Ninja-film fra 1983 med Sho Kosugi og Keith Vitali i hovedrollene. Regi var ved Sam Firstenberg mens produsenter for filmen var Yoram Globus og Menahem Golan. Handling. En mann, Cho Osaki (Sho Kosugi) må flykte fra Japan da hans familie blir myrdet av ninjaer. Han reiser til USA, hvor han slår seg ned med sin eneste sønn. Men i sitt nye fedreland blir han trukket inn i en rekke mord som alle bærer preg av å være utført av ninjaer. Nok en gang må han kjempe for livet. Det ingen vet er at også han er en ninja. Filmen regnes som en del av en ninja-trilogi som starter med filmen "Enter the Ninja" (1981) og sluttet med ' (1984). Historiene berører imidlertid ikke hverandre direkte. I Norge. Filmen regnes som en av de mest kjente ninja-filmene fra 1980-tallet. Den ble utgitt på video i Norge i 1983 (av HVC video), men ble forbudt i 1986, dette til tross for at den norske versjonen var noe klippet. Sho Kosugi. Sho Kosugi (født 17. juni 1948 i Tokyo, Japan) er en japanskfødt kampsportekspert og skuespiller som vant en viss internasjonal popularitet på 1980-tallet for sin medvirkning i en rekke amerikanskpruduserte ninja-filmer. Han har en sønn, Kane Kosugi, som også er aktiv i filmbransjen. I filmen "Revenge of the Ninja" spilte de sammen som far og sønn. Sho Kosugi trakk seg foreløpig tilbake fra filmbransjen på 1990-tallet. Han startet kort tid etter en taiko-gruppe. I 2009 var han igjen film-aktuell. Tempelprostitusjon. Tempelprostitusjon, rituell prostitusjon, eller religiøs prostitusjon, henviser til den praksis å ha seksuell omgang (med en annen person enn ens ektefelle) i en religiøs eller hellig hensikt. En kvinne beskjeftiget i en slik praksis er stundom karakterisert som en tempelprostituert eller hierodule, men merk at moderne konnotasjoner av begrepet «prostituert» kan eller kan ikke være hensiktsmessig, gitt den religiøse og kultiske betydning av disse aktivitetene. Begrepet prostituert kommer fra latin "prostituere", fra "pro-" «før» + "statuere" «å stå», «fastslå» (jfr. statuere, statuett). Den moderne forestillingen «kjøp og slag av seksuelle tjenester» er ikke knyttet til etymologien av begrepet. Midtøsten i antikken. Afrodite, Det nasjonale arkeologiske museum i Athen Det har blitt hevdet at hellig prostitusjon var utbredt over hele Midtøsten i antikken, og som kanskje hadde sin opprinnelse i Babylon med sumerne i en emulering av ritualet "hieros gamos" (hellig bryllup) hvor kongen er koblet til yppersteprestinnen, enten symbolsk eller direkte i seksuell omgang, for å representere forbundet mellom Dumuzi med Inanna (senere kalt for Ishtar). Den kanaaneiske tilsvarenhet til Ishtar var Astarte, og i henhold til den samtidige kristne forfatteren Eusebius av Cæsarea (død ca. 340) ble tempelprostitusjon fortsatt utført ved fønikiske byer i Apheca (Afka) og Heliopolis (Baalbek) inntil praksisen ble avsluttet ved keiser Konstantin den store på 300-tallet. Antikkens Hellas kjente ikke til hellig prostitusjon i samme skala som eksisterte i antikkens Midtøsten. Det eneste kjente tilfellene var i utkanten av den greske verden (på Sicilia, Kypros, i kongedømmet Pontos, og i Kappadokia), og i byen Korint hvor Afroditetempelet huset et betydelig antall tjenere til minst klassisk tid. I år 464 f.Kr. var det en mann ved navn Xenofon, en borger av Korint som også var en feiret atletisk løper og vinner av femkamp (pentatlon) ved antikkens olympiske leker. Han dedikerte et hundre unge kvinner til gudinnens tempel som et tegn på sin takknemlighet. Dette er kjent på grunn av en hymne som den greske dikteren Pindar ble betalt for å skrive ("fragment 122 Snell") og som feiret «de meget godt mottatte piker, tjenere av Peïtho og luksuriøse Korint». I løpet av den romerske tiden hevdet den greske historikeren Strabo at tempelet hadde mer enn et tusen hellige slave-prostituerte (VIII, 6, 20). Den hebraiske Bibelen. Den hebraiske Bibelen benytter to ulike ord for prostituert, (זנה) "zonah" (assosiert med det tilsvarende verbet "zanah"), og "kedeshah" (קדשה)‎. Ordet "zonah" kan ganske enkelt bety en ordinær prostituert eller hore, men ordet "kedeshah" betyr bokstavelig «innviet/hellig kvinne» fra det semittiske rotordet "q-d-sh" (קדש)‎ i betydningen «hellig» eller «atskilt/særskilt». "Qedesha" ble også det kanaaneiske navnet for deres gudinne for sex (eller kanskje en tittel for enten gudinnen Astarte eller gudinnen Asherah i denne rollen), tilpasset til egyptisk som Qetesh eller Qudshu. Manuskript fra den hebraiske Bibelen med Targum, fra det 11. århundret. Det religiøse aspektet av "kedeshah" er understreket av Septuaginta, den antikke før-kristne oversettelsen av Det gamle testamente til datidens fellesgresk (koiné) som gjengir første vers som en dobbelt forbud, både mot prostitusjon og mot å bli opptatt i utenlandske religiøse kulter. Enda nærmere er tankeforbindelsen i en annen anvendelse, i fortellingen om Tamar i Første Mosebok 38, hvor de to ordene synes å bli benyttet omvekslende. "Hetære". Franciszek Żmurko, 1906Tamar, etterlatt som enke og uten barn, forkler seg selv og lurer Juda til å tro at hun er "zonah" () for å bli gravid. Men noen få avsnitt senere blir Judas venn fra Adullam for å finne kvinnen igjen og spør menn på stedet, «Hvor er kedeshah som var åpen ved vegen?» Og de svarer, «Det er ikke noe kedeshah på dette stedet» (), noe han pliktoppfyllende rapporterer tilbake til Juda (). Betydningen av den mannlige formen for "kadesh" er ikke helt klar. En del tidlige engelske oversettelser fulgte det greske "porneuon" og gjenga det som «whoremonger», det vil si «den som søker en hore», men det kan ha vært en nær analog til "kedeshah", det vil si en mannlig kultisk deltager/tjenestegjørende, tilsynelatende med en form for seksuell implikasjon, derav bibeloversettelsen King James som «sodomitt». Flere nyere oversettelser sier rett og slett «kultprostituert». Det hebraiske ordet "keleb" (hund) i neste linje kan også bety en mannlig danser eller prosituert, kanskje nærmere bestemt en transvestitt eller evnukk. Kileskrifttegnet "UR.SAL" for "assinnu" (hannkjønnstilhenger av Ishtar som tok kvinnelige karaktertrekk) betydde både «hund» og «mann/kvinne», mens det greske ordet "kinaidos" («hundelik»; latin "cinaedus") ble benyttet for menn som var kvinneaktige og oppførte seg som om de var varme for homoseksuell forbindelser. I "Det nye testamente" kan det synes som om ordet «hund» har en tilsvarende betydning i «Johannes' åpenbaring» 22:15, men oldtidens bibeloversettelser er selv varierende. Revisjonistiske syn. En del moderne forskere, eksempelvis Robert A. Oden, Stephanie Lynn Budin, og andre har stilt spørsmål om hellig prostitusjon som en institusjon hvor kvinner og menn solgte sex til fordel for guddommene og templene i det hele tatt noen gang har faktisk eksistert. Denne skepsisen synes å være i mindretall og ikke alle andre forskere er overbevist av motargumentasjonen. India. "Den hvite slave" av Abastenia St. Leger Eberle; skulptur som avbilder tvangsprostitusjon av mindreårige.. Praksisen med "devadasi", slik den har blitt betraktet, og tilsvarende former for rituell prostitusjon i sørlige India (som "basavi") som involverte dedikerte mindreårige piker fra landsbyene i et rituelt ekteskap til en guddom eller et tempel, og som da arbeidet i tempelet og tjenestegjorde som medlemmer av en religiøs orden. Menneskerettsorganisasjonen Human Rights Watch hevder at "devadasis" er tvunget til i det minste i en del tilfeller til å tjenestegjøre som prostituerte for medlemmer av orden som er av høykaste. Ulike statlige myndigheter i India har fremmet lover som skal forby denne praksisen. Nepal. "Deuki" er en skikk fra oldtiden som ble praktisert i de vestlige områdene av Nepal hvor unge piker blir ofret til det lokale hindutempelet for å oppfylle tidligere løfter. Pikene skal tjenestegjøre i tempelet, men på grunn av deres alder eller mangel på ferdigheter ender de ofte opp som prostituerte for templene. Denne praksisen minner om den indiske devadasi-tradisjonen. Dette blir fortsatt praktisert i Nepal, men skal etter sigende være i tilbakegang. Moderne tilfeller i vesten. på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet benyttet en del religiøse kulter en form for «hellig» prostitusjon som en måte å rekruttere nye tilhengere. Blant disse var den amerikanske ny-religiøs bevegelsen Children of God, senere kalt for «The Family», som kalte denne praksisen for «Flirty Fishing», noe som kan oversettes til «flørt-fisking». Kulten oppga denne praksisen på grunn av den voksende AIDS-epidemien. POV. POV er et engelsk akronym (point of view) som har flere betydninger, og er del av det andre akronymet NPOV, neutral point of view. Harry Potter samlekortspill. Harry Potter samlekortspill (Harry Potter Trading Card Game) er et strategisk samlekortspill utgitt av Wizards of the Coast på lisens fra Warner Bros. i 2001. Spillet har utgangspunkt i Harry Potters magiske verden, skapt av forfatteren J.K. Rowling og er en forenkling av det populære samlekortspillet, utgitt av samme forlag. Spillet ble lansert med brask og bram i Guildhall Art Gallery i London 7.august 2001, da ca 500 personer fra hele Europa prøvde spillet for første gang. Wizards of the Coast hadde kanskje regnet med at Harry Potter-navnet skulle selge spillet uten for mye annen markedsføring. Men selv om spillet fikk mange tilhengere, tok interessen aldri helt av. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til at forlaget stoppet produksjonen etter at den femte og siste serien kom ut i oktober 2002. Slik spiller man. To spillere spiller mot hverandre med hver sin kortstokk (deck) med 60 kort + en karakter fra Harry Potter-bøkene. Man spiller med ulike typer kort: kunnskapskort (lessons), vesen (creatures), tryllekort (spells) og ulike spesialkort. Med hjelp av ulike magiske vesen (creature-kort) og tryllekort skal man gjøre skade på motstanderen. Hvor mye skade avhenger av hva slags kort man spiller med. Den som først har fjernet alle kortene i motstanderens deck har vunnet spillet. Utgitte serier. 1. Grunnsettet – "Harry Potter Trading Card Game" (116 kort) 2. Utvidelse – "Quidditch Cup" (80 kort + 30 Foil eller Hologram Portrait Premium rares) (November 2001) 3. Utvidelse – "Diagon Alley" (80 kort + 30 Foil eller Hologram Portrait Premium rares) (Mars 2002) 4. Utvidelse – "Adventures at Hogwarts" (80 kort + 30 Foil eller Hologram Portrait Premium rares) (Juni 2002) 5. Utvidelse – "Chamber of Secrets" (140 kort + 55 Foil eller Hologram Portrait Premium rares) (Oktober 2002) Turneringer og mesterskap. Det ble arrangert en rekke turneringer og mesterskap rundt i verden i årene 2001-2003. Men da det ikke ble produsert nye kort, dabbet interessen etter hvert av. Det fins imidlertid ennå grupper som holder spillet levende og turneringer arrangeres fortsatt fra tid til annen. NM ble arrangert for første og eneste gang i 2002. Etter lokale kvalifiseringer rundt i landet var 26 spillere samlet til finalespill i Oslo. Oddbjørn Nødland fra Dirdal i Rogaland ble Norgesmester. Joseph Campbell. Joseph Campbell (til venstre) 1985 Joseph Campbell (født 26. mars 1904 i White Plains, New York, død 31. oktober 1987 i Honolulu, Hawaii) var en amerikansk professor, forfatter og fordragsholder, med sammenlignende mytologi som hovedområde. På 1960-tallet skrev han "The Masks of God" i 3 bind, som inneholder en oversikt og sammenligning mellom samtlige verdensreligioner. Hans kanskje mest innflytelsesrike bok er "Helten med tusen ansikter" (engelsk tittel "The Hero with a Thousand Faces", første gang utgitt 1949, norsk utgave 2002) hvor forfatteren diskuterer sin teori om den arketypiske heltens reise som kan gjenfinnes i verdens mytologier og hvor hans begrep monomyte står sentralt for de grunnleggende mønstre som Campbell mener å ha avdekket. Helten og monomyten. Rollen til den mytologiske helt figurer i stor grad i Campbells komparative studier. I 1949 i "Helten med mange ansikter" introduserte Campbells begrepet monomyte, et begrep som var inspirert fra hans studier av den irske forfatteren James Joyce, og som kartla en del arketypiske mønstre som Campbell mente å gjenkjenne. Helter var viktige for Campbell etter de overbrakte universelle sannheter for ham om ens personlige erkjennelse og oversanselighet, ens rolle i samfunnet og relasjonene mellom de to. Esja. Fjellkjeden Esja ligger i overkant av 10 km nordøst for Reykjavík. Esja er en vulkansk fjellkjede som ligger sørvest på Island, i overkant av 10 km nordøst for Reykjavík som er hovedstaden på Island. Fjellkjeden består av basalt og tuffbergarter. Området er lett å nå fra Reykjavík, og Esja er et populært rekreasjonsområde for turgåere og fjellklatrere. Den mest kjente turstien leder opp til toppene "Þverfellshorn" og "Kerhólakambur" (851 moh). Esja blir også brukt som det første navnet på Island. Dannelsen av fjellkjeden. Esja ble dannet mot slutten av den Pleistocene tidsepoken, ved begynnelsen av istiden. I de varme periodene flommet det lava og i de kalde periodene ble det bygget opp rygger av tuffbergarter under isbreen. Den vestre delen av fjellkjeden er den eldste med en alder på rundt 3,2 millioner år, og den østre delen er den yngste med en alder på rundt 1,8 millioner år. Bevegelsen av kontinentalplatene, som krysser diagonalt over Island, presset sedimenterte lag vestover og vekk fra det aktive vulkanske området. Intrusjon fra de store magmakanalene fra de gamle sentrale vulkanen ved "Kjalarnes" og "Stardal" ble ført inn i de sedimenterte lagene. Resultatet ble store lavafelt lag etter lag oppå hverandre, som isbreen eroderte ned. Det eneste som ble stående igjen etter istiden var de høyeste fjelltoppene slik som Esja-fjellkjeden og Akrafjall. Karakteristiske trekk. De østligste toppene, kalt "Móskarðshnúkar", er usedvanlig lyse av farge. En islandsk forfatter skrev etter sigende på 1800-tallet at han håpte å se solen der etter en lang periode med regn, men da han så nærmere etter var det kun fjelltopper i sine lyse farger der. I realiteten er det rhyolitt, som man ofte finner på Island i nærheten av gamle (og også aktive) sentrale vulkaner. Plovdiv. Plovdiv (bulgarsk Пловдив) er den nest største byen i Bulgaria etter hovedstaden Sofia, med et folketall på 341 873. Byen er det administrative senteret i Plovdiv oblast sør i Bulgaria, i tillegg til den største og viktigste byen i det historiske området Øvre (eller Nordlige) Trakia, vidt kjent for sin eldgamle og mangfoldige kultur og tusenårige historie. Byen ligger ved elven Maritsa, cirka 130 km øst for Sofia, på den fruktbare trakiske sletten. Byen har også en stor og mangfoldig industri og et akademisk miljø med universitet, forskningsinstitutter og høyskoler. Historie. Plovdivs historie strekker seg 6 000 år tilbake i tid, noe som gjør byen til en av de eldste byene i Europa. Byen het "Evmolpija" da den i 342 f.Kr. ble erobret av Filip II av Makedonia, som omdøpte byen til "Filippopolis". Byen ble senere en selvstendig trakisk by under navnet "Pulpudeva", før den ble en del av Romerriket og hovedstad i Trakia i år 46 f.Kr. Romerne omdøpte byen til "Thrimontium" «tre fjell» etter de tre høydene gamlebyen ligger på. Slaverne erobret byen på 500-tallet og sørget for å innlemme byen i det første bulgarske riket og omdøpte den nok en gang, nå til "Pâldin", før bulgarerne tok over byen i 815. Tyrkernes invasjon i 1364 forårsaket store ødeleggelser, men byen ble gjenreist med et utall av moskeer og basarer, skiftet navn til "Filibe" og ble etter avslutningen av den russisk-tyrkiske krig hovedstad i den osmanske provinsen Øst-Rumelia. Navnet Plovdiv fikk byen på 1400-tallet. Da Bulgaria var under Det osmanske riket på 1800-tallet, ble den bulgarske frigjøringskampen ledet fra Plovdiv, men da byen ble frigjort fra osmanerne etter Slaget ved Plovdiv i 1878 ble den likevel ikke en del av fyrstedømmet Bulgaria, og ble i stedet hovedstad i det osmanske Øst-Rumelia fram til 1885 da den ble en del av Bulgaria. Bulgarere. Bulgarere er en sørslavisk etnisk gruppe som vanligvis holder til i Bulgaria og nærliggende regioner. Utvandring har ført til immigrantsamfunn i en rekke andre land. Mikio Oda. Mikio Oda (jap. 織田 幹雄, "Oda Mikio", født 30. mars 1905 i Hiroshima; død 2. desember 1998 i Kamakura) var en japansk friidrettsutøver. Han var den første asiatiske OL-vinneren i friidrett. Karriere. Odas første olympiske deltakelse skjedde under OL 1924 i Paris. Han ble utslått før finalen i både høyde (1,80 m) og lengde (6,83 m, men kom på sjette plass i tresteg med 14,35 som resultat. Under OL 1928 deltok han i fire øvelser. I høyde ble han nummer 7 med 1,88 m, i lengde hoppet han 7,11 og ble utslått i kvalifiseringen. I tresteg vant han gull med 15,21 m, fire centimeter foran sølvvinneren Levi Casey fra USA. På tredje- og fjerdeplass kom Vilho Tuulos og Chuhei Nambu, OL-vinnerne fra henholdsvis 1920 og 1932. Til slutt løp Oda for det japanske 4x100 m-laget, som ble utslått i forsøkene. 27. oktober 1932 satte Mikio Oda ny verdensrekord i tresteg med resultatet 15,58. Samme dag satte Chuhei Nambu verdensrekord i lengde (7,98 m), og dette var de to første verdensrekordene i friidrett som var satt av asiatiske utøvere. Oda deltok i sitt tredje OL i 1932 i Los Angeles, og måtte nøye seg med en 13. plass i tresteg med det beskjedne resultatet 13,97. Landsmannen Nambu gikk til topps. Totalt satte Mikio Oda 21 asiatiske rekorder i høyde, lengde, tresteg og tikamp. Etter karrieren. Fra 1952 til 1964 var Mikio Oda trener for det japanske olympialaget. Han var ærespresident i det japanske friidrettsforbundet og medlem av IAAF. Under OL 1964 ble det olympiske flagget til Odas ære heist til en høyde av 15,21 meter. Liste over rollefigurer i 7th Heaven. Denne artikkelen inneholder informasjon om rollefigurene i den amerikanske TV-serien "7th Heaven". Camden-familien. Annie og Eric Camden er et ektepar. De har sju barn; Matt, Mary, Lucy, Simon, Ruthie, Sam og David, og en hund som heter Happy. Annie Camden. Annie Camden, spilt av Catherine Hicks, har en halvsøster, Lily, gjennom hennes far, Charles Jackson. Hennes mor var Jenny Jackson, som dør tidlig i sesong én av leukemi. I studietiden studerte Annie alt fra kunst til økonomi, og returnerer senere til skolebenken for å ta en mastergrad. Annie var foreldrenes eneste datter. Hennes mor, Jenny døde tidlig, men enda vanskeligere er det å se faren hoppe inn i et forhold med Ginger. Annie aksepterer henne sakte, men sikkert og Ginger og faren gifter seg. Hennes far lider av Alzheimer. Selv om hun valgte å være hjemmeværende husmor, kan Annie det meste. Hun balanserer et hjem med ni personer på en prestelønn, er rørlegger, elektriker, snekker, kokk og mye mer. Annie er familiens støttepilar. Som mor til sju, er hun ofte den barna kommer og snakker til, ofte over melk og småkaker, som bestemor til seks, prøver hun og mannen å innstille sterke moraler til barna. Eric Camden. Pastor Eric Camden, spilt av Stephen Collins, er prest i Glenoak kirke, og er nær venn av Pastor Morgan Hamilton. Etter fem år gikk Eric ut av universitetet Kolbel Seminary. Snart etterpå, giftet han seg og startet familie med Annie Camden. Matt Camden. Doktor Matt Camden er det eldste barnet i familien. Han ble spilt av Barry Watson. Matt ble sett på som familiens flørt, og hadde som ung flere lange og kortvarige forhold. To av disse var en som heter Shana og en som heter Heather som var døv. Han var også innom flere strøjobber. Etter å ha fått karakterene sine på rett kjøl gikk han ut av skolen med klassens beste resultater. Han fikk ett internship hos førstedame Hillary Clinton i Det hvite hus, og begynte på college i hjembyen. Etter at han fikk jobb i kantina på sykehuset (ved hjelp av hans onkel Hank Hastings) bestemte han seg for å bli lege. Senere tok han en jobb på en kvinneklinikk. På første stevnemøte med medstudenten Sarah Glass, gikk de unge medisinstudentene bort og giftet seg. Den eneste som fikk vite om dette var lillesøster Ruthie. Ekteskapet ble holdt hemmelig en stund før det ble holdt et stort familiebryllup. Bryllupet ble nesten avlyst på grunn av konflikter mellom familiene, og da spesielt fedrene. Matt kom fra en kristen familie, mens Sarah var fra en jødisk familie. Eric Camden ble i harnisk da sønnen ville konvertere til jødedommen. Ekteparet flyttet til New York for å fortsette medisintudiene, og i siste episode i sesong ti avslørte de at de ventet tvillinger. Mary Rivera. Mary, eldstedatteren til Camden-paret ble spilt av Jessica Biel. Som ung var hun svært god i basketball. Hun hadde mange kjærester, blant annet Wilson West, som hadde en sønn fra et tidligere forhold. Mary kom opp i mye problemer i løpet av tenårene. Hun og basketlaget tagget ned skolens gymsal, og Mary ble dømt til samfunnstjeneste. Her traff hun Robbie Palmer, hennes andre seriøse kjæreste. Etter dette kom hun opp i enda mer trøbbel, og det endte med at hun flyttet til Erics foreldre i New York. Hun ble sammen med Wilson igjen, han studerte i New York. Hun begynte å trene for å bli brannkonstabel, sammen med Ben Kinkirk. Hun endte opp med å kysse ham, noe Wilson oppdaget. Forholdet til Wilson tok da slutt. Hun returnerte så til Glenoak for en liten stund, før hun flyttet tilbake til New York for å bli flyvertinne, og datet da Ben. Etter å ha hatt et forhold til en langt eldre flykaptein ble hun sammen med Carlos Rivera. De giftet seg etter kort tid, og fikk sønnen Charlie. De skilte seg etterhvert Carlos tok med seg Charlie tilbake til Puerto Rico, med Marys godkjennelse. I Simons bryllup avslørte Carlos at de to var sammen igjen og at Mary var gravid med tvillinger- to gutter. Selv om Mary ikke kom i bryllupet til Simon fikk hun se hele familen dagen etter, da hun fullførte college samme dag som Matt og Sarah. Sommeren etter fødte hun to velskapte tvillinggutter. Lucy Kinkirk. Pastor Lucy Kinkirk ble spilt av Beverley Mitchell, er det tredje barnet i Camden-familien. Lucy hadde mange kjærester i tenårene og var kjent for å være over gjennomsnittlig følsom. Hun var forlovet med Jeremy, men forlovelsen ble brutt. Lucy hadde en sterk religiøs hengivenhet og ble pastor som sin far. Hun giftet seg med Kevin Kinkirk og de fikk datteren Savannah. De bodde i garasjeleiligheten hos Camden-familien til etter Savannah ble født. Mannen Kevin var hjemmeværende med Savannah, og paret ventet tvillinggutter da serien tok slutt. Savannah Kinkirk. Savannah er datter av Lucy og Kevin Kinkirk. Hun er født i en heis da Lucy var på handletur med Matt for å kjøpe babyklær. Hjemme hadde Kevin, Annie, Eric, Ruthie, Simon og tanter og onkler arrangert baby-party for Lucy, men dit kom de aldri. Savannah er oppkalt etter det stedet der Lucy og Kevin var på bryllupsreise. Lucy ventet også tvillinggutter. Kevin Kinkirk. Kevin jobber som politibetjent, og er gift med Lucy Kinkirk. Kevin har hatt god kontakt med sin kolege Roxanna, og Lucy har vært mye sjalu på grunn av det. Ruthie Camden. Ruthie, spilt av Mackenzie Rosman, er det femte barnet i Camden-familien. Hun har hatt en del tenåringsproblemer. Hun har vært sammen med Harry, og hun var dypt forelsket i Martin, men han så på henne som en liten jente. Ruthie er veldig glad i dyr. Shizuka Arakawa. Shizuka Arakawa under VM i kunstløp 2004. Shizuka Arakawa (japansk 荒川静香, født 29. desember 1981 i Tokyo) er en japansk kunstløper som deltok i de olympiske vinterleker 1998 i Nagano og 2006 i Torino. Arakawa ble olympisk mester i kunstløp under OL 2006 i Torino. Hun vant konkurransen i single for damer foran Sasha Cohen fra USA og Irina Slutskaja fra Russland. Det var Japans første OL-gull i kunstløp. Arakawa ble verdensmester 2004 i single for damer. 5. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 5. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 13. mai og endte med Askøy – Åsane den 14. mai 2006. I blinda. "I blinda" er en roman av Olav Duun, utkommet på Olaf Norlis forlag i Kristiania i 1919. Den er en fortsettelse av "Juvikingar" som kom året før, og er andre bind i seksbindsverket "Juvikfolket". I blinda forteller historia til juvikingen Anders, som eier og driver garden Håberg omkring midten av 1800-tallet. Anders mista faren i fjortenårsalderen, og måtte dermed tidlig ta mye av ansvaret for styre og stell på garden. Det viser seg at han alt i unge år tilegner seg en naturlig autoritet og handlekraft som setter han i stand til å få viljen sin igjennom, både i private og i mer praktiske forhold. Folk i grenda som er langt eldre enn han, lytter til Anders og retter seg gjerne etter hans vilje. Alt går så vel for Anders at han etter hvert ikke kjenner noen grense for hva han kan makte. Når han frir til den vakre samejenta Solvi og steller til stort bryllup med henne, utfordrer han bygdekollektivet på hittil uhørt vis. I dette tradisjonelle bondesamfunnet prega av grunnfesta overtru, er samene en utstøtt minoritet som alle frykter og avskyr på grunn av deres antatte kyndighet i svart magi – såkalt ganing. At en odelsgutt gifta seg med ei finnjente er så skamløst at det sender sjokkbølger gjennom bygda. Solvi har han for øvrig stjålet fra den noe yngre broren Petter, som var den som først var blitt interessert, men som viker til side for Anders. Anders sitt overmot må stå for fall. Når det begynner å skje uforklarlige ting i bygda, som at to ulver herjer i saueflokkene i nabogardene, men sparer Håberg, begynner ryktene å gå. Noen mener til og med å ha sett Solvi og faren kaste ulvehamen og bli menneske. Til slutt kan ikke Anders annet enn tru på at Solvi farer med gand, og han jager henne og sønnen fra garden. I det Solvi og gutten ror under en berghammer, utløses et steinskred som tar dem med seg i dypet. Anders legger det på seg sjøl at han har ønska dem av vegen, og knuges en periode av anger og skyldfølelse. I virkeligheten er det Petter som har arrangert skredet. Petter utvikler seg i det hele tatt til Anders' motsetning og motstander. Jo mer Anders får til, jo mer mislykka og ond føler Petter seg. Anders må slite med Petters nærvær resten av livet, men får seg aldri til å ta det endelige oppgjøret med han. Innerst inne forstår han kanskje at Petter måtte bli den han er fordi Anders er den han er. Etter katastrofen med Solvi gifter han seg nå trygt med den tidligere kjæresten Massi. Det blir mange barn på Håberg, og Anders setter etter hvert mye krefter og prestisje inn på å få dem plassert i gode og trygge kår. Eldstesønnen Per skal bli lensmann eller ordfører i bygda, Jens skal bli stor handelsmann, yngstegutten Ola skal lese til prest osv. Anders opplever på sine eldre dager å se nesten alle sine store vyer bli knust, da den ene ulykken etter den andre rammer han sjøl og barna. Det vil si: Han "ser" det ikke, for han blir blind, en blindhet som han framskynder med en hestekur som han påfører seg sjøl når han frykter for at synet begynner å svekkes. De åra han må leve som blind, bli Anders seende. Han ser at han har tura fram i blindt overmot mens han var i sin fulle kraft. Nå er tida inne til en mer ydmyk innstilling til livet, og til å ta prestens ord innover seg. Noen personlig Gud er han ikke i stand til å tru på – det har aldri noen Juviking gjort – men han godtar at det finnes en skjebne eller styrelse som heller ikke han har kunnet fri seg fra. Det er romanens utvetydige budskap at overmot og overdreven tru på egne krefter straffer seg. Golden (Colorado). City of Golden er en småby i Jefferson County i Colorado i USA. Golden ligger ved elven Clear Creek ved den østlige kanten av Rocky Mountains. Byen ble grunnlagt under Pike's Peak Gold Rush i 1859. Gruveleieren var oppkalt etter Thomas L. Golden. United States Census Bureau beregnet befolkningen til 17,366 in 2005. Colorado School of Mines er en ingeniørhøyskole i Golden. Andre større arbeidsgivere er National Renewable Energy Laboratory og Coors Brewing Company. William F «Buffalo Bill» Cody er begravet i nærheten på Lookout Mountain. Geografi. Koordinatene til Golden er (39.746837, -105.210911). Ifølge United States Census Bureau har byen et areal som tilsvarer 23,3 km². Geografisk nevneverdig er North og South Table Mountain, Mount Zion, Lookout Mountain, elven Clear Creek. Mount Zion er klart synlig i Golden og har en stor hvit M, som symboliserer Colorado School of Mines. Golden ligger for det meste litt nord for Interstate 70; U.S. Route 6 kobler mesteparten av byen til motorveien. Colorado State Highway 470 begynner i Golden. Golden er i dag ansett som en vestlig drabantby for Denver og er del av Denver Metropolitan Area. Golden og Jefferson County har noen av de beste stiene egnet til offroadsykling. Fjellklatring er også populært på North Table Mountain som har flere stier. Golden er planlagt å bli endepunktet for Denver sitt Fastracks togbanenettverk i 2013. Golden sett fra Mount Zion. I midten er Coors bryggeri mellom North og South Table Mountain som ligger henholdsvis til venstre og høyre. Jefferson County Courthouse er synlig lengst til høyre. I dette panoramabildet er utsikten til venstre mot nord, utsikten i midten mot øst og utsikten mot høyre mot sør. Demografi. Under folketellingen i 2000, var det 17 159 innbyggere, 6 877 hushold, og 3 913 familier i byen. Folketettheten var 735,3/km². Det fantes 7 146 boliger med en gjennomsnittlig tetthet på 306,2/km². Det fantes 6 877 hushold og 26,4% hadde barn under 18, 44,7% var gifte samboere. Gjennomsnittlig hushold var 2,31 personer og den gjennomsnittlige familien hadde 2,85 personer. Kjente personer. Golden har en lang rekke personer som har vært viktige i Colorado og USA. Łowicz. Łowicz () er en by og gmina i Łódź voivodskap i det sentrale Polen ved elven Bzura. Den ligger i powiaten med samme navn. Mot slutten av det 16. århundre var byen landets uoffisielle hovedstad, setet til primasene som hersket over landet under interregnumet. Av den grunn har byen både en katedral og biskop til tross for sin beskjedne størrelse. I Łowicz kan man også se en av fire eksisterende trekantformede markedsplasser i Europa. Historie. Łowicz nevnes for første gang i pave Innocent IIs bulla fra 1136. Den nøyaktige datoen Łowicz mottok sine byrettigheter er ikke kjent, men det første dokumentet hvor den omtales som by kommer fra 1298. Takket være sin beliggenhet ved viktige handels- og kommunikasjonsveier samt flere privilegier og markeder utviklet byen seg veldig raskt i det 15. århundre. Fra 1572, da landet gikk inn i et interregnum etter Sigismund II Augusts død, ble byen rikets uoffisielle hovedstad. Under Sveriges invasjon av Polen på 1600-tallet ble byen betydelig ødelagt og gjenvant aldri sin tidligere storhet. Den var imidlertid fremdeles et viktig kulturelt og vitenskapelig senter frem til Polens tre delinger. Etter Polens andre deling i 1793 kom byen under Preussen. I 1807 ble den innlemmet i Storhertugdømmet Warszawa og tilfalt i 1815 det russiskkontrollerte Kongress-Polen. I 1845 fikk Łowicz jernbaneforbindelse med Warszawa og i 1862 med Bydgoszcz. Ved nærheten av byen ble det største slaget under Felttoget i Polen utspilt i 1939 (slaget ved Bzura). Vennskapsbyer. Cheektowaga, Colditz, Lubliniec, Montoire-sur-le-Loir, Reda, Šalčininkai Łowicz BTR-3. BTR-3 er et ukrainsk amfibisk pansret personellkjøretøy med åttehjulsdrift, bestykket med en 30 mm maskinkanon. Det ble utviklet i tidsrommet 2000–2001, og ble i 2007 besluttet kjøpt inn til Thailands hær for bruk internt i landet. Historie og utvikling. BTR-3 ble utviklet i 2000–2001 under et internasjonalt samarbeid mellom KMDB (Kharkov Maskinutviklingsbyrå) i Ukraina, ADCOM Manufacturing i Abu Dhabi og Statens vitenskapelig-tekniske senter for artilleri og geværer i Ukraina. ADCOM koordinerte samarbeidet og tok fram hovedtrekkene i designet. KMDB monterte motoren og drivverket. Teknisk. Vognføreren sitter framme i skroget. Klimaanlegg er standard. Seks fullt utrustede soldater kan tas med. En åpning på hver side av skroget lar infanteristene sitte av. Det er skyteskår og perioskoper på sidene og foran på kjøretøyet. Vognkommandøren har i tillegg et IPZ-3 perioskop. Motoren er en Deutz BF6M1015 dieselmotor som utviklet 326 hk, koblet til en Allison MD3066 automatisk girkasse. Kjøretøyet er amfibisk, og drives i fram av en vannjet i vannet. De to fremste akslene kan styres. BTR-3 er utrustet med et enkeltmannstårn med en 30 mm maskinkanon, en 7,62 mm mitraljøse, en 30 mm granatkaster og panservernmissiler. Maskinkanonen har 350 skudd i beredskap. Det bæres 2500 skudd til mitraljøsen, og 29 granater er klare til bruk for granatkasteren. 87 granater i tre magasiner á 29 granater bæres i reserve. Seks røykgranatkastere på tårnet lar vogna raskt legge et røykteppe. Liste over ordførere i Norge 2003–2007. Liste over ordførere i Norge 2003–2007 er en sorterbar liste over norske ordførere med kommuneinformasjon for perioden 2003–2007. Jann-Arne Løvdal. Jan Arne Løvdal (født 29. september 1956 på Ytre Øksningan i Herøy) er norsk lokalpolitiker og politimann. Han er ordfører i Vefsn kommune. Han representerer Arbeiderpartiet. Før han ble heltidspolitiker, var han i politiet. Anilin. Anilin, C6H5NH2, er en fargeløs, giftig, illeluktende olje. Anilin ble fresmtilt første gangen i 1826 gjennom destillering av naturlig indigo. Austin 1800. Austin 1800 var en bilmodell fra den britiske bilprodusenten BMC som ble produsert mellom 1964 og 1975. Austin 1800 var en variant i modellserien "BMC ADO17", og kun logoer rundt på bilen skilte modellen fra modeller under navnene Morris og Wolseley, også BMC-eide merker. Austin 1800 ble kåret til Årets Bil i Europa i 1965. Utvikling. Austin 1800 ble utviklet av BMC som en større erstatter for suksessen Mini og Austin 1100, under kodenavnet ADO17. I tillegg til Austin-modellen ble ytterligere to identiske modeller lansert under andre navn, først Morris 1800 i 1966, så Wolseley 18/85 i 1967. Bilen var nyskapende da den ble lansert, med store vindusflater og romslige interiør med både skinn, tre og krom. Både Alec Issigonis og Pininfarina var involvert i designprosessen, og også teknologien var ny for sin tid, med hydropneumatisk understell ("Hydrolastic") og en tidlig variant av ABS-bremser med en ventil som fordelte bremsekraften mellom frem- og bakhjul. I mai 1968 ble en "Mark II"-versjon lansert, med et billigere interiør og endret grill. Austin- og Morris-modellene fikk også byttet ut de slanke, horisontale hovedlyktene med vertikale lykter som liknet på den mindre ADO16-modellen. Wolseley-varianten beholdt de opprinnelige hovedlyktene. Nok en oppdatering fant sted i 1972, og modellene produsert etter dette kalles "Mark III". Disse endringene var mindre, og inkluderte blant annet nok en ny grill og et endret interiør. Hasely Crawford. Hasely Joachim Crawford (født 16. august 1950 i San Fernando) er en tidligere friidrettsutøver fra Trinidad og Tobago. Crawford ble historisk i 1976 da han vant finalen på 100 meter under OL i Montreal foran Don Quarrie fra Jamaica. Han ble dermed den første fra Trinidad og Tobago som vant en olympisk gullmedalje. Han kom også til finalen på 200 meter men måtte trekke seg på grunn av skade. Han ble på grunn av sin og landets første olympiske tittel nasjonal idrettshelt i Trinidad og Tobago og ble utgitt på frimerke og et fly og et idretttsanlegg, "Hasely Crawford Stadium" er oppkalt etter ham. Crawford deltok også under OL 1980 i Moskva og 1984 i Los Angeles men han klarte ikke å komme til noen av sprintfinalene. Autobianchi Primula. Autobianchi Primula er en bilmodell i supermini-klassen fra den italienske bilprodusenten Autobianchi, et underselskap av Fiat, som ble bygget mellom 1964 og 1970. Bilen er kjent for å være Fiats første bilmodell med forhjulstrekk og motoren montert på tvers foran i bilen. Primula ble bygget i Autobianchis fabrikk i Desio, og konkurrerte med Morris 1100, som ble bygget i Italia av Innocenti på lisens fra BMC. Før Primulas lansering var alle modeller fra Fiat-konsernet bakhjulsdrevne, og mens de større modellene hadde motoren montert foran hadde alle mindre bilmodeller motoren montert bak. Etter at Mini ble lansert med forhjulstrekk og motor montert på tvers mellom forhjulene, ble dette raskt populært også blant andre bilprodusenter, da det var svært plasseffektivt. Også Fiats designsjef, Dante Giacosa, innså raskt potensialet i et slikt oppsett, men selskapets ledelse ønsket ikke å eksperimentere med de populære Fiat-modellene. Derfor ble det bestemt at en modell skulle lanseres under det ikke fullt så prestisjetunge Autobianchi-navnet. Karosserityper. Den første varianten som ble tilgjengelig var svært lik BMCs fastback-sedaner, med enten to eller fire dører, og med eller uten bakluke (noe som gjorde bilen til en kombi. I 1965, ett år etter lanseringen, ble også en coupémodell tilgjengelig, med design fra Carrozzeria Touring. Félix María Calleja del Rey. Don Félix María Calleja del Rey Don Félix María Calleja del Rey Bruder Losada Campaño y Montero de Espinosa, greve av Calderón (født 1. november 1753, død 24. juli 1828) var en spansk offiser og visekonge av Ny-Spania fra 4. mars 1813 til 20. september 1816. Kaptein Calleja ledsaget greven av Revillagigedo til Ny-Spania i 1789, da Revillagigedo ble ansatt i stillingen som visekonge der. Calleja ble på samme tid kommandant for en spansk infanteri-brigade i som var utplassert i den meksikanske delstaten San Luis Potosí. Calleja giftet seg med Francisca de la Gandara som kom fra en veldig rik spansk familie. Felix Calleja regnes av enkelte historikere som en av de største militære sjefene som noensinne har kjempet i Mexico, på grunn av hans geniale, men noen ganger svært barbariske metoder. Blant de spanske offiserene under hans kommando var offiser Ignacio Allende, som senere skulle komme til å støtte den meksikanske uavhengigheten fra Spania, og som etter sin død ble utnevnt til nasjonalhelt av Mexico. Calleja er mest kjent for sine handlinger under det meksikanske opprøret i 1811. Han lyktes i å fange og drepe flere av de mest berømte ledere av dette opprøret, blant annet Miguel Hidalgo og Ignacio Allende. Da kong Ferdinand VII hadde kommet tilbake til konge-tronen i 1813 ble den daværende spanske grunnloven avskaffet for godt den 14. mai 1814, og kongen gjenopprettet offentlige institusjoner slik disse hadde vært da han gikk av i 1808. Ved en forordning av 21. juli 1814, gjenopprettet han den spanske inkvisisjonen. Den 19. mai 1816 underskrev han en fullmakt som tillot jesuitter å komme tilbake til Mexico, som hadde blitt utvist derfra på slutten av det attende århundre. Calleja ble av sine med-offiserer og ansatte blitt beskrevet som ekstremt målbevisst og skruppelløs, i tillegg til å bli ansett som en grusom hersker som i stor grad tolererte misbruk og tortur av den meksikanske befolkningen. Han var fryktet og hatet av de fleste som arbeidet sammen med ham, selv av noen av de mest liberale rojalistene. Deres klager mot hans diktatoriske metoder ble mottatt i den spanske hoffet og den 20. september 1816 ble Calleja løst fra sin stilling i Mexico. Han returnerte dermed til Spania, der han ble gitt tittelen Conde de Calderón og han ble utnevnt til militær kommandant i Andalucía og ble senere ansatt som guvernør i Cádiz. Han ble tiltalt for å organisere en ekspedisjonsstyrke og hær til Amerika. Han var ansatt som kommandant i Valencia på tidspunktet for hans død i 1828. Hamar fengsel. Hamar fengsel er et fengsel i Hamar kommune i Hedmark fylke tilhørende region nordøst i Kriminalomsorgen. Fengselet ligger ved Grønnegata og ble oppført i 1864 etter tegninger av Heinrich Schirmer og Wilhelm von Hanno. Fengselet ble oppført under ledelse av den lokale byggmesteren Herman Frang og er bygget symmetrisk og enkelt i upusset rød teglsten fra "Tokstad" i Stange, noe som gir et nygotisk uttrykk. Hamar fengsel har i dag en total kapasitet på 56 plasser og består av to avdelinger, en lukket avdeling med høyt sikkerhetsnivå med plass til 31 innsatte, og en åpen avdeling med lavere sikkerhetsnivå med plass til til 25 innsatte. De innsatte får tilbud om snekkerverksted, vaskeri og ganguttjobb ved fengselet. I tillegg har også Hamar fengsel et samarbeid med Storhamar videregående skole som sørger for å legge til rette for et variert og tilpasset utdanningstilbud. Den 6. august 2012 ble det klart at Kriminalomsorgen foreslo å legge ned Hamar fengsel og 26 andre av landets totalt 60 avdelinger. Brother Jonathan. Brother Jonathan («broder Jonathan») er en skikkelse som på 1800-tallet ble brukt i flere amerikanske vitsetegninger og politiske karikaturer som symbol og nasjonalpersonifikasjon på en typisk amerikaner. Brother Jonathan ble gjerne fremstilt som en mann med lang snippkjole, stripete langbukser og flosshatt. Fra 1850-tallet overtok gradvis figuren Uncle Sam. Han liknet mye på Brother Jonathan, men representerte myndighetene og ble framstilt som en eldre mann med hvitt skjegg. Det har blitt hevdet av Jonathan Trumbull, den første guvernøren i Connecticut, er opphavet til figuren, men dette er tvilsomt. Otto Mueller. Otto Mueller (16. oktober, 1874 – 24. september, 1930) var en tysk maler og grafiker. Han regnes som en av de store tyske ekspresjonistene Han ble født i byen Liebau i Niederschlesien (nå Lubavka, Polen). Han fikk opplæring i grafikk (litografi) i Görlitz og Breslau (nå:Wrocław) (1890 – 1892) etter sterkt press fra faren, etter å ha kommet gjennom en skolegang uten avsluttende eksamenspapirer. Studiene fortsatte ved kunstakademiene i Dresden (1894 – 1896) og München fra 1898 og til han forlot akademiet etter¨å ha fått karakteristikken «uten talent» av Franz von Stuck. Hans tidligste arbeider viste innflytelse fra impresjonismen, fra jugendstilen og symbolismen som var rådende i tiden. Han slo seg etterhvert ned i Berlin (1908) hvor han stilmessig dreide mere mot ekspresjonismen. 1910 til 1913 var han medlem av kunstnergruppen Die Brücke, men holdt seg til mere avdempede fargevirkninger enn sine kolleger. Han hadde samtidig kontakt med Blaue Reiter-gruppen. Han deltok som soldat i den første verdenskrigen og holdt på å miste livet på grunn av en lungeskade. Etter krigen ble han professor ved "Akademi for bildende kunster" i Breslau. Denne stillingen beholdt han til han døde i 1930. Han laget i alt 172 trykk, i tresnitt, radering og litografi. 357 av arbeidene ble inndratt fra tyske museer i 1937, da nazi-myndighetene aksjonerte mot «Entartete Kunst» Han er regnet som den mest lyriske av de tyske ekspresjonistene. Hovedtema i arbeidene var enheten i menneske og natur, mens maleriene brukre forenklede former, med dempet fargebruk og klare konturer. Han er mest kjent for sine aktbilder og bilder av sigøynerkvinner og -barn. Verk i utvalg. De tyske titlene er beholdt for bilder i tyske samlinger. Garbsen. Garbsen er en by i Tyskland i delstaten Niedersachsen med rundt 65 000 innbyggere. Byen ligger i "landkreisen" Hannover, omtrent 11 km vest for byen Hannover. Charles Sands. Charles Edward Sands (født 22. desember 1865, død 9. august 1945) var en amerikansk golf- og tennisspiller. Sands ble olympisk mester under Sommer-OL 1900 i Paris da han vant golfturneringen for herrer. Han deltok også i tennisturneringen i samme OL. Margaret Abbott. Margaret Ives Abbott (født 15. juni 1878, død 10. juni 1955) var en amerikansk kvinnelig golfspiller som deltok i de olympiske leker 1900 i Paris. Abbott ble olympisk mester under Sommer-OL 1900 i Paris da hun vant golfturneringen for kvinner. Hun gikk de ni hullene på 47 slag, to mindre enn sin landsmann Pauline Whittier som ble nummer to. Feistel-chiffer. Feistel-chiffer er en type permutasjon-chiffer som ble foreslått av Horst Feistel i 1973. Krypteringsteknikken fungerer slik at den tar en input på 2w bits (der w er et heltall), samt en nøkkel, deler opp bitstrengen i to deler som siden passerer gjennom "n" krypteringsrunder. Hver krypteringsrunde bestå av følgende steg: Kombinere en del av nøkkelen med den ene halvdelen av bitinnmatingen, for senere å kombinere denne med den andre halvdelen av bitinnmatingen via en xor operasjon. Deretter bytter halvdelene side, og sendes videre til neste krypteringsrunde. Giovanni Battista Giraldi. Giovanni Battista Giraldi (født 1504, død 1573) var en italiensk forfatter og professor i filosofi og retorikk. Han kom fra Ferrara. Han skrev flere skuespill og noveller. Gladbeck. Gladbeck er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 75 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Recklinghausen. Historie. Gladbeck var opprinnelig en liten landsby på 300 innbyggere frem til det ble funnet kull her i 1870-årene. Byen vokste raskt da emigranter fra de omkringliggende prøyssiske provinsene Westfalen og Rheinland og østligere provinser i Preussen, inkludert innbyggere med polsk som morsmål, flyttet dit. Gladbeck ble hardt rammet under andre verdenskrig. På 1960-tallet ble kullindustrien rammet av stor tilbakegang, noe som resulterte i omfattende arbeidsledighet. Idioten. "Se også Idioten (andre betydninger)." Idioten er et parkmessig friområde på Valleløkken, nær Adamstuen nord i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Parken. Parken er cirka 12 mål stor og avgrenses av General Birchs gate i nord, bebyggelse som ligger til von der Lippes gate i øst, bebyggelse som ligger til Anton Schjøths gate i syd og Ullevålsveien i vest. Idioten skråner kraftig mot nordøst og brukes mye som akebakke om vinteren. På det øvre platået er det ballbane som også brukes som skøytebane om vinteren. Idioten forvaltes av bydel St. Hanshaugen. Navnet og historie. Navnet Idioten stammer fra «Anstalt for åndelig abnorme børn», som lå på den andre siden av General Birchs gate, omtrent der Veterinærinstituttet ligger i dag. Det var vanlig at naboene i nabolaget kalte barna som hørte til der for idioter. Området ligger på grunnen som hørte til middelaldergården Valle, den delen som rundt år 1700 ble utskilt som byløkka Valleløkken. Parkvesenet overtok området i 1929-1930. Inntil 1950-tallet, mulig senere, arrangerte Frigg guttehopprenn på Idioten. Det har vært en rekke forslag om å bygge på området, både boliger, næring og barnehager. Senest ble et forslag om barnehage avvist av bydelsutvalget og byråd Grete Horntvedt i 2006. Guildenstern og Rosencrantz er døde. "Guildenstern og Rosencrantz er døde" er et tragikomisk teaterstykke av Tom Stoppard fra 1967. Det ble filmatisert i 1990. I skuespillet møter man de to karakterene Rosenkrantz og Gyldenstern fra "Hamlet" av William Shakespeare. Man får blant annet se hva de holder på med mens noen av hendelsene i den opprinnelige fortellingen finner sted. Hydroparken. Østlige del av parken med steinmurene Hydroparken er en park ved Norsk Hydros høye kontorbygning ved Lapsetorvet (Solli plass) i Oslo. Parken er cirka 5 mål stor og avgrenses av Mogens Thorsens park og Drammensveien med Nasjonalbiblioteket i syd, Hydrobygget i vest og Bygdøy allé i nord. Hydroparken er offentlig tilgjengelig, men eies og driftes fortsatt av eier, i dag av Norsk Hydros Pensjonskasse. Tidligere lå Mogens Thorsens stiftelse på tomten, med en bygning nær krysset Drammensveien / Bygdøy allé. Stiftelsens bygning var omgitt av en lukket, privat park som var lite brukt. Norsk Hydro kjøpte tomten i 1955. Parken ble anlagt da Norsk Hydro bygget sitt hovedkontor i Bygdøy allé 2 i 1960. Bygningen og parken er i funksjonalistisk stil. Midt i parken ligger et lavt fonteneanlegg. Øst for fontenen står to lange, mannshøye murer parallelt med kontorbygget, utført av Odd Tandberg i naturfarget rullestein, med snittflateteknikk. Murene bidrar til å avbalansere det høye byggets vertikalitet. Mot Drammensveien står monumentet over den illegale presse 1940–1945, der det holdes en markering på Pressefrihetens dag 3. mai. Parken fikk prisen Årets grønne park fra Norske Anleggsgartnere i 1994. Hydroparken (andre betydninger). Hovedartikkelen Hydroparken er om parken fra 1960 ved Norsk Hydros bygg i Bygdøy allé i Oslo. Grevenbroich. Grevenbroich (kalt seg selv «Energihovedstaden») er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 65 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Rhein-Kreis Neuss ved elven Erft, omtrent 15 km sørvest for Neuss og 15 km sørøst for Mönchengladbach. Ban Gu. Ban Gu (kinesisk: 班固, født i år 32 e.Kr. i Kina, henrettet i 92 i Luoyang i Kina) var en kinesisk historiker som skrev om Han-dynastiet. Han stammet fra en lærd slekt; også hans far Ban Biao var en renommert historieforfatter, og broren Ban Chao en berømt feltherre. Ban Gu var rådgiver for embedsmannen Dou Xian og ble henrettet etter statskuppet mot Douslekten under keiser He. Ban Gu var hovedforfatter for "Han Shu" (漢書, Det tidlige Han-dynastiets historie). Det var faren som begynte på det, men så overtok Ban Gu, som imidlertid ikke ble ferdig før sin henrettelse slik at siste hånd på verket var hans søsters, Ban Zhao. Han Shu ble forbilde for fremtidige hoffkritikere. Zenko Suzuki. Zenko Suzuki (鈴木 善幸 "Suzuki Zenkō") (født 11. januar 1911, død 19. juli 2004) var en japansk politiker og den 70. statsministeren i Japan. Hans funksjonstid var fra 17. juli 1980 til 27. november 1982. Militær karriere. Suzuki ble utdannet ved den keiserlige japanske marine-akademiet i 1884, og han ble uteksaminert derfra som den trettende beste av til sammen 45 kadetter i 1888. Suzuki ble deretter utstasjonert på de japanske korvettene Tsukuba og Tenryu. Deretter arbeidet han på krysseren Takachiho som kadett. Han ble senere forfremmet til fenrik, og hadde sin videre tjenestetid på flere korvetter, blant disse var Amagi, Takao og Jingei og deretter på kanonbåten Maya. Etter han ble forfremmet til løytnant i 1892, tjenestegjorde han som navigatør på korvetter som Kaimon og Hiei. Suzuki deltok under den første kinesisk-japanske krigen, der han blant annet ledet en torpedobåt og deltok i nattlige torpedo-angrep under slaget ved Weihaiwei. Etterpå ble han tildelt en rekke militære stillinger, inkludert en posisjon som marine attaché til Tyskland som han hadde fra 1901 til 1903. Da han kom tilbake fra Tyskland, ble han forfremmet igjen. Under den russisk-japanske krig, kommanderte Suzuki flere japanske krigsskipet og han deltok under slaget ved Port Arthur. Han ble utnevnt til kommandør for krysseren Kasuga, den 26. fen\bruar 1904 og som sjef for dette skipet deltok han under det avgjørende sjøslaget ved Tsushima. Suzuki ble forfremmet til kontreadmiral, den 23. mai 1913 og han ble utnevnt til viseminister for marinen, en posisjon han hadde fra 1914 til 1917, under den første verdenskrig. Han ble forfremmet igjen, denne gangen til viseadmiral, den 1. juni 1917. Etter å ha tjenestegjort som sjef for den japanske marinens generalstab fra 15. april 1925 til 22. januar 1929 pensjonerte han seg fra det japanske militæret og akseptert istedet en stilling som et kongelige bystyremedlem fra 1929 til 1936. Hans politiske liv. Suzuki ble utnevnt som statsminister etter Masayoshi Ohiras uventede dødsfall på grunn av utmattelse i forbindelse med valgkamp. Sympatistemmene etter Ohiras død førte til at Det liberaldemokratiske parti (LDP), vant valget med stor margin, og gav Suzuki det største flertallet LDP hadde hatt på mange år. Han valgte å takke nei til gjenvalg i 1982, og ble etterfulgt av Yasuhiro Nakasone. Han tjente i en svært ustabil periode; Statsrådene ble ofte skiftet ut, og partiet var ofte splittet. Han hjalp til med å fremme Japans relasjoner med Amerikas forente stater i løpet av et møte i 1988 med Ronald Reagan. Han ble født i Iwate prefektur og døde på det Internasjonale Medisinske Senter i Japan, som ligger i Tokyo, av lungebetennelse. Anatolij Firsov. Anatolij Vasiljevitsj Firsov (russisk: Анатолий Васильевич Фирсов; født 1. februar 1941 i Moskva, død 24. juli 2000 i Moskva) var en russisk ishockeyspiller som deltok i de olympiske vinterleker 1964 i Innsbruck, 1968 i Grenoble og 1972 i Sapporo. Firsov var forward på det sovjetiske landslaget i ishockey og klubblaget CSKA Moskva. Han vant flere verdensmesterskap med Sovjetunionen på 1960- og 70-tallet. Han ble olympisk mester tre ganger og spilte 166 kamper på det sovjetiske landslaget. Gummersbach. Gummersbach er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 52000 innbyggere. Byen er administrativt sete i "kreisen" Oberbergischer Kreis. Byen ligger 50 km øst for Köln. Tidligere ble Gummersbach kalt «Lindetrebyen» fordi lindetrær vokste langs hovedgaten. Frem til 1920-årene brukte innbyggerne i byen å kalle byen sin «litle Paris». Historie. I 1109 ble Gummersbach for første gang nevnt i skriftlige kilder, da kalt Gummeresbracht. Gummersbach fikk byrettigheter i 1857. Gütersloh. Gütersloh er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 95 000 innbyggere. Byen er administrasjonssete i "landkreisen" med samme navn. Gütersloh er en industriby med store selskaper som Miele og Bertelsmann. Royal Air Force hadde en flybase ved byen frem til Berlinmurens fall, og var den østligste av alle flybasene til NATO under den kalde krigen. Oliver og gjengen. "Oliver og gjengen" (originaltittel: "Oliver & Company") er en Disney-tegnefilm fra 1988 som til dels er inspirert av Charles Dickens' klassiker "Oliver Twist". Filmen handler om en kattunge og noen forskjellige dyr den møter. SLOC. Source lines of code (SLOC) er en måte å måle størrelsen på en programvare ved å telle antall tekstlinjer i programmets kildekode. SLOC er typisk brukt for å estimere mengden innsats som vil kreves for å utvikle et program, så vel som å estimere programmeringsproduktivitet når programmet er ferdigskrevet. Shred metal. Shred metal er en undersjanger av Heavy metal som ble populært tidlig på 80-tallet. Sjangeren ble kjent for allmennheten da Yngwie Malmsteen ga ut "Rising Force" i 1984. Shredding blir vanligvis brukt i sjangere som heavy metal, power metal, nyklassisk metal, progressiv metal, thrash metal, hardrock og kan også forekomme i death metal. Renault 16. Renault 16 er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Renault, som ble produsert mellom 1965 og 1980. Renault 16 ble kåret til Årets Bil i Europa i 1966, og totalt 1,845,959 eksemplarer ble produsert før den gikk ut av produksjon i 1980. Modellen solgte svært godt over hele Europa, og fikk gode skussmål for komfort og romslighet, samt et godt utstyrsnivå i forhold til prisen. I begynnelsen ble bilen solgt med kun en 1.4-liters bensinmotor og utstyrsnivå "GL", senere fulgte en 1.6-liters "TS" og toppmodellen "TX", som ble lansert i 1973 med en femtrinns manuell girkasse og 1.6-liters motor. Blant utstyret var elektriske vinduer og sentrallås, utstyr som den gang var svært uvanlig i europeiske familiebiler. Renault 16 var i produksjon frem til 1980, da den ble erstattet av Renault 20. Selv ved produksjonsslutt, da den hadde vært i produksjon i 15 år, var den en populær og vel ansett bilmodell i Europa, med godt salg. Renaults nåværende designsjef, Patrick le Quément, har gått ut med sin beundring for Renault 16, og i mange av hans modeller kan man kjenne igjen designelementer fra R16. Fiat 124. 1969 Fiat 124 Sport Coupé SEAT 124, produsert omkring 1970 Fiat 124 er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Fiat som ble produsert mellom 1966 og 1974. Modellen erstattet Fiat 1300 og Fiat 1500, og ble ved lanseringen tildelt prisen Årets Bil i Europa. Bilen fikk skryt for sitt romslige interiør, avanserte understell, skivebremser og lave vekt. Grunnmodellen var utstyrt med en 1.2-liters rekkemotor med fire sylindre og overliggende kamaksel, som leverte en effekt på 65 hestekrefter og et dreiemoment på 95 Nm. I tillegg ble to andre varianter produsert, 124S med en 1.5-liters motor og 124ST med enten en 1.4-liter eller en 1.6 liter. Det ble også produsert en cabrioletutgave kalt Sport Spider, og en coupémodell, Fiat 124 Coupé. En forlenget og mer luksuriøs utgave av 124 ble lansert i 1967 under navnet 125. Produksjonen stanset i 1974, og erstatteren Fiat 131 ble lansert samme år. Produksjonen av 124 Spider (cabrioletutgaven) fortsatte frem til 1985. Russland. I 1970 sponset Fiat byggingen av Auto VAZ-bilfabrikken i Sovjetunionen. Fabrikken produserte en tilpasset utgave av 124 under navnet Lada ВАЗ-2101 / Zhiguli (senere Lada Riva). Disse bilene, som er nesten identiske med 124, ble produsert frem til 1984, og fikk etterhvert et svært dårlig rykte på grunn av sin primitive teknologi og lave utstyrsnivåer sammenliknet med moderne biler. Flere ulike Lada-modeller basert på Fiat 124 er fortsatt i produksjon, og frem til 2000 var omkring 14,000,000 eksemplarer basert på Fiat 124 produsert. India. Fiat 124 ble også introdusert i India av Premier Automobiles i 1986, under navnet Premier 118NE. Bilen var svært lik 1966-utgaven av Fiat 124, med unntak av enkelte kosmetiske forandringer. Premier byttet ut motoren med en Nissan A12-motor på 1.2 liter og 52 hestekrefter fremfor den opprinnelige Fiat-motoren. Bilen solgte svært bra til å begynne med, men ble raskt forbigått av mer moderne biler, og produksjonen stoppet i 2001. Spania. Gjennom en lisensavtale mellom Seat og Fiat ble bilen produsert og solgt i Spania med navnet Seat 124 mellom 1968 og 1980. Modellen var svært populær i Spania, og var tilgjengelig både som sedan og stasjonsvogn. Bulgaria. Fiat 124 ble produsert under navnet Pirin-Fiat i Bulgaria mellom 1967 og 1971. Tyrkia. Den ble også produsert under navnet Murat 124 i Tyrkia. 134,867 eksemplarer ble produsert mellom 1971 og 1977. Korea. Fiat 124 ble produsert under navnet Fiat-KIA 124 i Korea mellom 1970 og 1975. Egypt. Fra 2002 til 2007 produserte Lada-Egypt minst 9,000 biler basert på 124. John Larsen. John Harry Larsen (født 27. august 1913 i Østre Aker, død 5. august 1989 i Oslo) var en norsk skytter som tok olympisk gullmedalje i øvelsen dobbeltskudd under Sommer-OL 1952 i Helsingfors. Han tok tre gull, to individuelt og ett for lag, under VM i Buenos Aires i 1949. Under VM i Oslo i 1952 tok han ikke mindre enn fire gull, to indivduelt og to for lag, og to år senere, da VM gikk i Caracas i Venezuela tok han sølv- og bronsemedalje for lag. Han deltok også under Sommer-OL 1956 i Melbourne med åttendeplass på 100 m løpende hjort enkelt-/dobbeltskudd. Skjomen kraftverk. Skjomen kraftverk er et vannkraftverk ved Sør-Skjomen i Narvik kommune i Nordland fylke. Kraftverket henter vann fra et omfattende tunnelsystem i grensetraktene mot Sverige. Kjårdavatnet reguleres mellom 616 og 590 moh. Til Kjårdavatnet overføres det vann fra Middagsvatnet og Langvatnet som reguleres mellom 678 og 674 moh. Overføringen av vannet fra Langvatnet skjer via Sverige og innsjøen Sitasjavre, som ligger nedstrøms Langvatnet. Til Sitasjavre, som er regulert mellom 614 og 604 moh i forbindelse med kraftutbygging i Sverige, ble det bygget en tunnel som om vinteren fører vann fra Langvatnet til Skjomen, og om sommeren fører tilsvarende vannmengde tilbake til Sitasjavre for benyttelse i kraftverkene langs Luleelva. Iptojarvi reguleres mellom 615 og 589 moh. Til dette magasinet overføres det vann fra Båtsvatn og Norddalen kraftverk samt flere bekkeinntak. Kraftverket ble satt i drift i 1973 og utvidet frem til 1980. Det er installert tre Peltonturbiner på totalt 313 MW. Midlere årsproduksjon er på 1257 GWh. Den danske kongeløse tid. Den danske kongeløse tid fra 1332–1340. Etter Kristoffer II døde 2. august 1332, stod Danmark uten konge. Tilbake stod to ledere, grev Johan øst for Storebælt og grev Gerhard (grev Gert, Den kullede Greve) over Jylland og Fyn som "pantherrer" i besittelse av panter for mesteparten av det danske kongedømmet som hadde blitt pantsatt i en årsrekke. De hadde lov til å utskrive skatter for å få dekket deres tilgodehavende på landsdelene som var underlagt deres kontroll som kreditorer. Skatterne ble brutalt innkrevet av pantherrenes soldater med få skrupsler uten respekt for lov og dom, selv hvis bøndene kunne betale de harde skattene og ekstraskatt, var de utsatt for plyndring av de samme soldater. Sivilbefolkningen ble hardt belastet og gård som landsby ble lagt øde i stigende lovløshet. Det administrative systemet fortsettet med kongelige rettergang og danehoffet ble innkalt hver år. Men lovløshetens grep ble sterkere med røverbander på ferde de fleste steder, mest i Nørrejylland og sjørøveri mot skipsfarten. Erik Menved. Med kongemordet på Erik Klipping i året 1286 ble Danmark kastet ut i en urolig tid med krig, innbyrdelsesstrid og dårlig økonomisk håndtering. Den nye danskekongen, Erik Menved, var bare tolv år gammel og var først mindreårig for direkte styre så en formynderregjering ble dannet som var åsted for betydelige maktkamp som fulgt til en dansk-norske krig 1288–1295. Med "Hindsgavlfreden" i september 1295 måtte danskene innrømte de norske kravene på de fleste punktre som å utlevere flere arvegodser til Eirik II Magnusson og aksepterte de danske fredsløse tilbake uten konsekvenser for disses handlingene. Den unge kongen vokst opp for å bli en ekstraordinær maktarrogant og ærgjerrig mann med mangel på økonomisk forstand i hans aggressive utenrikspolitikk og brukt harde metoder i indre konflikter som med erkebiskop Jens Grand av Lund som hadde støttet de fredsløse. En konstant urolig politisk periode hadde oppstått. Den aggressive utenrikspolitikken baseres på bygging av et nytt dansk imperium ved en gjentakelse av Valdemar Sejrs bragder et århundre tilbake i tiden, i årene 1298 til 1307 hadde danskekongen tilkjempet seg en dominerende posisjon på nordlige Tyskland. Men krigsutgiftene ble større og større, en skiftende tid av allianse, krig og motkrig oppstått omkring de svenske hertugene mellom Norge, Sverige og Danmark etter året 1306 som forverret de politiske tilstandene. Den danske ekspansjonen inn i nordlige Tyskland ble mer og mer finansiert med lån i tillegg til skatter. Men Danmarks økonomiske kapasiteten var bundet til det intensive landbruket som siden tidlige 1300-årene gjennomgikk den ene krise etter den andre fordi værmønsteret hadde endret seg. Den varme perioden i Middelalderen hadde begynte å ta slutt etter under et halvt årtusen. Kaldere og dårligere vær påvirket landbruket som hadde hovedvekt på åkerbruk med hvete i større grad enn tidligere, gode avlinger uteblir i år etter år. Men dette var ikke tatt til etterretning av danskekongen som fortsatt med hans skattingen som truet med å utløse økonomisk kollaps. Bønderne som gjorde opprør på Sjælland og Jylland i 1312-1313 ble meget brutalt underkuet av kongen som organiserte massehenrettelser, bygging av nye borger på bøndenes regning og innført en ny ekstraskatt, "guldkorn" på rug av hver mark i gull i eiendomsvurdering av åkerne. For en improvisering av den danske krigsmakten på de nordtyske områdene iverksatt danskekongen en reform av leidangen med erstatning av oppbud for militær tjeneste med en beskatningsplikt for permanente stående styrker til sjøs og til lands som mer og mer besto av dyre leietropper. Disse gjerne med tysk opprinnelse lønnes med jord eller inntektene fra eiendommer gitt til dem for perioder eller med lån som gikk ut på pant i fast eiendom. De største långiverne som dessuten gjerne tilbyr deres militære kompetanse og ressurser, var de holstenske grevene Gerhard og hans fetter Johan. Det var en vanlig finaniseringsmetode i samtiden, men som sett i en rekke konflikter rundt på Europa i løpet av 1300-tallet medført det ruin for de uheldige. Kong Erik Menved stoppet ikke opp og bare fortsatte å påføre det danske folket større og større byrder. De første avslåelsene kom i 1313, den nye hertug Erik II av Slesvig fikk all krongods i hertugdømmet Slesvig som skilles ut fra kongedømmet Danmark. Ærø ble pantsatt og gitt til markgrev Valdemar av Brandenburg ved 1315, men han valgt å støtte de tyske fristedene ved Østersjøen deriblant Stralsund som var angrepet av en stor dansk flåte på 145 skip. I det samme året 1316 startet en dansk borgerkrig mellom Erik Menved og hans bror, hertug Kristoffer av Halland og Samsø. Denne striden rammet Fyn som ble overført til de holstenske grevene i det neste året som "pantelen" istedenfor lønn for deres tjenester ovenfor danskekongen. I de siste to år var kongestyret satt over styr for Erik Menved som hadde et ulykkelig ekteskap med tap av 14 barn. 13. november 1319 døde danskekongen uten en arving. Kristoffer II. Med sine siste ord advart Erik Menved det kongelige rådet mot å sette den svake og inkompetente hertug Kristoffer på tronen. Men stormennene som utgjorde det kongelige rådet, fulgte ikke advarselen i deres maktkamp om å besikre seg flere priviligerer og større rikdom på bekostning av kongestyret. Under kongevalget måtte hertugen underskrive en hard håndfestning som begrenset hans makt som konge fra 25. januar 1320. Men det danske aristokratiet var kommet for sent ut, store len var underlagt fremmede som nektet å oppgi disse. Kristoffer II gikk i krig med hertug Henrik av Mecklenburg over byen Rostock og får mange tyske stormenn på sin side mot løfter om belønninger i 1322. En mecklenburgsk invasjon av Skåne ble slått tilbake, men på en høy pris for danskene. Ekspansjonene siden cirka 1300 hadde ledet den nye kongen inn i en forvikling uten slutt. I Danmark mistet han kontrollen over stormennene og erkebiskop Esger Juul av Lund som kom ut i opposisjon. Rügen som hadde vært underlagt danskekongene siden 1168, gikk tapt uten motstand etter det gamle fyrstehuset dør ut i 1325. Det danske imperium begynte å smule opp. I 1326 rykket den holstenske grev Gerhard inn i de danske anliggenhetene, han hadde blitt formynder for den tiårige hertug Valdemar av Slesvig. Gerhard startet en dansk borgerkrig ved å utrope den unge hertugen som konge av Danmark mot en avtale om at hertugdømmet Slesvig (Sønderjylland) aldri skulle forenes med eller knyttes til kongeriket for all fremtid. Kristoffer II først hadde støtte av den nørrejyske adelen og deretter flere stormenn i Sønderjylland mot greven som fant støtte i Jylland og Fyn. Den kongelige hæren gjorde opprør ved et mytteri og tok Erik kongesønn til fange i Korsør. Kongen måtte flyktet til Rostock. Ved maktovertakelsen hadde grev Gerhard fått kontroll over det danske landet gjennom kong Valdemar 3. Eriksson, som riksforstander betvunget holsteneren seg den politiske makten og hans fetter Grev Johan som hersket fra Plön over sin del av det holstenske hertugdømmet får Femern, Lolland og Falster i pant. Gerhard etter Slesvig med Sønderjylland var skilt ut, tok selv kontrollen der. Som takk for støtten får Ludvig Albrektsen Skåne og Blekinge mens Laurids Jonsen var gitt Langeland. Grev Gerhard utskrevet nye skatter på Sjælland som startet det første danske opprøret mot fremmedstyret. Dette ble knust av holsteneren med den sjællandske adelens støtte i Slaget ved Thorslundebro 14. september 1328. I 1329 var danskene kommet ut i opprør mot både tyske panteherrene og danske adelige som hadde helt gått på tvers av etablerte rettspraksis. Grev Johan byttet side under borgerkrigen mellom kongene og støttet Kristoffer II som selv slaktet en bondehær ved Vordingborg. Kristoffer II med grevens støtte tok opp kampen med grev Gerhard som i februar 1330 valgt å inngå et forlik. Kristoffer II ble igjen enekonge etter Valdemar 3. Eriksson avsagt seg kronen og ble hertug av Slesvig på nytt. Forliket medført overførselen av landsdelene Femern, Sjælland og Skåne som pantelen til grev Johan som belønning mens grev Gerhard overtok Fyn. Freden i februar 1330 hadde delt Danmark i to, landet øst for Storebælt var pantsatt til grev Johan og landet vest for Storebælt til grev Gerhard. All kongestyre var gått bort selv om administrasjonen forble intakt for det danske kongedømmet. Men grevene forhindret ikke danskekongen fra å bringe landet under et nytt interdikt for åtte år som i 1298 til 1301. Som forrige gang var en biskop utsatt for mishandling. I 1331 startet en ny krig mellom grev Gerhard og Kristoffer II Under det avgjørende Slaget ved Lohede 29. november 1331 vant grev Gerhard en viktig seier om herredømmet over Danmark, under flukten mot Kiels forulykket kongens eldre sønn Erik, dør senere av sårene. Hans andre sønn Otto ble dessuten tatt til fange av de danske stormennene og holsteneren. Den 10. januar 1332 måtte danskekongen sluttet fred med greven som får Jylland og Fyn i pant for 100 000 mark sølv. Samtidig verdsatt grev Johan sine områder til 100 000 mark sølv. Forlatt av alle, dro Kristoffer II til Falster og dør den 2. august 1332, etterlatt seg et land i hendene på stormennene av både tysk og dansk bakgrunn med de to grevene av Holsten på toppen. Landet som var delt i to dominerende områder underlagt de mektigste panteherrer, hadde blitt delt mellom stormennene og herrer av borg som len som overtok skattingen og innkrevingen av utgiftene fra samfunnet. Skåne og Jylland. Det tyske hardstyret vekket mye forbitrelse som kom tydeligste fram med skåningenes opprør mot grev Johan som hadde sendt sine soldater dit for beskatning av folket. 300 tyskerne inkludert barn og kvinner ble massakrert av skåningene inni Lund domkirke. Erkebiskop Karl Eriksen Røde umiddelbart dro med en anmodning av de skånske stormennene til Kalmar om hjelp mot grevens hevn. I Kalmar satt den unge kong Magnus Eriksson av Sverige og Norge som straks etter sendt en hær til Skåne etter møtet den 17. juni 1332. Grevens straffeekspedisjonen ble stoppet uten strid. Etter forhandlingene innløste kong Magnus Eriksson panten på de øst-danske landsdelene mot 34 000 mark sølv eller sju tonn sølv som med nåtidens økonomiske verdi svarer til flere hundre millioner kroner. Magnus Eriksson ble hyllet på Skt. Libers høj til konge av Skåne som var nå i personalunion med Norge og Sverige. Den siste gjenværende kongesønnen i voksen alder, Otto, hadde sluppet ut av fangenskapet og inngikk en avtale med Ludvig av Brandenburg om hjelp mot Estland som belønning. I året 1331 startet han en krig på Lolland og senere i Jylland. De jyske stormennene og bøndene sluttet seg til tronpretendenten som gjør krav på kongeverdigheten etter sin far. Men ved Viborg ble Otto kongesønn overvunnet av grev Gerhard under Slaget ved Taphede i 1334. Etter nederlaget som var sagt å ha vært nærmeste total ble Otto kastet i fengsel på Segeborg slott i Holsten. Bare en mulig kandidat til kongetittelen var tilbake for hertug Valdemar av Slesvig var avverget fra å gjør krav på nytt. Utover årene spredte lovløsheten seg gjennom landet, forvansket forholdene for kjøpmenn som ble utsatt for plyndring, forsøk på svindel og regelrett sjørøveri, de tyske soldatene hadde blitt herrer over store områder uten et overhode som kunne underlegge disse et effektiv kontroll for å avverge maktmisbruk og utplyndring. hanseatene ble spesielt utsatt for dette og kom i mistillit med grev Gerhard både over de danske forholdene og sjørøveriet som var fra grevens egne rekker av soldater utplassert på de danske borgene. Situasjonen hadde begynte å komme utenfor enhver kontroll og etter hertug Valdemar av Slesvig ble myndig i 1336, brøt han helt med sin formynder som stod snart alene mot et sterkere parti av stormenn som ønsket en ny konge. Hertugen besluttet seg om å støtte den unge mannen Valdemar som fremdeles har krav på arverett til kronen som kongesønn etter Kristoffer II Niels Ebbesen. I 1339 var urolighetene på Nørrejylland blitt så stor at det var snart uproduktiv for grev Gerhard og hans menn at han besluttet seg om å bytte om denne landsdelen mot Sønderjylland som var fremdeles underlagt hertug Valdemar av Slesvigs kontroll. I 11. februar 1340 tvunget grev Gerhard sin nevø til å gå med på byttet. Men først måtte opprøret på Nørrejylland som hadde brutt ut, knuses. Med 11 000 mann dro grev Gerhard sammen med sine sønner Heinrich og Claus nordover gjennom den jyske halvøya i våren 1340. Mens sønnene med 7 000 mann herjet på landet, innkvartert greven seg i Randers med 4 000 mann. Den jyske væpneren Nils Ebbesen samlet til seg en gruppe på cirka 47 mann som sniket om aften den 1. april 1340 seg inn i byen der de dels narre de holstenske vaktene, dels omgikk disse fram til bygningen som grev Gerhard hadde sitt losji i. Etter de hadde tatt seg inn i sovekammeret hugget Nils Ebbesen hodet av den overraskende greven som falt død om på gulvet. Nils og hans følgevennene kom seg vekk over Randersbro som ble brutt ned av Sven Trøst så grevens menn ikke kunne forfølge dem. Mordet i Randers utløst panikk i den store hæren som falt fra hverandre etter sønnene forlot dem sammen med liket av deres far. I 22. april sluttet Gerhards sønnene forlik med Valdemar kongesønn som sammen utarbeidet traktaten i Spandau ved Berlin der avtalen mellom greven og hertugen av Slesvig ble modifisert om til en tillatelse av et kongevalg for en ny konge. Valdemar skulle giftet seg med grevens datter Elisabeth, men han byttet denne bestemmelsen om for et giftermål med hertug Valdemar av Slesvigs søster Helvig en måned senere. Med Helvig som sin kone fra pinsen får han medgift på 24 000 mark sølv. Den 24. juni 1340 hylles Valdemar IV som konge av Danmark. I de neste tjue år skulle den nye kongen reversere prosessen i landet for en gjenforening av landsdelene som hadde blitt pantsatt for en sum på til sammen 200 000 mark sølv. Han var avverget av Spandau-traktaten fra å støtte det jyske opprøret med Nils Ebbesens ledelse. Dette ble slått ned under et fryktelig slag ved Skanderborg 2. november 1340. Sankt Augustin. Sankt Augustin er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med om lag 55 000 innbyggere. Den ligger i kretsen Rhein-Sieg. Den er oppkalt etter skytshelgenen til Steylermisjonærene, St. Augustin (354-430). De opprettet et kloster nær det nåværende sentrum i 1913. Sankt Augustin ligger om lag 8 km nordøst for Bonn og 3 km sørvest for Siegburg. Bjørnelignende rovpattedyr. Bjørnelignende rovpattedyr (Arctoidea) er en delgruppe med hundelignende rovpattedyr som består av tre nålevende undergrupper og en utdødd som har en morfologi som minner om bjørner, derav navnet på gruppen. Hver gruppe har videre inndeling. Evolusjonært slektskap. `--+-- Musteloidea (mårlignende rovpattedyr) `--+-- Ailuridae (gyldne pandaer) Sergej Makarov (ishockeyspiller). Sergej Mikhajlovitsj Makarov (russisk: "Сергей Михайлович Макаров"; født 19. juni 1958 i Tsjeljabinsk i daværende Sovjetunionen) er en tidligere russisk ishockeyspiller. Makarov var forward på det sovjetiske landslaget i ishockey og klubblaget CSKA Moskva. Han ble olympisk mester to ganger og vant flere verdensmesterskap med Sovjetunionen på 1970- og 80-tallet. Makarov utgjorde sammen med Igor Larionov og Vladimir Krutov første rekke på det sovjetiske landslaget. Han spilte elleve sesonger i CSKA Moskva og ble kåret til landets beste spillere åtte ganger. Peter O'Connor. Peter O'Connor (født 24. oktober 1872, død 9. november 1957) var en irsk friidrettsutøver. Han satte en verdensrekord i lengdehopp som ble stående i mange år, og vant OL-medaljer under OL 1906. Tidlig karriere. O'Connor ble født i Cumberland i England, og vokste opp i Wicklow i Irland. I 1899 ble han irsk mester i lengdehopp, høydehopp og tresteg. I løpet av de neste ti årene slo han jevnlig de britiske utøverne i internasjonale konkurranser. Han ble invitert til å representere Storbritannia under OL 1900, men nektet, da han bare ville representerer Irland. Verdensrekorden. Per juni 1900 var det lengste registrerte lengdehoppet på 7,50, utført av amerikaneren Meyer Prinstein. I 1900 og 1901 satte O'Connor flere uoffisielle verdensrekorder. 5. august 1901 hoppet han 7,61 (24 fot og 7/8 tomme) i Dublin, den første verdensrekorden i lengde som ble godkjent av IAAF. Hoppet ble regnet som en sensasjon, siden det bare var en kvart centimeter bak drømmegrensen på 25 fot. Rekorden ble stående i 20 år, noe bare rekordene til Jesse Owens (25 år) og Bob Beamon (23 år) har slått. Resultatet ble stående som irsk rekord i hele 89 år. OL 1906. I 1906 ble O'Connor og to andre utøvere, Con Leahy og John Daly, påmeldt til lekene i Athen for å representere Irland. De bar grønne blazere og luer med en gylden kløver, og et irsk flagg Erin Go Bragh. Reglene ble imidlertid endret slik at bare utøvere som var nominert av nasjonale olympiske komiteer kunne representere sitt land. Irland hadde ingen olympisk komité, og den britiske olympiske komiteen innlemmet utøverne i sin tropp. Da de registrerte seg for lekene, oppdaget O'Connor og de andre irene at de stod oppført som britiske, ikke irske, medlemmer. I lengdekonkurransen møtte O'Connor Meyer Prinstein fra USA, som han hadde fratatt verdensrekorden fem år tidligere. Den eneste dommeren i konkurransen var Matthew Halpin, som var lagleder for den amerikanske troppen. O’Connor protesterte, da han fryktet urettferdig dømming, men protesten ble avvist. Han fortsatte å protestere mot Halpins avgjørelser gjennom resten av konkurransen. Resultatene ble ikke kunngjort før etter av konkurransen var avsluttet. Prinstein ble utropt som vinner, med O'Connor på sølvplass. I trestegkonkurransen to dager senere slo O'Connor landsmannen Con Leahy i kampen om gullmedaljen. Han var 34 år gammel, den eldste gullvinneren noensinne i denne grenen. Prinstein, mesteren fra lekene i 1900 og 1904, ble uten medalje i denne øvelsen. Senere karriere. O'Connor vant ikke flere titler etter 1906. Han fortsatte å være involvert i friidrett, han var blant annet med på å grunnlegge Waterford Athletic Club, og var senere både dommer og tilskuer i flere OL. Han praktiserte som forsvarer i Waterford, hvor han døde i 1957, 85 år gammel. Referanser. "The King of Spring – The Life and Times of Peter O'Connor". Mark Quinn. ISBN 1-904148-52-2 Aerith Gainsborough. , kjent som Aeris Gainsborough i engelske oversettelser av "Final Fantasy VII", er en kvinnelig protagonist i Squares (nå Square Enix) rollespill "Final Fantasy VII". Hun er designet av Tetsuya Nomura, med innflytelse fra Yoshinori Kitase, Hironobu Sakaguchi og Yoshitaka Amano. Aerith har også opptredd i senere utgivelser av "Compilation of Final Fantasy VII"- og "Kingdom Hearts"-serien. China-Zentrum. China-Zentrum er et institutt opprettet i Tyskland i 1988 som har til formål å fremme kulturell og religiøs utveksling og gjensidig kunnskap mellom Kina og Vesten. Instituttet, som har sitt tilhold i Sankt Augustin nær Bonn i Tyskland, er katolsk, og har som medlemmer katolske hjelpeorganisasjoner, ordener og bispedømmer i Tyskland, Østerrike, Sveits og Italia. Instituttet utgir tidsskriftet "China Heute" og en rekke bøker om religion og kirke i Kina, og er i besittelse av en enestående omfattende bok- og tidsskriftssamling om samme emnefelter. Biblioteket er knyttet til det tilliggende partnerinstituttet "Monumenta Serica". "China-Zentrum" opprettholder variert og bred kontakt med kirken og andre innretninger i Folkerepublikken Kina, Hongkong, Macao og Taiwan. Båtsvatn kraftverk. Båtsvatn kraftverk er et vannkraftverk ved Kobbvatnet i Narvik kommune i Norland fylke. Kraftverket utnytter fallet fra magasinene Øvre Kjørisvatnet og Gautelisvatnet Øvre Kjørisvatnet reguleres mellom 885 og 875 moh mens Gautelidsvatnet reguleres mellom 859 og 841 moh. Kraftverket ble satt i drift i 1977. Det er installert en Francisturbin på 38 MW. Midlere årsproduksjon er på 131 GWh. Vannet fra kraftverket benyttes også i Skjomen kraftverk. Vladimir Krutov. Vladimir Jevgenjevitsj Krutov (russisk: Владимир Евгеньевич Крутов) (født 1. juni 1960 i Moskva i daværende Sovjetunionen, død 6. juni 2012 i Moskva i Russland) var en russisk ishockeyspiller. Krutov var "forward" på det sovjetiske landslaget i ishockey og klubblaget CSKA Moskva. Han ble olympisk mester to ganger og vant flere verdensmesterskap med Sovjetunionen i 1980-årene. Krutov utgjorde sammen med Igor Larionov og Sergej Makarov førsterekken på det sovjetiske landslaget, kalt KLM-rekka. Han døde 6. juni 2012 på et sykehus i Moska av indre blødninger og leversvikt som følge av en bilulykke 4. juni 2012. Hagen. Hagen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 193 000 innbyggere, 160,4 km². Byen ligger øst i Ruhrområdet, 16 km sør for Dortmund, der elvene Lenne, Volme og Ennepe munner ut i elven Ruhr. Her begynner området Sauerland som strekker seg mot sørøst. I byen ligger FernUni Hagen, det eneste fjernutdanningsuniversitet i Tyskland, med rundt 56 000 studenter (2004/05), som gjør det til det største universitetet i Nordrhein-Westfalen. Det er også andre høyskoler i byen. Hagen ble først nevnt i Lorsch-annalene i 775, og beskrives omkring 1200 som navnet på en gård der elvene Volme og Ennepe renner sammen. I middelalderen var byen ubetydelig, og sto i skyggen av byer som Iserlohn og Hohenlimburg. Byen begynte å vokse fra 1661 da det ble anlagt vanndrevne stangjernshammere og andre anlegg for jernbearbeiding langs elven Ennepe. I 1746 fikk byen byrettigheter og ble oppbygget med bistand fra den prøyssiske stat. På 1800-tallet startet kullbryting og stålproduksjon i Ruhrområdet, og Hagen ble trukket inn i et vidtgående vekstområde. I revolusjonsåret 1848 ble Hagen knyttet til flere jernbaner, og ble et viktig knutepunkt østover for Ruhrområdet. På denne tiden gikk byen forbi Iserlohn som den ledende byen i dette området, og byen blomstret i keisertiden 1871-1914. Tidlig på 1900-tallet trakk bankieren Karl Ernst Osthaus mange ledende, unge arkitekter og kunstnere til Hagen, deriblant Peter Behrens og Walter Gropius. I tysk arkitektur ble "Hagen-stilen" et bindeledd mellom jugendstil og modernisme (se: Bauhaus-skolen). I 1928 hadde Hagen med mer enn 100 000 innbyggere, ikke minst stimulert av grunnleggelsen av det store stålverket "Hasper Hütte". ved starten av Andre verdenskrig i 1939 bodde mer enn 150.000 mennesker i Hagen, men under krigen ble byens sentrum nesten totalt utbombet. På 1970-tallet begynte en nedgang i tysk stålindustri som rammet Hagen hardt, og folketallet nådde sin topp i 1975, hvoretter det har gått tilbake. Batteriprodusenten Varta og det finske papirkonsernet Stora Enso har anlegg i byen. det er en mindre flyplass 1 km nord for Hasper Talsperre. Avisene Westfalenpost og Westfëlische Rundschau utkommer i Hagen. Hagener Volkspark har en permanent astronomisk utstilling, og Byen har under oppføring et museum for maleren Emil Schumacher, som var fra Hagen. Den tidligere gruven Hagen-Vorhalle er en av verdens rikeste funnsteder for fossiler, med inntil 320 millioner år gamle insekter. Det er funnet rester av 10.700 år gamle, moderne mennesker i en sidedal like utenfor Hagen. Hundebjørner. Hundebjørner ("Hemicyon") eller halvhunder er et utdødd gruppe med bjørnelignende rovpattedyr som ga opphav til halvhundfamilien (Hemicyonidae). Disse rovpattedyra, som levde i Eurasia og Nord-Amerika under miocen (for ca. 14-22 millioner år siden), var omkring 70 cm høye og 150 cm lange. Norddalen kraftverk. Norddalen kraftverk er et vannkraftverk i Norddalen i Narvik kommune i Norland fylke. Kraftverket utnytter fallet fra magasinet Lossivatnet som reguleres mellom 732 og 700 moh. Det hentes også inn vann fra to bekkeinntak samt fra elven Sealggjohka. Det er installert en turbin på 8 MW. Midlere årsproduksjon er på 32 GWh. Vannet fra kraftverket benyttes også i Skjomen kraftverk. Higravstind. Higravstind som ligger på østsiden av Austvågøy er det høyeste fjellet i Lofoten med 1146 meter. Fjellet ligger på kommunegrensa mellom Hadsel kommune i Vesterålen og Vågan kommune i Lofoten. Tifa Lockhart. er en kvinnelig protagonist fra Squares (nå Square Enix) rollespill "Final Fantasy VII" designet av Tetsuya Nomura. Hun er en ekspert i Zangan-Ryu-kampsport, og bruker hennes never og føtter som hennes våpen. Tifas stemme blir gitt av Ayumi Ito i Japan, unntatt i spillet "Ehrgeiz", hvor stemmen blir gitt av Yūko Minaguchi. I engelske versjoner blir stemmen gitt av Rachael Leigh Cook. Francisco Javier Venegas. Don Francisco Javier Venegas de Saavedra (født 1760, død 1818) var visekonge av Ny-Spania fra den 14. september 1810 til den 4. mars 1813. Maritta B. Ohrstrand. Maritta B. Ohrstrand (født 1949) er Senterpartipolitiker og varaordfører i Kristiansund. Frem til kommunesammenslåingen mellom Frei og Kristiansund, var hun ordfører i Frei kommune. I løpet av valgperioden 2003 til 2007 ble det vedtatt å slå kommunen sammen med Kristiansund fra 1. januar 2008. Ohrstrand har vært delaktig i arbeidet med sammenslåingen i perioden. Ohrstrand har i perioden også vært fylkesleder i KS. Odd-Ingar Widnes. Odd-Ingar Widnes (født 29. desember 1950) er en norsk lokalpolitiker (Sp) fra Skiptvet. Han var ordfører i Skiptvet fra 1999 til 2007. Han er også konkurranseskytter, og har blant annet en fjerdeplass fra NM. Hardt mellomrom. Et hardt mellomrom eller fast mellomrom (eng. non-breaking space, forkortet nbsp) er en type mellomrom som hindrer at de tilgrensende ordene kan bli adskilt av linjeskift ved automatisk linjebryting. Et ordinært mellomrom er et sted linjen kan brytes hvis linjen er for lang, men en slik brytning skaper dårlig lesbarhet hvis mellomrommet for eksempel er et tusenskilletegn. Dette kan illustreres med en situasjon der «10 000» blir vist med «10» på slutten av én linje, og «000» på den neste linjen. For å forhindre slike situasjoner, brukes harde mellomrom. Et hard mellomrom er like bredt som et ordinært mellomrom. Hardt mellomrom kan også brukes til å lage flere mellomrom etter hverandre i markeringsspråk som HTML, som reduserer flere ordinære mellomrom til ett enkelt. Koder. Tekstbehandlere kan bruke forskjellige metoder for å få frem andre versjoner av tegnet på tastaturet. I Mac OS er snarveien OPTION+MELLOMROM. Bjørnehunder. Bjørnehunder (Amphicyonidae) er en utdødd gruppe med hundelignende rovpattedyr som trolig er nærmere beslektet med basale canider ("Wesley-Hunt og Flynn", 2005) enn med bjørner, slik man trodde tidligere. Disse rovpattedyra, som var på størrelse med en amerikansk svartbjørn, levde i Eurasia og Nord-Amerika fra sen eocen til sen miocen. Forskerne tror de var snikmordere, siden lemmene var korte. Rick Husband. Richard Douglas Husband (født 12. juli 1957 i Amarillo i Texas i USA, død 1. februar 2003 over Texas) var en amerikansk testpilot og romfarer hos NASA og oberst av det amerikanske luftforsvaret. Han ble utvalgt som romfarer i «The NASA Group 15» i 1994. Han fløy i rommet to ganger, første gang på STS-96 i 1999, da som pilot. Hans andre romferd var den tragiske Columbia-ferden STS-107, som endte med at romfergen Columbia brøt opp ved tilbakevendingen gjennom jordens atmosfære. Husband og de seks andre romfarerne ombord omkom. Apalset (Gloppen). Apalset er en gård i Gloppen kommune i Sogn og Fjordane. Gården ligger vest for den gamle storgården Vereide på nordsiden av Gloppefjorden. Videre mot vest ligger gårdene Andenes og Hjelmeset. Tidlig beboelse. Sorenskriveren for Nordfjord, Søfren Christenson Wittrup (1619–1669), bosatte seg på Apalset. Kommandanten for "Gloppekompaniet" bodde på gården i 1768, mens gården fra 1813 igjen ble tilholdssted for sorenskriveren i Nordfjord. Etter at Gloppen ble egen kommune i 1837, ble kommunestyremøtene holdt på denne gården i mange år. Skoler. I 1875 etablerte Jakob Hjelmeset en friskole for bondegutter på Apalset, etter folkehøgskole-idèen. Skolen ble flyttet bort fra gården etter et år. Fylkets første amtsskole, "Amtsskolen på Apalset" startet på Apalset samme år, i 1876. Skolen holdt til her til 1886 da den ble flyttet til Innvik i Stryn kommune. I 1900 flyttet skolen til Nordfjordeid, og ble forløperen til Fjordane Folkehøgskole. Jektebyggere. På Apalset bodde også kjente jektebyggerbrødrene Jakob (1840–1912) og Andreas (1846–1913) Apalset. Brødrene stod blant annet bak byggingen av «Holvikejekta» som ble sett på land i 1905 på Austrheim og er nå en del av utstillingene til Nordfjord folkemuseum. Etternavn. Per 2010 er det 25 personer med etternavnet Apalset i Norge. Svein Roar Jacobsen. Svein Roar Jacobsen (født 25. mars 1951) var ordfører i Sortland kommune i Nordland for Arbeiderpartiet fra 2003 til 2011. Han hadde permisjon fra jobben som pedagogisk-psykologisk rådgiver ved PPD for Vesterålen og Lødingen, der han har vært ansatt siden 1979. Enaliarctos. "Enaliarctos" (Enaliarctidae) er en utdødd slekt av seler. Den har også blitt kalt ursel. Trolig oppsto den første arten i denne slekten under miocen (for omkring 20 millioner år siden). Den var omkring 150 cm lang og kan ha levd som en oter. Den hadde en kort halestubb, utviklede lemmer og svømmehund mellom tærne. Kjevene var utstyrt med rovtenner. Fossiler er bare funnet langs kysten av Stillehavet i Nord-Amerika. Ulf Ekberg. Ulf Ekberg (født 6. desember 1970 i Göteborg) er en svensk pop-sanger og -musiker. Ekberg startet gruppen Ace of Base sammen med Jonas Berggren i 1989. Ulf Ekberg og Jonas Berggren ble senere radarparet «Joker & Buddha» som produserte og skrev de fleste låtene i Ace of Base. Ace of Base er med sine 23 millioner solgte album av "Happy Nation" med i Guinness Rekordbok for det mestselgende debutalbumet nogensinne. I 1993 toppet de både Billboards singelliste og albumliste i seks uker med "The Sign" og solgte som eneste ikke-amerikanske band til diamant på albumet. I USA ble Ace of Base nominert til tre Grammy Awards, vant to American Music Awards samt to Billboard Awards. Ace of Base toppet lister over hele verden under 1990-tallet og har hittil gitt ut fire album samt et samlealbum med fira nye låter. I 1993 mottok Ekberg dødstrusler fra rasister etter at han gikk ut og offisielt bekreftet at han hadde vært med i en rasistisk gruppe på midten av 1980-tallet, noe som han senere har tatt sterkt avstand fra. Ekberg har mellom 1996-2005 produsert internasjonal musikk, gjort TV-produksjoner, film og events. Han gir årlig penger til kreftforskning, blant annet ved ulike krefttilstelninger. Han støtter også prosjekter som på ulike vis jobber for å forbedre barns vilkår rundt om i verden og han har vært aktiv for å bekjempe hiv i Afrika. Han har vært engasjert i flere prosjekter med bl.a. UNESCO og Redd Barna. Ekberg har også i flere år sittet som strategisk rådgiver til globale konsumentvaremerker samt vært aktiv i et flertall internasjonale «Think tanks» for både miljøspørsmål og Global Businesses. Etter å ha opplevd tsunamien på Phuket i Thailand desember 2004, startet Ekberg "Surin Relief Fund", som fokuserer på fattige og foreldreløse barn. Ekberg har flere styreoppdrag, bl.a i motehuset J.Lindeberg Asien. John Skaara. John Skaara (født 23. februar 1943) er tidligere ordfører i Eigersund kommune (2003–07). Han representerer Høyre. Skaara er utdannet lærer, han var rektor i over 30 år. På 1970 tallet var han i en kort periode medlem av Venstre før han gikk over til Høyre. Som ordfører er han mest kjent for at han samlet alle ordførere i Rogaland i et krav om at Statoil fortsatt skulle ha hovedkvarteret i Stavanger. Grímsvötn. Grímsvötn er en samling av innsjøer på Island. De ligger i Islands høyland på den nordvestre delen av Vatnajökull og er dekket av breens isdekke. Under dem ligger det svære magmakammeret til en kraftig vulkan. Innsjøene ligger i en høyde av 1 725 m. Grímsvötn har et sprekksystem som går diagonalt fra sørvest til nordøst, og det massive utbruddet fra Laki i 1783–84 var en del av det samme sprekksystemet. Grímsvötn hadde faktisk utbrudd på samme tidspunkt som Laki i 1783, men utbruddet på Grímsvötn døde ikke ut før i 1785. På grunn av at størstedelen av vulkanen ligger under Vatnajökull, har de fleste utbrudd vært subglasiale. Jökulhlaup. Utbrudd under breisen forårsaker jevnlig subglasiale flomutbrudd, noe som på islandsk er kjent som jökulhlaup. Vulkanutbrudd kan smelte nok is til å fylle Grímsvötnkalderaen med vann, og trykket kan i noen tilfeller bli stort nok til å plutselig løfte hele isdekket, noe som leder til at store mengder vann på kort tid flommer ut. På grunn av dette blir kalderaen nøye overvåket av forskere. Da et stort utbrudd skjedde i 1996 visste geologer i god tid i forveien at et flomutbrudd var nært forestående. Dette skjedde ikke før flere uker etter at utbruddet var over, men overvåkningen gjorde det mulig å stenge den islandske ringveien (Hringvegur) da flommen først kom. En strekning av veien som går over Skeiðará breelvsletten ble skylt vekk i flommen, men det ble ikke meldt om noen skadde. De siste utbruddene. Et satellittbilde fra utbruddet i 2011. Et utbrudd som varte rundt en uke begynte ved Grímsvötn 28. desember 1998, men dette resulterte ikke i noe flomutbrudd. I november 2004 kom det på nytt et utbrudd som igjen varte rundt en uke. Vulkansk aske fra utbruddet hadde nedfall så langt unna som det europeiske fastlandet og forårsaket midlertidige problemer for flytrafikken til og fra Island. Dette utbruddet ledet heller ikke til noe flomutbrudd. Vulkanen hadde igjen et utbrudd 21.-25. mai 2011. Bakterier i innsjøene. Sommeren 2004 fant forskere bakterier i vannet til Grímsvötninnsjøene under isbreen. Dette var første gang det hadde blitt funnet bakterier i innsjøer under en isbre. På grunn av den geotermiske varmen fryser aldri innsjøene helt. Bakteriene er også i stand til å overleve på veldig små mengder oksygen. Forskerne drar likhetstrekk mellom dette og landskapet på Mars på grunn av at det også har blitt funnet spor etter vulkansk aktivitet og isbreer på planeten. Det er et håp om at dette kan være til hjelp i forskernes søken etter liv på Mars. Merv Griffin. Mervyn Edward «Merv» Griffin jr. (født 6. juli 1925 i San Mateo, California, død 12. august 2007 i Los Angeles, California) var en amerikansk TV-programleder av talkshow og spørrekonkurranser, underholder, pianist og forteller. Han begynte som sanger og han har også spilt i filmer og på Broadway. Han fikk senere jobben som programleder for sitt eget show, "The Merv Griffin Show", og han skapte "Jeopardy!" og "Ønskehjulet". Jessheim Storsenter. Jessheim Storsenter er et kjøpesenter i Jessheim sentrum som er Øvre Romerikes største. Det var opprinnelig ferdigstilt 31. oktober 1968 med navnet "Fakkelsenteret" og var et av landets første. Bygget hadde en bronseskulptur av den romerske gudinnen Vesta som hadde en fakkel som brant med naturgass. På 1980-tallet erstattet man naturgassflammen med et elektrisk lys, men det ble gjort uten tillatelse fra kunstneren, og til slutt ble flammen erstattet med en bronseskulptur av en flamme. 31. mai 1979 åpnet "HK-Senteret" som ble bygd av Harald Kværner (på samme tomt som Harald Kværner matvarehandel) rett ved siden av Fakkelsenteret. HK-Senteret ble ombygd i 1996 og utvidet i 1997 av Tore Kværner som på det tidspunktet hadde overtatt driften. Det nye HK-Senteret ble gjenåpnet 13. november 1997 med ny arkitektur og plass til 35 butikker. Olav Thon kjøpte Fakkelsenteret i 1998 og i 1999 inngikk Thon og Kværner en samarbeidsavtale der de to byggene skulle slås sammen. Det nye kombinerte senteret ble kalt Jessheim Storsenter. Det nye bygget åpnet i 2003 etter en ombygging som kombinerte Fakkelsenteret og HK-Senteret til et stort bygg. 5. november 2008 åpnet den siste utvidelsen av senteret, som nå har over 60 000 m² gulvflate og rommer rundt 150 butikker og 9 spisesteder. Józef Szmidt. Józef Szmidt (født 28. mars 1935 i Miechowwice (Bytom, Schlesien) er en tidligere polsk tresteghopper. Han har tyske røtter, så navnet blir ofte germanisert til Jozef Schmidt. Szmidt var verdens ledende tresteghopper tidlig i 1960-årene. Han ble to ganger europamester i tresteg, under EM 1958 i Stockholm og EM 1962, og ble olympisk mester i OL 1960 i Roma og OL 1964 i Tokyo. Szmidt var den første hopperen som brøt 17-metersgrensen, da han satte verdensrekord med 17,03 i 1960. Ingolf Markussen. Ingolf Sevald Markussen (født 6. juni 1943 på Vebostad i Kvæfjord, død 28. mars 2011) var ordfører i Sortland (H) mellom 1995 og 2003. Markussen var utdannet gartner fra Statens gartnerskole, Rå (i dag en del av Rå videregående skole). Han eide og drev blomsterforretning på Sortland fra 1971 til 2001, og var æresmedlem i blomsterorganisasjonen Interflora. Senere var han blant annet prosessleder i Sortland for prosjektet «Ungdom i svevet». Ingolf Markussen var kommunestyrerepresentant fra 1987 og fram til sin død. Han var Høyres førstekandidat ved alle kommunevalgene fra og med 1991. Etter at han ikke ble gjenvalgt som ordfører i 2003, ble han opposisjonsleder i kommunestyret og medlem av formannskapet. Mens han var ordfører, var han også leder for Vesterålen regionråd. Dag Alexander Olsen. Dag Alexander Olsen (født 9. september 1989) er en norsk-svensk fotballspiller som for øyeblikket spiller for Odd Grenland. Olsen er en midtspiss, men takler også å spille som høyre eller venstre ving. Olsen er mest kjent for sin store fart, han ble i 2008 testet på distansen 10 og 20 meter mot resten av de raskeste spillerne i Premier League, noe han vant delt sammen med Aaron Lennon. Som guttespiller hørte Olsen til Varde Idrettslag. Han spilte deretter for Gjøvik-Lyn. Som 17-åring gikk Olsen i 2006 til Tottenham, etter at flere andre europeiske toppklubber som Chelsea, Barcelona, Bayern München og Liverpool også hadde ønsket unggutten. Ifølge avisen VG var overgangssummen på mellom 1 og 1,5 millioner kroner, et beløp som ville stige dersom Olsen ble førstelagsspiller. I desember 2008 signerte Olsen en fire og et halvt års-kontrakt med Valencia. Olsen fikk sin A-lagsdebut for Valencia i en treningskamp mot arabiske Al Ain de Abu Dhabi ved å spille førsteomgangen, i en kamp som forøvrig endte 1–1 etter ordinær tid. Den 20. mars 2010 var Olsen tatt ut i startoppstillingen mot Sevilla i en Europa League-kamp, men to dager før kampen fikk Olsen akillessenen delvis røket av, noe som gjorde at han var på sidelinjen i en lang periode. Olsen fikk sin første kamp igjen etter rehabilitering i desember 2011. Olsen signerte for Odd Grenland sommeren 2012, og han gjorde sin debut da han ble byttet inn i det 90. minutt borte mot Haugesund 2. september 2012. Han scoret sitt første mål for klubben den 20. oktober 2012, da han fastsatte sluttresultatet til 1-1 borte mot Lillestrøm i det 89. minutt. Olsen har spilt for Norges G19-landslag, og var hovedpersonen i NRKs dokumentar "Proffdrømen" i 2007. Charlottenberg. Charlottenberg er et svensk tettsted i Eda kommune i Värmlands län, i landskapet Värmland. Det er Eda kommunes administrasjonssenter og i 2005 hadde tettstedet 2 048 innbyggere. Navnet kommer av Charlotta Larsson, Lars Daniel Larssons hustru. Larsson grunnla et jernverk. Charlottenberg ligger vest i landskapet helt ved grensen til Norge og det er betydelig grensehandel der. Charlottenberg har også en jernbanestasjon som ligger på jernbanestrekningen mellom Oslo og Stockholm. Samtlige internasjonale tog mellom disse to byene stopper i Charlottenberg. Cirkus Merano. Cirkus Merano er et norsk sirkus som ble etablert 18. april 1975 av direktør Knut Dahl, bare 22 år gammel. Meranos premiere i april 1975 stod i et fullt sirkustelt i Fredrikstad. Dahl klarte å etablere et populært sirkus og ble en tøff konkurrent til Norges første omreisende cirkus, Cirkus Arnardo. Cirkus Merano har siden premieren alltid åpnet sesongene i Fredrikstad, med sesongavslutning i hovedstaden, Oslo, i månedskiftet august/september. Merano er det eneste sirkuset som også turnerer i Finnmark. I 1994 ble Cirkus Merano invitert til et 3-måneders gjestespill i Polen. Premieren var i Warszawa, ble en suksess og åpnet et nytt marked for merano. I 1997 hadde sirkuset sin siste forestilling i Polen. Høsten 2002 ble det en offentlig konfrontasjon mellom Knut Dahl og daværende landbruksminister Lars Sponheim. Dahl følte seg indirekte beskyldt for å være dyremishandler, og bestemte seg for å legge ned sitt livsverk. Reaksjonene var strømmer av hilsninger fra publikum, og norske medier fulgte opp med intervjuer, lederartikler og kommentarer. Støtten gjorde at Knut Dahl etter sin antatt siste forestilling avslutttet med å ønske velkommen tilbake neste sesong. Den lekne elefanten med hatt og glimt i øyet har siden oppstarten vært Meranos varemerke. Åmotfors. Åmotfors er et svensk tettsted i Eda kommune i Värmlands län, i landskapet Värmland. Tettstedet het Åmot fram til 1917, da det fikk sitt nåværende navn. Åmotfors har 1476 innbyggere (2005). Åmot fikk industri allerede på slutten av 1600-tallet, da en masovn ble oppført ved Kroppstadfors. Noreborgs jernverk ble anlagt der i 1750-51. I dag finnes det en ammunisjonsfabrikk Norma Projektilfabrik og papirfabrikk Åmotfors Bruk AB på stedet. Gruppeteori. Gruppeteori er en gren innenfor matematikk som omhandler studiet av grupper, eller mer spesifikt de endelige grupper. Man er ofte interessert i å finne ut hvor mange grupper som finnes med et gitt antall elementer. Viktor Sanejev. Viktor Danilovitsj Sanejev (russisk:, født 3. oktober 1945 i Sukhumi) er en tidligere sovjetisk tresteghopper. Han vant fire olympiske medaljer: tre gullmedaljer (1968, 1972 og 1976) og en sølvmedalje (1980). Han dominerte øvelsen internasjonalt på slutten av 1960- og 70-tallet. Sanejev slo gjennom i 1968, da han ble sovjetisk mester og gikk til topps i OL i Mexico by, der han satte ny verdensrekord to ganger: først med 17,23, og deretter med 17,39. På samme dato fire år senere satte Sanejev ny verdensrekord igjen, denne gangen i Sukhumi, med 17,44. Han vant gullmedaljer under OL 1972 i München og OL 1976 i Montréal, pluss en sølvmedalje under OL 1980 i Moskva. Han vant også tresteg under EM 1969, EM 1974, og ble europamester innendørs hele seks ganger (1970, 1971, 1972, 1975, 1976 og 1977). Han ble russisk mester sju ganger (1967–71, 1973–75 og i 1978. Victoria av Baden. Victoria av Baden, egentlig Sophia Maria Victoria (født 7. august 1862 i Karlsruhe i Tyskland, død 4. april 1930 i Roma i Italia) var dronning av Sverige fra 1907 og Gustav V av Sveriges hustru. Victoria ble, som datter av storhertug Fredrik I av Baden, født som prinsesse av Baden. I Sverige var hun hertuginne av Värmland, kronprinsesse, og fra 1907 dronning av Sverige. Hun var også Norges kronprinsesse fram til unionsoppløsningen i 1905. Da Victoria av Baden giftet seg med Sveriges tronarving Gustav, senere kjent som Gustav V, ble hun prinsesse av Sverige og Norge og hertuginne av Värmland. Victoria var oldebarn av Sveriges tidligere regent Gustav IV Adolf, og etterkommer av Gustav Vasa, noe som på den tiden veide tungt. Hennes svigerfar Oscar II ville dessuten knytte sterkere bånd mellom Tyskland og Sverige, så ekteskapet var også en politisk allianse. Oppvekst. Victoria var eneste datter av storhertug Fredrik I av Baden og hans hustru Louise av Preussen, og således også barnebarn av den tyske keiser Vilhelm I. Hun vokste opp på slottet i Karlsruhe med sine brødre Fredrik og Ludvig. På somrene flyttet familien ut til sommerslottet i Mainau. De besøkte jevnlig slottet til den tyske keiseren i Babelsberg utenfor Berlin. Iblant gjorde de også reiser til St. Moritz i Sveits, til Frankrikes vestkyst og til badesteder i England. Det har blitt sagt at Louise var svært streng mot sine barn, og lot dem sove på harde senger i kalde rom for at de skulle herdes, noe som kan ha bidratt til Victorias dårlige helse. Hennes skolegang ble påbegynt i 1871 sammen med 15 piker ved slottet. Victoria kunne både tysk, fransk og engelsk. Hun kunne tegne og male, og var en dyktig fotograf. Hun var også dyktig på piano og kunne spille stykker av Chopin, Beethoven og sin favorittkomponist Wagner. Victoria lærte seg også mange ballader av Schillers, og dikt av Uhland, på rams. Som 16-åring ble Victoria konfirmert på adventssøndagen 1878 av Badens primas, prelaten Doll. Etter dette sørget storhertuginne Louise for at det ble gitt kurs på slottet i maling, musikk, språk og historie. Av den østerrikske dirigenten Felix Mottl lærte Victoria å verdsette Wagner, og når komponisten Franz Liszt besøkte slottet, fikk Victoria bla notearkene for ham når han spilte stykker av Schubert. Før hun traff kronprins Gustav var hun forelsket i den russiske storfyrsten Nikolaj, søskenbarn av tsar Nikolaj II. Tsaren sa nei til et giftemål mellom de to, fordi hun og Nikolaj var søskenbarn. Hennes mor ville at hun skulle gifte seg med den tyske kronprins Vilhelm, men den tyske rikskansler Bismarck sa nei til det siden også det ville innebære ekteskap mellom søskenbarn. Spørsmålet om en passende ektefelle for kronprins Gustav hadde på den annen side sysselsatt hans foreldre siden slutten av 1870-tallet. Kong Oscar anså det som en fordel å knytte nærmere bånd til Tyskland, og en tysk prinsesse ville da ha vært å foretrekke. I den svenske pressen ble det spekulert i et giftermål med prinsesse Viktoria av Hessen-Darmstadt. Dronning Sofia ville at man også skulle vurdere noen fra det britiske kongehuset, og kronprins Gustav møtte dronning Victorias yngste datter Beatrice av Storbritannia uten at det vekket noen interesse. Høsten 1879 ble Gustav sendt som observatør til en tysk militærøvelse utenfor Strasbourg. Gustav hadde blitt kjent med Victorias bror under et tidligere opphold i London, og kunne i forbindelse med øvelsen møte Victoria og hennes foreldre. Etter at øvelsen var over, besøkte kronprinsen Baden-Baden som storhertugfamiliens gjest. Det er mulig at Gustav traff Victoria på en mer flyktig måte ved denne anledning, men det ser ikke ut til at det kunne ha vært noe mer ved det tilfellet. Giftemål og familie. Nygifte. Victoria av Baden giftet seg med kronprins Gustav 20. september 1881. Gustav var til stede da prins Vilhelm og Auguste Victoria av Schleswig-Holstein giftet seg 27. februar 1881. Kronprins Gustav traff Victoria under et besøk hos keiserinne Augusta. I Gustavs brev til sin mor kan man følge forelskelsen: "«Alla människor hava märkt mer eller mindre att vi tycker om varandra, men det gör mig ingenting alls. Ty jag är alldeles bestämd i mitt val och känner mig överlycklig.»" Storhertug Fredrik ba Gustav bli noen dager ekstra. Allerede en uke etter at de møttes hos keiserinne Augusta, bad kronprinsen om hennes hånd. Den 12. mars 1881 var forlovelsen inngått. Kronprins Gustav ble tvunget til å vende tilbake til Stockholm, fordi kong Oscar hadde blitt rammet av lungebetennelse. Da han hadde kommet seg, kunne Gustav vende tilbake til Karlsruhe, hvor han feiret påske sammen med sine kommende svigerforeldre. I mai reiste kong Oscar til Bad Ems, hvor Victoria fikk mulighet til treffe ham. Sammen med dronning Sofia reiste han til slottet Brühl mellom Köln og Bonn for å treffe keiserinne Augusta og bestemme praktiske ting i forbindelse med bryllupet. Resten av sommeren oppholdt Victoria seg i Baden, og med sine foreldre i St. Moritz. Victoria lærte seg svensk. Til hennes fødselsdag i august kom kronprins Gustav på besøk. For å lære henne om de politiske forholdene i Sverige, ble professor skytteanus Oscar Alin engasjert. Kong Oscar II gav henne senere personlig et kurs i den svenske konstitusjonens historie. Victoria av Baden og kronprins Gustav giftet seg den 20. september 1881, i slottskapellet i Karlsruhe. Victoria ble ført til alteret av sin svigerfar kong Oscar II, og sin morfar keiser Vilhelm. Victoria var kledd i en brudekjole dekorert med myrter, Gustav var iført livregementets dragoner-uniform. Ved ringveksling ble det skutt salutt, tre ganger 12 kanonskudd. Etter en tre dager lang bryllupsfest reiste de nygifte til Sverige. I Stockholm fortsatte feiringen i et par uker til, i anledning av at Sverige hadde fått en kronprinsesse. Under den store gallamiddagen 1. oktober 1881 holdt kong Oscar en tale, hvor han blant annet sa: "«Hennes vagga stod i fjärran land, men hon kommer icke som en främling, ty svenska äro Victorias anor. Måtte dessa murar under en lång och säll framtid hägnande omsluta det hem, till vilket hon genom kärlekens makt nu blivit återbördad»". Den påfølgende dagen ble det avholdt en høytidsgudstjeneste i Slottskyrkan, og den 3. oktober ble det holdt et ball på slottet med 2 000 gjester. Den 4. oktober ble feiringen avsluttet med en gallaforestilling i Stockholmsoperaen. Paret bosatte seg så i Stockholms slott. Etter festen reiste paret tilbake til Tyskland for å treffe Victorias foreldre og andre slektninger. Paret besøkte også dronning Louise, som var Gustavs kusine. I februar og mars 1882 besøkte kronprinsparet Kristiania, som var navnet på Norges hovedstad den tiden. Kronprinsparet var også kronprinspar i Norge, da Norge og Sverige var i union. Victoria deltok også ivrig i sosietetslivet i Stockholm. Hun arrangerte ball, basarer og tilstelninger for kunst. Hun ble kjent for sitt engasjement innen veldedighet, og det var også ofte grunnen til de sammenkomstene og festlighetene hun holdt. Hun hadde imidlertid problemer med å omstille seg til tradisjonene i det svenske hoffet, og forsøkte forgjeves å innføre tyske seremonier og monarkiske system som var betydelig mer formelle. Victoria kunne også vise til andre sider, spesielt når det kom til spørsmål om kunstneriske utførelser. I 1887 satte hun og ektemannen opp skuespillet "Legenden om den hellige Elisabeth" på Musikalske Akademien, og opptådte selv i hovedrollene foran et utvalgt selskap. Inntektene gikk til veldedige formål. Så lenge hun hadde helsen i behold, levde Victoria et aktivt friluftsliv, og hun pleide å ri sammen med sin mann Gustav. Sommeren 1882 ble det klart at dronning Victoria var gravid, og i oktober 1882 fødte hun sønnen Gustav Adolf. Kong Oscar hadde lagt ned forbud mot at prinsen skulle gis tyske navn, og han ville ikke at hans sønnesønn skulle bli kalt for Fritz eller Wilhelm, men Victoria gav likevel den nyfødte Fredrik Vilhelm som mellomnavn. Etter fødselen var Victoria syk, hun hadde luftveisplager. I 1884 ble Wilhelm født, og i 1889 sønnen Erik. Erik var mye syk. Han led av epilepsi, og var noe tilbakestående. Fødselen var vanskelig, og han ble i ettertid rammet av Victorias lungeinfeksjon, som hun egentlig aldri ble frisk fra. På somrene flyttet kronprinsparet med sine barn ut til Tullgarns slott. Slottet ble imidlertid ansett for å være for fuktig for Victorias helse, så hennes foreldre forberedte seg på byggingen av en ny sommervilla på et tørrere sted. Riksantikvar Hans Hildebrand anbefalte Öland, så sommeren 1902 reiste kronprinsparet langs Ölands vestkyst med kong Oscars lystyacht Drott. I Räpplinge sogn fant Victoria selv et passende sted i en løvskog nær Borgholms slottsruiner. Oppdraget med å tegne huset ble gitt til Torben Grut, en arkitekt som på den tiden var nærmest ukjent. Grut hadde først tegnet en villa i nordisk stil, men Victoria ville ha et sommerhus i italiensk stil, og det ble gjort endringer for å gjennomføre dette. Det ser ut til at arkitekt Grut hadde en begrenset innflytelse på villaens utseende, alle viktige beslutninger ble fattet av Victoria selv og hennes lege, Axel Munthe. Hennes forbilde var Munthes egen sommervilla på Capri, San Michele. Plassen foran Solliden ble fylt med antikke statuer, kopier av Munthes skulpturloggia i San Michele. I september 1903 kunne Victoria selv nedlegge grunnsteinen, og i 1906 var Solliden klart for innflytting. Da hennes svigerfar, kong Oscar II, avgikk med døden 8. desember 1907, ble dronning Victoria dronning av Sverige. Året som fulgte, var fylt med mottagelser, statsbesøk og andre offisielle plikter. Blant annet besøkte kong Edvard VII av Storbritannia, dronning Alexandra og deres datter prinsesse Victoria av England, Sverige 27. april 1908. 18. februar samme år deltok dronningen ved innvielsen av Kungliga Dramatiska Teatern, med dets urframførelse av August Strindbergs "Mäster Olof". Selv reiste hun blant annet til London, Paris, Berlin og Wien. Sommeren 1908 utnevnte keiser Vilhelm henne til hedersoberst i "Das Stettiner Füsilier-Regiment No. 34". Under de nærmeste årene ble det mange slike offisielle besøk. I 1913 tok kongeparet imot statsbesøk av kong Viktor Emmanuel III av Italia og dronning Elena. Så lenge hun klarte, deltok hun også i uformelle samtaler med representanter for svenske politiske partier, og hun hadde spesielt tett kontakt med Arvid Lindman, som hun også brevvekslet med. Prins Wilhelm giftet seg i 1908 med den russiske storfyrstinnen Maria Pavlovna. Victoria var ikke til stede under vielsen, men brudeparet besøkte henne i Karlsruhe under deres bryllupsreise. Maria trivdes ikke i Sverige, og skrev i sin dagbok: "«En fruktansvärd tanke – år efter år med denne unge gubbe och omgiven av den där idiotiska familjen! Min Gud!»" Høsten 1913 forklarte hun for sin ektemann at hun ville skilles, og reiste så til Paris. Etter skilsmissen tok Victoria hånd om deres fire år gamle sønn Lennart, som fikk bo i Stockholms slott i et rom like ved Victorias. I sine memoarer beskriver han Victoria som svært streng, tradisjonsbunden og konservativ med en sterk religiøs tro: "«'Victoria' var ofta otroligt hård och sträng, familj och hov darrade i lika måtto. Då var hon hög och kall och oåtkomlig och det var inte möjligt att rubba järnpansaret så mycket som en millimeter.»" På den annen side var hun også kjærlig, og kunne finne på lange fortellinger som hun fortalte for sine barnebarn. Gavmildhet var et framtredende trekk ved henne: "«Jag har endast sällan, kanske aldrig, upplevt en mänska som så kunde gå upp i givandets glädje.»" I september 1918 døde hennes yngste sønn Erik av en dobbeltsidig lungebetennelse. Prinsen bodde de siste årene av sitt liv ved Drottningholm. Etter hans begravelse i Riddarholmskyrkan ble det utropt seks måneders hoffsorg. Under krigen reiste Victoria fire ganger til Tyskland for å besøke sin mor i Baden. En måned etter Eriks begravelse reiste Victoria, hedersoberst av Stettin, tilbake til Baden. Der fikk hun oppleve den tyske kapitulasjonen, og i et brev til Sven Hedin skrev hun: "«Jag känner mig som jag blödde av obotliga sår och jag blyges för mitt land, mitt stolta härliga Tyskland, som stod så högt och sjunkit så djupt. Guds vägar är sannerligen outgrundliga.»" Keiserdømmet Tyskland falt etter at keiser Vilhelm II av Tyskland abdiserte den 9. november 1918, under Novemberrevolusjonen og kapitulasjonen. Av frykt for å bli angrepet flyktet alle på slottet, erkehertuginne Lousie inkludert, først til slottet i Zwingerberg, senere til slottet ved Bodensjøen, og til slutt til slottet i Mainau. Victoria var nødt til å bli i Tyskland i seks måneder, til den politiske situasjonen i Tyskland hadde roet seg. Først i 1919 kunne hun vende tilbake til Sverige. En måned senere falt monarkiet i Tyskland, og Weimarrepublikken ble utropt. Til tross for at helsen hennes var dårlig, fulgte hun kongen på offisielle besøk til langt inn mot slutten av sitt liv. I 1924 besøkte kongeparet Dalarna. 21. til 24. august 1925 reiste dronning Victoria med kongen og utenriksminister Östen Undén på statsbesøk til Finland. Dette var det første statsbesøket som ble avlagt i Finland etter at landet ble uavhengig, og et av hennes siste offisielle oppdrag. Politisk interesse. Etter Oscar II's bortgang ble Victoria dronning av Sverige Victoria var politisk konservativ, og tilhenger av den personlige kongemakten: "«Nog vet jag att jag är en vanlig dödlig, men kungadömets princip är viktig. Vi representera i landet utanför och över partierna kontinuiteten, som ej beröres av åsikter eller hänsyn till meningar. Jag är fullt medveten om att jag inte är märkvärdigare än andra, men vår furstliga plikt ålägger oss att fordra att principen respekteras.»" Kongemaktens prinsipp innebar at en person var kalt av Gud til personlig å lede et folk, med full handlingsfrihet, for deres eget beste. Hennes sjelesørger var biskop Gottfrid Billing, som også var høyreleder i riksdagens första kammere. Den politiske utviklingen i Sverige foruroliget Victoria. I et brev fra 1911 skrev hun til grev Ludvig Douglas og bad han om å bli Riksmarskalk: "«När det ohyggliga ögonblicket är inne – jag kan ej beteckna det med andra ord – då förr eller senare ett vänsterministerium måste bildas, då behöver Konungen en tillgiven och pålitlig man i sin närhet[...]»" Samme år tiltrådte den liberale Staaff som statsminister for andre gang, mens hun forgjeves hadde arbeidet for å få Lindmans høyreregjering til å bli sittende. Victoria beundret den oppdagelsesreisende Sven Hedin. Hun støttet de krav innen forsvarspolitikken som ble framført i Borggårdstalen som ble skrevet av ham, og renskrev det før talen ble holdt. Hun stod imidlertid ikke ved kong Gustav ved Borggården da talen ble lest opp, og hun stod heller ikke på slottsbalkongen da hennes ektemann og sønn trådte fram som Sveriges nye konge og kronprins i 1907. Hun bevitnet begivenhetene i sikkerhet fra sin leilighet. Borggårdskrisen ble en personlig triumf for Victoria – statsminister Staaff og hans ministre ble tvunget til å gå av. Interesse for sosiale spørsmål. Da dronning Sofia åpnet Sophiahemmet i 1887, hjalp Victoria til, og etter Sofias bortgang ved årsskiftet 1913/14, overtok Victoria selv styringen med hjemmet. Stiftelsen Drottning Victoria Örlogshem ble stiftet i Stockholm i 1908. Formålet var å sørge for at vernepliktige ved flåten, andre ansatte i forsvaret, medlemmer av forsvarets frivillighetsorganisasjoner og marine kameratforeninger kunne få innkvartering til fornuftige priser i hovedstaden. Hjemmet finnes fortsatt på Blasieholmen i Stockholm. Ved utbruddet av første verdenskrig var Victoria med å organisere nødhjelp for de mest trengende, "Centralkommittén för samordning av särskild hjälpverksamhet". Komitéen fordelte blant annet karbidlamper, såkorn og babyklær til de mest trengende. Centralkommittén sørget også for at det ble åpnet et aldershjem for samer i Karesuando. Til Victorias 60-årsdag i 1922 ble det arrangert en innsamling, hvor det ble samlet inn 170 000 svenske kroner. Pengene ble brukt til å kjøpe den gamle kongsgården utenfor Borgholm. Kongsgården ble gjort om til et hvilehjem for kvinner, en husholdningsskole og en hageskole, og det hele sto klart i 1924. Helse. Victoria hadde allerede fra ung alder av problemer med sin helse, med kronisk hoste og luftveiskatarr. Gjennom 1880-årene tilbragte hun vintrene i Mainau eller ved Bodensjøen, og senere overvar hun vintrene i Roma. Etter prins Eriks fødsel fikk hun problemer med luftveiene, og hadde problemer med den kalde vinteren i Sverige. Oscar II klaget i sine memoarer på at hun, til tross for sine stadige reiser til sydlige strøk, aldri ble bedre. Kongens helse innebar at han ikke kunne tillate at den stedfortredende regenten kronprins Gustav forlot landet, og at han var bestemt på at kronprinsens verv skulle være uavbrutt, noe som hindret ektefellene i å treffe hverandre på vintrene. På 1890-tallet fikk Victoria dessuten problemer med sin høyre arm, og gikk i perioder med armen i bind. Hun fikk også problemer med øynene, og mistet etterhvert synet på det ene øyet. I Roma pleide hun å bo på Grand Hotel ved Piazza d'Esedra. Hun brukte alltid å besøke severdigheter i Roma, og besøkte årlig pave Leo XIII fram til hans død i 1903. Før hun reiste tilbake til Sverige, pleide Victoria å stoppe i Venezia i en uke. Reisen til Egypt. Kronprinsparet besøkte Egypt 1890-1891, og der tok kronprinsessen hundretalls fotografier. Her et bilde av to beduinkvinner i ørkenen. Victoria håpet på at et lengre opphold i et land med varm og tørr luft skulle gjøre henne bedre. Sammen med Gustav reiste hun derfor høsten 1890 til Egypt, og oppholdt seg der i et halvt år. Victoria skrev en reiseskildring, "Vom Nil. Tagebuchblätter während des Aufenthalts in Egypten im Winter 1890-91", om reisen dit. Også Gustavs dagbøker derfra er bevart. Victoria kom tilbake til Sverige i slutten av juni 1891. Hun oppholdt seg på Tullgarns slott, men den svenske sommeren viste seg å være uvanlig regnfylt, og slutten av august ble hun rammet av høy feber. Doktor Ragnar Bruzelius anbefalte derfor ytterligere en vinter i Egypt. I november 1891 reiste hun igjen til Egypt, men denne gangen uten selskap av sin ektemann og hans adjutant, baron Gustaf von Blixen-Finecke. I Stockholm hadde det oppstått en svertekampanje om at kronprinsessen hadde hatt en affære med adjutanten under forrige besøk til Egypt. Ryktene hadde nådd både kronprinsen og hans foreldre. I et brev til kong Oscar datert til 29. august 1891 skriver Gustav at om en ny reise til Egypt skulle bli aktuell, er det best at adjutanten blir igjen hjemme, "«Så att menniskor ej få onödigtvis anledning till prat»". Sommeren 1892 ble tilbragt på Sofiero og på Tullgarns slott. I slutten av oktober flyttet kronprinsparet til Skabersjö slott. Men den 21. november forlot hun Sverige og reiste til Karlsruhe, i et hastig oppbrudd som ble meldt i Post- och Inrikes Tidningar først i etterkant. I etterkant sto det rett ut at det under reisen til Egypt hadde skjedd noe mellom Victoria og adjutanten. Hva som eksakt skjedde er uklart, og et brev som kong Oscar skrev til Gustav i august 1891 holdes hemmelig av Bernadottebiblioteket. I et brev til sin mor, dronning Sofia, fra desember 1892, skriver kronprinsen om en samtale han hadde hatt med Victoria der han hadde konfrontert henne med sin kunnskap: "«Jag slutade med att säga henne att mina känslor för henne ej voro de samma som förr efter allt vad som passerat under hösten, men att jag på samma gång ändå hade den förhoppningen kvar i mitt hjärta att om hon verkligen ville förändra sig i hela sitt uppförande och uppträdande allt åter kunde bliva bra igen en gång i framtiden.»" Han fortsatte: "«Ett sådant hjärtesår som hon tillfogat mig kan ej gro ihop på några dagar eller veckor, först måste jag se att det verkligen är allvar med hennes ånger.»" Det er uklart hva som menes med «...efter allt vad passerat under hösten». Gjennom høsten 1892 ble kronprinsparet værende ved Skabersjö slott, som ligger bare 20 kilometer fra Näsbyholms slott, som er Blixen-Fineckes familiegods. Kronprinsessen og Gustaf von Blixen-Finecke møttes også offisielt ved det danske kongeparets besøk i oktober 1892. Det er en mulighet for at de to fortsatte å treffe hverandre i hemmelighet sommeren og høsten 1892. Axel Munthe. Etter kronprinsparets opphold i Egypt 1890-91 forlot de Kairo 20. april og skilte lag i Brindisi. Victoria stoppet opp noen uker i Sorrento, hvor det regnet, og reiste deretter til Capri. Under sin siste dag i Capri, 18. mai, traff hun den svenske legen Axel Munthe for første gang. Den lange samtalen som fulgte var i all hovedsak en medisinsk konsultasjon, da Victoria var misfornøyd med sin egen lege, doktor Vincent Lundberg. Axel Munthe hadde innledet sin karriere i Paris, men flyttet til Roma der han som ekspert på nervøse sykdommer hadde blitt en populær lege med mange pasienter fra det europeiske aristokratiet. Axel Munthe, dronningens lege gjennom mange år, hadde et nært og fortrolig forhold til dronning Victoria. Etter besøket i Venezia reiste Victoria til sine foreldre i Karlsruhe. For Munthe, som hadde sin legepraksis i Roma, var det ingen selvfølgelighet å reise til Sverige. For sin korte tid som Victorias lege ble han 1. juli utnevnt til ridder av Nordstjerneordenen. I midten av september 1893 flyttet kronprinsparet til Sofiero, hvor de møtte Munthe. For ikke å vekke mistanke innledet de et rollespill hvor de ikke viste interesse for hverandre, eller de snakket med hverandre på engelsk for at ikke reisefølget skulle forstå. Gjennom de nærmere 40 årene Munthe og Victoria kjente hverandre må de ha utvekslet hundretalls brev, men bare 16 er bevart. Det er imidlertid klart at deres forhold startet etter rask forelskelse. Victoria skriver i et brev til ham i 1893: "«Vet Du, jag börjar tro att det är helt naturligt & precis som det skall vara, att jag inte kan sova, då "Du" inte heller kan det! Och eftersom det finns en viss kommunikation mellan våra själar, antar jag att det är en naturlig konsekvens.»" Bevarte brev viser at de to er helt fortrolige med hverandre. Victoria forteller at alt intimt samvær med kronprinsen har opphørt, og hun forteller også at hun heller vil sitte og ha det trasig i en tysk kurby enn å oppholde seg på Tullgarn med kronprinsen. I et brev fra 1903 skriver Victoria hvordan Gustav har nektet henne å reise for å treffe sønnen Wilhelm når han deltar i en flåteøvelse: "«Jag befinner mig i ett desperat tillstånd av 'låghet', det är litet bättre nu när Prinsen är borta, men när han är här står jag helt enkelt inte ut. När jag läser i tidningen om ett skilsmässofall avundas jag parterna!»" Hun fortsetter: "«Tårarna rinner även när jag skriver dessa rader; jag kan inte rå för det, jag känner mig så fruktansvärt eländig & ensam & övergiven. Varför måste man leva fjättrad på detta vis? Det är så hemskt svårt. Gud välsigne Dig. Var snäll och förlåt mig för att jag skriver så här, men jag måste lätta på hjärtat, annars kan jag inte leva vidare.»" Kronprinsessen besøkte Italia hvert år fra 1901 til utbruddet av første verdenskrig. Når Munthe besøkte kronprinsessen på Solliden, bodde han i et gjesterom i selve huset. Et brev fra Victoria til Munthe skrevet 1906 etter innvielsen av Solliden viser at hennes følelser er like sterke: "«Ja, tack gode Gud att jag vet att varken tid eller rum kan skilja oss & jag känner mer än någonsin att jag är Din, "Din", för evigt. Tack gode Gud att jag kan höra ekot i Ditt hjärta att Du är min också!»" I 1907 ble Victoria dronning av Sverige, og en skilsmisse mellom henne og Gustav ble nå en umulighet. I mai 1907 giftet Munthe seg med en pasient, Hilda Pennington Mellor. Det er ukjent hvordan Victoria reagerte på dette, men hun fortsatte å reise til Capri ettersom hun hadde kjøpt et eget hus der, "Villa Caprile". Utbruddet av den første verdenskrig satte imidlertid en stopper for hennes reiser til Italia. Det ser ut til at Munthe, som var både liberal og Englands-venn, hadde en opphetet diskusjon med Victoria, og videre at han sendte sin avskjedssøknad som hennes lege, men at den ble avslått. Under krigen var Munthe feltlege ved vestfronten i Frankrike. Der skrev han romanen "Red Cross & Iron Cross", som var et voldsomt angrep på Tyskland. Romanen ble utgitt anonymt av hensyn til Victoria. Victoria og Munthe møttes først igjen sommeren 1921 da han besøkte henne på Solliden. Etter hans avreise skrev hun: "«Den gamla vänskapen är stark & kommer att vara tills jag sluter mina ögon för den sista sömnen!»" Gjennom 1920-årene ble hennes helse ytterligere forverret, og hun bosatte seg permanent i Roma. Med hjelp fra Axel Munthe kjøpte hun seg et hus i Roma med utsikt over Tiberen, Villa Svezia i via Aldobrandi 27. Siste gangen hun besøkte Sverige var i 1928, da Gustav V fylte 70 år. Høsten 1928 kom hun til Roma, hvor hun ble til juni 1929. Hun reiste så til slottet Mainau, som hun hadde arvet etter sin avdøde bror. Ifølge Munthe var det en forutsetning for hennes helse at den kongelige familien lot henne være i fred, spesielt kongen, kronprinsen og prins Wilhelm. Etter vinteren 1929 ble hun svakere, og ble gjentatte ganger rammet av åndenød og hjertekrampe. Hun var ikke lengre i stand til å skrive sine brev selv. Mars 1930 kom Gustav og prinsene Gustav Adolf og Wilhelm til Roma, ettersom det var åpenbart at hun hadde kort tid igjen å leve. Den 31. mars overtalte hun Gustav og prinsesse Ingrid til å forlate Roma og besøke Napolibukten. Ifølge Munthe berodde dette på at Victoria ville dø uten å ha familien i nærheten. Helst ville hun dø på Capri, men dette var ikke mulig. Bortgang. Den 4. april 1930 gikk dronning Victoria bort i et hjerteinfarkt. Ved hennes død var det fire personer samlet i rommet; kong Gustav, prins Wilhelm, Axel Munthe og Agnes Bergman, som var dronningens kammerfrue. Kongen og Munthe sto på hver sin side av sengen og holdt Victoria i hånden, da hun vendte seg mot Munthe og ytret sine siste ord: "«Come soon»". Dagen etter ble det utformet en offisiell uttalelse om dødsfallet: "«Det har behagat Herren den Allrahögste att efter sitt outrannsakliga och allvisa råd i går kl. 7 e.m. till ett högre liv kalla Hennes Majestät Drottningen av Sverige Sophie Maria Victoria. Vördande försynens visa skickelse och i undergivenhet för dess vilja skall den med Sveriges trofasta folk i djup sorg försänkta kungafamiljen hämta tröst och styrka ur hågkomsten av den höga hädangångnas ädla och varmhjärtade personlighet.»" Søndag 6. april var det Munthe personlig som balsamerte liket. Hennes legeme ble ført til Sverige med panserbåten Drottning Victoria. Den 12. april ble statsbegravelsen avholdt i Riddarholmskyrkan, og kong Gustav hadde selv ordnet blomsterarrangementet ved kisten. Officiant ved begravelsen var erkebiskop Nathan Söderblom. Før sin bortgang hadde Victoria ytret ønske om at alle hennes fotografiske glassplater skulle destrueres. Våren 1930 ble derfor tusenvis av glassplater kastet i vannet utenfor Tullgarns slott. Etter Gustav V's død ble alle brev mellom ham og Victoria brent. Flere spørsmål om forholdet de to imellom kan derfor aldri med sikkerhet besvares. Det har blitt påstått at hennes dagbøker er uinteressante i så måte. Stamtavle. Victoria av Baden Adhemar da Silva. Minnesmerke over Adhemar da Silva Adhemar Ferreira da Silva (født 29. september 1927 i São Paulo, død 12. januar 2001) var en brasiliansk friidrettsutøver som deltok i olympiske leker 1948 i London, 1952 i Helsingfors og 1956 i Melbourne. Han vant to olympiske gullmedaljer og satte fem verdensrekorder i tresteg i løpet av karrieren. Han begynte med tresteg i 1947. Han viste tidlig sitt talent, satte ny brasiliansk rekord og kvalifiserte seg til OL 1948 i London. Her ble han bare nummer 14, men både i Helsingfors 1952 og Melbourne 1956 tok han OL-gull. Han vant gull i tresteg under de Panamerikanske leker 1955 i Buenos Aires i Argentina og 1959 i Chicago. Boxcar Willie. Boxcar Willie (født Lecil Travis Martin 1. september 1931 i Texas, død 12. april 1999) var en amerikansk countrysanger. Han hadde 34 gullplater og 5 platinaplater. Roy Rogers. Roy Rogers (født Leonard Franklin Slye 5. november 1911, død 6. juli 1998) var en var en amerikansk countrysanger og Western-skuespiller. Han og hans tredje kone Dale Evans, hesten Trigger og hunden Bullet medvirket i over hundre filmer og i «The Roy Rogers Show». Han kom til California i 1929 der jobbet han som lastebilsjåfør og ferskenplukker inntil han etter hvert fikk småjobber som syngende cowboy. Han hadde små roller i film fra 1935 og fikk sitt gjennombrudd 1938 i «Under Western Stars». Elton John har tilegnet Roy Rogers og Trigger en sang i sitt album Goodbye Yellow Brick Road fra 1973. Familie. Arline Wilkins, hans andre kone, døde noen dager etter fødselen av deres sønn, Roy Rogers Jr. (Dusty). Dale Evans ble hans barns "mor" da Dustu bare var 15 måneder gammel. Han og Arline hadde tre barn, to jenter og Dusty. Roy og Dale adopterte senere 4 barn sammen. Utmerkelser. Roy Rogers har tre stjerner på Hollywood Walk of Fame, den første på 1752 Vine Street for sine bidrag til filmindustrien, den andre på 1733 Vine Street for sine bidrag på radio og den tredje på 1620 Vine Street for sine bidrag på TV. Trigger. Roy Rogers hest «Trigger» var nesten like kjent som han selv. Rogers fikk hesten i 1938 og red han i alle sine filmer og TV-show. Trigger døde i 1965, 33 år gammel. Før han overtok Trigger så hadde den medvirket i en film allerede. I 1938 red Olivia de Havilland han i «The Adventures of Robin Hood». Triggers opprinnelige navn var Golden Cloud. Colorado City (Texas). Colorado City er en by i og administrasjonssete for Mitchell County, Texas, USA. Innbyggertallet var 4.281 i folketellingen i 2000. Byen har et totalt areal på 13,7 km², alt er land. Sonofon. Sonofon A/S, undertiden også omtalt som Dansk MobilTelefon I/S, er et dansk teleselskap etablert i 1991 av GN Store Nord og amerikanske BellSouth med det formål å tilby GSM-basert mobiltelefoni. Sonofon har hovedsete på Frederikskaj i København, men har flertallet av sine medarbeidere i Aalborg. Sonofon er heleid av Telenor via Telenor Danmark Holding AS. I 2007 hadde Sononfon 1700 ansatte (herav 400 i Cybercity) og 1 398 000 kunder, svarende til 23,3% av det danske mobilmarked. I 2009 er kundetallet om lag 1,5 millioner. Administrerende direktør er Henrik Clausen. Historie og utvikling. BellSouth og GN Store Nord søkte i 1990 om én av to utlyste lisenser til å drive GSM 900 MHz mobilnettverk i Danmark. De to selskapene fikk lisensen 9. september 1991 og dannet Sonofon for å bygge ut og drive nettverket. GSM-lisensen var det første egentlige brudd på det danske telemonopol (den andre lisensen gikk til den tidligere monopolisten TDC). Sonofons tjeneste ble lansert offisielt september 1992 og hadde ved utgangen av året 2.500 kunder, et tall som steg hurtig i de følgende år og nådde en halv million ved utgangen av 1996. 11. januar 1998 lanserte Sonofon som det første danske selskap kontantkort, dvs. forhåndsbetalte abonnement. Denne tjenesten fikk mobiltelefoniens popularitet til å stige ytterligere, og Sonofon hadde ved utgangen av 1998 hele 700.000 kunder. Sonofon lanserte som det første danske mobilett GPRS-tjenester i 2000. Samme år utvidet Sonofon sin forretning utenfor mobiltelefoni, da man fikk en lisens til å drive internettforbindelser med FWA-teknologi. De første FWA- forbindelser ble installert i august 2001. Sonofon hadde på dette tidspunkt ca. 1 million kunder. 13. juni 2000 solgte GN Store Nord sin eierandel på 53,5% av Sonofon til Telenor for 13,1 mrd kroner. I perioden 2000-2003 gjennomførte Sonofon en rekke konsolideringer, hvor firmaet oppnådde et stabilt overskudd. I desember 2003 signerte Telenor en avtale med BellSouth om å overta deres 46,5% aksjepost i Sonofon, og 10. desember overtok Telenor BellSouth's eierandel for 3,05 mrd kroner. 30. april 2004 kjøpte Sonofon lavpris-mobilsekskapet CBB Mobil, og senere samme år lanserte Sonofon sine første flat rate-produkter. I februar 2005 ble Telenors aktiviteter i Norden samlet i Telenor Nordic, og Sonofon inngikk i denne organisasjonen. I mai 2005 overtok Telenor tele- og internetvirksomheden Cybercity for 1,35 mrd kroner, og 15. august 2005 ble Cybercity-direktør Henrik Clausen i ledelse i begge selskaper. 19. desember vant Sonofon retten til å kjøpe UMTS-lisensen som ble overflødig da Telia kjøpte Orange i Danmark, og fikk dermed mulighet for å tilby 3G mobiltelefoni i fremtiden. Høsten 2005 begynte Sonofons butikker å selge Cybercity-produkter, og i februar 2006 begynte begge selskaper å bruke Telenors blå og hvite logo (Sonofon hadde tidligere en delfin som logo og maskot). Copromorphoidea. Copromorphoidea er en gruppe (overfamilie) av små sommerfugler som ligner viklere (Tortricidae). Gruppen omfatter to familier, Carposinidae og Copromorphidae, men enkelte autoriteter slår disse sammen til én. De finnes i alle verdensdeler bortsett fra Antarktis, men mangler i Nord-Europa. Mest artsrike er de på vestsiden av Stillehavet. Noen arter i familien Carposinidae kan gjøre skade i fruktdyrking. Hamm. Hamm er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 185 000 innbyggere. Byen ligger nordøst i Ruhrområdet ved elven Lippe mellom autobahnene A1 og A2. Jernbanestasjonen er et viktig knutepunkt og er kjent for den spesielle stasjonsbygningen. Historie. Navnet "Hamm" betyr «hjørne» i en gammel plattysk dialekt som ble snakket her i tidligere tider. Før ble byen også kalt "thom Hamme", som etter hvert endret seg til den moderne formen "Hamm". Den fikk dette navnet fordi den lå ved et hjørne av elven Lippe og den smale sideelven Ahse. Byen ble grunnlagt på askeonsdag i mars 1226 av Grev Adolf I av Mark. I 1350 tok Svartedauen livet av nesten hele byen. Bare sju familier overlevde. Hamm ble et medlem av Hansaen i 1469 og en av de mektigste byene i området, mens dagens storbyer i Ruhr fremdeles bare var små landsbyer. Under trettiårskrigen ble Hamm flere ganger erobret av forskjellige styrker. Nesten alle bygningene ble ødelagte, bortsett fra kirkene St. Georg (i dag Pauluskirche) og St. Agnes. I 1847 stoppet det første toget på stasjonen i Hamm, og i 1914 sto Datteln-Hamm-kanalen ferdig og det første skipet ankom havnen i byen. 55 bombetokt fra de allierte under andre verdenskrig ødela omtrent 80 % av gamlebyen og bare et par historiske bygninger sto igjen. Hattingen. Hattingen er en by i delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland. Topografi. Hattingen er en by med rundt 57 000 innbyggere som ligger i kreisen Ennepe-Ruhr ved elven Ruhr, sør i Ruhrområdet. Nabobyene er Bochum, Essen, Sprockhövel, Velbert, Witten og Wuppertal. Byen ligger mellom 60 og 306 moh. Klima. Den årlige gjennomsnittstemperaturen lå i 2011 på 9,8°C Dyreliv og vegetasjon. Selv om Hattingen ligger ved Ruhrområdet er det store arealer med blandet skog. Der finnes pattedyr som rådyr, hare og rev. Bever finnes flere steder langs elven Ruhr og langs vassdragene. Gamlebyen. Byen har et historisk bysentrum, kalt «Altstadt» (gamlebyen), med circa 150 bindingsverkhus fra middelalderen rundt den gamle St-Georgs-kirken i det gamle bysentrum. Gamlebyen i Hattingen, med «Bügeleisenhaus» som byens historiske symbol, og med resten av bymuren, er en av de mest kjente og karakteristiske i Ruhromradet. Store deler av gamlebyen ble nærmest jevnet med jorden da Hattingen og den store industriebedriften Henrichshütte på slutten av andre verdenskrig ble pekt ut som et prioritert mål for de allierte bombeangrepene, men den ble senere delvis bygget opp igjen. Tettsteder. Byen Hattingen omfatter flere steder som tidligere har vært definert som selvstendige tettsteder, bl.a. Blankenstein, Elfringhausen, Welper og Winz-Baak. Kirke. Reformasjonen spredte seg i Hattingen rundt 1580 og den store St. Georgs Kirche ble protestantisk. Bare to steder i omkring byen, Blankenstein og Niederwenigern, idag bydeler av Hattingen, ble romersk-katolske. Skoler. Kommunen har ti barneskoler (Grundschulen) og åtte videregående skoler. Videregående skoler. Ruhr-Universität Bochum ligger i den sørlige delen av nabobyen Bochum mot dalen til elven Ruhr. Media. Dagsavisens lokalaviser "Ruhranzeiger" og "Westfälische Rundschau" (begge i WAZ Gruppen) kommer ut i Hattingen. "Stadtspiegel" er en gratis lokalavis for Hattingen og omegn og utkommer to ganger i uka. Radio Ennepe-Ruhr er den lokale radiostasjonen, og sender på 91,5 FM. Næringsliv. Hattingen liger ved Autobahn A43 og Bundesstrasse B51. Kollektivtrafikken i Hattingen var først basert på trikk, men etter hvert ble bussene så dominerende at de fleste trikkerutene ble nedlagt, utenom en rute som kjører til Bochum. Lokaltoget S-Bahn forbinder Hattingen med Essen. I Hattingen finnes fire sykehus: Evangelisches Krankenhaus, St.-Elisabeth-Krankenhaus i bydelen Niederwenigern, Klinik Blankenstein og HELIOS Kliniken Holthausen, en Rehabiliteringsinstitusjon. Historie. Stedet fikk bystatus 1396, men er nevnt "Reichshof Hatneggen" i historiske kilder allerede i 990. Likevel ble det ingen betydningsfull by og hadde rundt 1800 færre enn 2000 innbyggere. Industrialiseringen gjennom 1800 tallet ble drevet av de store stenkullforekomstene i området, den tiltrakk seg den energikrevende stålindustrien. Den Henrichshütte var den største metallurgisk bedrift ("Hüttenwerk") i omradet som ble grunnlagt i 1854. Produksjonslokalene er idag et museum. Hattingen hadde sin høyeste befolkningstall i 1990 med litt over 61.000. Deretter har innbyggertallet falt gradvis til 56.000 i 2010. I Hattingen der finnes to borgene eller festningsverkene fra middelalderen kallt "Isenburg" og "Burg Blankenstein". Dessuten har man også en middelalderslott, kallt "Wasserburg Kemnade" som ligger på nordbredden av elven Ruhr. "Henrichshütte" og historien om jernet i Hattingen. Runt 400 e. Kr. en germansk folkestamme,kallet Hattuarier,bodde langs elven Ruhr. I 1019 /20 Bosetningen, kalles Hatneghen,senere ble det Hattingen (fra Hattuarier) Circa 1412 en av den eldste smielaugene i Tyskland finnes i Hattingen. Runt 1554 ble Hattingen Hansaby som Bergen. Fra 1619 til 1720 kjørte en kjöpmann med teltvogn,full med Hattinger jernvare, bestikker, låser etc langs Ruhren og solgte varene sine. Senere bestemte den daværende kurfyrsten at alle kårdene til regimentene skulle kjøpes fra Damaszenerklingenfabrik i Hattingen. I 1720 har Hattingen 13 smier og 1066 innbygger, og i 1795 ble Slusene langs Ruhren ferdigstillt slik at hele Ruhren kunne brukes for a transportere frakt; Kullen eller varer ble transportert på flåter, kallt "Aaken". Oppstrøms ble flåtene trukket av hester. Stiene som hestene gikk på het Lein-eller Treidelpfad. Jern og kull var viktig i alle tider.Først for eget behov senere for å drive handel, men i midten av det 19.århundret ble det svart viktig for den industrielle produksjonen. Det fantes stort behov for jern og kull. Og dette førte til at i byene der malm ble utvinnet og kull brytet folketallet steg kraftig og I tiden fra 1858 til 1925 økte antallet av innbygger i Hattingen fra 4924 til 14402. Ruinen Isenburg. "Haus Custodis" på Ruinen Isenburg Ruinen "Isenburg" ligger på bakken "Isenberg" ovenfor elven "Ruhr" i bydelen "Winzer Mark". I det 12. og 13. århundret var bakken "Isenberg" både strategisk og geografisk et ideelt sted. Den lå mellom hovedstaden i erkebispedømmet "Köln" og hovedstaden i hertugdømmet "Westfalen Soest", akkurat på "Hellweg Hilinciweg" (liten vei vest for borgen) og ved et vadested over elven "Ruhr". Navnet "Isenburg" vitner om jern og jernproduksjon, det nedertyske ordet "Isen". Borgen var også det administrative sentrum i "Grafschaft Isenberg". På tidspunktet av byggingen var det romerske anlegget en uvanlig stor borg. Borgen strakk seg over toppen av bakken "Isenberg" og besto av to deler, de såkalte "Oberburg" og "Unterburg". Hver del var omtrent 120 m lang. I begynnelsen av det 20. århundret ble store deler av "Unterburg" ødelagt i følge av et steinbrudd øst for borgen. Innenfor "Unterburg" fantes det to ovner for jernsmelting (tysk "Rennfeuerofen") og tilhørende verksted. I "Unterburg" var et boligtårn, noen hus og en smie. Den eneste adgangen var en port ved elvenside som førte inn til "Unterburg". Hovedporten var inngangen fra "Unterburg" til "Oberburg". Derfra førte en tredje port til borgenshage. I hovedbygningen fantes det stuene til familien og kapellet. I den sørlige delen av borgen var et tårn (tysk "Bergfried"). Fordi borgen var mest truet her, var tårnet beskyttet av en omkringliggende mur og en grøft. Med en bredde på omtrent 20 m var det en av de største tårnene i sitt slag. I et dokument fra året 1200 er borgen "Isenburg" første gang nevnt som "Castrum Ysenberg". Fra 1217 kalte "Friedrich von Altena" seg "Graf Friedrich von Isenberg". 07. november 1225 drepte han onkelen sin, erkebiskopen "Engelbert I. von Köln". Deretter påla "Kaiser Friedrich" bannlysinga og paven ekskommuniserte "Friedrich von Isenberg". Troppene til den nye erkebiskopen av "Köln Heinrich von Molenark" beleiret deretter borgen "Isenburg" og jevnet den til jorden. 14. november 1226, ett år etter forbrytelsen, ble "Graf Friedrich von Isenberg" offentlig henrettet i "Köln". For å hindre et nytt bygg av "Isenburg" bygde "Graf Adolf I. von der Mark" i perioden 1227 til 1230 en annen borg i nærheten, "Burg Blankenstein i Hattingen".Før trodde man at han benyettet steinene fra "Isenburg". Men i dag er det fastslått at materialet i borgen "Burg Blankenstein" ikke kommer fra borgen "Isenburg". 1858 bygde "Max Joseph Custodis" huset "Haus Custodis" på ruinen. Huset tjente kunstneren og arkitekten "Custodis" som sommerhus. 1969-1989 ble noen deler av "Isenbur"g utgravet av omtrent 500 elever fra "Gymnasium Waldstrasse, Hattingen", den såkalte "Buddel-AG" under veiledning av studiendirektør "Dr. Henry Eversberg". I dag er ruinen et offentlig minnesmerke. Det finnes en vei til ruinen fra parkeringsplassen som ligger nedenfor. Spaserturen opp til ruinen tar omtrent 30 minutter. Parkeringsplassen ligger ved gata L925 fra "Hattingen sentrum" til "Hattingen Niederwenigern". Foreningen for bevaring av "Isenburg" steller borgruinen. Foreningen driver også museet i huset "Haus Custodis". Hvor det finnes resultater av forskning og utgraving av ruinen "Isenburg" Museet på borgen er åpent i helgene. Andre funn er utstilt i "Bügeleisenhaus" i gamlebyen "Hattingen". Ruinen "Isenburg" og huset "Haus Custodis" eies av "kommunen Hattingen". Borgen Blankenstein. Øst for ruinen "Isenburg" ligger borgen "Blankenstein" på en bakke på venstre side av elven "Ruhr". Ved foten av borgen ligger bydelen "Hattingen Blankenstein". Historien om borgen og bydelen er nær knyttet til hverandre. Borgen har en hesteskoformet grunnplan, omtr. 90 x 70 meter og er omgitt av rester av en ringmur. Disse og det nesten firkantete tårnet er de eldste bevarte delene av borgen. Det omtrent 9 × 9 meter brede og 30 meter høye tårnet kalles på Tysk ”"Bergfried"”. Veggene i første etasje er fra 13. århundre og er mellom 2,50 og 3,40 meter tykk. De øverste etasjene av tårnet ble bygget senere. Den nåværende inngangen til tårnet ligger i omtrent 9 meter høyde. Herfra fører en 0,65 meter bred gang/trapp til tårnets øverste etasje. Sør for tårnet finnes det en rundbuet port flankert av et rundtårn. Ved siden av rundtårnet står et rektangulært bygg. Nord for det firkantete tårnet finnes det en bygning på to etasjersom i dag fungerer som en restaurant. Ellers er det bare grunnmuren og rester av veggene som er bevart. For eksempel, ruiner av et vertshus som ble bygget på 1800-tallet. Denne tidligere bygningen ble ofte kalt kapell men den var aldri en kirkelig bygning. Etter ødeleggelsen av borgen "Isenburg", begynte greve "Adolf I von der Mark" i 1227 med å bygge borgen på en knaus som ligger 70 meter over elven "Ruhr", den såkalte „"blanken stene"“. Borgen som ble bygget av „"Ruhrsandstein"” var en av de fire viktigste festningene i grevskapet "Mark". Fordi borgen var blitt utidsmessig for militære formål bestemte den siste "Drost, Johann Georg von Syberg" nedrivingen i 1662. Bare det firkantete tårnet overlevde ødeleggelsen. I 1860 kjøpte smeden og jernvarehandleren "Gustav vom Stein" ruinen og åpnet en fabrikk for å glatte garn og tau (tysk "Lüstierfabrik"). 1864 begynte man å bruke borgen for gastronomien ved å bygge opp riddersalen. Ytterligere restaurantbygninger ble oppreist. I 1922 ble borgen solgt til kommunen "Bochum", pris: en (1) Mark. Kommunen ville opprinnelig åpne et vandrerhjem men hadde ikke råd til det. I 1958 tok kommunen "Bochum" initiativet for nedrivingen av noen tomme bygninger. Siden 1971 er det firekantete tårnet gangbar igjen. I dag er bare porten og tårnet bevart av festningen vom ble bygget på 1200-tallet. Tårnet er tilgjengelig, adgang er gratis og fra toppen har man en spektakulær utsikt over Ruhrdalen. Det finnes en restaurant i borgen. Haus Kemnade. "Haus Kemnade" ligger i bydelen "Blankenstein". Før 1486 lå bygningen på nordsiden av elven "Ruhr" i lokalområdet "Stiepel". Etter en flom i 1486 skiftet elven kurs i nordlig retning, slik at "Haus Kemnade" nå ligger på den sørlige siden av elven "Ruhr". I lang tid var "Haus Kemnade" bare tilgjengelig via en ferje. I 1928 ble den nåværende brua bygget (tysk navn ”Kemnader Bruecke”). Til tross for at bygningen ligger i byen "Hattingen" har kommunen "Bochum Haus Kemnade" i sin eie siden 1921. I "Haus Kemnade" finnes det flere museer og en restaurant. "Haus Kemnade" er en todelt bygning i renessans og barokk stil som består av en herregårdskompleks og en gård, ofte kalt "Vorburg". Bygningene er omgitt av en vollgrav. Anlegget er 125 meter langt og mellom 50 og 80 meter bredt. Bygningene er laget av „Ruhrsandstein”. Anlegget er trapesformet og omgitt av en voll beplantet med kastanjetrær. Vollen ble bygget for å beskytte mot flom av elven "Ruhr". Hovedinngangen er ei rundbuet bru av stein. Brua fører til en rundbuet portal, som er flankert av to firkantede tårn. Gjennom en indre port med smijerngitter rekker man gårdsplassen til herregården. Hovedhuset er en to-etasjes bygning med sidefløyer. Den er flankert av et rundt trappetårn og et firkantet tårn med tre etasjer. Det sørøstlige hjørnet av anlegget er et rundt tårn på herregården. Det anses for den eldste bevarte delen av bygningen. På østsiden av herregården finnes det en yppig ornamentert inngang som var den tidligere hovedinngangen til anlegget. Over noen av vinduene finnes det innskrifter av eierne fra 1589 til begynnelsen av det 18. århundret. Historien om "Haus Kemnade" er nært knyttet til bydelen "Bochum Stiepel", hvorfra den lenge ble administrert. I løpe av 17. århundret bygde familien "von Syberg Haus Kemnade" på ruinene av det første huset som var nedbrent i 1589. Omkring 1780 ble huset utvidet med murgrensen, vollgrav og voll. Dette skapte inntrykket at "Haus Kemnade" var en borg med vollgrav. Men tegn på militær bruk kan ikke oppdages. Denne funksjonen hadde alltid borgen "Blankenstein". "Friedrich von Syberg", den siste mannlige etterkommer i denne familien døde i 1847. Søstra hans "Philippine" arvet eiendommen. I 1848 giftet hun seg med "Wilhelm Friedrich von Berswordt-Wallrabe" og mannen hennes fikk hele eiendommen. Etter bryllupet bodde ekteparet i "Haus Weitmar" i byen "Bochum" og tok med seg alle møblene og arkiver fra "Haus Kemnade" til det nye bostedet sitt. "Haus Weitmar" ble ødelagt ved et bombeangrep 13.05.1943 og derfor gikk alle historiske dokumenter og møbler tapt. I 1921 solgte "Ludwig von Berswordt Wallrabe Haus Kemnade" samt tomten til kommunen "Bochum". Da kommunen "Bochum" i 1998 ville selge bygningene til fabrikanten "Reinhold Zimmermann" ("Zimbo"), forhindret en folkeaksjon disse planene. Av initiativet gikk fram den nåværende støtteforenigen "Haus Kemnade" og musikkinstrument samlingen "Grumbt". Idag huser "Haus Kemnade" flere museer og samlinger. Som en filial av museum "Bochum" finnes det i herregården omtrent 1800 instrumenter fra samlingen av musikkinstrumenter "Grumbt" og den østasiatiske samlingen "Ehrich". Dessuten organiserer kunstforenigen "Bochum" skiftende utstillinger om ulike emner. I den tidligere stallen driver Sparebanken "Sparkasse Bochum" med en monetærhistorisk samling som kalles "Schatzkammer Kemnade". I hovedhuset finnes det en restaurant. Siden januar 2007 gjennomfører kommunen "Hattingen" borgerlige vielser i slottkapellet Sagnet fra Horkenstein. Det var en gang to jotner som het Hork og Is. De satt hver på sin egen haugen. Mellom dem rant en elv som het Ruhr. Jotnene kranglet hver dag. Kjedeligheten ble stadig større. Det var fruktelig. Av og til var de så sint på hverandre, at de kastet med små kiselsteiner på seg. En gang kastet Hork så dårlig at en stein havnet midt i Hattingen. Der ligger steinen fremdeles. En fottur fra Horkenstein til Hork og Is. Utgangspunktet for turen er parkeringsplassen som ligger ved siden av Horkenstein. Derfra går du til elva Ruhr. Du følger elven i retningen mot Essen. Denne veien kalles Leinpfad. Etter ca. 4 km er du nedenfor Isenburg. Du kan gå til toppen, følger veiveiseren! Der er plassen som satt jotunen Is. Når du går langs elva, kommer en bru som du må krysse. Sving etterpå til venstre. Etter omtrent 100 meter ser du en trapp på høyre siden. På toppen av denne er en plattform som en gang satt Hork på. Der kan du nyte en kjempe god utsikt. Arsenal FCs historie (1886–1966). Arsenal FCs historie fra 1886 til 1966 dekker tiden fra opprettelsen av Arsenal FC, gjennom klubben to første storhetsperioder (1930–tallet og slutten av 1940–årene/begynnelsen av 1950–årene) og til klubbens «magre» år midt på tabellen i 1960-årene. Arsenal FC ble grunnlagt i 1886 som et lag for arbeiderne i Woolwich, i det sørøstlige London. Laget ble profesjonelle i 1891 og kom med i ligaen (The Football League) to år senere. De rykket opp til første divisjon (Football League First Division) i 1904, men på grunn av finansielle problemer var klubben nær konkurs i 1910. Klubben ble kjøpt opp av Henry Norris det året, og for å forbedre lagets økonomi ble klubben flyttet til Arsenal Stadium, Highbury, i det nordlige London i 1913. Etter første verdenskrig klarte Norris å sørge for at klubben rykket opp til første divisjon igjen, under kontroversielle omstendigheter. Det var først etter utnevnelsen av Herbert Chapman at Arsenal fikk sin første periode med suksess. Chapman moderniserte klubbens treninger og taktikk, og under han og hans etterfølger George Allison (som tok over etter Chapmans død i 1934) fortsatte suksessen, med fem ligamesterskap og to seiere i FA-cupen i 1930-årene. Etter den andre verdenskrig fortsatte manageren Tom Whittaker suksessen med to ligamesterskap og en FA-cup. Etter Whittakers død snudde hellet, og pr. 1966 var laget i ingenmannsland midt på tabellen uten et eneste trofe på tretten år. Dette førte til at manager Billy Wright fikk sparken i 1966, og da kom utnevnelsen av Bertie Mee som manager, noe som skulle snu Arsenals hell. Tidlige år (1886–1910). Arsenal ble grunnlagt som Dial Square i 1886, av en gruppe arbeidere som var ansatt ved Dial Square verkstedet hos Royal Arsenal en våpenfabrikk i Woolwich, i sør-øst London. De ble ledet av en skotte, David Danskin, som kjøpte klubbens første fotball, Jack Humble som var tidligere målvakt hos Nottingham Forest og Fred Beardsley, som senere sammen med Morris Bates skaffet et sett med drakter fra sin tidligere klubb og som dermed gav Arsenal fargene som fremdeles blir brukt. Dial Square spilte sin første kamp 11. desember 1886 mot Eastern Wanderers på åpen mark i Isle of Dogs, og vant kampen 6-0. I utgangspunktet spilte klubben sine kamper på Plumstead Common, men søkte snart etter andre alternativer, først Sportsman Ground i Plumstead før de flyttet til den nærliggende Manor Ground i Plumstead i 1888. På grunn av misnøye med Manor Grounds dårlige fasiliteter så flyttet klubben til den nærliggende Invicta Ground i 1890, før laget returnerte til Manor Ground tre år senere da kostnadene med å leie Invicta Ground ble for høye. Gjennom denne perioden starte Royal Arsenal å vinne lokale trofeer, i 1889–90 vant de både Kent Senior Cup og London Charity Cup og i 1890–91 London Senior Cup, og i 1889–90 deltok de i for første gang i FA-cupen. Men avstanden mellom Arsenal og de profesjonelle lagene i nord ble tydelige, og Arsenal stod i fare for å misse sine amatører til profesjonelle lag som kunne betale for deres tjenester. Etter at Derby County hadde møtt Arsenal i en omkamp i FA-cupen i 1891, prøvde Derby å signere to av Arsenals amatører som profesjonelle. Derfor bestemte Royal Arsenal seg for å bli profesjonelle og endret samtidig navnet til Woolwich Arsenal. Woolwich Arsenal sin overgang til profesjonalisme ble ikke godt mottatt av mange av amatørklubbene i sør, og de ble utestengt fra å delta i lokale turneringer av London Football Assosiation. Med muligheten til kun å spille FA-cup og vennskapskamper, så prøvde de å starte en sørlig utgave av The Football League, men dette forsøket feilet. Woolwich Arsenals framtid såg mørk ut inntil the Football League inviterte dem til å delta i 1893. Arsenal var den første sørlige klubben i ligaen, og de kom først med i andre divisjon. Noen av amatørspillerne var i mot profesjonalisme, og ønsket kun en klubb for arbeidere som representerte Royal Arsenal, disse brøt ut og dannet det kortlivete alternative laget Royal Ordenance Factories. Woolwich Arsenal spilte i andre divisjon i elleve sesonger, og var hovedsakelig plassert midt på tabellen inntil utnevnelsen av Harry Bradshaw som manager i 1899. Bradshaw og hans stjernesigneringer som blant annet keeperen Jimmy Ashcroft (Arsenals første spiller på det) og kapteinen Jimmy Jakcson, vant opprykk til første divisjon i sesongen 1903–04. Bradshaw flyttet videre til Fulham i mai 1904 før Arsenal hadde spilt en eneste kamp i den øverste divisjonen. På tross av noen gode resultater i Fa-cupen, med semifinaler i 1905–06 og 1906–07, så var ikke Arsenal i nærheten av ligatittelen med bare to plasseringer over tiende plass i perioden 1904–1913. Hovedgrunnen til dette var klubbens stadige finansielle problemer. Selv om fotballen hadde ett oppsving i begynnelsen på det 20. århundre, så var Arsenal plassert i det isolerte og lite bebodde området i Plumstead (da i utkanten av det urbane London), og dette medførte lave tilskuertall og dårlig økonomi. For å holde klubben flytende økonomisk, måtte Arsenal selge sine stjernespillere, deriblant Jimmy Ashcroft, Tim Coleman og Bert Freeman. Dette gjorde sitt til at Arsenal falt nedover på tabellen, noe som igjen førte til at tilskuertallet sviktet enda mer, og mot slutten av tiåret var besøkstallet nede på 11 000 halvparten av hva det var i 1904. Klubben var nær konkurs, og gikk i 1910 i en frivillig avvikling av klubben før de ble kjøpt opp av et konsortium av forretningsmenn. Den største aksjeposten blant de nye eierne tilhørte eiendomsmagnaten Sir Henry Norris, som også var styreformann i Fulham. Flyttingen til Highbury (1910–25). Norris hadde full oversikt over problemene som Woolwich Arsenals geografiske plassering medførte, og var desperat etter å forbedre klubbens inntjening. Først prøvde Norris å fusjonere Woolwich Arsenal med sin andre klubb Fulham. Dette ble blokkert av Football League, Norris gikk da fra fusjonsplanene og begynte å se seg om etter et annet område der han kunne lokalisere klubben. Til slutt ble et område i Highbury i det nordlige London valgt, på tross av motstanden til den Woolwich-baserte fansen og innbyggerne i Highbury-området. Med fast hånd fikk Norris gjennomført flyttingen. Han skal ha brukt £125 000 (£8,2 millioner omregnet til 2005 priser) på byggingen av bytt stadion, designet av Archibald Leitch, og plassert på ute området til et kristent college. Arsenal flyttet dit mot slutten av 1913–sesongen, etter å ha havnet sist i serien og rykket ned til andre divisjon etter 1912–13-sesongen. De droppet «Woolwich»-delen av navnet i april 1914, og selv om navnet da ble Arsenal så brukte pressen navnet «The Arsenal» den første tiden. Klubben kom tilbake til første divisjon i 1919 på en svært kontroversiell måte. Klubben hadde havnet på femte plass i andre divisjon i sesongen 1914–15, som var den siste sesongen som ble spilt på grunn av første verdenskrig. Fra 1919 ble første divisjon utvidet fra 20 til 22 lag, og de to lagene ble valgt av generalforsamlingen i the Football League. En av plassene ble gitt til Chelsea som hadde havnet på 19. plass i første divisjon og dermed egentlig var rykket ned, den andre plassen kunne ha gått til Tottenham som endte på 20. plass (også nedrykket), eller til Barnsley eller Wolves som kom henholdsvis på tredje og fjerde plass i andre divisjon. I stedet valgte Football League å forfremme femteplasserte Arsenal, av grunner som det er vanskelig å forstå. Norris argumenterte med at Arsenal var valgt for deres «lange tjeneste i ligafotballen», fordi de var den første ligaklubben fra de sørlige deler av landet. Styret i ligaen var enige, og med atten stemmer mot åtte valgte de Arsenal fremfor Tottenham til den siste plassen i første divisjon. Dette har gitt grobunnen til den langtvarende fiendskapen mellom de to klubbene. Det har blitt påstått at valget av Arsenal kom av avtaler gjort på bakrommet eller kanskje også etter regelrette bestikkelser fra Sir Henry Norris, planlagt sammen med sin venn John McKenna, styreformann i Liverpool og Football League, som var den som anbefalte generalforsamlingen å velge Arsenal. Det har aldri kommet fram noen klare bevis i denne saken, men andre sider ved Norris sine økonomiske handlinger i andre saker fyrte opp under spekulasjonene. Norris trakk seg som formann og forlot klubben i 1929, etter å ha blitt funnet skyldig av The Football Association for finansielle uregelmessigheter. Han var funnet skyldig i å ha misbrukt sin utgiftskonto, og i å ha puttet i sin egen lomme inntektene ved salget av Arsenals lagbuss. Arsenal har holdt seg uavbrutt i den øverste divisjonen siden det tidspunktet, den lengste sammenhengende periode av alle lag i ligaen. Flyttingen til Highbury brakte større tilskuertall, det gjennomsnittlige tallet var 23 000 den første sesongen på Highbury mot 11 000 på Manor Ground, og økte videre etter opprykket i 1919 og dermed demmet opp for frykten om økonomisk ruin. Arsenals retur til første divisjon var ikke noen umiddelbar suksess. Under Leslie Knighton, var laget aldri bedre en nr. ni, og i 1923–24 var laget nær nedrykk på 19. plass bare ett poeng over nedrykk. Det gikk ikke bedre den neste sesongen heller, klubben endte på 20. plass, men var likevel tryggere det året da de var syv poeng over nedrykksplass. Dette var nok for Norris som gav Knighton sparken i mai 1925, og utnevnte Hudderfield Towns manager, Herbert Chapman som ny manager i Arsenal. Chapman-tiden (1925–34). Chapman reformerte mange av klubbens treningsmetoder, inkludert å modernisere måten trening og fysioterapien ble utført. Han fikk innført nummer på spillernes overdeler i august 1928, og han endret rødfargen på skjorene og inkludert de hvite ermene i mars 1933. Chapman insisterte også på at journalistene droppet den bestemte artikkelen fra klubbens navn, slik at klubben ble omtalt som «Arsenal», han stod også bak den suksessfulle kampanjen for å få omdøpt den lokale undergrunnsstasjonen fra Gillespie Road til Arsenal. Chapman fikk også tilgang til et stort transferbudsjett, dette skyldes gode inntekter fra deres nye stadion og at formannen Norris nå bestemte seg for at klubben skulle investere sterkt i nye spillere. Chapmans første signering var veteranen Charlie Buchan fra Sunderland, i tillegg til det han gjorde på banen så kom han også til spille et viktig rolle utenfor banen. Etter at Arsenal ble slått 7-0 av Newcastle United i oktober 1925, foreslo Buchan en endring i formasjonene for å tilpasse seg lettelsen i offsideregelen, de endret Arsenals formasjon til «WM»-formasjonen. Over tid utviklet Chapman formasjonen videre ved å legge vekt på et fartsfylt angrep, vinger som gikk inn på banen og rollen med en kreativ ballspillende midtbanespiller. Arsenal kom på andreplass i Chapmans første sesong, den beste plassering i klubbens historie. Men dette viste seg å være et unntak, for de neste sesongene havnet laget midt på tabellen mens Chapman tok sin tid med å sette sammen et nytt lag. Han anskaffet nye spillere som vingen Joe Hulme, spissen Jack Lambert og forsvarerne Tom Parker og Herbie Roberts som ble tilpasset hans formasjon. I 1926–27-sesongen nådde Arsenal sin første FA-cup finale, der de tapte 1-0 for Cardiff City, etter at Arsenals målvakt Dan Lewis slapp inn et skudd som så harmløst ut. Dette er den eneste gangen at FA-cupen er vunnet et lag utenfor den engelske grense (Cardiff City er walisisk). Chapman ble ikke avskrekket, og fortsatte å bygge sin side og han signerte den fremtidige kapteinen Eddie Hapgood og i tillegg tre av klubben store angrepsspillere, David Jack, Alex James og Cliff Bastin. Det var spesielt Alex James, Arsenals playmaker på midtbanen som forsynte angripere og vinger med baller, som ble hyllet som motoren i laget. I 1929–30, tre år etter lagets første cupfinale, kom Arsenal til Wembley igjen der de møtte Chapmans gamle lag Huddersfield Town. Under kampen passerte det enorme tyske luftskipet Graf Zeppelin over banen, uten at dette distraherte Arsenal, som vant kampen 2-0 etter scoringer av James og Lambert og gav klubben sitt første store mesterskap. Denne suksessen var den første i et tiår der Arsenal kom til å bli det dominerende laget i engelsk fotball. De vant første divisjon for første gang i 1930–31, og Arsenal spilte meget godt i dette tittel-kappløpet mot Aston Villa som var preget av mange mål. Arsenal slo for eksempel Blackpool 7-1, Leicester City 7-2 og Grimsby Town 9-1, noe som fremdeles er klubbens rekord i øverste divisjon. Arsenal sikret tittelen to kamper før slutten av sesongen, og avsluttet sesongen med 127 ligamål (enda en klubbrekord), men Aston Villa lagde 128 ligamål som fremdeles er rekord i den øverste divisjonen. Den følgende sesongen, 1931–32, nådde Arsenal på nytt finalen i FA-cupen, der de gikk på et kontroversielt tap mot Newcastle United. Arsenal ledet 1-0 etter et mål av Bob John, men Newcastles utligning kom etter at en «lang» ball hadde gått over dørlinjen til utspark fra mål, Newcastles ving tok likevel med seg ballen tilbake i spill og Jack Allen utlignet for «the Magpies». Allen lagde et mål til slik at Newcastle vant kampen 2-1, Arsenals fortvilelse ble bare forsterket av det faktum at Everton hadde vunnet ligamesterskapet på «målstreken». En dårlig start på 1931-32 sesongen betydde at laget måtte kjempe for å ta inn på teten for det meste av sesongen, og endte to poeng bak ligamesteren. Arsenal slo tilbake den neste sesongen, og vant sin andre ligatittel. Arsenal hadde starte sesongen svakt, men etter en lang seiersrekke tog de igjen og passerte tittelkonkurrenten Aston Villa, som de i april slo 5-0 på Highbury for å vinne tittelen. Mange av Chapmans første spillerkjøp, var nå begynt å komme opp i årene, så Chapman begynte å tenke fremover. Chapman flyttet George Male opp til førstelaget for å erstatte Tom Parker, og signerte Ray Bowden for å erstatte David Jack. Den eneste pletten på klubbens resultatliste var det smertelige tapet mot Walsall (fra den nordlige tredje divisjon) i FA-cupen. Fem av spillerne på førstelaget var borte på grunn av influensa eller skader og ble erstattet med reserver. Selv om Arsenal hadde med seks av lagets førstelagsspillere, så tapte laget 2-0 mot Walsall i en av de største «cupbombene» i alle tider. En av reservene, Tommy Black, ble spesielt utpekt som syndebukk etter å ha gitt Walsall en straffe som gav de sitt andre mål. Han ble i løpet av en uke solgt til Plymouth Argyle, av en forbannet Chapman. En annen spiller, spissen Charlie Walsh ble overført til Brentford en uke senere. Et hat-trick med ligatitler (1934–39). a>s East Stand, som ble bygget i 1936. Arsenal startet 1933–34-sesongen solid, men i januar 1934 døde Herbert Chapman plutselig av lungebetennelse. På tross av dette klarte Arsenal, under den midlertidige manageren Joe Shaw, å forsvare tittelen den sesongen. Hulme og James var ute med skader store deler av sesongen, så Arsenal var ikke det angrepsvillige laget som de var sesongen før, med bare 75 ligamål mot 118 i 1932–33 sesongen. George Allison, et tidligere styremedlem i klubben, tok over som manager sommeren 1934. Han sørget for nytt blod i troppen, blant andre mitdbanespillerne Jack Crayston og Wilf Copping og angriperen Ted Drake. Med disse nye spillerne sørget Allison for at Arsenal fullførte sitt hat-trick med ligatitler i 1934–35, og Arsenal var tilbake i scoringsform. Drake lagde 42 ligamål, og Arsenal fullførte sesongen med en serie av overlegne seirer (blant annet 7-0 mot Wolves, 8-1 mot Liverpool og 8-0 mot både Leicester City og Middlesbrough. Et mål på Arsenals styrke var at i november 1934, startet sju Arsenalspillere kampen for England som slo verdensmesterne 3-2 (kjent som «Slaget på Highbury»), en rekord med spillere fra ett lag som ennå ikke er slått. Arsenals pågående suksess tiltrakk seg større og større mengder med publikum. Arsenals hjem, Highbury, ble totalt renovert. Leitchs tribuner fra 1913 ble revet og erstattet med moderne Art deco-tribuner (East og West Stands), deler av dette står fremdeles i dag. Fasaden på East Stand er nå et «Grade II» beskyttet (fredet) bygg. (Begge fasadene har blitt beholdt i den nye utbyggingen av Highbury som et leilighetskompleks etter flyttingen til Emirates Stadium i 2006). Samtidig fikk North Bank og Clock End tak over terrassene. Det nye stadionet satte publikumsrekord, med 73 295 tilskuere, i kampen mot Sunderland, 9. mars 1935. Arsenals dominans på denne tiden ble kronet med den andre FA-cuptittel i 1935–36, med 1-0 seier mot Sheffield United. Arsenals posisjon i ligaen falmet litt etter 1934–35 tittelen, og ble svekket av at Alex James avsluttet sin karriere og vanskene med å finne en erstatter for han. I tillegg var klubben plaget med skader på flere nøkkelspillere som Herbie Roberts og Joe Hulme. Likevel så vant de sin femte ligatittel i 1937–38, ved å passere Wolves i sesongens siste kamp, og kronet dermed ett suksessfylt tiår. Den andre verdenskrig (1939–45). Kort tid etter utbruddet av den andre verdenskrig i 1939, ble all toppfotball i Storbritannia suspendert, og 1939–40-sesongen ble annullert. Highbury ble rekvirert som en ARP-stasjon, med sperreballonger hengende bak klokkesvingen. Under «Blitz» falt en bombe på North Bank og ødela taket og satte fyr på skrap som var lagret på terrassene. Med Highbury stengt, så spilte Arsenal sine hjemmekamper på White Hart Lane (banen til rivalene Tottenham Hotspur). Kampene under krigen ble ikke registrert i de offisielle statistikkene, turneringene var regionale og det var ofte at lagene ikke fullførte sesongene. Mange spillere tjente i de militære styrkene som trenere og instruktører og var borte fra klubbene i lange perioder, så de var ofte «gjestespillere» i andre klubber. Arsenal vant Football League War Cup South i 1942–43 og London and Southern League-titlene i 1939–40, 1941–42 og 1942–43. I november 1945, med en fremdeles suspendert liga, var Arsenal et av lagene som møtte Dynamo Moskva i deres turné i Storbritannia. Med mange av spillerne fremdeles i militær tjeneste, så hadde Arsenal en tynn stall og brukte seks gjestespillere, blant andre Stanley Matthews og Stan Mortensen. Dette førte til at Dynamo påstod at laget det møtte var et England XI-lag, selv om faktisk tre av spillerne var walisiske. Uansett så hadde også en spiller på lån, Vsevolod Bobrov fra CSKA Moskva. Kampen ble spilt på White Hart Lane, og når avsparket ble tatt var det tykk tåke på banen. Det teknisk dyktige Dynamo vant 4-3, etter at Arsenal hadde ledet 3-1 ved pause. Selv om det er en generell enighet om resultatet, så er det store uenigheter om hendelsene i kampen, det er til og med uenighet om hvem som lagde målene. Ifølge engelske rapporter hadde Dynamo tolv spillere på banen på et tidspunkt, og de prøvde å presse dommeren til å avblåse kampen da de var under resultatmessig. På den andre side så anklaget sovjeterne Arsenal for stygt spill og de anklaget også George Allison for å vedde penger på resultatet (denne anklagen ble senere trukket tilbake). Alt rotet rundt kampen inspirerte forfatteren George Orwell til å skrive essayet "The Sporting Spirit" i 1945, der han kom med dine synspunkt på sportens natur, Orwells syn var at «det var krig uten skyting». Siden tåken skjulte nye av det som hendte, og ikke minst språkbarrierene og den tidlige kalde krigs mistanker fra begge sider, så er det lite sannsynlig at troverdige opplysninger fa kampen noen gang vil komme frem. Etterkrigsårene (1945–66). Arsenal tok i bruk denne røde logoen i 1945, som var et kjent syn inntil det ble erstattet i 2002. Krigen hadde krevd livene til ni av Arsenals førstelagsspillere, det meste fra noen av toppklubbene i ligaen, og tiden som hadde gått med avkortet karrieren til flere av de andre, inkludert Bastin og Drake. I tillegg så hadde klubben en stor gjeldsbyrde på grunn av ombyggingen av Highbury og kostnadene med å reparere krigsskadene på stadionet, dette medførte at Arsenal slet til å begynne med etter at ligaen kom i gang igjen i 1946. De tapte 6-1 sammenlagt mot West Ham United i tredje runde av FA-cupen, 1945–46, og i ligaens første år etter krigen i 1946–47-sesongen kom laget på 13. plass, den svakeste plasseringen på 17 år. George Allison bestemte seg for å pensjonere seg fra fotballen etter at den sesongen ble avsluttet, og han ble erstattet av sin assistent Tom Whittaker, en mann som hadde tjent klubben lenge også som trener under Chapmans tid. Whittaker opplevde en umiddelbar suksess, med ligatittelen i 1947–48, ledet av kapteinen Joe Mercers sterke forsvar og med mål fra angriperne Reg Lewis og Ronnie Rooke. Arsenal toppet tabellen fra oktober til serien ble avsluttet, og vant den med syv poengs margin. Men på grunn av alderen på Arsenals spillere på den tiden (Rooke og Mercer var over 30, det var også Denis og Leslie Compton), så var det ikke mulig å regne med at dette laget ville ha suksess over lang tid. Whittaker brakte derfor yngre spillere inn på laget, som Doug Lishman, Alex Forbes og Cliff Holton. Selv om Arsenal ikke hadde mulighet til å kjempe om ligatittelen, så vant de med hjelp av nytt blod i klubben, FA-cupen i 1949–50. Reg Lewis laget begge målene i 2-0 seieren over Liverpool. I 1951–52 var Arsenal nære på å ta The Double men endte til slutt opp uten noen tittel, en serie med skader og flere kamper som ble utsatt til slutten av sesongen medførte at Arsenal tapte sine to siste kamper i sesongen, en av kampene var den avgjørende kampen om ligatittelen mot Manchester United på Old Trafford i sesongens siste kamp. Etter å ha tapt kampen 6-1, endte Arsenal på tredje plass sammen med Tottenham. Uken etter spilte de cup-finale mot Newcastle United, og flere skadde spillere ble tatt med på laget i den kampen, Walley Barnes måtte forlate banen med en kneskade etter 35 minutter (reserver var ikke tillatt på den tiden), og i løpet av kampen fikk Arsenal også skader på Holton, Roper og Daniel, og mot slutten av kampen hadde laget bare syv uskadede spillere på banen. Med sitt overtall i spillere på banen, vant Newcastle kampen 1-0 etter mål av George Robledo. Til tross for skuffelsen etter denne sesongen, så vant Arsenal ligaen i 1952–53 i det tetteste liga-racet noen sinne, de slo Preston North End på målforskjell etter å ha kommet likt i poeng. Tittelen så ut til å ende hos Preston etter de hadde slått Artsenal 2-0 i sesongens nest siste kamp på Deepdale stadion. Men i den siste kampen vant Arsenal 3-2 mot Burnley etter å ha ligget under, og vant ligatittelen med 0,099-deler av et mål. Dette var Arsenals siste tittel i noe mesterskap på sytten år, lykke begynte å falme etter det uventede dødsfallet til Tom Whittaker i oktober 1956. Den sviktende lykken til laget medførte at det var vanskelig å tiltrekke seg stjernespillere (med det merkbare unntaket av den walisiske målvakten Jack Kelsey), samtidig forsvant den lovende spilleren David Herd til mer suksessfylte klubber. De tidligere spillerne Jack Crayston og George Swindin prøvde seg som managere etter Whittaker, men uten å kunne måle seg mot hans suksess. Med unntak av en tredjeplass i 1958–59 og femteplasser i 1955–56 og 1956–57, endte Arsenal som regel midt på tabellen. Klubben hadde hellet ikke hellet med seg i FA-cupen, etter å ha nådd finalen i 1951–52, så kom ikke Arsenal lenger enn til kvartfinalen igjen før i 1970–71. Det som var enda verre var at deres rival litt lenger nord, Tottenham, vant the Double i 1960–61-sesongen. I 1962, tok Arsenal den dristige men lite suksessfylte beslutningen å utnevne den tidligere England og Wolves-kapteinen Billy Wright som manager, til tross for at hans manglende erfaringer som manager og det at han ikke hadde noen erfaringer med klubben tidligere. Wright hadde som sine to forgjengere liten suksess, selv om det var under hans ledelse at klubben gjorde sin debut i en europeisk konkurranse. De deltok i Messebycupen i 1963–64, etter å ha endt på syvende plass i ligaen den foregående sesongen. I 1963–66-sesongen endte laget på 14. plass, den dårligste plasseringen på 36 år, og noterte sitt laveste tilskuertall på Highbury, 4554 i kampen mot Leeds United 5. mai 1966. Den eneste Arsenal-spilleren som ble tatt med i troppen til England, som vant VM i 1966 var George Eastham, men han fikk ikke spille en eneste kamp i mesterskapet. Wright fikk sparken sommeren 1966, og ble erstattet av klubbens fysioterapeut Bertie Mee. Selv om klubben styre ikke viste det da, så skulle Mee snu klubbens lykke og føre dem til suksess både i Europa og hjemme de neste fem årene. Kay Jeiskelid. Kay Arne Jeiskelid (født 29. oktober 1946) var ordfører i Bykle kommune i 26 år. Jeiskelid representerer Høyre. Etter flere perioder fra 1985 som ordfører og representant for Arbeiderpartiet var han ordfører som representant for ei upolitisk liste i kommunen. Men tidlig i perioden 1999 til 2003 meldte han overgang til Høyre. Ved valget i 2003 fikk han fornyet tillit som ordfører i kommunen. Han er den ordfører i Aust-Agder som har lengst fartstid. Foruten å være politiker er Jeiskelid også maskinentreprenør. Før han ble ordfører, var han varaordfører i to år, fra 1983 til 1985. Da var Tor Byklum ordfører. I 2011 ble han avløst av Jon-Rolf Næss fra Arbeiderpartiet. Harald Vestøl. Harald Vestøl (født 24. november 1945) var en norsk lokalpolitiker og var ordfører i Birkenes kommune i Aust-Agder fra 1991 til mars 2010. Han representerte Høyre og etterfulgte Kristen K. Flaa, som var ordfører i kommunen i 20 år for Senterpartiet. Vestøl gjennomgikk en hjerteoperasjon høsten 2006 og var i tvil om han skulle fortsette, men lot seg overtale. Vestøl har hatt samarbeid med Arbeiderpartiet, som hadde varaordfører i kommunen siste periode. Da han fratrådte av helsemessige årsaker i mars 2010, overtok varaordfører Arild Espegren ordførervervet. Vidunderbarna. Vidunderbarna var et lokalband fra Bergen. De ble dannet i 1988, men ble mer eller mindre oppløst etter de i 1990 gav ut sin første og eneste singel; Vidunderbarne – Runa Das og sjiraffene fra Mars. Den ble spilt inn på 7" vinyl, maxisingel. Vømmøllokken. "Vømmøllokken" er den første plateutgivelsen til Vømlingan. EP-en kom ut i 1994. Örderpop. "Örderpop" er et album med Vømlingan som kom ut i 1997. Vömmölspelet. "Vömmölspelet" er en EP med Vømlingan som kom ut i 2004. Ex navicula navis. Ex navicula navis ("«Fra en båt, et skip»") er en devise som finnes på en rekke historiske segl og våpenskjold knyttet til Łódź. Den regnes i dag for å være byens motto. I 1423 gav kong Vladislav II Jagello bosetningen Łódź byrettigheter, men den nye byen oppnådde ingen større posisjon i det polske kongeriket i løpet av flere århundre. Det var først i 1820, da Kongress-Polens myndigheter med Rajmund Rembieliński i spissen anla en fabrikkbosetning i byen, at utviklingen virkelig skjøt fart. Łódź utviklet seg til å bli et av de største sentrene for tekstilindustrien i Europa, og denne usedvanlige utviklingen ble sammenfattet i den korte devisen «ex navicula navis» («fra en båt, et skip»). Mottoet er et ordspill på byens navn "Łódź", som betyr "båt" på polsk. Hyblaeoidea. Hyblaeidae er en artsfattig familie av sommerfugler som i dag gjerne blir regnet som en overfamilie for seg, Hyblaeoidea, innen gruppen Obtectomera. Disse sommerfuglene ligner på små nattfly (Noctuidae), og de har tidligere blitt regnet til denne familien, og også til familien Pyralidae. Hyblaeidene er tropiske og finnes både i den gamle og den nye verden. Utseende. Middelsstore (vingespenn gjerne rundt 40 mm), kraftig bygde sommerfugler. Kroppen er kort og trinn, hodet ganske lite med fremoverstrakte palper. Antennene er temmelig korte og trådformede. Forvingene er avrundet trekantede, mer eller mindre brunspraglete. Bakvingene er brede og avrundede, ofte med gule eller røde flekker eller bånd. Bakkroppen er kjegleformet, beina forholdsvis korte med markerte sporer. Larvene ligner nattflylarver, der er avlange og nesten nakne med en stor, velutviklet hodekapsel. Levevis. Larvene lever på planter i trompettrefamilien (Bignoniaceae), jernurtfamilien (Verbenaceae), og de to mangrovefamiliene Avicenniaceae og Rhizophoraceae. De gnager gjerne et spor i bladene og bretter bladet rundt seg til skjul. I dette skjulet oppholder de seg om dagen, og vandrer ut for å ete om natten. Skadedyr. Arten "Hyblaea puera" kan gjøre en del skade i teak-("Tectona grandis") plantasjer. De kan ødelegge en stor del av løvverket. Arten, som også kan angripe en del andre plantearter, finnes overalt der teak blir dyrket, og man vet ikke hvor den egentlig stammer fra. Kilder. Catalogue of Life: Annual Checklist 2007. Liste over beskrevne dyr og planter. Vømmølminner. "Vømmølminner" er et album med Vømlingan som kom ut i 2007. Dette er ifølge Hans Rotmo den fjerde vømmølplata, og alle låtene er lagd av ham. Dmitrov. Boris og Gleb-katedralen ble bygget før 1537. Dmitrovs kreml, utsikt mot Maria himmelfart-katedralen Dmitrov (russisk: Дмитров) er en by i Moskva oblast i Russland. Den ligger ved elva Jakhroma, ca 65 km nord for Moskva. Innbyggertall: 61 500 (est. 2005), 62 219 (folketelling 2002). Historie. Dmitrov ble grunnlagt i 1154 av fyrst Jurij Dolgorukij, langt inne i skogene nord for Moskva, på stedet hvor hans sønn Vsevolod ble født. Bynavnet kommer fra Vsevolods skytshelgen, Demetrius av Thessaloniki. På 1200-tallet markerte byen stedet hvor grensene til fyrstedømmene Moskva, Tver og Pereslavl-Zalesskij møttes. Dmitrov selv tilhørte imidlertid fyrstene av Galitsj-Merskij, som lå mye lengre nord. I 1364 ble imidlertid byen innlemmet i Storfyrstedømmet Moskva. Både Dmitrij Donskoj og hans sønnesønn Vasilij II tildelte Dmitrov som en apanasje til sine yngre sønner, slik at byen tidvis var et selvstendig lite fyrstedømme under disse storfyrste-sønnene. Under Ivan IIIs sønn Jurij Ivanovitsj (1503–1533) begynte Dmitrovs «gullalder». Det var under hans styre at den svart-kuplede Maria Himmelfart-katedralen i byens kreml og den mindre klosterkatedralen Boris og Gleb ble bygget. Byen havnet deretter under Jurijs bror, Andrej av Staritsa. I 1569 ble den tatt fra Vladimir av Staritsa og lagt under opritsjnina, og gikk etter dette inn i en periode med tilbakegang. Byen ble ytterligere rammet under Russlands urolige tider, da den ble plyndret av polakkene. Dmitrov fikk innvilget byrettigheter i 1781, og byen har fra slutten av 1700-tallet vært en industriby. Napoleons tropper oppholdt seg i byen en kort stund i 1812, men trakk seg ut da russiske styrker var på vei. Etter byggingen av jernbanen fra Moskva til Kimry på begynnelsen av 1900-tallet steg byens betydning betraktelig. 29. november 1941 ble tyske styrker stanset sør for byen, og de klarte aldri å innta den. Anarkistfyrsten Peter Kropotkin tilbrakte sine siste år i byen. I 2005 vant Dmitrov førsteplassen i klassen for byer under 100 000 innbyggere i en landsomfattende konkurranse for å kåre Russlands mest veldrevne by. Severdigheter. Dmitrov har sin egen Kreml, som på 1930-tallet ble utgravd av sovjetiske arkeologer. I byens kreml ligger bl.a. Maria himmelfart-katedralen (bygget 1509–33). I Dmitrov finnes også tre klostre; Boris og Gleb-klosteret (kjent fra 1472), St. Nikolai-klosteret, og Jomfrufødsel-klosteret. Alle tre ble bygget på 1500-tallet Om vinteren bygges det store isskulpturer i byens sentrum. Transport. Dmitrov ligger ved Moskva-kanalen og har jernbaneforbindelse sørover til Moskva, østover til Sergijev Posad og nordover til en rekke andre byer, som Dubna, Kimry og Uglitsj. Kjente personer fra Kongsberg. Denne artikkelen er en liste over kjente personer fra Kongsberg. Odd Kristian Reme. Odd Kristian Reme (født 8. mars 1953) er en politiker som representerer Arbeiderpartiet. Reme er utdannet prest i Den norske Kirke og han ledet Kirkens Bymisjon i Stavanger i åtte år. Reme har vært sterkt engasjert i solidaritetsarbeid for Palestina, og tok initiativet til å etablere vennskapsbyavtale mellom Stavanger og Nablus på Vestbredden. I 1999, 2003 og 2007 var han Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Stavanger. Han var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre i perioden 2000-2011. Knut A. Austad. Knut A. Austad (født 20. desember 1953) var ordfører i Bygland kommune i Aust-Agder fra 1995 til 2011. Han representerer Senterpartiet, og tok over etter Arbeiderpartiets Torbjørn Borgi. Bygland kommune har utvikla tenestetilbudet i hans tid som ordfører, det er investert i idrettshall på Byglandsfjord, nye barnehagar, renovering og utbygging av skoler. Folketallet i Bygland, som i mange år gikk nedover, har stabilisert seg mot slutten av hans tid som ordfører. Solarnor. Solarnor AS var et norsk selskap etablert i 1995. Selskapet har drevet pionerarbeid innen termisk solenergi og har siden starten blant annet deltatt i to Eurekaprosjekter sammen med GE – General Electric. Disse Eurekaprosjektene har resultert i ny teknologi for polymere materialer og patentert teknologi knyttet til konstruksjon av termiske solenergipaneler. I 2007 gjorde foretaket en rettet emisjon mot Danfoss Innovation AS og Hafslund Venture AS. Selskapet samarbeidet med Sabic Innovative Plastics for å få frem polymerer til termisk solenergi i håp om å finne materialer som var egnet til solenergi. Dette viste seg ikke å føre frem. I 2009 gikk selskapet Solarnor AS konkurs. Patentene, verktøy og alle øvrige rettigheter ble kjøpt av selskapet Catch Solar Energy AS i begynnelsen av 2010. Dette selskapet har deretter utviklet egne patenter basert på ny teknologi og andre materialer. Plast er ikke en del av solfangeren fra Catch Solar Energy. Metal Blade Records. Metal Blade Records er et uavhengig plateselskap som ble stiftet i 1981 av Brian Slagel. Det har kontorer i USA, Tyskland og Japan. I USA blir det distribuert av Sony BMG Music Entertainment/RED Distribution. Flere Metal Blade-artister har kommet inn på Billboard Top 200-lista, blant annet As I Lay Dying, The Black Dahlia Murder, Cannibal Corpse, Fates Warning (det første Metal Blade-bandet som nådde lista), GWAR, King Diamond, Job for a Cowboy, The Red Chord og Unearth. Det eneste Metal Blade-bandet som har fått gull eller platina er Goo Goo Dolls. Kontoret i USA ligger i Simi Valley, California. De har også et lager i Arizona. Ascendancy. "Ascendancy" er det andre studioalbumet til Trivium. Den ble utgitt i 2005 på Roadrunner Records. Jon Sobrino. Jon Sobrino, S.J. (født 27. desember 1938 i Bilbao i Baskerland i Spania) er en spanskfødt salvadoriansk jesuitt og frigjøringsteolog. Sobrino kom til El Salvador i 1957, og dette sentralamerikanske landet ble hans nye hjemland. Han studerte ingeniørvitenskaper i St. Louis (USA) og teologi ved Philosophisch-Theologische Hochschule Sankt Georgen i Frankfurt am Main i Tyskland. Sobrino underviser ved det katolske sentralamerikanske universitetet "José Simeón Cañas" i San Salvador, som han var en av grunnleggerne av. I 1989 unnslapp han ved en tilfeldighet et mordanslag som kostet seks av hans medbrødre i jesuittordenen og to hushjelper livet. Han har mottatt en rekke utmerkelser for sitt teologiske arbeid og sin innsats for rettferdighet. Den 15. mars 2007 offentliggjorde Vatikanets kongregasjon for troslæren en offentlig notifikasjon der enkelte av de teologiske teser som Sobrino forfektet ble forkastet. For Sobrino personlig fikk ikke notifikasjonen noen direkte virkninger (det ble for eksempel verken ilagt undervisnings- eller publikasjonsforbud). Substitusjon/permutasjon-chiffer. Innen kryptografi er et substitusjon/permutasjon chiffer en serie med lenkede matematiske operasjoner som blir brukt i blokkchiffer-algoritmer, slik som AES eller Trippel DES. Et chiffer består av S-bokser og P-bokser som gjør om blokker av inndata bits til utdata bits. En ting som kjennetegner denne type konvertering er at den er effektiv å gjennomføre i maskinvare, slik som XOR. S-bokser erstatter eller konverterer inndata bits til utdata bits. En god S-boks har den egenskap at ved å endre en inndata bit, så endres omtrent halvparten av utdata bitene. Den har også den egenskapen at hver utdata bit er avhengig av hver inndata bit. P-bokser utfører permutasjon eller transposisjon av bits på tvers av inndata fra S-bokser. I tillegg så blir krypteringsnøkkelen brukt i hver runde sammen med en gruppeoperasjon, typisk XOR. Jean-Bertrand Aristide. Jean-Bertrand Aristide (født 15. juli 1953 i Port-Salut i Haiti) er en haitisk politiker og tidligere katolsk prest som var haitisk president 1991–1995 og 2001–2004. Tidlig liv, prestetjeneste. Aristide vokste opp i Port-au-Prince, Haitis hovedstad. Han trådte inn i salesianerordenen og var novise i La Vega i Den dominikanske republikk. Han fikk presteutdannelse i Haiti og Italia, Canada og Israel, og ble presteviet i 1982. Aristide fikk først en liten menighet i hovedstaden, og ble noe senere sogneprest i en stor menighet i slummen. Han var en sterk eksponent for frigjøringsteologi. Jean-Bertrand Aristide var en ledende motstander av diktatoren, president Jean-Claude Duvaliers styre, og bidro til at Duvalier måtte gå av i 1985/1986. Den 11. september 1988 unnslapp Aristide et mordanslag da tilhengere av den fordrevne diktatoren, den militante gruppen Tonton Macoute, angrep kirken hans. Tretten kirkebesøkende ble drept. I desember 1988 ble Aristide utelukket fra salesianerordenen på grunn av sin politiske aktivitet, men forble katolsk prest. Politiker. I 1990 ble Aristide Haitis første demokratisk valgte president (med 67,5 % av stemmene) siden landet ble selvstendig i 1804. Han tiltrådte den 7. februar 1991. Allerede den 30. september samme år ble han styrtet av et kupp ledet av Raoul Cédras. Aristide dro i landflyktighet, først til Venezuela, og så til USA. Flere tusener forsøkte å flykte fra Cédras' styre, og forsøkte seg som båtflyktninger til USA. Men USA nektet dem status som flyktninger. I oktober 1994 tvang amerikanerne militærregimet til å tre tilbake, og da kunne Aristide med amerikansk hjelp gjeninnsettes i sitt embete for å avtjene det som gjenstod av embetstiden hans. Landet var da i ulage sosialt og økonomisk; følgene av de nesten 10 000 politiske mord og den økonomiske embargo som landet ble ilagt under Aristides eksil, hadde svekket det allerede fattige landet ytterligere. Aristide oppløste hæren og opprettet en sivil politistyrke. Han ble etter demokratiske valg etterfulgt av sin egen statsminister fra 1991, René Préval, i 1995; Préval vant med 88 prosent av stemmene. I 2000 vant Aristide på nytt presidentskapsvalgene med sitt nye parti Fanmi Lavalas, og ble president på ny. Denne gangen ble valget imidlertid heftig anfektet av anklager om valgfusk og rapporter om vold og trusler mot opposisjonen. I februar 2004 ble Aristide under uklare omstendigheter tvunget til å forlate landet, og fløyet direkte til den sentralafrikanske republikk av US Marines. Han havnet i eksil i Sør-Afrika, hvorfra han fortsatte å hevde sin lovlige rett til presidentembetet. USAs innblanding i Aristides eksil har blitt belyst av Wikileaks dokumenter offentliggjort av Aftenposten. Aristide vendte hjem til Haiti fra sitt eksil på 18. mars 2011, todager før presidentvalget. Privatliv. Aristide giftet seg 1996 med Mildred Trouillot, en amerikansk borger. De har to barn. George Fisher. George «Corpsegrinder» Fisher (født 29. desember 1967) er vokalist for det innflytelsesrike amerikanske death metal-bandet Cannibal Corpse. Vokalstil. Fisher er like kjent for sin helikopter-stil når han headbanger som når han spytter hurtige tekster mens han opprettholder enten sin strupegrowl eller sitt varemerkede scream (det første kan bli hørt i mange Cannibal Corpse-sanger som "Worm Infested" og den siste finner man et godt eksempel på i begynnelsen av "Mutation of the Cadaver", "Devoured by Vermin" og på slutten av "They Deserved To Die". Han startet som vokalist for Cannibal Corpse sent i 1995. Miles Addison. Miles Addison (født 7. januar 1989 i London) er en engelsk fotballspiller som for øyeblikket er forsvarsspiller for AFC Bournemouth. Biografi. Miles Addison debuterte for Derby County da han fortsatt gikk på klubbens fotballakademi. På grunn av skader og tynn spillerstall ble Addison, som da gikk første året på akademiet, hentet opp til førstelaget i april 2006. Han debuterte for Derby den 17. april 2006 i en ligakamp mot Hull City. Totalt spilte han 2 ligakamper for "the Rams" i 2005/06-sesongen. I 2006/07-sesongen ble det ingen kamper for Derby på Addison, men etter å ha fullført utdannelsen på akademiet skrev han under på en 2-års kontrakt med Derby County sommeren 2007. Tver. Tver (russisk: "Тверь") er en russisk by og hovedstad i Tver fylke (russisk: "Тверская область"). Byen ligger der elven Tvertsa renner ut i Volga, og har 405 600 innbyggere (2006) Fra 1931 til 1990 gikk byen under navnet Kalinin (russisk: "Калинин"), oppkalt etter Mikhail Kalinin. Tvers opprinnelse er ukjent, byen ble første gang nevnt skriftlig i 1164. Aleksander Nevskij gjorde Tver til et selvstendig fyrstedømme i 1246. Fyrstedømmet vokste seg stort og rikt, ikke minst fordi det lå vanskeligere til for tatar-angrep enn mange andre russiske byer, og konkurrerte lenge med Moskva om førsteplassen blant de russiske fyrstedømmene. 12. september 1485 ble byen erobret av storfyrst Ivan III av Moskva og Tver mistet sin uavhengighet. Som følge av en omfattende bybrann i 1763 ble hele byen gjenoppbygget i nyklassisistisk stil. Byen var under tysk okkupasjon fra oktober til desember 1941 og ble utsatt for store ødeleggelser. Fikserbilde. Fikserbilde er en form for tegninger eller malerier der hovedbildet tilsynelatende er ett enkelt tema, mens kunstneren har skjult andre elementer som tilskueren må lete etter. Elementene legges inn slik at de støtter hovedbildet og først blir synlige når de fokuseres på. De vanligste fikserbildene finnes i barnebladene, gjerne med oppfordringer som: «Andemor er ute og lufter sine søte små, men hun har flere enn to. Kan du finne resten?» I kunsthistorien finnes ellers eksempler som viser påminnelser om livets forgjengelighet. Susanna Wallumrød. Susanna Karolina Wallumrød (født 1979 på Kongsberg) er en norsk vokalist, komponist, tekstforfatter og orkesterleder. Hun startet karrieren som frontfigur i bandet The Fun-Keys i Kongegata, Larvik, i midten av 1990-årene og har studert sang under bl.a. Solveig Slettahjell i videregående skole, samt musikkvitenskap under blant annet Torgrim Sollid og Elin Rosseland ved Institutt for Musikk og Teater ved Universitetet i Oslo. Hun opptrer bl.a. som Susanna and the Magical Orchestra med pianist Morten Qvenild, som debuterte på Nattjazz (2001), og siden har utgitt tre plater (2004, 2006 og 2009) produsert av Deathprod, som også produserte hennes solodebut Susanna Sonata Mix Dwarf Cosmos utgitt i (2007). Susanna K. Wallumrød arbeider både med interpretasjoner av andres musikk, også kalt coverlåter, og komponering av eget materiale - som f.eks solo-debuten utelukkende består av. Med seg i bandet sitt har hun Helge Sten på gitarer og Pål Hausken på trommer, mens hun selv spiller piano og synger. Høsten 2008 utga trioen albumet Flower of Evil, med interpretasjoner av låter av ABBA, Lou Reed og Thin Lizzy bl.a. Albumet gjestes av den amerikanske artisten Bonnie «Prince» Billy på to spor. Wallumrød spilte support for Bonnie «Prince» Billy på hans Europa-turné våren 2009, de gjorde også en turné sammen i Skandinavia vår/sommer 2010. Bonnie «Prince» Billy har utgitt en 7" vinyl med to av sangene til hennes, «Stay» og «People living» fra albumet "Sonata Mix Dwarf Cosmos". Den amerikanske artisten spiller også Wallumrøds låter live. I 2009 komponerte Wallumrød et bestillingsverk ved navn "Meshes of Voice" sammen med Jenny Hval, for festivalen "Ladyfest". Verket ble urfremført av Hval og Wallumrød sammen med musikerene Anita Kaasbøll og Jo Berger Myhre. Susanna ble invitert til å spille support for Hope Sandoval and the Warm Invention i Queen Elizabeth Hall i London i 2009. Wallumrød gjorde i 2010 et samarbeidsprosjekt sammen med «Ensemble neoN», og komponistene Jan Martin Smørdahl og Julian Skar, hvor de arrangerte Wallumrøds musikk for ensemblet med henne selv på henholdsvis vokal og piano. Ensemble neoN og Susanna spilte bl.a. på Oslo Kammermusikkfestival. I 2011 ble Susannas musikk til dikt av Gunvor Hofmo utgitt på Grappa Musikkforlag. Albumet ble spilt inn med musikerene Ståle Storløkken, Jo Berger Myhre, Hans Magnus Ryan og Erland Dahlen. I 2011 ble albumet If Grief Could Wait utgitt på det tyske plateselskapet ECM, et samarbeidsprosjekt initiert av Giovanna Pessi (barokkharpe). Sammen spiller de musikk av Henry Purcell, Leonard Cohen, Nick Drake og noen av Susannas låter. Marco Ambrosini og Jane Achtman deltar på albumet, på henholdsvis nyckelharpe og viola de gamba. Albumet er produsert av Manfred Eicher. Susanna startet i 2011 en egen label for digitale utgivelser. Selskapet heter SusannaSonata, og har så langt utgitt sangene "Twelve Hours of Sunset" med Susanna og "When I Am Laid" med Susanna and the Magical Orchestra. Susanna har samarbeidet med band/musikere som "The White Birch"/Ola Fløttum, Øystein Greni, Emmett Kelly, Jeremy Gara, Shahzad Ismaily, Noritaka Tanaka, Joshua Arbrahams, Jim White, Cheyenne Mize, Giorgio Tuma, Fridjof Nilsen, Fredrik Wallumrød. Susanna Wallumrød har turnéert i Europa, USA og Asia med musikken sin. Musikken hennes har vært brukt i TV-serier som "Grey's Anatomy". Hennes brødre er musikerne Fredrik Wallumrød og Christian Wallumrød. Hun er kusinen til David Wallumrød. Rich Burlew. Rich Burlew (født 1. september 1974) er en grafisk designer og spillskaper som lever i Philadelphia. Han er mest kjent som skaperen av nettegneserien "The Order of the Stick". Pat O'Brien. Pat O'Brien er gitarist i death metal-bandet Cannibal Corpse. Han skriver noen av de mest kompliserte sangene til bandet, inkludert «Hatched to the Head», «Systematic Elimination», «Frantic Disembowlment» og «Blunt Force Castration». Han er med på albumene "Gallery of Suicide", "Bloodthirst", "Gore Obsessed", "Worm Infested", "The Wretched Spawn" og "Kill". Han har også spilt gitar for Nevermore i perioden 1994–1996, og sluttet seg til Cannibal Corpse etter å ha spilt inn "The Politics of Ecstacy" med Nevermore i 1996. Han tok da over for Rob Barrett på gitar. Han bruker BC Rich og noen ganger Jackson-gitarer, Mesa Boogie-forsterker (selv om han nå til dags blir sett oftere med Crate Blue Voodoo-forsterker), og EMG-pickups. Pat O'Brian er også en stor tilhenger av våpen og jakt. Rob Barrett. Rob Barrett er gitarist i death metal-bandet Cannibal Corpse. Han sluttet seg til dem i 1993 og forlot bandet i 1997, men ble gjenforent i 2005. han er med på albumene The Bleeding, Vile og Kill. Han er ansvarlig for å ha laget flere Cannibal Corpse-sanger, inkludert "She Was Asking for It", "Devoured by Vermin", "Stripped, Raped and Strangled" og "Absolute Hatred". I 1992 spilte han førstegitar på albumet Retribution av Malevolent Creation. Han sluttet seg til Cannibal Corpse i 1995 rett etter at de hadde sluppet albumet Tomb of the Mutilated og ble med dem på den etterfølgende turnéen: Monolith of the Death. Han forlot bandet i 1997, men erstattet gitarist Jack Owen i 2005, som ville jobbe med sine andre band Adrift og Deicide. Marc Dutroux. Marc Dutroux (født 6. november 1956 i Brussel i Belgia) er en belgisk drapsmann som ble dømt for kidnapping, tortur, og seksuelt misbruk av seks jenter i alderen 8 til 19 år – og drapet på fire av dem. Han ble arrestert i 1996 og har sittet i fengsel siden. Han ble i 2004 dømt til fengsel på livstid. Han ble allerede i 1989 dømt til 13 års fengsel for voldtekt, men slapp ut allerede i 1992 på grunn av god oppførsel. Saken medførte også til å sette fokus på andre tvilsomme forhold i Belgia, blant annet drapet på sosialistlederen André Cools. Saken medførte at mye grums i Belgia ble virvlet opp til overflaten. Slåtterim. Slåtterim, slåttestev, låtterim og låttestev er en sjanger innen vokal folkemusikk som betegner kortere eller lengre tekster i bunden form sunget på slåttemelodier. Vanligst er springarrim og gangar-/hallingrim, men det finns også rim til lydarlåtter, reiselåtter, brudemarsjer og «byslåtter». Form. Slåtterimet er i bunn og grunn underlagt slåttens rytme. For øvrig kan den varierer relativt mye i form. De enkleste slåtterimene har bare ett eneste meningsbærende ord, men som oftest dreier det seg om to eller flere meningsfylte linjer som er bundet sammen med enderim. Noen slåtterim er utvikla til lange regler. Når slåttetekstene er utforma med flere påfølgende strofer kalles de gjerne «slåttestevviser». Alder og opphav. Det er vanskelig å si noe eksakt om alder, men sjangeren er utvilsom gammel. Som med mye annet muntlig kulturgods er dette stoff som har kommet «rekandes på ei fjøl». En del slåtterim ser ut til å være improvisert fram med utgangspunkt i navnet på slåtten eller spelemannen slåtten skrev seg fra, kanskje i samband med at man manglet spelemann, og en «kjaftespelemann» overtok instrumentalistens funksjon. Siden kan teksten ha blitt mer eller mindre foredla. Tekstlig innhold. Slåtterimene har gjerne humoristisk snert, og mange er grovkornede, men de kan også være høylyriske eller sørgelige og i blant uforståelige. Flere slåtterim dreier seg om spelemenn og dansere. Felespelemenn som Brynjulf Olson, Tarkjell Jonsson, Øystein Luraas, Myllarguten, Håvard Gibøen, Hølje Plassen og Olav Naper er foreviget gjennom slåttetekster. Av dansere som er udødeliggjor i slåtterim kan nevnes Kari Rud, Halling-Jårånn og Fanteladda. Noen slåtterim er del av et større hele som består av et sagn, en slått og et slåtterim, for eksempel sagnet/slåtten/rimet om Gjerkji Haukeland. I slike sammenhenger kan utøveren famføre rimet i samband med at sagnet og slåtten framføres. Slåtterimene kombineres gjerne med slåttetrall, det vil si at slåtterimet kombineres med tralleord som f.eks. "... tra-la-la... ", "... si-da-du-da-då... ". Eksempler på slåtterim. Kjente slåtterim er «Du og jeg og vi to» (reinlenderrim) og «Kjerringa med staven» (springarrim også brukt i sanglek/danselek). Når sistnevnte blir framført med mer en en strofe, er det for en slåttestevvise å regne. Alf Prøysens "Musevisa" er i grunnen er en slåttestevvise all den tid visa er dikta på en gammal reinlenderslått. Se også. Slått, slåttetrall og slåttetralling Alex Webster. Alex Webster (født 25. oktober 1969 Akron, New York, USA) er bassisten fra Cannibal Corpse. Han er en av to nåværende medlemmer som var en del av den originale oppstillingen, den andre er trommeslageren Paul Mazurkiewicz. Webster var opprinnelig med i thrash meetal-bandet Beyond Death i 1987, sammen med eks-Cannibal Corpse-gitarist Jack Owen. De ble kjent med Chris Barnes, Bob Rusay og Paul Mazurkiewicz, som alle var i bandet Tirant Sin. han er kreditert for å ha laget bandets navn. Alex er den nye bassisten i Erik Rutans death metal-band Hate Eternal. Erik produserte Cannibal Corpses siste album, "Kill". Alex er kjent for å være en enestående death metal-bassist, og i metal-sjangeren generelt. Han kan spille usedvanlig fort, og hans signatur er 3-finger walk (en «galopperende» fingerbevegelse). Han avslørte i en bak-kulissene-DVD for The Wretched Spawn at han startet å spille gitar, men byttet fordi han tenkte en bassgitar ville være mye lettere å lære. Alex Webster spiller uten plekter og bruker ikke distortion-effekt, noe som er uvanlig blant death metal-bassister. I tillegg til å spille bass har Alex skrevet mange tekster og melodier for bandet. Noen eksempler er «Fucked with a Knife», «Puncture Wound Massacre», «I Will Kill You», «Devoured by Vermin», «Unleashing the Bloodthirsty» og «Murder Worship» for å nevne noen få. Utstyr. Alex bruker for øyeblikket Modulus- og Spector-basser, DR-strenger, EMG-pickups og Ampeg-forsterker. Han brukte også en Fender P-bass på albumene Eaten Back to Life og Butchered At Birth og en Ibanez på albumene Tomb of the Mutilated og The Bleeding. Yigal Amir. Yigal Amir (født 23. mai 1970 i Israel) er en jødisk ekstremist som skjøt og drepte israels statsminister Yitzhak Rabin under et fredsmøte i Tel Aviv i 1995. Amir fortalte etter pågripelsen at han ikke angret på drapet og at han ved to tidligere anledninger hadde båret våpen i den hensikt å drepe Rabin, uten at det lyktes. Videre fortalte han at Shimon Peres stod som nummer 2 på hans dødsliste. Årsaken bak drapet var Amirs sterke motstand mot Oslo-avtalen. Paul Mazurkiewicz. Paul Mazurkiewicz (født 8. september 1968) er en polsk-amerikansk trommeslager, best kjent fra det amerikanske death metal-bandet Cannibal Corpse, og er en av to gjenværende opprinnelige medlemmer. Den andre er bassist Alex Webster. Paul var opprinnelig i bandet Tirant Sin, sammen med fremtidige de Cannibal Corpse-medlemmene Chris Barnes og Bob Rusay. Han, Barnes og Rusay ble kjent med Alex Webster og Jack Owen i 1988, og Cannibal Corpse var grunnlagt. Mzurkiewicz bruker Tama-trommer og Zildjian-, Sabian- og Paiste-symbaler. Men han har også et godt forhold til DW og Yamaha-trommer. Trivia. Mzurkiewicz har én datter, og er ironisk nok vegetarianer. Bjørn Alfred Ropstad. Bjørn Alfred Ropstad (født 31. mai 1958) er ordfører i Evje og Hornnes kommune. Han vokste opp på Kile i Vennesla kommune, tok økonomisk utdannelse og jobbet på Trygdekontoret i Kristiansand. Siden fikk han jobb på Hægeland før han begynte som kunderådgiver i Nordea på Evje, en stilling han hadde til han ble valgt som ordfører i Evje og Hornnes kommune. Ropstad representerer Kristelig Folkeparti og ble valgt til ordfører i 1999, og på nytt i 2011. Han har vært en populær ordfører, ved valget i 2007 var det direkte ordførervalg i kommunen, og Ropstad fikk 634 stemmer, nærmeste konkurrent fikk 197. Ropstad, som bor på Moisund, er gift og har fire barn, sønnen Kjell Ingolf har fulgt i sin fars politiske fotspor. Herten. Herten er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 65 000 innbyggere. Byen ligger i kreisen Recklinghausen i det industrielle Ruhrområdet, omtrent 5 km vest for Recklinghausen. Byen var sete for herskerne av Grevskapet Vest Recklinghausen, en selvstyrt stat i Erkebispedømmet Köln. Utsikt over Herten mot sørvest The Carburetors. The Carburetors er et norsk rockeband. De spiller en blanding av rock and roll og hardrock. 7. august 2007 var bandet oppvarmingsband for Rose Tattoo på Rockefeller Music Hall i Oslo. NSU Ro 80. NSU Ro 80 er en bilmodell fra den tyske bilprodusenten NSU, som ble produsert mellom 1967 og 1977. Modellen var svært avansert for sin tid, og var blant annet utstyrt med en Wankelmotor som drev forhjulene via en semiautomatisk girkasse, som fungerte ved hjelp av et innovativt vakuumsystem. NSU Ro 80 ble kåret til Årets Bil i Europa i 1968. Dessverre fikk Ro 80 raskt et rykte for å være lite driftssikker, og spesielt wankelmotoren hadde driftsproblemer. Særlig "apex"-pakningene, som sitter ytterst på rotoren og tetter mellom hvert enkelt forbrenningskammer, hadde en tendens til å bli raskt utslitt, og enkelte motorer måtte overhales før de hadde gått 50,000 kilometer. I 1969 ble NSU kjøpt opp av Audi, og innen 1970 var de fleste problemene løst, men modellen ble aldri kvitt sitt dårlige rykte. Andre avanserte detaljer var skivebremser og uavhengig hjuloppheng på alle fire hjul samt servostyring. Utseendet, designet av Claus Luthe som var designsjef hos NSU, og senere hos BMW, ble ansett som svært moderne, og Ro 80 har vært presentert på en rekke utstillinger av moderne industridesign. Karla Faye Tucker. Karla Faye Tucker (født 18. november, 1959 i Houston, Texas USA, død 3. februar 1998) var en drapsdømt amerikansk kvinne som ble henrettet i statsfengselet i Huntsville, Texas i 1998 for drapet på en mann og en kvinne med en hakke. Tucker ble fengslet i 1983 og i løpet av de 15 årene hun satt på dødscelle omvendte hun seg og ble en kristen. Den generelle motviljen mot dødsstraff i den vestlige verden forøvrig, gjorde at hennes sak og forberedelsen til henrettelsen vakte oppsikt over USAs grenser. Pave Johannes Paul II og Amnesty International var blant dem som ba om nåde for henne. George W. Bush var guvernør i Texas på den tiden og underskrev dødsdommen. Tucker var den andre kvinnen som ble henrettet i USA etter at de begynte å praktisere dødsstraff igjen i 1977. Den første var giftmordersken Velma Barfield som ble avrettet i North Carolina i 1984. I 2004 ble det laget en film om hennes liv: ' Jack Owen. Jack Owen er en amerikansk heavy metal-gitarist som er mest kjent for sitt arbeid med death metal-sjangeren. Han var en av grunnleggerne av Cannibal Corpse. Han var med bandet fra starten i 1988 til 2004. Han dro pga. at han ville satse mer på sitt andre prosjekt, Aside. Senere det året ble han leid av Deicide, et annet innflytelsesrikt og lengelevende death metal-band fra Florida. Han spilte inn et album med dem, The Stench of Redemtion, som ble utgitt i 2006. Hilden. Hilden er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 55 000 innbyggere. Byen ligger i kreisen Mettmann, 10 km vest for Solingen og 15 km øst for Düsseldorf på høyre side av elven Rhinen. Geografi. Hilden er den fjerde største byen i Mettmann, og i motsetning til nabobyene sine har den ingen forsteder eller innlemmede landsbyer. Hilden har et kompakt, urbanisert sentrum som grenser til noen mindre skoger. Reformasjonskirken og et bindingsverkshus i Hilden Tårnet i Tåken. "Tårnet i Tåken" (originaltittel: "Tower of Evil") er en britisk skrekkfilm fra 1972 regissert av Jim O'Connolly. Hovedrollene spilles av Bryant Haliday, Jill Haworth, Mark Edwards og Jack Watson. Filmen er også kjent under titlene "Horror on Snape Island" og "Beyond the Fog". Handling. To fiskere finner først en avhugd menneskehånd og rett etter flere lik på en øde og tåkete britisk øy. Da de undersøker øyas fyrtårn blir den ene av dem angrepet med kniv av en skrekkslagen naken kvinne som raskt blir uskadeliggjort av den ene fiskeren. Den unge kvinnen blir senere anholdt for å ha drept sine venner, men hennes foreldre leier privatetterforskeren Brent (Bryant Halliday) for å undersøke saken nærmere og for å finne ut hva som egentlig har skjedd på øya. Han slår seg derfor sammen med en gruppe arkeologer som er på vei til øya i den hensikt å lete etter en gammel fønisk skatt, etterlatt av en religiøs kult fra oldtiden. Arkeologene ble særlig interessert i øyas hemmelighet da det viste seg at en av ungdommene ble myrdet med et antikk sverd av gull. De besøkene skjønner etterhvert at de ikke er de eneste på øya og at de befinner seg i livsfare. En etter en blir de drept av øyas ukjente beboer som synes å være en skapning som er halvt menneske og halvt dyr. De overlevende blir til slutt kjent med øyas hemmelighet. Om filmen. "Tårnet i Tåken" kan beskrives som noe i mellom en klassisk britisk «Hammerfilm» og en mer moderne slasherfilm. Den har i ettertid fått en viss kultfilm-status. Filmen har fått bra kritikk på filmsiden DVDCult som blant annet skriver «"There is a lot of tense atmosphere combined with gothic visuals which makes this film rise above your average bloodshed movie"». Den danske Uncut er mere kritisk, men gir den godkjent og skriver blant annet: «"Tower of Evil besidder om ikke andet en excentrisk charme, og selv om den absolut viser sin alder, så afprøver den alligevel for mange idéer til at kunne blive beskyldt for at være doven"». I Norge. Filmen fikk ikke kinovisning, men ble utgitt på video i 1982 av norske C.P. Entertainment. Det europeiske fortellersenteret. Det europeiske fortellersenteret (Europeisk Fortellersenter AS) er et selskap som holder til i kultursenteret Sandnes Brygge i Sandnes, og er et senter for fortelling og fortellerkunst i Europa. Senteret ble stiftet i 2007 og holdt frem til mai 2008 til i Rådhusteateret i Sandnes. Senteret arrangerer fortellerforestillinger, formidler fortellere, gjennomfører fortellerutdanning, og initierer forskning omkring fortellingenes funksjon. På vegne av offentlige og private aktører utfører senteret prosjektoppdrag. For Stavanger2008 (europeisk kulturhovedstad 2008) arbeidet senteret med prosjektet Odins øye, som siktet mot å kartlegge hvilke verdier folk flest ønsker at fremtiden skal bygges på. Disse verdiene skulle bygges inn i fortellinger som skulle formidles på ulike arenaer. Europeisk Fortellersenter samarbeide med Stavanger 2008 ført til gjennomføring av til sammen 70 arrangement med 15 000 tilskuere. Under samarbeidet med S2008 ble det tatt et initiativ til dannelse av et europeisk nettverk for fortellere. Dette samarbeide fortsetter enda. Neste samling for og etablere nettverket er i Sveits i august 2009. Senteret planlegger å sette igang innsamling av muntlige fortellinger. Målet er at muntlige fortellinger skal gjøres tilgjengelige via digitaliserte filer som lagres på en tjener og kan lastes ned av forskere og privatpersoner. Senteret samarbeider med forskningsinstitusjoner i Stavanger, Bergen og i Østfold. Senteret har inngått samarbeid med Sandnes kommune, og hadde frem til 2008 lokaler og scener i Rådhusteateret. Linda Sundblad. Linda Sundblad (f. 1981) var vokalist i det svenske bandet Lambretta. Senere har hun satset på en solokarriere. I 2006 kom albumet "Oh My God" ut. Hun har også laget en versjon av «Faraway» av Apocalyptica hvor hun opptrer sammen med dem. Barbourofelidae. Barbourofelidae er en utdødd, distinkt familiegruppe med kattelignende rovpattedyr som tidligere ble klassifisert som en underfamiliene av falske sabeltanntigere (Nimravidae). Nå klassifiseres imidlertid gruppen som en søstergruppe til kattedyrene (Felidae), men dette er ikke ekte katter. Fem slekter med tilsammen 13 arter er kjent. Barbourofelidae opptrer i fossile funn fra tidlig miocen i Afrika. Da landbruen mellom Afrika og Eurasia åpnet seg, migrerte barbourofelidene dit og videre ("Barbourofelis") til Nord-Amerika i løpet av sen miocen. Disse kattelignende rovpattedyrene hadde lange sabeltannlignende hoggtenner og en kompakt kroppsbygning. Forskere har antydet at de kroppslig sett minnet om en blanding mellom løve og bjørn. Man kan derfor tenke seg at dette var snikmordere. Óscar Romero. Óscar Romero (veggmaleri i El Salvador) Óscar Arnulfo Romero y Galdámez (født 15. august 1917 i Ciudad Barrios, San Salvador, død (myrdet) 24. mars 1980 i San Salvador) var en salvadoransk romersk-katolsk prest, og erkebiskop av San Salvador 1977–1980. Romero ble presteviet i 1942, hjelpebiskop av San Salvador i 1970, biskop av Santiago de María i 1974, erkebiskop av San Salvador 23. februar 1977. Som forkjemper for de fattige og undertrykte i El Salvador utfordret han makthaverne. Han ble myrdet under en messe i San Salvador 24. mars 1980. En prosess for å kåre Romero til helgen pågår i Den katolske kirke. Erkebiskop og frigjøringsteolog. Før han ble erkebiskop var Romero teologisk konservativ. Hans utnevnelse ble derfor ønsket velkommen av det daværende regimet i El Salvador, men møtt med skuffelse blant mer radikale prester som fryktet at han ville motarbeide deres frigjøringsteologi og engasjement for de fattige. Undertrykkelsen og menneskerettsbruddene han ble vitne til som erkebiskop førte imidlertid til at Romero selv ble en sterk talsmann for en ikke-voldelig form for frigjøringsteologi. Drapet på jesuittpresten og Romeros venn Rutilio Grande, 12. mars 1977, var en avgjørende opplevelse og et vendepunkt for Romero. Fra da av brukte han sin posisjon, uten hensyn til egen sikkerhet, til å ta uttrykkelig til motmæle mot den sosiale uretten, fattigdommen, drapene og torturen som fant sted i landet. Romero ble etterhvert også lagt merke til internasjonalt. Han ble nominert til Nobels fredspris i 1979 og utnevnt til æresdoktor ved Katholieke Universiteit Leuven i februar 1980. På turen til Europa for å motta æresdoktoratet møtte han pave Johannes Paul II, og uttrykte sin bekymring for situasjonen i El Salvador. I februar 1980 skrev Romero også brev til den daværende amerikanske presidenten Jimmy Carter og advarte mot følgene av USAs militære støtte til regimet i El Salvador. Romeros død. Romero ble skutt og drept 24. mars 1980 mens han sto for alteret og forrettet nattverd under en messe i et lite kapell i San Salvador. Dagen før hadde han holdt en preken der han oppfordret salvadoranske soldater, som kristne, til å adlyde Guds ordrer framfor menneskers, og slutte å utføre regimets undertrykkelse og menneskerettsbrudd. Det antas at Romeros drapsmenn var medlemmer av salvadoranske dødsskvadroner, inkludert to med utdanning fra den USA-drevne School of the Americas, og at de handlet på ordre fra det salvadoranske forsvaret. Dette ble støttet i 1993 av en offisiell FN-rapport, som identifiserte mannen som beordret drapet som major Roberto D'Aubuisson – den senere grunnleggeren av Alianza Republicana Nacionalista (ARENA). Helligkåringsprosess. I 1997 startet en prosess for å helligkåre Romero, og han fikk tittelen Guds tjener. Prosessen pågår fortsatt. Av enkelte regnes Romero allerede som en uoffisiell skytshelgen for Amerika og El Salvador, og salvadoranske katolikker omtaler ham ofte som "«San Romero»". Han blir også æret av andre kirkesamfunn; blant annet har Den engelske kirke gitt ham en egen dag i sin liturgiske kalender og, sammen med ni andre martyrer fra det tjuende århundre, en statue over Westminster Abbeys vest-dør. Hofgeismar. Hofgeismar er en by i Tyskland i delstaten Hessen med rundt 17 000 innbyggere. Byen ligger omtrent 25 km nord for byen Kassel. Flå kirke (Melhus). Flå kirke er en liten langkirke av tre i tettstedet Ler i tidligere Flå, nå Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Kirka faller under Gauldal prosti. Flå kirke ble restaurert i 1968. Den har et 16-stemmers pipeorgel bygget av Ryde & Berg i 2004. Tidligere statsmininster Per Borten er gravlagt på kirkegården ved kirka. Den befinner seg ved E6. Kongsfjorden (Svalbard). Kongsfjorden (engelsk: Kings Bay) er en bukt på vestkysten av Spitsbergen, i Oscar II Land på Svalbard. Den er 26 kilometer lang og varierer mellom 6 og 14 kilometer bred, og inntil 250 meter dyp. Avgrensningen ytterst er Kapp Mitra på Mitrahalvøya i nord, og Kvadehuken på Brøggerhalvøya i sør. Ut i Nordishavet fortsetter fordypningen i Kongsfjordrenna. Den nordlige fjordarmen heter Krossfjorden, og strekker seg inn i Albert I Land og Haakon VII Land, mens selve Kongsfjorden skjærer inn sørøstover. Innerst i Kongsfjorden renner to isbreer ned i fjordbunnen: Kongsbreen (en del av Kronebreen), og isbreen Kongsvegen. Fjellene er opp til 1 000 meter høye i nord og 900 meter i sør. Det er ialt fire fyrlykter langs sørsiden av fjorden. Øyene i fjorden er den store Blomstrandhalvøya, og de langt mindre Loénøyane og Storholmen- de to sistnevnte i Kongsfjorden fuglereservat. I sørvest, på østsiden av Brøggerhalvøya ligger kullfelt med den tidligere gruvebyen Ny-Ålesund, som nå er base for arktisk forskning og har flyplass. Kongsfjorden er populær blant turister. Dette var en trygg ankringsplass som ble mye brukt av sel- og hvalskuter i eldre tider. Schwangau. Schwangau er en by med ca 3 500 innbyggere i Ostallgäu-distriktet i Bayern i Tyskland. Den ligger 4 km nordøst for den noe større byen Füssen og bare 1,5 km fra Hohenschwangau, en turistmessig samling i tilknytning til Schloss Neuschwanstein og Schloss Hohenschwangau. Schwangau har ingen jernbane men kan nåes ved buss til Füssen, Hohenschwangau og andre alpebyer i nærheten. Den er den nest siste av byene på veiruten Romantiske veien, turistveien som ender i Füssen. Falske sabeltannkatter. Falske sabeltannkatter (Nimravidae) er en utdødd distinkt familiegruppe med kattelignende rovpattedyr som levde i Nord-Amerika. Selv om de falske sabeltannkattene lignet de virkelige sabeltannkattene som "Smilodon", var de ikke nært beslektet. De falske sabelkattene viste en rekke trekk som tilsvarer dem man finner hos moderne kattedyr. Moderne forskning har imidlertid vist at Nimravidae utviklet seg gjennom parallell evolusjon. Gruppen deles videre inn i to underfamilier som hver består av flere slekter, Nimravinae og Hoplophoninae. Tidligere var også Barbourofelidae klassifisert som en underfamilie av Nimravidae, men denne er siden flyttet til en egen familiegruppe. De eldste fossilene etter nimravidene dateres ca. 37 millioner år tilbake i tid (til sen eocen). Man mener at de døde ut for omkring 5 millioner år siden. Mads Gilbert. Mads Fredrik Gilbert (født 2. juni 1947) er en norsk lege og politiker (Rødt). Han er spesialist i anestesiologi og avdelingsleder for Akuttmedisinsk avdeling ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Han har vært professor II i akuttmedisin ved Universitetet i Tromsø siden 1995. Gilbert har i lang tid vært engasjert i solidaritetsarbeid i Palestina, og han har en rekke ganger vært i legetjeneste i området. Han ble internasjonalt kjent under Gaza-krigen, da han og legekollegaen Erik Fosse lyktes å komme inn i Gaza og dermed var de eneste vestlige vitnene til krigshandlingene. De ble i den forbindelse intervjuet av bl.a. TV-kanaler som BBC, CNN, ABC og Al Jazeera. Høsten 2009 gav de ut boka "Øyne i Gaza". Utdanning og arbeid. Gilbert tok medisinsk embetseksamen i 1973. Han fikk sommerjobb i Tromsø midtveis i legestudiet og har senere uttalt: «Da jeg kom til Nord-Norge og Tromsø fikk jeg en intens følelse av å ha kommet hjem. Naturen, landskapet, frodigheten og den fornemmelsen at folk tok meg for den jeg var, grep meg». Han hadde turnustjeneste i Lofoten (1974), og var deretter ett år distriktslege i Karlsøy (en stilling bestefaren i sin tid hadde). Fra 1976 har han i hovedsak arbeidet ved anestesiavdelingen ved sykehuset i Tromsø, det nåværende Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). En periode arbeidet han ved Gravdal sykehus i Lofoten. I 1991 ble han dr. med. ved Universitetet i Tromsø på en avhandling om stoffskifte og blodomløp under anestesi. Han gjorde sin doktorgradsforskning i USA ved University of Iowa i Iowa City. Han har drevet med forskning og undervisning i akuttmedisinsk organisering og behandling utenfor sykehus (bl.a. ambulansetjeneste) og med psykososialt støttearbeid ved traumatiske kriser og tap. Han har arbeidet med kunnskapsformidling på de samme feltene, blant annet gjennom en TV-serie på sju programmer for barn og unge. Han har også skrevet en lærebok i livreddende førstehjelp, som i en periode ble delt ut til alle ungdomsskoleelever i landet («Gjør noe, da! Lærebok i livreddende førstehjelp» (Sosial- og helsedepartementet, 1997), sammen med Kåre Moen og Cecilie Arentz-Hansen). Internasjonalt medisinsk arbeid. Gilbert har et langt internasjonalt virke, der medisinfag og politikk går hand i hand. Han har vært aktiv i solidaritetsarbeidet med palestinerne siden 1970-tallet og har tallrike perioder bak seg som lege i Palestina og Libanon. Han har vært en sentral medspiller i et arbeid som har gjort at Tromsø hevder å være den by i verden som har sendt flest helsearbeidere til Palestina. For dette arbeidet har han mottatt flere æresbevisninger, blant annet "The Power of Humanitarity Award" 2000 fra det palestinske Røde halvmåne. Siden han dro ut i tjeneste som solidaritetslege, første gang i 1981 – den gang til Beirut – har Gilbert rykket ut for å hjelpe krigsskadde i blant annet Angola, Kurdistan, Afghanistan, Burma, Kambodsja og Gaza. I 2000 beskrev han i et Dagblad-intervju sitt arbeide i krigssonen på følgende måte: «Det er arbeid som gjør at jeg føler meg intenst til stede i livet». Han beskrev det videre som mer meningsfult enn dop og at det var verdt omkostningene. Gilbert har jobbet mye med å utdanne lokale helsearbeidere i krigsområder. Særlig har det vært viktig med opplæring i akutthjelp for mineskadde, noe han (sammen med blant annet kollegaen Hans Husum) har drevet med i Afghanistan, Burma, Kambodsja, Kurdistan, Angola og Nepal. De har skrevet læreboka "«Save Lives, Save Limbs. Life Support for Victims of Mines, Wars and Accidents»", som er oversatt til fem språk. Mineskadearbeidet organiseres gjennom Tromsø mineskadesenter (under UNN) og Trauma Care Foundation. I 1999 ble Gilbert og Hans Husum tildelt Lærdals ærespris innen akuttmedisin. Prisen deles ut av Universitetet i Oslo. Gaza januar 2009. Nyttårsaften 2008 reiste Gilbert til Gaza sammen med sin kollega Erik Fosse for å bistå på sykehusene i det krigsrammede området etter Israels angrep på og invasjon av Gaza. Begge to fikk betydelig internasjonal medieomtale fordi utenlandske journalister og solidaritetsarbeidere i lang tid var blitt nektet adgang til Gazastripen. De norske legene var dermed blant de eneste ikke-arabiske som kunne rapportere ut, og de ble mye brukt som kilder av norske og internasjonale medier. De fikk også publisert en artikkel i det anerkjente legetidsskriftet "The Lancet", «Inside Gaza's Al-Shifa hospital». Artikkelen, der de beskrev situasjonen ved Shifa-sykehuset og karakteriserte situasjonen som et marerittaktig blodbad, og andre uttalelser til mediene førte til påstander fra det israelske utenriksdepartemenetet om at de ønsket å sverte Israel. Gilbert tok dagen etter til motmæle og uttalte blant annet at Israels beskyldninger var meningsløse: «De har gjennom bombingen i dag fortalt hva de representerer. Å beskylde oss for løgn blir direkte meningsløst.» 20. januar kom det kritikk mot Gilbert i den israelske avisen Jerusalem Post, der lobbyisten Tomas Sandell hevdet at Gilbert var mer opptatt av å være nyhetsbyrå enn å spare liv. Synne Holand i Norwac, som koordinerte den norske legeinnsatsen i Gaza fra El-Arish i Egypt, mente kritikken var politisk propaganda. Det kom også påstander om at Gilbert og en annen ansatt hadde iscenesatt en hjertekompresjon i et forsøk på å redde livet til en hardt skadet gutt på sykehuset i Gaza. Anklager om at videoen var iscenesatt kom blant annet på diverse blogger på Internett. Også Jan Simonsen, som ved siste Stortingsvalg var kandidat for Demokratene, tok del i kritikken og skrev blant annet at «vi ser Mads Gilbert i noe som skal forestille en intensivavdeling» og «gutten ser ikke skadet ut». CNN bad imidlertid to uavhengige akuttmedisinere vurdere det som foregikk på videoen, og de konkluderte med at behandlingen som ble gitt var helt etter boken. Gilbert hevdet like etter sin hjemkomst at han og Fosse ødela Israels PR-plan. De var blant ytterst få som rapporterte til vestlige medier inne fra Gaza. Israel nektet alle journalister innreise til Gaza helt fra krigen startet. De to legene ble like etter hjemkomsten i januar oppringt og takket for sin innsats i Gaza av statsminister Jens Stoltenberg. Samtidig uttalte utenriksminister Jonas Gahr Støre at Gilbert og Fosse hadde fylt sitt mandat som helsearbeidere på beste måte. De to fikk nærmest en heltestatus for sin innsats i krigsområdet, og på nettsamfunnet Facebook fikk Gilbert sin egen fanklubb. Gilbert og Fosse har fulgt opp sitt informasjonsarbeid med omfattende foredragsvirksomhet i 2009 og 2010, nasjonalt og internasjonalt. I september ble boka "Øyne i Gaza" utgitt på Gyldendal forlag. Boken har vakt betydelig interesse, og er senere oversatt til svensk, finsk, engelsk og arabisk, mens italiensk og tyrkisk utgave er under produksjon. I november 2010 ble boka utgitt i norsk pocketutgave, med et oppdatert ekstrakapittel. I februar 2009 ble Fosse og Gilbert tildelt Fritt Ords honnør med begrunnelsen: «enestående øyevitneskildringer av sivilbefolkningens lidelser under bombingen av Gaza». Politiker, aktivist og samfunnsdebattant. Gilbert er medlem av Rødt, tidligere Rød Valgallianse, og han har blant annet representert partiet i Troms fylkesting i tre perioder (1979–87 og 1995–99). Ved stortingsvalget i 2009 stod han på sisteplass på Rødts Troms-liste. I 2001 var han en sentral person i motstanden mot sykehusreformen, da sykehusene ble overført fra fylkene til staten. Han var senere med å starte aksjonsgruppa «Ja til kysten, nei til OL», som arbeidet for at Tromsø ikke skulle søke om å få arrangere vinter-OL i 2014 eller 2018. Palestina og Israel. I et intervju med Adresseavisa i 2009 beskrev Gilbert seg som en israelvenn inntil 1967. Dette året meldte han seg til kibbutz-tjeneste under seksdagerskrigen. Krigen ble innledet med at Israel 5. juni 1967 angrep de tilgrensende araberstatene etter en blokade. Hele Sinaihalvøya, Gaza og Vestbredden ble okkupert. Gilbert møtte da på den israelske ambassaden i Oslo og meldte seg som frivillig. Han så den gang på Israel som et tappert, lite land – «omgitt av svartmuskede arabere». «Vi skulle avløse de på kibbutz som skulle ut og slåss. En venninne av søsteren min, Ebba Wergeland, sentral i Palestinakomiteen, ringte meg og sa at "jeg tror vi to må ha en samtale".» Gilbert forteller videre at da han ble fortalt hva som skjedde i Palestina, skjønte han at han ikke hadde forstått noen ting. Han skrev deretter et brev til ambassaden om at han ikke ønsket å delta på kibbutz. Et år etterpå fikk han et brev fra ambassaden, der det stod at det var plantet et tre i Israel med hans navn på, inngravert i metallplate. «Det var som takk for at jeg hadde meldt meg som frivillig.» Han ble etter dette aktiv i Palestinakomiteen og i arbeidet med å sende grupper av helsearbeidere til palestinske områder. Han var med på å opprette hjelpeorganisasjonen Norwegian Aid Committee, Norwac, etter Israels invasjon av Libanon i 1982. Han har vært en sterk kritiker av Israels politikk overfor palestinerne, og han har hevdet at Israel og USA har brutt folkeretten på Gazastripen og i Libanon. Denne krtikken ble forsterket etter hendelsene i Gaza i januar 2009, og ved markeringene rundt ettårsdagen for invasjonen kritiserte han verdenssamfunnet og Norge for å ikke gjøre nok for å få brutt Israels blokade av Gaza. Angrepet på World Trade Center. Gilbert vakte en viss oppsikt i Norge da han tre uker etter angrepet på World Trade Center i USA i september 2001 uttalte: «Hvis USAs regjering har en legitim rett til å bombe og drepe sivile i Irak, har også de undertrykte en moralsk rett til å angripe USA med de våpen de måtte skape. Døde sivile er det samme enten det er amerikanere, palestinere eller irakere.» På direkte spørsmål om han støttet terrorangrep på USA, svarte Gilbert: «Terror er et dårlig våpen, men svaret er ja, innenfor den konteksten jeg har nevnt.» I forbindelse med Gaza-krigen i januar 2009, ble uttalelsen hentet fram igjen, blant annet av israelske NGO Monitor og ulike massemedier. Gilbert sa da at 2001-uttalelsen var «uklok og uoverveid», og utdypet: «Men det som er viktig, er at vi må gå bak, og forstå hva som gjør at våpnene blir brukt slik de blir brukt. Vi må forstå hva økende forskjeller mellom fattig og rik fører til. Hva økt brutalisering og undertrykking fører til. Jeg prøvde å være analytisk, men uttalelsen ble uklok. Jeg er helt imot terror mot sivile». Tampa-saken. I september 2001 avlyste Gilbert et foredrag på en legekongress i Australia. Han skulle etter planen snakke om helsetjenester i utkantstrøk og blant minoritetsbefolkninger, men valgte sammen med sin kollega Lars Bjertnæs å avlyse det hele som en protest mot australske myndigheters håndtering av «Tampa-saken». Gilbert uttalte at det handlet om å markere et standpunkt i en sak hvor det ble «spilt svarteper og russisk rulett» med livene til 400 mennesker. Bakgrunn. Gilbert vokste opp på Majorstua og Lambertseter i Oslo. Han gikk på Oslo katedralskole på midten av 1960-tallet. Han fortalte i et intervju i 2009 at han vokste opp i et veldig politisk hjem med mye diskusjoner og «høyt under taket». Han beskriver sine foreldre som godt orientert om verden og sin far spesifikt som meget belest. Han omtaler sin mor som en stor inspirasjonskilde, som lærte ham å tenke kritisk og bli bevisst det å velge side for de svake. Gilbert studerte først ved Veterinærhøyskolen i Oslo. Etter et drøyt år der ble hans lillebror skadd i en trafikkulykke og kom på Ullevål sykehus. Gilbert forteller at møtet med sykehuset fikk ham til å bestemme seg for å endre yrkesvalg. Han fikk han fikk jobb som tilkallingshjelp på Ullevål sykehus, mens han tjente opp nok poeng til å komme inn på medisinstudiet. Det var Vietnamkrigen som framfor noe vekket Gilbert politisk. Han ble engasjert i Solidaritetskomiteen for Vietnam, SUF(m-l) og senere AKP. Partiet iverksatte på andre halvdel av 1970-tallet en kampanje for at medlemmer som var studenter og akademikere, skulle gå over i arbeiderklasseyrker (proletarisering). Gilbert, som hadde begynt ved Regionsykehuset i Tromsø, søkte jobb i brannvesenet i Tromsø, men søknaden ble avvist til tross for at han var innstilt som nummer én av både brannsjef og fagforening. Det ble hevdet at han var overkvalifisert, men selv har han kalt det et politisk yrkesforbud. Det ble i stedet et år som jernbinder, før Gilbert gikk tilbake til sykehuset. Han oppsummerer i ettertid dette slik: «Det var et flott år som lærte meg masse – flere helsearbeidere kunne hatt nytte av det.» Mads Gilbert har en sentral plass i Ole Paus' skillingsvise «Folk og røvere i Tromsø by», utgitt på platen "Nye Paus-posten" i 1977. Gilbert meldte seg ut av AKP etter noen år, da han syntes partiet brøt grunnleggende demokratiske prinsipper og viste sterke «avvik fra masselinja». Han fortsatte imidlertid arbeidet i RV. Han har omtalt seg selv som «en troende agnostiker, med et tidvis sterkt behov for å be». Han har også beskrevet seg som lite dogmatisk og med sans for ærlighet. Terschelling. (Vestfrisisk:) er ei øy og en kommune i provinsen Friesland i Nederland. Det er ei av de vestfrisiske øyer. Nord for Terschelling ligger Nordsjøen, på sørsida ligger Vadehavet. Vest for Terschelling ligger Vlieland og i øst Ameland. Øya er 30 km lang, 2–5 km brei og den har 83 km sykkelsti. Som for de fleste andre frisiske øyene, er turisme den viktigste næringa. I høgsesongen er det tre ganger så mange mennesker på øya som om vinteren. Hver juni går teaterfestivalen Oerol av stabelen. I West-Terschelling ligger Willem Barents Maritime Institutt og det fremste landemerket; fyrtårnet Brandaris fra 1594. Historie. West-Terschelling brenner i 1666, Fyrtårnet Brandaris til høyre Terschelling blei til i middelalderen, da en sandbanke som het De Schelling vokste sammen med den østligere øya Wexalia. Wexalia lå der den østlige delen av Terschelling ligger i dag. Allerede i middelalderen går navnet Wexalia (og lignende skriveformer) ut av bruk. Den siste gangen det er nevnt er i en fredsavtale mellom den daværende lederen (grietman) på Terschelling, Folkerus Reijner Popma og Edward IV av England i 1482. De eldste tegnene til bosetting på Terschelling er på en haug i Seerijp eller Striep, der ei trekirke blei bygd på midten av 800-tallet. Haugen er seinere brukt til gravsted og har følgelig fått navnet «Strieperkerkhof» (Seerijp/Striep kirkegård). Etter stormfloa i 1287 blei Terschelling delt heilt fra fastlandet. Tidligere kunne man gå til øya over Vadehavet fra Friesland. Derfor regner man også med at de første som bosatte seg på Terschelling var frisere. Øya Griend som tilhører Terschelling kommune, blei avfolka som et resultat av den samme stormfloa. Tradisjonelt var det splittelse mellom det fiskeri- og sjøfartsorienterte West-Terschelling og de landbruksorienterte landsbyene i øst. I 1612 førte splittelsen til at øya blei delt opp i to administrative enheter, Øst- og West-Terschelling. Den vestlige delen blei styrt fra West-Terschelling og den østlige fra Midsland. Først etter den franske okkupasjonen på begynnelsen av 1800-tallet blei Terschelling igjen én kommune, styrt fra West-Terschelling. I 1666 blei West-Terschelling angrepet av engelske styrker under den andre anglo-nederlandske krigen. Den engelske flåta planla egentlig å angripe handelsflåta ved naboøya Vlieland. De nederlandske skipene trakk seg tilbake i retning Terschelling, engelskmennene fulgte etter. Etter å ha senka 150 nederlandske skip, gikk de i land i West-Terschelling. Engelskmennene brente heile West-Terschelling ned til grunnen, det eneste byggverket som overlevde var fyrtårnet Brandaris. Hendelsen er kjent som «Holmesbrannen» (Holmes's Bonfire) etter admiral Robert Holmes som leda den engelske flåta. Året etter, i 1667, slo nederlenderne under ledelse av admiral Michiel Adriaenszoon de Ruyter tilbake ved Raidet på Medway. Dette endte den andre anglo-nederlandske krigen. Terschelling har gjennom historien vekslet på å tilhøre (Noord-)Holland og Friesland mange ganger. Siste gang Terschelling blei overført fra Noord-Holland til Friesland var ei beslutning tatt av den tyske okkupasjonsmakta i 1942. Dette står fortsatt ved lag. Brandaris. Fyrtårnet Brandaris på Terschelling er Nederlands eldste. Navnet er ei avledning fra Sankt Brandarius, som dagens tettsted West-Terschelling var oppkalt etter i middelalderen. Det er vanlig å anta at navnet kommer av Brendan sjøfareren, dette er imidlertid ikke bevist. Det første Brandaris blei bygd i 1323 for å lede skip gjennom den trange passasjen mellom Terschelling og Vlieland. Denne seilingsruta var vanlig for å nå Amsterdam via datidas Zuiderzee (nå Ijselmeer). Det var viktig å markere stedet godt fordi de vestfrisiske øyene ligner på hverandre sett fra Nordsjøen. Havet grov ut deler av Terschelling, og som et resultat raste det første Brandaris sammen i havet rundt 1570. I 1592 blei det gjort et forsøk på å bygge Brandaris opp igjen, men dette kollapset før det sto ferdig. Dagens tårn er fra 1594. I 1873 blei Brandaris det første nederlandske fyrtårnet med ei dreiende Fresnel-linse, fyrtårnet blei elektrifisert i 1907 og i dag er det automatisert. I 1994 blei 400-årsjubileet feira, blant anna med en egen rijksdaalder (2,5 gyldenmynt) som hadde Brandaris som motiv. Brandaris er 54 meter høgt og er bygd i gul tegelstein. Fyret er bemanna og har vært freda sia 1965. thumb Willem Barentsz. "Se egen artikkel om Willem Barentsz" Sjøfareren Willem Barentsz (1550–1597) fra landsbyen Formerum, er utvilsomt den mest kjente personen fra Terschelling. Han har gitt sitt navn til Barentshavet, Barentsz døde på Novaja Semlja i sitt forsøk på å finne Nordøstpassasjen. I Formerum er det reist en statue til hans minne og i West-Terschelling finner man museet Het Behouden Huys oppkalt etter hytta til Barentsz på Novaja Semlja. I West-Terschelling ligger Willem Barentsz Maritime Institutt. Denne sjøfartsskolen er en del av Høgskolen i Leeuwarden og utdanner sjøoffiserer til handelsflåten. Skolen tilbyr også utdanning i Hydrografi. Skolen blei oppretta i 1875. Natur. Terschelling består av 80 % Sanddyner og sandbanker. Tidligere blei deler av det resterende område brukt til dyrking av korn, men i dag brukes jordbrukslandet kun til husdyrhold. Det er omtrent 20 gårdsbruk på Terschelling. Boschplaat er et naturreservat på Terschelling. Området omfatter øyas østende og er omtrent 10 km langt og 5km bredt. Området har rikt dyre- og fugleliv, derfor er det delvis stengt i hekketida. Eksempler på fuglene som finnes her er; Skjestork, Splitterne, Rødnebbterne, Makrellterne, Dvergterne, Sildemåse, Storspove, Ringgås, Tjeld, Gravand Svartbak, Gråmåse, Fiskemåse og Storskarv. Boschplaat var opprinnelig en sandbanke lausrevet fra Terschelling, men fra 1932 til 1936 knytta man den fast til Terschelling ved hjelp av en velprøvd metode i området: Man lager rader med skjermer av Takrør. Takrørskjermene samler sand slik at man, etter å ha gjentatt prosessen et tilstrekkelig antall ganger, får ei kunstig anlagt sanddyne. Øya Griend er også naturreservat og tilhører Terschelling kommune. Amerikansk tranebær. Terschelling er kjent for sin forekomst av amerikansk tranebær. I 1845 skylte ei tønne amerikansk tranebær i land på Terschelling. Denne var ment som middel mot skjørbuk hos sjøfolk, innbyggerne kultiverte disse til bruk for deres egne sjøfolk. I 1868 påviste biologen Franciscus Holkema forvilling av amerikansk tranebær på Terschelling. I dag brukes den til lokale mat- og drikkespesialiteter, samt selges til turister. På Terschelling kalles amerikansk tranebær «Pieter Sipkesheide» etter Pieter Sipkes Cupido som fant tønna. Amerikansk tranebær vokser på et område på 0.48 km², plukkinga forpaktes av bedrifta Cranberry Cultuur Skylge. Transport. Man kan reise til administrasjonssenteret West-Terschelling med ferge eller hurtigbåt fra byen Harlingen på fastlandet. Rutene blir betjent av rederiet Doeksen. Havna i West-Terschelling er et viktig stoppested for småbåter på tur mellom England og Nord-Tyskland. Det vanligste fremkomstmiddelet på øya er sykkel, syklister har 83 km sykkelsti til disposisjon på Terschelling. Arriva har bussrute langs den 15km lange Hoofdweg, som binder sammen landsbyene. Bussen korresponderer med ferga og hurtigbåtene til og fra fastlandet. Fly- og helikoptertrafikk er med ett unntak forbudt; I Leeuwarden står et helikopter stasjonert for øyeblikkelig å kunne rykke ut til Terschelling i nødsituasjoner. Helikopterlandingsplassen på Terschelling ligger sentralt plassert på øya, vest for Midsland. Språk. På Terschelling snakkes det tre dialekter av to språk. I vest og øst snakkes det henholdsvis westers og aasters, disse er vestfrisiske dialekter. På midten av øya, rundt Midsland, snakkes det midslands som er en variant av den nederlandske dialekten hollandsk. På bakgrunn av stadig mer påvirkning utenfra, blant anna gjennom turisme, tar moderne nederlandsk stadig mer over for de tradisjonelle dialektene av begge språk. Utdanning. I West-Terschelling, Midsland og Hoorn ligger de fem grunnskolene på Terschelling. Tre er offentlige og to er private. 't Schylger Jouw er den videregående skolen på Terschelling. Denne har ikke linje som leder til studiekompetanse, men samarbeider om dette med en skole i Harlingen på fastlandet. Skolen ligger i Midsland. I West-Terschelling ligger Willem Barentsz Maritime Institutt, dette er en del av høgskolen i Leeuwarden. Mindre bygder. "Deler av teksten er oversatt fra nederlandsk og engelsk wikipedia" Per Sefland. Per Sefland (født 1949 i Evje i Setesdal) var sysselmann på Svalbard fra 1. oktober 2005 til 15. september 2009. Per Sefland er utdannet jurist med eksamen fra Universitetet i Oslo 1975. Sefland har vært politimester i Nordmøre og fra 1997 til 2003 var han overvåkningssjef med ny tittel som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste fra 1. januar 2002. Hanseatisches Oberlandesgericht. Hanseatisches Oberlandesgericht («den hanseatiske overstatsdomstolen») er oberlandesgericht, som er den øverste domstolen i den tyske bystaten Hamburg. Domstolen ble etablert 1. oktober 1879 som felles øverste appelldomstol for bystatene Bremen, Hamburg og Lübeck. Hürth. Hürth er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 55 000 innbyggere og en av forstedene til Köln. Byen ligger i "kreisen" Rhein-Erft-Kreis. Geografi. Hürth ligger omtrent 9 km sørvest for Köln på nordøstsiden av naturreservatet Kottenforst-Ville. Byen består av tretten tidligere selvstendige landsbyer, og er inndelt i flere sentrum over et relativt stort område mellom innsjøer og små skogområder. Historie. 1. april 1930 ble landsbyene Hürth (med Alstädten og Knapsack), Berrenrath, Fischenich, Gleuel (med Sielsdorf og Burbach), Hermülheim og Kendenich (med Kalscheuren) slått sammen til kommunen Hürth. Etter at Köln i noen år hadde prøvd å innlemme Efferen til byen, ble Efferen, i tillegg til Stotzheim, i stedet en del av Hürth i 1933. Dette gjorde Hürth til den største landlige kommunen i Tyskland frem til 1978, da Hürth ble en forstad til Köln. Stenoplesictidae. Stenoplesictidae (også kalt stenoplesictider) er en utdødd familiegruppe med kattelignende rovpattedyr. Fossiler fra tidlig miocen er funnet i Wadi Moghra i Egypt. Disse rovpattedyrene lignet på sibetkatter. Jonni Solsvik. Jonni Helge Solsvik (født 27. februar 1952) er en norsk politiker (H). Solsvik er utdannet fra Befalsskolen for infanteriet og Politihøgskolen, og har vært lensmann i Andøy. Solsvik ble valgt til ordfører i Andøy i 1999, og gjenvalgt i 2003 og 2007. Han har tidligere også vært varaordfører. Han er leder i Vesterålen regionråd, Andøy kommunes omstillingsstyre og Vesterålen kulturutvalg, samt medlem av Nordland olje- og gassutvalg, Høyres kommunalutvalg, Høyres sjømatutvalg, Forsvarspolitisk utvalg (FPU), og landsstyremedlem for Høyre i KS. Han har også vært medlem av Høyres sentralstyre og Høyres programkomité for stortingsvalget 2005. Solsvik var Høyres 2. kandidat til Stortinget ved stortingsvalget 2009. Solsvik ble i 2011 oppnevnt som medlem i Forsvarsdepartementets dekorasjonsråd. Kurt Olsen. Kurt Lenhard Olsen (født 24. juni 1951) er fra 2007 varaordfører i Lødingen for SV. Han var ordfører fra 2003 til 2007. Olsen var medlem i RV, men da hans parti ikke stilte liste ved kommunevalget i Lødingen i 2003, stilte han på SVs liste og ble valgt til ordfører. Han var for øvrig kandidat på RVs fylkesvalgliste samme år. Miacider. Miacider (Miacidae) var en gruppe rovpattedyrlignende dyr som utviklet seg under paleocen og eocen og ble til moderne rovpattedyr for omkring 48 millioner år siden. Miacidene lignet mårdyr i formen og hadde små kropper med korte lemmer og lange haler. Flere av artene levde i trærne. Fossile funn viser at tannsett hos miacidene vare mindre utviklet enn hos moderne rovpattedyr. Kosten besto trolig av virvelløse dyr, øgler, fugler, små pattedyr og annet. Miacidene dele gjerne in i to grupper; de med fullt tansett og de med redusert tannsett. Først nevnte utviklet seg til familiegruppen Miacidae, som siden ble til Canoidea (også kjent som caniformia og hundelignende rovpattedyr). Den andre til familiegruppen Viverravidae, som siden ble til Feloidea (også kjent som feliformia og kattelignende rovpattedyr). Klæbu bygdemuseum. Klæbu bygdemuseum ligger i Sjøbygda, nærmere bestemt på den gamle gården Teigen. Her har det i flere hundre år vært drevet gårdsbruk, skyss-stasjon og butikk. På grunn av sin plassering ved Selbusjøen var dette en naturlig plassering for både skyss-stasjon og butikkvirksomhet. Hele gårdsanlegget er forsøkt ført tilbake til den stand det var mens det ennå ble drevet butikk der. I tillegg er det samlet en stort antall gjenstander fra daglig- og arbeidsliv i Klæbu. Museet drives av Klæbu historielag. Pentti Linnosvuo. Pentti Tapio Akseli Linnosvuo (født 17. mars 1933 i Vasa, død 13. juli 2010 i Helsingfors) er en tidligere finsk pistolskytter. Han er den siste som har vunnet olympisk gull i både 50 m pistol og 25 m silhuettpistol (den eneste som har klart det tidligere var Alfred Lane i 1912). Siden teknikken er svært forskjellig i de to øvelsene, er det få moderne toppskyttere som prøver å nå toppen i begge øvelser. Santa Maria presso San Satiro. Interiøret med sakristiet av Bramante. Santa Maria presso San Satiro er en kirke i Milano. Bygningen. Kirken ligger på stedet til et primitivt tilbedelsessted oppreist av erkebiskopen Anspertus i 879, dedisert til sankt Satyrus, bror til helgenene Ambrosius og Marcellina. Den nåværende kirken ble bygget fra 1472 til 1482 under oppdrag fra hertug Galeazzo Maria Sforza. Ifølge noen kilder, var arkitekten Bramante, som nylig hadde flyttet fra Marche. Imidlertid viser dokumenter som er funnet senere at Bramante bare spilte en mindre rolle. Mesteparten av arbeidet tilskrives Giovanni Antonio Amadeo, som tegnet fasaden. Man regner det derimot som sikkert at perspektivet av sakristiet er malt av Bramante. Kirken er treskipet med (hovedskip og to sideskip) og tønnehvelv. Krysset mellom hovedskip og tverrskip er overdekket med en halvkuleformet kuppel. På grunn av hovedveien ble koret redusert. Bramante malte et perspektiv som erstatning og skapte dermed et av de første eksemplene på trompe l'oeil i kunsthistorien. Interiøret. Opprinnelig var interiøret dekorert med hvitt og gull. Veggene hadde fresker av Borgognone, men de er nå overført til Pinacoteca di Brera. Det gamle sacellum (relikvieskrin) i San Satiro var også dekket med cotto-dekorasjoner og smykket med et terrakotta-portrett av «Den døde Kristus», utført av Agostino de Fondulis. I sakristiet er det også flere terrakottabyster av samme kunstner, inspirert av Portinari-kapellet i Sant'Eustorgio eller av Colleoni-kapellet. Klokketårnet er enda en del av den romanske bygningen som gikk forut for rekonstruksjonen i 1480-årene. Baptisteriet som ble tilbygget kirken er også fra 1400-tallet. Eksterne lenker. Maria presso San Satiro Alfred Lane. Alfred Page Lane (født 26. september 1891 i New York City, død oktober 1965) var en amerikansk pistolskytter som konkurrerte under Sommer-OL 1912 i Stockholm og Sommer-OL 1920 i Antwerpen. Han tok tre gullmedaljer i 1912; i 25 m silhuettpistol, 50 m pistol og lagskyting, 50 m militærpistol. I tillegg ble han nummer fire i lagskyting, 30 m militærpistol. Fire år senere tok han ytterligere to gullmedaljer i lagskyting, 30 m militærpistol og lagskyting, 50 m militærpistol. Han tok dessuten bronse i 50 m pistol. Erling Knudtzon. Erling Knudtzon (født 15. desember 1988) er en norsk fotballspiller, som spiller for Lillestrøm. Han er født og oppvokst på Ullern, og spilte tidlig for Ullern IF. I yngre år markerte han seg som en rask angriper som hadde potensial for større oppgaver. Som 14-åring ble han derfor tatt med på treningene til klubbens A-lag, da i 3. divisjon. Allerede som 15-åring fikk han sin debut for seniorlaget. Sesongen 2004 brukte han på å venne seg til nivået, mens han i sesongene 2005 og 2006 viste at også dette nivået var for lavt for ham. Sesongen 2006 spilte Ullern i samme avdeling som Lyn 2, og dette skulle være avgjørende for Knudtzons neste steg i karrieren. Vinteren 2007 trente Knudtzon jevnlig med Lyn, og i mars 2007 ble overgangen sluttført. Debuten kom i 2. serierunde, borte mot Fredrikstad FK, og han spilt i hver seriekamp resten av sesongen. Den første scoringen kom 28. mai 2007 mot Tromsø, og det ble nye scoringer i de to etterfølgende kampene mot Stabæk og Brann. Knudtzon signerte den 1. februar 2010 en 3-årskontrakt med Lillestrøm Sportsklubb. Íngrid Betancourt. Íngrid Betancourt Pulecio (født 25. desember 1961 i Bogotá) er en colombiansk politiker, tidligere kongressmedlem (1994–1998), senator (1998–2002), korrupsjonsjeger og presidentkandidat for miljøpartiet Partido Verde Oxígeno under valget i 2002. Hun ble bortført av den venstreekstreme terrororganisasjonen FARC den 23. februar 2002 og holdt som gissel i jungelen i seks og et halvt år. Betancourt ble befridd av colombianske sikkerhetsstyrker den 2. juli 2008, sammen med fjorten andre gisler (tre amerikanere og elleve colombianske politimenn og soldater), gjennom at sikkerhetsstyrkene lurte FARC til å tro at de representerte en venstreorientert organisasjon. Tidlig liv. Íngrid Betancourt er datter av Gabriel Betancourt (1919–2002) og Yolanda Pulecio (født 1938). Hennes eldre søster er Astrid Betancourt (født 1960). Hun vokste hovedsakelig opp i Paris, hvor faren fra 1961 var nestleder for Colombias delegasjon til UNESCO. Familien bodde 1966–1969 i Colombia, mens faren var utdannelsesminister. I 1969 ble Gabriel Betancourt utnevnt til UNESCO-ambassadør i Paris, og familien flyttet tilbake til Frankrike. Moren Yolanda Pulecio, en tidligere skjønnshetsdronning (Miss Columbia), satt i parlamentet i Colombia 1990–1991. Íngrid Betancourt gikk på Institut de l'Assomption og senere på kostskole i England. Fra 1980 studerte hun statsvitenskap ved "Institut d'études politiques de Paris" (Sciences Po). I 1983 giftet hun seg med sin franske medstudent Fabrice Delloye, som senere tjenestegjorde i det franske diplomatiske korps. Gjennom ekteskapet ble hun fransk statsborger. De fikk to barn, og bodde bl.a. i New Zealand, på Seychellene og kortvarig i Ecuador. Etter at Luis Carlos Galán, som hadde erklært krig mot narkokartellene i Colombia, ble drept i 1989, besluttet Betancourt seg for å reise tilbake til hjemlandet. Der arbeidet hun en tid i finansdepartementet. Hun ble skilt fra Delloye i 1990, og giftet seg senere (1997) med Juan Carlos Lecompte. Politisk karrière. På begynnelsen av 1990-tallet innledet Betancourt sin politiske karrière. Hennes hovedsak var kampen mot korrupsjon i Colombia. Fra 1994 til 1998 satt hun i parlamentet, Kongressen. Etter en tale i parlamentet i juni 1996 fant hun et fotografi av et opphakket barnelik i postkassen sin. Noen uker senere ble hun utsatt for et attentatforsøk. I 1998 grunnla Betancourt sitt eget parti, miljøpartiet "Partido Verde Oxígeno" («grønt oksygen») sammen med Clara Rojas. Betancourt ble innvalgt i senatet i 1998, hvor hun tok sete 20. juli. Hun stilte til valg som presidentkandidat ved presidentvalget i Colombia 2002 og lå an til å få om lag to prosents oppslutning. Hennes periode i senatet tok slutt samme år. Betancourt hadde fra slutten av 1990-tallet engasjert seg for fred mellom regjeringen og FARC-geriljaen, og hadde møtt FARC-lederen Manuel Marulanda i jungelen. 14. februar 2002 møtte hun igjen representanter for FARC, for å diskutere betingelser for at de kunne legge ned våpnene. Bortføring. 23. februar 2002 ble Íngrid Betancourt og hennes valgkampleder Clara Rojas bortført av FARC mens de drev valgkamp i nærheten av et FARC-kontrollert område. Íngrid Betancourt og hennes ledsagere hadde reist uten beskyttelse. Få kilometer utenfor byen Villa San Vicente de Caguán ble de stanset av FARC, som bortførte dem til jungelen. 15. mai samme år offentliggjorde FARC en video som viste Betancourt og Rojas. 30. august 2003 ble det offentliggjort en ny video. Der appellerte Betancourt om at myndighetene skulle gjøre det som var nødvendig for at hun kunne bli sluppet fri. 16. mai 2007 forklarte Jhon Frank Pinchao, en colombiansk politimann som ble bortført 1. november 1998 og som klarte å flykte i 2007, at han hadde blitt holdt fanget sammen med Betancourt. Han hadde sist sett henne 28. april, dagen da han flyktet. 30. november samme år beslagla den colombianske hæren videokassetter som viste Betancourt i live så sent som 24. oktober 2007. Det var det første sikre livstegnet fra Betancourt på over fire år. 10. januar 2008 ble hennes tidligere valgkampleder Clara Rojas og parlamentarikeren Consuelo González, som ble bortført 10. september 2001, løslatt av FARC, etter at Venezuelas president Hugo Chávez i flere måneder hadde forhandlet om løslatelsen. Ytterligere fire gisler, politikerne Gloria Polanco, Luis Eladion Pérez, Orlando Beltrán og Jorge Eduardo Géchem, ble sluppet fri 27. februar 2008. Den tidligere parlamentarikeren Luis Eladio Pérez fortalte at Íngrid Betancourt var «fysisk svært, svært syk og psykisk utmattet». Han hadde sist sett henne 4. februar 2008. I følge den katolske presten Manuel Mancera hadde Íngrid Betancourt 20. februar 2008 blitt behandlet av en lege i El Capricho, en landsby i provinsen Guaviare. Hun led av hepatitt B og tropesykdommen leishmaniose. Etter meldingene om Betancourts helsetilstand startet Frankrike, Spania og Sveits 2. april 2008 et felles arbeid for å få henne satt fri. Den franske regjeringen og hennes sønn Lorenzo Delloye-Betancourt appellerte til FARC om å ikke sette hennes liv på spill, og la franske leger behandle henne. FARC avviste imidlertid å løslate henne uten å få utvekslet fanger, og aksjonen ble avbrutt 9. april. I slutten av mai 2008 opplyste Colombias president Álvaro Uribe Vélez at flere FARC-topper hadde erklært seg villige til å løslate Betancourt og andre gisler. 2. juli 2008 ble Betancourt befridd av colombianske sikkerhetsstyrker gjennom en nøye forberedt operasjon, der sikkerhetsstyrkene hadde utgitt seg for å representere en venstreorientert organisasjon og klarte å få Betancourt og fjorten andre gisler inn i et helikopter. Det ble ikke løsnet skudd under operasjonen. Betancourt og gislene ble sendt til en militærbase utenfor Bogotá. Betancourt holdt en pressekonferanse, der hun takket den colombianske hæren. Etterpå møtte hun president Álvaro Uribe på militærbasen. Hun sa at hun fremdeles har presidentambisjoner, men understreket at hun er svært fornøyd med president Álvaro Uribe. Betancourt ble samme dag gjenforent med sin mor og ektemann. Hun besøkte også graven til faren, som døde mens hun ble holdt fanget i jungelen. Senere på dagen ble hun gjenforent med sine barn, som kom til Bogotá med et fly stilt til rådighet av den franske presidenten, Nicolas Sarkozy. Dagen etter reiste de sammen tilbake til Paris, der familiehjemmet ligger. Betancourt ble tatt imot på flyplassen av president Nicolas Sarkozy. Hun takket Frankrike for det store engasjementet for å få henne sluppet fri, og sa at hun skyldte Frankrike livet. Betancourt bekreftet før hun reiste tilbake til Frankrike at hun hadde blitt torturert av den marxistiske terrororganisasjonen. Bl.a. ble hun slått, dratt og mishandlet, og ofte lenket fast til et tre eller til andre gisler i lange perioder. Betancourt, som er troende katolikk, mener at hennes sterke tro hjalp henne i tunge og vanskelige stunder. Hun fortalte at hun tenkte på selvmord, men tanken på barna holdt henne oppe. To FARC-medlemmer, bl.a. Betancourts fangevokter og plageånd, kjent som «César» (egentlig Gerardo Aguilar Ramírez), ble tatt til fange under redningsaksjonen, og vist frem for pressen i Bogotá. Utmerkelser. Betancourt ble på Frankrikes nasjonaldag 14. juli 2008 utnevnt til ridder av Æreslegionen. Herðubreið. Herðubreið er et platåfjell av vulkansk opprinnelse på det nordøstre Island. Vulkantypen er på engelsk kalt "Tuya". Det ligger i Islands høyland i midten av ørkenen "Óðáðahraun", og ikke så langt fra Askja. Ørkenområdet er et svært lavafelt som har sitt opphav fra utbruddet av Trölladyngja. Herðubreið var opprinnelig under Vatnajökull som var lagt større under den siste istiden. Fjellet har veldig bratte og ustabile sider. Det ble besteget for første gang så sent som i 1908. Foran fjellet ligger oasen "Herðubreiðarlindir" med en leirplass og velkjente turstier. Før i tiden hadde fredløse tilholdssted i området. Norsk Rikstoto. Norsk Rikstoto er en stiftelse som ble opprettet 24. september 1982 av Det Norske Travselskap og Norsk Jockeyklub. Stiftelsen har konsesjon fra staten til å drive totalisatorvirksomhet innen hestesport. Jenter (film). "Jenter" er en norsk dokumentarfilm fra 2007. Filmen skildrer miljøet blant tenåringsjenter på [Ruseløkka skole] i Oslo. Filmen gir et innblikk i hverdagen til oslojentene og viser deres daglige problemer, diskusjoner og betroende samtaler. Filmen vant to Amandapriser, i kategoriene «Beste dokumentar» og «Beste barne- og ungdomsfilm» under Filmfestivalen i Haugesund i august 2007. Gary Anderson (skytter). Gary Lee Anderson (født 8. oktober 1939) er en tidligere amerikansk skytter, som var den eneste som klarte å vinne olympisk gull to ganger i 300 m rifle, 3 stillinger før øvelsen ble tatt av OL-programmet. Han har også syv VM-titler. Etter at den aktive karrieren var over, har Anderson fortsatt å jobbe med skyting. Han var konkurransesjef for skyting under Sommer-OL 1996 i Atlanta, og er nå "Director of Civilian Marksmanship" i "US Civilian Marksmanship Program". Han er også en av visepresidentene i det internasjonale sportsskytterforbundet (ISSF). I 70-årene var Anderson politiker i staten Nebraska. Akkarvik. Akkarvik er ei lita bygd på sørsiden av Arnøya i Nord-Troms. Stedet har vært bebodd iallfall siden 1600-tallet, men funn på øya tyder på at den har vært bebodd i flere tusen år. På slutten av 1950-åra var Akkarvik på sitt mest aktive. Det var nærmere 400 innbyggere der, og blant annet to butikker, bakeri, post, telefon og flere lokalbåtanløp daglig. Det var også et svært aktivt ungdomslag (Ungdomslaget Viljen) som bidro til kulturell aktivitet. Fra midten av 60-tallet begynte fraflyttingen fra Utkant-Norge og så også fra Akkarvik, og i 1984 ble skolen lagt ned. I dag (2010) bor det 10 personer der hele året og et titalls personer som kun bor i Akkarvik i sommerhalvåret. Ladbrokes. Ladbrokes plc er et britisk spillselskap grunnlagt i 1886. Selskapet eier over 2 200 tippekiosker i Storbritannia, Irland og Belgia, og har også en rekke nettsteder for oddsspill, poker, kasino, bingo og backgammon. Ladbrokes ble notert på London-børsen i 1967. Nymfeparakitt. Nymfeparakitt eller nymfekakadu ("Nymphicus hollandicus") er en liten papegøyefugl som tradisjonelt plasseres i parakittfamilien (Psittacidae). Nyere forskning viser imidlertid at den bør reklassifiseres til kakaduefamilien (Cacatuidae). Den stammer fra de tørre landskapene i Australia og India. Nymfeparakitten kan bli 15-20 år gammel, og skal helst oppholde seg i en innevolier eller parakitbur. Den må også få sjansen å fly fritt i rommet, for å holde seg i form. Typiske kjennetegn for friske nymfeparakitter, er «fjærtoppen», svarte knappenålsøyne, en slank skikkelse og en kraftig stemme, omgjengelig og sosial. Når nymfeparakitten er unge har den et grått skjær over på hodefjærene og perlemønster på undersiden av stjertfjæren. Dersom disse avtegnene ikke forsvinner, er det en hunn. Hannenes fjærdrakt er «renere» og sterkere i fargene. Som burfugl. Arten kom til Europa rundt 1840. De første ungene ble avlet fram i Tyskland rundt 1850. De er blitt populære kjæledyr. Siden den er et vennligsinnet vesen og er lett å avle, er nymfeparakitten en ideel fugl for nybegynnere. Den er en populær familiefugl. Hovedfôret er parakittblanding og helst litt pellets. Det er også nødvendig med visse vitamintilskudd, som man får kjøpt i dyrebutikken. I tillegg bør man gi fuglen frukt og grønt regelmessig. Det kan være eple, mais, løvetannblader, gulrot eller agurk. Pass på frukt som kan være tilsatt sprøytingsmidler. Husk alltid å skylle frukten/grønnsaken. Alto da Torre. Alto da Torre er det høyeste fjellet på fastlandet i Portugal. I dag måler fjellet 1993 meter over havet. Fjellet ligger i fjellkjeden Serra da Estrela, mellom Covilhä, Guarda og Viseu. Navnet betyr Tårnhøyden og tårnet som ligger på toppen, er sju meter høyt, slik at man når 2000 meter over havet når man regner med tårnet. Ponta do Pico på Asorene er høyeste fjell i Portugal. Warkany syndrom. Begge er oppkalt etter Joseph Warkany, en amerikansk genforsker og barnelege, som levde fra 1902 til 1992. Lotus Elan. Lotus Elan var en britisk sportsbil/roadster, som ble produsert i 1962–1973 og 1989–1995. Den hadde ett veldig lett karosseri av glassfiber. Det var montert på et chassis i stål. Concepción (vulkan). Concepción er en av de høyeste vulkanene i Nicaragua, med en høyde på 1 610 moh. Sammen med en annen vulkan, Maderas, danner den øya Ometepe i Nicaraguasjøen sør i landet. Siden 1883 har Concepción hatt minst 24 utbrudd, senest i 2005. Concepcións utbrudd kjennetegnes av hyppige, men moderate eksplosjoner. Aktive fumaroler finnes like nord for vulkanens toppkrater. Nicaraguasjøen. Nicaraguasjøen, også kalt Cocibolca eller Mar Dulce, er Nicaraguas største innsjø, og fyller store deler av den sørvestre delen av Nicaragua. Utløpet er elva Río San Juan, som følger grensen mot Costa Rica til Det karibiske hav. I sjøen ligger det har flere øyer, og på den største av disse, Ometepe, ligger vulkanen Volcán Concepción. Områdene langs østbredden består for det meste av tett jungel med få innbyggere. Langs vestbredden er det imidlertid tettbefolkede jordbruksområder. Francisco Javier de Lizana y Beaumont. Francisco Javier de Lizana y Beaumont Don Francisco Javier de Lizana y Beaumont (født 12. juni 1749, død 6. mars 1815) var erkebiskop av Mexico fra 1802 til 1815 og visekonge av Ny-Spania fra den 19. juli 1809 til den 8. mai 1810. Vegard Aamodt. Vegard Aamodt (født 15. november 1978) var leder av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). Han ble valgt til NKU-leder i 2006. I 2003 var han Norges Kommunistiske Partis førstekandidat ved valget i Oslo. Hlöðufell. Hlöðufell er et vulkansk platåfjell som ligger sørvest for Langjökull på Island. Hlöðufell ble dannet da lava strømmet ut gjennom isbreen Langjökull under den Pleistocene tidsepoken. På den tiden var isbreen langt større enn i dag. Den romantiske veien. Den romantiske veien (tysk: "Romantische Straße") er en betegnelse som reiselivet på 1950-tallet ga på en 366 km lang strekning i sør-Tyskland i Bayern og Baden-Württemberg), mellom Würzburg og Füssen. Dette området blir av mange turister regnet for å være et typisk tysk landskap og kulturområde, slik som Rothenburg ob der Tauber. Det finnes en egen trase for syklister; "Radfernweg romantische Straße". Denne går innom de samme byene, men på enten egne sykkelveier eller på mindre og smalere sideveier. Stående lagring. Stående lagring er en teknikk for datalagring på magnetiske lagringsmedier. Det går ut på at magnetfeltene legges loddrett i forhold til overflaten av lagringsmediet. Dette kan nemlig gjøres mer kompakt enn vannrett som tradisjonelt har blitt brukt. Teknikken brukes på nye harddisker, og har blitt testet på magnetbånd. Britisk Antarktis. Britisk Antarktis er et britisk oversjøisk territorium. Det ligger i kontinentet Antarktika. Området omfattes av Antarktis-traktaten. Stater som har tiltrådt traktaten skal ikke gjøre noe for å hevde, støtte eller benekte territorielle krav i Antarktis, men slår også fast at statene ikke har oppgitt sine territoriale krav ved tiltredelse. Storbritannia har tiltrådt traktaten. 6. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 6. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 20. mai og endte med Viking 2 – Askøy den 22. mai 2006. Porsche 959. Porsche 959 var en tysk superbil, som ble produsert i perioden 1986 – 1990. Denne teknisk overlegne bilen var et stort fremskritt og kan kalles klassisk. Den vant flere store rallyer. Dens sofistikerte elektronikk kontrollerte motoren og de fire hjulene. Selv om den var veldig dyr, er mye av teknologien nå overført til mer alminnelige Porscher. Det ble i alt bygget 268 eksemplarer av denne modellen. Arnfinn Nergård. Arnfinn Nergård (født 4. april 1952) er en norsk lokalpolitiker som er medlem av Senterpartiet. Han var ordfører i Os i Hedmark fra 1995 til 2007. Da overlot han plassen sin for å stå på førsteplass på Senterpartiets liste til fylkestingsvalget i Hedmark, noe som førte til at han i oktober 2007 ble valgt til fylkesordfører i Hedmark. Will Rogers lufthavn. Will Rogers lufthavn (IATA: OKC, ICAO: KOKC) ligger i Oklahoma City i Oklahoma i USA. Flyplassen ligger ca 10 km fra sentrum av Oklahoma City. Arne Bergsvåg. Arne Bergsvåg (født 1958) er en politiker som representerer Senterpartiet. Han ble ordfører i Ølen kommune i 1999. Under kommunesammenslåingen i 2005 da nye Vindafjord ble etablert, ble han i direktevalg valgt til ny ordfører med 65 prosent av stemmene. Arne Bergsvåg har vært medlem av fylkestinget siden 2003. Han gikk av som ordfører etter kommunevalget i 2011, og ble etterfulgt av Ole Johan Vierdal. Pedro Catani. Don Pedro Catani var visekonge av Ny-Spania for en kort periode mellom den 8. mai og den 14. september 1810. Kerið. Kerið er en vulkansk kratersjø som ligger på den søndre delen av Island. Den ligger på en populær turistrute kjent som den gyldne sirkel. Innsjøen er en av flere kratersjøer i området som ble dannet da landmassene beveget seg over et varmepunkt, men Kerið er den som har den mest gjenkjennelige kalderaen, noe som skyldes at den med sin alder av 3 000 år bare er rundt halvparten så gammel som de fleste vulkaner i området. På samme vis som andre vulkanske bergarter i området er den rød av farge istedenfor den sedvanlige sorte. Selve kalderaen er rundt 55 m dyp, 170 meter bred og 270 meter på tvers. Mesteparten av krateret har bratte sider med lite vegetasjon, men en av kraterveggene har en svakere helning og er dekket av dype lag med mose. Denne veggen er relativt lett å klatre ned. Innsjøen er relativt grunn med en dybde på rundt 7–10 meter (avhengig av regnmengde og andre faktorer). På grunn av mineraler i jordsmonnet er vannet opak og påfallende blågrønt av farge. Reidar Pedersen. Reidar Pedersen (født 30. september 1949) er en norsk lokalpolitiker som representerer Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Tysvær kommune fra 1999 til 2007. Etter valget i 2007 blir han prosjektleder i Haugland Gass. Geoffrey Keyes. Geoffrey Keyes (født 30. oktober 1888 i Fort Bayard i New Mexico i USA, død 17. september 1967 på Walter Reed Army Medical Center i Washington, DC) var en U.S. Army generalløytnant som kommanderte II korps under andre verdenskrig. Keyes avla eksamen ved West Point i 1913, militærskolen i 1926 og krigsskolen i 1937. I 1940 var Keyes kommandant for 2. panserdivisjon og det samme for 3. panserdivisjon i 1942. Fra juni til september 1942 kommanderte Keyes 9. panserdivisjon før han dro til nord-Afrika å kommanderte 1. panserkorps. Fra 1943 til 1945 kommanderte Keyes II korps blant annet i slaget om Monte Cassino. Han kommanderte syvende armé fra 1945 til 1946 og kommanderte tredje armé fra 1946 til 1947. I 1947 ble Keyes amerikansk høykommissær i de alliertes råd i Australia. Keyes var direktør for det amerikanske våpenevalueringsgruppen ("WSEG") fra 1951 til 1954, da han pensjonerte seg. Keyes døde i 1967 på Walter Reed Army Medical Center i Washington, DC. Han er begravet på West Point. Konvertibilna mark. Konvertibilna mark er valutaen som blir brukt i Bosnia-Hercegovina. Paul Bottens St.-Hansnats Eventyr. Paul Bottens St.-Hansnats Eventyr ble trykket i 1862 i bare 22 eksemplarer og utgitt som «Nyttaarsgave for Forfatteren» med forord av Peter Christen Asbjørnsen, som også var utgiver av heftet. I forordet forklarer Asbjørnsen at Paul Botten-Hansen skulle ha skrevet dette som 7 åring, og at han hadde fått originalheftet av skoleholder Hans Hansen Pillarviken. Det fortelles videre at Asbjørnsen har tapt manuskriptet, men at han baserte seg på en egenhendig avskrift. En stor del av manuskriptet kan bero på en spøk, hvor Asbjørnsen selv må ha gjort et pek mot den flittige biografiskriver Paul Botten-Hansen ved å la ham alt som gutt fremstille en oversikt over de underjordiskes stamtavle. Heftet ble delt ut til medlemmene av Det lærde Holland og deres nærmeste krets, de såkalte Batavofilene. Kerpen. Kerpen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 65 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Rhein-Erft-Kreis omtrent 30 km sørvest for Köln. Byen Kerpen ble til i 1975 da de tidligere selvstendige kommunene Blatzheim, Buir, Manheim, Kerpen, Mödrath, Türnich, Brüggen, Balkhausen, Sindorf og Horrem ble slått sammen. Mercedes-Benz 540K. Mercedes-Benz 540K var en bil fra tyske Mercedes-Benz fra 1935. Den oppsiktsvekkende sportsklassikeren var etterfølgeren til 500K og var en av de store bilene fra mellomkrigstiden. Den hadde en 5,4 liters motor med åtte sylindere, 155 hestekrefter og hadde kompressor med en toppfart på 170 km/t. Den kom som toseters cabriolet, fireseters coupé eller som syvseters limousin med pansrede sider og skuddsikkert glass. Hovedkonkurenten var Bugatti Type 57SCs. Gummiboomen. a> i tillegg til elvene Madeira, Mamoré og Guaporé i nærheten av hvor man bygde jernbanestrekningen Madeira–Mamoré. Gummiboomen betegner periodene med utvinning og kommersialisering av gummi som råvare i Brasil mellom 1879 og 1912 og med en andre periode mellom 1942 og 1945 under den andre verdenskrigen. Disse periodene er viktige deler av den økonomiske og sosiale historien i Brasil og begivenhetenes sentrum var i Amazonasregionen hvor de bidro til store utvidelser i form av bosettinger. Med bosettingene kom også rikdommene. De medførte store kulturelle og sosiale endringer som bidro til at byene Manaus, Porto Velho og Belém ble kraftig utbygd. De er den dag i dag store sentre og hovedsteder i sine respektive delstater, Amazonas, Rondônia og Pará. I den første perioden ble det føderale området av Acre, i dag delstaten Acre, opprettet etter å ha blitt kjøpt fra Bolivia for 2 millioner britiske pund i 1903. Bakgrunn. Den første gummifabrikken oppstod i Paris i 1803 og produserte gummistrikker og bukseseler. Problemet var bare at materialet utviste visse uønskede egenskaper under forskjellige temperaturer. Ved romtemperatur var massen klebete og høyere temperaturer bare forverret disse egenskapene, mens lavere temperaturer førte til herding av gummien. De første til å oppdage og ta i bruk de enestående egenskapene til naturlig gummi var de innfødte indianerene i Sentral-Amerika. Det var altså i regnskogen i Amazonas at utvinningen av gummi fra gummitreet ("Hevea brasiliensis") utviklet seg. Gummitreet er et tre i Euphorbiaceae-familien og er også kjent som "lykketréet" i disse områdene. Fra stammen til gummitreet blir det tappet en hvit væske kalt latex som består av gjennomsnittlig 35% hydrokarboner hvor hovedbestanden er 2-metyl-1,3-butadien (C5H8), ellers kjent som isopren, monomeren til naturgummi. Latex er i utgangspunktet et praktisk talt nøytralt stoff med en pH mellom 7,0 og 7,2. Når det blir utsatt for luft i en periode på 12 til 24 timer, faller surhetsgraden til 5,0 og det skjer en spontan koagulasjon som danner polymeret gummi, representert ved (C5H8)n, hvor "n" er i størrelsesordenen 10 000 og representerer en gjennomsnittlig molar masse mellom 600 000 og 950 000 g/mol. Det finnes noen ulemper med denne måten å få tak i gummien. For eksempel vil den ved tappingen kunne bli utsatt for andre stoffer (rusk og avfall), noe som vil gjøre den utsatt for fordervelse og forråtnelse samt gjøre den klebrig på grunn av temperaturpåvirkningene. Ved å behandle gummien industrielt kan man eliminere forurensningene ved koagulering og videre vulkanisere produktet. Når råvaren blir bearbeidet ved hjelp av slike prosesser, blir den ubedervelig samt holdbar mot løsningsmidler og temperatursvingninger pluss at den får utmerkede mekaniske egenskaper og mister den klebete karakteren. Den første gummiboomen (1879–1912). I de første fire og et halvt århundrene med utforskning levde befolkningene i den brasilianske delen av Amazonas praktisk talt isolert fra de portigusiske/brasilianske kolonistene. Dette hadde mye å gjøre med at man ikke fant noe gull eller edelstener i områdene og verken portugiserne eller senere det brasilianske keiserriket klarte å utføre noe som ga oppmuntring til utvikling i regionen. Den regionale økonomien ble uviklet i faser som fulgte markedets interesse for de forskjellige naturressursene i regionen. Gummi - garantert gevinst. Den teknologiske utviklingen og den industrielle revolusjonen i Europa var den utløsende faktoren som gjorde naturgummien, inntil dette tidspunktet et produkt kun Amazonas kunne levere, høyt etterspurt og dermed høyt priset. Dette garanterte derfor høye gevinster og avkastninger for de som bega seg inn i denne bransjen. Siden begynnelsen av den andre halvdelen av det 18. århundre hadde gummi en stor tiltrekningskraft på framtidsrettede gründere. Utvinningen av latex i Amazonas viste seg å gi en umiddelbar høy gevinst. Naturgummien ble snart en høyt profilert råvare i den europeiske og nordamerikanske industrien og prisen steg deretter. Dette gjorde derfor Brasil til en destinasjon for folk med intensjoner om å få kjennskap til gummitreet samt metoder for tapping i håp om å kunne gjøre seg en kjapp fortjeneste. Med tappingen av gummien dukket det opp flere byer og befolkninger som senere ble utvidet til byer. Belém og Manaus som allerede eksisterte fikk derfor en viktig omforming og urbanisering. Manaus var den første brasilianske byen som ble urbanisert og den andre byen som fikk installert elektrisk energi (den første var Campos dos Goytacazes i Rio de Janeiro). Planleggingen av en jernbane for å transportere gummiproduksjonen. Gummiboomen tillot bygging av jernbanestrekningen Madeira-Mamoré Idéen om å bygge en jernbane på elvebankene til elvene Madeira og Mamoré ble unnfanget i Bolivia i 1846. Siden landet ikke haddet noen transportmuligheter fra sine landområder var det nødvendig å lage et alternativ for å kunne eksportere gummien ut via Atlanterhavet. Den opprinnelige idéen gikk ut på å benytte båter som gikk opp Mamoréelven i boliviansk territorium og deretter via Madeiraelven i Brasil. Denne vannveien hadde store utfordringer i form av tjue fossefall. Dermed ble det foreslått bygging av en jernbane som tok seg igjennom det problematiske området. Tanken om å finne en transportmetode for gummien ble også tenkt i Brasil, og i 1867 dro ingeniørene Josè og Francisco Keller ut på en ekspedisjon for å utforske fossefallregionene i Madeiraelven for å finne den beste transportmuligheten. De kom også fram til at en jernbane måtte konstrueres. Til tross for at transport via vannveier allerede var sett på som overkomplisert, dro den nordamerikanske ingeniøren George Earl Church ut i 1869 med godkjennelse fra den bolivianske regjeringen for å opprette et transportfirma som skulle koble sammen Mamoré- og Madeiraelvene. Etter å ha sett vanskelighetene med egne øyne ble derimot disse planene gitt opp av Church og det var nå duket for bygging av en jernbane. Forhandlingene gikk framover, og i 1870 fikk Church tillatelse fra den brasilianske regjeringen til å bygge en jernbane langs fossefallene til Madeiraelven. Acre-konflikten. Den nå nærmest ukontrollerbare tappingen av gummi fra trærne førte til en internasjonal konflikt. De brasilianske arbeiderene gikk stadig lenger inn i skogene og over grensene til Bolivia, alt for å finne nye gummitrær som kunne tappes for sin dyrebare latex. Det førte til konflikter og kamper over grensegangene i slutten av 1800-tallet og situasjonen ble eskalert til en militær tilstedeværelse under ledelse av José Plácido de Castro. Den nylig proklamerte brasilianske republikken utnyttet rikdommene fra gummihandelen til det maksimale, men "Acre-konflikten" (som grensekonfliktene på grunn av gummitappingen ble kalt) var en alvorlig distraksjon. Det var den forutseende og intelligente intervensjonen fra diplomaten "Baronen av Rio Branco" og ambassadøren "Joaquim Francisco de Assis Brasil", delvis finansiert av "gummibaronene", som endte i undertegnelsen av Petrópolistraktaten den 17. november 1903 under regjeringen til president Rodrigues Alves. Denne traktaten satte en sluttstrek for konflikten med Bolivia og garanterte en effektiv brasiliansk kontroll av landområdene og skogene i Acre. Brasil fikk herredømmet over regionen i bytte mot landområder i Mato Grosso, en utbetaling av 2 millioner britiske pund samt en avtale om å bygge en jernbane over fossefallene i Madeiraelven. Dette ville gjøre det mulig å transportere bolivianske varer (hvorav gummi var hoveddelen) til de brasilianske havnene i Atlanterhavet (til å begynne med Belém i Pará ved utløpet av Amazonas). På grunn av den fredelige løsningen på denne konflikten fikk hovedstaden i Acre navnet Rio Branco og to kommuner i denne delstaten ble navngitt etter to viktige rolleinnhavere: Assis Brasil og Plácido de Castro. Madeira-Mamoré strekningen ferdigstilt. Jernbanestrekningen Madeira-Mamoré, også kjent som "Ferrovia do Diabo" ("Djevelens jernbane") for å ha kostet cirka seks tusen arbeideres liv, ble konstruert av nordamerikaneren Percival Farquhar. Byggingen ble påbegynt i 1907 under Affonso Pennas regjering og var en av viktigste hendelsene i utviklingene i Amazonas og var et klart forsøk på å integrere regionen i verdensmarkedet ved hjelp av kommersialiseringen av gummi. Den 30. april 1912 ble den siste delen av jernbanestrekningen Madeira-Mamoré lagt. På denne datoen ankom det første togsettet byen Guajará-Mirim som offisielt er grunnlagt samme dag. Framtiden til jernbanen som hovedsakelig ble konstruert for å transportere gummi og andre amazonasprodukter fra både Bolivia og Brasil til atlanterhavshavnene skulle vise seg å bli nokså usikker. Årsaken var først og fremst at prisen på latex falt loddrett på verdensmarkedet, noe som gjorde at handelen med gummi fra Amazonas ikke lenger var levedyktig. For det andre ble det bygd to andre jernbaner ut av Amazonasregionen, en i Chile og en annen i Argentina. Den tredje faktorenvar at Panamakanalen som åpnet den 15. august i 1914 også tok sin del av transportene. I tillegg viste naturkreftene sin styrke og Amazonasregnskogen sine enorme nedbørsmengder tok ofte med seg lange strekninger av jernbanesporene samt broer og landfyllinger. Naturen tok tilbake områdene som var åpnet i forbindelse med byggingen. Jernbanen ble delvis lagt ned i 1930-årene og helt nedlagt i 1972, det samme året som Transamazônica-veien (BR-230) ble åpnet. Idag er det kun 7 kilometer av de tidligere 364 kilometerene med jernbanespor som er åpnet og det er kun for turistformål. Høydepunktet, forfining og luksus. Hovedstedene i Pará og Amazonas, henholdsvis Belém og Manaus, ble i denne tidsepoken ansett som de mest utviklede byene i Brasil og blant de mest velstående i verden. Belém hadde en litt mer framstående posisjon grunnet både sin strategiske lokalisering nesten på kysten samt at det bodde flere gummiutvinnerene der enn i Manaus. Begge byene hadde installert elektrisitet, rennende vann og avløp. Velstanden og utviklingen hadde sine høydepunkter mellom 1890 og 1920 da disse byene nøt godt av teknologier som de andre byene lenger sør i landet ennå ikke hadde. Manaus hadde slikt som trikker, store avenyer bygd på gjenfylte sumpområder samt luksuriøse og imponerende bygninger som Amazonasteateret, regjeringspalasset, kommunemarkedet og tollboden. Belém kunne skilte med sitt fiskemarked, jernmarked, fredsteateret samt mange private bygninger i palass-stil. Den europeiske innflytelsen gjorde seg snart bemerket i Manaus og Belém, både i arkitekturen og livsstilen, og gjorde 1800-tallet til den beste økonomiske fasen noensinne for begge byene. Eksporten fra Amazonas i denne tidsperioden stod for nesten 40% av Brasils eksport. De nyrike i Manaus gjorde byen til verdens hovedmarked for salg av diamanter. Takket være gummien var personinntekten i Manaus dobbelt så stor som hele regionen til kaffeproduksjonen (São Paulo, Rio de Janeiro og Espírito Santo). Valutaen som ble benyttet i gummihandelen var britiske pund og dette var dermed også valutaen som ble benyttet i Manaus og Belém i denne fantastiske tidsperioden. Slutten på gummimonopolet i Amazonas. Jernbanestrekningen Madeira-Mamoré som ble ferdigstilt i 1912 kom alt for sent. Amazonas' monopol på gummiproduksjon var allerede på vei til å bli brutt da engelske botanikere hadde fått tak i frø fra gummitrærne i Amazonas og påbegynt plantasjer i Malaysia, Sri Lanka og tropiske deler av Afrika. Disse nye plantasjene hadde en mer effektiv og billigere produksjon som resulterte i lavere utsalgspriser og kunne dermed ta over verdensmarkedet for produktet. Naturgummien fra Amazonas fikk altså en for høy pris i verdensmarkedet og den regionale økonomien stagnerte som et resultat av denne nye konkurransen. Krisen for gummisalget ble forsterket av en bedriftsledelse samt regjering uten framtidsvisjoner som ikke hadde noen alternativer for regionens utvikling og en umiddelbar konsekvens med stagnasjon rammet byene. Feilen lå ikke bare hos bedriftslederene, kjent som "gummibaronene", og den dominante klassen, men også hos regjeringen og politikerene som ikke la til rette for å planlegge produksjonen av gummien. Malaysia var med sine gummitreplantasjer den viktigste årsaken til bruddet i Brasils monopol på gummi. Den økonomiske krisen som fulgte monopolbruddet i Amazonas hadde store konsekvenser for inntektene og førte til stor arbeidsløshet, store utflyttinger, forlatte herskapshus og en komplett mangel på framtidsutsikter for de som valgte å bli igjen i regionen. Arven etter høydepunktet til gummiboomen var den nye jernbanen samt de nye byene Porto Velho og Guajará-Mirim. Gummiarbeiderene som nå var uten inntekter bosatte seg i utkanten av Manaus for å søke nye måter å fø seg og sine familier. Brasils sentrale regjering opprettet et eget statlig organ kalt "Superintendência de Defesa da Borracha" med mål å snu krisen, men dette viste seg å være en ineffektiv organisasjon og den klarte ikke å garantere inntekter og ble dermed etter kort tid lagt ned. I 1930-årene gikk Henry Ford, den nordamerikanske bilindustripionéren, inn i Amazonas og bygde byen Fordlândia vest i Pará hvor han satte opp gummiplantasjer. Forsøket ble en fiasko av flere årsaker og Ford gikk deretter ut av Amazonas. Den andre gummiboomen (1942–1945). Amazonas fikk sin andre gummiboom under den andre verdenskrig, men denne var kun for en begrenset periode. Siden de japanske styrkene hadde det militære herredømmet over det sørlige stillehavet under de første månedene av 1942 samt at de invaderte Malaysia, falt kontrollen over gummiplantasjene over i japanske hender. Dette forårsaket et fall på 97% i produksjonen av asiatisk gummi. Dette resulterte i igangsettingen av enda flere elementer, inklusive infrastruktur, kun i Belém. Denne gangen var det USA som stod for investeringene. Som eksempler på dette har vi Banco de Crédito da Borracha (idag BASA), det «store hotellet» som ble bygget i Belém på kun tre år som idag (2008) er et Hilton hotell, flyplassen i Belém, flybasen i Belém og så videre. Gummikrigen. Ved å kalle inn befolkningen fra nordøstregionen (såkalte "nordestinos"), fikk Getúlio Vargas minimalisert tørkeproblemet i nordøst samtidig som det ga en ny innsprøytning for koloniseringen av Amazonas. I sin streben etter å finne en måte å løse denne problemstillingen og samtidig forsyne de allierte styrkene med gummi som da var nødvendig for mye av krigsmateriellet, inngikk Brasil en avtale med USA som utløste en gummiutvinningsoperasjon i stor skala fra Amazonas som ble kjent under navnet «Gummikrigen». Siden gummiutvinningen var forlatt og det ikke fantes mer enn 35 000 arbeidere i regionen var den store utfordringen til Getúlio Vargas (daværende president av Brasil) å øke den årlige produksjonen fra 18 000 til 45 000 tonn i henhold til avtalen. For å kunne gjennomføre dette, var det nødvendig med en arbeidsstyrke på 100 000 menn. Den obligatoriske tjenesteplikten som ble innført i 1943 ble gjennomført av "Serviço Especial de Mobilização de Trabalhadores para a Amazônia (SEMTA)", med hovedsete i Fortaleza, Ceará. valget av nordøstregionen som hovedsete kom av den store krisen regionen befant seg i på grunn av tørken. Tasiilaq. Udsikt over Tasiilaq fra Sømandsfjeldet. Tasiilaq (tidligere kalt Ammassalik, gammelgrønlandsk: Angmagssalik) er den eneste byen, og administrativt sentrum i Ammassalik kommune, sydøst på Grønland. Navnet Ammassalik brukes i dag kun om kommunen, men opprinnelig ble navnet brukt om området rundt Kingak innerst i Angmagsalikfjorden, og kommer av det grønlandske ordet Angmagsak, som betyr lodde. Byen er kommunens største, med 1.852 innbyggere. Den ble grunnlagt i 1894 som en handels- og misjonssatasjon, og i forbindelse med 50-årsjubileet i 1944 ble det bygd en varde på det høyeste punktet i byen. Det bodde folk her også før 1894; på midten av 1800-tallet fikk man på vestkysten av Grønland vite om at det bodde folk i dette området, uten kontakt med omverden. G. Holm reiste med konebåt dit i 1884, overvintret her, og tok med seg kunnskap tilbake. Han kalte dem «Angmagsalikerne», og i 1894 bodde 413 mennesker der. De neste årene flyttet mange herfra sydover, for å bo nærmere koloniene, men etter etableringen av byen Angmagssalik økte igjen befolkningen, og var i 1913 oppe i 593. Byen ligger på øya Ammassalik Ø, og er delvis isolert. Klimaet og landskapet i kommunen gjør at Tasiilaq ikke har veiforbindelse med de andre tettstedene i kommunen. Om vinteren må man bruke helikopter, snøscooter eller hundeslede. Om sommeren og høsten, fra juli til november, kommer det forsyningsskip hit 4 ganger. Byen minner fortsatt om sin opprinnelige inuittkultur. Befolkningen her lever av fiske, fangst og serviceindustri. Ammassalik Museum holder til i Tasiilaqs gamle kirke. Museet er et lokalt kulturhistorisk museum, og et av de yngste lokalmuseer på Grønland. Det ble tatt i bruk i 1990. Kirken er åttekantet, og er dekorert av den grønlandske kunstneren Aka Høegh. Tasiilaq har egentlig ikke midnattssol, men det er lyst døgnet rundt i juni og juli. Om høsten rammes området ofte av fallvinder (som kalles Piteraq) fra innlandsisen. Disse kan komme opp i flere ganger orkans styrke. Man kan fly hit fra Island. Kulusuk, som ligger 10 minutter med helikopter fra Tasiilaq, har flyplass. Landau an der Isar. Landau an der Isar (offisielt også kalt Launda a.d.Isar) er en by i Tyskland i delstaten Bayern med rundt 13 000 innbyggere. Byen ligger i "landkreisen" Dingolfing-Landau ved elven Isar. Historie. Landau ble grunnlagt i 1224 av Wittelsbach-hertugen Ludwig av Kelheim. Byen hadde vært en "Pflegamt" i mange år og hørte til Landshut "Rentamt" i kurfyrstedømmet Bayern. Frem til kommunereformen i Bayern og Tyskland i 1972 var Landau kreisstadt eller administrasjonssete i en egen landkreis. Under reformen ble de tidligere landsbyene Frammering, Mettenhausen, Reichersdorf og Zeholfing, i tillegg til deler av Kammern og Ganacker, slått sammen med Landau. I 1978 ble også landsbyene Nieder- og Oberhöcking innlemmet. Sildvik kraftverk. Sildvik kraftverk er et vannkraftverk ved Sildvik i Narvik kommune i Norland fylke. Kraftverket utnytter fallet på 620 meter fra magasinet Indre Sildvikvatnet og havnivå i Rombaken. Magasinet er oppdemmet av en 550 meter lang og 365 meter høy steinfyllingsdam og reguleres mellom 680 og 620 moh. I tillegg hentes det inn vann fra Kjubbvantet og flere mindre bekkeinntak. Nedslagsfeltet er på 100 km². Det er installert en Peltonturbin på 72 MW. Midlere årsproduksjon er på 220 GWh. Langenfeld. Langenfeld er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 60 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Mettmann mellom Düsseldorf og Köln. Langenfeld oppsto fra de to stedene Richrath og Reusrath, og fikk byrettigheter i 1948. Den katolske krken St. Barbara i Langenfeld Vittus Mikaelsen. Vittus Mikaelsen (født 1951) er en grønlandsk politiker. Han representerer Siumut, og er ordfører i Ammassalik kommune. Ved valget i 2005 fikk Siumut 6 av 11 plasser i kommunestyret, og Vittus Mikaelsen fortsatte dermed som ordfører. Siumut fikk også plassen som første viseordfører, med Gerth Ignatiussen. Han har også hatt plass på Landstinget fra 1999. Luftskrue. Moderne modell av Leonardo da Vincis luftskrue. Nygård kraftverk (Narvik). Nygård kraftverk (Narvik) er et vannkraftverk i Storelva i Narvik kommune i Norland fylke. Kraftverket utnytter fallet på 250 meter fra Trollvann og havnivå i Rombaken. Det er installert 3 vertikale francisturbiner på totalt 25 MW. Midlere årsproduksjon er på 115 GWh. Øvre og Nedre Jernvann er oppdemmet av Jernvassdammen og reguleres mellom 299 og 265 moh. Fiskelausvatnet er oppdemmet og reguleres mellom 346 og 325 moh. Trollvatn reguleres mellom 259 og 250 m oh. Nygårdsvann reguleres mellom 259-250 moh. Sirkevann kraftverk produserer kraft på tapping av Sirkevann til Nygårdsvann. Kraftverket er eid av Nordkraft, var ferdig i 1932, og ble pusset opp i 1997. Viktor Konovalenko. Viktor Sergejevitsj Konovalenko (russisk: Виктор Сергеевич Коноваленко; født 11. mars 1938, død 20. februar 1996) var en russisk ishockeymålvakt. Konevalenko ble verdensmester med Sovjetunionens ishockeylandslag åtte ganger, 1963 – 68, 1970 og 1971. Han ble olympisk mester to ganger; 1964 i Innsbruck og 1968 i Grenoble. Han ble kåret til Sovjetunionens beste spiller i 1970. Han spilte for klubblaget Torpedo Gorki (nå Torpedo Nizhny Novgorod) 1956–1972. Deres hjemmearena, Konavalenko Sportspalass, er oppkalt etter ham. Pedro de Garibay. Don Pedro de Garibay (født 1729, død 7. juli 1815) var visekonge av Ny-Spania fra 16. september 1808 til 19. juli 1809. José de Iturrigaray. José Joaquín Vicente de Iturrigaray y Aróstegui Don José Joaquín Vicente de Iturrigaray y Aróstegui (født 1742, død 1815) var en spansk militæroffiser og visekonge av Ny-Spania fra den 4. januar 1803 til den 16. september 1808. Egil Undrum. Egil Undrum (født 23. september 1927, død 2007) var en norsk industrigründer og bedriftseier som også utviste stort lokalt engasjement. Industrimagnaten. Undrum startet sitt yrkesaktive liv som regnskapsfører ombord på en hvalfangstskute til Sør-Georgia i Antarktis. Senere var han ansatt på salgskontoret til Brita Industrier i Oslo, hvor han etterhvert fikk aksjemajoriteten og bygde ny fabrikk i Tønsberg. Fabrikken ble senere solgt til BEHA i Skien. Frivillig arbeid. Undrum var på 1960-tallet med på å stifte Bøler Idrettsforening, hvor også hans barn Anne og Steinar var dyktige utøvere. Han fungerte som leder av Bøler IF i årene fra 1970 til 1972. Et karakteristisk trekk ved Egil Undrum var at han gjerne ga folk en sjanse til dersom de feilet. Det gjaldt både i yrkeslivet og i idretten. Var det en løper som ikke klarte å ta ut sitt beste eller en som med liten margin hadde revet tre ganger i høyde, sa han gjerne: "Prøv én gang til, du!" I 1975 mottok Egil Undrum klubbens hedersmedalje. Undrum var også en av drivkreftene bak oppførelsen av Bøler samfunnshus. Dessuten var han i mars 1976 med på å opprette avdeling Rustad av Lions Clubs International i Oslo. Her var han selv president i periodene 1977–78 og 2003–04. Aleksandr Ragulin. Aleksandr Pavlovitsj Ragulin (russisk: Александр Павлович Рагулин; født 5. mai 1941 i Moskva, død 17. november 2004 samme sted) var en russisk ishockeyspiller. Ragulin var back på Sovjetunionens landslag i ishockey og klubblaget CSKA Moskva. Han spilte 230 kamper på landslaget og scoret 26 ganger. Han ble verdensmester ti ganger, 1963 – 1971 og 1973, og olympisk mester tre ganger. Félix Berenguer de Marquina. Don Félix Berenguer de Marquina (født 1736, død 10. oktober 1826) var visekonge av Ny-Spania fra den 30. april 1800 til den 4. januar 1803. Han var også generalguvernør på Filippinene mellom 1788 og 1793. Gone in 60 seconds. "Gone in 60 seconds" er en amerikansk spillefilm i sjangeren action/thriller fra år 2000. Filmen handler om Randall «Memphis» Raines (spilt av Nicolas Cage), en biltyv som er bedre enn noen annen til å stjele biler, men blir nødt til å stjele 50 luksusbiler på fire dager for å forhindre at broren blir drept. Filmen ble regissert av Dominic Sena. Johan Borgos. Johan Ingvald Borgos (født 21. juli 1939 på Skogsøya i Øksnes, nå bosatt i Sortland) er en norsk historiker, bygdebokforfatter og lærer. Han har lærerutdannelse fra lærerskolen på Nesna (1964), matematikk grunnfag i Trondheim (1969) og er cand.philol. med hovedfag i historie ved Universitetet i Tromsø (1987). Johan Borgos har vært hovedforfatter for bygdebøker i Øksnes, Sortland og Andøy. Han har også skrevet mange lokalhistoriske artikler, hvorav de fleste er publisert i Øksnes historielags årbok Leddiken. Blant annet har han interessert seg for samisk historie i Vesterålen. Dessuten har han skrevet flere noveller, dikt, viser og limericker. Borgos er medlem i TONO, Nordnorsk forfatterlag og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Lippstadt. Lippstadt er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 65 000 innbyggere. Det er den største byen i "kreisen" Soest og den ligger ved elven Lippe, omtrent 70 km øst for Dortmund og 30 km vest for Paderborn. Det historiske sentrumet er plassert mellom en kunstig kanal til Lippe og selve elven. Historie. Tidlig på 1200-tallet hadde Lippstadt 2 700 innbyggere og kirker. Et augustinerkloster har eksistert siden 1281. Heinrich von Ahaus grunnla et av sine kvinnelige fellesskap kalt Brødrene av Felleslivet her. I 1523 dannet Lippstadt en forsvarsallianse med nabobyene Osnabrück, Dortmund, Soest og Münster. Augustinere som studerte ved Universitetet i Wittenberg førte Martin Luthers doktrine med seg hjem. I 1524 ble Lippstadt dermed en av de første byene til å offisielt omfavne reformasjonen. I 1851 ble hele Lippstadt, som til da hadde vært delt mellom Preussen og fyrstedømmet Lippe, en del av den prøyssiske provinsen Westfalen. I 1944 ble en kvinnelig underavdeling av konsentrasjonsleiren Buchenwald opprettet i Lippstadt. Lars Björn. Lars «Lasse» Björn (født 16. desember 1931) er en tidligere svensk ishockeyspiller. Björn var back på Sveriges landslag i ishockey og i klubblaget Djurgårdens IF. Han spilte 217 landskamper og ble verdensmester to ganger, 1953 i Sveits og 1957 i Moskva. Han deltok også i tre olympiske vinterleker og vant en bronsemedalje under OL 1952 i Oslo. Han ble europamester tre ganger 1952, 1953 og 1957. Lasse Björn vant ni SM-gull med Djurgården i årene 1950–1963. Jürgen Stark. Jürgen Stark (født 31. mai 1948 i Gau-Odernheim) er en tysk økonom. Han er sjeføkonom og medlem av direktoriet i Den europeiske sentralbanken. Han studerte økonomi i Hohenheim og Tübingen mellom 1968 og 1973, og tok doktorgraden i økonomi i 1975. Fra 1978 til 1998 arbeidet han i avdelingen for næringspolitikk i det føderale næringsministeriet og fra 1988 til 1992 var han leder for sekretariatet for utenlandshandel, penger, valuta og finansmarkeder i Kanzleramt. Fra 1992 til 1995 arbeidet han i finansministeriet som leder for forskjellige avdelinger, og fra 1995 til 1998 var han statssekretær i finansministeriet. I september 1998 ble han visepresident for Deutsche Bundesbank, og i 2002 fikk han ansvar for internasjonale forbindelser og revisjon i styret. Etter at Ernst Welteke gikk av som president for banken i 2004 fungerte Stark som president frem til Axel A. Weber ble utnevnt til ny president. I juni 2006 ble Stark utnevnt til medlem av direktoriet i Den europeiske sentralbanken, som etterfølger etter Otmar Issing. Han ble samtidig også utnevnt til sjeføkonom. Han ble i juni 2005 utnevnt til honorærprofessor ved universitetet i Tübingen. Lüdenscheid. Lüdenscheid er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 77 000 innbyggere. Byen er administrasjonssete for "kreisen" Märkischer Kreis i området Sauerland, men formannskapet møtes fremdeles i rådhuset i Iserlohn. Historie. Det er stadfestet at de første bosetningene i Lüdenscheid-området ble opprettet på 800-tallet, men byen ble først nevnt i 1268. På 1400- og 1500-tallet var Lüdenscheid et medlem av Hansaen. I 1815 ble byen en del av Westfalen, og i 1975 ble den administrasjonssete for Märkischer Kreis da dette ble opprettet. Lünen. Lünen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 90 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Unna nord for Dortmund ved elven Lippe. Ole Magne Omdal. Ole Magne Omdal (født 16. mai 1956) var ordfører i Iveland kommune fra 1995 til 2011. Han representerte Senterpartiet. Ole Magne Omdal har bakgrunn som rådgiver for næringssaker hos Fylkesmannen i Aust-Agder før han ble ordfører. På Senterpartiets landsmøte i 2007 ble han valgt inn i partiets sentralstyre. Omdal har hatt et sterkt engasjement for næringssaker også mens han har vært ordfører i Iveland. Han har også vært engasjert i å finne løsninger for å øke folketallet i kommunen. Prosjekter i denne forbindelse har ofte vært omtalt i mediene. Likevel er tegningen av Omdal som kommunefrosk sittende på et vannliljeblad den enkeltsaken som har brakt ham mest medieoppmerksomhet. Asbjørn Ramsli. Asbjørn Ramsli (født 1963) er en politiker som representerer Senterpartiet. Han var ordfører i Bjerkreim kommune i perioden 2003-2007, etter valget i 2007 ble han varaordfører. Asbjørn Ramsli sin bakgrunn er bondeyrket. Marl. Marl er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 90 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Recklinghausen nær Wesel-Datteln-kanalen ved elven Lippe, omtrent 10 km nordvest for Recklinghausen. I Marl ligger det en stor kjemisk industri samlet i Chemiepark Marl, som tidigere ble kalt "Hüls". Frithjof E. Bye. Frithjof E. Bye, ca 1940 Frithjof Eugen Bye (født 18. februar 1900, død 1973) var en norsk forfatter fra Tistedalen i Halden. Veien til dikterbordet ble både slitsom og lang for den stillfarende og beskjedne kjøpmannssønnen, som selv drev en manufakturforretning inntil forfatterambisjonene tok overhånd under krigsårene 1940-45. Han lukket butikkdøra for godt. Bye debuterte i 1942 med romanen "Sør i landet nord i sjøen" på Aschehoug. Forfatteren fant inspirasjon i et stort historisk stoff med utspring i sagbruksmiljøet på hjemstedet tilbake til 1600-1700 da landet var preget av danskeveldet. Bye fulgte opp med ytterligere to romaner i etterkrigsårene. "Fredløs ferd" i 1946 og "Ættens makt" i 1948. Samlet opplag gikk opp i 33 000 eksemplarer, og i tillegg kom oversettelser til sju språk. Både før og under samme periode fikk han fortellinger og noveller på trykk i ukeblader og lokalpressen. Hovedperson i romantrilogien er skogskjempen "Alv Udda", som preger de fleste høydepunktene. Hovedprofilen til Alv Udda hentet Bye fra grensebygda Aremark. Selv om Bye var en utpreget ”solsidegutt” med velstående foreldre isolerte han seg ikke fra arbeiderklassen på det lille industristedet Tistedal. Han tok del i den rike fortellertradisjonen i Tistedal, han studerte historiske dokumenter som rettsprotokoller, skjøter, firmaregnskap og samtalte mye med den lokalhistorisk interesserte Johan Kristiansen, også kalt "Den siste saugkall" og andre av samme kaliber. Sannsynligvis var det etter denne grundige årelange research at han etter hvert satt inne med stoffet som kunne utnyttes i romanform. Frithjof E. Byes profesjonelle forfatterkarriere strakk seg hovedsakelig over et tiår mellom 1940-1950. Både før og under samme periode fikk han fortellinger og noveller på trykk i enkelte ukeblad og i lokalpressen. Et minnerelieff i bronse over Frithjof E. Bye, utformet av billedhuggeren Karl Johan Giskeødegård, ble avduket i Tistedal sentrum i 1986. Oddvar Rakengs bok "Forfatteren nord i sjøen", Norrøna Forlag, 1986, utkom ved avdukingen av minnerelieffet. – Byes romantrilogi kom i nyutgivelse på "Valdisholm Forlag" i årene etter. Hans Plüschke. Hans Plüschke (født 1939, død 15. mars 1998) var en tysk politimann og mordoffer. Som ung arbeidet han i det føderale grensepolitiet, og skjøt i 1962 en av DDR-regimets grensesoldater. Det skjedde i nødverge, etter at en av DDRs grensesoldater begynte å skyte inn i Vest-Tyskland. I DDR ble Plüschke «dømt» til 25 års tukthus "in absentia", mens grensesoldaten ble gjort til folkehelt av regimet i kampen mot det «fascistiske» vesten, og skoler ble oppkalt etter ham. Hans Plüschke fryktet resten av sitt for hevnaksjoner fra kommunistene, og 15. mars 1998, over åtte år etter DDRs fall, ble han funnet skutt og drept i nærheten av stedet hvor grenseepisoden fant sted i 1962. Han var skutt på identisk måte som DDR-grensesoldaten og alt tyder på at kommunistiske gjerningsmenn stod bak. Saken ble likevel aldri oppklart. Pluschke, Hans Blindleia. Blindleia er den indre leden i Lillesand kommune i Aust-Agder. Navnets opprinnelse er ikke kjent, men det som er spesielt med Blindleia er den lange distansen (ca. 20 km) der man kan ferdes med båt innaskjærs godt beskyttet mot havet av øyer, holmer og skjær. Blindleias ytterpunkter er ikke objektivt definert, men de fleste kilder oppgir at leia går fra området rundt innseiling til Lillesand (Humlesund eller Skauerøya) i nordøst til Ulvøysund i sørvest. Den østligste av de større øyene langs Blindleia er Skauerøya som ligger rett utenfor Lillesand. Mesteparten av øya er idag friareal etter at den eneste gården på øya ble ervervet av kommunen og staten i fellesskap i 1965. Foruten huset på gården, som idag benyttes som leirsted, er bare tre av de gamle boplassene på øya bevart. Seiler man vestover fra Skauerøya kommer man til Asperøya der det ligger et vakkert herskapshus. Videre vestover ligger Justøya, den største øya i området. Justøya er forbundet med fastlandet med bro over Sundet og har betydelig fast bosetting. Sentralt langs Blindleia ligger Åkerøya hvor det er godt bevart kulturlandskap. Åkerøya er den eneste øya i Lillesand kommune uten broforbindelse der det fortsatt er boplikt. Det er omkring 30 fastboende på øya. I den vestre delen av Blindleia ligger Ramsøya og Nibe, to vakre øyer langt ut mot havet der man finner en rekke godt bevarte sørlandshus. Langs Blindleia finner man de gamle uthavnene Humlesund (rett utenfor Lillesand), Brekkestø (vest på Justøya), Stranda på Åkerøya, Gamle Hellesund og lengst vest Ulvøysund. Uthavnene var i tidligere tider båtbaserte handelssentra som også tjente som overvintringshavner for seilskip i internasjonal fart. Idag blir de aller fleste gamle boplassene langs Blindleia benyttet som feriesteder. De fleste eierne har lagt stor vekt på å beholde de gamle plassenes opprinnelige preg. Derfor har det skapt stor debatt at en kjent finansmann i hotellbransjen som eier et av de største husene i Gamle Hellesund, til tross for massiv motstand fra naboene vil erstatte den lille nabohytten med et modernistisk nybygg. Meerbusch. Meerbusch er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 55 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Rhein-Kreis Neuss. Geografi. Byen ligger like utenfor Düsseldorf nær Düsseldorf internasjonale flyplass og Messe Düsseldorf. Andre nabobyer er Neuss, Krefeld, Duisburg, Kaarst og Willich. Byen har vært en selvstendig by siden 1970, da byen ble til ved å slå sammen kommunene Büderich, Osterath, Lank-Latum, Ossum-Bösinghoven, Strümp, Langst-Kierst, Nierst og Ilverich. Det gamle klokketårnet i Meerbusch Lorenzo Valla. Lorenzo Valla (født 1405 eller 1407 i Piacenza i Italia, død 1. august 1457 i Roma) var en italiensk humanist, filolog og retoriker. Advokatsønnen Lorenzo Valla fikk en god utdannelse i Roma under bl.a. Leonardo Bruni. En stund var han lærer ved universitetet i Padua men kom på kant med den akademiske verden da han i et åpent brev bestred skolastikkens gyldighet. I 1431 ble han presteviet, men hans karriéreambisjoner førte ham i 1433 til Alfonso V av Aragons hoff de han ble privatsekretær. Det epikureiske skriftet "De Voluptate" gav Lorenzo Valla berømmelse, men det var preget av av paganisme noe som gjorde at han falt i unåde i kirken. "De Elegantiis Latinae Linguae" var også den et originalt verk ved sin kritiske behandling av klassiske latinske tekster. Lorenzo Valla er mest kjent for å ha grunnlagt den moderne kildekririkk ved at han i 1439 i sitt essay "De falso credita et dementita Constantini donatione declamatio" og 1440 i "Constitutum Constantini" kunne bevise at "Donatio Constantini" var en forfalskning, og videre beviste han at en passasje i Første Johannesbrev 5,7 om Treenigheten var et tillegg som var blitt til senere. Under den senere del av sitt liv havnet han i skarpe ordvekslinger med andra humanister – en av de mer kjente var med historiografen Gianfrancesco Poggio Bracciolini. Disputtene ble trykket og er bevart for ettertiden. Verker. Valla, Lorenzo Valla, Lorenzo Slåttetromme. Slåttetrommen kom først til Norge som et militærinstrument trolig på 13-1400 tallet. Slåttetrommen er i utgangspunktet lik de gamle militærtrommene selv om det ble laget mange forskjellige variasjoner rundt i de forskjellige bygdene i landet. Trommen som instrument og tamburene (trommeslagerne) som utøvere var spredt i hele landet da alle militære avdelinger hadde tamburer. Trommen var også nyttet som sivilt instrument som varslet f.eks. bystyremøter i de store byene eller brann. I festlige lag skal det være musikk og dans og da trommeslagere og trommene var spredt over hele landet ble de selvfølgelig en del av den folkelige kulturen. De musikalske uttrykksformer var de norske slåttetradisjonene og resultatet ble slåtterytmer uttrykt på tromme kombinert med den underliggende virvelen fra militærsignaltradisjonen. Etter hvert ble trommen svært populært og i enkelte deler av landet var det en selvfølge å ha en god tambur i bryllup. Trommeslått-tradisjonen holdt seg lengst på vestlandet og særlig i Fusa, Os og på Sotra. De siste bryllup man kjenner til at det ble brukt bryllupstambur var rett etter andre verdenskrig. Trommeslåttradisjonen fikk sin renessanse på 1990-tallet og det er i dag flere trommeslagere som benytter seg av tradisjonsstoffet ved forskjellige konserter og i diverse andre anledninger. De fremste tradisjonsbærere av "Sundvor-tradisjonen" (etter trommeslåttinnsamleren Johannes Sundvor som samlet trommeslåtter fra ca. 1900–1930) er Eirik Sundvor, Carl Haakon Waadeland, Birger Mistereggen, Rolf K. Seldal og Sindre Sætre. Carl Haakon Waadeland ga i 1991 ut læreboka "Trommeslåtter – en trommeslagers skattekiste", med tilhørende kassett (seinere CD). Rolf K. Seldal har også gitt ut en lærebok i slåttetrommeslåttspill som heter "Hvordan lære tradisjonelle trommeslåtter". Så mye å si deg …. Så mye å si deg... er en australsk ungdomsroman fra 1987 som er skrevet av John Marsden, hans debut. Boken, som handler om en stumme tenåringsjente ved navn Marina, ble en salgssuksess Australia og USA, og har siden blitt oversatt til ni språk og tildelt flere priser. John Marsden har uttrykt håp om at boken skal virke som en inspirasjon for tenåringer som har hatt problemer med å begynne å snakke igjen. Sammendrag. "Så mye å si deg..." er den oppdiktede dagboken til en australsk fjortenåring ved navn Marina, som har blitt tvunget til å begynne på kostskole da hun ikke snakker og nekter å sosialisere seg etter at hun fikk ansiktet ødelagt. Skaden skjedde da faren kastet syre etter moren og traff datteren istedenfor. I begynnelsen av boken har hun nettopp fått beskjed om å skrive dagbok som engelskoppgave, og er fast bestemt på å ikke røpe noe. Derfor er de første sidene av boken en introduksjon til skolen og miljøet heller enn en beskrivelse av Marina selv. Selv om hun fortsetter å fortelle om alle de andre ved skolen, begynner Marina allerede tidlig i dagboken å åpne seg om fortiden sin og forholdet til foreldrene sine. Hun begynner også å trekke seg mindre unna, og å kommunisere ved hjelp av kroppsspråk. Mot slutten av boken sender hun også lapper og brev til og fra medelever og lærere. Hun blir i tillegg gradvis mindre fiendtlig innstilt mot sin far, som sitter på arbeidsanstalt, og på slutten av boken drar hun av sted for å treffe ham. Det eneste gangen Marina faktisk sier noe høyt i hele boken er når hun hilser på faren sin og forteller ham at hun har «så mye å si deg...». Opphav. Boken er delvis basert på en sann historie. Marina er inspirert av en fjortenåring og en kvinne ved navn Kay Nesbitt, som fikk ansiktet ødelagt av et hagleskudd. I tillegg identifiserer Marsden en viss John Mazur som personen bak engelsklæreren til Marina, Herr Linell, som hun har stor tillit til. Priser. Boken ble en øyeblikkelig suksess i hjemlandet Australia og i USA, og vant flere priser, blant annet "Cristopher Medal Victoria Premier's Award", og ble utnevnt til årets beste bok av det australske barnebokrådet ("Children's Book Council"). Merete Alfsen ble i 1992 belønnet med Kultur- og kirkedepartementets oversetterpris for barne- og ungdomslitteratur for den norske oversettelsen. Pål Hansen (designer). Pål Hansen (født 1950 i Oslo) er en norsk industridesigner, interiørarkitekt (NIL) og illustratør. Han har sin utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, samt fra Høyskolen for Industridesign. I tillegg til flittig virksomhet som designer og arkitekt, var Hansen i mange år kreativ leder i Dagbladet, og stod sentralt i Dagbladets omlegging til tabloidformat. Med en særpreget, underfundig strek og stor allsidighet har Hansen gjennomført et utall designarbeider i forskjellige sjangre, og skapt flere visuelle ikoner, som Dagbladets mangeårige avishode og lemen-maskot. Han er eldre bror av forfatteren Erik Fosnes Hansen. Thyridoidea. Thyrididae er en familie av sommerfugler som hovedsakelig lever i tropene. Bare én art, "Thyris fenestrella", finnes i Europa nord til det sørlige Tyskland. Thyrididene er tettvokste møll som kan minne om små svermere (Sphingidae) eller om kraftige målere (Geometridae). De har tidligere blitt regnet til gruppen Pyraloidea men blir i dag vanligvis regnet som en egen overfamilie, Thyridoidea, inne gruppen Obtectomera. Det er beskrevet ca. 760 arter, i tillegg er det kjent minst 450 arter som hittil ikke er formelt beskrevet. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn 12 – 72 mm), kraftig bygde møll. Kroppen er tykk og spoleformet, hodet forholdsvis lite. Noen arter har små punktøyne (ocelli) mellom fasettøynene. Sugesnabelen er vanligvis velutviklet uten skjell ved roten, men den kan være tilbakedannet. Antennene er middels lange og temmelig kraftige, trådformede eller smalt kam- eller fjærformede. Forvingene er avrundet trekantede, forholdsvis brede, ofte med en ujevn ytterkant. Noen arter etterligner visne blader. Vingene har ofte skjell-løse felter (vindusflekker). Bakvingene er avlange og forholdsvis små. Levevis. De voksne sommerfuglene kan være aktive både om dagen, i skumringen og om natten. De besøker ulike slags åpne blomster, for eksempel skjermplanter (Apiaceae), og er vanligvis ganske sky. Larvene kan utnytte minst 30 forskjellige plantefamilier, der de lever mellom sammenspunne blader, borer i stengler eller danner galler. Den eneste europeiske arten, "Thyris fenestrella", har larver som lever på tysk klematis ("Clematis vitalba"), trolig også på andre "Clematis"-arter. Chevrolet Corvette. Chevrolet Corvette Stingray fra 1963 Chevrolet Corvette er en amerikansk sportsbil lansert i 1953 av GM i fra Bowling Green, Kentucky. C1 (1953-1962). Corvetten var designet av den legendariske Harley Earl for å konkurrere med Jaguar XK 120, og lenge kjent som «Amerikas eneste sportsbil». Denne første generasjon hadde en R6 på 150 hestekrefter. V8 kom i 1955 C2 (1963-1967). Den andre generajonen Corvette kom i 1963. Nå var karosseriet forandret til en mer firkantet fasong. Modellen heter da "Corvette Sting Ray", den hadde delt bakrute, eller "Split Window". Denne varte bare ett år, og fra 1964 var det en hel bakrute. I 1963/64 ble den bare levert med en 327" small block V8 på fra 250 til 360 Hk (1963 fuelinjection) og 375 Hk (1964/65 fuelinjection). Bremseskiver på alle fire hjulene kom standard fra 1965, i tillegg til diverse options som sidepipes og 396"(6,5L) big block V8 motor på 425 Hk. I 1966 kom det en enda større option motor på 427"(7,0L) i flere varianter opp til 450 Hk. I 1967 kom en 427" med option kode "L88", produsert i 20 ex, og denne modellen er svært ettertraktet blant samlere, som må ut med mer enn 600 000 dollar for et slikt eksemplar. C3 (1968-1982). Den tredje generasjonen Corvette ble inspirert av designet fra konseptbilen "Mako Shark II". I 1969 forstørret GM smallblock-motoren til 5,7 l. I 1970 ble bigblocken også utvidet, denne til 7,4 l og 425 hk. i 1972. Motoreffektekten ble nå redusert. En av årsakene var at man måtte bytte målemetoden for effekt fra SAE Gross til SAE Net, men det var egentlig på grunn av det nye miljøfokuset. I 1975 ble den største motoren levert med 205 hk. I 1973 ble den krommede støtfangeren foran byttet ut med urethane av trafikksikkerhetsmessige årsaker i USA. C4 (1983-1996). Chevrolet Corvette Grand Sport fra 1996 C4 var en helt ny bil, og man hadde i utviklingsarbeidet fokusert på kjøreegenskapene. ZR-1. Denne modellen hadde overliggende kamaksler og 32 ventiler, som ble utviklet av Lotus. Fra starten av 1990 til 1992 ble bilen levert med 375 hk, og fra 1993 til 1995 var effekten 405 hk. ZR-1 var en av datidens raskeste standardbiler helt til motoreffekten ble dempet ned i 1995. Grand Sport. Grand Sport (GS) kom i 1996 for å markere at C4 ikke skulle produseres mer. Navnet ble tatt fra en av Corvette konseptbilene fra 1963. Det ble produsert 1 000 GS Corvetter, 810 coupéer og 190 cabrioleter. Den kunne bare kjøpes i farge blå med hvit fartstripe og et rødt felt over venstre hjul. Denne versjonen hadde 330 hk i stedet for de øvrige modellene fra samme år som hadde 300. Speedster. Den ble lagd i 1991 og var ment å utkonkurrere ZR-1. Motoren var en 5,7 l L98 V8 med dobbel turbo og en toppfart på 296 km/h. Den hadde 6-trinns manuelt gir og kun 50 biler ble bygget. C5 (1997-2004). Den femte generasjonen av Corvette ble produsert fra 1997–2004, og hadde radikale produksjonsforandringer. Den hadde et hypermoderne chassis i aluminium, og girkassen var flyttet bak og integrert i bakakselen. Man hadde også fått bort ulydene? man slet med i C4. Corvettens femtiårsjubileum ble feiret av 15 000 tilreisende Corvetteentusiaster den 20-21 juni 2003 i Nashville, Tennessee med en gigantisk Corvetteutstilling i "National Corvette Museums" regi. En spesiell jubileumsutgave av Corvette ble også solgt. C6 (2005-). Chevrolet Corvette Z06 fra 2006 C6 hadde ikke så mange forandringer som C5 hadde, bortsett fra at vippelyktene var byttet ut med normale lykter. Liste over ordførere i Hitra. Liste over Hitras kommunes ordførere etter innføringen av formannskapsloven i 1837. Inkludert er ordførere for de tidligere kommunene Hitra, Fillan, Sandstad og Kvenvær som i dag utgjør Hitra kommune. "Lista er komplett fra og med 1971, og hva gjelder Sandstad kommune." Ordfører i Hitra formannskapsdistrikt (1837-1877). "Inkluderte dagens Hitra- og Frøya kommuner" Ordfører i Hitra kommune (1964-dd). Hitra Liste over ordførere i Frøya. Liste over Frøyas ordførere etter innføringen av formannskapsloven i 1837. Inkludert er ordførere for de tidligere kommunene Sør-Frøya og Nord-Frøya som i dag utgjør Frøya. "Lista er komplett fra og med 1877" Eksterne lenker. Frøya Arvid Hammernes. Arvid Agnar Hammernes (født 27. april 1955) er kommuneingeniør, Venstre-politiker og tidligere ordfører i Frøya kommune i Sør-Trøndelag. Han var ordfører i perioden 2003–2007 for en fempartikoalisjon der de øvrige partiene er H, Krf, Sp og Frp, etter at Venstre var blitt det største borgerlige partiet i kommunestyret ved kommunestyrevalget i 2003. Denne koalisjonen sprakk imidlidlertid midtveis i perioden. Så selv om de fem partiene beholdt flertallet etter kommunestyrevalget 2007, delte de seg i tre når ny ordfører skulle velges. Venstre stod alene bak Hammernes, Kristelig Folkeparti støttet Ap og SVs ordførerkandidat, Hans Stølan, mens H, Sp og Frp støttet Frps Halgeir Bremnes. Valget endte med at Stølan ble valgt med flest stemmer, men uten å oppnå flertall i kommunestyret. Sigmund Jessen. Sigmund Jessen (født 12. september 1941) er Ap-politiker og tidligere ordfører i Hitra. Han var ordfører i perioden 1999–2003 etter et valgteknisk samarbeid mellom Ap, Sp og Frp. Enkebrenning. Enkebrenning (Sanskrit: Sati) er en hinduistisk skikk hvor den avdødes enke – enten frivillig eller med tvang – lar seg brenne levende på begravelsesbålet sammen med den avdøde. Skikken ble forbudt i 1829 under britisk styre og forekommer nå sjelden. Ordet Sati kommer fra gudinnen Sati som var gift med guden Shiva og som satte fyr på seg selv. Et av de mest kjente tilfellene i nyere tid skjedde 4. september 1987, da 18-år gamle Roop Kanwar ble tvunget opp på begravelsesbålet av sin svigerfar og svoger, før svogeren tente bålet og hun brant til døde. Dette førte til stor oppstandelse både i India og internasjonalt, og resulterte i at lokalregjeringen i Rajasthan og sentralregjeringen i India traff flere mottiltak mot denne skikken. Enkebrenning forekommer fortsatt sporadisk på landsbygda i India. Senest kjente tilfelle skjedde 11. oktober 2008, da en 75 år gammel kvinne brant til døde, etter å angivelig ha hoppet opp på sin 80 år gamle ektemanns begravelsesbål i Checher, Chhattisgarh's Raipur. Kjell Ingolf Ropstad. Kjell Ingolf Ropstad (født 1. juni 1985) er en norsk politiker og stortingsrepresentant (KrF). Kjell Ingolf Ropstad var leder av KrFU fra 2007 til 2010, og ble valgt inn på Stortinget fra Aust-Agder i 2009. Ropstad er opprinnelig fra Moisund ved Evje i Aust-Agder. Han har studert på det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo og har en bachelorgrad i jus og økonomi. I perioden 2009-2012 satt Ropstad i Arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. Høsten 2012 gikk han over til Energi- og miljøkomiteen. Ropstad var på talerstolen til sammen tre timer, 28 minutter og 37 sekunder våren 2011, noe som gjorde ham til den tredje mest taletrengte stortingsrepresentanten. Han ble for alvor kjent da han ble tidenes yngste KrF-er som har møtt på Stortinget. Det gjorde han som vararepresentant for Åse Gunhild Woie Duesund i 2006 som 20-åring. Han var inne i sin andre periode som fylkestingsrepresentant og var komiteleder i fylkestinget i Aust-Agder da han ble valgt inn på Stortinget. Han satt i kommunestyret i Evje og Hornnes fra 2003-2007. De viktiste sakene hans finnes innen miljø- og utviklingspolitikk. Kjell Ingolf Ropstad er sønn av Bjørn Alfred Ropstad, ordfører i Evje og Hornnes kommune. Balinesisk. Balinesisk er et malayopolynesisk språk som snakkes av rundt 3,9 millioner mennesker på Bali, Java og Lombok i Indonesia. De fleste balinesisktalende personer snakker også indonesisk. Reiseradioen. Reiseradioen er et norsk, direktesendt radioprogram som sendes om sommeren på NRK P1. Johan Vigeland var grunnleggeren, som ønsket å lage et lett radioprogram med reisende reportere og mye musikk. Første sending gikk på lufta 24. juni 1963. Programmet har blitt en radioklassiker og lyttermagnet. Reiseradioen har rundt en million lyttere en vanlig dag og er dermed Norges aller mest populære radioprogram. Nitimen er bygd på samme lest og kom på lufta to år etter Reiseradioen. Når Reiseradioen sendes om sommeren har Nitimen pause. De 24 første sekundene av «The Kid From Red Bank» med Count Basies orkester har vært Reiseradioens kjenningsmelodi helt siden starten den 24. juni 1963. Tapt og funnet-meldinger, badetemperaturer sammen med reportasjer og innslag fra hele landet og det hele krydret med masse lett sommermusikk har i alle år vært oppskriften på Reiseradioen. Reiseradioen er en del av radioredaksjonen i NRK Underholdningsavdelingen. Redaksjonen består av mange av Norges mest populære radioprogrammer, som Nitimen, Herreavdelingen, Popquiz, Helgeland og Kveldsmat. Kratersjø. En kratersjø er en innsjø som har blitt dannet inni et vulkansk krater, kaldera eller maar. Fordypningen fylles med nedbør og danner en stadig dypere innsjø fram til en likevekt har blitt oppnådd mellom vann som tilføres og vann som forsvinner på grunn av fordampning, drenering og i noen tilfeller også utstrømming over kraterkantens laveste punkt. Kratersjøer som dekker aktive vulkanske skorsteiner er ofte kjent som "vulkanske innsjøer", og vannet i disse er vanligvis surt, mettet med vulkanske gasser, uklare og med en sterk grønnlig farge. Innsjøer som ligger i sovende eller utdødde vulkaner består vanligvis av ferskvann. Sikten er ofte ekstremt god på grunn av mangelen på innstrømmende elver og sedimenter. En velkjent kratersjø er Crater Lake i Oregon i USA. Den befinner seg i kalderaen til Mount Mazama, og navnet er derav litt misvisende. Det er den dypeste innsjøen i USA med en dybde på 594 m. Crater Lake får tilførsel av vann utelukkende fra regn og snø, og har ingen inn- eller utstrømming på overflaten og har derfor det klareste vannet av alle innsjøer i verden. a> sett fra luften i 1980. Den høyeste vulkanen i verden Ojos del Salado (6 891 moh) har en permanent kratersjø som er rundt 100 m i diameter og ligger i en høyde av 6 390 m på den østre siden av vulkanen. Dette er trolig den høyestliggende innsjøen i verden. På grunn av det ustabile miljøet eksisterer kratersjøer ofte bare periodisk. Kalderasjøer kan i motsetning være store og bestå i lang tid. For eksempel ble Lake Toba dannet av et vulkanutbrudd for rundt 70 000 år siden, og har et areal på over 1 000 km² Selv om mange kratersjøer er svært naturskjønne kan de også være dødelige. Gass som ble frigitt fra Lake Nyos tok i 1986 livet av 1 800 mennesker ved kvelning, og andre kratersjøer slik som Mount Ruapehu sin har ofte har medvirket til ødeleggende laharer. Innsjøer kan også dannes i nedslagskratere, men disse blir vanligvis ikke omtalt som kratersjøer unntatt i noen få frittstående tilfeller. Eksempler på slike innsjøer er blant annet Lake Bosumtwi i Ghana, Manicouagansjøen i Canada og Siljan i Sverige. Andreas Isachsen. Andreas Hornbeck Isachsen (født 31. mai 1829 i Grimstad, død 22. februar 1903 i Köln) var norsk skuespiller og dramatiker. Andreas Isachsen ble student i 1850 og redigerte en kort stund studentsamfunnets håndskrevne avis Samfundsbladet sammen med Henrik Ibsen. 18. januar 1852 debuterte han som skuespiller ved Det norske Theater i Bergen som Ruy Gomez i enakteren "Man kan hvad man vil". Han var ansatt i Bergen til 1858, da han for en stund forlot scenen. Han fikk igjen ansettelse som skuespiller under artistisk direktør Henrik Ibsen ved Kristiania norske Theater i 1860, og var knyttet til denne scenen inntil teateret ble slått konkurs i 1862. Han var deretter knyttet til teateret i Trondheim fra 1862. I 1865 kom han til Christiania Theater, men fulgte Bjørnstjerne Bjørnsons protesttog til Møllergatens Folketheater hvor han var skuespiller fra september 1870 til februar 1872. Fra 1872 ble han værende ved Christiania Theater til han søkte avskjed fra scenen i 1894. Isachsen var kjent som karakterskuespiller med særlig talent for komiske roller. Isachsen kom opp i en krangel med Henrik Ibsen om noen opplesningsaftener han arrangerte i Christiania på eget initiativ fra "Kejser og Galilæer" i 1873. Skuespilleren pådro seg etter dette dramatikerens vrede. Han hadde tidligere holdt slike opplesninger med Asbjørnsen og Moes eventyrtekster, under entusiastiske bifall fra P. Chr. Asbjørnsen selv. Etter kontroversen med Ibsen forlangte dramatikeren spesifikt i sine brev til teaterstyret at «den forferdelige Isachsen» ikke skulle få plass i stykkene, fordi han hadde en hang til å overspille og karikere rollene. Andreas Isachsen ble gift med skuespiller Janny Grip (1835–1894) i Bergen 10. november 1853. Sabeltannkatter. Sabeltankatter (Machairodontinae), eller sabeltanntigere som mange fortsatt liker å kalle dem, er en utdødd underfamilie av kattedyr. Gruppen oppsto under oligocen og døde ut mot slutten av siste istid. Disse kattedyrene er kjent for sine forstørrede hoggtenner, men ikke alle hadde like store hoggtenner som smilodon. Hos flere arter var forstørrelsen faktisk ganske beskjeden. Til tross for tilnavnet "sabeltanntigere" er det bevist at disse kattene ikke er nærmere beslektet med verken tiger eller noen andre nålevende kattedyr. I den grad man kan snakke om slektskap til dagens katter er geparden sabeltanntigerenes nærmeste nålevende slektning, men også dette slektskapet er fjernt. Sabeltannkattene deles gjerne inn i to hovedretninger etter hoggtennene; "dolketannkatter" og "sabeltannkatter". Dolketannkattene hadde forstørrende smale hoggtenner i overkjeven og kompakte kropper. Sabeltannkattene hadde bredere og kortere hoggtenner i overkjeven. Kroppen hadde dessuten en smidigere form og lenger lemmer. Flere forskere har tatt til orde for at sabeltannkattene ikke utgjør noen naturlig gruppe, men representerer fler uavhengige linjer som alle har utviklet store «sabeltenner» for å leve av store dyr. I dag er treleoparden det kattedyret med de lengste hjørnetennene i forhold til kroppen, og hodeskallen har utviklet flere trekk som tilsynelatende gjør den primitiv. Det er beskrevet en rekke arter og to grupper, hvorav bare en anerkjennes fullt ut. Dette er Smilodontini, hvor man blant annet finner "Smilodon". De to andre gruppene er «Metailurini» og «Homotherini». Metailurini er imidlertid senere reklassifisert som en gruppe under Felinae. I tillegg til slektene og artene i disse gruppene er det også beskrevet sju slekter/arter som mangler tilhørighet til en gruppe. Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo har hodeskalle av en "Smilodon" utstilt. Alta Laksefiskeri Interessentskap. Alta Laksefiskeri Interessentskap er et selskap i Alta som administrerer fisket i Altaelva. En mye brukt forkortelse for selskapet er ALI. Selskapet representerer grunneierne i Alta som har elverett. Disse medlemmene har lik andel i selskapet uavhengig av eiendommens størrelse, og deler overskuddet likt imellom seg. For å bli medlem i Alta Laksefiskeri Interessentskap må man eie og drive jord som produserer nok høy til å fø ei ku en hel vinter, noe som tilsvarer 2500 kg tørrhøy eller 10000 kg silo, og bo mindre enn 5 km fra elva. Denne regelen er flere hundre år gammel og gjelder den dag i dag. Drift. Selskapet har et styre på 7 personer som er valgt blant medlemmene og representerer grunneierne. Det holdes et elveting (generalforsamling) i året der styret skal iverksette det elvetinget har vedtatt. Selskapet består av daglig leder, regnskapsfører og sekretær. I fiskesesongen leies det inn ekstra hjelp i form av stakere, elvevakter, kokker og vaktmester. Bygninger. ALI eier flere bygninger ved elven. Noen av bygningene leies ut til fiskere som har fiskekort i nærheten og andre brukes av elvevakter og stakere (guider). Est (Kamerun). Est er en region i Kamerun, helt sørøst i landet. Hovedstaden i regionen heter Bertoua. Andre store byer i regionen er Batouri, Garoua Boulai og Abong Mbang. Est er den største regionen i Kamerun. Harald Kolstad (illustratør). Harald Kolstad (født 22. mars 1974) er en norsk illustratør og grafisk designer. Han har jobbet som frilans illustratør og designer siden 1998 med oppdrag særlig fra reklamebransje og tidsskrifter. Eksterne lenker. Kolstad, Harald Kolstad, Harald Kolstad, Harald Ibadan. Ibadan er en stor by i Nigeria, og hovedstaden i delstaten Oyo. Byen ligger 110 km nordøst for Lagos. Ibadan har et areal på 3080 km² og et folketall på omtrent 3,8 millioner medregnet storbyområdet. Ibadan er landets nest største by etter Lagos. Byen er et sentrum for handel og industri. De viktigste industriproduktene er kakao, tobakk og bomull. Ibadan er også et jernbaneknutepunkt. Byen har en stor botanisk og zoologisk hage og har et stort kunstmuseum. Ibadan ble grunnlagt på 1700-tallet, og har siden den gang vært et kulturelt og økonomisk sentrum for jorubaene. Legeloven. Lov om leger (legeloven) av 13. juni 1980 nr. 42 var en lov som omhandlet legers og assisterende personells virksomhet, plikter og rettigheter. Legeloven ble opphevet fra den tid helsepersonelloven trådte i kraft. Teledata. __NOTOC__ Teledata var i Norge navnet på en skjermbasert, elektronisk informasjonstjeneste i bruk på 1980-tallet. Informasjonen ble hentet via modem over en vanlig telefonlinje til en datamaskin med skjerm og tastatur (TV utbygd for teledata). Datidens modem hadde en lav bitrate, noe som førte til at tekst og datagrafikk fikk et enkelt utseende og innhold som likner tradisjonell Tekst-TV. I motsetning til tekst-TV tilbød imidlertid tjenesten toveiskommunikasjon og hadde flere av de grunnleggende egenskapene som karakteriserer seinere tiders internett. En kunne innhente informasjon og formidle bestillinger og betalinger. Betegnelsen Teledata ble brukt om tjenesten som ble tilbudt av Televerket i Norge, og om tjenesten i Sverige og Danmark. Når en søkte etter opplysninger i andre databaser i utlandet, ble tjenesten vanligvis kalt videotex. Videotex var et standardisert format for presentasjon og formidling av informasjon fra visse databaser. Teknikken var opprinnelig en engelsk oppfinnelse lansert av British Telecom på 1970-tallet. Teledata i Norge fikk bare begrenset utbredelse innen næringslivet. Videotex. Teledata blir internasjonalt gjerne omtalt som "interactive videotex" eller bare "videotex", men tjenesten ble kjent under forskjellige navn i forskjellige land. Teledata i Norge. Teledata-tjenesten i Norge ble drevet av Televerket og fikk en viss oppmerksomhet i enkelte miljøer under den økonomiske høykonjunkturen under «jappetida» på 1980-tallet. Tjenesten krevde at brukerne hadde abonnement og egne terminaler, det vil si spesielle datamaskiner med skjerm og tastaur. Flere norske mediebedrifter, blant annet Bergens Tidende og Aftenposten, var engasjert i teledata, lokalradio og annen tidlig informasjonsteknologi i 1980-åra. Teledata ble likevel ingen økonomisk suksess i Norge, og tjenesten ble nedlagt for godt i 1995 da Internet overtok. En av pionérene bak forsøkene med teledata i Norge var designeren Petter T. Moshus. Andre betydninger av ordet. Ordet «teledata» kan på norsk også brukes i mer generell betydning som samlebetegnelse for opplysninger hentet fra elektronisk kommunikasjon, for eksempel epost, tekstmeldinger sendt via mobiltelefon eller nettjenester som facebook. Jordmorloven. Lov om jordmødre (jordmorloven) av 26. april 1985 nr. 23 var en lov som omhandlet jordmødres virksomhet, plikter og rettigheter. Jordmorloven ble opphevet fra den tid helsepersonelloven trådte i kraft. Este. Este er en italiensk by på Posletta. Byen ligger 30 km sørvest for Padova, og har om lag 17 000 innbyggere. Byen har porselens- og fajansefabrikker. Det er gjort tallrike funn fra den rike Estekulturen i jernalderen, og byen er kjent for sine dekorerte vaser. Byen er eldgammel, og ingen er helt sikker på når den ble grunnlagt. Fra 1405 til 1797 tilhørte den Venezia. Ingolv Haaland. Ingolv Haaland (født 17. august 1973 i Bergen) er en norsk pianist, keyboardist, komponist og arrangør. Han har arbeidet som musikalsk ansvarlig ved en rekke oppsetninger bl.a «Søstre i ånden» (1998–99), kulturbyåpningen 2000 i Bergen og «En livsnyters bekjennelse» (2005) som er en Piaf-cabaret med Britt Synnøve Johansen. Han har også medvirket som repetitør og orkestermusiker ved Den Nationale Scene i Bergen, bl.a «"I blanke messingen»" (2003), "«Pippi Langstrømpe»" (2004–05) og "«Funny Girl»" (2005), samt "Spellemann på taket" (2010) ved Agder Teater. Haaland har en master i utøvende musikk fra rytmisk linje UiA. Ingolv Haaland har gjennom sitt arbeid spilt og samarbeidet med blant annet Bergen filharmoniske orkester, Sarah Brightman, Rein Alexander, Elisabeth Andreassen, Egil Eldøen, Torhild Sivertsen, Trine Rein, Odd Rene Andersen Aftenlandet, Jon Eikemo, Karoline Krüger, Christine Guldbrandsen, Daniel Amaro, Jan Ingvar Toft, Ole Thomsen, Olav Dale, Jan Kåre Hystad og Stein Inge Brækhus. 24. august 2009 ble platen «Journey» utgitt, en plate som består av Haalands egne komposisjoner. Lydbildet er elektronisk med akustiske elementer, og inneholder sjangrene Chillout/Lounge/Worldmusic/New Age. Platen er delvis innspilt i Kambodsja, hvor Haaland tidligere har bodd og arbeidet. Vokalisten Ouch Savy er med på to spor på platen, og hun har bl.a samarbeidet med Peter Gabriel. Haaland arbeider med flere musikalske prosjekter i Asia og har holdt konserter i bl.a. Kambodsja og andre land. Petter T Moshus. Petter Trond Moshus (født 30. mars 1946) er en norsk grafisk designer med professorkompetanse. Arbeid. Petter T Moshus har høyskoleutdannelse innen kommunikasjonsdesign fra Tyskland der han blant annet jobbet praktisk med designprogrammet til OL i München i 1972. Han var en av pionerene bak Televerkets ambisiøse forsøk med Teledata, en forløper for internett, på 1980-tallet. Han var sjef for designprogrammet for OL på Lillehammer i 1994. I etterkant har han vært rådgiver innen design for komiteene som arrangerte de olympiske lekene i Salt Lake City 2002, Aten 2004, Torino 2006 og Beijing 2008. Moshus har vært leder for et prosjekt med mål å utvikle og implementere et grafisk designprogram for alle departementene og regjeringens dokumenter og informasjonsmedier i oppdrag fra Kulturdepartementet. Fra 1996 til 2003 var han ansatt i NRK som leder av designavdelingen med enheter innen scenografi, tv-grafikk, animasjon og klær/kostyme. Han var konsernansvarlig for utviklingen av samordnet corporate identity/visuell branding i NRK. Moshus har vært i ansatt som prosjektleder for utvikling og implementering av et visuelt profil-/designprogram for kongehuset og det kongelige hoff. Han var i perioden 2003 til 2008 ansatt som instituttleder ved Institutt for Industridesign (IDE) ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Han var også prorektor ved skolen. Moshus var medlem av arkitekturrådet for Oslos hovedflyplass. Han har fra 2008 hatt styreverv i KORO (kunst i offentlig rom) oppnevnt av Kulturdepartementet, vært styremedlem i AHO, i Norsk Designråd i tolv år samt medlem av R&D-utvalget ved Kunsthøgskolen i Bergen (KhiB) i seks år. Moshus har videre vært verge for enslige mindreårige asylsøkere oppnevnt av Oslo, Asker og Bærum overformynderier. Publikasjoner. Moshus har skrevet rapporten «Visualisering i Teledata» med Televerkets forskningsinstitutt som oppdragsgiver. Han har vært ansvarlig for «Rapport om designprogrammet for De XVII Olympiske vinterleker» utgitt av Kulturdepartementet og Norsk form, medredaktør og medforfatter av boken «Norsk Olympisk design», Messel forlag, skrevet artikkelen «Using design to create an identity«i boken «Evoking – an Image of The Games«, publisert av Musee Olympique i Lausanne. Utmerkelser. Som designansvarlig i NRK har han mottatt merket for god design av Norsk designråd for designprogrammet til NRK, og for initiering av et designprogram for «Det kongelige bryllup«i 2001. For arbeidet med OL-design har han mottatt den skandinaviske designpris, blitt utnevnt til «Årets designer» (Gullblyanten) av Kreativt Forum og tildelt "The golden Olympic Rings" av IOC. Bandol. Bandol er en kommune i departementet Var i regionen Provence-Alpes-Côte d'Azur sør-øst i Frankrike. Bandol er en kystby på sør-kysten av Frankrike, mellom Marseille og Toulon vest i Provence. Byen har ca 8000 fastboende. Om sommeren er det en populær turistby. I Bandol er det flere strender store sandstrender og små strender mellom klippene. Bandol er også navnet på vinområdet som ligger i området rundt byen. Den røde Bandolvinen er den mest kjente, men det produseres også hvitvin og rosévin i dette området. Vinene kjennetegnes ved at de inneholder mye av Mourvedre-druen. Helsepersonelloven. Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven, forkortet hlspl.) av 2. juli 1999 er en lov som omhandler virksomhet, plikter og rettigheter for helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i Norge. Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste. Mange av bestemmelsene i loven forvaltes av Helsetilsynet i fylket og Statens helsetilsyn. Grinilund menighet. Grinilund menighet tilhører Bærum prosti i Oslo bispedømme. Grinilund ligger i Bærum kommune som 1 av totalt 10 menigheter. Menigheten sogner til Grinilund kirke. Sokneprest er Tor Even Fougner. Bærum prosti. Bærum prosti tilhører Oslo bispedømme. Gunnar Næsheim er prost i Bærum prosti som består av de ti menighetene i Bærum kommune. Prostekontoret ligger i Løkketangen 12 A i Sandvika. Naturtilstand. Naturtilstand er et begrep innen politisk filosofi brukt i i tilknytning den såkalte kontraktteorien for å beskrive en hypotetisk tilstand der det ikke eksisterer noen statsmakt. Hobbes tilnærming. Begrepet ble introdusert på 1600-tallet av filosofen Thomas Hobbes i boka "Leviathan", utgitt i 1651. Naturtilstanden er i følge Hobbes, preget av en "alles krig mot alle". I denne tilstanden har enhver person en naturlig rett til å gjøre hva som helst for å forsvare sin egen frihet og sikkerhet. Hobbes postulerer at det i naturtilstanden ikke finnes rettferdighet og urettferdighet, da disse begrepene kun kan eksistere hvis det finnes en stat. Hvis det ikke finnes en stat, finnes det ikke noen lover, og derfor er det ikke mulig å definere rett og urett, i følge Hobbes. Hobbes løsning på denne situasjonen er at menneskene inngår en samfunnskontrakt der de avgir sin makt til en eneveldig fyrste. Historisk sett må "Leviathan" ses på bakgrunn av den engelske borgerkrigen. Lockes syn på naturtilstanden. John Locke drøfter naturtilstanden i verket "Second Treatise on Civil Government", publisert i 1690, kort tid etter “den ærerike revolusjonen“. John Locke har et mer positivt syn på naturtilstanden. Som en skapning skapt av Gud i hans bilde var ikke mennesket, selv i naturtilstanden, et vilt dyr. For Gud hadde gitt det fornuft og samvittighet. Derfor er Lockes syn på naturtilstanden svært forskjellig fra Hobbes syn. Men til tross for det, var fravær av slike elementer som styresett eller borgerlig orden til så stor skade for mennesket at Locke trodde individene sluttet seg sammen frivillig for å danne samfunn. Rousseaus filosofi. Hobbes syn ble også utfordret av Jean-Jacques Rousseau, som pekte på at Hobbes ikke tok hensyn til at mennesker var sosiale vesener. Han mente at menneskene var født gode og at deres dårlige adferd var et resultat av sivilisasjonen, spesielt sosiale hierarkier, eiendom og markeder. Bryn menighet. Bryn menighet tilhører Bærum prosti i Oslo bispedømme. Bryn ligger på Rykkinn i Bærum kommune som 1 av totalt 10 menigheter. Menigheten sogner til Bryn kirke. Stein Bjarne Westnes er sokneprest. Haslum menighet. Haslum menighet tilhører Bærum prosti i Oslo bispedømme. Haslum ligger i Bærum kommune som 1 av totalt 10 menigheter. Menigheten sogner til Haslum kirke som er en steinkirke fra middelalderen. Sokneprest er Torunn Jåvold. Høvik menighet. Høvik menighet tilhører Bærum prosti i Oslo bispedømme. Høvik ligger i Bærum kommune som 1 av totalt 10 menigheter og har ca 17 000 innbyggere. Menigheten sogner til Høvik kirke. Helge Hognestad skapte diskusjon innad i kirken i tiden han var residerende kapellan fra 1980 til 1984 med sitt kontroversielle syn på kristendommen. Jar menighet. Jar menighet tilhører Bærum prosti i Oslo bispedømme. Jar ligger i Bærum kommune som 1 av totalt 10 menigheter. Menigheten sogner til Jar kirke, som ble bygget i årene 1960 – 1961. Sokneprest er Thomas Berbom. Adresse er Wedel Jarlsbergsei 20, 1358 Jar Arild Brinchmann. Arild Brinchmann (født 31. januar 1922, død 9. oktober 1986) var en norsk teatersjef og regissør både for film og teater. Hans produksjon omfattet både spille- og dokumentarfilmer. Arild var sønn av legen og forfatteren Alex Brinchmann (1888–1978), og ble født i Oslo i 1922. Han begynte sin karriere innen filmen. Fra 1960 til 1967 var han Fjernsynsteaterets første sjef, og introduserte moderne samtidsdramatikk for et større norsk publikum. Han ville at Fjernsynsteatret skulle bli landets fremste teaterscene, og høstet en del kritikk for dette. Etter dette var han sjef for Nationaltheatret fram til 1978. Etter avgangen for Nationaltheatret var han frilansinstruktør. Han mottok Amanda-prisen for beste dramatiske fjernsynsproduksjon i 1988 for "Av måneskinn gror det ingenting". NRK sin biografi beskriver hans oppsetninger som «preget av stram spenning, dypt innsyn i stoffet, inntrengende karakteristikk av mennesker og miljø og sikker utnyttelse av visuelle virkemidler.» Nils Johan Ringdals bok "Nationaltheatrets historie 1899-1999" tegnet et bilde av Brinchmanns som «herskesyk, egoistisk og hevngjerrig», en framstilling som ble skarpt avvist av flere som kjente ham personlig. Rolf Martin Snustad. Rolf Martin Snustad (født 28. desember 1976) er en norsk musiker fra Hommelvik i Sør-Trøndelag. Snustad spiller saksofon i bandene Hopalong Knut, Samvirkelaget og Northern Star Groove Alliance. Han er utdannet cand.philol. med hovedfag i musikk fra NTNU. Sammen med Asle Gauteplass driver han Jabbsaft Booking DA som booker konserter blant annet for bandene Samvirkelaget, Gatas Parlament og Hopalong Knut. Brindisi. Brindisi er en havneby regionen i Puglia i Sørøst-Italia, kjent for sin flåtebase og petrokjemiske industri. I oldtiden het byen Brindisum og var endepunkt for Via Appia og et overfartssted til Hellas og Orienten. I dag har Brindisi en flyplass og en travel ferjehavn. Innbyggertallet i 2004 var 87 935. En søyle ved Via Appia. Baldassare Cittadella. Baldassare Cittadella (født 1603 i Lucca i Italia, død 3. desember 1651 til sjøs utenfor Goa i India) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. I 1635 kom han til Macao, og der var han rektor for seminaret og fikk et særlig ansvar for nydøpte kinesere. Han omkom under en reise tilbake til Roma. Pietro Francesco Capacci. Pietro Francesco Capacci eller "Cheng Fangji" (født 21. november 1672 i Siena ved Napoli i Italia, død 28. juli 1715 i Macao i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. I 1692 kom han til Kina, og fra 1695 til 1701 virket han på Hainan, og senere i Liuzhou og Fatshan i Guangzhou før han i 1704 vendte tilbake til Hainan. I 1712 ble han novisemester for jesuittene i Macao. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Gianbattista Brandi. Gianbattista Brandi eller "Wang Ruohan" (født 1610 i Napoli i Italia, død 13. desember 1681 i Macao i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Kina i eller rett etter 1640 og misjonerte for det meste på Hainan. Han var deretter en periode rektor i Macao. I årene 1671 til 1673 misjonerte han i Siam. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Girolamo de Gravina. Girolamo de Gravina eller "Wang Ruohan" (født 1603 i Caltanissetta i Italia, død 4. september 1662 i Changshu i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Kina i 1637 og misjonerte i Hangzhou, Shanghai og Changshu. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Sentralt helseregister. Et sentralt helseregister er i Norge et landsomfattende helseregister. Det er normalt ikke anledning til å reservere seg mot registrering. I de fleste sentrale helseregistre kan navn, fødselsnummer og andre direkte personidentifiserende kjennetegn behandles uten samtykke fra den registrerte i den utstrekning det er nødvendig for å nå formålet med registeret. Carlo Amiani. Carlo Amiani eller "Wang Ruohan" (født 6. januar 1661 i Fano i Italia, død 22. februar 1723 i Macao i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han kom til Kina i 1694 og misjonerte i Tingzhou i Fujian, Ganzhou i Jiangxi og deretter i Macao fra 1709. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Whalleyana. "Whalleyana" er en gåtefull slekt av sommerfugler som omfatter to kjente arter fra Madagaskar. De ble opprinnelig plassert i familien Thyrididae, men i dag regner man dem som såpass fjernt beslektet med andre sommerfugler at de blir plassert i en familie (Whalleyanidae) og overfamilie (Whalleyanoidea) for seg selv innen gruppen Obtectomera. Ingenting er kjent om biologien deres. Nathalie Sarraute. Nathalie Sarraute (født 18. juli 1900 i Ivanovo i Russland, død 19. oktober 1999 i Paris) var en franskspråklig forfatter av russisk-jødisk opprinnelse. Sarraute ble født som Natalia/Natasja Tsjernjak i Ivanovo, 300 km nordøst for Moskva, og tilbrakte barndommen delvis i Frankrike, delvis i Russland. I 1909 flyttet faren og Nathalie permanent til Paris. Hun studerte juss (ved Sorbonne), historie (i Oxford) og sosiologi (i Berlin), og ble deretter advokat. Hun var også interessert i samtidslitteratur, spesielt Marcel Proust og Virginia Woolf. I 1925 giftet hun seg med advokaten Raymond Sarraute. I 1932 skrev hun sin første bok, "Tropismes" (norsk tittel: "Tropismer"), utgitt i 1939, men utbruddet av andre verdenskrig forhindret boken fra å oppnå stor popularitet. I 1941 måtte hun avslutte arbeidet som advokat på grunn av nazi-lovene. Hun måtte gå i dekning, og skilte seg fra mannen for å beskytte ham (selv om de fortsatte å bo sammen). Nathalie egnet seg til litteraturen, og skrev "Portrait d'un inconnu" (1948), en roman som fikk god kritikk av Jean-Paul Sartre (som også bidro med et forord i boken). Sarrautes essay "L'Ère du soupçon" (norsk tittel: "Mistankens tidsalder") (1956) fungerte som et manifest for den nye romanen, «le nouveau roman», sammen med Alain Robbe-Grillets "Pour le nouveau roman". Sarraute ble, sammen med Robbe-Grillet, Michel Butor og Claude Simon, en av skikkelsene som ble tettest knyttet til fremveksten av «le nouveau roman». Sarraute ble tildelt "Prix international de littérature" for romanen "Gullfruktene" i 1963. For Sarraute innebar dette økt popularitet, og ble invitert til å holde foredragsserier i Frankrike og i utlandet. Fra 1963 skrev hun også en del skuespill, blant annet "Le Silence" (1963), "Le Mensonge" (1965) og "Elle est là" (1993). Sarrautes datter er journalisten Claude Sarraute, som er gift med Académie française-medlemmet Jean-François Revel. Afrikanske småkatter. Afrikanske småkatter eller ørkengauper ("Caracal") er en gruppe med mindre kattedyr som stammer fra Afrika og tilhører kattefamilien. Disse kattene kalles også karakallinjen. Tidligere var "C. caracal" eneste art i denne slekten, men nyere genetisk forskning viser at også "C. aurata" og "C. serval" hører hjemme her. Disse var tidligere plassert i hver sine slekter, kalt henholdsvis "Profelis" og "Leptailurus". Fylogeni. Fylogeni etter Johnson m. fl., 2006. Personlig integritet. Personlig integritet er et uttrykk for hvor prinsippfast man er, hvor mye man står på sine meninger, og om man handler etter sin overbevisning. Det brukes gjerne som et antonym til hykleri og skinnhellighet. Diktet «If-» av forfatteren Rudyard Kipling oversatt til norsk av Andre Bjerke handler om mannens idealer og personlig integritet. Filmen med samme tittel: «If...» fra 1968 regissert av Lindsay Anderson handler om de samme idealer, og hvordan de kunne føre til sitt eget vrengebilde. Idealene i Robert Baden-Powells speiderbevegelse er bygget på forståelse og kjennskap til Kiplings skrifter, inklusive «Kim» og «Jungelboken». Helseregisterloven. Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven, forkortet hlsregl.) av 18. mai 2001 er en lov som omhandler innsamling, lagring og bruk av helseopplysninger i helseregistre. Lovens formål. Formålet med loven er å bidra til å gi helsetjenesten og helseforvaltningen informasjon og kunnskap uten å krenke personvernet, slik at helsehjelp kan gis på en forsvarlig og effektiv måte. Gjennom forskning og statistikk skal loven bidra til informasjon og kunnskap om befolkningens helseforhold, årsaker til nedsatt helse og utvikling av sykdom for administrasjon, kvalitetssikring, planlegging og styring. Loven skal sikre at helseopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på helseopplysninger. Sentrale helseregistre. Lovens § 8 hjemler opprettelse av sentrale, personidentifiserbare helseregistre. Regjeringens lovforslag ble på dette punkt strammet inn av Stortinget slik at nye helseregistre med navn, fødselsnummer eller andre direkte personidentifiserbare opplysninger bare kan etableres dersom den registrerte samtykker. Alternartiv kan slike register opprettes av Stortinget ved lovvedtak. Da loven ble vedtatt hjemlet den 6 sentrale helseregistre. Senere er listen utvidet, blant annet med Norsk pasientregister og reseptregisteret i 2007. Forholdet til personopplysningsloven. Personopplysningsloven med forskrifter gjelder som utfyllende bestemmelser på områder helseregisterloven ikke har egne bestemmelser. Medisinsk fødselsregister. Medisinsk fødselsregister (MFR) er et sentralt helseregister som omfatter alle fødsler i Norge fra og med 1. januar 1967. Registeret har helseforskning, helseforvaltning og allmennopplysning som formål. Det skal bidra til å avklare årsaker til og konsekvenser av helseproblemer i forbindelse med svangerskap og fødsel. MFR har siden 2002 vært en avdeling i Divisjon for epidemiologi ved Nasjonalt folkehelseinstitutt. Registeret er plassert i Bergen og er også tilknyttet Universitetet i Bergen gjennom Locus for registerepidemiologi. Historie. MFR bygger på et meldeskjema som ble tatt i bruk 1. januar 1967. Med hjemmel i jordmorloven (1898) og legeloven (1927) ble det i 1966 gjennom rundskriv fra Helsedirektoratet bestemt at jordmødre og leger skulle fylle ut dette skjemaet ved enhver fødsel fra og med 16. svangerskapsuke. (12. uke fra 2001) Daværende overlege i Helsedirektoratet Fredrik Mellbye beskrev allerede i 1967 flere av de formål som senere er nedfelt i Medisinsk fødselsregisterforskriften. Han avsluttet slik: «Staten må her legge til rette for en vitenskapelig aktivitet med en bestemt målsetting som direkte kan komme det praktiske helsearbeid til hjelp. Den tid er forbi da vi på en rekke av de medisinske områder hvor samfunnet har påtatt seg et betydelig ansvar, kan basere oss på et skjønn alene». Lovhjemmel. MFR er hjemlet i Helseregisterloven § 8 og Medisinsk fødselsregisterforskriften. I henhold til forskriften er det ikke anledning til å reservere seg mot registrering i MFR. Sherington. Sherington er en landsby og et verdslig sogn i Milton Keynes i England. Stedet ligger like nordvest for Newport Pagnell. Navnet kommer fra angelsaksisk for «Sciras eiendom». I "Domesday Book" (1086) er landsbyen nevnt som "Serintone". I 2006 ble jordbruksområder ved Sherington og andre landsbyer i område kjøpt opp av en amerikansk spekulant, som ønsker å selge tomter til selvbyggere. I distriktets 25-årsplan, som gjelder frem til 2030, er det ikke lagt opp til noen endring i reguleringsplanen. Det virker derfor usannsynlig at de som kjøper tomter vil få byggetillatelse i overskuelig fremtid, og mange kan derfor ha tapt penger på å kjøpe tomter som er nesten verdiløse. Bjørn Bettum. Bjørn Bettum (født 1935 i Sandefjord, død 2002) var en norsk skipsreder. Han er mest kjent for å ha vært Anders Jahres høyre hånd i Kosmos, samt for sin rolle i striden rundt den skjulte «Jahre-formuen» på Caymanøyene. Bettum var i perioden 1970–84 partner i firmaet Anders Jahre. Fra 1978 til 1989 var han administrerende direktør i Kosmos. Liste over ordførere i Surnadal. Liste over Surnadals ordførere er ei liste over ordførere i Surnadal kommune etter at kommmunene Surnadal, Stangvik og Åsskard ble slått sammen i 1965. Kilde. Surnadal Miguel José de Azanza. Miguel José de Azanza, hertug av Santa Fe, visekonge av Ny-Spania Don Miguel José de Azanza, hertug av Santa Fe (født 1746 – død 20. juni 1826) var en spansk politiker og diplomat. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 31. mai 1798 til den 30. april 1800. Paul Rusesabagina. Paul Rusesabagina (født 1954) er en hotelldirektør fra Rwanda som huset 1200 tutsi- og hutuflyktninger i Hôtel des Mille Collines i Kigali under folkemordet i Rwanda. Ingen av gjestene på hotellet ble drept i folkemordet. Rusesabaginas kone heter Tatiana og de har 4 barn. Om hendelsene under folkemordet skrev Rusesabagina selvbiografien "En ganske alminnelig mann", som siden ble grunnlag for filmen Hotel Rwanda. Reaktiv artritt. Reaktiv artritt (Reiters syndrom, Morbus Reiter) er en lidelse der pasientene har plager fra både øyne, ledd og urinrør. Det er en steril leddbetennelse som utvikler seg etter en infeksjon. Utløsende infeksjon starter som oftest i tarm, urinveier eller hals. Reaktive artritter kalles fra gammelt av oftest for Morbus Reiter og forbindes spesielt med leddbetennelse, øyebetennelse og urinrørskatarr. Ofte har pasienten blitt smittet med klamydia før sykdomsutbruddet, som har ført til en ubalanse i immunsystemet. Rjukanfossen (Åmli). Rjukanfossen i Åmli er en del av Tovdalselva i Åmli kommune i Aust-Agder. Fossen har høy verneverdi og vassdraget er fredet opp til denne fossen. Fossen i Åmli må ikke forveksles med Rjukanfossen i Tinn kommune i Telemark. General Dynamics F-16XL. General Dynamics F-16XL var et amerikansk jagerfly basert på F-16, utstyrt med deltavinger. Vingene var utviklet av NASA og optimert for «supercruising», supersonisk hastighet uten bruk av etterbrenner. Men F-16XL viste seg å ikke være i stand til å «supercruise» uten bruk av etterbrenner, og programmet ble kansellert. De to flyene som ble bygget ble mellom 1989 og 1998 brukt av NASA for utforskning av flygning i høye hastigheter. NASA har i 2007 vurdert å gjøre et av flyene flydyktig igjen. Roy Rogers (gitarist). Roy Rogers (født 28. juli 1950) er en amerikansk gitarist og musikkprodusent. Asahi-dake. Asahi-dake (japansk: 旭岳) er en vulkan som ligger på øya Hokkaido nord i Japan, mellom byene Asahikawa og Kitami. Med en høyde på 2 290 moh er fjellet det høyeste på Hokkaido. Den er en del av vulkangruppen Daisetsuzan i Ishikarifjellene, og ligger i den nordlige delen av Daisetsuzan nasjonalpark. __TOC__ Fjellet er relativt enkelt å bestige, og er populært blant fotturister om sommeren. Like under toppen ligger Sugatami-tjernet, som er berømt for sin refleksjon av de snøkledte toppene og dampen som strømmer ut fra vulkanske åpninger. Det ble tidligere utvunnet svovel i fumarole-områdene. Geologi. Asahi-dake er en aktiv stratovulkan som oppsto 3 km sørvest for kalderaen Ohachi-Daira. Japans meteorologiske institutt ga regionen C-rangering i vulkansk aktivitet. I tillegg til hovedtoppen finnes det en mindre vulkan på fjellets sørøstlige skulder, kalt "Ushiro-Asahi-dake" (後旭岳) eller «Det senere Asahi-fjellet». Det er også en stratovulkan, og er 2216 meter høyt. Vulkanen består hovedsakelig av andesitt og dasitt, som er ikke-alkalisk mafisk vulkansk stein fra holocen, mindre enn 18 000 år gammel. Eruptiv historie. Asahi-dake har for nåværende aktivitet i form av fumaroler. Talkin' 2 myself (sang). "glitter / fated" er den 42. singelen av den japanske musikeren Ayumi Hamasaki, og skal lanseres under Avex Trax i Japan 26. september 2007. Dette er Hamasaki's andre singel i 2007, etter sommersingelen fated som ble lansert i juli. Den vil inneholde to nye sanger, "Talkin' 2 Myself" og "Decision" som begge vil være i sjangeren rock. U3. U3 betegner en type portable pc-programmer for Microsoft Windows. Varemerket U3 tilhører selskapet U3, stiftet i 2004 av det amerikanske selskapet Sandisk og dettes israelske datterselskap M-Systems. Minnepinner betegnes som U3-minnepinner når de er formatert for lagring av U3-programmer. Dette er programmer som kan kjøres direkte fra minnepinnen, uten å måtte installeres på datamaskinen (vertsmaskinen). Det er også en viktig egenskap at de kjørte programmene ikke setter spor etter seg på vertsmaskinen, slik at man kan låne en datamaskin uten å forstyrre dennes systemfiler, og uten at eventuell personlig informasjon som blir overført under kjøringen, kan bli lest av dem som senere bruker vertsmaskinen. U3 blir ofte levert ferdiginstallert på minnepinner når disse selges. Dette skyldes ikke minst at det er lettere å bruke: Det startes lettere automatisk enn konkurrerende systemer. Virkemåte. En U3-minnepinne har to diskpartisjoner, og vil derfor opptre med to stasjonsbokstaver, som normalt tilordnes dynamisk (til de to neste ledige stasjonsbokstavene) når minnepinnen plugges inn i en USB-port. Hvis for eksempel en PC har diskstasjonene C og D, vil U3-minnepinnen opptre som E og F. E er formatert for å late som om den er en CD-ROM-stasjon, og derfor vil CD-ROM-autostart-mekanismen (som er påslått i de fleste pc'er) starte U3-systemprogrammet. Dette fører til at U3-ikonet vises til høyre på oppgavelinjen. Når brukeren klikker på dette ikonet, vises en meny over programmene som er installert. Siden den første partisjonen (i det aktuelle eksempelet: E) opptrer som en CD-ROM, kan intet endres der, så både programmer og data må lagres i den neste (F). U3-arkitekturen er lite transparent for brukerne: Hvert program er lagret i en mappe som ikke inneholder programmets navn, men filnavnet er (for mennesker) en meningsløs kode. Problemer. Ikke-Windows-brukere som prøver å bruke en U3-minnepinne, vil ikke kunne bruke U3-programmene, men kan bruke den til datalagring på vanlig måte. For å kunne fjerne U3-filene (og unngå den unødige partisjonen) må de kjøre et spesielt, men dette finnes bare for Windows. Minnepinneprodusenten Kingston har sluttet å støtte U3 grunnet royaltyavgiften på 5%. Mozilla Firefox blir ikke lenger tilpasset U3 – bare til de alternative typer portabel programvare. Det var meningen at U3 i løpet av 2008 skulle bli erstattet av utviklet i et samarbeide mellom Sandisk og Microsoft. Dette skulle bli inkompatibelt med U3, men programutviklerne skulle bli tilbudt konverteringsverktøy. Dedikert server. En dedikert server er en hostingtjeneste som innebærer at en privatperson eller en bedrift leier en fysisk server av en hostingleverandør. Serveren plasseres i leverandørens datasenter der sluttkunden får ta del av datasenterets infrastruktur som brannmur, Internettoppkobling etc. Dette kan også sees som en form av outsourcing der kostnadene kan reduseres for bedrifter gjennom å dele infrastruktur med andre kunder istedenfor å eie det selv. Operasjon Avalanche. Kart over invasjonen av Italia Den allierte invasjonen av Italia, med kodenavnet operasjon Avalanche (operasjon snøskred) var den allierte invasjonen av det italienske fastlandet under andre verdenskrig. Invasjonen ble ledet av general Harold Alexander ved hans 15. armegruppe (som også inneholdt Mark Clarks Femte armé og Bernard Law Montgomerys Åttende armé). Denne operasjonen fulgte umiddelbart etter den vellykkede Operasjon Husky, invasjonen av Sicilia. Hovedstyrken gikk i land i området rundt Salerno på vestkysten, mens to støtteoperasjoner fant sted i Calabria (Operation Baytown) og ved Taranto (Operation Slapstick). Den allierte strategien. Etter den allierte seieren i Felttoget i Nord-Afrika var det en viss uenighet internt blant de allierte hva deres neste trekk skulle være. Winston Churchill ville invadere Italia, hvor den folkelige støtten til krigen ble stadig mindre, og han trodde at en invasjon ville få Italia ut av krigen, særlig den italienske marinen, slik at de allierte kunne bruke Middelhavet friere og kunne forsyne de allierte styrkene i Midtøsten og Fjerne Østen, og øke de britiske og amerikanske leveransene til Sovjetunionen. I tillegg ville dette binde opp de tyske styrkene og holde dem unna andre frontavsnitt, særlig Atlanterhavskysten, og slik åpne for invasjonen i Normandie. Den amerikanske ledelsen, herunder general George Marshall ønsket ikke å gjøre noe som kunne forsinke invasjonen i Normandie. Men da det ble klart at de ikke ville kunne starte denne i 1943, gikk amerikanerne med på å invadere Sicilia, uten å forplikte seg videre. Men da denne ble så vellykket, og Benito Mussolini ble avsatt som italiensk leder, spredte håpet seg om at en rask invasjon ville få Italia med p¨å å slutte fred slik at de tyske styrkene også ville overgi seg. Men både den italienske og tyske motstanden viste seg å bli sterke enn forventet, og kampene i Italia fortsette gjennom hele resten av krigen. De allierte planene. Med utgangspunkt på Sicilia, utviklet de allierte planer for å krysse Messinastredet og rykke innover Italias «tå» mot Taranto. I tillegg ønsket de allierte å ta havnen i Napoli, for å gjøre forsyningslinjene kortest mulig. Alternativene var å gå iland enten ved Volturno-elvens munning, eller ved Salerno, begge disse steder lå innenfor rekkevidden med utgangspunktet på Sicilia. De valgte Salerno da dette var kortere for flystøtten, hadde bedre strand og bølger ved en landgang, tillot transportbåtene å kunne ankre opp nærmere stranden, hadde mindre strender for å anlegge veier videre og hadde gode vier ikke så langt fra strendene. Primært som en avledning, ble den britiske1st Airborne Division satt inn ved Taranto på Italias «hæl», i den såkalte "Operation Slapstick". Deres oppgave var å innta havnen og de nærliggende flyplassene og etablere kontakt med den amerikanske femte armé som krysset Messinastredet før de skulle rykke nordover sammen med femte armé mot Foggia på den italienske østkysten. Landgang i det sørligste Italia. Den såkalte Operation Baytown startet 3. september 1943 da de første britiske og canadiske styrkene gikk i land i Calabria over Messinastredet under ledelse av general Bernard Montgomery. De møtte svak motstand, de italienske enhetene overga seg umiddelbart og bare et tysk regiment var igjen til å forsvare en kystlinje på 27 km. Albert Kesselring antok med rette at dette ikke var hovedangrepet, men at dette ville komme lenger nord. Han trakk derfor tilbake de tyske styrkene og forsinket de allierte ved å ødelegger broer på veien. Den 8. september, umiddelbart før hovedinvasjonen, ble våpenhvilen mellom Italia og de allierte kjent. Dette førte til at de italienske styrkene trakk seg unna kampområdene, og den italienske flåten seilte til allierte havner. Tyskerne var imidlertid forberedt på dette og avvæpnet italienske styrker og overtok de viktigste av deres forsvarsposisjoner. Operation Slapstick startet 9. september da engelske fallskjermstyrker landet ved den viktige flåtebasen ved Taranto. Siden italienske styrker var trukket ut av kamp og det var få tyske styrker i området, engelskmennene landet direkte i havnen og slapp landgang fra sjøen. De møtte lite motstand og byen og havnen ble umiddelbart sikret med få tap. Landgang ved Salerno. Hovedaksjonen, Operation Avalanche begynte også 9. september og for å sikre overraskelsesmomentet skjedde dette uten det normale bombardementet fra sjø eller luft. Tyskerne skjønte imidlertid at angrepet kom og da den første bølgen fra den amerikanske 36. infanteridivisjonen nærmet seg strendene, kom følgende melding fra store høyttalere på landingsområdet på engelsk: "«Come on in and give up. We have you covered.»" («Kom inn og overgi dere, Vi har dere dekket»). Men de allierte styrkene angrep allikevel. Det X korps, som besto av det britiske 46. North Midland- og 56. London-divisjonene, en lett infanteristyrke fra US Rangers og britiske kommandosoldater fra Royal Marine deltok i hovedstyrken. De amerikanske ranger-styrkene møtte ikke motstand og de britiske kommandostyrkene møtte lite motstand og rykket inn i Salerno og tok kontroll over byen. De to britiske infanteridivisjonene møtte imidlertid kraftig motstand og måtte ha hjelp fra skipskanonene for å rykke videre inn. Tysk artilleri og maskingeværposisjoner ved den antikke byen Paestum gjorde, sammen med tyske stridsvogner det vanskelig for de allierte å rykke videre framover. Den amerikanske 36. infanteridivisjonen, som ble møtt med høytalerhilsenen, hadde ikke vært i kamp tidligere, men klarte etter hvert å innta strendene. Rundt kl 07.00 gikk det tyske 16. Panzer divisjon til motangrep og påførte de allierte styrkene stor tap, men ble slått tilbake ved hjelp av bombardement fra skipene i Salernobukten. Lenger sør ble de allierte strykene slått ut og isolert. Siden det var rundt 8 km mellom det britiske og det amerikanske brohodene, et område som skulle vært sikret av de to britiske divisjonene som møtte så sterk motstand, måtte de allierte omorganisere styrkene og mot slutten av den neste dagen var brohodene forbundet og de allierte kontrollerte en kystlinje på 55-70 km og 10-12 km inn i landet. Tyske motangrep. De tyske motangrepene kom 12. september-14. september, hvor de med seks motoriserte divisjoner ville presse de allierte tilbake på havet før de kunne etablere kontakt med de britiske styrkene landsatt helt i sør. Dette medførte store tap, særlig de amerikanske styrkene var spredt ut så tynt at de var sårbare ved konsentrerte angrep. En hel amerikansk bataljon ble for eksempel utslettet da de ble fanget mellom to tyske panserenheter. Situasjonen var kritisk, særlig for de amerikanske styrkene. Disse ble trukket sammen for å få kortene forsvarslinjer og forsterket med 1 800 fallskjermsoldater som landet blant de amerikanske styrkene om natten den 13. september. Også neste natt ble posisjonene forsterket med fallskjermstyrker. Natten til 15. september kom det ytterligere styrker som landet med glidefly på vannet utenfor de amerikanske styrkene. Ved hjelp av bombardement fra krigsskipene i bukten klarte de reorganiserte amerikanske styrkene å holde tilbake de tyske motangrepene, og tyskerne hadde store tap, særlig stridsvogner. Tyskerne gjorde sitt siste forsøk 15. september, men dagen etter var det klart at de allierte var for sterke og generaloberst von Vietinghoff trakk den tyske 10. armé nordover, mens de tok nødvendige grep for å forsinke de allierte. General Mark W. Clark ble tildelt "Distinguished Service Cross", den nest høyeste amerikanske kampdekorasjonen for sin ledelse under den kritiske perioden. Han ble ofte sett helt i front under kampene for å oppmuntre soldatene. Historikeren Carlo D'Este mener imidlertid at Clarks svake planlegging var det som skapte krisen. Clark selv la ansvaret på Montgomerys 8. armé fordi de brukte å så lang tid på å rykke nordover. 9. september, samme dag som landgangen ved Salerno, hadde Montgomery stoppe framrykningen i to dager for å gi 8. armé en hvilepause. Kontakten ble ikke etablert før 16. september. Videre alliert framrykning. Da brohodet ved Salerno var sikret, rykket 5. armé 19. september nordover i retning av Napoli. Andre styrker tok kontroll over Sorrento-halvøya for å komme i posisjon i forhold til de tyske posisjonene ved Nocera som ble angrepet av den britiske 46. North Midland-divisjonen. Den britiske 7. panserdivisjonen rykket på Napoli og amerikanske styrker tok Acerno den 22. september og Avellino den 28. september. Montgomerys 8. armé rykket også fram på Adriaterhavskysten fram og fikk kontakt med 1.Airborne Division. 27. september inntok de flyplasser ved Foggia. Foggia var viktig for de allierte på grunn av at den rekke flyplasser var konsentrert i dette området og med kontroll over disse kunne de allierte nå nye mål i Frankrike, Tyskland og på Balkan. Britiske styrker rykket inn i Napoli 1. oktober og de allierte styrkene nådde Volturno-elven 6. oktober. Slik hadde de sikret en forsvarslinje for Napoli, området omkring og viktige flyplasser fra tyske motangrep. Avalanche, operasjon Korsikansk. Korsikansk er et romansk språk som tales på den franske øya Korsika. Fransk er allikevel det offisielle språket på øya. Språket ligner mye på italiensk, spesielt på den toscanske dialekten. I den sardinske provinsen Sassari tales det et språk som er likt det korsikanske språket. Stoke Goldington. Stoke Goldington er en landsby og et verdslig sogn i Milton Keynes i England. Stedet ligger omkring syv km nord-nordvest for Newport Pagnell, ved den gamle veien til Northampton. "Stoke" er et gammelengelsk ord som betyr «liten landsby» ("hamlet"), og er et av de vanligste stedsnavnene i England. I "Domesday Book" (1086) er stedet nevnt som Stoche. "Goldington" ble lagt til senere i middelalderen, og refererer til en Peter av Goldington som var stedets fremste innbygger i en periode. Rolls-Royce Silver Shadow. Rolls-Royce Silver Shadow er en bilmodell fra den britiske bilprodusenten Rolls-Royce, som ble fremstilt fra 1965 til 1980. Bilen er til dags dato den Rolls-Royce-modellen som har blitt produsert i størst antall. Den ble produsert i to generasjoner, Silver Shadow fra 1965 til 1976, og deretter Silver Shadow II fra 1977 til 1980. Bilen ble formgitt av Rolls-Royce sin sjefsdesigner, John Blatchley. I forhold til tidligere Rolls-Royce-modeller var Silver Shadow avansert og blant annet utstyrt med skivebremser og uavhengig hjuloppheng. Motoren var en 6,2-liters V8-motor på 172 hestekrefter mellom 1965 og 1969, og en 6,75-liters V8-motor som utviklet 189 hestekrefter fra 1970 til 1980. Bilens mest avanserte detalj var et hydraulisk system, som ble produsert på lisens fra Citroën, som styrte avfjæringen og et tokrets bremsesystem. Dette sørget for at bilen var svært komfortabel. I 1965 ble en todørs coupéutgave introdusert og en cabriolet fulgte i 1967. I 1971 ble disse modellene skilt ut under eget navn, Corniche. Produksjonen av disse fortsatte frem til 1982 (coupéutgaven) og 1996 (cabrioletutgaven). En annen coupévariant bygget på samme plattform var Camargue, med karosseri designet av italienske Pininfarina. Produksjonen pågikk fra 1975 til 1986. Camargue var historiens dyreste Rolls-Royce-modell. I tillegg ble en Bentley-versjon med betegnelsen Bentley T ("Bentley T II" fra 1977) som var mekanisk identisk med Rolls-Royce-utgaven, og den eneste forskjellen var logoer og grillens utforming. Alle todørs-utgavene var også tilgjengelige under Bentley-navnet, men av disse ble kun ett eksemplar av Bentley Camargue noensinne produsert. Produksjon Silver Shadow Serie. Silver Shadow var Rolls-Royces mest populære modell noensinne, og mer enn 38 000 eksemplarer ble bygget inkludert alle versjoner og Bentley-varianter. Til sammenlikning ble forgjengeren bygget i 15 362 eksemplarer mellom 1955 og 1966. 7. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 7. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 27. mai og endte med tre kamper den 29. mai 2006. George Herbert Mead. Gorge Herbert MeadGeorge Herbert Mead (født 27. februar 1863, død 26. april 1931) var en amerikansk filosof, sosiolog og psykolog. Han var først og fremst tillnyttet University of Chicago hvor han var professor i fra 1907 til sin død i 1931. Han var en av flere ved dette universitetet som bidro til utviklingen av pragmatisme som en filosofisk retning, og blir betraktet som en av sosialpsykologiens grunnleggere. Biografi. George Herbert Mead ble født 27 februar 1863 i South Hadley, Massachusetts. Han døde 27 april 1931 i Chicago, Illinois. Han hadde ei søster, Alice, som var 4 år eldre. Far hans, Hiram Mead var av bonde- og presteslekt. Faren underviste han på Oberlin College til han døde i 1881. Mor hans, Elizabeth Storrs Billing underviste på Oberlin College i to år etter ektemannens død. Fra 1890-1900 var hun president for Mt. Hollyade college. G. H. Mead begynte sjøl på Oberlin College som 16-åring. Oberlin College var på den ene siden kjent for sin religiøse ortodoks, på den andre siden for sitt radikale standpunkt i kvinnerettspørsmål. Mead studerte på Oberlin College i en periode fra 1879-1883, den tid da naturvitenskapene, bl.a. inspirert av Charles Darwin begynte å få innpass i de høgre skolene og skapte debatt der. Symbolsk interaksjonisme. Teorien om symbolsk interaksjonisme av George Herbert Mead ble publisert i 1934. Har både psykoanalytisk, behavioristisk og humanistisk forankring. Den er beslektet med Charles H. Cooleys teorier om speiling, som igjen var inspirert av Adam Smiths «selger/kjøper»-teori: om evnen til å ta den andres perspektiv. Mead bearbeidet Cooleys idé om «speilbilde-selvet» inn i sin teori. Teorien er også inspirert av John Dewey (bl.a. i synet på læring og skole), som var en god venn og faglig samarbeidspartner. I symbolsk interaksjonistisk teori er mennesket samtidig et aktivt «subjekt» og et observerende «objekt» (det ser seg sjøl fra utsida). Mead skilte mellom det bevisste meg og det ubevisste meg. Det objektive selvet (det bevisste) kommer i stand ved at vi observerer andres reaksjoner på oss sjøl og lever oss inn i hvordan andre vurderer oss. Dvs. vi speiler oss i andres reaksjoner på oss sjøl. Det subjektive selvet er det område vi har mindre tilgang til (det ubevisste). Sentrale begreper. Gesten (tegnet) er et viktig utgangspunkt for respons og kommunikasjon. Senere er språket sentralt i kommunikasjonen. Gest og språk følger – og understreker hverandre. Individet (ego) oppfatter seg sjøl og sine gjerninger gjennom en eller flere andre (alter). Når individet foretar en handling registreres denne av alter (èn eller flere personer)som tolker/vurderer det den andre sier/gjør og gir tilbake en reaksjon som persiperes av jeg-et (feed-back). Reaksjonen kan skje gjennom diffuse kropps-signaler, verbale budskap, eller i kombinasjoner av signaler. Disse kommuniseres oftest langs «nettverksfibre» (familie og nære personer), men også av personer utenfor nettverket. I jeg-ets tilbakemelding foregår en innleving som legger grunnlaget for egen adferd. Slike vurderinger akkumuleres, inderliggjøres og blir etterhvert med på å danne grunnlag for sjølbildet. Poenget er at jeg-et i handlingsøyeblikket ikke foretar noen direkte selvvurdering, men baserer denne på de reaksjoner andre gir på egen adferd. Vårt selvbilde blir til ved at vi ser oss sjøl i andre. Slik blir det sosiale nettverket som et speil. Jeg speiler meg i de andres reaksjoner på meg. Gjensidighet og identitetsdannelse. Mead peker på at ved gjensidighet i enhver handling- vil det alltid foregå en samhandling der hvor flere mennesker er involvert. Personligheten dannes i gjensidigheten gjennom opplevelser mellom mennesker- gode og vonde. Identitesdannelse skjer gjennom rolleovertaking idet mennesket tar opp i seg forventninger andre har til det. Dette vil likevel ikke være å forstå slik at mennesket reduseres til en passiv rollespiller i et slags teater. Signifikante andre/generaliserte andre. På denne bakgrunn kan vi skjønne at hele vårt reaksjonssett, våre handlinger og hele vår personlighet blir helkontinuerlig evaluert og sanksjonert. Resultatet formidles tilbake gjennom tildels subtile nettverksprosesser, først av de Mead kalte for «signifikante andre», som grovt svarer til de vi har kalt det primære sosiale nettverket. Hvem disse personer er varierer med alderen. Med økende modenhet vil man også kunne vurdere seg sjøl gjennom en generell referanseramme, det Mead kalte «den generaliserte annen» som representeres av «folk flest», av generelle og delvis abstrakte samfunnskrav som lover og forskrifter. Slik er både jeg-et (ego), sjølbildet og personligheten bygget opp med basis i opplevelsen av ros og ris av fellesskapet. Dette er sosialiseringsprosessen i et nøtteskall. Her ser vi en slags forbindelseslinje til grunnprinsippene i Freuds personlighetsutviklingsteori. Freud beskrev personligheten som sammensatt av tre ulike elementer eller instanser, det'et, jeg'et og over-jeg'et. Psykisk energi kanaliseres gjennom det'et, som vi kan oppfatte som personlighetens kraftreservoir og motor. Det'et, som er den opprinnelige og mest primitive av instansene er forankret i det ubevisste, og det'et virker utelukkende etter lystprinsippet. Det\et kjennetegner primær-prosess-tenkning. Jeg'et fungerer som en formidler mellom kravene fra det'et og omgivelsenes krav. Jeg'et opererer ut fra realitetsprinsippet. Over-jeg-et tilsvarer på mange måter det vi i dagligtalen kaller vår samvittighet. Det representerer den inderliggjorte foreldreautoritet og påvirkning med hensyn til verdi- og moraloppfatninger. Uten å bygge på lysttilfredsstillelse eller realitetsforankring, strever over-jeg'et mot det ideelle og fullkomne. Over-jeg'et utgjør individets sett av moralske lover, som på flere måter er irrasjonelle i forhold til virkeligheten (jfr. den generaliserte annen). Rolletaking og perspektivtaking. (Rolle- her definert som et sett av forventninger fra andre). Rolletaking er grunnleggende i Meads tanke; barn lærer å forstå via et system av symboler som brukes mellom mennesker. Perspektivtaking er vesentlig i kommunikasjonsforløpet, det gjør det mulig å foregripe den andres reaksjon på en ytring en selv er iferd med å frambringe, noe som igjen kan modifiseres som et resultat av denne foregriping. Intelligens/symbolsk mediering. Mead beskriver intelligens som noe sosialt i sin grunn-natur, den går ut på evnen til å sette seg inn i den annens sted, anta den annens holdninger, ta den andres roller og gripe meningen med de symboler og gester de andre gjør bruk av (symbolsk mediering). Man får dermed to referansesystemer dvs. at noe kan være både seg selv og det andre (den annen) på en og samme gang. Gjennom den «generaliserte annen» inntar man en annens perspektiv, dermed vil det kunne skje at aktøren vil kunne se seg i rollen til den andre og modifisere sin egen adferd. Leken. Leiken (play-leik, game-spill) er den mest spontane av aktiviteter som inneholder perspektivtaking.. Inneholder i utgangspunktet ikke mål-middel-tenkning? Eks. rollelek, man leiker mor og far, politi og røver, butikk(selger og kjøper).. her kan utvikles et hurtis perspektivskifte. ØVELSE: Leik i kjøp og salg. En skal leie ut ei leilighet og vil ha mest mulig for den, en skal leie leiligheta og vil betale minst mulig for den. Kom til pris-enighet ved hjelp av perspektivtaking. Leiken utvikler seg fra rolle-leik til regel-leik... (kanskje det er derfor vi har fått så mange regler...vi leiker hele tida..) Barna lærer seg handlingskorrdinering/strukturere sosiale situasjoner. Sjøloppfyllende profetier. Et viktig poeng i Meads teori: SELVET Når barnet først har dannet seg et selvbilde eller et selv-begrep synes dette å virke inn på hans handlinger eller valg av «signifikante andre» til å speile seg i. Det synes dermed også å utvikles et mønster på barns reaksjoner på egne handlinger. (jfr. gode/onde sirkler). Vi kan si selvet virker bestemmende på hvordan individet oppfører seg. Selvet har m.a.o. en dynamisk eller motivasjonell betydning- dvs. en sentral faktor i den menneskelige motivasjon. På den ene siden: grunnleggende tendens til å ville forsvare sin etablerte selvoppfatning. På den andre siden: ønsker å søke i retning av det ideale selv. En gruppe som helhet er sammensatt av forskjellige personlig¬heter og det innen-personlige nettverk til hver av deltakerne blir til et mellom-personlig og skapen¬de nett¬verk. Gruppen representerer dermed den skapende enhet. Dette blir komplisert i og med at vi aldri finner to like mennesker. Dermed vil vi i praksis aldri kunne forutsi handlinger og reaksjoner. Mening, betydning, språk. Symbolsk interaksjon er altså den sosiale interaksjon som finner sted når personer utveksler sine virkelighetsoppfatnin¬ger. Mead framhever dermed at mennesket forholder seg til virkeligheten på basis av den MENING ting og opplevelser har for dem, hvilken BETYDNING tingene har,og disse meninger er igjen produkter av det sosiale samspill. SPRÅKET vil dermed få en spesiell betydning hos Mead. Det kontrollerer vår oppfatning og persepsjon, det hjelper oss å gi mening til våre erfaringer og influerer på vår kommuni¬kasjon (Mead -77). Dermed er det ikke urimelig at møtet mellom mennesker fra ulike kulturer lett fører til motsetningsfylte hendelsesforløp rett og slett fordi aktørene definerer den samme virkelighet på forskjel¬lig måte. Sett i et skoleperspektiv vil skolen og heimen kunne danne et motsetningsforhold til hverandre så lenge de har ulike oppfatninger om hva skolen skal være for ungen. Mead er opptatt av at mennesket handler på bakgrunn av hvilken betydning tingene/handlingen har. Og at betydningen blir til gjennom interaksjon som en kontinuerlig fortolkende prosess mellom mennesker. Noen personer betyr mer for meg enn andre. For at den andres vurdering skal angå også mitt sjølbilde, må det være en person som betyr noe for meg på en eller annen måte, eks. læreren, mor, far, søsken, en god venn osv.(betydningsfulle andre/ signifikerte andre. Reaksjoner fra en (for meg) betydningsfull person vil ha større betydning for meg enn en "hvilken som helst"-person. Den sosiale speilingsprosessen forutsetter at individet kan tolke andres reaksjoner og tenke seg inn i den andres sted. (Jfr. rolle-lekens betydning) Dette forutsetter igjen evne til å bruke symboler og reagere på symboler. Når mead la så stor vekt på språket, var det fordi språket er knyttet til bevisstheten og er en forutsetning for bevisstheten (ikke omvendt). Språket (kropps- og talespråk) vil også være en viktig budbringer i speilingsprosessen. I tillegg kan det tenkes andre budbringere/formidlingskanaler. Mennesket lærer å tolke et helt register av signifikante signaler, ikke bare fra èn person, men fra hele grupper. Sirkularitet. En vellykket perspektivtaking slik jeg ser det vil bare skje i et sirkulært samhandlingsforløp-dvs. i et gjensidig utfyllende forhold mellom to deltakere, som gjør at "den annen" hele tiden kan sette seg inn i den andres sted. At man tar den annen parts perspektiv kommer klarest til uttrykk når kommunikasjonsprosesen tar form av samtale. Vi «tar på en måte tur» i forhold til å være sender og mottaker. Disse dialogrollene er komplementære, dvs. de utfyller hverandre: idet vi går inn i en samtale blir vi samtalpartnere. Pedagogisk konsekvens. Skal barn bli dyktige til å kommunisere må de følgelig lære å bli både dyktige talere og dyktige lyttere. En kommunikasjonsprosess er en del av et opplevelsesfelleskap. Dette blir en pedagogisk konsekvens. En identitetsdanning slik jeg forstår den er beslektet med imitasjon ved det at vi egentlig foretar oss en etterlikning av den annen, skjønt det i identitetsdanningen foregår en dypere tilegning av en annens følelser, tanker og innstillinger. "Mind"/bevissthet. Mead er opptatt av fortid, nutid og fremtid i samtale- og handlingsforløpet. Virkeligheten har sitt sete i det nuværende, her og nu. Men det nåtidige impliserer alltid en fortid og en fremtid. Og verken fortid eller fremtid eksisterer uavhengig av nutiden (jfr. "Juleoratoriet" av Gøran Tunstrøm) Vi strekker tiden ut i historien, ved å foregripe og forutsi i idèfeltet, i det som kalles det mentale mind. Vi kan si at det ut av det nåværende springer fremtidige tilblivelser, og at hver ny slik tilblivelse kaller på rekonstruksjon av det forhenværende som stadig gjendannes i det nåværende. Det er i det mentale MIND-i sinnet at fremtider blir foregrepet og fortidet omskrevet. Fortiden vil aldri være sann iforhold det vi leser og høre ettersom den aldri har fått med seg alle bitene. Bare nutiden er den sanne virkeligheten. Makt. Imidlertid kan det utvikle seg til å bli en monolog på den enes premisser, ved at den andre kan bli «bergtatt»-eller det kan utvikle seg en dominans i forholdet mellom to personer som kan utvikle seg til modellmakt.(Den ene får makt over den andre- du tror at den andre kan så mye bedre..)) Filosofen Hegel er inne på hvordan maktovertakelse kan gjøre kraft til kraftløshet under bestemte betingelser og arbeide i helt andre retninger enn man hadde tenkt. («Herre blir tjener og tjener blir Herre») Det blir derfor viktig å oppnå bevissthet på hvordan/ hvorfor modellmakt oppstår i dialogen og hvordan denne kan hemme utvikling. Dette er «gammel kunnskap» idet også Sokrates var opptatt av det samme, nemlig styringen og målbæringen i samtaleretningen. Tid og relativitet er også viktig i dialogen (påvirket av filosofen Martin Buber og metafysikeren Alfred North Whitehead.) Enhver meningsproduksjon er avhengig av tiden man setter inn på den, og konteksten. På bakgrunn av det som har vært og i lys av det nye som springer ut vil noe skje. Dersom vi ser denne måten å utløse læring på, vil tiden man trenger være avhengig av de bakgrunnserfaringer og opplevelser vi sitter inne med. Eksempelvis ser vi at Sokrates trenger mye tid i dialogen "Menon" når han skal få en slave til å forstå den pytagoreiske læresetning. Likeledes kan vi se av Bjørkvold(...) at sønnen trengte nærmere et halvt års "studie" av amerikanske skolegutter før han aktivt kunne identifisere seg med dem. Først etter omfattende systematisk bearbeiding av inntrykk utløstes prosessen gjennom synlig resultat. Tiden vi trenger for å lære, for å få oppklart misforståelser, eller for å komme til enighet om noe, vil aldri kunne bestemmes på forhånd, den vil alltid være avhengig av «historien» og relasjonene. 3. Søke å utvikle viten på egne premisser 4. Bli bevisst på at perspektivtaking kan bety å bli bergtatt. Går vi inn i skolen og ser på relasjonene, skal vi være oppmerksomme på at identitetsdanning skjer over tid. Og de som har tid sammen er først og fremst elevene i en gruppe/klasse, men også lærerne i grupper eller som kollegium. Foreldre er så langt vi kan se nokså sporadisk innom skolen og vil normalt ikke i så stor grad "dannes" i skolestua (skjønt de har sin historiske danning herfra), heller vil de ikke være istand til å forstå de kulturuttrykk som blir dannet her over tid (skolen har forandret seg siden de gikk der sjøl), dersom de ikke inntar innsidens perspektiv. Over år i møter mellom elever, mellom lærere og mellom lærer og elev, vil holdninger og mening dannes, og ulike styrkeforhold settes inn. Dypest vil danningen trenge inn hos elevene, særlig dersom de samme elever operer nært hverandre i ni år. Det vil si rundt 1600 skoledager. Å sette sammen en klasse blir dermed litt av et sjansespill. Vi kjenner ikke elevene på forhånd, og når utvikling av gjensidighet, modellmakt og eventuelle dominanser skjer over tid, kan vi heller ikke forutse styrkeforholdet. Skjønt dersom vi befinner oss som en del av et lokalmiljø, vil vi kunne være litt bevisst på faremomentene med å leve for tett sammen over for lang tid. På bakgrunn av den utvidete forståelse kan vi bidra til å redusere problematikken. Kritiserte utdanning på det skarpeste fordi den reproduserte systemet: fabrikkene tok sjøl ansvar for opplæring av sine; fikk ikke allmennkunnskap. Opptatt som han var av relasjonen mellom skole og samfunn og demokratiseringa av skolen, engasjerte Mead seg m.a. i å få foreldra som samarbeidspartnere for skolen. Han var sjøl formann i foreldresammenslutningen i 1902/03. KILDE: To artikler hentet fra Thuen og Vaage (1989): Oppdragelse til det moderne, Universitetsforlaget Salerno. Salerno er en by i Campania i det sørvestlige Italia med 140 580 innbyggere (2007). Byen er hovedstad i provinsen med samme navn og ligger innerst i gulfen med samme navn som er en del av Tyrrenhavet. Byen ligger rundt 55 km sør/sørøst for Napoli. Salerno sett fra fjellene rundt byen Byen er den viktigste på Amalfikysten som er et verdensarvsted, og er i nyere historie mest kjent for å ha vært en residensby for den italienske kongen da han flyktet fra Roma i 1943 i forbindelse med fredsslutningen med de de allierte. Hovedstyrken under Operasjon Avalanche hadde da gått i land rett ved byen under invasjonen av Italia i september 1943. Det har vært bosetninger i området siden Oldtiden. De eldste spor er fra Samnium og etruskertiden, da det lå en by med navn Irna her. Byen hadde internasjonal handel, blant annet til Elaia. I romertiden var området en del av provinsen Salernum (194 f.Kr). En nye romersk by som etter hvert ble mer viktig som handelssenter enn som militært støttepunkt, ble forbundet med Roma gjennom Via Popilia, som gikk gjennom Lucania og Reggio di Calabria. Senere, på 400-tallet og 500-tallet var byen viktig for østgoterne. Da goterne ble slått av Det bysantinske riket, var det i 15 år under dette rikets kontroll, før den ble erobret av langobardene i 568. 13. desember 1076 ble byen erobret av normannerne og ble gjennom dette etter hvert en del av det tysk-romerske riket. Gjennom hele denne perioden blomstret byen, både gjennom handel, men også vitenskap. Byen fikk tidlig et medisinsk institutt fra 1000-tallet og var et ankerpunkt i europeisk medisinsk forskning. Utover middelalderen kom byen ofte i klem mellom ulike føydalherrer, og på 1400-tallet var byen ofte i sentrum for kampene mellom kongehusene av Angevin og Aragon. Utover på 1600-tallet førte dette etter hvert til et forfall for byen sammen med tre pestbølger, som kom i årene 1656, 1688 og 1694. Utover på 1700-tallet fikk byen en langsom vekst igjen, særlig etter at den spanske dominansen opphørte. Det var på denne tiden en stor byggevirksomhet som i dag utgjør byens historiske sentrum. Men i 1799 ble byen en del av den Napoleon-kontrollerte statsdannelsen, det medisinske instituttet bøle stengt og en rekke av byens religiøse liv ble undertrykket. Under Italias samling hadde byen en jevn vekst for fortsatte helt fram til andre verdenskrig. Selv om etterkrigstiden var en vanskelig tid for mange italienske byer, har Salerno klart å opprettholde en jevn vekst og utvikling. Ottar Sjaastad. Ottar Magne Sjaastad (f. 1928) er en norsk nevrolog (lege), dr.med. og professor i medisin ved NTNU. Han ble 14. mars 2002 utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for fortjeneste av norsk medisin. Sjaastads forskningsinnsats har spesielt dreid seg om forskjellige former for hodepine. Chèvre. Chèvre er fransk geitost. "Chèvre" betyr geit på fransk. Osten. Chèvre er alltid lys som fargen på geitemelken. Den finnes som ferskost og som lagret, da med hvitt mugglag utenpå. Den lagrede lages med mange former: sylinder (vanligst), pyramide, tromme m.fl. Den finnes både pasteurisert og upasteurisert. Noen oster gnis med vinstokkaske for å øke holdbarheten, men dette setter ikke smak. Osten smaker ganske skarpt av geit. Lukten og smaken stammer blant annet fra den varierte kosten geitene får ved å gå ute hele året. Det vil derfor ikke være all geitemelk som har den skarpe smaken. Fersk ost er kremet og bløt. Jo lenger den lagres jo hardere blir både overflaten og kjernen, og osten får en syrlig lukt og smak, med mindre preg av geit. Chèvre tilsettes urter eller krydder i noen tilfeller. I Frankrike finnes mange typer chèvre, deriblant "Bucheron", "Cabis", "Crottin de Chavignol" (har typegodkjenningen AOC), "Pélardon", "Picodon", "Pouligny Saint-Pierre", "Rocamadour", "Sainte-Maure de Touraine", "Chabichou du Poitou", "Valencay" og "Pyramide". I Norge produserer TINE en chèvre. Bruk. Chèvre brukes sammen med andre oster som egen rett etter hovedretten, slik det er vanlig i Frankrike. Den brukes også i salater, sauser, grillet, til gratinering med mer. Historie. Maurerne brakte geiter til Frankrike på 700-tallet, og etterlot seg dyrene da de trakk seg tilbake til Spania. Produksjonen av ost fra geitemelk sies å ha startet i samme århundre, særlig i Loire og Poitou i den vestlige delen av landet. Chuhei Nambu. Chūhei Nambu (født 27. mai 1904, død 23. juli 1997) var en japansk friidrettsutøver. Han er den eneste som har innehatt verdensrekorder i både lengdehopp og tresteg. Nambu var medlem av det japanske laget under OL 1928 i Amsterdam, der han deltok i tre øvelser. Hans beste resultat kom i tresteg, der han ble nummer 4, mens landsmannen Mikio Oda vant gull. Han kom på 9. plass i lengde, og deltok på det japanske laget som ble slått ut i innledningsheatene på 4 x 100 m stafett. Nambus virkelige gjennombrudd kom i 1931. Etter at han hadde forbedret den japanske rekorden noen ganger, satte han ny verdensrekord med 7,98. Jesse Owens forbedret rekorden mindre enn fire år etterpå, men hoppet var asiatisk rekord helt til den ble slått av Hiroomi Yamada i 1970. Året etter, under OL 1932 i Los Angeles, var han blant gullfavorittene i både lengde og tresteg. I lengde måtte han nøye seg med bronsemedalje, men revansjerte seg i trestegfinalen. Vinnerspranget på 15,72 m var ny verdensrekord. Dette innebar at Nambu ble den første som hadde innehatt verdensrekordene i både lengde og tresteg. Begge verdensrekordene stod til 1935, da de ble slått av Jesse Owens (lengde) og Jack Metcalfe (tresteg). Ragnhild Sælthun Fjørtoft. Ragnhild Sælthun Fjørtoft (født 9. juni 1947) er en norsk kanalvert, populært kalt «hallodame», for TV-kanalen NRK1. Hun er en av NRK Fjernsynets mest kjente ansikter og en viktig del av deres merkevarebygging. Biografi. Ragnhild Sælthun Fjørtoft kommer fra Seltun i Lærdal i Sogn og Fjordane. Etter tre år ved Firda gymnas på Sandane fra 1963 og tre år på lærerskole i Tønsberg (nå Høgskolen i Vestfold), begynte hun som programmedarbeider i NRK i 1969. Hun har vært produsent, programleder, kommentatorleser, oversetter og kanalvert. Hun har også vært leder for språkutvalget i NRK, og er kjent for sin sikre nynorsk. Fjørtoft har opp gjennom årene vært engasjert i blant annet uhjelpsarbeid og vært styremedlem i organisasjoner som UNICEF Norge, Strømmestiftelsen, Forut og Antislaveriselskapet. Hun var i ungdommen også aktiv i NSUA (Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund) og siden leder i venneforeningen for Det Norske Teatret. I 2002 gav Fjørtoft ut boka "Under bergfall" på Det norske samlaget. Det er en samling av hennes favorittdikt. Ragnhild Sælthun Fjørtoft er gift med tidligere programsekretær, Venstre-leder og leder for medie- og miljøstiftelsen WIF (World View International Foundation) Arne Fjørtoft med base i Sri Lanka. De har periodevis bodd blant annet i Sri Lanka, men bor nå hovedsakelig på Lørenskog i Akershus. Priser og utmerkelser. Hun mottok kringkastingsprisen i 1994, Storegutprisen i 2004 og hedersprisen under Gullruten 2006. Spettefugler. Spettefugler (Piciformes) er ei gruppe fugler som lever i skogområder. Gruppa består av ca 400 arter. Generelt er spettefuglene insektetere, selv om tukanene for det meste eter frukt og vokseterne bivoks. Systematikk og evolusjon. Jakamarer og dovenfugler behandles ofte som den separate gruppa Galbuliformes. DNA-analyser viser et de danner en egen evolusjonær utviklingslinje, men de foreslås at de er bedre kategorisert som en egen delgruppe spettefugler. De andre gruppene danner tilsammen en monofyletisk gruppe, men slektskapet mellom skjeggfugler og tukaner er ikke fullt klarlagt og det virker som om de afrikanske skjeggfuglene utgjør en distinkt evolusjonær linje. Spettene og vokseterne er de som er nærmest beslektet. Walter Davis. Walter Francis «Buddy» Davis (født 5. januar 1931 i Beaumont, Texas) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver og basketspiller som konkurrerte i høydehopp. Davis ble olympisk mester da han vant høydekonkurransen under OL 1952 i Helsingfors med et hopp på 2,04 som var ny olympisk rekord. Dale Evans. Dale Evans (født Frances Octavia Smith 31. oktober 1912 i Uvalde i Texas, død 7. februar 2001 i Apple Valley i California) var en amerikansk skuespiller. Hun var konen til Roy Rogers. Dale Evans har to stjerner på Hollywood Walk of Fame. Torill Thorup. Torill Thorup (født 7. september 1976) er en norsk forfatter av seriebøker i triviallitteratur-sjangeren. Hun vokste opp i Sande og Holmestrand i Vestfold, men bor nå på Hvittingfoss. Bøker. Torill Thorup har skrevet tolv underholdningsromaner i serien «Inga Svartdal» der handlinga foregår på en storgård i bygda Botne ved Holmestrand i Vestfold. Bøkene er utgitt av Cappelen forlag fra mars 2004 og har kommet ut i et samlet opplag på rundt 500 000. Disse bøkene er også solgt til Polen der de ventes å komme ut i et opplag på 80 000 eksemplarer per bok. Torill Thorups neste romanserie «Arvesølv» utgis av Schibstedforlagene og kom på markedet sommeren 2007. Planen er å utgi minst 20 bøker om odelsjenta Yngvil Brandsæther fra Eidsfoss på 1800-tallet. Førsteopplaget på den første boka var på 300 000. Leif & Kompisane. Leif & Kompisane er et norsk rockeband fra Stavanger som ble dannet i 1984 av vokalist, gitarist og trommeslager Leif A.B. Nilsen med bakgrunn fra Mods. De øvrige medlemmene den gangen var Torkild Viig (også Mods) og gitaristen Helge Løvaas. Gruppen har siden gitt ut åtte album. Elden. "Elden" eller "Det brinner en Eld" er et norsk, historisk musikkspill som har blitt oppført utendørs på Røros i Sør-Trøndelag annethvert år siden 1994. "Elden" har rockemusikk og tekst av Bertil Reithaug og Arnfinn Strømmevold. Spelet handler om da Karl XIIs karolinerhær i 1718 invaderte Trøndelag og Røros, og tilbaketoget da 4000 soldater døde i snøstorm på vei over grensefjella mot Sverige. Spelet framføres av profesjonelle aktører og 75 amatører og lokale skuespillerkrefter på slagghaugene i bergstaden Røros og vises en drøy uke i august. Den første dansk-hanseatiske krigen. Den første dansk-hanseatiske krigen pågikk mellom Danmark og Hansaen i tidsrommet 1362–1365. Sverige og Norge var i allianse med hanseatene. Etter erobringen av hansabyen Visby i 27. juli 1361 hadde danskekongen Valdemar Atterdag gått for langt. Istedenfor å avverge en trussel mot sine egne erobringer i Skåne utvidet han den uoffisielle konflikten med Magnus Eriksson av Sverige til en større konflikt med fristatene i nord-Tyskland. De hanseatiske byene som hadde utgjort et løst forbund over økonomiske fellesinteresser, var sterkt interessert i stabile forhold for sin virksomhet gjennom de danske stredene og for en dominerende rolle i Skånemarkedet. Deres støtte til danskekongen hadde variert siden den kongeløse tiden, sist bekreftet tidlig i året 1361 med et brev som tildelte særrettigheter for Hansaen i Skånemarkedet. Deres krigserklæring 8.-9. september 1361 var et direkte resultat av angrepet på Gotland som rammet indre forhold i både det svenske kongeriket og Hansaforbundet. I forveien hadde svenskene og hanseatene innledet forhandlinger om et tvistemål, men dette ble endret med nyheten i juli 1361 om forhandling om allianse og krigsplanlegging. Umiddelbart ble alt salg av gods til danskene forbudt med trussel om dødsstraff. Kongen som de hadde sett på som en stabiliserende faktor, hadde blitt en trussel og en sterk irritasjon som var kommet i besittelse av forbundets viktigste inntektskilde. Elleve av de sytti byene som utgjorde forbundet, Lübeck, Rostock, Stralsund, Greifswald, Anklam, Stettin, Kolberg, Wismar, Hamburg, Bremen og Kiel, sluttet seg til den norsk-svenske krigserklæringen. Valdemar Atterdag mottok denne etter ankomsten fra Gotland, men det var sent i året for et hærtog eller sjøtog fra noen av partene. Magnus Eriksson var tvunget til å gå med på en pantsetting av Skåne med det viktige sildemarkedet der, og all toll i Skanör og Falsterbo skulle gå til hanseatene for å dekke krigskostnadene. Krigen dreide seg om kontroll over Skåne og Skånemarkedet. Våren 1362 var en hanseatisk flåte på 27 kogger og 25 snekker samlet under befal av borgermesteren fra Lübeck, Johan Wittenborg. Med flåten styrte hanseatene opp i Øresund og fraktet et beleiringstren med beleiringsmaskiner og soldater ledet av grevene Henrik og Adolf av Holsten som hadde sluttet seg til alliansen. Wittenburg var uerfaren som admiral og lot seg overtale til å beleire den viktige byen Helsingborg uten å sikre seg mot et mulig dansk angrep. Borgherren Peder Nielssøn Due holdt stand i Helsingborg for flere uker inn i sommeren. Den danske krigsflåten benyttet overraskelsesmomentet for et overfall på den hanseatiske flåten og under Slaget ved Helsingborg vant de en seier etter harde kamper der tolv store kogger ble erobret. Wittenburg, som hadde innsett danskenes overlegenhet, sluttet raskt våpenhvile mot løfter om tilbaketrekning uten kamp. Hjelp fra norsk og svensk hold var ikke kommet, den norske kongen Håkon VI Magnusson hadde ført en felles norsk-svensk hær ned til Varberg i Halland, men stoppet der og dro tilbake for å hente forsterkninger. En norsk flåtestyrke uteble uten forklaring. Wittenburg var overlatt til seg selv. Nederlaget kostet borgermesteren livet, de rasende innbyggerne i Lübeck fikk ham halshogd foran rådhuset som straff for de enorme kostnadene som hadde vokst uten stans under beleiringen og tapet av skipene under sjøslaget. Våpenhvilen som var innledet under kampene, fortsatte utover året til stor forbitrelse for kongene Magnus og Håkon VI som måtte aksepterte denne uten å ha kommet i strid. Mange stormenn var tatt til fange av danskene som deretter forhandlet om disses løslatelse mot enorme pengesummer. I november 1363 ble forhandlingene om et forlik innledet mellom Valdemar Atterdag og hanseatene som sluttet med våpenstillstand fra 6. januar 1364. Hertug Branim av Stettin, som hadde ledet forhandlingene som representant for Danmark, satte fram en løsesum på 202 000 mark for krigsfangene. Denne løsesummen ble utbetalt av hanseatene som dessuten måtte overta de øvrige krigsutgiftene på 166 000 mark. I mellomtiden måtte Magnus Eriksson forlike seg med danskene, og trolovelsen mellom hans sønn Håkon VI Magnusson og danskekongens datter ble gjenopptatt. Denne ble beseglet med ekteskap den 9. april 1363 mellom kongen av Norge og Margrete Valdemarsdatter. Med ekteskapet hadde svenskekongen gitt avkall på Skåne, sørlige Halland og Blekinge, og satt sluttstrek for den dansk-svenske striden om de østdanske landsdelene. I 1365 var krigen formelt avsluttet. I Sverige gikk det svenske aristokratiet, som gradvis hadde blitt mer ustyrlig enn tidligere, ut i opprør mot Magnus Eriksson og beskyldte ham for tapet av Skåne og mye annet. De fant en motkonge som tronpretendent: Albrekt av Mecklenburg, den yngre sønnen av hertug Albrekt den store av Mecklenburg i 1363. Hansaen sluttet seg til opprøret i Sverige. En ny krig mellom Danmark og Hansaforbundet var uunngåelig etter danskene hadde grepet inn til støtte for Magnus og Håkon VI i 1366. Andy Griffin. Andrew Griffin, vanligvis kalt Andy Griffin, (født 7. mars 1979 i Wigan, Stor-Manchester, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for flere engelske klubber. Han spilte sist for Reading i Football League Championship frem til mai 2012, da han ble frigitt av klubben. Biografi. Griffin startet sin karriere i Stoke City i august 1996, og han spilte sin første kamp for Stoke den 26. oktober 1996 i en ligakamp mot Portsmouth. Hans første mål for "the Potters" laget han 5. mars 1997, da Stoke vant 3–1 over Grimsby Town i en ligakamp. Totalt scoret Andy Griffin ett mål på 34 ligakamper for Stoke i 1996/97-sesongen. I første del av 1997/98-sesongen ble det ett mål på 23 ligakamper før han ble solgt til Newcastle United for £1 500 000 i januar 1998. Han debuterte for Newcastle, og i Premier League, den 7. februar 1998 i en kamp mot West Ham United, og totalt spilte Griffin 4 ligakamper for "the Magpies" i siste del av 1997/98-sesongen. Den påfølgende sesongen ble det 14 ligakamper, mens han i 1999/00-sesongen fikk med seg 3 ligakamper. I denne sesongen scoret han også sitt første ligamål for Newcastle og det kom i en kamp mot Arsenal den 14. mai 2000. Deretter ble det 19 ligakamper i 2000/01-sesongen, 4 ligakamper 2001/02-sesongen og 27 ligakamper og ett ligamål i 2002/03-sesongen for klubben fra Tyne and Wear. I hans 7. sesong i Newcastle ble det kun 5 ligakamper og i mai 2004 gikk han gratis til Portsmouth. Griffin spilte sin første kamp for Portsmouth mot Birmingham City 14. august 2004, og da 2004/05-sesongen var over hadde han spilt 22 ligakamper for "Pompey". Det ble også 22 ligakamper i hans 2. sesong for Portsmouth, men i 2006/07-sesongen klarte han ikke å etablere seg i startoppstilling deres og han signerte derfor på en låneavtale med hans gamle klubb Stoke. Avtalen med Stoke gikk fra september 2006 og ut sesongen, og etter å ha spilt 33 ligakamper og scoret 2 mål for "the Potters" i 2006/07-sesongen returnerte han til Portsmouth. Den 1. august 2007 gikk Andy Griffin gratis til Derby County, og han debuterte for "the Rams" i en ligakamp mot sin gamle klubb Portsmouth den 11. august 2007. Etter å ha spilt 15 ligakamper for klubben fra Derbyshire i første del av 2007/08-sesongen ble han solgt til Stoke for £300 000 den 11. januar 2008. Locus for registerepidemiologi. Locus for registerepidemiologi ved Universitetet i Bergen er et forskningsmiljø autorisert av Det medisinske fakultetet i 1998 for en første periode på 10 år. Det ledes av Seksjon for epidemiologi og medisinsk statistikk ved Institutt for samfunnsmedisinske fag. Formål. Locus for registerepidemiologi skal effektivisere utnyttelsen av medisinske registre i epidemiologiske studier av sykdomsårsaker og oppfølgingsstudier av prognoseindikatorer. Under formålet ligger identifisering av risikofaktorer og medisinske årsakssammenhenger generelt, iverksettelse og evaluering av forebyggende tiltak samt etablering av kvalitetsindikatorer for klinisk praksis og tilsyn. IT. Tilrettelegge effektive databaseløninger for å generere formålstjenlige forskingsdata, etablere supplerende systemer for kvalitetssikring og etablere høy datasikkerhet. Administrasjon. Skaffe eksterne forskningsmidler, kommunisere med sentrale myndigheter, regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk og eksterne samarbeidspartnere som Locus for registerepidemiologi vil ha løpende kontakt med (f.eks. Statistisk sentralbyrå og Kreftregisteret), være ansvarlig for budsjett og regnskapsarbeid og være sekretariat for styre og råd. Vitenskapelig kvalitet. Universitetet i Bergen og Haukeland Universitetssykehus har sterke registerepidemiologiske forskergrupper. I Norges forskningsråds evaluering av epidemiologisk forskning ble miljøet evaluert som fremragende. Miljøet har status som Locus for registerepidemiologi ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen. Tukaner. Tukaner (Ramphastidae) er ei gruppe spettefugler med enorme, fargerike nebb. De lever i tropene i Amerika. Gruppa inkluderer 6 delgrupper og omtrent 40 arter. Tukaner varierer i størrelse fra skrifttukan ("Pteroglossus inscriptus") som veier 130 gram og 29 cm lang, til tocotukanen ("Ramphastes toco") som veier 680 gram og 63 cm lang. Kroppen er kort og tjukk. Stjerten er avrunda, og varierer i lengde fra halve lengda til hele lengda av kroppen. Nakken er kort og tjukk. Tukanene har et stort fargerikt nebb, hos noen store arter mer enn halve lengda av kroppen. Tunga er lang og smal. Tukaner har korte, men sterke føtter. Tærne er ordnet i par med den første og fjerde tåa pekende bakover. Begge kjønn har samme fargedrakt. Tukaner er fruktetere, men vil også ta insekter og små øgler. De lever alle i skog, og hekker i treholer hvor de legger 2 til 4 egg. De nyklekkede ungene er fullstendig nakne, uten dun. Tukaner er standfugler og trekker ikke. De lever som oftest i par eller i små flokker. Miguel de la Grúa Talamanca y Branciforte. Miguel de la Grúa Talamanca y Branciforte Don Miguel de la Grúa Talamanca y Branciforte, marqués de Branciforte (født ca. 1755) var visekonge av Ny-Spania fra den 12. juli 1794 til den 31. mai 1798. 16. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 16. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 18. august, og endte med Viking 2 – Start 2 den 20. august 2007. Listerregionen. Listerregionen er et begrep som brukes om kommunene Farsund, Flekkefjord, Hægebostad, Kvinesdal, Lyngdal og Sirdal i Vest-Agder. Kommunene samarbeider blant annet om kultur, samferdsel, utdanning, næringsliv og turisme. Addis Black Widow. Addis Black Widow er en svensk popgruppe bestående av Dianne "Cream" Wiston og Armias "Pigeon" Mamo samt Mitsu, Luies Ally og Deane J. Mamo har etiopisk bakgrunn. Gruppens navn hentyder til Mamos bror Addis, som omkom i en trafikkulykke. Bandet oppnådde suksess med sangene «Goes around, comes around» og «Wait in summer» i 2001. Wiston har i den seneste tid bare delvis vært med på bandets opptredender. Roy Rogers jr.. Roy «Dusty» Rogers jr. (født 28. oktober 1946 i Los Angeles i California) er en amerikansk skuespiller og sanger. Han er sønn av sangeren og skuespilleren Roy Rogers og Arline Wilkins. Moren døde få dager etter hans fødsel av fødselskomplikasjoner. Åsmund Sveen. Åsmund Sveen (født 28. april 1910 i Sørskogbygda, Elverum, død 31. januar 1963) var en norsk lyriker. Sveen ga ut samlingene: "Andletet" (1932), "Jordelden" (1933), "Eros syng" (1935) og "Såmannen" (1940) og romanen "Svartjord" (1937). Lyrikken hans er tydelig inspirert av vitalismen. Sveen var medlem av Nasjonal Samling og en sentral kulturpolitiker under krigen. Etter krigen var han lenge hindret i å utgi bøker. Diktsamlingen "Brunnen" utkom i 1963 og den mørke, innfløkte "Tonemesteren" utkom posthumt i 1966. Sveen var forholdsvis åpent homofil. Aston Martin DB1. Aston Martin DB1 også kjent Aston Martin 2-Litre Sports, var en sportsbil som ble produsert av den britiske bilprodusenten Aston Martin 1948 til 1950. Den var med i filmen "Gone in 60 seconds" under kallenavnet "Barbara" (Egentlig var det Aston Martin DB4 GT Zagato som var med i filmen). Under andre verdenskrig arbeidet Aston Martin på en prototyp kalt Atom. Dessverre hadde de ikke resursser til å produsere bilen etter krigen, og det var først etter at David Brown kjøpte opp Aston Martin i 1947 at produksjonen kunne starte. Bilen ble presentert på London Motor Show 1948 og den ble produsert i 16 eksemplarer Etter introdusksjonen av etterfølgeren, DB2 har modellen vært kjent som DB1. DB1 Locus (Universitetet i Bergen). Et locus er ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen en autorisert forskningsgruppe. John Winter. John Winter (født 12. mars 1924, død 5. desember 2007) var en australsk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Winter ble olympisk mester da han vant høydekonkurransen under OL 1948 i London med et hopp på 1,98. Konkurransen tok flere timer og gikk under dårlige værforhold med mye regn. Flere hoppere tok 1,95, men på 1,98 rev alle hopperne bortsett fra Winter, som var den eneste som lett klarte høyden. Dette til tross for at de i tidligere konkurranser hoppet høyere. Bjørn Paulson fra Norge vant sølv og George Stanich fra USA kom på tredje plass. Elisabeth Samnøy. Elisabeth Samnøy (født 29. mai 1968) er en norsk behandler, kursleder og sakprosaforfatter. Hun ble kjent som samarbeidspartner og venninne til prinsesse Märtha Louise da de i 2007 sammen startet Astarte Education, et kurs i alternative behandlingsformer og selverkjennelsesmetoder, blant annet gjennom påstått kontakt med engler. Da planene om kurset ved Astarte Education ble kjent i juli 2007, ble opplegget betegnet som ren svindel av finansmann og redaktør Trygve Hegnar i Finansavisen. Peder Ringeneie. Peder Ringeneie – (født 15. august 1820 i Bærum, Akershus, død 22. oktober 1847 i Bærum, Akershus) henrettet for mord på sin hustru. Bakgrunn. Peder var sønn av husmannen Ole Hansen og dennes hustru Berthe Rolfsdatter. Peder vokste opp på Kleven i nærheten av Billingstad, under dysfunksjonelle familieforhold. Den 5. juni 1844 giftet han seg med Anne Larsdatter Jammerdal, og et år senere fikk de en sønn Olaus. Ekteparet levde stort sett fra hverandre, grunnet deres fattigdom som gjorde at han måtte arbeide som tjener på Ringen mens hun arbeidet på Tanum. Senere flyttet ekteparet sammen på Haugsvollen. Peder arbeidet fremdeles som tjener på Ringen gård, og etablerte i den forbindelse en liaison med den derværende Birgit Asledatter fra Hallingdal. Forbrytelse. Den 23. november 1846 dro Peder Ringeneie og hans hustru i skogen for å hente ved. Ved Peterskleiva drepte Peder Anne Larsdatter med øks. Etterforskning. Peder Ringeneie anmeldte selv sin hustru som forsvunnet. Liket ble funnet og det var åpenbart at kvinnen var myrdet. Den 13. desember 1846 ble Peder arrestert, mistenkt for mordet. Under påvirkning fra sin sjelesørger tilsto han etter få dager. Motivet var at han hadde etablert forhold til Birgit Asledatter. Rettssak og eksekusjon. Den 11. mars 1847 ble Peder Ringeneie dømt til døden i underretten etter § 14-1 i Straffeloven av 1842. Birgit Aslesdatter fikk livstids fengsel. Den 12. april 1847 ble dommene bekreftet i Akershus Stiftsoverrett. Den 3. juni 1847 stadfestet Høyesterett de lavere rettenes dommer. Den 19. august 1847 godkjente kong Oskar I dødsdommen. Den 22. oktober 1847 ble Peder Ringeneie halshugget av skarpretter Samson Isberg på Jongsåsen i Bærum. Richmond Landon. Richmond Wilcox Landon (født 20. november 1898, død 13. juni 1971) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Landon ble olympisk mester da han vant høydekonkurransen under OL 1920 i Antwerpen med et hopp på 1,935 som var nytt olympisk rekord. Harold Muller fra USA tok sølv og Bo Ekelund fra Sverige kom på tredje plass begge med høyden 1,90. Naoto Tajima. Medaljevinnerne i lengde, fra v. Naoto Tajima (bronse), Jesse Owens (gull) og Luz Long (sølv) Naoto Tajima (født 15. august 1912 i Iwakuni, død 4. desember 1990) var en japansk friidrettsutøver som konkurrerte under OL 1936 i Berlin. Tajima vant gullmedaljen i tresteg på ny verdensrekord. Dette var forøvrig Japans tredje OL-gull på rad i denne øvelsen. Tajima tok i tillegg bronsemedalje i lengdehopp, bak Jesse Owens og Lutz Long. Tajima ble uteksaminert fra Universitetet i Kyoto like før han konkurrerte i OL. Gullmedaljen var Japans siste olympiske gullmedalje i friidrett inntil Naoko Takahashi vant kvinnenes maraton under OL 2000 i Sydney. Torill Rolstad Larsen. Torill Rolstad Larsen (født 31. august 1953) var ordfører i Arendal fra 2003 til 2011, og kommunens første kvinnelige ordfører. Hun har tidligere vært rektor ved Sandum skole på Tromøy. Rolstad Larsen representerte Arbeiderpartiet, har vært medlem av Arendal bystyre siden 1995. Hun ble valgt til ordfører i en flertallsposisjon der Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, SV, Senterpartiet og Venstre samarbeider, og der KrF fikk varaordføreren. Larsen fikk gjentatt tillit fra velgerne i kommunevalget 2007, og fortsatt som ordfører i ny periode. Flertallsposisjonen er uten SV, som ble presset ut av et sterkere sentrum. Hun gikk på et politisk nederlag da reguleringsplanen om utbygging av blokker i Barbu ble nedstemt i bystyret i april 2010. Partiet var delt og hun klarte ikke å samle sine egne. Hun gikk ut i lokalavisen "Agderposten" august samme år og meldte at hun ikke ville ta gjenvalg på Arbeiderpartiets liste ved valget neste høst. Hun ble i oktober 2010 vraket som fylkesordførerkandidat av representantskapsmøtet i sitt eget lokalparti, mot hennes vilje. 18. mars 2011 melde hun seg ut av Arbeiderpartiet, mens hun fremdeles var ordfører i Arendal. Dette var på grunn av press i eget parti etter at hun først hadde sagt seg villig til å stille som listetopp på fylkeslista til Demokratene i Aust-Agder. Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen ba Rolstad Larsen om å trekke seg, for å unngå eksklusjon. Hun meldte seg så inn i Senterpartiet i april samme år, for å bli slettet fra listen til Demokratene. Etter kommunevalget 12. september meldte hun seg ut av Senterpartiet. Peugeot 504. Peugeot 504 er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Peugeot, som ble produsert mellom 1968 og 1983 i Europa. Den er fortsatt tilgjengelig som nybil i Kenya og Nigeria. Modellen ble første gang presentert på bilutstillingen i Paris i 1968, som firedørs sedan med 1,8 liters motor. Den fikk oppmerksomhet for sitt moderne utseende og sine gode kjøreegenskaper, og vant tittelen "Årets Bil i Europa" samme år. Ett år senere, i 1969, ble 504 også tilgjengelig som todørs coupé eller cabriolet, første gang vist på bilutstillingen i Gèneve. Modellene var mekanisk sett identiske som sedanutgaven. I 1970 ble motoren endret til en helt ny firesylindret motor på 2,0 liter og 93 hestekrefter (i forgasserutgave) eller 104 hestekrefter (i injectionutgave). Samtidig ble en helt ny modell introdusert, "504 Diesel", som var utstyrt med en firesylindret dieselmotor på 2,1 liter og 65 hestekrefter. Senere samme år ble stasjonsvognutgaven presentert, med lenger akselavstand og annen bakaksel. I 1983 ble produksjonen stanset i Europa, og mer enn 3,000,000 eksemplarer hadde blitt produsert siden starten i 1968. Samtidig ble produksjonen startet i Kenya og Nigeria, hvor den fortsatt produseres ("2007"). Modellen ble også produsert i Argentina frem til 1999. Eksterne lenker. Peugeot 504 Gràcia. Gràcia er ett av de ti distriktene i den katalanske byen Barcelona. Det er Barcelonas minste distrikt, og dekker det området som tidligere het "Vila de Gràcia", et uavhengig område som ble en del av Barcelona i 1897. Distriktet grenser til Eixample i sør, Sarrià-Sant Gervasi i vest og Horta-Guinardó i øst. Den største turistattraksjonen i Gràcia er Parc Güell. Distriktet er fullt av barer, restauranter og forretninger, og har bevart atmosfæren fra da det var en selvstendig kommune, selv om det har vært en del av Barcelona i over hundre år. Historie. Gràcia ble etablert i 1626 av en novitiat fra Carmelites som åpna "Nostra Senyora de Gràcia". Gràcia var en uavhengig kommune helt til den ble innlemma i Barcelona i 1897. Utvidelsen av Eixample-distriktet på 1800-tallet førte til at byen ekspanderte nordover, og Gràcia ble en del av den. Armin Hary. Armin Hary (født 22. mars 1937 i Quierschied, Saarland) er en tidligere tysk friidrettsutøver. I 1960 ble han den første ikke-amerikaneren som vant OL-gull på 100 meter siden 1928. Han vant sin første tittel i 1958, da han vant 100 meter og kortstafetten under EM i Stockholm. Samme år løp Hary på tiden 10,0 som ville vært ny verdensrekord, men målinger viste at banen hellet med 11 cm, én centimeter med enn maksimumsgrensen på 10 cm. I 1960 løp Hary på samme tid igjen, og denne gangen ble tiden godkjent. Under OL 1960 i Roma opplevde Hary karrierens største suksess da han sprintet inn til gull med tiden 10,2. Det var første gang på 32 år at gullet på sprintdistansen gikk til en annen nasjon enn USA. I finalen på 4 x 100 m så det lenge ut til at Hary og lagkameratene kom på andre plass bak laget fra USA, men et kvarter etter finalen ble det kunngjort at USA var diskvalifisert på grunn ved en feil veksling. Tysklands tid på 39,5 var tangering av lagets egen verdensrekord. Etter de olympiske leker ble Armin Hary suspendert av det tyske forbundet på grunn av stridigheter rundt en reiseregning, og han la opp som aktiv utøver. Alien Allies. Alien Allies er et hiphopkollektiv bestående av Vinni fra Paperboys, Finske Redrama og MadCon. Sommeren 2002 opplevde kollektivet sin første suksess med kjempehiten "Barcelona" fra Paperboys' debutalbum. MadCon bidro på ytterligere tre låter på albumet, blant annet live-favoritten "It’s Paper". De har også levert låter på en rekke mix-tapes og som gjesterappere til blant andre Diaz, Noora, Tommy Tee og svenske Ken Ring. Hans Seierstad. Hans Seierstad (født 5. juni 1951) er ordfører (Senterpartiet) i Østre Toten kommune fra 2003. Seierstad ble gjenvalgt i 2007. Som ordfører etterfulgte han Tor Finstad, også fra Senterpartiet, som var ordfører fra 1995. Han har tidligere vært fylkesordfører i Oppland (1999–2003) og fylkesleder i Senterpartiet i Oppland. Sommeren 2007 ble han kjent for arrangementet «30 timer på Toten» da kommunen inviterte mange fra Oslo til en tur på Toten for å få flere innflyttere. Fiat 128. Fiat 128 er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Fiat som ble produsert mellom 1969 og 1985. Modellen ble introdusert som erstatter for Fiat 1100, og vant tittelen Årets Bil i Europa for 1970. 128 var ved lanseringen en avansert bilmodell, og var blant de første personbilene med forhjulstrekk og tversmontert motor. Dette var riktig nok ikke noe gjennombrudd i seg selv, da blant annet Mini var tidligere ute med et tilsvarende oppsett, men Fiat 128 hadde i tillegg drivaksler i forskjellig lengde, noe som gjorde det mulig å plassere motor og girkasse side ved side, et oppsett som siden har blitt svært populært i små bilmodeller. 128 var den første bilen utstyrt med Fiats da splitter nye motor med overliggende kamaksel, en motortype som var avansert for sin tid med sylindertopp i aluminium og overliggende kamaksel drevet av en gummireim. Denne typen motordesign ble adoptert av de aller fleste bilprodusenter tidlig på 1980-tallet, men var svært uvanlig da 128 ble introdusert i 1969. Ved introduksjonen var 128 tilgjengelig som todørs sedan, firedørs sedan eller stasjonsvogn. Den eneste motoren som kunne leveres var en 1,1-liter (1,116 cm³), frem til todørsmodellen "128 Rally Edition" ble lansert i 1971 med en 1,3-liters motor (1,290 cm³). Samme år ble "Sport Coupe" lansert, med et nytt coupékarosseri bygget på en forkortet 128-plattform. Produksjonen av alle varianter med unntak av innstegsmodellen på 1,1 liter stoppet i 1979, etter at Fiat Ritmo hadde blitt lansert i 1978. Produksjonen av en liten, tredørs stasjonsvognutgave kalt "Panorama" fortsatte frem til 1980, mens de øvrige modellene forsvant fra modellprogrammet i 1985. Produksjon i utlandet. 128 var grunnlaget for Zastava 128 og Zastava 101, modeller produsert av den serbiske bilprodusenten Zastava. Disse modellene ble solgt over hele Europa på 1970-tallet. Zastava produserer fortsatt en femdørs kombimodell basert på 128 under navnet Zastava Skala 55. Dette er merkets billigste modell, og til en pris på omkring 3,750 Euro er det også en av verdens billigste bilmodeller. Arnat Partiiat. Arnat Partiiat ("Kvinnepartiet") var et feministisk politisk parti på Grønland. Partiet ble stiftet 6. november 1999, hadde fra 1. november 2001 mulighet til å stille kandidater ved valg til Landstinget. Et av målene til partiet var å få flere kvinner aktive i politikken, samt å få til likestilling i politikken og næringslivet. Både kvinner og menn var medlemmer i partiet. Ved landstingsvalget 2002 fikk partiet 2,4 % av stemmene, og ingen av de totalt 31 mandatene. Partiet ble senere oppløst våren 2008. Horta-Guinardó. Horta-Guinardó er det tredje største av de ti distriktene i den katalanske byen Barcelona. Det befinner seg nordøst i byen, mellom distriktene Gràcia og Nou Barris. I sør grenser det til Eixample, Sant Andreu og Sant Martí, og i nord til kommunene Sant Cugat og Cerdanyola. Sigmund Pedersen. Sigmund Pedersen (født 13. april 1947 i Froland) er ordfører i Froland kommune fra 2003. Han representerer Senterpartiet. Sigmund Pedersen er bonde, bosatt på Songe. Pedersen overtok etter Aadne K. Mykland, som hadde vært ordfører i 20 år fra 1983 til 2003, da Ap gikk tilbake 12% ved kommunevalget. Sigmund Pedersen ble hedret som «Årets Senterpartiordfører på Agder 2008» for sin innsats under Skogbrannen i Froland 2008. I begrunnelsen heter det: "Under skogbrannen i Mykland var han en solid og dyktig leder for kommunen, og i hele sin ordførerkarriere har han vært en forbilledlig ambassadør for partiet." Da Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap ikke ville gi helikopterstøtte til å slukke brannen, tok Pedersen kontakt med statsministerens kontor og fikk statlig assistanse til slutt. Kattusseqatigiit. Kattusseqatigiit ("Kandidatforbundet", K), eller Kattusseqatigiit partiiat, er et konservativt politisk parti på Grønland. Partiet har eksistert siden 1993, men ble ikke offisielt stiftet før senhøsten 2005, da formannen Anthon Frederiksen leverte 1 003 underskrifter til Grønlands Hjemmestyres innenrikskontor. I tidligere valg har Kattusseqatigiit vært mer en valgliste og protestbevegelse enn et politisk parti. Landstingsvalget i 1995 var det første valget på Grønland der en kandidat utenfor de politiske partiene ble valgt inn, og i 1999 fikk Kattusseqatigiit inn 4 representanter på Landstinget. Partiet ble særlig i sin tidlige fase kritisert for i ikke ha noen helhetlig politikk, men tar standpunkter fra sak til sak. De beskrives som en sentrum-høyreliste, hovedsakelig konservative og liberalkonservative, og er fortsatt en valgliste med uavhengige representanter. Ved landstingsvalget 2009 fikk Kattusseqatigiit kun inn Anthon Frederiksen, som siden 12. juni 2009 har vært Grønlands innenriksminister i Kuupik Kleists regjering. Apalløkka skole. Apalløkka skole er en 8–10-skole (ungdomsskole) på Ammerud i Bydel Grorud i Oslo. Skolen ligger nordvest på Ammerud, tett på Lillomarka, med badevannet Vesletjern rett bak skolen. Ved skolen ligger også den nye Apalløkka idrettshall, som skolen disponerer i skoletiden. Elever fra Ammerud skole og Rødtvet skole vil naturlig søke seg til Apalløkka skole. Elevene kan da søke seg til en en av fire ulike interesseområder: «Natur & Idrett», «Media & Kommunikasjon», «Scene Apalløkka» og «Teknologi & Design». Skolen gjennomgikk en større rehabilitering og ombygging før den ble gjenåpnet til skoleåret 2000/2001. Under 100 meter mot vest, ned bakken mot Rødtvet, ligger Greibanen, en fotballbane med kunstgress, med et mindre treningsfelt med grusdekke ved siden av. Apalløkka skole var opprinnelig bygd som en ungdomsskole, og de første elevene gikk ut i 1972. Et fall i folketallet medførte at elevene flyttet til Ammerud skole, som da ble barne- og ungdomsskole. Apalløkka ble overtatt av Sosialhøgskolen i 1984 og frem til den ble innlemmet i Høgskolen i Oslo. Da skolen gjenåpnet som ungdomsskole i 2000 var den totalrenovert. Den fikk da 4 paralleller på de tre trinnene. Skolen har rundt 350 elever. Busta Ofte. Busta Ofte var et «dancehall/ragga-prosjekt» med to medlemmer; Jørgen Nordeng (kjent som Jørg-1 fra Tungtvann) og Bjørn Jervås (fra reggaebandet Manna). Diskografi. "Busta Ofte EP" (2001) Armstrong Whitworth A.W.16. Armstrong Whitworth A.W.16 var et britisk jagerfly. To prototyper ble bygget etter spesifikasjoner for henholdsvis hangarskipbaserte og landbaserte jagerfly, og i 1931 ble 18 A.W.16 produsert. Av disse gikk alle unntatt ett til Kina. Den senere A.W.35 Scimitar var en videreutvikling av A.W.16. Harold Osborn. Harold Osborn (født 13. april 1899 i Butler, Illinois, død 5. april 1975) var en amerikansk friidrettsutøver. Osborn forbedret sin personlige rekord i høydehopp fra 1,83 i 1920 til 1,99 i 1923. I en konkurranse i Urbana, Illinois 27. mai 1924 satte han verdensrekord to ganger. Han klarte 2,025 i første forsøk som var ny verdensrekord og han forbedret rekorden til 2,038 som han klarte i andre forsøk i samme konkurranse. Osborn ble olympisk mester da han vant høydekonkurransen under OL 1924 i Paris med et hopp på 1,98 foran landsmannen Leroy Brown med 1,95. På tredje plass kom Pierre Lewden fra Frankrike med høyden 1,92. Han deltok også i friidrett under Sommer-OL 1928 i Amsterdam, men havnet der på en 5. plass. Osborn ble også olympisk mester i tikamp med ny verdensrekord. Nou Barris. Parc Central i Nou Barris. Nou Barris er et distrikt i Barcelona, Catalonia. Det befinner seg helt nord i byen, mellom fjellkjeden Collserola og Meridiana-avenyen. Det grenser til distriktene Horta-Guinardó og Sant Andreu, samt Montcada i Reixac, som ikke er en del av Barcelona. Robert King. Robert Wade King (født 20. juni 1906 i Los Angeles, California, død 29. juli 1965 i Walnut Creek, California) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. King ble olympisk mester da han vant høydekonkurransen under OL 1928 i Amsterdam med et hopp på 1,94 foran sin landsman Benjamin Hedges og Claude Ménard fra Frankrike begge med høyden 1,91. Verdensrekordholder og olympiatittelforsvarer Harold Osborn kom på femte plass. Anthon Frederiksen. Anthon Frederiksen (født 1953 i Illumiut) er en grønlandsk politiker (K). Han har vært formann i Kattusseqatigiit ("Kandidatforbundet") siden 1993, og registrerte dette offisielt som et politisk parti i 2005. Han representerer partiet på Grønlands landsting, og er medlem av Vestnordisk Råd. Fra 2001 til 2008 var han ordfører i Ilulissat kommune. Frederiksen er utdannet politi fra 1974, og har jobbet som politi i Ittoqqortoormiit, Upernavik, Qeqertarsuaq og Ilulissat. I 2000 fikk han utmerkelsen DANVAR 2000 for 25 års tjeneste. Han har vært Grønlands innenriksminister i Kuupik Kleists regjering siden 2009. Sant Andreu. Sant Andreu er ett av de ti distriktene i den katalanske byen Barcelona. Den ligger nord i byen, og grenser til distriktene Nou Barris, Horta-Guinardó og Sant Martí, samt Sant Adrià de Besòs og Santa Coloma de Gramenet. Det eldste området i distriktet er Sant Andreu de Palomar, og det er her distriktet har fått navnet sitt fra. Étienne Fallot. Étienne-Louis Arthur Fallot (født 1850 i Cette i Frankrike, død 30. april 1911 i Marseille) var en fransk lege. Han begynte på medisinstudiet i Montpellier i 1867. Mens han virket i Marseille forfattet han et arbeid om lungekollaps (pneumothorax). I 1888 ble han utnevnt til professor i hygiene og rettsmedisin i Marseille. I 1888 offentliggjorde Etienne Fallot en presis beskrivelse av de fire anatomiske karakteristika til Fallots tetrade, en medfødt hjertefeil som første gng var blitt sakkyndig skildret av Niels Stensen i 1672. Colin McRae. Colin McRae (født i Lanark, Skottland, 5. august 1968, død 15. september 2007) var en skotsk WRC-kjører. Han var å regne som en av verdens beste og mest legendariske rallyførere gjennom tidene. Han begynte sin rallykarriere i 1986. Fra 1993 til 2002 vant han til sammen 25 VM rally. Han ble i 1996 utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Den første seieren i VM sin tok han i 1995 i New Zealand i en Subaru Legacy. McRae var da den yngste verdensmester noensinne. Han kom som nummer to i 1996, 1997 og 2001. Etter mange år som Subaru-fører skiftet han i 1999 til en Ford Focus WRC. I 2003 bestemte han seg for å skifte bil igjen, denne gangen gikk han til den franske produsenten Citroen. I de siste to årene kjørte han Rally Paris–Dakar med svenske Tina Thörner som kartleser. En av McRaes brødre, Alistair, kjører også rally. Han var gift med barndomskjæresten Alison Hamilton, og sammen hadde de to barn. Den 15. september 2007 styrtet McRaes AS350B2 «Squirrel»-helikopter omtrent 1,5 kilometer nord for Lanark i Skottland, ikke langt fra familiens eiendom. Det meldes at McRae selv var pilot i helikopteret da det styrtet, og at ingen av passasjerene overlevde ulykken. For å hedre landsmannen og kameraten kjørte formel 1-føreren David Coulthard Japans Grand Prix med et hjelmdesign som var likt det McRae brukte. McRae ble gravlagt den 26. september sammen med sønnen fra en kirke i Glasgow. Duncan McNaughton. Duncan Anderson McNaughton (født 7. desember 1910 i Cornwall, Ontario, død 15. januar 1998 i Austin, Texas) var en canadisk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. McNaughton ble olympisk mester da han vant høydekonkurransen under OL 1932 i Los Angeles med et hopp på 1,97 foran amerikaneren Robert van Osdel og Simeon Toribio fra Filippinene alle med samme høyde. Jakamarer. Jakamarer er ei gruppe spettefugler fra tropiske Sør-Amerika nord til Mexico. Fuglene er elegante med langt nebb og stjert, som liværer seg av insekter som de fanger i lufta. Av utseende og atferd har de likhetstrekk med bietere, selv om de er nærmere beslektet med spetter. Som de fleste spettefugler, legger jakamarene eggene i huler i jorda, hvor de legger 2-4 hvite egg. Denne gruppa er beslekta med spettefugler, men blir av og til sammen dovenfugler sett som egen delgruppe fugler, Galbuliformes. Slaget ved Thorslundebro. Slaget ved Thorslundebro 14. september 1328 var et militært slag mellom et sjællandsk bondeoppbud og en hær ledet av grev Gerhard av Holsten med de sjællandske adelige på egne side. Der ble det sjællandske opprøret mot greven som hadde utskrevet nye skatter, slått ned med stor brutalitet. Greven hadde tiltvunget seg retten til å utskrive skatt i strid med dansk sedvane som en utenforstående tross hans posisjon som formynderen for sin søstersønn kong Valdemar 4. av Danmark. Blondie Chaplin. Terence William «Blondie» Chaplin (født 7. juli 1954), er en musiker fra Durban i Sør-Afrika. Han er kanskje mest kjent for sin deltagelse i The Beach Boys, hvor han var med å få bandet på bena igjen. Chaplin sang hovedvokal på tre The Beach Boys-sanger: "«Sail On, Sailor»", "«Leaving This Town»" og "«Funky Pretty»". Sangene er tilgjengelige på albumet "Holland", som ble utgitt i 1973. Siden sent på 1990-tallet har Chaplin spilt en viktig rolle også for The Rolling Stones. Sant Martí. Sant Martí de Provençals (eller bare Sant Martí) er et distrikt i Barcelona, Catalonia. Det ligger nordøst i byen, og grenser til distriktene Ciutat Vella, Eixample, Horta-Guinardó og Sant Andreu, samt kommunen San Adrián de Besós. Det er det nest mest befolkede distriktet i Barcelona. Distriktets navn kommer av navnet på en kirke. Uro (gruppe). Uro var en hiphopgruppe fra Frogner og Uranienborg i Oslo som bestod av medlemmene Lars "«Lasarus»" Mørch Finborud, Sigurd "«Lex Lutor»" Holvik og Haakon "«Daffy»" Fjørtoft. Uro var en av de absolutt første morsmålsrapperne i Norge sammen med Gatas Parlament, Pen Jakke og Ellers Det. Gruppen var hovedsakelig inspirert av navn som Kool Keith, Public Enemy, Mc Eiht, De La Soul, NAS og Tribe Called Quest. I 1997 kom bandets første utgivelse, demoen "UROkkelig", gjestet av Jester, Definite og Apollo. Demoen inneholdt de første spede forsøkene på å lage en type mørk viking-rap sjanger hvor tekstene handlet om skalder, blodshevn, Odin og Valhall, like mye som graffiti og politikk. I 1999 deltok de med kuttet "Sjekk" på Norges første rap-samleplate Rhymers Bench (RAR) Etter EPen "Snakker Så Du Skjønner" i 2000 utga de albumet "Sirkus URO" i 2001 på RAR (Rhytm N Rhymes)/ TUBA Records. De fikk god drahjelp fra navn i det norske hiphopmiljøet som Jester, Kakemonsteret, Definite, Pen Jakke, Gatas Parlament, Råkkstøtt, Jørg-1, samt Jan Erik Vold og NRKs Ingolf Håkon Teigene. Albumet ble spilt inn i Isitart? studioer av Sjur Miljeteig og Peder Kjellsby i Sverige i 2000. Singlene Uro-elementer og Labbene i taket ble listet på P3 og andre store radiostasjoner. Etter debutalbumet ga de ut 3 EPer på sitt eget Schwindel Records; Frank Schwindel Presenterer URO (2003), Frank Schwindel svindler URO på en høyst schwindelaktig måte (2004) og Nok et rap-band fra Oslo (2005) På disse utgivelsene samarbeidet de med bla. Nutsons, Clark F, Kakemonsteret og Definite. Daffy forlot gruppa i 2003, og de restrerende medlemmene ga seg i 2006. Kai Fjell. Kai (Breder) Fjell (født 2. mars 1907 i Skoger, død 10. januar 1989 på Lysaker) var en norsk maler, scenograf og tegner. Fjell var elev ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1927 og ved Statens kunstakademi under Axel Revold i 1928-29. I 1929-31 arbeidet han som reklametegner. Han debuterte uten suksess ved en kollektivutstilling i Kunstforeningen i Oslo i 1932. Gjennombruddet kom med hans første separatutstilling i 1937 på Kunstnernes Hus i Oslo. Fjell arbeidet mest med oljemaleri, men utførte også arbeider innen tegning, skulptur og grafikk. Han illustrerte bøker og laget scenedekorasjoner for Nationaltheatret. Fjells arbeider ble tidlig preget av en ornamental ekspresjonisme, og hans menneskeskikkelser er delvis naturalistiske gjengivelser og delvis bygget opp av geometriske figurer. Fjells hovedverk "Kunst 3" består av "Kalven reiser seg", "Violinen" og "Likkjøreren" henger i Nasjonalmuseet. Hans "Mor og barn" er ofte reprodusert. Monumentalarbeider finnes i Regjeringsbygningen, Bakkehaugen kirke og Norsk Skogmuseum. Et arbeid finnes også på Fornebu. Han ble utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden i 1976. Kåre Haugen. Kåre Haugen (f. 1945 i Snertingdal) var ordfører i Gjøvik for Arbeiderpartiet. Han overtok etter Tore Hagebakken som ble stortingsrepresentant i september 2005. Haugen har i egenskap av varaordfører i flere perioder fungert som ordfører i Hagebakkens fravær. Han stilte ikke som ordførerkandidat i forbindelse med valget i 2007, da han ble etterfulgt av Bjørn Iddberg. Haugen vokste opp på et småbruk i Snertingdal. Han har i tillegg til vervet som ordfører og varaordfører vært både leder og nestleder i Gjøvik arbeiderparti. Haugen har vært spesielt engasjert i feltet helse og sosial, og i hans tid som leder av kommunepartiet ble institusjonene "Haugtun" og "Sørbyen" bygd ut. Han er (2011–2015) medlem av Oppland fylkesting, og sitter pr. 2012 i Komite for samferdsel. Robert Sjavlakadze. Robert Mikhajlovitsj Sjavlakadze,; russisk Роберт Михайлович Шавлакадзе (født 1. april 1933 i Tbilisi) var en sovjetisk idrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Sjavlakadze ble olympisk mester under OL 1960 i Roma med et hopp på 2,16 som var ny olympisk rekord. Han vant foran sin landsman Valerij Brumel som også klarte 2,16 men først i andre forsøk, Sjavlakadze tok i første. Bronsemedaljen gikk til John Thomas fra USA med 2,14. I EM 1962 tok Sjavlakadze bronse, og i OL 1964 i Tokyo kom han på femte plass. Sjavlakadzes personlige rekord på 2,17 er fra 1964. Odvar Voie Eikeland. Odvar Voie Eikeland (født 10. juli 1963) var ordfører i Gjerstad kommune i én periode fra 2003 til 2007. Han representerer Senterpartiet og tok over som ordfører etter at Kjell Arild Haugen fra Senterpartiet hadde hatt vervet fra 1999. Eikeland ble valgt med støtte fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, og KrFs Jon Olav Gryting ble varaordfører. Slaget ved Lohede. Slaget ved Lohede stod 29. november 1331 ved Danevirke mellom Christoffer 2 og grev Gerhard av Holsten. Dette ble det avgjørende slaget mellom den danske kongelige hæren og den holstensk-tyske hæren om herredømmet over kongeriket Danmark og endte med et nederlag for danskene. Grev Gerhard var ansett som en av de fremste feltherrene i samtiden med sin hær som for det mest besto av leietropper og profesjonelle rytterne. Slaget var meget hardt og raste gjennom hele dagen med tapper innsats på begge sider, men utfallet som dessuten avgjorde spørsmålet om herredømme over det danske landet, var opplagt med grevens mer krigsvant styrke. Christoffer 2 måtte flykte sammen med sin eldre sønn Erik som hadde blitt hyllet som medkonge og deretter som direkte arving. Hans yngre sønn Otto ble tatt til fange under slaget. Erik falt av hesten under en ulykke og ble alvorlige skadet, og døde kort tid etter av disse skadene. Den slagne Christoffer 2 klarte å rømme til Kiel. Grev Gerhard tvang danskekongen til å akseptere de harde fredsbetingelsene 10. januar 1332. Landsdelene Fyn og Jylland ble pantsatt til grev Gerhard som krevde en umiddelbar betaling på 100 000 mark sølv. Grev Johan av Holsten beholdt resten som resultatet av freden i året 1330. Med det var kongen blitt en konge uten land forhatt av folket og adelen, og huset hans ble påtent og nedbrent av de adelige. Frarøvet både makt, respekt og verdighet ble han av grev Johan sendt til Falster der han døde i Nykøbing 2. august 1332. Like før han døde hadde greven sluppet ham fri fra Ålholm Slott. Slaget ved Taphede. Slaget ved Taphede 6. eller 7. oktober 1334 var et sist forsøk på å gjenreise det danske kongedømmet med Otto kongesønn etter Christoffer 2.s død. Otto som hadde blitt løslatt etter freden i januar 1332, begynte etter farens død å planlegge en krig mot panteherrene for å gjenreise kongemakten og forene Danmark på nytt etter oppdelingene ved freden i 1330 og 1332. Han sikret seg støtte fra markgrev Ludvig av Brandenburg med løfter om Estland som fremdeles var len for Otto som titulerte seg som «de danskes Junker» (domicellus Danorum). Sammen med flere ledende stormenn fra det danske aristokratiet startet han krig i året 1333. Lolland hadde vært overført til Ottos kontroll og med denne landsdelen hadde han vært i stand til å mobilisere en dansk hær som ble støttet av tyske styrker fra Brandenburg. Ved Viborg startet det et slag den 6. eller 7. oktober 1334 etter Ottos dansk-tyske hær som var forsterket med jyske støtte, støtte på grev Gerhards holstensk-tyske hær som hadde danske stormenn med i følget. Slaget ved Taphede eller på den navngitte heden, var meget hardt og blodig der danskene slåss modig og hardnakket tross grevens bedre kompetanse i styrkene hans av leiesoldater. Men nederlaget ble nær total med et ukjent antall døde for den danske hæren og Otto ble tatt til fange. Grev Gerhard lot ham kastes i fengsel på Segeborg Slott i Holsten. Fangenskapet fulgt til mentale forstyrrelser på kongesønnen som først ble løslatt på sin yngre bror Valdemar Atterdags krav i 1340. Valdemar likevel forlangt at Otto skulle først fraskrevet seg all rett på tronen i Danmark. Otto hadde formodentlig sagt seg villige til å gå med dette. Etter løslatelsen oppholdt Otto seg i Tyskland hos en tysk venn, Johan av Werle. Valdemar var likevel ikke trygg på sin eldre bror. Under avtalen med Den Tyske Orden om salget av Estland i 1346 fikk han de tyske korsfarerne til å gå med å gi kongebroren en post som borgerherre i Livland. Otto forsvant ut av Danmarkshistorien. Om han var sårt tilfreds med det mer fredelige livet, er ikke og vil aldri bli besvart. Overnaturlig. Det overnaturlige eller paranormale blir tradisjonelt definert som «"det som ligger hinsides (utenfor) naturen"». En vesentlig konsekvens av at «noe» blir karakterisert som overnaturlig, blir derfor at dette «noe» da, "per definisjon", ikke lenger kan hverken fullstendig forklares eller forståes ut i fra rasjonell tenkning (kognisjon) og naturlige (naturvitenskapelige eller samfunnsvitenskapelige) årsak-virkning sammenhenger. Også forklaringen av hva og hvordan «noe» er, blir derved "per definisjon" ikke lenger avhengig av hva mennesker kan oppfatte med sine fysiske sanser. Fortellinger om møter med noe overnaturlig er umiddelbare og rent personlig fortolket: De er derfor knyttet til trosutsagn. Da folk gjerne vil oppleve det overnaturlig i tråd med det innlærte og mønstergyldige (innenfor den rådende referanserammen), er det ikke noe i veien for at fortellingene også kan få opptak i kollektivtradisjonen som naturmytiske sagn. Slik sosial aksept oppnås først etter miljøets sanksjon ved at fenomenet blir fortolket, drøftet og plassert innenfor de kjente forklaringsmønstrene i det angjeldende samfunn. Alternativ definisjon. Den tradisjonelle definisjonen av «overnaturlig» har blitt kritisert som fortegnende av historiker og filosof Richard Carrier (2007), som ønsker å bestemme slike fenomener etter: «Alt som ikke kan totalt reduseres til ikke-mentale mekanismer og/eller som ikke avhenger av ikke-mentale mekanismer for sin eksistens». Metafysikk. Begrepene «overnaturlige» og «metafysisk» brukes ofte om hverandre. Dette kan argumenteres å være en villedende og feilaktig bruk, ettersom metafysikken tar for seg spørsmål om hva som eksisterer og hvordan det eksisterer, mens det overnaturlige refererer til en klasse fenomener med en metafysikk som er distinkt fra en eksistens som mennesker vil kalle naturlig. Vitenskap. Det hevdes ofte at det overnaturlige ligger utenfor vitenskapens domene. Men, ifølge historiker og filosof Richard Carrier er det en myte at det overnaturlige ikke kan observeres, testes, bevises eller motbevises.. Det overnaturlige er kun «utenfor vitenskapens domene» i den forstand at vitenskapen ikke har funnet empirisk støtte for overnaturlige hypoteser. I tillegg beskjeftiger den folkloristiske disiplin seg med epistemologien; trosutsagn og trosforestillinger, og de verbale ytringer; mytologiske sagn, naturmytiske ballader og memorater knyttet til supranormale fenomen. Sara García. Sara García (født Sara García Hidalgo 8. september 1895 i Orizaba, Veracruz, død 21. november 1980) var en legendarisk skuespillerinne som spilte i over 140 meksikanske filmer. Hun er særlig kjent for å spille roller som bestemødre. Hun er også mor til skuespillerinna María Fernanda Ibáñes (1920–1940), og er avbilda på pakninga til sjokoladebrikkene "Abuelita", som produseres av Nestlé. Ignacio de la Llave. Ignacio de la Llave (født 26. august 1818 i Orizaba, Veracruz, død 1863) var general og guvernør i den meksikanske delstaten Veracruz fra 1857 til 1860. Han deltok i den meksikansk-amerikanske krigen, i revolusjonen mot Santa Anna i 1851, i Guerra de Tres Años (Treårskrigen) mot de konservative og på nasjonalistsida mot Maximilian av Mexico. Han døde som følge av krigsskader i 1863. Kampen skole (Oslo). Kampen skole er en 1–7 skole (barneskole) i bydel Gamle Oslo i Oslo. Skolen tok i mot sine første elever 5. november 1888. Skolen har rundt 425 elever og 61 ansatte. Skolen har flere tospråkelige lærere som dekker ulike språk, blant annet arabisk, somalisk, tamil og urdu. Det er også en språklasse for samisk. Historie. Da skolen åpnet i 1888 fikk den fort over 900 elever og 29 lærere fordelt på 20 klasserom. I tillegg hadde skolen en overlærerbolig, en vaktmesterbolig, en gymnastikksal og et uværskur. Kampen skole var Oslos første skole med eget bad for elevene. Dette var viktig siden strøkets innbyggere ikke hadde råd til egne bad. Skolen fikk sin først utbygging i 1902, med en ny skolebygning og totalt 40 klasserom. Skolen var på denne tiden en 1–7 skole. Tidlig på 1900-tallet fikk skolen et av byens første musikkorps, og i 1907 var det byens største med 84 musikanter. I 1920–1921 fikk tilbygget fra 1902 en ny etasje, med rom til tegning, musikk, fysikk og håndarbeid. Toaletter ble installert i skolens kjeller i 1932. Tyskerne overtok skolen under den andre verdenskrig, dermed måtte undervisning foregå i ulike bygninger rundt om på Kampen, i private hjem og blant annet på Kampen menighetshus like ved skolen. Fra 1967 var Kampen skole en 1–6 barneskole. Skolen fikk ny oppussing i 1979–1980. Skolen ble barne- og ungdomsskole med klasser fra 1.–9. På 1990-tallet ble vinduer skiftet og fasaden pusset opp, og i 2001 startet en ombygging og modernisering inne i skolebygningene. Med Reform 97 og 6-åringene inn i skolen ble skolen en 1–10 skole, før en økning i folketallet førte til at Kampen skole fra 1999 ble en 1–7 skole igjen. Helga Helgesen. Helga Helgesen tok sin lærerinneeksamen på Nissen pikeskole i 1887 og kom til Kampen etter noen år på Tøyen skole. Helgesen startet forsøkskjøkken på Kampen skole i 1891, og regnes som en av av pionerene for å få innført skolekjøkken som fag. Fra Kampen holdt Helgesen kurs for lærere fra hele landet. Utenfor skolens inngang står en statue som fremstiller Helgesen foran elevene sine. Statuen er laget av billedhuggeren Knut Steen, som også står bak en minnetavle over tidligere elever som falt under krigen. Minnetavlen ble avduket av kronprins Olav i 1948. Svein Harberg. Svein Harberg (født 1958 i Bergen) er en norsk politiker (H). Han var ordfører i Grimstad kommune i perioden 2003 til 2007, gjennom et valgteknisk samarbeid mellom Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Han ønsket ikke gjenvalg i 2007, men sa seg villig til å være med i fylkespolitikken. Harberg ble valgt inn på Stortinget fra Aust-Agder i 2009, og er medlem i medlem i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité. Før han ble ordfører, drev Harberg et konsulentfirma. Ixtaczoquitlán. Ixtaczoquitlán er en by og en kommune i den meksikanske delstaten Veracruz. Den ligger nær jernbanesporet mellom Fortín og Orizaba, ved riksvei 180 og 190. Katedralen Nuestra Señora del Rosario i Ixtaczoquitlán er kjent for å være vakker. Fortín de las Flores. Rådhuset i Fortín de las Flores Fortín de las Flores er en by i den meksikanske delstaten Veracruz. Den er administrasjonssentrum i kommunen Fortín, som grenser til kommunene Córdoba, Naranjal og Ixtaczoquitlán. Ravina Metlac, som har blitt deklarert som nasjonalpark på grunn av sitt biologiske mangfold og sine vakre landskap, er den meste kjente attraksjonen i Fortín de las Flores. Kampen menighetshus. Kampen menighetshus er et bedehus for innbyggerne i området Kampen i bydel Gamle Oslo. Bygget er tilgjengelig for leie til ulike selskaper, møter eller kurs. Menighetshuset inneholder også prestekontoret for presten ved Kampen kirke. Under den andre verdenskrig ble menighetshuset brukt til undervisning da tyskerne tok over Kampen skole som ligger like ved. Kampen menighetshus Kampen menighetshus Francisco Gabilondo Soler. Francisco Gabilondo Soler (født 6. oktober 1907 i Orizaba, Veracruz, død 14. desember 1990 i Texcoco) var en meksikansk barnesangkomponist. Som barn likte han å lese eventyrene til brødrene Grimm og Hans Christian Andersen, og han lærte seg å spille piano. Fra 1934 til 1962 hadde han et radioprogram for barn på stasjonen XEW i Mexico by, hvor han spilte rollen som "Cri-Cri, el grillito cantor". Han skrev mer enn 200 sanger og spilte inn 116 av dem. Sangene hans er fortsatt populære i hele Latin-Amerika. Tellef Olstad. Tellef Olstad (født 18. mai 1954) var ordfører i Åmli kommune i Aust-Agder fra 2003 til 2011. Olstad representerer Senterpartiet i en kommune som tradisjonelt har hatt ordførere fra Arbeiderpartiet. Han ble valgt med støtte fra SV, KrF og FrP. Olstad har vært svært engasjert og en pådriver i et prosjekt for å stoppe fraflytting fra kommunen, «Snu Åmli». Her har han, sammen med mange andre, satset på aktiviteter med utgangspunkt i primærnæringene og i det ressursgrunnlaget som ellers finnes i Åmli kommune. Han har også vært opptatt av å finne løsninger hvor det kan bli mer attraktivt å være lokalpolitiker. Ved valget i 2007 var det to partier i Åmli (KrF og SV) som ikke klarte å stille liste fordi de ikke fant nok kandidater. Odroerir. Odroerir er et tysk episk pagan folk metal-band. Bandet ble stiftet i Thüringen i 1998. I mai 1999 ga de ut deres første demo uten plateselskap, kalt "Iring". Siden ga Odroerir ut debutalbumet "Laßt Euch Sagen Aus Alten Tagen..." på plateselskapet Ars-Meta i 2002, en EP på plateselskapet Det Germanske Folket i november 2004, og deres foreløpig siste album "Götterlieder" på plateselskapet Einheit Produktionen i august 2005. Tekstene til Odroerir handler i stor grad om paganisme, middelalderen og folklore. Maya Twedt Berli. Maya Marianne Twedt Berli (født 17. oktober 1968) var ordfører i Vegårshei kommune i Aust-Agder fra 2003 til 2011. Hun representerer Arbeiderpartiet og ble valgt i 2003 i et valgteknisk samarbeid med Kristelig Folkeparti, som fikk Tjøstolf Peder Colbjørnsen som varaordfører. Berli er også leder av KS i Aust-Agder. Hun har vært engasjert i å få bedre veier øst i Agder, også om det skulle innebære bruk av bompenger. Før hun ble ordfører, jobbet Berli i NITO. Lars Lauvhjell. Lars Lauvhjell (født 3. mai 1950) var ordfører i Risør kommune fra 1995 til 2007, men valgte å gi seg etter tre perioder. Ved valget i 2003 hadde Risør direkte ordførervalg, og Lauvhjell fikk flertall i første valgomgang, nesten tre ganger så mange stemmer som nærmeste konkurrent. Lars Lauvhjell representerte Senterpartiet. Lauvhjell er i dag rådmann i Gjerstad kommune. Marit Hansen. Marit Hansen (født 15. september 1964) er en norsk maler. Marit Hansen er oppvokst på Farstad i Romsdalen. Hun er en selvlært kunstner med ett år på Einar Granum Kunstskole i Oslo 1990–91 og en kort periode som elev hos Per Lundgren i 1992. Marit Hansen har hatt en rekke separatutstillinger og delatt på flere kollektivutstillinger. Hun har også illustrert bøker og utstillinger ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo 1995–1997. Rush Hour 3. "Rush Hour 3" er den tredje filmen i kampsport- og spenningsfilmserien "Rush Hour", der Jackie Chan og Chris Tucker har hovedrollene. Tidligere er "Rush Hour" (1998) og "Rush Hour 2" (2001) lansert. Det ble annonsert at filmen var under planlegging den 7. mai 2006, og innspillingen begynte 4. juli det samme året. Filmen har handling fra Paris i Frankrike, og Los Angeles i USA. "Rush Hour 3" ble lansert den 17. august 2007 i Norge. Den Oscar-vinnende filmregissøren Roman Polanski har en birolle som en fransk politimann involvert i Lee og Carters sak. Tzi Ma gjentar rollen sin som Consul Han kjent fra den første filmen. Filmen fikk 11 års aldersgrense i Norge på grunn av at actionsekvensene i filmen ikke går langt eller er spesielt nærgående. Handling. Tre år etter handlingen i "Rush Hour 2" er ikke Carter (Tucker) lenger politioffiser, men trafikkpoliti på gatene i Los Angeles. Lee (Chan) er livvakt for sin venn ambassadør Han, den tidligere konsulen fra "Rush Hour". Det er imidlertid en konflikt mellom Lee og Carter etter at Carter skjøt Lees kjæreste i New York. Ambassadør Han mener at han kjenner til identiteten til lederen for den kriminelle Triad-gjengen, og ønsker å bekjempe dem. Noen forsøker å ta livet av Han, og han blir skutt. Lee sporer opp leiemorderen og trenger ham opp i et hjørne, bare for å finne ut at morderen er gudbroren hans, Kenji. Da Lee nøler litt med å skyte Kenji, møter Carter opp i en bil på vei mot de to, og Kenji greier å stikke av. På sykehuset får Lee vite at kulen bommet på Hans hjerte, og at han vil bli helt frisk igjen. Hans datter Soo Yung, nå voksen, ankommer sykehuset, og får Lee og Carter til å love å ta de som står bak mordforsøket til fange. Hun informerer også Lee og Carter om at faren ga henne en konvolutt som inneholder viktig informasjon om Triad-gjengen, og at konvolutten er i skapet hennes på kampsportstudioet der hun arbeider. Lee og Carter drar til kampsportstudioet, men en gjeng med bevæpnede menn har allerede kommet dit før dem og tatt innholdet i skapet. Lee og Carter innser at Han og Soo Yung er i fare og reiser tilbake til sykehuset. Når de ankommer sykehuset oppdager det at alt sikkerhetspersonellet er borte. Yung forklarer at de ble utkalt, og akkurat med det samme kommer en gjeng snikmordere for å ta livet av Yung og Han. Lee og Carter får bekjempet dem, og avhører en av dem. Til Lee og Carters store overraskelse snakker han fransk. De finner en tolk og finner ut at de er bestilt døde av Triad-gjengen sammen med Soo Yung og Han. Lee og Carter reiser til Paris for å undersøke, og møter George, en drosjesjåfør. De ankommer Triad-gjengens hemmelige skjulested, og der møter de en vakker kvinne som heter Genevieve. De må imidlertid reise fra skjulestedet igjen, og etter en vill biljakt blir de tatt til fange av Triad-gjengen. De greier å rømme igjennom kloakken. De begynner å krangle, og Carter stormer ut med planer om å møte Genevieve igjen. Senere får Lee vite at Han får all sin informasjon fra en tyster, og at de vet hvor listen med detaljer rundt lederne i Triad-gjengen befinner seg. Tysteren viser seg å være Genevieve, og plutselig leter både Lee og Carter etter henne på hver sin side. De finner henne samtidig, og redder henne fra et mordforsøk og stikker av til hotellrommet til Lee og Carter. De blir angrepet igjen, og bestemmer seg for å skjule seg hos George. Det avtales at Genevieve skal gis tilbake til Triad-gjengen, og Carter kler seg ut som henne. Lee og Carter (i forkledning) reiser til Eiffeltårnet, og der braker det ut en slåsskamp. Lee og Carter bekjemper mennene fra Triad-gjengen. Parachutes. "Parachutes" er det første studioalbumet til den britiske rockegruppa Coldplay, utgitt i 2000 av Parlophone. Albumet gjorde Coldplay verdenskjent. Albumet kom raskt på topp-10 i Storbritannia, og ble der i 33 uker. Albumet vant også tre priser: Q Awards – Best Album (2000), BRIT Awards – Best British Album (2001) og Grammy Awards – Best Alternative Music Album (2002). Cantù. Cantù er en by i regionen Lombardia i Italia. Byen ligger 10 km øst for Combo. Cantù har omtrent 37 000 innbyggere. Byen har en del industri. Čábardasjohka kraftverk. Cabardasjohka kraftverk er et elvekraftverk som eies og drives av Nord Troms Kraftlag AS og ligger i Kautokeino kommune. Kraftverket utnytter et fall på ca. 5,5 m der riksvei 93 krysser ei bro over Čábardasjohka, ca. 2 km fra utløpet til Kautokeinoelva. Kraftverket har et reguleringsmagasin i Stuorajavri, ca 15 km ovenfor kraftverket. Ved 1 m hevning av vannstanden ble det her oppnådd et magasinvolum på 21,5 millioner m³. Kraftverket har en vertikal kaplanturbin (diameter 1,8 m, 14 m³/s, 250 o/min.) som genererer 725 kVA/400 V. Årsproduksjonen er på 4-4,5 GWh. Auran. Auran er en grend på Skatval i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Mellom Auran og Strindfjorden (Trondheimsfjorden) ligger Vinge (Vinnan), og sammen med Fiskvik, Skjervold og Velvang utgjør disse grendene Sørbygda på Skatval. Auran utgjør en egen grunnkrets innenfor delområde Skatval i Stjørdal kommune, og denne hadde 112 innbyggere ved folke- og boligtellingen i 1990. Historie. Auran var tidligere sete for en storgård med samme navn, samt Auran kirke, som hadde tilknytning til denne gården. Med tiden har gården Auran blitt delt opp i mange flere gårder. På Høgberget på Auran er det funnet rester av en relativt stor bygdeborg. I dag er berget for det meste gjengrodd av skog, men man kan tydelig se restene av bygdeborgen i form av store kampesteiner. Borgen stammer nok fra folkevandringstiden, og ble gjenoppdaget i 1970-årene. Eytmologi. Auran som grunnkrets 8 på kart over delområde Skatval. Navnet kommer av et gammelt uttrykk for grus- eller sandjord. I "Norske Gaardsnavne" har man denne forklaringen: «Grus, i sær om den faste urørte Grusgrund under det øvre Jordlag.» En annen teori, trukket frem av blant andre Olav Røkke, er at navnet kommer fra norrønt "aur", med samme opphav som «øre» i eksempelvis «løsøre», og dermed sikter til gods og eiendommer. Eldre skrivemåter av navnet har vært "af Aurom" (1440), "Ewre" (1520), "Aure" (1530), "Øure" (1590), "Oure" (1610), "Øuer" (1626), "Øffre" (1664) og "Øfre" (1723). I og med at Auran er en flertallsform, bøyes navnet til "Aurom" i dativ i lokal dialekt, oftest ved bruk av preposisjonen «på». Auran er også et etternavn, med opphav fra grenda, og 1. januar 2010 hadde 194 personer Auran som etternavn i Norge. Lommedalen menighet. Lommedalen menighet tilhører Bærum prosti i Oslo bispedømme. Lommedalen ligger i Bærum kommune som 1 av totalt 10 menigheter. Menigheten sogner til Lommedalen kirke. Sokneprest er Gunnar Næsheim. Lysaker/Snarøya menighet. Lysaker/Snarøya menighet tilhører Bærum prosti i Oslo bispedømme. Lysaker/Snarøya ligger i Bærum kommune som 1 av totalt 10 menigheter. Lysaker/Snarøya menighet dekker geografisk nærområdene Lysaker og Snarøya i den søndre delen av Bærum og består av ca 5.500 innbyggere. Menigheten sogner til Snarøya kirke. Sokneprest er Knut Pedersen. Tanum menighet. Tanum menighet tilhører Bærum prosti i Oslo bispedømme. Tanum ligger i Bærum kommune som 1 av totalt 10 menigheter. Menigheten sogner til Tanum kirke. Sokneprest er Lars-Erik Espeland. Tidligere var Sandvika kirke menighetshus inntil bygningen ble overdratt til Vestre Bærum menighet i 1904 og deretter solgt til Pinsekirken i Bærum i 1982. Åsenfjorden. Åsenfjorden er en del av Trondheimsfjorden som strekker seg fra Strindfjorden til Fættenfjorden og Lofjorden. Fjorden ligger mellom Skatval, Frosta og Åsen. Åsenfjorden er oppkalt etter sistnevnte bygd. Åsenfjorden er ikke særlig dyp, og dybden overstiger sjelden 50 meter. Åsenfjorden sett fra Nordbygda på Skatval. Åsenfjorden strekker seg fra helt til venstre på bildet, og videre helt til den høyre enden av bildet (Fættenfjorden). Den går også videre inn bak åsene helt til venstre (Lofjorden). Østerås menighet. Østerås menighet tilhører Bærum prosti i Oslo bispedømme. Østerås ligger i Bærum kommune som 1 av totalt 10 menigheter. Menigheten sogner til Østerås kirke. Sokneprest er Jan-Erik Heffermehl. Strindfjorden. Strindfjorden er en del av Trondheimsfjorden, og deles videre inn i Åsenfjorden og Stjørdalsfjorden. Strindfjorden regnes som regel for å være området mellom Lade, Strinda, Malvik, Skatval og Frosta. "Strindfjorden" er et svært gammelt navn, og kommer av navnet "Strinda" i Trondheim. Fjorden er kjent for å være stri til tider, og mange fjordfiskere fra bygdene rundt har mistet livet der. Langstein. Langstein som grunnkrets 1 på kart over delområde Skatval. Langstein kai og Langsteinpasset i 1950-årene Langstein er et sted i Stjørdal kommune, og ligger mellom Åsen og Skatval. Det er diskutert hvorvidt Langstein er å regne som en egen bygd eller en del av Skatval, men stedet regnes oftest for å være sistnevnte, og utgjør isåfall en arealmessig stor del av Skatval. Langstein var en del av Skatval kommune inntil 1. januar 1962, da Skatval, Hegra, Lånke og Stjørdal kommuner ble slått sammen til dagens Stjørdal kommune. Langstein utgjør i dag en egen grunnkrets innenfor delområdet Skatval, og hadde 178 innbyggere ved folke- og boligtellingen i 1990. __NOTOC__ Geografi. Langstein har store skogarealer med produktiv skog og beitemark. Landbruket er derfor konsentrert rundt skogbruk og dyrehold især av sau. Langstein deles tradisjonelt inn i to deler, øvre og nedre Langstein. Den nedre delen omfatter områdene nede ved Fættenfjorden, via Steinsbakkene, og helt oppe til Foss innenfor Drogsetmoen. Nedre Langstein domineres av Langsteinpasset, som er en smal landstripe mellom Fættenfjorden (med Saltøy) i vest og de bratte åsene i øst. Ned fra disse åsene faller også den iøynefallende fossen Struka. Europavei 6 går gjennom Langsteinpasset, som forøvrig huser blant annet Langstein kai og Langstein stasjon. Øvre Langstein er arealmessig mye større enn nedre Langstein, men til gjengjeld glissent bebodd. Fylkesvei 42 går fra Europavei 6, gjennom Langstein og til Borås og Okkelberg i Skjelstadmark. Skole. Langstein hadde tidligere en egen grendeskole ved det nåværende grendehuset Moatun, som begge ligger i skillet mellom nedre og øvre Langstein mellom Drogsetmoen og Foss. Skolebygningen ble ferdigstilt i 1925, men før dette hadde det vært omgangsskole med tilhold på Bye øvre og Hammerberg. Langstein opphørte som egen skolekrets i 1970, og sognet fra da av til Alstad skole på Skatval. Fra 1994 sogner Langstein til Skatval skole. Den gamle skolebygningen er i dag i forfall etter manglende omfattende restaureringer, og etter mange års bruk som lager. De fleste veggene innvendig er revet. Driftsmargin. Driftsmargin er forholdet mellom driftsresultat og omsetning, vanligvis presentert i prosent. formula_1 Anvendelse. Driftsmarginen til en bedrift gir analytikere en idé om hvor lønnsom bedriften er, da tallet forteller hvor mye bedriften får igjen for hver omsatte krone (før renter og skatt). En høy driftsmargin betyr at en bedrift tjener mye per omsatte krone. Når man anvender driftsmargin til å vurdere et selskap bør man se på driftsmarginens utvikling over flere år, og sammenligne den med konkurrerende selskaper. Forutsetningene for høy driftsmargin varierer kraftig mellom bransjer, og man bør derfor unngå å benytte driftsmargin til sammenligning av svært ulike selskaper. Wilh. Wilhelmsen. formula_2 Saltøy. Saltøy som den største øya i Åsenfjorden, sett fra et utsiktspunkt i Langstein Saltøy er ei øy i Fættenfjorden, mellom Langstein i Stjørdal kommune og Åsen i Levanger kommune. Selve øya ligger i Stjørdal kommune, og inngår i grunnkretsen Langstein innenfor delområdet Skatval. Saltøy har ingen fastboende i dag. __NOTOC__ Etymologi. Navnets opphav har to forklaringer, da det enten kan dreie seg om saltkoking i gamle dager (som man også vet har foregått der), eller at fjorden tidligere kan ha blitt kalt "Salten". Eldre skrivemåter av navnet er "Saltøyne" (1440), "Saltønn" (1559) og "Saltøen" (1626, 1664 og 1723). Selv om øya utelukkende er kjent som "Saltøya" blant de lokale, har navnet "Saltøy" vært i bruk av Kystverket som den offisielle skrivemåten siden 1990. Et forslag om å endre skrivemåten til "Saltøya" ble avslått i 2005. Historie. Saltøy var tidligere underlagt Fljoðaætten, og senere også gården Fløan. Ifølge Aslak Bolts jordebok fra 1440 tilhørte Saltøy erkebiskopen i Nidaros. Den eneste gården på øya, Saltøy (gnr. 1/1), er gammel. Den første brukeren man vet navnet på er Ola fra 1557–1559. Gården har opp gjennom tiden hatt mange ulike eiere, og ble sjelden værende i én slekt særlig lenge. I 1730 bygslet Ola Eriksen gården av Henrik Beck. Gården ble siden solgt til Ingebrigt Ivarsen Berg i 1748, og til Arnt Johnsen fra Frosta i 1750. Johnsen hadde seks barn med Marit Pedersen, hvorav fire nådd voksen alder. Sønnen John Arntsen tok gårdsnavnet som etternavn, og overdro gården til sønnen Arnt Johnsen Saltøy i 1823. Hans eneste sønn, Peder, døde i en ulykke 9 år gammel i 1842. Datteren Malena Arntsdatter Saltøy giftet seg med Ola Johnsen Skjervold. Ved folketellingen i 1875 var det registrert en bebodd husmannsplass på Saltøy, Vika, som lå på sørsiden av øya. Her bodde jekteskipper Sivert Torleifson med familie. John Olsen Saltøy, sønn av forrige eier, overtok gården Saltøy i 1891. Han fikk ti barn med Anne Olsdatter Forbord, hvorav ett døde som spedbarn, mens fem emigrerte til Amerika. De øvrige barna flyttet til andre steder i Trøndelag, og det ble til at John solgte gården til Trondhjem Sanitetsforening i 1911. John selv kjøpte Øiheim under Øyan (gnr. 105/57, Stjørdal). Saltøy var feriekoloni for blant annet barn med tuberkulose mens den var i sanitetsforeningens eie. Solgt til Ranheim Arbeidsmannsforening (senere Fellesforbundet Trondheim) i 1949/1950. Øya er i dag åpen for fri ferdsel, men man må benytte båt for å komme seg dit. Gården er kjøpt som landsted, og brukes ved enkelte anledninger også som leirskole. På sørsiden av øya er det bygd et lite fyrtårn som er i bruk enkelte deler av året. Resultatmargin. Resultatmargin er forholdet mellom årsresultat og omsetning, vanligvis presentert i prosent. formula_1 Anvendelse. Resultatmarginen til en bedrift gir analytikere en idé om hvor lønnsom bedriften er, da tallet forteller hvor mye bedriften får igjen for hver omsatte krone. En høy resultatmargin betyr at en bedrift tjener mye penger per omsatte krone. Resultatmarginen kan anvendes til å se hvordan inntekter og kostnader utvikler seg i forhold til hverandre i en bedrift over tid. Øker omsetningen mer enn kostnadene, vil resultatmarginen øke. Resultatmarginen kan også benyttes til å få et inntrykk av en bedrfts prispolitikk. Høy resultatmargin antyder at en bedrift har valgt en mer eksklusiv linje, med færre solgte varer til høyere priser enn en bedrift med svært lav driftsmargin. Wilh. Wilhelmsen. formula_2 Citroën GS. Citroën GS/GSA er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Citroën, som ble produsert mellom 1970 og 1986. Modellen ble solgt i totalt 2,5 millioner eksemplarer (både "GS" og "GSA"-varianter), og ble kåret til Årets Bil i Europa i 1971. GS fylte et hull i Citroëns modellprogram, mellom 2CV og Ami, som var billigbiler, og den luksuriøse DS. Citroën hadde ikke tilbudt noen modell i dette markedet på femten år, og andre bilprodusenter hadde tatt over segmentet, som var det desidert mest lønnsomme på det franske markedet. Dette førte til at Citroën gikk konkurs i 1974, til tross for at GS ble en umiddelbar suksess og en av de mestselgende Citroën-modellene noensinne. Citroën ble kjøpt av Peugeot i 1974. Utvikling. Arbeidet med en stor familiebil startet så tidlig som i 1960, under kodenavnet "C60", da Citroën hadde innsett at de trengte en modell mellom Citroën Ami og DS. Prosjektet fortsatte i ulike stadier i mer enn ti år, og inkluderte blant annet wankelmotorer og hydropneumatisk understell i enkelte stadier. I 1963 var utviklingen kommet til "Project F", som var svært nær produksjonsklar. Citroën fant at bilen var for lik Renault 16, og prosjektet ble lagt dødt. En del av de mekaniske komponentene ble videreført til "Project G" – som senere skulle bli GS. Lansering. Citroën lanserte sin nye familiebil den 24. august 1970, og fylte dermed gapet mellom lille 2CV og luksusbilen DS. GS var den mest aerodynamiske bilen på markedet, og liknet ikke noen annen bilmodell med sitt svært moderne utseende. GS-prosjektet ble ledet av Robert Opron hos Citroën, og bilen var først planlagt som en kombi, helt til Citroën-sjef Pierre Bercot forkastet dette og forlangte en firedørs sedan. Bagasjerommet var svært stort, delvis takket være at reservehjulet var plassert i motorrommet, og bilen var tilgjengelig i flere utstyrsnivåer, "GSpecial" som var innstegsmodellen, "GS Club" som var noe bedre utstyrt og med større motor, og "GS Pallas" som var utstyrt med heldekkende hjulkapsler, tonede ruter og et mer påkostet interiør. Før modellskiftet fantes også sportsutgavene (forseter med integrerte nakkestøtter og tåkelys foran) "GSX" med runde VDO-instrumenter, "GSX2" samt "GSX3" som var første modellen med 1,3 liters motor. GS var også tilgjengelig som stasjonsvogn i "GSpecial" og "Club"-utgave, og en liknende, todørs varebil for kommersielt bruk. I 1979 ble GS erstattet av "GSA", som var utstyrt med støtfangere i plast fremfor rustfritt stål og et oppdatert dashbord med knapper montert på såkalte satellitter som kunne betjenes uten å flytte hendene fra rattet. Både GS frem til 1976 og den senere GSA var utstyrt med et uvanlig speedometer hvor selve skiven flyttes, som på en baderomsvekt. GS-modeller produsert mellom 1976 og 1979 var utstyrt med et tradisjonelt speedometer. GSA var i Norge tilgjengelig i tilsvarende utstyrsvarianter som GS hadde vært, "GSA Special", "GSA Club", "GSA Pallas" og "GSA X3". GSA fantes som femdørs kombi eller stasjonsvogn. Teknikk. Modellen var forhjulsdreven og utstyrt med en firesylindret luftkjølt boksermotor med overliggende kamaksel. Flere motorvalg var tilgjengelig, med sylindervolum fra 1 til 1,3 liter. Effekten varierte fra 55 til 65 hestekrefter, og alle GS-modellene var utstyrt med en firetrinns, manuell girkasse som standard eller en tretrinns, semiautomatisk (C-Matic) girkasse som ekstrautstyr, på disse var det kun parkeringsbremsen som holdt bilen rolig. GSA-modellene hadde femtrinns, manuell girkasse eller tretrinns semiautomatisk girkasse, denne hadde nå fått en egen parkeringsposisjon som låste forhjulene. Fjæringen var hydropneumatisk med pumpe drevet av motorens veivaksel. Skivebremser på alle fire hjul var også koblet til det samme systemet. De fremre bremsene var montert på girkassen for å redusere uavfjæret vekt. Tannstangstyringen var uten servovirkning. Foran var hjulopphenget forsynt med doble bærearmer, bak langsgående svingarm. Tilsammen ga dette kjøreegenskaper til en langt større bil. GS Birotor. En GS-variant med wankelmotor ble lansert i 1973 under navnet "GS Birotor". Denne var utstyrt med en torotors wankelmotor produsert av Comotor, men modellen solgte dårlig og ble trukket fra markedet etter 847 solgte eksemplarer. Salget var så skuffende at Citroën forsøkte å kjøpe tilbake alle eksemplarene for å vrake dem, for å slippe å sitte på et lager av reservedeler, og bare et svært lite antall finnes i dag, de fleste hos private samlere. Alta vannverk. Alta vannverk er et vannverk som gir drikkevann til Alta by. Vannverket pumper grunnvann fra en løsmassebrønn fra Raipas til et høydebasseng i Komsafjellet med en kapasitet på 100 l/s. Dette bassenget er på ca. 8000 m³. Før 1992 tok vannverket vannet sitt fra vannene på Raipasfjellet, dette er nå reservekilder til vannverket. Vannverket har en kapasitet på 20940 personekvivalenter, noe som er forventet å holde til 2015. Vannforbedring i dagens vannverk består kun i lufting av vannet da grunnvannet er av høy kvalitet. I 2003 ble vannet kåret til Nord-Norges beste vann og var med blant 14 andre vannverk i landsfinalen i regi av Norsk Kommunalteknisk Forening. Henning Myrvang. Henning Ragnar Myrvang (født 18. august 1946) er en norsk politiker (Ap). Med sine 32 år som ordfører i Sør-Odal kommune, er han den ordføreren i landet som har sittet lengst ved makten. Han stilte ikke til gjenvalg som ordfører i 2007. Torbjørn Digernes. Torbjørn Digernes (født 30. mars 1947 i Ørsta) er fysiker og har siden 2005 vært rektor for NTNU i Trondheim. Han er selv tidligere student fra det som den gang var Norges Tekniske Høyskole (NTH), og ble først uteksaminert som sivilingeniør fra linjen for teknisk fysikk i 1972. Han tok doktorgraden i 1982 ved Institutt for databehandling ved NTH, med metodikk for teknisk-økonomisk analyse av design og drift av fiskefartøy. Han arbeidet ved Undervisningsgruppen ved Regnesenteret ved Universitetet i Trondheim 1972-1974, ved Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt fra 1974 til 1986, og vedMARINTEK fra 1986 til 1990. I perioden 1990-1996 var han ansatt i European Space Agencys romstasjonsprogram ved European Space Technical Centre i Nederland. I 1984 ble han professor II og i 1998 professor i hovedstilling, i marin prosjektering. Han var dekan ved Fakultet for marin teknikk i 1999 til 2001, og da dette ble slått sammen med tre andre fakulteter til Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi fra 2002, ble han også valgt til dekan for dette fakultetet. Sentralt i hans forskning og undervisning har vært kvantitativ modellering, både med analytiske metoder og simuleringsmetoder. Digernes tiltrådte som rektor for NTNU 1. august 2005. Gudmund. Gudmund er et mannsnavn med opprinnelse i det norrøne navnet "Guðmundr" som er dannet av navneleddene "guð", «guder», og "mundr", «vern», «beskytter» eller «gaver». Utbredelse. Varianten "Guðmundur" er et av de mest brukte navnene på Island. I Norge har Gudmund i nyere tid vært mest populært som navn på nyfødte gutter på 1920- og 1930-tallet. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Gudmund og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Honda NSX. Honda NSX (Acura NSX i Nord-Amerika og Hongkong) var en japansk sportsbil, som ble produsert i 1990–2005 av Honda. En gang ble nesten alle hurtige biler fremstilt i Europa, men i 1990 produserte Honda sin NSX. Med den stilfulle formen og en toppfart på over 260 km/t kan den fint konkurrere med rivalene. NSX gikk ut av produksjon i 2005. NSX var verdens første selvbærende aluminiumsbil. Samtidig har den fått æren for at spesielt Ferrari, og til en viss grad Porsche, ble tvunget til å fremstille mer lettkjørte og pålitelige modeller. Egenkapitalavkastning. Egenkapitalavkastning er forholdet mellom en bedrifts egenkapital og årsresultat, vanligvis presentert i prosent. Se også egenkapitalrentabilitet. formula_1 Anvendelse. Egenkapitalavkastningen til en bedrift gir analytikere en idé om hvor godt bedriften klarer å utnytte aksjonærenes egenkapital. Et selskap med høy egenkapitalavkastning betyr at selskapet utnytter eiernes tilbakeholdte kapital (egenkapitalen) godt. DuPont-formelen. formula_2 Selv om DuPont-formelen gir nøyaktig samme resultat som den enklere formelen for egenkapitalavkastning, vil endringer i egenkapitalavkastningen blir lettere synlig ved bruk av denne formelen. Wilh. Wilhelmsen. formula_3 formula_4 Carmine Giovinazzo. Carmine Giovinazzo (født 24. august 1973 på Staten Island i New York City i New York) er en amerikansk skuespiller kjent for sin rolle som "etterforsker Danny Messer" i krimserien. I serien dater han medspiller Anna Belknap som spiller kriminaletterforsker Linsay Monroe. Han kommer fra en familie der mange har vært ansatt i politivesenet, og han har italienske, norske, uramerikanske og engelske aner. Han er en av få skuespillere som har hatt en rolle i alle de tre CSI-seriene. Mamo Wolde. Mamo Wolde (født 12. juni 1932 i Diri Jille, død 26. mai 2002 i Addis Abeba) var en etiopisk langdistanseløper. Wolde deltok allerede under OL 1956 i Melbourne, men ble slått ut i forsøkene på 1500 meter. Under OL 1964 i Tokyo brøt han maratonløpet, men ble nummer 4 på 10 000 meter. Etter at Abebe Bikila hadde blitt olympisk maratonmester to ganger på rad i 1960 og 1964, tok Wolde landets tredje strake maratongull under OL 1968 i tynnluften i Mexico by. Før dette hadde han allerede tatt sølvmedaljen på 10 000 meter. Fire år senere, i en alder av 40 år, tok Wolde bronsemedaljen på maratondistansen under OL 1972 i München. I 1993 ble Wolde arrestert. Han ble siktet for å ha tatt del i en henrettelse under diktaturregimet til Mengistu Haile Mariam. I 2002 ble han idømt en seks års fengselsstraff, men han ble straks løslatt, da han allerede hadde tilbrakt ni år bak murene. Kort tid etter løslatelsen døde Wolde i en alder av 69 år. Arne Thomassen. Arne Thomassen (født 13. februar 1959) er en norsk politiker (H). Han er ordfører i Lillesand kommune i Aust-Agder fra 2003. Thomassen ble valgt i et valgteknisk samarbeid med Kristelig Folkeparti hvor Arve Danielsen ble varaordfører. Før valget hadde Lillesand Høyre vraket sin sittende ordfører, Odd Steindal, som kandidat, men beholdt ordførerposisjonen. Høyre har hatt ordføreren i Lillesand siden 1967 med unntak av to år. Imens Thomassen har vært ordfører har næringsliv og folketall i byen ekspandert. Thomassen er også leder i Aust-Agder Høyre fra 2010 og medlem av Aust-Agder fylkesting. Thomassen har tatt til orde for å slå sammen Lillesand og Birkenes kommuner i Aust-Agder og Kristiansand, Vennesla, Søgne og Songdalen kommuner i Vest-Agder til en storkommune. I dette området bor 117 000 personer, mer enn i hele Aust-Agder. Han er rørleggermester av yrke. Maar. Maar (også kalt eksplosjonskrater) er et lavt krater, ofte omgitt av en lav voll av løse utbruddsprodukter, som har blitt dannet i et eksplosivt freatisk utbrudd der lava eller magma har kommet i kontakt med grunnvann. Maaren fylles vanligvis med vann over tid slik at det dannes en relativt grunn kratersjø. Navnet kommer fra en lokal tysk dialekt fra Daun, som i sin tid ble avledet fra det latinske "mare" som betyr sjø. Maarer er grunne, flatbunnede kratere som forskere tror har blitt dannet over diatremer som et resultat av en ekplosiv ekspansjon av magmatisk gass eller damp. Dyp erosjon av en maar vil trolig avdekke en diatrem. Maarer varierer i størrelse fra 60–2 000 m på tvers og 10–200 m dyp, og er vanligvis fylt med vann slik at de danner naturlige innsjøer. De fleste maarer har er omkranset av en lav voll som består av en blanding av løse utbruddsfragmenter og steiner som har blitt revet løs fra veggene i diatremet. a>. Maaren er rundt 300 m i diameter. Maarer forekommer i den vestre delen av USA, i Eifelregionen i Tyskland (der de først ble beskrevet) og i andre geologisk unge vulkanske regioner i verden. Kilbourne Hole og Hunt's Hole i nærheten av El Paso i Texas er begge maarer. Den beryktede karbondioksidmettede Lake Nyos i Kamerun er en annet eksempel. Et utmerket eksempel på en maar er Zuni Salt Lake i New Mexico i USA, som er en grunn saltvannsinnsjø der det flatbunnede krateret er omtrent 1 980 m på tvers og 120 m dypt. De lave vollene som omkranser innsjøen består av løse biter av basaltisk lava og bergarter fra den underliggende diatremen slik som sandstein, skifer og kalkstein. I tillegg så finner man enkelte biter av eldgammel krystallisert stein som ble presset oppover fra store dyp under utbruddet. Taihangfjellene. Taihang Shan (kinesisk: 太行山; pinyin: "Tàiháng Shān") eller Taihangfjellene er et fjellparti nord i Folkerepublikken Kina langs grensen mellom provinsene Shanxi på den vestre side og Hebei og det nordlige Henan på den østre. Det strekker seg fra lavlandet i Hebei i nordøst og til høylandet i Shanxi i sørvest. De fleste fjellene er på mellom 1500 og 2000 meters høyde; høyeste topp er Xiaowutai på 2882 meter. Området er rikt på kull. Provinsnavnene "Shanxi" og "Shandong" har sammenheng med at de to provinsene ligger henholdsvis vest og øst for Taihangfjellene. Anne-Lise Wold. Anne-Lise Wold (født 1946) er tidligere norsk politiker og ordfører i Nesna kommune for Arbeiderpartiet mellom 1991 og 2007. Etter valget i 2003 ble hun ordfører med støtte fra SV, SP og Høyre i tillegg til sitt eget parti, mens Halvor Hilmersen fra SV ble varaordfører. Wold stilte ikke til gjenvalg ved valget i 2007. Einar Silset. Einar Berner Silset (født 4. april 1945) er en norsk politiker og tidligere ordfører i Vega kommune mellom 2003 og 2007. Han representerer Senterpartiet. Han var tidligere medlem av Arbeiderpartiet, men gikk over til Senterpartiet i forbindelse med EU-valget i 1994. Silset stilte ikke til gjenvalg ved valget i 2007. Lågøen. Lågøen er et norsk etternavn som stammer fra et gammelt stedsnavn i Lærdal i Sogn og Fjordane. Formen "øyri" blir den dag i dag brukt av lokalbefolkningen i Lærdal, og Lågøen stammer fra det gamle Lågøyri som er ytterst ved munningen av Lærdalselva. Fiat 127. Fiat 127 er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Fiat, som ble produsert mellom 1971 og 1983. 127 erstattet modellen Fiat 850, og da produksjonen ble stoppet ble modellen etterfulgt av Fiat Uno. Fiat 127 vant tittelen Årets Bil i Europa i 1972. 127 var først kun tilgjengelig som todørs sedan, før en tredørs kombimodell ble lansert i 1972. Bilen var utstyrt med en 0,9 liters motor med overliggende ventiler og forhjulstrekk, og var blant de første moderne superminimodellene. Fiat 127 fikk ros for sin gode plassutnyttelse samt kjøreegenskaper, og hele 80 prosent av gulvarealet var tilgjengelig for passasjerer eller bagasje. Fiat 127 var en av Europas mestselgende biler i flere år etter introduksjonen. I 1977 kom andre generasjon, med ny front og hekk, oppdatert dashbord og et nytt motorvalg; en 1,049 ccm. Motoren hadde sylindertopp av aluminium og overliggende kamaksel, og var spesielt utviklet for 127-serien. Samtidig ble en femdørsutgave tilgjengelig i enkelte land. I 1982 ble modellen nok en gang oppdatert, og både front og hekk fikk en ny endring, samtidig som enda en motor ble tilgjengelig, denne gangen på 1,301 ccm. I tillegg ble interiøret oppdatert. Det ble også produsert en større varebilutgave, kalt Fiat Fiorino, som var basert på Fiat 127. Denne var i produksjon frem til 1984, da en ny utgave basert på Uno ble lansert. Fiat 127 forsvant fra produksjon i Italia da Fiat Uno ble lansert i januar 1983, mens det var produksjon i Sør-Amerika helt frem til 1995. Varianter. Som andre Fiat-modeller på samme tid bygget Seat en spansk variant kalt Seat 127. Da Seats lisensavtale med Fiat gikk ut redesignet Seat enkelte deler av bilen, og bygget Seat Fura Dos. Enkelte deler ble også benyttet i den første generasjonen av Seat Ibiza. I Brasil ble en tredørs stasjonsvognutgave produsert under navnet Fiat 147. Denne var også tilgjengelig i Europa fra 1981 til 1985, da produksjonen stanset. Melhusfestivalen. Melhusfestivalen er en festival som arrangeres av Melhus idrettslag i slutten av august hvert år. Festivalen ble arrangert første gang i 1974, da som laksefestival. Festivalen skiftet navn til sitt nåværende i 1980. Festivalen ble opprinnelig arrangert i Melhus sentrum, men ble senere flyttet til Melhus idrettslags anlegg i Gruva. I 2010 vil festivalen igjen bli arrangert i Melhus sentrum. På festivalen er det årlig blant annet tivoli. I 2009 endte festivalen med et underskudd på 58 700 kr, for første gang i festivalens historie. Melhusfestivalen 2010. Festivalen blir i 2010 arrangert over en uke, fremfor en helg. Festivalen vil bli arrangert 20. – 29. august. Clemens von Pirquet. Clemens Peter Freiherr von Pirquet (født 12. mai 1874 i Hirschstetten ved Wien i Østerrike, død 28. februar 1929 i Wien) var en østerriksk barnelege mest kjent for sine bidrag innen bakteriologi- og immunologi-feltet. Han studerte teologi ved Universität Innsbruck og filosofi ved Det katolske universitetet i Leuven før han ble innskrevet ved Karl-Franzens-Universität Graz hvor han utdannet seg som lege i 1900. Han begynte å praktisere ved barneklinikken i Wien. I 1906 observerte han at pasienter som tidligere hadde fått innsprøyting med hesteserum eller koppevaksine hadde en raskere og mer alvorlig reaksjon ved en sekundær injeksjon. Sammen med Bela Schick etablerte de begrepet "allergi" (fra gresk "allos" som betyr «andre» og "ergon" betyr «reaksjon») for å beskrive denne hypersensitive reaksjonen. Like etter observasjonen med kopper innså Pirquet at tuberculin, som Robert Koch isolerte fra bakterien som forårsaker tuberkulose i 1890, kunne lede til en tilsvarende reaksjon. Charles Mantoux utvidet Pirquets idéer og Mantoux' prøve, hvor tuberculin blir sprøytet under huden, ble en diagnosetest for tuberkulose i 1907. I 1909 avslo han en stilling ved Institut Pasteur i Paris for å bli professor ved Johns Hopkins Hospital. I 1910 returnerte han til Europa, hvor han fikk en stilling i Breslau (nå Wrocław) og siden i Wien. 28. februar 1929 begikk Clemens von Pirquet og hans kone selvmord. Ydmykhet. Ydmykhet (av norrønt "auðmjúkr" i betydningen jeg/noen «som lett blir myk») betegner en persons egenskap, ved at han personlig viser "beskjedenhet", "saktmodighet" og "underdanighet" i forholdet til omverdenen. Egenskapen blir vedsatt i et samfunn dominert av holdninger beskrevet i «Janteloven», og er gjerne sett i motsetning til "å være belærende", eller å ha manglende evne til "å se egne svakheter". Betegnelsen blir også brukt i religiøs sammenheng, der den ansees som en positiv egenskap, ved at personen erkjenner sine egne feil og syndigheter, og underkaster seg Guds vilje. Bibelsk omtale. Ydmykhet er ikke opptegnet som en av «Åndens frukter» i Paulus brev til Galatermenigheten (5:22), men regnes som den jordbunn som de andre dyder kan vokse opp i. Ydmykhet er en betingelse for å stå i rett forhold til Gud, og både Peter og Jacob har sammenfallende vers som bekrefter at ydmykhet er den livsholdning som utløser Guds velbehag og nåde, i motsetning til hovmot og stolthet som gjør at man får Gud i mot seg. "(Jakob 4:6 og 1. Peter 5:5.)" Ydmykhet inngår i Grundtvigs «Danske ordsprog»: «"Ydmyghed gaar for" (dvs.: har fortrinnet for) "ære"». (1845).nr.2973. Forholdet til «Janteloven». Forholdet mellom ydmykhet og ære er karikert av Aksel Sandemose i «Janteloven». Prestfossen. Prestfossen er en foss i elva Bøvra, ved tettstedet Fossbergom i Lom kommune i Oppland. Fossen ligger ved stedet hvor riksvei 15 krysser Bøvra, like før elva løper ut i innsjøen Skim. Prestfossen har blitt benyttet til å drive både mølle og sagbruk, og det har tidligere også vært et lite kraftverk ved fossen. Medium Kitchen. Medium Kitchen er et norsk pop- og rockeband. Bandnavnet. "Medium Kitchen" er en direkte oversettelse fra norsk til engelsk for «medium kjøkken». På norsk brukes "medium kjøkken" noe spøkefullt blant musikere for å beskrive musikk som spilles i 4/4-takt og i middels tempo. White dog. "White dog" er en amerikansk spillefilm fra 1982 i sjangeren drama/thriller med Kristy McNichol i hovedrollen. Regi var ved Samuel Fuller. Handling. En ung skuespillerinne kjører på en hvit hund og tar den med seg hjem til hun kan finne eieren. En dag angriper den en farget mann i den hensikt å drepe ham og hun oppdager etter hvert at det dreier seg om en såkalt hvit hund – en hund trent av hvite rasister til å angripe fargede mennesker. P/E. P/E er en forkortelse for Price/Earnings, og viser forholdet mellom en bedrifts markedsverdi/aksjekurs og årsresultat. formula_1 Anvendelse. P/E anvendes for å beregne et selskaps markedsverdi i forhold til inntjening. Ut fra det kan man beregne om en aksje er dyr eller billig. Alene kan ikke P/E fortelle om antatt fremtidig vekst kan forsvare den høye verdien, eller om det er nedgang i inntektene som er grunnen til lav P/E. For å svare på det, må man også vurdere bedriftens regnskaper og ledelse i tillegg til P/E verdier i andre bedrifter (spesielt de i samme bransje) og over tid. P/E kalles ofte "multippel", fordi hvis man multipliserer P/E-en med resultat per aksje, ser man hva markedet er villig til å betale per tjente krone. Er P/E til en bedrift 10, er markedet villig til å betale 10 ganger resultatet pr aksje, som vil være aksjeprisen. Byggma. Gj.snittlig ant. utestående aksjer: 9 442 395 formula_2 The Evil. "The Evil" (Også kjent under titlene: "Cry Demon" og "House of Evil") er en amerikansk grøsserfilm fra 1978 med Richard Crenna i hovedrollen. Regi var ved Gus Trikonis. Filmen er skrevet av David Sheldon. Handling. Et gammelt «kråkeslott» har stått tomt i mange år, og ingen i distriktet så mye som tør å nærme seg det. Uvitende om husets rykte leier C.J. Arnold (Crenna) og hans kone huset for sommeren. Sammen med noen venner begynner de å sette huset i stand igjen, men de får bittert erfare hvilke krefter som hersker der. Når fellen slår igjen og huset nådeløst fanger sine inntrengere, er det som om alle er utlevert til de onde kreftene som hersker i natten. Zabriskie Point. "Zabriskie Point" er en amerikansk spillefilm fra 1970 regissert av Michelangelo Antonioni. Filmen skildrer den kulturelle revolusjonen som skjedde i USA i perioden fra 1960 til 1970. Filmens handling er sympatisk bygget opp rundt et yngre par bestående av en idealistisk ung sekretær og en militant radikal som angivelig skal ha myrdet en politimann under en demonstrasjon. Denne kultfilmen har Mark Frechette og Daria Halprin i hovedrollene, men ingen av disse hadde tidligere skuespillererfaring før filmen. Filmmanuset er skrevet av Antonioni, den italienske filmregissøren Franco Rossetti, den amerikanske filmdramatikeren Sam Shepard, den italienske forfatteren Tonino Guerra og "Clare Peploe", som er kona til regissøren Bernardo Bertolucci. Filmen var den andre av tre engelskspråklige filmer som Antonioni hadde fått oppdrag i å lage av produsenten Carlo Ponti og som ble distribuert av MGM. De andre filmene var "Blowup" (1966) og "The Passenger" (1975). Filmmusikken ble gitt ut på et album av "samme navn" og inneholder musikk fra flere artister som Pink Floyd, The Youngbloods, Kaleidoscope, Jerry Garcia, Patti Page samt The Grateful Dead. Låta "You Got the Silver" fra Rolling Stones ble for øvrig benyttet i filmen, men er ikke med på albumutgivelsen. Sangene av Pink Floyd, Jerry Garcia, og Kaleidoscope ble alle skrevet til formål å passe inn i filmen. Zabriskie Point kostet rundt $7 millioner dollar å lage, men tjente kun $900,000 ved frigivelsen til kinosalene i USA. Kritikere var uenige om filmen samtidig som publikum og spesielt de som hørte naturlig inn under den kulturelle revoulsjonen stort sett ignorerte den. Navnet til filmen refererer til stedet "Zabriskie Point" i Death Valley som er en dal i Mojaveørkenen i det sydlige California. Det var også her filmens kjente elskovsscene i ørkenen ble laget. Zabriskie Point (album). "Zabriskie Point" er et filmmusikkalbum av Michelangelo Antonionis film med samme navn. Albumet ble opprinnelig utgitt i januar 1970 og er komponert rundt flere sanger fra forskjellige artister. I 1997 ble albumet relansert med fire bonusspor hver av både Jerry Garcia og Pink Floyd. Disse ble brukt i filmen, men ble ikke med på den originale utgaven. Jim Morrison fra the Doors skrev «L'America» for filmen, men denne ble forkastet av Antonioni. «L'America» ble senere utgitt på The Doors–albumet "L.A. Woman". Pink Floyd. Pink Floyds bidrag til albumet ble spilt inn i november og desember 1969, rett etter utgivelsen av "Ummagumma". «Come in #51, Your Time is Up» var en nyinnspillning av «Careful with That Axe, Eugene» som opprinnelig ble utgitt som b–side i desember 1968. «Love Scene (Version 4)» er en solokomposisjon på piano skrevet av Richard Wright. «Country Song» er en ballade fylt med sjakkmetaforer mens «Unknown Song» (også kjent som «Rain in the Country») er en rolig instrumental. «Love Scene (Version 6)» er en bluesinspirert instrumental mens sporene ved navn «Fingals Cave» og «Oenone» ble spilt inn i studio, men nådde ikke opp til den endelige utgivelsen. Pink Floyd spilte også inn en del materiale som ikke ble utgitt under samme opptak. Det mest kjente fra dette var Richard Wrights komposisjon som da gikk under navnet «violent sequence» og som senere skulle bli omarbeidet til «Us and Them» på deres album "The Dark Side of the Moon". Bruce Perens. Bruce Perens er en tidligere Linux prosjektleder, hovedbidragsyteren bak Open Source Definition, en grunnlegger av Software in the Public Interest, grunnlegger og første prosjektleder for Linux Standard Base prosjektet, første forfatter av BusyBox, en grunnlegger av UserLinux prosjektet, og en av medgrunnlegger av Open Source Initiative (OSI). Perens har også en bokserie med Prentice Hall PTR som heter Bruce Perens' Open Source Series. Han er en entusiastisk radioamatør (kallesignal K6BP) og vedlikeholder technocrat.net, som han ser på som 'et mer modent forum enn Slashdot'. Han er også grunnleggeren av No Code International som er en organisasjon som hadde som hovedmål å fjerne kompetansekrav til morsealfabetet for å få en amatørradiolisens. Dette målet ble møtt med de nye "kode-frie" reglene som ble introdusert 23. februar 2007. Perens lider av en mild form av cerebral parese. Perens forlot OSI ett år etter at han grunnla det, og forklarte hvorfor i en e-post med tittelen ". Siden juni 2005 har han vært ansatt hos SourceLabs. Shelter. Shelter er et amerikansk Hardcore punk-band med sterke røtter i Hare Krishna-bevegelsen. Frontperson og eneste medlem gjennom hele bandets eksistensperiode er Ray Cappo, senere kjent som "Raghunata Dasa", tidligere vokalist i Youth of Today. Historie. Shelter sin første plate, "Perfection of Desire" fra 1990 var opprinnelig ment som et prosjekt fra Cappo, som på denne tiden begynte å bli dypere og dypere engasjert i Hare Krishna-bevegelsen. Til utgivelsen samlet Cappo musikervenner som tidligere hadde spilt i blant annet Bold og 76% Uncertain som backingmusikere til prosjektet. Da det kort tid etter ble et fast band la han imidlertid vekt på å få med musikere som i større eller mindre grad støttet opp om Hare Krishna-bevegelsen. Blant dem som har vært innom bandet kan nevnes tidligere Inside Out-gitarist Vic DiCara og Cappos gamle kollega fra Youth of Today, John «Porcell» Porcelly. Hare Krishna har gjennom hele Shelter sin eksistens hatt en sentral plass, selv om den nærmest misjonerende stilen de hadde på sine første utgivelser senere forsvant. Muslikalsk har Shelter hele tiden spilt en melodiøs form for hardcore. De hadde imidlertid en periode midt på 1990-tallet der musikken beveget seg mer i retning pop-punk a'la The Offspring og Green Day, og fikk i denne perioden en liten MTV-hit med «Here we go again» fra 1995-utgivelsen "Mantra". Med unntak av "Mantra" og etterfølgeren "Beyond Planet Earth", som begge kom på Roadrunner Records, har Shelter gitt ut platene sine på uavhengige selskaper. Bandet ble offisielt oppløst i 2001, men allerede året etter samlet Cappo musikere til en Europaturné. Dette har han gjort flere ganger siden, og i 2006 kom det også en ny Shelter-plate. Selv om Cappo fortsatt er en del av Hare Krishna-bevegelsen, og selv om Shelter fortsatt står for bevegelsens idealer, har flere personer som står til dels langt fra det bevegelsen står for spilt i bandet. Apostolisk fattigdom. Apostolisk fattigdom er en doktrine fremsatt i det 13. århundre av nyetablerte tiggerordener, som et svar på behovet for reformer i den katolske kirke. Disse ordenene prøvde å leve uten å eie land eller samle på penger. Doktrinen ble sett på som en utfordring mot kirkens store verdier og deres korrumperende virkning. En viktig tallsgruppe for denne oppfatningen var Humiliati, som var grunnlagt av en ullhandler. De opprettet samfunn rundt om i Italia og Frankrike, basert på prinsippet om et enkelt liv for legfolk som delte godene, men levde i familier. Det var primært en legbevegelse, og avviste autoriteten til hierarkier og presteskap. Blant annet på grunn av dette ble de senere erklært som kjettere av den katolske kirke. Ifølge en vanlig oppfatning ble Frans av Assisi inspirert av denne bevegelsen til å danne Fransiskanerordenen, i et forsøk på å etterleve fattigdommen til Jesus Kristus og samtidig strengt holde seg til den katolske kirkes tro. Petrus Valdés, som grunnla Valdenserne, delte denne troen. De mente også at Bibelen skulle leses på folks eget sprog og ikke bare på latin, og ble forfulgt av kirken. Særlig blant fransiskanerne førte disse tankene til mye strid, og kirkemøter ble kalt sammen for å støtte snart den ene siden, snart den andre. En stor gruppe blant fransiskanere med en streng tolkning av prinsippet, ble kalt «spirituales». Under ledelse av Bonaventura erklærte kirken at de var kjettere, og de ble fanget og brent. Andre som hevdet doktrinen, f.eks. fransiskaneren William av Ockham, ble mistenkt for å være kjettere og risikerte ekskommunikasjon. Striden om apostolisk fattigdom er et viktig tema i Umberto Ecos roman Rosens navn. Apostolisk fattigdom André Cools. André Cools (født 1. august 1927, Belgia, død 18. juli 1991) var en belgisk politiker og leder for det belgiske sosialistpartiet som ble drept i 1991. Cools hadde i løpet av sin karriere flere fremtredende posisjoner i belgisk politikk, blant annet statsråd. Drapet. Den belgiske politikeren Alain van der Biest var en av de som ble siktet for å stå bak mordet, men han begikk selvmord i 2002. To andre, Richard Taxquet (Biests personlige sjåfør) og Giuseppe "Pino" di Mauro ble i 2004 dømt til 20 års fengsel for medvirkning til mordet. Etterforskningen røsket opp i flere skandaler i Belgia på 1990-tallet, bla annet Agusta-affæren. Det ble også gjort koblinger til massemorderen Marc Dutroux. Store Batalden. Store Batalden er ei øy i Flora kommune, Sogn og Fjordane. Den har et areal på 3,3 km². Høyeste punkt på øya er 492 moh. Sammen med Lille Batalden (0,7 km²) Hypersensitivitet. Hypersensitivitet referer til en uønsket (ødeleggende, ubehagelig og av og til dødelig) reaksjon som forårsakes av det normale immunsystemet. Hypersensitivitetsreaksjoner trenger en "pre-sensitized" (immun) tilstand i verten. Den firegruppede klassifikasjon ble fastsatt i 1963 av P. H. G. Gell og Robin Coombs. Revelation Records. Revelation Records er et amerikansk uavehngig plateselskap, opprinnelig basert i Connecticut, men i dag lokalisert i California. Selskapet er et av de fremste selskapene innen amerikansk hardcore punk, særlig innenfor straight edge-bevegelsen, men også utenfor. Selskapet ble startet i 1987 av Jordan Cooper og Ray Cappo. Cappo forlot selskapet allerede året etter, og Cooper har siden vært sjef for selskapet. Per august 2007 har selskapet 142 ulike katalognumre. Beagle B.121 Pup. Beagle B.121 Pup er et britisk sportsfly. Flytypen var ikke i produksjon lenge før produsenten Beagle Aircraft av økonomiske grunner måtte stoppe produksjonen etter at bare 173 fly hadde blitt bygget. Men Pup skulle bli videreutviklet til treningsflyet BAe Bulldog som ble brukt av en rekke flyvåpen. B.121 Pup ble produsert i tre varianter. Den første gikk under betegnelsen Pup 100, var utstyrt med en Rolls-Royce Continental O-200-A firesylindret boksermotor med en ytelse på 100 hk og hadde plass for to voksne og to barn. 66 fly av denne varianten ble produsert. Pup 150, som var den mest produserte varianten med i alt 98 eksemplarer, skilte seg fra Pup 100 blant annet ved at den var noe lengre og hadde bedre passasjerkapasitet, og var ustyrt med en Lycoming O-320-A2B firesylindret boksermotor med en ytelse på 150 hk. Pup 160 ble produsert med den kraftigere Lycoming IO-360 etter en forespørsel fra en sivil iransk organisasjon, men bare ni fly ble bygget før produksjonen av B.121 Pup stanset helt. Skorpa (Hyllestad). Skorpa er ei ubebodd øy i Hyllestad kommune, øst for Sula ved utløpet av Sognefjorden i Sogn og Fjordane. Sula i Solund. Sula, også kalt Indre Solund eller Indre Solundøy, er hovedøya i Solund kommune, Sogn og Fjordane. Den ligger på nordsiden av Sognesjøen, den ytterste delen av Sognefjorden, og har et areal på 116 km². Snilstveitøy. Snilstveitøy er ei øy som ligger rett utenfor Rosendal i Kvinnheradsfjorden i Kvinnherad kommune i Hordaland. Øya har eit area på 6,8 km² og det høyeste punktet, Veten, ligger på 409 meter over havet. Som navnet antyder fungerte Veten i eldre tid som et ledd i leidangsmobiliseringen. I forlengelsen av Snilstveitøy, bare skilt av et svært smalt sund, ligger øya Skorpo som strekker seg sørvestover mot Herøysund. På Snilstveitøy utgis lokalavisen "Øyaposten". Den utgis i papirutgave to ganger i året og har vekt på lokalhistorisk stoff. Stigen. Stigen (også kalt Østre Lurøy) er ei øy i Lurøy kommune på kysten av Helgeland i Nordland. Øya har et areal på 13,5 km² og ca. 5 innbyggere. Høyeste punkt ligger 380 moh. Gaoth Dobhair. Gaoth Dobhair (engelsk "Gweedore") er en landsby vest for Donegal i Republikken Irland. Ettersom byen ligger i den gaelisktalende del av Irland, kommer det hver sommer studenter til byen for å lære språket i et miljø hvor det praktiseres daglig. Mercedes-Benz S-Klasse. Mercedes-Benz S-Klasse er en serie store luksusbiler fra den tyske bilprodusenten Mercedes-Benz. Serien har blitt produsert i ni generasjoner uavbrutt siden midten av 1950-tallet, og er verdens mestselgende luksussedan. S-Klasse er merkets toppmodell, og er således ofte den første modellen som får den seneste teknologien. Blant annet var serien den første personbilen med såkalt "SRS" kollisjonspute, automatiske setebeltestrammere og Elektronisk stabilitetskontroll. Siste generasjon, W221 S-Klasse, ble lansert i 2005, og leveres i to varianter; kort eller lang akselavstand. Begge er tilgjengelige med en rekke V6-, V8- og V12-motorer i både diesel- og bensinvarianter. W221 er den andre generasjonen S-Klasse som kun produseres som firedørs sedan, coupémodellen bygget på samme plattform har siden 1998 fått navnet CL-Klasse. Fra 2003 har S-Klasse vært tilgjengelig med firehjulstrekk, etter tidligere å ha blitt levert med bakhjulstrekk. Navnet "S-Klasse" kommer av det tyske ordet «"Sonderklasse"», som betyr «Spesiell klasse», eller i bilterminologi betyr en spesielt utstyrt bil. «S-Klasse» har blitt brukt om Mercedes-Benz' toppmodell siden introduksjonen på 1950-tallet, men først i 1973, ved introduksjonen av W116-modellen, ble S-Klasse det offisielle navnet på modellserien. S-Guard. En spesiell pansret utgave av Mercedes-Benz S-Klasse blir produsert under navnet "S-Guard". Denne modellen er spesielt utviklet for bruk med høy risiko, og kundene er oftest diplomater, politikere og andre offentlige personer. Omkring nitti regjeringer over hele verden bruker Mercedes-Benz S-Guard til transport av sine statsledere. S klassen kan leveres med B7 spesifikasjon, som det høyeste nivået på sikkerhet. Alle pansrede biler fra Mercedes har oppgradert understell og teknikk slik at bilene ikke skal oppføre seg noe annerledes enn en ordinær utgave. Guard programmet tilbys også på Mercedes E og G klasse. Saks-edition. Kleskjeden Saks Fifth Avenue solgte julen 2005 en spesiell serie S600-modeller under navnet «Saks-edition». Antallet var begrenset til 20 eksemplarer, og bilene ble solgt på under syv minutter. Bilene var de første eksemplarene av S600 som ble solgt til privatpersoner. Ocean Drive Concept. Mercedes-Benz Concept Ocean Drive kabriolet Mercedes-Benz presenterte sitt «Ocean Drive»-konsept på bilutstillingen i Detroit i 2006. Bilen var basert på S-Klasse, og det har siden blitt spekulert i at Mercedes-Benz planlegger å sette Ocean Drive i serieproduksjon. S-Klasse roboter. På 1980-tallet bygget Mercedes-Benz verdens første førerløse biler, sammen med et team ledet av professor Ernst Dickmanns i München, Tyskland. Prosjektet kulminerte i en ombygget S-Klasse i 1995, som kjørte fra München til København i Danmark og tilbake, styrt av en datamaskin og uten mennesker i bilen. Charles Dvorak. Charles Edward Dvorak (født 27. november 1878 i Chicago, død 18. desember 1969) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Dvorak ble olympisk mester under sommer-OL i 1904 i St. Louis i stavsprang. Han vant med et hopp på 3,50 meter som var ny olympisk rekord. Det var helamerikansk på seierspallen, sølv til LeRoy Samse og Louis Wilkins tok bronse, begge med høyden 3,35. Sanna. Nordenden av Sanna med fjellet Trænstaven sett fra Husøy. Sanna (Sanda) er ei øy i Træna kommune på kysten av Helgeland i Nordland. Den har et areal på 3,0 km² og 6 innbyggere (2001). Høyeste punkt er Trænstaven, 338 moh. Arsenal FCs historie (fra 1966). Denne artikkelen tar for seg historien til Arsenal FC fra 1964 til dags dato, og er en fortsettelse av artikkelen Arsenal FCs historie (1886–1966). Den første dobbeltriumfen (1966–1976). Etter at Billy Wright ble sagt opp sommeren 1966, utnevnte Arsenal klubbens fysioterapeut Bertie Mee til manager, en utnevnelse som overrasket en del og ikke minst Bertie Mee. Likevel så brakte denne utnevnelsen en kort periode med suksess for klubben. Arsenals ungdomslag hadde vunnet FA Youth Cup i 1966, og talentfulle angrepsspillere som Charlie George, John Radford og Ray Kennedy rykket opp til førstelaget. Mee fullførte lagets angrepsevner med noen mer erfarne spillere, kaptein Frank McLintock i midtforsvaret sørget for et sterkt forsvar, og den hardt-taklende Peter Storey fylte den viktige defensive midtbanerollen. Laget viste tidlig lovende takter, ved å nå to Ligacup-finaler i 1968 og 1969. Laget kom tomhendt fra begge finalene, først med tap 1-0 mot Don Revies Leeds United, og det andre tapet var det fæle tapet 3-1 mot tredjedivisjonslaget Swindon Town. Denne sesongen var dog ikke en total katastrofe, laget kom på fjerdeplass i ligaen og kvalifiserte seg for spill i Europa. I 1970 vant Arsenal sin første tittel på sytten år og sin aller første europeiske tittel, da de vant Messebycupen. Arsenal hadde slått Ajax i semifinalene, og kom med et berømt comeback mot Anderlecht i finalen. Arsenal lå under med 3-0 etter 74 minutter i den første kampen, men Ray Kennedy laget et sent mål som gav laget et lite håp før returkampen. I den andre kampen foran et fullsatt Highbury, vant Arsenal 3-0 (4-3 sammenlagt) etter mål av John Radford, Eddie Kelly og Jon Samuels. Høydepunktet i denne perioden var dobbelt-mesterskapet (lagets første) med seier i ligaen og FA-cupen i sesongen 1970–71. Arsenal startet sesongen svakt, med tap mot Stoke City i september. De kom tilbake og gav hard motstand i tittelkampen mot Leeds United. Arsenal hadde Leeds i hælene hele sesongen, og måtte slå erkerivalene Tottenham Hotspur, på White Hart Lane, i sesongens siste kamp for å ta tittelen. Arsenal gjorde nettopp det, 1-0 etter et mål av Ray Kennedy. Fem dager senere vant Arsenal over Liverpool med 2-1 på Wembley, etter å ha kommet under 1-0 tidlig i ekstraomgangene så utlignet innbytteren Eddie Kelly og deretter laget Charlie George vinnermålet. The Double viste seg å være et tidlig høydepunkt i et tiår som var karakterisert av en kjede av «nære på». Selv om klubben hadde signert Alan Ball (fra Englands mesterlag i ’66) på slutten av sesongen 1970–71, så begynte 1971–72 sesongen svært dårlig med tap i tre kamper i august. Dette medførte at klubben ble jagende etter teten resten av sesongen. Deres debut i Europacupen startet lovende, men de ble slått ut i kvartfinalen av et Johan Cruyff-inspirert og velspillende Ajax-lag. Arsenal nådde også finalen i FA-cupen, men tapte 1-0 for Leeds United i en udisiplinert og til tider stygg kamp. Arsenal endte på andreplass i ligaen i 1972–73, men innen ett år så var laget som vant The Double oppløst, og Mee var ikke i stand til å bygge et nytt lag til å ta over. Klubbens styrke avtok sterkt, med en 16. plass i 1974–75 og 17. plass i 1975–76 (den dårligste plasseringen på førti år), dette førte til at Bertie Mee trakk seg fra jobben som manager. Tottenham-manageren Terry Neill, en tidligere Arsenalspiller, ble utnevnt som manager, selv om han aldri hadde klart å gjøre «Spurs» til et lag som kom over midten av tabellen. Neill og Howes blandede hell (1976–86). Under Neills ledelse kom Arsenal tilbake til den øvre del av tabellen, inspirert av den ankomne irske superstjernen Liam Brady. Brady ble en del av en stor irsk kontingent på Highbury, som inkluderte Pat Rice, Frank Stapleton, Pat Jennings og den unge David O'Leary. Selv om de ikke kunne utfordre ligadominansen til Liverpool på den tiden, så beviste de sin styrke i FA-cupen mot slutten av det tiåret. Arsenal kom til finalen tre år på rad (1978, 1979 og 1980), men vant bare en, 1979–finalen mot Manchester United. Hovedsakelig inspirert av Liam Brady, tok Arsenal ledelsen 2-0 etter mål av Brian Talbot og Frank Stapleton, og så ut til å vinne en lett seier. Med fem minutter igjen av kampen laget United to mål og utliknet resultatet. Ekstraomganger lå i luften, men på overtid satte Alan Sunderland en pasning fra Graham Rix i mål og sikret en berømt 3-2 seier. Den neste sesongen, 1979–80, viste seg å bli tøff da Arsenal spilte rekordmange kamper (70 kamper i en sesong) og nådde to cupfinaler, bare for å ende uten trofeer. Arsenal var favoritter til å beseire West Ham United i FA-cupen, bare for å tape 1-0 etter en Trevor Booking heading. De nådde også finalen i Cupvinnercupen mot Valencia, etter at en scoring av Paul Vaessen gav Arsenal seieren over Juventus i semifinalen. Finalen endte målløs, men Arsenal tapte på straffespark, etter at Brady og Rix feilet med sine forsøk. Liam Brady forlot Arsenal og gikk til Juventus sommeren 1980, og laget entret nok en ufruktbar periode. Laget fortsatte å komme blant de fire beste i ligaen på begynnelsen av åttitallet, men Arsenal var aldri seriøse tittelutfordrere, og de fant heller ikke igjen formen i cupen. De nådde riktignok semifinalen i begge hjemlige cuper i 1982–83, men tapte begge to mot Manchester United. Neill hadde problemer med å kontrollere laget sitt i sin periode som manager, og hadde blitt «uvenner» med flere av spillerne sine (inkludert Alan Hanson og Malcolm MacDonald), og han klarte ikke å kontrollere drikkekulturen som hadde oppstått i troppen. Neill fikk sparken i desember 1983, etter en elendig start på 1983–84 sesongen, som også innebar et sjokktap mot Walsall i Ligacupen (det fikk frem et minne om et liknende tap mot samme lag i FA-cupen femti år tidligere). Don Howe, en trofast tjener av klubben etterfulgte Neill, men han klarte heller ikke å få laget opp i toppen. Selv om laget ikke spilte dårlig i ligaen under Howes ledelse (sjette og syvendeplass), så ble de slått ut av FA-cupen av tredjedivisjonslaget York City i 1985-86. Fansen ble mer og mer desillusjonert, og med klubbens middelmådige spill begynte tilskuerantallet å falle under 20 000. I mars 1986, etter at han hadde fått vite at klubbens styre hadde kontaktet Terry Venables som en mulig erstatter, bestemte Howe seg for å trekke seg som manager. Årene med George Graham (1986–95). Sommeren 1986 ble Millwallmanageren, den tidligere Arsenalspilleren George Graham, utnevnt til manager, og dette ble begynnelsen på en ny gylden æra på Highbury. Graham kvittet seg med store deler av den gamle troppen og erstattet dem med nye signeringer og spillere fra juniorlaget, og han innførte en mye strengere disiplin både i garderoben og på banen. Arsenals form forbedret seg umiddelbart, faktisk så mye at laget ledet ligaen ved juletider 1986 for første gang på et tiår. Dette var den rette plassen for klubbens hundreårsfeiring. Selv om laget tilslutt kom på fjerdeplass i det første året under Grahams ledelse, så vant laget Ligacupen, noe som markerte lagets comeback. Arsenal møtte Tottenham Hotspur i semifinalene, tapte 1-0 i den første kampen på Highbury og kom under 1-0 i første omgang på White Hart Lane, men etter mål av Viv Anderson og Niall Quinn kjempet Arsenal seg til en omkamp. I omkampen tok Tottenham pånytt ledelsen 1-0, men etter mål av Ian Allinson og David Rocastle gikk Arsenal til finalen. Finalen var som en repetisjon av semifinalene, Liverpool tok ledelsen 1-0 etter et mål av Ian Rush, men to mål av Charlie Nicolas gav Arsenal sin første ligacup-suksess. Selv om Arsenal tapte Ligacupfinalen året etter (et sjokktap mot Luton Town), så forbedret ligaformen seg stadig. Grahams lag hadde en tett defensiv disiplin, ledet av lagets unge kaptein Tony Adams, sammen med Lee Dixon, Steve Bould og Nigel Winterburn, som sammen dannet grunnlaget for klubbens forsvar i over et tiår. Men, i kontrast til den vanlige oppfatningen, så var ikke Grahams Arsenal et rent defensivt lag i løpet av den tiden. Graham hadde også kapable midtbanespillere som David Rocastle, Michael Thomas og Paul Merson, og spissen Alan Smith som jevnlig laget mer enn 20 mål per sesong. I Grahams tredje sesong (1988–89), vant Arsenal sin første ligatittel siden 1971, på en dramatisk måte. Etter å ha ledet ligaen siden juletider, ble Arsenal forbigått av Liverpool etter tap mot Derby County og uavgjort mot Wimbledon i mai. Det virket som at Arsenal hadde skuslet bort tittelen, og i sesongens siste kamp, 26. mai, mot Liverpool på Anfield måtte Arsenal vinne med to mål for å ta tittelen. Liverpool hadde allerede vunnet FA-cupen og var favoritter til The Double. Alan Smith scoret tidlig i andre omgang, men mens tiden gikk så strevde Arsenal med å få inn det andre, klokken hadde passert 90 minutter og tittelen var på vei til Liverpool. Med få sekunder til dommeren skulle blåse av kampen, kom en flikk fra Alan Smith som fant Michael Thomas som raste gjennom Liverpool-forsvaret. Den unge midtbanespilleren løftet rolig ballen over Bruce Grobbelaar og inn i målet, og Arsenal var dermed ligamestere. Arsenal klarte ikke å forsvare tittelen året etter og endte på en fjerdeplass i 1989–90, bak mesterne Liverpool, og Aston Villa og Tottenham på de to neste plassene. De kom heller ikke langt i de hjemlige cupene, og engelske lag var fremdeles utestengt fra Europa etter Heysel-tragedien, så Arsenal fikk heller ikke representert England som siste års ligamester. Graham ønsket å forbedre laget sitt og signerte målvakten David Seaman og den svenske vingen Anders Limpar på slutten av sesongen, og begge spillerne var viktige da Arsenal tok tilbake ligatittelen i 1990–91 på tross av to store tilbakeslag. Arsenal ble trukket to ligapoeng i oktober 1990 etter at ti av spillerne var involvert i ett håndgemeng med spillere fra Manchester United på Old Trafford. Kapteinen Tony Adams ble også dømt til fire måneders fengsel for promillekjøring i desember samme år. Dette hindret likevel ikke Arsenal sin fremgang, med kun ett ligatap denne sesongen og syv poeng foran neste lag. Arsenal nådde også semifinalen i FA-cupen mot Tottenham Hotspur, Paul Gascoine scoret med et frispark fra ca 27 meter (30 yards) etter bare fem minutter, Tottenham vant overlegent 3-1 og senket håpet om en andre dobbel for Arsenal. I oktober 1991 signerte Arsenal angriperen (og den nest mest scorende spilleren) Ian Wright fra Crystal Palace, og klubben spilte sin første kamp i Europa siden 1971–72. Comebacket i Europa gikk dårlig og laget ble slått ut i andre runde av SL Benfica, og kom derfor ikke til det lukrative gruppespillet. Denne sesongen gikk fra dårlig til verre da Arsenal ble slått ut av FA-cupen av det lavt rangerte Wrexham, i ligaen tok set seg opp mot slutten av sesongen og laget endte på fjerdeplass. Etter denne sesongen endret Graham sin taktikk, han ble mer defensiv og stilte lag som var mindre angrepsvillige, som betydde at målene i hovedsak måtte komme fra Ian Wright og ikke fra hele laget. Mellom 1986–87 og 1991–92 hadde laget et gjennomsnitt på 66 ligamål (81 mål i 1991–92), men mellom 1992–93 og 1994–95 var snittet kun 48, dette inkluderte 40 mål i 1992–93 da Arsenal kom på 10. plass i den første sesongen til FA Premier League, og var det minst scorende laget i hovedserien. Arsenal gjorde det mye bedre i cupene enn i derien, og i 1992–93 ble de det første laget til å vinne både FA-cupen og ligacupen i samme sesong. I ligacupen var motstanderen Sheffield Wednesday, og et Merson-inspirert Arsenal kom fra å ligge under 1-0 til å vinne 2-1 etter et mål av Steve Morrow. I FA-cupen slo de Spurs i semien (og hevnet tapet fra 1991), og møtte dermed Sheffield Wednesday i den finalen også. Denne endte 1-1 og det ble omkamp. I omkampen kom første målet fra Ian Wright, men Chris Waddle utlignet. Det ble ekstraomganger og ingen mål kom før i det 120. minutt, da Andy Linighan møtte en cornerball med hodet og nikket inn seiersmålet og sikret den doble cup-triumfen. I 1993–94, vant Arsenal sitt andre europeiske mesterskap, da de uten flere nøkkelspillerer (John Jensen og Martin Keown var skadet, Ian Wright var suspendert) slo favorittene og tittelholderne Parma 1-0 i finalen i cupvinnercupen i København, etter en defensivt spilt kamp og en volley fra Alan Smith i det 21. minutt. Dette var George Grahams siste trofe med Arsenal, han ble sparket den påfølgende februar måned etter nesten ni år i klubben. Det ble avdekket at han ulovlig hadde mottatt $425.000 i betaling fra den norske agenten Rune Hauge, etter Arsenals kjøp av John Jensen, som var en av Hauges klienter. Bruce Rioch, den midlertidige (1995–96). Assisterende manager Stewart Houston ledet laget ut sesongen 1994–95, der de endte på tolvte plass (pr. 2007 den svakeste plasseringen i Premier League), men de nådde på nytt finalen i cupvinnercupen. I semifinalen møtte de UC Sampdoria, og vant straffesparkkonkurransen etter at semifinalene endte uavgjort 5-5 sammenlagt. Arsenal møtte Real Zaragoza i finalen, Esnáider scoret for spanjolene og John Hartson utlignet. Kampen var på vei å ende 1-1 og straffespark, da midtbanespilleren Nayim slo en ball fra nær midtbanelinjen i det 120. minutt som var det absolutt siste spark i kampen. David Seaman som hadde vært Arsenals helt i semifinalen, klarte ikke å springe raskt nok bakover og kom bare bort i ballen med en hånd på dens vei i mål og Arsenal tapte kampen 2-1. I juni 1995 utnevnte Arsenal Bruce Rioch til manager, han hadde nettopp ledet Bolton Wanderers til finalen i ligacupen og opprykk til Premier League. Han slo den engelske overgangsrekorden (det gikk kort tid før denne også var slått) med å betale Internazionale (Inter Milan) £7,5 millioner for angriperen Dennis Bergkamp, og den ny innkjøpte spissen formet sammen med Ian Wright et fantastisk partnerskap. Arsenal nådde semifinalene i ligacupen og endte på femteplass i Premier League, og sikret en plass i neste års UEFA cup og håp om en eventuell sjanse til tittelen. Rioch-perioden endte brått, da han i august 1996, rett før sesongstart fikk sparken. Grunnen var en uoverensstemmelse med styret over overgangsmidler, dette førte til noen måneders turbulens i klubben. Stewart Houston var nok en gang i ledelsen midlertidig, han ledet klubben i en måned før han trakk seg for å ta over i QPR. Treneren til ungdomslaget, Pat Rice, ledet laget i flere kamper inntil franskmannen Arsène Wenger tok over mot slutten av september. To nye doble mesterskap (1996–2003). a> mesterskap med en parade i en «open-top»-buss. Under Wengers ledelse så forbedret laget sitt spill svært raskt, med tredjeplass i ligaen og plass i UEFA cupen. Andreplassen og plass i Champions League glapp på målforskjellen. Wenger bygde opp en ny Arsenaltropp, der det også var flere franske spillere som var bortimot ukjente i Storbritannia. Patrick Vieira var blitt signert etter en anbefaling av Wenger før han hadde tatt over som manager offisielt. Nicolas Anelka og Emmanuel Petit samt den hollandske vingen Marc Overmars kom til klubben sommeren 1997. Wenger blandet de nye spillerne sammen med noen av den gamle garde, han beholdt Adams, Dixon, Winterburn, Keown og Bould, og han beholdt også Pat Rice som sin assisterende manager. Den påfølgende sesongen var Arsène Wenger den første utenlandske manager til å vinne Premier League, da han styrte Arsenal til sitt andre doble mesterskap. I desember etter et tap 3-1 mot Blackburn, kunne det se ut som at Arsenal var ute av tittelkampen med tolv poeng opp til Manchester United. Men en fantastisk andre del av sesongen gav tittelen til Arsenal etter 4-0 seieren over Everton, 3. mai 1998, med to kamper igjen av sesongen. Den 16. mai vant Arsenal 2-0 over Newcastle i finalen i FA-cupen og sikret seg «The Double». Som en krone på verket, så brøt Ian Wright samme sesongen den gamle scoringsrekorden til Cliff Bastin, og han noterte seg for 185 mål før han forlot klubben sommeren 1998. Til tross for signeringen av Fredrik Ljungberg i 1998 og Thierry Henry året etter, så fulgte en ufruktbar periode de neste årene, selv om det var nære på flere ganger. Arsenal ledet ligaen for det meste av 1998–99, inntil et 1-0 tap mot Leeds United gav Manchester United muligheten til å passere dem på tabellen. Arsenal slo Aston Villa i sesongen siste kamp, men Manchester United vant ligaen med seier over Tottenham. For å gni det skikkelig inn, så vant Manchester United den aller siste semifinale omkampen noen sinne (etter den sesongen avgjøres kampene på straffespark uten omkamp) over Arsenal. Dennis Bergkamp hadde bommet på et straffespark under normal kamptid, og Ryan Giggs lagde vinnermålet etter en «slalåmtur» gjennom Arsenals forsvar. Arsenals retur til Mesterligaen var også uten suksess, da de ikke kom videre fra gruppespillet. Arsenal ble nummer to også i 1999–2000, og denne gangen var det egentlig ikke noen reell konkurranse om ligatittelen, Arsenal endte 18 poeng etter Manchester United. Arsenal hadde på nytt en dårlig sesong i Champions League, med tredjeplass i sin gruppe. Dette gav dem trøstepremien, en plass i UEFA cupen, og her gikk Arsenal hele veien til finalen mot Galatasaray i København (der de tidligere hadde vunnet cupvinnercupen i 1994). Kampen var en kjedelig affere, kampen endte 0-0, og Arsenal tapte straffesparkkonkurransen etter misser av Davor Suker og Patrick Vieira. Sesongen 2000–01 var ganske lik den foregående i ligaen, Arsenal endte ti poeng bak Manchester United, og kampen om tittelen hadde så godt som vært over siden februar da Arsenal tapte 6-1 på Old Trafford. Da laget var tidlig ute av kampen om serien så prioriterte laget cupene og Europa, i FA-cupen kom Arsenal til finalen etter å ha slått ut Tottenham i semifinalen. I finalen på Millenium Stadium i Cardiff møtte de Liverpool. Arsenal dominerte det meste av kampen, og ble snytt for et mål etter at forsvareren Stephane Henchoz hadde stoppet en ball på målstreken med armen uten at Arsenal ble tildømt straffespark, Arsenal tok til slutt ledelsen 1-0 etter at mål av Fredrik Ljungberg men slapp inn to mål mot slutten av kampen, begge laget av Michael Owen. I Champions League nådde Arsenal kvartfinalen (første gang siden 1972 i den turneringen), bare for å bli slått ut på bortemåls-regelen av Valencia, som kom til finalen det året. Wenger var nå blitt tvunget til å bygge om store deler av laget som vant «the Double» i 1998. Anelka, Overmars og Petit var dratt til spanske klubber, mens alderen tilslutt satte stopper for den berømte backlinjen. Bould og Winterburn var allerede borte og Adams og Dixon varte bare en sesong til før de trakk seg tilbake. Som erstatning signerte Wenger spillere som Sol Campbell og Lauren, og Asley Cole ble hentet fra ungdomdgruppen. På midtbanen kom den talismanske Robert Pires og angriperen Sylvain Wiltord ble signert, samtidig så hadde Thierry Henry tilpasset seg det engelske spillet og kom til å bli en av de beste angripere i ligaen. Angrepet var absolutt Arsenals styrke da de vant et tredje dobbelmesterskap i 2001–02 sesongen, the Gunners var det eneste laget som laget mål i hver eneste kamp gjennom sesongen og var ubeseiret på hjemmebane. Etter et i utgangspunktet jevnt kappløp om tittelen (tre poeng skilte de fire beste lagene i februar), så dro Arsenal fra de andre med tretten sammenhengende seirer og endte syv poeng foran lag nr to Liverpool. Arsenal sikret tittelen med 1-0 seieren over Manchester United på Old Trafford, etter et mål av Sylvain Wiltord. Helgen før hadde Arsenal sikret seg sin åttende FA-cup etter å ha slått Chelsea 2-0 med mål av Ray Parlour og Freddie Ljungberg. I sesongen 2002–03, var Arsenal det første laget som forsvaret en seier i FA-cupen på mer enn tyve år, etter at Pires hadde gitt Arsenal 1-0 seieren over Southampton. Jubelen ble noe dempet av det faktum at laget med liten margin ikke hadde klart å forsvare ligatittelen. Arsenal hadde ledet ligaen med åtte poeng over Manchester United på et tidspunkt, men laget fikk en kollaps mot slutten av sesongen, med uavgjort 2-2 borte mot Bolton Wanderers etter å ha ledet 2-0, for så å tape en uke senere hjemme mot Leeds United 3-2, noe som medførte at United tok tittelen. De «Uslåelige» og Champions League Finalen (2003–06). Lite visste de på den tiden, men tapet mot Leeds skulle bli det siste for over ett år. 2003–04 var en rekordbrytende sesong for Arsenal, da de vant Premier League uten å tape en eneste kamp (26 seire, 12 uavgjorte og 0 tap), og endre 11 poeng foran andre plasserte Chelsea. Arsenal ble det andre laget til å gå uten tap hele sesongen, det første var Preston North End i 1888–89, men Preston hadde bare spilt 22 kamper i sin sesong (mot Arsenals 38). Arsenals rivaler tok hevn i de andre konkurransene, Arsenal ble slått i Champions Leagues kvartfinaler og FA-cupens semifinaler av Chelsea og Manchester United, i to påfølgende kamper. Med muligheten for en kollaps mot slutten av sesongen, så kom Arsenal tilbake i den neste kampen, fra å ligge under 1-0 og 2-1 mot Liverpool til å vinne 4-2 takket være et hat-trick av Thierry Henry, og avsluttet med å vinne ligaen med uavgjort 2-2 borte mot Tottenham Hotspur. Arsenal klarte ikke å forsvare tittelen i 2004–05, og kom på andreplass, bak et rekordsettende Chelsea lag, men Arsenal fortsatte sin rekke med kamper uten tap til 49 sammenhengende kamper, en rekord i Premier League. Den gamle rekorden ble utlignet med en dramatisk 5-3 seier over Middlesbrough (Arsenal var under med 3-1 rett etter pause) og de passerte den gamle rekorden med 3-0 seieren over Blackburn Rovers, før det hele sluttet med bortetapet 2-0 mot Manchester United. Dette tapet gjorde laget urolige og for en periode ute av form og laget falt ut av kampen om ligatittelen, men mot slutten av sesongen blomstret laget igjen og de sikret seg andreplassen og avsluttet sesongen med en 7-0, seier over Everton. Laget klarte ikke noen Champion League heder denne sesongen heller, laget ble slått ut i andre runde av Bayern München (3-2 sammenlagt). Men laget kom ikke tomhendt ut av sesongen, Arsenal tok sin tredje FA-cup tittel på fire år, etter å ha slått Manchester United 5-4 på straffespark i en kamp som var målløs etter fulltid. Svekket etter salget av kapteinen Patrick Viera til Juventus sommeren 2005, så var sesongen 2005–06 ganske skuffende hjemme og laget klarte ikke å kjempe om noen av de hjemlige titlene. I ligaen så var det en dårlig borte form som laget problemer og til tross for flotte seirer hjemme (5-0 mot Aston Villa og 7-0 mot Middlesbrough), og på tabellen var laget den siste delen av sesongen for det meste plassert på femte plass eller lavere, og laget så ut til å falle utenfor Champions League for første gang siden 1997. Men laget vant sine siste tre kamper, og avsluttet med 4-2 seieren over Wigan Athletic i den aller siste kampen på Highbury, samtidig så tapte Tottenham Hotspur mot West Ham United. Dette betydde at Arsenal passerte Tottenham og tok fjerdeplassen og retten til å spille kvalifiseringskamper for Champions League. I motsetning til lagets hjemlige spill, så var Arsenal mye sterkere i Europa i 2005–06, og laget kom for første gang til Champion Leagues finalen (det første laget fra London noen gang). Arsenal vant sin gruppe uten tap, foran Ajax, FC Thun og Sparta Praha. I kampen mot Sparta Praha laget Thierry Henry to mål og ble Arsenals toppscorer gjennom tidene. I cup-spillet slo de Real Madrid (det første britiske lag til å slå Real på Bernabèu), Juventus og Villarreal for å nå finalen. Samtidig så satte laget en Champions League-rekord med ti sammenhengende kamper uten å slippe inn mål. I finalen mot Barcelona, ble Arsenal tidlig redusert til ti mann etter at målvakten Jens Lehmann ble utvist etter en «profesjonell feil», men likevel så tok Arsenal ledelsen etter at Sol Campbell nikket ballen i mål etter frispark i det 37. minutt. Arsenal forsvarte ledelsen gjennom store deler av kampen, men to sene mål fra Samuel Eto’o og Juliano Beletti gav Barcelona en 2-1 seier. Flyttingen til Emirates Stadium (2006–). Arsenal hadde hatt stor suksess på 1990-tallet og de første årene etter 2000, men kapasiteten på Highbury var begrenset til 38.500 i tiden etter «Taylor-rapporten». Bortimot alle kamper var utsolgte og klubben hadde ikke mulighet til å utnytte potensialet som lå i inntekter fra hjemmekampene. Siden det ikke var mulig å utvide kapasiteten på Highbury, så annonserte Arsenal i 1999, planer for å flytte nedover veien til Ashburton Grove. Byggingen startet i desember 2002 og det nye Emirates Stadium åpnet i juli 2006, klar til sesongen 2006–07. Arsenal startet sesongen sterkt, men med kun fire poeng i november så måtte Wenger innrømme at laget var for langt bak til å kjempe seriøst om ligatittelen. Arsenal endte til slutt på fjerde plass, med like mange poeng som Liverpool på tredje plass. Med et lag som i hovedsak bestod av reserve- og juniorspillere, nådde Arsenal ligacupfinalen der de tapte 2-1 for Chelsea. Resultatene var dårligere i de andre konkurransene, utslått i Champions League av PSV Eindhoven 2-1 sammenlagt i åttendedelsfinalen, og tapte omkampen i FA-cupens femte runde mot Blackburn Rovers. Gjennom 2007, har ryktene om oppkjøp av klubben versert. Spesielt handler dette om den amerikanske sportsmagnaten Stan Kroenke, som pr. april 2007, eier/kontrollerer 7.007 Aksjer (12,19 % av klubben), som hovedsakelig ble kjøpt fra Granada Ventures (et selskap eiet av ITV plc) i april 2007. Dette førte til at Arsenals viseformann David Dein (eier av 14,5 % av aksjene) som antas å være tilhenger av et oppkjøp fra Kroenkes side, trakk seg fra klubbens styre 18. april. Arsenals styreformann Peter Hill-Wood uttalte at de resterende medlemmene av styret ikke var villige til å selge sine aksjer (45,45 % av klubben) før det går minst ett år, og roet ned spekulasjonene om manager Arsene Wengers fremtid i klubben (Wenger er en nær venn av Dein). Kerlingarfjöll. Kerlingarfjöll er en vulkansk fjellkjede som ligger i Islands høyland i nærheten av veien Kjölnur på Island. Den høyeste toppen er på 1 477 m. Fjellkjedens vulkanske opprinnelse er tydeliggjort gjennom de mange varme kildene og småbekkene i området, og er faktisk en del av et svært vulkansk system med en utbredelse på rundt 100 km². Vulkanene i fjellkjeden er alle platåfjell. Jorden i området er glinsende rød på grunn av rhylitten som fjellene består av. Mineraler som har kommet ut av de varme kildene farger også bakken gul, rød og grønn. Området var tidligere kjent for et skisenter som var i drift på sommerstid, men dette ble lagt ned i 2000. Edward Cook. Edward Tiffin Cook Jr. (født 27. november 1889 i Chillicothe, Ohio, død 18. oktober 1972) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Cook ble olympisk mester i stavhopp under OL 1908 i London. Han og landsmannen Alfred Gilbert delte tittelen, de hoppet 3,71 som var ny olympisk rekord 21 cm høyere enn den forrige. Det var tre hoppere som delte tredjeplassen, Edward Archibald fra Canada,Charles Jacobs fra USA og svenske Bruno Söderström som alle hoppet 3,58. Mark Frechette. Mark Frechette (født 4. desember 1947, død 27. september 1975) var en amerikansk filmskuespiller best kjent gjennom sin ledende rolle i den amerikanske spillefilmen "Zabriskie Point" fra 1970, regissert av Michelangelo Antonioni, hvor han fikk hovedrollen til tross for at han ikke hadde noen tidligere skuespillererfaring. Frechette var også i ettertid med i to andre italienske filmer, "Uomini Contro" fra 1970 og "La Grande Scrofa Nera" fra 1971. Han ble for øvrig fengslet i 1973 for et mislykket bankran hvor medsammensvoren Christopher Thien ble drept. Frechette ble etter arrestasjonen dømt til 15 år i fengsel, men døde under soning ved Norfolk County i Massachusetts i 1975 etter at en 70 kg tung jernstang falt over halsen hans og kvelte han til døde under vektløfting. 8. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 8. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 2. juni og endte med Fyllingen – Askøy 5. juni 2006. Alfred Gilbert. Alfred Carlton Gilbert (født 15. februar 1884 i Salem, Oregon, død 24. januar 1961 i New Haven, Connecticut) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Gilbert ble olympisk mester i stavhopp under OL 1908 i London. Han og landsmannen Edward Cook delte tittelen, de hoppet 3,71 som var ny olympisk rekord 21 cm høyere enn den forrige. Det var tre hoppere som delte tredjeplassen, Edward Archibald fra Canada, Charles Jacobs fra USA og svenske Bruno Söderström som alle hoppet 3,58. Gilbert var en kort periode i 1908 innehaver av det uoffisielle verdensrekorden i stavsprang med høyden 3,86. P/S. P/S er en forkortelse for Price/Sales, og viser forholdet mellom en bedrifts markedsverdi/aksjekurs og omsetning. formula_1 Anvendelse. Price/Sales-forholdet kan variere sterkt fra bransje til bransje. Det er derfor nyttig kun for sammenligning av forholdsvis like bedrifter, eller sammenligne en bedrift med egne historiske år. Fordi P/S ikke tar hensyn til noen utgifter, som varekostnader, renter og skatt, er nytteverdien av P/S egentlig svært begrenset. For eksempel vil en dagligvareforretning gjerne gjøre det bra på P/S, da den vil ha stor omsetning. Men da resultatmarginen i denne bransjen som oftest ligger på noen få prosent, kan dette høye tallet bli direkte villedende. Byggma. Gj.snittlig ant. utestående aksjer: 9 442 395 formula_2 Tom Tvedt. Tom Tvedt (født 1968) er en politiker som representerer Arbeiderpartiet. I perioden 1999–2007 var han ordfører i Randaberg kommune. Til fylkestingsvalget i 2007 var han Arbeiderpartiets kandidat til vervet som fylkesordfører samtidig som han fortsatt stilte til valg som ordfører i Randaberg. Arbeiderpartiet gjorde et godt valg og ble det største partiet i fylkestinget i Rogaland. Med støtte fra sentrumspartiene og SV ble Tvedt Arbeiderpartiets første fylkesordfører i Rogaland. Tvedt har en bred yrkesbakgrunn, han har blant annet vært salgssjef i Tybring-Gjedde. Han har også en karriere som håndballspiller i SIF og for det norske herrelandslaget i håndball, hvor han står bokført med 25 landskamper. På Idrettstinget 2011 ble han valgt inn som styremedlem i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité for perioden 2011–2015. Viggo Johnsen. Viggo Johnsen (født 12. juli 1953) er en norsk politiker og tidligere ordfører i Bø kommune i Vesterålen mellom 2003 og 2007 for Senterpartiet. Johnsen ble først valgt inn i kommunestyret i Bø for den tverrpolitiske listen "Nordbygdas fellesliste" i 1987. Etter to perioder for denne listen gikk han over til Senterpartiet. Sikkerhetssenter. Sikkerhetssenter betegner et kurs- og kompetansesenter som driver kurs, opplæring og rådgivingsvirksomhet innen områder knyttet til helse, miljø og sikkerhet. Det finnes en rekke sikkerhetssentre i Norge, både privateide og underlagt offentlige skoler. En del av sikkerhetssentrene har godkjenning til å drive obligatorisk sikkerhetsopplæring som er krav innen olje-, gass- og maritim industri. Kompetanseområdene er gjerne generelle HMS-kurs og kurs knyttet til brannvern, sjøredning og førstehjelp. Sentrene har gjerne brannfelt med muligheter for ulike branner som gassbranner og ulike væskebranner, samt røykdykking. Sjøredning skjer normalt fra plattformer der redningsbåter og mann over bord båter brukes i trening. De siste årene har de fleste, større sentre også kurs innen helikopterevakuering der en «helikopterkropp» senkes med kran ned i et basseng og lar kursdeltakerne svømme ut av vinduer i helikopteret og opp i fri luft. Stavanger maritime sikkerhetssenter ved Stavanger offshore tekniske skole var det første senteret i landet og ble etablert tidlig på 1970-tallet. Alexander Kielland-ulykken i 1980 førte til økt fokus på sikkerhet og gjennom Leiro-utvalget ble formelle krav til sikkerhetsopplæring etablert. Dette førte i sin tur til at en rekke sentre ble etablert over hele landet. Forsikringsselskapet If driver et eget sikkerhetssenter i Hobøl med opplæring innen gassikkerhet, førstehjelp, vannskade, ran- og innbruddssikkerhet. Krav til obligatorisk sikkerhetsopplæring stilles først og fremst av to sentrale aktører i Norge, Sjøfartsdirektoratet og Oljeindustriens Landsforening. Sjøfartsdirektoratet godkjenner sikkerhetssentre for opplæring i sikkerhet av sjøfolk til norske skip. Kursene er basert på IMO sine konvensjoner og grunnkursene har en varighet på 60 og 80 timer. Oljeindustriens landsforening er en sammenslutning av operatører og andre som har virksomhet på norsk sokkel. OLF stiller krav til sikkerhetsopplæring og gir godkjenning og foretar revisjoner av sikkerhetssentre. OLF har en rekke ulike kurstyper. Det grunnleggende, obligatoriske kurset er «Grunnkurs i sikkerhet og beredskap» med en varighet på 5 dager. 20 av de norske sikkerhetssentrene, både privat- og offentlig eide, er organisert i Norske sikkerhetssentres forening. Aasiaat kommune. Aasiaat kommune (dansk: Egedesminde) er en tidligere grønlandsk kommune. Den er fra 1. januar 2009 en del av Qaasuitsup kommune. Geografi og klima. Kommunen lå i Vestgrønland amt, på vestkysten av Grønland, ved munningen av Diskobukta, vis-à-vis Qeqertarsuaq som ligger på Disko-øyas sydspiss. Også kommunene Ilulissat, Kangaatsiaq og Qasiagiannguit lå ved bukta, og Aasiaat var den nest sydligste. Dette var en av Grønlands minste kommuner. Den dekket et areal på ca. 4 000 km², men 90% av dette arealet var vann. De resterende 400 km² var isfritt. Grensene for Aasiaat kommune var fastsatt ved kongelig anordning av 18. november 1950. Før dette hørte også dagens Kangaatsiaq kommune til Aasiaat kommune. Ca. 3 100 av kommunens innbyggere bor i hovedbyen, Aasiaat. Dette gjør Aasiaat til Grønlands fjerde største by. Den ligger lokalisert ca. midt i kommunen, på 68,42°N og 52,44°V. Den tidligere kommunen lå i et flatt område med et stort antal øyer i et skjærgårdsområde som lokalt kalles «de tusen øyers land». Mange av øyene i kommunen er fredet. Skjærgårdskysten har et utpreget kystklima, som er betydeligt fuktigere og hardere enn i byene lengre inn i Diskobukta. Gjennomsnittlig årlig nedbørsmengde var 304 mm i perioden 1961-1990, mot 266 mm i Ilulissat, som ligger innerst i Diskobukta. Middeltemperaturen var i 2003 −11,8°C i februar og 9,3°C i juli. Området kan normalt nås med båt fra april til desember. Der er mørketid fra 1. desember, og sola ligger under horisonten til 12. januar. Til gjengjeld er det midnattssol fra 27. mai til 18. juli. Kommunens høyeste punkt er 301 meter, og ligger på øya Kannala, som er ca. 11 km lang og 6 km bred og ligger syd-øst for Aasiaat. Den største øya er Saqqarleq, som er ca. 44 km lang og 3-5 km bred, der det høyeste punktet er 245 m. Navn og våpenskjold. Navnet betyr "edderkoppene". Dette gjenspeiles også i kommunens våpenskjold. Hele våpenskjoldet er dekt av et spindelvev. I tillegg gjenspeiler våpenskjoldet kommunens geografiske plassering. Øvre halvdel er grå, dette gjenspeiler ismassene i Baffinbukten, mens nedre halvdel er blå, som gjenspeiler Davisstredets åpne vann. Historie. Aasiaat ble anlagt som koloni under navnet Egedesminde i 1759 av Hans Egedes sønn Niels Rasch Egede. Han anla og navnga kolonien til minne om sin far, som døde året før. Den ble etablert litt syd for det som i dag er Aasiaat by. Grunnleggelsen av kolonien skjedde for å hindre de europeiske – og da særlig de hollandske – hvalfangernes langs Grønlands vestkyst. Etableringen skulle også hindre at de drev handel med grønlenderne, en handel danskene kalte snikhandel. I 1763 ble kolonien flyttet til dens nåværende plassering, men allerede før etableringen av kolonien hadde området vært bebodd lenge. Arkeologiske funn indikerer at det har bodd mennesker her siden 5. årtusen f.Kr.. De eldste moderne bosettingene dateres til ca. år 1200. Byer og bygder. Ut over hovedbyen Aasiaat var det to bygder i kommunen. Akunnaaq ligger helt øst på øya Akunnaap Nunaa ut mot Diskobugten, 23 km øst for Aasiaat. Øya er ca. 11 km². Akunnaaq betyr «stedet som er allsidig hva fangst angår», og bygda hadde 101 innbyggere pr 2005. Den andre bygda er Kitsissuarsuit (dansk: Hunde Ejland), og ligger på øya Oqaarsut, 21 km nord-vest for Aasiaat. Øya er ca. 6 km² stor. Det grønlandske navnet betyr «småøyene i vest». Kitsissuarsuit hadde 109 innbyggere pr 2005. Felles for begge bygdene er at de går gradvis ned i folketall. Mange steder på Grønland har man en sentralisering, der folk flytter inn til de større byene. I 1970 var antallet innbyggere i Akunnaaq 217 og i Kitsissuarsuit 140. Næringsveier. Fiske er den viktigste næringsveien i denne regionen; særlig reker, krabber, hval og sel. Båtbygging og turisme er andre større næringsveier. Populære aktiviteter er hvalsafari, kajakkpadling, skigåing, snøscooterkjøring og hundesledekjøring. Aasiaat Lufthavn. Aasiaat Lufthavn ligger mellom Aasiaat og Akunnaaq, 5-6 km fra Aasiaat. Den ble innviet oktober 1998, samme år som Sisimiut Lufthavn og brukes av Air Greenland (som tidligere het Grønlandsfly AS), Air Alpha og Cessna Caracan som frakter post for TelePost Greenland. Denne lufthavnen er et av mange resultater av at Landstinget i 1995 vedtok «Lov om anlæg af flyvepladser». Clarence Houser. Lemuel Clarence «Bud» Houser (født 25. september 1901 i Winnigan, Missouri, død 1. oktober 1994 i Gardena, California) var en amerikansk friidrettsutøver. Bud Houser var blant verdens fremste diskoskastere i årene fra 1921 til 1928. 3. april 1926 satte han ny verdensrekord med 48,20 m. I kulestøt hadde Hauser en bestenotering på 15,42 m, og var nummer tre på verdensstatistikken i årene 1924 til 1926. Under OL 1924 vant han gull i kulestøt med resultatet 14,995 m og gull i diskos med 46,155 m. Bare to andre utøvere har tatt den samme dobbeltseieren, Robert Garrett i 1896 og Martin Sheridan i 1906. Under OL 1928 i Amsterdam forsvarte han den olympiske tittelen med et kast på 47,32. OL-medaljer. Houser, Clarence Harry Babcock. Harold «Harry» Stoddard Babcock (født 15. desember 1890 i Pelham Manor, New York, død 15. juni 1965 i Norwalk, Connecticut) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Babcock ble olympisk mester i stavhopp under OL 1912 i Stockholm. Han vant med et hopp på 3,95 som var ny olympisk rekord, 24 cm høyere enn den forrige. Landsmennen Marc Wright og Frank Nelson vant sølv med høyden 3,85. Wright var forøvrig innehaver av den første offisielle verdensrekorden i grenen 4,02 fra 1912. Gracie Films. Gracie Films er et amerikansk tv-serie- og filmselskap skapt av James L. Brooks i 1986. Selskapet har produsert mange prisbelønte filmer og tv-serier, deriblant "Broadcast News" og "Jerry Maguire", men mest bemerkelsesverdig er nok tv-serien "Simpsons". Selskapets hovedkontor befinner seg i Culver City i California. Miss Potter. "Miss Potter" er en biografisk film fra 2006 om barnebokforfatteren Beatrix Potter. Filmen er regissert av Chris Noonan, og Renée Zellweger spiller hovedrollen som Beatrix Potter. Filmen kombinerer historier fra Potters liv med animerte sekvenser om figurer fra hennes bøker, for eksempel Petter Kanin. Frank Foss. Frank Foss (født 9. mai 1895, død 5. april 1989) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Foss ble olympisk mester i stavhopp under OL 1920 i Antwerpen. Han vant med et hopp på 4,09 som var ny olympisk rekord, 14 cm høyere enn den forrige. Det var også ny verdensrekord. Henry Petersen fra Danmark ble sølvmedaljør med høyden 3,70 og amerikaneren Edwin Myers bronse med 3,60 m. Bruce Greenwood. Stuart Bruce Greenwood (født 12. august 1956 i Rouyn-Noranda, Quebec) er en canadisk filmskuespiller kjent for sine roller blant annet i "I, Robot", "The Core", "Déjà Vu", "Tretten dager" (hvor han spilte den amerikanske presidenten John F. Kennedy), "Capote" samt de to familiefilmene "Eight Below" og "Firehouse Dog". Han har også hatt prominente roller i prisvinnende filmer som "Exotica" og "The Sweet Hereafter" som begge ble regissert av den canadiske regissøren Atom Egoyan. Greenwood deltok også i ungdomskultfilmen "The Malibu Bikini Shop" fra 1986 og '. På TV har Greenwood hatt roller på "St. Elsewhere" som doktor Seth Griffin i perioden 1986 til 1988, i "Knots Landing" som Pierce Lawton mellom 1991 og 1992 samt "Nowhere Man" som Thomas Veil i 1995 til 1996. Den 10. juni 2007 startet en ny serie på HBO fra skaperne av "Deadwood" under navnet "John from Cincinnati" med Bruce Greenwood i hovedrollen. Ranheim Fotball. Ranheim IL fotball Topp (RIL) (stiftet 17. februar 1901), bedre kjent som Ranheim Fotball'", er en norsk fotballklubb fra bydelen Ranheim i bykommunen Trondheim i Sør-Trøndelag, og fra 4. februar 2010 et eget idrettslag under allianseidrettslaget Ranheim Idrettslag. Ranheim har tidligere spilt i Norgesserien og Hovedserien, men spilte i 2009 i 2. divisjon avdeling 4. Ranheim vant avdelingen, og spiller i Adeccoligaen fra 2010-sesongen. Hovedtrener fra 2011 er Aasmund Bjørkan, assistert av blant andre Gøril Kringen. Organisasjon. I tillegg til at Ranheim Fotball er en del av alliansen til Ranheim Idrettslag, er det også innad i klubben ulike avdelinger for fotballaktivitet. Det er tre hovedskiller; toppfotball, breddefotball og miljøfotball, der toppfotballen er representert ved herrelaget og eliten blant juniorene, breddefotballen ved kvinnelaget og diverse aldersbestemte lag bak elitelaget i juniorklassen og miljøfotballen ved lag for funksjonshemmede, veteraner og øvrige. Klubbfilosofi. Ranheim som idrettslag har i lang tid vært sentral i trøndersk og norsk idrettshistorie. Det er imidlertid fotballavdelingen som er den største grenen i idrettslaget, og skal virke som et knutepunkt mellom de andre grenene i organisasjonen slik at det skapes samhold og tilhørighet i den lokale befolkningen. Basert på gamle tradisjoner og nye impulser skal fotballavdelingen være i stadig utvikling, både sportslig og organisatorisk. Ranheims hovedmål har i lang tid vært å rykke opp i og etablere seg i Adeccoligaen. Samtidig er klubben klar på at de ikke vil bruke penger de ikke eier. Før opprykket til Adeccoligaen var hovedtrener Perry opptatt av at Ranheim ikke skulle ha heltidsspillere i 2. divisjon, da høye spillerlønninger og ekspansiv økonomi ofte har ført til økonomisk krise i andre klubber. Også etter opprykkssesongen gikk Ranheim inn for å redusere spillerlønningene foran sin første sesong i Adeccoligaen, tross opprykk til noe som per definisjon kalles for toppfotball med medførende mindre tid til jobb og skole ved siden av. Dette så ut til å føre til en spillerflukt fra klubben, og det var da også en del som dro, men etterhvert signerte de fleste av dem som var ønsket med videre ny kontrakt. Ranheim budsjetterte med 7,6 millioner kroner for debutsesongen i Adeccoligaen, en økning på i underkant av tre millioner i forhold til forrige sesong. Et annet viktig holdepunkt for Ranheim er at spillerne skal ha sterk lokal tilknytning til klubben. Det siktes mot en såkalt Athletic Bilbao-profil, der spillerstallen skal bestå av minst 90 prosent trøndere. For Ranheim innebærer det å være klubb nummer to i Trondheim og Trøndelag dermed at de beste trønderske spillerne under Rosenborgs nivå – eller eventuelt Rosenborg-spillere som trenger en passende arena for utvikling – samler seg i klubben, slik at Ranheims nivå blir merkbart bedre enn rivaliserende lag på samme eller lavere nivå i fotballhierarkiets divisjoner. Historie. Hovedlaget Ranheim Idrettslag ble stiftet 17. februar 1901. Ranheim spilte i Norgesserien sesongene 38, 39, 40 og 48, og i Hovedserien sesongene 50, 53, 55 og 56. Ranheims storhetstid var på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet. Som et ledd i Ranheims ambisiøse fremtidsplaner, ble det bestemt 25. januar 2010 at selve hovedlaget, Ranheim Idrettslag, skulle bli et allianseidrettslag med fotballavdelingen som et eget underordnet idrettslag med selvstendig økonomisk og juridisk styring. Stiftelsen av det nye idrettslaget for fotball, Ranheim IL fotball Topp, inntraff 4. februar 2010. Ranheim debuterte i Adeccoligaen ved å møte Sogndal til bortekamp på Fosshaugane Campus 5. april 2010, en kamp som endte med 2–1-seier til vertene. Ranheim lå lenge an til direkte opprykk til Tippeligaen, men endte til slutt på 5. plass, noe som ga mulighet for kvalifisering til Tippeligaen. Denne endte for Ranheims del med 1–2-tap mot Hønefoss, som siden møtte Fredrikstad for å avgjøre hvem som fikk den siste plassen i Tippeligaen. Dermed spiller Ranheim fortsatt i Adeccoligaen. Hovedtrener sesongen 2010 var Per Joar Hansen, assistert av blant andre Otto Ulseth og Christer Basma. Hansen valgte sammen med Ulseth å avslutte samarbeidet med Ranheim grunnet andre jobbtilbud, og er nå Norges U-21-landslagstrener. Aasmund Bjørkan overtok siden som trener for Ranheim. Stadion. Hjemmebanen til Ranheim heter DNB Arena, tidligere kjent som "Ranheim Stadion". Den offisielle rekorden er på rundt 7 500, fra da Ranheim spilte en avgjørende kamp for å vinne førstedivisjon i Trøndelag 30. mai 1949 mot Kvik Trondheim. Banen har dog gjennomgått diverse modifikasjoner siden den gang, blant annet innføring av gressbane i 1939 og gjenoppbygging av stadionet etter andre verdenskrig. I anledning opprykket til Adeccoligaen skal stadionet på nytt videreutvikles. De seks første hjemmekampene til Ranheim i Adeccoligaen ble spilt i Abrahallen. Første hjemmekamp for Ranheim i Adeccoligaen ble fulgt av 490 betalende publikummere i Abrahallen 11. april 2010. Support. Klubbens supporterklubb, Forza Ranheim, begynte å formes allerede i juni 1999, da Ranheim møtte Rosenborg i cupen og en gjeng Ranheim-supportere samlet seg for å vinne kampen utenfor banen mot Kjernen, Rosenborgs supporterklubb. I årene som fulgte skjedde det ikke stort mer, men i 2003 livnet supporterne til igjen, og 17. juni 2004 ble Forza Ranheim offisielt stiftet som Ranheims supporterklubb. Forza Ranheims supportersang har vekket oppsikt hos mange, men Terje Walthers "«Adecco-KOKOKO!»" anses likevel som litt bedre enn den forrige supportersangen, "«Ra-Ra-Ra-Ranheim»", som Aleksander Schau i FK Fotball på NRK P3 har kåret til tidenes dårligste supportersang. Trøndelag Heimevernsdistrikt 12. Trøndelag Heimevernsdistrikt 12, er ett av 11 HV-distrikter i Norge og har territorielt ansvar over fylkene Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag. HV-12 består av en distriktskommando på Værnes, ca. 40 forsterkningsområder og en innsatsstyrke, i alt omkring 5000 mann. Innsatsstyrken har navnet Rype og består av rundt 10% av det totale antall HV-mannskaper i distriktet, ca. 500 mann. Helseregister. Helseregister kan vise til ulike typer registre over helseopplysninger, regulert i helseregisterloven. Rede Globo. Rede Globo (bedre kjent som Globo eller TV Globo) er det største tv-nettverket i Latin-Amerika, og den tredje største tv-kanalen i verden (sett av mer enn 80 millioner daglig). Globo ble grunnlagt av brasilianeren Roberto Marinho. Første sending var 26. april 1965 i Rio de Janeiro. Resultat per aksje. Resultat per aksje, eller Earnings per share (EPS), viser en bedrifts årsresultat delt på antall utestående aksjer. Bedrifter er forpliktet til å presentere resultat per aksje i sitt årsregnskap. formula_1 Anvendelser. Resultat per aksje forteller i seg selv svært lite om verdien og kvaliteten på en bedrift. Det skyldes at ulike bedrifter har ulikt antall utestående aksjer. Bruk av resultat per aksje for å vurdere en bedrifts historiske resultater har også liten nytteverdi, da antall aksjer i en enkelt bedrift også kan endres fra år til år. Resultat per aksje er derimot svært nyttig som rådata for bruk med f.eks. E og S. Byggma. Gj.snittlig ant. utestående aksjer: 9 442 395 formula_2 9. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 9. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 6. juni, mens resten av kampene ble spilt 10. juni 2006. Jari Kurri. Jari Pekka Kurri (født 18. mai 1960 i Helsingfors) er en tidligere finsk ishockeyspiller. Han har blant annet spilt 17 sesonger i NHL (1981–1998) og vunnet Stanley Cup fem ganger med Edmonton Oilers. Jari Kurri er den europeeren som scoret flest mål (601) og poeng i NHL (1398). Han ble i 2001 med i NHLs Hall of Fame og hans nummer 17 er et fredet nummer i Edmonton Oilers. Trond Strømdahl. Trond Strømdahl (født 1961) er en norsk lærer og forfatter, som er kjent å gå langs hele den norske grensa (mot Sovjetunionen, Finland og Sverige) sammen med Lars Monsen. Ekspedisjonen starten i 1989 ved Grense-Jakobselv i nord og ble avsluttet i Halden i 1990. Trond Strømdahl er broren til skuespilleren Terje Strømdahl. Juan Vicente de Güemes Pacheco y Padilla. Juan Vicente de Güemes Pacheco de Padilla y Horcasitas Don Juan Vicente de Güemes Pacheco de Padilla y Horcasitas, greve av Revillagigedo (født 1740 – død 1799) var visekonge av Ny-Spania fra den 17. oktober 1789 til den 11. juli 1794. Arve Bones. Arve Bones (født 4. februar 1949 i Steinkjer) er en norsk politiker. Han har vært ordfører i Kongsvinger og representerer Arbeiderpartiet. Han ble valgt inn i kommunestyret i 1995, og til ordfører ved valget i 1999. Han ble gjenvalgt i 2003 og 2007, men i 2011 overtok Høyres Øystein Østgaard. Niels F. Rolsdorph. Niels Ferdinand Rolsdorph (født 19. august 1949) er en norsk politiker. Han var ordfører i Grue fra 1999 til 2007 og representerer Høyre. Han ble valgt til ordfører ved valget i 1999, og ga seg etter to perioder. I den siste perioden var han den eneste Høyre-ordføreren i Hedmark. I 2011 ble han gjenvalgt som ordfører. Barry Pepper. Barry Robert Pepper (født 4. april 1970 i Campbell River, British Columbia) er en candadiskfødt filmskuespiller som er best kjent for sine roller som enten soldat, agent eller statlig ansatt. Blant annet har han spilt den religiøse skarpskytteren Daniel Jackson i krigsfilmen "Saving Private Ryan", som fangevokteren Dean Stanton i "The Green Mile" og som journalisten Joseph L. Galloway i "We Were Soldiers". Pepper hadde også hovedrollen i "Battlefield Earth" samt nyere roller som Roger Maris i Billy Crystals HBO–film "61*" og som racerføreren Dale Earnhardt i '. Åsane videregående skole. Åsane videregående skole (tidligere "Åsane yrkesskole") er en fylkeskommunal videregående skole i Åsane bydel i Bergen. Hovedskolen ligger på Nyborg, men avdelingen for matfag ligger i Eidsvåg. I tillegg underviser skolen på 4 fengselsavdelinger. Skolen har et vidt internasjonalt samarbeid med yrkesfaglige kontaktskoler i Danmark, England, Estland, Frankrike, Irland, Litauen, Nederland, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike. Utdanningsprogrammer. Skolen tilbyr kombinasjonen yrkesfag med toppidrett i sommeridretter, i samarbeid med Olympiatoppen og Tertnes videregående skole. Dette tilbudet gjelder for utdanningsprogrammene bygg- og anleggsteknikk, elektrofag og teknikk og industriell produksjon. I tillegg driver skolen alternativ opplæring (innføringsår for minoritetsspråklige, realkompetansekartlegging og voksenopplæring). William Philip Schreiner. William Philip Schreiner (30. august 1857 Wittebergen, Eastern Cape–28. juni 1919, London) var statsminister i Kappkolonien under andre boerkrig (1899–1902). Han var født på Wittebergen misjonsstasjon nær Herschel og var det tiende barnet til misjonærene Gottlob Schreiner og Rebecca Lyndall. Han var yngre bror av Olive Schreiner. Schreiner ble utdannet i Bedford, South African College i Cape Town, University of the Cape of Good Hope, Universitetet i London og Downing College i Cambridge. Han var utdannet jurist. Han returnerte til Cape Town i 1882 som høyesterettsadvokat og etablerte en blomstrende juridisk praksis. Han ble parlamentarisk rådgiver i 1885 og fungerte som juridisk rådgiver for guvernøren og høykommissæren i 1887. Hans kontakter i parlamentet gav ham en åpning til sørafrikansk politisk liv og utvidet hans interesser i politiske saker. Han gikk inn i politikken i 1893 som medlem av parlamentet for Kimberley og ble statsadvokat i Rhodes–regjeringen i 1893, en regjering støttet av Jan Hendrik Hofmeyr og Afrikander Bond frem til Jameson-raidet da Rhodes imperialistiske ambisjoner ble tydelige som førte til at Schreiner og resten av regjeringen trakk seg i januar 1896. Han ble valgt som representant for Malmesbury i 1898 og ble senere samme år statsminister i en regjering som inkluderte John X. Merriman og Jacobus Wilhelmus Sauer. Som statsminister foretrakk han forhandlinger fremfor fiendtligheter i motsetning til guvernør og høykommissær Alfred Milner som aktivt søkte krig. Hans standpunkt førte til at han ble tvunget til å trekke seg både som statsminister og fra parlamentet i juni 1900. Han klarte ikke å bli valgt i valget i 1904, men returnerte i 1908 som medlem fra Queenstown som en radikalt endret politiker. Han stod nå for en liberal bantu–politikk som hadde startet i 1899 med et besøk til Transkei og den afrikanske lederen John Tengo Jabavu. Schreiners filosofi talte for integrering og like rettigheter for alle siviliserte menn. Hans nidkjærhet til dette idealet fikk sitt uttrykk i at han trakk seg fra nasjonalkonvensjonen for å representere Dinuzulu som var stilt for en spesialdomstol satt sammen av regjeringen i Natal for hans påståtte forræderske deltagelse i opprøret i 1906. Schreiner følte at Unionsregjeringen og parlamentet ikke kunne opprettholde den liberale bantupolitikken i Kapp. Han dro til England for å gjøre motstand mot "Sør–Afrika–vedtaket" gjennom Storbritannias parlament. Med opprettelsen av unionen, ble han en av de første senatorene som ble nominert til å ta seg av de svartes interesser. Han var på ferie i England ved utbruddet av første verdenskrig og ble bedt av Louis Botha å fylle embetet som høykommissær for Sør–Afrika i London. Han døde mens han hadde denne jobben den 28. juni 1919, dagen da Versailles-traktaten ble signert. Schreiner giftet seg i 1884 med Frances Hester Reitz, søster av president FW Reitz. De hadde to sønner og to døtre. Kolbeinsey. Øyen er i dag ikke stort mer enn åtte meter lang og fire-fem meter bred. Kolbeinsey er ei lita øy som ligger 105 km fra den nordre kysten av Island og 74 km nord-nordvest for øya Grímsey. Øya ligger på og er Islands nordligste punkt. Den er svært utsatt for erosjon fra havet og er dømt til å forsvinne i bølgene trolig rundt 2020 i henhold til estimater basert på tidligere erosjon. Størrelsen var ved begynnelsen av 2001 bare på 90 m², noe som ville tilsvare en sirkel på mindre enn 11 m i diameter. Den opprinnelig størrelsen på øya er ukjent. Da den ble målt første gang i 1616 var den 700 m lang (nord–syd) og 100 m bred (øst–vest). I 1903 var den allerede halvert i størrelse. I august 1985 ble størrelsen oppgitt til 39 m på tvers. Øya er opptil 8 m høy. Det fantes i en periode en helikopterlandingsplass på øya, men 11. mars 2006 ble det rapportert at det ikke lenger var mulig å lande på øya. Landingsplassen, som i 1989 ble laget i betong for å forsterke øya, ble ødelagt da en stor bit løsnet fra øya. Stein løsner fra øya hele tiden og forsvinner i havet. Ilulissat kommune. Ilulissat kommune er en tidligere grønlandsk kommune. Navnet betyr «isfjell». Den ble fra 1. januar 2009 en del av Qaasuitsup kommune. Geografi og klima. Kommunen hadde et samlet areal på 47 000 km², hvorav 35.500 km² er dekket av is, og 6 000 km² er vann. Sydligste punkt er rett ved innlandsisen, ved Tiningilik. Vestligste punkt er Nuussuaq. Kommunens høyeste punkt er ved Paatuut Puiattua, 2 010 moh. Det er midnattssol fra 21. mai til 24. juli, og mørketiden er fra ca. 1. desember til 12. januar. Historie. Nær byen Iluissat ligger den frodige Sermermiutdalen, som strekker seg ned mot isfjorden med ruinrester fra den tidligere boplassen Sermermiut. Boplassen har med to opphold vært befolket i 4000 år av tre kulturer, som alle var nomadiske jegere. Hver sommer forlot de boplassen og bodde i telt. Verdensrekordutvikling i stavsprang. Verdensrekordutvikling i stavsprang er en liste over utviklingen av verdens bestenotering i friidrettsøvelsen stavsprang. Den første offisielle verdensrekord som er godkjent av International Association of Athletics Federations (IAAF), er fra 1912. Den første verdensrekorden for kvinnenes stavsprang ble godkjent av IAAF i 1992. Kvinner. Sålangt har 54 verdensrekorder i kvinnenes stavsprang blitt godkjent (28. august 2009). Disse ble satt av sålangt bare åtte forskjellige utøvere. Rødøya (Alstahaug). Rødøya er ei øy i Alstahaug kommune, Nordland. Den har et areal på 7,3 km² og 40 innbyggere (2001). Øya ligger helt ytterst i Vefsnfjorden, og mellom Rødøya og fastlandet ligger Tangsundet. Øyas høyeste fjell er Rødøyfjellet (307 moh). Det er bergartene duinitt/serpentinitt som gir øya sin karakteristiske farge. Lee Barnes. Lee Stratford Barnes (født 16. juli 1906 i Salt Lake City, Utah, død 28. desember 1970 i Oxnard, California) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Barnes ble olympisk mester i stavsprang under OL 1924 i Paris. Han vant med et hopp på 3,95 samme høyde som landsmannen Glen Graham som fikk sølv. Bronsemedaljen ble vunnet av James Brooker, også han fra USA med 3,90 samme høyde som Henry Petersen klarte på fjerdeplass. Barnes er den yngste olympiske gullmedaljøren i stavsprang. Han deltok også i lekene i 1928, der han hoppet 3,95 og kom på femteplass. Barns satte ny verdensrekord i Fresno 28. april 1928 med et hopp på 4,30. Döderhultarn. Axel Robert Petersson, "Döderhultarn" (født 1868, i Döderhult i Oskarshamn i Småland, død 15. mars 1925) var en svensk treskjærer og billedhugger som spikket en rekke karikerte småfigurer i tre med motiv fra svensk folke- og bygdeliv. Bakgrunn og arbeid. Döderhultarn er kjent for sine grovt tilskårede skulpturer av både mennesker og dyr. Motivene veksler mellom det portrettlike, det karikaturaktige og det vennlig humoristiske. Han laget en uendelig rekke enkeltskulpturer, men huskes i ettertiden best for sine grupper av skulpturer som han laget i sine siste 7 leveår. Blant de mest kjente arbeidene er "Bröllop", "Begravningen", "Mönstringen", "Husförhöret" og den sterke "Den obarmhärtiga fosterfadern". Karakteristiske trekk ved flere av arbeidene er mangelen på "frontalitet": skulpturgruppene kan sees fra flere sider. Hans arbeider var preget av et skarpt blikk på menneskene, både i humor og solidaritet. Motivene og humanismen kan i flere henseende minne om Albert Engström. Allerede fra ungdommen av laget han skulpturer utskåret i tre, og rundt 1890 hadde han fått tilnavnet «Tolvskillingen» etter prisen han satte på arbeidene. Fra om lag 1900 kom han i kontakt med kunstnermiljøet i Stockholm: Carl Eldh, Engstrøm med flere. I 1906 fikk han sølvmedalje på hjembyens jubileumsutstilling, i klassen for treskurd. I 1909 får han endelig et gjennombrudd på en større karikaturutstilling i Stockholm og tar samtidig kunstnernavnet "Döderhultarn", «mannen fra Dødarhult». Heretter blir han en internasjonal størrelse, og i de kommende 6 årene har han utstillinger i Paris, København, Brighton, Roma, Torino, New York, San Francisco og Chicago. Döderhultarn er minnet gjennom et eget museum i Oskarshamn, Döderhultarmuseet. Man kan også besøke hans leilighet, hvor han både bodde og arbeidet. Atelieret ligger utenfor Oskarshamns sentrum og er åpent for omvisning i sommermånedene. Jijé. Joseph Gillain (13. januar 1914 – 20. juni 1980) (bedre kjent under pseudonymet "Jijé"), født i Gedinne, Belgia, var en belgisk tegneserietegner, som var en stor inspirasjonskilde for mange andre tegnere. Han jobbet med serier i nesten alle mulige stilarter i løpet av sin karriere. Foreldrene oppfordret Jijé til å satse på sine kunstneriske evner og han debuterte i 1936, etter å å tatt en kunstnerisk utdannelse, på trykk i det katolske tidsskriftet "Le Croisé". Jijé utviklet seg imidlertid snart i egen retning, og da han begynte i det nystartede ukentlige tegneseriebladet "Spirou" i 1939 startet han flere nye serier i egen stil. Bladet var likevel til å begynne med i hovedsak fylt opp med amerikanske serier, men da den andre verdenskrig satt inn for fullt, stoppet dette brått opp. Jijé ble da satt til å tegne ferdig påbegynte eventyr med blant andre Supermann. I 1943 overtok han ansvaret for Sprint etter franskmannen Rob-Vel og skapte deretter Sprints følgesvenn "Kvikk". Allerede etter tre år overlot han imidlertid serien til sin elev Franquin. Jijé ble etter andre verdenskrig en viktig lærer og inspirasjonskilde for unge tegnere som Franquin, Morris og Will, som alle en periode bodde og arbeidet hjemme hos Jijé. De fire tegnerne dannet utgangspunkt for det som siden har blitt hetende Marcinelleskolen (med henvisning til forlaget Dupuis' lokaler i Marcinelle utenfor Charleroi) innen tegneserien. De fire har i ettertid blitt referert til som "la bande des quatre" (bokst. firerbanden). Etter en USA-reise, lagde han i 1954 western-serien "Jerry Spring" (i Norge publisert i bladet "Colt" 1978–1990. Jean Giraud var en periode assistent for Jijé før han startet sin egen serie, Blueberry, i 1963. Andre serier Jijé arbeidet med på 60- og 70-tallet var sjørøverserien "Rødskjegg" ("Barbe-Rouge") og flyverserien "Jaktfalkene" ("Tanguy et Laverdure"). Menden. Menden er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 55 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Märkischer Kreis i nordenden av Sauerland nær elven Ruhr. Historie. Den første kirken i Menden ble bygget på 800-tallet. Fra 1180 ble området rundt Menden en del av Köln-området, men siden det lå ved grensen til jarldømmet Mark ble det ofte kjempet om det. I 1276 fikk Menden byrettigheterr. Industrialiseringen startet tidlig, i 1695 ble produksjonen av nåler den første industrien, senere etterfulgt av kalksteinsprodukter som sement. I 1816 ble Menden en del av Preussen, etter å ha vært under Hessen i 13 år. I 1975 ble byen slått sammen med flere tidligere selvstendige kommuner, og innbyggertallet økte. Det gamle rådhuset i Menden Sabin Carr. Sabin William Carr (født 4. september 1904 i Dubuque, Iowa, ød 12. september 1983 i Santa Barbara, California) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Carr ble olympisk mester i stavsprang under OL 1928 i Amsterdam. Han vant med et hopp på 4,20 som var ny olympisk rekord. Det ble helamerikanskt på seierspallen, William Droegemueller sølv med 4,10 og Charles McGinnis bronse med 3,95. Carr satte ny verdensrekord i Philadelphia 27. mai 1927 med et hopp på 4,27 han var dermed først i verden over 14 fot. Hoeryong konsentrasjonsleir. Hoeryong konsentrasjonsleir (Kwan-li-so (omstillingsleir) nummer 22) er en konsentrasjonsleir nær byen Hoeryong i den nordkoreanske provinsen Nord-Hamgyong. Leiren er en av seks i det nordkoreanske Kwallisosystemet, et maktapparatet for å straffe politiske fanger i slavearbeids- og konsentrasjonsleirer. Det er estimert at mer enn 50 000 politiske fanger er innesperret i leiren, fordelt på et areal på størrelse med Washington DC. Årsaken til at de er der skal være at de har uttalt seg negativt til kommunistregimet. Fangene er politiske fanger og deres slektninger i tre generasjoner. Noen av fangene skal ha blitt født og oppvokst der. De blir tvunget til hardt slavearbeid og blir torturert. Fangevoktere og fanger som har rømt fra landet har gitt vitneutsagn som forklarer hvordan leiren fungerer. William Miller (stavhopper). William Waring Miller (født 1. november 1912, død oktober 1977) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Miller ble olympisk mester i stavsprang under OL 1932 i Los Angeles. Han vant med et hopp på 4,31 som var ny olympisk rekord med 11 centimeter. Shuhei Nishida fra Japan ble sølvmedaljør med 4,30 og amerikaneren George Jefferson ble bronsemedaljør med høyden 4,20. Favoritten William Graber kom på fjerdeplass, han hadde satt ny verdensrekord før lekene, 16. juli 1932, med 4,37 – en forbedring av Lee Barnes tidligere rekord med hele sju centimeter. Per Hvamstad. Per Hvamstad (født 25. juni 1944) er en norsk politiker. Han var ordfører i Alvdal fra 1995 til 1999 og representerte da Senterpartiet. Han ble ved nominasjonen i 1999 ikke renominert som Senterpartiets ordførerkandidat ved valget. Han gikk derfor ut av partiet og startet sitt eget parti, Bygdelista. Partiet fikk 13,6% i 1999 og 6,2% i 2003, men stilte ikke liste til valget i 2007. Hvamstad representerte Bygdelista i Kommunestyret 1999-2007. Hvamstad er utdannet konservator og er ansatt som daglig leder /museumsbestyrer ved Nordøsterdalsmuseet – Museumssenteret Ramsmoen. Hvamstad, Per A Blaze in the Northern Sky. "A Blaze In The Northern Sky" er et musikkalbum fra det kjente norske black metal bandet Darkthrone. Straumøya. Straumøya er ei øy beliggende på sørsiden av Saltfjorden ved Saltstraumen i Bodø kommune, Nordland. Den har et areal på 29,7 km² og 292 innbyggere (2001). Den østre enden av Straumøya er knyttet til fastlandet med riksvei 17, med Indre Sunnan bru direkte til fastlandet i sør og Saltstraumen bru til Knaplundsøya (retning Bodø) i øst. Under andre verdenskrig var øya hjem for 2 tyske hærkystfort, 974 Straumöy-Süd og 974 Straumöy-nord. Dominic Dale. Dominic Dale (født Christopher Dale 29. desember 1971) er en walisisk profesjonell snookerspiller. Dale har vunnet to turneringer i karrieren, senest i 2007 Shanghai Masters hvor han slo Ryan Day 10–6 i finalen, etter at han hadde ligget under 2–6. Den andre seieren kom i Grand Prix i 1997 da han slo John Higgins 9–6. På dette tidspunktet var Dale rangert som nummer 57 i verden, mens Higgins var rangert som nummer to. Dale er en av de mer eksentriske spillerne innen snooker på grunn av sin spesielle klessmak og frisyrer, han spilte blant annet finalen i Shanghai Masters i rosa skjorte. Etter seieren sang han «My Way» for publikum. Earle Meadows. Earle Meadows (født 29. juni 1913 i Corinth, Mississippi, død 11. november 1992) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Meadows ble olympisk mester i stavsprang under OL 1936 i Berlin. Han vant med et hopp på 4,35 som var ny olympisk rekord med 4 centimeter. Japanerne Shuhei Nishida og Sueo Oe tok sølv og bronse begge med høyden 4,25 Medows forbedret verdensrekorden i stavsprang to ganger i 1937. 8. mai 1937 i Stanford hoppet han 4,48 og senere samme måned, 29. mai 1937 i Los Angeles, klarte han og Bill Sefton begge høyden 4,54. Indre Øksningan. Indre Øksningan er ei øy i øygruppa Øksningan i Herøy kommune i Nordland. Den har et areal på 2,3 km² og 91 innbyggere (2001). Ytre Øksningan. Ytre Øksningan er ei øy i øygruppa Øksningan i Herøy kommune i Nordland. Den har et areal på 2,1 km² og 78 innbyggere (2001). Gjerøy. Gjerdøya, også kalt Gjerøya eller Gjærøya, er ei øy i Rødøy kommune i Nordland. Øya har et areal på ca. 9,1 km². Rangsundøya. Rangsundøya er ei øy i Rødøy kommune i Nordland. Øya har et areal på ca. 7,6 km². Steinsundøy. Steinsundøy er ei øy i Solund kommune i Sogn og Fjordane. Den har et areal på 18,7 km². Høyeste punkt er Vardefjellet, 315 moh. Christian Eggen. Christian Eggen (født 8. januar 1957 i Drøbak) er en komponist og dirigent fra Oslo. Han er spesielt kjent som konsertpianist, og da hans tolkinger av Mozart og Bach. Han har laget et utall innspillinger, blant annet sammen med Royal Philharmonic Orchestra i London. Hans siste utgivelse var med Carl Nielsens klaververker. Han har skrevet teater- og filmmusikk, samt kammermusikk, orkestermusikk og musikk til elektroakustiske installasjoner. Eggen studerte i Oslo, Salzburg, Wien, Paris og New York. Han karrière startet som dirigent som leder av det norske «Ny Musikk Ensemble» i 1981. Samtidig fortsatte han som konsertpianist. Hans brede repertoar omfatter i tillegg til klassiske verk av Mozart og Bach også jazz. Et annet av hans interessefelt er samtidsmusikk, og innen dette feltet er han en etterspurt dirigent verden over. Han ble dirigent for Cikada i 1988 og fra 1994 er han kunstnerisk leder for Oslo Sinfonietta. Han har jobbet med flere nordiske musikkfestivaler, i Asia og Spania, og for sin innsats som Festspillmusiker under Festspillene i Bergen fikk han i 1999 Kritikerprisen. Av kjente samarbeid kan nevnes i utvalg komponister som John Cage, Helmut Lachenmann, Iannis Xenakis, Magnus Lindberg, Kaija Saariaho, Witold Lutoslawski, Tan Dun, Brian Ferneyhough og György Kurtag. Kollóttadyngja. Kollóttadyngja er et vulkansk fjell som ligger i lavafeltet Ódáðahraun på Island. Vulkanen er 1 177 m høy og den har en diameter på mellom 6 og 7 km. Krateret ved toppen har en diameter på 800 m, men er bare 20–30 m dyp. I midten er den en egen "skål" som er ca. 150 m i diameter og har en dybde på 60–70 m. Stoke. I Storbritannia. "Stoke, som er gammelengelsk for «liten landsby», er et av de vanligste stedsnavnene i England. En rekke steder som i dag har det som en del av navnet ble opprinnelig bare kalt Stoke, noe som gjenspeiles i enkelte historiske dokumenter." Annet. Stoke City FC, britisk fotballag Dimna. Dimna er bygda på vestsida av Dimnøya, ei øy sørvest for Ulsteinvik i Ulstein kommune, Møre og Romsdal. Dimnøya har et areal på 9 km² og har 1 355 innbyggere (2012). I grunnkretsen Dimna er det 286 innbyggere (2012). Den andre grunnkretsen på øya er Sundgot med 1 069 innbyggere (2012). Tidligere hadde bygda egen skole. Nå er de knyttet til Hasund skole, som ligger på Sundgot. Hasund skole dekker også grunnkretsen Hasund, med 517 innbyggere (2012), som ligger på naboøya Hareidlandet. Høyeste punkt er Høgåsen, 240 moh. Gardsnavn på øya er Indre Dimna, Ytre Dimna og Vågane som utgjør bygdelaget Dimna. Videre gårdene Breivik, Kleiva, Dimnasund, Sundgot, Ertesvåg og Røren. Dimna blir uttalt Di`mna, dat. Di`mnennje. I skillet mellom de to gårdene Indre og Ytre Dimna ligg et høydedrag i retning øst vest. Høyeste kollen er Dimnahaugen, også kalt Høgetua. Vest for Høgetua ligger Kykjesteinen, der de som var hjemme på preikesundagene brukte å gå for å se når kirkefolket kom hjem fra Ulsteinkyrja. Nedenfor tuna i Indre Dimna ligger Dimnavågen, en lang smal våg som var en kjent fiskeplass. Bygda har et aktivt idrettslag innenfor friidrett, Dimna IL, som de siste årene kan vise til svært gode resultater. Blant annet med medaljer i nasjonale mesterskap. Cikada. Cikada, eller Cikada Ensemble, er et norsk ensemble innen samtidsmusikk startet i 1989. Ensemblet består av 9 musikere og er siden starten blitt dirigert av Christian Eggen. I tillegg til å være et eget ensemble, er Cikada også en paraplyorganisasjon for gruppene Cikada Strykekvartett og Cikada Duo. Gruppen er kjent for banebrytende arbeider, og i den senere tid sammen med musikkproduksjonsselskapet 2L. Fleina. Fleina er ei øy i Gildeskål kommune i Nordland. Den har et areal på 8 km². Kløckers hus. Kløckers hus er et borgerhjem fra 1826 på Tyholmen i Arendal kommune. Kløckers hus er i dag museum, og er organisert som et stiftelse. Historie. Bygningen er oppført i tre av tollinspektør Johannes Nicolai Kløcker i empirestil, mens de eldste deler er fra 1600-tallet. Huset ble beholdt i slekten i fire generasjoner, men ble solgt i 1982 til «Stiftelsen Kløckers hus», og er i dag museum. Museet viser hvordan en velstående byborgerfamilie levde. Bygningen ble fredet i 1984. Beskrivelse. Huset er i tre etasjer og har høyreist valmtak. Første etasje rommer en gammel krambod hvor det selges lokallitteratur, et apotek, og kontor for stiftelsens sekretær. Andre etasje inneholder familien Kløckers hjem, slik det var omkring år 1900, mens tredje etasje inneholder husets festsal. Man har også innredet en del av bakgårdsbygningen som matrosleilighet. En landauer, som er brukt ved mange kongebesøk i Arendal, har fått plass i stallen. Den ble bygget i København rundt 1870. Linderud senter. Linderud senter, sett fra nordsiden av Trondheimsveien etter rehabiliteringen. Linderud senter er et kjøpesenter på Linderud i bydel Bjerke i Oslo. Senteret ligger på sørsiden av Trondheimsveien drøyt 4 kilometer nord for Sinsenkrysset. Ved senteret ligger en bensinstasjon og Linderuds ruvende drabantblokker. To barnehager ligger tett på bygget til sør, og noen meter lenger mot sør ligger Linderud skole, Bjerke videregående skole, Linderudhallen med svømmehall. Nabo til vest er ærverdige Linderud gård. Området og senteret har god tilgjengelighet gjennom buss, bil og T-bane. Senteret har rundt 500 gratis parkeringsplasser, av disse er 200 i parkeringshus. Linderud T-banestasjon ligger bare 5 minutter gange fra senteret mot sør. Senteret, med adresse Erich Mogenssønsvei 38, har i overkant av 50 forretninger. I tillegg er det rundt 20 leietakere, hvorav et helsesenter med blant annet treningssenteret GymClub, og flere leger og tannleger. Legevakten for Oslo nord har lokaler her. Senteret holder åpent hverdager fra klokken 10–20 og lørdager fra klokken 9–18. Dørene åpner klokken 8 for tilgang til helsesenteret. Historie. Linderud senter ble bygget i 1967 og var Norges første bilbaserte kjøpesenter med varehuskjeden EPAsom største leietaker. EPA ble lagt ned på 80-tallet og ICA overtok som største leietaker. I 1992 fikk senterets 4 bygninger et overbygg og ble et innendørssenter. I 2009 nyåpnet senteret som et nytt, rehabilitert og utvidet bygg med flere økte arealer og flere butikker. Blant annet har senteret Norges største saltvannsakvarium blant kjøpesentra. Aïda. 'Aïda' (uttales ɑːˈiːdə) fra arabisk عايدة, et arabisk kvinnenavn som betyr «besøkende» eller «tilbakevendende», er en opera i fire akter av Giuseppe Verdi med italiensk libretto av Antonio Ghislanzoni basert på en beskrivelse forfattet av den franske egyptologen Auguste Mariette. Operaen ble uroppført i Khedivial Opera House i Kairo den 24. desember 1871 under ledelse av den italienske dirigenten Giovanni Bottesini. Historikk. Ismail Pasha, khediven av Egypt ga Verdi oppdraget med å skrive operaen for framføring i januar 1871. Verdis honorar var 150.000 francs. Premieren ble imidlertid forsinket på grunn av Den fransk-prøyssiske krig (1870–1871). Det er i noen grad antatt at operaen ble bestilt i forbindelse med åpningen av Suezkanalen i 1869, men dette er tilbakevist med henvisning til at Verdi selv uttalte at han ikke skrev «situasjonsbestemte stykker». Aïda regnes med innenfor Grand opéra-tradisjonen som hadde sitt utspring i Frankrike fra omkring 1830. Typisk for Grand opéra er store og påkostede oppsetninger med mye utstyr. Temaet i disse operaene er gjerne historisk, og de har gjerne fire (som Aïda) eller fem akter. Framføringer. Verdi skrev opprinnelig ingen ouverture til operaen, men bare et orkestralt forspill. Senere skrev han en ouverture til en «potpourrivariant», men han valgte likevel ikke å få denne framført på grunn av sin pompøse form. Aïda ble mottatt med begeistring da den ble urframført i Kairo i 1871. Verdi var selv ikke til stede, men han uttrykte misnøye med det faktum at publikum besto av prominente inviterte personer, politikere og kritikere. Komponisten hadde ønsket at flere fra det vanlige publikummet var til stede. Han betraktet derfor den italienske (og europeiske) premieren som fant sted på La Scala-operaen i Milano den 8. februar 1872 som den «egentlige» premieren. Han hadde dessuten skrevet Aïda-rollen spesielt for Teresa Stolz som sang den for første gang under premieren i Milano. Rollen som Amneris ble i Milano sunget av Maria Waldman som var Verdis favoritt til denne rollen. Verdi hadde også forespurt dirigenten Angelo Mariani som var Teresa Stolz’ forlovede, om å dirigere Kairo-premieren, men han avslo. Under premieren i Kairo ble Aïda sunget av sopranen Antonietta Anastasi-Pozzoni. Rollen som kongen av Egypt ble sunget av Tommaso Costa, bass, mens Amneris ble sunget av mezzosopranen Eleonora Grossi. Radames ble framført av Pietro Mongini i Kairo og Giuseppe Fancelli i Milano. Amonasro ble framført av Francesco Steller i Kairo og Francesco Pandolfini i Milano. Ypperstepresten Ramfis av henholdsvis Paolo Medini og Ormando Maini. Aïda, fra en oppsetning på Arena di Verona, Italia, 2006 Aïda er fortsatt på standardrepertoaret og figurerer på 16.-plass blant de mest framførte operaer i Nord-Amerika. Det er gjort en rekke innspillinger av operaen. Handling. Oversikt: Aïda, en etiopisk, eller rettere nubisk, prinsesse, er tatt til fange og holdes som slave i Egypt. En militær, kaptein Radames, slites mellom sin kjærlighet til henne og sin lojalitet til Faraoen. Forholdet vanskeliggjøres ytterligere ved at Faraoens datter, Amneris, er forelsket i Radames, men uten at dette gjengjeldes. Handlingen foregår i det gamle Egypt. 1. akt. "Scene 1: I hallen i Faraoens palass, gjennom den bakre porten sees pyramidene og templene i Memphis" Ramfis, ypperstepresten i Egypt, forteller Radames, en ung militær, at en krig mot Etiopia synes uunngåelig, og Radames uttrykker håp om at han velges til å lede krigen. (Ramfis, Radames: "Si, corre voce"). Radames drømmer både om lykke på slagmarken og om den etiopiske slaven Aïda som han er hemmelig forelsket i. (Radames: "Celeste Aïda|Se quel guerrier io fossi"). Aïda, som også er hemmelig forelsket i Radames er datter av den etiopiske kong Amonasro, men egypterne kjenner ikke hennes rette identitet. Hennes far har invadert Egypt for å sette henne fri. Amneris, Faraoens datter, kommer inn. Hun elsker også Radames, men frykter at han er forelsket i en annen. (Radames, Amneris: "Quale insolita giola nel tuo sguardo"). Aïda kommer inn. Da Radames ser henne, forstår Amneris på hans uttrykk at dette er hennes rival. Men hun skjuler sin sjalusi og går mot henne. (Amneris, Aïda, Radames: "Vieni, o diletta appressati"). Faraoen kommer sammen med ypperstepresten Ramfis og kongens råd. En budbringer overbringer budskapet om at etiopierne, ledet av kong Amonasro, marsjerer mot Theben. Faraoen erklærer krig mot etiopierne og proklamerer at Radames er den som gudinnen Isis har valgt til å lede felttoget. (Faraoen, budbringeren, Radames, Aïda, Amneris, koret:"Alta cagion v’aduna"). Når Radames får sitt mandat fra Faraoen drar han til Vulcans tempel for å hente de hellige våpen. (Faraoen, Radames, Aïda, Amneris, koret: "Su! del Nilo al sacro lido"). Tilbake i hallen står Aïda som slites mellom sin kjærlighet til sin far og sitt land, og til Radames. (Aïda: "Ritorna vincitor"). "Scene 2: Inne i Vulcans tempel" Høytidelige seremonier og danser av prestinnene. (Prestinnen, koret, Radames: "Possente Ptah...Tu che dal nulla"). Deretter følger innsettelse av Radames som øverstkommanderende for de militære. (Prestinnen, koret, Radames: "Immenso Ptah… Mortal, diletto ai Numi"). Alle de tilstedeværende ber for Egypts seier og for beskyttelse av sine krigere. ("Nume, custode e vindice"). 2. akt. Dansing og musikk for å feire Radames’ seier over etiopierne. (Kor, Amneris: "Chi mai fra gli inni e i plausi"). Amneris er i tvil om Radames’ følelser for henne, og hun lurer på om Aïda er forelsket i krigeren. Hun prøver å skyve vekk sin tvil og heller la seg underholde av de mauriske slavene. (Kor, Amneris: "Vieni: sul crin ti piovano"). Aïda kommer inn i kammeret, og Amneris ber om få være alene med henne. Ved løgnaktig å fortelle henne at Radames har falt i krigen, klarer hun å avsløre Aïdas følelser og kjærlighet til ham. I sorgen og sjokket tilstår hun at hennes hjerte for alltid er hos Radames. (Amneris, Aïda: "Fu la sorte dell’ armi a’ tuoi funesta"). Aïdas tilståelse fyller Amneris med raseri og hun planlegger å ta hevn overfor henne. Amneris, Aïda, kor: "Su! del Nilo al sacro lido"). Amneris forlater den sørgende Aïda i kammeret. "Scene 2: Inngangsporten til byen Thebes" Radames vender seierrik tilbake fra krigen mot etiopierne og hans tropper marsjerer inn i byen. (Kor, Ramfis: "Gloria all’Egitto, ad Iside" – kjent som "Triumfmarsjen"). Kongen av Egypt erklærer at på denne dag skal triumfatoren Radames få oppfylt alle sine ønsker. De etiopiske krigsfangene blir stilt opp, og Amonasro kommer til syne blant dem. Aïda løper mot sin far, men deres identitet er ennå ukjent for egypterne. Amonasro erklærer at den etiopiske kongen (ham selv) er slått. Aïda, Amonasro og de etiopiske krigsfangene ber om nåde, men egypterne beordret dem drept. (Aïda, Amneris, Radames, Egypts konge, Amonasro, kor: "Che veggo! Egli? Mio padre! Anch'io pugnai"). Som sin belønning for seieren ber Radames kongen om å benåde krigsfangene og sette dem fri. Kongen av Egypt er full av takknemlighet og utroper Radames til sin etterfølger. Han blir samtidig forlovet med kongens datter Amneris. (Aïda, Amneris, Radames, kongen, Amonasro, kor:"O Re: pei sacri Numi! Gloria all'Egitto"). Aïda og Amonasro blir holdt tilbake som gisler for å hindre etiopierne i å hevne seg. 3. akt. "Ved bredden av Nilen, nær templet til gudinnen Isis." Bønn, på Amneris’ og Radames’ bryllupsdag i templet til Isis. (Kor, Ramfis, Amneris: "O tu che sei d'Osiride"). Aïda venter på Radames utenfor slik de har avtalt. (Aïda: "Qui Radames verra.. O patria mia"). Amonasro kommer og tvinger Aïda til å hjelpe ham med å få Radames til å avsløre hvor den egyptiske hæren står. (Aïda, Amonasro: "Ciel, mio padre! Rivedrai le foreste imbalsamate"). Når Radames kommer gjemmer han seg bak en stein og lytter til samtalen. Radames sier at det er Aïda han vil gifte seg med. (Radames: "Pur ti riveggo, mio dolce Aïda.. Nel fiero anelito"; "Fuggiam gli ardori inospiti.. La, tra foreste vergini"). Aïda overtaler ham til å flykte ut i ørkenen sammen henne. For å gjøre flukten lettere foreslår Radames at de benytter en trygg fluktrute og han avslører hvor hans arme kommer til å angripe. Når Amonasro hører dette, kommer han fram fra sitt skulested og forteller hvem han er. Radames føler seg vanæret. Samtidig kommer Amneris og Ramfis ut fra templet. Når de ser Radames sammen fienden deres tilkaller de vaktene. Amonasro og Aïda forsøker å få Radames til å flykte sammen dem, men han avslår og overgir seg til vaktene. 4. akt. "Scene 1: Et rom i rettsbygningen. På den ene siden en dør inn til Radames’ fengselscelle." Amneris ønsker å redde Radames. (Amneris: "L'aborrita rivale a me sfuggia"). Hun ber vakten hente ham. Hun ber Radames om å benekte anklagene, men han nekter. Amneris er overbevist om at han vil bli dømt til døden, og hun bønnfaller ham om å forsvare seg, men han nekter. Han trøster seg med at Aïda er i live og håper at hun har kommet seg til sitt hjemland. (Amneris, Radames: "Gia i Sacerdoti adunasi"). Hans avgjørelse sårer Amneris. Rettssaken mot Radames foregår utenfor scenen, han svarer ikke på Ramfis’ anklager og dømmes til døden. Amneris som står på scenen bønnfaller prestene om å vise ham nåde. Radames dømmes til å begraves levende og Amneris forbanner prestene mens han føres bort. (Domstolen, Amneris, Ramfis, kor: "Ohime. morir mi sento"). "Scene 2: Nedre del av scenen viser hvelvingen i Vulcans tempel, øvre del viser selve templet." Radames har blitt ført ned til den nederste del av templet og låst inne i en mørk hvelving. Han tror han er alene og håper Aïda er på et tryggere sted. Han hører et sukk og ser Aïda som har gjemt seg i hvelvingen for å dø sammen Radames. (Radames, Aïda: "La fatal pietra sovra me si chiuse"). De avfinner seg med sin grusomme skjebne og tar farvel med de jordiske sorger. (Radames: "Morir! Si pura e bella"). Over hvelvingen i Vulcans tempel gråter Amneris og ber til gudinnen Isis. Nede i hvelvingen dør Aïda i Radames’ armer. (Koret, Aïda, Radames, Amneris: "Immenso Ptha"). Avledet musikk. Historien om Aïda – men ikke musikken – har blitt brukt i musicalen Aïda skrevet av Elton John og Tim Rice i 1998. Operaen er også filmatisert flere ganger. Mest kjent er filmen Aïda fra 1953 med Lois Maxwell og Sophia Loren. Den er også filmatisert i Sverige i 1987 med regi av Claes Fellbom og med Robert Grundin som Radames. Nils Landgren. Nils Landgren (født 15. februar 1956) er en svensk funk- og jazztrombonespiller. Landgren studerte klassisk trombone ved musikkskolen i Karlstad og ved universitetet i Arvika mellom 1972 og 1978. Etter å ha møtt folkejazzpionéren Bengt-Arne Wallin og trombonisten Eje Thelin ble Nils overbevist om å begynne med improvisasjon og utvikling av sin egen stil. Etter skolegangen flyttet Nils til Stockholm for å jobbe som en profesjonell trombonespiller. Han dro snart ut på spilletur med den store svenske popstjernen Björn Skifs. Thad Jones inviterte Landgren i 1981 til å bli med som førstetrombonist i hans nye storbandprosjekt «Ball of Fire». Siden den gang har Nils Landgren vært like mye innom de fleste musikkstiler som jazz, rock, soul, hip hop og storband sesjoner. Han har spilt for storheter som ABBA, The Crusaders, Eddie Harris, Bernard Purdie, Wyclef Jean og Herbie Hancock. I 1983 ble debutalbumet "Planet Rock" sluppet, etterfulgt av "Streetfighter" i 1984, "You are my nr 1" i 1985, "Miles from Duke" med Bengt-Arne Wallin i 1987, "Chapter Two 1" i 1987, "Chapter two 2" og "Follow your heart" i 1989. Mellom 1985 og 1987 var Nils med som skuespiller, sanger, trombonist og danser i over 360 forestillinger av den store svenske stykket "SKÅL" samt at han var med i flere TV-filmer som skuespiller. I 1992 ble de første framføringene og opptakene av Nils Landgren sin «Unit» utført. Hans gjennombrudd utenfor Skandinavia skjedde i 1994 på "Jazz Baltica"-festivalen i Salzau, Tyskland. Det var her «Unit» ble omdøpt til «Funk Unit». Albumet "Live in Stockholm" ble sluppet dette året og var grunnlaget for samarbeidet med Siegfried Loch og hans oppstartslabel ACT. Max Roach. Maxwell Lemuell «Max» Roach (født 10. januar 1924 i Newland, North Carolina, død 16. august 2007 i Manhattan) var en amerikansk trommeslager, bandleder og jazzmusiker. Roach flyttet som barn til New York City og fullførte i 1942 musikkstudiene ved Manhattan School of Music, og han kom raskt inn i bebopmiljøet. Her ble han særlig påvirket av trommespillet til Kenny Clarke, og han begynte å spille med Coleman Hawkins i 1943. I løpet av 1940-åra spilte han med blant andre Dizzy Gillespie, Charlie Parker, Stan Getz og Miles Davis. Sammen med trompetisten Clifford Brown, startet Roach i 1954 et band som skulle bli svært viktig for utviklingen av sjangeren hard bop. Med dette bandet etablerte han seg som en av de fremste trommeslagerene i etterkrigstiden. Etter Brown og pianisten Richie Powell døde i en bilulykke i 1956, samlet Roach et nytt band. Trompetistene Kenny Dorham og Brooker Little, saksofonisten George Coleman og pianisten Ray Bryant er blant de som var innom dette bandet i løpet av 1950-åra, og i 1960-åra spilte han med blant andre Freddie Hubbard, Cecil Bridgewater og Cedar Walton. Sammen med Duke Ellington og Charles Mingus spilte han inn plata "Money Jungle" i 1962. Roach har markert seg som en forkjemper for afroamerikanerne sin plass i det amerikanske samfunnet. I 1960 komponerte han musikken til plata "We Insist – Freedom Now!!", en protest mot rasisme i USA. Tekstene var skrevet av Oscar Brown, Jr, og Abbey Lincoln, som senere (1962–1970) var gift med Roach, sang på plata. I 1970-åra startet han perkusjonsensembelet M'Boom. I tillegg til dette bandet, spilte han videre med sin ordinære kvintett og opptrådte med musikere som Dizzy Gillespie, Anthony Braxton og Abdullah Ibrahim. Han besøkte Moldejazz i 1977 i kvartett med Bridgewater, Billy Harper og Reggie Workman, samt 1983 med sin double quartet (Bridgewater, Odean Pope, Art Davis, Gayle Dixon, datteren Maxine Roach og Akua Dixon). Roach holdt den aktive karrieren i gang til rundt 2000, da Alzheimers sykdom tvang han til å trappe ned på spillingen. Moers. Moers er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 110 000 innbyggere. Byen ligger i Kreis Wesel ved den venstre bredden av Rhinen, 7 km vest for stedet Rhinen og Ruhr renner sammen i Duisburg. 13 km lenger sør ligger Krefeld. Mülheim an der Ruhr. Mülheim an der Ruhr, også kalt «Byen ved elven», er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 170 000 innbyggere. Byen ligger i Ruhrområdet mellom Duisburg og Essen ved elven Ruhr, 30 km nordøst for Düsseldorf og grenser i nord mot byen Oberhausen. Mülheim fikk byrettigheter i 1808, og hundre år senere gikk innbyggertallet over grensen på 100 000 slik at de etter den tyske definisjonen kunne kalle seg en storby. Flere selskaper holder til i byen, særlig innen matindustri med selskap som ALDI Süd Company og Tengelmann-gruppen. Neubrandenburg. Neubrandenburg er en by i Tyskland i delstaten Mecklenburg-Vorpommern med rundt 70 000 innbyggere. Byen ligger sørøst i delstaten ved innsjøen Tollensesee. Historie. De første innbyggerne på stedet var premonstratenmunker i et kloster ved bredden av innsjøen (ca 1240). Selve byen Neubrandenburg ble grunnlagt i 1248 da markgreven av Brandenburg valgte å bygge en by i de nordlige delene av lenet sitt. I 1292 ble byen og det omkringliggende området en del av Mecklenburg. Byen blomstret som et handelssentrum frem til trettiårskrigen (1618–1648). Den svenske hæren til Gustav Adolf beleiret og tok byen, som ble tatt tilbake av den katolske ligaen i 1631. Det finnes mange rapporter som sier at de katolske styrkene tok livet av mange svenske og skotske soldater etter at de overga seg. Senere, i følge den skotske lykkeridderen Robert Munro, skal svenskene ha gjort det samme da de uten nåde tok livet av overlevende med ropet «Neubrandenburg!». Byen spilte derfor en rolle i å brutalisere en av historiens allerede mest brutale kriger. Under andre verdenskrig lå det en stor krigsfangeleir kalt Stalag II-A nær byen. I 1945, få dager før slutten av krigen, ødela en storbrann 80 % av gamlebyen. Siden den gang har de fleste viktige historiske bygningene blitt gjenreist. Tabora. Tabora er hovedstaden i regionen Tabora i Tanzania. Byen hadde innbyggere i 2005 og ligger omtrent 350 km nordvest for for Dodoma. Tabora er en høylandsby og ligger 1 200 meter over havet. Byen er et samferdsels- og handelssentrum i innlandet. Byen ble grunnlagt i 1820 av arabiske handelsmenn som drev med kjøp og salg av elfenben og slaver. Neumünster. Neumünster er en by i Tyskland ved elven Stör i delstaten i Schleswig-Holstein med rundt 80 000 innbyggere. Byen vart først nevnt i historiske dokumenter som landsbyen Wippendorf i 1127. Neumünster er venskapsby med Gravesend i Storbritannia. Musoma. Musoma er hovedstaden i regionen Mara i Tanzania. Byen hadde 121 125 innbyggere i 2005. Musoma ligger ved kysten av Victoriasjøen, 550 km nordvest for Dodoma. Worldfengur. Worldfengur er en database over islandshester. Islandshestens utbredelse har de siste tiårene økt sterkt, og på Island har en tidlig systematisert arbeidet med hesten. Dette er nå lagt inn i en database, kalt Worldfengur, som benyttes til å registrere hester av rasen fra alle land. På Worldfengur finnes alt fra basisopplysninger om hesten, til dommer og avlsindeks BLUP. Databasen oppdateres og alle opplysninger legges inn fortløpende, slik at BLUP-indeks kan korrigeres regelmessig. Dette er et meget viktig redskap i sammenheng med målrettet avl på rasen. Neustadt an der Weinstraße. Neustadt an der Weinstraße er en by i Tyskland i delstaten Rheinland-Pfalz med rundt 55 000 innbyggere. Elven Speyerbach renner gjennom byen, mens elven Rehbach har sitt utspring her. Byen er sannsynligvis den største byen med navn "Neustadt", som er et mye brukt stedsnavn i Tyskland og Østerrike. Navnet betyr «Ny by». Neustadt ligger mindre enn en times kjøretur fra større byer som Mannheim, Ludwigshafen am Rhein, Heidelberg og Frankfurt. Byen er en vakker, gammel by med en markedsplass omringet av gamle bindingsverkshus. Neustadt er en av de varmeste byene i Tyskland og sommertemperaturer rundt 30-35 ºC er vanlig. Hovednæringene til Neustadt er turisme og vin, som i resten av Pfalz. Weinstraße som er nevnt i navnet betyr «vinveien». Flere byer ligger langs denne veien der det ble holdt årlige vinfestivaler. Speyerbach. Speyerbach er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland, og en av sideelvene til Rhinen fra venstre med en lengde på 60 km. Den har sitt utspring ved Elmstein i Pfälzer Wald og renner gjennom byene Neustadt an der Weinstraße og Lambrecht. Elven munner ut i Rhinen ved Speyer. Speyerbach har et nedslagsfelt på 596 km² og vannføringen ligger vanligvis mellom 1 og 5 m³/s, men til tider kan store nedbørsmengder føre til mye høyere vannføring. Det høyeste som er målt er 19,5 m³/s i 1978. Jan Oddvar Skisland. Jan Oddvar Skisland (født 1958) er en tidligere ordfører i Kristiansand. Han representerte Kristelig Folkeparti og ble valgt til ordfører i 2003. Han etterfulgte Bjørg Wallevik fra Høyre. Når det gjaldt personlige stemmer ved valget, kom han på andreplass med 2 841 personlige stemmer, slått av Wallevik, som fikk 3 505 stemmer. Han ble valgt til ordfører i et valgteknisk samarbeid med SV og Arbeiderpartiet, som fikk varaordføreren, Bjarne Ugland. Ved kommunevalget i 2011 gjorde Skisland comeback som lokalpolitiker, denne gang representerte han Arbeiderpartiet. Skisland er cand.theol. og har hovedfag fra Norges Idrettshøyskole. Før han ble ordfører, var han tilsatt på Høgskolen i Agder. Skisland tok ikke gjenvalg som ordfører, og gikk dermed av som ordfører 10. oktober 2007. Han gikk til stillingen som toppsjef i fra 1. januar 2008. Som ordfører arbeidet Skisland med en rekke saker han var opptatt av. Særlig gjaldt det å finne løsninger for sykkel og kollektivtrafikk i Kristiansand. Han var leder av Agderrådets universitetskomité fra 2004 til 2007. Rehbach. Rehbach er en elv i Rheinland-Pfalz i Tyskland, og en av sideelvene til Rhinen fra venstre med en lengde på 25 km. Elven har ikke et eget utspring, men dannes i byen Neustadt an der Weinstraße der den får 1/3 av vannet fra Speyerbach. Elven renner nordøstover gjennom Haßloch, Böhl-Iggelheim, Schifferstadt, Limburgerhof og Neuhofen, før den mellom Altrip og Ludwigshafen munner ut i Rhinen. Sarah Kane. Sarah Kane (født 3. februar 1971, død 20. februar 1999 var en engelsk dramatiker. Hennes arbeider fikk ingen større anerkjennelse i hennes levetid, men etter sin død blir hun regnet som en av de viktigste bidragsyterne til teateret på 1990-tallet. I fem skuespill og ett filmmanus behandler hun emner som lyst, smerte, død og tortur, beskrevet i en ekspresjonistisk form. Kane studerte drama ved Universitetet i Bristol og senere ved Universitetet i Birmingham. Kanes første stykke var "Blasted" fra 1995. På grunn av sine skildringer av drap, mishandling og voldtekter skapte stykket stort oppstuss i Storbritannia. I 1996 kom stykket "Phaedra's Love", som har vært satt opp på norsk på Det norske teater under tittelen "Fedras kjærleik". Stykket bygger på Senecas skuespill "Fedra". I 1998 kom stykket "Cleansed", og senere samme år "Crave". Sistnevnte er oversatt til norsk av Finn Iunker under tittelen "Må". Hennes siste stykke, "4.48 Psychosis" skrev hun rett før sin død, men det ble ikke oppført før i 2000. Kane har også skrevet en kortfilm, "Skin". Tony Warner. Anthony Randolph «Tony» Warner (født 11. mai, 1974 i Liverpool, England) er en trinidadisk målvakt som spiller for Hull City. Etter å ha fått sin fotballutdannelse i Liverpool og diverse utlånsperioder til mindre klubber, dro Warner videre til Millwall i 1999. Her fikk karrieren en oppsving, og han ble raskt en favoritt hos fansen. Klubben kom seg overraskende til FA-cupfinalen i 2004, men Warner gikk glipp av kampen grunnet skade. Sommeren 2004 bar det igjen videre til Cardiff, før han i januar 2006 dro videre til Premier League-klubben Fulham. Her har tiden vært preget av benkesliting og utlån, men en skade på Antti Niemi rett før sesongstart 2007 har gjort at han har startet de to første ligakampene. Warner var med i en preliminær VM-tropp for i 2006, men kom ikke med i den endelige troppen. Han fikk imidlertid sin landslagsdebut 1. mars 2006 i en kamp mot. Krafla. Lavastrømmer ved Krafla i 1984. Krafla er en kaldera på rundt 10 km i diameter med en 90 km lang sprekksone som ligger i Mývatnregionen på Island. Den høyeste toppen ligger 818 meter over havet. Krafla har en av de to mest kjente Vítikraterne på Island – det andre er en del av Askja. Det islandske ordet "helvíti" betyr «helvete» på norsk og "víti" er en forkortelse av dette. Før i tiden trodde folk ofte at Helvete lå under vulkaner. Vítikrateret inneholder en grønn innsjø. Kraflaområdet har også "Námafjall" som er et aktivt geotermisk område med kokende gjørmehull og dampende fumaroler. I perioden 1724–29 brøt de såkalte "Mývatnbrannene" ut. En rekke sprekker åpnet seg og sprutet lava. Disse lavafontene kunne ses selv sør i landet. En lavastrøm ødela 3 gårdsbruk i nærheten av landsbyen Reykjahlíð, men ingen ingen kom til skade. Siden 1977 har islenderne utnyttet den geotermiske energien ved hjelp av en kraftstasjon som produserer 60 MW. Det siste utbruddet skjedde i 1984. BioShock. "BioShock" er et videospill utviklet av 2K Australia og utgitt for Windows, Xbox 360, Mac OS X og PlayStation 3. Utviklingen har foregått siden 2004 og planleggingen begynte en tid før det. 9. januar 2006 annonserte Take-Two Interactive at de hadde kjøpt opp Irrational Games og at spillet vil bli utgitt av 2K Games. Irrational Games er det tidligere navnet på 2K Boston/2K Australia før oppkjøpet. Spillet er beskrevet av utviklerne som en spirituell oppfølger til "System Shock 2". Utvikling. Skaperen av «Bioshock», Ken Levine, nevner Ayn Rands (1905-1982) filosofi som en inspirasjonskilde til spillet. Rand har gitt navn til spillpersonen «Andrew Ryan», skaperen av byen «Rapture». Personen «Atlas» i spillet, som er en av de viktigste birollene i byen «Rapture» er oppkalt etter Ayn Rands bok De som beveger verden (engelsk "Atlas Shrugged"). Historie. Du styrer en person ved navn Jack. Jack sitter i et fly midt over Atlanterhavet. Noe galt skjer og flyet styrter. Da kommer Jack ned til byen Rapture. Rapture var en by som ble skapt av Andrew Ryan. Byen skulle være paradis. Forskere skulle få forske fritt. Til slutt kom de opp med Plasmids, som førte til at det utbrøt kaos i byen. Nyttårsaften 1949, kom en hær av "splicers" og feiringen på Kashmir restaurant. PlayStation 3 utgave. 2K games annonserte 28. mai 2008 at en PlayStation 3 versjon av Bioshock var under utvikling og at det skulle komme i løpet av først kommende Oktober. Senere er det blitt bekreftet at denne versjonen også kommer til å gjøre trophy systemet som er en funksjon som minner mye om Xbox 360 Achievements. Neu-Ulm. Neu-Ulm er en by i Tyskland i delstaten Bayern med rundt 50 000 innbyggere. Byen ligger ved den høyre bredden av Donau i Schwaben med Ulm på den andre siden av elven. Byen oppsto da grensen mellom Bayern og Württemberg ble dratt langs Donau og Ulm ble delt i to. Andre nabobyer er Senden, Pfaffenhofen an der Roth, Holzheim, Nersingen og Elchingen. Historie. Den moderne historien til Neu-Ulm begynte da Ulm ble delt mellom Kongedømmet Bayern og Kongedømmet Württemberg i 1810. Donau ble grense mellom disse kongedømmene, og landområdene på høyresiden av elven ble en del av Bayern. Dette var starten for Neu-Ulm som en selvstendig by. På denne tiden var Neu-Ulm svært liten med bare et par hus, vertshus og landsbyen Offenhausen. Den ble fremdeles kalt «Ulm am rechten Donauufer» (Ulm på høyresiden av Donau). Navnet Neu-Ulm ble først nevnt i 1814. Byen begynte først å vokse i 1841, da "Frankfurter Bundesversammlung" annonserte at de ville bygge festningen Bundesfestung. Etter ønske fra Kong Ludwig I ble Neu-Ulm en del av festningen. Etter at Neu-Ulm ble knyttet til jernbanelinjen til Augsburg i 1853 kom soldater til byen og det ble opprettet en garnison her. Byen begynte først å blomstre under borgermester Josef Kollmann mot slutten av 1800-tallet. En trikkelinje mellom Ulm og Neu-Ulm ble bygget i 1897 og i 1900 ble vanntårnet (som fremdeles er et landemerke) bygget. I 1906 begynte man å utvide Neu-Ulm utenfor bymurene. De første fabrikkene ble bygget og byen fortsatte å utvides. Etter første verdenskrig ble garnisonen nedlagt. Folketallet og velstanden vokste og Neu-Ulm ble en rik by. Andre verdenskrig rammet derimot byen hardt, og omtrent 80 % av bygningene ble ødelagt under allierte bombetokt. Alle broene over Donau mellom de to byene ble også ødelagt. Stressless. Stressless er et registrert varemerke som eies av møbelprodusenten Ekornes. Navnet blir brukt på firmaets kolleksjon av regulerbare stoler og salonger. Historikk. Varemerket Stressless® ble søkt patent på i 1970 og i 1971 ble det første stresslessproduktet lansert. Dette var en hvilestol der sete og rygg kunne reguleres med kroppstyngden, den fikk navnet Stressless Original. Stolen hadde et understell i stål, skumstopning og var kledd i skinn. I 1980 omsatte Ekornes stresslessprodukter for 100 millioner kroner, og i 1983 ble stol nr 500.000 produsert. Stolen fikk endret design i 1981 blant annet med understell i tre. Neste store produktforandring kom i 1991 da Ekornes lanserte "Plus-systemet", stolene fikk da en rygg som tilpasset seg bedre ved regulering. Nakkestøtten beveget seg fremover og korsryggstøtten senket seg når stolryggen ble lagt bakover. Svane® Stressless® ble lansert i 1997, dette var en sengekolleksjon med regulerbare senger. Dette produktet ble ikke noen stor suksess for Ekornes, og produksjonen stanset etter få år. Ekornes produserte også stolen Siesta, og på slutten av 1990-tallet ble det laget en regulerbar variant; Stressless® Siesta. Siesta ble solgt til møbelprodusenten Rybo Nor i 2001, produksjonen av stresslessvarianten ble lagt ned. Tidlig på 2000-tallet ble Stresslessofa en del av sortimentet til Ekornes, det ble dannet produktfamilier med designlikheter hvor man kunne velge i mellom salonger med faste rygger, stresslessofa og stresslesstoler. I 2006 ble stolen Jazz lansert, denne hadde elementer av stål og en ny type understell. Denne stolen fikk i 2008 Merket for God Design av Norsk Designråd. Det året ble det i gjennomsnitt produsert 1,515 sitteplasser pr. dag, og siden introduksjonen i 1971 var det solgt over 5 millioner sitteplasser. Stressless er Ekornes sitt største produktområde og stod i 2006 for en omsetning på 1 997,3 millioner kroner. Det utgjorde 79,7% av konsernets omsetning, og eksportandelen for Stressless var på 94,9 %. Produkter. Stressless finnes idag som hvilestol, 1-, 2- og 3-seters sofa. I tillegg er det utviklet et sortiment med designtilpassede bord og annet tilbehør. Møblene leveres i ulike hudkvaliteter og tekstil, synlig treverk er beiset og lakkert i forskjellige fargealternativ. Gimle (Oslo). Kart som viser Gimles beliggenhet (i rødt). Det gamle løkkehuset i Gimle terrasse 1 Gimle er et område på Frogner i Oslo. Det ligger vest for Frederik Stangs gate og syd for Bygdøy allé, og avgrenses i syd og vest av Thomas Heftyes gate. Mesteparten av Gimle består av et høydedrag (kalt «Gimlehøyden» eller eventuelt «Gimletoppen»), med god utsikt over resten av Frogner og Skarpsno. Gimle var opprinnelig en løkke (et landsted) utskilt fra Frogner Hovedgård, med hovedbygning i senempire, ombygget i 1856 etter tegninger av arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno for generalkonsul Peter Petersen. Løkka er bevart, og har adressen Gimle Terrasse 1. Gimleområdet ble utparsellert for villabebyggelse omkring 1900 og senere fortettet med fornemme leiegårder. Strøket har noen av de dyreste leilighetene i Oslo. Navnet på strøket ble gitt til Gimle kino da den åpnet i 1939, selv om denne ligger på nordsiden av Bygdøy allé og dermed strengt tatt ikke ligger i det egentlige Gimle. Norderstedt. Norderstedt er en by i Tyskland i delstaten i Schleswig-Holstein med rundt 70 000 innbyggere. Byen er en del av storbyområdet til Hamburg og den femte største i delstaten i "landkreisen" Segeberg. Historie. Norderstedt ble opprettet da fire småbyer ble slått sammen 1. januar 1970. Disse byene var Friedrichsgabe og Garstedt, som begge hørte til distriktet Pinneberg, og byene Glashütte og Harksheide, som hørte til distriktet Stormarn. Den nye byen Nordersted ble så en del av distriktet Segeberg. Gimle (mytologi). Gimle er i norrøn mytologi den vakreste salen i Åsgard, med tak dekket av gull. Hit kommer alle rettferdige blant de overlevende fra Ragnarok etter døden. Nordhorn. Nordhorn er en by i Tyskland i delstaten Niedersachsen med rundt 55 000 innbyggere. Byen ligger ved elven Vechte ved grensen til Nederland og den tyske delstaten Nordrhein-Westfalen og er administrasjonssete i "landkreisen" Bentheim. Nabobyene til Nordhorn er Enschede, omtrent 25 km sørvest i Nederland, Münster, ca. 75 km sørøst, og Osnabrück, ca. 85 km til øst. Historie. Den første skriftlige kilden om Nordhorn, da kjent som Northhornon, var i dokumentene til Werden kloster fra omtrent år 900. Sent på 1100-tallet hadde Nordhorn blitt et handelssenter langs den flamske handelsruten, og handlet med den lokale sandsteinen. Over tusen skip seilte til Nordhorn hvert år på elven Vechte, og førte stein til Amsterdam og andre byer i Nederland. I 1379 ble bosetningen rik nok til at den fikk fulle byrettigheter av greven av Bentheim. I 1839 ble der første veveriet opprettet av Willem Stroink, og andre entreprenører fulgte snart etter. Tekstilindustrien førte til rask vekst i byen på begynnelsen av 1900-tallet. BLUP. BLUP (Best Linear Unbiased Prediction) er metode for statistisk analyse og vurdering utviklet i 1948 av Dr. C. R. Henderson. Vurderingsmodellen til BLUP tillater en tallfesting og justering av systematiske miljøpåvirkninger samtidig som den gir en vurdering av avlsverdien til dyr. Ekstremværet Narve. Ekstremværet Narve var et ekstremvær som rammet Norge fra 17. til 22. januar 2006. Ekstremværet ble forårsaket av et kraftig høytrykk over det nordlige Sibir kombinert med et lavtrykk i Norskehavet. Lite vind i høyere luftlag førte til at lavtrykket ble liggende i ro, mens høytrykket flyttet seg vestover til området Kapp Kanin – Kolahalvøya. Dette førte til sterk vind og fallende temperatur i Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Mest uvanlig ved hendelsen var den kraftige vindens lange varighet, samt at den kom fra øst-sørøst. Fra 17. til 19. januar sank temperaturen i de berørte områdene til mellom -25 og -10 grader Celcius. Medregnet vindstyrken tilsvarte dette en effektiv temperatur på ned mot femti minusgrader. Temperaturfallet startet i nord og beveget seg gjennom perioden sørover. Fra 17. januar ble Finnmark rammet av sterk vind, stedvis full storm. Fra 18. januar blåste det liten storm i Troms, og på bankene utenfor Nordland. Kvelden 19. januar og natt til 20. januar økte vindstyrken til full storm også i Troms og Nordland. Svært sterke vindkast med orkans styrke ble målt: 75 knop på Sørkjosen, 73 knop i Sandnessjøen og 71 knop i Brønnøysund. Vinden avtok 20. januar. Det ble meldt om mindre personskader. Samme måned anslo forsikringsselskapene foreløpig de materielle skadene til 50 millioner kroner. I etterkant meldte Kystverket også om omfattende skader på moloer og navigasjonsinstallasjoner i Nord-Norge. Sabb Motor. Fabrikk- og vedlikeholdslokalene i Damsgårdsundet Prototyp, før de ble utstyrt med serienummer Damsgård Motorfabrikk ble grunnlagt den 30. april 1925, av brødrene Håkon og Alf Søyland, sammen med Harald Svendsen. Fram til 1929 holdt de til i ei sjøbu ved Damsgårdssundet, i Laksevåg ved Bergen. Den første motoren, modell A, var en 3 hk oppfyringsmotor (også kalt glødehodemotor og semidieselmotor). En tok sikte på levering til små fiskebåter som det var mange av langs kysten. Motoren ble populær og fikk ry som pålitelig og driftssikker. Siste av disse motorene ble levert i 1962. En noe større glødehodemotor var en 5 – 9 hk glødehodemotor som forble i produksjon i 38 år. En snekkemotor på 4 -5 hk ble laget fra 1935 og til midt på 1960-tallet. I 1971 ble firmaet gjort om til aksjeselskap og fikk navnet Sabb Motor AS. Lokalene er fortsatt på ca. samme sted. Sabb er nå en del av Frydenbø-konsernet. Tellef Øgrim. Tellef Øgrim (født 27. januar 1958 i Oslo) er en norsk impromusiker (fretlessgitar) og komponist, kjent fra band innen både jazz og rock. Han spilte i oboist Jan Wieses gruppe "Bitihorn" fra 1976 og ble i 1981 med i Ole Hedemanns band Ung Pike Forsvunnet som ga ut to plater. I 1985 dannet Øgrim soul-rockbandet "Duck Spin" sammen med vokalist Anne Danielsen. "Duck Spin" ga ut "Wake me when the moon gets up" i 1986. Året etter ga han ut albumet "Libido" med bandet av samme navn. Her spilte han sammen med Henrik Hellstenius, Tore Eide og Inge Norum. Øgrim har skrevet musikk til to teateroppsetninger av regissør Piotr Cholodzinski. I 2004 ga han ut en kort-cd med improvisasjoner for fretless gitar under tittelen "Some Dodos never Die" (på eget selskap). I 2007 kom cd-en "Wagon 8" ut på Curling Legs. Her har han med seg trommeslager/komponist/elektromusiker Jacek Kochan, trombonist Dag Einar Eilertsen, Henrik Hellstenius på laptop og vokalist Anne Danielsen. I 2008 bidro Øgrim til frijazzcd-en Do I the In? (Not Two Records). Han spiller også i impro-trioen Gasser-Kochan-Ogrim Trio med Clementine Gasser og Jacek Kochan. Øgrim har dessuten vært frilans teknologiskribent tilknyttet Dagens Næringsliv, redaktør for musikkavisa Ballade og er tilknyttet lokalavisprosjektet Oslo Business Memo. Mývatn. Mývatn er en grunn og svært næringsrik innsjø som ligger i et aktivt vulkansk område i nærheten av Kraflavulkanen på Island. Innsjøen og de omliggende våtmarkene har et usedvanlig rikt fugleliv og da spesielt ender. Innsjøen ble dannet av et stort basaltisk lavautbrudd for rundt 2 300 år siden, og landskapet i omegnen domineres av vulkanske landformer. Den utstrømmende elven Laxá er kjent for sin rike bestand av brunørret og Atlanterhavslaks. Navnet, som er sammensatt av de to ordene "mý" og "vatn" betyr «myggvann» på norsk, og kommer av den store mengden knott man finner der om sommeren. Navnet "Mývatn" blir brukt både om innsjøen og hele det bebodde området rundt. Elven Laxá, innsjøen og den omliggende våtmarken inngår i et naturreservat kalt "Mývatn-Laxá Nature Conservation Area". Siden 2000 har det blitt avholdt et maratonløp rundt innsjøen hver sommer. Fugleliv. Innsjøen har et konstant tilsig av næringsrikt kildevann, og inneholder rikelig med insekter slik som fjærmygg og vannlopper som begge danner et godt næringsgrunnlag for ender. Tretten arter av ender hekker her. Andeartenes sammensetning er unik med sin blanding av eurasisk og nord-amerikanske innslag, såvel som en blanding av nordlige og arktiske arter. Mesteparten av endene er trekkfugler og ankommer i perioden fra sent i april til tidlig mai, fra nordvest-europa. Den mest hyppige er toppand som kom til Island første gang mot slutten av 1800-tallet. Bergand er den neste hyppigste andetypen man finner i området. Islandsand er en av mange arter som holder til i området. Andre arter som er vanlige i området er blant annet islandsand, siland, brunnakke, snadderand, stokkand, svartand og havelle. Den utstrømmende Laxáelven har en stor koloni av harlekinand og det finnes også en stor koloni av ærfugl ved elvens utløp rundt 50 km fra Mývatn. De mange fugleartene hekker overalt i området. De bygger reder i sprekker i lavaen, på øyene og i de nærliggende våtmarkene. De lokale innbyggerne har i lange tider høstet andeegg for bruk på de lokale gårdsbrukene. For å sikre bærekraftige fuglebestander følger høstingen en eldgamle regler som tilsier at man alltid skal la ihvertfall fire egg bli liggende igjen i hvert rede for å sikre klekking. Andre vannfugler i området er blant annet horndykker, svømmesnipe, islom, smålom og sangsvane. Vannfuglsituasjonen har blitt overvåket årlig siden 1975 av "Náttúrurannsóknastöðin við Mývatn" (Mývatn forskningsstasjon). Vulkansk aktivitet. En lavaøy i innsjøen Mývatn. Innsjøen ble dannet for rundt 2 300 år siden av en et stort sprekkutbrudd der det flommet ut basaltisk lava. Lavaen strømmet ned Laxárdalurdalen til sletten Aðaldalur i lavlandet, der lavaen til slutt rant ut i Atlanterhavet rundt 50 km fra Mývatn. Kraterrekken som ble dannet på toppen av sprekken er kalt Þrengslaborgir (eller Lúdentarborgir) og har ofte blitt brukt som et skoleeksemepel på denne typen vulkansk aktivitet. I tiden rundt utbruddet fantes det en stor innsjø i området, noe som er forløperen til dagens Mývatn. Når den glødene laven kom i kontakt med innsjøen ble noen av de vasstrukne sedimentene liggende igjen under lavaen. De påfølgende dampeksplosjonene rev lavaen i småbiter som ble kastet opp i luften sammen med deler av innsjøen. Gjennom gjentatte eksplosjoner på mange forskjellige steder ble det dannet en gruppe kratere, og det er disse som i dag dominerer landskapet på breddene til Mývatn, og de danner også noen av øyene i innsjøen. Denne type lavaformasjoner er gjerne kjent som rotløse kjegler. En gruppe slike kratere ved Skútustaðir på den søndre bredden av innsjøen er beskyttet som et nasjonalmonument og er hyppig besøkt av turister. Andre grupper av slike kratere i dette lavafeltet ligger i Laxárdalurdalen og Aðaldalur. Dannelsen av disse kraterne stoppet enkelte steder lavastrømmen og skapte midlertidige innsjøer av lava. Etterhvert fløt lavaen ut fra innsjøen, noe som etterlot en skog av steinsøyler. Den største av disse formasjonene heter Dimmuborgir. På et annet sted kalt Höfði står søylene opp av vannet i innsjøen. Lavaen som ble skapt av Þrengslaborgirutbruddet er kjent som «den yngre Laxálavaen». Mývatndistriktet grenser til den vestre delen av den vulkanske sonen som går tvers over det nordøstlige Island i nord–sør-retning, og er en forlengelse av den midtatlantiske ryggen. Alle geologiske formasjoner er relativt unge og er fra siste istid og tiden etter. Grunnfjellet til lyngheiene som ligger vest for innsjøen består av interglasiale lavastrømmer. Mesteparten av fjellene i området rundt innsjøen ble dannet av utbrudd som skjedde under isdekket i løpet av istiden. Utbrudd som smeltet seg vei opp gjennom isen dannet platåfjell (Bláfjall, Sellandafjall, Búrfell, Gæsafjöll), og de som ikke gjorde det dannet hyaloklastittrygger (Vindbelgjarfjall, Námafjall, Dalfjall, Hvannfell). Ved slutten av siste istid, for rundt 10 000 år siden, var Mývatnbassenget dekket av en isbre som presset opp svære endemorener som fremdeles finnes ved den nordre siden av innsjøen. Etter at isbreen begynte å smelte ble et brevann demmet opp i Mývatnfordypningen fram til isbreen trakk seg tilbake fra dagens løp av Laxáelven. Postglasial vulkansk aktivitet i Mývatnområdet kan deles opp i tre perioder. Lúdentperioden begynte kort tid etter slutten av istiden. Eksplosjonskrateret Lúdent har sitt opphav fra denne perioden. Utbruddet ble etterfulgt av en rekke mindre sprekkutbrudd. Rundt 3 800 år siden ble skjoldvulkanen Ketildyngja skapt rundt 25 km sørøst for Mývatn, og fra den rant det en svært lavastrøm, «den eldre Laxálavaen», som spredte seg over den søndre delen av området, rant ned dalen Laxárdalur og kom nesten helt ned til havet før den stoppet. Denne lavaen demmet opp det første Mývatn som hadde omtrent den samme størrelsen som dagens innsjø. Den andre vulkanske perioden, Hverfjallperioden, begynte 2 500 år siden med et enormt, men kort utbrudd, som dannet eksplosjonskrateret Hverfjall (også kalt Hverfell). Dette ble fulgt av et utbrudd fra Jardbadshólar, som dannet lavafeltet mellom Reykjahlíð og Vogar. Rundt 200 år senere brøt nok en svær lavastrøm ut, «den yngre Laxálavaen» (se ovenfor). Denne lavaen demmet opp dagens Mývatn og i tillegg innsjøene Sandvatn, Grænvatn og Arnarvatn. Innsjøen og området rundt har mange pseudokratere. Den tredje vulkanske perioden begynte med Mývatnseldarutbruddene i 1724–29, som startet med en eksplosjon som dannet kratersjøen Víti. Senere strømmet lava fra Leirhnjúkur ned til nordenden av Mývatninnsjøen og ødela to gårdsbruk. Disse utbruddene er ganske like de mer nylige utbruddene nær Krafla i 1975–84. Kilden til begge er en sentralvulkan som ligger mellom Krafla og Gæsafjöll. Inni vulkanen ligger det et magmakammer som det periodevis kommer utbrudd fra av smeltet magma i en rekke sprekker som krysser vulkanen fra nord til sør. Nyere aktivitet har blitt kjennetegnet av perioder med sakte landhevning, blandet med kortere perioder med landsekning, underjordiske magmasprengning, revner, jordskjelv og utbrudd (ni i alt). Dette er det utmerket eksempel på kontinentaldrift på Island. En sentralvulkan og de tilhørende sprekksystemene er kalt et vulkansk system. Krafla vulkanske system er et av flere slike systemer som tilsammen danner den islandske vulkanske sonen. Noen få rhyolittfjell ligger tett opptil Krafla sentralvulkanen (Hlíðarfjall, Jörundur, Hrafntinnuhryggur). På grunn av sitt vulkanske opphav er det forekomster av silisiumdioksid i innsjøen. AR-10. AR-10 (Armalite-10) er et automatgevær fra amerikanske Armalite i kaliber 7,62 × 51 mm Nato. Våpenet er drevet av gasstrykket fra avfyrte skudd, og konstruksjonen inneholder mye aluminium og glassfiber. AR-10 kom i 1956, og hadde et utseende som var ganske ulikt andre våpen fra samme tidsperiode. Det var også rundt 1 kg lettere. AR-10 ble aldri noen stor kommersiell suksess, men etterfølgeren AR-15/M16 fra samme konstruktør, Eugene Stoner, ble storselgere. Telematikk. Telematikk, av ordene tele og informatikk, er fellesbetegnelse på tjenester og systemer basert på kombinasjoner av teleteknikk og datateknikk. Ordet stammer fra det franske «télématique». Telematikk undervises ved Forsvarets ingeniørhøyskole (FIH) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Gammeqarfik. Gammeqarfik er den eneste barneskolen i byen Aasiaat på Grønland. Skolen ligger i byen Aasiaat, som er kommunens hovedby. Selv om skolen ligger i Vestgrønland amt har det også gått mange elever her fra Nordgrønland amt. Den ble offisielt innviet 1. oktober 1956. Den har 11 klassetrinn, med til sammen ca. 40 klasser. Skolen sysselsetter 50-55 lærere, og har over 600 elever. Dette gjør skolen til byens og kommunens største arbeidsplass. Rektor er pr 2007 Inuaraq Petersen. De andre to tettstedene i Aasiaat kommune har også hver sin bygdeskole; Aadap Atarfia i Akunnaaq og Ole Reimerip Atuarfia i Kitsissuarsuit. Draupner-bølgen. Draupner-bølgen var den første kjempebølgen som ble bekreftet med måleapparater. Den slo mot oljeplattformen Draupner i Nordsjøen 1. nyttårsdag 1995. Småskadene på plattformen bekreftet at målingene var riktige. Målingene viste en bølge med ca. 18,5 meters høyde over normalvannstand, dvs. om lag 30 meter fra bunn til topp, som slo mellom mere «normale» bølger på ca. 12 meter. Ingeniøren Paul Taylor har anslått at slike bølger vil forekomme som en av ca. 200 000. Før målingene, hadde en bare rapporter og anekdotiske beretninger om at slike bølger kunne forekomme. Der finnes fortsatt ingen matematiske modeller som har full støtte blant vitenskapsmenn som helt forklarer hvordan fenomenet oppstår. Meganebashi. eller Brillebrua, ble bygd i Nagasaki i 1634 av den kineskiske munken Mozi fra Kofukujitempelet. Brua skal visstnok være den eldste buebru i stein i Japan. Navnet «Brillebrua» kommer av at brua i kombinasjon med bruas speilbilde i elva skaper bilde af et par briller. Den 23. juli 1982 ble seks av de ti steinbruene over Nakashima elva skylt vekk. Meganebashi var hardt skadet, men heldigvig ble nesten alle de originale stenene funnet, og brua ble rekonstruert i sin opprinnelige stand. Sukhoj Su-26. Sukhoj Su-26 er et aerobatikkfly utviklet i Sovjetunionen. Su-26 fløy første gang i juni 1984 utstyrt med en nisylindret stjernemotor. Flytypen er enkel og robust, og tåler påkjenninger fra +11 til -9 g. Varianter inkluderer den modifiserte Su-26M og en eksportvariant under betegnelsen Su-26MX. Flytypen har også blitt videreutviklet i form av Su-29 og Su-31. Rokkansenteret. Rokkansenteret er et samfunnsvitenskapelig senter ved Universitetet i Bergen, oppkalt etter Stein Rokkan. Senteret ble opprettet i 2002, og tok opp i seg "Senter for Samfunnsforskning" (SEFOS) og "Norsk senter for forskning i ledelse, organisasjon og styring" (LOS-senteret). På senteret drives forskning først og fremst knyttet opp mot fagmiljøene ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, men også fagmiljøer fra andre fakulteter trekkes inn. Senterets viktigste forskningsområder er demokrati, makt og forvaltning, sosiale og helsepolitiske spørsmål, velferdsforskning, helseøkonomi, ledelse, organisasjon, kultur, teknologi, arbeidsliv og utdanningsforskning. Mellom 60 og 70 forskere er ansatt ved senteret. Senteret er sammen med Institutt for sammenlignende politikk arrangør av de årlige Stein Rokkan-forelesningene. Sirkus Shopping. Sirkus Shopping er et kjøpesenter ved Strindheim i Trondheim. Senteret åpnet 3. oktober 2012, og har 65 000 m², med butikker, helse- og servicefasiliteter. På taket av senteret er det 81 leiligheter, med et samlet boligareal på 8 000 m². Senteret inneholder også en læringspark for barn, hvor det blir lagt vekt på læring/mestring, miljø og fysisk aktivitet. I tillegg er det over 800 innendørs parkeringsplasser. Historie. Sirkus Shopping er det nye navnet på KBS kjøpesenter (eller bare KBS) som ble etablert i 1993 og hadde 47 butikker. Navnet kom fra de tre grunnleggerne: Kjerringvåg (K), Bringedal (B) og Sjømo (S). KBS kjøpesenter var eid av Realinvest. Senteret stengte 9. oktober 2010. Senteret ble deretter revet, og det nye bygget med ca. 100 butikker og 81 boliger satt opp. Planlagt gjenåpning er 3. oktober 2012. KBS spede begynnelse var KBS Leangen Stormarked som startet i 1973 som landets største dagligvareforretning. Sirkus Shopping eies av Hans og Mona Hoff som sammen med EC Dahls Eiendom også eier det nye hotellet på Brattøra, Clarion Hotel & Congress Trondheim med 400 rom og Skandinavias største kongresshall i tilknytning til hotellet. Dette sto ferdig våren 2012. Stein Rokkan-forelesningene. Stein Rokkan-forelesningene, eller "Stein Rokkan Memorial Lecture" er en årlig forelesning som arrangeres av Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen. Siden 2002 har Rokkansenteret vært medarrangør. Forelesningene har til hensikt å trekke frem noen av de mest fremragende eksponentene for forskning innenfor de områdene Stein Rokkan drev, først og fremst statsvitenskap, sosiologi og sammenlignende politikk. Jørgen Åsland. Jørgen Åsland (født 1946) er tidligere ordfører i Åseral kommune. Han representerte en tverrpolitisk bygdeliste og var ordfører fra 1991 til 2007. De fire første årene representerte han Senterpartiet, men fra 1994 hadde den tverrpolitiske bygdelista flertallet i kommunestyret. Før han ble ordfører, hadde han vært kommunestyremedlem i tre perioder. Ordførerstillingen var på 60%, så han har drevet gårdsbruk ved siden av det politiske arbeidet. Etter 28 år i kommunestyret stilte Jørgen Åsland ikke til valg ved valget i 2007. Pippa Norris. Pippa Norris (født 10. juli 1953) er en britisk professor i statsvitenskap som siden 1994 har vært tilknyttet Harvard University. Hun har tidligere undervist ved Northumbria University og University of Edinburgh, og har vært gjesteforsker ved Columbia University, University of California, Berkeley, University of East Anglia, Universitetet i Oslo, University of Cape Town, University of Otago og Australian National University. Hun har også fungert som rådgiver for en rekke internasjonale organisasjoner. Norris har særlig drevet forskning innenfor feltene velgeratferd, kjønn og politikk, demokratisering og høyrepopulisme. Hun har skrevet omkring 30 bøker, og har vært redaktør for en rekke andre. Oberhausen. Oberhausen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 218 000 innbyggere. Byen ligger i Ruhrområdet ved elven Emscher, 35 km nord for Düsseldorf. Byens areal strekker seg over 77km², fra nord til sør utvider den seg over 14,6 km og fra vest til øst over 10,7 km. Byens geografiske midtpunkt i bydelen Sterkrade har koordinatene: 51° 31′ nord og 6° 51′ øst. Nabokummunene er Essen og Bottrop i øst, Mülheim an der Ruhr i sør, Duisburg i vest og Dinslaken i nord. I 2005 ble Essen, på vegne av hele "Ruhrområdet", fremmet som europeisk kulturhovedstad i 2010. Dermed holdes det flere kulturarrangementer i Oberhausen. En del av Schloss Oberhausen Utvikling. Syn på den gamle minen Concordia fra 1959 Byen er et resultat av økonomisk vekst på 1800-tallet. Her var det landlige områder frem til omtrent 1860, da kullgruvene åpnet og produksjon av stål ble satt i gang i stor skala. Dette gjorde byen om til det store industrikomplekset man ser i dag. Flere landsbyer ble slått i sammen i 1862 til den nye byen. Oberhausen fikk bystatus i 1874. I 1929 ble de nærliggende byene Sterkrade og Osterfeld også innlemmet. Oberhausen er en typisk by for Ruhrområdet som har vokst opp rundt industri og fabrikker. I 1905 hadde Alt-Oberhausen (den gamle, sørlige delen) mer enn 50 000 innbyggere. Allerede i 1914 overskred innbyggertallet 100 000 og Oberhausen ble dermed en storby. Med innlemmelsen av Sterkrade og Osterfeld steg innbyggertallet igjen med mer enn 80 000 personer til 190 000. I året 1963 nådde innbyggertallet sitt historisk høydepunkt med 260 000 innbyggere. Kommunestyre. Kommunen Oberhausen fikk en bykonstitusjon med borgermester og kommunestyre innført i 1862. Etter at Oberhausen fikk bystatus i 1874, ble det valgt ordfører. Også Osterfeld og Sterkrade hadde en ordfører, men med den kommunale sammenslåingen fikk man en hovedordfører. Under perioden med nasjonalsosialisme ble ordføreren innsatt av den "Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti" (NSDAP). Etter andre verdenskrigen satte militærregjeringen i den britiske sonen inn en ny ordfører etter britisk modell. Deretter fantes det et kommunalt styre som ble valgt av innbyggerne, ordføreren valgtes av byens representanter. I tillegg fantes det en sjef for kommunestyret, men denne dobbelte ledelse ble avskaffet i 1997. I 1999 ble ordføreren valgt direkte for første gang. Vennskapsbyer. Oberhausen har også vennskapsforbindelser med byen Freital i Sachsen. Transport. Oberhausen har korte avstander til de nasjonale og internasjonale flyplassene i Düsseldorf og Köln/Bonn, dessuten til mindre flyplasser i Münster/Osnabrück, Dortmund og Weeze. I Essen og Dinslaker finnes det to regionale flyplasser. Allerede i 1847 fikk Oberhausen med linja Köln-Minden tilknytning til jernbanenettet. I dag stopper ICE International i Oberhausen. (Amsterdam Centraal – Utrecht Centraal – Köln Hauptbahnhof – Frankfurt (Main) / Basel.) Dessuten er Oberhausen stasjon i det nasjonale jernbanesystemet av "InterCity" hurtigtog, nattog (med linjer til Amsterdam og Milano/Warszawa) og regionaltrafikk. I Oberhausen-Osterfeld ligger Vest-Tysklands største fraktsentrum. Lokaltrafikken gjennomføres av det lokale selskapet Stadtwerke Oberhausen AG, men enkelte linjer i samarbeid med selskaper fra Essen, Mülheim an der Ruhr, Duisburg og Bottrop. Med åpningen av shoppingsenteret CentrO innførtes et nytt buss- og trikkesystem med en gate gjennom hele byen som brukes bare av buss og trikk. I 1996 gjeninnførtes trikk i Oberhausen med trikklinjen 112 fra Mülheim Kaiserplatz til Oberhausen-Sterkrade. For lokaltrafikken gjelder tariffsystemet av VRR-tarifforbundet og NRW-tarifen. Kultur. Med mer enn tre millioner besøkende er Gasometer Oberhausen en av de mest populære museer langs den industri-kulturelle ruten gjennom Ruhrområdet, «Route der Industriekultur». Gasometer er en utstillingshall som er bygd om fra en tidligere fabrikkhall. I 1990-årene ble det åpnet et stort kjøpesenter, CentrO, på tomta til en gammel stålfabrikk. Byen har også en årlig kortfilmfestival siden 1954. Det finnes flere teatre og siden 1999 spilles også i et musical-teater, til begynnelsen av 2010 oppførtes "Tanz der Vampire" og siden mars 2010 spilles "Wicked – The Untold Story Of The Witches Of Oz". Sport. Med mer enn 250 idrettsklubber har Oberhausen mange muligheter for å drive fysisk aktivitet. Ved siden av de tradisjonelle sportsgrenene finnes det også Square Dance, Cheerleading og Paintball. Den mest kjente idrettsklubben er Rot-Weiß Oberhausen, som ble grunnlagt i 1904. Mellom 1969 og 1979 spilte laget i 1. Bundesliga. Mellom 1998 og 2004 spilte RWO i 2. Bundesliga og spiller fortsatt i denne ligaen i 2008/09. Kvinnelaget til New "Basket Oberhausen" har gjort seg bemerket i tysk damebasketball, og endte på andre plass i den tyske toppserien i 2005. Tennisspillerne fra "OTHC" og ishockeylaget "Revierlöwen Oberhausen" spilte tidsvis også i øverste nasjonale liga. I 2007 rykket biljardlaget "BC Oberhausen" opp i første Bundesliga. De tre turnlagene med flest medlemmer er "Turnerbund Osterfeld", "TV Jahn Königshardt" og "Turnclub Sterkrade 1869". Emscher. Emscher er en elv i Ruhrområdet i Nordrhein-Westfalen i Tyskland, og en av sideelvene til Rhinen fra høyre med en lengde på 84 km og en vannføring på 16 m³/s. Den har sitt utspring i Holzwickede, øst for byen Dortmund, og renner så vestover gjennom Ruhrområdet. Byer langs Emscher er Dortmund, Castrop-Rauxel, Herne, Gelsenkirchen, Essen, Bottrop, Oberhausen og Dinslaken, der den munner ut i Rhinen. Elven er det geografiske senteret i dette store industriområdet med 5 millioner innbyggere, og er av den grunn biologisk død, og den var allerede en åpen avløpskanal på slutten av 1800-tallet. På grunn av gruvedrift har landskapet endret seg og den naturlige elveleia, og dermed har munningen ut i Rhinen flyttet seg nordover to ganger. Et stort moderne kloakkbehandlingssystem ved munningen gjør at vannet fra Emscher som renner ut i Rhinen likevel har akseptabel kvalitet. Siden begynnelsen av 1990-årene har det pågått et stort prosjekt for å gjenopprette den naturlige tilstanden til elven. For kloakken blir det bygget store underjordiske rørledninger langs hele Emscher. Den første delen som skal tilbake til den naturlige tilstanden er i byen Dortmund. Det totale prosjektet koster flere milliarder euro og skal være ferdig innen år 2014. Dwight Phillips. Dwight Phillips (født 1. oktober 1977 in Decatur, Georgia er en amerikansk lengdehopper. Han ble for alvor kjent i 2003 da han vant innendørs-VM og deretter gikk til topps i VM i Paris. Innendørsmesterskapet var en jevn duell, der Dwight slo Spanias Yago Lamela med bare én centimeter. I utendørsmesterskapet i Paris vant han med fire centimeter foran James Beckford fra Jamaica. Han ble regnet som favoritt foran OL 2004 i Athen, og tok gullmedaljen 12 cm foran landsmannen John Moffitt. I juni 2009 hoppet han 8,74 meter i 1,2 m/s motvind, under stevnet "Prefontaine Classic" i USA. Dette er historiens femte lengste hopp, og var det lengste hoppet på 18 år. Götterlieder. "Götterlieder" er det andre studioalbumet til det tyske folk metal-bandet Odroerir. Integrated NATO Air Defense System. Integrated NATO Air Defense System "(Integrert luftforsvarssystem i NATO)" eller INADS var NATOs svar på Sovjetunionens utvikling av langtrekkende bombefly på 1950-tallet. Behovet for å opprettholde et troverdig forsvar i en tid da tidligvarsling og avskjæringstid var sterkt redusert førte til utviklingen av et forbedret luftforsvarssystem. Utviklingen ble godkjent av NATOs militærkomité i desember 1955. Systemet skulle etableres i alle fire luftforsvarsregioner under ledelse av SACEUR (Øverste allierte sjef i Europa). Fra begynnelsen i 1956 var radardekningen utvidet til å dekke hele Vest-Europa med 18 radarstasjoner. Denne delen av systemet var fullført i 1962. Systemet ble da det ble knyttet til eksisterende nasjonale radarstasjoner kalt "NATO Air Defense Ground Environment (NADGE)". I 1972 besto NADGE av 84 radarstasjoner og andre tilknyttede kontroll- og varslingsstasjoner (CRC-er). Det nåværende systemet kalles Luftkommando- og kontrollsystemet (ACCS). Fra 1960 ble NATO-landene enige om å plassere alle sine luftforsvarssystemer under kommando av SACEUR i tilfelle av krig. Disse styrkene omfattet kommando- og kontrollsystemer, radarinstallasjoner og bakke-til-luft-enheter (SAM) såvel som avskjæringsjagere. Citroën CX. Dashbord fra en Series 1 CX Citroën CX er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Citroën, som ble produsert mellom 1974 og 1991. Modellen ble kåret til Årets Bil i Europa i 1975, og var allerede fra introduksjonen av en svært populær bilmodell. I løpet av produksjonen ble det solgt nesten 1,2 millioner eksemplarer. Modellen ansees av mange som den siste «ekte Citroën», da det var den siste modellen som ble introdusert før Peugeot tok kontrollen i selskapet i 1974. CX var tilgjengelig som firedørs sedan, femdørs stasjonsvogn og en modell med ekstra lang akselavstand, bygget på stasjonsvognplattformen. CX var utstyrt med Citroëns hydropneumatiske understell samt fartsavhengig servostyring, teknologier som var svært avanserte for sin tid. I tillegg var dashbordet i CX, som flere andre modeller fra Citroën på samme tid, utformet slik at sjåføren kunne nå alle knapper med begge hender på rattet. Bilens understell fikk mye skryt fra fagpresse og publikum, og den hydropneumatiske dempingen ble blant annet brukt på lisens i Rolls-Royce Camargue, Mercedes-Benz 450SEL 6.9 og Mercedes-Benz W124. CX ble opprinnelig utviklet for wankelmotor, men dette viste seg å bli vanskelig. Først ble den opprinnelige motoren, en trerotors wankelmotor fra Comotor, forkastet fordi den var for dyr, før Citroën forkastet alle sine tester med wankelmotorer samme år som CX ble introdusert. Dette førte til at motorrommet i CX var for lite til noe annet enn små, firesylindrede motorer, mens de konkurrerende modellene i samme segment oftest var utstyrt med sekssylindrede motorer. Dette, kombinert med et rykte for dårlig driftssikkerhet, førte til at salget sank dramatisk fra tidlig på 1980-tallet. I 1986 ble en oppdatering kalt "Series 2" lansert, men salget økte ikke spesielt mye på grunn av dette, og lå relativt stabilt på omkring 35 000 eksemplarer i året på midten av 1980-tallet. I 1984 solgte Citroën 2.500 eksemplarer til Kina, og klarte nesten å inngå en avtale om levering av store familiebiler som hadde sørget for at CX hadde blitt den mest vanlige bilen i landet. Kinesiske myndigheter valgte i stedet å inngå denne avtalen med Volkswagen, mens Citroën fikk kontrakten for kompaktbilsegmentet, med fabrikken som i dag er kjent under navnet Dongfeng Peugeot-Citroën Automobile, med en produksjon på over 100.000 biler i året. First Ever Norwegian Radar Integration Segment. First Ever Norwegian Radar Integration Segment (FENRIS) var en norskprodusert ekstraktor for radarplott som erstattet det tidligere "Philips Display System" og som var basert på erfaringene fra Sindre I-radarene. Systemet medførte at plottrapporteringene fra Luftforsvarets stasjon Vardø og Luftforsvarets stasjon Kautokeino ble automatisert. Simca 1307. Simca 1307 var en bilmodell fra bilprodusenten Chryslers europeiske avdeling som ble produsert mellom 1975 og 1986. Bilen var en moderne, forhjulsdrevet kombi, og var sammen med Volkswagen Passat en av de første slike bilene på markedet. Simca 1307 ble kåret til Årets Bil i Europa i 1976, og ble solgt under en rekke navn, blant annet Simca 1308 og 1309 (med større motorer), Chrysler Alpine (i Storbritannia), Chrysler 150 (i Spania), Talbot 1510 / Talbot Alpine / Talbot 150, og Talbot Solara. Modellen fikk en ansiktsløftning i 1980, og ble nå solgt under Talbot-navnet. Den nye modellen fikk navnet Talbot 1510 (Talbot Alpine i Storbritannia), og samtidig var en sedanutgave tilgjengelig under navnet Talbot Solara. Produksjonen av 1510, Alpine og Solara ble stanset i Frankrike i 1985, mens den fortsatte i ytterligere ett år i Storbritannia. Øvrige biler produsert her ble solgt under merkenavnene Rapier og Minx, avhengig av utstyrsnivå. Tommelfingerregel. a> og viser den engelske dommeren Sir Francis Buller som ifølge myten skal ha vært opphavet til uttrykket. Teksten lyder "Judge Thumb – or Patent Sticks for Family Correction – Warranted Lawful!", det vil si «Dommer Tommel – eller standardkjepper for irettesettelse av familien – garantert lovlige!» Tommelfingerregel er en enkel, omtrentlig regel som er lett å huske. Tommelfingerregler brukes blant annet når en skal anslå eller beregne noe raskt, for eksempel en noenlunde nøyaktig tallstørrelse i en teknisk eller praktisk sammenheng, eller som en grov huskeregel for et komplisert eller forvirrende forhold. Eksempler. Det finnes tommelfingerregler i alle fag og for de fleste situasjoner. En kjent variant er regelen for elektromagneter, som sier at hvis fingrene på høyre hånd peker i strømretningen i en strømspole viser tommelen retningen til elektromagnetens nordpol. En annen tommelfingerregel sier at en bestiller nye varer til butikken når varelageret er halvtomt, mens en i høysesonger bestiller når 25 % av varen er solgt, for å unngå å bli utsolgt. Opphav. Uttrykket finnes i mange språk, på engelsk omtalt som "rule of thumb" og på tysk både som "Daumenregel" og "Faustregel", det vil si «neveregel». Opprinnelsen er imidlertid uklar. En sannsynlig forklaring er at håndverkere tradisjonelt brukte sin egen tommelfinger for grovt å måle opp lengder og avstander. Ifølge en annen teori stammer uttrykket fra den gamle skikken å dyppe tommelen i et brygg eller en annen en væske for å anslå temperaturen. En utbredt myte forteller at uttrykket stammer fra en domsavisgelse gitt av den strenge britiske dommeren Sir Francis Buller i 1782. Han skal da ha bestemt at det var tillatt for en mann å slå kona med en kjepp som ikke var tykkere enn en tommelfinger. Historien er neppe sann. Knut Even Lindsjørn. Knut Even Lindsjørn under valgkampen 2007. Knut Even Lindsjørn (født 22. februar 1965 i Oslo) er en norsk politiker (SV). Han er leder av SVs bystyregruppe i Oslo, og leder av Kultur- og utdanningskomiteen. Lindsjørn er utdannet barnevernspedagog fra Høgskolen i Oslo (1988). Han har jobbet som miljøarbeider i barnevernet, og ble senere tillitsvalgt i Norsk Kommuneforbund. Lindsjørn var varamedlem i Oslo bystyre fra 1995-99, og fast medlem fra 1999. I perioden 2003-07 var Lindsjørn nestleder i helse-og sosialkomiteen. Lindsjørn er også styremedlem i Helse Sør-Øst og Film&Kino. I perioden 1990-93 var Lindsjørn leder i Oslo Nei til EU, og satt fra 1991 til 1992 også i Nei til EUs sentralstyre. I kommunevalget i 2007 var Lindsjørn SVs byrådslederkandidat. Sukhoj Su-29. Sukhoj Su-29 er et russisk aerobatikkfly. Su-29 er en to-seters videreutvikling av Su-26, og er lengre og har større vingespenn. Basisvarianten Su-29 er utstyrt med en nisylindret stjernemotor med en ytelse på 225 hk. En variant med oppgradert motor med en ytelse på 414 hk har blitt produsert under betegnelsen Su-29M, og en ytterligere oppgradert variant som Su-29M2. En en-seters variant ble utviklet under betegnelsen Su-29T og ble i praksis prototypen for etterfølgeren Su-31. Sukhoj Su-31. Sukhoj Su-31 er et russisk aerobatikkfly. Su-31 er en en-seters videreutvikling av Su-29, og fløy første gang i juni 1992 under betegnelsen Su-29T. Basisvarianten ble satt i produksjon som Su-31T, utstyrt med en M-14PF stjernemotor med en ytelse på 394 hk. Andre varianter inkluderer Su-31X for eksport, of Su-31U som er utstyrt med opptrekkbart understell. Bensin på bålet. "Bensin på bålet" er et musikkalbum av rocke- og showbandet Vazelina Bilopphøggers. Albumet er bandets 17. album og ble gitt ut i 2007. Denne plata er det første albumet med Kjetil Foseid som vokalist. Manuel Antonio Flores. Don Manuel Antonio Flores Maldonado (født 1722 – død 1799) var en spansk general i den spanske marinen. Han var visekonge av Ny-Granada fra 1776 til 1787 og visekonge av Ny-Spania fra den 17. august 1787 til den 16. oktober 1789. Kalbakken. Kalbakken er et boligstrøk i bydel Grorud i Oslo. Linje 5 med t-banen har stopp ved Kalbakken stasjon, 20 minutter fra Oslo sentrum. Mot vest ligger Bredtvet, mot sør er Nordtvet, mot øst er Grorud og mot nord går og danner grensen mot Rødtvet. På Kalbakken finnes en av landets eldste steinhvelvbruer, Kalbakkbrua fra ca. 1790, som førte den gamle Trondheimsveien over Alnaelva. Som en del av arbeidet med å åpne Alnaelva og anlegge turstier langs elveløpet skal det i løpet av 2012-2013 anlegges et lite amfi ved Kalbakkbrua. Nedre Kalbakkvei krysser Kalbakken nord-sør, og binder til Østre Aker vei og ved Lindeberg. Fra vest mot øst gjennom området går Kalbakkveien fra Nedre Kalbakkvei til Groruddveien. Markant av næringsbygg på Kalbakken er "Kalbakken Nærsenter" med blant annet matbutikker, spisesteder og treningsstudio. Alonso Núñez de Haro y Peralta. Don Alonso Núñez de Haro y Peralta (født 31. oktober 1729 – død 26. mai 1800) var erkebiskop av Mexico fra den 12. september 1772 til den 26. mai 1800 og visekonge av Ny-Spania fra den 8. mai til den 16. august 1787. Ballstad (Tjeldsund). Ballstad er en gård og et nes som ligger mellom Kongsvik og Sæter i Tjeldsund kommune i Nordland. Her finnes en ca. 2 meter høy bautastein fra vikingtiden. Eusebio Sánchez Pareja. Don Eusebio Sánchez Pareja var visekonge av Ny-Spania fra den 9. november 1786 til den 8. mai 1787. Han ble utnevnt midlertidig til visekonge da Don Bernardo de Gálvez ble alvorlig syk og han holdt denne posisjonen frem til Don Alonso Núñez de Haro tok over som visekonge. Regelbau. a> helautomatisk bombekaster. Det eneste en eventuell angriper kunne se her, var det vesle hullet på toppen som spydde ut granater, opp til 120 i minuttet.Regelbau ("standardisert bygg") var en tysk betegnelse på ferdig planlagte bunkere, bygget under andre verdenskrig. Bunkere ble en vanlig befestningsmetode utover 1900-tallet, og de tyske regelbau-bunkerne ble bygget nær sagt overalt hvor tyske styrker befant seg, i større eller mindre grad. Regelbau-konstruksjonene spente fra små maskingeværbunkere med tynne vegger og tak som skulle stå i mot kuler fra håndvåpen og splinter, til enorme ubåtbunkere med taktykkelse på 5 meter som skulle tåle direkte treffere fra ett-tonns bomber. I tillegg til regelbau-bunkere bygget man enkelte steder, hvor det var behov for det, såkalte «Sonderkonstruktionen», "særkonstruksjoner", som kun var bygget for stedet de stod på og for én spesiell oppgave. Bakgrunn. Regelbau har sine røtter fra krigen mot Frankrike i 1870, hvor Tyskland skulle sikre sine områder gitt i krigserstatning. På grensen mot Frankrike ble der, på begge sider, bygget store forsvarsverker med bunkere i betong – en ganske ny tanke. Frem til 1914 ble her bygget store mengder bunkere, men første verdenskrig satte en stopper for aktiviteten, da tyske styrker marsjerte rundt de franske forsvarsverkene, og ikke hadde bruk for sine egne, da Tyskland kapitulerte før en fiendtlig soldat i det hele tatt hadde satt sin fot på tysk jord. Da Adolf Hitler kom til makten i 1933, ble det så tegnet standardiserte bunkere, slik at man raskere kunne bygge dem der det var behov. Det ble tegnet og utprøvd flere forskjellige varianter, og kravene til sikring og konstruksjon ble oppdatert utover krigen. Forskjellige bunkere ble tegnet til forskjellige formål, for eksempel var noen tilpasset nærforsvar, andre var tiltenkt brukt med en spesiell type kanon eller bombekaster og så videre. Slik hadde man én bestemt bunker for én bestemt oppgave, og kunne bygge denne hvor som helst uten å måtte konstruere en helt ny bunker for hver gang. I tillegg visste man nøyaktig hvilken mengde betong man trengte, hvor meget armeringsjern og så videre. Den første forskriften som omtalte militære bunkeranlegg, kom sent i 1933 – «Vorschrift zum Bau ständiger Befestigungsanlagen». Disse bunkerne ble bygget ikke bare langs grensen mot Frankrike, men også på Tysklands grenser mot andre land. Selv om det var forsøkt å innføre standardiserte bunkere, var det svært varierende kvalitet og utførelse på disse førkrigsbunkerne. Først helt frem mot begynnelsen av andre verdenskrig, ble bunkertypene systematisert og satt under felles retningslinjer. De ble lagt med nummerering fra 100 til 400. I tillegg bygget man store bunkere med plass til 80 mann – et helt lite festningsverk for seg selv. Disse bunkerne ble kalt B-Werk, og hadde maskingeværer, flammekastere og bombekastere, alt i én bunker. Slike store bunkere ble ikke brukt under andre verdenskrig. Systematisering og krig. Da krigen brøt ut i september 1939, hadde Luftwaffe like før bygget flere standardiserte luftvernbunkere i Tyskland. Disse var bygget uavhengig av dem hæren hadde konstruert, men felles var at da krigen brøt ut, måtte man fornye måten å tenke materialer på – og byggetid. De forskjellige bunkerne hadde en forbokstav, som sa noe om bruken av og hvor sterk bunkeren var. Klassene C og D var for svake, og ble ikke brukt under krigen. Klasse E ble kun brukt i ubåtbunkere, som for eksempel i Saint-Nazaire, Lorient, Bergen og Trondheim, og i viktige kommandobunkere enkelte steder. Da krigen brøt ut, og mangelen på råvarer gjorde seg gjeldende, konstruerte man en ny serie, serie 500. Disse bunkerne tok større hensyn til tilgangen på råmaterialer, og ble samtidig forsterket til klasse B – men en ny klasse B, hvor tak og vegger var 2 meter tykke. Regelbau-konstruksjonene var helt avgjørende for at tyskerne kunne klare å bygge atlanterhavsvollen på så kort tid. Det at man hadde ferdige planer for forskjellige typer bunkere gjorde at man kunne løse logistikkkabalen kjapt, uten å stusse på for eksempel hvor mange tonn betong man trengte. Det eneste en konstruktør måtte ta hensyn til, var plasseringen av bunkeren i terrenget. Dette var svært viktig for kamuflasje av bunkeren – en bunker som var plassert korrekt i terrenget og kamuflert med f.eks. stein eller torv på taket, var vanskelig å få øye på. I tillegg, dersom bunkeren for eksempel huset en kanon, måtte den plasseres slik at kanonen fikk den skuddvidden som var påkrevet. Bunkerne var dekket av et lag tjære for å hindre fukt. I dag kan man se rester av denne tjærepappen som små, svarte klumper på bunkertaket. Ofte var bunkerne også dekket av et kamuflasjenett, dersom de ikke var dekket av stein eller torv eller annen lokal vegetasjon. I tillegg til kamuflasje av selve bunkeren, plantet man også hurtigvoksende trær, som poppel eller lignende. Dette skulle gjøre bunkerne og anlegg generelt vanskeligere å se både fra landjorden/sjøen og fra luften. Konstruksjon. Tyske regelbau-bunkere husende 10,5 cm kanoner langs franskekystenBunkerne var bygget i sterkt armert betong; Som nevnt var tykkelsen på tak og vegger forskjellig alt etter hvilken klasse den var bygget i. I sålen var det støpt inn dreneringsanlegg, som var viktig for å hindre bunkeren i å bli fylt med vann. Ellers var det i en Regelbau, alt etter dens funksjon og størrelse, støpt inn pipe for ventilasjonsanlegg, pipe til ovn, periskopsjakt, åpning og panserplate foran eventuelle maskingeværstillinger/andre våpen og eventuelt telefonkabel/strømkabelrenne. I tillegg var det en nødutgang; Denne var fylt med sand og pukk, som måtte graves ut av nødutgangen og inn i bunkeren dersom nødutgangen skulle brukes. Dette arbeidet kunne ta tid, men skulle det bli nødvendig å forlate bunkeren, var det stort sett nok tid til å kunne skufle unna sanden og krype ut. Taket inne i bunkeren bestod av I-formede stålbjelker, som ble lagt på når betongen var fylt opp til det nivået man ville ha taket i, i veggforskalingene. Etter at stålet var på plass, la man ned armeringsjern, og fylte på resten av betongen som med det dannet taket. «Guten Morgen», "god morgen", malt på veggen av en bunker på Fjell Festning.Bunkerne var godt ventilerte. All luft som kom inn, ble trukket gjennom et kullfilter for å trekke ut farlige gasser. Ventilasjonen og filtreringen kunne drives elektrisk (som var det vanlige) men også manuelt, dersom strømmen skulle forsvinne. Ventilasjonssystemet sørget også for å holde et svakt overtrykk inne i bunkeren i forhold til luften utenfor. Dette hindret giftig gass i å sive inn gjennom sprekker i betongen, og de fleste bunkere (avhengig av størrelse og funksjon) hadde gass-sluser, og gasstette dører. Langt de fleste bunkere hadde elektrisk belysning, varmen kom fra enten en vedovn, eller, dersom bunkeren var stor, en sentralfyr hvor varmt vann gikk i rør til radiatorer i bunkeren. Dette var stort sett i bruk i større bunkere med flere rom, for eksempel sanitetsbunkere eller større kommandobunkere. Mannskapsbunkere, eller i mindre bunkere med to-tre rom, brukte stort sett en vedovn, benevnt WT80 eller WT80K (K var en ovn utsyrt med kokeplate). Disse ovnene var eksplosjonssikre og gasstette. Pipene inn i bunkeren var dessuten utstyrt med en granatfelle, slik at ingen kunne slippe en håndgranat ned i pipen og sprenge den innvendige ovnen. Granaten ville i stedet trille ut igjen av et hull nede langs bakken eller i et eget dedikert utgravd kammer under jorden. Ovnen måtte være eksplosjonssikker for å motstå trykket fra en eventuell håndgranat som ble kastet ned i dette hullet. Alt arbeidet med forskaling, armering og støping av en middels stor bunker tok som oftest 6-8 uker. Siden fulgte innredning og kamuflering, men bunkerne ble ofte tatt i bruk kort tid etter at støpingen og de mest nødvendige arbeidene innvendig var ferdig. Den manglende tilgangen på materialer, spesielt mot slutten av krigen, førte til en del triksing og improvisasjon i konstruksjonen av bunkere. Befestningssteder som ble regnet som spesielt utsatt ble prioritert med de sterkeste befestningene og tilgangen på de beste byggematerialene. Bunkerne var innvendig malt i en off-white farge, og med treverk på gulvet. Ofte dekorerte soldatene veggene med bilder av den mer dristige varianten, men i enkelte bunkere treffer man på slagord (som på bildet til høyre), påmalt murstein, malte bilder og ikoner direkte på veggen. I tillegg finner man inskripsjoner i sementen enkelte steder, som ble risset inn før betongen størknet. Dette kan være navn, hakekors, årstall og så videre. Andre «regelbau»: «sonderkonstruktion», «bauform» og «ringstand». a>.Ikke alle konstruksjoner av betong kan kalles regelbau. Man hadde også et system med «bauform», mindre, førstelinjes defensjonsbygg for maskingevær, middels tunge flammekastere og bombekastere. Disse er i dag noen av de mest vanlige å finne, da de ikke krevde særlig ressurser. De var ikke gasstette, men hadde som oftest et mindre rom for betjeningen (ofte kun én eller to mann) samt et lite ammunisjonsrom. Disse utgjorde et lite mål over bakken - bombekasterne var ofte bygget helt ned under bakkenivå, ofte med en traktformet ring av steinmur ned mot utskytningshullet. De kunne ofte ikke sees i det hele tatt, før man praktisk talt snublet oppi dem. Maskingeværstillingene (ringstand) er bedre kjent som «Tobruk». «Sonderkonstruktionen» («særkonstruksjon») var spesialkonstruerte bunkere som var laget for ett spesielt sted og for en bestemt oppgave akkurat der. Disse fantes det ikke noen standardtegninger for, og således er hver slik konstruksjon unik. Disse ble laget for sære kanoner, radarstillinger eller lignende som man ikke fra før hadde standardiserte tegninger for. Enkelte bunkere ble også modifisert for stedet eller funksjonen de fikk på stedet de var plasserte, dog uten at dette gjør dem til en særkonstruksjon av den grunn. Folkeviljen. "Folkeviljen" var en avis som eksisterte mellom 1911 og 1956. Avisen ble startet på Sjøvegan av sokneprest Kr. Tønder (stortingsmann fra 1915 til sin død i 1934), der det første nummeret kom ut den 9. september 1911. I februar 1917 ble "Folkeviljen" partiavis for Arbeiderpartiet og flyttet til Harstad, der den konkurrerte med bladet "Haalogaland" og "Harstad Tidende". De som sto i spissen for å opprette en partiavis i byen, var smed Anton Edvard Carlsen og agent Hans Simonsen-Sparboe. (Simonsen-Sparboe ble ordfører i Harstad i 1917 med Carlsen som varaordfører.) Trykkeri og redaksjon ble lagt til kjelleretasjen i Harstad Arbeidersamfund, Storgt. 18. Tønder sto formelt som redaktør også en tid etter at avisen kom til Harstad, og en rekke pressefolk skiftet om å arbeide i redaksjonen. Det var i 1924 fire aviser i byen, og selv om konkurransen om leserne var skarp, så hadde avisene likevel felles annonsetariffer. Svært mange Harstad-bedrifter var rammet av de elendige tidene på 1920-tallet, og "Folkeviljen" var intet unntak. De opparbeidet seg gjeld til Arbeiderpressens Samvirke som de ikke klarte å betjene. Dette førte nok til at Samvirket fikk betydelig makt over avisen, noe som skulle få betydning da det etter hvert oppsto en ideologisk maktkamp innen arbeiderbevegelsen. Den berømte avisokkupasjonen i 1923. Denne maktkampen førte til splittelsen mellom Arbeiderpartiet (DNA) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) i november 1923. "Folkeviljens" daværende redaktør, Sigurd Simensen, var kommunist, og motstanderne hans, med Tønder i spissen, fant det derfor ikke akseptabelt at han skulle sitte med redaktøransvaret. Det ble dermed vedtatt å ta fra Simensen vervet som redaktør. Men Simensen, som den stridsmannen han var, aktet ikke å godta noen oppsigelse og fortsatte sin redaktørgjerning som om intet var skjedd. I tillegg hadde han lønn til gode, slik at det av den grunn ikke var lett å kvitte seg med ham. Denne vanskelige situasjonen resulterte i at en mannsterk gruppe med Peder Jacobsen (senere stortingsmann og odelstingspresident) i spissen, som nå hevdet å være bladstyrets nye formann, slo til og okkuperte avislokalene i Arbeidersamfundet mens redaktør Simensen inntok sin daglige lunsj på en av byens kafeer. I lokalene fant aksjonistene kun Aage Rønning, som fortsatt regnet seg som bladstyrets formann. Det skal ha gått ganske verbalt hardt for seg, ifølge Peder Jacobsens egen forklaring. Okkupantene stengte døra slik at Simensen ikke kom seg inn da han dukket opp. Han tok en titt gjennom vinduet, forsto situasjonen og forsvant fra stedet. Denne episoden skjedde midt i desember 1923, ca. en måned etter at stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti fant sted. Det siste nummer av "Folkeviljen" som Simensen redigerte, kom ut 13. desember. Avisen ble så redigert av en komité bestående av Kr. Tønder, Naftali Nilsen og Alfons Johansen, og fra 7. januar 1924 ble sistnevnte fast redaktør. Han ble senere stortingsmann. Avisen ble stanset av nazistene. For å hindre at avisen ble talerør for tyskerne og nazistene, ble den stoppet i 1941 etter avtale med personalet og den lokale partiledelsen. Den korte tiden "Folkeviljen" kom ut under okkupasjonen tilstrebet den en ren norsk linje. Dette var en dristig beslutning, da okkupasjonsmakten hadde gitt ordre om at avisen skulle fortsette og at den var pliktig å ta inn stoff fra nazistenes presse- og propagandakontor. Fungerende redaktør Freder Frederiksen sa tydelig fra om hva han mente om dette i en lederartikkel den 12. august 1941. Nazistenes sensurapparat var fysisk til stede denne dagen, og reagerte med ordre om øyeblikkelig stans av avisen. Etter krigen stod bladet ribbet for eget trykkeriutstyr og måtte ta opp konkurransen med Harstad Tidende, som hadde kommet ut under hele okkupasjonen. Det hjalp lite at man som kompensasjon for tapet av trykkeriutstyret og de tapte markedsandelene avisen hadde lidd under okkupasjonstiden, fikk en engangserstatning fra Justisdepartementet på kr 65 000,- (= ca. 1,1 mill. 2008-kroner). Tapte konkurransen med Harstad Tidende. Ved Harstads 50-årsjubileum i 1953 kom avisen ut fire ganger i uka og meldte selv om en solid posisjon i markedet. Men økonomien var dårlig, og det tvang avisen til å redusere utgivelsen til tre dager i uka. Opplaget var i denne perioden kommet opp i over 4500 eksemplarer, og avisen kostet 25 øre i utsalg. Men annonsetilgangen var ikke den beste, og særlig på småannonsene hadde Harstad Tidende et markert forsprang. For "Folkeviljen", "Harstad Tidende" og bladet "Haalogaland" var det først på 1950-tallet et spørsmål om hvilken av de tre avisene som skulle overleve. Det var neppe marked for alle tre. I denne kampen var det vel reelt sett bare håp for "Folkeviljen" eller "Harstad Tidende". I motsetning til "Harstad Tidende", som var den eneste som hadde eget hus og trykkeri og hadde vært i markedet under krigen, måtte begge konkurrentene bygge opp bedriftene sine på nytt. Og begge hadde elendig økonomi som blant annet gjorde at man levde på trykkeribedriften Aas & Søns nåde. For å komme ut, måtte de i perioder forplikte seg til å betale trykkingen på forskudd for hvert nummer. I denne perioden gjorde konkurrenten "Harstad Tidende" flere store tekniske investeringer og fikk dermed et overtak på konkurrentene som nok ble utslagsgivende. I 1954 ga "Haalogaland" opp, og i 1956 så "Folkeviljen" det mest praktisk å gå inn som en del av "Nordlys", som opprettet egen redaksjon i Harstad. Selv om bladet gjorde et tappert forsøk på å komme tilbake på 1980-tallet, ble det med forsøket, og avisens historie må dermed sies å være avsluttet. Forretningsførere. De første årene frem til 1932 hadde "Folkeviljens" redaktører også den forretningsmessige ledelse. Fra 1932 til august 1941 var Harald Mikkelsen og Jacob Røgeberg tilsatt som forretningsførere, mens Per Johansen var disponent fra 1945 til avisen gikk inn i 1956. Vicente de Herrera y Rivero. Don Vicente de Herrera y Rivero var visekonge av Ny-Spania fra november 1784 til den 17. juni 1785. Vicente Herrera ble utnevnt midlertidig til visekonge etter at Matías de Gálvez døde den 3. november 1784. Han holdt denne posisjonen frem til Matías de Gálvez sønn, Bernardo de Gálvez y Madrid ankom og tok over som visekonge i juni 1785. Matías de Gálvez y Gallardo. Matías de Gálvez y Gallardo Don Matías de Gálvez y Gallardo (født 1725 – død 3. november 1794) var en spansk general. Han var guvernør i Guatemala mellom april 1779 og april 1783. Han var også visekonge av Ny-Spania fra den 29. april 1783 til den 3. november 1784. Theda Skocpol. Theda Skocpol (født 4. mai 1947) er en amerikansk historisk sosiolog og statsviter ved Harvard University der hun for tiden er dekan ved "Harvard Graduate School of Arts and Sciences". Skockpol er kjent som en talsperson for historisk-institusjonalistiske og komparative tilnærminger innenfor sosiologien og for sin teori om statlig autonomi innenfor statsvitenskapen. Hun har skrevet mye både, både akademisk og i populær form. 27. mars 2007 annonserte hun at hun ville gå av som dekan. I 2007 fikk Skocpol Johan Skytte-prisen, en av verdens mest prestisjefylte priser innenfor statsvitenskapen. I 2002 holdt hun Stein Rokkan-forelesningen ved Universitetet i Bergen. Biografi. Skocpol ble født i Detroit, Michigan og tok bachelorgraden ved Michigan State University i 1969. Fra 1976 begynte hun doktorgradsstudier ved Harvard der hun studerte under Barrington Moore. I 1979 ga hun ut boka "States and Social Revolutions", en komparativ analyse av politiske revolusjoner i Russland, Frankrike og Kina. Flere av de påfølgende utgivelsene hennes fokuserte på metodologi og teori, inkludert "Bringing the State Back In", som hun var med på å redigere, og som bidro til å skape et nytt fokus blant samfunnsvitere på staten som aktør i forhold til samfunnsmessige og politiske endringer. På tidlig 1980-tall anklaget hun offentlig Harvard for å ha nektet henne ansettelse fordi hun var kvinne, en anklage som ble bekreftet av en intern granskningskomité i 1981, mens hun underviste ved University of Chicago. I 1985 tilbød Harvard henne, som første kvinnelige sosiolog, ansettelse, noe hun tok imot. I de senere år har arbeidet hennes vært fokusert på USA, inkludert prisvinneren "Protecting Soldiers and Mothers", en historisk analyse av den amerikanskevelferdsstaten. Hun har også fokusert på folkelig engasjement og stått i spissen for kartlegging av historien til frivillige sammenslutninger gjennom de siste to århundrene. I "Diminished Democracy" fra 2003 forsøker hun å forklare nedgangen i folkelig engasjement i USA de siste tiårene. På dette feltet tar hun et annet standpunkt enn Harvard-kollegaen Robert Putnam og andre teoretikere som vektlegger begrepet sosial kapital, ved at hun legger vekt på betydningen av institusjonelle endringer (inkludert offentlig politikk) i forhold til å forme det sivile livet. Arbeidet og meningene hennes har vært assosiert med strukturalismen. For eksempel mener hun at sosiale revolusjoner best kan forstås gjennom sitt forhold til spesifikke strukturer i bondesamfunn og deres respektive stater. Hun tillegger også internasjonale krefter, særlig deres påvirkning på staten og samfunnsmessige strukturer i et gitt samfunn, like stor vekt. En slik tilnærming er svært ulik mer «behavioristiske» tilnærminger, som legger vekt på betydningen av «revolusjonære befolkninger», «revolusjonær psykologi» og/eller «revolusjonær bevissthet» som de avgjørende faktorene bak revolusjonære prosesser. Hun har vært gift med Bill Skocpol, en eksperimentell fysiker ved Boston University siden 1967. Sammen har de sønnen Michael Allan Skocpol, født i 1988. Porsche 928. Porsche 928 er en grand tourer bilmodell fra den tyske bilprodusenten Porsche, som ble produsert mellom 1978 og 1995. Modellen var i en periode verdens raskeste produksjonsbil, etter å ha satt rekordhastigheten 277 km/t på saltslettene i Utah, USA i 1986, noe som gav den reklameslagordene «Det raskeste du kan bevege deg uten å ansette en flyvertinne» og «Det raskeste du kan bevege deg uten å måtte spise flymat». Historie. Sent på 1960-tallet var Porsche i fundamental endring, og ledelsen funderte på idéen om å bygge en luksus-grand tourer til modellprogrammet. Direktør Ernst Fuhrmann var svært interessert i å få fortgang i prosjektet fordi han var redd for at selskapets flaggskip, 911, snart var moden for utskiftning. Stadig sviktende salg bekreftet denne mistanken, og Fuhrmann mente en ny flaggskipmodell burde være en kombinasjon av sportsbil og luksussedan, godt nok utstyrt og komfortabel nok til å kunne kjøres over lange distanser, og samtidig med nok effekt og gode nok kjøreegenskaper til å kunne kjøres som en sportsbil. Dette utelukket 911, som var en ren sportsbil. Ferdinand Porsche ønsket å se en produksjonsvennlig konseptbil, og Fuhrmann igangsatte arbeidet i 1971. Flere ulike oppsett ble vurdert tidlig i arbeidet, blant annet hekkmontert og midtmontert motor, men de fleste ble forkastet på grunn av tekniske og/eller praktiske utfordringer. Motor, girkasse, katalysatorer og eksosanlegg plassert i et lite motorrom midt i bilen gjorde det vanskelig å oppfylle utslipps- og lydnivåkrav, noe Porsche allerede hadde problemer med i 911-modellen, og ville unngå med 928. Etter å ha bestemt at midtmontert motor ikke gav nok plass til passasjerer ble det bestemt at den nye modellen skulle ha motoren montert foran, og være bakhjulsdreven. Porsche ønsket en motor med stort sylindervolum i 928, og prototypene var utstyrt med 5.0-liters V8-motorer med omkring 300 hestekrefter. Tidlige modeller var utstyrt med forgasser, men dette ble raskt forkastet til fordel for bensininnsprøytning. Da oljekrisen på 1970-tallet skapte usikkerhet rundt tilgjengelighet og pris på bensin ble mindre motorer vurdert, og ledelsen ønsket en 3,3-liters motor de allerede hadde skissert. Dette gikk selskapets ingeniører imot, og partene ble til slutt enige om en 4,5-liters V8 med overliggende kamaksel og 16 ventiler, som leverte en effekt på 240 hestekrefter. Den ferdige bilen debuterte på bilutstillingen i Gèneve i 1977, og kom tilgjengelig i salg senere samme år som 1978-modell. Bilen fikk ros for både komfort og effekt, men salget gikk tregt. Grunnprisen var adskillig høyere enn den tidligere flaggskipmodellen, og det noe futuristiske utseendet kombinert med størrelsen gjorde at mange entusiaster heller valgte den mer kompakte 911. Fuhrmanns etterfølger, Peter Schutz, mente de to modellene skulle selges side ved side, og at 911 fortsatt hadde potensial som produksjonsmodell. Denne ble derfor beholdt i produksjon, og 928 solgte aldri i et så høyt antall som ledelsen, og særlig Fuhrmann, hadde håpet, og den forsvant fra produksjon i 1995. Markedet for grand tourer-modeller har siden den gang økt, og Porsche tilbyr i dag firedørsmodellen Porsche Panamera i dette segmentet. Francisco Romá y Rosell. Don Francisco Romá y Rosell (død 1784) var visekonge av Ny-Spania fra den 9. april til den 23. august 1779. Han ble utnevnt midlertidig til visekonge i perioden fra da Antonio María de Bucareli y Ursúa døde til hans etterfølger Martín de Mayorga ankom. Steffen Wesemann. Steffen Wesemann (født 11. mars 1971 i Wolmirstedt, Tyskland) er en tidligere sveitsisk proffsyklist. Han fikk sveitsisk statsborgerskap i 2005 etter å ha bodd i landet en årrekke. Han syklet for Team Telekom/T-Mobile Team fra 1992 til 2006, men etter at T-Mobiles ledelse bestemte seg for å omstrukturere laget endte det med at han måtte finne seg et nytt lag. Wesemann var en av fire T-Mobileryttere som signerte for kontinentallaget Team Wiesenhof-Felt foran 2007-sesongen. Wesemann har de siste årene vært en typisk klassikerrytter, noe som vil si at han er god i korte bakker, på brostein og at han tåler det ujevne tempoet det gjerne blir i slike ritt. Han er også en slu taktiker, noe som kom godt til uttrykk da han vant sin kanskje største seier i Flandern rundt 2004. T-Mobile kjørte svært aggressivt mot slutten for å få med en mann i det avgjørende bruddet og Wesemann var den rytteren som lyktes. Da de siste kilometerne nærmet seg var han sammen med 2-3 ryttere fra ulike lag og det var klart at en av dem ville vinne. Et stykke før mål rykket en av de andre, men Wesemann ble sittende helt rolig og se på rytteren han var sammen med. Etter en stund turde ikke den andre rytteren vente lengre og tok opp jakten på utbryteren, mens Wesemann tok bakhjulet hans. Da utbryteren var hentet hadde de to andre brukt opp alle kreftene og Wesemann vant enkelt spurten i et av vårens største endagsritt. Han har også to andreplasser fra Amstel Gold Race (2003 og 2006) og poengtrøyen fra Vuelta a España 1995. Dessuten har han en rekke seire i mindre ritt, blant annet Fredsrittet som han har vunnet flere ganger. Selv om Wesemann nå sykler for et dårligere lag, trenger ikke det være en nedtur for ham, fordi han er en av de bedre rytterne i laget og derfor får kjøre egne sjanser. Team Wiesenhof-Felt får nemlig invitasjoner til flere Pro Tour-ritt. Wesemanns beste resultat i år er 3. plass fra brosteinsklassikeren Paris-Roubaix. Han var med i en syvmanns gruppe som kjempet om andreplassen, men Juan Antonio Flecha ble for sterk i spurten. Fra før hadde han en 2. plass fra 2002 som beste resultat i dette rittet. Hans Petter Hansen. Hans Petter Hansen (født 28. februar 1948 i Stavanger) er en norsk popsanger. Han er særlig kjent for sangen «Jeg kommer snart igjen» fra 1974 – en norsk versjon av den greske artisten Demis Roussos' internasjonale slager «Goodbye My Love, Goodbye». Hansen var opprinnelig platearbeider, men jobbet heltid som artist fra 1975 til omkring 1983. I 2009 hadde han sammen med Magne Høyland sin første rolle i en spillefilm da de var med i Pål Jackmans spillefilm "Jernanger". Afrikander Bond. Afrikander Bond (afrikaans for «afrikander union») var et politisk parti i Kappkolonien. Det ble dannet gjennom unionen mellom Genootskap vir Regte Afrikaners («Samfunnet for ekte afrikandere») under lederskapet til Stephanus Jacobus du Toit og "Zuidafrikaansche Boeren Beschermings Vereeniging" («Sørafrikansk boersk forsvarssamfunn»). Afrikander Bond ble grunnlagt av Jan Hendrik Hofmeyr i 1881. Det hadde som mål å fremme afrikandernes interesser fra Kapp til Limpopo. Selv om partiet ofte hadde flertall i parlamentet i Kapp, styrte det aldri direkte. Vanligvis dannet det koalisjoner med engelskspråklige politikere som Thomas Charles Scanlen, Cecil Rhodes og John X. Merriman. Etter at Unionen Sør-Afrika ble opprettet den 31. mai 1910, sluttet det å være et uavhengig parti og slo seg sammen med South African Party i unionens parlament. I 1882 lyktes partiet i å få nederlandsk anerkjent som offisielt språk i Kappkolonien. Gullan Bornemark. Gullan Bornemark (født 28. november 1927) er en svensk låtskriver, musikkpedagog og plateartist. Hun ble svært populær i Sverige på 1960-tallet, da hun utgav flere barneplater med egne viser for små barn. Gullan Bornemark vokste opp i Härnösand i Västernorrlands län. Hun studerte ved musikkhøyskolen i Stockholm. I 1952 startet hun den musikalske barnehagen "Blåklockan" i Malmö og arbeidet samtidig som kirkemusiker. I 1962 spilte hun for første gang inn visene og sanglekene sine, sammen med sine egne barn, på debut-LP-en "Gubben i lådan". Innspillingene ble svært populære og særlig spredt gjennom opptredener i svensk radio og også fjernsyn. Hun skrev også sanger om blant annet trafikksikkerhet for den svenske barne-TV-serien "Anita og Televinken". Gullan Bornemark foretok i tillegg omfattende turnéer i Sverige og Norge med viseprogram for skolebarn og andre. Barnetimeonkelen Helge Sverre Nesheim oversatte flere av de enkle, iørefallende sangene til Gullan Bornemark til norsk. Han spilte dem inn sammen med dukkespilleren Birgit Strøm i 1969 under tittelen "Troll i eske". Enkelte av disse visene er fremdeles i bruk i barnehager og småskolen i Norge, deriblant «Trollet i esken» («Gubben i lådan») og «Hvalpen min» («Skojiga valpen»). Visene er ellers oversatt til finsk og engelsk. Gullan Bornemark opptrådte også en periode som fotomodell, særlig i rollen som «husmor», i svensk reklame på 1960- og 70-tallet. Irmgard Möller. Irmgard Maria Elisabeth Möller (født 13. mai 1947 i Bielefeld) er et tidligere medlem av den venstreekstreme terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF). Liv. Irmgard Möller kom fra middelklasseforhold og studerte germanistikk. I 1971 sluttet hun seg til RAF og ble arrestert av politiet i juli 1972. Möller ble dømt for medlemskap i en terrororganisasjon i 1976, og i 1979 ble hun dømt til livsvarig fengsel for tre drap. Möller forsøkte å ta sitt eget liv i Stammheim-fengselet den 18. oktober 1977, under «den tyske høsten», men selvmordsforsøket mislyktes. I det som ble kjent som «Stammheim-natten» tok Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe sine egne liv. Möller har alltid benektet at det var tale om et kollektivt selvmord, og påstår at det dreide seg om drap og drapsforsøk utført av myndighetene. Etter å ha sonet over 23 år i fengsel og gjennomført 12 sultestreiker ble Irmgard Möller løslatt fra Lübeck fengsel av helsegrunner i 1994. Lille Rygge. Lille Rygge er i dag navnet på tidligere Rygge flyplass i Rygge i Østfold. Historikk. Rygge flyplass ble bygget og tatt i bruk av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Planleggingen tok til allerede i 1940, mens anleggsarbeidet ble satt i gang i 1941. I september 1943 var flyplassen ferdig. Den var delvis basert på bygninger fra gården Søndre Rør, som var blitt rekvirert. Ved flyplassen var det i hovedsak stasjonert to flyskvadroner, én jagerskvadron med 16 fly av typen Messerschmitt Bf 109 og en transportgruppe som bestod av et antall Junkers Ju 52-fly. Rundt anlegget var det et omfattende luftvernartilleri og bakkeforsvar. Rullebanen var 1040 meter lang og 40 meter bred. Banedekket var i begynnelsen basert på sammenfestede trelemmer. Senere ble disse erstattet av sviller («flyplassplank»). Allerede i den 18. november i 1943 ble flyplassen utsatt for et bombeangrep fra de allierte. Fire amerikanske bombefly av typen B-24 slapp til sammen 44 bomber over området i forbindelse med et angrep som først og fremst var rettet mot virksomhet ved Kjeller. Rullebanen og luftvernartilleriet til Rygge flyplass ble truffet. Flyplassen kom under kontroll av Milorg den 8. mai 1945, men det var tyske soldater der helt til sommeren 1946 da flyplassen ble nedlagt. Etter krigen. Flygeskolen benyttet på slutten av 1940-tallet anlegget til treningsflyvning. På begynnelsen av 1950-tallet ble det opprinnelige grisehuset på gården benyttet som kontor i forbindelse med Flygeskolens befalsutdanning og grunntrening. I 1953 ble Luftkommando Østlandet (LKØ) flyttet hit fra Fornebu og holdt til her til Rygge flystasjon ble åpnet i september 1954. Den opprinnelige flyplassen ble da en integrert del av hovedflystasjonen og fikk da navnet Lille Rygge. En seksjon helikoptre ble for øvrig værende på Lille Rygge helt frem til 1958. Fra 1960-tallet og i flere tiår fremover ble anlegget benyttet av Luftvernartilleriet som mobiliseringslager og vedlikeholdsverksted for våpen og samband frem til den ble lagt ned som militærleir i 2003. I 2006 ble anlegget solgt til private eiere som i dag driver. Fortsatt eksisterer de fleste av byggene fra krigens dager, blant annet to hangarer, som er gitt vernestatus. Fluesmekker. Fluesmekker er en innretning for å ta livet av fluer eller andre insekter. Tradisjonelt ser den ut som en liten badminton- eller tennisracket, med et lite, flatt og nettmønstra hode festa til et lengre skaft. Brukeren betjener fluesmekkeren ved å holde i skaftet, for så ved hjelp av en svingende bevegelse å slå til målet slik at det blir ramma av hodet. Det er som regel enklere å få ønska utfall vha. en fluesmekker når målet sitter i ro på ei fast overflate. Nettmønsteret på hodet hjelper det til å få ei stor overflate, som gjøre det enklere å treffe målet (som har en tendens til å merke at noe er på ferde og derfor prøver å unnslippe, og som fører til at det ofte er i bevegelse idet en prøver å treffe det), men samtidig minsker luftmotstanden slik at hodet kan få større hastighet. Skaftet er ofte elastisk for å øke svinghastigheten, à la racketer eller golfkøller. Fluesmekkere blir laget både i plast, metall og tre. I det siste har det også kommet remedier som markedsføres under begrepet «fluesmekker», men som egentlig ikke er det, da de ikke smekker til målet. Dette er batteridrevne, elektriske innretninger som mest ligner på en liten plastracket, og som dreper målet ved at den transformerer opp ei høg elektrisk spenning som lammer og dreper ved direkte kontakt. Disse remediene egner seg lite til å slå med, spesielt mot faste overflater. Jan Hendrik Hofmeyr. Jan Hendrik Hofmeyr (født 4. juli 1845, død 11. oktober 1909) var en politiker i Kappkolonien som var kjent som "Onze Jan", «vår Jan» på nederlandsk. Hofmeyr var født i Cape Town og utdannet ved South African College. I tidlig alder vendte han sin oppmerksomhet til politikken, først som journalist. Han var redaktør av "Zuid Afrikaan" til den ble innlemmet i "Ons Land", og av "Zuid Afrikaansche Tidjschrift". Gjennom aner, utdannelse og sympatier var han en typisk nederlandsk afrikander og satte seg fore å organisere den politiske makten til sine medborgere. Dette gjorde han svært effektivt, og da han i 1879 ble valgt til parlamentet i Kapp fra Stellenbosch, ble han den reelle lederen av nederlendernes parti. Men han hadde bare embeter i seks måneder som minister i Scanlen–regjeringen fra mai til november 1881. Han hadde ikke etter dette noen offisielle stillinger i kolonien, selv om han delte æren med Thomas Upington og Charles Mills i å representere Kapp ved den interkolonielle konferansen i 1887. Her støttet han forslaget om å gi Kappkolonien ansvaret for forsvaret av Simon's Town, hvor bare bevæpningen skulle gis av den imperiets regjering. Ved kolonikonferansen i 1894 i Ottawa var han igjen en av representantene fra Kapp. Han var medlem av den sørafrikanske tollkonferansen i 1888 og 1889. Men som offentlig person, skyldtes hans viktighet makten han hadde over nederlenderne i Kappkolonien, og hans kontroll av Afrikander Bond. Han hadde selv grunnlagt bondeforeningen "Zuidafrikaansche Boeren Beschermings Vereeniging" i 1878, og siden bøndene i Kapp nesten fullstendig var nederlendere, ble foreningen et sentrum for nederlandsk innflytelse. Da Bond ble dannet i 1882 med rent politiske mål, skyndte Hofmeyr seg å skaffe kontrollen over den og knyttet bondeforeningen til den. Under hans ledelse ble konstitusjonen til Bond modifisert ved å eliminere som tidligere forhindret lojalitet til den britiske trone. Men den forble en organisasjon som skulle arbeide for å sikre politisk herredømme for Kappnederlendere. Kontrollen hans over Bond gjorde det mulig for ham i mange år å innsette og fjerne ministre, samtidig som han var fri fra embetenes ansvar. Offisielt ble begrepet "afrikander" forklart av Hofmeyr å inkludere hvite menn av alle etnisiteter, men i praksis ble Bonds innflytelse alltid utøvd til nederlendernes fordel og dets maktgrunnlag lå i de nederlandske distriktene i Kappkolonien. Sympatiene til Bond var derfor alltid sterkt forbundet med Transvaal siden det var det viktigste nederlandske sentrumet for nederlandsk innflytelse i Sør–Afrika. Hofmeyrs posisjon kunne på mange måter sammenlignes med Parnells i ledelsen for det irske nasjonalistpartiet i Storbritannia. I vanskelighetene i Bechuanaland i 1884 brukte Hofmeyr hele Bonds innflytelse til fordel for Transvaal. I løpet av de neste få årene begynte han å drive bort fra president Kruger. Han mislikte respektløsheten mot Kapps interesser som Krugers politikk medførte. Hofmeyr fryktet at Transvaal etter sin plutselige velstand på grunn av oppdagelsen av gull i 1886, kunne overskygge all annen nederlandsk innflytelse i Sør–Afrika. Fremfor alt var han overbevist om at den britiske marines beskyttelse var uvurderlig for Sør–Afrika. Han var imot Krugers intriger med Tyskland og hans intensjon om å skaffe seg tilgang til havet for å få kontakt med fremmede makten for enhver pris. Hofmeyr slo seg i 1890 sammen med Cecil Rhodes som ble statsminister i Kappkolonien med støtte fra Bond. Hofmeyrs innflytelse var en mektig faktor i fullføringen av Swaziland–konvensjonen i 1890, i tillegg til å stoppe trekket til Banyailand (Rhodesia) i 1891, en bemerkelsesverdig vridning i politikken han hadde fulgt syv år tidligere. Men de reaksjonære kreftene i Bond ble stadig mer alarmert av Rhodes' imperialisme, og i 1895 trakk Hofmeyr seg fra sitt sete i parlamentet og presidentskapet av Bond. Så kom Jameson-raidet, og i dets etterspill gikk en bølge av nederlandske og anti–britiske følelser som Sør–Afrika ikke hadde sett siden Majubas dager. Igjen ble Hofmeyr president av Bond. Gjennom en endring av den provinsielle konstitusjonen, ble all makt i Kapp–avdelingen av Bond lagt i hendene på en komité på tre personer. To av disse var Hofmeyr og hans bror. Som den anerkjente lederen av Kappnederlenderne, protesterte han mot misbruk som dynamittmonopolet i Transvaal, og han oppfordret Kruger til og med i ellevte time om å gi fornuftige innrømmelser fremfor å kaste seg ut i en krig som kunne føre til Kapps afrikanderdoms og Transvaals ruin. I juli 1899 dro han til Pretoria og støttet forgjeves forslaget om en tilfredsstillende stemmerettslovgivning, kombinert med en begrenset representasjon av "uitlandere" i Volksraad. Under forhandlingene i 1899, og etter utbruddet av andre boerkrig, var det offisielle organet, "Ons Land" til Bond kjent for sin anti–britiske holdning, og dets voldelighet tvang lord Roberts til å kue det i distriktet i Kappkolonien gjennom unntakstilstand. Hofmeyr knyttet seg aldri offentlig til meningene som ble uttrykt gjennom Ons Land, men han tilbakeviste dem heller aldri. Rasesympatien blant de nederlandske tilhengerne gjorde hans stilling svært vanskelig, og kort tid etter utbruddet av krigen trakk han seg tilbake til Europa og nektet å fungere som medlem av forsoningskomiteen som kom til England i 1901 for å jobbe for boerrepublikkenes interesser. Mot slutten av krigen nektet Hofmeyr å returnere til Sør–Afrika og organiserte Bond–kreftene til det allmenne valget som ble holdt i Kappkolonien i begynnelsen av 1904 som resulterte i Bond–partiets nederlag. Hofmeyr beholdt sitt grep på Kappnederlenderne, men begynte nå å mangle sympati med de større ideene på sørafrikanske saker som yngre boerledere i Transvaal hadde. I løpet av 1906 fornærmet han den ekstreme delen av Bond ved å kritisere "taal" og hans bruk av engelsk i offentlige taler. i valget i 1908 vant Bond seieren ved stemmeurnene, fremdeles stort sett under hans ledelse, men Hofmeyr var selv ikke kandidat. I den fornyede bevegelsen for en tettere union av de sørafrikanske koloniene forsvarte han føderasjon i motsetningen til union. Men da unionen ble ratifisert av Kapparlamentet, annonserte Hofmeyr sin nominasjon som en av Kappdelegatene til England sommeren 1909 for å levere utkastet til unionslov til den imperieregjeringen. han deltok i konferansene med embetsmenn fra kolonikontoret som forberedte lovforslaget, og etter at det ble vedtatt som lov, dro han til Tyskland for å finne et botemiddel. Han returnerte til London i oktober 1909, hvor han døde den 11. samme måned. Legemet hans ble fraktet til Cape Town og gravlagt der. Malcolm Cooper. Malcolm Cooper (20. desember 1947 – 9. juni 2001) var en britisk sportsskytter og grunnleggeren av firmaet Accuracy International. Fram til i dag (2012) er han den eneste skytteren som har klart å vinne to olympiske gull i øvelsen 50 m rifle, 3 stillinger. Cooper lærte seg å skyte miniatyrgevær i New Zealand, og gikk på "Westlake Boys High School", der hans far var stasjonert med Royal Navy. Han begynte med konkurranseskyting i 1970. I 1978 etablerte han sitt eget våpenfirma, Accuracy International. Fremgangen i sportsskytingen var delvis avhengig av hvor godt firmaet gikk, siden han ikke hadde like mange sponsorer som mange konkurrenter fra andre land. Han tok gullmedalje i Sommer-OL 1984 og i Sommer-OL 1988, begge ganger i 50 m rifle, 3 stillinger. I VM i Skövde i 1986 ble han verdensmester i 300 m standardgevær. Tulsa internasjonale lufthavn. Tulsa International Airport (IATA: TUL, ICAO: KTUL) er en lufthavn som ligger ca. 8 km nordøst for Tulsa i Oklahoma, USA. Flyplassen har tre rullebaner. Tulsa lufthavn er American Airlines' hovedbase for vedlikehold, og den var også en viktig flyplass for testing og produksjon for McDonnell Douglas. Dr. Feelgood. "Dr. Feelgood" er et album med heavy metal bandet Mötley Crue. Albumet ble utgitt 1. september 1989, og inneholder kjente hits som «Dr. Feelgood» og «Kickstart My Heart». «Dr. Feelgood» brukes også som slang for heroin. Dodie Smith. Dorothy Gladys «Dodie» Smith (født 3. mai 1896, død 24. november 1990) var en engelsk forfatter. Hun var født i Whitefield i Lancashire. Hennes skuespill begynte å bli satt opp i 1930-årene. Final Fantasy X-2. er et konsollrollespill utviklet og utgitt av Square (nå Square Enix) til Sonys PlayStation 2. Det ble gitt ut i 2003 og er en oppfølger til det bestselgende spillet "Final Fantasy X" fra 2001. Spillets følger Yuna fra "Final Fantasy X", og hennes søken etter å løse politiske konfilkter i den fiktive verdenen Spira. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Færøyene. a> vant i 1965, som "dansk" kandidat Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Færøyene gjøres siden 1985 av den færøyske forfatterforeningen Rithøvundafelag Føroya. Sidan 1962 har Nordisk Råd årlig delt ut Nordisk Råds litteraturpris for et litterært verk skrevet på et av de nordiske språkene. Fra starten i 1962 ble det årlig nominert to bøker fra hver av landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Fra 1985 kan det også nomineres ei bok årlig fra Færøyene, Grønland og det samiske språkområdet når det er aktuelle kandidater. William Heinesen fra Færøyene vant prisen allerede i 1965, men som nominert fra Danmark. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Færøyene. Vinneren Rói Patursson er uthevet med fet skrift. Baccio D'Agnolo. Baccio D'Agnolo, født Bartolomeo Baglioni (omkring 1460-1543), var en florentinsk treskjærer, billedhugger og arkitekt. Han var kjent som Baccio (en forkortelse for Bartolommeo) og d'Agnolo (sønn av Angelo, farens navn). Han begynte som treskjærer, og mellom 1491 og 1502 utførte han mye av de dekorative utskjæringene i kirken Santa Maria Novella og Palazzo Vecchio i Firenze. Etter å ha opparbeidet seg et rykte som billedhugger, ser det ut til at han begynte å konsentrere seg om arkitektur. Han studerte i Roma, selv om den korrekte dato er usikker; men i begynnelsen av det 16. århundre var han engasjert med arkitekten Simone del Pollaiolo i å gjenopprette Palazzo Vecchio, og i 1506 fikk han i oppdrag å fullføre trommen til kuppelen til kirken Santa Maria del Fiore. Det sistnevnte arbeidet ble allikevel avbrutt på grunn av motvirkende kritikk fra Michelangelo, og den forble ufullført. Baccio d'Agnolo gjorde også utkast til Villa Borghese og Bartolini-palasset, samt andre store palasser og villaer. Bartolini-palasset var det første huset som ble gitt frontispisekolonner til dørene og vinduene, tidligere begrenset til kirken; han ble latterliggjort av florentinerne for denne nyskapning. Et annet mye beundret arbeide var kampanilen til kirken Santo Spirito. Hans arbeidsverksted var tilholdsstedet til til de mest berømte kunstnere på den tiden, Michelangelo, Andrea Sansovino, brødrene Antonio da Sangallo den eldre og Giuliano da Sangallo, og den unge Rafael. Han døde i 1543, og forlot tre sønner, alle arkitekten, der den mest kjente var Giuliano D'Agnolo. Giorgio Vasari nevner Baccio i volum IV av hans "Vite". Referanser. D'Agnolo, Baccio D'Agnolo, Baccio D'Agnolo, Baccio D'Agnolo, Baccio Credit Suisse. Credit Suisse (CS) er en sveitsisk bank med hovedsete i Zürich. Banken ble grunnlagt i 1856 av Alfred Escher (1819 – 1882) under navnet Schweizerische Kreditanstalt og har 49 700 ansatte fordelt på 550 kontorer i 50 land (2012). Den er notert på børsene i Zürich og New York. I 1988 kjøpte Schweizerische Kreditanstalt majoriteten av aksjene i The First Boston Corporation, og investeringsdelen av banken gikk deretter under navnet "Credit Suisse First Boston". I 1993 kjøpte banken Schweizerische Volksbank, og de to bankene ble slått sammen og kalt Credit Suisse i 1996. Credit Suisse overtok også investeringsbanken Donaldson, Lufkin & Jenrette i 2000. Eksterne lenker. Sveits 2. serierunde i Premier League 2007/08. 2. serierunde i Premier League 2007/08 begynte 14. august med Tottenham Hotspur mot Everton. Runden ble avslutta 15. august med seks kamper. Tre kamper ble utsatt på grunn av Europacup-kvalifisering. Robert A. Dahl. Robert Alan Dahl (født 17. desember 1915) er en amerikansk statsviter av norske aner. Han er professor emeritus ved Yale University, og han deltar i en alder av over 90 år fortsatt i den amerikanske statsvitenskapelige debatten. Dahls trolig mest kjente bok er "Who governs?" fra 1961. Her undersøkte han i detalj de formelle og uformelle maktnettverkene i New Haven, Connecticut, og konkluderte med at det finnes en rekke maktgrupper og makteliter som står i både motstrid og samarbeid med hverandre. Ut fra disse resultatene utviklet Dahl begrepet polyarki, eller "mangemannsvelde", som betegnelse på de moderne vestlige demokratiene. Gjennom flere bøker har han siden utdypet og problematisert dette begrepet, og blant annet tatt til orde for en kapitalisme der økonomien blir underlagt demokratiske vedtak, delvis basert på erfaringene i Jugoslavia. I boka "After the revolution" tok Dahl også fatt i politikken til systemoverskridende og revolusjonære bevegelser og stilte spørsmålet om hvordan et sosialistisk demokratisk system bør organiseres. I de senere årene har Dahls forskning inntatt en mer pessimistisk tone. I "How Democratic Is the American Constitution?" fra 2001 foretar Dahl en kritisk gjennomgang av den amerikanske grunnloven, og konkluderer med at den har flere både potensielt og reelt udemokratiske elementer. Særlig viktig er eksistensen av senatet og valgkollegiet, institusjoner Dahl mener ble innført for å forhindre at den virkelige folkemeningen skulle få gjenomslag i politikken. Men også andre sider ved amerikansk grunnlov og politisk tradisjon blir kritisert for å ha demokratiske svakheter sammenlignet med europeiske polyarkier. I sin siste bok, "On Political Equality" fra 2006 binder Dahl sammen tråder fra flere tidligere bøker til å advare mot en utvikling der økt økonomisk og materiell ulikhet fører til økt politisk ulikhet. Dahl holdt Stein Rokkan-forelesningen i 1984 og mottok i 1995 den prestisjetunge Johan Skytte-prisen. Polyarki. Polyarki er et statsvitenskapelig begrep innført av den amerikanske statsviteren Robert A. Dahl i sin analyse av politiske maktforhold i New Haven, Connecticut. Etymologisk betyr ordet "mangemannsvelde", i motsetning til monarki (enmannsvelde) og oligarki (fåmannsvelde), men også i motsetning til demokrati (folkestyre), som Dahl ser på som en idealtype ingen samfunn noensinne har oppnådd eller vil kunne oppnå. Polyarkiet, mener Dahl, er en mer treffende betegnelse på det som i dagligtalen kalles for et demokrati. Tommy Bergersen. Tommy Bergersen (født 16. oktober 1972) er en norsk fotballtrener og tidligere fotballspiller. Han er nå trener for adeccoliga laget Bryne. Han har spilt for Bossmo, Stålkameratene, Bryne, Lyn, Viking, Glimt. I Tippeligaen fikk han 109 kamper og scoret 36 mål. Han spilte i Viking FK i to sesonger, 1995 og 1996, og fikk totalt 72 kamper og 13 mål for klubben. Han spilte også for GIF Sundsvall i Sverige hvor han spilte 44 kamper og scoret tolv. Da Sundsvall rykket ned fra Allsvenskan, dro han til Bryne hvor han etter kort tid måtte legge opp på grunn av skader. Bergersen ble i januar 2007 trener for Ålgård, høsten 2009 ble han ansatt som trener for Bryne. 22.august 2012 ble det kjent at han slutter som trener for Bryne FK ved sesongslutt. Tommy Bergersen spiller forsatt aktivt for Bryne sitt andre lag. Ammerud skole. Ammerud skole er en 1–7 skole (barneskole) i bydel Grorud i Oslo. Skolen åpnet høsten 1967, men ble revet og et nytt bygg stod klart til skolestart 2005. Skolen ligger sentralt på Ammerud. Skolen reflekterer det internasjonale bydelsområdet Ammerud med sine 535 elever fra mer enn 50 forskjellige nasjoner. Skolen er bygget rundt syv undervisningsbaser med egen idrettshall samt spesialrom som auditorium, matematek, mediatek og forskerrom. Ammerud skole ligger omkranset av turveier, barnehager og gamle gårdsanlegg. Eldresenteret "Ammerudhjemmet" med eget aktivitetshus og svømmebasseng ligger like ved. Turveiene, med broer og tunneler skjermer barna fra trafikken på Ammerudveien. Skolens elever sogner til Apalløkka ungdomsskole, beliggende nordvest på Ammerud, ved Lillomarka. I perioden fra 1984 til 2000 var Ammerud skole en barne- og ungdomsskole. I disse årene var Apalløkka skole nedlagt, men gjenåpnet renovert i 2000. Da tok Apalløkka over trinnene 8-10 fra Ammerud skole. Ammerud skoles musikkorps. Ammerud skoles musikkorps ble første gang stiftet i 1968, og korpset vokste raskt til nesten 100 musikanter. På 1980-tallet merket korpset en markant tilbakegang og i 1992 ble det bestemt å nedlegge korpsdriften. Korpset ble stiftet på nytt 13. desember 1996. Det startet med 23 medlemmer og etter fem år steg antallet til 81. Det er nå et av de største skolekorpsene i Oslo. Helge Aune. Helge Aune (født 6. september 1973) er en norsk fotballspiller og trener. Han har spilt for Rosenborg og Glimt. Han fikk bare to kamper for Rosenborg i Tippeligaen, men fikk 46 kamper og scoret tre mål for Glimt. Han var trener for Ålgård i 2004 og 2005. GP Ouest-France. GP Ouest-France (tidl. kalt "Grand-Prix de Plouay Ouest-France") er et sykkelritt som arrangeres årlig på sensommeren rundt den bretonske landsbyen Plouay i Vest-Frankrike. Det kjøres 11 runder i en løype som er omtrent 20 kilometer. Rittet har vært arrangert siden 1931, og det er en del av UCI WorldTour Birk Engstrøm. Birk Engstrøm (født 24. mars 1950) er en norsk fotballspiller. Han startet i Ålgård, men spilte for det meste for Bryne i øverste divisjon mellom 1976 og 1983, hvor han fikk 138 kamper og tre mål. Han spilte også én kamp for landslaget i 1977. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Norge. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Norge gjøres av en jury bestående av tre personer. Sidan 1962 har Nordisk Råd årlig delt ut Nordisk Råds litteraturpris til et litterært verk skrevet på et av de nordiske språkene. Fra starten i 1962 har det årlig blitt nominert to bøker fra hver av landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Juryen på tre personer består av Norges to jurymedlemmer, og varamedlem til juryen. Nominasjonene fra Norge. Vinnere er uthevet med fet skrift. Valgkollegium. Et valgkollegium er en institusjon som benyttes for indirekte valg. I motsetning til direkte valg der velgerne velger sine representanter direkte, velger velgerne i et indirekte valg et valgkollegium, bestående av valgmenn, som igjen skal skal velge representantene. Det viktigste argumentet for opprettelse av valgkollegier i stedet for direkte valg har vært at valgmennene har hatt bakgrunn for å gjøre valgene sine. På denne måten kan systemet også tolkes i retning av manglende tillit til folks egen dømmekraft. Valgkollegier benyttes blant annet ved valg i USA der systemet i 2000 bidro til at George W. Bush ble valgt til president fremfor Al Gore. Selv om et flertall av befolkningen støttet Gore gjorde valgkollegiumsystemet og det faktum at et valgkollegium, i likhet med enhver valgt forsamling, aldri kan være 100% representativ, at Bush hadde et flertall blant valgmennene. Mens blant annet valgkollegiene i USA velges med valget som eneste oppgave, er valgkollegier i andre land institusjoner med flere oppgaver. I land der det for eksempel er parlamentet som velger presidenten fungerer parlamentet som valgkollegium. Valgkollegier benyttes også innenfor andre typer organisasjoner, i særdeleshet religiøse organisasjoner. Plouay. Plouay er en landsby og kommune i det franske departementet Morbihan i Bretagne. Plouay er blant annet kjent for landeveissykling, og GP Ouest-France arrangeres her hvert år. I 2000 var Plouay vertsby for VM i landeveissykling, og Tour de France har besøkt denne byen tre ganger: i 1998, 2002 og 2006. Norsk balletthistorie. Norsk balletthistorie starter med den tyske dansemesteren Martin Nurembach som fikk kongelig privilegium til å gi offentlige forestillinger i Christiania i 1771. At scenisk dans har så kort tradisjon i Norge kan ha sammenheng med pietismen som hadde et nokså fast grep, og det faktum at kongehus og den toneangivende adel befant seg i Danmark og senere i Sverige. I dans som tross alt ble utøvet, folkedansen og senere selskapsdansen, ble det ikke skjelnet mellom utøvere og tilskuere. Tidlig historie. Vi kjenner ikke til profesjonelle dansere her til lands før vi får den tyske dansemesteren Martin Nurembach som fikk kongelig privilegium til å gi offentlige forestillinger i Christiania i 1771. Men allerede i 1751 opptrådte tyske gjøglere med pantomimer og danseopptrinn i Trondheim. Det engelske ekteparet Stuart opptrådte med musikk og dans i Christiania i 1769. Madame Stuart ble enke og livnærte seg med danseundervisning i motedanser og selskapsdans. Etter en tid kom der til samarbeid mellom henne og Nürembach, og de ga oppvisninger sammen. Senere dukket der opp avertissementer for "Danse og solos" og betegnelsene som her ble brukt tyder på at det franske ballettsystem nå var tatt i bruk i Norge. Dramatiske selskaper. Mellom 1780 og 1823 opprettet samfunnstopper i kystbyene dramatiske selskaper i (kronologisk) Kristiansand, Bergen, Arendal, Trondheim, Drammen, Larvik, Fredrikshald og Stavanger. Behovet for gode danselærere til den dramatiske virksomheten ble dekket ved at de reiste rundt og ga kurs i selskapsdans og ballet. Utenlandske gjøglere fikk ikke adgang til disse selskapene og søkte derfor markedsplassene. De opptrådte i commedia dell’arte-stil med med innslag av ballett med virtuos teknikk og musikalitet. I 1805 ble der i Christiania dannet et nytt dramatisk selskap, Det Borgerlige Dramatiske Selskab. Det knyttet til seg den svenske danselærer Johan P. Strömberg som sjef og instruktør. Da krigen rykket nærmere, førte det til at selskapet måtte innskrenke. Strömberg dro til Drammen som danselærer for det dramatiske selskapet der. I 1809 ble der satt opp flere ballettforestillinger med hans elever. Senere ble der satt opp pantomimeballetter for hans gamle selskap i Christiania. Selskapet nektet ham å opptre der mot betaling. Han søkte da om å opprette et offentlig teater. Strömberg fikk kongelig tillatelse i 1810, men på grunn av krigen forlot han landet og kom ikke tilbake for i 1825. Aktiviteten i Det dramatiske selskap var sunket. Forholdene lå til rette for et teater som var åpent for alle som ville betale. Først startet han en Dandse-Educations-skole hvor elevene fikk danse- og skuespillertrening. Denne gruppen ble corps de ballet og solodansere på Det Strömbergske Theater som han åpnet 1827. Om somrene dro teateret på turné. I repertoaret var der stadig små balletter og dansenumre. Etter halvannet måtte Strömberg år gi fra seg ledelsen. Hans to fremste elever, solodanserne Henriette Hansen og Randine Christensen ble skuespillere på det reorganiserte teateret. August Bournonville. Borgerskapet var misfornøyde med Strömbergs "“udannede" skuespillere. Det førte til at man hentet inn profesjonelle skuespillere fra Danmark. Sommeren 1840 viste et av verdens store ballettnavn, den danske August Bournonville sammen med danserinnen Caroline Fjeldsted egne ballettnumre og satte opp “Sylfiden”. Bournonville benyttet alltid sine reiser til studier av folkedans. Han ble så begeistret for det han fant i Norge at han senere laget en ballettversjon av springedansen. Tolv år senere kom Bournonville, sammen med flere av sine ballettelever, tilbake til Christiania igjen fra København (bla. de tre søstrene Price). Denne gangen hadde de med et sammensatt ballettprogram. I følge Bournonville var det Springedansen som gjorde mest lykke. Ensemblet besøkte også Halden, Drammen, Kristiansand, Arendal og Larvik. Året etter kom han tilbake og ga danseundervisning, dels privat og dels for elevene ved den nyopprettede Christiania Norske Dramatiske Skoles Theater. Han satte også opp “Brudeferden I Hardanger” som hadde vakt stor begeistring i København. Nye teater vokser frem. Ole Bull åpnet Det Norske Theater i 1850. Etter planen skulle teateret huse en nasjonalballett. Skuespillerne fikk derfor trening i norske danser helt fra starten av Marie Midling. Ole Bull hentet blant annet dansere fra Lærdal, Nordfjord og Hardanger for å vise ekte folkedans. Han var innforstått med verdien av den, men det var ikke det toneangivende publikum. Og det ble med dette ene forsøket. Christiania Theater (som nå også omfattet Christiania Norske Dramatiske Skoles Theater) prøvde vinteren 1867–1868 å møte en laber publikumsinteresse med å lokke med et fransk ballettselskap under ledelse av Adrien Gredelue. Under oppholdet satte opp og koreograferte "Huldrens magt". Etterhvert fikk Christiania Theater konkurranse fra omreisende ensembler som for kortere tid opptrådte på Klingenbergs Theater, teateret i Møllergaten. Disse ensemblene bød ofte på ballett med dansenumrene som hovedattraksjon. Eldorado Theater som ble bygget i 1891. Det var sceneteknisk mer avansert enn sine konkurrenter. Her ble den første store revyen her i landet "Tutti Frutti" satt opp. De tallrike danseinnslagene var arrangert av den svenske ballettpedagogen og koreografen Augusta Johannesèn. Hun kom til å bety mye for norsk scenedans. Den svenske ballettmester Axel Kihlberg ble knyttet til Frobergs Opreretteselskap som holdt til i Eldorado Theater. Han satte opp og koreograferte store utstyrsstykker og disponerte et stort antall dansere som han også ga ballettrening. I 1890-årene vrimlet det av varieteter i Christiania som bød på servering og blandet program av tryllekunst, akrobatikk, musikk, sang og dans. Det forekom også rene ballettnumre. Kihlberg koreograferte "Grand Ballet" etter Carl Maria von Webers "Oppfordring til dans" med fem kvinnelig solister og 16 damer i corps de ballet. I Cirque du Nord, et fransk sirkus, hadde rundt århundreskiftet 100 damer i balletten. Århundreskiftet, nasjonal selvbevissthet. Selv om vi i de største byene rundt århundreskiftet hadde et mangeartet tilbud av scenisk dans, så var det skuespillet som hadde oppnådd stor anseelse. Ballett hadde ikke funnet noe fast fotfeste. På den annen side var ballett blitt uunnværlig for teatrene om de ville trekke folk. Koreografene ble nøklene til økonomisk suksess. Disse måtte igjen drive undervisning og rekruttering. På denne måten bygget nivået seg langsomt oppover. I løpet av det første tiåret i det nye århundret skjedde der en voldsom utvikling og vekst i kultur- og underholdningstilbudet, særlig i Kristiania. Scenedansen nøt godt av dette, og under jobbetiden blomstret norsk ballett for første gang som selvstendig kunstart. Den nye, nasjonale selvbevisstheten førte til at bygdedansen fikk en renessanse. Hulda Garborg var en nøkkelperson i "norskdomsrørsla", og Klara Semb reiste rundt og foretok systematisk innsamling av danser. Hun drev dessuten en omfattende kursvirksomhet. Selv om norske bygdedanser ikke ble anerkjent som kunst, hadde Det Norske Teateret kanskje ikke kommet i stand uten å ha folkedans på repertoaret. Nye trender. Augusta og Jenny Johannesén hadde fått ballettutdannelse i St. Petersburg og ga ballettundervisning i Kristiania. Broren Edmund drev ballettundervisning i Drammen. Lokalitetene var meget beskjedne og foregikk hjemme med bortryddete møbler. Likevel var undervisningen den teknisk mest avanserte her til lands. Elevene fikk prøve seg ved regelmessige oppvisninger, og flere av dem danset i profesjonelle forestillinger der deres lærer var koreograf. Og de fikk etterhvert profesjonell karrierer. Vi kan nevne Gunvor Uhlring og Otto Thoresen. Begge dro fra landet og sistnevnte ble solist ved Stockholmsoperaen. En annen var Per Aabel som hadde en kort, men oppsiktsvekkende ballettkarrière før han ble skuespiller. Etter 1900 satset de etablerte teatrene mer på musikk og dans for å få penger i kassen og for å venne folk til å gå i teatret. Gunvor Uhlring koreograferte selv "Chopin i dansebilleder" og opptrådte i ledig, sid kjole og myke sko. Uten selv å være klar over det, var hun selv inne på de samme nyskapende veier som Isadora Duncan. Gyda Christensen skaffet seg siden nøye kjennskap til klassisk ballett bla.gjennom studier hos Emilie Walbom på Det Kongelige Theater i København i tidsrommet 1909–1910 og ved Den keiserlige ballett i St. Petersburg. Under disse oppholdene gjorde hun grundige nedtegnelser etter sitt eget system. Selv om hun ikke selv behersket den klassiske teknikken, greidde hun å formidle den videre på Nationaithetarets Ballettskole. Nationalthetarets Ballettskole satte 17. mai og 7. juni 1911 opp “Prinsessen på erten”. Gyda Christensens datter Lillebil var stjernen i ensemblet og danset titterollen. Fra hun var fem år gammel hadde moren sørget for at hun fikk systematisk trening. Etter "Prinsessen på erten" fulgte hun med Emilie Walbom til København for å 1ære mer på Det Kongelig Theater. I 1912 ble hun, elev av Fokine sammen med en av de andre fra ensemblet, Love Krohn. Han underviste da i Stockholm. Denne usedvanlige satsingen er noe av forklaringen på at hun raskt ble stjerne av internasjonalt format. Gyda Christensen var sær1ig opptatt av Fokines ideer om at ballet skulle være et dramatisk uttrykksmiddel istedet for å bare være scenisk dekorasjon. Sommrene 1914 og 1915 fulgte hun Djagilevs arbeid med Les Ballets Russes arbeid i Monte Carlo samtidig med at datteren deltok i kompaniets trening. I sesongen 1914–1915 var Ivan Tarasoff, en av kompaniets dansere, engasjert som hennes assistent på ballettskolen. Han bygget videre på elevene. I løpet av halvannet år drev han dem opp til et nivå hvor det var mulig å vise verk fra det internasjonale ballettrepertoar. Gjennombrudd. Vi fikk i 1914 et gjennombrudd i norsk ballett. I desember hadde "Coppelia" premiere på Natianaltheateret under tittelen "Dukken". Tarasoff hadde ansvaret for innstuderingen og danset selv dr. Coppelius. Lillebil Ibsen og Margit Leraas danset Swanhilda og Franz. Forestillingen ble en suksess og ble oppført 40 ganger. Derpå fulgte Les Sylphides, La Spectre de la Rose og Svanens død. Ballettskolen var blitt et ensemble. Gyda Christensen pendlet mellom Kristiania og Berlin hvor hun var koreograf hos Max Reinhardt og hvor Lillebil var solist. Etter at Tarasoff hadde forlatt Norge, sto Gyda Christensen selv for innstuderingen av "Hyrdinnen og Skortensfeieren" som ble vist sammen med "Les Sylphides". Stagnasjon. På tross av fremgangen opphørte balletten på Nationaltheateret i 1919. Teateret kunne ikke etterkomme orkesterets krav om lønnsforhøyelse og fikk heller ikke kommunal støtte. Dermed måtte orkesteret gå, og det ble slutt på opera- og ballettforestillinger. I forlystelseslivet i Kristiania ble Kino og revy et økende innslag. man satset i den harde konkurransen på innslag av scenedans. Det nystartede Chat Noir hadde som målsetting å skape en litterær kabaret. Likevel sto dans på programmet fra første stund. Opera Comique ville skape en fast scene for musikkteater. På repertoaret sto operaer og operetter med store danseinnslag som kunne minne om bruken av balletten på Nationaltheateret. Bla. ble "1001 natt" satt opp med dekorasjoner av Bakst. Imidlertid gikk begge disse scenene etterhvert over til folkelig revy. Mayol-Teateret som åpnet 1921 var et forsøk på videreføre jobbetidens eksklusive stil. Det var et lite og eksklusivt teater hvor ingenting var spart for å gjøre åpningen til en sosietetsbegivenhet. Den italienske komedien "Tabarins kone" og "Prima ballerina" sto på plakaten. Lillebil Ibsen var det store trekkplasteret. Flere av danserne fra Nationaltheaterets oppløste ballett deltok. Ernest Marini var gjestesolist, ga ballettundervisning og sto for innstuderingen av høstens balletter og Fokines "Carneval" ble oppført. I 1924 hadde Lillebil Ibsen premiere på en ny soloforestilling koreografert av hennes mor. Det var et sammensatt program til forskjellige Chopin-komposisjoner. Det ble en stor suksess både i Oslo og de tredve norske og førti svenske byene som fikk besøk av forestillingen. Etterhvert fikk hun flere engasjementer i utlandet, bla. I New York, London, Antwerpen, Paris og København. Hun var en internasjonalt ettertraktet stjerne, men besluttet etterhvert å legge dansen på hyllen. Gyda Christensen gikk over til å bli regissør og teatersjef. Dansen som egen kunstform var heller ikke lenger knyttet til noen av teatrene. Rene ballettforestillinger ble derfor etterhvert et sporadisk fenomen. Det betydeligste gjestespillet var 1930 da Anna Pavlova og hennes ensemble opptrådte på Nationaltheateret. Ballettskolene i mellomkrigstiden. Den viktigste tradisjonsbevarende faktoren var ballettskolene. Nationaltheateret hadde gitt mange flere forutsetning for å undervise. Antallet ballettskoler økte derfor sterkt i mellomkrigstiden. Alfhild Grimsgaard drev en skole like etter første verdenskrig og leverte dansere med nødvendig klassisk fundament til revyscenene. Love Krohn, videreutdannet av Cechetti, drev en skole etter strengere klassiske prinsipper. Av hennes elever kan nevnes Eva Haalke og Jorunn Kirkenær – begge som dansere og pedagoger. I 1936 ble der åpnet en ny skole som kom til å sette en ny standard og som fikk avgjørende betydning for utviklingen av norsk ballett i de tredve årene den eksisterte. Bak denne skolen sto Rita Tori. Bare 28 år gammel avbrøt hun en framgangsrik internasjonal karriere for å drive ballettundervisning i hjemlandet. Hun var født Shanghai og tilbragte en stor del av barndommen utenfor Norges grenser. Sin ballettutdannelse fikk hun i London og Paris. Deretter var hun solist i de to kompaniene som videreførte Les Ballets Russes etter Djagilevs død. Søstrene Alice og Henny Mürer var hennes elever fra første dag, to dansere som markerte seg raskt. Elevoppvisninger viste at standarden lå tett opp til de profesjonelle krav til teknisk og kunstnerisk nivå. Det var ballettaftener med fullt orkesterakkompagnement og profesjonelt utførte kostymer. Alt sammen bekostet av Rita Tori selv. Hun oppfordret elevene til å satse profesjonelt og drev skolen, om nødvendig, også i ferier. Hun tok elever med til pedagoger i utlandet. Trygve Normann, profesjonell danser med klassisk bakgrunn fra Paris, deltok i undervisningen av gutteklassene helt til han startet sin egen skole. Samtidig var der andre dansere som var inspirert av Isadora Duncan. Den norsk-tyske pedagogen og danseren Inga Jacobi slo seg ned i Oslo og startet undervisning på, Halling skoleen privat pikeskole, der dans var en fast del av timeplanen. Samtidig dannet hun sin egen egen skole for fridans. Hun samarbeidet med regissøren Jacob Nilsen, sjefen på Det Norske Teateret og senere på Den Nasjonale Scene i Bergen. Blant annet Signe Hofgaard og Gerd Kjølaas var hennes elever. Under "Vi kan"-utstillingen i 1938 ble der dannet en ballettgruppe av 12 kvinnelig dansere. Den gjorde stor lykke, men klarte ikke å fortsette etter utstillingen. Ernst Rolfs engasjerte både utenlandske og norske dansere til sine utstyrsrevy-oppsetninger, bla. Signe Hofgaard. Men corps de ballet ble i det vesentlige kun brukt som kulisser. I mellomkrigstiden manglet en samlende kraft, ressurser og prestisje til å gjenreise norsk ballett. De klassisk skolerte så med skepsis på fridanserne, og fridanserne på sin side mente at den klassiske balletten hadde utspilt sin rolle. Revydansen stilte i en kategori for seg, og ble generelt ansett som annenrangs selv om den krevde skolering. Helt til Den Norske Opera ble opprettet i 1958 innehadde skolen denne enestående og normgivende posisjon. Rita Toris skoler hindret faglig oppløsning i den klassiske leiren. Fridanserne samlet seg rundt Gerd Kjølaas. Og det var under krigen ingen kontakt mellom disse to miljøene. Etterkrigstiden. Høsten 1945 ble der satt opp en ballett, "Mot ballade": sujettet, dansemotivet, utøverne og opphavsmennene var helt ut norsk. Den var laget etter Kincks novelle ved samme navn og Gerd Kjølaas sto for koreografi og innstudering. Griegs operafragment "Olaf Trygvason" ble oppført sammen med en kort ballet til Ravels musikk “Bolero” og ballettdivertissementet “Strauss spiller opp". 1 1946 gjestet Jossballetten Det Norske Teateret med antikrigsballetten "Det grønne bordet". Gjestespillet ble en viktig inspirasjon, særlig for fridansmiljøet. Gerd Kjølaas ble invitert med til å turnere med ensemblet i ett år til England og USA. Hun og Louise Browne hadde allerede forberedt dannelsen av Ny Norsk Ballet og åpnet Norsk Dansestudio på Bygdøy da de kom tilbake. Skolen ga undervisning både i fridans og i klassisk ballettteknikk. Kombinasjonen var ny i Norge og satte igang en fruktbar utvikling. Norsk Dansestudio hadde som uttalt målsetting å bli basis for et fast, norsk ballettkompani. Og allerede i 1948 ga skolen sin første oppvisning under navnet "Ny Norsk Ballett". I juni 1948 innledet ensemblet sin første sommersesong. Direktøren for Norsk Folkemuseum på Bygdøy stilte museets friluftsscene gratis til disposisjon hele sommeren. Tilsammen ble der vist 50 forestillinger denne sommeren. Gruppen besto av 16 dansere og blant dem var Edith Roger med helt fra starten av. Ensemblet ble forsterket gjennom Louise Brownes internasjonale kontaktnett med en mannlig danser fra Nederland og en kvinnelig danser fra England. Sesongens mest vellykkede satsing var "Veslefrikk med fela", som senere ble norsk dansefilm. Antallet dansere ble utvidet til 20 i 1949. Mannlige dansere økte fra to til seks. Av repertoaret kan nevnes "Henry VIII", "Tyrihans som fikk kongsdatteren til a le" og "Mot Ballade". Ensemblets posisjon var nå av en slik karakter at staten og Oslo kommune bevilget penger til driften. Det hadde en ukes gjestespill for fulle hus i Doncaster i England. Mottakelsen var overveldende positiv og styrket selvtilliten. I 1950 og 1951 foretok Ny Norsk Ballet to nye englandsturnéer. Publikumstilstrømningen var så stor at turnéene finansierte seg selv. Dansere fra Saddler Wells opptrådte sammen med med og trente for Ny Norsk Ballett. Margot Fonteyn sa ja til å gjeste to støtteforestillinger for Ny Norsk Ballett i januar 1950 hvor hun danset enkelte av sine glansnumre. Louis Browne vendte hjem igjen til England og Ivo Cramer ble en viktig samarbeidspartner for Gerd Kjølaas. Han satte i tiden som kom først og fremst spor etter seg som koreograf. I regi av Riksteateret foretok ensemblet tre turnéer i tiden 1951–1952. Turnéene trakk fulle hus overalt. På repertoaret finner vi "Henry VIII", "Mot Ballade", "Tyrihans", "Askepott", "Gamle selskapsdanse" og "Peter og Ulven". Den viktigste og det største trekkplasteret var "Coppèlia" i en ny versjon av Ivo Cramer. Rita Tori fortsatte med sine elevforestillinger på høyt nivå. Ved flere anledninger engasjerte hun profesjonelle til de mest krevende rollene. Den siste og største var "Coppèlia" med Anne Borg i tittelrollen. Hennes elever deltok ofte i forestillingene til Norsk Operaselskap som var blitt opprettet i 1949. Økonomiske vansker rammet Ny Norsk Ballett 1952, og staten satte fortsatt drift som betingelse for å gi ytterligere støtte til ensemblet. Dette førte til at der kom i stand et samarbeid med Norsk Operaselskap som medførte at Rita Tori ble trukket inn i samarbeidet. Resultatet av dette var opprettelsen av Den Norske Ballett. De påtenkte bevilgningene til Ny Norsk Ballet ble overført til det nye kompaniet. Ensemblet ble begrenset til åtte kvinner og fire menn, noe som satte strenge begrensninger på repertoarvalget. Høsten 1953 ble Den Norske Ballett til en del av Norsk Operaselskap, med plikt til å delta i i operaforestillinger. Dette begrenset turneringsmulighetene, men ga samtidig muligheter for fullt orkesterakkompagnement istedet for bare piano. Man gikk nå inn for en opera- og ballettinstitusjon etter internasjonalt mønster. Rita Tori og Gerd Kjølaas ble som medlemmer av styret for Norsk Operaselskap sentrale i det nye ensemblets kunstneriske profil, men var mindre med i det praktiske arbeidet. Dessuten hadde de begge sin egen skole å ta seg av. Av repertoaret i 1957 finner vi "Fantasi Classique", koreografert av Rita Tori, "Svein Uredd" av Gerd Kjølaas, "Frøken Rosa og vinden" av Ivo Cramer, "Petit Riens" i 1953 koreografert av dansken Birger Bartholin. I 1955 satte ensemblet opp 2. akt fra "Svanesjøen", innstudert av Mary Skeaping, balletsjef ved Stockholmoperaen og kunstnerisk leder for Den Norske Ballett fra 1956. Sammen med "Svanesjøen" danset ensemblet "Medea", koreografert av Birgit Cullberg. "Medea" ble fulgt av en liten upretensiøs historie "På haneben", Pas de deux fra både "Tornenose" og "Giselle" e kom på programmet, innstudert av Peggy van Praag, Mary Skeapings assistent, som også satte opp Fokines "Carnival". Selskapet ga forestilling hver tirsdag i vintermånedene og sesongen ble avsluttet med nok et celebert gjestespill av Margot Fonteyn. Selskapets siste sesong rommet også to innstuderinger av den engelske koreografen Anthony Tudors korte balletter: "Et musikalsk divertissement" og "Paris" dom” etter musikk av Kurt Weills "Tolvskillingsoperaen". Den Norske Opera. I 1958 vedtok Stortinget at staten skulle opprette Den Norske Opera og overta ansvaret for institusjonen som skulle huse begge kunstarter med hver sin kunstneriske leder. Men fra starten av fikk balletten en lillesøsterstatus som ikke sto i forhold til den identiteten, aktiviteten og innsatsen som var nedlagt i de ti foregående årene. Staten, Oslo Kommune og Det Norske Operafond gikk sammen i Den Norske Opera som ble organisert som et aksjeselskap. Mens produktivitet og priser steg som følge av økt rasjonalisering og mekanisering, var teatrene like arbeidsintensive som før. For å opprettholde virksomheten måtte det offentlige i økende grad gå inn med subsidier for å holde billettprisene nede.. Med Operaballetten fikk Norge for første gang en nasjonalballett. Dette hadde de fleste andre vesteuropeiske landene hatt i generasjoner. Den ble en målestokk på hva som kunne kreves av de fremste dansere i landet og norsk ballets ansikt utad. Men de trange økonomiske rammer satte antallet dansere til fem kvinner og fem menn – et lite antall av de dansere man hadde for hånden. Den første ballettleder var australieren Harcount Algeranoff. I den første forestillingen til Den Norske Opera sto annen akt av "Coppèlia" på programmet. Senere ble Coppelia vist som to-akter i nyinnstudering av Harcourt Algeranoff, men fikk lunken mottagelse. Kort etter kom "Medea" i vellykket reprise. Høsten 1959 gikk en av danserne Indris Lipovski inn som midlertidig ballettleder. Ivo Cramer satte opp "Bendik og Arolilja" som en moderne og stilisert ballett. Kort etter fulgte "Befrielse" av Walter Gore. Mye av sesongen 1959–1960 gikk med til "My Fair Lady" i samarbeid med Det Nye Teater og Den Norske Opera. Sesongen 1960–1961 fikk man leie Folketeateret på heltidskontrakt og ansatte russisk-amerikanske Nikolaj Oroff som ballettleder. I 1960 satte man opp Birgit Cullbergs "Månerenen" og "Fruen Fra havet". Samtidig ble balletten styrket ved at Mary Skeaping og Peggy van Praag kom jevnlig til Oslo for å trene dansere. Rita Tori ble engasjert til å koreografere egen ballett. Høsten 1961 tiltrådte Joan Harris, ballettmester ved Bayerische Staatsoper i München, som ny ballettsjef. Han forlot et velsituert ensemble til fordel for et ensemble i startgropen. Samtidig ble ensemblet utvidet med ti nye dansere. Anthony Tudor kom til Oslo for å innstudere en av sine betydeligste og mest berømte balletter: "Syrinhaven". Videre ble to andre av hans balletter, "Paris’ dom" og "Musikalsk soiré" fremført. Rita Toris "Pas de gracieux" kom litt i skyggen sammenlignet med disse. I 1962 fulgte en suite danser fra "Tornerose", full, treakters versjon av "Coppelia" i nyinnstudering. Andre akt av "Svanesjøen" med Henny Mürer som Svanedronningen. "Giselle" ble vist i sin helhet. Ivo Cramer hadde ansvaret for oppsetningen av "Carmina Burana" av Carl Orff, en blanding av opera og danseteater. Cramer var den første som koreograferte til Arne Nordheims musikk, balletten "Katharsis" i 1962. Birgit Cullberg presenterte "Eden", en pas de deux om Adam og Evas første kjærlighet og syndefallet. Deretter fulgte kveldens største begivenhet, "Kontrapunkt" ("Liker de Bach?") av Brian Mc Donald. Han koreograferte "Testament 91" for og med Henny Mürer i hovedrollen. Sujettet var en dansers yrkesliv: Når toppen er nådd er danseren utslitt og karrieren over. På mange måter var Joan Harris repertoar en parallell til Ny Norsk Ballett. I 1964 ble Gerd Kjølaas engasjert til å sette opp ”Markisen” på nytt. Samme året ble balletten utvidet med fem nye dansere. Opprettelsen av Operaens ballettskole var et viktig skritt på veien til å gjøre balletten mer homogen og stilsikker. Ved de fleste balletter er skolen selve ryggraden i balletten. I sesongen 1965–1966 var Brian McDonald ballettsjef ved siden av å være ballettsjef ved Stockholmoperaen. Hernny Mürer assisterte som daglig leder. Av repertoaret kan nevnes Birgit Cullbergs “Frøken Julie” med Anne Borg i tittelrollen. "Nøtteknekkeren" kom på menyen for første gang. I sesongen 1966–1967 overtok bulgarske Sonia Arova som ballettsjef etter en internasjonal karriere som stjernedanser. Hun fikk personalet utvidet slik at det etterhvert kom til å telle 35 dansere. Dermed kunne man gi seg i kast med større oppgaver enn tidligere. Hun prioriterte det danseriske gjennom både å ha klassiske helaftens balletter og kjente virtuosnumre og å ha avanserte neoklassiske verker av Balanchine. "Svanesjøen" ble for første gang satt opp i sin helhet og i 1967 fikk hun Rudolf Nurejev hit til å gjeste i prinsens rolle mens hun selv danset Odette/Odile. Hans nyinnstudering av Petipas “Raymonda” ble lagt til grunn for oppsetningen året etter. Samme året satte Sonia Arova andre akt av Bournonvilles "Napoli" og senere fulgte et av hans mest kjent og spilte verk "Sylfiden". Av Balanchines balletter satte hun også opp "Apollon Musagetes" i 1967, "Symfoni i C" i 1967, “De fire temperamenter” (1968) og “Serenade” (1970). Ingen av disse verkene er lange, men de rommer mange og store utfordringer og stiller meget høye tekniske krav til danserne. Blant solistene som utmerket seg var særlig Ellen Kjellberg. Den hevning i standarden som fant sted i Sonia Arovas tid resulterte i invitasjoner til gjestespill i utlandet. Men produksjonen var lite preget av nyskapninger. I 1957 var der premiere for bestillingsverket "Dans ropte fela" fra Festspillene i Bergen. Gerd Kjølaas "Veslefrikk" inngikk som en del i verket og falt tydeligvis i smak hos Festspillenes internasjonale publikum. Nye oppsetninger i 1959 og i 1960 ble etterfulgt av turné i USA og på kontinentet, og i 1964 ble forestillingen satt opp på Det Norske Teateret. Et annet bestillingsverk fra Festspillene i 1958 var "Haugtussa" av Edith Roger og Barthold Halle med musikk av Edvard Grieg og Finn Ludt. Dette ble også vist på Det Norske Teateret og sendt fjernsynet i 1963 og kom på Operaballettens repertoar. I 1958 ble der også etablert et festspillensemble av freelance-dansere og viste i de påfølgende år koreografier av Ivo Cramer til musikk av norske komponister. Det fremste resultatet av Festspillenes ballett-engasjementer er "Mot solen", et dansedrama bygget over Edvard Munchs liv, skapt av Edith Roger og Barthold Halle med Jens Graff i hovedrollen. Premieren var på Festspillene i Bergen 1969. Samme år ble det vist på Nationaltheateret. Året etter ble det innspilt en fjernsynsversjon og i 1977 ble "Mot solen" innlemmet i Operaballettens repertoar. Parallelt med at balletten utviklet seg som egen kunstart, skjedde der endringer i bruken av dans i musikkteateret. "West Side Story" på Det Norske Teateret i 1965 var et vendepunkt. I tidligere musikaler var dans innarbeidet som egne nummer. I "West Side Story" gikk alle uttrykksformene sammen til en helhet med dansen som det bærende element i en gjennomkoreografert handling. Operaens ballettskole. Operaens ballettskole tok i bruk det engelske R.A.D.-systemet i utdannelsen av dansere til Operaballetten. Fra 1968 gikk den over til å gi heldagsundervisning til dansere og pedagoger. Pedagogutdanningen tok sikte på å få etablert skoler rundt om i landet. Skolen holdt et høyt nivå, langt over verdensgjennomsnittet, og spilte en helt avgjørende rolle helt frem til opprettelsen av Statens balletthøgskole i 1979. Ballett i fjernsynet. Fra og med at fjernsynet kom i gang med regelmessige sendinger i 1960 ble det mulig å gjøre ballett tilgjengelig for et større publikum, gjøre kunstformen mindre eksklusiv og til å fjerne religiøse og moralske fordommer. NRK overtok på mange måter teatrenes tradisjonelle forpliktende forhold til balletten, men som kunstform var den lavt prioritert også der. I perioden 1967–1970 ble der bare produsert en eneste ballet for fjernsynet. Kilder. Ballett Strukturtilpasning. Strukturtilpasning er en strategi som i særdeleshet benyttes av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet i forbindelse med betingelsene de setter for å gi lån til fattige land. Det finnes ingen klar definisjon på hva strukturtilpasning innebærer, og begrepets innhold bør derfor ta utgangspunkt i hva disse institusjonene legger i dem. Den konkrete utformingen av et lands strukturtilpasning vedtas formelt gjennom et samarbeid mellom institusjonene og det angjeldende landet. Siden det imidlertid er Verdensbanken og Pengefondet som sitter med den økonomiske makta har de også makt til å definere strukturtilpasningen. Det konkrete innholdet i strukturtilpasningsprogrammene har også variert. Innføring av egenandeler på sanitet, helse og utdanning, gjennomføring av kontroversielle utbyggingsprosjekter og salg av strategisk viktige bedrifter til utlandet har imidlertid ofte blitt trukket frem. Kritikere av strukturtilpasningen legger, ved siden av kritikk av selve innholdet i disse programmene, også vekt på at denne styringen ovenfra er et demokratisk problem, og flere presidenter og regjeringer har måttet gå som en direkte følge av protester mot strukturtilpasningen. Kritikken har også gjort at Verdensbanken og Pengefondet i dag stadig oftere benytter seg av andre betegnelser på strukturtilpasningen. Historie. Strukturtilpasningsprogrammer oppstod fra to av Bretton Woods institusjonene, IMF og Verdensbanken. De oppstod fra kondisjonaliteter som har vert en del av lånene fra IMF og Verdensbanken siden tidlig på 1950 tallet. I begynnelsen fokuserte disse mest på et lands makroøkonomiske politikk. Strukturtilpassningsprogrammer, slik vi kjenner dem i dag, oppstod som følge av en serie økonomiske katastrofer på slutten av 70 tallet; oljekrisen, gjeldskrisen, flere økonomiske depresjoner, og stagflasjon. Disse katastrofene fikk begge organisasjonene til å konkludere med at dypere intervensjon var nødvendig for å forbedre et lands økonomiske velstand. I 2002 gjennomgikk strukturtilpassningsprogrammer (SAP) en endring, fattigdomsreduserende tiltak (PRSP) ble innført som et resultat av bankens tro på at vellykkede økonomiske programmer må ha et sterkt fundament i eierskap til det enkelte land. I tillegg har SAP-ene, med deres fokus på fattigdomsreduksjon, forsøkt å bidra til FNs tusenårsmål. Som et resultat av PRSP-ene, har en mer fleksibel tilnærming til policyutforming blitt implementert i IMF og Verdensbanken. Selv om hovedfokuset til SAP-ene fortsatt er å oppnå ballanse i ekstern gjeld og handelsunderskudd, har årsakene til gjelden SAP-ene behandler endret seg. I dag har SAP-ene utvidet sin mulighet til å påvirke gjennom å gi støtte til land som opplever økonomiske problemer pga naturkatastrofer. I tillegg til de som opplever det samme pga dårlig økonomisk politikk. Siden de ble innført har SAP-ene blitt tatt i bruk av flere ve de andre IFI-ene. Statssuverenitet. Kritikere hevder at SAP-ene truer suvereniteten til den nasjonale økonomien fordi en utenforstående organisasjon dikterer en nasjons økonomisk politikk. Enkelte hevder at å lage god politikk er i statens egeninteresse. Derfor blir SAP-er unødvendige, gitt at staten handler ut i fra egeninteresse. I midlertidig bør man ta hensyn til at i mange utviklingsland vil mange politikere favorisere politisk vinning over nasjonale økonomiske interesser. Selv om statsgjeld i I og U-land er nesten universelt, er det spesielt vanskelig for U-land å opprettholde betalingsbalansen. På grunn av dette argumenterer flere for at kravene i strukturtilpasningene er et middel for å styre store deler av jordens befolkning. Derfor argumenterer flere for at den demokratiske utformingen av politikk blir undergravet av valg tatt av vestlige byråkrater og at implementeringen av disse valgene har i hovedsak vert til de store donorlandenes fordel. Et eksempel er at å gjøre det enklere for utenlandske investeringer gir bedrifter fra I-land muligheter til å bygge fabrikker i fattige områder. Bedriftene utnytter overskuddet av billig arbeidskraft, og at disse landene vanligvis mangler miljøreguleringer til å produsere varer til en lavere pris. Som et resultat vil eksporten til det landet øke. Selv om dette øker BNP, vil mesteparten av profitten komme bedriften og landet det kommer fra til gode. Andre argumenterer for at de som blir ansatt av bedriftene, har et desperat behov for arbeid. De argumenterer for at de alternative jobbene/levemåtene de kan velge er enda verre. Østens tre vise aper. De tre vise aper (japansk, "san'en" eller "sanzaru", eller, "sanbiki no saru") er de tre som som ikke vil se noe ondt, ikke høre noe ondt, ikke si noe ondt. Noen ganger er det en fjerde ape sammen med de andre, Shizaru, som symboliserer «ikke gjøre noe ondt». Han kan dekke magen eller skrittet, eller bare krysser armene. Sligo. Sligo (irsk Sligeach,), er den største byen i grevskapet Sligo i Republikken Irland. Byen fungerer som egen kommune, har sin egen ordfører og har bystatus. Byen er den nest største i provinsen Connacht etter Galway.Ved folketellingen i 2006 var befolkningen redusert til litt under 18000 innbyggere. I byen ligger Sligos tekniske institutt. Historie. Sligo's irske navn Sligeach, som betyr «skjellstedet» kommer av store mengder skjell i elva og dens utløp, og for flere skjelldynger som er funnet omkring byen etter matlaging helt tilbake til steinalderen.Brev til kartmyndighetene fra 1836 beskriver at kjerrelaster av skjell er funnet under bakken mange steder i byen som nå er bebygget. Ved oppsetting av grunnmurer ble det stadig gravd opp store mengder skjell. Hele distriktet med kysten, elveutløpet og elva var rikt på sjømat som ble utnyttet så tidlig som i stenalderen. Den første rundkjøringen i byen ble bygget rundt et gravkammer som var hugget ut fra en stor stenblokk. I middelalderen var Sligo et viktig knutepunkt både handelsmessig og strategisk. Dominikanerklosteret er den eneste middelalderbygningen i byen som fremdeles står. Klosteret ble grunnlagt i 1253 av Maurice Fitzgerald som var «Lord Chief Justice of Ireland». Det ble ødelagt av brann i 1414 men gjenreist til sin nåværende stand. "Nå er jeg dessverre alene i verden. Alle mine brødre og søstre, og alle barna mine, unntatt deg, er døde. Vi er alle kastet ut fra eiendommen til landeieren herr Enright. Det er så dårlige tider og hele Irland er i slik fattigdom at ingen kan betale jordleia. Mitt eneste håp nå er deg, nå som jeg har brukt min siste shilling. Nå må jeg enten tigge eller gå på fattighuset. Hilsen fra din kjære far, Owen Larkin." Klokketårnet i Sligo's katolske domkirke Det er sagt at den idylliske øya «Coney island» i Sligobukten har blitt oppkalt av Coney island i New York. Coinín på gaelisk betyr hare. Cuniculus på latin betyr hare eller passasje under bakken. Det er sagt at kaptein Peter O'Connor på skonnerten Arethusa, som tok flere turer mellom Sligo og New York for 200 år siden, kalte øya i New York opp etter øya som ligger noen kilometer fra hjemmet hans i Sligo. Poeten W. B. Yeats, som er en av de mest betydningsfulle forfatterene i Irland, og er nobelprisvinner, har nær tilknytning til Sligo. Han vokste opp i Sligo, døde i 1939 og er gravlagt på Drumcliffe kirkegård i Sligo. Flere av hans verker har handling hentet fra omegnen rundt byen Sligo. Byen er omgitt av to fjellkjeder, «Dartry-fjellene» på nordsiden og Ox-fjellene mot sør. Transport. Sligo har et moderne veinett betjent av flere strekninger med 4-felts motorvei og 2-felts motorvei. Riksveien N4 til Dublin har god standard. Det er bygget motorvei gjennom byen og opprettet flere gågater i sentrumsområdet for å bedre funksjonen av byens sentrum. Jernbaneforbindelsen til Dublin ble åpnet i 1862. Nordover igjennom Enniskillen kom jernbanen i 1881. Sørover til Limerick og sørlige Irland åpnet en linje i 1895. Nå er det Intercity-togrute til Dublin, men flere av de andre strekningene er enten nedlagt eller ubrukt. Det er et prosjekt igang for å bedre jernbanenettet, spesielt langs vestkysten. I Irland er det det offentlige jernbaneselskapet CIE som driver jernbanenettet. Sligo Lufthavn ved landsbyen Strandhill betjener byen og grevskapet Sligo, og har flyruter til Dublin og Manchester. Havna i Sligo betjener relativt små lasteskip opp til 2000 tonn. Byutvikling. I mange år har Sligo og mange byer i Irland hatt svært lite nybygging og byutvikling. De siste årene har dette forandret seg mye. Det har blitt nye hoteller, boligblokker, kjøpesentre og boligfelter. Flere steder i byen er det bygget gangbroer over elva Garavogue og opprettet gågater. Linn-Kristin Riegelhuth Koren. Linn-Kristin «Linka» Riegelhuth Koren (født 1. august 1984, Ski) er en norsk håndballspiller som spiller for Larvik HK der hun har spilt siden 2002 med unntak av sesongen 2009/10 da hun spilte for FCK Håndbold. Hun har tidligere spilt for Ski IL Håndball, Holmlia og Furuset. Hun debuterte på landslaget 23/9-2003 mot Kroatia, og scoret 1 mål. Riegelhuth Koren kan brukes både som høyre kant og høyre back, men spiller mest høyreback. Hun ble kåret til Årets spiller, Årets høyre bakspiller og fikk toppscorertittelen i eliteserien i sesongen 2006/2007. Hun lagde tilsammen 221 mål, som er rekord. Hun lagde også 48 mål i NM og 75 mål i EHF Champions League, så det var en målrik sesong for stjernen. I OL-finalen i 2008 leverte hun en fantastisk kamp og scoret hele 9 mål på 10 skudd. I EM i desember samme år, ble hun ikke bare mesterskapets toppscorer med 51 mål på 8 kamper. Hun fikk også en plass på EMs «All Star Team» som mesterskapets beste høyrekant. I oktober 2009 kåret Det internasjonale håndballforbundet (IHF) henne til verdens beste håndballspiller i håndballåret 2008. Under VM 2009 i Kina der Norge tok bronse ble hun av IHF tatt ut på «All Star Team» som beste høyreving. Hun giftet seg sommeren 2011 med Einar Riegelhuth Koren. Tonje Larsen. Tonje Larsen (født 26. januar 1975 i Tønsberg) er en norsk håndballspiller (bakspiller) som spiller for Larvik Håndballklubb. Hun ble årets spiller i Norge 2001/02 og 2002/03. Hun har også spilt en årrekke på landslaget, men hadde et opphold etter VM 2003 på grunn av skader. Hun gjorde comeback på landslaget i 2008. Larsen er 1,85 meter høy. Pr. 20. desember 2010 har Larsen spilt 264 landskamper og scoret 567 mål. Tonje Larsen er lærer på idrettslinja ved Norges største videregående skole i Sandefjord. Skader. Larsen har i mange år slitt med en kneskade som heter Jumper's knee og har av den grunn spilt mange mesterskap i forsvar, og er mye av grunnen til det sterke forsvarsspillet både landslaget og Larvik har hatt de siste årene. Larsen ble kvitt kneskaden og var aktuell for VM i Frankrike i 2007, men ble da satt utenfor av en ny skade med brudd i hånden etter et sammenstøt med Storhamars stjernespiller Izabela Duda. Larsen gjorde derfor ikke comeback før i en turnering i Portugal våren 2008. og deltok på laget som vant gull under OL i Beijing. Var den dominerende spilleren i finalen under EM 2008 i Makedonia, som det norske kvinnelandslaget vant. Tonje Larsen har skrevet under på en ny kontrakt med Larvik HK som varer ut 2012/13 sesongen. Lene Rantala. Lene Rantala (født 10. august 1968) er en dansk håndballspiller som spiller for Larvik Håndballklubb og Danmark. Hun er en av de mestvinnende håndballspillerene i verden, med tre EM-gull, ett VM-gull, to OL gull, et EM-sølv, ett VM-sølv, og én VM-bronse med Danmark. Lene Rantala har spilt 226 landskamper for Danmark. Hun la landslagsspill på hylla i 2002, men gjorde comeback for å hjelpe Danmark gjennom kvalifiseringen til VM 2007 i Frankrike. Rantala spilte lite, og Danmark klarte heller aldri å kvalifisere seg for mesterskapet. Hun har to seire i Cupvinnercupen med Larvik i 2005 og 2008. Hun har vunnet 11 seriegull og er cupmester 10 ganger med Larvik HK. Nadine Krause. Nadine Krause (født 25. mars 1982) er en tysk håndballspiller som ble toppscorer i Håndball-EM 2006 for damer i Sverige og ble kåret til Verdens beste håndballspiller for sin innsats i 2006/2007-sesongen. Hun har skiftet klubb fra Bayer Leverkusen til danske FCK Håndbold i 2007. Grit Jurack. Grit Jurack (født 22. oktober 1977 i Leipzig) er en tysk håndballspiller som spiller for Viborg HK i Danmark. Hun har blitt sett på som verdens beste høyreback, og er ved siden av Nadine Krause den aller viktigste spilleren på det tyske kvinnelandslaget i håndball. På bildet til høyre ser vi Grit Jurack i aksjon i 2009-sesongen i det hun skal ta et straffekast. Kristine Andersen. Kristine Andersen (født 2. april 1976) er en tidligere dansk håndballspiller som spilte store deler av sin karriere i klubben Ikast-Bording Elite Håndbold. Kristine Andersen spilte på det danske landslaget i hånnball, og fikk sin debut i 1996. Hun var med på det danske landslaget som vant gull under EM 1996 og i 2002 samt OL i 2004. Hun var også med i troppen til OL 1996, selvom hun der ikke fikk spilletid. Meritter. Hun ble kåret til beste playmaker etter en meget godt innsats for Danmark på hjemmebane i EM 2002, hvor hun også var den mestscorende for Danmark. Hun var i mange år en av de viktigste spillerene for det danske landslaget, men hun la opp i landslagssammenheng etter OL-gullet i 2004. Kristine Andersen la opp som 30. juni 2005, men gjorde små innhopp for Ikast som på den tiden var skadeplaget. Hun gjorde også et lite comeback for SK Aarhus i 2006. FC Midtjylland Håndbold. FC Midtjylland Håndbold (2009–), tidligere: Ikast SF (1991–1998), Ikast-Bording Elite Håndbold (1998–2006) og Ikast-Brande Elite Håndbold (2006–2009), er en dansk håndballklubb. Isabel Blanco (2000-2004, 2006-), Tonje Nøstvold (2008–), Ingrid Ødegård (2008–) og Alette Stang (2009–) er de norske spillerene som spiller i klubben til daglig. Ikast-Brande rykket opp til den øverste ligaen i 1991, og har siden den gang vært fast inventar. Klubben har utviklet seg til å bli en klubb med sterke tradisjoner, og har hatt spillere av stor internasjonal klasse. De har funnet sin plass i toppen av dansk og internasjonal håndball. 1991 var året Ikast startet sin reise mot toppen av dansk håndball. Det blir sett på som en klubb med stolte tradisjoner og som har vilje og lyst til å skape flere tradisjoner. Klubbens første tittel kom i 1991, når de vant pokalturneringen over FIF. De har vunnet pokalturneringen 3 av 7 ganger; 97/98, 98/99 og 00/01. I 93/94-sesongen fikk Ikast for første gang DM-medaljer. Den gangen fikk de bronsemedaljene. Den vant de også i 94/95 og 95/96. I 96/97-sesongen fikk de en 4. plass. I sesongen 97/98 vant de DM og Europa City Cup. Siden gullet i 98 har det blitt 4 sølvmedaljer og 1 bronse i DM for Ikast Bording. Klubben fikk sin europeiske debut i cupvinnercupen i sesongen 91/92, hvor de tapte etter andre runde. I sesongen 94/95 ble det semifinaleplass i City Cupen etterfulgt av en finaleplass i 96/97, før klubben altså vant City cupen i 97/98. Året etter fikk de til en kvartfinaleplass i EHF Champions Leauge og seier i det uoffisielle Europamesterskapet for klubblag. I sesongen 99/00 sikret klubben seg en semifinaleplass i Cupvinnercupen, før det ble en seier i EHF-cupen i 2002. I 02/03 kom de til semifinalen i EHF Champions Leauge, før de på nytt vant Cupvinnercupen i sesongen 03/04 etter seier over Hypo NÖ. Sesongen 04/05 kom de til kvartfinalen i EHF Champions Leauge, i sesongen 05/06 kom de til kvartfinalen i EHF cupen, og i 06/07 tapte de finalen i EHF-cupen. I 2008 skiftet klubben navn fra Ikast-Bording til Ikast-Brande og i 2009 til det nåværende navn. ISSF. International Shooting Sport Federation (ISSF) er en organisasjon som styrer internasjon skytesport. Den er ikke den eneste slike organisasjonen, men det er ISSF som er medlem av den internasjonale olympiske komité, og som sådan leder de olympiske skyteøvelsene. Ikke alle ISSFs skyteøvelser er olympiske øvelser. Organisasjonen, med 154 nasjonale forbund, har sitt hovedkvarter i München i Tyskland. Historie. Internasjonale skytekonkurranser startet allerede med skytekonkurransene under Sommer-OL 1896, og det første VM ble arrangert i 1897. Det var ikke noen overordnet organisasjon før 1907, da åtte nasjonale forbund startet en union som ble kalt "Union International de Tir (UIT)", som er fransk og betyr den internasjonale skytterunion, som på engelsk noen ganger ble forkortet "ISU". Dette navnet ble brukt fram til dagens navn ble tatt i bruk i 1998. Norge. I Norge er det Norges Skytterforbund som organiserer konkurranseskyting i ISSFs skyteøvelser. Konkurranser og rekorder. Dette er de eneste konkurransene som blir ledet fra ISSF-komitéer, og kun i disse konkurransene kan verdensrekorder settes. Dette fører til at nasjonale rekorder ofte kan være høyere enn verdensrekordene. Gunnar Pettersen. Gunnar Atle «GP» Pettersen (født 30. juli 1955) er en norsk håndballtrener. Han var norsk landslagstrener i herrehåndball 1989–1994 og på nytt fra 2001. Han har også vært trener for Ski, Larvik (1994–1996), Sandefjord og Tertnes og håndballkommentator på TV 2. Pettersen er kjent for sitt sterke temperament. Hans skjenneprekener til laget under time-out har flere ganger blitt vist på TV. Pettersen var aktiv håndballspiller i perioden 1978–87 og spilte til sammen 137 kamper for Sandefjord HK, Fredensborg Ski og Skiens Ballklubb. Han ble skytterkonge hele fem ganger i løpet av disse sesongene. Som landslagsspiller har han scoret 445 mål på 132 landskamper som senior. 14. juni 2008 annonserte han at han ikke fortsetter som landslagstrener når hans kontrakt går ut 31. oktober. Han inngikk våren 2009 i trenerteamet til Drammen. Skal sesongen 2009/10 være en del av trenerteamet i Sandefjord TIF. Rummikub. "Rummikub" er et brikkespill for tre eller fire spillere. Det fikk Spiel des Jahres-prisen i 1980 og ble også kåret til årets spill i Nederland i 1983. Spillet er i slekt med Rummy-kortspillene og det tyrkiske brikkespillet Okey. Det blir produsert av Lemada Light Industries og blir utgitt av Alga i Norge, Sverige og Finland. Historie. Spillet ble oppfunnet av Ephraim Hertzano på 1940-tallet. Hertzano bodde dengang i Romania, hvor kortspill var forbudt. For å omgå dette forbudet lagde han små spillebrikker i stedet for plast og tok utgangspunkt i reglene for kortspill han kjente. I begynnelsen lagde han bare spill for venner og kjente, men snart ble etterspørselen så stor at han også begynte å levere de hjemmelagde spillene til butikker. På 1950-tallet flyttet familien til Israel, hvor han fortsatte å lage spill for hånd og fikk startet lokal distribuering. Han inviterte distributører og butikkeiere til spillekvelder hjemme hos seg og slik økte interessen for spillet sakte, men sikkert. Etterhvert kunne han starte masseproduksjon av spillet og eventyret fortsatte. I 1977 var Rummikub verdens mest solgte spill og fortsatt holder det posisjonen som et av verdens mest populære spill. Turneringer og mesterskap. Det spilles turneringer og internasjonale mesterskap i Rummikub. VM ble for første gang arrangert i 1991 og avholdes hvert tredje år. NM ble så vidt vites arrangert for første gang i 2003 og avholdes nå hvert tredje år, som VM. Sojuz TM-32. Sojuz TM-32 er betegnelsen på en romferd i det russiske Sojuz-programmet, som leverte utstyr og besøkende, inklusive verdens første romturist, til Den internasjonale romstasjonen (ISS) i april 2001. Høydepunkter fra ferden. Sojuz TM-32 brakte et mannskap på tre (to russere og en amerikaner, den siste en romturist) til den Internasjonale romstasjonen. Det koblet seg automatisk til romstasjonen, bare noen få timer etter at romfergen Endeavour på ferd STS-100 hadde forlatt stasjonen. Mannskapet ombord ble der i en uke og returnerte så i Sojuz TM-31, som hadde vært tilkoblet romstasjonen som en livbåt for ISS Ekspedisjon 1 og ISS Ekspedisjon 2. Sojuz TM-32 ble så den nye livbåten for Ekspedisjon 2 og ISS Ekspedisjon 3, og ble landet av et besøkende mannskap ombord på romferd Sojuz TM-33. Viborg HK. Idrætsklubben Viborg ble etablert den, 19 Mars 1936. Håndballklubben Viborg HK ble stiftet 1. september 1987. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Danmark. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Danmark gjøres av en jury bestående av tre personer. Sidan 1962 har Nordisk Råd årlig delt ut Nordisk Råds litteraturpris til et litterært verk skrevet på et av de nordiske språkene. Fra starten i 1962 har det årlig blitt nominert to bøker fra hver av landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Juryen på tre personer består av Danmarks to jurymedlemmer, og ene varamedlem til juryen. Nominasjonene fra Danmark. Vinnere av prisen er uthevet med fet skrift. Talgat Musabajev. Talgat Amangeldyuly Musabajev (kasakhstansk: Талғат Аманкелдіұлы Мұсабаев, født 7. januar 1951 i Kargaly) er en kasakhstansk kosmonaut og testpilot som har deltatt i det russiske romprogrammet med flere lange ferder. Jurij Baturin. Jurij Mikhajlovitsj Baturin (Russisk: Юрий Михайлович Батурин; født 12. juni 1949 i Moskva) er en tidligere russisk kosmonaut. Han er også kjent som den tidligere sjefen for sikkerhetstjenesten i Russland. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Finland. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Finland gjøres av en jury bestående av tre personer. Siden 1962 har Nordisk Råd årlig delt ut Nordisk Råds litteraturpris til et litterært verk skrevet på et av de nordiske språkene. Fra starten i 1962 har det årlig blitt nominert to bøker fra hvert av landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Prisen tildeles av en jury oppnevnt av Nordisk Ministerråd, med to representanter fra hvert av de fem nordiske landene. I tillegg oppnevnes det et varamedlem. Juryen som nominerer de finske kandidatene til prisen består av Finlands to jurymedlemmer, og ene varamedlem til juryen. Pr 2011 er de finske jurymedlemmene litteraturviteren Kristina Malmio, litteraturkritikeren Pia Ingström og forfatteren og kritikeren. Ralf Andtbacka er varamedlem. Den finske komitéen nominerer vanligvis én bok på finsk og én på svensk fra Finland. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Finland. a> vant prisen i 1963. Bilde fra 1947. a> vant prisen i 1975. Bilde fra 2010 a> vant prisen i 1985. Bilde fra 2009 Vinnere av prisen er uthevet med fet skrift. Kjell Erfjord. Kjell Erfjord (født 24. juli 1940) er tidligere ordfører i Lund kommune i Rogaland. Erfjord representerer Kristelig Folkeparti og har vært medlem av Lund kommunestyre i 36 år. I halvparten av disse har han vært ordfører. Da han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 7. juni 2007, sa fylkesmann Tora Aasland at han hadde utvist uvanlig stort samfunnsengasjement, ikke minst i arbeidet for å inkludere funksjonshemmede i samfunnet. Erfjord begynte som lærer på Lundheim folkehøgskole i 1963. Siden ble han rektor på folkehøgskolen. Han har også vært medlem i Folkehøgskolerådet. Han har vært fylkesvaraordfører i Rogaland i ti år og vararepresentant til Stortinget i to perioder. I tillegg har han hatt en rekke verv innen Den norske kirke. Narbonne. Narbonne er en kommune i departementet Aude i regionen Languedoc-Roussillon sør i Frankrike. Byen er tilknyttet elva Aude og Canal du Midi via kanalen Canal de la Robine, som går gjennom byen. Byen var en gang en stor havn, og ligger omtrent 15 km fra Middelhavet. Byen er 46,51 km² stor og har omtrent innbyggere. Verdens mest prestisjefylte landeveisritt på sykkel, Tour de France, gikk forbi Narbonne i 2008. Historie. Narbonne ble grunnlagt i Gallia i år 118 f.Kr. som byen "Colonia Narbo Martius". Byen lå ved den romerske veien Via Domitia, som knyttet Spania til Italia. Julius Cæsar opprettet en koloni der for krigsveteraner. Narbonne ble hovedstad i provinsen Sør-Gallia. Byen ble kraftig utvidet på denne tiden. Jøder bosatte seg i Narbonne på 400-tallet og antall jøder økte til cirka 2000 på 1100-tallet, men senere begynte antall jøder i byen å minke. Narbonne ble etterhvert hovedstad i den vestgotiske provinsen Septimania. Da ble byen ble erobret av frankerne og ble en del av visehertugdømmet Narbonne. Ermengarde av Narbonne styrte Narbonne fra 1134 til 1192. På den tiden var Narbonne et kulturelt senter, der tanken om riddere ble utviklet. På 1000- og 1100-tallet var Narbonne hjemmet for en viktig jødisk tolkings-skole, som spilte en viktig rolle i å utvikle og spre språkene zarfatisk og shudait. Narbonne gikk sakte nedover på 1300-tallet av flere årsaker. Blant annet at man ikke lenger kunne bruke havnen i Narbonne fordi svartedauen spredte seg overalt i Europa. Fra 1500-tallet og senere ville innbyggerne opprettholde Narbonne sin status som viktig handelsby, og arbeidet med å gjøre elven Aude framkommelig tok til igjen. Dette førte til at Canal de la Robine ble knyttet til Canal du Midi i 1787. På 1800-tallet fikk kanalsystemet i Sør-Frankrike konkurranse av det stadig utvidete jernbanenettverket, men det ble beholdt for å frakte vin. Dennis Tito. Dennis Anthony Tito (født 8. august 1940 i Queens, New York) er en amerikansk multimillionær som ble kjendis da han ble den aller første romturist, som betalte for å bli med på en romferd. Han misliker selv å bli kallet for «turist», og ber om å bli kalt for «uavhengig forsker» siden han gjennomførte flere vitenskapelig eksperimenter i verdensrommet. Tito har en «Bachelor of Science in Astronautics and Aeronautics» fra New York University, og en «Master of Science in Engineering Science» fra Rensselaer Polytechnic Institute. Han er medlem av Psi Upsilon og mottok et æresdoktorat i ingeniørvitenskap fra Rensselaer Polytechnic Institute 18. mai 2002. Han er også en tidligere vitenskapsmann fra NASA sitt Jet Propulsion Laboratory. I 1972 startet han Wilshire Associates, et selskap som sørger for bistand og rådgiving i forbindelse med økonomiske investeringer. Gjennom en avtale med romturist-selskapet Space Adventures, Ltd., ble Tito med på romferden den russiske romferden Sojuz TM-32, og tilbrakte hele syv dager, 22 timer og fire minutt i verdensrommet etter 128 omløp rundt Jorden. Tito skal ha betalt $20 millioner for ferden, selv om nære venner har uttalt at summen var mindre, så lav som $12 millioner. Tito ble mødt med stor skepsis fra NASA før oppskytingen, spesielt Daniel S. Goldin fra NASA, som anså han som «u-amerikansk» for å bruke Sojuz til sin romferd. Når Tito ankom Johnson Space Center for å begynne sin trening på den amerikanske delen av ISS, ble de sendt hjem. Robert Cabana fra NASA uttalte: "...We will not be able to begin training, because we are not willing to train with Dennis Tito." Selv om angrepene mot romferden hans ble ledet av ledende personer i NASA, ble romferden hans støttet av astronauter, kosmonauter, sivile og media, både i USA og Russland. Bojana Popović. Bojana Popović (serbisk: Бојана Поповић; tidligere Petrović) (født 20. november 1979 i Nis i Jugoslavia) er en montenegriske håndballspiller som spiller for ŽRK Budućnost Podgorica og det montenegriske landslaget. Hun har tidligere spilt for Slagelse DT og Viborg HK i Danmark. Hun ble født Petrović, men giftet seg 27. juni 2004 med Petar Popović. Karriere. Bojana Popović startet karrieren som 10-åring i Nis – daværende Jugoslavia. Hun startet som venstre kantspiller, men skiftet etterhvert til bakspiller pga problemer med vridning av ryggen under spillet. Mange ser på Popović som verdens beste spiller, men kåringen av Verdens beste håndballspiller 2006 foregikk uten Popović blant de nominerte. Hennes daværende trener i Slagelse DT, Anja Andersen, gjorde sitt beste for å rekruttere stemmer på Bojana siden man kunne sende inn stemmer på spillere som ikke var på listen over nominerte. Bojana Popović har godt blikk for hvordan man bør spille, ofte har hun 6-12 «assists» og er toppscorer i kampene. Dette fordi at hvis ikke forsvarer kommer ut, skyter hun og hvis de kommer ut kommer det målgivende/assists fra henne da det blir stående en medspiller ledig. Derfor ser mange på henne som verdens beste håndballspiller. Bojana har vært siden 2004 ansett for å være verdens beste håndballspiller, men har aldri blitt kåret til det. Hun skiftet i august 2007 til det montenegrinske landslag uten fare for å få en lang karanteneperiode da Serbia og Montenegro er blitt to adskilte land. Den 20. februar 2009 skadet Bojana korsbåndet, men kom tilbake i oktober samme året. Hun ble nok en gang den mest effektive spilleren i dansk liga selv om hun måtte stå over de fem første seriekampene på grunn av korsbåndskaden. I sesong 2010 har Bojana scoret 111 mål på 17 seriekamper i Danmark. I 2010 gikk hun til ŽRK Budućnost Podgorica. Jón Sveinbjørn Jónsson. Jón Sveinbjørn Jónsson (født 28. juni 1955, død 21. november 2008) var en islandsk-norsk forfatter og oversetter. Jón Sveinbjørn Jónsson ble født på Island, men vokste opp i Norge. Han debuterte som forfatter allerede i 1973 med diktsamlinga "Manus", som ble utgitt på eget forlag. Jónsson representerte det motkulturelle miljøet og var en av grunnleggerne av tidsskriftene Dikt og datt, Hundre blomster og Poesi (tidsskrift), samt Forfatterforlaget. Jón Sveinbjørn Jónsson ga ut fem egne diktsamlinger og gjendiktet store navn fra den moderne verdenslyrikken. Han skrev også en mengde bøker for barn og unge, deriblant flere lettlestbøker i Damm forlags Leseløve-serien om Per og om den islandske gutten Rein som rømmer fra slaveriet i Algerie på 1600-tallet. Han samarbeidet dessuten med den franske tegneserieskaperen og illustratøren Annie Goetzinger om flere titler. Jón Sveinbjørn Jónsson var ellers medlem av Stunt-poetene, medarrangør av opplesningskveldene på Kafe Nordraak i Oslo og poesifestivalene på Høvikodden i Bærum, tidsskriftsredaktør, tegneserieredaktør, bokhandler og oversetter. Han mottok Kulturdepartementets tegneseriepris sammen med tegneren Bjørn Ousland i 1985. Jón Sveinbjørn Jónsson var bosatt på Nesodden i Akershus. Slagelse FH. Slagelse Forenede Håndboldklubber er en dansk håndballklubb fra Slagelse. Tidligere ble A-laget også kalt Slagelse Dream Team. Historie. Slagelse Forenede Håndboldklubber er et resultat av sammenslåing av klubbene Slagelse HK og Marievang IF, to klubber som hadde litt suksess, spesielt på aldersbestemte nivåer. Slagelse HKs damelag var to ganger i 1. divison i årene omkring 1990, men begge gangene rykket laget direkte ned. 1997 var året de to klubbene slo seg sammen under navnet Slagelse FH, og i starten av 2000 inngikk klubben en avtale med Anja Andersen som startet oppbygningen av det som skulle blir verdens beste håndballklubb. Hun skulle klare det på 3 år. Med Anja Andersen som sjef, trakk Slagelse FH til seg masse sponsorer og spillere som lå på et nivå som var mye høyere enn tidligere. Det ble direkte opprykk fra 2. divisjon det første året for Anja Andersen, og året etter rykket de opp fra første divisjon. Slagelse FH vant sin første tittel i 2003, nemlig DM. Året etter gikk laget til topps i EHF Champions Leauge, og ble med denne seieren verdens beste klubblag. Det tok altså 4 år for Anja Andersen å skape verdens beste klubblag. Anja Andersen er som kjent en veldig kontroversiell person, og hun har skapt oppmerksomhet både på godt og vondt for laget. Hennes personlighet har vært en av hovedgrunnene til at stjerner som Camilla Andersen, Ausra Fridrikas og Bojana Popovic kom til klubben. Samtidig har hennes temperament vært en stor belastning for henne selv og klubben lenge. Det mest spesielle og minneverdige øyeblikket Anja Andersen har stått for skjedde våren 2006 når Slagelse DT møtte Aalborg DH. Anja fikk rødt kort, og hun beordret hele laget i garderoben midt i første omgang. Denne skandalen ble belønnet med karantene, både fra nasjonal og internasjonal håndball. Slagelse tapte dette året både DM og EHF Champions Leauge mot Viborg HK. Lagets hjemmebane er Antvorskov-Hallen, som har 1500 sitteplasser og 750 ståplasser. Under store kamper bruker de en av de store hallene i Københavnområdet. Wall of Dream Team. Disse spillerne har fått sine drakter hengt opp i Antvorskovhallen som en hyllest for sine prestasjoner for klubben. Enkelte spillere har fått draktnummeret fredet etter at de har forlatt klubben, blant annet Bojana Popovic, Kamilla Kristensen og Ausra Fridrikas. Carlos Francisco de Croix. Carlos Francisco de Croix, marqués de Croix Don Carlos Francisco de Croix, marqués de Croix (født 1699 – død 1786) var en spansk general. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 25. august 1766 til den 22. september 1771. Otto Johan Hennig-Olsen. Otto Johan Hennig-Olsen (født 17. august 1927) er en norsk bedriftsleder, bosatt i Kristiansand. Han har utdannelse fra Kristiansand Katedralskole og college i London. Verneplikten avtjente han i Tysklandsbrigaden og han arbeidet et år i Esbjerg i Danmark før han gikk inn i familiebedriften. Otto Johan Hennig-Olsen bygget opp Hennig-Olsen iskremfabrikk til å bli en av Norges største produsenter av iskrem. For innsatsen med innen norsk iskremproduksjon og bedriftsledelse mottok han i 1998 Kongens fortjenstmedalje i gull. Han er også kjent fra reklamefilm om Hennig-Olsens is. Joaquín de Montserrat. Joaquín de Montserrat, marqués de Cruillas Don Joaquín de Montserrat, marqués de Cruillas var en spansk general. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 6. oktober 1760 til den 24. august 1766. Charles Warren. Charles Warren (7. februar 1840–21. januar 1927) var en britisk general, arkeolog og Commissioner of Police of the Metropolis i London fra 1886 til 1888, i perioden til Jack the Ripper. Bakgrunn. Warren ble født i Bangor i Caernarfonshire i Wales og var sønn av generalmajor Charles Warren. Han utdannet seg ved Bridgnorth School og Wem Grammar School i Shropshire. Han gikk også en periode på Cheltenham College i 1854. Derfra dro han til Royal Military Academy Sandhurst og videre til Royal Military Academy i Woolwich (1855–1857). Den 27. desember 1857 fikk han kommisjon som fenrik i Royal Engineers. Den 1. september 1864 giftet han seg med Fanny Margaretta Haydon (død 1919). De fikk to sønner og to døtre. Warren var en hengiven anglikaner og en entusiastisk frimurer. Militærtjeneste. Fra 1861 til 1865 arbeidet Warren som landmåler i Gibraltar. Fra 1865 til 1867 var han assisterende instruktør i landmåling ved Royal School of Military Engineering i Chatham. I 1867 dro Warren til Palestina med Palestine Exploration Fund. Han gjennomførte den første betydelige utgravningen av Jerusalem og startet dermed en ny tidsepoke i bibelsk arkeologi. Hans mest betydelige funn var en vannsjakt, nå kjent som Warren's Shaft og en rekke tunneler under Tempelberget. Han hjalp også til med å oppdage moabittstelen. Dårlig helse tvang Warren til å returnere til England i 1870. Han tjente for en kort tid ved Dover og så ved artilleriskolen i Shoeburyness (1871–1873). Kolonikontoret gav ham i 1876 spesialkommisjon for å landmåle grensene mellom Griqualand West og Oranjefristaten. I Transkeikrigen (1877–78) ledet han Diamond Fields Horse og ble hardt såret ved Perie Bush. Han ble midlertidig forfremmet til oberstløytnant og ble utnevnt som spesialkommisjonær for å undersøke «de innfødte spørsmål» i Bechuanaland hvor han ledet styrkene under et opprør. Han ble administrator av Griqualand West i 1879. Warren returnerte i 1880 til England for å bli hovedinstruktør i landmåling ved ingeniørvåpenskolen. Han holdt denne stillingen frem til 1884, men ble avbrutt i 1882 da Admiralty sendte ham til Sinai for å undersøke hva som hadde skjedd med den arkeologiske ekspedisjonen til professor Edward Henry Palmer. Han oppdaget at ekspedisjonsmedlemmene hadde blitt ranet og myrdet, fant restene av dem og førte deres mordere for retten. I desember 1884, nå generalmajor, ble Warren sendt som kongelig spesialkommisjonær for å lede en militær ekspedisjon til Bechuanaland for å sikre britisk herredømme i møte med tysk og transvaalsk tilranelse og for å kue boerstatene Stellaland og Goshen som var støttet av Transvaal og som stjal land og kveg fra de lokale tswana–stammene. Styrken var kjent som Warren-ekspedisjonen og bestod av 4000 briter og lokale soldater. De dro nordover fra Cape Town fulgt av de tre første observasjonsballonger som noen gang ble brukt av British Army i felten. Ekspedisjonen nådde sine mål uten blodsutgytelse, og Warren ble kalt tilbake i september 1885. Politisjef i London. Warren stilte til valg til parlamentet i 1885 som uavhengig liberal kandidat i valgdistriktet Sheffield Hallamshire med et radikalt program. Han tapte med 690 stemmer og ble utnevnt som kommandant ved Suakin i 1886. Men få uker etter at han kom frem, ble han utnevnt til Commissioner of Police of the Metropolis etter at Edmund Henderson trakk seg. Metropolitan Police Service var i dårlig tilstand da Warren tok over og led av Hendersons manglende aktivitet de siste årene. Den økonomiske tilstanden i London var dårlig, noe som førte til demonstrasjoner. Han var bekymret for mennenes velvære, men mye av dette ble det ikke gjort noe med. Mennene syntes han var fjern, selv om han stort sett hadde gode relasjoner med sine avdelingsledere. Ved dronning Victorias jubileum i 1887 fikk politiet betydelig publisitet etter at Elizabeth Cass, en antatt respektabel ung syerske ble (antagelig) feilaktig arrestert for prostitusjon og som fikk støtte av sin arbeidsgiver i rettsalene. For å gjøre det verre kom ikke Warren som var liberal, godt overens med den konservative innenriksministeren Henry Matthews som ble utnevnt få måneder etter at han ble politisjef. Matthews støttet ønsket til James Monro som var assisterende Commisioner for kriminalitet, om i praksis å forbli uavhengig av politisjefen og støttet også politistyrkens finansielle leder som kontinuerlig braket sammen med Warren. Innenriksdepartementets daglige leder, Godfrey Lushington, kom heller ikke særlig godt overens med Warren. Warren ble også latterliggjort i avisene for sine overdrevne uniformering, hans bekymring for kvaliteten på hans menns støvler (en fornuftig bekymring med tanke på at de gikk opp til 35 km til dagen, men som ble tolket som noe som skyldtes han militære bakgrunn) og hans gjenintrodusering av drill. Den radikale pressen vendte seg fullstendig mot ham etter den blodige søndagen den 13. november 1887 da en demonstrasjon i Trafalgar Square ble brutt opp av 4000 politimenn til fots, 300 infanterister og 600 ridende politimenn og The Life Guards. Warren introduserte i 1888 fem politimestre som hadde grad mellom superintendentene og Assistant Commissioners. Monro insisterte på at politimester for Criminal Investigation Department skulle være en venn av ham, Melville Macnaghten, men Warren motsatte seg utnevnelsen av ham på grunnlag av at Magnaghten under uroligheter i Bengal hadde blitt «banket opp av hinduer», slik Warren formulerte seg. Dette vokste til en betydelig krangel mellom Warren og Monro, hvor begge mennene tilbød sin oppsigelse til innenriksministeren. Matthews aksepterte Monros oppsigelse, men flyttet ham kun til innenriksdepartementet og lot ham beholde kommandoen over Special Branch som var hans særlige interesseområde. Robert Anderson ble utnevnt til Assistant Commissioner (Crime) og superintendent Adolphus Williamson ble utnevnt til politimester. Begge mennene ble oppmuntret til å holde kontakten med Monro bak Warrens rygg. Jack the Ripper. Warrens største problem var Jack the Ripper–saken. Han ble antagelig feilaktig holdt ansvarlig for at jakten på morderen var mislykket, og han stod ovenfor anklager i avisene som ofte var helt uten grunnlag. Han ble anklaget for å ikke klare å tilby belønning for informasjon, selv om han hadde støttet ideen, mens den ble stoppet av innenriksdepartementet. Han ble anklaget for å ikke bruke mange nok politimenn, mens Whitechapel faktisk krydde av dem. Han ble anklaget for å være mer opptatt av å uniformere politimennene enn detektivarbeidet, men det ble ikke vurdert at han lot sine erfarne detektiver gjøre sitt arbeid og sjelden blandet seg inn i deres arbeid. Han ble anklaget for ikke å bruke sporhunder, og da han brukte dem ble han anklaget for å være besatt av dem. Han svarte nokså uklokt på denne kritikken ved å angriepe sine kritikere i "Murray's Magazine" hvor han støttet selvjustis som politiet på gatene visste var en dårlig idé, og han klaget offentlig om sin manglende kontroll over CID som førte til en reprimande fra innenriksdepartementet for å ha våget å diskutere sitt kontor offentlig uten tillatelse. Warren hadde fått nok og sa opp, tilfeldigvis rett før mordet på Mary Jane Kelly den 9. november 1888. Alle superintendentene i styrken besøkte ham hjemme for å uttrykke sin anger. Han returnerte til militærtjenesten. Senere militærtjeneste og boerkrigen. Warren ble i 1889 sendt for å lede garnisonen i Singapore og kranglet kontinuerlig med innenriksministeren. Han plasserte kanonene til Singapore og forble der til 1894. Da han returnerte til England, ledet han Thames–distriktet fra 1895 til 1898 da han ble forfremmet til generalløytnant og trakk seg tilbake. Ved utbruddet av andre boerkrig i 1899, returnerte han i tjenesten som kommandant for 5. divisjon av den sørafrikanske feltstyrken. Farwell beskriver beslutningen om å gi ledelsen til Warren som «et mysterium». I januar 1900 ledet Warren på inkompetent vis det andre unnsetningsforsøket til Ladysmith som var en vestlig flankemanøver over Tugela. I slaget ved Spion Kop den 23.–24. januar 1900 hadde han den operasjonelle kommandoen, og hans mislykkede dømmekraft, forsinkelse og manglende avgjørelse til tross for hans overlegne styrker kulminerte i katastrofen for britene ved Spion Kop. Farwell la vekt på Warrens opptatthet av hærens okser og hans syn om at høyden Hlangwane var nøkkelen til Colenso. Han foreslo at Warren «kanskje var den verste» av de britiske generalene i boerkrigen og med sikkerhet den mest «absurde». Warren ble kalt tilbake til Storbritannia i august 1900 og ledet aldri igjen styrkene i felten. Men han ble forfremmet til general i 1904 og ble kommandantoberst av det kongelige ingeniørvåpen i 1905. En bok av sørafrikaneren Owen Coetzer forsøkte «et lite forsøk på å frikjenne ham» for hans handlinger i boerkrigen. Terje Mjåtveit. Terje Mjåtveit (født 9. desember 1953) var ordfører i Hå kommune i Rogaland fra 2003 til 2011. Mjåtveit representerer Nærbølista, som ble stiftet for å skille ut Nærbø som en egen kommune. 3. serierunde i Premier League 2007/08. 3. serierunde i Premier League 2007/08 begynte 18. august klokka 13:45 med Portsmouth mot Bolton. Videre ble det spilt det fem kamper klokka 16:00 og en kamp klokka 18:15. Runden ble avslutta 19. august med tre kamper. Francisco Cajigal de la Vega. Don Francisco Cajigal de la Vega (også uttalt som "Francisco Caxigal de la Vega") var en spansk militæroffiser. Han var guvernør på Cuba fra 1747 til 1760. I tillegg hadde han midlertidig posisjon som visekonge av Ny-Spania mellom den 28. april og den 5. oktober 1760. Rune Øygard. Rune Øygard (født 27. april 1959) er en norsk lokalpolitiker for Arbeiderpartiet. Han ble valgt til ordfører i Vågå i 1995 og gjenvalgt i alle etterfølgende valg til og med 2011, men fikk i mai 2012 permisjon fra vervet. Ved kommunevalget i 2007 oppnådde Arbeiderpartiet ca. 70 % av stemmene i Vågå, og dermed ble Øygard gjenvalgt med stort flertall. Han ble av "Kommunal Rapports" lesere kåret til «Årets kommuneprofil» i 2009. Han har i flere år vært en av Arbeiderpartiets mest profilerte ordførere, og fikk oppmerksomhet i nasjonale mediekanaler da statsminister Jens Stoltenberg beskrev ham som et politisk forbilde i 2007. Rune Øygard er bror til Rolv Kristen Øygard som siden 2007 har vært ordfører for Senterpartiet i Skjåk. Karriere. Øygard er opprinnelig fra Skjåk. Han har vært generalsekretær i Norges Bygdeungdomslag. Han har også vært medeier i en bokhandel i Vågå og etablerte i 1985 Vågåradioen, senere kalt Ottadalsradioen, som han var redaktør for. Politisk var han fram til begynnelsen 1990-tallet engasjert i Venstre og Bygdelista i Skjåk og Våga. Deretter ble han engasjert i Arbeiderpartiet og fra 1995 ordfører i Vågå. Øygard har markert seg som en sterk markedfører for kommunen og under hans tid har den mottatt flere priser, blant annet prisen for «Årets barne- og ungdomskommune» i 2006. I 2007 fikk kommunen tildelt 20 arbeidsplasser som følge av NAV-reformen. Straffesak. I september 2011 ble Øygard siktet av politiet for seksuell omgang med en mindreårig jente fra bygda. Saken vakte oppsikt, men Øygard ble likevel i oktober 2011 gjenvalgt som ordfører av Vågå kommunestyre.. Han var sykemeldt etter siktelsen og varaordfører Iselin Jonassen fungerte derfor som ordfører i hans sted. Statsadvokaten i Hedmark og Oppland tok ut tiltale i mars 2012. 8. mai 2012 ble han av et enstemmig kommunestyre innvilget permisjon med full lønn inntil straffesaken er avklart, og Jonassen ble valgt til fungerende ordfører. Han arbeider under permisjonen fra ordførervervet som konsulent underlagt rådmannen med utredning av muligheten for bakeri og galleri i Vågå, samt finansiering av et kloakkanlegg i fjellområdet Jotunheimen. Straffesaken startet i oktober 2012 i Sør-Gudbrandsdal tingrett. Rudolf Bauer. Rezső (Rudolf) Bauer (født 2. januar 1879 i Budapest, død 9. november 1932 i Sósér) var en ungarsk friidrettsutøver. Hans største meritt var seieren i diskos under OL 1900 i Paris. Seierskastet målte 36,04 m. Svein Ove Alvestad. Svein Ove Alvestad (født 1962) er en norsk fiskeoppdretter og politiker (H). Han var ordfører i Bokn fra 1999 til 2007. Han ble valgt til ordfører i direkte ordførervalg i 1999, hvor han vant over Arbeiderpartiets kandidat med 7 stemmer. Ved valget i 2003 fikk Alvestad 75 prosent av stemmene. Alvestad var medlem av Rogaland fylkesting fra 1999 til 2003. Ifølge Stavanger Aftenblad var Svein Ove Alvestad den ordføreren med størst formue i Rogaland i 2006. Lettlestbok. Lettlestbok, også kalt lettlesbok, er ei bok som er lett å lese. Teksten i lettlestbøker er oftest utformet slik at setningene er korte, ordvalget ikke for vanskelig og samlet tekstlengde er mye kortere enn i andre bøker. Lettlestbøkene har som regel et tydelig skriftbilde og ofte illustrasjoner som underbygger teksten og letter leseforståelsen. Selve innholdet, det vil si handlinga og budskapet, kan også være enklere enn ellers. Lettlestbøker kan være nyskrevne bøker eller redigerte versjoner av vanlige romaner der teksten er forkortet og forenklet. Lettlestbøker utgis på de fleste språk og er ofte beregnet på barn som lærer å lese eller voksne med dysleksi eller et annet morsmål. Kjennetegn og typer. Lettlestbøker kan være svært forskjellige i innhold og form, det kan være både skjønnlitteratur og faktabøker, og graden av lettlesthet kan variere stort. Lettlestbøker forekommer særlig som barne- og ungdomsbøker og brukes aktivt som pedagogiske hjelpemidler i den grunnleggende lese- og skriveopplæringa eller i undervisninga av fremmedspråk. Det utgis også en mengde lettlestbøker for ungdom og voksne med spesielle behov. Bøkene kan være tilrettelagt for uvante lesere, det vil si folk med lite lesetrening, for innvandrergrupper og fremmedspråklige eller for folk med dysleksi, konsentrasjonsvansker eller ulike typer funksjonshemninger. Lettlestserier i Norge. Lettlest som tilretteleggingsform har i Norge eksistert siden 1950-tallet. Det Norske Samlaget startet allerede i 1973 med den lettleste Sirius-serien. I dag har mange bokforlag egne serier med lettlestbøker beregnet for barn. Damm forlags Leseløve-serie har blitt en særlig stor kommersiell suksess. Disse bøkene er ofte korte, og de samme figurene går igjen i flere bøker. Populære titler innen lettlestbøker for barn er for eksempel Arne Svingens bokserie om Hubert. Tilrettelagt litteratur. Siden 2002 støtter den norske, statstøttede organisasjonen Leser søker bok utgivelsen av tilrettelagt litteratur etter spesielt utarbeidede kriterier. For å gjøre bøker mer tilgjengelige, kan en tilrettelegge tekst, bilde og formgiving. Tilrettelagt litteratur er tilpasset folk som har vansker med å lese vanlig tekst. Francisco Antonio de Echávarri. Don Francisco Antonio de Echávarri var en spansk offiser. Han var president av Audiencia da daværende visekonge Agustín de Ahumada y Villalón døde. Echávarri hadde posisjon som visekonge frem til Don Francisco Cajigal ankom fra Cuba. Echávarris periode som visekonge av Ny-Spania varte fra den 5. februar til den 28. april 1760. Havmusfamilien. Havmusfamilien (Chimaeridae) er en gruppe helhodefisker som omfatter 26 arter. Alle artene har en pigg foran første ryggfinne. Denne står i forbindelse med en giftkjertel. De har også ytre gjellelokk til forskjell fra andre bruskfisker. Kroppen er konisk og ender i en piskeformet hale. De aller fleste artene lever på dypt vann. Parry O'Brien. William Patrick «Parry» O'Brien (født 28. januar 1932 i Santa Monica, California, død 21. april 2007) var en amerikansk kulestøter. Han deltok fire ganger i OL, og vant to gullmedaljer (1952, 1956) og en sølvmedalje (1960). I sitt siste OL i 1964 kom han på fjerdeplass. Tidlig i 1950-årene utviklet O'Brien en ny kulestøtmetode. Han stilte seg med ryggen mot kastretningen, roterte 180 grader og brukte rotasjonen til å gi kulen større fart fremover. Ved hjelp av denne metoden satte han 17 verdensrekorder. Han var den første som kastet lengre enn 60 fot (18,30 m), og vant 116 konkurranser på rad. Under OL 1964 i Tokyo var han flaggbærer for den amerikanske troppen. Han vant gull i kulestøt under de Panamerikanske leker 1959 i Chicago. O'Brien døde mens han deltok i en svømmekonkurranse i en alder av 75 år. Agustín de Ahumada y Villalón. Agustín de Ahumada y Villalón, marqués de las Amarillas Don Agustín de Ahumada y Villalón, marqués de las Amarillas (død 5. februar 1760) var en spansk militæroffiser. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 10. november 1755 til den 5. februar 1760. Elfin Lea. Elfin Lea (født 17. september 1945) er en norsk politiker (H). Han var ordfører i Klepp kommune 1999–2011, og ble ved valgene i 2003 og 2007 gjenvalgt gjennom direkte ordførervalg. Lea var avdelingssjef ved Rogaland fylkesskattekontor før han ble ordfører. I 2011 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Juan Francisco de Güemes y Horcasitas. Don Francisco de Güemes y Horcasitas, primer conde de Revillagigedo Don Juan Francisco de Güemes y Horcasitas, greve av Revillagigedo (født 1681, død 1766) var en spansk general. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 9. juli 1746 til den 9. november 1755. Pedro Cebrián y Agustín. Don Pedro Cebrián y Agustín, visekonge av Ny-Spania Don Pedro Cebrián y Agustín, conde de Fuenclara (født 30. april 1687, død 22. august 1752) var en spansk diplomat. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 3. november 1742 til den 8. juli 1746. Boris Johnson. Alexander Boris de Pfeffel Johnson, bedre kjent som Boris Johnson, parlamentsmedlem (født 19. juni 1964 i New York), er en britisk konservativ parti-politiker, journalist og tidligere redaktør av "The Spectator". Den 2. mai 2008 ble han valgt til ny borgermester i London, etter Ken Livingstone, og 3. mai 2012 ble han gjenvalgt for en ny periode. Han er kjent for sin eksentriske offentlige person, medlem av parlamentet i Storbritannia for Henley og var i en periode offisiell opposisjonstalsmann ("front-bench spokesman") som skyggeminister for høyere utdannelse ("Shadow Minister for Higher Education"), inntil han kunngjorde sine intensjoner om å bli Londons borgermester i 2008. Han blir av og til referert til som «BoJo» eller «Bozzer» (et eksempel på en "Oxford "-er") i engelsk tabloidpresse, og av kollegaer i det konservative partiet, som et kallenavn. Boris har også tidligere vært gjesteprogramleder i Have I Got News for You, som er den britiske versjonen av Nytt på Nytt. Dette har han vært fire ganger, i tillegg har han også vært gjest der tre ganger og vært gjest i programmer som Top Gear. I tillegg har han presentert TV serien The Dream of Rome som tok for seg EU og sammenlignet det med det gamle Rom. Boris Johnson har også utgitt en rekke bøker. Ensiferum. Ensiferum (latin: ensĭfĕrum ("sverdbærer")) er et folk / viking metal-band fra Helsingfors, Finland. Bandet ble stiftet i 1995 av Markus Toivonen (gitar), Sauli Savolainen (bass) og Kimmo Miettinen (trommer). Året etter ble Jari Mäenpää tatt med i bandet som sanger og andre-gitarist. Petri Lindroos. Petri 'Pete' Lindroos er gitarist/vokalist for det melodiske death metal-bandet Norther og for Nordic folk metal-bandet Ensiferum. Pedro Malo de Villavicencio. Don Pedro Malo de Villavicencio (også kjent under "Pedro de Malo de Villaviencio"; født 1673) var med i "Royal Audiencia" i Mexico by. Han var president av Audiencia da visekonge Pedro de Castro y Figueroa døde den 22. august 1741. Villavicencio overtok som visekonge av Ny-Spania og forble i stillingen frem til den 30. april 1742. Pedro de Castro y Figueroa. Pedro de Castro y Figueroa Don Pedro de Castro y Figueroa, duque de la Conquista y marqués de Gracia Real (død 22. august 1741) var en spansk militæroffiser. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 17. august 1740 til den 22. august 1741. Jostein Eiane. Jostein Eiane (født 1968) var ordfører i Rennesøy kommune fra 1999 til 2007. Han representerte Kristelig Folkeparti. Han har i en periode vært leder i Ryfylke Friluftsråd. Juan Antonio de Vizarrón y Eguiarreta. Juan Antonio de Vizarrón y Eguiarreta Don Juan Antonio de Vizarrón y Eguiarreta (død 25. januar 1747) var erkebiskop av Mexico fra den 21. mars 1731 til den 25. januar 1747 og visekonge av Ny-Spania fra den 17. mars 1734 til den 17. august 1740. Paderborn. Paderborn er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 145 000 innbyggere. Byen er administrasjonssete i "landkreisen" med samme navn. Navnet kommer av elven Pader, som har utspring i mer enn 200 kilder nær Paderborn domkirke der St. Liborius er gravlagt. Geografi. Utsikt over byen med domkirken sentralt i bildet Paderborn ligger ved kilden til elven Pader, omtrent 50 km øst for Lippstadt og 40 km sør for Bielefeld. Åsene i Eggegebirge ligger øst for byen. Historie. Man mener at Karl den store var lenge i området under regjeringstiden sin, og spor av ruiner under og rundt domkirken i Paderborn ser ut til å støtte dette. Treet Irminsul stod visstnok nær Paderborn. Paderborn var sete for bispedømmet Paderborn og er i dag sete for en romersk-katolsk erkebiskop. St. Liborius blir minnet hvert år i Paderborn under Liborifest i juli, selv om festivitasen i dag har lite å gjøre med helgenen. Charles Itandje. Charles-Hubert Itandje (født 2. november 1982 i Bobigny) er en fransk fotballspiller som spiller som målvakt for den greske klubben Atromitos. Han er beryktet for sine danser under straffespark. Hans foreldre er begge fra Kamerun. Lagkaptein på, Rigobert Song, sa en gang om Itandje under et intervju med Canal Plus: "The man's got rhythm". RC Lens. Itandje fikk i sesongen 2006/2007 tøff konkurranse om keeperplassen i RC Lens av kroaten Vedran Runje, og det var en av årsakene til at Itandje ville bort, sammen med at Itandje kun hadde et år igjen av kontrakten sin. I tillegg har RC Lens Ronan Crom i bakhånd. Liverpool FC. Han signerte en 4-årskontrankt. for Liverpool FC 9. august 2007, som en erstatning for Scott Carson som ble lånt ut i en sesong til Aston Villa, for å sikre seg landslagsplass. Liverpool skal ha betalt ca £2 millioner for franskmannen. Overgangen kom etter han var linket til Merseyside-laget og andre storlag som Real Betis og Lyon. Under 20-års markeringen for Hillsborough-tragedien på Anfield den 15. april 2009, ble Itandje fanget inn av tv-kameraer mens han gjorde ablegøyer og tullet med lagkameraten Damien Plessis, som raskt førte til avisskriverier om at han var ferdig i Merseyside-klubben, og at han kom til å bli solgt raskt. Klubben reagerte etterhvert med å suspendere han i to uker, og han kom selv med en uforbeholden unnskyldning, og ba om å få møte familiene. Trivia. Itandje holdt på å signere for Liverpool allerede i 2001, men hadde da akkurat signert for franske RC Lens og Liverpool signerte franske Patrice Luzi i stedet. Itandje er dermed nok en spiller som kommer til Liverpool FC, etter å ha spilt for RC Lens. Han etterfølger spillere som El Hadji Diouf, Vladimír Šmicer, Rigobert Song, Grégory Vignal og Djimi Traoré. Juan de Acuña. Don Juan de Acuña, marqués de Casafuerte (født 1658, død 17. mars 1734) var en spansk militæroffiser. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 15. oktober 1722 til den 17. mars 1734. Plattling. Plattling er en by i Tyskland i delstaten Bayern med rundt 13 000 innbyggere. Byen ligger i "landkreisen" Deggendorf ved elven Isar, 9 km sørvest for Deggendorf, like før den munner ut i Donau. Byen er kjent for å så sent som i 1993 ha hatt Adolf Hitler og Heinrich Himmler på oversikten over byens æresborgere. Baltasar de Zúñiga y Guzmán. Don Baltasar de Zúñiga y Guzmán, duque de Arión y marqués de Valero (født 1658, død 26. desember 1727) var visekonge av Ny-Spania fra den 16. august 1716 til den 14. oktober 1722. Plauen. Plauen er en by i Tyskland ved elven Weiße Elster i Vogtlandkreis i delstaten Sachsen med rundt 70 000 innbyggere. Byen ligger nær grensen til Bayern og Tsjekkia. Historie. Plauen i morgentåke med rådhustårnet sentralt i bildet Byen ble grunnlagt av slavere på 1100-tallet og ble en del av Böhmen i 1327 og av Sachsen i 1466. På 1800-tallet ble Plauen et senter for tekstilproduksjon, særlig blonder. I 1912 nådde Plauen toppen når det gjelder folketall med 128 000 innbyggere. I 1930-tallet fikk Plauen den tvilsomme æren av å holde det første nazimøtet utenfor Bayern. Fra 1945 var byen en del av den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland, og fra 1949 til 1990 hørte den til Øst-Tyskland. I løpet av denne perioden var det en stor sovjetisk okkupasjonsgarnison i byen og de siste årene lå det en offisersskole for grensesoldater her (Grenztruppen der DDR). Innbyggertallet i byen falt dramatisk etter andre verdenskrig. Plauen var den første byen i tidligere Øst-Tyskland som fikk en McDonald's-restaurant. Fernando de Alencastre Noroña y Silva. Don Fernando de Alencastre Noroña y Silva, duque de Linares y marqués de Valdefuentes (født ca. 1641, død 3. juni 1717) var en spansk militæroffiser. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 15. januar 1711 til den 15. august 1716. Francisco Fernández de la Cueva Enríquez. Don Francisco Fernández de la Cueva Enríquez, marqués de Cuéllar, 10º duque de Alburquerque (født ca. 1655, død 23. oktober 1733) var visekonge av Ny-Spania fra den 27. november 1702 til den 14. januar 1711. Ingeborg Søyland. Ingeborg Løyning Søyland (født 1955) var ordfører i Forsand kommune i en periode. Hun ble valgt til ordfører i 2003. Hun representerer Senterpartiet. Juan Ortega y Montañés. Don Juan Ortega y Montañés (født 3. juli 1627, død 16. september 1708) var en romerskkatolsk biskop. Han var biskop i Durango fra 1670 til 1681, i Guatemala fra 1681 til 1684 og i Michoacán fra 1684 til den 24. mars 1700. Etter dette var han erkebiskop av Mexico fra den 21. juni 1700 til den 16. desember 1708. Han har også hatt verv som visekonge av Ny-Spania i to perioder. Første gang fra den 27. februar til den 18. desember 1696. Andre gang fra den 4. november 1701 til den 27. november 1702. South Central. South Central er bydel syd i millionbyen Los Angeles i California (USA). Bydelen blir også kalt; South Los Angeles. Bydelen grenser i nord-vest til "Westside Los Angeles" og i nord-øst til Downtown Los Angeles. Det finnes mange mindre bydeler innenfor grensene til South Central, noen av disse er Compton, Huntington Park, Inglewood, Lynwood, South Gate og Vernon. Navneskifte. I 2003 skiftet bydelen navn, fra South Central til bare South Los Angeles. Dette gjorde byen for å fjerne det gamle navnet som var synonymt med gjenger, narkotika, drap og kriminalitet. Navneskiftet hjalp ikke like mye som Los Angeles trodde, innbyggerne i South Central ville fortsatt snakke om sin bydel og nabolag som South Central, ikke South Los Angeles. Gateskilt på motorveiene ble byttet ut til skilt med det nye navnet, men restauranter og butikker med bydelens navn på skilt osv. skiftet ikke navn, de ville beholde det gamle navnet. Rapperen Ice Cube omtaler fortsatt sin bydel South Los Angeles som South Central i sangene sine. Gjenger, narkotika og kriminalitet. På begynnelsen av 70-tallet ble det dannet gate-gjenger som "Crips" og "Bloods" i South Central området. Disse gjengene solgte det narkotiske stoffet crack. Gjengene drev ikke bare med narkotika-handel, de drev også med gjengdrap, ran og store gjeng-kriger mellom afro-amerikanske og latin-amerikanske gjenger. Et eksempel er bydelen "Compton" (blir også regnet som by) som er regnet som den farligste byen i USA. Kriminaliteten i South Central ble spredd ut i resten av USA da filmer som "Colors", "Boyz N the Hood" og "Menace II Society" ble vist på kino. Filmene skildret forholdet i South Central, med gjenger, drap og kriminalitet. Y&T. Y&T (Yesterday & Today) er et hardrockband fra California, USA. Bandet ble stiftet i 1974. De spilte på Smuget i Oslo 5. september 2008. José Sarmiento y Valladares. Don José Sarmiento y Valladares, conde de Moctezuma y de Tula (født 1643, død 10. september 1708) var visekonge av Ny-Spania fra den 18. desember 1696 til den 3. november 1701. STANAG. STANAG (STANdardization AGreement "Engelsk: Standardiseringsavtale") er et system iverksatt av NATO for å standardisere forskjellige prosesser, prosedyrer, utstyr etc. i de forskjellige medlemslandenes forsvar. Hvert NATO-land ratifiserer og tar i bruk STANAG i sine militære organisasjoner. Formålet med avtalen er å bruke en standard for administrasjon og logistikk for og forenkle samarbeidet mellom forskjellige land. En av de første avtalene av denne typen var standardiseringen av 7,62 x 51 mm NATO ammunisjon på 50-tallet. STANAG dekker i dag blant annet ammunisjon, våpenmagasiner, kommunikasjonsutstyr, frekvenser og radioprosedyrer, standarder for uttesting av utstyr, operasjonsprosedyrer vedrørende blant annet miljøvern under NATO-ledede militæroperasjoner, kartmerkinger etc, og den totale listen teller litt under 1300 forskjellige avtaler. Gaspar de la Cerda Sandoval Silva y Mendoza. Gaspar de la Cerda Sandoval Silva y Mendoza Don Gaspar de la Cerda Sandoval Silva y Mendoza, 8º Conde de Gelves (født 11. januar 1653 – død 12. mars 1697) var visekonge av Ny-Spania fra den 20. november 1688 til den 26. februar 1696. Tomás Antonio de la Cerda y Aragón. Don Tomás Antonio de la Cerda y Aragón, conde de Paredes y marqués de la Laguna (født 24. desember 1638, død 22. april 1692) var visekonge av Ny-Spania fra den 30. november 1680 til den 30. november 1686. Jason Beardsley. Jason Clive Beardsley (født 12. juli 1989 i Uttoxeter, Staffordshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for en engelsk klubb. Han er forsvarsspiller og spiller nå for Derby County i Premier League. Biografi. Jason Beardsley, som gikk på Derby County sitt fotballakademi, skrev sin første profesjonelle fotballkontrakt, en 2-års kontrakt, for Derby County sommeren 2007. Beardsley spilte en del av treningskampene til Derby før 2007/08-sesongen, blant annet "Brian Clough Trophy" kampen mot Nottingham Forest den 31. juli 2007. Hans første obligatoriske kamp for "the Rams" kom 28. august 2007 i en ligacupkamp mot Blackpool. Beardsley startet denne kampen, men i det 61. spilleminutt ble han erstattet av Andy Todd. Sportsklubben Trane. Sportsklubben Trane er et fotballag fra Bergen som hører til i Landåsområdet. Elever fra Slettebakken, Nattland og Storetveit er spillere som gjentatte ganger er representert på de forskjellige Trane-lagene. Klubben har hjemmebane på Slettebakken, hvor de også har et klubbhus. A-laget har hjemmebane på Krohnsminde og ligger nå i 5. divisjon. "Til fremme av idrett og friluftsliv i sunne form er gjennom samarbeid og kameratskap". Antonio Sebastián de Toledo Molina y Salazar. Antonio Sebastián de Toledo Molina y Salazar Don Antonio Sebastián de Toledo Molina y Salazar, marqués de Mancera (født ca 1625) var visekonge av Ny-Spania fra den 15. oktober 1664 til den 8. desember 1673. Toledo Molina y Salazar var født i Spania, men vokste opp i Peru, hvor hans far, Pedro Álvarez de Toledo y Leiva var visekonge fra 1639 til 1648. Diego Osorio de Escobar y Llamas. Diego Osorio de Escobar y Llamas Don Diego Osorio de Escobar y Llamas (født ca 1608, død 17. oktober 1673) var romersk-katolsk biskop av Puebla fra 1656 til 1673 og visekonge av Ny-Spania fra den 29. juni til den 15. oktober 1664. Juan de Leyva de la Cerda. Juan de Leyva de la Cerda Don Juan de Leyva de la Cerda, conde de Baños y marqués de Leyva y de Ladrada (født 2. februar 1604 – død 27. mars 1678) var visekonge av Ny-Spania fra den 16. september 1660 til den 28. juni 1664. Ole Olsen d.y.. Ole Olsen d. y. (født 1967) var ordfører i Kvitsøy kommune i Rogaland fra 2001 til 2011. Han representerer Kristelig Folkeparti og Frie borgerlige som har valgsamarbeid i Kvitsøy. Han er egentlig KrF-politiker. Ved siden av ordførervervet drev han en trevarefabrikk. EHF Champions League. EHF Champions League er den største og gjeveste av europacupene i håndball. Turneringen er for vinnerene av ligaene, samt de andre lagene med best resultater. Turneringen arrangeres av Det Europeiske Håndballforbund (EHF) og har blitt avholdt siden sesongen 1993/1994, både for menn og kvinner. Den erstattet da de tidligere serievinnercupene som var arrangert fra 1956 for menn og fra 1960 for kvinner. Menn. Flest seire har da FC Barcelona med sju Champions League-triumfer. Kvinner. Hypo Niederösterreich har gått av med seieren fire ganger. De har vært i til sammen seks finaler. Andreas Drarvik. Andreas Drarvik (født 1940) er tidligere ordfører i Suldal kommune i Rogaland. Han har vært medlem av kommunestyret i 3 perioder. Han representerer Senterpartiet. I 2006 ble Drarvik dømt for å ha sex-sjikanert en kvinne. Til tross for det gikk han tilbake til ordførerjobben. Terje Thornquist. Terje Thornquist (født 1948) var ordfører i Hjelmeland kommune fra 1995 til 2007. Han representerte Kristelig Folkeparti. Han var også styreleder i Ryfylke IKS. Terje Thornquist har bakgrunn som lærer og kommer opprinnelig fra Indre Arna. Bob Mathias. Robert Bruce «Bob» Mathias (født 19. november 1930 i Tulare, California, død 2. september 2006 i Fresno) var en amerikansk mangekjemper. Han ble olympisk mester i tikamp to ganger, en prestasjon bare Daley Thompson har gjort ham etter. Den første tittelen tok han som 17-åring, og var verdens yngste OL-gullvinner i friidrett frem til tyske Ulrike Meyfarth vant høydehopp under OL 1972 i München. Mathias begynte med tikamp i 1948, og kvalifiserte seg til OL 1948 i London. Selv om han var helt uerfaren og manglende kjennskap til reglene holdt på å ødelegge for ham, vant han øvelsen med 165 poengs forsprang til sølvvinneren, Ignace Heinrich fra Frankrike. Under OL 1952 i Helsingfors vant han med over 900 poeng til andremann. Etter OL la han opp som idrettsutøver. Politisk karriere. Etter idrettskarrieren satset Mathias på politikk. Fra 1967 til 1975 representerte Matthias Det republikanske parti i Representantenes hus. I 1974 tapte han i forsøket på bli valgt til en femte periode. Talbot Horizon. Chrysler Horizon (også solgt under merkenavnene Simca og Talbot) er en bilmodell fra amerikanske Chryslers europeiske avdeling, som ble solgt i Europa mellom 1977 og 1985. En variant av Horizon ble også solgt under Dodge- og Plymouth-navnene i USA frem til 1990. Historie. Horizon ble utviklet av Chryslers franske avdeling Chrysler Europe, gjennom deres Simca-avdeling, på 1970-tallet, og presentert i 1977. I Frankrike ble bilen først solgt under Simca-navnet, mens den i resten av Europa ble solgt som en Chrysler-modell. Da Peugeot kjøpte Chryslers europeiske avdeling i 1978 ble både Chrysler- og Simca-navnene droppet, og bilen ble heretter solgt under Talbot-navnet i hele Europa. Horizon, som hadde kodenavnet "Project C2" internt, ble utviklet som en erstatter for Simca 1100, og var en forkortet utgave av den større Alpine, noe som gav modellen uvanlig bred sporvidde i forhold til lengden. Den var utstyrt med en serie Simca-utviklede motorer på 1,1, 1,3 og 1,5 liter, og fikk ved introduksjonen skryt for sitt moderne utseende og gode kjøreegenskaper. Under utviklingen ble det fokusert på at Horizon skulle være en «verdensbil» – en bilmodell designet for salg på begge sider av atlanteren – men da den sto ferdig viste det seg at den europeiske modellen hadde svært lite til felles med den amerikanske. Parc de la Ciutadella. a> i Parc de la Ciutadella. Parc de la Ciutadella (Ciutadellaparken) er en park i den katalanske byen Barcelona. Den ble bygd i 1885 og var hjemsted for verdensutstillinga i 1888. I parken ligger blant annet Catalonias parlament, Catalonias nasjonale kunstmuseum og byens zoologiske hage. Historie. Da bystyret i 1885 valgte å holde en verdensutstilling tre år seinere, valgte man Ciutadella som plassen hvor denne skulle finne sted. Ciutadella var en forhatt festning hvor mange av byens innbyggere hadde sittet fengsla og blitt henretta. Man hadde allerede i 1872 begynt å gjøre om området til park, og da beslutninga om verdensutstillinga kom, ble det fart i arbeidet. Attraksjoner. Catalonias parlament, "Parlament de Catalunya", ligger i det som tidligere var Ciutadellas våpenlager. I en del av parlamentsbygningen finner man Catalonias nasjonale kunstmuseum, "Museu Nacional d'Art de Catalunya". Samlinga består utelukkende av katalansk kunst, og dekker perioden fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet. Barcelonas zoologiske hage befinner seg øst i parken. Den har vært mest kjent for albinogorillaen Floquet de Neu (Snøfnugg), som nå er død. Ellers har parken en liten innsjø ved navn Estany, en fontene som ble utforma av blant andre Antoni Gaudí, zoologisk museum, geologisk museum og modernistbygningen Castell dels Tres Dragons. Palau de la Generalitat de Catalunya. Palau de la Generalitat de Catalunya er hovedsetet til Generalitat de Catalunya, Catalonias regjering. Bygninga ligger ved Plaça de Sant Jaume i Barcelona. I middelalderen holdt Diputació de la Generalitat (parlamentet Corts Catalanes) til her. De kom sammen før første gang i 1283. Bygninga har forandra seg mye gjennom århundrene. Muren som vender ut mot gata Carrer de Sant Honorat er en påminnelse om hvordan bygninga opprinnelig så ut. Rett overfor Palau de la Generalitat, på den andre sida av plassen, ligger rådhuset, hvor Barcelonas bystyre holder til. Rådhuset i Barcelona. Rådhuset i Barcelona (katalansk: "Casa de la Ciutat") er bygninga hvor Barcelonas bystyre holder til. Den ligger ved Plaça de Sant Jaume, rett overfor Generalitat de Catalunya. Bygninga ble oppført på 1300-tallet, i gotisk stil. Bortsett fra vinduene og portalen ut mot Carrer de la Ciutat, er det i dag lite igjen av den gotiske fasaden. På 1800-tallet ble det mest av bygninga gjort om til neoklassisk stil, blant annet på grunn av gjenoppbygging etter et folkeopprør i 1842. Dagens fasade var ferdig i 1847. Collserola. Serra de Collserola sett fra Puig Madrona Serra de Collserola er en del av fjellkjeden Serralada Litoral som strekker seg mellom elvene Besòs og Llobregat i Catalonia. Den skiller Barcelona fra comarcaet Vallès. Den høyeste toppen er Tibidabo med sine 512 meter over havet. På Collserola står telekommunikasjonstårnet Torre de Collserola, som har blitt et kjent landemerke. Det ble bygd med tanke på de Olympiske Leker i 1992. Ragnar Skanåker. Ragnar Skanåker (født 8. juni 1934) er en svensk pistolskytter, som var i verdensklasse over en ekstremt lang periode. Hans internasjonale gjennombrudd kom under Sommer-OL 1972 hvor han vant øvelsen 50 m pistol. Han er hovedsakelig knyttet til denne øvelsen, som er den eneste han har olympiske medaljer i, men til gjengjeld har han 4 medaljer i løpet av syv olympiader. Han har også vunnet VM-gull i øvelsen 10 m luftpistol, og overraskende nok, i 25 m standardpistol i 1978, med ny verdensrekord, som enda er europeisk rekord i 2005. Skanåkers svenske rekord på 50 m pistol er 583, som er to poeng over verdensrekorden. Han deltok i OL i 1972, 1976, 1980, 1984, 1988, 1992 og 1996. Han ville ha deltatt i Sommer-OL 2004 i Athen takket være en spesiell invitasjon fra den internasjonale olympiske komité, men den svenske olympiske komité nektet ham å dra p.g.a. utilstrekkelige resultater det året. En opprørt Skanåker sa at han hadde som mål å delta i 2008 isteden. Gjennom årene har Skanåker jobbet som trener i flere land, og han har designet skytterutstyr, noen ganger i samarbeid med kjente våpenprodusenter som Cesare Morini. Han konkurrerer fortsatt, men sjelden på internasjonalt nivå. Han er aktiv i forskjellige debatter i Sverige. Han markedsfører og selger presisjonsbrillene han har designet. Red Nacional de los Ferrocarriles Españoles. Red Nacional de los Ferrocarriles Españoles (RENFE) er et spansk jernbaneselskap. Det er delvis eid av staten. Selskapet ble grunnlagt 24. januar 1941, da Spanias jernbaner ble nasjonalisert. Det er delt inn i fire avdelinger: lokaltog (cercanías), regionstog (regionales), store linjer (grandes líneas) og høyhastighetstog (alta velocidad). RENFE har over 15 000 km med jernbane i Spania. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Grønland. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Grønland gjøres siden 1985 av Grønlands forfatterforening Atuakkiortut. Siden 1962 har Nordisk Råd årlig delt ut Nordisk Råds litteraturpris for et litterært verk skrevet på et av de nordiske språkene. Fra starten i 1962 ble det årlig nominert to bøker fra hvert av landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Fra 1985 kan det også nomineres ei bok årlig fra Færøyene, Grønland og det samiske språkområdet når det er aktuelle kandidater. Tasmanske språk. Tasmanske språk omfatter de språkene som ble talt av urbefolkningen på Tasmania. Alle disse språkene er nå utdødd som morsmål. Man regner med at tasmanerne talte omkring åtte beslektede språk frem til begynnelsen av 1900-tallet. Språkene er muligens ikke i slekt med de øvrige australske språk. Aleksander Schau. Aleksander Schau (født 1. november 1974) er en norsk mediepersonlighet. I årene 1998 til 2003 var han sammen med broren Kristopher Schau programleder for kultprogrammet "Karate" på NRK P3. Senere var han programleder for "FK Fotball" og "FK Sport" på samme kanal, sammen med Thomas Aune, før de meldte overgang til TV 2 høsten 2010. De to skrev også boken "Sieg!" etter VM i fotball 2006 i Tyskland. Schau er nå programleder for "FC Football", som blir sendt på TV 2 Barclays Premier League og TV2 Zebra, sammen med sin kollega igjennom mange år, Thomas Aune. Rex (kanin). Rex er en kaninrase som nedstammer fra Frankrike, der den ble avlet frem i 1919. Idealvekten hos voksne dyr er 2,51 kg og høyere. Rasen er godkjent i alle farger beskrevet i standarden, inklusive hvit rødøyd og blåøyd, utenom viltrød (harefarget), gulrød (Bourgogne), reverød (New Zealand Red), lyseblå (Blå Beveren), gråblå (Ekorn), lyse gråblå (Gouwenaar), jerngrå og mørkegrå. Rasen er godkjent i alle tegninger som er beskrevet i standarden. Historien bak rasen. I 1919 fant en bonde, med navn Désiré Caillon, en unge med spesiell pels blant sine viltgrå krysningskaniner. Denne pelsen var mye kortere enn normalt, og med finere og kortere dekkhår, slik at pelsen ble bløtaktig. Ved en ny parring mellom de samme foreldrene, kom enda en unge med denne pelstypen. Med dette startet rexfeberen, som ble et kort og voldsomt eventyr hvor forventningene om stor etterspørsel etter rexpelsen lå bak. Caillon avlet kun kaniner til slakt, men ble klar over at de kortpelsede kaninene var noe nytt og spennende. Han søkte derfor råd hos stedets sogneprest, abbed Gillet, som også drev med kaniner. Gillet fant fort ut at denne nyheten betydde penger. Han overtok derfor noen av Caillons kaniner, mot en avtale om at han skulle få en viss prosent av de inntekter senere salg av disse kaninene ville innbringe (Historien forteller videre at abbed Gillet ikke var så from som hans tittel skulle tilsi, da Caillon senere måtte gå til sak for å få sin avtalte del av fortjenesten). Først i 1924 ble de første kaninene med denne avvikende pelsstrukturen vist på utstilling i Paris. Forklaringen på at det tok lang tid fra denne rasen så dagens lys, til den ble vist for offentligheten, må være at Gillet hadde vanskeligheter med avlen. Caillons kaniner var nok allerede sterkt innavlet, og det kunne ikke bli bedre hos Gillet. Ryktet om den nye kanintypen nådde helt opp til landbruksministerens kontor i Paris, og presidenten for dette, Wiltzer, dro for å besøke abbed Gillet. Fra dette besøket kunne Wiltzer fortelle følgende: ”Gillet hadde omtrent 100 kaniner i trebur spredt rundt i prestegårdshagen. Hovedparten av kaninene var voksne og hadde meget lange klør. Noen manglet hale, og en del hunner var sterile.” Wiltzer spurte om han hadde prøvd å krysse inn en annen rase på dem. Det hadde han ikke. Han var ingen kaninspesialist og hadde ingen forstand på arvelighet. Uansett lyktes Gillet å vise frem en samling av disse kaninene på utstillingen i Paris, 1924. Fargen på kaninene kunne minne om fargen på bever, derav navnet Castor som betyr bever. Rex betyr som kjent konge, eller kongelig, så Castor Rex kan derfor oversettes til Bever Konge. Som sagt kjente ikke Gillet til arvelighet og genetikk, men det gjorde derimot Professor Kohler. Han kjøpte tre Castor Rex hanner, og parret disse inn på sine kaniner med normalpels. Allerede i 1926 kunne han vise frem Rex i fargene hvit, svart og chinchilla. I England. Allerede i 1926 ble de første rexkaninene importert til England. Stor suksess ble det i midlertidig ikke ifølge en engelsk fagbok; ”rex var utpreget en stygg, klosset kanin med overdimensjonerte ører, - de ble kalt vrak.” Men med engelskmennenes dyktighet i kaninavl og nye importer, ble det skikk på disse kaninene. Da innfridde handelen med rexkaniner alle forventninger og levende dyr ble solgt til enorme priser. Gjennomsnittsprisen for rex som ble solgt på en utstilling i London 1929, var rundt 1000 kr! I Norden. I Norden ble ikke akkurat ”rexfeber”, men norske kaninavlere fikk heller ”pelsfeber”. I 1923 kjøpte NKF (Norges Kaninavlsforbund) en eiendom i Oslo. Her ble det drevet pels- og skinnberederi, og i 1926 ble det også bygget kontrollavlsstasjon. 9 raser og mange kaniner ble innkjøpt, hele 290 importert. Utenom var det også stor privatimport, ca. 2000 kaniner på få år. Men etter 10 års drift var det nedgang og interessen for kaninhold ble laber i Norge. I 1931 ga danske J. Brems ut boken ”Rexkaninen”. I uttalelser fra utenlandske eksperter sies det også her at rex er fremtidens kanin, og skinnene roses høyt. Til slutt i boken sier Brems; ”Her hjemme har det ennå ikke vært skinn fremme fra rexkaniner, slik at vi ikke har fått uttalelser fra danske fagfolk.” Forklaringen på at det ikke ble levert rexskinn, selv 4 år etter rasen kom til Danmark, var enkel; ”Hvorfor slakte en Rex for å selge skinnet, når den levende kunne innbringe mange flere kroner?”. Under introduksjonen av rex ble flere skuffet, - den var vanskelig i avlen. Noen mente den var mindre motstandsdyktig mot sykdom enn kaniner med normalpels. Fruktbarheten var et problem, og dødeligheten var stor. Årsaken var en ukritisk avl, grunnet de høye livdyrprisene, som førte til at oppdrettere tenkte kvantitet i stedet for kvalitet. Dette har man også sett hos andre dyr, særlig hunder. Når interessen for en rase øker voldsomt, blir det ofte til at noen oppdrettere ”slurver” i avlen for å tilfredsstille etterspørselen. Dermed øker også risikoen for arvelige defekter innen rasen. Den tyske arvelighetsforskeren Professor Hans Nachtsheim, mente at mutasjonen til rex ikke bare påvirket pelslengden, men også konstutisjonen gjennom unormalt stoffskifte. Han støttet seg til at rexunger har en noe lavere fødselsvekt enn kaniner med normalpels. Flere generasjoner med normalpels er krysset inn i rex, og har ført til at det i dag ikke er merkbar forskjell på rex og kaniner med normalpels. Pulheim. Pulheim er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 55 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Rhein-Erft-Kreis. Under kommunereformen i 1975 ble flere tidligere selvstendige kommuner innlemmet i Pulheim, som fikk byrettigheter i 1981. Det gamle rådhuset i Pulheim Dovenfugler. Dovenfugler er ei gruppe spettefugler som hekker fra Sør-Amerika til Mexico. De er nært beslektet med jakamarene, men mangler den gruppas glansfulle farger. Dovenfuglene er hovedsakelig brune, rødbrun eller grå, med store hode og flattrykte nebb med en bøyd tupp. Dovenfuglene livnærer seg på insekter og små virveldyr. De fanger byttene sine ved å sitte og vente, gjerne timevis, mens de titter etter bytte. Som de fleste av deres slektninger, er de hullrugere, og legger 2-3 blanke hvite egg i en hule i bakken eller en termitthaug. Kari-Anne Henriksen. Kari-Anne Henriksen (født 22. april 1980) er en norsk håndballspiller fra Bergen. Hun var i fire år playmaker for Ikast-Brande, nå FC Midtjylland Håndbold, i Danmark. I 2009 flyttet hun hjem til Norge og spiller nå for Rælingen Håndballklubb. Bakgrunn, karrierestart og oppvekst. Henriksen vokste opp i Fyllingsdalen i Bergen. Som sjuåring startet hun håndballkarrieren for klubben Fyllingen. Som så mange andre håndballspillere på toppnivå, har også Kari-Anne foreldre som har spilt håndball. Faren Tor spilte en gang på IL Norrøna. Der dominerte han på venstrebacken fra 1969 til 1987. Han er dessuten Norgesmester fra 1972, og har spilt fire juniorlandskamper for Norge. Det var derfor naturlig at Kari-Anne ble med moren Siv rundt for å følge faren. Og det er da heller ikke så rart at det måtte bli håndball for Kari-Anne. Fra Fyllingen gikk turen videre til Årstad hvor Kari-Anne ville utvikle seg videre. Så ble det Brønndalen hvor Kari-Anne var med på laget som en tid var Norges beste jentelag. Kari-Anne kom til Tertnes som 17-åring. Tertnes og Norge. Etter at hun kom til Tertnes som 17-åring utviklet hun seg stort. Hun spilte også på juniorlandslaget med blant andre Gro Hammerseng, Karoline Dyhre Breivang og flere andre av dagens landslagsstjerner. Det var ikke lett for henne å få spilletid i Tertnes. De hadde allerede Mette Davidsen som det klare førstevalget. Henriksen ble frustrert og vurderte sterkt å bytte klubb allerede som 19-åring, men hun valgte til slutt å bli. Tertnes kom seg til finale i EHF-cupen i 2000, og dette var lenge karrierehøydepunktet for Kari-Anne Henriksen, selv med lite spilletid. Høsten 2000 ble Mette Davidsen skadet, og måtte til slutt legge opp. Derfor fikk Henriksen mer tillit i Tertnes, og spilte seg raskt opp som førstevalget på playmakerposisjonen. Hun har alltid vært en teknisk god spiller, så hun gjorde det morsomt å se på håndball for mange. Det tok ikke lang tid før landslagssjefen Marit Breivik fikk øynene opp for den unge og tekniske playmakeren i Bergen. Hun ble derfor innkalt på sin første seniorlandslagssamling høsten 2001. Hun fikk også debuten på landslaget mot Sverige i 2001. Henriksen imponerte voldsomt under turneringen i Holland i 2001. Alle mente at hun var bombesikker i VM-troppen i desember. Men dagen før uttaket skulle skje, så skjedde det som absolutt ikke skulle skje. I en seriekamp mot Larvik HK, så pådro kometen seg en kneskade og en bruskskade. Denne skaden ødela for Henriksen i nesten 3 sesonger. Hun gjorde bare små innhopp for Tertnes vinteren 2001, men smertene var for store. Hun gjorde comeback høsten 2002, både i Tertnes og på landslaget. Hun klarte å spille seg til en EM-plass for Norge. Hun fikk, utrolig nok, bare en kamp. Etter manges mening var det altfor lite, men det skyldes først og fremst bruskskaden hun pådro seg i kneet. Hele 2003/2004-sesongen gikk uten at Henriksen var på banen for a-laget til Tertnes. Hun startet opptreningen sammen med 19-årslaget til Tertnes sommeren 2004, men var usikker på om hun i det hele tatt kunne spille kamper på toppnivå igjen. Men etter en god opptrening og klarsignal fra lege fikk hun gjøre et comeback til. Hun var med stort sett hele 2004/2005-sesongen for Tertnes, og fikk en seriebronse. Da spilte også Tertnes EHF Champions Leauge, og Henriksen viste seg som en av de bærende kreftene på laget atter en gang. Tertnes kom ikke videre, men fremtiden til Kari-Anne Henriksen ble lysere når hun fikk mange tilbud fra utenlandske klubber. Hun hadde takket nei til utlandet i mange år, men etter at Gro Hammerseng anbefalte henne å komme til Ikast så hoppet Kari-Anne Henriksen i det, og forlot Tertnes til fordel for Ikast-Bording. Ikast-Bording og Norge. Henriksen ble hentet til Ikast for å være avløseren for Gro Hammerseng. Med skadesituasjonen hennes, så passet dette bra. Hammerseng røk korsbåndet tidlig i sesongen, og dermed fikk Kari-Anne et stort ansvar i klubben. Hun taklet denne rollen veldig bra, som hun gjorde i Tertnes når Mette Davidsen plutselig måtte legge opp. Henriksen spilte en super førstesesong for sin nye klubb, og populariteten hennes økte voldsomt. Sjelden hadde man sett en nordmann med en så slepen teknikk. Kari-Anne fikk i løpet av 2005/2006-sesongen et meget godt rykte i Danmark. De fleste undret seg på hvorfor hun ikke ble innkalt på landslaget. Marit Breivik fikk igjen øynene opp for Kari-Anne Henriksen etter hennes ekstreme innsats i Ikast-Bording, og ville ha henne med til Håndball-VM 2005 for damer. Henriksen diskuterte med treneren og fysioterapeuten sin, og kom frem til at hun ikke kunne ta sjansen. Henriksen står dermed med tolv landskamper og 17 mål i 2001 og 2002. Kari-Anne Henriksen fikk spørsmålet: Har du noen mål når det gjelder landslagsspill? "- Jeg tar alt som det kommer. Hvis jeg kan tåle belastningen og hvis jeg overhodet blir god nok, har jeg lyst å spille på landslaget igjen. Men det er heller ikke noe tap for meg om det ikke skulle skje. Jeg har opplevd så mye motgang at jeg er glad for å overhodet ha muligheten til å fremdeles kunne spille håndball. Og jeg vil heller ikke risikere noe ved å spille på landslaget. Men selvfølgelig- en positiv greie hvis jeg fortsetter å være frisk og rask og blir god nok." Stellaland. Stellaland var en kortlivet boer–republikk fra 1882 til 1885 som lå i et område av Bechuanaland, vest for Sørafrikanske republikk. Republikken ble formelt opprettet den 26. juli 1882 av David Massouw og 400 tilhengere under lederskapet til Gerrit Jacobus van Niekerk (1849–1896). Byen Vryburg ble grunnlagt og erklært som hovedstad. Den 7. august 1883 forente Stellaland seg med Goshen og dannet «Stellalands forente stater». Storbritannia sendte i 1885 en styrke under Charles Warren i 1885 som avskaffet republikken den 30. september og førte territoriet tilbake til Britisk Bechuanaland. Mens den eksisterte, adopterte Stellaland tre forskjellige flagg. Kart over Stellaland og omkringliggende regioner Pierre Beauchamp. Pierre Beauchamp (også kalt Beauchamps) (født 1631, død 1705) var en fransk danser, koreograf og ballettmester. Han nedstammer fra en fransk familie av musikere og dansere og var grundig utdannet i begge disipliner. Beauchamps debuterte i 1650 og ble inspektør for kongens balletter som han opptrådte en rekke ganger sammen med. Han ble utnevnt til direktør for det kongelige danseakademiet, og han koreograferte en rekke balletter inkludert operaer av Campra og Lully og komedieballetter av Moliére. P. Rameau tillegger ham oppfinnelsen av de fem klassiske posisjoner, men det er mer sannsynlig at han bare kodifiserte dem. Han utviklet sitt eget system for ballettnotasjon. Han trakk seg tilbake fra operaen ved Lullys død i 1687, men fortsatte med sitt forskningsarbeid. Som danser var hans klasse og teknikk imponerende. Han sies å ha vært den første som kunne utføre «tours en l'air». Boken om Jubelårene. Boken om Jubelårene er et oldtidsskrift som ble til i de siste århundrene f.Kr. og som ble brukt av flere religiøse grupper i Israel. Boken fikk trolig sin endelige form omkring 100 f.Kr., men den bygde på eldre tradisjoner og myter. Den har blitt overlevert til nåtiden gjennom Den etiopiske ortodokse kirke. Man kjenner deler av den på gresk og hebraisk, og den inngår også i Qumran-funnet. Boken forteller om tidlige bibelske personer og hendelser. I teksten forsøker man å sette hendelser inn i en tidsregning hvor perioder på 49 år blir delt inn i kortere perioder på syv år. Boken foregir å komme med flere detaljer og opplysninger om bibelske personer, blant annet gis det navn på konene til flere av de tidlige forfedrene som 1. Mosebok forteller om. Boken inneholder også mytiske fortellinger om hvordan flere av lovene som israelittene fulgte hadde bakgrunn i lover som ble fulgt allerede før Moses' tid. Goshen. Goshen (oppkalt etter det bibelske Goshen) var en kortlivet boer–republikk fra 24. oktober 1882 til 7. august 1883 da det ble slått sammen med Stellaland som «Stellalands forente stater». Landet lå i et område av Bechuanaland, vest for den daværende Sørafrikanske republikk. Ratingen. Ratingen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 95 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Mettmann i den nordvestlige delen av Berg, ca 12 km nordøst for Düsseldorf. Historie. Ratingen ble grunnlagt før 849. Siden middelalderen har Ratingen hørt til grevene og senere hertugene av Berg. 11. desember 1276 fikk Ratingen byrettigheter. Ratingen var en av fire steder i Berg som opplevde en økonomisk vekst på slutten av middelalderen, men som stoppet opp under trettiårskrigen. I begynnelsen av industrialderen begynte de første fabrikkene å dukke opp i 1783. I 1815 ble Ratingen en del av Preussen. Etter relativt få skader under andre verdenskrig opplevde Ratingen en vekst i 1960- og 1970-åra. Flere internasjonale selskap (særlig innan IT-industrien) slo seg ned i byen, som Vodafone, Sun Microsystems, Hewlett-Packard, SAP, Cemex, Tiptel og Esprit Yoga Fire. Yoga Fire er et norsk rockeband bestående av Benjamin Helstad («Benjamin») (vokal), Jonas Forsang Moksnes («Apollo») (sologitarist), Aslak Hartberg («Alis») (bassist), Sveinung Eide («Dr. S») (synthesizer og rytmegitarist) og Thomas Emil Jakobsen («Tåka») (trommeslager). Medlemmene er tidligere kjent fra hip-hop-prosjektene Klovner i kamp og Apollo. Opprinnelse. Bandet ble startet som en hyllest til Joachim «Jokke» Nilsen, og ble stiftet som en konsekvens av at medlemmene ble spurt om å spille på minnekonserten for Jokke på Rockefeller i Oslo så tidlig som i 2001. I første omgang ble det med denne ene konserten, men etter en ny minnekonsert for Jokke noen år senere begynte bandet såvidt å skrive eget materiale. Trommeslager Thomas «Finger'n» Gullestad flyttet i 2006 til Los Angeles og ble derfor byttet ut med Klovner i Kamp og Apollos tidligere lydmann, Søren «Posen» Brandt. Yoga Fire er kjent for sine svært utagerende liveshows, og har spilt på flere større festivaler, blant annet på Quartfestivalen, Hovefestivalen og Slottsfjellfestivalen. I 2009 spilte de også på Roskildefestivalen i Danmark og i 2011 på Landstreffet i Stavanger. Yoga Fire vant MTV Europe Music Awards 2009 i kategorien Beste Norske Artist. De ble også nominert i klassen Best European Act. I 2010 vant de Spellemannpris i kategorien «Årets musikkvideo». Yoga Fire var også nominert til NRJ Music Awards 2009 i kategorien "Beste Norske Band/Artist". Sommeren 2012 forlot Dansken gruppen. Ny vokalist er Benjamin Helstad. Fuck You Eller Penga Tilbake. Yoga Fire sitt debutalbum, "Fuck You Eller Penga Tilbake", ble utgitt høsten 2009 på MTG Music. En uke før albumet ble sluppet kom også boka om Yoga Fire ut. Også den heter "Fuck You Eller Penga Tilbake", og er skrevet av bandets bassist, Aslak «Alis» Hartberg. Første singel fra albumet het «De eneste i verden» og ble sluppet i mai 2008, på Mountain Music. Våren 2009 ble den andre singelen, «Slepp Johnny Fri», utgitt på MTG. «Slepp Johnny fri» er skrevet om og til bandets manager Jonas Haga Nilsen, også kjent som Johnny Trebein. I musikkvideoen til låta spiller skuespillerene Aksel Hennie, Trond Fausa Aurvåg, Nicolai Cleve Broch, Håvard Bakke og Fridtjov Såheim bandets medlemmer. Regien er ved Marius Holst. «Superkul med kniv» var albumets tredje singel. I musikkvideoen som var regissert av Lasse Gretland spiller blant annet Jenny Skavlan. Videoen ble kåret til årets musikkvideo under Spellemannprisen 2010. Santa Coloma de Gramenet. Santa Coloma de Gramenets beliggenhet Det vestlige Santa Coloma de Gramenet Santa Coloma de Gramenet (Gramenet del Besòs) er en spansk kommune i det katalanske comarcaet Barcelonès Nord, i provinsen Barcelona. Kommunen hadde i 2005 118 129 innbyggere. Den har et areal på 6,57 km² og en befolkningstetthet på 17 980,08 innb./km². Santa Coloma de Gramenet ligger mellom Badalona, Sant Adrià de Besòs og Montcada i Reixac. Elva Besòs skiller Santa Coloma de Gramenet fra Barcelona. Fra Plaça de Vila i Santa Coloma til Plaça de Catalunya i Barcelona er det bare 8 km. Queenstown (Eastern Cape). Queenstown er en by i provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika. Den er det kommersielle og administrative sentrumet og utdanningssentrum for et blomstrende landbruksdistrikt. Utformingen av Queenstown reflekterer dens opprinnelige formål som forsvarsfestning for grenseområdet og har en svært uvanlig form. Der er et sentralt heksagonalt område hvor ild fra kanoner eller rifler kunne rettes ned seks adkomstveier fra sentrum. Kanonstedene er nå erstattet av hager dominert av en sentral fontene. En abstrakt skulptur erstattet fontenen som del av byens 150–årsjubileum. Queenstown ligger ved Komani som er del av elvesystemet Kei og har en forfriskende klima med rikelig vannforsyning fra de omkringliggende fjellene. Vannet samles i Bongolodammen som ligger i høydene og som brukes i stor grad til rekreasjon og vannsport. Hvert år, rundt begynnelsen av juni, holder byen en kunstutstilling med vekt på malerier og skulpturer. Nær Queenstown ligger et naturreservat med tallrike antiloper, stumpneshorn og spektakulære blomstrende planter sammen med panoramiske utsikter fra fjelltopper. Ring of Kerry. Ring of Kerry ("Kerry-runden") er en kjent turistvei i Kerry i sørvestre hjørne av Irland. Den 170km lange runden følger riksveiene N70, N71 og R562. Den starter fra Killarney, går rundt Iveragh-halvøya, igjennom Kenmare, Sneem, Waterville, Cahersiveen and Killorglin. Severdigheter og utsiktspunkter er blant andre: Muckross House (ved Killarney), Staigue stenfort og Derrynane House, som var hjemmet til Daniel O'Connell. Like sør for Killarney, Ross Castle, Killarneysjøene, og «Damenes utsikt» Alt dette er attraksjoner langs Kerry runden innenfor Killarney nasjonalpark. Det er mange busselskaper som kjører rundturer langs Ring of Kerry. Siden det mange steder er smale veier og vanskelig for turbusser å passere hverandre, praktiseres det anbefalt retning ved at bussene kjører runden, mot klokka når en ser på kartet. Biler kjører runden med klokka for å unngå å bli hindret av turbussene som lett blir forsinket. Det er også skiltet en rute for syklister langs mindre veier, og en rute for turgjengere langs stier og mindre veier. Spaserveien er Irlands lengste merkede turvei med 215km. Disse veiene følger noenlunde kjøreruten Ring of Kerry. Runden passerer mange forskjellige landskap med mange utsikter og variert vegetasjon. Noen av de høyeste toppene og noen utsiktpunkter kan ikke nås på grunn av irsk utmarkslovgivning som ikke gir fri ferdsel i utmark uten grunneierens tillatelse og merking. Nordmenn bør passe på så de ikke går på områder i utmarka der grunneieren ikke tillater ferdsel. Sant Adrià de Besòs. Sant Adrià de Besòs er en kommune i comarcaet Barcelonès i Catalonia, Spania. Den ligger ved munningen til elva Besòs, mellom Barcelona, Santa Coloma de Gramenet og Badalona. Kommunen er en del av Stor-Barcelona. Sant Adrià de Besòs har cirka 40 000 innbyggere (2007) og et areal på 3,78 km². L'Hospitalet de Llobregat. L'Hospitalet de Llobregat (eller L'Hospitalet) er en by og en kommune i provinsen Barcelona i Catalonia, Spania. Den ligger mellom Barcelona, Esplugues de Llobregat, Cornellá de Llobregat og El Prat de Llobregat. Med sine 261 310 innbyggere er den den nest mest befolkede kommunen Catalonia. Den er dessuten den byen i Spania som har størst befolkningstetthet, og er blant de tettest befolkede byene i hele Europa, med 20 926 innb./km². Montcada i Reixac. Montcada i Reixac er en kommune i comarcaet Vallès Occidental i Catalonia, Spania, og er en del av Stor-Barcelona. Kommunen, med et areal på 23,34 km², har 32 153 innbyggere (2006). Befolkningstettheten er på 1 369,9 innb./km². Montcada i Reixac grenser til kommunene Barcelona, Cerdanyola del Vallès, Santa Coloma de Gramenet, Badalona, Ripollet og Mollet del Vallès. Rheine. Rheine er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 75 000 innbyggere. Byen er den største byen i "kreisen" Steinfurt og ligger ved elven Ems, omtrent 40 km nord for Münster, 45 km vest for Osnabrück og 45 km øst for Enschede (Nederland). Historie. Selv om området rundt byen har vært bebodd siden førhistorisk tid ble Rheine først nevnt i et dokument signert av Ludvig I i 838. 15. august 1327 fikk Rheine byrettigheter av Ludvig II, biskop av Münster. Byen ble grunnlagt der to gamle handelsveier krysset forbi, og ved et vadested over Ems. Frankiske soldater sikret dette strategiske punktet med en kasernegård, og senere ble det bygget en kirke og flere bygninger ved utposten. Mot slutten av trettiårskrigen ble byen lagt i aske. Svenske og hessiske tropper beleiret keiserens soldater som forskanset seg i Rheine. 20. og 21. september og 19. oktober 1647 ble brennende kanonkuler avfyrt mot byen og 365 hus brant ned. Under industrialiseringen blomstret tekstilindustrien i byen. Den var en viktig økonomisk faktor for Rheine frem til andre halvdel av 1900-tallet. Stadtkirche Sankt Dionysius i Rheine Beaufort West. Beaufort West er en by i provinsen Western Cape i Sør-Afrika. Den er den eldste og største byen i den tørre regionen Great Karoo og er del av Beaufort West Local Municipality med 37 000 innbyggere i 2001. Byen ble grunnlagt i 1818 og ble til å begynne med kalt "Beaufort" etter Henry Somerset, den femte hertugen av Beaufort, som var far til Charles Henry Somerset som da var guvernør i Kappkolonien. Byen ble gitt det nye navnet "Beaufort West" i 1869. I dag er Beaufort West sentrum for et landbruksdistrikt som hovedsakelig er basert på sauedrift. Den er en betydelig by langs N1. Ved siden av Beaufort West ligger Karoo nasjonalpark. Viktige fossiler har blitt funnet i området, innledningsvis av David Baird, sønn av den lokale magistraten i 1827. Sant Cugat del Vallès. Sant Cugat del Vallès er en by og en kommune i comarcaet Vallès Occidental i Catalonia, Spania. Den har 73 774 innbyggere (2006) og et areal på 48,32 km². Kommunen ligger bare rundt 5 km fra Barcelona, mellom fjellene Serra de Collserola og Serra de Galliners. Den regnes ofte som en kommende bydel i Barcelona. Sant Cugat del Vallès har en av de høyeste inntektene per capita i Spania og er den kommunen i Spania med lavest gjennomsnittsalder. Esplugues de Llobregat. Kommunevåpenet til Esplugues de Llobregat. Esplugues de Llobregat er en kommune i comarcaet Baix Llobregat i provinsen Barcelona i Catalonia, Spania. Den har 46 550 innbyggere (2005) og et areal på 4,6 km². Den grenser til Barcelona, Sant Just Desvern, Sant Joan Despí, L'Hospitalet de Llobregat og Cornellà de Llobregat. Alfred Beit. Alfred Beit (født 15. februar 1853, død 16. juli 1906) var en britisk gull- og diamantmagnat og støttespiller for britisk imperialisme i det sørlige Afrika. Beit var født i Hamburg i Tyskland og var den eldste sønnen og den nest eldste av seks barn i en jødisk familie. Hans far var en fremgangsrik handelsmann i Hamburg. Beit ble lærling i Jules Porgès & Cie, diamantfirmaet i Amsterdam. Han ble sendt til Kappkolonien i 1875 av sitt firma for å kjøpe diamanter etter diamantstreiken i Kimberley. Han ble forretningsvenn av Cecil Rhodes, og de satte i gang med å kjøpe ut foretak og å eliminere motstandere som Barney Barnato. Han ble raskt med i en gruppe investorer som skaffet seg kontroll over kravene til diamantgruvene Central, Dutoitspan og De Beers. Rhodes var den aktive politikeren, og Beit sørget for planlegging og finansiell støtte. Beit utvidet i 1886 sine interesser til de nyoppdagede gullfeltene i Witwatersrand. I sine forretningsforetak der brukte han investorene Hermann Eckstein og Joseph Benjamin Robinson. Han grunnla Robertson Syndicate og firmaet Wernher, Beit & Co. Han importerte gruveingeniører fra USA og var blant de første som adopterte dype gruver. Rhodes inngikk en avtale med Lobengula. Beit grunnla British South Africa Company som et resultat av dette i 1888. Beit ble guvernør på livstid i De Beers i tillegg til direktør i tallrike andre selskaper som Rand Mines, Rhodesia Railways og Beira Railway Company. Beit flyttet i 1888 til London hvor han følte han hadde større forutsetninger for å styre sitt finansielle imperium og støtte Rhodes i hans sørafrikanske ambisjoner. Beit flyttet inn i Tewin Water, nær Welwyn, et stort bolighus med victorianske tillegg og 28 km², mens Julius Wernher til slutt kjøpte Luton Hoo med 21,1 km² noen få kilometer unna. Inspirert av Rhodes' imperialistiske visjon, deltok han i planleggingen og finansieringen av det mislykkede Jameson-raidet sent i 1895 som var ment å utløse et kupp i Sørafrikanske republikk. Som et resultat av dette spetakkelet, gikk Rhodes av som statsminister, og både han og Beit ble funnet skyldig av undersøkelsen til underhuset. Beit måtte trekke seg som direktør i BSAC, men ble valgt til visepreseident i selskapet noen få år senere. I sitt testament satte han opp Beit Trust hvor han gav store summer til utvikling av infrastruktur i det sentrale og sørlige Afrika, til universitetsutdanning og forskning i Sør-Afrika, Rhodesia (£1 200 000), Storbritannia og Tyskland. Beitbridge, grensebyen mellom Zimbabwe og Sør-Afrika er opplalt etter ham. Maremàgnum. Gangbrua Rambla de Mar fører over til Maremàgnum-komplekset. Maremàgnum er et kompleks i Port Vell i den katalanske byen Barcelona. Det består av flere bygninger med butikker, spisesteder, barer og diskoteker. Komplekset ble bygd med tanke på de Olympiske Leker i 1992. I Maremàgnum finner man også blant annet det kjente akvariet i Barcelona og en IMAX-kino. Barri Gòtic. Barri Gòtic («Den gotiske bydelen») er en bydel i distriktet Ciutat Vella i den katalanske byen Barcelona. Bydelen er sentrum av gamlebyen. Barri Gòtic strekker seg fra La Rambla til Via Laietana, og fra kysten til Ronda de Sant Pere. Mange av bygningene i Barri Gòtic stammer fra Middelalderen, noen helt fra romernes bosetning i Barcelona. Man kan se rester av den gamle romerske muren rundt Tapineria og Sots-Tinent Navarro i sør, Avinguda de la Catedral og Plaça Nova i vest, og Carrer de la Palla i sør. Jødekvarteret El Call lå også i denne bydelen. Barri Gòtic har et labyrintaktig gatemønster, med mange små gater som åpner seg ut i plasser. Det meste av bydelen er stengt for vanlig trafikk, men er åpen for taxier og servicekjøretøyer. Port Olímpic. De to skyskraperne og broneskulpturen "Peix" ved Port Olímpic. Port Olímpic («Den olympiske havna») er en havn i bydelen Barceloneta i Barcelona, Catalonia, Spania. Området var tidligere fullt av fabrikker, men er i dag en vakker lystbåthavn med en rekke spisesteder og barer, og til og med badestrender. Bak havna står byens to eneste skyskrapere; Torre Mapfre og hotellet Barcelona Arts. Nedenfor dem ligger det diskoteker, et kasino og flere restauranter. Helt nede ved stranda er den kjente bronseskulpturen "Peix" («Fisk») av arkitekten Frank Gehry. Badalona. Badalona er en by og en kommune i comarcaet Barcelonès i Catalonia, Spania. Den ligger omtrent 10 km fra Barcelona. Badalona ligger helt nord i comarcaet, og er den tredje største byen i Catalonia, etter Barcelona og L'Hospitalet de Llobregat, og etterfulgt av Terrassa og Sabadell. Byen har 221 520 innbyggere (2006) og har et areal på 22,20 km². Kommunen utgjør en del av Stor-Barcelona. Badalona ligger langs Middelhavskysten, langs elva Besòs. Kommunen grenser til Sant Adrià de Besòs i sørøst, Santa Coloma de Gramenet i sørvest, Montgat i nordøst og Tiana i nordøst. Kårvåg. Kårvåg er en bygd og et tettsted i Averøy kommune, lokalisert i nærheten av Atlanterhavsveien. Averøy er i nordmøre-delen av fylket Møre og Romsdal. Tettstedet har innbyggere per 1. januar. Vryburg. Vryburg («fri borg») er en stor agrikulturell by i provinsen North West i Sør-Afrika. Den ligger halvveis mellom Kimberley (hovedstaden i Northern Cape) og Mafikeng (hovedstaden i North West). Det ligger ved Cecil Rhodes store nordlige jernbane som gikk fra Cape Town gjennom Kimberleys diamantfelter, Vryburg, Mafikeng og nordover forbi Victoriafallene. Den ligger også ved N14 som går fra Gauteng i sørvestlig retning gjennom Vryburg, Kuruman og Upington til gruvebyen Springbok i nordvestlige Kapp. Denne veien forbinder Gauteng med Namibia. Townshipet Huhudi (tswana: «rennende vann») ligger rett sør for byen. Utdanningsinstituttet Tiger Kloof ble satt opp sør for byen av London Missionary Society i 1904. Steinkirken på området er et nasjonalt monument. Da republikken Stellaland ble etablert i 1882, ble Vryburg dens hovedstad. G.J. van Niekerk var dens første og eneste president. Britene tok byen i 1885 og førte området inn i Britisk Bechuanaland som igjen ble del av Kappkolonien i 1895. Under andre boerkrig bygget britene en konsentrasjonsleir her for å huse boerkvinner og barn. Kappkolonien ble Kapprovinsen i 1910, en av de fire provinsene i Unionen Sør-Afrika og senere Republikken Sør–Afrika. Da ni provinser ble etablert i 1994, ble byen del av provinsen North West. Vryburg er Sør–Afrikas største kjøttproduserende distrikt, og Hereford–kveget er det mest populære. Det kalles noen ganger «Sør–Afrikas Texas». Mais og peanøtter er viktige avlinger som blir produsert i distriktet. Francisco Fernández de la Cueva. Francisco Fernández de la Cueva Don Francisco Fernández de la Cueva, octavo duque de Alburquerque, marqués de Cuéllar, conde de Ledesma y de Huelma (født 1619, død 27. mars 1676) var en spansk militæroffiser. Han var visekonge av Ny-Spania fra den 15. august 1653 til den 15. september 1660. Han var også visekonge av Sicilia fra 1668 til 1670. Luis Enríquez de Guzmán. Don Luis Enríquez de Guzmán, noveno conde de Alba de Liste y marqués de Villaflor (født ca 1605) var visekonge av Ny-Spania fra den 28. juni 1650 til den 14. august 1653. Senere var han visekonge av Peru fra den 24. februar 1655 til den 31. desember 1661. Salzgitter. Salzgitter er en by sørøst i Tyskland i delstaten Niedersachsen med rundt 105 000 innbyggere. Byen ligger mellom Hildesheim og Braunschweig. Sammen med Wolfsburg og Braunschweig, er Salzgitter en av sju "Oberzentren" i Niedersachsen (et slags storbyområde). Arealet til byen er et av de største i Tyskland. Byen er forbundet til Mittellandkanal og Elbe-Seitenkanal via elven Innerste. De næmreste byene er Braunschweig, 23 km nordøst og Hannover, 51 km nordvest. Byen ble grunnlagt i 1942, og sammen med Wolfsburg, Leverkusen og Eisenhüttenstadt, er Salzgitter derfor en av få byer i Tyskland som ble grunnlagt på 1900-tallet. Historie. Salzgitter har sitt opphav på begynnelsen av 1300-tallet rundt saltkilder nær landsbyen Verpstedt (senere Vöppstedt). Navnet utviklet seg fra nabolandsbyen Gitter (som i dag er en landsby) og ble først nevnt i 1347. Etter 200 år med saltverk ved forskjellige kilder fikk bøndene i området som i dag er Salzgitter byrettigheter, men mistet disse da byen kom inn under hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg på begynnelsen av 1500-tallet. Da byen ble overført til Preussen i 1803 fikk Salzgitter igjen byrettigheter, men i 1815 ble de igjen fjernet da den ble en del av Kongedømmet Hannover. I 1830 ble det opprettet et saltbad i Salzgitter. Etter at Kongedømmet Hannover ble en del av Preussen i 1866, ble Salzgitter en kommune i Preussen, som fikk byrettigheter igjen i 1929. Før dette hadde Vorsalz og Liebenhall blitt innlemmet (1926, 1928). I 1936 ble Kniestedt innlemmet, og i 1938 tettstedet Gitter. Fra 1942 hadde den unge byen fått 29 bydelar. 1. april 1942 ble den kreisfrie byen Watenstedt-Salzgitter (omdøpt til Salzgitter i 1951) dannet ved at landkreisene Goslar og Wolfenbüttel ble slått sammen med byen Salzgitter. I 1937 begynte gruvedrift etter jernmalm og et jernverk ble bygget. I oktober 1942 ble en underavdeling av Neuengamme konsentrasjonsleir opprettet for å gi slavearbeidere til jernverkene. Denne store leiren hadde 2 800 fanger. Det var tre konsentrasjonsleire i Salzgitter under krigen, og byen ble hardt rammet av amerikanske og britiske bombetokt. Etter krigen ble Braunschweig med Salzgitter en del av delstaten Niedersachsen. Narsaq kommune. Narsaq Kommune er en tidligere kommune i Vestgrønland amt på Grønland. Kommunen har 2.050 innbyggere, hvorav 1740 bor i hovedbyen Narsaq. Resten bor i de mindre byene Qassiarsuk (102), Igaliku (55) og Narsarsuaq (153). I tillegg bor det 10 personer på 10 fåreholds-steder nær Narsaq by. Geografi og klima. Narsaq kommune ligger sør i Grønland, og er derfor grønnere enn kommuner lenger nord. Nordgrensen er definert til å gå langsetter innlandsisen, så kommunen er isfri, bortsett fra noen isbreer. Disse isbreene gjør også at det i fjordene utenfor byen Narsaq flyter hundrevis av isfjell. Klimaet kalles subarktisk, fordi det verken er helt arktisk eller temperert. Om sommeren er temperaturen behagelig, og gjerne over 20°C, med lange perioder med stabilt vær. Om vinteren kan det krype ned i -30°C. Middeltemperaturen er -8°C i februar og +8°C i juli. Navn og våpenskjold. Ordet Narsaq betyr «sletten», og viser til den grønne sletten som byen Narsaq ligger på. Våpenskjoldet er hvitt, med en blå elv diagonalt, og en hvit laks som svømmer i elven. Historie. Området har vært periodevis bebodd de siste 4.500 år. De første folkene som bosatte seg på Grønland var eskimoer fra Saqqaqfolket, som først bosatte seg i Ilulissat lenger nord, men også her i kommunen. Thulefolket kom til sydlige Grønland ca år 1200. Byen Narsaq ble etablert som handelsstasjon i 1830, under navnet Nordprøven. Navnet Narsaq fikk den i 1850, men den var lenge tynt befolket, med bare noen få hus. Først da byen fikk sitt eget fiskemottak i 1953 begynte Narsaq å vokse, og fikk bystatus i 1959. Da hadde byen kun 600 innbyggere. Næringsliv. Hovederhvervet i kommunen er fiske, særlig av reker og krabber, men også laks, sel og hval. Rekene selges av fiskerne i området til Royal Greenlands fabrikk i Narsaq, hvor de bearbeides og eksporteres. Den frodige naturen i området er også grunnlag for den andre av kommunens bærende næringer, som er fåreavl. Innenfor kommunens grenser er det 25 fåreholdsteder, typisk bestående av en eller to familier, som huser 31 av Grønlands 53 besetninger av får. På fåreholdstedene produseres lam, fortrinnsvis til hjemmemarkedet. Disse slaktes på Grønlands eneste slakteri, S i Narsaq, som er datterselskap av Arctic Green Food. Fåreavlernes dyrkede marker omfatter bl.a. nordboernes gamle marker i Østerbygden, og i området finnes mange ruiner etter nordboerne. En tredje stor næring i området er turisme. Narsaq by er utgangspunktet for mange aktiviteter og utflukter, fordi byen ligger tett ved innlandsisen og lett kan nås pr. båt. Det samme gjelder dalene og baklandet, som er et et reisemål for såvel vandrere og sportsfiskere som geologiinteresserte. I området er det gode fiskemuligheter, og det finnes mange sjeldne steiner og mineraler. I Narsaq ligger Grønlands første bryggeri, Greenland Brewhouse, som blant annet eksporterer til Danmark. Kommunikasjon. I Narsarsuaq ligger Narsarsuaq lufthavn, en tidligere amerikansk militærbase som er hovedinngangsporten til Sydgrønland. Flyplassen ble anlagt av det amerikanske luftvåpenet under 2. Verdenskrig til mellomlandinger for fly på vei til eller fra Europa, men har siden 1959 fungert som en sivil flyplass. Air Greenland flyr fra flyplassen i Narsarsuaq resten av Grønland og Danmark. Kuruman. Kuruman er en by i provinsen Northern Cape i Sør-Afrika, kjent for sine vakre landskap og "Oog" («øye»), en geologisk form som fører vann fra undergrunnen til overflaten i ørkenen Kalahari. Kuruman–elva som er tørr med unntak av raske flommer etter kraftig nedbør, er oppkalt etter den. Kuruman var misjonsstasjon for London Missionary Society, grunnlagt av Robert Moffat, og var stedet hvor David Livingstone ankom for sin første stilling som misjonær i 1841. Matías de Peralta. Don Matías de Peralta var visekonge av Ny-Spania i en liten periode etter at den forrige visekongen Marcos de Torres y Rueda døde i 1649. Peralta var visekonge av Ny-Spania fra den 22. april 1649 til den 28. juni 1650. Marcos de Torres y Rueda. Don Marcos de Torres y Rueda (født 25. april 1591, død 22. april 1649) var biskop i Yucatán fra 1646 til 1649 og visekonge av Ny-Spania fra den 13. mai 1648 til den 22. april 1649. Ittoqqortoormiit kommune. Ittoqqortoormiit kommune er en tidligere kommune på Grønland. Kommunen er den nordligste i Østgrønland amt, og har 546 innbyggere. Kommunens areal er på cirka 235.000 km², noe som er ca. 5,5 ganger større enn Danmark. 80% er dekt av innlandsis, 15% er isfritt og 5% er havområde. Dette gir et areal på ca. 420 km² pr innbygger. I kommunen ligger Scoresbysundet (Kangertittivaq), verdens største fjordkompleks. Fjorden er 1.500 meter dyp på det dypeste. Parlamentsmedlem. Et parlamentsmedlem er et medlem av en lovgivende forsamling – et parlament. Avhengig av betegnelsen på et lands parlament kan medlemmene ha forskjellige betegnelser, men i de fleste land brukes en betegnelse som omfatter «medlem av» og navnet på det lokale parlament på det lokale språk. På engelsk forkortes parlamentsmedlem MP. García Sarmiento de Sotomayor. Don García Sarmiento de Sotomayor, segundo Conde de Salvatierra y Marqués de Sobroso (født ca. 1595, død 26. juni 1659) var visekonge av Ny-Spania fra den 23. november 1642 til den 13. mai 1648 og visekonge av Peru fra 1648 til 1655. Siegen. Siegen er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 105 000 innbyggere. Byen ligger ved elven Sieg i "landkreisen" Siegen-Wittgenstein der den er administrasjonssete. Historie. Utsikt over parken til Oberes Schloss Navnet Siegen kommer sannsynligvis fra det keltiske elvenavnet Sieg. Det er derimot uklart om det er sammenheng mellom dette navnet og den germanske stammen Sicambri, som levde her i før-kristen tid. De første skriftlige kildene om byen, da kalt "Sigena", går tilbake til 1079. Hovednæringen til byen var i lange tider gruvedrift, noe man kan se med de mange gruvene innenfor bygrensene. I 1224 hørte Siegen til greven av Nassau, Heinrich den rike, og Engelbert II av Berg, erkebiskop av Köln, etter at sistnevnte overførte halvparten av eiendommen til førstnevnte. "Oberes Schloss" var allerede bygget på denne tiden. 19. oktober 1303 fikk Siegen byrettigheter. Byen var delt mellom de to overherrene frem til 1381 da Nassau tok over hele eierskapet. På 1500-tallet ble det bygget bymurer rundt Siegen med seksten tårn og tre byporter, i tillegg til en flott borg. Byen ble flere ganger rammet av bybranner, blant annet i 1592 og 1695. På 1700-tallet blomstret gruvedriften, sammen med jord- og skogbruk. Da prins Vilhelm I av Nederland nektet å bli med i Rhinforbundet, grunnlagt av Napoleon, ble han kastet fra tronen av den franske keiseren og Siegerland gikk til storhertugdømmet Berg. Etter Napoleons fall i 1815, fikk Vilhelm I tilbake sine tidligere tyske områder, men avstod disse til Preussen i bytte mot storhertugdømmet Luxembourg. I 1923 ble Siegen tatt ut av landkreisen med samme navn og ble en kreisfri by. I 1975 mistet derimot Siegen denne statusen og ble en del av den nyopprettede landkreisen Siegen-Wittgenstein. Under andre verdenskrig ble Siegen bombet flere ganger av de allierte på grunn av en viktig jernbanelinje som gikk gjennom byen. Juan de Palafox y Mendoza. Juan de Palafox y Mendoza Don Juan de Palafox y Mendoza (født 26. juni 1600, død 1. oktober 1659) var en spansk romersk-katolsk biskop. Han var visekonge av Ny-Spania i en kort periode fra den 10. juni til den 23. november 1642. Diego López de Pacheco Cabrera y Bobadilla. Don Diego López de Pacheco Cabrera y Bobadilla, conde de Xiquena y duque de Escalona (født 16. august 1599, død 27. februar 1653) var visekonge av Ny-Spania fra den 28. august 1640 til den 10. juni 1642. Sindelfingen. Det gamle rådhuset i Sindelfingen Sindelfingen er en by i Tyskland i delstaten Baden-Württemberg med rundt 60 000 innbyggere. Byen ligger omtrent 15 km sørvest for Stuttgart. Hvis en begynner i øst grenser byen til Stuttgart, Leinfelden-Echterdingen (Landkreis Esslingen) så vel som Böblingen, Aidlingen, Grafenau, Magstadt og Leonberg (alle Byen glir faktisk i ett med Böblingen. Økonomien i byen er hovedsakelig basert på bilindustrien, særlig I middelalderen lå det et veveri i byen, og i dag står moteindustrien Geografi. Sindelfingen ligger utenfor den nord-øste randen av den øvre „Gäu“ sør for naturreservatet Glemsskogen mellom elven Schwippe som har sitt utspring i byen, og Sommerhofenbekken. Den høyeste punktet til Sindelfingen ligger på 532m, den laveste på 409m over havet. Bystruktur. Sindelfingen består av den egentlige byen så vel som de to bydelene Maichingen og Darmsheim som ble tilknyttet i 1971. For tiden oppstår en ny bydel, den såkalte „Flugfeld“ (flyplass). Flugfelden er et fellesprosjekt mellom Sindelfingen og Böblingen. I kjernebyen er det noen boligområder som har egne navn som Spitzholz, Eichholz eller Hinterweil. Historie. Omkring 1065 ble grunnlagt et kloster av Graf Adalbert (II.) som ble nevnt for første gang i 1155 som „praepositura in Sindelvinga“. I 1476 ble grunnlagt et nytt kloster i Tübingen som fikk mest av eiendommen til Sindelfingen. Av eiendomsrestene ble grunnlagt Augustiner-klosteret som ble oppløst i 1535. Som svaret på bygrunnlegelsen til Böblingen i 1250 fulgte Sindelfingens bygrunnlegelse i 1263. Allerede før bymuren var ferdig, innbyggerne til Böblingen angrep Sindelfingen som gjorde av den to nabobyene store rivaler. Men Sindelfingen ble en ubetydelig by for lang tid. På 1800-tallet ble Sindelfingen en betydelig veverby. I 1900-årene fulgte en stor økning av industrien. I 1914 bosettes seg Daimlerverket i Sindelfingen. Sindelfingen vokste til en betydelig industriby. Derfor ble byen sterkt ødelagt i løpet av den andre verdenskrig. Byen som hadde et innbyggerantall av 8500 til krigsavslutningen, passerte 20 000 innbyggere i 1957. Dette medført t byen ble: „Große Kreisstadt“. Under regionsreformen i 1971 byen oppnådde byen dagens utstrekning. I 1990 var Sindelfingen vertsby for tiende „Landesgartenschau Baden-Württemberg“. Religion. Sindelfingen var opprinnelig del av bispedømmet Konstanz Da byen hørte til Württemberg siden 1300-årene, ble byen protestantisk under hertug Ulrich i 1535 som følge av reformasjonen. Hovedkirken er Martinskirken, en av den eldste kirkene til landet (ordinasjonen i 1083). Alle fire menigheter danner den protestantiske helmenigheten Sindelfingen. Etter reformasjonen katolikker er i Sindelfingen siden enden av 1800-årene. Den første katolske kirken er kirken „Zur Heiligsten Dreifaltigkeit“ som ble bygd i 1952. I Sindelfingen er det også organiserte menigheter tilhørende blant annet De frie evangeliske forsamlinger, Medodistkirken, Baptistsamfunnet, Den nyapostoliske kirke og et kristnet tyrkisk samfunnet ("Türkçe Konusan Kilise Toplulugu"). Mange Sindelfingenborgere tilhører ikke-kristne trossamfunn. De meste er muslimer, som i mellomtiden har en egen moské. Befolkning. Innbyggertallene ble bedømt, resultatene til folketellinger (*) eller statistiske data. Alle tallene siden 1871 fra „Statistisches Landesamt Byrådet. Byrådet består av 45 representanter siden den siste valget på 13. juni 2004. Borgermester. Den første borgermesteren til landsbyen, den såkalte „Schultheiß“, ble navnet i 1255. I 1271 ble navnet en Schultheiß til byen. Siden 1930 den første mannen i byen ble kalt „Bürgermeister“. På 1. februar 1962 Sindelfingen ble „Große Kreisstadt“ og så ordføreren blir nevnet „Oberbürgermeister“. Denne blir valgt for åtte år. Våpen og flagg. Sindelfingens våpen viser tre hjortehorn over et svart kors. Hjortehorn symboliserer tilhørigheten til Württemberg. Byflagget er svart-kvitt. Våpenet og flagget har en lang tradisjon. Vennskapsbyer. Siden 1955 Sindelfingen står fadder til fordrevne fra byen Würbenthal i Økonomi og infrastruktur. Sindelfingen er preget av bilindustrien, særlig Daimler AS. Med rund 33000 arbeidere driften er konsernets største på jorden. I middelalderen lå det et veveri i byen, og i dag står moteindustrien fremdeles sterkt her. Stadtwerke Sindelfingen GmbH som er 37,4% byeid, gjør energien og vannet. Trafikk. Sindelfingen ligger nærmest motorveien A 81 (Würzburg–Gottmadingen) som krysser seg med A 8 i nord-østen av byen. Dessuten har Sindelfingen tilknytning til forbundsveien B 464 (til Reutlingen) og B 14 (til Stuttgart). Sindelfingen har ikke regelmessige jernbaneforbindelser. Fra 2010 skulle kjøre den nye S-banen S60 (S-banen Stuttgart) med stoppesteder i Sindelfingen og bydelen Maichingen. For tiden er det to stoppesteder på området til Böblingen (S1 stoppested Goldberg og stasjonen Böblingen for regionale tog) som er fort oppnåelig fra Sindelfingen. S-banene og bussene er del av VVS (Verkehrsverbund Stuttgart / trafikkforbundet Stuttgart). Lufthavnen Stuttgart er også fort oppnåelig med S-banen eller bilen. Litteratur. Band 2 fra "Deutsches Städtebuch“. Handbuch städtischer Geschichte – Im Auftrage der Arbeitsgemeinschaft der historischen Kommissionen og med hjelp av den „Tyske Städtetagen“, den „Tyske Städtebunden“ og den „Tyske Gemeindetagen“, uttgav fra Erich Keyser, Stuttgart, 1961 Rademacher: "Reich an Vergangenheit. Römer und Alamannen in Sindelfingen." Sindelfingen 2004 (Schriftenreihe des Stadtarchivs Stuttgart 2000 (Materialhefte zur Archäologie in Baden-Württemberg, Flushing Meadows–Corona Park. Flushing Meadows–Corona Park som iblant også kalles Flushing Meadows Park ligger Flushing i nordre Queens i New York, USA. Den er den nest største parken i New York City og ble anlagt i forbindelse med verdensutstillingen i New York i 1939/1940. Parken var også brukt ved verdensutstillingen i New York i 1964. Flushing Meadows–Corona Park er cirka 5 kvadratkilometer stor. Parken er kjent for den årlige grand slam-turnering i tennis, US Open som holdes på "USTA Billie Jean King National Tennis Center". Centercourten på denne sportsarenaen heter "Arthur Ashe Stadium" og den andre stadion heter "Louis Armstrong Stadium". I parkens nordlige del finnes Shea Stadium, som er hjemmearena for baseballaget New York Mets. Sam Hollis. Samuel W. Hollis (1866 (dato ukjent) – 17. april 1942) var en engelsk fotball manager, mest kjent for å være den aller første manageren til Arsenal. Han var født i Nottingham og hadde relativ liten erfaring fra fotball. Han hadde tidligere jobbet på et skiftekontor og i posten. Han ble utnevnt til manager (eller «secretary-manager» som tittelen var da) for Woolwich Arsenal (klubbens navn på den tiden) i 1894, før den tid så var klubben styrt en komite av spillere og medlemmer. En av klubbens ledere, Bill Parr, tok ofte på seg en ledende rolle og styrte laget, men han hadde ikke en klar managerrolle slik som Hollis fikk. I de tre årene han var i klubben, så var laget solide, men ikke spetakulere, med plasseringer midt på tabellen i den engelske andre divisjon. Den beste plasseringen var sjuende plass i 1895-96. I april 1897 ble Hollis fristet til ta over det nystiftede laget Bristol City, og han var manager i laget i tre forskjellige perioder. Den første perioden endte i mai 1899, da han forlot klubben for å bli «secretary-manager» i Bedminster FC. Bedminster slo seg sammen med Britol City i 1900 og Hollis mistet jobben, men i 1901 kom han tilbake til Bristol City for å lede laget. I denne andre og mest suksessfulle perioden, ble Bristol nr to i «Southern League», og rykket opp til "the Football League". Han forlot klubben på nytt i 1905 for å ta over ledelsen av ett hotell mellom 1905-1911, med erfaring fra å lede en pub mellom 1899-1909. Han tok over Bristol City for tredje gang i januar 1911, og var med på klubbens nedrykk fra ligaens første divisjon til andre divisjon. Han forlot klubben i april 1913 og i juli tok han over «Southern League»-laget Newport County, hvor han ble værende til 1917, da han gav seg med å være manager i fotballen. Men, i flere år fremover var han formann for aksjeeierne i Bristol City. han døde i Bristol i april 1942. Lope Díez de Armendáriz. Don Lope Díez de Armendáriz, marqués de Cadereyta (født 1575) var visekonge av Ny-Spania fra den 16. september 1635 til den 27. august 1640. Uunarteq. Uunarteq (dansk: Kap Tobin) er en liten bygd i Ittoqqortoormiit kommune på Grønland. Bygda ligger 7 km syd for kommunens hovedby Ittoqqortoormiit (Scoresbysund), helt ytterst på Uunarteqhalvøya. I 1926 flyttet et par fangefamilier til stedet. Etter at bygda fikk telegraf og værstasjon kom i 1947 ble antallet fangefamilier mindre. Stasjonen beskjeftiget 20 personer, og med deres familier var de 120 innbyggere. Bygden hadde på det tidspunktet en liten skole. Stasjonen ble nedlagt i 1980, og den siste fangefamilien forlot bygda i 2004. De fleste av husene eies av innbyggerne i Ittoqqortoormiit, som benytter dem som sommerhus. I nærheten av Kap Tobin er det eskimoruiner og en kilde med 60 grader varmt vann. S446. S446 var en tysk regelbau-bunker («standardisert byggverk»). S446 var en kommandobunker i to etasjer, og var en av de største regelbau-bunkere som fantes. For tekniske detaljer og byggemåte, se Regelbau. S446 var en kommandobunker, og tilhørte Kriegsmarines regelbau-system. Bunkeren huset plotte- og kommandorom, og også en 10-meter bred avstandsmåler, som kunne finne retning og avstand til et mål. Fra denne bunkertypen ble kystartilleri dirigert, og en kunne her hente inn data fra eksterne sensorer, dersom en ikke selv hadde visuell kontakt med målet. Bunkeren var ikke særlig utbredt. Den ble helst bygget hvor der fantes store kanoner med lang rekkevidde, som trengte en kraftig avstandsmåler. I Norge er den bygget to steder, på Fjell festning og Austrått fort, som begge huset et kanontårn fra slagskipet Gneisenau. Utenfor Norge finnes den også kun to steder, i Corvee og Seydlitz, begge i Frankrike. En var planlagt bygget ved Schelde i Belgia, men denne ble aldri ferdig. Camilla Andersen. Camilla Røseler Andersen (født 5. juli 1973) er en tidligere dansk håndballspiller. Hun har spilte for blant annet Bækkelaget SK, danske Slagelse DT, Nordstrand IF, tyske Buxtehude og danske FCK Håndbold. Hun har spilt 194 A-landskamper for Danmark og scoret 846 mål, siden debuten i 1992. Hun fikk mye oppmerksomhet rundt sin egen person og rundt den daværende kjæresten Mia Hundvin under OL i 2000. Sørv. Sørv "(Scardinius erythrophthalmus)" er en liten, tilpasningsdyktig karpefisk som er vanlig i ferskvann i store deler av Sentral- og Øst-Europa. I Norge finnes fisken hovedsakelig i innsjøer i fylkene rundt Oslofjorden. Den er også oppdaget i Lille Stokkavatn i Stavanger og i Longumvannet og Rorevannet utenfor og i Reddalsvannet, Arendal i Aust-Agder. Levesett. Sørvens næring består hovedsakelig av vegetasjon, samt vanninsekter og larver, små krepsdyr og snegler. Sørven gyter i om våren i store ansamlinger på grunt vann. Vanlig størrelse varierer med den aktuelle vannforekomsten; noen steder danner den tette bestander der fisk over 200-300 gram er sjeldne, mens den andre steder kan nå størrelser på godt over 1 kilo. En sørv på over 900 gram kan sies å være en stor sørv de fleste steder. Norgesrekorden er på 1420 gram og ble tatt i 2011 i Skinnerflo i Råde. Georges Émile Jules Daressy. Georges Émile Jules Daressy (født 19. mars 1864 i Sourdon i Frankrike, død 28. februar 1938 same sted) var en fransk egyptolog. Han virket fra 1887 ved Det egyptiske museum i Kairo. Det var han som hadde ansvaret da museet flyttet fra Bulaq til Giza i 1891, og deretter til dets nåværende sted, Midan at-Tahrir, i 1901. Han var en viktig forfatter av blant annet museets katalog. Han var den første egyptolog som publiserte (1901) og oversatte (1906) Akhmim-tretavlen. Han var med på mange utgravninger i hele Egypt, blant annet i Kongenes dal, Medinet Habu, Karnak, Luxor, Malkata og Abydos. Fred Perry. Frederick John Perry (født 18. mai 1909 i Stockport, død 2. februar 1995) var en engelsk tennisspiller og tre ganger vinner av Wimbledon-turneringen. Han var ranket som verdens fremste mannlige spiller i fem år. Han var den siste engelskmann som vant Wimbledon-turneringen. Fred Perry klesmerke. På slutten av 1940-tallet ble Perry kontaktet av Tibby Wegner, en østerriksk fotballspiller som hadde funnet opp en anti-perspirerende innretning som skulle bæres rundt håndleddet. Perry gjorde noen modifikasjoner og fant slik opp svettebåndet. Wegners neste ide var å produsere en sportsskjorte som skulle lages av hvit strikket bomullpiquet med korte ermer og knapper i fronten. Fred Perry poloskjorten ble lansert på Wimbledon i 1952 og ble en umiddelbar suksess. Merket er best kjent for laurbærkransen på venstre skjortebryst. Denne logoen (som var basert på det gamle Wimbledon-mesterskapsymbolet) ble i motsetning til Lacoste-krokodillen ikke strøket på, men sydd på skjorten. Denne poloskjorten var tilgjengelig kun i hvitt inntil slutten av 50-årene da mods begynte å bruke den og ønsket flere farger å velge imellom. Det ble etterhvert et merke brukt av flere tenåringsgrupper i 1960- og 1970-tallet, alt fra skinheads til Northern Soul og Perry Boys fra Manchester. Merket har også blitt populært blant tenåringer i Nord-Irland. Der er gruppene gjenkjennelige på grunn av at de bærer Fred Perry-klær i lilla med hvite striper. Dette er en måte å definere seg for arbeiderklasseungdom i Nord-Irland. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Island. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Island gjøres av en jury bestående av tre personer. Sidan 1962 har Nordisk Råd årlig delt ut Nordisk Råds litteraturpris til et litterært verk skrevet på et av de nordiske språkene. Fra starten i 1962 har det årlig blitt nominert to bøker fra hver av landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Den nominerende juryen på tre personer består av Islands to jurymedlemmer, og varamedlem til juryen. Nominasjonene fra Island. Vinnere er uthevet med fet skrift. Itinerarium Antonini. Itinerarium Antonini er et register over stasjonene og distansene langs mange av veiene i Romerriket. Det ble derfor brukt som hjelp til å finne fram fra ett sted til et annet. Antonini Itinerarium er mest sannsynlig basert på offisielle dokumenter. Itinerariet inneholder i alt 15 dokumenter. Avienus. Avienus var en latinsk dikter fra det 4. århundret. Hans fulle navn, Postumius Rufius Festus (qui et) Avien(i)us er nevnt i en gammel inskripsjon fra Bulla Regia, men «Avienus» eller «Festus Avienus» har blitt den vanlige måten å referere til ham på. Han ble født i Volsinii i Etruria, og var en velutdanna mann fra Rufii Festi-familien. To ganger ble han ansatt som konsul (om en inskripsjon som ble publisert på 1600-tallet av antikvarene Jacop Spon og Raffaello Fabretti virkelig refererer til ham). En gang ble han spurt om hva han gjorde i landet, og han svarte i et dikt (som egentlig ikke er skrevet av ham): "Prandeo, poto, cano, ludo, lavo, caeno, quiesco" («Jeg spiser middag, drikker, synger, leker, bader, spiser kveldsmat og slapper av»). Det fins ingen referanser til kristendom i arbeidene hans. Det er faktisk et fravær av religiøse undertoner i verkene, noe som kan tyde på at han var agnostiker. Han gjorde en noe unøyaktig oversettelse til latin av Aratus' dikt "Phaenomena". Panfili. Panfili er å tiltrekkes følelsesmessig og/eller seksuelt av en person uavhengig av vedkommendes biologiske kjønn eller dens kjønnsidentitet. Dette inkluderer også de personer som ikke faller innenfor den den duale kjønnstenkningen som bifili innebærer. Panfili beskrives noen ganger som egenskapen å kunne elske en person uavhengig av kjønn. En del panfile mener at kjønn ikke har noen betydning for dem. Panfili kommer fra gresk "pan" som betyr «alle». Panfile tiltrekkes dog ikke av de utenfor sin egen art (dvs. andre dyr eller ting). Et panfilt menneske tiltrekkes altså av et annet menneske. Tiltrekning og preferanser. Mange mener at panfile tiltrekkes av andre på et dypere plan: det er menneske– eller personlighetsorientert. Panfile er ofte av en oppfatning at kjønn (og da snakker vi ikke om biologisk kjønn) er skapt av samfunnet. Hva som regnes som feminint og maskulint er noe man tillæres. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra det samiske språkområdet. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra det samiske språkområdet gjøres siden 1985 av "Sámi Girjecálliid Searvi", samisk forfatterforening. Siden 1962 har Nordisk Råd årlig delt ut Nordisk Råds litteraturpris for et litterært verk skrevet på et av de nordiske språkene. Fra starten i 1962 ble det årlig nominert to bøker fra hver av landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Fra 1985 kan det også nomineres ei bok årlig fra Færøyene, Grønland og det samiske språkområdet når det er aktuelle kandidater. Edward Stanley, 17. jarl av Derby. Edward George Villiers Stanley, 17. jarl av Derby (født 4. april 1865, død 4. februar 1948) var en engelsk politiker ved overgangen til 1900-tallet. Stanley var sønn av den 16. jarl av Derby. Han utdannet seg ved Wellington College, og sluttet seg senere til Grenadier Guards som løytnant, hvor han tjente i perioden 1885 – 1895. Han tjente også som krigsminister (to ganger) og ambassadør for Frankrike. Han giftet seg med Lady Alice Maude Olivia Montagu, datter av den 7. hertug av Manchester; sammen hadde de tre barn. To av dem, Edward og Oliver, opplevde han å sitte i samme regjering mellom mai og oktober i 1938, frem til Edwards død. Stanley ble hedret med en rekke ordener og utmerkelser. Utnevnelsen til ridder av Hosebåndsordenen i 1915 var den fremste av disse. Han ble utnevnt til ridder storkors av Order of the Bath den 7. desember 1920. Stanley ble også utnevnt til ridder storkors av Royal Victorian Order. Han ble også tildelt Territorial Decoration. Stanley ble utnevnt til medlem av Det kongelige råd. Derby 17 Tamworth FC. Tamworth Football Club er en engelsk fotballklubb som spiller i Conference National. Klubben ble stiftet i 1933, og har aldri spilt høyere i det engelske ligasystemet enn Conference National. «The Lambs», som er kallenavnet til Tamworth, spiller hjemmekampene sine på The Lamb Ground i Tamworth. Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg. Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg. Maleri av William Corden, 1844. Louise av Sachsen-Gotha-Altenburg ("Prinsesse Louise Dorothea Pauline Charlotte Fredericka Auguste av Sachsen-Gotha-Altenburg, hertuginne av Sachsen") (født 21. desember 1800 i Gotha, død 30. august 1831 i Paris) var kone til Ernst I av Sachsen-Coburg-Gotha og mor til Ernst II av Sachsen-Coburg-Gotha og Albert av Sachsen-Coburg-Gotha, som senere ble ektemann til dronning Victoria av Storbritannia. Louise ble født i Gotha, som eneste datter av Emil av Sachsen-Gotha-Altenburg og hans første kone Louise Charlotte av Mecklenburg-Schwerin, datter av Friedrich Franz I, storhertug av Mecklenburg-Schwerin og Louise av Sachsen-Gotha (hennes navnesøster). Hun ble skilt fra sin mann i 1826. Samme år fikk han Gotha etter hennes avdøde far, og personalunionen mellom Sachsen-Coburg og Gotha oppstod. Gerry Taggart. Gerald "Gerry" Taggart (født 18. oktober 1970) er en nordirsk fotballspiller. Han er forsvarsspiller for engelske Tamworth og. Meritter. Leicester City Rodrigo Pacheco y Osorio. Don Rodrigo Pacheco y Osorio, marqués de Cerralvo (født ca 1565, død 1652) var visekonge av Ny-Spania fra den 3. november 1624 til den 16. september 1635. Fjellhammer Idrettslag. Fjellhammer Idrettslag (stiftet 22. oktober 1931) er en norsk håndballklubb fra Fjellhamar i Lørenskog, som spiller sine hjemmekamper i Lørenskoghallen. Kvinner. Talentutvikling er det klubben er best på, men de har ikke hatt økonomi nok til å beholde talentene sine. Derfor har klubben gått opp og ned mellom 1. divisjon og Eliteserien. De klarte å beholde plassen i eliteserien i 07-sesongen, men rykket ned igjen. Marty Wright. Martin «Marty» Wright (født 31. oktober 1964), bedre kjent som Boogeyman, er en tidligere amerikansk fribryter i World Wrestling Entertainments "ECW". Han var tidligere i "SmackDown!". Boogeyman hadde et kjennetegn. Det er at han alltid spiste mark etter at han har vunnet matchene sine. Stor ståhei for ingenting. a> som Benedikt. (Akvarell av Jean Louis Fesch, 1770.) Dogberry. (Henry Stacy Marks, 1853.) "Stor ståhei for ingenting", på engelsk "Much Ado About Nothing" (opprinnelig skrevet "Much adoe about Nothing"), er en komedie av William Shakespeare. Den ble sannsynligvis skrevet og oppført i 1598 eller 1599. Den første trykte utgaven skriver seg fra 1601. Stykket er gjendikta på norsk av André Bjerke i 1969. Handling. Handlingen er lagt til hoffet i Messina på Sicilia, og kretser om to par som får hverandre etter mange forviklinger. Den vakre og inntagende Hero er datter av byens guvernør Leonato. Den som forelsker seg i henne, er den unge florentinske adelsmannen Claudio, som oppholder seg som gjest hos fyrsten, Don Pedro, etter å ha deltatt med heder i et seierrikt felttog. Heros kusine, den foreldreløse Beatrice, er på mange måter Heros motsetning. Beatrice utmerker seg ikke ved ynde eller gode manerer, men ved sin skarpe tunge og sitt vidd. Særlig lar hun vittighetene og skjellsorda hagle over Claudios venn Benedikt, som er henne en verdig motstander når det gjelder munnhuggeri. Før Claudio og Hero kan få hverandre, må de igjennom store prøvelser. Den falske Don Juan, som er fyrstens uekte halvbror, vil også gjerne ha Hero. For å ødelegge forholdet mellom Hero og Claudio betaler han tjeneren Borachio en større sum for å iscenesette et spill som skal kompromittere Hero. Borachio sørger for at Claudio blir vitne til et nattlig stevnemøte mellom han og Margaret, som han narrer til å utgi seg for Hero. Den dypt krenka Claudio vil hevne seg på Hero med størst mulig tyngde, og venter til han står foran alteret med å konfrontere Hero med sviket. Hero faller besvimt om, og scenen oppløser seg i sjokk og forvirring. Leonatos første reaksjon er æresdrap på datteren. Presten, som er overbevist om Heros uskyld, får han i stedet til å holde Hero skjult, og deretter kunngjøre for offentligheten at hun har tatt sin død av skammen. I stedet for bryllup blir det derfor arrangert begravelse for den ulykkelige. I mellomtida entrer de to komiske vaktkonstablene Nype (Dogberry) og Stokk (Verges) scenen. Særlig Dogberry kjennetegnes ved at han radbrekker det engelske språket, og nærmest gjennomført uttrykker seg med gale formuleringer. Til tross for at de er totalt udugelige i tjenesten, redder de likevel situasjonen. De har nemlig om natta overhørt en fortrolig samtale mellom Borachio og en venn, der Don Juans falske spill avsløres. Når så Don Pedro og andre begynner å nøste tråden, kommer etter hvert alt for en dag. Hero renvaskes, men problemet er at hun nå er offisielt erklært død og begravd. Claudio har som erstatning for tapet av Hero akseptert ekteskap med en fiktiv brordatter av Leonato, som angivelig skal være som en dobbeltgjenger av den døde. Deretter blir Hero ført fram for han, maskert. Når hun nå lar maska falle, gjenkjennes hun av Claudio som Hero. Dermed er det duket for dobbeltbryllup, og for den svikefulle Don Juan venter en passende straff. Filmatiseringer. Stor ståhei for ingenting er filmatisert flere ganger, på flere språk, foruten en lang rekke TV-produksjoner. Den mest kjente filmatiseringa er Kenneth Branaghs fra 1993, med seg sjøl i rollen som Benedikt og Emma Thompson som Beatrice, Keanu Reeves som Don Juan, Denzel Washington som Don Pedro og Michael Keaton som Dogberry. Stolberg. Stolberg er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 58 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Aachen og har en lang tradisjon som industriby. Geografi. Stolberg ligger omtrent 5 km øst for Aachen i en dal ved siden av Eifel, som går østover herfra i området Hürtgenwald. I sør grenser Stolberg til kommunen Monschau og i nord til Eschweiler. Stolberg er delt inn i Unterstolberg og Oberstolberg, som inneholder det meste av gamlebyen. Andre deler av Stolberg er Atsch, Büsbach, Donnerberg og Münsterbusch. I tillegg har landsbyene Breinig, Dorff, Gressenich, Mausbach, Schevenhütte, Venwegen, Vicht, Werth og Zweifall blitt en del av Stolberg. Historie. Stolberg ble først nevnt i dokumenter fra 1100-tallet. Byen ble et viktig senter for messingproduksjon da protestantiske messingprodusenter fra Aachen slo seg ned her rundt 1600 for å komme unna religiøs forfølgelse og økonomiske restriksjoner. Derfor fikk Stolberg kallenavnet "Die Kupferstadt" (Kobberbyen). Stolberg ble mindre viktig som messingprodusent da ren sink ble tilgjengelig på midten av 1800-tallet. Mange messingprodusenter flyttet til andre industrier, særlig glass- og tekstilindustri. Stolberg var en del av hertugdømmet Jülich frem til 1794 da byen ble okkupert av Frankrike og ble en del av kantonen Eschweiler i departementet Roer. Etter Wienerkongressen i 1815 ble Stolberg en del av Preussen. Stolberg ble kjent på 1960-tallet som hjemstedet til thalidomid-produsenten Grünenthal. I dag er det tre nynazister i bystyret. Monte Carlo-metoden. Monte Carlo-metoden er en bredt anvendt klasse med algoritmer som anvendes for å simulere ulike fysiske og matematiske system. De skiller seg fra andre simuleringsmetoder (som f.eks. molekylærdynamikk) gjennom å være stokastiske, dvs. ikkedeterministiske i noen form – vanligvis gjennom å bruke slumptallsgeneratorer (oftest anvendes dog pseudoslumptallsgeneratorer) – i forhold til deterministiske algoritmer. På grunn av algoritmenes uforutsette natur og store mengde beregninger som er innblandet er Monte Carlo-metoder meget anvendelige ved hjelp av databeregninger. En Monte Carlo-algoritme er en numerisk Monte Carlo-metode som anvendes for å finne løsninger til matematiske problem (som kan ha flere variabler) som ikke kan løses enkelt med andre numeriske metorder som f.eks. integralregning. effektiviteten øker i relasjon til andre numeriske metoder når antallet dimensjoner i problemet øker.. Navnet på metoden kommer fra det berømte kasinoet i Monte Carlo, der den tilfeldige og ikkedeterministiske prosesser avgjør utfallet i roulette og andre hasardspill. Monte Carlo og tilfeldige tall. Monte Carlo-simulasjonsmetoder trenger ikke ekte tilfeldige tall for å være brukbar – for andre metoder, slik som primtallstesting, uforutsigbarhet er primært (se Davenport (1995). Mange av de kraftigste teknikkene bruker deterministiske, pseudotilfeldige-sekvenser, noe som gjør det enkelt å kjøre simuleringen flere ganger. Den eneste kvaliteten som vanligvis er nødvendig for å gjøre gode simuleringer er at rekken med pseudotilfeldige tall er «tilfeldig» nok på ett eller annet vis. Det betyr at det avhenger av hva som skal testes. Typisk må tallene passere en rekke statistiske tester. Teste at tallene er uniformt distribuert eller følger andre ønskede distribusjoner. Troisdorf. Troisdorf er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 75 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Rhein-Sieg-Kreis. Troisdorf ligger omtrent 22 km sør for Köln og 13 km nordøst for Bonn. Historie. Sieglar i Troisdorf i 1915 De første bosetningene i området går tilbake til 800- og 900-tallet og i bydelen Bergheim ble den første kirken bygget rundt år 700. I 1952 ble Troisdorf en fri by, og i 1969 ble byområdet utvidet med bydistriktet Sieglar og landsbyene Altenrath og Friedrich-Wilhelms-Hütte. Rundt 9600 utlendinger bur i Troisdorf. De to største gruppene er tyrkere og grekere. Robert Ullathorne. Robert Ullathorne (født 11. oktober 1971) er en tidligere engelsk fotballspiller. Des Lyttle. Des Lyttle, (født 24. september 1971), er en engelsk tidligere fotballspiller. Han var forsvarsspiller. Unna. Unna er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 75 000 innbyggere. Byen er administrasjonssete i "kreisen" med samme navn. Unna ligger ved en gammel handelsrute for salt kalt Hellweg-veien, i den østlige enden av Ruhrområdet, omtrent 15 km øst for Dortmund. Historie. Den gamle markedsplassen i Unna I den eldre delen av byen står det mange bindingsverkshus bygget mellom 1500- og 1800-tallet. Unna var hovedsakelig en jordbrukslandsby frem til 1800-tallet da den ble industrialisert. Velbert. Velbert er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 90 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Mettmann og er kjent for den 300 meter høye radiomasten Sender Langenberg. Geografi. Velbert ligger i åsene Berg, omtrent 20 km nordøst for Düsseldorf og 12 km nordvest for Wuppertal ved den venstre bredden av elven Ruhr. Velbert ligger i den høyeste delen av Berg og gjennomsnittshøyden i byen er 230 meter over havet. Det høyeste punktet er 303 meter, ved "Hordt-Berg", og det laveste er rundt 80 meter ved Nierenhof am Deilbach. Primtallstest. En primtalstest er en algoritme som avgjør hvorvidt et gitt heltall "n" er ett primtall, det vil si at det ikke er delbart med noe heltall foruten 1 og "n" (seg selv). Å avgjøre hvorvidt ett tall er et primtall er beregningsmessig betydelig enklere enn å faktorisere tallet. Dette skillet ligger til grunn for krypteringsalgoritmer som RSA. Enkle metoder. Den enkleste metoden er trial division, som innebærer å gjennomsøke alle helltal fra 2 til formula_1 for å finne en faktor. Om ingen tall i dette intervallet deler "n", er "n" ett primtall. Metoden er med dagens datamaskiner effektiv for tall opp til cirka 15 siffer, og kan også anvendes for å bevise at større sammansatte tall (ikke prim) gjennom å finne små faktorer, men ubrukbar for å vise at store tall er primtall. Probabilistiske metoder. De raskeste primtallstestene for store tall er probabilistiske, hvilket innebærer at tall som avgjøres å være sammansatte garantert ikke er primtall, men at sammensatte tall kan feilaktig utpekes som primtall. Slike metoder er ikke passende for å bevise at tall er primtall, men er fullt ut brukbare for nesten alle praktiske tilnærminger ettersom sannsynligheten for feil er astronomisk lav. Eksempelvis lavere enn sannsynligheten for at beregningsresultatet skulle vært påvirket av kosmisk stråling som forstyrrer datamaskinens kretskort. Den enkleste og raskeste probalistiske primtallstesten er Fermats primtalstest, som dessverre gir feil svar ganske ofte og dermed må komplementeres med en noe mer robust metode. Standardtesten i dag er Miller-Rabins test, eksempelvis anvendt av mange algebrasystem implementert i datamaskiner, som kan justeres til et akseptabelt nivå gjennom å velge rette "primtallsvitner". Om "k" små primtall velges som vitne, er sannsynligheten for at Miller-Rabin-testen gir feil høyst (1/4)−"k", og antageligvis mye mindre i praksis. Gjennom å velge spesifikke, velstuderte oppsetninger av primtall kan Miller-Rabin-testen gjøres fullstendig sikker for alle tall mindre enn 1016, og er da mye raskere enn trial division. Miller-Rabins test er en forbedring av Solovay-Strassens test. Deterministiske metoder. Deterministiske tester kan rigorøst bevise at ett tall er primt, men er som regel langsommere en probabilistiske metoder. Det mest anvendte deterministiske testen er ECPP som anvender elliptiske kurver. Metoden gir ikke bare svaret primt/sammensatt, men returnerer også formelt bevis uten at hele beregningen må ramses opp. Den optimale tidskompleksiteten for primtallstest er ett velstudert teoretisk problem. Oppdagelsen av AKS-algoritmen i år 2002 innebar at deterministiske primtallsbevis beviselig er mulige i polynomiell tid. Man antar at ECPP har tidskompleksiteten hvilket er en polynomiell tid, men dette har som for flere andre primtallstester ikke blitt bevist rigorøst. Spesialtilfeller. For tall på spesielle former er det i blant mulig å gjennomføre deterministiske primtalstester betydelig raskere. Dette gjelder spesielt tall "n" for hvilket "n"−1 eller "n"+1 har en enkel faktorisering. Det fremste eksempelet er mersennetall, tall som er ett mindre enn en topotens, for hvilke Lucas-Lehmers test kan anvendes. Lucas-Lehmers test har blitt anvendt for å finne de største kjente primtall, som har over 9 millioner siffer. Ak 4. Automatkarbin 4 (AK 4) er et automatgevær, en svensk tilpasning av tyske Heckler & Koch G3. Historie. I 1949 ansatte den spanske, statseide institusjonen CETME ("Centro de Estudios Técnicos de Materiales Especiales") den tyske ingeniøren Ludwig Vorgrimler, som hadde jobbet for det berømte tyske Mauserwerke før og under andre verdenskrig. Vorgrimler hadde jobbet med det eksperimentelle automatgeværet Sturmgewehr 45 (StG.45(M)). Dette våpenet tjente som utgangspunkt for forskjellige våpen hos CETME og senere hos Heckler & Koch. Da Vest-Tyskland trengte et nytt enhetsvåpen tidlig på 1950-tallet valgte de opprinnelig belgiske FN FAL, approbert som G1. De ønsket å produsere geværet selv på lisens, men fikk ikke til en avtale med belgierne. En lisens for CETME-riflen var derimot mulig å få kjøpt, og den tyske staten kjøpte produksjonlisens og overførte den til Heckler & Koch. I 1959 ble G3 innført i det vesttyske forsvaret. I Sverige ble det sent på 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet testet en modifisert variant av svenske 42, amerikanske M14, sveitsiske SIG, tyske G3 og belgiske FN FAL. Valget falt på G3, dels levert av Heckler & Koch men også lisensprodusert i Sverige. Lisensproduksjonen foregikk først hos Husqvarna Vapenfabriks AB og senere hos FFV Carl-Gustaf i Eskilstuna. I 1964 ble Ak 4 approbert som enhetsrifle for svenske infanteriavdelinger og erstattet dermed 96, 42 og Carl Gustav M45 som bevæpning for geværmenn. Ak 4 er til stor del erstattet av Ak 5, men brukes fremdeles av Hemvärnet og noen andre avdelinger. Thomas Mitchell (fotballmanager). Thomas Mitchell (født ca. 1843 i Dumfries, død august 1921 i Blackburn) var en skotsk fotballtrener. Mitchell var født i Skottland, men flyttet sør om grensen i ca 1867. Han ble "secretary-manager" for Blackburn Rovers i 1884 og ledet klubben til fem mesterskap i FA-cupen mellom 1884 og 1891. Han forlot Blackburn i 1896 og ett år senere kom han til Woolwich Arsenal, og ble klubbens første profesjonelle manager. Men han ble bare sju måneder i jobben, og sa opp stillingen i mars 1898, med klubben plassert på femte plass i ligaens andre divisjon. Han returnerte senere til Blackburn Rovers, og døde i Blackburn 78 år gammel i 1921. George Elcoat. George Elcoat (født 1983) var en britisk fotballmanager. Han var fra Stockton-on-Tees og flyttet senere sørover til London. Han ble manager for Woolwich Arsenal etter at Thomas Mitchell sa opp i mars 1898. Elcoats periode var relativ kort, og varte bare i 15 måneder. I den perioden så oppnådde han en femteplass i ligaens andre divisjon i 1897-98 sesongen og en sjuende plass i andre divisjon i 1898-99 sesongen. i 1898-99 ledet han også laget da de ble slått 6–0 i FA-cupen av førstedivisjonslaget Derby County. Han forlot klubben sommeren 1899. Harry Bradshaw. Harry Bradshaw (født ca. 1854 – død 1924) var en manager i engelsk fotball. Selv om han aldri hadde spilt fotball profesjonelt selv, så ble han utnevnt til sekretær i Burnley i 1891, og ble styreformann to år senere. I 1896 ble han manager for førstelagetlaget rykket ned fra første divisjon i hans første sesong, så rykket laget rett opp igjen den neste sesongen. Tilbake i den øverste divisjonen kom Burnley på tredje plass i 1898-99. Dette er klubbens beste plassering noen sinne. Sommeren 1899, dro Bradshaw sørover til andredivisjonslaget Woolwich Arsenal. Etter flere sesonger i andre divisjon, kom laget på andre plass i 1903-04 sesongen og rykket dermed opp til første divisjon for første gang i klubbens historie. Bradshaw opplevde ikke klubben i toppdivisjonen da han forlot klubben etter opprykket for å ta over "Southern League"-laget Fulham sommeren 1904, og ble Fulhams første profesjonelle manager. I Fulham, vant han Southern League to år på rad, og klubben ble valgt inn i andre divisjon etter sesongen 1906-07. I sin første sesong i ligaen, kom de på fjerde plass i andre divisjon og kom til semifinalen i FA-cupen. Laget klarte ikke å fortsette fremgangen og laget kom på tiende plass i divisjonen neste år. Han sluttet som manager i Fulham i 1909 og døde i 1924. Hans sønn, Joe Bradshaw, var spiller i Arsenal under sin fars ledelse, og han ble også senere manager i Fulham. Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt. Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt er et landsdekkende fengsel for forvaringsdømte, domfelte og varetektsfengslete kvinner lokalisert på Bredtvet i bydel Bjerke i Oslo. Fengselet blir vanlig omtalt som Bredveit kvinnefengsel eller Bredveit fengsel'". Fengselet ble bygget i 1920, ligger under Kriminalomsorgen region øst og har en kapasitet på 54 plasser. Fengselets engelske navn er: «"Bredtveit Prison Service, custody and supervision unit"» Om fengselet. I forbindelse med fengselet tilhører også Bredtveitveien 2B, en avdeling med lavere sikkerhetsnivå. Bredtveit fengsel avdeling Østensjø i Østensjøveien 50C er en avdeling for åpen soning for kvinner. Helsetjenesten ved fengselet ligger under bydel Bjerke. Fengselet har eget bibliotek som driftes av Deichmanske bibliotek. Besøkstider. Bredtveit fengsel har en egen besøksleilighet med mulighet for overnattingsbesøk tilpasset besøk av barn. Augustus Høcker. Augustus Høcker (født i Århus, Danmark, død 17. januar 1721 i Bergen, Norge) var skarpretter i Bergen fra 1689 til 1721. Bakgrunn. Hans far, Herman Høcker, var skarpretter i Århus stift på slutten av 1600-tallet. Mellom 1684 og 1706 var Århus uten egen skarpretter, og man brukte i den perioden skarpretter Seydel fra Fredericia. Fra 1706 av var Herman Høckers sønn Hans Heinrich Høcker skarpretter i Århus. Augustus, (han bruker selv vekselsvis Augustus og Augustinus som fornavn) var også sønn av Herman Høcker, men dro til Norge for å drive sin geskjeft. Han var da allerede gift med Dorthe Rasmusdatter. Privatliv. Den 2. juni 1689 fikk Augustus Høcker bestalling som skarpretter i Bergen av magistraten. Den forrige skarpretteren, mester Hans, var død året før. Som bierhverv til skarpretterstillingen drev Augustus Høcker også som kirurg, noe som førte ham i flere rettslige konflikter med barber- og kirurglauget i Bergen. I 1710 søkte han derfor om kongelig bevilling til å drive som kirurg, men dette ble avslått. I 1702 døde hans første hustru, den danskfødte Dorthe Rasmusdatter. Han giftet seg for annen gang 23. august 1702. Denne hans andre hustru var Barbra Adamsdatter Korts, datter av den bergenske skarpretter Adam Korts som døde i 1686. Dette ekteskapet ble barnløst, vesentlig fordi bruden var 44 år gammel ved ekteskapets inngåelse. Høcker bodde i 18. rode i Bergen. Den 17. januar 1721 ble han begravet i Bergen Domkirke uten mannlige arvinger. Yrkesliv. Det ble etter hvert et ganske stort distrikt Høcker måtte betjene. Den Stavangerske skarpretter ser ut til å lagt ned sitt hverv allerede på midten av 1600-tallet. Hans embede ble lagt til den Christiansandske skarpretter, og Høcker ble den eneste fungerende skarpretter i hele Bergenhus Stift, med andre ord Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre. Fra og med Romsdalen og nordover var det den Trondhjemske skarpretter som rådet. Allerede i året 1700 måtte Høcker reise til Luster i Sogn for å forestå henrettelsen av morderen Elling Asbjørnsen Hetne. På slike reiser var bøndene forpliktet til å yte skarpretteren fri skyss; hvis de nektet ble de bøtelagt. Det er eksempler på at skarpretteren ble ansett for å være så odiøs at bøndene heller tok boten enn å frakte ham. Kilder. Høcker, Augustus Khami. Khami var en by i det sørlige Afrika, i det som nå utgjør vest- og sentral-Zimbabwe. Khami ligger 22 km vest for byen Bulawayo, provinshovedstad i Matabeleland North. Ruinene av Khami er i dag et nasjonalmonument i Zimbabwe, og har siden 1986 også stått på UNESCOs verdensarvliste. Khami var hovedstad for Torwadynastiet som hersket i området fra 1450-1683. Byen ble i 1683 okkupert og ødelagt av en opprørshær fra "Munhumutapastammen", ledet av "Changamire Dombo". Etter alt å dømme har det ikke vært noen bosetting i byen etter dette, og det etterfølgende Rozvidynastiet etablerte seg med sin nye hovedstad i Dhlo-Dhlo ("Danamombe"). Byen hadde sju høytliggende områder beregnet på kongelige, og åpne områder i dalen som var beregnet på andre innbyggere. Ruinene omfatter et kongelig tilfluktssted, et kors som antas plassert der av samtidige misjonærer, innhegninger og en støttemur. Muren er dekorert i rutemønster. Byplanen er en videreutvikling fra Great Zimbabwe, som var den forutgående regionale hovedstaden. Phil Kelso. Philip Wade Kelso (født 26. mai 1871 i Largs, død 13. februar 1935 i London) var en skotsk fotballspiller og manager. Han ble født i Largs ved Firth of Clyde, Skottland, og var i én sesong trener for Edinburgh-laget Hibernian FC, før han i 1904 tok over som manager i det nyopprykkede Woolwich Arsenal, og var manager der i årene 1904-1908. Han førte laget til to påfølgende semifinaler i FA-cupen, men klarte ikke å gjøre laget til utfordrere i ligaen. Etter at han forlot Arsenal, dro han en kort periode tilbake til Skottland for å styre et hotell, men han ble raskt fristet til å returnere sørover, for å ta over som manager for Fulham FC i 1909. Han ble hos «the Cottagers» i 15 år, og er den som har ledet dette laget lengst. Etter at han trakk seg fra fotballen, drev han et par puber i Hammersmith-området i London, og han var også formann i «The Football League Managers and Secretary Association». Han døde i 1935, 63 år gammel. Maputobukta. Maputobukta (Baia de Maputo), tidligere Delagoabukta er en bukt i Indiahavet på kysten av Mosambik. Buktas åpning er mot nordøst. Den sørlige delen av bukta er formet av en halvøy, kalt Machangulohalvøya som på sin indre eller vestlige side gir gode ankringsmuligheter. På det nordvestlige punktet ligger Port Melville. Nord for halvøya ligger øya Inhaca, og forbi den en mindre øy kjent som Elefantøya. Bukta ble oppdaget av portugiseren Antonio de Campo, en av Vasco da Gamas kapteiner, i 1502. Handelsmannen Lourenço Marques utforsket de øvre områdene som leder inn i bukta i 1544. Etter dette beordret Johan III at bukta skulle hete Baia de Lourenço Marques. Marques skal ha kalt bukta Baia da Lagoa (portugisisk: «lagunens bukt»). Opprinnelsen til det mer kjente Delagoabukta er ukjent. En tolkning er at Baia da Lagoa på et eller annet tidspunkt ble skrevet feil. En annen tolkning er at "goa" i navnet henviser til den portugisiske kolonien Goa, og at Delagoabukta var en nødhavn for portugisiske handelsskip på vei fra Goa til Portugal. Det nederlandske Ostindiske kompani bygget i 1720 et fort og en fabrikk kalt Lijdzaamheid (Lydsaamheid) på stedet til Lourenço Marques (nå Maputo) som siden april 1721 ble styrt av Opperhoofd under VOCs Kappkoloniens myndighet, avbrutt av Taylors piratokkupasjon april 1722–28. august 1722. I desember 1730 ble bosetningen forlatt. Etter dette hadde portugisernes i perioder handelsstasjoner i Espirito Santo. Disse stasjonene ble beskyttet av små fort, men som vanligvis var ute av stand til å stå i mot angrep fra de innfødte. Kaptein (senere viseadmiral) W.F.W. Owen i Royal Navy inngikk landavtaler med de innfødte høvdingene i 1823 og heiste det britiske flagg, etter at han så at portugiserne ikke utøvde juridiske rettigheter sør for bosetningen Lourenco Marques. Men da han besøkte bukta igjen i 1824, oppdaget han at portugisernes til tross for de britiske avtalene, hadde inngått andre avtaler med de innfødte og hadde lyktes i å sikre seg landet med militær makt. Kaptein Owen senket det britiske flagget, men herredømmet over området ble ikke bestemt før krav fra Sørafrikanske republikk gjorde det viktig å komme til en løsning. I mellomtiden hadde ikke Storbritannia gjort noe for å utøve myndighet på stedet, mens zuluenes herjinger begrenset portugisernes myndighet til grensene for deres fort. Boere under en leder som het Orich, hadde i 1835 forsøkt å sette opp en bosetning i bukta som var den naturlige adgangen til havet fra Transvaal. I 1868 gjorde Transvaals president, Marthinus Pretorius, krav på landet på hver side av Maputo til sjøen. Men året etter anerkjente Transvaal Portugals herredømme over bukta. Marinekapteinen Bickford erklærte i 1861 Inhaca og Elefantøya britisk territorium, en handling som myndighetene i Lisboa protesterte mot. Krangelen mellom Storbritannia og Portugal ble i 1872 lagt frem for M. Thiers, den franske president. Hans etterfølger, Marshal MacMahon dømte 19. april 1875 til fordel for portugiserne. Det hadde tidligere blitt avtalt mellom Storbritannia og Portugal at rettighetene til område ved salg eller avståelse skulle gis til den som ikke vant frem med kravet over bukta. Portugisisk myndighet var ikke etablert over det indre av landet før en stund etter at MacMahon gav portugiserne medhold. Landet sør for elva Manhissa ble avstått til dem av Matshangana–høvdingen Umzila i 1861. En annen krangel dukket opp mellom Portugal og Storbritannia i 1889 på grunn av at portugiserne tillot en jernbane fra bukta til Transvaal. Denne krangelen ble ført frem for en nøytral tredje part, og i 1900 ble Portugal dømt til å betale nesten £1 million i kompensasjon. Bryggetorget (Oslo). Bryggetorget er en plass på Aker brygge i Oslo. Gatene Beddingen, Fjordalléen, Holmens gate og Sjøgata munner ut på Bryggetorget. Ved torget ligger bygninger fra 1980-tallet i variert arkitektur, som skaper en opplevelsesrik plass. Husrekken nr. 1-19 ble utformet av arkitektfirmaet Niels Torp og oppført i 1987-89. Fonteneskulturen “Av en snegls dagbok”, utført av Geir Stormoien, ble satt opp nordøst på torget i 1989. Plassen vender mot en kanal mellom Aker brygge og Tjuvholmen, og langs kaien her ligger det småbåter. En gangbro fører over kanalen. I første etasje ut mot toget finnes serveringssteder, og torget er et svært populært sted å oppholde seg i sommersesongen. Når utbyggingen på Tjuvholmen er ferdig vil Bryggetorget miste mye av utsikt og kveldssol. Ved torget ligger kulturhuset Felix med kino og konferansesenter. Bryggetorget er også endeholdeplass for busslinjene 21 (Aker Brygge – Helsfyr T) og 54 (Aker Brygge – Kjelsås stasjon). Yusuf al-Qaradawi. Yusuf al-Qaradawi (arabisk: يوسف القرضاوي) (født 9. september, 1926) er en egyptisk muslim, lærd og predikant, mest kjent for sitt populære al Jazeera-program, "ash-Shariah wal-Hayat" («Shariah og liv»), og "IslamOnline", et nettsted som han var med å grunnlegge i 1997. Han har publisert rundt 50 bøker, inkludert "The Lawful and the Prohibited in Islam" og "Islam: The Future Civilization". Han betraktes blant annet som en moderat konservativ som har utgitt religiøse «fatwa» basert på hans tolkning av koranen, eller som en farlig islamist som forkaster Menneskerettighetene og demokrati. Ifølge nettstedet IslamOnline kan «ektemenn (kan) slå sin hustru». Dette utdyper al-Qaradawi i boka "The Lawful and the Prohibited in Islam" hvor han sier: Hvis ikke ulydighet kan kureres med ord eller fravær av sex, er det i orden at mannen slår kvinnen lett med hendene, forutsatt at han unngår ansiktet og andre ømtålige områder. Han godtar ekteskap med jenter ned i 9 års alderen, så lenge dette skjer frivillig og jenta er jomfru. Selv giftet han seg med kone nummer to i en alder av 60 år. Hun var da 14 år gammel. Kjønnslemlestelse er ifølge ham akseptabelt så lenge man bare reduserer klitoris, ikke kutter den helt vekk. I januar 2009 uttalte al-Qaradawi at Holocaust var en guddommelig straff for jødene iverksatt av Adolf Hitler, og at han selv ønsker å dø som martyr i et angrep mot jøder, selv om helsen og alderen måtte ha henvist ham til rullestol. Ruwenzori Mountains nasjonalpark. Ruwenzori Mountains nasjonalpark er en nasjonalpark og et verdensarvområde i Rwenzorifjellene i Afrika. Området regnes som et av Afrikas fineste høyfjellsområder og omfatter ca 1000 km², med flere fosser, sjøer, isbreer, og Afrikas tredje høyeste fjell: Mount Stanley (også kjent som "Mont Ngaliema" og "Margherita Peak", det siste etter den høyeste toppen). Parken, som spenner over flere biotoper fra tropisk regnskog til bre, representerer naturlige habitat for flere truede arter. Fjellkjeden, som er ca 75 x 45 km i utstrekning, er dannet ved landheving i Riftdalen. Den anses av mange å være de "Månefjellene" som Ptolemaios og andre nevnte, men hans beskrivelse er for vag til å fastslå dette endelig. Sammen med Kilimanjaro og Mount Kenya er Mount Stanley det eneste fjellet i Afrika med snødekke hele året. Johan Heinrich Helmschläger. Johan Heinrich Helmschläger (født i Stade, Niedersachsen, Tyskland i 1684 død 26. april 1760 i Bergen, Norge) var skarpretter i Bergen fra 1721 til 1760. Bakgrunn. Hans Helmschläger var på 1600-tallet skarpretter i Lüneburg, Niedersachsen, Tyskland. Hans sønn, Hieronymus Helmschläger var skarpretter i Stade, Niedersachsen, Tyskland. Begge steder var på denne tiden deler av det semi-selvstendige fyrstedømmet Lüneburg. Hieronymus fikk to sønner som etterfulgte ham i yrket, nemlig Klement Kristian Helmschläger som ble skarpretter i Stockholm, og Johan Heinrich Helmschläger som ble skarpretter i Bergen. Privatliv. Johan Heinrich Helmschläger var gift to ganger, første 18. desember 1719 gang med Elisabeth Reff, annen gang 12. desember 1754 med Else Hansdatter (også benevnt Catharina Hansdatter). Else og Johann Heinrich hadde da allerede fått en datter, Anna Dorothea Helmschläger, f. 15. september 1754. Else døde kort tid etterpå (26. juni 1755). Helmschläger selv døde 26. april 1760 med kun en arving, Anna Dorothea på 6 år. Yrkesliv. Den forrige Bergenske skarpretter Augustus Høcker hadde ingen mannlige arvinger, og i 1717 kom Johan Heinrich Helmschläger til Bergen for å gå i lære hos mesteren. Etter dennes død i januar 1721 ble Helmschläger skarpretter for Bergenhus Stift og betjente i tillegg Stavanger Amt. Yrket besto den gang i henrettelser, piskinger, brennemerking og forskjellige amputasjoner av hender/fingre. I tillegg drev både Helmschläger og Høcker med mindre kirurgiske behandlinger som bierverv. Mens Høcker ble mulktert for dette, oppnådde Helmschläger 12. november 1728 å få kongelig bevilling som kirurg, bekreftet 5. desember 1732. Helmschlägers første lærling, Hans Jürgen Hening, ble avskjediget i 1750 for kontraktsbrudd. Den neste, Mads With, begikk underslag og ble likeledes avskjediget. Det ble den tredje lærlingen, Philip Giørtler, som til slutt overtok stillingen med Helmschlägers død. "Rescript (til Stiftsbefalingsmændene i Christiansand og Bergen), ang. at, naar nu værende Skarpretter i Bergen afgaaer, skal Stavanger-Amt og Bye være henlagt under Christiansands Stifts Skarpretter, og han berettiget til, af bemeldte Amt og Bye at nyde den sædvanlige Skarprettertold, samt forrette de indfaldende Executioner" George Morrell. George Morrell var en skotsk fotballmanager. Han var manager i Woolwich Arsenal fra 1908 til 1915, etter å kommet fra klubben Greenock Morton. Han ledet klubben i perioden da klubben ble tatt over av Sir Henry Norris, og den etterfølgende flyttingen fra Manor Ground, Plumstead i sørøst London, til sitt nye hjem i nord London på Arsenal Stadium, Highbury, og den etterfølgende navneendringen til "Arsenal i 1914. Selv om han i sin første sesong i klubben førte laget til en sjetteplass i ligaen, så hadde tilskuerantallet falt så mye at klubben opparbeidet en stor gjeld og måtte selge mange av de beste spillerne, bl.a. Bert Freeman og Andy Ducat. Han innehar den uheldige tittelen av å være den eneste manageren som har ledet laget til nedrykk fra første divisjon. Etter å ha mistet mange av de beste spillerne endte Arsenal sist i første divisjon i 1912-13 sesongen, og rykket ned til andre divisjon. På tross av nedrykket, så beholdt Morell jobben som manager, og laget var nær opprykk neste sesong med en tredjeplass i andre divisjon (tapte andreplassen på målforskjell), og en femteplass i 1914-15. Denne plasseringen holdt til å bli valgt tilbake til den utvidede førstedivisjonen i 1919, etter den første verdenskrig. Wolverhampton Wanderers og Barnsley hadde bedre plasseringer, men ble likevel ikke valgt til opprykk. Arsenals opprykk synes å ha blitt mulig i hovedsak etter de politiske manøvreringene til deres formann, Henry Norris, i stedet for deres sportslige resultater. På det tidspunktet var ikke Morell manager lenger. Han fikk sparken etter 1914-15 sesongen, av årsaker som ikke hadde med lagets sportslige resultater å gjøre. Med en stor gjeldsbyrde etter å ha bygget ny stadion, og det at ligaen var suspendert p.g.a. krigen, så hadde Arsenal rett og slett ikke råd til å beholde han. SV Wehen Wiesbaden. SV Wehen Wiesbaden (hele klubbens navn: "SV Wehen 1926 – Taunusstein e.V.") er et tysk fotballag fra byen Taunusstein ved Wiesbaden som rykket opp til 2. Bundesliga i 2007. I 2. Bundesliga flyttet klubben hjemmebanen sin til den større nabobyen Wiesbaden. Eksterne lenker. Wehen Wiesbaden Wehen Wiesbaden Barkly West. Barkly West er en by i provinsen Northern Cape i Sør-Afrika. Den ble etablert som Klip Drift i 1869, men etter oppdagelsen av diamanter, ble den absorbert inn i kolonien Griqualand West og endret sitt navn til Barkly West. I likhet med Barkly East er byen oppkalt etter Henry Barkly, guvernør av Kappkolonien fra 1870 til 1877. Forfatteren Sarah Gertrude Millin vokste opp i Barkly West, og hennes far åpnet den første butikken i byen. Cecil Rhodes var representant i parlamentet til Kappkolonien frem til han døde i 1902. Carlo Blasis. Carlo Blasis (1797 – 1878) var en italiensk danser, koreograf og pedagog, født i Napoli og død i Cernobbio. Han studerte hos Dauberval og Gardel. Han anses som den mest betydningsfulle ballettpedagogen i det 19. århundre. Karriere. Han debuterte i en alder av 12 år i Marseille og fortsatte videre til Bordeaux og Paris. Han skapte sine første balletter for operaproduksjoner av Gluck, Sacchini og Mozart. Utnevnt til solodanser ved La Scala i Milano hvor han arbeidet under Vigan. I årene 1826 – 30 var han solodanser og koreograf ved Kings Theater i London. Senere opptrådte han i St. Petersburg. I 1837 ble han direktør for akademiet ved La Scala hvor han også virket som koreograf. Han fortsatte å virke som gjestelærer i atskillige europeiske byer. Forfatterskap. Hans "Traité élémetaire, theorique et practique de l'art de la danse" ble utgitt i Milano i 1820, "Code of Therpsichore" i London 1828, "Notes upon Dancing" i London i 1847 – og hans mest ambisiøse og minst kjente bok "L'uomo fisico, intellettuale e morale" i Milano i 1857. Betydning. Alle disse bøkene omhandler hans teorier om den akademiske dans og kodifiseringen av dens teknikk. De oppretter og definerer standarder som hele generasjoner av dansere er oppdratt etter. Han anses som den mest betydningsfulle ballettpedagogen i det 19. århundre. Blant hans elever var bla. Cerrito, Rosari, Maywood og Andreyanova. Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet", Horst Koegler (Oxford Paperback Reference) (Paperback – 14. okt. 1982) Ceres i Sør-Afrika. Ceres er en by i provinsen Western Cape i Sør-Afrika. Den er oppkalt etter den romerske gudinnen Ceres og har rundt 40 000 innbyggere. Navnet er passende siden dalen som byen ligger i er ekstremt fruktbar og er en betydelig produsent av Sør–Afrikas frukt. Den er det administrative senteret for Witzenberg Local Municipality. Den ligger i "Warmbokkeveld"–dalen (afrikaans: «varm antilopemark») rundt 170 km nordøst for Cape Town og er klimatisk varmere enn de omkringliggende høylandene som er kjent som "Kouebokkeveld" («kald antilopemark»). Byen har et typisk middelhavsklima temperert av dens høyde. Ceres opplever varmere temperaturer om sommeren på grunn av at den ligger i innlandet med uregelmessig nedbør, men vintrene er kjølige til ganske kalde og våte med jevnlig snø på de omkringliggende høyere områdene. Det er sjelden at det snør i bunnen av dalen. Gjennomsnittlig årlig nedbør er på 1088 mm med en gjennomsnittstemperatur på 29,9°C i februar og 2,4°C i juli. Ceres er velkjent for jus som blir eksportert på verdensbasis og som bærer byens navn. Den er også lokalt kjent for vintersnøen og kirsebær. Innbyggere i Cape Town reiser om vinteren til byen for å stå på ski, noe som er en sjeldenhet ellers på grunn av det milde klimaet de er vant med. Om sommeren kommer folk for å plukke kirsebær fra gården «Klondyke». Sør–Afrika er en av de mest stabile delene av verden seismologisk sett, men den 29. september 1969 rystet et massivt jordskjelv distriktet uten forvarsel. Episenteret til skjelvet var på et betydelig lokal struktur kalt Worcester–plategrensen som det er tydelig har vært geologisk aktiv i fjern fortid, men som ikke hadde beveget seg på å over 300 år i nedtegnet historie. Ceres ble hardt rammet. Mange gamle kappnederlandske bygninger ble skadet og noen liv gikk tapt. Skjelvet var sterkt nok til å slå gips av vegger i Cape Town, 170 km unna. Enneade. En enneade (gresk Ἐννεάς, som betyr «de ni») utgjør en gruppe med ni guder, og begrepet benyttes oftest i sammenheng med egyptisk mytologi. Som en gruppe av tre treenigheter har nummeret ni blitt assosiert med stor sanselig makt, og oldtidens folk betraktet grupperinger med ni guder som meget betydningsfullt. Oldtidens egyptere satte opp flere enneader. Pyramidetekster nevner "Store Enneade", «Mindre Enneade", "Toside Enneade", "Flertalls-Enneade", og selv "Syv Enneader". Noen faraoer satte opp enneader hvor de selv ble tellet, særlig farao Seti I i sitt tempel ved Redesiyah tilba en ennead som kombinerte seks betydningsfulle guder med tre guddommer av seg selv. Interessant nok betyr det egyptiske begrepet "pesedjet", vanligvis oversatt som ennead, ikke nødvendigvis en gruppe av ni. Noen pesedjet’er hadde et varierende antall guder i Egypts historie, og kan ha inneholdt så få guder som syv og så mange som ti. Store Enneade. Den viktigste av de egyptiske Enneader, den såkalte "Store Enneade" (også kalt for "Heliopolis Ennead") besto av Atum, den første guden, hans barn Shu og Tefnut, og deres etterkommere Geb, Nut, Osiris, Isis, Set, og Nefthys. Opprinnelsen til denne grupperingen er fortsatt ukjent. Teorier som har blitt framsatt opp til midten av 1800-tallet postulerte at prestene i Heliopolis satte opp grupperingen for å plassere deres lokale solgud Ra over alle andre guder som Osiris, men mange moderne egyptologer tviler nå på dette. Det synes som om "Store Ennead" opptrådte første i løpet av slutten av Ras kult i det 6. dynasti, og etter dens introduksjon fikk kulten en stor fornyelse. Skapelsesmyter. Fra opphavlige vann representert av Naunet oppsto en demning. På denne demningen satt Atum som hadde skapt seg selv. Alene og i kjedsommelighet onanerte han og fra sin sæd skapte han luft (Shu) og fukt (Tefnut). Shu og Tefnut ga sin tur fødsel til jord (Geb) og himmelen (Nut), som opprinnelig var beskjeftiget i evigvarende paring. Shu delte dem, plasserte Nut på hennes sted i himmelen. Nut og Geb fødte barna Osiris, Isis, Set, og Nefthys. La Camargo. La Camargo (født 1710 - død 1770 i Paris) var en fransk danser av spansk-italiensk avstamming. Hennes egentlige navn var Marie-Anne de Cupis de Camargo. Hun var datter av musikere, debuterte i Brussel og fortsatte studiene med Prevost og Blondi i Paris og ble medlem av operaen i 1726 hvor hun ble en fryktet rival til La Sallé. Hun trakk seg tilbake i 1734 for å leve som elskerinnen til hertugen av Clermont, men vendte tilbake 1741–1751 og deltok i alt 78 balletter med uforminsket suksess. Hun var en fremragende briodanser med strålende batterie og var den første til å beherske trinn som inntil da hadde vært ansett mulig å utføre kun for mannlige dansere, som for eksempel entrechat og cariol. Til og med Noverre, som mislikte henne, måte medgi «Mademoiselle Carmago hadde intelligens og gjorde bruk av den til å velge en stil som var livlig og kvikk». Hun har blitt tillagt æen for å forkorte lengden på det tradisjonelle skjørtet og som tillot utøveren mer frihet under utførelsen av bevegelsene i allegro. Hun var en stjernedanser, og tidens kvinner prøvde å likne henne ved å bruke sko som La Camargo, og kokkene tilberedte kake á la Camargo, biff á la Camargo, grillet kalv á la Camargo og soufflé á la Camargo. Nicolas Lancret malte to berømte bilder av henne, og Petipa og Minks skapte en Camargo-ballett i St. Petersburg i 1872. Enrico de Leva og Charles Lecocq, og i London ble der dannet et La Camargo-selskap i 1930. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Sverige. Nominasjoner til Nordisk Råds litteraturpris fra Sverige gjøres av en jury bestående av tre personer. Sidan 1962 har Nordisk Råd årlig delt ut Nordisk Råds litteraturpris til et litterært verk skrevet på et av de nordiske språkene. Fra starten i 1962 har det årlig blitt nominert to bøker fra hver av landene Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Juryen på tre personer består av Sveriges to jurymedlemmer, og varamedlem til juryen. Nominasjonene fra Sverige. Ingemar Bergman, nominert i 1992. Foto fra 1957 Henning Mankell, nominert i 1996. Enrico Cecchetti. Enrico Cecchetti (født 1850, død 1928) var en italiensk danser, ballettmester og pedagog. Han var sønn av to dansere. Han debuterte 5 år gammel i Genoa og studerte med Blasis' elev Lepri i Firenze og turnerte med en liten gruppe i USA. Karriere. Hadde sin voksendebut i La Scala i Milano i "Gudene fra Valhall", deretter opptrådte som gjestende førstedanser i de europeiske hovedsteder og gjorde sin St. Petersburg-debut i 1887 i Tulipanene fra Haarlem. I 1890 ble han 2. ballettmester ved det Keiserlige teater i St. Petersburg, og fra 1892 underviste han ved den tilknyttede skolen, hvor han i vesentlig grad bidro til å heve den tekniske standarden på danserne. Blant hans elever er Trefilova, Egorova, Pavlova, Sedova, Vaganova, Kschessinska, Preobrajenska, Karsavina, Gorsky, Legat, Fokine, Obukhoff og Nijinskij – senere også Massine, Bolm Lopkova, de Valois, Danilova, Markova, Dolin og Lifar. I 1902 reiste han til ballettskolen ved Operaen i Warsjava, men returnerte til St. Petersburg for å starte sin egen skole inntil Djagilev engasjerte ham i 1910 som balletmester for sitt kompani. I 1918 åpnet han en ballettskole i London med sin hustru, og var sjef for ballettskolen ved La Scala 1925–1928. Han koreograferte en del balletter, men ingen av dem har overlevet. Betydning. Hans virkelig betydning var at han var en av de aller største ballettpedagoger i balletthistorien. Med det formål utelukkende å bevare hans system, ble Cecchetti Society grunnlagti London i 1922 og ble inkorporert i ISTD (Imperial Society of Teachers of Dancing) i 1924. I USA har et Cecchetti Council of America eksistert siden 1939. Blant rollene han skapte var Carabosse og Blue Bird i Tornerose i 1890 og sjefsevenukken i Scheherazade (1910) og The Showman i Petrushka i 1911. Kilder. The Concise Oxford Dictionary of Ballet (Oxford Paperback Reference) by Horst Koegler (Paperback – Oct 14, 1982). Cecilie Ditlev-Simonsen. Cecilie Ditlev-Simonsen (født 9. mars 1964) er administrerende direktør i kommunikasjonsbyrået JKL. Hun var kommunikasjonsdirektør i Hydro fra 2002–2007. Hun studerte journalistikk ved Medill School of Journalism ved Northwestern University i USA. Etter endt utdannelse arbeidet hun for ulike amerikanske aviser, deriblant Chicago Tribune, Boston Globe og Fort Launderdale News/Sun-Sentinel. Karriere. I perioden 1992–1995 var hun valgt medlem av Oslo bystyre og var en periode byrådssekretær. Hun har jobbet som seniorkonsulent i lederrekruttering i Futurestep/Korn Ferry International. I perioden 1994–1998 var hun informasjonsdirektør for IBM Norge og hadde i perioden 1998–2000 samme stilling i IBM Nordic. I 2000 var hun viseadministrerende direktør i NSB. Hun jobbet i Norsk Hydro fra 2002 til 2007, først som kommunikasjonsdirektør og fra 2006 som konserndirektør med ansvar for kommunikasjon. Hun måtte slutte i denne stillingen i kjølvannet av en gammel skattesak, som også medførte at hennes far trakk seg som ordfører i Oslo få uker før kommune- og fylkestingsvalget i 2007. Saken kom opp i forbindelse med skilsmisseoppgjøret fra hennes andre ektemann. Annet. Cecilie Ditlev-Simonsen er datter av Høyre-politikeren og skipsrederen Per Ditlev-Simonsen. Ulkefamilien. Ulkefamilien er en gruppe ulkefisker som omfatter omtrent 300 arter i 75 grupper. Om gruppen. Artene i ulkefamilien er utbredt i nordlige deler av Atlanterhavet, nordlige deler av Stillehavet og i arktiske områder. Det finnes kun et fåtall arter på den sydlige halvkule. Beskrivelse. Har en kort slank kropp med stort piggete hode. Antallet pigger varierer. To ryggfinner der kun den første har piggstråler. Brystfinnene er ofte store. Det er tydelig forskjell mellom kjønnene hos mange arter. Habitat. De aller fleste artene er marine, men det finnes noen som lever i ferskvann og brakkvann. Diego Carrillo de Mendoza y Pimentel. Diego Carrillo de Mendoza y Pimentel Don Diego Carrillo de Mendoza y Pimentel, marqués de Gélves y conde de Priego (død 1631) var visekonge av Ny-Spania fra den 21. september 1621 til den 15. januar (eller til den 1. november) 1624. Paz de Valecillo. Don Paz de Valecillo var visekonge av Ny-Spania i en kort periode fra den 14. mars til september 1621. Valecillo overtok som visekonge etter Don Diego Fernández de Córdoba. Charles Grant. Charles Grant, 1. baron Glenelg, (26. oktober 1778–23. april 1866) var en skotsk politiker og koloniadministrator. Han var født i India og var den eldste sønnen til Charles Grant som var styreformann for direktørene i British East India Company. Han utdannet seg ved Magdalene College i Cambridge. Han ble kalt til skranken i 1807 og ble i 1811 valgt til underhuset som medlem av parlamentet for Inverness Burghs. Han ble sittende til 1818 da han ble valgt som parlamentsmedlem for Inverness-shire. Han var Lord of the Treasury fra desember 1813 til august 1819 da han ble Chief Secretary for Ireland og medlem av det kongelige råd. I 1823 ble han utnevnt som visepresident for Board of Trade. Fra september 1827 til juni 1828 var han president for Board of Trade og Treasurer of the Navy. Grant brøt med toriene over reformer og sluttet seg til whigene. Han var president over kontrollstyret under Charles Grey og William Lamb fra november 1830 til november 1834. Ved kontrollstyret hadde Grant hovedansvaret for loven av 1833 som endret konstitusjonen til styret av India. I april 1835 ble han statssekretær for krig og koloniene og ble gjort til baron Glenelg. Hans periode var stormfull. Hans uenigheter med Benjamin d'Urban, guvernør i Kappkolonien, var alvorlig, men enda mer alvorlig var hans uengiheter med kong William IV og andre over administrasjonen av Canada. Lord Glenelg var fremdeles sekretær da den canadiske opprøret brøt ut i 1837. Han vaklende og svake politikk ble fiendtlig angrepet i parlamentet. Han ble involvert i krangler med John Lambton, og kravet om å fjerne ham fikk til og med støttespillere blant hans kolleger i regjeringen. I februar 1839 gikk lord Glenelg av. Han har blitt kalt den siste av Canningittene. Hans bror, Robert Grant, var også parlamentsmedlem og senere guvernør i Bombay. Leslie Knighton. Albert Leslie Knighton (født 1884, død 1959) var en engelsk fotballmanager. Etter perioder som assisterende manager i Huddersfield Town og Manchester City, ble Knighton utnevnt som manager i Arsenal i 1919, kort tid etter at klubben ble valgt tilbake til første divisjon. Han ledet klubben i seks år, men Arsenal ble ikke bedre enn niende i hans periode. I hans periode i klubben, var Knighton involvert i den første registrerte dopingsaken. Før den uavgjorte FA-cupkampen mot West Ham United, i januar 1925, gav Knighton spillerne sine det han kalte "små sølvpiller" som han fikk fra en doktor (som var Arsenal-fan) fra Harley Street. Pillene hadde en suksessfull energistimulerende effekt, men etter tre kamper nektet spillerne å ta flere fordi de fryktet bivirkninger. Utdelingen av pillene, som var lovlig på den tiden, var ikke offentlig kjent før Knighton fortalte om saken i sine memoarer. Knighton hadde flere store krangler med Arsenal formann Sir Henry Norris, Norris hadde satt et absolutt tak på £1 000 ved spillerkjøp og han nektet å signere spillere med høyde under 5 fot 8 tommer (ca 172 cm] og med vekt under 11 "stone" (ca 70 kg), men Knighton signerte likevel den 5 fot (152 cm) store Hugh "Midget" Moffat fra Workington i 1923. Norris ble rasende da han fant det ut, og solgte spilleren videre til Luton Town over hodet på Knighton, Moffat hadde ikke spilt en Til tross for at Norris blandet seg inn, så signerte Knigton flere kvalitetsspillere for Arsenal, bl.a. Bob John, Jimmy Brain og Alf Baker. Han klarte likevel ikke å sy sammen et solid og vinnende lag og Arsenals resultater gikk nedover mot slutten av hans periode, 19. plass i 1923-24 og 20. plass i 1924-25, og Knighton fikk sparken sommeren 1925. Knighton påsto senere at den egentlige grunnen var at Norris sparket han for å unngå å betale en bonus han hadde rett på fra en veldedighetskamp. Norris benektet dette og viste til Knigtons dårlige resultater i hans managertid, men Norris angret senere oppsigelsen, og testamenterte £100 til Knighton, et beløp som var av en betraktelig sum på den tid. Etter Arsenal. så fortsatte han sin managerkarriere i Bournemouth (1925–28), Birmingham (1928–33) som han ledet til finalen i FA-cupen i 1931, Chelsea (1922–39) og Shrewsbury Town før laget ble valgt inn i "the Football League". Knighton pensjonerte seg fra fotballen p.g.a. dårlig helse og flyttet til Bournemouth der han tok den mindre strevsomme jobben som golfklubb-sekretær. Han skrev da også biografien "Behind the Scenes in Big Football" (1948), der han kom med mange avsløringer. Diego Fernández de Córdoba. Don Diego Fernández de Córdoba Don Diego Fernández de Córdoba y López de las Roelas Benavides y Melgarejo, marqués de Guadalcázar y conde de Posadas (født 1578, død 6. oktober 1630) var visekonge av Ny-Spania fra den 18. oktober 1612 til den 14. mars 1621. Han var også visekonge av Peru fra den 25. juli 1622 til den 14. januar 1629. Ittoqqortoormiit. Ittoqqortoormiits plassering, med Ittoqqortoormiit kommune markert i rødt. Ittoqqortoormiit (dansk: Scoresbysund, vestgrønlandsk: "Illoqqortoormiut" «Stort hus») er en by på Grønland. Byen ligger i Ittoqqortoormiit kommune i Østgrønland amt, og har 528 innbyggere. Den ligger ved utløpet av Scoresbysundet, som er verdens største fjordkompleks og verdens lengste fjord. Dette er en av Grønlands mest isolerte byer, og kan kun nås via helikopter eller båt i en kort periode om sommeren. Historie. Ittoqqortoormiit-området har vært kjent i flere hundre år. Ruiner, teltringer, feller og kjøttgraver vitner om den tidligere eskimoiske befolkningen. Scoresbysund er oppkalt etter den engelske hvalfangeren William Scoresby, som var den første som kartla området i 1822. Norges voksende interesse i Nordøstgrønland gjorde at det hastet med at få området befolket igjen. En komité ble opprettet, og på privat basis fikk man samlet inn penger. I august 1925 ble 70 voksne og barn, konebåter, kajakker, fangstredskaper, utstyr, telt og hunder fraktet med skipet Gustav Holm opp til området, og deretter gratis overdratt til staten. De forsøkte også å skape bedre livsvilkår for befolkningen i Ammassalik (Tasiilaq) ved å la en del av dem mer eller mindre frivillig flytte til et nytt og generelt bedre fangstområde. I alt flyttet 87 mennesker fra Ammassalik til kolonien Scoresbysund. Under andre verdenskrig het stedet Bluie East Three. Næringer. De lokale fangstfolkene har i generasjoner livnært seg ved hval- og isbjørnfangst, som også i dag er en vesentlig kulturøkonomisk faktor i området. Fangstprodukter og biprodukter inngår direkte i fangstfamilienes økonomi og i en utstrakt naturaliaøkonomi. Inntektene oppnås ved innkjøp av hav- og landdyr, men inntektsmulighedene er sesongbestemte og svingende. Ittoqqortoormiit ligger nær store forekomster av blant annet reker og hellefisk, men isen hindrer utnyttelsen av disse ressursene hele året. Fiskeriet er derfor ikke utviklet i kommunen. Turismen er i utvikling og har en økende betydning. Turisme. Området rundt Scorebysund er i dag åpen for natur- og jaktturisme. Området har et rikt dyreliv; moskus, reinsdyr og isbjørn på land, og narhval, hvalross og sel i havet. Det er muligheter for jaktturer, båtturer, fjellvandring og isbrevandring, med eller uten overnatting i telt. De beste vandreområdene er fjell-landskapet i baklandet til lufthavnen Konstabel Pynt lufthavn, langs kysten ved byen og omkring Uunarteq (Kap Tobin) og Itterajivit (Kap Hope), samt fjellene på halvøya nord for byen. Opphold i byen og bygdene Uunarteq (Kap Tobin) og Itterajivit (Kap Hope) kan arrangeres. Utenfor byen er det tryggest å ta med gevær, i tilfelle man møter isbjørn. Våpen kan leies, såfremt man har dansk jaktlisens. Reisen til Ittoqqortoormiit er billigst med fly via Reykjavík på Island, hvorfra man flyr til Constable Pynt. Herfra kommer man videre med helikopter eller båt dit man ønsker å bli ilandsatt. Der er i gjennomsnitt ni solskinnstimer i døgnet inkl. midnattssolen i juli måned. Middeltemperaturen er + 6°C og om natten omkring frysepunktet. Nedbøren er ca. 24 mm i juli måned. Ittoqqortoormiit grenser til Nordøst-Grønland biosfærereservat, som er verdens største biosfærereservat og dekker et areal på 972 000 km². Sassari. Sassari er en by på øya Sardinia i Italia. Byen er hovedstaden i provinsen Sassari og byen har 121 000 innbyggere. Sassari er et handelssentrum for jordbruksprodukter, korkprodukter, tekstilindustri og metallindustri. Pedro Otárola. Don Paz de Valecillo var visekonge av Ny-Spania i en kort periode fra den 22. februar til den 18. oktober 1612. Otárola overtok som visekonge etter den forrige visekonge, Don García Guerra døde den 22. februar 1612. Faunens ettermiddag. "Prélude à l'après-midi d'un faune" Faunens ettermiddag, eller "Aprés midi d'une faune" (fransk originaltittel) er et musikkstykke for orkester på omtrent 10 minutter av Claude Debussy. Det er også en enakters ballett med libretto og koreografi av Nijinskij, til musikk av Claude Debussy og dekor av Bakst. Oppsatt 19. mai 1912, Ballet russes av Sergej Djagilev på Theatre du Chatelet, Paris med Nijinskij i hovedrollen. En faun spiller dovent på sin fløyte en varm ettermiddag og blir overrasket av noen nymfer som er på vei til badeplassen. Han blir amorøst inntatt i en av dem før hun forlater scenen og kjæler lekent med et sjal som hun har etterlatt. Balletten er basert på Claude Debussys berømte "Aprés midi d'une faun" fra 1894 som igjen var inspirert av Mallarmés dikt fra 1876. Selv om publikum den første kvelden ble skandalisert av det uttalte erotiske i fremførelsen, har musikken ofte blitt rekoreografert senere – leilighetsvis også som solodans (Lifar 1935). Den mest berømte samtididsversjonen er Robbins "Afternoon of a Faun". García Guerra. Don García Guerra (født ca 1547, død 22. februar 1612) var erkebiskop av Mexico fra den 3. desember 1607 og frem til sin død den 22. februar 1612. Fra den 19. juni 1611 var han også visekonge av Ny-Spania. Torhild Bransdal. Magny Torhild Bransdal (født 10. april 1956) er ordfører i Vennesla kommune fra 1999. Hun representerer Kristelig Folkeparti. Bransdal har vært leder i Knutepunkt Sørlandet. Stavline. Stavline er betegnelse for en konstruksjonsmetode for hus. Metoden har en geografisk utbredelse fra Romsdal og Nordmøre i sør til Nordland. Stavline er en lett konstruksjon som brukes i uisolerte bygninger som løer og naust, på samme måte som grindverkskonstruksjon på Vestlandet. Stavlinehuset er brukt i de deler av Norges kyst der den sterkeste vindstyrke er målt, og konstruksjonen utmerker seg bl.a. ved sin styrke i forhold til vind. Stavlinehuset ble lenge oversett i historien om norsk byggeskikk, og er kommet i skyggen av lafting og grindverk. Litteratur. Jon Bojer Godal: Beresystemet i eldre norske hus. 1994 Luis de Velasco y Castilla. Don Luis de Velasco y Castilla Don Luis de Velasco y Castilla y Mendoza, Conde de Santiago y Marqués de Salinas (født ca 1534, død 7. september 1617) var sønn av Luis de Velasco y Ruiz de Alarcón. Velasco y Castilla var visekonge av Ny-Spania i 2 perioder og visekonge av Peru i 1 periode. Den første perioden som visekonge av Ny-Spania varte fra den 27. januar 1590 til den 4. november 1595. Den andre perioden som visekonge av Ny-Spania varte fra den 2. juli 1607 til den 10. juni 1611. I Peru var han visekonge i 8 år fra den 24. juli 1596 til den 18. januar 1604. Imitator. a> ved sine imitasjoner av rockelegenden. Bildet viser en gruppe slike imitatorer som møttes i London i 2005 for å sette verdensrekord i å samle flest Elvis-imitatorer på ett sted samtidig. Imitator er en person som imiterer, det vil si etterligner, en annen person slik at andre, for eksempel et publikum, gjenkjenner den som blir imitert. Imitasjon kan være en form for underholdning for å latterliggjøre, men også hylle, en kjent person, ofte en politiker, skuespiller eller sanger. Vanligvis karikerer og overdriver imitatoren særtrekkene ved den som skal etterliknes på en parodisk, morsom og uhøytidlig måte. Ikke sjelden er stemmelikhet det viktigste, og den framførte teksten har ofte et satirisk eller komisk poeng. Mange imitatorer karikerer også spesielle mennesketyper eller samfunnsgrupper i tillegg til imitasjoner av kjente enkeltpersoner. De kan også herme etter dyre- og fuglelyder, men kalles da vanligvis ikke imitatorer. Imitatorer forekommer også blant forfattere, der de etterlikner en populær forfatters stil eller verk. Imitator kan også brukes om en såkalt wannabe eller look-alike, en person som bevisst kler seg ut som eller etterlikner berømte personer eller stilen deres. De beste imitatorene kan oppleves som dobbeltgjengere i forhold til dem de etterlikner. Elvis-imitatorer. Et kjent eksempel på imitatorer er Elvis-imitatorer som forsøker å være så like den amerikanske rockesangeren Elvis Presley som mulig – både når det gjelder stemme, kroppsspråk og sceneopptreden, ansikt, frisyre, klær, og utseende ellers. Det blir hvert år arrangert konkurranser i Elvis-imitasjoner og flere personer lever av å etterlikne ham. I Norge er særlig Elvis-imitatoren Kjell Henning Bjørnstad kjent. I Norge. Av dyktige norske stemmeimitatorer kan nevnes underholdningsartistene Rolf Just Nilsen, Trond Kirkvaag, Rune Andersen, Kristian Valen, Anders Bye, Jon Niklas Rønning og Ingve Connolly Gran (Norske Talenter (sesong 2), 2009). Deres imitasjoner er blitt Norgeskjent gjennom radio- og fjernsynsopptredener, plateinnspillinger, revy- og stand up-forestillinger. I det satiriske radioprogrammet Hallo i uken på NRK forekommer det flere imitasjoner av politikere hver uke. I litteraturen. I litteraturen kan en imitasjon være en hyllest til en annen forfatter eller et litterært verk, men også en etterlikning av litterær stil og tematikk der en mindre suksessrik forfatter etteraper en populær forfatter for å tjene på det. Er etterligningen for tett, for eksempel hvis særtrekkene eller innholdet kopieres direkte eller likner til forveksling på originalen, kalles det for plagiat og kan være ulovlig. Allerede Geoffrey Chaucers populære Canterbury-fortellinger fra 1400-tallet fikk en rekke imitatorer, det vil si lyrikere som etterlignet Chaucers verker, blant annet John Lydgate. I nyere tid har de verdensberømte barnebøkene om Harry Potter fått mange liknende avleggere eller «kloner», selv om en i dag passer seg for å plagiere kommersielle suksesser direkte av opphavsrettslige grunner. Juan de Mendoza y Luna. Don Juan de Mendoza y Luna Don Juan de Mendoza y Luna, marqués de Montesclaros (født januar 1571, død 9. oktober 1628) var visekonge av Ny-Spania fra den 27. oktober 1603 til den 2. juli 1607. Senere var han visekonge av Peru fra den 21. desember 1607 til den 18. desember 1615. Bøk. Bøk eller bok ("Fagus sylvatica") er et løvfellende tre som tilhører bøkefamilien. Bøken er fylkesblomst for Vestfold. Beskrivelse. Bøken er et stort, løvfellende tre med tett krone, som er bredt hvelvet. Treet kan bli opptil 48 meter høgt og en 3 meter tykk stamme i diameter, selv om det er vanlig at bøken blir 25-35 meter høgt og opptil 1,5 meter stamme i diameter. Stammen er tydelig gjennomgående til toppen. Barken er først brun og blank, men blir senere grå og matt. Knoppene er spredte og utsperrete, lange og spisse. Blada er læraktige og ovale med hel og bølga rand. Oversida er blank mørkegrønn, mens undersida er lysegrønn. Høstfargen er rødbrun. Bøken blomstrer kort etter løvspring tidlig i mai. Treet blomstrer først fra 40-50 års alderen, og selv da ikke hvert år. Hannlige og hunnelige blomster sitter i atskilte rakler, men er ikke særlig synlige. Frukta er trekanta nøtter, som sitter i pigga skåler med tre klapper. Frøa modner godt og spirer villig. Rotnettet er meget høgtliggende, og det er tett forgreina med mange, fine røtter. Utbredelse. Gammel bøk i Ringve botaniske hage i Trondheima> i Larvik En finner spesielt mye bøkeskog i Danmark. Videre strekker treets naturlige utbredelse seg fra sørlige Sverige (med noen isolerte forekomster i Norge) til sentrale Italia, vest til Frankrike, Nord-Portugal og Sentral-Spania, og øst til nordvestlige deler av Tyrkia, hvor den møter orientalsk bøk ("Fagus orientalis"), som erstatter bøken videre øst. I Balkan, viser den hybridisering med orientalsk bøk; disse hybridene kalles "Fagus x taurica". I de sørlige delene rundt Middelhavet, vokser bøken kun i fjellskoger fra 600 til 1800 meters høyde. Plantede bøker klarer seg de fleste kystnære steder i Sør-Norge. Den finnes plantet helt nord til Steigen. Bøken kom sent til Norge (etter istiden) i forhold til andre trær, og har trolig ikke nådd sitt maksimale utbredelsesområde. I Larvik finner vi Norges største, ublandede bøkeskog. Den er på ca 300 dekar. Ved Søm ved Fevik i Grimstad er det også en stor, sammenhengende bøkeskog. I Lindås, nord for Bergen finner man verdens nordligste bøkeskog. Under betegnelsen "Bøkeurskog i Karpatene og gamle bøkeskoger i Tyskland" har UNESCO oppført 15 bøkeskoger i Slovakia, Ukraina og Tyskland på listen over verdens naturarv. Selvstendighetspartiet. Selvstendighetspartiet ("danskepartiet", "prinsepartiet", "de ilende") var et norsk politisk parti som gjorde seg gjeldende under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Under diskusjoner om riksforsamlingens mandat og landets selvstendighet viste det seg at forsamlingen delte seg i to løse grupperinger. Disse blir gjerne kalt "selvstendighetspartiet" og "unionspartiet". Det er en del usikkerhet rundt motivene til selvstendighetslinjen, men gjennomgående er nok flertallet innstilt på dansk styre og et ønske om Christian Frederik som ny norsk konge. Kanskje var tanken et nytt Danmark-Norge. Selvstendighetspartiet hadde flertallet, rundt 80 representanter, og ble ledet av Christian Magnus Falsen. Han hadde med seg Georg Sverdrup, Peter Motzfeldt og Wilhelm Frimann Koren Christie. De ønsket å slå fast at Norge var et selvstendig land. De ønsket også å begrense riksforsamlingens oppgave til å utarbeides en grunnlov og deretter velge en konge. Når dette var gjort skulle forsamlingen oppløses. Partiet samlet flertallet av forsamlingens 37 bønder, og disse omtrent som de mer fremstående representantene fra samme amt. De deltok i liten grad i debattene. Gaspar de Zúñiga y Acevedo. Don Gaspar de Zúñiga y Acevedo, visekonge av Ny-Spania og Peru Don Gaspar de Zúñiga y Acevedo, 5º Conde de Monterrey (født 1560, død 16. mars 1606) var visekonge av Ny-Spania fra den 5. november 1595 til den 26. oktober 1603. Han var også visekonge av Peru fra den 18. januar 1604 til den 16. mars 1606. Álvaro Manrique de Zúñiga. Don Álvaro Manrique de Zúñiga Don Álvaro Manrique de Zúñiga, primer marqués de Villamanrique (død 1590) var visekonge av Ny-Spania fra den 17. oktober 1585 til den 26. januar 1590. Pure Love. Pure Love er en norsk lovsangspop-duo som besto av Solveig Skjelin og JP Paulsen. De utga i 2003 albumet «At Your Feet» på sitt eget plateselskap Pure Records. Albumet ble distribuert av Master Music og spilt på amerikansk radio, men salgstallene uteble. Sangen «Jesus Kongenes Konge», komponert av Paulsen, har i ettertid blitt brukt i flere menigheter i Norge. Duoen skiftet etterhvert navn til Soapbox. Jenseits der Stille. "Jenseits der Stille" (norsk tittel: "Bortenfor stillheten") er en prisbelønnet tysk film av Caroline Link fra 1996. Filmens hovedperson «Lara» har døvstumme foreldre, og må oversette for dem når de gjør dagligdagse ting som å gå i banken eller på foreldremøter. En julaften gir hennes musikkinteresserte tante «Clarissa» henne en klarinett, og «Lara» begynner å oppdage musikkens verden, som er ukjent for hennes foreldre. Hun blir en dyktig klarinettist, og da hun er 18 ønsker hun å begynne på musikkonservatoriet i Berlin. Dette må hun kombinere med farens avhengighet av henne, og hans sorg etter morens død i en trafikkulykke. Filmen mottok i 1997 den tyske filmprisen i klassen for beste skuespillerinne og beste musikk. Den ble dessuten nominert til prisen for beste film, beste regissør og beste debutant. Videre mottok filmen den bayerske filmprisen i klassen for beste unge regissør og beste musikk og hovedprisen ved filmfestivalen i Tokyo. I 1998 ble filmen nominert til Oscar for beste utenlandske film. Hong Jeong-ho. Hong Jeong-ho (født 21. mai 1974) er en sørkoreansk håndballspiller. Hun spilte for Bækkelaget SK sammen med Anja Andersen, Sorina Teodorovic, Gitte Madsen, Cecilie Leganger m.f. mot slutten av 1990-tallet. Etter det ble hun med Anja Andersen til Danmark for å bygge opp Slagelse DT til verdens beste klubb. William Scoresby. William Scoresby (født 5. oktober 1789, død 21. mars 1857) var en engelsk utforsker, vitenskapsmann og geistlig. Hans far, William Scoresby (1760 – 1829), tjente en formue på arktisk hvalfangst. William var med på sin første reise sammen faren da han var 11 år gammel, men fortsatt skolegangen sin etter denne turen, og fram til 1803. Etter endt skolegang seilte han sammen faren, og var overstyrmann på hvalfangstskuta "Resolution" da denne nådde 81° 30' N. lat. 25. mai 1806. Dette var i 25 år rekord det nordligste noen hadde seilt på den østlige halvkule. På sin reise til Grønland i 1822 kartla han med imponerende nøyaktighet 400 km av Grønlands østkyst, fra 69° 30' til 72° 30', dette var første gang øst-Grønland ble kartlagt på denne måten. Både månekrateret "Scoresby" og byen "Scoresbysund" (Ittoqqortoormiit) er oppkalt etter ham. Unionspartiet. Unionspartiet ("vestpartiet", "svenskepartiet", "de nølende") var et norsk politisk parti som gjorde seg gjeldende under Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Under diskusjoner om riksforsamlingens mandat og landets selvstendighet viste det seg at forsamlingen delte seg i to løse grupperinger. Disse blir gjerne kalt "Selvstendighetspartiet" og "Unionspartiet". Under diskusjonene mente de at forsamlingen kunne og burde behandle enhver sak, og at den hadde myndighet til dette. De mente også at landet ville være tjent med at de fortsatte dette arbeidet etter at Grunnloven var ferdig. Dette er av mange tolket som at partiet hadde en større fokus på demokratiske prosesser, men dette beror muligens på en feilslutning. Unionspartiet som gjerne ble kalt «svenskepartiet» var i opposisjon, og hadde om lag 20 representanter, og ble ledet av grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, Severin Løvenskiold, Nicolai Wergeland, Peder Anker og Jacob Aall. Selv om grupperingen ble omtalt som «svensksindet» så var de neppe mer orientert mot Sverige enn Selvstendighetspartiet var orientert mot Danmark. Det er hevdet at unionstilhengerene ville foretrukket selvstendighet hvis det var mulig å opprettholde den. De mente at Grunnloven måtte tilpasses en løs union med Sverige da Norge på det tidspunktet ikke ville være istand til å avvise et svensk angrep på Norge. I en slik situasjon mente de at Norge ville få bedre kår i en løs union med Sverige, enn ved å bli underlagt Sverige etter et militært angrep. Partiet hadde sin forankring på Østlandet og i Agder, med en hovedtyngde blant næringsdrivende. Mange fra borgerskapet hadde studert i andre europeiske land og manglet tilknytning til Danmark, noe som var vanlig blant embetsmennene. I tillegg er det hevdet at det var en generell irritasjon over dansk-norsk utenrikspolitikk. Dette hadde rammet handel med England og tilhengere av Unionspartiet kan ha ment at Sverige var en mer naturlig unionspartner enn Danmark. Luis de Villanueva y Zapata. Don Luis de Villanueva y Zapata var domprost av Audiencia. Han overtok midlertidig vervet som visekonge av Ny-Spania da Don Lorenzo Suárez de Mendoza døde i juni 1583. Villanueva y Zapata var visekonge frem til den 24. september 1584. Lancia Delta. Lancia Delta er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Lancia, som ble produsert mellom 1979 og 1994. Den ble første gang presentert på bilutstillingen i Frankfurt, Tyskland i 1979, og kom tilgjengelig for salg samme år. I 2008 ble Lancia Delta presentert på motormessen i Gènéve og samme år satt i produksjon, som en ny og topp moderne bil. Lancia Delta vant tittelen Årets Bil i Europa i 1980. Den første varianten tilgjengelig for salg var en femdørs kombimodell, designet av Giorgetto Giugiaro. Den svenske bilprodusenten Saab var involvert i utviklingen av modellen, noe som sørget for at Delta var mer motstandsdyktig mot rust enn andre Lancia-modeller. Et resultat av dette samarbeidet var også at Delta i en periode ble solgt under navnet Saab 600 i Sverige. De fleste Delta-variantene var familiebiler med ordinære motorer, men den mest kjente modellen er kanskje "Delta HF Integrale", en firehjulsdreven modell med en kraftig turboladet motor. En modifisert utgave av denne dominerte World Rally Championship i en lang periode, vant 46 løp totalt og vant mesterskapet seks ganger på rad, fra 1987 til 1992. Lancia Delta S4 var, til tross for at den har samme navn, en modell utviklet spesielt for Gruppe B-racing, og hadde ingenting til felles med gatemodellen av Delta, til tross for navnelikheten. Lorenzo Suárez de Mendoza. Don Lorenzo Suárez de Mendoza Don Lorenzo Suárez de Mendoza, cuatro conde de la Coruña (født ca 1518, død 29. juni 1583) var visekonge av Ny-Spania fra den 4. oktober 1580 til den 29. juni 1583. Vattenfall Cyclassics 2007. Vattenfall Cyclassics 2007 var den 12. utgaven av endagsrittet som ble arrangert i Hamburg-området i Tyskland den 19. august 2007. I motsetning til øvrige år, der ett brudd vanligvis hadde gått inn, ble 2007-utgaven av rittet avgjort i en massespurt. Alessandro Ballan fra Lampre-Fondital viste seg sterkest i spurten og tok sin andre seier for seseongen, etter seieren i Flandern rundt tidligere i sesongen. Astana stilte nok en gang ikke til start, etter at laget bestemte seg for å ta en pause ut august etter dopingskandalene i Tour de France. Thomas Bowdler. Thomas Bowdler (11. juli 1754 – 24. februar 1825) var en engelsk lege som utga en redigert, renset og forfinet utgave av William Shakespeares verker som han anså som mer passende for kvinner og barn enn den opprinnelige teksten. Tilsvarende redigerte og renset han Edward Gibbons kjente "Romerrikets vekst og fall". Hans såkalte litterære rengjøringsarbeid ble kritisert og latterliggjort, og i engelsk språk har hans navn gitt den nedlatende begrepet «bowdlerisering» ("bowdlerise" eller "bowdlerize") som menes litterær slakting eller betydningen snerpete sensur av skjønnlitteratur, filmer og fjernsynsprogrammer. En ikkepraktiserende lege. Bowdler ble født i nærheten av Bath som sønn av en herre med uavhengige midler. Hans studerte medisin ved St. Andrews og ved Edinburgh hvor han tok sin embetseksamen i 1776, men han praktiserte ikke og henga seg isteden til å arbeide for fengselsreformer. Han var en dyktig sjakkspiller og spilte åtte nedtegnede spill mot den beste sjakkspilleren på sin tid, François-André Danican Philidor, som var selvsikker på sin overlegenhet at han spilte med handikap. Bowdler vant to ganger, tapte tre ganger og fikk remis tre ganger. Philidor spilte vanligvis med bind for øynene og mot flere motstandere samtidig. Det første nedtegnede spillet som hadde en dobbel ofring av tårn ble spilt mellom Bowdler (hvitt) og Henry Seymour Conway i London i 1788. I 1818, etter å ha trukket seg tilbake til Isle of Wight, utga han sin "Family Shakespeare", eller "Shakespeare for familien", med betydelig suksess. Han fulgte dette opp med det samme med verkene til historikeren Edward Gibbon, et prosjekt som ikke var heldig. Han bosatte seg senere i sørlige Wales hvor han døde og er begravd ved Oystermouth i Swansea. Hans store bibliotek som besto av bind samlet av hans forfedre Thomas Bowdler (1638–1700) og Thomas Bowdler (1661–1738) ble donert til Universitet i Wales, Lampeter. "Shakespeare for familien". Da Bowdler var liten hadde hans far underholdt familien med dramatisk høytlesning av utdrag fra Shakespeare. Senere forsto Bowdler at hans far hadde bevisst utelatt eller endret ord og avsnitt som han mente var upassende for sin hustru og barn. Bowdler mente derfor, i forlengelsen av sin fars ånd, om enn ikke Shakespeares, at det var umaken verd å utgi en utgave for en familie hvor faren ikke var tilstrekkelig «veloverveid og skjønnsom leser». I 1807 ble den første utgaven av "Shakespeare for familien" utgitt i fire bind som besto av 24 skuespill. Den var skrevet av hans søster Henrietta, men Bowdler selv var oppgitt som forfatter da det på 1800-tallet ikke ble ment som passende at kvinner skulle hengi seg til offentlig utgivelser. I 1818 ble "Shakespeare for familien" utgitt i ti bind hvor ingenting ble lagt til den opprinnelige teksten, men hvor ord og avsnitt ble utelatt med den hensikt at den kunne tillates å leses høyt for familien med kvinner og barn tilstede. Hvert skuespill hadde introduksjon hvor Bowdler oppsummerte og rettferdiggjorde sine endringer i teksten. I 1850 var 11 bind kommet ut. Bowdler var ikke den første som satte i gang et slikt prosjekt, og selv om det ble betraktet som negativt av de som respekterte Shakespeares litterære verker, gjorde han samtidig Shakespeare tilgjengelig for nye lesere. Poeten Algernon Swinburne uttalte til forsvar for Bowdler at et «mer kvalmende og tåpelig hykleri var aldri blitt pludret over det vanærende eller forringede minnet om Bowdler. Ingen mann har noen gang gjort mer for Shakespeare enn den mannen som gjorde det mulig for å plassere ham i hendene på intelligente og fantasirike barn». Bowdlers forpliktelse til ikke å utvide Shakespeares egen tekst sto i kontrast til mange tidligere redaktører og skuespillere. Nahum Tate, som poet laureate, hadde omskrevet tragedien "Kong Lear" hvor han konstruerte en lykkelig slutt. David Garrick spilte i en versjon av "Othello" hvor han gjorde Iago til hovedrollen og døpte stykket om til "Iago" for at det skulle passe endringen. I 1807 utga Charles Lamb og hans søster Mary "Tales from Shakespeare" ("Fortellinger fra Shakespeare") som var rettet direkte til barn og besto av 20 sammendrag av hans stykker, og kun hadde sparsommelige sitater fra den opprinnelige teksten. I moderne populærkultur. I det engelske fjernsynsprogrammet "Moral Orel", et satiriske animasjonsserie, heter byens bibliotek for «Thomas Bowdler Library». De fleste av bøkene er sensurert (Episode 2, «God's Greatest Gift») STS-122. STS-122 var en romferd til den internasjonale romstasjonen (ISS) med den amerikanske romfergen "Atlantis". Romfergen hadde med en ny modul til ISS, det europeiske laboratoriet Columbus. Laboratoriemodulen ble montert til Harmony 11. februar 2008. STS-122 hentet også ned besetningsmedlemmet Daniel M. Tani, som ble byttet ut med Léopold Eyharts fra ESA. Han vil bli værende ombord på romstasjonen de neste tre månedene, og har blant annet ansvaret for å klargjøre de vitenskapelige instrumentene på Columbus. Oppskytningen skulle etter planen finne sted 6. desember 2007 fra rampe 39A ved Kennedy Space Center, men ble utsatt til 9. desember 2007 etter at det ble avdekket problemer med to sensorer noen timer før oppskytningen. Samme problem oppstod under det andre forsøket, og oppskytningen ble avbrutt. Romfergen ble omsider skutt opp 7. februar 2008 klokken 20:45 norsk tid, og dokket med den internasjonale romstasjonen 9. februar klokken 18:17. Etter nærmere tretten døgn i rommet, landet romfargen på rullebane 15 ved Kennedy Space Center den 20. februar 2008. Med ned fra ISS. Tall i parentes angir antall romferder den enkelte har vært med på, inkludert denne romferden. Høydepunkter. STS-122 hadde med det europeiske laboratoriet Columbus og andre mindre deler til ISS. I tillegg ble Daniel M. Tani hentet ned og den franske astronauten Léopold Eyharts ble igjen på ISS som mannskap på Ekspedisjon 16. Forberedelser. Den eksterne tanken (ET-125) ankom Kennedy Space Center 14. september 2007, hvor den rutinemessig ble inspisert for eventuelle skader under transporten fra Michoud Assembly Facility i Louisiana. Faststoffrakettene ble montert på tanken den 18. oktober, og "Atlantis" ble transportert til monteringshallen den 3. november 2007. Utsettelse av oppskytningen. Oppskytningen av romfergen skulle etter den opprinnelige planen finne sted 6. desember 2007, men ble utsatt med tre dager etter at det ble avdekket problemer med to av fire sentrale sensorer i den eksterne drivstofftanken. Samme problem oppstod under det andre forsøket, og oppskytningen ble dermed avbrutt. Årsaken til problemet ble funnet 18. desember 2007, og feilene ble utbedret i løpet av desember og januar. 7. februar 2008 – Oppskytning. Tankingen av den eksterne drivstofftanken begynte klokken 11:26 norsk tid. Sensorene som var årsaken til de tidligere utsettelsene fungerte denne gangen som de skulle, og bakkemannskapet fikk klarsignal til å fortsette forberedelsene. Det var knyttet en viss usikkerhet til værforholdene tidlig på dagen, men "Atlantis" kunne skytes opp som planlagt klokken 20:45 norsk tid. 8. februar 2008 – Andre dag. Mannskapet brukte første del av dagen på å klargjøre romfergen for dokking med romstasjonen, blant annet ved å korrigere banen med rakettmotorene. Senterlinjekameraet, som er et viktig verktøy de siste meterne før sammenkoblingen finner sted, ble også installert. Store deler av dagen ble brukt til å inspisere varmeskjoldet på romfergen ved hjelp av robotarmen Canadarm1 og sensorsystemet «Orbiter Boom Sensor System» (OBSS). OBSS er en 15 meter lang bom utstyrt med en avansert 3D-scanner og annet kamerautstyr som blir brukt til å avdekke eventuelle skader på varmebeskyttelsen. De innsamlede dataene blir så sendt ned til romfartssenteret for nærmere analyse. 9. februar 2008 – Tredje dag. Atlantis dokket med den internasjonale romstasjonen klokken 18:17 norsk tid, og mannskapet gikk ombord klokken 19:40. Atlantis er den første romfergen som har dokket til PMA-2 på modulen Harmony (Node 2). PMA-2 ble flyttet fra Destiny til Harmony den 20. november 2007. NASA utsatte den første romvandringen til 11. februar, og utvidet STS-122 med 24 timer. 10. februar – Fjerde dag. Mannskapet brukte dagen på å undersøke en overflateskade på varmebeskyttelsen til av rakettmotorene. Skaden er mindre enn tilsvarende skade som oppstod under oppskytningen av STS-117, og det er ikke meldt om planer om å utbedre skadene før romfergen returnerer til jorden. De undersøkte også områder rundt vinduene. Walheim og Love overnattet rutinemessig i luftslusen for å kvitte seg med nitrogen i blodet, og dermed redusere risikoen for trykkfallsyke under romvandringen neste dag. 11. februar – Femte dag. Love og Walheim begynte den første romvandringen klokken 14:13 UTC (15:13 norsk tid), med assistanse fra Alan Poindexter og Hans Schelgel inne i romstasjonen. Leland D. Melvin styrte robotarmen som hentet ut Columbus fra lasterommet, og modulen ble montert til romstasjonen klokken 21:44 UTC. Romvandringer. Det ble utført tre romvandringer under STS-122. Rex J. Walheim hadde tidligere utført to romvandringer (STS-110). Hans Schlegel skulle opprinnelig utføre den første romvandringen sammen med Walheim. Grunnet medinske årsaker ble Schegel ble byttet ut med Stanley G. Love på romvandring nr. 1, og samtlige av romvandringene ble utsatt med 24 timer. Renault 9. Renault 9 er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Renault, som ble produsert mellom 1981 og 1988. Den vant tittelen Årets Bil i Europa i 1982, og ble også produsert under navnet Renault Alliance av amerikanske AMC. I Europa var kun en firedørs sedanvariant tilgjengelig, mens AMC i tillegg produserte en todørs sedan og, fra 1984, en cabrioletutgave. I tillegg var det planer om en stasjonsvognutgave, men denne ble aldri satt i produksjon. Renault 9 var i salg frem til 1988, da den ble erstattet av Renault 19, mens den amerikanske utgaven ble tatt ut av produksjon i 1987, da Chrysler kjøpte AMC. Martín Enríquez de Almanza. Don Martín Enríquez de Almanza Don Martín Enríquez de Almanza (død mars 1583) var visekonge av Ny-Spania fra den 5. november 1568 til den 3. oktober 1580. Enríquez de Almanza var også visekonge av Peru fra den 23. september 1581 og frem til sin død i mars 1583. Thomas Thendrup. Thomas Thendrup (født 4. januar 1971) ble 4. mai 2005 pågrepet for mistanke om deltakelse i NOKAS-ranet i Stavanger 5. april 2004. Thendrup ble tiltalt for grovt ran med døden til følge utført av en organisert kriminell gruppe. Han ble knyttet til NOKAS-saken gjennom DNA som ble funnet på en hanske i en bag med ransutstyr. Thendrup ble i Stavanger tingrett 10. mars 2006 funnet skyldig og dømt til forvaring i opptil 16 år. I Gulating lagmannsrett ble han frifunnet av juryen, men frifinnelsen ble satt til side av fagdommerene. Saken ble 13. august 2007 igjen tatt opp i Gulating lagmannsrett, denne med forsterket meddomsrett. Her ble Thendrup dømt til 14 års fengsel. Thendrups forsvarere var Ellen Holager Andenæs og Berit Reiss-Andersen. Thomas Thendrup er lillebror av Johnny Thendrup som har tilstått og blitt dømt for deltakelse i NOKAS-ranet. Morten Solem. Morten Solem (født 5. august 1980 i Trondheim) er en tidligere norsk skihopper og fotballspiller. Skihopp. Solem konkurrerte for Trondhjems Skiklubb, og hans beste plassering i verdenscupen er en syvendeplass fra januar 2004. Han la opp etter 2006/07-sesongen, og er nå assistenttrener for kombinertlandslaget frem til våren 2010. Fotball. Solem har spilt 54 kamper for Idrettslaget Tempo, hvorav 43 av dem endte i seier. Atlanterhavskveite. Atlanterhavskveite ("Hippoglossus hippoglossus"), eller bare kveite, er en fiskeart i flyndrefamilien. Den kan bli opptil tre meter lang og veie over 300 kg, men bare hunnkveitene blir større enn ca. 50 kg. Den er en meget god matfisk som finnes på både grunt og dypt vann (40–2000 m) nord i atlanterhavet. Den liker seg aller best på flat sandbunn. Kveiter begynner ikke å gyte før de er åtte år gamle, og atlanterhavskveita er utrydningstruet ifølge IUCNs rødliste. Atlanterhavskveite fanges med line, stampene har mellom 40 og 50 store kroker og agnet er sild eller småsei. Vanlig bifangst er torsk, brosme og også steinbit. Noen sjeldne ganger dras det opp kveite med jukse. Noen ganger kommer store kveiter opp og ligger i vannflaten, grunnen til dette er ukjent. Vanligvis vil de dykke ned igjen hvis de føler seg truet, men en kveite på bortimot 200 kg ble fanget uten tradisjonelt fiskeutstyr utenfor et fiskebruk på Arnøya i Skjervøy kommune i februar 2007. Chicago Tribune. "Chicago Tribune" er en dagsavis i Chicago, Illinois og eid av "the Tribune Company". Tidligere hadde de ordtaket «World's Greatest Newspaper». Selv om ordtaket ikke brukes lengre er den fortsatt hoveddagsavisen i Chicago-området og i Midtvesten i USA og er en av de ti største dagsavisene i nasjonen. Skimten. Skimten er en topp som ligger i Drammensmarka, på Skimtplatået mellom Lier og Drammen kommune i Buskerud fylke. Toppen er 553 meter høy. IBM Norge. IBM Norge er den norske virksomheten til IBM, og er blant de største IT-virksomhetene i landet med omlag 1.200 ansatte. I tillegg til salgsrepresentasjon for IBMs internasjonale løsninger tilbyr IBM Norge også implementering og tilpasning av større IT-løsninger for privat og offentlig sektor. Selskapet har hovedkvarter på Mastemyr ved Kolbotn, like sørøst for Oslo. Administrerende direktør i IBM Norge er Morten Thorkildsen. Historie. De første IBM hullkortmaskinene ankom Norge i 1931 gjennom en lokal salgsrepresentasjon underlagt det nystiftede nordiske hovedkontoret i Stockholm. Den 29. januar 1935 etableres AS Hollerith som var navnet på selskapet som først etter andre verdenskrig tok navnet til moderselskapet og kalles IBM Norge. Selskapet leverte hullkortsystemer til NSB, Statens pensjonskasse og Norges Brannkasse, som var de eneste institusjonene som hadde hullkortmaskiner på denne tiden. Norge var blant de få land i verden hvor bedrifter tok i bruk Hollerith-hullkortmaskiner i mellomkrigstiden, i tiden til Fredrick Rosing Bulls norskproduserte maskiner som blant annet SSB og Storebrand brukte. Allerede før andre verdenskrig begynte selskapet også å selge elektriske skrivemaskiner, den første kom til landet i 1937 og ble levert til NSB. Under andre verdenskrig ga tidens nazimyndigheter ordre til IBM Norge om å levere og innføre hullkortmaskiner til mobilisering av ungdom til tjeneste ved Østfronten. Motstandsgruppene Milorg og Osvaldgruppen utførte parallelle aksjoner for å forsøke å ødelegge arbeidstjenestens sentralarkiv, og til slutt selve IBMs hullkortanlegg gjennom en sprengingsaksjon 19. mai 1944. Aksjonene skjedde gjennom samforståelse mellom IBM Norge, regjeringslojale krefter innen Politiet, og regjeringen i London. Viktige produkter i etterkrigstiden var hullkortmaskiner, skrivemaskiner, kontormaskiner, og stemplingsur. Utover 1960-tallet begynte IBM opplæring av operatører og programmerere for elektronisk databehandling (EDB), som bredte om seg i større bedrifter og offentlige etater. Fokuset lå på programmeringsspråkene FORTRAN og COBOL. IBM var en sentral leverandør av IT-systemer under OL på Lillehammer i 1994. Rotten Tomatoes. Rotten Tomatoes er en nettside som setter sammen beskrivelser, informasjoner og anmeldelser av filmer og videospill. Siden ble etablert i 1999. Navnet går tilbake til en klisjé fra vaudevilletiden om at publikum kunne finne på å bombardere skuespillerne med råtne tomater (tomatoes) dersom de ikke likte forestillingen. Medarbeiderne i Rotten Tomatoes leter gjennom Internettet for å oppdrive så mange anmeldelser om nye filmer som mulig, og teller antallet positive og negative anmeldelser. Et fåtall av filmen er klassifisert som «Certified Fresh». Disse må ha minst 75% positive anmeldelser og være basert på minst 40 anmeldelser (inkludert fem toppkritikere). Disse filmene får et eget emblem. F.eks. er den Oscar-belønnede filmen "Storbyhavnen" «Certified Fresh» med 100%. Storsteinsfjell. Storsteinsfjell er et fjell i Finnemarka i Lier kommune, Buskerud fylke. Fjellet ligger ca. 540 meter over havet og har løyper videre til blant andre Skimten og Tverken. Gary Mills. Gary Roland Mills (født 11. november 1961) er en tidligere engelsk fotballspiller. Han er nå manager for den engelske klubben Tamworth. Clamwin. Clamwin er en fri antivirus for Microsoft Windows. Egenskaper. Clamwin inneholder ikke virusbeskyttelse i sanntid. Det vil si at man må manuelt søke etter virus for å holde systemet fritt for virus og spionprogrammvare. Sanntids virusbeskyttelse er imidlertid planlagt i neste version Clamwin er en basert på Clam antivirus som er et antivirusverktøy for UNIX designet for viruskontroll av epost. Stoke-by-Nayland. Stoke-by-Nayland er en landsby i Suffolk i England. Den ligger ved grensen til Essex, i området som kalles «Constable Country». Sentrum består for det meste av små hus i bindingsverk. Sognekirken er viet til jomfru Maria, og har ikke blitt mye endret siden ble bygget om i det 15. århundre. Navnet "Stoke" betyr «liten landsby» og er et av de vanligste stedsnavnene i England. For å skille den fra andre steder med samme navn la man til det andre navneleddet, «ved Nayland», en referanse til en noe større landsby bare to-tre km unna. Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk hadde et av sine hjem ved landsbyen. Steely Dan. Steely Dan er et Grammy-prisvinnende amerikansk band sentrert rundt hovedmedlemmene Walter Becker og Donald Fagen. Bandet nådde toppen i popularitet på 1970-tallet, da de lanserte syv album med elementer av jazz, jazz fusion, rock, funk, R&B, og pop. Av Steely Dans mest kjente sanger kan nevnes «Do It Again», «Reelin' In the Years» og «Rikki Don't Lose That Number». Steely Dan ble innvalgt i Rockens æresgalleri i 2001. Bandet Steely Dan. Donald Fagen (vokal og keyboard) og Walter Becker (bass, og senere gitar) møtte hverandre på Bard College i Annandale-on-Hudson, New York. i 1967 og begynte å spille i lokale grupper (en av disse, The Bad Rock Group, hadde Chevy Chase på trommer). Fagen og Becker dannet bandet Steely Dan sammen med gitaristene Denny Dias og Jeff «Skunk» Baxter, trommeslageren Jim Hodder og vokalisten David Palmer. (Navnet Steely Dan er tatt fra dildoen «Steely Dan III from Yokohama» i William Burroughs roman Naked Lunch.) Donald Fagen mislikte i begynnelsen å synge live, og det var derfor stort sett David Palmer som sang på konsertene. Etter albumet "Pretzel Logic" ble trommeslageren Jeff Porcaro og sangeren Michael McDonald inkludert i besetningen til den etterfølgende turneen. Duoen Steely Dan. Det oppsto etter hvert uenighet i bandet når det gjaldt turnering. Særlig Baxter og Hodder ønsket å turnere mer, mens Fagen og Becker mislikte turnélivet, og ville konsentrere seg om å arbeide i studio. Det endte med splittelse, og bare Fagen og Becker ble igjen som faste medlemmer. Disse skrev all musikken, og knyttet til seg ulike studiomusikere for hvert enkelt album. Steely Dan ble oppløst i 1981, men ble gjenforent til to turneer i 1993 og 1994. De ga ut album igjen i 2000 ("Two Against Nature") og i 2003 ("Everything Must Go"), med tilhørende turnéer. Bandet spilte i Oslo i 2000, og på Moldejazz i 2007 (på Romsdalsmuseet). Musikalsk stil. Steely Dan legger stor vekt på detaljer i lydbildet, og både arrangementer og produksjon er preget av perfeksjonisme. Becker, Fagen og lydtekniker Roger Nichols laget sågar en trommemaskin på grunn av deres frustrasjon over trommeslagere som ikke klarte å holde en konstant takt. Det er ofte gjort mange opptak med flere forskjellige musikere til hvert spor, før den endelige versjonen er valgt. Harmoniene og akkordsekvensene er ofte karakteristiske. Kvinnelig koring går igjen, men også Michael McDonald har gitt karakteristiske bidrag på flere av albumene. Det benyttes blåsere på alle Steely Dans album. Arrangementene er vanligvis jazz-orienterte, med bruk av trompeter, tromboner og saksofoner, men de har også tatt i bruk for eksempel fløyter og klarinetter. På senere album er de fleste arrangementene kreditert Donald Fagen. Tekster. Mange av tekstene er inspirert av byene Los Angeles og New York City, Fagens og Beckers to hovedbaser. Tekstene er gjerne preget av ironisk distanse og intellektuell humor. Det refereres til jazz, film, TV og litteratur, og noen ganger til konkrete hendelser, steder og personer. Ofte er referansene subtile og interne, og det brukes slanguttrykk, ordspill og omskrivninger. Dedham Vale. a>s "Dedham Vale", malt i 1802. Dedham Vale er et beskyttet naturområde i England med status som "Area of Outstanding Natural Beauty". Det ligger langs grensen mellom Essex og Suffolk, og er definert som området ved elven Stour mellom Manningtree og Bures. Området inkluderer også landsbyen Dedham i Essex. Dalen utgjør en del av det såkalte «Constable Country», kjent fra malerier av John Constable. Et av hans mest kjente verker er "Dedham Vale" fra 1802, som henger i Victoria and Albert Museum i London. Griqualand West. Griqualand West er et område sentralt i Sør-Afrika med et areal på 40 000 km² som nå er del av provinsen Northern Cape som var bebodd av griquaene. Det ble proklamert som britisk koloni i 1873 med sin hovedstad i Kimberley. I 1880 ble det annektert av Kappkolonien. Da Unionen Sør-Afrika ble opprettet i 1910, ble Griqualand West del av Kapprovinsen. Oranjefristaten etablerte en midlertid regjering over diamantfeltene, men denne administrasjonen var hverken tilfredsstillende for Oranjefristaten eller diamantgraverne. På dette tidspunktet tilbød Nicolaas Waterboer, lederen for griquaene, å plassere territoriet under dronning Victorias administrasjon. Dette tilbudet ble akseptert, og den 27. oktober 1871 ble distriktet sammen med tilgrensende territorier som Transvaal hadde gjort krav på, erklært britisk territorium under navnet Griqualand West. Waterboers rett var basert på en avtale som ble inngått av hans far med britene i 1834 og på forskjellige ordninger med Kok–høvdingene. Oranjefristaten baserte sitt krav på sitt kjøp fra Adam Koks suverene rettigheter og på lang okkupasjon. Forskjellen mellom privat eiendom og herredømme ble misforstått eller ignorert. Waterboer utøvde ingen autoritet i det omstridte distriktet, og dette ble innrømmet. Deler av Oranjefristatens volksraad ønsket å gå til krig mot Storbritannia da den britiske anneksjonen fant sted, men rådgiverne til president Johannes Brand fikk sin vilje. Men Oranjefristaten oppgav ikke sitt krav. Saken skapte irritasjon mellom partene frem til juli 1876. Den ble da gjort opp av Henry Herbert som på den tiden var statssekretær for koloniene. Han betalte Fristaten «full oppreisning i alle krav som det regner med å ha i Griqualand West». Herbert nektet å høre på forslaget fra president Brand om at territoriet skulle oppgis av Storbritannia. Det er sikkert at diamantfeltene var middelet som Oranjefristaten lette etter for å opprette velstand og kreditt for landet. Benny Feilhaber. Benny Feilhaber (født 19. januar 1985 i Rio de Janeiro, Brasil) er en amerikansk landslagspiller i fotball som har spilt for en tysk og en engelsk klubb. Han spiller nå for Derby County i Premier League. Feilhaber har scoret 2 mål på 12 landskamper for. Klubblag. Benny Feilhaber skrev under for Hamburger SV i juli 2005. I 2005/06-sesongen spilte han ingen kamper for HSV, men for reservelaget til klubben ble det 30 kamper og 2 mål i denne sesongen. Han debuterte for Hamburger SV i ligasammenheng den 12. oktober 2006 da han kom inn som innbytter i en kamp mot Schalke 04. Hans første kamp fra start kom 22. oktober 2006 da HSV slo Bayer Leverkusen 2-1, og totalt ble det 9 ligakamper for klubben fra Hamburg i 2006/07-sesongen. I tillegg ble det 2 kamper i Champions League der hans debut i denne turneringen kom mot Porto den 1. november 2006. Feilhaber spilte hele denne kampen, mens han i en kamp mot Arsenal den 21. november 2006 ble byttet inn foran 2. omgang. Den 14. august 2007 skrev Feilhaber under på en 3-års kontrakt med den engelske klubben Derby County som betalte HSV £ 1 000 000 i overgangssum. Landslag. Benny Feilhaber debuterte på USAs landslag 25. mars 2007 i en vennskapskamp mot. USA vant kampen 3-1, og Feilhaber startet og spilte hele kampen. Hans neste landskamp kom 28. mars 2007 da USA spilte 0-0 mot i en vennskapskamp. Han startet også denne kampen, men i det 59. spilleminutt ble han byttet ut. Den 2. juni 2007 fikk han bokført sin tredje landskamp da var motstander i en vennskapskamp. USA vant kampen 4-1, og i det 28. spilleminutt scoret han sitt første landslagsmål for USA. Feilhaber, som startet kampen for USA, hadde også en målgivende pasning i det 75. minutt før han ble byttet ut i det 80. minutt. Griqua. Griqua (afrikaans: "griekwa") er en undergrupper av Sør-Afrikas multietniske fargede. Griquaene er ofte regnet som etnisk og kulturelt blandet folkeslag hvis opphav går tilbake til blandingsekteskap eller seksuelle relasjoner mellom europeiske kolonister i Kappkolonien og khoikhoiene som allerede bodde der i de 17. og 18. århundrene. Denne antagelsen kommer antagelig fra navnet som en blandet gruppe av grigriquaer (en gruppe Kappkhoikhoier), «bastarder», koranna og tswana som levde på stedet for dagens Griekwastad, fikk i 1813 av pastor John Campbell fra London Missionary Society (tidligere "Klaarwater"). Ifølge Isaac Tirion, levde grigriquaene allerede i denne nordøstlige seksjonen av Kappkolonien i 1730. Genetiske beviser indikerer at majoriteten av dagens griqua–befolkning er en etnisk blanding av europeiske gener som dateres tilbake til Jan van Riebeecks tid blandet med khoikhoi og, senere, afrikanske (hovedsakelig tswana) folkeslag, med kun mindre innslag av san. Den totale griqua–befolkningen er ukjent. Folket ble ødelagt av en rekke faktorer. Den viktigste er apartheid–epoken hvor mange griquaer valgte å skjule seg blant betegnelsen «fargede» i frykt for at deres griquarøtter kunne plassere dem i nedre nivå blant afrikanerne. Det som er sikkert er at en betydelig del av befolkningen har griquarøtter (dvs khoikhoiforfedre). Dessverre blir denne bakgrunnen for ofte sett ned på i Sør–Afrika. Griquaene har gitt sitt navn til flere deler av Sør–Afrika som «Griqualand» ettersom de migrerte bort fra andre befolkningsområder. Scoresbysundet. a>s kystlinje. Lengst sør ses Scoresbysundet, verdens lengste fjord. Scoresbysundet (Kangertittivaq) i Østgrønland er verdens lengste fjord, 350 km lang. Den er også, med sine fjordarmer, verdens største fjordkompleks. I tillegg er den en av verdens dypeste fjorder, med største dybde på over 1 500 meter. Ved fjorden ligger Ittoqqortoormiit (Scoresbysund), Itterajivit (Kap Hope) og Uunarteq (Kap Tobin). Den sydlige kysten har store og bratte fjell. Fjordens sydkyst markerer overgangen fra det høyarktiske til det sentralarktiske. Inne i fjordsystemet er klimaet mer beskyttet. Hvaler, delfiner, snøharer, moskusokser og sjøfugler kan ofte observeres, og store isfjell kalves hvert år i fjorden, fra utløpet av flere isbreer. Milne Land er den største øya i Scoresbysundet, og er på størrelse med Fyn. Vri-åtter. __NOTOC__ Vri-åtter er et spill for 2–6 spillere med en vanlig kortstokk. Oppsett. Man deler ut fem–åtte kort til hver spiller. Legg de gjenstående kortene i en bunke midt på spilleområdet med baksiden opp. Snu det øverste kortet fra bunken og legg det med bildesiden opp ved siden av bunken. Dette kortet og bunken det begynner kalles "sakehaugen". Spillets gang. Hvis du ikke kan legge ut et kort må du trekke fra bunken. Hvis du kan spille det trukkede kortet kan du gjøre det umiddelbart. Hvis du ikke kan spille det kortet heller må du trekke et nytt kort, opp til maks 3 kort. Hvis du ender opp med å trekke enten 3 kort eller de gjenværende kortene i bunken hvis det er færre enn 3 må du si pass og så går spillet videre til neste spiller. Når du legger fra deg kort fra hånden som gjør at du har kun ett (1) kort igjen på hånden skal du si "ett kort igjen". Hvis du glemmer det og en av de andre spillerne oppdager dette kan den spilleren si "bank i bordet" og slå i bordet, og så må du trekke 3 kort fra bunken opp på hånden. Hvis bunken med kort man trekker går tom tar man av det øverste kortet fra "sakehaugen" og stokker de underliggende kortene. Disse blir nå en ny bunke man trekker fra. Spillets slutt. Avhengig av hvilke regler man spiller med, dvs. om man spiller for å finne ut hvem som ble nr. to og tre, eller bare for å kåre en vinner er spillet slutt enten når alle utenom en av spillerene er tomme for kort, eller at én av spillerne er tom for kort. Det er ikke tillatt å avslutte spillet med en åtter. Vinneren er den som først blir kvitt alle kortene på hånden. Strategi. Vri-åtter blir ofte beskrevet som et sosialt kortspill uten mye strategi men det finnes gode og dårlige vri-åtter-spillere så det er ikke bare basert på flaks for å vinne. En ofte brukt strategi er å holde oversikt over hvor mange av hver farge som har vært i bruk og så styre "sakehaugen" til en farge det nødvendigvis er få kort igjen av for å forhindre de andre i å klare å kvitte seg med kort. Dette forutsetter jo også at den som vrir har kort av den fargen slik at han eller hun kan bli kvitt disse. Navnevarianter. Dette kortspillet er også kjent under andre navn, deriblant "Olsen". Den eneste forskjellen i reglene er at man i stedet for å si «ett kort igjen», sier noe annet, f.eks. «Olsen», når man har ett kort igjen. Resten av spillet er identisk. Carla Fracci. Carla Fracci (født 1936) er en italiensk danser født i Milano. Hun studerte ved La Scala ballettskole og ble uteksaminert i 1954 og har siden vært medlem av ballettkompaniet ved operaen. Forfremmet til solodanser i 1956 og prima ballerina i 1958. Hun har også danset med en rekke andre kompanier og vært førstedanser ved American Ballet Theatre siden 1967. Har hatt sine største suksesser i ballerinaroller fra det romantiske repertoaret og er ofte blit sammenliknet med Taglioni. Gift med teaterdirektør Beppe Menegatti som har satt opp en rekke balletter med og for henne (i samarbeid med koreografen Loris Gai) med bla. "Måken" (etter Tsjechov 1968, Machbeth i 1969, "Steinblomsten" i 1973. Hun danset tittelrollen i American Ballet Theater's filmproduksjon Giselle (1969) og Karsavina i filmen Nijinskij i 1980. Hennes TV-film Serata con Carla Fracci vant Gullrosen i Montreaux i 1973. Også kjent fra Tv-serien "Prima ballerina" om ballettens historie ved Peter Ustinov. Leopardo d'oro i 1959 Dance Magazines pris 1968. Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet" (Oxford Paperback Reference) by Horst Koegler – Paperback – 14. oktober 1982. Milne Land. Milne Land er den største øya i Scoresbysundet på østkysten av Grønland. Øya er 3 913 km² stor, og er oppkalt etter den britiske admiralen David Milne. Høyeste punkt på øya er 2 200 m. Statoils geologiske ekspedisjon til Grønland i 2006 opererte hovedsakelig rundt denne øya. Målet for ekspedisjonen var å studere bergartene her, siden de er de samme som på norsk sokkel, men ligger ikke dypt under havet, og er dermed lettere tilgjengelige. GATOB. GATOB – "Gosudarstvennyj Akademitsjeskij Teatr Opery i Baleta" (Statens akademiske teater for opera og ballett) er navnet på det tidligere St. Petersburg-Petrograd Marinskij teater siden oktoberrevolusjonen 1917 og siden 1935 kjent som Kirovteateret. Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet", Horst Koegler 14. okt. 1982) (Oxford Paperback Reference). GATOB Sommerfrydhagen. Sommerfrydhagen sett fra Hertug Skules gate Sommerfrydhagen er en park med lekeplass og universell tilgjengelighet på Tøyen i Oslo, spesielt tilrettelagt for bevegelseshemmede. Sommerfrydhagen er 5,1 dekar stor og avgrenses av Sverres gate, Bisp Nikolas’ gate, Kjølberggata og Jens Bjelkes gate. Parken ble anlagt i 1995 og er utformet med universell tilgjengelighet som en mønsterlekeplass for orienterings- og bevegelseshemmede. Det bølgende gulvet i parken er ment å gi utfordring for unge rullestolbrukere. Det er brukt sterke materialer som marktegl og granitt for å unngå nedsliting. I parken finnes en samling stein av ulike sorter som barn kan utforske, og en vannrenne der man selv må pumpe. Navnet kommer sannsynligvis fra løkken Sommerfryd, som på 1800-tallet lå der parken i dag ligger. Fiat Uno. Fiat Uno er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Fiat, som ble produsert mellom 1983 og 1995. Modellen vant prisen Årets Bil i Europa i 1984, og er fortsatt tilgjengelig for salg i enkelte deler av verden. Uno ble lansert i 1983 som erstatter for Fiat 127, og var designet av Giorgetto Giugiaro hos ItalDesign. Fra lanseringen var modellen tilgjengelig med motorer på 0,9 liter, 1,1 liter og 1,3 liter, mens en 1,3-liters dieselmotor ble tilgjengelig noen få måneder senere. I 1985 kom en ny 1,0-liters motor med overliggende kamaksel, og en turbovariant ble samtidig lansert, med en 1,3-liters motor på 105 hestekrefter. I 1989 fikk Uno en ansiktsløftning, som blant annet inkluderte et oppdatert karosseri, nytt interiør og nye motorer. Produksjonen i Italia varte frem til 1995, og totalt 6 032 911 eksemplarer ble bygget på fabrikkene i Italia. Uno fra 1995 til i dag. Selv om Fiat Uno forsvant fra det vest-europeiske markedet i 1995 fortsatte salget i mange andre markeder. Perledikteren. Perledikteren - «Pearl Poet» - eller «Gawain Poet», er et navn som er gitt til en ellers ukjent engelsk forfatter på 1300-tallet som skrev "Pearl", et dikt på stavrim, skrevet på mellomengelsk språk. Forfatteren synes også å ha skrevet diktene "Sir Gawain and the Green Knight" ("Sir Gawain og den grønne ridder"), "Patience" ("Tålmodighet") og "Cleanness" ("Fromhet"). Noen forskere har også foreslått at han kan ha komponert diktet "Saint Erkenwald". Med unntatt av sistnevnte (som er funnet i British Library, "BL-MS Harley 2250") er alle disse verkene kjent fra et enkeltstående manuskript, "Cotton Nero A x" fra opprinnelig Cotton library som nå oppbevares i British Library. Forfatteren var en samtidig med Geoffrey Chaucer, John Gower, og William Langland, som i henhold til John Burrows begrep blir stundom referert til som «De rikardianske forfattere», men hverken navnet eller livet til forfatteren kjennes, unntatt de dikt som man en viss sikkerhet har tilegnet ham eller henne. Diktet "Pearl" handler muligens om en død datter, men diktet nevner ikke dette spesielt, og diktet er usedvanlig velbevandret med kunnskap og viser en interesse for teknisk ordforråd om jakt og om hofflivet, landskapet i hans region (dialekten tyder på nordvestlige Midlands) og fremmer fattigdom som en kristen dyd. Derimot referer Perledikteren aldri til samtidige lærde slik Chaucer og viser en større tendens til å referer til materiale fra fortiden, arthurianske legender og fortellinger fra Bibelen, enn fra ny kunnskap. Således har man ikke knyttet forfatteren til universitetene eller klostrene. Han har dog vært utdannet, bekjent med forfattere fra kontinentet, snakket fransk og hatt en viss sosial tilknytning til øvre klasser eller stander, og således sannsynligvis vært en poet tilknyttet hoffet. Forfatteren mestret alle de poetiske teknikker og fortellergrep fra sine forgjengere, og har samtidig tatt elementer fra ulike genre som romanser og krøniker og behandlet disse til en form som har gitt nye verdier og mer skjønnsomme hentydninger. Kjærlighet og strid behandles, men i en frisk sammenheng og perspektiv. Hans arthurianske helt viser nye aspekter og nye interesser. Alle de fire diktene fra manuskriptet "Cotton Nero A.x" er i den samme mellomengelske dialekten fra Cheshire i nordvestlige England. Chaucer skrev i dialekt fra London og East Midland, forløperen til moderne engelsk og med et stort antall ord lånt fra fransk. En konsekvens av hans franske innflytelse var en økende mulighet for vokal rytme og rim. Det står i kontrast til Perledikterens egen mesterfulle bruk av stavrim, et grep spesielt velegnet for den mer germanske vestlige Midlanddialekten. Chaucer selv anerkjente denne samtidige tradisjonen som lekende spilte på i sitt eget verk "Canterbury-fortellingene". Likevel, forskjellene mellom de to poetene er bedre tenkt på som geografiske og lingvistiske. Perledikterens håndtering av sine emner er like netthendt og sofistikert som Chaucers, og han beviser at han har tilegnet seg finurlig diktformer og er komfortabel med intellektuell debatt, illustrerer livlig jaktscener og hoffkonversasjoner og tilbedelse. Til tross for den dominerende innflytelsen fra stavrimtradisjonen bruker han noen franske ord foruten ord fra norrønt språk og latin. Manuskriptet er forøvrig uvanlig for sin tid ved at det er illustrert. Svært få verdslige manuskripter skrevet på mellomengelsk inneholder illustrasjoner. Opel Omega. Opel Omega er en bilmodell fra den tyske bilprodusenten Opel som ble produsert mellom 1986 og 2003. Modellen erstattet Opel Rekord, og ble kåret til "Årets Bil i Europa" i 1987. Omegaen er foreløpig den siste Opelen som ble produsert med bakhjulsdrift. (Hvis man ser bort ifra speedster og den nye Opel GT) Omega ble produsert i to ulike generasjoner på Opels fabrikk i Rüsselsheim, Tyskland, og var tilgjengelig som firedørs sedan og femdørs stasjonsvogn. I Storbritannia ble første generasjon, Omega A, markedsført som andre generasjon Vauxhall Carlton (første generasjon Carlton var egentlig en Opel Rekord E2), mens Omega B ble solgt som Vauxhall Omega i Storbritannia. Omega ble også produsert og solgt i Brasil som Chevrolet Omega og Chevrolet Suprema, mens dette navnet i dag benyttes for Holden Commodore i Brasil. En utgave av Omega B MV6 ble også solgt i USA under navnet Cadillac Catera. Produksjonen av Omega ble stanset i 2003, uten at Opel lanserte noen direkte etterfølger. Det nærmeste man kom var Opel Signum, som var i produksjon frem til 2007. Ildfuglen. Ildfuglen (egentlig russisk "Zhar-pitsa" eller fransk "L'Oiseau du feu") er en ballett i én akt og to scener. Libretto og koreografi av Michel Fokine til musikk av Igor Stravinskij, dekorasjoner av Golovine (med kostymer for Ildfuglen og Tsarevne av Bakst) dirigert av Gabriel Pierné produsert 25. juni 1910 Djaghilevs kompani, operaen i Paris med Karsavina, Fokine, Fokina og Bulgakov. Handling. Basert på forskjellige russiske folkeeventyr forteller balletten om prins Ivan som fanger en merkelig ildfugl. For å få tilbake friheten gir den Ivan en fjær med hvilken han kan påkalle ildfuglen i farens stund. Dette skjer når Ivan forelsker seg i den skjønne Tsarevna, som er fanget av uhyret Kaschei. Med hjelp av ildfuglen dreper Ivan Kastchei og feirer deretter bryllup med Tsarevna med stor pomp og prakt. Oppsetninger. Ildfuglen er en av de mer suksessfylte moderne ballettene i det 20. århundre. Det er ofte blitt gjenoppført f.eks av Djaghilev i 1926, med nye kostymer av Goncharova, og for Saddler Wells Ballet i 1954. Denne versjonen er en del av The Royal Ballet (film 1959 – også en BBC TV-produksjon 1965). Individuelle versjoner ved Bolm for Ballet Theatre, dekorasjoner av Chagall 1945), Balanchine, New York City Ballet med Chagall-dekorasjonene 1949, og senere versjon av Robbins, Lifar (operaen i Paris 1954), Cranko (Stuttgart 1964), Skibine (Harkness Ballet, New York 1965), Brian MacDonald (Harkness Ballet, New York. 1967), Béjart (bare en suite, Paris og Brüssll 1970, tysk tv2 produksjon 1973), Holm (København 1972, Dansk TV-produksjon 1974). Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet", Horst Koegler 14. okt. 1982) (Oxford Paperback Reference). John Herschel. John Frederick William Herschel (født 7. mars 1792 i Slough, den gangen Buckinghamshire nå Berkshire, England, død 11. mai 1871 i Collingwood, nær Hawkhurst, Kent, England) var en engelsk matematiker, astronom, kjemiker og eksperimentell fotograf og oppfinner. Han var sønn av astronomen William Herschel og far til tolv barn. Herschel tok i bruk juliansk dag–systemet i astronomien. Han gav navn til syv av Saturns og fire av Uranus' måner. Han gjorde mange bidrag til fotografering og undersøkte fargeblindhet og den kjemiske kraften til ultraviolett lys. Guinn Smith. Owen Guinn Smith (født 2. mai 1920 i McKinney, Texas, død 20. januar 2004 i San Francisco) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Smith flyttet til California som barn og han var først høydehopper. Da han skulle begynne på Universitetet i Berkley hadde de allerede et starkt lag i høydehopp så han gikk over til stavsprang. Smith ble amerikansk mester i 1947 og han ble olympisk mester i stavsprang under OL 1948 i London. Han vant med et hopp på 4,30 som han klarte i sitt siste forsøk i en regnfull konkurranse. Finske Erkki Kataja tok sølv og Robert Richards fra USA bronse begge med høyden 4,20 Galina Ulanova. Galina Ulanova på russisk frimerke fra 2000 Galina Sergejevna Ulanova (russisk: Галина Сергеевна Уланова, født, død 21. mars 1998) var en sovjetisk danser og pedagog, født i St. Petersburg. Hun var datter av ballettregissøren Sergej Ulanov og danseren og pedagogen Maria Romanova. Ulanova studerte i fire år fra 1919 hos sin mor, deretter med Vaganova ved Petrograd Statsballettskole og ble uteksaminert i 1928. Hun sluttet seg til GATOB (Gosudarstvenny Academischkij Teatr Oprij i Baleta) - Statens akademiske teater for opera og ballett, og danset snart ballerinarollene på det tradisjonelle repertoaret, og ble meget beundret for sin poetiske og dramatiske utstråling. Karriere. Fra 1930 opptrådte hun også i roller fra det samtidige, sovjetiske repertoaret. Hennes første større rolle var Zakharov's "Kilden i Bakhisaray" (1933). Hun begynte å danse ved Bolshoiballetten i 1935. Skapte Coralie i Zakharov's Tapte illusjoner (1935) og Julia i Lavrovskij's Romeo og Julie (1940). Evakuerte til Perm/Molotov med Kirovballetten. Sluttet seg til Bolshoiballetten i 1944. Her skapte hun Tao Hoa i Lavrovskij's nye versjon av Røde Poppy (1949) og Katharina i hans "Steinblomsten" (1954), men ikke som ofte påstått, tittelrollen i Zakharov's Askepott (1945) – dette var Lipinskaja. I 1945 gjorde hun sin første opptreden i vest, i Wien. Hun besøkte da Roma, Firenze og Venezia (1951). Danset med Bolshoiballetten siden 1956. New York 1959. Hun var universelt beundret som "prima ballerina assoluta" av Sovjetunionen. I 1959 begynte hun å redusere antallet opptredener og ga sin avskjedsforestilling i 1962. Imidlertid arbeidet hun ennå med Bolshoi som ballettmester (1987) og trener for unge ballerinaer. Som ballerina er hun en av de store ballettpersonlighetene i balletthistorien. Hennes rolletolkninger var spesielt kjennetegnet av hennes varme og strålende menneskelighet. Hun hadde den sjeldne gave å kunne ikke bare trollbinde sitt publikum, men også bevege det til tårer. Noen filmer har bevart disse enestående egenskapene – for eksempel Trio Ballett Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet", Horst Koegler (14. okt. 1982) (Oxford Paperback Reference). Basothoer. Basothoer har levd i det sørlige Afrika siden rundt det 15. århundre. Basotho–nasjonen (dagens Lesotho) dukket opp fra diplomatiet til Moshoeshoe I som samlet sammen spredte klaner av basotho–opphav som hadde blitt spredt over det sørlige Afrika tidlig i det 19. århundre. De fleste basothoene i dag lever i Sør-Afrika. Den mest betydelige rollen Moshoeshoe I spilte som diplomat, var hans vennlige gjerninger mot sine slåtte fiender. Han sørget for land og beskyttelse til forskjellige folkeslag, og dette styrket den voksende basothonasjonen. Hans innflytelse og tilhengere vokste med integrasjonen av et antall flyktninger og ofre for difaqane. Innen siste del av 1800–tallet etablerte Moeshoeshoe nasjonen til basothoene. Han var populært kjent som Morena e Moholo/morena wa Basotho (store høvding/basothoenes konge). Rundt 1830–årene startet europeerne å flytte inn i de indre delene av Sør–Afrika. Det førte til at misjonærer fra forskjellige samfunn satte opp misjonsstasjoner hos forskjellige klaner rundt omkring i landet. Men denne perioden markerte også begynnelsen på konflikten mellom europeere og afrikanere. Afrikanderne, de nederlandsk–språklige folkene av blandet europeisk opphav, møtte basothofolket etter at de slo seg ned i regionen som nå er provinsen Free State som grenser til Lesotho i vest. I et forsøk på å være forberedt på mulige slag, ba Moshoeshoe misjonærene om å komme og bo blant hans folk. Han trodde at på denne måten ville det bli enklere å skaffe seg våpen for å beskytte seg mot europeerne og koranna–folket. De første tre misjonærene var Thomas Arbousset, Eugene Casalis og Constant Gosselin fra Société des missions évangéliques de Paris. De ble plassert i Morija hvor det ble gjort mye arbeid med å skape en ortografi for sotho–språket. Det første trykkeriet ble også etablert her. Casalis fungerte også som rådgiver for kong Moshoeshoe i saker som hadde med europeerne og Kappkolonien å gjøre. Av strategiske grunner og hovedsakelig for beskyttelse mot afrikanerne, ble basothoene allierte med den britiske Kappkolonien i 1843. I perioden som fulgte fant det sted mange kriger og konflikter mellom basothoene, afrikanderne og britene. Dette skjedde på bakgrunn av økt kolonisering i Afrika av ritene og endringer i kontroll over landområder i Fristatsregionen mellom afrikanderne og britene. Britene annekterte Lesotho, da kalt Basutoland, i 1868, og det førte til britisk styre frem til uavhengigheten den 4. oktober 1966. Basothoenes tre hovedstammer er Bakoena, Batlokoa og Bataung. Bwindi Impenetrable nasjonalpark. Bwindi Impenetrable nasjonalpark ligger sørvest i Uganda, og er en del av Bwindi Impenetrable Forest. Parken ligger på grensen til den demokratiske republikken Kongo, og grenser til Virunga nasjonalpark i Kongo; og ligger inntil kanten av Riftdalen. Parken, som ble etablert i 1991, utgjør 331 km² jungel, og består både av høylands- og lavlandsskoger. Området ligger mellom 1160 og 2600 moh. Skogen er et av de rikeste økosystemene i Afrika, og tilbyr naturlige habitat for mer enn 120 pattedyrarter, 346 fuglearter, 200 sommerfuglarter, 164 treslag, 100 bregnearter og 27 arter av amfibier og krypdyr: frosker, kameleoner og gekkoer. Parken representerer et veltilpasset leveområde for colobusaper, sjimpanser og flere fuglearter. Parken er kanskje mest kjent som leveområde for i alt 340 "Bwindigorillaer", noe som utgjør halvparten av verdens bestand av den truede arten fjellgorillaer. Parken er bare tilgjengelig til fots. Sirkevann kraftverk. Sirkevann kraftverk (Narvik) kraftverk er et vannkraftverk på Nygårdsfjellet i Narvik kommune i Nordland fylke. Kraftstasjonen ligger rett ved siden av E10. Kraftverket utnytter fallet mellom Sirkevann og Nygårdsvann og verket utnytter vannet i en eksisterende tappetunnel bygget i forbindelse med Nygård kraftverk. Det er installert en Kaplanturbin på 0,7 MW. Midlere årsproduksjon er på 4,2 GWh. Kraftverket er eid av Nordkraft og ble satt i drift i 1999. Xdialog. Xdialog er et Unix-program som viser dialogbokser. Det er en enkel måte for å vise innhold i skript og programmer utenfor et terminalvindu. Xdialog er lagd som en erstatning for liknende programmer som "dialog" og "cdialog", men som navnet antyder, bruker Xdialog X Window System, og virker dermed som et grafisk brukergrensesnitt. Xdialog følger med noen distribusjoner av Linux. Det er også tilgjengelig for Mac OS X. Lydia Sokolova. Lydia Sokolova (født 1896 i Wansted, død 1974 i Sevenoaks) var en britisk ballettdanser. Hennes opprinnelig navn var Hilde Munnings. Hun studerte ved London Steadman Ballet Academy under Pavlova, Mordkin, Clustine, og Cecchetti. Turnerte med Mordkins kompani i 1911, med Sergej Djagilevs Ballets Russes 1913 – 22 og 1923 – 29, og med Massine i London og med sin mann Nicholas Kremnev på kabareter 1922–1923. Massine koreograferte også rollen for henne som hustruen i Millers "Le Tricorne" (1919), selv om denne først ble spilt av Karsavina. Hun skapte roller i Nijinskijs George Balanchines Hun var også en Fokine-danser. Etter at hun forlot Djagilevs kompani opptrådte hun i London-sesongen til Woizikovskij's kompani i 1935 og i Massines Royal Ballets produksjon av "The Good-Humored Ladies" i 1962. Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet", Horst Koegler (14. okt. 1982) (Oxford Paperback Reference). Robert Richards. Robert «Bob» Eugene Richards (født 20. februar 1926 i Champaign, Illinois) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang og tikamp. Richards kom på tredje plass i stavkonkurransen under OL 1948 i London og fire år senere under OL 1952 i Helsingfors vant han med et hopp på 4,55 som var ny olympisk rekord. Landsmannen Donald Laz tok sølv på 5,50 og Ragnar Lundberg fra Sverige bronse med høyden 4,40. Richard vann sin andre olypiske tittel i stavsprang under OL 1956 i Melborne. Han satte sitt andre olympiske rekord, 4,56, en centimeter høyere en forrige gang og tre centimeter høyere enn sølvvinneren amerikaneren Robert Gutowski. Bronesmedaljen gikk Georgios Roubanis fra Hellas med høyden 4,50. Richards er den eneste som har forsvart sin tittel i stavsprang og vunnet to olympiske gull. Richards deltok også i tikampkonkurransen i 1956, han kom på trettende plass med 7313 poeng. Jeux. Jeux er et musikalsk dikt av Maurice Ravel som danses på scenen i en akt. Koreografien er av Nijinskij, musikken av Debussy, dekorasjoner av Leon Bakst, dirigert av Monteaux. Den ble produsert i mai 1913 av Diaghilev ved Theatre des Champ Elysés, Paris, med Nijinskij, Karsavina og Shollar. Dette var det første samtidsemne i repertoaret til Djagilevs kompani. Tre tennisspillere, en gutt og to piker møtes tilfeldig i en hage. Han flørter med begge, men kan ikke bestemme seg for hvilken av dem han skal velge og de skilles i forskjellig retninger. Andre versjoner av Börlin (Ballettes Suedois, 1920), Darrell (Western Theatre Ballet 1963), Taras (New York City Ballet 1966), Walter (Düsseldorf, 1973), Van Schayk (Nederlands nasjonalballett, 1977). Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet", Horst Koegler (14. okt. 1982) (Oxford Paperback Reference). Jordskjelvet i Peru 2007. Jordskjelvet i Peru 2007 var et kraftig jordskjelv som rammet den sentrale kysten av Peru 15. august 2007 klokken 18.40.58 lokal tid. Jordskjelvet, som varte i cirka to minutter, hadde sitt episenter rundt 150 kilometer sør-sørøst fra Lima på 30 200 meters dyp. United States Geological Survey National Earthquake Information Center rapporterte om at dette var et særdeles kraftig jordskjelv, opp mot 7,9 på Richters skala. Et tsunami-varsel ble sendt ut for Peru, Ecuador, Chile og Colombia etter skjelvet, men ble senere avblåst. Et tsunami-varsel ble også sendt ut for Panama og Costa Rica, og man vurderte det samme i Nicaragua, Guatemala, El Salvador, Mexico og Honduras. Alle disse varslene ble avblåst da en bare 25 centimeter høy tsunami nådde strendene. Det ble rapportert om over 500 døde og 85 000 ødelagte bygninger. Peru Sobelfisker. Soblefisker (Anoplopomatidae) er en gruppe ulkefisker. Gruppen består av to arter som lever på dypt vann i kystnære områder i det nordlige Stillehavet. Fiat Tipo. Fiat Tipo er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Fiat, som ble produsert mellom 1988 og 1995. Tipo var etterfølger til Fiat Ritmo, og ble kåret til Årets Bil i Europa i 1989. Ved lanseringen var Tipo kun tilgjengelig som femdørs kombi, og var en svært viktig modell for Fiat. Forgjengeren Ritmo hadde gitt produsenten et rykte for å bygge upålitelige biler som rustet lett, og Tipo skulle være modellen som gjenopprettet fabrikkens gode rykte. Alle karosseripaneler var galvaniserte for å unngå rust, og bilen var utviklet helt fra bunnen av på en plattform som ved lanseringen fikk skryt for sine gode kjøreegenskaper. Bilens firkantede form sørget for at plassutnyttelsen innvendig var formidabel, og bakseteplassen var på størrelse med Ford Granada – i en bil som størrelsesmessig var nærmere Volkswagen Golf. Bilen kunne i løpet av produksjonsperioden leveres med en lang rekke motorer, med sylindervolum på 1.1, 1.4, 1.6, 1.8 og 2.0 i bensinvarianter, og 1.7 og 1.9 liter i dieselvariantene. I 1993 ble også en tredørsutgave tilgjengelig, samtidig som bilen fikk en ansiktsløftning med ny grill, hovedlykter og mer sikkerhetsutstyr. Tipo gikk ut av produksjon i 1997, og ble erstattet av tredørsmodellen Fiat Bravo, firedørsmodellen Fiat Marea og femdørsmodellen Fiat Brava. Varianter. Fem andre modeller ble bygget på Tipo-plattformen. Den første var Lancia Dedra (1989, etterfulgt av Fiat Tempra i 1990. Så kom den store familiebilen Alfa Romeo 155 på samme plattform, coupéen Fiat Coupé, før Lancia Delta ble introdusert i 1993. Donald Bragg. Donald «Don» George Bragg (født 15. mai 1935 i Penns Grove, New Jersey er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Bragg ble olympisk mester i stavsprang under OL 1960 i Roma. Han vant med et hopp på 4,70 som var ny olympisk rekord, 14 centimeter høyere enn den gamle. Landsmannen Ron Morris tok sølv med 4,60 og bronsemedaljen gikk til Eeles Landström fra Finland. Han vant gull i stavsprang under de Panamerikanske leker 1959 i Chicago. Bragg forbedret verdensrekorden i stavsprang med to centimeter til 4,80 2. juli 1960 i Palo Alto. Håkvikelva kraftverk. Håkvikelva kraftverk er et vannkraftverk i Håkvikelva i Narvik kommune i Norland fylke. Kraftverket utnytter fallet på 218 meter fra magasinet Nedstevann og havnivå i Beisfjorden. Storvatnet er magasin for kraftverket og reguleres mellom 259 og 223 moh. Nedslagsfeltet er på 68 km². Det er installert to vertikale Francisturbiner på totalt 11 MW. Midlere årsproduksjon er på 41 GWh. Galvanisering. Galvanisering er en elektrokjemisk prosess der et metall belegges med et tynt lag av et annet metall gjennom en galvanisk reaksjon. Prosessen har fått sitt navn etter Luigi Galvani, italiensk lege og fysiker, som på 1700-tallet oppdaget at elektriske støt kunne få avskårne froskelår til å røre på seg. Galvanisering anvendes vanligvis for å beskytte mot korrosjon (rust). Sink brukes ofte for å rustbeskytte stål gjennom galvanisering. Ofte benyttes begrepet «galvanisert stål» feilaktig om stål som blir belagt med et rustbeskyttende sinklag med en annen metode enn galvanisering (som regel dypping), som igjen kalles varmeforsinking. Selve galvaniseringsprosessen foregår ved at metallgjenstanden som skal belegges med et annet metall senkes ned i en saltløsning av det metallet som skal legges på. Så koples metallgjenstanden til en strømkilde med passende pol, det vil si motsatt ladning som metallionet i det anvendte saltet. Dermed dras metallionet i saltløsningen til metallgjenstanden, på grunn av sin ladning, og danner en tynn, jevn overflate. Bilfabrikanten Citroën brukte uttrykket elektroforese om rustbeskyttelsen for sine helneddykkede bilkarosserier i 1950-årene. Flere betydninger. En "galvanisk forbindelse" er i elektrisk sammenheng betegnelsen for enhver strekning mellom to enheter som det kan flyte elektroner fra eller til gjennom en elektrisk leder, god eller ikke. Begrepets hovedbruk er å presisere det ikke-galvaniske: Ikke-galvaniske forbindelser er eksempelvis kondensatorer, transformatorer med minst to isolerte viklinger og optokopplere, såvel som elektromagnetiske (gjennom antenner) og akustiske bølger (gjennom kilder (som høyttalere) og sensorer (som mikrofoner og hydrofoner)). Strømledningen gjennom et radiorør regnes (diskutabelt) som ikke-galvanisk siden det er ikke-stofflig, mens lekkstrømmer i halvledere er å betrakte som galvaniske; de er stofflige. "Galvanoteknikk" er en del av elektrokjemien som handler om tilføring, endring og fjerning av atomiske ledere (ioner) på ledende overflater ved hjelp av tilførsel av elektrisk strøm. Fremstilling av printplater (delvis) og bildeler, batterier og akkumulatorer, aluminium og mange andre overflater og stoffer sorteres her. Se Galvanisering. Et "galvanometer" er en følsom strømmåler som endrer en viservinkel proporsjonalt til en tilført elektrisk strøm. Samfunnskontrakt. Samfunnskontrakten er et begrep brukt innen politisk filosofi som brukes om en tenkt kontrakt inngått av mennesker i en opprinnelig statsløs og fri tilstand (naturtilstanden), der menneskene i varierende grad (avhengig av hvilken filosof det er som står bak teorien) avgir frihet til en felles statsmakt. Med naturtilstanden som utgangspunkt forsøker de ulike filosofene å forklare hvorfor det er i et individs rasjonelle egeninteresse å oppgi frihet for å oppnå de fordelene som en statsmakt vil gi. Thomas Hobbes, John Locke og Jean-Jacques Rousseau er gjerne de mest kjente filosofene innen denne retningen. I tillegg kommer moderne filosofer som John Rawls. Vaal (elv). Vaal er den største bielva til Oranje i Sør-Afrika. Elva har sin kilde i Drakensberg–fjellene i Mpumalanga øst for Johannesburg og rundt 30 km nord for Clarens i Free State ved en kilde kjent som Ash. Den flyter så sørvestover til den møter Oranje sørvest for Kimberley i Northern Cape. Den er 1120 km lang og utgjør grensen mellom Mpumalanga, Gauteng og North West på sin nordlige bredde og Free State på sin sørlige. Navnet Vaal kommer fra nederlandsk (senere afrikaans) og betyr «blek», noe som henspiller på den gråaktige fargen på vannet, særlig under flomperioden da den fører med seg mye slam. Historisk utgjorde elva grensen mellom to boer–republikker, og senere provinser, Transvaal og Oranjefristaten. Det geografiske navnet Transvaal kommer fra navnet på elva og betyr «bortenfor Vaal». Dette var i forhold til Kappkolonien og Natal som var de viktigste områdene for europeisk bosetning på den tiden og som lå sør for Vaal. Det tas ut vann til industriens behov i Greater Johannesburg Metropolitan Area og en stor del av provinsen Free State. Som del av Vaal–Hartz–prosjektet er den en betydelig kilde for vann til irrigasjon. Vann trukket ut fra Vaal støtter 12 millioner konsumenter i Gauteng. Den største magasindammen er Bloemhofdemningen. "Wilge" er ei østlig sideelv som renner nordover fra Drakensberg og som etter 100 km munner ut i Vaal sør for Johannesburg, ved Vaal-demningen. Dette er den ene av de to store demninger i vassdraget og ligger 100 km nedenfor den øvre Sterkfontein-demningen der elva starter. Denne inngår i Drakensberg vannkraftverk som er en gruppe av fem sammenhengende pumpekraftverk nær grensen til Lesotho. Drannsberg-komplekset består av ett reservoar i Wilge, og fire reservoarer i elva Tugela på andre sida av vannskillet i Drakensberg, Tugelarenner ut i Indiske hav. Hver av sidene får overført vannmasser med effekt 1 000 MW, hvorav den delen som kanaliseres gjennom Wilge settes i produksjon både i Drakensberg vannkraftverk og i Vaal-demningen. "Tugela-Vaal-vannsystemet" er bundet sammen med kanaler. Sommer Grand Prix. FIS Ski jumping Grand Prix er en årlig skihoppkonkurranse som arrangeres i plastbakker fra august til oktober. Konkurransen startet i 1994. Det arrangeres ingen Grand Prix-renn i Norge. Kristianborg videregående skole. Kristianborg videregående skole var en videregående, kristen friskole i Bergen. Den var godkjent etter friskoleloven og tilbød studieretningen studiespesialisering, tidligere kjent som allmennfaglig studieretning. Skolen var tverrkirkelig og ble de siste årene drevet i et samarbeid mellom Levende Ord Bibelsenter (eier), Pinsekirken Tabernaklet og Kristkirken i Bergen. Antall ansatte på skolen har variert fra 7-8 til rundt 20 personer. Antall elever har vært alt fra 10 stk første skoleår til rundt 80 elever på det meste. Skolen satset på IKT, med bærbare PC`er og læringsplattform LMS (Learning management system). Dagene ble startet med en liten andakt, og undervisningen ble gitt på grunnlag av et kristent verdenssyn. Det var ikke et krav at man må være kristen for å gå på skolen. Skolen ble 1.7.2008 lagt ned etter at økningen i antall elever ved skolen ikke var stor nok, og gjorde det økonomisk umulig å drive skolen så lenge statstilskudd dekket 85% av driftsutgiftene og ikke noe av leieutgiftene. Philippa Roet. Philippa (de) Roet (ca 1346 - ca 1387) var den andre datteren til Payne (Gilles) Roet av Hainault og først og fremst kjent som hustruen til den engelske forfatteren Geoffrey Chaucer. Philippa hadde en eldre søster Isabel som ble kanonesse av nonnekloster St. Waudru, Mons i Belgia etter nominasjon av Margarete II av Avesnes, hertuginne av Hainaut, søster av dronning Philippa av Hainault, hustru av kong Edvard III av England. Philippas yngre søster Katherine er den kvinnen som blir feiret i Anya Setons roman "Katherine", og er mer kjent i historien som Katherine Swynford, elskerinne og til slutt tredje hustru til John av Gaunt, hertug av Lancaster. Philippa kom til John av Gaunts husholdning en gang i 1372 da han ble gift med Costanza av Castilla hvis far Pedro eller Peter av Castillas fall senere ble emne for Chaucers skrifter, «O Worthie Pedro...» i "Munkens fortelling" i "Canterbury-fortellingene". Philippa og Geoffreys sønn, Thomas Chaucer, var en av de som støttet det nye regimet til John av Gaunts sønn Henrik IV som erobret tronen med makt fra sin fetter Rikard II. Sammen med sine fettere, Beaufortene (avkom av Katherine Swynford og John av Gaunt), hadde de en viktig rolle i befeste kong Henrik IVs regjering. Philippas pensjon ble siste gang tatt ut en gang rundt 1386 og det er antatt at hun døde kort tid etter. Man mener at hun kan være begravd i East Worldham i Hampshire. Referanser. Roet, Philippa de Fred Hansen. Frederick «Fred» Morgan Hansen (født 29. desember 1940) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Hansen ble olympisk mester i stavsprang under OL 1964 i Tokyo. Han vant med et hopp på 5,10 som var ny olympisk rekord, 40 centimeter høyere enn den gamle. Tyskerne Klaus Lehnertz og Wolfgang Reinhardt tok sølv og bronse med henholdsvis 5,05 og 5,00. Hansen forbedret verdensrekorden i stavsprang to ganger. 5. juni 1964 i Houston tangerte han landsmannen John Pennels verdensrekord på 5,20. En drøy uke senere, 13. juni, forbedret han rekorden med tre centimeter til 5,23 og 25. juli 1964 i Los Angeles hoppet han 5,28. Stend videregående skole. Stend videregående skole er en fylkeskommunal videregående skole på Stend hovedgård i Fana bydel i Bergen. Historie. Stend hovedgård i Fana, Bergen kommune, ble kjøpt av Hordaland fylke i 1861 med formål å opprette jordbruksskole på gården. I 1866 ble dette et faktum og den første rektoren kom fra Skottland, Alexander Wilson. Han ble særlig kjent for å ha startet opp med skogplanting og for å utvikle Wilson-plogen. Hovedbygningen er et praktbygg formet som en hestesko og er fra 1681. Bygget ble de første årene nyttet som skolebygning med internat for elevene, og senere benyttet som boliger for tilsatte ved skolen. Bygget er i senere år restauret og nå disponert av Hordaland teater. I år 1900 ble nytt skolebygg med internat oppført. Dette var også et praktbygg og ble dessverre revet i 1950-åra,og erstattet med dagens skolebygning. Driftsbygning ble bygd i 1875, og den rommer idag blant annet treverksted og traktorgarasjer. Ny driftsbygning ble bygd i 1960 og denne ble revet og erstattet med dagens driftsbygning som er fra 1988. Skolegårdsbruket utgjør ca 2000 dekar inkludert Fana Prestegård som er paktet i 50 år frem til 2030. Ben Hinchliffe. Ben Hinchliffe (født 9. oktober 1988 i Preston, Lancashire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fire engelske klubber. Han er keeper og spiller nå for Derby County i Premier League. Biografi. Hinchliffe, som gikk på Preston North End sitt fotballakademi, skrev under på sin første profesjonelle kontrakt, en 1-års kontrakt med Preston, sommeren 2006. I august 2006 signerte han på en låneavtale med Kendal Town, og han spilte 10 ligakamper for denne klubben før han returnerte til Preston i oktober 2006 på grunn av en skade. I februar 2007 skrev han under på en ny låneavtale, denne gang for Tranmere Rovers. Han debuterte for Tranmere den 28. april 2007 i en ligakamp mot Crewe Alexandra, Han startet denne kampen på benken, men ble byttet inn da Tranmere sin førstekeeper ble utvist i det 21. spilleminutt. Hans første ligakamp fra start kom 5. mai 2007 da Tranmere slo Brentford 3-1. Etter å ha spilt disse 2 ligakamper for "Rovers" vendte han tilbake til Preston i mai 2007. Ben Hinchliffe fikk ikke ny kontrakt med Preston da 2006/07-sesongen var over, men 10. juli 2007 skrev han under på en 2-års kontrakt med Derby County. Foran 2007/08-sesongen regnes han som Derbys tredjekeeper, bak Stephen Bywater og Lewis Price. Sørfjord I kraftverk. Sørfjord I kraftverk er et vannkraftverk i Botnvassdraget i Tysfjord kommune i Norland fylke. Kraftverket utnytter fallet på 515 meter fra Brynvatnet og havnivå ved Sørfjorden. Brynvatn er oppdemmet av en 185 meter lang og 31 meter høy steinfyllingsdam. Magasinkapasitet er 72 millioner m³. Vannet reguleres mellom 515 og 435 moh. Til magasinet overføres det vann fra en rekke bekkeinntak og fra Gammeloftvannet, som reguleres mellom 712 og 670 moh. Det overføres også vann fra Sørfjord II kraftverk. Brynelva er regulert som følge av kraftverket. Kraftverket startet produksjonen i 1983 og ble utvidet i 2003. Det er installert en Francisturbin på 67 MW. Midlere årsproduksjon er på 260 GWh. Nedbørsfeltet er på totalt 108 km². Kraftverket er eid av Nordkraft. Sørfjord II kraftverk. Sørfjord II kraftverk er et vannkraftverk i Botnvassdraget i Tysfjord kommune i Norland fylke. Kraftverket utnytter fallet på 62 meter mellom Kjerringvatnet og Brynvatn. Brynvatn er inntaksmagasin for Sørfjord I kraftverk. Kraftverket startet produksjonen i 1983. Det er installert en Francisturbin på 4 MW. Midlere årsproduksjon er på 10 GWh. Kraftverket er eid av Nordkraft. Francisco Ceinos. Don Francisco Ceinos var en av 5 "oidores" (medlemmer) av Audiencia i Ny-Spania. Disse styrte kolonien fra den 10. januar 1531 til den 16. april 1535. Ceinos hadde også midlertidig vervet som visekonge av Ny-Spania i 2 perioder. Første gang fra 1564 til 1566. Annen gang fra juli til november 1568. Taraldsvik kraftverk. Taraldsvik kraftverk er et vannkraftverk ovenfor Narvik sentrum i Narvik kommune i Nordland fylke. Kraftverket ble bygget i forbindelse med at Narvik fikk ny vannforsyning. Kraftstasjonen ligger 200 moh. Forsnesvatnet og Isvatnet benyttes som magasiner. Vannene reguleres mellom hhv 646 til 647 moh og 820 til 790 moh. Det er installert en peltonturbin på 1,4 MW. Midlere årsproduksjon er på 10 GWh. Kraftverket er eid av Nordkraft og ble satt i drift i 1985. Paradeplatz (Zürich). Paradeplatz er en plass ved Bahnhofstrasse i den sentrale bykjernen i Zürich. Den ligger i et av de dyreste områdene av byen og har gjennom lang tid vært forbundet med banker og sveitsisk velstand. De sveitsiske storbankene UBS og Credit Suisse har hovedsete ved Paradeplatz, og også den største sveitsiske privatbanken, Julius Bär, og den sveitsiske nasjonalbanken, holder til der. I den sveitsiske utgaven av brettspillet Monopol er Paradeplatz den dyreste eiendommen. Paddeulkefamilien. Paddeulkefamilien (Psychrolutidae) er en gruppe ulkefisker. Den består av 9 undergrupper og omtrent 30 arter. Upernavik kommune. Upernavik kommune er den tidligere nordligste kommunen i Vestgrønland amt på Grønland. Kommunen er 450 km fra nord til syd. I nord grenser den til Qaanaaq kommune i Nordgrønland, i øst til Nordøst-Grønland biosfærereservat og i sør til Uummannaq kommune. Hovednæringene i kommunen er fiske og fangst. De siste årene har særlig fiske av hellefisk økt, og gitt store inntekter. Alonso Muñoz. Alonso Muñoz (født ca 1512, død 19. desember 1568) var en spansk jurist. Fra november 1567 til juli 1568 var han høykommissær sammen med Luis Carrillo for territoriet Ny-Spania. Luis Carrillo. Luis Carrillo (død 1568) var fra november 1567 til juli 1568 høykommissær sammen med Alonso Muñoz for territoriet Ny-Spania. Kenny Rogers. Kenny RogersKenneth Donald "Kenny" Rogers (født 21. august 1938 i Houston, Texas) er en amerikansk country-artist, kjent for bl.a. deltakelse i filmen «The Gambler». Han var også med i We Are The World, som ble spilt inn i 1985. Han har også begitt seg inn i forretningsdrift, med restaurantkjeden Kenny Rogers Roasters, stiftet i 1991. Kenny har også vært sammen med gjengen fra Jackass og laget parodier fra andre kjente programmer fra MTV. Casino Cosmopol. Lokalene til Casino Cosmopol befinner seg i "Stora Tullhuset", reist i åra 1863-1867, ved Packhusplatsen langs Göta Älv i Göteborg. Herfra dro en million personer, for det meste svensker, til Amerika. Casino Cosmopol i Malmö om vinteren. Casino Cosmopol AB er et heleid datterselskap av AB Svenska Spel. I 1999 fikk selskapet i oppdrag fra den svenske regjeringa å etablere fire internasjonale kasino i Sverige. Selskapets hovedkontor ligger i Svenska Spels lokaler i Sundbyberg. Kasinoene bidro til framvekst av en ny gruppe yrkesutøvere i Sverige, croupierer. De fire kasinoene har tilsammen vel 1000 ansatte og hadde i 2005 tilsammen en million besøkende. I 2005 var gevinsten i selskapet 381 millioner svenske kroner og tilfaller den svenske statskassen i likhet med den øvrige virksomheten til Svenska Spel. For å få lov til å besøke kasinoene må en være minst 20 år, vise godkjent legitimasjon, bli registrert og fotografert. Protektoratet Bechuanaland. Et kart fra 1887 som viser kronkolonien Bechuanaland (rosa) og Protektoratet (rosa grense) Protektoratet Bechuanaland var et protektorat som ble etablert 31. mars 1885 av Storbritannia i det sørlige Afrika. Det ble Republikken Botswana den 30. september 1966. Bechuanaland betydde landet til bechuana, nå skrevet batswana eller tswana. Bechuanaland ble delt i to. Den sørlige, kjent som Britisk Bechuanaland, ble senere del av Kappkolonien og er nå del av Sør-Afrika. Dette er området rundt Mafikeng (tidligere kalt Mafeking). Protektoratet Bechuanaland utgjorde den nordlige delen. Dets territorium ble ekspandert nordover i 1890. Storbritannias regjering forventet opprinnelig å overføre administrasjonen av protektoratet til Rhodesia eller Sør–Afrika, men opposisjon fra tswanaene førte til at protektoratet forble under britisk styre til uavhengigheten i 1966. Protektoratet Bechuanaland var teknisk sett et protektorat fremfor en koloni. Opprinnelig beholdt de lokale tswanaherskerne makten, og den britiske administrasjonen begrenset seg til en politistyrke for å beskytte Bechuanalands grenser mot andre europeiske koloniforetak. Men den 9. mai 1891 overførte den britiske regjeringen administrasjonen til høykommissæren for det sørlige Afrika. Han begynte å utnevne embetsmenn i Bechuanaland, og med dette tok "de facto" uavhengighet i Bechuanaland slutt. Protektoratet ble administrert fra Mafikeng, noe som skapte den unike situasjonen at hovedstaden til territoriet lå utenfor det. Da protektoratet ble erklært i 1885, gikk den nordlige grensen til Bechuanaland ved 22. sørlige breddegrad. Området ble i 1894 utvidet til å inkludere Ngamiland i nord som var dominert av tswanastammen. Den østlige delen av protektoratet ble opprinnelig gjort krav på av Matabeleland, og i 1887 skaffet Samuel Edwards som arbeidet for Cecil Rhodes, seg rettigheter til gruvedrift. British South Africa Company forsøkte i 1895 å skaffe seg kontroll over området, men tre tswanahøvdinger besøkte London for å protestere og lyktes i å avverge BSACs plan. Protektoratet var en av «høykommissærens territorier». De andre var Basutoland (nå Lesotho) og Swaziland. Embetsmannen med guvernørens myndighet var høykommissæren. Dette embetet ble først holdt av guvernøren i Kappkolonien, så av generalguvernøren for Sør–Afrika, gjennom britiske høykommissærer og ambassadører til Sør–Afrika frem til uavhengigheten. Konsekvensen var at administrasjonen i hvert territorium ble ledet av en residerende kommissær som dermed hadde omtrent samme funksjon som en guvernør, men med litt mindre myndighet. Olaf Pollack. Olaf Pollack (født 20. september 1973) er en tysk landeveissyklist som sykler fra Kontinental Tour-laget Team Volksbank. Nygårdsfjellet vindmøllepark. Nygårdsfjellet vindmøllepark er et vindkraftverk i Narvik kommune i Nordland. Kraftverket består av 3 vindmøller hver på 2,3 MW efffekt. Midlere årsproduksjon er på 26 GWh. Vindmøllene står på om lag 400 moh. Anlegget eies av Nordkraft vind, som eies av Nordkraft og Energi E2. Eier har fått konsesjon til og startet utvidelse (trinn 2) av anlegget. MS «Lyngen». MS «Midnatsol» / «Lyngen» (kallesignal LLMH) er et tidligere hurtigruteskip som ble overlevert Troms Fylkes Dampskibsselskap (TFDS) i november 1982. Skipet var byggnummer 176 ved verftet Ulstein-Hatlø i Ulsteinvik, og kostet omkring 150 millioner kroner, hvorav staten dekket 76%. MS «Midnatsol» gikk i fast rotasjon i hurtigruten i perioden 1982 til 2003. Fra 2005 til 2007 gikk skipet som avløserskip i hurtigruten under navnet MS «Lyngen». I 2007 ble hun solgt og ombygd til cruiseskip. Historie. Etter flere års diskusjoner og tautrekking mellom samferdselsdepartementet og hurtigruterederiene, ble det i november 1980 kontrahert tre nye hurtigruteskip. Skipene ville bli nærmest identiske i utseende og innredning, og er senere blitt kalt mellomgenerasjonsskipene. Konsesjonene på de tre skipene gikk til rederiene Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS), Ofotens Dampskibsselskab (ODS) og Troms Fylkes Dampskibsselskap. TFDS kontraherte sitt skip ved Ulstein-Hatlø i Ulsteinvik, og 22. mai 1982 ble skipet sjøsatt og døpt MS «Midnatsol» av Elisabeth Giæver. I hurtigruten. 26. november 1982 ble MS «Midnatsol» overlevert rederiet. 5. desember samme år startet hun på sin første rundtur i hurtigruten på nordgående fra Bergen, og erstattet gamle MS «Midnatsol» fra 1949 (som hadde fått føyd romertall II til navnet). Da mellomgenerasjonsskipene ble prosjektert var det lagt stor vekt på godsbefordring, og skipene hadde et åpent lastedekk og kran på akterskipet. Designet tillot frakt av containere, men det gikk på bekostning av arealet tilgjengelig for passasjerer. Allerede sommeren 1983 ble det klart at skipet hadde for liten passasjerkapasitet, og i 1987 ble det inngått avtale med "Motorenwerk Bremerhaven" i Tyskland om ombygging av skipet. I mars 1988 ble MS «Midnatsol» ombygd med en prefabrikkert passasjer-seksjon der lastedekket hadde vært tidligere. I 1995 gjennomgikk hun en større ominnredning med nytt møblement, noe som ga forbedret komfort for både passasjerer og mannskap. I slutten av 2000 bestilte TFDS et nytt hurtigruteskip som skulle avløse MS «Midnatsol». Det ble klart at nybygget skulle overta navnet «Midnatsol», og i januar 2003 fikk gamle «Midnatsol» tilføyd romertall II. 15. april 2003 ankom MS «Midnatsol II» Bergen, og ble erstattet av nye MS «Midnatsol». MS «Midnatsol II» ble lagt i opplag ved Fiskerstrand Verft nær Ålesund i påvente av salg. Våren 2005 lå skipet fortsatt i opplag, og rederiet sendte henne til Fosen mekaniske verksted i Rissa for klargjøring til innsats i hurtigruten igjen. Det ble ansett som uheldig å ha to skip med samme navn i hurtigrutetrafikk, og MS «Midnatsol II» ble omdøpt til MS «Lyngen» 24. september 2005 i en seremoni på Lyngseidet i Troms. Hun ble deretter satt inn som avløserskip i hurtigruten. I mars 2006 fusjonerte Troms Fylkes Dampskibsselskap med Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab (OVDS), og MS «Lyngen» fikk nytt skorsteinsmerke, men beholdt hjemmehavnen og navnet. Etter at MS «Narvik» ble solgt i februar 2007, ble MS «Lyngen» satt inn i fast rotasjon i hurtigruten. 10. oktober 2007 ankom skipet Bergen etter sin siste rundtur i hurtigruten. Skipet til kai i Tromsø i 2009 MS «Lyngen» ble i 2007 solgt til selskapet "Lindblad Expeditions" og omdøpt «National Geographic Explorer» med Bahamas som flaggstat. Etter ombygging ble skipet satt inn på opplevelses-cruise i august 2008. Skipet. Ved levering var MS «Midnatsol»s tonnasje 4 131 bruttotonn, 2 116 nettotonn, og lasteevnen var 1 301 dødvekttonn. Skipet hadde innvendige lasterom med lasteport på babord side. På akterskipet var det en åpen dekksplass med en 15 tonns kran og plass til 22 20-fots containere. Etter ombyggingen i 1988 var tonnasjen 6 167 bruttoregistertonn, 2 210 nettoregistertonn, og lasteevnen var 776 dødvekttonn. Hovedmaskinene er to 16-sylindrede Bergen KVM-16 dieselmotorer som driver hver sin propell. Oppgitt ytelse er 6 400 hestekrefter tilsammen, noe som ga en toppfart på 19 knop på prøveturen. Skipet er også utstyrt med 2 stk. Ulstein type 90 TV sidepropeller i baugen med ytelse 400 hestekrefter hver. MS «Midnatsol» var ved levering sertifisert for 410 passasjerer i innenskjærsfart. Køyekapasiteten var 166. Etter ombyggingen i 1988 var skipet sertifisert for 505 passasjerer, og køyekapasiteten var økt til 322. Skipet har panorama-salong midtskips på øverste dekk, romslig resepsjon, og hydraulisk utfellbar landgang. Team Wiesenhof-Felt. Team Wiesenhof-Felt var et Kontinental Tour-lag basert i Tyskland. Laget mottok også invitasjoner til enkelte ProTour-ritt, ett såkalt "wild card". Laget ble ledes av Raphael Schweda med assistanse fra sportsdirektøren Jens Heppner og de sportslige lederne Markus Schleicher og Ronny Lauke. Laget må ikke forveksles med det laget som før 2006-sesongen het Team Wiesenhof. Selv om sponsoren var den samme, er dette to forskjellige lag. (Se "Sesongen 2005"). I 2007 ble det klart at hovedsponsoren Wiesenhof ikke ville fornye kontrakten for 2008-sesongen, og lagledelsen måtte lete etter en ny sponsor. Til tross for intensivt arbeid ble søket resultatløst, og laget la ned etter 2007-sesongen. Historie. Helt fra 1991 deltok laget i ungdoms- og juniorritt under navnet Verein RV Berlin 1888, men det var først i 2003 at et profflag ble opprettet. Da fikk teammanageren Jochen Hahn tildelt profflisens, og det nye laget fikk navnet Winfix Techem. Laget havnet i UCIs kategori 3, noe som innebar mulighet for å delta i UCI-proffritt. Sesongen 2003. Lagets første sesong ble en stor suksess. Winfix Techem fikk delta i 5 proffritt blant andre Sachsen-Tour, Hessen-Rundfahrt og Rheinland-Pfalz-Rundfahrt, samt flere endagsritt. I Rund um Köln tok laget en sensasjonell 6. plass ved veteranen Jörn Reuss. Mesteparten av laget bestod av unge ryttere, og den kanskje mest talentfulle av dem, Linus Gerdemann, vant både det tyske U23 mesterskapet og U23 bundesligaen. For å kunne fortsette den sportslige utviklingen ble det startet arbeid med å finne nye sponsorer, og resultatet ble at Winfix økte satsingen samtidig som Arnolds Sicherheit kom inn som ny sponsor. Dette gjorde at laget kunne hente inn Raphael Schweda som teammanager,Marcel Wüst som presseansvarlig og seks nye ryttere. Sesongen 2004. På grunn av det nye sponsoratet, skiftet laget navn til Winfix.de – Arnolds Sicherheit. Denne sesongen etablerte laget seg i tyske sykling. Linus Gerdemann vant nok en gang den tyske U23 tittelen og U23 Bundesligaen. Sesongen 2005. Foran denne sesongen overtok Winfixs morselskap som sponsor, og laget skiftet derfor navn til Akud Arnolds Sicherheit. Som følge av dette skiftet laget draktfarge fra blå-hvit til oransje. Som en følge av UCIs omstrukturering av kategoriseringen av sykkelritt og sykkellag, ble Akud Arnolds Sicherheit en del av den nye kontinetal touren. Lagets suverent største seier på daværende tidspunkt kom i det tyske mesterskapet, da 18-åringen Gerald Ciolek utklasset Robert Förster og Erik Zabel i massespurten. I tillegg vant de blant annet Sparkassen-Giro i Bochum ved Lubor Tesar og en etappe i Østerrike rundt ved Gerhard Trampusch. Lagets gode resultater og profesjonelle opptreden gjorde at Wiesenhof fattet interesse for laget, og gikk inn som sponsor foran 2006 sesongen. Lagets nye navn ble Team Wiesenhof-Akud. Wiesenhof hadde frem til dette sponset et annet lag ved navn Team Wiesenhof, men dette laget ble oppløst i slutten av 2005. To av rytterne fra Team Wiesenhof ble med over til Team Wiesenhof-Akud: Lars Wackernagel og Steffen Radochla. Dessuten ble Jens Heppner, som i 2005 hadde syklet for laget, en del av ledelsen i Team Wiesenhof-Akud. Enkelte vil kanskje hevde at det pga dette var en slags fusjon mellom Team Wiesenhof og Akud Arnolds Sicherheit, men det er nok mer korrekt å si at Wiesenhof gikk inn som ny sponsor i Akud Arnolds Sicherheit og at noen av rytterne ble med sponsoren. For øvrig gikk syv av Team Wiesenhofs ryttere til det nye laget Team Milram, så det er kan hende mer korrekt å si at det gamle Team Wiesenhof ble en viktig del av Milram. Sesongen 2006. Med 19 seire ble denne sesongen den mest suksessrike i lagets historie. Triumfene kom både i tyske og internasjonale ritt, og inkluderte etappeseire i Deutschland Tour og Fredsrittet. Spesielt Gerald Ciolek imponerte med å vinne VM i landevisritt for U23 og 3. etappe i Deutschland Tour i en massespurt foran Erik Zabel. Blant de andre seirene var Steffen Radochlas to etappeseire i Giro del Capo, Ciolek i Rund um die Nürnberger Altstadt og Gerhard Trampuschs etappeseier i Bayern Rundfahrt. På slutten av sesongen ble det klart at Akud ville trekke seg som sponsor, og Felt kom inn som ny co-sponsor. Laget. Foran 2007 sesongen hentet laget inn flere rutinerte ryttere. Hele fire av dem kom fra T-Mobile Team, og spesielt høye var forventningene til Steffen Wesemann og Olaf Pollack. Wesemann klarte en tredjeplass i Paris–Roubaix 2007, noe som til tross for flere seire i kontinental touren nok er lagets største prestasjon denne sesongen. Dessuten må det nevnes at Peter Velits ble U23 verdensmester for Slovakia, og at Olaf Pollack ble nr 10 i Vattenfall Cyclassics 2007. Antonio de Mendoza. Don Antonio de Mendoza, visekonge av Ny-Spania og Peru Don Antonio de Mendoza, tercer conde de Tendilla (1495 – 21. juli 1552) var den første visekonge av Ny-Spania fra den 17. april 1535 til den 25. november 1550. Mendoza var også visekonge av Peru fra den 23. september 1551 til den 21. juli 1552. Sachsen-Weimar-Eisenach. Sachsen-Weimar-Eisenach var et hertugdømme som ble opprettet i 1809 som følge av samlingen av de to hertugdømmene Sachsen-Weimar og Sachsen-Eisenach, som hadde vært i personalunion siden 1741. Uitlander. Uitlander (afrikaans: «utlending») var navnet som ble gitt til fremmedarbeidere under den innledende utforskingen av Witwatersrands gullfelter i Transvaal. Disse enorme gullfeltene ble oppdaget i 1886, og innen ti år var det antatt at befolkningen av uitlandere i Transvaal var dobbel så stor som de innfødte transvaalerne, 60 000 uitlandere mot 30 000 burghere. Nøyaktige tall er usikre siden den første folketellingen i Transvaal ble foretatt i april 1904. Regjeringen i Transvaal gjorde det til politikk å anta at der var 60 000 uitlandere mot 30 000 burghere (disse tallene henviser kun til voksne menn). Dette var et konservativt anslag, andre hevder at forholdet var 4:1 eller til og med 10:1. Til tross for disse tallene har senere forskere hevdet at der faktisk var et jevnt forhold mellom dem, men med tanke på gruvedriftens form, kan der ha vært flere uitlandermenn. Disse arbeiderne var først og fremst konsentrert rundt Johannesburg–området. Transvaals regjering, under president Paul Kruger, var bekymret for effekten som denne store folkemengden kunne ha på Transvaals uavhengighet. Uitlanderne var nesten utelukkende briter. Det å gi dem stemmerett på et tidspunkt da Storbritannias regjering var ivrige etter å utvide sin makt i Sør-Afrika, ville nesten helt sikkert føre til at makten i Transvaal gikk over i britiske hender, og Transvaal ville til slutt ende opp som britisk koloni. Resultatet var at regjeringen i Transvaal vedtok en lovgivning som nektet alle uitlandere som ikke hadde bodd i landet i 14 år og ikke var over 40 år, stemmerett eller borgerskap. Dette sperret uitlanderne fra meningsfull politisk innflytelse. Dette, sammen med høy skattlegging og korrupt og ineffektiv offentlig administrasjon, førte til betydelig misnøye. Behandlingen av dem var bakgrunnen for Jameson-raidet i 1895. Cecil Rhodes planla en invasjon av Transvaal som skulle være samtidig med et opprør blant uitlanderne i Johannesburg. Dr Leander Starr Jamesons styrke invaderte, men det forventede opprøret fant aldri sted. Invasjonsstyrken ble raskt overmannet og arrestert. Fra 1897 av brukte høykommissæren for det sørlige Afrika, Alfred Milner, og kolonisekretæren, Joseph Chamberlain, brukte de nektede rettighetene til uitlanderne som sitt hovedpunkt for et angrep på Transvaal. De oppmuntret aggitasjon blant uitlanderne og presset uitlandernes krav med trussel om krig på Krugers regjering. Til slutt førte britenes insistering og Krugers prinsippfaste holdning til utbruddet av andre boerkrig i 1899. Ved nederlaget i 1902, ble Transvaal britisk koloni. Alle innbyggere i Transvaal ble etter dette britiske undersåtter. Dermed falt begrepet uitlander ut av bruk. Alvekongen. «Alvekongen» eller «Der Erlkönig» er et dikt av Johann Wolfgang von Goethe. Det omhandler et barn som dør i sine fars armer etter å ha blitt angrepet av en overnaturlig skapning, «Erlkönig» (ofte oversatt som alvekongen). Framføring av sangen hadde sin urpremiere ved Kärntnertortheater i Wien 7. mars 1821. Flere komponister har satt musikk til diktet. Mest kjent blant dem er Franz Schuberts opus 1 D. 328, for sang og piano. Tekst. "Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?" "Es ist der Vater mit seinem Kind;" "Er hat den Knaben wohl in dem Arm," "Er faßt ihn sicher, er hält ihn warm." "Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht?" "Siehst, Vater, du den Erlkönig nicht?" "Den Erlenkönig mit Kron und Schweif?" "Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif." "Du liebes Kind, komm, geh mit mir!" "Gar schöne Spiele spiel' ich mit dir;" "Manch' bunte Blumen sind an dem Strand," "Meine Mutter hat manch gülden Gewand." "Mein Vater, mein Vater, und hörest du nicht," "Sei ruhig, bleibe ruhig, mein Kind;" "In dürren Blättern säuselt der Wind." "Willst, feiner Knabe, du mit mir gehn?" "Meine Töchter sollen dich warten schön;" "Meine Töchter führen den nächtlichen Reihn," "Und wiegen und tanzen und singen dich ein." "Mein Vater, mein Vater, und siehst du nicht dort" "Mein Sohn, mein Sohn, ich seh es genau:" "Es scheinen die alten Weiden so grau." "Ich liebe dich, mich reizt deine schöne Gestalt;" "Und bist du nicht willig, so brauch ich Gewalt." "Mein Vater, mein Vater, jetzt faßt er mich an!" "Erlkönig hat mir ein Leids getan!" "Dem Vater grauset's, er reitet geschwind," "Er hält in Armen das ächzende Kind," "Erreicht den Hof mit Müh' und Not;" "In seinen Armen das Kind war tot." Ole T. Albrigtsen. Ole Torvald Albrigtsen (født 21. april 1975) er en norsk fotballspiller med til sammen seks kamper og to mål i 1. divisjon. I januar 2002 ble Albrigtsen solgt fra FK Vesterålen til Stoke City i England (da på nivå 3). Han oppnådde imidlertid aldri å få spille seriekamper for A-laget, og ble sommeren samme år utleid til Tromsdalen UIL, der han spilte ut sesongen. Han spilte til sammen seks kamper og scoret to mål for Tromsdalen i 1. divisjon. Senere vendte han tilbake til FK Vesterålen og Sortland IL. Etter et opphold borte fra fotballen gjorde Ole T. Albrigtsen comeback for FK Luna i 5. divisjon sommeren 2009. Albrigtsen var tidligere politimann, og jobber nå som eiendomsmegler på Sortland. Katherine Swynford. Katherine (eller Katharine eller Catherine), född 1350, död 1403.Katherine Swynford (eller Katharine eller Catherine) (ca 1350 – 10. mai 1403), var datter av Payne (eller Paen) de Roet (eller Rouet eller Roelt) en flandernsk herold fra Hainault som ble slått til ridder rett før han døde på slagmarken. Hans barn var Katherine, dennes eldre søster Philippa (de) Roet, sønnen Walter og den eldste, Isabel (Elizabeth) de Roet som døde som kanonesse av nonneklosteret St. Waudru i Mons i Belgia, ca 1366. En gang rundt 1366, da Katherine var 16 år, giftet hun seg med Hugh Swynford eller Synford (1340–1372), en engelsk ridder fra godset Kettlethorpe i Lincolnshire og fødte ham følgende barn som kjennes, Thomas (1368–1432), Blanche (født 1370), og sannsynlig også Margaret Swynford (født ca 1369) som ble nominert etter befaling av Rikard II som nonne ved det vel ansette klosteret Barking Abbey i 1377. Katherine ble senere tilknyttet husholdet til John av Gaunt, hertug av Lancaster, tilsynelatende som guvernante for hans to døtre (søstrene til den framtidige Henrik IV av England) med hans første hustru Blanche. Hun ble senere hans elskerinne, sannsynligvis en gang i 1373. Katherines søster Philippa (de) Roet var et medlem av husholdningen til dronning Philippa av Hainault, hustru av Edvard III, og giftet seg med poeten Geoffrey Chaucer, hvis dikt "Hertuginnens bok" ("The Book of the Duchess") minnet Blanches død i 1369. Lenge etter dødsfallet til hans andre hustru Costanza av Castilla giftet John av Gaunt seg med Katherine den 13. januar 1396 i katedralen i Lincoln, tre år før han døde. De fire barna som Katherine hadde født ham fikk alle etternavnet «Beaufort» og var allerede voksne da de ble legitimert ved dette ekteskapet ved pavens godkjenning. Beaufortene ble senere forhindret fra arve den engelske tronen ved en klausul i en gyldighetserklæring fra deres halvbror Henrik IV. Tegning fra 1640-tallet av Katherine Swynfords og hennes datter Joan Beauforts graver i Lincoln Cathedral før gravene ble plyndret under borgerkrigen i 1644.Katherines sønn John ble oldefar til kong Henrik VII av England og bestefar til Jakob II av Skottland. Hennes datter Joan Beaufort ble bestemor til Edvard IV av England og Rikard III av England, sistnevnte ble beseiret av Henrik VII og som tok over tronen fra ham. Henrik giftet seg deretter med Elizabeth av York, datter av Edvard IV av England og deres sønn ble Henrik VIII av England. Hennes stesønn ble Henrik IV av England ved å avsette Rikard II av England som ble holdt fengslet og døde kort tid etter i festningen Pontefract Castle hvor Katherines sønn Thomas Swynford var konstabel. Det ble sagt at han sultet Rikard II til døde for sin stebror. Katherines stedatter Johns og Costanzas datter Catherine (eller Catalina) var oldemor til Katarina av Aragon, den første hustruen til Henrik VIII av England og mor til dronning Maria I av England. Katherine overlevde sin ektemann John med kun fire år og døde den 10. mai 1403. Ettersom hun var enkefrue og hertuginne av Lancaster ble dødsdagen opptegnet nøyaktig, noe som ikke er tilfelle for hennes fødeår ettersom hun var av betydelig lavere stand. Hennes og hennes datter Joan Beaufort er ved en skulpturert gravstein i katedralen i Lincoln, men deres etterlatenskaper er ikke ved samme sted ettersom gravstedet ble plyndret i løpet av den engelske borgerkrigen av de såkalte «rundhodene». Katherine Swynford er et emne for Anya Setons roman "Katherine" (utgitt i 1954). Hun er også tema for Jeanette Lucrafts historiske biografi "Katherine Swynford: The History of a Medieval Mistress" (2006). Boken forsøker å etablere henne som en mektig politisk figur i 1300-tallets England, og et eksempel på hvordan en kvinne kunne manipulere de sosiale skikkene på hennes tid for sin egen vinnings skyld heller enn å være den seksuelle elskerinnen slik tidligere forfattere har portrettert henne som. Svein Dragnes. Svein Hans Dragnes (født 1. desember 1950) er en norsk lokalpolitiker (Ap). Han er ordfører i Vadsø Ved nominasjonsmøtet før valget i 2007 slo han nominasjonskomiteens ordførerkandidat Wenche Pedersen med knapp margin. Arbeiderpartiet fikk 32% av stemmene i Vadsø, og byen fikk et klart Ap/SV-flertall. Dragnes har tidligere vært leder i Vadsø Arbeiderparti 1996 – 1998 og 2004 – 2007. Han har sittet i bystyret i Vadsø fra 1995, Leder av Administrasjonsutvalget 1995-1998 Leder av Helse 1998 -1999. Leder av Kultur Utdanning og Oppvekst 1999-2003. Leder av Helse 2003-2004, og Leder av administrasjonsutvalget 2003 – 2005. Dragnes har tidligere arbeid 40 år i Varanger Kraft As med IKT. Dragnes satt som styremedlem fra de ansatte i 16 år i selskapet. Svein Dragnes spilte fotball i Vadsø Turn fra 1969 – 1976, og for I.L. Norild fra 1977 – 1986. Han var også autorisert fotballdommer og fotballtrener. Tassili n'Ajjer. Tassili n'Ajjer er en fjellkjede i Saharaørkenen, sydøst i Algerie. Navnet er berbisk og betyr Tassili-platået. Store deler av fjellkjeden, blant annet sypressene og bergkunstområdene er vernet som nasjonalpark, biosfærereservat og verdensarvområde. Fjellkjeden strekker seg ca. 500 km fra øst-sørøstover til. Det høyeste punktet er Adrar Afao, 2158 moh (). Den nærmeste byen er Djanet, ca. 10 km sydvest for fjellene. Fjellene består i hovedsak av sandstein, og erosjon har ført til at området i dag har nærmere 300 naturlige steinbuer, og flere andre iøynefallende landskapsformer, blant annet «steinskoger». Økologi. På grunn av høyden, og sandsteinens evne til å magasinere vann, er vegetasjonen i Tassili n'Ajjer rikere enn i den omkringliggende ørkenen. Truede, endemiske arter som Cupressus dupreziana (Saharasypress) og "Myrtus nivellei" (Saharamyrte) finnes i den høyereliggende østlige halvdelen av fjellene. Forhistorisk kunst. Området er også kjent for sin forhistoriske bergkunst, og andre arkeologiske lokaliteter, som skriver seg fra neolittisk tid, da klimaet var langt gunstigere – mer av en savanne enn en ørken. Bergkunsten viser kvegflokker, store ville dyr som krokodiller, og menneskelig aktivitet som jakt og dans. Bergkunsten har stilistiske fellestrekk med før-ngunisk kunst fra det sørlige Afrika. Parken ligger nær bergkunstområdet Tadrart Acacus i Libya, som også er et verdensarvområde. Kongen (klubbhus). Kongen, Christiania Roklubs klubbhus, ble bygget i nordisk nybarokk på "Lahellegrunnen" i Frognerkilen i Oslo med tilgang via en flytebrygge. Klubbhusets ble innviet 18. juli 1925 med blant annet H.M. Kong Haakon VII til stede. Klubbhuset står på 48 pilarer med dybdevariasjoner fra 1,5 til 8 meter. Arkitekt for bygget var Ole Sverre. Han var også byggeleder. Byggingen kunne realiseres etter gaver fra flere bidragsytere, deriblant en større gave fra Christoffer Hannevig. Bygget ble skadet under eksplosjonen på Filipstad i 1943. På 1960-tallet hadde bygget lysreklame for Frydenlund Bryggerier på taket. Selskapslokalene kan leies, men kun av Christiania Roklubs egne medlemmer. Tidligere har bygget også huset restaurant Kongen, der berømmelige Club 7 en periode holdt til. Kongen og Dronningen. Tvers over Frognerkilen ligger Kongelig Norsk Seilforenings tidligere klubbhus Dronningen i enden av Huk Aveny, på Bygdøy i Oslo, ytterst på Dronningen kjørebro. De to strukturene danner derfor et naturlig par; «Kongen og Dronningen». Bob Seagren. Robert «Bob» Seagren (født 17. oktober 1946 i Pomona, California) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Seagren ble olympisk mester i stavsprang under OL 1968 i Mexico by. Han vant med et hopp på 5,40 som var ny olympisk rekord, 30 centimeter høyere enn den gamle. Det var en meget jevn konkurranse, sølvmedaljen gikk til Claus Schiprowski fra Vest-Tyskland og Wolfgang Nordwig fra Øst-Tyskland tok bronse, begge med samme høyde som vinneren. Fire år senere, under OL 1972 i München hoppet Seagren akkurat like høyt i stavfinalen som han gjorde fire år tidligere og med det kom på andre plass bak Wolfgang Nordwig som vant med 5,50 ny olympisk rekord. Bronsemedaljen gikk til amerikaneren Jan Johnson med høyden 5,35. Seagren var storfavoritt før konkurransen men han ble nødt til å hoppe med en annen type stav enn den han var vant til. Ifølge nye regler innfor OL-1972 gjorde det ulovlig å bruke den nye typen stav, "Cata-Pole" som han vanligvis brukte. Det var første gangen som den olympiske gullmedaljen i stavsprang ikke ble vunnet av en amerikaner. Seagren forbedret verdensrekorden i stavsprang flere ganger. 14. mai 1966 i Fresno satte han sitt første verdensrekord i stavsprang med 5,32 og året etter 10. juni i San Diego forbedret han rekorden med fire centimeter til 5,36. Verdensrekord vekslet siden mellom ham og John Pennel, Wolfgang Nordwig og Kjell Isaksson og Seagrens siste verdensrekord 5,63 er fra 2. juli 1972 satt i Eugine, Oregon. Han vant gull i stavsprang under de Panamerikanske leker 1967 i Winnipeg i Canada. Christiania Roklub. Christiania Roklub (CR) er en roklubb på Frogner i Oslo. Klubben ble stiftet 15. mai 1878, etter modell av de engelske roklubbene. Klubben har eget klubbhus på Kongen i Frognerkilen. Historie. CR var eksklusiv fra starten, med høy kontingent. I 1882 ble det satt opp et båthus på Brandskjæret, ytterst på Filipstad. Klubben var medarrangør på den første Holtekilenregattaen i 1883, med lag fra både Stockholm og København. Med stiftelsen av «Norsk forening for Roidrett», senere Norges Roforbund, i april 1900 ble CR-medlem, arkitekt Ole Sverre den første formann. 1900–1950. Klubben stiller internasjonalt og vinner blant annet åtter seier i Henley 1921, og ikke minst bronsemedaljer i firer med styrmann i OL 1912 og OL 1920. Fra 1908–1938 var Hannibal Fegth formann. Han fikk med seg flere bidragsytere, deriblant en stor pengegave fra Christoffer Hannevig og arkitekttegninger fra Ole Sverre. Dermed ble prosjektet med eget klubbhus realisert 18. juli 1925, med H.M. Kong Haakon VII til stede. Det samme året vant Christiania Roklub vant nordisk mesterskap i både åtter og firer uten styrmann. Medlemstallet steg til 762 i 1926. CR investerte i en motorbåt som trenerne kunne instruere fra, de fikk også en instruksjonsbåt for nybegynnere. Resultater lot ikke vente på seg. Under Norgesmesterskapet i 1933 tok klubben med seg syv titler. I 1935 fikk klubben egen båtmann som vedlikeholdt båtene. CR representerte Norge under OL i Berlin i 1936. Etter krigen kom det godt med å ha egen båtbygger, på grunn av mangel på materiell. CR representerte Norge i firer også under OL i London i 1948. 1950–2005. På 1950-tallet engasjerte klubben engelsk trener uten ønskede resultat. Klubben fikk ny sportslig opptur fra 1960, men økonomisk trange tider. Klubben arrangerte danseaftener om høsten og hadde lysreklame for Frydenlund Bryggerier på taket. Nye medlemmer kom til klubben, men nå dukket nye utfordringer opp. Trening i Frognerkilen eller Oslofjorden ble vanskelig på grunn av annen båttrafikk og bøyer som ble lagt ut. Klubben valgte Gjersjøen ved Mosseveien som ny treningsarena, men det var tungvint og vanskelig med båtopplag. Vintertrening ble utført i bassenger på skoler og i en fastspent aluminiumsbåt i Vestkantbadet. Klubben fikk etter hvert bruke Bogstadvannet til treningsarena. 29. mai 1973 ble det innviet en kombinert båthall og klubbhus her. CR ble med dette delt i turroing fra klubbhuset Kongen på Frogner, og race trening på Bogstad. Driften av CR ble sikret gjennom leieavtaler som tidligere formann Reidar Knoph fikk i stand med firmaer som hadde maritim bakgrunn. Etter behandling to generalforsamlinger på rad ble klubben endelig åpnet for damer i 1976. Damene viste seg fort sterke, og i dag har de større bredde enn herrene, og står for over halvparten av seirene til klubben. Medlemstallet i denne perioden varierte fra 355 til 530. Mot slutten av 1970-årene ble det innført egne konkurranseklasser for eldre deltakere, veteranroing kalt «Masters». Noe senere kom innendørsroing på Concept maskiner. Christiania Roklub var ledende på begge områder. Klubben har også startet "Roskolen", en opplæring i roing og bruk av utstyr for nye medlemmer. I 2003 gjennomgikk hele 145 nye medlemmer roskolen. Det midtjyske bondeopprøret. Det midtjyske bondeopprøret i Jylland, Danmark i 1313 var en av de første konsekvenser etter den varme perioden i middelalderens slutt som hadde begynte ved århundreskiftet inn i 1300-tallet med kjøligere og mindre forutsigbart vær. Samtidig hadde den danske kongen Erik Menved innledet en aggressiv utenrikspolitikk med krigstog mot de nordtyske fyrstene og de frie byene samt blandet seg inn i den svenske innbyrdelseskrigen. Krigsutgiftene måtte dekkes, dette var bare mulig gjennom tyngre beskatning og lån ved å pantsette len og landsdel. De krigsvante og trente leietroppene kostet så meget at det gikk på bekostning av den danske økonomien som ble hardere belastet enn tidligere. Under et felttog i Sverige hadde danskekongen samlet en stor hær deriblant 2 500 pansrede rytterne i året 1309. Men jordbruket i Danmark var hovedsaks basert på åkerbruk som er sårbart for endring i værmønstre og det varme været som hadde eksistert i hundrer av år, var avløst av kjøligere og mer uregelmessige vær. Det verste kom i året 1311 med tørke og misvekst som rammet nesten hele landet i likhet med mesteparten av Vest-Europa. De tyske pansrede rytterne som hadde deltatt i felttoget inn i Sverige i 1309, krevde deres lønn fra kongen som var allerede i dyp gjeld. Erik Menved måtte reiste en ekstraordinær krigskatt som var akseptert på tingene av bøndene, men det var før det verste uåret i folks minne hadde blitt til. Sakene ble ikke bedre av Erik Menveds neste handling som ledet til nye stridigheter på nordlige Tyskland, i 1311 hadde Rostock gjort opprør og allierte seg med andre byer Stralsund, Wismar og Greifswald. Han sendte en flåte av storskip som kogger og skip til støtte for Henrik av Mecklenburg som engasjerte de frie byene. I 1312 gjorde bøndene som var organiserte for landevernet av Sjælland, opprør ved et mytteri som straks ble slått ned av kongen. Mytteristene ble hengt ved København. Bøndene var kommet i misnøye med kongens kostbare og ærgjerrige ekspansjonspolitikken som truet Danmarks økonomi. Etter uåret i 1311 ble bøndene i hele Midt-Jylland med unntak av Århus´s omegn enig etter samtaler under massemøtene om å nekte med å betale den ekstraordinære krigskatten. De fikk støtte fra stormennene i Jylland som hadde kommet i opposisjon mot danskekongen i Sverige to år før. Etter de kongelojale stormennene hadde forsøkt å kreve inn skatt gjorde bøndene opprør ved å tenne på vardene for samling av de væpnede bøndene for lokalforsvar. I desember 1312 kapitulert Rostock for kongen og samtidig hadde fyrsten av Mecklenburg inntatt Wismar ved overgivelse, en ytterst blodig beleiringskrig ble avsluttet og Erik Menved kunne vende seg mot det midtjyske opprøret. Han sendte ut drosten, den øverste embetsmann i kongeriket, til Jylland med en sjællandsk hær. Men drosten ble slått under et slag av bøndene ved Kolding i foråret 1313 som klart å stoppe og beseiret hæren som bestod av sjællandske riddere og leiesoldater. Nyhetene tvunget kongen til å slutte fred med den nye hertugen av Slesvig som gjorde krav på all krongods i Sønderjylland. Som gjengjeldelse gav den nye hertugen militær assistanse til Erik Menved med en hær som dro til Horsens. Erik Menved sluttet seg til hertugen i Horsens ved begynnelsen av juli 1313. En meget stor hær fra Sønderjylland, Sjælland og Skåne var samlet i Horsens, men det kom ikke til mer strid for ved 28. august 1313 hadde anførerne for bondeopprøret innsett det nytteløse med videre motstand mot en så sterk overmakt. De måtte undertegnet betingelsesløst et dokument der de forliket seg med kongen i Viborg landstinget. Uten vold var opprøret knust, men kollektiv straff ble innført med en jordskatt mot bøndene i første omgang. For disses regning måtte de bygget ferdig Bygholm festning ved byen Horsens og oppførte tre andre borganlegger, en borg var bygget i Viborg på neset mellom Nørre- og Søndresø, Kalø festning og Ulstrup festning ved Limfjorden. Disse fire såkalte "tvangsborger" forverret Danmarks økonomi med ekstrautgiftene som bøndene hadde ikke vært i stand til å betale på vegne av danskekongen. Disse borgene var ment som et maktinstrument med bruk av maktmidler for streng kontroll over omstridige landsområder, endels mot den lokale befolkningen som måtte betale skatt og andre avgifter til lensherren eller "borgerherren" som stolte på egne soldatene plassert på disse borgene. I 1314 ble oppgjøret etter det midtjyske bondeopprøret avsluttet med en dom mot 21 navngitte jyske stormenn, riddere og bønder som anklages for anstiftelse av opprøret i 1313 og for deltagelse i mytteriet på felttoget inn i Sverige i 1309. Disse ble dømt til døden for sammensvergelse mot kongen som begynte å bli mistenksomt mot de danske stormennene som gradvis hadde sett seg lei på hans politikk. Av de 21 dødsdømte var 12 henrettet til slutt. Men domstolen som hadde funnet sted på Viborg landsting, fant fram bevis som avslørte en konspirasjon mot Erik Menved ledet av hertug Christoffer, kongens yngre bror. Utfallet av Viborg landstinget i året 1314 ble en borgerkrig mellom kongen og hertugen. Hertug Christoffer måtte i landsflyktighet på nordlige Tyskland der han fant støtte av flere nordtyske fyrstene som hadde sett seg lei på den danske ekspansjonspolitikken. I 1316 angrepet en stor dansk flåte på 45 store kogge og 100 mindre skip havnebyen Stralsund, men ble stoppet og slått tilbake av forsvarerne i byen. Nederlaget satt et sluttstrek på Erik Menveds nordtyske politikk, de fleste nordtyske fyrstene brøt med danskene og gav hertug Christoffer den nødvendige støtte for et angrep mot danskekongen. I 1317 sluttet krigen mellom Danmark og de nordtyske havnebyene, som senere skulle bli et fellesforbund i nær ettertid, etter seks år. Men Christoffer sammen med de danske opprørerne hadde startet en borgerkrig som ikke sluttet før Erik Menveds død i november 1319. Uåret i 1311 var bare begynnelsen på ulykkene for de danske bøndene som fant seg i krig, under større byrder enn før og misvekst år etter år som ført til hungersnød. Bondepprøret hadde bare innledet et mørkt kapittel i Danmarkshistorien med den kongeløse tiden som skulle bli sluttsresultatet av Erik Menveds politikk. Wolfgang Nordwig. Wolfgang Nordwig (født 27. august 1943 i Chemnitz i Sachsen) er en tidligere østtysk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Nortwig ble olympisk bronsemedaljør i stavsprang under OL 1968 i Mexico by. Han hoppet 5,40 som var samme høyde som gullmedaljøren Bob Seagren fra USA og sølvmedaljevinneren Claus Schiprowski fra Vest-Tyskland klarte. Fire år senere, under OL 1972 i München hoppet han 5,50 i stavfinalen, ny olympisk rekord med ti centimeter. Nortwig brøt dermed den amerikanske seierrekken i stavsprang, det var første gangen som den olympiske gullmedaljen i stavsprang ikke ble vunnet av en amerikaner. Storfavoritten Bob Seagren tok sølv med 5,40 og bronsemedaljen gikk til amerikaneren Jan Johnson med høyden 5,35. Seagren var storfavoritt før konkurransen men han ble nødt til å hoppe med en annen type stav enn den han var vant til. Ifølge nye regler innfor OL-1972 gjorde det ulovlig å bruke den nye typen stav, "Cata-Pole" som han vanligvis brukte. Nortwig forbedret verdensrekorden i stavsprang to ganger. 17. juni 1970 i Berlin satte han sitt første verdensrekord i stavsprang med 5,45 og samme år den 3. september i Torino forbedret han rekorden med en centimeter til 5,46. Arnside and Silverdale. Arnside and Silverdale er et vernet naturområde ved grensen mellom Lancashire og Cumbria i England. Det har siden 1972 hatt status som "Area of Outstanding Natural Beauty", og dekker 75 km² mellom elven Kents utløp, elven Keer og veien A6. Området karakteriseres av lave åser av karbonholdig kalkstein. To av de mest kjente åsene er Arnside Knott (159 moh.) og Warton Crag (163 moh.). Mellom åsene er det gressmarker og noe skog med særlig ask, eik og hassel. Ved kysten er det våtmark med saltvann, som er truet av skiftende vannløp i Kent. Naturreservatet RSPB Leighton Moss, som ligger i Arnside and Silverdale, er et viktig hekkeområde for fugler. En av artene, rørdrum, er avbildet i områdets logo. Det er også femten "Sites of Special Scientific Interest" innenfor AONB'en. Området har navn etter de to viktigste landsbyene, Arnside og Silverdale. Andre steder i verneområdet er Warton, Yealand Redmayne, Beetham og Storth. Erich Fromm. Karen Horney, Fromms andre hustru. Erich Pinchas Fromm (født 23. mars 1900 i Frankfurt am Main i Tyskland, død 18. mars 1980 i Locarno i Sveits) var en tyskamerikansk psykoanalytiker, psykolog, sosialfilosof og sosiolog. Erich Fromm var opprinnelig knyttet til den tyske Frankfurterskolen innen sosial- og sosialpsykologisk forskning. I denne ånd strevde han etter å forene Freuds teori med en marxistisk tradisjon. Han la vekt på de sosioøkonomiske faktorers betydning for individets utvikling. Fromm var en tid gift med psykoanalytikeren Frieda Fromm-Reichman. Da nazipartiet kom til makten i Tyskland i 1933 ble Fromm nødt til å reise fra landet. I 1934 flyttet han til New York. Der underviste han ved Columbia universitetet sammen med kollegaer fra Frankfurterskolen og samarbeidet blant annet med «nyfreudianere» som Harry Stack Sullivan og Karen Horney. I 1939 kom det til et brudd med denne skolen. I 1949 flyttet han til Mexico by der han grunnla Mexican Psychoanalytic Institute. Til slutt bosatte han seg i Sveits. I en lang rekke kulturkritiske debattbøker analyserte Fromm det moderne industrisamfunnet. Fromm utmyntet begrepet "sosial karakter" for å forstå hvordan kulturen påvirket individenes karakterstruktur. Mange av bøkene hans fikk svært stor spredning. Fromm mente at mennesket blir stadig mer avmektig og fremmedgjort i et av teknikken styrt samfunn. Han kritiserer en kultur der maksimal produksjon og konsumpsjon er blitt livets mening. I stedet for et samfunn der menneskene er blitt teknikkens slaver gikk Fromm inn for en humanistisk sosialisme. Denne sosialismen skilte seg sterkt fra både sovjetisk kommunisme og vestlig kapitalisme. I sine bøker skisserte han på konkrete tiltak i den hensikt å skape et mer menneskelig samfunn. Han ville fremme et desentralisert «deltagerdemokrati». Dette innebærer at medborgerne mer aktivt skulle delta i det politiske og økonomiske liv. Et annet av av hans forslag var å innføre en form for borgerlønn. Fromm støttet også kvinnefrigjøring og miljøvern. Samtidig var Fromm dypt åndelig interessert. Han gikk inn for en «ikke-teistisk» religiøsitet. Selv var han av jødisk opphav, og influert av mosaisk tradisjon. Men han var også svært påvirket av andre åndelige retninger, ikke minst av zenbuddhismen. Han ville forene zenbuddhismens visdomslære med psykoanalysens teori. Fromm hadde et stort politisk engasjement. Han arbeidet blant annet for fredsbevegelsen og mot USAs krig i Vietnam. Telekiosken. Telekiosken er en franchisekjede som først og fremst selger mobiltelefoner tilknyttet Telenor-abonnement. Telekiosken er en del av Kjedehuset, som per 20. august 2007 eies 49% av Telenor Norge og 51% av franchisetakerne i de tre kjedene i Kjedehuset-konsernet: Telekiosken, Mobildata og Nordialog. Disse kjedene rettes henholdsvis mot privatmarkedet, småbedrifter og større bedrifter. Telekiosken-kjeden har etablert seg i kjøpesentere over hele Norge, med flest butikker på Østlandet. Opprinnelig ble de første Telekioskene etablert i Stavanger-området, hvor også Kjedehuset hadde sitt opphav. Frognerkilen. Frognerkilen er en kil, eller trang vik innerst i Oslofjorden, mellom Filipstad (Oslo), Skillebekk og Skøyen i øst og Bygdøy i vest. Frognerkilen er en naturlig båthavn, da den ligger lunt til. Frognerkilen har navn etter Frogner hovedgård, som eide hele stranden fra Frognerelven til Skillebekk, som var grense mot Bymarken. Ved innseilingen til Frognerkilen ligger på østsiden Kongen, som er klubbhuset til Christiania Roklub, og på vestsiden Dronningen, som inneholder klubb- og selskapslokalene til Kongelig Norsk Seilforening. thumb Kulturminne. Frognerkilen er et kulturminne og har nummer i Riksantikvarens kulturminnebase. Tadeusz Ślusarski. Tadeusz Ślusarski (født 19. mai 1950 i Żary, død 17. august 1998) er en tidligere polsk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Ślusarski ble olympisk gullmedaljør i stavsprang under OL 1976 i Montreal. Han hoppet 5,50 samme høyde som sølvmedaljøren Antti Kalliomäki fra Finland og bronsemedaljevinneren David Roberts fra USA. Fire år senere, under OL 1980 i Moskva hoppet han 5,65 i stavfinalen og kom på delt andre plass bak landsmannen og gullvinneren Władysław Kozakiewicz som satte ny olympisk og verdensrekord med et hopp på 5,78. Ślusarski omkom i en bilulykke sammen med den polske gullmedaljøren i kulestøt fra OL 1972, Władysław Komar. Severdigheter i Barcelona. Denne artikkelen er en liste over severdigheter og landemerker i Barcelona. Riodinidae. Riodinidae, er en gruppe dagaktive sommerfugler. De fleste artene finnes i Mellom- og Syd-Amerika. En art finnes i Europa. Riodinidae finnes ikke i Norge, men en art forekommer i Sverige. De er tettbygde sommerfugler, ofte brunlige, oversådd med metalliske flekker. Systematisk inndeling med europeiske arter. Riodinidae regnes ofte som en delgruppe (underfamilie) av glansvingene, da med navnet Riodininae. Men den systematiske inndelingen er ennå ikke avklart. Derfor har gruppen vært regnet både som en underfamilie av glansvinger og som en selvstendig familie med navnet "Riodinidae". Denne inndelingen følger Brower 2007. (se kilde) Humanistisk vigsel. Humanistisk vigsel er navnet det norske livssynssamfunnet Human-Etisk Forbund bruker om sin vigselsseremoni. Ekteskapsloven i Norge ble i 2004 endret slik at Human-Etisk Forbund kan autorisere egne vigslere og gi tilbud om seremonien "Humanistisk vigsel". Vigsleren er parets kontaktperson under planleggingen fram mot seremonien. HEF gjennomførte sin første vigsel av dette slaget den 31. desember 2004. Vestlandsrevyen. Vestlandsrevyen er NRKs distriktssending for Hordaland og Sogn og Fjordane. Vestlandsrevyen er den eldste av NRK sine distriktssendinger på TV. Sendingen er en samproduksjon mellom distriktskontorene i Sogn og Fjordane og Hordaland, men programmet blir sendt fra NRK Hordalands studio på Minde i Bergen Vestlandsrevyen sendes mandag til fredag klokka 1840 og mandag til torsdag 2055 på NRK1. Humanismens Hus. Humanismens Hus ligger i St. Olavs gate 27 i Oslo. Bygningen har fra 1996 huset Human-Etisk Forbunds hovedkontor og flere tilknyttede organisasjoner. Huset brukes også til seminarer, humanistiske seremonier og åpne debattmøter, også da Fritt Ord etter medieoppmerksomhet likevel ikke ville være vertskap for Shabana Rehmans og Nina Witoszeks omstridte debattmøte om ytringsfrihet og antisemittisme i 2006. Tidligere har bygningen vært pensjonat, og Rikard Nordraak, som har skrevet melodien til «Ja, vi elsker», vokste opp i dette huset. Gaten. I 1841 måtte arkitekten for Slottsområdet, H.D.F.Linstow, legge byens andre paradegate, «Nye Slotsgade», nordover for å ta hensyn tfl Universitetets tomtekjøp nord for Karl Johan. Slik fikk St. Olavsgate det leiet vi kjenner i dag. Den ble fullt utbygd opp til den katolske kirken først i 1870. Beboere. Georg Marcus Nordraach (1811–1891) var en temperamentsfull, begavet og radikal malermester. Han kjøpte nr. 27 i 1845 eller i 1846, og huset ble oppført kort tid etter, sannsynligvis etter hans egen plan. Nordraach var en svært velholden mann, medeier i Alfheim Verksted (tvers over gaten) som laget møbler. Hans søster, Inger Elise, giftet seg med teologen Peder Bjørnson. Deres eldse sønn ble hetende Bjørnstjerne. I mai 1850 flyttet den 18 år gamle Bjørnstjerne Bjørnson til St. Olavs gt. 27 for å gå på Heltbergs privatskole (Heltbergs studentfabrikk) i Christian Augusts gate. Da var Rikard Nordraak 8 år gammel. Bjørnson skrev senere: “Han lekte sammen med musikkhandler Neuperts barn og C,G. Wangs med fler. De drev især med å eksersere. Rikard var deres kaptein, omend skjønt han langtfra var den største eller eldste. Men om en stund forslo ikke den titel, han blev general og lidt efter keiser, og netop som jeg kom i hans fars hus, var han optat av å komponere en keisemarsj for sin egen kroning. I 1850-51 var Nordraach formann i Haandverkerforeningen, og gjorde også sterke anstrengelser for å komme på tinget. I den sammenheng fikk han hjelp av sin nevø. Under valgkampen viklet den unge Bjørnson seg inn i en så personlig preget polemikk at han oppdaget at han var gått for langt, og han ga sin onkel beskjed om at han trakk seg fra valgkampen. Da Bjørnson kom hjem den kvelden, fant han døren låst, og han måtte klatre inn gjennom en takluke for å pakke sine saker, for så å kaste dem ut vinduet for å finne annet sted å bo. Nordraach kom ikke på tinget. Mange av tidens kjente personer bodde her. Eilert Sundt, Norges første og kanskje største sosiolog, som bodde her 1850-54. Skolemannen Hartvig Nissen bodde her og flyktningen og republikaneren Harro Harring fra Sønderjylland, som hadde deltatt i grekernes og polakkenes frigjøringskamp. Harring ble senere utvist. Både Bjørnstjerne Bjørnson og gamle Nordraach deltok på protestmøtene i den anledning. I 1857 vendte den nå 25 år gamle Bjørnstjerne Bjørnson tilbake til huset og bodde hos sin onkel mens han skrev ferdig «Synnøve Solbakken». I 1859 stiftet Bjørnson og Ibsen "Det Norske Selskab" som et samlingspunkt for tidens radikale intelligentsia, fra Olaf Skavlan til Johan Sverdrup. Der framførte man for første gang Nordraaks komposisjon for kampdiktet «Har du hørt hvad Svensken siger, unge norske mand», en kampsang som Nordraak likegodt kalte «Krigssang». I 1863 kom Bjørnstjerne Bjørnson tilbake fra Tyskland, Italia og Frankrike, og besøkte onkelen i St. Olavs gate. Der viste han fram et dikt han nettopp hadde skrevet. Etterpå viste han det til fetter Richard Nordraak, som bad om å få være litt for seg selv i rommet der pianoet sto. En time etterpå hadde han satt musikk til «Det ligger et land». Bjørnson kunne forlate huset med ferdig sang. Seinhøstes kom Bjørnson med den endelige utgaven av teksten til «Ja, vi elsker», og Richard laget en komposisjon med preg av «krigssangen» av 1859. Den dagen Nordraak hadde nedtegnet melodien, kom han inn til sin far og sa triumferende: «Nu har jeg skrevet noe som skal klinge fra Nordkapp til Lindesnes». Rundt 1875 solgte Nordraach huset og flyttet til landlige omgivelser i Munkedamsveien 57. Huset. Huset ble reist i 1846, som gatens største privathus. Det er et av Oslos bedre eksempler på sen empire arkitektur og var lenge et av byens største hus utenfor kvadraturen. Opprinnelig var det en T-formet bygning med tilsammen 114 rom. Etter at Nordraach flyttet ut har huset hatt skiftende eiere og leieboere. Et par av tidens kjente kvinner og menn, som skuespillerinnen Sophie Reimers og L. C. Dahl, forsvarsminister i ministeriet Selmer, var blant dem. Over årene var huset delt mellom studenthybler, boliger for offiserer, kontorer og privatskoler. Rundt århundreskiftet ble huset hotell og det ble påbygd en inngangsportal med søyler. St. Olavs hotell hadde 60 gjesteværelser. Ikke alle reisehåndbøker omtalte det. Fra de som gjorde det, ser vi at det lå på samme prisnivå som f.eks. Bondeheimen – 5-7 kroner for enkeltrom. I en brosjyre fra 1912 finner vi: “Hotel St. Olav er et rolig og stille sted, der også — særlig om vinteren — mottager faste pensjonærer. Hotellets beliggenhet, fjærnt fra de mest befærdede gader med deres larmende trafik, gjør hotellet yndet som oppholdssted for folk der Ønsker ro og stillhed.” Reguleringsplan. I 1929 satte kommunen opp en reguleringsplan for Roald Amundsens gate/Frederiks gate/St. Olavs gate (Pilestredet) Per Sivles gate (Planen av 1929). Denne betinget at huset ble revet. I 1940 var det snakk om å ekspropriere gården, men krigen kom i veien. I 1948 vurderte kommunen saken igjen, men eieren, Margrethe Pedersen, godtok ikke kommunens tilbud. Man fant det da best å vente, til forfallet av huset gjorde salgssummen godtakbar. Etter krigen var det mange leger og advokater som hadde sine kontorer i huset, særlig etter at Kristian Augusts gate 32 ble revet. Huset hadde også Norsk Arbeidsgiverforenings arkiver. Den 4. februar 1947 brøt det ut brann. NAFs arkiver i første etasje og gården ble påført store brannskader. Man søkte om ikke å utbedre skaden, da gården likevel skulle rives, men huset ble pålagt reparert, fordi leietakere hadde så lange kontrakter at rivingen ikke var helt nær forstående. I 1961 overtok kommunen huset med det uttrykkelige formål å få det revet, men langvarige leiekontrakter gjorde det igjen uaktuelt de første årene. I 1968 flyttet Sosialistisk Folkeparti inn. I 20 år var det hovedkontor, først for SF, siden for SV, som delte lokalene med en del av de eldre leietakerne. Partiets leiekontrakt betinget at de skulle flytte ut ved rivingen, som fortsatt truet huset. Redningen. I 1973 reagerte byantikvaren og påpekte hvilket enestående bygg det var. Omtrent samtidig frafalt man planene om Hausmannslinjen, som betinget at huset ble revet. I 1988 ble huset solgt av kommunen. Det var et firma som påskyndet salget. De ville kjøpe huset og restaurere det. Kommunen solgte det gladelig, som Svellandbyrådet gjerne gjorde, og det gikk til høystbydende, Reinsfjell. Blant interessentene var SV, men også TM-bevegelsen, som planla et eget universitet her. Store forandringer ble foreatt Den bakre del av bygningen ble revet, og inngangspartiet ble kraftig forandret. Søylene og balkongen ble revet, og man søkte å gjenskape partiet slik det opprinnelig så ut. Den store sorte marmorkaminen i vestibylen ble fjernet. Det ble installert heis, og overalt i huset ble det pusset opp etter nær et århundres forfall. Byantikvaren har vernet deler av huset, blant annet den vakre trappen. Human-Etisk Forbund. Første november 1993 flyttet Human-Etisk Forbunds Hovedkontor og Human-Etisk Forbunds fylkeslag i Oslo og Akershus inn. Kilder. Teksten i artikkelen er i sin helhet forfattet av Knut A. Berg og er publisert etter samtykke av ham. Den svenske brødrestriden. Den svenske brødrestriden var en langvarig svensk konflikt mellom kong Birger Magnusson og hans to yngre brødre, hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson. Striden ble avsluttet med at hertugene Erik og Valdemar ble tatt til fange og sultet ihjel i Nyköpingshus i 1317. Striden var mer enn indre svensk konflikt da også Danmark og Norge var involvert. Forspillet. I 1290 døde kong Magnus Ladulås. Hans sønn Birger Magnusson var da kun ti år gammel, men hadde allerede som fireåring blitt valgt som tronfølger. Formynder for guttekongen ble marsken Torgils Knutsson. Svenskekongen etterlot seg tre sønner som alle var mindreårige. Formynderregjeringen under Torgils Knutsson overtok styrelsen av kongeriket. Etterhvert som brødrene vokste opp ble de to yngste, særlig Erik Magnusson, misfornøyde med sin andel av makten. Torgils Knutsson forsøkt etter best evne å beherske hertugene, men ga opp og oppløst formynderregjeringen i 1303 for å innsette en ny regjering underlagt kong Birger. De to hertugene hadde egne militære ressurser i hertugdømmene og var en makt utenfor kontroll av den svenske kongemakten eller den nye regjeringen. Kongen og marsken tok grep i 1304, tvang Erik og Valdemar til å signere et dokument som i praksis frarøvet dem full råderett i hertugdømmene. Forbitret over dette flyktet Erik og Valdemar vestover til Norge. Erik Magnusson var ikke rådløs, han hadde norske kontakter og kontakt med den norske kongen Håkon V Magnusson. Norge og Danmark hadde vært i våpenstillstand siden 1295. Kong Håkon ønsket Sverige på sin side mot Danmark og knyttet en allianse med den svenske kongeslekten ved å forlove Erik Magnusson og den norske kongedatteren Ingebjørg Håkonsdatter. En betingelse i trolovelsesavtalen var at norske Konghelle og deler av Båhuslen ble gitt til hertug Erik, kanskje for at dette området kunne fungere som en buffer mot det danske kongeriket. Opprøret i 1304 snudde alt på hodet. Kong Håkon støttet hertugene og da gikk den danske kongen Erik Menved inn i en fornyelse av den gamle danske alliansen med det svenske kongehuset. Norge lånte ut den norske festningen Ragnhildsholm til hertug Erik som dermed fikk en solid base for egne krav. Erik Menved anså tiden var moden for å angrepe mot nordlige Halland som var underlagt dansker som hadde knyttet seg til den norske kongen. Det danske angrepet førte til krig mellom Norge og Danmark i 1305. Kong Håkon overtok nordlige Halland og overført dette til hertug Erik som da fikk ytterligere styrket sin stilling, ikke minst ved at han var snar til å slutte forlik med danskekongen Hertugenes opprør. De kongelige styrkene under kong Birger og marsk Torgils Knutsson umiddelbart rykket inn i hertugdømmet Södermanland og deler av Uppland der de beleiret alle viktige holdepunkter inkludert borgen Nyköpingshus i Nyköping som ble inntatt utover året. I mellomtiden hadde hertugene med norsk støtte samlet seg en sterk hær i Kongehelle som avansert langs Göta älv inn i Västergötland og Dalsland som ble underlagt brutal herjing. Det viktige havnestedet Lödöse ble erobret og ødelagt av hertugene med en karakterisk hensynsløshet. De tok västgöternes styresmann for kongen, Bengt Hafridson, til fange. Svenskekongen sendt en fortropp vestover for å bryte ned den strategiske viktige broen Amnabro på østsiden av sjøen Vänern der Värmland, Västergötland og Närke møttes. Den kongelige fortroppen ble overfalt og slått av en avantgarde under ledelse av ridderen Mathias Kettilmundsson i en strid ved Amnabro. Men til tross for den heldige starten på hærtoget fant hertugene seg ovenfor en stor overlegenhet i den kongelige hæren som er sagt å ha vært på 10 000 mann. Hertugene måtte retirerte tilbake til grensen mellom Dalsland og Båhuslen med den norsk-svenske hæren som var altfor undertallig for å våge et slag. Ved nyttåret inn i 1305 startet forhandlinger mellom hertugene og kongen på Kolsäters gård ved den norsk-svenske grensen. Hertugene måtte regelrett kapitulerte ved å frasverge seg enhver krav på tronen gjennom en akseptelse av kong Birgers sønn Magnus som tronfølger, de måtte underkastet seg kongens nåde ved ed om troskap. Men overenskomsten som avsluttet opprøret og krigen mellom Norge og Sverige, var ikke tatt på alvor av hertugene. Tre uker senere hadde hertug Erik fått lenet i Nord-Halland av den norske kongen. Torgils Knutsson og Håtunaleken. Etter freden begynte hertugene deres intriger om å styrke deres maktposisjoner i det svenske maktspillet mellom stormennene og omkring kongemakten. De klart å lokke kong Birger over på deres side mot marsken som fremdeles utgjort det fremste hindret for disses ambisjoner, de visste at kongen hadde ikke vært fornøydt med at Torgils hadde beholdt mye makt gjennom sterk innflytelse og personlig troverdighet som en dyktig politiker. I desember 1305 ble den tidlige formynderen arrestert, utsatt for mishandling og ført til Stockholm der han ble henrettet på kongens ordre ved et klart justismord. Med hans død ble stabiliteten i det svenske kongeriket sprengt i filler med en svak konge, to ærgjerrige hertuger og opportunistiske stormennene. I september 1306 inviterte svenskekongen sine brødre til en fest på hans gård Håtuna nord for Mälaren, men på natten etter festlighetene styrte hertugene seg inn på det kongelige sovekammeret der de fant Birger Magnusson og dronning Margrete som ble overrasket og tatt ført vekk som fanger. Flere av stormennene som også hadde deltatt i festen, ble arrestert likesom erkebiskop Nils Kettilsson. Kongesønnen, den unge Magnus Birgersson, ble i siste liten smuglet ut av en soldat som ført ham til Danmark. Erik Menved av Danmark som hadde giftet sin søster Margrete Eriksdatter til svenskekongen, erklærte krig mot kuppmakerne som hadde oppdaget at de manglet støtte hos svenskene som var lite stemt over det frekke og krenkende kuppet på Håtuna kjent i ettertiden som Håtunaleken. Storkonflikten. Danskekongen hadde satt sammen en sterk hær som gikk langs Ätran mot sørlige Västergötland i vinteren 1306 til 1307, men de støttet på liten motstand utover nedbrente gårdbygninger, herjede landskap og flyktninger rundt om som ble trakassert av fremmede soldater i tjeneste for hertugene som for det meste hadde kun leiesoldater i deres oppstilte hæravdelingene. Ved bruk av det brente jord hadde hertugene håpet å stoppe danskene, men lykkes ikke i dette og måtte samlet deres egne styrker til en hær som stod ved Bogesund, nåværende Ulricehamn ovenfor den danske hæren. Det ble likevel ikke et slag, for den strenge vinteren hadde vært hardt på begge sider som var snart gått tom for proviant. Erik Menved dessuten hadde ikke mulighet for en forlenget krig med hertugene dersom han var allerede i krig med flere nordtyske fyrster som krevde hans oppmerksomheten. Han måtte forhandlet med hertugene som gjorde bruk av stor diplomatisk dyktighet for å få gjennomslag for en våpenstillstand fra 8. januar 1307. Erik Menved trakk seg tilbake med hæren. Men om våren kom en krigserklæring fra Norge som startet et brutal sjøtog fra nord inn i de danske stredene som ble underlagt strandhugg med plyndring og herjing. Erik Menved med en frentisk energi klart å få bukt med de fleste vanskeligheter under sommeren i året 1307, tok opp nye forhandlinger med de svenske hertugene i september som sluttet med en ny avtale, den såkalte "örkelljungatraktaten" som ble en øvelse i troløshet og svikfullhet fordi hertugene med viten og vilje forledet danskekongen, oppmuntret hans yngre bror hertug Christoffer til å gjør opprør ved kupp, nektet å bidra til den norske utenrikspolitikken som gradvis ble tilsidesatt under den dansk-norske konflikten. I desember 1307 inngikk hertugene og Håkon V en overenskomst om utbetaling av subsidier mot hertugenes deltakelse i Norges krig mot Danmark. Men allerede da hadde nordmennene fått betenkeligheter om hertugenes oppriktighet. Dette ble ikke bedre i foråret 1308 da Erik Menved skulle til Örkelljunga for et nytt møte om et forlik mellom svenskekongen og hertugene. Hertugene hadde planlagt å gjenta Håtunaleken ovenfor den danske kongen. Men Erik Menved ble advart om denne planen som omfattet en konspirasjon mellom de svenske hertugene og den danske hertug Christoffer av Halland som hadde fått kontroll over festningene i Skåne. Danskene rykket på nytt med en stor hær ved våren oppover langs Lagan i Halland som hadde blitt underlagt "det brente jords taktikk" i forveien av hertugene med deres usedvanlige brutale leiesoldatene av tysk opprinnelse som hadde demonstrert en brutalitet mot omgivenhetene som sett ved Söderköping utenfor enhver kontroll, de plyndret, herjet, myrdet og voldtatt skritt for skritt i tjeneste for hertugene eller som arbeidsledige. Svenskene var spesielt hardt rammet av denne hensynsløse krigføringen. Ved Berga kyrka en mil nord for Ljundby møttes Erik Menveds hær hertugenes hær som dessuten hadde den nylige løslatte svenskekongen med seg. Etter forhandlingene som ble avsluttet den 2. mai 1308, ble en ny våpenstillstand inngått for andre gang. Kong Birger Magnusson som hadde blitt løslatt på hertugenes vilkårer, avverget danskekongen fra å angripe den svenske hæren og deretter ønsket en fredsløsning i den akutte situasjonen der tre kongeriker var kastet ut i krig. Igjen viste hertugene seg troløst. Norges krig mot hertugene. Håkon V Magnusson hadde sett seg lei på hertug Eriks enerådighet og selvstendighet, bryter med ham over krav om retur av Ragnhildarholm festning og Varberg festning og tok kontakt med danskekongen for et forlik. Kong Birger Magnusson fulgte med Erik Menved fra Ljundby over til Danmark for et samarbeid om den videre politikken omkring Sverige. Forlovelsen mellom hertug Erik og prinsesse Ingebjørg ble opphevet. I september 1308 angrepet en norsk hær Ragnhildsholm festning som lå på en holme utenfor Kongehelle, men klart ikke å ta den etter fem ukers beleiring. Kong Håkon V valgte etter råd fra grev Jakob å anlegge en ny befestning lengre oppe i elven for å kunne avskjære hertugenes forsyningslinjene langs Göta älv. Denne festningen het Båhus festning for ettertiden. Om vinteren ved julen 1308 marsjerte en svensk hær inn i Viken fram til byen Oslo som ble brannherjet av leiesoldatene som startet beleiringen av Akersborg, omgivelsene rundt om hadde blitt plyndret, herjet og ødelagt tilsynelatende uten motstand av befolkningen som entens flyktet vekk eller ble underkuet med brutale metoder. Tre tusen mann fra Opplandene samlet seg ved Nedre Foss langs Akerselva der de møtte hertug Eriks hær under et forrykket slag. Utfallet av Slaget ved Oslo 1308 er uklart, men hertugen som hadde blitt syk under beleiringen, måtte dro tilbake til Sverige med hæren som hadde stor tap under kampene mot festningen og leidangen. Et felttog mot Jemteland og Trøndelag i samme tidsrommet hadde støttet på så sterk motstand av trønderne at svenskene måtte trukket seg tilbake. De norske stormennene som hadde latt være å organisere motangrep på eget territorium, foretrakk gjengjeldelsesaksjoner i tråd med datidens krigføring som gikk ut på streiftoger rundt om for herjing og plyndring uten å støtte på organiserte motstand. De fulgte etter inn i Dalsland som to ganger ble herjet og utplyndret av nordmennene om vinteren og våren 1309. Under det siste hærtoget i Dalsland ble nordmennene innhentet av en svensk styrke fra borgen Dalaborg som fordrevet disse etter et slag. Stormennene var interessant i deres egne berikelse mens kong Håkon V var opptatt av det strategiske forsvaret av Viken ved å holde borgen på Akersneset utenfor Oslo. Et forsvar av eiendeler eller folk var nær ikke-eksisterende. En norsk krigsflåte kom ut for en svensk flåteavdeling utenfor øyene Öckerö og Björkö der et sjøslag i to omganger ble utkjempet. Slaget ved Kalvsund ble det første svenske sjøslaget på vesterhav i historien ved mai eller juni 1309. Krigsflåten fortsatte til København der forliket mellom Norge og Sverige etter over tjue år med ufred ble sluttført og bekreftet av til sammen 270 norske riddere med en forbundsavtale mot de svenske hertugene. I høsten 1309 angrepet kong Håkon V byen Konghelle som ble erobret og etter en kort beleiring av Ragnhildsholmen festning valgte den norske stormannen Tore Unge å åpne portene for den norske hæren. I et slag hadde nordmennene gjenerobret nedre Båhuslen med den viktige byen og festningen Ragnhildsholmen. Erik Menveds felttog i Sverige. I september 1309 gikk danskekongen på ny inn i det svenske kongeriket, tok seg over Småland mot nord med en imponerende dansk-tyske hærstyrke som etter «Jyske Krønike» skulle ha bestått av 60 000 mann hvorav 2 500 pansrede rytterne som med deres utstyr utgjorde et betydelig utgiftspost. Som ved de to tidlige danske felttogene under krigen tok hertugene i bruk den brente jords taktikk som rammet den svenske befolkningen svært hardt. Erik Menved sendte ut avdelinger etter forsyninger på landsbygda, men de ble forhindret av hertugenes styrkene som alltid var nær nok til å forstyrre danskene uten å bli innhentet. Etter byen Jonköping var passert, rykket danskene nordøstover til byen Nyköping der de i oktober innledet beleiring av festningen Nyköpingshus. Men plasseringen av den strategiske viktige festningen var ikke godt for danskene fordi med havet i øst, innsjøen Mälaren og uframkommelig skog i nord samt skoger og sumper i sør var det bare to ruter, nordøst og sør. Mot nordøst blokkerte festningen veien, mot sør hadde hertug Erik oppstilt seg i en flankeposisjon med en hær på Västergötland. Erik Menved for tredje gang opplevde at felttoget ble for kostbart å oppholde i lengre perioder. Matmangel og formangel hadde sannsynlig meldt seg i forkanten av vinteren utenfor Nyköpingshus. Et dansk mytteri brøt ut anført av de danske stormennene som hadde blitt ganske betenkt over situasjonen med matmangel, sykdomsutbrudd og en truende svensk hær på deres flanke mot vest, ledet til oppløsning av den store dansk-tyske hæren. De tyske leiestyrkene var generelt bedre disiplinert og mer lojale ovenfor den danske kongen som fikk stoppet det danske mytteriet ved hjelp av disse. Men en retrett tilbake til Danmark var nå uunngåelig, Erik Menved hadde ikke annet valg enn å innlede forhandlinger med hertugene for en tredje gang. Hertugene inngikk en ny våpenstillstandsavtale med danskene som vil ble etterfulgt av et fredsmøte det neste året. Med det var trusselen av danskekongen avverget så hertugene vender seg på nytt mot Norge som hadde gåtefullt ikke foretatt et solidt angrep inn i Sverige til støtte for danskene i det hele tatt i etteråret 1309. I vinteren 1309 til 1310 ble den norske byen Konghelle sammen med festningen Ragnhildsholm gjenerobret av hertug Erik som sendte et brev med trusler til den norske kongen. En norsk hær som hadde vært sendt til unnsetning for borgherren Tore Unge i på Ragnhildsholmen, var stoppet og beseiret av hertug Eriks styrkene under et militært sammenstøt. Den norske stormannen Bjarne Lodinsson i hertugenes tjeneste hadde en viktig rolle under striden. Tore Unge overgav festningen som var ikke lenge beskyttet av elven i den strenge vinteren og gikk over til hertugene. Borgherren Tore Unge var budbringeren for brevet der Hertug Erik truet med å legge Båhuslen og Viken øde om nordmennene ikke gav seg og gikk med på forhandlingene. Håkon V Magnusson måtte erkjente at videre motstand var ikke lenge mulig, hans utenrikspolitikken mot Danmark hadde blitt tilintetgjort og krigene hadde vært destruktivt spesielt for nordmennene. Den 12. mars 1310 ble en våpenstillstandsavtale underskrevet i Stensjö. Etterspillet. Våpenstillstandsavtalene ble ikke brutt av hertugene i dette omgang, den norske kongen forsonet seg med hertug Erik som dessuten restartet det norsk-svenske forbundet mot danskekongen som hadde svenskekongen Birger Magnusson med seg. Forlovelsen mellom hertug Erik og prinsesse Ingebjørg som hadde i 1309 vært festet bort til danskekongens sønn Magnus, ble også gjenopptatt. Dette sluttet med ekteskap i høsten 1312. Den norske kongen hadde skiftet side på nytt og lagt et nytt press på Erik Menved som i juli 1310 var nødt til å slutte fred med hertugene. Under et viktig fredsmøte i Helsingborg ble en fredstraktat utarbeidet og signert av partene. Sverige ble delt i tre, den ene tredjedelen gikk til kongen som bare ble konge i navnet på hertugenes delene. Det var bestemt i overenskomsten om å ha forsoning innad i det svenske kongeriket, men det var ikke tatt høyde for bøter på overtredelsene som hadde vært begått spesielt av hertugene. Kong Birger Magnusson som hadde sett seg nødt til å akseptere fredstraktatens bestemmelsene, fikk bare Hälsingland, Fjädrundaland (i Uppland), deler av Västmanland, Närke, Södermanland, Östergötland, Gotland, Tiohäred i Småland og Viborgs län i Finland. I disse landsdelene opplevde han folkelige opprør, intrigeri og misnøye med hans styre som vist seg å være mindre foretrekkende enn hos hertug Erik eller hertug Valdemar. Dette var et resultatet av freden, for kongestyret krevde store økonomiske ressurser som ikke lenge var tilgjengelig så landsdelene måtte bære de tunge byrdene. I flere år hersket freden i det svenske kongeriket, men kong Birger som hadde vært hatsk mot sine brødre, inviterte disse til fest i Nyköping for julen i desember 1317. Erik og Valdemar dro til Nyköping, men der ble de arrestert og kastet i et fangehull av kongen på et tårn i Nyköpingshus festning. Denne begivenheten, Nyköpings gjestebud, var opprinnelig ment på å få et slutt på brødrestriden til fordel for kongemakten. Men i kongens fraværelse hadde hertugene bygget seg et politisk nettverk av venner, allierte og kamerater, de var mer populære enn den svenske kongen. En borgerkrig brøt ut. Krigen mot Birger Magnusson sluttet med et mord på en tronfølger, svenskekongens eldre sønn Magnus Birgersson ved et klart overgrep ble henrettet av de svenske stormennene den 2. juni 1320 som hadde tatt makten ved å svekke kongestyret for deres egne fordel, fordrevet deres konge til Danmark for godt og valgt hertug Eriks sønn Magnus Eriksson som konge. De to hertugene hadde omkommet i fangenskapet i Nyköpingshus festning. Brødrestriden hadde blitt en ulykksalig periode for det svenske folket, og verre ble det fordi uten et stabilt kongestyre med et aristokrati som hadde blitt sterkere som et resultat av "Folkungastriden", ville flere store ulykker komme i den nære fremtiden. Erik Menved opplevde en katastrofe i sine siste årene som konge fram til sin død, for Sverigesfelttoget hadde utløst et enormt krigsgjeld som måtte betales idet uår dukket opp flere år på rad. Krigsskatten utløst det midtjyske bondeopprøret som avslørte konspirasjonen mellom de svenske hertugene og hertug Christoffer. Dette innledet en dansk borgerkrig som utløst en katastrofal utvikling mot den danske kongeløse tiden. Håkon V Magnusson døde den 8. mai 1319, etterfulgt av hans svigersønn hertug Eriks sønn Magnus VI Eriksson som ble valgt som svensk konge den 8. juli 1319 på Mora äng utenfor Uppsala. Med det var en personalunion mellom kongerikene Norge og Sverige opprettet omkring en konge med to ulike administrasjoner i hver sitt land. Trolovelsen som hadde vært inngått opprinnelig for et forbund mellom svenskene og nordmennene mot danskene, produserte begynnelsen på en union som startet et nordisk spill om alle tre kongeriker med hver sin krone med alle konsekvenser. Slaget ved Oslo 1308. Slaget ved Oslo 1308 var et slag fra jul 1308 til nyttår 1309. Slaget foregikk ved broen over Akerselva, der Nedre Foss lå. Den norske leidangen fra Opplandene møtte svenske ryttere i kamp. Opptil tusen nordmenn, altså en tredjedel av den norske leidangen, ble drept. To av de historiske kildene til slaget, Erikskrøniken og "de islandske annaler", har forskjellige versjoner av hvordan ting sto til etter slaget(«etterkjølet»). Slaget var ett av de første i Norge, der det ble benyttet konsentrerte «kavalerisjokk». Paavo Yrjölä. Paavo Ilmari Yrjölä (født 18. juni 1902 i Tavastkyro, død 11. februar 1980) var en finsk friidrettsutøver. Hans største triumf var seieren i tikamp under OL 1928 i Amsterdam. Yrjölä deltok også under OL 1924 i Paris, og kom på niende plass i tikamp. Fire år senere tok han gullmedaljen med 6587 poeng. Yrjöla, som bar kjælenavnet "hämeenkyrön karhu" (bjørnen fra Tavastkyro (Hämeenkyrö)) ble også nummer ni i kulestøt. I sin siste OL-deltakelse, Los Angeles 1932 kom han på sjette plass i tikamp. Personlige bestenoteringer. Han ble finsk meter i tikamp tre ganger i perioden 1925 – 1927. Kjell Johansson (1941-). "Denna artikkelen handler om forfatteren Kjell Johansson. For bordtennisspilleren av samme navn, se Kjell Johansson." Kjell Johansson (født 1941 i Stockholm, Sverige) er en svensk forfatter. Johansson studerte ved Stockholms universitet. Han har arbeidet som svensklærer for innvandrere. Ellers har han hatt tilfeldig arbeide som blant annet hjemmehjelp, havnearbeider, ansatt i flyttebyrå og nattevakt på sykehus samtidig som han utviklet sitt forfatterskap. Siden 1980 er han forfatter på heltid. Johansson er kjent for sin interesse for russisk litteratur, især gjenspeilet i gjennombruddsromanen "Gogols ansikte" (1989). Stor oppmerksomhet har han også fått for den delvis selvbiografiske trilogien "De utsatta", også beskrevet som en klassereise: "Huset vid Flon" (1997), "Sjön utan namn" (2003) og "Rummet under golvet" (2006). På 1980- og 1990-tallet mottok han en rekke svenske litteraturpriser. I 1998 ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for "Huset vid Flon". Ingrid Berglund. Ingrid Berglund (født 10. mai 1966) er en norsk forfatter. Ingrid Berglund er utdannet Master of Science i finans, og har arbeidet som finansanalytiker i Norsk Hydro. Hun debuterte i 2006 med kriminalromanen "Det svakeste ledd", og er siden da forfatter på heltid. John Flanagan. John Jesus Flanagan (født 9. januar 1873 i Kilbreedy i Irland, død 3. juni 1938) var en irsk-amerikansk friidrettsutøver. Han ble tre ganger olympisk mester i sleggekast: 1900, 1904 og 1908. Flanagan flyttet til USA i 1897, og i 1900 representerte han sitt nye hjemland under OL i Paris. Han kastet 51,01, og slo sølvvinneren, lagkameraten Truxton Hare, med 4,75 meter. I 1904 deltok Flanagan under OL 1904 i St. Louis. I sleggekast satte han ny verdensrekord med resultatet 51,23. I tillegg tok han sølv i vektkasting, og kom på fjerde plass i diskos. Under OL 1908 i London forbedret Flanagan sin egen verdensrekord i sleggekast med 51,92 m. John Flanagan deltok også i tautrekking. 24. juli 1909 satte Flanagan igjen ny verdensrekord, denne gang med et kast på 56,18. Flanagan forlot USA i 1911. Da faren døde i 1924, dro Flanagan tilbake til Kilmallack, Limerick, hvor han døde i 1938. Under OL 1928 i Amsterdam ble sleggekastøvelsen for første gang vunnet av et annet land enn USA. Gullet gikk til iren Patrick O'Callaghan, som hadde blitt trent av John Flanagan. Cornelius Leahy. Cornelius «Con» Leahy (født 27. april 1876, død 1921) var en irsk friidrettsutøver som vant OL-medaljer i 1906 og 1908. Leahy var født i byen Charleville i grevskapet Limerick. Han var en av sju brødre, som alle var idrettsmenn. Broren Patrick tok OL-medaljer under OL 1900 i høyde- og lengdehopp. I 1906 ble Leahy og to andre utøvere, Peter O'Connor og John Daly, påmeldt til jubileumslekene i Athen for å representere Irland. Reglene ble imidlertid endret slik at bare utøvere som var nominert av nasjonale olympiske komiteer, kunne representere sitt land. Irland hadde ingen olympisk komite, og den britiske olympiske komiteen innlemmet irene i sin tropp. Leahy vant gullmedaljen i høydehopp med resultatet 1,775 m, og slo ungareren Lajos Gönczy med 2,5 cm. Leahy deltok deretter i tresteg, som landsmannen O'Connor vant med 14,075 meter, mens Leahy kom på andre plass med 13,98 meter. Under OL 1908 deltok Leahy igjen i høydehopp. Han delte andreplassen med to andre hoppere, Georges André og István Somodi, bak amerikaneren Harry Porter, som vant med resultatet 1,90. I 1909 emigrerte Cornelius Leahy og Patrick Leahy til USA. Con døde der i 1921. Nordøst-Grønland biosfærereservat. Nordøst-Grønland biosfærereservat ble opprettet i 1977 og omfatter et areal på 972 000 km², noe som tilsvarer hele den nordøstlige delen av Grønland nord for Ittoqqortoormiit (dansk "Scoresbysund"). Beliggenhet. Biosfærereservatet strekker seg fra Knud Rasmussens land i nord til Mestersvig i øst og er verdens største, med et areal på. 972 000 km². Kyststrekningen alene er 18 000 km lang. Reservatet inkluderer både de høyeste områdene av den nordlige halvkules største iskappe og verdens nordligste landområder med tilgrensende isdekkede havområder, der forskjellige inuittkulturer gjennom tusener av år har kunnet opprettholde livet på grunnlag av de arktiske dyreartene. Reservatet har store utviklingsmuligheter for økologisk turisme, samt forskning på og utnyttelse av mulige råstoffkilder. Natur. Hele Grønlands flora og fauna er representert i biosfærereservatet, som for det meste består av tundra og ufruktbar arktisk ørken med et vegetasjonsdekke som bestående av tundravier ("Salix arctica"), dvergbjørk ("Betula nana") og krekling ("Emptetrum sp.") med videre, samt kyst- og myrvegetasjon, gress- og lyngheilandskap, og ferskvannsområder. Reservatet har et variert fugleliv og store bestander av isbjørn ("Ursus maritimus"), hvalross ("Odobenus rosmarus"), ulike seler, grønlandskaribu ("Rangifer tarandus groenlandicus"), moskusfe ("Ovibos moschatus") og en stigende bestand av arktisk ulv ("Canis lupus arctos"), samt mindre dyr som fjellrev ("Alopex lagopus"), røyskatt ("Mustela erminea") og polarhare ("Lepus arcticus"). Befolkning og bosetting. Kun fangerne fra Ittoqqortormiit har fri adgang til reservatet, men mange vitenskaplige undersøkelser og ekspedisjoner er hvert år i reservatet for å forske i sporene fra fortidens bosettinger langs kysten, og på grunn av at en stor del av hele. Kun 35 mennesker bor fast i de fem bosettingene som finnes i reservatet. Daneborg. "Daneborg" er hovedkvarter for Sirius-patruljen. Deres viktigste oppgave er å håndheve Danmarks suverenitet, og som politimyndighet å føre kontroll med ekspedisjoner og fredningsbestemmelser i nasjonalparken, samt å overvåke operasjonsområdet. Zackenberg. "Zackenberg" er en vitenskapelig forskningssstasjon som ble etablert ved Young Sund i 1997, 22 km fra Daneborg. Stasjonen ligger i en høyarktisk klimasone, som reagerer tidligere enn andre klimasoner på endringer i det globale været. Forskningssstasjons viktigste oppgave er derfor å undersøke og måle eventuelle klimasvingninger. Siden opprettelsen har Zackenberg kun vært drevet som feltstasjon om sommeren, men nå er den i drift som helårsstasjon. Danmarkshavn vejrstation. "Danmarkshavn vejrstation" er bygd der Danmark-ekspedisjonen i 1906-1908 hadde basestasjon. Hovedoppgaven for personalet er 2 ganger i døgnet å sende opp en ballong med måleinstrumenter. Værstasjonen har automatiske følere for mange parametre, bl.a. Vindhastighet, vindretning, lufttemperatur, fuktighet, lufttrykk, skyhøyde og skymengde. Observasjoner fra stasjonen vises på DMIs hjemmeside. Station Nord. "Station Nord" ligger i det nordøstlige Grønland og er Forsvarets nordligst beliggende tjenestested. Stasjonen har primært til oppgave å holde landingsbanen åpen hele året. Stasjonen ble anlagt i perioden 1952-1956 som en vær- og telestasjon med landingsbane. Formålet med plasseringen i Nordøstgrønland var dels å innhente værdata for å gjøre værvarsler for Thule Air Base mer nøyaktige, dels å tjene som alternativ landingsplass for amerikanske fly stasjonert på Thule Air Base. Senere er den også tatt i bruk for sivile fly på polarrutene. Landingsbanen er gjennom tidens løp blitt forkortet til nåværende 1 700 m. Alle etterfølgende forsyningsflyvninger til "Station Nord" er siden den første flyvingen i 1974 blitt kalt "Brilliant Ice". Mestersvig. "Forsvarets Vagt Mestersvig" består rent fysisk av to personer, som organisatorisk tilhører Sledepatruljen "Sirius". Forsvarets Vagt Mestersvig har siden opprettelsen i 1988 hatt til oppgave å føre tilsyn med området. Forsvarets Vagt Mestersvig utfører i forbindelse med tilsynet også begrenset støtte til den vitenskapelige forskningen, primært i form av kontroll med ekspedisjoner i kraft av tillagt politimyndighet. Forsvarsministeriet har besluttet å legge ned forsvarets vagt i Mestersvig 2007. Grønlands Hjemmestyre mener at det er ønskelig med en fortsatt drift av landingsbanen i Mestersvig. Grønlands Hjemmestyre og Forsvarsministeriet undersøker mulige løsninger for perioden etter medio 2007. Turisme. Reservatet skiller seg fra lignende reservater ved at det kreves innreise- og oppholdstillatelse fra Dansk Polarcenter. Bortsett fra personalet på et par værstasjoner og Sirius-patruljen er området ubebodd. Kun fangerne fra Ittoqqortormiit har fri adgang til jakt i reservatet. Det foretas mange vitenskapelige undersøkelser og ekspedisjoner i området, blant annet på grunn av alle sporene fra fortidens bosettinger langs kysten og det at nesten hele Grønlands flora og fauna er representert i reservatet. Vinteren er lang og havet er frosset til is ni av årets måneder. Ittoqqortoormiit er et velegnet utgangspunkt for turistturer og ekspedisjoner med kajakk, båt eller hundeslede til reservatet. Orkanen Dean. Orkanen Dean 18. august 2007 thumb Orkanen Dean var den fjerde navngitte stormen og den første orkanen i den atlantiske orkansesongen 2007, og også den mest intense siden orkanen Wilma i 2005. Minst 38 personer omkom som følge av orkanen. Skadene den forårsaket er anslått til å ligge mellom $1,5 og 3 milliarder. Stormhistorie. Orkanen Dean ble dannet som en tropisk syklon sør for Kapp Verde 13. august 2007, og allerede 14. august utviklet den seg til en tropisk storm. Stormen fortsatte å øke i styrke over natten, og 16. august oppgraderte man den til den første orkanen i orkansesongen 2007. En strand på Martinique etter orkanen. Den 17. august beveget Dean seg inn i Karibia, mellom øyene Martinique og St. Lucia, som en kategori 2-orkan. I det varme karibiske vannet eskalerte Dean raskt til en kategori 4-orkan. Den 21. august hadde orkanen forflyttet seg til byen Chetumal, mellom kysten av Mexico og Belize, og blitt oppgradert til kategori 5, men sank helt ned til kategori 1 etterhvert som den beveget seg over land. Det ble meldt om at så mye som 90 % av bananavlingene i øystaten Den dominikanske republikk og flere andre karabiske stater var blitt ødelagt. Ekstern lenke. Dean Dean Skarsvåg. Skarsvåg er verdens nordligste fiskevær, med ca 60 innbyggere. Stedet ligger ved Risfjorden på nordøstsiden av Magerøya i Nordkapp kommune i Finnmark. Fra Skarsvåg er det 14 km til ytterst på Nordkapplatået. Solveig von Schoultz. Solveig von Schoultz (født "Segerstråle" 5. august 1907, død 3. desember 1996), var en finsk, finlandssvensk forfatter. Hun var første gang gift med kanslichef Sven Frithiof Karl von Schoultz, andre gang med professor Erik Bergman. Hun var søster av Lennart Segerstråle. Hun hviler på "Konstnärsbacken" på Sandudds begravningsplats. "Solveig von Schoultz-tävlingen" arrangeres årlig av Svenska folkskolans vänner, annenhvert år som konkurranse i noveller, annenhvert år i lyrikk. Hun er kjent i Norge gjennom antologier med finlandssvensk lyrikk, og gjennom essays av vennen Halldis Moren Vesaas, som også tok med dikt av von Schoultz i sin kåserende antologi "Vandre med vers". von Schoultz' «"brevbiografi"» "Det som har varit, det som är " (1999) inneholder flere brev til Vesaas. Braindead. "Braindead" (New Zealand 1992) utgitt som "Dead Alive" i Nord-amerika, er en ekstrem zombie-skrekk-komediefilm regissert av Peter Jackson. Den er i samme gate som Jacksons tidligere arbeid "Bad Taste" og "Meet the Feebles", men "Braindead" er mer polert, med et budsjett på rundt USD 3 millioner. Selv om filmen starte med fangst av et zombie-vesen på "Skull Island" er filmen relativ forsiktig i første del. I andre del spinner filmen ut av kontroll og inn i en bloddryppende zombiefilm. Merete Sejersted Bødtker. Merete Sejersted Bødtker (født 16. august 1956) er en norsk tegner og billedhugger, bosatt i Oslo. Hun er utdannet fra "Myndlista & Handidaskolinn", Island (1978–1979); innen keramikk fra SHKS 1979-87, innen skulptur fra Statens Kunstakademi (1988–1991) og deretter ved "New York Academy of Figurative Art" (1991–1993). Hun hadde debututstilling i Oslo i 1989, og fikk et gjennombrudd i 2006 da hun vant konkurransen om et monument over Halldis Moren Vesaas. Jessheimfanden. "Jessheimfanden" er den norske hip-hop-artisten Diaz sitt «avskjedsalbum» som ble gitt ut i 2006. Levajok Fjellstue. Levajok Fjellstue er en fjellstue som ligger ved elva Tana i Tana kommune. Tidligere var dette en av Statens fjellstuer som ga losji til reisende i Tana dalen. I 1951 kjøpte Ivar Hauge fjellstuen fra staten og utviklet fjellstuen til et turistmål for jakt- og fiskeinteresserte. Fjellstuen er en av sjekkpunktene til Finnmarksløpet. Fjellstuen er betjent med restaurant, og har 14 hytter til utleie. Brannen i Levajok. Levajok Fjellstue ble bygd i 1922, og var en av de få bygningene i Finnmark som overlevde 2. verdenskrig. Den 22. februar 2007 brant fjellstuen ned og ble totalskadd. Ny fjellstue vil bli bygget i 2008. Bad Taste. "Bad Taste" er en lavbudsjett-kultfilm og Splatterfilm fra 1987 hvor romvesener invaderer en oppdiktet New Zealand-landsby, "Kaihoro" (befolkning 78), for å høste mennesker til bruk i en intergalaktisk hurtigmatkjede, men er slått tilbake av en paramilitær styrke på fire mann (AIDS). Dette er den første filmen regissert av Peter Jackson. Planer om oppfølgere. I den første offisielle biografien om Jackson ("Peter Jackson: A Film-maker's Journey" av Brian Sibley), sies det at han i 1993, etter Jacksons tredje film, "Braindead", forsøkte å få "the New Zealand Film Commission" til å støtte ham i å lage "Bad Taste 2" og "3" for $7 million. Peter Jackson fortalte den New Zealandske avisen "The Dominion Post" at han fortsatt er interessert i å lage en oppfølger til filmen. Kjernekraft i verdens land. Kjernekraft i verdens land gir en oversikt over hvordan de enkelte land i verden har produksjon av energi fra kjernekraft. Energiproduksjon fra kjernekraft er i dag mindre omstridt enn tidligere. I så godt som alle land som alt har kjernekraft (med unntak av Tyskland) er det i planer for å bygge nye. I dag (september 2010) er det 441 reaktorer i drift og 60 under bygging. Men en byggetid på 5 år betyr det at det vil komme en ny reaktor pr måned fram mot 2020. I vestlige land har det i løpet av de siste åra blitt ei fornya interesse for kjernekraft. Det har ført til at et land som Italia som tidligere la ned sine kjernekraftverk nå vurderer å starte et nytt kjernekraftprogram. I Øst-Europa har flere reaktorer fra Sovjet-tida blitt stengt og det er planer for bygging av nye. I Asia har der foregått en konstant byggeaktivitet av kjernekraftverk. Dette har ført til at disse land er langt framme teknologisk og vil ta en betydelig del av verdensmarkedet for nye reaktorer. I de neste åra vil en lang rekke nye land få kjernekraft. Den første nye regionen er landa rundt Persiagolfen. Videre er det planer i de fleste mellomhavslanda. Mange land i Afrika sør for Sahara har også ønsker om kjernekraft. Kartet og lista under gjelder kommersielle kjernekraftverk. En rekke land har mindre forsøksreaktorer som ikke er tatt med i lista, Norge har for eksempel to slike reaktorer en i Halden og en på Kjeller. Oversikt over bruk av kjernekraft globalt. Land merket med mørk blå har reaktorer og bygger nye. Land med lys blå har reaktorer og planlegger nye. Land med mørk grønn bygger sin første reaktor. Land med lys grønn planlegger sin første reaktor. Land med mørk gul har reaktorer, men planlegger ingen nye. Land med rød vurderer utfasing av sine reaktorer. I land med svart er bygging og drift av reaktorer ulovlig. Land med grå har ingen kraftproduserende reaktor. Status pr. 1. august 2010. I tabellen er status for kjernekraft i følge World Nuclear Assiation pr. 1. august 2010. Merk at ikke alle foreslåtte reaktorer vil bli bygd. I tillegg til det tabellen viser foregår det også en effektøkning av enkelte reaktorer. Julio Ricardo Cruz. Julio Ricardo Cruz (født 10. oktober 1974 i Santiago del Estero, Argentina) er en argentinsk fotballspiller som er uten klubb. Fumarole. Fumarole (latinsk: "fumus" som betyr røyk) er en åpning i jordens eller et annet himmellegemes skorpe. Ofte finnes slike i nærheten av vulkaner, og gjerne de som avgir damp eller gasser slik som karbondioksid, svoveldioksid, saltsyre og hydrogensulfid. Fumaroler kan forekomme langs små åpninger eller lange sprekker, i kaotiske klaser eller felt, og på overflaten av størknede lavastrømmer og tykke avleiringer av pyroklastiske strømmer. Et fumarolefelt er et område med varme kilder og gassavløp der magma eller glødende vulkanske bergarter som ligger rett under overflaten avgir gasser eller møter grunnvann. Fra et grunnvannsperspektiv kan en fumarole beskrives som en varm kilde vannet koker før det når overflaten og deretter ventileres ut som damp eller kondens. Fumaroler kan være aktive i tiår eller århundrer dersom de ligger over en vedværende varmekilde, eller de kan forsvinne i løpet av uker eller måneder dersom de kun ligger på toppen av ferske vulkanske avleiringer som raskt avkjøles. Et godt på eksempel på fumaroleaktivitet på Jorden er det berømte Valley of Ten Thousand Smokes som ble dannet under utbruddet av Novarupta i Alaska i 1912. I begynnelsen var det tusenvis av fumaroler under avkjøling av den vulkanske asken fra utbruddet, men over tid har mesteparten av disse dødd ut. Det er estimert at det finnes rundt 4 000 fumaroler innenfor Yellowstone Nasjonalpark i det nordvestre USA. Enda et eksempel er en rekke fumaroler i "Valley of Desolation" i Morne Trois Pitons Nasjonalpark i Dominica. Provisorfarmasøyt. En provisorfarmasøyt eller provisor (før: cand.pharm eller farmasøytisk kandidat) er en person med mastergrad i farmasi. Utdanning. Man kan utdanne seg som provisor ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø eller Universitetet i Bergen. Ved fullført og bestått utdanning kan man søke om autorisasjon som «provisorfarmasøyt». Litteratur. Klevstrand, Rolf: «Farmasøytisk utdannelse i Norge» i "Apotekfarmasi gjennom 100år" Oslo 1981 ISBN 82-990739-0-1 Inn i evighetens mørke. "Inn i evighetens mørke" er den første EP-en av det norske black metal bandet Dimmu Borgir. ALbumet ble utgitt av Necromantic Gallery Productions på en 7" vinyl i 1994. Sporet «Raabjørn speiler draugheimens skodde» ble senere inkludert på bandet debutalbum, "For all tid", og senere gjeninnspilt til EP-en "Godless Savage Garden" Denne EP-en ble utgitt sammen med fem andre band på "True Kings of Norway"-samlingen i 2000 av Spinefarm Records. Omega 7. Omega 7 var en terror-organisasjon som ble dannet i 1974 av Eduardo Arocena i Newark, New Jersey. Organisasjonen bestod av eksilkubanere som gjennomførte en rekke bombeangrep og attentater i USA i perioden 1976 til 1983. Gruppen, som var ekstremt anti-Castro, hadde som formål å forverre forholdet mellom USA og Cuba samt styrte Fidel Castro. Gruppen var ansvarlig for flere bombeattentat mot Cubas delegasjon ved FN i New York, samt bombeaksjoner i Miami, New Jersey. I tillegg gjennomførte gruppen også bombeattentater i Canada og Puerto Rico. Gruppen drepte også eksilkubanerne som hadde tatt til orde for bedrede relasjoner mellom USA og Cuba. Hovedmålene til gruppen var å angripe personer tilknyttet den cubanske regjeringen samt organisasjoner eller bedrifter som samarbeidet eller gjorde forretninger med Cuba. FBI stod lenge uten spor i saken, men etter noen år klarte de å identifisere noen av gruppens medlemmer. En intern splittelse innad i gruppen førte etterhvert til at FBI kunne spille på dette og etterhvert arrestere dens medlemmer. I perioden 1984-1986 ble lederen, Eduardo Arocena, samt en rekke andre medlemmer idømt lange fengselstraffer. Mange av gruppens medlemmer viste seg å være veteraner fra den mislykkede invasjonen i Grisebukta i 1961. Renault Clio. Renault Clio er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Renault, som har vært i produksjon siden 1990. Modellen produseres nå i sin tredje generasjon, og har vært en stor suksess i Europa helt siden lanseringen. Clio vant tittelen Årets Bil i Europa i 1991 og 2006, og har fått æren for å ha vært modellen som har gjenopprettet Renaults rykte etter en rekke dårlige modeller på 1980-tallet. Clio har blitt solgt som Renault Lutecia i Japan, og en firedørs sedanmodell har blitt solgt som Renault Clio Symbol, Renault Clio Sedan og Renault Thalia på enkelte markeder. Samtidig har Clio blitt solgt under merkenavnet Nissan på enkelte latin-amerikanske markeder som Nissan Platina. Clio Mk1 (1990–1998). Clio ble lansert på bilutstillingen i Paris i 1990, og kom tilgjengelig i salg på hjemmemarkedet Frankrike kort tid senere, mens salget i øvrige deler av Europa ikke kom i gang før i mars 1991. Clio erstattet Renault 5 (som var i produksjon frem til 1996 som et billig alternativ). Fra lanseringen av var modellen tilgjengelig med bensinmotorer på 1,2 og 1,4 liter, og dieselmotorer på 1,7 og 1,9 liter. I 1992 gikk bensinmotorene fra å være forgasser-utstyrt til å få elektronisk innsprøytning. Etter kun et år i salg fikk modellen en liten ansiktsløftning, primært med en ny versjon av Renault-logoen i grillen, samt nye seter foran. I mars 1994 kom en ny ansiktsløftning, denne gang med adskillig fler endringer. De største var nok en ny grill, andre lister på støtfangerne, og noe rundere baklykter for å gi bilen et mer moderne preg. I 1996, da "Phase 3"-Clio ble lansert, ble bensinmotoren på 1,2 liter erstattet av en ny motor på 1,149 ccm. Samtidig ble sylindertoppen på 1,4-literen endret for bedret drivstofføkonomi, noe som betød at motoren leverte noe lavere effekt enn forgjengeren. Hovedlyktene ble også endret, modellen fikk et nytt panser samt et tredje, høytmontert bremselys. Clio Mk2 (1998-2001). I 1998 ble en helt ny generasjon Clio lansert, adskillig mer moderne enn forgjengeren. For å spare vekt og reparasjonskostnader var en rekke deler produsert i uvanlige materialer; forskjermene var i plast mens panseret var av aluminium. Motorutvalget var svært likt forgjengeren, med bensinmotorer på 1,2, 1,4 og 1,6 liter samt en 1,9-liters dieselmotor. Tidlig i 1999 ble en sportslig "16V"-utgave utstyrt med en ny 1,6-liters motor med 16 ventiler. Samme år ble Clio Renault Sport 172 lansert, med en 2,0-liters motor med 16 ventiler, 172 hestekrefter og en toppfart på 220 kilometer i timen, mens superbilen Clio V6 Renault Sport var toppmodellen, med en midtmontert 3,0-liters V6-motor plassert bak forsetene. Clio V6 er bakhjulsdreven, og har en toppfart på 235 kilometer i timen, mens motoren har en effekt på 230 hestekrefter I 2001 ble Clio ansiktsløftet igjen, med oppdatert eksteriør og interiør samt en ny dieselmotor på 1,5 liter. Renault Sport produserte også en oppdatert Renault Sport Clio 172-utgave. Samtidig produserte de en lettere utgave ment for motorsportbruk, som blant annet var utstyrt med lavere og stivere understell og tynnere glassruter, noe som sammen med fjernet reservehjul, luftkondisjoneringsanlegg og mindre dynamo sørget for at bilen veide 80 kilo mindre enn den vanlige Sport Clio. Denne modellen var kalt "Renault Sport Clio 172 Cup", og ble kun produsert i fargene "Mondial Blå" og "Iceburg Sølv". Clio Mk3 (2005–). Tredje generasjon Clio ble lansert i 2005, og er bygget på en plattform utviklet i samarbeid med Nissan. Plattformen deles med modellene Renault Modus, Nissan Micra og Nissan Note, og tredje generasjon Clio er betraktelig større enn forgjengeren. Modellen oppnådde fem stjerner i EuroNCAPs trafikksikkerhetstester, den høyeste score noen bilmodell kan få. Modellen kom i salg i oktober 2005, mens en femdørsutgave fulgte tidlig i 2006. Tredje generasjon Clio ble kåret til Årets Bil i Europa i 2006, og en stasjonsvognutgave ble presentert i mars 2007. En modell var også tilgjengelig med turbo, Renault Clio 1,2 T 16V 100HK Rip Curl edition. El-bil. Renault Clio leveres også som El-bil. Åre Östersund lufthavn. Åre Östersund flygplats (norsk; Østersund flyplass) betjener den svenske byen Östersund. Flyplassen tilhører Swedavia, og har IATA-kode "OSD" og ICAO-kode "ESNZ". De aller fleste rutene fra flyplassen går innenriks, og de største destinasjonene er Stockholm og Umeå. Selve flyplassen ligger like utenfor Östersund, på øya Frösön. Flyplassen er en av få svenske flyplasser med en betydelig mengde inkommende turistcharter. Flyplassen trafikkeres av SAS og Nextjet, og av City Airline i vintersesongen. Arrows (album). "Arrows" er debutalbumet til det norske heavy metal–bandet Stonegard. Albumet ble utgitt i Norge den 24. januar 2005, og gjenutgitt på verdensbasis den 10. juli i 2006. Wellington i Sør-Afrika. Wellington er en by i provinsen Western Cape i Sør-Afrika med en befolkning på rundt 55 000. Wellingtons økonomi er sentrert rundt agrikultur som vin, druer, sitrusfrukter og en brandy–industri. Wellingtons turisme har begynt å blomstre på grunn av sitt landskap og tallrike priser for vinindustrien. Byen ligger 75 km nordøst for Cape Town ved foten av et av de eldste fjellpassene i landet, Bain's Kloof Pass, bygget av veibyggeren Andrew Geddes Bain. Byen er hjemstedet for Boland Ruhby Union og det profesjonelle rugbylaget Boland Kavaliers. Wellington er også et akademisk sentrum med blant andre Huguenot College, Kapphalvøyas teknologiske universitet, Bible Media og Huguenot High School. Servants of Sorcery. "Servants of Sorcery" er et studioalbum av det norske black metal bandet Fimbulwinter, utgitt i 1994 på plateselskapet Hot Records. Dette var Fimbulwinters eneste ordinære CD, ettersom bandet splittet opp senere samme år. De fleste sporene på «Servants of Sorcery» ble innspilt og først utgitt som en demo-CD allerede i 1992, men det var altså først i 1994 at Hot Records ga den ut som ordinært album (påplusset et ekstra spor). Albumet representerer True Norwegian Black Metal, og kan i sin form minne om Darkthrone og de tidlige utgivelsene til Mayhem og Burzum. Namaqualand. Regionen er tørr, men om våren blomstrer Namaqualand. Namaqualand (afrikaans: "Namakwaland") er en tørr region i Sør-Afrika som strekker seg langs vestkysten i over 1000 km og dekker et areal på 440 000 km². Det er delt av det lavere leiet til Oranje i to deler, Little Namaqualand i sør og Great Namaqualand i nord. Little Namaqualand er del av provinsen Northern Cape i Sør–Afrika, mens Great Namaqualand ligger i Kara i Namibia. Great Namaqualand er tynt befolket av namaquaer, et khoikhoi–folk. Namaqualand er ganske populær blant både lokale og internasjonale turister tidlig om våren da det vanligvis tørre området blir dekket av fargerike blomster. Judas Priests diskografi. Judas Priests diskografi er diskografien til det britiske heavy metal-bandet Judas Priest. Diskografi Märtha Louise. Märtha Louise (født 22. september 1971 på Rikshospitalet i Oslo) er kong Harald og dronning Sonjas eldste barn, og kronprins Haakons søster. Hun er oppkalt etter sin farmor, kronprinsesse Märtha, og etter sin tippoldemor, kong Haakons mor, dronning Louise. Ved en grunnlovsendring i 1990 ble Märtha Louise arveberettiget til tronen, men som en overgangsordning ble det bestemt at mann går foran kvinne for dem som er født før 1990, men hun kom dermed inn i arverekkefølgen. Märtha Louise hadde tidligere tiltaleformen "Hennes Kongelige Høyhet", men ga offisielt avkall på tiltaleformen den 1. februar 2002, som følge av at hun ønsket å være selvstendig næringsdrivende. Hennes nåværende tittel, og også fulle navn etter inngått ekteskap, er "prinsesse Märtha Louise". Hun har ikke i Norge noen tiltaleform, men i utlandet vil sedvane kunne tilsi at hun til- eller omtales med tiltaleform likevel (f.eks. "Hennes Høyhet"). Märtha Louises fødselsdato er fra 2005 ikke lenger offisiell flaggdag i Norge. Liv og virke. Prinsesse Märtha Louise er utdannet fysioterapeut, har studert litteratur ved Universitetet i Oxford i England, og har også tatt undervisning i rosenterapi. Hun har gjennom hele ungdommen vært spesielt opptatt av hester, men la opp som konkurranserytter i 2000. 13. desember 2001 forlovet Märtha Louise seg med forfatteren Ari Behn. Bryllupet fant sted i Trondheim den 24. mai 2002. Prinsessen og Ari Behn har tre barn: Maud Angelica, Leah Isadora og Emma Tallulah. De er bosatt i Lommedalen i Bærum utenfor Oslo. I 2002 opprettet Märtha Louise «Prinsesse Märtha Louise kulturformidling» og har siden blant annet opptrådt som eventyrforteller på TV og deltatt på førjulsturneer. I 2004 debuterte hun som barnebokforfatter med "Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet", en fortelling om da kronprins Olav kom til Norge i 1905. I forbindelse med Märtha Louises 30-årsdag i 2001 utgav Erik Fosnes Hansen portrettboka "Underveis". I 2002 gav hun og Ari Behn ut "Fra hjerte til hjerte", ei bok om pilegrimsferden deres til Trondheim. Den 13. mars 2008 ble det annonsert at Märtha Louise var gravid med et tredje barn. og hun fødte en datter 29. september. 30. mai 2008 mottok Martha Louise den nyopprettede Vidar Sandbecks kulturpris, Regnbågåbrua, i Åmot kulturhus, fordi hun «har utøvd og utøver et faglig kunstnerisk virke som er sammenfallende med Vidar Sandbecks kunstneriske produksjon og hans verdier». Astarte Education og engler. I august 2007 startet Märtha Louise og Elisabeth Samnøy kurstilbudet og -senteret Astarte Education, oppkalt etter den gamle semittiske fruktbarhetsgudinnen Astarte. Senteret tilbyr en treårig opplæring i alternative behandlingsteknikker som reading, healing og «berøring». I nettpresentasjonen av senteret og initiativtakerne hevder prinsessen blant annet at hun kan se engler. Hun stod samtidig fram som synsk, og sa at hun har hatt overnaturlige evner siden barndommen. Da kursvirksomheten ble kjent i juli 2007, fikk den svært stor oppmerksomhet i norske og utenlandske massemedier. Astarte Education ble omtalt som «engleskolen» og planene fikk en mengde offentlige kommentarer. Mens tilhengere og utøvere av alternative terapier støttet prinsesse Märtha Louise for et modig valg, sa lagtingspresident, teologiprofessor og Høyre-politiker Inge Lønning at skolen strider mot kristendommen. Informasjonsleder Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband uttalte at prinsessen burde melde seg ut av statskirken, mens teologiprofessor Jone Salomonsen mente hun hadde hatt dårlige rådgivere og brukte et gammelt språk som ikke reflekterer den moderne virkeligheten. Trygve Hegnar i Finansavisen betegnet kurset ved Astarte Education som ren svindel, og Bergens Tidende ba på lederplass den 13. august 2007 Märtha si fra seg prinsessetittelen. I september 2010 skapte Märtha stor oppmerksomhet i norske medier etter at hun i et intervju med "Stavanger Aftenblad" sa at hun kunne kommunisere med de døde. Dette vakte reaksjoner og ble blant annet kritisert for å være i strid med Den norske kirkes lære. Dekorasjoner. Prinsesse Märtha Louise er innehaver av følgende norske og utenlandske ordener, medaljer og dekorasjoner. Oversikten er basert på Kongehusets liste over dekorasjoner. Reykjahlíð. Reykjahlíð er et tettsted med rundt 300 innbyggere som ligger på bredden av innsjøen Mývatn nord på Island. Under de såkalte "Mývatnbrannene" i 1729, som ble forårsaket av utbruddet fra den nærliggende vulkanen Krafla, ble landsbyen ødelagt av en strøm av lava. Innbyggerne ble forøvrig reddet da lavastrømmen stoppet rett foran den lokale kirken som sto på en høyde, noe som ble tilskrevet den lokale presten bønner. Den lokale kirken står fremdeles på stedet, selv om dagens bygning er fra 1972. Fra Reykjahlíð er det mulig å komme seg rundt til de mange severdighetene i området der det meste kjente kanskje er Krafla. Vulkanens siste utbrudd var i 1984, men dampen fra et varmt lavafelt og svovelkilder er fremdeles synlig. Ikke så langt derfra ligger Vítikrateret ("víti" er islandsk for helvete). Krateret ser i dag relativt harmløst ut med en blå innsjø på bunnen. Den tilsynelatende fredsommeligheten kan bedra da vulkanens siste utbrudd skjedde så nylig som i 1976. Andre interessante steder finner man på innsjøen Mývatn, slik som vulkanen Hverfjall eller pseudokraterne fra Skútusstaðir. Et anlegg for utvinning og foredling av diatomitt står for det primære næringsgrunnlaget for den lokale økonomien. Table Bay. Table Bay (afrikaans "Tafelbaai") er en naturlig, liten bukt ved Cape Town som er den nordlige enden av Kapphalvøya som strekker seg sørover til Kapp det Gode Håp. Den fikk navnet fordi den domineres av fjellet med den flate toppen, Table Mountain. Robben Island, hvor Nelson Mandela var fengslet i flere tiår, ligger i denne bukta. Selv om bukta var berømt i flere århundrer som havn for skip, er den egentlig en nokså dårlig naturlig havn og svært utsatt for storm fra både sørøst og nordvest. Mange seilskip som søkte tilflukt i bukta i løpet av de 17. og 18. århundrene ble drevet på land av storm. Nederlandske kolonister holdt fast ved sin koloni på breddene til Table Bay siden naturlige havner langs denne kystlinjen er sjeldne, og de eneste realitiske alternativene, Simon's Bay og Saldanha Bay, nesten ikke hadde ferskvann. Til slutt ble en havn bygget i Table Bay ved å bygge opp land og bølgebrytere for å beskytte skipene. Den eldre delen av denne strukturen kalles Victoria Dock. Den nyere delen kalles Duncan Dock. Lina Olsson Rosenberg. Lina Olsson Rosenberg (født 27. desember 1971) er en tidligere håndballspiller som spilte for Larvik HK. Hun er opprinnelig svensk, men skiftet nasjonalitet til norsk for å kunne være med på et landslag som satset seriøst på å bli verdens beste. Hun spilte på det norske landslaget som tok sølvmedaljer i EM 2002 Etter turneringen ble Rosenberg tatt ut på «all star team» som beste høyre bakspiller. Hun ble årets spiller i norsk eliteserie i 1996 og 1997. Hun spilte i mange år for Larvik, og hun er fortsatt bosatt i Norge. Land of the Dead. "Land of the Dead" (2005) er den fjerde filmen i George A. Romeros «Dead Series» som startet med "Night of the Living Dead", og som fortsette med oppfølgerne "Dawn of the Dead" og "Day of the Dead". Romero brukte Universal logo fra 1930-tallet som en måte å vise ære til de klassiske Universal-skrekkfilmene fra den perioden. Handling. Etter krigen mellom zombiene og menneskeheten har zombiene vunnet, men noen mennesker har klart og komme seg i sikkerhet i byen Pittsburgh i Pennsylvania. Der en føydalsk regjering styrer. Mye av byen er omringet av et elektrisk gjerde som skal beskytte folket fra Zombiene som er utenfor. Fiddler's Green, som er i senttrum av byen, er der alle de rike og mektige menneskene i byen er samlet og bor i store hus og får god mat, mens utenfor bor de fattige, som nesten ikke får noe hjelp og ikke får utdanning. Lederen av denne byen er Paul Kaufman (Dennis Hopper). Han er en tyrann og holder folket nede med hans store og mektige hær, men etter hvert går alt dette i helvete når zombiene bryter seg inn i byen. Dette byr på problemer når zombiene begynner å kommunisere med hverandre og etter hvert kommer zombiene i sentrum av byen og dreper mesteparten av de rike og mektige i byen som ødelegger det føydalske systemet i byen. Etterhvert blir zombiene kastet ut. Etter på blir det et mer demokratisk system i byen. Kritikk. Eli Roth fra Hostige og Guillermo del Toro fra Pans Labyrint sa at filmen Land of the Dead spesielt Guillermo Del Toro sa "Finally someone was smart enough to realize that it was about time, and gave George the tools. It should be a cause of celebration amongst all of us that Michelangelo has started another ceiling. It's really a momentous occasion..." Filme fikk generelt ganske bra kritikk fra The New York Times, The Hollywood Reporter, Premiere, Variety, Slate og Los Angeles Time og den fikk 74% fra Rotten Tomatoes alt i alt fikk filmen helt okay kritikk fra media. Peak oil. «Peak oil», eller "Hubbert's Peak of Oil Production" etter den amerikanske geologen og geofysikeren M. King Hubbert, er en betegnelse på toppunktet i utvinning av olje fra ett eller flere oljefelt. Begrepet refererer til en grafisk kurve over utvinningstakten. Tapping av olje fra et oljefelt følger alltid først en oppadgående kurve fra man starter uttømmingen til man når "peak" (topp), deretter følger den en nedadgående kurve. Dette er forårsaket av egenskaper i sedimentene som holder oljen i bakken og dessuten av den tekniske apparatur som er installert for å ta opp oljen. Norge nådde sin samlede produksjonstopp i 2000. Sentralbanksjef Svein Gjedrem påpekte i et foredrag for Næringsforeningen i Trondheim 28. november 2007 at den norske oljeproduksjonen er på vei nedover. Den var på dette tidspunktet (2007) på nivå med produksjonen i 1994, og oljeproduksjonen på norsk sokkel har avtatt med gjennomsnittlig fire prosent per år siden 2000, da den lå på 3,1 millioner fat per dag. Man må skille mellom "oljereserver" og "utvinningstakt". Man kan ha enorme reserver, men likevel en begrenset utvinningstakt. Det som gjør at «peak oil» i dag er et stadig mer aktuelt tema er at det er den globale produksjonstoppen man snakker om, og at verdens daglige utvinning av olje om ikke lenge vil stoppe på et nivå der den ikke lenger kan tilfredsstille verdens samlede behov for olje. Den utgjør per august 2007 ca. 85 millioner fat per dag. Etter «peak» vil oljeproduksjonen bare gå nedover. I en verden der det økonomiske systemet er basert på en kontinuerlig ekspansjon, vil «peak oil» representere en trussel mot selve systemet. Mange hevder at dette vil utløse en økonomisk krise vi aldri har sett maken til, og at denne krisen vil presse frem behovet for et helt nytt økonomisk system. Grunnen til at «peak oil» kan skape problemer for økonomisk vekst er hovedsakelig at det blir færre ressurser å fordele, og at det ikke finnes et like godt alternativ til den oljen man mister. «Peak oil» kan da fort føre til at verdensøkonomien krymper. Konsekvenser. For hver kalori mat som blir spist i USA går det med 10 kalorier i form av petroleum i produksjon og transport (da er oppvarming og nedkjøling ikke tatt med). Dette brukes av mange peak oil-eksperter som et argument for at det vil oppstå hungersnød når verdens samlede oljeproduksjon begynner å synke. Peak oil og enkeltnasjoner. «Peak oil» som konsept gjelder globalt, men er basert på summen av at verdens oljeproduserende nasjoners stadig økende produksjon stopper å øke for så å gradvis synke. I "State of the World 2005" observerer Worldwatch Institute at oljeproduksjonen er i nedgang i 33 av de 48 største oljeproduserende nasjoner. Andre nasjoner har også passert toppen av hva de kan produsere. Den følgende listen viser betydningsfulle oljeproduserende nasjoner og omtrentlig hvilke år de opplevde produksjonstoppen, listet etter årstall. Oljeproduksjon i USA (råolje) og Hubberts estimat. I tillegg viser de siste produksjonstallene fra Det internasjonale energibyrået og USAs "Energy Information Administration" økende rekordproduksjon i Canada og Kina. Uenighet om peak oil. Det er stor uenighet om «peak oil»-teorien blant verdens oljeeksperter og -organisasjoner. Estimatene varierer fra en oppfatning at vi allerede har passert produksjonstoppen (2005), til Opec (Organisasjonen av oljeeksporterende land) som benekter at problemstillingen i det hele tatt er reell. Norsk film om peak oil. Den norske filmprodusenten Amund Prestegard har laget filmen som tar for seg problematikken. «Imposed by Nature» er finansiert av Norsk Filmfond og Fritt Ord, og distribueres som DVD via Internett. I mars 2006 arrangerte Polyteknisk Forening en visning av Prestegards film i samband med et seminar om «peak oil». Foredrag ble holdt av Aage Figenschou og Olve Torvanger. Oranjefristaten. Republikken Oranjefristaten (afrikaans: "Oranje-Vrystaat") var en uavhengig boerstat i det sørlige Afrika i andre halvdel av det 19. århundre. Den var senere en provins i Sør-Afrika. Den er den historiske forgjengeren til dagens provins Free State. Oranjefristaten lå mellom elvene Oranje og Vaal. Grensene ble bestemt av Storbritannia i 1848 da regionen ble proklamert som Orange River Sovereignty med en resident i Bloemfontein. I den nordlige delen av territoriet ble en voortrekker–republikk etablert ved Winburg i 1837. Denne staten slo seg sammen med republikken Potchefstroom som senere ble del av Sørafrikanske republikk. Etter at Republikken Transvaal (Sørafrikanske republikk) fikk uavhengighet, anerkjente britene uavhengigheten til Oranjefristaten den 17. februar 1854, og landet ble offisielt uavhengig den 23. februar 1854 med signeringen av Bloemfonteinkontrakten. Republikken ble umiddelbart satt i verk og bestod av både Orange River Sovereignty og republikken Winburg–Potchefstroom. Selv om Oranjefristaten utviklet seg til en politisk og økonomisk vellykket republikk, opplevde den kronisk konflikt med britene (se boerkrigene) før den til slutt ble annektert som Orange River Colony i 1900. Den sluttet å eksistere som uavhengig boerrepublikk den 31. mai 1902 med signeringen av Vereenigingavtalen etter andre boerkrig. Den sluttet seg til Unionen Sør-Afrika i 1910 som senere ble Republikken Sør-Afrika i 1961, som en provins sammen med Kapprovinsen, Natal og Transvaal, den andre erobrede boerrepublikken. Republikkens navn stammer delvis fra Oranje, men begge navn var innført av nederlandske protestantiske nybyggere til ære for den nederlandske herskende familien, huset Oranje. Trippel DES. Innen kryptografi er Trippel DES et blokkchiffer, avledet av Data Encryption Standard ved å bruke DES kryptering tre ganger. Forkortelser. Trippel DES er også kjent som TDES, 3DES eller, mer standardisert, TDEA (Triple Data Encryption Algorithm). Det er vanlig å bruke DES (standarden), for å referere til DEA (algoritmen). Det finnes også varianter av TDES som bruker to forskjellige nøkler (2TDES) og tre forskjellige nøkler (3TDES). Algoritme. Når det ble kjent at en 56-bit nøkkel som er brukt i DES ikke var nok for å effektivt hindre "brute force" angrep, så ble TDES valgt som en enkel måte å å øke nøkkelrommet på, uten å måtte bytte til en ny algoritme. Bruken av tre steg er essensielt for å unngå meet-in-the-middle angrep, som på sin side er meget effektive for å bryte dobbel DES kryptering. Legg merke til at DES ikke er en gruppe; om den hadde vært det, så ville TDES kontstruksjonen vært lik én enkel DES operasjon, og ikke sikrere. Den enkleste varianten av TDES fungerer som følger: formula_1, hvor formula_2 er meldingsblokken som skal krypteres, og formula_3, formula_4, og formula_5 er DES nøkler. Denne varianten er vanligvis kjent som EEE fordi alle tre DES operasjonene er krypteringer. For å forenkle interoperabilitet mellom DES og TDES, så blir som regel det midterste trinnet byttet ut med dekryptering (EDE modi): formula_6 og på den måten kan en enkelt DES kryptering med nøkkelen formula_7 bli representert som TDES-EDE med formula_8. Valget for dekryptering av det midterste trinnet påvirker ikke sikkerheten i algoritmen. Sikkerhet. Hovedsakelig har TDES med tre forskjellige nøkler (3TDES) en nøkkellengde på 168 bits: tre 56-bit DES nøkler (med paritetsbits har 3TDES en total lagringslengde på 192 bits), men på grunn av meet-in-the-middle angrep så er den reelle sikkerheten bare på 112 bits. En variant, kalt to-nøkkel TDES (2TDES), bruker k1 = k3, og reduserer derved nøkkellengden til 112 bits, og lagringslengden til 128 bits. Denne metoden, derimot, er utsatt for enkelte angrep med utvalgte klartekster, eller angrep med kjente klartekster og har derfor bare fått tildelt et sikkerhetsnivå på 80 bits. Frem til 2005 så har det beste kjente angrepet på 3TDES krevet omtrent 232 kjente klartekster, 2113 steg, 290 enkle DES krypteringer og 288 hukommelse (referansen beskriver andre avveiinger mellom tid og hukommelse). Dette er for tiden ikke praktisk gjennomførbart. Hvis en angriper ønsker å finne en av mange kryptografiske nøkler, så finnes det et hukommelseseffektivt angrep som vil finne en av 228 nøkler, gitt at man har en håndfull utvalgte klartekster per nøkkel og omtrent 284 krypteringsoperasjoner. Dette angrepet er velegnet for paralellkjøring, og grenser til det som er praktisk gjennomførbart, gitt at man har et milliardbudsjett og flere år på seg for å utføre angrepet, selv om omstendighetene rundt selve gjennomføringen vil være begrenset. Bruk. TDES forsvinner sakte men sikkert fra vanlig bruk, som oftest erstattet av sin naturlige oppfølger, AES. Innenfor industrien for elektronisk betalingsformidling benyttes fortsatt 2TDES i stor utstrekning, og fremdeles utvikles og fremmes standarder basert på denne (f.eks. EMV). Dette garanterer at TDES vil være en aktiv kryptografisk standard langt inn i fremtiden. Konstruksjonen av DES og dermed også TDES lider av dårlig effektivitet i programvare. På moderne prosessorer så yter AES omtrent seks ganger raskere. TDES er bedre egnet å implementere i maskinvare, og det er absolutt på det området TDES brukes i dag (f.eks. VPN bokser og mobiltelefoner), men selv der viser AES seg å være mer effektiv. AES har betraktelig høyere sikkerhetsmargin ved å ha større blokkstørrelse, potensielt lengre nøkler, og frem til 2010, ingen kjente vellykkede kryptoanalytiske angrep. Karl VI av Frankrike. Karl VI av Frankrike (født 3. desember 1368, død 21. oktober 1422), med tilnavnet den elskede (le Bienaimé) og den gale (le Fol eller le Fou), var konge av Frankrike fra 1380 og til sin død. I voksen alder hadde han psykotiske perioder med irrasjonell oppførsel, derav tilnavnet. Han var sønn av Karl V av Frankrike og Johanna av Bourbon. I en alder av elleve år ble han kronet som konge i katedralen i Reims. Han giftet seg med Isabella av Bayern i 1385. Inntil han var i stand til å påta seg ansvaret som konge i 1388, ble Frankrike styrt av hans onkel Filip II av Burgund. Forholdet til England. Karl VIs regjeringstid ble preget av gjentatte kriger mot England, senere kjent som Hundreårskrigen. Det ble gjort et forsøk på å inngå en fred allerede i 1396, da den enda ikke syv år gamle prinsesse Isabella av Valois ble gift med den 29-årige Rikard II av England. Freden i Frankrike holdt ikke og feiden mellom kongefamilien og den burgundiske fyrsteslekten kastet landet ut i anarki og kaos. I 1415 besluttet Englands konge Henrik V å ta fordel av denne situasjonen og foretok derfor en invasjon. Dette felttoget ble avgjort i slaget ved Agincourt hvor den franske hæren led et totalt og avgjørende nederlag til de tallmessig underlegne engelske styrkene. I 1420 måtte Karl, sterkt preget av sin sykdom, underskrive en fredsavtale hvor Henrik V ble anerkjent som Karl VIs arving, hans egen sønn ble erklært illegitim og hans datter Katherine av Valois ble forlovet med Henrik. Karl VI er gravlagt i klosterkirken Saint-Denis. Zululand. Zululand, eller KwaZulu, er det zulu–dominerte området av det som skulle bli den nordlige delen av provinsen KwaZulu-Natal i Sør-Afrika, strekker seg langs kysten av Indiahavet fra Tugela i sør til Pongola i nord. Shaka Zulu overtok i 1816 zulutronen. Innen ett år hadde han erobret naboklanene og hadde gjort zuluene til den viktigste allierte av den store mtetwa–klanen som kjempet med ndwandwe–klanen om herredømmet i den nordlige delen av dagens KwaZulu–Natal. Shaka satte i gang mange militære, sosiale, kulturelle og politiske reformer og dannet en velorganisert og sentralisert zulustat. De viktigste reformene involverte omdanningen av hæren, takket være oppfinnsomme taktikker og våpen som han kom opp med. En konfrontasjon med det åndelige lederskapet hvor han klippet vingene, klørne og hoggtennene til heksedoktorene sikret effektivt underdanigheten til zuluenes religiøse praksis overfor staten. En annen viktig reform integrerte beseirede klaner blant zuluene på grunnlag av full likhet, og forfremmelser i hæren og sosialtjenesten ble et spørsmål om egnethet fremfor fødsel. Etter at mtwtwakongen Dingiswayo ble drept av Zwide, kongen av ndwandwe, rundt 1818, tok Shaka lederskapet for hele mtetwa–alliansen. Alliansen under hans lederskap overlevde Zwides første angrep i slaget ved Gqokli Hill i 1818. Innen to år hadde Shaka beseiret Zwide i slaget ved Mhlatuze og brutt opp ndwandwealliansen. Noen fra denne alliansen begynte igjen et morderisk felttog mot andre ngunistammer og klaner, og satte i bevegelse det som ble kjent som Defecane eller Mfecane, en massemigrasjon av stammer som flyktet fra restene av ndwandwe som flyktet fra zuluene. Innen 1825 hadde Shaka erobret et enormt imperium som dekket et stort område fra havet i øst til Drakensberg–fjellene i vest og fra Pongola i nord til Bashee i sør, ikke langt fra dagens East London. Et utskudd av zuluene, kumalosene, bedre kjent for historien som matabelene, skapte under sin kong Mzilikazi et til og med større imperium som inkluderte deler av Highveld og dagens Zimbabwe. Shaka hadde kontakter med engelske utforskere, og han innså at den hvite mann utgjorde en trussel mot de lokale befolkningene. Han planla derfor å begynne et intenst utdannelsesprogram som skulle gjøre det mulig for ngunifolket å ta igjen europeerne. Men i 1828 myrdet hans halvbror Dingane ham og etterfulgte ham som hersker. Dingane planla henrettelsen av Piet Retief og et antall trekboere i 1838. Zulu Nyawo og Nondawana myrdet i 1840 Dingane nær Hlatikhulu Forest på Lebombo Mountains nær Ingwavuma. Under hans etterfølger Mpande (nok en halvbror) som hersket frem til 1872, og Mpandes sønn Cetshwayo kaMpande (i praksis hersker 1856–1879), slo zuluene tilbake boernes forsøk på å erobre dem. Men de stod så overfor problemet med britene. I 1878 gav Henry Bartle Frere, den britiske kommissæren for Sør–Afrika, et ultimatum om at Cetshwayo skulle oppløse sin hær og oppfylle et antall krav. Resultatet var den anglo-zulu-krigen i 1879. Innledningsvis led britene et hardt nederlag i slaget ved Isandlwana den 22. januar 1879 hvor zuluhæren drepte mer enn 1000 britiske soldater på en eneste dag. Dette var det verste nederlaget British Army noen gang hadde opplevd overfor en ikke–europeisk kampstyrke. Nederlaget førte til en regruppering av krigsforetaket, og flere britiske styrker strømmet inn i Natal for å sikre en britisk seier ved Ulundi den 4. juli 1879. De britiske seierherrene sendte Cetshwayo i eksil og delte Zululand opp i 13 regioner. Den største regionen kom under John Dunns kontroll, en hvit jeger som hadde blitt venn med Cetshwayo. Etter krigen i 1879 utnevnte britene en resident, Melmoth Osborne, som mellommann mellom de lokale høvdingene og Storbritannias regjering, men fortsatte stridigheter førte til anneksjonen av Zululand den 9. mai 1887. Hele provinsen Zululand, inkludert Amatongaland, ble annektert til Natal den 31. desember 1897. Charles Saunders av Eshowe besøkte i 1895 områdene Ubombo og Ingwavuma som etterpå ble annektert til Zululand i 1897. RMS «Queen Elizabeth 2». RMS «Queen Elizabeth 2» er et cruiseskip tilhørende Cunard Line (eid av Carnival Corporation), og oppkalt etter det transatlantiske passasjerskipet RMS «Queen Elizabeth». RMS Queen Elizabeth 2 var rederiets flaggskip inntil fartøyet ble forbigått av RMS «Queen Mary 2» i 2004. Skipet ble bygget i Clydebank, ved elven Clyde i Skottland. I sine 40 år i fart har skipet seilt over det meste av verden, og ble i den siste perioden satt inn i cruisefart fra Southampton. Skipet ble tatt ut av tjeneste mot slutten av 2008 og ble siden benyttet som flytende hotell i Palm Jumeirah, Dubai. Transe. Transe er en tilstand av henrykkelse eller ekstase, eller en søvn- eller dvalelignende tilstand. Begrepet benyttes særlig om den søvnlignende tilstand som sjamaner setter seg i for å oppnå kontakt med guder eller ånder og spiritistiske medier setter seg i for å komme i forbindelse med avdøde menneskers ånder. Pamanyunganske språk. Pamanyunganske språk er den største språkfamilien blant de australske språkene. Den omfatter språkene i mesteparten av Australia; bare språkene i områdene lengst nord og nordvest faller utenfor. Den pamanyunganske språkgruppen ble identifisert og navngitt av Kenneth Hale i hans arbeid med klassifisering av innfødte australske språk. Likevel kan det ikke fastslås med sikkerhet at disse språkene utgjør en genetisk språkfamilie. Bromley-by-Bow. Bromley-by-Bow er et område i Tower Hamlets i London, omkring åtte km nordøst for Charing Cross. Offisielt heter området bare Bromley, som også er det historiske navnet. Men for å skille det fra stedet Bromley og bydelen Bromley ble det andre navneleddet innført kort tid etter opprettelsen av grevskapet London. Det var bare Bromley-by-Bow undergrunnsstasjon som offisielt skiftet navn. Fra 1899 til 1965 tilhørte det bydelen Poplar, men på folkemunne har dette blitt overført til hele området. Samfunnshuset Kingsley Hall er kjent for at Mahatma Gandhi besøkte det i 1931, og for å ha huset en klinikk drevet av den alternative psykologen R.D. Laing fra 1965. Bygningen ble sterkt skadet i en brann i 1995, men er restaurert og er et aktivt senter for lokalsamfunnet. Bromley by Bow Centre er et forsøksprosjekt innen helsevesenet. Det tilbyr sykepleie og opplæring, og fungerer samtidig som et samfunnshus. Venceslas av Böhmen. St. Vencesla (født 907, død 28. september 929 eller 935) var sønn av Vratislav I, hertug av Bøhmen. Hans far ble oppdratt i et kristent miljø. Hans mor, Drahomíra var imidlertid hedensk oppdratt, og holdt fast ved hedenske skikker, som mange tsjekkiske adelsmennn på den tiden, da de fryktet at de kristne biskopene skulle undergrave deres autoritet. Han ble myrdet i en arvefølgestrid, og ble derpå martyr for den katolske kirken og er idag Tsjekkias skytshelgen. Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk. Sovjetrussisk kart over den latviske sovjetrepublikk 1940 Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk (ofte kalt Latviske SSR) var en delrepublikk og marionettestat i det kommunistiske Sovjetunionen fra 1940 til 1991. Delrepublikken ble proklamert 21. juli 1940 etter at sovjetrussiske styrker okkuperte republikken Latvia 17. juni samme år. Forfatteren Vilis Lācis ble statsminister i sovjetrepublikken og beholdt vervet fra 1940 til 1959. Latvierne ble, som sine naboer, hardt behandlet av sovjetdiktatoren Josef Stalin. Republikkens hovedstad var Riga, som i dag er Latvias hovedstad. Den selvstendige republikken Latvia ble gjenopprettet 4. mai 1990. Tysk okkupasjon under andre verdenskrig. I en hemmelig tilleggsprotokoll til Molotov–Ribbentrop-pakten, en ikkeangrepsavtale mellom det nazistiske Tyskland og Sovjetunionen undertegnet 23. august 1939, ble det avtalt at Estland og Latvia skulle tilfalle Sovjetunionen, mens Litauen skulle tilfalle Tyskland. Likevel okkuperte tyskerne den latviske sovjetrepublikken under andre verdenskrig fra 10. juli 1941 til de sovjetrussiske rødegardistene på nytt okkuperte landet høsten 1944. Kommunistene innførte blant annet kollektivisering i jordbruket og russifisering på flere samfunnsområder. Nazistenes jødeforfølgelser i landet fikk ingen offentlig oppmerksomhet før etter kommunismens fall i 1990. Samfunn. Latvia er et typisk skogland, og treprodukter som fyrstikker og planker fikk et oppsving under den sovjetiske okkupasjonen. Landbruket i det lille landet ble kollektivisert, og i byene ble det satset stort på kollektivtransport. De karakteristiske boligblokkene bygd av pre-fabrikkert betong, som er kjent for sin manglende skjønnhet, ble bygd i utkanten av de eksisterende byene. Byen Jūrmala var lenge et av de mest populære badestedene i hele Sovjet, og det ble bygd en bred motorvei fra hovedstaden Riga til den lille byen ved Rigabukta. Slutten for sovjetrepublikken. Den latviske SSR gikk til grunne under den syngende revolusjonen i Baltikum på begynnelsen av 1990-tallet og ble erklært å ha vært et okkupert land. Republikken Latvia ble gjenopprettet den 21. august 1991 da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Et okkupasjonsmuseum er senere blitt bygd i sentrum av Rigas gamleby til minne om okkupasjonen. Latvia Sovjetrepublikk Joseph Wright of Derby. Joseph Wright (født 3. september 1734, død 29. august 1797), kalt for «Wright av Derby», var en engelsk maler av landskap og portretter som har blitt fremmet som «den første profesjonelle maler som uttrykte ånden i den industrielle revolusjon». Wright er kjent for hans bruk av malerteknikken chiaroscuro («kjellerlys») som uttrykte seg i kontrasten mellom lys og mørk, og for hans malerier med objekter opplyst fra skjæret av stearinlys. Hans malerier med tema fra hvor vitenskapen ble født fra alkymi, ofte basert på møter i Lunar Society («Månesamfunnet»), en gruppe av meget innflytelsesrike vitenskapsmenn og industriledere som levde i området Midlands i England, er en betydelig dokumentasjon av den strid som vitenskapen hadde mot religiøse verdier i den perioden som er kjent som Opplysningstiden. Mange av Wrights malerier og tegninger er eid av Derbys byråd, og er utstilt i Derby Museum and Art Gallery, og derfra blir de tidvis utlånt til andre kunstgallerier og museer. Liv. Selvportrett ca. 1780, olje på lerret, Yale Center for British Art. Joseph Wright ble født i Irongate i Derby som sønn av John Wright (1697–1767), en fullmektig som senere ble bykontorist, og hans hustru, Hannah Brookes (1700–1764). Han var den tredje av deres fem barn. Wright ble utdannet ved Derbys gymnas og lærte seg selv å tegne ved å kopiere trykk. Dedikert til å bli en maler dro han til London i 1751 og studerte i to år under den respekterte portrettmaleren Thomas Hudson, en mester i stilen til Joshua Reynolds. Etter å ha malt portretter i Derby for tid arbeidet Wright igjen som assistent for Hudson i femten måneder. I 1753 reiste han tilbake og bosatte seg i Derby og varierte sitt arbeid med portretter med å uttrykke sine figurer med sterk chiaroscuro under kunstig lys, noe hans navn er hovedsakelig assosiert med. I tillegg gjorde han flere landskapsmalerier. I 1756 arbeidet Wright på nytt i femten måneder hos Hudson og knyttet da et livslangt vennskap med hans medelev John Hamilton Mortimer. Wright hadde også en produktiv periode i Liverpool fra 1768 til 1771 hvor han malte portretter. Disse omfattet bilder av en rekke prominente borgere og deres familier. "Portrett av D'Ewes Coke, hans hustru Hannah, hans fetter Daniel Coke", portrettmaleri av Wright, ca 1782 Wright giftet seg med Ann (også kjent som Hannah) Swift, datteren til en eier av blygruver, den 28. juli 1773 og ved slutten av året besøkte de Italia hvor de ble fram til 1775. Ekteparet fikk seks barn hvor av tre døde som spedbarn. Mens Wright var i Napoli ble Wright vitne til et utbrudd i vulkanen Vesuv, noe som ble emne for mange av hans påfølgende malerier. Tilbake fra Italia etablerte han seg som portrettmaler i Bath, men fikk liten oppslutning og vendte derfor tilbake til hjembyen Derby hvor han forble resten av livet. Han ble økende grad astmatisk og nervøs, og for disse plagene ble han behandlet av sin venn doktor Erasmus Darwin. Ann Wright døde den 17. august 1790, og den 28. august 1797 døde han selv i sitt nye hjem i No. 28 Queen Street, Derby, hvor han hadde tilbrakt sine siste måneder sammen med sine to døtre. Wrigth var en hyppig bidragsyter til utstillingene til Society of Artists, kunstnersamfunnet, og til utstillingene til Royal Academy, hvor han ble innvalgt som assosiert i 1781 og som fullt medlem i 1784. Han kom dog til å avslå denne æren på grunnlag av at han ikke var blitt mottatt riktig, og dette vanskeliggjorde hans offisielle forbindelse med institusjonen, skjønt han fortsatte å bidra til utstillingene fra 1783 og fram til 1794. Fra 1765 stilte Wright ut i London, årlig i kunstnersamfunnet, 1765-1776, deretter mindre regelmessig fra 1778 og 1794 ved Royal Academy. Wright stilte også ut i 1778 og 1783 hos Free Society of Artists og i 1784 og 1787 ved Society for Promoting the Arts i Liverpool. Merkelappen «Wright of Derby» ble først gitt ham av kunstanmelderen fra "Gazetteer" i 1768. I en tidsalder hvor det var upassende å benytte seg av en kunstners fornavn ble det nødvendig å skille mellom arbeidene til "to" kunstnere tiltalt som «Mr Wright», Joseph Wright som begynte å stille ut i 1765, og en Wright, av Liverpool, som hadde stilt ut siden 1762. Av bekvemmelighet har denne merkelappen Wright of Derby blitt værende i bruk til den dag i dag. Arbeider. Wright er sett på sitt beste i sine emner opplyst av stearinlys, gode eksempler er "Three Gentlemen observing the 'Gladiator ("Tre herrer iakttaker Gladiatoren", 1765), hans "A Philosopher Lecturing on the Orrery" ("En filosof foreleser i planetarium", 1766), i Derby Museum and Art Gallery, og "An Experiment on a Bird in the Air Pump" ("Et eksperiment med en fugl i luftpumpe", 1768), i National Gallery i London. Hans "Old Man and Death" ("Den gamle mannen og Døden", 1774) er også en påfallende og individuell produksjon. Joseph Wright of Derby malte også "Dovedale by Moonlight" ("Dovedale i måneskinn") hvor han fanget inn et jordbrukslandskap om natten under fullmåne. Det henger i dag i Allen Memorial Art Museum ved Oberlin College. Dets motstykke, "Dovedale by Sunlight" ("Dovedale i solskinn", ca 1784-1785) fanget inn dagslyset. Et annet måneskinnslandskap henger i det amerikanske galleriet John and Mable Ringling Museum of Art i Sarasota i Florida, tilsvarende dramatisk hvor månen er skjult av en buebro over vannet, men lyser opp scenen, noe som gjør at vannet glitrer i kontrast til det dunkle landskapet. Et annet minneverdig bilde fra hans tur til Lake District i nordlige England er "Rydal Waterfall" fra 1795 "Cave at evening" ("Grotte om kvelden", se illustrasjon til høyre) er malt med den samme dramatiske chiaroscuro som Joseph Wright er kjent for. Maleriet ble utstilt i løpet av 1774 mens han fortsatt oppholdt seg i Italia. Merk likhetene til et maleri i Museum of Fine Arts i Boston, "Grotto by the Seaside in the Kingdom of Naples with Banditti, Sunset" ("Grotte ved sjøsiden i kongedømmet Napoli med Banditti, solnedgang", 1778). Malerier for den britisk opplysningstid. "En alkymist i søken etter filosofens stein", av Joseph Wright, 1771 Wright hadde nær kontakt med de pionerene industrilederne i Midlands. To av hans mest betydningsfulle patroner var Josiah Wedgwood, kreditert for industrialisering av framstilling av keramikk, og Richard Arkwright, ansett som skaperen av fabrikksystemet innenfor bomullsindustrien. En av Wrights studenter, William Tate, var onkel til den eksentriske filantropen og eiendomseieren, kjent for sin tunneler ved Liverpool, Joseph Williamson, og Tate fullførte en del av Wrights arbeider etter hans død. Wright hadde også forbindelser til Erasmus Darwin og andre medlemmer av Lunar Society som førte sammen en rekke ledende industriherrer, vitenskapsmenn og filosofer. Selv om disse møtene ble holdt i Birmingham levde Erasmus Darwin, bestefar til Charles Darwin, i Derby og en del av maleriene til Wright, som i seg selv er bemerkelsesverdige for deres dyktige bruk av lys og skygge, er fra eller inspirert av møtene i Månesamfunnet. "An Experiment on a Bird in the Air Pump" (1768), viser mennesker samlet rundt et tidlig eksperiment for luftens vesen og dens evne til å understøtte livsformer. "The Alchemist in Search of the Philosopher's Stone" ("En alkymist i søken etter filosofens stein", 1771) avbildet oppdagelsen av elementet fosfor av den tyske alkymisten Hennig Brand i 1669. En flaske hvor et stort kvanta med urin hadde blitt kokt ned er sett mest den brister til lys da fosforet, som er rikelig av i urin, spontant tennes i møte med luft. "A Philosopher Lecturing on the Orrery" viser en tidlig mekanisme for å demonstrere planetenes bevegelser rundt solen. Den skotske vitenskapsmannen James Ferguson (1710–1776) gjennomførte en rekke forelesninger i Derby i juli 1762 basert på hans bok "Lectures on Select Subjects in Mechanics, Hydrostatics, Pneumatics, Optics &c." (1760). For å illustrere hans forelesninger hadde Ferguson benyttet en rekke maskiner, modeller og instrumenter. Wright var muligens tilstede ved disse samtalene, særlig ettersom billetter var tilgjengelige hos John Whitehurst, Wrights nære nabo, en urmaker og forsker. Wright kunne også ha tegnet basert på Whitehursts praktiske kunnskap for å lære mer om planetariet og dens arbeidsmåte. Disse realitetsbetonte maleriene er vurdert til å ha hatt metaforisk betydning også, fosforets bristningen til lys foran en bedende figur antyder den problematiske overgangen fra tro til filosofisk forståelse og opplysning, og de ulike uttrykkene til figurene rundt fuglen i luftpumpen indikerer en opptatthet eller bekymring for den mulige umenneskelighet i den kommende vitenskapens tidsalder. Disse maleriene representerer et høydepunkt i vitenskapelig undersøkelser som begynte å underminere religionens makt i de vestlige samfunn. Rundt ti år senere kom forskere til å bli forfulgt og undertrykt i kjølvannet og motreaksjonen til den franske revolusjon i 1789, i seg selv en kulminasjon av opplysningstidens tenkning. Joseph Priestley, et medlem av Lunar Society, forlot England i 1794 etter at hans laboratorium i Birmingham ble knust og hans hus brent ned av en pøbelgjeng som protesterte mot hans frimodig støtte til den franske revolusjon. I Frankrike ble kjemikeren Antoine Lavoisier henrettet i giljotinen på høyden av revolusjonsterroren. Politikeren og filosofen Edmund Burke i hans berømte verk "Reflections on the Revolution in France" ("Refleksjoner om revolusjonen i Frankrike", 1790), knyttet fysikere og særlig Priestley til den franske revolusjonen; han skrev senere sitt "Letter to a Noble Lord" ("Brev til en edel herre", 1796) at radikalere som støttet vitenskap i Storbritannia «anså mennesket i deres eksperimenter som ikke mer enn hva de gjorde med mus i en luftpumpe». I lys av denne kommentaren synes Wrights maleri av en fugl i en luftpumpe særlig forutvitende. Det var på denne bakgrunn at Charles Darwin, sønnesønn av Erasmus Darwin, kom til å bidra til konflikten mellom vitenskap og religiøs tro et halvt århundre senere i utgivelsen av hans bok "Artenes opprinnelse" i 1859. Minnesmerker. Joseph Wright 6th Form Centre Wrights fødselsted ved 28 Irongate i Derby er minnet med en representasjon av et symbol på et planetarium på en byste på fortauet i nærheten. Joseph Wright ble gravlagt i kirkegården til kirken St Alkmund's i Derby. Kirken ble kontroversielt revet i 1968 for å gjøre plass til en stor nyseksjon til den indre ringvegen som gikk gjennom byens sentrum, og ligger nå under vegen. Wrights levninger ble overført til gravlunden ved Nottingham Road. I 1997 ble hans gravstein plassert ved siden av Derbys katedral, og 2002 ble den plassert på innsiden og montert i veggen på et prominent sted i nærheten av det godt besøkte minnesmerket til Bess av Hardwick. Joseph Wright har også gitt navn til 6. formsenteret som er lokalisert på Cathedral Row i Derby, ikke langt fra Iron Gate. Joseph Wright Centre ble åpnet i 2005 som det nye flaggskipet for Derby College. Lærestedet er navngitt etter maleren fra 1700-tallet grunnet at hans «kunstverk fanget inn de mange vitenskapelige og teknologiske framgangene til den industrielle revolusjon. Tro til ånden til Joseph Wrights prestasjoner, har dette nye senteret blitt den ideelle rammen for å fremme dine egne karriereplaner.» Gunnbjørns Fjeld. Kart som viser Gunnbjørns Fjelds plassering. Gunnbjørns Fjeld er med sine 3.693 meter Grønlands høyeste fjell. Det ligger i Ittoqqortoormiit kommune i Østgrønland, mellom Tasiilaq og Ittoqqortoormiit. Dette er også verdens høyeste fjell nord for polarsirkelen. Vikingene kalte fjellet for «Hvitserk», dvs. «hvit-trøye». Eli Løite. Eli Døviken Løite (født 1956) er tidligere ordfører i Søgne kommune. Hun representerer Høyre, som har hatt ordfører i kommunen i siden 1975. Eli Løite overtok etter Anne Berit Andersen da hun i 2001 ble valgt inn på Stortinget. Løite stilte ikke til gjenvalg ved valget i 2007. Før hun ble ordfører, var hun styrer i en barnehage. Hun er utdannet førskolelærer og engasjerte seg i Norsk Lærerlag, noe som førte henne inn i organisasjonsarbeid. Eddie Lewis. Eddie Lewis (født 17. mai 1974 i Cerritos, California, USA) er en amerikansk landslagspiller i fotball som har spilt for en amerikansk og fire engelske klubber. Han spiller nå for LA Galaxy i Major League Soccer. Lewis har spilt 73 landskamper, og scoret 8 mål for. Klubblag. Eddie Lewis skrev under for den engelske klubben Fulham i mars 2000. Han debuterte for Fulham den 21. mars 2000 i en ligakamp mot Barnsley, og totalt spilte han 8 ligakamper for "the Cottagers" i siste del av 1999/00-sesongen. Hans første mål for Fulham kom 29. november 2000 da de slo Derby County 3-2 i den engelske ligacupen. I 2000/01-sesongen fikk han bokført 7 ligakamper for laget fra London. Den påfølgende sesongen ble det bare 1 ligakamp på Lewis, og den kom 11. mai 2002 da Fulham tapte 3-0 for Blackburn Rovers i Premier League, og det var også Lewis sin første kamp i den engelske toppdivisjonen. I september 2002 ble han solgt til Preston North End for £ 500 000, og hans første kamp for Preston kom 11. september 2002. Denne kampen var mot Scunthorpe United i ligacupen, og tre dager senere fikk han sin ligadebut for "the Lillywhites" da Preston spilte 2-2 mot Sheffield Wednesday. Hans første mål for Preston kom da de slo Birmingham City 2-0 i ligacupen, mens hans første ligamål kom 30. november 2002 da Preston vant 2-1 over Coventry City. I 2002/03-sesongen scoret Lewis 5 ligamål på 38 kamper, i 2003/04-sesongen ble det 6 ligamål på 33 kamper, mens han i 2004/05 sesongen fikk bokført 4 ligamål på 40 kamper for klubben fra Lancashire. I juni 2005 gikk Lewis gratis til Leeds United, og han debuterte for Leeds den 7. august 2005 i en ligakamp mot Millwall. Hans først mål for "the Whites" kom 20. august 2005 da Leeds vant 2-0 over Wolverhampton Wanderers i en ligakamp på Elland Road. Totalt scoret han 5 ligamål på 43 kamper for Leeds i 2005/06-sesongen, mens han i 2006/07-sesongen laget 3 ligamål på 41 kamper. Etter å ha spilt 1 ligakamp og 1 cupkamp for Leeds i starten på 2007/08-sesongen ble han solgt til Derby County for et ukjent beløp i august 2007. Den 25. august 2007 spilte Lewis sin første kamp for Derby da de tapte 2-1 for Birmingham City i en ligakamp på Pride Park Stadium. Østen Østensen. Østen Østensen (født 12. august 1878 i Drammen, død 22. desember 1939 i Oslo) var en norsk rifleskytter som konkurrerte tidlig i det 20. århundre. Han vant tre olympiske sølvmedaljer og to bronsemedaljer. Den første medaljen kom under Sommer-OL 1912 i Stockholm hvor han vant sølv i lagskyting, frigevær. Under Sommer-OL 1920 i Antwerpen ble det to sølvmedaljer i lagskyting, både i frigevær og i armégevær og i tillegg to bronsemedaljer, en individuell i frigevær, tre stillinger og en i lagskyting med miniatyrgevær. Land of hope and glory. "Land of Hope and Glory" er en britisk patriotisk sang som brukes ved offisielle og halv-offisielle anledninger over hele Samveldet av nasjoner, i noen grad også i USA. Den er spesielt kjent som fast gjenganger under den tradisjonelle konserten «The Last Night of the Proms», og har lenge blitt brukt som "kjenningsmelodi" for Det konservative parti i Storbritannia. Verket er skrevet av Edward Elgar i to etapper, 1900-1901, og i 1902. Melodien til sangen er hentet fra den første marsjen i Elgars "Pomp and Circumstance" (1901). Verket ble skrevet på oppfordring fra kong Edvard VII som fortalte Elgar at melodien ville bli en storartet sang. Da Elgar senere ble spurt om å skrive et verk til kongens kroning, bearbeidet han det foreslåtte temaet til dette bruk i 1902. Han lot dikteren A.C.Benson skrive den patriotiske teksten, som i noen grad avspeiler imperiets fremgang og vekst, kfr. Boerkrigen i Syd-Afrika. Teksten. Dear Land of Hope, thy hope is crowned, God make thee mightier yet ! Once more thy crown is set. Thine equal laws, by Freedom gained, Have ruled thee well and long; By Freedom gained, by Truth maintained, Land of Hope and Glory, Mother of the Free, How shall we extol thee, who are born of thee ? Wider still and wider shall thy bounds be set; God, who made thee mighty, make thee mightier yet, God, who made thee mighty, make thee mightier yet. Thy fame is ancient as the days, A pride that dares, and heeds not praise, Not that false joy that dreams content With what our sires have won; The blood a hero sire hath spent Ny-versjoner. Sangen har siden blitt adoptert (med endret tekst) av supportene til West Bromwich Albion Football Club. Punkbandet Ex Pistols laget sin versjon av «Land Of Hope And Glory» i 1979, da i form av en singel som først ble utgitt i 1984. Waiblingen. Waiblingen er en by sørvest i Tyskland i delstaten Baden-Württemberg med rundt 55 000 innbyggere. Waiblingen er administrasjonssete i "landkreisen" Rems-Murr, og nærmeste naboby er Stuttgart. Historie. Waiblingen ble først nevnt i karolingiske dokumenter i 885 på Karl den tykkes tid. Waiblingen fikk byrettigheterr i 1250. Waiblingen hørte til de saliske kongene, som hertugene og kongene av Hohenstaufen arvet den fra. Man mener at det italienske navnet på Hohenstaufen party, Ghibelline, kommer av Waiblingen. Byen ble nesten helt ødelagt i 1634 under trettiårskrigen, og innbyggerne ble enten drept eller deportert. Den ble bygget opp igjen etter krigen, og gamlebyen som i dag eksisterer kommer fra årene mellom 1640 og 1700. Festningsverkene er fremdeles godt bevart. Order of the Bath. Ordenstegn for Order of the Bath The Most Honourable Order of the Bath (tidligere The Most Honourable Military Order of the Bath er en britisk ridderorden, som ble grunnlagt av Georg I den 18. mai 1725. Navnet kommer fra en seremoni for å slå en ridder i middelalderen, et rituelt bad som symboliserte åndelige renselse. Riddere som gikk gjennom dette, ble kalt "Knights of the Bath", men var ikke organisert som en egen orden. Det er dermed ikke riktig når det enkelte steder skrives at Georg I gjenopplivet ordenen; han opprettet en ny orden med nye statutter. Order of the Bath er den fjerde høyeste av de britiske ridderordenene "British Orders of Chivalry", etter Hosebåndsordenen, Tistelordenen og St. Patricks-ordenen. St. Patricks-ordenen var for Irland da øya var en del av Storbritannia, men eksisterer formelt ennå, selv om den ikke ble videreført etter opprettelsen av Den irske fristaten. Royal Victorian Order. Ordensstjerne for storkors av "Victoriaordenen". Royal Victorian Order, norsk Den kongelige Victoriaordenen eller bare Victoriaordenen, er en britisk ridderorden som ble grunnlagt av dronning Victoria av Storbritannia den 21. april 1896 som en familieorden der tildeling helt og holdent beror på monarkens ønske. Ordenen belønner fortjenester av monarken. Ordensdagen er 20. juni, som var dronning Victorias tiltredelsesdag. Mottoet er "Victoria", som er latin for «seier». I det britiske ordenssystemet er ordenen den nest laveste, både når man rangerer etter alder og presedens. Den står over Order of the British Empire. I det kanadiske ordenssystemet står den også nest nederst, over Order of St. John. Inndeling. Tildeling av "Victoriaordenens" to høyeste grader innebærer adling og opphøyelse i ridderstanden, med tiltaleformen "Sir" eller "Dame". Insignier. Ordenstegnet for de fire øverste gradene av "Victoriaordenens" består av et hvitemaljert malteserkors i gull. For femte og laveste grad er korset i sølv og uten emalje. Midtmedaljongen er rød og bærer dronning Victorias monogram. Medaljongen er omgitt av en blå bord med innskriften «VICTORIA». Medaljongen er kronet. Ordensstjernen for storkorsklassen er i sølv og har åtte tagger. Den bærer ordenstegnet i midten. For kommandørgraden er ordensstjernen utformet som et malteserkors i sølv med stråler i korsvinklene. I midten finnes ordenstegnet i sølv. Ordenskjedet består av ledd med dronning Victorias portrett, roser og rektangler med ordene «Victoria – Britt. Reg. – Def. Fid.» («Victoria, Britannias dronning, troens forsvarer»). Ordensbåndet er blått med kanter i rødt, hvitt og rødt. Tildeling. Medlemmer blir utnevnt blant personer som har utført personlig tjeneste for monarken. Det er ikke lagt begrensninger på antallet tildelinger. Fra 1936 kan ordenen også tildeles kvinner. "Victoriaordenen" kan også tildeles utlendinger. Disse regnes som æresmedlemmer. Innehavere av storkors har rett til å få godkjent skjoldholdere til sine heraldiske våpenskjold. Norske innehavere. Kong Harald V er storkors av "Victoriaordenen". Det var også kong Haakon VII og kong Olav V. Finn Lied er også innehaver av "Victoriaordenen". Det var også Urban Børresen. Johnny Greibesland. Johnny Greibesland (født 22. oktober 1956) er ordfører i Songdalen kommune. Han representerer Senterpartiet. Greibesland har vært ordfører siden 2003, da han ble valgt i et valgteknisk samarbeid mellom Senterpartiet, KrF og Høyre. Han har erfaring i kommunestyret fra 1991 til 1995, men var ute i perioden 1995 til 1999. Historisk sosiologi. Historisk sosiologi innebærer studier av historiske emner med bruk av en sosiologisk tilnærming. Dette medfører tverrfaglig samarbeid mellom historie og sosiologi, der historikere gjør bruk av sosiologiske begreper, teorier og modeller, mens sosiologer tar opp historiske emner med sine tradisjonelle metoder. Man bruker altså den samme forklaringslogikken og studerer de samme struktureringsprosessene. Tre av sosiologiens klassikere, Karl Marx, Max Weber og Emile Durkheim brukte historisk-sosiolgiske tilnærminger. Fra slutten av 1950-tallet kom en ny bølge av slike studier, som også ofte berørte faget statsvitenskap/sammenlignende politikk. Shmuel N. Eisenstadts bok "The Political systems of Empires" (1963), var en strukturfunksjonalistisk inspirert studie av både nyere og eldre byråkratiske imperier. Barrington Moores "Social Origins of Democracy and Dictatorship" (1966) forsøkte å forklare de historiske vilkårene for demokratiske, fascistiske og kommunistiske styresett med utgangspunkt i agrarstruktur og klassekonstellasjoner i forhold til dette. Stein Rokkan studerte de vesteuropeiske partisystemenes historiske røtter, samt betingelsene for stats- og nasjonsbygging i Vest-Europa. På 1970-tallet kom en rekke nymarxistisk inspirerte studier. Sentrale bidrag var Immanuel Wallersteins "The Modern World System" (i tre bind, 1974, 1980, 1988) om den moderne verdensøkonomiens framvekst, Perry Andersons "Lineages of Absolute State" (1974) om de europeiske eneveldige statene og Theda Skocpols "States and Social Revolutions", en sammenligning av de franske, russiske og kinesiske revolusjonene. Etter hvert har inspirasjonen fra den weberianske tradisjonen blitt stadig sterkere, Eksempler på dette er Michael Manns "The Sources of Social Power" (1986, 1993) og Charles Tillys "Coercion, Capital and European States" om europeisk statsdannelse. Loppebåt. Loppebåt (loppe eller loppa er også navn brukt på denne type båt) er en båttype som er en liten båt med liten v-bunn. Størrelsen varierer fra 9 til 14 fot. Skrogformen gjør at båten planer lett og har gode fartsegenskaper med liten motorkraft. På grunn av skrogformen er den lite egnet for bruk i grov sjø. Navnet loppe kommer av at den er liten og hopper med baugen under fart. Lopper er veldig populære blant barn og ungdommer og blir ofte omtalt som «ungdomsbåt». Noen lopper har styrekonsoll og seter fastmontert. Eksempler. Eksempler på noen lopper er With 10–12 fot, GH 10–11 fot, Morgan 350, Steady, Hasle (Summer Fun), Fjord 13, Pioner 325, River 350, Theri 10 (Micro Fun) og Bever 350. Territorial Decoration. Territorial Decoration (TD) var en britisk militær utmerkelse som ble tildelt for lang tjeneste i Territorial Force og dens etterfølger Territorial Army. Den fulgte Volunteer Officer's Decoration da Territorial Force ble opprettet i 1908. I 1930 ble den erstattet av Efficiency Decoration. Kriteriet for å få utmerkelsen var minst tyve års tjeneste i Territorial Force eller Territorial Army. Krigstjeneste telte dobbelt, mens tjeneste som menig mannskap telte halvt. Menige med minimum tyve års tjeneste, men ikke de førti de trengte for å få TD, kunne få Territorial Force Efficiency Medal (1908–1921) eller Territorial Efficiency Medal (1921–1930). Ordensmerket var mørk grønt med en gul stripe på midten. Medlemmer av Honourable Artillery Company kunne få utmerkelsen, men fikk et noe annet ordensmerke; halvt blått og halvt rødt med gule striper på sidene. Dette skyldes at de fikk tildelt utmerkelsen av Edvard VII som hadde disse som sine egne farger. Blant de mest kjente mottakerne av utmerkelsen var Winston Churchill som fikk den i 1924, og Horace Lambart, 11. jarl av Cavan. Gerald Grosvenor, 6. hertug av Westminster mottok etterfølgeren, Efficieny Decoration. Michael Mann (sosiolog). Michael Mann (født 1942) er en britisk-født professor i sosiologi ved University of California, Los Angeles (UCLA) og gjesteprofessor ved Queen's University Belfast. Mann har både britisk og amerikansk statsborgerskap. Han tok bachelorgraden i moderne historie ved University of Oxford i 1963 og doktorgraden i sosiologi ved samme institusjon i 1971. Mange av hans bøker har vært skrevet i skjæringspunktet mellom historie og sosiologi. Mann var tilknyttet London School of Economics and Political Science (LSE) fra 1977 til 1987 og har vært professor i sosiologi ved UCLA fra sistnevnte år. Mann er særlig kjent for "The Sources of Social Power", som foreløpig har kommet i to bind. Mann jobber for tiden med tredje bind av dette verket. Ånen Trygsland. Ånen Trygsland (født 11. juni 1957) var ordfører i Marnardal kommune fra 1999 til 2007. Han representerte Arbeiderpartiet og ble valgt til ordfører etter et valgteknisk samarbeide med Senterpartiet, som fikk varaordføreren. Trygsland stilte ikke til valg i 2007, og overlot ordførerkjedet til sin partifelle Helge Sandåker på det konstituerende kommunestyremøtet torsdag 27. september 2007. Trygsland satt i 70 prosent stilling som ordfører og brukte resten av tiden i Mankalk, et selskap som arbeider med kalking i Mandalselva. Ford Mondeo. Innledning. Ford Mondeo er en bilmodell fra den amerikanske bilprodusenten Fords europeiske avdeling, som har vært i produksjon siden 1992. Navnet «"Mondeo"» er hentet fra det latinske ordet for "verden", «"mundus"». Mondeo har vært i produksjon i Genk, i den østlige delen av Limburg-provinsen i Belgia, helt siden modellens fødsel i 1992. I dag produserer fabrikken også Galaxy (fra og med 2007) og S-MAX. Mondeo erstattet ved lanseringen Ford Sierra i Europa og Ford Telstar i store deler av Asia, mens søstermodellene "Ford Contour" og "Mercury Mystique" erstattet Ford Tempo og Mercury Topaz i USA. Produksjon av disse modellene fant sted i USA og Mexico. Generasjonene. Fjerde generasjon av Mondeo (Mk4) er for tiden i produksjon. Søstermodellene "Ford Contour" og "Mercury Mystique" gikk ut av produksjon ved slutten av levetiden til andre generasjon (Mk2). Mondeo Mk1 (1992-1996). Mondeo ble lansert i mars 1992, tilgjengelig som firedørs sedan, femdørs kombi og femdørs stasjonsvogn. I motsetning til Sierra er Mondeo forhjulsdreven (med unntak av en sjelden firehjulsdreven versjon som kun ble levert med 136-hesteren trimmet ned til 132 hk). Utviklingen av Mondeo foregikk delvis hos Fords amerikanske avdeling i Michigan, og delvis hos den europeiske avdelingen. Mondeo Mk2 (1996-2000). Modellen fikk en ansiktsløftning i oktober 1996, og det aller meste ble forandret – kun dører og tak var identisk med Mk1-modellen. Interiør og motorer fikk også en rekke oppdateringer. Mondeo Mk3 (2000-2006). Tredje generasjon ble lansert i oktober 2000, og var adskillig større enn sine forgjengere. To av problemene fra forrige generasjon – liten benplass bak og en svak dieselmotor – ble løst ved lengre akselavstand og montering av Fords nye Duratorq-motor i tredje generasjon Mondeo. Det er også flere typer: Ambiente, trend, ghia, ghia x, titanium, titanium x Mondeo Mk4 (2007–). Fjerde generasjon Mondeo ble første gang presentert sent i 2006. Modellen er basert på Fords nye "EUCD"-plattform, utviklet i samarbeid med Volvo og delt med modellene Galaxy og S-MAX. Plattformen er også planlagt brukt i flere kommende Volvo-modeller og neste generasjon Land Rover Freelander. Vera Zorina. Vera Zorina, opprinnelig Eva Brigitta Hartwig (født 2. januar 1917 i Berlin, død 8. april 2003 i Santa Fe, New Mexico, USA) var en tysk-norsk-amerikansk ballettdanser og skuespiller. Hennes far var tysk og hennes mor var norsk. Dans. Da hun var seks år, fikk hun danseundervisning av av Olga Preobrajenska og Nicholas Legat. 12 år gammel fikk hun roller i Max Reinhardts produksjoner, "En midtsommernattsdrøm" og "Hoffmans eventyr". I 1933 reiste hun til London og studerte videre under Nicholas Legat og Dame Marie Rambert (opprinnelig Syvia Rambam). I denne tiden opptrådte hun også som skuespiller. I årene 1934-1936 var hun medlem i Ballet Russes de Monte Carlo hvor hun skiftet navn. Hun opptrådte i tre sesonger med Ballet Russes de Monte Carlo en rekke steder, blant annet i Covent Garden og i New York. I denne tiden lærte hun seg russisk. I 1937 opptrådte hun i London-produksjonen "On Your Toes". Film og showbusiness. Hun ble oppdaget av Samuel Goldwyn som undertegnet en filmkontrakt med henne. Samme år reiste hun til Hollywood. Etter en anseelig forhåndsomtale fikk hun sin debut i 1938 i filmversjonen av musikalen "The Goldwyn Follies". I 1938 begynte hun også å opptre på Broadway i musikaler. Hennes debut var i George Balanchines oppsetning "I married an Angel" hvor hun imponerte, og kanskje enda mer i musikalen "Louisiana Purchase" før hun enda en gang vendte tilbake til Hollywood hvor hun opptrådte i 1941 i filmversjonen av "Louisiana Purchase" med Bob Hope som motspiller. Filmdebuten ble fulgt opp med en vellykket gjenskaping av rollen i filmversjonen av On Your Toes. Deretter spilte hun rollen som fiktiv grevinne i I Was an Adventuress md bl a Erich Von Stroheim og Peter Lorre. I disse filmene viste hun variasjon, stil og klasse som ikke stod tilbake for noen. Hun spilte også i en rekke filmer fra 1940 til 1946. Hun fikk også i 1943 rollen som Maria i Hemingways "Klokkene ringer for deg", men ble uten videre erstattet av Ingrid Bergman etter bare to uker. Dette hadde en negativ virkning på hennes filmkarriere. Bølgen av filmtilbud begynte å avta og filmene "Follow the Boys" i 1944 med George Raft og "Lover Come Back" i 1946 med Lucille Ball og George Brent ble et farvel med Hollywood. I 1954 forsøkte hun seg på Broadway med "On Your Toes" igjen. Det varte bare i seks uker. Sjef for Den Norske Opera. I de senere år ble hun, på grunn av sin melodiøse aksent, benyttet som oppleser, blant annet for blinde på flere ulike språk inkludert engelsk. Vera Zorina arbeidet også ved Santa Fé Opera og for NRK, hvor hun regisserte en oppsetning av "Herodes" for TV. I 1976 ble hun sjef for Den norske opera. I 1978 ble hun musikkrådgiver og produsent for Columbia. Vera Zorina var også tilknyttet Lincoln Center som rådgiver og regissør og instruerte opera i en rekke sesonger ved Santa Fe Opera Company i New Mexico. Ekteskap. Vera Zorina var gift med den kjente koreografen George Balanchine. I 1946 ble hun skilt og giftet seg med Goddard Lieberson, sjefen for Columbia Records. Vera Zorina giftet seg igjen etter at Lieberson døde med musikeren Paul Wolfe. Halvt norsk. I følge London-aviser betraktet Vera Zorina seg som norsk. Hennes mor, Billie Hartwig, var norsk og Eva Birgitta Hartwig tilbragte somrene i Norge gjennom hele oppveksten. Kilder. The Concise Oxford Dictionary of Ballet (Oxford Paperback Reference) by Horst Koegler (Paperback – 14. oktober, 1982. Itterajivit. Itterajivit (Kap Hope) er en liten bygd vest for Ittoqqortoormiit (Scoresbysund) i Ittoqqortoormiit kommune i Østgrønland. Bygda har ca. ni innbyggere. Fangst, fiskeri og turisme er hovedinntektskildene i området. Den nærliggende fjordarmen er kun isfri i de tre sommermånedene. Mike Conley. Michael Alex Conley (født 5. oktober 1962 i Chicago, Illinois) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Hans beste gren var tresteg, men han var også en fremragende lengdehopper. På 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet var Mike Conley blant verdens fremste tresteghoppere. Han tok sølv under OL 1984 i Los Angeles, etter landsmannen Al Joyner. Under OL 1992 i Barcelona ble han olympisk mester. Han deltok også under Sommer-OL 1996|OL 1996 i Atlanta, og tok fjerdeplassen i tresteg, bare fire centimeter fra en bronsemedalje. Arkivskaper. En arkivskaper er en organisatorisk enhet eller en person som danner arkiv som ledd i sin virksomhet. En arkivskaper kan være et offentlig organ, en bedrift, en organisasjon, en institusjon, en stiftelse etc. eller en del av en slik enhet. Slik sies det på Arkivverkets hjemmeside under arkivbegreper. En arkivskaper kan også være en privatperson eller en familie. Arkivet hos en arkivskaper består av arkivdokumenter. Hva slags arkivdokumenter en arkivskaper samler på er avhengig av arkivskaperens formål, behov og arbeidsmåter. For eksempel vil en privatperson vanligvis ha behov for å ta vare på egen fødselsattest, forsikringsavtaler, avtale om leie eller kjøp av bolig, kvitteringer, legeattester og lignende. Et byggefirma har ofte behov for å ta vare på firmaattester, momsoppgaver, kvalifikasjonsbevis og lignende. En arkivskaper kan velge å sette bort hele eller deler av driften av arkivet. Offentlige organer vil i slike tilfelle fortsatt ha ansvaret for at eget arkiv driftes forsvarlig etter arkivloven og arkivforskriftene. Liste over Discovery Channel Pro Cycling Teams proffseire. Nedenfor følger en liste over store proffseire av sykkellaget som gikk under navnene Subaru-Montgomery (1992–1994), Montgomery-Bell (1995), U.S. Postal Service (1996–2004) og Discovery Channel (2005–2007). Seire. Discovery Channel Pro Cycling Teams proffseire Willich. Willich er en by i Tyskland i delstaten Nordrhein-Westfalen med rundt 50 000 innbyggere. Byen ligger i "kreisen" Viersen i nærheten av byene Düsseldorf, Mönchengladbach og Krefeld. I tillegg ligger den omtrent 30 km fra grensen til Nederland. Byen er vel kjent for slottet Neersen med friluftsteater og næringsparken Münchheide med flere japanske firmaer. Historie. Byen ble grunnlagt i 1970 da de tidligere selvstendige landsbyene Willich, Anrath, Schiefbahn og Neersen ble slått sammen. Landsbyene er derimot mye eldre, og Willich ble nevnt for første gang på 1100-tallet. Arkivdokument. Et arkivdokument er et dokument som en arkivskaper har mottatt eller produsert som en del av sin virksomhet. Det er likegyldig hvilket format dokumentet er på, det kan like gjerne være et tradisjonelt papirdokument som et filmopptak, et elektronisk dokument, uttrekk av en database, en mikrofilm eller en MP3-fil. Det avgjørende for om det er et arkivdokument eller ikke er om det har betydning for arkivskaperen og at det ikke er holdt utenfor dennes arkiv (vært gjenstand for arkivbegrensning). Hva som regnes som arkivdokument vil være ulikt fra arkivskaper til arkivskaper. Eksempelvis er Noark-5 et arkivdokument for Riksarkivet fordi de hadde ansvaret for å utarbeide den. For Finansdepartementet vil Noark-5 være til informasjon og muligens et arbeidsredskap. Likeledes vil arkivdokumenter hos en som driver med kursvirksomhet bestå av bl.a. kursinvitasjoner, mens de som mottar invitasjonene oftest vil kaste dem etter en tid. Arkivdokumenter i en virksomhet er relatert til oppgavene virksomheten har eller ønsker å ha og til driften av selve virksomheten. Thor Jørgen Tjørhom. Thor Jørgen Tjørhom (født 23. mai 1962) var ordfører i Sirdal kommune fra 2003 til 2011 for Senterpartiet. Han er sønn til Sven Tjørhom, som var ordfører i Sirdal i 36 år, fra 1959 til 1995. Thor Jørgen Tjørhom etterfulgte Torjus Kvæven, som var ordfører fra 1995 til 2003. Disse representerte også Senterpartiet, som altså hadde ordfører i Sirdal i 48 år. Det meste av denne tiden har man samarbeidet med Kristelig Folkeparti, som hadde varaordfører. Østerrikes distrikter. Østerrikes distrikter utgjør et forvaltningsnivå mellom Østerrikes delstater og kommunene. Distriktene (tysk "Bezirke") er rent administrative enheter, dvs. at de ikke har politiske kompetenser og ingen valgte organer. Alle delstater (med unntak av bystaten Wien) er, avhengig av delstatens størrelse, delt i mellom fire og 25 distrikter. Større byer har status som bydistrikter ("Statutarstädte"). Enkelte distrikter er sammenfallende med historiske landskap (disse er i oversikten nedenfor anført i parentes). Oftest er de derimot avgrenset nokså vilkårlig. Distriktene er oppkalt etter sine respektive forvaltningssteder. Wien. Wien er både delstat og kommune. Distriktsnivået forekommer altså ikke. Byen er imidlertid delt i 23 såkalte "Gemeindebezirke" (bydeler), men disse tilsvarer ikke distriktene i de andre delstatene. ! Sør-Forså kraftverk. Sør-Forså kraftverk er et vannkraftverk ved Forså på Rolla i Ibestad kommune i Troms fylke. Det opprinnelige kraftverket (400kW) ble bygget ca. 1934. Det nye kraftverket utnytter i dag et fall på ca 150 meter via rørgate i GUP (970m) og stål(180m) fra Forsåvatnet (Storvatnet) til havnivå ved Astafjorden. Forsåvatnet reguleres mellom 156 og 154 moh. Skipsvatnet er hovedmagasin for kraftverket og reguleres mellom 163 og 159 moh. Det er installert en turbin på 1,1 MW. Midlere årsproduksjon er på 6,2 GWh. Kraftverket er eid av Hålogaland Kraft AS. Zoom. Zoom er et ord fra engelsk der det oppstod som lydhermende ord for trinnløst regulerbare objektiver som kunne "zoome" inn på et motiv. Nord-Forså kraftverk. Nord-Forså kraftverk er et vannkraftverk ved Forså på Rolla i Ibestad kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall på ca 236 meter fra Sandvatnet til havnivå ved Astafjorden. Sandvatnet reguleres mellom 240 og 232 moh. Det er installert en turbin på 1,1 MW. Midlere årsproduksjon er på 4,4 GWh. Kraftverket er eid av Hålogaland Kraft AS. Władysław Kozakiewicz. Władysław Kozakiewicz (født 8. desember 1953 i Sołeczniki nær Vilnius i Litauen) er en tidligere polsk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Kozakiewicz ble olympisk gullmedaljør i stavsprang under OL 1980 i Moskva. Han hoppet 5,78 ny olympisk og verdensrekord og hans landsmann og gullmedaljør fra forrige OL Tadeusz Slusarski tok sølv sammen med Konstantin Volkov fra Sovjetunionen begge med høyden 5,65. Anthiinae. Anthiinae er en gruppe abborfisker, som omfatter mange av de rosa, gule eller oransje fiskene, som en kan se svømme i stimer på bilder og filmer fra tropiske korallrev. De fleste artene er små og fargerike, og eter plankton. Alle begynner livet som hunner, men noen skifter kjønn til hanner, samtidig som de får en annen sosial posisjon i stimen. Stimene kan omfatte flere tusen individer, og er delt i «haremer» med én dominerende hann og flere hunner. Det finnes også ofte et par underordnede hanner i haremet. Hunnene har i tillegg sitt eget hierarki. Gruppen har flest arter i Det indiske hav og Stillehavet, men det finnes også noen arter i Atlanterhavet. I Middelhavet, og i Atlanterhavet fra Portugal til Angola, lever arten "Anthias anthias". August Bournonville. August Bournonville (født 21. august 1805, død 30. november 1879) var en dansk ballettmester og koreograf. Han var sønn av en fransk ballettmester, Antoine Bournonville, som hadde slått seg ned i Danmark. Han innførte en ny stil i balletten, til vanlig kjent som Bournonville-skolen. Etter studier i Paris ble Bournonville solodanser i ung alder ved balletten til Det Kongelige Teater i København. De varige virkningene av hans innflytelse kan knapt overvurderes: han skapte en stil, selv om den var påvirket av fransk ballett, er den helt ut hans egen. Som koreograf skapte han et stort antall originale oppsetninger med meget varierte rammer: fra Danmark, Italia, Skottland, Russland, Sør-Amerika, etc. Et begrenset antall av disse ballettene har overlevd ved at de aldri har vært så lenge borte fra scenen enn at levende utøvere til en hver tid hadde hadde opplevd dem. Merkelig nok ble ikke Bournonvilles arbeider kjent utenfor Danmark før etter andre verdenskrig. Siden 1950 har Den Kongelige Ballett flere ganger hatt lengre turnéer, ikke minst til USA hvor ballettene ble oppført, ofte på teatre som ikke var ideelt utstyrt for formålet. Dette har medført en betydelig internasjonal interesse for Bournonville. Like etter 1879 ble August Bournonville jordfestet i Assistens Kirkegård i Nørrebro bydel i København. Verk. Bournonville skrev mer enn 50 balletter og "Sylfiden" anses som hans hovedverk. Balletten hadde urpremiere på Det Kongelige Teater 28. november 1836 med Bournonville selv i hovedrollen. "Sylfiden" er tatt opp i Danmarks kulturkanon under scenekunst. Tim Ahearne. Timothy Ahearne (født 18. august 1885 i Athea, Limerick, død november 1968 i USA) var en irsk friidrettsutøver. Under OL 1908 konkurrerte Tim Ahearne i fire disipliner. I høyde uten tilløp og på 110 meter hekk kom han ikke til finalen. I lengdehopp ble han nummer åtte med et resultat på 6,72. Han vant imidlertid tresteg med 14,92 m, 16 cm foran Garfield MacDonald. Tim Ahearne vokste opp i Irland sammen med sin yngre bror Daniel Ahearn. Daniel utvandret til USA i 1909, og strøk samtidig den siste e-en i etternavnet sitt. Tim Ahearne flyttet senere etter broren. Akutt pankreatitt. Akutt pankreatitt er en betennelse i bukspyttkjertelen. Avhengig av grad kan den ha alvorlige komplikasjoner og høy dødelighet på tross av behandling. Milde tilfeller kan behandles med laparoskopi, men alvorlige tilfeller krever tung kirurgi for å bringe lidelsen under kontroll. Håndball-EM 2008 for menn. En isbjørn var maskot under Håndball-EM 2008 for menn Håndball-EM 2008 for menn var det åttende europamesterskapet i håndball for menn, og ble arrangert 17.- 27. januar 2008 i Norge. Kampene ble spilt Bergen, Drammen, Lillehammer, Stavanger og Trondheim. Danmark vant turneringen etter at de slo Kroatia i finalen. Pierre Quinon. Pierre Quinon (født 20. februar 1962 i Lyon, død 17. august 2011) er en tidligere fransk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Quinon ble olympisk gullmedaljør i stavsprang under OL 1984 i Los Angeles. Han hoppet 5,75, ti centimeter høyere enn Mike Tully fra USA, som kom på andre plass. Earl Bell og Thierry Vigneron delte tredjeplassen på høyden 5,60. Quinon satte ny verdensrekord 28. august 1983 i Köln, da han hoppet 5,82, én centimeter høyere enn Vladimir Poljakovs rekord. Hans tid som verdensrekordinnehaver varte kun fire dager. Landsmannen Thierry Vigneron satte ny rekord med et hopp på 5,83 meter i Roma den 1. september. Quinons personlige bestenotering er fra 1985; 5,90 ti centimeter fra daværende verdensrekord. Pierre Quinon begikk selvmord den 17. august 2011, 49 år gammel. Fermín Cacho. Fermín Cacho Ruiz (født 16. februar 1969 i Ágreda) er en tidligere spansk friidrettsutøver. Han vant 1500 meter under OL 1992, og satte i 1997 europarekord på 1500 meter, som per juni 2007 ennå ikke er slått. Cacho feiret sin første triumf under innendørs-EM i Glasgow 1990, da han ble nummer to, like bak tyske Jens-Peter Herold. Under innendørs-VM 1991 i Sevilla ble Cacho også nummer to, denne gang slått av Algeries Noureddine Morceli. Foran OL 1992 i Barcelona ble ikke Cacho regnet blant gullfavorittene. Løpet gikk imidlertid i svært langsomt tempo, og i spurten kunne ingen holde Cachos tempo. Han vant gull på tiden 3.40,12. Under innendørs-VM 1993 i Stuttgart tok Cacho igjen sølv. Året etter tok han gull på 1500 meter under EM i Helsingfors. Under OL 1996 i Atlanta ble han heller ikke regnet blant de største favorittene, selv om han var tittelforsvarer. På tredje runde av 1500-meterløpet falt marokkaneren og storfavoritten Hicham El Guerrouj. Cacho måtte hoppe over Guerrouj, for ikke selv å falle, og tapte verdifulle meter til Noureddine Morceli. I mål var Cacho nummer to. Under VM 1997 i Athen ble Cacho igjen sølvvinner, denne gang slått av El Guerrouj. En uke senere under et stevne i Zürich satte Cacho ny europarekord med tiden 3.28,95. Den siste mesterskapsmedaljen tok han under EM 1998 i Budapest, der han tok bronse bak landsmannen Reyes Estevez og portugiseren Rui Silva. Transkei. Politisk kart over Sør–Afrika før 1994 Transkei («forbi Kei») er en region som ligger i provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika. Det er også navnet på en bantustan i apartheid-tiden (1959–94) som tilsvarte dette territoriet. Transkeis grense i nord er Umtamvuna og i sør Kei, mens Indiahavet og Drakensberg–fjellrekka til det landlåste kongedømmet Lesotho fungerer som Transkeis henholdsvis østlige og vestlige grenser. Den viktigste byen er Mthatha. Transkei har mange elver som renner fra fjellene til havet, derfor er det i motsetning til store deler av Sør–Afrika, relativt upåvirket av tørke. Historie. Nasjonalistpartiet–regjeringen introduserte i 1959 lovgivning som opprettet åtte etnisk og lingvistisk inndelte reservater, bantustaner, for svarte sørafrikanere. Dette ble gjort i en politikk av «separat utvikling» for Sør–Afrikas forskjellige etnisiteter. Transkei og Ciskei ble satt til side for xhosaene. I store deler av sin historie ble bantustanet Transkei styrt av høvding Kaiser Matanzima, en nevø av Nelson Mandela. Transkei ble en nominelt uavhengig stat i 1976 med sin hovedstad ved Umtata (nå Mthatha), men den ble bare anerkjent av Sør–Afrika. Fra 1978 til 1980 ble de diplomatiske forbindelsene med Sør–Afrika skadet på grunn av territoriale krangler. Matanzima annonserte den 2. februar 1978 at Transkei ville bryte alle diplomatiske forbindelser med Sør-Afrika, inkludert den ikke-aggressive pakten mellom dem. Han beordret at alle medlemmer av den sørafrikanske forsvarsstyrken som tjente i den transkeiske hær skulle forlate Transkei innen 31. mars. Dette førte til den unike situasjonen at et land nektet å forholde seg til den eneste (internasjonalt anerkjente) nasjonen som den var anerkjent av. Matanzima rygget snart ut av situasjonen på grunn av Transkeis avhengighet på sørafrikansk økonomisk hjelp. Matanzima avsatte kongen til thembuene, Sabata Dalindyebo, i 1980. I 1987 var der et militært statskupp ledet av general Bantu Holomisa. Regjeringen i Transkei var deltager i Codesa-forhandlingene for et nytt Sør-Afrika. Landet ble innlemmet i det «nye» Sør-Afrika den 27. april 1994. Språk. Hovedspråket er xhosa som har særegne klikkonsonanter som stammer fra khoisan-språkene. Mange tusen innbyggere i byer og landsbyer nord i Transkei-området (nå Eastern Cape) snakker sesotho i tillegg til xhosa. Disse områdene inkluderer Matatiele og nesten hele Herschel-området (øst for Aliwal North). I tillegg snakker mange tusen innbyggere i nord et lite hybridspråk av nguni-sesotho, kalt phuti. Phuthi-språklige finnes i og rundt Matatiele og Mt Fletcher. De fleste phuti-språklige lever i Lesotho på den andre siden av den nordlige grensen til Transkei. Demografi. I store deler av det 20. århundre var mange svarte landbrukere i Transkei tvunget av skatter som kun var pålagt afrikanere til å reise nordover med tog for å arbeide under kontrakter i gullgruvene i Johannesburg. Noen returnerte aldri, knust i steinras i gruver med lav sikkerhetsstandard for sine arbeidere. Andre returnerte med forferdelige lungesykdommer etter å ha inhalert partikler, eller tuberkulose. Nelson Mandela, Sør-Afrikas første demokratisk valgte president, ble født i Transkei i 1918 og har fremdeles et hjem i Qunu. Hans første to koner var også fra det som senere ble Transkei, i likhet med faren til hans andre kone Winnie Madikizela-Mandela, som var landbruksminister i Transkei. Krýsuvík. Krýsuvík er et geotermisk området som ligger på Reykjaneshalvøya på Island. Området ligger sør på Reykjanes midt på sprekksonen på den midtatlantiske ryggen som krysser Island diagonalt i sørvestlig til nordøstlig retning. Den geotermiske aktiviteten er synlig gjennom svovelkilder og varme kilder ved "Seltún" og andre lignende området i nærheten. Ved Seltún finner man en omvisningssti i tre der man kan lese beskrivelser av de fenomenene man ser på. I tillegg går det også en tursti opp til fjellet "Sveifluháls" som ligger like ved. Den største innsjøen i området, Kleifarvatn, begynte å minke etter et stort jordskjelv i 2000. Siden da har 20% av arealet blitt borte. Noen av de mindre innsjøene bærer også preg av vulkansk påvirkning – for eksempel "Grænavatn" med sin strålende grønnfarge. I området fantes det gårdsbruk fram til 1800-tallet. Bare et lite kapell, Krísuvíkurkirkja bygget i 1857, gjenstår og kan besøkes. Transperson. Transperson er et omstridt norsk nyord som er ment som paraplybegrep som omfatter alle kjønnsoverskridere uansett om det gjelder sosial kjønnsidentifikasjon, personlig kjønnsidentitet, fysisk kjønnstilhørighet eller simpelthen et behov for å uttrykke seg gjennom å bryte de tradisjonelle kjønnsuttrykk (mann eller kvinne). Dette inkluderer bl.a. transvestitter, crossdressere og dragkings/dragqueens, mens det er uenighet om transseksuelle, transkjønnede og interseksuelle omfattes av betegnelsen. Harry Benjamin ressurssenter, en pasientorganisasjon for transseksuelle, har tatt avstand fra begrepet, og begrepet brukes ikke av behandlingsmiljøet for transseksuelle ved Rikshospitalet. Begrepet tilsvarer delvis det mer kjente engelske begrepet "transgender" (norsk: transkjønnet), men en viktig forskjell er at det engelske begrepet viser til en tilstand, uten et tillegg av «person». Rettskrivning. Språkrådet anbefaler formen transperson (i motsetning til transeperson med ekstra e). Historie. Svensk og tysk benytter det engelske fremmedordet "transgender", men i Norge ønsket man isteden å finne et norsk ord. Man oversatte derfor "transgender" til "transkjønnet". 23. april 2005 skiftet "Landsforeningen for transseksuelle" navn til Landsforeningen for transkjønnete og vedtok samtidig at den skal bruke begrepet "transkjønnet" istedenfor "transseksuell" fordi det handler om "kjønnsidentitet" og ikke seksualitet. Det oppstod dermed behov for å finne et nytt norsk ord som dekker begrepet "transgender". Foreningen for Transpersoner Norge (FTP-N) gikk deretter i samråd med Språkrådet inn for begrepet "transperson". Dette begrepet er siden tatt i bruk av Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) og norske myndigheter. Uenighet. Det er uenighet om hvilke grupper begrepet transperson omfatter. Mennesker med uklare kjønnskarakteristika. Det er uenighet om mennesker med uklare kjønnskarakteristika (interseksuelle) skal omfattes av begrepet transperson. Noen kilder inkluderer dem fordi de bryter med den tradisjonelle todelte kjønnsinndelingen. Andre ekskluderer dem fordi dette ikke dreier seg om opplevelse av kjønnsidentitet, men betegner personer som har kropper med både mannlige og kvinnelige kjønnskarakteristika. Sistnevnte syn deles av Norsk Forening for Genitale Anomalier. Transkjønnede. Mange transkjønnede betrakter seg selv kun som kvinner eller menn og identifiserer seg derfor ikke med begrepene transperson eller transseksuell. Dette er Harry Benjamin Ressurssenters (HBRS) offisielle syn. Andre transkjønnede har sterke bånd til transpersoner. Rettslig status. Norge er et av få land i verden som har et system med kjønnsbestemt personnummer. Det tredje siste sifferet er partall for kvinner og oddetall for menn. For å eksistere som juridisk individ må man ha enten mannlig eller kvinnelig kjønn. Diskriminering. Transvestitter og transkjønnede er ikke spesifikt vernet mot diskriminering i norske lover. Regjeringen oppnevnte 1. juni 2007 et diskrimineringslovutvalg («Graverutvalget») som skal utarbeide et forslag til en styrket og mer samlet diskrimineringslovgivning, eventuelt innkorporering av diskrimineringsvern i grunnloven og utrede spørsmålet om ratifikasjon av tilleggsprotokoll nr. 12 til Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Utvalget ledes av professor Hans Petter Graver og består av forskere og eksperter innen diskriminering, menneskerettigheter, arbeidsrett mv. og skal fremlegge sin innstilling innen 1. juli 2009. Regjeringen la 26. juni 2008 frem «Handlingsplan for bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner». Organisasjoner. Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) er ikke en organisasjon for transpersoner, men for personer som søker eller har diagnosen transseksualisme. Harry Benjamin ressurssenter bruker ikke begrepet transperson i noen sammenheng. Linderud skole. Linderud skole er en 1–10 skole (barne- og ungdomsskole) i bydel Bjerke i Oslo. Skolen gjennomgikk en større ombygging og modernisering, og ble gjenåpnet 15. september 2005 av ordfører Per Ditlev-Simonsen. Utbyggingen tok fire år og kostet 190 millioner kroner. Skolen ligger tett ved idrettshallen Linderudhallen, Linderud svømmehall og Bjerke videregående skole. Skolen har også tilgang til fotballbanen Linderud kunstgress, med syverbane på grus. Denne banen ligger sør for skolen over Statsråd Mathiesens vei og t-baneskinnene til Grorudbanen. På nordsiden av skolen ligger Linderud gård og Linderud senter. Skolen har to spesialpedagogiske avdelinger, med eget fellesrom, kjøkken, aktivitetsrom og musikkrom. Skolebiblioteket er mye brukt til lekselesing, og har tilgjengelig bibliotekar fra klokken 8.30 til 15.00 hver ukedag. Skolegården er todelt, i vestre og østre. Den første tilrettelagt for barneskoleelever, og den andre for ungdomsskoleelever. Drømmevisjon. Drømmevisjon eller visjonsdiktning er en litterær sjanger, et litterært redskap eller en litterær konvensjon hvor fortelleren faller i søvn og drømmer. Visjon, av latin "visio" = "syn", henviser i litterær sammenheng til den erkjennelse som kunstverket utgår fra. Sjangeren blomstret mest i middelalderen, men også i senere tider ble sjangeren benyttet. Italienske Dantes "Den guddommelige komedie" er blant de største og mest gjennomarbeidete. Henrik Wergelands dikt "Skabelsen, Mennesket og Messias" (1830) og omarbeidelsen fra sykeleiet, "Mennesket" (1845) regnes til visjonsdiktningen. Velkjent i Norge er også folkevisa "Draumkvedet", som er et visjonsdikt i balladeform. Det er nedtegnet i Vest-Telemark i mange varianter. Den verdensberømte boka av John Bunyan, "The pilgrims progress" fra 1600-tallet, er også et visjonsdikt, likeså John Miltons "Det tapte paradis". I drømmen er det vanligvis en ledsager eller veileder som meddeler en kunnskap, ofte om religion eller kjærlighet, som drømmeren ellers ikke ville ha mottatt. Etter at drømmeren har våknet vil fortelleren dele sin nye kunnskap med andre. En typisk mønster i middelalderens visjonsdiktning (som den irske og norrøne "Tundals visjon" fra 1100-tallet eller Dantes "La Divina Commedia") er at dikteren selv, eller hovedpersonen i diktet, på én aller annen måte har foretatt en reise i det hinsidige – i Helvetet, Skjærsilden og paradiset, i Det Golde Landet, i Underjorden og lignende – og kommet tilbake med sitt vitnesbyrd. Ofte gir visjonsdiktet advarsler, og retningslinjer for hvordan man skal føre sitt liv for å få en best mulig overgang til (eller opphold i) dødsriket. "Bibelen" har også mange eksempler på visjonstekster; en forteller som formidler de sannheter han har blitt gitt gjennom en visjon, et syn, en drøm, en form for tiltale. I den apokryfe litteraturen fra de første kristne århundrene finnes blant annet "Paulus' visjon". Om drømmevisjonen inkluderer en rettledning som et talende, men ellers et livløst objekt, da er det billedlig talt en form for prosopopoeia (retorisk sett at man påroper seg et vitne som ellers ikke eksisterer). Visjon er en opplevelse eller en innsikt som ikke lar dekkes av naturlige erfaringer ved at de gir en avsløring eller en åpenbaring av noe som er skjult, dunkelt eller overnaturlig. Drømmevisjonen som litterær genre foregir således på at den gir innsikt eller erkjennelse. Drømmevisjonen var en konvensjon som var hyppig i bruk i europeisk litteratur fra slutten av latinske tider og framover til slutten av 1400-tallet. Den kristne latineren Boëthius var i sitt verk "Filosofiens trøst" sannsynligvis den første kjente forfatteren som benyttet drømmevisjonen som et litterært grep. Verket, som han skrev ca 524 e.Kr. mens han satt i fengsel for å bevare tidligere tiders kunnskap, var komponert i vekslende avsnitt mellom poesi og prosa. I nyere tid er det skapt mange verk som henter elementer fra teologi, eventyr, arketyper og myter, og svært mye film og litteratur spiller på menneskets nysgjerrighet på fremtiden og det hinsidige. Akkurat som visjonsdiktet gjorde i middelalderen, er det de store spørsmålene rundt liv og død som man aldri kan finne fasitsvar på som tas opp. "Matrix" er et av mange eksempler på en film med slike elementer. Thomas Curtis. Thomas Pelham Curtis (født 7. september 1870 i Boston, Massachusetts, død 23. mai 1944 i Nahant, Massachusetts) var en amerikansk friidrettsutøver. Curtis ble den første olympiske mester på 110 meter hekk. Under OL 1896 i Athen vant han finalen med tiden 17,6 foran briten Grantley Goulding Cubitt Town. Cubitt Town er et område på Isle of Dogs i bydelen Tower Hamlets i London. Det ligger på østsiden av halvøya, med Greenwich på den andre siden av Themsen. Mot vest grenser det til Millwall, mot nordvest til Canary Wharf og mot nord ligger Blackwall på den andre siden av Blue Bridge. Området har navn etter William Cubitt, som var Lord Mayor of London 1860–1861. Han var ansvarlig for bygging av boliger og annet i området i 1840- og 1850-årene. Formålet med utbyggingen var først og fremst å skaffe boliger til det voksende antallet arbeidere på de lokale kaianleggene, verftene og fabrikkene. Han sørget også for å få etablert en rekke bedrifter der, som tiltrakk seg enda flere arbeidere. Cubitt Town består nå av en spesiell blanding av gamle arbeiderområder som er typiske for Øst-London blandet med høyblokker fra 1960- og 1970-årene og middelklasseboliger for folk som jobber i bedrifter på Canary Wharf. Det har også kommet til innvandrere fra Asia, spesielt fra Bangladesh. Området har nokså lave priser i forhold til beliggenheten rett ved elven. Gustaf Lindblom. Gustaf «Topsy» Lindblom (født 3. desember 1891, død 26. april 1960) var en svensk tresteghopper. Gustaf Lindblom var en av åtte svensker som deltok i tresteg under OL 1912 i Stockholm. Blant de totalt 20 deltakerne var det også tre nordmenn og en finne. Gustaf Lindblom tok gullmedaljen med et hopp på 14,76 m, foran landsmennene Georg Åberg og Erik Almlöf. Etter karrieren som utøver arbeidet Lindblom for tidsskriftet "Idrottsbladet" og senere som direktør for et danseteater. Visekongedømmet Peru. Visekongedømmet i Peru (spansk "Virreinato del Perú") var navnet på det nye spanske koloniale territorium i Syd-Amerika fra omkring 1542 til 1821. Territoriet ble styrt fra Lima av en visekonge utnevnt av kongen av Spania. Liste over visekonger i Peru. Visekonger i Peru Se også. Peru Blackwall. Blackwall er et område i Tower Hamlets i London. Det ligger på nordbredden av Themsen. Blackwall Tunnel går fra området til Greenwich på den andre siden av elven. Det gikk tidligere en jernbane fra Minories til Blackwall via Stepney, kjent som London and Blackwall Railway. Den strakk seg over omkring fem km, og mye av Docklands Light Railways spor går over de gamle broene. I 1836 ble jernbanen formelt godkjent under navnet «The Commercial Railway». Blackwall var hjemmet til flere kjente sjømenn, som Horatio Nelson og Walter Raleigh. I 1606 la kolonister ut derfra for å reise til Nord-Amerika, i skip eid av London Virginia Company. Et av de største verftene ved Themsen lå i Blackwall fra det 17. til det 20. århundre. Handlingen i TV-serien "London's Burning" er lagt til en fiktiv brannstasjon i Blackwall. Landemerket Blackwall Point ligger ikke i Blackwall, men på nordspissen av Greenwichhalvøya på den andre siden en Themsen. Stedet har fått sitt navn fordi denne delen av Themsen kalles Blackwall Reach. Teller (matematikk). Telleren er det tallet som står over brøkstreken i en brøk. Memoteknisk har det vært vanlig å si at nevneren står nederst og telleren står på toppen. I eksempelbrøken formula_1 er tallet 2 teller og tallet 3 nevner. MbrFix. MbrFix er en fri programvareverktøy for å behandle Master boot record (MBR) på Intel-baserte PC'er som kjører Microsoft Windows. Støttede operativsystemer er Windows 2000, Windows XP, Windows Server 2003 og Windows PE. Programmet kan både sikkerhetskopiere og gjenopprette MBR samt legge inn manglende MBR. Programmet er utviklet av Kåre Smith. Tønnes Seland. Tønnes Seland (født 9. april 1964) er ordfører i Audnedal kommune i 75% stilling. Han ble valgt til ordfører etter kommunevalget i 2003. Seland stiller på nytt i 2007. Han representerer «Bygdelista for øvre del av Audnedal kommune», ei liste som ble stilt første gang ved valget i 1991 etter strid mellom Konsmo og Byremo som er de to sentrene i kommunen. Bygdelista har sitt styrkepunkt i Byremo der KrF- og Sp-politikerne gikk sammen for å verne om bygdas interesser. Lista har 5 av 17 plasser i kommunestyret. Charles Bennett. Charles Bennett (født 28. desember 1870 i Shapwick, Dorset, død 9. mars 1949 i Bournemouth) var en britisk friidrettsutøver. Bennett var en av verdens beste mellomdistanseløpere i årene omkring 1900. Allerede i 1897 vant han det amerikanske amatørmesterskapet over 4 engelske mil (ca. 6800 m) og ble mester i terrengløp i 1899 og 1900. I 1900 vant han også det britiske mesterskapet over 1 engelsk mil, og kvalifiserte seg dermed til de kommende olympiske lekene. Under OL 1900 i Paris vant han gull på 1500 meter foran franskmannen Henri Deloge og amerikaneren John Bray. Han løp på tiden 4.06,0, ny verdensrekord. Senere i lekene vant han nok en gullmedalje på 5000 meter for lag, på det britisk-australske laget, der han løp sammen med John Rimmer, Sidney Robinson, Alfred Tysoe og Stanley Rowley. I tillegg tok han en sølvmedalje på 4000 meter hinder, på plassen mellom britene John Rimmer og Sidney Robinson. Mott. Mott (Pyralidae) er en artsrik familie av sommerfugler. De har også vært kjent som halvmøll og pyralider på norsk. Navnet mott blir på noen dialekter brukt om møll generelt. Inntil nylig var det vanlig også å regne familien gressmøll (Crambidae) til denne familien, men den blir nå vanligvis skilt ut som en egen familie, hovedsakelig på grunnlag av hørselsorganenes bygning. De fleste av mottene er små til middelsstore, grå eller brunlige sommerfugler, men det finnes også ganske store og fargerike arter. Utseende. Små til store møll (vingespenn 10 – 150 mm, de fleste under 60 mm), ofte bleke eller grålige på farge, men noen mer fargerike. Kroppen er slank til ganske kraftig, hodet forholdsvis lite med runde, utstående fasettøyne. Labialpalpene er vanligvis forholdsvis lange, antennene middels lange og trådformede. Sugesnabelen er vanligvis velutviklet, kledt med skjell ved roten. Forvingene er avrundet trekantede, ofte nokså smale, bakvingene brede og avrundede, og bæres ofte sammenfoldet når sommerfuglen hviler. Beina er forholdsvis lange og slanke. Larvene er vanligvis tykke og sylindriske, med korte bein og sparsomme, korte hår, som oftest hvite. Levevis. Mottenes larver kan finnes i mange ulike miljøer. Voksmøll (Galleriinae) lever i bikuber og vepsebol der larvene spiser av bolene eller vokskakene. Mange arter spiser tørre plantedeler, for eksempel frø, og kan gjøre stor skade i korn, nøtter, mel eller lignende. Disse har gjerne blitt transportert over hele Jorden med handel, men kan gjerne bare greie seg innendørs i Nord-Europa. Melmøll ("Ephestia kuehniella"), kakaomøll ("Ephestia elutella"), "Pyralis farinella" og "Plodia interpunctella" er særlig brysomme. Noen arter i slekten "Laetilia" (Phycitinae) er rovdyr som lever av skjoldlus (Coccoidea), og noen medlemmer av Chrysauginae lever i maurtuer. Tre søramerikanske slekter i Chrysauginae er knyttet til dovendyr. De voksne møllene lever i dovendyrenes lurvete pels, og larvene utvikler seg i gjødselen de legger fra seg på bakken. Noen arter i Phycitinae har blitt brukt i biologisk kontroll av kaktus, særlig kjent er "Cactoblastis cactorum" som ble innført fra Amerika til Australia og der effektivt kontrollerte fikenkaktus ("Opuntia" sp.) som hadde tatt over store områder. De fleste mott-artene har larver som lever på eller i levende planter. Kilder. Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe, Zoologisk Museum, Universitetet i Oslo, og Norsk institutt for skogforskning, Ås. Konstantinos Tsiklitiras. Konstantinos Tsiklitiras (gresk:Κωνσταντίνος Τσικλητήρας – "Konstandínos Tsiklitíras"; født 30. oktober 1888 i Pylos, død 10. februar 1913) var en gresk friidrettsutøver. Han flyttet til Athen for å studere økonomi, og begynte tidlig med sport. Han spilte fotball (for Panathinaikos) og vannpolo, men huskes best for de fire olympiske medaljene han vant i lengde uten tilløp og høyde uten tilløp. Han ble også gresk mester 19 ganger. Karrieren tok en brå slutt i 1913, da han meldte seg som frivillig til å kjempe i balkankrigene, der han pådro seg hjernehinnebetennelse (meningitt) og døde i en alder av 24 år. Kaja Korsvold. Kaja Korsvold (født 18. september 1950) er en norsk journalist og litteraturkritiker. Hun er kjent gjennom sine intervjuer og kritikker. Hun arbeider som kulturjournalist i Aftenposten, der hun særlig har skrevet om bøker og bokbransje. Hun har også vært litteraturkritiker og anmeldt barnebøker. Korsvold er styremedlem i Karina Jensens Minnefond, som deler ut midler til videreutvikling i fotojournalistikk. Kaja Korsvold har tidligere vært gift med skuespilleren Nils Ole Oftebro og er søster til finansmannen Åge Korsvold. Hun ble i 1973 portrettert av maleren Jan Valentin Sæther. Den gyldne ring i Russland. Den gyldne ring i Russland (russisk: "Золотое кольцо России, zolotoje koltso Rossii") er ei turistrute gjennom en rekke middelalderbyer i området nord og nordvest for Moskva. Her kan man på et relativt lite område besøke mange historiske byer med arkitektoniske skatter i form av kirker, klostre og festninger fra det 12. til det 18. århundre. Området har tidligere blitt benevnt Zalesie (russisk: "Залесье"). Flere av disse byene har spilt en viktig rolle i dannelsen av den russisk-ortodokse kirke. Jaroslavl jernbanestasjon i Moskva er et naturlig utgangspunkt for å besøke hele, eller deler av, den gyldne ring. Inkretiner. Inkretiner er hormoner som produseres i tarmen ved matinntak og som øker insulinfrisetting fra betacellene på en glukoseavhengig måte. Det finnes to inkretiner: GLP-1 (glukagonlikt peptid 1) og GIP (glukoseavhengig insulinotropt polypetid). GLP-1 regulerer blodsukkernivået på to måter: 1) ved å stimulere bukspyttkjertelens betaceller til å øke insulinfrisetting, og 2) ved å få bukspyttkjertelens alfaceller til å redusere glukagonfrisetting. Effekten er glukoseavhengig, som betyr at inkretiner virker når blodsukkeret er høyt, og virker ikke når blodsukkeret er lavt. GLP-1 og GIP frigjøres fra tarmen inn i blodbanen innen minutter ved matinntak. Både GLP-1 og GIP nedbrytes raskt av enzymet dipeptidyl-peptidase 4 (DPP-4). Personer med type 2 diabetes har nedsatt inkretinmengde eller inkretineffekt. Det er også kjent at personer med type 2 diabetes har nedsatt betacellefunksjon og mindre betacellemasse enn friske personer. Dyreforsøk har vist at inkretiner førte til betacellevektst og redusert betacelledød. Man kan øke inkretinnivået med legemidler i behandling av type 2 diabetes. Det er to behandlingsprinsipper: 1) å gi injeksjon av GLP-1-liknende legemidler, som for eksempel Byetta, eller 2) å gi tabletter som reduserer nedbrytning av inkretiner gjennom hemming av enzymet DPP-4. Det finnes tre DPP4-hemmere på det norske markedet pr september 2010: Januvia (sitagliptin), Galvus (vildagliptin) og Onglyza (saxagliptin). Geggen Mauno. Geir Bjarne «Geggen» Mauno (født 1963 i Hammerfest) er en norsk rockemusiker (sang, gitar og munnspill). Han er i hovedsak kjent i Finnmark fra en rekke besetninger og utgivelser. Ungdomstiden og musikklivet i Hammerfest. I tenårene deltok Geir B. Mauno i det lokale musikklivet i Hammerfest som vokalist og låtskriver. Han var i hovedsak inspirert av 60- og 70-tallets rock og hadde bl.a. Bob Dylan og Rolling Stones som forbilder. Hans aller første plateproduksjon var i 1981, da han ga ut en singelplate sammen med det lokale amatørbandet "Radiolux". Singelplatens hymne om Hammerfest by «Oh What a Place» slo godt an lokalt. Bandet holdt sammen et par år og avholdt flere konserter i byens ungdomsmiljø. Geir Mauno forlot Radiolux i 1982 og ble vokalist i det semiprofesjonelle bandet "Brassica Club Band". «Geggen» hadde ukentlige opptredener på restauranten "Brassica" i Hammerfest i 80-årene sammen med dette bandet. Etter noen år som vokalist i Brassica Club Band begynte han å gi ut egne LP-er med eget band. Reykjanes. Reykjaneshalvøya ligger sørvest på Island, sørvest for hovedstaden Reykjavík. Reykjanes (islandsk: Reykjanesskagi) er en halvøy som ligger sørvest på Island og litt sørvest for hovedstaden Reykjavík. Halvøyen bærer preg av aktiv vulkansk aktivitet under overflaten og svære lavafelt, noe som gjør vegetasjonen svært sparsom. Det finnes mange varme kilder og svovelkilder på den søndre delen av halvøya rundt innsjøen Kleifarvatn og i det geotermiske området Krýsuvík. Det finnes også en geotermisk energiverk på Svartsengi. I nærheten av Svartsengi kraftverk har det blitt laget et basseng som bruker varmt og mineralholdig vann som kommer ned fra kraftstasjonen. Dette bassenget kalles Bláa Lónið («den blå lagune»). En bro strekker seg over riftdalen Álfagjá (18 m bred og 6 m dyp) i nærheten av Grindavík og markerer skillet mellom den eurasiske og den nordamerikanske kontinentalplaten. Broen ble bygget i 2002 og ble navngitt etter Leiv Eiriksson som var den første europeer til å oppdage Nord-Amerika – 500 år før Columbus. Noen fiskelandsbyer slik som Grindavík og Njarðvík ligger også på halvøya, i tillegg til byen Keflavík som huser Keflavík internasjonale lufthavn og den nå nedlagte amerikanske militærbasen Naval Air Station Keflavik. Wikipedia Scanner. Wikipedia scanner (WikiScanner) er et nettsted med en database satt sammen av Virgil Griffith og lansert den 14. august 2007. Nettstedet består av en offentlig tilgjengelig database som kobler millioner av redigeringer på den engelskspråklige versjonen av nettstedet Wikipedia til de organisasjoner hvor redigeringene ble foretatt fra. Nyhetsbyrået Associated Press rapporterte at Griffith ønsket «å skape PR-problemer for firma og organisasjoner jeg ikke liker.». WikiScanner fikk nesten øyeblikkelig stor oppmerksomhet fra pressen og det ble funnet en rekke kjente firma og organisasjoner som hvor ansatte hadde redigert på Wikipedia, blant de etterretningsorganisasjonen CIA, kringkastningsselskapet BBC og oljeselskapet Exxon Mobil. De fleste redigeringene viste seg imidlertid å være lite kontroversielle. Griffith benektet at han hadde noen forbindelse med Wikimedia Foundation og sa at hans arbeid med Wikimedia Scanner var 100 % ukommersielt. Teknisk beskrivelse. I følge dokumentasjonen inneholder databasen 34 417 493 anonyme redigeringer på engelskspråklig Wikimedia fra 7. februar 2002 til 4. august 2007. Griffith uttalte at databasen ble konstruert ved «å hente ut alle anonyme redigeringer fra den offentlig tilgjengelige databasedumpen til Wikipedia (som blir gjort tilgjengelig om lag en gang i måneden).» Griffith sa videre at han brukte databasen "ip2location" som har «2 668 095 ulike organisasjoner... som jeg bruker for koble IP-adresser til organisasjonsnavn. I databasen "ip2location" er det 187 529 organisasjoner som har minst en anonym redigering på Wikipedia.» En mulig kritikk av de innsamlede data er at det ikke kan skille mellom redigeringer gjort av autoriserte brukere innen en organisasjon og redigeringer gjort av uautoriserte inntrengere, eller brukere på offentlig tilgjengelige datamaskiner på organisasjonens nett. Vedrørende redigeringer som tilsynelatende var gjort fra datamaskiner koblet til Vatikanets nettverk uttalte dataeksperten Kevin Curran til BBC at det var; «vanskelig å avgjøre om vedkommende var ansatt eller om Vatikanets nettverk hadde blitt hacket, eller om noen "spoofet" (forfalsket) IP adressen.». Dokumentasjonen sier følgende om redigeringer som blir registrert i databasen: «Teknisk sett vet vi ikke om redigeringen kom fra en datamaskin tilhørende selskapet, vi vet imidlertid at den kom fra en med adgang til deres nettverk.» Selv om dokumentasjonen fortsetter med å si at man med rimelighet kan anta at en slik redigering var fra en ansatt eller en autorisert besøkende, så er det ingen garanti for at det ikke var en inntrenger bak en redigeringen. Sannsynligheten for slik inntrengning varierer med graden av sikring av en organisasjons nettverk. Medieomtale og reaksjon. Ifølge magasinet Wired som først kom med nyheten om WikiScanner er de fleste anonyme redigeringer fra organisasjoner relativt harmløse. Magasinet oppfordret leserne til å finne den «mest skamfulle påvirkningsaksjonen», som har generert en rekke nyhetsoppslag om organisasjoner hvis ansatte har redigert anonymt i Wikipedia. Associated Press meldte at datamaskiner disponert av Scientologikirken var benyttet til å fjerne kritikk fra artikler om Scientologi på Wikipedia. Associated Press vedgikk videre at ansatte i firmaet hadde redigert artikler på Wikipedia. Reaksjon fra Wikipediamiljøet. En annen nyhetsmelding siterte Wales på at WikiScanner var «fantastisk og jeg støtter det sterkt». BBC siterte en anonym bidragsyter for Wikipedia som lovpriste nettstedet: «Vi verdsetter virkelig åpenhet og skanneren (WikiScanner) tar dette til et nytt nivå... Wikipedia Scanner kan bidra til å forhindre at en organisasjon eller individer fra å redigere artikler de bør holde seg unna.» I Norge hadde blant annet VG en reportasje om Wikipedia Scanner Ekstremværet Per. Ekstremværet Per rammet Norge, Sverige og Danmark den 14. januar 2007. Stormen forårsaket store skader i Sverige, skadeomfanget i Norge og Danmark var mindre. Forløp. Ekstremværet ble forårsaket av et kraftig lavtrykk som kom inn over Vest-Norge fra Nordsjøen, deretter fortsatte østover gjennom Norge, inn over Midt-Sverige og til slutt ut over Østersjøen. Sør for lavtrykkets sentrum blåste kraftig vind i et bredt område. Lavtrykkets sentrum kom inn over Norge ved Bergen natten mellom 13. og 14. januar. Lavtrykket var da på sitt laveste nivå. Det ble målt vindkast med orkans styrke i Haugesund og på Utsira, mens Bergen hadde full storm. Det ble varslet bølgehøyder på inntil 9-10 meter. Lavtrykket kom inn over Sverige via nordre Värmland og fortsatte videre over Dalarna og Uppland. Stormen rammet Vest-Sverige på formiddagen 14. januar. Om morgenen blåste vinden med orkans styrke i bygene og en snittstyrke på 26-27 s. I løpet av dagen forflyttet stormområdet seg østover det sørlige Sverige, og nådde om kvelden kysten. Høyeste målte vindkast over Sverige var 40 m/s på Hanö. Et nedbørsområde roterte rundt lavtrykkets sentrum, og ga regn først øst, siden nord og vest for dette. Regnfallet rammet østre Svealand og søndre Norrland. Skader og konsekvenser. I Norge forårsaket stormen stengning av veier og togforbindelser søndag 14. januar. Fjellovergangene på Filefjell ogStrynefjell var de eneste åpne forbindelsene mellom øst og vest i Sør-Norge. Også E18 ble delvis stengt flere steder. Vestfoldbanen ble stengt og togforbindelsen mellom Halden og Göteborg innstilt. Stena Line og Color Lines danskeferjer måtte gjøre vendereis. Det ble søndag 14. meldt om omfattende kortvarige brudd i elektristetsforsyningen i Agder, Rogaland, Hordaland, Vestfold, Buskerud, Akershus, Telemark og Østfold. I Sverige omkom fire mennesker under stormen, tre av dem på grunn av fallende trær. I to tilfelle satt de omkomne i biler som ble rammet av trefall, det tredje var en åtteårig gutt som satt på en moped ført av hans far. Det fjerde dødsfallet, i Malmö, skjedde under stormen men var ikke direkte forårsaket av denne. Ved 14:30-tiden 14. januar var omkring 37 000 personer i vestre og søndre Sverige uten telefonforbindelse. Omkring 275 000 svenske husholdninger hadde ved 22-tiden 14. januar mistet strømforsyningen. En del ble uten strøm i en ukes tid. Ved kveldstid mandag 15. ble det oppgitt at 60-70 000 svenske husholdninger fremdeles var uten telefon. Det svenske mobiltelefonnettet fikk omfattende forstyrrelser, minkende utover de nærmeste påfølgende dagene. Ettermiddagen 14. januar ble stort sett all togtrafikk i Västra Götaland, Skåne, Halland og Kronoberg innstilt. Togtrafikken over Øresundsbroen holdt gående under hele stormen. Innstilte tog ble ikke erstattet med buss søndag 14., men da flere avganger fremdeles var innstilt mandag 15. ble disse gradvis erstatte med buss. Stormen i Sverige raserte omkring 12 millioner kubikkmeter skog. To menn omkom under oppryddingsarbeide etter stormen, en i Vimmerby og en på Öland. VEAS. Vestfjorden avløpsselskap (VEAS) er et interkommunalt selskap som ligger på vestsiden av Bjerkås i Røyken kommune i Buskerud. Renset kloakkvann slippes ut i Oslofjorden 900 meter fra land via en avløpstunnel som går opptil 90 meter under havoverflaten. Vanndypet er opptil 40 meter. VEAS tar imot kloakk fra kommunene Oslo, Bærum, Asker og Røyken. Landsforbundet Teatrets Venner. Landsforbundet Teaterets Venner (LTV) er landsforening for lokale teatervennforeninger. Landsforeningen ble stiftet den 9. mai 1992 og har siden arbeidet for å øke interessen for lokal scenekunst. Per 1. august 2007 er 19 lokalforeninger tilsluttet med ca. 3 000 medlemmer. Ungdomsorganisasjonen er Teatrets Venner ungdom (TVu). Medlemskap gir scenepass, et fordelskort for blant annet rabatt på teaterbilletter. Styreleder valgt i 2007 er Ingjerd Løchen fra Gjøvik, mens daglig leder er Ivar Romundstad. Kaja Thorne. Kaja Thorne (født 25. august 1942) er en norsk billedkunstner og illustratør. Hun har illustrert blant annet Torvald Sunds barnebok "Eg er med deg, Kim" fra 1983 og Halldis Moren Vesaas' "Den gode gåva", ei bildebok om Demeter fra 1987. Kaja Thorne har utdannelse fra Statens Kunstakademi og Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo. Hun har hatt flere separatutstillinger og deltatt på gruppeutstillinger, deriblant ei rekke ganger på Høstutstillinga. Kaja Thorne er innkjøpt av Norsk Kulturråd, Nasjonalgalleriet og Riksgalleriet. Bad (sang). "Bad" er første singelen som ble sluppet fra Michael Jacksons oppfølgende album etter suksessen med Thriller. På sangen ville Michael Jackson ha samarbeid med Prince, men han sa at dette ville bli en hit, «selv uten meg». Albumet "Bad" var siste albumet som ble produsert av Quincy Jones. The Way You Make Me Feel. «The Way You Make Me Feel» er den andre singelen sluppet fra albumet "Bad" av Michael Jackson. Singelen ble raskt en hit rundt om i verden. i Videoen får vi se Michael Jackson prøve å bli sammen med Tatiana Thumbzen. Hun dukket opp under Michael Jacksons konsert i Madison Square Garden under opptreden av denne sangen, og kysset Michael også Skjærsmin. Skjærsmin ("Philadelphus"; også kalt falsk jasmin) er en slekt av busker med omtrent 60 arter. De er fra 1 til 6 meter høye, og kommer fra Nord-Amerika, Mellom-Amerika, Asia og Sørøst-Europa. De fleste artene er løvfellende, men et par arter fra de sørligere områdene er eviggrønne. Beskrivelse. Skjærsmin har hvite blomster med fire kronblader med 1-4 cm diameter. De fleste (men ikke alle) artene lukter søtt. Frukten er en liten kapsel med mange små frø. Barken er tynn og flasser av i tynne striper i treets lengderetning. Bladene er fra 1 til 14 cm lange. Økologi. Skjærsmin er en matkilde for larvene til noen sommerfugl-arter. Hagebruk. Skjærsmin er populære busker i parker og hager på grunn av deres vårblomster; de duftende artene er spesielt populære. I tillegg finnes mange hagehybrider. Altaskifer. Altaskifer er en kvartsittskifer som utvinnes i nærheten av Alta. Den er grå av farge og blir nesten sort ved polering. Skiferen er ekstremt hard og er mye brukt til tak og gulv. Skiferdrift. Utvinning av skifer foregår som dagbrudd i fire forskjellige steinbrudd. I Altadalen startet skiferutvinningen i Peska i 1905, Detsika i 1906 og Langvannet i 1920. I Tverrelvdalen startet utvinningen i Stilla i 1928. Skiferen bearbeides ved bruddene og ved skiferkaia i Bossekop. Skiferen kan klippes, sages og slipes. a-l Alta Skiferbrudd eksporterer skifer til kontinentet, og lokalt i Alta er skifer mye brukt som takstein og heller på gulv og inngangsparti. Geologi. Altaskiferen ble dannet i Proterozoikum æra, er fra 10 til 20 mm tykk, finkornet, tett og svært sterk kvartsskifer. Tykkelsen av utvinnbar skifer varierer fra 40 til 100 meters tykt belte. Geotektonisk tilhører skiferen Nalganasdekket i Kalakdekkekomplekset. Saqqaq. Saqqaq (grønlandsk for «Solsiden», tidligere stavet "Sarqaq") er en bygd på vestkysten av Grønland. Bygda ligger i Ilulissat kommune i Vestgrønland amt, beliggende ca. 100 km nord for Ilulissat på sydsiden af Nuussuaqhalvøya, ut mot Vaigat. Bygden hadde ca. 216 innbyggere pr 2005. Bygda ble grunnlagt i 1755. Arkeologiske utgravninger vest for bygda har vist spor etter den tidligere Inuitt-kulturen Saqqaqkulturen, som bodde der mellom 2900 og 4400 år siden. Hjemmefrontens Ledelse. Hjemmefrontens Ledelse var en betegnelse som fra mars 1943 ble tatt i bruk i paroler til befolkningen fra Koordinasjonskomiteen, som ledet den sivile holdningskampen og den faglige motstanden. Fra høsten 1944 ble den brukt av og om det koordinerende ledd mellom den militære motstandsledelsen i Milorg og den sivile motstandsledelsen (Kretsen og Koordinasjonskomiteen). Samarbeidet ble opprettet i 1943, men Hjemmefrontens Ledelse fikk ikke karakter av et formelt overordnet organ før tidlig i 1945. Derren Brown. Derren Victor Brown (født 27. februar 1971) er en engelsk psykologisk illusjonist og hypnotisør. Han har deltatt i en rekke TV-program siden 2000, deriblant «» som var hans første, og «Trick of the Mind» som fikk en sesong vist på norsk fjernsyn. Biografi. Derren Brown ble født i bydelen Croydon, London, og er sønn av Robert og Christine Brown. Etter at han ble uteksaminert fra "Whitgift School", begynte han å studere jus og tysk ved Universitetet i Bristol. Hans interesse for jus dalte etter å ha gjennomført en magi- og hypnoseforestilling sammen med sin venn, magikeren Martin S. Taylor. I 1994 begynte han sin karriere som magiker og fremførte mye gate-magi og close-up-magi. I 1996 klatret han videre med store sceneopptredener som hypnotisør på Universitetet i Bristol, under artistnavnet «Derren V. Brown». I september året etter tok han et kurs i NLP, sammen med bl.a. Richard Bandler, Paul McKenna og Michael Breen. Det var i løpet av de to neste årene at hans voksende interesse for tankelesning tok form, mye takket være hans venn Ian Rowland. I 2000 ble han tilbudt av den britiske TV-kanalen Channel 4 å spille inn serien "Mind Control". Brown blander sjangere, og selv om han ofte omtales som mentalist, uttaler han selv at han bruker en blanding av magi, suggesjon, psykologi, villedning og show. TV-serier. Serien "Mind Control" ble vist på Channel 4 i 2000. I serien viser han ved en rekke ulike anledninger hvordan han kan lese tanker og forutsi handlinger. Serien ble senere utgitt på DVD under tittelen "Derren Brown – Inside Your Mind". "Trick of the Mind" startet i 2003 og gikk i tre sesonger. Sesong 1 og 2 er utgitt på DVD. "Trick of the Mind" er en fortsettelse på temaene i "Mind Control". I serien "Trick or Treat" ble publikum oppfordret til å melde seg på. En person ble valgt ut til hver episode, og fikk på starten av programmet beskjed om å trekke ett av to kort. Kortet ville avgjøre om de ville oppleve noe negativt ("trick") eller positivt ("treat"). Deltakeren fikk ikke vite hvilket kort de hadde trekt. De positive opplevelsene var for eksempel å få forbedret hukommelse, eller selvtillit, mens de negative opplevelsene kunne være å oppleve en "ut av kroppen" opplevelse etter en (falsk) kollisjon. Første sesong gikk i 2007 og andre sesong i 2008. Dette er ikke utgitt på DVD. "Spesialer". I tillegg til TV-seriene har Derren Brown også lagd flere spesial programmer. I 2003 spilte Brown russisk rullett på direktesending. En frivillig ble plukket ut blant 12000 søkere, og fikk i oppdrag å lade pistolen med en kule under sendingen. Hvilket kammer kulen ble plassert i, skulle være hemmelig for Brown. Derren Brown hadde tre forsøk mot tinningen, før han snudde pistolen mot en sandsekk og avfyrte det riktige skuddet. I dette programmet ble flere studenter samlet for å delta på en seanse der de angivelig skulle prøve å kontakte en avdød kvinne. Programmet hadde flere interaktive aktiviteter som TV-publikummet også kunne delta i. "Seansen" ble vist i 2004. Derren Brown reiste til USA, og undersøkte den alternative industrien under falskt navn. Programmet ble vist i 2005 Programmet ble vist i 2006. 13 mennesker ble samlet på det de trodde var et motivasjonsforedrag. Igjennom foredraget blir de manipulert til å først naske i en butikk, deretter ble 4 mennesker testet på om de(hvis de fikk sjansen) ville rane en pengetransport. 3 av de utvalgte gjennomførte ranet. Programmet var en demonstrasjon av psykologiske teknikker og inspirert av Milgram-eksperimentet. Ble vist i 2008. Derren Brown presenterer sitt idiotsikre gamblingsystem – der du er garentert premier. Programmet følger en frivillig kvinne som mottar anonyme tips fra Brown om hvilken hest hun skal satse på i ulike hesteveddeløp. Etter 5 gevinster blir hun oppfordret til å satse så mye som mulig på et sjette løp. En DVD-samling med spesialprogrammene (unntatt "Messias") ble utgitt i 2008. "Something Wicked This Way Comes". Opptak av Derren Browns sceneshow som han turnerte England med i 2006. Showet er en blanding av tankelesing, hukommelse og fysiske utfordringer (som å gå på knust glass). Showet ble filmet i Old Vic Theatre i London. Vist på Channel 4 i 2006 og 2007, og utgitt på DVD i 2008. "Mind Reader - An Evening of Wonders". Opptak fra Derren Browns tredje sceneshow, som han turnerte England med i 2007 og 2008. I dette showet går Brown tilbake til magiens victorianske røtter, og showet dreier seg rundt temaer som spådommer og tankelesing. Publikum blir blant annet oppfordret til å skrive et spørsmål og forsegle det i en konvolutt. Med bind for øynene trekker Brown en tilfeldig konvolutt og kan si både hva spørsmål og svar er, samt informasjon om personen som skrev det. Opptaket er fra Garrick Theatre i London. Programmet blir vist på Channel 4 julen 2008 og vil senere bli utgitt på DVD. Bøker. Foreløpig har han utgitt tre bøker. To bøker kun ment for andre magikere ("Pure Effect" og "Absolute Magic"), og "Tricks of the Mind" som er ment for det generelle publikum. I "Tricks of the Mind" dekker han områder som magi, hukommelsesteknikker, hypnose, alternativ medisin og den alternative bransjen som helhet. To nye bøker er på vei. En bok med en samling av Derren Browns kunst blir utgitt i april 2009. Mens enda en bok (tittel og innhold er usikkert) vil komme i butikkene ca desember 2009. Personlig. I tillegg til TV-serier og bøker, lager også Derren Brown karikaturer av kjente mennesker. Han er også en ivrig taksidermist. Brown sto frem som homofil i avisen Independent on Sunday i 2007. Statspolitiet. Statspolitet er en betegnelse som i norsk historie er brukt for to forskjellige enheter relatert til det norske politiet. Statspolitiet 1932–1936. Statspolitiet var et en utrykningsstyrke på 76 mann som hadde bekjempelse av opprør som hovedoppgave. Den ble opprettet ved stortingsvedtak 11. juni 1931 direkte underlagt Justisdepartementet. På dette tidspunktet var politiet for øvrig et kommunalt ansvar. Mest kjent og beryktet ble statspolitiet for sin innsats mot de streikende under Menstadslaget. Dette førte til at arbeiderbevegelsen etter regjeringsovertakelsen i 1935 gikk i gang med å reformere politietaten. Statspolitiet ble oppløst og skiftet navn til Utrykningspolitiet da Politiloven av 13. mars 1936 ble vedtatt og politivesenet underlagt staten. Statspolitiet 1941–1945. Statspolitiet var en nasjonalsosialistisk politistyrke som bestod av norske tjenestemenn. Styrken ble opprettet 1. juni 1941 under den tyske okkupasjonen, etter initiativ fra blant annet dets senere sjef Karl Marthinsen, var et væpnet politisk politi etter tysk mønster. Det skulle først og fremst settes inn mot politiske forbrytelser, flyktninger, spionasje, sabotasje og væpnet motstand eller annen form for opprør mot okkupasjonsstyret eller de norske nazi-myndighetene. Det var organisert med et hovedkontor i Oslo og seks underkontorer i Oslo og Aker, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø og Kirkenes. Statspolitiet var direkte underordnet sikkerhetspolitiets sjef i det av Josef Terboven opprettede kommissariske Politidepartementet, men kunne også motta kommando direkte fra tysk Sicherheitspolizei. Det opererte uavhengig av det ordinære politiet. I statspolitiet var det bare fire ansatte som ikke var medlemmer av Nasjonal Samling. Under Karl Marthinsen ble etaten kraftig utbygd og nådde et toppunkt i 1944 med 350 ansatte. Til sammen rundt 919 personer var tilknyttet Statspolitiets ulike avdelinger under krigen. I tillegg trolig 57 personer knyttet til tjenesten på ulikt vis. Dessuten hadde 37 personer i påtalemyndigheten nært samarbeid med Statspolitiet. Statspolitiet spilte en sentral rolle blant annet under deportasjonen av jødene. Medlemmer av Statspolitiet ble kjent skyldig i tortur, omfattende mishandling, drap og henrettelser under landssvikoppgjøret i årene etter Andre verdenskrig. I landsvikoppgjøret ble Reidar Haaland, Arne Saatvedt, Hans Jacob Skaar Pedersen, Holger Tou, Ole Wehus, Olav Aspheim og Einar Dønnum dømt til døden og henrettet. Til sammen 36 statspolitimenn ble drept, falt i kamp eller ble likvidert under krigen. Gaselle (bedrift). Gaselle (bedrift) i Norge er en kåring gjort av avisen Dagens Næringsliv for norske bedrifter med ryddig økonomi og jevn omsetningsøkning over flere år. Av alle aktive bedrifter med omsetning over 1 million kroner er det kun ca 5% som får denne betegnelsen hvert år. Begrepet Gasellebedrift ble skapt av den amerikanske forskeren David Birch. Allerede på 80-tallet viste han han det er små raskt voksende bedrifter som skaper mest arbeidsplasser, til forskjell fra økonomiske elefanter som alltid må effektivisere Flere andre land, blant annet Sverige og Danmark, kårer årlig Gasellebedrifter med tilsvarende kriterier som i Norge. Per Asbjørn Risnes. Per Asbjørn Risnes jr. (født 23. juli 1967 i New York) er norsk forfatter, musikkanmelder og journalist. Han har jobbet for Bergens Tidende, blant annet i det nedlagte fredagsmagasinet Tid og sted. Han anmelder musikk og skriver reportasjer og spalter i lørdagsmagasinet og D2-magasinet til Dagens Næringsliv. Risnes er oppvokst i Bergen og bosatt i Oslo. Pikefossen. Pikefossen sett fra rasteplassen sent i juli Pikefossen (nordsamisk: "Nieidagorži") er en foss i Alta-Kautokeinovassdraget som er 8 meter høy. Fossen ligger i Kautokeino kommune, ca. 18 km sør for Maze. Det er god utsikt til fossen fra en rasteplass ved riksvei 93. Sagnet om navnet. I følge sagnet kommer navnet fra ei jente som skulle passe på reinflokken mens eierne var borte. Da jenta skulle krysse isen med reinene rett ovenfor Pikefossen, brast isen og hele flokken druknet. Da eierne kom hjem og fikk høre dette, ble de så sinte at de kastet jenta i fossen. Det sies at de som overnatter i lavvo ved fossen kan høre hjerteskjærende jenteskrik i fossen. Morecambe FC. Morecambe Football Club er en engelsk fotballklubb grunnlagt 1920. De spiller i Football League Two. Hjemmekampene spilles på Globe Arena i Morecambe, som har en kapasitet på 6 476. Kallenavnet er «The Shrimps». Klubben ble grunnlagt den 7. mai 1920 etter et møte på the West View Hotel. Morecambes manager i perioden 2005 til 2011 var Sammy McIlroy, som blant annet vant FA-cupen med Manchester United FC i 1977. Joralf Gjerstad. Joralf Gjerstad (født i Snåsa) er kjent som synsk og helbreder med «varme hender». Gjerstad er fra Snåsa i Nord-Trøndelag, og er kjent som «Snåsamannen», eller som «Snåsakallen» («Snåsakaill’n»). Gjerstad ble født inn i enkle kår og fikk bare fem års skolegang. Han har siden arbeidet på Snåsa meieri og 16 år som klokker i Den norske kirke. Gjerstad har skrevet flere lokalhistoriske bøker, i tillegg til selvbiografier. Han har vært lokalpolitiker, blant annet varaordfører for Arbeiderpartiet. Gjerstad forteller at han alt som barn skjønte at han hadde evner utenom det vanlige. Han sier at det gikk synskhet i slekten hans og denne evnen til å se var sterk hos ham selv. I tillegg hevder han å kunne kurere folk. Han forteller videre at han lenge prøvde å skyve bort evnene som tidvis var tunge å leve med. Men som 21-årig soldat i Tysklandsbrigaden ble han spådd av en eldre kvinne han tilfeldig møtte at han ville bli kjent over hele Norge gjennom å hjelpe folk. Siden har han gratis behandlet tusenvis av mennesker gjennom femti år – og angivelig helbredet mange av dem med sine varme hender og diagnostiserende synskhet. Han har til nå avslått å la seg teste av «vitenskapsfolk eller annen ekspertise». Joralf Gjerstad har mottatt Kongens fortjenstmedalje i sølv. Høsten 2006 sendte NRK en egenprodusent dokumentarfilm om ham med tittelen "Kjenner du varmen?". Bibliografi. Høsten 2008 utgav Ingar Sletten Kolloen biografien "Snåsamannen". Boka ble en bestselger etter få uker. Tidligere har redaktør og journalist Arvid Erlandsen skrevet biografien "Med varmt hjerte og varme hender!: trollmannen Joralf Gjerstad fra Snåsa" (2000). I 2012 kom en bok som går kritisk gjennom hans virke: "Profeten fra Snåsa" av Ronnie Johanson. Denne konkluderer med at han ikke er synsk, men at han har evne til å iverksette kroppens selvhelbredende evner (placeboeffekt). Malö 37. Malö 37 Standard er en kjølbåt konstruert av Leif Ängermark i 2005 som en etterfølger til Malö 36. I tillegg lages den i en Classic utgave med positiv akterspeil. Båten bygges i Sverige av Malö Yachts. Den er finnekjølet og har spaderor samt brøkdelsrigg med doble vinklete salinger. Båten vant det amerikanske båtmagasin Cruising World sin pris for «beste importerte båt 2009». Vindö 32. Vindö 32 er en kjølbåt som ble produsert av svenske Nötesund Varv AB. Vindö 32 ble lansert på begynnelsen av 1970-tallet og etterfulgte Vindö 30. Navnet henviser ikke til båtlengden i fot, men derimot til seilarealet, med fokk, i kvadratmeter. Hanse 342. Hanse 342 er en type kjølbåt, det vil si mindre seilbåt med kjøl, som ble konstruert i 2004 av seilbåtkonstruktørene vrolijk & co. David Thompson. David Anthony Thompson (født 12. september 1977 i Birkenhead, England) er en engelsk fotballspiller som for øyeblikket er klubbløs. I løpet av karrieren har Thompson spilt for Liverpool FC, Coventry City FC, Blackburn Rovers FC, Wigan Athletic FC, Portsmouth og Bolton Wanderers. 4. serierunde i Premier League 2007/08. 4. serierunde i Premier League 2007/08 begynte lørdag 25. august klokka 13:45 med Sunderland hjemme mot Liverpool. Det ble spilt videre seks kamper klokka 16:00 og Everton tok i mot Blackburn klokka 18:15. Søndag 26. august spilte Middlesbrough mot Newcastle 14:30 og runden ble avslutta med Manchester United hjemme mot Tottenham klokka 17:00. Thorleif Reiss. Thorleif Reiss, født 22. mai 1898 i Aker, død 14. april 1988 i Oslo var en norsk skuespiller. Han var sønn til Georg Reiss og broren til Elisabeth Reiss og faren til Helge Reiss. Han spilte mot sin sønn i krimkomedien "Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe …" fra 1970. Han var sønn av musikkforsker Georg Reiss og Elisabeth Dymling (1861–1920). Han ble første gang gift i 1920 med Esther Colbjørnsen Dahl (20.4.1896–16.8.1941). Etter hennes død giftet han seg i 1944 med Gunborg Kristiane Skistad (29.4.1911–18.7.2001). Han debuterte på Nationaltheatret i 1918, og var i perioden 1931–39 ansatt vedCarl Johan Teatret, hvor han også fungerte som meddirektør. Fra 1942 var han ansatt ved Det Nye Teater. Visekongedømmet Ny-Granada. Visekongedømmet Ny-Granada (på spansk Virreinato de la Nueva Granada) var navnet på det spanske koloniale territorium nord i Syd-Amerika fra 1717 til 1819. Det ble opprettet av Felipe V av Spania og territoriet dekket stort sett områder som i dag tilhører Colombia, Ecuador og Venezuela i tillegg til deler av Guyana, Panama, Venezuela, Trinidad og Tobago samt små deler av Brasil og Peru. Hovedstaden i Ny-Granada var Santa Fé de Bogotá og territoriet ble styrt av en visekonge utnevnt av Kongen av Spania. Visekongedømmet Ny-Granada ble opprettet i 1717 men ble avviklet i 1724 for igjen å bli gjenåpnet i 1739. Visekongedømmet i Ny-Granada erstattet blant annet det tidligere Ny-Granada som frem til 1717 var underlagt visekongedømmet i Peru. Henry Howard Molyneux Herbert. Henry Howard Molyneux Herbert (født 24. juni 1831, død 29. juni 1890) var en engelsk politiker og et ledende medlem av det konservative parti. Han var bror av Auberon Herbert og far til Audrey Herbert. Herbert ble jarl av Carnarvon da hans far Henry John George Herbert døde i 1849. Etter at han tok sin grad ved Oxford, begynte han å spille en fremtredende rolle i overhuset. Han var understatssekretær for koloniene i 1858 og statssekretær for koloniene i 1866. Han introduserte det britiske nordamerikanske vedtaket som gav Canada selvstyre i 1867. Senere samme år trakk han seg over Benjamin Disraelis reformlov sammen med Robert Arthur Talbot Gascoyne-Cecil og Jonathan Peel. Han var tilbake som kolonisekretær i 1874 og satte i gang med å innføre selvstyre for Kappkolonien på samme måte som han hadde gjort for Canada. Han tok for seg konseptet imperialisme i Afrika ved mange anledninger mens han hadde embetet. Han trakk seg i 1878 i opposisjon til Disraelis politikk i det østlige spørsmål, men da hans parti returnerte til makten i 1885, ble han Irlands stattholder. Hans korte periode i posten, kjent for en konflikt i et samvittighetsspørsmål mellom ham og Charles Stewart Parnell som hadde med hans forhandlinger med sistnevnte ovenfor hjemmestyre, ble avsluttet av enda en for tidlig oppsigelse. Han returnerte aldri til embetet. Ny-Granada. Ny-Granada (på spansk Nueva Granada eller Nuevo Reino de Granada) var navnet på det spanske koloniale territorium nord i Syd-Amerika 1550 til 1717. Dette territoriet dekket stort sett områder som i dag tilhører Colombia. Hovedstaden i Ny-Granada var Santa Fé de Bogotá og territoriet ble styrt av en Audiencia i Santa Fe de Bogotá. Etter 1717 ble territoriet en del av visekongedømmet i Ny-Granada. Kverkfjöll. Kverkfjöll er en fjellkjede som ligger på den nordøstre utkanten av isbreen Vatnajökull på Island. Den høyeste toppen i fjellkjeden ligger på 1 764 moh. Fjellkjeden, som også inneholder isbreen Kverkjökull, ligger mellom Vatnajökull og Dyngjufjöll. Fjellene har fremdeles aktive vulkaner, og rundt 1720 var det fremdeles utbrudd som forårsaket store jökulhlaup (voldsomme flomutbrudd fra isbreer). Under fjellene finnes det et stort og varmt magmakammer som er opphavet til grotter inni isbreen. Et stykke unna ligger også "Hveradalir" med sine varme kilder. James Anthony Froude. mini James Anthony Froude (født 23. april 1818, død 20. oktober 1894) var en engelsk historiker. Han var bror til den anglo–katolske polemikeren Richard Hurrell Froude og William Froude, ingeniøren og marinearkitekten. Reggie Walker. Reginald Edgar «Reggie» Walker (født 16. mars 1889 i Natal, død 5. november 1951) var en sørafrikansk friidrettsutøver. I 1908 ble han olympisk mester på 100 meter. Walker var ikke blant de store favorittene til å vinne 100 meter under Sommer-OL 1908. Han hadde til og med problemer med å finansiere turen til London, inntil en sportsjounalist samlet inn penger til støtte for Walkers OL-deltakelse. I England ble han trent av Sam Mussabini, som senere også trente Harold Abrahams. Flere av de store navnene kvalifiserte seg ikke til finalen, noe Walker gjorde uten problemer. Han vant sitt første heat på tiden 11,0. I andre runde slo han ut amerikaneren William W. May, og tangerte den olympiske rekorden med tiden 10,8. Dermed var han klar for finalen. Finalen vant han med ca. en halv meters forsprang til amerikaneren James Rector. Walker er tidenes yngste OL-vinner på 100 meter per 2006 (19 år og 128 dager). Ilimanaq. Ilimanaq (grønlandsk for «forventningsplassen»), som på dansk kalles Claushavn er en bygd på vestkysten av Grønland. Bygda ligger innerst i Diskobukta, ca. 15 km fra Ilulissat i Ilulissat kommune i Vestgrønland amt. Den ligger på sørsiden av utløpet av isfjorden Ilulissatfjorden, som også er på UNESCOs verdensarvliste. Herfra har man utsikt over de manger isfjellene som flyter i Diskobukta, og man kan se over til Det danske navnet har den fått fra den hollandske hvalfangeren Klaes (Klaus) Pieterz Torp, som bodde i området på første halvdel av 1700-tallet. Bygda er en av de eldste bosettingene i Grønland. Ilimanaq ble grunnlagt ca. samtidig med Ilulissat; i år 1741. Antall innbyggere er i dag ca. 96. Hovednæringsveiene her er jakt, fiske og turisme. To av husene i bygda, som er tidligere jakthytter, brukes til utleie til turister. Bygda har både gatelys og oppmerkede løyper i nærområdet. De har også et lokalt supermarked som heter "Pilersuisoq", som har åpent hver dag. Mobildekningen er svært dårlig her, men noen av de innfødte har innlagt fasttelefon. Fram til 1. januar 1971 tilhørte bygda Qasigiannguit kommune. Dutywa. Dutywa (tidligere "Idutywa") er en by i provinsen Eastern Cape i Sør-Afrika, tidligere del av bantustanet Transkei. Navnet betyr «stedet for uorden» og er fødestedet til Thabo Mbeki som ble president i Sør-Afrika i 1999. Byen ble grunnlagt som et militært fort etter en konflikt mellom en plyndringsgruppe fra KwaZulu-Natal og lokalbefolkningen Anders Nilsen Næsset. a>gårdAnders Nilsen Næsset (født på Uthaug 1. april 1872, død 1949) var fisker, stortingsrepresentant (V) og en av grunnleggerne av Norges Fiskarlag. Næsset var født på husmannsplass, og begynte 16 år gammel som fisker. Han ble høvedsmann ca 18-år gammel, og fra 1889 til 1901 drev han Lofot- og Finnmarksfiske, fra 1892-1930 storsildfiske på strekningen Kinn-Trøndelag og fra 1901-1925 bankefiske mellom Halten og Røst, i alle år som skipper. Han var stortingsmann for Venstre 1931-33, kommunestyremedlem 1916-1940 og 1945-49. Han var formann i Noregs Fiskarlag 1931-37, nestleder fra etableringen av fiskarlaget i 1926 til 1932 og fylkesleder for Sør-Trøndelag Fiskarlag fra 1922 til 1947. Han var medstifter av "Ørlands Fisker og Sjøamndsforening" i 1896, og var foreningens leder 1907-1937. Fiskarlaget har reist en minnesten over ham på Ørland kirkegård. Han ble æresmedlem av fiskarlaget i 1947, mottok Kongens fortjenstmedalje i gull og "Redningsselskapets sølvmedalje". Liste over visekonger i Ny-Granada. Før 1718 og fra 1724 til 1740, var visekongedømmet i Ny-Granada en del av Visekongedømmet i Peru. Ny-Granada Klasseforstander. Klasseforstander er betegnelsen på den læreren som har hovedansvaret for en klasse på en barneskole, ungdomsskole eller videregående skole (gymnasium). Det er ikke tale om noen stillingstittel, men om en funksjon. En klasseforstander kan i Norge være adjunkt, lektor eller ha en annen tittel, avhengig av utdannelse og arbeidssted. Klasseforstanderen vil selv stå for en betydelig del av undervisningen av klassen, spesielt på lavere nivå. Hvor mye klasseforstanderen selv underviser klassen varierer også mellom skolesystemer. I flere offentlige skoler i Norge har klasseforstandere i 2007 blitt erstattet av kontaktlærere, i forbindelse med oppløsningen av klassene. John Wodehouse, 1. jarl av Kimberley. John Wodehouse, 1. jarl av Kimberley John Wodehouse, 1. jarl av Kimberley (født 7. januar 1826, død 8. april 1902) var en engelsk statsmann. Han var sønn av Henry Wodehouse og barnebarn av den 2. baron Wodehouse som han etterfulgte i 1846. Han var født i London og ble utdannet ved Eton College og Christ Church i Oxford. Wodehouse giftet seg med Florence Fitzgibbon, datter av den siste jarlen av Clare, i 1847. Han var av arv en liberal politiker, og i 1852–56 og 1859–61 var han understatssekretær i utenriksdepartementet under George Hamilton Gordon og Henry John Temple. I perioden 1856–58 var han ekstraordinær utsending til Russland, og i 1863 ble han sendt på et spesialoppdrag til København i et forgjeves forsøk på å finne en fredelig løsning på spørsmålet om Schleswig-Holstein. Oppdraget var mislykket, men antagelig var ingenting annet mulig. Wodehouse ble understatssekretær for India i 1864, men mot slutten av det året ble han gjort til Irlands stattholder. I denne stillingen måtte han forholde seg til den første manifesteringen av fenianismen, og i anerkjennelse av hans suksess ble han utnevnt til jarl av Kimberley i 1866, men ble Lord Privy Seal i Gladstones regjering. I juli 1870 ble han overført fra den stillingen for å bli statssekretær for koloniene. På dette tidspunktet kom de store diamantfunnene i Sør–Afrika, og den nye byen Kimberley ble oppkalt etter kolonisekretæren på dette tidspunktet. Etter en periode i opposisjonen fra 1874 til 1880, returnerte Wodehouse til kolonikontoret i Gladstones neste regjering. Men på slutten av 1882 byttet han ut denne stillingen med den som kansler for Chancellor of the Duchy of Lancaster og så som statssekretær for India, en post han beholdt i resten av Gladstones perioder ved makten (1882-1885, 1886, 1892-1894), selv om han kombinerte den med Lord President of the Council. I Archibald Philip Primroses regjering (1894–95) var han statssekretær for utenriksdepartementet. Kimberley 01 Félix Sánchez. Félix Sánchez fotografert i 2009. Félix Sánchez Marcelo (født 30. august 1977) er en dominikansk friidrettsutøver som har 400 meter hekk som spesialitet. Han har vunnet to Olympiske gullmedaljer og to VM-gull. Den første olympiske gullmedaljen tok han under OL 2004 i Athen (forøvrig den første olympiske gullmedaljen for Den dominikanske republikk) og den andre under London-lekene i 2012. Han har også to VM-gull på distansen, den ene fra VM 2001 i Edmonton og den andre fra VM 2003 i Paris. Han har også en sølvmedalje fra VM 2007 i Osaka. Han var Den dominikanske republikks flaggbærer under åpningsseremonien 2004 i Athen og 2008 i Beijing. Amund Kjernli. Lars Amund Kjernli (født 3. januar 1957) er tidligere ordfører i Ski kommune. Han representerer Arbeiderpartiet og ble valgt til ordfører i 2005. Kjernli er bosatt på Kråkstad og har vært politisk aktiv i Ski kommune siden 1987. Sønnen Gorm Kjernli er stortingsmann. Skoddeberg kraftverk. Skoddeberg kraftverk er et vannkraftverk ved Saltvatnet i Skånland kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall på ca 70 meter fra Skoddebergvatnet til Saltvatnet. Skoddebergvatnet reguleres mellom 101,25 og 94,75 moh. Avløpet fra kraftverket drenerer til Saltvatnet som er inntaksmagasin for Helleren kraftverk ved sjøen innerst i Grovfjord. Det er installert to Francisturbiner på 7 MW. Midlere årsproduksjon er på 26 GWh. Kraftverket er eid av Hålogaland Kraft AS. Helleren kraftverk. Helleren kraftverk er et vannkraftverk på Hellaren i Skånland kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall på ca. 20 meter fra Saltvatnet til havnivå i Grovfjorden. Anlegget er et elvekraftverk som også utnytter avløpet fra Skoddebergvatnet via Skoddeberg kraftverk. Det er installert en Kaplanturbin på 2,4 MW. Midlere årsproduksjon er på 9,3 GWh. Kraftverket er eid av Hålogaland Kraft AS. Saqqaqkulturen. Saqqaqkulturen er navnet på en av de tidligste folkene som befolket Grønland. Independence I (ca. 2500 f.Kr. – 1800 f.Kr.) var de første innvandrerne til Grønland. Disse gikk over isen fra Canada, og kom i land ved Independencefjorden, derav navnet på denne kulturen. Disse holdt til på nordkysten av øya. Saqqaqfolket kom like etterpå, ca. 2400 f.Kr., men trakk sørover på vestkysten. De to folkeslagene sameksistrte dermed i nesten hele "Independence 1" sin epoke. De var sannsynligvis eskimoer, og navnet sitt har de fått fra bygda Saqqaq ved Diskobukten, der de første funnene fra denne kulturen ble gjort. Det er særlig i dette området man har forsket på denne kulturen, og man har gjort mange arkeologiske funn her. Det er avdekket over 100 boplasser bare rundt Diskobukten, med store mengder redskaper, dyreknokler og ildsteder. Saqqaqfolket spredde seg etterhvert videre sørover, rundt Kapp Farvel på sydspissen, og videre nordover på østkysten, helt opp til dagens Scoresbysund (Ittoqqortoormiit) ved Scoresbysundet. I forhold til "Independence 1" hadde Saqqaqfolket både flere våpentyper og en mer variert tilgang til mat. Faunaen er mer variert i sydlige deler av Grønland enn på nordkysten, der man levde på primært moskus, men på sommers tid hadde også disse tilgang til fugler, hare, rev, lemen, fisk og sel. De utviket mange jaktvåpen som gjorde det mulig å jakte på avstand, som pil og bue, lanser og kasteharpuner. Dermed kunne de jakte på både reinsdyr, sel og hval. De utviklet også kajakker av skinn, til hval- og seljakten. Man har også funnet lamper for tran eller talg. Den eldste kjente delen av en eskimodrakt som er funnet, er funnet i en gammel boplass i Qeqertasussuq ved Diskobukten. Her fant de en innerstrømpe til en kamik. Den er lagd av selskinn. På samme boplass har man også funnet knokler fra Saqqaq-mennesker, men bare 4 knokler og en hårdott. Knoklene stammer fra en mann og en kvinne. Vinterboligen deres var hus av torv og telttak av skinn. Man vet ikke nøyaktig hvorfor Saqqaq-folket døde ut. De forsvant fra boplassene sine, og døde ut ca år 800 f.Kr Dette skjedde samtidig med at klimaet på Grønland ble kaldere, så det kan skyldes matmangel. Etter at Saqqaq-folket hadde befolket store deler av Grønland i ca. 1.600 år kom nye folk og innvandret til Grønland; Independence II og Dorsetkulturen. Independence II holdt til på nordkysten, som Independence I, mens Dorset-folket bosatte seg langs hele kysten av det sørlige Grønland, fra dagens Thule, ned rundt sydspissen og opp til Scoresbysundet, på samme måte som som Saqqaq-folket. Maksimilian Volosjin. Maksimilian Aleksandrovitsj Kirijenko-Volosjin (russisk: Максимилиан Александрович Кириенко-Волошин) (født i Kiev, Ukraina, død 11. august 1932) var en betydningsfull representant for den symbolistiske retningen i russisk kultur og litteratur. Han ble berømt som poet og kritiker av litteratur og kunst. Hans litteratur ble utgitt i samtidige tidsskrifter tidlig på 1900-tallet, blant annet «Vesy» ("Vekten"), «Zolotoje runo» ("Det gyldne ull") og «Apollon». Han var også kjent for sine briljante oversettelser av fransk poesi og prosa til russisk. Tidlig liv. Volosjin var født i Kiev i 1877. Han var elev i noen få år ved Polivanov og en skole på Krimhalvøya, hvor hans mor i 1893 kjøpte et stykke land i Koktebel. Etter gymnaset ble Volosjin student ved universitetet i Moskva under gjenoppstandelsen av den radikale studentbevegelsen i Russland. Reiser. Volosjin foretok reiser i lengden og bredden av Russland, ofte til fots. I 1900 var han del av en ekspedisjon hvor han kartla ruten til Orenburg-Tasjkent-jernbanen. Senere år. Senere i livet malte han akvareller. Mange av kunstverkene tilhører idag muséer over hele verden, mens andre finnes i private samlinger i Russland og andre land. Den lille landsbyen Koktebel sørøst på Krimhalvøya der Volosjin bodde var en stor inspirasjon for ham, og innbyggerne minnes poeten. Fjellet Volosjin ble begravet på bærer hans navn. Huset han bodde i som nå er et museum, fortsetter å tiltrekke mennesker fra alle deler av verden. Husets eier tjente som vert til utallige poeter, kunstnere, skuespillere, vitenskapsmenn og vandrere. Sveits' distrikter. Sveits' distrikter er forvaltningsenheter i Sveits mellom kantons- og kommunenivå. 16 av 26 kantoner er delt i distrikter. Siden kantonene har stor autonomi og kantonenes inndeling dermed er opp til disse, er ikke distriktene sammenlignbare enheter mellom kantonene. Både navnene og betydningen varierer. Den vanligste betegnelsen er "distrikt" (tysk "Bezirk", fransk "district", italiensk "distretto", retoromansk "dertgira"), men også betegnelsene "krets" ("Kreis", "cercle", "circolo", "circul") eller "amt" er i bruk. I noen kantoner fins det flere forvaltningsnivåer, f.eks. i Graubünden og Ticino, som er delt i "distrikter", som i sin tur er delt i "kretser", som omfatter flere "kommuner". I noen kantoner er distriktene rent administrative enheter, i andre (spesielt de tysktalende) har de reelle politiske kompetenser. Her kan f.eks. ikke kantonene treffe avgjørelser som berører lavere politiske enheter, hvis de sistnevnte er uenige. Den følgende tabellen gir en oversikt over distriktene i de ulike kantonene. Bak distriktenes navn er antallet mindre enheter angitt i parentes. Brixental. Brixental er en dal i Nord-Tirol som strekker seg fra Wörgl i vest til Kitzbühel i øst. Dermed danner den en naturlig forbindelse mellom Inn- og Leukental. Samtidig er dalen den viktigste trafikkåren mellom Østerrikes vestlige (Tirol og Vorarlberg) og østlige landsdeler (Salzburg, Oberösterreich osv.). Brixental er 30 km lang. Størsteparten av dette er dalen til elven "Brixentaler Ache" og drenerer vestover mot Inn. De siste 5 km drener derimot nordøstover mot Kitzbühler Ache. Niingen kraftverk. Niingen kraftverk er et vannkraftverk ved Bogen i Evenes kommune i Nordland fylke. Deler av nedbørsfelet ligger i Skånland kommune i Troms. Kraftverket utnytter et fall på ca. 493 meter fra Niingsvatnet til Strandvatnet. Niingsvatnet reguleres mellom 510 og 494 moh. Det er installert en Peltonturbiner på totalt 17 MW. Midlere årsproduksjon er på 72 GWh. Kraftverket er eid av Niingen Kraftlag AS. Urseren. Urserens våpen består av bjørnen som sannsynligvis har gitt navnet til dalen, og korset som symboliserer klosteret Disentis Urseren (også "Ursern", "Urserental") er en alpedal som utgjør den høyest beliggende delen av den sveitsiske kantonen Uri. Dalens elv er Reuss med sine kildeelver. Dalen begrenses gjennom Uri-Alpene (3630 moh. i Dammastock) i nord og vest og av Gotthardmassivet i syd. Den eneste forbindelsen nedover til Uri er gjennom et trangt og bratt juv i nord, "Schöllenenschlucht", som det lenge var veldig vanskelig og farlig å passere. Derimot er Urseren gjennom tre fjellpass lett tilgjengelig fra andre regioner: Furkapasset i vest fører til Goms i den tysk/franskspråklige kantonen Wallis; St. Gotthard-passet i syd fører til Valle Leventina i den italienskspråklige kantonen Ticino; og Oberalppasset i øst fører til den retoromanskspråklige dalen Surselva i Graubünden. Alle fire forbindelsene er i dag godt utbygget med både vei og jernbane, delvis med tunneler. Tradisjonelle næringsgrener var fehold med seterdrift samt varetransport over Gotthardpasset. På 1900-tallet fikk turismen økende betydning. Per 2000 hadde Urseren om lag 1800 gjestesenger. Den desidert største grunneieren i Urseren er ikke kommunene eller kantonen, men den såkalte "korporasjonen Urseren". Denne dannes av Urserens innbyggere. Bakgrunnen for denne ordningen er at Urseren i lang tid har vært et selvstendig område. Selv om Urseren per i dag ikke er noen politisk eller administrativ enhet, har den en lang historie som sådan. Historie. Urseren hørte i den tidlige middelalderen under klosteret Disentis, som lå på andre siden av Oberalppasset. På 900-tallet ble Urseren befolket av retoromaner via Oberalppasset og på 1100-tallet av walsere (tysktalende utvandrere fra Wallis) via Furkapasset. Den retoromanske befolkningen har med tiden gitt opp sitt språk til fordel for tysk. Befolkningen var nokså autonom. Den samlet seg hvert år på en åker ved Hospenthal bl.a. for å velge en representant for dalen ("Talammann"). På det verdslige plan var Urseren først (fra 1232) underlagt grevene av Rapperswil, senere huset Habsburg (fra 1283) og til slutt kantonen Uri (fra 1317). Urseren bevarte imidlertid under alle disse herskerne en stor grad av selvstendighet. Denne ble bekreftet gjennom at dalen ble riksumiddelbar i 1382. Uri forsøkte lenge å utvide sin maktposisjon i dalen for å kunne kontrollere hele ruten over St. Gotthard-passet. 1410 inngikk Urseren og Uri en «evigvarende kontrakt», som innebar at Urseren ble en del av det sveitsiske edsforbund, at Uri overtok Urserens ytre styre, men at Urseren beholdt indre selvstyre. I Den helvetiske republikk ble Urseren i 1798 tilsluttet den nyopprettede kantonen Waldstätte. Da denne kantonen, sammen med republikken, ble avviklet allerede i 1803 i forbindelse med at edsforbundet gjenoppsto i fornyet utgave, ble Urseren en del av kantonen Uri. Surses. Surses (retoromansk) eller Oberhalbstein (tysk) er dalen til elven "Gelgia" (ret.) eller "Julia" (tysk) i den sveitsiske kantonen Graubünden. Surses utgjør også en egen krets i distriktet Albula. Dalens befolkning på 2500 innbyggere er overveiende retoromansktalende (53 %; surmiran-dialekten). 37 snakker tysk og 6 % italiensk. I dalens sydligste og høyest beliggende landsby, Bivio, er italiensk eneste offisielle språk. Dalen strekker seg i 36 kilometers lengde fra Tiefencastel, der Gelgia munner i Albula, og sydover opp til Albulafjellene. Dalen begynner med et upasserbart juv, "Crap Ses" (tysk "Conterser Stein"), som også har gitt opphav til dalens navn (som betyr «ovenfor steinen»). Veien fører her forbi juvet på dalens vestside. Dalen er grovt delt i to avsnitt, nedenfor ("Sotgôt") og ovenfor ("Surgôt") et bratt skogområde, som ligger mellom landsbyene Tinizong og Rona. Øverst i dalen fører noen viktige fjellpass sydover: Juliapasset til Engadin og det uutbygde Settimopasset til Val Bregaglia. På grunn av disse passene var Surses tidligere en veldig viktig transportakse mellom Chur (og St. Gallen samt hele Bodensjøområdet) og Nord-Italia. Dalens areal er på 323 km². I dalen ligger en stor nasjonalpark. Tarasp. Landsbyen Fontana med borgen Tarasp Tarasp er en kommune med drøye 300 innbyggere i Nedre Engadin i den sveitsiske kantonen Graubünden. Kommunen består av borgen Tarasp og ti fraksjoner (landsbyer) rundt denne (Aschera, Avrona, Chants, Chaposch, Florins, Fontana, Sgnè, Sparsels, Vallatscha og Vulpera). I middelalderen (fra og med 1000-tallet) var Tarasp et eget herskap, dvs. var eiendom av en egen friherre, som holdt til i borgen Tarasp. I 1464 ervervet habsburgerne dette herskapet. Området forble derfor under østerriksk forvaltning selv etter at habsburgerne i 1499 hadde gitt opp sitt krav på Engadin. Tarasp var dermed en østerriksk eksklave i Graubünden. Den tilfalt Sveits først fra og med riksdeputasjonsbeslutningen i 1803. Tarasps befolkning er i motsetning til resten av Engadin katolsk. Dette kommer av det langvarige østerrikske overherredømmet. Derimot har befolkningen – til tross før østerriksks overherredømme og i likhet med resten av Nedre Engadin – vært overveiende retoromansktalende. Fremdeles er retoromansk kommunens eneste offisielle språk, selv om tysk siden 1980-tallet er i flertall. Ved folketellingen i 2001 anga 52 % tysk og 38 % retoromansk som morsmål. Goms. Goms (fransk "Conches") er et landskap og et distrikt lengst øst i den sveitsiske kantonen Wallis, øverst i Rhônedalen. Området er, som resten av Øvre Wallis, tysktalende. Landskapet begrenses nederst av et bratt dalavsnitt. Derfra strekker Goms seg oppover til Rhônekilden (dvs. isbreen Rhônegletscher) og til Dammastock (3630 moh.). Dalen er begrenset av Bern- og Uri-Alpene i nord og Ticino-Alpene i syd. Goms har 4 800 innbyggere og et areal på 588 km². Distriktet består av 13 kommuner; hovedstedet er Münster. Følger man Rhône vestover (nedover) fra Goms, kommer man til bl.a. Brig og Sion. Forbindelsen til nabokantonene skjer over en rekke viktige fjellpass: Grimselpasset i nord fører til Haslital i Bern; Furkapasset i nordøst til Urseren i Uri; Nufenenpasset i øst til Val Bedretto i Ticino. Passene har i løpet av 1900-tallet blitt supplert med vei- og jernbanetunneler (Lötschberg- og Furkatunnelene). I tillegg fører de uutbygde og bare historisk relevante Albrun- og Griespass sydover til den italienske dalen Val d'Ossola. Goms ble bosatt av tysktalende alemanner, som kom over Grimselpasset på 800-tallet. Før dette fantes det sannsynligvis enkelte romanske bosetninger. Alemannene spredte seg fra Goms nedover langs Rhône og bosatte etter hvert hele det Øvre Wallis. Goms' blomstringstid var på mange måter 1600- og 1700-tallet, da transporten over distriktets fjellpass sørget for store inntekter. Mange barokkirker vitner om denne velstandstiden. Denne inntektskilden forsvant med utbyggingen av St. Gotthard-passet og -tunnelen. Næringen baserer seg i dag hovedakelig på alpint landbruk og turisme. Gausvik I kraftverk. Gausvik I /Nedrefoss kraftverk er et vannkraftverk ved Gausvik i Harstad kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall på ca 80 meter fra Haukebøvatnet til havnivå i Tjeldsundet. Kraftverket har sammen med Øvrefoss kraftverk Storvatnet som magasin. Vatnet reguleres 7.5 meter. Det er installert en Francisturbin på 3,6 MW. Midlere årsproduksjon er på 16 GWh. Kraftverket ble modifisert i 2004. Samtidig med utvidelsen ble Gausvik II (Mellomfoss) nedlagt. Kraftverket er eid av Hålogaland Kraft AS. Gausvik III kraftverk. Gausvik III/ Øvrefoss kraftverk er et vannkraftverk ved Gausvik i Harstad kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall på ca 23 meter fra Øverforsdammen til Haukebøvatnet. Kraftverket har sammen med Nedrefoss kraftverk Storvatnet som magasin. Vatnet reguleres 7.5 meter. Det er installert en turbin på 1,2 MW. Midlere årsproduksjon er på 5,2 GWh. Kraftverket er eid av Hålogaland Kraft AS. Cambridge Heath. Cambridge Heath er et område i Tower Hamlets i London, nord for Bethnal Green. Det nevnes først som Camprichtesheth i 1275. Fra 1900 til 1965 lå Cambridge Heath i bydelen Bethnal Green, og bydelens gamle rådhus ligger på Patriot Square. Cambridge Heath Road går fra nord mot sør fra grensen til Hackney ned til Stepney. Langs denne veien ligger både Cambridge Heath stasjon og Bethnal Green undergrunnsstasjon. Vangpollen kraftverk. Vangpollen kraftverk er et vannkraftverk i Sortland kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 313 meter fra nedre Vangpollvatnet til havnivå ved Vangpollen i Sigerfjorden. Øvre Vangpollvatnet er magasin og regulers mellom 448 og 433 moh Produksjonen startet i 1941 og verket ble modifisert i 1989. Det er installert en turbin på 2,4 MW. Midlere årsproduksjon er på 14 GWh. Kraftverket er eid av Vesterålskraft produksjon. Epinephelinae. Epinephelinae er en artsrik gruppe abborfisker. Den lengste arten er "Epinephelus lanceolatus" som kan bli opptil 2,7 m lang og 400 kg tung, men de fleste artene er mellom 20 og 80 cm lange. De er rovfisker som jakter alene langs havbunnen. Det fiskes etter mange av artene. I Europa er det arten "Epinephelus marginatus" som går lengst nord. Den finnes langs østkysten av Atlanterhavet fra De britiske øyer til Sør-Afrika, og i hele Middelhavet. Dessuten forekommer den sørvest i Det indiske hav, og ved Brasils kyst. Lenger sør utenfor den europeiske Atlanterhavskysten, og i Middelhavet lever det fire arter til i slekten "Epinephelus". I tillegg finnes her den nærstående "Mycteroperca rubra". Ytterligere to "Epinephelus"-arter har vandret inn i Middelhavet gjennom Suezkanalen, og det ser ut til at nykommerne nå sprer seg raskt på grunn av den globale oppvarmingen. Også andre varmekjære fiskearter har i de siste åra blitt vanligere i Middelhavet enn før, for eksempel leppefisken "Thalassoma pavo" og papegøyefisken "Sparisoma cretense". Djupfjord I kraftverk. Djupfjord I kraftverk er et vannkraftverk ved Djupfjorden i Sortland kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 133 meter fra Storvatnet til havnivå ved Djupfjorden. Storvatnet er oppdemmet og reguleres mellom 152 og 133 moh. Produksjonen startet i 1952 og verket ble modifisert i 2007. Det er installert en turbin på 3 MW. Midlere årsproduksjon er på 18 GWh. Kraftverket er eid av Vesterålskraft produksjon. Magersfontein. Magersfontein er et sted i provinsen Northern Cape i Sør-Afrika, cirka tre mil sør for Kimberley. Her beseiret en boerstyrke den 10.–11. desember 1899 den framrykkende Høylandsbrigaden i ett slag under andre boerkrig. Magersfontein består av en rad høyder i slettelandskapet. Boerne hadde forskanset seg i skyttegraver foran høydene, noe var en helt ny taktikk, og ble ikke rammet i det hele tatt av britenes artilleriild som var innstilt på selve høydene. Da de skotske regimentene rykket frem i løpet av natten, ble de utsatt for presis ild fra boernes linjer, og slaget ble ett alvorlig nederlag for Storbritannia. I dette slaget deltok en skandinavisk styrke på boernes side som bestod av både svensker og finlandssvensker. Styrken lå foran boernes linjer og ble hardt rammet i løpet av slaget. De ble begravet på stedet, og flere minnesmerker finnes på slagmarken. Britene mistet totalt 971 menn, mens boerne hadde 250 drepte og sårede, av disse var 44 skandinaver. Slåttetralling. Slåttetralling, slåttetulling, låttehulling, kjaftelåting samt kortformer som tralling, tulling, hulling og trailláting er navn på det å framføre en slått vokalt. Det er en egen sjanger innenfor det vokale folkemusikkuttrykket som hovedsakelig består av slåttetrall eventuelt i kombinasjon med slåtterim. Basen i trallinga er lingvistisk sett ikke meningsfylte ord, f.eks. «... tra-la-la-la-la», «... si-da-du-da då...», «... hulli-hulli-hull...», «a-la-ål-la-lå-la», utført på en særegen sangteknisk måte. Den som traller forsøker mer eller mindre bevisst få fram klangen i (harding)fela eller andre tradisjonelle slåtteinstrument. Når eventuelle slåtterim benyttes, overføres tralleteknikken inn i tekstsekvensene. Levord Laa fra Ål i Hallingdal og Talleiv Røysland fra Lårdal i Telemark hadde hver på sitt vis en utvikla form for tralling. Levord Laa hadde et stort repertoar av tralleord, holdt kompromissløst på dansedrivet og de relativt få slåtterimene er korte. Talleiv Røysland hadde en egen evne til å kombinere slåttetrall og slåtterim, og han varierte mellom drivende dansetralling, gode avfraseringer og et mer visesanglig uttrykk i tekstsekvensene. Slik kunne stilen hans få noe lyarslåttaktig over seg. Stilen hans er kanskje mer «slåttevisetralling» enn slåttetralling i egentlig forstand. I Hallingdal heter det å tralle for "å låte med/på kjafte". En som er god til "å låte med kjafte" kan kalles for en "kjaftespelemann". Se også. Slått, slåttetrall og slåtterim. 155 mm Creusot Long Tom. 155 mm Creusot "Long Tom" var en fransk feltkanon. Sørafrikanske republikk kjøpte fire kanoner med 8800 runder med ammunisjon i 1897. Disse ble plassert i fort rundt Pretoria. Under andre boerkrig ble de satt ut i felten som feltkanoner. Etter at de hadde brukt opp sin ammunisjon, ble de ødelagt for å forhindre at de skulle falle i britiske hender. Svømming under Sommer-OL 1928. Svømming under Sommer-OL 1928. Svømming var med for åttende gang på det olympiske programmet i Amsterdam 1928. Det ble konkurrert i elleve svømmeøvelser, seks for menn og fem for damer. 100 m rygg. "Marie Braun satte verdensrekord i forsøksheatet med tiden 1.21,6" 200 m bryst. "Hilde Schrader satte verdensrekord i semifinalen med tiden 3.11,2" Harold Abrahams. Harold Maurice Abrahams (født 15. desember 1899 i Bedford, død 14. januar 1978 i Enfield) var en britisk friidrettsutøver. Abrahams begynte tidlig med friidrett og viste tidlig talent i sprint og lengdehopp. Han studerte ved University of Cambridge, og ble tatt ut til å delta i OL 1920 i Antwerpen. Her ble Abrahams slått ut i kvartfinalen på både 100 meter og 200 meter, mens han ble nummer 20 i lengde. Han deltok også på 4x100 m-stafettlaget, som endte på fjerdeplass. Under OL 1924 i Paris vant Abrahams gull på 100 meter. Han var også med på ta sølv på stafetten, mens han ble nummer seks på 200 meter. Abrahams vei til de olympiske lekene ble skildret av den britiske regissøren Hugh Hudson i filmen "Ildvognene", som i 1981 ble tildelt fire Oscar-priser. På grunn av en fotskade måtte Abrahams legge opp i 1925. I mer enn 40 år var han sportskommentator for BBC. Johan Olaus Asmundvaag. Johan Olaus Olsen Asmundvaag (født 9. april 1880 i Asmundvåg på Hitra, død 21. august 1946) var en norsk gårdbruker, bankkasserer og politiker (H). Asmundvaag var sønn av gårdbruker Ole Petter Asmundvaag (1829–1906) og Beret Olsdatter Baatvik (1839–1929). Han avla eksamen ved Underoffisersskolen i Trondheim i 1901, fikk sersjants grad i 1908 og løytnants grad i 1930. Han var lensmann i kommunene Hitra og Kvenvær fra 1938. Han overtok gården Hofstad i 1904. Fra 1906 var han dessuten kasserer i Hitra Sparebank. Asmundvaag var i en lang periode medlem av Hitra herredsstyre, og var ordfører 1913–1916 og 1922–1925, samt varaordfører 1931–1934. Han skjøttet forøvrig en rekke offentlige verv, deriblant som overformynder i 24 år, medlem av skolestyret, viseformann i forliksrådet, skjønns- og utskiftningsmann, samt formann i fattigstyret, overligningsnevnden, vergerådet, menighetsrådet og kretssykekassen. Asmundvaag var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag 1931–1945, og jobbet spesielt med samferdselssaker. Martinus Nikolai Sivertsen. Martinus Nikolai Sivertsen (født 16. mars 1849 i Skjølberg i Orkdal, død 23. juli 1931) var handelsmann, dampskipsekspeditør, poståpner, fyrvokter, offiser, lokalpolitiker og stortingspolitiker for partiet Venstre. Sivertsen var sønn av kirkesanger Martinus (Martin) Sivertsen (1806–1896) og Margrete Nikoline Lindbak (1806–1876). Sivertsen var ordfører i Frøya herredsstyre i 12 år, og hadde flere lokale verv. Sivertsen var Stortingsrepresentant for partiet Venstre fra Søndre Trondhjems amt i perioden 1904-06, og fra Ytre Fosen i periodene 1907-09, 1910-12, 1916-18, 1919-21. Første periode var han repesentant nummer fem, de øvrige nummer 1. De to første og i siste periode var han medlem av Sosialkomiteen, de to andre Militærkomiteen og Gage- og pensionskomiteen. Sivertsen ble tildelt 7. juni-medaljen. Han var æresmedlem i Norges Fyrvokterforening og Sør-Trøndelag fiskerlag. John Aalmo. John Aalmo (født 7. august 1902 i Aure, Møre og Romsdal, død 19. juli 1981) var handelsbestyrer og ansatt i Fosen Trafikklag, Høyre-politiker og mangeårig kommunestyrerepresentant og ordfører i Sandstad kommune. Almo var sønn av lærer Ole Aalmo (1861–1943) og Gjertrud Rimstad (1876–1937). Han var ordfører i Sandstad kommunestyre i perioden 1934-1957. Av offentlige verv var han blant annet formann i komiteen til å utrede samferdselssituasjonen i kystkommunene Fosen og øyene utenfor, som også ble kalt for Aalmokomiteen. Oskar Steinvik. Oskar Steinvik (født 10. april 1908, død 24. august 1975) var ordfører i Nord-Frøya kommune fra 1952–1955 og 1960–1963. Han var også ordfører i Frøya kommune fra 1968–1975, og representerte Ap. Han var også vararepresentant til Stortinget mellom 1958 og 1961. Uummannaq kommune. Uummannaq kommune er en tidligere kommune i Vestgrønland amt. Kommunen er oppkalt etter hovedbyen Uummannaq, som er grønlandsk for «det hjerteformede fjell». Djupfjord II kraftverk. Djupfjord II kraftverk er et vannkraftverk ved Storvatnet ved Djupfjorden i Sortland kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 103 meter fra Øvre Blokkenvatn i Blokkenvassdraget til Storvatnet. Øvre Blokkenvatn reguleres mellom 261 og 245 moh. Det hentes også inn vann fra Breibarnsvatnan (262 moh). Produksjonen startet i 1957. Det er installert en turbin på 2,7 MW. Midlere årsproduksjon er på 9 GWh. Etter at vannet har vært brukt i verket, ledes det ut i Storvatnet, som er magasin for Djupfjord I kraftverk. Kraftverket er eid av Vesterålskraft produksjon. De Beers. De Beers er et konsern som driver med leting etter, gruvedrift av og handel med diamanter. Konsernet ble grunnlagt i det sørlige Afrika av Cecil Rhodes. De forskjellige datterselskapene innenfor De Beers-gruppen er ansvarlig for rundt 40 prosent av verdens diamantproduksjon, i verdi. Selskapet er aktivt i alle kategorier av diamantgruvedrift: Dagbrudd, underjordisk, utvasking i stor skala, langs kysten og dypt til sjøs. De Beers er ikke involvert i uformell drift i liten skala som sjelden er økonomisk drivverdig for gruveselskaper. De Beers er tilstede i 25 land, stort sett på grunn av sine omfattende leteaktiviteter. Gruvedrift finner sted i Botswana, Namibia, Sør-Afrika og Tanzania. Gruvedriften i Botswana finner sted gjennom gruveselskapet Debswana, et foretak som er et delt foretak med regjeringen i Botswana. I Namibia finner det sted gjennom Namdeb, et foretak som er delt med regjeringen i Namibia. Gruvedriften i Sør–Afrika finner sted gjennom De Beers Consolidated Mines, et partnerskap med den Ponahalo Investments. I Tanzania skjer det gjennom et partnerskap med regjeringen i Tanzania, 75 % eid av De Beers og 25 % av regjeringen. De Beers er i 2007 forventet å åpne sin første gruve i Canada, kalt «Snap Lake», som ligger i Canadas Nordvestterritoriene. I filmen "Blood Diamond" er diamantselskapet «Van De Kaap» basert på De Beers. Vannpolo under Sommer-OL 1924. Vannpolo under Sommer-OL 1924. Vannpolo var med for sjette gang på det olympiske programmet 1924 i Paris. Tretten lag deltok og Frankrike beseiret Belgia med 3-0 i finalen og ble olympiske mestere. Strielva kraftverk. Strielva kraftverk er et vannkraftverk ved Djupfjorden i Sortland kommune i Nordland fylke. Kraftverket utnytter et fall på 103 meter fra Strielvvatnan til Storvatnet. Strielvvatnan reguleres mellom 320 og 315 moh. Produksjonen startet i 1984. Det er installert en turbin på 1,5 MW. Midlere årsproduksjon er på 5 GWh. Kraftverket er eid av Vesterålskraft produksjon. Tøyenbekken (Oslo). Tøyenbekken er en gate i Oslo mellom Schweigaards gate og Norbygata. Opprinnelig het den "Bekkegata". Tøyenbekken deler strøksgatene Grønland og Grønlandsleiret. Tøyenbekken var også en bekk i Oslo, også kjent som "Grønlandsbekken". Bekken kom fra Østre Aker og gikk gjennom Dælenenga, Rodeløkka, over Trondheimsveien ved Tøyen, videre på nedsiden av Enerhaugen, Grønlandsleiret og over Grundingen ut i Oslofjorden. Tøyenbekken var så kjent for sin vonde lukt at den populært ble kalt "Lortbekken". I 1877 ble den overhvelvet kloakk og ble til en gate. Percy Williams. Percy Williams (født 19. mai 1908 i Vancouver, død 29. november 1982) var en canadisk friidrettsutøver. Under OL 1928 i Amsterdam ble han dobbelt OL-vinner på sprintdistansene. I 1928 gikk Williams, som var 20 år gammel, overraskende til topps i det canadiske kvalifiseringsstevnet for deltakelse i OL i Amsterdam. Han gikk til finalen på 100 meter uten store problemer. Han fikk en god start, og vant med tiden 10,8 foran briten Jack London og Georg Lammers fra Tyskland. På 200 meter gikk han også til topps. Med tiden 21,9 vant han foran briten Walter Rangeley og tyskeren Helmut Körnig. I årene som kom beviste Williams ved flere anledninger at OL-triumfene ikke var noe lykketreff. Under "British Empire Games" i Toronto i 1930 vant han 100 meter og satte samtidig ny verdensrekord med tiden 10,3. Volksraad. Volksraad («"Folkets råd"») var parlamentet til den tidligere sørafrikanske republikk (ZAR), også kjent som "Republikken Transvaal", som eksisterte fra 1857 til 1902 i en del av det som nå er Republikken Sør–Afrika. Den var et ettkammersparlament med 24 medlemmer. Parlamentet opphørte etter at britene seiret i andre boerkrig og den etterfølgende opprettelsen av Unionen Sør-Afrika. Oranjefristaten hadde også et Volksraad. Også det sluttet å eksistere i 1902 etter den britiske seieren i andre boerkrig. «Volksraad» var også navnet på afrikaans for det sørafrikanske underhuset som eksisterte i forskjellige former i 1910–94. Nederlenderne opprettet en forsamling kalt Volksraad som et konsulterende råd for Nederlandsk Østindia i 1918. Et lignende råd for Nederlandsk Ny-Guinea eksisterte mellom 1949 og 1969. Volksraad i Den sørafrikanske republikk ble delt i to kamre i 1890 for å beholde boernes kontroll over staten, mens det gav «uitlanderne» en stemme i lokale saker. Dette ble gjort for å bli kvitt britiske klager angående uitlandernes innflytelse uten å gi fra seg reell makt. Denne tokammers lovgivende forsamlingen bestid av et "andre Volksraad" med stemmerett for alle hvite menn over 16 år, i tillegg til et "første Volksraad" som var den høyeste myndigheten med ansvar for statens politikk og som hadde begrenset stemmeretten til personer over 40 år med permanent eiendom og en lengre bosetningshistorie i landet. Jean Froissart. Rikard II av England møter opprørerne, fra "Gruuthuse Froissart".Jean Froissart (født ca. 1337, død ca. 1405) var en av de mest betydningsfulle krønikeskrivere i middelalderens Frankrike. I århundrer har "Froissarts Krøniker" vært anerkjent som det viktigste uttrykket for ridderlige fornyelsen av 1300-tallets franske og engelske kongedømmer. Hans historie er også en av de mest betydningsfulle kilder for den første halvdelen av Hundreårskrigen. Ukjent liv. Svært lite er kjent fra Froissarts liv og det lille som kjennes er hovedsakelig avledet fra Froissarts egen "Krøniker" og hans dikt. Froissart kom opprinnelig fra Valenciennes i Hainaut i nordlige Frankrike, og hans skrifter antyder at hans far var en maler av heraldiske våpen. Froissart startet først som en handelsmann, men oppga det snart for å bli en skriver. Da han var blitt 24 år gammel hadde han oppnådd betydelig utmerkelse og bar med seg et anbefalingsbrev fra kongen av Böhmen da han var blitt en hoffpoet og fungerte som en form for offisiell historiker for dronning Philippa av Hainault, hustru av kong Edvard III av England. Bereist. Slaget ved Nicopolis 1398, fra "Gruuthuse Froissart".Han reiste rundt i England, Skottland, Wales, Frankrike, Flandern og Spania for å samle inn stoff og førstehåndsopptegnelser for sin "Krøniker". Han reiste også sammen med hertug Lionel av Antwerpen til Milano for å være tilstede ved hertugens bryllup til datteren av Galeazzo II Visconti, herre av Milano. Ved denne hendelsen var det også to andre betydningsfulle diktere fra middelalderen tilstede, Geoffrey Chaucer fra England og italieneren Francesco Petrarca. Etter at hans første bok var blitt utgitt og etter at dronning Philippa var død nøt han beskyttelse fra Johanna, hertuginne av Brabant, men hadde også støtte fra andre. Han mottok belønninger, presteembetet Estinnes, en landsby i nærheten av Binche, og ble senere kanon av Chimay, noe som var nødvendig for å finansiere hans reiser som skaffet ham tilleggsmaterialer for hans skrifter. Han kom tilbake til England i 1395, men synes å ha vært skuffet over de endringer som hadde skjedd siden sist han hadde vært der og hva han så på som slutten av ridderverdighet. Datoen og hendelsene rundt hans død er ukjente, men St. Monegunda av Chimay hevder å være hans gravsted, men det er ikke fastslått. Rikt illustrert. Teksten i "Froissarts Krøniker" er bevart i mer enn 100 illustrerte manuskripter, illustrert av en mangfoldig serie av miniatyrbilder. Ett av de mest kostbare kopiene var bestilt av Lewis de Bruges av Gruuthuse, en adelsmann fra Flandern, på 1470-tallet. De fire bindene av denne kopien ("BNF, Fr 2643; BNF, Fr 2644; BNF, Fr 2645; BNF, Fr 2646") inneholder 112 miniatyrer malt av de dyktigste kunstnerne i Brugge på den tiden, blant dem Loiset Lyédet som sannsynligvis står for miniatyrene i de to første bindene. Abraham Fischer. Abraham Fischer (født 1850, død 1913) var den eneste statsministeren i Orange River Colony i det sørlige Afrika. Han var opprinnelig en advokat i Kappkolonien. Han ble visepresident i Oranjefristatens "Volksraad" i 1893 og medlem av det utøvende rådet i 1896. Under andre boerkrig dro han til Europa for å samle støtte for boerne. Han returnerte i 1903 for å praktisere jus i den nylig opprettede Orange River Colony. Fischer fortsatte å fremme boernes sak og hjalp til med å danne partiet Oranje Unie i mai 1906 som han ble formann for. Partiet vant flertallet av representanter i koloniens første valg som ble holdt i november 1907. 27. november ble han valgt som statsminister og fortsatte i denne stillingen til den sluttet å eksistere da Unionen Sør-Afrika ble opprettet den 31. mai 1910. Han sluttet seg så til regjeringen til den nye unionen. Han var bestefar til Bram Fischer, en kjent antiapartheid–aktivist. Polo under Sommer-OL 1924. Polo under Sommer-OL 1924. Polo var med på det olympisk programmet for fjerde gang 1924 i Paris. Fem lag deltok det og ble spilt en enkeltserie der alle lagene møttes en gang. Argentina vant alle sine fire kamper og ble olympiske mestere. Medaljer. Argentinas pololag, olympiske mestere 1924 Fiskefjord kraftverk. Fiskefjord kraftverk er et vannkraftverk ved Fiskfjorden i Nordland fylke. Kraftverket ligger på kommunegrensen mellom Sortland og Hadsel kommuner. Kraftverket utnytter et fall på 55 meter fra Andre Fiskefjordvatnet til Første Fiskefjordvatnet. Andre Fiskefjordvatnet er oppdemmet og reguleres mellom 92 og 84 moh Produksjonen startet i 1937. Midlere årsproduksjon er på 4 GWh. Kraftverket er eid av Trollfjord Kraft. Ånen Werdal. Ånen Werdal (født 31. desember 1951) er ordfører i Hægebostad kommune. Han ble valgt til ordfører i 1999 og tok en ny periode fra 2003, stilte ikke til valg i 2007, men stilte i 2011 og ble valgt til ordfører igjen. Werdal representerer Høyre, som har hatt ordføreren i kommunen sammenhengende fra 1989 til 2007 og igjen fra 2011. Werdal har vært svært opptatt av å få bedre veier, både riksvei 42 og veien mellom Tingvatn og Liknes i Kvinesdal kommune. Polo under Sommer-OL 1936. Polo var med på det olympiske programmet for femte og siste gang under 1936 i Berlin. Fem lag deltok og poloturneringen ble spilt i cup-form mellom 3. og 8. august. Argentina beseiret det britiske laget med 11-0 i finalen og ble olympiske mestere i polo for andre gang. South African Broadcasting Corporation. South African Broadcasting Corporation (SABC) er et nasjonal, statlig eid kringkastingsselskap i Sør-Afrika. SABC startet med radiosendinger i 1936 og fjernsynssendinger i 1976. De tilbyr i dag 18 radiokanaler og 4 fjernsynskanaler. Margit Brøvig. Margit Brøvig (født 1950) er en norsk politiker for Høyre. Hun er tidligere ordfører i Farsund kommune. Brøvik ble valgt til vervet i 2003, og ble dermed kommunenes første kvinnelige ordfører. Hun ga seg etter valget i 2007. Håndball under Sommer-OL 1936. Håndball var med på det olympiske programmet for første gang 1936 i Berlin. Seks lag deltok og hjemmenasjonen Tyskland vant håndballturneringen. Great South Africans. Great South Africans var en sørafrikansk fjernsynsserie sendt på South African Broadcasting Corporations tv-kanal SABC3 i 2004. Fjernsynskanalen sendte en rekke portrettprogrammer om de aktuelle kandidatene, og et stort antall sørafrikanere deltok i avstemningen via telefon, sms og internett. De siste ti plasseringene skulle avgjøres ved en ny avstemning, men programmet ble tatt av luften på grunn av politiske kontroverser, og Nelson Mandela ble gitt den øverste plasseringen basert på den første avstemningen. Kåringen. "Listen omfatter 100 navn. For den fullstendige listen se " Eddie Tolan. Thomas Edward «Eddie» Tolan (født 29. september 1908 i Denver, Colorado, død 31. januar 1967 i Detroit, Michigan) var en amerikansk friidrettsutøver. Han var sprinter, og vant gull på både 100 og 200 meter under OL 1932. Mens Tolan studerte ved University of Michigan, satte han ny verdensrekord på 100 yards med tiden 9,5. Samme år tangerte han også verdensrekorden på 100 meter flere ganger. I 1932 kvalifiserte Tolan seg til både 100- og 200-meterløpene i OL. Han ble slått to ganger av Ralph Metcalfe i kvalifiseringen, men i selve OL ble rekkefølgen den motsatte. Tolan satte to nye olympiske rekorder, og vant begge sprintøvelsene. Verken Tolan eller Metcalfe var med på det amerikanske laget på 4 x 100 m stafett, men resultatet ble likevel at USA vant på ny verdensrekord. Thomas Chaucer. Thomas Chaucer (født ca. 1367, død 14. mars 1434) var speaker eller president i det britiske underhuset og den eldste sønnen til den engelske forfatteren Geoffrey Chaucer og hans hustru Philippa (de) Roet. Thomas synes å ha gjort det godt fra sin fars posisjoner som poet og administrator. Sønnens framgang synes å motsi antagelsen om at Geoffrey Chaucer ikke hadde kong Henrik IV av Englands gunst da denne overtok tronen. På morsiden var Thomas knyttet i familie med kongehuset. Hans mor Philippa var datter av Payne Roet og søster av Katherine Swynford, elskerinne og senere ektefelle av prins John av Gaunt, hertug av Lancaster. Som ung mann giftet Thomas seg en gang rundt 1395 med Matilda eller Maud, den andre datteren til, og medarver av, John Burghersh, Lord Kerdeston, nevø av Henry Burghersh, biskop av Lincoln, riksskattmester og rikskansler i Storbritannia. Ekteskapet brakte ham store eiendommer hvor godset Ewelme i Oxfordshire sto sentralt. Hans forbindelse med hertugen av Lancaster var betydningsfullt for Thomas. Han ble utpekt til Chief Butler av England for kong Rikard II, en posisjon han holdt i nærmere 30 år, møtte for femten parlamentsamlinger og var speaker (president) for overhuset hele fem ganger, en prestasjon som ikke ble overgått før på 1700-tallet. Kongen gjorde ham også til konstabel av festningen Wallingford Castle i 1399 og til æressteward for Wallingford og St. Valery. Ettersom han delte sin tid med Ewelme og Wallingford ble han i 1400 og 1402 utpekt som sheriff for Berkshire og Oxfordshire. I 1515 tjenestegjorde Thomas med kongen i Frankrike og brakte med seg i krigen 12 soldater og 37 bueskyttere. Han var tilstede i slaget ved Agincourt, men kanskje mer betydningsfullt var hans ansvar for å arrangere fredsforhandlingene med Frankrike i 1417. Thomas Chaucer døde den 14. mars 1434 og ble gravlagt i Ewelme hvor hans enke, som døde to år senere, også er gravlagt sammen med ham. Ekteparet etterlot seg kun en eneste datter, Alice, som ble gift med John Philip da hun var femten år gammel og Thomas kjøpte Donnington Castle for datteren. Datterens ektemann døde det samme året og hun ble gift for andre gang med Thomas Montacute, 4. jarl av Salisbury (død 1428), men fikk ingen barn med noen av sine ektemenn. Hun ble gift for tredje gang med William de la Pole, daværende jarl, men senere hertug av Suffolk. Hun fikk to sønner og en datter med ham før han ble halshugget i 1450. Hennes barnebarn John de la Pole, 1. jarl av Lincoln, var utsett til tronarving etter Rikard III av England, men sammen med flere av sine brødre ble han henrettet da kong Rikard mistet makten, og således ble også Chaucer-familiens slektslinje avsluttet. Alices praktfulle gravsted er også i sognekirken i Ewelme. Basketball under Sommer-OL 1936. Basketball var med på det olympiske programmet for første gang 1936 i Berlin. Tjuetre lag deltok hvilket gjorde basketturneringen til lekenes største lagsport. Turneringen ble avviklet mellom 7. og 14. august. USA beseiret Canada i finalen med 19-8 og ble de første olympiske gullmedaljørene i basketball. Landhockey under Sommer-OL 1936. Indias landhockelag under OL 1936 Landhockey var med for femte gang 1936 i Berlin. Ti lag deltok og India beseiret Tyskland med 8-1 i finalen og ble olympiske mestere for tredje gang. Thore Westermoen. Thore Westermoen (født 17. september 1949 i Mandal) var fylkesordfører i Vest-Agder fra 1999, da han etterfulgte Kjell Svindland i vervet. Han ble gjenvalgt i 2003 og i 2007. Fra 2011 er han fylkesvaraordfører. Westermoen representerer Kristelig Folkeparti. Thore Westermoen er sønn av Toralf Westermoen. Biografi. Han er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i 1973 og begynte deretter som lærer ved Hallingdal gymnas. I 1978 ble han økonomikonsulent i Vest-Agder fylkeskommune. Fra 1980 til 1986 var han kontorsjef i Mandal kommune. I denne perioden, fra 1983 til 1985, var han også personlig rådgiver for olje- og energiminister Kåre Kristiansen. Etter at han sluttet i Mandal kommune, arbeidet han som administrasjonssjef hos Applica (tidligere Siv.ing. Kjell G. Knutsen as) til han ble fylkesordfører i 1999. Verv. I 1979 ble han valgt inn i Mandal bystyre, men ble fritatt da han ble kontorsjef i kommunen. Fra 1983 til 1991 og deretter fra 1999 har han vært medlem av Vest-Agder fylkesting. Han har også vært lokallagsleder i Mandal KrF og i styremedlem i Vest-Agder KrF. Thore Westermoen er styreleder i Lister Bompengeselskap. Fra 1996 til 2009 var han styremedlem i Sparebanken Pluss. Fra 2000 til 2009 var han medlem av Menighetsfakultetets forstanderskap. Fra 1986 til 1994 var han styremedlem i NSB. Fra 1995 til 1997 var han styreleder i Mandal Industriforening og fra 2005 til 2008 var han styreleder i Norsk Gassforum. Han har vært medlem av Strømmestiftelsens råd, styreleder i Lagets Bibel- og Evangeliseringssenter Hald og styremedlem i NKSS landsråd. Fra 2007 er han styreleder i Stiftelsen Haydoms Venner og styremedlem i KS Agder. Ray Reardon. Ray Reardon (født 8. oktober 1932 i Tredegar) er en walisisk tidligere profesjonell snookerspiller. Han dominerte sporten på 1970-tallet, og vant seks verdensmesterskap i dette tiåret. Karriere. Reardon sluttet på skolen som fjortenåring og begynte å jobbe som gruvearbeider. Et rykte skal ha det til at han brukte hansker under arbeidet for å beskytte hendene slik at han kunne spille snooker. Etter en ulykke hvor Reardon var begravet i flere timer sluttet han som gruvearbeider og ble polititjenestemann. Han spilte snooker på amatørnivå i mange år og vant mesterskapet for amatører i Wales fem ganger og amatørmesterskapet i England i 1964, før han ble profesjonell i 1967. Reardon vant Pot Black i 1969. Samme år deltok han i VM for første gang og tok sin første VM-tittel året etter, etter at han slo John Pullman 39–34. Den andre VM-tittelen vant han i 1973 og sytten kamper i VM på rad uten tap sikret tittelen de påfølgende tre årene. Han vant i tillegg Benson and Hedges Masters i 1976. I 1977 tapte han i kvartfinalen i VM mot John Spencer, men året etter vant han igjen dette mesterskapet. Reardon er den eldste vinneren av verdensmesterskapet med 45 år og seks måneder. Han vant igjen Pot Black i 1979. Etter sine seks VM-titler vant han ikke flere, men kom til finalen i 1982, hvor han tapte 18–12 for Alex Higgins. Siste gang han spilte i verdensmesterskapet var i 1987. Reardon har i nyere tid blant annet vært rådgiver for Ronnie O'Sullivan. Reardon er utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Hoeryong. Hoeryong ("Hoeryŏng si") er en by i provinsen Nord-Hamgyong i Nord-Korea. Det hevdes at byen er fødested til Kim Il-sung's første kone og Kim Jong-il's mor, Kim Jong-suk. Hoeryong konsentrasjonsleir ligger nær byen. Byen var en av seks garnisoner (육진, 六鎭) som ble etablert etter ordre fra Sejong den store for å sikre grenseområdet fra fiendtlige normadestammer (jursjenerne) som holdt til nord for Yaluelva. Administrativ inndeling. Byen er delt inn i 19 dong (nabolag) og 28 ri (landsby). Groruditt. Groruditt er en meget sjelden bergart som bare finnes i riftsoner som Oslofeltet. Her finnes den i en stripe fra Grorud til Årvollåsen. Groruditten er en gangbergart med granittisk sammensetning, og den grønne fargen kommer av innholdet av ægirin. Groruditt må ikke forveksles med "Grorudgranitt" som også finnes i Oslofeltet. Groruditt er en tett og seig bergart, som når den splintres danner skarpe bruddflater. Dette gjorde den godt egnet som materiale for økser og liknende redskaper blant steinalderens Groruddøler og andre Oslofolk - Groruditten kunne erstatte flint, som ikke fantes her i landet. I Maridalen er det gjort funn som tyder på at Vaggestein og Skar har vært sentrum for produksjon av steinøkser i yngre steinalder. I moderne tid har man også satt pris på Groruditten, både for styrken og seigheten og for skjønnheten. Ex Pistols. Ex Pistols var et Sex Pistols «tribute» band. De ble stiftet i London i 1979 av Dave Goodman. Bandet skapte mye rykter og misforståelser på grunn av bandnavnet og musikken som var svært lik Sex Pistols. Steve Jones, Glen Matlock og Paul Cook, som alle var Sex Pistols medlemmer, deltok også i Ex Pistols. Bandet var aktivt i perioden 1979 – 1992. De gav blant annet ut en singel kalt Land of hope and glory. Nordmarkitt. Nordmarkitt er en dypbergart, lyserød av farge, utbredt i Oslofeltet. Den regnes som Oslos offisielle fylkesstein. Nordmarkitten og den beslekta grefsensyenitten finnes i store felter nordover og vestover fra Grorud. Den var svært viktig for steinindustrien der, og i følge Store Norske leksikon utgjorde denne bergarten "tyngdepunktet i landets steinindustri mellom 1820-årene og 1870". Særlig økte virksomheten etter brannen i Hamburg i 1842, da eksport til Tyskland ble en viktig inntektskilde for steinindustrien på Grorud. Løvene foran Stortinget er utført i nordmarkitt, det samme gjelder Grorud kirke og en mengde bygninger i Oslo. Kilder. Artikkelen er i sin helhet hentet fra Geir Wulff. Geir Wulff (født 24. februar 1956 i Vadsø) er sjefredaktør og daglig leder i den norskspråklige samiske avisa Ságat. Han var landets yngste redaktør da han ble utnevnt. Wulff ble ansatt i avisa i mai 1975 og har sittet som redaktør siden 1. januar 1978. Geir Wulff og avdøde Hans Hansen startet i 80-åra med innsamling av slektshistorier fra Porsanger. Etter Hans Hansens død har Wulff videreført arbeidet, og første utgivelse planlegges i 2010. Hildur Horn Øien. Hildur Horn Øien (født 15. mars 1940) er en norsk politiker (KrF). Hun var fylkesvaraordfører i Akershus fra 1995 til 2003 og ble så fylkesordfører i Akershus 2003–2007, og ble etterfulgt av Nils Aage Jegstad (H) fra Vestby. Biografi. Hildor Horn Øien ble cand.mag. i 1968 og var adjunkt ved Torstad ungdomsskole fra 1968 til 1990. Siden ble hun daglig leder for Kirkens SOS i Buskerud til 1996. Øien har også hatt tillitsverv for Norsk Lektorlag og IKO. Fra 1999 til 2003 var hun medlem av Europarådets kommunalkongress og valgobservatør ved regionvalg i Georgia, Kosovo og Moldova. 19. serierunde i Tippeligaen 2007. 19. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 1. september klokken 19:00 med Strømsgodset mot Rosenborg. Runden fortsatte med fem kamper søndag 2. september, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 3. september klokken 19:00 med Stabæk mot Fredrikstad. Proprietær. a>, en dansk proprietærgård. Proprietærgårder var ofte staselige med representative hovedbygninger Proprietær (fra latin for eiendom) er en betegnelse på eieren av en større landeiendom, som er større enn en storgård, men likevel ikke stor nok til å kunne kalles gods. En landeiendom som eies av en proprietær kan av og til kalles en proprietærgård. Begrepet var mest brukt i Danmark, men ble også brukt i Norge i en viss grad. I dansk sammenheng ble gårder på 24 tønner eller mer regnet som gods, mens gårder på under 12 tønner ble regnet som vanlige gårder (storgårder lå gjerne på 8-12). Proprietærgårder ble dermed noe mellom 12 og 24 tønner. Begrepet proprietær kom i bruk i Danmark-Norge etter innføringen av eneveldet i 1661. Før hadde man skilt skarpt mellom skattefri jord, drevet av adelen og kirken, og skattepliktig jord, drevet av bøndene. Adelen hadde enerett på å arve og kjøpe skattefri jord. Etter 1661 ble det mulig for velstående byborgere å kjøpe og eie den tidligere skattefrie, adelige jorden. Det oppstod dermed en gruppe av borgerlige gårdbrukere som hverken tilhørte adelen eller bondestanden. Kongen var ikke interessert i å opphøye borgerlige gårdbrukere med mindre enn 24 tønner i adelstanden, og begrepet proprietær ble tatt i bruk i stedet. Sammen med de egentlige godseierne ble proprietærene betegnet som gårdbrukere (dansk: landmænd) utenfor bondestanden. I norsk sammenheng var skillet mellom godseiere og proprietærer mindre viktig enn i Danmark, bl.a. fordi Norge ikke hadde noen stor adels- eller godseierklasse slik som i Danmark, og Norsk ordbok definerer proprietær som synonymt med godseier. Målene som ble brukt i Danmark på hva som var en storgård, proprietærgård eller gods var ikke alltid de samme i Norge, av naturgeografiske grunner. Norske landbrukseiendommer hadde ofte mer utmark. Proprietær som substantiv og adjektiv. Proprietær i landbrukssammenheng er et substantiv, og må ikke forveksles med adjektivet "proprietær", som har samme etymologiske opprinnelse, men brukes i en annen betydning (eks. i proprietær programvare). Laki. Lakagígar eller "Lakikraterne" på norsk. Kart over Island som viser den geografiske plasseringen av Laki. Laki eller Lakagígar ("Lakikraterne" på norsk) er en vulkansk sprekk som ligger sør på Island, ikke så langt fra kløften Eldgjá og det lille tettstedet Kirkjubæjarklaustur i Skaftafell nasjonalpark. Laki er en del av et vulkansk system med senter i Grímsvötnvulkanen og som inkluderer Eldgjá og Katlavulkanen. Området ligger mellom isbreene Mýrdalsjökull og Vatnajökull. I år 934 hadde Lakisystemet et stort vulkanutbrudd, i form av en flombasalt i Eldgjáutbruddet, som produserte 19,6 km³ med lava. I 1783–84 hadde systemet igjen et utbrudd, denne gangen fra Lakisprekken og den tilstøtende Grímsvötnvulkanen, noe som produserte 15 km³ med basaltlava og skyer av fluor- og svoveldioksidforbindelser som tok livet av over 50% av husdyrene i området og førte til en hungersnød som tok livet av 21% av befolkningen på Island. Utbruddet i 934. Eldgjáutbruddet i Lakisystemet i 934 produserte 19,6 km³ med flombasalt og var et av de større vulkanutbrudd på Jorden i historisk tid. Utbruddet i 1783–84. 8. juni 1783 åpnet eksplosivt en sprekk med 130 kratere, først på grunn av at stigende strømmer av basaltisk magma kom i kontakt med grunnvann. Etterhvert ble utbruddene mindre eksplosive, og de endret type fra pliniske til strombolianske utbrudd, og senere til hawaiiske utbrudd med store mengder lava. Dette utbruddet var vurdert til 6 på skalaen for Volcanic Explosivity Index, men det 8 måneder lange utbruddet av svovolholdige gassene resulterte i en av de viktigste klimatiske og sosiale hendelser i det siste årtusenet. Utbruddet, som også er kjent som Skaftáreldar («Skaftáelvbrannene») eller Síðueldur, produserte rundt 15 km³ med basaltisk lava og den totale mengden tefra var 0,91 km³. Det har blitt estimert at lavafontenene nådde en høyde på mellom 800 og 1 400 m. I Storbritannia ble sommeren 1783 kjent som "sandsommeren" på grunn av nedfallet av vulkansk aske. Gassene fra utbruddet nådde en høyde på rundt 15 km, og mengden av de luftbårne småpartiklene økte gradvis og forårsaket en nedkjøling av den nordlige halvkule. Utbruddet varte til 7. februar 1784, men mesteparten av lavaen strømmet ut i løpet av de første fem månedene av utbruddet. Grímsvötnvulkanen som Lakisprekken strekker seg fra hadde også utbrudd i samme periode – 1783–1785. Gassene fra vulkanutbruddet, inkludert 8 millioner tonn fluor og 120 millioner tonn svoveldioksid, ga opphav til det som siden har blitt kjent som "Lakidisen" rundt omkring i Europa. Konsekvenser på Island. Konsekvensene for Island var katastrofale. Rundt 21% av befolkningen døde i hungersnøden fra 1783 til 1784 etter at sprekkutbruddene døde ut. Rundt 80% av sauene, 50% av storfeet og 50% av hestene døde på grunn av fluorforgiftning (fluorose) fra de 8 million tonn fluor som ble frigitt under utbruddet. Sognepresten Jón Steingrímsson ble berømt på grunn av sin "eldmessa" («ildpreken» på norsk). Hele befolkningen i den lille byen Kirkjubæjarklaustur var i kirken. På samme tidspunkt var byen i fare for å bli ødelagt av lavastrømmer, men mens landsbyfolket var i kirken stoppet lavaen like ved byen. Konsekvenser i Europa. Det er tydelig at det Lakiutbruddet var svært stort i omfang. Det har blitt beregnet at rundt 120 millioner tonn med svoveldioksid ble sendt ut i atmosfæren under utbruddet, noe som er rundt 3 ganger det totale utslippet av svoveldioksid i hele Europa i 2006. De store mengdene svoveldioksid i kombinasjon med uvanlige meteorologiske forhold førte til at en tykk, svovelholdig dis spredte seg til vest-Europa og førte til tusenvis av dødsfall gjennom 1783 og vinteren 1784. Sommeren 1783 var den varmeste som noensinne var målt og det sjeldne høytrykket over Island skapte sørøstlige vinder. Giftskyen nådde tidlig Bergen som da var en del av Danmark-Norge. Den spredte seg deretter til Praha i Böhmen 17. juni, Berlin 18. juni, Paris 20. juni, Le Havre 22. juni og Storbritannia 23. juni. Sikten ble så dårlig at båter måtte bli i havn da de ikke kunne navigere til havs, og solen ble beskrevet som «blodfarget». Inhalering av disse gassene forårsaket kvelning etter interne hevelser. Den lokale dødelighetsprosenten i Chartres i Frankrike hadde i august og september 1783 en økning på 5% med over 40 døde. I Storbritannia viser arkiver at dødeligheten økte blant arbeidere som oppholdt seg mye utendørs, og en dødelighet på kanskje 2–3 ganger høyere enn normalt i Bedfordshire, Lincolnshire og på østkysten. Anslag tyder på at rundt 23 000 briter døde som følge av forgiftning i august og september. Giftskyen førte også til oppvarming noe som ledet til kraftige tordenvær med haglstormer som etter sigende tok livet av mye storfe fram til den forsvant på høsten. Dette meteorologiske avviket førte til en ekstrem vinter i 1784. Gilbert White skrev at Selborne i Hampshire hadde 28 dager på rad med frost. Det er antatt at den ekstreme vinteren tok livet av rundt 8 000 mennesker i Storbritannia alene. Når våren kom opplevde Tyskland og andre sentrale deler av Europa alvorlig flom som førte til store skader. De meteorologiske ettervirkningene fra Lakiutbruddet bidro til flere år med ekstreme værforhold i Europa. I Frankrike førte dette over tid blant annet til at store avlinger ble ødelagt med påfølgende fattigdom på bygda, etterfulgt av tørke, dårlige vintre og somre. I 1788 herjet en voldsom haglstorm som ødela store avlinger. Alt dette førte til en økning i fattigdom og hungersnød som bidro til å utløse den franske revolusjonen i 1789. Laki var bare en av faktorene i en tiårsperiode med klimatiske avvik, ettersom Grímsvötn-utbruddet varte fra 1783 til 1785 og en studie i nyere tid av El Niño også har antydet at det var en usedvanlig kraftig El-Niño-effekt i perioden 1789–93. Konsekvenser i Nord-Amerika. I Nord-Amerika var vinteren 1784 den lengste og kaldeste som noensinne er målt. Det ble registrert den lengste perioden med kuldegrader i New England, den største snømengden i New Jersey og den lengste perioden Chesapeake Bay var frosset over. Det var også mulig å gå på skøyter i Charleston Harbor. En kraftig snøstorm rammet sørlige deler av dagens USA, Mississippielven frøs i New Orleans, og det var is enkelte steder i Mexicogulfen. Andre konsekvenser. Lakiutbruddet påvirket også klimaet utenfor Europa, med svekket monsunsirkulasjon i Afrika og India, noe som medførte reduksjon i nedbørsmengden på -1 til -3 mm per dag over Sahel i Afrika, og førte til blant annet lavere vannstand i Nilen. Liste over Württembergs regenter. Dette er en liste over regenter i den tyske staten Württemberg, frem til det regjerende dynastiet ble avsatt i 1918. Grever av Württemberg til 1495. Våpenskjoldet til grevene av Württemberg Ved Nürtingen-traktaten ble grevskapet Württemberg delt i to separate linjer. Württemberg-Stuttgart med hovedstaden Stuttgart og Württemberg-Urach med hovedstaden Urach. Württemberg-Urach-linjen. Ved Münsingen-traktaten ble to ulike linjer gjenforent under Eberhard V 1482. Eberhard fikk hertugtittelen i 1495. Hertuger av Württemberg 1495-1803. Våpenskjold tatt i bruk av Eberhard I i 1495, da Württemberg ble et hertugdømme Overhoder for huset Württemberg siden 1918. Følgen av regenter i huset Württemberg eksisterer fortsatt, selv om de ikke innehar noen politisk rolle. Bruno Oldani. Bruno Oldani (født 14. mars 1936) er en sveitsisk-norsk designer. Han regnes som en av Norges fremste utøvere innen grafisk design og typografisk formgivning med arbeider innen et vidt spekter, og har blitt beskrevet som «original, overraskende, uforutsigelig, ukonvensjonell og fri i sin kunstneriske form […] og han har alltid vært en foregangsmann i sitt fag». Karriere. Han er diplomutdannet som grafisk formgiver fra Kunstgewerbeschule i Zürich 1957 og har tilleggsutdanning i mote-, illustrasjon- og fargelære og industridesign. Oldani kom til Oslo som 21-åring i 1958. Han arbeidet i forskjellige norsk reklamebyrå 1958-64 før han etablerte eget firma, Bruno Oldani Design, aleine i 1965. Oldani var professor II i grafisk design og illustrasjon ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo fra 1988 til 1994; han var tidligere NAVF-stipendiat og hovedansvarlig i kommunikasjonsfag ved Industridesignerutdanningen i Oslo 1983-84, Han var med å stifte Kreativt Forum i 1967 og har vært medlem av flere nasjonale og internasjonale råd, utvalg og juryer innen fagområdet design. Han var styremedlem i AGI, Alliance Graphique International fra 1988. Uttrykk. Han har gjennom designfirmaet Oldani design as på Frogner i Oslo arbeidet som grafisk formgiver med etiketter, frimerker, plateomslag, plakater, logoer og grafiske profilprogram. design for Pax forlag og frimerker for Posten var blant de første arbeidene han profilerte seg på. Han har også arbeidet med industridesign, fotografi og interiørdesign for restauranter. Han har formgitt en mobiltelefon for Simonsen Digicom AS, fiberglasski for Epoke, og laget profilprogram for HÅG og Flytoget. Han er særlig kjent for et bredt publikum som designer for Bokklubben Nye Bøkers medlemsblad "Bokspeilet" 1982–2003. Utstillinger og priser. Bruno Oldani har siden 1969 vært representert på mange utstillinger, særlig av plakater. I 2006 hadde han en separatutstilling med 270 arbeider i ddd-gallery i Osaka i Japan, kalt «I did it my way». Utstillingen ble senere vist på Norsk Design- og Arkitektursenter i Oslo. Kirkebakken Grand Prix. a> har rekorden i kvinneklassen på 25,8 sekunder som ble satt i 2005. Kirkebakken Grand Prix har siden 2002 vært et årlig 200 meter langt rulleskisprintrenn for kjente norske og internasjonale skiløpere på rulleski. Kirkebakken GP blir arrangert av Hamar Skiklubb med hovedformålet til å bidra til å finansiere elitesatsingen i klubben. Rennet foregår i "Kirkebakken" midt i Hamar sentrum med start fra Strandgaten, over Grønnegata, og videre opp mot trappen til Hamar domkirke. I 2007 ble det også lagt inn en stafettdel med flere runder rundt et bykvartal før målgang ved toppen av kirkebakken. Løpet blir dekket på storskjerm og av kommentator mens publikum er henvist til begge sidene av veien. Løpsrekordene er satt av Magnus Frodahl med 21,54 sekunder (2010) og av Marit Bjørgen med 25,79 sekunder (2010). Resultater. a> har rekorden i herreklassen på 21,7 sekunder som ble satt i 2007. a> under Kirkebakken Grand Prix 2007. a> under Kirkebakken Grand Prix 2007. "Deltakerlistene er hentet fra de ti beste resultatene fra hver klasse siden 2002." Stavka. Stavka (russisk: "Ставка Верховного Главнокомандующего", med latinske bokstaver "Stavka Verkhovnogo Glavnokomandujusjtsjego") var betegnelsen på generalstaben i det russiske keiserdømmet under første verdenskrig og tilsvarende i Sovjetunionen under andre verdenskrig. Uttrykket kan bety stab, såvel som lokalisering av denne. Tsaren med Stavka under første verdenskrig Stavka under første verdenskrig. Ved mobiliseringen 30. juli 1914 ble storfyrste Nikolaj Nikolajevitsj øverstkommanderende for den russiske arméen. Han tiltrådte så sent at han hadde ingen innflytelse over planverket ved krigsutbruddet. Han var kompetent, men ble avsatt i 1915, etter intriger blant annet fra Rasputin og Tsaren tok selv kommandoen. Stavkas leir ble først etablert ved Baranovitsji, en hviterussisk (dengang polsk) by. Etter den tyske offensiven ble Stavka i 1915 flyttet til Mogilev. Stavka under andre verdenskrig. Da Operasjon Barbarossa ble innledet, fantes det ingen øverstkommanderende for de sovjetiske militære styrker. Denne posisjonen (Glavkom) ble avskaffet under militærreformen på 1920-tallet, slik unngikk også Stalin en rival. Men Stavka ble etablert etter den tyske invasjonen i 1941 gjennom et dekret fra Stalin fra 23. juni 1941. Her ble den øverste kommandoen av de tre våpengrenene samlet i «hovedkommandoen for Sovjetunionens væpnede styrker», "Stavka Glavnogo Komandovanija" med ham selv som leder. Stavka besto da foruten Stalin selv av marskalk Semjon Timosjenko, marskalk Georgij Zjukov, utenriksminister Vjatsjeslav Molotov, marskalk Kliment Vorosjilov, marskalk Semjon Budjonnij og admiral Nikolaj Kusnetsov. Stavka ble organisert slik at disse medlemmene hadde ansvaret for spesielle frontavsnitt, i tillegg deltok også medlemmer av den politiske ledelsen. Stavka ble reorganisert to ganger i løpet av invasjonsåret 1941, først 10. juli og derpå 8. august. Begge ganger ble navnet forandret, først til «sentralkommandoen for overkommandoen», "Stavka Verkhovnogo Komandovanija" og deretter til «sentralkommandoen for den øverste hovedkommandoen», "Stavka Verkhovnogo Glavnokomandovanija". Både ved oppstart og ved de følgende omorganiseringene var Stavka underlagt tett politisk styring. Litteratur. - Sammendrag: En historisk analyse av Stavka, Stalins militære stab i krigstid. Funksjonene abstraheres for å tydeliggjøre de som utføres i «fredstid». Konklusjonen av sammenligningen og analysen brukes som bevis på at Stavkas fortsatte eksistens Mandelmelk. Mandelmelk er en melkeaktig drikk laget av malte mandler. I motsetning til dyremelk inneholder mandelmelk ingen kolesterol eller laktose, og kan dermed brukes som en erstatning for dyremelk i mange oppskrifter. Mandelmelk som selges i butikk kan komme i flere smaksvarianter og er ofte tilsatt vitaminer. Det kan også lages hjemme ved å male mandler og vann i en hurtigmikser. Man burde riktignok være forsiktig med å bruke bitre mandler siden kombinasjonen av bitre mandler og vann frigjør blåsyre. Historie. I middelalderen var mandelmelk kjent både i den den muslimske verden og blant kristne, hvor det faktum at det var et vegetabilsk produkt gjorde at det kunne spises også under fasten. Det var også mye brukt i matlagingen ellers i middelalderen fordi kumelk ikke hadde like lang holdbarhet og ofte ble kjernet til smør eller ystet ganske raskt. Historisk ble mandelmelk kalt "amygdalate", og ble brukt helt fra Den iberiske halvøy til Øst-Asia. Kjell Johnsen. Kjell Johnsen (født 1921 i Meland kommune utenfor Bergen, død 18. juli 2007 i La Rippe, Sveits), var en norsk fysiker og professor ved NTH. Han tok artium ved Fana gymnas i 1941 og studerte til sivilingeniør ved NTH i Trondheim. Allerede i sitt doktorgradsarbeid ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen studerte han de fysiske og matematiske egenskapene til ladde partiklers individuelle og kollektive bevegelser og deres akselerasjon. Han ble av Odd Dahl fra Bergen og en av CERNs opphavsmenn valgt til å ta del i de innledende studier av akseleratorer for det fremtidige europeiske laboratoriet CERN i Genève. Han sluttet seg til CERN i 1952, to år før organisasjonen ble offisielt opprettet. I mai 1952 hadde CERNs midlertidige råd bestemt at CERN skulle bygge en høyenergiakselerator etter modell av 2 GeV Cosmotronen ved Brookhaven (USA), men med energi 10 GeV. En ekspertgruppe ble satt sammen med Hannes Alfen (Sverige), Odd Dahl (Norge), D.W. Fry (Storbritannia), W. Gentner (Tyskland), F. Goward (Storbritannia), Kjell Johnsen (Norge), F. Regenstreif (Frankrike), C. Schmelzer (Tyskland) og Rolf Widerøe (Sveits og Norge). I august 1952 dro Dahl, Goward og Widerøe til Brookhaven for å diskutere med Cosmotron-ekspertene, men ble i stedet presentert for en revolusjonerende og ny akseleratorteknologi som tidligere aldri var blitt utprøvd. Ved å benytte alternerende og meget sterke magnetfeltgradienter kunne man oppnå en mye bedre fokusering av partikkelstrålen og derved mye høyere partikkelenergier for samme magnetmasse. Odd Dahl lot seg ikke be to ganger, og etter diskusjoner med oppfinnerne Ernest Courant, Stanley Livingston og Hartland Snyder, bestemte han seg for at dette skulle bli CERNs nye akselerator. Om dette lykkes, ville CERN få verdens sterkeste og mest avanserte akselerator, noe som ville gi det nye laboratoriet et forsprang i startfasen i forhold til de andre store akseleratorlaboratoriene. Odd Dahl klarte å overtale CERNs råd som i oktober 1952 besluttet å bygge en slik akselerator, en Proton Synkrotron (PS) på ca. 30 GeV. Et av hovedproblemene var at de meget sterke magnetfeltgradientene, krevde at både magnetkonstrukjonen og plasseringen av magnetene måtte utføres med en presisjon som overgikk alt man tidligere hadde forsøkt. Det var under arbeidet med den nye akseleratoren at Kjell Johnsen utviklet seg til å bli en av verdens fremste eksperter, og hans bidrag var av vesentlig betydning når CERNs PS kom i gang mot slutten av 1959. Det var først ni mnd senere at Brookhaven fikk ferdig sin nye maskin basert på det samme konseptet. PS er fremdeles CERNs arbeidshest nr. 1 og fungerer nå som injektor i kjeden av større akseleratorer, og PS-teknologien er nå brukt i alle større akseleratorer. I 1966 bestemte CERN å bygge en dobbel protonring, kalt ISR, der protonene sirkulerer i motsatte retninger og blir brakt til å kollidere front mot front. En slik maskin ville gi muligheter til å nå opp i mye høyere kollisjonsenergier enn det som kunne oppnås i andre akseleratorer. Kjell Johnsen påtok seg lederansvaret for prosjektet, som ble fullført med suksess i 1971. Dette var lenge den eneste akseleratoren av sitt slag i verden, men ble senere etterfulgt av andre både på CERN og ved andre laboratorier. Med denne suksessen var det klart at Europa og CERN var i ferd med å vinne tilbake hegemoniet i akseleratorbasert fysikk; ikke bare kunne man nå ved CERN drive forskning ved høyere kollisjonsenergier enn noe annet sted, men teknologiutviklingen i forbindelse med ISR dannet grunnlaget for senere akseleratorer både ved CERN og andre laboratorier. Det var dette som gjorde det mulig for CERN 10 år senere å bygge sin første maskin med kolliderne stråler av protoner og antiprotoner, og som førte til oppdagelser belønnet med Nobels fysikkpris i 1984 til Carlo Rubbia og Simon van der Meer. Forsknings- og utviklingsarbeidet i forbindelse med PS og ISR er grunnlaget for at CERN nå er i ferd med å avslutte bygging og installering av en ny protonakselerator, med kolliderende stråler der partiklene har energier på 7 TeV, 230 ganger høyere enn ISR, og som gjør dette til den ledende akseleratoren i verden, for mange år fremover. I 1990 ble Kjell Johnsen belønnet med Robert R. Wilson prisen for akseleratorfysikk. Norge, som aldri har hatt en egen tradisjon for akseleratorbygging, har fostret tre av verdens fremste pionerer gjennom alle tider: Rolf Widerøe er av mange karakterisert som opphavsmannen til de fleste typer akseleratorer. Odd Dahl, som ble gitt tilnavnet eventyrer og trollmann, hjalp Johan Holtsmark til å bygge Nordens første akselerator, en Van de Graaf-generator, ved NTH (1933 – 1937), og var den som presset igjennom hvilken akselerator CERN skulle bygge, og Kjell Johnsen var hovedansvarlig for at planene med PS og ISR i det hele tatt lot seg realisere. Kjell Johnsen ble kalt til professor ved NTH og var også professor 2 ved Universitetet i Bergen. På CERN tok han initiativet til opprettelsen av den europeiske skolen i akseleratorfysikk der ingeniører og fysikere lærer avansert akseleratorteknologi som anvendes i så vel forskningslaboratorier som i industri og medisin. Han deltok også i et stort antall internasjonale komitéer, der hans faglige innsikt og internasjonale visjoner kom til nytte. Lavvo. Lavvo (av nordsamisk "lávvu") er et tradisjonelt samisk telt som samene har brukt i over 2 000 år. Lavvoen er lett å flytte på, og er godt egnet til samenes tradisjonelle nomadeliv. Lavvoen er veldig lik indianerenes tipi, men er litt lavere og tåler derfor vinden bedre. Den består av flere påler (raier) som er festet i toppen og spredt utover i en sirkel. Duken besto tidligere av sammensydde reinskinn, men i dag brukes duk av forskjellige stoffer. Duken festes i bakken med tau og plugger. I midten fyrer man med et bål for å holde varmen. Røyken går ut i toppen av lavvoen. Lavvoen blir kjegleformet når den er oppslått. Moderne lavvo. I dag finnes lavvo i mange forskjellige varianter. Venor i Kautokeino startet i 1984 å videreutvikle de tradisjonelle lavvuene, og kom ut med modellene Ovnslavvo og Enstangslavvo, begge med stenger av aluminium i stedet for de tradisjonelle trestengene. Disse forandringene gjorde at lavvuen ble lettere å slå opp, og lettere å frakte med seg. Dette gjorde at lavvuen raskt gikk over fra å være et bosted kun for samene, til å bli et allemanseie hos friluftsfolk over hele landet. De minste (enstangslavvoene) består av en teltstang i midten og veldig lett kunststoffduk. De største lavvoene har flere aluminiumsstenger og tykkere duk. De største lavvoene kan romme mer enn 100 personer. I dag er det også vanlig å bruke ovn til fyring inni lavvoen. Litterære sjangre. Litterære sjangre omfatter i vanlig forstand de tre hovedsjangrene poesi, drama og prosa. Det kan gjøres flere videre inndelinger av hver av disse tre sjangrene. Losby. Losby er en skoggård i Lørenskog. På slutten av 1700-tallet omfattet godset størstedelen av områdene mellom Øyeren og Oslofjorden, ialt ca 150 000 mål. Flere tusen personer arbeidet i skogen og det var oppgangssager ved Mønevannet. I dag er Mønevann et populært badevann. Det er også utgangspunkt for kanopadling og skiturer over isen om vinteren. Losbylinja knyttet Losby til hovedbanen. Eiendommen ble solgt på 1990-tallet og ble gjort om til golfbane og hotell. I Losbyelva mellom Losby gods og Mønevann finner vi et vasshjul fra 1860-årene, som en gang var drivkraft for Østmorksaga. Vasshjulet er i dag symbolet i Lørenskog sitt kommunevåpen. Losby gård og området omkring Losby gods og golfbane er et svært populært tur- og rekreasjonsområde, både vinter og sommer. Gården kan være utgangspunkt for turer innover i Østmarka, men er også målet for tur- og skigåere som starter i det sentrale Lørenskog. Mange tar seg innover i marka på sykkel, eller benytter kano fra Mønevann og videre innover vassdragene. Lørenskog kommune driver Losby besøksgård, med fjøs og låve hvor de besøkende kan oppleve ulike husdyr på nært hold. I tilknytning til gården er det kafé drevet av stiftelsen Nitor. Rustadsaga. Rustadsaga Sportsstue ligger ved Nøklevann i Østmarka i Oslo kommune. Det har vært sagbruk her fra 1600-tallet til 1954. Sportsstuen er eiet av Oslo kommune og har kafé med enkel servering. Vangen (hytte). Vangen er en turisthytte ved Mosjøen i Østmarka i Enebakk kommune. Stedet ble bygget i 1961, og drives av Foreningen til Ski-Idrettens Fremme (Skiforeningen). Hytta tilbyr overnatting og bevertning, og er et kjennemerke for turgåere og skigåere i Østmarka. Det er både hester og andre husdyr på stedet. Vangen brukes mye av skoler og barnehager til leiropphold. Det er også et antall kanoer tilgjengelig for turer på Mosjøen. Sandbakken (turisthytte). Sandbakken er en turisthytte som ligger i Østmarka. Hytta ligger i Oslo kommune. Sandbakken var opprinnelig en plass under Hellekindset (nå Lille Stensrud), før den ble kjøpt av Oslo kommune i 1956. Sandbakken kom i 2005 på Oslo Byantikvars gule liste som bevaringsverdig bygningsmiljø. Skullerudstua. Skullerudstua er en turisthytte som ligger i Østmarka ved Skullerud. Hytta ligger i Oslo kommune. Node of Scherzo. Node of Scherzo (ノード・オブ・スケルツォ) er en japansk rockemusikal. Musikalen består av tre deler, og hovedrollene spilles av Kamijo, Kaya og Juka. Første akt fant sted 14. mars, 2007, andre akt den 4. mai, og tredje og siste akt var en Halloween-spesial, den 31. oktober. Node of Scherzo har også hatt gjesteopptredner på senere konserter, men det ventes nå at det blir en stund til neste gang grunnet Jukas sykdom, med mindre hans rolle blir erstattet av Kanzaki. Larsbråten. Larsbråten er et boligstrøk i Oslo sør for Haugerud, i bakkene opp mot Østmarka. Området var opprinnelig et småbruk under Haugerud gård, men området ble kjøpt av staten til boligformål på 1960-tallet. Fra 1969 til 1972 satte Cappelen og Rodahl arkitektkontor opp rekkehus etter inspirasjon fra småhusbebyggelse i Marokko. Bebyggelsen på Larsbråten utgjør i dag to boliglag: Sankthansfjellet borettslag (OBOS) og Sankthansfjellet boligsameie. Skjelbreia. Skjelbreia er en turisthytte som ligger i Østmarka. Hytta ligger i Enebakk kommune, og har sitt navn etter vannet Skjelbreida litt nordvest for hytta. Stedet var tidligere skysstasjon langs den gamle plankeveien fra Enebakk til Christiania. Her var da alkoholservering. Nå er det kafe her i skisesongen. Oddvar Skaiaa. Oddvar Skaiaa (født 15. mai 1941) er en tidligere politiker fra Grimstad som representerte Kristelig Folkeparti. Skaiaa var fylkesordfører i Aust-Agder fra 1999 til 2007, og fylkesvaraordfører fra 2007 til 2011. Han trakk seg fra politikken da hans periode som fylkesvaraordfører var over. Han er lærer av yrke, han har vært lærer på Drottningborg videregående skole siden 1966, de siste fire år før han ble heltidspolitiker i 1999 var han rektor. Skaiaa har også flere år bak seg innenfor utviklingshjelpsarbeid i Afrika. Det Norske Totalavholdsselskaps Ungdomsforbund. a>Det Norske Totalavholdsselskaps Ungdomsforbund, forkortet DNTU, var ungdomsorganisasjonen i Det Norske Totalavholdsselskap, en organisasjon som arbeider for totalavhold fra alle slags rusmidler. Forbundet ble stiftet i 1924 og var sentralorganisasjon for mange lokale avholdsungdomslag. I 1992 slo DNTU seg sammen med Norges Godtemplar Ungdomsforbund (NGU) til Juvente. KOLON teater. KOLON teater var en liten, norsk alternativ teatergruppe med ulike skuespillere som eksisterte fra 1980 og til 2009. Teateret har turnert på videregående skoler og ungdomsskoler med den hensikt å informere og undervise om alkohol og alkoholisme med teaterets virkemidler. De ulike turnegruppene har spilt 3556 forestillinger, og hvert år har de ulike gruppene spilt for 30 000-40 000 ungdommer. Turneringsvirksomhet. I løpet av årene 1980 til 2009 har KOLON hatt ansatt 97 skuespillere. Gruppene har som hovedregel bestått av 4 skuespillere i alderen 20-26 år med noen unntak. Som hovedregel av det vært jevn fordeling av begge kjønn. Gjennomsnittalderen gjennom tidene er 24 år. KOLON teater har spilt for over 80 prosent av alle videregående skoler i Norge i samtlige fylker. Tilsammen har 814 000 ungdommer i alderen 15-19 år sett en KOLON-forestilling. Men få unntak har alle KOLONs teatermanus blitt skrevet av Rolf Magnus Orø (født 1955). De fleste produksjoner besto av en to-akter hvor den første delen var en faglig dramatisering over temaet «ungdom og rusgifter». Den siste avdelingen var en gjennomgående teaterforestilling ofte basert på rolletyper som var presentert i første avdeling. Humor og musikk er viktige ingredienser. KOLON teater har gjennom årene utført 170 årsverk fordelt på 29 produksjoner. Som oppfølging ble det arrangert kulturverksted i årene 1995-2008 hvor mer enn 3000 ungdommer fra store deler av Norge deltok. KOLON har i perioden slitt ut 6 turnebusser som tilsammen har kjørt en distanse tilsvarende 30 ganger rundt ekvator. Bakgrunn. Informasjon om rusgifter var fraværende i videregående skole, og organisasjonen NGU (Norges Godtemplar Ungdomsforbund) ønsket å styrke dette tilbudet. NGU hadde eksperimentert med idéteater som form gjennom 1970-tallet. Dag Endal, Kari Nyutstumo og Rolf Orø startet et utviklingsprosjekt som var ment å holde på i et år, men KOLON teater ble svært godt mottatt og gruppe etter gruppe ble produsert og igangsatt turneringsvirksomhet. Gjennomgående for KOLONs faglige vinkel er å sette spørsmålstegn ved de positive sidene ved alkohol og problematisere fra dette utgangspunktet. Teoriene til overlege Hans Olav Fekjær har vært KOLONs faglige base. Kamp om finansiering. Det ble en stadig kamp om økonomi, men Edruskapsdirektoratet (senere Helsedepartementet) har støttet KOLON økonomisk med rundt halvparten av de nødvendige midler. Resterende inntekter kom fra salg til skoleverket. KOLON har for tiden ikke en aktiv turnegruppe på veien. Dette skyldes en kombinasjon av statlige krav basert på forskning som beviser at KOLONs har en faktisk virking. Dels et stadig økende tidskrav i videregående skoler, men enda viktigere at skolene ikke har økonomi til å dekke KOLONs spilleavgift. Skuespillere. Følgende personer har vært skuespillere eller kunstnerisk ansatt i KOLON (1980–2009): Øystein René Andersen, Camilla Andersen, Henning Andreassen, Trine Ingunn Berg Skåret, Steinar Berthelsen, Einar Bjarkø, Rune Bjerkestrand, Tone Bjørkvold, Silje Breivik, Eva Sigrid Braaten, Kristin Butveit, Kristin Børsum Hernandez, Heidi Claussen, Mona Windvik Danielsen, Mikael Detlofsson, Pål Jostein Didriksen, Guro Ekornholmen, Dag Endal, Johan Enger, Solveig Florell, Jørgen Kaurin Fossum, Helge Førde, Anne Mette Gangsøy, Carl Gjerdrum, Line Grinden, Gunnar Grov, Inger Lindheim Gundersen, Sigtona Halrynjo, Iren Mari Hansen, Audhild Haugestøl, Are J. Heiseldal, Kristine Henriksen, Jorunn Haaland Hillgren, Per Tore Hoff, Rikke Haakenstuen, Eivind Jahren, Morten Jauert, Åste Jensen Sjøvaag, Iris Johansen, Petter Johansen, Mette Jørgensen, Toralf Kjellmann, Martha Louise Petra Kjørven, May-Lill Klaudiussen, Hanna Marie Knudsen, Robert August Koestøl Pedersen, Torunn Kristoffersen, Liv Landmark, Anders Lilleby, Tone Lindtein, Åsunn Lyngedal, Eivind Marienborg, Linda Mahala Mathiassen, Janne Mathiesen, Marius Moe, Peter Norum, Kari Nyutstumo, Kirsti Nyutstumo, John Nyutstumo, Thorbjørn Orø, Rolf Magnus Orø, Rønnaug Paulsen Stokke, Anders Christian Pettersen, Kristin Mosfjeld Rosen, Arvid Rove, Erland Røberg, Ellen Sagenes, Eirin Schou Fævelen, Marit Anne Seglsten Ness, Louise Lilli Siler, Ørjan André Sivertsen Andenæs, Ola Skarstein Tennes, Dag Skarvang, Jørund Skurdal, Trude Skåret, Jon Sletholt, Anita Solheim, Elisabet Sonneryd, Harald Stensland, Tom Styve, Martin Søgstad, Bernt Sønvisen, Hege Sørvig, Guri Thorbjørnsen, Vidar Thorsby, John Asle Torrissen, Kaj Mabro Trana, Janne Ulfstein, Marte Lønberg Vollen, Ida Winter, Ingrid Anne Yttri, Guro Ødegård, Kjersti Øien, Magnus Theiste Østlie, Maria Øvrebø, Helge Øye, og Nils-Ingar Aadne. Administrativ leder har vært Harald Stensland HMS «Prince of Wales» (linjeskip) (1860–1909). HMS «Prince of Wales» var et 121-kanoners propelldrevet, linjeskip av første klasse i Royal Navy, sjøsatt den 25. januar 1860. De kommende panserskipene hadde gjort det foreldet før sjøsettingen, så skipet ble plassert i reserveflåten og aldri utrustet for sitt opprinnelige formål. I 1869 ble skipet omdøpt til «Britannia» og begynte tjeneste som skoleskip for kadettene i Dartmouth, hvor det erstattet det forrige «Britannia»-skipet i denne rollen. Skipet strøk kommando i september 1909, det ble solgt i september 1914, og hugget opp i Blyth i juli 1916. Se også. Prince of Wales (1860), HMS Sparebankstiftelsen DnB NOR. Sparebankstiftelsen DnB NOR er en stiftelse som springer ut fra Gjensidige NOR Sparebank og ble dannet i 2002 da finanskonsernet ble omdannet til aksjeselskap. Kapitalen i stiftelsen har aner tilbake til Christiania Sparebank som ble opprettet i 1822. Sparebankstiftelsen DnB NOR er nest største eier av DnB NOR-konsernet (eier over 10 prosent). Formålene til stiftelsen er å videreføre sparebanktradisjonen med å gi bidrag til allmennyttige formål, og å være en langsiktig eier i DnB NOR. I 2007 delte Sparebankstiftelsen DnB NOR ut 100 millioner kroner, i 2008 90 millioner kroner mens utdelingene ble redusert til 55 millioner kroner i 2009 på grunn av lavere resultat som en følge av finanskrisen. I 2010 delte stiftelsen ut 139 millioner kroner til allmennyttige formål. Sparebankstiftelsen DnB NOR eier en betydelig kunstsamling. Samlingen er deponert ved norske museer, og inkluderer blant annet en stor samling kunst av Nikolai Astrup som er utstilt på Bergen Kunstmuseum. Sparebankstiftelsen DnB NORs datterselskap Dextra Musica kjøper inn verdifulle strykeinstrumenter som lånes ut til norske musikere. Selskapet samarbeider blant annet med musikkskolen Barratt Due i Oslo. Sammen med Fritt Ord overtok Sparebankstiftelsen DnB NOR driften av Store norske leksikon i 2010. Fra 2011 fikk leksikonet navnet Norsk nettleksikon. Isberglia naturreservat. Isberglia naturreservat er et naturreservat som ligger i Alta kommune. Reservatet dekker 1,18 km² av vestsiden i øvre del av Tverrelvdalen. Formålet med fredningen er å bevare et skogområde med alt naturlig plante- og dyreliv og med alle de naturlige økologiske prosessene. Området har innslag av kalkfuruskog, en skogtype som er sjelden i Finnmark og er voksested for sjeldne plantearter. Krokelvosen naturreservat. Krokelvosen naturreservat er et naturreservat som ligger i Alta kommune. Reservatet dekker 0,139 km² av fjorden i Leirbotn, herav er 0,08 km² på land. Formålet med vernet er å bevare et strandområde med velutviklet strandengvegetasjon med et stort utvalg av plantesamfunn og plantearter. CROWS. CROWS står for Common Remotely Operated Weapon Station og er et våpenprogram som brukes av den amerikanske hæren. Hensikten med programmet er å få en felles fjernstyrt våpenstasjon på en rekke forskjellige, pansrede kjøretøyer som tidligere hadde flere forskjellige løsninger fra forskjellige fabrikanter. CROWS I ble levert av amerikanske Recon Optical. CROWS II ble tildelt norske Kongsberg Defence & Aerospace (KDA) i august 2007, en kontrakt på 8 milliarder norske kroner som omfattet levering av våpenstasjoner, utstyr og opplæring over en periode på fem år. KDA leverer fra før våpenstasjonen Protector RWS til den amerikanske hæren for bruk på Stryker pansrede personellkjøretøy. Christian Sommerfeldt. Christian Sommerfeldt (født på Sukkestad på Toten 6. januar 1746, død på Toten 30. mai 1811, var en norsk embedsmann. Bakgrunn. Christian Sommerfeldt var sønn av sorenskriveren på Toten, David Sommerfeldt og Benedicte Christine Hoff. Alt som ung viste Sommerfeldt sjeldne intellektuelle evner. Bare tretten år gammel ble han student ved universitetet i København, og 19 år gammel tok han teologisk embedseksamen (1765). Etter dette studerte han historie og geografi i Sorø. Privatliv. Sommerfeldt var gift to ganger, (1) i 1784 med Karen Magdalene Mandal (1764–1791) og (2) i 1793 med Anne Sophie Hagerup (1775–1849), datteren til byfogd Hagerup i Christiania. I det siste ekteskapet fikk han sønnen Søren Christian Sommerfeldt, den senere sognepresten i Ringebu. Yrkesliv. I 1776 ble Sommerfeldt ansatt i økonomi- og kommercekollegiets norske kontor. I 1779 ble han kammerråd og ble ansatt som renteskriver i Rentekammeret. Den 27. april 1781 ble han amtmann i Kristians amt, som da ble opprettet ved at det store Oplandenes Amt ble delt i to, Kristians amt og Hedemarkens amt. Under sin embedsperiode bodde på han på Sukkestad på Toten, den gård hvor han var født som han selv eide. Sommerfeldt var også en produktiv forfatter, og skrev bl. a. i 1776 en lærebok i geografi som ble brukt i skolen i årevis. I 1955 ble det reist en minnestøtte over ham på Toten. Algers kasbah. Algers kasbah (på fransk "Casbah d'Alger", etter det arabiske "qasbah", قصبة, "citadel") er "gamlebyen" i Algeries hovedstad Alger. Navnet "kasbah" brukes generelt om det murinnhegnede citadellet som finnes i mange nordafrikanske byer. I Algers kasbah finnes restene av et citadell, en gammel moské og et palass i ottomansk stil. Gamlebyens byplan med de opprinnelige kvartalene er også bevart. KANUKOKA. KANUKOKA er en forkorting for De Grønlandske Kommuners Landsforening (grønlandsk: "Kalaallit Nunaanni Kommuneqarfiit Kattuffiat"). Foreningen er en interesseorganisasjon for Grønlands fire kommuner. Den er både et samarbeidsforum og et forum som skal bistå de enkelte kommunene. Landsforeningen ble stiftet 24. juli 1972 for å styrke det kommunale selvstyre, særlig i forhold til Staten. Dens øverste myndighet er «delegeretmødet» (delegasjonsmøtet), som avholdes en gang i året, der målsettinger og retningslinjer besluttes. De har sine hovedkontorer i Nuuk. Terni. Terni er en by i Italia. Den er administrasjonssete for provinsen Terni i Umbria. Den har omkring 108 000 innbyggere. I byen drives det blant annet produksjon av våpen. Sørøst for Terni ligger de berømte vannfall Cascate delle Marmore i elven Velino. Terni ble muligens grunnlagt på 600-tallet f. Kr. Senere ble den erobret av romerne. I middelalderen ble den ødelagt i regjeringstiden til Fredrik I av det tysk-romerske rike. I 1580 startet man et jernverk der. Byen har en katedral fra 1600-tallet. Byen ble utsatt for mange bombeangrep under annen verdenskrig. Latharimoen naturreservat. Latharimoen naturreservat er et naturreservat på Lathari (Samisk: Láhttar) i Alta kommune. Reservatet dekker et område på 0,179 km² mellom utløpet til Altaelva og Tverrelva, ut mot Altafjorden. Formålet med fredningen er å bevare et skogområde med alt naturlig plante- og dyreliv og med alle de naturlige økologiske prosessene. Bærlyngfuruskog av denne typen på sandterrasser er sjelden å finne så lite påvirket av inngrep. I Finnmark er det kun her man finner sammenhengende furuskog helt ned til sjøen. Ole Hannibal Sommerfeldt. Ole Hannibal Sommerfeldt (født på Toten 5. mars 1753, død 6. april 1821 på Dal i Vardal) var en norsk embedsmann. Ole Hannibal Sommerfeldt var sønn av sorenskriver David Sommerfeldt på Toten og Benedikte Hoff. I 1768 tok han examen artium, og juridisk embedseksamen i 1773. Han var gift to ganger; første gang i 1780 med en kvinne fra Bø i Gausdal, andre gang i 1801 med enken Anne Cathrine Bull (født ca. 1760, død 1848). Yrkesliv. De første årene etter juridikum var Sommerfeldt lensmann i Gausdal. Den 29. desember 1783 ble han fogd over Øst- og Vest-Finnmark fogderi. Den 5. april 1784 ble han utnevnt til kammerråd. Den 13. juni 1787 ble han utnevnt til amtmann i Finnmark, en stilling han besatt inntil han 26. mars 1800 ble utnevnt til amtmann i Romsdals amt. Den 28. juli ble han så utnevnt til amtmann i Kristians amt etter sin avdøde bror Christian Sommerfeldt, et embede han besatt til sin død. I 1812 kjøpte han gården "Dal" i Vardal, der han bodde resten av sitt liv. I 1814 var han medlem av det overordentlige Storting. Sommerfeldt var ridder av Dannebrogordenen, Vasaordenen og Nordstjerneordenen. Pierre Lionel Matte. Pierre Lionel Matte (født 12. juni 1961) er en norsk billedkunstner. Han har bakgrunn fra klassisk tegnekunst, men er særlig kjent for installasjoner og fotografier, ofte kombinert med tekst og med et politisk, satirisk budskap om nasjonalisme og lokalpatriotisme. Bakgrunn og arbeid. Pierre Matte vokste opp i Tønsberg i Vestfold med belgisk far og norsk mor. Han studerte blant annet ved Kunstakademiet i Trondheim i perioden 1987–1992. Pierre Matte har flere separatutstillinger bak seg, deriblant ved Galleri UKS i Oslo i 1996, Rogaland Kunstsenter i 2002 og Oslo Kunstforening i 2007. Arbeidene hans er også vist på ei rekke gruppeutstillinger i Norge og utlandet, blant annet på Stenersenmuseet i Oslo, Milano Europa i 2000 og Museet for samtidskunst i 2007. Han er dessuten innkjøpt av Kunst på arbeidsplassen, Trondheim kommune, Norsk kulturråd og andre. Pierre Matte har også gjennom mange år undervist kunststudenter, særlig i praktisk tegning og kunstanatomi ved Einar Granum Kunstskole og Skolen for Grafisk Design i Oslo, men også gjennom forelesninger. Han var medlem av juryen som valgte ut arbeider til Høstutstillingen i 2008. Pierre Matte har hatt garantiinntekt siden 2006. Tverrelvdalen naturreservat. Tverrelvdalen naturreservat er et naturreservat i Alta kommune. Reservatet dekker et område på 2,382 km² på østsiden av nedre del av Tverrelvdalen, i Borraslia mellom Lille-Borras og Borras. Formålet med fredningen er å bevare et skogområde med alt naturlig plante- og dyreliv og med alle de naturlige økologiske prosessene. Av spesielle kvaliteter kan nevnes det store innslaget av lavfuruskog i området. Skurugata. Skurugata er en uvanlig geologisk dannelse i Eksjö i Jönköpings län i Sverige. Skurugata er en omkring 800 meter lang kløft i fjellet som er mellom 7 og 24 meter bred. Det finnes flere liknende "«skuror»" på andre steder i østre Småland, hvorav Skurugata er den største. De bratte fjellveggene er på visse steder 35 meter høye. Det finns en rekke teorier om hvordan kløften en gang ble dannet. Den vanligste forklaringen er at kløften ble gravd ut av en iselv da innlandsisen smeltet. Andre tror at kløften er en sprekk i fjellgrunnen eller en forkastning. Fjellet i området og stenene på kløftens bunn utgjøres av gråbrun og mørkbrun porfyr med innlegg av kvarts og rød feltspat. Det finnes en rekke mosearter i sprekken, noen av disse finnes ellers kun i fjellområder. I de omkringliggende skogene finnes også et interessant fugleliv. Blant annet kan man påtreffe storfugl, orre, jerpe og ravn. Selv på varme sommerdager pleier det å være svalt i bunnen av kløften, og enkelte år har hauger av snø og is ligget til langt ut på sommeren. Tidlig på sesongen og etter kraftig regn kan sprekken være fylt av vann. Området rundt Skurugata er et naturreservat og i området finnes en sti, cirka 2 km lang, som leder gjennom hele sprekken og opp på fjelltoppen Skuruhatt. I midten av kløften finnes en sten som det går å løfte bort, og bak denne finnes en gjestebok, plasseringen er markert med et skilt på klippeveggen. En legende sier at en bøsse finnes gjemt i Skurugata, den skal ha blitt gjemt av en person kalt "Tjuva-Jösse". Det sies at den som finner bøssen vil få stor fremgang i livet. Halfdan Kjerulfs plass (Oslo). Halfdan Kjerulfs plass sett fra syd Halfdan Kjerulfs plass sett fra Frederiks gate Halfdan Kjerulfs plass er en park ved St. Olavs gate nordøst for Slottsparken i Oslo. Parken. Plassen er oppkalt etter komponisten Halfdan Kjerulf (1815–1868). Halfdan Kjerulfs plass ligger i krysset mellom St. Olavs gate, Frederiks gate og Kristian Augusts gate og oppstår ved gateløp som gir et restareale på knapt fem hundre kvadratmeter. I det lille bassenget med fontene finnes skulpturen Psyke. Historie. Arealet som utgjør plassen var opprinnelig en del av slottets grunn. I 1861 sørget Oslo Byes vel for beplantning. En byste over Halfdan Kjerulf var tenkt plassert på hans grav på Vår Frelsers gravlund, men en komité med Edvard Grieg som leder foreslo at det burde finnes en plass sentralt i byen. Bysten ble avduket i 1874. Plassen het fra 1870 Halfdan Kjerulfs plass. En gang i årene før dette var fontenen, tegnet av H.E. Schirmer, satt opp på plassen. Plassen var opprinnelig vel ett mål stor, inntil Frederiks gates forlengelse nord for Kristian Augusts gate ble gjennomført på 1930-tallet. Etter dette ble de tre andre bystene flyttet inn i den gjenværende plassen. Norsk arbeidsgiverforening, som da hadde sitt hovedkontor ved plassen, bekostet i 1984 istandsetting av plassen med springvann, nytt gjerde og plassering av Psyke i bassenget. 108 (band). 108 er et amerikansk straight edge hardcore-band med sterke bånd til Hare Krishna og hinduisme. Frontfigur i bandet har gjennom hele bandets eksistens vært Vic DiCara, tidligere gitarist i Inside Out. Navnet kommer av at 108 er et hellig tall i vedisk og østlig kultur. DiCara hadde en stund vært inspirert av Hare Krishna-bevegelsen, og da Zack de la Rocha sa nei til et forslag om å gi ut en 7" sammen med Hare Krishna-bandet Shelter førte det til at DiCara heller sluttet seg til dette. Uenigheter med vokalist Ray Cappo førte imidlertid i sin tur til at DiCara slo seg ned i Washington, D.C. og dannet 108. I 1992 kom miniLPen "Holyname" på Equal Vision Records. Konflikter med Hare Krishna-miljøet i USA fikk imidlertid DiCara til å oppløse bandet tidlig i 1993 og begi seg på pilegrimsferd til India. Bandet ble imidlertid gjenopprettet for en turné sammen med Shelter samme sommer, en turné som skapte nye konflikter mellom DiCara og Cappo. I 1994 kom LPen "Songs of Separation", og etter en pause i 1995 kom LPen "Threefold Misery" og EPen "Curse of Instinct". Bandet hadde sin offisielle avskjedsturné i 1996. Et tiår senere ble imidlertid bandet gjenforent, og i 2007 kom bandet med sin første studioplate på elleve år, "A New Beat from a Dead Heart". Bandet støtter imidlertid ikke lenger Hare Krishna-bevegelsen. DiCara forlot bevegelsen rundt 2002/03 fordi han syntes moralen minnet for mye om kristen moral. Han og bandet har i stedet inntatt en hinduistisk profil. Musikalsk har 108 hele tiden spilt hardcore med innslag av heavy metal og støyrock, og også til tider indisk-inspirert musikk. Tekstmessig var bandet i Hare Krishna-perioden mye mer aggressivt enn Shelter, som var det andre store hardcore-bandet innenfor Hare Krishna-bevegelsen. Blant temaene som ble behandlet i tekstene var fortapelse og sex som en syndig foreteelse. I sangen «I Defy» fra "Holyname" uttrykker bandet regelrett forakt for ateister og andre som kritiserer religion. Tekstene fra etter gjenforeningen er imidlertid av en annen karakter, og de tar i større grad opp personlige og spirituelle temaer. 108 har spilt to ganger i Norge, én gang i Oslo og én gang på Kongsberg. Seiersten stadion. Seiersten stadion er et fotballstadion i Frogn kommune, ved nedkjøringen til Drøbak. Seiersten er kjent som en av de bedre gressbanene i landet med en intim atmosfære. Banen er hjemmebanen til DFI – Frogn Idrettslag, som sesongen 2009 spiller i 2. divisjon. Klubben innehar rekorden for antall opprykk i påfølgende sesonger, 3 på rad, hvor det 4. året endte med kvalifikasjonsspill for Tippeligaen. Fagankommisjonen. Fagankommisjonen ble etablert av den sørafrikanske regjeringen i 1947 for å vurdere endringer i raseskillepolitikken. Kommisjonens viktigste anbefaling var at kontroll med tilflytting til byene av afrikanere skulle praktiseres mildere. Det ville sørge for en større tilførsel av arbeidskraft og forhindre problemet med arbeidere som bodde i fjerntliggende områder. Faganrapporten foreskrev slik en stabilisert befolkning av afrikanske arbeidere i urbane strøk, det ville både gi nok arbeidskraft og bygge opp under etterspørsel for butikkeiere. Rapporten ble offentliggjort i en periode hvor statsminister Jan Smuts' popularitet var lav og hans motstandere hadde vind i seilene. Opposisjonspartiet Nasjonalistpartiet satte derfor ned en ny kommisjon, kalt Sauerkommisjonen. Dens anbefalinger var nøyaktig motsatt av Fagankommisjonen, at raseskille skulle fortsette og innføres på alle nivå i samfunnet. Fremveksten av etterkrigstidens Apartheid kan tilskrives Sauerkommisjonen. Brit Sandaune. Brit Sandaune (født 5. mai 1972 på Skatval) er en norsk fotballspiller og førskolelærer. Hun kommer opprinnelig fra bygda Skatval i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag, og er utdannet innen økonomi og administrasjon. Sandaune er i dag bosatt i Trondheim sammen med sin samboer. Sandaune har per 2001 vunnet 6 seriemesterskap, og 7 norgesmesterskap med Trondheims-Ørn i kvinnefotball. Hun var med på det norske OL-laget som vant bronse i Atlanta i 1996, og som senere vant gull i Sydney i 2000. I juli 2002 passerte Brit 100 A-landskamper. Hun fikk "fair play"-prisen i kvinnefotball i 2000. Hertuginnens bok. John av Gaunt, allegorisk tolket som den sørgende ridderen i diktet.Hertuginnens bok ("The Book of the Duchess") er en drømmevisjon i et fortellende dikt av Geoffrey Chaucer. Verket er ett av Chaucers første og samtidig et av hans mest betydningsfulle dikt, tidligere hadde han skrevet kun et kort dikt, «En ABC», og muligens hans oversettelse "Roseromanen". De fleste kilder synes å plassere skrivingen av "Hertuginnens bok" til tiden mellom 1369 og 1372, skjønt nyere forskning har sett på muligheten for at diktet kan ha blitt til så sent som 1368. Minnedikt for død hertuginne. Overveldende bevis, dog diskutert, slår fast at Chaucer skrev diktet for å minne dødsfallet til Blanche av Lancaster, hustru til prins John av Gaunt. Både Blance som hennes svigermor, dronning Philippa av Hainault, døde i 1369 som følge av pest i England. Chaucer selv opplevde og overlevde fire pestutbrudd. Bevisene er blant annet en håndskrevet notat fra den elisabethanske oldtidsforskeren John Stowe som indikerer at diktet var skrevet på forespørsel fra nettopp John av Gaunt. I tillegg er det gjentatte tilfeller og bruk av ordet «hvitt», noe som er øyensynlig et bevisst spill på navnet «Blanche». Samtidig er der henvisninger til John av Gaunt som «seynt Johan» og det finnes også referanser til stedene Richmond og Lancaster. Det har også blitt foreslått at diktet kan ha hatt en utvidet betydning. På den ene siden kan det vært en minnetale for hertuginnen og en øvelse i boëthiansk trøst, men kan også ha vært en feiring av kong Henrik IV av Englands hjemkomst, og således burde det heller ha hett «Chaucers drøm». Som visjonsdikt har Chaucer kanskje lest diktet høyt for siste gang ved kongens hoff for å gi sin hyllest til Huset Lancaster. Chaucers drøm. I korthet forteller diktet historien om poetens drøm, øyensynlig Chaucer selv. Når poeten vandrer i en skog oppdager han en ridder kledd i svart og han spør om ridderens sorg. Gjennom hele diktet blir deler av ridderens fortelling mer og mer avslørt, inntil grunnen til sorgen er åpenbar og uttalt og ridder reiser sin veg. Diktets grunntone er om ektemannens bitre sorg og desperasjon over tapet av sin ungdoms kjærlighet. Det er en elegi (klagesang) for det som er mistet. I begynnelsen av diktet ligger den søvnløse poeten i sengen og leser en bok, en samling av gamle historier, og diktet gjenforteller en historie fra gresk mytologi om Keyx som var gift med Alkyone. Historien forteller hvordan Keyx mistet livet på sjøen og hvordan Alkyone sørget etter hans fravær. Usikker på hans skjebne ber hun til gudinnen Juno om å sende henne en drømmevisjon. Juno sender en budbringer til guden Morfevs for å frakte kroppen til Keyx til Alkyone. Budbringeren finner Morfevs som finner den druknede Keyx. Tre timer før solnedgang får Alkyone se sin avdøde ektemann og Keyx gir instruksjoner til Alkyone om gravlegge ham og avslutte sørgingen. Når Alkyone åpner øynene igjen er Keyx forsvunnet. Poeten avslutter sin gjenfortelling om myten Keyx og Alkyone og reflekterer at han ønsket at han hadde en slik gud som Juno eller Morfevs slik at han kunne sove slik Alkyone hadde gjort og beskriver den kostbare sengen som han vil gi til Morfevs om han avslørte gudens oppholdssted. Tapt i sin bok og sine tanker faller poeten i søvn med boken i hendene. Han slår fast at hans drøm er så full av fantastiske hendelser at ingen mann vil kunne fortolke dem tilfredsstillende. Han begynner deretter å avsløre sin drøm. Møte med sørgende ridder. Poeten drømmer at han våkner i et rom hvor vinduene er glassmalerier som forteller historien om Troja og veggmaleriene forteller om "Roseromanen". Han hører en jakt, forlater rommet og undersøker hvem som jakter. Jakten viser seg å tilhøre Augustus. Hundene blir sluppet løs og jakten begynner, etterlater poeten og en liten hund bak seg. Poeten følger etter den lille hunden inn i skogen. Han kommer til en lysning hvor det sitter ridder kledd i sort og komponerer en sang for sine døde venninne. Poeten spør ridderen om grunnen til hans sorg. Ridder svarer at han har spilt et sjakkspill med Fortuna (skjebnegudinnen) og tapt sin dronning og var nå satt i sjakkmatt. Poeten forstår ridderens bokstavelig og ber den sorte ridderen om ikke å bli opprørt over et slag sjakk. Ridderen begynner deretter på historien om sitt liv, forteller at han hele sitt liv har tjent Cupido (Eros), men at han ventet med å gi sitt hjerte til en kvinne i mange år inntil han møtte den kvinnen som overgikk alle andre. Ridder forteller om hennes overtreffende skjønnhet og væremåte og avslører at hennes navn var «gode, vakre Hvit» («White»). Poeten, som fortsatt ikke forstår det metaforiske sjakkspillet, ber den sorte ridder om å gjøre ferdig sin fortelling og forklare hva som var gått tapt. Ridderen forteller så om sin famlende kjærlighetserklæring og den lange tiden som det tok før kjærligheten ble gjengjeldt og at de var i perfekt harmoni i mange år. Ettersom fortelleren fortsatt ikke forstår og spør om hvordan det står til med Hvit. Ridderen bryter endelig ut med at Hvit er død og poeten forstår hva som har skjedd samtidig som jakten er over og han våkner med boken mellom hendene. Han reflekterer over drømmen og beslutter at den var så vidunderlig at det fortjener å bli fortalt i vers. Toten fogderi. Toten og Hadeland fogderi "(Totens og Hadelands)" var en administrativ enhet (fogderi) i Oplandenes amt fra 1764 da embedet ble skilt ut fra Hadeland, Toten og Valdres fogderi, og inngikk fra 1781 i Kristians amt. I 1815 ble Hadeland og Land overført til Valdres, Land og Hadeland fogderi, mens Fåberg og Gausdal ble overført fra Gudbrandsdalen fogderi, og embedet ble benevnt Toten og det sydlige Gudbrandsdal fogderi. I 1860 ble Fåberg og Gausdal overført til det nyopprettede Søndre Gudbrandsdalen fogderi og det resterende embedet fikk endelig navnet Toten fogderi. Fogderiene i Kristians amt ble avviklet i 1909. Robert Grosseteste. Portrett av Grosseteste fra det 13. århundre Robert Grosseteste (ca. 1175 – 9. oktober 1253), engelsk statsmann, skolastisk filosof, teolog og biskop av Lincoln, ble født inn i en fattig familie i Stradbroke, Suffolk. A.C. Crombie kaller ham "den egentlige grunnleggeren av den vitenskapelige tradisjon i middelalderens Oxford, og på noen måter, den moderne engelske intellektuelle tradisjonen". Grosseteste skrev mange tidlige arbeider på latin og fransk før han ble biskop, blant annet om astronomi, fysikk og matematikk, i tillegg til flere kommentarer til Aristoteles. I perioden 1224–1231 var han rektor ved Universitetet i Oxford, og i 1235 ble han biskop i Lincoln. I dette embedet sto han bak flere kontroversielle reformer innen etikk, moral og kirkelig disiplin. Han vil likevel forbli best kjent for sitt arbeid med og sine originale tanker rundt det vi i dag kaller den vitenskapelige metode. Grosseteste, Robert Grosseteste, Robert Grosseteste, Robert Mitchell Hanson. Mitchell Hanson (født 2. september 1988 i Derby, Derbyshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for en engelsk klubb. Han er forsvarsspiller og spiller nå for Derby County i Premier League. Biografi. Mitchell Hanson, som gikk på Derby County sitt fotballakademi, ble den 1. april 2006 hentet opp til førstelaget til Derby County i forbindelse med en ligakamp mot Reading. I denne kampen var han ubenyttet reserve, og grunnen til at han ble tatt ut i troppen var at Derby hadde tynn spillerstall og en del skader. Hanson skrev under på sin første profesjonelle fotballkontrakt, en 2-års kontrakt med Derby County, sommeren 2007. Nedre Stjørdal prestegjeld. Nedre Stjørdal prestegjeld ble opprettet ved kongleig resolusjon 28. juli 1849. Det tidligere "Stjørdal prestegjeld" ble delt, og Nedre Stjørdal prestegjeld kom til å bestå av Værnes (Stjørdal) hovedsokn og anneksene Lånke og Skatval. Prestegjeldet fikk en sokneprest og en kapellan. Stjørdal prosti. Stjørdal prosti er et prosti i Nidaros bispedømme i Den norske kirke som omfatter fem kommuner med tilsammen ni sogn (menigheter) mellom Sør-Innherrad prosti i Innherred og Strinda prosti i Trondheim. Stjørdal prosti omfatter kommuner i både Nord- og Sør-Trøndelag. Hovedsetet ligger i Stjørdal, med Værnes kirke som utgangspunkt. Imperiets krigskabinett. Imperiets krigskabinett (Imperial War Cabinet) ble opprettet av Storbritannias statsminister David Lloyd George våren 1917 for å koordinere det britiske imperiets militære strategi under første verdenskrig. Gruppen møttes gjennom resten av 1917 og 1918 og besto av David Lloyd George, statsminister Sir Robert Borden fra Canada, statsminister Louis Botha og Jan Smuts fra Sør-Afrika, statsminister Billy Hughes fra Australia, statsminister William Massey fra New Zealand, sekretær for India James Meston og andre høyere ministre fra Storbritannia og samveldelandene. Winston Churchill gjenopprettet Imperiets krigskabinett under andre verdenskrig etter påtrykk fra Australias statsminister John Curtin. Canadas statsminister, William Lyon Mackenzie King, var derimot ikke interessert i å møte og da Churchill var lite interessert i å dele makt med samveldelandene fikk Imperiets krigskabinett en sterkt redusert rolle under andre verdenskrig. Independence I. Independence I (ca. 2500 f.Kr. – 1800 f.Kr.) er navnet som er gitt den aller første gruppen med innvandrerne som kom til Grønland. Disse gikk over isen fra det arktiske Canada, og kom i land ved dagens Peary Land. De holdt seg på nordkysten av øya. Navnet sitt har Independence I fått fra Independencefjorden, som er Peary Lands største fjord. Her ble de første boplassene etter kulturen funnet og gravd ut. Deres primære matkilde var moskusfe, særlig om vinteren. En moskusokse gir mye mat og næring, både fra kjøttet og beinmargen. Om sommeren var det større tilgang på fisk, sel, fugler og småvilt som hare, rev og lemen. Reinsdyr var også en viktig kilde til mat. De lagde redskaper av bl.a. flint, og jaktet med pil og bue og spyd. De lagde imidlertid ikke like avanserte våpen som den samtidige Saqqaq-kulturen lenger sør. Det er bl.a. funnet pil- og spydspisser av stein etter Independence 1-kulturen, og en knivtype som kalles "stiklen", som har et kraftig knivblad, som er velegnet til å skjære kjøtt og bein. Man har også funnet synåler av fugleknokler. Saqqaqfolket ankom Grønland like etter Independence I, ca. 2400 f.Kr., men trakk sørover på vestkysten. De to folkeslagene sameksistrte dermed i nesten hele Independence I sin epoke. Independence I bukket trolig under på grunn av kaldere klima, som gjorde det umulig å skaffe nok mat og bli boende. Etter 700 år på nordkysten av Grønland tok denne kulturen slutt ca 1.800 år f.Kr. Independence II. Independence II er navnet som er gitt en av de tidlige gruppene mennesker som befolket Grønland. Denne kulturen kom til Grønland fra Canada ca. år 800 f.Kr., og holdt til på nordkysten av Grønland, i de samme områdene som Independence I-kulturen som gikk under 1000 år tidligere. Independence II sameksisterte med Dorsetkulturen som bosatte seg i det sørlige Grønland. Deres kosthold skiller seg fra Independence I ved at de var mindre avhengig av moskusfe, men spiste mer mat fra havet, som fisk, sel, hvalross. Allerede rundt år 400 f.Kr kom det en ny kuldeperiode, isen ble tykkere, og dyrene trakk sørover. Ca. år 200 regnes som slutten på Independence II. Fra den tid var Grønland ubebodd i 500 år, før en ny innvandring fra Dorset-kulturen kom til Grønland, en kultur som har fått navnet Sendorsetkulturen. Møre ungdomsskole. Møre ungdomskule er en kristen privatskole i Ålesund med plass til om lag 100 elever, men har godkjenning for 180. Skolen ligg på Hatleholen mellom Blindheim og Flisnes. Skolen ble etablert i 1996 etter flere år med planer. Den startet opp i lokaler hos Borgund folkehøgskule. I 2001 fikk skolen egne bygg. Skolen er eid og drevet av Sunnmøre Indremisjon. Rektor er Ove Johan Kopperstad. Møre Ungdomsskule fra 1914. I 1914 startet Gudleik Kalsnes en kristen ungdomsskole i nybygg ved Nørvasundet i Ålesund tegnet av arkitekten Heinrich Schmidt. Han drev skolen til sin død i bilulykke i Tresfjorden i 1936. Da ble driften av skolen overtatt av Sunnmøre Indremisjon. Skolen har skiftet navn til Borgund Folkehøgskole og flyttet til nåværende bygg i Hatleholen. I 2004 feiret skolen 90 års jubileum. Orkanen Mitch. Orkanen "Mitch" da den var på sitt største Orkanen Mitch var en tropisk orkan som feide over Karibia og Mellom-Amerika i oktober 1998. Mellom 26. og 27. oktober 1998 ble ca 11 000 mennesker drept (noen anslag går så høyt som 18 000) og 125 000 hus ødelagt. Voldsomt regn utløste flom og jordskred. Veier, broer og annen infrastruktur ble ødelagt. Verst rammet ble Honduras (7000 drepte) og Nicaragua (2000 drepte). El Salvador og Guatemala ble også hardt rammet. Totalt ble ca 2,4 millioner mennesker rammet av orkanens herjinger. Orkanen, som hadde vindstyrke på opp til 290 km/t (kategori 5), ble regnet som en av de største og mest ødeleggende som til da hadde rammet Karibia og Mellom-Amerika. Skadene beløp seg til godt over 30 milliarder norske kroner (1998). Oversvømmelse i Nicaragua etter orkanen Mitch Mitch Timgad. Timgad (arabisk, تيمقاد "Thamugadi", av romerne kalt "Thamugas") var en romersk koloniby i Nord-Afrika, grunnlagt av keiser Trajan ca år 100 eKr. Ruinene av byen er et av de best bevarte eksemplene på det kvadratiske gatenettet i romersk byplanlegging. Byen ble anlagt fra grunnen av, i første rekke som en militærbase til beskyttelse mot berberne i Aurèsfjellene i nærheten. De første innbyggerne var gamle legionærer fra Partia som hadde fått land som belønning for sine år som legionær. Byen lå i et veikryss mellom seks veier, og ble bygget med murer, men ikke befestet. Den var planlagt for en befolkning på 15 000 innbyggere, men vokste raskt – noe som forstyrret den nitide rutemønstrede byplanen. Byen var uforstyrret i noen hundre år. Fra 200-tallet ble den preget av kristendommen, og på 300-tallet etablerte donatister et senter her. På 400-tallet ble byen først overfalt av vandaler, og forfalt deretter. Den ble erobret av den bysantinske general Solomon i 535, og gjenoppbygget som en kristen bosetting. Etter at den ble overfalt av berberne på 600-tallet forsvant byen ut av historien. Den ble gjenoppgavet og utgravd i 1881. Da den ble grunnlagt, lå byen i et fruktbart jordbruksomrde, ca 1000 moh. Ørkenen Sahara åt seg etterhvert inn på byen, og da den ble gravd ut var dens ruiner påfallende vel bevart, under opptil 1 meter sand. Louis Harold Gray. Louis Harold Gray (født 10. november 1905, død 9. juli 1965) var en britisk fysiker som hovedsakelig forsket på effektene av radioaktivitet ovenfor biologiske systemer. Han fant blant annet opp en enhet som brukes til å måle strålingsdose. Denne enheten ble senere oppkalt etter ham som en SI-enhet, kalt gray. Brompton (London). Brompton er et område i Kensington and Chelsea i London. Charles Dickens skrev i "Dictonary of London" fra 1879 at området var «på et tidspunkt nesten utelukkende et kunstnerstrøk, og det frekventeres fortsatt mest av de som svinger pensel eller meisel, selv om Belgravia i senere år har presset på grensene». Området er særlig kjent for kirken Brompton Oratory, Victoria and Albert Museum, Natural History Museum og Royal Marsden Hospital. GU Aasiaat. GU Aasiaat (Nordgrønlands Gymnasiale Skole) er en yrkesskole i Aasiaat kommune på vestkysten av Grønland. Dette er et av Grønlands tre gymnaser. Skolen er en 3-årig ungdomsskole, som aldersmessig ligger mellom folkeskolen og videregående skole. Den har ca. 250 elever, fordelt på 5 klasser pr alderstrinn. De er pålagt å øke elevantallet i årene som kommer, og er derfor i ferd med å bygge flere studentboliger i nærheten av skolen. Fagene skolen tilbyr er bl.a. bildekunst, idrett, religion, matematikk, musikk, geografi og ulike språk. Kjelsåsbanen. Kjelsåsbanen eller «Kjelsåstrikken» er en av trikkelinjene i Oslo og går mellom Storo og Kjelsås. Strekningen betjenes av linjene 11 og 12. Linje 12 kjører til Kjelsås tidlig på morgenen, om kvelden og i helgene. Resten av driftsdøgnet snur linje 12 på Disen. Linje 11 kjører helt til Kjelsås hele driftsdøgnet. Fram til 2. oktober 2011 kjørte linje 12 til Kjelsås og linje 11 til Disen, men Ruter bestemte seg for å skifte om på dem for å bedre punktligheten. Linje 11 kjører en noe kortere trasé enn linje 12 mellom Jernbanetorget og Majorstua. Storo blir også betjent av linje 13 til Grefsen stasjon. Hele strekningen følger Grefsenveien. På Storo er det overgang til T-bane, endeholdeplassen på Kjelsås ligger rundt 300 m fra Kjelsås stasjon på Gjøvikbanen. Historikk. Kjelsåsbanen ble åpnet 25. september 1934 som en forlengelse av Grünerløkka-Torshov-linjen som gikk mellom Stortorvet og Grefsen stasjon. 22. november 2002 ble Kjelsåsbanen nedlagt av Oslo Sporveier, mellom Disen og Kjelsås. Nøyaktig to år senere, 22. november 2004, ble den gjenåpnet grunnet stort folkelig engasjement. Strekningen ble oppgradert før den ble tatt i bruk igjen. Minekonvensjonen. Minekonvensjonen ("Convention on the Prohibition of the Use, Stockpiling, Production and Transfer of Anti-Personnel Mines and on their Destruction", også kjent som "Ottawa-konvensjonen") er en konvensjon for bekjempelse av antipersonellminer som ble åpnet for undertegning i Ottawa 3. desember 1997 og 122 land, også Norge, undertegnet den. Minekonvensjonen trådte i kraft 1. mars 1999. I tillegg har Minekonvensjonen blitt en internasjonal norm som også følges av land som ikke har undertegnet den, blant annet USA og Russland. Avtalen forbyr produksjon, forbruk, lagring og eksport av antipersonellminer. I tillegg til dette har avtalen klare bestemmelser om minerydding og økonomisk hjelp til mineofre. I september 2011 har 157 land ratifisert Minekonvensjonen. 2. desember 2009 ble Rwanda det første landet som ble erklært fritt for landminer gjennom konvensjonen. Bakgrunnen for avtalen. Avtalen ble drevet fram av det sivile samfunn i mange land samt noen spesielt aktive stater. Norge var en av disse. Minerammede land var ikke uventet blant pådriverne. Det var humanitære organisasjoner som i sitt arbeide i land i konflikt og post-konflikt som kunne dokumentere de betydelige og uakseptable humanitære lidelser landminer forårsaket. Landminer var krigsetterlatenskaper som fortsatte å drepe og lemleste etter at krigen var over – og rammet uskyldige sivile blindt. Landminene var også til hinder for langsiktig utvikling. Men i første rekke var det landminenes humanitære konsekvenser som bidro til å mobilisere frivillige organisasjoner, enkeltpersoner og mange stater. De var alle enige om at bruken av landminer måtte forbys. Landmineprosessen var på mange måter et unikt partnerskap på tvers av geografiske og tradisjonelle politiske skillelinjer, og et konstruktivt partnerskap mellom stater og frivillige organisasjoner. Norske frivillige organisasjoner deltok aktivt, spesielt Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors. Ado Lyngep Atuarfia. Ado Lyngep Atuarfia er en skole i Aasiaat i Aasiaat kommune på vestkysten av Grønland. Den ble opprettet i 1982, og er en kostskole for lettere psykisk utviklingshemmede og sent utviklede barn og unge. Kapasiteten er 14 elever, i alderen 14 til 21 år, og de har som mål å få disse til å kunne greie seg i hverdagen. De har også en observasjonsavdeling for barn fra 0 til 7 år. Diary of the Dead. "Diary of the Dead" er en skrekkfilm som ble lansert 15. februar 2008. Den vil ikke være kronologisk den femte filmen i regissør George A. Romeros "Dead serie". Men i et «forsøk på å gjenetablere en lukrativ franchise» vil filmen teknisk og filosofisk være en restart, «a rejigging of the myth ["sic"]» sier Romero. Selv om den fjerde filmen ble studioprodusert av Universal Studios vil "Diary of the Dead" bli produsert av Romero og hans produsentvenn Peter Grunwalds "Romero-Grunwald Productions" sammen med "Artfire Films". Filmen begynte de første fire ukene med filming i Toronto den 19. oktober 2006. Filmen var planlagt å ha verdenspremiere på Toronto International Film Festival (TIFF) den 8. september 2007, men ble et halvt år forsinket og ble ikke sluppet før 15. februar året etter. Svartdalsparken. Svartdalsparken er en park ved Alnaelva i Svartdalen i Oslo. Parken. Parken ligger på Kværner gårds tidligere marker nederst og helt vest i Svartdalen. Den er avgrenset av Enebakkveien i vest, Alnaelva mot nord, et skogholt mot Eirik Raudes vei i syd. I øst går parken går over i den 110 mål store naturparken Svartdalen. Turveien gjennom Svartdalen og Svartdalsparken ender i vest på Klosterenga, i øst mot Etterstad og Bryn og mot syd ved Nøklevann. Parken ligger lenger fra noe boligstrøk enn det som er vanlig for byparker. Dette vil endre seg fra 2007, når innflytting i Kværnerbyen starter. Svartdalsparken er anslagsvis fem mål stor. Parken er en gresslette med en rad unge trær i en bue. Mot elva står turbinen ”Det blå løpehjulet” som er gitt av Kværner Vel og satt opp på 2000-tallet i samråd med verkstedklubben ved Kværner Bruk, som ble nedlagt i 1999. Historie. Et stort område av Svartdalen ble parkmessig behandlet på 1930-tallet. I dag er turveiene i god stand, men områder for øvrig er tett skog uten tegn til parkmessig behandling. I 1993 ble et mindre området av Svartdalen rehabelitert som Svartdalsparken. Koh-i-Noordiamanten. Nummer 8 på dette bildet er Kooh-i-Noor slik den så ut før 1852 Koh-i-Noor (telugu: కోహినూరు; persisk: کوہ نور,urdu: کوہ نور,hindi: कोहिनूर Koh i Noor er persisk og betyr «Fjell av lys» eller «Det skinnende fjell») er en diamant på hele 106 karat som en gang var den største diamanten i verden. Tidigere har den tilhørt ulike eiere i India, og da den kom derfra veide den 186 karat. Nå tilhører diamanten den britiske kongefamilien, innfelt i en krone som en del av de britiske kronjuvelene. Nøyaktig verdi av stenen vites ikke, men en gang på 1500-tallet regnet en indisk juvelér ut at diamantens verdi tilsvarte omkring halvparten av verdens samlede produksjonskostnader på én dag. Det hevdes av enkelte at diamanten er 5000 år gammal. Som mineral er den eldre, men som slipt edelsten finnes den ikke dokumentert før i 1526 da den indiske rajahen av Malwa hadde den i sin eie. Ting kan likevel tyde på at Kooh-i-Noor stammer fra Golkonda i den nåværende delstaten Andhra Pradesh i India. Diamanten har tilhørt forskjellige indiske og persiske herskere som har slåss bitre kamper om den ved flere anledninger opp gjennom historien. Da Taj Mahal ble bygget, ble Koh-i-Noor montert i en vegg i mausoléet. Da Nadir Shah plyndret India tok han diamanten såvel som påfugltronen i krigsbytte. Han førte med seg sitt bytte til Persia, men diamanten fant sin vei tilbake til Punjab. Britene kom over edelstenen da de erobret Punjab i 1849, og dronning Victoria fikk den i gave i 1851. Stenen var da på 186 karat, men den ble delt og slipt om for å få en bedre glans. Sammen med over 2000 andre diamanter ble den senere montert i en tiara. I 1936 ble diamanten satt inn i en krone på bestilling av dronning Elisabeth til kroningen i 1937. I 2002 lå den på hennes kiste i begravelsen. Den hadde tidligere vært innfelt i Maria av Modenas krone og i en gemalinnekrone laget til dronning Alexandra. Se også. Liste over berømte diamanter St. Patricks flagg. St. Patricks flagg består av et rødt andreaskors på hvit duk. Flagget med denne formen er oppkalt etter Irlands nasjonalhelgen og er særlig forbundet med Irland etter at korsformen i 1783 ble innført som merke for den nyinnstiftede St. Patricks-ordenen. Det røde korset på hvitt ble ikke ført i offisielle flagg før 1801 da England, Skottlands og Irlands flagg ble kombinert for å danne unionsflagget for Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Etter 1801 fikk St. Patricks-korset større utbredelse i ulike offentlige og private sammenhenger og i faner for ulike foreninger. St. Patricks flagg var aldri offisielt anerkjent som Irlands nasjonalflagg. Etter opprettelsen av St. Patricks-ordenen i 1783 og framover til etableringen av Den irske fristaten i 1922 ble det røde andreaskorset på hvitt uoffisielt benyttet til å representere Irland. Det hadde da konkurranse av grønne flagg med en gul harpe på, et symbol som uttrykte irsk nasjonalisme på en sterkere måte enn St. Patricks-flagget. St. Patricks flagg er fortsatt brukt for å bygge opp flagget til Storbritannia, der St. Patricks-korset etter delingen av øya Irland og sies å representere Nord-Irland. I våre dager benyttes St. Patricks flagg som nøytralt symbol i Nord-Irland. Maritzopprøret. Maritzopprøret (også kalt "Boeropprøret" og "Femshillingsopprøret") oppsto i Sør-Afrika i 1914, ved utbruddet av første verdenskrig: opprørerne ønsket en gjenopprettelse av de gamle boerrepulikkene og sto i sterk opposisjon til regjeringen i den nye Unionen Sør-Afrika. Mange av unionens ledere hadde selv kjempet vært på Boernes side i Boerkrigen tolv år tidligere. Opprøret mislyktes, og intiativtagerne ble fengslet og bøtelagt. Serraninae. Serraninae er en artsrik gruppe abborfisker. Den eneste arten i Nord-Europa er abborkilling ("Serranus cabrilla"). Denne arten lever i det østlige Atlanterhavet fra Den engelske kanal til Sør-Afrika. Dessuten finnes den i Middelhavet, Svartehavet og kanskje Rødehavet. Abborkillingen er også funnet én gang i Nordsjøen. I Middelhavet, og lenger sør utenfor den europeiske Atlanterhavskysten, lever det ytterligere to arter i slekten "Serranus": "S. hepatus" og "S. scriba". Badminton under Sommer-OL 1992. Badminton var med for første gang som olympisk øvelse under OL 1992 i Barcelona. Sporten var med som demonstrasjonsøvelse under OL 1972 og 1988. Badmintonturneringen ble avholdt 28. juli til 4. august og det ble konkurrert om fire olympiske titler. Single og double for damer og for herrer. 177 utøvere fra 36 nasjoner deltok. Turneringene ble gjennomført med cup-spill og begge tapende semifinalister fikk bronse. Asiatene dominerte stort og vann 15 av totalt 16 medaljer. Dokken. Dokken er et amerikansk glam metal som ble opprettet i 1977 av frontmannen Don Dokken. Gruppen blir ofte kategorisert under sjangeren hair metal. Claude Davis. Claude Davis (født 6. mars 1979 i Kingston, Jamaica) er en jamaicansk landslagsspiller i fotball som har spilt for en jamaicansk og tre engelske fotballklubber. Han spiller nå for Derby County i Premier League. Tvind. Tvind er en dansk, venstreorientert pedagogisk organisasjon som ble stiftet av Mogens Amdi Petersen i 1970, og som har som uttalt mål å bekjempe fattigdommen i den tredje verden. Organisasjonen er mest kjent gjennom mediene for en rekke beskyldninger om at den opererer som en sekt som utøver psykisk terror overfor ansatte, samt etterforskning for svindel med statlige midler. Bakgrunn. Organisasjonen Tvind begynte som et idealistisk skolesamvirke i Danmark, men utviklet seg etterhvert til et internasjonalt konsern med mer enn 100 ulike selskaper og fond i et innviklet nettverk. Det hele baserer seg på en hærskare av frivillige i mer enn 70 land verden over som har arbeidet gratis eller nesten gratis for «sakens skyld». Med erfaringer fra en reise jorden rundt i 1967-68 grunnla den karismatiske Mogens Amdi Petersen (født 09. januar 1939) i 1970 "Den Reisende Højskole". Tanken var at elevene ved skolen skulle lære å praktisere solidaritet. Sentralt i skoleåret stod derfor elevenes felles bussreise til land i den tredje verden og arbeide for fattigdomsbekjempelse. I tilknytning til skolen ble "Utenlandshjelp fra folk til folk" (UFF) startet i 1977 for å samle inn brukt tøy som skulle sendes til den tredje verden, en virksomhet som blant annet har blitt kritisk omtalt i "Aftenposten". I 1970-årene vokste antall skoler og aktiviteter samtidig som det i brede kretser vokste frem en positiv interesse for bistandsideologien som Tvind-prosjektet var basert på. Også i Norge fikk Tvind-organisasjonen en avlegger da Den reisende folkehøyskole i 1978 startet opp med base på Hankø ved Fredrikstad. I det første året gikk ca. 100 elever på skolen. Året etter flyttet skolen sin virsomhet til Halden, men da tilskuddet fra den norske stat falt bort i 1983, kjøpte Den Reisende Høyskole Hornsjø Høyfjellshotell i Øyerfjellet ved Lillehammer. De hadde nå ikke lov til lenger å kalle seg folkehøyskole. Skolens første rektor i Norge var Dag Hareide (1978–79), men han trakk seg ut pga sterk uenighet med skolens egentlige målsetting. Siden var i mange år Øyvind Wistrøm rektor. Allerede det første året oppstod det betydelig misnøye med skolens virksomhet, og kritikken var i hovedsak den samme som var kjent fra Danmark tidligere. På Hornsjø fortsatte skolen sin virksomhet med utdannelse av unge mennesker fortrinnsvis fra Østeuropa til såkalte utviklingsinstruktører som hadde til oppgave å reise ut for å arbeide på Tvinds og UFFs mange prosjekter i det sørlige Afrika bl.a. med treplanting og i rene produksjonsvirksomheter. Senere kom det til en kampanje til bekjempelse av AIDS (Total Control of the Epedemics). Gert Magnar Olsen (1957–2012) fra Ås hadde allerede i 1977 engasjert seg i bevegelsens virksomhet som lærer og senere i et langt opphold i El Salvador hvor han ledet arbeidet på en bananplantasje. Hans tvillingbror Per Ingvar Olsen var forøvrg med i bevegelen far omtrent samme tidspunkt og helt fram til 1992. Gert kom i 1999 til Hornsjø og ble ny rektor og daglig leder av skolen. Sammen med sin kone Sissel Beate Skjennem (1958–) fra Oslo fortsatte de arbeidet i omtrent samme spor, men dog med få eller ingen norske deltakere. En sentral oppgave var et direkte samarbeid med UFF med innsamling og transport av klær og sko fra containere oppstilt etter avtale i en rekke norske kommuner. Noe kritikk hadde forekommet før fra Hornsjø om lange arbeidsdager, lite mat og lite søvn og ingen betaling. Høsten 2010 skrev imidlertid Vårt Land en rekke artikler om DRH og Tvinds virksomhet i Norge hvor det ble påvist at få eller ingen penger ved salg av tøy eller ved andre innsamlinger endte opp i egentlige utviklingsprosjekter, men ble sluset tilbake til Tvind på en rekke tilslørende måter bl.a. via Bulgaria. I februar samme år kolliderte en varebil fullastet av klær til UFF med en lastebil på E6 i Rennebu kommune hvorpå sjåføren i UFF-bilen omkom og passasjeren ble alvorlig skadet. Bilen var gammel, med betydelige mangler. Sommeren 2011 fikk en student ved skolen en metallbit i venstre øye med påfølgende blindhet i det han var i ferd å utføre vedlikehold på en klescontainer med en vinkelsliper og uten noen som helst beskyttelse. En student på 24 år fra Romania oppsøkte 5. mars 2012 sent på kvelden skolens rektor Sissel Beate Skjennem i dennes leilighet på hotellet, truet henne, gikk til angrep med kniv og påførte henne en alvorlig skade i hånden. Gert Magnar Olsen kom til, og under basketaket som fulgte ble han stukket av den unge mannen i ryggen fire ganger og døde i ambulansen på vei til Lillehammer sykehus. Mannen ble siktet for forsettelig drap, og motivet for tragedien var angivelig at han var redd for å bli kastet ut av skolen. Sissel satt nå alene tilbake med 4 barn fra ekteskapet med Gert. Kritikk. I 1979 skjedde det imidlertid noe underlig. Etter en bølge av kritikk fra medier og tidligere studenter forsvant plutselig Amdi Petersen, og ingen utenfor Tvinds asolutte topp visste hvor han befant seg, inntil han ble arrestert 17. februar 2002 av FBI på den internasjonale flyplassen i Los Angeles. Noe av kritikken gikk ut på at bevegelsen har mange likhetstrekk med ekstreme, religiøse og politiske sekter. Organisasjonen er i følge kritikerne gjennomsyret av en ekstrem kollektivisme hvor knebling av enhver kritikk, hjernevask og psykisk terror er stikkordene. Medlemmene lever i et lukket system hvor både privatliv og privatøkonomi er bannlyst, og hvor blant annet det meste av lærernes lønninger blir overført direkte til Tvind-systemet. Mens Tvind utad fremstår som en liberal og uformell organisasjon i demokratisk ånd, hevder kritikerne at bevegelsen snarere er organisert med en strengt hierarkisk struktur og klare kommandolinjer. Tvind-imperiet fortsatte å utvikle seg utover i 1980-årene, selv om det ble fremsatt en rekke nye anklager mot dem. Mistanke om svindel med statlig tilskudd førte i 1986 til politietterforskning, noe som første til at skolene i Danmark ble fratatt statstilskuddet. Etterforskningen fortsatte gjennom flere år, og den 25. april 2001 slo politiet til mot en rekke Tvind-adresser i Danmark og beslagla PC-er og dokumenter. Det ble tatt ut siktelse mot tilsammen syv ledere, blant annet Mogens Petersen, for grovt skattesvik beregnet til 75 millioner danske kroner. Tvind består av et virvar av selskaper og fond med uoversiktlig eierforhold, noe som gjør det vanskelig å overskue imperiets rette sammensetning. Mange av Tvinds selskaper har dessuten tilhold i skatteparadiser som Jersey, Guernsey og Caymanøyene. Politiet mener likevel å kunne bevise at Tvind systematisk har misbrukt humanitære fond ved at penger på sinnrikt vis er blitt kanalisert tilbake til personer og virksomheter som var en del av Tvind. Rettssaken mot Mogens Petersen og syv andre begynte i mars 2003. Resultatet ble at syv av dem (inkludert Petersen) ble frikjent for skattesvik i august 2006. Dog fikk en av de tiltalte, Sten Byrner, betinget dom. Aktor nedla påstand om å anke dommen, men innen da hadde Petersen og de syv andre atter en gang forsvunnet. En etterlysning via Interpol ble sendt ut, men ingen er ennå funnet. De befinner seg trolig i Tvindbevegelsens nye luksushovedkvarter i San Juan de Las Pulgas i Mexico. Tvinds pressetalsmann Poul Jørgensen (født 1944) ble igjen i Danmark. Etter en ny rettssak ble han i januar 2009 dømt til to og et halvt års fengsel for grovt skattesvik og underslag. Tony Drago. Tony Drago (født 22. september 1965) er en maltesisk profesjonell snooker- og poolspiller. Høydepunktet i karrieren fikk han da han i 2003 vant World Pool Masters Tournament etter at han slo Hsia Hui-kai 8–6 i finalen. Drago er kjent for å være en hurtig spiller, noe som har gitt han kallenavnet «Tornadoen». Han har rekorden for raskeste seier i en best av ni kamp i snooker etter at han slo Sean Lanigan på 34 minutter. Han laget også en century (serie på over hundre) i løpet av 3 minutter og 30 sekunder mot John Higgins i UK Championship i 1995. Han har også gjort det som anses som den nest høyeste serien i snooker gjennom tidene. I en treningskamp mot Nick Manning gjorde han 149, to poeng mer enn det som normalt er et maksimum break. Denne serien er registrert som verdensrekord i Guinness rekordbok. Den høyeste serien noensinne er gjort av Jamie Cope på trening med 155, noe som er det absolutte maksimum man kan oppnå. Drago har to ganger opplevd at motstanderen har gjort maksimum break, en gang av Jimmy White og en gang av James Wattana. Etter at han ikke klarte å kvalifisere seg til verdensmesterskapet i snooker i 2004 falt han jevnt på verdensrankingen og falt ut av hovedtouren foran 2009 sesongen. Han returnerte imidlertid foran 2010 sesongen. Henki Hauge Karlsen. Henki Hauge Karlsen (født 1957, død 28. desember 1988 i Oslo) var en norsk servitør, kjent for å være den første person i Norge som fremstod i offentligheten med sin HIV-diagnose. Dette oppstod som en konsekvens av den rettslige prosess som Hauge Karlsen og hans advokat Tor Erling Staff førte til Høyesterett, etter at han hadde blitt oppsagt fra sitt arbeide som servitør ved Papillon restaurant i Fredrikstad etter at det ble kjent at han var HIV-smittet. Hauge Karlsen vant saken i Høyesterett i 1988, men arbeidsgiver krevde legeattest om at hans sykdom ikke var smittsom. Noen måneder etter dommen døde Henki Hauge Karlsen. Tor Erling Staff, Stig Frøland og Helge Seip opprettet etter hans død "Henki Hauge Karlsen-fondet", som ble administrert av Staff i flere år, inntil det blir slått sammen med allerede eksisterende fond for hiv-smittede og aidssyke. Fredrik Sejersted. Fredrik Sejersted (født 2. juli 1965) er en norsk jurist og professor ved Universitetet i Oslo. Han disputerte for den juridiske doktorgrad i 2002 med tittelen" "Stortingets kompetanse til å regjere over regjeringen". Sejersted gjennomførte militærtjenesten sin ved Forsvarets russiskkurs. Han har tidligere vært ansatt hos Regjeringsadvokaten, og i 2007 prosederte han for EFTA-domstolen om hjemfallsrett av norske vannkraftverk. Han ble i 2010 utnevnt til leder for Europautredningen. Sven Ole Fagernæs. Sven Ole Fagernæs (født 12. mars 1945) er Norges regjeringsadvokat fra 1. januar 1994. Han har vært ansatt ved regjeringsadvokatembetet siden 1976. I 2004 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Fra februar til september 2005 var han konstituert sysselmann på Svalbard Sven Ole Fagernæs er samboer med tidligere høyesterettsdommer Kirsti Coward; og bror av Toppen Bech. Acrelândia. Acrelândia er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Assis Brasil. Assis Brasil er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Brasiléia. Brasiléia er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Kommunen grenser til Bolivia i sør. Bujari. Bujari er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Capixaba. Capixaba er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Cruzeiro do Sul (Acre). Cruzeiro do Sul er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Epitaciolândia. Epitaciolândia er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Feijó. Feijó er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Jordão. Jordão er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Manoel Urbano. Manoel Urbano er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Flyfoto av tettbebyggelsen i Manoel Urbano Marechal Thaumaturgo. Marechal Thaumaturgo er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Mâncio Lima. Mâncio Lima er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Plácido de Castro. Plácido de Castro er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Porto Acre. Porto Acre er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Porto Walter. Porto Walter er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Rodrigues Alves. Rodrigues Alves er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Santa Rosa do Purus. Santa Rosa do Purus er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Sena Madureira. Sena Madureira er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Senador Guiomard. Senador Guiomard er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Tarauacá. Tarauacá er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. Xapuri. Xapuri er en kommune i delstaten Acre i nordregionen av Brasil. 19. serierunde i Adeccoligaen 2007. 19. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet 19. august med seks kamper som alle startet klokken 18:00. Kampen mellom Skeid og Glimt ble spilt klokken 20:30. Runden ble avsluttet den 22. august med kampen mellom Mandalskameratene og Haugesund som startet klokken 18:00. Sistnevnte kamp ble flyttet grunnet Haugesunds avansement i Norgesmesterskapet. Duke University. Duke Chapel er universitetets landemerke, i engelsk-gotisk stil. Duke University School of Law, hvor bl.a president Nixon studerte. Bostock Library åpnet i 2005. Duke University er et av de ledende universitetene i USA, stiftet av metodister i byen Trinity i 1838. Det flyttet i 1892 til Durham i North Carolina, fem km sørvest for Trinity. Det er også en marin-vitenskapelig campus i Beaufort på Atlanterhavskysten. Navnet ble endret flere ganger, siste gang til ære for en stor bidragsyter, tobakksfabrikanten og metodisten James Buchanan Duke, i 1924. I 1939 ble ingeniørstudiet skilt ut som en egen skole, mens "Fuqua School of Business" kom til i 1970. På 1960-tallet var lærestedet åsted for intens aktivisme, og 14. november 1964 talte Martin Luther King Jr. ved skolen om rasespørsmål, samme år som president Lyndon B. Johnson opphevde det siste formelle raseskillet i USA. "Duke" er oppført med georgiansk arkitektur på østlige del av campus, mens vestdelen er i klassisk «engelsk» gotisk stil etter forbilde av byggestilen ved Cambridge og Oxford. Kirken Duke Chapel har sitteplass til 1.600 og et orgel med 5.200 piper. "Duke" inntar i 2008 13. plass globalt på "Times"´ liste over verdens beste universiteter. Av fagmiljøene er spesielt matematikk og medisin høyt rangert, mens skolene for medisin og jus er blant de vanskeligste i sitt slag å få opptak ved. I 2005 ble det opprettet et nært vitenskapelig samarbeid med National University of Singapore. De private pengebidragene er meget høye. Studier og forskning. Skolepengene ved Duke er høye (2006), hele US$ 33 068, pluss mer enn $ 9 000 i årlig internatpris. Det undervises opp til doktergradsnivå. Det tilbys mer enn 80 høyere gradsprogrammer. Studentene kommer fra alle 50 delstater og 106 andre nasjoner. Av tidligere studenter kan nevnes president Richard Nixon (jus 1937), presidentkandidat Ron Paul (medisin 1961), senator Elizabeth Dole, og Chiles president Ricardo Lagos. Av nobelprisvinnere finner vi fysikerne Hans Dehmelt og Robert C. Richardson. Campus ligger i landlige omgivelser i den 29 km² store Duke Forest, et skogsområde som brukes i forsknings- og undervisningsøyemed i naturfagsdisiplinene. Her er det også en zoologisk hage og et arboret – "Sarah P. Duke Gardens" med 300 000 besøkende årlig. Levine Science Research Center (1994) er USAs største samlede interdisiplinære forskningsmiljø samlet på én campus. Duke University Medical Center er tilknyttet universitetet og et av USAs aller fremste medisinske forskningsmiljøer med "Duke Hospital" og "Duke Childrens' Hospital" som sentrale, publikumsrettede institusjoner. Biblioteker og museer. Bibliotekene ved Duke University har 5,561 millioner titler, som gjør det til USAs trettiende største bibliotek (2006), men det tiende største private. Antall manuskripter er 17,7 millioner, mens det er samlet 1,2 millioner offentlige dokumenter. Det nye tilskuddet til Perkins Library som hovedbibliotek, er "Bostock Library" som ble åpnet i 2005. Nasher Museum of Art ble ferdigstilt i 2005 og har 13 000 kunstgjenstander, inkludert verk av Andy Warhol, Pablo Picasso og Henri de Toulouse-Lautrec. Hugo Gunckel Lüer. Hugo Gunckel Lüer (født 10. august 1901 i Valdivia, død 17. juli 1997 i Santiago de Chile) var en chilensk botaniker og naturvitenskapsmann. Autornavn Gunckel brukes for taksa han har publisert. Jens-Lars Fleischer. Jens-Lars Fleischer (født 1. januar 1960 i Ikerasak) er en Grønlandsk politiker. Han representerer partiet Siumut. Han har vært medlem av kommunestyret i Uummannaq kommune siden 1989, og startet i 2005 sin andre periode som borgermester. Hans første periode var 1997–2001. Han har sittet på Landstinget siden 2005, og sitter også i Siumuts hovedstyre. I tillegg var han formann for KANUKOKA fra 2001-05, og han var formann for Grønlandsdelegasjonen i "ICC-Greenland" i perioden 2002 – 2005. Pyraloidea. Pyraloidea er en artsrik gruppe (overfamilie) av sommerfugler som finnes i alle verdensdeler. Før regnet man gjerne alle medlemmene til én familie, Pyralidae, men i dag er det vanlig å dele Pyraloidea opp i to nært beslektede familier, gressmott (Crambidae) og mott (=halvmøll, Pyralidae). Et viktig fellestrekk er at de har høreorganer ("ører") på undersiden av bakkroppen, men bygningen av disse er forskjellig for det to familiene. De fleste artene er små til middelsstore, slankbygde, ofte bleke, grå eller brunlige møll, men mange unntak finnes. Antennene er trådformede og palpene er oftest lange og framoverstrakte. Larvene er nesten nakne, sylindriske, korte og tykke, og lever vanligvis skjult, enten inne i planter eller i silkerør som de spinner. En bemerkelsesverdig gruppe er underfamilien Nymphulinae, som omfatter de eneste sommerfuglene med larver som utvikler seg under vann. En del arter av mott gjør skade på lagrede matvarer, og noen gressmott er alvorlige skadedyr i jordbruket i varme områder. Ridley Borchgrevink. Ridley Yngvar Borchgrevink (født 1. februar 1898, død 2. juli 1981 i Asker) var en norsk tegner, grafiker, illustratør og maler. Han ble særlig kjent for sine mange dyretegninger. Liv og virke. Ridley Borchgrevink ble født i Wimbledon i England som sønn av den norske polarforskeren Carsten Egeberg Borchgrevink (1864–1934). Han kom til Norge allerede i 1902. Han studerte ett år ved NTHs arkitektlinje i Trondheim i 1918 og seinere zoologi ved Universitetet i Oslo. I perioden 1920–1923 var han elev hos billedkunstnerne Othon Friesz, Raoul Dufy, André Lhote og Pedro Araujo i Paris. Han reiste mye og foretok flere studiereiser, blant annet til Marokko, Kenya (1931–1932 og 1947–1948) og Uganda. I 1924 foretok han en jordomseiling med opphold i Sørøstasia og Vestindia. Han reiste også i Norge. Borchgrevink debuterte på Høstutstillinga i Oslo i 1921, og deltok siden nesten hvert år fram til 1972. Nasjonalgalleriet i Oslo har flere tegninger, litografier og malerier av ham. Borchgrevink utgav Afrika-bøkene "Svart og hvitt i Afrika" i 1932 og "Dyrespor og vill honning" i 1950, bøker der han både skrev teksten og lagde sprelske tegninger i karakteristisk blyant- eller pennestrek.Borchgrevink tegnet dessuten norsk natur og illustrerte omkring 30 bøker for norske forfattere, deriblant Nils Onsagers "Fottur" i 1930, P.Chr. Asbjørnsens "Norske huldreeventyr og folkesagn" i 1934 og flere av Mikkjel Fønhus' villmarksromaner. I 1942 utgav han dessuten sin egen "Dyretegninger". Det er også blitt utgitt flere kunstbøker med bildene hans. Borchgrevink fikk Statens kunstnerlønn fra 1958. Han bodde like ved Hvalstad gård i Asker i Akershus sør for Oslo. Andre norske dyretegnere er blant andre Omar Andreen, Eivind Nielsen og Viggo Ree. Harald Natvig. Harald Natvig (født 10. juni, 1872 i Stavanger, død 1. august 1947 i Hjerkinn) var en norsk lege og skytter som konkurrerte på begynnelsen av 1900-tallet. Lege. Harald Natvig var født i Stavanger, som sønn av skipsfører Jacob Andreas Natvig, og ble student i 1890 fra Kristiansand Katedralskole, cand.med. 1898 og dr.med. 1906. Allerede som medisinsk student vikarierte han i 1897 en kort tid som kommunelege i Lyngør, og senere, i 1900 som gruvelege i Bossmo, Rana. Han tjenestegjorde i en årrekke ved forskjellige sykehus, dels som assistent dels som kandidat, og til slutt som reservelege. Fra november 1903 til juli 1905 var han «volontørassistent» ved Barnbördshuset i Helsingfors, hvor han utarbeidet sin doktorgradsavhandling, som ble trykt i "Archiv für Gynäkologie" (1905). I 1906 fikk Natvig den medisinske doktorgrad. Fra 1905 til 1907 var han underlege i Bergen, deretter fra 1908 til 1911 reservelege i Kristiania. Mellom 1910 og 1913 var han universitetsstipendiat i fødselsvitenskap og kvinnesykdommer. Ved opprettelsen av den nye Oslo kommunale Kvinneklinikk i 1930 ble Harald Natvig dens første overlege til 1938. Natvig tok skarp avstand fra abortfremkallelse på såkalt "«humanitære og sociale indikasjoner»". Reiser. Harald Natvig besøkte de fleste europeiske land, dels som turist, dels for å se på fødselklinikker. Han gjorde også tjeneste som kirurg under to kriger, i serbisk tjeneste under Den første balkankrigen, og som leder av Norges Røde Kors ambulanse i Finland under borgerkrigen i 1918. Han tok mange fotografier fra krigen som i dag er klassiske innen sin sjanger, og er trykt i mange vitenskaplige verker om krig. Skytter. Harald Natvig deltok i skyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen og tok laggull i løpende hjort, både enkelt- og dobbeltskudd. I tillegg tok han individuell bronsemedalje i løpende hjort, enkeltskudd. Fire år senere, under Sommer-OL 1924 i Paris, ble det igjen laggull i løpende hjort, enkeltskudd og lagsølv i løpende hjort, dobbeltskudd. Vassbotndalen naturreservat. Vassbotndalen naturreservat er et naturreservat i Alta kommune. Reservatet dekker et område på 1,459 km² nederst i Vassbotndalen sør for Storvatnet i Talvik. Formålet med naturreservatet er å bevare et rikt løvskogområde, med en stor, frodig og lite påvirket gråorskog. Hans Nordvik. Hans Theodor Nordvik, tidligere Torbergsen (født 1. august 1880 i Trondenes, død 22. juli 1960 i Oslo) var en norsk skytter som konkurrerte på begynnelsen av det 20. århundre. Han deltok i skyting under Sommer-OL 1912, og åtte år senere i Sommer-OL 1920 i Antwerpen der han tok laggull i løpende hjort, både enkelt- og dobbeltskudd. Oluf Wesmann-Kjær. Oluf Wesmann-Kjær (født 2. juli 1874 i Nannestad, død 16. september 1945 i Oslo) var en norsk skytter som konkurrerte på begynnelsen av det 20. århundre. Han deltok i skyting under Sommer-OL 1920 i Antwerpen og Sommer-OL 1924 i Paris. I 1924 deltok han i øvelsene trap, individuelt og lag. Eidvågen naturreservat. Eidvågen naturreservat er et naturreservat i Hammerfest kommune. Reservatet dekker et område på 0,302 km² øst for Eidvågen på øya Seiland. Formålet med fredningen er å bevare et viktig fuglefjell med tilhørende plantesamfunn, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Krykkje bygger reir i en ca. 50 meter høy fjellside som går bratt ned i sjøen, ytterst i Eidvågen. Det er uvanlig at krykkje hekker så langt fra det åpne havet. Det hekker også noen par av Teist i fjellet. BMW 3200 CS. BMW 3200 CS er en bilmodell som ble produsert av den tyske bilprodusenten BMW mellom 1962 og 1965. Bilen er designet av det italienske designstudioet Bertone, og ble første gang presentert på bilutstillingen i Frankfurt i 1961. 3200 CS ble bygget på chassiset fra 502, og er etterfølger av BMW 503. Selve chassiset ble produsert i München, mens karosseriet ble produsert hos Bertone i Italia og sendt til München for montering. Under panseret satt en 3,2-liters V8-motor med 160 hestekrefter, og toppfarten var 200 kilometer i timen. Fra 1962 og frem til produksjonsslutt i 1965 ble omkring 600 eksemplarer bygget, samtlige i coupéutgave med unntak av ett eksemplar, som var en cabrioletutgave bygget til BMWs hovedaksjonærer, familien Quandt. Denne bilen befinner seg i dag i BMWs museum i München. Kambodsjansk riel. Riel (valutakode: KHR; khmer: រៀល; symbol: ៛) er valutaen i Kambodsja. Det har vært to forskjellige typer riel, den første ble brukt fra 1953-1975, og den andre siden 1. april 1980. Den amerikanske dollaren er gangbar valuta overalt i Kambodsja, med en konverteringsrate som er litt lavere enn den offisielle kursen: 4000 riel per dollar. Gilad Atzmon. Gilad Atzmon (født 9. juni 1963) er en israelsk-engelsk jazzsaksofonist, forfatter og anti-sionistisk aktivist. Atzmon ble født inn i en sekulær jødisk familie i Israel, men regner seg i dag som hebraisktalende palestiner og er bosatt i London, dit han emigrerte i 1994. Atzmons primærinstrument er altsaksofonen, men han spiller også klarinett, horn og fløyte. Musikalsk har han spesialisert seg på bebop og frijazz, fremfor alt gjennom bandet "Orient House Orchestra", som han startet på 1990-tallet og fortsatt spiller med. Han gjorde seg først for alvor bemerket som musiker gjennom sitt samarbeid med den israelske sangerinnen Ofra Haza tidlig på 1990-tallet, og han har siden samarbeidet med blant andre Shane MacGowan, Robbie Williams, Sinéad O'Connor, Robert Wyatt og Paul McCartney. Han spiller også med Ian Durys gamle backingband The Blockheads og deltok på den siste plata som ble gitt ut med Dury, "Ten More Turnips From the Tip". Som politisk aktivist har Atzmon blitt en kontroversiell figur. Han har markert seg som en kritiker av den delen av den jødiske kulturen han mener har skapt apartheid i det historiske Palestina, og går inn for én demokratisk og ikke-religionsbundet stat i området. Han har videre kritisert Israel-lobbyens makt, særlig i USA, og støttet Norman Finkelstein i dennes kritikk av den såkalte Holocaustindustrien. Han er også en kritiker av begrepet antisemittisme, som han hevder har mistet sitt innhold ved at det brukes til å stemple Israel-kritikere. Atzmon mener man heller burde snakke om rasisme. Disse synspunktene, samt det faktum at han har samarbeidet og fortsatt samarbeider med blant andre Israel Shamir, har gjort at han har blitt fremstilt som både antisemitt, Holocaust-fornekter og selvhatende jøde, anklager Atzmon selv avviser. Da Atzmon i 2005 var innleder på et arrangement i regi av Socialist Workers Party i London ble dette møtt med protester og demonstrasjoner fra blant andre Alliance for Workers' Liberty, og da han i 2007 holdt en innledning for det svenske sosialdemokratiske partiet avfødte dette protester fra den Svenska kommittén mot antisemitism. I mars 2012 publiserte ledende palestinske aktivister fra blant annet USA, Storbritannia og Canada en uttalelse hvor de oppfordret andre palestinske organisjoner, aktivister og støttespillere til å ta avstand fra hva de kalte Atzmons rasisme og antisemittisme. Atzmon har også skrevet to romaner, "A Guide to the Perplexed" (2002) og "My One and Only Love" (2005), hvorav førstnevnte er utgitt på norsk under tittelen "En veiledning for de forvirrede". Lille Kamøya naturreservat. Lille Kamøya naturreservat er et naturreservat i Hammerfest kommune. Reservatet dekker et område på 1,585 km² der ca. 0,6 km² utgjør landområdet på Lille Kamøya og resten er havområdet rundt. Lille Kamøya ligger rett nord for Store Kamøya og Sørøya. Formålet med fredningen er å bevare et viktig fuglefjell med tilhørende plantesamfunn, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Lille Kamøy har Norges største koloni med toppskarv. Ellers hekker krykkje, lomvi, ærfugl, teist, gråmåke og svartbak på øya. Lunde antas å hekke. Alke, rødnebbterne, tjeld, fjæreplytt og ringsel er observert. Fuglekoloniene finnes særlig lengst nord og lengst sør på øya. Burundisk franc. Franc er valutaen i Burundi. En franc er nominelt delt inn i 100 centimes, men det har ikke blitt laget centimesmynter siden Burundi først fikk sin egen valuta. En burundisk franc er veldig lite verdt i forhold til valuta i den vestlige verden. En franc koster ikke mer enn et kvart norsk "øre". Saksfjorden naturreservat. Saksfjorden naturreservat er et naturreservat i Hammerfest kommune. Reservatet dekker et område på 1,002 km² innerst i Saksfjorden nord på Sørøya. Ca. 0,5 km² er landareal rundt fjorden. Formålet med vernet er å bevare en tilnærmet uberørt sandfjord med tilhørende sanddynesystem og vegetasjon. Sanddynesystemet er preget av sterk vindpåvirkning. Vegetasjonen er variert. Forstrandvegetasjonen består av ishavsreddik og tangmelde. Videre følger lyse og grå dyner som går over i artsrik dynegrashei, med bl.a. rødflangre, fjellflokk og sibirgrasløk. Området er omgitt av bratte fjell og kraftig sandflukt oppover fjellsidene er karakteristisk. På et nes litt ut i fjorden er det steinstrand på utsiden og lyse sandyner med eroderte buestarrdyner på innsiden. Området er uberørt av tekniske inngrep, men nyttes til beite for rein og sau. Angolansk kwanza. Kwanza er valutaen i Angola. Svartbotn naturreservat. Svartbotn naturreservat er et naturreservat i Hammerfest kommune. Reservatet dekker et område på 2,213 km² nordøst på Sørøya. Ca. 2 km² er landareal. Formålet med vernet er å bevare en lite påvirket sandfjord med tilhørende sanddynesystem og vegetasjon. Sandfronten i Svartbotn er ca. 300 meter bred og sanddyner strekker seg flere hundre meter innover dalføret innenfor, som er omgitt av nokså bratte fjell. Forstranda er dominert av strandarve og litt tangmeldevoll og balderbråvoll. Stranddynene er lite utviklet og forstranda går stort sett direkte over i ung dynegrashei dominert av ryllik. Videre følger eldre dynegrashei med tørre rygger med reinrose, og fuktigere søkk med ballblom og fjellflokk. Her finnes også kvitsoleie som er meget sjelden i Nord-Norge. I området finnes steinaldertufter av kulturhistorisk interesse. Kreasjon. Kreasjon kommer av latin:"creare", som betyr "å skape". Ordet brukes mest om de store motehusenes nye kjolemodeller, hvor hver enkelt av dem viste noe nytt, fantasifullt, enestående (og dyrt). Vi snakker også om å være kreative og om kreativitet om det å lage noe, være oppfinnsomme. I sammenheng med Bibelens skapelsesberetning og tolkninger av denne, har vi fått uttrykket kreasjonisme som betegnelse for en svært bokstavelig forståelse. Denne settes til vanlig som motsats til evolusjonismen. Andotten naturreservat. Andotten naturreservat er et naturreservat i Hasvik kommune. Reservatet dekker et område på 0,303 km² nordvest på øya Sørøya. Ca. 0,1 km² av dette er landareal. Formålet med fredningen er å bevare et viktig fuglefjell med tilhørende plantesamfunn, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. På fuglefjellett hekker krykkje, toppskarv, storskarv og teist. De fleste fuglene hekker på nordsiden av neset. Frenologi. Frenologi (av gresk "phren", «sinn» eller «forstand», og "logia", «lære») er en foreldet lære om hvordan «sjelsegenskaper er plassert forskjellige steder i menneskehjernen og påvirker hjernens fysiske struktur, og hvordan dette kan avleses i den ytre formen på hodeskallen. Læren ble først presentert av den østerrikske legen Franz Joseph Gall (1758–1828) i 1796, men siden videreutviklet blant annet av nevøen Johann Spurzheim (1776–1832). Frenologi kan også kalles "kranioskopi" eller "kraniologi", et videre begrep som også kan omfatte den mer nøytrale læren om kraniets bygning. Frenologi ble betraktet som en protovitenskap, men karakteriseres i dag vanligvis som pseudovitenskap. Historikk. Ifølge frenologien hadde hver peronlighetsegenskap eller mentale funksjon en egen lapp, kalt et «organ», på overflaten av hjernen. Frenologene trodde at disse lappene kunne være mer eller mindre velutviklet ettersom hvor sterk egenskapen var eller hvor mye den ble stimulert. Bulene på hjernen kunne ofte, men ikke alltid, vises i den ytre formen på hodeskallen. Ujevnheter i skallen kunne studeres gjennom spesielle undersøkelser og dermed si noe om personens sinnsliv, intelligens og karakteregenskaper. Franz Joseph Gall opererte opprinnelig med 27 evner, og tilsvarende «organer», i hjernen. Andre la flere til og delte hjernen inn i 43 felt. Begreper som kortskaller og langskaller, og praksisen med skallemålinger, tilhører ikke frenologien, men den fysiske antropologien, som tidligere blant annet var viktig for bedømmelsen av menneskeraser. Frenologi i Norge er kjent bare mellom cirka 1910 og 1927. Teorien hadde da en viss oppblomstring, tross allmenn vitenskapelig skepsis. Den eneste norske frenologen het Hans Andreas Tandberg, men enkelte frenologer fra Sverige og Danmark besøkte Norge på denne tida. Nordsandfjorden naturreservat. Nordsandfjorden naturreservat er et naturreservat i Hasvik kommune. Reservatet dekker et område på 0,802 km² nordvest på øya Sørøya. Ca. 0,7 km² av dette er landareal. Formålet med vernet er å bevare en stor sandfjord med tilhørende sanddynesystem og vegetasjon. Nordsandfjorden har en arktisk flora. Det er registrerte i alt 174 arter og underarter av karplanter her. Store mengder kalkrik sand gir livsgrunnlag for mange kalkkrevende arter. Her vokser blant annet en rekke orkideer: grønnkurle, korallrot, skogmarihånd, flekkmarihånd, rødflangre, brudespore, fjellhvitkurle og småtveblad. I området er det tufter som vitner om tidligere bosetting og jordbruk. Rein beiter i området, og området er attraktivt til friluftsliv. Kolv. Kolv er en åpning i en teine, der krabbe, kreps eller hummer kan gå inn, men vanligvis ikke ut. Fra gammelt var den laget av flate trespiler som var festet til en flettet ring, også av tre. Monteringen var slik at spilene sto i en ring som var videre enn en stor krabbe, og vendt innover mot sentrum i ringen slik at åpningen mellom spilene ble smalere (konisk utforming) jo lengre inn en trengte seg. Spilene var elastiske og slapp dyret inn. Trekolver finnes fortsatt, men er ofte blitt erstattet med andre materialer, som plast og metall. «Kolv» eller «kalv» kan også finnes som navn på smale passasjer i sjøen, gjerne med en brukbar havn på innsiden. Eksempler: "Ytre Kalven" og "Indre Kalven" på hver sin side av fjellknausen "Klubben" helt sør.øst på øya Hidra i Flekkefjorden. Begge disse har trang adkomst og relativt romslig bukt på innsiden. Storgalten naturreservat. Storgalten naturreservat er et naturreservat i Hasvik kommune. Reservatet dekker øyene Lyngøya og Flatøya, et område på 1 066 km² i Galtefjorden på øya Sørøya. Ca. 0,35 km² av dette er landareal. Formålet med fredningen er å bevare et viktig fuglefjell med tilhørende plantesamfunn, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Krykkjekolonien ligger i ei bratt fjellside på Storgalten. Andre fugler som hekker her er storskarv, gråmåke, svartbak, teist og ærfugl. Menocchio. Menocchio'", også kjent som Deomenico Scandella, ble født i 1532. Hans filosofiske lære førte til et kjetterstempel fra Inkvisisjonen og han ble til slutt brent på bålet i 1599 etter ordre fra Pave Klemens VIII. Arnt Aamodt. Arnt Aamodt (født 11. juli 1923, død 21. juni 2007) fra Sætre i Hurum. Utdannet agronom og i økonomi. Han var forretningsmann, bankmann og hobbygeolog. Gjennom hans funn av mineraler og edelstener ble Hurumhalvøya kjent for sitt mineralrike. Flere av hans funn er blant annet utstilt på Geologisk Museum på Tøyen, Kongsberg Bergverksmuseum, Fossheim steinsenter i Lom og i mange private samlinger i innland og utland. Noen av hans mest kjente funn var akvamarin, citrin, topas, ametyst, agat, beryll, røkkvarts, pyritt, flusspat, kalkspat, obsidian, fenakitt, hematitt av høy kvalitet. Han har hatt mange skoleklasser på besøk hjemme og har undervist de i geologi. Han har også holdt flere foredrag og kåserier for skoler og foreninger opp gjennom årene. Han har jobbet i Norges Idrettsforbund. Ikke så rart kanskje da han i mange år var en habil idrettsmann. Som veteran deltok han i flere NM i diskos med gode resultater øverst på premielisten. Sørsandfjorden naturreservat. Sørsandfjorden naturreservat er et naturreservat i Hasvik kommune. Reservatet dekker et område på 1,795 km² nordvest på øya Sørøya. Ca. 1,5 km² av dette er landareal. Formålet med vernet er å bevare en stor sandfjord med tilhørende sanddynesystem og vegetasjon. Sandstranda, sanddynefronten og dynegrasheia utgjør et velutviklet og instruktivt system. Dynegrasheia har tydelige hevete strandvoller som viser landhevingen. Vegetasjonen er variert og har et høyt antall plantearter, herunder også enkelte varmekjære arter. I området finnes en nordlig forekomst av rik bjørkeskog, bregner og høgstauder i undervegetasjonen. Sandstranda er ca. 1 km lang og dyneheia strekker seg ca. 1.2 km innover. Ytterst finnes ishavsreddik-forstrand. Dynefronten er markert med adskilte lyse og grå dyner. Et strandvollsystem dannet ved landhevingen gjør at dynegrasheia har tørre rygger og mer fuktige søkk. Innenfor ligger ei brei reinrosesone som går over i kreklinghei. Skjellsanden gir en utpreget kalkflora med høyt artsantall. I området er det tufter som vitner om tidligere bosetting og jordbruk. Området er et interessant kulturlandskap, og Rein beiter her. Loppa naturreservat. Loppa naturreservat er et naturreservat i Loppa kommune. Reservatet dekker et område på 6,33 km² nordvest på Loppa øy. Ca. 2,4 km² av dette er landareal. Formålet med fredningen er å bevare et viktig fuglefjell med tilhørende plantesamfunn, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. Fuglefjellet har en bra forekomst av alkefugler. Mot vest stuper en ca. 200 meter høy fjellvegg i sjøen. Det indre av øya består av et fjellplatå. Amapá (kommune). Amapá er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Cutias. Cutias er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Ferreira Gomes. Ferreira Gomes er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Itaubal. Itaubal er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Laranjal do Jari. Laranjal do Jari er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Kommunen grenser mot Surinam i nordvest. Mazagão. Mazagão er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Oiapoque. Oiapoque er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Pedra Branca do Amaparí. Pedra Branca do Amaparí er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Porto Grande. Porto Grande er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Pracuúba. Pracuúba er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Santana (Amapá). Santana er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Serra do Navio. Serra do Navio er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Tartarugalzinho. Tartarugalzinho er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. Vitória do Jari. Vitória do Jari er en kommune i delstaten Amapá i nordregionen av Brasil. HSD Buss. HSD Buss AS ble etablert ved at Hardanger Sunnhordlandske Dampskipsselskap (HSD) kjøpte Bergen-Hardanger-Voss Billag (BHV) og endret navnet til HSD Buss. HSD hadde fra før organisert bussvirksomheten sin i en egen divisjon, HSD Busstrafikk, og denne virksomheten ble etter hvert innlemmet i HSD Buss. Da HSD overtok VestTrafikk AS i 2000 og Bergen Nordhordland Rutelag (BNR) i 2002 ble busstrafikken i disse selskapene innlemmet i HSD Buss AS. I 2003 ble bussvirksomheten i Haugaland Billag også overtatt av HSD Buss. HSD fusjonerte med Gaia Trafikk AS i 2006 og endret da navn til Tide ASA. Samtidig skiftet HSD Buss navn til Tide Buss AS. Korsfjorden naturreservat. Korsfjorden naturreservat er et naturreservat i Alta kommune. Reservatet dekker et område på 0,528 km² av sørsiden av Kufjellet, rett nord for Korsfjorden. Formålet med fredningen er å bevare et tilnærmet urørt løvskogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Berggrunnen består av glimmerskifer med lag av kalkholdige bergarter. Området har lågurtskog med kalkkrevende og varmekjær vegetasjon, og med et usedvanlig høyt antall arter. Tresjiktet består av bjørk og silkeselje, med innslag av gråor, rogn, hegg og osp. Einer er karakteristisk i busksjiktet og viser at området er gammel beitemark. Den lavvokste urtevegetasjonen i feltsjiktet har mange varmekjære, sørlig utbredte arter: hengeaks, markjordbær, krattmjølke, bleikstarr, legeveronika og sumphaukeskjegg. En av de sørlige artene, maurarve, er ikke funnet andre steder i Finnmark. Vegetasjonen har også innslag av østlige arter som storveronika, lappflokk og finnmarksfrøstjerne. Området er tilgjengelig fra stier på vestsida og østsida og skal kunne brukes til reindrift. Aguiar. Aguiar er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil og har grenser til kommunene São José de Piranhas, Carrapateira, São José da Lagoa Tapada, Coremas, Igaracy, Itaporanga,Serra Grande og Nazarezinho. Kommunen ligger i mikroregionen Piancó. Historie. Aguiar utviklet seg fra gården São Francisco, eid av Manoel Alves Cassiano. Historien forteller at en koleraepidemi i 1880 truet de som bodde på gården, hvorpå de ga et løfte til Sankt Sebastian som lød som følger; Dersom sykdommen ikke tok familiene deres, ville de bygge et kapell til hans ære. Da de kom seg helskinnet ut av epidemien bygget de kapellet og gårdseieren ga en del av gården sin til religiøse formål og kapellet. På grunn av elven med likelydende navn som renner igjennom kommunen utviklet Aguiar etterhvert store bomullsplantasjer til stor misunnelsen i regionen. Kommunen fikk administrativ uavhengighet den 22. desember 1961. Den offisielle grunnleggelsesdatoen var den 28. oktober 1962. Leirbotndalen naturreservat. Leirbotndalen naturreservat er et naturreservat i Alta kommune. Reservatet dekker et område på 1,157 km² av Leirbotndalen, ca. 3 km opp i dalen. Formålet med fredningen er å bevare et tilnærmet urørt løvskogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Området er et terrasselandskap, med furu oppå terrassene. Gråorskogen er knyttet til de lave partiene langs Kvandalselva og Lakselva. En del av området omfatter rike bjørkeskoglier ovenfor veien. Særlig bekkedraget langs Kvandalselva og breddene langs Lakselva har frodig og storvokst gråor- og høgstaudebjørkeskog. Skogstorkenebb, ballblom, hundekjeks, mjødurt og vendelrot er vanlige i feltsjiktet. Stedvis finnes tette bregnekratt med strutseving, skogburkne og sauetelg. Bekkeblom, krypsoleie, stolpestarr, fjellskrinneblom og grusstarr vokser i de sumpaktige partiene. Mange sørlige arter er registrert, og lokaliteten er landets nordgrense for trollbær. Området skal kunne brukes til reindrift. Alagoa Grande. Alagoa Grande er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil med grenser til kommunene Juarez Távora, Areia, Alagoinha, Mulungu, Serra Redonda, Massaranduba, Gurinhém, Matinhas og Alagoa Nova. Kommunen ligger i mikroregionen Brejo Paraibano. Historie. Kommunenavnet er skrevet i en gammel form av portugisisk med en "a" foran ordet "lagoa", som betyr tjern eller liten innsjø. Som en by i Brejo-regionen i Paraíba var området en del av kommunen Areia inntil det ble uavhengig på midten av 1800-tallet. Til tross for at tettstedet ble gjort til et distrikt i 1847, er det først i 1864 at man regner som datoen for grunnleggelsen av kommunen. Den 21. oktober 1864 ble området politisk uavhengig og fikk ladssted-statusen den 26. juli 1865. Den 27. mars 1908 ble Alagoa Grande oppgradert til bykategori. Dette regnes av mange som den faktiske grunnleggelsesdatoen av bykommunen. Regionen vokste mye på 1800-tallet på grunn av sukkerrørindustrien som benyttet slavearbeidere. Denne industrien sørget også for å ødelegge atlanterhavsregnskogen i området og dermed også det naturlige grøntarealet som beskyttet landet. Det eksisterer enda store hus, som alle ble bygget av slaver, i midten av kommunen som bevis på denne økonomiske storhetstiden. Noen av disse husene, som befinner seg foran den sentrale torgplassen, er dekket av fliser importert fra Portugal på 1800-tallet. I kommunen befinner det seg også en quilombo fra Caiana dos Crioulos, som en arv fra slavene som ble utnyttet for den økonomiske og kulturelle veksten til byen. Alagoa Nova. Alagoa Nova er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil med grenser til kommunene Areia, Alagoa Grande, Matinhas, São Sebastião de Lagoa de Roça og Esperança. Kommunen ligger i mikroregionen Brejo Paraibano. Alagoinha (Paraíba). Alagoinha er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil med grenser til kommunene Cuitegi, Alagoa Grande, Mulungu, Guarabira, Pilões og Areia. Kommunen ligger i mikroregionen Guarabira. Historie. Området som i dag er kommunen Alagoinha var tidligere et passeringspunkt for franske smuglere, som i slutten av 1500-tallet passerte denne regionen under søket etter gull i Serra da Copaoba. Regionen var på det tidspunktet befolket av Potiguar-indianere. Påbegynnelsen av befolkningen av regionen er sagt å være byggingen av et hus i 1864 ved bredden av et tjern på tomten til Manoel Martins, grunnleggeren av tettstedet. Dette ble brukt som overnattingssted for reisende som gjerne skulle til det store markedet i Mamanguape. En annen versjon, gitt av historikeren Coriolano Medeiros, sier at befolkningen ble grunnlagt i 1870 av Luiz Honorato, som bygde det første bolighuset og et kommersielt foretak. Distriktet "Paz de Alagoinha" ble opprettet den 25. oktober 1921 ved lov nummer 533. Ved den administrative oppdelingen av Brasil i 1936, ble Alagoinha rapportert som et distrikt av Guarabira. Det fortsatte slik i opptellingene i 1937 og 1938 samt 1939 til 1943. Befolkningen ble deklarert som et tettsted den 30. mars 1938 ved lovdekret nummer 1010. Den 31. desember 1943 ble navnet endret fra Alagoinha til tauatuba, som betyr «overflod av rød leire» på de innfødtes språk. Fem år senere (1948) ble et lovforslag av deputado Hiati Leal gjennomført som byttet navnet tilbake til Alagoinha. Etter dette siste byttet ble det påbegynt prosessen for å få politisk uavhengighet, noe som ble oppnådd den 3. desember 1953 ved lov nummer 979. Den offisielle innstallasjonen av ordfører ble utført den 30. desember 1953. Alcantil. Alcantil er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Kommunen ligger i mikroregionen Cariri Oriental. Algodão de Jandaíra. Algodão de Jandaíra er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Alhandra. Alhandra er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Amparo (Paraíba). Amparo er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Aparecida (Paraíba). Aparecida er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Arara. Arara er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Araruna (Paraíba). Araruna er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Araçagi. Araçagi er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Areia. Areia er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Areia de Baraúnas. Areia de Baraúnas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Areial. Areial er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Aroeiras. Aroeiras er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Assunção. Assunção er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Bananeiras. Bananeiras er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Baraúna (Paraíba). Baraúna er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Barra de Santa Rosa. Barra de Santa Rosa er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Barra de Santana. Barra de Santana er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Barra de São Miguel (Paraíba). Barra de São Miguel er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Bayeux (Paraíba). Bayeux er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Baía da Traição. Baía da Traição er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Belém (Paraíba). Belém er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Belém do Brejo do Cruz. Belém do Brejo do Cruz er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Bernardino Batista. Bernardino Batista er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Boa Ventura. Boa Ventura er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Boa Vista (Paraíba). Boa Vista er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Bom Jesus (Paraíba). Bom Jesus er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Bom Sucesso (Paraíba). Bom Sucesso er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Bonito de Santa Fé. Bonito de Santa Fé er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Boqueirão. Boqueirão er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Borborema (Paraíba). Borborema er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Brejo do Cruz. Brejo do Cruz er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Brejo dos Santos. Brejo dos Santos er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Caaporã. Caaporã er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cabaceiras. Cabaceiras er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cachoeira dos Índios. Cachoeira dos Índios er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cacimba de Areia. Cacimba de Areia er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cacimba de Dentro. Cacimba de Dentro er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cacimbas. Cacimbas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Caiçara (Paraíba). Caiçara er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cajazeiras. Cajazeiras er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cajazeirinhas. Cajazeirinhas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Caldas Brandão. Caldas Brandão er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Camalaú. Camalaú er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Campina Grande. Campina Grande er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Campo de Santana. Campo de Santana er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Capim. Capim er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Caraúbas (Paraíba). Caraúbas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Carrapateira. Carrapateira er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Casserengue. Casserengue er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Catingueira. Catingueira er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Navnet til kommunen kommer fra et stort tre med dette navnet som står ved siden av veien. Catolé do Rocha. Catolé do Rocha er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Caturité. Caturité er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Conceição. Conceição er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Condado (Paraíba). Condado er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Conde (Paraíba). Conde er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Coremas. Coremas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Coxixola. Coxixola er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cruz do Espírito Santo. Cruz do Espírito Santo er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Cubati. Cubati er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cuitegi. Cuitegi er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cuité. Cuité er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Cuité de Mamanguape. Cuité de Mamanguape er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Curral Velho. Curral Velho er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Curral de Cima. Curral de Cima er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Damião. Damião er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Desterro. Desterro er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Diamante. Diamante er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Dona Inês. Dona Inês er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Duas Estradas. Duas Estradas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Emas. Emas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Esperança. Esperança er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Máze naturreservat. Maze naturreservat er et naturreservat i Kautokeino kommune. Reservatet dekker et område på 0,231 km², på vestsiden av Kautokeinoelva i Maze. Formålet med fredningen er å bevare et tilnærmet urørt løvskogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Naturreservatet omfatter ei lav, flompåvirket halvøy i Kautokeinoelva, Ájanjárga, nedenfor bygda Máze. Ellers langs Kautokeinoelva dominerer krekling- og blåbærdominerte bjørkeskoger. Området har velutviklet vierskog med grønnvier som dominant art, men også med bjørk, hegg, setervier og rogn i treskiktet. Stedvis er innslaget av hegg stort. Busksjiktet har i tillegg til grønnvier innslag av rips, setervier og bleikvier. Feltsjiktet er glissent og karakteriseres av gras og starr. Skogrørkvein, sølvbunke og lundrapp vokser i hele området, innslag av slirestarr og engrapp. Av urter opptrer engsnelle, krypsoleie og storveronika vanligst. I tillegg er enghumleblom, kvitmaure og skogstjerneblom karakteristiske. Skogstorkenebb og ballblom er sparsomt representert. Vierskogen opptrer i mosaikk med høgstaude- og lågurtbjørkeskog på de tørre og mindre flompåvirkete områdene. Området skal kunne brukes til reindrift. Fagundes. Fagundes er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Frei Martinho. Frei Martinho er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Gado Bravo. Gado Bravo er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Guarabira. Guarabira er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Gurinhém. Gurinhém er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Gurjão. Gurjão er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Ibiara. Ibiara er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Igaracy. Igaracy er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Imaculada. Imaculada er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Ingá. Ingá er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Itabaiana (Paraíba). Itabaiana er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Itaporanga (Paraíba). Itaporanga er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Itapororoca. Itapororoca er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Itatuba. Itatuba er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Jacaraú. Jacaraú er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Jericó. Jericó er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Juarez Távora. Juarez Távora er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Juazeirinho. Juazeirinho er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Junco do Seridó. Junco do Seridó er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Juripiranga. Juripiranga er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Juru. Juru er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Lagoa (Paraíba). Lagoa er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Lagoa Seca. Lagoa Seca er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Lagoa de Dentro. Lagoa de Dentro er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Lastro. Lastro er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Livramento. Livramento er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Logradouro. Logradouro er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Lucena. Lucena er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Malta (Paraíba). Malta er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Mamanguape. Mamanguape er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Mamanguape er også betegnelsen på en elv som renner gjennom kommunen, frem til Atlanterhavet. Historie. Regionen Mamanguape var opprinnelig bebodd av potiguara-indianere. Navnet kommer mest sannsynlig av det indianske navnet "mamã-guape" som betyr "drikkestedet". Før 1575 ble området frekventert av franskmenn, som inngikk avtaler med indianerne for å holde portugiserne unna, og forhindre dem i å kolonisere landet. Manaíra. Manaíra er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Marcação. Marcação er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Mari (Paraíba). Mari er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Marizópolis. Marizópolis er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Massaranduba (Paraíba). Massaranduba er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Mataraca. Mataraca er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Matinhas. Matinhas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Mato Grosso (Paraíba). Mato Grosso er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Maturéia. Maturéia er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Mogeiro. Mogeiro er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Montadas. Montadas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Monte Horebe. Monte Horebe er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Monteiro. Monteiro er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Mulungu (Paraíba). Mulungu er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Mãe d'Água. Mãe d'Água er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Natuba. Natuba er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Nazarezinho. Nazarezinho er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Nova Floresta. Nova Floresta er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Nova Olinda (Paraíba). Nova Olinda er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Nova Palmeira. Nova Palmeira er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Olho d'Água. Olho d'Água er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Olivedos. Olivedos er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Ouro Velho. Ouro Velho er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Parari. Parari er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Passagem (Paraíba). Passagem er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Patos. Patos er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Paulista (Paraíba). Paulista er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pedra Branca (Paraíba). Pedra Branca er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pedra Lavrada. Pedra Lavrada er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pedras de Fogo. Pedras de Fogo er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pedro Régis. Pedro Régis er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Piancó. Piancó er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Picuí. Picuí er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pilar (Paraíba). Pilar er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pilões (Paraíba). Pilões er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pilõezinhos. Pilõezinhos er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pirpirituba. Pirpirituba er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pitimbu. Pitimbu er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pocinhos. Pocinhos er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Pombal. Pombal er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Poço Dantas. Poço Dantas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Poço de José de Moura. Poço de José de Moura er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Prata (Paraíba). Prata er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Princesa Isabel. Princesa Isabel er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Puxinanã. Puxinanã er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Queimadas (Paraíba). Queimadas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Quixabá. Quixabá er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Navnet Quixaba kommer fra språket Tupí, "qüessaba, quixaba", som betyr et sted å sove, hengekøye, slappe av. Ved begynnelsen av 1900-tallet ble to gårder, Quixabá Velha og Quixabá eid av Manoel Pereira og Manoel José de Maria, til det som ble den nåværende kommunen Quixabá. Remígio. Remígio er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Riacho de Santo Antônio. Riacho de Santo Antônio er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Riacho dos Cavalos. Riacho dos Cavalos er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Riachão (Paraíba). Riachão er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Riachão do Bacamarte. Riachão do Bacamarte er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Gossjohka naturreservat. Gossjohka naturreservat er et naturreservat i Karasjok kommune. Reservatet dekker et område på 1,284 km² av der elven Gossjohka munner ut i Anarjohka. Formålet med fredningen er å bevare et tilnærmet urørt løvskogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Her er det bjørkeskog og vierskog med dominans av grønnvier. Einer, rips, hegg, sølvvier, bleikvier og grønnvier i busksjiktet. Vanlige arter i feltsjiktet er skogrørkvein, sølvbunke, smyle, slirestarr, kvitmaure, skogstorkenebb, teiebær, kvitbladtistel, lappflokk, åkerbær og storveronika. Det som særpreger området er den store innslaget av østlige og kontinentale arter som finnmarksrørkvein, finnmarkskveke, trillingstarr, myrfrytle, blokkvier, finnmarksvier, russefrøstjerne, finnmarksfrøstjerne, finnmarkspors, tanatimian og sibirturt. De fleste av disse artene finnes i bjørkeskogen og/eller vierskogen langs elva. Dette er et av de beste eksemplene på de kontinentale engbjørkeskogene som er karakteristiske for indre Finnmark. Området skal kunne brukes til reindrift. Riachão do Poço. Riachão do Poço er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Rio Tinto. Rio Tinto er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Salgadinho (Paraíba). Salgadinho er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Salgado de São Félix. Salgado de São Félix er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Santa Cecília (Paraíba). Santa Cecília er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Santa Cruz (Paraíba). Santa Cruz er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Santa Helena (Paraíba). Santa Helena er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Santa Inês (Paraíba). Santa Inês er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Santa Luzia (Paraíba). Santa Luzia er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Santa Rita (Paraíba). Santa Rita er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Santa Teresinha (Paraíba). Santa Teresinha er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Santana de Mangueira. Santana de Mangueira er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Santana dos Garrotes. Santana dos Garrotes er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Joca Claudino. Joca Claudino er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Kommunen het Santarém inntil 27. desember 2010 da kommunestyret byttet navn til Joca Claudino. Santo André (Paraíba). Santo André er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Sapé. Sapé er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Magne Greger. Magne Greger (født 26. januar 1944) er en norsk politiker (Ap). Han var ordfører i Alstahaug kommune fra 2003 til 2007. Greger og Arbeiderpartiet overtok ordførerposisjonen tidlig i perioden da ordfører Håkon Mørk (Sp) ble syk og døde. I perioden var det indre strid i Ap, og ved valget i 2007 stilte en utbrytergruppe egen byliste. Greger, Magne Seridó. Seridó er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Serra Branca. Serra Branca er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Serra Grande. Serra Grande er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Serra Redonda. Serra Redonda er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Serra da Raiz. Serra da Raiz er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Serraria. Serraria er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Sertãozinho (Paraíba). Sertãozinho er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Sobrado. Sobrado er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Soledade (Paraíba). Soledade er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Solânea. Solânea er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Sossêgo. Sossêgo er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Sousa. Sousa er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São Bentinho. São Bentinho er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São Bento (Paraíba). São Bento er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São Domingos de Pombal. São Domingos de Pombal er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São Domingos do Cariri. São Domingos do Cariri er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São Francisco (Paraíba). São Francisco er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José da Lagoa Tapada. São José da Lagoa Tapada er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José de Caiana. São José de Caiana er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José de Espinharas. São José de Espinharas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José de Piranhas. São José de Piranhas er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José de Princesa. São José de Princesa er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José do Bonfim. São José do Bonfim er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José do Brejo do Cruz. São José do Brejo do Cruz er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José do Sabugi. São José do Sabugi er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José dos Cordeiros. São José dos Cordeiros er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São José dos Ramos. São José dos Ramos er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São João do Cariri. São João do Cariri er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São João do Rio do Peixe. São João do Rio do Peixe er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São João do Tigre. São João do Tigre er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São Mamede. São Mamede er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São Miguel de Taipu. São Miguel de Taipu er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São Sebastião de Lagoa de Roça. São Sebastião de Lagoa de Roça er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. São Sebastião do Umbuzeiro. São Sebastião do Umbuzeiro er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Taperoá (Paraíba). Taperoá er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Tavares (Paraíba). Tavares er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Teixeira. Teixeira er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Tenório. Tenório er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Triunfo (Paraíba). Triunfo er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Uiraúna. Uiraúna er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Umbuzeiro. Umbuzeiro er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Vieirópolis. Vieirópolis er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Vista Serrana. Vista Serrana er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Várzea (Paraíba). Várzea er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Steinar Horsgård. Steinar Horsgård (født 19. april 1954) er ordfører (2003–2007) i Dønna kommune i Nordland. Han representerer Senterpartiet, og har hatt ordførerposisjonen med støtte fra Sosialistisk Venstreparti og Høyre. Høyre trakk støtten høsten 2006, og Horsgård styrte den siste del av perioden kommunen uten å ha et flertall i kommunestyre bak seg. Horsgård stilte ikke til gjenvalg ved valget i 2007. Zabelê. Zabelê er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil. Água Branca (Paraíba). Água Branca er en kommune i delstaten Paraíba i nordøstregionen av Brasil og har grenser til kommunene Juru, Olho d'Água, Imaculada samt delstaten Pernambuco. Kommunen ligger i mikroregionen Serra do Teixeira. Historie. Det sies at i 1814, dro en indianer i husholdet til gården til Herculano José da Silva ut for å jakte sammen med sønnen til gårdseieren. De gikk seg vill i utmarken og klatret opp i et tre for å se seg om. Dermed fikk de øye på en stripe med fruktbart og grønt land. Mens de gikk mot dette området fant de et vannutspring som de kalte for «Mutambá». Når de tok opp væsken i hendene fikk de bekreftet at det var rent vann ("Água branca"). Dette er ifølge tradisjonen opprinnelsen til navnet på kommunen. Ved å følge løpet til elven "Bom Jesus", kom indianeren seg tilbake til gården og fortalte om funnet. Flere personer flyttet til dette området og bosatte seg der. Det første kapellet, i dag hovedkirken, ble bygget i 1834. Distriktet Água Branca ble opprettet ved kommunal lov nummer 18 den 7. januar 1896 under kommunen Piancó. I 1930 utspant det seg kamper mellom regjeringsstyrker og rebeller under ledelse av José Pereira Lima i området. Ved lovdekret nummer 1010 den 30. mars 1938, ble distriktet av Água Branca avhendet til kommunen Princesa. Det samme året skiftet kommunen Princesa navn til Princesa Isabel. Den 31. desember 1943 ble distriktet omdøpt til Imoriti. Den 19. november 1948 byttet de navn tilbake til Água Branca. Kommunens politiske uavhengighet ble en realitet den 24. september 1959. Água Branca er kjent for å lage en stor fest til ære for São Pedro da Serra. Gjermund Walstad. Gjermund Walstad (født 13. august 1971) er en norsk musiker fra Hommelvik i Sør-Trøndelag. Walstad spiller bass i bandene Hopalong Knut og Samvirkelaget. Han spiller en rekke andre instrumenter også, blant annet tenorhorn og thermin. I tillegg synger han. Oahcesaisuolu naturreservat. Oahcesaisuolu naturreservat ligger om lag 18 kilometer sørvest for tettstedet Karasjok i Karasjok kommune i Finnmark og utgjør en liten holme i Karasjohka som består av elvesedimenter. Naturreservatet har et areal på 334 daa hvor det vokser en tett engbjørkeskog. Andre vanlige arter er sølvbunke, smyle, kvitmaure, skogstorkenebb, teiebær, storveronika ogvierkratt. Stort innslag av finnmarkfrøstjerne, samt andre bær, gress og starrarter. Formålet med vernet er «å bevare et tilnærmet urørt lauvskogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv.» Her er områder med gammel slåttemark. Området har vitenskapelig betydning som typeområde for kontinental engbjørkeskog. Arnt Frode Jensen. Arnt Frode Jensen (født 31. oktober 1953) er ordfører i Herøy kommune i Nordland. Han representerer Arbeiderpartiet, som har rent flertall i kommunestyret i Herøy. Jensen har tidligere vært politisk rådgiver i Samferdselsdepartementet. Briskebylinjen. Gammelt kart som viser Briskebylinjens trasé. Briskebylinjen ("Blåtrikken") var Skandinavias første elektriske trikkelinje. Den ble åpnet i 1894 og går mellom Jernbanetorget og Majorstuen via Briskeby og Uranienborg. Strekningen trafikkeres av linje 19 som går mellom Majorstuen og Ljabru, mellom Majorstuen og Hegdehaugen også av linje 11. Traséen går fra Majorstuen, der den har en vendesløyfe gjennom Valkyriegate og Kirkeveien, følger Bogstadveien til Hegdehaugen, videre gjennom Holtegata, Briskebyveien, Riddervolds gate og Inkognitogata til Henrik Ibsens gate der den møter Skøyenlinjen, Henrik Ibsens gate langs Slottsparken til Nationaltheatret og Stortingsgata til Wessels plass. Herfra er traséen ensporet – Nedre Vollgate, Tollbugata og Strandgata til Jernbanetorget, Fred. Olsens gate og Prinsens gate tilbake til Wessels plass. Ved Majorstuen er det overgang til T-bane, ved Nationaltheatret og Jernbanetorget til T-bane og til jernbane. Historikk. Linjen ble åpnet i 1894 av S Kristiania Elektriske Sporvei. Samme år fikk en trikkefører på Briskebylinjen Norges første fartsbot for å ha overskredet fartsgrensen, som den gang var 18 km/t. I 1910 ble trikkelinjene i Oslo nummerert, Briskebylinjen fikk da betegnelsen «linje 1». Status. Den strekningen linjen har alene i Bydel Frogner (fire holdeplasser betjent av linje19) har det laveste passasjertall av alle trikkelinjene, i 2004 var det daglige gjennomsnittet rundt 1500 passasjerer. I følge Ruter vurderes denne linjestrekningen nedlagt fra det tidspunktet fortsatt drift krever ytterligere investering i infrastruktur eller vogner. Denne potensielle overgangen til bussdrift har også andre argumenter: Ruter m.fl mener det vil medføre mindre støy og vibrasjoner for naboene. Stonglandet. Stonglandet er en halvøy lengst sør på øya Senja i Troms. Stonglandet, som ligger i Tranøy kommune er forbundet med resten av øya gjennom det smale Stonglandseidet. På vestsiden skjærer den lille fjorden Eidepollen inn mellom halvøya og resten av Senja. Stonglandseidet er dessuten et tettbebygd sted med om lag 200 innbyggere, hvor det finnes blant annet skole, kirke, eldresenter og butikker. Sørover fra Stonglandseidet går det veier både langs østsiden og vestsiden av Stonglandet. Langs fylkesvei 223 på østsiden ligger bygdene Valvåg og Lekangsund. Videre derfra går det lokal vei langs sørsiden til Stangnes, som er den sydligste bygda på Senja. Langs vestsiden går det vei til Hofsøy, hvor det er museum. Delområde Stonglandet. Delområde Stonglandet utgjør den sørlige delen av Tranøy kommune, identisk med det området som kalles "Sør-Tranøy". Området dekker et areal på 223,51 km². Delområdet har landegrense i nord mot Torsken og Tranøy og sjøgrense i sør mot Bjarkøy og Andørja og i øst mot Dyrøy. I vest ligger Andfjorden. Stonglandet grunnkrets. Stonglandet er også en grunnkrets i delområdet, som omfatter størstedelen av selve halvøya, det vil si de midtre og sørlige delene. I på øst- og sørsiden ligger blant andre bygdene Valvåg, Lekangsund og Stangnes, og i vest ligger Hofsøy. Grunnkretsen har kun landegrense mot Eidet i nord. Sjøgrense har den i nord og vest til Å (over Eidepollen) og Buvik, i sør mot Ibestad kommune og i øst mot Dyrøy kommune. Areal: 33,01 km². Liste over ordførere i Harstad. Dette er en liste over ordførere og varaordførere i Harstad. Varaordførere. Harstad 20. serierunde i Tippeligaen 2007. 20. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 15. september klokken 19:00 med Start mot Rosenborg. Runden fortsatte med fem kamper søndag 16. september, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 17. september klokken 19:00 med Aalesund mot Strømsgodset. Fylkesvei 166 (Nordland). Fylkesvei 166 (Fv166) i Nordland går mellom Hestøya og Enokvalen i Herøy kommune. Veien er 6,0 km lang. Eksterne lenker. 166 Troilus og Criseyde. "Troilus og Criseyde" er et kongelig rimdikt ("rime royale") av Geoffrey Chaucer som gjenforteller den tragiske fortellingen om Troilus, en prins fra Troja, og Criseyde, en kvinne fra Troja. Criseyde hevdet evig kjærlighet, men når hun er sendt til grekerne som en utveksling av gisler knytter hun seg til en annen. Mange Chaucerforskere betrakter dette som ett av hans beste verk og det ga også inspirasjon til William Shakespeares skuespill med likelydende tittel skrevet 1602. Chaucers dikt ble antagelig skrevet en gang i tidsrommet 1374 – 1386 og representerer et unntak i hans diktning ved at han faktisk fullførte det. Troilus og Criseyde er et eksempel på en hoffromanse, og selv om det inneholder mange felles trekk fra sjangeren er en generisk klassifikasjon et område for betydelig debatt innenfor forskningen av middelengelsk litteratur. Figuren Troilus er nevnt en gang hos Homer som en tapper sønn av kong Priam som døde i kamp, men den faktiske bakgrunnen for fortellingen strekker seg tilbake til middelalderen, ikke antikken (derav har figurene tildels også andre navn enn hos Homer). Det ble først skrevet av Benoît de Sainte-Maure, en fransk poet på 1100-tallet, i hans dikt "Roman de Troie". Italieneren Giovanni Boccaccio skrev fortellingen på nytt i sin "Il Filostrato" og som igjen ble Chaucers hovedkilde og inspirasjon. Shakespeares utgave var delvis inspirert av Chaucers verk. Diktet ble fortsatt av Robert Henryson i hans "Testament of Cresseid" ("Cresseids testamente"). Henryson er mindre begeistret for Chaucers vennlige behandling av Criseyde og straffer henne åpent for hennes troløshet. Forholdet mellom Chaucers "Troilus og Criseyde" og hans kildemateriale ("Il Filostrato") er diskutert omfattende av den britisk forfatter og litteraturviteren C.S. Lewis i essayet "The Allegory of Love" ("Kjærlighetens allegori"). Chaucers dikt reflekterer en mindre kynisk og mindre misogynt (mistro eller hat til kvinner) verdenssyn enn Boccaccios. Chaucers Pandarus har gode hensikter ved at han forsøker å megle mellom sin niese Criseyde og Troilus. Chaucers Criseyde er oppriktig, og heller engstelig enn kun troløs. Fortellingens tristhet blir lettet med humor. Chaucers figurer er fargerike og generelt gjorde Chaucer Boccaccios fortelling lengre, strammere og bedre. Eksterne lenker. Troilus og Criseyde Troilus og Criseyde Ikerasak. Ikerasak er en bygd i Uummannaq kommune i Vestgrønland. Bygda hadde 278 innbyggere pr. januar 2006, og ligger ca. 45 km fra Uummannaq by. Posisjon. Posisjon er et fagblad som er medlemstidsskrift for foreningen GeoForum. Det kommer ut med seks numre i året og når samtlige medlemmer i både GeoForum og Norges Jordskiftekandidatforening (NJKF) (faglig gruppe av Tekna). Dette vil si ansatte innen kommunal, statlig og privat GIS-, kart- og oppmålingssektor i Norge. Opplaget er 2 850 i 2010. Tidsskriftet har vært utgitt siden 1993, og redaktører har vært Knut Pettersen (1993–2002), Torbjørn Paule (2003–2006) og Karsten Lien (2006–2010). Redaktør fra mars 2010 er Marianne Meinich. Fylkesvei 139 (Oppland). Fylkesvei 139 (Fv139) i Oppland går mellom Rødnes og Haga i Søndre Land kommune. Veien krysser den nordre delen av Randsfjorden på Flubergbrua. Veien er 2,1 km lang. Eksterne lenker. 139 139 Tipasa. Tipasa (også "Tébessa" og "Tipaza", tidligere "Tefessedt", på Chenoua: "Bazar") er en by på kysten av Algerie, fylkeshovedstad i provinsen Tipaza. Den moderne byen, grunnlagt i 1857, er best kjent for sine sandstrender. Byen er verdensarvsted på grunn av sin fortid som fønikisk og romersk by. Byen har også paleokristne og bysantinske ruiner. Nær byen ligger også det spektakulære "Khour er-Roumia", et mauretansk kongemausoleum. Historie. Byen ble grunnlagt av fønikerne, og ble erobret av keiser Claudius og gjort til en romersk militærkoloni, etterhvert med status som "municipium", som et brohode i erobringen av Nord-Afrika. Den romerske byen ble bygget på tre små høyder med utsikt over sjøen. De fleste husene sto på den midtre høyden, hvor det ikke lenger er spor etter dem. De ruinene som består er etter tre kirker — "Den Store Balsilikaen, Aleksanders Basilika "og" St. Salsas Baslikia". De to første sto på den vestre høyden, den siste på den østre høyden. Dessuten finnes ruiner etter to gravplasser, badet, teateret, et amfiteater og et nymphaeum. Sporene etter festningsvollene er fremdeles synlige, og ved foten av den østlige åsen ligger ruinene av den gamle havnen. Basilikaene er omgitt av gravplasser, fulle av steinkister dekket med mosaikk. Byen ble tidlig introdusert for kristendommen, og var på 200-tallet et bispesete. Innbyggerne var likevel for det meste ikke-kristne, inntil den legendariske helgenen "Salsa", en kristen jomfru, tidlig på 300-tallet kastet byens slangegud på havet. Hun ble steinet til døde for dette, men kroppen hennes reiste seg opp fra havet, og hun ble begravet på den ene høyden, i et lite kapell som etterhvert vek plass for basilikaen som bærer hennes navn. Vandalkongen Hunerik, som regjerte 477-484, sendte en ariansk biskop til Tipasa; mange av innbyggerne flyktet da til Spania, mens flere av de gjenværende ble forfulgt. Etter denne tiden forsvant byens skjebne i historiens tåke, Beleiringen av Mafikeng. Beleiringen av Mafikeng var den mest kjente britiske aksjonen i andre boerkrig. Den fant sted ved byen Mafikeng (da Mafeking) i Sør-Afrika over en periode på 217 dager, fra oktober 1899 til mai 1900, og gjorde Robert Baden-Powell til nasjonalhelt. Han grunnla senere speiderbevegelsen. Opphevelsen av beleiringen av Mafikeng var en avgjørende seier for britene og et knusende nederlag for boerne. Opptakt. Kort tid før utbruddet av andre boerkrig i 1899, sendte Garnet Wolseley, British Armys øverstkommandant som hadde mislyktes i å overbevise Storbritannias regjering om å sende styrker til regionen, istedet oberst (senere lord) Baden Powell sammen med en håndfull offiserer til Kappkolonien for å sette sammen to regimenter av ridende geværmenn i Rhodesia (nå Zimbabwe). Målene var å stå i mot den forventede boerske invasjonen av Natalkolonien (nå provinsen KwaZulu-Natal), trekke boerne vekk fra kystene for å gi rom for landgang av britiske styrker og gjennom en demonstrasjon av britisk tilstedeværelse for å forhindre lokalbefolkningen fra å ta boernes side. I likhet med den britiske regjeringen, fryktet de lokale politikerne at økt militær aktivitet kunne provosere frem et boerangrep, derfor måtte Baden–Powell skaffe sine egne lagre, organisere sin eegen transport og rekruttere i hemmelighet. Baden Powell hadde minimalt trente styrker, og han var klar over boernes massive tallmessige overlegenhet, kommandotaktikker og det tidligere mislykkede Jameson-raidet. Han bestemte seg derfor at den beste måten å binde boernes styrker, ville være gjennom forsvar fremfor angrep. Han valgte derfor å holde byen Mafikeng på grunn av dens strategiske posisjon, den lå nær grensen og på jernbanen mellom Bulawayo og Kimberley, og på grunn av dens status som lokalt administrativt sentrum. I tillegg hadde byen gode lagre av mat og andre nødvendigheter. Styrkene i Mafikeng bestod av protektoratregimentet på rundt 500 menn, rundt 300 fra Bechuanaland geværmenn og Kappolitiet og ytterligere 300 menn fra byen. Et kadettkorps av gutter mellom 12 og 15 år som senere skulle bli en av inspirasjonene for speiderbevegelsen, ble også dannet for å fungere som budbringere. Rekrutteringen av disse kadettene frigjorde menn til å kjempe og førte det totale antallet som deltok i militærforetaket til rundt 2000. Beleiringen. Arbeidet med å bygge forsvarsverk rundt den 10 km lange utkanten av Mafikeng startet den 10. september 1899, og byen ble til slutt utstyrt med et omfattende nettverk skyttergraver og kanonstillinger. President Paul Kruger i Sørafrikanske republikk erklærte krig den 12. oktober 1899. Etter ordrer fra Piet Cronje ble Mafekings jernbane– og telegraflinjer avskåret samme dag, og byen ble beleiret fra 13. oktober. Mafikeng ble først beskutt den 16. oktober etter at Baden–Powell ignorerte Cronjes frist klokka ni til å overgi seg. Selv om de var tallmessig underlegne ovenfor de 8000 boerne, stod garnisonen i mot beleiringen i 217 dager og trosset prognosen til politikerne på begge sider. Mye av dette skyldtes de utspekulerte militære bedragene som ble satt i gang av Baden–Powell. Falske landminer ble lagt ut rundt byen foran åsynet til boerne og deres spioner i byen, og hans soldater ble beordret om å late som de unngikk piggtråd som ikke eksisterte mens de beveget seg mellom skyttergravene. Kanoner og et søkelys, improvisert av acetylen–lampe og kjeksboks, som ble flyttet rundt i byen for å få det til å se ut som de var flere enn de var. En haubitser ble bygget i Mafekings jernbaneverksteder, og til og med en gammel kanon ble tatt i bruk igjen. Moralen til sivilbefolkningen fikk også oppmerksomhet, og våpenstillstander på søndager ble fremforhandlet slik at sport, konkurranser og teaterforestillinger kunne avholdes. Boerne bestemte seg for at byen var for tungt beskyttet til at de kunne ta den, og den 19. november ble 4000 boere flyttet til et annet område, selv om beleiringen fortsatte og beskytningen av Mafikeng fortsatte. Boerne var klar over at britiske unnsetningskolonner var på vei og satte i gang et siste angrep om kvelden den 11. mai. De lyktes i å bryte de ytre forsvarsverkene og satte noe av byen i brann, men ble til slutt slått tilbake. Unnsetningen. Beleiringen ble til slutt løftet den 17. mai 1900 da britiske styrker ledet av oberst B.T. Mahon i hæren til Frederick Roberts kom byen til unnsetning etter å ha kjempet seg inn. Blant unnsetningsstyrken var en av Baden–Powells brødre, major Baden Fletcher Smyth Baden-Powell. Frem til forsterkningene gikk i land i februar 1900, gikk krigen dårlig for britene. Motstanden mot beleiringen var en av de positive høydepunktene, og den og til slutt unnsetningen av byen sørget for livlig sympati i Storbritannia. Der var store feiringer i landet ved nyhetene om unnsetningen, noe som for en kort tid skapte verbet "to maffick" som var ment å feire både i stor stil og offentlig. «Maffick» var en bakvendt dannelse fra "Mafikeng", et toponym som ble behandlet humoristisk som et gerundium eller partisipp. Baden–Powell ble forfremmet til den yngste generalmajoren i hæren og gitt Bathordenen. Han ble også behandlet som en helt da han til slutt returnerte til Storbritannia i 1903. Tre Victoria Cross ble gitt som resultat av heltemodig innsats under beleiringen, til sersjant Horace Martineau og menig Horace Ramsden for handlinger under angrepet på boernes "Game Tree Fort", og til kaptein Charles FitzClarence for Game Tree og to tidligere aksjoner. Frederick Roberts avdekket i september 1904 en obelisk ved Mafikeng som bærer navnene til de som falt i forsvaret av byen. Totalt ble 212 drept under beleiringen med over 600 sårede. Boernes tap var betydelig høyere. Beleiringen etablerte Baden–Powells kjendisstatus i Storbritannia, og da han started speiderbevegelsen noen få år senere, bidro dermed hans status til en rask innledende vekst. Dalby. Dalby er en landsby i Lund kommune i Skåne län i Sverige, omtrent ti kilometer øst-sørøst for Lund, og omtrent 20 kilometer øst-nordøst for Malmö. Landsbyen har den eldste steinkirken i Skandinavia. Innbyggertallet var 5 517 i 2005. I 1060 begynte den danske kongen Svend Estridsen skapelsen av et religiøst senter i Dalby, samt at han konstruerte kongens bolig der. Svend Estridsen ble senere begravet i Dalby. Fra 1060 var Dalby bispedømme under biskop Egino, men så tidlig som i 1066 ble det slått sammen med Lund. Den svenske kontrabassisten Dan Styffe er født i Dalby. Slottsplassen i Warszawa. Slottsplassen i Warszawa (polsk "Plac Zamkowy w Warszawie") er en stor, tilnærmet trekantformet plass i Warszawa. Den ligger på utkanten av Gamlebyen i utspringet til den såkalte Kongetrakten langs Wisła, som definerte hovedretningen til byens utvikling i det 18. århundre. På plassen ligger Sigismundsøylen, Polens eldste verdslige monument (over kong Sigismund III Vasa) fra 1644. På den ene av plassens sider ligger det gjenoppbygde Kongeslottet fra det 16. og 18. århundre, som ble sprengt i luften under andre verdenskrig. Slottsplassen var skueplass for mange dramatiske episoder i Polens historie. Her ble blant annet patriotiske manifestasjoner organisert i tiden før den antirussiske Januaroppstanden. Den 27. februar 1861 ble fem personer drept av russiske kuler. Den 8. april 1861 åpnet russerne ild mot den samlede folkemengden på plassen, og over 100 personer ble drept og mange såret. Under krigstilstanden i årene 1981–1983 ble en manifestasjon på Polens nasjonaldag (3. mai 1982) brutalt oppløst av ZOMO (Folkemilitsens motoriserte reserver). Juletrefest. Juletrefest er en norsk festtradisjon for barn og småbarnsfamilier knyttet til feiring av jul. I dag arrangeres juletrefester oftest av foreldrene ved skoler og barnehager, men også av enkelte større foreninger og bedrifter. Slike juletrefester holdes gjerne i desember, ofte i romjula, eller tidlig i januar. Programmet består vanligvis av kakespising og sosialt samvær, enkel underholdning eller selskapsleker for barna, gang rundt juletreet, da en sammen synger julesanger, og besøk av julenissen med gavesekk aller sist. Historikk. Juletrefestene viderefører en veletablert festtradisjon som ble innført i Norge midt på 1800-tallet. Skikken ble utviklet i kjølvannet av at juletreet ble en del av den norske juletradisjonen. Det var først og fremst lærere, men også en del prester som etablerte juletrefester her til lands. Når det første juletreet ble pyntet i Norge, vet vi ikke, men Studentersamfunnet i Christiania arrangerte juletrefester med juletre i 1840-årene. På mange av juletrefestene rundt om i landet holdes en del av de gamle julelekene i hevd. Det dreier seg blant annet om leker som var en selvsagt del av julefeiringa før juletre og juletregang ble allment, for eksempel "Reven rasker over isen", "Bro, bro brille", "Kjerringa med staven" og flere. På 1900-tallet har julenissen som kommer med små gaver eller godterier til barna, blitt et sentralt dramaturgisk grep og et høydepunkt under juletrefestene. Ørtesvannet. Ørtesvannet er et lite vann i Soknavassdraget, på grensa mellom Ringerike og Krødsherad. Det får tilførsel fra Skalpelielva som kommer fra Holleia. Fra vannet renner Ørteselva ned i Bliksrudlangvannet. Greta Storm Ofteland. Greta Storm Ofteland (født 29. desember 1944) er en norsk politiker. Hun var ordfører i Eidskog fra 2005 til 2007 og representerer Arbeiderpartiet. Hun tok over som ordfører etter Stortingsvalget 2005, da sittende ordfører Ivar Skulstad måtte inn på Stortinget som vararepresentant for Sylvia Brustad. Ofteland tok ikke gjenvalg i 2007. Ofteland er lærer ved Skotterud skole. Terje Røe. Terje Røe (født 23. desember 1958) er en norsk politiker. Han har vært ordfører i Elverum og representerer Arbeiderpartiet. Han tok over som ordfører etter valget i 2003, og ble gjenvalgt i 2007, men måtte i 2011 overlate plassen til Erik Hanstad fra Høyre. Dag Rønning. Dag Rønning (født 24. juni 1967) er en norsk politiker for Senterpartiet. Han er fylkesordfører i Hedmark fra 2011. Tidligere har han vært ordfører i Engerdal fra 2003 til 2007 som toppkandidat for Samlingslista, et samarbeid mellom Senterpartiet og Venstre. Rønning, Dag Adamantina. Adamantina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Adolfo. Adolfo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Aguaí. Aguaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Agudos. Agudos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Alambari. Alambari er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Alfredo Marcondes. Alfredo Marcondes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Altair (São Paulo). Altair er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Altinópolis. Altinópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Alto Alegre (São Paulo). Alto Alegre er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Alumínio. Alumínio er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Alvinlândia. Alvinlândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Americana (São Paulo). Americana er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Amparo (São Paulo). Amparo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Américo Brasiliense. Américo Brasiliense er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Veld. Veld (eller "Veldt") er en landskapsform med åpent steppeland i Sør-Afrika og enkelte andre steder i det sørlige Afrika. Ordet kommer fra afrikaans (og kom dit fra nederlandsk) og betyr egentlig "slette". Den primære betydningen er flate arealer dekket med gress eller lave busker og kratt. Denne primærbetydningen dekker imidlertid ikke alle konnotasjonene som ligger i ordet. "Velden" kan sammenlignes med den australske "bushen", den argentinske "pampasen" eller den nordamerikanske "prærien", og kan således også oversettes med "utmark", eller endog representere en form for mental geografi. Américo de Campos. Américo de Campos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Analândia. Analândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Andradina. Andradina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Angatuba. Angatuba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Anhembi. Anhembi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Anhumas. Anhumas er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Aparecida (São Paulo). Aparecida er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Aparecida d'Oeste. Aparecida d'Oeste er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Apiaí. Apiaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Aramina. Aramina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Arandu. Arandu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Arapeí. Arapeí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Araraquara. Araraquara er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Araras. Araras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Araçariguama. Araçariguama er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Araçatuba. Araçatuba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Araçoiaba da Serra. Araçoiaba da Serra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Arco-Íris. Arco-Íris er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Arealva. Arealva er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Areias. Areias er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Areiópolis. Areiópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ariranha. Ariranha er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Artur Nogueira. Artur Nogueira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Arujá. Arujá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Aspásia. Aspásia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Assis. Assis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Atibaia. Atibaia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Samlingslista (Engerdal). Samlingslista i Engerdal er et listesamarbeid mellom Senterpartiet og Venstre. Lista har hatt ordføreren i to perioder, fra 1991 til 1995 var Arne Lund ordfører, og Engerdals nåværende ordfører, Dag Rønning, har sittet siden 2003. Lista ble startet i 1987, og har stilt i hvert kommunestyrevalg siden. Ercolano. Ercolano er en by i provinsen Napoli med omkring 55 600 innbyggere. Den ligger nær ruinene etter oldtidens Herculaneum. I middelalderen, omking år 1000, ble det oppført en kirke i området. Den ble kalt Castel di Resina. Rundt denne ble det etterhvert bygd en by, som fikk navnet Resina. I 1969 skiftet byen navn til Ercolano, som er en moderne italiensk form av navnet Herculaneum. Abdullah Öcalan. Abdullah «Apo» Öcalan (født 4. april 1948 i Tyrkia) er en tyrkisk-kurdisk aktivist som grunnla og styrte den militante kurdiske organisasjonen PKK (som er på listen over terrororganisasjoner i både USA og EU), inntil han ble arrestert i 1999. Ocalan vokste opp i en fattig bondefamilie i Urfa i (Tyrkia). Fikk sin politiske skolering på 1970-tallet da han studerte statsvitenskap i Ankara. Stiftet PKK i 1978, men ble etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 tvunget til å forlate landet. Levde så i flere år i Syria hvor han blant annet arbeidet med å bygge opp et nettverk av militante støttegrupper i hele Europa. Måtte forlate landet i 1998 da Tyrkia begynte å utøve politisk og militært press overfor Syria. Problemet var at mange stater nektet å ta imot Ocalan, både Russland, Tyskland og Hellas nektet å ta imot ham. Var så en kort periode i Italia, men måtte forlate landet da hans nærvær førte til en krise i landets forhold til Tyrkia. Til slutt fikk ham komme til Nairobi i Kenya, men ble i 1999 tatt av tyrkiske sikkerhetsagenter (i samarbeid med CIA og israelske Mossad) og fraktet til Tyrkia. Ocalan blir oppfattet som en terrorist av mange tyrkere og som en helt av mange kurdere. Dommen og fengselsoppholdet. Ocalan ble den 29. juni samme år dømt til døden ved hengning for høyforræderi, separatisme og mord. Etter press fra EU avskaffet Tyrkia dødsstraff i fredstid i 2002. Noe som førte til at Ocelan fikk omgjort straffen til livsvarig fengsel. Han har siden dommen vært den eneste fangen på fengselsøya Imrali i Marmara-havet ved Istanbul. Over 1000 soldater vokter ham. Kontakten med omverdenen er avgrenset. Han får ikke se TV, og radioen hans tar kun inn en tyrkisk statlig radiokanal. Han kan få lese bøker, men ingen på sitt eget språk, kurdisk. Hvis han ikke oppfører seg slik hans fangevoktere vil, risikerer han isolasjon i isolasjonen. Da er Öcalan blitt fratatt familiebesøk, lufting, bøker og radio i perioder av 20 dager av gangen, ifølge advokaten. Advokatene fortsetter å forfølge det de mener er en urettmessig behandling av Öcalan i domstolene, og venter også på resultatene av undersøkelser Den europeiske komité for bekjempelse av tortur (CPT) foretok i mai 2007. Komiteen skal ha tatt hårprøver av Öcalan fordi han selv hevder han kan være blitt forgiftet av tungmetaller. Tilhengere som demonstrerer til støtte for Öcalan i London, April 2003 Aasiaat Musikskole. Aasiaat Musikskole er en musikkskole i Aasiaat på vestkysten av Grønland. Det er en fritidsskole, og tilbyr undervisning i både sang, kalattuut (tradisjonell grønlandsk dans), moderne dans, musikkteori, musikkhistorie, bildekunst, medievitenskap og instrumenter. Skolen er primært for barn og unge, men er åpen for alle aldersgrupper. Plomme. "For plommen i egg, se egg." Plomme ("Prunus domestica") er en steinfrukt med glatt skall og søtt fruktkjøtt som vokser på flere trær i slekten "Prunus". Opprinnelig kom plommen fra Øst-Asia, men dyrkes i dag over hele verden. Over 2 000 forskjellige slag er kjent i dag. Plommetreet er et lite, løvfellende tre med en åpen og stivgrenet vekstform. Stammen er kort, og grenene er grove og vokser gjerne oppover. Barken er først rødbrun (på lyssiden) og grønn (på skyggesiden). Senere blir den gråbrun og lett stripet, og til sist er den mørkegrå og opsprukket med små furer. Knoppene sitter spredt på ophovnede bladfester. De er små og kjegleformede med brune skjell. Blomsterknoppene sitter flere sammen på rynkede kortskudd. Bladene er elliptiske til omvendt eggformede med fint rundtakket rand. Oversiden er skinnende mørkegrønn og litt rynket. Undersiden er lysegrønn og gråfiltet. Treet blomstrer i mai og blir i Norge høstet i august og september. Blomstene er hvite med svak duft. Plommen kommer i mange former, farger og størrelser. Fastheten i fruktkjøttet varierer, både mellom sortene og i de forskjellige stadiene i modningsprosessen. Fruktkjøttet kan være gult, hvitt, grønt eller rødt, med tilsvarende variasjoner i fargen på skallet. Dette skallet kan godt spises, selv om det kan smake litt beskt. Av form kan plommen være rund eller oval og størrelsen kan variere mye mellom de ulike sortene. De største kan bli like store som et lite eple. Plommen har en stor sten i midten, og hos noen varianter henger fruktkjøttet fast i stenen, mens hos andre sorter slipper stenen lett. Fruktkjøttet er saftig og aromatisk. I tillegg til å spises rett fra treet kan plommer tørkes til svisker og blir ellers brukt til sylting og i bakverk. Den er kalorifattig og virker mageregulerende. Frukten kan også gjæres til plommevin, som når den destilleres frembringer en type brandy som i Øst-Europa gjerne kalles Slivovitz. Beste lagringstemperatur er 0–4°C. Hvor holdbar en plomme er, avhenger av hvor langt frukten er kommet i modningsprosessen. En moden plomme er særdeles lite holdbar, er plommen mindre moden kan den holde seg lengre. Supervulkan. Supervulkan er betegnelsen på en vulkan om den ligger på 7 eller 8 på VEI-skalaen. Supervulkanenes utbrudd er mer katastrofale enn alle dem som man har dokumentert i den skrevne historien. De kan påvirke hele, eller store deler av verden når de har utbrudd. Den eneste aktive supervulkanen per dags dato i verden er Yellowstone Nasjonalpark i USA. Sjøene Toba på Sumatra og Taupo på New Zealand antas å være supervulkaner, men de er ikke aktive. Under dannelsen av Oslofeltet i perm oppstod det flere supervulkaner. Den største var antakelig i Ramnes, og hadde en diameter på 35 km. I eocen for 55 millioner år siden var det en supervulkan på Vøringplatået 300 km vest for Bodø. Den er en av de største vulkaner som er kjent, og hadde en utstrekning på 40 x 50 km. Prokopios. Prokopios fra Caesarea (gresk: Προκόπιος ο Καισαρεύς; latin: "Procopius"; født ca 500, død ca 565) var en historiker fra Østromerriket. Han var virksom på midten av 500-tallet e.Kr. Prokopios var forfatter av et historieverk i åtte bøker om krigene som ble utkjempet av Justinian I den store, et panegyrisk verk om Justinians offentlige verker over hele riket og en bok kjent som "Den hemmelige historie" (gresk "Anekdota") som hevder å rapportere om skandalene som Prokopios ikke kunne ta med i sin utgitte historieverk. Han beskrev blant annet også heruleres vandring mot Nord-Europa og Götaland. Prokopios tilhørte den skole av senantikke, sekulære historikere som fortsatte tradisjonene til den andre sofisme. De skrev på attisk gresk, deres forebilder var Herodotus og særlig Thucydides, og deres emner var alltid sekulær historie. De unngikk ord som var ukjent i attisk gresk og la til en forklaring der hvor de ble nødt til å bruke samtidige ord. Således forklarte Prokopios for sine lesere at "ekklesia", i betydningen en kristen kirke, tilsvarer et tempel eller en helligdom, og at munkene er «de mest måteholdne av de kristne... hvis menn er sedvanlig kalt for munker.» ("Krigene" 2.9.14; 1.7.22) I det klassiske Athen hadde munker vært ukjent og en "ekklesia" var en forsamling av athenske borgere som vedtok lover. Sekulære historikere unngikk historien til den kristne kirke som de overlot eklektiske historikere — en historiefaglig retning som ble grunnlagt av Eusebius av Cæsarea. Den moderne historikeren Averil Cameron har argumentert overbevisende at Prokopios' tekster reflekterte en spenning mellom klassiske og kristne modeller for historieforståelse i 500-tallets østromerske rike. Dette er blitt støttet av Mary Whitbys analyse av Prokopios' Bok I som framstiller Konstantinopel og Hagia Sofia i sammenligning med samtidige hedenske panegyriske verker. Prokopios kan bli sett på som en som skildrer keiser Justinian som Guds visekonge på jorden, og fremstiller bygningene som hovedsakelig religiøse hyllester. Prokopios indikerte i "Hemmelig historie (26:18)" at han planla å selv skrive en kirkehistorie, og om han hadde, ville han antagelig ha fulgt sjangerens regler. Så langt som ettertiden har kunnskap ble denne eklektiske historieverket aldri skrevet. Et antall historiske romaner basert på Prokopios' verker, sammen med andre kilder, har blitt skrevet, en av disse, "Count Belisarius", ble skrevet av dikteren og romanforfatteren Robert Graves i 1938. Let Me In. «Let Me In» er en sang av Yvonne Baker. Sangen ble innspilt av Baker og The Sensations og nådde 4. plass på det amerikanske hitlista Billboard charts i 1962. Piareersarfik. Piareersarfik er en skole i Aasiaat på vestkysten av Grønland. Skolen er for unge som mangler enten kompetanse eller motivasjon for å begynne på videregående skole. Elevene får både teoretisk opplæring og yrkespraksis. Fullført skolegang her kvalifiserer bl.a. til STI-skolen, som de også delvis deler lokaler med. Auriflama. Auriflama er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Avanhandava. Avanhandava er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Avaré. Avaré er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. De viktigste næringsveiene er landbruk og turisme. Avaré kalles «Den nasjonale hestehovedstaden». Avaí. Avaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bady Bassitt. Bady Bassitt er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Balbinos. Balbinos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bananal. Bananal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Barbosa. Barbosa er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bariri. Bariri er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Barra Bonita (São Paulo). Barra Bonita er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Barra do Chapéu. Barra do Chapéu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Barra do Turvo. Barra do Turvo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Barretos. Barretos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Barrinha. Barrinha er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Barueri. Barueri er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Barão de Antonina. Barão de Antonina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bastos. Bastos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Skøyenlinjen. Skøyenlinjen er en trikkelinje i Oslo. Den ble bygget som sidelinje til Briskebylinjen (Blåtrikken). Den ble åpnet i 1894 mellom Slottsparken og Skarpsno og ble i 1903 forlenget til Skøyen. I 1910 fikk den betegnelsen «linje 3». På strekningen fra Solli plass – t.o.m Thune følger linjen Drammensveien, og alle holdeplassene linjen har alene ligger i denne gaten. I dag (2009) trafikkeres denne traséen som stort sett følger den opprinnelige traséen av linje 13, som går mellom Lilleaker og Grefsen stasjon. Batatais. Batatais er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bauru. Bauru er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Bebedouro. Bebedouro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bento de Abreu. Bento de Abreu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bernardino de Campos. Bernardino de Campos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bertioga. Bertioga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bilac. Bilac er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Birigüi. Birigüi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Biritiba-Mirim. Biritiba-Mirim er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Boa Esperança do Sul. Boa Esperança do Sul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bocaina (São Paulo). Bocaina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bofete. Bofete er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Boituva. Boituva er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bom Jesus dos Perdões. Bom Jesus dos Perdões er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bom Sucesso de Itararé. Bom Sucesso de Itararé er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Terroraksjonen i Luxor i 1997. Terroraksjonen i Luxor i 1997 (også kjent som Massakren i Luxor) var en terroraksjon mot en gruppe turister utenfor Hatshepsuttempelet i Luxor, Egypt den 17. november 1997. 62 turister ble drept, blant dem mange tyskere, briter, sveitsere og japanere. Bak massakren stod den ytterliggående, muslimske organisasjonen al-Gama'a al-Islamiyya. Alle terroristene ble også drept i attentatet. Massakren startet da turistene var på vei ut av bussene sine. Terroristene tømte maskinpistolene sine mot turistene, og angrepet varte i 45 minutter. Aksjonen i Luxor var til da den alvorligste som hadde blitt rettet mot turister i Egypt. Motivet for aksjonen var å ramme president Hosni Mubarak og hans regjering. Organisasjonen opplyste også at aksjonen ble gjennomført for å presse fram en løslatelse av organisasjonens åndelige leder, Omar Abdel-Rahman, som sitter fengslet i USA på livstid. Den blinde Rahman sitter fengslet for den første terror-aksjonen mot World Trade Center i 1993. Talsmenn fra organisasjonen al-Gama'a al-Islamiyya opplyste noen uker etter aksjonen at den ville stanse sine aksjoner mot utenlandske turister og turistnæringen. Organisasjonen hadde til da rettet sine aksjoner mot turister, offentlig ansatte, kristne egyptere og politimenn. Flere norske turister forlot åstedet bare en time før massakren fant sted. Blant dem tidligere politimester i Oslo, Willy Haugli. Boracéia. Boracéia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Borborema (São Paulo). Borborema er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Borebi. Borebi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Borá. Borá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Botucatu. Botucatu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bragança Paulista. Bragança Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Braúna. Braúna er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Dung Tran Larsen-saken. Dung Tran Larsen-saken er blitt navnet på en forsvinningssak som fant sted i 2007. 14. juli 2007 forsvant norsk-vietnamesiske Thi Phuong Dung Tran Larsen fra sitt hjem i Kjøkkelvik ved Bergen, og politiet satte raskt igang søk etter den 22 år gamle kvinnen. Da det gikk flere dager uten at hun ble funnet økte frykten for at noe kriminelt hadde tilstøtt kvinnen, og 2. august samme år ble Kripos koblet inn i saken. De skulle bistå i den taktiske delen av etterforskningen. Bakgrunn. Tre og en halv uke før Dung skal ha forsvunnet fødte hun en datter. Hennes ektemanns forklaring var at hun i tråd med gammel vietnamesisk skikk skal ha valgt å isolere seg. Det var ifølge ektemannen årsaken til at hun ikke dukket opp på en spedbarnskontroll på helsestasjonen syv dager etter fødselen. Paret har også en sønn sammen, men Dung skal ikke ha isolert seg etter den første fødselen. Observasjoner. Den 20. juni 2007 dro Dung hjem fra Kvinneklinikken med sin nyfødte datter. Den aller siste verifiserte observasjonen av Dung utenfor hjemmet var 23. juni da hun sammen med ektemannen handlet på Sartor Senter i Straume. Samme dag ble det tatt et mobilbilde av henne i stuen hennes. Dette var også siste gang mobiltelefonen hennes ble brukt. Hun ble meldt savnet av ektemannen 20. juli etter at hun skulle ha vært borte fra hjemmet siden 14. juli. Siktelse. Den 23. august 2007 hadde kvinnen ennå ikke kommet til rette, og det ble kjent at Larsens ektemann og hans bror, far og mor var blitt siktet for forsettlig drap. Subsidiært hadde politiet også utarbeidet en siktelse på frihetsberøvelse eller for å ha skjult en forbrytelse. Den 21. november 2007 ble Dungs ektemann og svigermor løslatt etter at Bergen tingrett hadde avslått politiets begjæring om fortsatt varetektsfengsling 16. november. Påtalemyndigheten påkjærte avgjørelsen, men Gulating lagmannsrett avslo kjæremålet og opprettholdt kjennelsen. Nye søk. Den 25. januar 2008 gjennomførte politiet et søk med danske likhunder i Krabbedalen, der familien til Dung Tran Larsen bor. I april ble det foretatt søk med miniubåt i Ulvesetvannet, og med dykkere i sjøen nær Møvik på Sotra. Henleggelse. Den 10. september 2009 annonserte Riksadvokaten at saken var henlagt etter bevisets tilstand, og at siktelsene mot Dungs familie var frafalt. David Gray (snookerspiller). David Gray (født 9. februar 1979 i Stor-London) er en engelsk profesjonell snookerspiller. Gray ble profesjonell i 1996 etter at han hadde blitt den yngste vinneren av det engelske amatørmesterskapet. Første gang han viste potensialet sitt var i første runde av verdensmesterskapet i 2000 hvor han slo den fremtidige verdensmesteren Ronnie O'Sullivan 10–9, en kamp hvor O'Sullivan gjorde fem serier på over hundre og Gray gjorde fire. Han tapte imidlertid 1–13 i neste runde for Dominic Dale. De påfølgende sesongene presterte Gray godt og var jevnlig i kvartfinaler i turneringene, den første finalen spilte han i Players Championship i 2002. På veien til finalen slo han Stephen Hendry, John Higgins og Peter Ebdon, men han tapte finalen 2–9 mot Stephen Lee. I den samme turneringen året etterpå, igjen etter å ha slått Hendry og Higgins tidligere i turneringen, vant han finalen mot Mark Selby 9–7. Den 24. november 2004 kom han til sin hittil siste finale, UK Championship. Finalen tapte han 1–10 mot Stephen Maguire. I denne turneringen gjorde han et maksimum break i førsterunde kampen mot Mark Selby. Etter dårlige resultater flere sesonger falt han ut av rangeringen etter 2009/2010-sesongen. Brejo Alegre. Brejo Alegre er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Brodowski. Brodowski er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Brotas. Brotas er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Buri. Buri er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Buritama. Buritama er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Buritizal. Buritizal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Bálsamo. Bálsamo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cabreúva. Cabreúva er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cabrália Paulista. Cabrália Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cachoeira Paulista. Cachoeira Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Caconde. Caconde er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cafelândia (São Paulo). Cafelândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Caiabu. Caiabu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Caieiras. Caieiras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Caiuá. Caiuá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cajamar. Cajamar er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cajati. Cajati er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cajobi. Cajobi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cajuru. Cajuru er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Campina do Monte Alegre. Campina do Monte Alegre er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. East Suffolk. East Suffolk var fra 1888 til 1974 et administrativt grevskap i England. Det bestod av den østlige delen av Suffolk, mens resten av dagens grevskap utgjorde West Suffolk. Administrasjonssenteret var Ipswich, som var et eget grevskapsdistrikt. Grevskapet ble avskaffet ved lokalstyrereformen i 1974, ved at det ble slått sammen med West Suffolk og Ipswich til dagens Suffolk. En liten del av East Suffolk ble samme år overført til Norfolk. Campo Limpo Paulista. Campo Limpo Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Campos Novos Paulista. Campos Novos Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Campos do Jordão. Campos do Jordão er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cananéia. Cananéia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Canas. Canas er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Canitar. Canitar er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Capela do Alto. Capela do Alto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Capivari. Capivari er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Capão Bonito. Capão Bonito er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Caraguatatuba. Caraguatatuba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Carapicuíba. Carapicuíba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cardoso. Cardoso er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Casa Branca. Casa Branca er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Stuart Hamm. Stuart Hamm (f. 8. februar 1960) er en amerikansk bassgitarist. Han er kjent for sin medvirkning på platene til bl. a. Joe Satriani og Steve Vai, og har dessuten samarbeidet med en rekke andre gitarister, som Eric Johnson og Frank Gambale. Men han har også gitt ut soloalbum. Castilho. Castilho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Catanduva. Catanduva er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Catiguá. Catiguá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Caçapava. Caçapava er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cedral (São Paulo). Cedral er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cerqueira César. Cerqueira César er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cerquilho. Cerquilho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cesário Lange. Cesário Lange er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Børre Løvik. Børre Løvik (født 19. desember 1965, død 17. mars 2007), var en norsk gitarist fra Molde. Børre Løvik var gitarist i en rekke norske hardcore/punk-band. Han ble regnet som en svært talentfull gitarist og fikk oppmerksomhet også utenfor punk- og hardcorescenen. Spillestilen var inspirert av hans forkjærlighet for Jimi Hendrix. I Molde spilte han i band som Psykisk terror og Bannlyst, sistnevnte ga ut en EP (på X-port Plater) og en split-tape sammen med Angor Wat fra Trondheim. Han flyttet så til Oslo og ble med i Blitz-bandene Stengte dører og So Much Hate. Både Stengte dører og So Much Hate ble regnet blant de store norske hardcore-bandene på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Begge bandene gav ut flere plater og turnerte mye i Europa, spesielt Tyskland. So Much Hate alene skal ha spilt mellom 350 og 400 konserter utenlands. Han spilte senere i Captain Not Responsible. Alle disse bandene regnes i dag blant de viktigste innen norsk hardcore punk. Han var svært engasjert i den norske hardcore punkscenen og jobbet også som lydmann både på konserter og i studio med en rekke kjente og mindre kjente norske punk- og hardcoreband. Det siste året av sitt liv bodde han i Berlin der han i en kort periode spilte i Coolerking inntil han døde i mars 2007, 41 år gammel. 30. og 31. mai 2008 ble det arrangert minnekonserter for Børre Løvik i Oslo. Band som Life... But How To Live It?, Israelvis og britiske Leatherface spilte. Det var i overkant av 1400 publikummere tilstede. Da My Midnight Creeps i 2007 mottok Spellemannprisen i kategorien rock ble Børre Løvik nevnt i takketalen. Charqueada. Charqueada er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Chavantes. Chavantes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Colina. Colina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Colômbia. Colômbia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Conchal. Conchal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Conchas. Conchas er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cordeirópolis. Cordeirópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Coroados. Coroados er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Coronel Macedo. Coronel Macedo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Corumbataí. Corumbataí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cosmorama. Cosmorama er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cosmópolis. Cosmópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cotia. Cotia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cravinhos. Cravinhos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cristais Paulista. Cristais Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cruzeiro (São Paulo). Cruzeiro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cruzália. Cruzália er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cubatão. Cubatão er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cunha. Cunha er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cássia dos Coqueiros. Cássia dos Coqueiros er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cândido Mota. Cândido Mota er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. STI-skolen. STI-skolen er en yrkesskole i Aasiaat på vestkysten av Grønland. Elevene får både teoretisk undervisning og yrkespraksis, og de ulike retningene er fra 2- til 4-årig. De deler delvis lokaler med Piareersarfik. Cândido Rodrigues. Cândido Rodrigues er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Descalvado. Descalvado er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Diadema. Diadema er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Dirce Reis. Dirce Reis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Divinolândia. Divinolândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Dobrada. Dobrada er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Dois Córregos. Dois Córregos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Dolcinópolis. Dolcinópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Dourado. Dourado er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Dracena. Dracena er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Duartina. Duartina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Dumont. Dumont er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Echaporã. Echaporã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eldorado (São Paulo). Eldorado er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Elias Fausto. Elias Fausto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Elisiário. Elisiário er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Embaúba. Embaúba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Embu (Brasil). Embu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Embu-Guaçu. Embu-Guaçu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Emilianópolis. Emilianópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Engenheiro Coelho. Engenheiro Coelho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Espírito Santo do Pinhal. Espírito Santo do Pinhal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Espírito Santo do Turvo. Espírito Santo do Turvo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Estiva Gerbi. Estiva Gerbi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Estrela d'Oeste. Estrela d'Oeste er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Estrela do Norte (São Paulo). Estrela do Norte er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Euclides da Cunha Paulista. Euclides da Cunha Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Fartura. Fartura er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Fernando Prestes. Fernando Prestes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Fernandópolis. Fernandópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Fernão. Fernão er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ferraz de Vasconcelos. Ferraz de Vasconcelos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Flora Rica. Flora Rica er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Floreal. Floreal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Florínia. Florínia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Flórida Paulista. Flórida Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Franca (São Paulo). Franca er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Francisco Morato. Francisco Morato er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Franco da Rocha. Franco da Rocha er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Gabriel Monteiro. Gabriel Monteiro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Garça. Garça er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Gastão Vidigal. Gastão Vidigal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Gavião Peixoto. Gavião Peixoto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. General Salgado. General Salgado er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Getulina. Getulina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Glicério. Glicério er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guaimbê. Guaimbê er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guaiçara. Guaiçara er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guapiara. Guapiara er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guapiaçu. Guapiaçu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guaraci (São Paulo). Guaraci er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guarani d'Oeste. Guarani d'Oeste er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guarantã. Guarantã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guararapes. Guararapes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guararema. Guararema er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guaratinguetá. Guaratinguetá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guaraçaí. Guaraçaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guareí. Guareí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guariba. Guariba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guarulhos. Guarulhos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Macrovision. Macrovision er et firma som produserer og selger systemer for kopibeskyttelse, bl.a. DRM-systemer. Firmaet ble opprettet i 1983, og er kanskje mest kjent for kopibeskyttelsessystemet som ble innført som standard i alle videoopptakere i USA da loven DMCA ble innført i 1998. Macrovision Corporation ble etablert i 1983, og i 1985 ble "The Cotton Club", den første videofilmen med Macrovisionteknologi, sluppet. Teknologien ble raskt populær i Hollywood, og på slutten av 80-tallet benyttet de fleste store studioer seg av dette. Firmaet har også utviklet systemer for DVD-spillere, samt andre avspillings- og opptaksteknologier. Guará. Guará er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guatapará. Guatapará er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guaíra (São Paulo). Guaíra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guzolândia. Guzolândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Gália. Gália er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Herculândia. Herculândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Holambra. Holambra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Hortolândia. Hortolândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Iacanga. Iacanga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eva Tørhaug. Eva Tørhaug (født 1. mars 1953) er en norsk lokalpolitiker. Hun har vært ordfører i Folldal og representerer Arbeiderpartiet. Hun ble valgt inn i kommunestyret i 1987, og tok over som ordfører etter valget i 2003. Hun ble gjenvalgt i 2007 etter at Arbeiderpartiet fikk rent flertall ved valget. Iacri. Iacri er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Iaras. Iaras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Stålstikk. Detalj fra motivet over viser de fine rissene og punktene fra stikkelen i stålplaten (klikk på bildet for å forstørre det). Stålstikk, også kalt "siderografi", av gresk "sideros", «jern», og "grafein", «risse», eller på fransk "taille dure", betegner en grafisk dyptrykksteknikk der motivet som skal trykkes, risses inn i en stålplate ved hjelp av en svært hard stikkel. Stålstikk er også betegnelse på avtrykket fra den graverte platen. Metoden oppstod like før 1820 da moderne metallurgi frambrakte passende stålplater og risseverktøy, og den ble særlig tatt i bruk for trykking av frimerker og pengesedler. Stålstikk er i prinsippet det samme som kobberstikk, men gir enda finere linjer. Historikk, teknikk m.m.. Stålstikket ble oppfunnet av amerikaneren Jacob Perkins (1766–1849) og første gang tatt i bruk for seddeltrykk i 1809. Teknikken ble videreutviklet for kunsttrykk etter at Perkins i flyttet til London i 1818 og i 1820 slo seg sammen med Charles Heath. Stålstikket spredte seg snart til Tyskland, Frankrike og andre land, men ble særlig populært i England. Teknikken kan ses som en videreutvikling av jernetsningen som Albrecht Dürer og andre benyttet århundrer tidligere. Stikkelen eller radernålen som brukes, må være nesten like hard som diamant for å fungere over tid, mens platen er av mykt, dekarbonisert stål, det vil si uten karbonrester, som siden herdes i svak syre før trykkingen. Avtrykket kan også overføres til nye plater og stålvalser i spesielle pressmaskiner. Metoden gjør det mulig å lage trykk med fine, sirlige linjer og små punkter og i svært store opplag uten at trykkvaliteten forandrer seg vesentlig. "Ståltrykk" er en videreutvikling av det egentlige stålstikket. Trykkplatene til penger og tildels også frimerker blir nå fremstilt maskinelt, mens en del frimerker fortsatt er fremstilt av stålstikk som blir risset for hånd. Stålstikkere, det vil si gravører som lager stålstikk, er en fåtallig gruppe i Norge, men omfatter også frimerkekunstnere som ikke står tilbake for andre lands. Ibaté. Ibaté er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ibirarema. Ibirarema er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ibirá. Ibirá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Geophaginae. Geophaginae er en gruppe ciklider som lever i Sør-Amerika. De lever av smådyr som de finner ved å ta bunnsubstrat i munnen og spyle de uspiselige delene ut gjennom gjellene. Gruppen inneholder 18 slekter, 180 beskrevne og noen ubeskrevne arter. Ibitinga. Ibitinga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ibiúna. Ibiúna er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Icém. Icém er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Iepê. Iepê er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Igarapava. Igarapava er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Igaratá. Igaratá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Igaraçu do Tietê. Igaraçu do Tietê er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Iguape. Iguape er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ilha Comprida. Ilha Comprida er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ilha Solteira. Ilha Solteira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ilhabela. Ilhabela er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Indaiatuba. Indaiatuba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Indiana (São Paulo). Indiana er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Indiaporã. Indiaporã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Inúbia Paulista. Inúbia Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ipaussu. Ipaussu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Iperó. Iperó er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ipeúna. Ipeúna er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ipiguá. Ipiguá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. AnyDVD. AnyDVD er en driver til operativsystemet Microsoft Windows, som bl.a. dekrypterer og fjerner tekniske beskyttelsessystemer fra DVD-plater, HD DVD-plater og Blu-ray-plater. Den er utviklet av firmaet SlySoft. Iporanga. Iporanga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ipuã. Ipuã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Iracemápolis. Iracemápolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Irapuru. Irapuru er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Irapuã. Irapuã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itaberá. Itaberá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itajobi. Itajobi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itaju. Itaju er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itanhaém. Itanhaém er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itapecerica da Serra. Itapecerica da Serra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itapetininga. Itapetininga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itapeva (São Paulo). Itapeva er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itapevi. Itapevi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itapira. Itapira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itapirapuã Paulista. Itapirapuã Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Asgeir Østli. Asgeir Østli (født 30. mai 1955) er en norsk politiker. Han var ordfører i Nord-Odal og representerte Arbeiderpartiet. Han tok over som ordfører etter at Nord-Odal Arbeiderparti vant valget i 2003 med 58,9 % av stemmene. Østli ble gjenvalgt etter valget i 2007, da Arbeiderpartiet fikk 53,8 % av stemmene i Nord-Odal. Han signaliserte tidlig i perioden at han ikke ville stille til gjenvalg i 2011. Faren, Johan Østli, var ordfører i Nord-Odal fra 1961–1970. Østli, Asgeir Itaporanga (São Paulo). Itaporanga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itapura. Itapura er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itapuí. Itapuí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itaquaquecetuba. Itaquaquecetuba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itararé. Itararé er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Cichlinae. Cichlinae er en gruppe ciklider som lever i Sør- og Mellom-Amerika. Itariri. Itariri er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itatiba. Itatiba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itatinga. Itatinga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Itaí. Itaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itaóca. Itaóca er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itirapina. Itirapina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itirapuã. Itirapuã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itobi. Itobi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itu. Itu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itupeva. Itupeva er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Egil Ringerike. Egil Ringerike (født 14. februar 1945, død 15. mars 2010) var en norsk politiker. Han var ordfører i Nord-Odal fra 1990 til 2003, og representerte Arbeiderpartiet. Ringerike, Egil Ituverava. Ituverava er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Itápolis. Itápolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jaborandi (São Paulo). Jaborandi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jaboticabal. Jaboticabal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jacareí. Jacareí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jaci. Jaci er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jacupiranga. Jacupiranga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jaguariúna. Jaguariúna er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jales. Jales er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jambeiro. Jambeiro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jandira. Jandira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jardinópolis (São Paulo). Jardinópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jarinu. Jarinu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jaú. Jaú er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jeriquara. Jeriquara er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Joanópolis. Joanópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. José Bonifácio. José Bonifácio er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. João Ramalho. João Ramalho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jumirim. Jumirim er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Jundiaí. Jundiaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Junqueirópolis. Junqueirópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Juquitiba. Juquitiba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Juquiá. Juquiá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Júlio Mesquita. Júlio Mesquita er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lagoinha. Lagoinha er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Laranjal Paulista. Laranjal Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lavrinhas. Lavrinhas er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lavínia. Lavínia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Leme. Leme er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lençóis Paulista. Lençóis Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Limeira. Limeira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lindóia. Lindóia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lins. Lins er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lorena. Lorena er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lourdes (São Paulo). Lourdes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Louveira. Louveira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Her dyrkes store mengder sukker, og folket her er fattig. Lucianópolis. Lucianópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lucélia. Lucélia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Luiziânia. Luiziânia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lupércio. Lupércio er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Lutécia. Lutécia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Luís Antônio. Luís Antônio er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Macatuba. Macatuba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Macaubal. Macaubal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Macedônia. Macedônia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Magda (São Paulo). Magda er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mairinque. Mairinque er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mairiporã. Mairiporã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Manduri. Manduri er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Marabá Paulista. Marabá Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Maracaí. Maracaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Marapoama. Marapoama er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Marinópolis. Marinópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mariápolis. Mariápolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Peter Žonta. Peter Žonta (født 9. januar 1979) er en slovensk skihopper. Han har deltatt i internasjonale konkurranser siden 1995. Zonta hopper for den slovenske klubben SD Dolomiti. OL. Bronsemedalje i laghopp under OL 2002 i Salt Lake City. Martinópolis. Martinópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Matão. Matão er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mauá. Mauá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mendonça. Mendonça er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Meridiano. Meridiano er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mesópolis. Mesópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Miguelópolis. Miguelópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mineiros do Tietê. Mineiros do Tietê er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mira Estrela. Mira Estrela er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Miracatu. Miracatu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mirandópolis. Mirandópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mirante do Paranapanema. Mirante do Paranapanema er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mirassol. Mirassol er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mirassolândia. Mirassolândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mococa. Mococa er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mogi Guaçu. Mogi Guaçu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mogi das Cruzes. Mogi das Cruzes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Moji-Mirim. Moji-Mirim er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mombuca. Mombuca er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Mongaguá. Mongaguá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Monte Alegre do Sul. Monte Alegre do Sul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Monte Alto. Monte Alto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Monte Aprazível. Monte Aprazível er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Humanitært arbeid. Humanitært arbeid er et bredt begrep som dekker en rekke former for arbeid som har som mål at mennesker som på en eller annen måte lider, eller har det vanskelig, skal få det bedre. Humanitært arbeid kan gjennomføres både i krigssituasjoner og i områder der det ikke råder krig. Ofte er humanitært arbeid rettet mot barn, enslige, fattige, funksjonshemmede, syke og nødlidende. Arbeidet kan da bestå i å drive opplysning og undervisning (skole), helsestasjoner, sykehus, barnehjem, aldershjem, utdeling av klær og mat, forbedre vannforsyning, med mer. En annen form for humanitært arbeid er arbeid som retter seg mot krigsofre, både sivile og militære som har blitt skadet eller lider som følge av krigshandlinger. Både enkeltpersoner, private og offentlige institusjoner, foreninger og lag driver med humanitært arbeid. Eksterne lenker. Noen humanitære organisasjoner, stiftelser og lag som driver humanitært arbeid. Monte Azul Paulista. Monte Azul Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Vålerenga skole. Vålerenga skole er en 1–7 skole (barneskole) i Bydel Gamle Oslo i Oslo. Skolen ligger i østenden av Vålerenga park med hovedinngangen mot Vålerenga kirke, og ble tatt i bruk 18. oktober 1895. Området rundt skolen har lite trafikk og har god plass til lek og aktivitet for elevene. For elevene på de fire første trinnene har skolen skolefritidsordning (SFO). Skolen var i perioden 1978 til 1999 en kombinert barne- og ungdomsskole. Skolen har vært gjennom flere større og mindre renoveringer. Den siste var i 1979, i forbindelse med brannen i Vålerenga kirke, da taket på skolen ble lettere antent, men raskt slukket. Skolen fikk mindre vannskader på loftet. Det arbeides med et nytt tilbygg (2007). Det er videre planglagt en ny rehabilitering av skolen når tilbygget er ferdig. Skolens elever kommer fra områdene Vålerenga, Kværner, Etterstad, Gamlebyen, Kampen, og Ryenberget. Elevmassen har i underkant av 50 prosent elever med minoritetsspråklig bakgrunn. Monte Castelo (São Paulo). Monte Castelo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Monte Mor. Monte Mor er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Monteiro Lobato. Monteiro Lobato er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Monções. Monções er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Morro Agudo. Morro Agudo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Morungaba. Morungaba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Motuca. Motuca er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Murutinga do Sul. Murutinga do Sul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nantes (São Paulo). Nantes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Narandiba. Narandiba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Natividade da Serra. Natividade da Serra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Knarr (kjølbåt). "Knarr" er en kjølbåt konstruert av Erling L. Kristofersen. Betegnelsen knarr brukes også som betegnelse på en båttype fra vikingtiden. Kristofersen har også konstruert den noe mindre "Kutter". Begge disse båtene er bygget på en «lest» eller jigg. "Knarren" ble tegnet under andre verdenskrig og satt i produksjon ca. 1947. De fleste ble bygget av Oregon pine på eikespant. Som trebåt ble "Knarren" bygget til 1965/1966 ved Grimsøykilens Båtbyggeri i tidligere Skjeberg kommune, mens den senere er bygget i glassfiber ("Knarr Variant" (codice_1)) ved Børresen Baadebyggeri i Danmark. Fra 2005 har Schneidereit båtbyggeri i Tyskland bygget nye plastbåter. "Knarren" er en robust båt med enkel seilføring. Knarren ble bygget i to versjoner – vanlig kystseiler og som innsjøseiler under betegnelsen «San Francisco-knarr». Den siste med en annen rigg. Siden 1954 har det vært arrangert offisielle Norgesmesterskap, og siden 1969 har det vært internasjonale mesterskap. De fleste båtene finnes i Oslo, Bergen, Drammen, Danmark (Øresund) og i San Francisco. Se også. Kutter. Nazaré Paulista. Nazaré Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Neves Paulista. Neves Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Kristian Brenden. Kristian Brenden (født 12. juni 1976 på Lillehammer) er en tidligere norsk skihopper fra Vinstra. Han hoppet for klubben Tormod SK.L. Brenden deltok i 2 olympiske renn og 77 verdenscuprenn. Ulykken med paraglider. I 1999 overlevde Kristian Brenden en alvorlig ulykke med paraglider. Han var heldig som slapp fra dette uten varige mén, men selv om han kom tilbake som skihopper klarte han aldri å nå det samme nivået. Han la opp som aktiv skihopper etter 2001/2002-sesongen, bare 25 år gammel. Nhandeara. Nhandeara er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nipoã. Nipoã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Aliança. Nova Aliança er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Campina. Nova Campina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Canaã Paulista. Nova Canaã Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Castilho. Nova Castilho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Europa. Nova Europa er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Granada. Nova Granada er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Guataporanga. Nova Guataporanga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Independência. Nova Independência er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Luzitânia. Nova Luzitânia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nova Odessa. Nova Odessa er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Novais. Novais er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Novo Horizonte (São Paulo). Novo Horizonte er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Nuporanga. Nuporanga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ocauçu. Ocauçu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Olímpia. Olímpia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Onda Verde. Onda Verde er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Oriente. Oriente er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Orindiúva. Orindiúva er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Orlândia. Orlândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Oscar Bressane. Oscar Bressane er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Osvaldo Cruz. Osvaldo Cruz er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ourinhos. Ourinhos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ouro Verde (São Paulo). Ouro Verde er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ouroeste. Ouroeste er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pacaembu. Pacaembu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Palestina (São Paulo). Palestina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Palmares Paulista. Palmares Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Palmeira d'Oeste. Palmeira d'Oeste er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Palmital (São Paulo). Palmital er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Panorama (São Paulo). Panorama er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Paraguaçu Paulista. Paraguaçu Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Paraibuna. Paraibuna er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Paranapanema. Paranapanema er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Paranapuã. Paranapuã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Parapuã. Parapuã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Paraíso (São Paulo). Paraíso er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pardinho. Pardinho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pariquera-Açu. Pariquera-Açu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Parisi. Parisi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Patrocínio Paulista. Patrocínio Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Paulicéia. Paulicéia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Paulistânia. Paulistânia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Paulo de Faria. Paulo de Faria er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Paulínia. Paulínia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pederneiras. Pederneiras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pedra Bela. Pedra Bela er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pedranópolis. Pedranópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Stephen Gyllenhaal. Stephen Roark Gyllenhaal (født 4. oktober 1949 i Cleveland i Ohio) er en amerikansk regissør og poet. Han er den andre mannen til Naomi Foner Gyllenhaal, far til skuespillerne Maggie Gyllenhaal og Jake Gyllenhaal og bror til Anders Gyllenhaal. Gyllenhaal var regissør for filmversjonen av boken "Paris Trout" skrevet av Pete Dexter. Den filmen ble nominert til fire Emmy-priser. Pedregulho. Pedregulho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pedreira. Pedreira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil West Suffolk. West Suffolk var et administrativt grevskap i England fra 1889 til 1974. Det bestod av den vestlige delen av dagens Suffolk. Ved lokalstyrereformen i 1974 ble grevskapet slått sammen med East Suffolk og Ipswich. Administrasjonssenteret var Bury St. Edmunds. Grevskapet svarte til den tidligere "Liberty of Saint Edmund", et administrativt område som ble opprettet av Edvard bekjenneren i 1044 og som var under abbeden av Bury St. Edmunds inntil oppløsningen av Englands klostre i det 16. århundre. Arne Vinje. Arne Vinje (født 1951) er gårdbruker, faglitterær forfatter og ordfører i Vinje kommune fra 2003. Han representerer SV og ble valgt i et valgteknisk samarbeid hvor alle partier gikk sammen om å velge en annen ordfører enn Arbeiderpartiets Børre Rønningen. Avtalen gikk ut på at partiet som ble størst, skulle få ordføreren, og dermed ble Arne Vinje valgt med støtte fra Høyre, KrF, Sp, SV og Bygdelista. Vinje er første ordfører fra SV i Telemark, og ble gjenvalgt i 2007 med støtte fra SV, Sp, KrF og Høyre. Arne Vinje var leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag 2000-2002. Hans faglitterære forfatterskap omfatter en rekke artikler om historie, økofilosofi, politikk, kultur og kunst i bøker og tidsskrift, og følgende egne bøker: Økologi – økofilosofi (red. sammen med Paul Hofseth), 1975; Søren – eit portrett av Henrik Sørensen, 1992; Menneske – natur – kultur, 1994; Kult og kyrkje, 1996; Dyre Vaa, 1997. Pedrinhas Paulista. Pedrinhas Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pedro de Toledo. Pedro de Toledo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Penápolis. Penápolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pereira Barreto. Pereira Barreto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pereiras. Pereiras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Peruíbe. Peruíbe er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Folketallet i 2003 var 57 205, med en befolkningstetthet på 175.48/km² og et totalt areal på 326 km². Peruíbe ligg sørvest for byen São Paulo, vest for Santos og Øst i Sorocaba. Peruíbe er knyttet til motorveien "Padre Manuel da Nóbrega" som strekker seg vest for Santos, og er den vestligste endestasjonen. Nummeret på veien er SP-55. Hele det urbane område i Peruíbes ligger ved Atlanterhavet med sine berømte strender. Det urbane området dekker en liten del av kommunen, og trenden er at befolkningen fortsetter å øke. Det meste av området nord for sentrum i Peruíbe er dekket med trær og det er kupert fjellandskap. Et indianerreservat ved navn «Terra Indígena Piaçagüera» som er hjem til Guaranístammen ved navn «Nhandhevá» dekker et areal på 27,95 km² og har en omkrets på 38 km. Piacatu. Piacatu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Piedade. Piedade er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Kutter (kjølbåt). "Kutter" er en entype kjølbåt konstruert av Erling L. Kristofersen. Kristofersen har også konstruert "Knarr" som er noe større. Begge disse båtene er bygget på en «lest» eller jigg, en byggemetode som Kristofersen fant opp. Begge båttypene er bygget i "Oregon pine", amerikansk furu. På dekket er det malt seilduk. "Kutter" har et seilareal på 13 m². Kutter brukes også som en mer generell betegnelse på et mindre seilfartøy med én mast og opptil to forseil. Naomi Foner Gyllenhaal. Naomi Foner Gyllenhaal (født Naomi Archs den 15. mars 1946 i New York) er en amerikansk manusforfatter. Hun har skrevet manus for flere filmer, deriblant "Running on Empty", "Losing Isaiah" og "Bee Season". Pilar do Sul. Pilar do Sul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pindorama. Pindorama er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pinhalzinho (São Paulo). Pinhalzinho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Piquerobi. Piquerobi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Piquete. Piquete er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Piracaia. Piracaia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Kommunen består av to distrikter, "Piracaia" og "Batatuba" Piracicaba. Piracicaba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Piraju. Piraju er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pirajuí. Pirajuí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pirangi. Pirangi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ninni Anker-Hansen. Ninni Krogstad Anker-Hansen er en rollefigur i tv-serien "Hotel Cæsar". Hun ble født i 1975, og er datteren til Gjertrud Krogstad og avdøde Gunnar Krogstad. Henriette Lien hadde rollen som Ninni. Karakterhistorie. Ninni kom inn i Anker-Hansen familien som eskortepike, men har også en fortid med Georgs sønn, Jens-August Anker-Hansen, som hun traff på en ferietur til Kos. Hun ble gravid, men tok abort. Ninni kommer fra en turbulent bakgrunn med en far som er død, en mor som er alkoholiker og en bror, Svein, som har sittet mye i fengsel. Ninni forelsker seg i Georg og, til store protester fra resten av Anker-Hansen familien, gifter hun seg med Georg Anker-Hansen. Lykken er kortvarig, for Georg dør snart av kreft. En måned etter at Georg er død finner Ninni ut at hun er gravid, men hun vet ikke hvem som er faren. Hun har nemlig hatt et one-night til Jens August, natten etter begravelsen, og hun hadde en trøsteseanse med Rolv, til tross for at Georg også selvfølgelig kan være faren. Men Jens August får vite at han er faren, og får sjokk. Sjokket blir ikke mindre for Rolv, som lenge trodde at han var faren. Ninni jobbet som konsernleder ved siden av og ledet hotellet, hun har tatt inn sin bror Svein i ledelsen – til manges fortvilelse. Mange husker også at Ninni nesten ble drept i en trafikkulykke på vei hjem fra sykehuset med Goggen. Hun ble liggende i koma i ett år, og våknet plutselig – intetanende om alt som har skjedd mens hun var borte... For det har faktisk skjedd mye mens Ninni lå i koma. Kjæresten Rolv Espevoll hadde et forhold til Julie, konsernet gikk nesten konkurs, Astrid ble dyttet ned hotelltrappen, og personalet ble rammet av en tragisk bussulykke. På toppen av det hele dukket Hugo opp etter å ha forsvunnet for nesten 40 år siden. Ninni og Jens August fant tilbake til hverandre – trodde i hvert fall Ninni. Hun ble lurt trill rundt, for planen til Jens August var nemlig å få henne ut av konsernet. Jens August fikk Georgs testamente forfalsket – dermed var følgene at Ninni mistet råderetten over konsernet ved å gifte seg med ham... Ninni sitter for tiden i fengsel, etter å ha skutt Jens August og Arne Marcussen på Pirapora do Bom Jesus. Pirapora do Bom Jesus er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Our Love to Admire. "Our Love to Admire" er det tredje studioalbumet til det amerikanske indiebandet Interpol, opprinnelig utgitt den 10. juli 2007. Albumet lekket ut på internett allerede den 21. juni 2007. "Our Love to Admire" skiller seg ut fra Interpols tidligere album lydmessig på grunn av keyboard som ble brukt under innspillingen. Pirapozinho. Pirapozinho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pirassununga. Pirassununga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Piratininga. Piratininga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pitangueiras (São Paulo). Pitangueiras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Planalto (São Paulo). Planalto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Platina (São Paulo). Platina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Poloni. Poloni er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pompéia. Pompéia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pongaí. Pongaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pontal. Pontal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pontalinda. Pontalinda er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pontes Gestal. Pontes Gestal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Populina. Populina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Porangaba. Porangaba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Porto Feliz. Porto Feliz er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Porto Ferreira. Porto Ferreira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Potim. Potim er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Potirendaba. Potirendaba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Poá. Poá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pracinha. Pracinha er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pradópolis. Pradópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Praia Grande (São Paulo). Praia Grande er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Pratânia. Pratânia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Presidente Alves. Presidente Alves er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Presidente Bernardes (São Paulo). Presidente Bernardes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Presidente Epitácio. Presidente Epitácio er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Presidente Prudente. Presidente Prudente er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Presidente Venceslau. Presidente Venceslau er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Promissão. Promissão er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Quadra. Quadra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Quatá. Quatá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Queiroz. Queiroz er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Queluz. Queluz er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Quintana. Quintana er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rafard. Rafard er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rancharia. Rancharia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Redenção da Serra. Redenção da Serra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Regente Feijó. Regente Feijó er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Reginópolis. Reginópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Registro. Registro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Olav Urbø. Olav Seltveit Urbø (født 29. juli 1965) var ordfører i Tokke kommune. Han representerer Senterpartiet og ble ordfører 14. april 2004. Han overtok midt i perioden etter Birger Nygård, Sp, som hadde vært ordfører i 14 år, men ba om avløsning av helsemessige grunner. Biografi. Før han ble ordfører jobbet Olav Urbø som salgssjef på Scana Mar-El på Dalen. Av utdannelse er han elektroingeniør med tilleggsutdanning innenfor eksportbransjen. Restinga. Restinga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ribeira. Ribeira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão Bonito. Ribeirão Bonito er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão Branco. Ribeirão Branco er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão Corrente. Ribeirão Corrente er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão Grande. Ribeirão Grande er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão Pires. Ribeirão Pires er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão Preto. Ribeirão Preto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão do Sul. Ribeirão do Sul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão dos Índios. Ribeirão dos Índios er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rifaina. Rifaina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rincão. Rincão er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rinópolis. Rinópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rio Grande da Serra. Rio Grande da Serra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rio das Pedras. Rio das Pedras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Riolândia. Riolândia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Riversul. Riversul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rosana. Rosana er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Roseira. Roseira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rubinéia. Rubinéia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Rubiácea. Rubiácea er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sabino. Sabino er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sagres. Sagres er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sales. Sales er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sales Oliveira. Sales Oliveira er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Salesópolis. Salesópolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Salmourão. Salmourão er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Saltinho (São Paulo). Saltinho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Salto Grande. Salto Grande er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Salto de Pirapora. Salto de Pirapora er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sandovalina. Sandovalina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Adélia. Santa Adélia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Albertina. Santa Albertina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Branca. Santa Branca er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Bárbara d'Oeste. Santa Bárbara d'Oeste er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Clara d'Oeste. Santa Clara d'Oeste er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Cruz da Conceição. Santa Cruz da Conceição er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Cruz da Esperança. Santa Cruz da Esperança er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Cruz das Palmeiras. Santa Cruz das Palmeiras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Cruz do Rio Pardo. Santa Cruz do Rio Pardo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Ernestina. Santa Ernestina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Fé do Sul. Santa Fé do Sul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Gertrudes. Santa Gertrudes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Isabel (São Paulo). Santa Isabel er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Poet Laureate. Poet Laureate, «laurbærkranset poet», er en form for hoffpoet eller diktergasje, en æresbetegnelse for den poet eller lyriker som offisielt blir utpekt av regjeringen, og er ofte forventet å dikte poesi ved offisielle anledninger. I England har begrepet i århundrer blitt benyttet som tittelen for monarkens offisielle poet, utpekt for livet siden regimet til kong Karl II av England. Denne artikkelen behandler hovedsakelig den engelske æresbevisningen. Begrepets opprinnelse. Laurbærblad ble i antikkens Hellas ofret til Apollon, og ble benyttet til å knytte en krone eller en krans av bladene for helter og poeter, og denne bruken har blitt spredt. Ordet "laureate" (= laurbær) fikk betydningen «eminent» eller «fremragende» og på engelsk språk eller er assosiert med heder og ære. «Laureate letters» (laurbærkranset brev) ble i sin tid sendt for å annonsere en seier. Begrepet laureate ble også assosiert med oppnådd akademisk grader av europeiske universiteter. Begrepet «baccalaureate» for universitetsgraden bachelor er utledet fra dette. Som en kongelig grad i retorikk ble poet laureate belønnet ved europeiske universiteter i løpet av middelalderen. Begrepet kan også referere til den som innehar denne graden og som innebærer kunnskaper i retorikk, grammatikk og språk. Denne graden kan være en akademisk ekvivalent til dagens moderne tittel doktorgrad i poesi. I henhold til historikeren Edward Gibbon tok den romerske poeten Francesco Petrarca (1304–1374) tittelen poet laureate i 1341. Middelalderens engelske konger hadde versemakere og trubadurer i sitt følge slik norske konger hadde hirdskalder, og ga sin beskyttelse til poeter som Geoffrey Chaucer og Edmund Spenser. Akademiske institusjoner har æret noen slike menn med en grad som poet laureate. Historisk. Fra en mer generell bruk av begrepet «poet laureate» ble det etterhvert i England framhevet og løftet opp som en lønnet posisjon hvor poeten var tilknyttet den kongelige husholdning. Det var kong Jakob I av England som hovedsakelig skapte posisjonen slik den fungerer i dag for Ben Jonson i 1617, skjønt Jonsons utnevnelse ikke synes å ha blitt formelt nedtegnet. Posisjonen var en utvikling av tidligere tiders praksis hvor versemakere og trubadurer dannet en del av kongens følge. Kong Rikard Coeur de Lion (Løvehjerte) hadde en "Versificator Regis" ("Kongens skald"), Gulielmus Peregrinus, og kong Henrik III av England hadde en versifikator (versemaker) kalt Mester Henry. På 1400-tallet beskrev John Kay, også en versemaker, seg selv som «ydmyk poet laureate». Monarken viste sin beskyttelse på mange måter: Chaucer ble gitt en pensjon og en gallon (4,5 liter) med vin daglig for resten av hans liv av kong Edvard III og Spenser fikk også et årlig underhold av dronning Elizabeth I av England. Ingen enkeltstående autentisk og opptegnelse eksisterer for stillingen som Poet Laureate av England. Henrik I skal ha betalt 10 shillings årlig til en Versificator Regis. Geoffrey Chaucer fikk i 1389 en årlig tildeles av vin som senere ble omgjort til rede penger. Chaucer, Gower, Kay, Andrew Bernard, Skelton, Robert Whittington, Richard Edwards, Spenser og Samuel Daniel har derfor blitt karakterisert som «frivillige Poets Laureates». John Skelton studerte ved University of Oxford tidlig på 1480-tallet, og ble forfremmet til graden «poet laureate» i 1488. Tittelen ble også bekreftet for ham av Universitetet i Louvain i 1492 og ved University of Cambridge i 1492–1493. Han ble snart berømt for retoriske, satiriske og oversatte skrifter. I 1488 ble han en medlem av Henrik VIIs hoff, underviste Henrik VIII og var den offisielle kongelige poet for det meste av de neste ti årene. Han ble høyt verdsatt. Tittelen poet laureate ble først bekreftet ved dokument for John Dryden i 1670, to år etter William Davenants død. Posisjonen ble deretter en institusjon. Drydens etterfølger Thomas Shadwell forfattet årlige fødselsdag- og nyttårsoder. Poet laureate fikk tradisjonelt ansvaret for å skrive og presentere offisiell poesi for å minnes spesielle anledninger, både personlige som monarkens fødselsdag og kongelige fødselsdager og ekteskap, og offentlige som kroninger og militære seirer. Poetens aktivitet på dette området varierte i henhold til omstendighetene og sedvanen opphørte å bli obligatorisk etter at Henry James Pye døde i 1813. Posisjonen mistet noe prestisje før Robert Southey, men fikk en ny glans fra hans personlige berømmelse og tilsvarende for William Wordsworth og Alfred Tennyson. Wordsworth avtalte før han aksepterte æren at ingen formell takknemlighet fra hans side skulle bli betraktet som en nødvendighet, men Tennyson var derimot glad for å skrive tallrike offisielle dikt. Da Tennyson døde var det en almen oppfatning at ingen mulig etterfølger fantes tilsvarende Tennyson, spesielt siden William Morris og Algernon Charles Swinburne ikke var høvelige som hoffpoeter. Til slutt ble det ansett som uønsket at tradisjonen ble brutt, og således fjerne den ene offisielle forbindelsen mellom litteraturen og staten. Belønningen har vært ulik, men tradisjonelt har den også inkludert noe alkohol. Ben Jonson mottok først en understøttelse på 100 marks og senere en årlig «terse of Canary wine» (fin hvitvin). Dryden hadde en understøttelse på £300 og et fat med vin fra Kanariøyene. Pye mottok isteden for vin £27. Tennyson fikk £72 årlig fra Lord Chamberlains departement og £27 fra Lord Stewards «in lieu of the butt of sack» (fat med Sherry). Liste over Poets Laureate av England. Etter Spensers død ble posisjonen belønnet mer regelmessig. Da poeten var valgt holdt han posisjonen for resten av livet. De mottok en årlig underholdelse og ble forventet å skrive poesi for formelle anledninger. Poets Laureate i andre land. Andre land har iverksatt tilsvarende offisielle posisjoner til den britiske Poet Laureate. Santa Lúcia (São Paulo). Santa Lúcia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Maria da Serra. Santa Maria da Serra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Mercedes. Santa Mercedes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Rita d'Oeste. Santa Rita d'Oeste er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Rita do Passa Quatro. Santa Rita do Passa Quatro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Rosa de Viterbo. Santa Rosa de Viterbo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santa Salete. Santa Salete er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santana da Ponte Pensa. Santana da Ponte Pensa er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santana de Parnaíba. Santana de Parnaíba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santo Anastácio. Santo Anastácio er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santo André (São Paulo). Santo André er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio da Alegria. Santo Antônio da Alegria er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio de Posse. Santo Antônio de Posse er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Aracanguá. Santo Antônio do Aracanguá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Jardim. Santo Antônio do Jardim er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Pinhal. Santo Antônio do Pinhal er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santo Expedito. Santo Expedito er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Santópolis do Aguapeí. Santópolis do Aguapeí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sarapuí. Sarapuí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sarutaiá. Sarutaiá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sebastianópolis do Sul. Sebastianópolis do Sul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Serra Azul. Serra Azul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Serra Negra. Serra Negra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Serrana. Serrana er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sertãozinho (São Paulo). Sertãozinho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sete Barras. Sete Barras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Severínia. Severínia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Silveiras. Silveiras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Socorro. Socorro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sud Mennucci. Sud Mennucci er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Sumaré. Sumaré er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Suzano. Suzano er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Suzanápolis. Suzanápolis er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Bento do Sapucaí. São Bento do Sapucaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Bernardo do Campo. São Bernardo do Campo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Caetano do Sul. São Caetano do Sul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Francisco (São Paulo). São Francisco er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Joaquim da Barra. São Joaquim da Barra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São José da Bela Vista. São José da Bela Vista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São José do Barreiro. São José do Barreiro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São José do Rio Pardo. São José do Rio Pardo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São José do Rio Preto. São José do Rio Preto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. São José do Rio Preto. São João da Boa Vista. São João da Boa Vista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São João das Duas Pontes. São João das Duas Pontes er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São João de Iracema. São João de Iracema er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São João do Pau d'Alho. São João do Pau d'Alho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Lourenço da Serra. São Lourenço da Serra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Luiz do Paraitinga. São Luiz do Paraitinga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Manuel. São Manuel er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Miguel Arcanjo. São Miguel Arcanjo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Pedro (São Paulo). São Pedro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Pedro do Turvo. São Pedro do Turvo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Roque. São Roque er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Sebastião (São Paulo). São Sebastião er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Sebastião da Grama. São Sebastião da Grama er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Simão (São Paulo). São Simão er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. São Vicente (São Paulo). São Vicente er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tabapuã. Tabapuã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tabatinga (São Paulo). Tabatinga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Taboão da Serra. Taboão da Serra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Taciba. Taciba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Taguaí. Taguaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Taiaçu. Taiaçu er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Taiúva. Taiúva er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tambaú. Tambaú er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tanabi. Tanabi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tapiratiba. Tapiratiba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Columbo. "Columbo" er en amerikansk TV-krimserie om den amerikanske drapsetterforskeren Columbo (spilt av Peter Falk). Serien gikk på den amerikanske TV-kanalen NBC i periodene 1971 til 1978 og på ABC i perioden 1989 til 2003. Det ble ikke produsert noen episoder mellom 1978 og 1989. Richard Levinson og William Link var seriens skapere. Deler av serien ble sendt på NRK fra 1972 til 1979. Det er totalt produsert 69 filmer/episoder av Columbo. De to første filmene, fra 1968 og 1971 regnes av mange å ikke tilhøre den egentlige serien da Columbo-karakteren var noe annerledes. Disse to «episodene» er regnet som såkalte «pilotepisoder». Det hersker også en viss tvil om man skal definere "Columbo" som en TV-serie eller TV-filmer. IMDb har kategorisert Columbo som enkeltstående TV-filmer, mens den andre steder er omtalt som TV-serie. Spilletiden varierer fra 70 til 90 minutter. Det er også variasjon i antall produserte «episoder» pr. år. "Murder by the Book" (1971) regnes som den første episoden, selv om det ble produsert to tv-filmer før det. "Murder by the Book" var regissert av Steven Spielberg. Det ble i 2007 planlagt en siste og avsluttende episode av serien. Episoden skulle hete "Columbo's Last Case", men prosjektet ble skrinlagt. Bakgrunn. Karakteren Columbo er opprinnelig hentet fra TV-serien "The Chevy Mystery Show" fra 1960. Karakteren ble her spilt av Bert Freed. Serieskaperne var også inspirert av Fjodor Dostojevskij. Forbildet for Columbo var politimannen Porfirij Petrovitsj, forhørsdommeren som framkaller kaldsvette hos morderen Raskolnikov i romanen «"Forbrytelse og straff"». Om seriens innhold og karakteren. Serien er lagt opp slik at seerne fra begynnelsen får se hvem som er morderen. Hver episode begynner med et nøye planlagt mord slik at Columbo må nøste seg frem til morderen på de mest finurlige måter. Karakteren opptrer på en klossete og klumsete måte slik at morderen i begynnelsen tror h*n har å gjøre med en dum og lettlurt etterforsker. Karakteren er ellers kjent for sin lange frakk og sees ofte røkende på en sigar. I tillegg kjører han rundt i en i øynefallende nedslitt gammel bil. Han snakker stadig om kona, og ber gjerne morderen eller kollegene sine om råd om konas ting eller hva han f.eks. kan skaffe henne i presang. Likevel har hans bedre halvdel aldri blitt vist på skjermen. I Norge. "Columbo" dukket opp på norsk TV første gang lørdag den 16. september 1972. "Suitable for Framing" (som på NRK fikk den norske tittelen "Rett tid, rett stad") var den første episoden som ble vist i Norge. Den var egentlig den fjerde episoden av den ordinære serien. Tapiraí (São Paulo). Tapiraí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Taquaral. Taquaral er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Taquaritinga. Taquaritinga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Taquarituba. Taquarituba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Taquarivaí. Taquarivaí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tarabai. Tarabai er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tarumã. Tarumã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tatuí. Tatuí er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Taubaté. Taubaté er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tejupá. Tejupá er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Teodoro Sampaio (São Paulo). Teodoro Sampaio er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Terra Roxa (São Paulo). Terra Roxa er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tietê (São Paulo). Tietê er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Timburi. Timburi er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Torre de Pedra. Torre de Pedra er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Torrinha. Torrinha er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Trabiju. Trabiju er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tremembé. Tremembé er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Três Fronteiras. Três Fronteiras er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tuiuti. Tuiuti er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tupi Paulista. Tupi Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Tupã. Tupã er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Turiúba. Turiúba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Turmalina (São Paulo). Turmalina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ubarana. Ubarana er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ubatuba. Ubatuba er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Ubirajara. Ubirajara er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Uchoa. Uchoa er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. União Paulista. União Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Uru. Uru er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Urupês. Urupês er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Urânia. Urânia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Valentim Gentil. Valentim Gentil er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. John Akii-Bua. John Akii-Bua (født 3. desember 1949 i Lira, død 20. juni 1997 i Kampala) var en ugandisk friidrettsutøver. Under OL 1972 i München vant Akii-Bua finalen på 400 meter hekk på ny verdensrekord, 47,82 sekunder. Dermed ble han den første utøveren fra Uganda som vant olympisk gull. Allerede i 1970 ble Akii-Bua nummer fire i Samveldelekene i Edinburgh med tiden 51,14. I 1973 ble han afrikansk mester på distansen. Valinhos. Valinhos er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Valparaíso (São Paulo). Valparaíso er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Vargem (São Paulo). Vargem er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Vargem Grande Paulista. Vargem Grande Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Vargem Grande do Sul. Vargem Grande do Sul er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Vera Cruz (São Paulo). Vera Cruz er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Vinhedo. Vinhedo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Viradouro. Viradouro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Vista Alegre do Alto. Vista Alegre do Alto er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Vitória Brasil. Vitória Brasil er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Votorantim. Votorantim er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Votuporanga. Votuporanga er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Várzea Paulista. Várzea Paulista er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Zacarias. Zacarias er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Águas da Prata. Águas da Prata er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Águas de Lindóia. Águas de Lindóia er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Águas de Santa Bárbara. Águas de Santa Bárbara er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Águas de São Pedro. Águas de São Pedro er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Álvares Florence. Álvares Florence er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Álvares Machado. Álvares Machado er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Álvaro de Carvalho. Álvaro de Carvalho er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Óleo. Óleo er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Heil og sæl! Heil og sæl («frisk og lykkelig») er en norrøn hilsen. Det norske nazistpartiet Nasjonal Samling forsøkte å gjeninnføre denne hilsenen sammen med en oppstrakt høyre flat hånd i hele det norske samfunnslivet under okkupasjonstiden, men det var lite vellykket. For politiet og blant partimedlemmer var denne hilsenen obligatorisk. Eustache Deschamps. Eustache Deschamps (1346–1406), også kalt for Eustache Morel, var en fransk poet i middelalderen. Reisende poet. Deschamps ble født i Vertus, i Champagne, i en adelsfamilie av beskjeden betydning. Han fikk opplæring i versekunsten fra lyrikeren Guillaume de Machaut, kanon ved Katedralen Notre-Dame i Reims, som han kanskje var en nevø av. Med støtte fra Machaut studerte han senere ved Universitet i Orleans. Etter studiene i 1386 ble han knyttet til hoffet og sto under kong Karl V av Frankrikes beskyttelse, og etter dennes død i 1380 hos Karl VI foruten at han imponerte dennes bror, den unge kunstelskede og ambisiøse hertug Louis av Orléans som han tjente hos fra 1390. Via sine sponsorer fikk han flere mindre kongelige posisjoner som han kunne fø en familie på, skjønt hans hustru døde i 1376 etter å ha født deres tredje barn. I 1384–1385 var han sannsynligvis med på en diplomatisk reise til Ungarn og Kroatia, og reiste som ambassadør for Louis av Orléans i 1397 til Morava (Mähren). Etter 1400 trakk han seg mer og mer tilbake, helsen sviktet og han var misfornøyd med det politiske maktspillet ved hoffet. Produktiv poet. Deschamps skrev mer enn 1500 dikt, og av disse var 1175 ballader, foruten drikkeviser og en rekke fabler. Med unntatt av ett dikt er all hans poesi meget korte i lengde og de er stort sett satiriske hvor han kommenterer skarpt de dagsaktuelle begivenheter. Således har han også interesse for historikerne. Hundreårskrigens ulykker skildrer han i motsetningen til Jean Froissart med hat mot engelskmenn og flamlendere, for soldatenes brutalitet, folkets lidelser, dyretid, utskeielser, griskhet, korrupte embetsmenn og prester. Mot England hadde han en personlig grunn ved at hans eiendommer ved hans fødested ved Vertus ble plyndret og brent ned av engelske soldater og han tok bittert hevn ved å forulempe England og engelskmenn i sine mange dikt, blant annet i et fragment "La Fiction du lion" hvor han sammenligner Frankrike med løven og England med leoparden. Han skildret også livets lysere sider med ridderturneringer, folkefester, en glass eller to på en kneipe og terningspill, moter og annet dagligliv. Hans dype kjærlighet til Frankrikes hovedstad Paris ble stadig utpenslet. Melankoli. Med årene ble han plaget av sykdom og tretthet, ble tidlig skallet, noe han klagde sårt over, og som François Villon senere skrev han burleske testamenter, eller filosoferte over tingenes elendighet. Han skrev også en avhandling i 1392 om fransk poesi med tittelen "L'Art de dictier" ("Kunsten å dikte"). Han skiller mellom den kunstige musikk ("musique artificielle") som alle kan lære og den naturlige musikk ("musique naturelle") som ikke kan læres, det vil si diktningen, men når de to klinger sammen forskjønner de hverandre naturlig. Hans skarpe tunge var kanskje også grunnen til at han mistet jobben som "Bailli" (lensmann) av Senlis. Melankolien var kanskje også grunnen til hans eneste lengre dikt, "Le Miroir de Mariage" ("Ekteskapsspeilet"), et satirisk og ufullført dikt på 13 000 linjer som har blitt berømt for dets hatske utfall mot kvinner. Diktet diskuterer ekteskapets fordeler og ulemper, og det er spesielt det sistnevnte som Deschamps ser: hustruen vil alltid krangle og syte, ha nye klær, beklage seg og være ondskapsfull, og dessuten taper deres skjønnhet seg for fort. Inspirerte andre poeter. Verket kan ses på som en fortsettelse av den antifeministiske linjen som Jean de Meuns startet med sin utvidelse av "Roseromanen" fra årene 1268 og 1285 og som ebbet ut med den fornøyelige "Les Quinze Joyes de Mariage" ("Ekteskapets femten gleder"), antagelig skrevet av Antoine de la Sale en gang rundt 1410. Deschamps inspirerte den siste, men også Christine de Pisan (1365–1430), den første kvinnesakskvinne i europeisk litteratur, som skrev et motsvar til Deschamps' hatske angrep på kvinnekjønnet med "Cité des Dames" (Damenes rike) i 1405. En annen som lot seg inspirere av Deschamps' kvinnehat var engelskmannen Geoffrey Chaucer som benyttet seg av de samme temaene i et eget verk. Chaucer synes å ha vært en av de få engelskmenn som Deschamps hadde sympati for og han diktet en ballade til hans ære hvor han priset Chaucer som en stor oversetter og poet og beskrev seg selv som «brennesle i Chaucers poetiske hage». Kanskje hans mest berømte ballade er "Sur le trépas de Bertrand Du Guesclin" ("Ved bortgangen til Bertrand av Guesclin") hvor han priser Frankrike og nasjonens edle ridderånd. De innledende linjer er Clementina. Clementina er en kommune i delstaten São Paulo i sørøstregionen av Brasil. Guardia Civil. Guardia Civil (spansk = "sivilgarden") er en spansk politistyrke med både militære og sivile funksjoner. De er hovedsakelig ansvarlige for sikkerheten i grenseområdene, på landsbygda og fungerer i en viss grad som trafikkpoliti. Guardia Civil ble grunnlagt i 1844 av dronning Isabella II av Spania. Guardia Civil har lenge vært et av den baskiske terroristorganisasjonen ETAs hovedmål. Guardia Civil har også et peruansk motstykke ved samme navn. Isabella II av Spania. Isabella II av Spania (spansk: Isabel II) (født 10. oktober 1830 i Madrid, død 10. april 1904 i Paris) var Spanias dronning årene 1833–1870. Hun var datter av Ferdinand VII av Spania og Maria Christina av De to Sicilier. Da det ikke var noen mannlige arvinger til tronen utstedte han et dekret som gjorde at Ferdinands datter Isabella kunne overta tronen ved farens død. Ved Ferdinands død i 1833 overtok dronningen, Maria Christina, styringen på vegne av sin mindreårige datter. Isabellas krav på tronen ble imidlertid bestridt av Ferdinands bror Carlos, noe som skulle kaste Spania inn i en periode med borgerkrig og uro. Etter militær fremgang for Carlos og carlistene sørget dronning-regenten for en serie reformer som gjorde at mye av grunnlaget for Carlos' støtte i befolkningen forsvant. Etter at Carlos hadde gitt opp å kaste Isabella, forsøkte Maria Christina å omgjøre reformene i 1840. Dette ble så upopulært at hun ble tvunget til å gå av, og året etter ble krigshelten general Baldomero Espartero utpekt til ny regent. Espertero var også upopulær, hans urolige periode som leder tok slutt allerede i 1843 da han måtte flykte fra landet. Isabella ble nå erklært myndig. En kaotisk politisk periode fulgte, med stadige regjeringsskifter. En ny innskrenking av det lokale selvstyret førte til et nytt carlistisk opprør, et opprør som løp ut i sanden i 1849. Den politiske uroen fortsatte, og i 1854 brøt et større opprør ut på grunn av matmangel. Opprøret førte til at Espartero gjorde politisk comeback, men også han måtte snart gå av etter kontroverser rundt en ny grunnlov. Makten kom etterhvert i hendene på Leopoldo O'Donnell, som beholdt makten i nesten fem år. To opprør i 1866 og 1868 ledet av Juan Prim førte til at Isabella måtte forlate Spania for godt. a>. Isabella ble tvunget til å forlate Spania i 1868 Rolf mit'n Golf. "Rolf mit`n Golf" (utgitt 1997) er den fjerde singlen av den tyske pop-duoen De Plattfööt. Hornulke. Hornulke ("Myoxocephalus quadricornis", l. "Triglopsis quadricornis") er en fiskeart i ulkefamilien. Om arten. Hornulke finnes i arktiske kyststrøk og indre deler av Østersjøen. I tillegg finnes det endel isolerte bestander i ferskvann i Norge, Sverige, Finland, Russland og Nord-Amerika. Beskrivelse. Hornulke har et bredt og flatt hode, med flere pigger på gjellelokkene. Individer som lever i ferskvann mangler de fire fremtredende beinknutene på hodet. De største individene blir opptil 60 cm. Gressmott. Gressmott (Crambidae) er en artsrik familie av små til middelsstore sommerfugler. De er beslektet med mott (Pyralidae) og ble tidligere regnet som en undergruppe av denne familien, men det er nå vanlig å regne dem som en familie for seg. I likhet med mottene har de høreorganer på undersiden av bakkroppen, men disse er noe forskjellig oppbygd i de to gruppene. De er derfor blitt skilt i to familier. De fleste gressmøllene er brunlige eller gulaktige, men noen mer fargerike grupper finnes også. Flesteparten av artene har larver som borer inne i strå i gressfamilien (Poaceae), men det finnes en del unntak. Underfamilien kålmott (Evergestinae) lever på korsblomstfamilien (Brassicaceae). Underfamilien Nymphulinae omfatter de eneste sommerfugl-artene i vår fauna med larver som utvikler seg under vann. Utseende. Gressmottene er små til mellomstore (vingespenn gjerne 15–40 mm) møll, vanligvis slankbygde, ofte blekt grålig fargede. Mange har en perlemorsaktig glans. Hodet er forholdsvis lite med runde, litt utstående fasettøyne, palpene er lange og fremoverrettede, antennene middels lange og trådformede. Sugesnabelen er velutviklet. Forvingene er mer eller mindre trekantede, ganske smale hos underfamilien Crambinae, gjerne bredere hos de andre underfamiliene. Bakvingene er brede, som oftest blekt fargede. Beina er middels lange, slanke, med markerte sporer. Bakkroppen er slank, mer eller mindre sylindrisk. Levevis. Mange av artene har larver som lever på gressfamilien (Poaceae) eller halvgressfamilien (Cyperaceae). Underfamiliene kålmott (Evergestinae) og Cybalomiinae er knyttet til korsblomstfamilien og Capparidaceae. Ellers lever noen arter på brennesler ("Urtica" spp.). Larvene til underfamilien Crambinae lever i silkerør ved roten av ulike slags gress, der de spiser inne i strået over eller under bakkenivå. Midliinae borer i palmer (Araceae), mens Musotiminae lever på bregner. Artene i underfamiliene Nymphulinae og Schoenobiinae er de eneste akvatiske sommerfuglene. Larvene til Nymphulinae ligner på vårfluelarver, og spinner som disse et hus av plantedeler som de bærer med seg. De lever under vann på forskjellige vann- og sumpplanter. Schoenobiinae borer i stenglene til ulike slags sump-gress. Hos slekten "Acentria" er hunnene vingeløse og lever under vann. De fleste generasjonene består bare av parthenogenetiske hunner, men om høsten blir det produsert en generasjon av vanlig kjønnede individer der hannene har vinger. De store underfamiliene Pyraustinae og Spilomelinae kan leve på mange ulike plantegrupper, mens Scopariinae spesialiserer seg på moser og kråkefotplanter. Noen gressmøll kan foreta lange vandringer, og en del arter som normalt bare formerer seg i Sør- og Mellom-Europa dukker av og til opp i Norge. Skadedyr. Gress er viktige kulturplanter, og det er derfor ikke overraskende at en artsrik familie der mange av artene lever på gress omfatter noen skadedyr. Den viktigste skadearten i tempererte områder er "Ostrinia nubilalis", som egentlig stammer fra Europa, men som har gjort seg mest bemerket som skadedyr i Nord-Amerika. Den kan angripe mange forskjellige planter, men gjør først og fremst skade på mais. I Norge er den bare funnet én gang, som en tilfeldig immigrant. I Afrika er arten "Chilo partellus" et viktig skadedyr på mais. Familien gjør ikke bare skade på gress. Det er også kjent angrep på blant andre bananer, palmer, gresskar, tomater, kaffe og bartrær. Ivittuut kommune. Ivittuut kommune (tidligere stavet Ivigtut) er en tidligere Grønlandsk kommune. Navn og våpenskjold. Navnet betyr "gressrikt sted". Våpenskjoldet viser to fjellrever, dette våpenskjoldet fikk kommunen i 1974. Våpenskjoldet er todelt; øverste halvdel er en hvit fjellrev på blå bakgrunn, og nederste halvdel er en blå fjellrev på hvit bakgrunn. Todelingen gjenspeiler kommunens to områder; Ivigtut og Grønnedal. Fargene blått og sølv/hvitt representerer hhv. tilknytningen til havet og de i dag nedlagte kryolittgruvene. Fjellreven er med fordi dette er et vanlig dyr i dette området. Geografi og geologi. Ivittuut er en av de sydlige kommunene i Vestgrønland amt, og er Grønlands minste kommune. Kommunen avgrenses av Arsukfjorden i nord og Qoornoqfjorden i syd. Den ligger på 61 grader nordlig bredde, dvs på linje med Bergen. Kommunen grenser til Narsaq kommune i nord, øst og sør, og Labradorsjøen i vest. Av kommunens 600 km² er ca. 450 km² isfritt, 50 km² dekket av is og 100 km² er havområde. Høyeste punkt er Laksefjeld, med 1.091 meter. Området har tre isbreer, hvorav "Arsuk Bre" munner ut i fjorden, "Søndre Qoornoq Bre" slutter på en moreneslette, og "Nordre Qoornoq Bre" ender i en sjø. Særlig Søndre Qoornoq Bre er interessant på grunn av de mange kuleformede sedimentene som inneholder fossile avtrykk. Innenfor et område på 1 km² kan man finne nesten 100 forskjellige mineraler. Dette gjør kommunen til et spennende geologisk område. Gjennom kommunen går Arsukfjorden. Denne har et rikt fugleliv, takket være kommunens tiltak for å bevare fuglebestanden i fjorden. Sør for Arsukfjorden går Ikafjorden, som også går gjennom kommunen. Denne har såkalte «ikaitter», som er 10-15 meter høye søyler («omvendte dryppsteiner») som bygges opp. Fjorden ble fredet i år 2000. Også andre deler av kommunen er fredet, dette gjør at kommunen har et rikt dyreliv, med bl.a. moskusfe, fjellrev, snøugler og falker. Historie. Byene Ivittuut og Kangilinnguit ble anlagt av europeere og amerikanere, etter funn av mineralet kryolitt, et hvitt mineral som har vært brukt i produksjonen av bl.a. aluminium. Den første transporten av kryolitt ble skipet i 1854, til København. Allerede i 1856 ble det tatt ut 100 tonn fra gruvene. Fra ca. 1920 øker etterspørselen etter aluminium, og dermed også etterspørselen etter kryolitt, og i 1926, da også elektrisiteten kom hit, ble det tatt ut 50 000 tonn. De siste amerikanerne forlot Kangilinnguit og Ivittuut i 1952. Den 6 km lange landeveien mellom de to byene ble anlagt i 1956 Kommunen ble selvstendig i 1951. Den gang var byens kryolittgruver fortsatt bærebjelken i byen Ivittuut. Kryolittgruvene ble imidlertid etterhvert utkonkurrert av kunstig framstilt kryolitt, og 15. desember 1987 ble de stengt, og gruvebyen ble snart avfolket. I år 2000 ble byen stengt, og de siste to familiene flyttet til Kangilinnguit. Skoler og kultur. I kommunen er det kun én skole; Næringsliv. Hovednæringsveien i kommunen er fiske. Kommunen selv er en viktig arbeidsplass, her er ca. 10 personer ansatt. 5 km øst for gruveområdet i Ivittuut ligger Grønlands Kommando, som sysselsetter 150 militære personer. I Kangilinnguit er det også et entrepenørfirma, som sysselsetter 10-20 sesongarbeidere. Turisme. For å komme til Ivittuut og Kangilinnguit kan man ta helikopter med Air Greenland, enten fra Paamiut eller Narsarsuaq. Det går også båt (som heter "Assartuisoq") fra Arsuk. De viktigste turistaktivitetene her har med naturen å gjøre. Man kan dra på moskussafari, sportsfiske, dykking og fjordseilas for å se på hval, havørn, m.m. I Arsukfjorden er det et fuglefjell, og ruiner fra tidligere bosettinger. Det finnes mange hytter rundt i kommunen, som eies av kommunen, Grønlands Kommando eller private, som kan lånes. Frognerlinjen. Frognerlinjen er en trikkelinje i Oslo som går mellom Solli plass og Majorstuen. Den trafikkeres av linje 12 som går mellom Majorstuen og Disen. Den forlater Skøyenlinjen ved Solli plass, følger Frognerveien til Frogner plass og fortsetter så Kirkeveien forbi Frognerparken til Majorstuen der den møter Briskebylinjen. På Majorstuen er det overgang til T-bane. Historikk. Strekningen ble bygget som sidelinje til Skøyenlinjen (Blåtrikken). Den ble åpnet i 1902 mellom Solli plass og Frogner. I 1910 fikk den betegnelsen «linje 2», 1914 ble den forlenget til Majorstuen. Yu Dan. Yu Dan (kinesisk: 于丹; pinyin: "Yú Dān", født 28. juni 1965 i Beijing i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk professor ved Beijing Normal University, fjernsynspersonlighet og forfatter. Ved universitetet er hun dekan for avdelingen for fjernsyns- og filmstudier ved fakultetet for media og kunst. Hun er en mediestrateg som er rådgiver for blant annet China Central Television (CCTV) og Rupert Murdochs "News Corp (China)". Noen av hennes forelesninger om Konfucius ble vist på fjernsynskanalen CCTV-10 til nyttårsfestivalen 2007. Forelesningene ble senere redigert og utgitt som boken "«Anmerkninger om Samtaler»". Konficius' "Samtaler" er en av de kinesiske klassikere. Yu Dans bok ble en umiddelbar bestseller med 15 000 eksemplarer solgt allerede på lanseringsdagen 3. mars 2007. Boken inneholder både stoffet fra forelesningene og originaltekster fra Analektene. Etter noen måneder var mellom tre og fire millioner eksemplarer solgt, og dermed kunne boken regnes som en av de største kinesiske bestsellere etter "Maos lille røde"s tid. Bokens popularitet anses av noen å reflektere de åndelige behov hos mange kinesere som har nytt godt av Kinas økonomiske oppsving, og hvordan postmoderne konfucianisme er med på å fylle denne religiøse lengsel. Yu Dan er blitt svært populær, og hun fremmer også den nye kinesiske interesse for andre kinesiske klassikere som "Shijing" og "Zhuangzi". Saamund Gjersund. Saamund Gjersund (født 1955 i Morgedal, Kviteseid) var ordfører i Fyresdal kommune frem til 2007. Han representerte en bygdeliste og overtok styringen i kommunen etter valget i 1999. Ved valget i 2007 overtok Bjørn Fredrik Nome ordførerklubba i kommunen. I den tiden han var ordfører i Fyresdal, var Gjersund den eneste ordfører i Telemark uten partibok. I det private er han sivilagronom. Gjersund inspirerte fraflyttingskommunen Fyresdal til å tenke utradisjonelt og snudde strømmen av fraflyttinger, blant annet ved å invitere personer fra Nederland til å bosette seg i Fyresdal. Vrangfoss. Vrangfoss sluser med Victoria på vei nedVrangfoss er det største og flotteste av sluseanleggene i Telemarkskanalen. Det består av fem løftekamre med en samlet løftehøyde på 23 m. Før kanaliseringen gikk Vrangfoss innpå to km med et fall på 25 meter gjennom et trangt fjellskar med høye utoverhengende sider. Anleggsarbeidet ved Vrangfoss fra 1887 til 1892 var svært omfattende: To kilometer stryk, dypt nede i kløfter og skar ble regulert til en dam og en kanal. Den gamle nåledammen ble erstattet av ny betongdemning i 1962. Demningen, som er 32 m høy og 21 m tykk i bunnen, demte opp vassdraget til Lunde med et par meter. Vannkreftene blir utnyttet i kraftverket ved Vrangfoss. Før kanalen sto ferdig var Vrangfoss selve flaskehalsen i tømmerfløtningen på vassdraget. Det het seg at tømmeret kunne bli liggende i Vrangfoss i flere år, at det ofte ikke lyktes å få løs alt det gamle tømmeret før det kom nytt, og at opptil 14 mann var sysselsatt året rundt med å få tømmervasene løst. Gnisningene i tømmerhaugene kunne til og med føre til at det gikk varmgang i tømmeret så det tok fyr. Vrangfoss underkanal er skjermet fra fossen og stryket med en steinskjerm, som skaper et rolig innløp til kanalen. I fjellveggen opp for underkanalen finnes navnetrekkene til Kong Oscar II og Prins Eugen, hugget inn ved deres besøk ved Vrangfoss 29. oktober 1893. Vrangfoss kraftstasjon ligger i fjellet ved dammen. Rhys Jones-saken. Rhys Jones-saken var en drapssak som fant sted 22. august 2007. Bakgrunn. 11 år gamle Rhys Jones spilte fotball med noen av sine venner utenfor en pub i forstaden Croxteth i Liverpool i Storbritannia da han uten forvarsel ble skutt. Medier beskrev drapet som gjenglignende, men britisk politi fortalte at gutten ikke hadde noen gjengtilknytning og at drapsmotivet derfor var en gåte. Rhys Jones ble raskt hentet av en ambulanse, med moren ved sin side, men døde på sykehuset. Storbritannias statsminister Gordon Brown gikk raskt ut og fordømte drapet. Rhys Jones ble bisatt 6. september 2007. Drapet er nå oppklart og den 18 år gamle Sean Mercer ble i desember 2008 dømt for drapet og fikk en dom på 22 års fengsel. Øyvind Tveit. Øyvind Tveit (født 1953) var ordfører i Nissedal fra 1995 til 2007. Han var i perioden 2003 til 2007 eneste ordfører fra Kristelig Folkeparti i Telemark og var ordfører i tre perioder fra 1995 til 2007. I hans tid som ordfører har kulturen vært litt stemoderlig behandlet. Men omsorgssenter, hjemmesykepleie og avlastingssenter har vært prioritert, og først i 2007 ble kulturhus vedtatt prioritert. Før han ble ordfører, var Øyvind Tveit lærer. Ordfører etter kommunevalget i 2007 er Anne-Nora Oma Dahle, (født 1966) som representerer Senterpartiet. AgustaWestland AW139. Et AgustaWestland AW139 på Farnborough Air Show i 2006. AgustaWestland AW139 (tidligere kjent som Agusta-Bell AB139), er et mellomstort to-motors turbinhelikopter. Det ble utviklet som et samarbeid mellom Bell Helicopter Textron og AgustaWestland. Det finnes i både sivile og militære utgaver, med forskjellige konfigurasjoner tilgjengelig. Sivile utgaver brukes blant annet til passasjertransport, luftambulanse, offshoreflyging, politioppdrag og søk & redning. Første flyging skjedde 3. februar 2001 og første helikopter ble levert til en kunde i 2003. Ytelse. AW139 er utstyrt med to PT6C-67C turboshaft-motorer som har en maksimal kontinuerlig effekt på 1 531 hk. Helikopteret kan ta inntil 15 passasjerer i tillegg til 2 flygere. Maksimal startmasse er 6 800 kg og maksimal nyttelast oppgis til 2 570 kg. Maksimal hastighet er 310 km/t og helikopteret oppgis å ha en maksimal rekkevidde på 1 250 km. Bruk i Norge. Lufttransport opererer helikoptertypen på Norges eneste passasjerrute med helikopter som går mellom Bodø og Værøy i Lofoten, og som luftambulanse fra basene i Ålesund, Brønnøysund og Tromsø. Norges Olympiske Museum. a>. Bygningen rommer ishockeyarena og OL-museet. Norges Olympiske Museum i Håkons Hall på Lillehammer er det eneste museet i sitt slag i Nord-Europa som forteller historien om alle olympiske leker fra 776 f. Kr. og frem til i dag. Museet er Norges største og viktigste museum for idrett og forvalter en nasjonal kulturskatt som har vært viktig for nordmenn i over 100 år. Samlingen teller over 7000 gjenstander. Museet er delt inn i Historisk avdeling, Lillehammer '94 og Olympiarommet. I Olympiarommet er utstilt Norsk Idretts Æresgalleri. Norges Olympiske Museum rommer også utstillingen «Telekommunikasjon fra Oslo 1952 til Lillehammer 1994». Norges Olympiske Museum er sammen med Maihaugen, Postmuseet, Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem, og Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem i Gausdal, en del av Lillehammer museum. Kåre Hauge. Kåre Hauge (født 11. november 1944 i Stavanger) er varaordfører i Sandnes for Arbeiderpartiet. Han fullførte politiskolen i 1967 og begynte i politiet i Sandnes samme år. Her var han fram 2003 da han nådde politiets pensjonsalder. Han var etter det ansatt som rådgiver på Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre i halv stilling, frem til han ble varaordfører. Hauge var leder for Rogaland Politiforening i flere år og var også med i Politiforbundets sentralstyre i 4 år. Hauge har vært medlem av bystyret siden 1992. Hauge er også medlem av styret i Rogaland Arbeiderparti. Elachistidae. Grasmøll (Elachistidae) er en artsrik familie av små, mer eller mindre grålige sommerfugler. Et bra kjennetegn er at bakkanten av forvingene har lange hårfrynser nær spissen, som står opp som en dusk når sommerfuglen hviler. Totalt er det beskrevet 3270 arter fordelt på mer enn 165 slekter og åtte underfamilier, dessuten finnes det trolig svært mange hittil ubeskrevne arter. De 48 artene som er kjent fra Norge fordeler seg imidlertid på bare to slekter. Det har blitt beskrevet svært mange nye arter i denne familien de siste årene, blant annet ble "Elachista tanaella" beskrevet fra Tana, Finnmark i 2004. Utseende. "Elachista pullicomella". De fleste nordiske artene ligner på denne Små (vingspenn 3 – 12 mm), som oftest mer eller mindre grålige sommerfugler. Vingene er forholdsvis smale, ytterst med lange hårfrynser. Kroppen er forholdsvis kort og kompakt, hodet bredt og tett dekket med nokså lange, hårlignende skjell. Sugesnabelen er skjellkledt. Palpene er lange, krumme og oppoverbøyde, antennene ganske lange og trådformede. Forvingene er avlange og temmelig smale, ofte enten mørkegrå med et eller to lyse tverrbånd, eller lysegrå til hvite med små, mørke flekker. Rundt spissen har de lange hårfrynser, særlig rett bak spissen (det såkalte tornalområdet). Når sommerfuglen sitter stille med vingene foldet rundt seg, stikker disse frynsene opp som en hårdusk. Bakvingene er bleke, smale og tilspissede, med lange hårfrynser på baksiden. Beina er ganske lange og kraftige, med markerte sporer. Larvene er små (mindre enn 10 mm lange), avlange, uten synlige bein. Skillene mellom de ulike kroppsleddene er tydelige. Hodekapselen er påfallende flat, skovlformet. På farge er de vanligvis bleke. Levevis. De aller fleste artene er knyttet til enfrøbladete planter, særlig gressfamilien (Poaceae) og halvgressfamilien (Cyperaceae), men det finnes også noen arter (særlig de antatt mest primitive) som lever på tofrøbladete planter av ulike familier. Larvene lager gjerne uregelmessig formede, langstrakte miner i gressblader. Blader med grasmøll-miner kan være vanskelige å skille fra blader som har visnet av andre grunner. En typisk, vanlig art er "Elachista luticomella", gjenkjennelig fordi den har gult hode, som er knyttet til hundegress ("Dactylis glomerata"). I Norden går grasmøllene gjennom en eller to generasjonjer per år (i nord ikke mer enn en), lenger sør kan de ha flere årlige generasjoner. Til tross for at grasmøllene ofte er meget tallrike, og at mange arter i gressfamilien er økonomisk viktige (særlig kornartene), blir ikke disse små sommerfuglene regnet som vesentlige skadegjørere. De voksne sommerfuglene flyr gjerne lavt i vegetasjonen, og flytter seg sjelden mer enn noen få meter. De løper raskt opp og ned på bladene og kan være vanskelige å fange. De flyr for det meste i skumringen og om natten, men ser ikke ut til å bli tilrukket til lys i noen særlig grad. Systematisk inndeling / norske arter. Etter den nyeste systematikken blir en rekke grupper utover de som er nevnt under ført til denne familien, blant annet de tidligere familiene Ethmiidae, Depressariidae og Agonoxenidae. Kilde. Traugott-Olsen, E. og Schmidt-Nielsen, E. (1977) The Elachistidae (Lepidoptera) of Fennoscandia and Denmark. "Fauna Entomologica Scandinavica" 6. Scandinavian Science Press Ltd. Aarvik, L., Berggren, K. og Hansen, L.O. (2000) Catalogus Lepidopterorum Norvegiae. Lepidopterologisk Arbeidsgruppe, Zoologisk Museum, Universitetet i Oslo, og Norsk institutt for skogforskning, Ås. Børselv. Børselv (nordsamisk: "Bissojohka", kvensk: "Pyssyjoki"), er et sted ved Porsangerfjorden, 37 kilometer nordøst for Lakselv i Porsanger kommune i Finnmark. Stedet ligger ved utløpet til lakseelva Børselva med Silfar Canyon som regnes som en av Nord-Europas høyeste elvedaler. Senter for kvensk språk og kultur, og med en betydelig finsktalende befolkning. Kirke- og skolested med kulturminnet Børselv kapell og Børselv oppvekstsenter som huser barnehage samt barne- og ungdomsskole. Aldershjem, dagligvarebutikk, bensinstasjon, overnattingsbedrift og leirskole. Piratene. "Piratene" er en norsk action-, drama- og ungdomsfilm fra 1983 med Trond Peter Stamsø Munch, Kristian Figenschow, Guri Johnson, Bjørg Marit Aga, Per Jansen og Lars Andreas Larssen i hovedrollene. Regi er ved Morten Kolstad. Både manus og bok er ved Bjørn-Erik Hanssen Filmen inneholder mye norsk pop- og rockemusikk fra 1980-tallet. Handling. Filmen følger en gjeng arbeidsløs ungdom i småbyen Svolvær i Lofoten. Forholdene i den lille fiskebyen er skrale for ungdommene, og mangel på arbeid gjør at de bare blir gående å drive dank. De blir etterhvert frustrerte over sin perspektivløse livssituasjon og starter derfor en illegal nærradio. Radioen er ment å være et supplement til trauste NRK. Raskt utarter radiodriften til ungdommene til en mobil piratradio som angriper byens samfunnsstøtter og de håpløse arbeidsmulighetene for ungdommen. Gjennom sine radiosendinger provoserer ungdommene både lokalsamfunn og myndigheter. Etterhvert settes både peilebiler og politistyrker inn for å få kneblet den mobile radioen. Dette er imidlertid lettere tenkt enn gjort, og til slutt mobiliseres alle krefter i en avgjørende jakt på ungdommene. Filmen får en dramatisk slutt. Om filmen. Bjørn-Erik Hanssen skrev opprinnelig historien som et skuespill for ungdom i Lofoten i 1979, og kalte stykket "Radio Feskslog". Ideen fikk han da han vandret rundt i Svolvær, samtidig som han leste i avisa om de franske stålarbeidernes kamp for å bevare arbeidsplassene sine ved hjelp av senderen "Radio Stålhjerte". Skuespillet ble oppført åtte ganger og Hanssen spilte selv en av rollene. Senere kjøpte Norsk Film materialet, og i samarbeid med Erik Løchen og regissør Morten Kolstad ble stoffet omarbeidet til film. Det har også blitt både roman og radioteater av "Radio Feskslog". Filmanmelderne. Filmen ble godt mottatt av publikum og presse da den gikk på kino. Per Haddal, Aftenposten skrev blant annet: «Man imponeres over den uforferdede fremferd som regissøren Morten Kolstad lokker ut av de debuterende amatører i hovedrollene. Man imponeres over naturkulissene fra Svolvær, og man humrer over Lars Andreas Larssen som ordfører full av floskler, samt gleder seg over at ungdommen ikke synker hen i tiltaksløshet. Det er altså blitt en ganske fengende film, som har lykkes godt på sine premisser». Arbeiderbladets Bjørn Granum var litt mere kritisk, men skrev fordelaktig at: «Et ungdommelig publikum vil nok lett identifisere seg med hovedpersonene, der særlig Trond Peter Munch viser friske og lovende takter». Omtale i ettertid. Bergen filmklubb beskrev i 2004 filmen slik: «Mye av det vi har sett av ungdommelig opprør i norsk film tidligere kommer gjerne til utrykk gjennom anarkistisk-kverulantiske meninger. I "Piratene" er det imidlertid kampen for tilværelsen som preger opprøret. Den deprimerende arbeidsløsheten gjør at skytset blir rettet mot det bestående samfunn – et samfunn som ikke synes å ha bruk for dem». Filmen fikk terningkast 4 av Dagbladet under en vurdering i 2004. Priser. Den ble tildelt «Billettprisen» ved Den Norske Filmfestivalen i 1983. Musikk. Den inneholder ellers musikalske innslag fra artister som Knut Hallvard Johansen, Inge Kolsvik, Henning Gravrok og Arvid Esperø. Odd Arvid Eilertsen stod for originalmusikken. Trivia. Filmens actionfylte sluttscene markerte starten på det som gikk under betegnelsen «helikopterperioden» i norsk film. Raseadskillelse. Den sørafrikanske apartheidpolitikken skilte strengt mellom folk av ulike raser på alle områder i samfunnet. Denne stranda utenfor byen Durban var åpen bare for hvite mennesker. Bildet er fra 1989. Raseadskillelse er en politikk for å holde ulike raser adskilt i dagliglivet. Ved gjennomført raseskille er det separate busser, skoler, restauranter, kinoer osv. for ulike raser. Raseskille kan eksistere basert på lover, eller det kan forekomme uoffisielt. «Mildere» former for raseskille kan være at det er vanskelig for personer tilhørende en rase å få visse typer stillinger, eller kjøpe hus i bestemte områder. Mange forbinder raseadskillelse med apartheid i Sør-Afrika, hvor de ulike rasene ble holdt adskilt ved lover. (Apartheid er også et afrikaans begrep som betyr nettopp adskilthet.) I USA var det også lenge utbredt raseadskillelse, både formelt og uformelt. I dag er raseadskillelse ved lov historie, FNs menneskerettserklæring og tilsvarende internasjonale konvensjoner har medført at slike lover er opphevet. I en rekke land er det imidlertid fremdeles ulike former for uoffisiell raseadskillelse. Ullevål hageby-linjen. Ullevål hageby-linjen baserer seg på den opprinnelige hestesporveien som ble opprettet 6. oktober 1875. En av strekningene gikk opprinnelig mellom Vestbanestasjonen og Homansbyen verksted. Etter at linjen ble elektrifisert i 1899 ble den forlenget til Adamstuen den 24. september 1909. Linja ble ved samme høve lagt om fra krysset Pilestredet og Josefines gate til dagens trasé gjennom Thereses gate i hele sin lengde. Strekningen fra dette krysset, gjennom Pilestredet til krysset Pilestredet/Sporveisgata ble lagt ned og erstattet av en forbindelse direkte gjennom Sporveisgata til krysset med Thereses gate for kjøring til og fra Homansby vognhall. Denne strekningen var ikke personførende. 1925 ble den forlenget til Ullevål hageby og i 1999 til Rikshospitalet, og benevnes idag Gaustadlinjen. Den trafikkeres i dag av linje 17, Rikshospitalet – Grefsen, og linje 18, Rikshospitalet – Holtet. Den betjenes hovedsakelig av SL-95, ettersom Rikshospitalet holdeplass ikke har vendesløyfe. Dersom en trikk av type SL-79 må settes inn ved mangel på materiell, snus trikkene ved John Colletts plass holdeplass, og resten av linjen innstilles. Prøvestansavtalen. Prøvestansavtalen, på engelsk "Comprehensive Nuclear-Test-Ban Treaty" (CTBT), er en avtale som forbyr atomprøvesprengninger. Avtalen ble vedtatt i 1996 og setter forbud mot alle typer kjernefysiske prøvesprengninger. For at avtalen skulle tre i kraft må alle de 44 landene som har atomvåpen, atomkraftverk eller andre kjernefysiske installasjoner godkjenne avtalen. Av de fem atomstormaktene har Storbritannia, Frankrike og Russland godkjent avtalen, mens Kina og USA gjenstår. Norge har ratifisert avtalen. I dag (2007) er avtalen signert av 177 land og ratifisert av 138. Beijings pedagogiske universitet. Bygning på "Beishida"s nordre campus. Beijings pedagogiske universitet (kinesisk: 北京师范大学, pinyin: "Beijing Shifan Daxue", kortform: "Beishida", offisielt engelsk navn "Beijing Normal University") er et statlig pedagogisk universitet grunnlagt i 1923 i Beijing. I 1952 ble det konsolidert da Fu Jen katolske universitet ble lagt inn under det. Universitetet er blant universitetene som tar del i Prosjekt 211 og hadde i 2005 rundt 10 000 studenter og knapt 1 300 vitenskapelig ansatte. Pekinguniversitetet. Pekinguniversitetet (kinesisk: 北京大学, pinyin: "Beijing daxue", ofte bare kalt 北大, "Beida", engelsk navn "Peking University") er et universitet i Beijing som ble åpnet i desember 1898 under navnet 京师大学堂 "Jīng shī dàxuétáng" (i engelsk oversettelse: "The Metropolitan University"). I mai 1912 ble navnet endret til det Det nasjonale Pekinguniversitet, og i 1952 til sitt nåværende navn. I 1919 var universitetet blitt til Kinas største læreanstalt for høyere utdannelse, med 14 institusjoner og over 2 000 studenter. Det rangeres i dag (2007) som ett av Kinas toppuniversiteter og har nærmere 37 000 studenter. Universitetet har bestemt at dets navn på engelsk skal benytte Wade-Giles-formen av bynavnet, dvs. "Peking". Dette skal tjene til å redusere forvekslingsfaren med institusjoner som for eksempel Beijing Normal University. Universitetet befinner seg nordvest i Beijing, i Haidian-distriktet, ikke så langt fra det gamle sommerpalasset og likeså ganske nært Tsinghuauniversitetet, Beijings fremmedspråksuniversitet og Beijings universitet for språk og kultur. I Haidian ligger det forøvrig over ti flere universiteter. Historie. Universitet ble grunnlagt i 1898 under Hundredagersreformen. I 1902 ble Beijing Normal University utskilt for lærerutdannelsen. Den kjente høylærde Cai Yuanpei ble rektor i 1917, og bidro i vesentlig grad til at universitetet ble landets største og ett av det beste, med 14 fakulteter og over 2 000 studenter. Inspirert av den tyske modell for akademisk frihet rekrutterte Cai en bred og intellektuelt mangslungen undervisningsstab, med blant annet Hu Shi, Chen Duxiu, Qian Xuantong og Lu Xun. Heller lavt ned i systemet var Mao Zedong, som i en kort periode var hjelpebibliotekar der. Her ble han influert av kommunisten Li Dazhao, som var sjefsbibliotekar og som i 1921 skulle være en av drivkraftene bak opprettelsen av Det kinesiske kommunistparti. Ny Kultur-bevegelsen hadde på mange måter Peijinguniversitetet som sitt arnested. I 1919 utgjorde studentene fra Pekinguniversitetet hovedtyngden av demonstrantene under 4. mai-protestene. Beiyangregjeringens tiltak for å få slutt på demonstrasjonene ved en blokade rundt universitetet, førte til Cais avgang. Under 4. mai-bevegelsens videre vekst spilte professoren Hu Shi en ledende rolle. Hu Shi gjorde også meget for å fremme litteratur på kinesisk dagligtale slik at ikke den klassiske kinesiske litterære stil skulle være så dominerende. En hvit "huabiao" (華表 eller 华表), ornamental søyle av marmor, på universitetsområdet Jiang Menglin overtok som rektor i 1919, og innehadde vervet til 1927 (Året etter ble han Republikken Kinas undervisningsminister). I 1920 begynte universitetet å akseptere kvinnelige studenter, ett år etter Nanjinguniversitetet, som var først ute. I 1920 og 1921 underviste filosofen Bertrand Russell ved universitetet, og hans tid med relativt skarpt antikristne forelesninger var med på å radikalisere mange studenter og var med på å inspirere den antikristne kampanjen som skulle toppe seg rundt 1927 i store deler av landet. Etter utbruddet av den annen sino-japanske krig i 1937 flyttet Pekinguniversitetet til Changsha og dannet sammen med andre utflyttede læresteder et midleritidig universitet. I 1938 flyttet det igjen, denne gang til Kunming. Det var først etter annen verdenskrigs avslutning at det kunne komme tilbake til Beijing, i 1946. På den tid hadde universitetet seks fakulteter og et forskningsinstitutt. Studentmassen vokste til 3 000. I 1952, tre år etter at Folkerepublikken Kina var blitt opprettet, ble det tidligere protestantiske Yenchinguniversitetet lagt sammen med Det nasjonale Pekinguniversitetet, og samtidig ble "nasjonal" droppet fra navnet slik at det fra da av het "Pekinguniversitetet". Universitetets "campus" i Beijing sentrum ble forlatt, og man flyttet over til det gamle Yenchinguniversitetets område i Haidian. Den tidligere Qingpersonligheten keiserbroren annenprins Chun (far til Kinas siste keiser, Puyi) donerte omtrent på denne tid sit meget store privatbibliotek til universitetet. Pekinguniversitetets studenter ble tidlig dratt med i Kulturrevolusjonen. Det var i mai 1966 at en kvinnelig filosofidosent ved Pekinguniversitetet, Nie Yuanzi, forfattet et dazibao («poster med store bokstaver», dvs. i praksis veggavis), der universitetets rektor og andre professorer ble kalt «svarte antipartigangstere». Noen dager senere forordnet Mao Zedong at teksten på posteret skulle kringkastes landet rundt, og kalte det for «det første marxistiske dazibao i Kina». Dette var en av opptrappingene til kulturrevolusjonen. Mellom høsten 1966 og 1970 ble undervisningen ved universitetet suspendert, mens mange av studentene var med i kulturrevolusjonen som rødegardister. Blant universitetets egne folk som ble ofre for rødegardistene, var den tidligere rektor Shen Yinmo, som ble torturert. Senere har Pekinguniversitetet gjenvunnet sitt renommé som ett av Kinas ledende læresteder. Flere av de ledende krefter bak demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989 var eller hadde vært studenter ved Pekinguniversitetet, blant annet Chai Ling, som så på demonstrasjonene som et forsøk på å styrte kommunistpartiet fra makten. I 2001 opprettet Pekinguniversitetet en "campus" i Shenzhen rett ved Hongkong. Slottet (TV). "Slottet" var en norsk dokumentarserie på sju episoder som gikk på TV 2 våren 2002. Serien handlet om livet bak kulissene på Det kongelige slott og for første gang i historien var fokuset på de ansatte istedenfor de kongelige. Seerne fikk være med bak kulissene og besøke ulike kongelige eiendommer og båter. Regi var ved Stig Andersen. Serien hadde premiere på TV 2 den 10. april 2002 og ble forholdsvis godt mottatt av publikum. Serien hadde i snitt 443 000 seere. (Kilde: Hvem Hva Hvor 2003) Anadia. Anadia er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Brasil Atalaia (Alagoas). Atalaia er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Barra de Santo Antônio. Barra de Santo Antônio er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Barra de São Miguel (Alagoas). Barra de São Miguel er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Batalha (Alagoas). Batalha er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Belo Monte. Belo Monte er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Boca da Mata. Boca da Mata er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Branquinha. Branquinha er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Cacimbinhas. Cacimbinhas er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Cajueiro. Cajueiro er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Campestre (Alagoas). Campestre er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Campo Alegre (Alagoas). Campo Alegre er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Campo Grande (Alagoas). Campo Grande er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Canapi. Canapi er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Capela (Alagoas). Capela er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Carneiros. Carneiros er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Chã Preta. Chã Preta er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Kommando (Sør-Afrika). Kommando er i Sør-Afrika den historiske betegnelsen på en militsstyrke som kolonistene der etablerte etter opprettelsen av Kappkolonien i 1652. Under de såkalte kommandolovene var kolonister pålagt å stille med våpen og utstyr som vederlag for å få dyrke landet. Under den andre boerkrigen kjempet 75 000 boerkommando mot en styrke på 450 000 mann fra resten av det britiske imperiet. Coité do Nóia. Coité do Nóia er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Colônia Leopoldina. Colônia Leopoldina er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Coqueiro Seco. Coqueiro Seco er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Coruripe. Coruripe er en kommune med om lag 51 000 innbyggere i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Den ligger ved elva Coruripe. Craíbas. Craíbas er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Delmiro Gouveia. Delmiro Gouveia er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Dois Riachos. Dois Riachos er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Estrela de Alagoas. Estrela de Alagoas er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Feira Grande. Feira Grande er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Feliz Deserto. Feliz Deserto er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Flexeiras. Flexeiras er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Girau do Ponciano. Girau do Ponciano er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Ibateguara. Ibateguara er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Igaci. Igaci er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Igreja Nova. Igreja Nova er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Inhapi. Inhapi er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Jacaré dos Homens. Jacaré dos Homens er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Jacuípe. Jacuípe er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Japaratinga. Japaratinga er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Jaramataia. Jaramataia er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Jequiá da Praia. Jequiá da Praia er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Joaquim Gomes. Joaquim Gomes er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Jundiá (Alagoas). Jundiá er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Junqueiro. Junqueiro er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Lagoa da Canoa. Lagoa da Canoa er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Limoeiro de Anadia. Limoeiro de Anadia er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Major Isidoro. Major Isidoro er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Mar Vermelho. Mar Vermelho er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Maravilha (Alagoas). Maravilha er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Maribondo. Maribondo er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Mata Grande. Mata Grande er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Matriz de Camaragibe. Matriz de Camaragibe er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Messias (Alagoas). Messias er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Minador do Negrão. Minador do Negrão er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Monteirópolis. Monteirópolis er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Murici. Murici er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Novo Lino. Novo Lino er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Olho d'Água Grande. Olho d'Água Grande er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Olho d'Água das Flores. Olho d'Água das Flores er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Olho d'Água do Casado. Olho d'Água do Casado er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Milton H. Erickson. Milton Hyland Erickson, MD (født 5. desember 1901 i Aurum Nevada, død 25. mars 1980 i Phoenix Arizona) var en amerikansk psykiater spesialisert i medisinsk hypnose og familieterapi. Han var grunnlegger og president for American Society for Clinical Hypnosis og medlem av American Psychiatric Association, American Psychological Association, og American Psychopathological Association. Biografi. Erickson's personlige historie er bemerkelsesverdig, og han trakk ofte på sin egen erfaring for å gi eksempler på kraften i det ubevisste sinn. Han var for en stor del selvlært og mange av hans anektdotiske og selvbiografiske historier fra undervisning er samlet av Sydney Rosen i boken "My Voice Will Go With You". Erickson identifiserte mange av selv sine tidligste personlige erfaringer som hypnotiske eller autohypnotiske. Erickson vokste opp i Lowell, Wisconsin i en ordinær bondefamilie, og tenkte å bli bonde som sin far. Han ble sent utviklet. Tilliten fra foreldrene ble belønnet. Erickson tok sin sene utvikling som bevis på at det ubevisste sinn trenger tid for å lære, og at hans mor også hadde forstått dette. Han lærte, selvfølgelig, men ikke uten vanskeligheter. I den samme artikkelen som er sitert her, gjenkjenner Erickson mange formative erfaringer med disse 'blendende lysglimtene', som Rossi beskriver som 'kreative øyeblikk'. Som 17-åring fikk han polio og var så alvorlig paralysert at legene trodde han ville dø. Den kritiske natten da han var på sitt verste, hadde han en ny formativ 'autohypnotisk erfaring'. Rehabiliterende, fremdeles nesten helt lam til sengs, og ute av stand til å snakke, ble han sterkt oppmerksom på betydningen av ikke-verbal kommunikasjon – kroppsspråk, stemmeleie og og måten disse nonverbale uttrykkene ofte var direkte motstridende til de verbale. Han begynte å gjenkjenne 'kroppshukommelse' av muskelaktiviteten til sin egen kropp. Ved konsentrasjon om slik hukommelse begynte han sakte å gjenvinne kontroll over deler av kroppen til et punkt hvor han var i stand til å snakke og bruke armene sine. Men han var fremdeles ikke i stand til å gå, og han bestemte seg for å trene opp kroppen sin videre ved å embark -alene- on a thousand mile canoe trip with only a few dollars. After this grueling trip, he was able to gå med gåstol. Denne erfaringen kan ha bidratt til Erickson's teknikk å bruke 'ordeals' i terapeutisk sammenheng. (Se under). Erickson var en ivrig medisinstudent, og han var så nysgjerring og engasjert i psykiatri at han fikk en psykologigrad mens han fremdeles studerte medisin. På begynnelsen av 1950-tallet leide antropologen Gregory Bateson Erickson som konsulent som part of his ekstensiv forskning på kommunikasjon. De to hadde møtt tidligere, etter at Bateson og Margaret Mead hadde called upon him to analyse the films Mead had made of trance states in Bali. Through Bateson, Erickson met Jay Haley, Richard Bandler og John Grinder, amongst others, og hadde profound influence på dem alle. De begynte å skrive flere bøker om ham. I 1973 publiserte Jay Haley 'Uncommon Therapy', som for første gang gjorde Erickson og hans arbeider kjent utenfor miljø for klinisk hypnose. Hans berømmelse og rykte spredtes raskt, og så mange ønsket å møte ham at han begynte å holde opplæringsseminarer, som holdt frem inntil hans død. Milton H. Erickson døde i mars 1980 i en alder av 78, leaving fire sønner, fire døtre og en varig verdensarv av psykologi, psykiatri, psykoterapi, pedagogikk og kommunikasjon. Transe og det ubevisste sinn. Erickson trodde at det ubevisste sinn alltid lyttet, og at, enten pasienten var i transe eller ikke, kunne forslag ha en hypnotisk påvirkning, så lenge disse forslagene fant litt resonans på det ubevisste planet. Pasienten kan være bevisst på dette, eller hun kan være fullstendig oblivious at noe skjer. Erickson ville se om pasienten ville respondere på en eller annen form for "indirekte" forslag, og la det ubevisste sinn aktivt ta del i den terapeutiske prosess. På denne måten kunne det som så ut til å være en vanlig konversasjon, indusere en hypnotisk transe, eller en terapeutisk forandring i subjektet. Det bør bemerkes at "[Erickson's] betydning av det "ubevisste" definitivt ikke er det samme som for Freud." Erickson var en notorisk practical joker, og det var ikke uvanlig for ham å komme med indirekte forslag i alle situationer, også i sine egne bøker, artikler, forelesninger og seminarer. Erickson trodde også at det var passende også for terapeuten å gå inn i transe. Erickson hevdet at transe er en vanlig, dagligdags hendelse. For eksempel, mens man venter på buss og tog, leser eller lytter, eller til og med driver hard fysisk trening er det ganske normalt å bli opphengt i aktiviteten og gå inn i en transetilstand, fjernt fra alle andre irrelevante stimuli. Disse tilstandene er så vanlige og familiar at de fleste mennesker ikke bevisst gjenkjenner dem som hypnotiske fenomener. The same situation is in evidence in everyday life, however, whenever attention is fixated with a question or an experience of the amazing, the unusual, or anything that holds a person’s interest. At such moments people experience the common everyday trance; they tend to gaze off—to the right or left, depending upon which cerebral hemisphere is most dominant (Baleen, 1969) —and get that “faraway” or “blank” look. Their eyes may actually close, their bodies tend to become immobile (a form of catalepsy), certain reflexes (e.g., swallowing, respiration, etc.) may be suppressed, and they seem momentarily oblivious to their surroundings until they have completed their inner search on the unconscious level for the new idea, response, or frames of reference that will restabilize their general reality orientation. We hypothesize that in everyday life consciousness is in a continual state of flux between the general reality orientation and the momentary microdynamics of trance... – Erickson & Rossi: "Two-Level Communication and the Microdynamics of Trance and Suggestion", The American Journal of Clinical Hypnosis, 1976 Reprinted in Collected Papers Vol.1 Siden Erickson forventet transetilstander å forekomme naturlig og ofte, var han forberedt til å utnytte dem terapeutisk, selv når pasienten ikke var tilstede med ham i konsulteringsrommet. Han oppdaget også mange techniker for å øke sannsynligheten for å gå inn i en transetilstand. Han utviklet både verbale og non-verbale teknikker, og var pioner for ideen at vanlige erfaringer av wonderment, engrossment og forvirring er i realiteten bare varianter av transe. Det er mange typer av transe. Mange mennesker kjenner til ideen om en 'dyp' transe, og tidlig i sin karriere var Erickson en pioner i forskning på det unike og bemerkelsesverdige fenomen assosiert med den tilstanden, og brukte mange timer om gangen med individuelle tester med å fordype transen. At en transe kan være 'lett' eller 'dyp', tyder på en endimensjonal kontinuerlig skala av transedybde, men Erickson ville ofte arbeide med multiple transer med den samme pasienten, for eksempel suggesting at den hypnotiserte pasienten å oppføre seg 'som våken', blurring linjen mellom den hypnotiske og 'våkne' tilstanden. Erickson trodde at det finnes multiple tilstander som kan utnyttes. Dette resonates med Charles Tart's ide (fremsatt i boken 'Waking Up') at alle bevisste tilstander er transer, og at det vi kaller 'normal' våken bevissthet er bare en 'konsensus transe'. NLP gjør også bruk av ideen om ulike tilstander uten å være et hypnotisk fenomen. Indirekte teknikker. Mens "klassisk" hypnose er autoritær og direkte, og ofte innebærer resistanse i subjektet, Erickson's tilnærming er åpen, imøtekommende og indirekte. For eksempel, når en klassisk hypnotisør kan si "du går inn i en transe", ville en Ericksonsk hypnotisør heller si "du kan "enkelt lære" å gå inn i en transe". På denne måten gir han en mulighet for subjektet til å akseptere de forslagene som de er mest komfortable med, i deres eget tempo, og med bevissthet overfor fordelene. Subjektet vet at de ikke blir manipulert og tar fullt eierskap for og deltakelse i sin transformasjon. Erickson hevdet at det ikke var mulig å bevisst instruere det ubevisste sinn, og at autoritære forslag lett ville møtes med resistans. Det ubevisste sinn responderer til åpninger, muligheter, metaforer, symboler og motsetninger. Effektive hypnotiske forslag skulle dessuten være 'kunstferdig vage', og dermed gi rom for subjektet å fylle inn gapene med deres egne ubevisste forståelser – selv om de ikke bevisst fatter hva som skjer. Den trenede hypnotisør konstruerer disse gapene av mening på en måte som passer best for det individuelle subjektet – på en måte som best gir den ønskede forandring. For eksempel kan det autoritære "du vil slutte å røyke" være mindre påvirkelig på det ubevisste nivå enn "du kan bli en ikke-røyker". Det første er en direkte kommando, som kan adlydes eller ignoreres (and notice that it draws attention to the act of smoking), det andre er en mulighet, en invitasjon til mulig varig forandring, uten press, og som gir mindre sjanse for resistanse. Richard Bandler og John Grinder identifiserte denne form for 'kunstferdig vaghet' som en sentral karakter for sin 'Milton Model', et systematisk forsøk til å kodifisere Erickson's hypnotiske språkmønstre. Bibliografi. Erickson var en produktiv forfatter, som ofte skrev med medforfattere. Hans vanligste medforfatter var Ernest L. Rossi. - note, these four volumes are sometimes made available digitally under the misleading (and erroneous) name 'Complete Works'. Olivença. Olivença er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Ouro Branco (Alagoas). Ouro Branco er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Palestina (Alagoas). Palestina er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Pariconha. Pariconha er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Paripueira. Paripueira er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Passo de Camaragibe. Passo de Camaragibe er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Paulo Jacinto. Paulo Jacinto er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Piaçabuçu. Piaçabuçu er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Pilar (Alagoas). Pilar er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Pindoba. Pindoba er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Porto Calvo. Porto Calvo er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Porto Real do Colégio. Porto Real do Colégio er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Porto de Pedras. Porto de Pedras er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Poço das Trincheiras. Poço das Trincheiras er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Pão de Açúcar. Pão de Açúcar er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Quebrangulo. Quebrangulo er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Rio Largo. Rio Largo er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Roteiro. Roteiro er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Santa Luzia do Norte. Santa Luzia do Norte er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Santana do Ipanema. Santana do Ipanema er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Santana do Mundaú. Santana do Mundaú er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Satuba. Satuba er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Senador Rui Palmeira. Senador Rui Palmeira er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. São Brás. São Brás er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. São José da Laje. São José da Laje er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. São José da Tapera. São José da Tapera er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. São Luís do Quitunde. São Luís do Quitunde er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. São Miguel dos Campos. São Miguel dos Campos er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. São Miguel dos Milagres. São Miguel dos Milagres er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. São Sebastião (Alagoas). São Sebastião er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Tanque d'Arca. Tanque d'Arca er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Taquarana. Taquarana er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Teotônio Vilela. Teotônio Vilela er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Traipu. Traipu er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. União dos Palmares. União dos Palmares er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Viçosa (Alagoas). Viçosa er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Água Branca (Alagoas). Água Branca er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Felttoget i Sørvest-Afrika. Felttoget i Sørvest-Afrika fant sted under første verdenskrig. Styrker fra Sør-Afrika trengte inn i og erobret Tysk Sørvest-Afrika, dagens Namibia, som et ledd i den større konflikten mellom Tyskland og Storbritannia. Opptakt. Da krigen brøt ut i Europa, var de sørafrikanske myndighetene oppmerksomme på hvilken fare den felles grensen på den tyske kolonien innebar. Statsminister Louis Botha informerte de britiske myndighetene at Sør-Afrika hadde til intensjon å forsvare seg selv, og Storbritannia anmodet Sør-Afrika om å invadere den tyske kolonien. Dette svarte Botha positivt til. Sør-Afrika mobiliserte og bygde opp styrker langs grensen i september 1914. Rett etter dette okkuperte sørafrikanske styrker havnebyen Lüderitz. Imidlertid hadde tyskerne en del sympati blant boerne, etter deres støtte i Boerkrigen bare tolv år tidligere. Dette førte til Maritzopprøret, som tok oppmerksomheten til de sørafrikanske myndighetene og forsinket videre felttog mot den tynt forsvarte tyske kolonien. Kamp. En sørafrikansk kanon i ørkensanden Men i mars 1915 invaderte de sørafrikanske styrkene, med mann både sjøveien og til lands, for å okkupere den tyske kolonien. En landstyrke på mann marsjerte i to uker gjennom Kalahari-ørkenen. Den sørafrikanske statsministeren Louis Botha hadde selv kommandoen over styrkene som tidlig okkuperte dyphavnen Walvis Bay og Swakopmund i nord. I invasjonen møtte okkupantene både landminer og forgiftede vannkilder, i tillegg til intens motstand en del steder. Hovedstaden Windhoek falt 20. mai. På dette tidspunktet hadde de sørafrikanske styrkene kontroll over det meste av landet, og de tyske styrkene ble etter hvert presset opp i det nordvestlige hjørnet av området. De ble slått i et slag ved byen Otavi 1. juli og overga seg ved Khorab 9. juli 1915. Felttoget i Øst-Afrika (første verdenskrig). Felttoget i Øst-Afrika er betegnelsen på felttoget sørafrikanske, belgiske og allierte styrker under ledelse av Jan Smuts kjempet under første verdenskrig for å erobre Tysk Øst-Afrika (idag landene Tanzania, Burundi og Rwanda). Kampene i Øst-Afrika varte gjennom hele første verdenskrig, og ble innledet ved det britiske overfallet på Tysk Øst-Afrika ved Tanga, men ble slått tilbake. Etter hvert klarte britene å sikre seg området ved Victoriasjøen og Tanganikasjøen, men etter nederlaget ved Tanga gjorde ikke britene noen alvorlige forsøk på å drive vekk tyskerne ytterligere før i 1916. Da ble den sørafrikanske generalen Jan Smuts satt inn som øverstkommanderende for de allierte styrkene etter seieren i felttoget i Sørvest-Afrika. Her var imidlertid forholdene ganske annerledes, og Smuts hadde ikke den samme lokale kunnskapen. Smuts hovedstrategi var å søke å unngå de store mannskapstap som ellers kjennetegnet krigen. Den første store konfrontasjonen kom i området rundt Kilimanjaro, men Smuts lyktes ikke med å omringe de bevegelige tyske styrkene. Den tyske kommandanten, oberst Paul von Lettow-Vorbeck trakk sine styrker sørover, men led store tap i et slag i desember 1916, og den tyske styrken var på dette tidspunktet redusert til totalt 8 400 mann, hovedsakelig "askari", og de led under mangel på mat og utstyr. Utover i 1917 ble det utkjempet slag langs kysten, blant annet ved byene Kilwa og Lindi, og Lettow-Vorbeck tok sine styrker inn i Portugisisk Øst-Afrika. Her erobret de byen Namakura og sikret seg nye matforsyninger, våpen og ammunisjon. Herfra rykket de nord- og vestover inn i Rhodesia. Felttoget ble kjennetegnet av store tap i forbindelse med sykdom, kun 1 av 30 døde omkom i kamphandlinger, resten måtte gi tapt for ulike tropesykdommer og utmattelse. Den tyske kommandanten Lettow-Vorbeck har i ettertid fått anerkjennelse for sin strategiske utnyttelse av sterkt underlegne styrker til å binde opp overlegne styrker fra det britiske imperiet og dets allierte. Lettow-Vorbecks styrker var de eneste som ikke kapitulerte, men innkassert stadige seire mot en overlegen motstander; og var den eneste tyske avdelingen som hadde lykkes i å invadere britisk territorium. Den tyske strategien var å binde opp flest mulige britiske styrker i Afrika, slik at disse ikke ble sendt til Vestfronten. Da Lettow-Vorbeck ble underrettet om våpenhvileavtalen, befant de seg i Nord-Rhodesia og de marsjerte til Abercorn, dagens Mbala og meldte seg for de britiske myndighetene der 23. november 1918. Belém (Alagoas). Belém er en kommune i delstaten Alagoas i nordøstregionen av Brasil. Cupping. Cupping er i kaffeterminologi en metode for å smake og gjenkjenne egenskaper ved en kaffetype. Kaffesmakingen foregår ved å sammenligne en rekke ferdig tilberedte kopper med kaffe, for å kunne peke ut smaksegenskaper ved de forskjellige. Kaffesmakingen gjennomføres ved at man bruker en skje til å slurpe i seg en liten mengde av kaffen for å spre kaffen i hele munnen. Etter en rask rotering i munnen, spyttes kaffen ut. I profesjonell sammenheng vil cupperne (de som smaker på kaffen) ha et skjema som de bruker til å vurdere kaffen underveis. Vanlige parametre her er blant annet syrlighet, bitterhet, sødme, salthet, surhet, samt en helhetsvurdering. Karakterer gis på skalaen fra 0 til 8 poeng, der høyere er bedre. Den minste poengsummen en kaffe kan oppnå er 36 poeng og den høyeste er 100 poeng. Selv om cupping er noe som lett kan gjennomføres hjemme, brukes det for det meste i profesjonell sammenheng; blant annet av Cup of excellence, som vurderer hvilke kaffeavlinger som får selges på deres årlige auksjoner, basert på kvaliteten til kaffen. Cupping brukes også i utbredt grad av kaffebrennerier, som tester hvordan en enkelt kaffetype varierer av variasjoner i brenneteknikk. Her er cupping et viktig instrument for å finne optimal brenneteknikk for denne ene kaffeavlingen. Cup of excellence. Cup of Excellence (CoE) er en non-profit organisasjon som arbeider med å øke fokus på kvalitesfokuset på kaffe som råvare. Den ble etablert i 1999 og hadde som formål å hjelpe kaffeprodusentene med å oppnå bedre priser for avlingene deres. Organisasjonen er idag etablert i åtte (Bolivia, Costa Rica, El Salvador, Honduras, Nicaragua, Brasil, Colombia og Guatemala) kaffeproduserende land beliggende i Latin-Amerika. Hovedaktiviteten til organisasjonen er gjennomføring av auksjoner. Gjennom konkurranser internt i landene CoE er representert, velges de beste avlingene ut og auksjoneres til kjøpere over hele verden. Kaffeprodusenter som får deres avling tatt opp til auksjon vil i alle tilfeller få svært godt betalt for kaffen i forhold til markedspriser. I tillegg går 85% av salgsprisen tilbake til bonden, noe som i alle tilfeller har medført signifikant bedre vilkår for plantasjene. Den potensielt høye inntekten relativt til markedspris motiverer mange kaffeprodusenter til å fokusere på kvalitet på avlingen. Kravene for å bli tatt opp til auksjonene er svært høye. Utvelgelsesprosessen er omfattende og gjennomføres av en jury med inngående kunnskaper og engasjement rundt kaffe. Alle kaffeprodusenter har anledning til å delta ettersom det ikke koster noe å bli tatt med i utvelgelsen. Ettersom avlingene som legges ut for auksjon er relativt små, så er det for det meste mindre kaffebrennerier som er kundene. Blant disse er CoE etablert seg som et merkenavn synonymt med svært høy kvalitet. Auksjonene gjennomføres i realtid over Internett, der registrerte brukere får anledning til å by. Alle aspekter ved auksjonen er transparente, slik at både kjøper og salgspris er tilgjengelig informasjon for alle. Fortum. Fortum Oyj er en finsk energiselskap med virksomhet i Norden og Østersjøregionen. Hovedproduktene er strøm, varme og damp. Den finske stat er majoritetseier i Fortum Oyj med en aksjepost på vel 50%. Selskapet er ett av de 25 som inngår i Helsingforsbørsens OMX-indeks. Fortum ble dannet i 1998 ved fusjon mellom elektrisitetsselskapet Imatran Voima Oy og det finske statsoljeselskapet Neste Oy. I 2005 ble oljevirksomheten igjen tatt ut av Fortum og Neste Oil Oy ble (re)etablert. Virksomhet i Norge. Virksomheten i Norge er i første rekke konsentrert i Østfoldområdet og de fleste Fortum-selskapene har forretningskontor i Grålum ved Sarpsborg. Virksomheten drives gjennom selskapene Fortum Distribution AS har 96.000 kunder, i hovedsak basert på kundemassen fra Østfold Energi som Fortum overtok i april 2003. Det største selskapet i Fortum Heat er Bærum Fjernvarme AS. Fortum eier 49% av aksjene i Fredrikstad Energi AS. Gjennom dette selskapet har Fortum eierandeler i bl.a Røyken enegiverk, Askøy energi og også Fredrikstad Fortballklubb Sport ASA. Stephan Hocke. Stephan Hocke (født 20. oktober 1983 i Suhl) er en tysk skihopper. Han hopper for klubben WSV Schmiedefeld. Hocke har et OL-gull fra lagkonkurransen under Vinter-OL i 2002 sammen med Sven Hannawald, Martin Schmitt og Michael Uhrmann. Hocke har per 16.12.2007 deltatt i et olympisk renn og 95 verdenscuprenn. Shogun (TV-serie). "Shogun" er en prisbelønt japansk-amerikansk mini-serie på 10 episoder fra 1980 med Richard Chamberlain og Toshiro Mifune i hovedrollene. Regi var ved Jerry London. Serien var basert på en bok med samme navn skrevet av James Clavell. Shogun gikk på NRK sommeren 1984. Handling. En gang på 1600-tallet blir engelskmannen John Blackthorne tatt til fange av japanere, og over en lengre periode lærer han denne fremmede kulturen å kjenne. Han blir etterhvert vitne til og delvis involvert i den blodige maktkampen mellom regenten som etter keiserens død styrer landet. Om serien. Serien ble svært godt likt av publikum og kritikere i alle de land den ble vist. Den vant flere Emmy-priser og Golden Globe-priser i 1981. Norbygata (Oslo). Norbygata er en gate i Oslo mellom Platous gate og Vahls gate. I Norbygata er et minnesmerke, reist av gatens hus og grunneiere i 1842 for O. Gudmundsen, som testamenterte sin eiendom til istandsettelse av gaten. Mary Landrieu. Mary Loretta Landrieu (født 23. november 1955 i Arlington, Virginia) er en amerikansk politiker fra det demokratiske parti og senator for delstaten Louisiana. Landrieu ble først valgt i 1996, gjenvalgt i 2002 og stiller til gjenvalg i 2008. Hun er den første og eneste kvinne valgt til senator i Louisiana. Landrieu ble i 2004 mye omtalt som en mulig visepresidentkandidat for John Kerry i presidentvalget. Daniele Nardello. Daniele Nardello (født 2. august 1972 i Varese, Italia) er en italiensk tidligere profesjonell syklist. Han startet sin karriere i Mapei i 1994. Hans største seire fra tiden i Mapei var etappeseirene i Vuelta a Espana i 1996 og 1999 samt etappeseieren i Tour de France i 1998. Hans største prestasjoner er derimot 8., 7. og 10. plassene sammenlagt i Tour de France fra 1998 til 2000. I 2001 ble han italiensk mester i landeveisritt. Nardello gikk over til T-Mobile Team i 2003. Han var hjelperytter mesteparten av tiden i T-Mobile Team. Den eneste seieren av betydning under oppholdet Tyskland kom i Züri-Metzgete i 2003. Da rykket han fra restene av hovedfeltet mot slutten av rittet, og selv om blant andre Jan Ullrich tok noen kjempeføringer for å tette luken, ble det aldri 100% enighet i feltet og Nardello klarte å holde unna til mål. Han la opp i april 2009 på grunn av skader, og ble sportsdirektør i Fuji-Servetto. Santander (by). Santander er en havneby på nordkysten av Spania som er administrasjonssenter i den autonome regionen Cantabria mellom Asturias i vest og Baskerland i øst. Byen ligger ved Biscayabukta og har omtrent 180 000 innbyggere, omtrent en tredel av regionens innbyggere. Historikk. Byen er kjent helt fra romertiden, da under navnet Portus Victoriae Iuliobrigensium. Dens nåværende navn er avledet fra St. Emeterio (Santemter → Santander), en martyr hvis hode i følge legenden ble bragt til byen på 200-tallet. I 1187 utnevnte Alfonso VIII av Castilla abbeden av San Emeterio til byens overhode og ga byen immunitet for å forenkle forholdene for havnetrafikken, fiske og handel. Det er den gunstige beliggenheten ved Santanderbukta og havneforholdene som har skapt grunnlaget for byen. Byen var en viktig havn allerede i senmiddelalderen og hadde også handel med den nye verden. Offisiell bystatus fikk byen først i 1755. I 1893 skjedde en stor eksplosjon ombord i skipet Cabo Machichaco og 500 mennesker ble drept. Tidlig på 1900-tallet ble Santander det foretrukne sommerresidens for kong Alfonso XIII som bygde et palass i byen i 1908 for seg og den kongelige familie. Dette gjorde byen svært populær som badeby, og populariteten har holdt seg frem til i dag. Byen ble rammet av en stor brann i 1941. Det brant i to dager. Bare ett menneske, en brannmann, omkom i brannen, men tusenvis ble hjemløse og byen ble kastet inn i kaos. Brannen ødela det meste av byens middelaldersentrum og ødela byens romanske katedral. Klima. Santander har fuktig klima. Luftfuktigheten er relativt høy hele året og når opp over 90 % noen ganger. Gjennomsnittstemperaturene varierer mellom 25°C om sommeren til 10°C om vinteren. Maksimumstemperatur på 37,4°C ble målt 31. august 2009, mens det ble registrert en minimumstemperatur på ÷5,4 °C 21. januar 1957. I dag. Santander er en havneby med stor utførsel av kull, hvete og vin. Den har en del kjemisk industri og metall- og fiskeindustri og er dessuten et turistmål. Altamira-grottene med berømte hulemalerier finnes i nærheten av byen. Alcalá de los Gazules. Alcalá de los Gazules er en by i provinsen Cádiz i Spania. Byen hadde 5 633 innbyggere i 2006. Alcalá de los Gazules ligger i fjellkjeden Sierra de Cádiz. Alcalá del Valle. Alcalá del Valle er en by som ligger i provinsen Cádiz i Spania. Byen hadde 5 355 innbyggere i 2006. Cádiz (provins). Cádiz er en provins i den spanske regionen Andalusia, med byen ved samme navn, Cádiz, som hovedstad. Almería (provins). Almería er en provins i sørlige Spania i den østlige delen av den autonome regionen Andalusia. Den omgis av provinsene Granada, Murcia og Middelhavet. Provinsens hovedstad er Almería. Den viktigste økonomiske sektoren er jordbruk i drivhus. Flere millioner tonn grønnsaker blir årlig eksportert til andre land. Drivhusene er nå et dominerende trekk i landskapet. Turismen er nest største økonomiske sektor. Maglić. Maglic er et fjell på grensen mellom Bosnia-Hercegovina og Montenegro. Det ligger 2386 meter over havet, og er det høyeste fjellet i Bosnia-Hercegovina. Murcia (autonom region). Murcia er en autonom region og provins i sør-østlige Spania. Hovedstad i provinsen er byen Murcia som har 409 810 innbyggere (2005). Regionen Murcia er kjent for sin omfattende produksjon av grønnsaker- ferske såvel som konserverte. Abomey. Abomey er en by i Benin, Vest-Afrika, med ca 65 000 innbyggere. Byen var hovedstad i det tidligere kongedømmet Dahomey, som ble etablert ca 1625 og opphørte da det i 1894 ble innlemmet i Fransk Vest-Afrika. Kongepalassene i Abomey, som nå er et verdensarvminne er en gruppe bygninger av jord og leire, bygget av Fon-folket fra ca 1650 til 1880. Palassene regnes blant de fremste kulturminnene i Vest-Afrika. Byen var innhegnet av en leirvoll med en omkrets på ca 9,5 km, med seks porter, og beskyttet av en 1,5 dyp grøft fylt med "acacia", en mimosaplante som er vanlig å bruke i befestninger i Vest-Afrika. Innenfor murene fantes flere landsbyer, jorder, flere palass, en markedsplass og en plass ble forlegninger. I dag finnes bare to av palassene, med i alt 18 bygninger: palassene etter kongene "Ghezo" (1818–1858) og "Glele" (1858–1889) oppførte. Mye av kongerikets makt og rikdom kom fra slavehandel; man solgte sine krigsfanger til europeiske oppkjøpere som fraktet dem over Atlanteren. I UNESCOs begrunnelse for verdensarvstatus heter det at Da Dahomeys siste konge, Behanzin, i november 1892 ble beseiret av franske koloni- og okkupasjonsstyrker, satte han fyr på byen, og rømte nordover i landet. De franske kolonimyndighetene bygget opp igjen byen, og anla en jernbane som forbant den med kysten. Siden 1993 har 56 av relieffene som i sin tid dekorerte veggene i kong "Glèlès" palass blitt tilbakeført til sin opprinnelige status. Relieffene forteller, i et stilisert formspråk, Fon-folkets historie. Gudrun Brauti Knutslid. Gudrun Brauti Knutslid (født 23. desember 1914, død 9. desember 1989) var en norsk forfatter som for det meste skrev lyrikk innenfor den religiøse tradisjonen på 1900-tallet. Gudrun Brauti Knutslid ble født i Seljord i Telemark der hun bodde hele livet. Det meste av livet drev hun forretning, og var aktivt med i Seljord Kunstforening. Det var først i en alder av seksti år at Gudrun Brauti Knutslid ble heltids forfatter. Hun debuterte med diktsamlingen «Tonar i ord» i 1976. Fram til hun døde i 1989 gav hun ut åtte diktsamlinger og to dokumentarromaner. Disse romanene omhandler Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad. Komponisten Gisle Kverndokk (født 1967) har satt musikk til to av hennes dikt. Villa Pojana. Villa Pojana i Poiana Maggiore i Veneto er en villa designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Det var Bonifacio Poiana som bestilte villaen av Palladio. Han tilhørte en familie fra Vicenza som var blant de mest trofaste mot republikken Venezia. Sannsynligvis var det på slutten av 1540-tallet at Palladio tegnet villaen. Arbeidet gikk langsomt og dekoren var ferdig først i 1563. Malerne Bernardino India og Anselmo Canera og skulptøren Bartolomeo Ridolfi stod for utsmykningen. Palladio planla en villa integrert med barchessa (uthus) for gårdsdriften. Dette viser både tegningene i "Quattro Libri" og signerte tegninger som finnes i London. Imidlertid er det bare barchessaen til venstre som er fullført. Hovedetasjen domineres av en stor rektangulær hall med tønnehvelv (halvsylindrisk tak). På begge sider av hallen finnes det små rom. På Palladios vanlige maner er rommene symmetrisk plassert. De har alle sine egne buede tak. Inspirasjonen til de buede hvelvene har vært de antikke badene Palladio hadde besøkt i Roma. Også fasadens gesimser, tympanon og serliana har Palladio fått inspirasjon til fra Diocletians bad i Roma. Serliana i inngangen med de fem hullene (oculi) er inspirert av Bramante som hadde eksperimentert med dobbelt bue og fem hull. Fasaden er enkel og er uten de søylene som Palladio ofte benyttet i sine senere villaer. Pinatubo. Pinatubo er en vulkan på Luzon, en øy i Filippinene. Den befinner seg 100 km nordvest for Manila i distriktet til provinsen Pampanga. Pinatubo er en stratovulkan og er omkring 1760 meter høy. Navnet Pinatubo betyr «som får til å vokse», og kommer kanskje av den fruktbare jorden rundt fjellet. På 1500-tallet flyktet mange av aeta-folket til Pinatubo under spanjolenes invasjon. Pinatubo hadde et voldsomt utbrudd i juni 1991, som ble et av de kraftigste vulkanutbruddene på 1900-tallet. Utbruddet regnes til tross for sine følger som et godt eksempel på forutgående skadeforebyggende arbeid. Utbruddet førte til at 700 mennesker omkom og at 100 000 ble hjemløse. Om tidligere utbrudd foreligger lite nøyaktig informasjon, men Pinatubo hadde sannsynligvis ikke hatt noe større utbrudd på over 400 år. Aeta-folket fortalte om at man noen ganger i tidligere tider kunne høre små eksplosjoner, noe som er vanlig i et område med geotermisk aktivitet. Før utbruddet sørget The Philippine Institute of Volcanology and Seismology for at mange mennesker ble evakuert. De erklærte et 10 km bredt område rundt vulkanen som farlig. Det ble satt i gang et stort arbeid for å evakuere folk. Man gjorde det man kunne for å fortelle folk om den overhengende faren. Blant annet sørget man for å vise videoer av vulkanutbrudd. Siden så mange mennesker ble evakuert, klarte man å unngå mye skade. Det første større utbrudd fant sted 12. juni. Man opplevde at det regnet sand ned over store landområder. Det ble fulgt av flere jordskjelv og utbrudd. En aske- og dampsøyle ble sendt 30 km opp i luften. 20 millioner tonn svoveldioksid ble slynget ut i atmosfæren. Det ble meldt om at sand hadde falt ned så langt unna som i Vietnam. Utbruddet hadde til en viss grad virkning på værforhold flere steder. Svoveldioksid som samlet seg i stratosfæren hadde innvirkning på solstrålene og gjorde at det mange steder i verden ble noen grader kaldere. Et utbrudd fulgte i august 1992. I dette utbruddet omkom omkring 70 personer. Av frykt for ras og flom sørget man i 2001 for å drenere bort en del av vannet som hadde samlet seg i krateret. I dag foregår svømming og padling med kajakk i kratersjøen. Søvnparalyse. Søvnparalyse, også kalt hypnagogia, er en tilstand med midlertidig lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn. Fysiologisk er tilstanden nært beslektet til paralysen som oppstår som en naturlig del av REM-søvn. Søvnparalyse oppstår når hjernen våkner fra en REM-tilstand, men kroppen fortsetter å være paralysert. Dette fører til at personen er lys våken, men er ute av stand til å røre seg. Personen kan også oppleve hallusinasjoner, både via syn, hørsel og berøring, samt fornemmelser og overbevisninger f.eks. om at noe ukjent er tilstede i rommet. Et fåtall kjenner begrepet søvnparalyse, noe som kan gjøre det til en veldig skremmende opplevelse all den tid man ikke vet hva det er. Som oftest tolker pasienten søvnparalysen som et mareritt eller en drøm. Hallusinasjoner av uvirkelige gjenstander og skapninger i et ellers kjent soverom vil støtte denne konklusjonen. Søvnparalyse oppstår under REM-søvn for å unngå at kroppen manifesterer bevegelser som oppleves i en drøm, for eksempel å unngå at man rører på føttene hvis man drømmer om å løpe. Mange mennesker som opplever søvnparalyse jevnlig lider også av narkolepsi, men forskning viser også at de fleste vil oppleve søvnparalyse en eller to ganger i løpet av livet. Søvnparalysen kan vare fra noen sekunder til noen minutter, men man vil sjelden ha noe realistisk tidsaspekt i denne tilstanden. Folketro. I gamle dager trodde enkelte at disse opplevelsene var virkelige. Det oppsto derfor myter om at hvis man ikke oppførte seg skikkelig ville det komme et troll eller en heks for å straffe deg om natten. På grunn av paralysen føles kroppen gjerne tung, som om noen sitter på brystet eller ryggen. Søvnparalyse kan være en årsak til opplevelser av å bli besøkt eller bortført av overnaturlige krefter, så som romvesener eller spøkelser. a> (1781) antas å være en avbildning av et av de klassiske stadium under søvnparalyse. Rottatouille. "Rottatouille" (engelsk "Ratatouille", IPA-uttale:; fransk:) er en amerikansk animasjonsfilm fra 2007 produsert av Pixar og distribuert av Walt Disney Pictures. Filmen forteller historien om Rémy (stemme av Patton Oswalt i engelskspråklig versjon) som er en rotte som lever i Paris og vil bli sjefskokk. Filmen er regissert av Brad Bird (som tok over fra Jan Pinkava i 2005) og hadde premiere i USA 29. juni 2007. I Norge ble den sluppet 28. september 2007. Tittelen er et ordspill på navnet for den tradisjonelle, franske grønnsaksstuingen ratatouille. Aldersgrense. I Norge har Medietilsynet gitt filmen 7-års aldersgrense da det følger med en en kortfilm "«Det store løftet»" som kan virke «skremmende på de aller yngste barna», ikke på grunn av selve filmen. Skuespillere. Den franske servitøren i traileren har stemmen til regissøren Brad Bird. DVD-utgivelse. "Rottatouille" vil utgis på DVD og Blu-Ray i Nord-Amerika den 6. november 2007. Harpyørn. Harpyørnen (Harpia harpyja) er en stor ørn som vanligvis finnes i den tropiske regnskogen. Arten er den største ørnen i det amerikanske kontinentet og er blant verdens største og mektigste ørner. Størrelse og utseende. Harpyørn hunnen har en lengde på 95-102 cm lang, og har et vingespenn på rundt 200 cm, og de veier vanligvis rundt 7 kg. Store eksemplarer kan komme opp i en vekt på 9 kg. Bare apeørnen og Stellers havørn er på Harpyørnens størrelse. Hannfuglene er små sammenlignet med hunnfuglen, og veier rett under 5 kg. Harpyørnen er gråsvart, men magen er hvit og hodet er askegrått. Føde. Harpyørnen er en aktivt rovfugl. Den jakter mest på pattedyr som lever i trærne, som aper, koateja og dovendyr, men jakter også på fuglearter. Klørne er veldig kraftige, blant de mektigste av alle rovfugler. Reproduksjon. Harpyørnene lager rede i et stort tre, ca 40 meter over bakken, de får maks 2 egg, og hekker annenhvert år. Det tar ca 6 måneder før ungen er flyvedyktig, men maksimalt til de er ca 10 måneder gamle. Harpyørnen trues av jakt, fangst og avskoging og har blitt et sjeldent syn Utbredelse. Harpyørnens utbredelse er fra nord-Argentina opp til sørlige-Mexico. Great Trek. Great Trek var en østlig og nordøstlig migrasjon i 1830– og 1840-årene i delen av afrikanderne, kjent som boere (nederlandsk/afrikaans for «bønder»), som stammet fra nybyggere fra det vestlige fastlandet i Europa, mest kjent fra De forente Nederlandene. Historie. Trekkboerne bestod av to grupper fra den østlige grenseregionen i Kappkolonien, seminomadiske gjetere (kjent som "trekboere") og etablerte bønder og håndverkere (kjent som "grensboere" eller grensebønder). Som en samlebetegnelse ble disse gruppene senere kalt "voortekkere" (pionérer). Mens de fleste nybyggerne som levde i det vestlige Kapp (senere kjent som Kappnederlendere) ikke dro østover, var det et lite antall av disse som dro. Great Trek foregikk i en rekke masseflyttinger med forskjellige ledere som Louis Trichardt, Hendrik Potgieter, Sarel Cilliers, Pieter Uys, Gerrit Maritz, Pieter Retief og Andries Pretorius. Historikere har identifisert flere faktorer som bidro til migrasjonen til de anslåtte 12 000 voortrekkerne til de fremtidige regionene Natal, Oranjefristaten og Transvaal. Den primære motivasjonen inkluderte misnøye med det nylig innførte britiske styret, deres anglifiseringspolitikk, begrensende lover på slaveri og til slutt avskaffelsen, ordninger for å kompensere tidligere slaveeiere og den oppfattede likegyldigheten til britiske myndigheter ovenfor grensekonflikter langs Kappkoloniens østlige grense. At «Ordinance 50» (1828) som garanterte likeverdige rttigheter til alle «frie fargede personer», og forbud på inhuman behandling av arbeidere, fremmet boermigrasjonene er dokumentert av tallrike samtidige kilder. Andre forskere påpeker at de fleste trekboerne ikke eide slaver i motsetning til Kappnederlenderne som ikke migrerte fra det vestlige Kapp. De tre republikkene som ble grunnlagt av voortrekkerne forbød slaveri selv, men tok vare på etnisk ulikhet i deres konstitusjoner. Til tross for Ordinance 50, bestod etnisk ulikhet også i andre britiske kolonier i det sørlige Afrika. Andre mulige faktorer inkluderer ønsket om å unnslippe vedvarende grensekriger med xhosa–gruppene langs det østlige grenseområdet i Kappkolonien. Migrantene søkte også fruktbart landbruksjord, siden godt land var i ferd med å bli sjeldent i koloniens grenseområde. Great Trek resulterte også fra et økende befolkningspress, siden trekboernes østlige migrasjoner hadde nesten stoppet opp i minst tre tiår, selv om noen trekboere migrerte forbi Oranje før Great Trek. Natalkonfliktene. Under Great Trek havnet voortrekkerne i konflikt med zuluene i Natal. Zuluenes satte i gang fiendtligheter i stor skala etter at en delegasjon under treklederen Piet Retief ble massakrert av deres høvding, Dingane, den 6. februar 1838. Det eksisterer forskjellige tolkninger av hva som egentlig skjedde, siden bare misjonæren Francis Owens nedskrevne øyenvitneberetning overlevde. Retiefs nedskrevne anmodning om land inneholdt skjulte trusler ved å henvise til voortrekkernes beseiring av innfødte grupper som de traff på deres reise. Voortrekkerne krevde en nedskrevet kontrakt som garanterte privat eierskap som var uforenelig med de smatidige zuluenes muntlige kultur som krevde at en høvding bare midlertidig kunne leie ut land som var felleseie. De fleste versjonene er enige om at det følgende skjedde. Dinganes myndighet strakte seg over noe av landet som boerne ønsket å slå seg ned på. Som en forutsetning for å innfri voortrekkernes ønske, krevde Dingane at voortrekkerne returnerte noe kveg som ble stjålet av Sekonyela, en rivaliserende høvding. Dingane inviterte så Retief til sin bolig ved uMgungundlovu for å fullføre avtalen. Han hadde enten planlagt massakren på forhånd eller bestemte seg etter at Retief og hans menn ankom. Kanskje provoserte en Retiefs menns tidligere demonstrasjon fra hesteryggen frem massakren. Dinganes kjente instruksjon til sine krigere «Bulalani abathakathi!» (zulu: «drep trollmennene») viste at han kan ha trodd at boerne hadde onde overnaturlige krefter. Etter at Retiefs delegasjon ble myrdet, angrep zuluenes impier («bataljoner») umiddelbart boernes leirer ved Drakensberg i det som senere ble kalt Blaauwkrans og Weenen. I motsetning til tidligere konflikter med xhosaene, drepte xuluene kvinner og barn sammen med menn i disse angrepene, halve den natalske kontingenten av voortrekkere omkom. 6. april 1838 hevnet voortrekkerne seg med et hevnangrep bestående av 347 menn mot zuluene. Boerne var støttet av nyankomne fra Oranjefristaten. De ble beseiret av rundt 7000 krigere i slaget ved Italeni sørvest for uMgungundlovu. Afrikandernes velkjente motvilje mot å underlegge seg en annens lederskap som senere forhindret suksess i boerkrigene, var hovedgrunnen for at de ikke lyktes. En styrke på 470 menn under Andries Wilhelmus Jacobus Pretorius konfronterte den 16. desember 1838 rundt 10 000 zuluer i forberedte stillinger. Boerne skal kun ha fått tre skadede uten omkomne, mens blodet fra de 3000 drepte zuluene gjorde elva rød av blod. Konflikten ble senere kjent som slaget ved Blood River. Boernes kanoner gav dem en opplagt teknologisk fordel over zuluenes tradisjonelle våpen av korte stikkespyd, slagkjepper og skjold av kuskinn. Boerne tilegnet sin seier til et løfte de gjorde til Gud før slaget: Dersom de seiret, ville de og deres fremtidige generasjoner minnes dagen som en helligdag. Derfor ble 16. desember feiret av boerne som offentlig helligdag, først kalt «Dinganes dag», senere forandret til løftenes dag. Den er fremdeles en offentlig fridag, men navnet ble endret til forsoningsdagen av ANC–regjeringen etter apartheid for å fremme forsoning mellom alle sørafrikanere. Etter nederlaget til zulustyrkene og etter at avtalen mellom Dingane og Retief ble hentet fra Retiefs skjelett, proklamerte voortrekkerne Republikken Natal. Denne boerstaten ble annektert av britiske styrker i 1843. På grunn av at det britiske styret returnerte, flyttet fokuset fra å okkupere land i Natal, øst for Drakensberg–fjellene, til vest for dem og på høysletta i Transvaal og Oranjefristaten som var tynt befolket på grunn av ødeleggelsene i Mfecane. Stephanus Jacobus du Toit. Stephanus Jacobus du Toit (1847–1911) var en sørafrikansk prest og foregangsmann for bruk og anerkjennelse av språket afrikaans. Han var leder og en av grunnleggerne av "Genootskap van Regte Afrikaners" (Foreningen for sanne afrikandere), som senere ble fusjonert med "Zuidafrikaansche Boeren Beschermings Vereeniging" (Sørafrikansk boervernforening) til organisasjonen Afrikander Bond. du Toit var også redaktør for den første avisen på afrikaans, "Die Afrikaanse Patriot", som ble etablert i 1876 og i 1905 gikk inn i "Paarl Post". Stephanus' sønn Jakob Daniël du Toit (1877–1953), kjent under navnet Totius, var også en språkforkjemper, og var den første til oversette Bibelen til afrikaans. Grünerløkka-Torshov-linjen. Grünerløkka-Torshov-linjen er en trikkelinje i Oslo som går mellom Oslo sentrum og Grefsen stasjon. Den betjenes av linjene 11, 12 og 13. Linjen forlater Gamlebylinjen ved Kirkeristen og følger Storgata til den møter den nye traséen i Nygata fra Jernbanetorget. Den følger Storgata videre til Nybrua. Nord for Nybrua tar Sinsenlinjen av langs Trondheimsveien. Grünerløkka-Torshovlinjen følger så Thorvald Meyers gate, Schleppegrells gate og Toftes gate gjennom Grünerløkka, deretter Vogts gate, Sandakerveien og Grefsenveien gjennom Torshov til Storo, hvor Kjelsåsbanen er tilknyttet. Langs Storoveien ligger så endeholdeplassen Grefsen stasjon, der den møter Sinsenlinjen. På Jernbanetorget er det overgang til T-bane og jernbane, på Storo til T-bane og Grefsen stasjon har overgang til Gjøvikbanen. Strekningen melliom Kirkeristen og Nygata brukes normalt ikke til persontrafikk. Historikk. Grünerløkka-Torshov-linjen ble opprinnelig drevet av Kristiania Sporveisselskab (Grønntrikken). Den hadde som grunnlag en ensporet hestesporvei som ble åpnet fra Stortorvet til Grünerløkka i 1876, denne ble forlenget til Thorvald Meyers gate 49 den 18. mars 1878 hvor det var stall til 50 hester, smie og vognhall. Linjen ble forlenget videre til Beyerbrua i 1879. Fra 1880 gikk det sporvogner mellom Vestbanen og Grünerløkka. Etter hvert ble nå sporveisnettet utstyrt med dobbeltspor. Linjen ble omstilt til elektrisk drift og forlenget til Torshov 29. september 1899, blant annet på grunn av konkurranse fra Christiania Elektriske Sporvei (Blåtrikken) som hadde drevet elektrisk sporvei på Briskebylinjen siden 1894. Trikken kjørte nå ikke lenger til Beyerbrua, traséen gikk gjennom Sannergata og nordover Toftes gate og Vogts gate til Torshovgata hvor det ble bygget en ny trikkestall. 2. oktober 1901 ble linjen forlenget til Sandaker og 28. november 1902 til Grefsen stasjon. Sidelinjen til Sagene kirke ble åpnet 28. desember 1914, en gren av denne (Korsvollinjen) til Bjølsen i 1924. 25. september 1934 bleKjelsåsbanen mellom Storo og Kjelsås tatt i bruk. 16. juli 1947 ble sporet til Toftes gate flyttet fra Sannergata til Schleppegrells gate. Fra 1918 til 1967 ble strekningen mellom Vippetangen og Sandaker også brukt til korntransport. Malmesbury (Sør-Afrika). Malmesbury er en by i Western Capeprovinsen i Sør-Afrika. Byen ligger i et område kjent som "Swartland" (svart jord), på grunn av den mørke, rike jorda. Området ble anbefalte til nybyggere blant annet på grunn av de varme, svovelholdige kildene som hadde ry for å lindre reumatisme. Malmesbury har fått sitt navn etter guvernør Lowry Coles svigerfar, den første Jarlen av Malmesbury. Ryan Cox. Ryan Cox (født 9. april 1979, død 1. august 2007) var en syd-afrikansk sykkelrytter som kom til det britiske laget Team Barloworld i 2003. I 2007, like etter Tour de France døde han av sprukken pulsåre. Konkola mine. Konkola Copper Mines er koppergruver og smelteverk i Zambia. Konkola er datterselskap av Vedanta Resources, et konglomerat av gruveselskap som har kontor i Mumbai og London. Konkolas forkortelse er KCM. Kenny van Hummel. Kenny Robert van Hummel (født i Arnhem, 30. september 1982) er en nederlandsk landeveissyklist som sykler for Vacansoleil-DCM. .mail. .mail er et generisk toppnivådomene foreslått av The Spamhaus Project i 2004, men ennå ikke godkjent av ICANN. Hensikten med domenet er å gjøre mottakere av e-mail i stand til effektivt og pålitelig å kunne identifisere spam-fri mail. Funksjonalitet. ".mail" vil forsøke å redusere spam-problemet ved å vedlikeholde en liste over domener som er autentisert å ikke tilhøre kjente spammere, og å sørge for verifisert kontaktinformasjon. Domenenavnet vil inneholde det faktiske vertsnavnet til serverne som brukes til å sende mail. Et ".mail"-domene vil bare kunne registreres til registranter som allerede eier et domene i et annet TLD, som har vært i drift i minst 6 måneder, og hvis WHOIS-informasjon er verifisert pålitelig. Strukturen til ".mail"-domenet vil bestå av eksisterende domenenavn, med ".mail" lagt til, som for eksempel "example.net.mail", som er assosiert med "example.net". Eksterne lenker. mail Cláudio Caçapa. Cláudio Roberto da Silva, vanligvis kjent som Cláudio Caçapa'", (født 29. mai 1976 i Lavras) er en brasiliansk fotballspiller. Han spiller for Avaí, og har tidligere representert Atlético Mineiro, Lyon, Newcastle United, Cruzeiro og Évian. Han har tre landskamper for Caçapa startet karrieren sin i 1996 i den brasilianske klubben Atlético Mineiro, hvor han etablerte seg på førstelaget. Han fikk Bola de Prata ("sølvballen") i 1999, og ble også kåret til årets forsvarsspiller. Hans imponerende prestasjoner førte til at han ble kalt opp på det brasilianske. Der debuterte han i februar 2000, og har fått tre landskamper totalt. I 2001 signerte han for Lyon, og var klubbens kaptein i fem sesonger. Han vant den franske serien i samtlige. I oktober 2006 fikk han fransk statsborgerskap etter å ha bodd i landet i over fem år. Kontrakten med Lyon utløp sommeren 2007, og han ønsket ikke å fornye den. Derfor signerte han 3. august samme år en kontrakt med Newcastle United. Han debuterte som innbytter i det 89. minutt mot Aston Villa 18. august. Dermed ble han den tusende spilleren som representerte Newcastle i en obligatorisk kamp. Etter å ha blitt sluppet av Newcastle i 2009 ble han hentet tilbake til Brasil, hvor han ble signert av Cruzeiro. I 2011 signerte han for den franske klubben Évian. Toshiro Mifune. Toshiro Mifune (三船 敏郎, født 1. april 1920 i Qingdao i Kina, død 24. desember 1997 i Tokyo i Japan) var en internasjonalt kjent japansk skuespiller som særlig huskes fra den japanske filmen "De syv Samuraier" samt en rekke andre Samurai-filmer. Mifune filmdebuterte 1947 i "Ginrei no hate" ("Snow Trail"). Fra 1948 medvirket han i en rekke av filmene til den kjente japanske filmregissøren Akira Kurosawa, blant dem "Rashomon" (1950), "De syv Samuraier" (1954), "Yojimbo" (1961) og "Sanjuro" (1962). Av andre filmer han medvirket i gjennom sin karriere kan en nevne "Duell i Stillehavet" (1968), "Red Sun" (1971), "Unnskyld, hvor er Hollywood?" (1979), "The Bushido Blade" (1981) og "Shadow of the Wolf" (1992). Han hadde også en sentral rolle i den kritikerroste japansk-amerikanske tv-serien "Shogun" fra 1980. Mifune beskrives som en kraftfull og svært fysisk skuespiller med en bemerelsesverdig evne til å bruke hele kroppen ekspressivt i rolletolkningen. Han har en sjelden autoritet på lerretet og en spennvidde fra psykologisk intensitet og fysisk voldsomhet til ironi og robust komikk. Oppvekst. Han var sønn av japanske kristne misjonærer bosatt i Kina, først i Qingdao men for det meste i Darien, og var 25 år da han for første gang kom til Japan. Under andre verdenskrig hadde han vært fotograf i hæren, så han syntes det var logisk å søke jobb som assisterende fotograf hos Toho Studios. Ryktene sier at han ble sendt av gårde til feil område i filmstudioet og ved en feiltagelse havnet på en scene der en talentjakt for nye unge skuespillere pågikk. Han var dog overhodet ikke interessert i å bli skuespiller, men regissøren Kajiro Yamamoto så noe hos ham og klarte å overtale ham til å gjøre et forsøk. Slutten av livet. I 1992 begynte han helse å skrante, trolig grunnet overarbeid. I 1995 medvirket han i sin siste film. Samme år ble han diagnostisert med sykdommen bukspyttkjertelkreft. Etter dette begynte hans fysiske og psykiske helse for alvor å avta. Han døde 1997 i Tokyo, Japan etter svikt i flere organer. Mifune ble 77 år. Øst-Pakistan. Øst-Pakistan (bengali: "Purbo Pakistan", urdu: "Mashriqī Pākistān") var en pakistansk provins mellom 1947 og 1971; det er nå den selvstendige nasjonen Bangladesh. Øst-Pakistan ble opprettet ut fra Bengal-provinsen etter en folkeavstemning i det som da var Britisk India i 1947. Det østlige Bengal valgte å slutte seg til Dominionen Pakistan og ble en provins i Pakistan ved navnet Øst-Bengal. Øst-Bengal ble omdøpt til Øst-Pakistan i 1956 og ble senere til landet Bangladesh etter den blodige bangladeshiske frigjøringskrigen i 1971, som fant sted etter valget i 1970. Uavhengighet. Spenningen mellom Øst- og Vest-Pakistan nådde et klimaks i 1970 da Awami-ligaen, det største øst-pakistanske politiske partiet med Sheikh Mujibur Rahman i spissen, vant en overveldende seier i det nasjonale valget i Øst-Pakistan. Partiet vant hele 167 av de 169 setene som var tildelt Øst-Pakistan, og dermed et flertall av de 300 setene i nasjonalforsamlingen. Dette gav Awami-ligaen den konstitusjonelle retten til å danne regjering. Lederen av Pakistan, Yahya Khan, nektet imidlertid Rahman å bli Pakistans statsminister. Dette resulterte i mer agitasjon for økt selvstyre i øst. Den 26. mars 1971, dagen etter at militæret slo hardt ned på sivile i Øst-Pakistan, erklærte Sheikh Mujibur Rahman Bangladeshs uavhengighet like etter midnatt den 25. mars 1971 før han ble arrestert av den pakistanske hæren. Alle sentrale skikkelser i Awami-ligaen, inkludert ledere valgt av nasjonalforsamlingen og den provinsielle forsamlingen, flyktet til nabolandet India og en eksilregjering ble dannet med Sheikh Mujibur Rahman som fremste leder. Mens han var i pakistansk fengsel, var Syed Nazrul Islam fungerende president med Tajuddin Ahmad som statsminister. Eksilregjeringen tok ed 17. april 1971 i Mujibnagar innenfor det øst-pakistanske territoriet Kushtia-distriktet, og dannet med det formelt regjeringen. Oberst M. A. G. Osmani ble utnevnt til øverstkommanderende for frigjøringsstyrkene, og hele Øst-Pakistan ble delt inn i elleve sektorer som ble styrt av elleve sektorsjefer. Alle sektorsjefene var bengali-ledere fra den pakistanske hæren. Dette utløste den bangladeshiske frigjøringskrigen der frihetskjemperne fra desember 1971 ble støttet av 400 000 indiske soldater, og kjempet i lag mot den pakistanske hærens styrke på 100 000 mann samt paramilitær og støtteenheter. I tillegg støttet også en styrke på ca. 25 000 dårlig utstyrte frivillige sivile og politimenn den pakistanske hæren. Den 16. desember 1971 overgav den pakistanske hæren seg til frigjøringsstyrken bestående av bangladeshiske frihetskjempere og den indiske hæren, kommandert av generalløytnant Jagjit Singh Arora. Luftvisemarskalk A. K. Khondoker representerte Bangladeshs frihetskjempere. Pakistans general A. A. K. Niazi undertegnet deretter kapitulasjonsdokumentet. Bangladesh oppnådde raskt anerkjennelse fra de fleste land i verden, og med undertegningen av Simla-avtalen aksepterte de fleste land den nye nasjonen som selvstendig. Bangladesh ble medlem av FN i 1974. Sk. Mujib returnerte til det selvstendige Bangladesh den 10. januar 1972. Etter hans forespørsel trakk India ut alle sine soldater fra Bangladesh. 40 000 pakistanske og 45 000 sivile ble overført til India som krigsfanger. Administrasjon. Den 14. oktober 1955 ble den siste guvernøren i Øst-Bengal (Amiruddin Ahmad) den første guvernøren i Øst-Pakistan. Samtidig ble siste chief minister (lederen for regjeringen) i Øst-Bengal den første i chief minister i Øst-Pakistan. Dette systemet varte frem til militærkuppet i 1958 da stillingen som chief minister ble avskaffet i både Øst-Pakistan og Vest-Pakistan. Fra 1958 til 1971 var administrasjonen i stor grad i hendene på Pakistans president og guvernøren i Øst-Pakistan, som til tider holdt tittelen "Martial Law Administrator" («Administrator for krigsretten»). Psykologikk. Psykologikk er "«den logiske strukturen til et system av påstander som klargjør psykologisk common sense»". Psykologikk i denne forstand (og i en lett utvidet forstand – som betegnelse på et alternativt grunnsyn på psykologien som vitenskap) er et resultat av den norske pionér-psykologen Jan Smedslunds arbeid over de siste 35 til 40 årene, og representerer en helt unik – og til dels også kontroversiell – posisjon i vitenskapelig psykologi. Ordet «psykologikk» er tidligere blitt brukt av andre forfattere – bl.a. av Abelson og Rosenberg i en artikkel i Behavioral Science (1958,3,1-13) og av Louis Wolfgang Brandt i boken "Psychologists caught" (Toronto: University of Toronto Press, 1958). Historikk. Psykologikken kan føres tilbake til den amerikanske sosialpsykologen Fritz Heiders tenkning. Han skrev i 1958 boken "The psychology of interpersonal relations", som har hatt en enorm innflytelse på amerikansk sosialpsykologi og som bl. a. la grunnlaget for den såkalte attribusjonsteorien. Fritz Heider. Heider la merke til at vi daglig – og lenge før vi har noen kjennskap til vitenskapelig psykologi – observerer, beskriver, forklarer og forutsier menneskelige handlinger og opplevelser, og at vårt dagligspråk egner seg utmerket til nyanserte beskrivelser av dette. Et første skritt mot en dypere forståelse av psykologiske fenomener ligger derfor i å tenke over og analysere det vi allerede vet eller tror vi vet. "En bevisstgjøring og systematisering av hovedtrekkene i den intuitive eller previtenskapelige psykologi kan gi en bakgrunn for å forstå og vurdere de vitenskapelige begreper og teorier som senere har vokst fram". Heider fant at en stor del av de beskrivelser som forekommer i dagliglivets psykologi, kan formuleres ved hjelp av et ganske lite antall grunnbegreper, særlig når man tar med begreper som er avledet fra disse. Eksempler på slike grunnbegreper, som Heider drøfter inngående, er I motsetning til sine fortolkere innenfor den amerikanske, sterkt empirisk pregede tradisjonen, var Heider klar over at en lang rekke av de relasjonene som kunne formuleres mellom grunnbegrepene (og som til sammen dannet et system) hadde karakter av å være begrepsmessige sannheter eller analytiske utsagn, dvs. utsagn som er sanne i kraft av meningen til de ord og uttrykk som inngår i utsagnet – og som fremtrer som meningsløse eller motsigende dersom de negeres. (Det vanligste eksemplet er «en ungkar er en ugift mann»). Slike utsagn kan ikke – som empiriske utsagn – («ungkarer er vanligvis røde i kinnene») – falsifiseres ved observasjon og eksperiment. Han pekte på at relasjonen mellom prøve, kunne og handle var av en slik karakter (for at en person skal kunne utføre en handling, A, må personen både prøve å utføre A og kunne utføre A), likeledes forholdet mellom ønske og tilfredsstillelse (hvis en person ønsker X og får X, og ingen andre forhold spiller inn, så vil personen bli tilfreds) og forholdet mellom tilhørighet (”belonging”) og like el. mislike (det består en tilstand av harmoni eller likevekt mellom størrelser som hører sammen, dersom alle disse størrelsene er positive (til hverandre) eller negative (til hverandre)). «Man kan si at vi er mye mer implisitte Newtonianere enn implisitte Baconianere», skrev Heider i "The psyco\hology of interpersonal relations". «Som eksempler på disse formelle forbindelsene, som ligger til grunn for vår naive tenktning, kan vi henvise til relasjonene mellom kunne, prøve og lykkes (kapittel 4): Utsagnet om at noen som kan noe og prøver å gjøre dette, vil lykkes i å gjøre det, er analytisk og behøver ikke å bevises gjennom eksperimenter. Relasjonen mellom ønske og tilfredsstillelse (kapittel 5) er også av samme karakter. Det er sannsynlig at den gjensidige avhengigheten mellom å tilhøre og positive eller negative følelser (kapittel 7) er av samme karakter.» Heider var altså mer opptatt av strukturen i de brillene (det begrepssystemet) vi ser psykologiske fenomer gjennom enn han var opptatt av disse fenomene selv (slik de fremtrer når vi har «glemt» både brillene og deres struktur). Han hadde begynt å innse at det han beskrev var a priori og analytiske (nødvendig sanne, nonkontingente) relasjoner. Annerledes: Heider var ikke en sinnets geograf, men en sinnets geometriker. Han hadde en demrende erkjennelse av at man ikke kan ha en vitenskapelig geografi uten en vitenskapelig geometri. Man har innenfor psykologien vanligvis oversett dette, på grunn av en massivt empirisk tradisjon, som ikke bryr seg med å skjelne mellom logisk-semantiske eller begrepsmessige sammenhenger på den ene side og empiriske sammenhenger på den annen side. Heider i Oslo. Heider besøkte Oslo (Institutt for sosialvitenskap) i begynnelsen av 1950-årene Hans bok ble grundig lest og han ga viktig inspirasjon til det nye norske sosialpsykologiske miljøet (Rommetveit, Skårdal, Smedslund, m-fl.) på den tiden. Piaget-eksperten Smedslund stiftet bekjentskap med Heiders tanker, men tok dem først på alvor opp etter at han hadde fått alvorlige motforestillinger mot Piagets psykologi på slutten av 60-tallet. Uwe Laucken. En annen psykolog, som også har foretatt inngående studier av dagliglivets psykologi, er tyskeren Uwe Laucken. I 1973 kom hans bok "Naive Verhaltenstheorie" I denne boken klargjør han – ved hjelp av en språkanalytisk metode hvor han stadig gjør bruk av eksemplifiserende dialoger – store deler av den dagligspråklige «teori» som den alminnelige mann eller kvinne («hverdagspsykologen») gjør bruk av når han eller hun skal forklare sine medmenneskers opplevelser og atferd. Laucken ekspliserer således bl. a. den naivpsykologiske «teori» om kognitive prosesser, den naivpsykologiske «teori» om motivasjonelle prosesser, følelsenes naivpsykologi, «teorien» om hvordan observerbar atferd frembringes, persepsjons-«teorien», «teorien» om menneskets disposisjoner (trekk, osv) og «teorien» om samvirket mellom psykologiske disposisjoner og psykologiske prosesser. I en metateoretisk analyse av «den naive atferdsteorien» (dvs. dagliglivets psykologi) fortolker han denne innenfor en logisk-empiristisk ramme, og nettopp som en «teori» i Carnap, Hempel og Nagels forstand. Hans konklusjon er – i tråd med dette – at «den naive atferdsteorien» lider under uklare «operasjonelle definisjoner», at brukeren av den lett tyr til ad hoc-antagelser, osv., slik at den alt i alt må betraktes som selvopprettholdende og «empirisk ufalsifiserbar». Ved at Laucken på denne måten ganske kunstig betrakter dagliglivets psykologi som en «teori» i positivistisk forstand, dvs. som et system av generelt gyldige og empirisk prøvbare lover, istedenfor å betrakte den som et delvis realitetskonstituerende begrepssystem som prestrukturerer området av psykologiske fenomener, overser hans imidlertid at dagliglivets psykologi har karakter av å være a priori og nødvendig sann, dvs. at den representerer et system av begrepsmessige (analytiske) sannheter Jan Smedslund. Det er denne forståelsen den norske psykologen Jan Smedslund har lagt til grunn gjennom sitt arbeid med å utvikle psykologikken. Han ser på psykologikken som en klargjøring og systematisering av den psykologiske forståelsen (det psykologiske begrepssystemet) som ligger innebygget i kulturens dagligspråk, og som går forut for, og som danner forutsetningen for ethvert forsøk på å utvikle en vitenskapelig psykologi. Mens Euklid så det som sin oppgave å klargjøre hvordan vi må forstå spatiale forhold, ser Smedslund det som sin oppgave å klargjøre hvordan vi må forstå psykologiske forhold (dvs. forhold som eksisterer for og mellom personer). Resultatet av hans arbeid med å gjennomføre denne oppgaven foreligger i form av et stort antall artikler og bøker. Hans første forsøk på å sammenfatte sitt arbeid i en aksiomatisk eller deduktiv form, forelå i 1988, i form av Systemet PL. Dette ble publisert i boken ”Psycho-logic”. En revidert versjon av Systemet PL – i form av Systemet EL (”Elements of psychologic” – med en underforstått referanse til Euklids ”Elements of geometry”) kom i 1997, med boken ”The structure of psychological common sense”. Dagligspråk og generelt gyldige «lover». En korrekt forståelse av psykologikken og dens rekkevidde forutsetter at leseren har innsikt i to forhold: For det første – dagligspråkets fundamentale status. For det andre – umuligheten av å etablere – eller snarere «oppdage» – psykologiske «lover» som både er generelt gyldige og emprisk prøvbare. Dagligspråk. (1) Dagligspråket er i motsetning til konstruerte språk (f.eks. logiske og matematiske kalkyler) og teoretiske språk (f.eks. Einsteins relativitetsteori, psykoanalytisk metapsykologi, forsterkningsteori og matematisk læringsteori) et naturlig språk. Et naturlig språk snakkes av alle (kompetente) medlemmer av en gitt kultur. Slike språk beskrives gjerne som historisk gitte, uten eksplisitte bruksregler og med termer som ofte er vage og upresise. De er foranderlige, både synkront og diakront; Daglignorsk består i dag av et mangfold dialekter som påvirker hverandre (synkron forandring). Daglignorsk anno 2007 er ikke helt det samme som daglignorsk 1493 (diakron forandring). Naturlige språk anvendes også gjerne for alle mulige formål, og ikke, som de konstruerte og teoretiske språk, bare i spesielle sammenhenger. At dagligspråket er underkastet kontinuerlig forandring og reorganisering, slik det ofte hevdes, er egentlig ikke å gi noen spesielt dekkende karakteristikk. Det språket man snakker som 70-åring er sjelden særlig annerledes enn det språket man snakker som 17-åring. Ethvert forsøk på å beskrive egne opplevelser i et helt idiosynkratisk språk (individuelt, særegent, ”privat” språk), støter dessuten ikke bare på alvorlige praktiske vanskeligheter, men fører også til en fremmedgjøring fra ens medmennesker, til psykiatriske intervensjoner, osv. (Ettersom mennesker har en sterk tendens til å understøtte hverandres språkbruk, tenderer dagligspråket mot en høy grad av stabilitet, og de forandringer som finner sted med hensyn til syntaks og terminologi er sjelden hverken hurtige eller omfattende..”For å sammenfatte, dagligspråket gjennomsyrer alle individers totale verden og dette språket er stabilt og yter motstand mot forandring” Sannsynligvis foreligger det også tverrkulturelt (mellom ulike naturlige språk) en høy grad av grunnleggende likhet og stabilitet. At de aller fleste språk kan læres av fremmede og lar seg oversette til hverandre, er forhold som kan tolkes til inntekt for et slikt synspunkt. Det samme gjelder den polske lingvisten Anna Wierzbickas forskning. Hun har funnet mellom at 30-50 semantiske primitiver (ord som er grunnleggende og som ikke kan defineres) gjenfinnes i de aller fleste av verdens språk. Under alle omstendigheter er det svært vanskelig å forsvare en ekstrem lingvistisk relativisme á la den som har vært tillagt sosialantropologene E. Sapir og B. L. Whorf Når det gjelder psykologi er det dessuten slik at selv om psykologen f. eks. kan studere hvordan barn lærer dagligspråket og hvordan dagligspråket fungerer hos voksne, så må vedkommende fortsatt forutsette dette språket og anvende det ved utføring av forskningsoppgaven.. En grunn til dette er at den nødvendige kommunikasjon med forsøkspersonene ellers ville bli umulig. En annen og like viktig grunn ligger i at dagligspråket er med på å konstituere de psykologiske fenomenene, eller den psykologiske realiteten, som utgjør den vitenskapelige psykologiens studieobjekt. At det forholder seg slik skyldes at de mennesker som skal studeres, inkludert psykologen selv, beskriver, forklarer og forutsier sin egen og andre menneskers opplevelse og handling ved hjelp av dagligspråket. Videre opplever og handler de også relativt til dette språkets distinksjoner. Et vitenskapelig forsøk på å beskrive, forklare og forutsi må derfor både ta hensyn til og anvende allerede eksisterende dagligspråklige beskrivelser, forklaringer og forutsigelser. Paradigmatisk sett, dvs. under helt ideelle omstendigheter, når personen er helt ærlig og har relevant og fullstendig kunnskap om seg selv, foreligger det faktisk en identitet mellom forskerens beskrivelser, forklaringer og forutsigelser og forsøkspersonens. «Språket er en nødvendig betingelse for at vi skal kunne snakke om virkeligheten. Forsøker vi å avskaffe språket og dets grunnleggende logiske regler, avskaffer vi også virkeligheten. Om vi på den annen side benekter at språket handler om virkeligheten og er en del av denne, avskaffer vi språket, ettersom vi da bare forstår det som referanse og ikke som en del av virkeligheten. I dette henseende er virkeligheten en nødvendig forutsetning for språket. I tillegg kommer at vi ikke kan tale om språket uten å tale om virkeligheten. Derfor må vi anta at begrepene 'språk' og 'virkelighet' er av en slik art at de ikke kan anvendes uavhengig av hverandre». Konklusjon: Det er innlysende at teoretisk og empirisk arbeid innenfor en vitenskapelig disiplin ikke kan utføres uten et språk med et tilhørende sett av begreper. All forskning må derfor ta sitt utgangspunkt i et slikt sett av begreper. I lys av de ovenstående punktene (i), (ii) og (iii) kan disse begrepene vanskelig tenkes å være andre enn dem som ligger innebygget i Generelt gyldige lover. (2) En vitenskapelig teori er et system av vitenskapelige ”lover”. En vitenskapelig ”lov” er videre et all-utsagn som sier at for alle medlemmer, x, av en gitt klasse, så er det slik at hvis x har egenskapen A, så har x også egenskapen B. Eller, om vi uttrykker det symbolsk, og lar tegnet ”V” stå for ”alle”, og tegnet ”>” stå for ”hvis-så” eller ”impliserer”: V(x) (A(x) > B(x)). Vitenskapelige ”lover” tar altså, litt forenklet, form av ”hvis-så”-utsagn som forbinder to eller flere variabler med hverandre, slik: ”Alltid hvis A, så B” (universell lover) eller ”Alltid hvis A, så med en viss sannsynlighet B” (statistiske eller stokastiske lover). Et eksempel: ”Alltid hvis en jernstang varmes opp, så utvider den seg”. For at en lov skal være empirisk prøvbar, må det kunne tenkes at den kan slå feil (selv om den ikke gjør det i virkeligheten). Selv om alle jernstenger som har vært varmet opp frem til i dag, har utvidet seg, så kan det allikevel tenkes at en jernstang som varmes opp i morgen, allikevel ikke gjør det. Denne tanken er ikke meningløs eller selvmotsigende (kontradiktorisk). Dette betyr at forholdet mellom A og B må være kontingent, eller at A og B må være logisk uavhengige av hverandre. Viktigere er det allikevel at eksistensen av empiriske lover (teorier med generell gyldighet) forutsetter eksistensen av reversible prosesser, dvs. prossser som er slik at de uforandret kan spoles tilbake fra endepunkt til startpunkt. Et fenomen, X, undergår en reversibel forandring fra X ved tidspunktet t1 til X´ ved tidspunktet t2 hvis (og bare hvis) X´, gjennom den samme sekvensen av ledd, igjen kan transformeres til X ved t3. Empiriske lover (teorier) med generell gyldighet forutsetter således at fenomener gjentar seg i samme form, eller, med andre ord, at det samme skjer på nytt og på nytt. Psykologiske prosesser, dvs. de ting som finner sted i en person, er intensjonale, dvs. de er alltid «rettet mot noe» eller er «om noe». Dette gjelder såvel handlinger som (indre) kognitive prosesser (se, høre, føle, tenke, osv.). Handlinger er alltid rettet mot å oppnå en eller annen forandring i personens situasjon, og kognisjoner alltid rettet mot å oppnå en forståelse som er handlingsrelevant. Handlinger har mål og kognisjoner genererer mening. Det er ytterst vanskelig å tenke seg at det som finner sted i en person ikke er «for å...» oppnå et eller annet. Du handler for å oppnå noe; du ser, hører å tenker for å finne ut noe. Det bør tilføyes at ordet ”prosess” her viser til at handling såvel som kognisjon finner sted i tid, og at mening ikke er noe statisk, men noe som bygges opp og forandres. Et grunnleggende kjennetegn ved personer er at de sensitive overfor og reagerer på hendelser. Intensjonalitet betyr rett og slett sensitivitet overfor det som finner sted, og spesielt overfor konsekvenser eller overfor hva som følger av hva, og er utenkelig uten dette. Intensjonalitet innebærer også sensitivitet overfor alt som antas å ha potensiell relevans for oppnåelsen av nåtidige eller andre mål. Sensitivitet overfor opplevde konsekvenser innebærer at personer ”nedtegner” (husker) sekvenser av typen ”A-B”, slik at en ny presentasjon av A fører til en antesipering (erindring) av B. Målrettethet betyr at utfall vurderes etter deres verdi for måloppnåelsen. Handlinger som synes å lede i retning av måloppnåelse blir opprettholdt, og handlinger som ikke synes å lede i retning av måloppnåelse blir oppgitt. På samme måte med oppfatninger og tanker: De som synes å bli bekreftet blir opprettholdt, mens de som synes feil blir oppgitt. Det bør bemerkes at ikke alt som følger umiddelbart etter en handling blir oppfattet som en konsekvens. Hvis det at jeg klør meg i hodet umiddelbart følges av at PCen krasjer, så fører ikke dette til en forventning om at jeg, hvis jeg klør meg i hodet på nytt, vil oppleve nok ett PC-krasj. Det er bare de konsekvensene som blir oppfattet som forenlige med omgivelsenes lokale struktur som er kandidater for læring. På den annen side sier vi ikke om handlinger som er totalt insensitive for opplevde konsekvenser at de er intensjonale. Det ovenstående betyr nettopp at handlinger ikke kan være styrt av lover. En lov sier at ”Alltid hvis A, så B (eller med en viss sannsynlighet B)” En liten pike strekker armen etter en kopp med melk for å drikke (A), men opplever at koppen glipper og melken spilles på gulvet (B). Etter noen gjentagelser av denne sekvensen, sier mor: ”Hold slik!” Piken gjør som mor sier, strekker armen etter melkekoppen for å drikke, griper fast om koppen (A´) og lykkes slik i å drikke (B´). En eldre pleiepasient strekker skjelvende armen etter en kopp kaffe for å drikke (A), men opplever at koppen glipper og at kaffen spilles (B). Uansett hva pleierne gjør (instruerer, formaner, straffer, osv.), skjer det samme om og om og om igjen. I det første tilfellet endres sekvensen fra A-B til A´-B´, og vi har nettopp med en handling, og ikke med en lovmessighet å gjøre. I det andre tilfellet er sekvensen helt lovmessig, alltid hvis A, så B, og vi har nettopp ikke med en handling, men med et (sykdoms-) symptom, en parkinsonistisk skjelving, å gjøre. Mennesker handler, og handlinger er intensjonale og konsekvenssensitive. Dermed forandres de når konsekvensene forandres og kan ikke følge ubrytelige lover. At handlinger er konsekvenssensitive betyr at personer lærer og husker. De overvåker og bevarer det som foregår og som synes potensielt relevant for måloppnåelsen. Denne kontinuerlig pågående læringen innebærer at personlige eller psykologiske prosesser er strengt irreversible. Irreversibilitet betyr at du aldri kan vende tilbake til utgangspunktet og fullstendig omgjøre (avlære) noe. Du kan lære at A blir etterfulgt av B, og deretter lære at A blir etterfulgt av C. Du kan så avlære det siste, og igjen lære at A blir etterfulgt av B. Men det betyr imidlertid ikke at du har kommet tilbake til det opprinnelige utgangspunktet. Din tro på at A (igjen) blir etterfulgt av B har nå nemlig som sin kontekst erindringen om at engang ble A etterfulgt av C. Konklusjon: Siden intensjonale prosesser er irreversible, kan de ikke følge ”lover” i den forstand som ble nevnt innledningsvis. Dette betyr ikke at man ikke kan finne regelmessigheter (inkludert statistiske tendenser) på dette området, men det betyr at disse regelmessighetene beror på stabile konsekvenser, og at de derfor alltid kan være gjenstand for mulig forandring. ”Argumentet går som følger: Psykologiske fenomener er historiske i den forstand at de blir akkumulativt bestemt av tidligere hendelser. Denne virkning av tidligere erfaring på senere erfaring kan kalles læring i vid forstand. At læring finner sted overalt betyr at det blir vanskelig å finne noen generelt gyldige statiske regelmessigheter. Nesten ethvert trekk ved menneskelig atferd kan modifiseres ved læring og kan derfor ikke gjøre krav på generell gyldighet. På samme måte er nesten ethvert trekk ved selve læringsprosessen modifiserbart ved læring og kan således heller ikke gjøre krav på generell gyldighet. Til slutt synes det også slik at nesten ethvert trekk ved det å lære å lære kan modifiseres ved læring (lære å lære å lære, etc.). I den utstrekning det foregående er riktig, følger det at enhver generell teori med empirisk innhold må være falsk, siden dens forutsigelser alltid kan falsifiseres ved administrasjon av en passende læringsprosedyre. I overensstemmelse med dette kan empiriske teorier bare ha gyldighet når de begrenses til relativt snevre områder som type forsøksperson, situasjon, kultur, tidsperiode, etc. Det eneste unntaket når det gjelder det foregående synes å være de ikke-modifiserbare artsspesifikke egenskaper som kan finnes”. Konklusjon: "I psykologien er det umulig å etablere teorier som både er generelt gyldige og empirisk prøvbare."I psykologien finnes det altså ikke generelt gyldige empiriske lover som så å si kan «oppdages» gjennom observasjoner og eksperimenter. Personlig opplevelse og handling er ikke underlagt – eller «styrt» – av slike lover. Allikevel fremviser personlig opplevelse og handling en frapperende regelmessighet, og vi kan ofte med stor treffsikkerhet forutsi andre personers atferd. Ja, uten en slik regelmessighet og forutsigbarhet ville egentlig ikke et ordnet samfunn være mulig. Hvordan skal dette forklares? Svaret ligger i at barnet gjennom sosialiseringsprosessen har tilegnet seg en ”livsform” (Wittgenstein), det har lært kulturens dagligspråk, skikker, sedvaner, osv. og derved blitt til en person. Menneskene har gjennom en lang historie utviklet et felles meningssystem, dvs. språklige og kulturelle regler som gjør dem beskrivbare, forklarbare, forutsigbare og kontrollerbare for hverandre. Et kompetent medlem av kulturen har tilegnet seg kulturens «common sense» (sunne fornuft) og forstår derfor bl. a. at katter er dyr, at mor og far er foreldre, at man skal vise medmennesker omsorg og respekt, at «ungkar» betyr «ugift mann», at man må kunne redegjøre for sine handlinger når noen spør om grunnene til dem, at man ikke skal gå på rødt lys, osv. osv. Personer blir altså ikke styrt av upersonlige (naturvitenskapelige) ”lover”, men av regler som langt på vei er et produkt av dem selv. Personer er regelstyrte vesener. Hvilken konklusjoner må vi trekke av de ovenstående punkter (1) og (2)? For det første: Hvis det er riktig at vi i psykologien ikke kan finne ”lover” som både er generelt gyldige og empirisk prøvbare, følger det at en teoretisk psykologi, som (liksom enhver annen vitenskap) har det generelt gyldige som siktemål, bare kan bestå i å formulere, systematisere og bevise utsagn som klargjør de begrepene vi må bruke for å fatte den psykologiske virkeligheten, samt de innbyrdes relasjonene mellom disse begrepene. For det andre: Hvis det videre er riktig at en beherskelse av dagligspråket og dets implisitte (”innebygde”) nettverk av begreper utgjør ikke bare en nødvendig forutsetning for å kunne bli en person, men også en nødvendig forutsetning for i det hele tatt å kunne utføre meningsfylte observasjoner av og fremsette meningsfylte teorier om personer, da følger det også at teoretisk psykologi må ta utgangspunkt i dagligspråket og det begrepsnettverk som ligger innebygget i dette, og at dagligspråket kommer til å utgjøre den fundamentale rammen for studiet av psykologi. "Teoretisk psykologi består av forsøk på å formulere, systematisere og bevise utsagn som uttrykker eller klargjør dagligspråkets psykologiske begreper, samt de innbyrdes relasjonene mellom disse." "Psykologisk teori består av utsagn, eller systemer av utsagn, som klargjør og presiserer (de logiske relasjonene mellom dagligspråkets psykologiske begreper." Sunn fornuft. Uttrykket ”sunn fornuft” eller "common sense" skal her uttrykkelig forstås i betydningen ´felles (common) mening (sense).´ Eksistensen av et felles kommunikasjonsmedium eller språk er en helt nødvendig forutsetning for at noe skal ha delt mening, dvs. for at noe skal kunne forstås på samme måte av flere personer. "Noe" referer her også til objekter som kan sanseerfares, ja, til den såkalte "ytre realitet" overhodet. Det er et internalt, og ikke et eksternalt, forhold mellom sansning, oppfatning og begripelse på den ene side og språk på den annen side. Common sense = den forståelse av verden som ligger innebygget i (som muliggjøres av) dagligspråket. Dagligspråket legger meget sterke semantiske "føringer" på hva vi kan si og på hva vi ikke kan si, og derfor på hva vi nødvendigvis må si, dersom vi skal uttrykke og oppføre oss forståelig. Vi kan f. eks. si "forbausete personer har nettopp opplevd noe uventet" eller "personen var fysisk (kroppslig) tilstede i selskapet". Det gir imidlertid ikke mening å si at "forbausete personer har nettopp opplevd noe ventet" eller "personen var tilstede i selskapet, men hadde (tilfeldigvis) glemt kroppen sin hjemme". Den eksemplifiserte type semantiske "føringer" kan logisk sett uttrykkes i form av implikasjoner, dvs. "Hvis-så"-utsagn som er nonkontingent sanne. I utsagnet "Hvis P er forbauset i S ved t, så har P nettopp opplevd noe (for P) uventet i S ved t" er det slik at hvis antesedenten er sann, så må også konsekventen være sann. Common sense i kulturen, K =df. klassen av alle implikasjoner som tas for gitt av alle (kompetente) medlemmer av kulturen, K. Common sense har tre kjennetegn som alltid har gjort den lite attraktiv (for ikke å si foraktet) fra en vitenskapelig synsvinkel, Selv om dagligspråket i et fylogenetisk perspektiv må betraktes som et (empirisk) produkt av fellesmenneskelige erfaringer, så er common sense, i den betydning som avgrenses her, ikke noe empirisk fenomen. Common sense er bygget inn i dagligspråket. Med common sense menes altså ikke et sett av felles erfaringsbaserte oppfatninger ("det mannen i gata tror") som kan korrigeres og overskrides ved vitenskapelig forskning. Dagligspråket og dets innebygde common sense utgjør tvertimot en a priori ramme for det som kan forstås og aksepteres overhodet. Psykologisk sunn fornuft. Noe, X, er et psykologisk fenomen =df. X eksisterer for P. Psykologisk sunn fornuft (common sense i kulturen, K =df. klassen (systemet) av alle implikasjoner som vedrører psykologiske fenomener, og som tas for gitt av alle (kompetente) medlemmer av kulturen K. "Dagligspråket med dets innebygde psykologiske common sense går forut for og styrer all meningsfylt psykologisk datainnsamling, teoridannelse og praksis." Psykologikk. Noe, X, er en gyldig eksplikasjon av psykologisk common sense i kulturen, K =df. X er et utsagn som uttrykker en implikasjon vedrørende psykologiske fenomener, og alle medlemmer av K er enige om at X er korrekt og at negasjonen av X er ukorrekt (dvs. kontradiktorisk eller absurd). Et deduktivt eller aksiomatisk system er et system av utsagn, S1...Sn, som er ordnet slik at noen av utsagnene, A1...An, bare tas for gitt og ikke gis noe bevis, mens de resterende utsagn, (S1...Sn) – (A1...An), strengt logisk bevises ut fra A1...An gjennom mer eller mindre omfattende rekker av gyldige slutninger. Utsagnsmengden A1...An omfatter gjerne et sett av grunnantagelser eller aksiomer, et sett av udefinerte termer, primitivene, (som imidlertid kan bli definert implisitt gjennom aksiomene), og eventuelt et sett av eksplisitte definisjoner. Utsagnsmengden (S1...Sn) – (A1...An), dvs. de avledete utsagnene, kalles gjerne korollarier (følgesetninger som ikke behøver å bevises,men som følger direkte fra et aksiom, en definisjon eller et teorem) og teoremer (læresetninger som må bevises ut fra aksiomene og definisjonene). Deduktive eller aksiomatiske systemer kan ha ulik grad av formalisering, fra systemer som er bygget på konstruerte tegn og der en ser helt bort fra tegnenes evnt. mening, dvs. det semantiske aspektet, til systemer som fremviser liten grad av formalisering, og som er basert på dagligspråkets semantikk. En psykologikk, PL. i kulturen, K =df.et deduktivt (aksiomatisk) ordnet system av (større eller mindre deler av) alle de utsagn som utgjør gyldige eksplikasjoner av psykologisk common sense i kulturen K. En psykologikk gir en formalisert eksplikasjon av psykologisk common sense og består bare av nonkontingente utsagn. En psykologikk er derfor ikke empirisk prøvbar. Den utgjør et formalt system, og kan, dersom vi tenker oss en mer utarbeidet og omfattende versjon, sammenliknes med andre formale systemer, som f.eks. Euklid´s geometri. Euklid forsøkte å eksplikere våre intuitive oppfatninger av romlige forhold. Psykologikken representerer et forsøk på å eksplikere våre intutive oppfatninger av psykologiske forhold. På samme måte som geometri anvendt i f. eks. kartografi, ikke kan si noe om de enkelte, bestemte landskaper, bare noe om de mulige og umulige former landskaper kan anta, slik kan psykologikken ikke si noe bestemt om de enkelte menneskers opplevelser og handlinger, bare noe om de mulige og umulige former disse opplevelser og handlinger kan få, og om mulige og umulige måter å påvirke dem på. Systemet EL: Et sammendrag. For å gi leseren et mer presist inntrykk av hvordan et forsøk på å formulere en mer helhetlig psykologikk fortoner seg, skal det her gjengis et sammendrag av Smedslunds System EL (”Elements of psychologic”) som ble presentert i boken ”The Structure of psychological common sense”. Dette systemet er en revisjon av det opprinnelige Systemet PL – ”Psycho-logic”, som ble publisert i en bok av samme navn i 1988, og omfatter 22 primitiver, 43 definisjoner og 56 axiomer, samt diverse teoremer. Innholdsmessig er forskjellen mellom de to systemene svært liten. Det foreliggende ammendraget er nødvendigvis meget kort. Den fullstendige teksten finnes i ”The structure of psychological common sense”. Nummereringen av definisjonene, aksiomene og teoremene er den samme som i denne boken. Bevisene for teoremene er utelatt. ”P” står for (en) ”person”. Tegnet ”=df” betyr ”er ved definisjon lik” Systemet EL. 1. Psykologikken dreier seg om personer. Personer er bevisste. Aksiom 1.1.3: "Per bevisst X =df. X eksisterer FOR P." Det finnes tre former for virkelighet (Definisjon 1.1.6, 1.1.7, og 1.1.8.) Definisjon 1.1.6: "Den subjektive virkeligheten for en person =df. det som eksisterer for denne personen." Definisjon 1.1.7: "Den sosiale virkeligheten til et samfunn =df.det som enhver i dette samfunnet tar for gitt, og enhver tar for gitt at enhver tar for gitt, og enhver tar for gitt at enhver tar for gitt og enhver tar for gitt at enhver tar for gitt." Definisjon 1.1.8: "Den materielle virkelighet =df. Det som eksisterer uavhengig av personer." Personer handler kontinuerlig og handling er intensjonal. Definisjon 1.2.3. "Intensjonal =df. styrt av en preferanse for å oppnå et mål." Personers handlinger er også normative, dvs, de angår det som er riktig (primitiv term) og det som er galt (primitive term). Definisjon 1.4.1. "P er ikke-reflektert bevisst X =df. P er bevisst X, men P er ikke bevisst AT P er bevisst X." Definisjon 1.4.3. "P er reflektert bevisst X =df. P er bevisst AT P er bevisst X." Aksiom 1.5.2. "Læring (virkningen av erfaring) er irreversibel." Aksiom 1.5. 15. "P´s bevissthet om fremtiden består av ekstrapoleringerfra P´s bevissthet om fortiden." Aksiom 2.2.3. "P gjør A hvis, og bare hvis, P kan gjøre A og P prøver å gjøre A." Definisjon 2.4.11. "Den forventete nytte av å gjøre A, for P=df. produktet av den forventete utfallsverdi (resultatverdi) av A, for P, og den forventete sannsynligheten, for P, for at A har dette utfallet (fører til dette resultatet)." Aksiom 2.4.2. "P prøver å maksimere forventet nytte." 3. Personer ønsker (primitiv term) og oppfatter (primitiv term). Aksiom 3.1.3. "P ønsker X hvis, og bare hvis, P, under ellers like omstendigheter, foretrekker X fremfor ikke-X." Aksiom 3.3.5: "P´s ønske A er sterkere enn P´s ønske B, hvis, og bare hvis, P handler i overensstemmelse med A og ikke i overensstemmelse med B, når A og B er i konflikt, og ingen andre forhold spiller inn." Definisjon 3.4.4: "For P, så er X tilfelle =df. For P, så er X konsistent med alt annet som er tilfelle." Axiom 3.4.2. "P oppfatter (tror) X, hvis, og bare hvis, for P, så er X tilfelle." Aksiom 3.4.5. P"´s oppfatning A er sterkere enn P´s oppfatning B, hvis, og bare hvis, P handler i overensstemmelse med A og ikke i overensstemmelse med B, når A og B er i konflikt og ingen andre faktorer spiller inn." Aksiom 4.1.1: "P´s følelser følger fra P´s bevissthet om forholdet mellom P´s ønsker og P´s oppfatninger." Teorem 4.3.7: "Når P´s følelser X og Y er i konflikt, og når ingen andre forhold spiller inn, så er X sterkere enn Y, hvis, og bare hvis, P prøver å handle i overensstemmelse med X og ikke i overensstemmelse med Y." 5. Personer er sosial vesener. Nøkkelbegrepene for å analysere mellompersonlige prosesser er respekt, omsorg, forståelse (primitiv term), kontroll og tillit. Definisjon 5.1.2. "P behandler O med respekt =df. P behandler O riktig." Definisjon 5.2.1: "P har omsorg for O = P ønsker at O skal ha gode følelser." Aksiom 5.3.1: "P forstår hva O mener med å si eller gjøre A, hvis, og bare hvis, P og O er enige om hva som, for O, er ekvivalent med A, følger fra A, motsier A, og er irrelevant for A." Definisjon 5.4.0: "(E er en hendelse.) P kontrollerer E =df. P kan få E til å opptre eller ikkeopptre i overensstemmelse med P´s ønsker." Definisjon 5.4.6. "P har egen-kontroll over handlingen A =df. P kan gjøre eller ikke gjør A i overensstemmelse med P´s ønsker, og uavhengig av andre personers ønsker." Definisjon 5.4.8. "P har andre-kontroll over handlingen A =df. P kan få O til å gjøre eller ikke gjøre A i overensstemmelse med P´s ønske, uavhengig av O´s ønsker." Definisjon 6.4.1. "P har selv-kontroll når det gjelder handlingen A =df.P gjør eller gjør ikke A i overensstemmelse med P´s refleterte ønsker og oppfatninger, og uavhengig av P´s ureflekterte ønsker og oppfatninger." Tillit er et sentralt anliggende i alle personers liv. Definisjon 5.5.5. "P har tillit til O =df.P tror at O ikke vil gjøre P noe vondt." Teorem 5.5.25: "P har tillit til O, hvis, og bare hvis, P tror at O har omsorg for P, at O forstår P, at O har egen-kontroll, at O har selv-kontroll og at O har relevant ”know how” (dvs. evne, kunnskap)." Teorem 7.2.10: "Hvis en person erkjenner en motsigelse (inkonsistens) i sitt system av oppfatninger (”belief system”), så vil P, for å eliminere denne motsigelsen (inkonsistensen), forandre sitt system av oppfatninger på den måten som er minst mulig omfattende." Smedslund skriver selv om dette systemet at det har sett dagens lys som følge av vedvarende anstrengelser i retning av å klargjøre hva vi alle vet implisitt eller ”taust”. Han nevner også at det har vist seg bemerkelsesverdig stabilt over det siste tiåret, til tross for stadige mindre revisjoner og forbedringer. Er Systemet EL valid? For at et utsagn skal representere en gyldig klargjøring (eksplikasjon) av psykologisk sunn fornuft må det være slik at alle medlemmer av den relevante kulturen er enige om at utsagnet, slik det står, er korrekt, og at negasjonen (benektelsen) av utsagnet er ukorrekt. Alle må med andre ord være enige om at utsagnet er ”innlysende”. Utsagnet må være ”konsensuelt evident”. Har psykologikkens definisjoner og aksiomer denne status? Er systemet valid? For å undersøke dette har Smedslund i årenes løp gjennomført adskillige konsensus-studier, dvs. han har i form av spørreskjemaer (konstruert med den nødvendige presisjon og enkelthet) forelagt større eller mindre deler av systemet for kompetente språkbrukere (vanligvis engelske og norske universitetsstudenter, men også personer som har snakket ewe, arabisk, tamilsk, og vietnamesisk, samt profesjonelle kliniske psykologer). I disse spørreskjemaene har utsagnene (eller implikasjoner av dem) i randomisert orden blitt forelagt informantene, både slik de står og i form av negasjoner av dem, og informantene har måttet ta stilling til om de er enige/uenige i utsagnene/negasjonene. Konsensus-studiene har bl. a. omfattet grunnregler for praktisering av psykoterapi, common sense prinsipper som ligger til grunn for sosial læringsteori, de nødvendige og tilstrekkelige betingelser for tillit, samt større deler av Systemet EL. Jevnt over har graden av konsensus vært meget høy, gjennomgående har 97% av informantene vurdert de relevante common sense-utsagnene som ”innlysende”, etter at svarene er blitt korrigert for manglende konsentrasjon og misforståelser. Innvendinger mot psykologikken. Psykologikken er basert på den antagelse at de psykologiske ordene og uttrykkene i dagligspråket har en relativt stabil kjernemening, eller annerledes, at de psykologiske begreper som finnes i dagligspråket kan avgrenes ved hjelp av klassiske definisjoner, dvs. definisjoner som angir de nødvendige og tilstrekkelige betingelser for at noe skal falle inn under begrepet. I denne forbindelse kan dette rettes fire alvorlige innvendinger mot prosjektet om å etablere en psykologikk, nemlig innvendingene om kontekstualitet,"indre omstridthet", protypiskhet og manglende universalitet., (1) Innvendngen om kontekstualitet går ut på at ords mening alltid bestemmes av helhetssamenhengen eller konteksten, og at det alltid er mulig å manipulere brukskonteksten for et gitt ord eller uttrykk slik at det kan bety hva som helst. Svaret på denne innvendingen er at det ikke bare er slik at kontekstmeningen bestemmer ordmeningen. Det er også slik at ordmeningen bestemmer kontekstmeningen.(knfr. den hermeneutiske sirkel). Dessuten: Hvis mening var en funksjon utelukkende av kontekst, ville et ord skifte mening hver eneste gang det ble brukt, og meningsfylt kommunikasjon vil bli umulig. Hertil kommer eksistensen av praktisk nyttige ordbøker, meningsfylte språklige konstruksjoner som "Basic English", osv. (2) En beslektet innvending går ut på at visse (filosofiske) ord og uttrykk prinsipielt synes å kunne diskuteres i det uendelige, uten at man kommer til enighet.Eksempler på slike begreper er frihet, rettferdighet, og det gode. Disse ords mening synes å være omstridt på en "indre", dvs. prinsipiell måte. Svaret er at dette forhold ikke synes å forhindre eksistensen av en viss "grunnmening" eller "kjernemening". Man kan ikke diskutere noe i det uendelige uten at man har en viss grad av felles forståelse av hva man diskuterer. Ingen uenighet uten enighet! (3) En tredje innvending går ut på at klassiske definisjoner (som spesifiserer både nødvendige og tilstrekkelige begrepskjennetegn) ikke lar seg etablere i analysen av dagligspråklige ord og uttryk, og at det eneste man (i beste fall) kan operere med er prototypiske definisjoner av typen "X er en Y hvis n av N kriterier er oppfylt". Problemet med prototypiske definisjoner er imidlertid at de bare forflytter definisjonsproblemene ned til underkriteriene, og at et system av slike definisjoner blir håpløst komplekst og logisk uhåndterlig. (4) Til slutt har man innvendt mot idéen om en psykologikk at dagligspråket (og kulturen) stadig forandrer seg, og at denne mangel på stabilitet stiller seg avgjørende i veien for enhver universalitetspretensjon på psykologikkens vegne. Svaret på denne innvendingen er at dagligspråket (og særlig grunnstrukterene i det) forandrer seg uhyre langsomt, og at stabilitet er regelen heller enn unntaket.Vi kan fortsatt lese Platons og Sokrates verker, Aischylos´ dramaer, osv. uten altfor store problemer. Når det gjelder psykologikkens transkulturelle gyldighet synes foreløpige undersøkelser å gi grunnlag for optimisme. Psykologikkens nytteverdi. Når det gjelder nytteverdien av å utvikle en psykologikk kan følgende anføres. (1) Prosjektet tvinger en til å gjennomtenke den rolle aprioriske språklige strukturer (spesielt dagligspråket) spiller for psykolog-faglig virksomhet, og fremtvinger herigjennom økt forutsetningsbevissthet og et høynet refleksjonsnivå. Pseudoempirisk forskning =df. forskning hvor man ved empiriske metoder (dvs. ved innhøstning av erfaringsdata) søker å bekrefte eller avkrefte "hypoteser" som egentlig er a priori og nødvendig sanne. Det ville være et eksempel på pseudoempirisk forskning om en vitenskapsmann forsøkte å teste hypotesen, "Hvis en person er forbauset, så har personen nettopp opplevd noe (for ham/henne) uventet", ved å lage et eksperiment der han/hun målte forsøkspersonenes fysiologiske arousal etter presentasjon av stimuli hvis forekomst forsøkspersonene (i en annen, men ekvivalent utgave) hadde vurdert som høyst usannsynlig. Et annet eksempel ville være å teste hypotesen, "Hvis P er i godt humør, så vil P ha en tendens til å legge merke til de lyse sidene ved tilværelsen", ved data innhentet gjennom administrasjon av en humør- og en persepsjonstest. Den kjente psykologen Thorndike undersøkte om forsøkspersoner bedret sine prestasjoner i linjetegning når de hadde bind for øynene. Resultatet var negativt. Thorndike overså åpenbart muligheten av at utsagnet "Hvis en person skal læe noe av å utføre en handling, H, så må personen få informasjon ("feedback") om konsekvensene av H" er a priori og nonkontingent. Eksemplene kunne lett forfleres, og nærmere analyser, av blant annet Smedslund,tyder på at omfanget av pseudoempirisk forskning innenfor tradisjonell utviklingspsykologi, personlighetspsykologi og sosialpsykologi er betydelig. Med mindre man har utviklet et logisk sett klart og presist begrepssystem (en psykologikk) blir det umulig å avgjøre eksakt hva som følger fra hva, dvs. hvilke setninger er analytiske (nødvendig sanne) og hvilke som er empiriske. Arbeidet med psykologikken tvinger en med andre ord til å skille mellom hva som er og hva som ikke er empiriske problemstillinger, og vil dermed kunne hindre pseudoempirisk og/eller epistemisk uklar forskning, dvs. forskning der man ikke vet om om den hypotesen man tester er av begrepsmessig eller en empirisk karakter. (3) Liksom empiriske teorier kan også formale systemer tjene til (økonomisk) beskrivelse, forklaring, predikasjon og kontroll. (Knfr. analogien til geometrien). Psykologikken kan gjøre det lettere å se og forutsi mulige opplevelsesmessige og handlingsmessige sammenhenger, samt mulige måter å påvirke dem på. Psykologikk og praksis. Hvilke konsekvenser har så dette psykologikk-perspektivet for en psykolog som beskjeftiger seg med å forstå og behandle mentale problemer? I sitt møte med personer og deres mentale problemer må den kliniske psykologen arbeide konkret og ikke abstrakt. Han/hun må fungere som en bricoleur hvis viktigste orienteringsmiddel er psykologikken. Med Hegel er det konkrete det som betraktes i lys av sin kontekst eller helhetssammenheng. Det abstrakte er derimot det som betraktes løsrevet fra sin kontekst. Den tradisjonelle (naturvitenskapelig orienterte) psykologien har en tendens til å betrakte kliniske fenomener abstrakt, dvs. som isolerbare og utvendig (nonkontingent) relaterte størrelser som må "forklares i hop" ved hjelp av empirisk validerte systemer av "kausallover". Disse forsøker man så å legge til grunn for utvikling av diverse klassifikasjonssystemer (DSM IV, ICD 10), diagnostiske teknikker (MMPI, NEO-PI-R) og behandlingsteknikker (eksponeringstrening, responseprevensjon, sosial ferdighetslæring, kognitiv terapi, osv.) Som nevnt er imidlertid psykologi, in casu klinisk psykologi, en hermeneutisk vitenskap, en meningsvitenskap. Psykologiske fenomener er konkrete, dvs. deres mening er kontekstuelt bestemt. Betraktes de isolert fra (sin) kontekst, forandrer eller mister de sin mening. Videre: Jo mere en person, eller et klinisk psykologisk fenomen, betraktes i sin konkrete fylde, jo mere unikt, dvs, forskjellig fra andre fenomener, blir det. Den kliniske psykologen må derfor fungere konkret og kontekstsensitivt, og ikke abstrakt og klassifiserende. Gjennom kommunikasjon (samtale) må han/hun skaffe seg informasjon om og forståelse av unike personer, som befinner seg i en unik livssituasjon, og som har en unik livshistorie. Psykologen blir det Levi-Strauss (1959) i "The savage mind" kaller en bricoleur, dvs. en fleksibel "altmuligmann" som er en ekspert på å løse uvanlige problemer med uvanlige midler. En slik funksjonsmåte forutsetter med logisk nødvendighet at psykologen må ha en åpen, fenomenologisk holdning, dvs. en høy grad av toleranse for flertydighet og evne til ikke å generalisere fra andre personer i andre livssituasjoner. Videre må han/hun subjektivisere, og ikke objektivisere: Enhver person handler, på et et gitt tidspunkt, alltid logisk (og dermed forståelig) ut fra sine subjektive premisser. Det sier seg selv at denne form for praksis står i et nærmest antitetisk forhold til en praksis basert på rigide diagnostiske systemer, tester, standardiserte intervjuer, skjematiserte behandlingsprogrammer, osv. I sitt forsøk på å utføre effektiv bricolage vis-à-vis mentale problemer innenfor en gitt normativ kontekst, nemlig den som defineres av fagets etiske retningslinjer, har den kliniske psykolog flere "hjelpemidler": Det viktigste av disse er som nevnt (1) psykologikken. Bruken av denne skal vi komme tilbake til i det følgende. Hertil kan "psykolog-bricoleuren" falle tilbake på (2) sin egen tidligere klienterfaring, (3) sin generelle viten om kulturen og dens samhandlingsformer, samt (4) den viten som finnes i faglig vitenskapelig litteratur. Denne inneholder uunngåelig mange common sense sannheter, men dessuten også et veldig fonn av faktisk-empi-ririsk kunnskap, dog med en gyldighet som er begrenset til de aktuelle so-siale og historiske forhold. De nevnte "hjelpemidler" gir ikke grunnlag for noen praktisk nyttige generaliseringer, men danner et jordsmonn for idéer som kan anvendes i problemløsningen vis-à-vis den enkelte klient. (En idérik problemløser er nødvendigvis bedre enn en idéfattig!) Til slutt må alle de nevnte elementene intergreres i (5) den kliniske psykologens egen person, som, gitt at den ikke inneholder for mange begrensninger, er og forblir hans/hennes viktigste arbeidsinstrument. Det følger av det foregående at den kliniske psykologen ikke har noen almengyldige og empirisk prøvbare teorier som han/hun kan anvende i sin praksis. Hovedhjelpemidlet må derfor bli psykologikken. Som et deduktivt system av begrepsmessige sannheter kan dette sammenliknes med geometrien: På samme måte som en sjøfarer må navigere gjennom stadig nye og skiftende farvann ved hjelp av nødvendig sanne geometriske (trigonometriske) prinsipper, slik må den kliniske psykolog manøvrere i forhold til stadig nye og skiftende personer ved hjelp av nødvendig sanne psykologiske prinsipper. Geometri gir mulighet for både å beskrive, predikere og forklare fysiske størrelser og konstruere praktiske prosedyrer. Teoremet om at vinkelsummen i en trekant er 180° inneholder en beskrivelse av trekanter i sin alminnelighet, men gir også grunnlag for en prediksjon: Vet vi at vi har med en likesidet trekant å gjøre, og at vinklene A og B samlet er 120° kan vi forutsi at vinkel C er 60° At vinkel C er 60° forklares på sin side av at vi har med en likesidet trekant å gjøre. Dersom en gitt måleprosedyre gir som resultat at vinkelsummen i en slik trekant er 154°, forkaster vi ikke det geometriske teoremet, men derimot måleprosedyren, og konstruerer evt. en ny, som gir det ønskede resultat. Teorem 5.5.25: P har tillit til O, hvis og bare hvis, P tror at O har omsorg for P, at O har egenkontroll, at O har selvkontroll, at O forstår P og at O har relevant "know how" (kunnskap). Uten å kunne gå i detalj mht. alle de involverte begreper, skal det her bare påpekes at teoremet foruten å gi en beskrivelse av hva det vil si at noe er et tillitsfullt forhold, også gir mulighet for å predikere når en person vil ha tillit til en annen. Hvis den andre er omsorgsfull, har egen-kontroll og selv-kontroll, osv. og viser dette på en slik måte at personen oppfatter (tror) det, så vil tillit etableres. Omvendt vil tillit kunne forklares ved en henvisning til de betingelser teoremet spesifiserer. Viktigst: Teoremet gir grunnlag for å formulere en teknisk norm, eller stratgisk regel, evnt. en prosedyre, som utgjør et sentralt moment i all psykologisk be-handling, nemlig: "Hvis du vil hjelpe en person med mentale problemer, så må du vinne personens tillit". Og: "Hvis du vil vinne en persons tillit, så må du opptre slik at personen tror du har omsorg, egenkontroll, selvkontroll, osv." Hvis du har forsøkt å opptre på denne måten uten at klienten er blitt hjulpet, vil du ikke forkaste Teorem 5.5.25, men begynne å reflektere over om du allikevel tilrettela betingelsene skikkelig: "Har jeg virkelig vist at jeg er interessert i hva som det beste for denne klienten på lang sikt?" "Har jeg virkelig vist at jeg ikke blir styrt av andre eller annet i arbeidet med denne klienten?" Har jeg virkelig vist at jeg forstår klientens subjek-tive premisser?" Osv. Teoremet gir således et utmerket grunnlag for å gjennomtenke og korrigere egen atferd, prøve på nytt og lykkes bedre. I "Selvfølelsens psykologikk" (Systemet SPL) formuleres hele 135 strategiske regler for hvordan endre en persons selvbilde i positiv retning, mange av dem formalistiske og trivielle. Men når trivialitetene settes i system, blir resultatet mindre trivelt og betydelig mer dekkende i forhold til den kliniske virkelighetens kompleksitet og nyanserikdom. For en klinisk psykolog, som alltid står under handlingstvang og dessuten må handle hurtig, har praksis ut for psykologikken tre viktige fordeler fremfor teorier av tradisjonelle type: (1) Informasjon kan bearbeidet raskt, og, i den utstrekning systemet er velutviklet, med li-ten usikkerhet og tvil. (2) Forsåvidt systemet er helt eksplisitt og reflek-tert bevisst, vil man lettere enn klienten kunne se relevante sammenhenger og handlingsalternativer. (3) Siden psykologikken ikke anvender esoteriske termer som f. eks. kateksis, differensiell forsterkning, overføring, selvkohesjon, borderline, osv., men er et teknisk språk som ligger tett opp til dagligspråket, unngår man også det oversettelsesproblen, det indoktrineringsproblem og det autoritetsproblem som commom sense-fjerne teorier lett skaper. Common sense klinikeren snakker et språk som både klienter og medarbeidere forstår, og bidrar således til likeverd og tillit.. Psykologikk og empirisk forskning. Mange har hevdet at psykologikken er et anti-empirisk prosjekt, som vil bremse utviklingen av empirisk-psykologisk forskning. Det er en grov misforståelse. Psykologikken hevder kun det meningsløse i empirisk-psykologisk forskning som tar sikte på å etablere eller ”oppdage” angivelig almengyldige (generelt gyldige) lover og teorier på den ”rene” psykologiens område, dvs. der det er snakk om å relatere psykologiske variabler (det som er tilfelle for personer) til andre psykologiske variabler. Dette området omfatter stort sett kognitiv psykologi, personlighetspsykologi, klinisk psykologi og sosialpsykologi. Det er bare med dette siktemålet og på dette området at observasjoner og eksperimenter (den eksperimentelle metode forutsetter nettopp at det er meningsfylt å søke etter almengyldige lover) ikke gir mening og resulterer i pseudoempirisk forskning. Gitt andre siktemål og/eller andre områder av psykologien (evolusjonspsykologi, biologisk psykologi, nevropsykologi, osv.) er empirisk forskning uomgjengelig nødvendig, selv om den vil kunne profittere på psykologikkens vekt på skjerpet begrepsanalyse. Noe mer presist kan man si at fem typer empirisk forskning i psykologien er helt meningsfylte sett fra psykologikken standpunkt: Den ”hybride”, den kapasitetstestende, den deskriptive, den prosedyretestende, og den heuristiske. Avslutning. «Psykologikk» står «for den logiske strukturen til et system av påstander som klargjør psykologisk common sense», dvs. den forståelse av psykologiske forhold som ligger innebygget i dagligspråket. Psykologikken er først og fremst utviklet av den norske psykologen Jan Smedslund, som har bygget videre på arbeidene til den amerikanske sosialpsykologen Fritz Heider og den tyske sosialpsykologen Uwe Laucken. Siden det er umulig i psykologien å etablere psykologiske teorier (systemer av lover) som både er almengyldige og empirisk prøvbare, og siden dagligspråket har en fundamental status og er uomgjengelig nødvendig for psykologisk fungering, følger det at psykologikk er den eneste mulige form for generelt gyldig psykologisk teori. Etter en nærmere gjennomgåelse av begrepene "sunn fornuft", "psykologisk sunn fornuft" og "psykologikk", blir et sammendrag av Smedslunds System EL («Elements of psychologic») presentert, og mulige innvendinger (kontekstualitet, indre omstridthet, prototypikalitet og universalitet) presentert og imøtegått. Psykologikken er spesielt nyttig fordi den bidrar til å øke psykologenes forutsetningsbevissthet, deres evne til å skjelne mellom begrepsmessige sannheter og empiriske utsagn, samt til å hindre pseudoempirisk forskning. Den er også nyttig fordi den tjener som et orienteringsinstrument for den praktisk arbeidende psykolog, som må fungere som en «bricoleur», dvs. konkret og kontekstsensitivt. Psykologikken er ikke en anti-empirisk disiplin, men er åpen for meningsfylden i empirisk-psykologisk forskning av «hybrid», kapasitetstestende, deskriptiv, prosedyretestende og evnt. heuristisk karakter. Tsinghuauniversitetet. Den gamle porten, som i dag ligger inne på universitetsområdet, er et symbol på Tsinghuauniversitetet. Tsinghuauniversitetet (kinesisk: 清华大学, pinyin: "Qīnghuá Dàxué") er et av Kinas fremste og mest prestisjefulle universiteter. Tsinghua (Qinghua), som det ofte kalles, ligger i Beijing, ble grunnlagt i 1911 og har i dag (2007) nærmere 34 000 studenter. Universitetet foretrekker av historiske grunner selv at navnet fortsatt romaniseres "Tsinghua", selv om det etter den kinesiske offisielle romaniseringen pinyin skulle ha vært "Qīnghuá". Historie. Universitetet ble grunnlagt i 1911 med skadeserstatningspenger som den kinesiske regjering måtte betale til USA etter bokseropprøret. Til å begynne med var Tsinghua en forberedelsesskole for kinesiske studenter som skulle sendes av regjeringen til studier i USA. Foruten navnet Tsinghua førte det også navnet American Indemnity College (美國賠款學校, "Měiguó Péikuǎn Xuéxiào"). I 1925 ble det omgjort til universitet. Ved begynnelsen av den annen japansk-kinesiske krig i 1937 ble Tsinghua-universitetet sammenslått med Pekinguniversitetet og Nankaiuniversitetet og flyttet til Kunming. Etter annen verdenskrig kunne de flytte tilbake til henholdsvis Beijing og Tianjin, og ble da splittet i tre igjen. En del av folkene motsatte seg å fortsette i Beijing, og de dro i 1956 til Hsinchu på Taiwan. Slik fikk Hsinchu sitt National Tsing Hua University (kinesisk: 國立清華大學 / 国立清华大学, "Guólì Qīnghuá Dàxué", "Tongyong Pinyin Guólì Cinghuá Dàsyué", forkortet: NTHU). De to Tsinghua-universitetene har ikke noen bånd til hverandre, men mener begge selv å være det egentlige Tsinghua-universitetet. I 1952 ble Tsinghua til polyteknisk høyskole som den av en reform av høyskolevesenet. Nye reformer kom i 1978, og de muliggjorde opprettelser av nye fakulteter, for eksempel ledelse og jus. I 1999 tilkom et fakultet for kunst og design. .bitnet. .bitnet var et pseudodomene-type suffiks som ble brukt på slutten av 1980-tallet, for å identifisere et servernavn som ikke var direkte tilknyttet internett, men som muligens kunne nås via gateways mellom nettverk. I så tilfelle indikerte det at servernavnet før suffikset kunne nås via BITNET-nettverket. ".bitnet" var et av flere tilsynelatende «toppnivådomener» som ikke var i internetts rot, men som av og til ble brukt i adresser i tiden da nettverk utenfor internett fortsatt var mye brukt. Av disse var .arpa det eneste som noensinne faktisk ble lagt til internetts rot, hvor det fortsatt finnes, i et omdefinert formål som «Address and Routing Parameter Area». bitnet Lundehaugen videregående skole. Lundehaugen videregående skole var en offentlig videregående skole på Lundehaugen i Ganddal bydel i Sandnes. Skolen hadde omkring 645 elevplasser. I 2010 ble lokalene overtatt av Lundehaugen ungdomsskole. Utdanningsprogram. I 2010 ble utdanningsprogrammet Service og samferdsel flyttet til Gand videregående skole, mens Musikk, dans og drama og Medier og kommunikasjon flyttet til nye Vågen videregående skole i Sandnes sentrum. Denne skolen vil samle praktisk-estetiske utdanningsprogram. Historie. Blaauw Hvarings private handelsskole ble overtatt av Rogaland fylkeskommune i 1967 og fikk navnet Sandnes Handelsskole. Skolen holdt til i Sandnes Gymnas sine gamle lokaler i Langgata i Sandnes. Da skoletilbudet vokste, ikke minst med en egen musikklinje, ble det behov for større lokaler. I 1985 stod nybygget på Ganddal ferdig. Erotisk kunst. Erotisk kunst er kunst der erotikk, seksualitet og sensualitet spiller en viktig rolle. Erotisk kunst omfatter særlig billedkunst, det vil si malerier, tegninger, grafikk og skulpturer, og nytt og gammelt kunsthåndverk med seksuelle motiver. Enkelte betrakter også tidligere tiders pornografiske populærkultur, for eksempel gamle pornografiske romaner, bokillustrasjoner og pinup-bilder, som erotisk kunst. Seksuelle skildringer i kunsten kan ha helt forskjellig betydning i forskjellige kulturer, og være uttrykk for alt fra religiøse ritualer til pornografi. Mange moderne kunstnere har arbeidet med seksualitet som motiv i sine kunstverk, særlig i private arbeider og skisser. Av kjente tegnere og malere som har laget erotisk kunst, kan nevnes Aubrey Beardsley, Gustav Klimt, Egon Schiele og Jeff Koons. I Norge har blant andre maleren Anders Kjær arbeidet en del med erotiske motiver. Porno eller erotikk? I motsetning til pornografien, som utelukkende skal virke seksuelt opphissende på den som leser eller ser materialet, og praktisk talt alltid bare blir laget for å tjene penger, har erotisk kunst andre ambisjoner og kunstneriske tilleggskvaliteter. Erotisk kunst kan for eksempel beskrive seksualitet mer realistisk, på en «sannere» måte, og ha en dypere mening. Som annen kunst framstiller den motivet og temaet ved hjelp av estetiske virkemidler, kreativitet og originalitet. Erotisk kunst beskriver ofte sex som en viktig del av menneskelivet og er en hyllest til seksualiteten som en positiv kraft. Ikke sjelden inneholder den også livsglad humor. Grensene mellom erotisk kunst og pornografi er likevel i mange tilfeller flytende og derfor omdiskutert. .csnet. .csnet var et pseudodomene-type suffiks som ble brukt på slutten av 1980-tallet, for å identifisere et servernavn som ikke var direkte tilknyttet internett, men som muligens kunne nås via gateways mellom nettverk. I så tilfelle indikerte det at servernavnet før suffikset kunne nås via CSNET-nettverket. ".bitnet" var et av flere tilsynelatende «toppnivådomener» som ikke var i internetts rot, men som av og til ble brukt i adresser i tiden da nettverk utenfor internett fortsatt var mye brukt. Av disse var .arpa det eneste som noensinne faktisk ble lagt til internetts rot, hvor det fortsatt finnes, i et omdefinert formål som «Address and Routing Parameter Area». csnet Mod (subkultur). Mod eller Mods (fra modernist) er betegnelse på en subkultur som oppstod i London på slutten av 1950-tallet. Den hadde sin topp tidlig og på midten av 1960-tallet. Elementer i kulturen er musikk, mote og scootere, vanligvis Vespa eller Lambretta. Disse var som regel stylet opp, med ekstra speil, maling, forkromming, støtfangere, tåkelys med mere. De foretrakk scootere da disse var rensligere, man fikk ikke olje på hendene eller klærne. Som moteretning av den toneangivende i flere år, særlig med utgangspunkt i motegaten Carnaby Street i London og moteskapere som Mary Quant og John Stephen var bidragsytere. Både beatnik og og den britiske Teddy Boy-retningen var med å å legge grunnlaget for mods-stilen. Stilen ble oppfattet som kontinental gjennom korte, velklippede frisyrer og korte, tettsittende jakker. Skoene var semskede såkalte "desert boots" eller lange spisse "winkle pickers". Trenden ble tiltrukket av relativt velstående ungdom med såpass god privat økonomisk bakgrunn at de ikke måtte arbeide for å bidra til familien økonomi, men i stedet kunne bruke penger på klær og festing. Miljøet var knyttet til nattklubber, med dansing og festing hele natten, i første omgang til soul og rythm 'n' blues. Såkalte «Allnighters», klubber som var åpne hele natten var særlig populære. For å orke å holde ut, ble det vanlig med misbruk av ulike narkotiske stoffer, som amfetamin. Mods var konkurranseorienterte og søkte å imponere hverandre gjennom klær, musikk og dans. Stilen var et opprør mot foreldregenerasjonens nøysomhet, konformitet og rettskaffenhet, egenskaper som de hadde kommet gjennom andre verdenskrig med. Men til tross for den lettsindige revolten, var stilen i konservativ, med sin vekt på eleganse og siste mote. Både kaffebarene i Soho og klubbene om kvelden var steder for å se og bli sett. De mislikte primært rockerne, da de syntes de var sjuskete, med skinnjakker, jeans og for langt hår. Viktige musikalske eksponenter for denne subkulturen var på 1960-tallet grupper som Small Faces, Kinks og The Who. Senere har Britpop-grupper som Oasis og Blur sterke mods-elementer i sin profil. Som moteretning forsvant etter hvert det eksklusive preget og image som deltakerne hadde gitt hverandre, og den gikk av moten, særlig etter et større slagsmål våren 1964 mellom mods og rockere i badestedene Brighton og Clacton. Denne hendelsen fikk stor medieoppmerksomhet og viste en «folkeliggjøring» av mods-miljøene som gjorde at det eksklusive bilde av retningen ble borte. Stilen ble stadig mer kommersialisert og rettet mot et stort publikum. Samtidig endret de ledende musikkgruppene, som The Who og The Small Faces musikkstil og anså seg ikke lenger som mods. Nye trender, som hippie og psykedelisk rock overtok scenen, og de første modsene ble etablerte familiefolk. Fra 1966 var begrepet i det store og det hele ute. Hendelsene i Brighton og Clacton er skildret i The Whos film "Quadrophenia" fra 1973. .uucp. .uucp var et pseudodomene-type suffiks som ble brukt på slutten av 1980-tallet, for å identifisere et servernavn som ikke var direkte tilknyttet internett, men som muligens kunne nås via gateways mellom nettverk. I så tilfelle indikerte det at servernavnet før suffikset kunne nås via UUCP-nettverk. ".uucp" var et av flere tilsynelatende «toppnivådomener» som ikke var i internetts rot, men som av og til ble brukt i adresser i tiden da nettverk utenfor internett fortsatt var mye brukt. Ettersom UUCP-servere ikke alltid hadde unike navn, og ettersom det ikke fantes noen global tabell som listet dem (selv om "UUCP Mapping Project" var et uformalisert forsøk på å opprette en slik liste), var det nødvendig, hvis man ønsket tilgang til en av dem (for eksempel for å route e-mail til den), å bruke en full «bang path», som ikke fulgte samme syntaks som domenenavn, med mindre programmet som ble benyttet var programmert til å gjenkjenne bestemte servernavn og rute til dem. uucp Ettore Tolomei. Ettore Tolomei (født 16. august 1865 i Rovereto, død 25. mai 1952 i Roma) var en italiensk lingvist, fascist og nasjonalist. Han er kjent som tilhenger av Brennergrensen og for sin italienisering av Syd-Tirol, som omfattet oversettelser av alle stedsnavn til italiensk, men også oversettelser av familienavn og forbud mot den tyske skolen. I Syd-Tirols tyskspråklige befolkning ble han kjent som «Totengräber Südtirols» og «Ortsnamensfälscher» på grunn av sine oversettelser av stedsnavnene i området og sitt arbeid for å få området innlemmet i Italia. Det italienske navnet på Syd-Tirol, "Alto Adige", var en av Tolomeis oppfinnelser. Fra 1919 var Tolomei medlem av fascistpartiet i Syd-Tirol og organiserte fascistenes overtagelse av rådhuset i Bozen i 1922. Han skrev flyveblader med hatpropaganda mot den tyskspråklige befolkningen i Syd-Tirol. Fascistene utnevnte Tolomei til senator, og i 1938 ble han adlet til "Conte della Vetta" av Viktor Emmanuel III. Tolomei, Ettore Tolomei, Ettore Tolomei, Ettore Tolomei, Ettore Kraal. Kraal er et afrikaans og sørafrikansk engelsk ord for en innhengning for kveg eller annet buskap innenfor en afrikansk homestead (bosetningsområde) eller landsby som er omringet av en palisade, torv–mur eller annen inngjerding. Denne er omtrent sirkulær i form. Begrepet henviser primært til typen spredte bosetninger som er karakteristiske for nguni–språklige folkeslag i det sørlige Afrika. Hvite sørafrikanere henviste vanligvis til hele bosetningen som en "kraal" fra koloniseringsperioden av, men etnografer har lenge anerkjent at dets korrekte bruk er dyreinngjerdingen innenfor bosetningen, og at det er feil å snakke om at det bor mennesker i kraaler. Menneskenes bosteder i en «homestead» (xhosa: "umzi", zulu: "umzi", swati: "umuti") kalles hus (entall "indlu", flertall xhosa og zulu: "izindlu", swati: "tindlu") av moderne etnografer. Chris Small. Christopher Small (født 26. september 1973) er en skotsk tidligere profesjonell snookerspiller. Small sin største suksess kom i 2002 da han vant LG Cup etter 9–5 seier over Alan McManus i finalen. Foran sesongen 2004/2005 var han rangert som nummer tolv i verden, men på grunn av at han led av bekhterevs sykdom måtte han trekke seg fra verdensmesterskapet 2004. Sykdommen gjorde at han tapte åtte av åtte kamper i løpet av sesongen, og han falt kraftig på verdensrankingen. I september 2005 annonserte han at han la opp som snookerspiller på grunn av sykdommen. .ip. .ip er et pseudodomene-type suffiks som blir brukt for å indikere at resten av servernavnet enten er en IP-adresse eller en maskert IP-adresse. IRC-serveren UnrealIRCD er en av brukerne av dette pseudo-toppnivådomenet. Noter og referanser. ip Tsodilo. Tsodilo i Kalahariørkenen nordvest i Botswana er en av verdens største samlinger av bergkunst. Innenfor et område på ca 10 km² finnes mer enn 4 500 klippemalerier. Tsodilo ble verdensarvområde i 2001 på grunn av stedets kultiske og religiøse betydning for folkegruppene i området. Utgravninger tyder på at stedet har vært preget av menneskelig aktivitet i om lag 100 000 år. Området har fire fjelltopper: «Den mannlige», «den kvinnelige», «barnet» og en navnløs kolle. Den mannlige er den høyeste, 1 400 moh. Fjellene spiller en stor rolle i kultusen til San-folket i Kalahari. De tror at den kvinnelige toppen er hvilested for de avdøde, og for ulike guder som styrer verden herfra. Det helligste stedet er nær toppen på det mannlige fjellet, hvor Den Første Ånden skal ha knelt og bedt etter at han skapte verden. Merkene etter knærne skal fremdeles være synlige. Området har blitt omtalt som "ørkenens Louvre". De fleste maleriene fra San-kulturen finnes på kvinne-fjellet. De beste kjente er "Hvalen", "To neshorn"; og "Løven" på østsiden av «Mannen». Mange av maleriene er plassert på underlige og utilgjengelige steder, noe som kan tyde på at det fortsatt finnes uoppdagede motiver. Den er en ordnet leirplass mellom de to største toppene, nær de mest kjente maleriene, i "Laurens van der Post-feltet". Det er adkomst til området via en 40 km lang kjerreveg fra Shakawe. Selv om området er skiltet kan det være vanskelig å finne maleriene uten en kyndig guide. Liste over brasilianske kommuner. Liste over kommuner i Brasil per delstat omfatter 5 564 kommuner, fordelt på 26 delstater og et separat føderalt område. Kommunene er den minste administrativt politiske enheten i Brasil. Brasils kommuneinndeling ble sist revidert i 2005 da det ble både slått sammen og skilt ut nye kommuner. Kommunene i Brasil. Termen for kommune i Brasil er "município" og det er den minste politiske administrative enheten i Brasil. Den befinner seg under de føderale enhetene ("UF – Unidade Federativa" – delstat). Kommunene har både utøvende ("Prefeitura") og lovgivende ("Câmara municipal") myndighet. Generelt sett består en kommune av en by, et hovedsete og omkringliggende områder, men den kan også være satt sammen av forskjellige tettsteder innenfor det samme kommuneområdet. Når byer utvikler seg i større grad og de begynner å nærme seg andre kommuner, blir det kalt en "metropolregion". Dette skjer veldig ofte for hovedstedene i delstatene. Det er kommunen som har den direkte praktiske omsorgen for de forskjellige livsaspektene til innbyggerne, slikt som eiendomsregister, vedlikehold av lokale veier - inklusive trafikkontroll på disse veiene, og grunnskoleutdanningen. Kommunen tilbyr også helsestasjoner for sine innbyggere. De kontrollerer også kollektivtrafikken, markedene og renovasjon. __NOTOC__ 20px Acre. Acrelândia – Assis Brasil Capixaba – Cruzeiro do Sul (Acre) Manoel Urbano – Marechal Thaumaturgo – Mâncio Lima Plácido de Castro – Porto Acre – Porto Walter Rio Branco – Rodrigues Alves Santa Rosa do Purus – Sena Madureira – Senador Guiomard 20px Alagoas. Anadia – Arapiraca – Atalaia (Alagoas) – Água Branca (Alagoas) Barra de Santo Antônio – Barra de São Miguel (Alagoas) – Batalha (Alagoas) – Belo Monte – Belém (Alagoas) – Boca da Mata – Branquinha Cacimbinhas – Cajueiro – Campestre (Alagoas) – Campo Alegre (Alagoas) – Campo Grande (Alagoas) – Canapi – Capela (Alagoas) – Carneiros – Chã Preta – Coité do Nóia – Colônia Leopoldina – Coqueiro Seco – Coruripe – Craíbas Delmiro Gouveia – Dois Riachos Estrela de Alagoas Feira Grande – Feliz Deserto – Flexeiras Girau do Ponciano Ibateguara – Igaci – Igreja Nova – Inhapi Jacaré dos Homens – Jacuípe – Japaratinga – Jaramataia – Jequiá da Praia – Joaquim Gomes – Jundiá (Alagoas) – Junqueiro Lagoa da Canoa – Limoeiro de Anadia Maceió – Major Isidoro – Mar Vermelho – Maragogi – Maravilha (Alagoas) – Marechal Deodoro – Maribondo – Mata Grande – Matriz de Camaragibe – Messias (Alagoas) – Minador do Negrão – Monteirópolis – Murici Novo Lino Olho d'Água Grande – Olho d'Água das Flores – Olho d'Água do Casado – Olivença – Ouro Branco (Alagoas) Palestina (Alagoas) – Palmeira dos Índios – Pariconha – Paripueira – Passo de Camaragibe – Paulo Jacinto – Penedo – Piaçabuçu – Pilar (Alagoas) – Pindoba – Piranhas (Alagoas) – Porto Calvo – Porto Real do Colégio – Porto de Pedras – Poço das Trincheiras – Pão de Açúcar Rio Largo – Roteiro Santa Luzia do Norte – Santana do Ipanema – Santana do Mundaú – Satuba – Senador Rui Palmeira – São Brás – São José da Laje – São José da Tapera – São Luís do Quitunde – São Miguel dos Campos – São Miguel dos Milagres – São Sebastião (Alagoas) Tanque d'Arca – Taquarana – Teotônio Vilela – Traipu União dos Palmares Viçosa (Alagoas) 20px Amapá. Ferreira Gomes Laranjal do Jari Pedra Branca do Amaparí – Porto Grande – Pracuúba Santana (Amapá) – Serra do Navio Vitória do Jari 20px Amazonas. Alvarães – Amaturá – Anamã – Anori – Apuí – Atalaia do Norte – Autazes Barcelos – Barreirinha – Benjamin Constant – Beruri – Boa Vista do Ramos – Boca do Acre – Borba Caapiranga – Canutama – Carauari – Careiro – Careiro da Várzea – Coari – Codajás Fonte Boa Humaitá (Amazonas) Ipixuna – Iranduba – Itacoatiara – Itamarati – Itapiranga (Amazonas) Japurá (Amazonas) – Juruá (Amazonas) – Jutaí Manacapuru – Manaquiri – Manaus – Manicoré – Maraã – Maués Nhamundá – Nova Olinda do Norte – Novo Airão – Novo Aripuanã Parintins – Pauini – Presidente Figueiredo Rio Preto da Eva Santa Isabel do Rio Negro – Santo Antônio do Içá – Silves – São Gabriel da Cachoeira – São Paulo de Olivença – São Sebastião do Uatumã Tabatinga (Amazonas) – Tapauá – Tefé – Tonantins Uarini – Urucará – Urucurituba 20px Bahia. Abaré – Abaíra – Acajutiba – Adustina – Aiquara – Alagoinhas – Alcobaça – Almadina – Amargosa – Amélia Rodrigues – América Dourada – Anagé – Andaraí – Andorinha – Angical – Anguera – Antas – Antônio Cardoso – Antônio Gonçalves – Aporá – Apuarema – Aracatu – Araci – Aramari – Arataca – Aratuípe – Araças – Aurelino Leal – Água Fria Baianópolis – Baixa Grande – Banzaê – Barra (Bahia) – Barra da Estiva – Barra do Choça – Barra do Mendes – Barra do Rocha – Barreiras – Barro Alto (Bahia) – Barrocas – Belmonte (Bahia) – Belo Campo – Biritinga – Boa Nova – Boa Vista do Tupim – Bom Jesus da Lapa – Bom Jesus da Serra – Boninal – Bonito (Bahia) – Boquira – Botuporã – Brejolândia – Brejões – Brotas de Macaúbas – Brumado – Buerarema – Buritirama Caatiba – Cabaceiras do Paraguaçu – Cachoeira – Caculé – Caetanos – Caetité – Cafarnaum – Cairu – Caldeirão Grande – Camacan – Camamu – Camaçari – Campo Alegre de Lourdes – Campo Formoso – Canarana (Bahia) – Canavieiras – Candeal – Candeias (Bahia) – Candiba – Cansanção – Canudos – Canápolis (Bahia) – Capela do Alto Alegre – Capim Grosso – Caravelas – Caraíbas – Cardeal da Silva – Carinhanha – Casa Nova – Castro Alves – Catolândia – Catu – Caturama – Caém – Central – Chorrochó – Cipó – Coaraci – Cocos – Conceição da Feira – Conceição do Almeida – Conceição do Coité – Conceição do Jacuípe – Conde (Bahia) – Condeúba – Contendas do Sincorá – Coração de Maria – Cordeiros – Coribe – Coronel João Sá – Correntina – Cotegipe – Cravolândia – Cristópolis – Crisópolis – Cruz das Almas – Curaçá – Cândido Sales – Cícero Dantas Dias d'Ávila – Dom Basílio – Dom Macedo Costa – Dário Meira Elísio Medrado – Encruzilhada – Entre Rios (Bahia) – Esplanada – Euclides da Cunha – Eunápolis – Érico Cardoso Feira da Mata – Feira de Santana – Filadélfia (Bahia) – Firmino Alves – Floresta Azul – Formosa do Rio Preto – Fátima (Bahia) Gandu – Gavião – Gentio do Ouro – Glória – Gongogi – Governador Mangabeira – Governador Lomanto Júnior – Guajeru – Guanambi – Guaratinga Iaçu – Ibiassucê – Ibicaraí – Ibicoara – Ibicuí – Ibipeba – Ibipitanga – Ibiquera – Ibirapitanga – Ibirapuã – Ibirataia – Ibitiara – Ibititá – Ibotirama – Ichu – Igaporã – Igrapiúna – Iguaí – Ilhéus – Inhambupe – Ipecaetá – Ipiaú – Ipirá – Ipupiara – Irajuba – Iramaia – Iraquara – Irará – Irecê – Itabela – Itaberaba – Itabuna – Itacaré – Itaeté – Itagi – Itagibá – Itagimirim – Itaguaçu da Bahia – Itaju do Colônia – Itajuípe – Itamaraju – Itamari – Itambé (Bahia) – Itanagra – Itanhém – Itaparica – Itapebi – Itapetinga – Itapicuru – Itapitanga – Itapé – Itaquara – Itarantim – Itatim – Itiruçu – Itiúba – Itororó – Ituaçu – Ituberá – Iuiú Jaborandi (Bahia) – Jacaraci – Jacobina – Jaguaquara – Jaguarari – Jaguaripe – Jandaíra (Bahia) – Jequié – Jeremoabo – Jiquiriçá – Jitaúna – João Dourado – Juazeiro – Jucuruçu – Jussara (Bahia) – Jussari – Jussiape Lafaiete Coutinho – Lagoa Real – Laje – Lajedinho – Lajedo do Tabocal – Lajedão – Lamarão – Lapão – Lauro de Freitas – Lençóis – Licínio de Almeida – Livramento de Nossa Senhora – Luís Eduardo Magalhães Macajuba – Macarani – Macaúbas – Macururé – Madre de Deus – Maetinga – Maiquinique – Mairi – Malhada – Malhada de Pedras – Manoel Vitorino – Mansidão – Maracás – Maragogipe – Maraú – Marcionílio Souza – Mascote – Mata de São João – Matina – Medeiros Neto – Miguel Calmon – Milagres (Bahia) – Mirangaba – Mirante – Monte Santo – Morpará – Morro do Chapéu – Mortugaba – Mucugê – Mucuri – Mulungu do Morro – Mundo Novo (Bahia) – Muniz Ferreira – Muquém de São Francisco – Muritiba – Mutuípe Nazaré (Bahia) – Nilo Peçanha – Nordestina – Nova Canaã – Nova Fátima (Bahia) – Nova Ibiá – Nova Itarana – Nova Redenção – Nova Soure – Nova Viçosa – Novo Horizonte (Bahia) – Novo Triunfo Olindina – Oliveira dos Brejinhos – Ouriçangas – Ourolândia Palmas de Monte Alto – Palmeiras (Bahia) – Paramirim – Paratinga – Paripiranga – Pau Brasil – Paulo Afonso – Pedro Alexandre – Pedrão – Piatã – Pilão Arcado – Pindaí – Pindobaçu – Pintadas – Piraí do Norte – Piripá – Piritiba – Planaltino – Planalto (Bahia) – Pojuca – Ponto Novo – Porto Seguro – Potiraguá – Poções – Prado (Bahia) – Presidente Dutra (Bahia) – Presidente Jânio Quadros – Presidente Tancredo Neves – Pé de Serra Queimadas (Bahia) – Quijingue – Quixabeira Rafael Jambeiro – Remanso – Retirolândia – Riacho de Santana (Bahia) – Riachão das Neves – Riachão do Jacuípe – Ribeira do Amparo – Ribeira do Pombal – Ribeirão do Largo – Rio Real – Rio de Contas – Rio do Antônio – Rio do Pires – Rodelas – Ruy Barbosa (Bahia) Salinas da Margarida – Salvador – Santa Brígida – Santa Bárbara (Bahia) – Santa Cruz Cabrália – Santa Cruz da Vitória – Santa Inês (Bahia) – Santa Luzia (Bahia) – Santa Maria da Vitória – Santa Rita de Cássia – Santa Teresinha (Bahia) – Santaluz – Santana (Bahia) – Santanópolis – Santo Amaro – Santo Antônio de Jesus – Santo Estêvão – Sapeaçu – Saubara – Saúde – Seabra – Sebastião Laranjeiras – Senhor do Bonfim – Sento Sé – Serra Dourada – Serra Preta – Serra do Ramalho – Serrinha (Bahia) – Serrolândia – Simões Filho – Sobradinho (Bahia) – Souto Soares – Sátiro Dias – São Desidério – São Domingos (Bahia) – São Felipe – São Francisco do Conde – São Félix – São Félix do Coribe – São Gabriel (Bahia) – São Gonçalo dos Campos – São José da Vitória – São José do Jacuípe – São Miguel das Matas – São Sebastião do Passé – Sítio do Mato – Sítio do Quinto Tabocas do Brejo Velho – Tanhaçu – Tanque Novo – Tanquinho – Taperoá (Bahia) – Tapiramutá – Teixeira de Freitas – Teodoro Sampaio (Bahia) – Teofilândia – Teolândia – Terra Nova (Bahia) – Tremedal – Tucano Uauá – Ubaitaba – Ubatã – Ubaíra – Uibaí – Umburanas – Una (Bahia) – Urandi – Uruçuca – Utinga Valente – Valença (Bahia) – Varzedo – Vera Cruz (Bahia) – Vereda – Vitória da Conquista – Várzea Nova – Várzea da Roça – Várzea do Poço Wagner (Bahia) – Wanderley – Wenceslau Guimarães 20px Ceará. Abaiara – Acarapé – Acaraú – Acopiara – Aiuaba – Alcântaras – Altaneira – Alto Santo – Amontada – Antonina do Norte – Apuiarés – Aquiraz – Aracati – Aracoiaba – Ararendá – Araripe – Aratuba – Arneiroz – Assaré – Aurora (Ceará) Baixio – Banabuiú – Barbalha – Barreira – Barro – Barroquinha – Baturité – Beberibe – Bela Cruz – Boa Viagem – Brejo Santo Camocim – Campos Sales – Canindé – Capistrano – Caridade – Caririaçu – Cariré – Cariús – Carnaubal – Cascavel (Ceará) – Catarina – Catunda – Caucaia – Cedro (Ceará) – Chaval – Chorozinho – Choró – Coreaú – Crateús – Crato – Croatá – Cruz Deputado Irapuan Pinheiro Ererê – Eusébio (Ceará) Farias Brito – Forquilha – Fortaleza – Fortim – Frecheirinha General Sampaio – Granja – Granjeiro – Graça – Groaíras – Guaiúba – Guaraciaba do Norte – Guaramiranga Hidrolândia (Ceará) – Horizonte Ibaretama – Ibiapina – Ibicuitinga – Icapuí – Icó – Iguatu (Ceará) – Independência (Ceará) – Ipaporanga – Ipaumirim – Ipu – Ipueiras (Ceará) – Iracema (Ceará) – Irauçuba – Itaitinga – Itaiçaba – Itapagé – Itapipoca – Itapiúna – Itarema – Itatira Jaguaretama – Jaguaribara – Jaguaribe – Jaguaruana – Jardim (Ceará) – Jati – Jijoca de Jericoacoara – Juazeiro do Norte – Jucás Lavras da Mangabeira – Limoeiro do Norte Madalena – Maracanaú – Maranguape – Marco – Martinópole – Massapê – Mauriti – Meruoca – Milagres (Ceará) – Milhã – Miraíma – Missão Velha – Mombaça – Monsenhor Tabosa – Morada Nova – Moraújo – Morrinhos (Ceará) – Mucambo – Mulungu (Ceará) Nova Olinda (Ceará) – Nova Russas – Novo Oriente Pacajus – Pacatuba (Ceará) – Pacoti – Pacujá – Palhano – Palmácia – Paracuru – Paraipaba – Parambu – Paramoti – Pedra Branca (Ceará) – Penaforte – Pentecoste – Pereiro – Pindoretama – Piquet Carneiro – Pires Ferreira – Poranga – Porteiras – Potengi – Potiretama Quiterianópolis – Quixadá – Quixelô – Quixeramobim – Quixeré Redenção (Ceará) – Reriutaba – Russas Saboeiro – Salitre – Santa Quitéria – Santana do Acaraú – Santana do Cariri – Senador Pompeu – Senador Sá – Sobral – Solonópole – São Benedito – São Gonçalo do Amarante (Ceará) – São João do Jaguaribe – São Luís do Curu Tabuleiro do Norte – Tamboril – Tarrafas – Tauá – Tejuçuoca – Tianguá – Trairi – Tururu Ubajara – Umari – Umirim – Uruburetama – Uruoca Varjota – Viçosa do Ceará – Várzea Alegre 20px Espírito Santo. Afonso Cláudio – Alegre – Alfredo Chaves – Alto Rio Novo – Anchieta (Espírito Santo) – Apiacá – Aracruz – Atilio Vivacqua – Água Doce do Norte – Águia Branca Baixo Guandu – Barra de São Francisco – Boa Esperança (Espírito Santo) – Bom Jesus do Norte – Brejetuba Cachoeiro de Itapemirim – Cariacica – Castelo – Colatina – Conceição da Barra – Conceição do Castelo Divino de São Lourenço – Domingos Martins – Dores do Rio Preto Governador Lindenberg – Guarapari – Guaçuí Ibatiba – Ibiraçu – Ibitirama – Iconha – Irupi – Itaguaçu – Itapemirim – Itarana – Iúna Jaguaré – Jerônimo Monteiro – João Neiva Laranja da Terra – Linhares Mantenópolis – Marataízes – Marechal Floriano – Marilândia – Mimoso do Sul – Montanha – Mucurici – Muniz Freire – Muqui Nova Venécia Pancas – Pedro Canário – Pinheiros – Piúma – Ponto Belo – Presidente Kennedy (Espírito Santo) Rio Bananal – Rio Novo do Sul Santa Leopoldina – Santa Maria de Jetibá – Santa Teresa – Serra (Espírito Santo) – Sooretama – São Domingos do Norte – São Gabriel da Palha – São José do Calçado – São Mateus – São Roque do Canaã Vargem Alta – Venda Nova do Imigrante – Viana (Espírito Santo) – Vila Pavão – Vila Valério – Vila Velha – Vitória 20px Goiás. Abadia de Goiás – Abadiânia – Acreúna – Adelândia – Alexânia – Aloândia – Alto Horizonte – Alto Paraíso de Goiás – Alvorada do Norte – Amaralina – Americano do Brasil – Amorinópolis – Anhanguera – Anicuns – Anápolis – Aparecida de Goiânia – Aparecida do Rio Doce – Aporé – Aragarças – Aragoiânia – Araguapaz – Araçu – Arenópolis – Aruanã – Aurilândia – Avelinópolis – Água Fria de Goiás – Água Limpa – Águas Lindas de Goiás Baliza – Barro Alto (Goiás) – Bela Vista de Goiás – Bom Jardim de Goiás – Bom Jesus de Goiás – Bonfinópolis – Bonópolis – Brazabrantes – Britânia – Buriti Alegre – Buriti de Goiás – Buritinópolis Cabeceiras – Cachoeira Alta – Cachoeira Dourada (Goiás) – Cachoeira de Goiás – Caiapônia – Caldas Novas – Caldazinha – Campestre de Goiás – Campinaçu – Campinorte – Campo Alegre de Goiás – Campo Limpo de Goiás – Campos Belos – Campos Verdes – Carmo do Rio Verde – Castelândia – Catalão – Caturaí – Cavalcante – Caçu – Ceres (Goiás) – Cezarina – Chapadão do Céu – Cidade Ocidental – Cocalzinho de Goiás – Colinas do Sul – Corumbaíba – Corumbá de Goiás – Cristalina – Cristianópolis – Crixás – Cromínia – Cumari – Córrego do Ouro Damianópolis – Damolândia – Davinópolis (Goiás) – Diorama (Goiás) – Divinópolis de Goiás – Doverlândia Edealina – Edéia – Estrela do Norte (Goiás) Faina – Fazenda Nova – Firminópolis – Flores de Goiás – Formosa (Goiás) – Formoso (Goiás) Gameleira de Goiás – Goiandira – Goianira – Goianápolis – Goianésia – Goiatuba – Goiás (Goiás) – Goiânia – Gouvelândia – Guapó – Guarani de Goiás – Guaraíta – Guarinos Heitoraí – Hidrolina – Hidrolândia (Goiás) Iaciara – Inaciolândia – Indiara – Inhumas – Ipameri – Ipiranga de Goiás – Iporá – Israelândia – Itaberaí – Itaguari – Itaguaru – Itajá (Goiás) – Itapaci – Itapirapuã – Itapuranga – Itarumã – Itauçu – Itumbiara – Ivolândia Jandaia – Jaraguá – Jataí – Jaupaci – Jesúpolis – Joviânia – Jussara (Goiás) Lagoa Santa (Goiás) – Leopoldo de Bulhões – Luziânia Mairipotaba – Mambaí – Mara Rosa – Marzagão – Matrinchã – Maurilândia – Mimoso de Goiás – Minaçu – Mineiros – Moiporá – Monte Alegre de Goiás – Montes Claros de Goiás – Montividiu – Montividiu do Norte – Morrinhos (Goiás) – Morro Agudo de Goiás – Mossâmedes – Mozarlândia – Mundo Novo (Goiás) – Mutunópolis Nazário – Nerópolis – Niquelândia – Nova América – Nova Aurora (Goiás) – Nova Crixás – Nova Glória – Nova Iguaçu de Goiás – Nova Roma – Nova Veneza (Goiás) – Novo Brasil – Novo Gama – Novo Planalto Orizona – Ouro Verde de Goiás – Ouvidor Padre Bernardo – Palestina de Goiás – Palmeiras de Goiás – Palmelo – Palminópolis – Panamá – Paranaiguara – Paraúna – Perolândia – Petrolina de Goiás – Pilar de Goiás – Piracanjuba – Piranhas (Goiás) – Pirenópolis – Pires do Rio – Planaltina – Pontalina – Porangatu – Porteirão – Portelândia – Posse – Professor Jamil Rialma – Rianápolis – Rio Quente – Rio Verde – Rubiataba Sanclerlândia – Santa Bárbara de Goiás – Santa Cruz de Goiás – Santa Fé de Goiás – Santa Helena de Goiás – Santa Isabel (Goiás) – Santa Rita do Araguaia – Santa Rita do Novo Destino – Santa Rosa de Goiás – Santa Tereza de Goiás – Santa Terezinha de Goiás – Santo Antônio da Barra – Santo Antônio de Goiás – Santo Antônio do Descoberto – Senador Canedo – Serranópolis – Silvânia – Simolândia – São Domingos (Goiás) – São Francisco de Goiás – São João d'Aliança – São João da Paraúna – São Luís de Montes Belos – São Luíz do Norte – São Miguel do Araguaia – São Miguel do Passa Quatro – São Patrício – São Simão (Goiás) – Sítio d'Abadia Taquaral de Goiás – Teresina de Goiás – Terezópolis de Goiás – Trindade (Goiás) – Trombas – Três Ranchos – Turvelândia – Turvânia Uirapuru – Uruana – Uruaçu – Urutaí Valparaíso de Goiás – Varjão – Vianópolis – Vicentinópolis – Vila Boa – Vila Propício 20px Maranhão. Afonso Cunha – Alcântara – Aldeias Altas – Altamira do Maranhão – Alto Alegre do Maranhão – Alto Alegre do Pindaré – Alto Parnaíba – Amapá do Maranhão – Amarante do Maranhão – Anajatuba – Anapurus – Apicum-Açu – Araguanã (Maranhão) – Araioses – Arame – Arari – Axixá – Açailândia – Água Doce do Maranhão Bacabal – Bacabeira – Bacuri – Bacurituba – Balsas – Barra do Corda – Barreirinhas – Barão de Grajaú – Bela Vista do Maranhão – Belágua – Benedito Leite – Bequimão – Bernardo do Mearim – Boa Vista do Gurupi – Bom Jardim (Maranhão) – Bom Jesus das Selvas – Bom Lugar – Brejo – Brejo de Areia – Buriti – Buriti Bravo – Buriticupu – Buritirana Cachoeira Grande – Cajapió – Cajari – Campestre do Maranhão – Cantanhede – Capinzal do Norte – Carolina – Carutapera – Caxias – Cedral (Maranhão) – Central do Maranhão – Centro Novo do Maranhão – Centro do Guilherme – Chapadinha – Cidelândia – Codó – Coelho Neto – Colinas (Maranhão) – Conceição do Lago-Açu – Coroatá – Cururupu – Cândido Mendes Davinópolis (Maranhão) – Dom Pedro – Duque Bacelar Feira Nova do Maranhão – Fernando Falcão – Formosa da Serra Negra – Fortaleza dos Nogueiras – Fortuna (Maranhão) Godofredo Viana – Gonçalves Dias – Governador Archer – Governador Edison Lobão – Governador Eugênio Barros – Governador Luiz Rocha – Governador Newton Bello – Governador Nunes Freire – Grajaú – Graça Aranha – Guimarães Humberto de Campos Icatu – Igarapé Grande – Igarapé do Meio – Imperatriz – Itaipava do Grajaú – Itapecuru Mirim – Itinga do Maranhão Jatobá (Maranhão) – Jenipapo dos Vieiras – Joselândia – João Lisboa – Junco do Maranhão Lago Verde – Lago da Pedra – Lago do Junco – Lago dos Rodrigues – Lagoa Grande do Maranhão – Lagoa do Mato – Lajeado Novo – Lima Campos – Loreto (Maranhão) – Luís Domingues Magalhães de Almeida – Maracaçumé – Marajá do Sena – Maranhãozinho – Mata Roma – Matinha – Matões – Matões do Norte – Milagres do Maranhão – Mirador (Maranhão) – Miranda do Norte – Mirinzal – Montes Altos – Monção – Morros Nina Rodrigues – Nova Colinas – Nova Iorque – Nova Olinda do Maranhão Olho d'Água das Cunhãs – Olinda Nova do Maranhão Palmeirândia – Paraibano – Parnarama – Passagem Franca – Pastos Bons – Paulino Neves – Paulo Ramos – Paço do Lumiar – Pedreiras – Pedro do Rosário – Penalva – Peri Mirim – Peritoró – Pindaré-Mirim – Pinheiro – Pio XII – Pirapemas – Porto Franco – Porto Rico do Maranhão – Poção de Pedras – Presidente Dutra (Maranhão) – Presidente Juscelino (Maranhão) – Presidente Médici (Maranhão) – Presidente Sarney – Presidente Vargas – Primeira Cruz Raposa – Riachão (Maranhão) – Ribamar Fiquene – Rosário Sambaíba – Santa Filomena do Maranhão – Santa Helena (Maranhão) – Santa Inês (Maranhão) – Santa Luzia (Maranhão) – Santa Luzia do Paruá – Santa Quitéria do Maranhão – Santa Rita (Maranhão) – Santana do Maranhão – Santo Amaro do Maranhão – Santo Antônio dos Lopes – Satubinha – Senador Alexandre Costa – Senador La Rocque – Serrano do Maranhão – Sucupira do Norte – Sucupira do Riachão – São Benedito do Rio Preto – São Bento (Maranhão) – São Bernardo – São Domingos do Azeitão – São Domingos do Maranhão – São Francisco do Brejão – São Francisco do Maranhão – São Félix de Balsas – São José de Ribamar – São José dos Basílios – São João Batista (Maranhão) – São João do Carú – São João do Paraíso (Maranhão) – São João do Soter – São João dos Patos – São Luís – São Luís Gonzaga do Maranhão – São Mateus do Maranhão – São Pedro da Água Branca – São Pedro dos Crentes – São Raimundo das Mangabeiras – São Raimundo do Doca Bezerra – São Roberto – São Vicente Ferrer (Maranhão) – Sítio Novo (Maranhão) Tasso Fragoso – Timbiras – Timon (Maranhão) – Trizidela do Vale – Tufilândia – Tuntum – Turiaçu – Turilândia – Tutóia Urbano Santos Vargem Grande – Viana (Maranhão) – Vila Nova dos Martírios – Vitorino Freire – Vitória do Mearim Zé Doca 20px Mato Grosso. Acorizal – Alta Floresta – Alto Araguaia – Alto Boa Vista – Alto Garças – Alto Paraguai – Alto Taquari – Apiacás – Araguaiana – Araguainha – Araputanga – Arenápolis – Aripuanã – Água Boa (Mato Grosso) Barra do Bugres – Barra do Garças – Barão de Melgaço – Bom Jesus do Araguaia – Brasnorte Campinápolis – Campo Novo do Parecis – Campo Verde – Campos de Júlio – Canabrava do Norte – Canarana (Mato Grosso) – Carlinda – Castanheira – Chapada dos Guimarães – Cláudia – Cocalinho – Colniza – Colíder – Comodoro – Confresa – Conquista D'Oeste – Cotriguaçu – Cuiabá – Curvelândia – Cáceres (Mato Grosso) Denise – Diamantino – Dom Aquino Feliz Natal – Figueirópolis D'Oeste Gaúcha do Norte – General Carneiro (Mato Grosso) – Glória D'Oeste – Guarantã do Norte – Guiratinga Indiavaí – Itaúba – Itiquira Jaciara – Jangada – Jauru – Juara – Juruena (by) – Juscimeira – Juína Lambari D'Oeste – Lucas do Rio Verde – Luciára Marcelândia – Matupá – Mirassol d'Oeste Nobres – Nortelândia – Nossa Senhora do Livramento – Nova Bandeirantes – Nova Brasilândia – Nova Canaã do Norte – Nova Guarita – Nova Lacerda – Nova Marilândia – Nova Maringá – Nova Monte verde – Nova Mutum – Nova Nazaré – Nova Olímpia (Mato Grosso) – Nova Santa Helena – Nova Ubiratã – Nova Xavantina – Novo Horizonte do Norte – Novo Mundo – Novo Santo Antônio (Mato Grosso) – Novo São Joaquim Paranatinga – Paranaíta – Pedra Preta (Mato Grosso) – Peixoto de Azevedo – Planalto da Serra – Poconé – Pontal do Araguaia – Ponte Branca – Pontes e Lacerda – Porto Alegre do Norte – Porto Esperidião – Porto Estrela – Porto dos Gaúchos – Poxoréo – Primavera do Leste Reserva do Cabaçal – Ribeirão Cascalheira – Ribeirãozinho – Rio Branco (Mato Grosso) – Rondolândia – Rondonópolis – Rosário Oeste Salto do Céu – Santa Carmem – Santa Cruz do Xingu – Santa Rita do Trivelato – Santa Terezinha (Mato Grosso) – Santo Afonso – Santo Antônio do Leste – Santo Antônio do Leverger – Sapezal – Serra Nova Dourada – Sinop – Sorriso – São Félix do Araguaia – São José do Povo – São José do Rio Claro – São José do Xingu – São José dos Quatro Marcos – São Pedro da Cipa Tabaporã – Tangará da Serra – Tapurah – Terra Nova do Norte – Tesouro – Torixoréu União do Sul Vale de São Domingos – Vera (Mato Grosso) – Vila Bela da Santíssima Trindade – Vila Rica (Mato Grosso) – Várzea Grande (Mato Grosso) 20px Mato Grosso do Sul. Alcinópolis – Amambaí – Anastácio – Anaurilândia – Angélica – Antônio João – Aparecida do Taboado – Aquidauana – Aral Moreira – Água Clara Bandeirantes (Mato Grosso do Sul) – Bataguassu – Batayporã – Bela Vista – Bodoquena – Bonito (Mato Grosso do Sul) – Brasilândia Caarapó – Camapuã – Campo Grande – Caracol (Mato Grosso do Sul) – Cassilândia – Chapadão do Sul – Corguinho – Coronel Sapucaia – Corumbá – Costa Rica (Mato Grosso do Sul) – Coxim Deodápolis – Dois Irmãos do Buriti – Douradina (Mato Grosso do Sul) – Dourados Eldorado (Mato Grosso do Sul) Fátima do Sul Glória de Dourados – Guia Lopes da Laguna Iguatemi – Inocência – Itaporã – Itaquiraí – Ivinhema Japorã – Jaraguari – Jardim (Mato Grosso do Sul) – Jateí – Juti Ladário – Laguna Carapã Maracaju – Miranda (Mato Grosso do Sul) – Mundo Novo (Mato Grosso do Sul) Naviraí – Nioaque – Nova Alvorada do Sul – Nova Andradina – Novo Horizonte do Sul Paranaíba – Paranhos – Pedro Gomes – Ponta Porã – Porto Murtinho Ribas do Rio Pardo – Rio Brilhante – Rio Negro (Mato Grosso do Sul) – Rio Verde de Mato Grosso – Rochedo Santa Rita do Pardo – Selvíria – Sete Quedas – Sidrolândia – Sonora (Mato Grosso do Sul) – São Gabriel do Oeste Tacuru – Taquarussu – Terenos – Três Lagoas 20px Minas Gerais. Abadia dos Dourados – Abaeté – Abre Campo – Acaiaca – Aguanil – Aimorés – Aiuruoca – Alagoa – Albertina (Minas Gerais) – Alfenas – Alfredo Vasconcelos – Almenara – Alpercata – Alpinópolis – Alterosa – Alto Caparaó – Alto Jequitibá – Alto Rio Doce – Alvarenga – Alvinópolis – Alvorada de Minas – Além Paraíba – Amparo do Serra – Andradas – Andrelândia – Angelândia – Antônio Carlos (Minas Gerais) – Antônio Dias – Antônio Prado de Minas – Aracitaba – Araguari – Arantina – Araponga – Araporã – Arapuá – Araxá – Araçaí – Araçuaí – Araújos – Arceburgo – Arcos – Areado – Argirita – Aricanduva – Arinos – Astolfo Dutra – Ataléia – Augusto de Lima – Açucena – Água Boa (Minas Gerais) – Água Comprida – Águas Formosas – Águas Vermelhas Baependi – Baldim – Bambuí – Bandeira – Bandeira do Sul – Barbacena – Barra Longa – Barroso – Barão de Cocais – Barão de Monte Alto – Bela Vista de Minas – Belmiro Braga – Belo Horizonte – Belo Oriente – Belo Vale – Berilo – Berizal – Bertópolis – Betim – Bias Fortes – Bicas – Biquinhas – Boa Esperança (Minas Gerais) – Bocaina de Minas – Bocaiúva – Bom Despacho – Bom Jardim de Minas – Bom Jesus da Penha – Bom Jesus do Amparo – Bom Jesus do Galho – Bom Repouso – Bom Sucesso (Minas Gerais) – Bonfim (Minas Gerais) – Bonfinópolis de Minas – Bonito de Minas – Borda da Mata – Botelhos – Botumirim – Brasilândia de Minas – Brasília de Minas – Brasópolis – Braúnas – Brumadinho – Brás Pires – Bueno Brandão – Buenópolis – Bugre – Buritis (Minas Gerais) – Buritizeiro Cabeceira Grande – Cabo Verde – Cachoeira Dourada (Minas Gerais) – Cachoeira da Prata – Cachoeira de Minas – Cachoeira de Pajeú – Caetanópolis – Caeté – Caiana – Cajuri – Caldas (Minas Gerais) – Camacho – Camanducaia – Cambuquira – Cambuí – Campanha – Campanário – Campestre (Minas Gerais) – Campina Verde – Campo Azul – Campo Belo – Campo Florido – Campo do Meio – Campos Altos – Campos Gerais – Cana Verde – Canaã – Candeias (Minas Gerais) – Cantagalo (Minas Gerais) – Canápolis (Minas Gerais) – Caparaó – Capela Nova – Capelinha – Capetinga – Capim Branco – Capinópolis – Capitão Andrade – Capitão Enéas – Capitólio – Caputira – Caranaíba – Carandaí – Carangola – Caratinga – Caraí – Carbonita – Careaçu – Carlos Chagas – Carmo da Cachoeira – Carmo da Mata – Carmo de Minas – Carmo do Cajuru – Carmo do Paranaíba – Carmo do Rio Claro – Carmésia – Carmópolis de Minas – Carneirinho – Carrancas – Carvalhos – Carvalhópolis – Casa Grande – Cascalho Rico – Cataguases – Catas Altas – Catas Altas da Noruega – Catuji – Catuti – Caxambu – Cedro do Abaeté – Central de Minas – Centralina – Chalé – Chapada Gaúcha – Chapada do Norte – Chiador – Chácara – Cipotânea – Claraval – Claro dos Poções – Cláudio – Coimbra (Minas Gerais) – Coluna – Comendador Gomes – Comercinho – Conceição da Aparecida – Conceição da Barra de Minas – Conceição das Alagoas – Conceição das Pedras – Conceição de Ipanema – Conceição do Mato Dentro – Conceição do Pará – Conceição do Rio Verde – Conceição dos Ouros – Confins – Congonhal – Congonhas – Congonhas do Norte – Conquista – Conselheiro Lafaiete – Conselheiro Pena – Consolação – Contagem – Coqueiral – Coração de Jesus – Cordisburgo – Cordislândia – Corinto – Coroaci – Coromandel – Coronel Fabriciano – Coronel Murta – Coronel Pacheco – Coronel Xavier Chaves – Couto de Magalhães de Minas – Cristais – Cristiano Otoni – Cristina – Cristália – Crisólita – Crucilândia – Cruzeiro da Fortaleza – Cruzília – Cuparaque – Curral de Dentro – Curvelo – Cássia – Córrego Danta – Córrego Fundo – Córrego Novo – Córrego do Bom Jesus – Cônego Marinho Datas – Delfim Moreira – Delfinópolis – Delta (Minas Gerais) – Descoberto – Desterro de Entre Rios – Desterro do Melo – Diamantina – Diogo de Vasconcelos – Dionísio – Divino – Divino das Laranjeiras – Divinolândia de Minas – Divinésia – Divinópolis – Divisa Alegre – Divisa Nova – Divisópolis – Dom Bosco – Dom Cavati – Dom Joaquim – Dom Silvério – Dom Viçoso – Dona Eusébia – Dores de Campos – Dores de Guanhães – Dores do Indaiá – Dores do Turvo – Doresópolis – Douradoquara – Durandé Elói Mendes – Engenheiro Caldas – Engenheiro Navarro – Entre Folhas – Entre Rios de Minas – Ervália – Esmeraldas – Espera Feliz – Espinosa – Espírito Santo do Dourado – Estiva – Estrela Dalva – Estrela do Indaiá – Estrela do Sul – Eugenópolis – Ewbank da Câmara – Extrema Fama – Faria Lemos – Felisburgo – Felixlândia – Felício dos Santos – Fernandes Tourinho – Ferros – Fervedouro – Florestal – Formiga – Formoso (Minas Gerais) – Fortaleza de Minas – Fortuna de Minas – Francisco Badaró – Francisco Dumont – Francisco Sá (Minas Gerais) – Franciscópolis – Frei Gaspar – Frei Inocêncio – Frei Lagonegro – Fronteira – Fronteira dos Vales – Fruta de Leite – Frutal – Funilândia Galiléia – Gameleiras – Glaucilândia – Goiabeira – Goianá – Gonzaga – Gonçalves – Gouveia – Governador Valadares – Grupiara – Grão Mogol – Guanhães – Guapé – Guaraciaba (Minas Gerais) – Guaraciama – Guarani – Guaranésia – Guarará – Guarda-Mor – Guaxupé – Guidoval – Guimarânia – Guiricema – Gurinhatã Iapu – Ibertioga – Ibiaí – Ibiracatu – Ibiraci – Ibirité – Ibitiúra de Minas – Ibituruna – Ibiá – Icaraí de Minas – Igarapé – Igaratinga – Iguatama – Ijaci – Ilicínea – Imbé de Minas – Inconfidentes – Indaiabira – Indianópolis (Minas Gerais) – Ingaí – Inhapim – Inhaúma – Inimutaba – Ipaba – Ipanema (Minas Gerais) – Ipatinga – Ipiaçu – Ipuiúna – Iraí de Minas – Itabira – Itabirinha de Mantena – Itabirito – Itacambira – Itacarambi – Itaguara – Itaipé – Itajubá – Itamarandiba – Itamarati de Minas – Itambacuri – Itambé do Mato Dentro – Itamogi – Itamonte – Itanhandu – Itanhomi – Itaobim – Itapagipe – Itapecerica – Itapeva (Minas Gerais) – Itatiaiuçu – Itaverava – Itaú de Minas – Itaúna – Itinga – Itueta – Ituiutaba – Itumirim – Iturama – Itutinga Jaboticatubas – Jacinto – Jacutinga (Minas Gerais) – Jacuí – Jaguaraçu – Jampruca – Janaúba – Januária – Japaraíba – Japonvar – Jaíba – Jeceaba – Jenipapo de Minas – Jequeri – Jequitaí – Jequitibá – Jequitinhonha – Jesuânia – Joanésia – Joaquim Felício – Joaíma – Jordânia – Josenópolis – José Gonçalves de Minas – José Raydan – João Monlevade – João Pinheiro – Juatuba – Juiz de Fora – Juramento – Juruaia – Juvenília Ladainha – Lagamar – Lagoa Dourada – Lagoa Formosa – Lagoa Grande (Minas Gerais) – Lagoa Santa (Minas Gerais) – Lagoa da Prata – Lagoa dos Patos – Lajinha – Lambari – Lamim – Laranjal (Minas Gerais) – Lassance – Lavras – Leandro Ferreira – Leme do Prado – Leopoldina – Liberdade – Lima Duarte – Limeira do Oeste – Lontra – Luisburgo – Luislândia – Luminárias – Luz (Minas Gerais) Machacalis – Machado – Madre de Deus de Minas – Malacacheta – Mamonas – Manga (Minas Gerais) – Manhuaçu – Manhumirim – Mantena (Minas Gerais) – Mar de Espanha – Maravilhas – Maria da Fé – Mariana – Marilac – Maripá de Minas – Marliéria – Marmelópolis – Martinho Campos – Martins Soares – Mata Verde – Materlândia – Mateus Leme – Mathias Lobato – Matias Barbosa – Matias Cardoso – Matipó – Mato Verde – Matozinhos – Matutina – Medeiros – Medina (Minas Gerais) – Mendes Pimentel – Mercês – Mesquita (Minas Gerais) – Minas Novas – Minduri – Mirabela – Miradouro – Miravânia – Miraí – Moeda – Moema – Monjolos – Monsenhor Paulo – Montalvânia – Monte Alegre de Minas – Monte Azul – Monte Belo – Monte Carmelo – Monte Formoso – Monte Santo de Minas – Monte Sião – Montes Claros – Montezuma – Morada Nova de Minas – Morro da Garça – Morro do Pilar – Munhoz – Muriaé – Mutum – Muzambinho – Mário Campos Nacip Raydan – Nanuque – Naque – Natalândia – Natércia – Nazareno – Nepomuceno – Ninheira – Nova Belém – Nova Era – Nova Lima – Nova Módica – Nova Ponte – Nova Porteirinha – Nova Resende – Nova Serrana – Nova União (Minas Gerais) – Novo Cruzeiro – Novo Oriente de Minas – Novorizonte Olaria – Olhos-d'Água – Oliveira – Oliveira Fortes – Olímpio Noronha – Onça de Pitangui – Oratórios – Orizânia – Ouro Branco (Minas Gerais) – Ouro Fino – Ouro Preto – Ouro Verde de Minas Padre Carvalho – Padre Paraíso – Pai Pedro – Paineiras – Pains – Paiva – Palma (Minas Gerais) – Palmópolis – Papagaios – Paracatu – Paraguaçu – Paraisópolis – Paraopeba – Pará de Minas – Passa Quatro – Passa Tempo – Passa-Vinte – Passabém – Passos – Patis – Patos de Minas – Patrocínio – Patrocínio do Muriaé – Paula Cândido – Paulistas – Pavão – Pedra Azul – Pedra Bonita – Pedra Dourada – Pedra do Anta – Pedra do Indaiá – Pedralva – Pedras de Maria da Cruz – Pedrinópolis – Pedro Leopoldo – Pedro Teixeira – Pequeri – Pequi – Perdigão – Perdizes – Perdões – Periquito – Pescador – Peçanha – Piau – Piedade de Caratinga – Piedade de Ponte Nova – Piedade do Rio Grande – Piedade dos Gerais – Pimenta – Pingo-d'Água – Pintópolis – Piracema – Pirajuba – Piranga – Piranguinho – Piranguçu – Pirapetinga – Pirapora – Piraúba – Pitangui – Piumhi – Planura – Pocrane – Pompéu – Ponte Nova – Ponto Chique – Ponto dos Volantes – Porteirinha – Porto Firme – Poté – Pouso Alegre – Pouso Alto – Poço Fundo – Poços de Caldas – Prados – Prata (Minas Gerais) – Pratinha – Pratápolis – Presidente Bernardes (Minas Gerais) – Presidente Juscelino (Minas Gerais) – Presidente Kubitschek – Presidente Olegário – Prudente de Morais Quartel Geral – Queluzito Raposos – Raul Soares – Recreio – Reduto – Resende Costa – Resplendor – Ressaquinha – Riachinho (Minas Gerais) – Riacho dos Machados – Ribeirão Vermelho – Ribeirão das Neves – Rio Acima – Rio Casca – Rio Doce – Rio Espera – Rio Manso – Rio Novo – Rio Paranaíba – Rio Pardo de Minas – Rio Piracicaba – Rio Pomba – Rio Preto – Rio Vermelho – Rio do Prado – Ritápolis – Rochedo de Minas – Rodeiro – Romaria – Rosário da Limeira – Rubelita – Rubim Sabará – Sabinópolis – Sacramento (Minas Gerais) – Salinas (Minas Gerais) – Salto da Divisa – Santa Bárbara (Minas Gerais) – Santa Bárbara do Leste – Santa Bárbara do Monte Verde – Santa Bárbara do Tugúrio – Santa Cruz de Minas – Santa Cruz de Salinas – Santa Cruz do Escalvado – Santa Efigênia de Minas – Santa Fé de Minas – Santa Helena de Minas – Santa Juliana – Santa Luzia (Minas Gerais) – Santa Margarida – Santa Maria de Itabira – Santa Maria do Salto – Santa Maria do Suaçuí – Santa Rita de Caldas – Santa Rita de Ibitipoca – Santa Rita de Jacutinga – Santa Rita de Minas – Santa Rita do Itueto – Santa Rita do Sapucaí – Santa Rosa da Serra – Santa Vitória – Santana da Vargem – Santana de Cataguases – Santana de Pirapama – Santana do Deserto – Santana do Garambéu – Santana do Jacaré – Santana do Manhuaçu – Santana do Paraíso – Santana do Riacho – Santana dos Montes – Santo Antônio do Amparo – Santo Antônio do Aventureiro – Santo Antônio do Grama – Santo Antônio do Itambé – Santo Antônio do Jacinto – Santo Antônio do Monte – Santo Antônio do Retiro – Santo Antônio do Rio Abaixo – Santo Hipólito – Santos Dumont – Sapucaí-Mirim – Sardoá – Sarzedo – Sem-Peixe – Senador Amaral – Senador Cortes – Senador Firmino – Senador José Bento – Senador Modestino Gonçalves – Senhora de Oliveira – Senhora do Porto – Senhora dos Remédios – Sericita – Seritinga – Serra Azul de Minas – Serra da Saudade – Serra do Salitre – Serra dos Aimorés – Serrania – Serranos – Serranópolis de Minas – Serro – Sete Lagoas – Setubinha – Silveirânia – Silvianópolis – Simonésia – Simão Pereira – Sobrália – Soledade de Minas – São Bento Abade – São Brás do Suaçuí – São Domingos das Dores – São Domingos do Prata – São Francisco (Minas Gerais) – São Francisco de Paula (Minas Gerais) – São Francisco de Sales – São Francisco do Glória – São Félix de Minas – São Geraldo – São Geraldo da Piedade – São Geraldo do Baixio – São Gonçalo do Abaeté – São Gonçalo do Pará – São Gonçalo do Rio Abaixo – São Gonçalo do Rio Preto – São Gonçalo do Sapucaí – São Gotardo – São Joaquim de Bicas – São José da Barra – São José da Lapa – São José da Safira – São José da Varginha – São José do Alegre – São José do Divino (Minas Gerais) – São José do Goiabal – São José do Jacuri – São José do Mantimento – São João Batista do Glória – São João Evangelista – São João Nepomuceno – São João da Lagoa – São João da Mata – São João da Ponte – São João das Missões – São João del Rei – São João do Manhuaçu – São João do Manteninha – São João do Oriente – São João do Pacuí – São João do Paraíso (Minas Gerais) – São Lourenço – São Miguel do Anta – São Pedro da União – São Pedro do Suaçuí – São Pedro dos Ferros – São Romão – São Roque de Minas – São Sebastião da Bela Vista – São Sebastião da Vargem Alegre – São Sebastião do Anta – São Sebastião do Maranhão – São Sebastião do Oeste – São Sebastião do Paraíso – São Sebastião do Rio Preto – São Sebastião do Rio Verde – São Thomé das Letras – São Tiago – São Tomás de Aquino – São Vicente de Minas Tabuleiro – Taiobeiras – Taparuba – Tapira (Minas Gerais) – Tapiraí (Minas Gerais) – Taquaraçu de Minas – Tarumirim – Teixeiras – Teófilo Otoni – Timóteo – Tiradentes – Tiros – Tocantins (Minas Gerais) – Tocos do Moji – Toledo (Minas Gerais) – Tombos – Três Corações – Três Marias – Três Pontas – Tumiritinga – Tupaciguara – Turmalina (Minas Gerais) – Turvolândia Ubaporanga – Ubaí – Uberaba – Uberlândia – Ubá – Umburatiba – Unaí – União de Minas – Uruana de Minas – Urucuia – Urucânia Vargem Alegre – Vargem Bonita (Minas Gerais) – Vargem Grande do Rio Pardo – Varginha – Varjão de Minas – Varzelândia – Vazante – Verdelândia – Veredinha – Vermelho Novo – Veríssimo – Vespasiano – Vieiras – Virgem da Lapa – Virginópolis – Virgolândia – Virgínia – Visconde do Rio Branco – Viçosa (Minas Gerais) – Volta Grande – Várzea da Palma Wenceslau Braz (Minas Gerais) 20px Pará. Abaetetuba – Abel Figueiredo – Acará (Pará) – Afuá – Alenquer – Almeirim – Altamira (Pará) – Anajás – Ananindeua – Anapu – Augusto Corrêa – Aurora do Pará – Aveiro – Água Azul do Norte Bagre – Baião – Bannach – Barcarena – Belterra – Belém – Benevides – Bom Jesus do Tocantins (Pará) – Bonito (Pará) – Bragança – Brasil Novo – Brejo Grande do Araguaia – Breu Branco – Breves – Bujaru Cachoeira do Arari – Cachoeira do Piriá – Cametá – Canaã dos Carajás – Capanema (Pará) – Capitão Poço – Castanhal – Chaves – Colares – Conceição do Araguaia – Concórdia do Pará – Cumaru do Norte – Curionópolis – Curralinho – Curuá – Curuçá Dom Eliseu Eldorado dos Carajás Faro – Floresta do Araguaia Garrafão do Norte – Goianésia do Pará – Gurupá Igarapé-Açu – Igarapé-Miri – Inhangapi – Ipixuna do Pará – Irituia – Itaituba – Itupiranga Jacareacanga – Jacundá – Juruti Limoeiro do Ajuru Magalhães Barata – Marabá – Maracanã (Pará) – Marapanim – Marituba – Medicilândia – Melgaço – Mocajuba – Moju – Monte Alegre (Pará) – Muaná – Mãe do Rio Nova Esperança do Piriá – Nova Ipixuna – Nova Timboteua – Novo Progresso – Novo Repartimento Oeiras do Pará – Oriximiná – Ourilândia do Norte – Ourém – Óbidos Pacajá – Palestina do Pará – Paragominas – Parauapebas – Pau d'Arco (Pará) – Peixe-Boi – Piçarra – Placas – Ponta de Pedras – Portel – Porto de Moz – Prainha – Primavera (Pará) Redenção (Pará) – Rio Maria – Rondon do Pará – Rurópolis Salinópolis – Salvaterra – Santa Bárbara do Pará – Santa Cruz do Arari – Santa Isabel do Pará – Santa Luzia do Pará – Santa Maria das Barreiras – Santa Maria do Pará – Santana do Araguaia – Santarém (Pará) – Santarém Novo – Santo Antônio do Tauá – Sapucaia (Pará) – Senador José Porfírio – Soure – São Caetano de Odivelas – São Domingos do Araguaia – São Domingos do Capim – São Francisco do Pará – São Félix do Xingu – São Geraldo do Araguaia – São João da Ponta – São João de Pirabas – São João do Araguaia – São Miguel do Guamá – São Sebastião da Boa Vista Tailândia – Terra Alta – Terra Santa – Tomé-Açu – Tracuateua – Trairão – Tucumã – Tucuruí Vigia – Viseu – Vitória do Xingu 20px Paraíba. Aguiar – Alagoa Grande – Alagoa Nova – Alagoinha (Paraíba) – Alcantil – Algodão de Jandaíra – Alhandra – Amparo (Paraíba) – Aparecida (Paraíba) – Arara – Araruna (Paraíba) – Araçagi – Areia – Areia de Baraúnas – Areial – Aroeiras – Assunção – Água Branca (Paraíba) Bananeiras – Baraúna (Paraíba) – Barra de Santa Rosa – Barra de Santana – Barra de São Miguel (Paraíba) – Bayeux (Paraíba) – Baía da Traição – Belém (Paraíba) – Belém do Brejo do Cruz – Bernardino Batista – Boa Ventura – Boa Vista (Paraíba) – Bom Jesus (Paraíba) – Bom Sucesso (Paraíba) – Bonito de Santa Fé – Boqueirão – Borborema (Paraíba) – Brejo do Cruz – Brejo dos Santos Caaporã – Cabaceiras – Cabedelo – Cachoeira dos Índios – Cacimba de Areia – Cacimba de Dentro – Cacimbas – Caiçara (Paraíba) – Cajazeiras – Cajazeirinhas – Caldas Brandão – Camalaú – Campina Grande – Campo de Santana – Capim – Caraúbas (Paraíba) – Carrapateira – Casserengue – Catingueira – Catolé do Rocha – Caturité – Conceição – Condado (Paraíba) – Conde (Paraíba) – Congo – Coremas – Coxixola – Cruz do Espírito Santo – Cubati – Cuitegi – Cuité – Cuité de Mamanguape – Curral Velho – Curral de Cima Damião – Desterro – Diamante – Dona Inês – Duas Estradas Fagundes – Frei Martinho Gado Bravo – Guarabira – Gurinhém – Gurjão Ibiara – Igaracy – Imaculada – Ingá – Itabaiana (Paraíba) – Itaporanga (Paraíba) – Itapororoca – Itatuba Jacaraú – Jericó – João Pessoa – Joca Claudino – Juarez Távora – Juazeirinho – Junco do Seridó – Juripiranga – Juru Lagoa – Lagoa Seca – Lagoa de Dentro – Lastro – Livramento – Logradouro – Lucena Malta (Paraíba) – Mamanguape – Manaíra – Marcação – Mari (Paraíba) – Marizópolis – Massaranduba (Paraíba) – Mataraca – Matinhas – Mato Grosso (Paraíba) – Maturéia – Mogeiro – Montadas – Monte Horebe – Monteiro – Mulungu (Paraíba) – Mãe d'Água Natuba – Nazarezinho – Nova Floresta – Nova Olinda (Paraíba) – Nova Palmeira Olho d'Água – Olivedos – Ouro Velho Parari – Passagem (Paraíba) – Patos – Paulista (Paraíba) – Pedra Branca (Paraíba) – Pedra Lavrada – Pedras de Fogo – Pedro Régis – Piancó – Picuí – Pilar (Paraíba) – Pilões (Paraíba) – Pilõezinhos – Pirpirituba – Pitimbu – Pocinhos – Pombal – Poço Dantas – Poço de José de Moura – Prata (Paraíba) – Princesa Isabel – Puxinanã Queimadas (Paraíba) – Quixabá Remígio – Riacho de Santo Antônio – Riacho dos Cavalos – Riachão (Paraíba) – Riachão do Bacamarte – Riachão do Poço – Rio Tinto Salgadinho (Paraíba) – Salgado de São Félix – Santa Cecília (Paraíba) – Santa Cruz (Paraíba) – Santa Helena (Paraíba) – Santa Inês (Paraíba) – Santa Luzia (Paraíba) – Santa Rita (Paraíba) – Santa Teresinha (Paraíba) – Santana de Mangueira – Santana dos Garrotes – Santo André (Paraíba) – Sapé – Seridó – Serra Branca – Serra Grande – Serra Redonda – Serra da Raiz – Serraria – Sertãozinho (Paraíba) – Sobrado – Soledade (Paraíba) – Solânea – Sossêgo – Sousa – Sumé – São Bentinho – São Bento (Paraíba) – São Domingos de Pombal – São Domingos do Cariri – São Francisco (Paraíba) – São José da Lagoa Tapada – São José de Caiana – São José de Espinharas – São José de Piranhas – São José de Princesa – São José do Bonfim – São José do Brejo do Cruz – São José do Sabugi – São José dos Cordeiros – São José dos Ramos – São João do Cariri – São João do Rio do Peixe – São João do Tigre – São Mamede – São Miguel de Taipu – São Sebastião de Lagoa de Roça – São Sebastião do Umbuzeiro Taperoá (Paraíba) – Tavares (Paraíba) – Teixeira – Tenório – Triunfo (Paraíba) Vieirópolis – Vista Serrana – Várzea (Paraíba) 20px Paraná. Abatiá – Adrianópolis – Agudos do Sul – Almirante Tamandaré – Altamira do Paraná – Alto Paraná – Alto Piquiri – Altônia – Alvorada do Sul – Amaporã – Ampére – Anahy – Andirá – Antonina – Antônio Olinto – Apucarana – Arapongas – Arapoti – Arapuã – Araruna (Paraná) – Araucária – Ariranha do Ivaí – Assaí – Assis Chateaubriand – Astorga – Atalaia (Paraná) – Ângulo Balsa Nova – Bandeirantes (Paraná) – Barbosa Ferraz – Barra do Jacaré – Barracão (Paraná) – Bela Vista da Caroba – Bela Vista do Paraíso – Bituruna – Boa Esperança (Paraná) – Boa Esperança do Iguaçu – Boa Ventura de São Roque – Boa Vista da Aparecida – Bocaiúva do Sul – Bom Jesus do Sul – Bom Sucesso (Paraná) – Bom Sucesso do Sul – Borrazópolis – Braganey – Brasilândia do Sul Cafeara – Cafelândia (Paraná) – Cafezal do Sul – Califórnia – Cambará – Cambira – Cambé – Campina Grande do Sul – Campina da Lagoa – Campina do Simão – Campo Bonito – Campo Largo – Campo Magro – Campo Mourão – Campo do Tenente – Candói – Cantagalo (Paraná) – Capanema (Paraná) – Capitão Leônidas Marques – Carambeí – Carlópolis – Cascavel (Paraná) – Castro (Paraná) – Catanduvas (Paraná) – Centenário do Sul – Cerro Azul – Chopinzinho – Cianorte – Cidade Gaúcha – Clevelândia – Colombo (Paraná) – Colorado (Paraná) – Congonhinhas – Conselheiro Mairinck – Contenda – Corbélia – Cornélio Procópio – Coronel Domingos Soares – Coronel Vivida – Corumbataí do Sul – Cruz Machado – Cruzeiro do Iguaçu – Cruzeiro do Oeste – Cruzeiro do Sul (Paraná) – Cruzmaltina – Curitiba – Curiúva – Cândido de Abreu – Céu Azul Diamante D'Oeste – Diamante do Norte – Diamante do Sul – Dois Vizinhos – Douradina (Paraná) – Doutor Camargo – Doutor Ulysses Engenheiro Beltrão – Entre Rios do Oeste – Enéas Marques – Esperança Nova – Espigão Alto do Iguaçu Farol – Faxinal – Fazenda Rio Grande – Fernandes Pinheiro – Figueira – Flor da Serra do Sul – Floraí – Floresta (Paraná) – Florestópolis – Flórida – Formosa do Oeste – Foz do Iguaçu – Foz do Jordão – Francisco Alves – Francisco Beltrão – Fênix General Carneiro (Paraná) – Godoy Moreira – Goioerê – Goioxim – Grandes Rios – Guairaçá – Guamiranga – Guapirama – Guaporema – Guaraci (Paraná) – Guaraniaçu – Guarapuava – Guaraqueçaba – Guaratuba – Guaíra (Paraná) Honório Serpa Ibaiti – Ibema – Ibiporã – Icaraíma – Iguaraçu – Iguatu (Paraná) – Imbaú – Imbituva – Inajá (Paraná) – Indianópolis (Paraná) – Inácio Martins – Ipiranga – Iporã – Iracema do Oeste – Irati (Paraná) – Iretama – Itaguajé – Itaipulândia – Itambaracá – Itambé (Paraná) – Itapejara d'Oeste – Itaperuçu – Itaúna do Sul – Ivaiporã – Ivatuba – Ivaté – Ivaí Jaboti – Jacarezinho – Jaguapitã – Jaguariaíva – Jandaia do Sul – Janiópolis – Japira – Japurá (Paraná) – Jardim Alegre – Jardim Olinda – Jataizinho – Jesuítas – Joaquim Távora – Jundiaí do Sul – Juranda – Jussara (Paraná) Lapa – Laranjal (Paraná) – Laranjeiras do Sul – Leópolis – Lidianópolis – Lindoeste – Loanda – Lobato – Londrina – Luiziana – Lunardelli – Lupionópolis Mallet – Mamborê – Mandaguari – Mandaguaçu – Mandirituba – Manfrinópolis – Mangueirinha – Manoel Ribas – Marechal Cândido Rondon – Maria Helena – Marialva – Marilena – Mariluz – Marilândia do Sul – Maringá – Maripá – Mariópolis – Marmeleiro – Marquinho – Marumbi – Matelândia – Matinhos – Mato Rico – Mauá da Serra – Medianeira – Mercedes – Mirador (Paraná) – Miraselva – Missal – Moreira Sales – Morretes – Munhoz de Melo Nossa Senhora das Graças – Nova Aliança do Ivaí – Nova América da Colina – Nova Aurora (Paraná) – Nova Cantu – Nova Esperança – Nova Esperança do Sudoeste – Nova Fátima (Paraná) – Nova Laranjeiras – Nova Londrina – Nova Olímpia (Paraná) – Nova Prata do Iguaçu – Nova Santa Bárbara – Nova Santa Rosa – Nova Tebas – Novo Itacolomi Ortigueira – Ourizona – Ouro Verde do Oeste Paiçandu – Palmas (Paraná) – Palmeira (Paraná) – Palmital (Paraná) – Palotina – Paranacity – Paranaguá – Paranapoema – Paranavaí – Paraíso do Norte – Pato Bragado – Pato Branco – Paula Freitas – Paulo Frontin – Peabiru – Perobal – Pinhais – Pinhal de São Bento – Pinhalão – Pinhão (Paraná) – Piraquara – Piraí do Sul – Pitanga – Pitangueiras (Paraná) – Piên – Planaltina do Paraná – Planalto (Paraná) – Ponta Grossa – Pontal do Paraná – Porecatu – Porto Amazonas – Porto Barreiro – Porto Rico – Porto Vitória – Prado Ferreira – Pranchita – Presidente Castelo Branco (Paraná) – Primeiro de Maio – Prudentópolis – Pérola – Pérola d'Oeste Quarto Centenário – Quatiguá – Quatro Barras – Quatro Pontes – Quedas do Iguaçu – Querência do Norte – Quinta do Sol – Quitandinha Ramilândia – Rancho Alegre – Rancho Alegre D'Oeste – Realeza – Rebouças – Renascença – Reserva – Reserva do Iguaçu – Ribeirão Claro – Ribeirão do Pinhal – Rio Azul – Rio Bom – Rio Bonito do Iguaçu – Rio Branco do Ivaí – Rio Branco do Sul – Rio Negro (Paraná) – Rolândia – Roncador – Rondon – Rosário do Ivaí Sabáudia – Salgado Filho – Salto do Itararé – Salto do Lontra – Santa Amélia – Santa Cecília do Pavão – Santa Cruz de Monte Castelo – Santa Fé – Santa Helena (Paraná) – Santa Inês (Paraná) – Santa Isabel do Ivaí – Santa Izabel do Oeste – Santa Lúcia (Paraná) – Santa Maria do Oeste – Santa Mariana – Santa Mônica – Santa Tereza do Oeste – Santa Terezinha de Itaipu – Santana do Itararé – Santo Antônio da Platina – Santo Antônio do Caiuá – Santo Antônio do Paraíso – Santo Antônio do Sudoeste – Santo Inácio – Sapopema – Sarandi (Paraná) – Saudade do Iguaçu – Sengés – Serranópolis do Iguaçu – Sertaneja – Sertanópolis – Siqueira Campos – Sulina – São Carlos do Ivaí – São Jerônimo da Serra – São Jorge d'Oeste – São Jorge do Ivaí – São Jorge do Patrocínio – São José da Boa Vista – São José das Palmeiras – São José dos Pinhais – São João (Paraná) – São João do Caiuá – São João do Ivaí – São João do Triunfo – São Manoel do Paraná – São Mateus do Sul – São Miguel do Iguaçu – São Pedro do Iguaçu – São Pedro do Ivaí – São Pedro do Paraná – São Sebastião da Amoreira – São Tomé (Paraná) Tamarana – Tamboara – Tapejara (Paraná) – Tapira (Paraná) – Teixeira Soares – Telêmaco Borba – Terra Boa – Terra Rica – Terra Roxa (Paraná) – Tibagi – Tijucas do Sul – Toledo (Paraná) – Tomazina – Três Barras do Paraná – Tunas do Paraná – Tuneiras do Oeste – Tupãssi – Turvo (Paraná) Ubiratã – Umuarama – Uniflor – União da Vitória – Uraí Ventania – Vera Cruz do Oeste – Verê – Vila Alta – Virmond – Vitorino Wenceslau Braz (Paraná) 20px Pernambuco. Abreu e Lima – Afogados da Ingazeira – Afrânio – Agrestina – Alagoinha (Pernambuco) – Aliança – Altinho – Amaraji – Angelim – Araripina – Araçoiaba – Arcoverde – Água Preta – Águas Belas Barra de Guabiraba – Barreiros – Belo Jardim – Belém de Maria – Belém de São Francisco – Betânia – Bezerros – Bodocó – Bom Conselho – Bom Jardim (Pernambuco) – Bonito (Pernambuco) – Brejinho (Pernambuco) – Brejo da Madre de Deus – Brejão – Buenos Aires (Pernambuco) – Buíque Cabo de Santo Agostinho – Cabrobó – Cachoeirinha (Pernambuco) – Caetés – Calumbi – Calçado – Camaragibe – Camocim de São Félix – Camutanga – Canhotinho – Capoeiras – Carnaubeira da Penha – Carnaíba – Carpina – Caruaru – Casinhas – Catende – Cedro (Pernambuco) – Chã Grande – Chã de Alegria – Condado (Pernambuco) – Correntes – Cortês – Cumaru – Cupira – Custódia Feira Nova (Pernambuco) – Fernando de Noronha – Ferreiros – Flores – Floresta (Pernambuco) – Frei Miguelinho Gameleira – Garanhuns – Glória do Goitá – Goiana – Granito – Gravatá Iati – Ibimirim – Ibirajuba – Igarassu – Iguaraci – Inajá (Pernambuco) – Ingazeira – Ipojuca – Ipubi – Itacuruba – Itamaracá – Itambé (Pernambuco) – Itapetim – Itapissuma – Itaquitinga – Itaíba Jaboatão dos Guararapes – Jaqueira – Jataúba – Jatobá (Pernambuco) – Joaquim Nabuco – João Alfredo – Jucati – Jupi – Jurema (Pernambuco) Lagoa Grande (Pernambuco) – Lagoa do Carro – Lagoa do Itaenga – Lagoa do Ouro – Lagoa dos Gatos – Lajedo – Limoeiro Macaparana – Machados – Manari – Maraial – Mirandiba – Moreilândia – Moreno Nazaré da Mata Olinda – Orobó – Orocó – Ouricuri Palmares – Palmeirina – Panelas – Paranatama – Parnamirim (Pernambuco) – Passira – Paudalho – Paulista (Pernambuco) – Pedra – Pesqueira – Petrolina – Petrolândia (Pernambuco) – Pombos – Poção – Primavera (Pernambuco) Recife – Riacho das Almas – Ribeirão – Rio Formoso Sairé – Salgadinho (Pernambuco) – Salgueiro – Saloá – Sanharó – Santa Cruz (Pernambuco) – Santa Cruz da Baixa Verde – Santa Cruz do Capibaribe – Santa Filomena (Pernambuco) – Santa Maria da Boa Vista – Santa Maria do Cambucá – Santa Terezinha (Pernambuco) – Serra Talhada – Serrita – Sertânia – Sirinhaém – Solidão – Surubim – São Benedito do Sul – São Bento do Una – São Caitano – São Joaquim do Monte – São José da Coroa Grande – São José do Belmonte – São José do Egito – São João (Pernambuco) – São Lourenço da Mata – São Vicente Ferrer (Pernambuco) Tabira – Tacaimbó – Tacaratu – Tamandaré – Taquaritinga do Norte – Terezinha – Terra Nova (Pernambuco) – Timbaúba – Toritama – Tracunhaém – Trindade (Pernambuco) – Triunfo (Pernambuco) – Tupanatinga – Tuparetama Venturosa – Verdejante – Vertente do Lério – Vertentes – Vicência – Vitória de Santo Antão 20px Piauí. Acauã – Agricolândia – Alagoinha do Piauí – Alegrete do Piauí – Alto Longá – Altos – Alvorada do Gurguéia – Amarante – Angical do Piauí – Antônio Almeida – Anísio de Abreu – Aroazes – Arraial – Assunção do Piauí – Avelino Lopes – Água Branca (Piauí) Baixa Grande do Ribeiro – Barra D'Alcântara – Barras – Barreiras do Piauí – Barro Duro – Batalha (Piauí) – Bela Vista do Piauí – Belém do Piauí – Beneditinos – Bertolínia – Betânia do Piauí – Boa Hora – Bocaina (Piauí) – Bom Jesus (Piauí) – Bom Princípio do Piauí – Bonfim do Piauí – Boqueirão do Piauí – Brasileira – Brejo do Piauí – Buriti dos Lopes – Buriti dos Montes Cabeceiras do Piauí – Cajazeiras do Piauí – Cajueiro da Praia – Caldeirão Grande do Piauí – Campinas do Piauí – Campo Alegre do Fidalgo – Campo Grande do Piauí – Campo Largo do Piauí – Campo Maior – Canavieira – Canto do Buriti – Capitão Gervásio Oliveira – Capitão de Campos – Caracol (Piauí) – Caraúbas do Piauí – Caridade do Piauí – Castelo do Piauí – Caxingó – Cocal – Cocal de Telha – Cocal dos Alves – Coivaras – Colônia do Gurguéia – Colônia do Piauí – Conceição do Canindé – Coronel José Dias – Corrente – Cristalândia do Piauí – Cristino Castro – Curimatá – Currais – Curral Novo do Piauí – Curralinhos Demerval Lobão – Dirceu Arcoverde – Dom Expedito Lopes – Dom Inocêncio – Domingos Mourão Elesbão Veloso – Eliseu Martins – Esperantina (Piauí) Fartura do Piauí – Flores do Piauí – Floresta do Piauí – Floriano – Francinópolis – Francisco Ayres – Francisco Macedo – Francisco Santos – Fronteiras Geminiano – Gilbués – Guadalupe (Piauí) – Guaribas Hugo Napoleão Ilha Grande (Piauí) – Inhuma – Ipiranga do Piauí – Isaías Coelho – Itainópolis – Itaueira Jacobina do Piauí – Jaicós – Jardim do Mulato – Jatobá do Piauí – Jerumenha – Joaquim Pires – Joca Marques – José de Freitas – João Costa – Juazeiro do Piauí – Jurema (Piauí) – Júlio Borges Lagoa Alegre – Lagoa de São Francisco – Lagoa do Barro do Piauí – Lagoa do Piauí – Lagoa do Sítio – Lagoinha do Piauí – Landri Sales – Luzilândia – Luís Correia Madeiro – Manoel Emídio – Marcolândia – Marcos Parente – Massapê do Piauí – Matias Olímpio – Miguel Alves – Miguel Leão – Milton Brandão – Monsenhor Gil – Monsenhor Hipólito – Monte Alegre do Piauí – Morro Cabeça no Tempo – Morro do Chapéu do Piauí – Murici dos Portelas Nazaré do Piauí – Nossa Senhora de Nazaré – Nossa Senhora dos Remédios – Nova Santa Rita (Piauí) – Novo Oriente do Piauí – Novo Santo Antônio (Piauí) Oeiras – Olho D'Água do Piauí Padre Marcos – Paes Landim – Pajeú do Piauí – Palmeira do Piauí – Palmeirais – Paquetá – Parnaguá – Parnaíba – Passagem Franca do Piauí – Patos do Piauí – Pau D'Arco do Piauí – Paulistana – Pavussu – Pedro II – Pedro Laurentino – Picos – Pimenteiras – Pio IX – Piracuruca – Piripiri – Porto (Piauí) – Porto Alegre do Piauí – Prata do Piauí Queimada Nova Redenção do Gurguéia – Regeneração – Riacho Frio – Ribeira do Piauí – Ribeiro Gonçalves – Rio Grande do Piauí Santa Cruz do Piauí – Santa Cruz dos Milagres – Santa Filomena (Piauí) – Santa Luz – Santa Rosa do Piauí – Santana do Piauí – Santo Antônio de Lisboa – Santo Antônio dos Milagres – Santo Inácio do Piauí – Sebastião Barros – Sebastião Leal – Sigefredo Pacheco – Simplício Mendes – Simões – Socorro do Piauí – Sussuapara – São Braz do Piauí – São Francisco de Assis do Piauí – São Francisco do Piauí – São Félix do Piauí – São Gonçalo do Gurguéia – São Gonçalo do Piauí – São José do Divino (Piauí) – São José do Peixe – São José do Piauí – São João da Canabrava – São João da Fronteira – São João da Serra – São João da Varjota – São João do Arraial – São João do Piauí – São Julião – São Lourenço do Piauí – São Luis do Piauí – São Miguel da Baixa Grande – São Miguel do Fidalgo – São Miguel do Tapuio – São Pedro do Piauí – São Raimundo Nonato Tamboril do Piauí – Tanque do Piauí – Teresina Valença do Piauí – Vera Mendes – Vila Nova do Piauí – Várzea Branca – Várzea Grande (Piauí) Wall Ferraz 20px Rio de Janeiro. Angra dos Reis – Aperibé – Araruama – Areal (Rio de Janeiro) – Armação dos Búzios – Arraial do Cabo Barra Mansa – Barra do Piraí – Belford Roxo – Bom Jardim (Rio de Janeiro) – Bom Jesus do Itabapoana Cabo Frio – Cachoeiras de Macacu – Cambuci – Campos dos Goytacazes – Cantagalo (Rio de Janeiro) – Carapebus – Cardoso Moreira – Carmo – Casimiro de Abreu – Comendador Levy Gasparian – Conceição de Macabu – Cordeiro Duas Barras – Duque de Caxias Engenheiro Paulo de Frontin Iguaba Grande – Itaboraí – Itaguaí – Italva – Itaocara – Itaperuna – Itatiaia Laje do Muriaé Macaé – Macuco – Magé – Mangaratiba – Maricá – Mendes – Mesquita (Rio de Janeiro) – Miguel Pereira – Miracema Natividade (Rio de Janeiro) – Nilópolis – Niterói – Nova Friburgo – Nova Iguaçu Paracambi – Paraty – Paraíba do Sul – Paty do Alferes – Petrópolis – Pinheiral – Piraí – Porciúncula – Porto Real Quatis – Queimados – Quissamã Resende – Rio Bonito – Rio Claro (Rio de Janeiro) – Rio das Flores – Rio das Ostras – Rio de Janeiro Santa Maria Madalena – Santo Antônio de Pádua – Sapucaia (Rio de Janeiro) – Saquarema – Seropédica – Silva Jardim – Sumidouro – São Fidélis – São Francisco de Itabapoana – São Gonçalo – São José de Ubá – São José do Vale do Rio Preto – São João da Barra – São João de Meriti – São Pedro da Aldeia – São Sebastião do Alto Tanguá – Teresópolis – Trajano de Morais – Três Rios Valença (Rio de Janeiro) – Varre-Sai – Vassouras – Volta Redonda 20px Rio Grande do Norte. Acari – Afonso Bezerra – Alexandria (Rio Grande do Norte) – Almino Afonso – Alto do Rodrigues – Angicos – Antônio Martins – Apodi – Areia Branca (Rio Grande do Norte) – Arês – Augusto Severo – Açu – Água Nova Baraúna (Rio Grande do Norte) – Barcelona (Rio Grande do Norte) – Baía Formosa – Bento Fernandes – Bodó – Bom Jesus (Rio Grande do Norte) – Brejinho (Rio Grande do Norte) Caicó – Caiçara do Norte – Caiçara do Rio do Vento – Campo Redondo – Canguaretama – Caraúbas (Rio Grande do Norte) – Carnaubais – Carnaúba dos Dantas – Ceará-Mirim – Cerro Corá – Coronel Ezequiel – Coronel João Pessoa – Cruzeta – Currais Novos Doutor Severiano Encanto – Equador (Rio Grande do Norte) – Espírito Santo (Rio Grande do Norte) – Extremoz Felipe Guerra – Fernando Pedroza – Florânia – Francisco Dantas – Frutuoso Gomes Galinhos – Goianinha – Governador Dix-Sept Rosado – Grossos – Guamaré Ielmo Marinho – Ipanguaçu – Ipueira – Itajá (Rio Grande do Norte) – Itaú Jandaíra (Rio Grande do Norte) – Janduís – Januário Cicco – Japi – Jardim de Angicos – Jardim de Piranhas – Jardim do Seridó – Jaçanã – José da Penha – João Câmara – João Dias – Jucurutu – Jundiá (Rio Grande do Norte) Lagoa Nova – Lagoa Salgada – Lagoa d'Anta – Lagoa de Pedras – Lagoa de Velhos – Lajes – Lajes Pintadas – Lucrécia – Luís Gomes Macau (Rio Grande do Norte) – Macaíba – Major Sales – Marcelino Vieira – Martins – Maxaranguape – Messias Targino – Montanhas – Monte Alegre (Rio Grande do Norte) – Monte das Gameleiras – Mossoró Natal – Nova Cruz – Nísia Floresta Olho-d'Água do Borges – Ouro Branco (Rio Grande do Norte) Paraná (Rio Grande do Norte) – Parazinho – Paraú – Parelhas – Parnamirim (Rio Grande do Norte) – Passa e Fica – Passagem (Rio Grande do Norte) – Patu – Pau dos Ferros – Pedra Grande – Pedra Preta (Rio Grande do Norte) – Pedro Avelino – Pedro Velho – Pendências – Pilões (Rio Grande do Norte) – Portalegre – Porto do Mangue – Poço Branco – Presidente Juscelino (Rio Grande do Norte) – Pureza Rafael Fernandes – Rafael Godeiro – Riacho da Cruz – Riacho de Santana (Rio Grande do Norte) – Riachuelo (Rio Grande do Norte) – Rio do Fogo – Rodolfo Fernandes – Ruy Barbosa (Rio Grande do Norte) Santa Cruz (Rio Grande do Norte) – Santa Maria (Rio Grande do Norte) – Santana do Matos – Santana do Seridó – Santo Antônio – Senador Elói de Souza – Senador Georgino Avelino – Serra Negra do Norte – Serra de São Bento – Serra do Mel – Serrinha (Rio Grande do Norte) – Serrinha dos Pintos – Severiano Melo – São Bento do Norte – São Bento do Trairi – São Fernando – São Francisco do Oeste – São Gonçalo do Amarante (Rio Grande do Norte) – São José de Mipibu – São José do Campestre – São José do Seridó – São João do Sabugi – São Miguel – São Miguel de Touros – São Paulo do Potengi – São Pedro (Rio Grande do Norte) – São Rafael – São Tomé (Rio Grande do Norte) – São Vicente (Rio Grande do Norte) – Sítio Novo (Rio Grande do Norte) Taboleiro Grande – Taipu – Tangará (Rio Grande do Norte) – Tenente Ananias – Tenente Laurentino Cruz – Tibau – Tibau do Sul – Timbaúba dos Batistas – Touros – Triunfo Potiguar Venha-Ver – Vera Cruz (Rio Grande do Norte) – Vila Flor – Viçosa (Rio Grande do Norte) – Várzea (Rio Grande do Norte) 20px Rio Grande do Sul. Aceguá – Agudo – Ajuricaba – Alecrim – Alegrete – Alegria – Almirante Tamandaré do Sul – Alpestre – Alto Alegre (Rio Grande do Sul) – Alto Feliz – Alvorada (Rio Grande do Sul) – Amaral Ferrador – Ametista do Sul – André da Rocha – Anta Gorda – Antônio Prado – Arambaré – Araricá – Aratiba – Arroio Grande – Arroio do Meio – Arroio do Padre – Arroio do Sal – Arroio do Tigre – Arroio dos Ratos – Arvorezinha – Augusto Pestana – Água Santa – Áurea Bagé – Balneário Pinhal – Barra Funda – Barra do Guarita – Barra do Quaraí – Barra do Ribeiro – Barra do Rio Azul – Barracão (Rio Grande do Sul) – Barros Cassal – Barão – Barão de Cotegipe – Barão do Triunfo – Benjamin Constant do Sul – Bento Gonçalves – Boa Vista das Missões – Boa Vista do Buricá – Boa Vista do Cadeado – Boa Vista do Incra – Boa Vista do Sul – Bom Jesus (Rio Grande do Sul) – Bom Princípio – Bom Progresso – Bom Retiro do Sul – Boqueirão do Leão – Bossoroca – Bozano – Braga – Brochier – Butiá Cacequi – Cachoeira do Sul – Cachoeirinha (Rio Grande do Sul) – Cacique Doble – Caibaté – Caiçara (Rio Grande do Sul) – Camaquã – Camargo – Cambará do Sul – Campestre da Serra – Campina das Missões – Campinas do Sul – Campo Bom – Campo Novo – Campos Borges – Candelária – Candiota – Canela – Canguçu – Canoas – Canudos do Vale – Capela de Santana – Capitão – Capivari do Sul – Capão Bonito do Sul – Capão da Canoa – Capão do Cipó – Capão do Leão – Carazinho – Caraá – Carlos Barbosa – Carlos Gomes – Casca – Caseiros – Catuípe – Caxias do Sul – Caçapava do Sul – Centenário (Rio Grande do Sul) – Cerrito – Cerro Branco – Cerro Grande – Cerro Grande do Sul – Cerro Largo – Chapada – Charqueadas – Charrua – Chiapetta – Chuvisca – Chuí – Cidreira – Ciríaco – Colinas (Rio Grande do Sul) – Colorado (Rio Grande do Sul) – Condor – Constantina – Coqueiro Baixo – Coqueiros do Sul – Coronel Barros – Coronel Bicaco – Coronel Pilar – Cotiporã – Coxilha – Crissiumal – Cristal – Cristal do Sul – Cruz Alta – Cruzaltense – Cruzeiro do Sul (Rio Grande do Sul) – Cândido Godói David Canabarro – Derrubadas – Dezesseis de Novembro – Dilermando de Aguiar – Dois Irmãos – Dois Irmãos das Missões – Dois Lajeados – Dom Feliciano – Dom Pedrito – Dom Pedro de Alcântara – Dona Francisca – Doutor Maurício Cardoso – Doutor Ricardo Eldorado do Sul – Encantado – Encruzilhada do Sul – Engenho Velho – Entre Rios do Sul – Entre-Ijuís – Erebango – Erechim – Ernestina – Erval Grande – Erval Seco – Esmeralda – Esperança do Sul – Espumoso – Estação – Esteio – Estrela – Estrela Velha – Estância Velha – Eugênio de Castro Fagundes Varela – Farroupilha – Faxinal do Soturno – Faxinalzinho – Fazenda Vilanova – Feliz – Flores da Cunha – Floriano Peixoto – Fontoura Xavier – Formigueiro – Forquetinha – Fortaleza dos Valos – Frederico Westphalen Garibaldi – Garruchos – Gaurama – General Câmara – Gentil – Getúlio Vargas – Giruá – Glorinha – Gramado – Gramado Xavier – Gramado dos Loureiros – Gravataí – Guabiju – Guaporé (Rio Grande do Sul) – Guarani das Missões – Guaíba Harmonia – Herval – Herveiras – Horizontina – Hulha Negra – Humaitá (Rio Grande do Sul) Ibarama – Ibiaçá – Ibiraiaras – Ibirapuitã – Ibirubá – Igrejinha – Ijuí – Ilópolis – Imbé – Imigrante – Independência (Rio Grande do Sul) – Inhacorá – Ipiranga do Sul – Ipê – Iraí – Itaara – Itacurubi – Itapuca – Itaqui – Itati – Itatiba do Sul – Ivorá – Ivoti Jaboticaba – Jacuizinho – Jacutinga (Rio Grande do Sul) – Jaguari – Jaguarão – Jaquirana – Jari – Jóia – Júlio de Castilhos Lagoa Bonita do Sul – Lagoa Vermelha – Lagoa dos Três Cantos – Lagoão – Lajeado (Rio Grande do Sul) – Lajeado do Bugre – Lavras do Sul – Liberato Salzano – Lindolfo Collor – Linha Nova Machadinho – Mampituba – Manoel Viana – Maquiné – Maratá – Marau – Marcelino Ramos – Mariana Pimentel – Mariano Moro – Marques de Souza – Mata – Mato Castelhano – Mato Leitão – Mato Queimado – Maximiliano de Almeida – Maçambara – Minas do Leão – Miraguaí – Montauri – Monte Alegre dos Campos – Monte Belo do Sul – Montenegro – Mormaço – Morrinhos do Sul – Morro Redondo – Morro Reuter – Mostardas – Muitos Capões – Muliterno – Muçum Nicolau Vergueiro – Nonoai – Nova Alvorada – Nova Araçá – Nova Bassano – Nova Boa Vista – Nova Bréscia – Nova Candelária – Nova Esperança do Sul – Nova Hartz – Nova Palma – Nova Petrópolis – Nova Prata – Nova Pádua – Nova Ramada – Nova Roma do Sul – Nova Santa Rita (Rio Grande do Sul) – Novo Barreiro – Novo Cabrais – Novo Hamburgo – Novo Machado – Novo Tiradentes – Novo Xingu – Não-Me-Toque Osório (Rio Grande do Sul) Paim Filho – Palmares do Sul – Palmeira das Missões – Palmitinho – Panambi – Pantano Grande – Paraí – Paraíso do Sul – Pareci Novo – Parobé – Passa Sete – Passo Fundo – Passo do Sobrado – Paulo Bento – Paverama – Pedras Altas – Pedro Osório – Pejuçara – Pelotas – Picada Café – Pinhal – Pinhal Grande – Pinhal da Serra – Pinheirinho do Vale – Pinheiro Machado – Pirapó – Piratini – Planalto (Rio Grande do Sul) – Ponte Preta – Pontão – Porto Alegre – Porto Lucena – Porto Mauá – Porto Vera Cruz – Porto Xavier – Portão – Pouso Novo – Poço das Antas – Presidente Lucena – Progresso – Protásio Alves – Putinga Quaraí – Quatro Irmãos – Quevedos – Quinze de Novembro Redentora – Relvado – Restinga Seca – Rio Grande – Rio Pardo – Rio dos Índios – Riozinho – Roca Sales – Rodeio Bonito – Rolador – Rolante – Ronda Alta – Rondinha – Roque Gonzales – Rosário do Sul Sagrada Família – Saldanha Marinho – Salto do Jacuí – Salvador das Missões – Salvador do Sul – Sananduva – Santa Bárbara do Sul – Santa Cecília do Sul – Santa Clara do Sul – Santa Cruz do Sul – Santa Margarida do Sul – Santa Maria (Rio Grande do Sul) – Santa Maria do Herval – Santa Rosa – Santa Tereza – Santa Vitória do Palmar – Santana da Boa Vista – Santana do Livramento – Santiago – Santo Antônio da Patrulha – Santo Antônio das Missões – Santo Antônio do Palma – Santo Antônio do Planalto – Santo Augusto – Santo Cristo – Santo Expedito do Sul – Santo Ângelo – Sapiranga – Sapucaia do Sul – Sarandi (Rio Grande do Sul) – Seberi – Sede Nova – Segredo – Selbach – Senador Salgado Filho – Sentinela do Sul – Serafina Corrêa – Sertão – Sertão Santana – Sete de Setembro – Severiano de Almeida – Silveira Martins – Sinimbu – Sobradinho (Rio Grande do Sul) – Soledade (Rio Grande do Sul) – São Borja – São Domingos do Sul – São Francisco de Assis – São Francisco de Paula (Rio Grande do Sul) – São Gabriel (Rio Grande do Sul) – São Jerônimo – São Jorge – São José das Missões – São José do Herval – São José do Hortêncio – São José do Inhacorá – São José do Norte – São José do Ouro – São José do Sul – São José dos Ausentes – São João da Urtiga – São João do Polêsine – São Leopoldo – São Lourenço do Sul – São Luiz Gonzaga – São Marcos – São Martinho (Rio Grande do Sul) – São Martinho da Serra – São Miguel das Missões – São Nicolau – São Paulo das Missões – São Pedro da Serra – São Pedro das Missões – São Pedro do Butiá – São Pedro do Sul – São Sebastião do Caí – São Sepé – São Valentim – São Valentim do Sul – São Valério do Sul – São Vendelino – São Vicente do Sul – Sério Tabaí – Tapejara (Rio Grande do Sul) – Tapera – Tapes – Taquara – Taquari – Taquaruçu do Sul – Tavares (Rio Grande do Sul) – Tenente Portela – Terra de Areia – Teutônia – Tio Hugo – Tiradentes do Sul – Toropi – Torres (Rio Grande do Sul) – Tramandaí – Travesseiro – Trindade do Sul – Triunfo (Rio Grande do Sul) – Três Arroios – Três Cachoeiras – Três Coroas – Três Forquilhas – Três Palmeiras – Três Passos – Três de Maio – Tucunduva – Tunas – Tupanci do Sul – Tupanciretã – Tupandi – Tuparendi – Turuçu Ubiretama – Unistalda – União da Serra – Uruguaiana Vacaria – Vale Real – Vale Verde – Vale do Sol – Vanini – Venâncio Aires – Vera Cruz (Rio Grande do Sul) – Veranópolis – Vespasiano Correa – Viadutos – Viamão – Vicente Dutra – Victor Graeff – Vila Flores – Vila Lângaro – Vila Maria – Vila Nova do Sul – Vista Alegre – Vista Alegre do Prata – Vista Gaúcha – Vitória das Missões 20px Rondônia. Alta Floresta D'Oeste – Alto Alegre dos Parecis – Alto Paraíso – Alvorada D'Oeste – Ariquemes Buritis (Rondônia) Cabixi – Cacaulândia – Cacoal – Campo Novo de Rondônia – Candeias do Jamari – Castanheiras – Cerejeiras – Chupinguaia – Colorado do Oeste – Corumbiara – Costa Marques – Cujubim Espigão D'Oeste Governador Jorge Teixeira – Guajará-Mirim Itapuã do Oeste Machadinho D'Oeste – Ministro Andreazza – Mirante da Serra – Monte Negro Nova Brasilândia D'Oeste – Nova Mamoré – Nova União (Rondônia) – Novo Horizonte do Oeste Ouro Preto do Oeste Parecis – Pimenta Bueno – Pimenteiras do Oeste – Porto Velho – Presidente Médici (Rondônia) – Primavera de Rondônia Rio Crespo – Rolim de Moura Santa Luzia D'Oeste – Seringueiras – São Felipe D'Oeste – São Francisco do Guaporé – São Miguel do Guaporé Vale do Anari – Vale do Paraíso – Vilhena 20px Roraima. Alto Alegre (Roraima) – Amajari Boa Vista – Bonfim (Roraima) Cantá – Caracaraí – Caroebe Iracema (Roraima) São João da Baliza – São Luiz 20px Santa Catarina. Abdon Batista – Abelardo Luz – Agrolândia – Agronômica – Alfredo Wagner – Alto Bela Vista – Anchieta (Santa Catarina) – Angelina – Anita Garibaldi – Anitápolis – Antônio Carlos (Santa Catarina) – Apiúna – Arabutã – Araquari – Araranguá – Armazém – Arroio Trinta – Arvoredo – Ascurra – Atalanta (Santa Catarina) – Aurora (Santa Catarina) – Água Doce – Águas Frias – Águas Mornas – Águas de Chapecó Balneário Arroio do Silva – Balneário Barra do Sul – Balneário Camboriú – Balneário Gaivota – Bandeirante – Barra Bonita (Santa Catarina) – Barra Velha – Bela Vista do Toldo – Belmonte (Santa Catarina) – Benedito Novo – Biguaçu – Blumenau – Bocaina do Sul – Bom Jardim da Serra – Bom Jesus (Santa Catarina) – Bom Jesus do Oeste – Bom Retiro – Bombinhas – Botuverá – Braço do Norte – Braço do Trombudo – Brunópolis – Brusque Caibi – Calmon – Camboriú – Campo Alegre (Santa Catarina) – Campo Belo do Sul – Campo Erê – Campos Novos – Canelinha – Canoinhas – Capinzal – Capivari de Baixo – Capão Alto – Catanduvas (Santa Catarina) – Caxambu do Sul – Caçador – Celso Ramos – Cerro Negro – Chapadão do Lageado – Chapecó – Cocal do Sul – Concórdia – Cordilheira Alta – Coronel Freitas – Coronel Martins – Correia Pinto – Corupá – Criciúma – Cunha Porã – Cunhataí – Curitibanos Descanso – Dionísio Cerqueira – Dona Emma – Doutor Pedrinho Entre Rios (Santa Catarina) – Ermo – Erval Velho Faxinal dos Guedes – Flor do Sertão – Florianópolis – Formosa do Sul – Forquilhinha – Fraiburgo – Frei Rogério Galvão – Garopaba – Garuva – Gaspar – Governador Celso Ramos – Gravatal – Grão Pará – Guabiruba – Guaraciaba (Santa Catarina) – Guaramirim – Guarujá do Sul – Guatambu Herval d'Oeste Ibiam – Ibicaré – Ibirama – Ilhota – Imaruí – Imbituba – Imbuia – Indaial – Iomerê – Ipira – Iporã do Oeste – Ipuaçu – Ipumirim – Iraceminha – Irani – Irati (Santa Catarina) – Irineópolis – Itaiópolis – Itajaí – Itapema – Itapiranga (Santa Catarina) – Itapoá – Ituporanga – Itá – Içara Jaborá – Jacinto Machado – Jaguaruna – Jaraguá do Sul – Jardinópolis (Santa Catarina) – Joaçaba – Joinville – José Boiteux – Jupiá Lacerdópolis – Lages – Laguna – Lajeado Grande – Laurentino – Lauro Müller – Lebon Régis – Leoberto Leal – Lindóia do Sul – Lontras – Luiz Alves – Luzerna Macieira – Mafra – Major Gercino – Major Vieira – Maracajá – Maravilha (Santa Catarina) – Marema – Massaranduba (Santa Catarina) – Matos Costa – Meleiro – Mirim Doce – Modelo – Mondaí – Monte Carlo – Monte Castelo (Santa Catarina) – Morro Grande – Morro da Fumaça Navegantes – Nova Erechim – Nova Itaberaba – Nova Trento – Nova Veneza (Santa Catarina) – Novo Horizonte (Santa Catarina) Orleans – Otacílio Costa – Ouro – Ouro Verde (Santa Catarina) Paial – Painel – Palhoça – Palma Sola – Palmeira (Santa Catarina) – Palmitos – Papanduva – Paraíso (Santa Catarina) – Passo de Torres – Passos Maia – Paulo Lopes – Pedras Grandes – Penha – Peritiba – Petrolândia (Santa Catarina) – Pinhalzinho (Santa Catarina) – Pinheiro Preto – Piratuba – Balneário Piçarras – Planalto Alegre – Pomerode – Ponte Alta – Ponte Alta do Norte – Ponte Serrada – Porto Belo – Porto União – Pouso Redondo – Praia Grande (Santa Catarina) – Presidente Castelo Branco (Santa Catarina) – Presidente Getúlio – Presidente Nereu – Princesa Rancho Queimado – Rio Fortuna – Rio Negrinho – Rio Rufino – Rio das Antas – Rio do Campo – Rio do Oeste – Rio do Sul – Rio dos Cedros – Riqueza – Rodeio – Romelândia Salete – Saltinho (Santa Catarina) – Salto Veloso – Sangão – Santa Cecília (Santa Catarina) – Santa Helena (Santa Catarina) – Santa Rosa de Lima (Santa Catarina) – Santa Rosa do Sul – Santa Terezinha (Santa Catarina) – Santa Terezinha do Progresso – Santiago do Sul – Santo Amaro da Imperatriz – Saudades – Schroeder – Seara – Serra Alta – Siderópolis – Sombrio – Sul Brasil – São Bento do Sul – São Bernardino – São Bonifácio – São Carlos (Santa Catarina) – São Cristóvão do Sul – São Domingos (Santa Catarina) – São Francisco do Sul – São Joaquim – São José – São José do Cedro – São José do Cerrito – São João Batista (Santa Catarina) – São João do Itaperiú – São João do Oeste – São João do Sul – São Lourenço do Oeste – São Ludgero – São Martinho (Santa Catarina) – São Miguel da Boa Vista – São Miguel do Oeste – São Pedro de Alcântara Taió – Tangará (Santa Catarina) – Tigrinhos – Tijucas – Timbé do Sul – Timbó – Timbó Grande – Treviso (Santa Catarina) – Treze Tílias – Treze de Maio – Trombudo Central – Três Barras – Tubarão – Tunápolis – Turvo (Santa Catarina) União do Oeste – Urubici – Urupema – Urussanga Vargem (Santa Catarina) – Vargem Bonita (Santa Catarina) – Vargeão – Vidal Ramos – Videira – Vitor Meireles Xanxerê – Xavantina – Xaxim 20px São Paulo. Adamantina – Adolfo – Aguaí – Agudos – Alambari – Alfredo Marcondes – Altair (São Paulo) – Altinópolis – Alto Alegre (São Paulo) – Alumínio – Alvinlândia – Americana (São Paulo) – Amparo (São Paulo) – Américo Brasiliense – Américo de Campos – Analândia – Andradina – Angatuba – Anhembi – Anhumas – Aparecida (São Paulo) – Aparecida d'Oeste – Apiaí – Aramina – Arandu – Arapeí – Araraquara – Araras – Araçariguama – Araçatuba – Araçoiaba da Serra – Arco-Íris – Arealva – Areias – Areiópolis – Ariranha – Artur Nogueira – Arujá – Aspásia – Assis – Atibaia – Auriflama – Avanhandava – Avaré – Avaí – Águas da Prata – Águas de Lindóia – Águas de Santa Bárbara – Águas de São Pedro – Álvares Florence – Álvares Machado – Álvaro de Carvalho Bady Bassitt – Balbinos – Bananal – Barbosa – Bariri – Barra Bonita (São Paulo) – Barra do Chapéu – Barra do Turvo – Barretos – Barrinha – Barueri – Barão de Antonina – Bastos – Batatais – Bauru – Bebedouro – Bento de Abreu – Bernardino de Campos – Bertioga – Bilac – Birigüi – Biritiba-Mirim – Boa Esperança do Sul – Bocaina (São Paulo) – Bofete – Boituva – Bom Jesus dos Perdões – Bom Sucesso de Itararé – Boracéia – Borborema (São Paulo) – Borebi – Borá – Botucatu – Bragança Paulista – Braúna – Brejo Alegre – Brodowski – Brotas – Buri – Buritama – Buritizal – Bálsamo Cabreúva – Cabrália Paulista – Cachoeira Paulista – Caconde – Cafelândia (São Paulo) – Caiabu – Caieiras – Caiuá – Cajamar – Cajati – Cajobi – Cajuru – Campina do Monte Alegre – Campinas – Campo Limpo Paulista – Campos Novos Paulista – Campos do Jordão – Cananéia – Canas – Canitar – Capela do Alto – Capivari – Capão Bonito – Caraguatatuba – Carapicuíba – Cardoso – Casa Branca – Castilho – Catanduva – Catiguá – Caçapava – Cedral (São Paulo) – Cerqueira César – Cerquilho – Cesário Lange – Charqueada – Chavantes – Clementina – Colina – Colômbia – Conchal – Conchas – Cordeirópolis – Coroados – Coronel Macedo – Corumbataí – Cosmorama – Cosmópolis – Cotia – Cravinhos – Cristais Paulista – Cruzeiro (São Paulo) – Cruzália – Cubatão – Cunha – Cássia dos Coqueiros – Cândido Mota – Cândido Rodrigues Descalvado – Diadema – Dirce Reis – Divinolândia – Dobrada – Dois Córregos – Dolcinópolis – Dourado – Dracena – Duartina – Dumont Echaporã – Eldorado (São Paulo) – Elias Fausto – Elisiário – Embaúba – Embu – Embu-Guaçu – Emilianópolis – Engenheiro Coelho – Espírito Santo do Pinhal – Espírito Santo do Turvo – Estiva Gerbi – Estrela d'Oeste – Estrela do Norte (São Paulo) – Euclides da Cunha Paulista Fartura – Fernando Prestes – Fernandópolis – Fernão – Ferraz de Vasconcelos – Flora Rica – Floreal – Florínia – Flórida Paulista – Franca – Francisco Morato – Franco da Rocha Gabriel Monteiro – Garça – Gastão Vidigal – Gavião Peixoto – General Salgado – Getulina – Glicério – Guaimbê – Guaiçara – Guapiara – Guapiaçu – Guaraci (São Paulo) – Guarani d'Oeste – Guarantã – Guararapes – Guararema – Guaratinguetá – Guaraçaí – Guareí – Guariba – Guarujá – Guarulhos – Guará – Guatapará – Guaíra (São Paulo) – Guzolândia – Gália Herculândia – Holambra – Hortolândia Iacanga – Iacri – Iaras – Ibaté – Ibirarema – Ibirá – Ibitinga – Ibiúna – Icém – Iepê – Igarapava – Igaratá – Igaraçu do Tietê – Iguape – Ilha Comprida – Ilha Solteira – Ilhabela – Indaiatuba – Indiana (São Paulo) – Indiaporã – Inúbia Paulista – Ipaussu – Iperó – Ipeúna – Ipiguá – Iporanga – Ipuã – Iracemápolis – Irapuru – Irapuã – Itaberá – Itajobi – Itaju – Itanhaém – Itapecerica da Serra – Itapetininga – Itapeva (São Paulo) – Itapevi – Itapira – Itapirapuã Paulista – Itaporanga (São Paulo) – Itapura – Itapuí – Itaquaquecetuba – Itararé – Itariri – Itatiba – Itatinga – Itaí – Itaóca – Itirapina – Itirapuã – Itobi – Itu – Itupeva – Ituverava – Itápolis Jaborandi (São Paulo) – Jaboticabal – Jacareí – Jaci – Jacupiranga – Jaguariúna – Jales – Jambeiro – Jandira – Jardinópolis (São Paulo) – Jarinu – Jaú – Jeriquara – Joanópolis – José Bonifácio – João Ramalho – Jumirim – Jundiaí – Junqueirópolis – Juquitiba – Juquiá – Júlio Mesquita Lagoinha – Laranjal Paulista – Lavrinhas – Lavínia – Leme – Lençóis Paulista – Limeira – Lindóia – Lins – Lorena – Lourdes – Louveira – Lucianópolis – Lucélia – Luiziânia – Lupércio – Lutécia – Luís Antônio Macatuba – Macaubal – Macedônia – Magda – Mairinque – Mairiporã – Manduri – Marabá Paulista – Maracaí – Marapoama – Marinópolis – Mariápolis – Martinópolis – Marília – Matão – Mauá – Mendonça – Meridiano – Mesópolis – Miguelópolis – Mineiros do Tietê – Mira Estrela – Miracatu – Mirandópolis – Mirante do Paranapanema – Mirassol – Mirassolândia – Mococa – Mogi Guaçu – Mogi das Cruzes – Moji-Mirim – Mombuca – Mongaguá – Monte Alegre do Sul – Monte Alto – Monte Aprazível – Monte Azul Paulista – Monte Castelo (São Paulo) – Monte Mor – Monteiro Lobato – Monções – Morro Agudo – Morungaba – Motuca – Murutinga do Sul Nantes (São Paulo) – Narandiba – Natividade da Serra – Nazaré Paulista – Neves Paulista – Nhandeara – Nipoã – Nova Aliança – Nova Campina – Nova Canaã Paulista – Nova Castilho – Nova Europa – Nova Granada – Nova Guataporanga – Nova Independência – Nova Luzitânia – Nova Odessa – Novais – Novo Horizonte (São Paulo) – Nuporanga Ocauçu – Olímpia – Onda Verde – Oriente – Orindiúva – Orlândia – Osasco – Oscar Bressane – Osvaldo Cruz – Ourinhos – Ouro Verde (São Paulo) – Ouroeste – –Óleo Pacaembu – Palestina (São Paulo) – Palmares Paulista – Palmeira d'Oeste – Palmital (São Paulo) – Panorama – Paraguaçu Paulista – Paraibuna – Paranapanema – Paranapuã – Parapuã – Paraíso (São Paulo) – Pardinho – Pariquera-Açu – Parisi – Patrocínio Paulista – Paulicéia – Paulistânia – Paulo de Faria – Paulínia – Pederneiras – Pedra Bela – Pedranópolis – Pedregulho – Pedreira – Pedrinhas Paulista – Pedro de Toledo – Penápolis – Pereira Barreto – Pereiras – Peruíbe – Piacatu – Piedade – Pilar do Sul – Pindamonhangaba – Pindorama – Pinhalzinho (São Paulo) – Piquerobi – Piquete – Piracaia – Piracicaba – Piraju – Pirajuí – Pirangi – Pirapora do Bom Jesus – Pirapozinho – Pirassununga – Piratininga – Pitangueiras (São Paulo) – Planalto (São Paulo) – Platina – Poloni – Pompéia – Pongaí – Pontal – Pontalinda – Pontes Gestal – Populina – Porangaba – Porto Feliz – Porto Ferreira – Potim – Potirendaba – Poá – Pracinha – Pradópolis – Praia Grande (São Paulo) – Pratânia – Presidente Alves – Presidente Bernardes (São Paulo) – Presidente Epitácio – Presidente Prudente – Presidente Venceslau – Promissão Quadra – Quatá – Queiroz – Queluz – Quintana Rafard – Rancharia – Redenção da Serra – Regente Feijó – Reginópolis – Registro – Restinga – Ribeira – Ribeirão Bonito – Ribeirão Branco – Ribeirão Corrente – Ribeirão Grande – Ribeirão Pires – Ribeirão Preto – Ribeirão do Sul – Ribeirão dos Índios – Rifaina – Rincão – Rinópolis – Rio Claro (São Paulo) – Rio Grande da Serra – Rio das Pedras – Riolândia – Riversul – Rosana – Roseira – Rubinéia – Rubiácea Sabino – Sagres – Sales – Sales Oliveira – Salesópolis – Salmourão – Saltinho (São Paulo) – Salto – Salto Grande – Salto de Pirapora – Sandovalina – Santa Adélia – Santa Albertina – Santa Branca – Santa Bárbara d'Oeste – Santa Clara d'Oeste – Santa Cruz da Conceição – Santa Cruz da Esperança – Santa Cruz das Palmeiras – Santa Cruz do Rio Pardo – Santa Ernestina – Santa Fé do Sul – Santa Gertrudes – Santa Isabel (São Paulo) – Santa Lúcia (São Paulo) – Santa Maria da Serra – Santa Mercedes – Santa Rita d'Oeste – Santa Rita do Passa Quatro – Santa Rosa de Viterbo – Santa Salete – Santana da Ponte Pensa – Santana de Parnaíba – Santo Anastácio – Santo André (São Paulo) – Santo Antônio da Alegria – Santo Antônio de Posse – Santo Antônio do Aracanguá – Santo Antônio do Jardim – Santo Antônio do Pinhal – Santo Expedito – Santos – Santópolis do Aguapeí – Sarapuí – Sarutaiá – Sebastianópolis do Sul – Serra Azul – Serra Negra – Serrana – Sertãozinho (São Paulo) – Sete Barras – Severínia – Silveiras – Socorro – Sorocaba – Sud Mennucci – Sumaré – Suzano – Suzanápolis – São Bento do Sapucaí – São Bernardo do Campo – São Caetano do Sul – São Carlos (São Paulo) – São Francisco (São Paulo) – São Joaquim da Barra – São José da Bela Vista – São José do Barreiro – São José do Rio Pardo – São José do Rio Preto – São José dos Campos – São João da Boa Vista – São João das Duas Pontes – São João de Iracema – São João do Pau d'Alho – São Lourenço da Serra – São Luiz do Paraitinga – São Manuel – São Miguel Arcanjo – São Paulo – São Pedro (São Paulo) – São Pedro do Turvo – São Roque – São Sebastião (São Paulo) – São Sebastião da Grama – São Simão (São Paulo) – São Vicente (São Paulo) Tabapuã – Tabatinga (São Paulo) – Taboão da Serra – Taciba – Taguaí – Taiaçu – Taiúva – Tambaú – Tanabi – Tapiratiba – Tapiraí (São Paulo) – Taquaral – Taquaritinga – Taquarituba – Taquarivaí – Tarabai – Tarumã – Tatuí – Taubaté – Tejupá – Teodoro Sampaio (São Paulo) – Terra Roxa (São Paulo) – Tietê (São Paulo) – Timburi – Torre de Pedra – Torrinha – Trabiju – Tremembé – Três Fronteiras – Tuiuti – Tupi Paulista – Tupã – Turiúba – Turmalina (São Paulo) Ubarana – Ubatuba – Ubirajara – Uchoa – União Paulista – Uru – Urupês – Urânia Valentim Gentil – Valinhos – Valparaíso (São Paulo) – Vargem (São Paulo) – Vargem Grande Paulista – Vargem Grande do Sul – Vera Cruz (São Paulo) – Vinhedo – Viradouro – Vista Alegre do Alto – Vitória Brasil – Votorantim – Votuporanga – Várzea Paulista 20px Sergipe. Amparo de São Francisco – Aquidabã – Aracaju – Arauá – Areia Branca (Sergipe) Barra dos Coqueiros – Boquim – Brejo Grande Campo do Brito – Canhoba – Canindé de São Francisco – Capela (Sergipe) – Carira – Carmópolis – Cedro de São João – Cristinápolis – Cumbe Divina Pastora Feira Nova (Sergipe) – Frei Paulo Gararu – General Maynard – Gracho Cardoso Ilha das Flores – Indiaroba – Itabaiana (Sergipe) – Itabaianinha – Itabi – Itaporanga d'Ajuda Macambira – Malhada dos Bois – Malhador – Maruim – Moita Bonita – Monte Alegre de Sergipe – Muribeca Neópolis – Nossa Senhora Aparecida – Nossa Senhora da Glória – Nossa Senhora das Dores – Nossa Senhora de Lourdes – Nossa Senhora do Socorro Pacatuba (Sergipe) – Pedra Mole – Pedrinhas – Pinhão (Sergipe) – Pirambu – Porto da Folha – Poço Redondo – Poço Verde – Propriá Riachuelo (Sergipe) – Riachão do Dantas – Ribeirópolis – Rosário do Catete Salgado – Santa Luzia do Itanhy – Santa Rosa de Lima (Sergipe) – Santana do São Francisco – Santo Amaro das Brotas – Simão Dias – Siriri – São Cristóvão – São Domingos (Sergipe) – São Francisco (Sergipe) – São Miguel do Aleixo Telha – Tobias Barreto – Tomar do Geru 20px Tocantins. Abreulândia – Aguiarnópolis – Aliança do Tocantins – Almas – Alvorada (Tocantins) – Ananás – Angico – Aparecida do Rio Negro – Aragominas – Araguacema – Araguanã (Tocantins) – Araguatins – Araguaçu – Araguaína – Arapoema – Arraias – Augustinópolis – Aurora do Tocantins – Axixá do Tocantins Babaçulândia – Bandeirantes do Tocantins – Barra do Ouro – Barrolândia – Bernardo Sayão – Bom Jesus do Tocantins (Tocantins) – Brasilândia do Tocantins – Brejinho de Nazaré – Buriti do Tocantins Cachoeirinha (Tocantins) – Campos Lindos – Cariri do Tocantins – Carmolândia – Carrasco Bonito – Caseara – Centenário (Tocantins) – Chapada da Natividade – Chapada de Areia – Colinas do Tocantins – Colméia – Combinado – Conceição do Tocantins – Couto de Magalhães – Cristalândia – Crixás do Tocantins Darcinópolis – Dianópolis – Divinópolis do Tocantins – Dois Irmãos do Tocantins – Dueré Esperantina (Tocantins) Figueirópolis – Filadélfia (Tocantins) – Formoso do Araguaia – Fortaleza do Tabocão – Fátima (Tocantins) Goianorte – Goiatins – Guaraí – Gurupi Ipueiras (Tocantins) – Itacajá – Itaguatins – Itapiratins – Itaporã do Tocantins Jaú do Tocantins – Juarina Lagoa da Confusão – Lagoa do Tocantins – Lajeado (Tocantins) – Lavandeira – Lizarda – Luzinópolis Marianópolis do Tocantins – Mateiros – Maurilândia do Tocantins – Miracema do Tocantins – Miranorte – Monte Santo do Tocantins – Monte do Carmo – Muricilândia Natividade (Tocantins) – Nazaré (Tocantins) – Nova Olinda (Tocantins) – Nova Rosalândia – Novo Acordo – Novo Alegre – Novo Jardim Oliveira de Fátima Palmas – Palmeirante – Palmeiras do Tocantins – Palmeirópolis – Paranã – Paraíso do Tocantins – Pau d'Arco (Tocantins) – Pedro Afonso – Peixe – Pequizeiro – Pindorama do Tocantins – Piraquê – Pium – Ponte Alta do Bom Jesus – Ponte Alta do Tocantins – Porto Alegre do Tocantins – Porto Nacional – Praia Norte – Presidente Kennedy (Tocantins) – Pugmil Recursolândia – Riachinho (Tocantins) – Rio Sono – Rio da Conceição – Rio dos Bois Sampaio – Sandolândia – Santa Fé do Araguaia – Santa Maria do Tocantins – Santa Rita do Tocantins – Santa Rosa do Tocantins – Santa Tereza do Tocantins – Santa Terezinha do Tocantins – Silvanópolis – Sucupira – São Bento do Tocantins – São Félix do Tocantins – São Miguel do Tocantins – São Salvador do Tocantins – São Sebastião do Tocantins – São Valério da Natividade – Sítio Novo do Tocantins Taguatinga – Taipas do Tocantins – Talismã – Tocantinópolis – Tocantínia – Tupirama – Tupiratins Brasil Sykkelcross. Amatør-syklisten Lance Doherty under sykkelcross-konkurransen "ECV Gran Prix of Gloucester" i Gloucester, Massachusetts 31. oktober 2004. Han har gått av Bianchi-sykkelen sin for å løpe opp en bratt bakke eller hoppe over hindre (ikke vist). Mange sykkel­cross-sykler har fire bremse­håndtak slik som denne sykkelen. Sykkelcross ("Cyclo-cross") er en mellomting mellom landeveissykling og terrengsykling. Banene inneholder både gress, asfalt, jord og hindre, og man må derfor bære sykkelen deler av løypen. Løpene foregår normalt om høsten eller vinteren, varer mellom en halv og en hel time, og foregår i rundløyper som har en lengde på 2,5 til 3,5 kilometer hvorav 90 % skal være mulig å sykle. Syklene som benyttes innen sykkelcross kan se ut som modifiserte landeveissykler med bukkehornstyre, bredere 700C dekk (opptil 33 mm) og cantileverbremser. Fra 1. juli 2010 ble det tillatt å bruke sykler med skivebremser i UCI-godkjente stevner og til trening. Ole Devik. Ole Jonson Devik (født 27. februar 1856 i Gloppen, død 5. april 1941 i Oslo) var Bryn skoles første overlærer og pioner innen utvikling av skolehager i Norge. Liv og virke. Ole Devik ble født av Jon Andenes (1819–1877, fra Vereide) og Elisabet Devik (1831–1920, på gården Devik i Gloppen i Nordfjord. Gården lå i bratt lende på sørsiden av Gloppefjorden, og båt var et nødvendig skyssmiddel. Devik tok lærerskoleeksamen 20 år gammel, ved Stord lærerskole i 1876. Han arbeidet som lærer blant annet i Florø og Bø i Ytre Sogn før han flyttet til Oslo og ble i 1893 lærer ved Ulven skole. Devik begynte samtidig som kirkesanger og klokker i Østre Aker kirke. Devik var senere aktiv i stiftelsen av Bryn avholdslag, og arbeidet i speiderarbeid på Breidablikk. Etter han etablerte seg i Oslo, solgte han i 1889 gården på Devik til Kornelius Hyenes. Bryn skole ble bygget i 1900 og tok over for den gamle Ulven skole, som samtidig ble nedlagt. Ole Devik ble i 1915 ansatt som den første overlærer ved Bryn skole. Ole Devik viste stor arbeidskapasitet og var aktiv på flere fronter. Ved siden av arbeidet på skolen og i kirken ble han aktiv i organisasjonsarbeid. Lærernes rettigheter og arbeidsvilkår ble viktig for han, og fra 1886–1908 virket han som formann i Norges Lærerforening for Akershus krets. I perioden 1907–1914 var han så vel sentralstyremedlem i lærerlaget. Han var også medlem av lærernes fredsnemnd. Bryn skoles musikkorps ble også stiftet på Ole Deviks initiativ. Devik ledet statens lærerkurser i jordbruksopplæring i 26 år. Han reiste også landet rundt og holdt foredrag, fikk i stand skolehager flere steder i Norge, og ble kalt "skolehagens far" i Aker. Devik holdt utstillinger med grønnsaker og frukt fra skolehagene hver høst. Ettermæle. Ole Devik mottok H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull etter at han sluttet som lærer i 1927. I 1929 mottok han også Norges Bondelags gullmedalje. "Ole Deviks vei" ble navngitt i 1952. Bydelsutvalget i Helsfyr-Sinsen endret navnet etter vedtak i møte 30. september 1999 og kalte deretter veien for "Ole Deviks Allé". Se også. Liste over kjente personer fra Gloppen kommune Arne Åhman. Arne Åhman (født 4. februar 1925 i Nordingrå) er en tidligere svensk friidrettsutøver som konkurrerte i tresteg. Han ble olympisk mester i tresteg under OL 1948 i London. Rekkefølgen for deltakene gikk alfabetisk, Åhman ble Aahman på engelsk og han fikk således hoppe først. Han satte ny svensk rekord i sitt første hopp med 15,40 og etter hvert ble tilløpsbanen i stadig dårligere stand. Ingen av de andre hopperne klarte å slå Åhmans lengde, og gullmedaljen var hans. Norges Lærerforening. Norges Lærerforening var en fagforening (for lærere). Norges Lærerlag. Fagforeningen Norges Lærerlag ble stiftet i 1892. I 1966 ble Norsk Lærerlag dannet etter sammenslutningen av "Norges Lærerlag" og Norges Lærerinneforbund (uten Oslo Lærerinnelag og Oslo Lærerlag). Sammenslutningen fra 9. juli 1966, inngikk senere i nye sammenslutninger som siden har vært med på å danne Utdanningsforbundet i 2001. Norske Barnehagelærerinners Landsforbund. Norske Barnehagelærerinners Landsforbund var en fagforening som ble stiftet i 1948. 1. juli 1962 ble forbundet innlemmet i Norsk Lærerlag, som siden ble en del av Utdanningsforbundet. Norsk Lærerlag. Norsk Lærerlag er en tidligere fagforening for lærere, dannet i 1966. Organisasjonen kom til ved en sammenslutning av Norges Lærerlag (etablert 1892), Norges Lærerinneforbund (1912), Norsk Øvingslærerlag (1935) og Norges Skolelederlag (1924). 1. januar 2002 ble Norsk Lærerlag slått sammen med Lærerforbundet, og formet organisasjonen Utdanningsforbundet. Norsk Lærerlag hadde i overkant av 90 000 medlemmer ved sammenslåingen. Ved etableringen i 1966 valgte Oslo Lærerinnelag og Oslo Lærerlag å stå utenfor. Oslo Lærerinnelag kom til to år senere, i 1968, mens Oslo Lærerlag sluttet seg til Norsk Lærerlag først i 1979 etter at de fremforhandlet egen avtale. Lærerforbundet. Lærerforbundet er en tidligere fagforening for lærere, stiftet i 1993. Organisasjonen kom til ved en sammenslutning av Norsk Undervisningsforbund, Norsk Faglærerlag, Norsk Spesiallærerlag og Norges Handelslærerlag. 1. januar 2002 ble Lærerforbundet slått sammen med Norsk Lærerlag, og formet den nye lærerorganisasjonen Utdanningsforbundet. Anders Folkestad ledet Lærerforbundet i alle de åtte årene organisasjonen eksisterte, 1993–2001. Vilho Tuulos. Vilho Immanuel «Ville» Tuulos (født 26. mars 1895 i Tammerfors, død 2. september 1967 i Tammerfors) var en finsk friidrettsutøver som konkurrerte i tresteg og lengdehopp. Tuulos ble olympisk mester i tresteg under OL 1920 i Antwerpen. Han hoppet 14,50 i kvalifiseringen og det resultatet tok han med seg til finaleomgangen. Ingen hoppet lengre enn hans kvalifiseringshopp og gullmedaljen var hans. Tuulos kom på tredje plass i tresteg under både OL 1924 og 1928. Hans beste OL-plassering i lengdehopp var en fjerdeplass i Paris 1924. Tuulos forbedret europarekorden i tresteg to ganger, 20. juli 1919 i Tammerfors med et hopp på 15,30 og 6. juli 1923 i Borås. Den rekorden innehadde han i seksten år. Tøyengata (Oslo). Tøyengata er en gate i Oslo mellom Finnmarkgata og Grønlandsleiret. Revetal. Revetal er administrasjonssenteret i Re kommune i Vestfold. Sammen med det nærliggende boligfeltet Bergsåsen utgjør det tettstedet Revetal/Bergsåsen, som har innbyggere per 1. januar. Navnet. Revetal er nevnt i et diplom fra 1320, som «Reffoudale». Navnet ble tidligere skrevet Rævetal, og kommer av «rev» og «tagl» som er håret i dyrets hale. Næringsliv. Revetal sentrum dekker de fleste behov for kommunen. Av bedrifter er Agios, Cederroth og Prior Eggprodukter av betydning. Kommunikasjon. Revetal har bussforbindelse til Tønsberg og ekspressbusser til Oslo. Fylkesvei 35 («Bispeveien») går gjennom Revetal sentrum. De fredløses krig. De fredløses krig (De fredløses hævnkrig eller Dansk-Norske Krig), en dansk-norske krig under årene 1288 til 1295 var en storkonflikt mellom to kongehus over arvekrav og særinteresser som var utløst av et mystisk kongemord på Erik Klipping. Kongemordet i Findrup i 1286 fikk seriøse politiske konsekvenser for en gruppe stormenn som hadde vært i opposisjon og som hadde skaffet seg mektige fiender som benyttet anledningen for et oppgjør i rettssaken omkring udådet. Stormennene som ble lyst fredløs og fratatt deres eiendommer, flyktet til Norge der de fikk beskyttelse. To år senere startet den dansk-norske krigen som betegnes som "de fredløses krig" fordi de danske fredløse stormennene hadde fått en viktig betydelighet for den norske krigsstrategien mot det danske kongeriket. De norske krigsflåtene herjet rundt omkring med stor brutalitet på de danske stredene og svidde av flere byer ved flere årlige sjøtoger fra 1288 til 1295 med få større militære sammenstøter. En våpenstillstandsavtale ble inngått under et fredsmøte på Hindsgavl Slott i 1295 som formelt avsluttet krigen og de danske fredløse fikk innvilget deres krav ovenfor danskekongen. Et forlik mellom det norske kongehuset og det danske kongehuset ble ikke fullført før i 1308 etter fire år med oppbluss og et par sjøtoger som var innledet med en krigserklæring i 1307. Herslebs gate (Oslo). Herslebs gate er en gate i Oslo mellom Korsgata og Tøyengata. Herslebs gate ble i 1866 oppkalt etter professor Svend Borchmann Hersleb. Østfronten (andre verdenskrig). Østfronten under andre verdenskrig var en kampfront gjennom Sentral- og Øst-Europa fra det tyske overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 til Tysklands sammenbrudd 8. mai 1945. På sovjetisk side ble kampene på østfronten referert til som "Den store fedrelandskrigen" (russisk: Великая Отечественная война), et begrep som ble brukt som mobiliserende element og med referanse til Napoleons felttog i Russland 1812, en krig som i sin tid ble omtalt som "Fedrelandskrigen" (russisk: Отечественная война). Krigsskueplassen på østfronten var den største i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser, utført av begge de stridende partene. Dette gikk utover sivilbefolkningen, men også de stridende parters soldater og landområder, samt industri og infrastruktur. Tyskland hadde akseptert Genevekonvensjonene før krigen, men følte seg ikke forpliktet av disse siden Sovjetunionen ikke hadde akseptert dem. Begge partene brøt derfor Genèvekonvensjonene under hele krigen på østfronten, blant annet ved drap av krigsfanger i stor skala. Slik skilte kampene her seg fra kampene på andre krigsskueplasser ellers i Europa. Kampene på østfronten varierte mellom en rekke store slag, lange framrykkinger, men også stillstand i lange perioder. Logistikkutfordringene var enorme og innebar at kampen var både mot fienden og mot vær- og terrengforhold, hvor kulde, varme, tørke og gjørme slet på utstyr og mannskaper, samtidig som de to partene kjempet om initiativet. Resultatet av kampene på østfronten under andre verdenskrig var sterkt medvirkende til den totale ødeleggelsen av det nasjonalsosialistiske Tyskland og etableringen av Sovjetunionen som en militær stormakt. Bakgrunn. Det tyske angrepet på Sovjetunionen var politisk-ideologisk betinget. I motsetning til tilsvarende situasjon under første verdenskrig var ikke partene formelt i krig med hverandre da kamphandlingene startet, tvert i mot eksisterte Molotov–Ribbentrop-pakten, en ikke-angrepsavtale hvor Tyskland og Sovjetunionen hadde delt Polen og Baltikum mellom seg. Militært sett var imidlertid situasjonen slik Schlieffenplanen hadde forutsatt under første verdenskrig, nemlig at kamphandlingene på vestfronten var over og Tyskland hadde kontroll over hele det vestlige europeiske kontinentet, inkludert Balkan. Til tross for de enorme ressursene en visste at det ville kreve, var det tyske angrepet på Sovjetunionen motivert utfra behovet for å sikre nødvendige råvarer, selv om leveransene av disse ikke var truet på tidspunktet for angrepet, var de tross alt avhengige av andre. Men begrunnelsen for angrepet ble hele tiden holdt fram som politisk og ideologisk, både ønsket om å samle alle tysktalende innenfor det tyske riket, skaffe «livsrom» for tysk bosetting og ikke minst den ideologiske kampen mot kommunismen, som etter nasjonalsosialistisk tenkning var denne ideologiens største trussel. På denne bakgrunn stolte ikke Adolf Hitler på Josef Stalin og på at Sovjetunionen ville overholde ikke-angrepsavtalen. I tillegg ble angrepet legitimert ved at de slaviske folkene angivelig var mindreverdige i forhold til den ariske rasen, og utfra nasjonalsosialistisk, sosialdarwinistisk tenkning kunne da arierne ta seg til rette. Overfallet på Sovjetunionen. Hitler prioriterte å angripe Sovjetunionen i stedet for å gå til et amfibieangrep på Storbritannia. Han tolket den intense britiske motstanden som at de kunne ha en hemmelig avtale med Stalin og at russerne skulle gå til angrep mens Tyskland var midt i en krevende landgang på de britiske øyer. Hitler var mer bekvem med en landkrig østover, men undervurderte hvor mye som måtte til for å knuse Sovjetunionen. De opprinnelige planene var at dette skulle være over på to-tre måneder, med angrep 22. juni skulle tyskerne etter planen ha god tid til å avslutte felttoget før vinteren kom. Den tyske militære ledelsen var imidlertid skeptisk til Hitlers planer og realismen i disse. Med en styrke på over tre millioner mann, 3 350 stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, 7 184 kanoner og 600 000 kjøretøyer og 750 000 hester, i tillegg stilte Luftwaffe med 2 770 fly, gikk Tyskland til angrep over en meget bred front. Samlet utgjorde dette 73 % av hærens styrke og 65 % av Luftwaffes. Armégruppe Nord (Wilhelm Ritter von Leeb): 26 divisjoner, 3 sikkerhetsdivisjoner Armégruppe Sentrum (Fedor von Bock): 47 divisjoner, 1 forsterket regiment, 3 sikkerhetsdivisjoner Armégruppe Sør (Gerd von Rundstedt): 38 divisjoner, 1 brigade, 3 sikkerhetsdivisjoner I begynnelsen gikk operasjonene i henhold til Hitlers planer. Dette skyldes flere forhold, blant annet den dårlige situasjonen innen befalkorpset i den Røde armé etter Stalins utrenskning i 1937 og at Stalin i sin paranoia ikke stolte på etterretningsmeldingene om den tyske styrkeoppbyggingen langs grensen. De tildels svake kommando- og kontrollsystemene innen den Røde Armé medførte videre at de sovjetiske styrkene holdt seg passive overfor de framrykkende tyske styrkene, da det tok lang tid før de fikk ny ordre til erstatning for den stående ordren om å ikke gjøre noe som kunne provosere Tyskland. Den raske framrykkingen medførte etter hvert problemer for tyskerne, da Blitzkrieg-strategien ikke hadde tatt høyde for de enorme forsyningsproblemer og infanteriets muligheter til å følge opp, som bruk av denne strategien over store landområder krevet. Slik fikk tyskerne en følelse av at de druknet i de enorme landområdene, og de sovjetiske styrkene kunne trekke seg tilbake opptil 1 000 km uten at dette fikk skjebnesvangre militære konsekvenser. Slik ble det etterhvert delvis mulig for de russiske styrkene å slippe unna mange av de store tyske knipetangsmanøvrene med styrkene intakt. Nordlige frontavsnitt. Helt i nord rykket tyske styrker inn fra Finnmark med sikte på å hindre Sovjetunionen å bruke den isfrie havnen i Murmansk for forsyninger fra vestlige land, i første rekke USA. Dette var slutthavnen for den omfattende konvoitrafikken under hele krigen, og helt avgjørende for den sovjetiske krigsevnen. Tilsammen seilte det ikke mindre enn 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945. De fleste av disse gikk til Murmansk og havnene omkring, men enkelte andre gikk videre til andre byer inne i Kvitsjøen. Det tyske angrepet i retning Murmansk møtte sterk motstand og ble stoppet allerede ved Litsadalen. Selv etter at tyskerne hadde kuttet den vitale, karelske jernbanelinjen mellom Kolahalvøya og det øvrige Russland, greide ikke tyskerne å erobre Murmansk, men bombet byen og store deler av denne ble ødelagt. Som et svar på det tyske angrepet startet russerne et bombardement av de finske stillingene i Finland 25. juni, og dette markerte innledningen på de krigshandlingene som på finsk side senere fikk navnet den finske fortsettelseskrigen, da disse krigshandlingene ble ansett for å være en fortsettelse av Vinterkrigen. Finnene erobret tilbake de områder på Det karelske nes og i Øst-Karelen som landet måtte gi fra seg til Sovjetunionen etter Vinterkrigen. Den finske framrykkingen stoppet da den nådde de tidligere grensene mellom Finland og Sovjetunionen som stammet fra før Vinterkrigen. Carl Gustaf Mannerheim visste at Finland etter krigen måtte ha et ryddig forhold til Sovjetunionen og ønsket ikke å sette Finland i en posisjon hvor de permanent truet Leningrad og havnen der. I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nektet den finske overkommandoen å delta i tyskernes bombing av Leningrad, og de beskjøt heller ikke byen fra land. Allerede tidlig i september hadde den tyske Armégruppe Nord rykket nordover gjennom Baltikum og fram mot Leningrad, både fra Narva og rundt Ilmensjøen. 30. august ble jernbaneforbindelsen østover kuttet da den tyske hæren nådde elven Neva. Den 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri, og beleiringen av byen varte helt fra 8. september 1941 til 18. januar 1944. Under beleiringen kunne byen bare forsynes over sjøen Ladoga. Beleiringen førte til store militære tap og ekstreme lidelser blant sivilbefolkningen i byen. Hitler hadde bestemt at byen skulle utslettes etter at den ble inntatt, i et direktiv gitt 29. september 1941 befalte han at de tyske styrkene ikke skulle godta noe tilbud om kapitulasjon. De finske styrkene på Det karelske nes nektet å være med på bombardementet av byen. Moskva. I juli hadde den tyske Armégruppe Sentrum rykket inn i Minsk, og allerede i august vant tyskerne det første slaget om Smolensk i perioden 10. juli – 10. september. Her møtte de tyske styrkene hard motstand, da byen ble ansett som «nøkkelen til Moskva». Ved å kontrollere Smolensk sikret tyskerne broer mellom elvene Daugava, Dnepr samt flere andre elver, noe som forenklet den videre framrykkingen. Det tok hele to måneder før tyskerne hadde nedkjempet Røde armé, og Armégruppe Sentrum måtte sette inn nesten halvparten av sine strategiske reserver (10 av 24 divisjoner). Den tyske styrken som rykket fram mot Moskva kan ha vært sterk nok til å innta byen, men særlig frontavsnittet lenger sør var viktig for å sikre tilgangen på råvarer. Et direktiv fra Hitler av 21. august framhevet at det var viktigere å erobre Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren, enn å presse fram et angrep mot Moskva. Generaloberst Heinz Guderian ble derfor beordret sørover for å midlertidig slutte seg til Armégruppe Sør og sikre tysk erobring av Kiev 19. september, før Guderians styrker kunne vende tilbake til den opprinnelige angrepsstyrken i armégruppe Sentrum. De fleste militærhistorikere mener at denne midlertidige dirigeringen sørover var en fatal strategisk feil, som gjorde at en avgjørende seier ved Moskva glapp, da den medførte ytterligere forsinkelser i forhold til den opprinnelige planen for angrepet mot den sovjetiske hovedstaden. Først 2. oktober 1941 kunne Armégruppe Sentrum under generalfeltmarskalk Fedor von Bock iverksette den endelige offensiven mot Moskva, med kodenavnet "Operasjon Tyfon", hvor målet fortsatt var å erobre den sovjetiske hovedstaden før vinteren satte inn. Tyskerne hadde framgang i de innledende fasene og møtte ikke sterk motstand før de sto rundt 120 kilometer fra byen. I begynnelsen av desember 1941 sto de tyske styrkene kun 30 kilometer fra Kreml, men mannskapet var utslitt og klarte ikke å rykke videre fram. Den 5. desember ble de tyske styrkene angrepet av uthvilte sovjetiske styrker fra Sibir, godt rustet for vinterkrig. Utover vinteren ble de tyske styrkene presset tilbake 100 til 250 kilometer, og presset på byen avtok. Slaget om Moskva er vanligvis ansett som et av de viktigste i krigen på østfronten, både fordi hovedstaden ble reddet og fordi tyskerne her ble slått for første gang i et av de største slag under krigen med over en million døde totalt. Kampene i sør og om Krim og Kaukasus. Armégruppe Sør hadde avansert gjennom Galicia og inn i Ukraina. Denne framrykkingen gikk imidlertid langsomt og led ganske store tap i stridsvognslaget ved Brodij 26. juni – 30. juni 1941. Med bare én åpen korridor mot Kiev under kontroll i midten av juli, rykket en kombinert tysk og rumensk styrke sørover mot Odessa. En pansergruppe rykket øst mot den østlige buktingen av elven Dnepr. Ved et stort slag ved byen Uman 15. juli – 8. august 1941 tok de tyske styrkene rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger i en stor knipetangsmanøver. Armégruppe Sør nådde fram til Krimhalvøya og den smale landforbindelsen Perekopneset i september 1941. 24. september rykket de inn over dette neset og etter fem dagers bitre kamper hadde de etablert forsyningslinjer over det sårbare neset. 18. oktober rykket tyskerne videre og etter ytterligere 10 dager var de sovjetiske forsvarslinjene nedkjempet. 16. november var praktisk talt hele Krimhalvøya under tysk kontroll, bortsett fra byen Sevastopol og de nærmeste områdene. Den Røde armé igangsatte en motoffensiv i et amfibieangrep over Kertsjsundet 30. desember og gjenerobret Kertsj, men i januar var Kertsj igjen på tyske hender. Etter mer enn åtte måneders beleiring og bombardement, måtte de gjenværende sovjetiske styrkene i Sevastopol overgi byen 4. juli 1942. Etter at hele Krim var sikret, begynte den tyske Operasjon Blau 28. juni med målsetning om å sikre tilgangen av råvarer, særlig råolje fra Kaukasus og kull og malm fra Donetsbassenget, og ikke minst hindre den sovjetiske krigsindustrien tilgang på disse varene. I tillegg ønsket også Tyskland å legge press på de britiske posisjonene i det nære østen (Iran og Irak). Operasjonen gikk ikke etter den opprinnelige planen, særlig kjørte framrykkingen mot Stalingrad seg fast og endte med katastrofe i slaget om Stalingrad. Dette krevde alle de tyske ressursene, slik at framrykkingen videre sør stoppet opp. Sovjetiske motangrep vinteren 1941/42. Den Røde armé fikk utover høsten og vinteren 1941 tilførsel av nye, uthvilte og velutstyrte styrker fra Sibir, som hadde blitt stående i Sibir under påvente av et eventuelt japansk angrep. Da dette ikke kom og spionen Richard Sorge kunne rapportere at Japan forberedte angrep i Stillehavet, ble disse styrkene overført til fronten i Europa og satt i kamp utenfor Moskva 5. desember 1941. De sovjetiske styrkene var nå, i motsetning til sine tyske motstandere, utstyrt og trent for vinterkrig. De sovjetiske motoffensivene var kraftige, og 7. januar 1942 var de utslitte og forfrosne tyske styrkene blitt drevet tilbake mellom 100 og 250 km. I perioden 8. januar 1942 og helt fram til 22. mars 1943 var det en rekke forsøk på å erobre den tyske «lommen» ved Rzjev, også kjent som slagene ved Rzjev, før sovjeterne endelig lyktes og tyskerne trakk seg tilbake som et ledd i en større tilbaketrekning. Men de sovjetiske styrkene rykket til dels for fort fram, noe som førte til at også de etter hvert ble utmattet og led et betydelig nederlag i det andre slaget ved Kharkov (12. – 28. mai 1942). Den tyske framgangen og seieren ved Kharkov ble en viktig forutsetning for deres framrykking mot Stalingrad. Stalingrad vinteren 1942/43. Endel av den tyske militære filosofi var å angripe der motstanderen minst ventet det, så raske framrykkinger kunne gjennomføres. Adolf Hitler anså et angrep på Moskva sommeren 1942 som altfor opplagt. Den tyske overkommandoen visste samtidig at tiden var i ferd med å renne ut; USA hadde blitt med i krigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor. Hitler ønsket å avslutte kampene på østfronten, eller i det minste redusere dem, før USA ble tungt involvert i krigen i Europa. På grunn av dette ble nye offensiver i nord og sør vurdert. En offensiv mot den sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus, samt elven Volga; en del av ryggraden for det sovjetiske transportsystemet i Sentral-Asia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og dets økonomi. En annen ressurs Tyskland traktet etter i dette området var jordbruket. Den tyske offensiven mot Stalingrad ble innledet 21. august 1942 og det ble en nådeløs kamp fra hus til hus, fra etasje til etasje: Byen ble skutt fullstendig i stykker, men det lyktes ikke de tyske styrkene å innta hele byen, til tross for at den geografiske plasseringen var slik at den favoriserte en angriper fra vest, i og med at den lå på vestsiden av elven Volga og forsvarerne slik ble liggende med ryggen mot elven og alle forsyningene måtte fraktes svært sårbart over denne. I midten av november fikk marskalk Georgij Zjukov godkjenning fra Stavka til en større motoffensiv, og brøt igjennom både nord og sør for byen. I slutten av november lyktes det Zjukov å lukke inne de 18 tyske divisjonene i en enorm knipetangsmanøver. Av de i alt 330 000 tyske soldatene som ble innringet, var bare 100 000 igjen da de tyske styrkene under feltmarskalk Friedrich Paulus kapitulerte rundt to måneder senere, 31. januar 1943. Etter fem og en halv måneders nådeløse kamper var det tyske nederlaget i Stalingrad fullstendig. I februar 1943 kunne derfor de sovjetiske styrkene rykke fram fra elven Don 500 km til vest for Stalingrad, gjeninnta Kursk 8. februar 1943 og Kharkov. For å sikre de tyske posisjonene, ble det bestemt å forlate Rzjev og samle de tyske styrkene i det østlige Ukraina. Manstein gikk til motoffensiv 20. februar, og kjempet de sovjetiske styrkene tilbake til Poltava og videre tilbake til Kharkov mot slutten av mars. I en vellykket tysk motoffensiv, klarte de å ta tilbake Kharkov i det tredje slaget om Kharkov 16. februar – 15. mars, noe som blir regnet som den siste viktige strategiske tyske seieren på østfronten. Kursk 1943. a> før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Til høyre viser «lommen» ved Kursk Slaget ved Kursk (tysk «Operation Zitadelle») utspant seg i perioden 4. juli – 20. juli 1943 og var det siste avgjørende forsøket fra de tyske styrkene på å gjenvinne initiativet på østfronten etter nederlaget ved Stalingrad. Men den røde armé hadde god kjennskap til de tyske forberedelsene og etablerte dype forsvarsstillinger og samlet store styrker i reserve. Samtidig med at slaget pågikk kom den allierte landgangen på Sicilia 10. juli, og dette kan ha påvirket de tyske disposisjonene. Dette ble et av historiens største panserslag, og sannsynligvis det luftslag i historien med de største tapene på en dag. Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte bare delvis å trenge gjennom de sovjetiske linjene og etterhvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. På tross av at Wehrmacht hadde planlagt en offensiv for å fjerne «lommen ved Kursk», klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene Orjolog Belgorod samtidig som de tyske styrkene måtte evakuere fra Kharkov og ble presset bredt tilbake. Ved at Tyskland tapte slaget ved Kursk hadde den røde armé initiativet resten av krigen. I tillegg viste slaget en krigføring i en skala tidligere ukjent i historien. Den sovjetiske slagplanen og gjennomføringen av den var mønstergyldig og er fremdeles et studieemne på krigsskoler. Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten; resten av krigen var Wehrmacht begrenset til retrett og måtte nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver. De tyske styrkene fortsatte å tilføre sovjetstyrkene store tap; men med en større befolkning, industriell produksjon og ikke minst amerikansk lend-lease våpenhjelp var det umulig å stoppe den røde armé. Tapet førte til at Hitler blandet seg stadig mer inn i de operative militære beslutningene og ble stadig mer detaljorientert. Stalin håndterte dette helt motsatt, etter denne triumfen kunne han trekke seg mer i bakgrunnen og stole på at Stavka tok de riktige beslutningene. Ved det andre slaget om Smolensk 7. august til2. oktober 1943 lyktes Den røde armé å gjennomføre en avgjørende, offensiv operasjon og gjenerobre Smolensk, etter at denne byen hadde vært på tyske hender i mer enn to år. Samtidig gjennomførte Den røde armé en offensiv ved Dnepr i perioden august til desember, og samlet sett sørget de sterkere sovjetiske ressursene for at de tyske kreftene ble spredt for vidt omkring og tapte på det. Den sovjetiske seieren ved Dnepr var kostbar for begge de to stridene partene, men førte til at de sovjetiske styrkene kom seg over det naturlige hinderet som den brede floden Dnepr var og kunne avansere mot Kiev, hvor kampene om byen stod i november og desember 1943 før den ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene. Tyske tilbaketrekninger. Tysk tilbaketrekking gjennom hele Øst-Europa fra august 1943 til desember 1944 Ved slaget ved Kamenets-Podolsk i mars/april 1944 gjorde de sovjetiske styrkene et mislykket forsøk på å ringe inn de tyske styrkene i området. Disse var på dette tidspunktet utmattet etter kampene ved Korsun-Sjevtsjenkivskyj-lommen og hadde derfor et stort behov for å hvile. Den sovjetiske styrken ble ledet av marskalk Georgij Zjukov, og den satte igang offensiven i slutten av mars 1944. Den 25. mars var den tyske styrken omringet og isolert. Til tross for store vanskeligheter lyktes det de tyske styrkene å bryte ut av den sovjetiske innringingen og møte den tyske unnsetningsstyrken, bestående av to panser SS-divisjoner ved byen Buchach den 6. april. De fleste tyske soldatene unnslapp dermed innringingen, men de mistet en stor del av materiellet. 22. juni 1944 iverksatte de sovjetiske styrkene en omfattende offensiv for å presse de tyske styrkene ut av Hviterussland og det østlige Polen, kalt operasjon Bagration. 1,7 millioner sovjetiske soldater slo tilbake de rundt 800 000 soldatene i den tyske Armégruppe Sentrum, slik at denne enheten til slutt brøt sammen da offensiven sluttet 19. august. Da var Den røde armé nådd langt inn i de baltiske landene og sto ved Warszawa. Oppmuntret av at de sovjetiske styrkene stadig nærmet seg, åpnet den polske hjemmearméen 1. august Warszawaoppstanden som en del av en landsomfattende oppstand, men de sovjetiske styrkene stanset framrykkingen og tyskerne knuste oppstanden. Finland undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944 og dette avsluttet Den finske fortsettelseskrigen. Dette gjorde det klart at Tyskland måtte trekke styrkene ut av Finland da disse landene nå teknisk var i krig med hverandre. Dette medførte også tysk tilbaketrekning fra hele Murmanskfronten. Totalt var det en styrke på 200 000 soldater, tusenvis av krigsfanger 20 000 kjøretøyer og 60 000 hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk i alle områdene de trakk seg ut av i denne operasjonen, både i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de sovjetiske styrkene fikk tilgang på forsyninger. Videre utover høsten 1944 fortsatte de sovjetiske styrkene offensiven mot de baltiske landene, og nådde Østersjøen ved Memel 10. oktober, og ved årets utgang hadde de stort sett kontroll i dette området, bortsett fra en større tysk lomme i Kurland som holdt ut resten av krigen som Armégruppe Kurland. Lenger sør startet Den røde armé 29. oktober en offensiv i retning av Ungarn, og Budapest falt 13. februar 1945, og frigjorde hele Balkan. Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanzerarmé og 5. Sjokkarmé. 12. januar og fram til 2. februar 1945 gjennomførte den Røde Armé en stor offensiv vestover langs hele østfronten. Den røde armé tok blant annet utgangspunkt i de to brohodene som var erobret på vestsiden av Wisla under Operasjon Bagration sommeren før, rykket videre vestover og nådde elvene Oder, som de krysset ved byen Kienitz den 31. januar 1945 og nådde også elva Neisse i Vest-Preussen, bare 70 km fra Berlin like etter. Fortsatt holdt tyskerne deler av Østersjøkysten, den såkalte «Østersjøbalkongen», helt isolert fra omverdenen. Den tyske garnisonen i den østprøyssiske hovedstaden Königsberg holdt ut helt til slutten av april. Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også «Østersjøbalkongen» fram til Stettin. Det endelige tyske nederlaget. Den militære situasjonen i Europa ved det tyske sammenbruddet Til sluttkampene om Berlin hadde tyskerne knapt reserver igjen. Forsvarerne var en sammensatt styrke på rundt en million mann, bestående av en blanding av regulære soldater, godt tilårskomne menn i militsen Volkssturm og tvangsutskrevne ungdommer i Hitlerjugend helt ned i 14 års alderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange panzerfaust de kunne bære. Den sovjetiske styrken var overlegen på alle områder. De sovjetiske styrkene på totalt 2,5 millioner soldater ble i felt ledet av marskalkene Konstantin Rokossovskij (gjennom Pommern i nord), Georgij Zjukov (i midten) og Ivan Konev (gjennom Schlesien i sør). Den sovjetiske strategien var å sirkle inn byen ved at Konevs styrker fra sør og Rokossovskijs styrker fra nord skulle møtes vest for byen, mens Zjukov skulle presse de tyske forsvarslinjene fra øst. Josef Stalin spilte de sovjetiske marskalkene ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning mellom disse om hvem som først kunne innta selve byen. Stalin krevet at den Røde armé skulle ha inntatt Berlin til feiringen av 1. mai. Først i slagets siste faser sendte Stalin og Stavka ut klare ordrer om hvilke enheter som skulle gjøre hva. Til slutt var det Zjukov som fikk æren av å innta byens sentrum og riksdagsbygningen, og 2. mai, tre dager etter Hitlers selvmord 30. april, kapitulerte de tyske styrkene i byen. På Vestfronten fortsatte kamphandlingene i noen dager etter Berlins fall før tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7. – 8. mai. Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene seg vestover for å overgi seg til Vestmaktene og unngå sovjetisk fangenskap. Rundt 100 000 skal ha kommet seg gjennom og for Vestmaktene var dette et problem, både i forhold til deres forpliktelser overfor en alliert, men også med å håndtere en så stor flyktningsstrøm. De siste kampene på østfronten sto om Praha i dagene 5.-11. mai under den såkalte Praha-offensiven. De siste dagene disse kampene pågikk var altså etter at Tyskland hadde kapitulert. Bajkalulker. Bajkalulker er en gruppe ulkefisker som omfatter omtrent 2 arter. Om gruppen. De to artene finnes kun i Bajkalsjøen i Sibir. De er hovedføden til bajkalselen. Habitat. Begge artene er ferskvannsarter og er endemiske for Bajkalsjøen. De kan finnes på alle dybder, men liker seg best mellom 200 m og 500 m dybde. Arter som finnes i Norge. Det finnes ingen arter av denne gruppen i Norge Arsia Mons. Arsia Mons, bilde fra NASA Arsia Mons er den sydligste av de tre vulkaner på Mars som til sammen kalles Tharsis Montes. Den er omkring 9000 meter høy. Den er en skjoldvulkan. De to andre vulkanene i gruppen heter Ascraeus Mons og Pavonis Mons. Olympus Mons befinner seg i nærheten. 6000-marks krigen. 6000-marks krigen, var en krig mellom Danmark og Sverige fra 1276 til 1278. Krigen startet på grunn av en uenighet over en avtalt sum på seks tusen mark sølv for dansk assistanse til Magnus Ladulås i Krigen mot Valdemar Birgersson i 1275. Erik Klipping av Danmark hadde inngått avtale om militær assistanse med hertug Magnus Birgersson som fikk leide hundre pansrede krigerne fra kongens egen hær i tillegg til en styrke på 700 mann som ble ledet av grev Jakob av Halland og den danske marsk Stig. Med denne danske hæren startet hertugen et opprør som sluttet med avsettelsen av svenskekongen som ble tatt til fange i Värmland. Hertugen som utropte seg til konge over Sverige, nektet å betale den avtalte summen på seks tusen mark sølv og klaget over herjingene som den danske hjelpestyrken skulle ha begått. Istedenfor, han startet en krig ved å rykke inn i Halland og Skåne ved total overraskelse i høsten 1276. Danskene mobiliserte en hær under marsk Uffo som forhindret den svenske hæren som deretter rømte Skåne uten større krigshandlinger. I de neste årene marsjerte danske styrkene inn i Småland som gjengjeldelse for herjingene på Halland og Skåne. Den danske straffekspedisjonen fulgt etter de fåtallige svenske forsvarsstyrkene inn i Västergötland der de møtte en svensk hæravdeling medregnet 200 pansrede ryttere. Slaget ved Ettak ble et nederlag for danskene som hadde blitt helt overrasket i deres egen leir. Erik Klipping samlet en stor hær i 1277 og gikk inn i Västergötland som på nytt ble underlagt plyndring og herjing, festningene Axwall og Skara ble inntatt av danskene som støttet flere steder på sterk svensk motstand. Erik Klipping besluttet seg for å avslutte felttoget fordi det var ikke ment som annet enn en straffekspedisjon som svar på svenskekongens overfall på Halland og Skåne. Etter å ha kommet hjem innledet danskekongen forhandlinger med svenskene og det ble truffet enighet om en fredsavtale i Laholm, Skåne i begynnelsen av 1278. Magnus Ladulås måtte betalte krigsgjelden som var nedsatt til 4 000 mark sølv. Ratatouille. Ratatouille (uttales "rata'tui") er en grønnsaksstuing fra Provence i Frankrike. Retten lages av blant annet aubergine, løk, tomater, paprika, squash, hvitløk og urter, for eksempel basilikum eller timian, som freses og småkokes i olivenolje. Ratatouille kan serveres som tilbehør til både kjøtt, fisk og pasta. Lida. Lida (Hviterussisk: "Ліда", russisk: "Лида") er en by i Hviterussland. Byen ligger 150 km vest for Minsk og hadde 98 036 innbyggere i 2005. Lida er en industriby som produserer landbruksmaskiner, elektriske apparater og næringsmidler. Byen ble grunnlagt som en festning på 1300-tallet, og vokste deretter til en by. Lida var russisk fra 1795 til 1919, tilhørte Polen fra 1919 til 1945 og Sovjetunionen fra 1945 til 1991. Slaget ved Ettak. Slaget ved Ettak på Västergötland, vest for sjøen Vättern, var en mindre trefning mellom svenske og danske styrker i 1277 hvor danskene led nederlag. Valdemar Birgersson hadde alliert seg med den danske kong Erik Klipping i kampen mot sin bror Magnus Ladulås i 1277. Året før hadde Magnus Ladulås og Erik Klipping blitt uenige, og grunnen var antagelig at Erik mente å ha et krav for å ha gitt hjelp mot Magnus’ opprørske bror Valdemar. Hjelpen ble verdsatt av Erik til 6000 mark sølv. Magnus bestred dette kravet da han anså at han hadde rett til et avdrag for de danske soldatenes herjinger da de trakk seg ut av Sverige. Denne uenigheten førte deretter til åpen krig da Magnus i 1276 herjet i Halland og videre ned i Skåne. Da han møtte en dansk hær under ledelse av marsken Uffo trakk han seg raskt tilbake. Året etter marsjerte Erik Klipping inn i Småland som et svar på de svenske herjingene. Da han ikke møtte motstand ble den danske hæren mer overmodig og gikk inn i Västergötland. Ved påske kom en svensk styrke på 200 ryttere til for å drive danske tilbake. Hærførere var ridderne Ulf Karlsson, Peder Porse og Offe Diver. De kom over danskene, ledet av Bengt av Alsø og Palne Vit, da disse hadde slått leir ved Ettak. Danskene satt og spiste da svenskene overfalt dem. Med stor kraft trengte svenske overraskende inn i den danske leiren. Danskene fløy forvirret rundt og lette etter sine våpen. Bengt av Alsø klart å ta seg ut på egen hest, men Palne Vit ble tatt til fange. Svenskene tok mange fanger som etterhvert ble sluppet fri senere etter å ha sverget riddered på aldri å komme tilbake til Sverige. Det er mer riktig å kalle det et voldsomt overfall enn et regulært slag da danskene knapt maktet å gjøre motstand. Sammenstøtet hadde heller ingen betydning for krigens utvikling da danskekongen senere utrustet en ny og større hær som herjet i Västergötland på senåret 1277. Til sist led antagelig Erik nederlag ettersom han trakk seg tilbake. Senere forhandlinger under Freden i Laholm i begynnelsen av 1278 førte til at Erik senket sine krav med 2000 mark sølv. Eksterne lenker. Ettak Licata. Licata er en by på sørkysten av øya Sicilia i Italia. Byen har omtrent 40 000 innbyggere. Licata ligger ved munningen av elven Salso. Byen har en del svovelutvinning, kunstgjødselfabrikasjon og fiske. Byen dyrker også en del korn og grønnsaker. Licata var et av de alliertes landingssteder i juli 1943, under den annen verdenskrig. Roar. Roar (også Hroar) er en norsk og svensk variant av mannsnavnet Rodger. Navneleddet Rod- kan komme av det norrøne ordet "hróðr", som betyr «ære» eller «berømmelse», eller av det gammelhøytyske "hruod" med samme betydning. Det andre navneleddet kan komme av det norrøne "geirr" eller det gammelhøytyske "ger", som begge betyr «spyd», eller av det urnordiske "*hariaR", «kriger», eller "*wariaR", «forsvarer». Norrøne varianter av navnet var "Hróarr" eller "Róarr". Navnet er også kjent i runeskrift som ("hruar"). Utbredelse. Roar er et vanlig navn i Norge, men er lite utbredt i andre land. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Roar i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. I Norge var navnet mest populært på 1940- og 1950-tallet, men det var selv da ikke blant de aller mest brukte navnene på guttebarn. Småkryp. "Småkryp" (engelsk: "A Bug's Life") er en amerikansk animasjonsfilm produsert av Pixar Animation Studios og utgitt av Walt Disney Pictures og Buena Vista Distribution i USA den 25. november 1998, i Australia den 12. januar 1999 og i Storbritannia den 5. februar 1999. Det er den andre Disney/Pixar-filmen. Filmen handler om et spesielt insekt som leier hva han tror er «krigerinsekter» (faktisk er de sirkusinsekter) for å kjempe mot grådige gresshopper. Filmen ble regissert av John Lasseter. Historien "Småkryp" er en parodi på Æsops fabel om "Insektet og gresshoppen". Abyssocottidae. Abyssocottidae er en gruppe ulkefisker som omfatter 24 arter som kun finnes i Bajkalsjøen i Russland Åsane Senter. Åsane Senter er et tidligere kjøpesenter i bydelen Åsane nord i Bergen. Senteret hadde omkring 80 butikker, vinmonopol, apotek, seks spisesteder og overbygd gågate. Senteret hadde en omsetning på 838 millioner kroner i 2002. Like ved siden av Åsane Senter lå Arken. I 2007 slo Åsane senter og Arken seg sammen og ble Åsane Storsenter. Med tilsammen 135 butikker er det en av de største kjøpesentra i Bergen. Manovo-Gounda St. Floris nasjonalpark. Manovo-Gounda St.Floris nasjonalpark ligger i prefekturatet Bamingui-Bangoran, i Den sentralafrikanske republikk, ved grensen til Tsjad. Parken ble innlemmet på verdensarvlista i 1988 på grunn av sin imponerende biodiversitet. Parken, som utgjør 1 740 000 hektar, ligger 400-800 moh, og er preget av savannelandskap. Parken ligger i den østlige delen av prefekturatet og er avgrenset mot Tsjad av grenseelvene Aouk og Kameur, mot øst av Vakagaelven, mot vest av Manovoelven og mot sør av Bongomassivet. Elven Ndéle-Birao renner gjennom parken. Klimaet er tropisk, med årlig nedbør 960 - 1 700 mm. Regntiden varer fra juni til november. Karakteristiske arter for parken er Svart neshorn, elefanter, gepard, leopard, afrikansk villhund, rødpannegaselle ("Gazella rufifrons") og kafferbøffel. Det er registrert 320 fuglearter, av særlig betydning er vadefuglene på elveslettene i parkens nordlige del. Bare deler av parken har vært kartlagt grundig. De første delene av parken ble fredet i 1933 som "Oubangui-Chari" nasjonalpark. Den skiftet navn til "Matoumara" i 1935 og til "St.Floris nasjonalpark" i 1940. St. Floris ble utvidet i 1960 og 1974, og parken fikk dens nåværende navn og utstrekning i 1979. På grunn av krypskyttere, som fryktes å ha avlivet opptil 80% av dyrelivet i parken, og mordet på fire viltforvaltere, ble parken i 1997 oppført på listen over Truede verdensarvsteder. René Klingbeil. René Klingbeil (født 2. april 1981 i Berlin) er en tysk fotballspiller som spiller for klubben FC Erzgebirge Aue i tredjedivisjon i Tyskland. Han spilte på Viking frem til sommeren 2008. Han kan spille på alle plassene i forsvar men liker seg best som venstreback. Han startet sin profesjonelle karriere i 1998 med Borussia Mönchengladbach. I 2003 gikk han til Hamburger SV og spilte 51 kamper der inntil han gikk gratis til Viking i 2007. Han spilte sin siste kamp for Viking i UEFA Cup-kvaliken mot Vetra fra Litauen og returnerte deretter til Tyskland. Klinte. Klinte eller Åkerklint ("Agrostemma githago") er en truet blomsterart i nellikfamilien. Den forekommer i Europa, Asia og Nord-Afrika, men er nå truet av utryddelse. I tidligere tider var planten vanlig å finne på åkre, enger og annen kulturmark. I Skandinavia eksisterer fortsatt Klinten naturlig på noen få steder, som på Öland i Sverige der den er funnet på to områder. Klinte kan trives i alle typer jord og er en lettdyrket og takknemlig sommerblomst. Den er ettårig med en vakker blomst som kan bli opptil 80 cm høy. Blomstene er rødfiolette, 3-5 cm vide med 5 kronblader og uten lukt. Frukten er en kapsel som åpner seg når den blir moden med 5 kapseltenner. Frøene er svarte og nyreformede, ca 3 mm lange. Frøene er giftige og må ikke spises. Klinten blomstrer i juni-juli i Norge/Sverige. I Norge var Klinten ganske vanlig på Øst- og Sørlandet frem til 1920-tallet og er nå nesten utryddet. I Sør-Trøndelag ble den rødlistet som utryddet i 1996. Klinten kom til Norge før Middelalderen og arten er fullstendig tilpasset gammeldags jordbruk. Den tåler ikke endringene som moderne driftsformer har ført med seg og frøene har dessverre ikke evnen til å kunne hvile i jorden, slik at eventuelle frøbanker kan bygges opp. Det jobbes med å bringe arter som Klinten tilbake til sin opprinnelige tilstand i eldre kulturmark der gamle driftsformer fortsatt holdes i hevd. I Sverige hvor Klinten fortsatt er å finne i vill tilstand kan frø hentes fra disse og brukes til å gjenskape forekomster av Klinte i Norge. I 2009 ble den observert på en forekomst i Østfold. Blir Klinte observert i Norge er det meget viktig at forekomsten får stå i fred, slik at den kan få frøså seg selv. Leiv Sandsdalen. Leiv Øysteinson Sandsdalen (født 28. mai 1825 i Seljord i Telemark, død 14. februar 1896) var en av de fremste spelemennene i Telemark under andre halvdel av 1800-talet. Sandsdalen hadde først og fremst spillet etter faren, Øystein Langedrag (1786-1848), og de mest kjente slåttene etter Sandsdalen er nettopp de han hadde der i fra, f.eks. "Systerslåttane" og "Brudemarsj frå Seljord". To av slåttene han hadde hjemmefra har i ettertid blitt oppkalt etter Leiv Sandsdalen: "Sandsdalen" (også kalt "Langedragen") og "Sandsdalen II" (også kalt "Skarsnuten"). Rikard Berge skriver om Sandsdalen, at han hadde et klokt hode og var en god kunstner også når det gjaldt andre ting enn musikk. Han var både snekker, treskjærer, klassisk forteller og oppfinner. Sandsdalen lagde også hardingfeler og eksperimenterte med å utbedre instrumentet. Han brukte forøvrig å spille på ei hardingfele laget av Erik Jonsson Helland i 1864. Fela var større enn det som var vanlig og var en av de første moderne hardingfelene slik som vi kjenner dem. I dag er denne fela «Kjempa», en av landets mest kjente hardingfeler, og eies av Bø Museum. Kjos-Langedrag-Sandsdaltradisjonen. I Vest-Telemark går tradisjonen tilbake til Tov Kristianson (f. ca. 1750), Gunnar Grjotnes (1754–1804), Kviteseid, og Jon Kjos (1754–1826). Åmotsdal i Seljord. Jon Kjos var stenderspelemann i Vest-Telemark og hadde monopol på gjestebudspill i distriktet. Sentralt i videreføringen av dette spillet står Olav Soterud (1782–1828), Øystein Langedrag og Leiv Sandsdalen. Leiv Sandsdalen hadde stor slåttekunnskap, men holdt seg stort sett til Vest-Telemarkstradisjonen. Sandsdalen reiste ikke mye ut av lokalmiljøet på spilleferder, slik som mange andre utøvere. Likevel må det sies å være trekk fra det såkalte Myllarspelet i deler av Sandsdalstradisjonen. Her kan det legges til at faren, Øystein Langedrag, var en av Myllargutens sentrale læremesterer og regnes som en grunnlegger for dette spillet. Langedragen hadde forøvrig en del slåtter felles med Luraasbrødrene fra Tinn. Om Langedrag-Sandsdalspelet var direkte påvirket av det gamle tinndølspillet eller omvendt er ikke godt å si. Kanskje dreier det seg om slåtter som var godt utbredt under den aktuelle tida, derfor dels sammenfallende repertoar. De slåttene som kalles Luråsslåtter i Tinn kalles Langedragslåtter i Seljord. Arvtakere av Langedrag-Sandsdalspelet. Flere spelemenn fikk lære direkte av Sandsdalen, bl.a. Kjetil Flatin, Seljord, Egil Manheim, Seljord, Hans Smeland Seljord, Hallvard Flatland, Bø og Olav Mossafinn, Voss. Gjennom disse har Langedrag-Sandsdalsspelet blitt videreført både i Telemark og Hordaland. Nevnes bør også Peter Veum, Fyresdal, som var mye hos Langedragen. Veum skulle som kjent komme til å bli en viktig kilde for spelemenn i Setesdal. Den fyrste store, og velkjende, kvinnelege hardingfelespelaren, Kristiane Lund i Bø (3.8.1889-23.12.1976), hadde som ein av sine fremste slåttar "Sandsdalsspringaren" som ho vann kappleikar med. Hennar form av denne springaren står fram som ei av dei fremste formene, ifylgje spelemannen Gunnulf Borgen. Sandsdalsslåtter i skriftlige kilder. Noen av slåttene til Sandsdalen er nedtegnet av L. M. Lindeman. I Hardingfeleverket finner vi flere slåtter i tradisjon etter Sandsdalen, bl.a. springaren "Jåle-Ragnhild". Ekstern lenke. "Eit stykke frå Norges Musikkhistorie", 1921 Royal Charter. Royal Charter er et dokument hvor monarken garanterer visse rettigheter til en by, et universitet eller et kommersielt selskap. Av kjente selskap som ble opprettet ved Royal Charter er det fremdeles eksisterende Hudson's Bay Company og Det britiske Ostindiske kompani som er nedlagt. I USA ble flere av de tidligste utdanningsinstitusjonene etablert ved Royal Charter, blant de Harvard College ved nåværende Harvard University, og Yale University. Nongqawuse. Nongqawuse (til høyre) med profetinnen Nonkosi Nongqawuse (1840-årene–1898) var xhosa–profetinnen som fikk profetiene som endte med at xhosaene drepte kveget sitt i 1856–57. I april eller mai 1856 gikk tenåringen Nongqawuse og hennes venn Nombanda for å hente vann fra en dam nær munningen av Gxarha. Da hun returnerte, fortalte Nongqawuse sin onkel og verge Mhlakaza at hun hadde møtt åndene til tre av hennes forfedre. Hun hevdet at åndene hadde fortalt henne at xhosafolket skulle ødelegge deres avlinger og drepe sitt kveg, kilden for deres velstand. Til gjengjeld skulle åndene kaste de britiske nybyggerne på sjøen. De skulle også fylle opp kornlagrene og fylle kraalene mer flottere og friskere kveg. Samtidig var mange av xhosaenes kvegflokker plaget med «lungesykdom», muligens introdusert av europeisk kveg, og mange av kvegene var allerede døde. Mhlakaza gjentok profetien til den fremste høvdingen, Sarhili. Sarhili beordret sine tilhengere om å adlyde profetien, noe som fikk bevegelsen til å spre seg til det punkt der den ikke kunne stoppes. Kvegdrepingen fikk ikke bare konsekvenser for gcaleka, Sarhilis klan, men hele xhosanasjonen, og det er anslått at gcalekaene drepte mellom 300 000 og 400 000 storfe. Nongqawuse forutsa at forfedrenes løfte skulle innfris den 18. februar 1857 da sola ville bli rød. Men den dagen stod sola opp med samme farge som alle andre dager, og profetien ble ikke innfridd. Til å begynne med skyldte Nongqawuses tilhengere på de som ikke adlød hennes instruksjoner, men de vendte seg senere mot henne. I etterspillet til krisen sank befolkningen i Britisk Kaffraria fra 105 000 til mindre enn 27 000 på grunn av den resulterende hungersnøden. I minst et tilfelle ble det rapportert at mennesker ble tvunget til å ty til kannibalisme. Nongqawuse ble arrestert av britiske myndigheter og sendt til Robben Island. Etter at hun ble satt fri, levde hun på en gård i distriktet Alexandria i den østlige Kappkolonien, hvor hun døde i 1898. Dan Abnett. Dan Abnett (født 12. oktober 1965) er en engelsk forfatter, for det meste av tegneserier og fortellinger satt til spillverdener. Dan Abnett har for det meste jobbet for det britiske tegneserieheftet "2000 AD", DC Comics og Marvel Comics siden tidlig 90-tallet. Han har også skrevet flere forskjellige bøker for Games Workshop og Black Library, hvor settingen er satt til deres spillverdener fra Warhammer Fantasy og Warhammer 40,000. Pretoriakonvensjonen. Pretoriakonvensjonen var betegnelsen på fredsavtalen som avsluttet den første boerkrigen. Krigen mellom boere og styrker lojale overfor Storbritannia brøt ut den 16. desember 1880 og opphørte den 23. mars 1881. Avtalen ble undertegnet i Pretoria 3. august 1881 og ga boerne i Transvaal selvstyre under britisk overherredømme. I 1884 ble Pretoriakonvensjonen avløst av Londonkonvensjonen. Anna Sparre. Anna Sparre (født Adelswärd i 1906, død i 1993) er en svensk forfatter av romaner. Hun er ofte referet eller henvist til som Anna Adelswärd-Sparre. Anna Sparre debuterte i 1943 med "N:o 14 Sparv anmäler sig". I 1970 kom selvbiografien "-men sjön är densamma" som forteller om oppveksten til Anna Sparre på Adelsnäs utenfor Åtvidaberg. Hennes siste bok, "Drottningens förtrogna", kom ut etter hennes død i 1994. Jan Afzelius. Jan Afzelius (født 1929, død 2000) var en svensk tegner og kunstner. Han er mest kjent for illustrasjoner på Dagens Nyheters "Namn och Nytt"-side, der tegningene hans ble publisert under overskriften "Afzelius tecknar Stockholm". Fra 1961 til 1969 arbeidet han som frilanser for Svenska Dagbladet, og i perioden 1969–1987 var han ansatt ved Stockholms stadsmuseum. Etter skolegang på Manillaskolan for døve – han var født døv – utdannet han seg til kunstner ved kunstskoler som Anders Beckmans reklamskola, Konstfack i Stockholm, Otte Skölds målarskola og Slöjds i Göteborg. Etter hvert egnet han seg nesten utelukkende til tegning. Han er representert ved Nasjonalmuséet i Stockholm. William Dunbar. William Dunbar (ca 1460 – ca 1520) var en skotsk poet og sannsynligvis hjemmeværende fra østlige Lothian, noe som antas fra en satirisk referanse i hans dikt "Flyting of Dunbar and Kennedie" hvor det også gis hint om at han var et medlem av adelsfamilien i Dunbar. Han var preget av både rebelsk humor og et frittalende språk, inkludert ord som i dag som betraktes som uanstendige. Liv. Hans navn opptrer første gang i 1477 i opptegnelsene hos kunstfakultet ved Universitet i St Andrews, blant «determinantene» eller de med bachelor i kunst, og i 1479 blant lærerne ved universitetet. Deretter gikk inn hos Fransiskanerordenen ved enten St. Andrews eller Edinburgh, og dro deretter til Frankrike som vandrende munk. Han tilbrakte noen år i Picardy og var fortsatt i utlandet da en delegasjon i 1491 dro til det franske hoffett for å sikre en brud for den unge Jakob IV av Skottland. Det er ingen direkte bevis for at han fulgte Robert Blackadder, erkebiskop av Glasgow, på en tilsvarende diplomatisk reise til Spania i 1495, men det har vært foreslått. På den annen side vet vi at han var diplomat i England på hans mer suksessfull misjon i 1501. Dunbar hadde i mellomtiden, en gang rundt 1500, kommet tilbake til Skottland og ble en prest ved hoffet og understøttet av monarken. Hans litterære liv begynner når han blir tilknyttet Jakobs husholdning. Alt som kjennes om ham fra denne tiden og fram til hans død rundt 1520 er avledet fra hans dikt eller fra opptegnelser i kongelige registre for utbetalinger av pensjon og i overdragelsesdokumenter. Han er omtalt som en «rhymer» av Skottland i opptegnelsene i det engelske geheimrådet som omhandler det offisielle besøket i forbindelse med bryllupsforberedelsene mellom Margaret Tudor og skottenes konge. At han ble nevnt var mer for at han hadde skrevet et dikt som priset London enn at han hadde en posisjon som poet laureate, eller makar, ved det skotske hoffet. I 1511 fulgte han dronningen til Aberdeen og feiret henne i et vers. Andre stykker var "Orisoun" («Quhen the Gouernour past in France») som er av historisk interesse, men forteller ellers lite annet enn at han fortsatt levde. Datoen for hans død er usikker. Han er navngitt i David Lyndsays "Testament and Complaynt of the Papyngo" (1530) med andre døde poeter, og med en referanse til Gavin Douglas som hadde dødd i 1522. Sannsynligvis overlevde Dunbar sin kongelige beskytter. Året for hans død skjedde således en gang rundt 1520. Verk og innflytelse. Dunbars omdømme blant hans nærmeste etterfølgere var betydelig. Han ble sett på som den fremste av Skottlands makarere. Lovprisningen var til tider overdrevet, men viser til den respekt han hadde for variasjonen i hans arbeid og hans håndverksmessige mesterskap. Han tilhørte, sammen med poeter som Jakob I av Skottland, Robert Henryson, og Gavin Douglas, til den gruppe som ble kalt for «Den skotske chaucerianske skole», skjønt engelskmannen Geoffrey Chaucers innflytelse på disse var faktisk minimal. I Dunbars allegoriske dikt er påvirkningen fra Chaucers stil og litterære vaner hyppig, men Dunbars villere humor og hetere blod sendte ham i litterære retnigner hvor den chaucerianske tradisjonen ikke var hensiktsmessig eller mulig. Man har tilskrevet 101 dikt til Dunbar. Av disse er minst rundt 90 helt sikkert hans. Mest tvil er heftet til diktet "The Freiris of Berwik". Dunbars fremste allegoriske dikt er "The Goldyn Targe" og "The Thrissil and the Rois". Motivet i det første er poetens fåfengte anstrengelser i en drøm å forsvare seg mot pilene fra Dame Beautee ved fornuftens «gullskjold». Når han er såret og fengslet oppdager han kvinnens sanne skjønnhet og når hun forlater ham blir han overdratt til det himmelske. Støyens fra skipskanonene når selskapet seiler av sted vekker poeten til den sanne glede av en maimorgen. Dunbar arbeidet på det samme motivet i et kortere dikt kjent som "Beauty and the Prisoner". "Thrissil and the Rois" er en ekteskapshyllest til ære for Jakob IV og Margaret Tudor hvor den heraldiske allegorien er basert på det velkjente rovdyr- parlamentet. Dunbar bidro også til poesi om naturen, eksempelvis i hans beskrivelser av Fowlsheugh, en iøynefallende skotsk klippe i området mot Nordsjøen i nærheten av Dunnottar Castle. Den største andelen av Dunbars verker er ledighetsdikt, personlige og sosial satire, beklagelser, bønn og stykker av humoristisk tilsnitt. Hans fremste bønn, "Lament for the Makers" ("Sørgesang for makarene"), blir en fast latinsk frase "Timor mortis conturbat me" (kan oversettes til «Jeg er skremt til døden for å dø») blir repetert som tredje linje i hvert vers og har form som en bønn i minnet til middelalderens skotske poeter. Dette humoristiske stykket viser Dunbar på sitt beste, og viser også ulikheten mellom ham og Chaucer. Hvor han skiller seg mest er hans pussigheter og skrudde humor, eksempelvis i "The Ballad of Kynd Kittok". Hans humor er gjennomgående i mange av hans ledighetsdikt og har interesse ved dens direkte historiske slektskap med senere skotske poeter, først og fremst Robert Burns. Dunbars satire er ikke preget av Chaucers høflighet og han benytter ofte direkte grove hånsord. Eksempler av denne type er "Satire on Edinburgh", "General Satire", "Epitaph on Donald Owre", og den mektige visjonen "Dance of the Sevin Deidlie Synnis". I "Flyting of Dunbar and Kennedie", et fremstående eksempel på en form fortrukket i Skottland, analogt til det kontinentale "estrif" eller "tenzone", når han selv og hans rival en høyde av det plumpe og grovheter som visselig ikke har sin parallell i engelsk litteratur. Dette har diktet har også en interesse i å vise motviljen mellom de skotsk talende innbyggerne av Lothian og de gælisk talende innbyggerne av Carrick i sørlige Ayrshire hvor Walter Kennedy kom fra. Den første uanstendighet på trykk. Dunbar har den besynderlige distinksjon av å være ansvarlig for den første trykte bruken av ordet «fuck»: i hans dikt fra 1503 "Brash of Wowing" som har linjene Han etablerte således en lang og edel tradisjon som noen kritikere av James Kelman eller Irvine Welsh ikke synes å ha vært oppmerksom på. Det mektige engelske ordet som Dunbar satte på trykk i 1508 ble ikke avkriminalisert før i 1960. Hans "Flyting of Dunbar and Kennedie" har også begrepet «cuntbittin» (i betydningen «plaget av kjønnssykdom», kan oversettes til «fittebitt»), den første gang det engelske ordet «cunt» (fitte) ble brukt i skjønnlitteraturen, skjønt den mer høflige Chaucer brukte «queynte» som en eufemisme i "Canterbury-fortellingene". Dette diktet har også følgende setning på linje 38: "«Wan-fukkit funling, that natour maid ane yrle»". «Tilbake til William Dunbar». For den skotske litterære renessansen på midten av 1900-tallet var William Dunbar en prøvestein. Mange forsøkte å etterligne hans stil og hans høykulturelle emner, blant annet Hugh MacDiarmid og Sydney Goodsir Smith. Som Hugh MacDiarmid selv uttalte, de måtte gå «tilbake til Dunbar». William Dunbar er feiret i hoffpoetenes rom, Makars' Court, på utsiden av The Writers' Museum, Lawnmarket, i Edinburgh. Utvalget for Makars' Court blir gjort av The Writers' Museum; The Saltire Society; The Scottish Poetry Library. Danoman. En danoman er et begrep brukt om en overdrevent beundrer av Danmark og alt dansk. På 1800-tallet ble det brukt om Welhaven og hans krets. Tentamen. En tentamen er i det norske utdanningssystemet en større, oftest skriftlig skoleprøve i deler av pensum som går forut for, men ellers tilsvarer eksamen, den avsluttende og avgjørende hovedprøven i et fag. Tentamen avholdes ofte før eller like etter jul (juletentamen), altså halvveis i skoleåret, eller ved påsketider (påsketentamen). På latin betyr "tentamen" «prøve» eller «forsøk» og er avldet av "tentare", «berøre» eller «undersøke». På ungdomsskolen har man én tentamen i hvert av de tre hovedfagene: Norsk, matematikk og engelsk. På andre språk. På svensk betyr "tentamen", ofte bare kalt "tenta" eller "tent", «eksamen». En muntlig "tentamen" I Sverige, altså egentlig muntlig eksamen, kan bli kalt "munta". Det norske ordet "tentamen" kan på engelsk oversettes med "all-day test" («heldagsprøve») og tilsvarer "midterm (exam)" i USA. Tentamen kan på engelsk også kalles "mock exam". Barracudaer. Barracudaer er en gruppe strålefinnede fisker kjent for sine store størrelse og skremmende utseende. De kan bli opp til seks fot eller mer i lengde, og omtrent en fot i bredde. Kroppen er lang og dekt med små smale, glatte skjell. Den befinner seg i tropiske og subtropiske farvann over hele verden. Erling Myhre. Erling Myhre (født 2. august 1945) er en norsk politiker. Han var ordfører i Rendalen fra 1995 til 2007 og er medlem av Senterpartiet. Myhre tok ikke gjenvalg ved valget i 2007. Myhre, Erling Mercadona. Mercadona er navnet på Spanias største supermarked-kjede. Kjeden har sitt utspring i Valencia-regionen, men har idag utsalgssteder over hele fastlandet, på Balearene og på Kanariøyene. Selskapet tilbyr også levering av varer hjem enkelte plasser. Monotypisk. Monotypisk er en betegnelse som brukes i biologisk systematikk om taxa som bare omfatter én art. Et eksempel er slekten "Alopex", med den ene arten fjellrev, "Alopex lagopus". Moshoeshoe I. Moshoeshoe (født 1786?, død 11. mars 1870) var basothohøvding i Lesotho og var født i Menkhoaneng i den nordlige delen av dagens Lesotho. Han var den første sønnen av Mokhachane, en mindre høvding av baktotelilinjen, en gren av klanen Kuena (krokodille). I hans tidlige barndom hjalp han sin far med å få makten over noen mindre klaner. I en alder av 34 år dannet Moshoeshoe sin egen klan og ble høvding. Han og hans tilhengere slo seg ned ved fjellet Butha–Buthe. Orange River Colony. Orange River Colony var en britisk koloni som ble opprettet gjennom annekteringen av Oranjefristaten i 1900, etter andre boerkrig, til den sluttet seg til Unionen Sør-Afrika i 1910. Det hadde i 1904 vokst frem et tiltagende ønske om selvstyre. Oranjie Unie, et afrikanderparti, ble formelt opprettet i mai 1906, men hadde eksistert i flere måneder. En lignende organisasjon kalt Het Volk, ble formelt dannet av afrikanderne i Transvaal i januar 1905. Begge disse organisasjonene hadde lovverk som var nesten identiske med Afrikander Bonds, og deres mål var svært likt, å sikre de boerske idealers triumf i stat og samfunn. Abraham Fischer ble formann for Oranjie Unie. En motorganisasjon ble dannet av tidligere burgere som helhjertet hadde akseptert den nye orden. De kalte seg det konstitusjonelle parti, og John Fraser ble valgt til formann. I Bloemfontein hadde de konstitusjonelle sterk støtte, andre steder var ikke deres støttespillere like tallrike. Programmene til de to partiene var svært like, den reelle forskjellen mellom dem var holdningen deres ovenfor relasjonene til britene. Mens idealet for Unie var en afrikandisk stat, ønsket de konstitusjonelle likhet mellom de to hvite etniske gruppene. Kolonien fikk selvstyre i 1907, og den 27. november ble Fischer fra Oranjie Unie dens første og eneste statsminister. Den første regjeringen bestod av 29 medlemmer fra Unie, fem kontitusjonalister og fire uavhengige. Orange River Colony deltok i en interstatlig konferanse som møttes i Pretoria og Cape Town i mai 1908. Her ble det bestemt å fornye den eksisterende tollkonvensjonen og ikke å gjøre endringer i jernbaneratene. Disse avgjørelsene var resultatet av en avtale om å føre en resolusjon frem for de forskjellige kolonienes parlamenter som talte for en tettere union av de sørafrikanske statene og utnevnelsen av delegater til en nasjonal konvensjon som skulle lage et utkast til konstitusjon. I denne konvensjonen tok Steyn en ledende og forsonende rolle, og etterpå gikk den lovgivende forsamlingen i Orange River med på betingelsene som konvensjonen trakk opp for foreningen av de fire selvstyrende koloniene, Unionen Sør-Afrika. Under et imperielt vedtak ble unionen etablert den 31. mai 1910, og Orange River gikk inn i kolonien som "Free State Province". Fischer og general Barry Hertzog ble medlem av den første administrasjonen til Free State som provins av unionen. Parker i Oslo. Parker i Oslo utgjør en viktig del av bylandskapet. Oslo er en grønn by mellom grønne åser; byens lave tetthet er utnyttet til treplantning i gatene, forhager, små grøntanlegg der anledningen byr seg, og drabantbyer med mye vegetasjon. Et nett av turveier binder parkene sammen og knytter byen til marka. Av byens befolkning er det vel fem prosent som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig. Oslos parkhistorie følger hovedtrekkene fra mange andre store vestlige byer: Fra byens vekst skjøt fart midt på 1800-tallet ble det sikret områder til parker, de fleste i landskapsstil, noen med flott plassering på høydedrag. I mellomkrigstiden etablerte kommunen mange nye parker, turveier, lekeplasser, helhetlig planlagte, grønne boligområder, og forhagene fikk støtte. Tiden fra 1945 til cirka 1990 var preget av utflytting av de ressurssterke til villaforsteder og drabantbyer, og forfall i boligstrøkene i den indre, tette byen. Oslo utmerker seg i denne perioden med sine grønne drabantbyer nær marka. Fra cirka 1990 fører den nye interessen for byliv, med innflytting av mange unge voksne i indre by, til øket bruk av parkene, og kommunen bruker parkpolitikken i satsingen på indre øst. Økt boligbygging skaper debatt om ansvar og plan for å sikre nye grønne lunger til den voksende befolkningen i indre by. Fra rundt 2010 vil Fjordbyen, områdene der havn og skipsverft tidligere stengte sjøfronten, by på sammenhengende havnepromenade med flere store parker i sjøkanten. Østkanten har i alle periodene vært prioritert og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten (Majorstuen, Frogner) har mindre god parkdekning. __TOC__ Sentrum. Børshagen, byens første offentlig anlagte park (4 mål, 1819), er ikke lenger offentlig tilgjengelig. Indre by. Tabellen viser parkene i indre by utenom sentrum. Parker uten sikker informasjon om størrelse er plassert etter antatt størrelse. De minste parkene er omtalt under tabellen. I tillegg kommer Akerselva med mange mindre parkanlegg, blant annet Theodor Kittelsens plass mellom Ankerbrua og Nybrua (1917,), Kuba () på Grünerløkka, Våghalsen (), Heftyeløkka på Bjølsen (). I indre by finnes noen små parker, blant andre Arno Bergs plass (0,5 mål, 1932,), Dronning Astrids park (etter 1995,), sentralparken (og Gjenbruksparken () i Pilestredet park (2000-tallet), Riddervolds plass (0,8 mål, anlagt 1885,), Skillebekkparken (0,5 dekar, 1869,), Sommerroparken (1870-årene,), Valkyrie plass (0,75 mål, 1929,). Ladegårdshagen () i Gamlebyen er en liten hage med symmetri og kunstklippede felter, som i renessanse- og barokkhager. Freiaparken på Rodeløkka er en privat, lukket park ved sjokoladefabrikken, i regelmessig og streng stil, kjent for blomsterrikdom og mange skulpturer. Av 27 parker i indre by som er 10 mål eller større ligger 20 på østkanten og 7 på vestkanten (bydelene Frogner og St. Hanshaugen). Ytre by. Noen av de gamle gårdene har hager og parker som er offentlig tilgjengelig: Søndre skøyen hovedgård (1860-tallet, privat del, også kalt Den engelske park), Linderud gård, Bogstad, Frogner. Parkene i landskapet. Panorama over Oslogryta med de grønne åsene, sett fra Ekebergskrenten (klikk på bildet to ganger for stort format) Oslos sentrale byområde ligger i Oslogryta. Dette er området mellom åser (bevart som nesten uberørt natur): Holmenkollen / Voksenkollen / Vettakollen og Grefsenåsen i nord og Haukåsen i øst, alle mellom 350 og 500 meter over havet, og Ekeberg i sydøst, knapt 150 moh. På skråningen ned fra åsene nord i byen er det Holmenkollåsen, Grefsenkollen, Torshovdalen og Korsvollparken som gir det beste utsynet. Ekebergskrenten har den beste plassering i hele Oslogryta, der man så å si ser tilbake ned i gryta, men dette er en ubrukt og delvis tapt mulighet. Den delen av Ekebergåsen som vender mot fjorden har parkskog med stier og utsikt. I skrenten mot byen finnes privatboliger, blokkbebyggelse og skog uten gode, åpne utsiktspunkter. På utsiktspunktene i indre by finnes flere parker: Blåsen i Stensparken, St. Hanshaugen, og høydedraget Ola Narr – Tøyenparken – Kampen park, alle tre mellom 80 og 90 meter over havet. Hasleparken bak Tøyenparken ligger noe høyere. På Akerryggen (fra Akersneset med festningen, langs Akersgata til St. Hanshaugen) er Kontraskjæret og Egebergløkka brukt som parker, med utsikt over henholdsvis Pipervika og bydelene i indre øst. Fra flaten ved Eidsvolds plass bølger terrenget mot vest, med tre høydedrag: Bellevuehøyden med Slottsparken, Uranienborghøyden med Uranienborgparken og Tørtberg med Monolitten i Vigelandsanlegget. Akerselva har i løpet av 1900-tallet fått en parkmessig behandling som ivaretar landskapet og industrihistorien på en vellykket måte. Arbeidet med å utvikle de andre elvene som rekreasjons- og parkanlegg er startet. Alna har kommet lengst med sin miljøpark, mens Lysakerelva, Frognerelva, Hovinbekken og Ljanselva har kommet kortere. Oslo har en lang strandlinje som har vært stengt av havn og skipsverft mye av 1800- og 1900-tallet. Ved byens vestgrense mot Bærum finnes Vækerøparken direkte ved fjorden. Parkmessig opparbeidede badeplasser er Huk på Bygdøy og, sydøst i byen, Katten og Hvervenbukta (nær Ljanskollen med turvei langs sjøen), og områder på Malmøya og Ulvøya. Fjordbyplanene innebærer at fjorden åpnes for befolkningen med nye parker ved fjorden. Blant byøyene er Langøyene (ligger i Nesodden kommune), Hovedøya og Gressholmen lett tilgjengelige, alle tre med parkskog og badeplasser. Vannspeilet i Middelalderparken i Gamlebyen gir et bilde av hvor middelalderbyens strandlinje gikk. Forløpere for de offentlig anlagte byparkene. Området der Slottshagen på Akershus lå, Munkedammen ses (januar 2008) Hagen ved Oslo Ladegård (2007) Nord for Olavsklosteret, dagens bispegård, har det i senmiddelalderen ligget en hage med grønnsakdyrking og fiskedam. Det finnes ellers lite kunnskap om hager i middelalderens Oslo. Men man kan med stor sikkerhet regne med at klosteret på Hovedøya hadde en klosterhage etter tidens stil, anlagt av engelskmenn. Slottshagen på Akershus er den tidligste "avbildede" norske renessansehage, sannsynligvis anlagt tidlig i 1560-årene (den første var Bispehagen i Bergen, anlagt cirka 20 år tidligere). Slottshagen hadde innenfor sitt stakittgjerde strengt formede bed, paviljong og fiskedam kalt Munkedammen etter lensherre Christen Munk. Hagen ble slettet på slutten av 1600-tallet, dammen gjenfylt i 1860-årene, men gjenåpnet i 1965. På festningen anla kommandanten allébeplantninger på Hovedtangen og Kanonparken i 1770-årene, og området ble mye brukt til promenade. Denne var en offentlig anlagt og tilgjengelig park, selv om byens myndigheter ikke hadde noen rolle og den ikke var ment primært for befolkningen. Paléhaven var byens første park tilgjengelig for allmennheten da eieren Christian Ancher åpnet den for publikum i 1760-årene. Den var landets eneste byhage i barokk hagestil og lå ved datidens sjøkant på oppfylt land. I dag står en lindeallé igjen på Christian Frederiks plass («Plata»). Mange løkker på bymarken har hatt hager, fra begynnelsen mest for matproduksjon, fra utpå 1700-tallet også anlagt som lysthager. Dammer var vanlig og her ble det oppdrettet karpe og annen matfisk. Den eneste som finnes bra bevart er ved løkken Rolighed i Professor Dahls gate 32 (Langgaardsløkken), blant annet med bane for kjeglespill. Hagen på Marselis’ løkke (Marselienborg) er nåværende Eidsvolls plass og nærmeste kvartal syd for Stortingsgata. Her har innvandrede tyske og hollandske gartnere arbeidet allerede på 1600-tallet, i det som var det fineste hageanlegg blant løkkene nær byen fra cirka 1650 inntil 1840-årene. Da ble den offentlige parken anlagt på Eidsvolls plass og kvartalene mot syd bebygget. Nabohagen på Ruseløkken, dagens Studenterlunden, var en renessansehage i samme periode. Hagen rundt Munkedammen i Vika ble midt på 1700-tallet en av de første halvoffentlige hagene der samfunnets overklasse promenerte, inntil den i 1790-årene forfalt. Dammen var cirka 50 meter bred og vel 100 meter lang og var en videreføring av to dammer man antar at munkene på Hovedøya hadde anlagt. I dammen lå en øy med en toetasjers paviljong og urtehage. Av Munkedammen er ikke noe bevart. Nord for Stortorget og Grensen ble det anlagt en rekke hager på 1700-tallet, blant annet James Collets Grensehaven mellom Akersgata og Grubbegata, anlagt i 1703 i renessansestil. Hagen ved Oslo Ladegård hadde i annen halvdel av 1700-tallet klippede hekker, ganger i rutenett, et langt basseng og rette alléer helt ned til fjorden i renessansestil. I 1999, i kjølvannet av at Bispegata langs sørsida av Ladegården ble redusert fra seks til to felt, ble en liten del av Ladegårdshagen gjenskapt. Grünerhagen på Nedre Foss, anlagt av Grünerfamilien på 1700-tallet, var en storslått hage med terrasser, alléer, dam med lysthus på pæler og dyrehage med påfugl, gjess og kalkuner. Hagen ble ødelagt på slutten av 1800-tallet, og gjenåpnet som park rundt 1950. Bygdøy hadde, som sommerbolig for stattholderen, en renessansehage fra 1680-årene. Halvøya ble utfartssted på slutten av 1700-tallet. I 1830-årene ble det anlagt en ny hage i landskapsstil ved Kongsgården og gangveier i skogen (i behold). På Linderud gård er en 70 meter kanal og 120 meter «hasseltunnel» intakt, to elementer i 1700-tallshager inspirert av renessansens hagestil. Parken på Bogstad fra 1780-tallet var landets første park i landskapsstil. Peder Anker tok med en gartner fra Tyskland som utnyttet skråningen fra herregården til Bogstadvannet, med svungne stier, kunstige bekker, og trær. Parken er rustet opp på 2000-tallet. I samme stil anla John Collett cirka år 1800 parken ved Ullevål gård, kjent for sin rikdom av stemningsskapende elementer og et midtpunkt for sosialt liv. I tillegg til Bogstad og Ullevål hadde Vækerø en ganske stor hage i landskapsstil, og denne er i behold i dag (Vækerøparken). På Frogner Hovedgård anla Bernt Anker på slutten av 1700-tallet en barokkpark. Da Benjamin Wegner overtok gården i første halvdel av 1800-tallet ble det anlagt romantisk landskapspark. Parken omfattet en del av det som i dag er Frognerparken, sentrert rundt herregårdsbygningene, og skal delvis gjenskapes. Ved utgangen av 1700-tallet var det 96 personer som tilbød gartnertjenester i byen. 1812–1865: Hovedstaden tar form – de første parkene. Bymarken, med mange løkker med hager, og gårdene som lå rundt byen, fikk ikke så stor direkte betydning som grunnlag for offentlige parker i denne tidlige perioden. Børshagen ble til ved at Christiania Byes Vel i 1812 tok initiativ til å beplante det som da het Grønningen, etter at et forsøk på det samme i 1806 hadde feilet. Dette var den første offentlig anlagte park i Christiania, åpnet for publikum i 1819. Den fikk navnet Esplanaden, og var et viktig sted for promenade, også etter at Børsen ble bygget i parken i 1826. Den sydøstlige delen av Kvadraturen var et rikt strøk og Hovedtangen som nevnt ovenfor var parkområdet der man så og ble sett. Da vestkanten begynte å ta form vest for Egertorget og Bak Slottet fra 1850-årene, overtok området ved den vestlige delen av Karl Johans gate rollen i løpet av årene frem til 1890-tallet. Selskapet for Christiania Byes Vel valgte anlegg av parker, utsmykning med monumenter og lignende, som merkesaker i selskapets første femti år. Kroghstøtten ved Nybrua var Norges første utendørs monument i 1833, med park rundt (senere redusert ved byggingen av Kroghstøtten sykehus). Bankplassen ble anlagt med byens første blomsterbed i en offentlig park (1860-årene), det ble plantet ved Vår Frelsers kirke og Trefoldighetskirken, og selskapet fikk forpurret bygging på Kontraskjæret (1860 og 1864). Selskapet tok initiativ til gatebeplantning, blant annet langs Grønlandsleiret, veien fra Nybrua til Tøyen, Drammensveien og Rådhusgata (noen av trærne står i dag vis-à-vis Kontraskjæret). I 1866 vedtok Selskapet at kommunen heretter fikk ta ledelsen i anlegget av nye parker. Slottsparken ble anlagt fra 1838 til 1844, i landskapsstil nokså enkelt utformet med store trær, gangveier, dammer og plener i det bølgende landskapet. Dronningparken mot Drammensveien er en romantisk, intim park, anlagt noe senere og stengt for allmennheten bortsett fra dagtid i sommerhalvåret. Mot øst og Karl Johans gate ligger høydene Abelhaugen og Nisseberget. En rekke viktige statuer og skulpturer står i den 225 mål store parken. Kong Karl Johan ville at Slottsparken skulle rekke helt til Uranienborgskogen, der Uranienborg kirke ligger. Det er en utbredt oppfatning at Karl Johan hadde en plan for en sammenhengende parkåre fra Slottet til Bygdøy, men det er ikke andre samtidige kilder for dette enn en redaksjonell artikkel i Morgenbladet i 1838. Karl Johans parkplaner ble ikke realisert, og Oscar I solgte i 1848 eiendommene Frydendal og Lille Frogner, som faren hadde kjøpt i hhv. 1821 og 1827. Men Slottsparken er i dag Oslos sentrale bypark, og Bygdøy ble viktig i byens liv med parkskoger, badestrender, klipper, mykt landsbrukslandskap og museer. Karl Johan overtok kongsgården som privat eiendom og proklamerte Bygdøy som folkepark i 1837, han kjøpte løkker langs Frognerkilen og anla Lindehagen (i dag Dronningberget) nord på Bygdøy. Skogen som tilhørte Kongsgården ble fredet for hogst og jakt i 1840. Oscar II anla turveier vest og nord på halvøya, slik at det i 1882 var en mil promenadeveier. Bygdøy Sjøbad kom i 1880. Studenterlunden ble kjøpt av staten i 1837. Området var da parklagt og kaltes Ruseløkken park. Etter at Universitetet åpnet over gaten i 1852 ble området mye brukt av studenter, og navnet kom i bruk samme år. Serveringsstedet Frizners paviljong åpnet 1864. Parken er lagt om flere ganger siden, det mest inngripende er byggingen av Nationaltheatret midt i parken (1899). Eidsvolls plass (med dagens «Spikersuppa») ble kjøpt av huseierne på nordsiden av Karl Johans gate i 1846. De store trærne i parken er sannsynligvis fra 1850-årene. Området var da fortsatt sumpig, og Bislettbekken, som fløt gjennom området, ble først overdekket rundt 1860. Staten kjøpte tomten i 1858. Parkleggingen pågikk i flere tiår. Wergelandsstatuen ble avduket i 1881. Universitetshagen ble anlagt på 1850-tallet, som en inngjerdet oase mellom universitetsbygningene ved Karl Johans gate. St. Hanshaugen var søppelplass og sett på som unyttig areal frem til feiringen av St. Hans flyttet hit fra Ruseløkkbakken litt før 1820. F.H. Frölich tok initiativ til å anlegge park her midt på 1850-tallet, fikk gjennomslag etter atskillig motstand, og sto for den første opparbeidelsen. Christiania Byes Vel kom inn midt i 1860-årene, plantet 1275 trær, og skapte den første større park utenfor byens sentrum. Kommunen overtok ansvaret i 1867 og opparbeidet parken ferdig i årene fra 1876 til 1890. Siste del ble lagt til ved kjøp av grunn i 1909. St. Hanshaugen hadde sin glanstid som attraksjon for byen og tilreisende fra 1890-tallet til første verdenskrig. Parken er i landsskapsstil, og alle parkers grunnelementer terreng, vegetasjon og vann utnyttes og spiller her fint sammen. Blandingen av intime og romantiske partier i sydenden med enklere partier mot nord, fabelaktig utsikt, underholdning, vidgjeten restaurant (Hasselbakken), fasaner og bjørner i grotte bidro alt til parkens høye stjerne. Tøyenområdet var planlagt som sted for Universitetet fra Staten kjøpte Tøyen hovedgård 1812 til vedtak om å legge Universitetet ved Karl Johans gate ble gjort utpå 1820-tallet. I årene 1814–1818 ble Botanisk hage anlagt, fra 1830-årene en rekke løkker tildelt professorer. Av disse står Bellevue fortsatt i Tøyenparken. Statens eierskap bidro til å sikre store områder for senere park. Rundt Botsfengselet (åpnet 1851) ble det anlagt park på den flere titall mål store tomten staten kjøpte, de senere Grønlands park - Botsparken og Klosterenga. Oslo var ikke sent ute med offentlig anlagte parker, særlig tatt i betraktning at man her først på slutten av 1800-tallet følte det savnet av grønne lunger som storbyen skaper. I München ble Englischer Garten anlagt langs elva Isar fra 1789, i Bremen anla byen park på nedrevne festningsvoller i 1804, enkelte andre tyske byer var også tidlig ute. Stockholm fikk sin første park Strömparterren nord for Gamla Stan i 1832, mens Central Park i New York var USAs første offentlig anlagte bypark på slutten av 1850-årene. 1865–1916: Byparker i storbyen. Stensparken, sett mot Fagerborg kirke Christiania vokste raskere enn de fleste større byer i Europa i annen halvdel av 1800-tallet, med en tredobling av folketallet mellom 1855 og 1880, og en ny vekstbølge med 65 % økning fra 1888 til 1900. Utbyggingen skjedde i stor grad ved at entreprenører bygget enkeltstående leiegårder og byvillaer, mens kommunen regulerte gatenettet og sto for vann, kloakk osv. I denne murbyen, stort sett innenfor dagens ring 2, kom en rekke nye parker, de aller fleste av noen størrelse på østkanten. Kommunens ledelse argumenterte for at fellesskapet måtte sikre grønne lunger først på østkanten med sine overbefolkede, usunne leiegårdsområder. Byveksten og trikken bidro at mange ikke lenger bodde nær arbeidsstedet. Sammen med fast arbeidstid skapte dette mer fritid som skulle fylles med noe positivt. Enkelte parker ble intenst brukt fra de ble åpnet, Kampen park er antakelig det beste eksemplet. Christiania beplantningsvesen, opprettet i 1875 som en del av Ingeniørvesenet og uten fagkyndig personale, betød ny kraft for anlegg og stell av parker. Resultatet var at byen fikk mange parker av brukbar størrelse, og at fordelingen allerede i denne perioden bidro til å jevne ut levekårsforskjellene mellom øst og vest. I sentrum ble Paléhaven ferdig som kommunal park i 1897. Børshagen ble rustet opp ved utvidelsen av Børsen i 1911. Kommunen overtok ansvaret for Studenterlunden og Eidsvolls plass i hhv. 1888 og 1889. Grev Wedels plass i Kvadraturen ble anlagt som en 14 mål stor park i 1869, etter initiativ fra Christiania Byes Vel, bygget på et område som hadde vært båndlagt til militære formål. Parkanlegget rundt Sagene kirke sto ferdig i 1893. En liten park nord i dagens Ruinparken (da kalt Minneparken) i Gamlebyen sto ferdig i 1872, som det første parkanlegg som markerte middelalderbyen. Midt på 1860-tallet tegnet Georg Andreas Bull en helhetlig plan for Grünerløkka. Én eier (Thomas Heftye) og en dyktig arkitekt for et så stort område viste seg å være en lykkelig løsning: tre romslige parker ble tegnet inn i den ellers svært tette bebyggelsen. Parker i hele kvartaler var inspirert av det nye Paris, som ble anlagt fra cirka 1860. Birkelunden og Olaf Ryes plass, opparbeidet som parker hhv. 1882 og 1890, skulle bli to svært populære og brukte parker, og i vår tid vurdert som vakre byrom. Schous plass nederst på løkka ble ferdig parklagt 1916. Sammen med parkleggingen langs Akerselva fra 1915, med en forløper i parken rundt Jacob kirke 1882, ga dette Grünerløkka tidlig bra tilgjengelighet til grønne lunger. Kampen park kom fra 1888 på høyden der vannreservoar og trykkbasseng var ferdig i 1886. Utsikten, det spennende terrenget, grotte med vann som barn kunne leke ved var med å gjøre denne klassiske 1800-tallsparken svært mye brukt fra starten. Vålerenga park, med kirke midt i og vidt utsyn over Lodalen, ble skapt i årene 1903–1916. Bjølsenparken ble til i 1900 på en del av hagen som hørte til Søndre Bjølsen gård, kjent for lindealléen langs parkens høyderygg. Et stort område vest for parken ble kolonihage i 1912. Grønland park på området rundt Botsfengslet, noen ganger kalt Botsparken, ble åpnet i 1913. Stensparken ligger på høyden som tidligere het Natmandshaugen (tidligere søppelplass). Knausen Korpehaugen (i dag Blåsen) ligger som et stykke urørt natur med vid utsikt i den nordlige enden av det som ble Stensparken. Denne høyden overtok St. Hansfeiringen fra St. Hanshaugen. Parken ble anlagt i landskapsstil fra 1890-årene og ble ferdig under annen verdenskrig. Fagerborg kirke fra 1903 står i sydenden. Uranienborgparken sto ferdig i 1904 på høyden der Uranienborg kirke fra 1886 lå. Høyden og en ganske stor skog var utgangspunktet for det som ble 17 mål park med fin beliggenhet, redusert ved en lekeplass i 1922 og en barnehage i 1954. I sydenden av høyden ble Riddervolds plass opparbeidet som park i 1885. Bortsett fra Stensparken og Uranienborgparken fikk ikke vestkanten noen større parker i denne perioden. Her var det ikke noen samlet regulering som på Grünerløkka. De enkelte små utbyggerne tok rimeligvis ikke initiativ til å legge ut sine tomter til park på egen bekostning. De tette områdene fra Majorstuen mot sentrum ble ganske parkløse, det samme gjaldt områder på Frogner. Rett utenfor den tette byen på vestkanten åpnet i 1904 første byggesten i Frognerparken som offentlig park, den tidligere barokkhaven (Gamlehagen) mellom Frogner Hovedgård og Kirkeveien. Til Jubileumsutstillingen i 1914 ble det bygget gangveier vest for gården og bro over dammene. Blant gater med beplantning ble Bygdøy allé, anlagt på 1890-tallet, raskt kjent med sine kastanjer. Trærne ble etter hvert for store til å stå så nær gårdene, og bygartneren ville hatt dem i en midtrabatt, slik det er gjort i Gyldenløves gate (gjennom Frogner og Briskeby). Her ble gaten anlagt med ridesti og bredden gjorde den til en vakker aveny. Til Jubileumsutstillingen i 1914 ble Kirkeveien langs Frognerparken utvidet og fikk trær i midtrabatten. Skøyenparken sett mot Søndre Skøyen hovedgård Enkelte av gårdene anla i perioden hager som senere skulle bli offentlige parker, slik som Skøyenparken (Søndre Skøyen hovedgård, bydel Ullern), en stor park i landskapsstil anlagt på 1860-tallet. Deler av Ekebergskråningen ble kjøpt av kommunen i 1889, for å sikre området for friluftslivet og unngå at utbyggere fikk ødelegge det allerede berømte landskapselementet. Parkkonserter i kommunal regi begynte i 1907, et tiltak som skulle bli umåtelig populært til langt uti etterkrigstiden og som fremdeles så vidt er i live. Parkbibliotek, i regi av Deichmanske biblioteks reformator Haakon Nyhuus, startet opp i tre parker i 1901: I Dronningparken og Kampen park ble ordningen nedlagt samme år, mens St. Hanshaugen hadde parkbibliotek så sent som 1907. Innledning. Mulighetene for å gjennomføre parkpolitikken ble styrket av kommunens nye, aktive rolle fra 1911 som utbygger av boliganlegg, i mange tilfeller med samlete plangrep for ganske store områder, under ledelse av reguleringssjef Harald Hals. De skarpe klassekonfliktene internasjonalt under første verdenskrig slo inn i Norge. Kort etter krigen ble åttetimersdagen vedtatt. I Oslo var en stor andel av befolkningen arbeidstakere, og disse fikk merkbart mer fritid. Venstresiden i politikken presset på for at kommunen skulle legge til rette for en aktiv fritid. I årene frem til annen verdenskrig ble det gjennomført mange tiltak over bred front, for første gang som del av en samlet kommunal politikk for parker og friområder. Parkpolitikken var en del av en ny kommunal velferdspolitikk som ble et utstillingsvindu for Oslo og internasjonalt kjent. Grøntområdene i boligområdene ble de første årene prioritert foran sentrumsparkene. Parkvesenet mente at ved å anlegge robuste, pene anlegg og fjerne gjerder rundt parkene ville folk sette pris på tilliten og hærverket på benker, bed og busker ville bli redusert. Det virket. Men det var stadig kommunale vakter i parkene og fjerningen av gjerder ble gjort over en lang periode. Mot slutten av 30-årene ble budsjettene trangere, de mange nye parkene og små grøntområdene som hadde blitt Parkvesenets ansvar strakk ressursene. Man følte seg tvunget til å legge om til flere større, lettstelte plener og færre blomsterbed, en rasjonalisering av driften som fortsatte etter annen verdenskrig. Turveier, gatebeplantning, forhager, lekeplasser, grønne boligområder m.m.. Turveien anlagt fra 1917 mellom Nybrua og Ankerbrua på Grünerløkka Parkene og parkmessige turveier skal danne parkårer gjennom byen, het det i den langsiktige arbeidsplanen som ble lagt i 1916 og 1917. Parkene og de grønne korridorene ble satt inn i byplansammenheng, og planlagt ved utbygging av de store områdene utenfor murbyen som kommunen hadde kjøpt rundt århundreskiftet. Parkårene, som storbyer i USA hadde anlagt siden 1870-årene, skulle binde parkene sammen og slik øke verdien av hver enkelt park, dessuten skulle de binde byen til marka. De planlagte parkårene var Colletts gate, sett mot Uelands gate Parkvesenet fikk tilsyn og stell av grøntanlegg ved nye kommunale boligprosjekter på Ila, Torshov, Lindern, Åsen, Rosenhoff, Vøyenvollen m.fl., og ved kommunale skoler, gamle- og pleiehjem. Gatelengden med beplanting øket fra 6 000 meter til cirka 20 000 meter mellom 1916 og 1947. Kirkeveien ble i 1923 beplantet på strekningen fra Majorstuen til Vestre Aker kirke. På 1930- og 40-tallet ble deler av Colletts gate, Uelands gate og Christian Michelsens gate anlagt som brede gater med trær. Mange gater fikk anlagt eller oppgradert forhager, smale grønne overgangssoner mellom den offentlige gaten og bygården. Jacob Aalls gate på Fagerborg og Majorstuen kan i dag sees som et godt eksempel på gater som over lengre strekninger fikk sine forhager oppgradert som del av program Oslo Byes Vel og Parkvesenet sto for fra 1924. I 1930 kom krav til forhager inn i bygningsloven, noe som skapte atskillig oppmerksomhet også utenlands. I alt 33 lekeplasser med kommunalt ansatte parktanter ble bygget ut fram til 1940. Mange av disse hadde skøyteis om vinteren. Krav om idrettsanlegg kom mye sterkere enn før, til og med St. Hanshaugen ble foreslått planert til idrettsbaner. Konserter og teater i parkene i kommunal regi fortsatte. Nye parker – og Akerselva som park. Birkelunden var den første parken det nye parkvesenet tok for seg. Nyanlegget sto ferdig i 1917, og folk var forbauset over hva et profesjonelt anlegg gjorde av forskjell: gangveiene holdt seg tørre i regnvær og støvfrie under tørke, planter og trær ble godt stelt og holdt seg fine, gjerdene ble tatt ned, belysning ble montert, trær ble tatt ned for å gjøre Paulus' plass med kirken og Birkelunden til en helhet. Vandalisme var det siden mindre av enn det man var vant til fra tidligere og fra andre parker. Birkelunden ble en storstue for østkanten i mellomkrigstiden, svært mye brukt til politiske møter, demonstrasjoner, konserter og annet. Torshovparken var den første parken Parkvesenet anla etter en samlet plan for et strøk (Torshovbyen som ble bygget av kommunen 1917–1924). Parken ligger på en høyde som gir utsikt mot byen og fjorden fra toppunktet, der musikkpaviljongen er plassert. Planen var ferdig i 1924 og parken åpnet i 1931. Torshovparken plasserer seg på overgangen fra den formelle parkstil (i Norge 1914 – cirka 1930), med sine akser, symmetri og paviljong midt i parken, og funksjonalismen, med myk terrengbehandling og store, sammenhengende gressflater. Alexander Kiellands plass sto ferdig 1927 som en park i formell stil. Parken skulle bli et skoleeksempel på mangelen på langsiktig vedlikehold: Allerede på slutten av 1930-tallet var den nedslitt og lite brukt. En opprustning tidlig på 1980-tallet varte ikke mange år. Da parken ble rustet opp og fikk fonteneanlegg og vannspeil i terrasser i 2001 var den et flott anlegg. Få år szenere var speilene uten vann, og uten de fargerike blomsterbedene som skulle speile seg i vannet. I 2010 ble det igjen vann i hele anlegget. Evald Ryghs plass (foto 2007) Evald Ryghs plass på Ila illustrerer parkpolitikken for bydelene: anlagt som del av et kommunalt boligprosjekt (Ilakomplekset) i 1930, fire mål stor, og kombinerer tradisjonell park med dominerende ballbane og lekeplass. Fra 1915 har kommunen opparbeidet Akerselvas bredder som turområde og park, først med Theodor Kittelsens plass og områdene rundt Nybrua og Ankerbrua, som var ferdig rundt 1920. Området fra Nybrua til Østre Elvebakke sto ferdig i 1937. En strekning ved Brekkedammen øverst i elveløpet ble parklagt i 1930-årene. Ekeberg ble anlagt som naturpark i løpet av mellomkrigstiden, og sto ferdig i 1948 som et stort område for lek og idrett. Frognerparken med Vigelandsanlegget. Frognerparken i dag. Her Frognerdammen Frognerparken består av jordveien til den gamle Akergården Frogner Hovedgård. Herregårdsbygningene ligger i parkens sørlige del. Under første verdenskrig ble Frogner, i regi av det nye Parkvesenet fra 1916, brukt til dyrking av mat, særlig var potetavlingene store. I første del av mellomkrigstiden ble mye av Frognerparken opparbeidet. Fonteneanlegget var første del av Vigelandsanlegget, påbegynt etter vedtak i 1924. Frem til begynnelsen av 1950-årene foregikk arbeidet på den 850 meter lange, storslåtte skulpturparken med barokt preg. Gjennom 1920- og 30-årene var det sterke konflikter om utforming av Frognerparken og skulpturanlegget, blant annet om hovedaksen skulle gå øst-vest eller nord-syd. Monolitten ble reist som en granittblokk i 1928 og tre steinhuggere arbeidet til 1942, da skulpturen på 200 tonn og 17 meters høyde ble avduket. 1940–1945: Matauk og krigsanlegg i parkene. Den 16. april 1940 tok Parkvesenet initiativ til å bruke alle arealer kommunen eiet, som var ledige og egnet, til å dyrke poteter og kålrot. Snart var det organisert matdyrking på dugnad i mange av byens parker, idrettsplasser, skolegårder, hager ved kommunale boliger og institusjonshager. Allerede i 1940 var til sammen 35 dyrkingsfelt tatt i bruk. Det som fantes av arealer for private parseller ble delt ut. I løpet av krigen ble vaktholdet med grøden skjerpet, med døgnvakt noen steder. Mange parker ble brukt av den tyske okkupasjonsmakten til brakker, oppstillingsplass for utstyr og verksteder, og dette gjorde stor skade. Da annen verdenskrig var slutt lå det store oppgaver med å sette parkene i stand. På Sophus Bugges plass sto skyteskår i betong inntil 1953, og mellom bekken og Madserud allé i Frognerparken sto en SS-leir til langt uti 1950-årene. I tillegg var det en stor jobb å snu parkene tilbake fra matdyrking til park. Under krigen pågikk et jevnt arbeid med Akerselvas bredder mellom Schultzehaugen og Beyerbrua. 1945–1970: Grønne drabantbyer og store, åpne byparker. Den første etterkrigstiden var preget av mer hærverk i parkene i parkene enn 1920- og 30-årene, og Parkvesenet hevdet at noe av parkkulturen var gått tapt. Men kommunen hadde ressurser til gjenoppbygging og det ble drevet et stabilt vedlikehold. Vakthold og parktanteordning fortsatte og ble utvidet da Oslo og Aker kommuner ble slått sammen i 1948. Fra uti 1950-årene og i 1960-årene inneholder de årlige budsjettene store, runde summer til nye grøntanlegg i drabantbyer og til turveier. a>, typisk drabantbybebyggelse fra annen halvdel av 1950-årene Iladalen park, sett fra lekeplassen, mot syd. Lerketreet litt til venstre i bildet ble felt i 2007 Torshovdalen, sett fra toppen av parken Tøyenparken med Bellevue og Tøyenbadet Myraløkka, sett mot nord og Arendalsgata Nye turveier ble stadig bygget, fra 1953 etter en egen turveiplan. Oslos turveisystem ble lagt merke til utenlands, og bymyndighetene i Paris brukte «le turvei» om sine egne grønne forbindelseslinjer, etter inspirasjon fra Oslo. Myndighetene la vekt på at grøntanlegg skulle komme samtidig med ny bebyggelse. Drabantbyene fikk et sterkt grønt preg med luftige, store plener og bevaring av skogholt og furumoer, mange steder tett inntil blokkene. De nære trærne var populære blant alle barna som befolket drabantbyene i den første generasjonen, Parkvesenet meldte i 1953 om stor slitasje på disse naturparkene rundt nye boliger. Vinteren 1960 fantes 60 kommunale skøytebaner i byen, mange av dem på lekeplassene i parkene. Rådhushagen (1947) var etterkrigstidens første nye park i den tette byen. Den er utformet i streng, symmetrisk stil og ligger som et representativt anlegg langs rådhusets vestvegg, som bindeledd mellom Rådhusplassen og Pipervika, som på denne tiden ble et attraktivt kontorstrøk. Iladalen park er byens fineste og best bevarte park i funksjonalistisk stil, med vekt på lys, luft, kontakt mellom leilighet og natur, bruk av nordiske treslag, enkelhet og saklighet i utforming. Parken ble ferdig i 1948 som midtpunkt i et helhetlig planlagt boliganlegg i Iladalen, uten trafikkbarrierer mellom bolig og park, slik det senere ble gjort også i drabantbyene. Trappene øverst i parken har sikt mot fjorden og var tenkt som en akse mot Vøyenvolden, men denne er brutt av ring 2, og dessuten gjengrodd og forfallen. I parken ligger Iladalen kirke. Torshovdalen på hele 136 mål ble bygget ut fra 1939 til ut i 1950-årene, og ble en stor, grønn korridor mellom Sinsen og Torshov, med lekeplass med basseng i nedre del, og mye brukt til arrangementer, aking og annet. Dronningparken åpnet igjen for publikum fra morgen til kveld i sommerhalvåret fra 1958, etter kong Olavs ønske. Den hadde vært stengt siden begynnelsen av annen verdenskrig. Marienlystparken ble opparbeidet gjennom 1950-årene i to deler. Den østlige delen i skråningen ved Nedre Blindern gård (Leker’n) ble mye brukt til skihopp og annen lek også før parkleggingen. Flaten mellom Kirkeveien og NRK var et jorde, ferdigstilt som park etter at det var bygget underjordisk garasjeanlegg i 1961. Hydroparken ved Norsk Hydros nybygg ved Drammensveien og Bygdøy allé sto ferdig i 1960, bygget av bedriften og fortsatt driftet av gårdeier. Parken med sine langstrakte murer med steinkunst, fonteneanlegg og trær samspiller vellykket med den dominerende, 14 etasjer høye bygningen, og er det beste eksemplet byen har på parkstilen fra denne perioden. Hydroparken ligger på tidligere Mogens Thorsens stiftelses grunn, der det lå en lang bygning mot Bygdøy allé i en lite brukt, privat hage. Tøyenparken ble til gjennom 1950- og 60-årene da staten overdro sine eiendommer til kommunen på betingelse av at det meste ble lagt ut som park. Parken ligger i skråningen ned fra høydedraget som går fra Ola Narr og sydover og er den store parken for det tettbygde Tøyen. I parken ligger løkkebygningen Bellevue, og Tøyenbadet fra 1975. Caltexløkka syd i parken ble rustet opp som ballbane 1999–2004. Sofienbergparken på 70 mål ble skapt på en nedlagt kirkegård, etter fredningstiden på 40 år. Parken vest for kirken ble åpnet i 1962, øst for parken i 1972. Den ble et viktig tilskudd i et svært tettbygget område mellom Birkelunden og Botanisk hage. Grünerhagen, den gamle hage i skråningen på Nedre Foss, fikk i 1950 en enkel parkmessig opparbeidelse. Kristparken på Hammersborg ble åpnet i 1964 etter at Krist kirkegård fra 1654 ble nedlagt i 1924. Parken ligger i østskråningen ned fra Akerryggen og ble parken for Hausmannskvartalene med tette kvartaler og dårlig bostandard, og Hammersborg der den gamle trebebyggelsen ble erstattet av institusjoner og kontorer fra 1930-årene til 60-årene. Myraløkka på Sagene, populært lekeområde langt tilbake, ble opparbeidet som park i 1960-årene. Østensjøvannet, som lå i et jordbrukslandskap frem til 1950-årene, ble etablert som naturpark da drabantbyene kom rundt vannet. Folks tilgang til vannet gjennom gangstier ble begrenset slik at det fortsatt er et rikt fugleliv der hele året, og i dager det fortsatt opp til 140 arter som hekker og raster rundt vannet, det er sett 440 plantearter og 1835 insektarter. Østensjøvannet Naturreservat ble opprettet i 1992 og dekker vannspeilet og våtmarka omkring. Kommunen arrangerte konserter og teater med stor deltakelse i perioden, opp til 20 000 i Torshovdalen. Stockholm, København og Oslo hadde fra 1952 til 1966 en utvekslingsavtale for parkteaterforesillinger, blant annet gjestet Oslo Stockholm med forestillingen «Cabaret Karl Johan» i 1952. Radioprogrammet «Hovedstadssommer på St. Hanshaugen» med Rolf Kirkvaag kringkastet denne delen av Oslos parkkultur til hele landet. I 1947 ble det produsert en parkfilm for «å vekke interesse, forståelse og øket parkkultur». Filmen ble sammen med andre filmer fra 1947–1966 gitt ut på nytt i 2006. 1970–1989: Oslo utmerker seg ikke lenger ved kommunal rikdom - miljøproblemer, gatetun. Byfornyelsen, som startet på Grünerløkka cirka 1980 og omfattet mye av indre øst, ble en impuls til å gjøre de tette kvartalene med leiegårder luftigere og grønnere. Miljøproblemene som bilbruken skapte og interessen for naturverdier trakk i samme retning. Ett av tiltakene var å rive bakgårdene og gjerdene som delte gårdsrommene, og så opparbeide gårdsrommene som hage. Et annet tiltak var gatetun: stort sett bilfrie, hellelagte gater med trær i kasser. Den første lekegaten kom på Ruseløkka 1973, og fra 1979 til 1986 ble det bygget 16 gatetun. Hagene i gårdsrom ble en suksess og utviklet videre, mens få gatetun ble de populære oppholdsrommene de var tenkt å bli. Oslo kommune ble relativt sett fattigere gjennom 1970- og 80-årene, i takt med at innbyggernes inntekt ikke lenger lå langt over landsgjennomsnittet. I budsjettforslag til Bystyret for 1984 melder rådmannen at «Mangeårig etterslep i vedlikeholdet av en rekke anlegg har gitt kritiske tilstander». Idrettsanlegg i elendig forfatning ble gitt prioritet innen Park- og idrettsvesenets budsjett, og parkene fikk lite vedlikehold. Kontraskjæret ved kanten av Akerryggen inntil festningen ble lagt ut til park i 1970 da restaurant Skansen og en bensinstasjon ble revet. Den gir et fint utsyn over Pipervika og er en grønn inngang til byens storstue, Rådhusplassen. Hallénhaven med gamle løkkebygninger på Dælenenga ble sikret som offentlig park i 1975. Grev Wedels plass hadde lenge vært parkeringsplass da den ble gjenskapt som park i 1984. På Oslo Byes Vels initiativ ble Militærhospitalet, som var demontert fra sin opprinnelige tomt der Regjeringsbygget i dag ligger, satt opp i parken. Sydøst for festningsmuren ved Akershus festning ble Munkedammen gjenskapt i 1965. Urtehagen på Grønland ble ferdig i 1984, en liten park der man har gjort maksimalt ut av en åpning i tett bebyggelse. Noen parker ble rehabilitert: Birkelunden i 1984–86, Ankerhagen på Ruseløkka i 1984. Nye drabantbyer kom i 1970- og 80-årene på Stovner, Romsås, langs Furusetbanen og i bydel Søndre Nordstrand. Fortsatt tok kommunen ansvar for å anlegge store, åpne grøntanlegg, men i få tilfeller noe som kan kalles tradisjonelle byparker. Vannet i Akerselva ble stadig mindre forurenset, og i begynnelsen av 1980-tallet kom laks og ørret tilbake til elva. Prosjektet Akerselva miljøpark kom i 1986 og omfattet 2660 mål, og det kom fart i byggingen av sammenhengende turvei langs elva. Kommunedelplan for Akerselva fra 1990 la et varig grunnlag for vern av elvebreddene. Det første turveikartet, som dekket Groruddalen, ble delt ut til husstandene i 1988. Økt parkbruk – diskusjon om truslene mot grønne lunger. Fra 1990-årene blir unge voksne med økonomi til å velge i økende utstrekning boende i indre by, særlig viser endringene seg i enkelte strøk på østkanten. Fortettingen gir økt befolkning, og barnetallet øker sterkere enn befolkningen samlet. Trenden er å leve en større del av livet i de offentlige rom enn det som var vanlig før. Alt dette har bidratt til å øke bruken av parkene og oppmerksomhet om parker. Kunnskap om bruk av parkene finnes fra en undersøkelse Friluftsetaten gjorde i 2004. De siste 12 månedene hadde 76 % av de spurte brukt byens parker, i bydelene i indre by varierte andelen fra 91 til 100%. Unge voksne var flittigere brukere enn andre aldersgrupper, og bruken var størst om sommeren (60 % ukentlige brukere, av disse 17% daglig). Utenom denne undersøkelsen finnes bare spredte tellinger av bruk av enkeltparker. På 2000-tallet er det frisk debatt om hvorvidt byens grønne lunger blir borte, særlig ved den økte boligbyggingen i indre by. Utbyggere av større områder må legge inn parker i planene og betale for opparbeiding, slik det skjer på Ensjø. Utbyggere av enkeltgårder og mindre boligkomplekser fortetter byen uten at hver enkelt tar ansvar for offentlige goder som parker (slik det også skjedde under byveksten på slutten av 1800-tallet). Det er ikke politisk mulig å nedlegge parker, og forslag om å ta parkareal til andre formål kommer stort sett fra bydeler på jakt etter plass til nye barnehager (noen barnehager blir også bygget i parker, tross stor lokal motstand). Men åpne områder og tomter, noen med vegetasjon, tettes igjen med nye bolig- og næringsbygg, og mange kvartaler lukkes med porter og gjerder. Dette skjer på bekostning særlig av de halvstore barna som trenger en variasjon av offentlig tilgjengelige steder å være. Slik kan det bli mindre spennende å vokse opp i indre by, og mulighetene til fysisk aktivitet blir dårligere. Folkelig interesse og nye elementer i parkpolitikken. Rot som Friluftsetaten lar bli hvor den er, for å huse insekter og annet småkryp og dermed artsmangfold (St. Hanshaugen) Sommerfrydhagen, spesielt anlagt for sanse- og bevegelseshemmede Folks interesse for alt som har med parker og trær i byen å gjøre er sterk på 2000-tallet. Ødeleggelsestrangen ser ut til å være mindre enn i den første etterkrigstiden og på 1800-tallet. Nye boliganlegg navngis med ’hage’ og ’park’ – av de kjente er Pilestredet park og Waldemars hage – noen uten at finnes noen rimelig dekning for navnet. Felling av trær som har nådd sin naturlige alder møter kraftige protester. I 2004 var bare 6 % av de spurte i en brukerundersøkelse misfornøyd med «Parker og uteområder helhetlig sett». Andelen som oppga misnøye på enkeltområdene vedlikehold, muligheter for å sitte og forskjønning (beplantning, fontener, kunst) var høyere. Dette tyder på at parkene har en høy stjerne i folks bevissthet. Store konserter og festivaler er viktige innslag i bruken av parkene på 2000-tallet. Norsk Hydros hundreårsjubileum i Frognerparken i 2005 er et høydepunkt, gratiskonserten ble toppet av a-ha med cirka 120 000 til stede. Andre store arrangementer er den årlige Musikkfest Oslo (i flere parker) og Øyafestivalen i Middelalderparken. I parkene Friluftsetaten forvalter ble det gitt tillatelse til mange hundre arrangementer i 2006. Bydelene overtok i 2004 forvaltningen av de aller fleste parkene. Friluftsetaten forvalter parkene i sentrum, Frognerparken, St. Hanshaugen, Torshovdalen og Tøyen kulturpark. Elver og bekker – parklegging og gjenåpning. Alna utvikles som miljøpark: Hølaløkka vannpark på Grorud åpnet i 2004, den 200 mål store Alnaparken på Alnabru i 2006, og nye strekninger turvei er åpnet. En egen strategisk grønnstrukturplan for Groruddalen ble laget i 2004. Etter tyve års jevnt arbeid etter Prosjektet Akerselva miljøpark, ble nest siste kryssing av gate langs Akerselva mellom Maridalsvannet og Vaterland borte i 2007 (Treschows gate på Bjølsen). Turveien er dermed «bilfri» med unntak av Møllerveien ved Grünerbrua. Med midler fra handlingsprogrammet indre øst er det gjort ekstra innsats for å skape aktivitet i området rundt Nybrua og Ankerbrua, for å skyve vekk narkotikahandel og annen kriminalitet. Gjenåpning av andre bekker og elver er satt på dagsorden, og det er laget ganske ambisiøse planer. Arbeidet med sammenhengende kyststi langs Oslos sjøkant begynte i denne perioden, blant annet med parsellen langs Vækerø. Nye parker og turveier. Den nye sentralparken i Pilestredet park (2000-tallet) ligger midt i området, der det også var park da Rikshospitalet lå her. Langgaardsløkken på Briskeby ble fredet i 1991 og rustet opp som offentlig park i 1994. Skulpturer (stein fra hvert fylke) på Klosterenga Turveinettet var i 2005 257 kilometer, av disse var 201 kilometer opparbeidet. I årene 2001–2004 ble det bygget 5,6 kilometer turvei. Grønn rute, turveien fra Skøyen til Grefsen i en trasé som tidligere var båndlagt for jernbane, er nesten fullført. Fjordbyen. Hvordan byen skal utvikle seg mot sjøkanten etter at skipsverft og havn trekker seg tilbake fra sentrum, har vært diskutert heftig siden idékonkurransen «Byen og fjorden – Oslo år 2000» som Oslo Byes Vel gjennomførte i 1982. Aker Brygge ble anlagt midt på 1980-tallet uten park. En start på parken på østsiden av Tjuvholmen, august 2008 Større nye boligområder. Ensjø bygges ut med anslagsvis 5500 nye boliger i årene fra 2007. I planen inngår Tiedemannsparken, en ny 21,4 mål stor allsidig aktivitetspark, med tilrettelegging for ballspill, bruk av vann i form av vannspeil eller lignende, både større flater og små intime deler. Parken vil ligge i turveien mellom Tøyenparken / Kampen park og Valle Hovin. Utbyggerne skal betale de 45 mill. kr parken vil koste. I tillegg foreslås tre andre, mindre parker på Ensjø: Vestre parkdrag, Petersborgparken og Petersborgaksen vest. Kværnerbyen bygges tett opp mot Svartdalsparken og Svartdalen naturpark. Det sentrale byrommet midt i byen inneholder en liten park og vannspeil (Alna frilagt). Andre planer. Plan- og bygningsetaten gjør fra 2006 registreringer av alle parker og grøntområder i byggesonen. Utkast til revidert grøntplan for Oslo ble lagt frem i juni 2009 (den gjeldende planen er fra 1993). Utkastet bygger på ny analyse av parkdekning, og foreslår å sikre reguleringsmessig mange grønne områder, noe som vil forebygge konflikter med utbyggingsinteresser. Utkastet er i mars 2011 til politisk behandling i Byrådet. I utkast til kommunedelplan for torg og møteplasser (2009) gjøres en gjennomgang av alle offentlige parker og andre plasser. Rundt hovedbygningen på Nedre Foss gård på nedre Grünerløkka vil det bli anlagt en cirka 10 dekar stor park, som hadde oppgitt, sannsynlig anleggstart i 2010. Friluftsetaten har satt på dagsorden å åpne elver og bekker som ligger i rør, blant annet Frognervassdraget, Hovinbekken, Alna, Ljanselva, Ilabekken, Gaustadbekkdalen. Fjordbyplanene innebærer at Akerselva mellom Vaterland og fjorden blir åpnet, og Akerselva vil dermed være åpen i hele sin lengde. Kommunen arbeider med en kommunedelplan for Alna Miljøpark etter mønster fra Akerselva, med sikte på å gjenåpne og oppgradere miljøet langs Alna fra Alnsjøen til fjorden innen 2020. Vækerøparken med kyststien, sett mot Bestumkilen Riksantikvaren har foreslått å frede mye av det arealet som hører til Kongsgården på Bygdøy. Regjeringen har satt i gang et program for å skaffe mer offentlig tilgjengelig strandlinje, og Bygdøy sjøbad ble gjenåpnet som offentlig badestrand våren 2008. Kommunen arbeider med å utvide kyststien slik at enhver kan bevege seg langs en størst mulig del av strandlinjen i Oslo kommune. I en rapport fra 2005 anbefales at neste områder for utvidelse er Bestumkilen, Malmøya og ved Ulvøya. Ifm. reguleringsplanarbeid for småhusområdene i Oslo ytre by, skal det for Ekebergskråningen utarbeides plan som spesielt skal ivareta landskapshensyn og bevaring av den grønne landskapsprofilen. En 380 mål verneplan og Ekeberg skulpturpark som Christian Ringnes vil donere midler til opparbeidelse og drift av kan til sammen gi bedre muligheter for å nyte utsikten mot byen, og gi vern mot bebyggelse som ødelegger den grønne åskanten. Langs vestsiden av Gransdalen på Furuset vil arbeidet med Verdensparken starte i 2012. I mars 2011 startet Friluftsetaten (nå Bymiljøetaten) arbeid med en ny park på begge sider av Fossumveien på Stovner, ved Stovner senter og Stovner politistasjon, kalt Linjeparken. På Grønland startet arbeidet med Elgsletta aktivitetspark i 2009. I Gamlebyen, øst for Gamlebyen gravlund, mellom Inges gate, Konows gate og Dyvekes vei, startet i april 2010 planleggingen av ny park på et område tidligere regulert til boliger. Fredning og vern. I tillegg er Geitmyra skolehager og noen hager innført på listen: Abbedikollen, Arctanderbyen, Ekebergkleiva, Jordal, Madserud, Nedre Vettakollen med flere. Litteratur. Se litteratur og kilder også i artiklene om hver enkelt park. William Thynne. William Thynne (død 10. august 1546), hans egentlige navn var William Botevile, var en litterær redaktør i England som er kjent for at han samlet og utga de samlede verkene av Geoffrey Chaucer i 1532 og 1542 med noter. Hans nevø var John Thynne. Han var den andre sønnen av Ralph Botevile fra Stretton i Shropshire og Ann Higgons, datter av John Higgons. Broren het Thomas. William Thynne giftet seg to ganger, andre gang med Anne Bond, datter av William Bond. De fikk en sønn sammen, Francis Thynne (ca 1545 – 1608). Etter hans død giftet hustruen seg to ganger til og døde en gang før 1572. Thynne hadde en framgangsrik karriere fra 1520-tallet og fram til sin død i 1546, da han var var sjef for Henrik VIII av Englands kjøkken i 1526 og deretter mester for den kongelig husholdning. Med årene samlet han seg flere kongelige posisjoner, og noen viste han opprettholdt forbindelsen med hjemstedet ved grensen til Wales. I 1529 ble han utpekt som bestyrer av jarledømmet Mar og i mai 1546, kort tid før hans død, mottak han en pensjon på forespørsel fra jarlen av Hertford. Hans samlede utgave av Chaucer i 1532 og 1542 etablerte en chauceriansk kanon. Hans utgave var støttet og sponset av kongen som ble æret i et forord av Brian Tuke. Thynnes kanon brakte et antall av apokryfiske (tvilsomme) verker assosiert til Chaucer fram til et totalt antall av 28. William Thynne døde i 1546 og ble gravlagt i All Hallows i Barking. Sønnen Francis Thynne fortsatte delvis hans arbeid med Chaucer. Han var en oldtidsgransker og hadde posisjonen i kontoret for heraldiske våpenskjold i 1602. Never is Forever. "Never Is Forever" er det tredje albumet til det norske bandet Turboneger. Den ble utgitt i 1994. Skånsk. Skånsk (svensk: "skånska", dansk: "skånsk") er en dialektgruppe som danna del i det skandinaviske dialektkontinuumet, for det meste talt i provinsen Skåne i det sørlige Sverige. Av de fleste historiske lingvister regnes det som en østdansk dialektgruppe, men har normalt blitt behandla som sørsvenske dialekter i Sverige på grunn av den store påvirkninga fra svensk, og den tradisjonelle tankegangen i skandinavisk dialektlære om at isoglosser ikke krysser landegrenser. Noen språkforskere har imidlertid klassifisert dialektgruppa som «sørskandinavisk», og noen, deriblant Elias Wessén, har ansett gammelskånsk som et eget språk som verken var del av gammeldansk eller gammelsvensk. Maria Vigeland. Monumentet «Hvilende kvinne» av Maria Vigeland Maria Vigeland (født 13. mars 1903 i Oslo, død 8. august 1983) var en norsk maler og skulptør. Vigeland har dekorert flere gravkapeller i Oslo, et krematorium i Drammen, altertavele og flere bilder i Bredtvet fengsel og utført ulike glassmalerier. Hun var datter av Emanuel Vigeland og niese av Gustav Vigeland. Hennes religiøse interesser førte henne i retning kirkekunst. I sine unge år studerte hun kunst i Frankrike og Italia. Studiene skulle få særlig stor betydning for hennes glassmalerier. Maria Vigeland har også laget monumentet «Hvilende kvinne» som står i Østre Aker kirkegårds minnelund på Ulven i Oslo. I Camilla Colletts vei i Tønsberg står Vigelands statue «Piken med sjøpinnsvinet» fra 1954. Hun var ugift og hadde ingen barn. Dialektkontinuum. Et dialektkontinuum er en rekke av dialekter som er slik forbundet at nabodialektene er forståelige for hverandre, mens dialekter som er langt fra hverandre i rekken ikke nødvendigvis er forståelige seg imellom. Klassiske eksempler på dialektkontinuum er samiske språk ved midten av det 19. århundre, og romanske språk der man f.eks. finner galisisk mellom portugisisk og kastiljansk, og språket i Aostadalen som ligger mellom fransk og italiensk. Melodi Grand Prix 1994. Norsk Melodi Grand Prix 1994 ble holdt i Oslo Spektrum og folk ble oppfordret til dukke opp med søndagsklær, flagg og kubjeller. 3000 billetter skal ha vært usolgt, og salen var bare halvfull. Sju av sangene i den norske finalen ble sunget av ukjente artister. For første gang var et medlem av den norske Grand Prix-klubben med som medvokalist og tekstforfatter, Dag Øistein Endsjø som del av gruppa SubDiva. Låta til SubDiva, «Uimotståelig», ble opprinnelig sendt inn til Melodi Grand Prix 1993, men ble da refusert av NRK. Jahn Teigen og Tor Endresen dukket igjen opp, og Hilde Lyrån stilte i gruppa Madam Medusa. Storfavoritten «Duett» med Elisabeth Andreasson og Jan Werner Danielsen vant og endte på 6. plass i den internasjonale finalen i Dublin. Moreland Hills. Moreland Hills er en småby i Cuyahoga County, Ohio, USA. Byen er en forstad til Cleveland. Ved folketellingen i 2000 hadde den en befolkning på 3.298. Bosetningen på stedet begynte i 1815, på stedet hvor den nåværende State Route 87 krysser Chagrin River. Orange Township ble grunnlagt i 1820, og ble kjent for sine dampsager, ostefabrikker og bondegårder. Moreland Hills, som i 1831 fremdeles var en del av Orange Township, var fødestedet til James A. Garfield, USA's 20. president. I 1928 ble Moreland Hills skilt ut fra Orange Township som en egen administrativ enhet. Lunden kloster. Lunden kloster er et katolsk kloster på Brobekk ved Linderud i Groruddalen i Oslo. Klosteret er et kvinnekloster og søstrene der er kontemplative dominikanerinner. Søsterkommuniteten har sitt utspring i et dominikanerinnekloster i Lourdes i Frankrike og ble grunnlagt av søstre derfra i 1951. 7. juni 1959 ble klosteret selvstendig (autonomt) fra moderklosteret. Selve klosterbygningene ble fullført i 1966 etter tegninger av arkitektene Gunnar og Sven Bjerke. Lunden gård ble kjøpt for private midler og gitt til klosterformål allerede før andre verdenskrig av Marie Knudtzon, men etableringen av klosteret ble forsinket av denne. Ved 25 årsjubileet i 1984 ble et gitt et nytt alter til klosterkirken, og kirken ble opprustet under oppsyn av arkitekt Thomas Thiis-Evensen og biskop John Willem Gran. Billedhugger Ragnhild Butenschøn laget skulpturene av Jomfru Maria og St. Dominikus til kirken. Søstrene ved Lunden kloster tilhører dominikanerordenens kontemplative gren (moniales) og står tilsluttet "Fédération Notre Dame des Prêcheurs" som er en sammenslutning av tilsvarende klostre i Frankrike, Sveits og Norge. I 2009 består kommuniteten av ni søstre fra Frankrike, Italia, Norge, Polen og Tyskland. Klosterets priorinne i flere perioder, senest fra fra 31. mars 2007, sr. Anne-Lise Strøm ble i 2008 tildelt Norske kirkeakademiers brobyggerpris. 17. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 17. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 25. august, og endte med to kamper den 27. august 2007. Melodi Grand Prix 1989. Melodi Grand Prix 1989 var en musikkkonkurranse som ble arrangert av NRK der vinneren fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1989. Konkurransen ble arrangert i Stavanger Forum 11. mars 1989. De 9 finalelåtene ble plukket ut av totalt 30 innsendte bidrag fra plateselskapene, representert ved Linde Gilberg (Sony), Svein Gundersen, Lars Høel (Slagerfabrikken), Petter Singsaas (RCA), Arve Sigvaldsen (Crema) og Pete Knutsen, som i tillegg var lederen for orkesteret. Sangene ble framført for og bedømt av fem juryer à fem medlemmer inkludert en ekspertjury ledet av Inger Lise Rypdal. Programleder for finalen var Øystein Bache. Blant artistene var de tidligere vinnerne Jahn Teigen og Kate Gulbrandsen, mens Ola Fjellvikås og Tor Endresen deltok igjen. Britt Synnøve Johansen vant med sangen «Venners nærhet». Jahn Teigen var forhåndsfavoritten, og fikk en hit med melodien «Optimist» og publikum buet høylytt når låten ikke gikk videre. Radio Røynda uttalte i mai 2005 at vinneren var «tidenes norske Grand Prix-vinnar». Melodi Grand Prix 1988. Melodi Grand Prix 1988 ble arrangert i Château Neuf, Oslo 26. mars. Programlederen var Dan Børge Akerø. Semifinaler. I forkant av finalen ble det arrangert 4 semifinaler hvor 4 melodier deltok. Disse semifinalene fant sted i underholdningsprogrammet LørDan. Melodiene konkurrerte mot hverandre to og to i en utslagsduell. Hvert par besto av et innsendt bidrag som var valgt ut blant 400 av en jury på forhånd, og ett som var spesielt invitert til konkurransen. 1000 lisensbetalende TV-seere hadde på forhånd blitt trukket ut til å stemme frem vinnerne Disse hadde fått brev i posten som inneholdt hvilke telefonnummer som skulle benyttes til å stemme. På denne måten ble 8 deltakere klare for finalen i Chateau Neuf. I tillegg valgte en fagjury bestående av 3 personer, med Ingrid Bjørnov i spissen, ut 2 deltakere fra taperne av duellene, som også gikk til finalen. Disse 2 ble "Je ne sais pais" med Anita Kanstad, og Jan Eggums "Deilige Drøm". Finale. Hvert bidrag ble introdusert av en kjent norsk person i følgende rekkefølge: Dan Børge Akerø, Vidar Theisen, Oddvar Brå, Thorvald Stoltenberg, Gunnar Berge, Torbjørn Mork, Sølve Grotmol, Herbjørn Sørebø, Jan P. Syse og Bjartmar Gjerde. Trond Kirkvaag parodierte de disse personene i et fotografi som en introduksjon til dem. Pauseunderholdningen sto Chris Rea for. Han spilte låtene «Windy Town» og «Que Sera». Juryene besto av 11 medlemmer, og befant seg på 7 steder i Norge. Poengene ble fordelt på samme måte som i den internasjonale finalen, med 1 til 8 poeng og deretter 10 og 12 poeng til de beste låtene. Siden det kun var 10 bidrag med i den norske finalen betydde det at ingen endte opp med 0 poeng. Sangen «For vår jord» endte opp som vinner av finalen. Anita Skorgan skrev melodien, og Erik Hillestad var tekstforfatter. Karoline Krüger spilte og sang sittende ved et flygel. Otomí. Otomí er et urfolk i det sentrale Mexico. Alt etter dialekt og transkribering av språket refererer de til seg selv som hñähñu,ñuhu, ñhato eller ñuhmu. De fleste bor i delstatene México, Hidalgo, Veracruz og Puebla, og til sammen utgjør de ca. 300 000 mennesker. Kort historie. Otomíenes historie går tilbake til tida da byen Teotihuacán blomstret, som de betalte skatt til. I perioder hadde så otomíene sine egne statsdannelser, før i rundt 1399 ble beseiret av "mexica"-folket, som vi kjenner som aztekerne. Otomíene inngikk i det aztekiske riket, og ble ofte brukt som krigere for både dem og deres fiender, tlaxcalterkerne. Fra 1500-tallet av ble de undertvunget av spanjolene, og flere befestede klostre ble bygget av tiggermunkordner for å sikre kontrollen over deres kjerneområder. Språk. Otomí-språket er del av den otopameanske språkgruppa, som sammen med språk som mazahua, pame, ocuiltekisk og matlatzinca utgjør en undergruppe av den Otomangueanske språkfamilien, hvor blant annet språk som mixtekisk, zapotekisk og andre inngår. Til sammen snakkes språket av rundt 300 000 mennesker, fordelt på flere ulike dialekter. Richard Pynson. Richard Pynson (1448–1529) var en trykker og var en av de første som drev trykkerivirksomhet i England. Pynson ble født i 1448 i Normandie og kan ha vært en hanskemaker før han startet som trykker. Det er mulighet for at han er identisk med Richard Pynson som var listet som student i Paris i 1464. Pyson begynte som trykker en gang fra 1492 da han trykte Alexander Grammaticus’ "Doctrinale", hans første bok. Han hadde sannsynligvis lært håndverket fra Guillaume de Talleur, en trykker i Rouen i Frankrike, som han betalte for trykkingen av minst to bøker tidlig på 1490-tallet. Det er sannsynlig at han tok over lokalene til William de Machlinia da denne døde (Duff, 1906, side 56; Plomer, 1925, side 160ff.). I løpet av de første årene arbeidet han St Clement Danes rett utenfor Temple Bar, men han flyttet på innsiden i 1501, muligens på grunn av xenofobi (fremmedhat), men kanskje like gjerne for å være nærmere bokhandlerne som lå ved St. Pauls katedral. Han ble Kongens trykker på livstid for Henrik VII og deretter for Henrik VIII i 1506, en tjeneste som ikke bare innebar prestisje, men også en årlig inntekt på fire pund. Han ble engelsk statsborger i 1513 Hans trykkerioppdrag var ulikt, men begrenset i omfang. Han var anerkjent som en ekspert på å trykke lovtekster, som kongens statuetter, og bøker med religiøst innhold. Han er anerkjent for å være den første engelske trykker som utga en klassisk tekst, flere skuespill av den romerske poeten Terents, og han var den første utgiver av det berømte boken "Wayes to Jerusalem" av John Mandeville, en bok som har blitt karakterisert som «en stamfar til science fiction». Andre utgivelser var populære romanser som "Sir Tryamour" og en oversettelse av det tyske "Narrenschiff" av Sebastian Brant. I betraktningen til at han var Kongens trykker er det ikke overraskende at den historisk mest betydningsfulle boken han noensinne trykket – "Assertio septem sacramentorum adversus Martinum Lutherum" (1521), et skrift skrevet av kongen selv mot Martin Luther og som fikk paven til gi kong Henrik VIII tittelen «Defensor Fidei» («Forsvarer av troen»). Underlig nok utga han ikke reisedokumenter fra Christofer Columbus, Amerigo Vespucci eller andre berømte oppdagelsesreisende, noe som ville ha vært logisk ettersom det var mange versjoner på flere europeiske språk på den tiden – og heller ingen annen engelsk trykker gjorde det heller. Heller ikke var han forbundet med den gjeninnføringen av stavrim, men heller ingen annen engelsk trykker gjorde det. Pynsons forretningsideal var konservativ. Han synes ikke å tatt noen risiko, men forholdt seg til sikkert salg. Litterær støttevirksomhet, fortsatt viktig i den tidlige trykkeriperioden, var ikke en viktig faktor for hans trykkeri. Som andre trykkerier på den samme tiden benyttet han seg av tresnitt og initialer, ofte av høy kvalitet. Pynson trykte mer enn 500 bøker i sitt liv og mer en 75 prosent av disse ble trykket etter år 1500 og teller derfor ikke som Inkunabel. Han var ikke så produktiv som for eksempel Wynkyn de Worde, som hadde vært assistent hos Pynson, men hans bøker hadde høyere kvalitet. Han må ha hatt flere assistenter, men kun to av dem er nevnt i hans testamente, John Snowe og Richard Withers. Det kan noteres at han ikke synes å ha importert bøker i henhold til at hans navn ikke opptrer på tollpapirer og de tyder på at han ikke var bokselger i tillegg til å drive trykkeri. Pynson døde i 1529 da han var 80 eller 81 år gammel. Det er mulig at hans sønn Richard skulle ha overtatt trykkeriet i henhold til tradisjonen, men ettersom sønnen døde før faren fortsatte ikke trykkeriet som en familiebedrift. Antagelig solgte Pynson bedriften til Robert Redman, hans etterfølger som Kongens trykker. I henhold til hans testamente var han moderat rik, men ikke like betydelig som Wynkyn de Worde. Han ble karakterisert som en systematisk og forsiktig forretningsmann som baserte seg på kvalitet og ikke uten sans for stil som hevet ham over sine konkurrenter. Hans "Morton Missal" av 1500 har blitt kalt for den fineste boken som ble trykket på hans tid. At han sannsynligvis ikke var en litterær mann som William Caxton, noe dagens lærde er mer tilgivende for enn fortidens, men Pynson var en dyktigere stilist enn Caxton og favoriserte Chancery Standard, en variant av London-engelsk, og således bidro til dytte engelsk språk mot standardisering. Hans bruk av tittelsider, skrifttyper og andre tekniske aspekter understøttet bildet av ham som meget dyktig håndverker som ikke selv oppdaget noe, men var dyktig å forbedre de innovasjoner som andre hadde gjort før ham. Karmelklosteret Totus Tuus. Karmelklosteret "Totus Tuus" i Tromsø er et katolsk kvinnekloster tilhørende karmelittordenen. Klosteret ble grunnlagt fra et karmelkloster på Island, og de første søstrene ankom 8. september 1990. De kom uten materielle midler og penger og flyttet i første omgang inn i et bolighus biskopen hadde stilt til deres disposisjon. I 1992 fikk de en tomt, og i 1994 begynte byggearbeidene. Den 5. august 1995 flyttet nonnene inn i et meget uferdig råbygg. Byggearbeidene fortsatte, og den 23. august 1998 ble klosteret og kirken endelig innviet selv om det ennå var detaljer som måtte ferdigstilles. Krigen mot Valdemar Birgersson. Krigen mot Valdemar Birgersson (Avsettelseskrig mot Valdemar Birgersson eller Første brødrestriden i Sverigeshistorien) i 1275 var en svensk borgerkrig mellom kong Valdemar Birgersson og hertug Magnus Birgersson om tronen i kongeriket Sverige. Det var dessuten den første "folkungastrid" om den svenske kronen mellom slektninger av Folkungaslekten. Forspillet. Birger jarl som hadde fått en midlertidig slutt på den sterke ustabiliteten som skyldes den løse oppbyggingen av det svenske kongeriket som opprinnelige var basert på en føderasjon av tidlige selvstendige landsdeler som Svealand, Västergötland og Östergötland, tok aldri den svenske tronen tross hans posisjon som den mektigste mannen i landet Sverige. Han valgt å utrope sin eldre sønn Valdemar Birgersson som konge etter et kongevalg i 1250 og beholdte makten fram til sin død i 1266 som "Sveriges jarl". Ved sin død etterlatte han seg flere barn, deriblant Magnus Birgersson og Erik Birgersson som vist seg å være alt annet enn ydmyke ovenfor deres fars vilje. Magnus Birgersson som dessuten fikk det gåtefulle tilnavnet «Ladulås» i ettertiden var den meste misfornøyde av de to yngre sønner, for selv om han var blitt hertug av Svealand etter sin far besittet han liten makt i forhold til sin eldre bror. Erik Birgersson som hadde innsett sin utilstrekkelighet omkring egne ambisjoner, omtalt seg selv som «Allsingenting» uten verken tittel eller makt. Magnus Ladulås ment seg bedre skikket for tronen enn kong Valdemar som hadde gjort seg bemerket med en livsførsel som var minst sagt tøyleløst. En skandale oppstått da det var kjent at kongen hadde et seksuelt forhold med sin svigerinne, hans kones søster. Svenskekongen måtte som straff for dette begir seg til Roma for å få tilgivelse for den moralske forbrytelsen som etter Kirkens mening var blodskam. Hertug Magnus benyttet dette for å avsverge seg sin tro og lydighet ovenfor svenskekongen. Krigen. I 1274 hadde hertug Magnus og Erik Birgersson dratt til Danmark der de møtte den danske kongen Erik Klipping som valgte å støtte det svenske opprørspartiet som hadde dannet seg som reaksjon på kongens livsførsel. Etter forhandlingene mellom brødrene og danskekongen ble man enig om en avtale om militær assistanse mot en sum på 6 000 mark sølv som gjengjeldelse for rekruttering av 700 mann fra nordlige Tyskland og Danmark under ledelse av grev Jakob av Halland og marsk Stig sammen med hundre mann fra kongens følge. I 1275 marsjerte den danske hæren på åtte hundre menn som formodentlig besto av pansrede rytteravdelinger og leiestyrker til fots, opp gjennom Västergötland anført av hertug Magnus sammen med marsk Stig Andersen Hvide og grev Jakob av Halland. Svenskekongen reagert straks med å by ut et oppbud av væpnede bønder som ble samlet til en hær som rykket ned i Tiveden mellom sjøene Vänern og Vättern. Bondeoppbudet var forlagt til en egen leir ved feil og dette var utnyttet av hertug Magnus som stormet og ødela leiren under Slaget ved Hova 14. juni 1275. Kong Valdemar Birgersson som hadde slått leir med sine beste styrker et stykke vekk, måtte trukket seg tilbake fra seierherrene som hadde jaget bort bøndene på vill panikk fra Hova. Han hadde først bestemt seg for å ta opp strid ved Ramundebodas kloster, men mistet hodet etterhvert meldingene om nederlaget strømmet på og rømte vekk til Norge. I Norge satt den norske kongen, Magnus Lagabøte som lyttet på svenskekongens ønsker om hjelp og dermed besluttet seg om å gripe inn i den svenske brødrestriden. Om Valdemar Birgersson hadde med seg norsk militærhjelp er ikke kjent, men han hadde etterlatt seg sin sønn Erik hos Erling Alvsson i Sarpsborg (kjent som "Borg" den gang) og dratt tilbake inn i Värmland. Der ble han tatt til fange av hertugens tilhengerne under uklare omstendigheter. Med kongen i fangenskap var det en smal sak for hertugen som hadde ord på seg som en dyktig ridder med gode evne i lederskap og styresett å utrope seg til konge på Mora äng sør for Uppsala. Valdemar Birgersson måtte avsverget fra seg kongetittelen i bytte mot tittelen som hertug over Götaland. Erik Birgersson døde en naturlig død kort etter han var blitt hertug. Magnus Lagabøtes hærtog. Men den norske kongen hadde ikke gitt opp støtten til Valdemar Birgersson som flyktet på nytt til Konghelle der de overvintret til det neste året. Magnus Lagabøte som dessuten var en from konge, ønsket å sette et kraftig press på den nye svenskekongen og deretter seilte den 25. juni 1276 med en mektig flåte på 140 skip, nesten hele det militære oppbudet i det norske kongeriket til Konghelle. Om kong Magnus Lagabøte hadde bestemt seg for det, skulle den norske krigsflåten ha styrt oppover Göta älv på et rent hærtog inn i Götaland og videre mot det svenske innlandet. Danmark dessuten gav deres faktiske støtte til denne ekspedisjonen med to biskoper fra Jylland, men dette sluttet med et fredsmøte på riksgrensen. Magnus Ladulås hadde klokt nok svart med å anmode om et fredsmøte for et forlik med den tidlige svenskekongen. Forhandlingene sluttet etter få dager med at den norske kongen ombestemt seg, han ville ikke lenge gir støtte til Valdemar Birgersson og nektet å starte en krig med den nye kongen av Sverige. I 2. juli 1276 snudde den store krigsflåten om nedover elven uten at det hadde oppstått strid. Det var Magnus Lagabøtes eneste hærtog i hans tid som konge. Fredsmøtet ved Konghelle i juni-juli 1276 avsluttet brødrestriden, for Valdemar Birgersson i offentlighetens lys grepet ikke til våpen igjen mot kong Magnus Ladulås. Etterspillet. Men Valdemar var anklaget i ettertiden for å ha utløst en dansk-svenske krig, den såkalte 6000-marks krigen og å ha gitt fordekt støtte til opprørerne under tredje folkungaopprøret. Den nye kongen benyttet mistanken mot hertugen av Götaland i 1279 for en konfiskasjon av hans landområder, om Valdemar hadde blitt forvist eller hadde flyktet av egne vilje til Danmark er man ikke enig om i ettertiden. Han ble senere arrestert av Magnus Ladulås, trolig ved året 1288. Han ble holdt i fengsel i Nyköpingshus festning, Nyköping fram til sin død i 1302. Tom Harkin. Tom Harkin (født 19. november 1939 i Cumming, Iowa) er en amerikansk politiker og senator fra det demokratiske parti, som representerer Iowa i USAs senat. Harkin har også sittet i Representantenes hus fra 1974 til 1984, da han ble valgt inn i senatet. Han er nå leder for senatskomiteen for landbruk, ernæring og skogbruk. Tom Harkin var kandidat til demokratenes presidentnominasjon i 1992. Han var en tidlig favoritt og vant det første primærvalget i sin hjemstat Iowa. I neste primærvalgstat, New Hampshire, gikk det dårligere og Bill Clinton, som tok en sterk andreplass, fikk det nasjonale mediefokuset på seg. Etter dette imploderte valgkampanjen og Harkin trakk seg som kandidat og støttet Bill Clinton, etter å bare ha vunnet Iowa, Idaho og Minnesota. Harkin ble ofte nevnt som mulig visepresidentkandidat for Al Gore i 2000, men Gore valgte til slutt senator Joseph Lieberman fra Connecticut. Birgittaklosteret i Trondheim. Birgittaklosteret på Tiller i Trondheim er et katolsk nonnekloster tilknyttet birgittinerordenen. Birgittaklosteret befinner seg ca. 10 km sør for Trondheim sentrum, nær Tiller kirke. Historikk. Den Hellige Birgitta fra Upplands len i Sverige grunnla sitt første kloster i Vadstena i året 1370. Flere århundre senere i 1911 fornyet den salige moder Elisabeth, som var født i Fåglavik i Västergötland, Birgittaordenen med hovedklosteret i Roma. Under hennes ledelse fikk Birgittaordenen nytt liv. Birgittasøstrene kom til Norge og Trondheim i 1998, og opprettet et kloster i midlertidige lokaler (nær Heimdal sentrum) den 19. juni 1998. flytte til sitt nye kloster på Tiller. Klosteret er på 3.100 kvadratmeter. Gjestehuset med 5 dobbeltrom, 15 enkeltrom og konferanserom kunne tas i bruk samtidig. Siden 25. juni 2009 har Patrizia Telese virket som klosterets priorinne. Siste byggetrinn, presteboligen og klosterkirken, sto ferdig i desember 2010 og ble høytidelig innviet 2. april 2011. Biskop Bernt Eidsvig var hovedcelebrant. Kirken har sitteplasser til ca. 100 besøkende. Bønn og arbeid. I dag lever 9 søstre på Birgittaklosteret på Tiller. Søstrene kommer fra tre forskjellige verdensdeler og fire forskjellige land Livet i klosteret er delt mellom bønn og arbeid, ora et labora. På søndag er det messe kl. 11.00. Kirken er åpen for besøkende under bønn- og Mellom bønnetidene driver søstrene et gjestehus med konferanseavdeling. Lokalene kan også leies for private arrangement som jubileer, konfirmasjon, minnesamvær etc. Høysteinane kloster. Høysteinane kloster i Larvik er et katolsk kvinnekloster tilknyttet den kontemplative nonneordenen klarissene, også kalt "Sta. Klara-søstrene". De første klarisser ankom Larvik i 1995. Kommuniteten ble offisielt grunnlagt av klarisseklosteret i Ennis i Irland på festen for Den hellige Klara, 11. august 1997. Etter flere år i midlertidig bolig på Østre Halsen i Larvik flyttet nonnene i 2006 inn i et nybygd klosteranlegg: "Høysteinane". Laudes. Laudes (flertall fra latin: "laus" = «lovprisning») er morgenbønnen i den katolske kirkes offisielle liturgi. Den består av hymne, salmer, skriftlesning, Benedictus, forbønner, Fader Vår, dagsbønn og velsignelse. Slaget ved Hova. Slaget ved Hova den 14. juni 1275 var oppgjøret som avgjorde borgerkrigen mellom hertug Magnus Birgersson av Svealand og kong Valdemar Birgersson av Sverige. I sommeren 1275 hadde en liten, men slagkraftig hær av hundre danske pansrede rytterne fra den danske kongens følge gått inn i Västergötland. De svenske opprørerne anført av hertug Magnus Birgersson og hans yngre bror Erik Birgersson hadde sluttet seg til den danske hæren som også hadde 700 dansk-tyske soldater, delt i avdelinger av rytterfolk og fotfolk. Med til sammen åtte hundre profesjonelle soldater, en befal av krigsvante og erfarne feltherrer som marsk Stig Andersson Hvide og grev Jakob av Halland hadde hertugen startet et opprør mot den sittende kongen av Sverige. Svenskekongen i forveien hadde gjort seg lite populær med hans utskeielsene. Kong Valdemar Birgersson mobiliserte et oppbud av væpnede bønder som var langtfra maktløst overfor en så formidable styrke som den dansk-tyske hæren. Taktikk og våpen for et bondeoppbud var bedre i Norden enn i resten av Europa. Kongen rykket ned i Tiveden, en nær ugjennomtrengelig skog som skiller de to landsdeler Västergötland og Närke fra hverandre i Sveriges hjerte. Valdemar skulle vise seg å være en dårlig kommandant som hadde ikke forstått viktigheten av god lederskap eller at de beste trente og vante styrker skulle samarbeide med bondeoppbudet. Slaget. Han avdelte bondeoppbudet fra sine egne beste styrkene som ble sendt til Ramundeboda der en kloster var reist. Kongen tok seg inn i klosteret for ly den 14. juni 1475, bevoktet av sine kongelige styrkene som slo leir i nærheten. Bondeoppbudet var forlagt til det viktige stedet mellom to lokale sjøer, som het Hova der de reiste en leir uten noe samlet ledelse. Hvor mange som var i bondeoppbudet er ikke kjent, men kan være på minst et par tusen mann eller mer. De var etterlatt til seg selv midt på veien for hertugens hæren fra sør. Hertugen og marsk Stig som hadde rekognoserte forutover, oppdaget leiren mellom sjøene Undern og Skagern. De kongelige styrkene var for langt vekk til å gripe inn tidsnok for en samlet motstand. De benyttet anledningen for et overraskende angrep på bondeoppbudet som til å begynne med holde stand. Men uten ledelse og siden de kongelige styrkene var for langt vekk, begynte bøndene å vike. Etter harde kamper var bondeoppbudet slått på vill flukt inn i Tiveden der de fant beskyttelse i ly av terrenget. Etter seieren måtte kong Valdemar Birgersson flyktet, han hadde stått ved Ramundeboda under hele slaget i forvirring og avmakt. Ifølge en fortelling hadde han spilte sjakk med en munk i klosteret. Han hadde ikke annet valg enn å retirere med de kongelige styrkene til Närke. Kongen og hans dronning Sofia forlot hæren som var mer eller mindre overlatt til seg selv. De kongelige styrkene sluttet seg til hertug Magnus som senere fikk kongen arrestert i Värmland. Etter Valdemar Birgersson hadde avsverget fra seg kongeverdigheten, lot hertugen seg velges som konge utenfor Uppsala i den samme sommeren 1275. Kilder. Hova Garamba nasjonalpark. Garamba nasjonalpark i Ueledistriktet nordøst i Den demokratiske republikken Kongo ble etablert i 1938. Den er en av Afrikas eldste nasjonalparker, og ble innskrevet på verdensarvlisten i 1980. Parken dekker 4 920 km², ligger mellom 710 og 1061 moh, og består av savanne, gressland, myrområder og "gallery forests". Parken rommer bestander av fire store pattedyr: elefanter, sjiraffer, flodhest og fremfor alt verdens siste viltlevende bestand av hvitt neshorn ("Ceratotherium simum"), om lag 30 individer. Det renner tre elver gjennom parken: Dungu, Aka, og Garamba. Parken ligger ved grensen til Sudan, og grenser til det sudanesiske Lantoto viltreservat. Historie. Parken ble etablert i 1938, etter at en tidligere "Albert Nasjonalpark" hadde eksisert siden 1925. Rundt 1960 startet et omfattende kryspskytteri mot hvitt neshorn, som reduserte bestanden fra ca 1000 i 1960, til ca 500 i 1976 og 15 i 1984. Flere miljøvernorganisasjoner reagerte på dette, og parken ble oppført på listen over truede verdensarvsteder. Området er sårbart for krypskytteri siden det ligger avsides, og nær grensen til tre land. Myndighetenes innsats for å bevare neshornet førte til at parken i 1992 ble fjernet fra "farelisten". Etter at en by i nærheten ble inntatt av SPLA – Sudanese People's Liberation Army i 1991 begynte sudanesiske flyktninger å bosette seg i områder rundt parken. I 1993 var det 50 000 flyktninger i området. SPLAs nærvær førte flere skytevåpen inn i området, og førte til tung beskatning av faunaen i parken. Viltoppsynstjenesten var ikke i stand til å kontrollere dette, og 121 dyr ble drept mellom 1993 og 1995. Etter at 2 hvite neshorn ble skutt i 1996 ble parken igjen oppført på listen over truede verdensarvsteder. Prim (liturgi). Prim er en av tidebønnene i den katolske kirkes offisielle liturgi. Den regnes som en av de tre mindre tidebønner (Prim, Ters, sext og Non). Navnet kommer fra at den i klostrene ble bedt ved den antikke dagsinnordnings første time (kl. 06.00). Ved Annet vatikankonsil bortfalt prim ettersom den tildels var en duplisering av laudes innholds- og tidsmessig. Men tidebønnen er ikke universelt bortfalt; i karteuserordenen bes den fortsatt. Hallvard. Hallvard og Halvard er mannsnavn avledet av norrøne "hall", som betyr «stein, helle», eller «hallen, huset, heimen» lik gl.eng "hall": «gods», – og "varðr", som betyr «vokter». "Hallvarðr" var den norrøne formen av navnet. "Halvor" er en vanlig variant av navnet. Varianten "Halvar" kan være både et mannsnavn og et svensk kvinnenavn, men er svært sjeldent som kvinnenavn. "Hallvard" har norsk navnedag 15. mai. Variantene "Halvard" og "Halvar" har svensk navnedag 14. mai. "Halvar" har også finsk-svensk navnedag 6. juli. Utbredelse. Navnet er mest utbredt i Norge. Varianten "Halvard" er i Norge omtrent like utbredt som den opprinnelige formen "Hallvard". "Hallvard" var blant de ti mest brukte mannsnavnene i Norge på midten 1300-tallet. Etter det har "Halvor" vært den dominerende formen. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Avkastning. Avkastning, eller avkasting, er et begrep som viser til vinning eller utbytte av et gjennomført arbeid. Det nyttes som økonomisk begrep for gevinsten på et bankinnskudd, eller en annen økonomisk investering i forhold til kapitalinnsats og tid. Avkastning blir enten angitt som et desimaltall eller i prosent. Thomas Speght. Thomas Speght (død 1621) var en engelsk skolemester og litterær redaktør, M.A. fra Peterhouse ved University of Cambridge, kjent for sine utgaver av Geoffrey Chaucers samlede verker i 1598, 1602 og 1607. Speght er kjent for sin bidrag til Chaucers, blant annet hans liste over chaucerianske engelske ord, kalt "Old and obscure words explaned" ("Gamle og Obskure Ord Forklart") i hans biografi "The vvorkes of our ancient and learned English poet, Geffrey Chaucer" ("Verkene til Vår Lærde Engelske Poet, Geoffrey Chaucer"), som kom ut i 1598, trykket av Adam Islip. Han huskes også for sin systematiske samlinger av elizabetahanske kongelige proklamsjoner, utgitt i 1618. I 1598-utgaven av Chaucers verker gjorde han god bruk av Thomas Usks redegjørelse av Chaucers politiske intriger og fengsling i diktet "Kjærlighetstestamentet", for å sette sammen en den første biografi over Geoffrey Chaucer. Speghts stort sett velmenende, men fiktive «biografi» presenterte for leserne en radikaler i vanskelig tider, ganske lik lesernes egen, en tidlig protestant fra før protestantismen, og denne fiksjon ble opprettholdt fram til midten av 1900-tallet da den ble korrigert. Hans utgave av Chaucers verker som ble utgitt i 1602 dedikerte han til Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury (1563–1612), engelsk statsmann og minister for Elisabeth I av England og Jakob I av England. Det var den nestsiste utgaven av Chaucers samlede verker, noe som tyder på en nedgang for interessen for middelalderlitteraturen i England på begynnelsen av 1600-tallet. Thomas Speght var far til Rachel Speght og Elizabeth Speght. Sistnevnte ble gift med Humphrey Dyson ((1582–1633) Nick Winter. Anthony William «Nick» Winter (født 25. august 1894 i Brocklesby i New South Wales, død 6. mai 1955) var en australsk friidrettsutøver som konkurrerte i tresteg. Winter ble olympisk mester i tresteg under OL 1924 i Paris. På andre plass kom Luis Brunetto fra Argentina og Vilho Tuulos fra Finland, olympiavinneren fra OL 1920 i Paris, tok bronse. Winter deltok også i lekene i Amsterdam 1928, men klarte ikke å kvalifisere seg til trestegsfinalen. Helge Sivertsen. Helge Sivertsen (født i Mandal 12. juni 1913, død 21. desember 1986 i Oslo) var en norsk skolemann og Ap-politiker, særlig kjent for sine fem år som kirke- og undervisningsminister. I yngre år var han mest kjent som friidrettsutøver. Han var lærersønn, gikk på folkehøgskole og tok artium i 1933, studerte i Oslo og økonomisk historie i Oxford, og ble cand.philol. i 1940. Han arbeidet som lærer 1941-43, deltok i Milorg 1943-45 og arbeidet for Undersøkelseskommisjonen av 1945 1945-47. Han var skoledirektør i Oslo og Akershus 1956-70 (i "Oslo, Akershus og Østfold" 1956-60) og skolesjef i Oslo 1971-81. Sivertsen var statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet 1947-56, kirke- og undervisningsminister 1960-63 og 1963-65. Han satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1969-77. Han har deltatt i en lang rekke utvalgsarbeid, styrer og utredninger. Som kirke- og undervisningsminister var Sivertsen ansvarlig for opprettelsen av Norsk Kulturråd, og han mottok rådets ærespris i 1984. På 1930-tallet var Sivertsen en av Norges fremste friidrettsutøvere. Spesialgrenen var diskos. Han ble norsk mester to ganger, i 1934 og 1935. Han representerte Norge i OL i Berlin i 1936, der han endte på 10. plass i diskoskonkurransen etter et kast på 45,89 meter. Hans personlige rekord var 47,72 meter, satt på Bislett i juli 1936. Behovsteori. En behovsteori er en teori eller tankegang som forsøker å forklare hva de viktigste menneskelige behovene er. Et eksempel på en behovsteori er Maslows behovspyramide. Martin B-26 Marauder. Martin B-26 Marauder var et amerikansk bombefly brukt av United States Army Air Force under andre verdenskrig. Circular Proposal 39-640. I 1939 sendte det amerikanske luftforsvaret (daværende USAAC) ut en liste med spesifikasjonsforslag til flere flyprodusenter. De ønsket seg et raskt, middels stort bombefly. Forslaget spesifiserte en marsjfart på minst 250 miles/time, toppfart minst 300 miles/time, operasjonshøyde minst 25 000 fot, rekkevidde 1800 miles, med et mannskap på 5. Videre skulle det kunne ta minst enten 4 stk. 1000-pund bomber, 2 stk. 2000-pundere, 6 600-pundere, 12 300-pundere eller 30 stk. 100-pundere. Det skulle ha to motorer, være manøvrerbart som et jagerfly, og det skulle ha nesehjulsunderstell. Glenn L. Martin Company var raskt ute med sitt bidrag, Model 179. Myndighetene likte modellen så godt at den ble bestilt før man så mye som hadde lagd en prototype. Man så at det manglet et slikt fly i bombeflyarsenalet, og en krig i Europa var ikke lenger utenkelig. Her hastet det. Slik kunne det ha seg at Martin hadde kontrakt på 1131 fly før Marauderen i det hele tatt hadde forlatt tegnebrettet. Testing. Ettersom ingen prototype var produsert, tok Army Air Corps de fire første produksjonsmodellene og kjørte dem gjennom et kort testprogram (113 timer) i november 1940. Tilfredse med at spesifikasjonene på det nærmeste var overholdt, tok US Army Air Corps over flyene, og i februar 1941 ble de sendt til 22. Bomb Group. Dette var snaut to år etter at anbudet var publisert. Startproblemer. Hastverket med å få flyet fra tegnebrett til samlebånd skulle straffe seg. Det varte ikke lenge før problemer dukket opp for flyet. I forbindelse med levering til skvadronene, skjedde det stadig uhell. Dette ble fort satt i sammenheng med at flyene ble levert uten våpen og radioutstyr. Dette forskjøv tyngdepunktet såpass at flyene gjerne landet på nesa. Man forsterket nesehjulsleggen, men problemet forsvant ikke helt før bestykning og sambandsutstyr ble montert. Et annet problem var forårsaket av alt det elektriske utstyret på flyet. Bakkemannskapene var vant til å kjøre tester og sjekker på det interne strømsystemet, noe som tappet batteriene. I motsetning til tidligere fly, hadde B-26 bl.a. elektriske propellblad og elektrisk drevet kanontårn. Når bakkemannskapene så drev med sjekking av utstyr, tappet dette batteriet, som dermed var tilnærmet tomt da flyet skulle ta av. Resultatet var ofte at de elektriske propellbladene kantstilte seg, og dermed ikke ga trekkkraft. Når dette skjer i forbindelse med take-off, får det katastrofale følger. Løsningen på problemet var at man utstyrte bakkemannskapene med en tralle med eksterne batterier. Flere ganger ble produksjonen faktisk stanset mens man så på løsninger på problemer som stadig oppsto. Men gode vitnesbyrd fra skvadronene gjorde at myndighetene godtok start i produksjonen igjen. Aktiv tjeneste. 22. Bomb Group, 5. Air Force var første enhet som tok i bruk B-26. I februar 1942 ble de sendt til Australia med 44 fly. 22. brukte B-26 til krigens slutt, stasjonert bl.a. i Australia, Ny-Guinea, Filippinene og Japan. Andre bombegrupper som fløy B-26 var 25. Bomb Group, 8. Air Force (stasjonert i England), samt flere bomberenheter i 9. Air Force, også stasjonert i Europa. 11. Air Force sin 28. Bomb Group var stasjonert i Alaska, og drev sporadiske angrep mot japanske mål i nord-områdene. 12. Air Force hadde 3 bombegrupper oppsatt med B-26. De var stasjonert i Nord-Afrika. 42. Bomb Group fra 13. Air Force fløy B-26 i Stillehavet. Varianter. I tillegg til de offisielle versjonene, utførte skvadronene flere feltmessige forandringer og forbedringer. Dette gjør at B-26 ofte er et vanskelig fly å bestemme versjonen på. Bl.a. monterte 22. Bomb Group et ekstra maskingevær i nesa som ingen andre versjoner hadde. Det 5288. og siste flyet ble levert i mars 1945. Andre brukere. RAF. 52 B-26A, i England kalt Marauder Mk. I. 19 B-26B, kalt Marauder Mk. IA. 123 B-26C, kalt Marauder Mk. II. 200 B-26F, kalt Marauder Mk. III. 150 B-26G, kalt Marauder Mk. III. Frankrike. Under amerikansk kommando (12. Air Force) fløy 6 frie franske skvadroner B-26. Sør-Afrika: Flere skvadroner under RAF-kommando fløy B-26 på Balkan og i Nord-Afrika. Ettermæle. Kjært barn har mange navn, heter det, men ikke alle klengenavnene til Marauderen var like kjærlige. The Widowmaker, The Flying coffin, Martin Murderer, B-Dash-Crash, samt noen mindre familievennlige uttrykk, var navn mannskapene satt på flyet. Men det endte krigen med de beste skussmål. Lave tapstall og høy effektivitet over målene var noen av statistikkene B-26 tronet høyt på. Flyet ble raskt tatt ut av tjeneste etter krigen. Ryktet det fikk i begynnelsen av karrieren hang igjen. Et USAAF i fredstid foretrakk det billigere og mer lettmanøvrerte B-25 til trening, og frontlinjeskvadronene hadde allerede byttet til det raskere og mer langtrekkende A-26. I februar 1946 ble det siste flyet tatt ut av tjeneste i Europa, og ved utgangen av 1946 var det helt ute av USAAF. Også de franske flyene ble tidlig tatt ut av bruk, og var helt faset ut i 1947. Selv om flyene var Lend-lease, ville ikke amerikanerne ha dem tilbake, og de ble snart destruert. Ett fransk fly ble i 1950 plattform for et testprogram for en jetmotor. Siden betegnelsen B-26 nå var ledig, ble den i 1948 tatt over av Douglas A-26 Invader. Det fløy i andre verdenskrig, men fortsatte i USAAF og USAF langt inn i Vietnamkrigen. Nicolai Esmit. Nicolai Esmit også kjent som Nicolai Schmidt (født i Holsten) var guvernør på St. Thomas i Dansk Vestindia i perioden 4. juli 1680 til november 1682. Han var eneste søker til å overta stillingen etter Jørgen Iversen Dyppel. Etter å ha kullkastet alt som hans forgjenger hadde bygd opp, besluttet Vestindisk-guineisk Kompagni å utnevne en ny guvernør i 1682. Nicolai Esmit ble likevel sittende med makten til 1683 da han ble fjernet fra stillingen i et lokalt opprør som ønsket å innsette hans bror Adolph Esmit som guvernør. Han forlot St. Thomas og reiste til København, hvor han ble dømt til fengsel. Han ble senere erklært sinnssyk og ble av dansk høyesterett tilkjent en erstatning på 20 000 rigsdaler fra hans bror. 28 dager senere. "28 dager senere" (originaltittel: "28 Days Later") er en britisk postapokalyptisk science fiction-skrekkfilm fra 2002, regissert av Danny Boyle. I hovedrollene finner vi Cillian Murphy, Naomie Harris og Christopher Eccleston. Filmen forteller i hovedsak om et sammenbrudd av samfunnet etter et utslipp av et meget farlig virus kjent som «Rage». Filmen finner sted i det moderne England og forteller om fire personers kamp mot viruset. Filmen ble en kritikerrost og kommersiell suksess, og den er mest kjent for scenene av folketomme London-gater. Filmens oppfølger er "28 uker senere". Handling. En gjeng aktivister bryter seg inn på Cambridge Primate Research Facility for å befri en sjimpanse som blir brukt i et medisinsk eksperiment. Idet de kommer inn til apen, advarer en forsker på stedet om at apen er midt i et eksperiment. Dette tar aktivistene ikke til seg og befrir apen. Til sin overraskelse skulle dette forandre deres verden totalt. 28 dager etter dette finner vi Jim (Cillian Murphy) liggende på et sykehus. Etter hvert klarer han å ta seg ut av sykehuset, som tilsynelatende er helt tomt, og han går ut i Londons gater. Her virker alle gatene, butikkene og leilighetene helt forlatt. Han ser også forskjellige medieoppslag liggende på bakken som indikerer at noe utenom det vanlige har skjedd. Etter en stund finner Jim fram til en kirke der han finner døde mennesker liggende. Plutselig blir han overrasket av to mennesker som tydelig ikke oppfører seg normalt. Jim blir jaget helt til han blir reddet av Selena (Naomi Harris) og Mark (Noah Huntley), to overlevende mennesker. Jim blir tatt med ned til Londons undergrunnsbane der han blir fortalt om det som har skjedd. Rage-viruset har spredt seg og gjort mennesker gale eller tatt livet av dem. Dette førte til at hele samfunnet kollapset og bare noen få overlevde. De neste dagene går med til å finne tilbake til huset til Jim for å se etter overlevende. Der finner han lite annet enn fare, og Mark blir uheldigvis infisert. Farer lurer rundt hvert hjørne, men de fortsetter turen videre for å lete etter overlevende, mat og trygghet. De møter til slutt på to overlevende, Frank (Brendan Gleeson) og hans datter Hannah (Megan Burns). Jim og Selena får tilbud om ly hos dem. Hjemme hos Frank får de høre over radioen en melding fra Manchester som forteller dem at kuren mot viruset Rage er blitt oppdaget. Gjengen vår reiser umiddelbart mot Manchester. I Manchester ser de en by i kaos og flammer. De prøver å unngå sammenstøt med infiserte og de tar seg fram til militærbasen som ligger i utkanten. Basen er dessverre tom og de begynner å tro at alt var forgjeves. Uheldigvis klarer Frank å få blod i øynene fra en død infisert fugl og han går helt amok. Før han rekker å skade de andre blir han skutt av en annen overlevende, major Henry West (Christopher Eccleston) som prøver å styre militæroperasjonen i området. Vi får senere møte soldaten Sergeant Farrell (Stuart McQuarrie) og uenigheter ender i kamp mellom de militære og våre hovedpersoner. Skremte, slitne og redde tar de seg videre gjennom en lang rekke kamper for å overleve og for å ødelegge viruset Rage. Filmens omdømme. Filmen spilte inn 82.7 millioner dollar verden over. Filmen ble også kritikerrost av blant annet Rotten Tomatoes og L.A. Times. Regissør Danny Boyle forteller at hans inspirasjon kom mye fra George A. Romero sin zombieserie. Soundtrack. Nesten alle sangene er laget av John Murphy. Al Joyner. Alfredrick «Al» Alphonzo Joyner, (født 19. januar 1960 i East St. Louis, Illinois) er en amerikansk tidligere friidrettsutøver som konkurrerte i tresteg. Joyner ble olympisk mester i tresteg under OL 1984 i Los Angeles. Han seiret med et hopp på 17,26. På andre plass kom landsmannen Mike Conley, mens Keith Connor fra Storbritannia tok bronse. Joyner er bror til Jackie Joyner-Kersee og var gift med Florence Griffith-Joyner, begge olympiske gullmedaljører. Tomasskolen Trondheim Kristne Grunnskole. Tomasskolen Trondheim Kristne Grunnskole vanligvis bare Tomasskolen, er en kristen friskole som er en selvstendig stiftelse. Tomasskolen ble grunnlagt år 2000 av Pinsemenigheten Betel i Trondheim. Skolen holder til i bygget som tidligere var befalsskole ved Kristiansten festning. Tomasskolen er godkjent av Kunnskapsdepartementet (Utdannings- og forskningsdepartementet), mottar statsstøtte og drives i samsvar med læreplanene i Kunnskapsløftet. Skolens første rektor var Jostein Janøy. Tomasskolen er godkjent for 250 elever, og har i dag 100 elever. Skolen har undervisning fra 1. til 10. klasse, og er åpen for alle som ønsker et skoletilbud med en tydelig kristen profil. Skolen har tilpasset opplæring for alle og oppfølging av den enkelte elev. Tomasskolen har, i tillegg til kroppsøvingsfaget, daglige økter med fysisk aktivitet. Tomasskolen har kristen tro, Bibelen og de felleskristelige bekjennelser som grunnlag og bygger på et kristent menneskesyn. Hvert enkelt menneske er uendelig verdifullt, det har gaver og evner som skolen får være med å utvikle. Tomasskolen ønsker å være en «karakter-skole» som legger vekt på at elevene viser respekt, omtanke og toleranse og et tilgivende sinnelag overfor hverandre. Elevens faglige, fysiske og åndelige utvikling står i sentrum for virksomheten. Det legges vekt på respekt for Gud og mennesker, ærlighet, nestekjærlighet, ansvarsbevissthet og hjelpsomhet. Trefningen ved Amnabro. Trefningen ved Amnabro i 1304 var mellom mindre avdelinger av ridderne, med deres følge av svenner og støttepersonnell, i den svenske brødrestriden. Kong Birger Magnusson sendte en fortropp på åtte ridderne og deres følge til den strategiske viktige broen "Amnabro". Broen lå ved Gullsprång, på østsiden av Vänern, der Västergötland, Värmland, og Närke møttes. Mens de var opptatt med å ødelegge broen ble Kongens fortropp overrasket av en fiendtlige tropp: det var fortroppen fra hertugenes norsk-svenske hær som hadde tatt seg fram til Värmland og Dalsland. Ridderen Mathias Kettilmundsson som hadde utmerket seg under den såkalte «Nevakampanjen» i 1299, overfalt og beseiret den kongelige fortroppen. Alle ridderne ble tatt til fange eller jaget på flukt. Men den mindre seieren fikk ingen betydning for krigen i 1304. Kong Birger Magnusson og marsk Torgils Knutsson beleiret og inntok den viktige befestningen Nyköpingshus i Nyköping, før de vendte seg vestover med en stor hær (sagt å ha vært på 10 000 mann). Hertugene måtte trekke seg tilbake til grensen mellom Båhuslen og Dalsland. 28 uker senere. "28 uker senere" (orig. "28 Weeks Later") er en britisk postapokalyptisk science fiction skrekkfilm fra 2007 og oppfølger til "28 dager senere". Filmen ble regissert av Juan Carlos Fresnadillo og hadde premiere i Storbritannia og i USA den 11. mai 2007. Prolog. Det følgende er en tidslinje av hendelser som leder opp til 28 uker senere. Argentum Fondsinvesteringer. Argentum Fondsinvesteringer AS er et norsk investeringsselskap. Selskapet er eiet av staten ved Nærings- og handeldepartementet. Det skal forvalte statens investeringer i aktive eierfond ("private equity"). Formålet med selskapet er å skape økt konkurransekraft for norsk næringsliv og bedre tilgangen på risikovillig kapital og egenkapital for nyskapende og forskningsbasert næringsliv. Selskapet skal også arbeide for å styrke det kompetente, langsiktige eierskapet i norsk næringsliv og bygge nettverk mellom både eiere, forvaltere og forsknings- og utviklingsmiljøer. Selskapet drives på forretningsmessig grunnlag. Egenkapitalen i Argentum ved utgangen av 2009 var på ca. 5,6 milliarder kroner. Selskapet har 16 ansatte og virksomhet i Oslo og Bergen. Datterselskapet "Argentum Secondary AS" investerer i annenhåndsmarkedet for aktive eierfond i Norden. Cayenne. Cayenne er hovedstaden i den franske oversjøiske regionen Fransk Guyana. Byen ligger ved munningen av elva Cayenne ("rivière de Cayenne") som renner ut i Atlanterhavet. Cayenne er et veldig viktig industrisenter når det gjelder reker. Øystein Langedrag. Øystein Langedrag (født 1785 i Seljord i Telemark, død 1848) var en norsk folkemusikkutøver. Han bodde i Seljord hele livet og var en av de første store felespelemennene i Telemark. Da Langedrag var i militæret, lærte han seg å spille flatfele og å spille etter noter. Av Jon Kjos (Kvammen) fikk han lære slåttespill. Langedrag var mye sammen med den tre år eldre Knut Lurås, og sammen utformet de tre slåtter som kalles "Langedragen" "I", "II" og "III" i Seljord og "Luråsen" "I", "II" og "III" i Tinn. Langedrag hadde også en god del spelsamkvem med sambygdingen Olav Soterud (1782–1828). Langedrag var en viktig tradisjonsbærer som kunne mange gamle slåtter, blant annet spilte han Kivlemøyane i form etter Gunnar Grjotnes i Fjågesund (han kunne 7), som igjen hadde dem fra Tov Kristiansen – den eldste spelemannen en kjenner til i Seljord. Det er fortalt at Tov Kristiansen spilte «rammeslåtter», og kanskje også sekkepipe. Forøvrig var Langedrag en viktig læremesterene for bl.a. Myllarguten, Petter Veum og for sønnen Leiv Sandsdalen. En kan si at Øystein Langedrag er en av grunnleggerne for Myllarspelet. Kilder. Seljord kyrkjebok: Født 23. februar 1785, høgre side, nr. 3 nedanfrå, lenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=7967&idx_id=7967&uid=ny&idx_side=-121 Død 12. april 1848 (innførsel nr. 34) "Etter mange aars lidelser" iflg. Seljord kirkebok, lenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=1401&idx_id=1401&uid=ny&idx_side=-336 Ekstern lenke. "Eit stykke frå Norges Musikkhistorie", 1921 Adolph Esmit. Adolph Esmit var guvernør på St. Thomas og St. Jan i Dansk Vestindia i to perioder, fra november 1682 til 7. mai 1684 og fra mars 1687 til oktober 1688. I hans første guvernørperiode etterfulgte han sin bror Nicolai Esmit. Adolph Esmit startet sin karriere i Vestindia som kaptein på et slaveskip og ble leder for hans brors motstandere som bestod av noen plantasjeeiere. Adolph Esmit ledet et opprør mot sin bror og hans medhjelpere utnevnte han til guvernør. Denne utnevnelsen ble senere stadfestet av Vestindisk-guineisk Kompagni etter bistand fra sin kones kontakter i København. Hans regime støttet opp under piratvirksomhet og for å forebygge at engelskmennene tok St. Thomas i besittelse ble Gabriel Milan utnevnt til ny guvernør i 1684. Den nye guvernøren hadde ordre om å sende Esmit tilake til København, men istedet ble han satt i fengsel i et utpressingsforsøk fra Milans side. Fengslingen av Esmit førte til at Vestindisk-guineisk Kompagni sendte ut en ny ekspedisjon fra København for å hente dem begge. Esmit unnslapp strafferettslig forfølgelse da han overbeviste Vestindisk-guineisk Kompagni om at han kunne hjelpe de i å finne vraket av et spansk skip lastet med sølv. Han ble for andre gang guvernør på St. Thomas i 1687, men etter at hans kunnskaper om sølvskipet var løgn og at utnevnelsen av ham som guvernør ikke ble godt mottatt av øyas innbyggere, ble han beordret tilbake til København i 1688. Esmit unnslapp på nytt strafferettslig forfølgelse ved å flykte til Kurland, hvor alle spor etter ham forsvinner. Motorveimassakren i Tennessee. Motorveimassakren i Tennessee var en drapssak i Greenville i Tennessee i 1997 som ble omtalt i mediene i USA og Norge. En norsk-amerikansk familie ble utsatt for bilkapring og deretter skutt av seks unge personer. Nordmannen Vidar Lillelid (34), hans amerikanske kone Delphina (28) og deres datter Tabitha (6) ble skutt ned på en øde veistrekning i Tennessee den 6. april 1997. Vidar og Delphina ble funnet døde, mens datteren døde etter å ha blitt fraktet til sykehus. Parets 3 år gamle sønn Peter overlevde, og ble funnet gråtende i sin døde mors fang. Han pådro seg skader i ryggen og ble blind på det ene øyet. Vidar Lillelid vokste opp i Bergen, men flyttet i 1985 til USA, der han giftet seg med Delphina Zelaya i 1989. Hun var født i New Jersey av foreldre fra Honduras. De møttes gjennom sitt felles engasjement i Jehovas Vitner. Seks unge personer, Joseph Risner (21), Edward Dean Mullins (19), Natasha Wallen Cornett (18), Crystal R. Sturgill (18), Karen R. Howell (17) og Jason Blake Bryant (15), ble kort tid etter arrestert i delstaten Arizona, mistenkt for drapene. De hadde alle hatt en vanskelig oppvekst og levde på kant med loven, i tillegg til at de hadde gjort seg bemerket for at de var opptatt av okkultisme og satanisme. De ble arrestert av politiet da de kjørte samme Dodge varebil som familien Lillelid. Vitner observerte ungdommene, som var i alderen 15 til 21 år, i samtale med familien. De skal ha kommet over familien på en rasteplass. Derfra skal de ha tvunget familien til å kjøre dem et stykke. Ungdommene skal ha skutt 17 skudd mot familien. Familien ble funnet ved den forlatte bilen til ungdommene. Rettergang ble avsluttet i mars 1998. De seks ungdommene ble dømt til fengsel på livstid. Dommeren anvendte de samme skjerpende omstendigheter for alle: Tortur og bestialitet ved at ofrene ble plaget før drapene, barna så foreldrene bli skutt, ofrene ble overkjørt mens ihvertfall moren var i live, og drapene ble utført for å skjule forbrytelser og hindre arrestasjon. Imidlertid ble det ikke nøyaktig avgjort hvem av dem som hadde hovedskylden for drapene. Det ble sagt at den yngste, Jason Bryant, hadde avfyrt skudd, men at en annen også trolig hadde gjort det. Flere klaget over at rettssaken ble avsluttet uten at alle detaljer hadde kommet frem. Vidars søster Randi Heier, som bor i Sverige, ble tilkjent foreldreretten til den overlevende nevøen. Han har siden vokst opp hos henne og hennes familie. I en alder av omkring tolv år hadde han fortsatt problemer med å gå. Edvin. Edvin er et mannsnavn. Navnet er en variant av "Edwin", som er en engelsk parallell til det norrøne navnet "Audvin", hvor "audr" betyr «rikdom» og "vin" betyr «venn». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Edvin i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Mulla Krekar. Najumuddin Faraj Ahmad (نجم الدين فرج أحمد), bedre kjent som Mulla Krekar (مهلا کرێکار, الملا كريكار) (tittelen "mulla" har ingen formell betydning) (født 7. juli 1956) er en irakisk kurder bosatt i Norge. Ahmad kom til Norge som kvoteflyktning fra Nord-Irak i 1991. Han har kone og fire barn, som alle har fått innvilget norsk statsborgerskap, men Ahmad selv har ikke fått innvilget sin søknad. Han har siden 8. desember 2006 stått oppført på FNs terrorliste. Den 26. mars 2012 ble han i Oslo tingrett dømt til 5 års fengsel for terror- og drapstrusler. Påfølgende dag, 27. mars, ble Krekar pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste. Bakgrunn. Ahmad ble født i en landsby nær byen Halabja. Etter å ha fullført videregående studerte han arabisk og naturvitenskap ved de kurdiske universitetene i Suleimania og Arbil. Han var en stund med i en marxistisk studentorganisasjon, og det var her han traff sin framtidige kone, Rohkosh. Ahmad ble etterhvert misfornøyd med de marxistiske løsningene. Han leste islamsk litteratur på fritiden, begynte å gå i radikale moskeer, og sluttet seg til den radikale islamistiske retningen salafisme. Etter avsluttet utdannelse reiste Ahmad til Pakistan hvor han ble ansatt som lærer ved et teknisk universitet i Peshawar. Han drev også et losjihus for islamske mujahedin på vei til eller fra Afghanistan. Ansar al-Islam. I 1991 vendte han tilbake til Kurdistan-Irak, der folk hadde gjort opprør mot den irakiske regjeringen. Ahmad/Krekar ble med i IMK (Islamic Movement of Kurdistan) en av de kurdiske gruppene som kjempet mot Ba'athregimet, Da den internasjonale støtten til opprøret uteble, rykket Saddam Husseins beryktede republikanske garde snart inn i området igjen og flere millioner kurdere flyktet. Ahmad tok med seg sin familie til Norge, der kona og barna fikk innvilget asyl. Selv innledet Ahmad en pendlertilværelse mellom Norge og Kurdistan-Irak der han deltok i oppbyggingen av ekstreme islamistiske grupper som hadde brutt ut av IMK. I 2001 ble flere slike smågrupper slått sammen til organisasjonen Ansar al-Islam, og Ahmad som nå var blitt kjent som Mulla Krekar, ble organisasjonens leder. Ansar al-Islam okkuperte et område på grensen mellom irakisk og iransk Kurdistan. Gruppen gjennomførte i 2001-2003 en rekke massakrer og terrorhandlinger rettet mot de kurdiske selvstyremyndighetene, først og fremst partiet PUK. Myndighetene i Irak hevder Krekar var ansvarlig for disse udådene, og krever ham utlevert. Under den amerikanske invasjonen av Irak i mars 2003 ble Ansar al-Islams enklave erobret av PUK-styrker med amerikansk flystøtte. I februar 2004 ble begge de kurdiske partiene PUK og KDPs feiringer av id-festen i Arbil utsatt for selvmordsbombere som drepte 109 mennesker og lemlestet mer enn 200 andre. Organisasjonen Ansar al-Sunnah tok på seg ansvaret for udåden og hevdet at den ble utført «til støtte for våre brødre i Ansar al-Islam». Prosesser mot Krekar. Som ledd i «krigen mot terror» anklaget amerikanske myndigheter i 2002 Ansar al-Islam for å være bindeledd mellom Al Qaida og Saddam Husseins Baath-regime i Bagdad. Krekar, som fortsatt pendlet mellom Irak og Norge, ble arrestert i Nederland der han satt fire måneder i fengsel før han i januar 2003 vendte tilbake til Norge. Her ble han flere ganger arrestert og avhørt av Politiets sikkerhetstjeneste, som mistenkte Krekar og Ansar al-Islam for å finansiere og organisere terroraksjoner fra Norge. Saken ble overført til Økokrim som henla den, blant annet av hensyn til vitnenes sikkerhet. Kommunalminister Erna Solberg instruerte UDI og UNE om å fatte vedtak om å utvise Krekar fra landet, på grunnlag av at han utgjør en fare for rikets sikkerhet. Advokat Brynjar Meling brakte på Krekars vegne utvisningsvedtaket inn for Oslo tingrett, og fikk støtte fra menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International. Utvisningsvedtaket mot Krekar ble opprettholdt i Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett. For Høyesterett var det advokat Harald Stabell som førte saken for Krekar. Høyesterett fastslo i november 2007 at domstolene hadde full prøvingsrett, og at det var fremlagt tilstrekkelig bevis for å fastslå at mulla Krekar utgjorde en fare for rikets sikkerhet. Advokat Brynjar Meling gikk også på vegne av Krekar til injuriesak mot Carl I. Hagen som hadde betegnet Krekar som terrorist. Retten slo fast at Hagens uttalelse ikke var injurierende. Irakiske kurdere bosatt i Norge demonstrerte mot Krekar under rettssaken. Høsten 2005 truet Krekar på TV-kanalen al-Jazeera med terroraksjoner i Norge dersom han blir utlevert. Krekars advokat, Brynjar Meling, sa etterpå at Krekars uttalelser er tatt ut av sin sammenheng, og mener uttalelsene er blitt feilaktig gjengitt i norske medier. Arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen bekreftet 28. oktober 2005 at Norge fortsatt ønsker å utvise mulla Krekar. Utvisningsvedtaket blir imidlertid ikke gjennomført før norske myndigheter kan få på plass en avtale med irakiske myndigheter der det garanteres at Krekar ikke vil bli henrettet eller torturert. Får ikke norske myndigheter en slik garanti fra irakiske myndigheter, vil det være i strid med Norges folkerettslige forpliktelser å sende ham tilbake. Det har svekket muligheten for utlevering at Iraks tidligere diktator Saddam Hussein ble henrettet den 30. desember 2006, og at 13 medlemmer av Ansar al-Islam var henrettet i Nord-Irak tidligere samme år. I mars 2006 gjentok Krekar offentlig sin støtte til Osama bin Laden og erklærte at islam er i krig med Vestens sivilisasjon. I desember 2006 er Krekar oppført som terrorist på en liste offentliggjort av amerikanske myndigheter. Det hevdes bl.a. at han har overført penger til terrororganisasjonen Ansar al-Sunnah, en videreføring av Ansar al-Islam som Krekar tidligere var leder for. FNs sikkerhetsråd har samtidig ført Krekar opp på sin liste over aktive støttespillere for Al-Qaida. I juli 2011 ble Krekar tiltalt for drapstrusler mot Erna Solberg. I mars 2012 ble Krekar dømt til 5 års fengsel for brudd på straffelovens paragraf 99, 227 og 147 a, noe han anket på stedet. 27. mars ble Krekar pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste i sin leilighet på Tøyen i Oslo. Krekar og norsk offentlighet. Krekar har blitt intervjuet av en rekke medier og deltatt på debattmøter om temaer som islam og integrering, situasjonen i Irak, terrorisme og sin egen sak. En stort anlagt artikkel i Morgenbladet beskrev ham som «Norges folkekjære fundamentalist». I 2004 deltok Krekar og Shabana Rehman på samme debattmøte. Ved møtets avslutning tok Rehman ordet, og fikk lokket Krekar opp på podiet, under påskudd av at hun skulle foreta en «satirisk test» om han vitterlig var en fundamentalist. Da han kom opp på scenen tok hun tak rundt ham og løftet ham i været. Krekar og hans bror ble rasende som følge av dette opptrinnet. 25. januar 2010 ble Krekars leilighet på Tøyen i Oslo angrepet av ukjente bevæpnede menn. Krekar, hans kone, sønn, svigersønn og datter, som var på besøk fra England, var tilstede i leiligheten da skudd falt. Krekars svigersønn ble lettere såret i det mulige drapsforsøket. I frykt for nye angrep ble Krekar og hans familie raskt midlertidig forflyttet av politiet til et hotell. De fikk senere tildelt nytt bosted i en kommunal boligblokk i Oslo. Krekar ønsket selv ingen ytterligere tiltak. I juni 2010 arrangerte Krekar en pressekonferanse i Oslo, der han på arabisk erklærte at dersom han skulle bli drept etter en utvisning fra Norge, ville de ansvarlige selv bli drept; for eksempel av Ansar al-Islam, Al-Qaeda eller hans egne barn. Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet at departementet har avvist et forslag fra Politiets sikkerhetstjeneste om å la Krekar gjennomgå en rettssak i Irak, for deretter å sone i Norge. Krekar har gjentatte ganger erklært at han ønsker å vende tilbake til Irak. I et intervju med nettstedet Rudaw gjentar han dette i januar 2012. Representanter for det kurdiske regjeringspartiet PUK og det moderate islamistpartiet KIU, sier nå at de ikke har noen rettslig tvist med ham. Den gotlandske borgerkrigen. Den gotlandske borgerkrigen (Innbyrdeskrigen på Gotland) i 1288 var en ekte borgerkrig mellom større folkegrupper oppdelt i deres stender og tilhørtighet i et samfunn som hadde blitt oppstykket. På Gotland i Østersjøen hadde befolkningen et sterk selvstyre fra gammelt av og var nylig kommet under den svenske kronen. Den svenske kongemakten var relkativt svak gjennom 1200-tallet. Den gotlandske landsbygda som var usedvanlig rik sammenlignet med omgivelsene, var i konflikt med borgerne i Visby om den viktige handelen som byborgerne forsøkte å sikre seg monopol over. Mot slutten av 1200-tallet økte spenningen etter hvert som stadig høyere toll og avgifter ble lagt på varer som ble eksportert over havnen i Visby. Der hadde tyske handelsmenn sikret seg kontrollen og fått innført ordninger som gjorde Visby til øyas eneste eksporthavn. For å sikre Visbys posisjon begynte byens borgere å bygge en forsvarsmur rundt byen, og dette ble ikke godt mottatt av de gotlandske bøndene. Krigen. 1288 var året da spenningen mellom bondefolket og byfolket brøt ut i åpen krig. Konflikten ble skjerpet gjennom tysk innblanding. Tyske havnebyer støttet Visby, og den tyske orden av korsfarere støttet de gotlandske bøndene. Korsfarerne ga militær assistanse til bøndene i håp om å få større innflytelse over den omfattende handelen mellom Baltikum og Gotland. Et væpnet bondeoppbud angrep Visby der de herjet og plyndret før et kraftig motangrep av tyske leietropper og væpnede borgere kastet dem ut etter blodige kamper. Kampene fortsatt ute på det gotlandske landsbygda. Borgerhæren vant slaget ved Högbro der de tilintetgjorde en styrke av væpnede bønder, men ble senere stoppet av en ny bondehær i slaget ved Roma kloster. Dette slaget var særdeles blodig, men det endte uten en klar seierherre. Borgerhæren ble påført store tap og måtte trekke seg tilbake til Visby. Den tyske orden sørget for forsterkninger fra Baltikum og et nytt slag fant sted utenfor Visby der den omstridte forsvarsmuren ennå ikke var fullført. Også dette slaget endte uavgjort. Den svenske kongen, Magnus Ladulås, intervenerte i den lokale borgerkrigen med en stor hær som ble fraktet med en flåte av skip over til Gotland. Kongen ville først ikke velge side i den uforsonlige konflikten som hadde kostet mange menneskeliv, men lyttet på bøndene som fikk gjennomslag for sine argumenter. Kongen rykket derfor frem mot Visby med hæren sin i en styrkedemonstrasjon som gjorde at borgerne overgav seg på hans nåde. Freden. Magnus Ladulås delte opp Gotland i to, Visby stad og landsbygda i hvert sitt administrative område. Bøndene beholdt sin selvstendighet, men ble underlagt kongestyret i mye større grad enn tidligere. Visby-borgerne måtte betalte bøter for byggingen av forsvarsmuren og overgrep mot bondebefolkningen – til sammen 2 500 mark sølv i gotlandsk vekt. Historikerne ser på borgerkrigen i 1288 som begynnelsen på integreringen av Gotland i kongeriket Sverige. Men mistroen mellom borgerne i Visby og bøndene ute på landsbygda kom til å holde seg nær et hundre år framover og skulle bli fatalt under slaget ved Visby i 1361 da gotlendingene sto ovenfor en dansk invasjonshær. Slaget ved Högbro. Slaget ved Högbro i året 1288 var et blodig slag der en hær oppstilt av tyske leiestyrker og væpnede borgere fra byen Visby vant over et gotlandsk bondeoppbud som ble nesten fullstendig tilintetgjort. Dette var under den gotlandske borgerkrigen. Et annet slag, Slaget ved Roma kloster, sluttet uavgjort etter at de gotlandske bøndene hadde gått til motangrep med et nytt bondeoppbud. Etter to meget blodige slag måtte borgerhæren trekke seg tilbake til Visby. Lenk. Högbro Reese Hoffa. Reese Hoffa (født 8. oktober 1977 i Evans, Georgia) er en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerer i kulestøt. Hoffa ble verdensmester innendørs ved VM i friidrett innendørs 2006, og utendørs ved VM 2007 i Osaka. Bakgrunn. Han ble født i Kentucky, der han bodde til han var seks år gammel. Han ble adoptert av en annen familie rett før hans femårsdag. Som ung drev han med ulike idretter, som fotball, baseball og basketball, og prøvde ikke friidrett før i 8. klasse. Karriere. I 1996, mens han var juniorutøver ved Lakeside-Evans, ble han tatt ut i kule til delstatsmesterskapet. Der vant han overraskende gull, og fikk snart tilnavnet «The Unknown Shot Putter» (den ukjente kulestøteren). Han vant to delstatsmesterskap og fire "All American"-titler på rad, og i 2001 fikk han sølv ved NCAA-mesterskapet innendørs og bronse ved NCAA-mesterskapet utendørs. Ved USA-mesterskapet utendørs 2001 kom han på 6. plass. I 2002 kom han på 6. plass både i USA-mesterskapet innendørs og utendørs. Året etter fikk han bronse i USA-mesterskapet utendørs 2003, og han fikk gull ved de Panamerikanske leker 2003, med 20,95 meter. Ved USA-mesterskapet innendørs kom han på 5. plass. Ved VM i friidrett innendørs 2004 i Budapest fikk han sølv, bak lagkameraten Christian Cantwell. Hoffa satte ny personlig rekord innendørs med 21,07 meter, mens Cantwell greide 21,49 meter. Han kom på andreplass både ved USA-mesterskapet innendørs og ved USAs OL-uttak, og ble med det kvalifisert til sommer-OL 2004. I OL ble han slått ut i kvalifiseringen, med 19,40 meter. I 2005 kom han på andreplass ved USA-mesterskapet innendørs, med 21,74 meter, som var hans lengste støt innendørs denne sesongen. Ved utendørsmesterskapet kom han på femteplass. Ved IAAF World Athletics Final fikk han bronse dette året. Hoffa vant sin første VM-tittel da han vant VM i friidrett innendørs 2006. Han støtet 22,11 i finalen, og slo hviterussiske Andrej Mikhnevitsj (21,37) med over 70 cm. Han vant også IAAF World Athletics Final i Stuttgart i 2006. På nasjonalt nivå ble han USA-mester innendørs, og han fikk sølv ved USA-mesterskapet utendørs. Året etter vant han sin første VM-tittel utendørs, da han vant VM i friidrett 2007 i Osaka, foran Adam Nelson og Andrej Mikhnevitsj, og han gjentok suksessen ved IAAF World Athletics Final i Stuttgart der han vant gullet. Dette året fikk han gull ved USA-mesterskapet utendørs, og sølv innendørs. 2008 bragte ikke like gode resultater for Hoffa, men han fikk sølv ved USA-mesterskapet innendørs, og sølv ved VM i friidrett innendørs 2008, med 21,20 meter, slått av Christian Cantwell. Ved sommer-OL 2008 nådde han finalen, og kom der på 7. plass. Det ble ingen medalje ved IAAF World Athletics Final i Stuttgart dette året, han kom på fjerdeplass med 20,37 meter. I 2009 fikk han fjerdeplass både ved VM i friidrett 2009 i Berlin og IAAF World Athletics Final, som dette året ble arrangert i Thessaloniki. Ved USA-mesterskapet utendørs i 2010 fikk han sølv, bak Christian Cantwell. Ved innendørsmesterskapet kom han på fjerdeplass. Han deltok i Diamond League, der han vant to stevner (London og Brüssel), og endte på andreplass sammenlagt, slått av Christian Cantwell. Han kom på tredjeplass ved USA-mesterskapet utendørs i 2011, og femteplass ved VM i friidrett 2011. Ved Diamond League vant han også denne sesongen to av stevnene (Monaco og Brüssel), og endte igjen på andreplass sammenlagt, denne ganen bak Dylan Armstrong. I 2012 kom han på fjerdeplass ved VM i friidrett innendørs 2012 i Istanbul, med 21,55 meter. Landsmannen Ryan Whiting vant gullet med 22,00, årsbeste i verden. Han ble også USA-mester innendørs. Under Sommer-OL 2012 i London vant han bronse med et støt på 21.23. Slaget ved Roma kloster. Slaget ved Roma kloster i året 1288 under den gotlandske borgerkrigen mellom borgerne i Visby og bøndene på landsbygda i Gotland var trolig det blodigste slaget som hittil var sett på øya. Etter ulike sagn var den og Slaget ved Högbro litt lengre sørover usedvanlig bittert og blodig med stor tap for begge parter. Etter borgerhæren som besto av tyske leiestyrker hadde vunnet ved Högbro der de tilintetgjort et bondeoppbud, ble de senere utsatt for et motangrep av et nytt bondeoppbud ved Roma kloster midt på Gotland omlagt 20-25 kilometer sørøst for Visby. Kampene som hadde vært blodig, sluttet uavgjort med at begge hærer var for utmattet med stor tap på begge sider. Borgerhæren måtte retirert tilbake til Visby der de oppholdt seg for resten av sommeren fram til august 1288 da svenskekongen Magnus Ladulås intervenerte i konflikten med en stor kongelige hær. Kilder. Roma kloster Aasiaat lufthavn. Aasiaat Lufthavn er en flyplass i Aasiaat kommune, rett syd for Diskobukten på vestkysten av Grønland. Den ble åpnet i 1998, og ligger 5-6 km nordøst for byen Aasiaat. MBS – menighetsbibelskolen. Menighetsbibelskolen AS, eller MBS – Menighetsbibelskolen Sandefjord, er en kristen bibelskole. Aksjene i selskapet eies av pinsemenigheten Salem i Sandefjord. Skolen er offentlig godkjent for utdanning på videregående nivå (NOKUT-godkjent fagskole), og skal primært kvalifisere til arbeid innenfor menigheter og misjon. Skolen stiller krav om at studentene må ha fullført en videregående opplæring. Menighetsbibelskolen ble etablert i Sandefjord, men har flere avdelinger. Den drives i nær tilknytting til den lokal menigheten. Studentene oppfordres til å tilegne seg ytterligere erfaring og kompetanse i menighetsmiljøet. Historie. Skolen startet i høsten 1976, som et tre måneders bibelkurs. I 1981 mottok skolen godkjenning fra Utdanningsdepartementet og i august samme året startet skolen med ett-årige undervisningstilbud. Frank Matre var med å etablere bibelskolen og var rektor frem til 1983. Ljósufjöll. Ljósufjöll er et vulkansk sprekksystem på den vestre delen av Island. Systemet hadde sitt siste utbrudd rundt 960. Man finner flere sinderkjegler i området. Den høyeste toppen ligger på 988 moh. Frances Shand Kydd. Frances Ruth Shand Kydd (født 20. januar 1936 – død 3. juni 2004) var moren til Diana, fyrstinne av Wales. Etter to oppløste ekteskap, og dødsfallene til to av hennes fire barn, viet hun de siste årene i livet sitt til veldedighetsarbeid for den romersk-katolske kirke. Jaak Uudmäe. Jaak Uudmäe (født 3. september i 1954 i Tallinn) er en tidligere estisk friidrettsutøver som konkurrerte i tresteg og representerte Sovjetunionen. Uudmäe ble olympisk mester i tresteg under OL 1980 i Moskva. Han vant med et hopp på 17,35 foran sin landsmann Viktor Sanejev og João Carlos de Oliveira fra Brasil tok bronse. John Spencer, 8. jarl Spencer. (Edward) John Spencer, 8. jarl Spencer (født 24. januar 1924, død 29. mars 1992) ble født i 24 Sussex Square, London, England. Han var sønn av Albert Spencer, 7. jarl Spencer og hans kone Lady Cynthia Elinor Beatrix Hamilton, en datter av James Hamilton, 3. hertug av Abercorn. Han var far til Lady Diana Spencer, senere fyrstinne av Wales. Albert Spencer, 7. jarl Spencer. Albert Spencer, 7. jarl Spencer Albert Edward John Spencer, 7. jarl Spencer (født 23. mai 1892, død 9. juni 1975), formelt kjent som Den Høyvelbårne Albert Spencer frem til 1910, og fra da av til 1922 som Vicomte Althorp, og mindre formelt som «Jack» Spencer, var en britisk adel. Han var farfaren til Diana, fyrstinne av Wales. Cynthia Spencer, grevinne Spencer. Cynthia Spencer, grevinne Spencer (født 16. august 1897, død 4. desember 1972), kjent som Lady Cynthia Elinor Beatrix Hamilton frem til hennes ekteskap, og fra da av som Vicomtesse Althorp frem til 1922 da hennes ektemann arvet sin fars tittel som Jarl Spencer, var en britisk adelsdame. Hun var farmoren til Diana, fyrstinne av Wales. Hun var "Dame Commander" av Royal Victorian Order og offiser av Order of the British Empire. Khristo Markov. Hristo Markov "Христо Марков" (født 27. januar 1965 i Dimitrovgrad) er en tidligere bulgarsk friidrettsutøver som konkurrerte først og fremst i tresteg, men som også var fremragende i lengdehopp og stavsprang. Markov ble olympisk mester i tresteg under OL 1988 i Seoul. Han vant foran Igor Lapsjin og Aleksandr Kovalenko, begge fra Sovjetunionen. Han er både europa- og verdensmester, han vant tresteg under VM 1987 i Roma. De syv store sangstjerner. De syv store sangstjerner (kinesisk: 七大歌星, pinyin: "Qī dà gēxīng") er et populært samlebegrep for de syv best kjente sangerne i Kina i første del av 1900-tallet. Bakgrunn. Shanghai var okkupert av japanerne fra 1937. Annen verdenskrig satte etterhvert sitt preg på økonomien. Flere av stjernene var med i spillefilner, og deres musikk og sang spilte en viktig rolle for utviklingen av kinesisk film. De dominerte 1930- og 1940-årene, til det kinesiske kommunistparti avviste denne typen kulturytringer. Maurice Burke Roche, 4. baron Fermoy. Maurice Burke Roche, 4. baron Fermoy Edmund Maurice Burke Roche, 4. Baron Fermoy (født 15. mai 1885 – død 8. juli 1955) var en britisk adel og politiker for det konservative partiet i Storbritannia. Han var morfaren til Diana, fyrstinne av Wales. Ruth Burke Roche, baronesse Fermoy. Ruth Burke Roche, baronesse Fermoy (født 2. oktober 1908 – død 6. juli 1993) var en fortrolig venninne av dronning Elisabeth Bowes-Lyon, og mormoren til Diana, fyrstinne av Wales. Hun var "Dame Commander" av Royal Victorian Order og offiser av Order of the British Empire. Det gotlandske skatteopprøret. Det gotlandske skatteopprøret (Skattekriget mot Gotlänningarna på svensk) var ett av flere folkelige opprør mot den svenske kong Birger Magnusson fram til 1317. Dessverre har man ikke kongens versjon av begivenhetene på Gotland i året 1313, men kun en bestemt hovedkilde, den ganske partiske Erikskrøniken om opprøret. Freden etter den svenske brødrestriden hadde avspist svenskekongen med en tredjedel av det svenske kongeriket, som i tillegg til landsdelene Hälsingland og Fjädrundaland i Uppland besto av spredte len rundt om på Gotland, Södermanland, Närke, Västergötland, Finland og Småland, med andre ord den fattigste tredjedelen som verken kan eller vil understøtte et kostbart kongestyre. Svenskekongen som måtte øke skattetrykket dersom han hadde fått store økonomiske vansker, opplevde folkelige motstand og åpent opprør i årene 1313 til 1317 mot øst, sør og nord. Det siste opprøret i Hälsingland mot nord var et forsøk på å innføre et skattesystem på innbyggerne som hadde ikke betalt skatt, i motsetning til resten av det svenske kongeriket. På Gotland hadde kongen fått flere viktige len som han forsøkt å legge høyere skatt på, men dette satt gotlenningene seg sterkt imot. Etter "Erikskrøniken" hadde Birger Magnusson bestemt seg for å tvinge gjennom sin vilje med vold, og rustet ut en hær som ble landsatt på den gotlandske øya. Der møtte han et stort bondeoppbud som trakk seg innover i landet. Det skulle ha funnet sted et slag ved Röcklingebacke, der de kongelige styrkene ble beseiret og presset vekk, inn i et sted med alle retrettsveier sperret av gotlenningene. Om det hadde vært et militært sammenstøt med et slikt utfall, er ikke sikkert. Erikskrøniken var svært fiendtlig stemt og ganske partisk overfor fiender av hertug Erik Magnusson,slik at den ikke er helt pålitelig som kilde for ekspedisjonen til Gotland i 1313. Sommeren 1313 hadde kong Birger Magnusson og gotlenningene sluttet et forlik som fullstendig kullkastet påstandene i Erikskrøniken. Gotlenningene aksepterte det høyere skattenivået for resten av kongens regjeringstid fram til 1319, i kontrast til hva krøniken hadde hevdet for ettertiden. For hvert år måtte bøndene i de kongestyrte len betale 200 mark sølv, en betydelig sum i sin tid. De folkelige opprørene mot kongen var med på å gi ham et dårlig ettermæle, for den svenske historien som var fram til nylig kraftig preget av Erikskrøniken. Bai Guang. Bai Guang (kinesisk: 白光, pinyin: "bái guāng", født 1921 under navnet 史永芬 "Shǐ Yǒngfēn" i Beiping - nå: Beijing - i Kina], død 27. august 1999 i Kuala Lumpur i Malaysia) var en kjent kinesisk filmstjerne og sanger. I 1940-årene ble hun regnet som en av de syv store sangstjerner. Biografi. Bai var først med i Beipings salongteatertrupp (北平沙龙剧团), og opptrådte en gang i Cao Yus stykke "«Soloppgang»". I 1937 studerte hun ved Tokyouniversitetets musikkfakultet inntil den annen verdenskrig i 1942. Etter dramaskolen bestemte hun seg for å bli filmstjerne. Hun ville å bli som de lysstråler som stråler fra filmfremviseren og mot lerretet. Derav hennes kunstnernavn (白光), som betyr «hvitt lys». Karriere. Hennes mandopopsanger ble brukt i mange filmer. Hun hadde en litt dyp og hes stemme, noe som bidro til hennes store popularitet i Shanghai. En godt kjent fremføring av det flørtende slaget var storslageren 等着你回来 ("Deng Zhe Ni Hui Lai"), «Jeg venter på din gjenkomst.» Bais filmgjennombrudd kom straks, i 1943. Hun ble kjent for å spille forførende roller med et flørtende image, men det hendte også at hun spilte skurkeroller. Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet i 1949 ble "«En glemt kvinne»" (se klipp på YouTube) den første av Folkerepublikkens filmer som ble vist i Hongkong. Selv guvernøren Alexander Grantham ble en fan av henne. I 1950 trakk Bai seg tilbake fra sin sangerkarriere i Kina og bosatte seg i den malaysiske hovedstaden. I 1953 åpnet hun en populær nattklubb i Tokyos Ginzadistrikt. Senere slo hun seg ned i Hongkong, der hennes siste opptreden var i 1995 under en prisutdelingssreremoni på fjernsyn. Charles Spencer, 6. jarl Spencer. Den 6. jarl Spencer (1857-1922) portrettert av William Orpen (1878-1931) Charles Robert Spencer, 6. jarl Spencer (født 30. oktober 1857, død 26. september 1922) var en politiker for det liberale parti i Storbritannia. Han var oldefaren (farfars far) til Diana, fyrstinne av Wales. Jarlen av Spencer var ridder av Hosebåndsordenen og ridder storkors av Royal Victorian Order. Han ble også tildelt Volunteer Reserve Decoration. Spencer var medlem av Det kongelige råd. Gallus. Gaius Vibius Trebonianus Gallus, (født 206 i Perugia i Italia, død i august 253 i Interamna i Italia) var romersk keiser fra juni 251 til sin død. Trebonianus Gallus ble romersk keiser i juni 251 av romerske soldater. Gallus gjorde Decius sønn Hostilianus og sin egen sønn Volusianus til medkeisere. Gallus fikk umiddelbart problemer med en pest som herjet i Roma i 251 der Hostilianus dør. I 253 gjorde guvernør Aemilianus opprør og marsjerte mot Roma. Gallus og Volusianus ble drept av sine egne soldater. Filadelfia bibelskole. Filadelfia i St. Olavs gate, Oslo Filadelfia Bibelskole er en kristen bibelskole som holder til i lokalene til Filadelfia Oslo og er tilknyttet pinsebevegelsen i Norge. Linjevalgene "Frontier Mission" og "Team Norge" er godkjent som fagskole. Historie. Skolen ble etablert i 1919, i "Møllergata" i Oslo. Bibelskolen var tenkt til 100 elever, men 400 møtte ved skolestart. Grunnleggende treningsår - «Bli en disippel». Første året ved skolen er et grunnleggende disippeltreningsår med fokus på å «leve og lede som Jesus». Tema er "Bli en disippel" Andre året - «Ut i Tjeneste». Andre året er temaet "Ut i Tjeneste" og er et ett-årig undervisningstilbud som kombinerer teori og praksis. Studietilbudet er en avdeling av MBS - menighetsbibelskolen i Sandefjord, som er en NOKUT-godkjent fagskole. Fokus er "tjeneste med de nådegavene Gud har gitt. Målet er å hjelpe studenten til å bygge videre på den kristne troen, og å sette Bibelens lære ut i praksis. Høstsemesteret har vanligvis teoretisk undervisning og teambygging. Vårsemesteret har hovedfokus på praksis. John Gower. John Gower skyter verden, en sfære av jord, luft og vann (fra en utgave hans verker ca 1400)John Gower (ca 1330 – oktober 1408) var en engelsk poet, en samtidig med William Langland og en personlig venn av Geoffrey Chaucer. Han er husket for først og fremst tre betydelige verk, "Mirroir de l'Omme", "Vox Clamantis", og "Confessio Amantis", tre lange dikt skrevet på henholdsvis fransk, latin og engelsk og som er i slekt ved et felles politisk og moralsk tema. Liv. Det er få detaljer som er kjent om Gowers unge år. Han var sannsynligvis født i velstående familie i Kent i sørøstlige England og kan ha vært en jordeier. Det er antatt han praktiserte lov i eller i nærheten av London. Mens han var i London ble han tett knyttet til adelskapet og var åpenbart personlig kjent med kong Rikard II av England: i prologen til den første utegaven av "Confessio Amantis" forteller han hvordan kongen som tilfeldigvis møter ham på Thames, sannsynligvis en gang rundt 1385, inviterer ham ombord i den kongelige lystbåten og at deres samtale førte til oppdraget for det arbeid som ble "Confessio Amantis". Senere i livet skifter han politisk allianse til den framtidige kong Henrik IV av England som han dedikerer senere utgaver av "Confessio Amantis" til. Gowers vennskap med Chaucer er også godt dokumentert. Da Chaucer ble sendt som diplomat til Italia i 1378 var Gower den ene av de som han ga fullmakt til å håndtere hans affærer i England. De to poetene ga hverandre også komplimenter i sine verker: Chaucer dedikerte sin "Troilus og Criseyde" delvis til «den moralske Gower», og Fower plasserte til gjengjelde en lovtale av Chaucer i munnen på Venus i slutten av "Confessio Amantis". John Gowers pralende grav i Southwark-katedralen.Mot slutten av sitt liv bosatte han seg i rom som ble stilt til rådighet av priorinneklosteret St Mary Overeys (i dag Southwark-katedralen). I 1398, mens han levde her, giftet han seg, antagelig for andre gang. Hans hustru, Agnes Groundolf, overlevde ham. I hans siste år, og mulig så tidlig som 1400, ble han blind. Etter sin død i 1408 ble Gower gravlagt i pralende grav i klosterets kirke (i dag Southwark-katedralen) hvor graven fortsatt står. Verker. Gowers poesi består religiøs, politisk, historisk og moralske emner til tross for at han har begrensende har blitt karakterisert som «den moralske Gower» helt siden Chaucer æret ham med denne epitet. Gowers fremste teknikk er allegorien, skjønt han skygger unna abstraksjoner til fordel for den enkel stil ved å fortelle historier. Blant hans første verker er sannsynligvis ballader i anglo-normaniske fransk, noe kan ha blitt lagt til senere i hans bok "Cinkante Ballades". Det første verket som har overlevd er skrevet på det samme språket er "Speculum Meditantis", også kjent ved sin franske tittel "Mirour de l'Omme", et dikt på rett under 30 000 linjer, og består av en kompakt framvisning av religion og moral. Gowers andre betydelig verk, "Vox Clamantis", ble skrevet på latin og tar sitt emne fra Englands tilstand og innlemmer en kommentar om Den store bondeoppstanden i England i 1381 som skjedde da diktet ble skrevet. Gower tar side med aristokratiet og synes å være imponert med de metoder som kong Rikard II tok i bruk for å knuse opprøret. Hans tredje verk er "Confessio Amantis", et dikt på 30 000 engelske linjer bestående av åttestavelses verspar og som tar strukturen til en kristen trosbekjennelse (presentert allegorisk som en syndsbekjennelse for å ha vist kjærlighet) som en fortellende ramme som binder tallrike individuelle fortellinger. Som ved hans tidligere verker er temaet svært moralsk, selv der hvor fortellingene i seg selv har en tendens til å beskrive heller umoralsk oppførsel. En lærd forsikret at "Confessio Amantis" «bortimot utelukkende» skapte Gowers «poetiske omdømme». I de senere år skrev Gower en rekke mindre dikt i de tre språk nevnt overfor: "Cinkante Ballades", en serie av franske ballader med romantisk innhold, og flere dikt som adresserte den nye kong Henrik IV — til gjengjeld for rosen ble han gitt en understøttelse som kom i form av en årlig rasjon av vin. Gowers poesi har hatt en blandet kritisk mottagelse. På 1400-tallet var han aktet ved siden av Chaucer som fedre til den engelske poesi. Over årene har hans omdømme minsket, hovedsakelig på grunn av hans pedantisk belæring og kjedsommelighet. I løpet av 1900-tallet har han derimot fått noe fornyet interesse, hovedsakelig fra C.S. Lewis i hans "The Allegory of Love" ("Kjærlighetens allegori"), men Gower har ikke beholdt den samme kritiske anerkjennelse som andre poeter fra sin tid. James Hamilton, 3. hertug av Abercorn. James Albert Edward Hamilton, 3. hertug av Abercorn (født 30. november 1869 – død 12. september 1953) var en britisk unionistpolitiker og adelsmann som ble den første guvernør av Nord-Irland. Han var oldefaren (farmors far) til Diana, fyrstinne av Wales. Hamilton var ridder av Hosebåndsordenen og av St. Patricks-ordenen. Han ble også utnevnt til medlem av Det kongelige råd. Ferrocarrils de la Generalitat de Catalunya. Ferrocarrils de la Generalitat de Catalunya (FGC) er et jernbaneselskap som eies av La Generalitat de Catalunya. Selskapet har flere tog- og metrolinjer i Catalonia. Totalt har de 140 km med smale spor (1 000 mm), 42 km med standardspor (1 435 mm) og 89 km med breie spor (eller "iberiske spor", 1 668 mm), samt tannhjulsbane og fjellbane. Blant annet driver FGC tre av linjene i metroen i Barcelona. James Burke Roche, 3. baron Fermoy. James Boothby Burke Roche, 3. baron Fermoy (født 28. juli 1852, død 30. oktober 1920) var en irsk adelsmann og et medlem av det britiske parlamentet. Han var oldefaren (morfars far) til Diana, fyrstinne av Wales. Chris Shiflett. Christopher Aubrey Shiflett (født 6. mai 1971) er gitarist for postgrunge–bandet Foo Fighters. Han ble med til utgivelsen av bandets tredje album "There Is Nothing Left to Lose" og det første albumet han var med og spilte på var "One by One". Før han begynte i Foo Fighters var han medlem og hovedgitarist i punkrock–bandet No Use For A Name. Ellingsrudåsen. Ellingsrud og Ellingsrudåsen er en drabantby i bydel Alna i Groruddalen i Oslo. Strøket ligger helt i utkanten av bydelen, og grenser til bydel Stovner, samt Lørenskog kommune. E6 går tvers gjennom området, mens Furusetbanen har sin endestasjon her (linje 2). Furusetbanen ble først bygget til Haugerud i 1970. Banen ble forlenget til Furuset i 1978 og videre til Ellingsrudåsen stasjon med offisiell åpning den 8. november 1981. Utbyggingen av Ellingsrud startet ca. 1970 som en del av den store Furuset-planen i Oslo. Boligblokkene på Ellingsrud Øst (Karihaugen) var starten. Fra ca. 1980 ble Ellingsrud Vest etterhvert utbygget med blokker, terrasseblokker og rekkehus, bl. a. med Frydenlund og Skansen borettslag (OBOS), boligsameiene i Edvard Munchs vei og borettslagene på Fjeldstad. De tre borettslagene og boligsameiet på Munkebekken ble utbygget senere med innflytting fra slutten av 1983. Senere kom Bakås Sameie med rekkehus beliggende nedenfor Frydenlund borettslag. Ellingsrud omfatter i 2009 ca. 3000 boenheter med en total befolkning på ca. 7000 personer. Ellingsrud Øst, Ellingsrud Vest og Ellingsrudflaten (Munkebekken) er boligområder som er skilt ut fra Ellingsrud gård, gnr 109 bnr 1. Dette er en gammel rydningsgård. Gården fikk en blomstringstid fra 1785 da Even Steen kjøpte gården. Han var prestesønn fra Nes i Hallingdal. Steen var i 1785 en etablert og velstående trelasthandler med borgerbrev som kjøpmann i Christiania. Han anla og drev kornmølle i Ellingsrudelva som danner grensen mellom Oslo og Lørenskog kommuner. Sønnen, Iver Steen, ble i 1809 utnevnt til veimester i Akershus. Han og Ellingsrud gård fikk en så solid posisjon at valget på depurterte fra Akershus amt (fylke) til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 fant sted på Ellingsrud gård. Kammerherre, senere statsminister, Peder Anker, ble valgt sammen med sorenskriveren i Follo, Christian Magnus Falsen, og bonde Christian Kollerud fra Aurskog-Høland. Erhu. En erhu sett fra siden. Erhu (kinesisk: 二胡, pinyin: "èrhú", også kalt nanhu, 南胡, «sørlig fele»), også kalt "kinesisk fiolin", er et tostrengers strykeinstrument fra Kina som benyttes både som solo- og som orkesterinstrument. Det hører likesom zhonghu, gaohu, banhu, jinghu, sihu og flere andre til den store huqinfamilien. Erhu av ormeskinn og sekskantet kropp, typisk for Sørkina. Erhu betyr ordrett «to-barbarisk», et navn som bygger på at det (likesom de andre musikkinstrumentene i huqinfamilien) har utenlandske (sentralasiatiske) røtter, og to strenger. Alternativt kan totallet (二) vise til at det er det nest største i denne instrumentfamilien. Erhuen kom trolig til Kina på 900-tallet og vokste gradvis i popularitet. Den antas å ha utviklet seg fra "xiqin" 奚琴, et instrumernt som beskrives sin en utenlandsk tostrengers lutt i "Yue Shu" 樂書, et encyklopedisk verk skrevet av musikkteoretikeren Chen Yang under Song-dynastiet. På 1800-tallet avanserte erhuen til hovedinstrumentet innen kinesisk opera. Det dreier seg da for det meste om en variant som kalles "jinghu" 京胡 eller "jingju" 京剧. Erhuen ble også til et ledende soloinstrument innen kinesisk underholdningsmusikk. Også i den moderne Folkerepublikken Kina er instrumentet ett av de mest populære instrumentene. Bakås skole. Bakås skole er en 1–7 skole (barneskole), bygget i 1980, beliggende på Ellingsrud i bydel Alna i Oslo. Skolen er en av Oslos minste skoler med 180 elever, og har overlevd nedleggingsspøkelset flere ganger. Bakås ligger tett på Østmarka, sørvest for Ellingsrudåsen. Skolen har et godt opparbeidet uteareal for ulike aktiviteter. I perioden 2006 til 2007 har skolen gjennomgått en større ytre rehabilitering av tak og teglsteinsvegger. Funicular de Montjuïc. Passasjerer går ombord på Parc de Montjuïc, den øverste av de to stasjonene til Funicular de Montjuïc. Inngangen til stasjonen Parc de Montjuïc. Funicular de Montjuïc er en fjellbane i den katalanske byen Barcelona. Det meste av banen går i tunnel, og binder sammen metrostasjonen Paral·lel med Montjuïc-høyden. Banen er del av det samme billettsystemet som metroen, og er tegna inn på metroens linjekart som en del av denne. Den drives av Transports Metropolitans de Barcelona (TMB), som også driver metroen. Aurdøla. Aurdøla på vei nedetter lia mot Hedalen. Aurdøla (Vassfarelva, Strøslielva) er en betegnelse som brukes om den nedre delen av "Vassfarelva" før den renner sammen med Urula. Fra myrområdene rundt Buvatn renner den som "Vassfarelva", renner via flere mindre innsjøer til Strøen, som av noen regnes som øverste innsjø i selve Vassfaret, før den kaster seg utover Høgfoss som "Strøslielva". Lokalt i Hedalen regnes gjerne den gamle fløtingsdammen som starten på Vassfaret. Lengre ned renner elva roligere ned mot Suluvatn, øvre og nedre Grunntjern og Nevlingen. Mellom Nevlingen og Aurdalsfjorden renner den innom Skrukkefylla. Fra Aurdalsfjorden, eller "Ardaln" som den heter lokalt, skifter den igjen navn og heter nå "Aurdøla" til den renner sammen med Urula i Hedalen. Urula renner videre til Sperillen. I deler av elveløpet danner elva fylkesgrense mellom Oppland og Buskerud. Håtunaleken. Håtunaleken var en historisk hendelse i Sverige i 1306 og var en del av en langvarig konflikt mellom kong Birger Magnusson og hans to yngre brødre, hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson. Bakgrunn. Da kong Magnus Ladulås døde i 1290 var hans sønn Birger Magnusson kun ti år gammel. Han hadde allerede som fireåring blitt valgt som tronfølger, og han og kongeriket Sverige fikk en formynder, marsken Torgils Knutsson. Kong Birgers yngre bror, hertug Erik, muligens et bedre emne som konge og lederskikkelse, forsøkte å skape sitt eget rike i grenseområdene mellom Sverige, Norge og Danmark rundt det gamle norske området Bohuslän, som han hadde fått gjennom gifte med den norske prinsessen Ingebjørg Håkonsdatter, og Halland. Da Torgils Knutsson vendte tilbake fra det tredje og siste korstoget i Finland i 1293 hadde den innerikspolitiske forholdet utviklet seg til en strid mellom de tre brødrene hvor Valdemar støttet Erik mot kong Birger og hvor marsken fortsatte å støtte sin konge. I 1304 hadde hertugene skrevet under på et dokument som innebar at ikke hadde rett til å drive sin egen utenrikspolitikk og ikke skulle opptre ved det svenske hoffet om de ikke var blitt innkalt. Bitterheten over denne overenskomsten var sannsynligvis hovedårsaken til Håtunaleken. I 1305 ble marsken Torgils Knutsson tatt til fange av hertugene og han ble henrettet i 1306 ved halshogging i Stockholm. Følgen ble borgerkrig, men i 1306 hadde følelsene kjølnet såpass at hertugene gikk med på å erkjenne Birgers sønn Magnus Birgersson som tronfølger til Sveriges trone. Håtunaleken. Den 29. september 1306 dro hertug Erik og hertug Valdemar til kong Birger på hans kongsgård Håtuna ved Mälaren. De kom fra en bryllupsfest i Bjälbo sammen med et følge av soldater, og kongen tok imot dem som gjester og bød på en fest som utartet mot natten. I natten snek hertugene seg ut av sin rom og slapp inn soldatene som stormet inn i kongens soverom. Birger og hans ektemake ble tatt til fange og ble deretter satt i fengsel på Nyköpingshus. Kong Birgers sønn Magnus ble reddet til Danmark av en hoffmann og ble der tatt hånd om av kong Erik Menved. Etterdønninger. Hertug Erik tok makten i Sverige. Han hadde allerede suveren makt i sine områder i Halland og Bohuslän, og takket være ekteskapet med Ingebjørg Håkonsdatter hadde han også håp om å arve den norske tronen. Nærheten til Danmark var dog en trussel. Den danske kongen Erik Menved angrep Sverige og herjet i Västergötland. Eriks bror hertug Valdemar tok hevn ved å herje i Skåne med en styrke tyske leiesoldater. Den norske kongen allierte seg med den danske kongen, noe framtvang at Birger ble sluppet fri fra Nyköpingshus etter to års fangenskap. Luke Kibet. Luke Kibet (født 12. april 1983) er en kenyansk langdistanseløper. Han vokste opp i Eldoret, og satset til å begynne med på hinderløp, men satset hovedsakelig på maraton fra 2004. Under VM i friidrett 2007 i Osaka vant han gull på tiden 2.15.59. Det var Kenyas første VM-gull i maraton siden Douglas Wakiihuri vant i 1987. Kibets bestenotering er på 2.08.52, en tid han satte oktober 2005 i Eindhoven. På halvmaraton har han rekorden 1.00.43, fra september 2005 i Rotterdam. Opptøyene i Kenya 2007-2008. En tidligere OL-deltaker i 1988 fra Kenya, Lucas Sang, var en av de som ble angrepet og drept i Eldoret i forbindelse med opptøyene i Kenya, mens Kibet overlevde angrepet. Ellingsrud skole. Ellingsrud skole er en 8–10 skole (ungdomsskole), bygget i 1979, beliggende på Ellingsrudåsen i bydel Alna i Oslo. Skolen ligger tett på Østmarka, og har bruk av naturen som et satsingsområde. Bombeattentatet mot Fædrelandsvennen. Tomten hvor Fædrelandsvennen bygde opp nye lokaler etter bombeattentatet i 1972. (bilde er tatt i 2008) Bombeattentatet mot Fædrelandsvennen var en hendelse i 1972 da fem kraftige eksplosjoner ble utløst i avishuset til Fædrelandsvennen i Kristiansand. Hendelsen fant sted natt til søndag 27. februar og eksplosjonene var så kraftige at mennesker som sov i nabolaget ble kastet ut av sengene sine. Gjenstander ble slynget opp til 90 meter vekk fra avishuset. Ingen kom til skade i bombeattentatet, men verdier for 15 millioner kroner gikk tapt. Sprengladningene var plassert slik at de to hovedinngangene til avishuset ble sperret, samtidig som en ladning eksploderte inn i bygningen. De kraftigste eksplosjonene utløste en voldsom brann i lokalene. Vitner hadde sett en mann med ryggsekk ved avishuset, men til tross for at politiet hadde lagt en jernring rundt Kristiansand klarte de ikke å fakke attentatsmannen. Senere ble en 18 år gammel typograf-lærling som arbeidet i avisen arrestert for ugjerningen. Han tilstod attentatet. Natt til lørdag hadde han krøpet gjennom et kjellervindu som han hadde latt stå åpent. På fem steder plasserte han tilsammen 234 dynamitt-gupper på i alt 50 kilogram. Han uttalte at sprengningen var en hevn fordi kollegaene hadde fleipet med ham på jobben. Vedkommende ble høsten 1972 dømt til sju års fengsel og fem års sikring. En 19-årig kamerat fikk 18 måneders fengsel for medvirkning. Begge anket imidlertid dommen til Høyesterett. I januar 1973 dømte Høyesterett hovedmannen til 9 års fengsel og medhjelperen til 2 år og 3 måneder. Abaré. Abaré er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Abaíra. Abaíra er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Acajutiba. Acajutiba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Adustina. Adustina er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Aiquara. Aiquara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Alagoinhas. Alagoinhas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Alcobaça. Alcobaça er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Almadina. Almadina er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Amargosa. Amargosa er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Amélia Rodrigues. Amélia Rodrigues er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. América Dourada. América Dourada er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Anagé. Anagé er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Andaraí. Andaraí er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Tim Mack. Timothy («Tim») Mack (født 15. september 1972 i Cleveland, Ohio) er en amerikansk stavhopper som ble olympisk mester under OL 2004 i Athen. Han begynte med stavsprang i 1991. I 2000 deltok han i den amerikanske OL-uttakningen. Konkurransen var meget sterk, og han kom bare på åttende plass med 5,81. Det gikk bedre året etter, da han ble nummer to i det amerikanske mesterskapet og dermed kvalifiserte seg til VM 2001 i Edmonton, der han kom på niende plass. Karrierens høydepunkt kom under OL 2004 i Athen, da han gikk til topps med et hopp på 5,95. Samme sesong gikk han over 6-metersgrensen under et stevne i Monte Carlo (6,01). Andorinha. Andorinha er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Angical. Angical er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Anguera. Anguera er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Antas. Antas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Antônio Cardoso. Antônio Cardoso er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Antônio Gonçalves. Antônio Gonçalves er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Aporá. Aporá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Apuarema. Apuarema er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Aracatu. Aracatu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Araci. Araci er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Aramari. Aramari er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Arataca. Arataca er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Aratuípe. Aratuípe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Araças. Araças er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Aurelino Leal. Aurelino Leal er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Baianópolis. Baianópolis er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Baixa Grande. Baixa Grande er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Banzaê. Banzaê er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Barra (Bahia). Barra er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Barra da Estiva. Barra da Estiva er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Barra do Choça. Barra do Choça er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Barra do Mendes. Barra do Mendes er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Barra do Rocha. Barra do Rocha er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Barreiras. Barreiras er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Barro Alto (Bahia). Barro Alto er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Governador Lomanto Júnior. Governador Lomanto Júnior (tidl. "Barro Preto") er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Barrocas. Barrocas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Belmonte (Bahia). Belmonte er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Belo Campo. Belo Campo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Biritinga. Biritinga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Boa Nova. Boa Nova er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Boa Vista do Tupim. Boa Vista do Tupim er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Bom Jesus da Lapa. Bom Jesus da Lapa er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Bom Jesus da Serra. Bom Jesus da Serra er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Boninal. Boninal er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Bonito (Bahia). Bonito er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Boquira. Boquira er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Botuporã. Botuporã er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Brejolândia. Brejolândia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Brejões. Brejões er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Brotas de Macaúbas. Brotas de Macaúbas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Brumado. Brumado er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Buerarema. Buerarema er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Buritirama. Buritirama er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Caatiba. Caatiba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cabaceiras do Paraguaçu. Cabaceiras do Paraguaçu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cachoeira. Cachoeira er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Caculé. Caculé er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Caetanos. Caetanos er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Caetité. Caetité er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cafarnaum. Cafarnaum er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cairu. Cairu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Liste over trær i Barcelona. Denne artikkelen er en liste over trær i Barcelona. Den inkluderer kun trær som har blitt planta i gatene. I gatene i Barcelona var det i 2004 planta 155 541 trær, fordelt på 128 arter. Av disse trærne var 54 354 plataner og 17 375 Celtis Australis. Alle de øvrige artene var det færre enn 10 000 av. Distriktene med flest planta trær var Sant Martí med 31 835 trær og Eixample med 22 553 trær. Distriktene med færrest trær var Ciutat Vella med 6 762 trær og Gràcia med 7 058. Caldeirão Grande. Caldeirão Grande er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Camacan. Camacan er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Camamu. Camamu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Camaçari. Camaçari er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Campo Alegre de Lourdes. Campo Alegre de Lourdes er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Campo Formoso. Campo Formoso er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Canarana (Bahia). Canarana er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Canavieiras. Canavieiras er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Candeal. Candeal er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Candeias (Bahia). Candeias er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Candiba. Candiba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cansanção. Cansanção er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Canudos. Canudos er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Canápolis (Bahia). Canápolis er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Capela do Alto Alegre. Capela do Alto Alegre er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Capim Grosso. Capim Grosso er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Caravelas. Caravelas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Caraíbas. Caraíbas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cardeal da Silva. Cardeal da Silva er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Carinhanha. Carinhanha er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Casa Nova. Casa Nova er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Castro Alves. Castro Alves er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Catolândia. Catolândia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Catu. Catu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Caturama. Caturama er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Caém. Caém er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Central. Central er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Chorrochó. Chorrochó er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cipó. Cipó er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Coaraci. Coaraci er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cocos. Cocos er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Conceição da Feira. Conceição da Feira er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Conceição do Almeida. Conceição do Almeida er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Conceição do Coité. Conceição do Coité er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Conceição do Jacuípe. Conceição do Jacuípe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Conde (Bahia). Conde er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Condeúba. Condeúba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Contendas do Sincorá. Contendas do Sincorá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Coração de Maria. Coração de Maria er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cordeiros. Cordeiros er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Coribe. Coribe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Coronel João Sá. Coronel João Sá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Correntina. Correntina er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cotegipe. Cotegipe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cravolândia. Cravolândia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cristópolis. Cristópolis er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Crisópolis. Crisópolis er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cruz das Almas. Cruz das Almas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Curaçá. Curaçá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cândido Sales. Cândido Sales er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Cícero Dantas. Cícero Dantas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Dias d'Ávila. Dias d'Ávila er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Dom Basílio. Dom Basílio er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Fernand Gonder. Fernand Gonder (født 12. juni 1883 i Bordeaux, død 12. mars 1969) var en fransk friidrettsutøver. I 1904 hadde Gonder den uoffisielle verdensrekorden i stavsprang på 3,69 meter, og i 1905 forbedret han rekorden til 3,74. Som verdensrekordinnehaver dro han til jubileumslekene 1906 i Athen. Der vant han gull med 3,50 m, foran Bruno Söderström fra Sverige og Edward Glover fra USA. For første gang gikk OL-gullet i stavsprang til en utøver som ikke kom fra USA. Neste gang dette skjedde, var 66 år senere, i München 1972, der Wolfgang Nordwig gikk til topps. Dom Macedo Costa. Dom Macedo Costa er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Dário Meira. Dário Meira er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Elísio Medrado. Elísio Medrado er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Encruzilhada. Encruzilhada er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Entre Rios (Bahia). Entre Rios er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Esplanada. Esplanada er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Euclides da Cunha. Euclides da Cunha er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Eunápolis. Eunápolis er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Feira da Mata. Feira da Mata er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Filadélfia (Bahia). Filadélfia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Filadelfia. Se også. Philadelphia som er en like sannsynlig stavemåte Firmino Alves. Firmino Alves er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Floresta Azul. Floresta Azul er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Formosa do Rio Preto. Formosa do Rio Preto er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Fátima (Bahia). Fátima er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Gandu (Bahia). Gandu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Gavião. Gavião er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Gentio do Ouro. Gentio do Ouro er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Glória. Glória er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Gongogi. Gongogi er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Governador Mangabeira. Governador Mangabeira er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Guajeru. Guajeru er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Guanambi. Guanambi er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Guaratinga. Guaratinga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Heliópolis. Heliópolis er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Iaçu. Iaçu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibiassucê. Ibiassucê er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibicaraí. Ibicaraí er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibicoara. Ibicoara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibicuí. Ibicuí er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibipeba. Ibipeba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibipitanga. Ibipitanga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibiquera. Ibiquera er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibirapitanga. Ibirapitanga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibirapuã. Ibirapuã er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibirataia. Ibirataia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibitiara. Ibitiara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibititá. Ibititá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ibotirama. Ibotirama er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ichu. Ichu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Igaporã. Igaporã er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Igrapiúna. Igrapiúna er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Iguaí. Iguaí er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ilhéus. Ilhéus er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Inhambupe. Inhambupe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ipecaetá. Ipecaetá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ipiaú. Ipiaú er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ipirá. Ipirá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ipupiara. Ipupiara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Irajuba. Irajuba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Iramaia. Iramaia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Iraquara. Iraquara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Irará. Irará er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Irecê. Irecê er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itabela. Itabela er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itaberaba. Itaberaba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itabuna. Itabuna er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt i 1910. Viktige inntektskilder er eksport fra diverse kjemisk industri, og eksport av kakao. Itacaré. Itacaré er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itaeté. Itaeté er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itagi. Itagi er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itagibá. Itagibá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Percy Herbert. Percy Mark Herbert (født 24. april 1885, død 22. januar 1968) var den første biskop av Blackburn fra 1927 til 1942, deretter biskop av Norwich fra 1942 til 1959. Han hadde også teologisk doktorgrad (dr. theol.). Herbert hadde doktorgrad i teologi. Etter å ha trukket seg tilbake fra sin stilling som biskop av Norwich, ble han sogneprest ved St. Mary Magdalene's Church i Sandringham. I denne kirken døpte han Den Høyvelbårne Diana Spencer (senere prinsesse av Wales) i 1961. Han var "Knight Commander" av Royal Victorian Order. Itagimirim. Itagimirim er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itaguaçu da Bahia. Itaguaçu da Bahia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itaju do Colônia. Itaju do Colônia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itajuípe. Itajuípe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itamaraju. Itamaraju er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itamari. Itamari er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Walter William Skeat. Walter William Skeat (21. november 1835 – 1912) var en engelsk filolog som er mest kjent for sitt arbeid med middelengelsk og for sine standardutgaver av Geoffrey Chaucer og "Piers Plowman". Den betydningsfulle paleografen T. C. Skeat var hans barnebarn. Han ble født i London i 1835 og utdannet ved King's College School i Wimbledon, Highgate School og Christ's College ved University of Cambridge hvor han ble fellow i juli 1860. I 1878 fikk han Elrington og Bosworth-professorat i anglosaksisk ved Cambridge. Han fullførte Mitchell Kembles utgave av "Anglo-Saxon Gospels", og gjorde mye forskningsarbeid i både angelsaksisk og gotisk språk, men først og fremst i middelengelsk og med en korrigert utgave av Chaucer. Som han selv sjenerøst har uttalt ble han hovedsakelig rettledet i studiet av Chaucer av Henry Bradshaw som han skulle ha deltatt i arbeidet med den nye utgaven av Chaucer som ble planlagt i 1870 ved University of Oxford, men etter å ha avslått Bradshaw tok han et tilbud om redigeringen selv. Bradshaws utholdenhet var ikke likestilt med hans dyktighet, og det kom lite ut av planleggingen, men arbeidet kom etterhvert i gang og Skeat fullførte en utgave på seks bind i 1894, et tilleggsbind av chaucerianske småstykker som ble utgitt i 1897. Han redigerte også ut en utgave av Chaucer i et bind for det jevne publikum og en egen utgave av Chaucers "Avhandling om astrolabiumet" ("Treatise on the Astrolabe") med kyndig kommentarer. Skeat utgave av "Piers Plowman" av William Langland i tre parallelle tekster som ble utgitt i 1886, og foruten "Avhandling om astrolabiumet" rediterte han tallrike bøker for "Early English Text Society", blant annet «The Bruce», et episk diktverk om Skottlands kong Robert Bruce, av John Barbour, "Pierce the Ploughman's Crede", romansene om "Havelok Dansken" og "Guillaume de Palerme" (et fransk romantisk dikt som har blitt oversatt til engelsk som "William of Palerne") og Ælfric av Eynshams "Lives of the Saints" ("Helgnenes liv") i fire bind. For "Scottish Text Society" redigerte han "Kingis Quair", vanligvis tilskrevet kong Jakob I av Skottland, og utga en utgave i to bind 1871 av Thomas Chatterton med en undersøkelse av kildene til de foreldet ordene som han brukte. I Skeats rene filologiske forskning var hans mest betydningsfull arbeid "Etymological English Dictionary" (4 deler, 1879–1882; revidert og utvidet i 1910). Mens han forberedte sin ordliste skrev han hundrevis av korte artikler om ordenes opprinnelse var det Londonbaserte tidsskriftet "Notes and Queries". Hans andre arbeid er blant annet Itambé (Bahia). Itambé er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itanagra. Itanagra er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itanhém. Itanhém er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itaparica. Itaparica er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itapebi. Itapebi er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itapetinga. Itapetinga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itapicuru. Itapicuru er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itapitanga. Itapitanga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itapé. Itapé er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itaquara. Itaquara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itarantim. Itarantim er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itatim. Itatim er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itiruçu. Itiruçu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itiúba. Itiúba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Itororó. Itororó er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ituaçu. Ituaçu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ituberá. Ituberá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Iuiú. Iuiú er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jaborandi (Bahia). Jaborandi er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jacaraci. Jacaraci er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jacobina. Jacobina er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jaguaquara. Jaguaquara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jaguarari. Jaguarari er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jaguaripe. Jaguaripe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jandaíra (Bahia). Jandaíra er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jequié. Jequié er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jeremoabo. Jeremoabo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jiquiriçá. Jiquiriçá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jitaúna. Jitaúna er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. João Dourado. João Dourado er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Juazeiro. Juazeiro er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jucuruçu. Jucuruçu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jussara (Bahia). Jussara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jussari. Jussari er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Jussiape. Jussiape er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Lafaiete Coutinho. Lafaiete Coutinho er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Lagoa Real. Lagoa Real er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Laje. Laje er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Lajedinho. Lajedinho er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Lajedo do Tabocal. Lajedo do Tabocal er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Lajedão. Lajedão er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Lamarão. Lamarão er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Lapão. Lapão er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Lauro de Freitas. Lauro de Freitas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Lençóis. Lençóis er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Licínio de Almeida. Licínio de Almeida er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Livramento de Nossa Senhora. Livramento de Nossa Senhora er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Luís Eduardo Magalhães. Luís Eduardo Magalhães er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Macajuba. Macajuba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Macarani. Macarani er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Macaúbas. Macaúbas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Macururé. Macururé er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Madre de Deus. Madre de Deus er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Det gamle navnet til kommunen var "Ilha dos Cururupebas" etter den tupinambánske høvdingen Cururupeba som bodde på denne øya og holdt de portugisiske kolonisatørene ute i mange år. Maetinga. Maetinga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nyköpings gjestebud. Nyköpings gjestebud var Sveriges kong Birger Magnussons julefeiring den 11. desember 1317 på slottet Nyköpingshus. Gjester var blant annet hans brødre, hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson. Senere på natten lot kongen sin brødre hertugene bli arrestert, og satte dem i Nyköpingshus’ fengselstårn for å sulte i hjel. Forhistorie. Brødrene Valdemar, hertug av Finland og mere, og Erik, hertug av Västergötland og mere, hadde tidligere gjennomført et kupp mot Sveriges kong Birger, se "Håtunaleken". Etter at de danske og norske kongene hadde grepet inn ble det oppnådd forlik i 1310 og Sverige ble delt mellom brødrene i tre suverene stater. Gjestebudet. Elleve år senere ble hertugene Erik og Valdemar i forsoningens tegn innbedt til å feire jul på Nyköpingshus med kong Birger og dronning Märta Eriksdatter av Danmark. Natten mellom den 10. og 11. desember 1317 ble det holdt en bankett som skulle gå inn i historien som «Nyköpings gjestebud». I henhold til "Erikskrøniken" gikk begge hertugene til sengs mens kongens riksdrots Johan von Brunkow kom med et kompani armbueskyttere og fengslet begge hertugene. Kong Birger innfant seg selv og minnet dem om Håtunaleken: «Minns ni något av Håtunaleken? Jag minns den klart.» Hertugene fengsles. Hertugene Erik og Valdemar ble plassert i slottets fengselshull. Kong Birger hadde imidlertid feilbedømt det politiske situasjonen i landet. Det brøt ut opprør i 1318 mot ham og han ble tvunget til å flykte til Gotland og herfra dro han senere videre til Danmark. Hertugene visste at de ikke noe forsoning å vente fra Birger og de lot opprette sine testamenter etter fem uker i fengselshullet. De ble datert den 18. januar 1318 og finnes fortsatt bevart. En av de som eksekverte testamentene var stormannen Birger Persson (Finstaætten)|Birger Persson. Kort tid etter døde begge brødrene i fengselet. I henhold til tradisjonen døde de etter pinefull sultedød. Dermed gjensto kun den gamle enkedronningen Helvig av Holstein (Magnus Ladulås’ gemal) og dronning Märta i landflyktighet samt den unge kongen, hertug Eriks sønn Magnus Eriksson. Dramatiseringer. August Strindberg har skrevet et teaterstykke om hendelsene, og landsantikvarien Ivar Schnell har skrevet stykket "Nyköpings Gästabud" basert på det historiske gjestebudet. Det ble oppført første gangen i 1942 ved det årlige midtsommerfesten på Nyköpingshus. Etter at midtsommerfestene opphørte ble skuespillet framført årlig i løpet juli måned på samme sted. Fra 1997 ble det spilt en annen versjon av stykket, forfattet av Lennart Lidström. Maiquinique. Maiquinique er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mairi. Mairi er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Malhada. Malhada er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Malhada de Pedras. Malhada de Pedras er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Manoel Vitorino. Manoel Vitorino er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mansidão. Mansidão er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Maracás. Maracás er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Maragogipe. Maragogipe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Maraú. Maraú er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Marcionílio Souza. Marcionílio Souza er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mascote. Mascote er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mata de São João. Mata de São João er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Matina (Brasil). Matina er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Medeiros Neto. Medeiros Neto er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Miguel Calmon. Miguel Calmon er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Milagres (Bahia). Milagres er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mirangaba. Mirangaba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mirante. Mirante er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Monte Santo. Monte Santo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Morpará. Morpará er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Morro do Chapéu. Morro do Chapéu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mortugaba. Mortugaba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mucugê. Mucugê er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mucuri. Mucuri er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mulungu do Morro. Mulungu do Morro er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mundo Novo (Bahia). Mundo Novo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Muniz Ferreira. Muniz Ferreira er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Muquém de São Francisco. Muquém de São Francisco er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Muritiba. Muritiba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Mutuípe. Mutuípe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nazaré (Bahia). Nazaré er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nilo Peçanha. Nilo Peçanha er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nordestina. Nordestina er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nova Canaã. Nova Canaã er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nova Fátima (Bahia). Nova Fátima er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nova Ibiá. Nova Ibiá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nova Itarana. Nova Itarana er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nova Redenção. Nova Redenção er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nova Soure. Nova Soure er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Nova Viçosa. Nova Viçosa er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Novo Horizonte (Bahia). Novo Horizonte er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Dodi Al-Fayed. Emad El-Din Mohamed Abdel Moneim Fayed (عماد الدين محمد عبد المنعم الفايد) (født 15. april 1955 – død 31. august 1997), bedre kjent som Dodi Al-Fayed, var sønn av den egyptiske milliardæren Mohamed Al-Fayed (arabisk: محمد الفايد), tidligere eier av det britiske varehuset Harrods, eier av Fulham Football Club og Hôtel Ritz Paris. Hans mor var Samira Kashoggi, søster av våpenhandleren Adnan Khashoggi. Fayed ble født i Alexandria, Egypt, hvor han var student ved Collège Saint Marc før han begynte på Institut Le Rosey i Sveits. Han jobbet som filmprodusent; blant annet for "Breaking Glass" (1980) og "Chariots of Fire" (1981), så vel som filmen "X" og dens oppfølger. Han jobbet også som ledende kreativ konsulent for TV-serien med samme navn. Dodi var også ledende produsent for filmen "Hook" fra 1991 med Robin Williams og Dustin Hoffman. I tillegg hadde han samme funksjon i filmversjonen av "The Scarlet Letter" fra 1995. I 1997 ble han knyttet til et romantisk forhold med Diana, tidligere fyrstinne av Walles. Den 31. august samme år døde paret i en bilulykke i Paris. Hverken han eller Diana brukte setebelter, og Henri Paul, limousinens sjåfør, skal angivelig ha vært beruset. Deres forhold og død har blitt filmatisert i filmen ' fra 2007. Han ble opprinnelig gravlagt i Brookwood gravlund nær Woking, men ble flyttet til Fayed-eiendommen i Surrey. Hans far reiste et minnesmerke over paret i Harrods den 12. april 1998, og avduket et enda større i 2005. Novo Triunfo. Novo Triunfo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Olindina. Olindina er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Oliveira dos Brejinhos. Oliveira dos Brejinhos er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ouriçangas. Ouriçangas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ourolândia. Ourolândia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Palmas de Monte Alto. Palmas de Monte Alto er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Palmeiras (Bahia). Palmeiras er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Paramirim. Paramirim er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Paratinga. Paratinga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Paripiranga. Paripiranga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Pau Brasil. Pau Brasil er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Paulo Afonso. Paulo Afonso er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Pedro Alexandre. Pedro Alexandre er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Pedrão. Pedrão er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Piatã. Piatã er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Rimfrost Magazine. Rimfrost Magazine er Norges eneste goth- og alternative blad, med fire årlige utgivelser. Magasinet tar for seg blant annet musikk, film, livsstil, kunst, mote og uteliv. Rimfrost Magazine ble grunnlagt i 2003 av Nora Ravnheim. Redaktør Therese K. Hermansen overtok driften i 2006 gjennom selskapet Darklands. Magasinet har sitt hovedkontor i Kristiansand. Pilão Arcado. Pilão Arcado er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Pindaí. Pindaí er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Pindobaçu. Pindobaçu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Pintadas. Pintadas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Piraí do Norte. Piraí do Norte er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Piripá. Piripá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Piritiba. Piritiba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Planaltino. Planaltino er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Planalto (Bahia). Planalto er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Pojuca. Pojuca er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ponto Novo. Ponto Novo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Potiraguá. Potiraguá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Poções. Poções er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Prado (Bahia). Prado er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Brasil Presidente Dutra (Bahia). Presidente Dutra er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Presidente Jânio Quadros. Presidente Jânio Quadros er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Presidente Tancredo Neves. Presidente Tancredo Neves er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Pé de Serra. Pé de Serra er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Queimadas (Bahia). Queimadas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Quijingue. Quijingue er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Quixabeira. Quixabeira er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Rafael Jambeiro. Rafael Jambeiro er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Remanso. Remanso er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Retirolândia. Retirolândia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Riacho de Santana (Bahia). Riacho de Santana er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Riachão das Neves. Riachão das Neves er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Riachão do Jacuípe. Riachão do Jacuípe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ribeira do Amparo. Ribeira do Amparo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ribeira do Pombal. Ribeira do Pombal er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ribeirão do Largo. Ribeirão do Largo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Rio Real. Rio Real er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Rio de Contas. Rio de Contas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Rio do Antônio. Rio do Antônio er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Rio do Pires. Rio do Pires er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Rodelas. Rodelas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ruy Barbosa (Bahia). Ruy Barbosa er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Salinas da Margarida. Salinas da Margarida er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santa Brígida. Santa Brígida er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santa Bárbara (Bahia). Santa Bárbara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santa Cruz Cabrália. Santa Cruz Cabrália er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santa Cruz da Vitória. Santa Cruz da Vitória er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santa Inês (Bahia). Santa Inês er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santa Luzia (Bahia). Santa Luzia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santa Maria da Vitória. Santa Maria da Vitória er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santa Rita de Cássia (Bahia). Santa Rita de Cássia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santa Teresinha (Bahia). Santa Teresinha er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santaluz. Santaluz er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santana (Bahia). Santana er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santanópolis. Santanópolis er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santo Amaro. Santo Amaro er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santo Antônio de Jesus. Santo Antônio de Jesus er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Santo Estêvão. Santo Estêvão er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Sapeaçu. Sapeaçu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Saubara. Saubara er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Saúde. Saúde er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Seabra. Seabra er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Sebastião Laranjeiras. Sebastião Laranjeiras er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Senhor do Bonfim. Senhor do Bonfim er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Sento Sé. Sento Sé er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Serra Dourada. Serra Dourada er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Serra Preta. Serra Preta er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Serra do Ramalho. Serra do Ramalho er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Serrinha (Bahia). Serrinha er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Serrolândia. Serrolândia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Simões Filho. Simões Filho er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Sobradinho (Bahia). Sobradinho er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Souto Soares. Souto Soares er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Sátiro Dias. Sátiro Dias er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Desidério. São Desidério er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Domingos (Bahia). São Domingos er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Felipe. São Felipe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Francisco do Conde. São Francisco do Conde er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Félix. São Félix er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Félix do Coribe. São Félix do Coribe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Gabriel (Bahia). São Gabriel er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Gonçalo dos Campos. São Gonçalo dos Campos er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São José da Vitória. São José da Vitória er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São José do Jacuípe. São José do Jacuípe er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Miguel das Matas. São Miguel das Matas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. São Sebastião do Passé. São Sebastião do Passé er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Sítio do Mato. Sítio do Mato er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Sítio do Quinto. Sítio do Quinto er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Tabocas do Brejo Velho. Tabocas do Brejo Velho er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Tanhaçu. Tanhaçu er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Tanque Novo. Tanque Novo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Tanquinho. Tanquinho er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Taperoá (Bahia). Taperoá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Tapiramutá. Tapiramutá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Teixeira de Freitas. Teixeira de Freitas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Teodoro Sampaio (Bahia). Teodoro Sampaio er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Teofilândia. Teofilândia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Teolândia. Teolândia er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Terra Nova (Bahia). Terra Nova er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Tremedal. Tremedal er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Tucano. Tucano er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Uauá. Uauá er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ubaitaba. Ubaitaba er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ubatã. Ubatã er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ubaíra. Ubaíra er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Uibaí. Uibaí er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Umburanas. Umburanas er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Una (Bahia). Una er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Urandi. Urandi er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Uruçuca. Uruçuca er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Utinga. Utinga er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Valente. Valente er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Valença (Bahia). Valença er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Varzedo. Varzedo er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Vera Cruz (Bahia). Vera Cruz er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Vereda. Vereda er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Vitória da Conquista. Vitória da Conquista er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Várzea Nova. Várzea Nova er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Várzea da Roça. Várzea da Roça er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Várzea do Poço. Várzea do Poço er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Wagner (Bahia). Wagner er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Wanderley. Wanderley er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Wenceslau Guimarães. Wenceslau Guimarães er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Xique-Xique. Xique-Xique er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Água Fria. Água Fria er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Érico Cardoso. Érico Cardoso er en kommune i delstaten Bahia i nordøstregionen av Brasil. Ringeriksbanen. Prosjektet Ringeriksbanen omfatter en ny jernbanelinje mellom Sandvika i Bærum og Hønefoss i Ringerike. Ringeriksbanen vil forkorte Bergensbanen med ca 60 km og reisetiden med om lag 50 minutter. Prosjektet er beregnet til å koste 7 mrd kroner, og er så langt ikke blitt prioritert av norske politikere. I følge Jernbaneverket vil Ringeriksbanen «komme til nytte uansett om det senere bygges en høyhastighetsbane». Prosjektet er planlagt for byggestart i tidsperioden 2015-2025. Ringeriksbanen ble i utgangspunktet planlagt bygget som enkeltsporet bane, med dimensjonerende hastighet på 200 km/t for ikke krengende tog, men dette ble i 2012 endret til dobbeltspor med 250 km/t. Banen er planlagt for blandet trafikk (gods/person), stigningen bør ikke overstige 12 ‰. Linjekart. right Henry FitzRoy, 1. hertug av Grafton. Henry FitzRoy, 1. hertug av Grafton Henry FitzRoy, 1. hertug av Grafton (født 28. september 1663 – død 9. oktober 1690) var sønn utenfor ekteskap av kong Karl II og Barbara Villiers, grevinne av Castlemaine. Etternavnet «FitzRoy» ble tradisjonelt gitt til kongens illegitime barn i England. I august 1672 ble han gift med Isabella, datter og arving av Henry Bennet, 1. jarl av Arlington. De ble foreldre til Charles FitzRoy. Diana, prinsesse av Wales, var en av etterkommerne. På omtrent samme tid som han ble gift ble han opphevet til baron Sudbury, vicomte Ipswich, og jarl av Euston; i 1675 ble han opphevet til hertug av Grafton. Kong Karl II gjorde ham til ridder av Hosebåndsordenen i 1680. Han ble fremhevet til oberst av Grenadiergarden i 1681. Han ble oppfostret som sjømann og var i militær tjeneste ved beleiringen av Luxembourg i 1684. Det samme året mottok han en ordre om å avløse sir Robert Holmes som guvernør av Isle of Wight da sistnevnte ble anklaget for forfalskeri. Imidlertid ble Holmes frikjent ved krigsretten og fikk tilbake sin posisjon som guvernør. Da kong Jakob II ble kronet var Grafton blitt Lord High Constable av England. I opprøret til hertugen av Monmouth kommanderte han de kongelige tropper i Somerset, men senere var han med hertugen av Marlborough, og gikk sammen med Vilhelm av Oranien for å erstatte kongen i Den ærerike revolusjon i 1688. Grafton hadde tilsynelatende en framgangsrik karriere framfor seg, men døde brått av et sår han fikk ved stormingen av Cork mens han ledet Vilhelm av Oraniens soldater. Han ble kun 27 år gammel. Barbara Villiers, 1. hertuginne av Cleveland. Barbara Palmer, 1. hertuginne av Cleveland (født november 1640 – død 9. oktober 1709), opprinnelig Barbara Villiers, var en kongelig kurtisane og én av Karl II av Englands mest kjente elskerinner. Gift 14. april 1659 med Robert Palmer (1634–1705), den senere jarl av Castlemaine. Paret ble separert i 1662 rett etter at hun hadde fått en sønn. Ekteparet skilte seg aldri. Charles Beauclerk, 1. hertug av St Albans. Charles Beauclerk, 1. hertug av St Albans (født 8. mai 1670 – død 10. mai 1726) var en utenomekteskapelig sønn av Kong Karl II av England og hans elskerinne Nell Gwyn. Han var ridder av Hosebåndsordenen. Nell Gwyn. Eleanor «Nell» Gwyn (eventuelt Gwynn eller Gwynne) (født 1650–52, død 14. november 1687) var én av de første engelske skuespillerinnene til å motta betydelig anerkjennelse, og var lenge elskerinnen til kong Karl II. Nell Gwyn var datter av en bordellmamma og vokste opp på en kro (eller «gin palace» som det ble kalt). I tenårene solgte hun appelsiner utenfor det berømte Drury Lane-teateret i London og avanserte senere til komedieskuespiller ved samme teater. Det var også der som Englands regent, Karl II, la merke til henne. Hun ble kongens elskerinne og fødte ham to sønner. Forholdet varte i over 17 år helt frem til kongens død i 1685. Gwyn kom til å bli elsket og beundret av det engelske folk for sin enkelhet, slagferdighet og skjønnhet. Hun gikk under kjælenavnet «Pretty, witty Nell», noe som betydde «Vakre, kloke Nell». Karl II, som levde i et ulykkelig og barnløst ekteskap, holdt seg med et stort antall elskerinner. Samtlige av dem var katolikker, noe som var upopulært blant vanlige engelskmenn i datidens England. Det påstås at Gwynne var den kongen likte aller best. Det sies at en gang Gwyn var ute med hest og vogn i Londons gater, trodde folk det var den hatede elskerinnen Louise de Kérouaille, 1. hertuginne av Portsmouth som satt i vognen, og begynte å kaste sten mot den. Gwyn stakk da hodet ut gjennom vinduet og ropte: «Ikke skad meg, kjære vene! Det er jo meg, den protestantiske hora!» Folkemengden fulgte henne da med jubelrop hjemover til boligen hennes. Da Karl II lå for døden var noe av det siste han sa til sin bror og etterfølger Jakob II: «Ikke la stakkars Nell sulte!» To år senere, da hun var rundt 37 år gammel, ble Gwyn rammet av hjerneslag som gjorde henne delvis lam og hun døde ikke lenge etterpå. Nell Gwyn ligger begravet i kirken St.Martin's-in-the Fields ved Trafalgar Square i London. Aphra Behn, som regnes som Englands første feminist, var full av respekt og beundring for Nell Gwyn. Hun dediserte skuespillet "The Feigned Courtesans" (1679) til henne. Charles Lennox, 1. hertug av Richmond og Lennox. Charles Lennox, 1. hertug av Richmond og Lennox Charles Lennox, 1. hertug av Richmond og 1. hertug av Lennox (født 29. juli 1672 — død 27. mai 1723) var en utenomekteskapelig sønn av Karl II av England og hans elskerinne Louise de Kérouaille, 1. hertuginne av Portsmouth. Louise de Kérouaille, 1. hertuginne av Portsmouth. Louise Renée de Penancoët de Kérouaille, hertuginne av Portsmouth (født september 1649 – død 14. november 1734), var én av elskerinnene til Karl II av England. Hennes eksakte fødselsdato er ukjent. Lady Catherine Grey. Lady Catherine Grey (noen ganger stavet «Katherine») (født august 1540 – død 26. januar 1568), grevinne av Hertford, var den andre overlevende datteren av Henry Grey, 1. hertug av Suffolk og Lady Frances Brandon. Hun var lillesøsteren til Lady Jane Grey og storesøster til Lady Mary Grey. Hennes besteforeldre på morssiden var Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk og Maria Tudor, tidligere gemalinne av Frankrike. Maria var datter av Henrik VII av England og Elizabeth av York og lillesøsteren til Henrik VIII av England. Lady Mary Grey. Lady Mary Grey (født 1545 – død 20. april 1578), noen ganger stavet «Marie», var den tredje og siste datteren av Henry Grey, 1. hertug av Suffolk og Lady Frances Brandon. Hun var lillesøsteren til Lady Jane Grey og Lady Catherine Grey. Hennes besteforeldre på morssiden var Charles Brandon, 1. hertug av Suffolk og Maria Tudor, tidligere gemalinne av Frankrike. Maria var datter av Henrik VII av England og Elizabeth av York, og lillesøsteren til Henrik VIII av England. Sanglek. Sanglek er en sosial samværsform som kombinerer vokal og kroppslig utfoldelse. I vår tid møter vi oftest sangleker som barnetradisjon. I samband med juletregang ser vi sangleker utføres av barn og voksne i fellesskap. Tradisjonelt har sanglekene vært vel så mye til adspredelse for de store som for de små. En egen form for sangleker er klappelekene. Klappelekene er mer stillestående enn de øvrige sanglekene. Det dreier seg for det meste om å utføre mer eller mindre intrikate klappemønstre sammen med en eller flere partnere mens alle de medvirkende synger. De fleste sanglekene er muntlig overleverte og vi kjenner kun i sjeldne tilfeller sanglekens opphav. Mange har dessuten stor utbredelse, og de kan være mange hunde år gamle, slik som f.eks. "Hindarleiken" og "Bro, bro brille". Den siste er hyppig i bruk den dag i dag. Kjente tradisjonelle sangleker er "Reven rasker over isen", "Tyven, tyven" og "Andeliane" (klappelek). Kivlemøyane. «"Kivlemøyane"» er et skillingstrykk som Alf Prøysen samlet inn til sin visespalte i «Magasinet For alle» årgang 1957. Her forteller innsender til spalten: «I følge sagnet skulle Kivlemøyane være de siste hedninger i Seljord. Under messen en søndag blåste de så forlokkende på prillarhorn, at almuen glemte både prest og messe og strømmet ut av kirken for å høre på. Da gikk presten ut og lyste møyane i Guds og pavens bann. Men slåttene som møyane spilte lever den dag i dag. Bygdedikteren Olaf Sveinson har laget skillingsvisen om Kivlemøyane.» Teksten. 1.Det var i tronge Kiveledal, i Skorvens bratte lid, der sat ein sungdagsmorgon blid eingong i fordums tid tre møyer unge, vakre, små med prillarhorn og lur buskapen sin dei gjette der upmed den store urd. 2.Men kyrkja under lidi låg og stod med tårnet fast, ho mange åt hev trossa traust dei drugje gygrekast, dit dølen dro med fegen hug den losje heilagdag, og høgt frå fjellet svare med dei djupe klokkeslag. 3.I bjørkeskogen fuglar song, i doggi sola brann, og bekkjer ned frå fjellet sprang og bekk som kvite band, og blåmann uppi høgdi gjekk med lange horn og skjegg han røynde der i nuten han sin spreke geitelegg. 4.Snart kom han på vei ei sundagstund, han Per, den dalens klerk ålvorleg innåt kyrkjedør han steig med bok og serk, og klokka ringde saman ho og folket dei gjekk inn og klerken i sin heilag bragd sto fram på plassen sin. 5.Do ljoma det frå møyane ein slått so klår og rein ein ljod so fager og so sår som gjekk til merg og bein. Han strøymde yver dal og vang i bjørkesusen ned dei dirra, svara og det klang frå berg og stein og tre. 6.Ja tonane dei strøymde på, det trilla og dei kvad, og mjukt og sårt dei lokka heim, dei lo, dei gret, dei bad. Dei minte og dei mana blidt, dei hug og kjenslor hatt og kvar ein ting som ljode ferr han lydd og tagna bratt. 7.I kyrkja tonarna gav svar i kvart eit veggjemot, og kvar ein sjel der inne var det rørd i hjarterot, på heilagord og messesong dei miste all sin gaum for alle tankar lauga seg i denne toneflaum. 8.Ja, som ein kvervel slåtten for og veggjemillom sveiv, han heile folkemugen med seg utor kyrkje reiv, men Per han etter rørd og bleik, då utor kyrkje tro på flokken fåfengt ropa han, for dei som nagla stod. 9.Då lyfte ram og ill i hug i hand den kyrkjemann, og lyste desse møyar små i Guds og pavens bann. Brått høyrdes som en tordendur uppi den svarte nut igjennom dalen gjekk ein sukk og tona døyde ut. 10.Og sidan den usæle dag dei møyar stend i stein, men skam få denne kjerke-eid som gjorde deim slik mein. Ein ser dei enn den dag i dag med hornet sitt dei stend og skådar kalde frå sitt berg utyver Kivlegrand. 11.Men slåtten som ei prilla ut han ljoda hjartesår, i dalen under Skorves nut i mange hundrad år. Enn leikande i dølens hug og spelemannens streng i jentesong og fløyteljod ein ljom av honom gjeng. Krystallkutling. Krystallkutling ("Crystallogobius linearis") er en fiskeart i gruppen kutlinger. Det er den eneste helt gjennomsiktige fisken, bortsett fra øynene, i Nord-Europa. Om arten. Krystallkutling er utbredt i nordøstlige deler av Atlanterhavet. Fra Gibraltar og nordover til Lofoten i Norge. Finnes både på vest- og øst-siden av De britiske øyer, i Irskesjøen, rundt Færøyene og hele Nordsjøen, Skagerrak og Kattegat. I det vestlige og nordøstlige Middelhavet. Beskrivelse. Krystallkutlingen er helt gjennomsiktig utenom øynene og noen få prikker på underkjeven og ved finnene. Første ryggfinne har to piggstråler, mens andre ryggfinne har en piggstråle og 18-20 bløtstråler. Gattfinnen har en piggstråle og 20-21 bløtstråler. Hunnfisken mangler bukfinner og den første ryggfinnen er mye mindre enn hos hannfisken. Krystallkutlingen er tydelig underbitt og hannen får to store «hoggtenner» i underkjeven i gytetiden. Hannfisken blir omtrent 5 cm, mens hunnfisken blir 4 cm. Habitat. Krystallkutlingen lever i vannmassene et stykke fra land. Typisk finner man den mellom 20 og 80 m, men kan finnes fra fjæra og helt ned til 400 m. Atferd. Krystallkutlingen lever pelagisk i stimer. Hannfisken lever som bunnfisk i gytetiden. Føden består av dyreplankton. Gytingen foregår om sommeren og hunnen legger opptil 3000 egg i tomme børstemarkrør. Hannen passer på eggene til de klekkes. Hunnen dør etter gyting, mens hannen dør etter klekking, omtrent 1 år gammel. Fiske. Det foregår ikke noe fiske etter arten og den har ingen økonomisk betydning. Kivlemøyane (slåttekrins). Kivlemøyane eller Systerslåttane er navn på en serie med slåtter som ofte blir spilt i sammenheng (som regel tre slåtter etter hverandre). Flere av dem går på trollstilt felestille. Slåttene er knytta til sagnet om Kivlemøyane. Kivlemøyslåttene i speltradisjonene. Spelemannen Øystein Langedrag fra Seljord er en nøkkelperson med tanke på overleveringa av denne slåttekrinsen. Langedragen spilte Kivleslåttene i form etter Gunnar Grjotnes i Fjågesund i Kviteseid (han kunne visstnok sju), som igjen hadde dem fra Tov Kristiansen – den eldste spelemannen en kjenner til i Seljord. Fra Langedrag gikk "Kivlemøyane" videre til sønnen Leiv Sandsdalen, og til Petter Veum fra Fyresdal. Trolig lærte Langedragen også bort "Kivlemøyane" til sin jevnaldrende spelkammerat Knut Lurås. Og slik er det sannsynlig at de er kommet til Håvard Gibøen som var Luråsens fremste læresvein. Fès. Fès eller Fez er en by i Marokko. Byen har 1 160 239 innbyggere (2005), og er Marokkos fjerde største by (etter Casablanca, Rabat og Marrakech). Byen har tre bydeler: "Fes el Bali" ("den gamle byen", eller medinaen, som er et verdensarvsted); "Fes-Jdid" ("den nye byen", fra 1244, som inneholder byens jødiske kvarter); og "Ville Nouvelle", den moderne byen, grunnlagt av franskmennene i kolonitiden. Fra et av byens fargerier Byen ligger rett ovenfor sammenløpet av elvene Oued Fès og Oued Sebou. Byen er et viktig handels- og håndverkssenter. Elven Oued Fès som renner gjennom byen brukes til kunstig vanning om sommeren. Fès og området rundt er rik på olivenlunder og frukthager. Byens næringsliv omfatter ull-, bomull- og såpeindustri; teppeindustri og våpenindustri. Den karakteristiske Fess-hatten stammer fra byen, men produksjon av hatten ble i løpet av 1800-tallet starten både i Frankrike og Tyrkia. Byen ble grunnlagt i år 789 av kong Idiris I, og videre utbygget av sønnen Idiris II. Al-Karaouine-universitetet ble grunnlagt i 859, i tilknytning til Kairouyine-moskéen, og bidro til å gjøre byen til et senter for tro, kultur og vitenskap. Fès var Marokkos hovedstad i middelalderen, og anno 1170 kan byen ha vært verdens største. Fra 1649 regjerte Alaouitedynastiet i byen og fra 1666 hersket de over hele landet herfra. Det samme dynastiet sitter fortsatt på tronen. Hovedstaden i Marokko flyttet seg flere ganger mellom forskjellige byer. Da sultan Abdelhafid i 1912 inngikk en protektoratavtale med Frankrike, mistet Fès rollen som hovedstad. Franskmennene valgte Rabat som administrasjonssenter, og Rabat vedble å være hovedstad etter uavhengigheten i 1956. På 1500-tallet hadde byen over 800 moskeer og skal ha vært regnet som muslimenes nest helligste by. I dag har byen 130 moskeer. Verdensarv: gamlebyen. Medinaen i Fès er trolig verdens største bilfrie område, og har bevart både bygninger og bystruktur fra middelalderen, da byen var hovedstad. Bygningene i området omfatter madrassaer, palass, moskéer, fontener og handelshusene kjent som «"fondouk"». IKT-servicefag. IKT-servicefag er et programfag i videregående skole. En IKT-servicemedarbeider er en som har bestått fagprøve i IKT-servicefag. For å kunne gå opp til fagprøve må man ha to år som lærling i en bedrift, etter å ha gått VG2 IKT-servicefag. American Pie 2. "American Pie 2" er en amerikansk film fra 2002. Filmen, som ble skrevet av Adam Herz og David H. Steinberg, er en direkte oppfølger til suksessen American Pie. I filmen møtes de fire vennene fra den første filmen til en ny sommer etter sitt første år på college. Filmen ble lansert i USA 10. august 2001, og spilte inn over 145 millioner dollar i USA og 142 millioner dollar i resten av verden. American Pie 2 har også en oppfølger: (2003). Slaget om Sevastopol. Slaget om Sevastopol, også omtalt som "beleiringen av Sevastopol", var et svært blodig slag på Østfronten under andre verdenskrig. Slaget var en del av Operasjon Barbarossa og ble utkjempet mellom Sovjetunionen og Tyskland. Sevastopol, som ligger på Krimhalvøya i Svartehavet, ble for alvor dratt inn i krigen mot slutten av september 1941 da Wehrmachts Armégruppe Sør under ledelse av daværende general Erich von Mansteins nådde fram til Krim. Angrepet på Krim. 24. september gikk de tyske styrkene inn på halvøya over Perekopneset, den smale landtungen som forbinder Krim med fastlandet. Etter fem dager hadde tyskerne sikret forbindelsen og et brohode på halvøya. 18. oktober rykket de videre og etter ti dager med bitre kamper falt den sovjetiske motstanden sammen og tyskerne kunne rykke fram mot Sevastopol. Fram mot 16. november hadde de tyske styrkene inntatt hele halvøya bortsett fra Sevastopol og byens nærmeste omgivelser. Sevastopol. I begynnelsen av desember gikk Den røde armé til motoffensiv, men tyskerne stoppet denne i midten av januar 1942, uten å klare å innta byen. Tyskerne innledet da en beleiring av byen og satte den under kraftig bombardement, blant annet ved bruk av jernbanekanoner. De sovjetiske styrkene holdt imidlertid stand helt fram til juli 1942 da de gjenværende sovjetiske styrkene kapitulerte, etter at den del hadde blitt evakuert sjøveien. Betydning. Selv om slaget endte med tysk seier, var den kostbar for tyskerne, både med hensyn til antatt drepte, skadede og tilfangetatt, men også i tap av viktig materiell. I tillegg hadde kampene forsinket den tyske framrykkingen på Østfronten og særlig mot de viktige målene Stalingrad og oljekildene i Kaukasus. Den tyske vurderingen gikk på at det var viktig å ha «ryggen fri» både under oppmarsjen mot Stalingrad og i angrepet mot Kaukasus, og ikke ha for mange styrker bundet fast på Krim som en isolert sovjetisk styrke i Sevastopol ville kreve. I tillegg inngikk det i de tyske planene å angripe Kaukasus via Kertsjstredet mellom Azovhavet og Svartehavet helt øst på halvøya. Propagandamessig gjorde imidlertid tyskerne mye ut av seieren, alle de deltakende tyske soldatene fikk et eget Sevastopol-merke til uniformen, og Erich von Manstein ble utnevnt til generalfeltmarskalk. Sevastopol Oujda. Oujda er en by i Marokko, ved grensen til Algerie. Byen hadde 400 738 innbyggere i 2004. Oujda er et handelssentrum og har metall- og næringsmiddelindustri. Byen ble grunnlagt i 944. Ulike folkegrupper sloss om byen den første tiden, og byen ble ødelagt, men bygget opp igjen. Oujda har en strand som heter Saidia. Guds rike. Guds rike eller Guds herredømme (gr. - "«basileia tou theou»") er et sentralt begrep i Jesus fra Nasarets eskatologiske forkynnelse om frelse, i følge de synoptiske evangelier. I Matteusevangeliet brukes det ekvivalente begrepet Himmelens rike. Gudsrikebegrepet og -forestillingen har vært mye debattert innenfor forskningen i det 20. århundre og er viktig i nyere teologisk debatt, blant annet i den teologiske bevegelsen Emergent Church. Begrepet 'Guds rike'. Begrepet 'Guds rike', kommer fra den gammeltestamentlige tradisjon. Det greske begrepet har en rekke semittiske ekvivalenter: מלכות דיי ("malkuta’ di YHWH") i Targumenene, מלכות ("malkut") og מלכות־אל ("malkut ’el") i Qumrantekstene. Dets røtter i Det gamle testamente går tilbake til det abstrakte ordet מלכות "malkūt", som er et "nomen actiones" og uttrykker i likhet med det greske herskerfunksjonen til en konge. Dermed er det naturlig å anta at uttrykket מלכות־אל hhv. primært betyr Guds aktive herredømme eller Guds herredømme som konge. Ikke alle forskere er enig i denne tolkningen, men uansett er røttene i Det gamle testamente og tidlig jødedom viktig for å forstå begrepet. Begrepet og forestillingens bakgrunn. Jesus fra Nasaret forkynner om Guds herredømme med utgangspunkt i to tradisjoner. Utgangspunktet er både den tradisjonelle metaforen om kongen i Det gamle testamente, men også spesiell eskatologisk forventning, nemlig apokalyptikkens endetidforventning. Apokalyptikken transformerer Guds rike i Jesu forkynnelse. Det utenombibelske kildematerialet er ikke stort. Først i rabbinsk litteratur begynner frekvensen å øke. Før eksilet. De fleste forskere mener det er en sosiologisk sammenheng mellom kongedømmets fremvekst og utviklingen i forestillingen om YHWH som konge. Det er nemlig en analogi mellom kongen og Gud. Utsagn om kongen som den høyeste dommer og som rettferdighetens og de fattiges og forfulgtes beskytter (Sal 72,4.12-14) anvendes også på Gud som konge (Sal 146). Eksilet og etter eksilsk. I eksilet og ettereksilsk tid skjer det en utvikling. Forholdet mellom Gud og hans kongedømme undergår utvikling. I denne utviklingen skjelnes det ofte mellom en teokratisk og en eskatologisk forståelse av YHWH som konge. På Jesu tid fantes disse forestillingene i de hebraiske skrifter, mange av disse hadde oppnådd kanonisk status. Likevel var ikke Guds rike en sentral del av jødedommens frelsesforventning. Det er det derimot for Jesus fra Nasaret. Apokalyptikk. I den såkalte intertestamentlige epoken, dvs. i perioden mellom Det gamle testamente og Det nye testamente, ble gudsriketanken omformet av apokalyptikken. Jesus forkynnelse om Guds rike forutsetter denne forandringen av gudsrikettanken, selv om det i Jesu egen forkynnelse også er profetiske utsagn side om side med apokalyptiske utsagn. Profeti og apokalyptikk. Profeti og apokalyptikken har mange berøringspunkter. Sentralt i apokalyptikken er en transcendent eskatologi, hvor historien er forutbestemt ("deterministisk") og hvor nedskrivingen er hemmelig og forfatteren er pseudonym. Transcendent eskatologi betyr at det skilles sterkt mellom denne verdenen og den kommende, dvs. en dualistisk historieforståelse. De rettferdige skal få ta del i den kommende verden – gjennom en oppstandelse fra de døde. Apokalyptikken bare rekonstruerer en forutbestemte plan (eks Dan 2,28f). Skriftene er skrevet under et pseudonym, dvs. de skrives i navn til forhistoriske personer (f.eks. Adam, Enok og Moses). Profetien operer med en mer immanent eskatologi, hvor historien en åpen (fri) og hvor det er angivelig individuelle profeter som forkynner budskapet åpent. Det betyr at profetien forutsier historiens fullendelse gjennom Guds handling. Den forkynner Guds vilje, som kan endres dersom menneskene vender om (jf profeten Jona). Og profetene forkynner Guds vilje i eget navn – supplert av sine disiplers profetier (jf profetboken Jesaja). Forskningshistorie. Siden frembruddet til den moderne bibelforskningen har ulike forståelser av Guds rike vært vektlagt. Hovedsakelig har uenighetene gått på hvorvidt Guds rike er noe som er nåtidig ("her") eller fremtidig ("ennå ikke"). Albrecht Ritschl: en etisk tolkning. Ifølge den tyske forskeren Albrect Ritschl (født 1822, død 1889) er Guds rike menneskets kjærlige fellesskap som det høyeste gode. Det er altså et moralsk og etisk rike. Det begynner innenfra (jf. Luk 17,20f) og viser seg i historiens løp. Det viktigste belegget for Rischl er vekstliknelsene, for eksempel frøet som vokser, ifølge ham, med menneskenes samarbeid. Jesu mer apokalyptiske forkynnelse har ingen interesse hos Ritschl, ettersom det er jødisk tankegods. Johannes Weiß og Albert Schweitzer: Konsekvent fremtidstolkning. Ritschls svigersønn, Johannes Weiß (født 1863, død 1914), utgav i 1892 en bok hvor han tolket Jesus konsekvent ut i fra en apokalyptisk kontekst. Han argumenterte med at Jesus forventet i nær fremtid at en ny verden skulle komme, etter kosmiske katastrofer som Gud skulle bringe (jf Mark 4,28). Jesu etiske krav er forutsetningene for å komme inn i dette fremtidige rike. Den kjente Albert Schweitzer (født 1875, død 1965) presiserte den konsekvente eskatologien til Weiß ved å hevde at Jesus forventet at Guds herredømme kom til å bryte frem i umiddelbar fremtid og at dette var grunnlaget for å sende ut disiplene til å forkynne budskapet. Jesus var overbevist at disiplene ikke kom til å bli ferdig med å forkynne i byene i Israel før Menneskesønnen kom (jf Matt 10,23). Etter at disiplene vendt tilbake, og Gudsriket ikke hadde kommet, aksepterte Jesus sitt messianske kall for å fremtvinge det. I følge forventningen i apokalyptikken ville dette komme forut verdens undergang. Derfor reiste han opp til Jerusalem for å lide der. Og Jesu etikk var en interimetikk som gjaldt den spesielle situasjonen rett før verdens undergang. Charles H. Dodd: Konsekvent nåtidig tolkning. Waliseren Charles Harold Dodd (født 1884, død 1973) reagerte på den konsekvente eskatologiske tolkningen ("urealisert eskatologi"). I følge Dodd var Jesu virkelig budskap utsagnene om at alle eskatologiske forventninger var oppfylt i hans person ("realisert eskatologi"). Guds rike er allerede her (jf Mark 1,15, Matt 12,28 par). Jesu liknelser om dommen tolkes derfor som splittelse mellom folkene i møte med Guds kongeherredømme, som allerede finner sted i nåtiden. Rudolf K. Bultmann: Eksistensialistisk eskatologi. Marburgeren Rudolf Karl Bultmann (født 1884, død 1976) var overbevist om at Jesus selv levde i en apokalyptisk myte, dvs. en forventing om en forandring i verden i den nærmeste fremtid. Likevel hadde denne fremtidige myten en eksistensiell mening for nåtiden, ettersom den konfronterte hvert eneste menneske med en siste ekte avgjørelse her og nå. Werner G. Kümmel: Dobbel eskatologi. Etterfølgeren til Bultmann i Marburg, Werner Georg Kümmel (født 1905, død 1995) analyserte hele tradisjonen og konkluderte med at mest sannsynlig forkynte Jesus både nåtidige og fremtidige utsagn om Guds rike. Kümmels forslag er uttrykk for et forsøk på en syntese mellom ytterpunktene. I følge Kümmel forklares begge typer utsagn best ved at Jesu person er basis for kontinuiteten mellom nåtiden og fremtiden. I Jesus er det som fremtidens rike vil bringe allerede tilstede. Og Jesus forventet at det skulle gå kort tid mellom hans egen død og rikets komme. Det er begynnelsen av en frelseshistorisk tolkning av Guds rike. Denne er fortsatt dominerende, og i en eller annen for er det å finne hos Leonard Goppelt, George E. Ladd, Rudolf Schnackenburg, Günther Bornkamm, Jacob Jervell, Joachim Gnilka, Peter Stuhlmacher og James D.G. Dunn. Guds rike er her og ennå ikke. Liknelser. En rekke av Jesu lignelser dreier seg om ”himmelriket” (se særlig Matteus 13:24-49). Én lignelse handler om en mann som sådde godt korn i åkeren sin, men hans fiende sådde ugress blant hveten. Da høsttiden kom, samlet mannens tjenere ugresset sammen og brente det, før de samlet hveten i låven. Jesus forklarte symbolikken med at ”det gode kornet er de som hører "riket" til, ugresset er de som hører den onde til. Fienden som sådde ugresset, er djevelen. Høsten er verdens ende… Menneskesønnen skal sende sine engler ut, og de skal sanke sammen og ta "bort fra hans rike" alt som fører til fall, og alle som gjør urett. Så skal de kaste dem i ildovnen… Da skal de rettferdige skinne som solen "i sin Fars rike".” (Matteus 13:24-30; 36-43) Her ses himmelriket altså i forbindelse med ”verdens ende” og den endelige sondringen mellom de rettferdige og de onde, de frelste og de fortapte. En tilsvarende lignelse sammenligner himmelriket med ”en not som blir kastet i sjøen og fanger fisk av alle slag”; deretter samler fiskerne sammen de gode fiskene, men kaster de ubrukelige. Dette blir igjen sammenlignet med hvordan englene skal ”dra ut og skille de onde fra de rettferdige” (Matteus 13:47-49). Andre lignelser synes å poengtere at himmelriket begynner i det små, men på noe vis vil vokse og gjennomsyre alt (Markus 4:26-29, Matteus 13:31-33). Atter andre lignelser vil tydeligvis si at himmelriket er noe ytterst verdifullt, og at man bør være beredt til å ofre alt for å oppnå det (Matteus 13:44-46). Annetsteds brukte Jesus sterke uttrykk for å understreke dette: ”Om øyet lokker deg til synd, så riv det ut! Det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete” (Markus 9:47). Alternativet til Guds rike er altså ”helvete” (Gehenna). Senere lignelser om ”himmelriket” har andre poenger: For å få barmhjertighet fra Gud (på dommedag?) må man selv ha vært barmhjertig (Matteus 18:23-34). De som ble omvendt på et sent tidspunkt, vil likevel oppnå full lønn i himmelriket (Matteus 20:1-16). Monte Gordo (Portugal). Monte Gordo er en turistby på Algarvekysten i Portugal. Innbyggertallet er ca. 5000, men i turistsesongen fordobles det. Monte Gordo ligger ca. 35 min med bil fra Faro Lufthavn, og tre kilometer fra grensen til Spania. Thomas Tyrwhitt. Thomas Tyrwhitt (født 27. mars 1730, død 15. august 1786) var en engelsk lærd på klassikere og litterær kritiker. Han ble født i London, hvor han også døde. Han hadde utdannelse fra Eton og Queen's College ved Universitetet i Oxford, og ble fellow ved Merton College i 1755. I 1762 var han skriver for Underhuset, men sluttet for å tilbringe resten av livet med studier. I 1784 ble han valgt som tillitsmann ved British Museum, som han senere skjenket sitt kostbare bibliotek. Spesielt nevnes skal hans utgaver av Geoffrey Chaucers "Canterbury-fortellingene" nevnes, utgitt i årene 1775–1778, og "Poems" i årene 1777–1778, antatt skrevet i Bristol av Thomas Rowley og andre fra 1400-tallet, og med et appendiks for å bevise at alle diktene var skrevet av det unge geniet Thomas Chatterton. En venn av Tyrwhitt var bibliofilen Thomas Croft, som introduserte Tyrwhitt i 1776 til George Catcott, som eide manuskriptene med diktene. Innledningsvis hadde Tyrwhitt vært overbevist om diktens ekthet og presset på for å få dem utgitt i 1777. Det var først da det tredje opplaget ble utgitt, at Tyrrwhitt tilbakekalte og uttalte at de var falskeri I 1782 utga han et forsvar av appendikset i et svar til de som fastholdt at diktene var ekte. Som skriver ved Underhuset redigerte han "Proceedings and Debates of the House of Commons, 1620–1621" fra det opprinnelige manuskriptet i biblioteket ved Queen's College, Oxford og Henry Elsynges "The Manner of holding Parliaments in England". Myra (Arendal). Myra er et sentrumsnært område i Arendal kommune i Aust-Agder. Myra ligger nord for Arendal sentrum, men nær ved E18 og Stoa, kommunens nye handelssentrum. Tidligere var Myra ei bygd i Moland kommune. På 1980-tallet startet utbyggingen av Myra, og i dag har store deler av området bymessig karakter, og er en del av tettstedet Arendal. Myra har skole, barnehage, bedehus og idrettspark. Myra er et av kommunens utbyggingsområder, og Aust-Agder fylkeskommune bygger Sam Eyde videregående skole i området, samtidig som at flerbrukshallen Sør Amfi bygges vegg i vegg, hvor det allerede ligger kunstgressbane og Arendal og omegn kunstisbane. Myra hører til Austre Moland menighet. Zion Bryne. Zion Bryne er en kristen frikirkelig menighet på Bryne, i Time kommune i Rogaland fylke. Menigheten er tilsluttet den norske pinsebevegelsen. Zion Bryne ble stiftet i 1936. Menigheten har 202 medlemmer, medregnet tilhørige, det vil si barn av døpte medlemmer. For ungdom i konfirmasjonsalder tilbyr menigheten den frikirkelige konfirmantundervisningen Tentro. Zion produserer program for lokalradio. Historikk. 1 1934 fikk en smed et kall til å starte en menighet i Bryne på Jæren. Sammen med familien og venner ble Zion Bryne etablert i 1936, som en pinsemenighet. Menigheten ble offisielt stiftet den 4. august 1937. Fra starten var det 18 medlemmer. De første årene ble det holdt møter i hjemmene eller i leide lokaler. I 1960 tok menigheten i bruk eget menighetsbygg i ssentrum av Bryne. I 2007 ble menighetsbygget ferdig totalrenovert, etter dugnadsarbeid over 5 år. Misjon. Zion Bryne er engasjert i misjonsarbeid og støtter norsk pinsemisjons arbeid, og er utsendermenighet for misjonærene Mwamini og Jon Anders Bregård. Menigheten støtter arbeidet til Ritva og Kristian Sand. Motto. Menighetens motto er: "Den lokale menighet er verdens beste sted for alle slags mennesker med alle slags behov". Kunstmuseene i Bergen. Kunstmuseene i Bergen er en sammenslåing fra 2007 av Bergen Kunstmuseum, Vestlandske Kunstindustrimuseum, Edvard Grieg Museum Troldhaugen, Siljustøl Museum og Museet Lysøen. Direktør for museene er Erlend G. Høyersten. De enkelte avdelinger har egen direktør. Maran ata (sangbok). "Maran ata" er navnet på en sangbok med kristne sanger. Sangboken har særlig blitt brukt i den norske pinsebevegelsen og i menigheten Maran Ata. Thomas Ball Barratt har skrevet eller oversatt flere hundre sangtekster og komponert melodier til flere av sine tekster. I 1911 fikk Barratt utgitt sangboken "Maran ata". Den var den norske pinsebevegelsens første sangbok og innholdt 110 sanger av Barratt, samt 130 oversettelser (av Barratt) til norsk. Melodi Grand Prix 1987. Melodi Grand Prix 1987 ble arrangert på Chateau Neuf den 28. februar. Programlederen var Eldbjørg Vaage, og i koret sto Frank Ådahl, Kari Gjærum, Amund Enger, Kari Iveland og Ståle Rasmundsun. Seks av melodiene ble funnet blant de 305 innsendte av utvelgelsejuryen bestående av Sidsel Endresen, Svein Gundersen og Arild Stav, mens de resterende fire ble invitert av NRK. Kate Gulbrandsen vant i en meget tett finale, og ble nummer 9 i den internasjonale finalen i Belgia. Forhåndsfavoritt var tidligere korist Håkon Iversen. Melodi Grand Prix 1986. Melodi Granx Prix 1986 ble avholdt i Stavanger Forum i Stavanger, 22. mars, med Jarl Goli som programleder. Koret besto av Kari Gjærum, Frank Ådahl, Sigvart Dagsland og Kari Iveland. Rundt 700 sanger kom inn, og en utvelgelsesjury bestående av Ellen Nikolaysen, Fred Nøddelund og Jens Wendelboe plukket ut 5 melodier, mens NRK inviterte resten. Forhåndsfavorittene Creation brukte for første gang i MGP – sammenhengen fyrverkeri under nummeret sitt, mens med-favoritt og bysbarn Mia Gundersen høstet kveldens største og stående jubel. Ketil Stokkan med «Romeo» vant, og fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1986 hvor han kom på 12. plass. Avstemming. Årets vinner ble plukket ut av syv juryer, 4 folkejuryer, en pressejury, en jury fra oljeplattformen Statfjord- A og en jury blant publikummet i Stavanger. Alex Sandøy tok ledelsen i første omgangen, før den gikk over til Ketil Stokkan som ledet ut avstemmingen. Melodi Grand Prix 1984. Melodi Grand Prix 1984 ble holdt på Chateau Neuf foran 1 000 tilskuere. Sissel Keyn Lodding var programleder, og i koret sto Per Øystein Sørensen, Kari Gjærum, Hege Schøyen og Håkon Iversen. En utvelgelsejury bestående av sangerne Susanne Fuhr, Henning Sommerro og plateprodusent Eirik Wangberg mottok 950 bidrag som skulle fylle fem av de ti plassene, mens NRK inviterte fem komponister til å fylle ut de resterende plassene. Dollie De Luxe vant, og kom på 17.plass i Luxembourg. Avstemming. Dette året var det planlagt at de vanlige distriktjuryene skulle stemme, en ordning som ble avlyst pga. streik. I stedet ble det satt sammen en jury på 35 medlemmer, delt inn i fem aldersgrupper. Først gikk ledelsen til Dollie De Luxe, etter den andre juryen tok Inger Lise Rypdal ledelsen, og holdt den ut til fjerde jury. Etter dette lå de begge likt, med Beate Jacobsen rett bak. Silhouette halte sterkt innpå etter å ha fått den fjerde juryens maksimum, 12 poeng. Men til tross for at Silhouette også var den femte juryens førstevalg, vant til slutt Dollie De Luxe bare 2 poeng foran «Strand Hotel» og 3 foran «Vindar» og «A-oa-oa-oa». DAWN Norge. DAWN Norge arbeider med statistikk over kristen kirkevekst og menighetsplanting, det vil si etablering av nye menigheter. DAWN Norge er ingen organisasjon, men et nettverk av kristne ledere basert på relasjon, vennskap og gjensidig tillit. Navnet "DAWN" er en forkortelse for "Discipling A Whole Nation" – å gjøre disipler av et helt folk. "Dawn" er engelsk, og betyr "morgendemring", "daggry" eller "soloppgang". Symbolikken eller mottoet er at arbeidet til DAWN skal bidra til økt bevissthet og evangeli­sering av Norge. DAWN Norge ønsker å legge en strategi for å fullføre misjonsbefalingen gitt av Jesus Kristus. «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» (Matteus evangeliet 28,19). DAWN-rapporten. DAWN-rapporten kommer ut med ujevne mellomrom og samler og presenterer opplysninger om kirkesamfunnene i Norge. Rapporten forsøker å gi et mest mulig sant bilde av kristenfolket, de aktive kristne og menighetene i bygd og by. Silhouette. Silhouette var en jentegruppe fra Oslo, bestående av Kari-Mette Aamodt, Siri Lenning Frømyhr og Nina Bayer, og ble satt sammen for å kore Jahn Teigen under den internasjonale finalen for Eurovision Song Contest 1983. Året etter, i Melodi Grand Prix 1984 stilte gruppen opp med George Kellers og Philip Kruses «A-Oa-Oa-Oa» som var en av favorittene dette året. Sangen ble også en hit etterpå. Jentene brukte sang og danseerfaring fra Fagerborg videregående skole hvor de tre gikk. I tillegg hadde alle tre mange år bak seg på Kirkenærs ballettskole. Framførelsen deres fikk kveldens største trampeklapp, og programlederen Sissel Keyn Lodding beskrev nummeret som «Tar pusten fra en». 2 av de 5 juryene ga «A-Oa-Oa-Oa» 12 poeng, som førte til at Sihouette fikk en delt 3. plass med 42 poeng, kun 3 poeng mindre enn vinneren Dollie De Luxe. Nick Borgen. Nick Borgen, egentlig navn Nils Thore Borgen, (født 5. januar 1952 i Andenes) er en norsk sanger, musiker, komponist, musikkprodusent og forfatter ("den okända soldaten" 2009 og "klass 9 C" 2011). Han skrev blant annet melodien til Jens Book-Jenssens store sang «Det er lov å være bli'». Han har skrevet ca. 400 melodier og tekster som er blitt utgitt på plate. Han er også kjent for sin sang «We Are All The Winners» fra den svenske Melodifestivalen 1993, som han i 1994 skrev om til en norskspråklig fotballsang, hvor han beholdt tittelen og spilte den inn sammen med Jan Åge Fjørtoft i forbindelse med Fotball-VM 1994 i USA. Neil Innes. Neil James Innes (født 9. desember 1944, i Danbury, Essex i England) er en engelsk musiker, komponist og tekstforfatter innenfor genrene komikk, swingjazz, music hall og rock. Han er nok mest kjent for sitt samarbeid med Monty Python, og for å være medlem av Bonzo Dog Doo-Dah Band og senere The Rutles. Et hundeliv som Bonzo. Innes studerte ved Norwich School of Fine Art, men ble utvist omkring 1963, navnelig for «å kaste bort for mye tid på å praktisere musikk isteden for å male og kreere kunst». Han har også sju års utdannelse som klassisk pianist. I perioden 1962 til 1965, startet Innes sammen med andre kunstskolestudenter et band som først het The Bonzo Dog «Dada» Band pga. deres felles interesse for kunstretningen dadaismen. Navnet ble snart endret til Bonzo Dog Doo-Dah Band (eller kortet ned til "The Bonzo Dog Band"). Innes skrev sammen med Vivian Stanshall de fleste av gruppas sanger. Det var også Innes som komponerte gruppas største hit «I'm the Urban Spaceman». Den ble produsert av Paul McCartney og Gus Dudgeon under pseudonymet Apollo C. Vermouth. Med låta «Death Cab for Cutie» (som også inspirerte en amerikansk gruppe til å ta dette som bandnavn), fikk «Bonzo Dog Band» opptre i strippescenen i Beatlesfilmen "Magical Mystery Tour" (1967). Bonzo Dog Band var med som oppvarmingsband for Cream under deres USA-turne og opptrådte i 1969 sammen med senere medlemmer av Monty Python i begge sesonger av TV-serien "Do Not Adjust Your Set" på BBC. Neil Innes og Bonzo-bassist Dennis Cowan gikk sammen om å starte gruppa «The World», med trommeslager Ian Wallace og gitarist Roger McKew. Deres eneste album "Lucky Planet" ble utgitt i 1970, men da var gruppa allerede oppløst og samtlige medlemmer i gang med andre prosjekter. En av Innes' komposisjoner for «The World», «Angelina», ble samme år spilt inn av «Slade» på LP-platen "Play It Loud". En «I» blant de grimme brødrene. I 1973 startet John Gorman, Andy Roberts, Neil Innes, Mike McGear, Roger McGough og Vivian Stanshall komigruppa Grimms. Navnet ble satt sammen som et akronym av forbokstavene i hver av bandmedlemmenes etternavn. Gruppa besto av musikere og poeter fra tre musikalske komigrupper "Liverpool Scene", "The Scaffold" og "The Bonzos". Snart kom også flere artister fra det samme miljøet med; Adrian Henri, Brian Patten, David Richards, John Megginson, Ollie Halsall, og Gerry Conway. The Grimms utga tre album; "Grimms" (1973), "Rocking Duck" (1973) og "Sleepers" (1976) med musikk, dikt og ulike gags. Musiker for The Pythons. Innes ble også assosiert medlem av Monty Python og deltok blant annet i TV-serien "Monty Python's Flying Circus". Han var spesielt aktiv i siste sesong (1974), da han overtok plassen for John Cleese og deltok både som skuespiller og forfatter av sketsjer. Innes komponerte og fremførte flere av sangene i filmen "Monty Python and the Holy Grail". I 1976 fulgte han med på den legendariske amerikaturnéen som resulterte i LPen "Monty Python Live at City Center" og filmen "Live at the Hollywood Bowl", som også finnes utgitt på DVD. Neil Innes fremførte blant annet sine egne sanger «How Sweet to Be an Idot» og «I'm the Urban Spaceman». Innes, som ofte blir omtalt som den 7. Python var med på gjenforeningen av komigruppa i anledning minnekonserten for George Harrison i Royal Albert Hall 29. november 2002, hvor de i kjent stil fremførte «Sit On My Face», som kelnere med rumpa bar, og «The Lumberjack Song». Innslaget finnes på DVDen "Concert for George". The Prefab Four. Sammen med Pythons Eric Idle var Innes med i TV-serien "Rutland Weekend Television" som gikk over to sesonger i 1975 og 1976. Sanger og sketsjer ble senere utgitt på LP og CD under tittelen "Rutland Weekend Songbook". Det var også her ideen til The Rutles (også omtalt som «the prefab four») tok form. Neil Innes spilte selv rollen som Ron Nasty, løselig basert på John Lennons karakter. Eric Idle var Dirk McQuickly, slett ikke ulik Paul McCartney. The Innes Book of Records. I 1979 fikk Innes lage en egen TV-serie på seks programmer for BBC, kalt "The Innes Book of Records". Materialet fra denne serien finnes på LPen ved samme tittel og dobbelt-LPen "Off the Record". De fleste av Innes' soloprosjekter og som bandmedlem finnes gjenutgitt på CD. Nevnes bør også CDen "Re-Cycled Vinyl Blues", som inneholder en samling av Neil Innes' mest kjente låter som soloartist. Flere av Innes' sanger finnes i norsk oversettelse og innspilt på plate av Prima Vera. I 1980-årene skrev Innes sangene til tegneseriefilmene "The Raggy Dolls". Filledukkene ble også vist for barn på NRK Fjernsyn. Etter utgivelsen av The Beatles' "Anthology", samlet Innes nok en gang de ‘gjenværende’ medlemmer av Rutles og utga albumet "Archaeology". Etter utallige krav om gjenforening turnerte Neil Innes UK i 2006 og 2007 sammen med tidligere kolleger i Bonzo Dog Band. For å kompensere for Vivian Stanshall som omkom i brann for flere år siden opptrådte flere kjente gjesteartister, blant dem skuespilleren Stephen Fry og gitaristen Phill Jupitus. "The Bonzo Dog Doo-Dah Band 40th Anniversary Celebration" er også tilgjengelig på DVD CRP 2072 (2006). Melodi Grand Prix 1985. Norsk Melodi Grand Prix 1985 ble avholdt i Château Neuf i Oslo, den 30. mars, med Rita Westvik som programleder. Vinneren ble Bobbysocks med «La det swinge», som fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1985, hvor sangen førte til Norges første seier i konkurransen. En jury bestående av Kari Gjærum, Jan Eggum, Lasse Hafreager, Sigurd Jansen og Lars Erik Kongshaug inviterte opphavsmenn og -kvinner til å delta. Koret bestod av Per Øystein Sørensen, Kari Gjærum, Håkon Iversen og Anne Marie Giørtz. Avstemming. Avstemmingen ved dette årets Grand Prix skulle bli en av de mest spennende. I tillegg til 5 distriktjuryer, ble det satt sammen en ekspert-jury bestående av Tony Visconti, Anne-Marie David, Stikkan Anderson og Ronnie Hazlehurzt. Anita Skorgans «Karma» vant ekspertjuryens stemmer, mens distriktjuryene gikk for «La Det Swinge». Hustad gård (Fræna). Hustad gård ved Fræna i Romsdal ligger i bygden "Hustad" i nærheten av kyststrekningen Hustadvika, rundt fire mil nordvest for byen Molde. Hustad gård var en kongsgård og ifølge Snorre døde kong Øystein Magnusson på kongsgården Hustad den 29. august 1123, hvor han var på gjestebud og ble syk. Melodi Grand Prix 1983. Melodi Grand Prix 1983 ble holdt på Marienlyst hos NRK med Ivar Dyrhaug som programleder. Fem bidrag var spesialinvitert, og de 5 andre ble plukket ut av 480 innsendte sanger av en jury bestående av Svein Dag Hauge, Iver Kleive, Bjørn Kruse, Ellen Nikolaysen og Jens Wendelboe. Før finalen fikk Jahn Teigen og Herodes Falsks melodi «Do-re-mi» mest oppmerksomhet. Jahn Teigen hadde fått Wenche Myhre til å synge låten etter 17 års fravær i Melodi Grand Prix. Dessverre skulle Wenche og sønnen Dan være med i den tyske finalen, og det var ifølge det tyske reglementet ikke lov til å være med i to finaler. Jahn Teigen tok rollen som vokalist selv, med Wenche som korist. Ellers stilte tidligere barnestjerne Anita Hegerland opp, i tillegg til Olav Stedje, Grethe Kausland (med Dizzie Tunes) og Inger Lise Rypdal som alle var igjen med. I avstemmingen ble det en hard kamp mellom Ketil Stokkan og Jahn Teigen som Teigen vant, og plasserte seg på 9.plass i München. Melodi Grand Prix 1997. Norsk Melodi Grand Prix 1997 ble holdt hos NRK med Alf Tande-Petersen som programleder. Ca. 300 sanger hadde kommet inn, og favorittene var Tor Endresens «San Francisco» og tidligere trommeslager i deLillos Rune Lindstrøms «Lys» sunget av den ukjente Trude Trefall som gikk under artistnavnet «Manjari». Grand Prix-sendingen var preget av flere tekniske feil, og gruppen Penthouse Playboys måtte framføre sin sang på nytt pga. mikrofonsvikt. Elisabeth Andreassen, Kari Gjærum, Ole Evenrud og Frode Viken satt i den såkalte «ekspert-juryen» som utgjorde 40% av stemmene mens telefonavstemning fra folket avgjorde resten. Flere av jurymedlemmene var venner av Tor Endresen og sa til pressen at de mente at «Endresen fortjente å vinne» uavhengig av hvilken sang han deltok med. Ca. 70 000 stemmer kom inn, og Tor Endresen fikk representere Norge i Irland hvor han kom på sisteplass med null poeng. Melodi Grand Prix 1999. Melodi Grand Prix 1999 ble holdt på Marienlyst med Rune Gokstad og Øystein Bache som programledere. Van Eijk og Toril Moe var begge kjent fra Stjerner i sikte, mens Mette Hartmann var forhåndsfavoritten. Vinneren ble plukket ut av telefonavstemning og en jury. Van Eijk vant, og kom på 14. plass i Jerusalem. Melodi Grand Prix 2000. Melodi Grand Prix 2000 ble holdt i NRK TV-studio 4. mars. Programleder var Stine Buer & Hans Christian Andersen. Bobby Kerr. Robert «Bobby» Kerr (født 9. juni 1882 i Enniskillen, Irland, død 12. mai 1963 i Hamilton, Ontario, Canada) var en kanadisk friidrettsutøver. Familien utvandret fra Irland til Canada da Bobby var fem år gammel. Etter avsluttet skolegang arbeidet han i brannvesenet, og trente ulike løpsøvelser på fritiden. Han ble tatt ut til å delta i OL 1904 i St. Louis, men han ble utslått i alle de tre øvelsene han deltok i (60 meter, 100 meter og 200 meter). Etter hvert forbedret han sine personlige rekorder, og han innehadde en stund samtlige kanadiske sprintrekorder, på distansene fra 40 til 220 yards. I 1908 vant han det britiske mesterskapet på 100 og 200 yards. Under OL 1908 i London vant han bronse på 100 meter, etter sørafrikaneren Reggie Walker og amerikaneren James Rector. Dagen etter gikk han til topps på 200 meter foran amerikanerne Robert Cloughen og Nate Cartmell. Etter den aktive karrieren var han friidretts- og fotballtrener, og var offisiell funksjonær under olympiadene i 1928 og 1932. Han ble medlem av Canadas olympiske komité, og var med på å organisere Samveldelekene i 1930 i Hamilton. Francis Beaumont. Francis Beaumont (1584 – 6. mars 1616) var en dramatiker ved det engelske renessanseteateret, mest kjent for sitt samarbeid med John Fletcher. Liv. Beaumont var sønn av dommer Sir Francis Beaumont av Grace Dieu, Leicestershire. Han ble født ved familiens hjemsted og utdannet ved Broadgates Hall (i dag Pembroke College, Oxford) da han var 13 år. Etter sin fars død i 1598 forlot han universitet uten eksamen og fulgte i sin fars fotspor ved å entre Inner Temple i London i 1600. Opptegnelser tyder på at Beaumont ikke arbeidet lenge som sakfører. Han ble elev av poeten og skuespillforfatteren Ben Jonson og var også bekjent av Michael Drayton og andre poeter og dramatikere, og han fant ut at det var her hans lidenskap lå. Hans første arbeid, "Salmacis og Hermaphroditus", beskrevet av Encyclopædia Britannica (1911) som «ikke det mest beskjemmende til en gutt på 18 år, ny med populære kjærlighetsdikt fra Marlowe og Shakespeare, som det naturlig overgikk i en lang og fantastisk spredning av episoder og sammenhenger». I 1605 skrev Beaumont samtidige dikt til Jonsons "Volpone". Samarbeid med Fletcher. Beaumonts samarbeid med Fletcher begynte sannsynligvis så tidlig som 1605. De hadde begge begynt deres dramatiske karriere med merkbare fiaskoer: Beaumonts "The Knight of the Burning Pestle", første gang oppført av Children of Her Majesty's Chapel Royal i 1611, ble avvist av publikum og en epistel i 1613 hevet at det mislyktes på grunn av «the privie mark of irony about it» på grunn av at publikum betraktet Beaumonts satire om et gammeldags drama som om det var et gammeldags drama. Det påfølgende året feilet Fletchers "Faithful Shepherdess" på den samme scenen. I 1609 samarbeidet de på "Philaster" som ble oppført av King's Men på Globe Theatre og på Blackfriars. Skuespillet ble en populær suksess som ikke bare sjøsatte karriere til to skuespillforfattere, men også tente en ny smak for tragikomedie. De bodde i samme hus på Bankside i Southwark og «delte alt i den mest intime kontakt». Det har blitt spekulert om de var homoseksuelle, inntil Beaumont i 1613 giftet seg med Ursula, datter og delarving til Henry Isley av Sundridge i Kent som han fikk to døtre med. Beaumont døde i 1616 og er gravlagt i Westminster Abbey. Selv om Beaumont i dag er husket som en dramatiker var han i løpet av sin levetid også feiret som en poet. Beaumonts skuespill. Det har blitt nevnt om Beaumont og Fletcher at «i deres felles skuespill var deres talent så sammenfiltret at hånden til Beaumont kan ikke bli adskilt fra Fletchers». Denne romantiske forestillingen holder ikke for kritisk undersøkelse. På 1600-tallet spesifiserte en venn av Fletcher, Aston Cockayne, at det var mange skuespill i 1647 som var market som dem begge, men som ikke hadde noe av Beaumonts hånd og isteden hadde arbeidet til Philip Massinger. 1800-talls kritikere som E. H. C. Oliphant underkastet skuespillene til en selvbevisst og ofte subjektiv lesning, og begynte å skjelne mellom de ulike bidragsyterne. Dette studiet har senere blitt brakt videre og til en mer objektiv forskning på 1900-tallet, spesielt av Cyrus Hoy. Begrenset av absolutt sikkerhet har en kritisk konsensus utviklet seg på de mange skuespillene til en kanon av Fletcher og hans samarbeidspartnere i henhold til Beaumont. Skjemaet nedenfor er blant de minst kontroversielle som har blitt trukket opp. På grunn av Fletchers meget særegne og personlige mønster av lingvistiske preferanser og vendinger ("ye" for "you", " 'em" for "them", etc.) kan hans penn utskilles ganske enkelt fra Beaumonts i deres samarbeid. I eksempelvis "A King and No King" skrev Beaumont alt i Aktene I, II, og III foruten scenene i IV.iv og V.ii og iv; mens Fletcher skrev kun de første tre scenene i Akt IV (IV,i-iii) og første og tredje scener i Akt (V,i and iii) slik at skuespillet er mer Beaumonts enn Fletchers. Det samme er tilfelle med "The Woman Hater", "The Maid's Tragedy", "The Noble Gentleman", og "Philaster". På den annen side, "Cupid's Revenge", "The Coxcomb", "The Scornful Lady", "Beggar's Bush", og "The Captain" er mer av Fletchers enn av Beaumonts. I "Love's Cure" og "Thierry og Theodoret" gjør påvirkningen av Massingers revideringer det hele mer komplisert, men også i disse skuespillene synes Fletcher å ha vært den tyngste bidragsyteren og Beaumont den letteste. Røa Dynamite Girls. «Røa Dynamite Girls», egentlig Røa Idrettslags kvinnefotballag'", er et fotballag fra Oslo som tilhører Toppserien, den øverste divisjonen i fotball for kvinner. Røa har tilhørt den øverste divisjonen uavbrutt siden debutsesongen i 2001. Kvinnefotballdelen er skilt ut i en egen del, kalt Røa Fotball Elite. Røa er en av Norges beste kvinnelige fotballklubber med fem seire i Toppserien og fem i cupen. Røa er det mest meritterte fotballaget for kvinner fra Oslo. Røa er det tredje mest dekorerte laget i NM-sammenheng fra Oslo uansett kjønn, bak Lyn og Skeid, og det mest dekorerte om man regner cupen fra 1963, da hele Norge deltok i cupen for herrer. Røa har hatt en rekke landslagsspillere på laget siden 2003, inkludert Caroline Knutsen, Marie Knutsen, Lene Mykjåland, Guro Knutsen Mienna, Elise Thorsnes, Kristine Edner Wæhler, Siri Nordby, Marit Fiane Christensen, Hedda Strand Gardsjord og Emilie Haavi. Historie. Røas historie har vært sterkt preget av en oppadgående kurve, med bare 2005-sesongen som en skuffelse. Laget har lyktes i å på kort tid forvandle seg fra et hobbyprosjekt til å bli Norges beste lag i fotball for kvinner. De er det laget som brukte kortest tid fra opprykk til seriegull, da de vant i sin fjerde sesong i Toppserien. Røa har vært kjent for sin «vinnermentalitet», som blant annet har ført til at laget vant sine fem første cupfinaler. Trang fødsel (1984–93). Ole-Bjørn Edner startet jentefotballen i Røa. Det første forsøket på å få et kvinnelag i fotball oppsto i 1933, men ble fort nedlagt, som så mange andre steder i landet. Deretter var kvinnefotballen borte i 50 år før det ble forsøkt igjen. Laget oppsto mer eller mindre som resultat av et initiativ fra Ole-Bjørn Edner og hans datter Kristine i 1984. Samtidig ble det også dannet et lag av Henning Aamodt, og etter hvert ble de to lagene slått sammen. I begynnelsen gikk det relativt bra, og i Røa ILs medlemsblad Røa-Posten sto det at «"For første gang i Røas historie ble organisert trening i jentefotball igangsatt, under ledelse av Ole Bjørn Edner"» Jentene hadde mye trening på vinterstid, og ble med Ole-Bjørn Edners initiativ med på organisert fotball i avdelingen Lillejenter (10–12 år). Ole-Bjørn Edner satte tidlig sitt kjennemerke på laget. Inspirert av Nils Arne Eggen innførte Edner «The Røa way» å spille fotball, med dobbeltløp på sidene, raske spisser og offensiv fotball. Minst like viktig var det sosiale grunnlaget i klubben. Røa skulle kjennetegnes både som sosialt og sportslig dyktig, og ideen var at de forsterket hverandre. Edner lanserte begrepet «GLAD-RØA», som var et akronym for lagets verdier: Glede, langsiktighet, (å tenke) annerledes, dristighet, redelighet, øvelse og aksept. Laget har siden alltid hatt profilen som det «hyggelige» laget. Røas 1976-årgang, med Edner i spissen, viste seg å være et dyktig lag. I 1992 vant Røa Klasse J16 i Dana Cup, og i 1993 vant de også J17, en egentlig dansk klasse laget for året. I 1994 vant Røa Norway Cup. Røa hadde året før vunnet den aller yngste klassen (11 år) året før Klatringen (1993–1997). Røa kom inn i NFFs ligasystem i 1993, da de først ble plassert i 5. divisjon, men etter søknad fikk begynne i 4. divisjon etter at et lag trakk seg fra den divisjonen. Lagets første kamp i serien for seniorkvinner var mot Bærums Verk, og endte 2–2, med Susanne Wilkens som tomålsscorer for Røa, og dermed den første målscoreren for Røa i seriesammenheng. Røa vant deretter 10 kamper på rad og 18 kamper sammenlagt, og Kristine Edner ble toppscorer med 18 mål. Serien ble svært jevn, og både Røa og Askers andrelag endte på 57 poeng. Imidlertid hadde Asker bedre målforskjell. Asker 2 trakk derimot laget sitt etter sesongen, men Røa fikk ikke ta over opprykksplassen. Røa spilte istedet kvalifisering mot Nordsinni, og tapte 0–2 sammenlagt etter 0–2 hjemme og 0–0 borte. I 1994 var Røa dermed fortsatt i 4, divisjon, avdeling 1. Siri Nordby begynte å spille for Røa i 1996, da som spiss. Røa var denne gangen overlegne i sesongen, og de scoret 129 mål og slapp inn bare fire. Det ble bare ett tap – for Ellingsrud IL. Denne gangen var det Marte Kviberg som ble toppscorer ett mål foran Edner. Med overlegen poengsum rykket Røa dermed opp til 3. divisjon. I 1995 debuterte Røa i den tredje øverste divisjonen, da 3. divisjon avdeling 1. Røa fortsatte å imponere i seriesammenheng. Dette var første hele sesong for Thea Moen, og hun og Christine Liæker konkurrerte om toppscorertittelen. Liæker vant og scoret 18 mål, ett mål mer enn Moen. Dette var Liækers store sesong, til sammen de tre andre sesongene hun spilte for klubben scoret Liæker bare tre mål. Til sammen scoret Røa 72 mål og vant 14 av 18 kamper. Det holdt likevel ikke til direkte opprykk, det ble i stedet Rolvsøy som rykket direkte opp. Røa tapte også opprykkskampen mot Jerv etter å ha slått Kurland 2–1. I 1996 ble Røa forsterket med spissen Siri Nordby, og Nordby og Moen scoret tilsammen 33 av Røas 81 mål. Foran sesongen bestemte Edner seg for å ta et sabbatsår, og Fritz Wilkens, som hadde vært assistenttrener, la opp trenerkarrieren i Røa. Ny trener ble Narve Holen og assistenttrener var Espen Hanæs. Røa endte på tredjeplass i gruppe 3 Østlandet, bak Kolbotns andrelag. Året etter kom Ole-Bjørn Edner tilbake i trenerstolen, og Siri Nordbys bror, Geir, tok over som assistenttrener. I den sesongen tok Røa et viktig skritt opp i retning toppen da de vant sin gruppe og rykket opp til 1. divisjon, denne gang med Moen som ubestridt toppscorer for laget. Røa hadde dermed rykket opp to divisjoner på fem sesonger. Hvilken innvirkning dette hadde på idrettlsaget og lokalmiljøet ellers er vanskelig å si. Mens de i medlemsbladet til Røa hadde fått mye oppmerksomhet i ung alder, ble de i de siste årene i relativt beskjeden grad nevnt. Opprykket til den nest øverste divisjonen ble nevnt i en bisetning, og laget fikk mindre oppmerksomhet som fotballag enn de som spilte bandy fikk som bandylag. Disse tendensene fortsatte, og Røas debut i norgesmesterskapet på seniornivå (se under) gikk også upåaktet hen. Samtidig var det også rapporter om at samarbeidet mellom jente- og guttelaget gikk svært bra, også utover at treneren for guttelaget, Henrik Rønnevig, og en av stjernene på jentelaget, Thea Moen, fant hverandre. Samarbeidet gikk ofte ut på felles treningsturer til Danmark i vintermånedene. I boken «Røa mot år 2000» fra 1999 ble ikke kvinnelaget nevnt, på tross av en utførlig gjennomgang av Røa Idrettslag, og på tross av at kvinnelaget hadde rukket å bli kretsmestre og vunnet i Norway Cup. Veien til toppen (1998–2004). I debuten i den nest øverste divisjonen i 1998 kom Røa på tredjeplass i avdeling 1. Sesongen markerte også at nivået hadde blitt bedre, Røa scoret bare 33 mål, og toppscorer Siri Nordby scoret bare 8. En av grunnene var at Nordby, Edner og Moen alle dro til USA midtveis i sesongen. De tre spillerne var av og på med på Røas kamper de kommende sesongene, som oftest i mai måned. Røa hadde imidlertid forsterket laget med Mone Gjesteby fra Koll. 1998 var også første gang Røa fikk spille i cupen. Røa møtte Fortuna Ålesund borte på NFFs regning. Røa tapte kampen 1–4. Samme år kom de til finalen i Oslo-cupen, som de tapte mot Linderud. I 1999 ble Røa hakket bedre, da jentene kom på andreplass med Siri Nordby som toppscorer med 18 mål på tross av at hun var mye av tiden i USA. I sin eneste sesong i Røa scoret også Siren Larsen 15 (hun var formelt også Røa-spiller i 2000, men spilte ikke en eneste kamp). Laget var også forsterket med midtbanespilleren Karin Bredland fra Søgne. Røa vant 15 kamper, og hadde bare to uavgjort og ett tap. En av uavgjortkampene og tapet var for Larvik, som vant avdelingsserien det året og også kvalifiseringen. Røa opplevde også to ting for første gang i 1999. For det første lyktes de å slå et lag i cupen det året da Røa slo Skeid 2–0, for det andre møtte de et topplag i offisiell kamp, da Asker. Asker vant komfortabelt 11–1. Sesongen 2000 var den siste sesongen med regionale serier. Fra og med 2001 skulle de seks avdelingene slås sammen til én, og dermed kom mange lag i avdelingene til å rykke ned en divisjon. For Røa betydde det at om de endte på tredjeplass eller under, ville de rykke ned. Andreplass ville gi fortsatt førstedivisjonsspill, mens førsteplass betydde opprykk til Toppserien. Røas innsats var identisk med fjoråret, med 15 seire, 2 uavgjort og ett tap, men denne gangen holdt det til seier i avdelingen. Røa hadde også mange målfarlige spillere, som Mette Fismen, Kristine Edner, Siri Nordby, Christine Køster og Beate Myrvold. Kampen sto lenge mellom Røa og VIF, men Røa slo VIF både i cupen og i serien, og dermed vant Røa serien. I kvalifiseringen til 1. divisjon møtte Røa Follese FK, som Røa slo 6–0, og Haugar, som Røa bekjempet 7–1. Myrvold ble også lagets toppscorer med 17 mål i tillegg til to i cupen. Rett bak kom Fismen med 16. Røas første sesong i Toppserien kunne fort ha blitt deres eneste. De hadde ikke tillit, og Aftenposten plasserte dem på en nest sisteplass. Fotballbladet «Avspark» skrev om Røa at Bladet tippet Røa på en niendeplass. Det viste seg tidlig i sesongen at Røa ikke tilhørte toppen, det vil si Trondheims-Ørn, Asker og Kolbotn. Laget greide riktignok en uavgjort i sin andre kamp, og det mot Kolbotn. Imidlertid var Beate Myrvold brukt enda hun ikke sto på dommerkortet fordi hun var usikker med skade. Kolbotn protesterte på at Røa hadde brukt en ikke-spilleberettiget spiller, og fikk medhold. Kampen ble dermed satt til 0–0, og Kolbotn fikk alle poengene. Det var først i femte runde at Røa fikk sitt første poeng, da hjemme mot Athene Moss. Noen runder etter fikk Røa for første gang oppleve å tape med stygge sifre i Toppserien da de på bortebane tapte 0–8 mot Asker, laget som noen sesonger tidligere hadde slått dem med 10 mål i cupen. Kampen etter tapte Røa nok en gang 0–8, denne gangen mot Trondheims-Ørn. Med to poeng etter elleve serierunder så det vanskelig ut, men Røa begynte en opphenting. I 12. serierunde tok laget sin første seier, da mot Team Strømmen. Kort tid etter slo de Athene Moss borte, og spilte uavgjort mot Byåsen. Likevel var opphentingen svært sen. Før siste omgang lå laget på nedrykksplass, og bare en seier borte mot Liungen kunne hindre nedrykk. Liungen ville greie seg med uavgjort, og da de gikk opp til 1–0 i begynnelsen av andre omgang, lå Røa dårlig an. Imidlertid utliknet Røa ved Nina Håkonsen, og fem minutter før slutt scoret hun Røas vinnermål. Røa berget dermed plassen, og gikk også forbi Byåsen på målforskjell. Imidlertid skilte det 40 poeng til Trondheims-Ørn som vant. I løpet av sesongen ble imidlertid Kristine Edner tatt ut på A-landslaget. Som antydet av bladet «Avspark», var Røas keeperproblem stort. Foran 2002-sesongen lyktes Røa å skaffe seg en ny keeper i Silje Vesterbekkmo fra Kolbotn. I tillegg fikk laget forsvarsspilleren Merete Wear fra Team Strømmen. I 2001 hadde Moen, Edner og Nordby kommet tilbake fra USA-studier, og i 2002-sesongen var alle tre med fra start. Edner og Moen scoret 9 og 8 mål i serien, og Røa scoret tilsammen 57 mål, 29 mål flere enn i sesongen før. De slapp også inn nitten færre mål. Forskjellen viste seg allerede i andre omgang, da borte mot Asker, da Røa greide 0–0 mot laget som tidligere slo dem 8–0. Røa lyktes også for første gang å slå et topplag da de slo Trondheims-Ørn 4–3 etter å ha ledet 4–1 til pause.Røa greide en sterkt overraskende fjerdeplass det året, og avstanden til serievinneren, nå Kolbotn, var på 16 poeng. Imidlertid var det få som trodde Røa kom til å beholde plassen på øvre halvdel, og foran 2003-sesongen hadde derfor Røa lite press på seg. Sesongen var omvendt av 2001-sesongen. Røa hadde flere gode resultater, men mot slutten ble målforskjellen forandret fra +10 til -4 etter fire strake tap. Det forhindret imidlertid ikke Røa å ta fjerdeplassen i serien. Denne utviklingen til tross lyktes Røa å bare slippe inn 27 mål, en reduksjon på 5 mål siden 2002. En av grunnene til det var at Røa før sesongen hadde skaffet seg Elisabeth Wahlin fra Kolbotn og Kaia Ruud Solen fra Vålerenga. På tross av nyanskaffelsene ble Røa gjerne sett på som et sterkt kollektiv uten noen særlige gode individualister. a> til Røa foran 2004-sesongen, og ble en vesentlig del av Røas jubelsesong. Foran 2004-sesongen forsterket Røa med landslagsspiller Marit Fiane Christensen fra Asker, med Larviks Marthe Braavold Johansen og med Linda Fostervoll fra VIF. I Norges Fotballforbunds årbok for 2004 var de tippet som outsider til medaljen. Foran 2003-sesongen hadde Ole-Bjørn Edner uttalt til «Avspark» at «Røa vinner ikke serien i overskuelig framtid, men medalje er innen rekkevidde». Det skulle vise seg at Edners antakelse var feil. 2004 var Røas år i norsk kvinnefotball. Dynamite Girls lyktes i noe som etter hvert også er blitt et kjennemerke ved laget; de slo lag som var dårligere på papiret, mens Trondheims-Ørn spilte flere uavgjortkamper mot dem. Dermed lyktes det Røa å vinne serien. Serien ble avgjort i siste runde, da Røa møtte Asker. Med seier over Asker ville Røa være seriemester, og Røa vant 2-0. Røa lyktes også å vinne cupfinalen. Røa ble dermed det tredje laget som vant «The Double» etter at nasjonal serie ble startet i 1987. Et av trekkene som ble gjort foran sesongen som viste seg å få stor betydning var å sette Siri Nordby ned på midtstopperplass. Sammen med Marit Fiane Christensen utgjorde Nordby et midtstopperpar som i lang tid kom til å prege både Røa og Toppserien. Nordbys nyvunne plass gjorde henne også landslagsaktuell. Før 2004-sesongen hadde bare Kristine Edner og Karin Bredland spilt på landslaget før, mens Vesterbekkmo hadde blitt tatt ut uten å få spille. Etter sesongen ble også Nordby stadig hyppigere tatt ut til landslagsspill. Røa ble også rangert som verdens nest beste klubblag for kvinner etter Umeå IK. Andre bølge (2005–2009). Røa måtte greie seg uten Kristine Edner, som ble skadet i sesongoppkjøringen. Sesongen ble en sportslig nedtur, og Røa ble også slått ut av Mesterligaen allerede ved første hinder. Dette er eneste gang (per avsluttet sesong 2010) at Røa har havnet under midten på tabellen etter opprykkssesongen, og i Røa var det Edners skadeavbrekk som ble brukt som den vesentligste forklaringen. Røa hadde dermed byttet plass med Kolbotn, i 2004 vant Røa mens Kolbotn endte midt på tabellen med 28 poeng, i 2005 var det omvendt. Det gikk imidlertid markant bedre allerede året etter. Røa hadde skaffet seg tre gode spillere i Lene Mykjåland fra Amazon Grimstad og Guro og Marie Knutsen fra Kattem. Etter 2005-sesongen byttet Røa trener for første gang i klubbens historie, da Ole-Bjørn Edner gikk av og overlot jobben til assistenttrener Geir Nordby. Samtidig var Kristine Edner tilbake fra skade og Hedda Strand Gardsjord kom tilbake fra USA-opphold. 2006-sesongen ble en sportslig god sesong der Røa konkurrerte med Trondheims-Ørn og Kolbotn om seriegull. I den 15. serierunde tapte imidlertid Røa mot Ørn, og på tross av at de var tre poeng bak Ørn i siste serierunde, krevde ikke bare seier over Team Strømmen mens Ørn måtte tape mot Kolbotn, men Røa måtte vinne med ni mål mer enn Kolbotn vant med. Da Røa tapte siste kamp klart, ble det en respektabel tredjeplass. I tillegg markerte Knutsen-søstrene seg på landslaget. Røa kom til cupfinalen og vant den, igjen mot Asker, etter to mål av Mykjåland og ett av Edner. Røas «andre bølge» med gode resultater fortsatte med 2007-sesongen. Med forsterkning av Bettina Jevne fra Asker, og med ny keeper i Caroline Knutsen etter at Silje Vesterbekkmo hadde sluttet, var de medaljefavoritt, om ikke gullfavoritt. Røa greide å vinne de viktige kampene mot Kolbotn og Trondheims-Ørn borte. Etter å ha slått Ørn i 20. serierunde, slo de Kattem klart hjemme i 21. serierunde, og var dermed seriemestre ettersom Kolbotn tapte for Trondheims-Ørn. På grunn av en feil fra NFF, ble gullet først utdelt runden etter, da et utladet Røa tapte 1–5 mot Kolbotn. 2008-sesongen ble en parademarsj av Røa. Laget spilte de seks kampene på rad uten baklengs. Dynamite Girls markerte seg med 12-målsseier over Fart, den nest største (om enn tangert) seieren i Toppseriesammenheng. Røa spilte uavgjort mot Kolbotn i tredje runde, men ga ikke fra seg poeng igjen før i 18. runde, da de tapte for første og eneste gang den sesongen, mot Team Strømmen. Nettopp Team Strømmen endte på andreplass, 15 poeng bak Røa. I løpet av høstsesongen tok de to lagene også klart flest poeng, med Røa ett poeng foran Team Strømmen. De to lagene møttes også i cupfinalen, og Røa vant denne gangen. På tross av at Røa vant The Double, fikk de mest oppmerksomhet etter at de fem landslagsspillerne Lene Mykjåland, Marie Knutsen, Guro Knutsen, Siri Nordby og Marit Fiane Christensen trakk seg fra landslagsspill via en pressemelding (se Bjarne Berntsen eller de enkelte spillerne). På tross av dette ble Røa det best representerte klubblaget ved neste landslagsuttak, da Marthe Braavold Johansen, Caroline Knutsen og Hedda Strand Gardsjord ble tatt ut til en treningskamp mot U23-jentene. I alt ble dermed 9 Røa-spillere (også Lise Meistad, som la opp etter skade samme år) vurdert til landslaget i 2008. I tillegg hadde Kristine Edner og Karin Bredland landslagserfaring fra tidligere, noe som betydde at samtlige i førsteelleveren (bortsett fra amerikanske Sarah Huffman) hadde landslagserfaring. Foran Toppserien 2009 ble det stilt store forventninger til Stabæk Fotball Kvinner, som hadde tatt over Askers lag og spedd på med fjorsesongens toppscorer i Norge og Danmark, i tillegg til to landslagsveteraner. På tross av maktdemonstrasjonen og anskaffelsen av landslagsveteranen Camilla Huse, hadde ikke Røa favorittstempelet (se også Toppserien 2009 for detaljer om favorittstempelet). Det var derfor noe overraskende at Røa vant serien. Serien ble for øvrig avgjort på hjemmebane mot nettopp Stabæk i en kamp som endte 0–0. Selve kampen hadde nerve, om ikke så god fotball som noen av de to lagene hadde vist frem tidligere i sesongen. Kampen ble også preget av at Stabæk stilte med en stor andel tilhengere, og Røa satte tilskuerrekord for kvinner med 985 tilskuere (rekorden, med 25 tilskuere mer, tilhører cupkampen for herrer mellom Røa og Lyn). Røa tapte bare to kamper, mot Stabæk borte og Kolbotn hjemme, men de tapte dermed en kamp mer enn Stabæk. Mye av forskjellen lå i antall uavgjorte. Seriefinalen inkludert spilte Røa uavgjort to ganger, mens Stabæk spilte uavgjort hele fem ganger. Røa spilte de siste 15 kampene uten tap. Røa gjentok også The Doble gjennom å vinne cupen samme år, igjen mot Team Strømmen, om enn knepent 1–0, og i den jevneste finalen Røa har spilt. Røa ble dermed Norgesmestre uten å ha sluppet inn mål, som det første laget siden 1999. De ble også det andre laget i Toppserie-historien som forsvarte en Double. I alt var det en sportslig vellykket sesong for Røa. Nye Røa; Spilleskifter og pengeproblemer (2010–). a> som fjerde spiller på like mange år. Etter jubelsesongen 2009, ble Røa rammet av en stor spillerflukt. Lene Mykjåland dro til Washington Freedom, Camilla Huse la opp, Kristine Edner Wæhler, Marit Fiane Christensen og Marie Knutsen ble gravide, Hedda Vedeler dro til LSK Kvinner FK og Marte Kvaale la opp etter langt skadefravær. I Røas 2010-tropp var det dermed lenge Gardsjord som var den eneste som spilte relativt fast på landslaget. Imidlertid gjorde Emilie Haavi en kjempesesong på landslaget, og hun scoret sitt første landslagsmål i hjemmekampen mot Hviterussland, i sin andre kamp. Guro Knutsen Mienna ble også relativt stabil, blant annet i Gardsjords skadeavbrekk på Gardsjords høyre back, og Elise Thorsnes ble ofte tatt med, om enn hun ikke alltid fikk spille. a> scorer det første målet i cupfinalen mellom Røa og Trondheims-Ørn i 2010. Som erstattere for de manglende landslagsprofilene hentet Røa inn Cathrine Rolness fra Fløya, Kine Kvalsvik fra Sandviken, Silje Lofthus fra Stabæk og Ingrid Søndenå fra Lyn Fotball. Samtlige hadde begrenset erfaring fra Toppserien, og Søndenå kom rett fra Lyns juniorlag. Senere kom også Katrine Andresen fra Kattem og Janne Stange fra Stabæk, sistnevnte med påfølgende kontroverser. Selve sesongen ble noe overraskende for Røa. Laget var med i gullkampen frem til 21. serierunde, og de vant cupfinalen mot Trondheims-Ørn samme år i utklassingsstil. Haavi, som var borte mot slutten av sesongen med skade, ble klar for spill i februar 2011. Da hadde Røa også skaffet seg June Tårnes fra Fløya, Line Holter fra Stabæk, Kirvil Schau Odden fra Snøgg, Andrea Frøshaug fra Lyn og Camilla Ose fra Manglerud Star. I tillegg hadde Røa fått tilbake Lene Mykjåland fra Washington Freedom. Røa begynte sesongen formidabelt, først med seier hjemme over Sandviken, og deretter med sin klareste seier borte mot Kolbotn, der Røa vant 4-0 og påførte Kolbotn deres største hjemmetap siden 1996. I neste kamp, hjemme mot Linderud-Grei, vant Røa 13-0, og tangerte dermed rekorden til Trondheims-Ørn mot Grand Bodø fra 1999. I løpet av våren kom det imidlertid fram at Røa slet økonomisk, og at de måtte kutte lønningene med opptil 45%. Dette gikke særlig utover Elise Thorsnes, Guro Knutsen Mienna og Caroline Knutsen, spesielt Thorsnes, som hadde den høyeste lønnen. Thorsnes valgte imidlertid å bli ut sesongen i Røa da overgangsvinduet åpnet i august. For å bøte på de økonomiske vanskelighetene arrangerte Røa en «datingauksjon», der høystbydende vant en middag med en av de ti spillerne som var med på opplegget. Det skapte kontroverser, men også inntekter, og til sammen 73 000 kroner kom inn på dette. Kort tid etter lyktes det imidlertid Røa å finne sponsorer, og dermed var fokus tilbake til det sportslige igjen. Røas start hadde vært imponerende, med bare et tap borte mot LSK Kvinner på de første kampene. I en blanding mellom skader, økonomiske vanskeligheter og rødt kort viste Røa seg som menneskelig, og tapte begge hjemmekampene mot henholdsvis Kolbotn og Stabæk. Dette inviterte de to og Arna-Bjørnar inn i kampen om seriegull, men der Kolbotn aldri helt kom inn på grunn av svak første halvdel av sesongen, var de interne kampene mellom de tre utfordrerne uansett nok til at Røa holdt unna. Røa vant seriegull i nest siste serierunde. Det holdt med uavgjort mot Kattem, men i stedet vant Røa komfortabelt 8-1. Siste kamp ble et pliktløp for Røa, som møtte Stabæk borte. Stabæk kjempet om sølv og plass i Mesterligaen, og Røa tapte 0-2. De to møttes også en uke senere til cupfinale. Stabæk var favoritter, men Røa dominerte, og ledet 1-0 til det 94. minutt. Kampen gikk til straffesparkkonkurranse, som Røa tapte i sjette runde. Foran 2012-sesongen hadde Røa mange skader, og oppkjøringen ble ikke optimal. Røa kom svært skjevt igang med serien, og lå på det meste ni poeng bak LSK Kvinner. Av skadene og sykdommer var nyervervelsen Madeleine Giske ute med korsbåndskade, Emilie Haavi fikk påvist kyssesyke, Elise Thorsnes innledet med skade og kom ikke inn før i tredje serierunde og Marthe Braavold Johansen var skadet de første seks kampene. Flere av de faste spillerne var dessuten satt ut med småskader som ødela for oppkjøringen. Røa i Europa. Røa har fått det tålelig bra til i Europa. Det begynte med en flau innsats i UEFA Women's Cup i lagets første opptreden, i den famøse 2005-sesongen. Røa ble slått ut av det islandske laget Valur i første runde (gruppespill i Finland). Riktignok kom Valur senere til kvartfinalen, og var i en periode blant de bedre lagene i Europa, men Røas innsats var likevel under pari. I 2008 gikk det noe bedre. Røa slo ut FC Honka (2–0) og NAC Sofia (7–0), og kvalifiserte seg for neste stadium. Der ble det stopp, enda det begynte imponerende mot Glasgow City LFC (6–1), ble det 1–3 både mot 1. FFC Frankfurt og Zvezda 2005. Frankfurt var tidligere mestre, og Zvezda 2005, som slo Frankfurt, kom til finalen i mesterskapet. Røa slo ut to lag som hadde klart sterkere meritter i 2009-sesongen. Everton ble slått ut med 3–0 hjemme. Bortekampen tapte de 0–2, og de gikk dermed videre. Deretter fikk de hevn på fjorårsfinalisten Zvezda-2005 med 0–0 hjemme og 1–1 borte i 2. runde. Røa var det første norske laget i kvartfinalen på tre sesonger, men mot de tyske seriemestrene Turbine Potsdam ble oppgaven for tøff. Røa tapte begge kampene med 0–5, den største tapsmarginen i en kvartfinale på to år og det største tapet for et norsk lag på tre år. I påfølgende sesong møtte Røa først hviterussiske Zorka BDU, som de slo 2–1 på bortebane. Hjemmekampen ble spilt i et tett program, og Røa spilte uavgjort 0–0. I åttendedelsfinalen møtte Røa Zvezda 2005 for tredje gang. På hjemmebane ble det 1–1 etter russisk utlikning på overtid, mens Zvezda vant 4–0 i Perm, og dermed fikk sin revansje. Rivaliserende fotballklubber. Det tilhører sjeldenhetene i Toppserien at de helt store rivaliseringene dukker opp, men det er noen former for rivalisering, som oftest basert på enkelthendelser eller geografisk nærhet. Røa og nærliggende klubber. Røa er det eneste laget fra Oslos vestside som har vært i den øverste divisjonen. I divisjonssystemet er det få andre lag fra Oslo vest, men Lyn, Frigg, Ullern, Oldenborg Idrætsselskab, Skeid, Kjelsås Fotball og Oslostudentenes Idrettsklubb har lag i divisjonssystemet, per 2011 for det meste i de nederste divisjonene. Lyn rykket opp til 3. divisjon og Ullern spiller der allerede. Rett over grensen mellom Oslo og Akershus ligger Øvrevoll Hosle Idrettslag, som spiller i 2. divisjon. Geir Nordbys bror Sverre er trener og sportslig leder i klubben. Ingen av disse lagene har vært sportslig på høyde med Røa, og det nest beste laget fra Oslo vest er Røas andrelag. Fra Oslo øst er det heller ikke mange lag, men det har vært flere, og disse har hatt bedre plasseringer. Linderud-Grei er i Toppserien og Vålerenga er i 1. divisjon per 2011, mens Bækkelaget, Romsås og Nordstrand spiller i de lavere divisjonene. Røa har i lengre tid rekruttert fra begge sider av fylkesgrensen. Siri Nordby kom til Røa fra Øvrevoll Hosle, Hedda Strand Gardsjord og Beate Myrvold fra Jutul, Mone Gjesteby fra Koll, Emilie Haavi fra Stabæk (før dennes satsing på kvinnefotball), Celine Pettersen fra Kjelsås, Anne Vikre fra Bærums Verk, Martine Minge Olsen fra Hauger og Karoline Rud fra Lyn. I senere tid har også etablerte spillere fra Asker og senere Stabæk kommet til Røa. Bare én spiller, Bettina Jevne, har gått motsatt vei. Administrasjon. Fra oppstarten fram til 2010 har Dynamite Girls vært en delvis selvstendig enhet innenfor Røa IL. I en lengre periode var mye opp til Harald Nickelsen som var leder for klubben, da i hovedsak det administrative, mens det økonomiske ble tatt i hovedklubben. I 2003 ble toppsatsingen, da Dynamite Girls, skilt ut som egen økonomisk enhet. Mot slutten av 2004 ble Lars Buer knyttet inn som daglig leder. Buer ble en svært aktiv figur i Røa, og han uttalte seg ofte i media. I 2010 skjedde flere ting som forandret Røas administrasjon. I mai annonserte Lars Buer at han trakk seg som daglig leder. Deretter, den 25. august, ble det vedtatt et foreløpig styre, det første i Dynamite Girls' historie. Den 19. september ble det klart at Røa skilte ut kvinnesatsingen sin, og at Røa dermed ble et allianselag med Røa Kvinner Elite med eget styre og egen økonomi. Styret ble senere utvidet med representanter fra spillergruppen og juniorgruppen. Noe senere takket Lars Buer offisielt av som daglig leder, og ny daglig leder ble Per Iversen. Navn, drakt og logo. Som resultat av opprykket til Toppserien begynte Røa å lete etter en merkevare for spillerne. Tidligere bandyspiller for Røa IL, Mattis Berntzen, foreslo «Dynamite Girls». Det har siden blitt hengende ved, med den fornorskede varianten «dynamittjentene» også brukt. Enda Dynamite Girls er per 2011 hele bestanddelen av det nyopprettede Røa Fotball Elite, brukes ikke dette som navn på laget. Røa Dynamite Girls bruker emblemet til moderklubben Røa, det vil si et blått våpenskjold med gul kant, med et gult stilisert gevær og en gul stilisert ski i kryss med en gul sirkel i midten med en oppadstigende rød sol med fem stråler. Det er imidlertid et uoffisielt emblem med bilde av en svært stilisert kvinnefigur i helsort med en sirkel som tjener både som ball og bombe (det er en lunte synlig). Røas drakt har alltid hatt en rød overdel, men i begynnelsen var det med hvite bukser. Det var disse draktene Røa vant Norway Cup med i begynnelsen av karrieren. Disse draktene ble erstattet av mer typiske Røa-drakter etter hvert. Det betydde at Røa hadde helrøde drakter med et gult felt med en blå strek langsmed sidene, da rødt, gult og blått er Røas farger, jamfør emblemet. Disse draktene varte til og med cupfinalen 2004 (se også bilde av Kristine Edner øverst til høyre). Samtidig med de røde hjemmedraktene kom helgule bortedrakter. Fra og med 2005 har Røa hatt helrøde drakter uten gul kant, og bortedraktene ble hvite. I cupsammenheng har Røa imidlertid benyttet seg av rosa drakter, men disse har ikke blitt brukt i seriesammenheng. I anledning Follo Fotballs kampanje i semifinalen, da de spilte med helrosa drakter for å skape oppmerksomhet rundt «Rosa sløyfe»-aksjonen, søkte Røa og Follo om de kunne stille i rosa på cupfinalen. Norges Fotballforbund avslo begges søknad. Røas utsyrsleverandør er Diadora. I og med overgangen til Diadora i 2012 ble Røas nye drakter fortsatt helrøde, men med blå krage og gul kant ved shorts, ermer og skulder. Draktnummer og navn var i gult. Bruken av blått og gult skal ha vært å gå tilbake til Røas oprinnelige farger. Statistikk. Røa har scoret 581 toppseriemål per avsluttet sesong 2011. Beate Myrvold scoret Røas første toppseriemål i første serierunde i Toppserien 2001. Christiane Meløy Christensen scoret Røas mål nummer 100 i Toppserien (3–0-målet i Røas 5–0-seier borte mot Medkila). Elise Thorsnes scoret Røas toppseriemål nummer 500 (2–3-redusering borte mot Kattem i 19. serierunde i Toppserien 2010). Spillere. Røa har gjennom historien levert flere spillere til landslaget, og begge de to utenlandske spillerne Røa har spilt med i senere tid har kommet på sine respektive landslag. Røa har en av de mest stabile spillergruppene, med få utskiftninger av spillere med unntak av erstatninger av spillere som legger opp. Røa har også et godt samarbeid med amerikanske universiteter, og flere spillere fra Røa har tatt utdannelse og spilt fotball der. Spillere som har kommet tilbake fra utdannelse i USA inkluderer Siri Nordby, Kristine Edner, Hedda Strand Gardsjord og Thea Moen. Spillerstall 2012. I tillegg har Martine Minge Olsen og Kristine Edner Wæhler spilt for Røa i 2012-sesongen. Landslagsspillere som har spilt på Røa. Oppdatert etter 31. desember 2011. Data på Sarah Huffman ubekreftet. Spillere med flest kamper og mål. Spillere i fet skrift er fortsatt aktive pr. 4. juni 2011. Oversikten er oppdatert til før sesongstart 2012. Per 9. juni har Caroline Knutsen passert Beate Myrvold. Kapteiner. Kapteinsbindet deles ut hvert år, og er udelt bestemt av spillertroppen gjennom direkte avstemning. I hele sin aktive karriere har Kristine Edner Wæhler vært kaptein, bortsett fra den perioden hun ikke spilte. Karin Bredland var visekaptein i hele perioden, og også kaptein i tiden Kristine Edner var skadet eller gravid. Da Bredland la opp første gang i 2009, tok Siri Nordby over kapteinsbindet, og har hatt det siden. 2009-sesongen var dermed den første tiden Kristine Edner spilte uten å være kaptein. Sæming. Sæming (norrønt "Sæmingr") er en mytisk konge som var en påstått sønn av Odin. Myten hevdet at Odin satte sønnen Sæming til å styre over Norge. Andre myter hevdet at han var en sønn av Yngve-Frøy. Han var første kjente konge av Hålogaland (dagens Nordland og Troms). Da han døde ble sønnen Godhjalt Sæmingsson konge. Ladejarlenes kobling til Sæming finnes også i noen utgaver av "Skaldskaparmål" i "Den yngre Edda" av Snorre Sturlasson. Han nevnes også i innledningen til "Ynglingesagaen" hvor Snorre legger til at Sæmings mor var Skade. Den nordnorske skalden Øyvind Skaldespiller hyllet ladejarlene i stordiktet «Håleygjatal» (Háleygjatal). Her skisserte han opptil 25 slektsledd av ladejarlenes ætt fra Håkon Ladejarl (død 995) og tilbake til Sæming. Denne gudeforbindelsen ga ladejarlene ideologisk kongskrav på Norge på lik linje med Hårfagreslekten. Oldtidens herskere ønsket gjerne å knytte sin ætt til den norrøne guden Odin, og ladejarlene i Trøndelag, som kom fra Hålogaland, knyttet sin slekt til Sæming, det første slektsledd til guddommen, og var dermed selv av gudeætt. Den norske religionshistorikeren og ekspert på norrøn mytologi, Gro Steinsland, mener at Sæming er først og fremst en prototypisk fyrste, og således verken gud eller jotne, men «er jordisk, dødelig skikkelse av en annen kategori enn sine mytiske aner, en heltskikkelse som rommer hele spekteret av livspotenser». Lederskolen (Filadelfia). Filadelfia i St. Olavs gate, Oslo Lederskolen er en kristen skole med lederutdanning på kristent verdigrunnlag. Skolen har utspring i Filadelfia Oslo, men har flere avdelinger i Norge. Den er tilknyttet pinsebevegelsen i Norge. Aril Svartdahl er initiativtaker til og daglig leder. Studiet er modulbasert og fleksibelt, og kan gi formell kompetanse med tilsammen 20 studiepoeng i samarbeid med Menighetsfakultetet. Mer enn 1 500 har tatt én eller flere av modulene. Avdelinger. Tidligere var det en avdeling ved Betel Hommersåk, Rogaland. Amos Biwott. Arnos Biwott (født 8. september 1947 i Nandi) er en tidligere kenyansk friidrettsutøver. Han var spesialist på 3000 meter hinder. Foran OL 1968 hadde Biwott bare løpt 3000 meter hinder tre ganger. Han løp med en uvanlig stil, da han var den første løperen som ikke satte foten på hindrene og satset derfra. Han vant finalen 0,6 sekunder foran landsmannen Benjamin Kogo. Denne prestasjonen ble karrierens store høydepunkt. Han ble nummer tre under Samveldelekene i 1970, nummer seks under OL 1972 og nummer åtte under Samveldelekene i 1974. Monomen. Monomen er et band fra Sørumsand, som kom med sin debut-plate i mai 2007. I 2006 var de blant finalistene under NRK Urørts kåring av «Årets Urørt». Toivo Loukola. Toivo Aarne Loukola (født 2. oktober 1902 i Kortesjärvi, død 10. januar 1984) var en finsk friidrettsutøver. En måned før OL 1928 satte Loukola ny uoffisiell verdensrekord på 3000 meter hinder med tiden 9 minutter og 25,2 sekunder. Under lekene i Amsterdam ble Loukola først nummer sju på 10 000 meter, før han skulle løpe 3000 meter hinder. I finalen ble han regnet som favoritt, da landsmennene Paavo Nurmi og Ville Ritola var svekket etter å ha løpt 5000 meter dagen før. Ritola brøt løpet tidlig, og Nurmi mistet kontakten med Loukola etter 2000 meter. I mål var Loukola over 10 sekunder foran Nurmi, på ny verdensrekord: 9.21,8. Francis Thynne. Francis Thynne (ca 1544 – 1608), stundom nevnt som "Francis Botevile" (etter bestefarens etternavn) var genealog og en offiser for våpenskjold ved College of Arms i London (det britiske heraldikkerembetet). Thynne var født i Kent som sønn av William Thynne som var mester for det kongelige husholdning under kong Henrik VIII av England. Francis Thynne var en oldtidsgransker før han ble ansatt i heraldikkerembetet etter flere år med ufruktbare søknader og ble endelig ansatt som Blanche Lyon Pursuivant, benevnt som ekstraordinært, i 1602. Kort tid etter denne utnevnelsen ble han forfremmet Lancaster Herald of Arms. Thynne hadde et hendelsesrikt liv. Han ble fengslet i mer enn to år for gjeld og var forkrøplet med gikt det meste av sitt liv. Han var kjent for å ha assistert William Camden i hans heraldiske arbeid og ble anbefalt av William Dethick for avansement til Norroy King of Arms. Forfremmelsen skjedde aldri og Thynne døde en gang i november 1608. Hans eget våpenskjold var av Botfield, familiens opprinnelig navn, og dets heraldikk besto av ti or eller sobel. Hans far utga Geoffrey Chaucers verker i 1532 og 1542, og Francis Thynne jobbet videre med det samme materialet, spesielt behandlingen og tolkningen av Chaucers biografi hvor detaljene var flytende på denne tiden. John Spencer (snookerspiller). John Spencer (født 18. september 1935 i Radcliffe, Stor-Manchester, død 11. juli 2006 i Bolton, Stor-Manchester) var en engelsk profesjonell snookerspiller og tre ganger verdensmester. Karriere. Spencer startet karrieren som femtenåring, men på grunn av at idretten var lite populær startet han ikke som profesjonell før han var i begynnelsen av tredve-årene. Han vant verdensmesterskapet første gang i 1969, etter at han hadde lånt penger av en bank for at han kunne betale påmeldingsavgiften. Sammen med Ray Reardon og Alex Higgins kjempet han om å dominere sporten på 1970-tallet, samtidig som sporten steg fra å være en obskur sport til å bli en av de mest populære sportene i Storbritannia. Spencer vant ytterligere to verdensmesterskap, det siste var det første som ble arrangert i Crucible Theatre i Sheffield og som regnes som starten på de moderne verdensmesterskap. Han vant også flere andre mesterskap, inkludert Pot Black tre ganger og Benson & Hedges Masters i 1975. Han ble aldri nummer en på verdensrankingen, den plassen holdt Ray Reardon. I januar 1982 var Spencer motstander da Steve Davis gjorde det første direktesendte maksimum break på fjernsynet noensinne. Ironisk nok hadde Spencer gjort et maksimum break i en fjernsynsendt turnering tre år tidligere, men kameramannen hadde pause og det ble derfor ikke filmet. Spencer ga seg som snookerspiller i 1991 på grunn av at han led av myasthenia gravis, som blant annet har dobbeltsyn som symptom. I 2003 ble han diagnostisert med magekreft, men han avslo behandling for å kunne leve resten av livet uten bivirkninger fra behandlingen. Han døde av kreften 11. juli 2006 i Bolton, 70 år gammel. Poltava. Poltava (ukrainsk og russisk: Полта́ва; polsk: Połtawa) er en by i Poltava oblast i det midtre Ukraina, og som ligger ved elven Vorskla på 132 moh, med 313 400 innbyggere (2004). Ved byen finnes det kulturminner fra paleolitikum, og fra Skytia. Også den protobulgarske khanen (Asparuchs far) Kubrats grav har er blitt funnet i området. Byen nevnes for første gang i 1174. Området tilhørte Litauen fra 1300-tallet og kom under polsk styre gjennom unionen Polen-Litauen i 1569. Poltava ble plyndret i 1648 av den rutensk-polske magnaten Jeremi Wiśniowiecki (1612–1651). Poltava var base for et viktig kossakkregiment. I 1667 ble byen overført til Det russiske keiserdømmet. 8. juli 1709 stod slaget ved Poltava utenfor byen, og dette var et av de viktigste slagene i den store nordiske krigen. Wilhelm Ritter von Leeb. Wilhelm Ritter von Leeb (født 5. september 1876 i Landsberg am Lech, død 29. april 1956 i Füssen) var en tysk offiser; general fra 1934 og generalfeltmarskalk fra 1940. Han ble dekortert blant annet med Jernkorsets ridderkors i 1940. Bakgrunn. Han er født som Wilhelm Leeb og begynte på offisersutdannelse 1895 i den bayerske hær. I 1897 ble han utnevnt til løytnant og tjenestegjorde i artilleriet. Da Bokseropprøret i Kina brøt ut i 1898, ble han sendt dit som en del av det 20 000 mann sterke tyske Øst-Asia-korpset under kommando av Alfred Graf von Waldersee. Senere gikk han i årene 1903–1907 på krigsskolen i München. I 1905 ble han utnevnt til oberleutnant. I årene 1907 til 1909 tjenestegjorde Leeb som stabsoffiser bayerske generalstab, deretter hadde han tilsvarende posisjon ved den prøyssiske generalstaben i Berlin fram til 1911. Fram til første verdenskrig tjenestegjorde han som hauptmann og batterisjef i "10. bayerischen Feldartillerie-Regiment" i 1912–13 i Erlangen, og da krigen brøt ut ble han stabsoffiser ved "I. Bayerischen Armeekorps" i München. Første verdenskrig. Han ble overført til Østfronten og utnevnt til major sommeren 1916. 2. mai 1915 utmerket han seg særlig under slaget om Gorlice-Tarnów og ble 29. mai 1916 tildelt den bayerske Militär-Max-Joseph-Ordens ridderkors, noe som ga han tittelen og adelspredikatet ritter von, og ble slått adelig under en seremoni 21. juni 1916. Året etter ble han utnevnt til å tjenestegjøre i staben til kronprins Rupprecht av Bayern som deltok i krigen som generalfeltmarskalk på Vestfronten. Mellomkrigstiden. Etter fredsslutningen i 1918 forble Leeb i Reichswehr som en del av den 100 000-manns styrken Tyskland var tillatt å beholde etter Versaillestraktaten. I 1923 bidro han til å slå ned det nasjonalsosialistiske Ølkjellerkuppet. Han fikk deretter den militære kommandoen over hele Bayern, og utnevnt til generalløytnant. Etter Adolf Hitlers maktovertakelse 30. januar 1933, stilte Leeb seg reservert til denne, men fortsatte å tjenestegjøre i det nyopprettede Wehrmacht hvor han hadde en rask karrière i oppbyggingen av dette. Allerede 1. oktober 1933 ble han øverstkommanderende for enheten i Kassel og 1. januar 1934 sjef for det tyske artilleriet. Hitler hadde ikke tillit til Leeb på grunn av hans motstand mot nasjonalsosialistene og Leeb ble pensjonert i 1938 med graden generaloberst. Men som følge av Blombergkrisen samme året ble Leeb tilbakekalt i juli og satt inn i staben til den nye hærsjefen Walther von Brauchitsch. Senere samme år ledet han den tyske "12. Arme" da denne rykket i i Sudetenland. Deretter ble Leeb igjen pensjonert. Under opptakten til andre verdenskrig ble Leeb atter en gang gjeninnkalt august 1939 som øverstkommanderende for Hærguppe C ved grensen til Frankrike. Andre verdenskrig. Wilhelm Ritter von Leeb i 1946 Under Slaget om Frankrike brøt Leebs styrker gjennom Maginotlinjen og som følge av denne seieren ble Leeb tildelt Jernkorsets Ridderkors og utnevnt til generalfeltmarskalk. Denne triumfen gjorde også at Hitler måtte vise ham tillit og plasserte ham som øverstkommanderende for Armégruppe Nord i juni 1941, med ansvaret for det nordlige frontavsnittet under Operasjon Barbarossa. Oppdraget var å knuse styrkene fra Den røde arme i området, sikre Østersjøkysten og de sovjetiske marinebasene der. Leeb lyktes i dette i stor grad og allerede etter tre måneder hadde hans styrker rykket 900 km inn i Sovjetunionen og startet beleiringen av Leningrad. Etter nederlaget i slaget om Tikhvin utenfor Leningrad, ba Leeb Hitler om å bli løst fra sin kommando, da han var lei av Hitlers detaljstyring. Leeb hadde ingen tiltro til Hitlers militære evner, samtidig kunne ikke Leeb gå god for den barbariske krigføringen som det nasjonalsosialistiske styret la opp til, da denne stred mot Leebs religiøse forankring. Hitler skal foraktlig ha kommentert at «"Leeb går i barndommen; han skjønner ikke og evner ikke å gjennomføre min plan for en hurtig erobring av Leningrad... Han er tydeligvis senil, har mistet sitt mot, og som en sann katolikk vil han heller be enn å sloss."» I januar 1942 ble Leebs anmodning om å bli pensjonert innvilget og han ble erstattet av Georg von Küchler. Leeb vendte tilbake til sin familie og levde et tilbaketrukket liv fram til sin død. Han ble i 1945 internert som krigsfange av de amerikanske styrkene, ble ved en misforståelse dømt av et amerikanske militærtribunal til tre års fengsel i 1948, men ble umiddelbart etter denne dommen løslatt, da denne straffen ble ansett som avtjent mens han var internert. Kangaatsiaq kommune. Kangaatsiaq kommune (tidligere stavet "Kangâtsiaq") er en tidligere Grønlandsk kommune. Den er fra 1. januar 2009 en del av Qaasuitsup kommune. Geografi. Kommunen lå i Vestgrønland amt, på vestkysten av Grønland, litt syd for Diskobukta. Kommunen grenset til Aasiaat kommune og Qasigiannguit kommune i nord, Ammassalik kommune i øst, Sisimiut kommune i syd og Labradorsjøen i vest. Inntil 1950 hørte kommunen til Aasiaat kommune. Øst for Kangaatsiaq ligger et 150 km stort fjordsystem med mange øyer og viker, som kan utforskes med båt. Navn og våpenskjold. Navnet betyr «det lille forberget». Våpenskjoldet viser en hvit rype og en hvit måne på blå bakgrunn. Byer og bygder. Kommunen hadde én by og 4 bygder. Kangaatsiaq er Grønlands yngste by, den fikk bystatus i 1986. Nesten halvparten av kommunens innbyggere bodde i Kangaatsiaq, resten bodde i de 4 bygdene; I likhet med Nuuk kommune hadde Kangaatsiaq en bygd som heter Qeqertarsuatsiaat, men denne ble fraflyttet på 1970-tallet. Nuuk kommunes Qeqertarsuatsiaat kalles også Fiskenæsset, og er fortsatt bebodd. Næringsveier. Fiske, krabbefiske og selfangst er de viktigste næringsveiene i den tidligere kommunen. I byen Kangaatsiaq er det en fabrikk som produserer tørket fisk og tørkede reker. Imidlertid satser det her, som i mange andre steder på Grønland, mye på turisme. Dyresafari, fisketurer, kajakkturer og hundesledeturer er de viktigste turistaktivitetene foreløpig. Turistkontoret ligger i Kangaatsiaq by. Transport. For å komme til Kangaatsiaq går det helikopter fra Aasiaat tre ganger i uken på vinterstid. Om sommeren går det båter hit fra Aasiaat eller Sisimiut. Skogbrannene i Hellas 2007. Satellittbilde av brannene i august 2007. En serie voldsomme skogbranner herjet Hellas sommeren 2007. Brannaktiviteten var særlig omfattende fra slutten av august og de fleste av dem herjet på Peloponnes. Minst 63 personer omkom i brannene, ni i juni og juli og de resterende i august. Sommeren 2007 var spesielt tørr og varm i Hellas. Flere av brannene var påsatt. Fra juni til august ble det registrert mer enn 3000 skogbranner i landet. 3. september 2007 ble det meldt om at samtlige skogbranner var slukket. Juni. Brannen i Parnitha sett fra det nordlige Athen, seksten kilometer unna. Store deler av Parnitha nasjonalpark ble ødelagt i en brann som startet 28. juni. Mellom 25 000 og 35 000 hektar skog ble svidd av i løpet av noen dager, hvilket gjør dette til en av de verste brannene i prefekturet siden Penteli-brannen i 1995. Andre områder som ble rammet var Pelion, Agia, Melivoia, Skourta, Dafni og Pyli. Juli. I første halvdel av juli ble mer enn 100 branner meldt inn. Blant steder som ble rammet var Athen, Peloponnes, Andros, Evvia, Lesbos, Samos og Kreta. Omkring 20. juli brøt det ut en stor brann på Peloponnes, som startet nær Aigio og fortsatte mot Akrata. Flere landsbyer brant helt eller delvis ned, og tre mennesker omkom. Zakynthos ble også rammet av en stor brann mot slutten av måneden. August. Et slokningsfly fra Canada i aksjon 24. august brøt det ut branner på Peloponnes, Euboia og i Attika. På Peloponnes ble fire landsbyer ødelagt, og minst 51 mennesker omkom. Pr. 26. august var flere savnet. I Zakharo, som ligger i et av de hardest rammede områdene, ble minst tretti mennesker funnet omkommet i utbrente biler og hjem. Den greske statsministeren Kostas Karamanlis erklærte unntakstilstand over hele landet, og bad om hjelp fra utlandet. En rekke land svarte raskt og sendte mannskap og utstyr, se nedenfor. Om morgenen 25. august brøt det ut brann på Imitosfjellet og i Filothei i Athen. Myndighetene uttalte at brannene var påsatt, da brannmenn fant flere flasker med bensin i rammede områder. Det ble også sagt at man antok at brannene på Peloponnes var påsatt, idet det begynte å brenne på med enn tyve steder nesten samtidig. I løpet av ettermiddagen 25. august brøt det ut brann i Keratea og i Markopoulo Mesogaias i det østlige Attika. Sistnevnte brann ble raskt slukket, men den andre raskt vokste til en brannfront på mer enn tolv kilometer. På morgenen 26. august hadde brannene nådd Athens forsteder. Olympia. Det arkeologiske området i Olympia var truet av brannen. Den 26. august ble Olympia evakuert, og man fryktet at både den moderne landsbyen og ruinene etter antikkens Olympia kunne bli rammet. Kl. 18.15 lokal tid rapporterte greske medier at det arkeologiske området var delvis ødelagt. Den hellige åsen Kronium var helt utbrent. Kl. 20.00 lokal tid kunne kulturminister Georgios Voulgarakis fortelle at de antikke ruinene ikke hadde blitt alvorlig skadet av brannen. Praxiteles' statue av Hermes og andre kjente kunstverker ble ikke ødelagt av brannen, da museet bare ble lettere skadet av brannen. Brannen skal også ha passert gjennom det antikke stadion. Internasjonal hjelp. En rekke land sendte hjelp etter at statsminister Kostas Karamanlis appellerte til medlemmene av Den europeiske union. Også land utenfor EU bidro. Arrestasjoner. Den 27. august annonserte regjeringens pressesekretær Theodoris Roussopoulos at totalt 61 personer var arrestert, mistenkt for ildspåsettelse eller uforsiktig omgang med åpen ild. Syv av dem var varetektsfengslet. Ritter. Ritter er en arvelig tysk adelstittel, som kan oversettes til norsk til "ridder". Det er den nest laveste adelstittelen i tyskspråklige områder, den laveste er Edler (norsk: "væpner"). I andre språk kan den tilsvare Knight eller baron. Innehavere av denne tittelen bruker også «von» før etternavnet, noe som tilsvarer baron-nivået. Etter at adelens formelle stilling nå er avskaffet, inngår disse tidligere titlene som en del av navnet. Vasco da Gama-broen. thumb thumb Vasco da Gama-broen (Portugisisk: "Ponte Vasco da Gama") er en større skråkabelbro som ligger i nærheten av Portugals hovedstad Lisboa. Broen er Europas lengste veibro (17,2 km lang) og størstedelen av den går over Tajoelva. Bredden er på 30 meter. Broen ble åpnet 29. mars 1998 og kunne taes i bruk til verdensutstillingen Expo '98 som ble holdt i Lisboa det året. Den er konstruert for å motstå et jordskjelv som er fire ganger sterkere enn det som rammet Lisboa i 1755. Den ble konstruert i forbindelse med 500-årsjubileet for Vasco da Gamas oppdagelse av sjøveien til India. Videre beskrivelser. Broen har i dag motorvei med seks kjørefiler med en tillatt toppfart på 120 km/t (untagen en seksjon som har tillatt toppfart på 100 km/t). På dager med tåke og eller regn senkes fartsgrensen til 90 km/t. Antallet kjørefiler skal oppgraderes til åtte når trafikken økes til 54 000 passeringer per dag. Det var på det meste 3 300 som arbeidet med broprosjektet og det tok 18 måneders planlegging og ytterligere 18 måneders bygging før den stod ferdig. Det var i hovedsak portugisiske selskaper som stod for prosjektet, men også britiske og franske selskaper bidro. Broa er forventet å vare i 120 år og er bygd for å motstå vindhastigheter på opp til 250 km/t. Jack Upland. Jack Upland eller Jack up Lande er en engelsk polemisk tekst fra middelalderen, sannsynligvis fra rundt 1389–1396, av lollardisk opprinnelse og kan bli sett på som en «oppfølger» til "Piers Plowman" hvor Antikrist angriper kristne gjennom falsk bekjennelse. Jack spør en «smigrende munk» («flattering friar», jfr. "Piers Plowmans" «Friar Flatterer») bortimot sytti spørsmål som angriper tiggermunkene og avslører deres avstand fra den bibelske sannhet. To bevarte arbeider svarte på "Jack Uplands" spørsmål: "Responsiones ad Questiones LXV" (før 1396) og "Friar Daw's Reply" ("Digby 41", ca. 1420). Den siste teksten raser mot og fremmer John Wycliffe som en av de verste kjettere i historien. Som svar til "Friar Daw’s Reply" skrev en eller annen navnløs "Upland's Rejoinder", som har blitt bevart i "Digby 41" i margene som omgir "Friar Daw's Reply". Denne skriften forsterker nivået på skjellsordene: Daw påstås å rekruttere unge sønner av sanne levende plogmenn til å bli (paradoksalt) «worldly beggars» (verdenstiggere), bli frafalne fra det sanne styre og sodomitter. "Jack Upland" ble trykt i helhet i en utgave rundt 1536–1540 av John Gough ("STC 5098"). John Foxes "Acts and Monuments" (1563, 1570) gjenopptrykte "Jack Upland" og påsto at forfatteren var Geoffrey Chaucer. Thomas Speght utgave av Chaucers verker fra 1602 ("STC 5080") inkluderte også "Jack Upland" som en genuin tekst av Chaucer. I dag er det helt klart at Chaucer aldri skrev "Jack Upland". Grunnen til tekstens grove polemikk var at de ble benyttet i den politiske kampen rundet reformasjonen i England. Heggeli stasjon. Heggeli stasjon er en nedlagt stasjon i Oslos T-banesystem. Stasjonen lå mellom Borgen og Smestad og ble åpnet 17. november 1912. Den var opprinnelig den nest siste stasjonen på Smestadbanen. Ved Heggeli stasjon krysset Heggeliveien både trikkeskinnene og Sørkedalsveien (den gangen omfattet Heggeliveien også nedre del av Heggelibakken). Etter at Røabanen ble oppgradert til T-banestandard ble stasjonen lagt ned 18. mai 1995. Allerede flere år før dette hadde stasjonen vært truet med nedleggelse, men den fikk et forlenget liv takket være et sterkt engasjement fra bl.a. skuespilleren Svein Erik Brodal. Motstandsmannen Gregers Gram vokste opp på Heggeli. I annen etasje var det tannlege og leiligheter. Hvis dette ikke var tilstrekkelig, var det enda flere forretninger på Smestad. Dit er det kort vei. Borgerkrigen i Hellas 1946–49. Borgerkrigen i Hellas fra 1946 til 1949 ble utkjempet mellom den greske regjeringshæren med støtte av Storbritannia og USA, og det kommunistiske partiet i Hellas. Det er det første eksempelet på kommunisters militære handlinger i etterkrigstiden. Seieren for «anti-kommunistene» førte etterhvert til Hellas' medlemskap i NATO og klargjorde den ideologiske balansen (mellom øst og vest) i det indre Middelhavet. Åndsdåp. Åndsdåp (dåpen i den hellige Ånd) er en sterk opplevelse og nærvær av Den Hellige Ånd. Begrepet brukes særlig av de pinse-karismatiske kristne. Å være "åndsdøpt" eller "fylt av Den Hellige Ånd" er noe den kristne kan søke og motta. Åndsdåpen er et urkristent fenomen og er omtalt i Bibelen i Apostlenes gjerninger, der disiplene mottar Den Hellige Ånd. Dette skjedde den første pinsedag i Jerusalem, etter Jesu himmelfart. Der falt Ånden på disiplene og viste seg som ildtunger over disiplenes hoder. Det hørtes lyd og disiplene kunne snakke på andre tungemål (språk) etter som Ånden ga dem å forkynne. Dette forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler. 3 000 mennesker omvendte seg denne dagen og hendelsen regnes som den kristne kirkes fødsel. De "åndsdøpte kristne" fikk en større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. Kangaatsiaq. Kangaatsiaq (betyr «det lille forberget») er den største byen i Kangaatsiaq kommune, på vestkysten av Grønland. Byen er Grønlands yngste by, og bystatus i 1986. Den er administrasjonsby i kommunen. Pr 1. januar 2007 bodde 669 av kommunens 1 463 innbyggere i Kangaatsiaq. De resterende 794 innbyggerne bor i bygdene Attu, Niaqornaarsuk, Ikerasaarsuk og Iqnniarfik. Fiske og fangst er de vigtigste inntektskildene. Fiskefabrikken i byen produserer tørrfisk og tørkede reker. Mellom hundene og sledene står tørkestativer til fisk og kjøtt, utspilte selskinn, garn, bøyer og kajakker, og i havet omkring Kangaatsiaq lever de fleste artene av havpattedyrene som lever på Grønland. Om vinteren er hundeslede og snøscooter de mest egnede transportmidlene. Der er supermarked, barnehage med ca. 50 barn og skole med 140 elever, fra første til tiende klassetrinn. Området og et 150 km beskyttet fjordsystem med et utall øyer og bukter gir mange muligheter for at å oppleve Grønlands natur til fots og i båt. Det er ingen hoteller her, men det er innkvartering hos kommunen, og også muligheter for å bo hos private. Kommunekontoret, som også fungerer som turistkontor, kan bistå med kontakt. Donna Summer. Donna Summer (født LaDonna Adrian Gaines 31. desember 1948, død 17. mai 2012 i Florida) var en amerikansk sanger mest kjent for en rekke disco-hits på 1970 og -80 tallet, og fikk som fortjent tittelen "Queen of Disco". Summer var kjent for den klokkeklare kraftige stemmen. Hun var en av de mest suksessfulle kvinnelige hitmakerne i 1970-årene, og var den første som hadde tre dobbelalbum på albumlisten og den første kvinnelige artisten som hadde tre nummer en singler i en periode på 12 måneder, en rekord som fremdeles står. Tidlig karriere. Født i Dorchester i Boston, Massachusetts, som et av syv barn av kristne foreldre. Hun sang i kirken og ble i tenårene medlem av en rockegruppen The Crow, hvor hun var det eneste fargede medlem. Da hun var 18 forlot hun hjemmet og skolen og fikk en rolle i musikalen Hair på Broadway. Hun flyttet til München, Tyskland, hvor hun spilte i tyske versjoner av Godspell og Show Boat og ble tysk statsborger. I 1971 ga Summer ut singelen «Sally Go Round the Roses» uten suksess, og solokarrieren lå på vent til 1974. Hun giftet seg med den østerrikske skuespilleren Helmuth Sommer i 1972 og fikk datteren Mimi året etter. Hun gjorde mange musikkjobber på teatre og i studio i mange år, og var medlem av popgruppen FamilyTree fra 1974-75. 1970-årene. Mens hun koret for andre sangere og grupper, møtte hun produsentene Giorgio Moroder og Pete Belotte, Summer signerte platekontrakt i Nederland og ga ut det første albumet, "Lady of the Night" med "The Hostage", som ble nr. 1 på hit-listene i Frankrike og Belgia, og nr. 2 i Nederland. Sommeren 1975 gikk Summer til Moroder og Belotte med teksten til «Love To Love You Baby». Moroder, som var interessert i å utvikle den nye disco-sounden som var blitt mer og mer populær, kom opp med ideen om at Summer skulle stønne og lage «orgasmelyder». Donna Summer var mer betenkt, men gikk med på å spille inn en demo for å gi den til en annen sanger, muligens Penny McLean. Men Moroder var nærmest svimeslått av Summers «vokale orgasmer» og fikk overtalt Summer til å utgi singelen selv. I Europa var suksessen avmålt, men i USA fikk Casablancasjefen Neil Bogart ovetalt Moroder til å lage en 17 minutters versjon av låten, og Summer signerte kontrakten med Casablanca. "Love To Love You Baby" gikk inn som nr. 2 på Billboard Hot 100 singellisten tidlig i 1976 i USA. Albumet, hvor den ene siden inneholdt den 17 minutter lange versjonen av Love To Love You Baby, ble utgitt i 1975, solgte til gull. Noen musikk-kritikere mente låten var grisete, og den ble forbudt spilt på mange radiostasjoner. Time Magazine kunne rapportere at det ble oppnådd 22 orgasmer under innspillingen av låten. To suksessfulle album, som begge solgte til gull, fulgte: "A Love Trilogy" med singelen «Try Me (I Know We Can Make It)» (nr. 80 på Hot 100), og "Four Seasons of Love" med den diskofiserte «Spring Affair», (nr. 58 på the Hot 100) og «Winter Melody», (nr. 43 på the Hot 100). Begge album gikk inn på Billboard Album Chart, men Donna Summer følte seg ikke vel med sitt image som «first lady of love». I 1977 kom albumet "I Remember Yesterday". Med dette viste teamet Summer/Moroder/Belotte at de kunne kombinere disco med lydspråket fra i går. Fremtiden ble vist med «I Feel Love» som ble nr. 6 på Billboard Hot 100 og nr. 1 i England og mange andre europeiske land. I 1977 kom dobbel-LPen som mange mener er hennes beste, "Once Upon a Time", et album spekket med elektronisk disco. I 1978 Summer spilte i filmen "Thank God It's Friday" og slapp singelen «Last Dance». Samme år slapp hun sitt første konsertalbum, "Live and More". Fra denne ble «Heaven Knows» en ny top 5 på the Hot 100. I 1979 kom "Bad Girls" hvor rock, blues and soul ble mixed til disco sound. Den inneholdt tre topplistesingler: «Bad Girls» og «Hot Stuff» – som ble Donnas første nr. 1 på Billboard's R&B Single Chart samt nr. 2 «Dim All The Lights». «Hot Stuff» ga Donna en Grammy for «Best Female Rock Vocal Performance». Bad Girls ble Donna Summers andre nr. 1 album og den mest suksessfulle salgsmessig. Den solgte 2 mill. kopier i USA 7 mill. kopier over hele verden. Fra 1980-årene. Albumet "On The Radio: Greatest Hits 1 & 2" var hennes tredje nr. 1 U.S. album. Med dette var hun den første som hadde hatt tre doble album som nr. 1. Albumet inneholdt to nye spor; «No More Tears (Enough Is Enough)», en duett med Barbra Streisand, og «On The Radio» som var skrevet for filmen «Foxes». Etter en uoverensstemmelse med Casablanca fikk hun en lukrativ kontrakt med David Geffen og ble den første artisten under hans plateselskap «Geffen». På det personlige plan ble hun «a born again Christian». Første platen fra hennes hånd under Geffen var "The Wanderer" i 1980. Tittelsporet ble nok en Summer-hit (nr. 3 på Hot 100). På tross av at tre av sporene ble hits, solgte albumet svake 600.000 kopier i USA. Neste utgivelse ble den dance-orienterte "I'm a Rainbow". Dette ble også siste platen i samarbeid med Moroder. Qincy Jones produserte den neste utgivelsen, "Donna Summer", i 1982. Med denne var hun tilbake på Top 10 of the pop, R&B og dance-listen med «Love Is In Control (Finger on the Trigger)». På en annen singelutgivelse, «State of Independence» koret Michael Jackson. I 1983 kom hennes største hit etter "Bad Girls"; "She Works Hard for the Money". Hun ble med denne den første fargede kvinnelige artisten som hadde en video på tung rotasjon på BET og MTV. Utgitt på PolyGram's Mercury Records forgiftet suksessen hennes forhold til Geffen. Dette markerte også slutten på Summers store salgstall. Hennes to neste utgivelser kom dog på Geffen; "Cats Without Claws" (1984) og "All Systems Go" (1987). I 1988 forlot Summer Geffen for godt, og signerte kontrakt med Atlantic Records. I 1989 var hun igjen på hitlistene med "This Time I Know It's For Real" fra albumet "Another Place and Time", som ble hennes 14. top ten Billboard Hot 100. I 1991 kom albumet "Mistaken Identity" uten å komme inn på Billboard Hot 200 Album-listen. I 1992 fikk Donna Summer sin egen stjerne på Hollywood Walk of Fame. Hun samarbeidet med Gerdio Moroder igjen etter 10 år med "Carry On". Denne var med på Moroders "Forever Dancing" album og på hennes dobbelalbum "The Donna Summer Anthology" året etter. Boolsk variabel. En boolsk variabel eller boolean er en variabel som bare kan ha to verdier (sant/usant). Siden en bit er en boolsk variabel, kreves det kun en bit for å lagre en boolean, mens en byte har plass til 8 booleaner. På de vanligste datamaskinene som brukes i dag, er en byte den minste mengden minne som kan adresseres. Det betyr at en boolean vil oppta en hel byte for seg selv hvis man er uforsiktig, altså 8 ganger mer minne enn nødvendig. En måte å unngå det er å samle booleanene i grupper på 8, slik at de kan skrives og leses i minnet som tall mellom 0 og 255. Innen statistikk brukes begrepet dikotom variabel om en variabel som kan anta én av bare to verdier. Eksempelvis Ja/Nei, 0/1 eller mann/kvinne. En dikotom variabel har ikke noe målenivå. Otto Jeremiassen. Otto Jeremiassen (født 21. juni 1961) er en Grønlandsk politiker. Han representerer Grønlands største parti, Siumut. Pr 2007 er han borgermester i Kangaatsiaq kommune, og sitter også på Grønlands Landsting. Som borgermester representerer han kommunen i KANUKOKA; De Grønlandske Kommuners Landsforening. Fra mai 2007 har han også vært én av Grønlands to medlemmer i Nordisk Råd (den andre er Josef Motzfeldt). Baix Llobregat. Baix Llobregats beliggenhet i Catalonia. Baix Llobregat er et comarca i provinsen Barcelona i Catalonia, Spania. Baix Llobregat har 757 814 innbyggere (2006), og et areal på 486,5 km². Hovedstaden i comarcaet er Sant Feliu de Llobregat. Gisseltakingen i den japanske ambassaden i Peru. Gisseltakingen og gisselaksjonen i den japanske ambassaden i Peru var en gisseltaking som skjedde i Perus hovedstad Lima og som varte 126 dager fra 17. desember 1996 til 22. april. 1997. Gisseltakerne bestod av 14 medlemmer fra den venstreekstreme geriljaen Tupac Amaru som snek seg inn i ambassaden under en mottakelse, forkledd som kelnere. Angriperne utløste minst en kraftig eksplosjon og to mindre eksplosjoner inne i boligen. Kvinner blant gislene, blant dem den peruanske presidenten Alberto Fujimoris mor og søster, fikk gå etter noen timer. På det meste var det 500 gisler i ambassaden. Aksjonen. Den 22. april 1997 stormet peruanske soldater ambassaden. Alle de 14 gisseltakerne ble drept, mens bare ett av de gjenværende 72 gislene mistet livet. Det var ved 15:00 tiden (lokal tid) at ca 100 bevæpnede soldater stormet området og klarte å overraske gisseltakerne mens de spilte fotball i ambassadens mottakelseshall. De fleste kom inn i ambassaden gjennom en 200 meter lang tunell, rett etter at de utløste en eksplosjon under ambassadens gulv. Like etter sprengte en annen gruppe kommandosoldater seg inn hoveddøra, og enda en gruppe stormet ambassaden bakfra. Gislene ble gjennom en personsøker varslet om at sikkerhetsstyrkene ville slå til. Få minutter før kommandosoldatene stormet inn, sendte de militære et budskap til den pensjonerte marineoffiseren Giampietri Rajas, som hadde klart å beholde personsøkeren. Beskjeden gikk derfra fra mann til mann. Gisseltakernes krav. Gisseltakernes hensikt var å presse myndighetene til å løslate fengslede medlemmer av Tupac Amaru. Ingen fanger ble satt fri, men det ble innledet forhandlinger mellom regjeringen i Peru og geriljaen. Fujimori tilbød gisseltagerne å gå fri dersom de løslot samtlige gisler men avviste derimot alle krav om å sette fri fengslede geriljamedlemmer. Cubas leder Fidel Castro lovet å ta imot geriljaen, men dette tilbudet ble avvist av geriljaen. Etterspill. I følge flere gisler inne i ambassaden ble flere av gisseltakerne tatt til fange og utsatt for summariske henrettelser av kommandosoldatene. Kroppene til de døde gisseltakerne ble senere undersøkt av flere fagfolk, hvorpå flere som hadde arbeidet for Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia. De kunne bekrefte at åtte av gisseltaskerne var skutt i bakhodet. I 2002 ble saken tatt opp av offentlige anklagere, men Perus høyesterett dømte saken til å ligge under militære domstoler; og soldatene ble der frikjent. Familiene til MRTA gisseltakerne fremmet en klage til den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen IACHR, hvor de anklaget den peruanske staten for brudd på menneskerettighetene. IACHR aksepterte saken og har den under vurdering. Agto. Agto (Attu) er en by i Kangaatsiaq kommune på vestkysten av Grønland. Agto ligger på en liten øy, og er kommunens nest mest folkerike by, med 264 innbyggere pr 1. januar 2007. Agto ligger ca. 40 km sør for kommunens største by, Kangaatsiaq (669 innbyggere). Bygda ligger 100 km sør for Aasiaat, og herfra kan man reise med helikopter hele året, og med båt i perioden mai til september. I Agto finnes det et lite supermarked, og en skole med ni klassetrinn. Skolen kan også leies til selskapsarrangementer og fritidsaktiviteter. Det er også en nyere kirke her, og en mindre helsestasjon som ligger under "Aasiaat sundhedsdistrikt". Iginniarfik. Iginniarfik er en bygd i Kangaatsiaq kommune på vestkysten av Grønland. Bygda er den minst folkerike i kommunen, med 88 innbyggere pr. 1. januar 2007. Den ligger ca. 40 km syd for kommunens hovedby, Kangaatsiaq. Befolkningen her livnærer seg hovedsakelig av fangst og fiske. Sète. Sète er en kommune i departementet Hérault i regionen Languedoc-Roussillon sør i Frankrike. Byen er en havneby ved Middelhavet har om lag innbyggere. Historie. Landsbyen som lå her begynte å vokse da kanalen Canal du Midi, som knytter Middelhavet til Atlanterhavet, sto ferdig i 1681. Byen ble kalt Cette fram til 1927. Rundt århundreskiftet 1800/1900 hadde den en betydelig innvandring fra Italia. Geografi. Byen er bygget på og rundt Mont St. Clair, og ligger i den sørøstlige enden av Étang de Thau, en lukket saltvannssjø som blir benyttet til dyrking av østers og muslinger. På den andre siden ligger Middelhavet. Transport. Sète er det østlige utgangspunktet til Canal du Midi, og ligger 25 minutter med tog fra Montpellier. Nøtterøy Idrettsforening. Nøtterøy Idrettsforening (stiftet 19. mars 1917 som "Nøterø Skiklubb") er et idrettslag fra Nøtterøy i Vestfold. Uteidrettene benytter Nesskogen Idrettspark på Nesbrygga som hjemmearena. Inneidrettene holder til i Nøtterøyhallen på Teie, som har en kapasitet på rundt 1500 tilskuere. Klubbens farger er grønn skjorte og røde bukser. Nøtterøy spiller i Eliteserien i håndball for menn. Historikk. Klubben ble stiftet 19. mars 1917 under navnet "Nøterø Skiklubb". I 1915 ble det bygd en hoppbakke i området, og det ble danna en skiklubb to år seinere. I 1919 kom også sommeridretter med, og klubben bytta navn til "Nøterø Sportsklubb". Denne klubben ble i 1925 slått sammen med "Nøterø Dameklubb", og bytta navn igjen, til "Nøterø Idrets- og ungdomslag". Klubben fikk fotballgruppe i 1934. Idrettslaget og ungdomslaget skilte lag i 1937, og navnet ble nå "Nøtterø Idrettslag". Draktene som ble benytta av utøverne besto av brune trøyer og hvite bukser. Etter flere endringer endte de til slutt opp med dagens farger. Nøtterøy Idrettsforening fikk navnet som brukes i dag da de slo seg sammen med "Nesbryggen Idrettsforening" i 1939. Nesbryggen var en idrettsforening på østsiden av Nøtterøy. Håndball. Nøtterøys herrelag i håndball vant 1. divisjon i 11-sesongen og spiller derfor i Eliteserien i håndball for menn foran 12. Bogafjell. Bogafjell er en bydel i Sandnes i Rogaland, med 5041 innbyggere. Bogafjell er en avledning av "Bogafjellet" og brukes som navn for bebyggelsen rundt (litla og stora) Bogafjellet og Stokkelandsfjellet i Sandnes. Boligområdet ligger sør-vest for Håbafjell i Høyland, og avgrenses i nord av E39. Området har et eget bydelssenter i grunnkretsen "Bogafjell senter". Navnet brukes ofte om hele bebyggelsen rundt Bogafjell senter, som inkluderer områdene Stokkelandsfjellet, Buggeland og Vagletjern, mens selve Bogafjellet ligger sør for boligområdet. Frem til 2011 var Bogafjell en del av Austrått, men ble fra 2011 skilt ut som egen bydel. Området er et relativt nytt utbyggingsområde i Sandnes, som en fortsettelse av utbyggingen på Håbet. Området består av flere mindre planlagte nabolag som er bygget ut etappevis, og området vil ha et innbyggertall på rundt 8000 i 2019. Bogafjell er også et rekreasjonsområde med fine muligheter for turgåing, terrengsykling og småviltjakt. Forsvaret og Statsskog har anlagt en del grusveier i området som gjør at det også er egnet for rullestolbrukere og personer med barnevogn. Bydelen har grunnskoler, Bogafjell skole og Buggeland skole. 1. januar 2008 ble Bogafjell sokn opprettet.Bogafjell kirke ble vigslet 4. mars 2012. Bogafjell har også eget idrettslag, og i 2013 vil bydelen få sin egen flerbrukshall. Bydelsutvalget 2011-2015 består av 9 representanter (2 fra AP, 2 fra FRP, 3 fra H, 2 elevrepresentanter fra Lundehaugen ungdomsskole). Bydelsutvalget er ledet av Guttorm Stangeland (H). Storø. Storø er den største øya i Nuuk-fjorden, den heter på grønlandsk "Qeqertarsuaq", som nettopp betyr «den store øy». Øya er ubebodd. I historisk tid er der blitt utsatt reinsdyr på øya, som trives godt. Der drives vinterjakt på reinene. Øya er et alpint landskap, dvs. et meget kupert landskap med høye tinder, som det 1616 meter høye Qingaaq – det nest høyeste fjellet i Nuuk-fjorden. I nyere tid er det funnet gull omkring dette fjellet. Selskapet NunaMinerals har rettighetene til etterforskningen i området. Etterforskningen foregår fra slutten av mai til omkring oktober. Resten av året tillater snø- og værforhold ikke feltarbeid. Melanin. Melaniner (ikke å forveksle med melamin) er en gruppe av svarte, brune og røde fargepigmenter som finnes hos planter, dyr og protoktister. Hvorvidt også arkebakterier og andre bakterier har melanin er omstridt. Hos planter og sopp stimuleres dannelsen av melanin når organismen utsettes for skade. Mennesker og andre dyr har egne celler som står for produksjonen av melanin, kalt melanocytter. Spesielt mange melanocytter finnes i overhuden, der melaninet har som funksjon å absorbere en del av de skadelige strålene fra solen. Melaninene farger dermed huden brun, og mengden melanin i huden øker ved solbrenthet. Selv hårets og øyets regnbuehinnes farge kommer fra melanin. De fleste melaniner er polymerer, og dannes ved hjelp av enzymet tyrosinas fra aminosyren tyrosin. Kjemisk består melaniner av polyacetylen, polyanilin, polypyrroler eller polymerer som er blandingsformer av disse. Den vanligste formen av biologisk melanin er en polymer oppbygd av monomerene indolequinon og/eller dihydroxyindol-karboxylsyre. Menneskets melaniner. Hos mennesker forbindes melaniner først og fremst med huden og hudfarge; melanin er det stoffet som er viktigst for å bestemme fargen på et individs hud. Melanin finnes også i håret, i netthinnen, i nyrens marg og i binyrens "zona reticularis", i det indre øret, og på noen steder i hjernen: "substantia nigra" (som er latin for «svart substans») og "locus ceruleus" («blå flekk»). Melaninet i huden produseres av en celletype som kalles melanocytter som finnes i overhuden. Mennesker av forskjellige farger har omtrent den samme konsentrasjonen av melanocytter i huden, men melanocyttene hos mer mørkhudede mennesker uttrykker mer av visse gener som gjør at melanin produseres. Visse individer hos både mennesker og dyr har lite eller ingen melanin i kroppen – dette kalles albinisme. Melaninmangel og -sykdommer. Flere ulike, genetiske forandringer kan forårsake albinisme (eller "oculokutan albinism", albinisme i øyne og hud) som oftest arves autosomalt recessivt. Den vanligste formen, oculokutan albinisme type 2 (OCA2) er spesielt vanlig hos personer med opphav i Afrika. OCA2 innebærer en medfødt mangel på eller fravær av melanin, og dermed fargepigmenter, i hud, hår og øyne. Hos svarte i USA anslår man at en av 10 000 har denne typen albinisme, til sammenligning har en av 36 000 hos den hvite befolkningen dette. I visse afrikanske land kan tilstanden være enda vanligere, opp til en av 2 000. En annen form for albinisme, "gul oculokutan albinisme", er i USA vanligere hos Amish som for det meste er av sveitsisk og tysk avstamning. Disse personene fødes vanligvis med hvit hud og hvitt hår, men utvikler snart normal pigmentering. Albinisme som berører øynene påvirker ikke bare øyets utseende, men også synet; personer som er albinoer bruker å få dårlige resultater på synstester. To former av albinisme som er vanlig hos personer fra Puerto Rico, kan også forbindes med lavere livslengde, og flere andre typer av albinisme medfører ulike problemer med for eksempel trombocytene i blodet, lungene og nyrene. Hvilken rolle melaninet spiller for disse symptomene er ukjent. At albinisme ofte er forbundet med døvhet har vært kjent helt siden Charles Darwins "Artenes opprinnelse" der han noterte at helhvite katter med blå øyne vanligvis er døve. Lignende sammenhenger har blitt funnet hos hunder og gnagere. Hos mennesker finnes en lignende sammenheng i den uvanlige sykdommen Waardenbergs syndrom, som først og fremst forekommer hos Hopiindianere, der så mange som en av 200 er albinoer. Det kan likevel ikke bevises at mangelen på melanin i seg selv forårsaker døvheten, da de fleste personer som mangler de enzymene som behøves for å fremstille melanin har normal hørsel. Istedet er det fraværet av melanocytter i "stria vascularis" i det indre øret som resulterer i at sneglehuset ikke fungerer som det skal. Mekanismene bak dette er ikke helt klarlagt. Den neuromotoriske Parkinsons sykdom, som forårsakes av lav syntese av dopamin, har vist seg å medføre lavere innhold av melanin enn normalt i strukturen "substantia nigra" i hjernen. Hvorvidt dette har noen effekt i seg selv er ukjent. Melanin og menneskelig tilpassing. Melanocyttene fører inn korn av melanin i spesielle vesikler som kalles melanosomer. Disse føres så over til celletyper i overhuden. Melanosomene i hver celle samles ovenfor cellekjernen, der de beskytter DNAet i kjernens kromosomer mot UV-stråling som kan føre til mutasjoner. Mennesker med forfedre som har levd lenge nær ekvator har i alminnelighet større mengder eumelanin i huden, noe som gjør denne brun eller svart og beskytter dem mot soleksponeringen, som gir mennesker med lysere hud en økt risiko for melanom, kreft i melanocyttene. Hud som er mørk av natur eldes også langsommere, og får færre rynker enn hvite menneskers hud. Sollys stimulerer leveren til å produsere vitamin D. Ettersom store mengder melanin i huden skjermer for solstrålingen, øker mørk hud risikoen for mangel på vitamin D. Under den industrielle revolusjon i England, da mangelsykdommen rakitt (engelsk syke) var vanlig, løp de svarte større risiko for å utvikle rakitis ettersom deres hudfarge hindret dem i å nyttiggjøre seg det svake sollyset og produsere D-vitamin. Vitenskapen mener at mennesket kommer fra Afrika, og derfor er det trolig at de første menneskene var mørkhudede med melanocytter som produserte store mengder eumelanin. Når mennesker utvandret fra Afrika og slo seg ned i Asia og Europa minsket det evolusjonære trykket på å opprettholde produksjonen av eumelanin ettersom de bodde på steder med mindre sterkt sollys, der behovet for beskyttelse mot solen var mindre. Derfor begynte ulike variasjoner av gener som på ulike måter var innblandet i produksjonen av melanin å vise seg i befolkningen, noe som førte til at befolkninger som bodde langt fra ekvator fikk lysere hud og hår. Man har forsøkt å finne ut om disse forandringene beror på gendrift, tilfeldig forandring eller om det har funnet sted positiv seleksjon for lys hud, kanskje forårsaket av behovet for D-vitamin. Av de to vanliea genetiske varianter som forårsaker lyst hår, virker det som om den ene, Mc1r, ikke har gjennomgått positiv seleksjon mens den andre, SLC24A5, kan ha gjort det.. Ikerasaarsuk (Kangaatsiaq). Ikerasaarsuk er en bygd i Kangaatsiaq kommune på vestkysten av Grønland. Bygden er den nest minst befolkede bygden i kommunen, med 105 innbyggere pr. 1. januar 2007. Den ligger ca. 35 km. syd for kommunens hovedby, Kangaatsiaq. Navnet betyr «det lille merkelige sundet» som ligger et par km. fra bygda. Et annet navn på bygda er Illukoq, som betyr «det gamle huset». Niaqornaarsuk. Niaqornaarsuk er en bygd i Kangaatsiaq kommune på vestkysten av Grønland. Dette er kommunens nest mest folkerike by, med 337 innbyggere pr. 1. januar 2007. Den ligger ca. 40 km sørvest for kommunens største by, som er Kangaatsiaq, med 669 innbyggere. Ellingsrudåsen skole. Ellingsrudåsen skole er en 1–7 skole (barneskole), på Ellingsrudåsen i bydel Alna i Oslo. Skolen ligger tett på Østmarka, og har Lørenskog kommune som nabo i øst. Slaget om Berlin. Slaget om Berlin var det siste store slaget på Østfronten under andre verdenskrig. Slaget sto mellom Tysklands siste reserver og til dels utrente mannskaper og Sovjetunionens overlegne styrker, både med hensyn til mannskaper og materiell. Opptakten. 12. januar 1945 innledet Den røde armé en stor offensiv vestover over hele østfronten mellom Østersjøen og Karpatene, noe som medførte at de sovjetiske styrkene under Wisła-Oder-offensiven nådde elvene Oder og Neisse i Vest-Preussen, bare 70 km fra Berlin, bortsett fra deler av Østersjøkysten, hvor tyske styrker (I hovedsak III. SS-Panzer Korps under ledelse av Obergruppenführer Felix Steiner) fremdeles holdt et brohode øst for Oder og Stettin. Den 31. januar 1945 lykkes også de sovjetrussiske styrkene overraskende å krysse elven Oder på isen og dannet et brohode rundt byen Kienitz på vestbredden av elven. I månedene som fulgte ble dette brohodet stadig utvidet, til det tilslutt strakte seg fra byen Lebus i sør til nord for Kienitz. I utstrekning ca halvparten av landskapet Oderbruch bare avbrutt av tyske styrker som holdt den idag polske byen Küstrin, hvor de tyske styrkene holdt ut til natten 28-29. mars 1945. I tillegg inntok Den røde armé Ungarns hovedstad Budapest i sør (13. februar) og hele Baltikum unntatt et tysk brohode i Kurland hvor Armégruppe Kurland ble stående resten av krigen. Den tyske garnisonen i den østprøyssiske hovedstaden Königsberg holdt ut helt til 9. april. Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også kystområdet langs Østersjøen vestover til Stettin. Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanserarmé og 5. Sjokkarmé. Strategi. De sovjetiske styrkene ble i felt ledet av marskalkene Konstantin Rokossovskij (gjennom Pommern i nord), Georgij Zjukov (i midten) og Ivan Konev (gjennom Schlesien i sør). De ledet en massiv sovjetisk styrke bestående av totalt 2,5 millioner soldater, 41 000 artillerienheter, 7 500 fly, drøyt 6 000 stridsvogner og over 3 000 ramper for de såkalte Katjusjaraketter. Tyskerne hadde totalt i underkant av en million mann tilgjengelig, men mange av disse var ikke regulære soldater, men godt tilårskomne menn i militsen Volkssturm og tvangsutskrevne ungdommer i Hitlerjugend helt ned i 14-årsalderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange panzerfaust de kunne bære. Den sovjetiske styrken var overlegen på alle områder. Den sovjetiske strategien var å sirkle inn byen ved at Konevs styrker fra sør og Rokossovskijs styrker fra nord skulle møtes vest for byen, mens Zjukov skulle presse de tyske forsvarslinjene fra øst. Josef Stalin spilte de sovjetiske marskalkene ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning mellom disse om hvem som først kunne innta selve byen. Særlig Konev og Zjukov fikk tvetydige signaler. Forholdet mellom disse var derfor spent og dette gikk på bekostning av koordineringen i felt. Stalin krevet at Røde armé skulle ha inntatt Berlin til feiringen av 1. mai. Først i slagets siste faser sendte Stalin og den sovjetrussiske generalstaben, Stavka ut klare ordrer om hvilke enheter som skulle gjøre hva. Til slutt var det Zjukov som fikk æren av å innta byens sentrum og riksdagsbygningen. Utsikt fra Seelowhøydene over Oderbruch mot elven Oder. Slaget ved Seelowhøydene. Den militære situasjonen ved sammenbruddet Den sovjetiske framrykkingen hadde stoppet ved Oder-Neisse-linjen for oppmarsjering til det siste framstøtet mot byen Berlin. Byen Seelow ligger like vest for elven Oder langs Reichsstraße 1, den gamle hovedveien fra Berlin og Brandenburg til Øst-Preussen og denne ruten til Berlin ble kalt «Porten til Berlin». Tyskerne regnet med rette at det sovjetiske hovedfremstøtet ville ble satt inn her og etablerte derfor et forsvarsverk på Seelowhøydene med sine siste reserver. Seelowhøydene er et markert høydedrag i vestkanten av landskapet Oderbruch, men en høydeforskjell på 20–30 meter. Selv om tyskerne konsentrerte styrkene på et lite område, var de svært underlegne de sovjetrussiske styrkene, både materielt og ikke minst mannskapsmessig. Den tyske styrken besto av kun rundt 100 000 soldater i tyskernes 9. Armé, som sto mot en sovjetisk styrke på 1 million mann. Seelowhøydene ga en god oversikt over området, og den sovjetiske oppmarsjen. I tillegg oversvømte tyskerne området og slik forsterket vårløsningen og gjorde om bakken til en sumpaktig myr. Sluttangrepet mot Berlin ble innledet tidlig om morgenen 16. april med et voldsomt sovjetisk bombardement av Seelowhøydene, men fortsettelsen gikk imidlertid dårlig for Zjukov. De tyske styrkene forsvarte seg febrilsk mot den store overmakten, samtidig som nettopp størrelsen på de sovjetiske styrkene innenfor et forholdsvis lite, konsentrert område skapte en del innledende kaos. I tillegg ble de hindret av den gjørmete og våte bakken, samtidig som Zjukovs ide med å blinde de tyske forsvarerne med å rigge opp 143 kraftige lyskastere slo feil da morgentåken gjorde sikten enda vanskeligere for de sovjetiske soldatene, samtidig som de ble tydeligere mål for tyskerne. De sovjetiske tapene de første timene var enorme og Zjukov måtte allerede den første dagen sette inn reservene. Men den sovjetiske overmakten ble for sterk, og langsomt rykket de framover. De sovjetiske styrkene brukte imidlertid tre døgn på å komme forbi de tyske forsvarslinjene på Seelowhøydene, og først 19. april kunne de starte den videre fremrykkingen mot Berlin. Hele 30 000 sovjetiske og 20 000 tyske soldater ble drept i kampene om Seelowhøydene, og de sovjetiske styrkene var allerede langt på etterskudd overfor den sovjetiske timeplanen. Kampene rundt byen. Selv etter gjennombruddet ved Seelow, møtte de sovjetiske styrkene hard motstand flere steder under innringingen av Berlin. Under stadige kamper trakk 9.armé seg syd-vestover fra Seelow og ble omringet av russiske styrker under generalene Sjukov og Konev i skogene syd øst om Berlin, noe som førte til slaget om Halbe. Dette var noen av de kraftigste kampene under hele den sovjetiske innringingen av Berlin. Kampene varte fra 24. april og helt til 1. mai og ble utkjempet ved den lille landsbyen Halbe i Landkreis Dahme-Spreewald i Brandenburg rundt 60 km sør for Berlin. En tysk styrke på rundt 80 000 soldater fra 9. armé under general Theodor Busse ble innringet og kjempet mot en overmakt på 280 000, men ble tilslutt knust under forsøk på å slå seg fram til 12. armé under general Walther Wenck med mer enn 30 000 døde og 25 000 tatt til fange. Det er beregnet at ca 10 000 sivile også døde som en følge av kampene. På krigskirkegården i Halbe, en av Tysklands største er det begravet ca 24 000 mennesker. Rundt 20 000 sovjetiske soldater ble også drept i kampene og ligger begravet på forskjellige krigskirkegårder i området. Disse ligger ofte i sentrum av byene hvor de sovjetrussisk soldatene ble drept Det antas at ca 100 000 tyske soldater fra 9. og 12. armé tok seg ut av Halbeinnringingen, klarte å slå seg vestover og overgi seg til de amerikanske styrkene i Tangermünde ved Elben og unngikk derved sovjetisk krigsfangenskap. Sovjetrussisk krigskirkegård i sentrum av Letchin på Oderbruch. I nord var det kamper langs linjen mellom Stettin ved kysten og Schwedt lenger inn i landet ved elven Oder, i tillegg var det kamper blant annet ved Werneuchen og Cottbus lenger sør. 20.–27. april lukket ringen seg rundt Berlin og hovedstaden ble utsatt for et voldsomt bombardement. Totalt skal det ha slått ned rundt 7 millioner granater over Berlin disse dagene. Etter dette tidspunktet var det nesten umulig å forlate byen, det var ingen nye forsterkninger verken tilgjengelig eller som ville ha hatt mulighet til å bli satt inn og det var klart at det eneste de tyske styrkene hadde muligheter til å gjøre var å forsinke den sovjetiske erobringen. Kampene i byen. De siste kampene ble innledet 27. april med svært blodige kamper, men tyskerne var sjanseløse mot overmakten. Tilsammen hadde de tyske kommandantene en styrke på rundt 45 000 mann, en sammensatt styrke bestående av restene av tilfeldige Wehrmacht og Waffen SS divisjoner, deler av politistyrker, tvangsutskrevne barn fra Hitlerjugend og Volkssturm. Mange av disse 40 000 var eldre menn fra Volkssturm som hadde sin militære bakgrunn og trening fra første verdenskrig. Kommandanten for styrkene i byens sentrum var brigadeführer Wilhelm Mohnke, og besto av bare 2 000 soldater. Det symbolske målet for de fremrykkende sovjetiske styrkene var riksdagsbygningen og rikskanselliet, som også førerbunkeren var lokalisert under. De sovjetiske styrkene rykket fram i sentrum langs tre hovedakser, fra sørøst langs Frankfurter Allee fram til Alexanderplatz, fra sør langs Sonnenallee til Belle-Alliance-Platz, fra sør fram til Potsdamer Platz og fra nord fram til riksdagsbygningen. Det hardeste kampene var ved riksdagsbygningen, Moltke-broen, Alexanderplatz og Havelbroene ved Spandau, og kampene utspilte seg som nådeløse hus-for-hus, mann-mot-mann kamper. Særlig viste de utenlandske Waffen SS soldatene innbitt motstand, både på grunn av deres ideologiske motivasjon, og at de visste de ville bli drept om de ble fanget. Blant disse soldatene var det en del norske frontkjempere som tilhørte 11. SS-frivillige-pansergrenaderdivisjon Nordland Tidlig på dagen 29. april krysset de sovjetiske styrkene Moltkebroen og renset de nærliggende bygningene og gatene for tysk motstand. De ødelagte broene hindret framføring av artilleri, og mangelen på dette forsinket framrykkingen. Samme dag presset de sovjetiske styrkene på sentrum, særlig fra sørøst og etter svært harde kamper inntok de Gestapos hovedkontor i Prinz-Albrechtstrasse, men en avdeling fra Waffen SS klarte å gjenerobre bygningen rett etter. Fra sørvest presset de sovjetiske styrkene nordover over Landwehr-kanalen og inn i Tiergarten. Adolf Hitler begikk selvmord 30. april sammen med Eva Braun og propagandaminister Joseph Goebbels og hustruen Magda tok sine liv dagen etter, etter først å ha tatt livet av sine seks barn. Samme dag hadde de sovjetiske styrkene løst problemet med de ødelagte broene og angrep riksdagsbygningen med artilleri. De møtte imidlertid kraftig artillerimotstand fra tyske flak-batteri ved Berlin Zoo og klarte derfor ikke å angripe bygningen før om kvelden. De kjempet seg langsomt gjennom bygningen, men det er usikkert om når de egentlig klarte å heise det sovjetiske flagget på taket, gitt Stalins bestemte ordre om at dette skulle skje før 1. mai. Uansett overga de tyske forsvarerne av bygningen seg om ettermiddagen samme dag. Tidlig om morgenen 2. mai inntok de sovjetiske styrkene rikskanselliet og førerbunkeren. Samme dag kapitulerte de tyske styrkene i byen. På Vestfronten fortsatte kamphandlingene fortsatt i noen dager før tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7.–8. mai. Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene vestover for å overgi seg til Vestmaktene for å unngå sovjetisk fangenskap. Rundt 100 000 skal ha kommet seg gjennom og for Vestmaktene var dette et problem, både i forhold til deres forpliktelser overfor en alliert, men også kunne håndtere en så stor flyktningstrøm. Tap og ødeleggelser. Tallene for tap under sluttkampene om Berlin er svært usikre og bygger på estimater, og disse varierer en del. Men antydningsvis kan det sies at de sovjetiske tapene var på rundt 81 000 døde, og av disse døde 20 000–25 000 i kampene inne i selve byen. Sovjet fikk også 280 000 sårede. På den tyske siden er tallene enda mer usikre, men minst 150 000 tyske soldater skal ha blitt drept og 134 000 ble tatt som krigsfanger. Ytterligere 150 000 sivile ble drept. De totale dødstallene er minst 485 000. De materielle ødeleggelsene var enorme. Store deler av byen var lagt i ruiner, både som følge av kamphandlingene og som følge av den omfattende allierte strategiske bombingen av byen. Både vannforsyningen, kloakksystemene og strømforsyningen var ødelagt, og befolkningen led hele sommeren 1945 av sult, underernæring og sykdommer, særlig dysenteri. Særlig i de første månedene etter sammenbruddet var det omfattende overgrep mot den tyske sivile befolkningen i form av drap, plyndring og ødeleggelser. Men særlig var voldtekter av tyske kvinner svært utbredt en periode, anslagsvis i et antall av flere hundre tusen. Først utover høsten strammet Røde armé inn disiplinen, men overgrepene tok ikke slutt før de sovjetiske soldatene ble innkvartert i bevoktede forlegninger adskilt fra sivilbefolkningen i vinteren 1947–48. Litteratur. Berlin Elián González-saken. Eliáns reise fra Cuba til Florida Elián González (født 6. desember 1993 på Cuba) er en cubanskfødt gutt som i 1999 ble funnet flytende på en bilring utenfor Florida. Moren til gutten druknet under flukten til USA. Gutten ble så tatt hånd om av slektinger i det eksil-kubanske miljøet i Miami. Hele saken førte til en krangel mellom cubanske myndigheter og USA, og etterhvert utviklet det hele seg til en storpolitisk affære mellom de to landene. Bakgrunn for striden. Elian ble tatt hånd om av slektninger i Miami som hevdet at den 6 år gamle gutten var politisk flyktning og nektet å sende ham hjem igjen til faren på Cuba. Han ble raskt utnyttet til fulle som symbol på kampen mot Fidel Castro, mens det cubanske miljøet brukte ham til å mobilisere til massedemonstrasjoner mot USAs blokade av landet. Til eksilkubanernes store frustrasjon bestemte innvandringsmyndighetene 5. januar 2000 at faren, Juan Miguel González, hadde foreldreretten, og at gutten måtte sendes hjem. Etter en endeløs rettsprosess og langvarige forhandlinger nektet grandonkelen Lázaro González å utlevere ham, og Elian ble til slutt hentet av amerikansk politi i en dramatisk kommandoaksjon i påsken. Eksilmiljøet i USA eksploderte i voldsomme gateprotester, mens Elian ble gjenforent med sin far, som var kommet til Washington fra Cuba for å hente ham. Det varte likevel enda noen måneder før USAs høyesterett bestemte at slektingene i USA ikke hadde rett til å søke asyl på guttens vegne, og dermed kunne far og sønn omsider dra hjem til Cuba i slutten av juni 2000. Etter striden. Tilbake satt et frustrert eksilmiljø som i mange amerikanske øyne hadde avslørt seg selv som fanatikere som styrte USAs Cuba-politikk. Stikk i strid med eksil-kubanernes forhåpninger resulterte dramaet i stedet med at kongressen lettet noe på den da nesten 40 år gamle blokaden av Cuba. Janet Reno, som var generaladvokat og som hadde gitt ordre om å gripe gutten med makt mottok kritikk for måten gutten ble hentet på. I 2005 ble Elian intervjuet av "60 Minutes" hvor han fortalte at han trivdes og at han betraktet Castro som en venn. Sinsenlinjen. Sinsenlinjen er en trikkelinje som går mellom Oslo sentrum og Grefsen stasjon. Den betjenes av linje 17, som går mellom Grefsen stasjon og Rikshospitalet holdeplass. Linjen forlater Grünerløkka-Torshov-linjen nord for Nybrua, følger Trondheimsveien forbi Carl Berners plass til Sinsenkrysset, krysser under Ring 3 og følger Storoveiens nordside til Grefsen stasjon der den møter Grünerløkka-Torshov-linjen igjen. Ved Carl Berners plass og ved Sinsenkrysset er det overgang til T-bane, ved Grefsen stasjon overgang til Gjøvikbanen. Historikk. Sinsenlinjen ble satt i drift etappevis. Den første delstrekningen ble åpnet 27. mars 1900 som Rodeløkkalinjen mellom Nybrua og Dælenenggata på Rodeløkka. Den ble drevet av Kristiania Kommunale Sporvei (Rødtrikken) med en linje som gokk mellom Egertorget og Rodeløkka. Traséen var Trondheimsveien–Helgesens gate–Rathkes gate–Verksgata (gjennom den nåværende Freiaparken)–Københavngata-Dælenenggata. Sinsenlinjen selv ble åpnet 1. februar 1923 som en sidelinje til Rodeløkkalinjen, med endepunkt litt nord for Carl Berners plass. 19. desember 1939 ble den forlenget av S Oslo Sporveier til Sinsen. Den 6. februar 1949 ble Rodeløkkalinjen fra Helgesens gate nedlagt og erstattet med buss. 2. januar 1955 ble en ny sidelinje til Rodeløkka åpnet, denne gikk fra Carl Berners plass til Dælenenggata og videre i en sløyfe gjennom Dælenengata–Fagerheimgata–Marstrandgata–Københavngata–Dælenengata. 3. november 1957 ble linjen forlenget fra Sinsen til Grefsen trikkedepot, hvor den ble forbundet med Grünerløkka-Torshov-linjen. 23. april 1961 ble sidelinjen til Rodeløkka nedlagt igjen. Fremtid. Det har blitt foreslått å bygge en trikkelinje mellom Sinsen terrasse og Tonsenhagen, med trasé videre på Trondheimsveien forbi Aker sykehus, i en kulvert videre til Bjerke, og via Årvoll til Tonsenhagen. Olav Bægjuv. Olav Bægjuv (født 1830 i Seljord, død i Amerika antakelig første halvdel av 1900 tallet) var en norsk folkemusikkutøver fra Telemark. Bægjuven var sønn av Jakob Eivindson Dale (Vouskare) som var bror av Øli Skogen – en av Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad sine beste kilder. Olav Bægjuv var derfor søskenbarn med Olav Skogen, og i slekt med Tjønnstaulene. Det var et stort tap for spelemannsstanden da Olav reiste med kona, Gunnhild Jørensdotter Berge, til Amerika i 1869. Sønnen Jakob Olavsson Bægjuv fulgte med foreldrene som tenåring. Jakob ble og spelemann og kom i kontakt med Olav Napper fra Fyresdal. Norske spelemenn som blant annet Høye Kvåle fra Seljord, var på Amerikaferd og fikk lære slåtter av Jakob etter Olav Bægjuv. Bægjuvfolket kom ikke tilbake til Norge. Plogmannens fortelling. Plogmannens fortelling ("The Plowman's Tale") er et engelsk polemisk diktverk fra middelalderen som egentlig består av hele to pseudo-chaucerianske tekster, falske tekster tillagt Geoffrey Chaucer. Første tekst. På midten av 1400-tallet ble "Plogmannens fortelling", skrevet i på såkalt kongelig eller høvisk rim ("rhyme royal"), en poesiform introdusert i England av Chaucer, lagt til en tekstutgave av Chaucers "Canterbury-fortellingene" ved Christ Church i Oxford. Denne fortellingen er faktisk en ortodoks romersk katolsk, mulig anti-lollardisk versjon av et fortelling av typen Mariamirakel skrevet av Thomas Hoccleve, "Item de Beata Virgine". Noen andre har diktet og lagt til en prolog for å tilpasse Hoccleves dikt til Chaucers fortellende ramme. Denne falske og uhederlige fortellingen overlevde dog ikke inn i de første trykte utgavene av Chaucers verker. Andre tekst. Den best kjente av "Plogmannens fortelling" var og er bedre kjent ettersom den klarte å komme med i de trykte utgavene av Chaucers verker. Det er en tekst som er avgjort anti-munkorden og ble skrevet en gang rundt 1400 og sirkulerte blant tilhengere av lollardismen. Det ble noen ganger kalt for "Plogmannens klage" ("Complaynte of the Plowman") og var på 1380 linjer og diktet som åttelinjers vers (ababbcbc med noen variasjoner som antyder innskyting) tilsvarende Chaucers "Munkens fortelling" i "Canterbury-fortellingene". Det er ingen opplagt eller gjennomgående intern sammenheng mellom "Plogmannens fortelling" med Chaucers "Canterbury-fortellingene" eller med "Piers Plowman" ("Per Plogmann"). Anthony Wotton, som sannsynligvis var redaktør av 1606-utgaven av "Plogmannens fortelling" antyrer at skriften gir en hentydning til "Jack Upland" eller, mer sannsynlig, til "Pierce the Ploughman's Crede", ettersom hovedfiguren i Plogmannens fortelling sier «Of Freres I haue told before / In a making of a Crede...» (1065–66). Teksten låner også mye fra "Pierce the Ploughman's Crede". Noen avsnitt i "Plogmannens fortelling" ble lagt til på 1500-tallet, slikt som prologen for å få den bedre tilpasset som en av Chaucers tekster. Prologen kunngjør at en preken vil følge i fortellingen, men isteden er det en reisende (uten noen av de karakteristika av Chaucers plogmann eller noen annen litterær plogmann i perioden) som overhører en pelikan og griff som diskuterer presteskapet. De fleste linjene tilhører pelikanen som angriper det typiske motbydelige i en evangeliske væremåte, diskuterer Antikrist og applerer til de verdslige styremaktene om å gjøre kirken mer ydmyk. Pelikanen blir fordrevet med makt, men er deretter gitt oppreisning som en sfinks. Fortellingen avslutter med en benektelse hvor forfatteren skiller mellom sine egne synspunkter fra de som pelikanen fremmer og sier at han vil akseptere hva kirken krever. Chaucers plogmann. Grunnen til at denne teksten (og andre) ble forsøkt lagt til Chaucer var for at Chaucers egen prolog i "Canterbury-fortellingene" introduserer en plogmann, men som aldri får noen fortelling ettersom Chaucer selv aldri fullførte "Canterbury-fortellingene" i henhold til hans egne storslåtte planer. Chaucers egen utelatelse i "Canterbury-fortellingene" synes å ha satt gang en kreativitet hos andre, mindre talentfulle forfattere ganske kort tid etter Chaucers død. I Chaucers prolog vitser verten om plogmannens bror som er presten. I noen overlevde manuskripter hentyder verten at presten er en «Lollere», det vil si tilhenger av lollardismen. Dette avsnittet kan ha blitt strøket av Chaucer selv etter bondeopprøret i 1381 da dette ikke lenger var trygg humor. Kanskje er det også grunnen til at Chaucers plogmann heller ikke fikk noen fortelling slik Chaucer opprinnelig hadde tenkt og hvorfor Chaucer kom til å bli ansett på 1500-tallet som forfatteren av "Plogmannens fortelling". Så tidlig som 1400 hadde Chaucers publikum ved hoffet vokst til å inkludere medlemmer av den voksende litterære mennesker fra middel- og handelsklassen som hadde mange lollardistiske sympatisører og som mer enn gjerne ønsket å tro på lollardisk Chaucer. Trykte utgaver. Det eneste overlevende manuskriptet av "Plogmannens fortelling" (skrevet i en håndskrift fra 1500-tallet) ble lagt til mot slutten av "Canterbury-fortellingene" i en kopi av trykkeren Godfrays trykte utgave av Chaucers verker fra 1532 ("STC 5068"), redigert av William Thynne (som nå finnes som MS 8 på biblioteket Houghton Library på University of Texas i Austin i USA). I henhold til Thomas Speght hadde John Stow en kopi av et manuskript som nå er gått tapt. William Thynnes sønn Francis Thynne skrev i en anmerkning i hans kommenterte utgave at "Plogmannens fortelling" ikke ble trykt med de andre fortellingene i 1532 på grunn av undertrykkelsen som ble startet av kardinal Thomas Wolsey (ca 1475–1529/1530). Imidlertid blir Francis Thynnes syn ofte underslått, hovedsakelig for at han var et barn da hans far arbeidet med sine utgaver av Chaucer. Uansett, noen forskere har akseptert denne historien og har tatt den som bevis for en personlig hevn av Wolsey mot William Thynne ettersom den eldre Thynne hadde skjult John Skelton da han skrev sin "Colin Clout" (1522), preget av kritikk mot Wolsey, og som Thynne kan ha trykt ca 1531/1533. Selv om han var antiprotestant ble Skeltons poesi senere oppfatet som proprotestantiske for deres angrep på Wolsey. På den annen side, Godfrey var ikke fullstendig uten innflytelse. Andre forskere har gitt overbevisende argumenter for "Plogmannens fortelling" var en del av en propaganda. Godfrey arbeidet antagelig med kongens trykker Thomas Berthelet og ble beskyttet av Thomas Cromwell (ca 1485–1540), kongens minster og kalt for "malleus monachorum" («munkenes hammer»), og for en tid også var han også Wolseys sekretær. Det var Cromwell som arrangerte kong Henrik VIII av Englands skilsmisse, utførte «Forordningen om overhøyhet» («Act of Supremacy») i 1534 og Oppløsningen av Englands klostre (1536–1539). Om "Plogmannens fortelling" hadde kongelig støtte eller ikke kunne den bli brukt som kritikk mot kongen ettersom pelikanen undrer seg over parlamentets likegyldighet eller uvitenhet, og denne samme likegyldighet som lordene og kongen hadde for allmennheten. I den mildeste fortolkning gjør "Plogmannens fortelling" et bud for nødvendigheten av å høre på behovene til folk flest. "Plogmannens fortelling" ble trykket og utgitt i en egen utgave av Godfray ca 1533–1536 ("STC 5099.5"). I 1542 ble Tyndales Nytestamente og andre bøker på morsmålet bannlyst – i realiteten alt som ble skrevet på engelsk språk før 1540 – unntatt «Canterburye tales, Chaucers bokes, Gowers bokes and stories of mennes lieves» i henhold til en kongelig statuett, «Forordningen for forfremmelsen av den Sanne Religion». Uansett ble "Plogmannens fortelling" trykket opp igjen som en duodes-utgave i London av William Hyll ca 1548 ("STC 5100") under tittelen "The Plouumans tale compylled by syr Geffray Chaucher knyght". Året etter bannlysningen ble den igjen trykket i Thynnes andre utgave av Chaucers verker (1542) under merket til William Bonham ("STC 5069") og John Reynes ("STC 5070"). Disse utgivelsene må ha vært tillatt etter som parlamentets forordning hadde erklært at Chaucers verker var kun fabler og kunne bli utgitt. Etter 1542 dukket "Plogmannens fortelling" på nytt i nye utgaver av Chaucers verker basert på Thynnes tekst. Den tredje folio-utgaven hadde ikke vært nøyaktig datert. Den har fire ulike merker; "W. Bonham (STC 5071)", "R. Kele (STC 5072)", "T. Petit (STC 5073)", og "R. Toye (STC 5074)". Stow produserte en utgave i 1561 ("J. Kingston for J. Wight, STC 5075"), det samme gjorde Thomas Speght i 1598 ("Adam Islip, STC 5077"), 1602 ("Adam Islip, STC 5080"), og 1687. I løpet av denne tiden var Chaucers kanon og rekkefølgen for "Canterbury-fortellingene" fortsatt flytende. Thomas Tyrwhitt ekskluderte endelig "Plogmannens fortelling" fra sin utgave av Chaucer i 1775. Assosiert med Chaucer og Piers Plowman fra 1500-1700. Kongens oldsgransker (under Henrik VIII), John Leland (ca 1506–1552), synes å ha sammenblandet "Piers Plowman" med "Plogmannens fortelling" og refererte til "Petri Aratoris Fabula" ("Peter/Piers Plowman's Tale") som en Canterbury-fortelling. Tilsvarende inkluderte John Bale "Arator Narratio" ("Plogmannens fortelling") i hans liste av Canterbury-fortellinger i hans "Scriptorum Illustrium Maioris Brytanniae... Catalogus" ("Basel, 1557, 1559"). I samarbeidet med Francis Thynne var Lelands anmerkninger om "Plogmannens fortelling" følgende: «Men fortellingen om Piers Plowman, som ved felles enighet fra de lærde er tilegnet Chaucer som den sanne forfatter har blitt undertrykt i hver utgave ettersom det er et kraftig angrep angrep på prestenes dårlige moral» ("Commentarii de Scriptoribus Britannicis Anthony Hall"). Som med Bales Chaucer er Lelands Chaucer en reformator og en tilhenger av Wycliffe. John Foxe priset "Plogmannens fortelling" i sin første (1563) og andre (1570) utgave av sin meget innflytelsesrike "Acts and Monuments". Foxe forutsetter indirekte at Chaucer var en tidlig protestant og tilhenger av lollardismen og underforstått også forfatteren av "Plogmannens fortelling". Skriftene "Kjærlighetstestamentet" og "Jack Upland" er også nevnt. Den fulle tittelen på Wottons utgave er som følger: «Plogmannens fortelling. Viser doktrinene og løgnene til de romerske presteskapet, at paven er Antikrist og de hans prester. Skrevet av Sir Geoffrey Chaucer, ridder, blant hans Canterbury-fortellinger: og nå sett fra resten med en kort redgjørelse av ord og hendelser, for kapasiteten og forståelsen til de mer enklere lesere». Edmund Spensers "Gjeterens kalender" ("The Shepheardes Calender") (1579) gjorde referanser til og lånte fra "Plogmannens fortelling" (og tilegnet fortellingen til Chaucer), mulig "Pierce the Plowman's Crede", og, mer obskurt, kanskje til "Piers Plowman". Gabriel Harveys kopi av Speghts utgave av Chaucers verker ("BL Additional 42518") fra 1598 sammenfatter "Plogmannens fortelling" med noten «Ecclesiastical abuses». Sir William Vaughans "Golden Fleece" (1626) presenterer Chaucer som Wycliffes mester og forfatter av "Plogmannens fortelling", som det er brukt for gi linjer til Duns Scotus og Chaucer i en debatt mellom dem som senterer om paven (Er han Antikrist?) i Wooton-utgaven av 1601. Dette er et fascinerende verk som fremmer kolonien på Newfoundland mot de feil som er i det samtidige England. Berømte historiske figurer, blant annet Chaucer og Scotus, er fort til guden Apollos rettssal for å diskutere det engelske samfunnet. Til slutt proklamerer Apollo at alle problemer som har blitt fremmet vil bli kurert av "Golden Fleece" som er i Newfoundland. Andre omtaler av "Plogmannens fortelling" fra 1600-tallet er Anthony Wottons "A Defense of Mr. Perkins Booke, Called a Reformed Catholike" (1606), Simon Birkbecks "The Protestant's Evidence Taken Ovt of Good Records" (1635), John Favours "Antiquitie Trivmphing Over Noveltie" (1619), og John Miltons "Of Reformation" (1641) og "An Apology Against a Pamphlet" (1642). John Dryden bemerker i "Fables Ancient and Modern" (1700) at Chaucer hadde «noen små skjevheter mot Wycliffs meninger... noe som skjer i Fortellingen om Piers Plowman (en sammenblanding av William Langland og pseudo-Chaucer): Dog jeg kan ikke belaste ham for rase så skarpt mot feilene til presteskapet på hans tid: Deres hovmod, deres ambisjon, deres prakt, deres eiesyke, deres jordiske interesse, fortjener piskeslagene som han har gitt dem, både i denne og i det meste av hans Canterbury-fortellinger». Frasen «rase... mot presteskapet» er mulig avledet fra Leland, tilsvarende utdrag opptrer i utgaver av Chaucers verker som starter med Thynne. Andre kommentarer fra 1700-tallet, John Dart, avviste "Plogmannens fortelling" som Chaucers, men var fortsatt enig at Chaucer «bittert rase mot prester og munker», skjønt han «utrykker sin respekt for det verdslige presteskapet som lever opp til sin profesjon». Lasse Simonsen. Lasse Simonsen (født 2. september 1953) er professor ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Han tok sin cand.jur.-grad ved Universitetet i Oslo i 1979 og doktorgraden i juss i 1997. Han var stipendiat ved samme universitet og senere professor i 2001. Han har vært leder for Privatretten ved juridisk fakultet siden 2004. Han har tidligere hatt embed som dommer i daværende herredsretten, og en rekke oppdrag som voldgiftsdommer. Han har skrevet flere bøker om europeisk erstatningsrett og kontraktsrett – den mest kjente er hans bok om det prekontraktuelle erstatningsansvar fra 1997. Han er også medforfatter av boken "The Common Core of European Private Law. Mistake, Fraud and Duties to inform in European Contract Law", utgitt ved Cambridge University Press 2005. (ISBN 0-521-84423-1. 414 sider) Lasse Simonsen er onkel til jurist og forfatter Claes Zangenberg. Gavlbåt. Gavlbåt er en åpen båt, nesten alltid bygd av tre, som er flat bak, har gavl (akterspeil). I Rogaland er betegnelsen gjerne "gavlabåt". Gavlbåtene. Betegnelsen gavlbåt blir likevel ikke brukt om alle båter med akterspeil, men kun om båter bygd for å sette og trekke not. (Frem til ca 1900 ble det rundt om i kystbygdene også bygd båter med akterspeil beregnet for skyss (av prest, lensmann, overklasse). Disse ble gjerne kalt rett og slett "skyssbåt" eller også "vengbåt" - selv om de ikke hadde "veng" (= hus) akter.) Gavlbåten er en sterk båttype med stor lastekapasitet, den ble brukt ved notfiske og til transport. Garnrullene. Den har nesten alltid en garnrull bak, på toppen av gavlen. Denne rullen er som oftest av tre, og har ofte langsgående lister for å få bedre tak på nota, som settes og trekkes over rullen. Enkelte ruller kunne dog være av jernrør. For at nota ikke skulle kile seg fast på enden av rullen, der denne ble holdt fast av "dokkene" (store treknær der det gikk inn en jernaksling fra rullen, og som var spikret fast oppå vaterbordene på hver side av båten), sto det også to tynnere ruller loddrett opp på hver side, som nota gikk mellom. Disse tynnere rullene stod festet i jernbeslag nede på gavlen, under den store, vannrette rullen, og hadde jernakslinger fra gavlen og helt til topps inni rullene. Når man finner gamle gavlbåter, er nesten alltid disse tynnere, loddrette rullene forsvunnet. For å lette arbeidet med å trekke nota inn i båten, hadde de fleste gavlbåter også en rulle midt inni båten, som sto festet i jernbeslag under vaterbordene på hver side av båten. Denne rullen hadde gjerne huller på den ene eller begge sidene, der man kunne sette ned spaker (trestenger) vinkelrett på rullen, og så dreie rullen rundt. Når man hadde dreid rullen et stykke, kunne spakene flyttes til hull som pekte en annen vei (som på et gammeldags ankerspill). Denne indre rullen kan sees på som en av forløperne til dagens kraftblokk. Variantene av båter. Båten ble ofte bygd som en variant av lokale båttyper og ble vanlig fra ca 1800. Den ble gjerne rigget med gaffelrigg, og kunne ha både klyver og toppseil. Varianter av gavlbåt utstyrt med motor var vanlig å se langs kysten frem til i våre dager. Se også Ordliste til robåter Dean Sturridge. Dean Constantine Sturridge (født 27. juli 1973 i Birmingham, West Midlands, England) er en tidligere engelsk fotballspiller som spilte for sju engelske klubber i årene 1991 til 2007. Han jobber nå blant annet som ekspertkommentator for Derby County sin radio på deres ligakamper. Beleiringen av Akersborg. Beleiringen av Akersborg ved jule- og nyttårstider vinteren 1308 til 1309 under den svenske brødrestriden blir i dag ansett som det første forsøket på å erobre av den uinntagelige Akershus festning som var nyoppført i 1299. "Akersborg" var bygget av kong Håkon V Magnusson ute på Akersneset utenfor byen Oslo på den andre siden av Bjørvika. Den var en moderne befestning som julen 1308 besto av et sterkt borgtårn med to borggårder på hver side av midtpunktet. Den var plassert på den høyeste knausen på vestsiden av neset slik at det var et stup ned mot sjøen. Omkring de to borggårdene var to større fløyer bygget som fungerte som kongebolig sammen med tre mindre borgtårn. Konstruksjonen av borgen var fremtidsorientert for sin tid. For det svenske beleiringstrenet som var vant til mindre befestninger, utgjorde Akersborg en større utfordring enn vanlig da beleiringen tok til i julen 1308. Hertug Erik Magnusson som hadde ønsket å erobre borgen mens den norske kongen oppholdt seg i Bergen, ble rammet av sykdom som også måtte ha rammet styrkene som hadde vært nødt til å slå leir utenfor festningen på Akersneset. Ved nyttår enten i 1308 eller 1309 hadde en hær på 3000 væpnede bønder kommet ned til broen ved Nedre Foss på Akerselva. Slaget ved Oslo 1308 sluttet med en taktisk seier for svenskene som imidlertid hadde lidd stor tap under de harde kampene. Hertug Erik måtte retirerte fra Oslo med hæren som hadde ikke vært i stand til å innta den sterke festningen, og den norske motstanden hadde vist seg farligere enn opprinnelig antatt. Dessuten var han selv så syk at man trodde han ikke skulle overleve. Han kom seg imidlertid, men felttoget til Oslo vinteren 1308-1309 var et strategisk nederlag for den svenske hertugen. Den svenske beleiringen av Akershus festning ble den første av til sammen 10 beleiringer fram til 1716 uten at den falt gjennom direkte fiendtlige angrep selv om festningen hadde skiftet hender flere ganger med indirekte metoder. Jordal skole. Jordal skole er en ungdomsskole (8-10 trinn)som ble etablert i 1999. Den ligger på Vålerenga i bydel Gamle Oslo i Oslo. Skolen ligger tett på Jordal idrettspark, og Jordal Amfi, noe som legger til rette for et godt idrettstilbud ved skolen. Jordal skole har programfag fra 8 trinn. Elevene kan velge fritt mellom fagene idrett (generell idrett, ishockey, håndball, fotball, media, kultur og elevbedrift. Tarahumara. Tarahumara er et urfolk i Mexico. De kaller seg selv "rarámuri", som betyr «de som løper» eller «de lette på foten», og løping har en sentral plass i deres kultur. De er kjent for å kunne løpe ekstremt lange distanser (gjerne 160 km) like fort som verdens beste eliteløpere. Tarahumara er sannsynligvis en forspanskning av deres navn på seg selv. De holder til delstaten Chihuahua, i det isolerte og uveisomme Barranca del Cobre i Sierra Tarahumara nord i Mexico. Språket deres kalles også tarahumara. Geografi og demografi. Tarahumaraene holder til på ca., som utgjør den sørvestre fjerdedelen av delstaten Chihuahua, i høyfjellet i Sierra Madre Occidental, fjellene mellom Stillehavet og den sentrale høysletta i Mexico. Deres del av fjellrekka kalles ofte Sierra Tarahumara, og ligger mellom 1500 og. Tarahumaraene utgjør en gruppe på ca. mennesker, hvorav bor i kommunene Bocoyna, Urique, Guachochi, Batopilas, Carichí, Balleza, Guadalupe y Calvo og Nonoava. Flertallet bor spredt utover i tradisjonelle De fleste tarahumaraer er katolikker, men deres trosliv er sterkt preget av førkristne trosforestillinger. Historie. Tarahumaraer i Tuaripa, Chihuahua (1892). Selv om forfedrene til dagens tarahumaraer må ha kommet over Beringstredet for siden, er de eldste sporene etter bosetting i Sierra Tarahumara datert tilbake. Det er snakk om pilspisser brukt til jakt på kjempedyrene som fantes på denne tida. Den kulturen som møtte de spanske erobrerne på 1500- og 1600-tallet var preget av en blanding av jordbruk og jaktkultur. De dyrket mais, gresskar, chili og bomull. De var inndelt i grupper med sin egen dialekt og sin egen hersker, som hadde til oppgave å beskytte territoriet mot inntrengere og holde orden innad i stammen. Deres religion var polyteistisk, de trodde på et liv etter døden og på gode og onde vesener. Blant de vennligsinnede vesenene var sola, månen, slangene og steinene som kontrollerte regnet og dyrene de jaktet på. Blant de ondsinnede vesenene var herrene i underverdenene, som forårsaket død og naturkatastrofer. Felles ritualer var en viktig del av kulturen, de dyrket sola og månen, og de feiret militære triumfer, jakt og innhøsting. I 1606 støtte de spanske misjonærene for første gang på tarahumaraene. I løpet av 1600- og 1700-tallet trengte spanske misjonærer, handelsmenn og jordbrukere inn i området. På den ene siden oppsto det handel med spanjolene, men mange tarahumaraer ble også tvunget til å arbeide for spanjolene som gjeldsslaver i gruver og i plantasjejordbruk. Mange tarahumaraer trakk seg da tilbake til ulendte fjellområder for å unngå tvangsarbeid. Da en misjonsstasjon ble anlagt i en tarahumara-landsby i 1632, framkalte det en oppstand blant tarahumaraene som endte i at to munker ble drept. Dette framkalte hevnaksjoner fra spanjolene. Superatletiske langdistanseløpere. Tarahumaraene har en enestående tradisjon for langdistanse løping, og i denne sammenheng er marathon en kort tur. De legger gjerne ut på turer på 160 km (4 maraton) gjennom det uveisomme juvlandskapet. De løper ikke bare for å besøke naboer/nabolandsbyer og utrette viktige ærender; løpingen er en sentral del av kulturen, og de arrangerer festivaler/konkurranser som både har sermonielle og kompetetive aspekter. En særegen tradisjon er en form for lag-løpe-konkurranse-ball-stafett; der en ball av tre blir sparket avgårde og laget løper etter, førstemann plukker opp ballen, legger den på foten og sparker den videre, mens resten av laget allerede har løpt forbi og førstemann plukker opp ballen osv. Et slikt løp kan vare fra noen timer til flere dager, uten pause. Selv om ryktene om Raramurienes fantastiske løpere har vært kjent i «vesten» i over hundre år, var det først 1992 at de deltok i et løp utenfor sitt isolerte hjemområde (Leadville, Colorado), og de knuste de beste av de beste amerikanske ultra-langdistanseløperne. I boken "Born to run" er tarahumaraenes kultur og løpstradisjon inngående beskrevet. Denne boken ble en amerikansk bestselger i 2009, hvilket det har medført økt interesse for tarahumaraene. Litteratur. Artauds besøk hos Tarahumaraene midt på 1930-tallet og hans erfaringer med den hallusinerende soppen peyote. Nordmannen Carl Lumholtz' besøk hos tarahumaraene og andre stammer i Sierra Madre på 1890-tallet. En beretning om Biggers' opphold blant tarahumaraene sent på 1990-tallet. Dragsholm slott. Dragsholm slott er en herregård, som ligger det sydvestlige Odsherred på Sjælland i Danmark. De tidligste delene av slottet ble oppført omkring 1250, og dermed er slottet formodentlig nå den eldste ikke-kirkelige bygning i Danmark. Opprinnelig tilhørte slottet biskopen i Roskilde som et kirkelig len, men ved reformasjonen i 1536 ble det overtatt av kronen. Den mest kjente blant disse er nok jarlen av Bothwell, som var gift med den skotske dronning Maria Stuart og hadde vært forlovet med den norske Anna Trondsdatter (Rustung). Han flyktet fra Skottland, men ble fanget i Norge og deretter innsatt på Dragsholm i 1573. Han døde i fangenskap i 1576 eller 1578 – eksakt tidspunkt vites ikke. Hans mumifiserte lik ble i en lang årrekke utstilt i Fårevejle kirke – dog uten at man var sikker på, om det faktisk var hans lik. Under Svenskekrigene ble slottet i 1658 erobret og brent av svenskene. I 1664 ble Dragsholm slott overtatt av rentemester Henrik Müller, og i 1694 kom det på Adeler-slektens hender, da det ble kjøpt av Fridrich Christian Adeler. I Adeler-slektens eiertid hadde slottet navnet «Adelersborg» og eiendommen var et baroni. I dag hører det en viss landbruksdrift til slottet, og det er innredet hotell, restaurant og konferansefasiliteter i deler av bygningene. Slottet eies nå av Inge Merete Bøttger. Dragsholm Gods er på 187 hektar. Narve Reiten. Narve Reiten (født 1. november 1961) er en norsk forretningsmann som eier Reiten & Co samt flere andre selskaper. Han sitter i styret til NEAS (styreleder), Zalaris, and Ellipse-Klinikken. Tidligere har han vært i styrene til Moss Maritime, Plugging Specialists International, Heimstaden, SPIS Grilstad and Proffice. Før Reiten & Co jobbet Narve Reiten med utvikling og M&A i I.M. Skaugen. Reiten & Co ble etablert i 1992, og har siden 1996 etablert selskapets "private equity"-virksomhet som et ledende miljø i Norden med 3,5 milliarder under forvaltning. Siden starten i 1996 har Reiten & Co investert i virksomheter innen olje-/offshore-service, næringsmiddelindustrien, telekom, eiendom og ulike service- og tjenestenæringer. Narve Reiten har en mastergrad innen økonomi og ledelse fra BI og har sertifiseringen Autorisert Finansanalytiker (AFA) fra NHH. Alvarães. Alvarães er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Amaturá. Amaturá er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Anamã. Anamã er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Anori. Anori er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Apuí. Apuí er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Atalaia do Norte. Atalaia do Norte er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Kommunen grenser til Peru. Autazes. Autazes er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Barcelos. Barcelos er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Barreirinha. Barreirinha er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Benjamin Constant. Benjamin Constant er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Beruri. Beruri er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Boa Vista do Ramos. Boa Vista do Ramos er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Boca do Acre. Boca do Acre er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Borba. Borba er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Caapiranga. Caapiranga er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Canutama. Canutama er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Carauari. Carauari er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Careiro. Careiro er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Kahuzi-Biéga nasjonalpark. Kahuzi-Biéga nasjonalpark ligger i Kivu-regionen i de østre delene av Den demokratiske republikken Kongo, nær Kivusjøen og grensen mot Rwanda. Parken, som omfatter 6 000 km², ble etablert i 1970, og ble et verdensarvområde i 1980. Den er et av de viktigste hjemmene til den kritisk truede arten østlig lavlandsgorilla ("Gorilla beringei graueri"). Parken ligger mellom 1 800 og 3 400 moh, og har sitt navn etter to utdødde vulkaner: Mount Kahuzi (3 308 m) og Mount Biéga (2 790 m). Parken består av to områder, forbundet med en korridor. Den østlige delen, i "Mitumbafjellene" vest for Kivusjøen, utgjør 600 mål. I denne delen ligger de to vulkanene som har gitt parken dens navn. Den vestlige delen, i Kongodalføret, er nesten ti ganger så stor: 5400 mål. Vegetasjonen omfatter blant annet regnskog, fjellregnskog og bambus. Parken huser 194 pattdyrarter og 224 fuglearter. Den kjente amerikanske biologen Dian Fossey startet sine studier i gorillaer i dette området, før hun siden fortsatte i Rwanda. På grunn av krig i området kan antallet gorillaer nå (2005) være nede i ca 120, og parken er siden 1997 oppført på listen over truede verdensarvsteder. Careiro da Várzea. Careiro da Várzea er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Coari. Coari er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Codajás. Codajás er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Eirunepé. Eirunepé er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Envira. Envira er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Fonte Boa. Fonte Boa er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Guajará. Guajará er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Humaitá (Amazonas). Humaitá er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Ipixuna. Ipixuna er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Iranduba. Iranduba er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Itacoatiara. Itacoatiara er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Den russiske sølvringen. Den russiske sølvringen er en turistrute gjennom flere historiske byer i det vestlige Russland. Dette er byer med historie tilbake til vikingtid og middelalder, og omfatter en reise gjennom flere russiske fylker. Sølvringen som reisemål er et produkt som er er under utvikling (2007) og som russiske myndigheter vil legge stor vekt på å markedsføre i årene som kommer. Byer som inngår i Sølvringen er bl.a. St. Petersburg, Sjlisselburg, Novaja Ladoga, Staraja Ladoga, Volkhov, Novgorod, Pskov, Kingisepp (Jamburg) og Gatsjina. Sølvringen er et supplement til Den gyldne ring i Russland, som i lang tid har vært et populært reisemål med middelalderbyer nord for Moskva. Itamarati. Itamarati er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Itapiranga (Amazonas). Itapiranga er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Japurá (Amazonas). Japurá er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Juruá (Amazonas). Juruá er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Jutaí. Jutaí er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Lábrea. Lábrea er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Manacapuru. Manacapuru er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Manaquiri. Manaquiri er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Manicoré. Manicoré er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Maraã. Maraã er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Maués. Maués er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Nhamundá. Nhamundá er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Nova Olinda do Norte. Nova Olinda do Norte er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Novo Airão. Novo Airão er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Novo Aripuanã. Novo Aripuanã er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Parintins. Parintins er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Pauini. Pauini er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Presidente Figueiredo. Presidente Figueiredo er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Rio Preto da Eva. Rio Preto da Eva er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Santa Isabel do Rio Negro. Santa Isabel do Rio Negro er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Santo Antônio do Içá. Santo Antônio do Içá er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Silves. Silves er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. São Gabriel da Cachoeira. São Gabriel da Cachoeira er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Kommunen grenser mot Colombia og Venezuela. São Paulo de Olivença. São Paulo de Olivença er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. São Sebastião do Uatumã. São Sebastião do Uatumã er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Tabatinga (Amazonas). Tabatinga er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Beleiringen av Ragnhildsholm. Beleiringen av Ragnhildsholm i september til november 1308 var det første norsk-svenske sammenstøtet under den svenske brødrestriden etter kong Håkon V Magnusson brøt med de svenske hertugene Erik Magnusson og Valdemar Magnusson. Forspillet. Kongen hadde gitt kontrollen over byen Konghelle og den strategiske viktige festningen Ragnhildsholm til hertug Erik som del av hans planer om et norsk-svensk forbund mot Danmark. Men den svenske borgerkrigen forstyrret den norske utenrikspolitikken som ble lagt i ruiner av hertugene som hadde vist at de ikke delte de samme interesser som nordmennene. Håkon V hadde realisert at hans politikk var ikke lenge holdbar fordi hertugene hadde innledet en våpenstillstand i strid med de norske interesser som var knyttet til en pågående krig med den danske kongen Erik Menved. Våpenstillstanden mellom danskene og hertugene fra 2. mai 1308 brøt helt med den norske kongens politiske målsetninger. Han bad så om å få tilbake Varberg på Halland og Ragnhildsholm sammen med Konghelle med nedre Båhuslen fordi det var ment at hertug Erik hadde forbrutt seg mot tidlige enigheter fra det forrige året. Blant annet å ikke slutte fred med danskekongen uten Håkon Vs samtykke. Hertug Erik som hadde knyttet sin strategi til de to viktige festninger som dessuten hentet inn leietropper fra de tyske byene, nektet. Beleiringen. Tidlig i september 1308 seilte en norsk krigsflåte anført av kong Håkon V fra sjøen opp i Göta älv mot Konghelle og i nærheten gikk en stor styrke på land for å reise en beleiring av festningen som vist seg å være vanskelig å angripe med dens plassering. Ragnhildsholm festning lå på en holme og besto av et borgtårn på flere etasjer og en høy ringmur med tårn i hjørnene og ett ved inngangsporten samt bygninger i borggården, ganske typisk for en mindre befestning i Norden. Dessuten er holmen som i dag er større enn ved høsten 1308, midt i et elveløp med sterke strømmer mellom Hisingen og Båhuslen slik at et konsentrert angrep med fartøyer vist seg å være meget vanskelige. Beleiringen så aldri et angrep i storm på ringmuren som ville ha ført til stor tap for angriperne. Ragnhildsholm festning under den samme krigen var lagt under beleiring tre ganger i årene 1308 og 1310 av nordmennene som kunne ikke kontrollerte det nordre elveløpet mellom Båhuslen og Hisingen. Men grev Jakob av Halland, en tidlig dansk fredløs stormann som hadde gått i norsk tjeneste, rådet den norske kongen å anlegge en ny festning lengre oppe i elven ikke bare for å avskjære hertugenes forsyningslinjer, men også forbigå den eldre festningens rolle som sikringssted og kontrollstasjon for sjøtrafikken på Göta älv. Den nye festningen. Det søndre elveløpet som hadde vært lite seilbar for større fartøyer, hadde blitt utvidet ved en geografisk begivenhet. Sør for Båholmen eller Bagaholmen som den nye festningen ble oppført på av grev Jakob, lå en plass som het "Jordfallet", et jordskredsområde som tidlige hadde stengt av det søndre elveløpet som Göta älv fulgt til sør der dagens Göteborg lå. Det er antatt at elveløpet hadde utvidet seg gjennom jordskredsområdet ved begynnelsen av 1300-tallet slik at det nordre elveløpet ble ikke den eneste skipsleien opp i Göta älv. Den nye festningen lå der den store elven delt seg til det nordre elveløpet og det søndre elveløpet og dermed fikk en strategisk betydelighet som langt overstiget Ragnhildsholmen, som straks etter var oppgitt. Båhus festning kontrollerte hele sjøtrafikken på Göta älv og dessuten den viktige byen Konghelle. Kilder. Ragnhildsholm Tapauá. Tapauá er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Crucible Theatre. Det ombygde Crucible Theatre, 2010. Lyceum theatre (til høyre) og Tudor Square (nederst) er også synlig Crucible Theatre til venstre i bildet Crucible Theatre er et teater lokalisert i sentrum av Sheffield i England med 980 sitteplasser. På tomten hvor teateret står i dag var det tidligere et hotell hvor fotballklubbene Sheffield United FC, Sheffield F.C. og Sheffield Wednesday FC alle ble grunnlagt. I tillegg til å være et teater er Crucible kjent på grunn av at verdensmesterskapet i snooker har vært arrangert i teateret hvert år siden 1977. Det har også blitt arrangert andre innendørssporter her, blant annet squash og bordtennis. Tefé. Tefé er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Tonantins. Tonantins er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Uarini. Uarini er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Urucará. Urucará er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Urucurituba. Urucurituba er en kommune i delstaten Amazonas i nordregionen av Brasil. Aleksandrov (by). Aleksandrov (russisk: Алекса́ндров) er en by i Vladimir oblast i Russland. Den ligger, rundt 110 km nordvest for Vladimir og 100 km nordøst for Moskva. Innbyggertall: 64 000 (est. 2005), 64 824 (folketelling 2002), 68 220 (folketelling 1989). Byen utgjør en av byene i turistruten Den gyldne ring i Russland med historiske severdigheter. Historie. Bosetningen ble grunnlagt på 1300-tallet, og fikk byrettigheter i 1778. På begynnelsen av 1500-tallet bygde Fyrst Vasilij III et lite jaktslott om til fyrsteresidens. Aleksandrov var Russlands fungerende hovedstad i tre måneder (desember 1564 til februar 1565) under Tsar Ivan den grusomme, til han gikk med på å returnere sitt hoff og relikviene fra Moskva som han hadde tatt med seg. Ivan gikk med på å returnere etter at kirken ga han tillatelse til å grunnlegge opritsjnina. Aleksandrov har også senere hatt betydning som midlertidig oppholdssted for tsarene. Palasskomplekset i Aleksandrovskaja Sloboda, med tallrike kirker som Treenighetskirken, Himmelfartskirken og Korskirken, er ennå i dag severdigheter. Det inneholder også tallrike gjenstander knyttet til Ivan den grusomme, bl.a. hans elfenbenstrone. Anlegget er i dag et nonnekloster. Clarté (Danmark). Clarté er navnet på flere marxistiske studentbevegelser som har eksistert i Danmark. Selv om det flere steder er historisk kontinuitetsbrudd, har de ulike gruppene som har assosiert seg med Clarté-navnet sett på seg selv som en fortsettelse av tidligere tiders Clarté. Clarté ble grunnlagt i Danmark i 1925 etter forbilde fra den svenske organisasjonen ved samme navn. I likeht med sitt svenske forbilde, var Clarté en bevegelse som samlet sosialister av ulike avskygninger, både sosialdemokrater og kommunister, og motstand mot dette samarbeidet særlig innenfor ledelsen for Socialdemokratiet førte til at både organisasjon og blad forsvant i 1927. Dette Clarté ble videreført i studentgruppa "Monde", som i 1929 ble anerkjent av Clarté internasjonalt som offisiell Clarté-seksjon i Danmark. Samme år vant Monde valget til nytt styre i studentersamfunnet, og frem til 1932 var Clarté navnet på studentersamfunnets organ. I 1936 ble utgivelsen av Clarté gjenopptatt av studentorganisasjonen "Socialistiske Faggrupper", som selv senere skiftet navn til Clarté og som i likhet med det opprinnelige Clarté favnet over ulike deler av den danske venstresida. Det ble dermed en viktig arena for diskusjon og polemikk på tvers av ulike venstreretninger. Utgivelsen av bladet ble stoppet i 1943, men Clarté ble opprettholdt som en illegal organisasjon. I 1947 ble navnet Clarté igjen tatt i bruk, denne gang av studentforbundet til Danmarks Kommunistiske Parti (DKP). I årene som fulgte var det først og fremst en studentorganisasjon, selv om det også kom uregelmessige blader under navnet. I forbindelse med oppstanden i Ungarn i 1956 tok Clarté avstand mot Sovjetunionens invasjon, noe som førte til kraftige fraksjonskamper, som i 1958 ble kronet med seier til den DKP-lojale linjen. I 1959 etablerte også Clarté et blad med regelmessige utgivelser, et blad, som med enkelte mindre opphold, kom ut frem til 1983. Selv om Clarté slapp til skribenter som ikke var partitilknyttet, ble Clarté i denne perioden stadig sterkere assosiert med DKP. I perioden 1970 til 1976 ga de også ut i alt 25 hefter der ulike problemstillinger knyttet opp mot marxistisk teori ble forsøkt avklart. Clarté ble nok en gang gjenopprettet i 2006, da under navnet "Det Ny Clarté". Utgiverne omtaler seg selv som «en løs krets av venstreintellektuelle skribenter fra medieverdenen, fagbevegelsen, venstrefløyen og kulturlivet». Rådskommunisme. Rådskommunisme er en kommunistisk ideologi med sterke innslag av syndikalisme. Der andre kommunistiske retninger har en revolusjonær strategi som innebærer jobbing gjennom en rekke ulike kanaler, inkludert valg, tar den rådskommunistiske strategien utgangspunkt i arbeidsplassene, og ser på opprettelse av såkalte arbeiderråd som den eneste måten en sosialistisk revolusjon kan seire på. De fleste rådskommunistene tar også avstand fra samarbeid med reformister i forhold til konkrete saker. Ulikt syndikalismen er imidlertid rådskommunismen basert på marxistisk teori, og er særlig sterkt inspirert av skriftene til Rosa Luxemburg. Rådskommunismen har aldri hatt spesielt stor innflytelse, men spilte en viss rolle i Tyskland og Nederland tidlig på 1920-tallet. Den fikk også en viss renessanse i forbindelse med fremveksten av det nye venstre på 1960-tallet, blant annet blant de franske situasjonistene. Av viktige rådskommunistiske teoretikere kan nevnes Anton Pannekoek, Herman Gorter, Paul Mattick og Sylvia Pankhurst. Ideologisk har rådskommunismen flere likhetstrekk med venstrekommunismen, men der venstrekommunismen åpner for flere ulike revolusjonære strategier begrenser rådskommunismen seg til arbeiderrådsstrategien. Slik sett kan også rådskommunismen sees på som en variant av venstrekommunismen. Elena Engelsen. Elena Engelsen (født 6. september 1952 på Kapp i Østre Toten) er en norsk billedhugger. Hennes spesialitet er eksotiske dyr. Elena Engelsen er datter av treskjæreren Henning Engelsen og ble utdannet ved SHKS 1969-71 og ved praksis i steinhoggeri i Amsterdam 1974-1979. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1977, og med separatutstilling på Galleri Tanum i 1978. Blant Engelsens mest kjente verker er "Tigeren" ved Oslo Sentralbanestasjon. Hun er gift med kollegaen Per Ung. Sammen med ektemannen har hun laget skulpturen "Peer Gynt til hest" på Løren. Tore Tidemann. Tore Tidemann (født 29. mars 1946, død 11. februar 2008 i Oslo) var en norsk politiker (Høyre). Han var ordfører i Enebakk kommune fra 2003 til sin død i 2008. Tidemann var leder av Follorådet i 2006. Gwladys Nocera. Gwladys Nocera på SAS Ladies Masters på Haga, 2008 Gwladys Nocera (født 22. mai 1975 i Moulins i Frankrike) er en profesjonell fransk golfspiller. Hennes proffkarriere har så langt brakt henne 10 seire på Ladies European Tour, samt Solheim Cup-uttak i 2005 og 2007. Villa Chiericati Porto Rigo. Villa Chiericati i Vancimuglio di Grumolo delle Abbadesse like ved Vicenza er en villa designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Det var Giovanni Chiericati som startet byggingen av villaen. Han er bror av Girolamo Chiericati som Palladio bygget Palazzo Chiericati for. Palasset ble påbegynt bygget i 1550, villaen ble først påbegynt i 1554. Det ble ikke ferdig mens Giovanni levde, og Ludovico Porto anskaffet seg det i 1574. En av Palladios samarbeidspartnere, Domenico Groppino, ferdigstilte det i 1584. Det eksisterer signerte tegninger av prosjektet fra Palladios hånd, men han har antagelig ikke hatt kontroll med byggingen. Ett tegn på det er at søylene er uten entasis. Plasseringen av vinduer nær hjørnene er ett annet tegn på det ettersom Palladio advarer mot nettopp dette i "Quattro Libri". Det ville svekke strukturen i hjørnene og tiden har gitt ham rett ettersom det finnes synlige skader. Villaen har hatt betydning i Palladios utvikling. Det er her han for første gang benytter de greske templenes forhall knyttet til en villa. Dermed er denne villaen en forgjenger for "La Rotunda" og "La Malcontenta". John Lydgate. John Lydgate av Bury (ca 1370 – ca 1449) var en munk og poet som ble født i Lidgate, Suffolk, i England. Han var en samtidig og venn av Geoffrey Chaucer. I sin egen diktning var han en forlengelse av Chaucer og etterlignet hans verker, unntatt i den poesi som var religiøs i sin natur. Tidlig liv og utdannelse. Han gikk i inn benediktinerklosteret Bury St. Edmunds nord for London i Suffolk i en alder av femten, ca 1382, ble munk året etter og ordinert som prest i 1397. John Lydgates liv var samtidig med Geoffrey Chaucer som han stadig referer til som sin mester og forbilde. Chaucer døde en gang rundt 1400 da Lydgate var rundt 30 år gammel og han levde selv femti år til. Om Lydgate noen gang møtte Chaucer er uvisst, skjønt han møtte kanskje hans sønn Thomas Chaucer som var en rik og innflytelsesrik person på denne tiden. Mye av Lydgates diktning var en etterligning av Chaucers, men en stor andel var også av utpreget religiøs diktning som reflekterte hans liv som munk: livet til helgene i rim og i allegorier. En tredjedel av hans diktning var mer ledighetsdikt. Støtte fra de mektige. Selv som munk var han en profilert dikter og han opprettholdt kontakt med tidens betydelige menn, medlemmer av hoffet og selv den kongelige familie, som kong Henrik IV, Henrik V og Henrik VI av England, og han mottok støtte og beskyttere fra mange av de mektigste i riket som borgermesterere og eldermen i London, foruten Richard de Beauchamp, 13. jarl av Warwick og Henrik V og Henrik VI, men hans hovedstøtte fra 1422 var Humphrey, hertug av Gloucester. En del av hans poesi er således hoffdiktning for å prise sine beskyttere. Reising og skriving. I 1423 ble han gjort til prior og klosterforstander av Hatfield Regis (i dag Hatfield Broad Oak) i Essex, men han frasa seg posisjonen formelt i 1434 for å kunne reise og skrive. Reelt sett bodde han på Hatfield i årene 1423 til 1426 og det var antagelig kun av enkelhets skyld ved at det halverte distansen til det kongelige palass i Windsor i forhold til Bury. Deretter var han ved hoffet i Paris, London og ved Windsor. Han var i Paris i årene 1426–1427 og der oversatte han til engelsk "Daunce of Machabree" ("Dødens dans") og et fransk dikt av "Lawrence Calot", "Tittel og stamtavle for Henrik VI" ("The Title and Pedigree of Henry VI"), en genealogisk rettferdiggjøring av kongens krav til den franske trone. Han skrev det meste, dikt, allegorier, fabler og romanser, dog var han mest berømte verk hans lange og mer realistiske "Boka om Troja" ("Troy Book"), "Beleiringen av Theben" ("Siege of Thebes") og "Prinsenes fall" ("Fall of Princes"). Den første tittelen var en oversettelse av en latinsk prosafortelling av Guido delle Colonne, "Historia destructionis Troiae". Man har også antatt Lydgate har skrevet "London Lickpenny", et velkjent satirisk verk, men hans forfatterskap for dette stykket er meget omdiskutert. Totalt skrev han rundt 145 000 linjer med dikt i henhold til Lydgate kanon som ble publisert av Alain Renoir og David Benson i deres revisjon av John Wells' "Manual of the Writings in Middle English" som teller 195 verker tilskrevet Lydgate. Det er egentlig nøyaktig 200 verker, men noen få er kun andre versjoner av det samme. Over tid var det mange dikt som ble tilskrevet Lydgate og den dag i dag er hans kanon under revisjon. Stephen R. Reimer online prosjekt, "The Canon of John Lydgate Project", undersøker rundt 450 tidlige manuskripter og hvor han mener at 396 kan være Lydgate. Selv med et grovt anslag synes det som han skrev bortimot fire ganger mer enn for eksempel William Shakespeare. Siste år. I hans senere år levde han og sannsynligvis døde i klosteret Bury St. Edmunds, rundt 80 år gammel. Oxford English Dictionary siterer Lydgate med den tidligste opptegnelse for bruken av ordet «talent» i referanse til å ha en begavet tilstand av naturlig dyktighet. Armalite. Armalite er en amerikansk våpenprodusent. De hadde sin storhetstid på 60-tallet og står bak automatgeværene AR-10, AR-15 og M16. Selskapet ble grunnlagt 1. oktober 1954 av Fairchild Engine and Airplane Corporation. Opprinnelig var meningen å satse på det kommersielle marked, men etter suksessen med AR-5 som ble produsert for US Airforce, gikk man over til å konsentrere seg om det militære marked. Sterke-Nils. Nils Olavsson Langedal, kalt Sterke-Nils'", ble født omkring 1720 på Rulleteig i Brunkeberg i Kviteseid i Telemark. Han levde deler av livet sitt i Seljord (Seljordshei) og i Kviteseid og døde omkring år 1800. Sterke-Nils var kjent som kjempekaren fra Seljord som var flaska opp på hestemelk og var «grueleg sterk». Merker etter Sterke-Nils. Sterke-Nils skal ha løftet den 570 kilo tunge steinen som ligger ved Seljord kirke, og også en stor stein som står på Kviteseid bygdetun, «Klypelyftsteinen» (75Kg), som han løftet i «klypa«, det vil si neven. Han skal også ha lagt en stor steinhelle over en bekk oppe på Seljordshei. Jørund Telnes (1845–1892) fra Seljord, som skrev både folkelivsskildringer og dikt, laget en hel vise-syklus om kjempekaren Sterke-Nils. Dette er bygdeviser som skildrer livet til Sterke-Nils fra fødsel til død. De er skrevet slik at tekstene passer til kjente folketoner. Visene er mye brukt i Vest-Telemark og har medvirket til at Sterke-Nils fremdeles blir husket. På Dyrskuplassen i Seljord der den årlige Dyrsku'n arrangeres, er det rekonstruert en husmannplass kalt Sterke-Nils-tunet. Stua skal være hentet fra plassen Langedal. Slaget ved Kalvsund. Slaget ved Kalvsund ved pinse (mai til juni) 1309 under den svenske brødrestriden er det første sjøslaget på vesterhav for en svensk flåte med base i vestlige Sverige eller baser underlagt svensk kontroll som havnebyen Konghelle. Forspillet. Ved pinsetiden 1309 ble en norsk krigsflåte som besto av de norske stormennenes egne skip som var betegnet som store og brede skipstyper med betegnelser «snekkior» og «budzor» som brukes om både krigsskip og handelsskip selv om betegnelsen "snekkior" kanskje ment snekker, samlet ved Tønsberg. Et diplomatisk fremstøt for å sluttføre forhandlingene med den danske kongen Erik Menved i København ble forberedt med dette sjøtoget av trolig flere dusin skip, etter et brev fra kongen til flere trønderske stormenn vet man at et skip gjennomsnittlig sett hadde cirka femti mann om bord som besetning. På veien sørover ble en del av flåten presset mot landsiden av sterk motvind og måtte legge til land i nærheten av Konghelle ved Kalvsund mellom øyene Öckerö og Björkö i nordre skjærgård av dagens Göteborg. På Ragnhildsholmen fikk hertug Erik Magnusson etterretning om dette, sendte straks ut en flåteavdeling av flere skip som muligens var rekvirerte handelsskip og mindre fartøyer som dannet et lokal sjøforsvar på Göta älv for å angripe de norske styrkene. Sjøslaget. Angrepet fra det nordre elveløpet av Götaelven på de norske flåtestyrkene ble en suksess på farvannet omkring Kalvsund som lå mellom Björkö mot nordøst og Öckerö mot sørvest med en mindre øy i sundet. Under de rasende kampene ble syv skip erobret av svenskene som ryddet enhver motstand uten nåde. Blant de drepte var også Ivar Jonsson som hadde ledet det første herjetoget på Dalsland i foråret 1309 som gjengjeldelse for angrepet på Oslo i vinteren. Trolig minst 350 til 400 nordmann var drept eller tatt til fange av den svenske flåteavdelingen. Men hertug Eriks flåtestyrken hadde vært delt i to mindre avdelinger og mens den ene vant seg suksess med deres overraskelsesangrepet, ble den andre nedkjempet og erobret av de norske flåtestyrkene som tok et ukjent antall større skip. Med denne lokale seieren hadde nordmennene hevnet deres tapet i den første omgangen. De norske storskipene var mer egnet for sjøkamp enn skipene som hadde vært rekvirert av hertug Erik fra handelsfolk og andre, men deres storskipene var mindre manøvrerdyktige i trang farvann som på et skjærgård så de kan ha vært i disfavør ovenfor svenskene. Etterspillet. På det samme tidspunkt som sjøslaget hadde hendt, hadde imidlertid Håkon V ankommet København med mesteparten av den norske krigsflåten der de ble mottatt av den danske kongen. Det endelige forliket som avsluttet den norsk-danske konflikten siden de fredløses krigen var ferdig utarbeidet den 17. juli 1309 med en forbundsavtale mot de svenske hertugene som fikk skriftig bekreftelse av 270 norske riddere. Avtalen startet den danske kongens neste foretaket under krigen, det såkalte "Sverigesfelttoget" i senåret 1309 med en mektig hær som var sagt å ha utgjort 60 000 mann etter den «Jyske Krønike» og 2 500 pansrede rytterne som er bekreftet etter dokumenter fra Lübeck. Håkon V Magnusson som vendt tilbake fra København, rustet ut et nytt hærtog som angrepet byen Konghelle som ble gjenerobret og etter en kort beleiring valgte borgherre Tore Unge i Ragnhildsholm festning å åpne portene for kong Håkon etter det var kommet trusler om tap av alt sitt gods i Norge. Felttoget i høsten 1309 hadde blitt en stor suksess for nordmennene, men det kom ikke noe hjelp til danskene fra den norske siden. For tredje gang under krigen ble Ragnhildsholm festning beleiret. Dette gang av hertug Erik i den strenge vinteren 1309 til 1310, den strenge vinteren islagte elven slik at festningen var ikke lenge utilgjengelig for et konsentrert angrep som under beleiringen i 1308. Borgherren Tore Unge holdt ut fram til en norsk unnsetningsekspedisjon var slått i et slag av en hæravdeling under ledelse av en norsk stormann, Bjarne Lodinsson. Deretter gav han opp og gikk i hertugenes tjeneste for andre gang. Krigen gikk mot slutten etter en våpenhvile var startet på nyttåret 1310. Abaiara. Abaiara er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Acarapé. Acarape er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Acaraú. Acaraú er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Acopiara. Acopiara er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Aiuaba. Aiuaba er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Alcântaras. Alcântaras er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Altaneira. Altaneira er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Alto Santo. Alto Santo er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Amontada. Amontada er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Oversvømmelsene i USA 2007. Oversvømmelsene i USA 2007 var en serie oversvømmelser i Midtvesten i USA den tredje uka i august 2007. Da orkanen Dean nådde Yucatán-halvøya og Mexico-gulfen blåste stormer inn over Midtvesten i flere dager, noe som utløste oversvømmelser i de amerikanske delstatene Iowa, Minnesota, Wisconsin, Illinois, Indiana og Ohio. PARC. Inngangspartiet til PARC i Palo Alto, California. PARC (Palo Alto Research Center), tidligere kalt Xerox PARC, er et forskningssenter som ble grunnlagt av Xerox i Palo Alto, California i 1970, opprinnelig som et forsøk på å dominere fremtidens teknologi innenfor kontorutstyr. Xerox PARC ble etterhvert et av verdens viktigste sentre for forskning på IT og datateknologi, og ble kjent for sine viktige og epokegjørende oppfinnelser som laserskrivere, arbeidsstasjoner, ethernet, postscript, WYSIWYG, det moderne grafiske brukergrensesnittet som ble tatt i bruk av Apple Macintosh, på personlige datamaskiner og på Unix og Unix-liknende systemer, "ubiquitous computing" (en modell for menneske–maskin-interaksjon) og Very-large-scale integration. Xerox lyktes imidlertid aldri selv i å bli en markedsdominerende aktør med sine egne nyvinninger. Innenfor objektorientert programmering bidro Xerox PARC med programmeringsspråkene Smalltalk-72, Smalltalk-76 og Smalltalk-80. I 2002 ble selskapet omdannet til et heleid datterselskap av Xerox, og skiftet navn til PARC. Selskapet har etter dette forsket på konstruksjon av brukergrensesnitt, "sensemaking", "ubiquitous computing", «ren teknologi», elektronikk, innebygde systemer og biomedisinsk teknologi. Historie. I 1969 tok den amerikanske fysikeren Jack Goldman ved Xerox kontakt med Dr. George Pake, en fysiker som var spesialist på kjernemagnetisk resonans og provost fra Washington University in St. Louis for å grunnlegge og finansiere et nytt forskningssenter for selskapet. Dr. Pake valgte Palo Alto, California, som setet for det som skulle bli Xerox PARC. Den lange avstanden fra Xerox hovedkvarteret i New York ga forskerne en større frihet i deres arbeide, og førte videre til noen av deres største forskningsresultater. Frem til midten av 1970-årene ble forskningssenteret primært sponset av NASA, Defense Advanced Research Projects Agency (forskningsprosjektetaten i USAs forsvar) og United States Air Force. I midten av 1970-årene ble Xerox PARC mindre økonomisk avhengige av disse etatene, ved å ansette forskere fra det California-baserte SRI International Augmentation Research Center. Adressen til Xerox Park, 3333 Coyote Hill Road, ble lagt til Stanford Research Park, et område som ble leid av Stanford University. Dette gjorde det mulig for studenter ved universitetet å delta i forskningsprosjekter ved Xerox PARC, og forskere ved senteret samarbeidet med akademiske miljøer i utviklingen av prosjekter som blant annet Internett. Store deler av Xerox PARC's tidlige suksess innenfor IT-bransjen, kom under ledelsen til Robert Taylor som tidligere hadde ledet en IT-avdeling ved ARPA. Robert Taylor var assosiert direktør i årene 1970–1977 og direktør i årene 1977–1983. I 2002 ble Xerox PARC omdannet fra å være en underavdeling av Xerox, til å bli et heleid datterselskap under det nye navnet PARC, som har utviklet og videreutviklet konsepter innenfor vitenskap og næringsliv med støtte av kommersielle sponsorer og oppdragsgivere. I 2004 var Xerox fortsatt selskapets største kunde, men PARC kunngjorde også et mangeårig samarbeid med Fujitsu og innledet forskning innenfor biomedisinsk teknologi i samarbeid med Scripps Research Institute ved La Jolla, California. Antonina do Norte. Antonina do Norte er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Apuiarés. Apuiarés er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Aquiraz. Aquiraz er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Aracati. Aracati er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Aracoiaba. Aracoiaba er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ararendá. Ararendá er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Araripe. Araripe er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Aratuba. Aratuba er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Arneiroz. Arneiroz er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Assaré. Assaré er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Aurora (Ceará). Aurora er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Baixio. Baixio er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Banabuiú. Banabuiú er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Barbalha. Barbalha er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Barreira. Barreira er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Barro. Barro er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Barroquinha. Barroquinha er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Baturité. Baturité er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Beberibe. Beberibe er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Bela Cruz. Bela Cruz er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Boa Viagem. Boa Viagem er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Brejo Santo. Brejo Santo er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Camocim. Camocim er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Det er fødestedet til flypioneren Euclides Pinto Martins. Campos Sales. Campos Sales er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Canindé. Canindé er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Capistrano. Capistrano er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Caridade. Caridade er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Caririaçu. Caririaçu er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Cariré. Cariré er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Cariús. Cariús er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Carnaubal. Carnaubal er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Cascavel (Ceará). Cascavel er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Catarina. Catarina er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Catunda. Catunda er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Caucaia. Caucaia er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil, og ligger like vest for Fortaleza. Kommunen hadde per 2008 326 811 innbyggere. Cedro (Ceará). Cedro er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Chaval. Chaval er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Chorozinho. Chorozinho er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Choró. Choró er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Coreaú. Coreaú er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Crateús. Crateús er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Crato. Crato er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Croatá. Croatá er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Cruz. Cruz er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Deputado Irapuan Pinheiro. Deputado Irapuan Pinheiro er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ererê. Ererê er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Eusébio (Ceará). Eusébio er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Farias Brito. Farias Brito er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Forquilha. Forquilha er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Fortim. Fortim er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Frecheirinha. Frecheirinha er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. General Sampaio. General Sampaio er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Granja. Granja er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Granjeiro. Granjeiro er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Graça. Graça er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Groaíras. Groaíras er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Guaiúba. Guaiúba er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Guaraciaba do Norte. Guaraciaba do Norte er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Guaramiranga. Guaramiranga er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Hidrolândia (Ceará). Hidrolândia er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Horizonte. Horizonte er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ibaretama. Ibaretama er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ibiapina. Ibiapina er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ibicuitinga. Ibicuitinga er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Icapuí. Icapuí er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Icó. Icó er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Iguatu (Ceará). Iguatu er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. 100 meter hekk. 100 meter hekk for kvinner under OL-1996 i Atlanta 100 meter hekk er en løpsøvelse i friidrett, og den korteste hekkeøvelsen som arrangeres utendørs for kvinner. Tilsvarende distanse for herrer er 110 meter hekk. Løperne skal forsere ti 84 centimeter høye hekker i løpet av strekningen. Den første hekken er plassert 13 meter fra startstreken, deretter står hekkene med 8,5 meters avstand, slik at den siste står 10,5 meter før mållinjen. 100 meter hekk har vært med som olympisk øvelse siden 1972 i München. I perioden 1932 til 1968 var den korte hekkdistansen for kvinner under OL 80 meter med åtte 72,6 centimeter høye hekker. Under OL 1968 ble det besluttet å introdusere 100 meter hekk med 84 centimeter høye hekker. Det første internasjonale mesterskapet med distansen var EM-1969 og ble vunnet av Karin Balzer fra Øst-Tyskland. 100 meter hekk inngår som første øvelse i damenes sjukamp. Independência (Ceará). Independência er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ipaporanga. Ipaporanga er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ipaumirim. Ipaumirim er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ipu. Ipu er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ipueiras (Ceará). Ipueiras er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Iracema (Ceará). Iracema er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Irauçuba. Irauçuba er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Itaitinga. Itaitinga er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Itaiçaba. Itaiçaba er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Itapagé. Itapagé er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Itapipoca. Itapipoca er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Itapiúna. Itapiúna er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Itarema. Itarema er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Itatira. Itatira er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Jaguaretama. Jaguaretama er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Jaguaribara. Jaguaribara er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Jaguaribe. Jaguaribe er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Jaguaruana. Jaguaruana er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Jardim (Ceará). Jardim er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Jati. Jati er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Jijoca de Jericoacoara. Jijoca de Jericoacoara er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Juazeiro do Norte. Juazeiro do Norte er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Jucás. Jucás er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Lavras da Mangabeira. Lavras da Mangabeira er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Limoeiro do Norte. Limoeiro do Norte er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Madalena. Madalena er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Maracanaú. Maracanaú er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Maranguape. Maranguape er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Marco. Marco er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Martinópole. Martinópole er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Massapê. Massapê er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Mauriti. Mauriti er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Meruoca. Meruoca er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Milagres (Ceará). Milagres er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Milhã. Milhã er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Miraíma. Miraíma er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Missão Velha. Missão Velha er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Mombaça. Mombaça er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Monsenhor Tabosa. Monsenhor Tabosa er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Morada Nova. Morada Nova er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Moraújo. Moraújo er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Morrinhos (Ceará). Morrinhos er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Mucambo. Mucambo er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Mulungu (Ceará). Mulungu er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Nova Olinda (Ceará). Nova Olinda er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Nova Russas. Nova Russas er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Novo Oriente. Novo Oriente er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ocara. Ocara er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Orós. Orós er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Pacajus. Pacajus er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Pacatuba (Ceará). Pacatuba er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Pacoti. Pacoti er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Pacujá. Pacujá er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Palhano. Palhano er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Palmácia. Palmácia er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Paracuru. Paracuru er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Byen har gode surfeforhold på stranden, og mesteparten av turismen kommer pga dette. Det holdes også forskjellige surfemesterskaper i Paracuru. Byen har kun én bank på de ca 30 000 innbyggerne. Nærmeste storby er Fortaleza, 84 km unna. Paraipaba. Paraipaba er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Parambu. Parambu er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Paramoti. Paramoti er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Pedra Branca (Ceará). Pedra Branca er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Penaforte. Penaforte er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Pentecoste. Pentecoste er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Pereiro. Pereiro er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Pindoretama. Pindoretama er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Piquet Carneiro. Piquet Carneiro er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Pires Ferreira. Pires Ferreira er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Poranga. Poranga er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Porteiras. Porteiras er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Potengi. Potengi er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Potiretama. Potiretama er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Quiterianópolis. Quiterianópolis er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Quixadá. Quixadá er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Quixelô. Quixelô er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Quixeramobim. Quixeramobim er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Quixeré. Quixeré er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Redenção (Ceará). Redenção er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Reriutaba. Reriutaba er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Russas. Russas er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Saboeiro. Saboeiro er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Salitre. Salitre er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Santa Quitéria. Santa Quitéria er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Santana do Acaraú. Santana do Acaraú er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Santana do Cariri. Santana do Cariri er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Senador Pompeu. Senador Pompeu er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Senador Sá. Senador Sá er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Sobral. Sobral er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Solonópole. Solonópole er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. São Benedito. São Benedito er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. São Gonçalo do Amarante (Ceará). São Gonçalo do Amarante er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. São João do Jaguaribe. São João do Jaguaribe er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. São Luís do Curu. São Luís do Curu er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Tabuleiro do Norte. Tabuleiro do Norte er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Tamboril. Tamboril er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Tarrafas. Tarrafas er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Tauá. Tauá er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Tejuçuoca. Tejuçuoca er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Tianguá. Tianguá er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Trairi. Trairi er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Tururu. Tururu er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Ubajara. Ubajara er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Umari. Umari er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Umirim. Umirim er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Uruburetama. Uruburetama er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Uruoca. Uruoca er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Varjota. Varjota er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Viçosa do Ceará. Viçosa do Ceará er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Várzea Alegre. Várzea Alegre er en kommune i delstaten Ceará i nordøstregionen av Brasil. Krigen mot Birger Magnusson. Krigen mot Birger Magnusson (Avsettelseskrig mot Birger) i 1317 til 1319 startet i desember 1317 med det såkalte Nyköpings gjestebud. Der hadde kong Birger Magnusson anholdt og kastet sine brødre, hertugene Erik og Valdemar Magnusson, i et fangehull i slottet Nyköpingshus. Den fremste av hertugenes tilhengerne, Mats Kettilmundsson, organiserte et opprør der han stod i spissen for en løs koalisjon av stormenn som hadde sluttet seg til hertugenes parti tidligere. Opprøret ble en nordisk storkonflikt etter at den danske kongen Erik Menved gikk inn i krigen med militær assistanse for svenskekongen. Etter to år med blodige stridigheter hadde opprørerne jaget kong Birger Magnusson til Danmark. Hertug Eriks sønn Magnus Eriksson ble valgt som Sveriges konge av de svenske stormennene. Birger Magnusson Slaget ved Norrmalm. Slaget ved Norrmalm i desember 1317 var et forsøk av de kongelige styrkene under kong Birger Magnusson på å innta Stockholm som hadde vært utenfor hans kontroll i mange år. Garnisonen i byen under ledelse av stormannen Ingvald Estridsson hadde nektet å åpne portene for sin konge og istedenfor gikk til motangrep på den kongelige hæren som ble slått og fordrevet. Dette slaget forvarslet begynnelsen på et allment opprør av de svenske stormennene mot Sveriges konge som for ettertiden het Krigen mot Birger Magnusson som reaksjon på Nyköpings gjestebud. Norrmalm Terrorangrepet mot Yazidiene i Irak 2007. Terrorangrepet mot Yazidiene i Irak 2007 var et omfattende terrorangrep i Nord-Irak sommeren 2007 rettet mot yazidi-sekten, som er en religiøs minoritet i Irak. Hendelsen fant sted i de to landsbyene Qataniya og Adnaniya (like ved Mosul) der fire koordinerte selvmordsangrep ble utløst den 14. august. Over 500 mennesker ble drept i aksjonen og over 1500 såret, noe som gjør dette til den nest dødligste terror-aksjonen i nyere historie (bare overgått av Terrorangrepet 11. september 2001). Selvmordsbombere i tre lastebiler fulle av sprengstoff og en tankbil kjørte inn i de to landsbyene seint en tirsdag kveld. Angrepene skjedde med noen få minutters mellomrom og var åpenbart koordinerte. Store deler av landsbyene, som ligger i nærheten av den kurdiskdominerte byen Mosul, ble lagt fullstendig i ruiner. Bakgrunn for angrepet. Yazidiene har alltid vært utsatt for forfølgelse fra muslimer, men har vanligvis levd i fred med sine kristne naboer. Den sekteriske volden etter den amerikanske invasjonen har imidlertid også blitt rettet mot yazidiene, spesielt fra arabiske sunniekstremisters side. En ny bølge angrep på yazidier som ble utløst av et æresdrap i april 2007 endret på dette. En 18 år gammel yazidi-kvinne som hadde forelsket seg i en muslim og ble beskyldt for å ha konvertert til islam, rømte til Mosul med sin kjæreste. Hun ble overtalt til å vende tilbake til hjemstedet, men ble der hentet ut av boligen til en yazidiprest og steinet til døde av slektninger. Saken hadde neppe fått så mye oppmerksomhet om ikke henrettelsen var blitt filmet med mobiltelefon og lagt ut på Internett etterpå. Beklagelser fra yazidienes religiøse overhode i Nord-Irak hjalp ingenting, heller ikke det faktum at æresdrap i dette området er et kulturelt og ikke et religiøst fenomen. Hevnen kom bare noen dager etter da 23 yazidier på vei til byen Mosul ble dratt ut av en buss og henrettet av sunnimuslimske ekstremister. Noen dager før bombe-attentatet sendte islamistgruppa "Den islamske stat i Irak" ut løpesedler i Mosulområdet med beskjed om at et angrep på yazidiene var nært forestående fordi yazidi-sekten var «anti-islamsk». Til tross for dette har ingen foreløping tatt på seg ansvaret for terror-aksjonen. Såvel USA som irakiske myndigheter hevder at det var den lokale al-Qaida-lederen Abu Jassam som sto bak ugjerningen. Det bor rundt 100 000 yazidier i Irak. Eksterne lenker. Yazidiene-2007-08-14 Yazidiene-2007-08-14 Krigen mot Magnus Eriksson. Krigen mot Magnus Eriksson i årene 1363 til 1371 ble en av den svenske historiens mørke øyeblikk der de svenske stormennene gjorde opprør mot deres konge Magnus Eriksson og hentet inn en motkonge som de senere utropte til Sveriges konge, Albrekt av Mecklenburg. Med dette opprøret mot det etablerte kongestyret hadde de kastet det svenske ut i en vond tid med skruppelløs maktkamp, krig og oppløsningstendenser kalt «de svenske tilstandene». Krigen om herredømmet over det svenske kongeriket hadde få avbrudd og sluttet ikke før Stockholm var overført til dronning Margretes kontroll i 1398. Magnus Eriksson Autobahn. Autobahn er det tyske ordet for motorvei. "Flertallsform: Autobahnen." Det finnes særskilte krav for at en vei kan bli klassifisert som autobahn, blant annet at strekningen har planskilte kryss, av- og påkjøringsfelt, midtrabatt (midtskille), flere kjørefelt i samme kjøreretning (minst 2) og en viss bredde på kjørefeltene (minst 3,5 meter). Standard. Standarden på både selve veibanen, vedlikehold og nettets utstrekning er relativt høy, men med unntak av strekningene rundt de største byene, er det ingen belysning. Antall kjørefelt varierer vanligvis mellom to og tre i samme kjøreretning avhengig av årsdøgntrafikk (ÅDT) og hvorvidt man er i nærheten av større kryss (f.eks. der to motorveier krysser hverandre). Ved større byer kan det være flere enn tre kjørefelt i samme retning. I motsetning til hva som er vanlig mange andre steder er kjørebanene ofte dekket med betong istedenfor asfalt. Fram til DDRs sammenbrudd i 1990 og gjennom første halvdel av 1990-tallet, var det stor forskjell i kvalitet på veinettet i Vest-Tyskland og DDR. I DDR var det stor mangel på vedlikehold og utbyggingshastigheten var lavere enn på vesttysk side. Tyskland har verdens tredje lengste nett med motorveier etter USA og Kina. Fartsgrenser. Skilt for opphevelse av restriksjoner på fartsgrense. Autobahn i Tyskland var kjent for å ikke ha noen generell hastighetsbegrensning. Store deler av autobahnnettet har allikevel fartsgrense 100-130 t grunnet blant annet stor trafikk, mangel av veiskulder (nødfelt), ujevn kjørebane, korte av- og påkjøringsfelt og relativt lave svingradiuser. Men selv der det er skiltet for opphevelse av restriksjoner på fart, gjelder dette bare for lettere kjøretøy (f.eks. personbiler og motorsykler). Tyngre kjøretøy (f.eks. lastebiler og busser) må følge en generell fartsgrense på 100 km/t eller 80 km/t (for tyngre kjøretøy med tilhenger). På strekningene uten fartsrestriksjoner, er anbefalt hastighet 130 km/t. Ved veiarbeid er fartsgrensen vanligvis satt til 60-80 km/t. Autobahn i Østerrike har generell fartsgrense på 130 km/t, mens de sveitsiske har 120 km/t. Skiltning. Som i Norge har veivisningsskilt hvite bokstaver på en blå bakgrunn, dette gjelder både navn, illustrasjoner (f.eks. piler), veinummer og kryss/avkjørsel-nummer. Alle kryss og avkjørsler er nummerert og skiltet med et tall med en ring rundt. Autobahn er nummerert med et tall (maksimalt tre sifre) og med bokstaven A foran tallet, på skilt vises bare tallet i et rektangel. Større kryss eller høyt trafikkerte avkjørsler er skiltet opptil 2 km i forkant. På en del strekninger nummereres ikke kryss og avkjørsler fra 1 og oppover, men fra et høyere tall. Grunnen til dette er blant annet pågående eller fremtidige utvidelser. Selv om strekningen er en europavei er det ofte at bare A-nummeret som er på skiltet. Kjøring. Forbikjøringsfeltet(ene) skal bare benyttes ved forbikjøring eller ved stor-/saktegående trafikk. På enkelte strekninger benyttes veiskulderen (nødfeltet) som kjørefelt ved stor trafikk. Disse strekningene har da ofte nødlommer i tilfelle motorstopp eller andre uforutsette hendelser. Krigen mot Albrekt av Mecklenburg. Krigen mot Albrekt av Mecklenburg (Striden om Sverige) om herredømmet over Sverige i årene 1388 til 1395 mellom Albrekt av Mecklenburg og dronning Margrete av Danmark og Norge var sluttstriden om de nordiske kongerikene siden 1363. Siden de svenske stormennene hentet den tyske fyrstesønnen til den svenske tronen hadde Norden vært i en kjederekke av kriger og mindre konflikter der arverett stod sentralt i et farlig politisk spill om de tre kroner i Norge, Sverige og Danmark. Etter Margrete Valdemarsdatter ved et ufattelig politisk kupp var utnevnt til «fullmektig frue og til husbonde og rikets formynder» som formelt gjorde henne til en regjerende dronning i 1387 var en storkrig om Sverige uunngåelig. Men de tyske makthaverne i Østersjøsregionen intervenerte og gjorde krigen til en langvarig og smertelig prosess som ikke var sluttført før freden i 1395 og overrekkelsen av Stockholm i 1398. Albrekt av Mecklenburg Krigen om Slesvig. Krigen om Slesvig som varte i årene 1410 til 1435 var en sann nordisk storkonflikt mellom Kalmarunionen som bestod av Danmark, Norge og Sverige og de holstenske grevene av huset Schauenburg støttet av de større hansabyene inkludert Lübeck. Dronning Margrete ble forhindret av et lokalt opprør i Hertugdømmet Slesvig fra å nappe til seg herredømmet gjennom kjøp og pantsetting i 1410. To år senere hadde hun klart å avverge opprøret fra å bli en storkrig, men døde om bord på sitt skip i Flensburg i oktober 1412. Med hennes død stod ingenting i veien for en storkonflikt i 1416 mellom Erik av Pommern og schauenburg-grevene som fikk støtte fra flere nordtyske fyrstene og Hansaen. Ikke før i 1435 var storkonflikten endelig avsluttet med fredsavtalen i Vordingborg. For hanseatene ble deres innblanding i konflikten et tilbakeslag for på Øresund hadde kongen innført den såkalte Øresundtollen. Denne krigen er dessuten en av de meste veldokumenterte fra den nordiske middelalderhistorien formidlet til oss med boken "Erik av Pommern" utgitt av Kr. Erslev i København, 1901. Slesvig Liste over nordiske slag. Nyere tid etter ca.1500. Slag Kelly Carlson. Kelly Lee Carlson (født 17. februar 1976) er en amerikansk skuespiller og modell. Kelly Carlson spiller Kate Triton, kona til John Triton (spilt av John Cena) i den amerikanske filmen "The Marine". Filmen, som ble produsert av WWE Films i 2006, handler om marinesoldaten John Triton som opplever å få sin kone kidnappet av diamanttyver. Triton blir dermed nødt til å redde sin kone fra kidnapperne før noe skjer med henne. Grønlands Kommando. Politi-isbryteren «Sisak IV» på vei ut ifra Upernavik. Grønlands Kommando er en militær enhet på Grønland. Grønlands Kommandos hovedoppgave i fredstid omfatter overvåkning og suverenitetshevdelse. Oppgavene løses i kraft av forsvarets permanente tilstedeværelse i området året rundt, med skip, fly, sledepatruljen Sirius m.m. Enheten ligger i Kangilinnguit (dansk: Grønnedal), i bunnen av Arsukfjorden i Ivittuut kommune. Grønlands Kommando er underlagt Forsvarskommandoen, og sjefen for Grønlands Kommando er direkte underlagt forsvarssjefen. Ut over Grønlands Kommandos mere militære oppgaver løses i tillegg en lang rekke sivile oppgaver. Dette er f.eks. fiskeriinspeksjon, lete- og redningstjeneste, maritim bekjempelse av forurening til sjøs, bistand til politi, toll- og skattevesen, redningsberedskapen, helsevesenet m.fl. Dessuten drives støtte til vitenskabelige aktiviteter, utsending av navigasjonsadvarsler på vegne av Farvandsvæsenet, oppmåling til sjøs og støtte til det grønlandske lokalsamfunnet, der Grønlands Kommando er ansvarlig for legebetjeningen av innbyggerne i Arsuk bygd. Skip og kuttere under Grønlands Kommando brukes dessuten til isbryting i havner og isolerte bygder, så forsyningen av disse kan opprettholdes. Dessuten ivaretas driften av postkontoret 3930 Kangilinnguit, tollfunksjonene i Kangilinnguit på vegne av Grønlands Hjemmestyre, og driften av landingsplassen til helikopterne på vegne av Air Greenland. I spenningsperioder løses prinsipielt de samme oppgaver som i fredstid, men det legges mer vekt på overvåkning og suverenitetshevdelse. I krigstid prioriteres de rent forsvarsmessige oppgaver foran de sivile. Forsvaret av Grønland utføres i samarbeide med allierede styrker. Ekte møll. Ekte møll ("Tineidae") er en artsrik familie av sommerfugler. I motsetning til de fleste andre sommerfugler lever de aller fleste artenes larver ikke på levende planter, men på dødt plante- eller dyremateriale, sopp eller lav. Noen arter kan gjøre stor skade på lagrede matvarer eller på tekstiler, særlig kjent er klesmøll ("Tinea bisselliella") som kan ødelegge klesplagg av ull. Ute i naturen kan ekte møll finnes for eksempel i gamle fuglereir og vepsebol, der de spiser dødt organisk materiale. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn 5 – 50 mm), som oftest grålige eller bleke møll, ofte med en litt matt, silkeaktig glans. Hodet er forholdsvis stort, med oppstående, hårlignende skjell. Sugesnabelen er ganske kort eller helt redusert, de to delene henger bare delvis sammen. Den har aldri skjell ved roten. Labialpalpene er temmelig lange, med stive børster på sidene, det ytterste leddet er flatklemt fra siden. Antennene er temmelig lange og trådformede. Forvingene er lange og smale, i spissen avrundede, med middels lange hårfrynser ytterst. Bakvingene er smale og tilspissede med lange hårfrynser. Beina er middels lange og slanke. Larvene er bleke, forholdsvis lange og slanke med velutviklede bein. De lever ofte i hus laget av silke og rester av det de spiser på. Levevis. Ulikt de fleste andre sommerfugler lever de ekte møllenes larver ikke på levende blomsterplanter. De fleste er generaliserte nedbrytere eller soppetere, noen, spesielt i underfamilien Tineinae, har spesialisert seg på dødt animalsk materiale slik som pels og fjær. I naturen kan man finne dem i gamle fuglereir, musebol eller på sterkt nedbrutte åtsler. Noen, som klesmøllen ("Tineola bisselliella") har utviklet evnen til å fordøye ull, noe som er ganske uvanlig. Noen av disse artene har spredt seg over det meste av Jorden med mennesket. Andre, blant andre Scardiinae, utvikler seg på sopp, særlig kjuker og andre poresopper, blant andre vår største art, den sjeldne "Scardia boletella". Underfamilien Teichobiinae lever på bregner, først som minerere inne i bladene og etter som larven blir større av sporene. Noen arter er levendefødende (dvs. larvene klekkes fra egget før de kommer ut fra moren). Skadedyr. Flere arter, opprinnelig hjemmehørende i varme områder, lever innendørs over mye av Jorden og angriper tekstiler. Den meste kjente er klesmøllen ("Tineola bisselliella"), som særlig før var et meget stort problem fordi den ødelegger ullklær. Den optimale temperaturen for larveutvikling er såpass høy som 25° C, så den skaper mest problemer om klærne blir lagret varmt. Hunnen kan legge opptil 100 knøttsmå, hvite egg, som klekkes etter noen få dager. Den nyklekte larven spinner et rør av silke rundt seg, som ¨verner den mot uttørking. Dette blir etter hvert dekket av rester av fibrene de spiser på, og larvens avføring. Utviklingen fra egg til voksen møll kan ta fra en måned til over et år, avhengig av temperaturen. Larvene kan fordøye keratin i ull, men de kan ikke utvikle seg bare på dette, så de spiser også døde insekter eller annet dødt organisk materiale. Klesmøllen var et større problem før, og er nå forholdsvis uvanlig. Dette skyldes blant annet impregnering av tekstiler med ulike stoffer, økende bruk av syntetiske fibre uten næringsverdi for møllene, og et tørrere klima innendørs. Før var det vanlig å bruke "møllkuler" av naftalen ved lagring av klær, noe som ga klær som hadde vært lagret en karakteristisk lukt. Pelsmøll ("Tinea pellionella") kan finnes utendørs blant annet i gamle fuglereir, men kan også komme inn og gjøre skade på pelsverk og tekstiler. Larvene skilles lett fra klesmøllens larver på at de bærer silkehuset sitt med seg, mens klesmøll-larvenes silkerør henger fast i underlaget. Tapetmøll ("Trichophaga tapetzella") angriper særlig litt grovere tekstiler, for eksempel hestehårs-stopping i gamle møbler, og pelsverk. Den trenger forholdsvis høy fuktighet, og er derfor ikke noe problem i moderne, tørre hus. Kornmøll ("Nemapogon granella") og rugmøll ("Nemapogon variatella") kan gjøre skade på lagret korn. Seelow. Det Sovjetrussiske minnesmerke over de fallene sovjetrussiske soldatene ved Seelow Seelow er en liten tysk by med rundt 6500 innbyggere, beliggende i Brandenburg Byen ligger i dag helt øst i Tyskland, ikke langt fra elven Oder og 16 km vest for grensen til Polen, 20 km øst for Strausberg. Byen og Seelowhøydene omkring er mest kjent for et av de største slagene under avslutningen av andre verdenskrig, da de sovjetiske styrkene under ledelse av Georgij Zjukov vant slaget om Seelowhøydene i dagene 16. – 18. april 1945. Etter store tap på begge sider, åpnet denne seieren veien til Berlin, som ble tatt den 2. mai 1945. Se også. Slaget om Berlin Panserulker. Panserulker (Agonidae) eller panserulkefamilien er en gruppe ulkefisker. Joseph E. Shaw. Joseph E. Shaw (født 1883, død 1963) var en engelsk fotballspiller og manager. Født i Bury Lancashire, så spilte Shaw først for sin lokale klubb Bury FC, og så for Accrington Stanley der han var med på å vinne "Lancashire Combination". Shaw flyttet så sørover til London, og kom til Woolwich Arsenal i 1907. Han debuterte mot Preston North End, 28. september 1907, og ble raskt fast på Arsenallaget. Han var førstevalget som venstre back i de neste syv sesongene. På tross av at klubben tidlig hadde vist gode takter etter opprykket til første divisjon i 1904, med semifinaleplass to ganger i sesongene før Shaw kom til klubben, så ble plasseringene raskt dårligere. Etter en topp med sjetteplass i 1908-09, så startet problemene for Woolwich Arsenal, og laget rykket ned i 1912-13. Shaw ble likevel værende i klubben da de flyttet nordover i London til Highbury, og han var over alt i den siste sesongen (1914–15) før ligaen ble suspendert p.g.a. den første verdenskrig. Han fortsatte med å spille uoffisielle kamper i krigsårene, og da ligaen ble gjenopptatt endret han posisjon til høyre back. I 1919 ble han kaptein på laget, og etterfulgte Percy Sands. På dette tidspunktet var Arsenal tilbake i første divisjon, og Shaw fortsatte å spille til 1922, da var han 38 år. Han spilte sin 300. kamp for Arsenal mot Newcastle United, 23. april 1921, og var den tredje spilleren som gjorde det i klubbens historie (etter Sands og Roddy McEachrane). Totalt spilte han 326 kamper for laget men lagde ikke et eneste mål. Etter at han gav seg som aktiv, ble han først trener for så å ta over som manager for Arsenals reservelag. Etter det uventede dødsfallet til Herbert Chapman i januar 1934, tok Shaw over som midlertidig manager for førstelaget for resten av sesongen. Shaw fortsatte Chapmans gode gjerning og sikret Arsenal ligatittelen i 1933-34, klubbens tredje. Etter at George Allison ble utnevnt til permanent manager den sommeren, gikk Shaw tilbake til stillingen som manager for reservelaget. Shaw ble værende hos Arsenal resten av 1930-tallet og gjennom den andre verdenskrig. Etter at krigen sluttet, var Shaw i en kort periode trener i Chelsea, men returnerte til Arsenal for å bli assistentmanager til Tom Whittaker. Han tjenestegjorde senere som klubbens ambassadør, og trakk seg fra fotballen i 1956, etter 49 år i klubben. Han døde i 1963, 80 år gammel. Et kongerike for en lama. "Keiserens nye stil - Et kongerike for en lama" (engelsk originaltittel: "The Emperor's New Groove") er en amerikansk animasjonsfilm fra 2000, produsert av The Walt Disney Company. Filmen, som er en rølpete familiekomedie med morsomme figurer og en spennende historie, hadde kinopremiere 15. desember 2000 i USA og 9. februar 2001 i Norge. Regien er ved Mark Dindal. De engelske stemmene blir spilt av blant andre David Spade, John Goodman og Eartha Kitt. Musikken først og sist i filmen er laget av Sting. Senere ble også TV-serien Keiserens nye skole laget, hvor keiseren Kuzco er i hovedrollen. I Norge vises den på Disney Channel. Filmens handling. Den handler om den unge og arrogante inka-keiseren Kuzco, den godhjertede bonden Pacha og den maktsjuke rådgiveren Yzmas og deres opplevelser i keiserplasset og den peruanske jungelen. Lotus 1-2-3. Lotus 1-2-3 er et regnearkprogram som ble laget i 1983. Programmet er basert på et tabellignende regneark med linjer og kolonner der man kan skrive inn tekst, tall, formler og funksjoner. Programmet vil da utføre beregninger, ofte i form av matematiske problemer, analysere informasjon, behandle lister og talldata. Lotus 1-2-3 har avanserte matematiske, økonomiske og statistiske funksjoner og dessuten muligheter for å lage makroer. Dette var sannsynligvis det programmet som gjorde næringslivet og andre tallbehandlere klar over fordelene med bruk av PC. Navnet «1-2-3» fikk det fordi det både hadde regneark, grafisk fremstilling av tall og en form for databasebehandling. Lotus 1-2-3 var lenge det mest solgte PC-programmet innen sin sjanger, og beholdt denne plassen til Microsoft Excel ble introdusert. Lesing. Lesing er en ferdighet hvor man tolker bokstaver eller andre skrifttegn for å sette sammen ord og setninger. Å kunne lese regnes i moderne tid i de fleste samfunn som en basiskunnskap som alle forventes å tilegne seg. Like fullt er omkring 17% av verdens befolkning analfabeter, hvilket vil si at de ikke kan lese i det hele tatt eller ikke er funksjonelle lesere. Lesing kan også betegne det å lese noter, og det at man henter ut eller legger inn tekst i en datamaskin. Typer. I tillegg kan en snakke om stillelesning, det vil si å lese «inne i seg», og høytlesning. I antikken var det vanlig å lese høyt, det vil si gi lyd til tegnene, også når en leste for seg selv. Gamle biblioteker var derfor preget av mumling og lyder. Høytlesning ble også brukt for å dele innholdet i brev og bøker med andre. I dag er høytlesning særlig forbundet med å lese for barn eller med opplesninger i radio og lydbøker. Leseferdighet. Lesing er en ferdighet som kan trenes opp. Den er avhengig ikke bare av det tekniske, det å kjenne skrifttegnene og metoden for å sette sammen disse til ord (avkoding), men også kjennskap til vokabularet på språket man leser. Bedring av leseferdighet kommer dermed ikke bare gjennom lesetrening, men også ved at man bygger seg opp et større vokabular i andre sammenhenger. Det er også viktig at leseren tilpasser hastigheten til egne evner, ellers vil forståelsen bli dårligere. Vanlig lesehastighet ligger på 100–200 ord i minuttet ved nærlesing, og 400–700 ved skumlesing. Dersom man ønsker å lære teksten utenat ligger hastigheten gjerne på under 100 ord i minuttet. Denne hastigheten er temmelig konstant så snart man har oppnådd grunnleggende leseferdigheter, såfremt teksten er tilpasset leserens alder. Ved vurdering av en persons leseferdigheter kombinerer man undersøkelse av lesehastighet med undersøkelse av forståelse. I Norge tester man ofte ved hjelp av Carlsten-testen, laget av Carl Thomas Carlsten og Gerd Langeland, som kontrollerer lesehastighet, forståelse og skriveferdigheter. Personer med lav lesehastighet og forståelse kan være lesekyndige i den forstand at de med anstrengelse kan lese det som er nødvendig å komme gjennom, men de kan falle utenfor begrepet «funksjonelle lesere». Personer som lider av dysleksi eller andre lese- og skrivevansker har spesielle problemer i forhold til lesing. For dyslektikere går det i første omgang direkte på forståelse av tegnene og hvordan disse kan settes sammen til ord, mens det ved andre tilstander kan gå f.eks. på evnen til å sette sammen flere ord til setninger. Utstyr. Lesing er avhengig av godt lys og godt nok syn. Dersom lyset er for svakt vil det raskt bli slitsomt å lese, og det er derfor vanlig å ha leselamper på skrivebord og på steder hvor man like å sitte og lese. Man regner gjerne 600 til 800 lux som passende lysnivå. Svært mange er også avhengige av briller når de leser, også om de ved andre aktiviteter klarer seg uten. Svaksynte kan også lese ved hjelp av blindeskrift og syntetisk tale. I tillegg har lydbøker, innspilte opplesninger av populær skjønnlitteratur og annet, blitt svært utbredt, både blant svaksynte, lesesvake og ikke minst travle voksne som kan lytte til bøker mens de reiser eller gjør andre aktiviteter. Allen Woodring. Allen Woodring (født 15. februar 1898, død 15. november 1982) var en amerikansk friidrettsutøver. Under OL 1920 i Antwerpen ble han olympisk mester på 200 meter. Woodring hadde opprinnelig ikke kvalifisert seg til de olympiske lekene, da han bare kom på femte plass i uttaksstevnet. Kort tid før avreisen til Belgia ble det imidlertid en plass ledig, slik at han likevel kunne delta. Etter at utøverne ankom Antwerpen gikk Woodrings løpesko i stykker, og han greide ikke å få tak i nye. Til slutt ble han nødt til å låne et par sko av en annen løper. De gjorde god nytte for seg i 200-meterfinalen, der Woodring slo favoritten Charlie Paddock, som allerede hadde tatt gull på 100 meter. Jackson Scholz. Jackson Volney Scholz (født 15. mars 1897 i Buchanan, Michigan, død 26. oktober 1986) var en amerikansk friidrettsutøver. Han deltok i tre OL (1920, 1924 og 1928). Under OL 1920 i Antwerpen var han med på å vinne gull på 4 x 100 m stafett, sammen med lagkameratene Charles Paddock, Loren Murchison og Morris Kirksey, foran lagene fra Frankrike og Sverige. Under OL 1924 i Paris vant han gull på 200 meter foran amerikaneren Charles Paddock og briten Eric Liddell. I tillegg tok han sølv på 100 meter, slått av briten Harold Abrahams. Han var favoritt til å vinne 200 meter under OL 1928 i Amsterdam, men måtte nøye seg med fjerdeplassen på 200 meter. George Allison. George Allison (født 24. oktober 1883, død 13. mars 1957) var en engelsk fotballjournalist, kringkastingsmann og manager. Født i Darlington, så startet Allison sin karriere som journalist det nordøstlige England før han flyttet til London i 1905. Han ble tilknyttet Woolwich Arsenal som klubben programredaktør, og han fortsatte denne tilknytningen etter at klubben flyttet til Highbury og endret navnet til Arsenal. Han var kommentator for den første FA-cupfinalen som ble sendt direkte på radio, mellom Arsenal og Cardiff City i 1927. Han viste også frem sin allsidighet innen sport ved å assistere BBCs galoppkommentator Meyrick Good, da den første radiooverføringen fra Grand National ble overført en måned tidligere. På dette tidspunktet hadde Allison blitt medlem av Arsenals styre, han var først sekretær i klubben og deretter administrerende direktør. Etter det uventede dødsfallet til Arsenal manager Herbert Chapman i januar 1934, ble Allison utnevnt som ny permanent manager om sommeren samme året. Under ledelse av Chapman og den midlertidige manageren Joe Shaw, hadde Arsenal vunnet ligamesterskapet to år på rad (1932-33 og 1933-34), og Allison sikret et hat-trick med ligaseieren også i 1934-35. Han førte også laget til seier i FA-cupen i 1935-36 og ett nytt ligamesterskap i 1937-38. Allison opptrådte i filmen fra 1939 som ble spilt inn på Arsenal Stadium, Highbury, "The Arsenal Stadium Mystery", hvor han hadde en "talerolle" som seg selv. Blant hans replikker var en han uttalte etter første omgang av kampen: "It's one-nil to the Arsenal. That's the way we like it", en setning som passet inn med et kampresultat (1-0) som laget ofte hadde mange tiår senere. Allison hadde en "fingrene av fatet" holdning til sin rolle som manager, i motsetning til sin forgjenger Chapman. Joe Shaw og Tom Whittaker hadde ansvaret for trening og lagdisiplinen, mens Allison konsentrerte seg om overgangsmarkedet og klubbens forhold til media. Arsenalspilleren Bernard Joy fortalte senere: "Han var taktfull, vennlig og godhjertet. Men han kom til kort når det kom til behandlingen spillere, og han manglet profesjonelle dybden når det kom til kunnskap om spillet". Allisons tilhengere refererte til titlene som ble vunnet under hans ledelse, men mot slutten av 1930-tallet var ikke Arsenal lenger det altvinnende laget som de hadde vært. Allison klarte ikke å erstatte mange av stjernene som var på laget i første halvdel av tiåret, spesielt Alex James. I tiden under den andre verdenskrig var de offisielle turneringene i England suspendert, og etter krigens slutt så hadde mange av de suksessfylte spillerne (som f.eks. Cliff Bastin og Ted Drake) gitt seg med fotballen. Arsenal endte på en skuffende trettendeplass i 1946-47, og Allison som nå var godt oppe i sekstiårene og lei av å lede fotballag, bestemte seg for å tre tilbake og slutte med fotballen. Han døde i 1957 etter flere år med sykdom. Miljøagentene. Miljøagentene er barnas miljøvernorganisasjon. Organisasjonen sprang ut av Norges Naturvernforbund i sin tid, og ble stiftet som Blekkulfs Miljødektektiver i 1992. Organisasjonen fikk sitt nåværende navn sommeren 2006 etter ekstraordinært landsmøte 22. april. Ved inngangen til 2011 hadde organisasjonen omtrent 6000 medlemmer og 25 lokallag. Miljøagentene er en selvstendig organisasjon, og er unik både i norsk og internasjonal sammenheng, ved at de kommuniserer miljø- og klimautfordringer utelukkende til barn. Miljøagentene er en frivillig barneorganisasjon som er partipolitisk og religiøst uavhengig. Organisasjonen arbeider for et samfunn der mennesket vet hva naturen tåler og handler etter det, ønsker et renere miljø og en tryggere framtid for jorden og menneskene som bor på den. Miljøagenter oppdager den fantastiske naturen, utforsker sammenhengen mellom mennesker og natur og utfordrer miljøsinkene. Miljøagentene jobber for at barn skal bli flinkere til å si ifra, og organisasjonen hjelper dem å bli hørt av de voksne. I 2008 ble det klart at Miljøagentene hadde vunnet Reklame for Alvor, som er reklamebransjens årlige dugnad for en sak eller organisasjon. Reklamebyrået Saatchi & Saatchi gikk utviklet det beste konseptet, og i romjulen 2008 ble kampanjen "Ikke sint, bare veldig, veldig skuffet" lansert. Móðuharðindin. Móðuharðindin (på norsk «Den vanskelige tåketiden») var en naturkatastrofe som rammet Island og andre deler av verden i årene 1783–1785 som følge av et voldsomt vulkanutbrudd i Lakisystemet på Island. Den vanskelige tiden begynte ved utbruddet fra Lakivulkanen 8. juni 1783. Dette utbruddet var et at de største i historisk tid, og hadde vidtrekkende konsekvenser for Island. De miljømessige konsekvensene av utbruddet ble merket over store deler av verden på grunn av de meteorologiske forholdene som ble skapt av skyer som besto av svovel og fluor. En beretning fra samtiden er "Eldrig" som ble skrevet av presten Jón Steingrímsson, og ble trykket i 1788. Vulkanen produserte en giftsky som la seg over hele Island, ødela beiteland og forgiftet buskap. Rundt 75 % av all storfe døde, og rundt 10 000 mennesker mistet livet, noe som sto for rundt 21 % av datidens befolkning på øya. Afonso Cláudio. Afonso Cláudio er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Alegre. Alegre er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Alfredo Chaves. Alfredo Chaves er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Alto Rio Novo. Alto Rio Novo er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Anchieta (Espírito Santo). Anchieta er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Apiacá. Apiacá er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Aracruz. Aracruz er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Atilio Vivacqua. Atilio Vivacqua er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Baixo Guandu. Baixo Guandu er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Barra de São Francisco. Barra de São Francisco er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Boa Esperança (Espírito Santo). Boa Esperança er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Bom Jesus do Norte. Bom Jesus do Norte er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Brejetuba. Brejetuba er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Cachoeiro de Itapemirim. Cachoeiro de Itapemirim er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Cachoeiro har ett av de største marmorbruddene i Brasil. Cariacica. Cariacica er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Castelo. Castelo er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Naturhestekraft. Naturhestekraft (effekt), forkortet nat.hk. flertall naturhestekrefter. 1 nat.hk ~75 kgm/s = 0,736 kW Kilde: Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Hestekraft er et gammelt mål for arbeide, fra den tid målinger tilsa at en arbeidshest kunne trekke slik at en vekt på 75 kilogram ble forflyttet en meter opp i løpet av ett sekund. Styrkeangivelsen ble senere brukt som mål for motorkraft, og finnes fortsatt i bil- og motorsykkelannonser. Målemetoden og tankegangen bak, regnes blant fagfolk i dag for upresis, og forsøkes avløst av målene watt og pond, uten at dette har slått gjennom blant reklamefolk og bilinteresserte. Naturhestekraft / naturhestekrefter brukes i energilovgivningen som mål på effekt av vannkraftverk. Grense for krav til konsesjon etter Industrikonsesjonsloven (dvs erverv av eiendoms- eller bruksrett til vannfall) er 4000 nat.hk. dvs. ca 2,9 MW. Erverv over over 20 000 nat.hk. skal forelegges Stortinget. Etter vassdragsreguleringsloven kreves konsesjon for reguleringer som øker vannkraften med minst 500 nat.hk. (et enkelt eller flere vannfall som utnyttes under ett) eller med minst 3000 nat.hk. (hele vassdraget). Reguleringer over 20 000 nat.hk. skal forelegges Stortinget. Colatina. Colatina er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Conceição da Barra. Conceição da Barra er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Conceição do Castelo. Conceição do Castelo er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Divino de São Lourenço. Divino de São Lourenço er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Domingos Martins. Domingos Martins er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Dores do Rio Preto. Dores do Rio Preto er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Ecoporanga. Ecoporanga er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Fundão. Fundão er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Governador Lindenberg. Governador Lindenberg er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Guarapari. Guarapari er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Guaçuí. Guaçuí er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Ibatiba. Ibatiba er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Ibiraçu. Ibiraçu er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Ibitirama. Ibitirama er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Iconha. Iconha er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Irupi. Irupi er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Itaguaçu. Itaguaçu er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Itapemirim. Itapemirim er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Itarana. Itarana er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Iúna. Iúna er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Jaguaré. Jaguaré er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Jerônimo Monteiro. Jerônimo Monteiro er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. João Neiva. João Neiva er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Laranja da Terra. Laranja da Terra er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Linhares. Linhares er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Mantenópolis. Mantenópolis er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Marataízes. Marataízes er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Marechal Floriano. Marechal Floriano er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Marilândia. Marilândia er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Mimoso do Sul. Mimoso do Sul er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Montanha. Montanha er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Mucurici. Mucurici er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Muniz Freire. Muniz Freire er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Muqui. Muqui er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Nova Venécia. Nova Venécia er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Pancas. Pancas er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Pedro Canário. Pedro Canário er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Pinheiros. Pinheiros er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Piúma. Piúma er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Ponto Belo. Ponto Belo er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Presidente Kennedy (Espírito Santo). Presidente Kennedy er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Rio Bananal. Rio Bananal er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Rio Novo do Sul. Rio Novo do Sul er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Brasil Santa Leopoldina. Santa Leopoldina er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Santa Maria de Jetibá. Santa Maria de Jetibá er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Santa Teresa (Espírito Santo). "For artikkelen om den spanske helgenen og dikteren, se Teresa av Ávila" Santa Teresa er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Sooretama. Sooretama er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. São Domingos do Norte. São Domingos do Norte er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. São Gabriel da Palha. São Gabriel da Palha er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. São José do Calçado. São José do Calçado er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. São Mateus. São Mateus er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. São Roque do Canaã. São Roque do Canaã er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Vargem Alta. Vargem Alta er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Venda Nova do Imigrante. Venda Nova do Imigrante er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Viana (Espírito Santo). Viana er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Vila Pavão. Vila Pavão er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Vila Valério. Vila Valério er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Água Doce do Norte. Água Doce do Norte er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Águia Branca. Águia Branca er en kommune i delstaten Espírito Santo i sørøstregionen av Brasil. Amfi Futura. Amfi Futura er et kjøpesenter som ligger på Nordlandet i Kristiansund, og er en del av senterkjeden Amfi. Senteret åpnet 26. oktober 1989, og gjennomgikk en større ombygging i 2007 og 2008. Amfi har to kjøpesenter i Kristiansund, det andre, Amfi Storkaia Brygge, ligger i bysentrumet på Kirkelandet. Amfi Storkaia Brygge. Amfi Storkaia Brygge er et kjøpesenter som ligger midt i Kristiansund sentrum. Senteret åpnet i 2005 og hadde ved oppstarten 51 butikker fordelt på om lag 14 253 kvadratmeter, hvor 10 872 kvadratmeter var utleieareal. Storkaia Brygge er et av to kjøpesentre i Kristiansund som er tilknyttet senterkjeden Amfi, det andre er Amfi Futura som ligger på Løkkemyra på Nordlandet. Amfi Storkaia Brygge med omkringliggende bebyggelse på kaien i Kristiansund. Lillehammer Olympiapark. Lillehammer Olympiapark består av idrettsanlegg benyttet under Vinter-OL 1994 på Lillehammer. Tom Whittaker. Thomas James Whittaker (født 21. juli 1898, død 24. oktober 1956), var en engelsk fotballspiller, trener og manager. Hovedsakelig hos Arsenal Football Club. Whittaker var født ved East Cavalry Baracks, Aldershot, Hampshire, men vokste opp i Newcastle upon Tyne. Han tilbrakte sin tidlige fotballkarriere i det nordøstlige England som ungdomsspiller, samtidig som han utdannet seg som en skipsingeniør. Han fikk senere arbeid som dette hos Hawthorn Leslie & CO i Tyneside. Han gikk senere inn i den britiske hæren i 1917, men skiftet senere over til den britiske marine og spilte også fotball for "Royal Garrison Artillery". Etter å ha tjenestegjort under den første verdenskrig, kom Whittaker til Arsenal i november 1919. Han hadde først posisjonen i det sentrale angrep (centre-forward), men senere spilte han på siden (wing-half). Debuten kom i kampen borte mot West Bromwich Albion den 6. april 1920 med tap 1–0. Han ble senere fast inventar på laget rundt 1920-årene hvor han spilte tilsammen 70 kamper og skåret to mål. Trenerkarrieren. Han var med på et lag fra The Football Association som turnerte i Australia i 1925, og under en kamp i Wollongong fikk han brudd i kneskålen og måtte gi seg med aktiv fotball. Han bestemte seg for å fortsette karrieren innen fotball, og han kom med i Arsenals trenerlag og startet på studier som fysioterapeut. Han ble trener for førstelaget i 1927, under manager Herbert Chapman, og han var da fremdeles yngre enn mange av spillerne på laget. Whittaker hadde en viktig rolle i Chapmans arbeid med å endre systemet for trening og fysioterapi, og spilte dermed en viktig rolle i klubbens suksess på 1930-tallet. Etter manger Chapmans død i 1934, fortsatte Whittaker sitt arbeide, under den nye manageren George Allison, og han ble også trener for den engelske landslaget. Under den andre verdenskrig arbeidet Whittaker først som en ARP–vakt, før han ble pilot i den engelske flyvåpenet, der han etterhvert ble skvadronleder. Han fikk senere ordenen MBA for sin innsats på D-dagen i 1944. Etter krigens slutt i 1945, gikk Whittaker tilbake til sin rolle som trener i Arsenal og etter at Allison gikk av som manager i 1947 ble Whittaker utnevnt som ny manager. Under hans ledelse vant Arsenal ligaen både i 1947-48 og 1952-53 samt FA-cupen i 1949-50. Klubbens suksess avtok for øvrig utover 1950-tallet, mye på grunn av at Whittaker og klubben ikke klarte å signere nye store stjerner. Påkjenningen med å styre hele klubben tok hardt på Whittaker, noe som til slutt fikk en dødelig utgang. Tom Whittaker døde 58 år gammel av et hjerteinfarkt på "University College Hospital" i London den 24. oktober 1956. Whittaker var medlem av Order of the British Empire. Bobby (2006). "Bobby" er en Golden Globe-nominert historisk film fra 2006, skrevet og regissert av Emilio Estevez. Filmen inneholder et stort ensemble av kjente skuespillere, og portretterer et stort antall menneskers liv rundt dagen hvor Robert F. Kennedy ble drept, 5. juni 1968. UD Lanzarote. UD Lanzarote ble stiftet i 1970 og spiller på tredje nivået i spansk fotball (Segunda División B). De holder til i Arrecife og spiller hjemmekampene på Ciudad Deportiva, et stadion med plass til 7000 tilskuere. Lanzarote Lanzarote Kjevik bru. Kjevik bru er ei bjelkebru på riksvei 41 i Kristiansand kommune i Vest-Agder. Brua krysser Topdalselva ved Kristiansand lufthavn, Kjevik. Brua er 180 meter lang, med lengste spenn 40 meter. I alt har brua 5 spenn. Den ble åpnet i 1956. Kjevik bru ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet brua 17. april 2008. Segunda División B. Segunda División B er det tredje nivået i spansk fotball. Segunda Divisón B består av 4 avdelinger med 20 lag i hver. Topp fire fra hver av de fire ligaer går videre til en play-off om hvem som skal rykke opp og erstatte de fire nedrykkere fra Segunda División. Reservelag kan kun delta i denne play-off dersom førstelaget spiller i La Liga. De fire nederste lag i hver av de fire ligaer rykker ned i Tercera División. Segunda División B ble etablert i 1977. Abadia de Goiás. Abadia de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Abadiânia. Abadiânia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Acreúna. Acreúna er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Adelândia. Adelândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Alexânia. Alexânia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Aloândia. Aloândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Alto Horizonte. Alto Horizonte er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Alto Paraíso de Goiás. Alto Paraíso de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Alvorada do Norte. Alvorada do Norte er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Amaralina. Amaralina er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Americano do Brasil. Americano do Brasil er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Amorinópolis. Amorinópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Anhanguera. Anhanguera er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Anicuns. Anicuns er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Aparecida de Goiânia. Aparecida de Goiânia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Eight Below. "Eight Below" er en Walt Disney Pictures-film regissert av Frank Marshall og skrevet av David DiGilio. Filmen ble utgitt i USA i februar 2006 og gikk i Norge rett på DVD. Handling. Jerry Shepard (Paul Walker) lever livet som polarguide for forskergruppen NSF ute i kaldeste Antarktis sammen med sin beste venn Charlie Cooper (Jason Biggs) og hans største lidenskap; sine åtte sledehunder. En dag kommer den berømte romforskeren Dr. Davis McClaren (Bruce Greenwood) til hans base for å finne en stein han er sikker på kom fra planeten Merkur. De finner steinen, men grunnet en kommende storm må de fort tilbake igjen, og det ender med at doktoren brekker beinet, faller gjennom isen og holder på å drukne. De kommer seg tilbake til basen igjen, men Jerry blir helt knust da det viser seg at de ikke kan ta med seg hundene hjem igjen, og at de må la de være igjen i Antarktis. Han prøver deretter å overbevise diverse sjøfolk og flygere om at de må tilbake og hente hundene igjen, men han får avslag, og han skylder på både doktoren, en annen venn, Katie (Moon Bloodgood), og ikke minst seg selv for at hundene måtte bli igjen. Kan hundene overleve lenge nok til at Jerry kan komme tilbake og hente dem? Aparecida do Rio Doce. Aparecida do Rio Doce er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Aporé. Aporé er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Aragarças. Aragarças er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Aragoiânia. Aragoiânia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Araguapaz. Araguapaz er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Araçu. Araçu er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Arenópolis. Arenópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Aruanã. Aruanã er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Aurilândia. Aurilândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Avelinópolis. Avelinópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Baliza. Baliza er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Barro Alto (Goiás). Barro Alto er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Bela Vista de Goiás. Bela Vista de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Brasil Bom Jardim de Goiás. Bom Jardim de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Bom Jesus de Goiás. Bom Jesus de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Bonfinópolis. Bonfinópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Bonópolis. Bonópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Brazabrantes. Brazabrantes er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Britânia. Britânia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Buriti Alegre. Buriti Alegre er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Buriti de Goiás. Buriti de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Buritinópolis. Buritinópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cabeceiras. Cabeceiras er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cachoeira Alta. Cachoeira Alta er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cachoeira Dourada (Goiás). Cachoeira Dourada er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cachoeira de Goiás. Cachoeira de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Caiapônia. Caiapônia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Caldas Novas. Caldas Novas er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Caldazinha. Caldazinha er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Campestre de Goiás. Campestre de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Campinaçu. Campinaçu er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Campinorte. Campinorte er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Thomas Peter Krag. Thomas Peter Krag (født 28. juli 1868 i Kragerø, død 13. januar 1913 i Kristiania) var en norsk lyriker og forfatter, kjent som en av mange Sørlandsforfattere, preget av en melankolsk og drømmende mystikk. Liv. Etter oppvekst i Kristiansand gikk han ved Kristiansand katedralskole (1877) og tok examen artium (1890). Samtidig flyttet familien til Kristiania. Deretter var Krag heltidsforfatter, i lengre perioder bosatt i København, med studieturer til Frankrike, Tyskland og Italia. Han var en av landets bestselgende på 1890-tallet, og romanen "Ada Wilde" (1897) anses som den mest betydelige. Han var sønn av politiker og militæringeniør Peter Rasmus Krag (1825–91) og bror til Vilhelm Krag. Han var gift med forfatteren Iben Nielsen (1901–10) og var far til litteraturkritiker og -forsker Erik Krag. I Wergelandsparken, anlagt av Henrik Wergelands bror, Joseph Frantz Oscar Wergeland, står en byste av Krag laget av Joseph Grimeland (1956). Utgivelser. Listen inkluderer også bidrag til antologier. Campo Alegre de Goiás. Campo Alegre de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Karl Ditlev Rygh. Karl Ditlev Rygh (født i Verdal 1839, død 1915) var en norsk arkeolog, lektor og Høyre-politiker, bror til Evald og Oluf Rygh. Karl Ditlev Rygh studerte historie, latin og oldnorsk og senere navnegransking og forhistorisk arkeologi. Han ble cand. philol. i 1863, og fra 1866 lærer ved Trondheim katedralskole. I 1866 ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og i 1868 ble han valgt inn i direksjonen for trondheimsavdelingen av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Etter broren Olufs død, sto Karl for utgivelsen av de nordenfjeldske bindene av Norske Gaardnavne. Karl Ditlev Rygh ble i 1944 portrettert på Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs medalje. Campo Limpo de Goiás. Campo Limpo de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Campos Belos. Campos Belos er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Campos Verdes. Campos Verdes er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Carmo do Rio Verde. Carmo do Rio Verde er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Castelândia. Castelândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Oddernesbrua. Oddernesbrua er en bro på europavei 18 som går over elva Otra i Kristiansand kommune i Vest-Agder. Broen er 228 meter lang. I eldre tider gikk det bare en bro over Otra i Kristiansand, nemlig Lundsbroa. Det har siden 1970-tallet stått to broer på stedet hvor Oddernesbrua går, mens det i eldre tider gikk ferge over elva her – derav navnet Fergefjellet på vestbredden. Den nye broen ble bygget 1978–1981, som del av moderniseringen av E-18. Det ble da bygget tunnel under Fergefjellet og nedre Baneheia, mens veien på vestbredden tidligere gikk rett ned til Tordenskjoldsgate og Kvadraturen. Også østbredden fikk miljøtunnel under boligområdet Flaten. Catalão. Catalão er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Caturaí. Caturaí er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cavalcante. Cavalcante er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Caçu. Caçu er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Ceres (Goiás). Ceres er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cezarina. Cezarina er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Chapadão do Céu. Chapadão do Céu er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cidade Ocidental. Cidade Ocidental er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cocalzinho de Goiás. Cocalzinho de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Colinas do Sul. Colinas do Sul er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Corumbaíba. Corumbaíba er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Corumbá de Goiás. Corumbá de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cristalina. Cristalina er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cristianópolis. Cristianópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Crixás. Crixás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cromínia. Cromínia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Cumari. Cumari er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Córrego do Ouro. Córrego do Ouro er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Damianópolis. Damianópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Damolândia. Damolândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Davinópolis (Goiás). Davinópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Diorama (Goiás). Diorama er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Divinópolis de Goiás. Divinópolis de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Doverlândia. Doverlândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Edealina. Edealina er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Edéia. Edéia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Estrela do Norte (Goiás). Estrela do Norte er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Faina. Faina er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Fazenda Nova. Fazenda Nova er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Aasta Stene. Aasta Stene (født 1909, død 1961) var en norsk dr. philos. og universitetslektor. Hun var student i 1927 og tok engelsk hovedfag i 1934 med støttefagene norsk og historie. I 1949 ble hun dr. philos. med avhandlingen "English Loan-Words in Modern Norwegian" ("Engelske låneord i moderne Norsk"). Stene var universitetslektor ved Universitetet i Oslo i tidsrommet mellom 1938 til 1961. Hun hadde i vitenskapelig øyemed diverse utenlandsopphold, hvor hun blant annet var i Sverige fra 1924 til 1944 og i England fra 1944 til 1945. Stene var også knyttet til University of Wisconsin i USA i tidsrommet 1945-1946. Hun skrev også artikler i dagspressen og holdt radiokåserier. Stene har også vært medlem av ulike oragnisasjoner som Internasjonal kvinneliga for Fred og Frihet, Yrkekvinners Klubb, Diskusjonsklubben av 1947 og Oslo Kvinnesaksforening. Hun deltok aktivt i frigjøringskampen under krigen, sammen med sin søster Helga Stene. De sto bl.a. bak den såkalte "Foreldreaksjonen", der et stort antall foreldre sendte brev til det da nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet og protesterte mot nazifiseringen av skolen. Aksjonen var godt koordinert, og alle brevene nådde departementet omtrent på samme dag. Etter krigen ble såvel søstrene Stene som mange andre kvinners innsats i motstandskampen fortiet, noe det fortelles om i boka Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner av Kristin Hatledal (Samlaget, 2011). Firminópolis. Firminópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Flores de Goiás. Flores de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Formosa (Goiás). Formosa er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Formoso (Goiás). Formoso er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Gameleira de Goiás. Gameleira de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Goiandira. Goiandira er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Goianira. Goianira er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Goianápolis. Goianápolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Goianésia. Goianésia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Goiatuba. Goiatuba er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Goiás (Goiás). Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Gouvelândia. Gouvelândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Guapó. Guapó er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Guarani de Goiás. Guarani de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Guarinos. Guarinos er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Heitoraí. Heitoraí er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Hidrolina. Hidrolina er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Hidrolândia (Goiás). Hidrolândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Iaciara. Iaciara er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Inaciolândia. Inaciolândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Indiara. Indiara er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Inhumas. Inhumas er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Ipameri. Ipameri er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Ipiranga de Goiás. Ipiranga de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Iporá. Iporá er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Israelândia. Israelândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Itaberaí. Itaberaí er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Itaguari. Itaguari er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Inese. Inese er et kvinnenavn av gresk opprinnelse. Utbredelse. Inese er et svært vanlig navn i Latvia. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Inese i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Itaguaru. Itaguaru er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Itajá (Goiás). Itajá er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Birkeland bru. Birkeland bru ble åpnet 30. august 2006 og ligger nord for Feda i Kvinesdal, Vest-Agder. Brua er 264 meter lang og er en del av europavei 39. Itapaci. Itapaci er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Itapirapuã. Itapirapuã er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Itapuranga. Itapuranga er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Itarumã. Itarumã er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Itauçu. Itauçu er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Itumbiara. Itumbiara er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Ivolândia. Ivolândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Jandaia. Jandaia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Jaraguá. Jaraguá er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Pellworm. Pellworm (dansk "Pelvorm", frisisk "Pälweerm") er den tredje største av De nordfrisiske øyer i Nordsjøen ved kysten av Tyskland. Den er en del av "landkreis" Nordfriesland i delstaten Schleswig-Holstein, og har et areal på 37 km² og om lag 1 100 innbyggere. I middelalderen var Pellworm del av den større øya kalt Strand, som ble delt i flere deler av Burchardiflommen i 1634. Andre rester av Strand er Nordstrand og Halligen. Pellworm har ferjeforbindelse med naboøya Nordstrand, som igjen er forbundet med fastlandet via en vegfylling. Kirker. Pellworm har to kirker. Alte Kirche er også et sjømerke som sees over store områder. Tårnet på kirken falt ned i 1611, men fungerer fremdeles som sjømerke. Orgelet i kirken er bygget av den kjente tyske orgelbyggeren Arp Schnitger. Jataí. Jataí er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Jaupaci. Jaupaci er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Jesúpolis. Jesúpolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Joviânia. Joviânia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Jussara (Goiás). Jussara er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Lagoa Santa (Goiás). Lagoa Santa er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Leopoldo de Bulhões. Leopoldo de Bulhões er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Luziânia. Luziânia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Mairipotaba. Mairipotaba er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Mambaí. Mambaí er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Mara Rosa. Mara Rosa er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Marzagão. Marzagão er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Matrinchã. Matrinchã er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Maurilândia. Maurilândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Mimoso de Goiás. Mimoso de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Minaçu. Minaçu er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Mineiros. Mineiros er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Vestre Aker kammerkor. Vestre Aker kammerkor (VAK) er et kor med rundt 40 medlemmer, som holder til i Oslo. VAK er tilknyttet "Vestre Aker kirke", hvor koret jevnlig deltar på gudstjenester. Koret ble stiftet i 1993 og dirigeres av "Karstein Sigurd Ærø (f. 1961)", som også er kantor i Vestre Aker kirke. Siden starten i 1993 har koret fremført en rekke kirkemusikalske verk, og mange av de store klassikerne. Blant annet H-mollmessen, Johannespasjonen, Juleoratoriet og flere kantater av Bach. Av andre større verker koret har satt opp kan nevnes Mozarts store c-mollmesse, samt «Requiem» av komponister som "Mozart", "Brahms", "Fauré" og "Duruflé". Koret synger også komposisjoner og arrangementer laget av dirigenten Karstein S. Ærø. I 2002 urfremførte koret "Karstein S. Ærøs Juleoratorium" til gode kritikker. Ærø spesialskrev dette til VAK og verket ble spilt inn på CD i 2003, i Vestre Aker kirke, med "Svein Tindberg" som forteller. VAK har også gitt ut CD-en "Norske Folketonebearbeidelser". Denne ble innspilt i Vestre Aker kirke i 1996. Flere av verkene koret har framført de siste årene har vært i samarbeid med musikere fra "Oslo Filharmonien." Koret har også et langvarig samarbeid med sopransolisten Tone Elisabeth Braaten. VAK setter også opp konserter med "lettere" repertoar, og er kjent for sine julekonserter som arrangeres i Vestre Aker kirke under navnet "Hellige Natt", første gang i 2004. I 2010 utgav koret en CD med samme navn med flere av sangene som har stått på repertoaret på disse konsertene. Innspillingen ble gjort i Vestre Aker kirke i mai 2010 med Bjørn Andor Drage (BAD Music) som produsent. I februar 2012 deltok Vestre Aker kammekor på tre framføringer av Mahlers 8. symfoni i Oslo Konserthus. Her deltok Oslo Filharmoniske Orkester, Oslo Filharmoniske Kor, Grex Vocalis, Oslo Domkor, Kammerkoret Nova og Sølvguttene. Dirigent var Jukka-Pekka Saraste. Totalt var det ca 450 utøvere på podiet på disse konsertene. Moiporá. Moiporá er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Monte Alegre de Goiás. Monte Alegre de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Montes Claros de Goiás. Montes Claros de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Montividiu. Montividiu er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Montividiu do Norte. Montividiu do Norte er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Morrinhos (Goiás). Morrinhos er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Morro Agudo de Goiás. Morro Agudo de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Mossâmedes. Mossâmedes er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Mozarlândia. Mozarlândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Mundo Novo (Goiás). Mundo Novo er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Mutunópolis. Mutunópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Nazário. Nazário er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Nerópolis. Nerópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Niquelândia. Niquelândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Nova América. Nova América er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Aurora (Goiás). Nova Aurora er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Crixás. Nova Crixás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Glória. Nova Glória er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Iguaçu de Goiás. Nova Iguaçu de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Roma. Nova Roma er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Veneza (Goiás). Nova Veneza er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Novo Brasil. Novo Brasil er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Novo Gama. Novo Gama er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Novo Planalto. Novo Planalto er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Orizona. Orizona er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Ouro Verde de Goiás. Ouro Verde de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Ouvidor. Ouvidor er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Padre Bernardo. Padre Bernardo er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Palestina de Goiás. Palestina de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Palmeiras de Goiás. Palmeiras de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Palmelo. Palmelo er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Palminópolis. Palminópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Obtectomera. Obtectomera er en monofyletisk gruppe av sommerfugler (Lepidoptera) som omfatter nærmere 5/6 av ordenens kjente arter. De aller fleste velkjente artene hører til her, blant andre dagsommerfuglene. Den dominerende undergruppen er storsommerfugler (Macrolepidoptera) med rundt 115 000 kjente arter. Videre har gruppen Pyraloidea rundt 17 500 kjente arter. De andre fem undergruppene har alle færre enn 1000 beskrevne arter (selv om det er talt over tusen arter av Thyridoidea), og ingen av dem finnes i Norge. Panamá (kommune). Panamá er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Paranaiguara. Paranaiguara er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Paraúna. Paraúna er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Perolândia. Perolândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Petrolina de Goiás. Petrolina de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Pilar de Goiás. Pilar de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Piracanjuba. Piracanjuba er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Piranhas (Goiás). Piranhas er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Pirenópolis. Pirenópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Pires do Rio. Pires do Rio er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Planaltina. Planaltina er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Pontalina. Pontalina er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Porangatu. Porangatu er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Porteirão. Porteirão er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Portelândia. Portelândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Posse. Posse er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Professor Jamil. Professor Jamil er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Quirinópolis. Quirinópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Rialma. Rialma er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Rianápolis. Rianápolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Rio Quente. Rio Quente er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Rio Verde. Rio Verde er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Rubiataba. Rubiataba er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Sanclerlândia. Sanclerlândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Bárbara de Goiás. Santa Bárbara de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Cruz de Goiás. Santa Cruz de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Fé de Goiás. Santa Fé de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Helena de Goiás. Santa Helena de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Isabel (Goiás). Santa Isabel er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Rita do Araguaia. Santa Rita do Araguaia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Rita do Novo Destino. Santa Rita do Novo Destino er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Rosa de Goiás. Santa Rosa de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Tereza de Goiás. Santa Tereza de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Terezinha de Goiás. Santa Terezinha de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santo Antônio da Barra. Santo Antônio da Barra er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santo Antônio de Goiás. Santo Antônio de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Santo Antônio do Descoberto. Santo Antônio do Descoberto er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Peter Rasmus Krag. Peter Rasmus Krag (født 12. mai 1825 i Grong, død 16. april 1891 i Kristiania) var en norsk ingeniørkaptein, veimester og politiker. Hans militære karriere (1844–) ga artilleri- og ingeniør-examen (1847), hvorpå han begynte i Veivesenet med arbeidet på Liabrochauséen (1848). Han var sentral i utbygging av veinettet, stasjonert i Vrådal, Kongsberg, Larvik, Søndeled, Risør, Kragerø og Kristiansand. Under hans kommando ble der bygd veisystemer ved Kongsberg, Larvik-Porsgrunn, Kragerø og omegn, i Telemark, Sæterdalsveiene, Flekkefjord-Sirdal, Kristiansand og omegn, samt broanlegg i Lyngdal og ved Mandal. Hans siste flytting var til Kristiania (1889), etter at Krag ble kommandert til Oscarsborg festning. Krag var sønn til prest og forfatter Hans Peter Schnitler Krag, og bror til landets veidirektør, Hans Hagerup Krag, samt Ole Herman Krag. Han var gift (1850) med Fredrikke Petrine Fyhn (1824–1891) og far til syv, deriblant forfatterne Thomas Peter Krag og Vilhelm Krag. Han er hedret med gatenavnet Kaptein Krags gate i Kristiansand, Senador Canedo. Senador Canedo er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Serranópolis. Serranópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Silvânia. Silvânia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Simolândia. Simolândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. São Domingos (Goiás). São Domingos er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Carl Thomas Carlsten. Carl Thomas Carlsten (født 23. januar 1946) er en norsk spesialpedagog. Han startet sin karriere som lærer og senere logoped. Han avla i 1984 spesialpedagogisk embetseksamen ved Statens spesiallærerhøgskole, og studerte i 1987–1988 ved Center for the Study of Reading ved University of Illinois. Carlsten tok doktorgraden (dr. philos) ved Universitetet i Bergen med avhandlingen "God lesing – God læring. En aksjonsrettet studie av undervisning i fagtekstlesing" i 1999. Han er ansatt i Skien kommune som seniorrådgiver for pedagogisk-psykologisk kontor og er norsk representant for det internasjonale forskningsnettverket Imaginative Educational Research Group IERG. Han er sammen med Gerd Langeland forfatter av den såkalte Carlsten-testen, som brukes for å undersøke leseferdigheter hos barn og ungdom. Carlsten har utgitt flere fagbøker. Han er innehaver av informasjons- og konsultasjonsfirmaet "Thomas Educational Development" og er daglig leder av Skien Øyelegesenter. Carl Thomas Carlsten er honorær konsul for republikken Litauen i Telemark. São Francisco de Goiás. São Francisco de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. São João d'Aliança. São João d'Aliança er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. São João da Paraúna. São João da Paraúna er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. São Luís de Montes Belos. São Luís de Montes Belos er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. São Luíz do Norte. São Luíz do Norte er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. São Miguel do Araguaia. São Miguel do Araguaia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. São Miguel do Passa Quatro. São Miguel do Passa Quatro er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. São Patrício. São Patrício er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. São Simão (Goiás). São Simão er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Sítio d'Abadia. Sítio d'Abadia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Taquaral de Goiás. Taquaral de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Teresina de Goiás. Teresina de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Terezópolis de Goiás. Terezópolis de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Trindade (Goiás). Trindade er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Trombas. Trombas er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Três Ranchos. Três Ranchos er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Turvelândia. Turvelândia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Turvânia. Turvânia er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Uirapuru. Uirapuru er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Uruana. Uruana er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Uruaçu. Uruaçu er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Urutaí. Urutaí er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Valparaíso de Goiás. Valparaíso de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Varjão. Varjão er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Vianópolis. Vianópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Vicentinópolis. Vicentinópolis er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Vila Boa. Vila Boa er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Vila Propício. Vila Propício er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Água Fria de Goiás. Água Fria de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Água Limpa. Água Limpa er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Águas Lindas de Goiás. Águas Lindas de Goiás er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Guaraíta. Guaraíta er en kommune i delstaten Goiás i sentral-vestregionen av Brasil. Torstein Tveito. Torstein Einar Tveito (født 1952) er ordfører i Kviteseid kommune. Han representerer Senterpartiet, som inngikk et valgteknisk samarbeid med KrF ved valget i 2003. Tveito har ledet arbeidet i kommunen med å få økonomien på fote etter at man hadde brukt for mye penger en tidligerer periode og havnet under administrasjon av Fylkesmannen. Han har bakgrunn fra Forsvaret og fra bygg og anlegg. Vigdis Lian. Vigdis Lian (født 29. juni 1951) var direktør ved Norsk filminstitutt i perioden 2002-2008. Hun er adjunkt med fagene norsk, samfunnsfag og filmkunnskap. Lian har jobbet som inntakskonsulent ved Statens filmsentral (1978–87), barnefilmkonsulent ved Norsk kino- og Filmfond (1987–92) og programsjef ved Den norske filmfestivalen i Haugesund (1992–97). Hun ble ansatt ved Norsk filminstitutt i 1997, først som avdelingsdirektør i museumsavdelingen (1997–02), og deretter som øverste leder ved institusjonen frem til 2008. I 2003 var Vigdis Lian konstituert direktør ved Norsk filmutvikling. Lian var medlem av utvalget som i 2006 la fram rapport om organiseringen av de statlige virkemidlene på filmområdet. Dette arbeidet la grunnlaget for Stortingsmelding 22, Filmmeldingen, som er basis for en omfattende omstrukturering av hele den norske, statlige filmbransjen og opprettelsen av en ny filminstitusjon fra 1. april 2008. Vigdis Lian var fungerende prosjektleder for New Nordic Films (Haugesund Int.Filmfest) 2010, og er koordinator for Nordic Co-production Forum 2011. Hun har vært rådgiver for interessorganisasjonen FilmReg (regionale filmfond og -sentra) 2010-2011. Lian er kunstnerisk leder av filmfestivalen Movies on War, som finner sted i Elverum og Rena. Lian har hatt en rekke ledende verv innen norsk og internasjonal kulturbransje, bl.a. medlem av Kringkastingsrådet, styremedlem i avdelingsstyret ved Kunstakademiet (KHIO),i den internasjonale filmarkivorganisasjonen (FIAF),i European Film College i Ebeltoft i Danmark, medlem av den nasjonale Unesco-kommisjonen og styremedlem ved Høgskolen i Lillehammer 2003-2011 i tillegg til styremedlemsskap i KINOKINO 2009-11(varamedlem 2011-) I dag bl.a. styremedlem i SF Norge AS 2008-, styremedlem i CODA (Int. Contemporary Dance festival)2009-,styremedlem i fakultetsstyret for teknologi, kunst og design (TKD) ved Høgskolen i Oslo og Akershus(HiOA),2011- og styremedlem i Film3/Østnorsk Filmsenter 2011- Vigdis Lian er oppnevnt til ny leder av Unescokommisjonen 2008-2012. Lian har fått flere priser. Hun ble i 2006 utnevnt til ridder av Ordenen for kunst og litteratur, det franske kulturdepartementets utmerkelse for verdifull innsats for fransk kunst og kultur. Petter Veum. Petter Veum (1811–1889) fra Fyresdal var en sentral spelemann i Vest-Telemark på 1800-tallet som oppsøkte og videreformidlet «det gamle spelet». Han lærte Fyresdalspel av Knut Trondson (1784–1876) og Gunnar Spilemann (1794–1826). Dessuten videreførte han slåtter etter bl.a. Øystein Langedrag i Seljord, som han satte høyt både som utøver, slåttekilde og læremester. Veum ble særlig oppsøkt av spelemenn fra Setesdal, og slik skulle mange av de gamle teleslåttene komme til Setesdalsbygdene. Både Neri Neset, Knut Heddi og Hallvard Rysstad hadde gode gangarslåtter etter Petter Veum. En springar videreført gjennom Knut Dale fra Tinn i Telemark, bærer navnet "Veumen". Dale fikk lære slåten av Veum rundt 1850. Veum var far til senere Stortingspresident Ivar P. Tveiten. .local. .local er et pseudo-toppnivådomene som brukes av mDNS nettverksprotokoll. Det blir også ofte brukt av administratorer av Microsoft Windows Active Directory-miljøer som toppnivå DNS-domene for et internt bedriftsnettverk som ikke er ment å kunne nås fra verden utenfor. Hvis en datamaskin som kjører Mac OS X ikke er tildelt et domenenavn av DNS-serveren, vil den identifisere seg selv som «"hostname".local». Navnekonflikter kan oppstå hvis Bonjour og/eller Multicast-DNS brukes sammen med et DNS-nettverk med et ".local"-domene. Det anbefales ofte at man i stedet bruker ".internal", og også ".site" som et alternativ til ".local". Se også. local Jack Crayston. William John «Jack» Crayston (født 1910, død 1992) var en engelsk fotballspiller og manager. Født i Grange-over-Sands, Lancashire, og startet sin karriere, i divisjon 3 nord, i Barrow i 1928. Han var der i to sesonger før han flyttet til Bradford (Park Avenue) AFC, der han utviklet seg til en sterk, solid og hodesterk høyre midtbane (right-half). Crayston inntreden blant de beste kom da han ble signert av Arsenal i 1934, og han scoret i sin første obligatoriske kamp i 8-1 seieren over Liverpool FC. Crayston ble en av de faste på laget fra første stund, og var med på å vinne ligamesterskapet i 1935 og 1938 og FA-cupen i 1936. Som med mange av sine medspillere, mistet Crayston det som skulle være hans beste år som fotballspiller p.g.a. den andre verdenskrig. Han gikk inn i flyvåpenet, og spilte litt "krigstidsfotball". Han pådro seg en alvorlig kneskade i en kamp mot West Ham United i 1943, og måtte slutte som aktiv spiller. Han spilte totalt 207 kamper (168 i ligaen) og lagde 17 mål (16 i ligaen). Han fikk også spille åtte kamper for det engelske landslaget i perioden 1935-1937, med en målscoring. Etter hans for tidlige avslutning av karrieren og demobiliseringen fra RAF, begynte Crayston som trener, og i 1947 ble han assistenten til den nye Arsenalmanageren Tom Whittaker. Etter Whittakers tidlige død i 1956, tok Crayston over som manager. Hans managertid var kort og uten suksess, p.g.a. vanskeligheter med å skaffe nye spillere så gikk det dårligere med laget. I 1957-58 kom Arsenal på tolvte plass (den dårligste plassering på 38 år) og de gikk på et ydmykende cup tap mot Northampton Town. Desillusjonert, så trakk han seg som manager i mai 1958. Han tok over styringen av Doncaster Rovers et par måneder senere, en stilling han beholdt til han sluttet med fotball i 1961. Han døde i 1992, 82 år gammel. Tine Rustad Kristiansen. Tine Rustad Kristiansen (født 12. februar 1980) er en norsk håndballspiller som spiller for Larvik HK. Hun har tidligere spilt for Fjellhammer IL. Hun er også tvillingsøsteren til Kine Kristiansen, som spiller for Nordstrand IF. Kristiansen har 43 landskamper for Norge og har scoret 52 mål (pr. 31.12.11). Hun har utviklet seg voldsomt etter at hun kom til Larvik etter 2001/2002, og var i 06/07-sesongen en av de beste utespillerene i klubben. Kristiansen er utdannet diplomøkonom fra BI og arbeider som kundebehandler i DnB NOR. Hun er bosatt i Sandefjord, men kommer egentlig fra Lørenskog. Cassino. Cassino er en kommune i Frosinone i sørenden av regionen Lazio i Italia. Kjempingen under slaget om Monte Cassino under andre verdenskrig ble den gamle byen nesten helt ødelagt, men den ble gjenoppbygd relativt raskt. Sekkspinnere. Sekkspinnere (Psychidae) er en familie av sommerfugler. Man ser sjelden de voksne insektene, som er ganske kortlivede, derimot er larvene oppsiktsvekkende. De lever i hus av silke og planterester, på samme måte som vårfluelarver under vann. Hos mange arter utvikler hunnene aldri vinger, bein og antenner, og forlater aldri larvehuset, der de sitter og sender ut feromoner for å tiltrekke de flygende hannene. Utseende. Hannene er små til ganske store (vingespenn 8 – 56 mm), som oftest kraftig bygde sommerfugler. Kroppen er spoleformet, hodet forholdsvis lite, ofte med kraftige, fjærformede antenner. Munndelene er sterkt redusert og ikke funksjonelle. Vingene er temmelig brede, forvingene avrundet trekantede. De er vanligvis ensfarget mørke, og sparsomt skjellkledte, i tillegg er de kledt med fine hår. Bakvingene er brede og avrundede. Hos noen arter ligner hunnen hannen, bortsett fra at antennene ikke er bredt fjærformede, men oftere er hunnen larvelignende (larviform), uten godt utviklede vinger, bein, antenner eller munndeler. Den er også vanligvis betydelig større enn hannen. Larvene lever i hus av silke og jord eller plantedeler, på samme måten som mange vårfluer. Formen på huset er gjerne karakteristisk for den enkelte arten, og de er ofte lettere å bestemme ut fra larvehusene enn ut fra voksne individer. Husene er vanligvis mer eller mindre sekkformet eller sylindriske, men kan ha annen form, for eksempel sneglehus-formede. Levevis. Larvene har ofte et vidt spekter av mulige vertsplanter, og spesialiserer seg ikke på noen få. De kan være ganske tallrike. Larven bærer huset med seg, når den hviler eller skal forvandle seg til en puppe, spinner den det fast til underlaget. Huset gir utmerket kamuflasje mot fugler og andre rovdyr. Husene kan bli opptil 15 cm lange for enkelte tropiske arter. Huset har to åpninger, en i toppen der larven stikker ut forkroppen for å ete, en i bunnen der den slipper ned avføringen, og der den voksne sommerfuglen klekkes. Larveutviklingen kan ta flere år. Hunnene forlater gjern aldri larvehuset, men sitter der og skiller ut feromoner som tiltrekker seg hannene, som flyr om natten. Hunnen sparer ressurser ved å ikke utvikle «voksne» organer og kan dermed bruke mer på eggproduksjon; eggantallet kan dermed være meget høyt, i alle fall 1500 for en enkelt hunn. Hos noen arter legger ikke hunnen eggene før hun dør, men de nye larvene klekkes fra hunnens døde kropp. Vanligvis er de nyklekte larvene bladminerere en tid, før de spinner larvehus. Noen arter kan være parthenogenetiske, dvs. at hunnene legger egg uten befruktning og hanner finnes ikke eller bare sjelden. Et eksempel er den europeiske arten "Thyridopteryx ephemeraeformis", som bygger sneglehus-formede larvehus av jordpartikler. Vanligvis finner man bare parthenogenetiske hunner som aldri forlater larvehusene, men vingede hanner forekommer av og til. Skadedyr. Sekkspinnerne er ikke regnet som alvorlige skadegjørere, men noen arter kan gjøre en del skade på frukttrær (appelsin) og skogstrær (f.eks. akasie, furu) dersom de er særlig tallrike. Mat. Larvene av arten "Debarrea malagassa", lokalt kjent som fangalabola, blir samlet inn og brukt til menneskeføde på Madagaskar. Afonso Cunha. Afonso Cunha er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Alcântara. Alcântara er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Aldeias Altas. Aldeias Altas er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Altamira do Maranhão. Altamira do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Alto Alegre do Maranhão. Alto Alegre do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Alto Alegre do Pindaré. Alto Alegre do Pindaré er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Alto Parnaíba. Alto Parnaíba er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Amapá do Maranhão. Amapá do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Amarante do Maranhão. Amarante do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Anajatuba. Anajatuba er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Anapurus. Anapurus er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Apicum-Açu. Apicum-Açu er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Araguanã (Maranhão). Araguanã er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Araioses. Araioses er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Arame. Arame er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Arari. Arari er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Axixá. Axixá er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Açailândia. Açailândia er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Bacabal. Bacabal er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Willing. Willing er en kjølbåt som ble konstruert av norske Jan H. Linge i 1975 og ble bygget i Søgne frem til 1982. Båten er konstruert som en familie tur- og havseiler, og er derfor underrigget sett med dagens øyne. Likevel ble den konstruert innenfor det da gjeldende handicap-systemet IOR, hvor båten målte som en halv-tonner. Fram til midten av 1980-årene ble willingen seilt aktivt i regattaer i Norge og i Skagerrak, men den ble aldri seilt i internasjonale regatter. Båten er romslig for sin tid med køye- og sitteplass til ni personer. Willingen er sjøsterk, og flere willinger er blitt seilt over Atlanterhavet. Bacabeira. Bacabeira er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Bacuri. Bacuri er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Bacurituba. Bacurituba er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Balsas (Maranhão). Balsas er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Barra do Corda. Barra do Corda er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Barreirinhas. Barreirinhas er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Barão de Grajaú. Barão de Grajaú er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Bela Vista do Maranhão. Bela Vista do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Belágua. Belágua er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Benedito Leite. Benedito Leite er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Bequimão. Bequimão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Bernardo do Mearim. Bernardo do Mearim er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Boa Vista do Gurupi. Boa Vista do Gurupi er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Bom Jardim (Maranhão). Bom Jardim er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Bom Jesus das Selvas. Bom Jesus das Selvas er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Bom Lugar. Bom Lugar er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Brejo. Brejo er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Brejo de Areia. Brejo de Areia er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Buriti. Buriti er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Buriti Bravo. Buriti Bravo er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Iran Air Flight 655. USS Vincennes nedskytning av det iranske passasjerflyet Iran Air Flight 655 var en hendelse i den Persiske Gulf der det amerikanske krigsskipet USS Vincennes 3. juli 1988 skjøt ned et iransk Airbus-passasjerfly. Alle de 290 ombord mistet livet, inkludert 38 ikke-iranere og 66 barn. Flyet ble truffet av to missiler avfyrt fra det amerikanske marinefartøyet. Det var sammenstøt mellom amerikanske og iranske styrker i området like før nedskytningen fant sted. To iranske kanonbåter ble senket og en skadet. USA beklaget nedskytningen, men hevdet samtidig at den skjedde i selvforsvar. Kommandanten ombord på Vincennes, William C. Rogers, trodde hans skip var i ferd med å bli angrepet av jagerfly, og avfyrte missilene for å forsvare seg, ble det fremholdt. Iran betegnet nedskytningen som en massakre av uskyldige passasjerer og truet USA med full krig. Ulykke eller bevisst handling? "Vincennes" under en øvelse i 1987 USS Vincennes var utstyrt med det mest moderne elektroniske utstyr, og spørsmålet ble etter nedskytningen var om det overhodet var mulig å forveksle det iranske passasjerflyet, som var av typen Airbus, med en militært jagerfly. Den amerikanske regjeringen nedsatte en granskningskommisjon, som kom til at nedskytningen skyldtes menneskelig svikt. Radarsystemet i Vincennes hadde virket som det skulle. Få uker etter nedskytningen uttalte daværende visepresident George H.W. Bush at han aldri ville beklage hendelsen på vegne av USA, uansett hva fakta måtte være ("I will never apologize for the United States of America — I don’t care what the facts are"). Vitnebeskrivelser har i ettertid beskrevet kaptein William C. Rogers som overivrig og for aggressiv i forhold til oppdrag han hadde i Gulf-området på den tiden. Flere har pekt på at det kunne være årsaken, eller en medvirkende årsak til nedskytningen. USS "Vincennes" (CG-49) returnerer til San Diego i oktober 1988. Etterspill. I 1996 gikk USA med på å betale erstatning til ofrene på tilsammen $61,8 millioner, men ikke for flyet som hadde en verdi på $30 millioner. Samtidig understreket amerikanske myndigheter at de ikke hadde noe ansvar for nedskytningen. USA har fastholdt at nedskytningen var en ulykke, mens Iran på sin side fastholder at det var en bevisst handling. Buriticupu. Buriticupu er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Buritirana. Buritirana er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Cachoeira Grande. Cachoeira Grande er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Cajapió. Cajapió er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Cajari. Cajari er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Campestre do Maranhão. Campestre do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Cantanhede. Cantanhede er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Capinzal do Norte. Capinzal do Norte er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Carolina (Maranhão). Carolina er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Carutapera. Carutapera er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Caxias. Caxias er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Cedral (Maranhão). Cedral er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Central do Maranhão. Central do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Centro Novo do Maranhão. Centro Novo do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Centro do Guilherme. Centro do Guilherme er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Chapadinha. Chapadinha er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Cidelândia. Cidelândia er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Codó. Codó er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Coelho Neto. Coelho Neto er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Colinas (Maranhão). Colinas er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Conceição do Lago-Açu. Conceição do Lago-Açu er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Coroatá. Coroatá er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Cururupu. Cururupu er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Cândido Mendes. Cândido Mendes er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Davinópolis (Maranhão). Davinópolis er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Dom Pedro. Dom Pedro er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Duque Bacelar. Duque Bacelar er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Gamlebylinjen. Gamlebylinjen, egentlig Oslolinjen, er trikkeforbindelsen mellom Stortorvet og Oslo hospital i Gamlebyen – eller Oslo som var det formelle navnet på Gamlebyen før 1925. Linjen ble opprettet 1875 som en av hovedstadens fire første sporveier. Oslolinjens sporvogner snudde ved Botsfengselet, like før krysset Grønlandsleiret – Schweigaards gate, men allerede i 1878 ble skinnegangen forlenget inn i Oslo gate til St. Halvards plass, og i 1899 til Oslo hospital. I dag er denne historiske trikkelinjen nedleggingstruet. Avvikles den slik man i ulike sammenhenger har tatt til orde for, vil det bli den største nedleggelse av en trikkelinje i Oslo siden 1960-tallet. Historikk. I 1874 bestemte man seg for å bygge sporvei i hovedstaden. Året etter ble det besluttet at man skulle legge ut skinner på gateplanen i fire linjer. Linjene ble bygd av Kristiania Sporveisselskab, og formelt åpnet 6. oktober 1875 som hestesporveier. Tre av linjene hadde utgangspunkt i Stortorvet: Homansbylinjen, Vestbanelinjen og Oslolinjen. Den fjerde pendlet mellom Homansbyen og Vestbanen. Denne ble imidlertid nedlagt etter under to uker. Av byens første trikkelinjer, var det kun Oslolinja som gikk øtover. Den fulgte Brugata - Grønland - Grønlandsleiret til Botsfengslet – den opprinnelige endeholdeplassen i øst. I 1878 ble Oslolinjen videreført sørover Oslo gate til St. Halvards plass, og i 1899 videre til Oslo hospital. Oslolinjen var den siste av hovedstadens sporveier som ble trafikkert av hestesporvogn. 22. januar 1900 gikk den siste sporvogn trukket av hest til Gamlebyen. I overgangen til elektrisk drift ble navnet endret fra "Hestesporvognen" til "Grønntrikken". Oslolinjen fikk samme året sidelinjer til Kampen og Vålerenga, sistnevnte svingte østover og oppover Schweigaards gate – Strømsveien. I 1917 ble Oslolinjen tilkoplet Ekebergbanen – en forstadsbane mellom Oslo hospital og Sæter bygd av det private sporveisselskapet AS Ekebergbanen. Ekebergbanen ble formelt åpnet 1. juli 1917. AS Ekebergbanens vogner, de såkalte "vikingskipene", inntok nå Oslolinjen sammen med vognene fra Kampen og Vålerenga. Vålerengalinjen ble forlenget til Etterstad med Helsfyr i 1923. På Helsfyr var det overgang til Østensjøbanen. Ved årsskiftet 1924/25 ble hovedstadens navn endret fra Kristiania til Oslo. Det gamle Oslo fikk da navnet Gamlebyen, og etter den tid er det vel mest korrekt å omtale Oslolinjen som Gamlebylinjen. I 1957 ble nedre del av Gamlebylinjen splittet – ved Grønlandsleiret/Oslo gate x Schweigaards gate. Gamlebylinjen fantes nå i to varianter: den gamle over Brugata – Grønland – Grønlandsleiret, og den nye over Jernbanetorget – Biskop Gunnerus gate – Schweigaards gate. Bakgrunnen for den nye skinnegangen var behov for økt effektivitet for trikkene som trafikkerte mellom sentrum og østover via Helsfyr (forløperne til de østlige t-banelinjene). Mellom 1957 og noe ut i 1960 gikk Ekebergtrikken og Vålerengatrikken over Grønlandstraseen, mens trikkene via Helsfyr gikk rett fram i Schweigaards gate. Så kom året 1960 da Bystyret, mot 1 stemme, vedtok å legge ned all sporveisdrift i Oslo. Ledelsen i Oslo sporveier var den ivrigste pådriveren bak vedtaket. Skinnegangen over Grønland ble fjernet i 1960 samme år som trikkelinjen til Kampen ble lagt ned. Ekebergtrikken og Vålerengtrikken ble opprettholdt med trasé Schweigaards gate. I 1968 ble også Vålerengatrikken nedlagt. Trikken over Ekebergbanen ble imidlertid videreført, og dermed også Gamlebylinjen. Nedleggelse? Ruter går inn for at trikkene som i dag kjører Gamlebylinjen flyttes til Bjørvikalinjen – den planlagte trikkelinjen over Dronning Eufemias gate. De ser i den forbindelse for seg at Schweigaards gate – Oslo gate nord avvikles som trikketrasé. Dette betyr at Gamlebylinjen nedlegges. Planen er at Schweigaards gate skal utvikles som bussgate inklusive gateterminal for buss utenfor Bussterminalen Grønland. Det er ikke gjort politisk vedtak om at skinnegangen i Schweigaards gate – Oslo gate nord skal fjernes. Det er heller ikke gjort politisk vedtak om hvor trikkelinjen i Dronning Eufemias gate skal videreføres. Ruter As, Samferdselsetaten i Oslo og Statens vegvesen ser likevel ut til å ta en løsning med sammenkopling mellom Bjørvikalinjen og Ekebergbanen via Bispegata – Oslo torg (Bispegata x Oslo gate) for gitt – dette til tross for at det er andre vel så gode alternativer for en videreføring av trikken i Dronning Eufemias gate. Både Lohavngata og Kong Håkon 5.s gate er fremholdt som videreføringsmuligheter. Dersom alliansen Ruter – Samferdselsetaten – Statens vegvesen står fast ved sitt syn, og får politisk gjennomslag, vil skinnegangen i Schweigaards gate fjernes rundt midten av 2010-tallet. En eventuell fjerning er styrt av byggingen i Bjørvika og ferdigstillingen av den tenkte koplingen mellom Bjørvikalinjen og Ekebergbanen på Oslo torg. Foreløpig målsetning for ferdigstillelse er 2014/2015, men begge disse prosjektene har varslet forsinkelser. Gamlebylinjen med historiske traséer. 350px Esperantinópolis. Esperantinópolis er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Estreito. Estreito er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Feira Nova do Maranhão. Feira Nova do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Fernando Falcão. Fernando Falcão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Formosa da Serra Negra. Formosa da Serra Negra er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Fortaleza dos Nogueiras. Fortaleza dos Nogueiras er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Fortuna (Maranhão). Fortuna er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Godofredo Viana. Godofredo Viana er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Gonçalves Dias. Gonçalves Dias er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Governador Archer. Governador Archer er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Governador Edison Lobão. Governador Edison Lobão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Governador Eugênio Barros. Governador Eugênio Barros er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Governador Luiz Rocha. Governador Luiz Rocha er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Governador Newton Bello. Governador Newton Bello er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Governador Nunes Freire. Governador Nunes Freire er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Grajaú. Grajaú er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Graça Aranha. Graça Aranha er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Guimarães (Maranhão). Guimarães er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Humberto de Campos. Humberto de Campos er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Icatu. Icatu er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Igarapé Grande. Igarapé Grande er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Igarapé do Meio. Igarapé do Meio er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Imperatriz. Imperatriz er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Itaipava do Grajaú. Itaipava do Grajaú er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Itapecuru Mirim. Itapecuru Mirim er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Itinga do Maranhão. Itinga do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Jatobá (Maranhão). Jatobá er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Jenipapo dos Vieiras. Jenipapo dos Vieiras er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Joselândia. Joselândia er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. João Lisboa. João Lisboa er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Junco do Maranhão. Junco do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Lago Verde. Lago Verde er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Lago da Pedra. Lago da Pedra er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Grinde. Grinde er en modell kjølbåt, det vil si en seilbåt med kjøl, som ble konstruert i 1974 av dansken Peter Brunn. Den brede spissgatteren er i familie med de mindre Marsvin – 22' (dansk for Nise) og Spekkhugger – 24' og den større Kaskelot – 34'. Konstruktøren hentet inspirasjon til både navn og form fra hvalene, blant annet grindhvalen, og grinden omtales ofte som funksjonalistisk vakker. Lago do Junco. Lago do Junco er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Lago dos Rodrigues. Lago dos Rodrigues er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Lagoa Grande do Maranhão. Lagoa Grande do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Lagoa do Mato. Lagoa do Mato er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Lajeado Novo. Lajeado Novo er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Lima Campos. Lima Campos er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Loreto (Maranhão). Loreto er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Luís Domingues. Luís Domingues er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Magalhães de Almeida. Magalhães de Almeida er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Maracaçumé. Maracaçumé er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Marajá do Sena. Marajá do Sena er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Maranhãozinho. Maranhãozinho er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Mata Roma. Mata Roma er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Matinha. Matinha er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Matões. Matões er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Matões do Norte. Matões do Norte er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Milagres do Maranhão. Milagres do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Mirador (Maranhão). Mirador er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Miranda do Norte. Miranda do Norte er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Sandfloeggi. Sandfloeggi eller Sandfloegga er et 1721 moh. høyt fjell som ligger i Odda kommune og er høyeste fjell på Norges største høyfjellsvidde Hardangervidda hvis en ikke regner med Hardangerjøkulen og Folarskardnuten. Sandfloeggi er sammen med Nupmassivet i sør ganske utpreget fjellmassiv på den ellers langstrakte, flate vidden. Hardangervidda ligger i gjennomsnitt på 1200 moh., men i sørvest ved Sandfloeggi er terrenget mer kupert og mer fjell. Fra toppen kan man se ut over hele Hardangervidda, Hårteigen (1690 moh.) i nord, Hallingskarvet (1933 moh.) i nordøst, Gaustatoppen (1883 moh.) i sørøst og ut mot Folgefonna (1662 moh.) i vest. Mange tror at Hårteigen er den høyeste på Hardangervidda, da den er kanskje mer kjent og mer utpreget for vandrere på vidda, men det er den altså ikke. Sandfloeggi er i likhet med Hårteigen delt inn i tre etasjer av bergarter. Underst er det grunnfjell-granitt, ovenfor ligger metamorfe sedimentbergarter, og øverst danner den harde gneisen de bratte stupene i nordøst. Adkomst. De fleste bestiger Sandfloeggi vinterstid på ski fra Haukeliseter, dermed å følge kvistet løype Mannevatn. Så går man opp til Holmasjøen og passerer den (hvis isen er trygg). Eventuell rute videre er opp fra Sandflotjønna. Sommerstid tas ruta vanligvis på østsiden av tjønna. Etter bestigning kan man velge å gå tilbake til Haukeliseter eller dra videre mot Hellevassbu eller Middalsbu. Sommerstid er det lettest å bestige toppen fra Middalsbu og følge Trossovdalen opp på toppen, på platået er det to "breer", men disse er stort sett ufarlige å gå på. Montes Altos. Montes Altos er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Monção. Monção er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Morros. Morros er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Nina Rodrigues. Nina Rodrigues er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Nova Colinas. Nova Colinas er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Nova Iorque. Nova Iorque er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Nova Olinda do Maranhão. Nova Olinda do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Olho d'Água das Cunhãs. Olho d'Água das Cunhãs er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Olinda Nova do Maranhão. Olinda Nova do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Palmeirândia. Palmeirândia er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Paraibano. Paraibano er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Parnarama. Parnarama er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Passagem Franca. Passagem Franca er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Pastos Bons. Pastos Bons er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Paulino Neves. Paulino Neves er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Paulo Ramos. Paulo Ramos er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Paço do Lumiar. Paço do Lumiar er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Pedreiras. Pedreiras er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Pedro do Rosário. Pedro do Rosário er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Penalva. Penalva er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Peri Mirim. Peri Mirim er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Peritoró. Peritoró er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Pindaré-Mirim. Pindaré-Mirim er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Pinheiro. Pinheiro er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Pio XII. Pio XII er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Pirapemas. Pirapemas er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Porto Franco. Porto Franco er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Porto Rico do Maranhão. Porto Rico do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Poção de Pedras. Poção de Pedras er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Presidente Dutra (Maranhão). Presidente Dutra er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Presidente Juscelino (Maranhão). Presidente Juscelino er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Presidente Médici (Maranhão). Presidente Médici er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. The American Ballet. The American Ballet ble dannet av The School of American Ballet som Kistein og E.M.M. Warburg hadde grunnlagt sammen med George Balanchine og V. Dimitrev i slutten av 1933. The School of American Ballet åpnet januar 1934 i New York. Det ble holdt studentforestilling juni 1934 i White Plains, N. Y. Den 1. mars 1934 ble der startet en to-ukers sesong i New York Adelphi Theatre. Programmet bød på 7 balletter, alle av Balanchine: "Alma Mater", "Dreams", "Reminiscences", "Serenade", "Transcendence", "Mozartiana", og "Errante". Blant danserne var Boris Caccialanza, Lyon, Dollar og Loring med Geva og Haakon som gjesteartister. Etter en kort turné i det nord-østlige USA sluttet kompaniet seg til Metropolitan Opera House høsten 1935 som fast ensemble, forsterket med flere dansere som Vilzak som førstedanser, Moore, H. E. Christensen og E. Hawkins. I ballettkompaniets første New York-sesong skapte Balanchine "The Bat" (basert på Strauss' "Die Fledermaus"), og koreograferte operaballetter. Det var helt fra starten av nokså anstrengt forhold mellom den tradisjonelt orienterte operaledelsen og den ambisiøse unge ballettdirektøren. Våren 1936 regisserte Balanchine Gluck's opera "Orpheus und Euredike" og forviste operasangerne til orkestergraven i en høyst kontroversiell oppsetning. The American Ballet nådde klimaks i det følgende år da Metropolitan Opera arrangerte en Stravinskij-festival med Stravinskij selv som dirigent for sin tredje ballett "Apollon Musagéte", hadde premiére på "Jeu de Cartes" og "La Baiser de les Fée" – alle i Balanchines koreografi. Våren 1938 bragte det meget omtalte brudd mellom Metropolitan Opera og The American Ballet Theatre som var ute av virksomhet i tre år. I denne tiden organiserte Kischstein en mindre gruppe med en annen målsetting (men med hovedsakelig de samme dansere) og kalte den Balleting Caravan. På invitasjon fra Nelson A. Rockefeller ble The American Ballet Theatre igjen samlet til en søramerikansk goodwill-tur fra juni til november i en rekke latinamerikanske land. Balanchine var kunstnerisk direktør og blant danserne var Marie-Jeanne, Caccilanza, Tompkins, L. Christensen, Dollar, Bolender, Kriza, Magellanes, Solov og Taras. Repertoaret besto av Ballet "Imperial", "Juke Box", "Pastorale", "Concerto Barocco", "The Bat", "Billy the Kid", "Charade", "Time Table", Filling Stion, "Errante" og "Apollon Musagete". Etter tilbakekomsten til USA ble The American Ballet Theatre oppløst. Kirschtein og Balanchine grunnla da Ballet Society 1946 som ble opphavet til New York City Ballet i 1948. Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet", Horst Koegler (14. okt. 1982) (Oxford Paperback Reference). Presidente Sarney. Presidente Sarney er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Presidente Vargas. Presidente Vargas er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Primeira Cruz. Primeira Cruz er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Raposa. Raposa er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Riachão (Maranhão). Riachão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Ribamar Fiquene. Ribamar Fiquene er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Rosário. Rosário er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Sambaíba. Sambaíba er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Santa Filomena do Maranhão. Santa Filomena do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Santa Helena (Maranhão). Santa Helena er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Santa Inês (Maranhão). Santa Inês er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Santa Luzia (Maranhão). Santa Luzia er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Santa Luzia do Paruá. Santa Luzia do Paruá er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Santa Quitéria do Maranhão. Santa Quitéria do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Santa Rita (Maranhão). Santa Rita er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Santana do Maranhão. Santana do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Ventrikkelsystemet. Ventrikkelsystemet er hjernens væskeyllte hulrom som inneholder cerebrospinalvæske. Ventrikkelsystemet er inndelt i flere avsnitt; sideventriklene (lateral-ventriklene), tredje ventrikkel og fjerde ventrikkel. Fra fjerde ventrikkel kommuniserer ventrikkelsystemet med subaraknoidalrommet utenpå hjernen og ryggmargen, samt canalis centralis medullaris. Santo Amaro do Maranhão. Santo Amaro do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Santo Antônio dos Lopes. Santo Antônio dos Lopes er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Satubinha. Satubinha er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Senador Alexandre Costa. Senador Alexandre Costa er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Senador La Rocque. Senador La Rocque er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. American Ballet Theatre. The American Ballet Theatre ble grunnlagt av noen medlemmer av den tidligere Modkin Ballet under ledelse av Chase og Pleasant. Kompaniet kalte seg Ballet Theatre og ga sin første forestilling 11. januar 1940 i New York Radio City Center Theatre og kunne skilte med 11 koreografer, 85 danser og 21 balletter, og blant dem var der 6 verdenspremierer. Målet var å bygge opp et museum av de beste arbeidene i balletthistorien, supplert med en i det minste like sterk kontingent av spesialbestilte amerikanske oppsetninger. De kunstneriske resultatene var heller ustadige i årenes løp og kompaniet var fra tid til annen på randen av konkurs. Et hovedproblem var mangelen på en konsekvent, systematisk repertoarpolitikk. Imidlertid grodde det i kompaniet under det spontane og vitale temperamentet til Chase hvis instinkt og stadige kapitalinnsprøytninger av private midler styrte det klar av alle hindringer i dets turbulente historie. Det kan ikke herske noen tvil om den viktige rolle som ambassadør for amerikansk ballett og og som plattform for et stort antall internasjonalt kjente dansere så vel som for gryende unge, og allerede veletablerte mesterkoreografer fra hele verden. Det mangel pø personlig stil var mer enn oppveiet av et stor spekter av kontrasterende personligheter og stiluttrykk. Der har imidlertid alltid vært bestemte kjernepunkt i repertoaret – opprinnelig Fokine-ballettene, deretter Tudor-ballettene, de Mille-ballettene, Cullbergballetene og nå for tiden de klassiske produksjonene. Kompaniet har besøkt Europa en rekke ganger (1. gang i 1946) så vel som Søramerika og det fjerne østen. Siden 1957 er kompaniet blitt kjent som The American Ballet Theatre. Kilder. "The Concise Oxford Dictionary of Ballet", Horst Koegler (14. okt. 1982) (Oxford Paperback Reference). Serrano do Maranhão. Serrano do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Sucupira do Norte. Sucupira do Norte er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Sucupira do Riachão. Sucupira do Riachão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Garigliano. Garigliano er en elv midt i Italia, nær Cassino på 38 km (158 km inkludert Liri). Elven var nær de alliertes linjer da slaget om Monte Cassino ble utkjempet, da referert til som «Gari». São Benedito do Rio Preto. São Benedito do Rio Preto er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Bento (Maranhão). São Bento er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Hanne Halén. Hanne Halén (født 22. mai 1979) er en norsk håndballspiller. Hun har spilt for Bækkelaget SK, det spanske storlaget Mislata, Ikast-Bording Elite Håndbold i Danmark og Nordstrand IF. I Ikast spilte hun sammen med blant andre Gro Hammerseng, Katja Nyberg, Kari-Anne Henriksen, Ragnhild Aamodt, Isabel Blanco og Camilla Thorsen. Hun la opp etter sesongen 2008/2009. I 2001 og 2004 spilte Halén til sammen 13 landskamper for Norge og scoret 24 mål. Hun var med på å vinne VM-sølv i 2001. São Bernardo. São Bernardo er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Domingos do Azeitão. São Domingos do Azeitão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Domingos do Maranhão. São Domingos do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Francisco do Brejão. São Francisco do Brejão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Francisco do Maranhão. São Francisco do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Félix de Balsas. São Félix de Balsas er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São José de Ribamar. São José de Ribamar er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São José dos Basílios. São José dos Basílios er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São João Batista (Maranhão). São João Batista er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São João do Carú. São João do Carú er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São João do Paraíso (Maranhão). São João do Paraíso er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São João do Soter. São João do Soter er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São João dos Patos. São João dos Patos er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Luís Gonzaga do Maranhão. São Luís Gonzaga do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Mateus do Maranhão. São Mateus do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Pedro da Água Branca. São Pedro da Água Branca er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Pedro dos Crentes. São Pedro dos Crentes er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Raimundo das Mangabeiras. São Raimundo das Mangabeiras er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Raimundo do Doca Bezerra. São Raimundo do Doca Bezerra er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Roberto. São Roberto er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. São Vicente Ferrer (Maranhão). São Vicente Ferrer er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Sítio Novo (Maranhão). Sítio Novo er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Tasso Fragoso. Tasso Fragoso er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Timbiras. Timbiras er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Timon (Maranhão). Timon er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Trizidela do Vale. Trizidela do Vale er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Tufilândia. Tufilândia er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Tuntum. Tuntum er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Turiaçu. Turiaçu er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Turilândia. Turilândia er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Tutóia. Tutóia er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Urbano Santos. Urbano Santos er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Vargem Grande. Vargem Grande er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Viana (Maranhão). Viana er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Vila Nova dos Martírios. Vila Nova dos Martírios er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Vitorino Freire. Vitorino Freire er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Vitória do Mearim. Vitória do Mearim er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Zé Doca. Zé Doca er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Água Doce do Maranhão. Água Doce do Maranhão er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. Mirinzal. Mirinzal er en kommune i delstaten Maranhão i nordøstregionen av Brasil. 20. serierunde i Adeccoligaen 2007. 20. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet 25. august klokken 16:00 med den TV-sendte kampen mellom Haugesund og Hamarkameratene. Runden ble avsluttet med syv kamper den 26. august 2007 som alle startet klokken 18:00. Rundens høydepunkt var da Molde vant med hele 12–1 over Mandalskameratene. Fakta. Thomas Heide Dinna Bjørn. Dinna Bjørn (født 14. februar 1947 i København) er en dansk ballettdanser. Hennes egentlige navn er Dinna Bjørn Larsen, datter av Niels B. Larsen. Hun studerte ved Den Kongelige Danske Ballettskole og med Besobrasova, M. Surowiak, Rosella Hightowers, Golovine og Pereyaslavec. Siden 1966 har hun vært medlem av Den Kongelige Danske Ballett, hvor hun hadde sin debut i i Robbins "Apres Midi d'un Faun". Av andre soloroller kan nevnes "La Sylphide" (Bournonville), Nøtteknekkeren (Fleming Flindt), "Petrusjka" (Fokine), "Graduation Ball" (Lichine), "Four Last Songs" (Rudi van Dantzig), "The Leaves Are Fading" (Antony Tudor), "Les Sylphides" (Fokine), "La Spectre de la Rose" (Fokine) and "The Young Man Must Marry" (Fleming Flindt). Ved siden av delta i ballettene på repertoaret opptrådte hun på Tivoli på Pantomimeteatret hvor hun skapte von Rosens "Mamzelle Nitouche" i 1970. Hun innehar også koreografenes individuelle balletters bronsemedalje (Varna 1968). Hun ble ansatt som danser ved Det Kongelige Danske Teater Instruktør for solodanserne ved Den Kongelige Danske Ballett i 1965 og ble der solodanser i 1966. Dinna Bjørn var direktør for Den Norske Nasjonalballetten i årene 1990 – 2001. Hun var kunstnerisk rådgiver i Bournonville for Det Kongelige Danske Teater og direktør for Den Finske Nasjonalballetten siden august 2001. Ildkrigen. "Ildkrigen" (originaltittel: "La Guerre du feu" og "Quest for Fire") er en spillefilm produsert av Frankrike/Canada/USA i 1981 i kategorien eventyr-drama. Filmen er regissert av Jean-Jacques Annaud og baseres på ei bok med samme tittel fra 1911 skrevet av den fransk-belgiske forfatteren J.-H. Rosny aîné. Handling. Filmen er en dramatisk beretning fra menneskets tidligste barndom (steinalderen) for 80 000 år siden da makten og overlevelsesevenen lå hos dem som behersket ilden. I jakten på ilden får en liten gruppe mennesker stifte nærmere bekjentskap med mammuter, sabeltanntigre, og kannibaler. Ferden bringer dem omsider til kunnskap om hvordan ilden kan lages. Om filmen. Grundig forskning ble lagt til grunn for historien, og det ble brukt størrelser som Desmond Morris og Anthony Burgess til å konstruere henholdsvis kroppsspråk og talespråk (talespråk i betydningen knurring osv. da mennesker på den tiden ikke hadde noe "talespråk" i vår forstand) Filmen vant flere internasjonale priser, blant annet en Oscar og en BAFTA for beste make-up. Filmen har fått 77% på Rotten Tomatoes. Trivia. Filmen inneholdt mennesketyper som levde for mye mer enn 80 000 år siden. 21. serierunde i Tippeligaen 2007. 21. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 22. september klokken 19:00 med Viking mot Aalesund. Runden fortsatte med fem kamper søndag 23. september, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 24. september klokken 19:00 med Vålerenga mot Fredrikstad. Trish Johnson. Patricia Mary "Trish" Johnson (født 17. januar 1966 i Bristol) er en engelsk profesjonell golfspiller. Karrieren som profesjonell. Johnson ble profesjonell i 1987. Den sesongen vant hun 3 turneringer på Ladies European Tour og ble Rookie of the Year 1987. Dessuten vant hun LPGA Qualifying School, og vant dermed retten til å spille på LPGA-touren i 1988. I alt har hun 18 seire på LET (Ladies European Tour), og 3 seire på LPGA-touren. Hun har representert Europa i Solheim Cup i 1990, 1992, 1994, 1996, 1998, 2000, 2005 og 2007. Ismannen (film). "Ismannen" (originaltittel: "Iceman") er en amerikansk spillefilm fra 1984 i kategorien eventyr-drama og science fiction med Timothy Hutton i en av hovedrollene. Regi var ved Fred Schepisi. Handling. Et gruveselskap driver prøveboring på Nord-polen og finner et menneske som har ligget nedfrosset i 40 000 år. Ismannen tines opp, og en ung antropolog forsøker å få kontakt med ham. Etterhvert må han også sloss for at ikke Ismannen skal havne i hendene på folk som ønsker å foreta en disseksjon på ham. Tagline: "HE'S 40,000 YEARS OLD. Deep within an Arctic glacier they found him, preserved by a miracle of nature, brought back to life by a miracle of science. Now medical science wants to exploit him in the name of research. One man wants to stop them...in the name of humanity. But he'll need more than a miracle to survive...he'll need a friend." Om filmen. "Ismannen" fikk relativt gode kritikker og ble en moderat kommersiell suksess. Den spilte inn drøyt $7 millioner på amerikanske kinoer. Weather Report. Weather Report var en av de tidigste og mest innflytelserike jazz fusion-gruppene. Gruppen ble startet i 1970 av keyboardisten Joe Zawinul og saksofonisten Wayne Shorter. Begge hadde tidigere blant annet spilt med Miles Davis. Den mest kjente sangen til Weather Report er kanskje «Birdland», som er tilegnet jazzklubben i New York med samme navn. Bergen maritime videregående skole og Bergen maritime fagskole. Bergen maritime videregående skole og Bergen maritime fagskole er en fylkeskommunal videregående skole og fagskole på Vestre Strømkaien i Bergen sentrum. Tilbudene på videregående nivå gjelder programområdene elektrofag (automatisering og elenergi) og teknikk og industriell produksjon (brønnteknikk, industriteknologi og maritime fag), som leder til fagbrev som matros, motormann, bore- og brønnoperatør, elektriker, automatiker, serviceelektroniker, kulde- og varmepumpeoperatør eller industrimekaniker. Tilbudene på fagskolenivå er to-årige NOKUT-godkjente heltidsutdanninger i fagretningene maritime fag, med fordypninger i nautikk (styrmann) og skipsteknikk (maskinist), og i petroleumstekniske fag med fordypninger i boreteknikk (oljeboring) og havbunnsinstallasjoner (subsea). Skolen har også en kurs- og oppdragsvirksomhet (KOV) innenfor skolens virksomhetsområder, som har som formål å styrke skolens budsjetter, kontakter med næringslivet og personalets kompetanse. KOV skal ha DNV-sertifisert kvalitetssystem og være godkjent av relevante tilsynsmyndigheter. Historikk. Bergen by startet sitt første tilbud om utdanning ved offentlig navigasjonsskole i 1684. Dette tilbudet ble beholdt fram til 1820, og ble omtalt som «den største navigasjonsskole i norden». I 1853 oppsto det etter mange års fravær en ny offentlig navigasjonsskole i Bergen. Denne ble kalt "Bergen sjømannsskole" og flyttet inn i eget bygg på Nordnes i 1904. Maskinistutdanning ved "Bergen maskinistskole" har vært et offentlig skoletilbud siden 1885 og ble da startet opp i Bergen tekniske skoles lokaler. Maskinistskolen tok senere i bruk eget skolebygg på Nygård i 1928 og flyttet ennå en gang til Nygårdstangen i 1978. I 1983 ble Bergen maskinistskole og Bergen sjømannsskole slått sammen til "Bergen maritime videregående skole". I 2007 ble navnet endret til "Bergen maritime videregående skole og Bergen maritime fagskole". Donald Fagen. Donald Jay Fagen (født 10. januar 1948 i Passaic, New Jersey) er en amerikansk musiker og låtskriver, som kanskje er mest kjent som en av hovedmedlemmene av Steely Dan. Sammen med Walter Becker startet han Steely Dan i 1971. De to utgjorde kjernen i gruppen og skrev sammen alle låtene til bandet. Becker spilte bass, og Fagen keyboard, og i tillegg sang han. Etterhvert forlot de andre medlemmene Steely Dan, og gruppen ble mer et studioprosjekt for Becker og Fagen. I 1982 ble gruppen oppløst, og Fagen gav ut sitt første soloalbum – "The Nightfly", som solgte veldig bra. På 1980-tallet var han med på diverse prosjekter, og kom først i 1993 ut med en ny plate, "Kamakiriad". På midten av 1990-tallet ble Steely Dan gjenforent og samarbeidet med Becker ble gjenopptatt. Han gjorde sin første soloturné først i 2006. Fagen vant i 2007 en Grammy som produsent av surround-lyden på sitt tredje soloalbum "Morph the Cat". Diskografi. "for album med Steely Dan, se Steely Dans diskografi" The Karate Kid (film). "The Karate Kid" er en amerikansk spillefilm fra 1984 i sjangeren action-drama med Ralph Macchio og Pat Morita i hovedrollene. Regi var ved John G. Avildsen mens Jerry Weintraub var produsent. Filmen betegnes som en ungdomsfilm. Handling. En tenåringsgutt innflyttet til California får seg en kjæreste fra overklassen, men trakasseres av jentas eks-venn, som også er distriktes karatemester. Gjennom vennskapet med en eldre japansk vaktmester lærer han imidlertid karate på den egentlige måten og kan utfordre rivalen. Miyagi lærer Daniel at karate handler om å mestre sine indre følelser, sine tanker og sin kropp, og at selve kampen bare må vare den siste løsningen på et problem. Under Miyagis kyndige instruksjon utvikler Daniel ikke bare sine fysiske evner, men også den nødvendige selvtillit og tro på seg selv, for å kunne overkomme de umulige odds han er oppe imot. Oppfølgere. Filmen fikk to oppfølgere med Ralph Macchio i hovedrollen: "Karate Kid II" (1986) og "Karate Kid 3" (1989). I tillegg kom en fjerde film i 1994 med en jente i hovedrollen (Hilary Swank) som hadde tittelen: "Den neste Karate Kid". Musikk. Den meste kjente sangen var «Moment of thruth» med gruppa Survivor (ble også utgitt som musikkvideo med masse klipp fra filmen). Joe Esposito hadde soundtracket til filmen med sangen «You're The Best Around» Bettina Hauert. Bettina Hauert (født 18. juni 1982, Hagen, Tyskland) er en profesjonell tysk golfspiller. Karrieren som profesjonell. Hauert vant kvalifiseringsskolen til Ladies European Tour i 2003. På sine 3 første år på touren var en delt 7. plass i Scandinavian TPC i 2006 det beste resultatet. Men i 2007 løsnet det skikkelig for Hauert, med seire i Deutsche Bank Ladies Swiss Open og Finnair Masters. Disse resultatene, samt to andreplasser, førte henne inn på Solheim Cup-laget i 2007, og utnevnelse til Ladies European Tour Player's Player of the Year 2007. Villa Saraceno. Villa Saraceno i Finale di Agugliaro i provinsen Vicenza er en villa designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Biagio Saraceno engasjerte Palladio til å omforme familiegården. I "Quattro Libri" er hovedbygningen lagt mellom to store rettvinklede barchessaer. Dette ble aldri utført. Det er en barchessa på den ene siden av hovedbygget som ble laget i det 19. århundre, og det finnes uthus fra det 14. århundre. I 1989 ble villaen kjøpt av The Landmark Trust som har restaurert den. Lesekyndighet. Kart som viser grad av lesekyndighet i verdens land Lesekyndighet er evnen til å kunne lese og skrive. I noe utvidet forstand kan man også ta med evnen til å forstå et språk ved lytting og å tale språket. I moderne sammenheng definerer man "funksjonelle lesere", det vil si at man er i stand til å lese og skrive på et nivå som tillater normal kommunikasjon og som gjør det mulig å forstå og kommunisere tanker og delta i et skriftbrukende samfunn. Det å ikke være lesekyndig i det hele tatt kalles analfabetisme. Mellom det å være en funksjonell leser og å være analfabet befinner det seg en gruppe som er i stand til å lese enkle tekster, men som ikke vil kunne håndtere vanskelige tekster og som har betydelige problemer med å selv uttrykke seg skriftlig. Man taler også om funksjonelle analfabeter, personer som kjenner til hvordan man leser og kan klare å lese enkelte ord og setninger, men som i praksis ikke er lesekyndige. Leseferdigheter regnes av mange som en svært viktig del av et områdes menneskelige kapital. Årsaken til dette er at lesekyndige kan utdannes med mindre kostnader enn ikke lesekyndige, at de generelt har en høyere sosio-økonomisk status og at de har bedre helse og jobbmuligheter. I Kerala i India sank kvinnelig dødelighet og barnedødelighet dramatisk i 1960-årene, da unge kvinner som hadde fått skolegang etter reformene fra 1948 begynte å stifte familier. En del forskere argumenterer for at denne effekten ikke er knyttet spesifikt til lesekyndighet, men at den henger sammen med skolegang generelt. Skolegangen vil uansett ha lesekyndighet som et viktig mål. Historie. Helt frem til den industrielle revolusjon i det 18. århundre førte til at billig papir ble tilgjengelig var lesing forbeholdt de øvre klasser. I middelalderen var det i Europa først og fremst kleresiet som kunne lese; monarker og aristokrater var i liten grad lesekyndige. Dette endret seg noe med innføringen av trykkekunsten, men fortsatt var det en svært begrenset del av befolkningen som hadde tilgang til bøker. Billig papir førte til at det ble vanligere med pamfletter og trykk som også de lavere klasser hadde mulighet til å kjøpe. I løpet av det 19. århundre innførte mange land allmenn skolegang, noe som drastisk økte andelen lesekyndige. Lesekyndighet, eller mangel på sådan, ble i en del tilfeller brukt til å kontrollere befolkningen. I USA ble det under Den amerikanske borgerkrig en del steder innført forbud mot å lære slaver å lese. Dette fikk langvarig virkning, idet stemmerett var forbundet med lesekyndighet. Historikeren Harvey Graff har argumentert for at også allmennutdanning var en form for kontroll av befolkningen, idet man kontrollerte hva allmuen leste og dermed gjorde det mindre sannsynlig at de kom i kontakt med oppviglersk litteratur. I det 20. århundre, og spesielt i de siste tiårene av århundret, var det en enorm innsats for å utrydde analfabetisme utenfor den vestlige verden. Vadim Pruzhanov. Vadim Pruzhanov (Вадим Пружанов) er keyboardist for det engelske power metal-bandet Dragonforce. Relativ peiling. En relativ peiling er vinkelen mellom observatørens diametralplan (midtlinjen, med 0° i front) og en linje til objektet som peiles. En relativ peiling tas gjerne ut med radar, kompass eller peileskive. Eksempel: Et skip kan bevege seg i retning 270° med referanse til rettvisende nord (Nordpolen). Det betyr at skipet beveger seg rett vestover. Dersom dette skipet oppdager en øy som ligger rett sør for skipet, vil øyen, med referanse i sann nord, ligge på 180° – rett sør. Men en observatør ombord på skipet vil, med skipet som referansesystem, si at øyen ligger på 270°, i forhold til sitt eget skips kurs. Denne peilingen kalles en relativ peiling. Skipets baug – det vil si den retningen skipet seiler, vil bli kalt 0°, og peilinger ut fra skipet kan bli tatt med dette som referanse. Relativ peiling er nyttig i de tilfeller hvor en skal gi retningen til noe en observerer – akkurat som vi selv bruker bak og foran, venstre og høyre i dagligtale. Dette er retningsanvisninger med referansepunkt i oss selv, og gir derfor liten mening for andre som ikke er til stede og kan dele samme referansesystem. For å bestemme posisjon og som en kjapp retningsangivelse er relative peilinger derimot svært nyttig. Relative peilinger benyttes svært mye i navigasjon og radarplotting, og brukes i luften, på land og på sjøen. Ashanti (region). Ashanti er en administrativ region midt i Ghana. Flesteparten av regionens innbyggere er ashantier, én av Ghanas største etniske grupper. Store deler av landets kakao dyrkes i Ashanti, og regionen er også en viktig del av Ghanas gullgravingindustri. .onion. .onion er et pseudo-toppnivådomene adressesuffiks (lignende i konsept til endinger som .bitnet og .uucp som ble brukt i tidligere tider) som angir en anonym eller pseudonym adresse som kan nås via Tor-nettverket. Slike adresser er ikke aktuelle DNS-navn, og ".onion" finnes ikke som toppnivådomene i internetts DNS-rot, men med passende proxy-software installert kan internettprogrammer som nettlesere få tilgang til steder med ".onion"-adresser ved å sende henvendelsen gjennom nettverket av Tor-servere. Hensikten med å bruke et slikt system er å gjøre både informasjonsleverandøren og brukeren vanskeligere å spore, enten av hverandre, av en mellomliggende nettverksmaskin, eller av en outsider. Adresser i pseudo-TLD'et ".onion" er ugjennomsiktige tegnrekker uten mening, og blir automatisk generert basert på en offentlig nøkkel når en skjult tjeneste konfigureres. Navnet «onion» refererer til onion routing, som er teknikken som brukes av Tor for å oppnå en grad av anonymitet. Eksterne lenker. onion Silmarillion. "Silmarillion" er en samling av historier fra J.R.R. Tolkiens verden, og ble redigert av hans sønn Christopher Tolkien etter hans død, med assistanse fra fantasy-forfatter Guy Kavriel Kay. Beskrivelse. Silmarillion er et mytologisk verk om Tolkiens verden. Handlingen utspiller seg før historiene som foregår i "Hobbiten" og "Ringenes Herre". Silmarillion består av flere deler; I Ainulindalë (ainuenes kvad) presenteres Ilúvatar (Eru), som er den skapende guden. Fra ingenting skaper han ainuene, en slags åndevesener som minner om den jødisk/kristne tradisjonens engler, hvorav noen senere blir kjent som valaene,som skapte maiaene og andre åndevesner. Arda (verden) skapes som en manifestasjon av ainuenes sang. I Valaquenta beskrives valaene og maiaene, og det fortelles om det innledende arbeidet de utførte i Arda. I Quenta Silmarillion fortelles det om silmarillene, tre edelstener skapt av alven Fëanor, som forårsaker sorg og vemod – men også heltemot og store dåder. I Akallabêth fortelles det om menneskene på Númenor, og hvordan den øya går under og synker i havet. Historiene spenner over seks tidsaldre (tiden før Arda, Ardas mørke, Arda i lyset fra lampene, Trærnes tidsalder, og første og andre tideverv under solen). For virkelig å forstå Ringenes herre bør denne boken leses. Utgivelse. Arbeidet strekker seg fra 1917 til siste foreløpig utgivelse i 2004. Det første utkastet til Silmarillion strekker seg tilbake til 1925 da Tolkien skrev "Utkast til en mytologi" ("Sketch of the Mythology"), men figurer, tema og enkelte fortellinger ble utviklet så tidlig som i 1917 da Tolkien var stasjonert som engelsk offiser i Frankrike under Den første verdenskrig og lå på et militært feltsykehus med feber. Da Tolkien døde i 1973 etterlot han en enorm mengde manuskripter, ofte med flere motstridende versjoner av samme fortelling. Det ble sønnen Christopher Tolkien som redigerte og gav ut dette materiale i bokform. I oktober 1996 ga Christopher Tolkien illustrasjonsoppdraget til Ted Nasmith for å skape en utgave i farger som den første illustrerte utgaven av Silmarillion. Den ble publisert i 1998 og fulgt opp med en andre utgave i 2004 med korreksjoner og ytterligere tegninger av Nasmith. Pilion. Pilion (gresk Πήλιο, "Pilio") er et fjell sørøst i Thessalia i Hellas, som danner en halvøy mellom Pagastikobukta og Egeerhavet. I gresk mytologi var Pilion (som fikk navn etter den mytiske kongen Peleos, far til Akilles) hjemsted til kentauren Khiron, læremester for mange greske helter, som Jason, Akilles, Thesevs og Herakles. Geografi. I dag hører Pilion til prefekturet Magnesia og omfatter 24 landsbyer, bl.a. Fjellet er dekket av skog som bøk, eik, lønn og kastanje. Pilion har vært en turistattraskjon i mange år, og mange mange stier og store strender med sand eller småstein. Historie. Pilion er dekket av skog. Elektrisitet, radio og biler ble først introdusert på 1950-talet, bortsett fra i Volos, som hadde fått dette tidligere. Fjernsyn kom til halvøya i 1970- og 1980-årene, og datamaskiner og Internett sent på 1990-tallet. Den nordlige delena av Pilion ble rammet av en skogbrann i juni 2007, som ødela skoger i sentrale områder av fjellet. Brannen varte i flere dager, og flere landsbyer ble ødelagt. I august 2007 kunne man se at flere trær i skogen begynte å få blader igjen, mens bukser vokste opp på bakken. Panorama. Fra toppen av fjellet kan man se dalene omkring, fjellene vest i Magnesia, sletten i Thessalia og de omliggende fjellene, Mavrovouni, Evvia, Sentral-Hellas og de nordlige Sporadene. Airport. "Airport" er en amerikansk spillefilm fra 1969 i sjangeren katastrofefilm-drama med Burt Lancaster i hovedrollen. Regi var ved George Seaton. Handling. Det er vinter, snøen faller og flyplassen i Chicago er delvis blokkert. Det er for lite mannskaper og et fly står og sperrer rullebanen. I tillegg til dette befinner det seg et fly i lufta med en desperat mann med en bombe. Om filmen. Filmen fikk flere priser, blant annet Oscar for beste birolle (Helen Hayes) og en Golden Globe. Den ble Oscar-nominert i flere kategorier. "Airport" var den første i rekken av mange katastrofefilmer som kom på 1970-tallet og regnes for den filmen som staket ut veien for denne sjangeren. Filmen fikk tre oppfølgere: "Airport '75", "Airport '77" og "Airport '80". "Airport-filmene" ble gjenstand for harselas i de populære filmkomediene "Hjelp, vi flyr" og "Hjelp, vi flyr igjen" fra henholdsvis 1980 og 1982. Sirius (sledepatrulje). Sirius-patruljen er den Kongelige danske marine («Søværnet») sin hundesledepatrulje på Grønland. Siriuspatruljen er Danmarks militære tilstedeværelse på Nordøstgrønland, hvor de i vinterhalvåret patruljerer det enorme området med hundesleder om sommeren, og på fjordene med kutter når vannet er seilbart. De har hovedbase på Daneborg (7418N 2014W) på sydsiden av Wollaston Forland i Nordøstgrønland, samt en sommerbase på Ella Ø. Administrativt er Sirius-patruljen underlagt «Søværnets Operative Kommando» og operativt Grønlands Kommando. Deres formål er suverenitetshåndhevelse, og som politimyndighet å føre kontroll med ekspedisjoner og fredningsbestemmelser i Nordøst-Grønland biosfærereservat, samt å foreta overvåkning av operasjonsområdet. Becky Brewerton. Rebecca "Becky" Dawn Brewerton (født 10. oktober 1982, St. Asaph, Wales), er en profesjonell walisisk golfspiller. Karrieren som amatør. I 2003, mens hun fortsatt var amatør, fikk hun to invitasjoner til å spille på Ladies European Tour. I Tenerife Ladies Open ledet hun halvveis, men endte på 2. plass. I Wales WPGA Championship ble det en ny annenplass. Karrieren som profesjonell. I 2003 endte hun på 13. plass på kvalifiseringsskolen til Ladies European Tour. Dette ga henne tourkortet, og hun debuterte som profesjonell i 2004. I sin første proffsesong endte hun på 8. plass på Order of Merit etter 4 topp-10-plasseringer. Det ble fire nye topp-10-plasseringer i 2005, og i 2006 var hun 5 ganger blant de 10 beste. Sin første seier fikk hun i 2007, i Ladies English Open. Dette førte henne, som første waliser noensinne, inn på Solheim Cup-laget. Brewerton og Becky Morgan representerte Wales i Women's World Cup of Golf i 2005 (6. plass), i 2006 (3. plass), og 2007 (8. plass). Hun vant sin andre seier på LET i juli 2009, i Open De España Femenino. Peiling (navigasjon). En peiling er, i navigasjonssammenheng, «det å ta sikte på noe» – eller med andre ord det å finne retningen til noe ved hjelp av et kompass eller annet dertil egnet peileinstrument. Radar kan for eksempel brukes til å finne både peiling og avstand, eller en kan peile via et azimutspeil, som er montert på en gyrorepeater eller kompassrepeater. Begrepet benyttes helst i navigasjon, hvor man ofte peiler fastpunkter, som landtoninger (fjelltopper, daler, jernbaneknutepunkt etc.), fyrtårn eller mot andre fartøyer – det være seg fly eller båter. En peiling kan være relativ eller sann. Sistnevnte betyr at man benytter nord som referanse, og dermed har et fast punkt å navigere etter. En peiling kan dessuten være krysspeiling, eller en enkeltpeiling. En krysspeiling er en peiling som har minst to avlesninger, slik at man kan bestemme sin posisjon i forhold til to fastpunkter. Fastpunkter er objekter med kjent posisjon. Daneborg. Daneborg eller Daneborg Station er det fungerende hovedkvarteret for sledepatruljen Sirius, som står for den danske suverenitetshåndshevelsen i Nordøst-Grønland biosfærereservat, verdens største biosfærereservat. Stasjonen ligger nord for Polarsirkelen, på 74.18 nordlig bredde og 20.14 vestlig lengde. Året rundt har Daneborg station minimumsbemanning på 12 personer. Sammen med Danmarkshavn (permanent bemanning 8 personer), Nord (permanent bemanning 5 personer) og Mestersvig (permanent bemanning 2 personer) er den en av kun fire permanent bemannede stasjoner i Grønlands nasjonalpark. Mel Patton. Melvin Emery «Mel» Patton (født 16. november 1924 i Los Angeles, California) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. I årene 1947, 1948 og 1949 ble han amerikansk mester på 110 yards, og i 1949 vant han også 220 yards. I 1947 satte han ny verdensrekord med 9,4 sekunder, og forbedret den året etter til 9,3. I 1949 forbedret han den gjeldende verdensrekorden på 220 yards, som Jesse Owens hadde hatt. Under OL 1948 i London ble han nummer fem på 100 meter, men tok gull på 200 meter foran landsmannen Barney Ewell og Lloyd La Beach fra Panama. Han tok også gull på 4 x 100 m stafett, sammen med lagkameratene Barney Ewell, Lorenzo Wright og Harrison Dillard. George Swindin. George Hedley Swindin (4. desember 1914 – 26. oktober 2005), var en engelsk fotballspiller og manager. Fotballspilleren. Swindin ble født i Campsall, Yorkshire. Som målvakt spilte han for diverse lokale klubber, bl.a. i Rotherham United, før han ble profesjonell i 1934 i Bradford City. Han spilte 26 kamper for Bradford før han ble signert av Arsenal i 1936 for £4 000. Hans debut for Arsenal var mot Brentford, 3. september 1936, og spilte nitten kamper den første sesongen. Til å begynne med var hans spill karakterisert av nervøsitet og uberegnelighet, og han måtte dele målvaktsplassen med Alex Wilson og Frank Boulton. I 1937-38 sesongen spilte flere kamper enn de andre målvaktene, sytten kamper, og vant medalje for seier i første divisjon. Den andre verdenskrig avbøt karrieren hans noe, men Swindin fortsatte å spille for Arsenal gjennom krigen, samtidig som han var instruktør i fysisk trening for hæren. Da ligaen startet opp igjen etter krigen, ble han den ubestridte førstemålvakt, og ble værende i klubben i seks sesonger. Nå hadde han lagt uberegneligheten bak seg, og var blitt en solid målvakt som var spesielt kjent for sine evner i luftrommet og måten han taklet pasninger, i tillegg hadde han en sterk fysisk utholdenhet. Han vant sin andre ligatittel i 1948, og til tross for ankomsten av Ted Platt i 1950, så beholdt han plassen og fikk spille i FA-cupfinalene i 1950 og 1952. Arsenal vant den første mot Liverpool FC, men tapte den siste mot Newcastle United. Pr. 1952-53 så begynte alderen å vise seg på Swindin, og en annen talentfull målvakt, waliseren Jack Kelsey, hadde tatt fra han plassen som førstemålvakt. Swindin spilte likevel fjorten kamper den sesongen da Arsenal igjen vant ligaen, og vant sin tredje mesterskapsmedalje. Til tross for sitt utmerkede spill for Arsenal, så fikk han aldri spille for den engelske landslaget på seniornivå, da sir Walter Winterbottom foretrakk Frank Swift og Bert Williams mellom stolpene. Swindin spilte 297 obligatoriske kamper (kamper i krigstiden ikke inkludert) for the Gunners. Manageren. Swindin flyttet til Midland League laget Peterborough United som en spillende manager i 1954, og førte laget til flere kjente prestasjoner i FA-cupen, bl.a. til fjerde runde i 1956-57, og tre påfølgende titler i Midland League mellom 1956 og 1958. Peterborough kom til å vinne to titler til etter at Swindin forlot klubben, som var nok til å bli valgt inn i the Football League i 1960. I mellomtiden hadde Swindin returnert til Arsenal i 1958 som manager, og laget hans startet sterkt med en tredjeplass i 1958-59. Men laget tapte seg raskt og tilbrakte de tre neste sesongene mist på tabellen. På tross av signeringene av spillere som George Eastham og Tommy Docherty, så klarte ikke Swindin å bringe titler til Highbury. Men lenger opp i veien så tok lagets store rival Tottenham Hotspur the Double i 1961. Han trakk seg som manager i mai 1962, og ble så manager i Norwich City i fem måneder, deretter Cardiff City fra sent i 1962 til 1964. I Cardiff signerte han John Charles fra Roma, men etter en god start så falmet Cardiff snart og han trakk seg som manager da klubben rykket ned til andre divisjon. Etter det hadde han korte perioder som manager i Kettering Town og Corby Town, før han trakk seg helt ut fra fotballen. De siste årene. Etter at han gav seg med fotballen, eide han først et bilverksted i Corby, før han emigrerte til Spania for å tilbringe pensjonisttilværelsen. De siste årene av livet led han av Alzheimer. Han døde i Kettering, 90 år gammel Mestersvig. Mestersvig er en militær stasjon som ligger i Nordøst-Grønland biosfærereservat, verdens største biosfærereservat. Den var tidligere den eneste permanente bosettingen i reservatet, med 40 personer i 1986, men er nå delt opp. De nyere stasjonene er Daneborg, Nord (permanent bemanning 5 personer) og Danmarkshavn (permanent bemanning 8 personer). Stasjonen tar også imot turister en gang imellom. Andy Stanfield. Andrew William «Andy» Stanfield (født 29. desember 1927 i Washington D.C., død 15. juni 1985) var en amerikansk friidrettsutøver. Han vokste opp i New Jersey. Allerede i high school ble man klar over hvilket stort talent Stanfield hadde, spesielt i sprint og lengdehopp. Året etter at han hadde tjenestegjort i hæren, vant han sine første nasjonale titler på 100 og 200 meter. I internasjonal sammenheng var han sterkest på 200 meter. I 1951 forbedret han Barney Ewells verdensrekord på 200 meter til 20,6, en rekord han forbedret både i 1952 og 1956. Som innehaver av verdensrekorden var han blant favorittene på 200 meter under OL 1952 i Helsingfors, og tok gullmedaljen foran landsmennene Thane Baker og James Gathers. På kortstafetten ble det ny gullmedalje sammen med Finis Dean Smith, Harrison Dillard og Lindy Remigino, foran lagene fra Sovjetunionen og Ungarn. Under OL 1956 i Melbourne forsøkte han å forsvare tittelen, men måtte nøye seg med sølvet, bak landsmannen Bobby Morrow. Frédéric Leclercq. Frédéric Leclercq er en fransk gitarist og bassist som er best kjent å være bassisten i DragonForce. Leclercq har også spilt i band som "Heavenly" og "Carnival in Coal", i tillegg er han vokalist i "Maladaptive". American Pie (sang). «American Pie» er en sang av Don McLean skrevet i 1971. Sangen handler i hovedsak om «dagen musikken døde», som er navnet McLean ga 3. februar 1959, dagen da Buddy Holly, Ritchie Valens, og J.P. «The Big Bopper» Richardson døde i en flyulykke. Sangen er på femteplass på «Songs of the Century»-listen, som er en liste over de 100 viktigste sangene i Amerikas forente stater i det 20. århundret. Sangen ble utgitt på albumet med samme navn i 1971. Til tross for lunken mottakelse i Norge (5 uker på VG-lista, #9 som beste plassering), er sangen meget kjent selv i dag. Dette skyldes sangens tekst, som beskriver hvordan McLean opplever USA, med spesielt fokus på kultur og musikk gjennom 1950- og 60-tallet. Lyrikken er fullspekket med kulturelle referanser, som har gjort den til en populær sang å analysere. McLean selv har uttalt at han ikke har lagt noen dypere mening i teksten, og til tross for en stor mengde tolkninger av den er ingen av disse tilsiktet. Kaskelot. Kaskelotten er en kjølbåt med finnekjøl, som ble konstruert i 1971 av dansken Peter Bruun. Spissgatteren er i familie med de mindre Marsvin – 22' (dansk for Nise), Spekkhugger – 24' og Grinde – 28'. Konstruktøren hentet inspirasjon til både navn og form fra hvalene. Kaskelotten er kanskje den minst kjente av de fire båtene, da den bare er produsert i 48 eksemplarer. Tåken. "Tåken" (The Fog'") er en amerikansk skrekkfilm fra 1980 med Adrienne Barbeau, Jamie Lee Curtis, Tom Atkins og Janet Leigh i hovedrollene. Filmen var regissert av John Carpenter (som også skrev manus og komponerte musikken). Produsert av Debra Hill. Handling. Noen barn er på utflukt til en strand utenfor Antonio Bay, et lite kystsamfunn på USAs vestkyst. De sitter rundt et bål og en gammel mann forteller legenden om Antonio Bay: «"For 100 år siden i natt drev en mystisk og tett tåke innover kysten. Et fartøy på vei til Antonio Bay gikk på grunn og sank. All om bord omkom. De hadde satt kurs etter et falskt fyr. Når tåken kommer tilbake kommer de døde sjømennene til å stige opp fra havet og hevne seg på byens innbyggere"». Samtidig begynner Stevie Wayne, innehaveren av den lokale radiostasjonen, sine sendinger. Hun gir en spesiell melding til en båt til havs. En advarsel om en usedvanlig tåke. Hun oppdager at tåkebanken virker selvlysende og går mot vinden. Dagen etter blir det oppdaget at tre menn om bord i en båt ute på havet har blitt drept i løpet av natten, selv om det ser ut som om de har vært druknet i flere måneder. Presten Malone (Hal Holbrook) tror han har funnet en slags forklaring på fenomenet etter at han finner en gammel journal i en vegg i kirken. Samtidig med alt dette forbereder byen seg til feiringen av sitt 100-årsjubileum. Tagline: «What you can't see won't hurt you... it'll kill you!» Om filmen. Ble tildelt "Kritikerprisen" ved Avoriaz Fantastic Film Festival i 1980. Kostet ca $1 million å spille inn. Inntjeningen ble hele $21 millioner da den gikk på amerikanske kinoer. Filmen ble innspilt på nytt i 2005 (regissert av Rupert Wainwright) med samme tittel, "Tåken (2005)". Denne ble dårlig mottatt både av kritikere og publikum. I Norge. Filmen hadde premiere på norske kinoer sommeren 1980. "VGs" anmelder gav den terningkast fire. Danmarkshavn. Danmarkshavn er en bemannet værstasjon som ligger på Germania Land i Nordøst-Grønland biosfærereservat, verdens største biosfærereservat. Stedet har vært den nordligste bosettingen på Grønlands østkyst som vanlige båter kan nå uten hjelp av isbryter. Stasjonen har en permanent bemanning på 8 personer. Bemanningen gjør målinger av lufttrykk, temperatur, fuktighet, vindretning og vindhastighet, og tilgjengeliggjør disse dataene for internasjonale værselskaper via satellitt. Dette måles i 2 meters høyde. I tillegg slipper de en radiosonde to ganger i døgnet, som stiger til ca. 35 km høyde, og gir informasjon om atmosfæren. Stasjonen eies av Danmarks Meteorologiske Institut (DMI), og drives i dag av Tele Greenland. Driften betales likevel av International Civil Aviation Organization (ICAO). Stasjonen ble modernisert i 2001. Historie. Stasjonen ble anlagt i 1906 som hovedkvarter for en dansk ekspedisjon under ledelse av Ludvig Mylius-Erichsen. Ekspedisjonens skip «Danmark» lå forankret og i to vinterperioder innefrosset i isen ved Danmarkshavn, mens medlemmene kartla Nordøstgrønland. Det ble oppført et hus som sto ubenyttet inntil værstasjonen ble anlagt i 1948. Tele Greenland. Tele Greenland AS er Grønlands post- og teleselskap. Pr 2006 hadde de 570 ansatte, hvorav 370 jobbet i teledivisjonen og 198 i postdivisjonen. De har hovedkontor i Nuuk (Godthåp), og eies av Grønlands Hjemmestyre. Grønlands teleinfrastruktur, som består av både en digital radiokjede og satellittforbindelser, gir telefoni, TV, radio og internett til alle byer og bygder i Grønland. Mobiltelefoni er tilgjengelig i alle bygder med mer enn 70 innbyggere. De driver også værstasjonen Danmarkshavn i Nordøst-Grønland biosfærereservat, som er verdens største biosfærereservat. Jesse Tobias. Jesse Tobias (født 1. april 1972) er en gitarist opprinnelig fra Mexico. Han ble først kjent da han kom med i Red Hot Chili Peppers i 1993, skjønt han ble byttet ut med Dave Navarro i løpet av året. Før han ble med i Red Hot Chili Peppers, spilte han med Mother Tongue. Etter, spilte han for Alanis Morissette. Holmenbyen. Holmenbyen er en grend langs Fv237 på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune. Det var tidligere bedehus og forretning i Holmenbyen. Holmenbyen var et av de første steder i tidligere Aurskog kommune som fikk asfaltdekke. Holmenbyen ligger nær Vålermosen og Dyrrudtjern med et rikt fugleliv. Sør for Holmenbyen ligger Gørrelva som renner fra Dyrrudtjern til Lierelva som er en del av hovedvannstrengen i Haldenvassdraget. Haneborg skole lå i Holmenbyen fram til 1957 da ny skole på Auten ble innviet. Holmen indremisjonsforening hadde i mange år fast samlingssted på Holmen bedehus, helt vest i Holmenbyen. Bedehuset ble òg benyttet som undervisningslokale for Haneborg skole i perioder. Bedehuset er i dag omgjort til bolig. Respekt (organisasjon). Respekt er en norsk ad hoc-organisasjon som arbeider mot rasisme og politivold. Den ble opprettet i kjølvannet av at norsk-nigerianeren Eugene Ejike Obiora ble drept i forbindelse med en pågripelse i Trondheim 7. september 2006. Organisasjonen er aktiv i Oslo, Bergen og Trondheim, der den har tatt initiativ til flere demonstrasjoner. "Respekt" krever blant annet at det må reises straffesak mot de involverte politimennene og at politimester Per Marum i Trondheim må gå av. De krever også en kraftigere innsats mot rasistiske holdninger innen politietaten, og vil i den sammenhengen blant annet innføre et krav til politifolk som stopper folk om å skrive ut et dokument der begrunnelsen for at de stoppes klargjøres, slik lovverket blant annet er i Storbritannia. Adam Nelson. Adam Nelson (født 7. juli 1975 i Atlanta, Georgia) er en amerikansk friidrettsutøver. Livio Berruti. Livio Berruti (født 19. mai 1939 i Torino) er en tidligere italiensk friidrettsutøver som deltok i de olympiske leker 1960 i Roma, 1964 i Tokyo og 1968 i Mexico by. Berrutis største prestasjon var gullmedaljen på 200 meter under OL 1960 i Roma, foran Lester Carney fra USA og Abdoulaye Seye fra Frankrike. Han kom også til finalen på 200 meter under OL 1964 i Tokyo, der han ble beste europeer med tiden 20,8. Amerikaneren Henry Carr vant på tiden 20,3. Tingen fra en annen verden. "Tingen fra en annen verden" (originaltittel: "The Thing") er en amerikansk spillefilm fra 1982 i sjangeren science fiction-grøsser med Kurt Russell i hovedrollen. John Carpenter var filmens regissør. Filmen regnes som en nyinnspilling av 1950-tallsgrøsseren "The Thing from Another World", men regnes som mer trofast mot den opprinnelige historien enn den første versjonen. I 2011 kom oppfølgeren "The Thing" (eller såkalt «prequel»), der handlingen er lagt til tiden like før hendelsene ved den amerikanske basen. Handling. En amerikansk ekspedisjon er i Antarktis for å samle vitenskapelig data, da de oppdager at en norsk ekspedisjon i nærheten er utslettet av noe uforklarlig. Nordmennene har avdekket et romfartøy som har ligget i isen i 100 000 år og en «ting» som var i romskipet har nå tatt plass blant amerikanerne. Om filmen. Filmen regnes for å være en av Carpenters beste filmer og er rangert som nummer 175 på Internet Movie Databases liste over Top 250 movies. Christian Leberecht von Prøck. Christian Leberecht von Prøck (født 1718, død 4. september 1780) var generalguvernør i Dansk Vestindia og dansk amtsmann. Prøck ble utnevnt til kammerjunker i 1747 og konferanseråd i 1754. I 1755 ble han utnevnt til generalguvernør i Dansk Vestindia som den første etter den danske stats overtagelse av Vestindisk-guineisk Kompagni. I 1766 ble han erstattet av Peter Clausen og returnerte tilbake til Danmark hvor han i 1768 ble amtsmann over Island og Færøyene. Året etter ble han amtsmann for Københavns amt, men ble avsatt 2. mai 1771 på bakgrunn av manglende utførelse av kongelige resolusjoner. Black Dog. «Black Dog» er en sang av det britiske hardrockbandet Led Zeppelin og ble første gang utgitt på albumet "Led Zeppelin IV" i 1971. Sangen er skrevet av Robert Plant, Jimmy Page og John Paul Jones og er kjent for sitt gitar-riff. Albumet solgte 22 millioner eksemplarer bare i USA. Til å begynne med var dette sangen som slo best an på albumet, men «Stairway To Heaven» ble etter hvert albumets mest kjente og spilte. «Black Dog» er også med på albumet "How the West Was Won" fra 2003. Navnet på låten har ingenting med teksten å gjøre. Opphavet til navnet skal være at det til stadighet var en svart labrador retriever i studio da gruppen spilte inn albumet. Henry Carr. Henry Carr (født 27. november 1942 i Detroit, Michigan) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Carr var blant verdens raskeste sprintere på 1960-tallet. Han vant tre nasjonale titler, satte ny verdensrekord på 200 meter, 220 yards og på 4 x 440 yards. I 1963 satte han ny verdensrekord på 200 meter med 20,4 sekunder, og på 220 yards med 20,3 sekunder. I 1964 presterte han enda bedre og satte ny verdensrekord på 220 yards med tiden 20,2. I 1963 og 1964 toppet han verdensstatistikken på 200 meter. Under OL 1964 i Tokyo tok han gull på 200 meter foran landsmannen Otis Drayton og Ed Roberts fra Trinidad og Tobago. Han var også med på å vinne 4 x 400 m stafett, sammen med lagkameratene Ollan Cassell, Michael Larrabee og Ulis Williams, foran lagene fra Storbritannia og Trinidad og Tobago. Etter tiden som aktiv idrettsutøver spilte han amerikansk fotball for New York Giants. Ogata Korin. Ogata Kōrin 尾形 光琳, født ca.1657 i Kyoto,Japan – død 2. juni 1716 var en japansk tegner og maler. Han er også kjent for intarsia- og lakkarbeider, der han utvidet den tradisjonelle kunsten ved å ta i bruk nye materialer. Han vokste opp som sønn av en rik kjøpmann som var kunstinteressert, og i følge historien, var den som lærte ham grunntrekkene i kunsten. Korin studerte også under mesteren Soken Yamamoto, som soknet til Kanōskolen, Tsunenobu og Gukei Sumiyoshi. Han var også opptatt av sine forgjengere Hon'ami Kōetsu and Tawaraya Sōtatsu. Etter å ha blitt kunstnerisk fullbefaren, brøt han med den gjeldende tradisjonen, og utviklet sin egen karakteristiske stil både i tegningene og lakkdekorasjonene, som var den tids malerier. Hans stil beskrives som rett på-impresjonisme som uttrykkes med få streker og enkle. idealiserte former. Han overså dermed alle de gjeldende konvensjoner for hvordan ting skulle framstilles. Lakkarbeidene har islett av hvite metaller og perlemor. Dette var radikalt, men ikke helt ukjent, siden forgjengeren Koyetsu hadde introdusert dette. Korin døde i en alder av 59 år. Hans fremste elever var Kagei Tatebayashi ogShiko Watanabe. At man i dag kjenner såpass godt til kunstneren skyldes imidlertid Sakai Hōitsu, som gjenopplivet hans stil. Han klassifiseres som kunstner av Rinpa-skolen. Museum of Fine Arts i Boston har et skjermbrett som forestiller Matsushima, mens skjermen «Iriser» i Nezu Museum er klassifisert som japansk nasjonalklenodium. Heinrich Isaac. Illuminert chansonnier av Heinrich Isaac som viser begynnelsen av hans firstemmige motett "Palle, palle", trolig skrevet i Firenze i 1480-årene og kopiert på denne tiden. «Palle» betyr "baller" og henspiller på Våpenskjoldet til Medici-familien, som han arbeidet for på den tiden. Heinrich Isaac (ca. 1450 – 26. mars 1517) var en sør-nederlandsk-østerriksk komponist. Han var en av sin tids betydeligste komponister, og som mange andre komponister bodde han en tid i Italia, Wien og Tyskland. I Italia var han domorganist i domkirken i Firenze og i Østerrike var han hoffkapellmester i Innsbruck. Biografi. Typisk for komponistene fra denne perioden er at lite er kjent om deres personlige liv, dette gjelder også for Isaacs. Det antas at han ble født rundt 1450 i hertugdømmet Brabant. Mellom 1480 og 1492 arbeidet han for Lorenzo de Medici i Firenze som organist i katedralen. Deretter flyttet han til Innsbruck. Hans mest kjente melodi, Innsbruck. ich muss dich lassen, har en enkel, rørende melodi og forteller om hans avskjed fra denne byen. I 1497 fikk han den mest prestisjefylte jobben en musiker kunne få, da keiser Maximilian I av det tysk-romerske rike utnevnte ham til hoffkomponist i Wien. Han beholdt denne stillingen frem til sin død i 1517, selv om han med jevne mellomrom reiste tilbake til Firenze, der han hadde giftet seg. Han døde til slutt i Firenze. Isaac har etterlatt seg en rik arv, med messer, motetter, sanger og instrumentale stykker. Messene hans kjennetegnes av en stor besetning og lange melodilinjer, sangene hans er ofte lekne og har en verdslig karakter. I nyere tid har mange ensembler som spiller musikk fra den tiden revurdert hans musikk, og han sammenlignes stadig oftere med Josquin des Prez. Verd å melde er blant annet motettene "Resurrexi, et adhuc tecum sum"; "Angeli", "Archangeli"; "Optime Pastor" (som ble skrevet for et politisk møte mellom den østerrikske kardinal Lang og Pave Leo X) og "Tota pulchra es". Kjente sanger er blant annet "Mein Freund allein in aller Welt" og "Greiner Zancker" som i dag ansees aa være noe vulgær. Mange instrumentale stykker for ulike instrumenter er bevart. Heinrich Isaac ble av sine samtidige, sammen med Josquin des Prez, ansett for å være Europas fremste komponist. Produksjon. Selv om vi idag mener han er viktig, er det meste av hans produksjon blitt glemt for flere hundre år siden. Hans produksjon var stor, han skrev 36 messer, et stort antall motetter og mange verdslige verk, korverk og lieder. Han har bl.a. skrevet melodien til den kjente salmen Nu hviler mark og enge, som opprinnelig var melodi til hans avskjedssang til Innsbruck "Insbruck, ich muss dich lassen". Skibotn kraftverk. Skibotn kraftverk er et vannkraftverk i Skibotnvassdraget i Storfjord kommune i Troms fylke. Magasin for kraftverket er Rihpojavri som er oppdemmet og reguleres mellom 486 og 445 moh. Det hentes også inn vann fra en rekke bekkeinntak og elvene Kvitlielva, Didnojohka og Norddalselva er regulert som følge av utbyggingen. Lavkajohka kraftverk overfører også vann til verket. I tillegg hentes det vann fra innsjøen Gálggojávri. Det er installert en Francisturbin på 80 MW. Midlere årsproduksjon er på 355 GWh. Kraftverket er eid av Troms kraft produksjon. Konsernet som Troms kraft produksjon er en del av eies av Troms Fylkeskommune med 60% og Tromsø kommune med 40%. Nord (Grønland). Nord ("Station Nord") er en bosetting som ligger i Nordøst-Grønland biosfærereservat, verdens største biosfærereservat. Den danske Forsvarskommandoen har en base her, som bemannes av 5 danske offiserer året rundt, men har plass og utstyr nok til 20 forskere på sommers tid. Det er særlig klimaforskning som foregår her. Basen ligger 924 km fra den geografiske Nordpolen, og har en flystripe som holdes åpen året rundt. Dette er én av fire permanente bosettinger i nasjonalparken, de andre er Mestersvig, Danmarkshavn og Daneborg. Christian Dailly. Christian Edward Dailly (født 23. oktober 1973 i Dundee, Skottland) er en skotsk fotballspiller som har spilt for to skotske og fem engelske klubber. Han spiller nå for Portsmouth. Dailly har scoret 6 mål på 67 landskamper for. Hastings Castle. Slottruinene på toppen av klippen over Pelham Crescent med St. Marias kapell (i midten). Hastings Castsle er en slottsruin i Hastings i East Sussex i England. Det første slottet ble bygget i forbindelse med normannernes invasjon i 1066. Vilhelm av Normandie beordret før og rett etter invasjonen bygging av tre slott: Pevensey Castle i september 1066, Hastings Castle rett før slaget ved Hastings og Dover Castle noen dager etter slaget. Hastings Castle ble først bygget som en motte-and-bailey. I 1070 beordret Vilhelm bygging av et nytt slott i stein. Et kapell viet til jomfru Maria ble bygget samtidig. Greven av Eu kontrollerte slottet i det meste av den normanniske perioden, men Johan uten land beordret det ødelagt for at det ikke skulle bli tatt av dauphin Louis. I 1220 ble det gjenbefestet av Henrik III. I 1287 ble Englands sørkysten herjet av stormer i flere måneder, og de myke sandsteinsklippene gav etter. Store deler av klippen falt ut i havet og tok deler av slottet med seg. I 1339 og 1377 ble Hastings angrepet av franske styrker, og mange hus ble brent ned. Slottet ble ikke restaurert, og gjennom det neste århundret gled stadig mer ut i havet. I midten av det 16. århundre ble klostrene oppløst, og dermed var det ikke lenger noen kirkelig tilstedeværelse ved slottet. Pelhamslekten kjøpte eiendommen, og brukte den til jordbruk. Ruinene ble så overgrodd at man glemte hvor de befant seg. Under andre verdenskrig ble ruinene ytterligere skadet da Hastings ble bombet. Eiendommen ble så kjøpt av Hastings Corporation i 1951. Ruinene ble gravet frem og gjort til en turistattraksjon. Lavkajohka kraftverk. Lavkajohka kraftverk er et vannkraftverk i Skibotnvassdraget i Storfjord kommune i Troms fylke. Kraftverket navngis også som Lavka. Kraftverket utnytter fallet mellom innsjøen Lavkajávri i sideelva Lávkajohka og driftstunnelen til Skibotn kraftverk. Det er installert en Francisturbin på 8,7 MW. Midlere årsproduksjon er på 27 GWh. Fra vest overføres vann til inntaksmagasinet i Lavkajávri fra innsjøene Govdajávri og Čazajávri, samt fra et bekkeinntak i Sørdalen i Kitdalselvas nedbørfelt. Kraftverket er eid av Troms kraft produksjon. Konsernet som Troms kraftproduksjon er en del av eies av Troms Fylkeskommune med 60% og Tromsø Kommune med 40%. Okapi viltreservat. Okapi viltreservat er et verdensarvområde i "Ituriskogen", nordøst i Den demokratiske republikken Kongo. Reservatet omfatter 14 000 km², noe som utgjør 20% av skogens areal. Reservatet er hjemstedet til 1/3 av verdens bestand av okapi. Reservatet ligger i Kongoelvens dalføre, og ligger mellom 500 og 1000 moh. Det meste av vegetasjonen i reservatet er uberørt tropisk regnskog. I tillegg til å være hjemsted for mellom 3900–6350 av verdens i alt 10 000–20 000 okapi, har parken også bestand av andre truede arter: afrikansk skogselefant, 13 ulike arter av menneskeaper, foruten vanngenett ("Osbornictis piscivora") og vannmoskusdyr ("Hyemoschus aquaticus") som begge er endemiske for dette området. Endemiske fuglearter er de to vever-artene "Ploceus flavipes" og "Ploceus aureonucha". De seminomadiske jeger- og sankerkulturene "Ebe" og "Mbuti" lever i Ituriskogen. Siden 1990 har ulike jordbrukende bantugrupper bosatt seg i området, og utgjør med sitt svedjebruk en fare for naturverdiene. Avskoging som følge av dette har sammen med gruvevirksomhet, jakt og generell politisk ustabilitet ført til at parken i 1997 ble oppført på listen over truede verdensarvsteder. Öræfajökull. Öræfajökull er en isdekket vulkan som ligger sørøst på Island, og som glacialt er en sørlig utløper av Vatnajökull. Det er den største aktive vulkanen i landet. På den nordøstre eggen ligger Hvannadalshnúkur som er den høyeste fjelltoppen på Island. Geografisk sett er Öræfajökull å betrakte som en del av isbreen Vatnajökull, og området som er dekket av isbre ligger innenfor grensene til Skaftafell nasjonalpark. Öræfajökull har hatt to utbrudd i historisk tid. I 1362 hadde vulkanen et eksplosivt utbrudd der stor mengder tefra bla kastet ut. Litla-Hérað-distriktet ble ødelagt av flom og tefranedfall. Det tok mer enn 40 år før folk igjen slo seg ned i området som etterhvert ble kjent som Öræfi. Navnet betyr bokstavlig talt "et område uten havn", men betyr i dag også "ødeland" på islandsk. Et utbrudd i august 1727 var mindre selv om flom tok livet av i hvert fall tre personer. John Carpenter. John Howard Carpenter (født 16. januar, 1948) er en amerikansk filmregissør, manusforfatter, produsent og musiker som er kjent for å stå bak en rekke suksessfulle skrekkfilmer på 1970- og 1980-tallet, blant annet "Halloween, Tåken og Tingen fra en annen verden". Bakgrunn. Carpenter ble født i New York men vokste opp i Bowling Green, Kentucky da familien flyttet dit i 1953. Han ble tidlig filminteressert og likte særlig skrekkfilmer og science fiction-filmer slik som "Forbidden World" og "The Thing from Another World". I tenårene begynte han ved USC School of Cinematic Arts i California, men fullførte ikke. Han rakk imidlertid å lage kortfilmen "The Resurrection of Broncho Billy", som var hans studentprosjekt (sammen med flere andre). Filmen vant Oscar for beste kortfilm i 1970. Filmkarriere. Som regissør filmdebuterte Carpenter 1974 med lavbudsjetts science-fiction-filmen "Dark star". Fulgte så opp med thrilleren "Assault on Precinct 13" i 1976, som han også skrev musikken til. Med denne filmen begynte han å vekke oppsikt, men det var ikke før han lagde skrekkfilmen "Halloween" i 1978, at hans karriere begynte å ta av. En film som i dag regnes som en kultfilm og som var med på å bane vei for 1980-åras skrekkfilmtrend. Lanserte i 1980 skrekkfilmen "Tåken" og året etter det populære futuristiske action-dramaet "Flukten fra New York" (med Kurt Russell i hovedrollen). I 1982 kom science-fiction-grøsseren "Tingen fra en annen verden", og året etter den særegne "Christine", som handler om en bil med sjel og drapslyst (basert på en roman av Stephen King). Lanserte i 1984 den sentimentale science-fiction-romansen "Starman". Fikk så i 1986 begrenset suksess med action-eventyret "Big Trouble in Little China", som var en høybudsjettfilm. På slutten av 80-tallet kom han med science-fiction-filmen "They Live" og grøsseren "Prince of Darkness" (Med Alice Cooper i en av rollene). Etter 1980-tallet. Har etter 1980-tallet ikke hatt like stor suksess. Av filmer på 90-tallet kan en nevne "In the Mouth of Madness" (1992), "Village of the Damned" (1995), "Escape from L.A." (1996) og "Vampires" (1998). På 2000-tallet har hans produksjon som regissør avtatt betrakterlig og står per 2007 kun oppført med en film "Ghosts of Mars" (2001), men to nye filmer ventes i 2008. Som produsent. Som produsent har han vært involvert i oppfølgerne til "Halloween"-filmene ("Halloween 2" (1981) og "Halloween 3" (1982)). I tillegg til dette, "Philadelphia eksperimentet" (1984) og tv-grøsseren "Body Bags" (1993). Han var også produsent for nyinnspillingen av "Tåken" i 2005. Har utover dette spilt små biroller i flere av sine filmen, blant annet som kirketjener i "Tåken". Det må også nevnes at han har komponert musikken til mange av sine filmer, blant annet den karakteristiske synth-musikken i "Hallowen". Hans musikalske stil gjenkjennes i flere av hans filmer. Annet. Var gift med skuespillerinnen Adrienne Barbeau fra 1979 til 1984. Arbeidet med filmprodusent Debra Hill i flere år, blant annet på "Halloween" og "Tåken". Nektarin. Nektarin ("Prunus persica var. nucipersica") er en videreforedlet ferskensort. I motsetning til vanlig fersken, har nektarinen et glatt skall, noe som har medført at det har vært en feilaktig oppfatning av at nektarin er en krysning mellom fersken og plomme. Et ferskentre kan podes med nektaringrener, og også omvendt. Den første skriftlige omtalen av nektariner er fra England i 1616, men frukten har trolig vært dyrket på et tidligere tidspunkt i Asia. Merton College (Oxford). Utsikt mot Front quad fra innsiden av Merton College, Oxford.Merton College utgjør et av fakultet (college) ved University of Oxford i Storbritannia. Dets grunnleggelse kan spores tilbake til 1260-tallet da Walter de Merton, kanslet for kong Henrik III og senere for Edvard I, trakk opp de første statuettene for et uavhengig akademisk samfunn og etablerte stiftelser for å støtte det. Det viktigste trekket ved Walter de Mertons etablering var at dette fakultet kunne styre seg selv og at dens stiftelser var sikret i "Warden" (bestyrer) og "Fellows" (medlemmer). I 1274 da Walter de Merton trakk seg tilbake fra kongens tjeneste og gjorde sine endelige revisjoner til fakultets statuetter var samfunnet fundert ved dagens sted i det sørøstlige hjørne av byen Oxford, og et hektisk byggeprogram ble satt i gang. Hallen og kapellet og resten av fronten av kvadratbygningen ble gjort ferdig før slutten av 1200-tallet, men med unntak av kapellet har de blitt endret meget siden da. For de fleste besøkende er fakultetet og dets bygninger synonyme, men fakultets historie kan bli bedre forstått om man adskiller akademiets historie fra stedet og bygninger som de har oppholdt seg for mer enn 750 år. Bygningene. «House of Scholars of Merton» ("Huset til Mertons lærde") hadde først opphold i Surrey (dagens Merton) foruten også i Oxford, men det var ikke før på midten av 1260-tallet at Walter de Merton ervervet seg kjernen av dagens sted i Oxford sammen med sørsiden av hva som da var St John's Street (i dag Merton Street). Fakultet ble fundert på dette stedet i 1274 da Walter gjorde sine siste revisjoner til fakultets statuetter. Den opprinnelige overtagelsen inkluderte St Johns sognekirke (som ble avløst av kapellet) og tre hus øst for kirken som nå danner den nordlige rekken av Front Quad. Walter fikk også tillatelse fra kongen til å utvide eiendommene sør for den gamle bymuren til å danne dagens bortimot kvadratiske område. Fakultet fortsatte å akkvirere andre eiendommer etterhvert som de ble tilgjengelige på begge sider av Merton Street. Ved en tid eide fakultet alt land på dette området som nå er fakultetet Christ Church til det sørøstlige hjørnet av byen. Landet til øst ble til slutt dagens parkanlegg mens den vestlige enden ble leid av Warden Rawlins i 1515 for grunnleggelsen av fakultet Corpus Christi College til en årlig leie litt over £4. Grunnleggelse og opprinnelse. Merton College ble grunnlagt i 1264 av Walter de Merton, kansler og biskop av Rochester. Det har hevd på å være det eldste fakultet i Oxford, skjønt dette kravet bestrides av Balliol College og University College. Kjernen i Merton Colleges hevd på å være det eldste fakultet er at fakultet ble utplasset ved sin grunnleggelse. Mertons statuetter dateres tilbake til 1274 mens hverken Balliol eller University College hadde statutter før på 1280-tallet. Merton var også første med å ha et samfunn av lærde og vitenskapsmenn som arbeidet for akademiske formål enn kun et stad hvor de bodde. Rojalistiske sympatier under Borgerkrigen. I løpet av Den engelske borgerkrigen var Merton det eneste fakultet ved University of Oxford som ikke tok parlamentets side. Grunnen for dette var Mertons irritasjon over innblandingen av deres "Visitor", erkebiskopen av Canterbury. Grunnen til dette var at fakultet ble flyttet til London på begynnelsen av borgerkrigen og dets bygninger ble rekvirert av rojalistene og huset mange fra Karl Is hoff da Oxford ble benyttet som rojalistenes hovedstad. Dette inkluderte også kongens franske hustru, dronning Henrietta Maria, som bodde i eller nær det som i dag kalles for "Dronnings rom", rommet over buehvelving mellom "Front" og "Fellows' Quads". Striden ble hurtig avklart etter borgerkrigen og et portrett av Karl I henger i dag i "Merton's Hall" som en påminnelse av stedets rolle under hans hoff. Kjente personer fra Merton. Denne listen av medlemmer fra Merton og "alumni" ("tidligere elever") er gruppert i århundrer; hvor personens liv strekker seg over et århundre er datoen for immatrikulering brukt, og gitt i klammer. Navnene er ordnet alfabetisk ved etternavn innenfor hver gruppe. Middelalderen. I tillegg er det to fremstående akademiske figurer fra tidlig på 1300-tallet, John Duns Scotus og William av Ockham blitt fremmet som studenter ved Merton, men det er ingen samtidige bevis som støtter dette kravet, og som en Fransiskanerordenen|fransiskanermunk ville Duns Scotus ikke ha vært valgbar for medlemskap ved Merton. Virumdalen. Virumdalen er en dal i Sunndalsfjella i Sunndal kommune i Møre og Romsdal fylke. Dalføret strekker seg cirka 10 km, sørøstover fra Ålvundeid ved Ålvundfjorden, til Nerdalen mot landskapsvernområdet i den vakre og storslåtte Innerdalen. Elva Ålvunda eller Ulvåa renner gjennom Virumdalen i nordvestlig retning fra fjellvannet Langevatn på grensa mot Sør-Trøndelag og ut i Ålvundfjorden. Virumdalen har pene garder som Wirum, Dalsbø og Nordvik gard. Lengst inne i dalen ligger Vadla-leiren. Turmulighetene fra Virumdalen er store. Livinallongo del Col di Lana. Livinallongo del Col di Lana (italiensk) eller Fodom (ladinsk) er en kommune i den italienske provinsen Belluno i regionen Veneto. Kommunen ligger på 1645 meters høyde i Dolomittene. Sammen med den lille nabokommunen Colle Santa Lucia utgjør Livinallongo dalen "Fodom", som er overveiende ladinsktalende (ca. 90 %). Ladinsken har imidlertid ingen offisiell status i provinsen Belluno. Vintersportsstedet Arabba (ladinsk "Rèba") er en av kommunens 17 «fraksjoner» (landsbyer). Geografi. Fodom er dalen til Cordevoles (ladinsk "Ru de Pordou") øvre løp og strekker seg oppover mot Sellamassivet i vest. Sydover drenerer den mot Piave. Dalen er omgitt av høye fjell på alle kanter. Dette er Marmolada (3343 moh.) i sør, Sella (3151 moh.) i vest og Fanesgruppen i nord. Rett nord for kommunens hovedlandsby "Pieve di Livinallongo" (ladinsk "La Plie") ligger fjelltoppen Col di Lana (2462 moh.), som kommunen siden 1933 er oppkalt etter (på italiensk). 500px Historie. Første gangen et sted i området nevnes i skriftlige kilder, var i 1027 som "Buchenstein". Dalen hørte den gang til fyrstbispedømmet Brixen og dermed til Tirol og senere Østerrike. Mellom 1897 og 1900 bygde østerrikerne festningene La Corte, Ruaz og Tra i sassi (Val Parola) i området. Under første verdenskrig ble området evakuert og sterkt krigsskadet. Blant annet ble toppen av Col di Lana sprengt i 1916. Etter Saint-Germain-traktaten i 1919 kom området til Italia og ble i 1923 lagt til provinsen Belluno. Den 28. og 29. oktober 2007 ble det gjennomført en folkeavstemning i Livinallongo, Colle Santa Lucia og Cortina d'Ampezzo om hvorvidt området skal tilbakeføres til Syd-Tirol. Flertallet av befolkningen stemte for en gjenforening med Syd-Tirol. I Livinallongo var valgdeltagelsen på 78 % med 86 % ja-stemmer. Før tilbakeføringen kan finne sted, må det italienske parlamentet, Trentino-Alto Adiges regionalråd og Syd-Tirols provinsråd godkjenne søknaden. Fodom. Den ene bruken er om en ladinsktalende dal som nå ligger nordvest i den italienske provinsen Belluno i regionen Veneto, og som omfatter de to kommunene Livinallongo del Col di Lana og Colle Santa Lucia (på ladinsk: "Col"). Dette området var del av Tirol og dermed del av Østerrike frem til 1919. Den andre bruken er om den ene av de to nevnte kommuner: "Fodom" er det ladinske navnet på kommunen Livinallongo del Col di Lana. Mph. Miles per hour eller mph eller mi/h er betegnelsen på en hastighet, der avstanden er miles, og tiden er hours (timer). Betegnelsen anvendes først og fremst i Storbritannia, USA, og historisk i Australia, New Zealand, og stater i Samveldet av nasjoner. Vladimir Jabotinsky. Ze'ev (Vladimir) Jabotinsky (født i Odessa, død 4. august 1940 i Hunter (New York)) var en jødisk zionist og forfatter som er mest kjent for å være den ideologiske lederen for høyresiden av zionismen. Han var også stifteren, lederen og den ideologiske motivatoren for den jødiske terror-gruppen Irgun. Tidlig liv. Jabotinsky ble født i Odessa, Ukraina av en jødiske middelklasse-familie og utdannet i russiske skoler. Hans talent for journalisme ble tydelig da han kom i tenårene og publiserte sin første artikkel i en alder av 16 år i en avis i Odessa. Senere ble han sendt til Sveits og Italia for en russisk presse. Senere utdannet han seg til advokat. Han behersket både russisk, jiddisk og hebraisk skriftlig. Som sionist. Jabotinsky sluttet seg til zionist-bevegelsen etter Kisjinev-pogromene i 1903, og ble raskt ansett som en talentfull taler og intelligent oppvakt ungdom. Samme år startet han militsgruppen Jewish Self-Defense Organization, som bestod av unge jødiske menn som skulle beskytte andre jøder i Russland mot antisemittiske opptøyer. Han skapte kontrovers innad i det jødiske miljøet, og i denne perioden trakk han seg noe tilbake for å studere hebraisk. Han byttet så sitt russiske fornavn "Vladimir" til det hebraiske Ze'ev i en søken tilbake til sine jødiske røtter. Han ble deretter valgt til delegat for den sjette sionist-kongressen. I 1909 fikk han mye oppmerksomhet for sine verbale angrep overfor ledere i det jødiske samfunn på grunn av deres deltagelse i hundreårsmarkeringen for fødselen til den russiske forfatteren Nikolaj Gogol. Jabotinsky mente at Gogol var antisemitt og at de jødiske lederne som deltok i markeringen, derfor manglet selvrespekt. Første verdenskrig. Under første verdenskrig unnfanget han ideen om å opprette en jødisk legion som kunne slåss sammen med britene mot ottomanerne som den gang kontrollerte Palestina. Sammen med Joseph Trumpeldor dannet han the Zion Mule Corps som besto av flere hundre jødiske menn, hovedsakelig av russisk opphav. Enheten deltok i Slaget ved Gallipoli. Da enheten ble oppløst, reiste han til London hvor han forsøkte å få gjennomslag for etableringen av en jødisk enhet som skulle kjempe i Palestina som en del av den britiske hær. Først i 1917 gikk britene med på å sende jødiske enheter dit og etablerte Den jødiske legion. Jabotinsky kjempet så i 1918 mot tyrkerne i Jordan og endte opp med å bli dekorert for tapperhet da han under slaget ved Megiddo ledet Den jødiske legion over Jordanelven. Etter at hans tid i den britiske hær var over, prøvde han å etablere jødiske militsgrupper i Palestina, men etter det palestinske opprøret i 1920 endte han opp med å bli arrestert av britene. Splittelsen i den sionistiske bevegelse og følgene av hans filosofi. Under de jødiske innvandringsbølger til Palestina først på 1900-tallet ble den sionistiske bevegelse splittet i flere leirer. Den toneangivende retningen ble den sosialistiske sionismen, hvis kjente leder David Ben-Gurion ble Israels første statsminister i 1948. Men allerede i 1923 hadde Jabotinsky brutt med den sionistiske hovedorganisasjonen. Han var sterkt påvirket av polsk høyre-nasjonalisme og italiensk fascisme, og mente at den moderate sionismens forhandlingsstrategi ville føre til at jødene tapte kampen om et eget hjemland. Jabotinsky var en sterk ideolog og original tenker. På to punkter skilte han seg avgjørende fra den sosialistiske sionismen i synet på hvordan drømmen om en jødisk nasjon skulle oppnås: For det første skulle Israels territorium omfatte både øst- og vestbredden av Jordanelven, altså hele mandatområdet Palestina. For det andre skulle det jødiske folks politiske suverenitet erklæres over hele området. Tankene om hvordan man skulle realisere drømmen om det såkalte stor-Israel, ble lansert i to artikler trykket i 1923 under tittelen «The Iron Wall» («Jernmuren»). Her beskriver han sin holdning til de araberne som bodde i mandatområdet som "høflig likegyldig". Han hevdet – i motsetning til sosialistiske sionister – at en frivillig, gjensidig overenskomst med disse araberne er en illusjon. «Ethvert stolt folk vil kjempe mot fremmede bosettere så lenge de ser muligheten av at de vil lykkes med dette.» Derfor mente han at sionistene står tilbake med to valgmuligheter: Enten å avblåse den jødiske bosettingen av Palestina, eller fortsette som om det ikke bor arabere der. Jabotinsky var imidlertid motstander av å deportere araberne. I stedet, mente han, måtte den gryende jødiske nasjon bygge opp en sterk militærmakt for å sikre den jødiske tilstedeværelsen i området. Dette ble selve grunnidéen i den revisjonistiske sionismen: Oppbyggingen av en ugjennomtrengelig «jernmur» av militær makt som den eneste måten å trygge det jødiske folks eksistens på. Jabotinsky ble sterkt kritisert av moderate sionister for å ha utformet en amoralsk sionisme. Etterhvert ble imidlertid jernmur-strategien til en viss grad akseptert blant ledende Arbeiderparti-sionister (bl.a. David Ben-Gurion og Golda Meir). Jabotinsky så imidlertid ut til også moderere sin egen jernmur-tankegang gjennom å presisere at den ikke burde være noe endelig mål. Når jernmuren var ugjennomtrengelig, kunne tiden være kommet for forhandlinger med araberne med sikte på sameksistens. Jabotinsky døde i 1940. Men hans sterke understrekning av maktbruk som både et middel og mål kom til å slå rot i israelsk høyrepolitikk. Oqaatsut. Oqaatsut (dansk: Rodebay) er en liten bygd i Qaasuitsup kommune på vestkysten av Grønland, som er endel av det danske riksfelleskap. Bygden har ca. 40 innbyggere og 200 sledehunder, og ligger 18 km nord for Ilulissat. Oqaatsut ligger på en halvøy, med utsikt mot Diskobuktens isfjell. Bygdens grønlandske navn, Oqaatsut betyr «Skarvene». Næringer. Næringsgrunnlaget her er fiske med langline av hellefisk, jakt på sel og hval, og turisme. Firmaet "Oqaatsuts industri" handler med fisk og tørket torsk og hellefisk. Bygdens skole har typisk 4-6 elever, som undervises av en grønlandsk lærer. De har ingen skolebygning, så undervisningen finner sted i kirken. Barna går kun på skole her i bygden til og med 3. klasse, resten av skolegangen tar de på de større skolene i Ilulissat. Det er en liten butikk her, med dagligvarer, og bygden har fergeforbindelse til og fra Ilulissat to ganger i uken fra juni til november. Vannforsyningen kommer fra et havvandsavsaltingsanlegg. Dette anlegget benytter et omvendt osmosesystem til avsalting av vannet. Vannet er gratis, men må hentes ved vannverket. De fleste innbyggerne foretrekker likevel å bruke smeltevann fra innlandsisen som drikkevann. Dette kan tappes fra kilder rett utenfor bygden, eller samles som is og smeltes i store beholdere. Historie. hollandske hvalfangere kalte stedet på 1600-tallet "Roo Baj" – den røde bukt. Hvalfangerne trakk hvalene i land på de flate klippene øst for bygden. De kokte tran både om bord i båtene og på landanlegg. På 1870-tallet bygde hollenderne en hvalfangerstasjon ved den røde bukt. Etter at stasjonen ble nedlagt overtok "Den Kongelige Grønlandske Handel" forsyningen av bygden. Turisme. Fra Ilulissat er det bådturer eller ca. 7 timers vandring langs kysten, som veksler mellom fjell og daler, til Oqaatsut. Om vinteren arrangeres det hundesledeture fra Ilulissat til bygden. Underveis passeres Bredebugt og kløften Ujuumiu. I forbindelse med et prosjekt for bæredyktig turisme ble den gamle butikken, bøkkerverkstedet og pakkhuset i 1994 innrettet som vandrehjem, med plass til 25 gjester. Senere ble den siste gamle bygningen, lagerhuset H8 satt i stand og gjort om til restaurant med grønlandske spesialiteter, lagd av råvarer kjøpt hos bygdens fangstfolk og fiskere. Restauranten ble offisielt innviet i 1998. Det tyske ekteparet Uta og Ingo Wollf har drevet restaurant og hytter siden 2003. Oqaatsut er blitt kåret som et prisbelønnet WWF pilotprosjekt om bæredyktig turisme og naturbevaring i Arktis; «Hånd i hånd i Arktis». Sotmøll. Sotmøll (Lypusidae) er en gruppe av sommerfugler som bare inneholder to kjente arter, som begge blir plassert i slekten "Lypusa". Den ene av dem finnes i Europa, også i Norge. Deres systematiske plassering er usikker, men det er vanlig å regne dem til overfamilien Tineoidea. Utseende ("Lypusa maurella"). Middelsstor (vingespenn 13 – 16 mm), ensfarget mørkegrå til svart, ganske kraftig bygd møll. Hodet er forholdsvis lite, kledt med oppstående hår, antennene er perlekjede-formede og omtrent 2/3 av forvingelengden. Vingene er forholdsvis brede og avrundede, ytterst med lange hårfrynser. I tillegg til nedliggende skjell har de noen oppstående, hårlignende, slik at vingene får et "rufsete" utseende. Beina er middels lange, tett hårkledte. Levevis. "Lypusa maurella" er nokså vanlig i heilandskaper over det meste av Norge, men det er få funn fra Vestlandet. Det er litt uklart hva larven lever av. Noen kilder mener den spiser på krekling ("Empetrum" spp.), andre at den lever av lav. Panzerfaust. Panzerfaust (tysk for «panserneve», i flertall "Panzerfäusten") eller Panzerabwehrrohr («panserforsvarrør») er et tysk panservernvåpen med rakettdrevet granat fra andre verdenskrig. Etter at tyskerne lagde Panzerschreck, en kopi av den amerikanske bazookaen, så de nytten av slike våpen. Men Panzerschreck var dyr å produsere, og krevde helst to mann for å operere effektivt, så de lagde engansgvåpenet Panzerfaust, som var rimelig å produsere og meget enkelt å betjene. Våpenet kunne trenge gjennom 200 mm stål og var derfor effektivt mot de fleste av den tids panservogner. Våpenet ble utviklet og satt i bruk i 1943, og kom i en rekke forskjellige modeller: 30, 60, 100, 250. Totalt ble det produsert mer enn 6 millioner enheter. Panzerfaust ble fort populær både blant de tyske soldatene som fikk dem utlevert, og blant de allierte styrkene som erobret dem. I de vanskelige kampene i byer var de særlig effektive mot fiendtlige stridsvogner, samtidig som de kunne sprenge hull i murer og andre hindringer slik at de stridende kunne unngå å bli eksponert i gatene. På grunnlag av dette tyske designet utviklet russerne RPG-våpen (Ruchnaya Protivotankovaya Granata). Ragna Prag-Magelssen. Ragna Prag-Magelssen (født Ragna Pedersen på Ådalsbruk i Løten, 21. mars 1879) var kultur- og opplæringsleder i Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon og en sentral skikkelse i dyrevernbevegelsen. Familie og bakgrunn. Ragna Prag-Magelssen var datter av forvalteren på Ådals bruk i Løten, Mathias (Maths) Pedersen og hustru Gunhild Olsen. Hun var faster til arkitekten Rolf Prag. Ragna og flere andre familiemedlemmer endret sitt etternavn til Prag en gang før 1915. Hun ble 16. mars 1916 gift i Hamar med tannlege Johannes Magelssen. Liv og virke. Ragna Prag-Magelssen var fra slutten av 1890-årene ansatt i Oplandske Kreditbank på Hamar. Hun ble senere medlem av Norske Kvinners Nasjonalråd. I perioden 1928-38 var hun formann i Hamar og omegns dyrebeskyttelsesforening. Hun var deretter varamedlem i styret for Norges Dyrebeskyttelsesforbund. Hun ble tidlig medlem av Nasjonal Samling og sto på listene til Stortingsvalget i 1933 i Hedmark. I NS ble hun etterhvert kultur- og opplæringsleder i NS’ kvinneorganisasjon (NSK), der Olga Bjoner var leder. I 1942 ble hun omtalt som "konsulenten for kvinnespørsmålene" i Kulturdepartementet. Ragna Prag-Magelssen drev dessuten i en årrekke en antikvitetsforretning på Hamar. I dommen mot Ragna Prag-Magelssen etter annen verdenskrig «ble det lagt vekt på hennes arbeid med å nazifisere kvinneorganisasjonene og hennes utstrakte kursvirksomhet og studiesirkler for å lære kvinnene opp i "nyordningens tanker"» Dette arbeidet resulterte blant annet i boken "Også vi når det blir krevet...: Innlegg fra norske kvinner om den nasjonale, moralske og politiske gjenfødelse i Norges skjebnetime", der hun var redaktør. Inger Hanssen-Bauer. Inger Hanssen-Bauer (født 3. mars 1957 i Oslo) er en norsk klimatolog, tilsatt som professor ved Høgskolen i Telemark. Hanssen-Bauer har sin utdannelse fra Universitetet i Bergen, der hun tok doktorgraden på klimatiske effekter av Alta-utbygginga. Hennes viktigste forskningsfelt er historisk og framtidig klimautvikling i Norge og Arktis. Fra oktober 2010 er hun professor ved Høgskolen i Telemarks avdeling i Bø. Tidligere var hun ansatt ved Meteorologisk institutt, der hun fra 2007 var leder for Seksjon for klimaforskning. Hun har fortsatt bistilling ved instituttet. Hanssen-Bauer er en hyppig benyttet foredragsholder om klimaspørsmål, og har blant annet deltatt i foredragsturneen «Himmel og hav» under Klimaløftet. Hun er bidragsyter til kapittel 11 i FNs klimapanels "Fourth Assessment Report" («Climate Change 2007: The Physical Science Basis»). Pekka Vasala. Pekka Vasala (født 17. april 1948 i Helsingfors) er en tidligere finsk friidrettsutøver. Han var spesialist på mellomdistansene. Vasala deltok som 20-åring under OL 1968 i Mexico by, der han ble utslått i forsøksheatet. Under EM 1969 kom Vasala på 9. plass, en plassering han også fikk under EM 1971 i hjembyen Helsingfors. Karrierens høydepunkt kom 9. september 1972, da han vant gull på 1500 meter i OL 1972 i München, foran Kip Keino fra Kenya og Rod Dixon fra New Zealand. Samme dag vant landsmannen Lasse Virén gull på 10 000 meter, så i løpet av en halvtime kunne finnene juble over to gullmedaljer. Harry Larva. Harri Edvin Larva (født Harry Edvin Lagerström 9. september 1906 i Åbo, død 11. november 1980) var en finsk friidrettsutøver. I 1927 tok han bronse under det finske mesterskapet på 1500 meter. Under OL 1928 i Amsterdam vant han gull på 1500 meter foran franskmannen Jules Ladoumègue og landsmannen Eino Purje. Han deltok også under OL 1932 i Los Angeles, men kom bare på 9. plass på samme distanse. Færdesmyra naturreservat. Færdesmyra naturreservat er et naturreservat i Sør-Varanger kommune. Reservatet er opprettet for å bevare et særegent og utpreget frostpåvirket myrområde med palser og høye strengtuer. De høyeste palsene drøye 3 meter, og ligger samlet i et mindre område like nord for Færdesvann. Palsene på Færdesmyra er, som ofte ellers i Øst-Finnmark, knyttet til kvabb-avleiringer der sen-istidens store smeltevannselver en gang munnet ut i havet. Kvabb er grovere enn leire og finere enn sand, og gir mest telehiv av alle jordarter. Færdesmyra er jevnt over ei næringsfattig myr. I palslaggenes mykmatter, som får et ekstra tilskudd av næring fra palsens smeltevann, kan man finne de østlige artene brannull og lappstarr. I kanten av og nede i sprekkene på palsene finnes rikelig med finnmarkspors. Færdesmyra er et stort og variert myrområde. Variasjonen mellom åpent vann, våtmyr og tørrere, mer vegetasjonsrike områder, gir god mattilgang og et godt utvalg av reirplasser for våtmarksfugl. Gunnar Höckert. Gunnar Mikael Höckert (født 12. februar 1910 i Helsingfors, død 11. februar 1940) var en finsk friidrettsutøver. Höckert hadde bare én sesong i verdenstoppen, 1936. Under OL 1936 i Berlin startet Höckert på 5000 meter. Etter 2000 meter utviklet løpet seg til en tvekamp mellom Höckert og landsmannen Lauri Lehtinen, OL-vinneren fra 1932 og verdensrekordinnehaveren. På sisterunde passerte Höckert landsmannen, og vant på tiden 14.32,2. 16. september 1936 satte Höckert ny verdensrekord på 3000 meter i Stockholm (8.14,8). En uke senere fulgte han opp opp med ny verdensrekord på 2 engelske mil (8.57,4 min). Og bare en uke etter dette tangerte han verdensrekorden på 2000 meter ved å løpe på 5.21,8. Resten av Höckerts karriere var ikke like suksessfylt, blant annet på grunn av problemer med revmatisme. Han kom aldri opp mot de tidene han oppnådde i 1936-sesongen. Han meldte seg som frivillig i den finske hæren og kjempet som reservefänrik i vinterkrigen mot Sovjetunionen. En dag før 30-årsdagen falt han i Karelen. Pals. Pals er en haug eller rygg (streng) på myr, som er over 1 meter høy og inneholder en kjerne av permafrost. Telen går ned under grunnvannsnivå. Palsmyr dannes i områder med lite nedbør og lav gjennomsnittlig årstemperatur, i Norge hovedsakelig i indre strøk av Troms og Finnmark. Palsene dannes når telen sprenger opp jorda, og de har en isolerende kappe av torv som bevarer telen om sommeren. De høyeste palsene i Norge finnes i Varangerbotnområdet, og er mellom 5 og 6 meter høye. Palsene er ofte knyttet til kvabb-avleiringer der sen-istidens store smeltevannselver en gang munnet ut i havet. Vannansamlingen som man ofte ser rundt eller inntil en pals, kalles palslagg. Palslaggen er et tegn på at palsen sakte smelter bort. Når palsen er borte blir det gjerne en sirkelformet dam igjen. Norsk institutt for naturforskning har overvåket palsmyrer i Finnmark, Troms og på Dovre siden 1994. Det foreligger også systematiske studier fra 1970-tallet. Naturtypen minker sterkt i utbredelse pga. klimaendringer. Tore Opdal Hansen. Tore Opdal Hansen (født 4. august 1956) er en norsk politiker (H). Han er ordfører i Drammen kommune fra 2003. Hansen har vært en populær ordfører og har hatt støtte fra de andre ikke-sosialistiske partiene i kommunen. Han ble særlig kjent for sitt nei til spilleautomater i kommunen og leder av «ordføreropprøret» mot spilleautomater. Han har vært medlem av Drammen bystyre fra 1980 og av formannskapet fra 1984. Tore Opdal Hansen har vært fylkespolitiker i Buskerud. Han var medlem av fylkestinget og hovedutvalg for regional utvikling i Buskerud. Før han ble ordfører, tok Hansen fagkurs i markedsføring ved Gjerde. Han har solgt biler og hadde et friår som trailersjåfør i 1979. Hansen var i militæret i 1978, hvor han også var hovedtillitsmann. Fra begynnelsen av 1980-årene var han ansatt i Høyres organisasjon, først i Buskerud Høyre, så i Høyres Hovedorganisasjon, og senest som informasjonssjef i Oslo Høyre 1993–2003. I tillegg til å være ordfører i Drammen er Hansen blant annet medlem av Høyres kommunalutvalg, medlem av Høyres utvalg for mangfold og inkludering, leder av Havnerådet i Drammen og styremedlem i Osloregionens Europa-kontor. Trampett. Tranby Turn har oppvisning i trampett i Slemmestadhallen. Trampett er en «mini-trampoline» med sprett i, som står vinklet mot utøverne i enden av et tilløp. Ved bruk av tilløpet og sats utfører utøverne akrobatiske elementer i luften før de lander på tykke dynematter. Innen troppsgymnastikk er "trampett" et apparat/øvelse hvor gymnastene utfører tre akrobatiske serier til musikk. Seriene skal inneholde variasjon i rotasjonsretningene (om tverraksen/salto og lengdeaksen/skru), virtuositet og progresjon i vanskelighet. De akrobatiske elementene kan være salto, splitthopp, pikerthopp, tuperthopp, salto halvskru eller lignende. Seriene skal utføres i strøm (lik avstand mellom hver gymnast). Rett etter at førstemann har landet kommer nestemann, noe som fører til et høyt tempo. Øvelsen blir derfor ofte utført til fartsfylt musikk. Lauri Lehtinen. Lauri Aleksanteri Lehtinen (født 10. august 1908 i Borgå, død 4. desember 1973) var en finsk friidrettsutøver. To uker før OL 1932 i Los Angeles forbedret Lehtinen Paavo Nurmis åtte år gamle verdensrekorden på 5000 m med 11 sekunder (til 14.17,0), og var dermed regnet blant OL-favorittene på denne distansen. I finaleløpet i OL tok han tidlig føringen i løpet, sammen med landsmannen Lauri Virtanen. De greide å riste av seg alle motstanderne, med unntak av én mann: amerikaneren Ralph Hill. Litt senere utviklet løpet seg til en tvekamp mellom Lehtinen og Hill. De fikk samme tid (14.30,0), men Lehtinen ble dømt først i mål. Etter løpet leverte amerikanerne inn protest, da de mente at Lehtinen på sisterunden hadde løpt i sikksakk for å avskjære Hill, da han var i ferd med å passere Lehtinen. Protesten ble ikke tatt til følge. Under OL 1936 i Berlin stilte Lehtinen igjen opp på 5000 meter, men måtte denne gang se seg slått av sin to år yngre landsmann Gunnar Höckert. I 1940 skjenket Lehtinen gullmedaljen sin til en soldat. Det var en gest Lehtinen gjorde for å gjøre ære på Gunnar Höckert, som hadde gått inn som frivillig den finske hæren for å kjempe i vinterkrigen mot Sovjetunionen, og som falt i striden på sin 30-årsdag i Karelen. Kulturhuset Banken. Kulturhuset Banken på Lillehammer ble oppført i 1895 som lokale for Lillehammer Sparebank. Arkitekt var Ove Ekman, og bygningen er inspirert av italiensk renessanse. Bygningen inneholdt også festivitetslokale for Lillehammer by og fungerte blant annet som rettslokale under landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig. Bygningen er i kommunal eie og forfalt lenge, men ble pusset opp i forbindelse med Vinter-OL 1994 etter planer utarbeidet av arkitekt Willy Sveen. Kulturhuset Banken har en konsertsal og flere mindre saler som benyttes til kulturformål, samt leies ut til private sammenkomster og i bygningens første etasje er en restaurant situert. Videre har Lillehammer kulturskole tilhold i bygningen. Den store salen, Festsalen, har takmalerier fra oppførelsestiden utført av teatermaler Wilhelm Krogh. I den mindre salen, Holbøsalen, er det nå montert veggmalerier utført av Kristen Holbø. De var opprinnelig utført for Einar Lunde i 1912–17, og prydet spiesestuen i Lundegården. Motivene er hentet fra Sigurd Favnesbane og Villemann og Magnhild. I Bankkafeens lille sal henger malerier utført av Rudolf Thygesen. De var opprinnelig laget til spisesalen på Victoria hotell på Lillehammer i 1924. Konsertsalen ble brukt som TV-studio i forbindelse med NRKs underholdningstilbud under Vinter-OL 1994. Kirkene på Frøya. Frøya har et av regionens eldste kirkesteder på Sula som trolig er over 600 år gammelt. Det er ikke kjent når den første kirken her ble bygd, men kirkestedet ble i 1755 flyttet til fast-Frøya. Et annet gammelt kirkested er Titran men en vet heller ikke når den første kirken ble bygget her. Begge kirkestedene kom til som en følge av den store økonomiske betydningen de to stedene etter hvert fikk som viktige fiskevær. Dagens kirker. Sletta kirke (1990) er kommunens største og yngste kirkebygg etter en gjenoppbygging etter en brann i den gamle trekirka i 1984, mens den andre kirka er Hallaren kirke (1881). De fire kapellene er Sula kapell (1925), Titran kapell (1873), Froan kapell (1904) og Måøy kapell (1975). Skriving. Skriving er kunsten å formidle en tekst gjennom tegn og symboler. Skrift skiller seg fra bruk av bilder eller lyd for å formidle et budskap ved at det kreves lesekyndighet for å forstå teksten. Skriving ble først tatt i bruk i oldtidens Mesopotamia. Språket uttrykkes ofte på forskjellige måter avhengig av om det er skriftlig eller muntlig overlevering. Man skiller derfor gjerne mellom skriftspråk og talespråk. Skriftspråket er gjerne mer formalisert enn talespråket, fordi det er basert på standardformer som kan uttrykke flere dialekter. Skriving fordrer kjennskap til visse andre ferdigheter. Den første er evnen til å føre skriveredskapet eller til å bruke en skrivemaskin eller datamaskin. I tidligere tider var det få som var skrivekyndige, og man fant personer som gjorde det til sitt yrke å skrive det andre dikterte for dem. Graden av ferdighet har en betydelig påvirkning på evnen til å uttrykke seg skriftlig; en person med dårlig håndskrift kan ha problemer med å gjøre seg forstått og vil ofte nøle med å skrive, mens en person som skriver sakte på maskin ofte vil gjøre feil. Den andre ferdigheten er evnen til å stave ord og til å sette sammen grammatisk korrekte setninger. Fordi skriftspråket ofte skiller seg fra talespråket er dette noe man må lære. Ved bruk av tekstbehandler på en datamaskin har man tilgang til stavekontroll, men dette er oftest ikke nok til å luke ut alle skrivefeil. Den siste ferdigheten er talent for å skrive, som gjerne anses for å være en medfødt egenskap. De aller fleste kan allikevel trene opp evnen til å uttrykke seg skriftlig gjennom å lære tekniske metoder. Bymiljølista. Bymiljølista i Fredrikstad er en partipolitisk uavhengig og lokal valgliste som ble stiftet 13. mars 1987. Lista ble dannet som en reaksjon på riving av trehusbebyggelsen i Fredrikstad som hadde foregått i flere år. Bymiljølista stilte til valg første gang i 1987 og det resulterte i at Svein Bendik Hansen og Iris Otte Thomsen fikk plass i bystyret. Siden den gang har Bymiljølista vært representert kommunestyret i Fredrikstad med en, to eller på det meste, tre representanter. Ved kommunevalget i 2011 ble Svein Benidk Hansen valgt som eneste representant for Bymiljølista. Eponymfunn. Eponymfunn brukes om arkeologiske funn som har gitt navn til mer vidtrekkende begreper, eksempelvis kulturer eller perioder. Eksempler på eponymfunn i Norge er Fosna (Fosnakulturen), Nøstvet (Nøstvetkulturen, Nøstvedtøksa) og Kjeøy (Kjeøyfasen). Kirkeheitunnelen. Kirkeheitunnelen ligger vest for Skarvøybroene på Europavei 39 i Mandal kommune i Vest-Agder. Den er 849 meter lang og ble åpnet i 1992. Tunnelen ligger vest for de Vestre Skarvøybroene og er en svært inntektsgivende strekning for UP på Sørlandet. Fartsgrensen gjennom tunnelen er 60 km/t, men det er lett å få for stor fart. Ved utkjørselen på vestsiden av tunnelen er det en lang bakke. Nederst i bakken er det en avkjørsel hvor det har vært mange ulykker, noe som er medvirkende til at det holdes hyppige kontroller på strekningen. Kontrollene medfører ikke bare bøter, det er også en rekke sjåfører som mister førerkortet på denne strekningen. Gjøkvassneset naturreservat. Gjøkvassneset naturreservat er et naturreservat i Sør-Varanger kommune. Reservatet ligger på et nes i Gjøkvannet rett ved siden av Øvre Pasvik nasjonalpark. Formålet med fredningen er å bevare et skogområde med alt naturlig plante- og dyreliv og med alle de naturlige økologiske prosessene. Verneverdien er særlig knyttet til områdets urskogspreg. Skogen er relativt variert. Lengst i øst finnes skog i optimalfasen med stor tretetthet og slanke trær med høyde 13-14 meter. I det meste av området dominerer skog i aldersfase med 16-18 meter høye trær, der toppsjiktet delvis er i oppløsning og yngre trær stedvis har etablert seg. Et mindre parti ytterst på neset består av ren bjørkeskog. I sørøst finnes et mindre myrparti. Jordsmonnet består av grov morene og stedvis finnes ren blokkmark. Refsti bru. Refsti bru er ei bru på europavei 39 nord for Feda i Kvinesdal kommune, Vest-Agder. Brua er 257 meter lang. Den ble åpnet 30. august 2006. Møll bru. Møll bru ligger ved riksvei 459 i Holum. Brua går over Mandalselva i Mandal kommune, Vest-Agder. Öskjuvatn. Öskjuvatn er en innsjø som ligger i høylandet på Island. Arealet er på rundt 11 km², og med sin dybde på 220 m er det den dypeste innsjøen på Island. Innsjøen ligger i kalderaen til vulkanen Askja nordøst på Vatnajökull. Navnet betyr "Askjainnsjøen". På samme vis som nabokrateret Víti ble det skapt i et kraftig vulkanutbrudd i 1875. På begynnelsen av 1900-tallet forsvant to tyske vitenskapsmenn, Walter von Knebel og Max Rudloff, da de utforsket innsjøen i en liten båt. Forloveden til Knebel, Ina von Grumbkow, ledet en leteekspedisjon, men det ble aldri funnet noen spor etter de to mennene. Pedro da Costa. Pedro da Costa eller "Lu Bodu" (født i 1654 i Serpa nær Evora i Portugal, død 24. oktober 1696 i Goa i India) var en katolsk misjonær tilhørende jesuittordenen. Han dro ut fra Portugal til India i 1677. Han virket også en tid i Kina, sannsynligvis i Macao. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Chicago Spire. Chicago Spire er en kjempehøy skyskraper foreslått bygd Chicago i Illinois i USA. Design av Chicago Spire var ved den spanske arkitekten Santiago Calatrava og konstruksjonen er planlagt og ledet av Garrett Kelleher fra Shelbourne Development. Bygningen vil bli høyere enn både Sears Tower i Chicago, Freedom Tower i New York og CN Tower i Toronto. Den vil være Nord-Amerikas høyeste frittstående bygning og verdens høyeste bygning som utelukkende er til boligformål. Bygningen var planlagt med 150 etasjer, men byggearbeidet ble innstilt 2008 pga. finansproblemer. Møska bru. Møska bru er ei bru på riksvei 464 over Lyngdalselva i Lyngdal kommune, Vest-Agder. Feliciano Pacheco. Feliciano Pacheco eller "Cheng Jili", "Zhulu" (født i 1622 i Braga i Portugal, død i mai eller juni 1687 i Huai'an i Jiangsu i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han dro ut fra Portugal til India i 1644, og ble i Goa i flere år. I 1651 kom han til Shanghai i Kina, og virket som misjonær i der og så i Huai'an (fra 1660). I 1665 var han i eksil i Kanton, og deltok i drøftelsene misjonærene imellom om ritespørsmålet. Han var jesuittermisjonens viseprovinsial 1666-1669 og 1672-1673. Så virket han i Nanjing der han blant annet konverterte visekongen. Fra 1683 var han igjen i Huai'an. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Operasjon Bodenplatte. Operasjon Bodenplatte (på tysk Unternehmen Bodenplatte) Operasjon Bodenplatte (tysk: Unternehmen Bodenplatte) var et stort flyangrep som tyskerne 1. januar 1945 utførte på vestfronten under den andre verdenskrig. Det var rettet mot 17 allierte flyplasser i Belgia, Nederland og Frankrike. På denne tiden var Luftwaffe alvorlig svekket. Tyskerne disponerte fortsatt betydelige mengder fly, men vestmaktenes bombing av oljeraffineriene hadde skapt en kritisk mangel på flybensin. Like alvorlig var mangelen på erfarne flyvere fordi de fleste av dem var skutt ned i luftkamper, og bensinmangelen gjorde det knapt mulig å drive flyskolene. Tyskerne hadde likevel klart å skrape sammen, bemanne og skaffe drivstoff til ca. 1035 fly – jagerfly, jagerbombere og noen få veiviserfly. Målet med angrepet var å erobre herredømmet i luften ved å ødelegge allierte fly og flyplasser – og å støtte marktroppene, som etter at Ardenneroffensiven hadde kulminert nå hadde begynt å trekke seg tilbake. Tyskerne ødela 330 allierte fly og skadet 190 – hvorav flest jagerfly. Deres egne tap utgjorde 280 ødelagte og 69 skadede fly (hvorav 84 ble skutt ned av eget luftvern fordi operasjonen var hemmeligholdt også blant tyske luftvernartillerister). På begge sider var tapstallene blant de største på en enkelt dag under hele krigen. At de alliertes tap var størst, gjenspeiler ikke den strategiske betydning av angrepet. Det var nemlig ødeleggende for Luftwaffe, for tapene av flyvere og forbruket av flybensin var større enn våpenet kunne tåle. Vestmaktene var derimot i stand til å erstatte de tapte flyene og reparere de skadede flyplassene i løpet av få uker, og de mistet få flyvere fordi de fleste flyene ble ødelagt på bakken. Tyskerne klarte ikke engang midlertidig å overta herredømmet i luften, og Ardennertroppene fikk ingen nevneverdig hjelp. Angrepet ble da også gjennomført tross betydelig motstand innen Luftwaffe, hvor motstanderne mente at de gjenværende ressursene heller burde brukes til å forsvare eget territorium mot vestmaktenes bombeangrep. En slik defensiv krigføring krevde mindre drivstoffer og ammunisjon, en skjøt ned fiendtlige bombefly og flyvere som var vanskeligere å erstatte – og egne flyvere ble ikke tatt til fange om de skjøt seg ut i fallskjerm på eget territorium. Operasjon Bodenplatte var Luftwaffes siste offensive innsats av betydning på vestfronten. Manuel Jorge. Manuel Jorge eller "Zhang Zhongchun", "Zhongjin" (født i 1621 i Coimbra i Portugal, død 28. september 1677 i Nanjing i Jiangsu i Kina) var en katolsk kinamisjonær tilhørende jesuittordenen. Han dro ut fra Portugal til India i 1643, og ble der i flere år. I 1651 kom han til Macao i Kina, og dro så til Hangzhou som misjonær. Senere virket han i Nanjing (der han bygde en kirke) og Huai'an (fra 1662). I 1665 var han i eksil i Kanton, og deltok i drøftelsene misjonærene imellom om ritespørsmålet. Etterpå vendte han tilbake til sine tidligere misjonsmarker i Nanjing og Huai'an. Se også. Liste over kinamisjonærer tilhørende jesuittordenen Dundalk FC. Dundalk Football Club (Irsk: "Cumann Peile Dún Dealgan") er en irsk fotballklubb fra Dundalk i grevskapet Louth. De spiller for øyeblikket på det nest øverste nivået i det irske ligasystemet. De tradisjonelle fargene er hvite overdeler med svarte shortser. På grunn av de hvite overdelene har de fått kallenavnet "The Lilywhites". Dundalk FC spiller sine hjemmekamper på Oriel Park (med en kapasitet på 6000) og har lokalt rivaleri med Drogheda United. Manager er John Gill. Klubber som Liverpool, Celtic, Rangers FC, FC Porto, Tottenham Hotspur, PSV Eindhoven og AFC Ajax har spilt mot Dundalk på Oriel Park. Døle bru. Døle bru er ei bru på den gamle riksvei 459 ved Suvatnet i Mandal kommune i Vest-Agder. Rasmus Emil Benestad. Rasmus Emil Benestad (født 1968) er norsk klimatolog. Benestad er Bachelor of Science (Hons) (1992) i fysikk og elektronikk fra University of Manchester Institute of Science and Technology (tidligere UMIST, nå University of Manchester) i Storbritannia og Master of Science (1994) i fysikk fra New Mexico Institute of Mining and Technology i USA (hovedoppgave i skyfysikk). Han har doktorgrad (Doctor of Philosophy (D.Phil), 1997) i fysikk fra Universitetet i Oxford (Storbritannia). Emnet for avhandlinga var havmodellering, Kelvinbølger i Stillehavet og El Niño-fenomenet. For tida er Benestad ansatt ved Meteorologisk institutt. Han har arbeidet med klimaanalyse (empirisk-statistisk nedskalering) og sesongvarsling. Han har deltatt i forskningsprosjektet RegClim, og han er fra 2007 leder for prosjektet SPAR, som forsker på sesongprediktabilitet. I perioden 2004-2006 var Benestad nordisk representant i rådet for European Meteorological Society. Han deltar aktivt i debatten rundt klimaspørsmål og er en av bidragsyterene til den prisbelønte bloggen. Han har også vært blogger for. Benestad var bidragsyter til kapittel 11 i FNs klimapanels Fourth Assessment Report og Third Assessment Reports («Climate Change 2007: The Physical Science Basis»). Han er forfatter av boka "Solar Activity and Earth's Climate" (2002, 2005; Praxis-Springer). Skarvøybroene. Skarvøybroene er tre broer på europavei 39 som går over Mandalselva i Mandal kommune, Vest-Agder. De ble bygget i forbindelse med Kirkeheitunnelen som ble åpnet i 1992. Tidligere gikk stamveien gjennom byen, men med det nye anlegget slapp man dette. Alle broene møtes på Skarvøya, derav navnet. Ardennerslaget (film). "Ardennerslaget" (originaltittel: "Battle of the Bulge") er en amerikansk-tysk krigsfilm fra 1965 med Henry Fonda i en av hovedrollene. Regi er ved Ken Annakin. Handling. Fem måneder etter D-dagen tror de fleste amerikanske soldater at den tyske hæren har brutt sammen. Tyskerne tror noe annet. I et forsøk på å vinne tid til å fylle himmelen med sine uovervinnelige nye jetfly, innleder de en rask, aggressiv offensiv. Med sine Tiger-stridsvogner bryter de gjennom de alliertes linjer. Filmen er basert på det såkalte Ardennerslaget under andre verdenskrig. Djupvika naturreservat. Djupvika naturreservat er et naturreservat i Nordkapp kommune. Formålet med fredningen er å bevare et isrand delta med hevede strandlinjer og en klart utformet strandvoll ved dagens havnivå, og et område preget av arktisk kystnatur med uhyre sparsom vegetasjon. Caetano Veloso. Caetano Emanuel Viana Teles Veloso (født 7. august 1942) er en av de mest kjente utøvere av brasiliansk samtidsmusikk, kjent fra ulike sjangere som bossa nova og samba. Som leder for den brasilianske «hippietida» innen musikken, den såkalte O Tropicalismo, var han nærmest ubestriden, med sitt androgyne utseende og uttrykk. Caetano omfavnes i dag som en av Brasils store nasjonalhelter. Han er også forfatter, den mest kjente av hans utgivelser er «Verdade Tropical». Veloso ses syngende i Almodovars anerkjente film "Snakk til henne", og er en kjent figur i hele Latin-Amerika og deler av Europa. Borkvika. Borkvika er ei lita vik på øya Store Molla i Vågan kommune i Lofoten. Fra det største tettstedet på Store Molla, Brettesnes, kan man følge en sørøstlig tursti forbi Gullvika og videre til Borkvika. Denne turstien fortsetter til Fremnesvika og til Ulvågfjorden. Borkvika ender opp i Borkvikvatnet. Opprinnelse til navnet. Det første leddet i navnet, "bork", kan være fra gammelnorsk (gno.) "borkr", «bark», og vise til at det har vært løypet bark fra trær. En annen mulighet er at det kommer av gno. "barki", «barke, strupe», som i stedsnavn sikter til kløfter og trange åpninger. Dette passer på den renneformete trange dalen fra Borkvikvatnet ned til vika ved havet. En tredje mulighet er at "bork " kommer fra gno. "burkn", «burkne, bregne». Borkvika har tett bregnevegetasjon. Tilslutt antydes en fjerde mulighet med gno. "Bærkr", som er et mannsnavn. Bosetting. Fra midten av 1800-tallet var Brettesnes et stort gårdsbruk. Borkvika, Fremnesvika og Gullvika var husmannsplasser knyttet til dette, og hadde arbeidsplikt på gådsbruket. I Borkvika kan en ennå finne åpne tufter etter den siste bosettinga der i 1945. De var etterkommere av Edvard Hansa (f. 1844) Aldstahaug og Kristine (f. 1851) Holandshamn som bosatte seg der i 1880-åra. De to fikk 15 barn. Flere av disse tok etternavnet Borkvik. Så vidt kjent kan alle i Norge med Borkvik i mellomnavnet eller etternavnet føres tilbake hit. Barvikmyran og Blodskytodden naturreservat. Barvikmyran og Blodskytodden naturreservat er et naturreservat i Vardø kommune. Naturreservatet er opprettet for å bevare et stort myrkompleks, et område med fint utformete strandvoller, og en kyststripe med landformer som viser havets erosjon i lagdelte bergarter. Omkring Blodskyttodden er det sammenhengende strandvollfelt i ulike høydenivåer samt velutviklede strandvoller dannet av dagens havnivå. Her er også fint utviklede haverosjonsformer i steiltstående, sedimentære bergarter. Det meste av myrarealene består av tuejord omkring mange tjern og små vann. I Næringsdalen mot vest er myrene av bakkemyrtype. Fuglelivet er rikt med smålom, myrsnipe, tyvjo og lappspurv som karakterarter. Zane Grey. Zane Grey, forfatterportrett og signatur. Zane Grey (født 31. januar 1872 - død 23. oktober 1939) var en amerikansk forfatter som først og fremst skrev eventyrromaner med tema fra ville vesten. Disse romantiske fortellingene presenterte et enkelt og idealisert bilde av USA på siste halvpart av 1800-tallet. I tillegg til suksess med sine romaner, fikk de senere fortsatt innflytelse ved at de ble tilpasset til film- og fjernsynsproduksjoner. Per 2007 har det bli produsert 110 filmer, en TV-episode og en TV-serie, "Dick Powell's Zane Grey Theater", som har vært basert løselig på hans romaner og noveller. Han var blant de første amerikanske forfattere som ble millionær. Liv og karriere. Zane Grey som baseballspiller i 1895. Ungdom. Pearl Zane Gray ble født den 31. januar 1872 i Zanesville i Ohio. Han var det fjerde barnet av en søskenflokk på fem til Alice «Allie» Josephine Zane. Deres stamfar immigrerte fra England i 1673, kvekeren Robert Zane, og hennes ektemann, Lewis M. Gray, var en tannlege. Familien endret stavingen av navnet fra «Gray» til «Grey» etter at han ble født og senere oppga han Pearl og benyttet Zane som fornavn. Han vokste opp i Zanesville, en by grunnlagt av hans stamfar på morsiden, Ebenezer Zane, en revolusjonær fra den amerikanske uavhengighetskrigen. Fra tidlig av var Zane Grey interessert i historie og skriving, men også av fiske og baseball. hans første tre romaner framstilte heltedådene til sine forfedre under uavhengighetskrigen mot britene. Grey var en ivrig leser av eventyrromaner som "Robinson Crusoe" og James Fenimore Coopers romaner om amerikansk pionertiden og indianere som eksempelvis "Hjortejegeren", foruten også enkle kioskbøker, som på amerikansk ble kalt for «dime novels», om blant annet Buffalo Bill og «Deadwood Dick». Han skrev sin første fortelling, "Jim of the Cave", da han var femten år, men hans far rev heftet i stykker og ga ham juling. Istedenfor den brutale og strenge faren fant Zane Grey en farsfigur i en eldre mann, Muddy Miser, som oppmuntret guttens interesse i fiske og lesning. Grunnet skam fra flere økonomiske tap ved dårlige investeringer i 1899 flyttet faren familien bort fra Zanesville og begynte på nytt i Columbus i Ohio. Mens faren strevde med å etablere sin tannlegepraksis, gjorde Zane legebesøk til hus på landet og trakk tenner slik hans far hadde undervist ham. Han praktiserte som enkel tannlege uten lisens inntil myndighetene blandet seg inn. Han arbeidet også deltid i et teater og spilte baseball for Columbus Capitols, og ble til sist oppdaget av talentjeger og fikk tilbud fra flere skoler. Han valgte University of Pennsylvania på et baseballstripend hvor han studerte tannlegevitenskap og tok eksamen i 1896. Som baseballspiller var han en suksess, men han utmerket seg ikke større som student og det var bare så vidt klarte seg. På fritiden drev han på med baseball, svømte og skrev poesi. Han var sjenert og var i liten grad sosial. Han kjempet med ideen om å bli profesjonell baseballspiller eller forfatter, men konkluderte motstridende at det enkleste var å bli tannlege. I løpet av en sommer ble han anklaget for farskapssak som han i stillhet fikk bisatt ved at hans far betalte 133 dollar for å få saken unna vegen og unge Grey Zane kunne fortsette å spille baseball. Ekteskap. Etter universitet etablerte han en praksis i New York i 1896. Om kveldene skrev han romaner som i begynnelsen var stive og grammatikalsk svake. Han dro ofte på fisketur med sin bror R.C langs elven Delaware og på en kanotur i 1900 møtte han den 17 år gamle Lina Roth, bedre kjent som «Dolly». Hun kom fra en familie av leger og studerte selv for å bli lærer. Fem år senere ble Grey og Dolly gift i 1905. Selv led han av depresjon, anger og humørsvingninger som kom til påvirke ham resten av livet. Han beskrev det som «en hyene som ligger i bakhold — det er min svarte forbannelse!» Selv på tiden da han var sammen med Dolly holdt seg med tidligere venninner. Etter at de ble gift oppga Dolly å bli lærer. De flyttet til en bondehus som lå nær hans fiskeplasser ved Delaware. Huset er i dag bevart som Zane Grey Museum og listet i det nasjonale register som et historisk sted. Her kom Greys mor og søster for å bo sammen med dem. Zane oppga etter hvert sin tannlegepraksis for å skrive på sine romaner. Det var Dollys arv som understøttet familien den første tiden. Forfatterskap. Mens Dolly håndterte hans karriere og oppfostret deres tre barn, blant annet sønnen Romer Zane Grey, i løpet av de neste to tiårene, tilbrakte Grey tidvis flere måneder unna familien. Han drev på med sportsfiske, skrev og forlystet seg med sine mange elskerinner. Mens Dolly kjente til hans oppførsel synes hun å se på det som et handikap enn som et valg. Gjennom deres samliv satte han pris på hennes håndtering og støtte av hans karriere. Hun hadde god redigeringsevner, forretningssans og håndterte alle hans kontakter med forleggere. Alle inntektene ble delt 50-50 og hun betalte alle familieutgifter. De flyttet til California i 1918 og bosatte seg i Altadena i 1920 hvor Grey kjøpte en herregård ved East Mariposa Street som var blitt tegnet av arkitektene Myron Hunt og Elmer Grey (ikke en slektning av forfatteren). I dag blir huset benyttet av byen for promosjoner. I Altadena begynte han å tilbringe tid med elskerinnen Brenda Montenegro som han møtte på tur i Eaton Canyon. «Hun synes som en legemliggjørelse av den Vesten som jeg portretterer i mine bøker,» skrev han senere. Med Dollys hjelp i renskriving og retting av skrivefeilene, forbedret Grey langsomt sin skrivestil. Hans første artikkel handlet om brødrene Grey på fisketur, «A Day on the Delaware», og ble trykket i maiutgaven av magasinet "Recreation" i 1902. Grey leste Owen Wisters store Western-roman "The Virginian" (1902) og etter å ha studert dens stil og struktur, besluttet han å skrive sin egen roman. Handlingen tok fra en av sine slektninger, men "Betty Zane" (1903) ble avvist av forlaget Harper & Brothers. Isteden fikk han den utgitt for egne midler. Etter å ha overvært en forelesning i New York i 1907 av Charles Jesse «Buffalo» Jones, villmarksguide i vesternland, sørget Grey for å bli med på en fjelltur til Grand Canyon. Med seg hadde han et kamera og en notisbok. Han begynte å notere ned små notater med beskrivelser og dialoger, og fikk etter hvert tillitt til sin egne beskrivelser av den ville vesten, dens figurer, dets landskap med forræderske elver, uberegnelige villdyr, kulde og varme, dårlig vær og trofast kameratskap, emner som ble typiske trekk i hans romantiske westernbøker. a> på et besøk i Australia. Da han kom tilbake i 1909 omformet hans erfaringer fra villmarken til en ny roman, "The Last of the Plainsmen", som beskrev eventyrene til Buffalo Jones. Forlaget Harper avviste romanen, det fjerde i rekken, og forlagets redaktør, Ripley Hitchcock, skrev til Grey at «Jeg ser ingenting i denne til å overbevise meg at du kan skrive, verken fortelling eller fiksjon.» Grey var nedslått og visste ikke hva han skulle gjøre. Boken ble senere utgitt av magasinet "Outing", noe som var av en viss tilfredsstillelse, og han deretter en rekke artikler for magasiner og ungdomsromaner. Med hans første barn på veg, følte Grey seg presset til å fullføre sin neste roman og første westernroman, "The Heritage of the Desert". Han skrev den i løpet av fire måneder i 1910, den ble antatt og ble rask en bestselger. Hans neste bok sendt han på nytt til Harper, og denne gangen antok forlaget den, en historisk romanse hvor mormonere sto i sentrum av handlingen. Han fortsatte å skrive populære romaner om «Skjebnens Manifest», den amerikanske troen på at det var skjebnebestemt at USA skulle utvide sitt land fra kyst til kyst, erobringen av midtvesten, og om tøffe menn i kamp med de grunnleggende naturelementene. To år senere skrev han sin best kjente og mestselgende roman, "Riders of the Purple Sage" (1912). Hitchcock avviste den, men Grey tok manuskriptet direkte til forlagets visepresident som aksepterte boken. Da Zane Grey var blitt et fast navn og Harper nå aksepterte alt han skrev, begynte andre forlag å se på det kommersielle potensialet som lå i westernromaner. Max Brand og Ernest Haycox var de forfattere som ble best kjent i kjølvannet av Zane Greys suksess. Greys utgiver ga ham de beste tegnere på hans tid, blant annet N. C. Wyeth, Frank Schoonover, Douglas Duer, Herbert W. Dunton, W. H. D. Koerner, og Charles Russell, men ingen av disse ble tatt med i de norske utgivelsene. Grey hadde deretter både tid og økonomi til å hengi seg til sin største glede, sportsfiske. Fra 1918 til 1932 var han en fast bidragsyter til magasinet "Outdoor Life". Som en av dets første kjendisforfattere begynte han å popularisere fiske og dro flere ganger på dyphavsfiske i Florida. Selv om han ønsket det var han aldri i stand til å skrive den store romanen om havet: «Lokkingen fra havet er en del av en merkelig magi som får menn til å elske hva de frykter. Ørkenens ensomhet er mer intimt en den på havet.» I årenes løp tilbrakte han det meste av sin tid på reise og resten av året på skrive om sine eventyr. I motsetningen til de forfattere som skrev hver eneste dag, fikk Grey tørre dager med skrivesperre og deretter brå utbrudd med energi hvor han kunne skriv 100 000 ord på en måned. I løpet av 1930-tallet fortsatte Grey å skrive, men den store depresjonen rammet forlagene. Hans salg dalte kraftig og han fant det vanskelig å selge bøkene sine som føljetonger. Men han unngikk aksjetap og fortsatte å tjene penger på forfatterhonorar, og på 1930-tallet begynte han dessuten å tjene penger på å selge filmrettighetene til sine romaner. Bortimot halvparten av bøkene hans ble filmatisert i løpet av dette tiåret. Fra 1925 og fram til hans død i 1939 reiste han mer og mer, og stadig lengre unna familien. Han ble interessert i å undersøke uberørt natur, særlig øyene i Stillehavet, New Zealand og Australia. Han mente at Arizona begynte å bli overstrømmet av turister og spekulanter. Kritikk. Tittelsiden til romanen "Riders of the Purple Sage" Jo flere bøker som Grey solgte, jo flere etablerte kritikere, eksempelvis Heywood Broun og Burton Rascoe, kritiserte hans bestselgere. De hevdet at hans skildring av den ville vesten var altfor fantastisk, for voldelig, og ikke i overensstemmelse med virkeligheten i grenselandet. De mente at hans figurer var urealistiske og større-enn-livet. Broun skrev at «substansen av enhver Zane Grey-bok kunne bli skrevet på baksiden av et frimerke». T. K. Whipple roste en typisk Grey-roman som en moderne versjon av oldtidens Beowulf-fortelling, «pasjonenes strid med hverandre og med viljen, en kamp med kjærlighet og hat, eller anger og hevn, med blod, begjær, vennskap, raseri, sorg — alt storslått og alt uoverskuelig og mystisk.» Men han fortsatte med å kritisere Greys skrivemåte, «Hans stil, for eksempel, har en stivhet som kommer fra en ufullkommen beherskelse av mediet. Den mangler ferdighet og ledighet.» Til tross for hans store suksess og formue, leste Grey alle bokanmeldelser og ble tidvis paralysert av negative følelser etter kritiske omtaler. Død. Zane Grey døde av hjertesvikt den 23. oktober 1939 ved sitt hjem i Altadena, California. Han ble gravlagt i gravlund i Lackawaxen, Pennsylvania. Bibliografi (utvalg). Zane Grey skrev ikke bare western, men også to jaktbøker, seks barnebøker, to bøker om baseball, og åtte som handlet om sportsfiske. De fleste av Zane Greys romaner har blitt oversatt til norske og utgitt på nytt i flere omganger av ulike forlag, senest av Cappelen Damm i form av «dobbel western» (to romaner i hvert pocketbok) Eriocottidae. Eriocottidae er en liten familie av sommerfugler som hører til gruppen Tineoidea. Gruppen er representert på alle kontinenter bortsett fra Antarktis og Nord-Amerika, hovedsakelig i områder med Middelhavsklima. Av de rundt 70 beskrevne artene forekommer sju i Europa, alle rundt Middelhavet. Lite synes være kjent om deres biologi. Utseende. Små, brunlige, slankbygde sommerfugler. I alle fall noen arter har vingeløse hunner. Hodet er ganske stort, labialpalpene lange og hårete, antennene omtrent halvparten så lange som forvingene, trådformede. Forvingene (for de som har det) er avlange, avrundet trekantede, med lange hårfrynser i bakkant nær spissen. Bakvingene er avrundede og nokså brede, med lange hårfrynser, blekere enn forvingene. Hunnene kan mangle vinger helt. Kroppen er i så fall trinn og pølseaktig. Utbredelse. Eriocottidae lever helst i områder med middelhavsklima, det vil si forholdsvis varmt og tørt, men med markerte årstider. De finnes også i tropene, men ikke i kjølige områder. De aller fleste artene lever i den gamle verden, men flere arter i slekten "Crepidochares" finnes i Colombia og Venezuela (Davis 1990). Kilde. Davis, D.R. 1990. First report of the family Eriocottidae from the New World, with descriptions of new taxa. "Proceedings of the Entomological Society of Washington" 92: 1-35. Poltergeist (film). "Poltergeist" er en amerikansk skrekkfilm fra 1982 med Craig T. Nelson og JoBeth Williams i hovedrollene. Regi var ved Tobe Hooper mens Frank Marshall og Steven Spielberg var produsenter. Spielberg var også med på å skrive manus. Handling. Familien Freelings – en typisk amerikansk kjernefamilie – lever et fredelig liv helt til idyllen uten forvarsel blir brutt av onde, overnaturlige krefter som trenger inn i hjemmet. Det viser seg at boligområdet der de bor er bygd oppå en gammel kirkegård. Det som til å begynne med var små, harmløse hendelser utvikler seg etter hvert til å bli dødsens alvor, særlig når husets femårige datter blir kidnappet av åndene. Om filmen. Filmen ble en stor publikumssuksess og godt likt av kritikerne. Filmen vant Saturn Award ved Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films, USA. Den ble også nominert til flere Oscar. Det blir ofte påstått at det hviler en «forbannelse» over filmen. Dette på grunn av drapet på Dominique Dunne i 1982 og dødsfallet til 12 år gamle Heather O'Rourke i 1988. Filmen fikk to oppfølgere: "Poltergeist II, Den andre siden" (1986) og "Poltergeist 3" (1988) Parkveien 45. Parkveien 45, eller Villa Parafina, er statens representasjonsbolig i Oslo. Parkveien 45 var tidligere statsministerens offisielle bolig, men har ikke vært i brukt som dette siden 1907. Arbeidet som har pågått de siste ti årene for å utvide eiendommen, slik at det på nytt er mulig å bruke den som representasjonsbolig, er nå sluttført. Historie etter 1850. Huset ble opprinnelig bygget for grosserer Fredrik Sundt. Han handlet blant annet med parafin, og dette var opprinnelsen til navnet Villa Parafina. Huset ble kjøpt av staten i 1896. Fra 1898 til 1907 ble det brukt som statsministerbolig. Historie før 1850. På ca samme sted som «Villa Parafina» befinner seg i dag sto det et hus som var eid av Bernt Anker og som gikk under navnet «Inkognito» fordi det lå langt inne i skogen over byen. Dette var før Det Kongelige Slott var bygget og alt vest for Universitetet var skog. Restene etter alleen som gikk fra byen og opp til villaen kan fremdeles ses fra Henrik Ibsens gate (tidligere Drammensveien), i Dronningparken, på høyde med den amerikanske ambassade. Blekkulfs Miljødetektiver. Blekkulf er en barnebokfigur skapt av Bente Roestad. Det er blitt laget programmer om Blekkulf i Barne-TV og Barneradioen på NRK. Dukketeaterforestillingen «Blekkulf og den mystiske flaskeposten» er blitt spilt for mer enn 300 skoler og barnehager. Den første Blekkulf CD-en solgte til gullplate. Blekkulf er en blekksprut, og bøkene og programmene formidler på en pedagogisk måte for barn at miljøvern er viktig, med særlig fokus på forurensning i havet. I 1989 kontaktet Bente Roestad Norges Naturvernforbund og viste dem en bunke med over to tusen tegninger og brev fra barn som var sendt til Blekkulf i etterkant av TV-serien der Terje Strømdahl satt på bryggekanten og leste fra Blekkulfbøkene. Norges Naturvernforbund og Bente Roestad samarbeidet om å lage en miljøvernklubb for barn, som ble kalt Blekkulfs venner og senere "Blekkulfs miljødetektiver". Bente Roestad arbeidet videre med sin Blekkulf og skrev nye bøker, sangtekster og teaterforestillinger. I 2008 flyttet Blekkulf til Akvariet i Bergen, der han formidlet sitt miljøengasjement til barn som besøker Akvariet. Nordisk Film i samarbeid med Filmkameratene har laget en ny TV-serie på 26 episoder med Blekkulf og vennene hans. Høsten 2012 begynner NRK Super å sende den nye TV serien om Blekkulf. Blekkulf har vunnet Pressens Informasjonspris. Bente Roestad mottok i 1990 Karl Evangs pris for helseopplysning i forbindelse med sitt arbeid med Blekkulf. PÅ FNs Verdens Miljødag mottok Bente Roestad Svaneprisen 2012 Hedersprisen og ble utnevnt til Årets Ildsjel 2012 av Miljøstiftelsen Pangea i samarbeid med Bellona Sergej Djagilev. Sergej Pavlovitsj Djagilev (), også kalt Serge, (født, død 19. august, 1929) var en russisk kunstkritiker, velgjører, ballettimpressario og grunnlegger av Ballets Russes som fostret mange senere berømte dansere og koreografer. Yngre dager og karriere. Sergej Djagilev ble født i en velstående familie i Selisjtsji (Novgorod gubernia), Russland mot slutten av tsarepoken. Han ble sendt til hovedstaden for å studere jus ved Universitetet i St. Petersburg hvor han endte opp med å ta timer ved St. Petersburg Musikkonservatorium hvor han studerte sang og musikk (en forkjærlighet han hadde fått av sin stemor). Etter at han ble uteksaminert i 1892 slo han fra seg drømmene om en karriere som komponist (hans professor, Nikolaj Rimskij-Korsakov, fortalte ham at han ikke hadde musikalsk talent). På det tidspunkt hadde han allerede sluttet seg til en innflytelsesrik kunstnerkrets som kalte seg "Pickwickianerne": Aleksandr Benua, Walter Nouvel, Konstantin Somov, Dmitrij Filosofov og Leon Bakst. Selv om han ikke straks ble innlemmet i gruppen, bisto Benua Djagilev med å utvikle sine kunnskaper om russisk og vestlig kunst. I løpet av to år ble han fullstendig oppslukt av sin nye besettelse og foretok til og med reiser til utlandet for å utvide sine studier og kom til å bli respektert som en av de mest kunnskapsrike i gruppen. Med økonomisk støtte fra Savva Mamontov, (direktøren på Bolsjojteateret) og fyrstinne Marija Tenisjeva, grunnla gruppen magasinet "Mir iskusstva (En verden av kunst)" I 1899, ble Djagilev spesialassistant for fyrst Sergej Volkonskij, som nettopp hadde tatt over ledelsen av alle de keiserlige teatrene. Djagilev fikk i 1900 ganske snart ansvaret for oppsettingen av årboken for de keiserlige teatrene, tilbød straks oppdrag, hans nære venn Leon Bakst å tegne kostymer til franske stykket "Le Coeur de la Marquise", mens Benua fikk muligheten til å sette opp Sergej Tanejevs opera "Cupidos hevn". Etterhvert ble Djagilev interessert i ballett og ivret for en gjenoppsetting av Léo Delibes' ballett "Sylvia ", Benuas favorittstykke. De to samarbeidspartnerne satte sammen en omhyggelig planlagt oppsatt produksjonsplan som slo de etablerte medarbeiderne ved de keiserlige teatrene med forbauselse. Etter en serie med meningsutvekslinger med økende motsetninger, ble Djagilev anmodet om å trekke seg i 1901 og forlot teateret på en etter overklassens syn vanærende måte. Det synes som om han på det tidspunktet allerede var kjent som homoseksuell, noe som gjorde ham uakseptabel i innflytelsesrike kretser ved hoffet. Opptakten. Djagilevs venner opprettholdt vennskapet og hjalp ham med å få i stand utstillinger som ble satt opp i navnet til Mir iskusstva. I 1905 satte han opp en omfattende utstilling av russisk portrettmaleri i St. Petersburg, og i det forgående år hadde han reist rundt i Russland og oppdaget flere tidligere ukjente mestere i portrettkunst. Året etterpå bragte han med seg en større utstilling av russisk kunst med seg til Petit Palais i Paris. Dette ble begynnelsen på hans langvarige forhold til Frankrike. Og i 1907 presenterte han fem konserter med russisk musikk i Paris, og i 1908 satte han opp operaen Boris Godunov på parisoperaen med Fjodor Sjaljapin i hovedrollen. Suksess. Dette medførte at han ble invitert til å komme tilbake det påfølgende år med både ballett og opera, og utløste dermed lanseringen av det berømte Ballets Russes. Kompaniet besto av de beste unge russiske danserne og blant dem Anna Pavlova, Adolf Bolm, Vatslav Nizjinskij, Tamara Karsavina og Vera Karalli. Åpningsforestillingen om kvelden den 19. mai 1909 ble en sensasjon. Protest. I løpet av de kommende årene omfattet Djagilevs oppsetninger komposisjoner av nylig avdøde Nikolaj Rimskij-Korsakov som operaen "Jomfruen fra Pskov", "Mainatt" og "Gullhanen". Hans ballettilpasning av orkestersuiten Schéhérazade av Rimskij-Korsakov som ble satt opp i 1910 gjorde komponistens enke, Nadezjda Rimskaja-Korsakova, rasende. Hun protesterte til Djagilev i åpne brev som ble offentliggjort i magasinet "Retsj". Ny musikk. Djagilev bestilte ballettmusikk fra komponister som Nikolaj Tsjerepnin ("Narcisse og Echo", 1911), Claude Debussy "Jeux", 1913), Maurice Ravel ("Daphnis og Chloé", 1912), Erik Satie ("Parade", 1917), Manuel de Falla("El sombrero de tres picos",1917), Richard Strauss ("Josephs-legende", 1914), Sergej Prokofjev ("Ala og Lolly", avvist av Djagilev og omarbeidet til "Scythisk suite", og "Chout", 1915), Ottorino Respighi ("La Boutique Fantastique", 1918), Francis Poulenc ("Les Biches", 1923) og andre. Hans koreograf Mikhail Fokin tilpasset ofte musikken til balletten. Djagilev arbeidet også med danser og ballettmester Leonid Mjasin (også kjent som Massine). Stravinskij. Den kunstneriske direktør for Ballets Russes var Leon Bakst. Sammen med Djagilev utviklet han en mer sammensatt form for ballett med elementer av show som skulle appellere til det vanlige publikum heller enn til bare aristokratiet. Ballets Russes eksotiske appell påvirket fauvistmalerne og den gryende art decco-stilen. Igor Stravinskij var kanskje den mest kjente komponisten som Djagilev samarbeidet med. Han hadde hørt hans tidlige orkesterverk "Fireworks" og "Scherzo Fantastique", og var tilstrekkelig imponert til å be Stravinskij om å arrangere noen stykker av Frédéric Chopin for Ballets Russes. I 1910 bestilte han sit første partitur av Stravinskij, "Ildfuglen". Kort etter fulgte Petrusjka" (1911) og "Vårofferet" (1913) fulgte like etter. De to arbeidet også på "Pulcinella" (1920) og "Les Noces" (1923). I eksil for godt. Etter den russiske revolusjonen i 1917 ble Djagilev værende i utlandet. Straks det ble klart for det nye sovjetregimet at han ikke kunne lokkes tilbake, ble han evig fordømt som et særlig svikefullt tilfelle av borgerlig dekadanse. I mer enn 60 år ble han utelatt fra det historiske bildet av de sovjetiske historikerne. Kunstnerisk vekst, økonomisk nedgang. Djagilev iscenesatte Tsjaikovskijs "Tornerose (ballett)" ("The sleeping Beauty") i London i 1921. Det ble en storslagen oppsetting både med hensyn til scenografi og kostymer. Men til tross for at forestillingen ble vel mottatt av publikum, ble den en økonomisk katastrofe for Djagilev og teatereieren som hadde støttet oppsettingen, Oswald Stoll. Den første rollebesetningen hadde med den legendariske ballerina Olga Spessivtseva. Djagilev insisterte på å kalle balletten "Den sovende prinsesse". På spørsmål om hvorfor, svarte han sarkastisk: "Fordi jeg ikke har noen skjønnheter". Etterhvert ble Ballets Russes ofte betraktet som for intellektuell, for elegant, og hadde stadig sjeldnere den betingelsesløse suksess som i de første årene, selv om yngre koreografer som George Balanchine slo seg sammen med ensemblet. Fornyelse. Slutten av 1800-tallet frembragte ny utvikling i tonal behandling, harmoni, rytme og ny frihet. Inntil da hadde rigide harmoniske skjema og fastlagte rytmiske mønstre forblitt forholdsvis ukompliserte. Men rundt århundreskiftet utviklet harmonier, takt og rytme seg mot det mer profilerte og uforutsigbare. Hver tilnærmingsmåte hadde en frigjørende effekt på rytmen som også i sin tur påvirket balletten. Djagilev var pioneren når det gjaldt å tilpasse de nye musikkstilene til den moderne balletten. Da Ravel benyttet 5/4 takt i den avsluttende delen av "Daphnis Chloé" (1912), sang danserne "Ser-ge-dia-ghi-lev" under prøvene for å holde den korrekte rytmen. Medlemmer i Djagilevs "Ballets Russes" bidro senere til senere å legge grunnen til ballettradisjonen i USA (George Balanchine) og England (Ninette de Valois and Marie Rambert). Ballettmester Serge Lifar fortsatte og førte videre arbeidet med å blåse nytt liv i balletten ved operaen i Paris. Privatliv. Djagilev var kjent for å være hard og krevende, til og med skremmende, oppdragsgiver. Ninette de Valois, som heller hadde en robust psyke, sa hun var redd for å se ham direkte i øynene. George Balanchine sa at han alltid hadde med seg et spanskrør på prøvene og smelte rasende med den når han var misfornøyd med dansernes prestasjoner. Andre dansere igjen sa at han kunne felle dem med et et eneste blikk, eller en kald kommentar. På den annen side kunne han vise stor forståelse og vennlighet. Da han under krigen 1914-1918 strandet med sitt bankerotte ballettensemble i Spania, ga han sine siste kontanter til Lydia Sokolova så hun kunne få medisinsk behandling for sin datter. Markova var meget ung da hun sluttet seg til Ballets Russes og uttalte senere i livet at hun kalte Djagilev for "Sergypops" og at han tok seg av henne som sin egen datter. Djagilev avskjediget Nizjinskij uten videre fra Ballets Russes etter at han giftet seg i 1913. Nizjinskij opptrådte igjen med kompaniet, men den gamle fortroligheten mellom ham og Djagilev var over og ble aldri mer den samme. I tillegg ble magien ved Nizjinskij redusert av en begynnende galskap. Deres siste møte fant sted etter at Nizjinskijs sinn var formørket og ikke synes å kjenne igjen sin gamle venn. Dansere som Alicia Markova, Tamara Karsavina, Serge Lifar, og Sokolova erindret Djagilev med ømhet, som en streng, men omsorgsfull farsfigur som satte behovene til sine dansere og kompaniet foran sine egne. Han levde fra lønnsslipp til lønnsslipp for å finasiere sitt kompani. Og selv om han mot slutten av livet brukte anseelig midler på sin utsøkte samling av sjeldne bøker, kunne man se at han uklanderlig sydde dresser var frynset i jakkeermene og i buksebretten. Filmen ' er en lett gjennom skuelig forkledd dramatisering av Ballets Russes. Djagilev døde i Venezia i Italia den 19. august 1929 og ligger begravet på øya San Michele, like ved. Betydning. På tross av skandaleforestillinger skapte Djagilev en voldsom og fornyet interesse for balletten. Han engasjerte kunstnere som vant sin berømmelse nettopp som medarbeidere i Ballets Russes. Det høyst påfallende er et flertall av de som ble toneangivende i Europa i de neste tiårene var innom Djagilevs ballettkompani. Ninette de Valois bragte med seg viktige impulser til engelsk ballett og grunnla Royal Ballet School. George Balanchine la grunnen for den amerikanske ballettradisjonen. Stravinskij ble en av århundredets aller mest betydningsfulle komponister. Listen er mer enn imponerende og sier litt om ikke bare hans enestående evne til å finne de rette personer, men også til å gi dem de rette utviklingsmuligheter. Litteratur. "Diaghilev", Richard Buckle, Weidenfeld & Nicolson, 1979; den eneste større biografi. Carrie. "Carrie" er en amerikansk skrekkfilm fra 1976 basert på 1974-boka med samme navn av Stephen King. I hoverollen finner vi Sissy Spacek. Regi var ved Brian De Palma (som også var produsent). "Carrie" var den første filmatiseringen av en roman skrevet av King. Handling. Carrie er ei ung tenåringsjente som undertrykkes av sin ekstremt religiøse mor som er overbevist om at alle menn er djevelens sendebud på jord. Hun mobbes også av klassekammeratene, men når de overgår seg selv på et skoleball gjør hun bruk av sine overnaturlige psykiske krefter og tar en grusom hevn. Tagline: "Take Carrie to the prom. I dare you!" Om filmen. "Carrie" vant "NSFC Award" for beste skuespillerinne (Spacek) på National Society of Film Critics Awards, USA i 1977. Filmen ble også nominert i to kategorier ved Oscar-utdelingen i 1977. John Travolta har en av sine første filmroller i denne filmen. Ble en stor publikumssuksess i USA. Filmen kostet ca $1,8 million å lage, men spilte inn drøyt $33 millioner ved kinoene i USA. Filmen har per i dag (2007) omsatt for ca $50 millioner. Hadde 18 års aldersgrense da den gikk på kino i Norge. Fikk en oppfølger så sent som i 1999, ', men denne fikk dårlige kritikker og floppet på kino. One Tree Hill (New Zealand). One Tree Hill i Auckland One Tree Hill er en 182 meter høy vulkansk topp i Auckland på New Zealand. Forstaden som ligger nær denne høyden har også navnet One Tree Hill. Høyden er også kjent under maorinavnet sitt, Maungakiekie. Lavakjeglen som danner området ble dannet ved et utbrudd for 20 000 – 30 000 år siden, og lavaen dekket et område på 20 km². Fra toppen er det vidt utsyn over Auckland-området, og man kan se begge av byens to havner. Toppen, og området rundt, var landområdet til maoristammen "Wai o Hua" fra tidlig på 1700-tallet, og kanskje også før den tid. Andre maoristammer i Auckland-regionen kan også føre sine røtter til One Tree Hill. Historikk. Maungakiekie var den største og viktigste "paen" i før-europeisk tid, og man har regnet ut at innbyggertallet kan ha vært opp mot 3000. På denne tiden styrte høvdingen over Nga Marama-stammen, Kiwi Tamaki-paen, og brukte det strategiske området til å kreve toll av reisende som kom fra Northland, og skulle til andre deler av Nordøya over landtungen der Auckland ligger. Plasseringen mellom Waitemata-havnen mot øst og Stillehavet, og Manukau-havnen mot vest og Tasmanhavet, gav rikelig tilgang på sjømat fra havet på begge sider, og den vulkanske jorden i liene var svært fruktbar og lett å verge mot angrep fra andre stammer, ettersom landskapet er bratt og det var satt opp opp palisader. Cornwall Park. One Tree Hill og området rundt var en del av eiendommen til Sir John Logan Campbell, og lå opprinnelig i utkanten av Auckland. Han tenkte først på å bygge et herskapshus til familien i skråningen under toppen, men ombestemte seg, og bygde nærmere byen. Omkring år 1900 skjønte han at leveområdene i Auckland var i ferd med å vokse svært fort, og han bestemte seg for å gi dette området til byen som en park. Dette er nå Cornwall Park. Han gav parken dette navnet fordi hertugen og hertuginnen av Cornwall (senere kong Georg V og dronning Mary) var på besøk i Australia og New Zealand i 1901, og han benyttet da muligheten til å gi området navn etter deres hertugdømme. Som takk ble han adlet. Utbygging. Obelisken på One Tree Hill. Parken ble utformet av landskapsarkitekten Austin Strong etter modell av Golden Gate Park i San Francisco. På toppen av åsen ligger graven til sir John Logan Campbell. Over denne er det reist en obelisk, og inntil for få år siden stod det også et tre av furuslekt (lat. "Pinus radiata") her. Dette treet, opprinnelig et av to, hadde blitt plantet i byen for et tre maoriene holdt hellig, totara (lat. "Podocarpus totara") (noen mener at treet var et pohutukawa (lat. "Metrosideros tomentosa"). Dette treet ble hogget ned til brensel av en hvit nybygger i 1852. Obelisken ble laget i samsvar med ønsket og beskrivelser i testamentet til John Campbell for å vise hans respekt for, og verdsetting av maorifolket. Foran obelisken står en bronsestatue av en maorikriger. Obelisken var ferdig i 1940 – til hundreårsdagen for Waitangi-traktaten, men ble ikke avduket før 24. april 1948, etter at den andre verdenskrigen var avsluttet, for å holde oppe maoritradisjonen om å ikke delta i slike seremonier i perioder med krig. Trærne. Det ble opprinnelig plantet to trær. I 1960-årene, under en speiderleir (jamboree), hogget noen speidere ned det ene av dem. Det andre ble skadet to ganger med motorsag av maoridemonstranter. Etter den siste skaden kunne ikke treet reddes, og ble fjernet 26. oktober 2000. One Tree Hill etter at «One Tree» ble fjernet Skjaldbreiður. Skjaldbreiður («bredt skjold» på norsk) er et vulkansk fjell på Island. Vulkanen har gitt opphav til vulkantypen skjoldvulkan. Den ble dannet i et kraftig og langvarig utbrudd for rundt 9 000 år siden. De omfattende lavastrømmene som ble produsert av utbruddet strømmet sørover og dannet bassenget som i dag inneholder Þingvallavatn, Islands største innsjø, og Þingvellir ("tingvoll" på norsk) der det islandske folkeforsamlingen Alltinget ble opprettet i 930. Vulkanen er 1 060 meter høy og krateret er rundt 300 meter i diameter. Området ligger midt på den midtatlantiske ryggen, og lavafeltene fra Skjaldbreiður har blitt strukket og vridd i årtusener, noe som har skapt en rekke sprekker og kløfter i Þingvellir nasjonalpark. De beste kjente er Almannagjá, Hrafnagjá og Flosagjá. Breaux Greer. Breaux Greer (født 19. oktober 1976 i Houston, Texas) er en amerikansk spydkaster. Han er amerikansk mester åtte ganger (2000–2007), og innehar siden 21. juni 2007 den nasjonale rekorden med et kast på 91,29 meter. Under VM 2007 i Osaka kom han på tredje plass med et kast på 86,21 bak Tero Pitkämäki (90,33) og Andreas Thorkildsen (88,61). Villa Cornaro. Villa Cornaro i Piombino Dese i provinsen Padova er en villa designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Sett fra haven bak villaen Den sentrale hallen har søyler og er dekorert med statuer Den mektige venetianske patrisieren Giorgio Cornaro fikk bygget denne villaen. Arbeidet var igang i mars 1553, og alt i april året etter var bygningen saa langt ferdig at Palladio var til middag der. I juni overtok Cornaro og hans kone Elena formelt det ennå ikke ferdigstilte bygget. Ved overtagelsen var kun den sentrale delen av bygningen ferdig, og både loggiaens øvre etasje og fløyene måtte fremdeles bygges. Den øvre delen av loggiaen ble bygget i 1569 og 1588. På det siste tidspunktet var det Palladios elev Vincenzo Scamozzi som stod for byggingen. For Palladio var dette oppdraget og det samtidige oppdraget med Villa Pisani i Montagnana et uttrykk for øket prestisje. Villa Cornaro har en utforming og dekor som ligner på et palass. Det ligger ikke ved jordbruksarealene og driftsbygningene, men ut mot en gate. Denne villaen er ikke et bygg som er bygget for gårdsdrift slik de fleste av Palladios villaer er, det er en landlig bolig. Den sentrale hallen har fire søyler og er dekorert med statuer. Mot gaten er det en smalere vestibyle og ut mot haven er det en loggia. På begge sider av hallen er det rom som er plassert symmetrisk. Vanligvis er den øvre etasjen i Palladios villaer til bruk som lagerrom. Her er rommene brukt som bolig, mens rommene i hovedetasjen er til for å ta imot besøkende. Tempelfronten på villaen går over to etasjer med søyler i begge etasjene. I dette ligner villaen loggiaen i Palazzo Chiericati som stammer fra samme tid. Clannad. Clannad er en folkrockgruppe fra Gweedore i grevskapet Donegal i Irland. Gruppa består av tre søstre og en bror fra Brennan/Duggan-familien. De har solgt over 20 millioner album. Platene utgis på RCA Records. Tenvik (Larvik). Tenvik er et boligområde mellom Larvik sentrum og Stavern, ca. 2km fra Larvik. Tenvik har bl.a. egen fotballbane, skog, strand, bussholdeplass(er), stupebrett og båtbrygge. I sommermånedene finnes det også en egen flytebrygge med både trapp og stupebrett. Fra Tenvik er det kort avstand til Langestrand, hvor de aller fleste barna går på barneskole. Det er også nær avstand til Fritzøe Golfbane. Antonio Puerta. Antonio José Puerta Pérez (født 26. november 1984, død 28. august 2007) var en spansk fotballspiller som spilte for Sevilla FC. Puerta var venstrebeint og spilte venstreback/venstre ving. Puerta spilte en kamp for s landslag. Puerta spilte 53 kamper og scora fem mål for Sevilla. Død. Lørdag 25. august 2007 kollapsa han drøyt 30 minutter ut i første omgang i kampen mellom Sevilla og Getafe på Sevillas hjemmebane. Årsaken var hjerteinfarkt. Etter at legene hadde fått liv i ham gikk han i garderoben for egen maskin, før han så kollapsa på nytt. Han ble kjørt til sykehuset og lå sine siste dager i respirator. Det har senere kommet fram at han hadde en hjertelidelse kalt ARVD, som førte til infarktet. Han døde 28. august 2007. Det kom kondolanser fra fotballklubber over hele verden. Det ble avholdt ett minutts stillhet til ære for Puerta mange steder. In memoriam på EM-2008. Da Spania vant EM i 2008 hadde Sergio Ramos en t-skjorte med et bilde av ham med teksten "alltid med oss" (siempre con nosotros). Presse- og informasjonsoffiser. Presse- og informasjonsoffiser (PIO) er en militær stilling som finnes i mange land ved offentlige institusjoner som ambassader, politi og forsvarsavdelinger med nær kontakt med media. I det norske Forsvaret har offiserene vanligvis kaptein–majors grad, mens assisterende PIO har ofte sersjants grad. I norske og svenske militære avdelinger finnes PIO i landsdekkende avdelinger, og større avdelinger stasjonert i utlandet har også en PIO-seksjon. Liri. Liri (Latin: Liris, tidligere, Clanis; Gresk:) er en elv midt i Italia, nær Cassino. Den er på 120 km og renner gjennom Tyrrenhavet og litt under Minturno da med navnet Garigliano. Elven var nær de alliertes linjer da slaget om Monte Cassino ble utkjempet. Binyamin Ze'ev Kahane. Binyamin Ze'ev Kahane (født 3. oktober 1966, død 31. desember 2000) var en jødisk ekstremist og sionist som var sønn av rabbi Meir Kahane. Ze'ev Kahane ble født i New York, men emigrerte til Israel i 1971 da hans foreldre flyttet dit. Han studerte der jødedom og ble etterhvert en rabbi. I 1990 stiftet han og ledet den høyre-ekstreme gruppen Chai Kahane, som var en utbrytergruppe fra det høyreekstreme israelske partiet Kach (Begge gruppene ble senere forbudte i Israel). Han og hans kone ble den 31. desember 2000 drept nær den jødiske bosetningen Ofra, trolig av palestinske attentatsmenn. I 2007 ble Khaled Shawish (tiknyttet Fatah) arrestert for mordet. Han utgav boka "The Haggadah of The Jewish Idea", som var en kommentar om hans fars lære. Stortromme. Stortromme, eller basstromme som det også kalles, er en felles betegnelse enten det dreier seg om basstromme til marsjorkester, konsertorkester eller bandmusiker. For bandmusikere spilles basstromma med høyre fot for høyrehendte, og på slag 1 og 3 i takten for store deler av dagens kommersielle musikk.Her er det varianter ute og går selvfølgelig. Med alt i fra doble slag til synkoperinger i kombinasjon med de øvrige trommene. For klassiske og marsjorkester gjelder noe av det samme, men her spilles det i stor grad hver note, i tillegg til virveler og andre kombinasjoner med hel-, halvnoter til mer rytmiske varianter. Størrelser. Stortrommer finnes i diametre mellom 12" til 28", men det vanligste er 22".Mange jazztrommeslagere foretrekker en basstromme på 18", fusiontrommeslagere finner gjerne 20" basstrommer for ideelle, mens enkelte rocktrommeslagere trives godt med 24" basstrommer. Trommeslagere innenfor storbandjazz – svingjazz liker mye å bruke 26" eller 28". Basstrommen opptrer i dybder mellom 12" til 22" der de grunne trommene responderer raskere enn de dype som trenger mer tid for trommeskinnene å vibrere. Disse gir en mer trøkk i lyden.Innenfor marsj er størrelsene fra 20" til 30", mens innenfor klassisk musikk er str. fra 32" i diameter til den største som er laget på 77". Dybdene her varierer fra 10" til 30". Materialet. Trommeshellet er for det meste produsert i laminerte treslag. Men også her er det mange ganger brukt andre materialer, dette gjelder særlig basstrommer til trommesett.Materialer som har eller er i bruk er stål, messing, kobber, aluminium, glassfiber, helbent tre og en type plexiglass. Oppsett. Basstromme til bandmusikere står på gulvet med 2 sideben som støtte. De minste utgavene har som regel en forhøyningskant som løfter trommen i pedalenden. Marsj-stortrommen derimot blir helst satt på et bærestativ eller festet til en sele som henges på kroppen. Dette for at stortrommen skal kunne fritt spilles med begge hender mens man marsjerer. Konsertstortromme derimot er i de aller fleste tilfeller hengt opp i et stativ. Og da aller helst med gummistropper slik at den kan vibrere så fritt som mulig for at tonen skal kunne «synge». Kvanne. Kvanne er ei grend i Surnadal kommune i Møre og Romsdal. Grenda ligger på nordsiden av Stangvikfjorden, rundt 15 km sørvest for Surnadalsøra. Riksvei 670 passerer gjennom Kvanne, med fergeforbindelse over Stangvikfjorden til Rykkjem (Røkkum) i Sunndal kommune, en overfart som tar omtrent ti minutter. Elva Søya har sitt utløp i fjorden ved Kvanne. Søya er også navnet på det lokale idrettslaget. Tom-tom tromme. Tom-tom trommer, tammer eller Tom Toms er de stemte trommene i et trommesett eller til konserttrommer innenfor klassisk eller marsjmusikk. Disse brukes gjerne i overganger innen bandmusikk mellom vers og kor. I klassisk og marsjmusikk brukes de i stor grad til å underbygge både rytmen i musikkstykket eller til å underbygge dramatiske steder i musikken. Størrelser. Tommene kommer i mange forskjellig størrelser. Diameteren varierer fra 6" til 20" og med dybder fra 5,5" til 20".I tillegg så varieres det med eller uten underskinn på trommene. De fleste tommer som brukes til band spilling har underskinn. Dette for å gi en fyldigere lyd som også «synger» noe mer. Tommer som er uten underskinnet kalles for konserttommer og brukes for det meste innen klassisk musikk. Marsjorkester bruker også disse, men da med et litt mer avkuttet skall. Her er vekt viktig. Tommene er som regel festet til frittstående stativer som holder to og to tommer (av og til tre tommer), eller de er festet til toppen av stortrommen med egnede armer. For marsjtrommeslagere så festes tommene på et rack som igjen festes på en bærevest. Her varierer det med tre til seks tommer i størrelser fra 6" til 14" i diameter som den største i oppsettet her i Norge. I USA derimot kan den største tommen være helt opp i 18" i diameter. Skallet. Tommene er stort sett produsert som laminat, limte rør. Men blir også blitt levert i stål, aluminium, messing, kobber og helbent tre. Dschinghis Khan. Dschinghis Khan (IPA-uttale:) var et tysk popband som ble opprettet i 1979 for å delta i Eurovision Song Contest samme år. Navnet på bandet ble valgt for å passe til sangbidraget deres med samme navn. "Dschinghis Khan" er den tyske stavmåten for mongol-herskeren Djengis Khan. Sangen "Dchinghis Khan" ble produsert av Ralph Siegel med tekst av Bernd Meinunger. Medlemmer. Bandet ble gjenopprettet sent i 2005, med Stefan Track istedet for Potgieter. Steve Bender døde av kreft den 7. mai 2006. Safi. Safi er en by i Marokko. Den ligger langs kysten. Safi ligger 300 km sørvest for Rabat. Byen har 284 750 innbyggere og er en viktig havneby. Safi var tidligere kjent for eksport av geiteskinnslær, men nå er byen mest kjent for eksporten av fosfat. Byen har en del fiske og hermetikk- og tekstilindustri. Byens historie går tilbake til karthagerne. I 1508 kom portugiserne til Marokko. De erobret etter hvert byen. Fra denne byen startet Thor Heyerdahl i mai 1969 sin reise med båten Ra. October Tide. October Tide er det kortlevde prosjektet til det svenske Doom Metal-bandet Katatonias Jonas Renkse og Fredrik Norrman. De gav ut bare to album mellom 1997 og 1999. Bandet ble like senere oppløst, ettersom bandet følte de ikke hadde nok inspirasjon og ville heller satse på Katakonia. Settat. Settat er en by i Marokko. Den ligger 150 km sørvest for Rabat og 57 km fra Casablanca. Settat hadde 116 570 innbyggere i 2004. Byen er den 18. største byen i Marokko. Ballets Russes. Ballets Russes var et ballettkompani som ble dannet i 1909 av den russiske impressario Sergei Diaghilev. Den hadde sin premiere den 18. mai 1909. Kompaniet holdt først til i Théâtre Mogador og Théâtre du Châtelet i Paris og siden i Monte Carlo. Det hadde sitt utspring i tsarens keiserlige ballett i St. Petersburg, som alle kompaniets dansere tilknyttet og hadde fått sin trening under innnflytelsen av den store koreografen Marius Petipa. Det skapte sensasjon i det vestlige Europa gjennom den vitalitet som de russiske danserne oppviste sammenliknet med det som Paris kunne varte opp med på den tiden. Ballets Russes ble det mest innflytelsesrike ballettkompaniet på 1900-tallet. Innflytelsen i den ene eller annen form gjør seg fremdeles gjeldende. Ballettkompaniet og dets komponister. Kompaniet besto av 13 medlemmer, som alle holdt en meget høy dansemessig standard. Danserne og koreografene som var tilknyttet kompaniet omfattet George Balanchine, Mathilde Kschessinska, Michel Fokine, Vera Karalli, Tamara Karsavina, Serge Lifar, Alicia Markova, Léonide Massine, Vaslav Nijinsky, Anna Pavlova, Ida Rubinstein og Lydia Lopokova. Scenografene omfattet navn som Bakst, Benois, Braque, Gontcharova, Picasso, Dali, Bilibin, Tchelitchev, og Utrillo. Komponistene inkluderte Debussy, Milhaud, Poulenc, Prokofiev, Ravel, Satie, Respighi, Richard Strauss, og, den mest berømte av alle, Igor Stravinsky, som Diaghilev oppdaget da han var fullstendig ukjent og som begynte sin karrière i Ballets Russes. Slutten på Diaghilevs era. Etter Diaghilevs død i 1929 gjorde kreditorene sine krav gjeldende kompaniets bo og danserne ble spredt for alle vinder. I de etterfølgende årene ble kompaniet gjenopplivet, men bare i navnet, som Ballets Russes de Monte Carlo et navn man forbandt med George Balanchine og Tamara Toumanova) som med det opprinnelige Ballets Russes. Ballets Russes opptrer i Australia. Ballets Russes-companier opptrådte i Australia mellom 1938 and 1946. Den australske fotografen Max Dupain tok bilder av de fremste danserne i denne perioden (se eksterne lenker nedenfor). Skarptromme. Skarptromme, også kalt lilletromme eller bare skarp, er et veldig viktig instrument i den rytmiske delen innen slagverk. Den er brukt som et akkompagneringsinstrument til ledende rytmisk musikk, eller som et soloinstrument. Den har vært brukt innen folkemusikk, vanlig bandmusikk til marsj- og klassiske orkester. Form. Klassiske skarptrommer er oftest produsert av skinn fra storfe. Den har et tynt og stramt underskinn, for å gi mest mulig respons til "seidematten", en rekke med lange spiraler som ligger inntil skinnet. Disse er vanligvis produsert i stål eller messing. Det er disse spiralene som skaper den distinkte lyden som skarptromma gjengir, ved at spiralene spretter på underskinnet. Underskinnet bør stemmes relativt høyt uten at det mister klangen fullstendig, dette for å kunne bli tilstrekkelig sensitivt som underlag for seidematten til å vibrere. På overskinnet er det ofte en innebygd demper (pad} som kan justeres opp mot skinnet, denne er da som regel festet inni trommen. Det finnes også løse dempere til å feste utvendig, men man ser ofte at brukeren, trommeslageren, benytter litt mykt papir festet med limbånd for å få redusert overklangen i trommen. Størrelse. Skarptrommen opptrer i diametre i mellom 8" og 15" og er mellom 2" og 8" dype. Dette er de mest populære størrelsene innenfor den vanlige bandmusikken, men også innen for konsertmusikken. Marsjorkester derimot har hatt mest bruk av skarptrommer med diameter 13" til 16" som har dybder fra 10" til 16". Disse dype variantene blir kalt tenortromme, paradetromme eller «field-drum». Disse blir også tildels brukt innen klassisk musikk. Materiale. I produksjonen av en skarptromme er det nesten bare fantasien som setter begrensingene for materialvalget, men det brukes mest tre i forskjellige kombinasjoner; enten sammen med annen tresort i laminat, eller kun en sort. Mye brukte tresorter er: lønn, eik, rosentre, mahogny, eukalyptus, ask, bjørk etc. Disse kommer i mange tykkelser fra trelags med forsterkningsringer innvendig til 52-lagstromme. Stavlimte skarptrommer er og blitt populært, enten med liggende eller stående staver. Dette gir en veldig tykk tromme med en høy tone. Når det gjelder metall og andre mineraler er det mye som er testet ut og forkastet. De mest anvendte materialer som produsenter i dag bruker er foruten stål og messing: aluminium, glassfiber, kobber og bronse. Tykkelsene her varierer noe fra 1 mm til 10 mm, med eller uten innoverbøyd kant mot skinnet. Noen trommer er dreide mens andre er helstøpte til sveiset utgaver på markedet. Historie. Skarptrommen ser ut til å være etterkommer av middelalderens Tamburtromme som var en tromme med en enkel streng strukket over undersiden av underskinnet. Den er litt større enn en middels tom og ble først benyttet i kriger, gjerne sammen med fløyte eller sekkepipe. Tamburtrommer hadde ikke alltid doble skinn,og ikke alle hadde seider. På 1400-tallet økte størrelsen på skarptrommen og fikk en sylindrisk form. Denne enkle trommen med en enkelt seide ble svært populær i blant sveitsiske leiesoldater som benyttet tromme og fløyte rundt 1400-1500 tallet på grunn av de osmanske tyrkernes bruk av tromme i sine hærstyrker. Trommen ble gjort dypere og båret på siden av låret. Videre utvikling på trommen ble gjort på 1600-tallet ved å bruke skruer for å holde seidene nede, noe som gav en lysere klang istedet for den løse raslingen fra seidene. På 1800-tallet gjennomgikk trommen forandringer som forbedret den karakteristiske klangen. Metallseider oppstod på 1900-tallet. Ian Evatt. Ian Ross Evatt, (født 19. november 1981 i Coventry, West Midlands, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fem engelske klubber. Han spiller nå for Blackpool i Premier League. Biografi. Evatt startet sin profesjonelle fotballkarriere i Derby County i august 1999, men debuterte først for Derby den 19. mai 2001 i en ligakamp mot Ipswich Town. Evatt startet på benken i denne kampen, men i det 78. spilleminutt erstattet han Thordur Gudjonsson. Evatt spilte ikke flere kamper for "the Rams" i 2000/01-sesongen, og i august 2001 signerte han på en låneavtale med Northampton Town. Han spilte sin første kamp for Northampton 11. august 2001 da de tapte 3-0 for Bristol City i en ligakamp. I oktober 2001 vendte han tilbake til Derby etter å ha fått med seg 11 ligakamper og 2 cupkamper for "the Cobblers". I siste del av 2001/02-sesongen spilte Ian Evatt 3 ligakamper for Derby County. I 2002/03-sesongen ble det mer spilletid, og i denne sesongen scoret han også sitt første klubbmål for klubben fra Derbyshire. Det kom i en ligacupkamp mot Mansfield Town den 10. september 2002 der Evatt scoret Derbys tredje mål i det 79. spilleminutt i en kamp som de vant 3-1. Totalt ble det 30 ligakamper, og 3 cupkamper for "the Rams" i 2002/03-sesongen. I juli 2003 gikk han gratis til Chesterfield, og han debuterte for Chesterfield 9. august 2003 i en ligakamp mot Wrexham. Hans første klubbmål for "the Spireites" scoret han i en FA-cupkamp mot Tranmere Rovers den 8. november 2003, mens han noterte seg for sitt første ligamål 10. januar 2004 i kamp mot Wrexham. Totalt ble det 5 ligamål på 43 kamper i hans første sesong i Chesterfield. I 2004/05-sesongen ble 4 ligamål på 41 kamper før han den 2. juni 2005 ble solgt til Queens Park Rangers for £ 150 000. Ian Evatt debuterte for Queens Park Rangers den 23. august 2005 i en ligacupkamp mot Northampton Town, og han spilte sin første ligakamp for QPR 30. august 2005. Da 2005/06-sesongen var over hadde han fått bokført 27 ligakamper for klubben fra London. I august 2006 skrev han under på et 6-måneders låneopphold for Blackpool, og hans første kamp for Blackpool kom i en ligakamp mot Nottingham Forest den 8. august 2006. Tidlig i januar 2007 ble hans kontrakt med Queens Park Rangers kansellert, og 5. januar 2007 skrev han under på en kontrakt med Blackpool som binder han til klubben fram til sommeren 2008. Den 27. januar 2007 scoret han sitt første mål for "the Seasiders" i en cupkamp mot Norwich City. Totalt spilte han 44 ligakamper og 10 andre obligatoriske kamper for Blackpool i 2006/07-sesongen blant annet play-off finalen mot Yeovil Town på Wembley Stadium den 27. mai 2007. Blackpool vant denne kampen 2-0 og dermed rykket de opp til Football League Championship. 13. århundre f.Kr.. a> (rødt) på høyden av sin makt omk. 1279 f.Kr. Oseania. Melaneserne når Fiji og det vestlige Polynesia Mohammedia. Mohammedia (også kjent som Fedhala) er en havneby i Marokko. Byen ligger 50 km sørvest for Rabat. Mohammedia hadde 188 619 innbyggere i 2004 og er den 12. største byen i Marokko. Byen har et oljeraffineri og en del næringsmiddelindustri. Mohammedia er fint badested. 5. serierunde i Premier League 2007/08. 5. serierunde i Premier League 2007/08 begynte 1. september klokka 16:00 med syv kamper og én kamp 18:15. Runden fortsette 2. september med Arsenal mot Portsmouth klokka 14:30 og ble avslutta med Aston Villa – Chelsea klokka 17:00. Boeing T-43. Boeing T-43 «Gator» er et amerikansk treningsfly basert på passasjerflyet Boeing 737, for utdanning av navigatører. I 1971 annonserte USAF at de hadde utsett erstatteren til det aldrende navigatørtreningsflyet Convair T-29. 19 fly ble levert som T-43A. Noen få fly ble ombygd til transportfly og fikk betegnelsen CT-43A. Ett av disse styrtet i 1996 i Kroatia med den amerikanske handelsministeren og 34 andre personer om bord. Dette flygende klasserommet hadde plass til 12 elever og 6 instruktører. Avraham Stern. Avraham Stern (født 23. desember 1907 i Polen – død 12. februar 1942 i Palestina) var en militant sionist som dannet terrorgruppen Lehi (også kjent som Stern-gjengen) i 1940. Han ble født og vokste opp i Suwałki, Polen. I 1925 emigrerte han til Palestina hvor han ble elev ved det Hebraiske gymnaset i Jerusalem og senere student ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Stern spesialiserte seg i klassiske språk og litteratur (Gresk og latin). Stern dannet så den militante terrorgruppen Lehi (også kjent som Stern-gjengen) i 1940 ved å splitte Irgun. Stern avviste alle forhandlinger med britene og hevdet at kun væpnet kamp mot britene var eneste mulige vei for å etablere en jødisk stat. Med seg i gruppen hadde han også senere statsminister i Israel Yitzhak Shamir. I 1941 prøvde Stern å oppnå en avtale med de tyske myndighetene i Tyskland. Avtalen gikk ut på at gruppen skulle kjempe på nasjonalsosialstenes side mot at de skulle hjelpe jødiske flyktninger til Palestina. Avtalen ble imidlertid ikke noe av da tyskerne ikke svarte. Sterns gruppe deltok i flere terrorangrep i Palestina, blant dem Deir Yassin-massakren, drapet på Lord Moyne og muligens også drapet på Folke Bernadotte, selv om dette aldri har blitt bekreftet. Stern ble drept i 1942 av britisk politi da de skulle arrestere ham. Referanser. Stern, Avraham Stern, Avraham Kristian Gundersen (professor). Kristian Gundersen (født 22. mars 1959 i Oslo) er professor i biologi (fysiologi) ved Universitetet i Oslo. Gundersen arbeider med nerve-muskel-interaksjoner. Han har også hatt en rekke universitetspolitiske verv, og satt i universitetsledelsen ved UiO som medlem av Det akademiske kollegium og senere Universitetsstyret 2002–2005. Han var rektorkandidat i 2005. Faglig arbeid. Gundersen ble cand.mag. og cand.scient. ved Universitetet i Oslo som 22-åring, i 1981. 30 år gammel ble han dr.philos. i 1989. Han avtjente verneplikten som forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (Avdeling for toksikologi) 1982-1983 og var vitenskapelig assistent ved Nevrofysiologisk institutt ved UiO 1984-1989. Han var postdoktor ved Washington University 1990-1992 og postdoktor og forsker ved Nevrofysiologisk institutt ved UiO 1993-1996. I 1996 ble han utnevnt til professor i fysiologi ved Universitetet i Oslo. Han var gjesteforsker ved Harvard University 2005-2006. Universitetspolitikk. Gundersen var bestyrer for Avdeling for generell fysiologi ved UiO 1997-2002. Han har sittet i Det akademiske kollegium og universitetsstyret ved Universitetet i Oslo i to perioder, fra 2002 til 2005. Han var en av kandidatene til rektorvalget i 2005. Som rektorkandidat markerte han seg som kritisk til «Kvalitetsreformen». Gundersen stilte til valg sammen med Johanne Sundby (prorektorkandidat), og med Doris Jorde som viserektorkandidat. Han stilte ikke ved rektorvalget i 2009 fordi han ville konsentrere seg om forskningen i tiden fremover. Fra 2010 er Gundersen første varamedlem av Universitetsstyret for de vitenskapelig ansatte ved UiO. Gundersen er formann i Akademisk forum (tidligere Professorforeningen). Peltz. Peltz er et norsk rockeband startet av Morten Abel i 1994 som et parallellprosjekt til The September When. Abel stod selv for gitar og vokalen i bandet som i tillegg bestod av Kjetil Netteland på bassgitar og Espen Noreger på trommer. Bandet ga ut albumet "Coma" i 1996 før Morten Abel startet solokarrieren med albumet "Snowboy" i 1997. Tonic. Tonic, til venstre i vanlig lys, til høyre i ultrafiolett lys. Tonic er en kullsyreholdig leskedrikk (brus) smaksatt med kinin. Tonic ble opprinnelig produsert som medisin mot malaria, og var først kun kullsyreholdig vann blandet med kinin. I dag inneholder de fleste typer tonic kun en liten mengde kinin, som ikke er stor nok til å ha noen medisinsk effekt. Dermed er dagens tonic mindre bitter enn den opprinnelige, samtidig som den ofte er tilsatt søtningsstoffer i tillegg. Tonic brukes i mange cocktails, spesielt ginbaserte drikker, som for eksempel gin og tonic. Tonic med tilsatt smak av sitron eller lime er som regel kjent som "bitter lemon" eller "bitter lime". Auten. Auten eller Øtten er en grend langs Fv236 på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune. Haneborg skole ligger på Auten. Det var tidligere dagligvareforretning på Auten. Det tradisjonsrike transportfirmaet Brødrene Melby Transport holder til på Auten. Det har vært telefonsentral på Auten helt siden telegrafen kom til bygda. I dag ligger det en automatisk telefonsentral på stedet. Etter at reguleringsplanen for Waaler Østre ble godkjent i kommunestyret i 1989, og Liajordet i 2000, har det funnet sted en betydelig boligbygging på Auten. Thankful. "Thankful" er debutalbumet til den amerikanske popsangerinnen Kelly Clarkson. Albumet ble utgitt i USA 15. april 2003 på RCA. «A Moment like This» var den første singlen fra albumet, etterfulgt av «Miss Independent». Det var opprinnelig meningen å gi ut albumet bare noen få måneder etter avslutningen av første sesong av "American Idol". Imidlertid medførte Clarksons tettpakkede timeplan og vanskeligheter med å finne sanger som passet hennes smak og image at utgivelsen måtte utsettes flere ganger. Da albumet endelig ble utgitt var det over seks måneder siden singlen «A Moment like This» nådde førsteplassen på listene. På grunn av dette og også sangens status som «bonus track» på albumet, har det vært en viss diskusjon om hvorvidt «A Moment like This» utgjør albumets første single, eller om det er «Miss Independent», som Clarkson først fremførte 9. april 2003 på en episode av "American Idols" andre sesong, bare en uke før albumet hennes ble utgitt. Til tross for dette var albumet et suksess, og debutere på førsteplass på Billboard 200 med et salg på 297 000, og det har solgt over 3 millioner totalt. Internasjonalt var albumets suksess mer begrenset, med et salg på bare 900 000 utenfor USA. Montenegros herrelandslag i fotball. Montenegros herrelandslag i fotball er det nyeste medlemslandet til UEFA. På tidspunktet de ble medlem var kvalifiseringen til EM 2008 godt i gang, så Montenegro fikk ikke bli med på denne. Montenegros herrelandslag i fotballs første kvalifisering var derfor til verdensmesterskapet i 2010. Bakgrunn. Montenegro ble selvstendig 3. juni 2006. Likevel deltok spillere fra Montenegro på Serbia og Montenegros herrelandslag i fotball i fotball i VM 2006 senere samme sommer. Etter hvert fikk Montenegro opprettet et eget fotballforbund, og ble det 53. medlemslandet til UEFA 26. januar 2007. Gørrelva. Gørrelva er en elv på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune. Gørrelva renner fra Dyrrudtjernet og ned til Lierelva som er en del av hovedvannstrengen av Haldenvassdraget. Der Gørrelva passerer Fv 234 er elva lagt i to store og karakteristiske kulvertrør, den såkalte Høgbrua. Det går mye stor gjedde i Gørrelva om våren når gjedda fra Bjørkelangensjøen og Lierelva skal gyte i Dyrrudtjernet. Gørrelva - med utsyn sørover fra Høgbrua. Haneborg skole. Haneborg skole er en barneskole på Lierfoss i Aurskog-Høland kommune i Akershus. Skolen ble innviet som en sentralskole i 1957 og erstattet de tidligere skolekretsene Ovlien, Fagerlia, Ulviken, Lokshaug og den opprinnelige Haneborg skole som lå i Holmenbyen. Haneborg skolekrets strekker seg over 239,9 km², og er med dette den største skolekretsen i Aurskog-Høland. Skolen ble åpnet av tidligere generalsekretær i FN, daværende Fylkesmann i Oslo og Akershus Trygve Lie. Skolen ligger i et vakkert kulturlandskap, nær det kulturhistoriske området omkring Urskog fort, et område som benyttes flittig i undervisningen. Skolen disponerer en gapahuk/bålplass på Dingsrudåsen som ble oppført av Tertitten 4H i 2012. Haneborg skole har et romslig uteområde på 21,3 daa, som blant annet rommer ballplasser, lekeapparater, skøytebane, sandvolleyballbane, grillplass, en hoppbakke med K-punkt på 6 meter og en økologisk kjøkkenhage. Skolens uteareal utgjør et svært viktig nærmiljøanlegg for barn og unge i Lierfoss-området, og blir i stor grad også utnyttet som et mål for turgåere. Statens vegvesen planlegger gang- og sykkelvei langs Fv 236 fra Lierfosskrysset til Haneborg skole, et prosjekt som vil sikre trafikksikker skolevei for elever bosatt sør for Fv 170. Skolen ble utvidet med gymsal / samfunnssal, garderober og undervisningsrom i 1982. Store deler av skolebygningen ble i betydelig grad renovert med statlige motkonjukturmidler i 2009-2010, og skoleanlegget framstår i dag velholdt og tidsmessig. Breakaway. "Breakaway" er Kelly Clarksons andre album, og ble utgitt 30. november 2004 på BMG Japan/RCA. Det åpnet på nummer tre på "Billboard" 200-lista med salg på 250 000, og lå i 61 sammenhengende uker blant de 20 høyest plasserte album på lista. Foruten "Breakaway" har kun tre album i historien ligget på «topp 20» sammenhengende i over et år. Det har solgt rundt 6 millioner album i USA og over 11 millioner på verdensbasis. "Breakaway" vant en Grammy Award for 2006 i kategorien «Best Pop Vocal Album» og singelen «Since U Been Gone» fikk prisen for «Best Female Pop Vocal Performance». Académie des Beaux-Arts. Académie des Beaux-Arts er benevnelse på flere kunstakademier i franskspråklige områder. Navnet kan oversettes med "høyskole for skjønne kunster". Hver større by har gjerne et akademi på like linje med, ofte tilknyttet, et universitet. Skolene er ofte de eldste og mest prestisjetunge av sitt slag, og vanligvis offentlig anerkjent med professorater knyttet til. Undervisning gis i alle kunstdisipliner, inklusive musikk og dans. I Frankrike er det også navn på den innerste sirkel av anerkjente kunstnere, der medlemskap i tidligere tider gikk på akademisk kvalitet, produksjon, utstillinger – og hvem av medlemmene som likte/ mislikte det kunstneren laget. Erving Goffman. Erving Goffman (født 11. juni 1922, død 19. november 1982) var en kanadisk samfunnsforsker og forfatter. Goffman var den 73. president i American Sociological Association. Goffmans største bidrag til sosialteori var hans studier av symbolsk interaksjonisme i form av det dramaturgiske perspektivet som han påbegynte i hans bok fra 1959, "The Presentation of Self in Everyday Life" og som ble videreutviklet resten av hans liv. Han arbeidet også mye med tematikk rundt totale institusjoner. Goffman regnes som en sentral teoretiker både innenfor sosiologien og sosialantropologien. Anakondaer. Anakondaer er en gruppe boaslanger. Cat People. "Cat People" er en amerikansk skrekkfilm fra 1982 med Nastassja Kinski og Malcolm McDowell i hovedrollene. Regi var ved Paul Schrader mens musikken var ved David Bowie. Handling. Irena er en vakker ung og seksuelt uerfaren kvinne som flytter til New Orleans for å bo hos sin bror. Her våkner hennes erotiske følelser. Den voldsomme lidenskapen jenta opplever er imidlertid så sterk at den overgår kaoset rundt henne – også de beskynderlige kravene til broren hennes (Malcolm McDonwell). På et besøk til en zoologisk hage treffer hun zoologen Oliver (John Heard). Han forelsker seg i henne, men forholdet lar seg ikke forene med Irenes underliggende "natur". Gradvis blir hun klar over sin fryktelige skjebne. Om filmen. En nyinnspilling av en skrekkfilm fra 1942 med samme tittel: "Cat People (1942)". Soundtracken til denne filmen: "Putting out fire", ble fremført av David Bowie. Filmen hadde 18 års aldersgrense da den gikk på norske kinoer. Mykonos. Mykonos, (gresk: Mύκονος) er en øy i Hellas som hører til Kykladene i Egeerhavet. Øya er en av de store turistdestinasjonene i Egeerhavet og er kjent for det yrende nattelivet. Øya ligger mellom Tinos, Syros, Paros og Naxos. Den har et areal på 86 km² og er 364 meter på det høyeste. Øya består hovedsakelig av granitt. Den har lite naturlig ferskvann og er avhengig av avsalting av sjøvann for å dekke behovet. Det bor like over 6 000 innbyggere på Mykonos, og det største tettstedet heter også Mykonos, men kalles av og til også "Khora" (som betyr «byen» på gresk). Mykonos by ligger på vestkysten. Man mener at øya er oppkalt etter en lokal helt, som blir regnet som et av barnebarna til guden Apollon og som ble dyrket lokalt i antikken. Historie. Arkeologiske funn viser at jonerne slo seg ned på Mykonos tidlig på 1000-tallet f.Kr, men nyere funn har vist spor etter en steinalderstamme tilbake til år 3000 f.Kr. I gresk mytologi var Mykonos åsted for et slag mellom Zevs og Gigantene, og øya ble oppkalt til ære for Apollons barnebarn Mykons. Siden Mykonos ligger nær den da tett befolkede øya Delos, som ligger ca 2 km unna, ble den en viktig forsyningsøy og feriested for innbyggerne på Delos. Mykonos i dag. Nye hus bygges i kykladisk stil Mykonos har de siste femti årene blitt et internasjonalt meget populært reisemål for jet set-folk. Øya er kjent for sitt yrende natteliv og det store tallet på barer og nattklubber. Mange greske og internasjonale kjendiser har sommerhus på Mykonos. Denne populariteten har ført til at boligmarket har økt kraftig de siste årene og det er bygget mange nye private hus, villaer og hoteller. Dette har gjort flere urolige for at øya gradvis kommer til å miste sitt særpreg. For å motvirke dette må alle nye bygninger følge den kykladiske arkitekturstilen. Mykonos har skoler, banker, kirker, et postkontor og plasser ("plateies"). Øya har også to havner, en «gammel» og en «ny». Steven Caethoven. Steven Caethoven (født 9. mai 1981 i Gent) er en belgisk landeveissyklist som sykler for det profesjonelle kontinentallaget Verandas Willems-Accent. Han har blant annet vunnet etappeseire i Tour de l'Avenir (2004), Sachsen Tour (2005), Rheinland-Pfalz Rundfahrt (2006), Tour Down Under (2007) og Tour de Normandie (2008). Topsport Vlaanderen-Mercator. Topsport Vlaanderen-Mercator er et profesjonelt belgisk-registrert sykkellag som konkurrerer i UCI Kontinental Tourene og i enkelte ProTour-ritt der de blir invitert som "wildcard-lag". Laget ledes av Christophe Sercu med god hjelp av sportsdirektørene Roger Swerts, Walter Planckaert og Jean-Pierre Heynderickx. Bathylutichthys taranetzi. "Bathylutichthys taranetzi" er en fiskart i gruppen ulkefisker. Den er kun registret rundt øyen Sør-Georgia i Sørishavet på over 1600 m dyp. Eunectes beniensis. "Eunectes beniensis" er en boaslange i gruppen anakondaer. Grunnfargen er brun til olivenbrun. Den har fem hodestriper. På ryggen har den færre enn hundre mørke flekker som ikke er lysere på midten. Den er endemisk til Bolivia, og er utbredt i departementene Beni og Pando. Aldersgrense på alkoholkonsumering. Aldersgrense på alkoholkonsumering blir pålagt av myndighetene for å forhindre at barn og unge får tak i alkoholholdige drikkevarer. I de fleste land er alderen satt til 16 eller 18 år, men det finnes unntak. I noen land er alkoholholdige drikkevarer ulovlig grunnet religiøse lover eller andre ting. __TOC__ Åse Thoresen. Åse Thoresen (født 28. august 1935, død 25. juni 1987) var en norsk sanger (sopran) og underholdningsartist. Hun debuterte i 1959 med tidsriktige, sentimentale slagere. Siden ble hun særlig kjent for å formidle norske folkeviser, og ble folkekjær blant annet gjennom flere plateinnspillinger sammen med broren, sangeren og musikeren Børt-Erik Thoresen. Hun opptrådte også i flere av hans populære fjernsynsprogram i NRK. Acorizal. Acorizal er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Alta Floresta. Alta Floresta er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Alto Araguaia. Alto Araguaia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Alto Boa Vista. Alto Boa Vista er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Alto Garças. Alto Garças er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Alto Paraguai. Alto Paraguai er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Alto Taquari. Alto Taquari er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Apiacás. Apiacás er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Araguaiana. Araguaiana er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Araguainha. Araguainha er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Araputanga. Araputanga er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Arenápolis. Arenápolis er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Aripuanã. Aripuanã er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Barra do Bugres. Barra do Bugres er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Barra do Garças. Barra do Garças er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Barão de Melgaço. Barão de Melgaço er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Bom Jesus do Araguaia. Bom Jesus do Araguaia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Brasnorte. Brasnorte er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Campinápolis. Campinápolis er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Campo Novo do Parecis. Campo Novo do Parecis er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Campo Verde. Campo Verde er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Campos de Júlio. Campos de Júlio er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Canabrava do Norte. Canabrava do Norte er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Canarana (Mato Grosso). Canarana er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Carlinda. Carlinda er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Castanheira. Castanheira er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Chapada dos Guimarães. Chapada dos Guimarães er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Cláudia. Cláudia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Cocalinho. Cocalinho er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Colniza. Colniza er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Colíder. Colíder er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Comodoro. Comodoro er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Confresa. Confresa er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Conquista D'Oeste. Conquista D'Oeste er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Cotriguaçu. Cotriguaçu er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Salonga nasjonalpark. Salonga nasjonalpark er et verdensarvområde i Den demokratiske republikken Kongo, midt i landet, i Kongoelvens nedbørsområde, i provinsene Equateur, Bandudu og Kasaï Occidental. Parken er Afrikas største sammenhengende forekomst av tropisk regnskog. Den utgjør 36 000 km², og ligger mellom 350 og 700 moh.. Parken ligger i et utilgjengelig område, og nåes enklest via luft eller vann. Parken har et rikt og allsidig dyreliv. Viktige arter er bonobo ("Pan paniscus"), afrikansk skogselefant, kongopåfugl ("Afropavo congensis") og panserkrokodille ("Crocodylus cataphractus"). På grunn av en kritisk bestand av "hvitt neshorn" var parken allerede fra 1984 på listen over truede verdensarvsteder, men bestanden forbedret seg og parken ble tatt av listen i 1992. Politisk uro førte parken på ny inn på farelisten i 1999. Curvelândia. Curvelândia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Cáceres (Mato Grosso). Cáceres er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Denise. Denise er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Diamantino. Diamantino er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Dom Aquino. Dom Aquino er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Feliz Natal. Feliz Natal er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Figueirópolis D'Oeste. Figueirópolis D'Oeste er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Gaúcha do Norte. Gaúcha do Norte er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. General Carneiro (Mato Grosso). General Carneiro er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Glória D'Oeste. Glória D'Oeste er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Guarantã do Norte. Guarantã do Norte er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Guiratinga. Guiratinga er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Indiavaí. Indiavaí er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Itaúba. Itaúba er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Itiquira. Itiquira er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Jaciara. Jaciara er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Jangada. Jangada er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Jauru. Jauru er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Juara. Juara er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Juruena (by). Juruena er en by og en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Juscimeira. Juscimeira er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Juína. Juína er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Lambari D'Oeste. Lambari D'Oeste er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Lucas do Rio Verde. Lucas do Rio Verde er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Luciára. Luciára er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Marcelândia. Marcelândia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Matupá. Matupá er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Infinity (band). Infinity er en norsk eurodancegruppe fra Oslo. Historie. 1995-1997 – Gruppen startet i 1995 under navnet Barbie-Q og var da tre rappere og en vokalist. 1997-2007 – Bandet er på utkikk etter en ny vokalist. De velger Birgitte Moe. Bandet består nå av Birgitte Moe, Kjell G. Henriksen og Egil Storstein. Frontfigurene har begge bakgrunn fra kor, henholdsvis Vestre Bærum Pikekor og Sølvguttene. Singlen "Happy" kom i 1998, og de påfølgende singlene, "Feeling Good" og "Makin’ Out", nådde høyt på VG-lista. Alle singlene er med på debutalbumet "www.happy-people.net", som kom tidlig i 1999. Albumet ble også utgitt i Finland og Japan. I 2000 kom singlen Boys & Girls, og bandet turnerte intensivt. Nytt plateselskap i 2001 ga ut singlen "Sleeping My Day Away", gruppens første coverlåt. Gruppens andre album fikk navnet "Naked In The Rain" (2001). Birgitte er nå i studio og jobber med det tredje albumet. "Naked in the Rain" skulle egentlig hete "www.sporty-people.net", men av ukjent grunn ble det "Naked in the Rain" isteden. De ga ut flere singler fra albumet. Singlen "Pink Panther" har ikke vist seg på noen av albumene. I 2007 deltok Infinity i Melodi Grand Prix med låta «Hooked On You». Mirassol d'Oeste. Mirassol d'Oeste er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nobres. Nobres er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nortelândia. Nortelândia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nossa Senhora do Livramento. Nossa Senhora do Livramento er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Bandeirantes. Nova Bandeirantes er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Brasilândia. Nova Brasilândia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Canaã do Norte. Nova Canaã do Norte er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Guarita. Nova Guarita er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Lacerda. Nova Lacerda er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Marilândia. Nova Marilândia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Maringá. Nova Maringá er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Monte verde. Nova Monte verde er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Mutum. Nova Mutum er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Nazaré. Nova Nazaré er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Olímpia (Mato Grosso). Nova Olímpia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Santa Helena. Nova Santa Helena er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Ubiratã. Nova Ubiratã er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Xavantina. Nova Xavantina er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Novo Horizonte do Norte. Novo Horizonte do Norte er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Novo Mundo. Novo Mundo er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Novo Santo Antônio (Mato Grosso). Novo Santo Antônio er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Novo São Joaquim. Novo São Joaquim er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Truede verdensarvsteder. a> ble i 2012 satt på listen over truede verdensarvsteder Truede verdensarvsteder er steder som er registrert på UNESCOs verdensarvliste, men som er truet på grunn av væpnede konflikter, naturkatastrofer, miljøforandringer eller andre forhold. Verdensarvsteder som mister det særpreg som førte til at de ble oppført, kan tas ut av verdensarvlisten. Dette har skjedd to ganger (per 2012), et viltreservat i Oman (fjernet 2007) og Dresden Elbedalen (fjernet 2009). Per juni 2012 er 37 verdensarvsteder, det vil si 3,5 % av totalantallet, oppført på listen over truede verdensarvsteder. Truede områder kan få støtte fra "Verdensarvfondet", og farelisten kan også sees som et signal til det internasjonale samfunnet om behov for støtte. Paranatinga. Paranatinga er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Paranaíta. Paranaíta er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Pedra Preta (Mato Grosso). Pedra Preta er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Peixoto de Azevedo. Peixoto de Azevedo er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Poconé. Poconé er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Pontal do Araguaia. Pontal do Araguaia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Ponte Branca. Ponte Branca er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Pontes e Lacerda. Pontes e Lacerda er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Porto Alegre do Norte. Porto Alegre do Norte er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Porto Esperidião. Porto Esperidião er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Porto Estrela. Porto Estrela er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Porto dos Gaúchos. Porto dos Gaúchos er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Poxoréo. Poxoréo er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Primavera do Leste. Primavera do Leste er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Querência. Querência er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Reserva do Cabaçal. Reserva do Cabaçal er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Ribeirão Cascalheira. Ribeirão Cascalheira er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Ribeirãozinho. Ribeirãozinho er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Rio Branco (Mato Grosso). Rio Branco er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Rondolândia. Rondolândia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Rondonópolis. Rondonópolis er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Rosário Oeste. Rosário Oeste er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Salto do Céu. Salto do Céu er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Carmem. Santa Carmem er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Cruz do Xingu. Santa Cruz do Xingu er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Rita do Trivelato. Santa Rita do Trivelato er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Terezinha (Mato Grosso). Santa Terezinha er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Santo Afonso. Santo Afonso er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Santo Antônio do Leste. Santo Antônio do Leste er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Santo Antônio do Leverger. Santo Antônio do Leverger er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Sapezal. Sapezal er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Serra Nova Dourada. Serra Nova Dourada er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Sinop. Sinop er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Sorriso. Sorriso er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. São Félix do Araguaia. São Félix do Araguaia er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. São José do Povo. São José do Povo er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. São José do Rio Claro. São José do Rio Claro er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. São José do Xingu. São José do Xingu er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. São José dos Quatro Marcos. São José dos Quatro Marcos er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. São Pedro da Cipa. São Pedro da Cipa er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Tabaporã. Tabaporã er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Tangará da Serra. Tangará da Serra er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Tapurah. Tapurah er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Terra Nova do Norte. Terra Nova do Norte er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Tesouro. Tesouro er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Torixoréu. Torixoréu er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. União do Sul. União do Sul er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Vale de São Domingos. Vale de São Domingos er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Vera (Mato Grosso). Vera er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Vila Bela da Santíssima Trindade. Vila Bela da Santíssima Trindade er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Vila Rica (Mato Grosso). Vila Rica er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Várzea Grande (Mato Grosso). Várzea Grande er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Água Boa (Mato Grosso). Água Boa er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Thomas Occleve. Portrett av Chaucer i Thomas Occleves "Regiment of Princes" (1412)Thomas Occleve (eller Hoccleve) (ca 1367 – 1426), var engelsk poet under middelalderen. Typisk 1400-talls poet. Som hans mer voluminøse og langt mer kjente samtidige John Lydgate er Occleve av historisk betydning for engelsk litteratur. Deres verker, sjelden betraktet som hevet over det middelmådig av litteraturforskerne før 1970-tallet, blir nå i stadig større grad sett på som en rik kilde for innsyn til Londons litterære kultur under 1400-tallet, det vil si under Huset Lancaster, og representerte en litteratur typisk for sin tid som videreførte nyvinningene i den engelskspråklige poesien som først ble gjort av deres «maister» Geoffrey Chaucer. Occleve gir Chaucer sin respekt og hyllest til ved ikke færre enn tre avsnitt i sin "De Regimine Principum", et dikt som har overlevd i like mange manuskriptkopier og tilsvarte i mengde de mest populære skrifter på denne tiden. Hva som er kjent om Occleves liv er samlet hovedsakelig fra hans verker og fra de spor han har etterlatt seg i engelske opptegnelser og annaler. Da han var 18 eller 19 år gammel fikk han en skriverstilling ved Privy Seal Office (kontoret for geheimesegl) hvor han forble til og fra i mer enn 34 år, til tross for mye sur grynting. Han hadde håpet på en prestekall, men ingen kom og i 1399 mottok han isteden en mindre årlig pensjon som ikke ble betalt så regelmessig som han hadde håpet. "Brev til Cupid" ("Letter to Cupid"), hans første dikt som kan dateres (1402), var en oversettelse fra "L'Épistre au Dieu d'amours" (1399) av den franske feministen Christine de Pizan. Åpenbart var det en form for motgift til moralen i Chaucers "Troilus og Criseyde", et verk som ble heftet til i noen manuskripter. "La Male Regie", et av hans mest flytende og livlige dikt, ble skrevet 1406 og gir interessant glimt av sin egen ungdoms «vanstyre». En gang rundt 1410 etablerte han seg med en ektefelle og begynte samtidig å skrive dikt om moral og religion. Hans lengste verk, "Prinsenes regentskap" ("Regement of Princes") eller "De Regimine Principum" ble skrevet for Henrik V av England kort tid før hans tiltredelse. Det utpensler familiehjemmets dyd og mangler. Det var tilpasset fra Aegidius de Colonnas verk av samme tittel, fra en hypotetisk epistel fra Aristoteles, kjent som "Secreta secretorum", og verkene til Jacques de Cessoles, senere oversatt til engelsk av William Caxton som "Game and Playe of Chesse". Den innleder med en fortale som utgjør rundt en tredjedel av det hele og består av minner fra vertshus og nattlivet i London i form av en dialog mellom poeten og en tigger. I dette verket bruker Occleve det kunstige ordet «magutavent» for første gang. Den stakkarslige poet. Da Henrik V ble konge vendte Occleve sin muse til rettroenheten og kirken, og et av hans dikt er en protest rettet mot John Oldcastle, en leder innenfor lollardistiske bevegelsen som ble tiltalt for kjetteri mot Englands kirke, og senere henrettet, kalte på ham for å «hev deg opp, en mandig ridder, ut av kjetteriets ham». Deretter ble han plaget med en lang tids sykdom som førte ham inn i, forteller ham, sinnssykdom. Hans "Dialog med en venn" ("Dialog with a Friend") ble skrevet etter at han var blitt bedre og gir et patetisk bilde av en stakkarslig lyriker, nå 53 år gammel, svekket i syns- og åndsevner, men fortsatt med et håp om å skrive en fortelling som han har lovet sin beskytter, Humphrey av Gloucester, og oversette en liten latinsk avhandling, "Scite Mori", før han dør. Hans håp ble mettet med de moralistiske fortellingene om "Jereslaus hustru" og om "Jonathas", begge fra "Gesta Romanorum", som med hans "Lære å dø" ("Learn to die") tilhører hans alderdom. Etter å ha pensjonert seg fra sin stilling ble han 1424 gitt en pensjon, i tillegg til hans tidligere, og som sikret ham resten av livet ved klosteret i Southwick, Hampshire. Han synes å ha levd til midten av århundret. "En ballade til min elskverdig herre av York" ("A Balade to my gracious Lord of Yorke") er sannsynligvis fra 1448 eller noe senere. Ettermæle. Hovedinteressen for Occleves dikt i dag bunner i at de var typiske for hans tid. Hans hymner til Jomfruen, ballader til sine beskyttere, klager til kongen og kongens skattemester, homilier på vers og moralske fortellinger med advarsler til kjettere som Oldcastle, er illustrative for de forvitringer som rådet i poesien etter Chaucers død. Den klareste tilnærming til hans mesters realisme er funnet i "Occleve's Male Regle". Sammenlignet med Lydgate og hans humoristiske "London Lackpenny" er disse bildene fra 1400-tallets London en mer seriøs og tankevekkende framstilling av en sivil tjenestemanns plass i det ustabile byråkratiet på denne tiden. Occleve hadde den negative visshet om sine egne krefters begrensninger. Han synes å si akkurat hva han mente og var ikke påvirket av hva han ikke følte. Som en versekunstner inntok Occleve en holdning om at han var beskjeden i sine evner. Han tilstår at «Fader Chaucer fayn wolde han me taught, But I was dul and learned lite or naught», og det er sant at hans vers synes stundom å kreve, etter fransk mønster, en aksent på en trykkløs stavelse. Likevel er hans syv-linjers ("rime royale") eller åtte-linjers vers, som han begrenset seg til, kanskje mer ofte en gjenklang av Chaucers rim enn de fra Lydgate. Professor David Lawtons artikkel fra 1987 med den treffende tittelen "Kjedsommeligheten på 1400-tallet" ("Dullness in the Fifteenth Century") er det mest sannferdige stykke lærdom om denne selvutslettende holdningen, og den var typisk for dette århundret. Forskningen på Occleve. Et dikt, "Ad beatam Virginem", vanligvis kjent som "Guds mor" ("Mother of God"), og en gang tilegnet Chaucer, er kopiert blant Occleves verker i manuskript "Phillipps 8151 (Cheltenham)" og kan ble sett på hans arbeid. Occleve fant en beundrer på 1600-tallet i William Browne som inkluderte hans Jonathas i "Shepheard's Pipe" (1614). Browne la til en lovtale av den gamle poeten og ønsket å utgi hans samlede verker. I 1796 utga George Mason "Seks dikt av Thomas Hoccleve" ("Six Poems by Thomas Hoccleve") som aldri tidligere hadde vært trykket. "De Regimine Principum" ble utgitt for Roxburghe Club, en slags aristokratisk, litterær bokklubb, i 1860 og med verket "Early English Text Society" i 1897. Se også Frederick James Furnivalls introduksjon til "Hoccleve's Works; I. The Minor Poems", i "Phillipps manuscript 8131", og "Durham manuscript III. p" ("Early English Text Society", 1892). Dagens litterære forskning. Furnivalls utgave av Occleves samlede verker er fortsatt målet for dagens forskning og ble gjenutgitt på 1970-tallet, skjønt Michael Seymours "Selections from Hoccleve", utgitt av Clarendon Press (et underselskap til Oxford University Press) i 1981, gir et utmerket utvalg av Occleves større og mindre verker. J.A. Burrows utgave av "Thomas Hoccleve's Complaint and Dialogue" har etterhvert opparbeid seg en status som et utmerket utsnitt av Occleves senere verker, og det samme har Charles Blyths utgave i bokserien "Middle English Text" av "Regiment of Princes" fra samme år – delvis ettersom at språket er modernisert, noe som gjør den mer tilgjengelig for dagens lesere. Nicholas Perkins ved Oxford er forfatteren av "Hoccleve's Regiment of Princes: Counsel and Constraint". Det er en kritisk diskusjon av hensikten med Occleves viktigste verk. Planalto da Serra. Planalto da Serra er en kommune i delstaten Mato Grosso i sentral-vestregionen av Brasil. Alcinópolis. Alcinópolis er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Amambaí. Amambaí er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Anastácio. Anastácio er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Anaurilândia. Anaurilândia er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. 19. januar 1940 ble et område på 5870 hektar kjøpt og fikk navnet Água Amarela (dagens Anaurilândia). Den 11. november 1963 ble Anaurilândia utskilt som egen kommune fra kommunen Bataguaçu. Angélica. Angélica er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Alberto Cova. Alberto Cova (født 1. desember 1958 i Inverigo, provinsen Como) er en tidligere italiensk friidrettsutøver. Langdistanseløperen Cova var kjent for sin ekstreme hurtighet i spurten. Den første triumfen kunne Cova feire under EM 1982 i Athen, der han til alles overraskelse vant ved å spurtbeseire Werner Schildhauer fra DDR. Under det første verdensmesterskapet i friidrett i 1983 i Helsingfors, ble Cova regnet blant medaljekandidatene. 10 000-meterløpet gikk i langsomt tempo, og da en runde gjenstod av løpet, var fremdeles 13 løpere med i hovedfeltet. 30 meter før mål lå Cova bare på femte plass, men på de siste meterne løp han seg fram i teten, og henviste igjen Schildhauer til andreplassen. 10 000-meterløpet under OL 1984 i Los Angeles gikk enda langsommere enn løpet i Helsingfors. Først etter 7000 meter økte finnen Martti Vainio tempoet, og bare Cova greide å følge. Vainio greide imidlertid ikke å opprettholde tempoet helt til mål, og på sisterunden tok Cova ham enkelt igjen. Under EM 1986 i Stuttgart ble Cova offer for sin egen taktikk. Han ble tatt igjen av landsmannen Stefano Mei på sisterunden av 10 000-meteren. Cova vant ikke flere løp av betydning. Under OL 1988 i Seoul ble han slått ut i det innledende heatet. Antônio João. Antônio João er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Aparecida do Taboado. Aparecida do Taboado er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Aquidauana. Aquidauana er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Aral Moreira. Aral Moreira er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Bandeirantes (Mato Grosso do Sul). Bandeirantes er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Bataguassu. Bataguassu er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Navnet til kommunen kommer fra skofabrikken Bata, grunnlagt av tsjekkoslovakeren Jan Antonín Baťa som etablerte seg i Brasil i 1932 etter å ha rømt fra nazistpartiet. Bata hadde allerede grunnlagt en fabrikk i byen Batatuba i 1941 når han bestemte seg i 1942 for å opprette en ny kommune på landområdene han kjøpte fra oberst Artur Diederichen i Mato Grosso. Landet lå mellom Guaçu-stryket og elven Sapé. Batayporã. Batayporã er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Bela Vista. Bela Vista er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Bodoquena. Bodoquena er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Bonito (Mato Grosso do Sul). Bonito er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Brasilândia. Brasilândia er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Caarapó. Caarapó er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Camapuã. Camapuã er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Caracol (Mato Grosso do Sul). Caracol er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Cassilândia. Cassilândia er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Chapadão do Sul. Chapadão do Sul er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Corguinho. Corguinho er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Coronel Sapucaia. Coronel Sapucaia er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Costa Rica (Mato Grosso do Sul). Costa Rica er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Coxim. Coxim er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Deodápolis. Deodápolis er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Dois Irmãos do Buriti. Dois Irmãos do Buriti er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Douradina (Mato Grosso do Sul). Douradina er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Eldorado (Mato Grosso do Sul). Eldorado er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Glória de Dourados. Glória de Dourados er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Guia Lopes da Laguna. Guia Lopes da Laguna er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Iguatemi. Iguatemi er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Inocência. Inocência er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Itaporã. Itaporã er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Ivinhema. Ivinhema er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Japorã. Japorã er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Jardim (Mato Grosso do Sul). Jardim er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Jateí. Jateí er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Statue av Kristus ved inngangsporten til Jateí Forberedelse av bål i Jateí Juti. Juti er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Ladário. Ladário er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Laguna Carapã. Laguna Carapã er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Maracaju. Maracaju er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Miranda (Mato Grosso do Sul). Miranda er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Mundo Novo (Mato Grosso do Sul). Mundo Novo er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Naviraí. Naviraí er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Nioaque. Nioaque er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Alvorada do Sul. Nova Alvorada do Sul er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Nova Andradina. Nova Andradina er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Paranaíba. Paranaíba er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Paranhos. Paranhos er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Ponta Porã. Ponta Porã er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Porto Murtinho. Porto Murtinho er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Ribas do Rio Pardo. Ribas do Rio Pardo er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Rio Brilhante. Rio Brilhante er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Rio Negro (Mato Grosso do Sul). Rio Negro er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Rio Verde de Mato Grosso. Rio Verde de Mato Grosso er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Rochedo. Rochedo er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Santa Rita do Pardo. Santa Rita do Pardo er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Selvíria. Selvíria er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Sete Quedas. Sete Quedas er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Sidrolândia. Sidrolândia er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Sonora (Mato Grosso do Sul). Sonora er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. São Gabriel do Oeste. São Gabriel do Oeste er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Tacuru. Tacuru er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Taquarussu. Taquarussu er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Terenos. Terenos er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Três Lagoas. Três Lagoas er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Vicentina. Vicentina er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Água Clara. Água Clara er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Bulletin. En bulletin (fransk, avledet av latin "bulla", norsk uttale: "bulleteng") er en kunngjøring eller melding om et spørsmål av almen interesse som sendes ut i et visst tidsrom. Det kan f.eks. dreie seg om legers meddelelse om en høytstående pasients tilstand eller en krigsberetning. Innen nyhetsjournalistikken er en bulletin et sammendrag av de siste nyhetene, typisk på noen få minutter, som sendes i radio med jevne mellomrom. Et norsk eksempel er NRK Dagsnytts bulletiner, som sendes hver hele time. Fátima do Sul. Fátima do Sul er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Itaquiraí. Itaquiraí er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Jaraguari. Jaraguari er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Novo Horizonte do Sul. Novo Horizonte do Sul er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Pedro Gomes. Pedro Gomes er en kommune i delstaten Mato Grosso do Sul i sentral-vestregionen av Brasil. Huseby skole stasjon. Huseby skole stasjon var en stasjon på T-banen i Oslo. Den var oppkalt etter Huseby skole på Nordre Huseby. Rutemessig lå den mellom Hovseter stasjon og Røa stasjon på Røabanen. Stasjonen ble opprettet i 1935, og ble nedlagt i 1995 da Røabanen ble oppgradert til Metrostandard. Il Filostrato. a> i Firenze.Il Filostrato er et dikt av den italienske forfatteren Giovanni Boccaccio, og var inspirasjonen for Geoffrey Chaucers "Troilus og Criseyde" som – via Chaucer – ble inspirasjon for William Shakespeares "Troilus og Kressida". Det er ingen enighet om datoen for når Boccaccio skrev diktet, men det er blitt foreslått så tidlig som 1335 og så sent som 1340. Troja via Frankrike. "Il Filostrato" er et fortellende dikt om et klassisk emne skrevet i «kongelig oktavformat» og avledet til åtte cantoer. Tittelen, som er en kombinasjon av greske og latinske ord, kan bli noenlunde oversatt til «Nedsenket i kjærlighet». Diktet har et mytologisk emne: det forteller om Troilos (Troilus) kjærlighet, en yngre sønn av Priam av Troja, for Criseida (Cressida), datter av Calcas (Calchas). Selv om den geografiske plasseringen er plassert i Troja er Boccaccios fortelling ikke tatt fra greske myter, men fra "Roman de Troie", en middelaldersk fransk utforming fra 1100-tallet av den trojanske legenden av Benoît de Sainte-Maure. Boccaccio kjente til den fortellingen via en latinske versjon i prosa, "Historia destructionis Troiae", ved Guido delle Colonne. Handlingen i "Filostrato" kan bli lest som en "roman à clef" (nøkkelroman) om Boccaccios egen kjærlighet til «Fiammetta». Faktisk foreslår diktet denne tolkningen. Atmosfæren i diktet er en erindring om hvordan hoffet i Napoli var, og figurenes psykologi er portrettert med finurlige referat. Handlingsforløpet. Calcas, en trojansk profet, har sett at byen vil falle og går over til grekernes side. Hans datter Criseida blir etterlatt, men beskyttes av Hektor fra konsekvensene ved at hennes far har forlatt henne. Troilo ser de elskovssyke blikkene til andre unge menn ved en festival i palladiumet, men samtidig ser han også en ung, sørgende enke. Det er Criseida og Troilo blir forelsket i henne, men ser ingen gjengjeldte følelser hos henne til tross for hans anstrengelser for skaffe seg oppmerksomhet ved å utmerke seg i kampene mot Troja. Troilos nærmeste venn er Pandaro (Pandarus), en fetter av Criseida, og oppfatter at noe plager ham. Han kaller på Troilo og finner ham i tårer. Til slutt finner Pandarus ut grunnen og sier seg villig å gå i mellom. Troilo, med Pandaros hjelp, vinner til slutt Criseidas hjelp. I løpet av en våpenhvile overtaler Calcas grekerne til å foreslå en gisselutveksling: Criseida for Antenor. Når de elskede møtes igjen foreslår Troilo at de flykter for å gifte seg, men Criseida argumenterer at han ikke skal oppgi Troja og at hun skal beskytte sin ære. Isteden lover hun å møte ham igjen om ti dager. Den greske helten Diomedes leder gisselutvekslingen og ser at de elskedes lange blikk og forstår sammenhengen. Han blir selv forelsket i Criseida og forfører henne. Hun mister,øtet med Troilo som drømmer om et villsvin som han gjenkjenner som et symbol på Diomede. Troilo tolker drømmen korrekt til å bety at Cressida har overført sine følelser til grekeren. Pandaro insisterer at det hele er noe han innbiller seg. Cressida har imellomtiden sendt brev som forteller at hun fortsatt elsker Troilo. Troilos frykt blir bekreftet når han bror Deífobo (Deiphobus) kommer tilbake til byen med klærne som han har tatt i slaget med Diomedes. På klesplagget er det en spenne som tilhører Criseida. En rasende Troilo drar i kamp for å finne Diomedes, han dreper tusen menn, og han og Diomedes slåss mange ganger, men de klarer ikke å drepe hverandre. Isteden blir Troilos liv og plager avsluttet av Akilles. Den Norske Forenings møte på Godlia kino 1995. Den Norske Forenings møte på Godlia kino 1995 var et hemmelig møte som ble holdt på Godlia Kino i Oslo 2. september 1995, like før lokalvalgkampen. Flere nasjonalistiske og høyreekstreme organisasjoner deltok, men møtet ble mest kjent for at den profilerte Frp-politikeren og stortingsrepresentanten Øystein Hedstrøm deltok og holdt tale der. Søndag den 3. september 1995 offentliggjorde Dagbladet bilder av Hedstrøm som talte på et hemmelig møte om innvandring på Godlia Kino. Journalister var Arne O. Holm, Cato Vogt-Kielland og Thor Gjermund Eriksen. På møtet deltok 24 personer, flere med tilknytning til nasjonalistiske, høyreekstreme og rasistiske organisasjoner og miljøer, blant annet Bastian Heide, Jack Erik Kjuus, Bjarne Dahl, Erik Gjems-Onstad og Hege Søfteland. Initiativtager til møtet, som hadde tittelen «"Gresshoppenes år"», var Den Norske Forening, en nasjonalistisk organisasjon med Torfinn Hellandsvik som leder. Oppmerksomheten rundt saken førte til at Fremskrittspartiet (Frp) økte sin oppslutning markant ved høstens lokalvalg. Talen. I sin tale til forsamlingen tok Hedstrøm ifølge Dagbladet til orde for et nærmere samarbeid for å stoppe innvandringen til Norge. «Vi må stå sammen i denne kampen,» hevdet han. Men han rådet samtidig til at de mest ekstreme personene burde holde seg i bakgrunnen. «Det er bedre å besette de fremste posisjonene med de mest sympatiske,» var et av Hedstrøms hovedpunkter. Enkelte deltagere var av den oppfatning at Frp ikke gikk langt nok i sin kamp mot innvandringen. Hedstrøm mente på sin side at velgerne ennå ikke var modne for en mer ekstrem politikk. I Dagbladets referat kom det også frem at man diskuterte raseteori og den hvite rases overlegenhet. Reaksjoner. Avisoppslaget skapte sjokkbølger i det politiske miljøet. Frps formann, Carl I Hagen, kjente ikke til at Hedstrøm hadde deltatt på møtet. Han gav straks sin partifelle munnkurv og tok avstand fra Den Norske Forening. Hedstrøm ble også fratatt rollen som partiets talsmann i innvandringsspørsmål. «Hedstrøm har gjort en brøler,» sa Hagen. Hedstrøm selv gikk i dekning. Etter noen dager endret Hagen oppfatning og erklærte at Hedstrøm ikke hadde gjort annet enn å delta som privatperson på møtet. Imidlertid kom det frem i pressen at andre i Frp, blant annet nestformann Vidar Kleppe og stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen, også hadde vært på møter i Den Norske Forening. Hedstrøm skulle ifølge Aftenposten dessuten ha hatt langvarig kontakt med innvandrerfiendtlige organisasjoner som Fedrelandspartiet, Stopp Innvandringen og Hjelp de fremmedkulturelle hjem. Det ble samtidig kjent at lederen for Den Norske Forening, Torfinn Hellandsvik, hadde være premissleverandør for et stortingsdokument om innvandring som Hedstrøm hadde utarbeidet. Frps valgkamp. Det som så ut til å bli en skadelidende sak for Fremskrittspartiet i valgkampen, viste seg imidlertid å slå positivt ut, blant annet ved at det i valgkampens sluttfase så å si utelukkende ble fokusert på Frps politikk. Hagen fikk dessuten raskt stanset tilløp til opprør i enkelte partilag. Og ikke minst klarte han å snu hele stemningen i partiets favør. Han hevdet at partiet ble utsatt for hets i pressen og at media drev en regulær heksejakt. Utfallet av det hele ble et svært godt valg for Frp, særlig i Oslo hvor partiet fikk 21,1 prosents oppslutning. Først etter valget fikk Hedstrøm igjen tillatelse til å uttale seg. Han tok da ubeskjedent på seg en del av æren for det gode valgresultatet, men innrømmet at han burde gått fra møtet når han så hvem som var tilstede. Politianmeldelse og klage til PFU. Den Norske Forening anmeldte de tre Dagbladet-journalistene til politiet for injurierende karakteristikker, hemmelig avlytting og for å ha nektet å forlate lokalet. Saken ble henlagt av politiet, siden de ikke behandler injuriesaker. DNF klaget senere Dagbladet og NTBs dekning av saken inn for Pressens faglige utvalg (PFU). Det ble ikke funnet at Dagbladet hadde brutt god presseskikk, mens NTB ble kritisert for å benytte den belastende betegnelsen «nazi-miljø». PFU mente ellers at NTB var i sin fulle rett til å rapportere fra Godlia-møtet. Loose. "Loose" er den canadiske popartisten Nelly Furtados tredje plate, utgitt i 2006. Hun kom tilbake i rampelyset for fullt med albumet "Loose" og singlene «Promiscuous», «Maneater», «Say It Right», og «All Good Things (Come to an End)». De siste singlene er alle produsert i samarbeid med produsenten Timbaland. Furtados tredje studioalbum ble en mye større kommersiell suksess enn sin forgjenger. På dette albumet samarbeidet hun tett med produsenten Timbaland, og singlene «Promiscuous», «Maneater», «All Good Things (Come to an End)» og «Say It Right» gjorde det alle bra på hitlistene. For «Promiscuous» mottok hun en Billboard Music Award i kategorien «Pop Single of the Year». Acrolophidae. Acrolophidae er en familie av sommerfugler som hører til gruppen Tineoidea. De finnes bare i den nye verden. Larvene lever gjerne i lange silkerør i jorden, der de som oftest spiser dødt plantemateriale. Utseende. Middelsstore (vingespenn gjerne 15 – 35 mm), brunlige eller rødlige, slanke til ganske kraftige sommerfugler som sitter med vingene tett foldet over kroppen. Hodet er stort og bredt med oppstående, "bustete" hår. Fasettøynene er ofte tydelig hårete. Maksillarpalpene er bitte små og to-leddete, labialpalpene derimot lange og kraftige, oppover- og til dels bakoverbøyd. De når ofte forbi hodet og krummer seg et stykke bakover over den fremre delen av thorax. Sugesnabelen er svært liten eller helt borte. Antennene er trådformede, omtrent så lange som halve forvingen. Forvingene er brun- eller rødspraglete, avlange og nokså smale, avrundede i spissen. Ytterst har de ganske korte hårfrynser. Bakvingene er bleke, brede (markert bredere enn forvingene) og avrundede, med middels lange hårfrynser. Beina er middels lange, kraftige, med markerte sporer. Levevis. De fleste artene har trolig larver som lever på bakken, i silkerør som de spinner. De kan grave seg et stykke ned i jorden. De lever mest av råtnende plantedeler, men kan også spise levende, grønne planter eller røtter. Noen få arter lever i gjødsel. Enkelte er knyttet til maur, veldokumentert er den meksikanske arten "Amydria anceps", som er knyttet til bladskjærermaur ("Atta mexicana") (Sanchez-Pena m.fl. 2003). Disse maurene lever av sopp som de dyrker på friske blader som de samler inn i skogen. Rester av soppkulturen blir kastet ut i hauger utenfor tua, og i disse haugene lever "Amydria"-larvene, gjerne mange sammen. Kilder. Sanchez-Pena, S.R., Davis, D.R. & Mueller, U.G. (2003) A gregarious, mycophagous, myrmecophilous moth, "Amydria anceps" Walsingham (Lepidoptera: Acrolophidae), living in "Atta mexicana" (F. Smith) (Hymenoptera: Formicidae) spent fungal cultures. "Proceedings of the Entomological Society of Washington" 105: 186-194. Moths of Arkansas - Acrolophidae. Med foto av "Acrolophus" spp. Moths of North Dakota – Acrolophidae. Perekopneset. Perekopneset (ukrainsk: Перекопський перешийок; transkribert: "Perekops'kyy pereshyyok"; russisk: Perekops'kyy pereshyyok; transkribert: "Perekopskiy peresheek") er den smale landtungen som forbinder halvøya Krim med fastlandet i nord. Neset er mellom 8–23 kilometer bredt og 30 kilometer langt og går mellom Svartehavet i vest og Azovhavet i øst. Over nesets nordre del går grensen mellom Den autonome republikken Krim og oblastet Khersonska oblast. På neset ligger byene Perekop, Armjansk, Suvorovo og Krasnoperekopsk. Gjennom neset går Krimkanalen som er Krims vannforsyning fra Dnepr. Neset har navn fra tatar-befestningen i byen Perekop, ved inngangen til neset fra fastlandet. På krimtatarenes språk het neset "Or". Sør for Perekop er det rike saltforekomster som fortsatt er en viktig handelsvare fra denne regionen. Den strategiske og økonomiske viktige beliggenheten har ført til at denne landtungen har vært skueplass for en rekke blodige kamper, særlig som inngangsport til Krim. Både grekerne og tatarene hadde befestninger i området, og fra 1400-tallet var området en koloni under Genova. Fra 1783 hørte området til Russland, og fra 1954 ble det sammen med Krim overført til Den ukrainske sovjetrepublikk. Av den grunn tilhører dette fortsatt til Ukraina. I den russiske borgerkrigen mellom Røde armé og Den hvite garde var det i 1920 et større slag i dette området, hvor Røde armé vant, men førte til at rundt 140 000 mennesker flyktet over Svartehavet til Istanbul. Under andre verdenskrig var over denne landtungen at de kombinerte tyske og rumenske styrkene under ledelse av Erich von Manstein angrep Krim. Slaget om Perekopneset varte i fem dager fra 24. september før de tyske styrkene hadde kontroll over landtungen. 18. oktober kunne de rykke videre inn i Krim og innlede slaget om Sevastopol. 9. mai 1944 erobret Røde armé tilbake Krim. Tregde. Tradisjonelle sørlandshus langs hovedveien i Tregde tettsted. Tregde er et tettsted øst i Mandal kommune i Vest-Agder. Tettstedet ligger 5 km sørøst for Ime og 8 km sørvest for Harkmark på fylkesvei 203. Gamle Tregdevei går fra Tregde marina til Tregde sentrum. Tregde er en gammel uthavn med tidligere fiskeri og losvirksomhet. Idag er stedet et turistområde med utbygd apartmenthotell, utleiehytter og private hytter. Det gamle senteret i øst er rimelig godt bevart. Statsmeteorolog Kristian Tregde kom fra dette stedet. Cornelius Ryan. Cornelius Ryan (født 5. juni 1920 i Dublin, Irland, død 23. november 1974 i Ridgefield i Connecticut) var en amerikansk krigskorrespondent og forfatter. Han vokste opp i Dublin og gikk på Christian Brothers' School Synge Street, South Circular Road i Dublin. Han flyttet til London i 1940 og ble der krigskorrespondent for den britiske dagsavisen "Daily Telegraph" i 1941. Opprinnelig dekket han luftkrigen over Europa og var med på 14 bombetokt før han sluttet seg til general George Patton styrker og dekket deres kamper fram til krigens avslutning i Europa. Deretter ble han sendt til Asia og dekket avslutningen av krigen mot Japan. I 1946 var han korrespondent i Jerusalem. Ryan emigrerte til USA i 1947 for å arbeide "Time Magazine" og senere for andre blader. Han giftet seg med forfatteren Kathryn Morgan (1925–1993) og ble amerikansk statsborger i 1950. Rajmond Debevec. Rajmond Debevec (født 29. mars 1963) er en sportsskytter født i Slovenia i Jugoslavia. Han begynte med sportsskyting i 1971 og kom med på juniorlandslaget i 1979. Han vant sin første medalje i 1980 da han deltok i junior-EM i luftrifle. Han representerte Jugoslavia under Sommer-OL 1984 og 1988, og Slovenia i 1992, 1996, 2000, 2004, 2008 og 2012. Blant de mange medaljer og titler han har vunnet, er den viktigste den olympiske gullmedaljen i øvelsen 50 m rifle, tre stillinger under Sommer-OL 2000 i Sydney, Australia. Under Sommer-OL 2012 tok han bronsemedaljen i 50 m rifle, liggende. Þórólfsfell. Þórólfsfell er et basaltisk platåfjell sør på Island. Den øvre delen av vulkanen består av putelava. Abadia dos Dourados. Abadia dos Dourados er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Abaeté. Abaeté er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Abre Campo. Abre Campo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Acaiaca. Acaiaca er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Aguanil. Aguanil er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Aimorés. Aimorés er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Aiuruoca. Aiuruoca er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alagoa. Alagoa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Albertina (Minas Gerais). Albertina er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alfenas. Alfenas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alfredo Vasconcelos. Alfredo Vasconcelos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Almenara. Almenara er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alpercata. Alpercata er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alpinópolis. Alpinópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alterosa. Alterosa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alto Caparaó. Alto Caparaó er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alto Jequitibá. Alto Jequitibá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alto Rio Doce. Alto Rio Doce er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alvarenga. Alvarenga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Alvinópolis. Alvinópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Alvorada de Minas. Alvorada de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Além Paraíba. Além Paraíba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Amparo do Serra. Amparo do Serra er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Andradas. Andradas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Andrelândia. Andrelândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Angelândia. Angelândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Antônio Carlos (Minas Gerais). Antônio Carlos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Antônio Dias. Antônio Dias er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Antônio Prado de Minas. Antônio Prado de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Aracitaba. Aracitaba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Araguari. Araguari er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Arantina. Arantina er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Araponga. Araponga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Araporã. Araporã er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Arapuá. Arapuá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Araxá. Araxá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Araçaí. Araçaí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Araçuaí. Araçuaí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Araújos. Araújos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Arceburgo. Arceburgo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Arcos. Arcos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Areado. Areado er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Argirita. Argirita er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Aricanduva. Aricanduva er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Arinos. Arinos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Astolfo Dutra. Astolfo Dutra er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ataléia. Ataléia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Augusto de Lima. Augusto de Lima er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Açucena. Açucena er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Det plantes bønner, kaffe og mais i kommunen. Baependi. Baependi er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Baldim. Baldim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bambuí. Bambuí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bandeira. Bandeira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bandeira do Sul. Bandeira do Sul er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Barbacena. Barbacena er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Barra Longa. Barra Longa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Barroso. Barroso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Barão de Cocais. Barão de Cocais er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Barão de Monte Alto. Barão de Monte Alto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bela Vista de Minas. Bela Vista de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Belmiro Braga. Belmiro Braga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Belo Oriente. Belo Oriente er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Belo Vale. Belo Vale er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Berilo. Berilo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Berizal. Berizal er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bertópolis. Bertópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Betim. Betim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Betim er også et kjent navn som stammer fra Popularitet: Om lag 10 personer i Norge har guttenavnet Betim som første eller eneste fornavn. Bias Fortes. Bias Fortes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bicas. Bicas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Biquinhas. Biquinhas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Boa Esperança (Minas Gerais). Boa Esperança er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bocaina de Minas. Bocaina de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bocaiúva. Bocaiúva er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bom Despacho. Bom Despacho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bom Jardim de Minas. Bom Jardim de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bom Jesus da Penha. Bom Jesus da Penha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bom Jesus do Amparo. Bom Jesus do Amparo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bom Jesus do Galho. Bom Jesus do Galho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bom Repouso. Bom Repouso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bom Sucesso (Minas Gerais). Bom Sucesso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bonfim (Minas Gerais). Bonfim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bonfinópolis de Minas. Bonfinópolis de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bonito de Minas. Bonito de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Borda da Mata. Borda da Mata er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Botelhos. Botelhos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Botumirim. Botumirim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Brasilândia de Minas. Brasilândia de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Brasília de Minas. Brasília de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Brasópolis. Brasópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Braúnas. Braúnas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Brumadinho. Brumadinho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Brás Pires. Brás Pires er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bueno Brandão. Bueno Brandão er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Buenópolis. Buenópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Bugre. Bugre er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Buritis (Minas Gerais). Buritis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Buritizeiro. Buritizeiro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cabeceira Grande. Cabeceira Grande er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cabo Verde. Cabo Verde er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cachoeira Dourada (Minas Gerais). Cachoeira Dourada er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Galleri Bodøgaard. Galleri Bodøgaard ligger på historisk grunn ca 2,5 km fra Bodø sentrum, midt mellom gamle ærverdige Bodøgård, Nordlandsmuseets friluftsavdeling i Bodøsjøen, Bodin kirke, og Nordland kultursenter. Galleriet framstår i dag som Nord-Norges største private samling av kunst- og kulturgjenstander og er fra sommeren 2003 utbygd til nesten 600 kvadratmeter utstillingsplass i tillegg til et spennende uteareal med skulpturer av blant annet Lars Vilks og Steinar Christensen. Om samlingen. «Galleri Bodøgaard» er over mange år og på idealistisk grunnlag bygget opp av billedkunstner Oscar Bodøgaard og hans sønn Harald Bodøgaard (billedkunstner og skulptør) samt familien forøvrig. og består av en etnografisk samling, en unik ikonsamling og et fast galleri. Ikonsamlingen med over 80 russiske, polske og greske ikonarbeider er samlet av Oscar Bodøgaard gjennom et langt liv.Her er også en russisk bibel/evangeliebok fra 1796, innbundet i messing med håndmalt porselen og illustrert med kobberstikk og tresnitt. Bibelen har trolig tilhørt den russiske tsar Paul Is familie og inneholder også et originalbrev skrevet i 1801 av tsar Alexander I. I tillegg har galleriet en omfattende fast samling på flere hundre objekter av omkring hundre billedkunstnere og kunsthåndverkere. Samlingen inneholder både historiske verker og samtidskunst, og er i hovedsak tematert med kunstverk skapt av kunstnere fra Nord-Norge eller med en eller annen tilknytning til landsdelen eller Nordkalotten. Cachoeira da Prata. Cachoeira da Prata er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cachoeira de Minas. Cachoeira de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cachoeira de Pajeú. Cachoeira de Pajeú er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caetanópolis. Caetanópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caeté. Caeté er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caiana. Caiana er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cajuri. Cajuri er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caldas (Minas Gerais). Caldas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Camacho. Camacho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Camanducaia. Camanducaia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cambuquira. Cambuquira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cambuí. Cambuí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Brasil Campanha. Campanha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Campanário. Campanário er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Campestre (Minas Gerais). Campestre er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Campina Verde. Campina Verde er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Campo Azul. Campo Azul er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Campo Belo. Campo Belo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Campo Florido. Campo Florido er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Campo do Meio. Campo do Meio er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Campos Altos. Campos Altos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Campos Gerais. Campos Gerais er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cana Verde. Cana Verde er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Canaã. Canaã er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Candeias (Minas Gerais). Candeias er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cantagalo (Minas Gerais). Cantagalo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Canápolis (Minas Gerais). Canápolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caparaó. Caparaó er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Capela Nova. Capela Nova er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Capelinha. Capelinha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Capetinga. Capetinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Capim Branco. Capim Branco er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Capinópolis. Capinópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Capitão Andrade. Capitão Andrade er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Capitão Enéas. Capitão Enéas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Capitólio. Capitólio er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caputira. Caputira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caranaíba. Caranaíba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carandaí. Carandaí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carangola. Carangola er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caratinga. Caratinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caraí. Caraí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carbonita. Carbonita er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Careaçu. Careaçu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carlos Chagas. Carlos Chagas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carmo da Cachoeira. Carmo da Cachoeira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carmo da Mata. Carmo da Mata er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carmo de Minas. Carmo de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carmo do Cajuru. Carmo do Cajuru er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carmo do Paranaíba. Carmo do Paranaíba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carmo do Rio Claro. Carmo do Rio Claro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Antatt befolkning var i 2004 på 21 404 innbyggere. Carmésia. Carmésia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carmópolis de Minas. Carmópolis de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carneirinho. Carneirinho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carrancas. Carrancas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carvalhos. Carvalhos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Carvalhópolis. Carvalhópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Casa Grande. Casa Grande er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cascalho Rico. Cascalho Rico er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cataguases. Cataguases er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Catas Altas. Catas Altas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Catas Altas da Noruega. Catas Altas da Noruega er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Catuji. Catuji er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Catuti. Catuti er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Caxambu. Caxambu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cedro do Abaeté. Cedro do Abaeté er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Central de Minas. Central de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Centralina. Centralina er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Skogsøy (Mandal). Skogsøy er ei øy øst for Tregde og vest for Eigebrekk og ligger øst i Mandal kommune i Vest-Agder. Det er også ei bro ved Skogsøysund. Mellom fastlandet og Skogsøy går Chalé. Chalé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Chapada Gaúcha. Chapada Gaúcha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Chapada do Norte. Chapada do Norte er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Chiador. Chiador er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Chácara. Chácara er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cipotânea. Cipotânea er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Claraval. Claraval er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Claro dos Poções. Claro dos Poções er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cláudio. Cláudio er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coimbra (Minas Gerais). Coimbra er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coluna. Coluna er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Comendador Gomes. Comendador Gomes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Comercinho. Comercinho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conceição da Aparecida. Conceição da Aparecida er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conceição da Barra de Minas. Conceição da Barra de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conceição das Alagoas. Conceição das Alagoas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conceição das Pedras. Conceição das Pedras er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conceição de Ipanema. Conceição de Ipanema er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conceição do Mato Dentro. Conceição do Mato Dentro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conceição do Pará. Conceição do Pará er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conceição do Rio Verde. Conceição do Rio Verde er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conceição dos Ouros. Conceição dos Ouros er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Confins. Confins er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Congonhal. Congonhal er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Congonhas. Congonhas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Congonhas do Norte. Congonhas do Norte er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conquista. Conquista er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conselheiro Lafaiete. Conselheiro Lafaiete er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Conselheiro Pena. Conselheiro Pena er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Consolação. Consolação er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Contagem. Contagem er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coqueiral. Coqueiral er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coração de Jesus. Coração de Jesus er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cordisburgo. Cordisburgo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cordislândia. Cordislândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Corinto. Corinto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coroaci. Coroaci er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coromandel. Coromandel er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coronel Fabriciano. Coronel Fabriciano er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coronel Murta. Coronel Murta er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coronel Pacheco. Coronel Pacheco er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Coronel Xavier Chaves. Coronel Xavier Chaves er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Couto de Magalhães de Minas. Couto de Magalhães de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cristais. Cristais er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cristiano Otoni. Cristiano Otoni er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cristina. Cristina er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cristália. Cristália er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Crisólita. Crisólita er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Crucilândia. Crucilândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cruzeiro da Fortaleza. Cruzeiro da Fortaleza er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cruzília. Cruzília er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cuparaque. Cuparaque er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Curral de Dentro. Curral de Dentro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Curvelo. Curvelo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cássia. Cássia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Córrego Danta. Córrego Danta er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Córrego Fundo. Córrego Fundo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Córrego Novo. Córrego Novo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Torfajökull. Torfajökull er en rhyolittisk stratovulkan, og et kompleks av subglasiale vulkaner som ligger nord for Mýrdalsjökull og sør for innsjøen Thorisvatn på Island. Torfajökull hadde sitt siste utbrudd i 1477 og består av det største området av ekstrusive bergarter med rikt silikainnhold på Island. Córrego do Bom Jesus. Córrego do Bom Jesus er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Cônego Marinho. Cônego Marinho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Datas. Datas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Delfim Moreira (Minas Gerais). Delfim Moreira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Delfinópolis. Delfinópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Delta (Minas Gerais). Delta er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Descoberto. Descoberto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Desterro de Entre Rios. Desterro de Entre Rios er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Desterro do Melo. Desterro do Melo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Diogo de Vasconcelos. Diogo de Vasconcelos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dionísio. Dionísio er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Divino. Divino er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Divino das Laranjeiras. Divino das Laranjeiras er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Divinolândia de Minas. Divinolândia de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Divinésia. Divinésia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Divinópolis. Divinópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Divisa Alegre. Divisa Alegre er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Divisa Nova. Divisa Nova er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Divisópolis. Divisópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dom Bosco. Dom Bosco er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dom Cavati. Dom Cavati er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dom Joaquim. Dom Joaquim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dom Silvério. Dom Silvério er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dom Viçoso. Dom Viçoso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dona Eusébia. Dona Eusébia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dores de Campos. Dores de Campos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dores de Guanhães. Dores de Guanhães er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dores do Indaiá. Dores do Indaiá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dores do Turvo. Dores do Turvo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Doresópolis. Doresópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Douradoquara. Douradoquara er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Durandé. Durandé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Elói Mendes. Elói Mendes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Engenheiro Caldas. Engenheiro Caldas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Engenheiro Navarro. Engenheiro Navarro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Entre Folhas. Entre Folhas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Arrhenophanidae. Arrhenophanidae er en liten familie av sommerfugler som finnes i Mellom- og Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Australia. De regnes til overfamilien Tineoidea og er trolig nærmest beslektet med sekkspinnere (Psychidae). De er også nevnt i litteraturen fra Madagaskar, men det er uklart om disse bør regnes til denne familien. Inntil nylig var bare noen få arter beskrevet, men en revisjon av Davis (2003) økte tallet på kjente arter til 26. Larvene er kjent for fire søramerikanske arter, som alle utvikler seg inne i sterke silkehus på sopper som bryter ned treverk. Utseende. Arrhenophanidae er middelsstore, kraftige, spinner-lignende sommerfugler med avrundede vinger, gjerne brunlige eller grå. Hodet er ganske bredt, kledt med korte hår. Labialpalpene er lange, det ytterste leddet tynt. Antennene er korte til middels lange (gjerne ca. 1/3 av forvingelengden) og kamformede. Forvingene er avrundet trekantede med korte hårfrynser ytterst, ensfargede eller mønstret i brunlige og lyse farger. Bakvingene er brede og avrundede med korte hårfrynser. Beina er middels lange, kraftige, uten påfallende sporer. Entre Rios de Minas. Entre Rios de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ervália. Ervália er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Esmeraldas (Brasil). Esmeraldas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Espera Feliz. Espera Feliz er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Espinosa. Espinosa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Espírito Santo do Dourado. Espírito Santo do Dourado er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Estiva. Estiva er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Estrela Dalva. Estrela Dalva er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Estrela do Indaiá. Estrela do Indaiá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Estrela do Sul. Estrela do Sul er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Eugenópolis. Eugenópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ewbank da Câmara. Ewbank da Câmara er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Extrema. Extrema er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Fama. Fama er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Faria Lemos. Faria Lemos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Felisburgo. Felisburgo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Felixlândia. Felixlândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Felício dos Santos. Felício dos Santos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Fernandes Tourinho. Fernandes Tourinho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ferros. Ferros er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Fervedouro. Fervedouro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Florestal. Florestal er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Formiga. Formiga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Formoso (Minas Gerais). Formoso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Fortaleza de Minas. Fortaleza de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Fortuna de Minas. Fortuna de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Francisco Badaró. Francisco Badaró er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Francisco Dumont. Francisco Dumont er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Francisco Sá (Minas Gerais). Francisco Sá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lesbarhetsindeks. Lesbarhetsindeksen er et tall som forteller noe om hvor lettlest en tekst er. Det finnes flere typer av lesbarhetsindeks, og en vanlig form er lesbarhetsindeksen l"iks" eller "lix". Slik beregnes lesbarhetsindeksen «LIX». Liks = gjennomsnittlig periodelengde + andel ord med 6 eller flere bokstaver. formula_1 Jo lavere lesbarhetsindeks, desto enklere språk. En tekst med lesbarhetsindeks under 30 tyder på lettlest tekst, verdier over 50 viser tungt språk. Det er uklart hva som oppfattes som setningsterminator i denne algoritmen. Normalt er en setningsterminator i norsk punktum, kolon, utropstegn og spørsmålstegn. En dansk kilde viser til at det kun brukes punktum, mens en annen kilde (engelsk Wikipedia) oppgir punktum, kolon og stor forbokstav. Forbehold. Lav lesbarhet gir ingen garanti for at teksten er forståelig. Den tar blant annet ikke hensyn til hvordan teksten er bygd opp (setninger, resonnementer), andel ukjente ord, eller krav til forforståelse mellom seksjoner av teksten. Avhengig av typen lesbarhetsindeks kan noen av disse forholdene fanges opp, men generelt vil de ikke angi annet enn et forenklet mål på gjennomgående lesbarhet. Det er også verd å merke seg at en tekst som inneholder samme mengde informasjon vil bli lengre med økende lesbarhet. Grunnen til dette er at beholdes de vanskelige ordene (det vil si informasjonen) så må mengden lettleste ord økes. Det er som oftest mulig å erstatte noen vanskelige ord med enklere, så det er ikke en helt klar sammenheng. Franciscópolis. Franciscópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Frei Gaspar. Frei Gaspar er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Frei Inocêncio. Frei Inocêncio er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Frei Lagonegro. Frei Lagonegro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Fronteira. Fronteira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Fronteira dos Vales. Fronteira dos Vales er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Den danske brødrestriden. Den danske brødrestriden i årene 1242 til 1250 som startet en av Danmarkshistoriens meste urolige perioder, var tronfølgestridigheter mellom sønnene etter kong Valdemar Sejrs død i mars 1242 om det danske kongedømmet. Valdemar Sejr hadde forsøkt å sikre sin eldre sønn Erik Plogpenning retten på kongeverdigheten ved å utrope ham som medkonge fra 1232, men han hadde avspist sine andre sønner uten å la dem fått del i makten med mindre landsområder. Hans neste eldre sønn Abel ble hertug av Slesvig medregnet søndre Jylland mens Christoffer fikk Lolland og Falster og hans uekte sønn Knud Valdemarson fikk Blekinge. Hertug Abel av Slesvig nektet å akseptere Erik Plogpennings tronbestigelsen og startet en dansk borgerkrig i 1242 som først hadde vært over uenigheter om rettigheter og plikter mellom kongen og hertugen. Forspillet. Valdemar Sejr i 1237 feiret dobbeltbryllupet for sine to eldste sønner, medkonge Erik som ektet hertug Albrekt av Sachsens datter Jutta og hertug Abel som ektet grev Adolf IV av Holsteins datter Mechtild av Holstein som for fremtiden bestemte den politiske situasjonen i Danmark. Ekteskapet mellom hertug Abel og Mechtild av Holsten skapt en slesvigsk-holstensk allianse som i senere tid ble en formidabel motstander for det danske monarkiet som Erik Plogpenning overtok etter farens død i 1241. Ved den samme leiligheten fordelte danskekongen len til sine gjenværende sønner som hans tredje og siste ekte sønn Christoffer som får Lolland-Falster som len mens de uekte sønnene Knut Valdemarson og Niels får Blekinge og Nord-Halland som len. Den sentraliserte kongemakten i Danmark medførte konflikt med det dels uavhengige hertugdømmet Slesvig som fremdeles var lagt under danskekongens direkte myndighet som vasallherre ovenfor hertug Abel som mente sine rettigheter som hertug truet og man var kommet i uenighet om forpliktelsene mellom hertugen og kongen. Ikke lenge etter Valdemar Sejrs død hadde åpen strid brutt ut. I det neste året 1242 var den danske brødrestriden et faktum selv om det i begynnelsen var ment som en indre konflikt mellom hertugdømmet og kongedømmet. Den første krigen. Åpen kamp hadde brutt ut i 1242 mellom kong Erik og hertug Abel, men dette tok mer preg av en feide med plyndringstog på hverandres områder som ble dessuten herjet og utsatt for nedbrenning i rent økonomisk utpressing sammen med mindre kortvarige beleiringer. Dette rammet spesielt traktene omkring byen Kolding hardt, for der hadde hertug Abel fått byen med omegn overført seg til seg ved pantsetting. Koldings beliggenheten gjorde den spesielt utsatt for de kongelige styrker som gang på gang hjemsøkte området. I 1243 stod begge parter mot hverandre ved Kolding da det ble tatt opp forhandlinger mellom hertugen og kongen som ikke lengre etterpå var enig om å bilegge striden med et forlik. Korstoget. Forliket hadde vært mulig ved press fra Kirken fordi danskekongen hadde fått en del kirkelige beskatninger for å føre korstog i det østlige Baltikum fra Estland til støtte for korsfarerne i Kurland og Semgallen, to sørlige landsdeler mellom dagens Latvia og Litauen som siden 1242 var underlagt kristne gjenerobringsoffensiver etter de lokale innbyggerne hadde brutt ut ved et allment opprør for flere år siden. Dessuten utgjort det russiske Novgorod fyrstedømmet en så alvorlig trussel at et korstog mot øst var hensiktmessig etter kirkelige mening. Men det ble ikke noe av korstoget som var planlagt til året 1244 som dessuten så en unnsetningsekspedisjon til en borg i Kurland som fulgt til et avgjørende slag som innlemmet landsområdet Semgallen i den kristne verdenen, for etter hertug Abel og kong Erik hadde samlet deres styrker ble de raskt uenig om det meste så korstoget fra de danske landene ble avbrutt allerede ved Ystad. Dessuten hadde korstoget vært belemmet med problemer, ikke minst omkring det finansielle. Kirken som indirekte hadde opplevde en skuffelse over det avbrutte korstoget, var kommet i harme over kongens beslagleggelse av deler av kirkelige verdier og overtakelse av kirkelige beskatning tross pavelige tillatelse. Kirken gikk over på opposisjonen mot kongen. Med en vedtatt konstitusjon i Odense under et kirkemøte som medført automatisk bannlyselse av alle som krenker kirkens eiendomsrett startet de danske bisper en strid mellom kirkemakten og kongemakten som skulle varte for nær et hundre år framover. Kong Erik i vrede fordrevet Roskildebispe Nils Stigsen på landsflyktighet og overført byen København til kongelige kontroll i 1245. Men med dette hadde danskekongen gjort seg til fiende med den mektige Hvideslekten som tok hertug Abels side under tronfølgestridighetene. Den andre krigen. Foråret 1246 så striden mellom hertug Abel og kong Erik brøt ut på nytt. Hertug Abel hadde nektet å gå med på kongens planer om en gjenerobring av Holsten grevedømmet som var kastet ut i uroligheter mellom sønnene etter grev Adolf IV og dermed gjorde opprør som raskt ble en stor borgerkrig. Hertug Abel rykket med en hær støttet av de holstenske grevene og hans to brødre hertug Christoffer og hertug Knud opp gjennom Jylland til Fyn. Underveis inntok de byen Ribe, herjet i byene Vejle og Randers før de for over til Fyn der de plyndret og brent ned byen Odense i løpet av april 1246. Som svar gikk kong Erik til angrep og gjenerobret Ribe, deretter sørover inn i Slesvig hertugdømmet som ble lagt under plyndringstog. Dessuten ble byen Svendborg sør på Fyn og øya Fehmarn herjet av de kongelige styrkene. Hertugene Christoffer og Knud ble samtidig tatt til fange etter flere borger i deres len var erobret av de kongelige styrkene, men byen Lübeck intervenerte i krigen og sendte en krigsflåte som angrepet Møn der de tok borgen Stegeborg. Christoffer som satt der, ble løslatt av lübeckerne som fortsatt med deres herjingene på Danmark. Et midtertidig avbrudd i stridighetene kom med et fredsmøte i Flensborg i 1247 arrangerte av kongedatteren Sofia av Brandenburg som var høygravid. Men dessverre var ikke hennes brødre villige til å lytte på hennes forsøk på å tale dem til fornuft. Fredsmøtet kostet henne livet, for hun døde i barselseng kort etterpå. En våpenhvile var i det minst resultatet av hennes anstrengelsene. Den tredje krigen. Våpenhvilen fram til 1249 dessuten så kong Erik planlagte et nytt korstog i østlige Baltikum oppmuntret av et brev fra pave Innocens 4. som utover å fordømme hans beslagleggelse av kirkegods under brødrestriden, gav ham retten til å kreve til seg kirkelige inntekter for finansiering av ekspedisjonen. Men dette var ikke tilstrekkelig og det ble derfor innført en ny avgift på plog for å ha ekstra midler. Forslaget om plogsavgiften ble ikke godt mottatt på Skåne som reist seg i opprør. Opprøret på Skåne som var slått ned av danskekongen, startet stridighetene på nytt med at hertug Abel utropte seg til motkonge med støtte av Hvideslekten, de holstenske grevene og lübeckerne. I august 1249 ble København beleiret og inntatt av tyske styrker som var landsatt fra en lübecksk krigsflåte. Den gamle borgen etter Absalon ble ødelagte under ødeleggelsene i byen. I 1250 dro kong Erik som hadde fått orden på den kongelige finansen, med en stor hær mot Sønderjylland som ble plyndret og erobret av de kongelige styrkene som så startet en beleiring av byen Slesvig. Hertug Abel måtte kapitulerte i Slesvig som ble straks lagt under kongelige kontroll. For å avverge hjelp fra tyske allierte til hertugen hadde danskekongen tatt grensefestningen Rendsborg under egne kontroll, men dette bare provoserte de holstenske grevene til å samle en stor hær som avanserte mot Rendsborg. Denne festningen ble beleiret i sommeren av grev Johan av Holsten. Kongemordet. Etter forliket mellom kongen og hertugen var inngått, besøkte kong Erik sin bror i byen Slesvig den 8. august 1250. Men Abel arrangert et mord på kongen som kort etterpå var funnet av de kongelojale i Slien som oppdaget at han hadde vært halshugd. Det vist seg at flere menn hadde tatt ham ut på en båt fra byen ut i elven. Der i natten til den 9. august hugget de hodet av ham og kastet liket i elven. Det var et kongemord uten vitner, men de fleste var enig om at hertug Abel hadde vært den skyldige for mordet på kongen som dessuten var hans bror. Brodermordet vekket bestyrelse i hele Europa for et slikt udåd var nærmest uhørt. Men Abel lykkes å få 24 riddere til å sverge på hans uskyld ved Landstinget i Viborg etter gammel lov der spørsmålet om den mistenkte skulle ha straff var avgjort ved ed av et utvalg av såkalte «gode menn» som sverget deres ed på vedkommendes uskyld. Han ble senere valgt som kong den 1. november 1250 fordi Erik Plogpenning hadde ikke mannlige arvinger etter seg ved sin død. Etterspillet. Den nye danskekongen regjerte i bare to år, men i disse årene hadde han vært en god og effektiv konge som forsøkt å løse problemene med kongerikets finanser med en handelspolitikk som fulgt til en ny økonomisk vekst i Danmark. Han måtte dessuten økte de kongelige inntektene, men det ledet til et opprør av nordfriserne som nektet å betale skatt. Under straffekspedisjonen falt kong Abel den 29. juni 1252. Abel etterlatte seg tre sønner som hadde førsteretten på tronen, men ved et kupp tok Abels bror Christoffer til seg kongetittelen og lot seg kåres som konge av danskene fordi Abels eldste sønn Valdemar var forhindret av erkebiskopen av Köln fra å komme seg til Danmark. Dette startet en hundre år lang feide mellom to slektledd, "Abelslekten" med base i hertugdømmet Slesvig og "Christofferslekten" som beholdte kongedømmet Danmark. Brødrestriden hadde dessuten innledet en vedvarende konflikt mellom Kirken og kongemakten i det danske kongedømmet som ledet til flere væpnede konflikter, blant dem den destruktive erkebispestriden og til flere kriser som først var løst et hundre år senere. De holstenske greverne som hadde giftet seg inn i det danske kongehuset og dessuten fått viktige allierte med arverett på tronen i Danmark i hertugdømmet Slesvig ble deretter en viktig maktfaktor for flere hundre år framover. Fruta de Leite. Fruta de Leite er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Frutal. Frutal er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Funilândia. Funilândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Galiléia. Galiléia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Gameleiras. Gameleiras er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Glaucilândia. Glaucilândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Goiabeira. Goiabeira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Goianá. Goianá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Gonzaga. Gonzaga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Gonçalves. Gonçalves er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Gouveia. Gouveia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Grupiara. Grupiara er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Grão Mogol. Grão Mogol er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guanhães. Guanhães er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guapé. Guapé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guaraciaba (Minas Gerais). Guaraciaba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guaraciama. Guaraciama er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guaranésia. Guaranésia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guarará. Guarará er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guarda-Mor. Guarda-Mor er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guaxupé. Guaxupé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guidoval. Guidoval er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guimarânia. Guimarânia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Guiricema. Guiricema er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Gurinhatã. Gurinhatã er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Heliodora. Heliodora er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Iapu. Iapu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ibertioga. Ibertioga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ibiaí. Ibiaí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ibiracatu. Ibiracatu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ibiraci. Ibiraci er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ibirité. Ibirité er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ibitiúra de Minas. Ibitiúra de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ibituruna. Ibituruna er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ibiá. Ibiá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Icaraí de Minas. Icaraí de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Igarapé. Igarapé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Igaratinga. Igaratinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Iguatama. Iguatama er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ijaci. Ijaci er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ilicínea. Ilicínea er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Imbé de Minas. Imbé de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Inconfidentes. Inconfidentes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Indaiabira. Indaiabira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Indianópolis (Minas Gerais). Indianópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ingaí. Ingaí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Inhapim. Inhapim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Inhaúma. Inhaúma er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Inimutaba. Inimutaba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ipaba. Ipaba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ipanema (Minas Gerais). Ipanema er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ipatinga. Ipatinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ipiaçu. Ipiaçu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ipuiúna. Ipuiúna er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Iraí de Minas. Iraí de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itabira. Itabira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itabirinha de Mantena. Itabirinha de Mantena er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itabirito. Itabirito er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itacambira. Itacambira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itacarambi. Itacarambi er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itaguara. Itaguara er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itaipé. Itaipé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itajubá. Itajubá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itamarandiba. Itamarandiba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itamarati de Minas. Itamarati de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itambacuri. Itambacuri er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itambé do Mato Dentro. Itambé do Mato Dentro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itamogi. Itamogi er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itamonte. Itamonte er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itanhandu. Itanhandu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itanhomi. Itanhomi er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itaobim. Itaobim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itapagipe. Itapagipe er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itapecerica. Itapecerica er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itapeva (Minas Gerais). Itapeva er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itatiaiuçu. Itatiaiuçu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itaverava. Itaverava er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itaú de Minas. Itaú de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itaúna. Itaúna er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itinga. Itinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itueta. Itueta er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ituiutaba. Ituiutaba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itumirim. Itumirim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Iturama. Iturama er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Itutinga. Itutinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jaboticatubas. Jaboticatubas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jacinto. Jacinto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jacutinga (Minas Gerais). Jacutinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jacuí. Jacuí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jaguaraçu. Jaguaraçu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jampruca. Jampruca er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Janaúba. Janaúba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Januária. Januária er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Japaraíba. Japaraíba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Japonvar. Japonvar er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jaíba. Jaíba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jeceaba. Jeceaba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jenipapo de Minas. Jenipapo de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jequeri. Jequeri er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jequitaí. Jequitaí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jequitibá. Jequitibá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jequitinhonha. Jequitinhonha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jesuânia. Jesuânia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Joanésia. Joanésia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Joaquim Felício. Joaquim Felício er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Joaíma. Joaíma er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jordânia. Jordânia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Josenópolis. Josenópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. José Gonçalves de Minas. José Gonçalves de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. José Raydan. José Raydan er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. João Monlevade. João Monlevade er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. João Pinheiro. João Pinheiro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Juatuba. Juatuba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Juramento. Juramento er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Juruaia. Juruaia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Juvenília. Juvenília er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ladainha. Ladainha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lagamar. Lagamar er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lagoa Dourada. Lagoa Dourada er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lagoa Formosa. Lagoa Formosa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lagoa Grande (Minas Gerais). Lagoa Grande er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lagoa da Prata. Lagoa da Prata er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lagoa dos Patos. Lagoa dos Patos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lajinha. Lajinha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lambari. Lambari er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lamim. Lamim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Laranjal (Minas Gerais). Laranjal er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lassance. Lassance er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lavras. Lavras er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Leandro Ferreira. Leandro Ferreira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Leme do Prado. Leme do Prado er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Leopoldina. Leopoldina er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Liberdade. Liberdade er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lima Duarte. Lima Duarte er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Limeira do Oeste. Limeira do Oeste er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lontra. Lontra er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Luisburgo. Luisburgo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Luislândia. Luislândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Luminárias. Luminárias er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Luz (Minas Gerais). Luz er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Machacalis. Machacalis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Machado. Machado er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Madre de Deus de Minas. Madre de Deus de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Malacacheta. Malacacheta er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mamonas. Mamonas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Manga (Minas Gerais). Manga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Manhuaçu. Manhuaçu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Manhumirim. Manhumirim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mantena (Minas Gerais). Mantena er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mar de Espanha. Mar de Espanha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Maravilhas. Maravilhas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Maria da Fé. Maria da Fé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Marilac. Marilac er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Maripá de Minas. Maripá de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Marliéria. Marliéria er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Marmelópolis. Marmelópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Martinho Campos. Martinho Campos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Martins Soares. Martins Soares er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mata Verde. Mata Verde er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Materlândia. Materlândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mateus Leme. Mateus Leme er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mathias Lobato. Mathias Lobato er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Matias Barbosa. Matias Barbosa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Matias Cardoso. Matias Cardoso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Matipó. Matipó er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mato Verde. Mato Verde er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Matozinhos. Matozinhos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Matutina. Matutina er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Medeiros. Medeiros er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Medina (Minas Gerais). Medina er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mendes Pimentel. Mendes Pimentel er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mercês. Mercês er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Lars Brandstrup. Lars Brandstrup (født 13. april 1913 i Horten, død 25. januar 1997) var en norsk gallerieier. Brandstrup vokste opp i Danmark. I perioden 1941–46 utga han tidsskriftet "Ungdom i dag". Han skrev dessuten om ungdoms-saker i Politiken. Han kom til Norge i 1947 på oppdrag for organisasjonen World Friendship Association, og bosatte seg fast i landet fra 1950. I 1966 etablerte han sammen med sin bror Niels Galleri F 15 i Moss; Galleriet ble startet i en nedlagt fabrikkbygning på adressen "Fossen 15", derav navnet. I 1967 flyttet galleriet til sin nåværende adresse, "Alby gård" på Jeløy, hvor det etterhvert ble en stor suksess. For sin innsats for kunstformidling i Norge ble han belønnet med Moss bys kulturpris, Østfold fylkes kulturpris, Norsk kulturråds ærespris, St. Olavs Orden, Nordstjerneordenen og Dannebrogordenen. Som pensjonist startet han i 1985 i Galleri Brandstrup i Moss. En byste av ham, utført av Nils Aas, står på Alby gård. Mesquita (Minas Gerais). Mesquita er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Minas Novas. Minas Novas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Minduri. Minduri er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mirabela. Mirabela er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Miradouro. Miradouro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Miravânia. Miravânia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Miraí. Miraí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Moeda. Moeda er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Moema. Moema er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Look to Norway. «Look to Norway»-talen av president Franklin D. Roosevelt ble holdt under overleveringsseremonien av krigsskipet KNM «Kong Haakon VII» på Washington Navy Yard, 16. september 1942. Talen var en hyllest til den norske sjømann og Norge, med sin store skipstonnasje som var astronomisk i forhold til folketallet. Talen blir stadig referert til. President Roosevelt hadde allerede 13. april 1940 hyllet den norske motstandsbevegelsen. Roosevelts interesse for Norge var stort sett tuftet på hans forhold til kronprins Olav. Media. Filmen "Edge of Darkness" fra 1943 med Errol Flynn, som fortalte historien om en fiktiv fiskerbygd i Norge hvor et opprør mot den tyske overmakten startet, avsluttes med en stor krigsscene i bygdas sentrum. «Look to Norway»-talen blir lest opp under rulleteksten til denne filmen av en Roosevelt-imitator. Monjolos. Monjolos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Monsenhor Paulo. Monsenhor Paulo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Montalvânia. Montalvânia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Monte Alegre de Minas. Monte Alegre de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Monte Azul. Monte Azul er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Monte Belo. Monte Belo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Monte Carmelo. Monte Carmelo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Monte Formoso. Monte Formoso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Monte Santo de Minas. Monte Santo de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Monte Sião. Monte Sião er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Montes Claros. Montes Claros er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Montezuma (Brasil). Montezuma er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Morada Nova de Minas. Morada Nova de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Morro da Garça. Morro da Garça er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Morro do Pilar. Morro do Pilar er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Munhoz. Munhoz er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Muriaé. Muriaé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mutum. Mutum er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Muzambinho. Muzambinho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Mário Campos. Mário Campos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nacip Raydan. Nacip Raydan er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nanuque. Nanuque er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Naque. Naque er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Natalândia. Natalândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Natércia. Natércia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nazareno. Nazareno er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nepomuceno. Nepomuceno er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ninheira. Ninheira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nova Belém. Nova Belém er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nova Era. Nova Era er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nova Lima. Nova Lima er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nova Módica. Nova Módica er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nova Ponte. Nova Ponte er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nova Porteirinha. Nova Porteirinha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nova Resende. Nova Resende er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nova Serrana. Nova Serrana er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Nova União (Minas Gerais). Nova União er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Novo Cruzeiro. Novo Cruzeiro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Novo Oriente de Minas. Novo Oriente de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Dennis Rader. Dennis Rader (født 9. mars 1945) er en amerikansk seriemorder som torturerte og drepte minst ti ofre. Han er også kjent som BTK (Bind, Torture and Kill) som henviser til hans modus operandi. Han kommuniserte ofte med politiet og mediene gjennom brev og ved en anledning ringte han også politiet. Hans første mord var i 1974 og siste var i 1991. I 2004 begynte Rader igjen å sende brev til politiet og mediene siden avisene begynte å skrive om 30-årsdagen for det første mordet. Han begynte også å sende brev på disketter og det var via disse politiet klarte å spore ham opp. Digitale spor (metadata) ledet etterforskerne til kirken der Rader var president i styret. Dokumentet var også skrevet av «Dennis». Politiet fikk rettens godkjennelse til å hente inn DNA fra Raders datter for sammenligning, som gav treff mot de funnene som hadde blitt gjort fra åstedene til BTK-mordene. Rader ble arrestert 25.feb 2005, Etter en lang pause på 1990-tallet gjennom tidlige 2000-tallet, fortsatte Rader sende brev i 2004, førte til hans 2005 arrestert og senere dømt. Han soner 10 påfølgende livstidsdommer på El Dorado Correctional Facility, med tidligste mulig utgivelsesdato av 26. februar 2180. Novorizonte. Novorizonte er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Olaria. Olaria er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Olhos-d'Água. Olhos-d'Água er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Oliveira. Oliveira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Oliveira Fortes. Oliveira Fortes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Olímpio Noronha. Olímpio Noronha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Onça de Pitangui. Onça de Pitangui er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Oratórios. Oratórios er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Orizânia. Orizânia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ouro Branco (Minas Gerais). Ouro Branco er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ouro Fino. Ouro Fino er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ouro Verde de Minas. Ouro Verde de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Padre Carvalho. Padre Carvalho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Padre Paraíso. Padre Paraíso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pai Pedro. Pai Pedro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Paineiras. Paineiras er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pains. Pains er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Paiva. Paiva er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Palma (Minas Gerais). Palma er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Palmópolis. Palmópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Papagaios. Papagaios er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Paracatu. Paracatu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Paraguaçu. Paraguaçu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Paraisópolis. Paraisópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Paraopeba. Paraopeba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pará de Minas. Pará de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Passa Quatro. Passa Quatro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Passa Tempo. Passa Tempo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Passa-Vinte. Passa-Vinte er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Passabém. Passabém er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Passos. Passos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Patis (Minas Gerais). Patis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Patos de Minas. Patos de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Patrocínio. Patrocínio er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Patrocínio do Muriaé. Patrocínio do Muriaé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Paula Cândido. Paula Cândido er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Paulistas. Paulistas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pavão. Pavão er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pedra Azul. Pedra Azul er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pedra Bonita. Pedra Bonita er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pedra Dourada. Pedra Dourada er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pedra do Anta. Pedra do Anta er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pedra do Indaiá. Pedra do Indaiá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pedralva. Pedralva er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Slåttetrall. Slåttetrall, slåttetull, låttehull, slåttesull og kjaftelått samt kortformene trall, tull, hull og sull er ulike dialektiske termer som benyttes om en slått som er blitt/blir overført/framført vokalt. En slåttetrall utføres ved hjelp av tulleord som for eksempel «tra-la-la-la-la», «sudi-uttam-då», «dudeli-dudeli-dei». Én slåttetrall er utvilsomt mer kjent enn alle andre. Det er en slått fanden tulla og spilte på fele. Slåtten går den dag i dag går under navnet Se også. Slått, slåttetralling, slåtterim og vokal folkemusikk. Pedras de Maria da Cruz. Pedras de Maria da Cruz er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pedrinópolis. Pedrinópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pedro Leopoldo. Pedro Leopoldo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pedro Teixeira. Pedro Teixeira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pequeri. Pequeri er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pequi. Pequi er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Perdigão. Perdigão er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Perdizes. Perdizes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Perdões. Perdões er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Periquito. Periquito er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Gårdsbrukeren Waldemiro Barrel kjøpte i midten av 1939 15 alqueires (1 alqueire = 4,84 hektar) land ut av områdene til Açucena for å opprette en vila. Denne vilaen skulle utvikle seg til å bli en by ettersom flere og flere kom til stedet. Når jernbanestrekningen Vitória-Minas ble lagt igjennom vilaen kom det enda flere til området. Byen fikk kommunestatus den 21. desember 1995 ved delstatlig lov 12.030. Jordbruk er hovednæring i kommunen samt nyplantingen av eukalyptustrær. Pescador. Pescador er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Peçanha. Peçanha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piau. Piau er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piedade de Caratinga. Piedade de Caratinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piedade de Ponte Nova. Piedade de Ponte Nova er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piedade do Rio Grande. Piedade do Rio Grande er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piedade dos Gerais. Piedade dos Gerais er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pimenta. "For planteslekten av samme navn, se: Pimenta" Pimenta er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pingo-d'Água. Pingo-d'Água er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pintópolis. Pintópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pirajuba. Pirajuba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piranga. Piranga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piranguinho. Piranguinho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piranguçu. Piranguçu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pirapetinga. Pirapetinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pirapora. Pirapora er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piraúba. Piraúba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pitangui. Pitangui er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Piumhi. Piumhi er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Planura. Planura er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pocrane. Pocrane er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pompéu. Pompéu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ponte Nova. Ponte Nova er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ponto Chique. Ponto Chique er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ponto dos Volantes. Ponto dos Volantes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Porteirinha. Porteirinha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Porto Firme. Porto Firme er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Poté. Poté er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pouso Alegre. Pouso Alegre er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pouso Alto. Pouso Alto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Poço Fundo. Poço Fundo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Poços de Caldas. Poços de Caldas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Prados. Prados er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Prata (Minas Gerais). Prata er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pratinha. Pratinha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Pratápolis. Pratápolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Presidente Bernardes (Minas Gerais). Presidente Bernardes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Presidente Juscelino (Minas Gerais). Presidente Juscelino er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Presidente Kubitschek. Presidente Kubitschek er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Presidente Olegário. Presidente Olegário er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Prudente de Morais. Prudente de Morais er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Quartel Geral. Quartel Geral er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Queluzito. Queluzito er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Raposos. Raposos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Raul Soares. Raul Soares er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Recreio. Recreio er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Reduto. Reduto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Resende Costa. Resende Costa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Resplendor. Resplendor er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ressaquinha. Ressaquinha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Riachinho (Minas Gerais). Riachinho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Riacho dos Machados. Riacho dos Machados er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão Vermelho. Ribeirão Vermelho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ribeirão das Neves. Ribeirão das Neves er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Acima. Rio Acima er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Casca. Rio Casca er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Doce. Rio Doce er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Espera. Rio Espera er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Manso. Rio Manso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Novo. Rio Novo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Paranaíba. Rio Paranaíba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Pardo de Minas. Rio Pardo de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Piracicaba. Rio Piracicaba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Pomba. Rio Pomba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Preto. Rio Preto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio Vermelho. Rio Vermelho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rio do Prado. Rio do Prado er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ritápolis. Ritápolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rochedo de Minas. Rochedo de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rodeiro. Rodeiro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Romaria. Romaria er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rosário da Limeira. Rosário da Limeira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rubelita. Rubelita er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Rubim. Rubim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sabará. Sabará er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sabinópolis. Sabinópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sacramento (Minas Gerais). Sacramento er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Salinas (Minas Gerais). Salinas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Salto da Divisa. Salto da Divisa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. My December. "My December" er det tredje albumet til den amerikanske pop-sangerinnen Kelly Clarkson. Albumet ble utgitt 22. juni 2007 på plateselskapet RCA. Clarkson bekreftet navnet på albumet i sin dagbok på nettstedet til sin fanclub 27. februar 2007. Hun har i intervju uttalt at hun har skrevet alle sporene på albumet selv, alene eller sammen med andre. Etter utgivelsen har "My December" solgt til gull i Storbritannia og Australia. Albumet har solgt 620 000 i USA og 1 058 000 på verdensbasis. Santa Bárbara (Minas Gerais). Santa Bárbara er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Bárbara do Leste. Santa Bárbara do Leste er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Bárbara do Monte Verde. Santa Bárbara do Monte Verde er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Bárbara do Tugúrio. Santa Bárbara do Tugúrio er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Cruz de Minas. Santa Cruz de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Cruz de Salinas. Santa Cruz de Salinas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Cruz do Escalvado. Santa Cruz do Escalvado er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Efigênia de Minas. Santa Efigênia de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Fé de Minas. Santa Fé de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Helena de Minas. Santa Helena de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Juliana. Santa Juliana er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Luzia (Minas Gerais). Santa Luzia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Margarida. Santa Margarida er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Maria de Itabira. Santa Maria de Itabira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Maria do Salto. Santa Maria do Salto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Maria do Suaçuí. Santa Maria do Suaçuí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Rita de Caldas. Santa Rita de Caldas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Rita de Ibitipoca. Santa Rita de Ibitipoca er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Rita de Jacutinga. Santa Rita de Jacutinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Rita de Minas. Santa Rita de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Rita do Itueto. Santa Rita do Itueto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Rosa da Serra. Santa Rosa da Serra er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santa Vitória. Santa Vitória er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana da Vargem. Santana da Vargem er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana de Cataguases. Santana de Cataguases er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana de Pirapama. Santana de Pirapama er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana do Deserto. Santana do Deserto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana do Garambéu. Santana do Garambéu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana do Jacaré. Santana do Jacaré er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana do Manhuaçu. Santana do Manhuaçu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana do Paraíso. Santana do Paraíso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana do Riacho. Santana do Riacho er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santana dos Montes. Santana dos Montes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Amparo. Santo Antônio do Amparo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Aventureiro. Santo Antônio do Aventureiro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Grama. Santo Antônio do Grama er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Itambé. Santo Antônio do Itambé er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Jacinto. Santo Antônio do Jacinto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Monte. Santo Antônio do Monte er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Retiro. Santo Antônio do Retiro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio do Rio Abaixo. Santo Antônio do Rio Abaixo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santo Hipólito. Santo Hipólito er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Santos Dumont. Santos Dumont er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sapucaí-Mirim. Sapucaí-Mirim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sardoá. Sardoá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sarzedo. Sarzedo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sem-Peixe. Sem-Peixe er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Senador Amaral. Senador Amaral er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Senador Cortes. Senador Cortes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Senador Firmino. Senador Firmino er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Senador José Bento. Senador José Bento er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Senador Modestino Gonçalves. Senador Modestino Gonçalves er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Senhora de Oliveira. Senhora de Oliveira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Senhora do Porto. Senhora do Porto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jaffa-kaker. Jaffa-kaker er navnet på en populær type småkaker som markedsføres av en rekke ulike merker over store deler av verden. Kaken består av et lag med en spesiell type kjeks og et gelélignende fyll med sjokoladetrekk. Fyllet har vanligvis smak av appelsin, men kan også ha andre smaker, som kirsebær. Navnet "Jaffa" kommer fra de såkalte "Jaffa-appelsinene" fra Israel. Den ledende produsenten av Jaffa-kaker idag er det skotsk-baserte selskapet McVitie's. Senhora dos Remédios. Senhora dos Remédios er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sericita. Sericita er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Seritinga. Seritinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Serra Azul de Minas. Serra Azul de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Serra da Saudade. Serra da Saudade er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Serra do Salitre. Serra do Salitre er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Serra dos Aimorés. Serra dos Aimorés er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Serrania. Serrania er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Serranos. Serranos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Serranópolis de Minas. Serranópolis de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Serro. Serro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sete Lagoas. Sete Lagoas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Setubinha. Setubinha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Silveirânia. Silveirânia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Silvianópolis. Silvianópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Simonésia. Simonésia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Simão Pereira. Simão Pereira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Sobrália. Sobrália er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Soledade de Minas. Soledade de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Bento Abade. São Bento Abade er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Brás do Suaçuí. São Brás do Suaçuí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Domingos das Dores. São Domingos das Dores er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Domingos do Prata. São Domingos do Prata er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Francisco (Minas Gerais). São Francisco er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Francisco de Paula (Minas Gerais). São Francisco de Paula er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Francisco de Sales. São Francisco de Sales er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Francisco do Glória. São Francisco do Glória er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Félix de Minas. São Félix de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Geraldo. São Geraldo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Geraldo da Piedade. São Geraldo da Piedade er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Geraldo do Baixio. São Geraldo do Baixio er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Gonçalo do Abaeté. São Gonçalo do Abaeté er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Gonçalo do Pará. São Gonçalo do Pará er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Gonçalo do Rio Abaixo. São Gonçalo do Rio Abaixo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Gonçalo do Rio Preto. São Gonçalo do Rio Preto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Gonçalo do Sapucaí. São Gonçalo do Sapucaí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Gotardo. São Gotardo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Joaquim de Bicas. São Joaquim de Bicas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São José da Barra. São José da Barra er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São José da Lapa. São José da Lapa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São José da Safira. São José da Safira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São José da Varginha. São José da Varginha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São José do Alegre. São José do Alegre er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São José do Divino (Minas Gerais). São José do Divino er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São José do Goiabal. São José do Goiabal er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São José do Jacuri. São José do Jacuri er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São José do Mantimento. São José do Mantimento er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João Batista do Glória. São João Batista do Glória er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João Evangelista. São João Evangelista er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João Nepomuceno. São João Nepomuceno er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João da Lagoa. São João da Lagoa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João da Mata. São João da Mata er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João da Ponte. São João da Ponte er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João das Missões. São João das Missões er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João del Rei. São João del Rei er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João do Manhuaçu. São João do Manhuaçu er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Simaethistidae. Simaethistidae er en liten familie av sommerfugler som bare omfatter fire kjente arter. De hører til den store gruppen Ditrysia, men man har ikke klart å plassere dem sikkert innen denne gruppen. Biologien deres er helt ukjent. De to artene i slekten "Metaprotus" lever i Australia, mens de to artene i slekten "Simaethistis" lever i Nord-India og Kina. Utseende. Små sommerfugler med runde vinger, kan minne om mott (Pyralidae). Deres mest slående trekk er de ekstremt lange labialpalpene, som er markert lengre enn antennene i alle fall hos "Metaprotus magnifica". Kroppen er spoleformet, hodet middels stort med små fasettøyne. Antennene er trådformede og temmelig korte, mens labialpalpene er svært lange. Vingene hos "M. magnifica" er mørkebrune med to brede, gule tverrbånd, på form avrundede med korte hårfrynser. São João do Manteninha. São João do Manteninha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João do Oriente. São João do Oriente er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João do Pacuí. São João do Pacuí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São João do Paraíso (Minas Gerais). São João do Paraíso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Lourenço. São Lourenço er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Miguel do Anta. São Miguel do Anta er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Pedro da União. São Pedro da União er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Pedro do Suaçuí. São Pedro do Suaçuí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Pedro dos Ferros. São Pedro dos Ferros er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Romão. São Romão er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Roque de Minas. São Roque de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Abdullah Gül. Abdullah Gül (født 29. oktober 1950 i Kayseri) er Tyrkias 11. president. Han tilhører partiet AKP. Gül ble landets vise-statsminister og utenriksminister i 2003. Som utenriksminister var Gül aktivt med i forhandlingene med EU angående et tyrkisk EU-medlemskap, som han selv er tilhenger av. I april 2007 utnevnte regjeringen Erdogan Gül til sin kandidat for presidentposten, til harde protester fra opposisjonen. Gül ble valgt til president 28. august 2007, og han ble da landets første statssjef med muslimsk bakgrunn siden Kemal Atatürk grunnla den sekulære staten Tyrkia. Presidentskap. Abdullah Gul har jobbet som Tyrkias president siden 28 august 2007. Publisert i offisielt avis datert 01.26.2012 lov nr. 6271 som en 7-års periode med lov om valg av president, som har fått klarhet, vil dette oppdraget fortsetter til 28 august 2014.lov nr. 6271. Selv om loven om å bli president 2 ganger er endret gjelder dette ikke Abdullah Gül, men ham vil ikke bli kandidat om igjen etter ferdig presidentskap. Personlig liv. Abdullah Gül ble født i Kayseri 29. oktober, 1950. Hans mor Adeviye Gül og far Ahmet Hamdi Gül. Den 20. august 1980 giftet Abdullah Gül seg med sin da 15 år gamle kusine Hayrünnisa Özyurt (født 1965). Paret har tre barn; to sønner kalt Mehmet Emre og Ahmet Münir og en datter kalt Kübra. Gül er er fan av fotballklubben Beşiktaş J.K.. São Sebastião da Bela Vista. São Sebastião da Bela Vista er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Sebastião da Vargem Alegre. São Sebastião da Vargem Alegre er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Sebastião do Anta. São Sebastião do Anta er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ragdoll. Mørk ragdoll, av typen Colorpoint. Ragdoll er en hvit katterase med lang hvit og silkeaktig pels og blå ovale øyne, men den har også andre farger. Den utvikles langsomt og det kan ta flere år før den endelig har nådd sin fulle størrelse. De er også spesielle fordi de oppfører seg som filledukker når man løfter dem; de gir ikke motstand. Derav også navnet som betyr filledukke på engelsk. Utseende. Den har kort pels i ansiktet som blir lengre på ryggen og nedover, og avslutter med en stor buskete hale. Den er lang og muskuløs og bredbrusket med sterke ben. Rundt halsen har den også en krage. De kalles også "Pointed" katt fordi det på ørene, ansiktet, beina og halen har noen mørkere punkter enn kroppen. Oppførsel. Den har et rolig lynne og mange sier at den er svært menneskeskjær, og fins ikke aggressiv. Den er veldig selskapssyk og elsker å bare ligge på fanget til eieren og slappe av. Annet. Katten stammer fra California USA, og ble utviklet av Ann Baker. Ann Baker var perseroppdretter på tidspunktet da hun startet utviklingen av ragdoll i 1963. Stammoren som alle ragdoll stammer fra var en hvit huskatt som het Josephine, hun ble beskrevet som "angora type" da hun kunne minne om en angora katt. Josephine var eid av Ann Bakers nabo, mrs.Pennels. Josephine var en frittgående katt som hadde mange kull. Ann ønsket ett kull på Josephine for å bruke i sitt avlsarbeid, og parret henne med en svart perserhanne hun eide. Resultatet fra den parringen var blackie. Josephine hadde flere kull, hun hadde også sønnen Daddy Warbucks. Daddy warbucks kunne minne om en birma, med hvit bliss. Faren til Daddy warbucks er ukjent da Josephine ble parret av en tilfeldig hankatt ute. Ann ønsket å benytte begge guttene i sin avl. Både Blackie og Daddy Warbucks ble parret tilbake på moren. Etter Blackies kull beholdt Ann en mørk "burmesertypet" hunnkatt, denne kalte hun buckwheat. Daddy warbucks ble så parret på mora Josephine og på søstra Buckwheat. Resultatet var de første kattene registrert som ragdoll. I kullet med mora kom Fugianna, en brun bicolor hunnkatt. Og med søstra Buckwheat kom en hunnkatt og en hankatt, Tiki og Kyoto (Colorpoint, og mitted). Disse tre kattene dannet grunnlaget for det Ann Baker kalte light side og dark side av rasen. Så de tre første ragdoll var en av hver av dagens varianter. Ragdoll ble først anerkjent som rase i 1965 av forbundet NCFA (Eksisterer ikke lenger) Ann Baker parret balineserhanner på flere av hunnkattene sine for å få frem lilla katter. Mange av disse utkrysningene er ikke stambokført korrekt, og man kan finne parringer med umulige fargeresultater fra tidlige generasjoner. Genetikk var ikke Ann Bakers sterke side. Hun beholdt hunnkatter etter disse parringene med Balineser, og brukte så ragdollhanner på disse igjen. Så man kan si at lilla kom inn i rasen den veien etter hun skapte bærere. Ragdoll er avlet frem for å være store, sosiale avslappede katter. Navnet "Ragdoll" betyr filledukke, dette navnet har de fått fordi de har en tendens til å slappe helt av i kroppen når man løfter de. Dette er også årsaken til at mange oppdrettere ikke anbefaler å la en ragdoll gå fritt ute uten oppsyn. São Sebastião do Maranhão. São Sebastião do Maranhão er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Sebastião do Oeste. São Sebastião do Oeste er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Sebastião do Paraíso. São Sebastião do Paraíso er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Sebastião do Rio Preto. São Sebastião do Rio Preto er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Sebastião do Rio Verde. São Sebastião do Rio Verde er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Thomé das Letras. São Thomé das Letras er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Tiago. São Tiago er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Tomás de Aquino. São Tomás de Aquino er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. São Vicente de Minas. São Vicente de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tabuleiro. Tabuleiro er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Taiobeiras. Taiobeiras er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Taparuba. Taparuba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tapira (Minas Gerais). Tapira er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tapiraí (Minas Gerais). Tapiraí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Taquaraçu de Minas. Taquaraçu de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tarumirim. Tarumirim er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Teixeiras. Teixeiras er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Teófilo Otoni. Teófilo Otoni er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Timóteo. Timóteo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tiradentes. Tiradentes er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tiros. Tiros er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tocantins (Minas Gerais). Tocantins er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tocos do Moji. Tocos do Moji er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Toledo (Minas Gerais). Toledo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tombos. Tombos er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Três Corações. Três Corações er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Três Marias. Três Marias er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Três Pontas. Três Pontas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tumiritinga. Tumiritinga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Tupaciguara. Tupaciguara er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Turmalina (Minas Gerais). Turmalina er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Turvolândia. Turvolândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ubaporanga. Ubaporanga er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ubaí. Ubaí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Uberaba. Uberaba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Uberlândia. Uberlândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Ubá. Ubá er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Umburatiba. Umburatiba er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Unaí. Unaí er en by og en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. União de Minas. União de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Uruana de Minas. Uruana de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Urucuia. Urucuia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Urucânia. Urucânia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Vargem Alegre. Vargem Alegre er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Vargem Bonita (Minas Gerais). Vargem Bonita er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Vargem Grande do Rio Pardo. Vargem Grande do Rio Pardo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Varginha. Varginha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Varjão de Minas. Varjão de Minas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Varzelândia. Varzelândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Vazante. Vazante er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Verdelândia. Verdelândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Veredinha. Veredinha er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Jannike Kruse. Jannike Kruse Jåtog (født 16. juni 1975) er en norsk sanger og skuespiller. Hun har også gjort enkelte dubbingjobber. Kruse har spilt flere hovedroller og noen mindre roller ved diverse teatre i Norge (blant annet "Reisen til Julestjernen", "Hair", "Fame", "Keisaren av Portugalia", "Musical Musikal!", "Spellemann på taket" og "Den syngende frøken Detektiv". Hun er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og Teaterhøgskolen i Göteborg). Hun har også medvirket i flere TV-serier og noen filmer, samt gitt stemme til en rekke kjente tegnefilmfigurer i norsk versjon. Hun har opptrådt med flere store orkestere og kor i inn- og utland. I desember 2001 var hun en av de fiktive deltakerne (Marthe) i julekalenderserien Nissene på låven (TV Norge). Kruse spilte en mindre rolle i TV-serien "Det var en gang et eventyr" som ble sendt våren 2008 på NRK1, og var i samme periode engasjert av Nordisk Film for å filme serien av Unni Lindells bøker om Cato Isaksen, der hun har en fast rolle som Randi Johansen. Kruse er søster av Anine og Benedikte Kruse, som begge er med i vokalgruppen Pitsj. Hun er datter av Bjørn Kruse og Gro Shetelig Kruse. Hun debuterte som musiker med soloplaten "Jannike Kruse – Med Andre Ord" våren 2009. Vermelho Novo. Vermelho Novo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Veríssimo. Veríssimo er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Vespasiano. Vespasiano er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Vieiras. Vieiras er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Virgem da Lapa. Virgem da Lapa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Virginópolis. Virginópolis er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Virgolândia. Virgolândia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Virgínia. Virgínia er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Visconde do Rio Branco. Visconde do Rio Branco er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Viçosa (Minas Gerais). Viçosa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Volta Grande. Volta Grande er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Várzea da Palma. Várzea da Palma er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Wenceslau Braz (Minas Gerais). Wenceslau Braz er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Benedikte Kruse. Benedikte Shetelig Kruse (født 20. desember 1979 i Oslo) er en norsk sanger og skuespiller, datter av Professor i musikk, Gro Shetelig Kruse og komponisten Bjørn Kruse, søster til skuespiller og sanger Jannike Kruse, og barnebarn av Oberst Erling Kruse. Karriere. Hun er sammen med sin søster Anine Kruse, Anja Eline Skybakmoen, Ane Roggen og Ida Roggen sanggruppen Pitsj. og har i tillegg gjort mange dubbingjobber. I 2011 framførte de konserten Pitsj & Gumbo i Oslo konserthus, der "A capella møter en hot New Orleans-rett". Kruse er utdannet sanger og sangpedagog og har variert erfaring fra både teater og fjernsyn. Hun har også jobbet mye med pedagogiske musikkopplegg for barne- og ungdomskor sammen med Anja Eline Skybakmoen. I 2004 koret hun og Ane Carmen Roggen på plata "Nomadesongar" med Lars Klevstrand. Água Boa (Minas Gerais). Água Boa er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Água Comprida. Água Comprida er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Águas Formosas. Águas Formosas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Águas Vermelhas. Águas Vermelhas er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Anine Kruse. Anine Susanne Kruse Skatrud (født 1. november 1977) er en norsk musiker og dirigent, og datter av Professor i musikk Gro Shetelig Kruse og komponisten Bjørn Kruse, søster til skuespiller og sanger Jannike Kruse, barnebarn av Oberst Erling Kruse, og gift med trombonist og orkesterleder Even Kruse Skatrud. Karriere. Kruse Skatrud er sammen med sin søster Benedikte Kruse, Anja Eline Skybakmoen, Ane Roggen og Ida Roggen sanggruppen Pitsj. I 2011 framførte de konserten Pitsj & Gumbo i Oslo konserthus, der "A capella møter en hot New Orleans-rett". Kruse Skatrud har høyere utdannelse som dirigent og sanger, og har tilbragt ti år ved Norges Musikkhøgskole. Hun dirigerer også koret Bærum Vokalensemble. Santa Rita do Sapucaí. Santa Rita do Sapucaí er en kommune i delstaten Minas Gerais i sørøstregionen av Brasil. Den danske tronstriden 1252–1253. Den danske tronstriden 1252–1253 var en dansk-tysk krig som brøt ut etter den danske kongen Abels død i juni 1252 som under normale omstendigheter skulle ha vært etterfulgt av sin eldre sønn prins Valdemar Abelsson som hadde sterkeste krav på den danske kronen. Men hans onkel hertug Christoffer av Lolland-Falster var raskt med å utrope seg som konge på alle landstingene. Dette var regelrett et kupp i strid med gjeldende regler for kongevalg der den som har størst krav på kongeverdighet i arverett som regel var valgt. Men Valdemar Abelsson hadde vært arrestert og holdt i fengsel av erkebiskopen av Köln. Selv etter kongevalget ønsket ikke Christoffer 1. å bidra til en løslatelse av prinsen, dette utløst en dansk-holstensk krig i september 1252. Enkedronning Mechtilde vil ikke uten videre finne seg i dette og fikk sine brødre greverne av Holsten til å angripe og herjet hertugdømmet Slesvig som en form for støtte til Abelssønnene som gjorde bruk av tidlige allianser fra den danske brødrestriden inkludert de brandenburgske fyrster som sendte ut et hærtog under ledelse av ridderen Henrik av Æmeltorp som hadde vært i tjeneste hos kong Abel. Henrik av Æmeltorp besatte de sørdanske øyene Møn og Falster som ble herjet og lagt under de tyske styrkene for vinteren til det neste året. Henrik av Æmeltorp fortsatte videre innover i Sjælland inn i året 1253 der han tok alle kongelige skatteinntekter samt inntekter fra avgifter som kongestyret hadde innført og førte disse over til øyene. Kong Christoffer 1. iverksatt et angrep mot byen Skælskør på sørvestlige Sjælland, men lidet et alvorlig nederlag der ridderen vant over de danske styrkene. Danskekongen flyktet til København, men der nektet erkebiskop Jakob Erlandsen å åpne portene. Christoffer 1. kom seg imidtertid i sikkerhet og fikk samlet en ny hær som på nytt gikk mot byen Skælskør, men ridderen Henrik av Æmeltorp hadde besluttet seg for å forlate denne byen tilbake til Møn og Falster. Utfallet av stridighetene mellom kongen og ridderen er ikke kjent, men Henrik av Æmeltorp hadde vendt hjemover med et rikt bytte. I 1253 måtte de holstenske greverne kjøper Valdemar Abelsson fri fra erkebispen av Köln med en enorm løsesum. Etter prinsen var løslatt, var det opprinnelig tenkt at han skulle være motkonge mot Christoffer 1., men under forhandlingene hadde begge parter klart å forlike seg med et kompromiss der Valdemar Abelsson overtok farens hertugdømmet Slesvig. 3T. 3T er en amerikansk musikkgruppe. Gruppen består av Tito Jackson og Delores «Dee-Dee» Jacksons tre sønner: Tariano Adaryll «Taj» Jr. (4. august 1973), Taryll Adren (8. august 1975) og Tito Joseph «T.J.» (16. juli 1978). De spiller R&B, og på singelen «Why» i 1996 fikk de med seg Michael Jackson. Melodi Grand Prix 1982. Melodi Grand Prix 1982 ble holdt hos NRK med Ivar Dyrhaug som programleder. NRK hadde i 1978 blitt kontaktet av René Herail som var behjelpelig til å lage en «euro-slager». Dette resulterte i «Adieu» som ble sunget av Jahn Teigen og hans daværende kjæreste Anita Skorgan. I forkant ble det holdt 5 kvalifiseringsrunder hvor FOT – foreningen ble inviterte til å komme med bidrag. Ellers var Inger Lise Rypdal, Alex, Trond Granlund, Dollie og Kari Bremnes med sammen med favoritten Marius Müller som ble slått ut i kvalifiseringen. Elleve distriktjuryer bestående av lisensbetalere stemte fram vinneren. Jahn Teigen og Anita Skorgan vant, og kom på 12.plass i Harrogate. Kådkarlenes opprør. Kådkarlenes opprør i 1256 var en av flere danske bondeopprør på 1250-tallet, men dette er noe spesielt ved at opprørerne var småkårsfolk som hovedsakelig var bevæpnet med "køller" da de inntok og ødela en kongelig borg. "Kådkarlene" eksisterte i den danske middelalderen som betegnelse på de fattige landbrukerne som enten var husmann eller leilending og som tilhørte den laveste stenden av bondefolket. De var også betegnet som "hyttebeboerne" ettersom de ikke hadde egne hus. De var hardeste rammet av ekstraavgifter og hardere beskatning i Christoffer 1.s regjeringstid som så en økonomisk krise som var forsøkt løst med større inntekter fra det danske folket. I årene mellom 1255 og 1258 hadde en rekke bondeopprør brutt ut på det danske landet, men disse var begrenset og mer tok preg av å være opptøyer anført av mindre grupper som tilhørte bestemte stender, oftest kådkarlene. Det meste oppsiktsvekkende av disse var i 1256 da en flokk kådkarler, som etter en samtidig berettelse «var galne med køller», klarte å ødelegge et antall borger og herregårder på Lolland. De hadde tatt seg over Maribo Sø på en bro til den kongelige borgen Revshaleborg som også ble inntatt. Deretter ødela de borgen sammen med omgivenhetene, blant annet et tettsted som er funnet i ettertiden. De adelige klarte med kongelige støtte å bremse opptøyene i årene etter, og brutal våpenmakt ble også brukt med stor tap av menneskeliv som ved Lejrebro i 1258. Bondeopprørene var ikke representative for bondebefolkningen, men et symptom på en generell misnøye med styret i de danske landsdelene. Melodi Grand Prix 1981. Melodi Grand Prix 1981 ble holdt på Marienlyst og ble ledet av fjorårets vinner Sverre Kjelsberg. Leder for orkesteret var igjen Egil Monn-Iversen. Sangene i finalen ble beskrevet som «godt over gjennomsnitt», og Monn-Iversen fikk viljen sin om en ekspertjury bestående av bla. Ellen Nikolaysen, Bjørn Kruse, Anita Skorgan og Sigurd Jansen som skulle finne vinneren. Artistnavn som Finn Kalvik, Alex, Dollie, Halvdan Sivertsen, Inger Lise Rypdal og Tramteateret fantes på deltakerlisten. Finn Kalvik vant, men i den internasjonale finalen i Irland kom han på sisteplass med 0-poeng. Rettferdighets- og utviklingspartiet. Rettferdighets- og utviklingspartiet (tyrkisk, "AK Parti" eller "AKP",) er det styrende tyrkiske politiske parti som beskriver seg selv som sentrum-høyre og konservativ. Melodi Grand Prix 1996. Norsk Melodi Grand Prix 1996 ble holdt på et studio på Marienlyst, ledet av Alf Tande-Petersen. 400 bidrag kom inn, og de 8 sangene ble plukket ut av en hemmelig jury. Forhåndsfavoritten Jahn Teigen var tilbake, sammen med Elisabeth Andreassen, Geir Rønning, Mia Gundersen og Rune Rudberg, som stilte som vokalist i Scandinavia. Elisabeth Andreassen vant med 88 poeng, og kom på 2. plass i Oslo Spektrum under den internasjonale finalen. John Stene. John Stene var Fellesforbundets første leder. Han ble valgt under stiftelsen av Fellesforbundet i 1988. Subdigitals. Subdigitals er et fiktivt band fra TV-serien Code Lyoko. I de første sesongene har de også vært kjent som Subsonics. De har også gitt ut et album som heter «Code Lyoko featuring Subdigital». I dette bandet spiller Nico (gitar), Chris (trommer) og Ben (bass). Chris er dessuten nevøen til Jim Morales, gymlæreren på Kadic. Subsonics-melodien. Meldodien som ofte går igjen i tidligere sesonger av Code Lyoko, er den eneste som man virkelig hører av Subdigitals. Faktisk er den melodien grunlaget til sangen Break Away. CD: Code Lyoko featuring Subdigitals. Dette var deres første album. Det ble produsert av Caroline Records og Moonscoop i 2007. Den inneholder 12 sanger og en video som bonusmateriale. Huish Park. Huish Park er hjemmebanen til den engelske fotballklubben Yeovil Town. Huish Park er benyttet fra 1990 og frem til i dag. Fram til 1990 benyttet de banen Huish Ground, som i dag er et supermarked for Tesco-kjeden. Den nye banen ligger litt utenfor sentrum av Yeovil. Huish Park har to sittetribuner, The Cowlin Stand og The AgustaWestland Community Stand. Den har også to ståtribuner, The Blackthorn Stand og Copse Road Terrace. Sistnevnte er den som er lengst borte fra banen. Tilskuerrekorden er fra 25. april 2008, da så 9527 personer kampen i League One mot Leeds United. Banen har vært brukt til landskamp en gang. Det var en U18-kamp mot Nederland hvor England vant 4-1. Soltempelets Orden. Soltempelets Orden (Også kjent som: "Ordre du Temple Solaire, OTS" og "The Order of the Solar Temple") var en hemmelig religiøs apokalyptisk sekt som ble grunnlagt av Joseph Di Mambro och Luc Jouret i Genève i Sveits i 1984. Gruppens lære sees på som en blanding av Protestantisk religion og New Age. Gruppen fikk mye medieomtale i 1994 etter at 88 av dens medlemmer begikk masseselvmord. 1986 flyttet Jouret og Di Mambro til Quebec i Canada og etablerte en filial av selskapet der. Gruppen trodde at jorden snart skulle gå under. Masseselvmord. I 1994 begikk 48 medlemmer av sekten kollektivt selvmord i Sveits. Ytterligere 38 personer av sekten begikk samme dåd i Canada. 5. oktober 1994 ble det funnet 23 omkomne mennesker i en utbrent låve i Cheiry i kantonen Freibourg i Sveits. Da brannfolkene tok seg inn i den forbrente bygningen brøt de opp en hemmelig dør i kjelleren. I enden av en gang lå et stort rom, og innenfor et kapell med alter, alterkalt og speil. I de to rommene lå de døde, de fleste med plastposer over hodet som var strammet til rundt halsen. Samme dag ble det lenger sør i kantonen Valais, funnet 25 omkomne i en utbrent tømmerhytte. Også her ble det funnet søppelsekker fylt med bensin. Blant de tilsammen 48 ofrene var det flere barn og tenåringer. Politiet fant raskt ut at minst 11 av de omkomne var Canadiske statsborgere, samt at bygningen tilhørte canadieren Luc Jouret, leder av sekten Soltempelets Orden. Jouret var blant de omkomne. Det var også en annen av sektens ledere, canadieren Joseph Di Mambro, og Robert Falardeau, som ledet sektens avdeling i Canada. Politiet i Canada begynte samtidig granskningen av en mystisk brann åtte mil nord for Montreal. På åstedet ble det funnet fem døde. Man ante etterhvert en sammenheng mellom alle brannene, ettersom det nedbrente huset i Canada tilhørte Mambro. Brannen her var påsatt ved hjelp av en sinnrik metode hvor hele fem ulike systemer med tidsur og gassbeholdere hadde antent huset. I alt ble 38 mennesker funnet døde i Canada. Bakgrunn. Luc Jouret, sektens grunnlegger, hadde vervet tilhengere i Canada og Sveits siden midten av 1980-tallet. Hans tema skal ha vært "Ildens regime", og han talte gjerne om ildens magi, om katastrofe og ødeleggelse. Han ble i 1993 etterlyst av politiet for ulovlig besittelse av våpen. Eksperter på nyreligiøse sekter mener at denne formen for kollektivt selvmord dreier seg om å effektuere en form for frelse. Slike grupper anser denne verden for ond, og den neste for god. Gjennom massesuggesjon og kolektiv hjernevasking, utført av ledere som ofte har psykopatiske trekk, ledes gruppen inn i en tilstand hvor det endelige mål er en reise inn i "paradiset" gjennom en felles aksjon. For å få til dette er det nødvendig å isolere gruppen og skjerme den for informasjon utenfra. Mange slike grupper er derfor geografisk isolert, med tilhold i områder hvor det ikke ferdes så mye folk, og hvor virksomheten kan foregå uten forstyrrelser. Den danske erkebispestriden. Den danske erkebispestriden, fra 1259 til 1263, var mellom den danske kongemakten og erkebiskop Jakob Erlandsen av Lund, som representerte den mer selvhevdende kirkemakten. Den ble den mest destruktive av de såkalte "erkebispestridighetene" som hjemsøkte Danmark i midten av 1200-tallet. Striden mellom erkebispen av Lund og kongen av Danmark hadde åpnet for nye tronstridigheter mellom "Abelslekten" og "Christofferslekten" som truet med å ødelegge det danske kongeriket, men den bemerkelsesverdige dronning Margrete Sprenghest ble redningen for hennes sønn Erik Klipping og Danmark med hennes snarrådighet og energiske innstilling sammen med en grusom hensynsløshet som fiendene fikk merket. Hun klarte tross flere vansker å stoppe stridighetene og å kaste erkebispens tilhengerne ut av landet. I 1262 til 1274 måtte erkebispen levde i landsflyktighet mens konflikten mellom kongemakten og kirkemakten pågikk, først etter et forlik var inngått døde han på veien til Lund i februar 1274. Forspillet. En splittelse mellom kongestyret og kirken hadde hendt under den danske brødrestriden etter kong Erik Plogpenning hadde beslaglagte deler av kirkegodset og dens verdier for å finansiere sin strid med hertug Abel. Under et kirkemøte i Odense vedtok bispene en konstitusjon som medført automatisk bannlysning av alle som krenket kirkens eiendomsrett i februar 1245 som en direkte advarsel til danskekongen. Kong Erik reagert med å anklage Roskildebispen Niels Stigsen som også var kongens kansler, for å ha handlet mot kongedømmets interesser. Etter kongen hadde angrepet og inntatt København var roskildebispen drevet på flukt, men den mektige Hvideslekten kom på opposisjonen mot kongen. I hans plass kom den utdannede og ærgjerrige geistlige Jakob Erlandsen fra Hvideslekten fram etter bispevalget i 1250 som på forhold var gitt gjennom pavestolens inngrep fra Roma. Erlandsen i personlighet var uvillige til å inngå kompromiss og svært maktbevisste hans posisjon som representant for pavestolen som han hadde vært intimt med fra sin tid som pavelig kapellan i 1247 til 1250 hos pave Innocent IV som gikk svært aggressivt ut for å styrke kirkemakten på bekostning av de sekulære makthaverne. Kirkeretten i Danmark var etter Erlandsens mening ikke god nok dersom denne tillatt utenforstående inngrep og større toleranse overfor rettspraksis som ikke tok hensyn til kirkelige særinteresser. Kirkeretten skulle styrkes og beskyttes mot utenforstående inngrep og i mindre grad ha hensyn overfor ikke-kirkelige anliggender. Erlandsen var av den mening om at kongen kan tilsidesettes om det vil være i kirkens interesser mot en «tyrann». I september 1252 samtidig som en tronstrid hadde brutt ut, ble biskop Jakob Erlandsen valgt til erkebiskop av Lund i strid med den nye kongen som hadde ikke sikret sin stilling godt nok for å hindre valget. Kort etterpå hadde Christoffer 1. realiserte at erkebispen ment at det åndelige har fortrinn i rett foran det verdslige og at kongen ved dette synspunktet er underlagt erkebiskopen som vil ha de kongelige rettighetene overført til seg selv, inkludert krav på kongelige inntekter. Men han hadde ikke vært i stand til å stoppe kroningen av Christoffer i Lund domkirke som ble kronet av biskop Eskil av Slesvig som den eldste av bispene som hadde retten. Erkebispestridlighetene. Den første erkebispestrid oppstått i 1253 etter Christoffer 1. var slått av Henrik av Æmeltorp i Skælskør, da hadde erkebispen lukket portene til byen København for kongen som måtte dro vekk i sikkerheten. I årene framover vokste fiendskapen mellom erkebispen og danskekongen som hver for seg rustet opp med bygging av nye befestninger og verving av soldater samt bygget forbund med mulige allierte. I forbindelse med dette brøt en ny krig ut mellom kong Christoffer 1. og hans nevø hertug Valdemar Abelsson av Slesvig i 1256 som eksplodert inn i en dansk-holstensk krig i 1257–1258. I 1257 døde Valdemar Abelsson, men enkedronning Mechtilde forlangte at hennes neste eldste sønn Erik skulle arve hertugdømmet, dette var avslått av danskekongen som ikke ønsket å la hertugdømmet være utenfor kongelige kontroll. På nytt startet enkedronningen en krig. Krigen sluttet med seier for Christoffer 1. som tok Slesvig og fordrevet holstenerne sørover. Den andre erkebispestrid stiget fram med den såkalte «"Vejle-konstitusjon"» som ble gjennomtvunget av erkebiskop Jakob Erlandsen på et kirkemøte i Vejle som med vilje var holdt samtidig som danskekongens danehoff i Nyborg februar til mars 1256. Alle bispene var samlet i kirkemøtet der Erlandsen presset gjennom en konstitusjon som innholdt en kraftig fordømmelse av kongens angivelige voldelige fremferd mot bisper. Dette skulle dessuten motarbeides med trussel om interdikt dersom geistlige fengsles eller var utsatt for mishandling. Innholdet av konstitusjonen var usedvanlig hardt selv i europeiske sammenheng der kong Christoffer beskreves som en «tyrann». Danskekongen besluttet seg for å tilspisse saken med å ta i bruk folkelige rett og på landstinget i Skåne i 1257 anmodet han alle som har anklager mot erkebispen om å trede frem. Dette fikk den ønskede virkningen for Erlandsen forsøkt å unnslå seg med henvisning om at bare paven kan dømme ham. Det var i klar strid med folkets kjennskap til kirkeretten og lovene omkring Kirken. Erkebispen gikk i en felle og led et nederlag for kong Christoffer 1 som opphevet alle privilegier erkebispen hadde hatt og isolerte ham med trusler om å gjøre alle herrefolk i hans tjeneste til skattepliktige bønder. Det virket. Og det i siste øyeblikk også fordi en mektig krigsflåte ledet av kong Håkon Håkonsson på 315 skip kom til Øresund i juni 1257, på forhold hadde erkebispen og den norske kongen kontakt med hverandre i felles sak mot Christoffer 1. Isolasjonen av erkebispen og folkelige støtte til danskekongen eventuelt avverget en eskalering av den danske-norske ufreden. I 1258 ønsket Christoffer 1. å sikre arveretten for sin sønn Erik ved å krone ham til medkonge som en bekreftelse på hans seier mot Abelssønnene som satte fram deres tronkrav, men på anmodningen fra kongen i Odense nektet erkebispen å stå for seremonien. Erlandsen deretter forbød alle bisper i landet om å krone den unge prinsen. Det ble for meget for danskekongen som med dette mente var et bevis på forræderi og konspirasjon med fiender av kongehuset. Virkeligheten var ikke langt fra kongens mistanker. Natten til 5. februar 1259 stormet en mecklenburgske adelige sammen med soldater og andre stormenn gården Gisleberg ved Teckomatorp nord for Lund der erkebispen ble arrestert og ført opp på en hest. Mecklenburgeren ydmyket erkebispen med å sette en narrelue forsynte med revehaler som symboliserte svikfullhet og listighet, på hans hode. Erkebispens bror Niels Erlandsen var med i arrestasjonen og den ydmykende turen til kongsgården Hagenskov på Fyn der erkebispen ble satt i fengsel. Krigen. Mesteparten av den danske Kirken hadde helt brutt med den intolerante erkebispen at Vejle-konstitusjonen ble ikke engangs tatt til etterretning av de andre biskopene med unntak av roskildebispe Peder Skjalmsen og tilhengerne av erkebispen i Lund som lyste interdikt over kongen og landet. Roskildebispen måtte kort etter flyktet etter kongelige tropper dukket opp for å åpne de skånske og sjællandske kirkene om nødvendig med vold. På Rügen tok roskildebispen kontakt med fyrst Jaromar av Rügen som i krigen 1257-58 støttet sin svigersønn Erik Abelsson mot Christoffer 1. om herredømmet over Slesvig. Der oppmuntret roskildebispen fyrsten til å angripe Sjælland under et korstog med et hellig mål om å befrie erkebiskopen «fra en tyrann». Med en stor flåte dro en hær fra Rügen over til Bornholm der de angrepet og inntok Lilleborg festning i Almindingen hvor garnisonen på 200 mann ble massakrert. Deretter hentet de soldater fra erkebispens festning Hammershus for overfarten til Sjælland. 17. april 1259 gikk fyrste Jaromars styrker i land på Sjælland. Roskildebispe Peder Skjalmsen beordret borgerne i København til å åpne portene, men det nektet byens borgerne som valget å slåss. Etter bare en dag brøt fyrstens styrker seg gjennom et bresje i bymuren og erobret byen som ble plyndret og herjet. Der muren var brutt, hadde man reist et tårn som fremdeles eksisterer i dag som ruin ved navn "Jarmers tårn". Med erobringen av København falt Sjælland under fyrste Jaromars kontroll. Hæren fortsatte sørover over Sjælland og nådde Næstved på det sørvestlige Sjælland. Underveis i marsjen kom en melding om at Christoffer 1. var falt om og døde i Ribe den 29. mai. Ifølge ryktene var kongen forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd klosteret som var sagt å ha vært erkebispens venn. Likevel samlet sjællanderne og enkedronning Margrete Sprenghest en stor hær ved Næstved som møtte fyrste Jaromars hær den 14. juni 1259. Roskildebispen hadde ønsket å vente til den neste dagen, som ville være årsdagen for Rügens og Estlands erobring for å understreke krigens karakter av "korstog". Men den danske hæren tok opp kampen med det samme de møtte invasjonshæren. Slaget ved Næstved ble en overveltende seier for roskildebispen og fyrst Jaromar som slaktet mellom 1 800 og 10 000 mann i et grufullt blodbad. Alle døde ble på biskopens ordre kastet ned i en massegrav uten kristen seremoni. I Jylland hadde de holstenske grevene gått til angrep og herjet rundt om uten motstand. Enkedronningen etter nederlaget ved Næstved måtte sluttet fred med fyrste Jaromar og roskildebispen som forlangte løslatelsen av erkebiskopen. Men midt i ulykkene foretok hun et trekk ved å utrope sin sønn Erik Klipping til konge i Viborg landstinget og der ble gutten på bare elleve år kronet av de jyske biskopene 25. desember 1259. Med kroneseremonien hadde enkedronningen sikret kongemakten for seg som formynder og for sin sønn. Erkebispen bannlyste alle bisper som hadde deltatt i seremonien med øyeblikkelig virkning. Erkebispen startet stridighetene, men i det neste året hadde fyrste Jaromar herjet i Skåne der han i en by ble utsatt for en meget hissig bondekvinne som kjørt en brødkniv i brystet på ham. Fyrstens død i 1260 var et hardt slag for opprørerne som hadde mistet deres viktigste allierte mens enkedronningen samlet kreftene for et motangrep på Jylland. Margrete Sprenghest gikk til offensiven i 1261 med en stor dansk hær som gjenerobret hertugdømmet Slesvig, men Erik Abelsson fikk forsterkninger av de holstenske grevene som grepet inn. Slaget på Lohede i juli 1261 sluttet med et bitter nederlag for den danske hæren der enkedronningen og hennes sønn ble tatt til fange av seierherrene. Fra sitt fengsel i Hamburg kontaktet enkedronningen sin tidlige allierte hertug Albrekt av Braunschweig. Hertug Albrekt gikk til angrep på Holsten som ble herjet uten at de holstenske grevene kunne ta opp kamp mot en slik overmakt. Hertug Erik Adelsson måtte startet forhandlingene med enkedronningen og hertug Albrekt, dette ble et nederlag for Abelssønnene fordi de var nødt til å gi opp håpet om tronen dersom freden i 1262 mente at den danske kongen vil ble overført til markgreven av Brandenburg som tok seg av den unge kongen fram til hans myndighetsalderen som vil medført løslatelse. Enkedronningen sammen med hertug Albrekt gikk ut av fengselet klar til å ta opp kamp med erkebiskopen og hans tilhengerne. Margrete Sprenghest etter hjemkomsten til Danmark utnevnte hertug Albrekt av Braunschweig til riksforstander. Hertugen begynte en utrenskning av fiendene i det danske kongeriket som ble fratatt deres gods og jaget bort med makt og trusler om dødsstraff som rammet noen få stormenn som riksembetsmannen Peder Finsen. Erkebiskopen og roskildebispen måtte flyktet ut av riket og i deres sted satt hertugen seg selv som styremann på Skåne. Men hertugen var ikke en barmhjertig hersker som snart ble forhattet av skåningene for hans hardhendte metoder og et hardstyre som knapt tok hensyn til skåningenes egne lover og interesser. Et bredt folkeopprør spredt seg gjennom landet Skåne til støtte for prestene som hadde vært utsatt for mishandling og overgrep uten at de hadde vært på erkebiskopens side. Hertug Albrekt måtte flyktet til Helsingborg som ble beleiret for flere måneder inn i det neste året. Bondehæren besettet Helsingborg etter de hadde brutt gjennom murene, men fant ikke hertugen som hadde i allerst siste øyeblikk tatt en robåt og kommet ut på sjøen. Enkedronningen som hadde settet pris på hertugen, rykter ville at de hadde et forhold, så seg nødt til å avskjedige ham som reaksjon på tapet av Skåne. Men skåningene var villige til å slutte seg tilbake under henne så snart den unge kongen vendt hjem i 1264. Etterspillet. I 1264 hadde erkebispestriden sluttet med seier for kongemakten som begynte en kampanje i Kirken for avskjedigelse av erkebiskopen som hadde vist seg altfor farlig og vanskelig å samarbeide med. Pavestolen var ikke nådige overfor Erlandsens handlingene og at han hadde gitt støtte til en krig mot en nyvalgte konge. Erlandsen måtte reiste til Roma der han oppdaget av pave Urban III som hadde sendte brev med trusselen om avskjedigelse nordover, var død. Den nye pave Clemens IV vist seg mer vennligere stemt overfor Erlandsen som forsøkte å bilegge striden med kongemakten. På egne vilkår. Dette kunne verken enkedronningen eller kong Erik Klipping aksepterte, full av mistro nektet de å møte erkebiskopen under henvisning til deres personlig sikkerhet. Den pavelige utsendingen kardinal Guido bannlyste danskekongen og settet landet under interdikt i 1266. Det ble starten på flere år med ordkrig mellom kongemakten som støttes av den danske kirken og kirken underlagt pavestolen. Erlandsen oftest satt seg mot avgjørelser på begge sider. Hertug Erik Abelsson som hadde kommet inn i en kortvarig konflikt med danskekongen, døde i 1272 og dersom hans barn var mindreårige overtok Erik Klipping hertugdømmet der han utnevnte seg selv til formynder. Et endelig forlik var inngått i 1273 mellom kongemakten i Danmark og Kirken om erkebiskopen og de andre bisper som kan reiste tilbake til kongeriket, da hadde Erlandsen sett seg nødt til å gi opp de fleste kravene mot garanti på å vende tilbake. Men den 18. februar 1274 døde erkebiskop Jakob Erlandsen på Rügen. Det gikk rykter om at han var blitt myrdet, men en undersøkelseskomite fant ikke bevis på dette. Moderne undersøkelser av erkebiskopens legeme vist at han hadde fått sitt hode gjennomboret av en pil fra en armbrøst. Erik Klipping muligens stod bak mordet, men dette er ikke sikkert. Spirit of 69. Spirit of '69 er en frase brukt av tradisjonelle skinheads for å minnes skinheadsubkulturens høydepunkt i 1969. Frasen er en feiring av det sene sekstitall da ska og reggaemusikk var på sitt mest populære innen skinheadskulturen og det var en vektlegging på mod-influert stil. Uttrykket er en påminnelse om skinheadkulturens jamaikanske og britiske arbeiderklasserøtter. Frasen ble først brukt av en gruppe skotske skinheads kalt Glasgow Spy Kids. Frasens bruk i tittelen på en historiebok om skinheads, ledet skinheads i hele verden til å bruke frasen. Boken ble publisert på tidlig nittitall og er skrevet av George Marshall, en skinhead fra Glasgow. I, dokumenterer Marshall utviklingen av skinheadkulturen og beskriver elementer som musikk, klær og politikk. I denne boken oppklarer han effektivt mange misforståelser om skinheads; særlig myten om at skinheads per se er rasister. Melodi Grand Prix 1979. Norsk Melodi Grand Prix 1979 ble holdt hos NRK på Marienlyst. En ny vri var at deltakerne sang uten noe spesielt kostyme, kulisser eller publikum. Forhåndsjuryen bestående av Kjell Karlsen, Fred Nøddelund og Øyvind Westby mottok 331 sanger. Tidligere vinnere som Anita Skorgan og forhåndsfavoritten Hanne Krogh var tilbake. Vinneren skulle bli plukket fram av en ekspert-jury bestående av: Sigurd Jansen, Jon-Anders Helseth, Trygve Thue, Liv Mylius, Eivin One Pedersen, Carsten Klouman, Arnstein Johansen, Sverre Arvid Bergh og Kirsti Sparboe. Anita kom på 11.plass i Jerusalem. Mikhail Nestrujev. Mikhail Valerjevitsj Nestrujev (russisk: Михаил Валерьевич Неструев) (født 28. oktober 1968 i Moskva) er en russisk pistolskytter. Han er en allsidig skytter som har hatt stor suksess i fire av de fem pistoløvelsene innen ISSF. Han har verdensrekorden i 25 m pistol med 594 poeng. Han deler også den europeiske rekorden i 25 m standardpistol med Ragnar Skanåker og Vladas Turla, og har skutt over 580 flere ganger. Nestrujev har også utmerket seg i de olympiske øvelsene. Under Sommer-OL 2004 tapte han en jevn finale mot Wang Yifu i 10 m luftpistol, men få dager senere tok han gull i øvelsen 50 m pistol. Han har også mange medaljer fra EM og VM i alle fire disipliner, og har vunnet fire ISSF verdenscupfinaler på rad i luftpistol (2002–2005). Han har oberstløytnants grad, og har gjennom flere år hatt suksess i internasjonale militære konkurranser. Joe Zawinul. Joe (Josef) Zawinul (født 7. juli 1932 i Wien, Østerrike, død 11. september 2007 i Wien) er en østerriksk pianist/keybordist. Zawinuls mor var sigøyner, og han emigrerte til USA sent på 50-tallet. Brian Eno, John McLaughlin og Warren Cuccurullo har skrevet tributelåter til Zawinul. I 1966 ble han vidt kjent med låten «Mercy, mercy, mercy» som han spilte inn sammen med Cannonball Adderley, der han spontant besluttet å spille e-piano istedet for akustisk piano. Han skapte dermed en sound som ble kopiert av tallrike pianister. For Miles Davis komponerte han «In a silent way» som ble innspilt på albumet med samme navn. Stykket regnes som banebrytende for utviklingen av stilen jazz fusion. Zawinul startet på 70-tallet jazz fusion-gruppen Weather Report sammen med Wayne Shorter. Etter Weather Report ledet han bandet Weather Update og senere sitt siste band Zawinul Syndicate. Zawinul bodde til slutt i Los Angeles men hdde sin egen jazzklubb i Wien, «Joe Zawinul's Birdland». Joe Zawinul var en av pionerene hva gjelder bruk av synth og elektronikk i jazz-sammenheng Zawinuls største kommersielle suksess er antakeligvis hans komposisjon «Birdland», en seks minutter lang instrumental på albumet Heavy Weather med Weather Report. Flere artister har gjort coverlåter av den, bl.a. The Manhattan Transfer og Maynard Ferguson. Pga. av at den ble spilt mye på radio fikk den også flere lyttere til å høre på jazz, som de aldri ville ha hørt på ellers. Den 11. september 2007 døde Joe Zawinul i Wilhelminenspital i Wien som følge av en kreftlidelse. Tanju Kirjakov. Tanju Khristov Kirjakov (bulgarsk:Таню Христов Киряков) (født 2. mars 1963 i Ruse) er en bulgarsk pistolskytter. Han var lenge den eneste skytteren som hadde vunnet olympisk gull både i 50 m pistol og 10 m luftpistol, hvor han forøvrig var den første olympiske mester. Jin Jong-oh fra Sør-Korea vant begge øvelsene under Sommer-OL 2012 i London. Kirjakov er gift med den tidligere olympiske friidrettsprinteren Nadezhda Georgieva som var med i Sommer-OL 1988 i Seoul. Westminster-statutten (1931). Westminster-statutten av 1931 er en lov («Act of Parliament») vedtatt av det britiske parlamentet (22 & 23 Geo. V c. 4, 11. desember 1931). Den innførte en status som gav likhet i lovgivningen mellom de selvstyrte dominionene i det britiske imperiet og Storbritannia, med noen få unntak. Statutten ble nasjonal lov i hver av de andre samveldelandene etter overføringen av de aktuelle rikenes grunnlov, i den grad den ikke ble erklært umoderne i prosessen. Statutten er av historisk betydning fordi den markerte den gjeldende lovgivende uavhengigheten til disse landene, enten umiddelbart eller ved ratifisering. Den resterende konstitusjonelle makten hos Westminster-parlamentet har nå, i stor grad, blitt erstattet av ny lovgivning. Den har likevel relevans i dag fordi den legger grunnlaget for fortsatt samarbeid mellom samveldelandene og kronen. Požarevac. Požarevac (serbisk: Пожаревац, tyrkisk: "Pasarofça", tysk: "Passarowitz", ungarsk: "Pozsarevác", uttal. "Pozjarevats") er en by i Serbia. Byen er administrasjonssenteret til Braničevo-distriktet i Serbia. Navnet på byen betyr «ildbyen» på serbisk. I 2006 hadde byen et folketall på ca 60 000. Mens kommunen Pozarevac har et folketall på ca 85 000 Tidligere president i Jugoslavia, Slobodan Milošević ble født og gravlagt i denne byen. Karianne Arntzen Band. Karianne Arntzen Band er et band startet av Karianne Arntzen i 2005 og består i dag av følgende musikere; Karianne Arntzen (låtskriver og vokalist), Vidar K. Schanche (gitar), John Lilja (kontrabass), Stene Osmundsen (trommer) og Gjermund Sivertsen (tangenter). Musikken deres blir kalt «visepopjazz», og i juni 2005 fikk bandet opptre på talentscenen på festivalen Norwegian Wood. Bandet har spilt en lang rekke konserter siden debuten og i desember 2006 fikk Karianne Arntzen fonogramstøtte fra "Fond for utøvende kunstnere". Hun har utgitt albumene "I går kveld" og "Sant", begge på Via Music. Aceiton Antonio De Haro. Aceiton Antonio De Haro (født 5. mars) er en spansk fotballspiller som spilte for Bryne FK. Han gikk til klubben 1. juli 2007 uten kompensasjon. Han ble oppdaget i La Manga før sesongen og ble tilbudt en ettårskontrakt med Bryne. Midtstopperen ble imidlertid aldri noen suksess hos de rødhvite. Han spilte seriestarten mot Løv-Ham, men var etter det lenge ute med en strekkskade. Liste over Irlands monarker. Irlands parlament gav i 1542 herren ("fyrsten") av Irland tittelen «Konge av Irland» (eng. "King of Ireland"). Kongeriket Irland inngikk i 1801 en union med Kongeriket Storbritannia og dannet Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Landet hadde da vært forent i en personalunion med England siden 1171, fra 1603 med Skottland og fra 1707 med Kongeriket Storbritannia. Irland ble administrativt delt i 1922, og den sørlige delen brøt ut av kongeriket og dannet en fristat i personalunion med Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Tittelen «konge» har har også blitt brukt som betegnelse på lederne av høvdingdømmene før 1071. __NOTOC__ Se også. Irland, monarker Chris Makin. Christopher Gregory Makin, (født 8. mai 1973 i Manchester, Stor-Manchester, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for en fransk og åtte engelske klubber. Han spiller nå for Southampton i Football League Championship. Praha-offensiven. Praha-offensiven (russisk:Пражская наступательная операция, Prazhskaya nastupatelnaya operacia) var det siste store slaget som ble utkjempet under andre verdenskrig i Europa. Kampen om Praha fant sted på Østfronten i dagene 6. mai til 11. mai, og er særlig bemerkelsesverdig fordi den siste delen foregikk etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble også utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha i dagene 5.–8. mai. Byen Praha ble endelig frigjort som en følge av denne offensiven. Bakgrunn. I dagene 30. april til 1. mai 1945 gjentok SS Obergruppenführer og politigeneral Karl Hermann Frank over radio kunngjøringen om at han ville drukne ethvert opprør i en «sjø av blod». Situasjonen i Praha var ustabil og usikker, samtidig som det var kjent at Den røde armé nærmet seg byen fra flere kanter. Videre var det kjent at befolkningen var klar til opprør mot okkupasjonsmakten. Kampene. De sovjetiske styrkene knuste med dette den siste gjenværende lommen med tyske styrker av betydning. Da de sovjetiske styrkene sto på utsiden av byen, startet det tsjekkiske opprøret og de tyske styrkene trakk seg unna. 9. mai rykket de sovjetiske styrkene inn i byen og kjempet mot de gjenværende tyske styrkene, som etter hvert var isolerte lommer. Vest for byen møtte de sovjetiske styrkene den amerikanske tredje armé, under ledelse av George Patton rundt byene České Budějovice og Písek, og slik ble de tyske styrkene endelig omringet. Følger. «Tsjekkernes Quisling», Emanuel Moravec begikk selvmord 5. mai. Moravec var kjent for sitt samarbeidet med de tyske okkupantene. 13. mai ble Emil Hácha arrestert i Praha, og overført til et militært hospital siden han hadde så dårlig helse. Han hadde vært ministerpresident i Riksprotektoratet Böhmen-Mähren Han døde i fengselet 26. juni under ukjente omstendigheter. I midten av mai ble den nasjonalsosialistiske borgermesteren i Praha, professor Josef Pfitzner offentlig hengt. Lederen for det nasjonalsosialistiske partiet i Sudetenland, Konrad Henlein, begikk selvmord på samme tid. 22. mai 1946 ble SS-Obergruppenführer Karl Hermann Frank hengt etter å ha blitt dømt for krigsforbrytelser. Wilhelm Frick, en ledende nasjonalsosialistisk tjenestemann ble tiltalt for krigsforbrytelser under Nürnbergprosessen og henrettet 16. oktober 1946. Frick hadde også vært riksprotektor for Böhmen-Mähren. SS-Oberstgruppenführer Kurt Daluege ble tatt til fange av amerikanske tropper og utlevert til Tsjekkoslovakia. Han ble her tiltalt for krigsforbrytelser og hengt 24. oktober 1946. Han hadde blant annet tjenestegjort ved Reichssicherheitshauptamt og vært guvernør for Böhmen-Mähren. Simen Bjørgen. Simen Bjørgen, (født 7. august 1970) er en norsk lokalpolitiker (Sp) i Lom som var stedets ordfører fra 2003 til 2011. Han ble første gang valgt til ordfører da Senterpartiet fikk 50,4% av stemmene ved kommunestyrevalget i Lom og rent flertall i kommunestyret. Han ble gjenvalgt i 2007 da Senterpartiet fikk 64,8 % av stemmene. Bjørgen ble kåret til årets ordfører på Senterpartiet sitt landsmøte i 2007. Bjørgen leder det nasjonale nettverket for Norges nasjonalparklandsbyer. Han er også leder i styringsgruppen som utvikler Klimapark 2469. Han har siden vært direktør i Norsk Kulturarv. Kénitra. Kénitra (arabisk:القنيطرة Al-Qonaitirah som betyr "den lille broen") er en by i Marokko. Den er hovedstaden i provinsen Kénitra i regionen Gharb-Chrarda-Béni Hssen. Byen hadde innbyggere i 2004. Byen ligger 40 km nordøst for Rabat. Kénitra produserer en del jordbruksprodukter. Byen har også en del tekstilindustri, kjemisk industri og fiskeindustri. Kènitra er en havneby og het Port-Lyautey til 1958. Der hvor det den moderne byen ligger i dag var det bare en kasbah før franskmennene i 1912 etablerte et fort og i 1913 en havn ved elva Sebou. Byen vokste opp rundt disse. Etter Operasjon Torch ble det etablert en amerikansk militærbase i Kénitra, det var amerikansk militært nærvær i byen fram til 1991. Norskregistrert Utenlandsk Foretak. Norskregistrert utenlandsk foretak (NUF) er en norsk filial av et utenlandskregistrert selskap. I denne sammenheng må det skilles mellom «utenlandsk selskap» i selskapsrettslig og skatterettslig forstand. NUF er norske avdelinger av utenlandske selskap i en selskapsrettslig forstand, og kan derfor godt være skattemessig tilhørende til Norge. Ordningen blir anvendt av flere større selskaper som driver på tvers av landegrensene. Innføringen av selskapsformen NUF i norsk selskapsrett var et resultat av EØS-avtalen, ettersom fri etableringsrett på tvers av landegrenser er et prinsipp i EU-retten. Om registreringsprosessen. Når et NUF registreres, gis avdelingen et norsk organisasjonsnummer på lik linje med et vanlig norsk selskap og det utstedes en pseudofirmaattest som viser navn på foretaket, styre, signaturrett og annen lignende, grunnleggende informasjon. Likevel blir ikke den norske avdelingen (NUF-et) et eget rettssubjekt. Det er fortsatt det utenlandske selskapet i juridisk forstand, som nå opererer i Norge under et eget organisasjonsnummer. NUF anvendes også som organisasjonsform av norske næringsdrivende for å unngå kravene om revisor (jfr. konkurranseulemper) og aksjekapital på minimum kroner som gjelder norske aksjeselskaper. Disse selskapene er opprettet utelukkende for å drive virksomhet i Norge, noe som også får konsekvenser for skatterettslig behandling. De omtales gjerne som "norske NUF" i motsetning til de "reelle NUF", som er utenlandske selskaper med filial i Norge, men med hovedkontorer og drift i annen stat. Et NUF kan ha et eget navn på den norske avdelingen som godt kan avvike fra det utenlandske. Hvis navnet avviker fra hovedselskapets navn, må avdelingens navn ikke være egnet til å villede eller skape forvekslingsfare. Av denne grunn vil Foretaksregisteret normalt avvise avvikende filialnavn dersom det inneholder en angivelse av selskapsform. For eksempel kan et selskap med navn "Roundtable Ltd" således kalle sin filial "Rundebord", men ikke "Rundebord Ltd" fordi dette kunne forveksles med andre utenlandske foretak. Heller ikke er det tilatt å kalle det "Rundebord AS", siden dette vil gi inntrykk av at det har en annen organisasjonsform enn det reelle. Enhver selskapsform fra ethvert av Norges anerkjente land kan registrere en filial i Norge. I praksis er det riktignok filialer av engelske limited-foretak som har dominert de siste årene. Også andre steder med gunstige selskapsregler er ettertraktet, men det pågår for tiden utredninger om hvorvidt norskkontrollerte selskap utenfor EØS ikke skal kunne etablere seg som NUF. Styreansvar i NUF. Normalt vil et NUF og det utenlandske hovedselskapet ha samme styre. Dersom enkeltpersoner sitter i styret kun i den norske avdelingen, er ansvaret de har for selskapets drift og forpliktelser (for eksempel forsinkelsesgebyr ved for sen innlevering av regnskap) ikke fullt ut avklart. Konkurs i NUF. Et NUF er ikke et selvstendig rettsubjekt og kan derfor ikke gå konkurs. Konkurs kan dog åpnes i hovedenheten i utlandet. Dersom hovedenheten i realiteten har sitt hovedsete i Norge, kan konkurs åpnes her. NUFs rettsevne ble endelig avklart med høyesterettsdom i 2008. Utviklingen av NUF. Antall NUF i Norge hadde en sterk vekst etter årtusenskiftet. I første kvartal 2010 ble det startet noe over 1 350 NUF. Dette var en økning på 33% i forhold til tilsvarende periode i 2009. Tallene fremkom av en gjennomgang Finansavisen gjorde av nye selskap registrert i Brønnøysundregistrene i denne perioden. Gjennomgangen viste også at NUF utgjorde 18% av alle nystartede selskap, tilsvarende nær hver femte nyetablering. Ved utgangen av 1. kvartal 2010 eksisterte det 30.000 NUF i Brønnøysundregistrene. Etter endringer i aksjeselskapslovgivningen i 2011 og 2012, viser tendensen at selskapsformen NUF er blitt mindre populær. Antallet nyregistreringer var i januar halvert i forhold til tilsvarende periode året før, og det ser ut som at nyetablerte virksomheter i større grad velger norsk aksjeselskap med minsteinnskudd som organisasjonsform. Lovendringene og de påfølgende endringene blant nyregistrerte virksomheter kan ses i sammenheng med Europadomsstolens uttalte målsetning om at statene skal konkurrere om å tilby gunstige vilkår i sine selskapslovgivninger (Inspire Art-dommen). Årsaken til eksplosjonen av NUF-registreringer ligger først og fremst i den såkalte etableringsfriheten innenfor EØS. I 1999 slo EU-domstolen fast i at enhver EØS-borger har rett til å etablere sitt eget selskap i det land innenfor EØS de måtte ønske, uavhengig av hvilket land selskapet skal drive virksomhet. Danmark, som hadde nektet slike registreringer der det ikke var noen virksomhet utenfor Danmark, tapte saken, og startskuddet gikk for en rivende utvikling innen europeisk selskapsrett der selskapsregistreringer over landegrensene innad i EØS har blitt mer og mer vanlig. Mange observatører mener at Europa i raske steg er på vei mot en situasjon tilsvarende den i USA, der det i praksis er vanlig å velge helt andre registreringsstater enn der man planlegger å drive sin virksomhet. Utviklingen ble i sin tid drevet frem av en liten håndfull aktører som satset stort på markedsføring av selskapsregistreringer over landegrensene innad i EØS. Norge har lenge vært blant de land som, sammen med Tyskland og Nederland, ligger lengst fremme i denne utviklingen. Blant årsakene til det særlig store omfanget utenlandskregistrerte foretak fikk i Norge, var trolig det at NUF slapp både aksjekapital og revisjonsplikt og dermed ble vesentlig rimeligere å starte og drive. Nyere endringer i aksjeloven m.fl. har søkt å eliminere disse spesielle fordelene. Som følge av en bekymring rundt utviklingen, ba regjeringen Skattedirektoratet og Finansdepartement utrede situasjonen. Departementet erkjente at Norge ikke kunne forby denne type registreringer, og høringsinstansene var derfor i utgangspunktet begrenset til å vurdere rammene for NUF i Norge. Høringsrunden ga overraskende få negative tilbakemeldinger på NUF, med unntak blant annet av revisorforeningens kommentarer. Som følge av dette, besluttet finansdepartementet at fritaket fra revisjonsplikten for små NUF skulle opprettholdes. Konkurranseulemper for norske AS. Etter at Norge reduserte minstekravet til aksjekapital til kr 30.000 og, som ett av de siste land i Europa, opphevet revisjonsplikten for små aksjeselskaper, er fortrinnene NUF har hatt fremfor norske aksjeselskaper blitt vesentlig redusert. Forslag om forbud mot NUF utenfor EU-området. For å legge til rette for bedre kontroll med virksomheter som drives gjennom norskregistrerte utenlandske foretak (NUF) foreslo skatteunndragelsesutvalget 24. februar 2009 at selskaper som er stiftet i et land utenfor EU-området, nektes registrering i Norge dersom de ikke driver reell virksomhet i stiftelseslandet og dersom selskapet har sitt reelle hovedsete i Norge. I praksis medfører dette at NUF som er norske avdelinger av utenlandske selskap i en selskapsrettslig forstand, ikke kan registreres med hovedselskap utenfor EU-området, dette vil blant annet utelukke Seychellene til dette formål. Dette vil ha små konsekvenser da tilnærmet alle hovedselskap per tiden blir registrert i Storbritannia. Virunga nasjonalpark. Virunga nasjonalpark ("Parc National des Virunga", tidligere Albert nasjonalpark) dekker området fra Virungafjellene til Rwenzorifjellene i de østlige delene av Den demokratiske republikken Kongo. Parken ble etablert i 1925, som Afrikas første nasjonalpark, og ble et verdensarvområde i 1979. Parken dekker 7 800 km² og grenser til Parc national des Volcans i Rwanda og Ruwenzori Mountains nasjonalpark i Uganda. Parken ligger på vestbredden av Lake Edward, som er kjent for flodhester. Andre landskapstyper i parken er myr, grassletter, lavasletter rundt vulkanene Nyiragongo og Nyamuragira, og snødekte fjell. David Ingraham. David Ingraham er en trommeslager innen musikksjangeren heavy metal. Han er mest kjent for å ha spilt på noen av Bruce Dickinsons album fra hans solokarriere. Han har også vært med i bandet Tribe. Villa Trissino Trettenero. Villa Trissino (nå Villa Trissino Trettenero) i Cricoli i Vicenza er en italiensk villa. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Selv om villaen regnes med blant Andrea Palladios villaer er det usikkert om han har designet den. Greven Gian Giorgio Trissino arvet villaen etter sin far og på midten av 1530-tallet ombygget han den. Det er meget sannsynlig at han tegnet ombygningen selv ettersom han kjente godt til arkitektur. Det eksisterer tegninger han har laget til sitt eget palass i byen og dessuten utkast til en lærebok i arkitektur. Tradisjonen tilsier at det var her den unge stenarbeideren Andrea di Pietro della Gondola, senere Andrea Palladio, ble oppdaget av Trissino. I fasaden lager Trissino en toetasjes loggia mellom tårnene. Dette er inspirert av Rafaels fasade til Villa Madama i Roma. I det indre lager han en romfordeling hvor rommene står i forhold til hverandre med proporsjoner 1:1, 2:3 og 1:2. Dette ble senere et viktig element i Palladios arkitektur. Henry Notaker. Henry Torbjørn Notaker (født den 15. juli 1941 i Halden) er en mangeårig kringkastingsmann og forfatter. I NRK har han gjennom mange år arbeidet med samfunns-, utenriks- og kulturspørsmål. Fra 1976 til 1979 var han korrespondent for NRK i Paris. Tidlig på 1980-tallet var han med på å lede skolefjernsynsprogrammer i spansk språk. I senere år er han særlig kjent for kulturprogrammer på fjernsyn; her kan nevnes seriene "Kulinariske henrykkelser", "Historiske henrykkelser", "Gastronomi" og "Miks". Forfatterskapet omfatter lærebøker i samfunnsfag, historie og religion, kulturhistoriske bøker om blant annet mathistorie og sakprosa om politiske forhold utenlands. Han har og vært gjesteforeleser i mathistorie ved flere europeiske universiteter, og har fra 1968 hovedfag i Nordisk litteratur fra Universitetet i Oslo. Gjennom sitt journalistiske virke har Notaker hatt samtaler med størrelser som blant andre Vigdis Finnbogadottir, ayatollah Khomeiny, Meryl Streep og Kari Bremnes. Under Vinter-OL på Lillehammer i 1994 var Notaker medansvarlig for NRKs dekning av de kulturelle arrangementene i forbindelse med lekene. Sammen med Kjell Kristian Rike og Jon Herwig Carlsen kommenterte han lekenes åpnings- og avslutningsseremonier. Notaker kan og regnes blant våre store Ibsen-kjennere. Edward the Great. "Edward the Great" er Iron Maidens tredje samlealbum og ble utgitt i 2002. En oppdatert versjon av albumet ble utgitt i 2005, med en noe annerledes sporliste og et annet konsertopptak av sangen «Fear of the Dark». 2005-utgivelsen erstatter utgivelsen fra 2002, som nå ikke lenger er tilgjengelig. Ambulansesaken (2007). Ambulansesaken (også omtalt som ambulanse-skandalen og Ali Farah-saken) var en hendelse i Oslo sommeren 2007 der "Ali Haji Mohamed Farah" (født 8. juni 1970 i Somalia) ble slått ned og alvorlig skadet av en 23 år gammel mann fra Ghana. Mannen hevdet å ha slått Ali Farah i selvforsvar, men ble senere dømt til 17 måneders fengsel i Oslo tingrett. Saken vakte stor medieoppmerksomhet i 2007 og 2008 etter at ambulansesjåførene forlot den skadede Farah. Det oppstod også spekulasjoner om at det var rasisme som lå til grunn for deres oppførsel. Ambulansefolkene fikk i april 2008 advarsel fra Statens helsetilsyn for uforsvarlig virksomhet og ikke å ha gitt omsorgsfull hjelp. Begge ambulansesjåførene ble av Spesialenheten for politisaker ilagt forelegg, men Erik Schjenken ble frifunnet i Tingretten og Riksadvokaten frafalt boten Espen Smith ble ilagt. Erik Schjenken ble frifunnet av Statens Helsepersonellnemnd i februar 2009 og i desember 2008 av Oslo tingrett for anklagene om rasisme. I mai 2011 ble Dagbladet dømt i Oslo Tingrett til å betale Erik Schjenken én million kroner i oppreisning for injurier, i hovedsak ytringer i leder- og kommentarartikler ifølge en leder i Aftenposten. Dagbladet anket saken. Forløp. Den 6. august 2007 ved 17-tiden ble Ali Farah slått ned og alvorlig skadet i Sofienbergparken i Oslo av en tidligere voldsdømt 23 år gammel mann fra Ghana. Han hevdet å ha slått Ali Farah i selvforsvar og ble senere dømt til 17 måneders fengsel i Oslo tingrett. Ambulansen som kom til stedet forlot parken uten å ta med den blødende Farah, som da fortsatt stod oppreist og virket å være ved bevissthet. Ambulansesjåførene tolket Farah som et ordensproblem etter at han hadde urinert på en av dem og på ambulansen. I ettertid er det blitt kjent at Ali Farah hadde THC i blodet dagen hendelsen i Sofienbergparken inntraff. Ali Farah forklarte i Tingretten at han hadde røykt cannabis lørdagen før. Mediene er senere blitt kritisert for ikke å ha problematisert Farahs hasjbruk i forbindelse med ambulansesjåførenes forklaring. I saken mot 23-åringen som slo ned Farah slo retten fast at hasjbruken ikke kan sies å ha påvirket oppførselen til Farah. Oslo Tingrett mente derfor at det ikke var grunn til å vektlegge dette i dommen mot 23-åringen som begikk voldshandlingen. Ifølge ambulansesjåførene ble det gjennomført "Pre Hospital Trauma Life Support"- og "Glasgow Coma Scale"-vurdering av pasienten, før de overlot til politiet å følge ham til legevakten. Det var to polititjenestemenn på stedet, som ble igjen etter at ambulansen hadde forlatt parken. Det ble bestilt polititransport for Farah, men før politbilen kom frem var han blitt kjørt til legevakten av en drosje. Polititjenestemennene fulgte etter drosjen til legevakten for å snakke med fornærmede og pårørende. Ved ankomst til legevakten ble Farah gitt såkalt "prioritet 2", noe som medfører at pasienten skal få legebehandling i løpet av 20 minutter. Ca. 34 minutter senere ble Farah undersøkt av lege, som besluttet at pasienten trengte øyeblikkelig hjelp og transport med ambulanse. Litt over en time etter at Farah ankom legevakten ble det ringt etter ambulanse for å transportere ham til Ullevål sykehus. AMK var i utgangspunktet skeptiske til å kjøre Farah til Ullevål uten politibeskyttelse da de ikke kunne «gå på akkord med sikkerheten til personalet», men etter at legevakten hadde presisert at det hastet med å få pasienten til CT ble han hentet i ambulanse, 24 minutter etter at legevakten først hadde ringt AMK. Farahs samboer, artisten Kohinoor Nordberg, anmeldte i ettertid både ambulansepersonellet og polititjenestemennene for tjenesteforsømmelse, og ambulansesjåførene ble tatt ut av tjeneste dagen etter. Stemningen i dagene etter hendelsen i Sofienbergparken var opphisset og ambulansesjåførene ble truet og sjikanert i sine egne hjem. Skadene. Farah ble senere fraktet til Ullevål universitetssykehus og operert for blødning på hjernen etter å ha slått hodet i asfalten. Han ble lagt i kunstig koma i flere dager og fikk da hjernehinnebetennelse. Senere fikk han behandling ved Sunnaas sykehus på Nesodden utenfor Oslo før han ble utskrevet. Ifølge legene kommer Farah trolig til å slippe fra den livstruende skaden uten varige men. Anklager om rasisme. Fra første stund ble det fremsatt påstander om at det lå rasistiske motiver bak ambulansesjåførenes avgjørelse om å ikke ta med Ali Farah i ambulansen. I en video fra Sofienbergparken kan man høre personer si «vi kan anklage de der for rasisme», og i politirapporten går det frem at Kohinoor Nordberg anklaget politiet for rasistisk opptreden da de tok kontakt ved legevakten, og fremhevet at hun kjente flere journalister. Flere fremtredende myndighetspersoner, blant annet daværende finansminister Kristin Halvorsen (SV), daværende likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap), forfatter og tidligere justisminister Anne Holt (Ap) og likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås brukte saken for å markere rasismeproblematikken. Koblingen opp mot rasisme ble også forsterket da det i slutten av august 2007 ble kjent at en av sjåførene hadde hatt tilknytning til den nynazistiske organisasjonen BootBoys i tenårene. I et intervju Drammens Tidende forklarer vedkommende at «jeg festet med de gutta da jeg var 17 år. Det var det.» og han skal ha fått hjelp til å komme ut av miljøet. Ambulansesjåførene har hele tiden benektet at det lå rasistiske motiver bak hendelsen og en av dem har fra første stund beklaget situasjonen. Det vakte likevel oppsikt da en av sjåførene etter noen dager uttalte at han ikke under noen omstendighet ville beklage sin beslutning. Vitne og sykepleier Ragnhild Storstein Spilker skrev en artikkel i Dagbladet den 8. oktober 2008 om sakens utvikling. Der skriver hun at hun ikke var i tvil om at ambulansepersonellet var fulle av fordomsfulle holdninger den dagen. I samme artikkel hevder hun ambulansesjåfør Erik Schjenken fremstilling av saken er feil da han noen dager tidligere i "A-magasinet" påsto at de ikke så tegn til alvorlige hodeskader da de var på stedet. Spilkers utspill i Dagbladet er blitt kritisert. Ullevål universitetssykehus ved direktør Tove Strand hevdet tidlig at alle rutiner var fulgt i saken og avviste påstandene om rasisme. Etter to dager gikk sykehuset ut og beklaget at det hadde konkludert for tidlig og for bastant. Helse- og sosialombud i Oslo kommune, Petter Holm, gikk også ut og hevdet at saken ikke var enestående. «Det er helt åpenbart at de [Ullevål universitetssykehus] må se på både rutinene sine og hvordan de praktiserer disse rutinene», sa Holm til "Dagbladet". Ullevål universitetssykehus og det danske konsulentselskapet "Muusmann Research & Consulting" presenterte den 28. september 2007 en rapport om forholdene ved sykehuset i lys av Ali-saken, som konkluderte med at Ali-saken var et unntak. Sykehusdirektør Tove Strand sa ved fremleggelse av rapporten at de skal gjøre det som står i deres makt for å sikre at slike uakseptable handlinger ikke skjer og at pasienter skal møtes med respekt og omsorg. Dette sto i strid med hennes uttalelser de to første dagene etter episoden, da hun sa at alle retningslinjer var fulgt. I februar 2009 konkluderte Likestillings- og diskrimineringsnemnda med at ambulansesjåførene ikke opptrådte rasistisk. Dette er en omgjørelse av et tidlige vedtak av Likestillings- og diskrimineringsombudet. Helsetilsynet i Oslo og Akershus. Helsetilsynet i Oslo og Akershus kom i sin rapport 29. august 2007 med kritikk av både ambulansepersonellet og Ullevål universitetssykehus i saken. I rapporten ber tilsynet Statens helsetilsyn vurdere om det skal begjæres påtale mot de to ambulansearbeiderne. Den 15. september 2007 hevder fylkeslege Petter Schou at en AMK-ansatt, som er blitt gransket i forbindelse med transport av pasienten fra legevakten til Ullevål universitetssykehus, ikke brøt loven. I rapporten fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus står det at en av ambulansepersonellet undersøkte pupiller, sår og tenner. Han forklarer at han satt Ali opp og holdt ham i armen for å geleide ham til ambulansen. Men Helsetilsynet i Oslo og Akershus har ikke funnet et eneste vitne som kan bekrefte at ambulansepersonellet har vært i fysisk kontakt med pasienten. I rapporten heter det: «Det påpekes at de ikke har sett ambulansepersonellet fysisk ta på pasienten overhodet, og at de ikke har vært nærmere pasienten enn 1 meter». Helsetilsynet i Oslo og Akershus konkluderte med at Ali Farah ikke fikk forsvarlig behandling i Sofienbergparken. Statens helsetilsyn. I april 2008 konkluderte Statens helsetilsyn med at «… de to ambulansearbeidernes handlinger var uforsvarlige og ikke i tråd med kravet om omsorgsfull hjelp, og dermed er lovbrudd». Statens helsetilsyn ga en formell advarsel etter helsepersonelloven til de to ambulansearbeiderne, men konkluderer også med at det ikke er grunnlag for å tro at de opptrådte rasistisk, eller at deres handlinger var rasistisk motivert. Den 18. juni 2008 klaget den ene ambulansesjåføren på Statens helsetilsyns vedtak. Klagen ble behandlet av Statens helsepersonellnemnd i februar 2009, som opprettholdt advarselen fra Statens helsetilsyn. Samtidig konkluderte Statens helsepersonellnemnd at ambulansesjåførene ikke handlet rasistisk da de unnlot å ta med seg den hardt skadede Ali Farah. Spesialenheten for politisaker. Spesialenheten for politisaker ila 2. mai 2008 ambulansearbeiderne bøter på 6000 kr hver for overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 3 («under Udførelse af offentlig Tjeneste gjør sig skyldig i utilbørlig Optræden mod nogen»). Det ble ikke gitt reaksjon etter helsepersonelloven. Spesialenheten mener at de to ambulansearbeiderne handlet arrogant, avvisende og krenkende mot Farah, men ikke med et rasistisk motiv. Den ene ambulansesjåføren nektet å vedta boten. Saken ble behandlet i Oslo tingrett. Den 4. desember 2008 ble ambulansesjåføren frifunnet i tingretten for utilbørlig opptreden mot Ali Farah. Ali Farah ved advokat Abid Q. Raja anmeldte også de to involverte polititjenestemennene for sin oppførsel. De ble fullt ut frifunnet av Spesialenheten for politisaker, som henla saken som «intet straffbart forhold» etter å ha konkludert med at polititjenestemenne ikke hadde forsømt sin hjelpeplikt, og at det ikke finnes noe grunnlag for å hevde de handlet rasistisk. Likestillings- og diskrimineringsombudet og -nemnda. Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås ba 31. august 2007 om en redegjørelse for påstander om etnisk diskriminering. Den 27. mars 2008 slo Likestillings- og diskrimineringsombudet fast at Farah ble diskriminert på grunn av etnisitet eller hudfarge av ambulansesjåførene. «- Etter en grundig vurdering har vi kommet til at de to ambulansesjåførene var forutinntatt, både i forhold til Ali Farahs etniske bakgrunn og i forholdet til stedet der han ble slått ned», uttalte fungerende likestillings- og diskrimineringsombud Ingeborg Grimstad til NTB. Ombudet påpekte at ambulansepersonellet handlet i strid med diskrimineringslovens paragraf 4. Ombudets vedtak ble klaget inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda, som er klageorgan. Den 27. februar 2009 konkluderte nemnda med at ambulansesjåførenes oppførsel ganske visst hadde vært uprofesjonell, men at det ikke var grunn til å tro at dette skyldtes nettopp Ali Farahs etnisitet eller hudfarge; altså hadde de ikke "diskriminert" den skadede. Nemnda kritiserte også ombudets behandlig av saken. Oslo Tingrett. Schjenken nektet å vedta forelegget på 6000 kroner og saken kom opp for Oslo Tingrett og dom falt 4. desember 2008. Rettens flertall, fagdommer og en meddommer, mente Schjenken burde frifinnes, mens et mindretall mente han burde dømmes. Retten tok utgangspunkt i at Ali Farah var ruset og at han hadde urinert på Erik Schjenken og ambulansen. De mente det lå utenfor deres område å avgjøre om Schjenkens handlinger var motivert av rasisme og om ambulansepersonalet hadde forlatt Ali Farah i hjelpeløs tilstand. Det som gjenstod var om Schjenkens språkbruk var utilbørlig og om ambulansepersonalet hadde opptrådt utilbørlig. De fremholdt at ambulansepersonell burde behandle alle som er skadet med respekt, uansett om vedkommende er ruset eller ikke. De mente også at ambulansepersonalet i større grad burde formidlet til publikum hva som var situasjonen. Riksadvokaten. Den 28. april 2009 overprøvde Riksadvokaten Spesialenheten for politisaker og frafalt boten som Espen Smith vedtok. Smith krevde unnskyldning fra dem som stemplet han som rasist, men finansminister Kristin Halvorsen nektet ifølge P4. Erstatningssøksmål mot Dagbladet. Med bistand fra advokat Carl Bore, har Erik Schjenken i senere tid gått til erstatningssøksmål mot Dagbladet, samt vurdert å ta skritt mot VG og TV 2 for det han mener var urettmessig og ærekrenkende uthengning av ham som rasist i mediene. 31. mai 2011 ble Dagbladet dømt i Oslo Tingrett til å betale Erik Schjenken én million kroner i oppreisning. Dagbladet ble også dømt til å dekke Schjenkens advokatutgifter med 1 044 578. Avisen ble dømt for injurier; å ikke ha dekning for sine sterkt kritiske ytringer mot ambulansepersonellet, og i en kronikk i Aftenposten utdypet Erik Schjenkens advokat Carl Bore dette med å hevde «Dagbladet er dømt for å ha jukset med fakta. Pasienten lå ikke nede og var ikke bevisstløs. Han tisset ikke i buksen. Og han ble undersøkt.» Dagbladet har varslet at avisen vil anke saken. Ifølge en leder i Aftenposten 1. juni 2011 ble avisen i hovedsak felt for ytringer i leder- og kommentarartikler i perioden da Fylkeslegen i Oslo, Likestillings- og diskrimineringsombudet og deres egen arbeidsgiver kom med kritikk. Erstatningen burde ha vært på 10 millioner, ifølge Øystein Stray Spetalen, for å straffe «ondsinnet journalistikk», ennå styggere fordi avisen antok at Schjenken ikke hadde ressurser til å følge opp påstandene. Debatten i ettertid. I ettertid er mediene blitt kritisert for ensidig fremstilling av saken. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk presseforbund mener at mediene burde ha gjort mer for å få frem flere sider av saken, og at saken «utviklet seg til å bli et symbol på rasistiske holdninger, en byrde det ikke var naturlig for ambulansesjåførene å måtte bære». Ifølge Aftenpostens debattredakør Knut Olav Åmås fikk saken ca. 6000 oppslag i norske medier i 2007 og den ble helt fra starten av en rasismedebatt med massiv forhåndsdømming av ambulansesjåførene. Debatten om ambulansesjåførenes skyld ble igjen aktualisert da det ble kjent at det fantes et bilde av den skadde stående ved ambulansen før ambulansen kjører fra stedet. Dette bildet er tatt av Øyvind Låte. Bildet som er brukt i flest oppslag er et annet hvor skadde ligger på bakken, blødende og desorientert. Dette er tatt av Caroline Drefvelin og bildet ble senere kåret til årets bilde. Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund har uttalt at «det er kritikkverdig hvis mediene har hatt tilgang på bildet uten å bruke det». I dagene etter de nye avsløringene sto flere personer frem for å gi sin støtte til den ene ambulansesjåføren. Den 9. oktober 2008 skrev Ali Farah en tresiders kronikk i Ny Tid der han gikk til sterke verbalangrep på ambulansesjåføren. Ambulansesjåførens advokat, Bjørn Rudjord, mente at kronikken var ærekrenkende. Samme dag kom det også et tilsvar fra ambulansesjåføren i Klassekampen. Ordkrigen ble følgt opp med et åpent brev til TV 2 av Ali Farah og Kohinoor Nordberg der de forsøkte å ta et oppgjør med ambulansesjåførens utspill i mediene. Utblåsingene fra Ali Farah medførte flere reaksjoner i ettertid. Blant annet sa sosialantropolog Inger Lise Lien til Klassekampen at Ny Tid burde ha beskyttet Farah mot seg selv. Nestlederen i SOS Rasisme Ola Melbye Pettersen, reagerte i mars 2009 på medienes behandling av saken. Melbye Pettersen hevdet at de to ambulansesjåførene «utførte en rasistisk handling» på grunn av «forutinntatte holdninger om ’somaliere og narkotika’». Pressen og samfunnstoppenes taushet førte ifølge Melbye Pettersen til at «debatten om rasisme i offentlige etater [skyves] under teppet». Melbye Pettersen ble møtt av kritikk blant annet fra NA24-kommentator Are Slettan i hans blogg. Slettan mener at flere toppolitikere og pressen forhåndsdømte ambulansesjåførene, og at Melbye Pettersen tydeligvis mener at denne forhåndsdømmingen burde ha fortsatt på tross av at Likestillings- og diskrimineringsnemnda har slått fast at Farah ikke ble utsatt for diskriminering på grunn av hudfarge eller etnisitet etter diskrimineringsloven. 10. mars 2009 fikk Erik Schjenken 100 000 kroner fra Medieofferfondet for urettmessig behandling i mediene i 2008. Den 8. mai 2009 fikk Aftenposten-journalistene Kjetil S. Østli og Astrid Hexeberg Schibsted Journalism Award for saken om hvordan ambulansesjåfør Erik Schjenken ifølge Aftenposten feilaktig ble stemplet som rasist. Chelsea girl. Chelsea girl (også kjent som chelsea, skinhead girl, skingirl, skinbird eller Renee) er et slanguttrykk for en pike/kvinne som er en del av skinheadmiljøet. Uttrykket refererer til hårstilen som innebærer at toppen og issen barberes mens pannehåret, nakken og tinningene får vokse og gres frem. Stilen kalles av og til "feather cut" i Storbritannia. Selv om navnet Chelsea er mer vanlig i USA enn i Storbritannia, kan navnet ha oppstått ut fra den tro at stilen først var vanlig i Kings Road i Chelsea i London. Fra 1960-tallet til midten av 1980-tallet var Kings Road et samlingssted for ungdom fra subkulturer som mod, skinhead og punk. Kvinner som tilhørte suedehead-kulturen ble kalt "sorts". Frisyren i populærkultur. Flere av skinheadjentene i filmen This is England har en frisyre som kan defineres som Chelsea girl. Slaget på Lohede. Slaget på Lohede den 28. juli 1261 under den danske erkebispestriden mellom den danske hæren og den slesvigsk-holstenske hæren ved Danevirke. Enkedronning Margrete Sprenghest med sin sønn Erik Klipping som bare var tretten år gammelt beskuet slaget på trygg avstand, men de observert at deres utvalgte feltherrer som tok seg av den militære ledelsen, gjorde ikke en overbevisende presentasjon. Snart viste det at de var forrådet av stormennene som deserterte til hertug Erik Abelsson. Flere danske stormennene hadde konkluderte med at de ikke ønsket et sterkt kongestyre. Mor og sønn ble tatt til fange under forsøk på flukt nordover av holstenerne som førte dem vekk til fangenskap på Nordborg slott. Men Margrete i egenskap som kvinne og mor av kongen fikk større handlingsfrihet, klart å ta kontakt med hertug Albrekt I av Braunsweig som kom til hennes redning. Han tvunget hertug Erik Abelsson og de holstenske greverne til å løslate henne etter ni måneders fengsel. Hun under forhandlingene var ikke mindre dyktig på å finne løsninger og klart å overføre kongen vekk fra sine fiender til markgreven av Brandenburg som gissel for flere år fram til 1264. Med ordets makt hadde enkedronningen snudde en katastrofe til en triumf, med hertugens hjelp og de danske stormennenes innblanding i opposisjon mot hertug Erik var situasjonen reddet. Stormennene trodde de vil få et svakt kongestyre og var manipulert av enkedronningen til hennes fordel, hun fikk disse til å foretrekke en kvinne som regent fremfor en mann som vil styrket styret. Erik Abelsson mistet sin gyldne sjanse for å ta kongemakten i Danmark. Krig og fred. a>s makt i Europamaleri av Adolph Northen "Krig og fred" (russisk: Война и мир) er en historisk roman av Leo Tolstoj, utgitt i 1869. Den blir vanligvis betraktet som det ene av Tolstojs to mesterverker (Anna Karenina er det andre). Handlingen utspiller fra 1805 til 1820 i russisk adelsmiljø under Napoleonskrigene og skildrer fem russiske adelsfamilier samt et stort antall bipersoner. Boken skildrer Napoleonstidens innflytelse på russisk overklasse og hvordan russerne mobiliserer til forsvar under Napoleons felttog i Russland 1812. Deler av romanen er skrevet på fransk, ettersom dette var overklassens dagligspråk i Russland før revolusjonen. Romanen handler og om Napoleons krigføring i Russland, og er et verk med en enorm bredde. Tolstojs historiefilosofiske betraktninger er en viktig del av romanen, men Krig og fred gir også en suveren fremstilling av livet i Russland på denne tiden, i alle lag av samfunnet, fra de store historiske hendelsene til dagligdagse små episoder. Denne helheten krever et stort persongalleri og mange detaljerte tablåer. Og det beundringsverdige er ikke antallet, men den sikkerhet Tolstoj viser i person- og miljøtegningene. Oversettelser. I 1885 ble den franske utgaven fra 1879 oversatt til dansk av Edvard Brandes. I 1895-1896 kom den ut i ny utgave oversatt direkte fra russisk av W. Gerstenberg. I 1930-31 ble den oversatt til norsk av Erik Krag, og denne oversettelsen kom i en rekke utgaver. Geir Kjetsaa nyoversatte i en utgave utgitt fra 2001 til 2004 Det er også spilt inn en lydbokutgave lest av Magnus Grønneberg og en komplett 28-timers lydbokutgave lest av Anders Ribu. I 1977 ble Krig og fred satt opp som teaterstykke på Rogaland teater. Filmatiseringer. Boka er filmatisert flere ganger. En sovjetisk versjon fra 1968 regnes av mange filmkritikere som den beste, mens (den i vestlige land) mest kjente versjonen er en Hollywoodversjon fra 1956. BBC laget i 1972 en tyveepisoders dramaserie med Antony Hopkins i hovedrollen som Pierre. Epiglottitt. Epiglottitt (epiglotitt) eller supraglottisk laryngitt, er en betennelse i strupelokket (epiglottis). Infeksjonen gir hevelse i strupelokket og området rundt, og på grunn av dette kan epiglottitt raskt bli en medisinsk nødsituasjon, og man må oppsøke lege straks ved mistanke om dette. __TOC__ Årsak/sykdomsutvikling (Etiologi/Patogenese). Epiglottitt ses primært hos små barn i forlengelsen av en virusinfeksjon. Tilstanden er hovedsakelig forårsaket av gram-negative stavbakterier (Hemophilus influenzae). Hos voksne kan også andre bakterier gi epiglottitt, f.eks. streptokokker, pneumokokker og stafylokokker. Den bakterielle infeksjonen medfører ødem evt. komplisert med pusshule (abscess) i epiglottis. Hemophilusvaksinering av norske barn, har drastisk redusert forekomsten av epiglottitt. Symptomer. Rask progredierende halssmerter og stridor (problemer med å puste inn) utviklet i løpet av 2-6 timer. Pasienten sitter stille framoverbøyd for å få luft. Svelgefunskjonen er sterkt innskrenket og øker dermed faren for blokkerende slimpropp i pusterøret og dermed akutt respirasjonsstans og død. Pasienten er svært medtatt med høy feber (39-40 grader), har økt spyttproduksjon som ikke svelges, og grøtete stemme. Tilstanden påvirker gjerne pasientens psyke i form av uttalt angst. Epiglottitt medfører lite eller ingen hoste. Diagnostikk. Speilundersøkelse avslører et rødt og hovent strupelokk. Det er viktig å begrense speilundersøkelse til et minimum, da dette kan utløse larynxspasme og dermed ytterligere åndenød. De viktigste andre diagnosene som legen vil vurdere er tonsillitt og falsk krupp samt fremmedlegeme i luftveiene. Behandling. Epiglottitt er en svært alvorlig infeksjon og krever profesjonell behandling og sykehusinnleggelse umiddelbart. Det er viktig at en lege følger med pasienten til sykehuset, da det kan bli aktuelt med akutt intubasjon (pusterør i pusterøret), eller i verste fall åpning av luftrøret, tracheostomi, ved forverring av pusten. Behandlingen på sykehuset består av antibiotika og kortikosteroider (betennelsesdempende). Dersom reisetiden til sykehuset er lang, skal medikamentell behandling påbegynnes umiddelbart. Prognosen er god med adekvat behandling. Kvænangsbotn kraftverk. Kvænangsbotn kraftverk er et vannkraftverk i Kvænangen kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter fallet på 305 meter mellom innsjøen Corrojávrrit og Sørfjorden. Corrojávrrit reguleres mellom 315 og 305 moh. Elven Ábojohka reguleres av kraftverket. Det overføres vann til magasinet fra Småvatna, Lassavjavre og Cårrujavrit kraftverk. Det er installert en Francisturbin på 44 MW. Midlere årsproduksjon er på 176 GWh. I 1999 fikk selskapet konsesjon til å overføre vann fra elvene Boullanjåkka, Slædoijåkka og Ålmaijåkka. Kraftverket er eid av Kvænangen Kraftverk AS som Troms Kraft eier 48,2% av. Papyrus (plante). Papyrus er en art i halvgrasfamilien. Den kan bli 4-5 m høy. Planten finnes i alt fra subtropiske og tropiske ørkener til fuktige skoger. Den blomstrer sent på sommeren, og foretrekker fullt sollys eller litt skygge. Som de fleste tropiske planter, er den følsom ovenfor frost. Den brukes til fremstilling av papyrus. Småvatna kraftverk. Småvatna kraftverk er et vannkraftverk i Kvænangen kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter fallet på 283 meter mellom innsjøene Lassavjavre og Corrojávrrit. Lassavjavre reguleres mellom 543 og 519 moh. Corrojávrrit er magasin for Kvænangsbotn kraftverk. Det er installert en Francisturbin på 18,8 MW. Midlere årsproduksjon er på 60 GWh. Det hentes inn vann fra elven Åbojohka samt Lassavjavre kraftverk. Kraftverket er eid av Kvænangen Kraftverk AS som Troms Kraft eier 48,2% av. Brenda Lee. Brenda Lee (født 11. desember 1944 i Atlanta, Georgia, USA som Brenda Mae Tarpley) er en amerikansk sangerinne innen pop- og country-sjangeren. Hun var svært populær på begynnelsen av 1960-tallet og huskes spesielt for sin særegne, vakre stemme. Liv. Brenda vokste opp i fattigdom i Midtvesten. Foreldrene livnærte seg som løsarbeidere i landbruket og var baptister. Familien hadde en liten radio som tidlig fanget lille Brendas nysgjerrighet. Hennes musikalitet ble oppdaget da hun to år gammel begynte å gjenta sanger hun hadde hørt. Foreldrene oppdaget at de kunne tjene penger på Brendas talent. Uten sjenanse sang hun nærmest hvor som helst og for hvem det skulle være. Det sies at hun betalte en del av foreldrenes matutgifter ved å synge sittende på butikkdiskene. I femårsalderen opptrådte hun regelmessig med solosang i kirken på søndager. Seks år gammel vant hun en lokal skoletalentkonkurranse. Førsteprisen var en live opptreden på showet "Starmakers Revue" som ble hennes gjennombrudd. Brenda Lee var en sensasjon. Publikum ble overveldet av stemmen hennes og forlangte ekstranummere. Nyheten om den lille jenta med den store stemmen spredte seg raskt og banet vei for opptredener i en lang rekke radio- og tv-show. Suksess med sangen «Dynamite» og hennes beskjedne kroppshøyde gav henne tilnavnet "Little Miss Dynamite". I 1956 inngikk hun platekontrakt med Decca Records. I begynnelsen gikk det mest i country- og rockabilly-sanger, men hun orienterte seg snart i retning av mer rendyrket popmusikk. Det kommersielle gjennombruddet startet i Europa, senere fulgte USA. The Beatles var hennes oppvarmingsband på en turne i Storbritannia i 1960, to år før de selv slo igjennom. Som popstjerne hadde hun sin glansperiode i første halvdel av 1960-tallet. Den første topp-10 hiten, den kvikke «Sweet Nothin's» kom i 1959. Frem til 1965 fulgte hitsingler på rekke og rad, mange av dem såre ballader om ulykkelig kjærlighet som for eksempel «I'm sorry», «All Alone Am I», «Losing You» og «Fool #1» På midten av 1960-tallet endret Brenda Lee musikalsk retning ved gradvis å vende tilbake til country-musikken. Omtrent samtidig viste stemmen hennes tegn til slitasje. Etter den siste topp-20 hiten «Coming on strong» i 1966 havnet platene hennes lenger ned på hitlistene. På 1970-tallet opplevde hun igjen listeplasseringer, men ikke så imponerende som i årene 1960-1964. Den siste hiten hadde hun i 1985 med «Hallelujah, I Love Her So» der hun sang duett med George Jones. Brenda Lee regnes som en av de første betydelige kvinnelige popstjernene. Hun er den kvinnelige artisten som hadde flest listeplasseringer gjennom hele 1960-tallet, og det til tross for at hennes glansperiode begrenset seg til årene 1960-1965. Totalt platesalg er anslått til ca. 100 millioner. Brenda Lee har fortsatt med sporadiske opptredener som countryartist frem til nylig. I 1997 ble hun medlem av Country Music Hall of Fame og i 2002 fikk hun plass i Rockens æresgalleri ("Rock and Roll Hall of Fame and Museum"). I Norge er hun i dag kanskje mest kjent for sangen «Rockin’ around the christmas tree» som ved juletider er en årviss gjenganger i radio og på samleplater. Musikk. Brenda Lee var autodidakt og fikk aldri noen formell musikkundervisning. Hun skapte sensasjon med sin særegne stemme og helprofesjonelle syngestil. Med sin kombinasjon av kraftfullhet, lette heshet og sjelfulle toneleie gjorde stemmen henne kjent som en av de fremste eksponentene for den såkalte Nashville sound:melankolske sanger formet rundt et polert musikalsk arrangement med bakgrunnskor og klassiske instrumenter som strykeinstrumenter og blåsere. Singler. Disse singlene nådde topp20-listene på Billboard Hot 100, Hot Country Singles & Tracks eller Hot Adult Contemporary Tracks i henholdsvis USA eller Storbritannia. Lassavjavre kraftverk. Lassavjavre kraftverk er et vannkraftverk i Kvænangen kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter fallet mellom innsjøene Åbojávri og Lassavjávre. Åbojávri reguleres mellom 689 og 669 moh. Lassavjávre er magasin for Småvatna kraftverk. Det er installert en Francisturbin på 7,2 MW. Midlere årsproduksjon er på 30 GWh. Det hentes inn vann fra Stoura Mollesjávri og Sarvvesjávri. Kraftverket er eid av Kvænangen Kraftverk AS som Troms Kraft eier 48,2% av. Cårrujavrit kraftverk. Cårrujarvit kraftverk er et vannkraftverk i Kvænangen kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter fallet på 305 meter mellom et inntaksmagasin i elven Njemenjaikojohka og innsjøen Corrojávrrit. Corrojávrrit er magasin for Kvænangsbotn kraftverk. Suoikkatjavri er magasin for verket og reguleres mellom 529 og 516 moh. Det er installert en Francisturbin på 1,7 MW. Midlere årsproduksjon er på 11 GWh. Kraftverket er eid av Kvænangen Kraftverk AS som Troms Kraft eier 48,2% av. Margarete Sambiria. Margarete SambiriaMargarete Sambiria av Pommern (1230? – 1282) var dronning og hustru til kong Kristoffer I av Danmark og fungerte som regent for sin sønn Erik Klipping. I Danmark er hun også kjent som «Margrete Sprenghest». Tilnavnet fikk hun fordi hun red en hest til døde under en rask forflytning av en hær, eller kanskje på grunn av sin kraft og energi. I danske sagn kalles hun også for «Sorte Grete», antagelig på grunn av sitt sorte hår. Familie. Margarete ble født en gang i 1230 som datter til fyrst Sambor II av Pommern fra den herskende familien i Vendern i dagens Kaschubisch og hans hustru Mechtild av Mecklenburg. Foreldrene hadde et fyrstedømme i Gdańsk Pommern. Hennes besteforeldre på morsiden var Mestwin I av Pomerelia og hans hustru Swinislawa. Mer interessant fra dansk synsvinkel var hennes besteforeldre på morsiden som var Henrik Burwin II av Mecklenburg, fyrste i Rostock, og hans hustru Kristina fra Skåne. Margarete fikk sitt fornavn, den gang sjeldent i nordlige Tyskland og Polen, for å ære hennes slektninger på morsiden i Sverige. Navnet Margarete er opprinnelig et gresk navn, men synes introdusert i Sverige og resten av Norden fra slutten av 1000-tallet med familien til kong Inge Stenkilsson den eldre. Dronningregent. Margretes grav i Bad Doberan i Tyskland. Den 29. mai 1259 døde Kristoffer I brått i Ribe. Ryktene ville ha det til at han ble forgiftet av abbed Arnfast fra Ryd kloster på vegne av erkebiskop Jakob Erlandsen. Sønnen og arvingen Erik Klipping var mindreårig, og Margarete ble gjort til regent i hans sted, en posisjon hun hadde i årene 1259 - 1264. Hun fortsatte ektemannens strid med erkebiskop Jakob Erlandsen, Valdemars bror Erik Abelson og holsteinerne. Etter nederlaget i slaget på Lohede syd for Danmark i 1261 ble hun sammen med sin unge sønn tatt til fange og holdt fengslet av holsteinerne i 9 måneder i Hamburg, men kom seg til slutt fri ved hjelp av hertug Albrecht I av Braunschweig og gjenvant initiativet. Man antar at hun beholdt en del av styringen av riket selv etter at sønnen ble myndig. Den endeløse rivaliseringen mellom Erik og hans støtter på den ene siden og etterkommerne til tidligere kong Abel fikk Margarete til å henvende seg direkte til pave Urban IV i Roma en gang i 1262 eller 1263 og ba ham tillate at kvinner kunne arve Danmarks trone for således gjøre det mulig for en av Eriks søstre til å bli tronarving i tilfelle den unge kongen skulle dø før han fikk barn. Paven skal tilsynelatende ha sagt seg enig. Margaretes egenrådige politikk skaffet henne mange fiender innen adelen, men hun hadde et omdømme som en meget kompetent regent. I 1266 gikk enkedronningen «ut i pensjon» mot å få Estland og Virland overført til sin kontroll på livstid. Hun flyttet til Nykøbing slott på Falster. Der kontrollerte hun sine eiendommer i det sørlige Danmark og sine interesser ved Østersjøen, deriblant som "visekonge" i Estland. Hun utnevnte en stattholder som regjerte i Estland på vegne av den danske kronen og visekongen i Nykøbing. Enkedronningen ble en sterk maktfaktor i Østersjøsregionen og gikk endog til krig mot Novgorod i det østlige Estland. Hennes personlige "østersjøsimperium" varte fram til hennes død. Hun døde i desember 1282 og ble gravlagt i klosterkirken i Bad Doberan ved Østersjøen i dagens Tyskland. Sigmund Vestad. Sigmund Vestad (født 22. oktober 1945) var ordfører i Stor-Elvdal kommune i Hedmark for Bygdelista (Stor-Elvdal) 1995-1999 og 2003-2011. J/24. J/24 er en entypekjølbåt med finnekjøl og spaderor og ble konstruert av amerikaneren Rodney Johnstone i 1977. J/24 klassen er verdens største med mer enn 5300 båter produsert Australia, Brasil, England, Italia, Japan og USA. Historie. J/24 var J-Boats første båt og er basert på Rodney Johnstones garasjebyggede båt «Ragtime» fra 1976. Båten var tenkt som en entype båt og meget potent regattabåt, og dette var et konsept seilere i hele verden tok imot med åpne armer. I Sverige var både Albin Marin og Maxi raske til å kopiere konseptet. I 1979 kom både Albin Express og Maxi 80 Racer. J/24 og Expressen seiler med LYS 1,11 mens den litt lengre Maxi seiler med LYS 1,12. Da J/24 fikk konkurranse av svenske og billigere båter gikk salget dårligere i Skandinavia og idag seiler det færre J/24 i SM enn f.eks. Expresser. På verdensbasis ble nr. 2000 bygget i 1979, nr. 4000 i 1984 og nr. 5000 i 1992 Konstruksjon. Både skrog og dekk er bygget i glassfiber/balsa. Finnekjølen er i bly. Stevnen er vinklet mens spaderoret er montert på det vertikale akterspeil. Riggen er 5/6 brøkdelsrigg med enkle vinklete salinger og enkle undervant. Båten kunne også kjøpes som 1/2 og 3/4 fabrikat. Seilegenskaper. Seilegenskapene sies å være jolleaktige med sitt flate skrog og lette deplasement. Det betyr også morsom seiling og mulighet for plan på unnavind. Båten bør seiles med minimalt med krenging og i mye vind behøves derfor et mannskap opp mot maxvekten på 400 kg. Under IOR måler J/24 som en 1/2 tonner. Innredning. Lav og svært enkel innredning som er bygget i glassfiber og teak. Det finnes fire soveplasser på 1,90 m lengde og en enkel bysse med vanndunk og arbeidshøyde på 61 cm. Det finnes ikke noe toalett. J/24 i Norge. J/24 er aldri blitt noen tallrik klasse i Norge og det er kun 5 registrerte båter i. Ingen båter i Færdern i 2008. Boris Kokorev. Boris Borisovitsj Kokorev (russisk: Борис Борисович Кокорев) (født 20. april 1959) er en russisk pistolskytter. Under Sommer-OL 1996 tok han gull i øvelsen 50 m pistol. Johann Balmer. Johann Balmer (født 1. mai 1825, død 12. mars 1898) var en sveitsisk matematiker og fysiker. Han studerte ved universitetene i Karlsruhe og Berlin, og fullførte sine studier og eksamen ved universitetet i Basel. Til tross for at Johann Balmer var matematiker, blir han ikke husket for mye innenfor det feltet. I stedet blir han husket for å ha skapt en formel som for spektrallinjene i et hydrogenatom. Slaget ved Næstved. Slaget ved Næstved den 14. juni 1259 under den danske erkebispestriden mellom en rügensk-tysk invasjonshær med mindre danske hjelpestyrker og en dansk hær som dels var oppstilt av soldater, dels av væpnede bønder. Der vant fyrst Jaromar av Rügen en knusende seier som utslettet all motstand på Sjælland. I april 1259 hadde roskildebiskop Peder Skjalmsen returert tilbake med en flåte fra Rügen og Bornholm under ledelse av fyrst Jaromar av Rügen som hadde i 1257 gjort opprør mot sin danske vasallherre Christoffer 1. for sin tilkommende svigersønn Erik Abelsson i en strid om hertugdømmet Slesvig. De fikk anledningen til å hevne deres nederlaget i den forrige krigen etter danskekongen satte erkebiskop Jakob Erlandsen i fengsel etter denne hadde nektet å krone prins Erik. Etter København var stormet og ødelagt av invasjonshæren herjet fyrsten vidt med mord og brann rundt på Sjælland frem til de var nådde Næstved. Der fant de en hær som hadde blitt samlet til vern mot angriperne som trolig var oppstilt på bakkene ved Næstved by og opp på den såkalte "husvolden" i slagorden, men dessverre er det ikke mulig å vite hvor stor den var. Det måtte ha vært flere tusener som hadde kommet fram for å slåss, mellom to tusen og tolv tusen hadde historikerne spekulerte på selv om andre kilder omkring leidang og folkeoppbud i Norden hadde vist at det var nok et sted i midten omkring antall deltagende. En regulær hær som fyrst Jaromars normalt var ikke større enn mellom to tusen og seks tusen mann uten at det ble for kostbart. Det var teoretisk mulig å samle titusener av menn for korte perioder. Slaget ble meget blodig, det finnes ikke mange detaljer om kampene, men alt tyder på et total nederlag for de danske styrkene som var blitt utsatt for en grufull massakre av seierherrene som ikke etterlatt seg mange overlevende. Hvor mange som hadde blitt drept er ikke og vil aldri ble kjent, det er tre ulike anslag som historikerne i moderne tid hadde trukket fram. Opptil 1 800, 3 000 eller selv 10 000 hadde falt og blitt ført vekk for en massegrav. Der ble de begravet på roskildebispens ordre uten kristne seremoni, det var forbudt med kirkelig bønn og gudstjeneste for de døde fordi de hadde kjempet mot en rettferdig sak som et korstog for befrielse av erkebiskop Jakob Erlandsen som var satt i fengsel på Fyn. Denne massegraven er ikke funnet den dag i dag, men en mindre massegrav fra en trefning ved cirka 1300 i nærheten over seksti døde (muligens drept av nordmenn eller dansker under De fredløses krig) er funnet. De døde var skjendet og usselt behandlet før de var kastet ned i gropen som var gravde ut for de døde. Samme skjebne hadde nok hendt disse i året 1259. Fargekraft. Fargekraft er betegnelsen på den fundamentalkraften som binder sammen kvarkene. Den betegnes også "sterk vekselvirkning". Den gjør at kvarkene ikke kan eksistere ubundet og bygger opp baryoner som består av tre kvarker og har halvt heltalls spinn (f.eks et nøytron eller et proton) og mesoner som består av en kvark og en antikvark med heltalls spinn. Den virker ikke på andre partikkeltyper som leptoner (f.eks elektronet) og fotonet. Fargekraften regnes som en av 4 grunnleggende krefter i naturen. De 3 andre er svak kjernekraft, elektromagnetisme og tyngdekraft. Det er den langt sterkeste fundamentalkraften, og på avstander innen f.eks et proton er den typisk 60 ganger sterkere enn elektomagnetisme. Kraften formidles av gluoner. Oversikt. Hadroner (baryoner og mesoner) er alltid fargeløse. Dette skjer ved at baryoner må bestå av tre kvarker som til sammen har nøytral fargeladning. Mesoner består av en kvark og en antikvark, med farge og "antifarge" som til sammen er fargenøytralt. Utenfor hadronet og mesonet faller effekten av fargekraften svært raskt. Den sterke kjernekraften er en residuell kraft av Fargekraften. Den kan sees som en ubalanse i fargeladningen som gir en resteffekt utenfor partikkelen og som dermed kan koples til tilsvarende i nabopartiklene i atomkjernen, men ikke med partikler lengre unna. Den sterke kjernekraften som fremtrer på grunn av asymmetri i fargeladning og virker mellom baryoner (nukleoner) formidles ikke av gluoner, men mesoner. Det er dermed slik at vekselvirkningen er svakere når partiklene er svært nær, og den øker med avstanden. En mulig måte å forestille seg dette på er som en elastisk ballong. Så lenge partiklene er inne i ballongen kan de bevege seg relativt fritt, men når de forsøker å trenge ut blir motstanden sterk. Vekselvirkningen mellom fargeladningene formidles ved gluoner. Disse er en type virtuelle vekselvirkningsbosoner som kalles vektor gauge bosoner. QCD er derfor en en såkalt Yang-Mills gauge-teori med gaugegruppe formula_3. At gluonet er virtuelt betyr at partikkelen ikke skal oppfattes som en virkelig selvstendig partikkel men utsendes og opptas innenfor grenser begrenset av usikkerhetsrelasjonen. Gluonet er masseløst (men bærer energi). I likhet med fotonet kan det derfor vekselvirke over lang avstand. Men gluonene er i seg selv begrenset av innelukking, og vil kun eksistere innenfor et baryon. Ved høy energi kan man bruke såkalt perturbasjonsteori for å gjøre teoretiske beregninger. Men ved lav energi er det svært vanskelig å gjøre beregninger for fargekraft i et kontinuerlig tidrom, og man opererer derfor med diskretiserte gittermodeller, såkalt Gitter-QCD (eng. Lattice-QCD) som viser samsvar med eksperimentelle resultater. Galeazzo II Visconti. Galeazzo II Visconti.Galeazzo II Visconti (ca 1320 – 4. august 1378) var et medlem av Viscontidynastiet og hersker av byen Milano i Italia. Han var sønn av Stefano Visconti og Valentina Doria. I 1343 gjorde Visconti en pilegrimsreise til Jerusalem. To år senere ble forvist fra byen av sin onkel Luchino, og kom tilbake under erkebiskop Giovanni Visconti som gjorde ham til guvernør av Bologna i nordlige Italia. I 1356 kjempet sammen med sin bror Bernabò mot Huset Este og Huset Gonzaga sammen med Pandolfo II Malatesta som kommandør av troppene. Han var på vinnersiden ved Casorate og kunne således utvide sine egne områder. Da hans bror Matteo II Visconti døde overtok Galeazzo den vestlige delen av Lombardia mens broren Bernabò overtok den østlige delen. Galeazzo har blitt beskrevet som kjekk og stilfull mann, beskytter av poeten Francesco Petrarca, grunnla Universitet i Pavia og var en dyktig diplomat. Han giftet sin datter Violante til Lionel av Antwerpen, sønn av kong Edvard III av England og ga medgift på 200 000 gullflorentiner. Hans sønn Gian Galeazzo Visconti ble giftet bort til Isabelle, datter av kong Johan II av Frankrike. Han møtte flere opprør i løpet av sitt regime. I 1362 ble hans helse dårligere og dårligere, og han flyttet sitt hoff til Pavia som han hadde erobret to år tidligere og her døde han i 1378. Ross Friedman. Ross «the Boss» Friedman (født 3. januar 1954 i New York City, New York) er en amerikansk gitarist, kjent fra heavy metal-bandet Manowar og punk-bandet The Dictators. Robert Henryson. Robert Henryson (eller "Robert Henderson") (ca 1425 – ca 1500) var en poet i Skottland på slutten av middelalderen. Første år. Det er antatt at Henryson var et medlem av klanen Henderson av Fordell, men det er ingen solide bevis som understøtter hans forbindelse til denne delen av familien i Fordell. Han er beskrevet som «skolemester av Dunfermline», sannsynligvis gymnaset ved benediktinerklosteret Dunfermline Abbey. Det er ingen opptegnelser på at han har studert ved Universitet i St Andrews, det eneste skotske universitet den gang, men i 1462 er en «mester Robert Henryson» navngitt blant de som var opptatt ved det nylig grunnlagte University of Glasgow. Det er derfor sannsynlig at hans første høyere utdannelse ble fullført i utlandet, ved Universitet i Paris eller Universitet i Leuven i Belgia. I tillegg til å være skolemester finnes en opptegnelse av en notarius Robert Henryson i 1478. Ettersom William Dunbar refererer til ham som avdød i sitt dikt "Lament for the Makaris" ("Sørgesang for makarene") må hans død ha vært en gang i 1500. Forsøk på å gjøre en kronologi av hans dikt har være begrenset til gjetninger. Diktverk. Henrysons lengste, og i mange henseende mest originale og virkningsfull verk, er hans "Morall Fabillis of Esope", en samling av 13 fabler, hovedsakelig basert på versjonene til det franske "Le Roman de Renart", John Lydgate og William Caxton. Det fremstående ved hans verk er den friskhet han har behandlet emnet. Verket er uten like i britisk fabulerende litteratur. Det tidligeste tilgjengelige tekstene er Chartens tekst som ble trykket av Lekpreuik i Edinburgh i 1570 og "Harleian Manuscript No. 3865" som nå er i British Museum. I "Testament of Cresseid" søkte Henryson supplere Geoffrey Chaucers fortelling "Troilus og Criseyde" med tragedien om Cresseid. Her redder hans litterær fagkyndighet ham fra den katastrofe det må ha vært å overvinne en annen poets foretak i å fortsette den fortelling som Chaucer bevisst ha latt stå ufortalt. Beskrivelsen av Cresseids spedalskhet, om hennes møte med Troilus, hennes sorg og veldedighet, og om hennes død, gir diktet en høytstående plass i denne genren. Diktet med tittelen "Orpheus og Eurydice", som trekker på Boëthius, inneholder noen gode avsnitt, spesielt Orpheus’ lyriske sørgetale med omkvedet «Quhar art thow gane, my luf Erudices?» og «My lady quene and luf, Erüdices». Det er fulgt av en lang moral i mønster av fablene. 13 kortere dikt har blitt tilskrevet Henryson. Av disse er kanskje en dialog i form av et hyrdedikt, "Robene og Makyne", kanskje det beste av disse og av alt han har skrevet. Modellen kan kanskje finnes i "pastourailes", men det star stødig på egne kvaliteter. I motsetning til de fleste andre kortere dikt følger det ikke den chaucerianske tradisjonen. Andre diktstykker behandler konvensjonelle emner fra 1400-tallet: alder, død, forhastet tillit, den vises ønsker og tilsvarende. Versene med tittelen "Sum Practysis of Medecyne", som enkelte har betvilt at Henryson har skrevet, er et eksempel på den larmende og burlesk stavrim som er representert med et enkelt dikt i verkene til de store skotske diktere som William Dunbar, Gavin Douglas og David Lyndsay. Av denne grunnen, om ikke annet, er forskjellen i dets mønster ikke et argument mot dets ekthet. Manuskriptene for tekstene er "Asloan, Bannatyne, Maitland Folio, Makculloch, Gray" og "Riddell". "Chepman and Myllar's Prints (1508)" har bevart to av de mindre diktene og et fragment av "Orpheus og Eurydice". Den første komplette utgaven ble satt sammen av David Laing (1 vol., Edinburgh, 1865). Robert Henryson er æret i Makars' Court på utsiden av Writers' Museum, Lawnmarket, Edinburgh. Rica Forum Hotel. Rica Forum Hotel ligger på Tjensvoll 2,5 kilometer utenfor Stavanger sentrum Hotellet har 182 rom som inkluderer standardrom, superior-rom, handicap-rom, juniorsuiter og suiter. I øverste etasje er det en bar og restaurant med god utsikt over de omkringliggende områdene. Rica Forum Hotel er Rogalands nest høyeste bygning om man ikke regner med spiret, og var det høyeste hotellet i Norge utenfor Oslo da det sto ferdig i 2001. Selve bygget har 21 etasjer og er 60 meter høyt, men spiret på taket gjør hotellet ca. 20 meter høyere. Hotellet er tegnet av arkitektkontoret Brandsberg - Dahls Arkitektkontor AS i Stavanger og hovedentreprenør ved byggingen var Skanska. Historie. Rica Hotels ASA inngikk en 10 års leieavtale med Forum Hotellbygg DA om leie av hotelleiendom på Tjensvoll i Stavanger. Hotellet åpnet i september 2001, med daværende direktør Magne Torgersen. Da hotellet åpnet var restauranten i 2. etasje med kapasitet på opptil 60 gjester, men i mai 2004 ble det bygget kjøkken i 21. etasje slik at 21. etasje nå fungerer som hotellets restaurant på kveldstid, samt frokost og lunsj. Kurs og konferanse fasiliteter. Konferansekapasiteten er til 1700 mennesker fordelt på hotellets 4 etasje for mindre sammenkomster til konferansesenteret til Indremisjonsselskapet som ligger vegg i vegg. Rica Forum Hotel har også et tett samarbeid med konferanse senteret Stavanger Forum. Sistnevnte er arrangøren til ONS som holdes annenhvert år i Stavanger og er Norges største oljemesse. Rica Forum Hotel er nærmeste hotellet til den internasjonale oljemessen. Miljømerking. Rica Forum Hotel er miljøsertifisert av miljømerket Svanen.. Gary Ridgway. Gary Leon Ridgway (født 18. februar 1949 i Salt Lake City, Utah) er en amerikansk seriemorder. Han ble i 2003 dømt for drapet på 49 kvinner. Dette gjør ham til en av de verste seriemorderne i USAs historie. Mordene begikk han tidlig på 1980-tallet i løpet av en periode på 2 1/2 år i Seattle og Tacoma i Washington. Morderen ble i pressen den gang omtalt som "Green River Killer". Han ble mistenkt allerede i 1983, men slapp unna da han klarte å bestå en løgndetektor-test. Politiet tok imidlertid hårprøver av ham i 1987. Dette gjorde mange år senere etterforskerne i stand til å koble ham til drapene ved hjelp av nye DNA-metoder. Han ble arrestert i 2001 da politiet hadde klart å koble ham til fire drap. I 2003 ble han idømt 48 livstidsdommer. Han er mistenkt for å ha drept enda flere. Ernst Magne Johansen. Ernst Magne Johansen (født 2. april 1926 på Nøtterøy, død 28. august 2009 i Oslo) var en norsk maler og grafiker. Han var kjent for sine fargerike malerier, mange av dem med motiver fra Borøy, som han i 1992 flyttet tilbake til etter årene i Oslo. Johansen var lærer ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo i 26 år. Atelieret hans lå på Kalven. Ernst Magne Johansen debuterte på Høstutstillingen i 1949 med både en akvarell og et litografi. Han hadde sin første separatutstilling i Kunstnerforbundet i Oslo i 1955 og hadde siden en rekke utstillinger, de fleste i Oslo og Tvedestrand. Hans kunst er kjøpt inn av blant andre Nasjonalgalleriet, Moss Kunstgalleri og Tvedestrand kommune. Rykkinn stasjon. Rykkinn stasjon er en planlagt, men ikke vedtatt, stasjon på T-banen i Oslo. Ved en forlengelse av Kolsåsbanen til Rykkinn i Bærum vil man treffe på 7 500 potensielle reisende. En slik forlengelse er budsjettert til å koste 600 millioner kroner. Svein Olav Hoff. Svein Olav Hoff (født 27. juni 1957 på Nøtterøy i Vestfold), er en norsk kunsthistoriker. Han har en magistergrad fra Universitetet i Oslo, 1989, med avhandlingen "Angst og vold i Henrik Sørensens kunst". Hoff var intendant i Drammen Kunstforening 1990-94. Fra 1. april 1994 er han direktør ved stiftelsen Lillehammer Kunstmuseum. Hoff har hatt en rekke nasjonale verv i norsk kulturliv. Han har publisert flere bøker og artikler om kunst. Even Tollefsen. Even Tollefsen (født 1841 på Nøtterøy, død 1897) var en norsk skipsfører og oppfinner. Han er kjent som mannen som oppfant tankskipet. Han gikk på Tønsberg Sjømannsskole, og ble uteksaminert derfra i 1864. Even Tollefsen var en fremragende konstruktør og mye av kunnskaper og ferdigheter tok han til seg via selvstudier. Han overbeviste rederen sin, Gustav Conrad Hansen, om at man kunne frakte råolje som bulklast i ombygde seilskip, noe som ville være billigere enn å ha den i tønner. Han konstruerte selv systemet for frakting av olje i bulk. Et av verdens første tankskip var «Lindesnæs», som ble bygd under oppsyn av Tollefsen ved et verksted i Tønsberg i 1877. Even Tollefsen døde i skipsforlis utenfor Amerikas østkyst i 1897. Det er satt opp en byste av ham som tankskipets oppfinner på Teie ved Tønsberg. Boliggaten "Even Tollefsens vei" like nord for Teie er oppkalt etter ham. Dynnfisk. Dynnfisk ("Amia calva") er eneste nålevende dynnfisk. Det er en rovfisk som finnes i sumper, vann og elver med mye vegetasjon. Halen er asymmetrisk (den øverste delen er lengre enn den nederste), og den kan ta opp oksygen gjennom svømmeblæren. Svømmeblæren har en utløper til svelget, slik som hos lungefisker. George Wallace. George Corley Wallace jr. (født 25. august 1919 i Clio i Alabama, død 13. september 1998) var en amerikansk demokratisk politiker. Han var Alabamas 45. guvernør 1963–1967, 1971–1979 og 1983–1987. Han stilte som presidentkandidat i Det demokratiske partis primærvalg fire ganger, i 1964, 1972 og 1976. I valget i 1968 var han presidentkandidat for American Independent Party, og vant fem av Sørstatene og 46 valgmannsstemmer. Wallace har i ettertid fått tilnavnet «den mest innflytelsesrike taperen» i amerikansk politikk på 1900-tallet. Wallace blir husket for sin populisme, antielitisme og sitt antiføderalistiske krav om større lokalt selvstyre, men særlig for sin rasistiske støtte til raseadskillelse under borgerrettsbevegelsens storhetstid, hvilket hadde stor appell i Sørstatene. Han forsaket sitt syn på raseadskillelse senere i livet. Til tross for at han var sterkt konservativ, opplevde man en betydelig økning i sosiale utgifter i hans tid som guvernør. I tillegg gjennomførte han en rekke progressive reformer, slik som innføring av gratis skolebøker og etablering av et forbrukerombud, noe som gjorde ham liberal i enkeltes øyne. De ledende konservative i samtiden, William F. Buckley og Barry Goldwater, kalte Wallace en «New Deal-populist». I 1972 ble Wallace forsøkt drept under en valgkampturné, og ble påført skuddskader som gjorde ham avhengig av rullestol resten av livet. Familiebakgrunn og oppvekst. George Wallace ble født i landsbyen Clio i Barbour County i det sørøstlige Alabama i 1919 som sønn av George Corley Wallace sr. og Mozell Smith. Han var den fjerde generasjonen med navnet George Wallace, men ettersom ingen av foreldrene likte betegnelsen «junior», ble sønnen kalt «George C.» for å skille ham fra faren, farfaren og oldefaren. Oldefaren pådro seg store skader under den amerikanske borgerkrigen og døde som 24-åring, og etterlot seg en ung enke, små barn og en gjeldstynget gård. Med hjelp fra slektninger ble eldstesønnen George Oscar Wallace oppdratt, kom tilbake som landsbyens eneste lege, og ble helst kalt «Doc Wallace». Farmoren døde kort tid etter å ha født sitt åttende barn i 1915. George Wallace' far avsluttet college og begynte å livnære seg som bonde da prisene var høye under den første verdenskrig. De fleste bøndene i området dyrket peanøtter og bomull. Moren, Mozell Smith, ble født inn i en middelklassefamilie i Florida i 1898, men mistet faren tidlig, og moren kunne ikke ta seg av ungene. Mozell ble tatt hånd om av slektninger, og siden av et kristent barnehjem i Mobile i Alabama. Hun brøt all kontakt med moren, og fikk støtte av kristne kvinner til å gå på pianotimer. Pianolæreren ble imponert over hennes talent, og fikk en lokal forening til å støtte collegestudier, men hun tok aldri eksamen. Etter å ha møtt den halvt år yngre George Wallace sr., fikk hun en midlertidig stilling som skolelærer i Clio frem til giftemålet. Hun fødte sønnene George jr. i 1919, Gerald i 1921 og Jack i 1922 samt datteren Marianne i 1930. Som hjemmearbeidende husmor deltok hun aktivt i misjonsarbeid og foreningslivet, og underviste landsbybarn i pianospill. Hele familien var metodistiske kristne. George Wallace jr. vokste opp i fattige kår i et tømmerhus uten innlagt vann og elektrisitet. Moren måtte koke familiens klær i en jerngryte utendørs, og maten ble tilberedt over en vedovn. Faren kjøpte i 1924 den 912 dekar store eiendommen som han hittil hadde forpaktet på vegne av sin far, og drev med storfe, villsvin, mais, bomull og noe peanøtter sammen med tre svarte leilendinger. George Wallace sr. slet med sviktende helse, og mens ektefellen var avholdskvinne, hadde han selv alkoholproblemer, raseriutbrudd og tilbakevendende hodepine som følge av en hodeskade fra en slosskamp. Den store depresjonen i mellomkrigstiden rammet farens gårdsdrift hardt. Ungene fikk en streng oppdragelse, men særlig George Wallace jr. fikk et kjærlig forhold til farfaren og hans nye hustru, Mae Wyatt Wallace, i Bakerhill utenfor Eufaula. Gutten fikk en mer stabil farsfigur i farfaren. I 1930 arvet George Wallace sr. en større pengesum, hvoretter familien bygde seg et nytt hus. I forhold til den øvrige middelklassen i landet levde familien i fremdeles fattigdom, men i Barbour County var de mer velstående enn de fleste hvite og samtlige svarte. Utdannelse og militærtjeneste. Faren døde av tyfoidfeber i 1937, og moren ble nødt til å selge jorden for å betjene gjeld. George Wallace jr. ønsket å avslutte collegestudiene og flytte tilbake til Clio, men moren insisterte på at han fullførte utdannelsen. Guvernør. Wallace var kjent i Alabama både som en liberal politiker og liberal dommer. Han stilte til valg som guvernør i 1958, men tapte mot en mer konservativ kandidat. Wallace fikk i dette valget støtte fra den svarte borgerrettighetsorganisasjonen NAACP (National Association for the Advancement of Colored People). Wallace erkjente at han tapte valget på grunn av rasespørsmålet, og lovet sine medarbeidere at han ikke skulle bli «out-niggered again». Fra da av regnes Wallace som en raseskillepolitiker. Ettersom loven i Alabama hindret ham i å ta gjenvalg som guvernør, lot han istedenfor sin kone Lurleen Wallace stille som kandidat. Lurleen Wallace vant valget som de facto gjeninnsatte George Wallace som guvernør. Lurleen Wallace døde i av kreft i mai 1968, og viseguvernør Albert Brewer rykket opp i guvernørstillingen. Wallace stilte på nytt til guvernørvalget mot sittende guvernør Brewer (som kunne stille til gjenvalg ettersom loven var blitt endret). Det demokratiske primærvalget mellom Brewer og Wallace er blitt karakterisert som den mest negative valgkamp noensinne i USA. Wallace ble gjenvalgt som guvernør i 1976, og senere valgt for sin siste fireårsperiode som guvernør i 1982. Presidentkandiadat. Da Wallace stilte som presidentkandidat i 1964 fanget han opp blant hvite velgere 1960-tallets frykt og uro over endringene i samfunnet. I 1968 stilte han som kandidat for American Independent Party og bidro til å splitte demokratiske velgere. Richard Nixons knappe valgseier seier over Hubert Humphrey kan delvis tilskrives splittingen av de demokratiske velgerne. Wallace er den siste presidentkandidat fra et tredjeparti som har vunnet valgmenn til valgmannskollegiet. Da Wallace stilte til valg i 1972 ble han skutt ned av Arthur Bremer. Tre andre personer ble også truffet. Wallace overlevde, men ble lam og måtte sitte i rullestol resten av livet. I følge Bremer selv skjøt han Wallace for å oppnå berømmelse. Bremer ble dømt til 53 års fengsel, men ble løslatt på prøve den 9. november 2007. Wallace stilte også som presidentkandidat i 1976 og kom på andreplass etter Jimmy Carter i det demokratiske presidentvalget i Florida. Men det var ingen mulighet for en mann i rullestol til å bli valgt til president i USA en gang til, selv om Franklin D. Roosevelt klarte nettopp det i 1932. Wallace ga senere i valgkampen sin støtte til Carter. Vestfronten (første verdenskrig). Kampene på vestfronten under første verdenskrig pågikk mellom 1914 og 1918 og bestod for det meste av en skyttergravskrig, der ingen av partene vant fram. Ved krigens innledning sommeren 1914 fulgte tyskerne Schlieffenplanen og franskmennene Plan XVII. Schlieffenplanen fungerte best, men tyskerne lyktes ikke med det som var planens målsetting, nemlig å omringe den franske arméen. Dette skyldtes at Moltke i en kritisk fase svekket tyskernes viktige høyre fløy (nordlige angrepsakse), som ifølge planen skulle gå rundt Paris, og de ble deretter stanset i slaget ved Marne. Etter dette gravde begge sider seg ned i skyttergraver og utkjempet flere blodige slag. Mellom 1915 og 1917 var det mange store offensiver langs denne fronten. Det ble brukt massive artilleribombardementer og gjort store framstøt med infanteri. En kombinasjon av skyttergraver, maskingeværstillinger, piggtråd og artilleri påførte imidlertid partene store tap på begge sider. Som følge av dette klarte ingen av dem å avansere fram i særlig grad, slik at frontlinjen stort sett ble den samme under hele perioden. Fremdeles ligger det så mye ammunisjon igjen etter denne krigen at DOVO, den belgiske minerydningstjenesten, daglig må sprenge 1,5 tonn ammunisjon i to runder, og det ser ikke ut til å minke. Bøndene legger fra seg granatene de finner ved foten av ledningsmastene, og minerydderne samler dem inn. På våren 1918 satte tyskerne inn en siste offensiv, i et forsøk på å vinne krigen før amerikanske tropper kunne settes inn. Tyskerne ble imidlertid stoppet og de allierte startet en motoffensiv, som til slutt tvang tyskerne til kapitulasjon. Innmarsjen i Belgia og slaget om grensene. Ifølge Schlieffenplanen skulle tyskernes sterke høyreflanke angripe Frankrike gjennom Belgia, for slik å omringe den franske arméen. Men de belgiske festningene i Liège og Namur, som voktet overgangen av elven Meuse (tysk: Maas), var to av de mest moderne forsvarsverkene i Europa og hadde under planleggingen av felttoget bekymret feltmarskalk Schlieffen. Ifølge den tyske krigsplanen måtte Liège tas. En spesialstyrke under ledelse av general Otto von Emmich ble derfor skilt ut fra den 2. arméen for å ta seg av denne oppgaven. Emmichs tropper gikk over grensen og inn i Belgia den 4. august 1914. De belgiske troppene forsvarte seg godt de første dagene, men etter at tyskerne fikk frem Krupps nye 42 cm haubits ble fortet i Liège tvunget til å kapitulere den 16. august. 21. august hadde tyskerne fått flyttet haubitsene til Namur, og etter tre dagers beskytning kapitulerte også befestningen der. Samtidig angrep franskmennene tyskerne i Alsace-Lorraine for å ta tilbake de områdene de hadde tapt i den fransk-prøyssiske krig i 1870-71. Den 9. august angrep general Bonneaus 7. armé Mulhouse (tysk:Mülhausen), men tyskerne slo tilbake og Bonneaus tropper måtte trekke seg tilbake til Belfort ved den sveitsiske grensen. Neste offensiv ble innledet i Lorraine med general Dubails 1. armé og general de Castelnaus 2. armé. Tyskernes 6. og 7. arméer, under ledelse av kronprins Rupprecht av Bayern og general Josias von Heeringen, trakk seg tilbake under disse kampene. Men den 20. august satte tyskerne igang en offensiv over hele fronten og drev franskmennene tilbake til elven Meurthe, der det franske angrepet hadde åpnet, og hvor de nå måtte forberede et forsvar. Schlieffen hadde forutsatt at man ikke skulle angripe i Lorraine, men Moltke kunne ikke motstå fristelsen og presset fra sine generaler. Offensiven pågikk mellom 25. august og 7. september, men satte seg fast i franskmennenes forsvar ved Meurthe. Betydningen av denne franske seieren skulle vise seg senere i krigen. De franske 3. og 4. arméene hadde fått ordre av Joffre om å marsjere gjennom Ardennene for å angripe de belgiske byene Arlon og Neufchâteau. Men tyskerne hadde fått kjennskap til de franske bevegelsene og de ble overrasket av tysk ild i Ardennene. Slaget om Ardennene begynte den 21. august, og takket være overlegen taktikk kunne tyskerne drive franskmennene på retrett mot Verdun og Sedan. a> og ble ved utbruddet av første verdenskrig øverstkommanderende for de franske troppene Slagene ved Sambre og Mons (21.-24. august). Samtidig som den franske offensiven i Lorraine ble stoppet marsjerte de tyske 1., 2. og 3. arméene gjennom Belgia mot den franske grensen. Ved Namur og langs elven Sambre hadde den franske 5. arméen gjort seg klar til forsvar. 21. august nådde den tyske 2. armé frem til Sambre og lyktes i å ta to brohoder ved Auvelais og Tergné. De franske motangrepene om kvelden mislyktes og førte til store tap. Påfølgende dag ble situasjonen for franskmennene forverret, og rett før midnatt den 23. telegraferte Lanrezac til Joffre at 5. armé måtte trekke seg tilbake. British Expeditionary Force (BEF) hadde nådd frem til Mons 22. august. French fikk rett før midnatt 22. august en forespørsel om hjelp fra Lanrezac. Denne ville at BEF skulle gjennomføre et motangrep mot tyskerne. French gikk med på å holde Mons-Condékanalen i 24 timer. Den britiske arméen hadde lært seg verdien av å grave gode skyttergraver under Boerkrigen og gravde seg raskt ned. En annen lekse var viktigheten av å kunne skyte raskt og med presisjon. Angrepet fra den tyske 1. arméen ble slått tilbake, og om natten trakk BEF seg tilbake for å oppnå forbindelse med franskmennene. Det framkom da at den franske 5. arméen hadde blitt tvunget lenger tilbake og hadde innledet sin retrett. Om morgenen 24. august innledet BEF også sin retrett. Den store retretten. Schlieffenplanen så ut til å fungere. Tre tyske arméer feide ned gjennom nordre Frankrike så fort føttene kunne bære dem. Joffre hadde likevel innsett faren og beordret den 25. august en forsvarslinje på ententens høyre flanke, der fortroppene ble trukket bort for å sendes til hjelp for BEF og de franske 4. og 5. arméene, for å møte den tyske trusselen mot Paris. Kampene fortsatte likevel ved Le Câteau 26. august, der det britiske II. kompani led store tap, samt ved St Quentin 27.-29. august, der den franske 5. arméen stoppet den tyske andre arméen. 27. august hadde den tyske hærens ledelse bestemt seg for å forsøke å fullføre Schlieffenplanen. Første armé skulle gå vest for Paris, andre rett på og tredje østover. Øvrige arméer skulle forsøke å trekke seg mot vest for å dekke opp den store luken som skulle oppstå. Allerede neste dag sprakk planen, da von Kluck vek vestover for å angripe den franske 5. arméen i flanken. Dette ble godkjent av Moltke. Franskmennene gled likevel unna østover og den tyske andre arméen hadde gjort stopp for å samle seg etter St Quentin. Dette medførte dermed også at det hardt rammede BEF kunne trekke seg tilbake for å komme seg. Slagene ved Marne og Aisne. Slaget ved Marne var det viktigste slaget på vestfronten under første verdenskrig. Her ble tyskernes fremrykking stoppet og håpet om en rask seier ble kvalt. De tyske arméene falt tilbake etter slaget ved Marne. Moltke ga 11. september 1. til 6. arméer ordre om allmenn retrett til Aisne. Stillingene ved Aisne skulle befestes og forsvares. Franskmennene gjenerobret Reims 12. september. 13. september forsøkte den franske 6. arméen å gå rundt de tyske stillingene ved Chemin des Dames i Compiègne men ble slått tilbake. BEF ble også stoppet foran Chemin des Dames. Bare den franske 5. arméen lyktes i å finne en luke og nå Aisnes nordre bredd. Dagen etter fikk Moltke sparken og ble erstattet av krigsministeren Erich von Falkenhayn. De følgende angrepene fra ententen ble uten resultat. Både Joffre og Falkenhayn innså at den beste muligheten til fremgang lå i å gå rundt motstanderens flanke ut mot havet. Kappløpet mot havet. Området mellom Aisne og havet var nesten tomt for tropper. Partene forsøkte å gå rundt hverandres flanker. Hele tiden ble nye tropper ført frem langs jernbanelinjene. Til slutt ble havet nådd i Flandern. En sammenhengende, stillestående, frontlinje gikk nå fra Sveits til Belgia. Den tyske arméen gjennomførte en offensiv ved Ypres i et forsøk på å ta kontroll over kanalhavnene, noe som ville vanskeliggjøre forsyningene til det britiske ekspedisjonskorpset i Frankrike. Slaget innebar store tap på begge sider, men franskmenn, belgiere og briter lyktes i å stoppe tyskernes angrep. 1915 - Stillingskrig. Mellom kysten og Vosges var den en bue utover i skyttergravslinjene, kalt Noyonlinjen etter den okkuperte franske byen på ytterpunktet av fremrykkingen nær Compiègne. Joffres angrepsplan for 1915 var å angripe denne linjen på begge flankene for på den måten å avskjære den. Britene skulle utgjøre angrepsstyrken i nord og rykke østover i Artois, mens franskmennene angrep i Champagne. 10. mars angrep den britiske og den kanadiske hæren ved Neuve Chapelle, som en del av det som skulle være en større offensiv i Artoisregionen. I et forsøk på å ta Aubershøyden angrep fire divisjoner langs en 3 kilometers front. Støttet av en innledende beskytning som varte i 35 minutter gikk den første fremrykkingen raskt, og landsbyen ble inntatt på fire timer. Angrepet ble likevel hemmet av logistikkproblemer og vansker med kommunikasjonen. Tyskerne fikk dermed hentet inn reserver og gikk til motangrep, og forsøket på å ta broen ble forsinket. Fordi britene hadde brukt opp en tredjedel av sin artilleriammunisjon skyldte General John French det mislykkede angrepet på ammunisjonsmangel. Gasskrig. Til tross for de tyske planene om å opprettholde stillingskrigen med franskmennene, planla de tyske militære lederne en offensiv ved den belgiske byen Ypres, som britene hadde tatt i november 1914. Tanken bak dette var å lede oppmerksomheten vekk fra større offensiver på østfronten, og også forstyrre de britisk-franske planene og teste ut et nytt våpen. Etter to dagers beskytning slapp tyskerne 22. april ut klorgass på slagmarken, som seg ned i de britiske skyttergravene. Den grønn-gule skyen kvalte motstanderne, og soldatene i de bakerste rekkene flyktet i panikk. De etterlot seg et 6 kilometer stort hull i de allierte forsvarslinjene. Tyskerne var likevel uforberedt på suksessen og manglet tilstrekkelige styrker for å utnytte åpningen. Kanadiske tropper ankom raskt og slo tilbake den tyske fremrykkingen. Dette andre slaget ved Ypres markerte begynnelsen på storskala kjemisk krigføring, da 170 tonn ble sluppet på de allierte linjene og tok livet av 5 000 menn på minutter. Dette inntraff til tross for at kjemisk krigføring var forbudt av Haag-konvensjonen i 1899. Gassangrepet ble gjentatt to dager senere og førte til en 5 kilometers tilbaketrekning av den fransk-britiske forsvarslinjen. Men mulighetene var gått tapt for tyskerne. Suksessen med dette angrepet kunne ikke gjentas fordi de allierte introduserte gassmasker og andre mottiltak. Et eksempel på effekten til disse mottiltakene kom et år senere, da den irske 16. divisjonen var istand til å stå imot kraftige tyske gassangrep den 27. april ved Hulluch. Luftkrig. Dette året så også at de første flyene som var spesialtilpasset for luftkamp dukket opp. Selv om fly allerede hadde blitt brukt til rekognosering, var franskmannen Roland Garros den 1. april 1915 den første piloten som skjøt ned et fiendtlig fly med et maskingevær som skjøt gjennom propellen på flyet. Dette ble oppnådd ved at bladene på propellen ble så kraftig forsterket at kuler som traff dem rikosjetterte istedet for å ødelegge propellen. Flere uker senere ble Garros tvunget til å lande bak tyskernes linjer. Flyet ble tatt, og raskt sendt til den nederlandske ingeniøren Anthony Fokker, som snart utviklet en viktig forbedring, en mekanisme som synkroniserte maskingeværet med propellen slik at det avfyrte skuddene i intervaller når propellbladene ikke var i skuddlinjen. Denne teknologien ble raskt tatt i bruk, i flyet Fokker E.I ("Eindecker", eller monoplan, Mark 1), som var det første enseters kampflyet som kombinerte en brukbar maksimal hastighet med en effektiv bevæpning. Dette var begynnelsen på et våpenkappløp som skulle fortsette helt til krigens slutt, hvor begge parter utviklet stadig forbedrede våpen, motorer, flyskrog og materialer. Det introduserte også fenomenet flyveresset, med Den røde baron som den mest berømte av dem alle. I motsetning til hva mytene vil ha det til gikk likevel flere liv tapt som følge av antiluftskyts enn av kampflyene. Fortsatte allierte angrep. a> etter at det var gjenerobret av Frankrike Den siste allierte offensiven denne våren var ved Artois, hvor målet var å ta Vimyhøyden. Frankrikes 10. armé angrep 9. mai etter seks dagers bombing og rykket frem 5 kilometer. De måtte riktignok trekke seg tilbake igjen da de støtte på maskingeværstillinger og tyske forsterkninger beskjøt dem med artilleri. 15. mai hadde offensiven stoppet helt opp. Høsten 1915 hadde «Fokker-effekten» vist seg på slagmarken (tysk luftherredømme grunnet overlegen teknologi), allierte rekognoseringsfly var nesten ikke å se på himmelen. Disse flyene hadde vært brukt til å dirigere artilleriild og fotografere fiendens stillinger, men nå var de allierte nesten blindet av tyske kampfly. I september 1915 gjorde de allierte et nytt fremstøt ved Champagne. Utviklingen på østfronten gjorde at den franske militærledelsen mente dette tidspunktet var gunstig til å prøve på et gjennombrudd. Frankrike hadde brukt sommeren på å forberede dette mens britene overtok mer kontroll over forsvarslinjene for å frigjøre franske soldater. Samtidig som britene angrep i Artois satte de franske 2. og 4. arméene seg i bevegelse i Champagne. Tjue divisjoner angrep 25. september på en 32 km bred front. Til tross for grundig rekognosering som skulle sikre treffsikkerheten til artilleriet resulterte ikke kampene i annet enn 144 000 døde og sårede franske soldater mot 85 000 tyske. Mye av dette skyldtes at tyskerne hadde forutsett denne offensiven og etablert forsvarsstillinger 3 og 6 km bak frontlinjene og de var dermed i stand til å stå imot franskmennene i slaget som varte til november. Samme dag som franskmennene angrep i Champagne begynte britene en offensiv ved Loos, i noe som skulle være et supplement til franskmennenes større angrep. Angrepet ble innledet av fire dagers artilleriregn over området, 250 000 granater og 5 100 sylindre med klorgass gikk med. Angrepet besto av to korps i hovedangrepet, og ytterligere to korps til avledningsangrepet ved Ypres. Britene led også store tap, ikke minst på grunn av maskingeværild, og gjorde bare små fremskritt før de gikk tom for ammunisjon. Et nytt angrep 13. oktober gikk litt bedre. 1916 - Artilleridueller og utmattelseskrig. Den tyske øverstkommanderende, Erich von Falkenhayn, hadde ikke lenger tro på at et gjennombrudd var mulig. Han fokuserte heller på å tvinge frem en fransk kapitulasjon ved å påføre dem massive tap. Hans nye mål var å «blø Frankrike hvitt». Han tok dermed i bruk to nye strategier. Den første var en uinnskrenket ubåtkrig, hvor også sivile handelsskip ble angrepet, for å blokkere de alliertes forsyninger over havet. Den andre var målrettede angrep mot franske bakkestyrker med store tap som følge. For å gjøre størst mulig skade planla han å angripe stillinger hvor franskmennene ikke hadde noen retrettmuligheter, som de ville forsvare for enhver pris, enten på grunn av strategiske eller nasjonalpatriotiske grunner, og på denne måten fange franskmennene. Byen Verdun ble valgt til dette fordi det var en viktig befestning, omringet av en ring av fort, som lå nær de tyske linjene og fordi den bevoktet den direkte ruten til Paris. Operasjonen fikk navnet "Gericht", som er tysk for «rett», men betydde «henrettelsessted». Falkenhayn begrenset størrelsen på fronten til 5 – 6 km for å konsentrere sin ildkraft og for å forhindre et gjennombrudd ved en motoffensiv. Han holdt også streng kontroll på styrkene, og sendte kun inn nok tropper til å holde slaget i gang. I forberedelsene til angrepet hadde tyskerne samlet et større antall fly nær festningen. I åpningsfasen holdt disse luftrommet tomt for allierte rekognoseringsfly for på denne måten å la de tyske rekognoseringsflyene og bombeflyene få operere uten avbrytelser. I mai gjorde likevel franskmennene motangrep ved å ta i bruk "escadrilles de chasse" med overlegne Nieuport kampfly. Luftrommet over Verdun ble en arena for voldsomme luftslag, og illustrerte verdien av luftoverlegenhet siden begge sidene ønsket å dominere luftrekognoseringen. Slaget ved Verdun. Slaget ved Verdun skulle bli et klassisk skyttegravsslag, det vil si at etter artilleribombardement gikk infanteriet til angrep og ble meiet ned med maskingeværild. Til sammen ble 700 000 soldater drept eller såret, ca 360 000 var franskmenn og 340 000 tyskere for en gevinst på ca 10 km totalt ødelagt og den dag idag ubrukelig mark. Slaget begynte 21. februar 1916 etter en ni dagers utsettelse på grunn av snø og snøstormer. Etter et massivt, åtte timer lang artilleribombardement ventet ikke tyskerne særlig motstand når de sakte rykket frem mot Verdun og fortene der. Franskmennene kjempet likevel kraftig imot, men måtte gi tapt da tyskerne stilte opp med flammekastere. Likevel klarte de å stanse den første tyske fremrykkingen den 28. februar. Tyskerne vendte fokuset sitt mot Le Mort Homme i nord, hvor franskmennene hadde en meget treffsikker artilleristilling. Etter offensiven mot stillingen ble åsen inntatt av tyskerne sent i mai. Franskmennene gjorde et forsøk på å gjenerobre Fort Douaumont 22. mai, men ble slått tilbake. Tyskerne tok Fort Vaux 2. juni, og ved hjelp av Fosgengass kom de 1 km fra den siste høyden over Verdun før de ble stoppet 23. juni. I løpet av sommeren avanserte franskmennene. Ved å ta i bruk en ny taktikk, hvor artilleriet siktet like foran sine egne tropper for å holde forsvarerne nede i skyttergravene og samtidig virvle opp røyk som hindret sikten, gjenerobret de Fort Vaux i november. I desember 1916 hadde de drevet tyskerne 2 km bakover. Slaget ved Somme. Allierte ledere var bekymret for den franske hærens evne til å motstå de enorme tapene ved Verdun. De opprinnelige planene for et angrep rundt elven Somme ble endret slik at britene skulle stå for hovedstyrken der. Dette skulle lette presset på franskmennene og russerne, som også hadde lidd store tap. 1. juli, etter en uke med kraftig regn, satte britiske styrker i gang et angrep i nærheten av Somme, støttet av fem franske divisjoner på deres høyre flanke. Før angrepet hadde et tungt artilleriangrep pågått i sju dager. De erfarne franske troppene gjorde et vellykket fremrykk, men det britiske artilleriet hadde hverken sprengt bort piggtråd eller ødelagt de tyske skyttergravene så effektivt som man hadde planlagt. Britene led det største tapet (drepte, sårede og savnede) på én enkelt dag i den britiske hærens historie, rundt 57 000. Etter å ha evaluert luftkrigen over Verdun stilte de allierte med nye fly for angrepet i Sommedalen. Leksen var lært og de alliertes taktiske mål ble å oppnå luftoverlegenhet, noe de i stor grad lyktes med. De alliertes suksess i luften over Somme førte til en omorganisering av de tyske luftstyrkene, og begge siden begynte å bruke store formasjoner av fly i stedet for å basere seg på individuelle trefninger. Britisk infanteri rykker frem nær Gingy. Etter å ha regruppert fortsatte kampene gjennom juli og august, med noe suksess for britene til tross for forsterkningene av de tyske linjene. I august konkluderte General Haig med at et gjennombrudd var usannsynlig, og byttet derfor taktikk til en serie av rykk med små enheter. Effekten var å rette ut frontlinjen, noe som skulle være nødvendig som en forberedelse til massive artilleriangrep med et etterfølgende storfremrykk. Det var i sluttfasen av slaget ved Somme at man første gang så bruken av stridsvogner på slagmarken. De allierte planla et angrep som skulle involvere 13 britiske divisjoner og fire franske korps. Angrepet lyktes til å begynne med, fremrykkingen nådde 3&ndsh;4 km frem enkelte steder, men stridsvognene hadde liten effekt på grunn av det lille antallet og mange mekaniske feil. Slutten på slaget fant sted i oktober og tidlig november, igjen med liten gevinst, men store tap av soldater. Alt i alt endret linjene seg bare åtte kilometer, og angrepet måtte dermed anses som mislykket. De allierte mistet 600 000 soldater, og tyskerne over 460 000. Disse tallene er omdiskuterte. Det man imidlertid vet er at antall drepte eller savnede hos de allierte var på 145 000 soldater, og hos de tyske 165 000. Samtidig ble 31 000 tyske styrker tatt til fange etter slaget. Slaget ved Somme førte til ny utvikling i organisering av infanteri og taktikk. Til tross for tapene 1. juli hadde noen divisjoner klart å oppnå sine mål med et minimum av tap. Ved å analysere tap og gevinster fant britene ut at de skulle innføre troppekrigføring og dermed følge i fotsporene til de franske og tyske arméene, som allerede hadde begynt å organisere styrkene sine i mindre, taktiske enheter. Et bevis på denne type krigførings effektivitet lå i at britiske styrker ved slaget hadde mistet 420 000 soldater av det 600 000 soldater store tapet. Ved begynnelsen av dette slaget insisterte britisk befal på at et kompani (120 menn) var den minste enheten som var brukbar i strid, under et år senere var dette tallet redusert til 10 menn. Hindenburglinjen. I august 1916 hadde det tyske lederskapet ved vestfronten forandret seg etter at Falkenhayn hadde trukket seg og ble erstattet av generalene Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff. De nye lederne innså raskt at slagene ved Verdun og Somme hadde utarmet de offensive styrkene til den tyske hæren. De la om til en defensiv strategi i vest mens de sentrale styresmaktene kunne gå til angrep andre steder. Under slaget ved Somme og videre gjennom vintermånedene opprettet tyskerne en forsvarsposisjon bak deler av frontlinjene og disse posisjonene skulle få navnet Hindenburglinjen. Tanken var å kutte ned på den tyske fronten og frigjøre flere divisjoner til andre oppgaver. Denne linjen løp fra Arras i sør til St Quentin lenger nord. Britiske rekognoseringsfly oppdaget først arbeidet med disse forsvarsposisjonene i november 1916. 1917 - Det britiske imperiet får overtaket. Over to års krigføring med mislykkede offensiver hadde gjort den franske regjeringen tvilende til Joffres evne til å føre krigen til seier. General Robert Nivelle lovet å kunne videreføre sine fremganger fra slaget ved Verdun i større skala. Han erstattet Joffre som fransk øverstkommanderende og planla å bryte igjennom flankene på den tyske frontutbuktningen mellom Arras og Reims. Den tyske tilbaketrekningen til Hindenburglinjen ble kalt "Operation Alberich" av tyskerne. Den begynte 9. februar og var ferdig 5. april, og tyskerne etterlot seg en ødemark som kunne tas av de allierte. Tilbaketrekningen strakk seg fra 10 til 50 kilometer fra de opprinnelige frontlinjene. Denne tilbaketrekningen ødela den franske strategien som hadde vært å angripe begge flankene langs Noyonlinjen, siden den ikke lenger eksisterte. De britiske offensive fremrykkingene fortsatte like fullt, da det britiske War Office hevdet, ikke helt grunnløst, at den tyske tilbaketrekningen skyldtes tapene tyskerne led under slaget ved Somme. I mellomtiden hadde USA den 6. april erklært krig mot Tyskland. Tilbake i 1915, etter senkingen av Lusitania, hadde Tyskland stoppet den uinnskrenkede ubåtkrigføringen i Atlanterhavet av frykt for å trekke USA inn i konflikten. På grunn av den økende misnøyen blant den tyske befolkningen grunnet matmangel satte tyskerne igjen i gang med uinnskrenket ubåtkrigføring i februar 1917. De hadde beregnet at med en vellykket ubåtbeleiring av Storbritannia ville landet tvinges ut av krigen i løpet av seks måneder, mens de amerikanske styrkene ville bruke et år på etablere seg som en seriøs faktor på vestfronten. De amerikanske styrkene var ikke trent for denne formen for krigføring, men større tilgang på de amerikanske ressursene, også i form av nye soldater, skulle senere vise seg å bli en avgjørende faktor. Ubåtene hadde en kort periode suksess med taktikken inntil britene begynte med konvoisystemet, og dermed reduserte tapene av skip dramatisk. I april 1917 satte britiske styrker igang et angrep som innledet Slaget ved Arras. Til tross for at britene og kanadierne hadde suksess med å bryte gjennom de tyske linjene ved slaget om Vimyhøyden kunne ikke de allierte dra nytte av dette fordi de ble nektet forsterkninger til regionen. I løpet av vinteren 1916-17 hadde den tyske lufttaktikken blitt forbedret. En kampflyskole var startet ved Valenciennes og bedre fly med to gevær var introdusert. Resultatet var nærmest katastrofale tap for de alliertes luftstyrker, spesielt britenes, som slet med utdaterte fly, dårlig trening og svak taktikk. Som en følge av dette kunne ikke den allierte suksessen over Somme gjentas, og tyskerne påførte dem store tap. Under angrepet ved Arras mistet britene 316 flysoldater, mot bare 114 på tyskernes side. Denne måneden skulle få tilnavnet «blodige april». Nivelleoffensiven - den franske moralen synker. Den 2. april ble det innledet massive franske artilleribombardement av de sterke tyske stillingene på Chemin des Dames. Nyhetene om den britiske fremgangen ved Arras fikk soldatene til å håpe på en seier og en slutt på krigen selv her. Om morgenen 16. april satte det franske infanteriet seg i bevegelse, 19 divisjoner fra 5. og 6. armé. I tåke og snøblandet regn satte troppene seg fast i det gjørmete og sønderskutte terrenget. Det samme gjaldt de 128 stridsvognene som deltok i angrepet. Først på angrepets tredje dag ble Chemin des Dames nådd. 17. april angrep også den 4. arméen øst for Reims. Etter fem dager med kamper og med tap på 130 000 menn stoppet offensiven opp. De tyske tapene var på en tredjedel av dette (118 000 mot 40 000). Dog hadde franskmennene avansert så mye som sju kilometer (kilde: "The first World War" av "Hew Strachan". Britiske soldater i en skyttergrav ved Somme i 1916 Det som ikke var intakt var den franske arméens kampvilje. Den meningsløse nedslaktingen førte til mytterier og omfattende protester blant soldatene. 3. mai nektet de slitne soldatene i den 2. franske kolonidivisjonen, veteraner fra slaget ved Verdun, å utføre ordre, de møtte opp fulle og uten våpen. Offiserene deres var ikke i stand til å straffe en hel divisjon, og strenge tiltak ble ikke satt i verk. Mytteriene rammet 54 divisjoner og i alt 20 000 menn deserterte. Etterhvert ble appeller om patriotisme og plikt fremført og mange av soldatene returnerte for å forsvare skyttergravene sine. Robert Nivelle ble tvunget til å gå av og ble erstattet av Philippe Pétain som ble ansett for å være en general som passet på soldatene. Ordningen ble omgjort etter hvert, men ingen flere franske offensiver ble gjennomført i 1917. Britisk offensiv i Flandern. Den 21. mai innledet britene et tre uker langt artilleribombardement av Messineshøyden sør for Ypres som hadde vært holdt av tyskerne siden 1914. Under de tyske skyttergravene gravde de også tunneler som ble fylt med 455 tonn sprengstoff. Om morgenen den 7. juni ble tunnelene sprengt og 10 000 tyskere ble drept. General Plumers 2. armé gikk til angrep og møtte liten motstand fra de av tyskerne som hadde overlevd bombardementet, men etter den innledende fremgangen kjørte angrepet seg fast i leiren. 11. juli 1917 brakte tyskerne et nytt våpen inn i krigen. For første gang ble gassfylt ammunisjon avfyrt med artillerikanoner. Begrensningene som størrelsen på artilleriammunisjonen innebar gjorde at det var behov for en sterkere og mer effektiv gass, så tyskerne fylte dem med sennepsgass, en effektiv gass som gir skader som ligner på brannsår. Siden gassen ble levert med artilleri tillot den store konsentrasjoner på utvalgte mål. Sennepsgassen var også en langtidsvirkende gass, ved de riktige vindforholdene kunne den bli liggende og gjøre skade i dagevis. Dette virket særdeles demotiverende for motstanderne. Sammen med fosgengass skulle denne gassen bli brukt i store mengder ved senere slag, både av tyskerne og de allierte. 25. juni begynte de første amerikanske troppene å ankomme Frankrike. Disse ble kalt American Expeditionary Force. De amerikanske styrkene inntok likevel ikke skyttergravene i full styrke før oktober. De nyankomne troppene trengte både trening og utstyr før de kunne delta for fullt, og i flere måneder ble amerikanerne kun brukt som støtteenheter. Til tross for dette ga deres tilstedeværelse en etterlengtet oppgang i de alliertes moral. Australske soldater i Châtaeu Wood, nær Ypres I slutten av juli begynte britene, nå med hjelp av amerikanske styrker, nye offensiver ved Ypres gjennom slaget ved Passchendaele (egentlig det tredje slaget ved Ypres der Passchendaele var den avsluttende delen). Premierminister Lloyd George var kritisk til offensiven og var redd for et nytt Somme der mange soldater ble ofret for en liten materiell og territoriell gevinst. Den tyske «Flandernstillingen» var en av de sterkeste stillingene på hele vestfronten og var hele ni ledd dyp. Offensiven var egentlig ment å true de tyske ubåtbasene ved den belgiske kysten, men ble begrenset til et avansement til høyere terreng der man ikke var under konstant oppsikt av det tyske artilleriet. Det første angrepet, som ble gjennomført ved Gheluveltplatået sørøst for Ypres, ble innledet av 15 dagers artilleribeskytning. Den 31. juli gikk den 2. og 5. arméen, sammen med 136 stridsvogner, til angrep. Men på ettermiddagen gikk tyskerne til motangrep og stoppet de britiske angrepene. Det begynte også å regne og slagmarken ble forvandlet til et gjørmebad. Dette gjorde at offensiven ble avbrutt den 4. august. Haig var ganske fornøyd med resultatet av offensiven og han sa at angrepet hadde utviklet seg «høyst tilfredsstillende og med akseptable tap». Med de franske tapene innregnet kom tallene på de alliertes døde og sårede til 35 000, tyskerne hadde lidt tilsvarende tap. Angrepene fortsatte den 16. august mot Langemark, der den britiske 5. arméen lyktes i å avansere 500 meter. Et kanadisk korps satte inn et avledningsangrep ved Lens og offensiven ved Gheluvelt ble gjenopptatt, men svært lite terreng ble vunnet og de menneskelige tapene var store. Offensiven ble nok en gang gjenopptatt den 27. august i et forsøk på å ta to sønderskutte skoger nord for Gheluvelt. Men marken var så gjørmete og full av vannfylte granatgroper at de angripende soldatene ikke klarte å holde følge med den rullende stormilden og soldatene sto ubeskyttet på åpen mark. Angrepet ble avbrutt i september og man bestemte seg for å bytte til en forsiktigere taktikk. Den nye taktikken gikk ut på å gjøre små fremrykk under støtte av massiv artilleriild. Taktikken var innledningsvis meget fremgangsrik og i slutten av september og begynnelsen av oktober kunne de ta Menin Road, Polygon Wood og Brodseeinde, og Gheluveltplatået hadde endelig blitt tatt. Men tyskerne tilpasset seg raskt til den nye taktikken og gjennomførte motangrep på samme måte. Den 12. oktober gjennomførte tropper fra New Zealand og Australia et angrep mot Passchendaele (det første slaget ved Passchendaele) for å kunne nå fiendens bakre linjer. Angrepet mislyktes ettersom det artilleriet som skulle støtte dem kjørte seg fast i leiren. Angrepet ble gjenopptatt den 26. oktober med kanadiske styrker, som klarte å bryte gjennom tyskernes linjer, og den 10. november hadde man sikret det som fantes igjen av Passchendaele. Det andre slaget ved Passchendaele hadde kostet kanadierne 15 634 døde og sårede. Slaget ved Cambrai. Gjørmen i Flandern hadde ikke egnet seg for stridsvogner, men da offensiven i Flandern fremsto som mer og mer meningsløs ga Haig sin tillatelse til et angrep ved Cambrai der 381 stridsvogner støttet av 6 infanteridivisjoner og 1003 kanoner ble satt inn den 10. november. For å kunne overraske ble ikke dette angrepet innledet med artilleriild, det ble bare lagt et røykteppe for å skjule stridsvognene. En britisk stridsvogn forserer en skyttergrav Ettersom området ved Cambrai hadde vært rolig så lenge ble det bare forsvart av sju underbemannede divisjoner. Til å begynne med gikk angrepet bra, på flere steder avanserte de rundt seks kilometer. De kom lenger på seks timer her enn de hadde gjort på fire måneder i det tredje slaget ved Ypres, og det med et tap på kun 4 000 menn. I sentrum ble likevel stridsvognene skutt i stykker av veltrent artilleri. På begge flankene hadde britene brutt gjennom tyskernes linjer, men motstanden i midten gjorde at noe avgjørende avansement ikke kunne finne sted. Den 30. november innledet tyskerne enda et av sine fremgangsrike motangrep og lyktes på ti dager å ta tilbake alt tapt terreng. Til tross for dette ble ble slaget sett på som en suksess for de allierte fordi det beviste at stridsvognene kunne nedkjempe det tyske skyttergravsforsvaret. 1918 - De siste offensivene. Kart over de siste tyske offensivene, 1918 Etter USAs innreden i krigen i 1917 var det nødvendig for et mer og mer økonomisk svekket Tyskland å oppnå en seier på vestfronten. Etter det vellykkede allierte angrepet og bruddet på de tyske forsvarslinjene ved Cambrai fastslo Erich Ludendorff at den eneste muligheten tyskerne hadde til å vinne nå var ved et kraftig angrep langs vestfronten om våren, før de amerikanske styrkene ble stridsklare. 3. mars 1918 ble Brest-Litovsktraktaten underskrevet, og Russland trakk seg fra krigen. Dette skulle få stor innvirkning på konflikten da 44 divisjoner nå ble frigjort på Østfronten. Dette ga tyskerne et overtak på 192 divisjoner mot de alliertes 173, noe som gjorde det mulig å trekke veteraner fra fronten tilbake og trene dem opp til "sturmtruppen". De allierte på sin side manglet fortsatt en enhetlig øverste kommando og slet med moral- og styrkeproblemer. De britiske og franske arméene var utarmet og de amerikanske troppene var ennå ikke stridsklare. Ludendorffs strategi skulle være massive offensiver mot britene for å separere dem fra franskmennene og drive dem tilbake mot havnene langs kanalen. Angrepene ville kombinere de nye stormtroppene med luft-til-bakkeangrep fra fly og nøye posisjonert artilleri som også ville avfyre gassgranater. Tyske våroffensiver. "Operation Michael", den første av de tyske våroffensivene kom svært nær på å splitte britene og franskmennene. I løpet av de første åtte dagene etter innledningen 21. mars rykket tyskerne nesten 65 km fremover, og frontlinjene ble flyttet 100 km vest. Paris var nå innen rekkevidde for det tyske artilleriet for første gang siden 1914. Dette slaget gjorde at de allierte til slutt ble enige om et enhetlig kommandosystem. General Ferdinand Foch ble utnevnt til øverste kommandant for alle de allierte styrkene i Frankrike. De allierte styrkene ble nå bedre i stand til å svare på de tyske angrepene, og offensiven ble nå til en stillingskrig. Den 27. mai angrep tyskerne mellom Soissons og Rheims. Den tyske artilleriilden gjorde at den allierte fronten kollapset og tyskerne kunne rykke frem mot Marne og hadde igjen Paris innen rekkevidde. Den tyske fremrykkingen ble stoppet ved Château-Thierry av amerikanske og senegalesiske tropper. I mai begynte de amerikanske styrkene å spille en større rolle, og de vant sitt første slag ved Cantigny 28. mai. Da sommeren kom ankom det 300 000 nye soldater hver måned, og til sammen 1,2 millioner amerikanske soldater skulle bli satt inn på vestfronten før krigen tok slutt. Den raske økningen i amerikanske styrker tjente som en motvekt til de omplasserte tyske styrkene. Ludendorff fortsatte likevel offensiven vestover for å trekke enda fler allierte tropper sørover og for å få kontakt med de tyske troppene ved Amiens. Franskmennene hadde blitt advart før angrepet og artilleriilden var dermed ikke like effektiv, men tyskerne kunne likevel avansere til de ble stoppet av en fransk motoffensiv den 11. juni. Den siste tyske offensiven ble satt inn den 15. juli med et angrep øst for Rheims, men ble stoppet av et dypt fransk forsvar. Selv om tyskerne kunne gå over elven Marne sørvest for Rheims kunne franskmennene gå til motoffensiv den 18. juli og truet med å avskjære tyskernes retrett. Tyskerne lyktes med retretten, men initiativet hadde nå gått over til de alliertes side. Sammenlagt førte de tyske offensivene til en relativt stor territoriell gevinst, men av ganske liten verdi. Troppene deres var utmattede, sto i utsatte posisjoner og de hadde vansker med å få inn nye soldater for å dekke opp tapene. De allierte var hardt rammet, men ikke slått. De amerikanske nyankomne styrkene gjorde at de kunne erstatte sine tap. De siste allierte offensivene. Kart over de siste allierte offensivene, 1918 I juli satte Foch i gang en offensiv mot Marnelinjen som var blitt skapt under tyske angrep, og i august var denne linjen eliminert. En annen stor offensiv ble satt i gang to dager etter den første, og denne endte opp ved Amiens i nord. Dette angrepet involverte både franske og britiske soldater, men det ble frontet av soldater fra Australia og Canada som fikk støtte av 600 stridsvogner og 800 fly. Angrepet var meget vellykket, og Hindenburg skulle navngi den 8. august som «den tyske hærs svarte dag». På kun sju timer hadde man avansert 12 km. Mens fronten til den britiske fjerde armé avanserte 14 km og stilnet der hvor tyske styrker greide å holde dem tilbake, tok den franske fjerde arméen ytterligere 4 km ved Amiens. Sør for Amiens og den franske tredje arméen, angrep general Mangin (også kjent som Slakteren) Soissons på den 20 august med sin franske tiende armé. Der tok Mangin 8000 soldater til fange, 200 artilleristillinger og høyden ved Aisne som gjorde det mulig å overvåke og plage tyske stillinger nord for Vesle. De tyske styrkene var alvorlig utarmet etter fire års intens krigføring, og Tysklands økonomi og samfunn lå under sterkt internt press. Hundredagersoffensiven som begynte i august skulle vise seg å være dråpen som fikk begeret til å flyte over, og etter en serie overveldende tyske tap begynte tyske tropper å overgi seg i store antall. De allierte styrkene brøt gjennom de tyske linjene, og til slutt kollapset det tyske monarkiet. De to nærmest diktatoriske øverstkommanderende for hæren, Hindenburg og Ludendorff, trådte tilbake. Kampene raste fortsatt da den tyske revolusjonen ga makten til en ny regjering som raskt signerte en våpenhvile som stoppet krigen på vestfronten 11. november 1918. 11.november skulle våpnene legges ned kl 11 om formiddagen. Likevel registrerte man denne dagen 10.944 drepte og sårede, hvorav 2.738 døde. Det var flere falne enn på D-dagen under andre verdenskrig. Ett sted ble en britisk batterisjef drept ett minutt over 11, noe som fikk troppen hans til å gi ild mot de tyske linjene i enda en time – men noen soldater hadde ur som ikke viste riktig tid. Konsekvenser. Krigen langs vestfronten fikk de tyske og de alliertes styresmakter til å søke fred til tross for tyskernes suksesser andre steder. Vilkårene for fredsavtalen ble diktert av Frankrike, Storbritannia og USA under Fredskonferansen i Paris i 1919. Resultatet ble Versailles-traktaten, underskrevet i juni 1919 og ratifisert 10. januar 1920. De opprinnelige vilkårene i traktaten ville forkrøple Tyskland som en økonomisk og militær makt, så den militære delegasjonen nektet å signere. Traktaten ble istedet godkjent av en delegasjon fra Tysklands nye regjering. Versailles-traktaten ga tilbake grenseprovinsene Alsace-Lorraine til Frankrike, og på den måten ble tilgangen på kull som Tyskland trengte til industrien begrenset. Kraftige begrensninger ble også lagt på de tyske militærstyrkene, de fikk en grense på hærens størrelse på 100 000 mann og fikk ikke lov til å ha verken marine eller flyvåpen. Vestbredden av Rhinen skulle være en demilitarisert sone, og Kielkanalen skulle åpnes for internasjonal trafikk. Traktaten fikk også store konsekvenser for geografien i Øst-Europa. Tyskland var i 1919 konkurs, befolkningen levde på sultegrensen og de hadde ingen handel med resten av verden. De allierte okkuperte byene Köln, Koblenz og Mainz langs Rhinen og forlangte penger for å gjenoppbygge byen. Blant det tyske folk oppsto myten om at den tyske hæren ikke hadde blitt slått, noe som senere skulle utnyttes i nazistisk partipropaganda for å kaste Weimarrepublikken. Frankrike ble svært ødelagt av krigen. I tillegg til tapene av menneskeliv hadde den industrielle nordøstregionen av landet blitt lagt i ruiner. Da det ble klart at Tyskland kom til å tape krigen beordret Ludendorff ødeleggelsen av gruvene i Frankrike og Belgia. Hans mål var å lamme industrien til Tysklands hovedrival i Europa. Frankrike skulle senere bygge en massiv serie av befestninger langs grensen til Tyskland kalt Maginotlinjen for å kunne hindre fremtidige angrep fra Tyskland. Krigen i skyttergravene etterlot seg en generasjon lemlestede soldater og krigsenker. Den meningsløse nedslaktingen av mennesker på slagmarkene hadde en varig effekt på de fleste menneskers holdninger til krig, noe som senere skulle resultere i en passiv holdning blant de allierte i forhold til Adolf Hitler (som selv var en dekorert veteran fra krigen). Ettervirkningen av den kampen føles fortsatt den dag i dag. Galacticidae. Galacticidae er en liten gruppe av sommerfugler som vanskelig lar seg plassere systematisk. De hører til den store gruppen Ditrysia, men deres plassering innen denne er svært usikker. Galacticidene ble først identifisert som en egen gruppe i 1986, og det er fortsatt usikkert om slektene "Tanaoctena" og "Zarcinia" bør regnes med her. Av utseende og delvis også av levevis ligner de sterkt på spinnmøll (Yponomeutidae og Plutellidae), der de før ble plassert. Galacticidae finnes i den gamle verdens tropiske områder, i tillegg er en art blitt innført til Nord-Amerika. Utseende. Små (vingespenn 8 – 17 mm), tettbygde sommerfugler. Kroppen er mer eller mindre sylindrisk, hodet forholdsvis lite, tett hårete. Labialpalpene er ikke påfallende lange, antennene er middels lange og trådformede. Forvingene er avrundet firkantede, avlange, med middels lange hårfrynser langs ytterkanten. På farge er de gjerne lyst brunspraglete, eller sølvgrå med små, mørke flekker (i det siste tilfellet ligner de sterkt på spinnmøll-slekten "Yponomeuta"). Bakvingene er bleke, avrundede og ganske brede, forhjørnet er noe uttrukket. Ytter- og bakkanten bærer ganske lange hårfrynser. Beina er forholdsvis korte, med markerte sporer. Levevis. Galacticidenes larver ser ut til å ha et levevis nokså likt spinnmøll (Yponomeutidae), og mange av dem ble også før regnet til denne gruppen. De lever på levende planter, i "telt" av silke og plantedeler. Skadedyr. Den opprinnelig asiatiske arten "Homadaula anisocentra" har blitt overført til det østlige Nord-Amerika, der den gjøe skade på mimoser og andre prydbusker i erteblomstfamilien. Den overvintrer som puppe i en silekokong mellom løvstrø på bakken, eller i en barksprekk. De voksne sommerfuglene klekkes om våren og flyr i mai-juni. De er sølvgrå med små, svarte flekker og ligner mye på slekten "Yponomeuta" (Yponomeutidae). Etter parring legger hunnen egg i små klynger nær spissen på greinene på vertstreet. En hunn kan legge egg over flere uker. Larvene bygger et reir av silke og blader i greinspissene. Bladene visner etter hvert og reirene er lett synlige som brune flekker. Om de er tallrike kan de ødelegge det meste av bladverket. En andre generasjon flyr om ettersommeren, dennes avkom overvintrer. Kanstantsin Lukasjyk. Kanstantsin Lukasjyk (født 18. september 1975 i Hrodna, Hviterussiske SSR) er en pistolskytter fra Hviterussland. Han er mest kjent for at han vant olympisk gull i øvelsen 50 m pistol under Sommer-OL 1992 i Barcelona i en alder av 16 år, noe som var en sensasjon i skyttermiljøet. Finalen var en av de første suksessene for skyting som TV-sport, og i det aller siste skuddet hevet Lukasjyk armen og begynte på nytt fire ganger, og til slutt smalt skuddet like før skytetiden på 75 sekunder var ute. Denne finalen har også ofte blitt brukt for å markedsføre skyting som en sport for alle aldersgrupper på grunn av aldersforskjellen mellom Lukasjyk og Ragnar Skanåker fra Sverige, som da var 58 år gammel og tok bronsemedaljen. Året etter seieren i Barcelona, satte Lukasjyk ny verdensrekord for juniorer i 10 m luftpistol (ble ikke slått før i 2006), og har hele tiden etterpå vært fast på det hviterussiske landslaget med varierende resultater, inkluderte noen medaljer i ISSF verdenscupstevner. Aleksandr Melentjev. 250px Aleksandr Remmovitsj Melentjev (russisk: Александр Реммович Мелентьев) (født 27. juni 1954) er en tidligere sovjetisk/kirgisisk pistolskytter som deltok i Sommer-OL 1980 og Sommer-OL 1988. I 1980 i Moskva vant Melentjev øvelsen 50 m pistol med poengsummen 581 (av 600 før finalen), en rekord som fremdeles ikke er slått. Viktor Kortsjnoj. Viktor Lvovitsj Kortsjnoj (Ви́ктор Льво́вич Корчно́й), født 23. mars 1931 i Leningrad, daværende Sovjetunionen, er en profesjonell sveitsisk sjakkspiller. I 2009 var Kortsjnoj den eldste aktive internasjonale stormester i verden. Mest kjent er han for sine tre kamper om verdensmestertitelen mot Anatolij Karpov. Den første av disse var en kandidatfinale i 1974 om retten til å møte daværende regjerende verdensmester Bobby Fischer til tittelkamp i 1975. Kampen i 1974 ble vunnet 3-2 av Karpov, med 19 remiser. Da Fischer ikke stilte til VM-kamp året efter, ble Karpov verdensmester. Kortsjnoj søkte politisk asyl fra Sovjetunionen i 1976. Både i 1978 og 1981 klarte Kortsjnoj å kvalifisere seg til VM-kamp mot Karpov. Kampen i 1978 ble jevnspilt og dramatisk, med bruk av parapsykolog og anklager om juks, men til slutt vant Karpov. I 1981 vant Karpov klart. Sumner Paine. Sumner Paine (født 13. mai 1868, død 18. april 1904) var en amerikansk sportsskytter. Han deltok i Sommer-OL 1896 i Athen. Paine var påmeldt i alle tre pistoløvelsene under lekene i 1896. Sammen med broren John Paine ble han nektet deltagelse i 25 m silhuettpistol fordi våpnene deres ikke var i godkjent kaliber. Paine-brødrene brukte Colt-revolvere i militærpistol-øvelsen. Disse pistolene var overlegne i forhold til våpnene som konkurrentene brukte, og brødrene hadde ingen problemer med å ta de to øverste plassene. Sumner ble nummer to med 380 poeng på 23 treff (av 30 skudd), mens John hadde 442 poeng med 25 treff. Neste skytter på lista hadde bare 205 poeng. Etter å ha vunnet militærpistol trakk John seg fra fripistol-øvelsen. Sumner vant lett denne øvelsen med samme poengsum (442) som John hadde vunnet militærpistol med. Han hadde et treff mindre (24). Sølvmedaljevinneren hadde 285 poeng. Abu Mena. Abu Mena er en tidligere by, et klosteranlegg og et tidligere pilegrimsenter i guvernementet Al-Iskandariyah i Egypt, 45 km sørvest for Alexandria. Stedet ble verdensarvminne i 1979. Byen ble anlagt på stedet der martyren St Mena døde i 296. Byen er en av de eldste kristne byene i Egypt, og eksisterte mellom 300- og 600-tallet. De første utgravningene foregikk 1905-07, og de siste ble avsluttet i 1998. Byen inneholder ruiner etter en kirke, et dåpskapell, basilikaer, vanlige hus, gateløp, kloster og verksteder. På grunn av oppdemming har vannstanden steget i området, og Abu Mena har siden 2001 stått på listen over truede verdensarvsteder. Jan Vardøen. Jan Vardøen på Oslo bokfestival 2010 Jan Vardøen (født i 1962 i London) er en norsk musiker, forfatter og restaurant-eier. Han ble født i Docklands, London, og har norsk mor. Han vokste opp i Irland og England. Han kom til Norge i 1988, og utdannet seg til trebåtbygger i Risør. Her jobbet han i fem år, før han flyttet til Oslo og begynte i utelivsbransjen. Grünerløkka skulle bli hans nedslagsfelt, og han er knyttet til steder som Bar Boca, Los Lobos, Hotel Havana, Parkteatret, Villa Paradiso, Aku Aku og The Nighthawk Diner. Han står bak fire CD-utgivelser. Vardøen har også jobbet som dommer i TV3 programmet Masterchef. Man har også sett han i en rekke programmer, blant annet TVNORGE programmet 4 stjerners middag. Pass ikkje inn. "Pass ikkje inn" er et musikkalbum med det norske rockebandet Ingenting, utgitt i 1993. Alfred Seland. Alfred Seland (født 1903, i Risør) var billedhugger. Biografi. Seland kom fra en stor familie, med syv søsken. Faren, Tobias Johansen, ble født på Hægebostad i Vest-Agder og virket i flere år i Risør som skomaker. Selands inspirasjon til å bli kunstner kom da tegneren Gerda Graff kom til Risør for å illustrere noen ny-utgivelser av Dikken Zwilgmeyers bøker. Videre utdannet Seland seg på Statens håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi. Seland er kjent for monumentet over Risør-borgere som falt under den andre verdenskrig, en statue man kan se på Solsiden i Risør, samt flere verk på Rådhuset i Oslo, bl.a. Vika 1880 – Albertine, Havets Hester, Sjøfart og Vannspyere. Italienske euromynter. De italienske euromyntene har forskjellige motiver på alle de åtte myntene, hentet fra kunst- og kulturlivet i Italia fra romertiden. Motivene er bearbeidet av noen av Italias mest kjente kunstnere og designere: Eugenio Driutti, Luciana De Simoni, Ettore Lorenzo Frapiccini, Claudia Momoni, Maria Angela Cassol, Roberto Mauri, Laura Cretara og Maria Carmela Colaneri. Felles for samtlige italienske motiv er de 12 EU-stjernene, pregingsåret og de to overlappende bokstavene «RI» for "Repubblica Italiana". Ingen av de italienske myntene er preget med årstall tidligere enn 2002, selv om de første ble produsert tidligere, ettersom de ble tilgjengelig for publikum allerede i desember 2001. Motivene er valgt ut ved at forskjellige design ble presentert i et TV-program og seerne kunne så stemme på sine favoritter via telefon. 1€ mynten var ikke med, siden daværende finansminister, Carlo Azeglio Ciampi allerede hadde besluttet at den vitruvianske mann skapt av Leonardo da Vinci var et perfekt motiv for denne viktige mynten. George Balanchine. Balanchine og Farrell i "Don Quixote" George Balanchine (Georgisk: გიორგი ბალანჩივაძე, "Giorgi Balantsjivadze") (– 30. april, 1983) var en amerikansk balletkoreograf av georgisk opphav. Balanchine er en av 1900-tallets fremste koreografer, og en av grunnleggerne av amerikansk ballett. Hans virke dannet en bro mellom klassisk og moderne ballett. Russland. Balanchine var født Giorgi Melitonis dze Balantsjivadze (georgisk: გიორგი მელიტონის ძე ბალანჩივაძე) i Sankt Petersburg, Russland av georgiske foreldre. Hans far, Meliton Balanchivadze (1862–1937), var en kjent georgisk komponist og en av grunnleggerne av den georgiske opera. Georges bror Andria Balantsjivadze (1906–1992) ble en kjent georgisk komponist. Som barn var ikke Balanchine spesielt interessert i ballett. Hans familie besto stort sett av komponister og militære, og faren hadde egentlig planer om at George i fremtiden skulle ha en karriere innenfor Marinen. Hans mor hadde bestandig vært en elsker av ballett og lot George og hans søster, som ønsket å bli en ballerina, avlegge prøve på den Keiserlige teater og balletskolen. Utfallet av prøven var at det var han som ble tatt opp og ikke henne, og faren måtte glemme planene om sønnen i Marinen. I 1913, i en alder av ni år ble George Balanchine tatt opp ved Den Keiserlige Ballettskolen, den fremste skolen i Den Keiserlige balletten hvor han studerte under Pavel Gerdt og Samuil Andrianov (Pavels svigersønn). Med Bosjevikenes seier i den russiske revolusjon i 1917 ble skolen oppløst som et offensivt symbol på Tsar-regimet. For å overkomme savnet av skolen og krigslovene i perioden, spilte Balanchine piano på kabareter og stumfilmkinoer for å tjene til livets opphold. Til slutt ble den keiserlige ballettskolen gjenåpnet, men med sterkt reduserte kapitalmidler. Etter at han ble uteksaminert med utmerkelse i 1921 sluttet Balanchine seg til St. Petersburgkonservatoriet i tospann med sine plikter i "corps de ballet" ved Statens teaterakademi for opera og ballett, det tidligere Mariinskijteateret. Balanchine giftet seg med Tamara Geva, en femten år gammel danserinne, i 1922 da han var var fylt 18 år. Studiene ved konservatoriet omfattet piano på høyt nivå, musikkteori, kontrapunkt og komposisjon. Balanchine ble uteksaminert ved konservatoriet i 1923 og var medlem av corps de ballet frem til 1924. Han koreograferte sitt første verk, en pas de deux for to kalt "Natten" (1920), til musikk av Rubinstein, mens han ennå befant seg i tenårene. Verket ble etterfulgt av en anne duett, "Enigma", som ble danset barfot. Sammen med sine med-dansere dannet han i 1923 et lite ensemble som ble kalt Ung ballett. Koreografien viste seg å være for eksperimentell for de nye myndighetene, som kom med sterke oppfordringer om å oppløse ensemblet. Balanchine, Tamara Geva, Alexandra Danilova og Nicholas Efimov ble i 1924 innvilget permisjon for å turnere i Vest-Europa. Da de opptrådte i London oppfordret Sergei Diaghilev gruppen til å slutte seg til Ballets Russes, og ga dermed støtet til at de hoppet av. Ballets Russes. Diaghilev forfremmet snart Balanchine til kompaniets balletmester og lot ham utvikle sin egen koreografi. Mellom 1924 og Diaghilevs død i 1929 skapte Balancine ni balletter og mindre koreografier. Uheldigvis led han av en alvorlig kneskade. tribute på denne tiden. Denne hemmet ham sterkt som danser og satte effektivt punktum for hans dansekarrière. I 1926 ble Banchine og Tamara Geva skilt, og kort etter dette innledet han et forhold til danserinnen Alexandra Danilova. Forholdet varte noen få år, og Danilova betraktes som hans andre hustru. Etter Diaghilevs død gikk Ballets Russes i delvis oppløsning. Balanchine begynte å iscenesette danser for Cochran Revues i London og ble engasjert av Den kongelige danske ballet i København som ballettmester. Han vendte tilbake til Ballets Russes da troppen slo seg ned i Monte Carlo, og tok opp igjen sin stilling som ballettmester for det nye Ballets Russes de Monte Carlo. For denne troppen koreograferte han tre balletter: "Cotillon", "La Concurrence", og "Le Bourgeois Gentilhomme". Hans muse i Monte Carlo var unge Tamara Toumanova, en av de opprinnelige «Baby Ballerinas». Da Rene Blum overlot kontrollen over kompaniet til Colonel W. de Basil forlot Balanchine Ballets Russes enda en gang. Denne gangen dannet han sitt eget ballettkompani, Les Ballets 1933, med finansiell støtte fra Edward James og med Diaghilevs tidligere sekretær og venn Boris Kochno som rådgiver. Kompaniet bestod bare noen måneder, men Balanchine rakk å skape noen nye koreografier og innlede et kunstnerisk samarbeid med Bertolt Brecht, Kurt Weill, Pavel Tchelitchew, Darius Milhaud og Henri Sauget. Etter en forestilling av Les Ballets 1933 møttes Balanchine og Lincoln Kirstein, en amerikansk kunstvelynder som bar på en drøm om opprette et ballattkompani i Amerika. Han klarte å overtalte Balanchine til å flytte til USA. I oktober samme år kom Balanchine for første gang til Amerika hvor han straks begynte å utøve sin påvirkning på amerikansk dans. Amerika. Ved ankomsten i USA insisterte Balanchine på at hans første prosjekt skulle være å opprette en ballettskole. Med støtte fra Lincoln Kirstein og Edward M.M. Warburg åpnet School of American Ballet sine dører for studentene den 2. januar 1933 – mindre enn tre måneder etter at Balanchine hadde kommet til landet. Studentene hadde premiere på "Serenade" på Warburgs ferieeiendom senere samme året. I løpet av 1930- og 1940-årene arbeidet Balanchine som koreograf for musikkteatre, blant annet med berømtheter som Richard Rodgers, Lorenz Hart og Vernon Duke. Han var en stor beundrer av Fred Astaire og beskrev ham som «den mest interessante, mest oppfinnsomme, den mest elegante i vår tid...du ser litt av Fred Astaire i alle – en pauser her, et trinn der Det var alt ekte Fred Astaire.» I 1935 ble det opprettet et profesjonelt kompani – American Ballet som etter et mislykket forsøk på å få i stand en turne begynte å opptre på Metropolitan Opera House. Etter at han bare oppnådde å få sette opp to forestillinger, "Orfeo og Evredike" i 1936, og i 1937 en danseaften koreografert til Igor Stravinskys musikk, flyttet Balanchine kompaniet til Hollywood i 1938. Kompaniet fremsto som American Ballet Caravan og turnerte i 1941 i Nord-Amerika og Syd-Amerika. Også dette kompaniet ble nedlagt etter en del år. Balanchine arbeidet som fast koreograf for Ballet Russe de Monte Carlo fra 1944 til 1946, men opprettet snart et nytt dansekompani, Ballet Society – atter en gang med hjelp fra Lincoln Kirstein. Etter å ha hatt suksess med flere forestillinger, ble kompaniet tilbudt mulighet til å arbeide ved New York City Center for Music and Drama som teaterets faste kompani. Da dette var på plass ble «Ballet Society» i 1948 til New York City Ballet. Balsanchines oppsetninger av Nøtteknekkeren i 1954 ble etter dette satt opp hvert eneste år i New York i julesesongen. Dette er hovedgrunnen til at denne balletten ble en juletradisjon over hele USA. I 1960-årene ble Balanchine dypt forelsket i den unge og talentfulle Suzanne Farrell. Han skapte en rekke balletter for henne, blant annet "Don Quixote" (med ham selv i rollen som "Don" og henne som "Dulcinea"), og "Diamonds" en del av balletten "Jewels". Romansen ble begrenset av at Balanchine fremdeles var gift med Tanaquil Le Clercq og at Farrell var katolikk. Farrells posisjon i kompaniet forårsaket sterk misnøye, enkelte ballerinaer, som hans tidligere hustru Maria Tallchief, sa opp og oppga Farrell som årsak. Balanchine fikk skilsmisse fra LeClerc i Mexico bare for å oppdage at Farrell hadde giftet seg med en danser fra New York City Ballet, Paul Meija. I 1970 forlot både Farrell og hennes mann kompaniet. De reiste til Brussel og sluttet seg til Maurice Bejarts dansekompani. Farrell returnerte til New York City Ballet i 1975. George Balanchine ble tildelt Kennedy Center Honors Award i 1978, det første året etter at prisen ble opprettet. I 1983 døde han av Creutzfeldt-Jakobs sykdom, en diagnose som ble stilt først etter hans død. De første symptomene viste seg i 1978 da han begynte å miste balansen mens han danset. Etter hvert som sykdommen utviklet seg ble balanseevnen, synsevnen og hørselen dårligere. I 1982 var han blitt ufør og døde det påfølgende år, 79 år gammel. I sine siste år led han også av angina og undergikk en hjerteoperasjon.. Etter skilsmissen fra Tamara Geva, giftet og skilte Balanchine seg enda tre ganger, alle med dansere: Vera Zorina (desember 1938 – 1946), Maria Tallchief (1946 – 1952), Tanaquil Le Clercq (1952 – 1969), og Alexandra Danilova (1926 – 1933). Koreografier. "for On Your Toes (en musikkomedie Richard Rodgers – Lorenz Hart):" "for Ballet del Teatro de Colón:" "for Ballet Russe de Monte Carlo:" "for Grand Ballet du Marquis de Cuevas:" "for the New York City Ballet:" "for New York City Opera:" TA (Tiré par l'artiste). TA er en forkortelse for "Tiré par l'A'"rtiste", (også forkortet TplA og varianten TPLA) som er fransk for at kunstneren selv har utført alle deler av den grafiske prosessen fra å lage en trykkplate, til å kjøre trykket gjennom den grafiske pressen og sett over det bestemte eksemplaret før h*n signerer og nummererer det. Norske grafiske trykk kan også finnes med bokstavene E.T. (eget trykk). "K.E.(kunstnerens eksemplar)" er benevnelse for trykk som kunstneren har rett på utenom ordinær nummerering. Prøvetrykk skal være merket "Prøvetrykk" eller tilsvarende, og regnes som av mere usikker verdi i forhold til ordinære. Enkelte kunstnere er kjent for alltid å utføre dette arbeidet selv, og vil sjelden skrive noe utover serienummer, tittel og signatur. Andre finner prosessen med å fremstille eksempelvis 250 like arbeider noe ensformig, og overlater platen til et firma som har dette som spesialitet. Dersom kunstneren så har deltatt i forberedelsen av de første prøvetrykkene, og ikke særlig lengre, vil noen få eksemplarer kunne bli merket med TA. Både nummerering og slik merking er en del av et kvalitetssikringssystem, som var ment å gi en kjøper bedre mulighet til å vurdere om verket var eller kunne bli av større eller mindre verdi. De hundre dagene. De hundre dagene var perioden fra Napoleon rømte fra Elba til han ble deportert til St. Helena, perioden 13. mars til 8. juli 1815. I 1815 rømte Napoleon fra øya Elba. Napoleon klarte å samle enn hær på 280 000 mann og 300 000 veteraner fra tidligere felttog, og tok makten i Frankrike igjen. Dette resulterte tilslutt i slaget ved Waterloo – der Napoleon tapte. Som straff ble Napoleon sendt til St. Helena, der han endte sitt liv. Kvenvær gamle kirke. Kvenvær gamle kirke ble trolig reist i første halvdel av 1400-tallet, på kirkestedet Hakkbuan på øya Hakkebuøya øst for Kvenvær på Hitra i Sør-Trøndelag. Ingen kilder sier noe om utseendet på kirka, men trolig var det en tradisjonell vær-kirke, en stavkirke av enkleste slag. Kirka ble bygd i en oppgangstid for kysten og flere andre vær i nærheten fikk kirker samtidig, blant annet Titran på Frøya og Veidholmen og Brattvær på Smøla. Kirka var en «benådningskirke» og eid og holdt i stand av menigheten. Kirka var igjennom større vedlikehold i 1644 og 1703. I 1725 ble kirka sammen med de øvrige Hitra-kirkene solgt til private eiere. Kirka brant ned til grunnen etter lynnedslag 20. juli 1754 og straks etter kom krav om bygging av ny kirke. Henvendelsen gikk først til kirkeeier Rasmus Parelius. Han nektet men fikk til slutt en kongelig befaling av 7. november 1760 å forholde seg til. Til byggingen ble det blant annet benyttet et legat opprettet av den lokale handelsmannen Heinrich Stockhof, samt kollekt tatt opp i Stavanger, Bergen og Trondheim. Den nye kirka med 80 sitteplasser ble innviet 14. juli 1763 av sokneprest og prost Frederich Broch. Ti år senere ble kirka igjen kommunal eiendom. I 1876 ble kirka utvidet og fikk 170 stitteplasser. På grunn av avfolkningen på øyene utenfor Kvenvær ble kirken til slutt lagt ned i 1909. Året før var det tatt beslutning om å bygge en ny kirke på fast-Hitra, på gården Steine ved Kvenvær, og Kvenvær kirke ble innviet i 1909. Den gamle kirka ble fortsatt benyttet men ikke som kirkebygg. I 1919 ble det vedtatt å flytte kirka til Forsnes på Hitra for å erstatte kirka der og et nytt vedtak fulgte i 1934, og da ble vedtaket gjennomført. Gammelkirka gjennomførte sin siste begravelse i 1933 og 23. september 1934 ble det holdt en siste minnegudstjeneste under ledelse av sogneprest Bugge. Året etter ble kirka demontert og flyttet til Forsnes, der den ble oppført som Forsnes kapell. Norges Varemesse. Norges Varemesse er en internasjonal arena for messer utstillinger, kongresser, konferanser, banketter, konserter og events og driver virksomhet i tilknytning til dette. Norges Varemesse er en selveiet stiftelse grunnlagt i 1920, med styre og råd sammensatt blant annet av representanter fra NHO, HSH, Innovasjon Norge, Norges Fiskarlag, Nærings- og handelsdepartementet og Norsk Landbrukssamvirke. Virksomhetens formål er å skape verdier for norsk og internasjonalt næringsliv gjennom å sikre et markedstilpasset og kostnadseffektivt tilbud til arrangører, utstillere og besøkende. Norges Varemesse arrangerer både fag- og publikumsmesser. Noen av de største messene er "Reiseliv", "Jobb & Utdanning", "Gave & Interiør", "Nor-Shipping", "Industridagene", "Sjøen for alle" og "Bygg Reis Deg". Norges Varemesse leier også ut lokaler til eksterne arrangører av messer, konserter, kongresser og andre arrangementer. Norges Varemesse eier og driver Oslo Spektrum, samt et stort messesenter i Lillestrøm. Norges Varemesse og Oslo Spektrum har tilsammen 90 medarbeidere. 15. november 2011 tiltrådte Siv Lunde Kolrud som ny administrerende direktør i Norges Varemesse, og overtok etter Stig Nitter Foss som ledet stiftelsen i 25 år. Historikk. Norges Varemesse har vært vertskap for både nasjonale og internasjonale messer i over 90 år, 40 av disse årene på Sjølyst i Oslo. Gjennom nesten hele 1900-tallet har Norges Varemesse spilt en rolle i utviklingen og presentasjonen av norsk næringsliv både i Norge og i utlandet. I 1918 ble en messekomité ble nedsatt på initiativ fra næringslivet og var sammensatt av representanter fra de større næringslivs-organisasjonene i Norge. Komitéen skulle utarbeide en plan for etablering av en norsk varemesse. Behovet oppstod i tiden etter første verdenskrig da Norge sto i fare for å bli oversvømt av utenlandske varer. Den første norske riksmessen gikk av stabelen på festningsplassen i Oslo 5.–12. september 1920. Åpningen ble høytidelig markert av Haakon VII. Messen hadde 280 firmaer til stede, 8000 registrerte kjøpere og besøkende. Riksmessene ble avholdt årlig og ambulerte mellom Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger. I 1925 ble Norges Varemesse ble en forening med representanter fra de viktigste næringsorganisasjonene i Norge. Norges Varemesse flyttet fra Akershus festning til eget messesenter på Sjølyst i 1962. Den 14. Riksmessen i 1958 ble den siste på Akershus Festning, og i august 1959 la ordfører og Varemessens styreformann Rolf Stranger ned grunnsteinen til nybygget på Sjølyst. 3. mai 1962 åpnet Olav V den 15. Riksmessen, som den første utstilling i eget messesenter, Sjølystsenteret. Etter flyttingen økte antall årlige messer fra tre messer i 1962 til 24 messer i 1970. Den nasjonale linjen opphørte i 1963. Norges Varemesse begynte å arrangere messer også med utenlandske utstillere. Bilutstillingen i 1964 ble den mest besøkte messe gjennom tidene med besøkende. I begynnelsen av 70-årene ble virksomheten utvidet. Organisasjonen ble utviklet, og antallet arrangementer økte. I disse årene ble grunnlaget lagt for en rekke av de messer som i dag hører blant Norges Varemesses viktigste arrangementer. Sivbåten RA fra Thor Heyerdahls ekspedisjon kom til Norge i 1973 i meget dårlig forfatning, og byen hadde ingen lokaler som kunne ta den imot. Varemessen stilte derfor D-hallen til disposisjon. Her ble den restaurert av indianere fra Titicacasjøen i Peru, som bodde og spiste i bygget i restaureringsperioden. I 1981 ble Norges Varemesse en stiftelse – etter å ha vært en forening helt siden 1925. Messebygget ble rammet av en stor brann i 1984. Messen Sjøen for alle ble likevel arrangert bare 10 dager etter brannen. Gjenoppbyggingen og nytt inngangsparti var ferdig året etter, og den nye inngangen gjorde det mulig å arrangere flere messer samtidig. Ved gjenoppbyggingen ble utstillingsflaten økt med kvm, restauranten ble plassert over det nye inngangspartiet og Rica-kjeden overtok serveringen. Et nytt utstillings- og parkeringsbygg ble ferdigstilt i 1989. Sjølystsenteret ble dermed det største messeanlegget i Norge, og var siden et landemerke ved hovedinnfartsveien til Oslo vestfra helt frem til flytting av virksomheten til Lillestrøm i 2002. I 1991 hadde Norges Varemesse utstillere og besøkende, noe som er rekord i messesammenheng i Norge. Året etter (1992) ble anlegget på Sjølyst ytterligere utvidet med et nytt konferansesenter. Hele anlegget utgjorde nå 65 000 kvm inkludert garasjeanlegg, hvorav messehaller 24 000 kvm. Høyeste antall arrangementer på et år var 42 i 1999. Norges Varemesse arrangerte totalt ca. 1050 messer på Sjølyst, og det har til sammen vært 15 millioner besøkende på disse messene. Etter 40 år på Sjølyst flyttet Norges Varemesse i august 2002 til nye lokaler i Lillestrøm. Det nye moderne messe- og kongressanlegget er på 59 000 kvm, hvorav messehaller 39.000 kvm. Anlegget har tilhørende hotellfasiliteter i regi av Olav Thon Gruppen. I 2006 kjøpte Norges Varemesse Oslo Spektrum og overtok driften. Begge arenaene både i Oslo sentrum og i Lillestrøm er vertskap for messer, konserter, konferanser, kongresser og andre events. Selv med nytt messesenter ble det behov for ytterligere hallplass for å kunne avvikle større messer. Ytterligere en hall ble derfor bygget, og Hall E sto ferdig 1. desember 2008. Administrasjonen flyttet fra leide kontorlokaler hos Thon Hotel Arena, til 2. etasje i den nye messehallen. Fasiliteter og kapasiteter. I Norges Varemesses lokaliteter kan det arrangeres alt fra store til små fagmesser, publikumsmesser og bedriftsarrangementer eller seminarer kombinert med utstilling. Store internasjonale kongresser, konferanser, seminarer, kick-offs, konserter og andre events avvikles også hos Norges Varemesse. Messesenteret består av 7 større og mindre haller som tilsammen gir 39.000 kvm utstillingsareal for messer og events. På Norges Varemesse arrangeres også kongresser for opptil 10.000 deltagere – med plenumssal til 6000 deltagere. Senteret møter internasjonal standard med 55 møterom i alle størrelser. Over 25 av møterommene har plass til over 100 personer. I hallene er det bl.a. plass til 6000 personer til middag, 2500 personer til bankett på runde bord, eller 12.000 personer på stående konsert. Arrangementer. Norges Varemesse eier og drifter egne messer (fag/publikum) som Nor-Shipping, Gave&Interiør, Reiseliv (messe), Oslo Motor Show, Hjem&Hobby, Hagemessen, Dogs4All (messe), Samler&Antikk, Kunst&Håndverk, Transport og Smak. I tillegg til egne messer avvikles det i messesenteret flere andre kjente messer i regi av eksterne arrangører, f.eks. – Sjøen for alle, Bygg Reis Deg, Industridagene, Automessen, Caravan, Eliaden, VVS-Dagene, Agroteknikk og Villmarksmessen. Større kongresser blir også lagt til senteret i Lillestrøm. Hvert år avvikles ca 50 messer/events. Nøkkeltall. Nøkkeltall messer Norges Varemesse 2002-2011 (etter flyttingen fra Sjølyst til Lillestrøm) Bygget. Etter 40 års virksomhet og drift av messesenteret på Sjølyst, ble det mot slutten av 1990-tallet behov for utvidelse og modernisering. Området på Sjølyst ivaretok ikke dette behovet godt nok, det ble derfor i 1999 besluttet å flytte Norges Varemesses virksomhet fra Oslo til Lillestrøm. God adkomstmessig beliggenhet i forhold til Oslo Sentrum / Oslo Sentralstasjon og Oslo Lufthavn Gardermoen bidro til denne beslutningen. Arkitektkonkurransen ble vunnet av Arne Henriksen Arkitekter / Bystrup Arkitekter. Grunnstein ble lagt ned av HM Kong Harald V 8. mars 2001 og første messe i det nye messesenteret var bransjemessen Gave & Interiør i august 2002. Total investeringsramme for bygging av anlegget i 2001/2002 var på vel NOK 900 mill. Anlegget ble senere utvidet med ytterligere en hall i 2008 (Hall E). Denne hallen huser også Norges Varemesses administrasjon. - Betongtavlen (2002) for fremragende arkitektur med utstrakt bruk av betong - FIABCI Norways eiendomspris (2005),for fremragende arkitektur og god driftsøkonomi for byggets brukere - Houens fonds diplom (2008). Diplom fra A. C. Houens fond regnes som en av Norges fremste utmerkelser innen arkitektur og byggeskikk. Transport. Norges Varemesse og Thon Hotel Arena ligger sentralt like ved Lillestrøm stasjon, midtveis mellom Oslo S og Oslo Lufthavn Gardermoen. Senteret ligger lett tilgjengelig adkomstmessig enten man benytter tog, buss eller bil. Per Christensen. Per Christensen (født 18. juli 1934, død 26. august 2009) var en norsk skuespiller. For TV-seere var Christensen kanskje mest kjent for rollen som Hugo Anker-Hansen i "Hotel Cæsar", for kinopublikum for rollen som Alfons i Elling-filmene "Elling" og "Elsk meg i morgen", mens mange eldre vil huske ham for hans medvirkning i svært mange filmer på 50-, 60- og 70-tallet. Han hadde også rollen som beste-kompisen til Marve Fleksnes i de første "Fleksnes"-seriene. Han var mye brukt som instruktør av Radioteatret i NRK. Mest kjent er hans iscenesettelse av hørespillet "Tordivelen flyr i skumringen" av Maria Gripe, kåret av lytterne til tidenes beste hørespill for barn og unge. Hodejegere. Hodejegere var opprinnelig betegnelse på enkelte eksotiske folkeslag som angivelig praktiserte kannibalisme og/eller tok med seg hodet til sine beseirede motstandere som skrekk og advarsel, og for å bruke som trofé. Personellrekruttering. I nyere tid er ordet hodejeger oftest benyttet om en gruppe personellrekrutteringsselskaper. Til forskjell fra tradisjonelle rekrutteringsselskaper benytter hodejegere sjeldent annonsering for å tiltrekke seg søkere til en stilling. Istedet bli markedet for aktuelle kandidater analysert og vurdert før de mest aktuelle kandidatene blir kontaktet. Denne formen for rekruttering har fått stadig større omfang ettersom mangelen på kvalifiserte arbeidssøkere/arbeidsløse iden vestlige verden stadig synker. Denne arbeidsmetoden kommer opprinnelig fra USA, og også i Norge benyttes ofte den engelske betegnelsene "headhunter" og "headhunting". Halfdan Petterøe. Halfdan Petterøe (født 1876 på Nøtterøy i Vestfold, død 1939) var en norsk tobakksfabrikant. Han åpna en tobakksforretning i 1900, og i 1905 starta han han Petterøe Tobaksfabrikk. Dattera hans, Aase Petterøe, overtok som disponent da Halfdan Petterøe døde i 1939. Ragnar Kalheim. Ragnar Kalheim (født 22. november 1926, død 26. mai 1974) var en norsk fagforeningsleder og sosialist. Han deltok i motstandsarbeid under andre verdenskrig, og gikk inn i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Ble så ekskludert av NKU som Furubotn-tilhenger i 1949. Fra samme året arbeidet han som tømmermann ved Akers Mekaniske Verksted i Oslo. Han fikk snart tillitsverv i fagorganisasjonen, i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund (LO). Fra 1957 satt han i forbundsstyret, og i 1973 ble han vagt til leder for Avdeling 1 av Jern og Metall, den største fagforeninga i Norge da. Kalheim deltok i folkeaksjoner mot atomvåpen, NATO og norsk medlemskap i EF (EU). Han var fra 1970 nestleder i «Folkebevegelsen mot EEC», og bidrog i høy grad til at det ble flertall for nei-sida. Partimessig var Kalheim medlem av Arbeiderpartiet fra 1959 til 1973, da mange av EF-motstanderne, som hadde organisert seg i Arbeidernes Informasjonskomite AIK, gikk ut av partiet. Da hadde Kalheim alt en god stund vært tilhenger av samling på venstresida i ett bredt sosialistisk parti. Etter nei-seieren i folkeavstemninga i 1972, ble dette delvis virkeliggjort i og med opprettingen av Sosialistisk Valgforbund i 1973, som ble til Sosialistisk Venstreparti i 1975. Kalheim var en viktig aktør i denne samlingsprosessen til han brått døde i 1974. Kalheim sto for en selvstendig og gradualistisk sosialisme, en «sosialisme på norsk», som det kom til å hete noen år senere. Han ville gjøre «den uverdige problemstillinga Moskva, Brussel eller Washington hjemløs i norsk politisk tenking», og så for seg en gradvis utvikling av norsk sosialisme, blant annet gjennom utvidet arbeidermakt i bedriftene. Kalheims synspunkter kunne være omstridte på venstresida, men han var høyt verdsatt, ikke minst for sin vinnende personlighet, dyktighet i debatter, og folkelige radikalisme. Nic Schiøll. Nicolai Schiøll (født 1901 i Oslo, død 1984) var en norsk billedhugger. Han hadde, som mange fra hans generasjon, arbeidet under professor Wilhelm Rasmussen ved Kunstakademiet. I 1923 og det påfølgende år jobbet han i Paris; og som mange andre billedhuggere hos Antoine Bourdelle. Det han lærte hos Bourdelle sees godt i portretthodet "Grekeren", som bærer klare inspirasjoner fra Bourdelle. I drøye 20 år var Schiøll tilknyttet Trondheim Domkirke og Rådhuset i Oslo. I disse engasjementene utviklet han den stilen som skulle bli hans kjennetegn; den nyklassisistiske. Disse engasjementene resulterte bl.a. i ni skulpturer til Nidarosdomen. I Bergen kan man se skulpturer av kunstneren på tinghuset. I 1945 ble Schiølls seks meter høye bauta over misjonæren Paul Olaf Bodding avduket på Gjøvik. I årene etter andre verdenskrig utførte Schiøll rundt 20 forskjellige krigsmonumenter, tre av dem finnes i Drammen. Nic. Schiølls hovedverk er St. Hallvard-relieffet på Oslo Rådhus. Det er plassert høyt på veggen som vender mot fjorden og Rådhusplassen. Heather O'Rourke. Heather Michele O'Rourke (født 27. desember 1975 i San Diego i California, død 1. februar 1988 i San Diego i California) var en amerikansk barnefilmstjerne mest kjent fra "Poltergeist"-filmene. Heather ble som 5-åring oppdaget av filmregissør Steven Spielberg og fikk rollen som lille Carol Anne Freeling. Hun spilte i alle 3 Poltergeist-filmene, men døde 1. februar 1988 av akutt tarmslyng og blodforgiftning. Hun er gravlagt i Los Angeles i California i USA. I tillegg filmer var Heather med i såpeserien "Happy Days" 1982 – 1983 og i flere reklamefilmer. Det fjerne østen. Kart over Det fjerne østen Det fjerne østen brukes om landene i Øst-Asia. Betegnelsen ble ofte brukt i forbindelse med Det britiske imperiet, som en fellesbetegnelse for landene øst for Britisk India. Før første verdenskrig ble "Det nære østen" brukt om landene nær Det osmanske rike, "Midtøsten" til nordvestlige Sør-Asia og Sentral-Asia, og "Det fjerne Østen" for land langs den vestlige delen av Stillehavet og den østlige delen av Indiahavet. Mange europeiske språk har lignende betegnelser, slik som "Far East" (engelsk), "Extrême-Orient" (fransk), "Extremo Oriente" (spansk), "Ferner Osten" (tysk), "Estremo oriente" (italiensk) og "Verre Oosten" (nederlandsk). I orientalistisk sammenheng bidrar betegnelsen til å mane frem både kulturelle og geografiske skiller. "Det fjerne østen" henviser aldri, for eksempel, til landene Australia og New Zealand, som er mer vestlige kulturelt sett, selv om disse ligger enda lenger øst for Europa enn andre deler av Øst-Asia. Odd Arild Kvaløy. Odd Arild Kvaløy (født 28. desember 1948 i Stavanger) er en norsk politiker (Sp). Han var medlem av Rogaland fylkesting 1984–2011, herav gruppeleder 1984–1991 og 1999–2011, fylkesordfører 1992–1999 og medlem av fylkesutvalget 1984–1999 og 2002–2011. Kvaløy var også medlem av Stavanger bystyre 1980–1987 og 1992–1995, herav medlem av formannskapet 1984–1987. På nasjonalt plan var han politisk rådgiver i Samferdselsdepartementet 1985–1986 og tilsvarende i Kommunaldepartementet 1989–1990. Kvaløy var forøvrig nestleder i Kommunenes Sentralforbunds sentralstyre 2000–2008. Han er utdannet agrotekniker. I perioden 1970–1981 var han ansatt i Felleskjøpet Rogaland Agder, 1981–1987 i Senterpartiets hovedorganisasjon, og fra 1988 i SpareBank 1 SR-Bank. Den fjernøstlige føderale krets. Den fjernøstlige føderale krets (russisk:) er en av Russlands sju føderale kretser. Innbyggertallet er 6 546 926 (1. januar 2006), og området har et totalt areal på 6 215 900 km², noe som gjør det til landets største føderale distrikt. Administrativ inndeling. Kretsen er delt inn i ni føderalsubjekter. 18. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007. 18. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2007 startet 1. september, og endte med Ålgård – Start 2 den 4. september 2007. Øistein Kristiansen. Tegneren og underholderen Øistein Kristiansen i karakteristiske kortbukser, rumpetaske og T-skjorte med tegning av «Lille Øistein» Øistein Kristiansen, internasjonalt kjent som Einstein Kristiansen, (født 12. september 1965 i Sarpsborg) er en norsk karikaturtegner, billedkunstner, designer, underholdningsartist og TV-produsent. Han er i Asia særlig kjent som programleder for en rekke populære TV-programmer for barn om tegning og forming. Bakgrunn og arbeid. Kristiansen er oppvokst på Greåker utenfor Sarpsborg i Østfold. Etter gymnaset begynte han som karikaturtegner i flere Østfold-aviser. Han leverte også humoristiske tegneseriebidrag til bladene Pyton og Norsk Mad. Øistein Kristiansen fortsatte siden som illustratør og reklametegner i Oslo, og studerte en periode tegneserie-tegning i New York. I 1992 reiste Øistein Kristiansen som ryggsekkturist på lykke og fromme til Sørøst-Asia, blant annet til Bangkok, men endte etter hvert opp i Singapore. Der ble han kjent som "Einstein Kristiansen" i egne standupshow med karikaturtegning. Han startet også eget reklamebyrå, designet egne kles- og møbelkolleksjoner og holdt underholdende tegnekurs for barn. Etter flere år med suksess og tap som kreativ multikunstner fikk han i 2000 sitt første TV-show, "Art Factory", et barneprogram om tegning og forming. Han har hittil vært programleder for i alt seks tilsvarende programserier, deriblant det språkløse "Right On Top" med formingstips for barn fra 6 til 12 år, et program som blir sendt på barnekanalen Nickelodeon i Asia og når ut til rundt 330 millioner potensielle seere i Asia og Oseania. I 2007 kom Øistein på TV i India og Kina med tilsammen over 25 millioner potensielle seere. Innholdet i TV-programmene er en blanding av tegnetips, animasjoner og fantasifull og inspirerende edutainment. Øistein Kristiansen er medeier i produksjonsselskapet Earthtree med kontorer i Singapore, Shanghai og Fredrikstad. Julen 2007 viste NRK hans norskproduserte barne-tv-serie Øisteins blyant. I 2008 lanserte Earthtree en rekke nye produkter i Norge. Egmont var leverandør av tegnebøker, klistremerkehefte, lag-dine-egne t-skjorter-sett og tegnespill om Øistein. Sandrew Metronome to DVDer av Øisteins blyant og Norsk spilldistribusjon lanserte PC/MAC spillet Lille Øisteins store reise. Julen 2008 viste NRK som første TV-kanal i verden Øisteins Juleblyant, en tv-serie tett på tematikken fra Øisteins blyant, men med julemotiver. Øistein er også «global ambassadør» for det tyske firmaet Faber-Castell, verdens største produsent av blyanter, med mål om «å tegne en bedre verden». Øistein Kristiansens tegnestil er preget av en enkel og rask cartoonstil, med morsomme figurer, klare farger og energiske linjer. Han er ellers kjent for sitt glattbarberte hode og for alltid å gå i shorts, med magetaske, og T-skjorter og klær med egne dekorasjoner og tegninger. Han har laget en miniversjon av seg selv i figuren «Øistein jr» og sitt eget varemerke «Øistein». Han har også tegnet og laget en mengde komiske ku-figurer. Sigrid Ranesdatter. Sigrid Ranesdatter var søster av høvdingen Sigurd Raneson fra Steigen i Nordland, og var gift med skatvalsbyggen Ivar av Fljoðar. Mannen hennes var mektig, og det gjorde at hun ble en av landets fremste kvinner. Hun var beryktet for sin skjønnhet, men i ettertiden er hun "mest" kjent for å være en av hovedpersonene i et drama som nesten kastet Norge ut i borgerkrig. Gjennom ekteskapet med Ivar ble hun en del av Fljoðaætten. Grønlands Hjemmestyre. Grønlands Hjemmestyre er den politiske forvaltningen av Grønland. Hjemmestyreordningen. Hjemmestyreordningen er en forvaltningsmodell som Danmark har både på Grønland og Færøyene og Finland på Åland. Den innebærer at Grønland har egen lovgivende og forvaltningsmessig myndighet på alle samfunnsmessige områder, unntatt politi, rettsvesen, utenrikspolitikk og det militære. Før hjemmestyreordningen. I 1953 endret Grønland status fra å være en koloni under Danmark, til å være likestilt med danske borgere. Men, også tidligere har det vært en gradvis økning av Grønlands medbestemmelsesrett. Fra 1860 etablerte Danmark "Forstanderskap" i alle koloniområder. Dette ga Grønland medbestemmelsesrett i samfunnsutviklingen. Disse var en slags «fattigkasse», som hjalp de fattigste, og de som hadde kommet opp i økonomiske problemer. De hadde også en begrenset politimyndighet. I 1911 ble forstanderskapene oppløst, og erstattet med to Landsråd; et for Sydgrønland og et for Nordgrønland. Samtidig ble kommunerådene opprettet. Landsrådene var både rådgivende organer overfor danske myndigheter og behandlet selv enkeltsaker som ble oversendt dem fra Danmark. Landsrådene hadde også myndighet til å foreslå nye lover for landsdelen de representerte. Fra 1925 ble det etablert "sysselråd", med representanter fra både Danmark og Grønland. Dette var et samarbeid mellom danske embedsmenn og grønlandske kommunerådsformenn. I 1951 fikk Grønland endelig sin første enhetlige forsamling, da de to landsrådene ble slått sammen til ett; Grønlands Landsting. Landstinget er forløperen til dagens Hjemmestyre, og fungerte helt til 1979 da Hjemmestyret ble etablert. Landstinget og Landsstyret. Grønlands Hjemmestyre består av Grønlands Landsting, som er en folkevalgt forsamling (parlament), og Grønlands Landsstyre (regjering), som er politisk ansvarlig for hjemmestyrets daglige drift. Landsstyret har også en rekke direktorater under seg. Et mulig framtidig selvstyre. Hjemmestyret er i en prosess for å oppnå selvstyre innenfor det danske riksfelleskapet. Grønlands Landsstyre besluttet ved årsskiftet 1999-2000 å nedsette en selvstyrekommission; Selvstyrekommissionen. Bakgrunnen var den utviklingen som hadde skjedd siden hjemmestyret blev innført i 1979, der man så at stadig flere saksområder ble overtatt av hjemmestyret, samtidig med at Grønlands forhold til omverdenen har endret seg. En slik endring er f.eks. Danmarks medlemskap i EU, der Danmark i stigende grad overfører kompetanse til EU. Samtidig foregår det i verden en generell globaliseringsprosess, som krever at Grønland selvstendig kan ivareta sine interesser. På den bakgrunnen fant det daværende Landsstyret det nødvendig å iverksette et arbeide for å klarlegge Grønlands fremtidige stilling innenfor riksfellesskapet. En annen viktig oppgave var dessuten å beskrive hjemmestyrets nåværende forfatningsrettslige stilling, samt å utarbeide et grunnlag for å utvikle Grønlands selvstendighet innenfor riksfellesskapets rammer. Kommisjonen leverte sin rapport 11. april 2003, der den foreslo en ”Partnerskapstraktat mellom Grønland og Danmark om Grønlands selvbestemmelsesrett”. Dette skulle signalisere at det også i fremtiden var ønskelig med et godt og tett forhold mellom riksfellesskapets parter, og at forholdet skulle baseres på oppfattelsen av likeverdige parter, som gjensidig respekterer hverandre. Det er Selvstyrekommissionen oppfattelse at selvstyre så langt det er mulig bør være basert på en selvbærende økonomi, der Danmarks tilskudd til Grønland på sikt reduseres vesentlig. Derfor var det viktig i fremtiden å fokusere på den samlede økonomi i samfunnet, ikke minst Grønlands handel med utlandet. Rapporten ble behandlet i Grønlands Landsting, og det ble utarbeidet et mandat for forhandling med den danske regjeringen. Forhandlingene resulterte i at Grønlands landstyreformann, Hans Enoksen, og den danske statsminister, Anders Fogh Rasmussen, den 21. juni 2004, på 25-årsdagen for innføring av hjemmestyre i Grønland, underskrev en fullmakt for en grønlandsk-dansk "Fælleskommission for Selvstyre". Hovedoppgaven for kommisjonen er, med utgangspunkt i Grønlands nåværende forfatningsmessige plassering, og i overensstemmelse med det grønlandske folks selvbestemmelsesrett i henhold til folkeretten, å foreslå hvordan de grønlandske myndigheter kan overta ytterligere kompetanse og ansvar, der dette er forfatningsmessig mulig. Kommisjonen skal basere sitt arbeide på prinsippet om at det skal være overensstemmelse mellom rettigheter og plikter. Dessuten skal kommisjonen foreslå en nyordning vedrørende det økonomiske forholdet mellom Grønland og Danmark. Det fremgår videre av mandatet at det er opp til det grønlandske folk å avgjøre om Grønland ønsker selvstendighet. Grønlandsk-dansk Selvstyrekommission ledes fra 2006 av Jonathan Motzfeldt. På Folketinget har de 4 grønlandske representantene etablert en samarbeidsgruppe som jobber for grønlandsk selvstendighet. Denne gruppen heter Den Nordatlantiske Gruppe. Stjørdalsfjorden. Stjørdalsfjorden er en del av Trondheimsfjorden, og ligger mellom Strindfjorden, Malvik, Skatval og Stjørdal. Stjørdalsfjorden er oppkalt etter Stjørdal, men blir noen ganger feilaktig omtalt som Strindfjorden, men Strindfjorden ligger utenfor Stjørdalsfjorden. Stjørdalselva renner ut i Stjørdalsfjorden. Fjorden er omlag 8 kilometer lang. Villa Valmarana Scagnolari Zen. Villa Valmarana i Lisiera di Bolzano Vicentino utenfor Vicenza er en villa designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Rundt 1563 designet Palladio en villa for Gianfrancesco Valmarana. Den er representert i "Quattro Libri" med en to etasjes loggia mellom to tårn. Slik er ikke bygget blitt. Det kan ha hatt sammenheng med at Gianfrancesco døde i 1566 og at en mer økonomisk løsning ble valgt når bygget skulle fullføres. Sannsynligvis ble dette gjort av Leonardo Valmarana som var sønn av Gianfrancescos bror Giovanni Alvise. På slutten av annen verdenskrig ble villaen sterkt skadet. Fasaden er derfor gjenoppbygget i det 20. århundre. Pyramidekomplekset ved Giza. Pyramidekomplekset ved Giza i Egypt omfatter i alt ni pyramider. De tre største pyramidene er oppkalt etter faraoene Kheops, Khefren og Mykerinos. (Dette er deres greske navn: på egyptisk heter de "Khufu", "Khafre" og "Menkaure") De seks andre pyramidene er navnløse. Tre av dem ligger langs Kheopspyramidens østside, og tre av dem ved Mykerinos-pyramidens sydside. I tillegg finnes den kjente Sfinksen i Giza i dette området. Sfinksen er en løvekropp med menneskehode, muligens farao Khefrens hode. Innenfor et område på ca 80 km ligger de mest betydelige pyramidene fra Egypts oldtidskulturer, alle sammen bygget i løpet av det 3. og det 4. dynasti. I tillegg er området også rikt med hensyn til andre arkeologiske objekter: templer og graver. På snaue 100 år ble mer enn 25 millioner tonn kalksteinsblokker brukt til disse omfattende byggverkene. Alle pyramidene ligger på Nilens vestre bredd, på grensen mellom jordbruksarealer og ørken, på dét stedet hvor veien til dødsriket begynner. Nilen har endret sitt løp siden oldtiden, og rant nærmere pyramidene på den tiden de ble bygget. Pyramidefeltene i tilknytning til oldtidsbyen Memfis, blant dem pyramidekomplekset ved Giza, ble i 1979 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Andre felt i området som også hører til denne oppføringen er Saqqara, Dahshur, Abu Rawash og Abusir. Baldisholteppet. Baldisholteppet er et vevd gobelinteppe, trolig fra før 1150. Teppet er enestående i sitt slag. Man kan ikke si med sikkerhet hvor Baldisholteppet laget, men det er trolig inspirert av kunst fra det kontinentale Europa. Stilmessig er det noe som tilsier at det kan være vevd i Nord-Frankrike eller England, men det kan også ha blitt vevd i Norge. Snitt og mønster på teppet kan tyde på at det er blitt laget i Norge. I tillegg er krigsutstyret som er gjengitt på teppet noe gammeldags til å passe til den tiden teppet er datert til, mellom 1180 og 1200. Det kan bety at teppeveveren har avbildet det fortsatt vanlige krigsutstyret i det perifere Norge, mens man i England og Nord-Frankrike bar nyere utstyr. Navnet kommer fra Baldishol kirke i Nes i Ringsaker. Teppet ble funnet i 1879, da 1600-tallskirken på Baldishol ble revet. Teppet var en av de mange gjenstandene blant materialer og inventar som ble solgt på auksjon i forbindelse med rivingen. Familien Kildal på nabogården til kirken kjøpte en del av gjenstandene og oppbevarte dem på gården. En slektning, Louise Kildal, som var på besøk noen år senere fant blant kirkebilder og noen kirkespir, en skitten, gammel fille, full av leire, som hadde ligget under fotskammelen til organisten som vern mot trekken. Louise Kildal tok vare på fillen, vasket og stelte den. Frem av skitten kom et billedteppe i farger. Hun hadde det deretter hengende i sin stue hvor det ble oppdaget av museumsdirektør H. A. Grosch, som sørget for at teppet ble overført til museum. Det befinner seg i dag på Kunstindustrimuseet i Oslo. Baldisholteppet regnes som en av de meste verdifulle gjenstandene på Kunstindustrimuseet. Hvordan teppet opprinnelig kom til den vesle annekskirken på Baldishol i Ringsaker, vil vel aldri bli oppklart, men alt tyder på at teppet fulgte med annet gammelt kirkeinventar fra kirken på Hovin, på sørsiden av Helgøya i 1612. Der lå den gamle kongsgården på Hovinsholm, som oftere enn noen annet gard på øya hadde besøk av kongelige og personer med høy byrd og store rikdommer. Man tror Baldisholteppet er et fragment av en lang bildeserie, som man antar forestilte årets tolv måneder. Den bevarte delen forestiller april og mai. April er fremstilt som en beskjegget mann i lang kjortel, ved siden av et tre med fugler som symboliserer at trekkfuglene har kommet. Mai vises som en rytter i rustning, noe som symboliserer at man nå kan ri på marken. Figurene i de to feltene er plassert under hver sin flattrykte rundbue, med delvis uleselige månedsnavn som innskrift. De to er atskilt fra hverandre med søyler av ulik utforming. Beina på den kjortelkledte mannen i april stikker nedenfor bildefeltet, på samme måte som forbeina til hesten i mai, og tilsvarende stikker rytterens hjelm såvidt over bildefeltet. Dette viser at kunstneren har følt stor frihet overfor motivet. Teppet har mye til felles med Bayeuxteppet i motivbehandlingen. Bayeuxteppet er derimot et broderi som beskriver den normanniske invasjonen i England, ikke et vevteppe, slik som Baldisholteppet. Rytteren bærer et skjold med et motiv som er mer heraldisk enn skjoldene på Bayeuxteppet. Grunnmotivet i skjoldet er kvadrert av svart og gull omgitt av en rød skjoldbord. Bifigurer er sparreformet deling, hvite omrisslinjer og små kuler (skiver) i feltene. Den europeiske heraldikken ble etablert i fransktalende områder fra ca 1150. Baldisholteppet har den tidligste avbildning i farger av våpenskjold i Norge, og rytteren med skjoldet er derfor brukt som kjennetegn av Norsk Heraldisk Forening. De utvalgte. De utvalge (da: "De udvalgte") er en dansk TV-serie fra 2001 som gikk som påskekrim på NRK2 i 2003. Serien er skrevet av Jens Dahl, Rasmus Heisterberg og Nicolas Winding Refn, og besto opprinnelig av 13 episoder. I 2003 kom en ny, redigert versjon på 12 episoder med ny slutt. Denne versjonen er siden også gitt ut på DVD i Danmark. Serien begynner med at et ungt par, litteraturstudenten "Rikke Borgwardt" og elektrikeren "Bo Mortensen" finner en stor, men gammel herskapsleilighet som de får leie til spottpris sentralt i København. De annonserer etter folk til å bo i de andre rommene, og får snart inn fem nye leieboere: reklamemedarbeider "Gry Rønne", politistudent "Salim Malik", den håpefulle filmstudenten "Regitze Kramer", "Tor René Hansen", som presenterer seg som finansrådgiver, og den amerikanske utvekslingsstudenten med danske røtter "Eric Lundholm". Husverten sørger imidlertid for også å få plassert Miriam, som han presenterer som sin niese, i pikeverelset. Allerede under inflytningsfesten begynner underlige ting å skje, og forholdet hovedpersonene imellom begynner å skrante. Det viser seg etter hvert også at forfedrene til flere av beboerne var involvert i en ekspedisjon til Sydpolen i 1906. Serien spenner over flere sjangre, med elementer av både drama, komedie, skrekkfilm, thriller og ikke mist film noir. Serien er tydelig påvirket av flere av Roman Polanskis filmer, ikke minst Rosemary's Baby og Leieboeren, men har også elementer som er gjenkjennbare fra blant annet David Lynch sine filmer og fra X-Files. Samtidig har den også intriger av en type som er gjenkjennbare fra ungdomsdramaer av typen Beverly Hills 90210. En rekke ulike temaer, fra utroskap til rasehygiene, berøres i serien. De utvalgte var først og fremst beregnet på et ungdommelig publikum, og med et budsjett på 20 millioner kroner var det høye forventninger til serien. Den ble imidlertid en kommersiell fiasko – fra første til tredje episode falt seertallene i Danmark fra 720.000 til 350.000. Heller ikke den relanserte versjonen fra 2003 fikk noe stort publikum, og DVD-utgivelsen har kun vært gjort tilgjengelig i Danmark. Det islamske Kairo. Det islamske Kairo er en bydel i de sentrale delene av Kairo. Bydelen preges av historiske moskéer og andre islamske bygninger og monument, blant annet Kairos citadell. Bydelen er et verdensarvområde. «Bønn i Kairo», malt av Jean-Léon Gérôme i 1865 Islam fikk feste i byen på 900-tallet. Byen ble raskt et senter i den voksende islamske verden, og hadde sitt gullalder på 1300-tallet. Bydelen er en populær turistattraksjon. Lis Løwert. Lis Løwert (født 7. desember 1919 i København, død 26. november 2009) var en dansk skuespiller. Hun er søster av skuespilleren Karen Marie Løwer. Mange kjenner henne som danselærerinnen Violet Winther i TV-serien Matador fra slutten av 1970-årene. I Danmark spilte hun i årene 1970-77 dyrehandler Clausens kone i TV-serien "Huset på Christianshavn". I sin ungdom medvirket hun i en rolle som blomsterpike hvor hun ble trukket av en stålwire fra scenen og over publikum. En kveld røk wiren, og unge Løwert havnet midt i et stort smørbrødfat. Blomsterpiken ble landskjent som «smørrebrødjomfruen». Hun gikk Det Ny Teaters elevskole og debuterte der i 1937 i "Manden fra Gaden" – med Angelo Bruun. Hun var elev ved Det kongelige Teaters elevskole i årene 1942 – 1944. I årene 1944 – 1971 var hun ved Folketeatret. Hun hadde mange suksesser på forskjellige scener, og spilte i slutten av 40-tallet i engelsk film, bl.a. "Den Trojanske Hest". Hun har hatt et bredt repertoar med særlig styrke i operetter, lystspill, vaudeviller, musikaler og komedier. Forollhogna. Forollhogna er et fjell på 1332 moh, beliggende på grensen mellom Os kommune i Hedmark og Midtre Gauldal og Holtålen i Sør-Trøndelag. Fjellet ligger vest for Forollsjøen, og utgjør den sentrale og høyest beliggende del av Forollhogna nasjonalpark. Teenagers. «Teenagers» er en sang av rockebandet My Chemical Romance. Sangen ble utgitt 9. juli 2007 som den tredje singlen fra albumet "The Black Parade" i USA og som den fjerde singlen i Storbritannia, Filippinene og Canada. Sangen er bandets tolvte single totalt. Den ble gjort tilgjengelig for nedlasting for Xbox 360-spillet Guitar Hero II 15. august 2007, sammen med «Famous Last Words», «Dead!» og «This Is How I Disappear». Musikkvideoen hadde premiere første gang på musikk-kanalen C4 fra New Zealand, til stor overraskelse for fans og seere. De besatte (TV-serie). De besatte (sv: "De drabbade") er en svensk thriller-serie på 12 episoder fra 2003. Serien gikk på NRK1 høsten 2003 og er tilgjengelig på DVD med bonusmateriell. Serien binder historien om den fiktive synske kvinnen "Adleyn Saville" fra Iona i Skottland, som ble brent som heks i 1618, sammen med en håndfull samtidige menneskeskjebner. I forbindelse med et strømbrudd over hele Norden får en rekke ulike personer overnaturlige evner som å kunne gjøre seg usynlig, få folk til å fortelle sannheten, forandre utseende, gi liv, lese tanker osv. En av disse, "Henrik Modin" får evnen til å se inn i fremtiden, men når han ser en grufull fremtid for familien sin og innser at han ikke kan endre den tar han livet av seg selv, kona og barna. Broren hans, "Jocke Modin", nekter imidlertid å tro at det er Henrik som har drept familien og seg selv, og begynner å lete etter en konspirasjon. Den andre hovedpersonen, finlandssvenske "Anna-Lena Ångerman", bor på en gård i det nordlige Finland. Hun begynner å få plutselige anfall der får inn i en transe og begynner å skrive og male ting hun selv ikke forstår. Sammen med Jocke Modin, og etter hvert også "Håkan Eriksson", begir hun seg ut på leting etter noe som blir stadig større og større, og som blant annet innebærer den endelige kampen mellom lys og mørke. Serien har et forholdsvis stort stjerneregister. Blant skuespillerne i serien er Eva Röse, Paprika Steen, Lennart Hjulström og Marit Andreassen. Serien fikk også god mottakelse, og har også fått gode tall på Internet Movie Database. Wilhelm Anton Lindemann. Wilhelm Anton Lindemann (født 26. juni 1739 i København, Danmark, død 24. september 1801 i Dansk Vestindia) var generalguvernør i Dansk Vestindia i to perioder. I 1767 ble Lindemann ansatt ved Det oldenborgske Regiment. Da det vestindisk-guineiske Rente- og Generaltoldkammer få år etter skulle utnevne en ny ledelse, ble Lindemann utnevnt til Regjeringsråd. Fra 1787 ble han utnevnt til 1. regjeringsråd. Lindemann ble for første gang utnevnt til generalguvernør i Dansk Vestindia i 1794, en stilling han hadde til 1796. Den andre perioden startet etter generalguvernør Thomas de Mallevilles død i 1799 og varte frem til den britiske okkupasjonen i 31. mars 1801. Stig Rasch. Stig Rasch (født 4. juli 1967 i Elverum) er en tidligere norsk håndballspiller. Han har spilt for Elverum Håndball og de tyske bundesligalagene Schutterwald, LTV Wuppertal og SG Solingen. Rasch debuterte på Elverums A-lag som 16-åring. Før 2003/04-sesongen gikk Rasch tilbake til Elverum, og spilte for dem da de rykket opp igjen til eliteserien i 2005. «Få – om noen – idrettsnavn har betydd mer enn han for Elverum,» sa tidligere ordfører i Elverum, Per-Gunnar Sveen om Rasch. 10. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006. 10. serierunde i 2. divisjon avdeling 3 2006 startet 17. juni, og endte med Fløy – Viking 2 den 19. juni 2006. Borgar Valle. Borgar Valle (født 31. oktober 1962) er en norsk politiker. Han var ordfører i Tynset fra 2005 til 2007 for Senterpartiet. Han tok over som ordfører i 2005, da Dag-Henrik Sandbakken ble statssekretær i kommunal- og regionaldepartementet. Valle, Borgar Kildalen kraftverk. Kildalen kraftverk er et vannkraftverk i Kildalselven Nordreisa kommune i Troms fylke. Magasin for kraftverket er Dammen som er en kunstig innsjø forårsaket av at elven er oppdemmet av en 250 meter lang og 22 meter høy demning. Magasinkapasiteten er på 10 millioner kubikkmeter vann Kraftverket startet produksjonen i 1959 og det ble utvidet i 1971. Det er installert en turbin på 6,5 MW. Midlere årsproduksjon er på 27 GWh. Kraftverket er eid av Nord Troms Kraftlag AS. Dag-Henrik Sandbakken. Dag-Henrik Sandbakken (født 17. august 1957) er en norsk politiker som representerer Senterpartiet. Han er statssekretær i kommunal- og regionaldepartementet, og har vært det siden stortingsvalget 2005. Før det var han ordfører i Tynset. Sandbakken er utdannet agronom og har drevet som bonde. Han har også utdanning i innovasjon, entreprenørskap og foretaksøkonomi fra Høgskolen i Hedmark. Sandbakken har vært engasjert i kommunepolitikken i Tynset, der han fra 1995 til 1999 var gruppeleder for Senterpartiet i kommunestyret. I 1999 ble han ordfører i Tynset, en post han holdt til 2005. I statsråd 21. oktober 2005 ble Sandbakken utnevnt til statssekretær for kommunal- og regionalminister Åslaug Haga. Etter statsrådsskifter fortsatte han i 2007 i samme departement som statssekretær for Magnhild Meltveit Kleppa. og i 2009 som statssekretær for Liv Signe Navarsete. Sikkajåkk kraftverk. Sikkajåkk kraftverk er et vannkraftverk i Nordreisa kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall på ca 350 meter fra inntaksmagasin i innsjøen Sikkájávri til havnivå ved Rotsundet. Det er installert en turbin på 1,9 MW. Midlere årsproduksjon er på 8 GWh. Kraftverket er eid av Nord Troms Kraftlag AS. Ole Martin Norderhaug. Ole Martin Norderhaug (født 5. september 1949) er en norsk politiker. Han er ordfører i Trysil og representerer Arbeiderpartiet. Han var en av de 19 første ordførerne som ble direktevalgt under de første ordførerforsøkene i 1999, og ble gjenvalgt ved valgene i 2003 og 2007. Norderhaug er adjunkt og har lærerutdanning fra Elverum lærerskole, Universitetet i Bergen og Universitetet i Trondheim. Han har undervist i gymnas og videregående skole. I 1977 grunnla han Trysil Design og drev dette til han ble ordfører i 1999. Referanser. Norderhaug, Ole Martin Arvid Nyberg. Arvid Nyberg (født 19. mai 1928) er en norsk politiker og tidligere langrennsløper. Han har vært ordfører i Trysil og representerer Arbeiderpartiet. Han var ordfører fra 1972 til 1999, og var, da han gikk av, den som hadde vært ordfører lengst i Norge. Han har senere blitt forbigått av Henning Myrvang. Nyberg vant tre norske mesterskap i langrenn. Han gikk på Vestre Trysil Idrettsforenings lag på 3 x 10 km stafett som ble norgesmester i 1955, 1956 og 1960. I alle tre årene gikk han sammen med Hallgeir Brenden, i 1955 med Henry Solheim, i 1956 med Erik Søgård og i 1960 med Bjørn Brenden. Villa Gazzotti Grimani. Villa Gazzotti Grimani i Bertesina utenfor Vicenza er en villa designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Villaen ble tegnet omkring 1542, 1543 for Taddeo Gazzotti. Han var en talsmann for en fornyelse av Vicenzas arkitektur. På grunn av uheldige spekulasjoner måtte han selge den uferdige villaen i 1550 til den venetianske patrisieren Girolamo Grimani. Grimani fikk raskt ferdigstilt villaen. Palladio måtte benytte og endre et eksisterende bygg da han tegnet villaen. Det er synlige spor av dette gamle bygget i dagens villa. Ole Gustav Narud. Ole Gustav Narud (født 26. februar 1958) er en norsk politiker. Han var ordfører i Åmot fra 2003 til 2011 og representerer Senterpartiet. Han har vært leder for Hedmark Senterparti. Karl Röderer. Karl Conrad Röderer (født 12. juli 1868, død 28. august 1928) var en sveitsisk skytter som konkurrerte på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Han deltok i skyting under OL 1900 i Paris og vant to gullmedaljer i den øvelsen som da ble kalt militærpistol individuelt og lagskyting. Borås (Stjørdal). Borås, eller Borrås, er en grend i Skjelstadmark i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag. Borås ligger lengst nordvest i Skjelstadmark, på grensen mot Langstein. Fylkesvei 42 knytter Borås sammen med Langstein i vest og Okkelberg i øst. De store statseide skogs- og utmarksarealene i området forvaltes av Skatval og Borås fjellstyre. Exmoor. Exmoor er en nasjonalpark ved Bristolkanalen på kysten av Devon og Somerset i det sørvestlige England. Den dekker 692 km² med åser og åpent myrlandskap og 55 km kystlinje. Exmoor ble i 1954, og fikk navn etter elven Exe. Flere steder i parken har fått status som Sites of Special Scientific interest. Parken var et av undrene i programserien "Seven Natural Wonders". Den var med i to programmer: Det sørvestlige England og West Country. Landskap. Lyng på Dunkery Beacon, det høyeste punktet i nasjonalparken. Hei og myrlandskap dekker omkring en fjerdedel av Exmoor. Noen myrer er dekket av forskjellige typer gress og halvgress, mens andre er preget av lyng. Jorden er våt og sur, over en blanding av steintyper som inkluderer sandstein, skifer og kalkstein, det meste fra devonperioden. Det høyeste punktet er Dunkery Beacon, 519 moh., og dette er også det høyeste punktet i Somerset. The Chains og høyereliggende steder i nærheten er kilden for flere elver som renner gjennom bratte, skogkledde daler kjent som "combes". Det finnes også oppdyrkede områder, som Brendon Hills i den østlige delen av parken. Det er 84 km² skog, med en blanding av eik, ask, hassel og bartrær. Kystlinjen. Kystlinjen har noen av de høyeste klippene i England. Turveien South West Coast Path, den lengste av de nasjonale turveiene i England og Wales, går langs disse klippene. Den høyeste av dem, Great Hangman, når 244 moh. Dette dramatiske landskapet førte til at Exmoor i 1991 fikk status som en Heritage Coast. Det er små havner i Lynmouth, Porlock Weir og Combe Martin. De var tidligere viktige for handel langs kysten, men blir nå best brukt av fritidsbåter og -fiskere. Elver. Det faller opptil 2000 mm regn i året i de høyereliggende områdene. Dette fører til at det renner en rekke elver gjennom Exmoor, som tilsammen har en lengde på 483 km. De viktigste elvene er Exe, Avill, Barle, Bray, Heddon, East Lyn, Horner og West Lyn. Fauna. Sauer har beitet på heiene i mer enn 3000 år, og har gjort mye for å forme landskapet. Blant tradisjonelle saueraser finner man Exmoor Horn, Cheviot, Whiteface Dartmoor og Greyface Dartmoor. Det er også noe storfe, Devon rødt fe i området. Exmoorponnier går fritt på heiene. De er det nærmeste man kommer villhester i Europa. Ponniene blir samlet en gang i året for å bli merket og kontrollert. Hjort finnes også på heiene, og i avsidesliggende områder kan man se dem i åssidene, spesielt tidlig på morgenen. Myrlandskapet har også flere hundre fugle- og insektarter. Beistet fra Exmoor skal ifølge historier herje på heiene, og det er meldt om flere observasjoner siden 1960-årene. En teori er at det dreier seg om en puma eller en svart leopard som ble sluppet ut i 1960- eller 1970-årene etter at det ble ulovlig å holde slike dyr i fangenskap utenfor dyrehager i England. Dyret sies å ha drept mange sauer i området. Det har aldri blitt bevist at et slikt dyr finnes i området, verken gjennom foto, spor, avføring eller på andre måter. Gudå. Gudå er et sted i Meråker, Nord-Trøndelag. Stjørdalselva renner gjennom det lille stedet. Gudå har bl.a. en togstasjon og en campingplass, og er kjent som et godt fiskested av laksefiskere. Paul van Asbroeck. Paul van Asbroeck (1. mai 1874–1959) var en belgisk skytter som konkurrerte tidlig på 1900-tallet i rifle- og pistolskyting. Under Sommer-OL 1900 i Paris tok han bronsemedalje i armégevær, tre stillinger. Tredjeplassen var delt med Ole Østmo fra Norge. Under Sommer-OL 1908 i London tok han gullmedalje i 50 m pistol individuelt og sølvmedalje i lagskytingen. Tapet. Et tapet er et tekstillignende materiale som brukes til å kle vegger med. Det blir fremstilt slik at det kan rulles ut, påføres lim på en side og klebes opp. Teknikken med å henge opp tapet blir kalt tapetsering. Materialene kan variere fra papir, plastbelagt papir, fibermateriale (strå og lignende, samt glassfiber) til rene mykplasttapeter beregnet for våtrom. I tillegg kan en få forskjellige vevde materialer som er beregnet til å kle vegger med. Det norske begrepet "tapet" er nær beslektet med "teppe" og har sine røtter i det middelnedertyske "tappit", italienske "tappeto" og de latinsk/greske "tapetum" og "tapete" som alle refererer til matte, teppe eller duk. Opprinnelig ble tepper av tekstil (og lær) brukt som veggdekor, ofte med kunstferdige motiver. Disse er etter hvert erstattet av veggbekledning i papir (og andre materialer). I vår tid er såvel naturstrie som glassfiberstrie brukt som veggbekledning. Tapet er fra gammelt av kjent i sammenstillinger som silketapet, lintapet, lærtapet og fløyelstapet. Nyere er begrep som vasketapet og baderomstapet. Disse har sammenheng både med utviklingen av trykkfarger, -teknikker og på materialsiden. Begrepet «på tapetet» vil si "bringe på bane" eller "ta opp" (en sak), og har sammenheng med den opprinnelige betydningen av ordet tapet: Et grønt teppe på forhandlingsbord hvor aktene var plassert. Lamprologus meleagris. "Lamprologus meleagris" eller "Lamprologus stappersi" er en typisk sneglehusleker fra Kongo. Denne tanganyikacikliden blir kalt «Pearly Ocellatus». Denne har to vitenskapelige navn, eller er to helt forskjellige men nærmest identiske arter, dette er noe som man ikke er enige om. Hannen blir ca 7 cm lang, hunnen en del mindre. Som akvariefisk. De bør ha sneglehus, skjell og fin sand som de kan grave i og dekke skjellene sine med, Hannen skal være for stor til å gå inn i skjellene under selve leken, men hunnen vil vokte eggene inne i skjellet til hun slipper ungene ut. De lever i familier bygget rundt foreldreparet som holder sammen livet ut. De foretrekker en temperatur på 24-28°C og en pH mellom 8 og 9. Prosadikt. Et prosadikt er en tekst beregnet på å leses som poesi. Prosadikt er som ordet sier et møte mellom poesi og prosa. Likevel nærmere diktet, noe blant annet kan sees av en eldre betegnelse for prosadikt: Dikt i prosa. I prosa betyr at teksten er skrevet rett frem, uten linjedeling eller rim som hjelpemiddel. Sjangren er knapt hundre år gammel, og har opphav i mange av datidens kunstneres fornemmelse av et tidsskifte med hensyn til hva som nå var kunst. Siden fotografiet så ut til å overflødiggjøre maleriet, smittet oppbruddsstemningen også de som skrev. Mange malere var også verbalt aktive, og skrev både manifester og ga ut tidsskrifter, hvor prosadikt var en del av repertoaret. Franskmannen Charles Baudelaire regnes som oppfinneren av prosadiktet. Prosadikt i Norge. Blant annet disse har skrevet prosadikt i Norge: Sigbjørn Obstfelder, Knut Hamsun, Kristoffer Uppdal, Emil Boyson, Tarjei Vesaas, Paal Brekke, Gunvor Hofmo. 50 m pistol. 50 m pistol (tidligere kalt "Fripistol") er en av skyteøvelsene i ISSF. Det er den mest rendyrkede presisjonsøvelsen blant pistoløvelsene, og er en av de eldste øvelsene innen skyting. Den går helt tilbake til slutten av 1800-tallet, og reglene har forandret seg lite siden 1930-årene. Pistolen som brukes må være i kaliber.22, og kan bare lades med ett skudd av gangen. Den kan bare holdes med en hånd, og kan ikke være i kontakt med noen annen del av skytterens kropp. Bortsett fra det, er det praktisk talt ingen regler for våpenet, noe som forklarer det gamle navnet på øvelsen. Avtrekksvekten kan være så lav som skytteren ønsker, utformingen på grepet er fri og det er ingen restriksjoner på størrelse eller vekt. Presisjonspistoler med lange løp, grep formet etter skytterens hånd, svært lett avtrekk osv. blir ofte kalt fripistoler. Skyteprogrammet er 60 skudd innen en maksimaltid på to timer. Skiva er like stor som for 25 m standardpistol, og med dobbelt så lang avstand forklarer det de lavere resultatene. 570 av 600 poeng er et resultat i verdensklasse. Den gjeldende verdensrekorden ble satt allerede under Sommer-OL 1980 i Moskva av Sovjetunionens egen Alexander Melentiev. De fleste skyttere som utmerker seg i 50 m pistol konkurrer på samme nivå i 10 m luftpistol, som er en lignende presisjonsøvelse. Vektløfting under Sommer-OL 1920. Vektløfting under Sommer-OL 1920. Det var tredje gang som vektløfting var på det olympiske programmet under OL i Antwerpen. Det ble konkurrert i fem ulike vekt-klasser alle for menn. Abaetetuba. Abaetetuba er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Abel Figueiredo. Abel Figueiredo er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Acará (Pará). Acará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Afuá. Afuá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Alenquer. Alenquer er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Almeirim. Almeirim er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Altamira (Pará). Altamira er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Anajás. Anajás er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Ananindeua. Ananindeua er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Anapu. Anapu er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Augusto Corrêa. Augusto Corrêa er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Aurora do Pará. Aurora do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Aveiro. Aveiro er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Bagre. Bagre er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Baião. Baião er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Bannach. Bannach er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Barcarena. Barcarena er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Belterra. Belterra er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Benevides. Benevides er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Bom Jesus do Tocantins (Pará). Bom Jesus do Tocantins er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Bonito (Pará). Bonito er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Bragança (Pará). Bragança er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Brasil Novo. Brasil Novo er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Brejo Grande do Araguaia. Brejo Grande do Araguaia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Breu Branco. Breu Branco er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Breves. Breves er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Bujaru. Bujaru er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Cachoeira do Arari. Cachoeira do Arari er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Cachoeira do Piriá. Cachoeira do Piriá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Cametá. Cametá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Canaã dos Carajás. Canaã dos Carajás er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Capanema (Pará). Capanema er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Capitão Poço. Capitão Poço er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Castanhal. Castanhal er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Chaves. Chaves er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Colares. Colares er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Conceição do Araguaia. Conceição do Araguaia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Concórdia do Pará. Concórdia do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Cumaru do Norte. Cumaru do Norte er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Curionópolis. Curionópolis er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Curralinho. Curralinho er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Curuá. Curuá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Curuçá. Curuçá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Dom Eliseu. Dom Eliseu er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Eldorado dos Carajás. Eldorado dos Carajás er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Faro (Pará). Faro er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Floresta do Araguaia. Floresta do Araguaia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Garrafão do Norte. Garrafão do Norte er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Goianésia do Pará. Goianésia do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Petter Schou. Petter Schou, født 1948, er fylkeslege i Oslo og Akershus. Han er gift med tidligere sosialminister Ingjerd Schou. Petter Schou er spesialist i gynekologi. Gurupá. Gurupá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Igarapé-Açu. Igarapé-Açu er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Igarapé-Miri. Igarapé-Miri er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Inhangapi. Inhangapi er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Ipixuna do Pará. Ipixuna do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Irituia. Irituia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Itaituba. Itaituba er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Itupiranga. Itupiranga er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Jacareacanga. Jacareacanga er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Jacundá. Jacundá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Juruti. Juruti er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Limoeiro do Ajuru. Limoeiro do Ajuru er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Magalhães Barata. Magalhães Barata er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Marabá. Marabá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Maracanã (Pará). Maracanã er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Marapanim. Marapanim er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Marituba. Marituba er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Medicilândia. Medicilândia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Melgaço. Melgaço er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Mocajuba. Mocajuba er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Moju. Moju er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Monte Alegre (Pará). Monte Alegre er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Muaná. Muaná er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Mãe do Rio. Mãe do Rio er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Nova Esperança do Piriá. Nova Esperança do Piriá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Nova Ipixuna. Nova Ipixuna er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Nova Timboteua. Nova Timboteua er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Novo Progresso. Novo Progresso er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Novo Repartimento. Novo Repartimento er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Oeiras do Pará. Oeiras do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Oriximiná. Oriximiná er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Kommunen grenser mot Surinam og Guyana i nord. Ourilândia do Norte. Ourilândia do Norte er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Ourém. Ourém er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Pacajá. Pacajá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Palestina do Pará. Palestina do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Paragominas. Paragominas er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Parauapebas. Parauapebas er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Pau d'Arco (Pará). Pau d'Arco er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Peixe-Boi. Peixe-Boi er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Piçarra. Piçarra er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Placas. Placas er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Ponta de Pedras. Ponta de Pedras er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Portel. Portel er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Porto de Moz. Porto de Moz er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Prainha. Prainha er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Primavera (Pará). Primavera er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Quatipuru. Quatipuru er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Redenção (Pará). Redenção er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Rio Maria. Rio Maria er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Rondon do Pará. Rondon do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Rurópolis. Rurópolis er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Salinópolis. Salinópolis er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Salvaterra. Salvaterra er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Santa Bárbara do Pará. Santa Bárbara do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Santa Cruz do Arari. Santa Cruz do Arari er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Santa Isabel do Pará. Santa Isabel do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Santa Luzia do Pará. Santa Luzia do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Santa Maria das Barreiras. Santa Maria das Barreiras er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Santa Maria do Pará. Santa Maria do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Santana do Araguaia. Santana do Araguaia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Santarém Novo. Santarém Novo er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Santo Antônio do Tauá. Santo Antônio do Tauá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Sapucaia (Pará). Sapucaia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Senador José Porfírio. Senador José Porfírio er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Soure. Soure er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São Caetano de Odivelas. São Caetano de Odivelas er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São Domingos do Araguaia. São Domingos do Araguaia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São Domingos do Capim. São Domingos do Capim er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São Francisco do Pará. São Francisco do Pará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São Félix do Xingu. São Félix do Xingu er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São Geraldo do Araguaia. São Geraldo do Araguaia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São João da Ponta. São João da Ponta er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São João de Pirabas. São João de Pirabas er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São João do Araguaia. São João do Araguaia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São Miguel do Guamá. São Miguel do Guamá er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. São Sebastião da Boa Vista. São Sebastião da Boa Vista er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Tailândia. Tailândia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Kommunen ble befolket i forbindelse med utbyggingen av veien PA-150 i andre halvdel av 1970-tallet. Tailândia sitt areal ble utskilt fra kommunen Acará ved et delstatlig lovforslag (nº 5. 452, den 10. mai 1988) og ble installert den 1. januar 1989. Navnet til kommunen ble foreslått under et møte allerede i juli 1978 av en lokalt involvert militær sersjant (Pinheiro). Han sammenlignet kampen om landeområdene med situasjonen under krigen i Thailand. Terra Alta. Terra Alta er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Terra Santa. Terra Santa er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Tomé-Açu. Tomé-Açu er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Tracuateua. Tracuateua er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Trairão. Trairão er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Tucumã. Tucumã er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. The Dictators. The Dictators er et amerikansk punkband med gitaristen Ross the Boss. Bandet ble stiftet i 1973. Tucuruí. Tucuruí er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Ulianópolis. Ulianópolis er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Uruará. Uruará er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Vigia. Vigia er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Viseu. Viseu er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Vitória do Xingu. Vitória do Xingu er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Xinguara. Xinguara er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Água Azul do Norte. Água Azul do Norte er en kommune i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Óbidos. Óbidos er en kommune og en by i delstaten Pará i nordregionen av Brasil. Den ligger ved den smaleste og mest rasktflytende delen av elva Amazonas. Óbidos er en gammel by, grunnlagt i 1697. Den ligger mellom Santarém og Oriximiná. Byen er sete for det romersk-katolske bispedømmet Óbidos. Byen er oppkalt etter Óbidos i Portugal. Caspara Preezmann. Caspara Preezmann (født 1792 i Aalborg, død 26. desember 1876) var en dansk malerinne og dikter. Hun brukte pseudonymet Caralis'". Flere av hennes dikt tonesatt av blant annet Halfdan Kjerulf og Edvard Grieg. Bladmøll. Bladmøll (Gracillariidae) er en artsrik gruppe av små, slanke møll (sommerfugler) med lange, trådformede antenner. Larvene minerer i blader, vanligvis på busker eller trær. Artene i underfamilien Gracillariinae er lette å kjenne på at de sitter med overkroppen høyt hevet over underlaget. De andre er ikke så lette å kjenne igjen, men karakteristisk er den slanke kroppsbygningen, lange antenner og vanligvis kontrastrikt fargede vinger. Utseende. Små (vingespenn 5 – 20 mm), slanke, langbeinte møll. Kroppen er lang og slank, hodet forholdsvis bredt, i pannen tett kledt med oppstående hår. Labialpalpene er ikke spesielt lange, antennene er trådformede og vanligvis omtrent like lange som forvingene. Forvingene er lange og smale, i spissen med lange hårfrynser. På farge er de gjerne mer eller mindre rødlige hos Gracillariinae, kontrastrikt farget i brunlig og sølvhvitt hos Lithocolletinae og mer eller mindre hvite hos Phyllocnistinae. Hos mange arter står bakhjørnet av forvingen opp som en dusk når møllen blir sett fra siden, slik som hos grasmøll (Elachistidae), men de kjennes vanligvis lett fra disse på den slanke kroppsbygningen og de lange antennene. Bakvingene er stavformet smale med lange, men grisne, hårfrynser. Bakkroppen er ganske slank, beina lange og tynne. Mange arter har hårdusker på lårene og/eller leggene som står ut som flagg. De unge larvene er flattrykte og har munndeler spesielt tilpasset å leve av sevje, mens store larver er sylindriske med vanlige, bitende munndeler. Levevis. Bladmøllene er bladminerere, det vil si at larvene utvikler seg mellom hudlagene på over- og undersiden av et blad, uten å bryte gjennom huden. De etterlater et område av tomrom inne i bladet, en mine. Denne kan være av forskjellig form for de forskjellige artene, dette, sammen med vertsplanten, kan brukes til å bestemma hvilken art det dreier seg om. De aller fleste bladmøllene lever på busker eller trær. I de fem første larvestadiet lever den vesle, flattrykte larven av sevje, deretter skifter de form (hypermetamorfose) og blir sylindriske, munndelene fornadrer seg også. De siste larvestadiene tygger i seg bladvev, det er disse som lager de karakteristiske minene. Når larven er ferdigvokst, gnager den seg ut, slipper seg ned på bakken og forvandler seg til en puppe. De voksne møllene flyr vanligvis om ettermiddagen og kvelden. Den norske entomologen Ragnhild Sundby viste at ospeminérmøllen ("Phyllocnistis labyrinthella") blir angrepet av en rekke små snylteveps, selv om det dreier seg om en ganske liten møll. En gammel gruppe. Fossile blader med miner slik som de "Phyllocnistis"-artene etterlater seg, er kjent fra Kritt-tiden, 97 millioner år før nåtid. De stammer etter alt å dømme fra bladmøll. Det er også kjent to arter voksne bladmøll fra Baltisk rav, 20 – 40 millioner år gammelt. Skadedyr. Selv om mange av bladmøllene lever på økonomisk viktige arter, er det sjelden at de forekommer i så store mengder at de gjør vesentlig skade. Normalt blir bare en del av bladet ødelagt av en larves angrep. Et unntak er ospeminérmøll ("Phyllocnistis labyrinthella") og poppelminérmøll ("Phyllocnistis unipunctella"), som begge kan gjøre skade på osp om de er svært tallrike. Ilmari Salminen. Ilmari Salminen (født 21. september 1902 i Elimäki, død 5. januar 1986) var en finsk friidrettsutøver. Han tilhørte verdens fremste langdistanseløpere i 1930-årene, og ble i 1936 olympisk mester på 10 000 meter. Salminen vant sin første internasjonale tittel da han gikk til topps på 10 000 i historiens første EM i friidrett i 1934. I tillegg tok han bronse på 5000 meter, slått av franskmannen Roger Rochard og polakken Janusz Kusociński. Under OL 1936 i Berlin kom Salminen på sjette plass på 5000 meter. Dagen etter ble han imidlertid olympisk mester på 10 000 meter, bare 0,2 sekunder foran landsmannen Arvo Askola. I 1937 satte Salminen verdensrekord på 10 000 med tiden 30.05,6. I det samme løpet forbedret han verdensrekorden på seks engelske mil (9656 m) til 29.08,4. Etter at han vant gull på 10 000 meter under EM 1938 la Salminen opp. Janusz Kusociński. Gravsteinen til Kusocinski i Palmiry nær Warszawa Janusz Tadeusz Kusociński (født 15. januar 1907, død 21. juni 1940) var en polsk friidrettsutøver. Han ble olympisk mester på 10 000 meter i 1932.. Han begynte med friidrett i 1928, etter at han ble med i klubben «Sarmata». Han ble trent av den estiske tikjemperen Aleksander Klumberg-Kolmpere. Han ble overraskende polsk mester på både 5000 meter og i terrengløp i 1928. På grunn av militærtjenesten gikk han glipp av den neste sesongen, men kom tilbake sterkere enn noensinne. Han ble polsk mester på 1500 og 5000 meter i 1930 og 1931, og på 800 meter i 1932. Bare en måned før OL 1932 i Los Angeles, satte Kusociński ny verdensrekord på 3000 meter med tiden 8.18,8. Under OL vant Kusociński en hard kamp mot finnene Volmari Iso-Hollo og Lasse Virtanen på 10 000 m, og løp på sesongens beste tid, 30.11,4. Etter at han tok sølv på 5000 meter under det første europamesterskapet i friidrett i Torino i 1934, la Kusociński som friidrettsutøver. Han gjorde et comeback i 1939 ved å vinne det polske mesterskapet på 10 000 meter. Kusociński meldte seg som frivillig til den polske hæren etter at Polen ble angrepet av Tyskland, og ble såret to ganger. Janusz Kusociński ble arrestert av Gestapo 26. mars 1940 under AB Aktion. Han ble henrettet tre måneder senere i Palmiry, nær Warszawa. Maxwell Long. Maxwell «Maxey» Long (født 16. oktober 1878, død 4. mars 1959) var en amerikansk friidrettsutøver. Han ble olympisk mester på 400 meter i 1900. Etter å ha vunnet flere nasjonale titler på 440 yards, ble han regnet blant favorittene på 400 meter under OL 1900 i Paris. Han ledet finaleløpet fra start til mål, og slo lagkameraten William Holland med tre meter. Leonid Dimov. Leonid Dimov (født 11. januar 1926, i Izmail, Bessarabia (som dengang tilhørte Romania), død 5. desember 1987, i Bukarest) er en rumensk dikter og oversetter, og en hovedrepresentant av den rumenske litteraturstrømningen onirismen, som utforsker drømmen som en absolutt virklighet. Faren hans var Naum Mordcovici (kaviareksportør) og moren var Nadia (Nadejda) Dimov (lærerinne). Naum og Nadejda hadde giftet seg mot hennes foreldres vilje (muligens fordi Naum var jødisk), slik at Leonid ble ofte overlatt til besteforeldrene på morens side til å bli oppdratt. Leonid ble først gift med Lucia Salam (i 1948), og de hadde en datter sammen, Tatiana (født 1952). Hans andre ekteskap var med Ana-Marina Voinescu (som hadde en datter, Ileana- født i 1957, med sin første ektemann, Teodor Pâcā). De giftet seg i 1958. Han kom senere til å adoptere Ileana. I 1957 satt han arrestert over to måneder fordi han urinerte ved sokkelen av en Stalin-statue i Bukarest. Uten å være åpent dissident, var han kompromissløs i sitt forhold til de kommunistiske myndighetene, noe som bidro til at han måtte vente med debuten til han var 40 år gammel. Skolegang. Han avsluttet Sfântul Sava-gymnaset i Bukarest i 1944. Han begynte på flere fakulteter (filologi-3 år, biologi-3 år, jus, matematikk), men fullførte ingen av dem. Bøker. Andre utgaver og antologier: A.B.C., Ed. Cartea Românească, 1973 Drømmeboken (Cartea de vise). Viktige teoretiske tekster av Leonid Dimov og Dumitru Țepeneag angående onirismen som estetisk litteraturstrømning finnes i "Momentul oniric", Ed. Cartea Românească, 1997. Oversettelser. Han oversatte bøker av Marcel Raymond, Curzio Malaparte, Gérard de Nerval, Andrej Belyj, M. I. Lermontov. Marianne Krogness. Marianne Krogness (født 3. november 1951) er en norsk skuespiller, sanger og revyartist. Marianne Krogness studerte kjemi og biologi ved Universitetet i Oslo og ble et sentralt medlem i Tramteateret da gruppa ble stifta ved universitetet i 1976. Hun opptrådte blant annet i rollen som den gitarspillende "Sandra Salamander" i Tramteaterets populære TV-serier om Pelle Parafins bøljeband fra 1980 til 1985. Hun ble siden kjent som «Shell-dama» i en serie humoristiske reklamefilmer. Hun har hatt flere mindre roller i norske filmer og spilt i revyer og kabareter, blant annet i den norske oppsetninga av musikalen "Annie" i 2004 og "Ingen grunn til panikk" sammen med venninnen Elsa Lystad i 2007. I 1993 utgav hun på plateselskapet Tylden "På frifot", et CD-album med delvis egne låter. I 2004 kom plata "Jeg skal bare..." Marianne Krogness har ellers lest inn lydbøker og radioserier for barn og gitt norsk stemme til figurer i internasjonale animasjons- og barnefilmer. Hun har også spilt Miss Hannigan i musikalen "Annie" som hadde premiere fredag 19. september på forum scene i Bergen. Hun har også hatt noen samarbeid med Trond Kirkvaag, i blant annet programmet Showtalk. Øystein Kristiansen. Øystein Kristiansen (født 29. april 1975) er en orienteringsløper fra Steinkjer, nå bosatt i Halden. Tidligere klubber: Egge IL, Steinkjer OK, Nydalens SK, Halden SK. VM-gull stafett 2004 og 2005, VM-bronse mellomdistanse 2003, 5. plass VM mellomdistanse 2005, 10. plass VM mellomdistanse 2004, 11. plass VM langdistanse 2003, 12. plass VM langdistanse 2001, nordisk mester i stafett 2005. Abatiá. Abatiá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Adrianópolis. Adrianópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Agudos do Sul. Agudos do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Almirante Tamandaré. Almirante Tamandaré er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Altamira do Paraná. Altamira do Paraná er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Alto Paraná. Alto Paraná er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Alto Piquiri. Alto Piquiri er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Altônia. Altônia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Alvorada do Sul. Alvorada do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Amaporã. Amaporã er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ampére. Ampére er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Anahy. Anahy er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Andirá. Andirá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Antonina. Antonina er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Antônio Olinto. Antônio Olinto er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Apucarana. Apucarana er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Arapongas. Arapongas er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Arapoti. Arapoti er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Arapuã. Arapuã er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Araruna (Paraná). Araruna er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Araucária. Araucária er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ariranha do Ivaí. Ariranha do Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Assaí. Assaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Assis Chateaubriand. Assis Chateaubriand er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Astorga. Astorga er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Atalaia (Paraná). Atalaia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Balsa Nova. Balsa Nova er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Bandeirantes (Paraná). Bandeirantes er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Barbosa Ferraz. Barbosa Ferraz er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Barra do Jacaré. Barra do Jacaré er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Barracão (Paraná). Barracão er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Bela Vista da Caroba. Bela Vista da Caroba er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Bela Vista do Paraíso. Bela Vista do Paraíso er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Bituruna. Bituruna er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Boa Esperança (Paraná). Boa Esperança er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Boa Esperança do Iguaçu. Boa Esperança do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Boa Ventura de São Roque. Boa Ventura de São Roque er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Boa Vista da Aparecida. Boa Vista da Aparecida er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Bocaiúva do Sul. Bocaiúva do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Bom Jesus do Sul. Bom Jesus do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Bom Sucesso (Paraná). Bom Sucesso er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Bom Sucesso do Sul. Bom Sucesso do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Borrazópolis. Borrazópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Braganey. Braganey er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Brasilândia do Sul. Brasilândia do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cafeara. Cafeara er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cafelândia (Paraná). Cafelândia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cafezal do Sul. Cafezal do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Califórnia. Califórnia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cambará. Cambará er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cambira. Cambira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cambé. Cambé er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Campina Grande do Sul. Campina Grande do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Campina da Lagoa. Campina da Lagoa er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Campina do Simão. Campina do Simão er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Campo Bonito. Campo Bonito er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Campo Largo. Campo Largo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Campo Magro. Campo Magro er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Campo Mourão. Campo Mourão er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Campo do Tenente. Campo do Tenente er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Candói. Candói er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cantagalo (Paraná). Cantagalo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Capanema (Paraná). Capanema er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Capitão Leônidas Marques. Capitão Leônidas Marques er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Carambeí. Carambeí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Carlópolis. Carlópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cascavel (Paraná). Cascavel er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Castro (Paraná). Castro er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Catanduvas (Paraná). Catanduvas er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Centenário do Sul. Centenário do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cerro Azul. Cerro Azul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Chopinzinho. Chopinzinho er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cianorte. Cianorte er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cidade Gaúcha. Cidade Gaúcha er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Clevelândia. Clevelândia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Colombo (Paraná). Colombo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Colorado (Paraná). Colorado er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Congonhinhas. Congonhinhas er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Conselheiro Mairinck. Conselheiro Mairinck er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Contenda. Contenda er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Corbélia. Corbélia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cornélio Procópio. Cornélio Procópio er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. I sentrum finner man blant annet Sør-Amerikas største religiøse bronsestatue, en 23,80 meter høy jesus-staute. Coronel Domingos Soares. Coronel Domingos Soares er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Coronel Vivida. Coronel Vivida er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Corumbataí do Sul. Corumbataí do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cruz Machado. Cruz Machado er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cruzeiro do Iguaçu. Cruzeiro do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cruzeiro do Oeste. Cruzeiro do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cruzeiro do Sul (Paraná). Cruzeiro do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cruzmaltina. Cruzmaltina er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Curiúva. Curiúva er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Cândido de Abreu. Cândido de Abreu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Céu Azul. Céu Azul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Diamante D'Oeste. Diamante D'Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Diamante do Norte. Diamante do Norte er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Diamante do Sul. Diamante do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Dois Vizinhos. Dois Vizinhos er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Douradina (Paraná). Douradina er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Douglas Lowe. Douglas Gordon Arthur Lowe (født 7. august 1902, død 30. mars 1981) var en britisk friidrettsutøver, som to ganger ble olympisk mester på 800 meter. Under OL 1924 i Paris vant Lowe gullet på ny europarekord, 1.52,4. I finalen slo han den britiske favoritten Henry Stallard, som hadde slitt med en skade. Fire år senere, under OL 1928 i Amsterdam, vant han igjen, et helt sekund foran de nærmeste konkurrentene. Etter denne sesongen la Lowe opp som utøver, og startet advokatpraksis ved Inner Temple i London. Doutor Camargo. Doutor Camargo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Doutor Ulysses. Doutor Ulysses er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Engenheiro Beltrão. Engenheiro Beltrão er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Entre Rios do Oeste. Entre Rios do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Enéas Marques. Enéas Marques er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Esperança Nova. Esperança Nova er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Espigão Alto do Iguaçu. Espigão Alto do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Farol. Farol er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Faxinal. Faxinal er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Fazenda Rio Grande. Fazenda Rio Grande er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Fernandes Pinheiro. Fernandes Pinheiro er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Figueira. Figueira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Flor da Serra do Sul. Flor da Serra do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Floraí. Floraí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Floresta (Paraná). Floresta er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Florestópolis. Florestópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Flórida. Flórida er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Formosa do Oeste. Formosa do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Foz do Iguaçu. Foz do Iguaçu er en by og en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Den ligger ved den såkalte Trippelgrensa til Paraguay og Argentina. Den er oppkalt etter Iguazúfallene, som ligger like ved. I kommunen ligger også Iguaçu nasjonalpark. Byen er den sjuende største i delstaten Paraná, og har i overkant av 256 000 innbyggere. Foz do Jordão. Foz do Jordão er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Francisco Alves. Francisco Alves er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Francisco Beltrão. Francisco Beltrão er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Fênix. Fênix er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. General Carneiro (Paraná). General Carneiro er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Godoy Moreira. Godoy Moreira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Goioerê. Goioerê er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Goioxim. Goioxim er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Grandes Rios. Grandes Rios er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guairaçá. Guairaçá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guamiranga. Guamiranga er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guapirama. Guapirama er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guaporema. Guaporema er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guaraci (Paraná). Guaraci er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guaraniaçu. Guaraniaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guarapuava. Guarapuava er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guaraqueçaba. Guaraqueçaba er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guaratuba. Guaratuba er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Guaíra (Paraná). Guaíra er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Honório Serpa. Honório Serpa er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ibaiti. Ibaiti er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ibema. Ibema er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ibiporã. Ibiporã er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Icaraíma. Icaraíma er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Iguaraçu. Iguaraçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Iguatu (Paraná). Iguatu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Imbaú. Imbaú er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Imbituva. Imbituva er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Inajá (Paraná). Inajá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Indianópolis (Paraná). Indianópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Inácio Martins. Inácio Martins er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ipiranga. Ipiranga er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Iporã. Iporã er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Iracema do Oeste. Iracema do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Irati (Paraná). Irati er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Iretama. Iretama er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Itaguajé. Itaguajé er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Itaipulândia. Itaipulândia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Frekvensomformer. Frekvensomformer er en elektroteknisk enhet som omformer vekselspenning med en gitt frekvens til vekselspenning med en annen frekvens og spenning. Omformere for elektrisk energi. I industriell sammenheng blir frekvensomformere som oftest brukt mellom et fast elektrisk nett (for eksempel 1- eller 3-fase 230V 50Hz) og en 3-fase vekselspenningsmotor for å kunne styre dennes turtall ved proporsjonalt å variere tilført spenning og frekvens. Dette kan være små motorer fra noen få watt og opp til store motorer på flere kilowatt. Eksempler på bruk er hastighetsregulering av pumper, vifter, industrimaskiner, tog m.m. Omformere for kringkasting. Frekvensomformere, eller TV-omformere, ble brukt av NRK og Televerket til å endre frekvens for FM- og TV-sendinger. Dette er nødvendig for å hindre at det oppstår interferens for de mottakerne som samtidig mottar fra en hovedsender og en frekvensomformer. «Gap filler». Også etter innføringen av DTV – Digitalt bakkenett, er det enkelte steder slik at mottakere ikke kan motta fra hovedsender på grunn av topografien. Her settes det forsatt inn omformere, nå gjerne omtalt som Gap filler, for å gi disse mottakerne signal. En slik omformer kan enten stå slik at den mottar fra en hovedsender, eller den kan være basert på mottak fra satellitt og omformer dette til et DTV-signal. Itambaracá. Itambaracá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Itambé (Paraná). Itambé er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Itapejara d'Oeste. Itapejara d'Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Itaperuçu. Itaperuçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Itaúna do Sul. Itaúna do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ivaiporã. Ivaiporã er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ivatuba. Ivatuba er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ivaté. Ivaté er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ivaí. Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jaboti. Jaboti er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jacarezinho. Jacarezinho er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jaguapitã. Jaguapitã er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jaguariaíva. Jaguariaíva er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jandaia do Sul. Jandaia do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Janiópolis. Janiópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Japira. Japira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Japurá (Paraná). Japurá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jardim Alegre. Jardim Alegre er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jardim Olinda. Jardim Olinda er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jataizinho. Jataizinho er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jesuítas. Jesuítas er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Joaquim Távora. Joaquim Távora er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jundiaí do Sul. Jundiaí do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Juranda. Juranda er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jussara (Paraná). Jussara er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Kaloré. Kaloré er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Lapa. Lapa er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Laranjal (Paraná). Laranjal er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Laranjeiras do Sul. Laranjeiras do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tarzan. Tarzan er hovedpersonen i en romanserie av Edgar Rice Burroughs på 24 bind samt en ekstra bok som er en barnebok. Tarzan er i bøkene en vill gutt som oppdras av store aper og bor ute i den afrikanske jungelen. Senere i romanserien møter han andre mennesker og moderne sivilisasjon, men velger å vende tilbake til livet i jungelen igjen. Tarzan er i dag en av de mest gjenkjente figurene fra fiksjonens verden. Seriens første bind ble utgitt i 1914 (den samme fortellingen ble publisert i et magasin i 1912), og serien fortsatte inntil forfatteren døde i 1950. Senere har det blitt laget en rekke andre fortellinger, bøker, tegneserier, tv-serier og filmer om Tarzan. Leópolis. Leópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Lidianópolis. Lidianópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Lindoeste. Lindoeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Loanda. Loanda er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Lobato. Lobato er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Luiziana. Luiziana er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Lunardelli. Lunardelli er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Lupionópolis. Lupionópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mallet. Mallet er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mamborê. Mamborê er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mandaguari. Mandaguari er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mandaguaçu. Mandaguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mandirituba. Mandirituba er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Manfrinópolis. Manfrinópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mangueirinha. Mangueirinha er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Manoel Ribas. Manoel Ribas er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Marechal Cândido Rondon. Marechal Cândido Rondon er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Maria Helena. Maria Helena er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Marialva. Marialva er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Marilena. Marilena er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mariluz. Mariluz er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Marilândia do Sul. Marilândia do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Maringá. Maringá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Maripá. Maripá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mariópolis. Mariópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Edgar Rice Burroughs. Edgar Rice Burroughs (født 1. september 1875, død 19. mars 1950) var en amerikansk forfatter. Han skrev blant annet science fiction. Noe av det han er kjent for er serien om "John Carter på Mars" og bøkene om Tarzan. Marmeleiro. Marmeleiro er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Marquinho. Marquinho er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Marumbi. Marumbi er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Matelândia. Matelândia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Matinhos. Matinhos er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mato Rico. Mato Rico er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mauá da Serra. Mauá da Serra er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Medianeira. Medianeira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mercedes (Paraná). Mercedes er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Mirador (Paraná). Mirador er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Miraselva. Miraselva er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Missal. Missal er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Moreira Sales. Moreira Sales er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Morretes. Morretes er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Munhoz de Melo. Munhoz de Melo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nossa Senhora das Graças. Nossa Senhora das Graças er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Aliança do Ivaí. Nova Aliança do Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova América da Colina. Nova América da Colina er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Aurora (Paraná). Nova Aurora er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Cantu. Nova Cantu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Esperança. Nova Esperança er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Esperança do Sudoeste. Nova Esperança do Sudoeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Fátima (Paraná). Nova Fátima er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Laranjeiras. Nova Laranjeiras er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Londrina. Nova Londrina er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Timoteus. Timoteus var ifølge Bibelen en av Paulus' nære medarbeidere. Han sies å ha hatt en gresk far og en judeisk mor. Timouteus sies å ha fått opplæring i kristendommen av sin mor og sin mormor. Om faren sies det lite. To av Bibelens bøker bærer hans navn: Paulus' første brev til Timoteus og Paulus' andre brev til Timoteus. Nova Olímpia (Paraná). Nova Olímpia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Prata do Iguaçu. Nova Prata do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Santa Bárbara. Nova Santa Bárbara er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Santa Rosa. Nova Santa Rosa er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Nova Tebas. Nova Tebas er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Novo Itacolomi. Novo Itacolomi er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ortigueira. Ortigueira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ourizona. Ourizona er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ouro Verde do Oeste. Ouro Verde do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Paiçandu. Paiçandu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Palmas (Paraná). Palmas er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Palmeira (Paraná). Palmeira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Palmital (Paraná). Palmital er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Palotina. Palotina er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Paranacity. Paranacity er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Paranaguá. Paranaguá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Paranapoema. Paranapoema er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Paranavaí. Paranavaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Gunnar Magnus Kjølstad Graarud. Gunnar Magnus Kjølstad Graarud (født 21. august 1857, død 1932) var en norsk lege og politiker. Gunnar Magnus Kjølstad Graarud ble født i Hammerfest i Finnmark der faren hans, distriktslege, seinere stadsfysikus Bernt Anton Jacob Bremer Graarud (1823–1887), var lege. Som nyutdanna lege kom Graarud til Holmestrand i Vestfold i 1882 der han åpna privat praksis i Langgaten 39. I 1889 flytta han til hjørnegården ved Torvet, en eiendom som han seinere kjøpte. Der bodde og arbeida han fram til han døde i 1932. Graarud var også blant annet overlege ved Modum bad fra 1896. Graarud representerte partiet Høyre i Holmestrand bystyre fra 1892 og var ordfører i Holmestrand i periodene 1898-1900 og 1907-1909. I 1900 ble han valgt til Stortinget, der han satt i to perioder, 1900-1903 og 1903-1906, og var medlem av Kirkekomiteen. I 1905 var han den første i Holmestrand til å gi sin ja-stemme ved valget om oppløsninga av unionen med Sverige. Han ble tildelt 7. juni-medaljen. I august 1992 avduka Vestfolds fylkesmann Mona Røkke en byste av Graarud, utført av billedhoggeren Arne Durban, utenfor Holmestrand Museum, et museum Graarud var med å opprette som lokalhistoriker og bypatriot. Graarud var også en ivrig amatørfotograf. Gunnar Magnus Kjølstad Graarud gifta seg i 1883 med «Karen» Hedevig Nicolava Gran som også var født i 1857. Gonopodium. a>. Hannen (øverst) har gonopodium der hunnen har en normal gattfinne. Gonopodium er hannens paringsorgan hos noen grupper av beinfisker og bruskfisker, blant annet levendefødende tannkarper og enkelte arter av haier. Gonopodiet hos levendefødende tannkarper er bevegelig og brukes til å befrukte hunnen under paring. Den tredje, fjerde og femte finnestrålen i hannens gattfinne er formet til en rørlignende struktur som spermaen skytes ut gjennom. Hos noen arter kan gonopodium være opptil halve kroppslengden. Arne Durban. Arne Durban (født i Kragerø 16. juni 1912, død i 1993) var en norsk billedhogger. Han er særlig kjent for naturalistiske og myke skulpturer av kvinner, barn og dyr samt en lang rekke portrettbyster. Arne Durban studerte møbeldesign ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo og skulptur ved Kunstakademiet under Wilhelm Rasmussen fra 1933 til 1936. Han debuterte på Høstutstillinga i 1933. Durban utførte en rekke offentlige arbeider og er representert med arbeider i 30 byer i Norge, først og fremst bronseskulpturer, men også utsmykninger hogd i granitt, for eksempel til Oslo Rådhus. Arne Durban var også kunstkritiker i Morgenbladet og skreiv flere bøker om billedkunst og kunstnere, blant annet om Kaare Espolin Johnson i 1979. Durban var bosatt og hadde atelier i «kunstnerkolonien» på Ekely i Oslo, tomta der Edvard Munch tidligere bodde. Arne Durban og kona hans opprettet "Nini og Arne Durbans astmafond". Fondet er delvis tilknyttet Norges Astma- og Allergiforbund (NAAF) og har en grunnkapital på over tretti millioner kroner. Paraíso do Norte. Paraíso do Norte er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pato Bragado. Pato Bragado er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Paula Freitas. Paula Freitas er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Paulo Frontin. Paulo Frontin er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Peabiru. Peabiru er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Perobal. Perobal er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pinhais. Pinhais er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pinhal de São Bento. Pinhal de São Bento er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pinhalão. Pinhalão er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pinhão (Paraná). Pinhão er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Piraquara. Piraquara er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Piraí do Sul. Piraí do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pitanga. Pitanga er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pitangueiras (Paraná). Pitangueiras er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Piên. Piên er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Planaltina do Paraná. Planaltina do Paraná er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Planalto (Paraná). Planalto er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ponta Grossa. Ponta Grossa er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pontal do Paraná. Pontal do Paraná er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Porecatu. Porecatu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Porto Amazonas. Porto Amazonas er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Porto Barreiro. Porto Barreiro er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Porto Rico. Porto Rico er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Porto Vitória. Porto Vitória er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Prado Ferreira. Prado Ferreira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pranchita. Pranchita er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Presidente Castelo Branco (Paraná). Presidente Castelo Branco er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Primeiro de Maio. Primeiro de Maio er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Prudentópolis. Prudentópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pérola. Pérola er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Pérola d'Oeste. Pérola d'Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Quarto Centenário. Quarto Centenário er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Quatiguá. Quatiguá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Quatro Barras. Quatro Barras er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Quatro Pontes. Quatro Pontes er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Quedas do Iguaçu. Quedas do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Querência do Norte. Querência do Norte er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Quinta do Sol. Quinta do Sol er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Quitandinha. Quitandinha er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ramilândia. Ramilândia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Rancho Alegre. Rancho Alegre er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Monokultur. Monokultur er at bonden dyrker bare ett produkt på store sammenhengende områder år etter år. Her drives det altså ikke vekselbruk mellom flere vekster som ellers er normalt. Ved å satse på samme vekst kan driften gjøres meget rasjonelt og ofte veldig mekanisert. Den alminneligste form for monokultur er plantasjedrift. Dette er ofte trær eller buskplanter med lang levetid som te, kaffe og gummi. Turbokforlaget. Turbokforlaget er et lite norsk bokforlag etablert i 2004. Det har som formål å utgi turguider. Ideen er å vise vei med mange bilder. Det gir mer presis guiding enn tekst, i tillegg får en også se hva turen innenbærer av belønning (som utsikt) og vanskeligheter. Til nå er utgitt "Turbok for Molde og Omegn" i 2004, "Turbok for Ålesund og Omegn" i 2006, "Turbok II for Molde og Omegn" 2007, "Turbok for Kristiansund" 2008, Skiturer i Romsdal 2009 og Turbok for Sydenferien 2010. Aso-san. Aso er en stor vulkan i Kumamoto prefektur på hovedøya Kyushu i Japan. Den er en meget aktiv vulkan og har hatt mange utbrudd siden middelalderen. Den består av flere topper og kratere. Vulkanen innbefatter en av verdens største kalderaer, med en omkrets på omkring 120 km. Dens høyeste topp, Taka-dake, har en høyde på 1 592 m. Toppen Naka-dake, som har en høyde på 1 500 m, er en av verdens mest aktive vulkaner. Revmatisme. Revmatisme er en fellesbetegnelse for over 200 forskjellige sykdomsformer i ledd, muskler, senehinner og nerver, ledsaget av smerter og organiske endringer i vekslende omfang. Sykdommen omtales ofte som muskel- og skjelettsykdommer, men revmatisme kan også angripe huden, lungene, slimhinner og andre organer. De fleste revmatiske diagnoser er kroniske og fører til stivhet og smerter i muskler og ledd. Revmatisme er den vanligste årsaken til at mennesker oppsøker helsevesenet og til at mennesker blir langvarig sykemeldt og uføretrygdet i Norge. 300 000 nordmenn har denne diagnosen. Revmatiske kvinner har økt risiko for svangerskapsforgiftning, behov for keisersnitt og større risiko for tidlige fødsler. I Norge har Rikshospitalet en egen avdeling som tilbyr behandling, avdelingen driver også med forskning på revmatisme. Det finnes i dag medisiner som kan lindre smerter, og medisiner som kan bremse sykdomsutviklingen og forhindre invalidisering. Jo tidligere man får fastsatt en diagnose, jo bedre prognoser er det for sykdomsutviklingen. Historie og årsaker til revmatisme. Det kan virke som om revmatisme har eksistert helt siden urtiden, i arkeologiske utgravninger har man funnet skjeletter med det som kan se ut som revmatiske leddforandringer. Men årsakene til de revmatiske sykdommene er i de fleste tilfeller ukjente. Arv, miljøfaktorer og levesett er viktige faktorer for utviklingen revmatisme. Aktuelle forskningsresultater viser at bakterier eller virus kan påvirke eller starte en reaksjon i immunsystemet hos personer med visse arveegenskaper. Røyking kan bidra til at sykdommen bryter ut og gir en dårligere prognose. Acnemia. "Acnemia" er en slekt i familien Soppmygg (Mycetophilidae). Slekta omfatter 6 arter i Europa (), hvorav 3 arter er funnet i Norge. "Acnemia longipes" er ført opp på Nasjonal rødliste (Norsk Rødliste 2006) i kategori DD. Biologi. Artene er knyttet til løvskog hvor den sannsynligvis er avhengig av dødt/råtnende ved for å kunne utvikle seg. Alicia Silverstone. Alicia Silverstone (født 4. oktober 1976 i San Francisco i California) er en amerikansk skuespillerinne. Hun arbeidet tidlig som modell. Da hun var 16 år filmdebuterte hun i "Crush". Silverstone ble allment kjent da hun var med i musikkvideoer av Aerosmith og gjennom sine roller i Hollywood-filmene "Clueless" og "Batman & Robin". Alicia Silverstone har vunnet flere priser for sine filmer, inkludert MTV Movie Awards, National Board of Review og Young Artist Awards. Hun har blitt nominert til Emmy Award og Golden Globe Award. I løpet av karrieren hadde Silverstone flere viktige roller i filmer, inkludert "The Opposit of Sex" og en rolle i Skrik 3, samt "Bewitched", "Little Women" og "Heartbreakers". I 1994 avslo Silverstone rollen som Valerie Malone i den populære TV-serien Beverly Hills, 90210, og Tiffani Thiessen fikk rollen i stedet. Silverstone fikk en ledende rolle i filmen "The Crush" (1993), der hun spilte en tenåringsjente som prøver å ødelegge en eldre mann etter at han avslo flørtingen hennes. For denne rollen vant hun to priser under MTV Movie Awards i 1994. I 1996 hadde Silverstone hovedrollen i den erotiske thrilleren, The Babysitter, som var en filmatisering av en roman skrevet av Dean Koontz. Silverstone hadde en rolle som Batgirl i Batman & Robin som ikke ble godt mottatt, og hun vant en Razzie Award som verste skuespillerinne. Hun vant også en Blimp Award ved T-Choice Awards for rollen som Batgirl. I 40 Hottest Hotties fra 1990-tallet ble hun rangert som nummer fem. I 2002 gjorde Silverstone sin Broadway-debut sammen med Kathleen Turner og Jason Biggs i "The Graduate". Etter å ha fjernet seg fra den offentlige arena for noen år, dukket Silverstone opp i TV-serien Miss Match i 2003, som ble kansellert etter 11 episoder. Silverstone er kjent for å være miljøaktivist og forsvare dyrs rettigheter. Hun ble veganer i 1998 etter å ha deltatt på et møte for dyrs rettigheter. I 2004 ble Silverstone kåret til Sexiest Female Vegetarian av dyrevernsorganisasjonen PETA. Silverstone giftet seg med sin mangeårige kjæreste, rockemusiker og basketball-trener Christopher Jarecki, i en seremoni ved Lake Tahoe, den 11. juni 2005. I 2009 ga Silverstone ut boken The Kind Diet, en guide til riktig kosthold og ernæring for veganer som toppet New York Times sin bestselger-liste. Den 14. januar 2011, ble det annonsert at Silverstone og Jarecki ventet sitt første barn sammen. 5. mai 2011, fødte Silverstone en gutt, som de kalte Bear Blu Jarecki. Acomoptera. "Acomoptera" er en slekt i familien Soppmygg (Mycetophilidae). Slekta har kun én art representert i Europa. Biologi. Larvene utvikles i sopp, ved råtnende treverk eller under bark. Katapleksi. Katapleksi (Av gresk "kataplexis" = nedslå) er en plutselig og kortvarig kraftløshet i musklene som, som regel, utløses av en følelsesmessig reaksjon. Uttrykket "hakeslepp" kommer av dette. Katapleksi opptrer vanligvis i nakkemusklene, men i visse fall kan også bena svikte. Katapleksi kan forekomme uten sykelig årsak, men rammer oftest personer med sykdommen narkolepsi. På tross av nært slektskap med narkolepsi, behandles ikke katapleksi på samme måte. (Natrium)gamma-Hydroksybutyrat (GHB) viser seg å behandle både katapleksianfall og reduserer søvnbehovet på dagtid. Katapleksi kan også behandles alternativt uten amfetamin-preparater med Modafinil. Alvorlige tilfeller av katapleksi kan være vanskelig å oppdage uten kontinuerlig hjertemonitor, "auditory pulse oximeter". Håøya (Nøtterøy). Håøya er en øy i Nøtterøy kommune. Den ligger i Vestfjorden, vest for øya Nøtterøy og nord for Veierland. Fram til 1. januar 1901 tilhørte den Stokke kommune. Håøya fort ble brukt til å forsvare Marinens reservehavn i Melsomvik mot svenskene i perioden før og rundt 1905. Der var det både kanoner og utlagte miner. Festningen ble også brukt som vern for norsk nøytralitet under første verdenskrig. Den 12. april 1940 ble festningen overgitt til tyskerne, og de brukte øya til ubåteksperimenter under hele andre verdenskrig. Øya var i noen år feriekoloni for Oslo kommune, og er i dag feriesenter for personell i Forsvaret. Rotnes. Rotnes er et tettsted og administrasjonssenteret i Nittedal kommune i Akershus. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger ved Nitelva og Riksvei 4. Fylkesgrensen til Oslo ved Skillebekk ligger omtrent 12 kilometer sør for Rotnes. Gjennom Rotnes går Gjøvikbanen, tog fra Rotnes til Oslo S tar ca. 30 minutter. Transport. Midt i Rotnes ligger Nittedal stasjon hvor Gjøvikbanen stopper fast. Det går egne lokalbusser gjennom Rotnes som bringer folk til togstasjonen eller rundt i bygda. Via ved Riksvei 4 kommer man raskt til Oslo, eller ved overgang til Lillestrøm. Via Riksvei 4 sørover kommer en til Sinsenkrysset eller til E6 ved Olavsgård/Lillestrøm. Skole. Rotnes har 2 barneskoler, Rotnes barneskole og Sørli barneskole. En ungdomsskole, Nittedal ungdomsskole og bygdas eneste videregående skole, Bjertnes videregående skole. Butikker. Mosenteret, også kalt Nittedal senter, finner du ved foten til Rotnes, tett til Riksvei 4. Rotnes har 3 stk. matbutikker, Rema 1000 og ICA ved Mosenteret samt Bunnpris ved Nittedal stasjon. Rancho Alegre D'Oeste. Rancho Alegre D'Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Realeza. Realeza er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Rebouças. Rebouças er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Renascença. Renascença er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Allocotocera. "Allocotocera" er en slekt i familien Soppmygg (Mycetophilidae). Slekta har kun én art representert i Europa Reserva. Reserva er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Reserva do Iguaçu. Reserva do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ribeirão Claro. Ribeirão Claro er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ribeirão do Pinhal. Ribeirão do Pinhal er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Rio Azul. Rio Azul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Allodia. "Allodia" er en slekt i familien Soppmygg (Mycetophilidae). Slekta omfatter 44 arter i Europa () hvorav 15 arter er rapportert fra Norge. Biologi. Artene er assosiert med sopp. "Allodia embla" er rapportert assosiert med soppen "Inocybe lacera". "Allodia foliifera" er meldt klekt fra Flat begersopp ("Peziza repanda"). Pavonis Mons. Pavonis Mons er den midterste av tre vulkaner på Mars kjent som Tharsis Montes. Pavonis Mons rager 14 km over planetens overflate. Rio Bom. Rio Bom er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Rio Bonito do Iguaçu. Rio Bonito do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Rio Branco do Ivaí. Rio Branco do Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Rio Branco do Sul. Rio Branco do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Russlands fjerne østen. Russlands fjerne østen (russisk: Да́льний Восто́к Росси́и;) er en betegnelse om den russiske delen av Det fjerne østen, det vil si de ekstreme østlige delene av Russland, mellom Sibir og Stillehavet. Dalnevostotjnyj (engelsk: «The Russian Far Eastern Federal District») må ikke forveksles med Sibirskij (engelsk: Siberian Federal District), som ikke strekker seg hele veien til Stillehavet. Rio Negro (Paraná). Rio Negro er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Roncador. Roncador er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Rondon. Rondon er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Rosário do Ivaí. Rosário do Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Sabáudia. Sabáudia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Salgado Filho. Salgado Filho er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Salto do Itararé. Salto do Itararé er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Salto do Lontra. Salto do Lontra er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santa Amélia. Santa Amélia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santa Cecília do Pavão. Santa Cecília do Pavão er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santa Cruz de Monte Castelo. Santa Cruz de Monte Castelo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santa Fé. Santa Fé er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Husøy og Foynland Idrettsforening. Husøy og Foynland Idrettsforening er en idrettsforening fra de to øyene Husøy i Tønsberg kommune og Føynland i Nøtterøy kommune. Den ble stiftet 3. mai 1934 under navnet "Kvikk" Husø", men dette ble senere endret til "Husø Ballklubb". Foreningen fikk sitt nåværende navn i 1945. Husøy og Foynland IFs farger er grønt og hvitt. Santa Helena (Paraná). Santa Helena er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santa Inês (Paraná). Santa Inês er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Jørgen Hiort. Jørgen Hiort (1737–1804) var en norsk direktør og gruvemann. Utdannelsen tok han for det meste i Tyskland, og kom tilbake til Norge og Sølvverket på Kongsberg etter fullendt utdannelse. Han var oberberghauptmann for Kongsberg Sølvverk fra 1775 til 1791 og var dessuten med på å starte opp Blaafarveværket. Hiorts største oppgave ved Sølvverket var å redusere utgiftene – dette gjorde han i hovedsak ved å si opp gruvearbeidere. Med det ble arbeidsstokken redusert fra 4000 mann til 2112 over 11 år fra 1769. Dette reduserte utgiftene, men reduserte samtidig inntektene, da færre mann betydde en kraftig nedgang i utvunnet sølv. Sølvgangene lå stadig dypere, og effektiviteten sank. Hiort gikk fra stillingen i 1791, og flyttet til København, hvor han døde i 1804, Santa Isabel do Ivaí. Santa Isabel do Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santa Izabel do Oeste. Santa Izabel do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santa Lúcia (Paraná). Santa Lúcia er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Russlands føderale kretser. Russland er delt inn i sju føderale kretser (russisk: Федеральные округа, "federalnyje okruga"). De ble dannet ved dekret av president Vladimir Putin den 13. mai 2000, og står over føderalsubjektene. Hver krets blir ledet av en «representant for presidenten» utnevnt av Russlands president. Presidentens representant har som oppgave å passe på at de føderale subjektene overholder den russiske grunnloven. Opprettingen av de føderale kretsene ble sett på som et tiltak for å sentralisere den russiske staten. Santa Maria do Oeste. Santa Maria do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santa Mariana. Santa Mariana er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Sabinere. Sabinerne var et av oldtidens italiske folk og hørte til den umbriske gren. Ifølge legenden sørget Romulus for at noen menn røvet kvinner fra sabinerne og tok dem til hustruer, siden det var så få kvinner. Senere gikk sabinerne til krig mot romerne på grunn av dette, men da stilte kvinnene og de barna de hadde fått seg i mellom de to hærene, som bestod av deres fedre og brødre på den ene siden og deres ektemenn på den andre. Derfor ble det ingen krig, og partene sluttet fred. Historiske opptegnelser forteller at sabinerne kom under romernes styre omkring 290 f.Kr. De fikk snart romersk statsborgerskap. Santa Mônica. Santa Mônica er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Eureka. Eureka eller Heureka er gresk for «Jeg fant det», og sies å stamme fra Arkimedes. Han hadde fått i oppdrag å finne ut om en gullgjenstand var ekte, eller om den bare var belagt med gull. Egenvekten av rent gull var kjent etter veining av nøyaktig oppmålte gjenstander. Gjenstanden det her var snakk om kunne ikke måles, siden det var et gullsmedarbeide. Problemet med å finne volumet av gjenstanden skal etter sigende ha falt ham inn mens han følte på oppdriften i sitt badekar. Han skal da ha ropt «Eureka», hoppet ut av badet og løpt til oppdragsgiver med løsningen. Prinsippet fra den gang er i dag kjent som " Arkimedes' lov " som begynner slik: «Når et legeme senkes i vann – –.» I dag snakker vi like gjerne om a-ha-opplevelser. Eureka er også brukt som navn på pumper produsert i Norge siden 1900. Eureka ble Thune Eureka, Kværner Eureka, Bjørge Eureka og Eureka kompetanse. Santa Tereza do Oeste. Santa Tereza do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santa Terezinha de Itaipu. Santa Terezinha de Itaipu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santana do Itararé. Santana do Itararé er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Samuel (bibelsk person). David salves til konge av Samuel. Illustrasjon fra Ingeborg-Psalteret Samuel var profet i Israel og den siste av de såkalte dommerne i Israel. Samuel tilhørte Levi stamme. Hans far het Elkana, og hans mor het Hanna. Elkana stammet fra Korah. Da Samuel var barn ble han overgitt i tempelpresternes tjeneste, som et offer til Herren. Sannsynligvis ble han også innviet til nazireer. Ypperstepresten Eli tok seg av opplæringen av Samuel. Siden ble Samuel kalt til profet, for å forkynne Guds vilje til folket. Samuel salvet Saul til konge, og Saul benyttet seg siden av Samuels råd og veiledning. Da Saul begynte å vanskjøtte sitt styre, salvet Samuel David til konge. Samuel ble farfar til tempelsangeren Heman. Santo Antônio da Platina. Santo Antônio da Platina er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santo Antônio do Caiuá. Santo Antônio do Caiuá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santo Antônio do Paraíso. Santo Antônio do Paraíso er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Santo Antônio do Sudoeste. Santo Antônio do Sudoeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Hvit fluesopp. Hvit fluesopp ("Amanita virosa") er en dødelig giftig sopp og en av de giftigste soppene i Norge. Hvit fluesopp inneholder amanitiner slik som grønn fluesopp og forgiftningsforløpet er tilsvarende. Den forveksles iblant med sjampinjonger og andre hvite sopper. Generelt om fluesopper (Amanita). Det vokser minst 25 forskjellige arter av fluesopper i Norge, men ikke alle er giftige. De desidert farligste er grønn fluesopp og hvit fluesopp. Santo Inácio. Santo Inácio er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Sapopema. Sapopema er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Sarandi (Paraná). Sarandi er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Saudade do Iguaçu. Saudade do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Sengés. Sengés er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Hin stuttligi flokkurin. Hin stuttligi flokkurin ("Det morsomme partiet") var et færøysk parti som stilte lister ved lagtingsvalget 2004. Partiet stilte enmannslister i alle valgkretser unntatt Sandoy. Entertaineren Johan Dalsgaard stiftet partiet, var dets eneste partiformann, samt kandidat i Suðurstreymoy. Partiet fikk 747 stemmer, og oppnådde dermed ikke noen representasjon. Partiet var basert på politisk satire, og hadde som valgløfte at «"politikkur skal vera stuttligt"»; «politikk skal være morsomt». Partiet ble oppløst like etter valget. En god venn av Dalsgaard, Rubek S. Lilaa, deltok som debattant for partiet i flere valgsendinger på Sjónvarp Føroya. O (kana). お i hiragana og オ i katakana er tegn i japansk kana som hver representerer en mora. Uttalen () av お/オ er vanligvis translitterert til [o]. På norsk vil denne lyden oftest bli assosiert med bokstaven "å". Tegnet befinner seg på femte plass, lengst til venstre i tabellen for systematisering av tegn, gojūon. Herkomst. お og オ stammer begge fra kanji-tegnet 於. Denne kom fra Kina via det såkalte man'yōgana (万葉仮名), forløperen til hiragana og katakana. Varianter. Det finnes også mindre versjoner av O på Kana som ser slik ut: ぉ/ォ. Disse blir brukt for å utrykke fremmede ord/bokstaver på japansk ved å endre siste vokal, slik som フォ (fo). Dermed kan man enkelt forme ord som フォルベス (Forbes) som ellers ville være umulig med store tegn. Amazonasbekkenet. Amazonasområdet, iblant bare Amazonas, er et lavlandsområde i flere land i Sør-Amerika omkring elva Amazonas som domineres av regnskogen Amazonas, men som også består av store trefrie sletter. Området er for det meste temmelig flatt, men har noen steder et mer kupert terreng, et subområde kalt terra firme. Amazonasområdet er bredest litt øst for Andesfjellene, og smalner deretter østover mot kysten. Takket være det lave relieffet på berggrunnen er erosjonen svak, mens vannet er næringsfattig og surt. Store byer i området er blant annet Belém og Manaus. Asterisme. En asterisme er innen astronomien et mønster av stjerner sett på stjernehimmelen, men som ikke er en del av et offisielt stjernebilde. Akkurat som stjernebilder er de bygd opp av stjerner, som selv om de befinner seg i omtrent samme retning, ofte befinner seg i svært ulik avstand fra jorden. En asterisme kan bestå av stjerner fra et eller flere stjernebilder. De er for det meste enkle former og har få stjerner, noe som gjør dem enkle å identifisere. Serranópolis do Iguaçu. Serranópolis do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Sertaneja. Sertaneja er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Sertanópolis. Sertanópolis er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Johan Dalsgaard. Johan Dalsgaard (født 30. april 1966 i København) er en færøysk entertainer og skuespiller. Han er bosatt i Kollafjørður, derav artistnavnet Johan í Kollafirði. Johan er født av færøyske foreldre, og flyttet til Færøyene i 1970. Utdannet kontormaskinmekaniker. Begynte i 1988 å arbeide som oljefyrservicemann, og utgav samme år en CD sammen med bandet Springs. I 1995 utgav han på egen hånd en kassett med rock'n'roll, og fikk en stor hit med sangen "Kollafjørð". Siden da har han levd av virket som entertainer under navnet "Johan í Kollafirði". Han har utgitt flere humoristiske/satiriske kassetter og CD'er, laget musikkreportasjer for Sjónvarp Føroya, samt ungdomsprogrammer og Nyttårsshow for både radio og fjernsyn. I 1999 spilte han i Katrin Ottarsdóttirs film "Bye Bye Bluebird". Dalsgaard grunnla tullepartiet Hin stuttligi flokkurin (som stilte liste ved lagtingsvalget 2004), men partiet oppnådde ikke representasjon i Lagtinget. Dalsgaard var aktiv i Atlantic Radio, og i dag i Rás 2. Siqueira Campos. Siqueira Campos er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Sulina (Brasil). Sulina er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Carlos do Ivaí. São Carlos do Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Jerônimo da Serra. São Jerônimo da Serra er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Jorge d'Oeste. São Jorge d'Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Jorge do Ivaí. São Jorge do Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Jorge do Patrocínio. São Jorge do Patrocínio er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São José da Boa Vista. São José da Boa Vista er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São José das Palmeiras. São José das Palmeiras er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São José dos Pinhais. São José dos Pinhais er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São João (Paraná). São João er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São João do Caiuá. São João do Caiuá er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São João do Ivaí. São João do Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São João do Triunfo. São João do Triunfo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Manoel do Paraná. São Manoel do Paraná er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Mateus do Sul. São Mateus do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Miguel do Iguaçu. São Miguel do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Pedro do Iguaçu. São Pedro do Iguaçu er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Pedro do Ivaí. São Pedro do Ivaí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Pedro do Paraná. São Pedro do Paraná er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Sebastião da Amoreira. São Sebastião da Amoreira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. São Tomé (Paraná). São Tomé er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tamarana. Tamarana er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tamboara. Tamboara er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tapejara (Paraná). Tapejara er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tapira (Paraná). Tapira er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Teixeira Soares. Teixeira Soares er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Telêmaco Borba. Telêmaco Borba er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Terra Boa. Terra Boa er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Terra Rica. Terra Rica er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Terra Roxa (Paraná). Terra Roxa er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tibagi. Tibagi er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tijucas do Sul. Tijucas do Sul er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Toledo (Paraná). Toledo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tomazina. Tomazina er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Três Barras do Paraná. Três Barras do Paraná er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tunas do Paraná. Tunas do Paraná er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tuneiras do Oeste. Tuneiras do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Tupãssi. Tupãssi er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Turvo (Paraná). Turvo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ubiratã. Ubiratã er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Umuarama. Umuarama er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Uniflor. Uniflor er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. União da Vitória. União da Vitória er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Uraí. Uraí er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ventania. Ventania er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Vera Cruz do Oeste. Vera Cruz do Oeste er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Verê. Verê er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Vila Alta. Vila Alta er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Virmond. Virmond er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Vitorino. Vitorino er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Wenceslau Braz (Paraná). Wenceslau Braz er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Xambrê. Xambrê er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Ângulo. Ângulo er en kommune i delstaten Paraná i sørregionen av Brasil. Melodi Grand Prix 1969. Melodi Grand Prix 1969 ble holdt i NRKs Store Studio i Oslo, med Janka Polyani som programleder. NRK inviterte de forfatterne av de åtte foregående vinnersangene til å sende inn bidrag, men bare fem tok i mot invitasjonen. I tillegg ble det avholdt en «åpen» konkurranse hvor fem bidrag ble valgt ut av totalt 418 innsendte. På deltakerlisten fant man den populære svenske sangfuglen Lill Babs, Inger Lise Rypdal under pikenavnet "Andersen", fjorårets vinner Odd Børre og Kirsti Sparboe. Ti distriktjuryer stemte fram vinneren, som klart ble Kirsti Sparboe og «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli». Både førsteplassen, og andreplassen «Lena» ble hiter. Kirsti Sparboe kom på sisteplass i Madrid. Nynne. Nynne er en dansk TV-serie som ble vist på TV3 Danmark og Norge i 2006. I Sverige ble den vist våren 2007 på TV 4 Plus. Serien er basert på boken "Nynnes Dagbok" av Henriette Lind, Lotte Thorsen og Anette Vestergaard. Handling. Etter å ha blitt dumpet av mannen hun trodde hun skulle dele resten av livet med, gir Nynne seg ut i singelverden for å finne en ny mann. Når datene gang etter gang slutter i katastrofe, trøster hun seg med sine venner, shopping og aldeles for mange cocktail drinker. Avisspalte. Nynne dukket først opp i den danske avisen "Politiken". Hennes fiktive spalte ble startet der av tre kvinnelige journalister i 1999. Bok. Boken "Nynnes dagbok" ble gitt ut i 2000. "Nynnes dagbok 2" ble gitt ut i 2004 og lå lenge på de danske bestselgerlistene. Film. Boken resulterte også i en film, "Nynne". Filmen ble utgitt i Danmark høsten 2005, og ble en av de best besøkte danske filmer i Danmark noensinne. Skuespiller Mille Dinesen hadde hovedrollen i filmen, og senere i TV-serien. Filmen ble regissert av den danske filminstruktøren Jonas Elmer. Slaget ved Velikiye Luki. Slaget ved Velikiye Luki ble utkjempet mellom Tyskland og Sovjetunionen under andre verdenskrig og var den del av kampene på Østfronten. Slaget sto ved den russiske byen Velikye Luki vinteren 1942/43. Bakgrunn. Etter Operasjon Barbarossa stabiliserte frontene seg i dette området utover våren 1942. Tyskerne hadde kontroll over byen Velikiye Luki og dette ga dem et brohode over elven Lovat. En viktig jernbane i nord/sør-retning gikk langs elven på vestsiden, bak de tyske linjene. Et myrete område fram til innsjøen Peipus begynte rett nord for byen og dette gjorde det vanskelig for partene å benytte til angrep. Slik ble de sovjetiske styrkene tvunget til å angripe gjennom byen, både for å fjerne det tyske brohodet, og for selv å etablere et på den andre siden av elven, slik at tyskerne ikke kunne bruke jernbanen lenger. Men de tyske styrkene brukte tiden utover sommeren 1942 til å befeste seg kraftig i byen. Slaget. I midten av november 1942 igangsatte de sovjetiske styrkene en større offensiv for å ta tilbake byen. Dette var bare noen før dager før den store motoffensiven Operasjon Uranus ved Stalingrad og Velikiye Luki ble omringet på samme måtene. Imidlertid var den tyske befestningen sterk nok til å stå i mot det sovjetiske trykket. Da de sovjetiske styrkene kjempet i retning av bykjernen, lyktes det tyskerne å få inn reserver mot det sovjetiske angriperne for å frigjøre de tyske stillingene inne i byen. Disse forsøkene var imidlertid mislykkede og byen ble tap til Den røde armé og bare en liten del av de tyske styrkene klarte å slå seg ut. Forsvarerne i den østlige delen av byen måtte til slutt overgi seg 16. januar 1943. Virkninger. Dette slaget blir kalt «Lille Stalingrad i nord» på grunn av likhetene med det store og mer kjente slaget om Stalingrad som ble utkjempet i den sørlige delen av østfronten. Velikiye Luki, slaget ved Melodi Grand Prix 1971. Melodi Grand Prix 1971 ble arrangert i NRKs TV-studio på Marienlyst. Jan Voigt var programleder for konkurransen, som skulle bestemme det norske bidraget til Eurovision Song Contest 1971. Etter boikotten året før, var nå finalen rekordstor med hele 12 artister. Melodi 10 med Gro Anita Schønn var favoritten, sammen med den populære barnstjernen Anita Hegerland. Men Hanne Krogh vant, og låten lå på VG-lista i åtte uker til tross for en 17. plass i den europeiske finalen i Irland. For første gang siden 1964 var juryen på plass igjen – 14 medlemmer fra sju distriktskontorer, én over og én under 25 år. Blant dem var Andreas Lunnan og Rune Larsen. Melodi Grand Prix 1978. 650 sanger kom inn dette året, og ble silt ned til åtte av forhåndsjuryen, bestående av Svein Gundersen, Carsten Klouman og Fred Nøddelund. Forhåndsfavoritene dette året var New Jordal Swingers og det populære popparet Georg Keller og Anita Skorgan. I finalen ble alle bidragene vurdert av en ekspertjury bestående av artister som Ellen Nikolaysen, Laila Dalseth, Alex Sandøy, Odd Børre og Kjell Karlsen. Programleder for kvelden var Egil Teige. Det andre slaget ved Kharkov. Den sovjetiske øverstkommanderende, Semjon Timosjenko Det andre slaget ved Kharkov var et slag som ble utkjempet i dagene 12. til 28. mai 1942 på Østfronten under andre verdenskrig. Etter en vellykket sovjetisk motoffensiv som slo de tyske styrkene tilbake fra Moskva, men også tappet de sovjetiske reservene, var den sovjetiske offensiven ved Kharkov et nytt forsøk på å ta initiativet i kampene på østfronten. 12. mai 1942 rykket det sovjetiske styrkene fram mot den tyske 6. armé. Etter en del innledende suksesser, ble offensiven stoppet av tyske motangrep. En rekke kritiske sovjetiske feilvurderinger av både sentrale sovjetiske offiserer og av Josef Stalin selv, ledet til vellykkede tyske knipetangsangrep rundt de fremrykkende sovjetiske styrkene og isolerte dem fra resten av fronten. Stalin undervurderte blant annet Wehrmachts styrke og muligheter og overvurderte sine egne, nyutdannede tropper. Det blodige slaget medførte betydelige sovjetiske tap, både i personell og materiell. Det ga Friedrich Paulus en viktig seier i felt og førte Røde armé inn i en rekke nederlag og tilbaketog. Den tyske seieren ved Kharkov åpnet for de militære operasjonene som førte til Operasjon Blau og til slutt til slaget om Stalingrad. Se også. Kharkov, det andre slaget Yone Minagawa. Yone Minagawa (født 4. januar 1893, død 13. august 2007) var en japansk kvinne som ble verdens eldste person ifølge Guinness rekordbok etter at Emma Faust Tillman døde i januar samme år. Hun døde 114 år og 221 dager gammel, og overlevde fire av sine fem barn. Hun hadde seks barnebarn, tolv oldebarn og to tippoldebarn. Da Minagawa døde, ble 114 år gamle Edna Parker fra Amerikas forente stater verdens eldste levende menneske. Frederik II videregående skole. Frederik II videregående skole er en videregående skole i Fredrikstad, Østfold. Skolen har litt mer enn 1200 elever, og tilbyr utdanningsprogrammene studiespesialisering, idrettsfag og service og samferdsel. I tillegg tilbyr skolen et innføringsår for minoritetsspråklige og en egen IB-linje, (International Baccalaureate), et internasjonalt to-årig utdanningsprogram som erstatter de to siste årene (vg2 og vg3) på studiespesialisering. Fra og med høsten 2012 starter skolen i tillegg opp to nye utdanningsprogram; og. Skolen er kalt opp etter den dansk-norske kongen Frederik II. Den ble opprettet 1. juli 1997, da de to skolene "Frydenberg videregående skole" og "Christianslund videregående skole" ble slått sammen til en. Nåværende rektor (2012) er Jens Nicolaisen. Frydenberg gymnas. Frydenberg gymnas er en fortsettelse av det tidligere Fredrikstad realskole og gymnas i Fergestedsveien i Fredrikstad, kjent på folkemunne som "Den gule anstalt". Ny skolebygning stod klar i Veumveien i 1962 og en flyttet fra Fergestedet. Frydenberg gymnas er dermed en direkte fortsettelse av Fredrikstad lærde skole som ble opprettet allerede i 1580. Skolen var et interkommunalt samarbeid og to imot elever fra kommunene fra nedre Glomma-regionen. Ved oppstart hadde skolen 5 klasser: 2 real-, 2 engelsk- og 1 naturfag-klasse. Skolen var meget moderne for sin tid med spesialrom og svømmehall – byens første! I 1978 ble skolen noe ominnredet i forbindelse med ny skolestruktur og den fikk navnet Frydenberg videregående skole fra 1976. Christianslund videregående skole. Skolen ble etablert i nye lokaler i Merkurveien 2 i 1967. Skolen gir i dag en treårig utdanning innen allmennfag og innen handels og kontorfag med ca 800 elever fordelt på 26 klasser. I tillegg driver skolen en utstakt voksenopplæring med kveldskurs. Christianslund kan spores tilbake til 1932 da de ble opprettet som "Fredrikstad handelsskole". Da en i 1938 utvidet virksomheten med 2-årig handelsgymnasium og 1-årig studentfagkurs ble navnet endret til "Fredrikstad handelsgymnasium og Fredrikstad Handelsskole". I 1950 utvidet en til 3-årig gymnas og så med sekretærkurs for studenter i 1951. Hele tiden hadde en holdt til i den gamle «Pigeskolen» på Cicignon, men i 1967 stod nye skolebygninger klare i Merkurveien. Som følge av omstrukturering i skoleverket fikk skolen nytt navn i 1976 – Christianslund vgs og bygningsmassen ble noe utvidet bl.a. med en utvidelse av gymnstikksalene. I 1978 ble bygningsmassen noe utvidet grunnet nye krav. Trojan skinhead. Trojan Skinhead (også kjent som tradisjonelle skinheads eller trads) er mennesker som identifiserer seg med skinheadkulturens glansalder på slutten av 1960-tallet, da ska musikk var på sitt mest populære i Storbritannia og det var en stor vektlegging på klesstil innen skinheadkulturen. Snowdonia. Snowdon sett fra Llyn Llydaw. Snowdonia (walisisk Eryri) er et fjellområde og en nasjonalpark i Conwy og Gwynedd i det nordlige Wales. Området fikk nasjonalparkstatus i 1951, som den første av de tre walisiske parkene. Det engelske navnet kommer fra Snowdon, som med en topp på 1 085 moh. er det høyeste fjellet i Wales. Mange tror at det walsisiske navnet, Eryri, kommer fra "eryr", som betyr «ørn», men språkforskeren Ifor Williams har vist at det rett og slett betyr «høyland». Navnet Snowdonia brukes nå først og fremst om nasjonalparken, mens det tidligere refererte til et mindre område rundt selve Snowdon. Dette ser man tydelig i guidebøker utgitt før 1951, som George Borrows "Wild Wales" (London 1862) og H. Carr og G. Listers "The Mountains of Snowdonia" (London 1925. I F.J. Norths "Snowdonia" (London 1949), som ble skrevet etter at det var bestemt å opprette en nasjonalpark i området, sier forfatteren at «da komiteen satte provisoriske grenser inkluderte de områder et stykke utenfor selve Snowdonia». Nasjonalparken. Nasjonalparken ble opprettet i 1951 som den første i Wales og den tredje i England og Wales. Den dekker 2 142 km², og har 60 km kystlinje. Parken forvaltes av Snowdonia National Park Authority, som er sammensatt av lokale og nasjonale myndigheter. Hovedkvarteret ligger i Penrhyndeudraeth. Av de atten medlemmene utnevnes ni av Gwynedds regionsmyndigheter, tre av Conwys myndigheter og de resterende seks av Nasjonalforsamlingen for Wales. Mer enn 26 000 mennesker bor i nasjonalparken, og av disse er omkring 62% walisisktalende. Det er mer enn seks millioner besøkende årlig, omtrent jevnt fordelt mellom dagsbesøkende og overnattingsgjester. Det er betydelige områder som er oppdyrket i parken. Et område midt i nasjonalparken, ved byen Blaenau Ffestiniog, ble unntatt da parkens grenser ble definert. Det var tidligere et stort skifertak der, og stedet ble holdt utenfor verneområdet fordi man ønsket å tillate utvikling av lett industri for å erstatte den utdøende skiferindustrien. Slaget ved Kamenets-Podolsk. Slaget ved Kamenets-Podolsk var et slag på Østfronten under andre verdenskrig. Slaget var en sovjetisk knipetangsmanøver som hadde til hensikt å knuse de tyske styrkene. I mars 1944 innringet de sovjetiske styrkene den tyske styrken under ledelse av generaloberst Hans-Valentin Hube i nærheten av byene Kamenets-Podolsk og Ternopil i Ukraina. De tyske styrkene var på dette tidspunktet utmattede etter kampene ved Korsun-Sjevtsjenkivskyj-lommen og hadde derfor et stort behov for å hvile. Den sovjetiske styrken ble ledet av marskalk Georgij Zjukov, og de satte igang offensiven i slutten av mars 1944. Den 25. mars var den tyske styrken omringet og isolert. Til tross for store vanskeligheter lyktes det de tyske styrkene å bryte ut av den sovjetiske innringingen og møte den tyske unnsetningsstyrken, bestående av to panser SS-divisjoner ved byen Buchach den 6. april. De fleste tyske soldatene unnslapp dermed innringingen, men de mistet en stor del av materiellet. Slaget var en sovjetisk seier, samtidig som det var et eksempel på de tyske enhetenes store innsatsvilje og motivasjon. Kamenets-Podolsk Qasigiannguit kommune. Qasigiannguit kommune er en tidligere kommune på vestkysten av Grønland Den ligger i Vestgrønland amt, rett sør for Diskobukten. Navnet betyr «små flekkede seler», og kummunevåpenet viser to reker; dette representerer rekefisket som var områdets viktigste inntektskilde tidligere. Byer og bygder. Kommunen har én by og én bygd; Byen Qasigiannguit er ligger i den sydøstlige delen av Diskobukten. Det første huset i denne kolonien ble innviet 25. juli 1734 av Hans Egedes søn Poul Egede. Kolonien ble «døpt» "Christians Haab" etter kong Christian VI. Qasigiannguit kalles også for «Diskobuktens Perle». Bygden Ikamiut ligger ca. 36 km sydøst for Qasigiannguit. Den største virksomheten i Qasigiannguit er byens hellefiskfabrikk. Det finnes to skoler i kommunen, og en tredje er under oppføring, denne vil bli Grønlands første "efterskole"; I kommunen er det gjort arkeologiske funn fra bl.a. Saqqaqkulturen, slike funn er utstilt i Qasigiannguit Lokalmuseum i Qasigiannguit. Villa Caldogno Nordera. Villa Caldogno Nordera i Caldogno nord for Vicenza er en villa som det antas er designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Den vicentinske aristokraten og silkehandleren Losco Caldogno arvet et gårdsbruk i Caldogna. Han hadde familiebånd til Muziani og Godi som benyttet seg av Palladio, og det er derfor ikke urimelig å anta at Caldogno også benyttet seg av den unge arkitekten når han skulle få modernisert gården. Det er arkitektoniske likheter med Villa Saraceno og Villa Muziani som også taler for at Palladio har tegnet villaen, men det finnes ingen tegninger eller annen dokumentasjon som kan bevise dette. Arbeidet med villaen ble startet i 1542. Når arbeidet var ferdig er usikkert, men i 1567 var den beboelig og det er en datering på fasaden, 1570, som sannsynligvis er avslutningen av arbeidet med å dekorere den. Freske i den store hallen Giovanni Antonio Fasolo og Giovanni Battista Zelotti har dekorert villaen med fresker i et par av rommene. Afrika-Eurasia. Afrika-Eurasia (også kalt Eurafrasia, Eurasika eller Afro-Eurasia) er en betegnelse som brukes til å beskrive Afrika og Eurasia som ett kontinent. De tilhørende landområdene omfatter nesten 85% av verdens befolkning (omtrent 5,5 milliarder). Normalt regnes Suezkanalen som skillet mellom Afrika og Eurasia. Eurasia blir igjen delt inn (vanligvis mer kulturelt enn geologisk) i Europa og Asia. Noen geografer og historikere har brukt betegnelsene Eurafrasia eller Afrasia (utelater den europeiske halvøy) fra navnet), selv om disse navnene aldri har blitt tatt i generell bruk. I geopolitikken har man kalt Afrika-Eurasias fastland (ekskluderer øyer som De britiske øyer, Japan og Madagaskar) for World Island («verdensøya»). Den gamle verden inkluderer Afrika-Eurasia og dens tilknyttede øyer. I geologisk sammenheng vil Afrika-Eurasia bli et superkontinent når Afrika støter sammen med Europa. Det er antatt at dette skal skje over 600,000 år frem i tid, når den sørlige enden av Spania når Afrika. Når dette skjer vil Middelhavet bli isolert fra Atlanterhavet. Afrika forventes å bli fullstendig slått sammen med Europa innen 50 millioner år frem i tid. Dette vil lukke Middelhavet og skape nye, fremtidige fjellkjeder (en forlengelse av Alpene). Qasigiannguit Lokalmuseum. Qasigiannguit Lokalmuseum er et museum i Qasigiannguit på vestkysten av Grønland. Museet åpnet i 1984, i forbindelse med byens 250-årsjubileum. Museet viser bl.a. arkeologiske funn fra Saqqaqkulturen som befolket Grønland ca. 2.400 år f.Kr. Særlig har man gjort godt bevarte funn på boplassen Qeqertasussuk syd for Akulliit, ved Sydøstbugten, som er utstilt her. Museumsområdet består av 5 bygninger, med ulike utstillinger. Wilhelmsenhallen. Wilhelmsenhallen er en idrettshall på Borgheim i Nøtterøy kommune. Den ligger ved siden av Nøtterøy videregående skole og Borgheim ungdomsskole, og på dagtid brukes den av disse skolene til kroppsøving. Om ettermiddagene og i helgene brukes den til konkurranser og trening av de lokale idrettslagene. Hallen blir også brukt til andre arrangementer, blant annet som valglokale. Skjærgården kulturskole. Skjærgården kulturskole er en interkommunal kulturskole for kommunene Nøtterøy og Tjøme i Vestfold. Den ble oppretta i 1986. Undervisningen foregår etter normal skoletid, både i SFO-tid og på kveldstid. Elevene betaler en semesteravgift, og kan også leie instrumenter på skolen. Skolen har lokaler både på Nøtterøy, Tjøme og Føynland. Gavin Douglas. Gavin Douglas' bispesegel.Gavin Douglas (ca 1474 – 22. september 1522), født ved Tantallon Castle i East Lothian som tredje sønnen av Archibald, 5. jarl av Angus, og var en skotsk poet og biskop. Første år. Douglas studerte først ved Universitet i St Andrews i årene 1489–1494 og deretter antagelig i Paris. I 1496 bodde han ved Monymusk i Aberdeenshire og senere ble han sogneprest i Lynton (dagens East Linton) og rektor ved Hauch (dagens Prestonkirk) i East Lothian, og i 1501 ble han foretrukket til domprostembetet ved gymnaskirken i St. Giles i Edinburgh. Fra denne datoen og fram til det katastrofale slaget ved Flodden Field i september 1513, hvor de beste menn i Skottland ble slaktet ned, synes han å ha vært opptatt med sine kirkelige plikter og litterært arbeid. Faktisk er det meste av de skrifter som han senere fikk en posisjon som poet og oversetter er fra denne perioden. Etter katastrofen ved Flodden ble han fullstendig opptatt av verdslig arbeid. Tre uker etter slaget ved Flodden ble han, fortsatt domprost (provost) ved St. Giles, valgt til en posisjon ("burgess") i Edinburgh. Hans far, «Den store jarl» var da sermoniell overhode av byen ("civil provost"), men døde kort tid etter i januar 1514 i Wigtownshire hvor han var høyeste dommer ("justiciar"), og ettersom hans sønn, sammen med store deler av den skotske adelen, var blitt drept ved Flodden, etterfulgte Gavins nevø Archibald Douglas tittelen til jarldømmet Angus. Ekteskap med dronningen. Den 6. august 1514 ble den unge Archibald Douglas gift med enken til kong Jakob IV av Skottland, engelske Margaret Tudor. Ekteskapet gjorde mye for å identifisere familien Douglas med den engelskvennlige fraksjonen i Skottland. Opposisjonen var den franskorienterte fraksjonen ledet av hertugen av Albany, og således ble den politiske retningen for Gavin Douglas bestemt. I løpet av de første ukene av dronningens sorg etter slaget fungerte Gavin, sammen med en eller to kollegaer i rådet, som personlig rådgiver, og det må ha blitt tatt for gitt han støttet fordringene til den unge jarlen. Hans egne håp om forfremmelse hadde blitt styrket ved at så mange av det høyere presteskapet døde ved Flodden. Det første resultatet av den nye koblingen var at dronningregenten utnevnte Gavin til abbeden av Aberbrothwick, noe som skjedde før hennes nye ekteskap, sannsynligvis i juni 1514. Kort tid etter ekteskapet med Gavins nevø nominerte hun ham som erkebiskop av St. Andrews som etterfølger til William Elphinstone, men John Hepburn, prior og klosterforstander av St. Andrews, hadde allerede fått stemmene til ordenskapitlet og fikk ham utvist. Hepburn ble i sin tur utvist av Andrew Forman, biskop av Moray, som hadde blitt nominert av paven. I mellomtiden hadde Gavins rettigheter i Aberbrothwick blitt overført til James Beaton, erkebiskop av Glasgow. Gavin Douglas sto brått uten både tittel og verdslige inntekter. Bruddet mellom dronningens fraksjon og hertugen av Albanys var blitt bredere, og dronningens rådgivere hadde gått i hemmelige forbindelser med England for å forhindre at dronningen og hennes unge sønn skulle bli fjernet. I disse overveielsene tok Gavin Douglas en aktiv del og av den grunn stimulerte han opposisjonen til å forpurre hans forfremmelser. Biskop av Dunkeld. Da George Brown, biskop av Dunkeld, døde i januar 1515, fikk Gavin Douglas nye håp. Dronningen nominerte ham til det ledige setet som han til slutt fikk, skjønt ikke uten vanskeligheter. John Stewart, 2. jarl av Atholl, hadde tvunget sin bror, Andrew Stewart, domherre eller kannik av Craig, på ordenskapitlet og plassert ham som i besittelse av biskopens bolig. Dronningen appellerte til paven og ble støttet av hennes bror i England. Resultatet var at pavens forordning ble oppnådd den 18. februar 1515. En del av brevvekslingen mellom Douglas og hans venner i forkant av transaksjonen ble snappet opp. Da hertugen av Albany kom tilbake fra Frankrike og gjenopptok regentskapet ble disse dokumentene og «kjøpet» av bispedømmet fra Roma grunner til angrep på Douglas og han ble fengslet i Edinburgh Castle, deretter i St Andrews Castle (under ledelse av sin gamle motstander prior Hepburn) og senere i Dunbar Castle før han igjen havnet i Edinburgh. Pavens intervensjon førte til at han ble løslatt etter nær ett år i fengsel. Dronningen hadde i mellomtiden trukket seg tilbake til England. Etter juli 1516 synes det som om Douglas hadde fått tre inn i stillingen som biskop av Dunkeld og forsøkte å tråkle sammen en diplomatisk fred med hertugen av Albany. Den 17. mai 1517 dro hertugen av Albany til Frankrike sammen med biskopen av Dunkeld for å gjennomføre de forhandlinger som førte til traktaten i Rouen. Gavin Douglas var tilbake i Skottland igjen i slutten av juni. Hertugens lengre opphold i Frankrike ble utnyttet av fraksjoner av adelen til en sammensvergelse ledet av James Hamilton, 1. jarlen av Arran, hvor jarlen av Angus, dronningens ektemann, ble grepet. Grunnen for denne sammensvergelsen var det velkjente trefning som blir kalt for «Cleanse the Causeway» og hvor Gavin Douglas' fraksjon står ut i relieff. Triumfen over klanen eller familien Hamilton hadde en dårlig effekt på jarlen av Angus, dronningens gemal. I hennes fravær hadde han blitt inntatt i datteren til Laird av Traquair og bortførte henne. Via hertugen av Albany forsøkte dronningen å få en skilsmisse. Da hertugen av Albany kom tilbake til Skottland i spissen for en hær av franske soldater ble jarlen av Angus tvunget, sammen med biskopen og andre, til å flykte til grensen. Herfra ble Gavin Douglas sendt av jarlen til det engelske hoffet for å be om støtte mot det franske partiet og mot Skottlands dronning som det ble sagt var blitt elskerinnen til hertugen av Albany. I sitt fravær ble Gavin Douglas fratatt sitt bispesete og tvunget til å bli i England for sin egen sikkerhets skyld og hvor han ikke maktet å gjøre noe for sin nevø. England erklærte krig mot Skottland som svar på de nylige fransk-skotske forhandlingene. Gavin Douglas sak ble ytterligere forverret av det ærekrenkende fiendskapet til James Beaton, erkebiskop av Glasgow (hvis liv han hadde reddet i hendelsen «Cleanse the Causeway»), som ivrig hadde fremmet seg selv og fratatt Douglas valget til bispesetet i St. Andrews da det ble ledig etter Formans død. Død. I 1522 ble Douglas rammet av en pest som herjet London og han døde i huset til sin venn Thomas Dacre, 2. baron Dacre. I løpet av de siste årene i sitt eksil ble han personlig venn av den engelske historikeren Polydore Virgil (av italiensk bakgrunn), og en av hans siste handlinger var å sørge for å gi Polydore en korrekt versjon av John Majors redegjørelse av de skotske hendelser. Han ble gravlagt i kirken i Savoy hvor en monumental messingplate (fjernet fra stedet etter brannen i 1864) minnet hans død og jordfesting. Litterære arbeid. Gavin Douglas’ litterære arbeid, som nå er hovedgrunnen til at han er kjent, tilhører tiden 1501–1513 da han var domprost ved St. Giles. Han etterlot seg fire manuskripter med dikt. "Ærens palass". "Palice of Honour" ("Ærens palass"), hans tidligste verk er et stykke drømmeallegori som strekker seg over 2000 linjer i nilinjers vers. Diktet beskriver ulike hoff på poetens veg til palasset. Først er poeten uforsiktighet og baktaler hoffet til Venus, og deretter ber han om unnskyldning og deltar i opptoget og blir med for å se palassets prakt. Diktet hviler på den litterære tradisjonen av høvisk kjærlighet fra "Roman de la Rose" ("Roseromanen") og "The House of Fame" ("Berømmelsens hus"), sistnevnte av Geoffrey Chaucer. Douglas’ dikt var dedisert kong Jakob IV, og ikke uten noen leksjoner i å rose dyd og ære. Ikke noe originalmanuskript av diktet er bevart. Den tidligste kjente utgaven, trykket i London av William Copland ca 1553; en utgave ved Henry Charteris i Edinburgh kom i 1579. Fra noen indikasjoner i den sistnevnte og fra noen underlige manuskriptsider som ble oppdaget av David Laing har det blitt konkludert at det var en tidligere Edinburgh-utgave som har blitt tilskrevet trykkeren Thomas Davidson og datert ca 1540. "Kong Hjerte". "King Hart" ("King Heart", "Kong Hjerte") er et annet eksempel på en senere allegori og som er av høyere kvalitet. Diktets innhold er menneskelig liv fortalt som allegorien om «Kong Hjerte» i sin festning, omgitt av sine fire sanser, dronningen, «Plesance» (Nytelse), «Foresight» (Fremsyn) og andre ved hoffet. Diktet strekker seg over 900 linjer og er skrevet på åttelinjers rim. Teksten har blitt bevart i et manuskript fra Richard Maitlands samling som nå er i Pepysian Library ved University of Cambridge. Det er ikke kjent om det har vært trykket tidligere enn i 1786 da John Pinkerton gav ut boken "Ancient Scottish Poets". "Samvittighet". "Conscience" ("Samvittighet") er et dikt på fire syvlinjers rim som handler om en «forestilling» hvor menneskene først klippet bort «con» fra «conscience» og ble da stående igjen med ordet «science» (= vitenskap) og «na mair». Deretter mistet de «sci» og hadde ingenting igjen av ordet enn «ens» ("«that schrew, Riches and geir»"). "Æneiden". Douglas’ lengste, siste og på mange måter hans viktigste verk er hans meget frie oversettelse til skotsk av "Æneiden", den første versjonen av den store klassikeren i en angelisk dialekt. Det opprinnelige verket besto av 13 bøker som ble introdusert av hver sin prolog. Hos Douglas er prologenes emne og stil preget av stor variasjon: noen av dem synes å være litterære øvelser med liten eller ingen forbindelse med de bøkene de introduserte, og ble kanskje skrevet tidligere og med en annen hensikt. I den første prologen krever Douglas en høyere posisjon for Virgilius enn for sin mester Chaucer og angriper Caxton for hans utilstrekkelige gjengivelse av en fransk oversettelse av "Æneiden". Han sier at han selv har overtatt dette arbeidet og han hevder påstanden at en mer nøyaktig kunnskap i oversettelsen har vært grunnleggende ettersom han er en humanist i ånden og den første eksponent for renessansen i skotsk litteratur. En nærmere granskning av teksten underbygger ikke poetens påstand. Douglas er i mange henseende mer middelaldersk enn sine samtidige, og som Robert Henryson og William Dunbar er han en eksponent for den allegoriske skolen og en etterfølger av Chaucer. Det er bevart flere tidlige utgaver av oversettelsen, blant annet i biblioteket i Trinity College i Cambridge fra ca 1525; Elphynstoun-manuskriptet i biblioteket i Universitet i Edinburgh, ca 1525; Ruthven-manuskriptet i samme samling, ca 1535; og et i biblioteket i Lambeth Palace, 1545–1546. Den første trykte utgaven ble utgitt i London i 1553 og i 1710 ble den også utgitt i Edinburgh av Thomas Ruddiman. Han oversatte også Ovids "De Remedio Amoris". Hans samlede verker ble første gang samlet og utgitt i Edinburgh av John Small i 1874. Omdømme. Det var uheldig for Douglas’ framtidige omdømme at hans adelige bakgrunn og familieforbindelser kastet ham ut i den politiske uro i hans tid og således avsluttet hans karrière som poet og som lærd altfor tidlig. Douglas omdømme blant moderne lesere ble styrket i 1934 da Ezra Pound la til flere utdrag fra Douglas' "Æneiden" i hans "ABC of Reading". Ved å sammenligne Douglas med Chaucer skrev Pound at «teksturen av Gavins poesi er sterkere, hans utholdenhet er større enn Chaucers’» Qasigiannguani Efterskole. Qasigiannguani Efterskole er en skole som er besluttet oppført i Qasigiannguit kommune på vestkysten av Grønland. Dette blir Grønlands første "efterskole", og skal tas i bruk i august 2009, med plass til 80 elever. «Efterskoler» er en skoleform for 14-18-årig ungdom, og fungerer som kostskole, det vil si at elevene både bor og får undervisning på skolen. Nøtterøy kulturhus. Nøtterøy kulturhus ble åpna 18. november 1994, og ligger på Borgheim i Nøtterøy kommune i Vestfold. Kulturhuset arrangerer over 100 forestillinger i året, og leier også ut salene til forskjellige arrangementer. Det har etablert seg som et av de fremste kulturhusene i Norge. Lokalene består av to saler, hvorav ett amfi, samt en foajé. Amfiet har plass til 409 mennesker. Riksteatret og Teater Ibsen holder til fast i Nøtterøy kulturhus. De siste årene har man kunnet se blant annet The Real Group, Silje Nergaard, «Hulemannen» med Sven Nordin og London Mime Theatre i kulturhuset. Kulturhussjef er Einar Schistad. Beni Mellal. Beni Mellal er en by i Marokko og hovedstaden i provinsen Beni Mellal. Byen hadde 163 286 innbyggere i 2004 og ligger omtrent 170 km sør for Rabat. Byen ligger ved fot av fjellet Moyen Atlas. Beni Mellal er den 14. største byen i Marokko. Byen er et markedssenter for jordbruksproduktene som produseres på Beni Amir-sletten. Der dyrkes det blant annet appelsiner, oliven og fiken. Spider. "Spider" (1996–97) var et norsk interaktivt tv-program om Internett som gikk på NRK2 fra høsten 1996 til våren 1997. Programledere var Erik Meyn (1996) og Heidi Villmones Hundåla og Lars Sigurd Eide (1997). Serien hadde premiere på NRK2 den 2. september 1996 og gikk til våren 1997. Spider var en av de første programmene som gikk på NRK2. Om serien. Serien handlet kort og godt om Internett og hvordan bruke Internett, som i 1996 var i sin spede begynnelse for folk flest. Programstilen var like tøysete som seriøs og hadde barn og ungdom som målgruppe. Programmet var direktesendt og man kunne derfor sende inn e-post og chatte med programlederen. Kritikk. Programserien provoserte/irriterte en rekke seere som hadde ventet et mer «edruelig show» når Internett skulle være hovedtemaet. Samtidig ønsket NRK at såvel den nye kanalen NRK2, som programserien "Spider", skulle være eksperimentell. Etter første direktesending 2. september 1996 fikk Meyn mer enn 30 000 e-postmeldinger fra folk som tydelig hatet programmet. Samtidig hadde "Spider" noen av de høyeste seertallene for den nye kanalen NRK2. Etter 16 direktesendinger der mer enn 90 prosent utelukkende var basert på bruk av (et vaklende) Internett, valgte Meyn å slutte som programleder. "Spider" fortsatte i 1997 med programlederne Heidi Villmones Hundåla og Lars Sigurd Eide, som begge forsøkte å gjøre serien mer stueren. Programserien ble stanset våren 1997. Vestfold fylkesbibliotek. Vestfold fylkesbibliotek er et kompetanse- og utviklingssenter for bibliotekene i Vestfold. Fylkesbiblioteket arrangerer den nasjonale konferansen i samarbeid med Buskerud fylkeskommune, lokale arrangementer og prosjekter som Litteraturuka i Vestfold. Fylkesbiblioteket er en virksomhet under kulturavdelingen i, ved siden av og Kultur og folkehelse, idrett og friluftsliv. Strategisk kulturplan for Vestfold er fylkesbibliotekets måldokument. Fra 2009 har Fylkesbiblioteket i Vestfold overtatt ansvaret for Litteraturuka med arrangementer over hele Vestfold. Liste over stedsnavn på Nøtterøy. Dette er en liste over stedsnavn på Nøtterøy. Den omfatter kun stedsnavn på selve øya Nøtterøy, ikke på de andre øyene i kommunen. FuMo 214 «Würzburg-Riese». Et overlevende eksemplar av Würzburg-Riese ved Douvres-la-Délivrande, Calvados, Frankrike. Funkmessortungsgerät 214 «Würzburg-Riese» var en tysk luftvarslings- og ildledingsradar for luftvern, bygget like før og satt i tjeneste under andre verdenskrig. Den hadde en rekkevidde på 70 kilometer for varsling, men ved ildleding måtte man ha målet på ca 50 kilometers avstand for å få en noenlunde nøyaktig peiling. Nøyaktigheten ved ildleding var ± 15 meter. Radaren ble produsert i rundt 1500 eksemplarer. En annen radar, Freya gerät, ble bygget for å opptre som varslingsradar for «Würzburg-Riese» – med andre ord fant Freya mål, og leverte dem over til en «Würzburg-Riese»-radar. Trykksak. Trykksak var Postverkets navn på masseproduserte (Trykk, eller stensiler) papirer som skulle sendes i egne konvolutter, eventuelt uten konvolutt, men påført mottakeridentifikasjon samt merket med «Trykksak». Disse kunne sendes for redusert porto, men uten løfte om raskeste forsendelse. Regelverket er nå endret, slik at B-post må sendes til minst 20 mottakere for å få portoreduksjon. Til gjengjeld er der ikke lenger krav om at der ikke kan legges inn individuelle beskjeder og lignende. Betegnelsen trykksak brukes ellers om alle former for trykte tekster og bilder som er masseprodusert, men kanskje mest om brosjyrer og reklamemateriell forøvrig. Dolk (writer). Dolk (Dolk Lundgren), hvis borgerlige navn ikke er kjent, er pseudonymet til Norges mest anerkjente gatekunstner innen sjangeren stencil art. Motivene hans er ofte pop-kulturelle referanser satt inn i en humoristisk og kritisk kontekst. Dolks verker kan sees på vegger i byer som Bergen, Berlin, København, Barcelona, Oslo, Lisboa, Stockholm, Praha og Melbourne. Siden 2006 har Dolk tatt steget inn i gallerier hvor han har hatt flere utstillinger og oppnådd gode priser for sine verk. Karriere. Dolk kommer fra Bergen, er født i 1979 og startet med stencil art i 2003. Writeren har utdannelse fra maskin og mekanikk i Bergen, og har studert grafisk design i Melbourne. Dolk sier selv at han ble inspirert av den britiske gatekunstneren Banksy til å begynne med stencil art. Dolk begynte med stencil art i Bergen i 2003, hvor mange av hans verk fortsatt preger bybildet. Han begynte etterhvert å reise rundt i verden, og blant annet i London har folk tatt Dolk sine verker for å være laget av Banksy. Dolk har laget stencil art i byer som Bergen, Berlin, København, Barcelona, Oslo, Lisboa, Stockholm, Praha og Melbourne. Dolk ønsket etterhvert å lage lovlig kunst, og har siden 2006 deltatt på utstillinger og festivaler over store deler av verden. I 2008 gjennomførte Dolk og Pøbel prosjektet «Ghetto Spedalsk» i Lofoten. Målet var å flytte det urbane kunstutrykket ut i ingemannsland ved å male heldekkende stensiler på bortimot 20 fraflyttede hus. I 2010 laget Dolk tre kunstverk til det da nyåpnede Halden fengsel, verkene dekker veggene i luftegården. I 2010 fikk Dolk og Pøbel pryde både Jernbanestasjonene på Oslo S og Trondheim S. med ulike verk fra sin karriere I 2010 ble lerretet «Pig» (1 av 3) solgt av en privat samler på Blomqvist Kunsthandel for 42000 norske kroner. I 2011 holdt Dolk sin første separatutstilling i Oslo-galleriet OSL Contemporary, der han stilte ut 9 stensiler. To av de ni Dolk-bildene var priset til 115 000 kroner, de resterende syv har en prislapp på 95 000 kroner per stykk, alle ble solgt. I 2011 var Dolk en av flere kunstnere som fikk dekorere veggene på Norges Handelshøyskole som en del av prosjektet «...CAPITALISM?». Dolk selger sine stensiler fra den bergensbaserte nettsiden "handmadeposters.com", i 2011 ble 250 eksemplarer av trykket «Mushroom Girl» utsolgt på 40 minutter, og i 2012 solgte Dolk trykkene «TOY» og «Winner» for mer enn én million kroner på under to minutter.. I 2012 ble Dolkblog.com etablert, den uoffisielle nettsiden dekker nyheter, informasjon osv. om gatekunst og Dolk. Fremgangsmåte. Før en stensil blir laget gjør Dolk et forarbeide. Han jobber lenge med en idé, lager skisser, skaffer rekvisitter, betaler folk for å stå modell, fotograferer, og så begynner arbeidet med å isolere lag for lag og skjære ut en sjablong i papp med skalpell. I gjennomsnitt bruker han ti timer på å kutte ut en stensil. Det å designe stensilen tar dobbelt så lang tid som selve skjæringen. På en av hans mest avanserte stensiler brukte han over en uke. Før kunsten havner i «gategalleriet» rekognoserer han for å finne en egnet fasade, og så kommer han tilbake på natten for å male. Går alt som det skal kan jobben være gjort på under et minutt. Neste dag er han tilbake for å ta bilde av verket, gjerne med tilfeldig forbipasserende ved siden av. Dolk eller Banksy? Tidlig i karrieren ble det spekulert i om Dolk var et pseudonymet for den kjente britiske gatekunstneren Banksy. De to kunstnerne har flere stilistiske likhetstrekk, og spesielt Banksy sitt verk «Puppy Love» fra 2005 ble trukket frem, da det ble laget med en vri av Dolk hvor både navnet og fargevalget er identisk med originalen. Kjente verker. Verket «Che» fra 2007 som fremstiller en sigarrøykende Che Guevara som stolt peker på sin egen t-skjorte med det ikoniske portrettet fra 1960 tatt av Alberto Korda, bestående av nemlig Che Guevara. Dolks stensil regnes av flere for å være den endelige kopien av dette portrettet, som etter Che Guevaras død skulle bli piratkopiert og skape en enorm økonomisk omsetning. Stensilen har blitt solgt som trykkene «Che» og «Che XL». Det anerkjente gatekunstnettstedet «Pictures on Walls» begynte å selge «Che» postkort i 2006. Verket «Burger King» fra 2006 er laget i tre utgaver hvor både Prince Charles, Kong Harald og Kronprins Haakon fremstilles med en bursdagskrone i papp fra Burger King. Tidligere finans- og kulturbyråd Henning Warloe hadde dette orginalarbeidet av Kronprins Haakon på kontoret sitt i Bergen rådhus. Bildet viste Kronprins Haakon med en bursdagskrone i papp fra Burger King. Verket «Friele» fra 2007 fremstiller Bergens tidligere ordfører Herman Friele i hip-hop positur med lue og ordførersmykket erstattet med en «bling-bling»-lenke med digert dollartegn. «Kunstneren fremstiller meg på en sprelsk måte, synes jeg. Spennende,» sa Herman Friele om stensilen. Verket «Spray» er en vri på det ikoniske bildet tatt av Eddie Adams fra Vietnamkrigen hvor general Nguyễn Ngọc Loan henretter Vietcong krigsfangen Nguyễn Văn Lém ved å skyte ham i hodet. Dolk har i sitt verk byttet ut hodet med en blomst og pistolen med en sprayflaske. I Bergen ble «Spray» vernet av Bergen kommune i 2009 ved å ramme det inn i beskyttende plast. Denne stensilen kunne sees fra flere steder over hele byen, men i dag er det kun den vernede utgaven igjen. Prosjektet «Ghetto Spedalsk» fra 2008 var et samarbeid mellom Dolk og Pøbel hvor målet var å flytte det urbane kunstuttrykket ut i ingenmannsland. De malte heldekkende stensiler på veggene til ca. 20 fraflyttede hus i Lofoten. Prosjektet fikk stor internasjonal oppmerksomhet i flere ulike land. Safari (TV). "Safari" (1996) var en norsk tv-program som gikk på TV3 høsten 1996. Programleder var Morten Harket. Programmet var et reiseprogram der Harket tok seerne med til div. steder i Sør-Amerika. Serien ble en seermessig nedtur der seertallene varierer mellom 26 000 og 63 000, mot et forventet resultat på 100 000. Flume ride. Flume ride er en attraksjon på fornøyelsesparken Liseberg i Göteborg i Sverige. Den ble bygt av ARROW Development Company og ble innviet i 1973. 140 personer kan ferdes samtidig i 28 båter. Hver båt kan ta 4–5 personer. Pumpekapasiteten er 90 000 liter per minutt, lengden er 610 meter og den er fylt med 1 200 000 liter vann. Flume ride har to større bakker med en fallhøyde på 9 og 14 meter. Jappetiden. Jappetiden er en periode i norsk næringsliv og samfunnsliv som varte omtrent fra 1983 til november 1987. Navnet brukes normalt om kulturrevolusjonen på den tiden, som fikk store konsekvenser for norsk økonomi og samfunn. Navnet kommer fra den engelske forkortelsen "YAP" - "Young Aspiring Professional", eller "YUP" - "Young Urban Professional" eller "Young Upwardly-Mobile Professional". Det var nå en stor fremvekst av ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst – kjent som japper. Denne nye arbeidskulturen stammet både fra Nord-Amerika og resten av Europa, hvor man i et historisk perspektiv har sett lignende tendenser. Store verdier ble generert på kort tid, og den samlede velstanden økte i takt med vekstutviklingen i verdipapirer. De store oljefunnene i Nordsjøen førte til velstandsvekst for privatpersoner og den norske stat, og store mengder kapital ble omsatt i aksjemarkedet. Spesielt IT-, finans- og reklamesektorene opplevde stor interesse i denne perioden, og norske selskaper vokste ut av proporsjoner som en følge av de store kredittmengdene som ble tilgjengelige. Selv i politikken ble det mer vanlig med jappistiske holdninger, og nordmenn levde på en selvtillitsbølge man aldri hadde sett tidligere. Etterspørselen etter dyre forbruksvarer økte, slik at prisene på luksussegmentet skjøt i været. Denne høykonjunkturen varte helt frem til 1987, i det som regnes for å være slutten på jappetiden i Norge. November 1987 markerte slutten på jappetiden i Norge, og dette medførte etterkrigstidens verste nedgangskonjunktur og bankkrise. Lønnsveksten hadde tatt av og børsverdiene var blitt kunstig høye. Oljeprisen hadde også falt drastisk i 1986, noe som førte til et bortfall av statlige inntekter, og dermed en resulterende devaluering av kronen. Som en følge av jappetiden opplevde man også et voldsomt boligkrakk i Norge i 1988–1989. De store verdiene i markedet var borte, og Norge opplevde heretter flere år med konkursrammede investorer og bedrifter, og behovet for gjenoppbygging var et faktum. Åshild. Åshild er et norsk kvinnenavn av norrøn opprinnelse. Det er dannet av de norrøne ordene "áss", «gud», og "hildr", «strid». Utbredelse. Åshild er et noe brukt navn i Norge, men er svært lite brukt i andre land. Varianten "Áshildur" er kjent på Island. I Norge var Åshild mest populært som navn på jentebarn på 1940-tallet, men selv da var det ikke blant de vanligste navnene. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Åshild og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. R633. R633 var en regelbau-bunker designet for den tyske hæren. Bunkeren huset en 5 cm helautomatisk bombekaster, betegnet M19 Maschinengranatenwerfer. For tekniske detaljer om bombekasteren, se egen artikkel. Bunkeren var inndelt i seks rom: Gass-sluse, oppholds-/soverom, ventilasjonsrom, ammunisjonsrom, M19 panserkuppel og skyteskår/vaktrom. Utbredelse. Ressursmangel var altså en viktig grunn til at det ikke ble bygget flere R633, i tillegg til at det, i alle fall i Norge, ble forbudt å bygge bunkeren etter ordre fra høyeste hold. Man anså altså at kostnadene ved å bygge bunkeren ikke stod i forhold til dens effektivitet. M19 ble helst benyttet langs Atlanterhavsvollen, hvor man ville hindre en invasjon for enhver pris. Antallet M19 (og dermed også R633) som ble produset er vanskelig å bestemme, da kilder spriker mellom alt fra 60 til langt over 200. R633 ble plassert på viktige kystfort, men også i nærheten av ubåtbunkere, så som i Bergen og St. Nazaire i Frankrike. Fordi M19 var designet for å passe inn i panserkuppel 424p1, ble ikke alle nødvendigvis plassert i R633. Noen panserkupler ble støpt inn i andre bunkerdesign, så som ubåtbunkere. Tine (TV-program). "Tine" ("Tine – Smalltalk med programleder Tine Skolmen") var et norsk TV-debatt-program som gikk på TVNorge fra høsten 1996 til våren 1997. Programmet ble ledet av Tine Skolmen og hadde premiere på TVNorge den 11. september 1996. Hver episode var på ca. 50 minutter. Om serien. Debattformen hadde et noe ungdommelig preg og var løsere i formen en mange tradisjonelle programmer i samme kategori. Temaene handlet om mellom-menneskelige problemstillinger som de fleste skulle kjenne igjen fra egne eller andres liv. Første tema var «Hvem er den norske kvinnen og hva vil hun?». Av andre tema kan en nevne «Jeg hater feite TV-slaver!», «Jeg vil spare meg til bryllupsnatta», «sjekke-mytene» og «homofile foreldre». Konseptet var studiobasert med 2-3 hoveddebattanter og 10-15 på tilhørertribunen som kunne komme med innspill. Dagbladet trakk visse parareller til den amerikanske tv-programmet "Oprah Winfrey Show", og ga programmet positivt omtale. Reggaeton. Big J og Yari ankommer den røde løperen til premieutdelingen for Premios Reggaeton USA 2006 ved Teatro Natives i Jackson Heights i Queens, New York City, april 2006. Reggaeton også stavet Reggaetón er en urban musikkform som ble populær blant den latinamerikanske befolkningen tidlig på 1990-tallet. Musikkformen har senere spredd seg videre til Nord-Amerika, Europa, Asia og Australia. Musikkstilen stammer opprinnelig fra Panama og den blander jamaicansk musikkinnflytelse fra reggae med dancehall og latinamerikansk musikk som for eksempel bomba, plena, merengue og bachata i tillegg til hip hop og rapping på spansk, engelsk eller «Spanglish». Reggaeton har vært en berikelse for den spanske ungdommen, særlig de fra Puerto Rico, fordi de mange har funnet sin egen identitet i musikksjangeren. Innflytelsen av reggaetonsjangeren har spredd seg til større Latino-miljøer i både USA og hos resten av det latinamerikanske publikumet. Selv om denne sjangeren henter inspirasjonen sin fra hip hop og jamaicansk dancehall, vil det være feil å definere reggaeton som den spanske eller latinske versjonen av disse sjangrene; Reggaeton har sin egne spesielle rytme, mens latinsk hip hop er hip hop laget av artister fra latinske områder. Rytmen som kjennetegner reggaeton refereres til som “Dem Bow.” (Navnet er en referanse til tittelen på Shabba Ranks' dancehall hit som først gjorde reggaeton populær på begynnelsen av nittitallet.) Reggaetons opprinnelse representerer en hybrid av mange forskjellige musikalske genre og innflytelse fra flere land i Karibia, Sør-Amerika og USA. Genren reggaeton assosieres imidlertid mest med Puerto Rico, siden det var her musikkstilen senere ble popularisert og mest berømt, og hvor mange av de nåværende stjernene kommer fra. En type erotisk dans, som kalles perreo, har tilknytning til reggaeton. Ansur. Ansur er et norsk progressiv metal-band. Ansur ble dannet som et tremanns band i 2003 av Torstein J. Nipe, Espen A.R. Aulie og Aslak A. Werme. I 2004 ble demoen "Demo 2004" innspilt, som senere fikk nytt navn til "Carved In Flesh", og ble utgitt på det sørkoreanske plateselskapet Nerbilous Records. Bandet ble endret ved at Aslak A. Werme forlot bandet og Espen A.R. Aulie tok over bassgitaren, og Stian A. Svenne og Glenn G. Ferguson kom inn i bandet. I 2005 ble første musikkalbumet "Axiom" spilt inn i Ansur sitt eget studio, «Lyst & Glede Studios». Ansur underskrev kontrakt med Nocturnal Art Records / Candlelight Records etter innspillingen av "Axiom" i 2006. I slutten av 2007 gikk Ansur igjen i studio for å spille inn plate nummer 2, "Warring Factions", en lyrisk etterfølger av "Axiom". I begynnelsen av 2008 forlot Stian A. Svenne bandet, og Ansur ble igjen et tremanns band i studio, og med seg på konserter Nicolay Svennæs på keyboard / synthesizer / orgel. I juni 2011 annonserte gruppa at de ikke lenger ville fortsette under Ansur-navnet. Johan Fredrik Eckersberg. Johan Fredrik Eckersberg (født 16. juni 1822 i Drammen, død 13. juli 1870 i Sandvika) var en norsk kunstmaler. Han er kjent for sine landskapsbilder, særlig fra høyfjellet. Eckersberg var født i en handelsfamile hvor faren var kjøpmann. I yngre år ble han opplært innen handel og ble i den forbindelse sendt til Nederland for utdanning. Her ble han kjent med malerkunsten. Eckersberg ble utdannet ved Den kgl. Tegneskole, under Johannes Flintoe 1843–46, ved Kunstakademie Düsseldorf under Johann Wilhelm Schirmer. I Düsseldorf fikk han også veiledning av Hans Gude og ble påvirket av både hans og avdøde August Cappelens malerstil. «Romsdalshorn i Rauma» fra 1865 av Johan Fredrik Eckersberg Fra 1848 bosatte Eckersberg seg i Christiania og levde av å male landskapsbilder og illustrere eventyr for Peter Christen Asbjørnsen. Han utførte også tegninger til plansjeverk utgitt av Christian Tønsberg som "Norge fremstillet i Tegninger", "Norske Folkelivsbilleder" og "Christiania med Omgivelser". Eckersberg hadde helseproblemer og i årene 1852-54 bodde han derfor på Madeira. Året etter at han returnerte til Norge fikk han utgitt en mappe med farvelitografier basert på oppholdet. I 1859 opprettet han en malerskole i Grensen i Christiania. Denne skolen fikk stor innflytelse på norsk kunstliv de neste tiårene. Tross dårlig helse på grunn av tuberkulose drev han skolen frem til sin død. Skolen ble videreført av Knud Bergslien og Morten Müller. I fremstillingen av det norske landskapet la Eckersberg vekt på den klare, skarpe streken. Det koloristiske ble nedtonet og landskapene fremstår som mer virkelighetsnære enn tilsvarende som de andre norske Düsseldorf-malerne utførte. Slik ble han en overgangsfigur i norsk kunsthistorie mellom romantikken og realismen. «Fra Valle i Setesdal» er hans første hovedverk, midt i 1860-årene kom «Solnedgang på fjellet» og «Fra Jotunheimen». Eckersberg døde av tuberkulose i Sandvika hvor han hadde hatt tilhold hver sommer siden han slo seg ned i Christiania i 1848. Utmerkelser. Eckersberg var ridder av Vasaordenen og ble tildelt St. Olavs Orden i 1870. Celeb Poker. "Celeb Poker" var et skandinavisk tv-program som gikk på TV3 i 2005. Serien samlet en rekke kjente folk fra skandinavia som skulle spille poker. Fra norge deltok blant annet tidligere "Farmen" deltaker Snorre A. Rotbæk. Ulla Nævestad. Ulla Margreta Nævestad (født 12. september 1945) var ordfører i Lier kommune fra 1995 til 2011 og representerer Høyre. Hun er født i Stockholm, oppvokst i Vik i Sogn og fra 1975 bosatt i Sylling, Lier. Hun ble valgt til ordfører i 1995, men ble valgt inn i kommunestyret første gang ved valget i 1983 og var varaordfører 1989-91. Ved stortingsvalget i 1989 sto hun som tredjekandidat på Buskerud Høyres liste og i den kommende perioden møtte hun mye som vararepresentant for Hallgrim Berg. Hun har i tillegg bl. a. vært medlem av Buskerud fylkesting, fylkesutvalget, fylkesskolestyret og fylkeslandbruksstyret, og har vært redaktør av Lier menighetsblad og formann i Lier Røde Kors. Ved valget i 2003 ble det for første gang avviklet separat ordførervalg i Lier og Nævestad vant valget med over 60% av stemmene. Hun ble i 2007 gjenvalgt ved direkte ordførervalg, denne gang med hele 64,1% av stemmene. Ulla Nævestad arbeidet tidligere som flyvertinne. Perifert venekateter. PVK av merket "Venflon" med beskyttelseshetten tatt av. PVK av merket "Venflon" med mandrengen dratt helt ut. Et perifert venekateter (PVK), ofte kalt "perifer venekanyle" selv om kanylen bare er nålen man bruker under innføringen av kateteret, er en plastslange (kateter) som legges inn i en vene, eksempelvis på hånda eller underarmen. Det perifere venekateteret gir en enkel og trygg mulighet for å gi legemidler eller væsker intravenøst. I det norske helsevesenet kalles PVK ofte bare "Venflon" på grunn av et tidligere brukt handelsnavn. Et perifert venekateter skilles fra et sentralt venekateter, som settes inn av en lege når pasienten trenger mer intensiv kardiovaskulær overvåkning, for bedre oversikt over væskestatusen, og for å kunne bedre bruke intravenøse legemidler eller væsker. De perifere venekateterene leveres i flere dimensjoner. Hver dimensjon har sin egen farge på proppen som dekker åpningen for tilførsel av medisiner med sprøyte. Det minste kateteret kalles sommerfugl (butterfly)-nål. De store dimensjonene er velegnet til å gi væske fort inn i venen, mens de tynnere kan være lettere å sette inn i små vener. Bruksområder. Det perifere venekateteret er ofte brukt til parenteral væsketilførsel, det vil si at det henges opp en pose med vann tilsatt salter, natriumklorid-, Ringer-, eller glukose-oppløsning avhengig av pasientens behov. Fra posen kobles et infusjonssett med dråpeteller og en slange med tilkobling til venekateteret. På slangen er det vanligvis en enkel regulering for væskestrømmen som kan gi mer eller mindre forsnevring av hulrommet i slangen. Ved operasjoner er det viktig at magesekken er tom fordi det ofte utløses brekningsreflekser når pasienten er i ferd med å våkne fra narkosen. Væsketilførsel før og under operasjoner bør derfor gjøres rett i blodårene og ikke som drikke. Det finnes flere oppløsninger med næring som kan gis med perifert venekateter når pasienten ikke kan få i seg næring på annen måte. Ved blodtap som ved blødninger kan manglende væske i blodårene gi farlig lavt blodtrykk; hypovolemisk sjokk. Tilførsel av væske direkte i venene forebygger slik sjokkutvikling. Under seksdagerskrigen og Vietnamkrigen ble en soldat i hver patrulje og tropp opplært til å sette opp intravenøst drypp med perifert venekateter. Dette ga dramatisk reduserte dødstall ved skader. Eldre pasienter på sykehjem som har kort tid igjen å leve får enkelte ganger intravenøs væsketilførsel fordi man er redd for at pasienten tørster når det ikke er mulig å få i ham eller henne drikke. Erfaring tyder på at disse pasientene ikke opplever tørste i denne situasjonen. En vanlig bivirkning av væsketilførsel til disse pasientene er at det oppstår væske i luftrommene i lungene, lungeødem, som kan gi en raskt innsettende forverring og død. Ekebergskrenten. I århundre etter århundre har reisende som kom landeveien sørfra over Ekebergplatået latt seg fascinere av utsikten som åpnet seg idet den bratte nedstigninga gjennom Ekebergskrenten tok til. Fotografiet formidler et utsnitt av panoramaet over Oslo fotografert fra øvre delen av skrenten i nyere tid. Ekebergskrenten er den brattlendte delen av Ekeberg i Oslo som vender nord og ned mot Lodalen, der Alnaelva løp fritt før i tida. Ekebergskrenten er et markant geologisk fenomen, og representerer et landskapselement som har preget landskapet siden perm, 250 millioner år tilbake. Bortsett fra det øvre beltet som ligger under bydel Nordstrand, tilhører Ekebergskrenten bydel Gamle Oslo. Det øvre sjiktet har skog og sletteland innimellom bebyggelsen, mens den nedre delen er kompakt utbygd. Tradisjonelt nyanseres det gjerne mellom «på (Ekeberg)skrenten» (øvre delen), og «i (Ekeberg)skrenten» (nedre delen). Nedre del av skrenten hører til innafor området Gamlebyen. Bebyggelsen i Ekebergskrenten er kjennetegna av å være klort fast i knauser og bergknatter ved hjelp av utstrakt terrassering. Oslo kommune har regulert store deler av bygningsmiljøet og deler av den terrasserte infrastrukturen til spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven. All landtrafikk mellom Østlandet og sørligere himmelstrøk gikk via områdets bratte oldtidskleiver fram til rundt 1850. Ekebergskrenten er forøvrig kjent for sitt mangfoldige biologiske og geologiske uttrykk, og for sin vide utsikt. Etymologi. «Ekeberg», i eldre tid «Eikaberg», er det tradisjonelle navnet på høydedraget sørøst for Sørenga i Gamlebyen. Geologisk sett omfatter «Ekeberg» hele flatberget med platå, skråninger og skrenter enten man ser berget utafra, eller man befinner seg ett eller annet sted på berget. I kulturhistorisk mening regnes bare den delen av høydedraget som har tilhørt de to Ekeberggårdene til Ekeberg. Navnet skriver seg fra den tida berget var eikekledd. Det er nok særlig den dansk-norske marines fortjeneste at den gamle eikeskogen ble borte. Marinen brukte som kjent eik til byggemateriale for orlogsflåten. «Ekebergskrenten» eller «skrenten» er den folkelige benevnelsen på Ekeberggårdenes nordhelling mot Gamlebyen og Lodalen. Grensene for området er dels topografiske, dels gårdshistoriske. I vest er skrenten klart definert med sin skjæring like sørøst for krysset Oslo gate / Konows gate. I vest-østgående retning kan skrentens nordgrense følges bakom oddetallssida av Konows gate. Mot øst kan grensa sies å gå i området ved tunnelåpninga der Lodalsbruene skjærer over til Vålerenga. Østgrensa løper oppover berget langs etter det historiske skillet mot Kværner, og høyere opp mot Simensbråten. Mot sør brytes skrenten mot Ekebergflata. «Ekebergskrenten» er i bunn og grunn geologisk fundert, da det dreier seg om en del av den bruddflata geologene omtaler som Ekebergforkastningen. Geologisk, biologisk og zoologisk mangfold. a> oppover skrenten bak Konows gate 1. Til tross for nordvendt beliggenhet og solløst vinterhalvår er Ekebergskrenten lun, og om sommeren er det mye sol. Ekebergåsen har i følge biologene en uvanlig rik flora av sjeldne plantevekster. Ekebergskrenten skiller seg biologisk fra resten av Ekebergområdet ved naturlige forekomster av varmekrevende vekster som hassel, ask, alm og lønn. En del av skogen som ligger i øvre deler av området, er definert som urskog, da trærne får vokse fritt, og dør av seg selv. Til tross for sterk utbygging, går det fremdeles dyretrekk gjennom skogpartiet oppunder Lille Ekeberg. Området har en relativt stabil bestand av rødrev, grevling og rådyr. Der er også spesialiserte insektarter som i Norge visstnok bare er registrert i dette området. Historikk. a> og eneste registrerte forekomst av veideristninger. Ekeberg er kjent som Oslo fylkes rikeste område på forhistoriske kulturminner. Den tette floraen av oldtidsminner peker mot Ekeberg som hovedstadens eldste bosetningsfelt. Forøvrig er skrenten kjent som et eldgammelt inn- og utfartsområdet. Mange av dagens veiløp følger oldtidstråkka. I det øvre beltet, utafor dagens allfarvei, finnes veifar freda under rubrikken steinalder. Skrenten er dessuten uløselig knytta til Oslo bys tidlige historie all den tid den representerer nordsida av den åsen som Oslo-sletta hviler under. I byloven fra ca. 1276 defineres mesteparten av skrenten innafor kaupstaden Oslo. Steinalder, bronsealder og jernalder. I Ekebergskrenten er det registrert to diabasbrudd for steinalderredskaper. Det ene ligger bak Oslo hospital, det andre ved Lille Ekeberg gård. Skogstien mellom de hvite «Pampeblokkene» på sørsida av Valhallveien og opp mot hovedbølet på Lille Ekeberg gård (der Lille Ekeberg barnehage flytta inn i 1950) er registrert som steinalderfar. Områdene er freda. I tilknytning til hovedbølet på Ekeberg gård er det nylig brakt for dagen hustufter på ca. 3000 år, noe som tilsier at det var etablert fast bosetning på berget i bronsealderen. Fra jernalderen er det bevart jordbruksristninger, rydningsrøyser og andre former for fornminner som forteller om Ekeberg som tidlig dyrkingsområde. Alt tyder på at Ekebergskrenten ble utnytta til jakt fra og med steinalderen, og etterhvert også til beite for bufe ettersom husdyrhold ble del av livsgrunnlaget. Vikingtid og sagatid. Landhevingen førte til at vannet trakk seg tilbake og gjorde det mulig for folk å bosette seg på sletta under Ekebergåsen. Rundt år 1000 skal det ha vært bystruktur på Oslo-sletta. Det er ikke klart hvordan det stod til med eiendomsforholda i Ekebergskrenten på denne tida. I ulike sammenhenger nevnes at området muligvis ble Cisterciensereie i samband med etablering av Sancta Mariae klosteret på Hovedøya i 1147. En annen mulighet er at skrenten allerede i kaupangen Oslos tidligste tid ble del av byens takmark. Uansett eierforhold var skrenten for lengst etablert som det sentrale samferdselsområdet for landeveisferdsel sørover. Æikabergs klæif og Ekebergkleivene. I sagalitteraturen er det tale om ei kleiv som går fra Mariakirka og bratt oppover Ekeberg. Faret hang sannsynligvis sammen med før omtalte steinalderfar under Lille Ekeberg og er trolig det som omtales som Æikabergs klæif i Oslos takmarker. Det er nærliggende å tenke seg at nedre strekket av Æikabergs klæif ble hogd bort i samband med den omfattende steinbrytinga som har foregått i vestre delen av Ekebergskrenten fra middelalderen. I middelalderkilder handler det også om Ekebergkleivene i flertall. I ulike sammenhenger formidles det at landveisferdselen sørover fra det sentrale Oslo gikk over Geitabru og derfra oppover Ekebergkleivene. Sentrale kleiver var bakkene opp til Ekeberggårdene, dvs. Kildene sier ellers at det har kommet en vei fra middelalderens nordøstlige Oslo, fra grinda ved Vålerenga (dvs. like vest for Vålerenga kirke) og ned til Alna, trolig i området for skillet mellom Lille Ekeberg og Vålerenga gård (omtrent der Lodalsbruene løper i dag). På sørsida av Alna gikk faret opp Ekebergskrenten. Veien som kan knyttes til benevnelsen "Krossbrækko" («den kryssende store/lange brattbakken»), ser ut til å ha hatt krysningspunkt med Æikabergs klæif godt oppe i skrenten. Ellers er veinettet innafor området Konows gate / Valhallveien (førstnevnte følger tradisjonelle traseer) en frodig vev av renninger og innslag som utvilsomt er av forhistorisk dato. Her kan nevnes Ribbunggata og Egnehjemveien. Skrenten som del av Áslo kaupstad. a>, var del av Oslos tidlige utvidelse på sørøstsida av elva. Andre historiegjengivelser forteller om trehusbebyggelse og kirke på «baksida» av Alna før gråbrødrene etablerte seg. Arkeologiske undersøkelser påviser, i flg. Schia, at det har vært spist tre ganger så mye geit som sau i middelalderens Oslo. Prøver av ekskrementer fra middelalderbyens fjøs har dessuten gitt kunnskap om at småfeet har livnært seg av vegetasjon som vokser i terreng med bratte kleiver og steile knauser. Navnet Geitabru på det gamle Oslos bindeledd mellom bysenteret og Eikaberget er med på å underbygge at geit var beitedyr nummer én i middelalderbyen. Utover 1200-tallet ble det gamle Oslo utvikla til en stadig mer variert handelsby med økende innbyggertall og omfattende kontakt med Sverige, England, Frankrike og særlig med hansabyene. Folk og handelsvarer som kom landeveien sørfra måtte som kjent gjennom Ekebergkleivene på sin ferd ned mot det sentrale Oslo. Det ble anlagt stadig nye håndverksbaserte industrier i området. I Ekebergskrenten, i dagens kryss Konows gate / Ekebergveien, ble det blant annet brutt alunskifer til utvinning av alun. Alun ble brukt til farging av tekstiler, til hvitgarving av skinn og som medisin. Forøvrig finns det rester av et antatt skanseanlegg fra midten av 1500-tallet i skrenten like nedafor Lille Ekeberg gård. Det militærhistoriske kulturminnet ligger i tilknytning til den gamle hovedtrassèen sørover (jf. tidliger omtale Æikabergs klæif) som gikk over det delvis bevarte og steinsatte oldtidsfaret gjennom skogen mellom Vårveien og Valhallveien. a>. På andre sida av Bjørvika ses Akershus og Christiania. Christian IVs kongevei. Etter den tre dager lange bybrannen i 1624 flytta kong Christian IV hovedstaden til byens daværende utkant i vest, på motsatt side av Bjørvika, tett inntil Akershus festning. Den nye byen ble anlagt med snorrette gater mellom rettvinkla kvartaler, og byplanen er opphavet til den moderne betegnelsen Kvadraturen på denne bydelen. Området for middelalderbyen skal for en stor del ha blitt dekka med jord og gjort til ladegård for de militære på festninga. I samband med grunnlegging av Christiania ga kongen forordning om at veien mellom Norges hovedstad og København måtte utbedres. Det var bøndenes oppgave å oppgradere og vedlikeholde veiene fram til slutten av 1800-tallet. Veien opp til Ekeberg gård ble valgt som ny trasé for Kongeveien, og områdets gårdbrukere hadde den utfordrende oppgave å gjøre kleiva framkommelig for kongens kjøredoninger. I 1703 ble veien mellom Christiania og Halden offisielt åpna under navnet den "Frederikshaldske Kongevei" etter daværende kong Fredrik IV. Men kongeveien var visstnok ikke kjørbar gjennom Ekebergskrenten før omkring 1780. «Den Frederikshaldske» fulgte samme veiløp som Ekebergveien mellom Oslo hospital og Valhallveien gjør i dag. I den øvre kneika opp mot Ekeberg gård ble veiløpet som nevnt lagt om i 1776/1801. Lille Ekebergs marker oppstykkes. Ekebergskrentens to eldste hus som fremdeles står, ligger i nærheten av Ekebergveisvingen. Det ene fra 1755 har adresse Ekebergveien 44. Trolig er dette den vesle røde «hytte» som Asbjørnsen skildrer, og som senere er ombygd til «en staseligere bygning». Ekebergskrentens eldste hus ligger innklemt mellom Ekebergveien, Valhallveien, og Oppegårdsgate. Det skal være fra 1754. I 1829 ble Svingen (gnr 134/4 fram til 1886, seinere del av gnr. 233) fradelt Lille Ekeberg (da omtalt som Munkebråten). På et kart fra 1841 er det nokså tett med hus langsetter Ekebergveien fra og med Svingen og videre nordvestover. Ekebergskrenten fra 1859. Ved Christianias byutvidelse i 1859 ble Ekebergskrenten liggende like utafor byen. Utbyggingen av området akselererte. Fra Svingen ble det gjort stadig nye utparselleringer i høyt tempo. Folk bygde tett i tett og kreativt. Det dreier seg om en frodig forstadsbebyggelse i et område der Christianias strenge bygningslov og murtvang ikke gjaldt. På 1860-tallet ble nedre delen av dagens Ryenbergveien oppgradert til "Nye Egebergsvei". Veikonstruksjonen er særlig tydelig ved utløpet fra Konows gate med sin skrånende forstøtningsmur og sitt enkle, alderdommelige smijernsgjerde. Mye av trehusbebyggelsen og infrastrukturen fra før byutvidelsen i 1878, da murtvangen ble gjeldende i området, er bevart på grunn av fattigdommen som preget området gjennom 1900-tallet. Ekebergskrenten fra 1878. Kartet fra 1887 viser i vannrett skravur det området langs Ryenbergveien som i 1878 ble innlemmet i Kristiania. Det ble aldri noe av det planlagte villaområdet. Derimot kom Ekeberg hageby opp ovenfor urskogen etter første verdenskrig – dvs. i det øvre belte av Ekebergskrenten som lå i Østre Aker fram til 1948. Ekeberg hageby var imotsetning til Arctanderbyen oppført i tre. Ekebergskrenten fra 1948. a>. Utsikten ble fradelt Ekeberg gård midt på 1800-tallet. I 1948 ble hele Aker kommune, inklusive øvre del av Ekebergskrenten, innlemma i hovedstaden, som fra 1925 hadde fått navnet Oslo. Mellom 1988 og 2003 lå Ekebergskrenten under Bydel Ekeberg-Bekkelaget. I og med bydelsreformen 2004 ble skrenten delt mellom bydelene Nordstrand og Gamle Oslo. Ekebergskrenten som verneområde. I 1998 ble Arctanderbyen, Morgenstierne & Eides designede hageby, regulert til spesialområde under tittelen Arctanderbyen bevaringsområdet. I 2005 ble det gjenstående kultumiljøet av gammel trehusbebyggelsen som ble oppført mellom midten av 1700-tallet og fram til byutvidelsen av 1878, regulert til spesialområde under merkelappen Ekebergkleiva bevaringsområde. Kjente personer i/på Ekebergskrenten. Nedre del av skrenten (dagens Bydel Gamle Oslo) Øvre del av skrenten (dagens Bydel Nordstrand) Anna Wierzbicka. Anna Wierzbicka (født 1938 i Polen) er en internasjonalt kjent lingvist og semantiker som arbeider ved Australian National University, Canberra, der hun har en personlig lærestol. Hun er primært kjent for sitt arbeid i semantikk, pragmatikk,og kryss-kulturell lingvistikk. Hun er særlig kjent for sitt forsøk på å finne frem til grunnord (og uttrykksformer) som gjenfinnes i alle verdens språk, og som dermed er semantiske primitiver (dvs. ord som ikke kan defineres nærmere uten at man går i sirkel) og universalier (dvs. som gjenfinnes over alt). Hun har – sammen med sin kollega Cliff Goddard – forsøkt å lage et Naturlig Semantisk Metaspråk (Natural semantic metalanguage), som er basert på disse primitivene og universaliene. Malvin Whitfield. Malvin Greston «Mal» Whitfield (født 11. oktober 1924 i Bay City i Texas) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Under OL 1948 i London tok han bronse på 400 meter, slått av jamaicanerne Arthur Wint og Herb McKenley. Deretter tok han gull på 800 meter samt gull på 4 x 400 m stafett sammen med lagkameratene Arthur Harnden, Clifford Bourland og Roy Cochran. Under OL 1952 i Helsingfors forsvarte han tittelen på 800 meter. Denne gangen ble det sølvmedalje på 4 x 400 m stafett, sammen med Ollie Matson, Gene Cole og Charles Moore. Ernst Frederik von Walterstorff. Ernst Frederik von Walterstorff (født 1. april 1755 i Tønder, Danmark, død 13. oktober 1820 i Paris, Frankrike) var generalguvernør i Dansk Vestindia i to perioder. Walterstorff ble i 1771 landkadett i den danske hæren, men forlot hæren for å begynne ved Det kongelige hoff i København. I januar 1777 ble han inmatrikulert ved Københavns Universitet, hvor han samme måned tok latinsk-juridisk eksamen og tok jobb i Generaltoldkammeret. I 1778 ble han utnevnt til medlem av Regjeringsrådet i Dansk Vestindia for tre år og i en seksårsperiode fra 1780 var han dommer på St. Croix. I 1785 ble han utnevnt til viseguvernør og i 1787 til generalguvernør i Dansk Vestindia. Han fikk generalmajors rang i 1790 og gikk av generalguvernør fire år senere. I 1796 dro han tilbake til Danmark hvor han ble utnevnt til første direktør ved Generalpostamtet og i 1797 til første direktør ved Det Kongelige Teater. Walterstorffs liv ble i de neste tiårene preget av Danmarks krig mot England, hvor han blant annet ble ansvarlig for å føre forhandlingene med Horatio Nelson om en våpenhvile i forbindelse med Angrepet på Københavns red. Året etter ble han på nytt utnevnt til generalguvernør i Dansk Vestindia da den engelske okkupasjonen tok slutt 16. februar 1802. Allerede 27. oktober 1802 overlot han generalguvernørsposten til Baltharzar Frederik Mühlenfels og dro hjem til Danmark, hvor han blant annet ble sjef for Det nordre sjællandske Landeværnsregiment. I 1807 deltok han i forsvaret av København under bombardement av København, og fikk sammen med Admiral Lütken og Major Kirchhoff oppgaven å forhandle med engelskmennen om den dansk-norske flåtes overlevering til England, samt å underskrive kapitulasjonen. Da Frederik VI kom tilbake fra Holsten ble ansvaret for nederlaget blant annet rettet mot Walterstorff, som ble arrestert og stilt for Overkrigskommisjonen. Dom ble avsagt i november 1808 fikk han noe kritikk, men ble frifunnet. I januar 1809 ble han avskjediget fra begge sine embedsstillinger. Walterstorff flyttet til Frankrike og ble i 1810 han ansatt ved det franske hoffet. Walterstorff fikk utmerkelsen Æreslegionens storkors i 1811 og i 1819 ble han og hans mannlige etterkommere opptatt i den danske grevestand. Men hans eneste voksne sønn, Christian Cortwrigth Walterstorff døde 3. mars 1823 ugift i Lyon. Våroffensiven. Den tyske våroffensiven betegner den offensiven som tyskerne under første verdenskrig til ententens store overraskelse innledet på Vestfronten våren 1918. Grunnen til at den kom var at tyskerne innså at deres eneste sjanse til å vinne krigen var å sette inn et større angrep før de amerikanske styrkene ble stridsklare. Offensiven fikk brutt den fastlåste situasjonen som skyttergravskrigen hadde vært preget av i snart fire år. Tyskerne nådde flere hundre kilometer inn i Frankrike før fremrykkingen endelig ble stoppet. Det ble gjennomført fire separate angrep, med kodnavnene "Michael", "Georgette", "Gneisenau" og "Blucher-Yorck". De var opprinnelig ment å skulle trekke bort tropper fra kanalhavnene, som var livsviktige for de allierte, for senere å angripe havnene og andre kommunikasjonslinjer. Forutsetninger for offensiven. Inntil 1917 hadde Tyskland vært involvert i en to-fronts-krig mellom Storbritannia og Frankrike i vest og Russland i øst. Men mot slutten av 1917 ble Russland rystet av en rekke interne revolusjoner som til sist endte med en kommunistisk maktovertakelse og opprettelsen av Sovjetunionen. Den nye lederen, Lenin, følte seg tvunget til å søke fred med Tyskland for å kunne konsolidere seg i det stadig borgerkrigsherjede landet. Med signeringen av Brest-Litovsktraktaten i 1917 gikk Sovjetunionen ut av første verdenskrig. Prisen var at de måtte avgi store landområder til Tyskland og opprettelsen av en lang rekke selvstendige stater i Øst-Europa. Fredsslutningen i øst ga plutselig det krigstrette Tyskland tiltrengte forsterkninger på Vestfronten. Da det etterhvert ble klart for alle i Tyskland at den fastlåste situasjonen ved Vestfronten uunngåelig ville føre til tysk nederlag, nå som USA også var gått inn på Ententens side, besluttet de å sette alt inn på en avgjørelse. Michael. Den 21. mars 1918 begynte offensiven med navnet "Operation Michael", og over en bred front på 80 kilometer var det med plutselig mulig å bryte gjennom det problematiske forsvarsområdet mellom de franske og britiske styrkene. Med hjelp fra soldatene fra den tidligere Østfronten lyktes det allerede på den første dagen å rykke 65 kilometer inn i Frankrike. Angrepet kom som en total overraskelse for de franske og britiske styrkene, som slett ikke hadde regnet med at tyskerne hadde krefter, materiell og soldater nok til å gjennomføre en så voldsom offensiv, og mye av den første suksessen må derfor tilskrives overraskelsesmomentet. Men den tyske øverstkommanderende Erich Ludendorff fulgte ikke den korrekte taktikken for sine "stosstruppen" og han slet ut styrkene sine ved å angripe sterkt forsvarte britiske enheter. Ved Arras den 24. mars gjennomførte han et hastig planlagt angrep mot den britiske tredje arméens venstreflanke og ble slått tilbake. Totalt sett kunde Ludendorff ikke oppnå en avgjørende seier, til tross for imponerende avansement inn på alliert territorium. Operation Michael ble avblåst den 25. mars. Tyskerne hadde gjort store avansement, men til liten nytte. Amiens, et viktig jernbaneknutepunkt, ble fortsatt holdt av de allierte og det nyvunnede territoriet bestod for det meste av sønderbombet villmark etter slaget ved Somme to år tidligere. Det var dessuten vanskelig å forsvare. De allierte mistet nesten 255 000 mann og 1 tillegg 300 artillerienheter og 200 stridsvogner. Alt dette kunde erstattes, enten fra britiske fabrikker eller gjennom amerikanske soldater. Tyskerne mistet 239 000 mann, for det meste høyt spesialiserte Stosstruppen, som var uerstattelige. Offensiven fortsetter. Den samlede våroffensiven skulle bestå av fire selvstendige offensiver. Allerede ved den andre offensiv, forsøket på å tvinge britene lenger ut mod kanalen, viste det seg at operasjonen ville bli særdeles vanskelig å fullføre. Britene hadde raskt omstilt seg til tyskernes nye taktikk og svarte igjen med et fleksibelt forsvar. De lot nå tyskerne rykke frem der hvor det var ufarlig for ententen, men ga dem hard motstand der det var viktig. Selv om tyskerne altså enda en gang kunne vinne mange kilometer, denne gang hele 90 kilometer, begynte det å bli vanskelig å opprettholde momentum i offensiven. Tyskerne hadde store vansker med at få forsyningene frem, hæren ble for splittet til å kunne arbeide skikkelig sammen, og den tyske general Ludendorff brukte for mange tropper på å bekjempe forsvarslommer bak den tyske fremrykking i stedet for å konsolidere og samle offensiven. Dette betydde at offensiven etter fire måneders fremgang kjørte seg helt fast, og da tyskerne på ingen måte ville være i stand til å motstå et motangrep på den meget spredte og uorganiserte tyske forsvarslinjen, måtte de til mange tyskeres store fortvilelse trekke seg flere hundre kilometer tilbake. Ludendorff ble senere beskyldt av militærstrateger for ganske enkelt å ha glemt offensivens egentlige mål, å nå så langt frem i Frankrike på en forholdsvis ordnet og organisert måte, slik at man ville kunne tvinge Frankrike til fred, eller sågar skyve britene i kanalen. Spørsmålet er vel snarere om offensiven på tross av dens suksess i begynnelsen overhodet noen sinne hadde hatt muligheter til å endre på krigens gang. Konsekvenser. Våroffensiven førte til en stor, i første verdenskrigs målestokk, territoriell gevinst for tyskerne. Men målet om en rask seier hadde ikke blitt oppnådd og de tyske arméene hadde lidt store tap, de var utmattede og sto i utsatte posisjoner. På seks måneder hadde den tyske arméen minsket fra 5,1 millioner stridende til 4,2 millioner. Tyske befalshavere anslo at de behøvde 200 000 mann per måned for å kompensere for tapene, men bare 300 000 kunne rekrutteres over hele året. De allierte hadde blitt hardt skadde, men ikke slått. Mangelen på en enhetlig krigsledelse var delvis løst og koordinasjonen ble forbedret i senere allierte operasjoner. Amerikanske tropper hadde for første gang blitt brukt som uavhengige formasjoner og vist seg dugelige. Deres nærvær kompenserte den alvorlige mannskapsmangelen som Storbritannia og Frankrike hadde etter fire års krig. Våroffensiven var tyskernes aller siste sjanse til å endre krigens gang, men det mislyktes. Når amerikanerne hadde begynt å delta i kamphandlingene, sto det klart at det tyske militære nederlaget nå var uunngåelig. Den tyske hær var etter den siste kraftanstrengelsen nå så svekket at generalene så seg berøvet for enhver mulighet for initiativ. Fra august 1918 kunne Tyskland utelukkende forsvare seg. Allierte offensiver i juli (det andre slaget ved Marne) og august (Hundredagersoffensiven) 1918 drev tyskerne tilbake til sine tidligere forsvarslinjer. Denne gangen var de tyske reservene utilstrekkelige og de tyske øverstkommanderende rådet sin regjering til å gi opp krigen. Xie Xuren. Xie Xuren (kinesisk: 谢旭人, pinyin: "Xiè Xùrén"; født i oktober 1947 i Ningbo i provinsen Zhèjiāng i Kina) er Folkerepublikken Kinas finansminister. Han ble utnevnt den 30. august 2007. Etter økonomiske studier begynte han i 1967 ved "Ningbo Zhenhai maskinfabrikk", først som fagarbeider og senere som avdelingsleder og til slutt som visedirektør. I juni 1980 ble han medlem av det kinesiske kommunistparti. Han studerte fra 1981 til 1984 ved Zhejianguniversitetet. Fra 1984 til 1985 var Xie Xuren magistrat i Yinxian. Deretter var han direktør for planleggings- og næringskommisjonen for provinsen Zhèjiāng. Fra 1990 ledet han budsjettavdelingen ved finansministeriet og ble utnevnt til vise finansminister i 1995. Tre åre etter ble han tillikw president for Kinas utviklingsbank for landbruket. I 2000 ble han av kommunistpartiets stedfortredende sekretærer, og samtidig viseminister for den statlige skatteforvaltnings sentrale arvbeidskommisjon. Den 30. august 2007 etterfulgte Xie Xuren Jin Renqing som finansminister. Abreu e Lima. Abreu e Lima er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Afogados da Ingazeira. Afogados da Ingazeira er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Afrânio. Afrânio er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Agrestina. Agrestina er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Alagoinha (Pernambuco). Alagoinha er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Aliança. Aliança er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Altinho. Altinho er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Amaraji. Amaraji er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Angelim. Angelim er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Araripina. Araripina er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Araçoiaba. Araçoiaba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Arcoverde. Arcoverde er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Barra de Guabiraba. Barra de Guabiraba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Barreiros. Barreiros er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Belo Jardim. Belo Jardim er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Belém de Maria. Belém de Maria er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Belém de São Francisco. Belém de São Francisco er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Betânia. Betânia er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Bezerros. Bezerros er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Bodocó. Bodocó er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Bom Conselho. Bom Conselho er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Bom Jardim (Pernambuco). Bom Jardim er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Bonito (Pernambuco). Bonito er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Brejinho (Pernambuco). Brejinho er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Brejo da Madre de Deus. Brejo da Madre de Deus er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Brejão. Brejão er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Buenos Aires (Pernambuco). Buenos Aires er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Buíque. Buíque er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Cabo de Santo Agostinho. Cabo de Santo Agostinho er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Cabrobó. Cabrobó er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Cachoeirinha (Pernambuco). Cachoeirinha er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Caetés. Caetés er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Calumbi. Calumbi er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Calçado. Calçado er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Camaragibe. Camaragibe er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Camocim de São Félix. Camocim de São Félix er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Camutanga. Camutanga er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Canhotinho. Canhotinho er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Capoeiras. Capoeiras er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Carnaubeira da Penha. Carnaubeira da Penha er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Carnaíba. Carnaíba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Carpina. Carpina er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Casinhas. Casinhas er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Catende. Catende er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Cedro (Pernambuco). Cedro er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Chã Grande. Chã Grande er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Chã de Alegria. Chã de Alegria er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Condado (Pernambuco). Condado er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Correntes. Correntes er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Cortês. Cortês er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Cumaru. Cumaru er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Cupira. Cupira er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Custódia. Custódia er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Dormentes. Dormentes er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Escada. Escada er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Exu. Exu er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Feira Nova (Pernambuco). Feira Nova er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Ferreiros. Ferreiros er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Flores (Pernambuco). Flores er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Floresta (Pernambuco). Floresta er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Frei Miguelinho. Frei Miguelinho er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Gameleira. Gameleira er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Glória do Goitá. Glória do Goitá er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Goiana. Goiana er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Granito. Granito er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Gravatá. Gravatá er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Iati. Iati er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Ibimirim. Ibimirim er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Ibirajuba. Ibirajuba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Igarassu. Igarassu er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Iguaraci. Iguaraci er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Inajá (Pernambuco). Inajá er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Ingazeira. Ingazeira er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Ipojuca. Ipojuca er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Stranden ved Porto de Galinhas Ipubi. Ipubi er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Itacuruba. Itacuruba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Itamaracá. Itamaracá er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Itambé (Pernambuco). Itambé er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Itapetim. Itapetim er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Itapissuma. Itapissuma er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Itaquitinga. Itaquitinga er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Itaíba. Itaíba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Jaboatão dos Guararapes. Jaboatão dos Guararapes er en by og kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Jaqueira. Jaqueira er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Jataúba. Jataúba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Jatobá (Pernambuco). Jatobá er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Joaquim Nabuco. Joaquim Nabuco er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. João Alfredo. João Alfredo er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Jucati. Jucati er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Jupi. Jupi er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Jurema (Pernambuco). Jurema er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Lagoa Grande (Pernambuco). Lagoa Grande er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Lagoa do Carro. Lagoa do Carro er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Lagoa do Itaenga. Lagoa do Itaenga er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Lagoa do Ouro. Lagoa do Ouro er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Lagoa dos Gatos. Lagoa dos Gatos er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Lajedo. Lajedo er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Limoeiro. Limoeiro er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Macaparana. Macaparana er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Machados. Machados er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Manari. Manari er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Maraial. Maraial er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Mirandiba. Mirandiba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Moreilândia. Moreilândia er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Moreno. Moreno er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Nazaré da Mata. Nazaré da Mata er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Orobó. Orobó er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Orocó. Orocó er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Ouricuri. Ouricuri er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Palmares (Pernambuco). Palmares er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Palmeirina. Palmeirina er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Panelas. Panelas er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Paranatama. Paranatama er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Parnamirim (Pernambuco). Parnamirim er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Passira. Passira er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Paudalho. Paudalho er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Paulista (Pernambuco). Paulista er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Pedra. Pedra er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Pesqueira. Pesqueira er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Petrolândia (Pernambuco). Petrolândia er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Pombos. Pombos er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Poção. Poção er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Primavera (Pernambuco). Primavera er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Quipapá. Quipapá er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Quixaba. Quixaba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Riacho das Almas. Riacho das Almas er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Ribeirão. Ribeirão er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Rio Formoso. Rio Formoso er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Sairé. Sairé er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Salgadinho (Pernambuco). Salgadinho er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Salgueiro. Salgueiro er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Saloá. Saloá er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Sanharó. Sanharó er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Santa Cruz (Pernambuco). Santa Cruz er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Santa Cruz da Baixa Verde. Santa Cruz da Baixa Verde er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Santa Cruz do Capibaribe. Santa Cruz do Capibaribe er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Santa Filomena (Pernambuco). Santa Filomena er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Santa Maria da Boa Vista. Santa Maria da Boa Vista er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Santa Maria do Cambucá. Santa Maria do Cambucá er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Santa Terezinha (Pernambuco). Santa Terezinha er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Serrita. Serrita er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Sertânia. Sertânia er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Sirinhaém. Sirinhaém er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Solidão. Solidão er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Surubim. Surubim er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São Benedito do Sul. São Benedito do Sul er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São Bento do Una. São Bento do Una er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São Caitano. São Caitano er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São Joaquim do Monte. São Joaquim do Monte er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São José da Coroa Grande. São José da Coroa Grande er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São José do Belmonte. São José do Belmonte er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São José do Egito. São José do Egito er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São João (Pernambuco). São João er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São Lourenço da Mata. São Lourenço da Mata er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. São Vicente Ferrer (Pernambuco). São Vicente Ferrer er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Tabira. Tabira er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Tacaimbó. Tacaimbó er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Tacaratu. Tacaratu er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Tamandaré. Tamandaré er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Taquaritinga do Norte. Taquaritinga do Norte er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Terezinha. Terezinha er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Terra Nova (Pernambuco). Terra Nova er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Terra Nova ble opprinnelig opprettet som et distrikt i kommunen Leopoldina (idag Parnamirim) ved kommunal lov nº 03, den 13. mars 1893 med hovedsete i tettstedet Pau Ferro. Den 11. november 1904 ble hovedsete i distriktet flyttet til tettstedet Mocambo for senere å bli flyttet til sin nåværende lokasjon den 19. januar 1911. Idet kommunen Leopoldina ble lagt ned ble distriktet Terra Nova integrert i kommunen Serrinha (idag Serrita). Senere ble kommunen gjenopprettet og innlemmet i Terra Nova sitt område. Kommunen Terra Nova ble opprettet den 31. desember 1958. Timbaúba. Timbaúba er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Toritama. Toritama er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Tracunhaém. Tracunhaém er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Trindade (Pernambuco). Trindade er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Triunfo (Pernambuco). Triunfo er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Tupanatinga. Tupanatinga er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Tuparetama. Tuparetama er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Venturosa. Venturosa er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Verdejante. Verdejante er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Vertente do Lério. Vertente do Lério er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Vertentes. Vertentes er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Vicência. Vicência er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Vitória de Santo Antão. Vitória de Santo Antão er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Xexéu. Xexéu er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Água Preta. Água Preta er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Eksterne lenker. Brasil Águas Belas. Águas Belas er en kommune i delstaten Pernambuco i nordøstregionen av Brasil. Derrick Atkins. Derrick Atkins (født 5. januar 1984) er en sprinter fra Bahamas. Atkins tok sølv på 100 meter under VM 2007 i Osaka med tiden 9,91 (ny nasjonsrekord). Han kom foran verdensrekordsinnehaveren Asafa Powell, som tok bronse. VM-gullet på distansen ble vunnet av amerikaneren Tyson Gay med tiden 9,85. Atkins representerte Bahamas under Sommer-OL 2008 i Beijing, der han deltok på 100 meter. Han vant sitt heat i første kvalifiseringsrunde med tiden 10,28, foran Andrej Jepisjin og Jaysuma Saidy Ndure. I andre runde ble han nummer tre etter Asafa Powell og Walter Dix, og forbedret tiden til 10,14. Dermed var han kvalifisert for semifinalen, der han ble utslått med tiden 10,13, som holdt til en sjetteplass. Raúl Albiol. Raúl Albiol Tortajada (født 4. september 1985 i Vilamarxant i Valencia) er en spansk fotballspiller. Han spiller forsvar for Real Madrid. I løpet av 2004/2005-sesongen av La Liga (Primera División) spilte han på lån fra Getafe CF, hvor han fikk nok erfaring i ligaen til å spille permanent for Valencia. Albiol spilte i åpningskampen i La Liga-sesongen 2006/2007 mot Real Betis og sørget for seier da han skårte til sluttresultatet 2-1. Albiols far var en kjent fotballspiller som spilte for den spanske klubben Benidorm CD.Han har nå blitt solgt til Real Madrid sesong 09/10. Eidsivatinget. «Her stod Eidsivatinget», Markering på Eidsvoll. Eidsivatinget (gammelnorsk: "Heiðsævisþing") ble holdt på Eidsvoll. Historisk var Eidsivating lagting for befolkningen rundt Mjøsa, og hadde opprinnelig sete på Åker i Vang. Senere, på Olav den helliges tid, ble lagtinget flyttet til Eidsvoll. Den gang omfattet lagtinget Raumafylke (Romerike), Heinafylke (Hedmark) og Hadafylke (Hadeland), først senere ble Østerdalen og Gudbrandsdalen omfattet. Eidsivatingloven var den loven som ble brukt på Eidsivatinget. Den kan ha blitt nedskrevet på 1100-tallet, men er i tilfelle senere gått tapt. Man antar imidlertid at noen avsnitt i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 hadde sitt opphav i en østnorsk lovbok, som kan ha vært Eidsivatingloven. Navnet. Navnet "Eidsivating" stammer fra gammelnorsk "Heiðsævisþing" som kan oversettes "Heidsjøtinget". "Heiðsær" (Heidsjøen) er det vi i dag kaller Mjøsa, altså heidenes sjø. Heidene (heinene) var folkeslaget som bodde i og rundt det som i dag kalles Hedmarken (av Heiðmǫrk). Det gamle navnet "heiðsævislǫg" (eidsivaloven) som ble brukt om lovene tilknyttet tinget har samme opprinnelse. US Open 2007 (tennis). US Open 2007. US Open er en Grand Slam-turnering i tennis som blir spilt i Flushing Meadows i bydelen Queens i New York. US open i 2007 ble arrangert i perioden 27. august til 9. september. Roger Federer beseiret Novak Đoković i herrefinalen i single og Justine Henin vant damefinalen over Svetlana Kuznetsova. Dvergmallefamilien. Dvergmallefamilien er en gruppe maller som blant annet inneholder arten dvergmalle ("Ictalurus nebulosus"). De lever i Nord-Amerika, fra Canada til Guatemala, og regnes som viktige matfisk. En av de største artene er "Ictalurus furcatus" som kan bli 50 kg tung og 160 cm lang. HMS «Bacchante». Flere av skipene i Royal Navy hadde navnet HMS «Bacchante», navnet til en prestinne til den romerske guden Bacchus. HMS «Bacchante» (1901). HMS «Bacchante» var en panserkrysser i Cressy-klassen, sjøsatt i 1901 for Royal Navy. «Bacchante» tjente en periode med Middelhavsflåten. I 1906 ble hun overført til skvadronen i Nord-Amerika og Vest-India, og tjenestegjorde der til hun returnerte til hjemlige trakter. «Bacchante» tok del i landsettingen ved Anzac Cove under slaget ved Gallipoli i 1915. Da infanteriet ble beskutt av tyrkisk artilleri ved Gaba Tepe, nærmet «Bacchante» seg kysten og avfyrte direkte skudd i et forsøk på å døyve dem. Britannia Royal Naval College. Britannia Royal Naval College (BRNC), Dartmouth, er tilholdsstedet for innledende offiseropplæring i Royal Navy. Det ligger i en bakke over byen Dartmouth, i grevskapet Devon i England. Opplæringen av marineoffiserer ved Dartmouth begynte i 1863, da treholkene HMS "Britannia" og HMS "Hindostan" ble fortøyet i elven Dart. Før dette hadde det vært et Royal Naval Academy (senere Royal Naval College) i Portsmouth fra 1733 til 1837. Det kystbaserte gymnaset i Dartmouth ble designet av Sir Aston Webb og ble ferdigstilt i 1905. Norfolk (Virginia). Norfolk er en by i delstaten Virginia i USA. Med et innbyggertall på 234 403 (2000) er den Virginias nest største by. Norfolk ligger i Hampton Roads, et stort havneområde ved munningen til Chesapeake Bay. Norfolk er én av de ni byene og syv fylkene som ligger i metropolområdet i Hampton Roads. Byen grenser i vest til Elizabeth River og i nord til Chesapeake Bay. Den deler også landegrenser med de kretsfrie byene Chesapeake i sør og Virginia Beach i øst. Old Dominion University ligger her. Ortoptist. Ortoptister undersøker og behandler barn og voksne med skjeling. De er autorisert helsepersonell og er utdannet på universitetsnivå eller høyskolenivå. Utdanningen varierer fra land til land. Det finnes ingen ortoptistutdanning i Norge. Ortoptistens oppgave er diagnostikk, forebyggende arbeid og behandling av skjeling, synsnedsettelse, samsynsproblemer og øyerelaterte lese-/skrivevansker. Det skjer i samarbeid med øyelege, ofte ved øyeavdeling på sykehus. Ortoptisten vurderer også pasienter med nevrologiske lidelser som rammer øynenes bevegelighet og stilling. Slaget ved Marne. Slaget ved Marne, var et slag ved elva Marne i Frankrike i begynnelsen av første verdenskrig, 5.-9. september 1914, som stanset den tyske offensiven mot Paris. Krigen på vestfronten ble etter dette slaget hovedsakelig en stillingskrig. Bakgrunn. Etter fiendtlighetens innledning den 3. august satte den tyske krigsmakten inn sitt hovedangrep i Belgia og nordre Frankrike i henhold til Schlieffenplanen gjennom Slaget om grensene. Etter å ha inntatt nøkkelposisjonen Liege forflyttet de tyske første, andre og tredje arméer seg gjennom Belgia inn i nordre Frankrike. Mot dem sto den belgiske arméen, som trakk seg tilbake til Antwerpen, det britiske ekspedisjonskorpset og den franske 5. armé. Franskmennene og britene ble beseiret i slagene ved Sambrai og Mons 21.-24. august og tvunget til å gjøre retrett. I mellomtiden hadde den franske offensiven øst i Elsass-Lothringen, som skulle følge Plan XVII mislyktes. Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, hadde innsett faren i nord og forsøkte å dra ut forband i strid i øst for å transportere dem vestover for å stoppe tyskernes offensiv. Joffre forsøkte å samle de retretterende troppene til et slag for å stoppe tyskerne, men den raske tyske fremmarsjen gjorde at han hele tiden måtte trekke linjen bakover. Samtidig samlet Paris' militærguvernør, general Joseph Gallieni sammen forband for byens forsvar. I slaget ved St Quentin 29. august lyktes den franske 5. arméen i å stoppe den tyske 2. arméens offensiv. Den behøvde å hvile seg en dag for å organisere seg. Samtidig så den tyske 1. arméens øverstkommanderende, general von Kluck, muligheten til å angripe den franske 5. arméen i flanken. Det hadde også oppstått en luke til 2. armé. Denne luken ble kun dekket av kavaleri. Kursendringen innebar at Schlieffenplanens idé om å gå vest for Paris ble gitt opp. Slagets forløp. Takket være flyspaning var luken mellom de tyske 1. og 2. arméer kjent av franskmennene. Joffre beordret den 6. armén til å angripe den tyske 1. armé i flanken og presse dem over Ourcq samtidig som BEF angrep i luken mellom arméene i retning mot Montmiral. Den britiske feltmarskalken John French var riktignok misfornøyd med å måtte sette inn sine tropper i kampene ettersom de var meget slitne, men han gikk med på å angripe. BEF hadde likevel et godt stykke frem før de kunne angripe og i mellomtiden ble den franske 6. arméen hardt presset av Klucks 1. armé. I et kritisk øyeblikk ble de reddet av en artilleridivision under kommando av Nivelle og av Paris garnison som hadde blitt kjørt dit i drosjebiler. Nå virket det som om Schlieffenplanen fungerte og at Paris skulle falle. Men Klucks offensiv hade gjort luken mellom 1. og 2. arméen enda større og BEF kunne nesten uforstyrret marsjere mot Marne. Tyskerne så ut til å ha overtaket i kampene da ordren om en retrett kom fra den tyske arméens hovedkvarter. De hadde tatt en bedømmelse og funnet at situasjonen var uholdbar og tyskerne trakk seg tilbake til Aisne og begynte å bygge befestninger. Shlieffenplanen hadde dermed mislyktes og øverstkommanderende von Moltke ble erstattet med Erich von Falkenhayn. Kilder. Marne Nasjonalitet. Nasjonalitet er en tilhørighet til en nasjon eller et folkeslag. I dagligtale brukes ofte ordet synonymt med statsborgerskap, et juridisk begrep. Den utvidede betydningen av nasjonalitet eksemplifiseres av individer som har baskisk -, kurdisk -, tamilsk – eller samisk nasjonalitet. Frederik Due. Frederik Gottschalk Haxthausen Due (14. april 1796 i Trondheim, død 16. oktober 1873 i Kristiania) var norsk statsminister, diplomat, artillerioffiser og kunstner. Bakgrunn. Due var sønn av skipsreder Carsten Schiødt Due og Pauline Heltzen (datter av berghauptmann konferensråd Christian Ernst Heltzen og Anne Christine von Haxthausen). I februar 1828 ble han gift med Alethe Sibbern. Karriere. Due tok militær utdannelse og ble i 1813 offiser. Han deltok i felttoget i 1814 som artillerioffiser og ble allerede i 1815 adjutant for den senere kong Oscar I. Videre var han statssekretær ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm i perioden 1822 til 1841, hvorpå han var Norges statsminister i årene 1841 til 1858. Due var videre tilknyttet hoffet som riksherold og ordensseremonimester, fra 1847 til 1858 ordenskansler for St. Olavs orden. Fra 1859 var Due norsk og svensk ambassadør i Wien. Han vendte tilbake til Kristiania i 1873. Utmerkelser. Due ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble av kongen utnevnt til storkors av St. Olavs orden «for fortjenstfuld embedsvirksomhed». Han var videre ridder av Serafimerordenen og storkors av både Nordstjerneordenen og Sverdordenen. Due var videre innehaver av storkors av den bayerske Sankt Mikaels fortjenstorden og første klasse (tilsvarende storkors) av den osmanske Mecidi-ordenen. I 1905 ble han utnevnt til medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. Hans våpenplate som serafimerridder henger fortsatt i Riddarholmskyrkan, Stockholm. På platen er malt hans heraldiske skjold med skrådeling, stjerne og en oppflygende due samt på skjoldet en murkrone med tre tårn. Det første slaget ved Kharkov. Det første slaget ved Kharkov var en del av det tyske overfallet på Sovjetunionen i Operasjon Barbarossa under andre verdenskrig. Den tyske Armégruppe Sør rykket fram mot byen Kharkov (nå "Kharkiv" i Ukraina) den 20. oktober 1941. Den russiske 38. armé etablerte et forsvar av byen. I mellomtiden ble hele fabrikker demontert og flyttet østover på jernbanen. Blant denne industrien var blant annet produsenten av stridsvogner Zavod Malysheva, som senere skulle forsyne Røde armé med den kjente stridsvognen T-34. 21. oktober var alle de viktigste fabrikkene demontert og sendt østover, samtidig som de tyske styrkene sto bare 11 km fra jernbanen. Den 24. oktober angrep de tyske styrene de sovjetiske forsvarerne i byen, og tok kontroll over denne samme dag. Kilde. Kharkov, det første slaget Ola Tulluan. Ola Tulluan (født 7. september 1947 i Orkdal) er en luthersk indonesiamisjonær som fra 2001-2010 var generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Han har utdannelse fra Fjellhaug misjonshøgskole i Oslo 1969-1973 og deretter fra Menighetsfakultetet i Oslo ("cand.theol." 1975). I 1977 reiste han ut som NLM-misjonær i Indonesia. Han var viserektor for "Indonesian Bible Institute" |986-1989 og "dean" for "English School of Theology" ved "Singapore Bible College" 1991-1995. I 1995 kom han tilbake til Norge og ble undervisningsinspektør ved Fjellhaug Misjonshøgskole. Han var rektor samme sted fra 1999 til 2001, da han ble generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband. Den 1. september 2010 fikk han avløsning av Øyvind Åsland. Tulluan, Ola Tulluan, Ola Christian Klees. Christian Klees (født 24. juni 1968 i Eutin) er en tidligere tysk sportsskytter. Han er den eneste skytteren som har oppnådd fullt hus, 600 poeng i 50 m rifle, liggende under OL etter at skiva ble forandret i 1989. Dette klarte han under Sommer-OL 1996 i Atlanta. Med en sterk finale på 104,8 (av maksimalt 109,0) tok han gullmedaljen i tett konkurranse. Poengsummen sammenlagt er fremdeles (i 2007) gjeldende verdensrekord. Klees ga seg som skytter på internasjonalt nivå etter 2001-sesongen. Frode Steen. Frode Bernt Steen (født 16. september 1947 i Strand) er en norsk luthersk kinamisjonær fra Norsk Luthersk Misjonssamband med langt virke på Taiwan. Senere ble han lærer ved Fjellhaug utdanningssenter i Oslo. Frode Steen studerte på Fjellhaug fra 1967 til 1971. Han var misjonær på Taiwan 1972-1977, 1979-1982, 1984-1985 og 1988-1989. Han ble senere leder for Kinainstituttet på Fjellhaug. Han har skrevet flere artikler og boken "Fortsatt Kinamisjon", Oslo: Lunde Forlag 1987. Det tredje slaget om Kharkov. Det tredje slaget om Kharkov var den siste vesentlige strategiske seieren som de tyske styrkene hadde på Østfronten under andre verdenskrig. Mens de tyske styrkene opprinnelig hadde erobret byen i det første slaget ved Kharkov 20.–24. oktober 1941, måtte de tyske styrkene gi opp byen til Røde armé etter det tyske tapet i slaget om Stalingrad. Under ledelse av generalfeltmarskalk Erich von Manstein gjennomført tyskerne et motangrep mot byen og gjenerobret denne etter bitre gatekamper. Det tyske 2. SS Panzer Korps, utstyrt med de tunge Tigertanks I spilte en avgjørende rolle, i disse kampene. De tyske styrkene besto av 1. SS-divisjon Leibstandarte-SS Adolf Hitler og 2. SS-divisjon Das Reich som på dette tidspunktet var uthvilte og godt trent. På grunn av stor n numerær underlegenhet trosset de Hitlers orderer, og trakk seg tilbake for å unngå de sovjetiske forsøkene på å omringe dem. De tyske styrkene ble forsterket med 3. SS-divisjon Totenkopf slo de sovjetiske spydspissene i knipetangsmanøveren og slik reddet Armégruppe Sør og rykket inn i byen. Men suksessen ble kortvarig. Etter at de tyske styrkene tapte slaget ved Kursk måtte de trekke seg ut 22. august 1943. Anguo. Anguo (kinesisk: 安国, pinyin: "Ānguó", Wade-Giles: "An-kuo"), med tilnavnet «medisinhovedstaden» (藥都), er en by på fylkesnivå som hører inn under byprefekturet Baoding i Hebeiprovinsen i Folkerepublikken Kina.Den ligger 190 km sør for Beijing og 200 km vest for Tianjin. Offisielt innbyggertall er 389 067 (1999). Byen har lenge vært et senter for kinesisk medisin. Den har et tempel fra ca år 100 og som er viet til den kinesiske medisinguden (藥王廟). Den er også et viktig produksjons- og handelssenter for urter, og eksporter om lag 25 million kg urter årlig. I førmoderne tid hadde byen navnet Qizhou (祁州: Qízhōu). I 1991 fikk Anguo fylkesbystatus. Den kinesiske skuespillforfatteren Guan Hanqing kom fra Anguo. Kulturminner. Yaowangtempelet ("Yaowang miao", 药王庙) og Wurenbroen (Guifeibroen) ("Wurenqiao", 伍仁桥) i landsbyen Wurenqiao ble i 2001 henholdsvis 2006 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner. Guan Hanqing. Guan Hanqing (kinesisk: 关汉卿; pinyin: "Guān Hànqīng", født 1241 i Anguo i Hebei i Kina, død 1320), var en kinesisk forfatter. Hans forfatterskap skulle få en stor betydning for kinesisk teater og opera. Mesteparten av hans forfatterskap var på datidens alminnelige kinesiske talemål. De fleste av hans stykker har en dydig og sterkt idealisert kvinne som hovedperson, og viser hvordan kvinner kunne ble dårlig behandlet den gan. Han tematiserte også den mongolske undertrykkelse. Guan Hanqing regnes som en av «Yuan-tidens fire store forfattere», sammen med Ma Zhiyuan, Bai Renfu og Zheng Guangzu. Han tematiserte TAN Slaget ved Fyrisvollene. Slaget ved Fyrisvallarna skal ha stått på Fyrisvollene sør for Gamle Uppsala. Slaget stod mellom sveakongen Erik Seiersæl og en hær som kom fra Skåne, ifølge senere diktning ledet av Styrbjørn Sterke. Når slaget hadde hendt hersket det ikke bred enighet om blant historikerne, men dateringen er satt til årene mellom 980 og 985 eller 986. Slaget sluttet med seier for sveakongen som beseiret invasjonshæren som ble tilintetgjort og jaget på flukt etter deres anføreren Styrbjørn Sterke hadde blitt drept under kampene. Trolig hadde flere tusener deltatt i kampene, etter sagnene hadde Styrbjørn Sterke en flåte på 200 skip med seg på veien nordover. Fyrisvallarna Jonas Edman. Jonas Edman (født 4. mars 1967 i Linköping) er en svensk rifleskytter som har spesialisert seg på liggende skyting. Han var spesialist på 300 m rifle på 90-tallet, og var med på laget som vant ISSF-VM i 1998 i Zaragoza i Spania. Etterpå begynte han å fokusere på 50 m rifle. Han fikk et såkalt "wild card" til Sommer-OL 2000 i siste liten og skjøt 599 poeng i kvalifiseringen, bare ett poeng fra maksimal poengsum (og verdensrekorden), og klarte å beholde ledelsen gjennom finalen. Edman vant også ISSF-verdenscupfinalen i 2001 i München med samme poengsum; 599. Resultatene etter dette har vært varierende, men han er fremdeles en av verdens beste skyttere i liggende. Han arbeider nå som ammunisjonsforhandler. Slaget ved Gårdstånga. Slaget ved Gårdstånga er et slag som den kjente runeforskeren Otto von Friesen daterer til cirka år 1025. Olav Haraldsson og Anund Jakob hadde inngått et angrepsforbund mot kong Knut den mektige av Danmark og startet en offensiv med en norsk flåte fra nord, en svensk flåte fra øst og en svensk hær på landet mot Sjælland og Skåne. Fra England seilte kong Knut den mektige med en stor flåte og gikk til motangrep med øyeblikkelig virkning. Etter Slaget ved Helgeå som hadde sluttet med seier for danskene, rykket den svenske hæren over Linderödsåsen ned på den skånske sletten der byen Lund lå. Med advarsel fra en bønde i forveien hadde danskene oppstilte en hær ledet av danskekongens svoger Ulf som møtte den svenske hæren ved Gårdstånga ikke langt fra Lund. Svenskene led et nytt nederlag. Etter nederlaget ved Gårdstånga måtte restene av den svenske hæren trukket seg tilbake over grensen eventuelt ved Kalmar. Tilbakeslagene ved Helgeå og Gårdstånga tvunget svenskene til å oppgi videre kamp mot danskekongen som stod med en mektig dansk-engelske hær i klar overlegenhet ovenfor deres motstanderne. Gårdstånga Ole Næstegaard. Ole Næstegaard (født 1861 i Hol i Hallingdal, død 1937) var en norsk luthersk kinamisjonær. Også hans yngre bror, "Ole S. Næstegaard", ble kinamisjonær, og de to skilles av og til ad som "den eldre"/"den yngre". Liv og virke. Ole d.e. var først lærer, og gikk på svensk og engelsk misjonsskole før han i 1888 reiste til Kina i kontakt med China Inland Mission (CIM). Brødrene Næstegaard var fra Hol i Hallingdal. Ole vekte misjonsiver for Kina, men fikk intet samarbeid i stand med den nye Kinamisjonen (NLM) i 1890-91. Han viste seg senere både ustadig og sykelig. Han etablerte seg som misjonær i Beijing, og gjorde der etterhvert et besynderlig inntrykk, og ble gitt økenavn som «Nasty Guy» og «Nearest God». At han ved en anledning blottet seg for den russiske legats hustru var med på å plassere ham som en ustabil eksentriker i det utenlandske miljø. Under beleiringen av legatskvarteret i Beijing under bokseropprøret fra juni 1900 ble han enda mer forvirret, og gav informasjoner til bokserne og de kinesiske styrker som kunne ha bragt katastrofe over de beleirede utenlandske diplomater og misjonærer. Han hadde vandret ut av beleiringen og villig svart på alle spørsmål fra de kinesiske beleirere, og påpekt at skuddsalvene mot legasjonene gjennomgående var uten virkning fordi soldatene siktet for høyt. Kineserne slapp ham fri, og han gikk tilbake til de beleirede. Få dager gjentok han besøket hos fienden, og returnerte på nytt. Fra nå ble han passet bedre på, og han forble i legasjonsområdet til åttenasjonsalliansens unnsettelsesstyrker kom frem i august. Men etter opprøret ble han ikke straffet idet vestmaktenes myndigheter innså hva slags mental tilstand han var i. Han ble senere sendt tilbake til Norge. tilskyndet av den norske konsul i Shanghai. Slaget ved Helgeå. Slaget ved Helgeå var et berømt sjøslag mellom den danske kongen Knut den mektiges styrker på den ene siden og de allierte norsk-svenske styrkene under kongene Olav Haraldsson og Anund Jakob på den andre siden. Der vant danskekongen etter et hardt sammenstøt over de allierte som måtte flyktet vekk til lands og til sjøs. Hvor sjøslaget hadde hendte er historikerne uenig om, men de fleste mente det var åpenbart Helgeån på Skåne med tanke på de geografiske beskrivningene fra beretningene om slaget. Helgeå Helgeå Ole S. Næstegaard. Ole S. Næstegaard (født 1865 i Hol i Hallingdal, død 1954) var en norsk luthersk kinamisjonær. Også hans eldre bror, Ole Næstegaard, ble kinamisjonær, og de to skilles av og til ad som "den eldre"/"den yngre". Ole S. Næstegaard var forretningsmann i Amerika en tid og gikk på China Inland Missions (CIM) misjonsskole i London. Han ble utsendt som misjonær for CIM til Kina i 1890. Der virket han i Sentral-Kina noen år, og deretter syv år i Mongolia, blant annet i Urga. Han arbeidet i Oslo Indremisjon i 25 år etter at han kom hjem i 1907, og fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv. Trölladyngja. Trölladyngja er den største skjoldvulkanen på Island og er 1 468 m høy. Toppen ligger neste 600 m over den omliggende ørkenen og lavafeltet Ódáðahraun. Fjellet er nesten 10 kilometer i diameter, og skråningen heller 4–5° på den nedre delen, mens hellingen er på 6–8° lenger oppe. Det avlange krateret er rundt 1 200–1 500 meter langt, 500 meter bredt og rundt 100 meter dypt. Mesteparten av lavaen har strømmet i en nordlig retning, og en forgrening av strømmene nådde så langt som til dalen Bárðardalur, noe som er en avstand på rundt 100 km. Slaget ved Åsle. Slaget ved Åsle (også kjent som Slaget på Falan) mellom Albrekt av Mecklenburg og Margrete Valdemarsdatters styrker 24. februar 1389 avgjorde striden om Sverige. Forspillet. Den 22. mars 1388 ble Margrete utpekt til regent i Sverige på Dalaborg av det svenske rådsaristokratiet som hadde reist seg i opprør mot svenskekongen. Kong Albrekt besvarte dette med å motta en ny troskapsed fra borgerne i Stockholm og begav seg på sensommeren til Tyskland for å verve tropper for å bekjempe det svenske opprøret og dronning Margrete. I løpet av 1388 innledet de svenske opprørsstyrkene en beleiring av festningen Axvall mellom Skara og Skövde som ble holdt av en tysk besetning. Margretes svenske styrker brøt senere opp og trakk seg tilbake fra Axvall, men et mindre beleiringstren under Nils Svarte Skåning fortsatte beleiringen for å sulte ut festningens forsvarere. Kong Albrekt var kommet tilbake til Sverige ved nyttårskiftet 1388-1389 med sine vervede styrker som ble landsatt formodentlig i Kalmar som ble holdt av Vikke von Vitzen, en av kongens lojale følgesvenner. Sammen med von Vitzen og hans styrker beveget kongen seg nordover mot Jönköping. Øst for byen lå festningen Rumlaborg som fremdeles var kontrollert av kongen. Derfra fortsatte kongen videre til Axvall for å unnsette den viktige festningen og dens besetning, men ved ankomsten var beleiringstrenet borte. Han fikk vite at en sterk hær hadde marsjert oppover Nissastigen og at den befant seg ved Jönköping. Under ledelse av Henrik Parow fra Mecklenburg (i dansk tjeneste) vendte hæren nordover og gikk etter den kongelige hæren som like etterpå vendte om mot sør. Den nordiske hæren på cirka 1 500 mann bestod av dansker, nordmenn, svensker og tyskere, hovedsakelig stormenn med sine væpnede følger fra hele Norden. Kong Albrekt hadde samlet seg en krigsvant og godt utrustet hær på cirka 1 000 mann beståehde av både nordtyske stormenn med følger og leiestyrker som for det meste var oppsatt i rytteravdelinger. Slaget. Det svenske beleiringstrenet og den nordiske hæren gikk sammen og marsjert om mot Åsle kyrkby en mil øst for Falköping der de inntok en god posisjon der flankene beskyttes på den ene siden av et myrlende, den andre siden av Mösseberg. Parkow grupperte styrkene på åssiden mot Gerumsberget som sank nedover mot dalsbunnen ved Åsle. Etter de fleste beretningene bestod dalbunnen foran den nordiske hæren av strekninger med hard og myk jord side om side, tradisjonen beretter at de tyske rytternes hester sank ned og satte seg fast på marken. Kong Albrekt på Falans-høysletten oppdaget og angrep den nordiske hæren tross råd om å ikke angripe før de hadde rekognosert terrenget. Men detaljerte beskrivninger av kampene utover detaljer om forløpet er ikke bevart for ettertiden. En gruppe på cirka seksti pansrede rytterne anført av ridderen Gerhard von Snakenborg sammen med sin bror Heine, nådde sine motstanderne, men ble jaget på flukt etter hard strid. Under resten av slaget var kampene brutale og harde, og de nordiske styrkene som hadde vært kraftig presset av rytterangrepene, vant initiativet. Tross at hærføreren Parow falt, trolig dødelig såret i nærstrid, ble kong Albrekt og kjernen av de tyske styrkene omringet. Kongen måtte overgi seg sammen med sin sønn hertug Erik, hans fetter Rudolf, biskop i Skara, greven av Reppin og et tjuetall riddere og like mange væpnere samt et ukjent antall andre som var verd løsepenger på grunn av deres adelige herkomst. Opptil tjue tyske riddere samt borgherre von Vitzen i Kalmar var drept, mens det på den andre siden kun var et tap på 8 danske og svenske riddere. Bare disse som døde under kampene, er tatt med i krønikene for ettertiden. Tapene blant væpnere, soldater og følgesvenner er ukjente, men kan være i hundretall. Flere nordmenn som deltok i kampene, ble enten drept eller såret. Etterspillet. Da Margrete fikk vite om slaget befant hun seg i Varberg og beordret at krigsfangene skulle føres til Båhus festning, dit hun selv begav seg. Biskopen av Skara ble løslatt sammen med flere mens de øvrige krigsfangene fikk betale seg fri mot løsepenger, men på dronningens ordre får ikke kong Albrekt og hans sønn Erik denne muligheten. De ble holdt i fengsel fram til 1395, først på Båhus festning, deretter på Lindholmen. Tross dette nektet borgerne i Stockholm å overgi seg til regenten av Sverige og det svenske rådsaristokratiet besluttet at krigen skulle fortsette til sjøs fra Mecklenburg som startet sjørøveri til stor irritasjon for alle parter. Først i juni 1395 var en fredsavtale klar. Kong Albrekt og hans sønn ble løslatt, men Margrete presset gjennom en løsesum på ufattelige 60 000 mark sølv, tilsvarende over tolv tonn sølv. Om Albrekt ikke kunne betale denne løsesummen måtte de 7 hansabyene deriblant Danzig overleveres i Stockholm til regenten av Sverige om tre år. Albrekt maktet aldri å tilveiebringe denne løsesummen som også var pant for Stockholm som var satt utenfor mecklenburgsk kontroll av hanseatene fram til 1398. Med overrekkelsen til Margrete i 1398 var striden om Sverige over. Den 5. juli 1896 ble en minnesten over slaget reist ved Åsle kirke. Kilder. Åsle John Langdon Down. John Langdon Haydon Down (født 18. november 1828, død 7. oktober 1896) var en britisk lege som er best kjent for sin beskrivelse av det som i dag kalles Down syndrom. __TOC__ Oppvekst. Down ble født i Torpoint i Cornwall. Han var irsk på farssiden, og hans tippoldefar hadde vært biskop i Derry. John Down gikk på skole i området, deriblant Devonport Classical and Mathematical School. Som 14-åring begynte han å jobbe i farens butikk. Det var imidlertid ikke det han ville. Etter å ha fått Arnotts "Physics" av presten, bestemte han seg for en karriere innen naturvitenskapen. Som 18-åring dro han derfor til London hvor han fikk jobb hos en kirurg i Whitechapel Road (i distriktet hvor Jack the Ripper holdt til). Der måtte han trekke tenner, vaske flasker og lage og dele ut medisiner. Senere begynte han å jobbe i et farmasøytisk laboratorium i Bloomsbury Square, og her vant han en pris i organisk kjemi. Han møtte også Michael Faraday og hjalp ham med hans arbeid om gasser. Mer enn en gang dro han tilbake til Torpoint for å hjelpe sin far fram til faren døde i 1853. Karriere. Down ville kanskje egentlig fortsette en karriere innen kjemi, men på den tiden var mulighetene små. I stedet begynte han med medisin idet han begynte på Royal London Hospital som student i 1853. Der gjorde han det bra og kvalifiserte seg for Royal College of Surgeons i 1856. Han ble medisinsk leder for Earlwood Asylum for Idiots i Surrey i 1858. Folk rundt ham var forskrekket over at han ville gjøre karriere innen dette feltet. Han hadde vært en student som utmerket seg og kunne sikkert ha blitt en av de ansatte på London Hospital. Han var imidlertid bekymret over at barn med utviklingshemming og fysiske funksjonshemminger ble kategorisert som idioter og betraktet som ikke mulig å hjelpe. Han bestemte seg for å gjøre noe med Earlswood, som var en stor institusjon. Samtidig gjorde han seg ferdig med MRCP og MD (lege) i London. Han fikk jobb som assistentlege på London Hospital, og sammen med dette fortsatte han å bo og praktisere i Earlswood. I 1868 bygde han et hjem for de "mentalt subnormale" i Normansfield, som ligger mellom Hampton Wick og Teddington. Sønnene Reginald og Percival valgte begge medisin og kvalifiserte seg ved London Hospital. De arbeidet sammen med sin far og fortsatte arbeidet etter at han døde i 1896. Politikk. John Down var ganske liberal til å være en victoriansk gentleman. Han forsvarte blant annet kvinners rett til høyere utdanning og nektet for at dette skulle gjøre at de fikk barn med utviklingshemming. Han var også mot slaveriet i tiden rundt den amerikanske borgerkrigen. Vitenskapelig arbeid. I 1866 publiserte han "Observations on the Ethnic Classification of Idiots". Her presenterte han teorien om at de forskjellige tilstandene kunne klassifiseres i henhold til etniske karakteristika. Han listet opp forskjellige typer tilstander, inkludert den etiopiske typen. Hans mest berømte er likevel det han klassifiserte som den mongoloide typen av "idiot", som i dag kalles Down syndrom. Tommy Franks. Tommy Franks (født 17. juni 1945) er en amerikansk general. Franks var øverste militære sjef for den amerikanske Invasjonen av Irak og Afghanistan. Franks pensjonerte seg 7 juli 2003, like etter Irak invasjonen var gjennomført. Franks var leder for US Central Command fra år 2000 ble leder for all amerikansk militær aktivitet i 25 land, primært i midtøsten. Det var dette som førte til at han måtte lede invasjonene av Irak og Afghanistan, invasjoner som var ganske utenkelig da han tiltråtte. Spektrum. Et spekter eller spektrum er en oppdeling av elektromagnetisk stråling eller annen type bølgebevegelse (for eksempel lyd), med henseende på bølgelengde/frekvens. Uttrykket er mest kjent fra optikken, hvor det står for oppdeling av lys i ulike farger som kan observeres når lyset brytes, for eksempel i en prisme. Lys fra et sort legeme (som f.eks. solen) har et kontinuerlig spekter og består altså av et ubrutt mangfold av frekvenser. Oppdeling av sollyset gir alle fargene som det menneskelige øye kan oppfatte, noe som leder til at lyset normalt oppfattes som hvitt. Dette betyr ikke at alle typer hvitt lys består av et kontinuerlig spekter; lyset fra lysrør består av et fåtall frekvenser, men kan tross dette oppleves som hvitt. Om lys som inneholder et kontinuerlig spekter får passere gjennom et stoff (for eksempel en gass), og siden deles opp i et spekter, viser det seg at visse bølgelengder har blitt absorbert av stoffet og fremtrer som mørke spektrallinjer i spekteret. Et slikt spekter kalles for et absorpsjonsspektrum, og de mørke linjene for absorpsjonslinjer. På lignende måte avgir et stoff som blir varmet opp, lys med visse bølgelengder som kan deles opp i et emisjonsspekter, hvor de ulike bølgelengdene fremtrer som en serie lyse linjer – emisjonslinjer. Om man sammenligner et stoffs absorpsjonsspekter med dets emisjonsspekter, kan man lett se at linjene havner på nøyaktig samme frekvenser. Dette kommer av at det i begge tilfellene er samme grunnleggende fenomen som er innblandet: Eksitasjon og de-eksitasjon av elektroner. Hvert stoff har sitt karakteristiske spekter, noe som utnyttes i spektroskopi. Når vi sender lys gjennom glassprisme blir lyset spaltet opp i alle fargene det er blitt satt sammen av. Dette er spekter. Rupprecht av Bayern. Rupprecht, kronprins av Bayern i uniform under første verdenskrig Kronprins Rupprecht av Bayern (tysk: "Kronprinz Rupprecht von Bayern") (født 18. mai 1869, død 2. august 1955) var den siste bayerske kronprinsen og kommandant under første verdenskrig. Hans fulle tittel var "SKH Rupprecht Maria Luitpold Ferdinand Kronprinz von Bayern, Herzog von Bayern, von Franken und in Schwaben, Pfalzgraf bei Rhein". Rupprecht var sønn av kong Ludvig III av Bayern og Maria Theresia av Habsburg-Este. Han ble generalmajor i 1900 og generalfeltmarskalk i 1916. Under første verdenskrig hadde han ulike kommandoer på vestfronten og fra 1917 var han kommandant for armégruppen mellom nordsjøkysten og La Fère. Ved revolusjonen i 1918 ble Rupprecht igjen i Bayern og etter Ludvig IIIs død i 1921 utferdiget han en proklamasjon der han forbeholdt seg sine rettigheter til tronen. Blant rojalistene i Bayern ble han betraktet som legitim konge. Rupprecht var en utpreget antinazist. Han flyktet til Sveits på slutten av 1930-tallet, men kona og noen av døtrene ble senere tatt til fange og satt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og senere til Dachau konsentrasjonsleir hvor de bli frigitt av amerikanske styrker i 1945. Hans ektefelle Antoinette kom seg aldri etter de belastningene hun ble påført i fangenskapet og døde i 1954 i Sveits uten å vende noen gang tilbake til Tyskland. Eksterne lenker. Rupprecht av Bayern Douala. Douala er en by i Kamerun og hovedstaden i regionen Littoral. Byen ligger ved munningen av elven Wouri. Douala hadde 1 884 802 innbyggere i 2005. Byen har lenge hatt omtrent like stort folketall som Yaoundé. Lenge var Douala den største byen i Kamerun, men nå er Yaoundé større. Byen har en stor produksjon av kakao, kaffebønner, palmeolje og tømmer. Disse varene blir eksportert ut av landet i havnen. Douala ble tysk i 1884, og var hovedstaden i Tysk Kamerun fra 1901–1916. Fra 1940–1946 var byen hovedstaden i Fransk Kamerun. Transport. Det går jernbanelinjer fra Douala til byene Yaoundé, Ngaoundéré, Kumba og Nkongsamba. Byen har også en internasjonal flyplass, Douala internasjonale lufthavn. Slaget ved Älgarås. Slaget ved Älgarås i november 1205 mellom Sverkska og Erikska ætterne i Ålgarås i Västergötland var en del av en strid om den svenske kronen mellom de to ætter som hadde arvekrav. Arvestridighetene mellom de to kongelige slekter om den svenske kronen hadde raste siden 1130 i snart et århundre. I 1196 etter kong Knut Erikssons død ble Sverker Karlsson den yngre av den Sverkska ætten valgte med jarlen Birger Brosas støtte ovenfor den Erikska ætten med deres fire mindreårige sønner etter kong Knut Eriksson, som konge av Sverige. Med den mektige jarlen av Östergötland ble maktfeidene mellom ættene holdt ned for flere år mens de fire kongesønnene beskyttes av deres västgötske slektningene. Men Birger Brosa døde i 1202 og motsetningene mellom de ulike stormannsgruppene brøt ut i lys lue. Kong Sverker Karlsson den yngre og Erikska ætten hadde inngått en overenkomst som gikk ut på at den eldste av de fire sønnene etter Knut Eriksson skulle etterfølge kong Sverker. Svenskekongen kåret sin mindreårige sønn Johan til jarl, et naturlig skritt mot kongemakten for en fremtidig tronfølger. I den Erikska ætten var dette et tegn på at kongen ønsket å bryte overenkomsten og truet med å gjør opprør. Ryktene som spredte seg, nådde kongen om at kongesønnene ville ta over kronen med vold og dette ville ikke de i den Sverkska ætten aksepterte. Kong Sverker Karlsson den yngre bestemte seg for et angrep for å stanse opprøret man mente var under forberedelse. I november 1205 angrepet den kongelige hirden under ledelse av konge Sverker kongsgården Älgarås der de fire kongesønnene med deres følge samt norske hjelpetropper ble tatt under overraskelse og nedgjort etter brutale kamper. Tre av Knuts sønner dør under stridighetene mens den fjerde og siste, Erik Knutsson, ble reddet av hærføreren Fale Bure som førte ham vekk i sikkerheten. Derfra dro han til Norge. De tre sønnene, Jon Knutsson, Knut Knutsson og Joar Knutsson hadde stupte under overfallet. De fire kongesønnene som hadde oppholdt seg i Norge få ganger fram til høsten 1205 fikk venner og allierte i det borgerkrigsherjede landet der store mengder av krigsvante og våpenføre menn hadde vært i strid i mange år og de hadde tatt med seg norske hjelpetropper tilbake til Älgarås like før det kongelige overfallet. Erik Knutsson tok kontakt med nordmennene som sagt seg villig til å yte hjelp, men først måtte borgerkrigene ta en pause. Kilder. Älgarås Josias von Heeringen. Josias von Heeringen (født 9. mars 1850 i Kassel, død 9. oktober 1926 i Berlin) var en tysk general på Vestfronten under første verdenskrig. Heeringen ble offiser i 1867 og ble hardt skadet i den fransk-prøyssiske krigen 1870-71. Han fikk i 1895 kommandoen over det 117. infanteriregiment, ble generalmajor og avdelingssjef i krigsministeriet i 1898, generalløytnant i 1901, øverstkommanderende for 22. divisjon i 1903 og, med generals grad, øverstkommanderende for 2. armékorps i 1906. I 1909-13 var han Preussens krigsminister og lyktes i å gjennomføre den store utvidelsen av arméen. Da første verdenskrig brøt ut i 1914 fikk Heeringen kommandoen over 7. armé, som fikk i oppgave å forsvare Alsace-Lorraine-grensen. I oktober ble Heeringens armékvarter flyttet til den franske fronten og ble der satt inn mellom 1. og 3. armé. I august 1916 ble Heeringen forflyttet til kystforsvaret ved Østersjøen. I november 1918 forlot han militæret. Heeringen, Josias von Heeringen, Josias von Heeringen, Josias von Dandy-Walker syndrom. Dandy-Walker syndrom (DWS) eller Dandy-Walker kompleks, er en medfødt malformasjon i hjernen som inkluderer cerebellum (lillehjernen) og de væskefylte områdene rundt. Dandy-Walker syndrom kommer av en genetisk sporadisk forstyrrelse som opptrer i omtrent 1 av 25000 fødsler, mest hos jenter. Syndromet er oppkalt etter Walter Dandy og Arthur Earl Walker. __TOC__ Karakteristika. De viktigste karakteristika ved dette syndromet er en forstørret fjerde ventrikkel, partiell eller komplett fravær av den cerebellare vermis og cystedannelse nær skallebasis. Hydrocefalus med økte væskefylte rom i hjernen (og økt trykk) kan også oppstå. Syndromet kan utvikle seg raskt eller uoppdaget. Symptomer. Symptomene opptrer ofte i tidlig barndom og består i forsinket motorisk utvikling og forstørrelse av hodeskallen. Hos noen barn kan det forekomme symptomer på økt intrakranielt trykk, slik som irritabilitet, kvalme/oppkast og kramper. Også cerebellar dysfunksjon kan gi symptomer som ustøhet, mangel på koordinasjon og nystagmus. Dandy-Walker syndrom er ofte assosiert med andre lidelser i sentralnervesystemet, blant annet fravær av corpus callosum, som binder sammen de to hjernehalvdelene. Det er også assosiert med malformasjon i hjertet, ansiktet, armer og ben, fingrene og tærne. Garoua. Garoua er by i Kamerun og hovedstaden i regionen Nord. Byen ligger ved bredden av elven Benue og hadde et innbyggertall på 287 586 i 2005, noe som gjør Garoua til Kameruns tredje største by. Den har en elvehavn, en del tekstilindustri og er et viktig handelssenter. Meurthe (elv). Meurthe er en elv nordøst i Frankrike, og en av sideelvene til Mosel fra høyre. Den har sitt utspring i Vogesene, nær Col de la Schlucht i departementet Vosges. Elven har gitt navn til det franske departementet Meurthe-et-Moselle og det tidligere departementet Meurthe. Elven munner ut i Mosel i Pompey nær Nancy. Arlon. Arlon (nederlandsk: "Aarlen", tysk: "Arel") er en kommune som ligger i provinsen Luxembourg i sydøstre Belgia, der den også er hovedstad. Den 1. januar 2005 hadde Arlon totalt 25 986 innbyggere. Kommunens areal er 118,64 km² noe som gir 219,04 innbyggere per kvadratkilometer. I Arlon arrangeres det en årlig festival som hyller byen egne "Maitrank", en alkoholdrikk laget av hvitvin, cognac og woodruff. Muntlig tradisjon. a> forteller. I sentralasiatisk kultur står den muntlige overleveringen fortsatt sterkt.Muntlig tradisjon er en muntlig bearbeidelse og overlevering av kunnskap i et samfunn som ikke har skriftlig tradisjon. Den muntlige tradisjonen kan formidle litteratur (se muntlig litteratur), myter, sagn, sanger, eventyr, historie og lover over flere generasjoner. I skriftløse samfunn har etterhvert blitt erstattet av skriftsamfunn, men prosessen har skjedd ved ulike tider i henhold til type informasjon og sjangre. Eksempelvis er det først i løpet av de senere år som muntlig gjenfortelling av vandrehistorier eller morsomme historier har fått konkurranse av Internett. Muntlig formidling. Gamle samfunn, fra det norrøne til det opprinnelige australske har benyttet seg av muntlig overlevering for å huske det som samfunnet har funnet betydningsfullt å føre videre. Mytisk overleveringer kan ha form av lange dikt eller historier. De er ment å formidle visdom, moral og ritualer fra en generasjon til den neste. Andre tradisjoner kan være ment som underholdning og er kortere og løsere i former, viser og mange eventyr er eksempler på dette. Sanger er også en viktig del av den muntlige tradisjonen og mange viktige lyriske verk kan bli framført ved hjelp av musikk. Mange historiske beskrivelser ble omsatt til vers og rim, for å lette innlæringen (mnemoteknikk). Versene gjorde at beskrivelsen ble noenlunde uendret fra generasjon til generasjon. Skalder og ikke minst lovseiemenn hadde høy status i samfunn som var basert på muntlighet. Er det troverdig? Mange historikere ser på muntlig overlevering som en lite pålitelig kilde når de skal rekonstruere hva som faktisk skjedde i fortiden. Uttrykket «fjæra som ble til fem høns» viser til problemet med muntlig overlevering ved at beskrivelsen av de faktiske hendelsene endrer seg fra munn til munn, og til slutt bli svært forskjellig fra den første versjonen. I kulturer uten skriftspråk er reglene for muntlig overlevering mye strengere enn muntlig overlevering i et samfunn med skrift. Den som skal bære historien videre ble valgt ut i ung alder og trent opp til å huske. Også oppmerksomme tilhørere spiller en viktig rolle. Under en framføring av en fortelling om en viktig hendelse vil tilhørerne merke seg avvik fra fortellingen og kreve feilen rettet. Samme trekket kan man også se hos små barn som stadig vil høre den samme historien på nytt og nytt, helt uten endringer. De hinduistiske vedaene, som allerede er flere tusen år gamle, blir fremdeles lærte muntlig av noen hinduistiske trossamfunn, som mener det er feil å skriva dem ned. Den muntlig lærdommen har ikke endret seg nevneverdig fra versjonene som blei skrevne ned for over to tusen år siden. Med nye ører. Etter hvert som skriftkulturen vokste fram i Europa, godt hjulpet av boktrykkerkunsten og en streng vitenskapelig metode, fikk den muntlige tradisjonen mindre og mindre verdi. Fortellinger av sagaer og sagn ble sett på noe som de fattige og de uten utdannelse drev på med. Med romantikken og ideene om et opphavlig rent og naturlig samfunn kom det en fornyet interesse for den muntlige tradisjonen. Eventyrsamlere la i veg først for å grave opp den «kulturskatt». som man mente lå gjemt eller glemt i «folkedypet». Etterhvert kom antropologer, folklorister og religionshistorikere til som prøvde å forstå hva folk gjennom historien har forsøkte å formidle. Til sist har en ny gren vokst fram innen historiefaget. Muntlig historie samler det vanlige folk husker fra tidligere tider. Mens muntlig overlevering tidligere var den eneste måten man kunne huske verden på er muntlig historie i dag en av flere måter å dokumentere fortiden. Egil Grandhagen. Egil Johan Grandhagen (født 20. september 1947) var generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) i 19 år fra 1982 frem til 2001. Deretter fortsatte han i organisasjonen som lærer og pensumutvikler på Fjellhaug utdanningssenter. Egil Grandhagen fikk graden "cand.theol." etter studier på Menighetsfakultetet i Oslo, og fikk også offisersutdanning i Forsvaret. Han var assisterende heimesekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband 1972-1973, styrer på Soltun soldatheim 1973-1976, assisterende heimesekretær ved hovedkontoret fra 1976, assisterende generalsekretær fra 1979, og så generalsekretær fra 1982 til 22. juni 2001. Han har skrevet bøkene "Du er dyrebar i Herrens øyne" (1996), "Med den kraft Herren gir" (1997), "Oppdraget er ikke fullført" (1999), og en rekke hefter, som "Alle har rett på evangeliet", "I Kristi sted" og "Det gjelder livet". Bolette Gjør. Bolette Margrethe Gjør neé Nissen (født 1835, død 1909) var en norsk forfatterinne og støttespiller for norsk luthersk misjonsarbeide. Hun redigerte også det første og største misjonsblad for kvinner på slutten av 1800-tallet, og var den uformelle leder av den store bevegelse av misjonskvinner som støttet Misjonsselskapet. Bladet hun redigerte het "Missionslæsning for kvindeforeninger" og var et tilleggsblad til Norsk Misjonstidende, og hadde et opplag på 8-9 000 på det meste. Det begynte å komme ut allerede i 1884, tre år før Norsk Kvinnesaksforenings blad "Nylænde" med Gina Krog som redaktør. Bolette Gjørs innsats betød meget for kvinners stemmerett innen Misjonsselskapet. Som forfatterinne var Bolette Gjør sammen med andre kvinnelige forfattere som Marie Wexelsen og Hanna Winsnes med på å legge grunnlaget for en egen barnelitteratur. Hun utga sine bøker under pseudonymet Margrethe. Forfatterkollegaen Clara Thue Ebbell ga i 1946 ut biografien "På frammarsj. Bolette Gjør, misjonsvennen". Kambium. Kambium kalles den tynne, grønne, livgivende delen av stammen på et tre eller en busk som befinner seg mellom basten og yteveden. Celler fra kambiet blir både til yteved og til bast. Kambiet er i sin helhet et meristem. Også en lignende del av andre planter kan kalles kambium. Allyson Felix. Allyson Felix (født 18. november 1985 i Los Angeles) er en amerikansk friidrettsutøver (sprinter). Hun tok sølvmedaljen på 200 meter under OL 2004 i Athen med tiden 22,18. Gullmedaljen tok Veronica Campbell fra Jamaica. Felix ble verdensmester på samme distanse under VM 2005 i Helsingfors med tiden 22,16. Under VM 2007 i Osaka vant hun tre gullmedaljer; på 200 meter med tiden 21,81 og med USA på både 4 x 100 meter og 4 x 400 meter. Matthew Emmons. Matthew D. «Matt» Emmons (født 5. april 1981 i Mount Holly, New Jersey) er en amerikansk sportsskytter. Han hadde suksess allerede som junior, og er en av verdensrekordholderne på 50 m rifle, tre stillinger. Han vant ISSF-verdenscupfinalen både i 2002, 2004, 2007, 2008 og 2009 i denne øvelsen. I de store mesterskapene har han derimot hatt suksess i 50 m rifle, liggende stilling. Han vant både ISSF-VM i Lahtis i 2002 og olympisk gull under Sommer-OL 2004 i Athen i denne øvelsen. Under OL var han nære på å vinne en historisk dobbeltseier, men i 50 m rifle, tre stillinger skjøt han det siste skuddet sitt i feil skive og ble nummer 8. I Sommer-OL 2008 i Beijing vant han sølv i 50 m rifle og fikk fjerde plass 50 m rifle helmatch. Emmons ledet før det siste skuddet i finalen, men skjøt en 4,4 på det siste skuddet. Han ble 30. juni 2007 gift med den tsjekkiske sportsskytteren Kateřina Emmons i Pilsen. De møttes under Sommer-OL 2004 i Athen. Under Sommer-OL 2012 i London ble han nr. 35 i 10 m luftrifle på åpningsdagen. I 50 m rifle, helmatch, var han igjen i finalen, og lå an til sølvmedalje helt til siste skudd da han skjøt en 7,6, noe som gjorde at Sør-Koreas Kim gikk forbi og tok sølvet, og Emmons endte på bronseplass. Bernhard Wolff. Bernhard Wolff (født 3. mars 1811 i Berlin, død 11. mai 1879 i Berlin) var en tysk pressemann og avisforlegger. Han grunnla avisen "National-Zeitung" (1848) og nyhetsbyrået Wolffs Telegraphisches Bureau (1849) i Berlin. Wolffs var Europas første nyhetsbyrå. Bernhard Wolff grunnla også Norsk Telegrambyrå (NTB), som en norsk avlegger av Wolffs. I 1870 inngikk Wolffs en kartellavtale med Reuters, som innebar at Reuters holdt seg borte fra det tyske nyhetsmarkedet. Bernhard Wolff ble eier av "National-Zeitung" i 1850 og ledet avisen til sin død. Fra grunnleggelsen til 1871 ledet han også nyhetsbyrået Wolffs. Wolff var sønn av bankier og tilhørte en jødisk familie. Wolff, Bernhard Wolff, Bernhard Wolff, Bernhard Wolff, Bernhard Slaget ved Olustra. Slaget ved Olustra er et slag under en svensk innbyrdeskrig i 1229 mellom den mindreårige Erik Eriksson og rådmannen Knut Holmgersson Lange («Knut Långe»). Ifølge Erikskrøniken hadde Knut Holmgersson et stort antall av stormennene på sin side under opprøret mot kongemakten og slaget. Med støtte fra stormannsslekten "folkungene" som eide store ressurser i felles sak fordelt over det svenske landet med hovedvekten på Västergötland og Uppland gjorde rådmannen opprør mot kongen som hadde sin maktbase i Östergötland. Opprøret kanskje kan betraktes som en krig mellom Svealand og Östergötland i grove trekk. Opprørerne vant ved Olustra som etter krønikerne er navngitt som "Olustrum", men det er strid om hvor den aktuelle slagmarken lå. Den sterkeste kandidaten av flere er Ostra mellom Eskiltuna og Strängnäs i Södermanland. Etter slaget flyktet Erik Eriksson til Danmark der hans morbror Valdemar Sejr var konge. Knut Holmgersson som nedstammet fra Erik den hellige i den erikska ætten ble kronet til konge i 1231 tross motstand fra biskopene som anså kongen på landsflyktigheten som Sveriges rettmessige konge og opprørslederen som en "usurpator". De lavere deler av den svenske kirken imidtertid var på Knut Långes side mot biskopene. Hvordan Knut Långe opphørt å være svensk konge er fordunkelt, Erik Eriksson dro tilbake til Sverige allerede i 1232 og to år senere var Knut Långe døde. Kilde. Olustra Wolffs Telegraphisches Bureau. Wolffs Telegraphisches Bureau (W.T.B.) var et av Europas eldste nyhetsbyråer, og ble grunnlagt av Bernhard Wolff i 1849. Wolff var også grunnlegger av avisen "National-Zeitung" og av Norsk Telegrambyrå. Selskapet samarbeidet fra 1870 med britiske Reuters og franske Havas. Før første verdenskrig var Wolffs et av de største nyhetsbyråene i verden, og hadde kontorer og representanter i alle verdenshjørner. Selskapet ble nasjonalisert i 1934 og gikk sammen med Telegraphen-Union (som tidligere hørte til Hugenberg-konsernet) inn i det statlige Deutsches Nachrichtenbüro. Kjernefamilie. Kjernefamilie er en husstand bestående av foreldre og barn. En kjernefamilie er en del av en større slekt. Eventuelt kan en kjernefamilie bestå av steforeldre og -barn eller adoptivforeldre og -barn. Det omfatter det som til vanlig anses for den grunnleggende formen for familieliv, siden foreldre og barn som ikke har nådd voksen alder vanligvis bor sammen. GP Ouest-France 2007. GP Ouest-France 2007 ble avholdt den 2. september i og rundt den franske landsbyen Plouay i Bretagne. Rittet bestod av en 19,1 kilometer lang rundstrekning med tribuner på sidene, som ble kjørt flere ganger. Thomas Voeckler vant rittet etter et solobrudd vel to km før mål. Hushovd vant spurten i hovedfeltet – 50 meter bak Voeckler. Gregor XIV. Gregor XIV, (født som "Niccolò Sfondrati" i Somma, nær Milano, 11. februar 1535; død 15. oktober 1591 i Roma), var pave fra 1590 til sin død. Nicollò Sfondrati studerte i Perugia og Padova. Han ble biskop av Cremona i 1560. Han tok del i konsiliet av Trentino. Han ble utnevnt kardinal av pave Gregor XIII. Han ble valgt som ny pave den 5. desember 1590 etter to måneder konklave. Han utnevnte fem nye kardinaler under pontifikatet sitt, blant annet sin nevø Paolo Camillo Sfondrati og Ottavio Acquaviva d'Aragona. Slaget ved Sparrsätra. Slaget ved Sparrsätra i 1247 fant antagelig sted mellom Heby og Enköping i Uppland under det andre folkungaopprøret mot kong Erik Eriksson. Folkungerne ledes av tronpretendenten Holmger Knutsson, sønn til Knut Långe. Folkungerne stod i spissen for en stor upplandsk hær av stormenn og bønder og ble slått i slaget av den kongelige hæren ledet av kongen og hans nærmeste menn, deriblant Birger Magnusson. Med dette var motstanden mot kongelige sentralstyre og skatter knust. I Skänningeannalene fra omkring 1290 het det om året 1247: «Detta året förlorade Upplands allmoge vid Sparrsätra segeren og sin frihet, och man pålade dem spannskatt, skeppsvist och flere bördor». Etter slaget ved Sparrsätra flyktet sveakongen Holmger Knutsson nordover til Gästrikland. Holmger ble tatt til fange av utsendingene fra kong Erik den Läspe och halte Eriksson i landsdelen Gästrikland som var nesten lovløse på det tidspunktet. Kongens rådmann, Birger Magnusson, hadde ikke annet valg enn å henrette opprøreren som dessuten besatt et krav på kongetittelen som etterkommer etter Erik den hellige i den erikske ætten. Jarlen Ulf Fase forsvant fra historien omkring det første folkungaopprøret uten at hans skjebne er kjent for ettertiden. Det eneste man vet er at han var død i 1248 og Birger Magnusson overtok tittelen som jarl ettersomn han var Ulf Fases fetter. Med det ble Birger Magnusson Sveriges mektigste mann som "Birger Jarl". Sparrsätra Acauã. Acauã er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Agricolândia. Agricolândia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Alagoinha do Piauí. Alagoinha do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Alegrete do Piauí. Alegrete do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Alto Longá. Alto Longá er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Altos. Altos er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Alvorada do Gurguéia. Alvorada do Gurguéia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Doping (halvledere). Doping eller dotering brukes ved produksjon av halvledere i elektronikkomponenter som transistorer og integrerte kretser. Doping er en prosess hvor meget rene halvledere tilsettes kontrollerte mengder «urenheter» av andre stoffer ("doteringsstoffer") som opptar plass i krystallstrukturen. Doteringsstoffet og mengden velges ut ifra type halvledermateriale og ønskede egenskaper. Et doteringsstoff som tilfører flere elektroner i strukturen på grunn av løst bundne valenselektroner kalles en "donor", mens et stoff som fanger inn elektroner og danner "hull" er en "akseptor". Ekstra elektroner gir negativ ladningsmobilitet og kalles en "n-type halvleder". Elektroner er majoritetsbærere og hull minoritetsbærere i n-type halvledere. Overskudd på hull gir positiv ladningsmobilitet og kalles en "p-type halvleder". I p-type halvledere er hull majoritetsbærere og elektroner minoritetsbærere. For halvledere i gruppe 14 som silisium og germanium, med 4 valenselektroner, vil doping med gruppe 13 (Borgruppen), med 3 valenselektroner (som bor) være akseptorer og gi opphav til hull, mens doping med gruppe 15 (Nitrogengruppen) med 5 valenselektroner (f.eks arsen) være donorer og gi frie elektroner. Antallet doteringsatomer som er nødvendig for å skape frie ladningsbærere (hull eller elektroner) er meget lite. Etter antallet doteringatomer er dopingen lett (ca 1 doteringsatom pr 100 000 000 halvlederatomer) til tung (1 pr 10 000). Når dopingen er så høy at halvlederen oppfører seg mer som et normalt ledende materiale kalles materialet "degenerert". Man kan tilsette doteringsstoffere allerede når halvlederkrystallet vokser for å gi materialet en uniform startkarakteristikk. For å danne transistorer og andre halvlederelementer forandres lokale områder med tilsetning av nye doteringsstoffer ved diffusjon (belegg som avsettes på overflaten og diffunderer inn i halvlederen) eller ionisk implantasjon (bestråling med ioner). Områdene kontrolleres ved maskering med fotolitografi. Amarante. Amarante er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Angical do Piauí. Angical do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Antônio Almeida. Antônio Almeida er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Anísio de Abreu. Anísio de Abreu er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Aroazes. Aroazes er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Arraial. Arraial er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Assunção do Piauí. Assunção do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Avelino Lopes. Avelino Lopes er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Baixa Grande do Ribeiro. Baixa Grande do Ribeiro er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Barra D'Alcântara. Barra D'Alcântara er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Barras. Barras er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Barreiras do Piauí. Barreiras do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Barro Duro. Barro Duro er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Batalha (Piauí). Batalha er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Bela Vista do Piauí. Bela Vista do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Belém do Piauí. Belém do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Beneditinos. Beneditinos er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Bertolínia. Bertolínia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Betânia do Piauí. Betânia do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Kjøretøyforskriften. Kjøretøyforskriften, eller "Forskrift om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften)", er hjemlet i vegtrafikkloven. Forskriften gjelder kjøretøy som registreres første gang eller tas i bruk uten registreringsplikt i Norge 1. januar 1995 eller senere. Forskriften setter blant annet krav til utstyr som skal finnes i og på kjøretøy. Den regulerer også slike ting som støy og avgasser. Forskriften har 50 kapitler og ble sist endret 29.06.2007. Boa Hora. Boa Hora er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Bocaina (Piauí). Bocaina er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Bom Jesus (Piauí). Bom Jesus er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Bom Princípio do Piauí. Bom Princípio do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Forestry Commission. Forestry Commission er en britisk myndighet med ansvar for landets skoger. Mandatet er å beskytte skogene, bidra til at de vokser i omfang og å øke deres verdi for samfunnet og miljøet. Myndigheten ble opprettet i 1919. Arbeid. Forestry Commission står som eier av og bestyrer 7720 km² skog i Storbritannia. Det meste, 60%, er i Skottland, mens 26% er i England og resten i Wales. Aktiviteten omfatter hogst, nyplanting, stell og forbedring av vekstmiljøet, samt å gjøre skogene egnet for rekreasjon. Kommisjonen har også et ansvar for privat eid skog, blant annet gjennom administrasjon av subsidier til skogeiere. Struktur. Kommisjonen er organisert som et regjeringsdepartement uten minister. Det har et styre bestående av en formann og ti kommissærer. De ti inkluderer generaldirektøren, som er utnevnt av monarken. Et mindre utøvende styre assisterer generaldirektøren og de nasjonale direktørene i arbeidet. Siden 1. april 2003 har det vært en underkommisjon for hver av de tre nasjonenen England, Skottland og Wales, hver ledet av en nasjonal komité og direktør. Denne strukturen gjør det mulig å fokusere bedre på individuelle behov, samtidig som man gjennom den felles myndigheten kan utføre riksdekkende tiltak. Bonfim do Piauí. Bonfim do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Boqueirão do Piauí. Boqueirão do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Brasileira. Brasileira er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Brejo do Piauí. Brejo do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Buriti dos Lopes. Buriti dos Lopes er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Buriti dos Montes. Buriti dos Montes er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Cabeceiras do Piauí. Cabeceiras do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Cajazeiras do Piauí. Cajazeiras do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Cajueiro da Praia. Cajueiro da Praia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Caldeirão Grande do Piauí. Caldeirão Grande do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Ibanez Universe. Ibanez Universe er verdens første moderne, kommersielle syv-strengers gitar designet av musikeren Steve Vai og produsert av Ibanez. Universe er en syv-stengers versjon av Ibanez JEM serien, Vai's signaturmodell. Campinas do Piauí. Campinas do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Campo Alegre do Fidalgo. Campo Alegre do Fidalgo er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Campo Grande do Piauí. Campo Grande do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Campo Largo do Piauí. Campo Largo do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Campo Maior. Campo Maior er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. John French. John Denton Pinkstone French, fra 1922 "1st Earl of Ypres", født 1852, død 1925, britisk militær; generalstabssjef 1912–1914, feltmarskalk 1913 og øverstkommanderende for British Expeditionary Force på vestfronten under første verdenskrig 1914-1915. French deltok i Boerkrigen 1899-1902 og vant seg et rykte som en dyktig kavalerikommandant. Ved krigens slutt var han generalløytnant. I 1912 ble French utnevnt til generalstabssjef (Chief of the Imperial General Staff) og han ble feltmarskalk (Field Marshal) i 1913. French måtte gå av som sjef for generalstaben etter uroligheter i arméen i Irland i juli 1914, men fikk i august kommandoen over det britiske ekspedisjonskorpset, BEF, som ble sendt til Frankrike når første verdenskrig brøt ut. French lyktes ikke med å samarbeide hverken med krigsministeren lord Kitchener eller sjefen for den franske femte arméen på BEFs høyre flanke, Charles Lanzerac. BEF gjorde en dårlig organisert retrett etter slagene ved Mons og Le Cateau. Før slaget ved Marne var det først etter en personlig oppfordring fra den franske øverstkommanderende Joseph Joffre at French gikk med på å sette inn den britiske arméen i luken mellom de tyske første og andre arméene. Dette ble en stor fremgang, men allerede i mars 1915 var French i hardt vær igjen etter å ha skyldt problemene med å bryte gjennom de tyske linjene i slaget ved Neuve-Chapelle på at regjeringen ikke hadde fått frem tilstrekkelig med granater. Etter flere hendelser ble French erstattet av Douglas Haig i desember 1915. French ble deretter sjef for hjemmearméen (Home Forces) til 1918 og til slutt "Lord Lieutenant" – i praksis militærguvernør – på Irland til 1921. Kilde. Frankland, Noble (red.) "The encyclopedia of 20th century warfare" (1989) ISBN 0-517-56770-9. Canavieira. Canavieira er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Canto do Buriti. Canto do Buriti er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Capitão Gervásio Oliveira. Capitão Gervásio Oliveira er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Capitão de Campos. Capitão de Campos er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Caracol (Piauí). Caracol er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Caraúbas do Piauí. Caraúbas do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Caridade do Piauí. Caridade do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Castelo do Piauí. Castelo do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Slaget ved Leal. Slaget ved Leal ("Lihula" på estisk) hendte på sensommeren året 1220 der svenskene led et nederlag mot en estisk hær fra Ösel. Hendelsen som er trolig datert til den 8. august, hadde blitt nedskrevet i både Henrik av Latvias krønike (1224) og Livlands eldre rimkrøniken (slutten av 1200-tallet). Dette hendte i etterkjølet av et svensk korstog ledet av kong Johan Sverkersson som gjengjeldelse på estiske røvertokter på traktene omkring sjøen Mälaren, omtalt i svenske beretningene som «hedninger från öster». Svenskene samlet en stor hær som for over havet til Rotalia (Wiek), den vestlige delen av Estland mellom Rigabukta og Finskebukta der de tok den gamle borgen Leal som ble gjort om til hovedkvarteret for den svenske hæren. Ekspedisjonen til Wiek på Estland hadde også maktpolitiske begrunnelse i tillegg til straff og korstog mot hedninger. Svenskene støttet ikke på motstand og trodde all motstandsvilje hadde vært knust av de danske og tyske korsfarerne i forveien. Kong Johan Sverkersson dro hjem etter å ha settet av en sterk garnison i festningen Leal under ledelse av jarl Karl den døve og kongens kansler, Linköpingsbiskopen Karl Magnusson med over 500 mann. Men om morgen en augustdag kom en sterk flåte fra Ösel til Rotalia med en hær av krigsvante öselbeboerne som innesluttet festningen og satt den under beleiring. Svenskene foretok et utfall, men de ble overmannet av de numeriske overlegne öselbeboerne som senere inntok og satt festningen i brann der hele garnisonen var slaktet til siste mann. Av de fem hundre svenskene hadde bare et fåtall kommet seg vekk med livet i behold til Reval. Men korsfarerne som hadde vært rystet over massakren ved Leal sendte ut folk som undersøkte omstendighetene og det vist seg at de lokale beboerne i Rotalia hadde samarbeidet med öselbeboerne. Dette ble meget hardt straffet av både danskene og tyskerne som inntok området og underlagt det plyndring og herjing. I et slag ved Suntaken vant de tyske korsfarerne som drepte 500 estere. Rotalia ble et lovløst område for mange år framover. Caxingó. Caxingó er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Cocal. Cocal er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Cocal de Telha. Cocal de Telha er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Cocal dos Alves. Cocal dos Alves er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Coivaras. Coivaras er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Colônia do Gurguéia. Colônia do Gurguéia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Colônia do Piauí. Colônia do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Conceição do Canindé. Conceição do Canindé er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Coronel José Dias. Coronel José Dias er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Corrente. Corrente er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Cristalândia do Piauí. Cristalândia do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Cristino Castro. Cristino Castro er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Curimatá. Curimatá er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Ibanez Iceman. Ibanez Iceman er en Ibanez gitar produsert av Hoshino Gakki. I 1977 ble Ibanez/Elger saksøkt av Gibson for å ha kopiert gitarhodet til en av deres modeller, men saken ble dropet etter at Ibanez endret designet til gitaren. Currais. Currais er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Pilersuisoq. Pilersuisoq er den største dagligvarekjeden på Grønland. Kjeden er en del av KNI (tidligere Grønlands Handel). Dette selskapet har røtter tilbake til 1774, da Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH) ble etablert. De har til sammen 65 butikker i 10 byer og 53 bygder. I tillegg driver de taxfree-butikkene på lufthavnene i Narsarsuaq og Kangerlussuaq. Denne driften overtok de i 2002. Kjedens distribusjonssentral ligger i Nuuk. Alt drikkevann og øl til hele Grønland distribueres herfra. Med Grønlands arktiske klima, og bygder som er utilgjengelige deler av året har de en utfordrende logistikk, og logistikken er basert på både store og små båter, fly og helikopter. Curral Novo do Piauí. Curral Novo do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Curralinhos. Curralinhos er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Demerval Lobão. Demerval Lobão er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Dirceu Arcoverde. Dirceu Arcoverde er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Dom Expedito Lopes. Dom Expedito Lopes er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Dom Inocêncio. Dom Inocêncio er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Domingos Mourão. Domingos Mourão er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Elesbão Veloso. Elesbão Veloso er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Eliseu Martins. Eliseu Martins er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Esperantina (Piauí). Esperantina er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Fartura do Piauí. Fartura do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Flores do Piauí. Flores do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Floresta do Piauí. Floresta do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Floriano. Floriano er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Francinópolis. Francinópolis er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Francisco Ayres. Francisco Ayres er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Francisco Macedo. Francisco Macedo er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Francisco Santos. Francisco Santos er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Fronteiras. Fronteiras er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Geminiano. Geminiano er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Gilbués. Gilbués er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Guadalupe (Piauí). Guadalupe er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Guaribas. Guaribas er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Hugo Napoleão. Hugo Napoleão er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Ilha Grande (Piauí). Ilha Grande er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Inhuma. Inhuma er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Ipiranga do Piauí. Ipiranga do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Isaías Coelho. Isaías Coelho er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Itainópolis. Itainópolis er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Itaueira. Itaueira er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Jacobina do Piauí. Jacobina do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Gankutsuou. "Gankutsuou: Greven av Monte Cristo" (巌窟王|, Gankutsuō) er en japansk anime som er delvis basert på Alexandre Dumas' roman om "Greven av Monte Cristo". Jaicós. Jaicós er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Jardim do Mulato. Jardim do Mulato er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Jatobá do Piauí. Jatobá do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Jerumenha. Jerumenha er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Joaquim Pires. Joaquim Pires er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Joca Marques. Joca Marques er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. José de Freitas. José de Freitas er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. João Costa. João Costa er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Juazeiro do Piauí. Juazeiro do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Jurema (Piauí). Jurema er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Júlio Borges. Júlio Borges er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Lagoa Alegre. Lagoa Alegre er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Lagoa de São Francisco. Lagoa de São Francisco er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Lagoa do Barro do Piauí. Lagoa do Barro do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Lagoa do Piauí. Lagoa do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Lagoa do Sítio. Lagoa do Sítio er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Lagoinha do Piauí. Lagoinha do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Landri Sales. Landri Sales er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Luzilândia. Luzilândia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Luís Correia. Luís Correia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Madeiro. Madeiro er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Manoel Emídio. Manoel Emídio er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Marcolândia. Marcolândia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Marcos Parente. Marcos Parente er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Massapê do Piauí. Massapê do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Matias Olímpio. Matias Olímpio er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Miguel Alves. Miguel Alves er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Miguel Leão. Miguel Leão er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Milton Brandão. Milton Brandão er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Monsenhor Gil. Monsenhor Gil er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Monsenhor Hipólito. Monsenhor Hipólito er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Medinaen i Sousse. Medinaen i Sousse er et usedvanlig godt bevart gammel bydel i den tunisiske byen Sousse. Området ble verdensarvområde i 1988. En medina er en bydel med tett murbebyggelse, som forekommer i flere nordafrikanske land, som regel bygget under den muslimske ekspansjonen på 800-tallet. Medinaen i Sousse ble bygget under Aghlabiddynastiet, som hersket i et område som delvis tilsvarer det nåværende Tunisia mellom 800 og 909. Byen var del av et forsvarssystem langs middelshavskysten, og har fortsatt intakt en kasbah, en stormoské, voller, en "Bu Ftata moské" og medinaen. Monte Alegre do Piauí. Monte Alegre do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Morro Cabeça no Tempo. Morro Cabeça no Tempo er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Morro do Chapéu do Piauí. Morro do Chapéu do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Murici dos Portelas. Murici dos Portelas er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Nazaré do Piauí. Nazaré do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Nossa Senhora de Nazaré. Nossa Senhora de Nazaré er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Nossa Senhora dos Remédios. Nossa Senhora dos Remédios er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Nova Santa Rita (Piauí). Nova Santa Rita er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Novo Oriente do Piauí. Novo Oriente do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Novo Santo Antônio (Piauí). Novo Santo Antônio er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Olho D'Água do Piauí. Olho D'Água do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Padre Marcos. Padre Marcos er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Paes Landim. Paes Landim er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Pajeú do Piauí. Pajeú do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Palmeira do Piauí. Palmeira do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Palmeirais. Palmeirais er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Paquetá. Paquetá er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Parnaguá. Parnaguá er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Parnaíba. Parnaíba er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. I denne kommunen finner vu nedre løp og munningen til elva Parnaíba. Passagem Franca do Piauí. Passagem Franca do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Patos do Piauí. Patos do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Pau D'Arco do Piauí. Pau D'Arco do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. M19 Maschinengranatwerfer. M19 Maschinengranatenwerfer ("M19 Maskingranatkaster") var en tysk helautomatisk bombekaster utviklet like før og satt i tjeneste under andre verdenskrig. M19 ble utviklet rundt midten av 1930-tallet, og de første eksemplarene ble produsert rundt 1937. De var utviklet som et hurtigskytende, automatisk alternativ til de ellers manuelle defensive bombekasterne som fantes. Den skulle ha en høy skuddtakt, og kunne drives manuelt i tilfelle strømstans. M19 var i bruk stort sett langs atlanterhavsvollen, men også for å beskytte større anlegg så som ubåtbunkere. En regelbau-bunker var designet for å huse M-19 i panserkuppel: R633. Design og spesifikasjoner. Innsiden av en 424p1-kuppel for M19. En ser her de to små hullene som var det enste som avslørte M19 utenfra. Gradskiven går til 6400 grader. Håndtaket som er synlig, ble brukt til å åpne og lukke hullene ut. M19 var plassert i en panserkuppel med 25 cm panserstål i vegger og tak. Panserkuppelen var betegnet 424p1. Denne ble støpt inn i betongbunkere, blant annet bunkeren designet kun for M19: R633. Det fantes også andre panserkupler som passet M19 – disse ble stort sett støpt inn i større anlegg, og ikke i R633-bunkeren. Kuppelen hadde to små hull i toppen. Det ene hullet var for løpet, og var avlangt, slik at kanonenløpet hadde fritt leide uansett elevasjon. Det andre hullet var for kanonskytterens periskop. I tillegg var det, i toppen, en gradskive med 6400 grader. Bruk. En R633 i forgrunnen, med en rustenrød panserkuppel som en gang huseet M19 til venstre i bildet. Selve bombekasteren var plassert på en sokkel og plattform inne i kuppelen. Denne kunne heves og senkes 50 cm (i bruk/ikke i bruk) for å komme opp til utskytningshullet øverst i kuppelen. På plattformen var det tre mann: skytter (kommandør og sikter) og to ladere. Den ene laderen tok ferdigladde klips fra en elektrisk heis, førte klipsremsen inn i en kanal hvor prosjektilene ble skutt ut. Klipsen ble automatisk skjøvet videre til neste skudd da ett var skutt ut, og hver klipsremse inneholdt seks skudd. Da den var ferdigskutt, tok laderen på andre siden av våpenet i mot klipsen, og satte den tilbake i samme heis – denne gangen for å bli dradd ned for å bli ladet på nytt. Nedenfor plattformen, var det et rom hvor det også stod 2-3 mann. Disse satte inn og tok ut klips fra heisen. Bak dem stod andre mannskaper og ladet om klips, og sendte ferdigladde klipsremser frem til heisen. Skytteren styrte avfyringen ved hjelp av en fotpedal på høyre fot. Med venstre fot låste man plattformen, for å hindre den i å bevege seg fra side til side under rekylen. Med høyre arm opererte skytteren dreiemekanismen, som dreide plattformen rundt, mens han med venstre hånd styrte elevasjonen. Ammunisjonsheisen, plattformen og avfyringsmekanismen ble primært drevet elektrisk. Skuddtakten kunne elektrisk stilles inn på 40, 60, 80 eller 120 skudd i minuttet. Ved 120 skudd i minuttet ville mekanismene utsettes for enorme påkjenninger, og slik skuddtakt skulle bare brukes i nødstilfeller. Ved manuell avfyring var skuddtakten avhengig av mannskapets evne til å sveive avfyringsmekanismen – maksimal skuddtakt her var ca 60 skudd i minuttet. I en R633 bunker var det plass til 3944 skudd. Med en skudddtakt på 120 skudd i minuttet, kunne dermed en M19 skyte kontinuerlig i rundt 33 minutter – dog var dette umulig, siden løpet ville gått varmt og sannsynligvis smeltet lenge før den tid. Likevel sier det noe om hvilket våpen dette var – hovedformålet var å danne en effektiv sperreild som fiendtlige tropper ikke kunne komme seg forbi. Granatene var fylt med TNT som detonerte ved anslag, og spredte store mengder splinter over et stort område. Gjenlevende eksemplarer. Det er svært få M19 igjen i dag. Noen står fremdeles i sine originale bunkere, og er kanskje ikke engang kjent i dag. Et par er flyttet til museer, mens andre er kjent, men ikke flyttet eller vedlikeholdt. Et par finnes i Norge, og noen få ellers i Europa, blant annet i Danmark, hvor man har flyttet en M19 fra Stützpunkt Agger til Hanstholm for å pusse den opp, og stille den ut på museum. Paulistana. Paulistana er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Pavussu. Pavussu er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Slaget ved Neva. Slaget ved Neva ved munningen av elven Neva på stranden opp mot bielven Izjora 15. juli 1240 huskes for ettertiden som den første av de militære bragdene for fyrsten Aleksander Nevskij av Novgorod. De russiske krønikeskriverne omtalte begivenheten og representerte de eneste kilder med bakgrunnstoff for slaget i kontrast til de svenske som hadde ikke skrevet ned en eneste beretning om det svenske nederlaget som om det ikke hadde eksistert. Dessuten var opplysningene om den fiendtlige korsfarerhæren ytterst mangelfullt og endog upålitelig. En av de meste ensidige historiske beretningene om et viktig militært slag i den nordiske historien. Pedro II. Pedro II er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Pedro Laurentino. Pedro Laurentino er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Picos. Picos er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Pimenteiras. Pimenteiras er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Pio IX. Pio IX er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Den er oppkalt etter pave Pius IX. Deströyer 666. Deströyer 666 er et thrash/death metal band fra Australia. Bandet ble stiftet i 1994 av gitarist K.K. Warslut. Deströyer 666 deltok på Hole in the Sky 2007 i Bergen. Piracuruca. Piracuruca er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Piripiri. Piripiri er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Porto (Piauí). Porto er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Porto Alegre do Piauí. Porto Alegre do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Prata do Piauí. Prata do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Queimada Nova. Queimada Nova er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Redenção do Gurguéia. Redenção do Gurguéia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Regeneração. Regeneração er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Riacho Frio. Riacho Frio er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Ribeira do Piauí. Ribeira do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Ribeiro Gonçalves. Ribeiro Gonçalves er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Rio Grande do Piauí. Rio Grande do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Santa Cruz do Piauí. Santa Cruz do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Santa Cruz dos Milagres. Santa Cruz dos Milagres er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Santa Filomena (Piauí). Santa Filomena er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Santa Luz. Santa Luz er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Santa Rosa do Piauí. Santa Rosa do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Santana do Piauí. Santana do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Santo Antônio de Lisboa. Santo Antônio de Lisboa er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Santo Antônio dos Milagres. Santo Antônio dos Milagres er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Kamenets-Podolsk. Kamenets-Podolsk (ukrainsk: Кам'янець-Подільський, "Kamjanets-Podilskyj"; polsk Kamieniec Podolski; russisk: Каменец-Подольский, "Kamenets-Podolskij") er en by i Khmelnytskyj oblast i Ukraina, med 93 300 innbyggere (2004). Byen er den eldste i Ukraina, men den nøyaktige alderen er ikke mulig å fastslå. Byen er nevnt allerede i 1106. Fra 13. til 1700-tallet opplevde Kamenets både oppgangstider og blomstring. Fra 1373 til 1430 var byen en del av Storhertugdømmet Litauen, deretter var en bortsett fra en kort periode i tiden 1672 til 1699 under tyrkisk-tatarer under Polen. Det var en av de viktigste polske befestningene i byen. Fra 1772 kom Kamenets under innflytelse fra Det russiske keiserdømmet. I 1918 ble det første ukrainske universitet etablert i byen. Umiddelbart etter første verdenskrig ble byen i 1919 sete for den midlertidige ukrainske nasjonalregjering. I 1922 ble byen sammen med resten av Ukraina en delrepublikk i Sovjetunionen. Under andre verdenskrig led også denne byen sterkt under krigshandlingene, undertrykkingen og Holocaust. Etter krigen ble byen gjenoppbygget og er i dag en del av den selvstendige staten Ukrania. Dagens bybeboere kan i hovedsak deles i tre befolkningsgrupper: polakker, ukrainere og armenere. Hver befolkningsgruppe har egne områder i byen og dette kan gjenspeiles i de ulike arkitekturelementer i byen. Santo Inácio do Piauí. Santo Inácio do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Sebastião Barros. Sebastião Barros er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Sebastião Leal. Sebastião Leal er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Sigefredo Pacheco. Sigefredo Pacheco er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Simplício Mendes. Simplício Mendes er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Simões. Simões er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Vatnafjöll. Vatnafjöll er et 40 km lang og 9 km bred vulkansk sprekksystem som ligger sørøst for Hekla på Island. Den har historisk sett vært en av Islands mest aktive vulkaner. Vatnafjöll har hatt mer enn 25 utbrudd i løpet av den Holocene tidsepoken. Det siste utbruddet skjedde for rundt 1 200 år siden. Socorro do Piauí. Socorro do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Sussuapara. Sussuapara er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Braz do Piauí. São Braz do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Francisco de Assis do Piauí. São Francisco de Assis do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Francisco do Piauí. São Francisco do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Félix do Piauí. São Félix do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Gonçalo do Gurguéia. São Gonçalo do Gurguéia er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Gonçalo do Piauí. São Gonçalo do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São José do Divino (Piauí). São José do Divino er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São José do Peixe. São José do Peixe er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São José do Piauí. São José do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São João da Canabrava. São João da Canabrava er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São João da Fronteira. São João da Fronteira er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São João da Serra. São João da Serra er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São João da Varjota. São João da Varjota er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São João do Arraial. São João do Arraial er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São João do Piauí. São João do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Julião. São Julião er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Lourenço do Piauí. São Lourenço do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Luis do Piauí. São Luis do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Miguel da Baixa Grande. São Miguel da Baixa Grande er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Miguel do Fidalgo. São Miguel do Fidalgo er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Miguel do Tapuio. São Miguel do Tapuio er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Pedro do Piauí. São Pedro do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. São Raimundo Nonato. São Raimundo Nonato er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Joseph Joffre. Joseph Jacques Césaire Joffre (født 12. januar 1852, død 3. januar 1931) var en fransk offiser. Han var generalstabssjef fra 1911 til 1916, fransk øverstkommanderende fra 1914 til 1916, og feltmarskalk fra 1916. Oppvekst og tidlig karriere. Joffre ble født i det katalanske Roussillon. I 1870 begynte han å studere på École Polytechnique og deltok også i den fransk-prøyssiske krigen da Paris ble beleiret. Joffre var deretter hovedsakelig ingeniøroffiser utplassert i koloniene. Generalstabssjef. I 1911 ble Joffre sjef for den franske generalstaben, etter at «offensivskolen» – der general Foch og oberstløytnant Grandmaison var fremtredende – hadde fått general Michel til å gå av. Joffres oppdrag var å innføre en krigsplan som tok utgangspunkt i den offensive tankegangen. Dessuten omplasserte han en del offiserer som ikke hadde tilstrekkelig angrepsvilje. Plan XVII. I april 1913 var den nye krigsplanen klar. Første og andre armé skulle umiddelbart rykke inn i Lorraine. Deretter skulle femte armé rykke inn nord for Metz. En eventuell tysk offensiv mellom de franske fløyene skulle møtes av tredje armé utenfor Metz. Fjerde armé sto bak Meuse som strategisk reserve. I tilfelle tyskerne skulle angripe gjennom Belgia skulle femte armé flyttes opp mot Sedan og fjerde armé gå inn mellom femte og tredje. 1914–1915. Da krigen brøt ut fikk Joffre vidstrakte fullmakter som fransk øverstkommanderende. De franske arméene ble mobilisert og marsjerte opp etter planen. Angrepet i Lorraine ble satt i gang, men ble slått tilbake. Da Joffre innså at det tyske hovedangrepet kom gjennom Belgia reagerte han raskt og med karakteristisk ro. Han lyktes å samle sammen tilstrekkelige styrker til å beseire tyskerne i slaget ved Marne. Under innledningen av krigen nølte ikke Joffre med å avskjedige offiserer som han mente ikke holdt mål. Det gjaldt til og med personlige favoritter som Lanrezac. Joffres plan for 1915 var å angripe tyskerne dels ved Champagne og dels ved Artois. Planen ble satt i verk februar-mars og mislyktes med store tap. En ny offensiv i september ga samme resultat. Joffres rykte som seierherren ved Marne begynte å falme. 1916–1918. Planen for 1916 var et kraftig britisk-fransk angrep ved Somme. Tyskerne var først ute med sitt angrep ved Verdun. Regjeringen med krigsministeren Joseph Galliéni holdt Joffre ansvarlig for de dårlige franske forberedelsene i Verdun-avsnittet, som var blitt påpekt før offensiven. Slaget ved Somme ble gjennomført hovedsakelig av britene som en avlastningsoffensiv. Resultatet ble nok en slakt uten strategisk fremgang. 12. desember 1916 ble Joffre avskjediget som øverstkommanderende. Samtidig ble han utnevnt til marskalk av Frankrike. Han ble etterfulgt av Robert Nivelle. Joffre nøt fortsatt prestisje og popularitet, men resten av krigen ble han kun satt til seremonielle og diplomatiske oppgaver. I 1919 pensjonerte han seg fra militæret. I 1918 ble han valgt inn i Académie française. Sluttord. Joffre holdt seg alltid rolig. Det kan ha hatt avgjørende betydning for utgangen av felttoget på vestfronten. Han godtok raskt at Plan XVII mislyktes og tilpasset seg raskt med en effektiv overføring av tropper til Marne-slaget. Siden han aldri aksepterte at offensiver mot befestede skyttegravslinjer ikke var mulig med de tekniske hjelpmidler som stod til disposisjon, sløste han bort mange liv i mislykkede offensiver i 1915-16. Hans tro på det strategiske gjennombruddet gjorde ham også lite villig til å overføre tropper til andre frontavsnitt. Tamboril do Piauí. Tamboril do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Tanque do Piauí. Tanque do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. União. União er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Uruçuí. Uruçuí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Valença do Piauí. Valença do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Vera Mendes. Vera Mendes er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Vila Nova do Piauí. Vila Nova do Piauí er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Várzea Branca. Várzea Branca er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Várzea Grande (Piauí). Várzea Grande er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Wall Ferraz. Wall Ferraz er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. Água Branca (Piauí). Água Branca er en kommune i delstaten Piauí i nordøstregionen av Brasil. KNI. KNI a/s (Kalaallit Niuerfiat, eller Grønlands Handel) er Grønlands største handelsselskap. Selskapet er offentlig eid; det eies i sin helhet av Grønlands Hjemmestyre. Historie. KNI kan spore sin historie tilbake til 1774, da Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH) ble etablert. Dette var den danske statens handelsselskap mot kolonien Grønland. Dette selskapet hadde monopol på all handel med Grønland fram til 1950. KNI a/s ble etablert 1. desember 1992. Virksomheter. KNI eier flere andre selskaper innen næringsmiddelindustrien, og har egne merkenavn; Melodi Grand Prix 1995. Melodi Grand Prix 1995 ble flyttet tilbake til Marienlyst etter fjorårets dårlige oppmøte i Oslo Spektrum. Årets Norsk Melodi Grand Prix skulle bestå av kjente og kjære artister som hadde valgt sine melodier. Men grunnet lav interesse ble dette droppet, og ni lørdager framover skulle TV-titterne presenteres for nykommere som var blitt plukket ut av ca. 277 sanger. Duellene var et innslag i TV-pogrammet "Æres den som æres bør", med Knut Bjørnsen som programleder. Fire komponister ble spesielt invitert, og disse var Nick Borgen, Arnold Børud, Rolf Graf og Rolf Løvland. Deres bidrag var henholdsvis "Kjære min engel", "La oss feire livet", "Kjærlighet for første gang" og "Nocturne". "Kjære min engel" var egentlig skrevet for Rune Rudberg, som senere dette året gav den ut på sin plate "Landeplager". På grunn av NRKs ønske om å ha bare ukjente artister, ble den fremført av Ole Ask i Melodi Grand Prix. Melodien "Mens tiden går" skulle egentlig bli fremført av Henriette Myhre, men hun hoppet av drøyt et døgn før duellen skulle bli sendt. Hun ble erstattet av Bente Bøe, som allerede hadde deltatt som vokalist i Betty & The Beagles, men ble da slått ut. En jury valgte ut et tiende finalebidrag blant de ni opprinnelige utslåtte bidragene. Det ble "Til en stjerne". Finalen ble holdt på det populære TV-programmet Rondo med Petter Nome som programleder, og Synnøve Svabø som ute-reporter. Vinneren ble stemt frem av 4 distriktjuryer, en irsk-artistjury i Dublin og en jury med Elisabeth Andreassen som talskvinne. Secret Garden vant senere den internasjonale finalen i Dublin. Melodi Grand Prix 1998. Norsk Melodi Grand Prix 1998 ble holdt hos NRK på Marienlyst med Rune Gokstad og Øystein Bache som programledere. NRK inviterte diverse opphavsmenn og kvinner til å levere bidrag. Blant annet hadde Ingrid Bjørnov skrevet melodien «Som en engel», mens Ulf Risnes hadde skrevet «Bare du og jeg». Favoritten før finalen var Elisabeth Andreassen som sang Torhild Nigar og Rolf Grafs «Winds of the Northern Sea». G'Sten er også kjent som Åge Sten Nilsen. I Birmingham ble det en 8. plass på Lars Fredriksen som sang vinnermelodien på norsk under tittelen «Alltid sommer». Birger Breivik. Birger Breivik (født 26. oktober 1912 i Fyresdal, død 28. juni 1996) var generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) i fra 1970 frem til 1982, og stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti mellom 1958 og 1961. Han var lærer på Fjellhaug utdanningssenter og Oslo Handelsgymnas fra 1940, styrer på Drottningborg handelsskole 1945-65, stortingsrepresentant 1957-61, assisterende generalsekretær for NLM 1965-1970, og generalsekretær i NLM 1970-1982. Tormod Vågen. Tormod Vågen (født 12. september 1903 i Uskedal, død 1970) var generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) fra 1936 frem til 1970. Slekten Vågen stammet fra, kom fra Onarheim og Myklebust. Han tok misjonsskolen og cand.theol.-utdannelse og ble forkynner i NLM og lærer på Fjellhaug ved Oslo fra 1931. Vågen var generalsekretær i NLM 1936-1970, og ble betraktet som en dyktig misjonsstrateg og leder. Han var med i mange styrer og råd, også utenfor NLM. Forfatter av mange bøker, bl.a. "I livsens vår", "I kongens nærhet" (andaktsbok), "Når øst og vest møtest", "Sol på skyggesiden", "I Hans fotspor", "Afrika – hvorhen?", "Slaget om Asia", "Sol og solflekker i sollandet". Han var medlem av den hemmelige kirkeledelse under krigen, og utsending til internasjonale misjonsmøter. Under Tormod Vågens periode ble misjonsorganisasjonens navn endret til Norsk Luthersk Misjonssamband. De svenske-novgorodske krigene. De svenske-novgorodske krigene under middelalderen var en rekke konflikter mellom Republikken Novgorod og kongeriket Sverige om den militære kontrollen over innerste Finskebukta med Karelen og Ingermanland i tre århundrer mellom årene 1142 og 1448. De svenske felttogene østover hadde religiøs overtoner med korstog mot de ortodokse kristne novgoroderne og ladogabeboerne, men også maktpolitiske og økonomiske begrunnelser om herredømmet over Finskebukta og det finske innlandet. De første angrepene var trolig rene røvertokter. Erich von Falkenhayn. Erich von Falkenhayn, (11. november 1861 – 8. april 1922) var en tysk offiser, krigsminister (1913–1915) og generalstabssjef (1914–1916). Falkenhayn ble infanterioffiser i 1880 og tjenestegjorde blant annet i Kina hvor han var med på å slå ned Bokseropprøret. Falkenhayns gode innsats som stabssjef i det 16. armékorps vakte keiser Wilhelm IIs interesse og i 1913 ble Falkenhayn utnevnt til krigsminister. Falkenhayn erstattet Helmuth von Moltke d.y. som generalstabssjef og dermed sjef over Oberste Heeresleitung 14. september 1914, etter at Moltkes helse ble for dårlig. Falkenhayn var under første verdenskrig til forskjell fra Paul von Hindenburg overbevist om at krigen skulle vinnes på Vestfronten. Til tross for dette sendte han tropper til Østfronten høsten 1914. I 1915 innrettet han krigføringen slik at det skulle ryddes opp i situasjonen i øst og Serbia beseires. I 1916 satset Falkenhayn på at Frankrike skulle forblø gjennom å angripe et punkt som franskmennene skulle forsvare til siste mann. Dette punktet identifiserte han helt riktig som den gamle festningsbyen Verdun. Slaget ved Verdun i 1916 ble en blodig historie for både Frankrike og Tyskland uten at noe avgjørende mål ble nådd. Når også Brusilovoffensiven i juni 1916 krevde tyske forsterkninger til Østfronten – som Hindenburg og Ludendorff lenge hadde krevd – var keiserens tålmodighet slutt. Falkenhayn ble avsatt 29. august 1916 som generalstabssjef av keiser Vilhelm II og erstattet av Hindenburg. Mr. Beans ferie. "Mr. Beans ferie" er en britisk filmkomedie laget av Rowan Atkinson som handler om Mr. Bean. Filmen kom i 2007 og varer 85 minutter. Handling. Det er juni i London og det regner. Mr. Bean er med på en basar, der det går an å vinne en tur til en strand i Cannes. Mr. Bean kommer akkurat i tide til at han får høre vinneren. «Og vinneren er:» sier oppleseren, «919» Mr. Bean tar en titt på loddet men ser til sin store fortvilelse at han har lodd 616. Det han ikke vet, er at han holdt det feil vei. Han hiver det vekk og det lander i en vogn på et elektrisk tog. Han ser tilfeldigvis bort på toget, og der ligger loddet, denne gangen rett vei! Oppleseren skal akkurat til å trekke et nytt lodd da Mr. Bean roper: «Jeg vant, jeg vant!» På turen får han med seg to hundre euro i lommepenger og et videokamera. Først tar han Eurostartoget fra London til Paris, og skal deretter ta tog fra Gare de Lyon til Cannes. På Eurostartoget skal han ha seg kaffe. Damen bak disken spør: «La Caffe» «Oui» svarer han. «La sugar» spør damen. «No» svarer han. Så sier hun: «You speak very good french» Da svarer Mr. Bean: «Gracias!» Da han er fremme med det første toget skal han ta drosje til Gare de Lyon. Han kan selvfølgelig ikke snakke fransk så han sier til sjåføren: «Tøff, tøff, Gare de Lyon» Han tror han har "veldig " god tid, så han leter etter filmkameraet for å filme drosjen. Mens han leter kommer en annen mann og stjeler drosjen han skulle ta. Så kommer det en ny drosje. Han leter fortsatt etter kameraet sitt, så et ektepar kommer og sier at de skal til La Défense. Så går de for å hente bagasjen sin, og da hopper Mr. Bean inn i feil drosje. Drosjen kjører forbi mange kjente plasser som Eiffeltårnet og Notre-Dame. Mr. Bean filmer alt han ser, til og med veggen inni en tunnel. Drosjen setter han av ved La Défense, og Mr. Bean kan ikke se noen togstasjon. Han prøver fortvilet å spørre franskmenn med tegnspråk, men ingen forstår ham. Da ser han et kart over Paris. La Défense ligger helt i ene enden av Paris, mens Gare De Lyon ligger i andre enden. Han ordner noe med kompasset sitt, og ser bare en mulighet, og gå til fots! Han går rett frem og bryr seg ikke om motorsykler, fotgjengere, og biler. Noen franske menn ser ham i et kamera, og den ene sier: «Skal vi gjøre noe» Den andre svarer: «Ta det rolig, det er en engelskmann» Etter en lang fottur kommer han til Gare De Lyon. Toget hans står klar på stasjonen, og Mr. Bean bestemmer seg for å ta et smørbrød i en sandwichautomat. Pengene har han gjemt i slipset sitt. Han fører pengene inn, men da sitter slipset fast i automaten. Han får såvidt slipset ut men da har toget gått. Arctic Green Food. Arctic Green Food er et Grønlandsk selskap, som driver med mottak og videreforedling av sjømat. De har hovedkontor i Maniitsoq. Selskapet var en del av KNI, og var tidligere et eget selskap under navnet Nuka a/s, etablert i 1998. Grønlands Hjemmestyre besluttet i 2004 at Nuka a/s skulle overtas av KNI fra 1. januar 2005. Under KNI byttet selskapet navn til dagens navn. Arctic Green food viste seg imidlertid å bli en økonomisk byrde for KNI, med et regnskapsmessig underskudd på 37,3 millioner danske kroner i 2006. KNI har derfor besluttet å selge ut selskapet. 1. april 2007 ble derfor selskapets virksomheter i Qaqortoq, Nanortalik og Kuummiut solgt til Arctic Prime Fisheries, samtidig som virksomhetene i Niaqornaarsuk, Ikerasaarsuk, Kangaatsiaq, Sarfannguaq, Itilleq, Kangaamiut, Atammik, Nuuk, Qeqertarsuatsiaat og Arsuk ble solgt til Royal Greenland. De resterende anlegg anlegg i Qaanaaq, Savissivik, Akunnaaq, Ikamiut, Attu, Kangerlussuaq, Maniitsoq, Napasoq, Qassimiut, Eqalugaarsuit,Tasiusaq, Aappilattoq (Nan) og Ittorqortoormiit er solgt til tidligere ansatte i Arctic Green Food og er nu et privat selskap, der fortsætter under det gamle navn. Artois. Artois var fram til 1789 en fransk provins og et historisk grevskap (fransk: "comté") i nordre Frankrike. Grensene og omfanget har variert under seklenes løp da ulike landområder vekselvis har tilhørt Artois og de tilgrensende grevskapene Boulonnais og Flandern. Tradisjonelt bruker Artois' areal å regnes som et område på rundt 4000 km² som idag rommer omkring en million innbyggere. De viktigste byene er Arras, Saint-Omer, Lens og Béthune. Artois ligger sentralt i departementet Pas-de-Calais, hvor de vestre delene utgjorde deler av Boulonnais. Artois dekker også de vestre delene av et kullfelt som strekker seg østover gjennom det tilgrensende departementet Nord og videre inn i Belgia. Historie. Under den galliske perioden ble området kalt Atrebatia, atrebaternes land med Nemetocenna som hovedstad (dagens Arras). Artois utgjorde en del av grevskapet Flandern før det i 1180 ble annektert av Frankrike og i 1237 omgjort til et fransk grevskap. I 1384 ble det en del av Burgund og ble ikke tilbakeført til Frankrike før i 1659. I andre halvdel av 1800-tallet gjennomgikk Artois en rask industriell utvikling takket være sin rikelige tilgang på kull. Under første verdenskrig gikk vestfronten tvers gjennom Artois som ble utsatt for enorme ødeleggelser. I senere tid har Artois likesom andre regioner som har hatt kullindustri som hovednæring opplevd en nedgang. 50 m rifle liggende. 50 m rifle liggende er en av skyteøvelsene innen ISSF, og består av 60 skudd for både menn og kvinner, men er olympisk øvelse kun for herrer. Øvelsen består av en innledende eller kvalifiseringsrunde etterfulgt av en 10-skudds finaleskyting som andre ISSF-skyteøvelser. I finalen blir de 10 skuddene dømt med en desimal, mens skuddene i den innledende skytingen bare blir dømt som heltall. Det betyr at et skudd som blir dømt som en 9-er (med 10-er som maks) kan bli dømt opp til 9,9 i finalen, hvor maks er 10,9 for ett skudd. Dette gjør at en teoretisk maksimal poengsum i en finale blir 109,0 (10 skudd som alle blir dømt 10,9). Det endelige resultatet i konkurransen blir bestemt av den sammenlagte poengsummen fra innledende skyting og finaleskyting. Verdensrekorder godkjennes både for innledende skyting og for totalsum inkl. finale. Standardgevær og sportsgevær. Damene pleide å konkurrere i "standardgevær" med flere restriksjoner på våpenet i motsetning til herrenes "frigevær". Reglene for dameklassen ble så forandret til "sportsgevær", som stort sett tilsvarer "frigevær", men med noe lavere totalvekt (6,5 kg i stedet for 8 kg). Begge versjoner kalles nå offisielt for "50 m rifle". Siden 300 m standardrifle er en øvelse kun for menn, konkurrerer kvinner også i 50 m rifle (tre stillinger og liggende) i CISM-VM. Countryside Council for Wales. Countryside Council for Wales (CCW, walisisk Cyngor Cefn Gwlad Cymru, CCGC) er en walisisk myndighet opprettet av Nasjonalforsamlingen for Wales, med ansvar for miljøvern. CCW har både rådgivende funksjon og påtalemyndighet. Myndigheten arbeider for å bevare naturmiljøet og faunaen, og for å tilrettelegge for bruk av naturen til rekreasjon. CCW eier og administrerer enkelte verneområder, blant annet deler av de tre nasjonalparkene, fem Areas of Outstanding Natural Beauty og en rekke Sites of Special Scientific Interest og Special Areas of Conservation. Myndigheten har gjennomført to store prosjekter for å identifisere mulige verneområder, Tir Cymen og Tir Gofal. Les Misérables (musikal). Émile Bayards illustrasjon fra Victor Hugos roman i 1862 benyttes i beskåret utgave som musikalens emblem og plakat. "Les Misérables" på Imperial Theatre, 2003 Les Misérables («De elendige») er en musikal komponert i 1980 av den franske komponisten Claude-Michel Schönberg, og teksten er en libretto av Alain Boublil. Det er den mest berømte av alle franske musikaler, og en av de mest fremførte i hele verden, blir stadig satt opp, og er i London den lengstspillende musikalen på West End. Musikalen baserer seg på romanen "Les Misérables" av Victor Hugo. Stykket har også bli satt opp i Norge med suksess. Blant det mest berømte sangene er «I Dreamed a Dream», «One Day More», «A Heart Full of Love», «Stars», «Bring Him Home», «Do You Hear the People Sing?», «Master of the House», og «On My Own». __TOC__ Handlingen. Musikalen er basert på Victor Hugos roman fra 1862, "Les Misérables" ("De elendige"). Handlingen er plassert tidlig på 1800-tallets Frankrike og følger de sammenføyde historiene til en rekke figurer som kjemper for eller imot forsoning og revolusjon. Personene innbefatter en løslatt straffange ved navn Jean Valjean som feiler i finne arbeid som ærlig mann, bryter sin prøveløslatelse og skjuler sin identitet; politiinspektør Javert som blir besatt av å finne Valjean; Fantine, en enslig mor som blir tvunget til å bli prostituert for å skaffe mat til sin datter Cosette; Cosette, som etter sin mors død blir Jean Valjeans adopterte datter (og som etterhvert blir forelsket i den revolusjonære studenten Marius Pontmercy; ekteparet Thénardier, de samvittighetsløs krovertene som opprinnelig fostret Cosette, og som trives med å jukse, lure og stjele; Éponine, deres unge datter som er håpløst forelsket i Marius; Gavroche, en ung tiggergutt; og studentlederen Enjolras som planlegger å frigjøre de undertrykte klassene i Frankrike. I tillegg til hovedfigurene er det et ensemble av prostituerte, studenter, revolusjonære, fabrikkarbeidere og andre. Bakgrunn. Den opprinnelige franske musikalen hadde premiere i september 1981 ved Palais des Sports i Paris, og ble bedømt som en fiasko etter kortvarig oppsetning. I 1982, omtrent seks måneder etter at produsent Cameron Mackintosh hadde åpnet musikalen "Cats" i London, fikk han en innspilling av den originale franske oppsetningen av regissør Peter Ferago som hadde blitt meget imponert av albumet. Han spurte Mackintosh om han var interessert i å produsere en engelsk versjon. Mackintosh tvilte i begynnelsen, men ga etter. Journalist og lyrikeren James Fenton ble først valgt til å skrive de engelske tekstene, men han ble til slutt erstattet av Herbert Kretzmer som utvidet og omarbeidet de franske tekstene. Hans verk er ikke en direkte «oversettelse» av den franske. En tredjedel av de engelske tekstene er løs oversettelse, en annen tredjedel ble tilpasset fra den franske teksten, og den siste tredjedelen består av nytt materiale, eksempelvis "Prologen". I tillegg ble ny musikk skrevet for å følge den nye teksten. Trevor Nunn og John Caird ble hyret inn for å regissere musikalen, og Royal Shakespeare Company ble valgt til å sette opp forestillingen, med noen av deres medlemmer, blant andre Roger Allam og Alun Armstrong i de viktige roller. Musikalen hadde premiere i London den 8. oktober 1985 i Barbican Arts Centre før forestillingen ble flyttet til Palace Theatre og senere til Queen's Theatre, hvor det fortsatt spilles. Anmeldelsene fra kritikerne var svært blandet, litterære forskere fordømte det for å omdanne klassisk fransk litteratur til en musikal, andre igjen mente at "Les Misérables" var for tung. Jungeltelegrafen sørget likevel for at ryktet gikk om hvor storslagen denne oppsetningen var, og snart økte billettsalget dramatisk. "Les Misérables" på Imperial Theatre, 2003 Den amerikanske produksjonen for Broadway hadde premiere den 12. mars 1987 og ble nominert for tolv Tony-priser, vant åtte, blant annet for «Best musikal» og for «Beste originalmusikk», og oppsetningen gikk fram til 18. mai 2003 etter 6680 forestillinger. Det er fortsatt det tredje lengstgående show på Broadway i historien. En nyorkestrert utgave ble åpnet den 9. november 2006 ved Broadhurst Theatre i New York. "Les Misérables" var en del av en betydelig europeisk påvirkning på Broadway på 1980-tallet, sammen med "Cats", "The Phantom of the Opera", og "Miss Saigon". Musikalens emblem er et bilde av den hjemløse Cosette, vanligvis beskåret til et portrett bestående av hode og skuldre sammen med fargene til det franske nasjonalflagget lagt over. Bildet er basert på en illustrasjon av Émile Bayard som var på den opprinnelige utgaven av Victor Hugos roman fra 1862. I Norge. a> er under oppbygging. Spesielt Øystein Wiiks navn har blitt knyttet til musikalen som han i 1988 gjorde stor suksess med i hovedrollen som Jean Valjean, og dette førte til at han fikk spille samme rolle på scener i Wien og London i årene 1989–1990. Slaget på Storsjöns is. Slaget på Storsjöns is var slaget om herredømmet over landet Jemtland mellom jemterne og den norske tronpretendent Sverre Sigurdsson i mars 1178 da sjøen mellom Andersön og Sunne i Storsjön var islagt i den strenge vinteren. Uten motstand av jemterne gikk Sverre Sigurdsson i 1177 sammen med birkebeinerne gjennom Jemtland på vei til Trondheim, og returnerte vinteren til 1178 for et nytt opphold i Sverige. Jemterne hadde imidlertid besluttet seg for å stoppe de norske opprørerne anført av Sverre, og organiserte en hær oppstilt på 1 200 væpnede menn. Disse skjulte seg i ly av nattemørket på utkantene av den viktige vinterveien på isen over Storsjön mellom Andersön og Sunne, og gikk til overraskelsesangrep på birkebeinerne, som er sagt å ha vært på knapt 100 mann. Trolig var det flere hundre i Sverre Sigurdssons hær. Birkebeinerne forsvarte seg først, men det var så mørkt at alle hadde vanskeligheter med å se, så Sverre trakk sine menn ut av kampene og holdt seg på avstand mens jemterne angrep hverandre i større forvirring. Ved gryningen oppdaget jemterne at de drepte hverandre og stanset, men birkebeinerne som hadde omgruppert seg, gikk til motangrep med voldsom kraft og kastet jemterne tilbake. Jemterne klarte ikke å holde stand, og ble jaget bort fra isen som hadde blitt farget rød av blodet av birkebeinerne. Opptil en hundre mann hadde blitt drept under kampene om natten og ved morgenen. Sverre fortsatte videre til sitt oppholdssted i Sverige, men ikke før han hadde tvunget jemterne til å betale en midlertidig skatt, som senere ble innført etter at Sverre hadde tatt kongemakten i det norske riket. Storsjöns is Julieta Venegas. Julieta Venegas (født 24. november 1970 i Long Beach i California) er en meksikansk songwriter innen sjangrene spansk-språklig rock og latin-amerikansk pop. Venegas startet med musikk i en alder av åtte, og har siden vært medlem av flere band, blant andre "Tijuana No!". Hun har vunnet Grammy Award samt Latin Grammy Award to ganger. Nasjonalforsamlingen for Wales. Nasjonalforsamlingen for Wales (walisisk Cynulliad Cenedlaethol Cymru, engelsk National Assembly for Wales) er en folkevalgt forsamling med lovgivende myndighet i Wales. Forsamlingen har seksti medlemmer, kjent som "Assembly Members" (AM) / "Aelod y Cynulliad". De velges for fireårsperioder, med førti valgt ut fra geografiske kretser med flertallsvalg og tyve fra fem regioner der man benytter D'Hondts metode for å få proporsjonal representasjon. Opprettelsen skjedde som følge av devolusjon, en prosess hvor nasjonene som utgjør Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland har fått stadig økende grad av selvstyre. Den ble vedtatt opprettet ved folkeavstemning i 1997, og formelt opprettet ved "Government of Wales Act 1998". Den første sesjonen åpnet i 1999. Lover som vedrører hele kongeriket blir fortsatt vedtatt i Det britiske parlamentet, og både statssekretæren for Wales og Det britiske parlamentet har vetorett overfor forsamlingen. Lord Elis-Thomas (Plaid Cymru) har vært president (presiding officer) for Nasjonalforsamlingen for Wales siden 12. mai 1999, gjenvalgt 2003 og 2007. LeChuck. LeChuck er hovedskurken i "Monkey Island"-serien som blir produsert av LucasArts. Han er en udødelig pirat gjennom serien, og opptrer som regel i forskjellige former i de forskjellige spillene: Spøkelsespirat i "The Secret of Monkey Island", zombispøkelsespirat i "LeChuck's Revenge" og zombidemonspøkelsespirat i "The Curse of Monkey Island" og "Escape from Monkey Island". Hans intensjoner i serien er å kvitte seg med protagonisten Guybrush Threepwood, slik at han kan gifte seg med kjæresten hans Elaine Marley. LeChuck blir gitt stemme av Earl Boen i "The Curse of Monkey Island" og "Escape from Monkey Island". Ishockey-VM 1994. Verdensmesterskapet i ishockey i 1994 ble arrangert i Italia 25. april til 8. mai. Kampene ble spilt i Bolzano, Canazei og Milano. Tolv lag deltok, det ble først spilt gruppespill med seks lag i hver gruppe der de fire beste lagene gikk videre til kvartfinaler. Det var det 58. verdensmesterskapet og Canada beseiret Finland i finalen og ble verdensmestere for første gang siden 1961. Det var Canadas tjuende verdensmestertittel i ishockey. Ishockey-VM 1995. Verdensmesterskapet i ishockey i 1995 ble arrangert i Sverige 23. april til 7. mai. Kampene ble spilt i Gävle og Stockholm. Tolv lag deltok, det ble først spilt gruppespill med seks lag i hver gruppe der de fire beste lagene gikk videre til kvartfinaler. Det var det 59. verdensmesterskapet og Finland beseiret Sverige i finalen og ble verdensmestere for første gang. Ishockey-VM 1996. Verdensmesterskapet i ishockey i 1996 ble arrangert i Østerrike 21. april til 5. mai. Kampene ble spilt i Wien. Tolv lag deltok, det ble først spilt gruppespill med seks lag i hver gruppe der de fire beste lagene gikk videre til kvartfinaler. Det var det 60. verdensmesterskapet og Tsjekkia beseiret Canada i finalen og ble verdensmestere for første gang. (Tsjekkoslovakia har vunnet verdensmesterskapet i ishockey seks ganger.) Fønhus bru. Fønhus bru er ei veibru på fylkesvei 226 i Sør-Aurdal kommune i Oppland. Brua krysser Begna vest for Fønhus. Brua er ei buebru i limtre på totalt 35 meter med ett spenn på 28 meter. Seilingshøyden er ca. 7 meter. Fønhus bru ble åpnet i 1998. Slaget ved Bjälbo. Slaget ved Bjälbo i Östergötland rundt år 1170 avgjorde de svenske tronstridighetene etter kong Karl Sverkerssons død under overfallet på slottet Näs på Visingsö, Småland i 1167. Den døde kongen hadde to brødre Kol Sverkersson og Burislev Sverkersson som gjorde krav på den svenske tronen i likhet med kongens morderen, Knut Eriksson. Utenfor Bjälbo ved år 1170 eller senere mot 1173, møttes de to hærer under tronpretendentene, den östgötske hæren ledet av Kol og Burislev Sverkersson av den sverkerska ætten og den västgötiske hæren ledet av Knut Eriksson av den erikska ætten. Utfallet av det militære sammenstøtet gjorde slutt på en forvirrende tid av konger og motkonger i årene mellom 1167 og 1170 til 1173 der begge tronpretendenter av den sverkerska ætten var slått og drept. Men de historiske kilder om den svenske historien i 1100-tallet er ansett for å være noe usikkert med enorme gaper og motstridende opplysninger. En av de antagelige drepte tronpretendentene skulle ha overlevde som biskop "Kol" som døde i Jerusalem i 1196. Eksterne lenker. Bjälbo Hoveloftet. Døren til soveloftet i andre etasje. Hoveloftet (Høveløftet) er et soveloft fra garden "Uppigarden Hove" ("Høve") i Øystre Slidre. Lofet er fra før 1350, av og til løst tidfestet til 1200-tallet, og er sammen med Ridderstogo på "Leirhol" i Vang det eldste profane trehuset i Vest-Oppland og Valdres. Loftet er nå på Valdres Folkemuseum. Loftet har rom med soveplasser i andre etasje, mens det nede er lagerrom. Kjernen er tømret, med ett stort rom nede og mens rommet oppe delt i to av en tømmervegg. Dette rommet langsmed ene langveggen blir nå kalt «jomfruburet» mens det større rommet kalles «løfte». I dag fremstår huset med svalgang i fronten mens det tidligere også hadde svalgang på langveggene. Inngang til rommet nede og til «løftet» er i front, mens inngangen til det lille rommet i andre etasjen er fra svalgangen på siden. Svalgangen slik den nå fremstår er en rekonstruksjon. Når loftet ble flyttet fra Høve var det uten svalgang. Tidligere ble «jomfruburet» brukt til helt andre ting enn som privat avlukke for gårdens jomfruer. Det ble brukt for oppbevaring av militæreffekter og soldatuniformer for soldater i søndre del av Øystre Slidre og gikk under navnet «syllaterrummet». Disse soldatene hadde ekserserplass på "Slidre-Brennudn" på Vollen. På beitskiene i andre etasje er det skåret inn søyler, baser og kapitel. Disse bærer buen over døren på samme måte som i steinarkitektur fra middelalderen. Også tømmerstokkene er dekorert i avsluttingen mot beitskiene. I andre gavlen er det også en glugge hvor det er lagt arbeid i dekoren. Her er det to koblede rundbuer med søyler. Igjen kommer motivbruken fra samtidig steinarkitektur. Ishockey-VM 1997. Verdensmesterskapet i ishockey i 1997 ble arrangert i Finland 21. april til 5. mai. Kampene ble spilt i Helsingfors, Tammerfors og Åbo. Tolv lag deltok, det ble først spilt gruppespill med seks lag i hver gruppe der de seks beste lagene gikk videre til en sluttspillsgruppe. Det var det 61. verdensmesterskapet og Canada beseiret Sverige i finalespillet, best av tre, de vant med 2-1 i kamper og ble verdensmestere for tjueførste gang. Medaljer VM. Tyrkia Chupacabra. Chupacabra slik noen har forestilt seg at den kan se ut Chupacabra er i følge en utbredt myte et hårløst hundelignende vesen som dreper sitt bytte og deretter suger det tomt for blod. Chupacabraen skal også være kjent for å være ekstra glad i geiter. Myten om Chupacabraen startet i Puerto Rico i 1987, da det skal ha blitt meldt om at stadig flere dyr som hester, fugler og geiter ble funnet døde med like bitemerker. Til å begynne med ble det mistenkt at en satanistisk kult stod bak de groteske dyredrapene. Etter kort tid spredte det seg imidlertid vandrehistorier om det mystiske blodsugende vesenet over hele øya, og siden til nabolandene i Sør-Amerika og USA. Ishockey-VM 1998. Verdensmesterskapet i ishockey i 1998 ble arrangert i Sveits 1. til 17. mai. Kampene ble spilt i Basel og Zürich. Seksten lag deltok, det ble først spilt gruppespill med fire lag i hver gruppe der de to beste i hver gruppe gikk videre til en sluttspillsgruppe. Det var det 62. verdensmesterskapet og Sverige beseiret Finland i finalespillet og ble verdensmestere for sjuende gang. Vilhjálmur Þ. Vilhjálmsson. Vilhjálmur Þórmundur Vilhjálmsson (født 26. april 1946 i Reykjavík) er en islandsk politiker for Sjálfstæðisflokkurinn. Han har vært Reykjavíks borgermester siden 13. juni 2006. Han går under det uformelle kallenavnet "Villi". Vilhjalmur Vilhjalmsson Arc de Triomf. Arc de Triomf («Triumfbuen») er et bueforma byggverk i Barcelona, Catalonia. Buen ble bygd for verdensutstillinga i 1888, som hovedinngang til utstillingsområdet. Den er tegna av arkitekten Josep Vilaseca i Casanovas. Arc de Triomf er bygd i rødaktig murstein i nymaurisk stil. Frisen på framsida består av steinskulpturen (Barcelona rep les nacions" (katalansk for "Barcelona ønsker nasjonene velkommen") av Josep Reynés. Frisen på den andre sida har en steinskulptur av Josep Llimona. Toppen av buen er dekorert med Barcelonas byvåpen, sammen med en representasjon av de 49 øvrige provinsene i Spania. Dette er et arbeid av Torquat Tassó og Antoni Vilanova. Buen befinner seg mellom Passeig de Lluís Companys og Passeig de Sant Joan, i enden av en promenade som fører til Parc de la Ciutadella. Kravikfjord bru. Kravikfjord bru (også kalt Sunde bru) er ei veibru på fylkesvei 116 i Nore og Uvdal kommune i Buskerud. Brua krysser Kravikfjorden ved Sunde og Kravik stasjon på nedlagte Numedalsbanen. Brua er ei hengebru med total lengde 170,8 meter, med ett spenn på 150 meter. Seilingshøyden er ca. 5 meter. Brua ble åpnet i 1963. Passeig de Lluís Companys. Passeig de Lluís Companys er en promenade i distriktene Ciutat Vella og Eixample i Barcelona, og kan ses på som en forlengelse av Passeig de Sant Joan. Den er oppkalt etter presidenten Lluís Companys, som ble henretta i 1940. Promenaden starter ved Arc de Triomf og ender opp ved Parc de la Ciutadella, ved Carrer de Pujades. Let Me Be Your Father X-mas. "«Let Me Be Your Father X-mas»" er en singel utgitt i 1999, fremført av boyband-parodien Boyzvoice (M'Pete (Espen Eckbo), Hot Tub (Øyvind Thoen) og Roar (Kaare Daniel Steen)). Øyvind Thoen og Espen Eckbo synger. Rykter verserte om at det var Per Kristian Indrehus (fra Norges første «boy-band» Drama) som sang. VG tok utgivelsen på alvor, ga låta terningkast 1, og kalte den en klisje-orgasme og en vits som ikke kunne bli tatt alvorlig. Den var inne på VG-lista i 10 uker, inkludert fem uker på 1. plass. Singelen viste seg å være ren oppvarming til lanseringen av filmen "Get Ready to Be Boyzvoiced". Filmen er en musikkbransje-parodi som best kan beskrives som Norges svar på "Spinal Tap". Lluís Companys. Lluís Companys i Jover (født 21. juni 1882 i El Tarròs i Urgell, død 15. oktober 1940 i Barcelona) var en katalansk politiker og leder for partiet Esquerra Republicana de Catalunya. Han var marineminister under Den andre spanske republikken, og ble valgt til den 123. presidenten i det katalanske Generalitat de Catalunya i 1933. Under den spanske borgerkrigen var han på republikanernes side. Etter borgerkrigen oppholdt han seg i eksil i Frankrike, og ble arrestert av de tyske okkupantene og utlevert til de spanske myndighetene i 1940. Han ble dømt til døden i en militærrett og henrettet i vollgravene på Montjuïc. Companys ligger begravet i Cemintire del Sud-Oest, like ved festningen på Montjuïc. Hovedstadionet under de olympiske leker 1992 ble gitt navnet Estadi Olímpic Lluís Companys, og han har også fått en gate oppkalt etter seg, i form av promenaden Passeig de Lluís Companys. Passeig de Sant Joan. Passeig de Sant Joan er en aveny i distriktene Eixample og Gràcia i Barcelona. Den har fått navnet sitt etter en tidligere gate som hadde dette navnet, som også var kjent som "Passeig Nou". Passeig de Sant Joan starter ved Arc de Triomf, hvor den møter Avinguda de Vilanova, Carrer de Trafalgar og Passeig de Lluís Companys, og fortsetter vestover gjennom Eixample helt til den ender opp ved Travessera de Gràcia i den nedre delen av Gràcia. Casa Amatller. Casa Amatller er en modernistisk bygning i den katalanske byen Barcelona, tegna av Josep Puig i Cadafalch. Den ligger vegg i vegg med den minst like kjente Casa Batlló. Bygninga var opprinnelig hjemmet til sjokolademakeren Antoni Amatller, og ble bygd fra 1898 til 1900. Drohobytsj. Drohobytsj (ukrainsk: Дрогобич, polsk: Drohobycz, russisk: Дрогобыч) er en by i Lviv oblast i det vestlige Ukraina. Byen med omgivelser hadde i januar 2007 en befolkning på 103 000. De fleste tilhører den ukrainske gresk-katolske kirken, men det er også mange ukrainsk-ortodokse. Byen nevnes for første gang i et dokument fra 1387. I middelalderen lå slottsborgen Tustan her. Byen lå i denne perioden under Polen. Fra 1772 ble Drohobytsj og Galicia liggende under Østerrike-Ungarn. Etter første verdenskrig ble byen igjen polsk, før den i forbindelse med andre verdenskrig tilfalt Ukraina og Sovjetunionen. Drohobytsj var hjemmebyen til den kjente jødiske forfatteren og maleren Bruno Schulz, som gjennom hele sitt forfatterskap beskrev sin hjemby, overgangen mellom forskjellige tider, myter og virkelighet. Ivan Franko ble også født i nærheten av Drohobytsj, i landsbyen Nahujevitsji. Historiske befolkningstall. I 1869 hadde byen 16 880 innbyggere. 28,7% var ukrainere, 23,2% var polakker (romersk-katolske) og 47,7% var jøder. Hendelsene under og etter andre verdenskrig endret byens etniske sammensetning, i 1959 var dette forandret til 70% ukrainere, 22% russere og bare et mindre antall polakker og jøder. Høvåg bru. Høvåg bru er ei buebru i betong på riksvei 401 i Lillesand kommune i Aust-Agder. Brua krysser Naudesundet vest for Høvåg. Brua er 89,5 meter lang, med hovedspenn 45 meter. Seilingshøyden er ca. 12 meter, og brua har i alt 8 spenn. Den ble åpnet i 1952. Holmestrand Museum. Holmestrand Museum er et bymuseum i Holmestrand i Vestfold. Museet ligger i det tidligere rikmannshjemmet Holstgården fra 1756 med inngang mot Nils Kjærgate. Holmestrand museum er et privatmuseum og eies og drives av Holmestrand museumsforening. Holmestrand Museum viser byens og distriktets utvikling fra 1500-tallet og rommer malerier, modeller og utstyr fra seilskutetida i Holmestrand, foruten de klassiske interiørene Holst-stuen og Graarud-stuen. Museet har kulturhistoriske gjenstander og fotoarkiv etter Louise Wold på rundt 29 000 bilder. Disse oppbevares hos Vestfoldmuseene IKS. Bygningen er et patrisierhus bygget i 1756 av Fredrik Christensen Holst, og var opprinnelig kvadratisk. I 1797 fikk bygningen sin nåværende form, og er idag en av få gjenværende bygninger fra Holmestrands storhetstid. Museet ble opprettet etter Dr. Graaruds død hvor han hadde testamentert 10 000 til Holmestrand by for opprettelse av et museum. Museet ble opprettet i 1937 og eies og drives av Holmestrand Museumsforening. Holmestrand Museum er tilknyttet Nord-Jarlsbergmuseene, et interkommunalt foretak som skal forvalte kulturarven i kommunene Hof, Holmestrand, Sande, Svelvik og Re i nordre del av Vestfold. I 2009 fikk museet sysselsetningsmidler fra Kultur- og kirkedepartementet. Holmestrand museum gikk inn i samarbeid med Holmestrand haandverkerforening. Håndverkerforeningen restaurerer museet og museet stiller ut Brastad-samlingen. Riksantikvaren varslet i juni 2011 fredningstiltak av Holstgården. Fra tidligere er kun inngangspartiet mot Niels Kjærsgate fredet. Store Brevik. Store Brevik er en tettbebyggelse i Vestby kommune i Akershus fylke. Fra 2007 regnes Store Brevik som en del av tettstedet Moss i Østfold fylke. Store Brevik ligger på fastlandet øst for Jeløyas nordspiss, og var opprinnelig en gård som på 1970-tallet ble bygget ut av OBOS. Store friarealer, park og strandområder preger området. Mikael Myhre. Mikael Myhre (født 1917) var en figurativ maler fra Begnadalen i Sør-Aurdal. Hans bilder er kjent for duse fargekombinasjoner og lysets virkning. Bildene hans er regnet for å ha stor kulturhistorisk verdi ved å fremstille lokale steder aktiviteter i historisk perspektiv. Blant annet handelsstedet "Bymoen" og dampskipstrafikken på Sperillen. Myhre voks opp med fire søsken på gården "Myhre" i Begnadalen. Han var aldri heltidsbeskjeftiget som maler, han var skogsarbeider hele livet. Allerede som åtteåring startet han i skogen. Under kafferastene brukte han tiden til å tegne skisser fra skogsarbeidet og naturen. Det nærmeste Myhre kom en offisiell utdanning i faget som maler var to kurs i frihåndstegning ved Spanges tegneskole i Oslo. Undervisningsmateriellet kom i posten, og han sendte svar tilbake som ble rettet og kommentert. Læreren han hadde gjennom disse brevkursene var kunstmaleren Øyvind Sørensen. Hans bilder finnes i dag i stort antall, og et halvt hundre bilder er en del av Gisela Budde sin private kunstsamling i Tyskland. Olusoji Fasuba. Olusoji Adetokunbo Fasuba (født 9. juli 1984) er en nigeriansk friidrettsutøver som hovedsakelig konkurrerer på 100 meter Han var med Nigerias stafettlag (4 x 100 m) som kom på tredje plass under OL 2004 i Athen. Samme år ble han afrikansk mester på 100 meter. I 2006 i Doha satte han ny afrikansk rekord på 100 meter med tiden 9,85, en hundredel raskere enn Frankie Fredericks' rekord fra 1996. Han kom på fjerde plass under VM 2007 i Osaka. Fasuba har vunnet Afrikamesterskapet på 100 meter tre ganger, 2006, 2008 og 2010. Atle Vårvik. Skøyter 12. desember 1965 Trondhjems Skøiteklub Atle Vårvik (født 12. desember 1965 i Trondheim) er en tidligere skøyteløper og leder av organisasjonen MOT. Idrettskarriere. Vårvik konkurrerte for Trondhjems Skøiteklub (TSK). Han var best på de lengre distansene. Han deltok under vinter-OL for Norge i 1992 i Albertville med 28. plass på 5 000 meter, og senere var han en viktig treningskamerat for Johann Olav Koss og del av landslaget som dominerte under de Olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994. Vårviks beste distanser var 5- og 10 000 meter. I Vikingskipet i 1994-OL ble han nummer 26 på 5 000 meter. Vårvik er også kjent for at han testet ut aerodynamisk utstyr som formet drakten som en donaldfigur. MOT. Vårvik startet startet kalenderprosjektet ”Norske Toppidrettsutøvere mot Narkotika” i 1994 sammen med Johann Olav Koss. Høsten 1996 tok Atle Vårvik initiativ til å etablere stiftelsen MOT og den 22. februar 1997 fikk organisasjonen sine første ansatte. Vårvik har hatt det daglige ansvaret for organisasjonen siden, mens Koss har har en plass i organisasjonens styre. Anelida og Arcite. Anelida og Arcite er dikt av Geoffrey Chaucer på 357 linjer, skrevet på mellomengelsk. Det forteller historien om Anelida, dronning av Armenia og frieriet til henne av den falske Arcite fra Theben i Hellas. Selv om diktet er kort, har det en kompleks struktur med en påkalling og deretter hovedfortelling. Fortellingen består av en introduksjon og en beklagelse av Anelida som er i tur formgitt i en fortale, en strofe (vending), en antistrofe (tilbakevending) og en konklusjon. Etter beklagelsen er det noen få linjer som fortsetter fortellingen, men disse kan ha blitt lagt til av en senere skriver. Som mange av Chaucers verker avsluttes det brått. Datoen for da diktet ble skrevet er ikke kjent, men tidsangivelsen er ofte plassert på slutten av 1370-tallet. Diktet ble aldri nevnt av Chaucer selv, men litteraturforskerne har aldri tvilt på at han er forfatteren. Chaucer skrev flere andre korte dikt i beklagelsesjangeren som "Complaint unto Pity" og "Complaint of Venus". Dette diktet kan ha vært forsøk på å strekke formen til et lengre dikt, et forsøk som Chaucer deretter ga opp. Grønn fluesopp. Grønn fluesopp ("Amanita phalloides") er en dødelig giftig sopp og en av de giftigste soppene i Norge. Grønn fluesopp inneholder amanitiner slik som hvit fluesopp og forgiftningsforløpet er tilsvarende. Kjennetegn. Grønn fluesopp har en olivengrønn hatt med ørfine radiære linjer. Generelt om fluesopper ("Amanita"). Det vokser minst 25 forskjellige arter av fluesopper i Norge, men ikke alle er giftige. De desidert farligste er grønn fluesopp og hvit fluesopp. Amanitiner. Amanitiner er cellegifter som man finner i blant annet grønn fluesopp. Giften virker først og fremst i lever, nyrer og fordøyelseskanal. Forgiftninger har et trefaset forløp: Starter med symptomer fra fordøyelseskanalen: kraftige brekninger, magesmerter og diaré som kan vare 2-3 dager og går over i en tilsynelatende forbedring. Virkning starter først etter 6-12 timer. Lars Slettebø. Lars Slettebø (født 6. mars 1957 i Haugesund) er en norsk tegner og illustratør. Lars Slettebø var tidligere journalist i Sunnhordland, Nynorsk Pressekontor, ukebladet Se og Hør, Haugesunds Avis, og dessuten frilanser for VG. I flere år har han vært fast tegner for Se og Hør, Haugesunds Avis, Sunnhordland og Kvinnheringen, der han særlig har levert humoristiske kommentartegninger og karikaturer. Han har også vært rettstegner i TV 2 siden 1999 og fantomtegner i TVNorge-programmet «Fornemmelse for mord» 2003–2004. Lars Slettebø underviser ellers fast på male- og tegnekurset på Handeland. Han arbeider også som ikonmaler, karikaturtegner og lærer i Tegning, form og farge på Bømlo vidaregåande skule. Han har deltatt på flere utstillinger, først og fremst på Vestlandet. I 1989 gav Lars Slettebø ut boka "Første musebok", en tittel som spiller på at han ofte har ei mus i tegningene sine. Lars Slettebø bor i dag på Stord. Håndvåpen. Håndvåpen (engelsk: "handgun") er utifra den engelske betydningen et skytevåpen designet for å holdes i hånden ved bruk (ett-håndsvåpen). Dette skiller håndvåpen som skytevåpen ifra andre grupperinger som gevær (to-håndsvåpen), og monterte våpen som større maskingevær og maskinkanoner, og enda større våpen, artilleri. Håndvåpen i Norge. Tradisjonelt (innen media og statsforvaltning) brukes betegnelsen om et eller flere håndholdte våpen som kan håndteres av én person (en:"Small Arms and Light Weapons"), det vil si gevær, hagler, pistoler, revolvere og blankvåpen, mens den engelske betydningen av ordet benyttes hovedsaklig innen skytter og våpensamlermiljøene, noe som gjør at begrepet har minst to forskjellige bruksområder i Norge. Dag Vågsås. Dag Vågsås (født 17. mai 1954) er en norsk skuespiller, instruktør, koreograf, danser og tekstforfatter. Han har hatt en mangfoldig karriere innen norsk underholdning med en mengde oppdrag for teater, TV og film – i lystspill, farser, musikaler og ikke minst revyer. Han har også arbeidet mye med barneforestillinger, for eksempel juleforestillingene om Putti Plutti Pott og historiene om Den lille traktoren Gråtass. I en periode medvirket han i såpeserien Hotel Cæsar. Han har dessuten lest inn lydbøker og hatt stemmeroller i norske versjoner av utenlandske barnefilmer. Dag Vågsås sitter i styret for Norsk revyforfatterforening og har i mange år vært mest tilknyttet ABC-teateret og Chat Noir i Oslo. Han har også skrevet mange artikler og foredrag om film og musikaler. Canaan Banana. Canaan Sodindo Banana (født 5. mars 1936, død 10. november 2003) tjenestegjorde som den første presidenten i Zimbabwe fra 18. april 1980 inntil 31. desember 1987. Han holdt i hovedsak et seremonielt embedet, mens hans etterfølger Robert Mugabe som da var statsminister. Han er kjent for å ha ledet sammenslåingen av to av landets politiske partier (Zimbabwe African National Union (ZANU) og Zimbabwe African People's Union (ZAPU)), ble diplomat for Organisasjonen for afrikansk enhet og ledet det religiøse fakultet ved University of Zimbabwe (han var selv metodist). Gjennom sine siste år ble han beskyldt for sodomi, noe han sterkt tilbakeviste, men ble fengslet for. I 1982 ble det forbudt ved lov å spøke om presidentens navn. Han har skrevet mange bøker om politikk og teologi. Juan-les-Pins. Juan-les-Pins er en liten by på i det sørøstre Frankrike, på Côte d'Azur. Byen er en del av kommunen Antibes. Mens Antibes by ligger på østsiden av halvøya Garoupe, ligger Juan-les-Pins på vestsiden, og bebyggelsen i de to byene er stedvis vokst sammen til ett. Juan-les-Pins ligger mellom Cannes og Nice og er en attraktiv ferieby sommerstid. Det er et stort innslag av italienske turister, men også tyskere og skandinaver besøker byen. Juan-les-Pins er bl.a kjent for sine elegante hotell med fine, private sandstrender midt inne i byen. Tidligere var den en liten landsby med en lang rekke strender som innbyggerne i Antibes brukte til utflukter og picnic. Landsbyen fikk sitt nåværende navn 12. mars 1882. Den årlige jazzfestivalen, «Jazz à Juan», som har vært arrangert siden 1960 i byparken La Pinede, tiltrekker seg et stort publikum samt verdensnavn innen denne musikksjangeren. Musikken har ført til at New Orleans og Juan-les-Pins er vennskapsbyer. Om vinteren er mange hoteller og leilighetskomplekser stengt, og deler av byen kan virke tom og øde. Ralf Schumann. Ralf Schumann (født 10. juni 1962) er en tysk skytter som konkurrerer i 25 m silhuettpistol. Han har vunnet tre OL-gull og er i tillegg verdensmester to ganger i grenen. Schumann er født i Meissen i Sachsen og begynte med pistolskyting i 1977. Etterhvert ble han trent på det øst-tyske nasjonale skytesenteret i Suhl i Thüringen. Han har flere ganger blitt årets idrettsmann i Thüringen, og bor nå i Stockheim i Bayern. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd i årene før Sommer-OL 1988 i Seoul, og var ansett å være den største favoritten. Han ble slått av Afanasijs Kuzmins fra Sovjetunionen (senere Latvia) med 598 mot 597 poeng i den innledende skytingen, og klarte ikke å ta igjen dette i finalen, da Kuzmins skjøt fullt hus, 100 poeng. Etterpå har skivene blitt endret slik at resultatene nå er langt lavere, men Schumanns hegemoni har bare økt. Han vant VM i 1990 og OL i 1992. Han skjøt 596 poeng flere ganger, før han høynet rekorden til 597 i 1995, og tangerte den i 2000. Etter nok en større regelendring i 2005, satte han igjen verdensrekord, da med 588 poeng, en rekord som senere har blitt tangert av Sergej Alifirenko. Han hadde også verdensrekorden inkluderte finale før 2005 og den olympiske rekorden fra 1996 da han var svært god i 4-sekunders skytingen i finalen. Siden han har vært forhåndsfavoritt i alle konkurranser han har stilt opp i, har det også blitt oppmerksomhet de gangene han ikke har klart å vinne. Under Sydney OL i 2000 hadde han mulighet til å vinne sin tredje gullmedalje i silhuettpistol, noe ingen hadde klart før ham, men ble bare nummer fem. Resultatene etterpå viste derimot at han ikke var på vei nedover i sin karriere, og under Athen-OL i 2004 tok han endelig sin tredje olympiske gullmedalje etter nok en sterk finale. Medinaen i Tunis. Medinaen i Tunis er et godt bevart gammel bydel i Tunisias hovedstad Tunis. Området ble verdensarvområde i 1979. En medina er en bydel med tett murbebyggelse, som forekommer i flere nordafrikanske land, som regel bygget under den muslimske ekspansjonen på 800-tallet. Medinaen i Tunis ble bygget under Aghlabiddynastiet, som hersket i et område som delvis tilsvarer det nåværende Tunisia mellom 800 og 909. Sentralpunktet i byen var fra starten av Zitounamoskéen. Byen inneholder omlag 700 historiske bygninger fra islamsk høykultur: palasser, moskéer, mausoleer med mer. Afanasijs Kuzmins. Afanasijs Kuzmins (født 22. mars 1947) er en latvisk skytter som konkurrerer i 25 m silhuettpistol. Han har vunnet to olympiske medaljer i grenen, gull i 1988 for Sovjetunionen og sølv i Sommer-OL 1992 for Latvia. Kuzmins trente i den militære sportsklubben i Riga. Han deltok i Sommer-OL 2012 i en alder av 65 år. Sergej Alifirenko. Sergej Gennadjevitsj Alifirenko (russisk Сергей Геннадьевич Алифиренко, født 21. januar 1959 i Kirovakan i Armenia), er en russisk skytter som konkurrerer i 25 m silhuettpistol. Han har vunnet to olympiske medaljer i grenen, gull i 2000 og bronse i Sommer-OL 2004. Etter at reglene ble endret 1. januar 2005 har han lyktes godt med å tilpasse seg de nye reglene, han vant både EM og ISSF-verdenscupfinalen i 2005 og har innehatt verdensrekorden flere ganger. Jojo (andre betydninger). __NOTOC__ Slaget ved Mjölkalånga. Slaget ved Mjölkalånga i Skåne ved Svartevadsbäcken hendte den 26. oktober 1318. Der hadde en svensk hær under ledelse av ridderen Mats Kettilmundsson møtte og beseiret en lik stor dansk hær under et av de blodigste sammenstøtene i den nordiske historien ifølge den lokale tradisjonen. Forspillet. Nyköpings gjestebud desember 1317 startet en svensk borgerkrig mellom kong Birger Magnusson og en koalisjon av de svenske stormennene som utgjorde deler av det sterke rådsaristokratiet. Ridderen Mats Kettilmundsson tok ledelsen i opprørspartiet som hadde besittet seg de fleste viktige posisjonene gjennom det svenske kongeriket, tvunget svenskekongen på defensiven allerede i begynnelsen av stridighetene. Den danske kongen Erik Menved sluttet en avtale om militær assistanse med Birger Magnusson som to ganger forsøkt å ta initiativet og to ganger var han slått av de svenske opprørsstyrkene. Etter nederlaget i Slaget ved Söderköping i april 1318 hadde kongen tapte kampen om herredømmet over Sverige. Mats Kettilmundsson som Sveriges mektigste mann ble valgte av rådsaristokratiet til rikets drots og formann 27. juni 1318 og en måned senere var prins Magnus Birgersson tatt til fange ved overgivelsen i Stegeborg som hadde vært beleiret i flere måneder. Tross tilbakeslagene nektet kongen og danskene å oppgi deres kamp. Fram mot høsten 1318 hadde hertugenes tilhengerne samlet en anselig hær på minst 1 000 mann som marsjerte mot grensen til Danmark. Som leder for svenskenes hæren fant drotsen Mats Kettilmundsson seg sammen med ridderen Knut Prose av Halland, erkebiskop Esger Juul og hertug Christoffer, broren til danskekongen Erik Menved på landsflyktighet. Mats Kettilmundsson var en erfaren hærfører som blant annet hadde vært i Finland og ledet forsvaret mot novgoroderne. Den svenske hæren gikk over grensen til Danmark via den såkalte «Hollendervegen» som gikk diagonalt fra grensen over Farstorp, Vankiva, Hörlinge, Mjölkalånga, Matteröd, Norra Rörum og videre til Landskrona. Når den danske kongen Erik Menved fått underrettelser om svenskenes forehavende trukket han opp sine styrkene for å møte svenskene. Ved Svartevadsbäcken gikk den gamle grensen mellom Mjölkalånga len, som tilhørte Roskildes domkapitel og Finja län som tilhørte Lunds erkesete og styres av erkebiskop Esger Juul, en av forgrunnsskikkelsene i den svenske hæren. Dette gjorde at danskene under ledelsen av kongens utsending greve Ludvig Albrektsson av Eberstein gikk i stilling på egen mark på åsen sør om Mjölkalånga og fram til Skälsboke for å vente på svenskene. Når den svenske hæren med Mats Kettilmundsson i spissen kom fram til Svartevadsbäcken, gikk man således i stilling på den nordlige stranden. Slaget. Den 26. oktober 1318 veltet det fram nærmere 1 000 riddere og væpnere i full stridsutrustning ned for bakkene mot Mjölkalånga by og videre mot svenskenes leir med riddere til hests i skinnende rustninger og dragne sverd fra både Danmark og Tyskland. Fotfolket rykte fram med sverd, armbrøst og spyd like etter rytteravdelingene. Trolig mottok svenskene det første angrepet i beskyttelse på den nordlige stranden for deretter å krysse bakken for å følge etter de retirerende danskene. Det ble en voldsom strid som ledet til at danskenes hærstyrkene ble knust under et tilintetgjørende oppgjør med stor tap på begge sider. Etter den muntlige tradisjonen ble dette det blodigste slaget i Gøinges historie hvilken trolig stemmer. Ifølge Erikskrøniken ble dessuten 300 riddere og væpnere tilfangetatte etter slaget. Stemmer dette samtidige som det var sagt at skåninger og danskene hadde slåst til "siste mann", så bør det ha vært et tap på 700 falne på den danske siden, og regner man dessuten med at omtrent 300 til 500 svensker hadde vært drept eller såret så blir det over 1 000 døde. Men disse tallene er høyst usikkert likesom antallet på stridende og om hvordan slaget virkelige gikk til. Men slaget var utvilsomt en av de blodigste sammenstøtene i den nordiske historien. I de skånske grensetraktene hadde denne begivenheten for de neste 700 år blitt omtalt med stor aktverdighet og nysgjerrighet. Etterspillet. Etter slaget startet den svenske hæren et plyndringstog som hjemsøkte hele Skåne mens Helsingborg ble lagt under beleiring. På Falsterbo hadde borgen der blitt inntatt og plyndret av svenskene. Dessuten ble Skanör, Lund og Malmö brannskattet. Dette betyr at de overlevende svenskene måtte ha vært tilstrekkelig mange og i godt skikk for å dele seg opp i mindre og flere avdelinger. Dette tyder også at begge hærene under slaget var av betydelig størrelse. Etter å ha gjort seg ferdig med å plyndre, herje og brannskatte på Skåne dro den svenske hæren tilbake over grensen. De militære motgangene fikk Erik Menved til å innlede forhandlingene med de svenske opprørerne som med deres herjingstoget hadde fått den politiske virkningen de siktet på, et opphør av fiendtlighetene med danskene. Dette kom med våpenstillstandsavtalen 11. november 1318 for tre og et halvt år framover. En forståelse om å ikke støtte de danske opprørerne mot Erik Menved var også inngått mot at kong Birger Magnusson mistet sin alliansen med Danmark. Med dette var den svenske innbyrdeskrigen overstått med seier for opprørerne som den 8. juli 1319 valgte barnet Magnus Eriksson til konge over Sverige. Kilder. Mjölkalånga Maroua. Maroua er en by i Kamerun. Byen er den femte største byen i landet, hovedstaden i delstaten Extrême-Nord og hadde 205 635 innbyggere i 2005. Byen ligger ved foten av Mandarafjellene, og er hovedsakelig bosatt av muslimer. Den viktigste industrien er tekstilindustri og håndverksindustri. Byen er også et viktig handelssenter der det selges flere varer som lærvarer, broderier, metallvarer, smykker og keramikk. Slaget ved Söderköping. Slaget ved Söderköping i april 1318 under Krigen mot Birger Magnusson er oppgjøret om herredømmet over Sverige mellom den svenske kongen Birger Magnusson og koalisjonen av stormennene som hadde reist seg i opprør på vegne av hertugene. Etter seieren i Slaget ved Karlebylånga fortsatte den kongelige hæren som bestod for det meste av danske hjelpestyrker videre mot Linköping og Skänninge for å unnsette festningen Nyköping som hadde blitt beleiret av opprørerne. Den danske adelsmannen Knut Prose av Halland som hadde sluttet seg til de svenske opprørerne, ledet en hær til Söderköping der han fant den kongelige hæren. Detaljene om dette viktige slaget er ikke kjent, men kong Birger led et katastrofalt nederlag og overgav restene av hæren for så å begi seg til Gotland og senere til Danmark. De danske hjelpestyrkene på egne hånd hadde brutt med kongen og dratt vekk hjemover. Med dette hadde svenskekongen blitt jaget bort fra riket der bare to festninger under hans mennene var tilbake. I sommeren sendte han ut to unnsetningsekspedisjoner med flåteavdelinger til Stegeborg som holdes av prins Magnus Birgersson, men de ble stoppet av de svenske opprørsstyrkene. Ved det siste forsøket ble den svenske drotsen Johan von Brunkow "Brunke" tatt til fange av stormennene som hadde ikke glemt hans rolle i Nyköpings gjestebud. Brunke ble henrettet med stegl og hjul i Stockhom sammen med flere høyprofilerte fanger i en politisk utrenskning i 1320. (på svensk: "blodbad") Senere måtte garnisonen i Stegeborg går med på overgivelse mot fri marsj med unntak av kongesønnen Magnus Birgersson som ble tatt vekk i fangenskap til Stockholm. Der ble prinsen under et rent mord arrangert av stormennene henrettet i 1320. Söderköping Slaget ved Karlebylånga. Slaget ved Karlebylånga fant sted den 19. mars 1318 utenfor byen Falköping i Västergötland i krigen mot Birger Magnusson. Den kongelige hæren under ledelse av kong Birger Magnusson kom over forskansninger som hadde blitt reist av en opprørshær. Kongen nektet å angripe de sterke stillingene, og inngikk forhandlinger om våpenstillstand for å lokke vekk de regionale forsvarsstyrkene som bestod av bondeoppbud. Mannskapene måtte provianterte på gårdene sine om våren dette året. Krigslisten gav det ønskede resultatet og de kongelige styrkene stormet de tynt bemannede stillingene, de gjenværende soldatene måtte flykte og oppgav sine forskansninger. Etter denne seieren fortsatte kongen mot vest, trolig for å unnsette Stegeborg eller Nyköpingshus i Nyköping, men kom ut for en ny opprørshær i Söderköping i april. Der ble de overvunnet av Knut Prose av Halland. Karlebylånga Nord-Englands reisning. Nord-Englands reisning (engelsk "Rising of the North") eller De nordlige jarlenes opprør (engelsk "Revolt of the Northern Earls") var et mislykket katolsk opprør mot Elizabeth I av England i 1569. Målet var å kaste Elizabeth og i stedet sette Maria I av Skottland på den engelske tronen. Maria satt fengslet og kjente ikke til opprøret før det brøt ut, og da hun ble gjort kjent med det forsøkte hun å stoppe det. Lederne var to fremtredende medlemmer av det nord-engelske aristokratiet: Charles Neville, 6. jarl av Westmorland og Thomas Percy, 7. jarl av Northumberland. En annen sentral person var Leonard Dacre, som drev et dobbeltspill. Han var arving til George Dacre, 5. baron Dacre av Gillesland, og var misfornøyd med at han måtte dele arven med sine nieser. Planen var å egge jarlene til å gjøre opprør, for så å angi dem for å få niesenes eiendommer som belønning. Jarlene tok raskt Durham og feiret katolsk messe i katedralen der. De beveget seg så sørover mot Bramham Moor, mens Elizabeth slet med å samle en styrke som var stor nok til å møte dem. Walter Devereux, 1. jarl av Essex klarte å samle en styrke i York, og jarlene gav derfor opp sin plan å å beleire den byen. I stedet tok de Barnard Castle, og fortsatte mot Clifford Moor. De fikk langt mindre støtte i befolkningen enn de hadde håpet på. Essex rykket den 13. desember 1569 ut fra York med 7000 mann, mot jarlenes 4600. Da Edward Clinton, 1. jarl av Lincoln kort tid etter kom med 12 000 mann på dronningens side var det hele avgjort. Jarlene trakk seg tilbake, og spredde til slutt sine styrker før de flyktet inn i Skottland. Dacres dobbeltspill ble oppdaget, og han møtte med 3000 mann fra Cumbria en kongelig hær ledet av Henry Carey, 1. baron Hunsdon. Dacre ble slått, men klarte selv å flykte og døde i eksil i Flandern. Nevillefamilien mistet Raby Castle som en følge av opprøret, mens jarlen av Westmorland selv klarte å flykte til Flandern. Han døde fattig i Spania. Jarlen av Northumberland ble tatt til fange i Skottland, og i 1572 ble han overlevert til Elizabeth og halshogget i York. Han ble regnet som en martyr av Den katolske kirke, og ble i 1895 saligkåret. Flere andre deltagere, inkludert noen katolske prester, gikk i eksil eller ble henrettet. Westmorlands kone Jane Howard var mer sentral i det å samle styrker enn sin mann. Hun ønsket å arrangere et ekteskap mellom sin bror Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk og Maria av Skottland, slik at de sammen kunne styre landet. Selv om hun var blant de fremste opprørerne regnet hun med at Elizabeth ville spare hennes liv etter at opprøret brøt sammen. Hun ble satt i husarrest etter at mannen gikk i eksil, og tilbrakte resten av sitt liv slik. Hennes bror ble arrestert, men ble tilgitt før det kom noen tiltale mot ham. Han falt senere under Ridolfikomplottet. Pave Pius V forsøkte å støtte opprøret ved å ekskommunisere Elizabeth og erklære at han var avsatt i en pavelig bulle, "Regnans in Excelsis". Den ble ikke utgitt før i 1570, og ble kjent i England først etter at opprøret var slått ned. Bullen fikk en dramatisk effekt for Englands katolikker. Elizabeth hadde hatt en viss grad av toleranse overfor religiøse dissidenter, men etter at bullen kom videreførte hun ikke denne politikken. I stedet begynte hun å forfølge religiøse motstandere, noe som utløste flere komplotter mot henne. Bafoussam. Bafoussam er en by i Kamerun. Byen er hovedstaden i regionen Ouest, og ligger 200 km nordvest for Yaoundé. Bafoussam hadde 185 635 innbyggere i 2005, og er Kameruns sjette største by. Byens næringsinteresser knytter seg mot dyrking av kaffe, kolanøtter og te. Slaget ved Skärkind. Slaget ved Skärkind hendte om vinteren 1318 mellom den kongelige hæren og en opprørshær under Krigen mot Birger Magnusson på Östergötland mellom Söderköping og Linköping. Den danske kongen Erik Menved som hadde inngått en avtale om militær assistanse med svenskekongen Birger Magnusson, rustet ut en hæravdeling på 600 pansrede ryttere som stod under operativ ledelse av Mårten Due som rykket ut sammen med prins Magnus Birgersson som i forveien hadde kommet til Danmark. I Östergötland sluttet de gjenværende svenske kongelige styrkene seg til de danske hjelpestyrkene sent om vinteren i 1318 og ved vårløsningen. Den kongelige hæren møtte en opprørshær ledet av Karl Elinesson, en av stormennene i opprørspartiet som dessuten hadde vært underrettet om de danske hjelpestyrkene og deretter marsjerte opp fra Kalmar. Ved Skärkind mellom Söderköping og Linköping vant opprørerne over den kongelige hæren som måtte trukket seg over Holaveden inn i Västergötland. Skärkind Assur-Dan III. Assur-Dan III (akkadisk: "Aššur-dan") var konge i Assyria i tiden 773 til 755 f.Kr., det vil si i relativt kort tid, knapt to år. Han var sønn av Adad-Nirari III, og etterfulgte sin eldre bror Salmanassar IV på den assyriske tronen, og han ble selv etterfulgt av en annen bror, Assur-Nirari V. Assur-Dans tid var en vanskelig tidsalder for det assyriske monarkiet slik det også hadde vært for hans bror og faren før ham igjen. Monarkens autoritet synes svært begrenset grunnet adelens og myndighetspersoners økende innflytelse og ambisjoner, særlig "turtanu", øverste kommandant av hæren, Shamshi-ilu. I henhold til det eponymiske kanon ble Assyria i 765 f.Kr. rammet av pest og det påfølgende år kunne kongen ikke dra ut på hærtokt (det var skikk at kongen dro ut for å hevde sin militære autoritet hver eneste år). I 763 f.Kr. brøt det ut et opprør som varte fram til 759 f.Kr. da en ny pest rammet landet. Hans styre og de foregående styrene har blitt astronomisk datert basert på den eneste beviselige referanse til en solformørkelse i de assyriske krøniker, det såkalte Bur Sagale-solformørkelsen. Grant Imahara. Grant Imahara, født 23 oktober 1970, California, USA) er utdannet elektroingeniør ved University of Southern California, men er bedre kjent som medvirkende i TV-serien Mythbusters og en opptreden i BattleBots. Han har også jobbet med spesialeffekter i filmene The Lost World:Jurrasic Park, The Terminator 3, Star Wars, The Matrix Reloaded og Revolutions, Van Helsing og Galaxy Quest. Slaget ved København (1342). Slaget ved København (1342) den 26. august 1342 mellom danskene støttet av hanseatene og en holstensk-svenske hær ble et midlertidig tilbakeslag for den norsk-svenske kongen Magnus Eriksson. Han hadde kjøpt til seg de østdanske landsdelene inkludert Skåne i 1332, men den nye danske kongen, Valdemar Atterdag, hadde nektet å anerkjenne det norsk-svenske oppkjøpet av pantet på Skåne, Halland og Blekinge og startet de danske gjenforeningskrigene etter hans tronbestigelsen i 1340. Under stridighetene mellom de tyske borgherrene og danskene på Sjælland hadde danskekongen kommet i konfrontasjon med kong Magnus Erikssons mor Ingebjørg som residerte på slottet Kalundborg. Etter en beleiring av Kalundborg hadde gått galt i sommeren 1341 inngått danskekongen og holstenerne samt Ingebjørg og hennes sønn kong Magnus Eriksson en våpenstillstand som ble brutt det neste året. Dermed intervenerte en svensk hær i de danske-tyske kampene på Sjælland og overtok København sammen med slottet som forble uinntagelige for resten av krigen mellom kongene. Den svenske hæren støttet av holstenske hæravdelinger møtte den danske hæren utenfor byen København den 26. august 1342. Slaget sluttet med en fullstendig dansk seier der store deler av den svenske ekspedisjonen til Sjælland var knust. 350 svensker var drept og langt flere ført bort i fangenskap. Men København slott holdt ut. Med denne gevinsten som hadde vært mulig ved å kjøpe ut den tyske borgherren von Plessen med 7000 mark sølv, satt kong Magnus Eriksson på en av de viktigste besittelsene i det danske kongeriket. Valdemar Atterdag som mistet sine allierte, hanseatene som sluttet fred med Sverige og holstenerne i 1343, måtte erkjente oppkjøpet av Skåne, Blekinge og Halland ved freden den 18. november 1343. I bytte mot disse innrømmelsene overrakte København slott Magnus Eriksson til danskene. Kilde. København Erik av Sverige. Erik Gustaf Ludvig Albert, født 20. april 1889 på Stockholms slott, død 20. september 1918 på Drottningholms slott, var en svensk prins. Han var yngste sønn av kong Gustav V av Sverige og dronning Victoria. Prins Erik bar tittelen hertug av Västermanland. Erik var lettere tilbakestående og epileptisk. Han levde et meget tilbaketrukket liv, og var nesten aldri med ved større tilstelninger. Han døde av spanskesyken. Ingen av hans foreldre var ved hans dødsleie, til tross for at de hadde fått vite at han lå for døden. Eriks største interesser var musikk og geografi. Erik, svensk prins Erik, svensk prins Erik, svensk prins Erik, svensk prins Serafín Martínez. Serafín Martínez Acevedo (født 14. februar 1984) er en spansk landeveissyklist som syklet for kontinentallaget Xacobeo Galicia fra 2007 til 2010. Nicky Hunt. Nicholas «Nicky» Hunt (født 3. september 1983 i Westhoughton, nær Bolton) er en engelsk fotballspiller som spiller høyreback for Rotherham United FC. Hunt har tidligere spilt for blant andre Bolton Wanderers, Birmingham City FC og Derby County. Han debuterte for Bolton i 2000/01-sesongen. Debuten hans i Premier League kom i 2003 da Bolton tapte 0–4 for Manchester United. Han har spilt ti landskamper for Englands U 21-landslag. I 2008 spilte han 11 kamper på lån i Birmingham City. Catriona Matthew. Catriona Matthew etter sieren ved Women's British Open 2009 Catriona Matthew (født Lambert, 25. august 1969, Edinburgh) er er skotsk profesjonell golfspiller som spiller på LPGA Tour og Ladies European Tour (LET). Hun ble i 2010 utnevnt til medlem av Order of the British Empire. Etter en amatørkarriere der hun blant annet vant det skotske amatørmesterskapet tre ganger, samt det britiske amatørmesterskapet, ble hun profesjonell i 1995. Da var hun kvalifisert for å spille på LPGA-touren takket være en femteplass på kvalifiseringsskolen. Foruten fire seire på LET og tre seire på LPGA-touren, har hun også en seier på den australske profftouren. Hennes seier i majorturneringen Ricoh Women's British Open i 2009 kom 11 uker etter at hun hadde født en datter. Seire på LPGA-touren. 1=Turneringen er samarrangert av LPGA og LET og telles derfor som seier på begge tourene Solheim Cup. Matthew spilte på det europeiske Solheim Cup-laget i 1998, 2003, 2005, 2007, 2009 og 2011. Av 25 matcher har hun vunnet 12, delt 6 og tapt 7, og tatt 15 poeng. Kairouan. Kairouan (arabisk القيروان) (også kjent som Kairwan, Kayrawan, Al Qayrawan) er en by i Tunisia, ca 160 km sør for hovedstaden Tunis. Byen regnes blant Islams hellige byer, og er et mye besøkt pilegrimsmål for muslimer. Byen ble grunnlagt av arabere ca år 670, har i dag ca 150 000 innbyggere, og har vært et verdensarvområde siden 1988. Navnet skriver seg fra det arabiske "kairuwân" (persisk "Kâravân") og betyr "leir" eller "hvilested" (jf. karavanserai). Byen ble grunnlagt av den arabiske generalen Uqba ibn Nafi, som et ledd i det voksende arabiske rikets forsvar mot berberne. Selv om generalen falt i kamp mot berberne femten år senere fortsatte byen å vokse, og ble snart kjent som «Nord-Afrikas Mekka». På 900-tallet ble den hovedstad i Aghlabid-riket, og var viden kjent for sin makt og rikdom. På midten av 1000-tallet kom Nord-Afrika under Fatimidenes kontroll, og byen ble invadert av beduiner og ødelagt i 1057. Under det osmanske riket ble hovedstaden flyttet til Tunis på 1100-tallet, men Kairouan har opprettholdt sin status som hellig by og religiøst senter. Etter at franske styrker tok kontroll over området i 1881 har det også vært adgang til byen for ikke-muslimer. Byen omtales som «byen med 50 moskeer», og blant byens helligdommer må nevnes "Stormoskéen" med dens søyler i marmor og porfyr, og "Moskéen med tre porter" fra 800-tallet. Byen har også spilt en betydelig rolle i jødisk historie i Nord-Afrika, særlig på 800-1100-tallet. Severdighetene i byen omfatter også, verdens eldste minaret, torget og medinaen. Deler av Indiana Jones-filmen "Jakten på den forsvunne skatten" ble spilt inn i byen; nemlig gatescenene fra «Kairo». Ubisoft. Ubisoft Entertainment (tidligere Ubi Soft) () er et selskap som utgir og utvikler videospill. Hovedkvarter deres ligger i Montreuil i Frankrike, men de har tilsammen 20 kontorer spredt over hele verden. Slaget ved Gataskogen. Slaget ved Gataskogen den 3. mars 1365 hendte mellom en norsk-västgötske hær og en svensk-tyske hær om herredømmet over det svenske kongeriket som hadde blitt kastet ut i opprør av det svenske rådsaristokratiet som forbrutt seg mot kongestyret for deres egne fortjeneste og ambisjoner. Forspillet. En sammensvergelse begynte mellom stormennene i det svenske rådsaristokratiet år 1363 mot den gjenværende kongen Magnus Eriksson som hadde gjenvunnet kontrollen etter hans sønn Erik Magnussons beleilige død i 1359 og hans andre sønn Håkon VI Magnusson etter et midlertidig brudd i 1361 hadde sluttet seg til faren på nytt. De fant og hentet en tronpretendent, Albrekt av Mecklenburg til Sverige ved november 1363 med en stor flåte som landsatte en sterk hær på Kalmar og senere på Stockholm. En hard og blodig borgerkrig brøt ut mellom det svenske landet og de tyskdominerte byene. Västergötland, Dalsland og Värmland var tilbake under kongene ved våpenstillstanden fra juli 1364. En stor hær av nordmennene og västgöterne ble samlet av kongene ved begynnelsen av det nye året 1365 i Västergötland. Etter hæren hadde marsjerte fram til Arboga i Västmanland utsendte kongene en proklamasjon mot tronpretendenten ved 27. februar med oppmuntring til folket om å gjør opprør mot de utlandske herrene som hadde blitt invitert av de svenske stormennene i opposisjonen. Over Östensbro toget den norsk-västgötske hæren inn på Uppland fra Västerås mot opprørernes viktigste base i Sverige, den tyskdominerte Stockholm som hadde blitt underlagt tysk ledelse i strid med de svenske beboerne. Slaget. De historiske opplysningene omkring kampene under Slaget ved Gataskogen den 3. mars 1365 er dessverre ikke bevart for ettertiden i et enhetlige stykke med motsigende opplysninger og forskjellige versjoner av begivenhetene at bildet enten er blankt eller usikkert. «det hände sig så att de båda krigshärarna møttes vid Gaatha, som är en gles skog mellem Östensbro och en stor äng som utsträckt på längden sträcker sig mot väster från Tillinge kyrka» «Ett dödsbringande nedslaktande försiggick. Strömmar av blod rinner. Svenskar anfaller svenskar. En broder skonar icke sin broder. En son nedgör och slaktar sin fader. Slutligen går segeren til Albert, och konung Magnus tilfångatags, medans hans son flyr. Han fördes fången til Stockholm och kvarhålles under sju år i ett hemskt fängelse. Detta hände i Herrens år 1365 på måndagen efter söndagen "Invocavit". Man säger, att den skall ha varit Sankt Matthias – apostelns – dag. Men Håkan, konungens son, drog sig tillbacka medan striden rasade. Han tågede över bron Östensbro och rev den efter sig. På detta sätt undgick han fångenskap. Han skyndade så till Norge.» Ifølge en bestemt versjon hadde den norske kongen blitt hardt såret, men førte vekk i sikkerheten av sine mennene. En andre som formodentlig er mecklenburgske propagandaskifter, gav æren for seieren til en meget liten styrke av pansrede rytterne ledet av Herman von Ouwen og denne hadde blitt tatt på alvor i troen på at en rytteravdeling var suverent overlegent ethvert i et middelalderlige slag. Det er kjent at Albrekt av Mecklenburg hadde 1 600 soldater med seg til Stockholm i november 1363 og etter en forbundsavtale med de nordtyske fyrstene var 1 200 pansrede rytterne stilt til disposisjon for den tyske tronpretendenten. Medregnet de nevnte svenske opprørsstyrkene reiste av stormennene i østlige Sverige hadde den svenske-tyske hæren ved Gataskogen trolig vært på flere tusener. Antagelig minst 3 000 er et rimelig anslag. Kongene hadde vært selvsikkert og hadde store mengder av soldatene tilbake i Västerås og andre steder. Det betyr at den norske-västgötske hæren var kanskje større enn Albrekts hæren. Det er dessuten interessant at tyskerne ikke våget å følge etter Håkon VI som forskanset seg en stund i Västerås og senere Arboga. Antallet døde og sårede vil aldri ble kjent, men mange hundrer hadde stupte under de brutale kampene der de tyske styrkenes bedre utrustning muligens hadde vært avgjørende for utfallet av det blodige slaget. Etterspillet. Den svenske kongen hadde blitt tatt til fange etter et nærmeste total nederlag uten sidestykke, for med det besluttet de gjenværende restene av det svenske rådsaristokratiet som hadde holdt seg nøytralt eller avventende, å slutte seg til opprørspartiet. Men ett uforutsett problem som resultat av Slaget ved Gataskogen avslørte seg fordi den nye kongen hadde fått 1 200 riddere og væpnerne i egne tjeneste uten betaling på forskudd, for å betale disse som i virkeligheten sikret makten for opprørspartiet måtte store områdene pantsettes. I årene framover hadde over halvparten av Sverige blitt pantsatt til fremmede ridderne som spredte lovløshet og undertrykkelse, «"de svenske tilstandene"» begynte for det svenske folket for minst et par tiår framover. Krigen fortsatte med den norske kongen allierte med den danske kongen Valdemar Atterdag, men det var ikke før i 1371 en sterk norsk-västgötske hær stod utenfor Stockholm da den gamle kongen Magnus Eriksson ble løslatt mot en stor løsesum. Freden medførte en deling av Sverige med Västergötland, Dalsland og Värmland overført til kong Magnus Eriksson som forsørgingslen, men landsdelene ble overtatt av det norske kongeriket i samarbeid med vestsvenskene fram til 1389. Knut Bry. Knut Johannes Bry (født 3. oktober 1946 i Hallingdal) er en norsk fotograf, særlig kjent som reklame- og motefotograf. Han har vunnet flere priser, blant annet «The American Photographer» i kategorien mote i 1986, årets fotograf i Norge fra Kreativt Forum i 1989 og fotografiprisen fra Norges Fotografforbund i 1994. Bry vokste opp i Hovet i Hol kommune, og dro som ung mann til Oslo for å jobbe som kokk. Etter seieren i en fotokonkurranse gjennom "Aftenposten" gikk imidlertid Bry inn for fotoyrket, og ble selvlært fotograf. I 1975 dro Bry til Paris der han livnæret seg som modell. Mot slutten av syttitallet slo han igjennom som internasjonal motefotograf. Knut Bry har deltatt i en rekke bokutgivelser, blant annet i matbøker med Trond Moi. Bry har også hatt mange utstillinger, blant annet på Stenersenmuseet, Vigelandsmuseet og Galleri F15. I 2006 fikk Bry Buskerud fylkes kulturpris. Bry har også markert seg som motstander av tobakksrøking, og mottok Røykfriprisen for 1993. Bry arbeider fast for det amerikanske reisemagasinet "Traveller". Fuglenes parlament. Fuglenes parlament, opprinnelige titler har vært "Parlement of Foules", "Parliament of Fowls", "Parlement of Briddes", "Assembly of Fowls" eller "Assemble of Foules", er et dikt på mellomengelsk av Geoffrey Chaucer (1343? – 1400) og består av nøyaktig 699 linjer. Diktet er diktet som en drømmevisjon komponert som et «rhyme royal» (10 stavelser på 7 linjer og et rimskjema på ababbcc) og senterer rundt en konferanse av fugler for å velge deres partnere på Valentinsdagen eller «Alle hjerters dag», diktet er en av de første referanser til tanken om at denne dagen er en egen dag for kjærligheten. Av denne grunnen har diktet også blitt foreslått at det ble skrevet for å feire ekteskapet til den unge kong Rikard II av England og Anna av Böhmen i 1382. Mot slutten av diktet er debatten fortsatt uløst og ingen enighet foreligger, og fuglene er enige om å samles på nytt om et år for avgjøre debatten. Diktet begynner med at fortelleren leser Ciceros "Somnium Scipionis" i det håp om å lære bestemte ting, «certeyn thing». Når han faller i søvn dukker Scipio Africanus opp, en romersk general fra den andre punerkrigen og statsmann i den romerske republikk, for å rettlede ham gjennom de himmelske sfærer og til Venus’ tempel. Fortelleren går deretter gjennom Venus’ mørke tempel med dets friser av dødsdømte elskere og ut i den skinnende sollyset hvor gudinnen Natur har sammenkalt et parlament eller møte hvor alle fugler velger deres ektemaker. Der er ørner av hankjønn som fremmer sin sak inntil fuglene av mindre rang protesterer og starter en komisk parlamentarisk debatt. Ingen av ørnene vinner sin ledsager for Natur vil ikke ta en avgjørelse nå, men vente til neste år. Drømmen slutter med at andre fugler velger sine ledsagere og med deres jublende runddans for å ønske våren velkommen. Drømmeren våkner, fortsatt utilfredsstilt og går tilbake til sine bøker og håper at han der ville lære det han søker. Diktet streber seg på å forklare viktigheten av kjærlighet, demonstrert i en tett verbal struktur som hviler på poetiske og filosofiske tradisjoner, via Chaucers representasjoner av sosial og kosmisk orden. Kjærligheten er den naturlige bindende kraft i universet, selv om mennesket kan bare vite dette ufullkomment. Diktet antyder at et sammenbrudd i de naturlige lover vil skape sosial disharmoni. Det er ingen tvil om at diktet er skrevet av Geoffrey Chaucer. Han forteller det selv to ganger i sine verker. Første gangen er i introduksjonen av "Legenden om gode kvinner" ("The Legend of Good Women"): "«He made the book that hight the Hous of Fame,/ And eke the Deeth of Blaunche the Duchesse,/ And the Parlement of Foules, as I gesse»" (Larry D. Benson, "The Riverside Chaucer", 1987: 600). Den andre hentydningen er funnet i "Tilbakekallelsen til Canterbury-fortellingene" ("Retractation to The Canterbury Tales"): "«the book of the Duchesse; the book of Seint Valentynes day of the Parlement of Briddes»" (Benson 1987: 328). William Caxtons tidlige trykking av diktet i 1478 er også betraktet som autoritativ ettersom det reproduserer en tekst fra et manuskript som nå er betraktet som tapt. Aperibé. Aperibé er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Araruama. Araruama er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Areal (Rio de Janeiro). Areal er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Armação dos Búzios. Armação dos Búzios er en kommune og halvøy i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Arraial do Cabo. Arraial do Cabo er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Belford Roxo. Belford Roxo er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Linda Wessberg. Linda Wessberg (født 13. juni 1980 i Göteborg, Sverige), er en profesjonell svensk golfspiller, som spiller på LPGA-touren og Ladies European Tour. Karrieren som profesjonell. Debuterte på Telia Tour i 2003 (ble Årets spiller). Wessberg har så langt 2 seire på LET, Wales Ladies Championship of Europe i 2006 og Vediorbis Open de France Dames i 2007. Tatt ut på Solheim Cup-laget 2007. Bom Jardim (Rio de Janeiro). Bom Jardim er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Bom Jesus do Itabapoana. Bom Jesus do Itabapoana er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Cabo Frio. Cabo Frio er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Cachoeiras de Macacu. Cachoeiras de Macacu er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Cambuci. Cambuci er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Campos dos Goytacazes. Campos dos Goytacazes er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Campos dos Goytacazes var den første kommunen i Brasil som fikk offentlig belysning. Energitilførselen kom fra en dampmaskin. Cantagalo (Rio de Janeiro). Cantagalo er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Carapebus. Carapebus er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Cardoso Moreira. Cardoso Moreira er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Carmo. Carmo er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Casimiro de Abreu. Casimiro de Abreu er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Comendador Levy Gasparian. Comendador Levy Gasparian er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Conceição de Macabu. Conceição de Macabu er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Cordeiro. Cordeiro er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Duas Barras. Duas Barras er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Engenheiro Paulo de Frontin. Engenheiro Paulo de Frontin er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Guapimirim. Guapimirim er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Iguaba Grande. Iguaba Grande er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Itaboraí. Itaboraí er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Italva. Italva er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Itaocara. Itaocara er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Itaperuna. Itaperuna Itaperuna er en kommune i den brasilianske delstaten Rio de Janeiro. Den hadde en befolkning på 95.841 i 2010, og har et areal på 1.105,3km2. Historie. Itaperuna ble grunnlagt i 1889, etter å ha blitt skilt fra kommunen Campos dos Goytacazes. Dens nåværende borgermester er Cláudio Cerqueira Bastos (PSDB). Itatiaia. Itatiaia er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Japeri. Japeri er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Laje do Muriaé. Laje do Muriaé er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Macuco. Macuco er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Mari Slaattelid. Mari Slaattelid (født 23. juli 1960 i Notodden) er en norsk samtidskunstner. Slaattelid arbeider hovedsakelig med malerier, men er kjent for å blande inn elementer fra fotografier og andres malerkunst. Slaattelid er utdannet fra Bergens Kunsthåndverkskole (1979–1983), Staatliche Kunstakademie Düsseldorf (1983–1984), Vestlandets Kunstakademi (1985–1987) og Statens Kunstakademi (1987–1989). Hun har også kunsthistorie grunnfag fra Universitetet i Bergen. Slaattelid er innkjøpt en rekke gallerier, blant dem Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst og Museet for samtidskunst. Hun vant Carnegie Award i 2000. Magé. Magé er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Maricá. Maricá Maricá er en kommune i den brasilianske delstaten Rio de Janeiro. Den hadde en befolkning på 127.461 i 2010, og har et areal på 360,5km2. Historie. Maricá ble grunnlagt i 1889, og dens nuværende borgmester er Washington Luís Cardoso Siqueira (PT). Mendes. Mendes er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Mesquita (Rio de Janeiro). Mesquita er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Miguel Pereira. Miguel Pereira er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Dufour Yachts. Dufour er en fransk seilbåtprodusent grunnlagt i 1964. De produserer seilbåter for fritidsbruk, fra 32 til 52 fot. Miracema. Miracema er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Natividade (Rio de Janeiro). Natividade er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Nilópolis. Nilópolis er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Dalesund bru. Dalesund bru er ei veibru på riksvei 606 i Solund kommune i Sogn og Fjordane. Brua krysser Dalesundet mellom Steinsundøya og Daløya. Brua er ei bjelkebru med lengde 81 meter og hovedspenn 31 meter. Seilingshøyden er 12 meter, og brua har i alt 3 spenn. Den ble åpnet i 1967. Nova Friburgo. Nova Friburgo er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Paracambi. Paracambi er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Paraty. Paraty eller Parati er en by og en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Byen ble grunnlagt av portugisere i 1667. Kommunen grenser til nabokommunene Angra dos Reis, Cunha (SP), Ubatuba (SP) og São José do Barreiro (SP). Den har i overkant av 32 000 innbyggere (2007). Byen er et populært turistmål på grunn av sin godt bevarte arkitektur fra kolonitida og og sine nærliggende strender og fjell. Spesialundervisning. Spesialundervisning er en form for tilpasset opplæring som tar sikte på å hjelpe elever med særskilte behov, som ikke kan dekkes innenfor rammen av det ordinære opplæringstilbudet. Spesialundervisning representerer ikke noen enhetlig pedagogisk tilnærming, men defineres først og fremst gjennom det at eleven får en opplæringssituasjon som går ut over standardbestemmelsene i opplæringsloven, læreplanen eller den vanlige organiseringen av opplæringstilbudet. Rett til spesialundervisning. Opplæringsloven § 5-1 sier at elever som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte av det ordinære opplæringstilbudet, har rett til spesialundervisning. Dette er igjen opp til den enkelte skole og kommune å avgjøre. Noe som fører til stor variasjon over hele landet. Spesialundervisningen er først og fremst regulert av opplæringslovens kapittel 5 og forskriften til opplæringsloven. Utdanningsdirektoratet har utarbeidet veileder om spesialundervisning. Ekskludering eller inkludering. Ekskludering og inkludering er i skolesammenheng tradisjonelt knyttet til tilretteleggingen av tilbud som er blitt og fortsatt blir gitt til elever som blir vurdert å trenge noe ekstra. Først og fremst gjelder det elever som har forskjellige vansker med å tilegne seg skolens lærestoff, eller som ikke finner til seg til rette med skolens og klasserommets regler. I de senere årene har også kulturelle eller språklige variasjoner blitt en ny utfordring for en skole der opplæringssituasjonene ideelt sett skal være tilpasset alle. Overfor elever med lærevansker eller vansker med å finne seg til rette, snakker vi om spesialundervisning. Minoritetselevene får morsmålsopplæring eller norsk som andrespråk. Det er viktig at spesialundervisning og tilrettelagt undervisning ikke blandes med å hverken ekskludere eller inkludere. Vi er alle forskjellige, og har forskjellige behov. I praksis vil de fleste elever som får spesialundervisning bli tatt av det ordinære opplæringstilbudet for større eller mindre deler av skoletiden. Dette vil si at innholdet i opplæringen vil avvike fra fagplanen for klassetrinnet. Organisering av spesialundervisning. Hvordan spesialundervisningen organiseres vil til dels være avhengig av skolens tilbud for denne elevgruppen, elevens behov, og ønsker fra eleven og foreldrene til eleven. En del skoler har hjelpelærere inne i klasserommet, mens andre velger å dele opp i grupper. Det finnes også enkelte spesialskoler som for eksempel Haug skole og ressurssenter, Frydenhaug skole og Berg Gård skole. Noen skoler har også egen spesialundervisningsavdeling som f.eks. Hov Ungdomsskole. Bruk av hjelpemidler. Ofte benyttes forskjellige hjelpemidler og spesialprogrammer til tilrettelagt undervisning. Her finnes det et varierende utvalg. Hjelpemidler kan man søke NAV (tidligere hjelpemiddelsentralen) om støtte til. Man skal kontakte kommunen for informasjon om søknadsprosedyrer. NAV kan også tilby informasjon og vurdering av hvilke hjelpemidler som kan benyttes i forhold til behovet. Her kan man også ta kontakt med forskjellige aktører på markedet for å se og utprøve produkter før man velger. Paraíba do Sul. Paraíba do Sul er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Paty do Alferes. Paty do Alferes er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Pinheiral. Pinheiral er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Porciúncula. Porciúncula er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Wilhelm av Sverige. a> 1916, sammen med tre lokale piker. Carl "Wilhelm" Ludvig, født 17. juni 1884 på Tullgarn, død 5. juni 1965 på slottet Stenhammer i Flen, var svensk og norsk prins, hertug av Södermanland, og i arverekkefølgen til Sveriges (og til 1905 Norges) trone. Prins Wilhelm var sønn av kong Gustav V av Sverige og dronning Victoria. Han hadde brødrene Gustav VI Adolf og prins Erik. Han tjenestegjorde i årene 1898-1904 som kadett, avla i 1904 sjøoffiserseksamen og ble samme år utnevnt til underløytnant, i 1906 til løytnant og i 1913 til kaptein. Fra 1914 tjenestegjorde han som fartøysjef og divisjonssjef for torpedobåtdivisjonen. I årene fra 1920 til 1949 produserte han et trettitalls filmer, først og fremst ekspedisjonsfilmer og reiseskildringer fra eksempelvis Afrika og Mellom-Amerika, men også i Sverige der han laget nyhetsfilmer for SF. Han giftet seg 3. mai 1908 i St. Petersburg med den russiske storfyrstinnen Maria Pavlovna. Deres sønn Lennart ble født 1909. Ekteskapet ble meget ulykkelig, og ble oppløst i 1914. Maria Pavlovna fikk den 2. juli samme år tilbake sin tittel som storfyrstinne. Wilhelm bodde til sin død på godset Stenhammer nær Flen. Der bodde han nærmere tretti år sammen med Jeanne Leocadie Tramcourt. Paret var altså samboere i en tid da denne samlivsformen var meget uvanlig, og offisielt ikke forekom blant kongelige. Jeanne Tramcourt ble derfor kalt "vertinne" på Stenhammer. I 1947 ble Wilhelm tildelt Haakon VIIs Frihetskors «for fremragende fortjenester av Norges sak under krigen». 2. januar 1952 omkom hun i en bilulykke i nærheten av Stjärnhov i Södermanland, da de var på vei til Stenhammer etter å ha besøkt Wilhelms sønn Lennart. Wilhelm kjørte selv da ulykken inntraff i en snøstorm. Det sies at han aldri kom seg etter ulykken. Prins Wilhelm døde av Lungeemfysem. Reiser. Wilhelm reiste til USA i august 1907, der han ble hyllet av svensk-amerikanerne. I 1911 reiste han til Siam, og i årene 1913-14 gjennomførte han en jakt- og forskningsreise til det sørlige Afrika. En annen ekspedisjon med etnografisk-arkeologisk formål, gikk til Mellom-Amerika i tiden januar til juni 1920, og i november samme år gjorde han en forskningsreise med zoologisk formål til Sentral-Afrika. Forfatterskap. Wilhelm gav først og fremst ut prosa, og hans første verk var reiseskildringen "Där solen lyser" (1913), som handler om besøket i Siam. I 1912 ble "Indisk erotik. Fritt efter L. HOPE: The garden of Karna", som han skrev under pseudonymet L.Wica, utgitt. Deretter fulgte diktsamlingene "Släckta fyrar" (1916) og "Svart och vitt" (3 oppl. 1918), novellesamlingen "Den gamla tallen" (1919) og reiseskildringen "Mellan två kontinenter" (1920), etter reisen til Mellom-Amerika. I 1933 ble "Nära öknen", som var en skildring av en rundreise i Tunisia, utgitt. Dokumentarfilmer. I årene fra 1920 til 1949 medvirker prins Wilhelm i nærmere 250 nyhetsfilmer. I samme periode produserer han et trettitalls filmer av det mere dokumentariske slaget. Disse filmene blir gjerne forkortet til PeWe-filmer. Han er alltid selv plassert i bildet, og forteller om de ulike plassene i en slags populæretnografisk reiseskildring. Noen av filmene er spilt inn i Afrika og Mellom-Amerika, men de fleste av dem er spilt inn i Sverige. I disse filmene om Sverige blir landet skildret som et nasjonalromantisk rike med arbeidsomme gamle menn og deres snille koner. Filmene preges av nasjonale, idylliske klisjéer, og reklamerer for å bevare det slik det har vært. Man skal huske på at dette var samtidig som Lubbe Nordström gjorde sine dokumentariske radioreportasjer om Lort-Sverige, en tid da Per Albin Hanssons folkhem tar form. Samtidig var prins Wilhelms innsikt om filmens gjennomslagskraft, et kraftig verktøy for å fremme sine hensikter, en radikal og moderne oppfatning forut for sin tid. Referanser. Wilhelm, svensk prins Wilhelm, svensk prins Quissamã. Quissamã er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Rio Bonito. Rio Bonito er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Rio das Flores. Rio das Flores er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Rio das Ostras. Rio das Ostras er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Santa Maria Madalena. Santa Maria Madalena er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Santo Antônio de Pádua. Santo Antônio de Pádua er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Sapucaia (Rio de Janeiro). Sapucaia er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Saquarema. Saquarema er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Silva Jardim. Silva Jardim er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Sumidouro. Sumidouro er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. São Fidélis. São Fidélis er en kommune i den brasilianske delstaten Rio de Janeiro. Den hadde en befolkning på 37.543 i 2010, og har et areal på 1031,5km2. Historie. São Fidélis ble grunnlagt i 1870, etter å ha blitt skilt fra kommunen Campos dos Goytacazes. Dens nuværende borgmester (fra 2008 til 2010) er Luiz Carlos Fernandez Fratani (PMDB). Heller bru. Heller bru er ei veibru på riksvei 5 i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane. Brua krysser utløpet av Lærdalselva på Lærdalsøyri, like ved Fodnestunnelens søråpning. Brua er ei platebru med total lengde 142 meter og lengste spenn 30 meter. Seilingshøyden er ca. 3 meter, og brua har i alt 6 spenn. Den ble åpnet i 1995. São Francisco de Itabapoana. São Francisco de Itabapoana er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. São Gonçalo. São Gonçalo er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. São José de Ubá. São José de Ubá er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. São José do Vale do Rio Preto. São José do Vale do Rio Preto er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. São João da Barra. São João da Barra er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. São João de Meriti. São João de Meriti er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. São Pedro da Aldeia. São Pedro da Aldeia er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. São Sebastião do Alto. São Sebastião do Alto er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Tanguá. Tanguá er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Teresópolis. Teresópolis er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Trajano de Morais. Trajano de Morais er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Três Rios. Três Rios er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Valença (Rio de Janeiro). Valença er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Varre-Sai. Varre-Sai er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Vassouras. Vassouras er en kommune i delstaten Rio de Janeiro i sørøstregionen av Brasil. Kajrat Tuntekov. Kajrat Tuntekov (Kasakhisk: Қайрат Түнтеков, født 14. februar 1986 i Sjymkent, Kasakhiske SSR, Sovjetunionen, nå Kasakhstan) er en kasakhisk sanger som ble populær etter å ha vunnet "Superstar KZ", som er en kasakhisk versjon av Pop Idol. Programmet ble sendt på kanalen "Pervij Kanal Jevrazija". Gjennom serien av programmer sang Kajrat på ikke mindre enn fem språk; engelsk, russisk, kasakhisk, spansk og italiensk. Giss. Giss (G#) er en gitar konstruert av nordmannen Øivin Fjeld i 1997. Fjeld underviste elever ved gitarbyggerutdannelsen MIA (Musikkinstrumentakademiet i Norge) og laget denne gitaren til dette formålet. Gitaren har vært omtalt i gitarmagasiner og mange kjente gitarister har en Giss-gitar, blant andre Gary Moore og Johnny Winter. Gitaren er kortere enn tradisjonelle elektriske gitarer og den har halv strengelengde, men stemmes slik at den kan spilles med vanlige grep, derav navnet G#. Den stemmes på følgende vis: 1.G#, 2.D#, 3.H, 4.F#, 5.C#, 6.G#. Gitaren er nå under produksjon i Kina. Høyknesbrua. Høyknesbrua (Nye Namsen bru) er ei veibru på riksvei 17 i Namsos i Nord-Trøndelag. Brua krysser Namsen like øst for Namsos sentrum. Brua er ei stålplatebærerbru med total lengde 272 meter og lengste spenn 55,5 meter. Seilingshøyden er 5 meter, og brua har i alt 6 spenn. Den ble åpnet i 1978 som erstatning for Namsbrua (Gamle Namsen bru). Den gamle brua har i dag funksjon som gang- og sykkelvei. I 2005 ble ei tredje bru over Namsen åpnet litt lengre vest, Namsosbrua på riksvei 769. Morgan Pressel. Morgan Pressel (født 23. mai 1988, i Tampa, Florida), er en profesjonell amerikansk golfspiller. Hun ble i 2007 den yngste spilleren som har vunnet en major-turnering. Karrieren som amatør. Pressel begynte å spille golf som åtteåring. 12 år gammel ble hun den yngste til å kvalifisere seg til US Women's Open. I 2005, 17 år gammel, ledet hun lenge US Women's Open, men ble slått på siste green. I 2005 vant hun United States Women's Amateur Golf Championship, og ble utsett til årets juniorspiller i USA. Karrieren som profesjonell. Pressel ble i 2005 nr. 6 på kvalifiseringsskolen til LPGA. For å få lov til å delta på LPGA-touren fra sesongstart 2006, trengte hun en dispensasjon, da LPGA har 18-årsgrense for å bli medlem. Hennes første seier på LPGA-touren kom i 2007 med seieren i major-turneringen Kraft Nabisco Championship. Namsbrua. Namsbrua (Gamle Namsen bru) er ei bru som krysser Namsen ved Namsos i Nord-Trøndelag. Brua er ei buebru i betong med total lengde 219 meter og lengste spenn 52 meter. Seilingshøyden er 9 meter, og brua har i alt 4 spenn. Byggingen startet i 1912 og brua ble åpnet i 1922. Den erstattet fergeforbindelsen over Namsen mellom Strømhyllodden og Høyknesnesset, som hadde vært i drift helt siden rundt 1720. Namsbrua ble i sin tur erstattet av Høyknesbrua i 1978. Namsbrua har i dag funksjon som gang- og sykkelvei. I 2005 ble ei tredje bru over Namsen åpnet litt lengre vest, Namsosbrua på riksvei 769. Namsbrua ble i 2002 foreslått vernet i Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner. Riksantikvaren fredet brua 17. april 2008. Carl Ludovico Stabel. (født 9. februar 1912 i Oslo, død 3. november 1988) var en norsk jurist. Han var ekspedisjonssjef i Justisdepartementet fra 1956 og høyesterettsdommer fra 1963. Han var også medlem av Norges FN-delegasjon flere ganger. Stabel var formann i Prisrådet 1978-84. Han var av slekten Stabel, bror til tegneren Fredrik Stabel (1914–2001) og far til Ingse Stabel (1946). Adolf Bredo Stabell. Adolf Bredo Stabell (født 19. november 1807 i Trondheim, død 21. november 1865 i Christiania) var en norsk journalist, redaktør, bankmann og politiker innenfor bondeopposisjonen. Som redaktør for Morgenbladet bidro han i stor grad til å skape en moderne politisk presse, som stortingsmann var han en reformator og som bankmann var han med på å grunnlegge Den norske Creditbank i 1857, og å skape en ny kredittpolitikk overfor næringslivet. Stabell var født i relativt fattige kår, og faren døde da Stabell var ti år gammel. Han jobbet som ung på fogdekontoret i Tromsø. I 1827 tok han examen artium som privatist, og i 1830 ble han cand.jur., og ble kort tid etter ble han ansatt i Revisjonsdepartementet, som betydde at han flyttet til Aker, rett utenfor Kristiania. Morgenbladet. Stabell ble ansatt i Morgenbladet allerede året etter, i 1831, av avisens eier, Rasmus Hviid. Stabell fungerte som redaktør, med flere meningsutvekslinger, de fleste av hvilke anonymt, som representant for avisen. Under Stabell ble avisen i løpet av få år mer moderne i forhold til balansen mellom nyheter, kommentarer, debatt og annonser. Morgenbladet tok også en klar politisk stilling til den liberale opposisjon, noe som førte til at avisen Den Constitutionelle ble skapt som en mer regjeringsvennlig konkurrent. De to avisene var hyppig uenige, særlig i forhold til dikterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, om enn synspunktene på de to varierte i avisene. Stabells rolle som avisredaktør var med på å skape en uavhengig avis med klare politiske meninger og budskap. a> som angrep Wergeland. Artikkelen er ikke signert, men den er sannsynligvis skrevet av Stabell. Stabell fikk Ludvig Kristensen Daa inn i avisen som medarbeider i 1841. I samme år hadde Morgenbladet, som til da hadde nytt godt av Wergelands bidrag i avisen, en stor disputt med Wergeland, blant annet på grunn av uenighet mellom Wergeland og Daa. Det medførte at avisen først nektet Wergeland spalteplass, for så å anklarge ham for å være upassende som biskop fordi han var «opirret og i slet Lune», og at Wergeland, etter å ha forfattet Mig Selv, kuttet samarbeid i en treårsperiode. Med Daa i avisen ble også Stabell mindre aktiv direkte som journalist. Politikk. Stabell var ordfører i Aker i 1839 til 1843, og fra 1847 til 1859. Stabell kom seg også inn på Stortinget i 1845. Stabell prøvde å legge frem et forslag med krav om nytt system for bytte av statsråder, og krav om at ministrene skulle delta i Stortinget, og dermed stå til ansvar. Dette ble ansett som svært radikalt, og ble senere trukket. På tross av at Stabell var relativt radikal, valgte han under Thranebevegelsen en mer regjeringsvennlig linje. Stabell hadde vært odelstingspresident fra 1848-57, og i 1858 ble han visepresident i Stortinget, men da Stabells hus ble liggende i Kristiania etter byutvidelsen, ble Stabells valgkrets overveldende regjeringstro. Dermed forsvant Stabell fra Stortinget. Bankvesenet. Ettersom han også trakk seg fra det redaksjonelle arbeidet i Morgenbladet i 1857 (men fortsatt hadde noe eierskap), ble han etter hvert mer aktiv i bankvesenet. Samme år dannet han Den norske Creditbank, som ble den første private nasjonale forretningsbank i Norge. Han var sjef for banken fra 1858. Dessverre for Stabell holdt Den norske Creditbank på å bli ødelagt allerede i begynnelsen som resultat av altfor stor utlånspolitikk. Dette tæret på helsen hans, og han døde i 1865. Stabell giftet seg 2. september 1829 med Caroline Birgitte Knudtzon (5. oktober 1805 – 5. april 1848). Han giftet seg igjen den 7. mars med Theodora Adolphine Egidius (10. oktober 1827 – 10. januar 1910). Adolf Bredo Stabell ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1858. Utdanning i Storbritannia. Utdanning i Storbritannia er organisert separat for de fire britiske nasjonene England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Utdanning er obligatorisk for alle barn mellom fem og seksten års alder. I 2007 ble det annonsert planer om å endre dette fra 5–18 i England. De fleste får sin grunnutdannelse på offentlige skoler, som finansieres av skattepenger. Læreplan. Utdannelse i England, Wales og Nord-Irland følger National Curriculum, en læreplan som ble innført gjennom "Education Reform Act 1988". Den omfatter kjernefagene engelsk, matematikk og naturfag, og de grunnleggende fagene design og teknologi, informasjons- og kommunikasjonsteknologi, historie, geografi, moderne fremmedspråk, musikk, kunst og design. Det er også tre tilleggsfag: "Citizenship" (tilnærmet det samme som samfunsskunnskap), kroppsøvning og religion. I Wales er walisisk et kjernefag. Skottland har en egen læreplan, som fokuserer mer på bredde enn National Curriculum som i småskolen har et begrenset antall fag. Stadiene i det britiske skolesystemet Primary school. Primary school dekker de første syv årene, eller åtte år med førskole, omtrent tilsvarende barneskolen i Norge. Det er vanlig at barna har én enkelt lærer som underviser i alle fag i National Curriculum og de tre tilleggsfagene. Inntil det 21. århundre underviste man ikke i fremmedspråk på barnetrinnet, men alle skoler har nå et innføringskurs i et moderne europeisk språk. Lærerne på barnetrinnet har i tillegg til faglig læring også ansvar for å lære barna å tenke uavhengig, å samarbeide, utvikle sosial samvittighet og å lære dem god oppførsel. På slutten av nøkkelstadiene 1 og 2 er det standardprøver som viser elevenes kunnskapsnivå. Secondary school. Secondary school dekker i utgangspunktet åttende til tolvte år, omtrent tilsvarende øverste trinn i barneskolen pluss ungdomsskolen i Norge. På noen skoler deles elever inn etter evner, spesielt i fag som matematikk, naturfag og moderne språk. Andre skoler holder elevene samlet etter årstrinn. Secondary school avsluttes med eksamensnivået General Certificate of Secondary Education (GCSE) i de obligatoriske fagene. Elevene kan også velge yrkesrettede valgfag, som kan ende opp i andre eksamener som GNVQ, BTEC, DIDA m.fl. Elever med spesielle evner får i stadig økende grad mulighet til å ta eksamen tidligere i utdannelsen i enkelte fag, slik at de kan ta eksamen i ekstra fag ved slutten av den obligatoriske skolegangen. Dette gjelder også elever som har et annet morsmål enn engelsk, som ofte ønsker å avlegge eksamen i dette faget tidlig. Etter secondary school kan eleven velge om han eller hun ønsker å fortsette på skolen. En del har mulighet til å fortsette på samme skole, tilsvarende 8–13-skole i Norge, mens andre må over på såkalt upper secondary school tilsvarende videregående skole. Further education. Further education tilsvarer videregående utdanning i Norge. Elever velger selv om de skal ta dette, men pr. 2007 er det planer om å innføre to obligatoriske år i England, men ikke i Wales, Skottland og Nord-Irland. Elevene velger om de vil følge et akademisk pensum som resulterer i A-level og gir generell studiekompetanse, eller om de vil ta en yrkesrettet utdanning. Det er vanlig å ta tre fag til A-level, slik at man spesialiser seg innenfor disse. Alle har rett til plass på skolene på dette nivået, og man kan fritt ta eksamener om igjen for å forbedre resultatet. Higher education. Både England, Skottland og Wales gir tre til fire årige bachelorgrader (den fireårige bachelor vil i England og Wale typisks gi en "bachelor with "honours" mens man i Skottland gis tittelen MA "Master of Arts" selv om dette i praksis er en utvidet bachelor grad. Mastergrader (Postgraduate)Mastergrader er i Storbritannia som regel 3 semestere over 12 mnd, og gir typisk 90 ECTS poeng (Selv om enkelte skoler tilbyr Bologna tilpassede programmer 3+2). Inntakskravene varierer, men anerkjente universiteter vil som regel kreve en utvidet bachelor (Bachelor with honors fra England og Wales, eller Master of Art fra Skottland) Utenlandske studenter kan imidlertid bli tatt opp med 3 årige bachelorgrader om universitetet finner graden "god nok". Her tas det imidlertid ofte forbehold, hvor universitet ønsker detaljert informasjon om innhold og fagkombinasjon. På samme måte som med bachelorgradene, navngis også mastergradene ulikt fra land til land og universitet til universitet. Mange titler indikerer, slik som i Norge, hvorledes mastergraden er bygget opp, mens andre titler er mer tradisjonsbetinget. Spesielt gjelder dette de eldste og mest tradisjonsrike universitetene, University of Oxford, University of Cambridge og University of St Andrews. Doktorgrader (Phd) Noen britiske universiteter velger å kalle den første delen av et doktorgradsstudium (ph.d.) for M.Phil., en periode der studenten skal gjøre grunnleggende research før man starter feltarbeidet sitt, og som er den perioden da man skal vise at man er moden nok og har evne til å gjennomføre en doktorgrad. En slik M.Phil. avsluttes med en oppgave som er en søknad om å opptak til doktorgradsstudium, og som avgjør hvorvidt universitetet anser studenten som klar til å gjøre forskning. I motsetning til andre land som følger Bologna-prosessen hvor bachelorgrad ikke kvalifiserer for doktorgradstudier, er det i Storbritannia mulig å starte på doktorgradsstudier med kun bachelorgrad. Slik er det også i Australia, India, Canada, USA og Singapore. Man betaler skolepenger for å studere ved et universitet i Storbritannia, disse er vesentlig høyere for en student fra et ikke-EU-land enn for en student fra et EU-land. Forskjellen i skolepenger varierer fra universitet til universitet, og ofte mellom de forskjellige gradene man kan velge mellom. På særdeles kjente universiteter kan det være svært dyrt å studere. Norske studenter får imidlertid en god del støttet av lånekassen, og ved et fåtall universiteter gir lånekassen også ekstra stipender. Det kan derfor være verdt å merke seg hvilke universiteter det gjelder. (Som regel de mest prestisjefylte). Drift. Department for Children, Schools and Families og Department for Innovation, Universities and Skills er ansvarlig overfor Det britiske parlamentet for landets utdanningssystem, henholdsvis grunnskole og høyere utdannelse. Driften er overlatt til Local Education Authorities. Disse er underlagt de lokale myndighetene i grevskap, enhetlige myndigheter, Londons bydeler og "metropolitan boroughs". Som en følge av devolusjon er ansvaret for utdanning i Skottland, Wales og Nord-Irland overlatt til de lokale nasjonalforsamlingene. Izvestija. "Izvestija" er en russisk dagsavis. Avisen ble opprettet i St. Petersburg i 1917 for å være kommunistpartiets talerør. Avisens hardeste konkurrenter er ukrainske "Delo" og russiske "Kommersant". Avisen ble grunnlagt i 1917 som den sovjetrussiske regjerings offisielle organ. Opplaget var den gang 7 millioner. Etter perestrojkaen ble "Izvestija" privatisert og opplaget sank drastisk. "Izvestija" var en mye brukt nyhetskilde for vestlige medier om forhold i Sovjetunionen, f.eks. NRK, i 1950- og 1960-årene. Romas bydeler. Bydeler utenfor murene (ufullstendig). Acqua Acetosa, Acqua Acetosa Ostiense, Arco di Travertino, Casal Bertone, Casal Boccone, Casal Bruciato, Casal del Marmo, Casal de' Pazzi, Casal Lumbroso, Casal Selce Case Rosse Casetta Mattei, Casilino 23, Castel Giubileo, Città Giardino, Colle di Mezzo, Colli Aniene, Colli Portuensi, Delle Valli, Delle Vittorie, Divino Amore, Don Bosco, Due Ponti, Fonte Meravigliosa, Foro Italico, Grotta Perfetta, Labaro-Prima Porta, La Giustiniana, La Parrocchietta, La Romanina, La Storta, Laurentino 38, Medaglie d'Oro, Monte Antenne, Monte Mario, Monte Sacro, Monteverde Nuovo, Monteverde Vecchio, Monti di Creta, Morena, Nuovo Salario, Osteria del Curato, Ostia, Ottavo Colle, Parco dei Medici, Pineta Sacchetti, Ponte Galeria, Ponte Mammolo, Ponte Milvio, Porta di Roma, Porta Maggiore, Portonaccio, Prati Fiscali, Prato della Signora, Prima Porta, Quarto Miglio, Roma 70, San Basilio, San Lorenzo, San Paolo, Santa Maria del Soccorso, Saxa Rubra, Selva Candida, Tomba di Nerone, Tor Bella Monaca, Tor Carbone, Tor de' Cenci, Tor di Quinto, Tor di Valle, Tor Marancia, Tor Pagnotta, Torre Angela, Torre Spaccata, Tor Sapienza, Tor Tre Teste, Tor Vergata, Tre Fontane, Trieste (Roma), Val Cannuta, Valle Giulia, Vigna Clara, Vigna Murata, Valle Aurelia, Villa Certosa, Villaggio Olimpico, Tarrakarrain. Tarrakarrain er et mannskor fra Averøy. Den 1. september 2007 satte Tarrakarrain verdensrekord i verdens dypeste underjordiske konsert. I Eiksundtunnelen, 287 meter under havoverflaten, stemte mannskoret i. Ideen kom fra et annet mannskor, Quernes Mandssangerforening som også er fra Averøy som holdt konsert i Freifjordtunnelen, 130 meter under havet. Dirigent for koret er Jørun Enzenbach. Katorga. Katorga (russ. каторга) var betegneslen på en type straffeleirer som fantes i Russland fra 1600-tallet. I disse leirene ble fanger sendt til fjerne steder i landet og tvunget til å utføre arbeid. Etter revolusjonen i 1917 ble ordningen med slike leirer videreført i Gulag-systemet. Skjeggtorsk. Skjeggtorsk ("Trisopterus luscus") er en fiskeart i torskefamilien som ligner svært mye på sypike. Beskrivelse. Skjeggtorsken blir inntil 45 cm lang og 3 kg tung. Vanlig størrelse er 20-30 cm. Den har tre ryggfinner, den første har 11-14 bløtstråler, den andre 20-24 bløtstråler og den tredje 18-20 bløtstråler. Den første gattfinnen har 30-34 bløtstråler, mens den andre har 19-22 bløtstråler. For å skille skjeggtorsk og sypike kan man trekke en linje fra gattåpningen til ryggsiden og den vil treffe midt på eller på fremre halvdel av første ryggfinne hos skjeggtorsk. Hos sypike vil den treffe bakkant av første ryggfinne. Skjeggtorsken kan ha en svart flekk ved roten av brystfinnene. Den er litt overbitt og har en tydelig skjeggtråd. Fargen er brun på ryggen og grå/sølvaktig mot buken. Utbredelse og habitat. Skjeggtorsken er utbredt i nordøstlige deler av Atlanterhavet, fra Marokko og nordover til Shetland og Skagerrak. Finnes også i vestlige deler av Middelhavet. I Norge finnes skjeggtorsken spredt langs kysten nord til Trondheim. Skjeggtorsken lever vanligvis i små stimer på grunt vann 10-100 m, men i Middelhavet finnes den ned mot 300 m. Den liker seg rundt klipper, rev eller vrak. Adferd. Skjeggtorsken er en nattaktiv art som gjemmer seg i huler og sprekke om dagen. Den lever hovedsakelig av krepsdyr, småfisk og blekksprut. Gytingen foregår i mars – april på 50 – 70 m dyp. Økonomisk betydning. Det blir tatt en del skjeggtorsk som bifangst i trål. Blir brukt som industrifisk. Reinebruene. a> i 2003. Storvalen bru i midten, Breisundet bru lengre bak til høyre. Reinebruene er to bruer som fører europavei 10 over Reinefjorden i Moskenes kommune i Nordland. Bruene går mellom Reine og Hamnøy, og knytter den sørvestlige delen av Moskenes kommune sammen med resten av Lofoten. Bruene ble åpnet i 1981 og erstattet fergeforbindelsen mellom Reine og Hamnøy, som hadde vært i drift siden 1963. Begge bruene er fritt frambygg-bruer. Storvalen bru går mellom Andøya og Sakrisøya. Breisundet bru krysser Breisundet mellom Toppøya og Hamnøya. Brua er 240 meter lang med lengste spenn 120 meter. Seilingshøyden er ca. 17 meter, og brua har i alt 3 spenn. Paul Bettany. Paul Bettany (født 27. mai 1971) er engelsk skuespiller. Han er kanskje best kjent for sine roller som «Geoffrey Chaucer» i "A Knight's Tale", Charles Herman i A Beautiful Mind, Stephen Maturin i ', Peter Colt i "Wimbledon" og som Silas i "Da Vinci-koden". De første årene. Bettany ble født i Harlesden, London, som sønn av Thane Bettany, en dramalærer og skuespiller, og Anne Kettle, skolesekretær. Han har en eldre søster, Sarah, og en yngre bror, Matthew, som døde etter et fall da han bare var åtte år gammel. Kort tid etter brorens død dro Bettany hjemmefra for å bo for seg selv i London. Han levde i en liten leiligheten og tjente penger ved å være gatesanger. Etter to år fant han arbeid i et eldrehjem. Karriere. Da han var nitten år gammel besluttet han å bli skuespiller og kom inn på London Drama Centre i Chalk Farm. Han fikk sin scenedebut i Stephen Daldrys kritikerroste "An Inspector Calls" ved Aldwych Theatre, hvor han spilte rollen som Eric Birling. Han deltok også i Royal Shakespeare Companys produksjon av "Richard III", "Romeo and Juliet", og "Julius Caesar" (sistnevnte fikk han en nominasjon til prisen «Charleson Award»). Da han var 21 år gammel opptrådte han i en BBC-produksjon av "Oliver" som Bill Sykes. Etter å ha tatt en opptreden i finalen av Sean Beans serie "Sharpe" fikk han sin filmdebut med en lite rolle i "Bent", et drama fra Holocaust hvor også Clive Owen, Jude Law, og Ian McKellen medvirket. Han fortsatte å arbeide for både scene og fjernsyn, og etablerte seg som en dyktig skuespiller som kunne beherske de fleste roller. Det var Joe Penhalls "Love and Understanding" som ble spilt ved Londons Flatbush Theatre og deretter i Connecticut i USA. Han hadde roller i fjernsynsproduksjonene "Killer Net" og "Coming Home", i løpet av sistnevnte møtte han og ble sammen med Emily Mortimer for en tid. Hans siste arbeid for teateret før han ble filmskuespiller var "One More Wasted Year" og "Stranger's House" ved Royal Court Theatre. Bettany hadde også blitt avhengig til kokain. Hans narkotikaproblem nådde sitt ytterpunkt i løpet av filmingen av miniserien "David Copperfield" hvor han raserte et hotellrom og lagde kvalm på en flyreise. Etter disse hendelsene skal han ha begynte å bearbeide problemet. Han spilte også i flere filmer, blant annet hans første hovedrolle i "Gangster No. 1". hvor han fikk en prisnominasjon for beste filmrolle og kritikerne nominerte han for beste britiske nykommer av året. Hollywoodregissøren Brian Helgeland så Bettanys prøvespill for en annen film og ga ham isteden en rolle i "A Knight's Tale" hvor han omskrev rollen som Chaucer for ham. Denne filmen ble Bettanys store gjennombrudd i USA. Han fikk blant annet en pris i London som beste birolle. Via denne filmen fikk han også rollen i "A Beautiful Mind" og det var under innspillingen av denne filmen hvor han ble venn med Russell Crowe og møtte sin framtidige hustru Jennifer Connelly. Etter "A Beautiful Mind" fikk han tilbud om å spille mot Edward Norton og Anthony Hopkins i "The Tooth Fairy", men til manges overraskelse valgte han heller å spille sammen med Stellan Skarsgård og Nicole Kidman i Lars Von Triers "Dogville". Bettanys neste store prosjekt var igjen sammen med Russell Crowe i Peter Weirs "Master and Commander: The Far Side of the World". Hans stille, men dog mektige portrett av kirurgen og naturvitenskapsmannen Stephen Maturin ga ham flere kritikernominasjoner, blant annet som beste britiske skuespiller av året. "Dogville" og "The Reckoning" ble vist i et begrenset antall kinoer i 2004. I september det samme året hadde han en hovedrolle som førsteelsker i den romantiske komedien "Wimbledon" sammen med Kirsten Dunst. Kritikerne var dog noe lunkne til filmen til tross for at de roste hans fremførelse. Våren 2005 dro han til Vancouver for å filme "Firewall", en enkel thriller med Harrison Ford og Virginia Madsen, regissert av Richard Loncraine. Høsten 2005 spilte han i "Da Vinci-koden" sammen med Tom Hanks og Audrey Tautou. Her spilte han en Opus Dei-munk ved navn Silas. Avisen Sun hadde i samme tidsrom sitert ham på at «Jeg vokste opp som en katolikk. Jeg hoppet av troen. Fra en alder av tre var jeg sammen med nonner. Nå er jeg en ateist.» I 2008 gav han stemme til Tony Starks assistent Jarvis i "Iron Man" (2008), en rolle han gjentok både i "Iron Man 2" (2010) og "The Avengers" (2012), og som han også kommer til å spille i "Iron Man 3" (2013). Han dukket også opp i biroller i "The Tourist" (2010) med Johnny Depp og Angelina Jolie, samt i "Margin Call" med blant andre Kevin Spacey og Jeremy Irons. I tillegg spilte han hovedrollen i actionfilmen "Priest" i 2011. Privat. Nyttårsaften 2004 giftet Bettany seg med Jennifer Connelly i skotsk seremoni med kun en liten gruppe venner og familie. Han flyttet til Brooklyn i USA sammen med Jennifer og hennes sønn Kai, og paret har deretter fått sin egen sønn Stellan, navngitt etter Stellan Skarsgård, født 5. august 2003. Johnny. Johnny er en opprinnelig engelsk kjæleform av mannsnavnet "John", en nordisk kortform av mannsnavnet "Johannes", som kommer fra det greske navnet "Ioannes" "Ιωαννης". "Ioannes" kommer fra hebraisk "Yochanan" og betyr «Gud er nådig». Navnet kan ha flere skrivemåter: Jonny, Johnnie, Jóni, Joni, Johnie, Jonni og Johny. Johnny er også et kvinnenavn. Det er en variant av "Jonna", som er en feminin form av mannsnavnet "Jon". Kvinnenavnet kan også skrives Jonny, Johnnie, Joni og Jonni. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Kallenavn. Kallenavn er som oftest en forkortelse av en persons virkelige navn, men det kan også være basert på personens utseende, bosted eller annet som gjenkjenner denne personen. Kallenavn kan være kjælenavn brukt av ektefeller, partnere eller venner om hverandre. Kallenavn kan også være navn som blir brukt som en form for negativ omtale, mobbing og erting av en eller flere personer. Det kan også brukes på et chattespill eller lignende som dekknavn. Kusevaska. Kusevaska er det noe eksotiske gamle navnet på en liten strand på nedsiden av Ljansbrukene i Oslo, hvor tjenestejentene kom for å bade og vaske seg. Lokale bondegutter (og menn) kjente godt til stedet, hvor de ofte tyvtittet på tjenestejentene. Stranden tilhører delområde Ljansbyen grunnkrets i Oslo kommune. Stranden ligger et lite stykke inn på østsiden av Bunnefjorden, mellom de populære badestrendene Katten og Hvervenbukta. Andre områder i nærheten av Kusevaska, er Fiskvollen og Ljansbadet. Ljansbadet var fra begynnelsen av 1900-tallet et populært og fornemt badested for rikfolk. Det hadde mange badehus, og badestranden var delt med et plankegjerde for å holde kvinner og menn adskilt. Andy Oakes. Andrew Mark Oakes (født 11. januar 1977 i Northwich, Cheshire, England) er en engelsk tidligere fotballmålvakt. Onkelen Alan Oakes spilte for Manchester City, fetteren Michael Oakes var målvakt for Aston Villa, Wolverhampton Wanderers og Cardiff City. Karasjok bru. Karasjok bru er ei veibru på riksvei 92 i Karasjok kommune i Finnmark. Brua krysser Kárášjohka ved Karasjok sentrum. Brua er ei hengebru i stål med total lengde 126 meter og hovedspenn 100 meter. Seilingshøyden er ca. 10 meter, og i alt har brua 3 spenn. Den ble åpnet i 1952. Eivind Eckbo. Eivind Eckbo (født 10. august 1927) var formann i Anders Langes parti, forløperen til dagens Fremskrittsparti 1974-1975. Eckbo var partileder i en overgangsperiode etter at Anders Lange døde. Han er gift med Margaret Eckbo. Stacy Prammanasudh. Stacy Prammanasudh (født 23. september 1979 i Enid, Oklahoma) er en profesjonell amerikansk golfspiller på LPGA-touren. Halvt thailandsk. Faren, Pravat, var tidligere hennes caddy. Karrieren som amatør. Som student vant hun 10 college-titler. Karrieren som profesjonell. Debuterte som profesjonell på Futures Tour i 2002. Samme år prøvde hun seg på kvalifiseringsskolen til LPGA, men en 24. plass ga bare delvis spillerett for 2003-sesongen. 2003 spilte hun derfor både på Futures og LPGA-touren. Det ble 2 Futures-seire, og 9 øvrige Topp-10-plasseringer, og det var nok til at hun ble Futures Tour Player of the Year i 2003. Dermed hadde hun tjent nok til å kvalifisere til full LPGA-tour-sesong 2004. Første LPGA-seier kom 2005, i Franklin American Mortgage Championship. Denne ble fulgt opp med seier i Fields Open in Hawaii i 2007. Beste plassering i en major-turnering er en delt 3. plass, som kom i U.S. Women's Open i 2006. I 2007 ble hun tatt ut til å spille Solheim Cup for første gang. Hans og Grete. "Hans og Grete" (ty. "Hänsel und Gretel") er et eventyr fra brødrene Grimms samling "Kinder- und Hausmärchen", utgitt i 1812. Det er et av de mest kjente eventyr i vestlig kultur. Engelbert Humperdinck har skrevet en kjent opera med samme navn. Handling. Hans og Grete er barna til en fattig tømmerhugger. De bor i et lite hus i skogen sammen med faren og den onde stemoren sin. Da nøden blir for stor, overtaler stemoren faren til å etterlate barna til sin egen skjebne i skogen. Tømmerhuggeren tar neste dag barna med på arbeid. Men Hans overhørte farens og stemorens samtale, og barna lager et spor av små hvite stener, for å finne hjem igjen. Dermed mislykkes stemorens plan. Men et nytt forsøk lykkes: Denne gangen har barna bare med en skive brød. Men smulene de legger igjen blir spist opp av fuglene. Dermed finner barna ikke veien hjem og går seg vill. Etter lang søken finner de et hus som er laget av brød, kaker og sukker, og forsyner seg av huset. Men i huset lever en heks, som i likhet med den slaviske eventyrfiguren Baba Jaga er menneskeeter. Hun roper med lydord: «Knusper, knusper, knäuschen, wer knuspert an meinem Häuschen?». Og barna svarer: «Der Wind, der Wind, das himmlische Kind». Heksen lar seg ikke lure, fanger begge, gjør Grete til tjenestejente og setter Hans i et bur for å fete ham opp, så hun kan spise ham. For å undersøke om gutten er blitt tykk nok føler den halvblinde heksen hver dag på fingeren hans. Men Hans strekker hver dag ut en liten knokkel han har funnet i maten. Da heksen skjønner at Hans ikke blir fetere, mister hun tålmodigheten og bestemmer hun seg for å spise ham likevel, fet eller ikke. Hun ber Grete se om ovnen er varm nok. Men Grete sier hun er for liten til å se inn i ovnen. Derfor må heksen selv se etter. Da hun åpner ovnen dytter Grete henne inn i den og hun brenner opp. Barna tar med seg skattene fra heksehuset og finner veien hjem til faren. Den onde stemoren er i mellomtiden død. Og nå lever barna og faren lykkelig med nok å spise. Bakgrunn. Eventyrets motiv ligner på mange andre stemorhistorier. Det er nærliggende å se en sammenheng mellom den onde stemoren og heksen, særlig fordi disse dør samtidig. I brødrene Grimms førsteversjon var stemoren likevel ikke stemor, men barnas virkelige mor. Det gir eventyret en sosialkritisk dimensjon. Barna blir satt ut fordi familien sulter. Nick Chadwick. Nick Chadwick, (født 26. oktober 1982 i Stoke-on-Trent, Staffordshire, England) er en engelsk fotballspiller som har spilt for fire engelske klubber. Han spiller nå for Plymouth Argyle i Football League Championship. Biografi. Nick Chadwick, som gikk på Everton sitt fotballakademi, skrev under på sin første profesjonelle fotballkontrakt med Everton i oktober 1999. Han debuterte for "the Toffees" den 11. september 2001 i en ligacupkamp mot Crystal Palace. Han spilte sin første ligakamp for Everton 22. desember 2001 da de tapte 1-0 for Sunderland i Premier League, mens hans første scoring for klubben fra Liverpool kom 1. april 2002 i en ligakamp mot Bolton Wanderers. Totalt scoret Chadwick 3 ligamål på 9 kamper for Everton i 2001/02-sesongen. Den påfølgende sesongen ble det ingen kamper for Evreton på han i første del av sesongen, og i mars 2003 signerte han på en låneavtale med Derby County. Han debuterte for Derby den 1. mars 2003 da de spilte 1-1 mot Leicester City i en ligakamp. Etter å ha spilt 6 ligakamper for "the Rams" returnerte han til Everton i april 2003, og helt på slutten av 2002/03-sesongen fikk han med seg en ligakamp for Everton. Etter å ha spilt 2 ligakamper og 1 cupkamp for Everton i starten på 2003/04-sesongen signerte han på en låneavtale med Millwall i november 2003, og han debuterte for Millwall 29 november 2003 i en ligakamp mot Bradford. Millwall tapte denne kampen 3-2, men Chadwick noterte seg for sitt første mål for "the Lions" da han scoret deres andre mål i kampen i det 24. spilleminutt. Totalt scoret han 2 mål på 6 ligakamper før han vendte tilbake til Everton i januar 2004. Kun to måneder senere var han klar for et nytt låneopphold i Millwall, og i dette oppholdet noterte han seg for 2 ligamål på 9 kamper før han reiste tilbake til Everton i mai 2004. I første del av 2004/05-sesongen fikk han bokført 2 mål på 5 obligatoriske kamper for "the Toffees" før han i februar 2005 ble solgt for £250 000 til Plymouth Argyle. Nick Chadwick spilte sin første kamp for Plymouth den 12. februar 2005, mens hans første mål for "the Pilgrims" kom 12. mars 2005. Totalt fikk han bokført 1 ligamål på 15 kamper for Plymouth i siste del av 2004/05-sesongen. Den påfølgende sesongen ble det 5 ligamål på 37 kamper, mens han i 2006/07-sesongen noterte seg for 2 ligamål på 16 kamper. Acari. Acari er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Afonso Bezerra. Afonso Bezerra er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Alexandria (Rio Grande do Norte). Alexandria er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Almino Afonso. Almino Afonso er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Alto do Rodrigues. Alto do Rodrigues er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Angicos. Angicos er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Antônio Martins. Antônio Martins er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Apodi. Apodi er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Areia Branca (Rio Grande do Norte). Areia Branca er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Arês. Arês er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Augusto Severo. Augusto Severo er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Açu. Açu er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Baraúna (Rio Grande do Norte). Baraúna er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Pat Hurst. Pat Hurst (født 23. mai 1969, i San Leandro, California), er en profesjonell amerikansk golfspiller på LPGA-touren. Hurst er halvt japansk, og begynte å spille golf som 11-åring. Karrieren som amatør. Vant i 1986 United States Girls Junior Amateur Golf Championship og i 1990 U.S. Women's Amateur Championship. Karrieren som profesjonell. Disse to seirene er seinere fulgt opp med ytterligere 3, slik at hun nå har 5 seire på LPGA-touren. Solheim Cup spilte hun i 1998, 2000, 2002, 2005, og 2007. Barcelona (Rio Grande do Norte). Barcelona er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Baía Formosa. Baía Formosa er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Bento Fernandes. Bento Fernandes er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Mora (art). Mora ("Mora moro") er en fiskeart i gruppen morider. I august 2007 ble arten for første gang funnet i Norge, da et eksemplar ble fisket på stang på Hitra i Sør-Trøndelag. Beskrivelse. Moraen blir opptil 80 cm lang, og er grå i farge. Den skilles lett fra de to andre moridene i nordeuropeiske farvann på at det er et tydelig mellomrom mellom de to gattfinnene. Bodó. Bodó er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Bom Jesus (Rio Grande do Norte). Bom Jesus er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Brejinho (Rio Grande do Norte). Brejinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Caicó. Caicó er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Caiçara do Norte. Caiçara do Norte er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Caiçara do Rio do Vento. Caiçara do Rio do Vento er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Campo Redondo. Campo Redondo er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Canguaretama. Canguaretama er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Caraúbas (Rio Grande do Norte). Caraúbas er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Carnaubais. Carnaubais er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Carnaúba dos Dantas. Carnaúba dos Dantas er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Ceará-Mirim. Ceará-Mirim er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Cerro Corá. Cerro Corá er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Coronel Ezequiel. Coronel Ezequiel er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Coronel João Pessoa. Coronel João Pessoa er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Cruzeta. Cruzeta er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Currais Novos. Currais Novos er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Doutor Severiano. Doutor Severiano er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Encanto. Encanto er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Equador (Rio Grande do Norte). Equador er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Espírito Santo (Rio Grande do Norte). Espírito Santo er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Extremoz. Extremoz er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Felipe Guerra. Felipe Guerra er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Fernando Pedroza. Fernando Pedroza er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Florânia. Florânia er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Francisco Dantas. Francisco Dantas er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Frutuoso Gomes. Frutuoso Gomes er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Galinhos. Galinhos er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Goianinha. Goianinha er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Düsseldorf internasjonale lufthavn. Düsseldorf internasjonale lufthavn (tysk: Flughafen Düsseldorf International) (IATA: DUS, ICAO: EDDL), er Tysklands tredje største flyplass med 16,6 millioner passasjerer per år. Bare Frankfurts og Münchens flyplasser har flere passasjerer. Düsseldorfs flyplass trafikkeres av 70 flyselskap som flyr til sammenlagt 186 destinasjoner på alle kontinenter utenom Oseania. Flyplassen har opp til 700 starter og landinger per dag. Flyplassen ligger 9 km fra Düsseldorf sentrum, og kan nås med S-Bahn og SkyTrain. Terminal B. Emirates A330-200 som tar av Terminal C. thumb Governador Dix-Sept Rosado. Governador Dix-Sept Rosado er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Grossos. Grossos er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Guamaré. Guamaré er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Ielmo Marinho. Ielmo Marinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Ipanguaçu. Ipanguaçu er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Charles Neville, 6. jarl av Westmorland. Charles Neville, 6. jarl av Westmorland (født 1543, død 1601) var en engelsk adelsmann. Han er særlig kjent for sin ledende rolle i Nord-Englands reisning i 1569. Neville kom fra en familie som holdt fast ved sin katolske tro etter reformasjonen. Han var knyttet til den mektige Howardslekten gjennom ekteskap. Sammen med Thomas Percy, 7. jarl av Northumberland og Simon Digby ledet han i 1569 Nord-Englands reisning, et opprør mot Elizabeth I av England. Opprørerne tok Durham og feiret katolsk messe i katedralen der, men da en stor kongelig hær ble samlet i York snudde lykken. Westmorland flyktet til Flandern, og ble i 1571 dømt av Parlamentet (Act 13 Eliz. I c. 16). Han døde fattig i Spania. Westmorland 1-06 Ipueira. Ipueira er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Itajá (Rio Grande do Norte). Itajá er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Itaú. Itaú er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Jandaíra (Rio Grande do Norte). Jandaíra er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Janduís. Janduís er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Januário Cicco. Januário Cicco er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Japi. Japi er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Jardim de Angicos. Jardim de Angicos er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Jardim de Piranhas. Jardim de Piranhas er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Jardim do Seridó. Jardim do Seridó er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Jaçanã. Jaçanã er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. José da Penha. José da Penha er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Katrin Krabbe. Katrin Krabbe (født 22. november 1969 i Neubrandenburg, Mecklenburg-Vorpommern i daværende Østtyskland) er en tidligere tysk friidrettsutøver. Krabbe tilhørte verdenseliten i sprint i slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Hun ble europamester på både 100 og 200 meter i 1990 i Split og året etter ble hun verdensmester på begge distansene i Tokyo. Hun deltok også på Tysklands stafettlag under VM på 4 x 100 og 4 x 400 meter. Begge lagene kom på tredje plass. João Câmara. João Câmara er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. João Dias. João Dias er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Jucurutu. Jucurutu er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Jundiá (Rio Grande do Norte). Jundiá er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Lagoa Nova. Lagoa Nova er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Lagoa Salgada. Lagoa Salgada er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Lagoa d'Anta. Lagoa d'Anta er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Lagoa de Pedras. Lagoa de Pedras er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Lagoa de Velhos. Lagoa de Velhos er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Lajes. Lajes er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Lajes Pintadas. Lajes Pintadas er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Lucrécia. Lucrécia er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Luís Gomes. Luís Gomes er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Macau (Rio Grande do Norte). Macau er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Macaíba. Macaíba er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Demilitarisert sone. En demilitarisert sone, eller DMZ er et område, typisk ved en grense mellom to eller flere militære makter eller allianser, hvor militære styrker og installasjoner ikke er tillatt. Området skal ikke kunne benyttes som base for et militært angrep. Det finnes riktignok ikke noe som hindrer kamper i området om en krig har brutt ut. Som oftest er en DMZ oppstått på bakgrunn av en fredstraktat, våpenhvile eller annen avtale. Selv om mange demilitariserte soner også er nøytrale territorier, finnes det også tilfeller hvor en sone forblir demilitarisert selv om en stat får full kontroll over den. Det betyr at den normale rett til å ha militære midler i sonen er satt ut av kraft. Den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea I flere tilfeller har demilitariserte soner blitt naturreservater, fordi landet der er for farlig for bygging og mindre utsatt for menneskelige forstyrrelser og jakt. Kjente eksempler på demilitariserte soner er området rundt Rhinen som ble demilitarisert gjennom Versailles-traktaten i 1919 (og re-militarisert av Tyskland i 1936) og sonen mellom Nord- og Sør-Korea. En demilitarisert sone på en kilometer på hver side av grensen eksisterte også mellom Norge og Sverige etter Unionsoppløsningen i 1905 frem til 1993 da den ble avskaffet gjensidig av de to landene. Videre ble Nord-Vietnam og Sør-Vietnam adskilt med en egen demilitarisert sone. Major Sales. Major Sales er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Marcelino Vieira. Marcelino Vieira er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Martins. Martins er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Maxaranguape. Maxaranguape er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Messias Targino. Messias Targino er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Montanhas. Montanhas er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Monte Alegre (Rio Grande do Norte). Monte Alegre er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Monte das Gameleiras. Monte das Gameleiras er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Mossoró. Mossoró er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Nova Cruz. Nova Cruz er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Nísia Floresta. Nísia Floresta er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Olho-d'Água do Borges. Olho-d'Água do Borges er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Ouro Branco (Rio Grande do Norte). Ouro Branco er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Paraná (Rio Grande do Norte). Paraná er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Parazinho. Parazinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Paraú. Paraú er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Parelhas. Parelhas er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Parnamirim (Rio Grande do Norte). Parnamirim er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Passa e Fica. Passa e Fica er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Passagem (Rio Grande do Norte). Passagem er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Patu. Patu er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Pau dos Ferros. Pau dos Ferros er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Pedra Grande. Pedra Grande er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Pedra Preta (Rio Grande do Norte). Pedra Preta er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Pedro Avelino. Pedro Avelino er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Folkerepublikken Polens grunnlov. Folkerepublikken Polens grunnlov (polsk "Konstytucja Polskiej Rzeczypospolitej Ludowej") ble vedtatt 22. juli 1952. Den erstattet «marsgrunnloven» fra 1921 og «den lille grunnloven» fra 1947. Den nye polske grunnloven var basert på Sovjetunionens grunnlov fra 1936 («Stalin-grunnloven»). Den russiske teksten ble revidert av Stalin og senere oversatt til polsk. Grunnloven sikret kommunistpartiet en dominerende stilling i Polen, og legaliserte Lublin-komitéens styre etter 1944. Grunnloven brøt med maktfordelingsprinsippet, og introduserte isteden proletariatets diktatur. Den ble endret 24 ganger. Den mest kjente endringen skjedde i 1976, da det ble tatt inn i grunnloven at Polen var en sosialistisk stat, at kommunistpartiet PZPR var den ledende kraft i å bygge sosialismen og at det bestod et evig vennskap mellom Polen og Sovjetunionen. Fra 1989 var grunnloven bare kjent som «Polens grunnlov», i det landets navn ble endret etter kommuniststyrets sammenbrudd. Grunnloven gjennomgikk frem til 1992 omfattende revideringer for å avvikle det kommunistiske styret. Den fortsatte likevel som midlertidig grunnlov frem til 1997, da den ble opphevet og erstattet av Republikken Polens grunnlov. Pedro Velho. Pedro Velho er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Thomas Percy, 7. jarl av Northumberland. Thomas Percy, 7. jarl av Northumberland (født 1528, død 22. august 1572) var en engelsk adelsmann. Han var en av lederne for det katolske opprøret Nord-Englands reisning i 1569, og ble henrettet for dette. Han ble regnet som martyr av Den katolske kirke, og ble saligkåret i 1895. Percy var eldste sønn av sir Thomas Percy og Eleanor, datter av Guiscard Harbottal. Han var nevø av Henry Percy, 6. jarl av Northumberland, som var Anne Boleyns elsker før hun møtte Henrik VIII. Da han var åtte år gammel ble faren henrettet på Tyburn, den 2. juni 1537, på grunn av hans ledende rolle i Nådens pilegrimsferd. Også han ble regnet som en martyr av mange. Thomas og broren Henry ble tatt fra moren og plassert hos Thomas Tempest. Da han ble myndig i 1549 vedtok Parlamentet en lov som gav ham tilbake arverett, og kort tid etter ble han slått til ridder. Tre år senere, under den katolske Maria I av England, fikk han også slektens eiendommer og titler. Han ble guvernør for Prudhoe Castle, og beleiret og tok Scarborough Castle som hadde blitt erobret av opprørere. Som belønning fikk han tittelen jarl av Northumberland samt baroniene Percy, Poynings, Lucy, Bryan og Fitzpane. Han ble innsatt som jarl i Palace of Whitehall under stor pomp og prakt. Kort tid etter ble han utnevnt til Warden General of the Marches, og kjempet i kraft av dette mot skottene. I 1558 giftet han seg med Anne Somerset, datter av Henry Somerset, 2. jarl av Worcester. Under Elizabeth I. Etter at Elizabeth I hadde tiltrådt ble jarlen, hvis katolske tilhørighet var kjent, holdt i nord mens Parlamentet vedtok de første anti-katolske lovene. Elizabeth fortsatte å vise ham ære, og i 1563 ble han medlem av Order of the Garter. Han hadde på det tidspunkt gitt fra seg embetet som Warden General og flyttet sørover. Den systematiske forfølgelsen av katolikker førte til at situasjonen ble stadig vanskeligere, og høsten 1569 ble det lagt konkrete planer om et opprør. Northumberland ble en helt sentral person i dette. Sammen med Charles Neville, 6. jarl av Westmorland skrev han til pave Pius V for å få råd, men opprøret brøt ut før de hadde fått svar på dette. Pavens ekskommunikasjon av dronning Elizabeth kom først i 1570, etter at opprøret hadde blitt slått ned. Opprørerne klarte først å ta Durham, og feiret katolsk messe i katedralen der. Men en kongelig hær ble samlet i York, og opprørerne måtte gi opp. Northumberland flyktet til Skottland, hvor han ble tatt til fange av James Douglas, 4. jarl av Morton. Tre år senere ble han overlevert til engelske myndigheter, mot en betaling på to tusen pund. Han ble ført til York hvor han ble halshugget etter en summarisk rettssak. Hans kone og fire døtre overlevde ham, og jarledømmet ble overdratt til broren. Saligkåring. Han fikk før henrettelsen mulighet til å redde sitt liv ved å frasi seg sin katolske tro. Fordi han nektet dette ble han ansett som en martyr, og den 13. mai 1895 ble han saligkåret av Leo XIII. Hans minnedag feires 14. november i Hexham og Newcastle bispedømme og 26. august andre steder. Northumberland 3-07 Pendências. Pendências er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Pilões (Rio Grande do Norte). Pilões er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Portalegre. Portalegre er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Porto do Mangue. Porto do Mangue er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Poço Branco. Poço Branco er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Presidente Juscelino (Rio Grande do Norte). Presidente Juscelino er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Pureza. Pureza er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Rafael Fernandes. Rafael Fernandes er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Rafael Godeiro. Rafael Godeiro er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Riacho da Cruz. Riacho da Cruz er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Republikken Polens grunnlov. Republikken Polens grunnlov ble vedtatt i 1997, som Polens første postkommunistiske forfatning. Den erstattet den kommunistiske grunnloven med midlertidige endringer som hadde trådt i kraft i 1992 for å avvikle det kommunistiske styret. Den nye grunnloven ble vedtatt av nasjonalforsamlingen 2. april 1997 og godkjent ved folkeavstemning 25. mai samme år. Den trådte i kraft 17. oktober 1997. Den nye grunnloven styrket regjeringen. Sejm kan avsette regjeringen og statsministeren, men bare dersom den samtidig klarer å stable en ny regjering på beina (konstruktiv mistillit), slik som i Tyskland. Polen har en grunnlovsdomstol. Domstolen kan oppheve vedtak i Sejm dersom de mener at vedtak er i strid med grunnloven eller visse internasjonale traktater. Den nasjonalkonservative høyresiden har krevd endring av 1997-grunnloven. Kravet har vært en "fjerde republikk" der alle restene etter kompromisset mellom kommunistregimet og opposisjonen fra 1989 er fjernet. Et krav er forbud mot at folk med toppverv i kommuniststaten, samt personer som samarbeidet med sikkerhetstjenesten, skal kunne ha viktige stillinger. Riacho de Santana (Rio Grande do Norte). Riacho de Santana er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Riachuelo (Rio Grande do Norte). Riachuelo er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Rio do Fogo. Rio do Fogo er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Rodolfo Fernandes. Rodolfo Fernandes er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Ruy Barbosa (Rio Grande do Norte). Ruy Barbosa er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Santa Cruz (Rio Grande do Norte). Santa Cruz er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Santa Maria (Rio Grande do Norte). Santa Maria er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Santana do Matos. Santana do Matos er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Santana do Seridó. Santana do Seridó er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Santo Antônio. Santo Antônio er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Senador Elói de Souza. Senador Elói de Souza er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Senador Georgino Avelino. Senador Georgino Avelino er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Serra Negra do Norte. Serra Negra do Norte er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Serra de São Bento. Serra de São Bento er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Serra do Mel. Serra do Mel er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Serrinha (Rio Grande do Norte). Serrinha er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Serrinha dos Pintos. Serrinha dos Pintos er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Severiano Melo. Severiano Melo er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Bento do Norte. São Bento do Norte er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Kielkanalen. Kielkanalen (tysk: "Nord-Ostsee-Kanal") er en kanal som forbinder Østersjøen ved Kiel med Elbe ved Brunsbüttel i Ditmarsken. Kanalen ble påbegynt i 1887 under Keiser Vilhelm Is regjering og ble 21. juni 1895 innviet av hans sønnesønn Vilhelm II. Kanalen var opprinnelig 67 meter bred og 9 meter dyp, men i perioden 1907–1914 ble kanalen utvidet til 102 meters bredde og 11 meters dyp. I dag har kanalen en fri seilehøyde på 40 meter og tillater skip med en bredde på 32,5 meter og 9,5 meters dybde. Nord-Ostsee-Kanal er idag verdens mest trafikkerte kanal. Frem til 1948 ble kanalen kalt Kaiser-Wilhelm-Kanal, men fikk etter krigen det mer nøytrale navnet Nord-Ostsee-Kanal, av tysk sjøfart forkortet "NOK". På andre språk brukes ofte navnet "Kielkanalen" etter havnen i den nord-østlige enden av kanalen. Kanalen skaper en lettere vei mellom Østersjøen og Nordsjøen, et fartøy sparer 280 nautiske mil (519 kilometer) sammenlignet med å runde Jylland. Utsikt over Kielkanalen mot sørvest fra salongen i cruiseskipet «Norwegian Dream» São Bento do Trairi. São Bento do Trairi er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Fernando. São Fernando er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Francisco do Oeste. São Francisco do Oeste er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Gonçalo do Amarante (Rio Grande do Norte). São Gonçalo do Amarante er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São José de Mipibu. São José de Mipibu er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São José do Campestre. São José do Campestre er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São José do Seridó. São José do Seridó er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São João do Sabugi. São João do Sabugi er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Miguel. São Miguel er den største og mest folkerike øya i Asorene i Portugal. Den dekker et areal på 759 km² og har circa 140 000 innbyggere. Den største byen er Ponta Delgada med om lag 45 000 innbyggere. Geografi. Landskap øst på São Miguel São Miguel strekker seg 64 km fra øst til vest og er mellom 8 og 14 km bred. Den har fått kallenavnet «Den grøne øya» og er stort sett dekket av enger og sletter i lavlandet. Den gamle "laurisilva"-skogen er stort sett erstattet av eksotisk vegetasjon. Enkelte varmekilder ("caldeiras") finner en for det meste i sentrale deler av øya. São Miguel har tre stratovulkaner og kalderaer, Sete Cidades, Agua de Pau, Caldeiras og Furnas. De vulkanske massene er knyttet sammen av kjegleliknende masser som danner toppaee. Mosteiros, en landsby på nordvestkysten Området mellom Sete Cidades og Fogo er et monogenetisk vulkanfelt som består av 270 vulkenar. De består hovudsaklig av basaltiske kjegler. Dette er området som sist hadde vulkansk aktivitet på øya. En har talt 19 utbrudd de siste 3000 årene, det siste kjente kom i 1652. Det høyeste punktet på São Miguel er Pico da Vara på 1103 meter over havet. Historie. São Miguel var den andre av øyene i Asorene hvor det ble grunnlagd portugisisk bosetting i 1427. São Miguel de Touros. São Miguel de Touros er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Paulo do Potengi. São Paulo do Potengi er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Pedro (Rio Grande do Norte). São Pedro er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Rafael. São Rafael er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Tomé (Rio Grande do Norte). São Tomé er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. São Vicente (Rio Grande do Norte). São Vicente er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Sítio Novo (Rio Grande do Norte). Sítio Novo er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Kristinn Jakobsson. Kristinn Jakobsson (født 11. juni 1969) er en islandsk fotballdommer. Jakobsson tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt VM-kamper, men han har dømt åtte kamper i UEFA-cupen. Under EM 2008 var han fjerdedommer, som en av åtte dommere. Han dømte tre kamper i gruppespillet. Eksterne lenker. Kristinn Jakobsson Taboleiro Grande. Taboleiro Grande er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Taipu. Taipu er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Dave Steele. Dave Steele (født 7. mai 1974 i Tampa, Florida) er en amerikansk racerkjører. Han har deltatt i en rekke USAC-løp og Silver Crown-race. Tangará (Rio Grande do Norte). Tangará er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Tenente Ananias. Tenente Ananias er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Tenente Laurentino Cruz. Tenente Laurentino Cruz er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Tibau. Tibau er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Tibau do Sul. Tibau do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Timbaúba dos Batistas. Timbaúba dos Batistas er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Touros. Touros er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Triunfo Potiguar. Triunfo Potiguar er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Umarizal. Umarizal er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Domenico Messina. Domenico Messina (født 12. august 1962 i Cava de' Tirreni) er en italiensk fotballdommer. Messina tilhører UEFAs premier-dommere. Han har aldri dømt EM eller VM, men han har dømt 12 kamper i Mesterligaen og 8 kamper i UEFA-cupen. Upanema. Upanema er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Venha-Ver. Venha-Ver er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Vera Cruz (Rio Grande do Norte). Vera Cruz er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Vila Flor. Vila Flor er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Viçosa (Rio Grande do Norte). Viçosa er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Várzea (Rio Grande do Norte). Várzea er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Água Nova. Água Nova er en kommune i delstaten Rio Grande do Norte i nordøstregionen av Brasil. Tampa. Tampa er en amerikansk storby i Hillsborough County på Floridas vestkyst. Byen er lokalisert innerst i Tampa Bay, som ofte er betegnelsen på det større byområdet som også omfatter St. Petersburg og Clearwater. Befolkning og demografi. Med sine 326,519 (pr. 2005) innbyggere er den Floridas tredje største by etter Jacksonville og Miami. Teller man med forsteder har byen et innbyggertall på rundt 2,7 millioner. På grunn av in nærhet til Cuba og andre karibiske øyer har Tampa en stor populasjon av spansktalende. Den etniske fordelingen er 64% hvite, 26% svarte, og 13% spanskættede. De øvrige prosentene betår av andre mindre minoriteter. Klima. Tampa ligger i subtropisk sone og har derfor et klima deretter. Temperaturene ligger gjerne mellom 18 og 35 °C året gjennom. Mellom juli og oktober er det svært vanlig å oppleve tordenvær i området. Fenomenet skjer gjerne på ettermiddagen når temperaturene begynner å synke. Det ikke uten grunn byen er kjent som Nord-Amerikas tordenhovedstad. Hvert år opplever man fra 10 til 30 personskader som en følge av lynnedslag. På grunn av sin lokalitet på den vestlige siden av Florida-halvøyen er byen ofte skjermet for de verste orkanene som gjerne saumfarer dette området om høsten. Sport. Sportslig har Tampa de siste årene vokst seg store. Man finner nå lag fra Tampa Bay i alle de store amerikanske ligaer utenom kurvball. I 2009 skal Tampa stå for vertskapet i det gjeve Super Bowl. Flere nordlige lag bruker Tampa som treningsområde om vinteren. Det er populært å se New York Yankees trene, da de holder åpne treningøkter her i store deler av vinterhalvåret. Infrastruktur. Amtrak går gjennom Tampa. Stasjonen er Tampa Union Train Station som er en historisk bygning. Byen er et populært stoppested for cruiseship om seiler i Karibien og til Mexico. Havnen i Tampa er viktig for Florida når det kommer til industriell sjøfart, og er den største i Florida. Det er særlig fosfat om fraktes ut i fra byen via sjøveien. Som ellers i Sørstatene er bussforbindelser dårlige. Dette kommer av bussboikotten som de svarte gjennomførte på 50-tallet. Etter dette var det svært vanskelig for busskompaniene å komme tilbake på det nivået de var, ettersom dette hadde en stor negativ effekt på økonomien. Til tross for dette finnes det bussforbindelser fra downtown og ut til forstedene, men mange steder er det ikke bussforbindeler. I sentrum av Tampa holdes en gammel tradisjon i hevd gjennom et trikkesystem. Det er kun én trikkelinje og den brukes for det meste av turister og ikke de fastboende. Kuriosa. Wikipedia har sin hovedserver og base i Tampa. Aceguá. Aceguá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Agudo. Agudo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ajuricaba. Ajuricaba er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Alecrim. Alecrim er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Kommunen grenser mot Argentina i elven Uruguay. Alegrete. Alegrete er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Alegria. Alegria er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Almirante Tamandaré do Sul. Almirante Tamandaré do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Alpestre. Alpestre er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Alto Alegre (Rio Grande do Sul). Alto Alegre er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Alto Feliz. Alto Feliz er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Alvorada (Rio Grande do Sul). Alvorada er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Amaral Ferrador. Amaral Ferrador er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ametista do Sul. Ametista do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. André da Rocha. André da Rocha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sildekonge. Sildekonge ("Regalecus glesne") er en fiskeart i gruppen båndfisker. Beskrivelse. Sildekongen er en langstrakt fisk som er sammentrykt fra sidene. Den kan bli opptil 270 kg og 11 m lang, noe som gjør den til den lengste beinfisken i verden. En mer vanlig lengde er tre meter. Den er sølv på farge, og har svarte og blå striper på sidene. Den har en tydelig sidelinje. Den har verken skjell, svømmeblære eller gattfinne. Halefinnen er liten eller mangler helt. Ryggfinnen er dyprød på farge, og består av 400 finnestråler hvorav de 10-12 første er forlengede. Sildekongen svømmer ved å bukte ryggfinnen fra side til side slik at den ovenfra ser ut som en sinuskurve; denne bølgebevegelsen går bakover, noe som gir fisken fremdrift. Bukfinnen på hver side består av en lang båndaktig finnestråle. Sildekongen lever av småfisk, små blekkspruter og krepsdyr. Den holder til mellom 20 og 200 meters dyp, noen ganger så dypt som 1000 meter. Den yngler mellom juli og desember. Yngelen lever pelagisk nær overflaten. Utbredelse. Arten er utbredt kosmopolitisk i alle varme og tempererte hav. I Europa er den kjent fra Portugal, Spania, Italia, Hellas, Malta, Tyrkia, Frankrike, Storbritannia, Færøyene, Island, Norge, Danmark og Sverige. Sildekonge funnet på Stillehavskysten av USA, 1996 Observasjoner. Denne fisken ble første gang beskrevet etter at to døde eksemplarer drev iland på Glesvær utenfor Bergen i 1765 og 1769. Epitetet "glesne" i det vitenskapelige navnet "Regalecus glesne" kommer av at fiskene ble funnet på Glesvær. I 1990 ble den funnet på Læsø i Danmark. I 2009 ble en to meter lang sildekonge funnet i Eltravåg i Sveio. I 2009 ble og ett eksemplar på over 4 meter funnet i strandsonen i Ulvik kommune i Hardangerfjorden. I 2010 drev en død sildekonge på over tre meter i land i Bovallstrand i Sverige. Det er første gang denne arten har blitt funnet i svenske farvann siden 1879 da den ble funnet vest for Koster. Eksemplaret ble stilt ut på akvariet Havets hus i Lysekil. Levende eksemplarer har blitt observert og filmet av dykkere og fjernstyrte undervannsfarkoster. Anta Gorda. Anta Gorda er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Antônio Prado. Antônio Prado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Arambaré. Arambaré er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Araricá. Araricá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Aratiba. Aratiba er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Arroio Grande. Arroio Grande er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Arroio do Meio. Arroio do Meio er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Arroio do Padre. Arroio do Padre er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Arroio do Sal. Arroio do Sal er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Arroio do Tigre. Arroio do Tigre er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Arroio dos Ratos. Arroio dos Ratos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Extreme Martial Arts. Extreme Martial Arts (XMA) er en blanding mellom forskjellige elementer i turn, triksing og kampsport. XMA er en relativ ny sport og miljøet i Norge er lite. Verdenskjent XMA-team inkluderer Team Ryouko og Team Vertigo. Arvorezinha. Arvorezinha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Marlies Göhr. Marlies Göhr (født 21. mars 1958 i Gera) var en friidrettsutøver som konkurrerte i sprintøvelser for Øst-Tyskland. Göhr vant to OL-gull, to VM-gull og EM-gull. Hun satte tre verdensrekorder på 100 meter mellom 1977 og 1983 og var også med på Øst-Tysklands 4 x 100 meter stafett lag som satte verdensrekord fire ganger. Augusto Pestana. Augusto Pestana er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Byen er oppkalt etter Augusto Pestana, en brasiliansk politiker og ingeniør Bagé. Bagé er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Operaballet i Wien. Operaballet i Wien (tysk "Wiener Opernball") er ved siden av nyttårskonserten et av de årlige høydepunktene i selskapslivet i Wien. Hvert år deltar inntil 5000 kulturinteresserte og offentlige personer fra inn- og utland på «ballenes ball». Balltradisjonen går tilbake til Wienerkongressen i 1814–1815. Balneário Pinhal. Balneário Pinhal er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barra Funda. Barra Funda er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barra do Guarita. Barra do Guarita er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barra do Quaraí. Barra do Quaraí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Kommunen grenser til Uruguay og Argentina. Innenfor kommunen ligger en liten øy i elvene som danner grensene som er del i en grensedisputt mellom Brasil og Uruguay. Barra do Ribeiro. Barra do Ribeiro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barra do Rio Azul. Barra do Rio Azul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barracão (Rio Grande do Sul). Barracão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barros Cassal. Barros Cassal er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barão. Barão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barão de Cotegipe. Barão de Cotegipe er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barão do Triunfo. Barão do Triunfo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Benjamin Constant do Sul. Benjamin Constant do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Bento Gonçalves. Bento Gonçalves er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Boa Vista das Missões. Boa Vista das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Boa Vista do Buricá. Boa Vista do Buricá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Boa Vista do Cadeado. Boa Vista do Cadeado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Boa Vista do Incra. Boa Vista do Incra er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Boa Vista do Sul. Boa Vista do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Bom Jesus (Rio Grande do Sul). Bom Jesus er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Bom Princípio. Bom Princípio er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Bom Progresso. Bom Progresso er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Bom Retiro do Sul. Bom Retiro do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Boqueirão do Leão. Boqueirão do Leão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Bossoroca. Bossoroca er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Bozano. Bozano er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Braga (Rio Grande do Sul). Braga er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Brochier. Brochier er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Butiá. Butiá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cacequi. Cacequi er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cachoeirinha (Rio Grande do Sul). Cachoeirinha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cacique Doble. Cacique Doble er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Caibaté. Caibaté er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Caiçara (Rio Grande do Sul). Caiçara er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Camaquã. Camaquã er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Camargo. Camargo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cambará do Sul. Cambará do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Campestre da Serra. Campestre da Serra er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Campina das Missões. Campina das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Campinas do Sul. Campinas do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Campo Bom. Campo Bom er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Campo Novo. Campo Novo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Campos Borges. Campos Borges er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Candelária (Rio Grande do Sul). Candelária er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Candiota. Candiota er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Canela. Canela er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Skjærsliper. Skjærsliper er en håndverker som har som yrke å slipe sakser, kniver og andre skjærende metallredskaper med skarp egg. Skjærslipere var særlig vanlig i gamle dager før industriell masseproduksjon og det moderne forbrukersamfunnet med billige varer overtok. Skjærsliperne reiste da omkring i byer og bygder med slipeverktøyet sitt, vanligvis en transportabel slipestein. De dro enkeltvis fra hus til hus og tilbød skjærsliping for en billig penge. I Norge var det omreisende skjærslipere helt til begynnelsen av 1970-tallet. Yrket praktiseres fortsatt mange steder i verden. Etymologi. Ordet "skjærsliper" stammer fra det nedertyske «scherenslieper» som er dannet av "schere", det vil si «saks», og "sliepen" som betyr «slipe». Det norske dialektordet "skyru", som betyr «sigd», henger sammen med verbet "schere", altså «skjære». På tysk er betegnelsen for skjærsliper "Scherenschleifer" eller bare "Schleifer", på dansk "skærsliber" (tidligere også "skærslipper") og på svensk "skärslipare". På engelsk kan "knife grinder" bety både «skjærsliper» og «slipestein». Den svenske betegnelsen "skärslipare" kunne også brukes spøkefullt og nedsettende i overført betydning om en enfoldig, treig eller pratesjuk person, egenskaper som enkelte tilla de omreisende skjærsliperne. I dag bruker noen ordet "skjærsliper" feilaktig om verktøyet vinkelsliper. Slipesteiner, bryner, traller og kjøretøy. Skjærsliperne utfører et enkelt håndverk med enkelt utstyr, først og fremst ved hjelp av en mindre slipestein. Før hadde de omreisende slipskjærerne som regel slipesteinen på en trillebår eller kjerre der den stod montert ned i en lav beholder med vann og ble drevet rundt ved hjelp av en trampeanordning eller med venstre hånd. Kjerra kunne i blant ha flere slipesteiner og også bli trukket av en hund. Sliperne dro særlig omkring i sommerhalvåret, men de som også reiste om vinteren, kunne frakte slipesteinkrakken på ryggen eller en kjelke når føret gjorde det tungt å komme fram på hjul. På 1900-tallet ble det vanlig å bruke sykler der slipesteinen var montert slik at en kunne bruke sykkelhjulet til å dreie steinen. I tillegg til slipehjulene hadde skjærsliperne ett eller flere bryner av sandstein samt reimer av lær for å kvesse barberkniver og annet. Disse reimene kunne også være såkalte stryke- eller slipereimer dekket med smergel, hard karborundum eller annet slipemiddel. Skjærslipere kunne også ha filer for å skjerpe sager. I dag kan slipskjærere ha slipesteinen montert bak på en moped. Viktig lavstatusyrke. Skjærslipere henvendte seg først og fremst til privatpersoner og husstander, men kunne også utføre oppdrag for slaktere, militæret og andre. I byene stilte de seg opp på torg og gater der de ropte ut tilbudet sitt, eller de oppsøkte bygårder med flere leiligheter. De kunne også ha egne boder dit kundene kom. Ofte kombinerte også sliperne arbeidet med andre håndverk eller tilfeldig arbeid. I det gamle klassesamfunnet representerte skjærsliperne et dårlig betalt lavstatusyrke på linje med andre omreisende handelsfolk og håndverkere med mangelfull utdannelse, for eksempel kramkarer, skomakere, blikkenslagere og gatesangere. Skjærsliperne hadde, og har, likevel en viktig oppgave i et førindustrielt eller materielt fattigslig samfunn der en ikke har billige, masseproduserte varer, men må basere seg på håndverkertjenester for å vedlikeholde, reparere og lage nytt. Dette gjelder ikke minst for alle håndverkere som er avhengige av godt og skarpt verktøy, for eksempel skreddere og tilskjærere, bunt- og salmakere, slaktere og kjøttskjærere. Også tidligere tiders slåttefolk måtte holde sine sigder og ljåer skarpe. Det samme gjaldt barbererne, i middelalderen kalt bartskjærer eller badeskjærer. Mange av disse bartskjærene arbeidet dessuten som enkle kirurger, for eksempel som militære feltskjærer, med stort behov for skarpe kniver. I Norden. I Norge var særlig taterne kjent for å være gode knivslipere. Ifølge et gammelt råd fra Telemark gjaldt det å holde seg inne med knivsliperen: Eggen ble god hvis han fikk kaffe mens han arbeidet, men den ble enda litt skarpere om han fikk en kopp med melk eller aller best en skvett brennevin. Også i Tyskland og ellers på kontinentet tilhørte skjærsliperne ofte vandrerfolk som sigøynere og Jenischefolket. I Sverige var det omkring år 1900 mange omreisende skjærslipere fra Russland. I dag. I Vesten er det få omreisende selgere og håndverkere igjen i dag, men fortsatt fins det utøvere som tilbyr skjærsliping på markeder eller demonstrerer det på tilstelninger med gamle håndverk. Enkelte holder også kurs i knivsliping for fagfolk, og verktøymakere reiser rundt i industrien og sliper for eksempel skjærestål og bor. Skjærslipere i historier og viser. Skjærsliperen med sin slipestein var en lett gjenkjennlig figur i byer og lokalsamfunn og er omtalt i mange historier og viser. Han blir framstilt både som en omreisende luring, en munter vagabond og en fattig stakkar med lav anseelse. I det tyske folkeeventyret "Lykke-Hans" ("Hans im Glück"), som ble nedtegnet og utgitt av Jacob Grimm tidlig på 1800-tallet, møter den godtroende og positive Hans til sist en fattig, men syngende blid skjærsliper. Også skjærsliperen klarer å lure Lykke-Hans og tar ei gås i bytte mot en av sine gamle, utslitte slipesteiner. Enkelte skjærslipere på kontinentet kunne ha en liten, dressert sirkusape ved siden av seg for å tiltrekke folks oppmerksomhet. Dette er bakgrunnen for det tyske munnhellet "Er sitzt da wie'n Affe auf'm Schleifstein", «Han sitter der som en ape oppå slipesteinen». Dyret satt ikke på steinen som gikk rundt, men hoppet omkring og gjorde sine små kunster. En annen tysk henvisning til slipskjærere er "Die Schleifer von Paris" («Slipskjæreren fra Paris»), ei folkevise som fremdeles synges ved festlige anledninger i Syd-Tyskland. I Norden. I 1955 lagde den danske tekstforfatteren Sigfred Pedersen (1903-1967) og populærkomponisten Kai Normann Andersen (1900-1967) "Den gamle skærslippers forårssang" eller "Nu lokker atter de gamle veje", ei vemodig vise om en ensom skjærsliper og vandringsmann. Sangen ble en stor slager i Danmark. I 1956 spilte den norske plateartisten Jens Book Jenssen inn sangen med norsk tekst under tittelen "Skjærsliperen", seinere kalt "Jakob Skjærsliper", en finstemt innspilling som ble en like stor hit som i nabolandet. I Sverige gjorde Fred Åkerström balladen populær i 1972 under navnet "Den gamle skärsliparen". Også den danske forfatteren Jens Baggesen (1764-1826) skrev en "Skærslipper-Viise", mens Johannes V. Jensen skrev "Hverrestens-Ajes" ("Anders med slibestenen"), en novelle som er gjengitt i hans "Himmerlandshistorier" og handler om en fattig mann som forsørger familien ved å dra rundt i omegnen og slipe for folk. Canguçu. Canguçu er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Canoas. Canoas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Canudos do Vale. Canudos do Vale er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Fiat Bravo. Fiat Bravo og Fiat Brava er to bilmodeller som ble produsert av den italienske bilprodusenten Fiat mellom 1995 og 2001. Modellene er identiske bortsett fra at Bravo er en kombi med tre dører, mens Brava har fem dører. I 2007 ble navnet hentet frem igjen for etterfølgeren til Stilo. Bravo/Brava vant prisen Årets Bil i Europa i 1996. Første generasjon (1995-2001). Bravo/Brava ble lansert i 1995 som erstatter for Fiats aldrende modell Tipo. Modellen ble lansert med en rekke nye motorer, fra innstegsmodellen med en 1,4-liters motor med 12 ventiler og 80 hestekrefter, via to andre bensinmotorer på henholdsvis 1,6 liter og 1,8 liter til toppmodellen på 2,0 liter. I tillegg var to ulike turbodieselmotorer tilgjengelig, begge med 1,9 liters sylindervolum, en på 75 hestekrefter og en annen på 100 hestekrefter. I 1996 ble Bravo/Brava lansert som sedan- og stasjonsvognmodeller under navnet Fiat Marea, og i 1998 ble nok en bil basert på Bravo/Brava-plattformen lansert, nemlig Fiat Multipla, som fikk mye oppmerksomhet grunnet sitt uvanlige design. Bravo/Brava fikk en lett oppdatering i 1999, med blant annet et nytt motoralternativ på 1,2 liter hentet fra den mindre Fiat Punto samt et nytt dashbord. Bravo/Brava ble tatt ut av produksjon i 2001, og ble erstattet av Fiat Stilo. Andre generasjon (2007–). Navnet "«Bravo»" ble hentet frem igjen i 2007, da en oppfølger til Fiat Stilo skulle lanseres, og modellen ble første gang presentert for pressen i Roma, Italia i januar 2007 før den ble offisielt lansert på bilutstillingen i Gèneve samme år. Modellen er utstyrt med tre ulike bensinmotorer på 1,4 liter, med henholdsvis 90, 120 og 150 hestekrefter, samt to ulike dieselmotorer på 1,9 liter, med henholdsvis 120 og 150 hestekrefter. Capela de Santana. Capela de Santana er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Capitão. Capitão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Capivari do Sul. Capivari do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Capão Bonito do Sul. Capão Bonito do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Capão da Canoa. Capão da Canoa er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Capão do Cipó. Capão do Cipó er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Capão do Leão. Capão do Leão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Carazinho. Carazinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Caraá. Caraá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Carlos Barbosa. Carlos Barbosa er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Carlos Gomes. Carlos Gomes er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Casca. Casca er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Caseiros. Caseiros er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Catuípe. Catuípe er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Caxias do Sul. Caxias do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Churandy Martina. Churandy Martina (født 3. juli 1984 i Curaçao) er en friidrettsutøver fra De nederlandske Antillene. Martina var en av tre deltakere som representerte De nederlandske Antillene under OL 2004, han bar fanen under åpningseremonien. Martina ble Panamerikansk mester på 100 meter 24. juli 2007 i Rio de Janeiro med tiden 10,15. I VM 2007 i Osaka kom han på femte plass på både 100- og 200 meter. Under OL i 2008 i Beijing, ble han diskvalifisert i finalen på 200 meter etter å ha tråkket på streken. Han passerte mållinjen som andremann etter suverene Usain Bolt, som forøvrig senket Michael Johnson sin verdensrekord fra 19.32 til 19.30. Caçapava do Sul. Caçapava do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Centenário (Rio Grande do Sul). Centenário er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cerrito. Cerrito er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cerro Branco. Cerro Branco er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cerro Grande. Cerro Grande er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cerro Grande do Sul. Cerro Grande do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cerro Largo. Cerro Largo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Chapada. Chapada er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Charqueadas. Charqueadas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Charrua. Charrua er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Chiapetta. Chiapetta er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Chuvisca. Chuvisca er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Chuí. Chuí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cidreira. Cidreira er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ciríaco. Ciríaco er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Colinas (Rio Grande do Sul). Colinas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Colorado (Rio Grande do Sul). Colorado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Condor (Rio Grande do Sul). Condor er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Constantina. Constantina er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Coqueiro Baixo. Coqueiro Baixo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Coqueiros do Sul. Coqueiros do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Coronel Barros. Coronel Barros er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Coronel Bicaco. Coronel Bicaco er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Coronel Pilar. Coronel Pilar er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cotiporã. Cotiporã er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pilegrimens fortelling. Pilegrimens fortelling ("The Pilgrim's Tale") er et engelsk dikt med brodd mot klosterbevegelsen som ble skrevet ca 1536 – 1538, ettersom det har referanser til hendelser i 1534 og 1536 (Se "Opprøret i Lincolnshire") og låner materiale fra diktet "Plogmannens fortelling" og fra en tekst fra 1532 av William Thynne om Geoffrey Chaucers "Romaunt of the Rose" ("Roseromanen") som er sitert fra sider og linjer. Diktet har forblitt som det mystiske av de falske chaucerianske (pseudo-Chaucerian) tekster. I sin utgave fra 1602 av Chaucers verker nevner Thomas Speght at han håpet å finne denne flyktige teksten. En innledende kunngjøring til leseren i 1687-utgaven av Chaucers verker nevnes det om en omfattende leting etter "Pilegrimens fortelling" som til da hadde vært fruktesløs. Det har vært antydet at "Pilegrimens fortelling" ble skrevet som en del av propagandakampanje fra kong Henrik VIII av Englands side, eller at det var politisk nedbrytende og undertrykt på grunn av Henrik VIIIs forbud av å fremsi profetier. Det er interessant at "Pilegrimens fortelling" både forkynner og fordømmer kjetteri. Etter å ha benyttet Jesaja som en profetisk, antigeistlig autoritet advarer forfatteren av diktet mot falske profetier fra djevelen og fra opprørere som Nicholas Melton, en av lederne av Opprøret i Lincolnshire i 1536, Perkin Warbeck (1474 – 1499), en tronpretendent som ble hengt av kong Henrik VII av England, og Jack Straw, en leder i Bondeopprøret i England i 1381. Senere, imidlertid, framhever forfatteren både Merlin og Bede som antikatolske profeter. Et fragment av "Pilegrimens fortelling" eksisterer kun innenfor "Courte of Venus" ("Venus’ hoff") og som er viktig ettersom det er i den første trykte antologi av hofflyrikk ("coterie poems"). "Courte of Venus" i seg selv eksisterer i kun tre trykte fragmenter hvor deres identitet og opprinnelse er uklar. Det ble trykt en gang mellom 1535 og 1539, sannsynligvis av Thomas Gybson/Gibson. Det var delvis trykt mellom 1547 og 1549, sannsynligvis av William Copland som "A Boke of Ballettes". Det ble trykket på nytt, sannsynligvis av Thomas Marshe, tidlig på 1560-tallet. Hva som er unikt med Marshes utgave er at den trekker på andre tekster som ikke finnes i de to andre trykte utgavene. Ingen bevart utgave av "Pilegrimens fortelling" nevner forfatteren ved navn, men den sier at dens forfatter var en oxonianer, det vil si en akademiker fra University of Oxford, noe Geoffrey Chaucer var, og det har tallrike referanser til Chaucers skrifter. En «tiltalende prest» («comely priest») slår seg sammen med fortelleren i å kritisere kirken, og anbefaler at han leser noen antigeistlige og proprofetiske linjer i Chaucers "Romance of the Rose" som blir sitert. "Pilegrimens fortelling" har også hentydninger til "Enken fra Baths fortelling" i "Canterbury-fortellingene" og arthurianske legender i beskrivelsen av en munk som «mumler om hans hellige ting» forvist av alvene og alvedronningen, men som brakte med seg syv langt verre ånder. Noen har lest inn i fortellingens karakterisering av Jesus Kristus — «og først han døde, og deretter han lærte» («and first he dyd yt, and after he taght») — som en henvisning til diktet "Piers Plowman". John Bale tilskrev "Courte of Venus" og "Pilegrimens fortelling" til Chaucer i hans "Illustriam maioris scriptores...summarium", og la til at han hadde sett en kvartformatutgave av "Courte of Venus" som hadde inkludert "Pilegrimens fortelling", antagelig Gibsons trykte utgave fra ca 1536-1540. Imidlertid endret Bale tilskrivning av forfatterskapet av "Curiam Veneris" (Bales latinske navn for "Courte of Venus") til Robert Shyngleton/Singleton («Robertus Shyngleton, astrorum et theologie peritus, sacerdos, composuit») i sitt notat i "Britanniae scriptorum", skjønt han i hans senere utgave av Illustriam gjeninnførte Chaucer som forfatter. Det er mulig at Shyngleton var den som satte Courte of Venus sammen og sannsynligvis forfatteren av Prologen (i Douce-fragmentet) foruten "Pilegrimens fortelling". Det er lite som kjent om Shyngleton bortsett fra at han var utdannet ved Oxford og en katolsk geistlig som muligens ikke tok eksamen. Han kan ha blitt protestantisk for han var for en tid prest for Anne Boleyn som hadde sympatier for de engelske protestanter. Han ble tiltalt for forræderske ytringer i 1543 og hengt i 1544 sammen med Germain Gardiner og John Larke, noe som er nedtegnet i John Foxes "Actes and Monuments". Bale nedtegnet at det ble sagt at Shyngleton hadde skrevet en "Avhandling om De syv kirker; Om den hellige ånd; Kommentar om Bestemte profitier; og Teorien om jorden" som ble tilegnet kong Henrik VII og som andre steder har blitt kalt for "Om verdens syv årstider". Ingen av disse tekstene eksisterer i trykt utgave, men Bale skrev at Gibson trykte "Shyngleton's De VII Ecclesiis and De Spiritu". Thomas Wyatt (den eldre) har også blitt foreslått på 1500-tallet som forfatteren av "Pilegrimens fortelling", og fem av diktene i "Courte of Venus" er helt klart hans. Francis Thynne slo kategorisk fast at Wyatt ikke var forfatteren, men derimot Chaucer og hevdet at hans far, William Thynne, forberedte en trykt utgave av Chaucers vedrker som inkluderte "Pilegrimens fortelling", men at Henrik VIII ikke ville gi sin støtte til en slik utgave på grunn av den reaksjonen han mente han ville få fra biskopene. Det er ingen opptegnelse om dette i Thynnes utgave og noen forskere mener at den har aldri eksistert. Andre har spekulert om noe ekte dikt av Chaucer kan ha blitt inkludert i en del utgaver av "Courte of Venus", men at de som har overlevd absolutt ikke er hans, unntatt kanskje Prologen, men det er en fjern mulighet. Russell Fraser har spekulert om det følgende: «På tiden ved Anne Boleyns fall i 1536, og samtidig med Opprøret i Lincolnshire, omarbeidet Thomas Wyatt sine dikt. Wyatts revisjoner ble sikret av Thomas Gybson, og trykket kort tid etterpå som "Court of Venus" i et bind med "Pilegrimens fortelling". Men "Fortellingen" var ubehagelig for de geistlige og endelig også for kronen, og bindet ble forbudt, noe antagelig fulgte kort tid at den ble trykt og utgitt. "Court", på grunn av dens uheldige assosiasjon til "Fortellingen", ble også forbudt». Coxilha. Coxilha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Crissiumal. Crissiumal er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cristal (Rio Grande do Sul). Cristal er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cristal do Sul. Cristal do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cruz Alta. Cruz Alta er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cruzaltense. Cruzaltense er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cruzeiro do Sul (Rio Grande do Sul). Cruzeiro do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Cândido Godói. Cândido Godói er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. David Canabarro. David Canabarro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Derrubadas. Derrubadas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Dezesseis de Novembro. Dezesseis de Novembro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Dilermando de Aguiar. Dilermando de Aguiar er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Dois Irmãos. Dois Irmãos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Dois Irmãos das Missões. Dois Irmãos das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Dois Lajeados. Dois Lajeados er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Dom Feliciano. Dom Feliciano er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Dom Pedrito. Dom Pedrito er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Dom Pedro de Alcântara. Dom Pedro de Alcântara er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Dona Francisca. Dona Francisca er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Doutor Maurício Cardoso. Doutor Maurício Cardoso er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Doutor Ricardo. Doutor Ricardo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Eldorado do Sul. Eldorado do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Encantado. Encantado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Encruzilhada do Sul. Encruzilhada do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Engenho Velho. Engenho Velho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Entre Rios do Sul. Entre Rios do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Entre-Ijuís. Entre-Ijuís er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Erebango. Erebango er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Erechim. Erechim er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ernestina. Ernestina er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Erval Grande. Erval Grande er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Erval Seco. Erval Seco er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Esmeralda. Esmeralda er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Esperança do Sul. Esperança do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Espumoso. Espumoso er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Estação. Estação er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Esteio. Esteio er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Estrela. Estrela er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Estrela Velha. Estrela Velha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Estância Velha. Estância Velha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Eugênio de Castro. Eugênio de Castro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Fagundes Varela. Fagundes Varela er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Farroupilha. Farroupilha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Faxinal do Soturno. Faxinal do Soturno er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Faxinalzinho. Faxinalzinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Fazenda Vilanova. Fazenda Vilanova er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Feliz. Feliz er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Kommunen ble etablert den 17. februar 1959. Kommunen har et innbyggertall på 11 583 fordelt over et areal på 96,23 km². Befolkningstettheten er dermed på 120,37 innb./km². Flores da Cunha. Flores da Cunha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Arne Bakken. Arne Bakken (født 27. januar 1955, død 29. januar 2001 i Oslo) var en norsk predikant som var markant innen trosbevegelsen på 1980- og 1990-tallet. Bakken hadde en fortid som narkoman da han ble omvendt og tok imot den kristne tro på slutten av 1970-tallet. Han samarbeidet på 1980-tallet med Åge Åleskjær om å bygge opp Oslo Kristne Senter og var både hjelpepastor og bibelskolelærer ved menigheten i flere år. Han ble senere pastor i Strømmen Pinsemenighet. I flere år reiste han rundt i Norge for Maritastiftelsen og besøkte skoler med Maritafilmen. I de siste årene av sitt liv var han ikke aktiv predikant. Bakken var gift og hadde to barn. Bibliografi. Arne Bakken har skrev flere bøker. Floriano Peixoto (Rio Grande do Sul). Floriano Peixoto er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Fontoura Xavier. Fontoura Xavier er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Formigueiro. Formigueiro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Forquetinha. Forquetinha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Fortaleza dos Valos. Fortaleza dos Valos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Frederico Westphalen. Frederico Westphalen er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Garibaldi (Rio Grande do Sul). Garibaldi er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Garruchos. Garruchos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Gaurama. Gaurama er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. General Câmara. General Câmara er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Gentil. Gentil er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Getúlio Vargas (Rio Grande do Sul). Getúlio Vargas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Giruá. Giruá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Glorinha. Glorinha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Gramado. Gramado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Gramado Xavier. Gramado Xavier er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Gramado dos Loureiros. Gramado dos Loureiros er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Gravataí. Gravataí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Guabiju. Guabiju er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Guaporé (Rio Grande do Sul). Guaporé er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Guarani das Missões. Guarani das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Guaíba. Guaíba er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Her renner elven Rio Guaíba gjennom Lago Guaíba ut i lagunen Lagoa dos Patos. Harmonia. Harmonia er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Herval. Herval er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Herveiras. Herveiras er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Hulha Negra. Hulha Negra er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Humaitá (Rio Grande do Sul). Humaitá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ibarama. Ibarama er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ibiaçá. Ibiaçá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ibiraiaras. Ibiraiaras er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ibirapuitã. Ibirapuitã er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ibirubá. Ibirubá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Igrejinha. Igrejinha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ijuí. Ijuí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ilópolis. Ilópolis er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Imbé. Imbé er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Imigrante. Imigrante er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Independência (Rio Grande do Sul). Independência er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Inhacorá. Inhacorá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ipiranga do Sul. Ipiranga do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ipê. Ipê er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Iraí. Iraí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Itaara. Itaara er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Itacurubi. Itacurubi er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Itapuca. Itapuca er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Itaqui. Itaqui er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Itati. Itati er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Itatiba do Sul. Itatiba do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Somme (elv). Somme er en elv i Picardie, nord i Frankrike. Navnet "Somme" kommer fra et keltisk ord som betyr "ro". Département og landsbyer langs elven. Elvemunningen i Den engelske kanal er mindre enn den var, men fremdeles omfattende. Hydrologi. Elven er kjennetegnet ved svært lav helningsgrad og jevn strøm. Dalen har forholdsvis bratte sider, men i bunnen er den flat med myrer og bassenger. Elven er en kalkelv, og vannkilden til elven er grunnvann som pipler opp gjennom kalksteinen som elven renner over. En av myrene i dalen, Marais de l'Île, er et naturreservat i byen St. Quentin. Tidligere ble det gravd torv ut fra myrene, men i dag blir de benyttet til fiske og jakt. I 1770 begynte konstruksjonen av "Canal de la Somme", som sto ferdig i 1843. Den er 156 km lang, og begynner ved St. Simon og Sommebukten. Fra St. Simon til Froissy (nær Bray sur Somme, sør for Albert) går kanalen ved siden av elven. Fra Abbeville, går kanalen gjennom den tidligere elvemunningen, som nå er tilmudret, til Saint-Valéry-sur-Somme, der kanalen går ut i Den engelske kanal. Et tjern i en av myrene i dalbunnen. St. Quentin Canal, viden kjent for slaget i 1918 knytter Somme til Nord-Frankrike og Belgia og sørover til elven Oise. Canal du Nord knytter også Somme til Oise ved Noyon, og så Paris. I 2001 ble Sommedalen rammet av en kraftig flom, som stort sett kom av stigende vannspeil i omgivelsene. Ivorá. Ivorá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ivoti. Ivoti er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Jaboticaba. Jaboticaba er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Jacuizinho. Jacuizinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Jacutinga (Rio Grande do Sul). Jacutinga er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Raby Castle. Raby Castle er et slott ved Staindrop i Durham i England. Det er et av de største bebodde slottene i landet. Det overdådige interiøret er for det meste fra 18. og 19. århundre, mens eksteriøret for det meste har vært uforandret siden middelalderen. Bygningen er vernet (Grade I). Slottet tilhørte lenge Nevilleslekten, som var en av de mektigste adelsslektene i England. Cecily Neville, som var mor til Edvard IV og Rikard III, ble født der. Slekten mistet slottet etter det mislykkede opprøret Nord-Englands reisning i 1569, der Charles Neville, 6. jarl av Westmorland var en av lederne. Henry Vane den eldre kjøpte Raby Castle og Barnard Castle fra kronen i 1626, og hans etterkommere eier det fortsatt. Fra 1833 til 1891 hadde de tittelen hertug av Cleveland, og de har fortsatt tittelen Lord Barnard. Slottet er åpent for publikum. Den store kunstsamlingen inkluderer blant annet originalen til Hiram Powers' "The Greek Slave" fra 1844. Fossen High Force ligger på eiendommen. Jaguari. Jaguari er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Jaguarão. Jaguarão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Jaguarão (elv) utgjør deler av Brasils grense mot Uruguay. Jaquirana. Jaquirana er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Jari. Jari er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Jóia. Jóia er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Júlio de Castilhos. Júlio de Castilhos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Lagoa Bonita do Sul. Lagoa Bonita do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Lagoa Vermelha. Lagoa Vermelha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Lagoa dos Três Cantos. Lagoa dos Três Cantos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Lagoão. Lagoão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Lajeado (Rio Grande do Sul). Lajeado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Lajeado do Bugre. Lajeado do Bugre er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Lavras do Sul. Lavras do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Liberato Salzano. Liberato Salzano er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Lindolfo Collor. Lindolfo Collor er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Linha Nova. Linha Nova er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Machadinho. Machadinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Mampituba. Mampituba er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Manoel Viana. Manoel Viana er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Maquiné. Maquiné er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Maratá. Maratá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Marau. Marau er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barnard Castle. Barnard Castle er en by i Durham i England. Den har navn etter slottet som ligger der, Barnard Castle, og ligger ved elven Tees. På den andre siden av elven ligger Startforth. Slottet ble reist av normannerne kort tid etter erobringen i det 11. århundre. Det hadde sin storhetstid under Bernard de Bailleul i siste halvdel av det 12. århundre. Det var i slektens eie inntil John Balliol ble avsatt som konge av Skottland i 1296. Deretter tok Richard Neville, 16. jarl av Warwick over. Rikard III arvet det gjennom sin kone Anne Neville. Etter hans død falt det i ruiner. Ved siden av slottet er Bowes Museum den største turistattraksjonen i byen. Det er en slottslignende bygning, hvor man finner malerier av El Greco, Goya, Canaletto, Boucher, Fragonard og andre. Marcelino Ramos. Marcelino Ramos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Mariana Pimentel. Mariana Pimentel er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Mariano Moro. Mariano Moro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Marques de Souza. Marques de Souza er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ideomotorisk effekt. Den ideomotoriske effekten er et psykologisk fenomen som består i at en person utfører visse, små, gjerne ukontrollerte, muskelbevegelser. I mange tilfeller er personen selv ikke klar over dem. Bevegelsene er forårsaket av "en idé" som har kommet til personen. På samme måten som kroppen kan reagere med ikke-viljesstyrte reflekser, på smerter (f.eks.), kan man altså oppleve muskulære (og ubevisste) reflekser til ideer som kommer til en, utenfra eller innenfra. Ideomotoriske bevegelser viser en stor variasjon mht. fysisk størrelse samt bevissthetsnivå. Bruk av pendel og ønskekvist – gjenstander der en ørliten muskulær bevegelse i hendene forårsaker store synlige utslag – forklares ofte ved at man her har å gjøre med den ideomotoriske effekten. Tester har vist at selv ærlige og intelligente personer ubevisst kan vise muskulær småskala-aktivitet som er i overensstemmelse med deres forventninger (Ray Hyman, 1999) – slik at ønskekvister eller pendler viser det vedkommende tenker, ønsker eller forventer. Mata. Mata er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Mato Castelhano. Mato Castelhano er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Mato Leitão. Mato Leitão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Mato Queimado. Mato Queimado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Maximiliano de Almeida. Maximiliano de Almeida er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Maçambara. Maçambara er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Minas do Leão. Minas do Leão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Miraguaí. Miraguaí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Montauri. Montauri er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Monte Alegre dos Campos. Monte Alegre dos Campos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Monte Belo do Sul. Monte Belo do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Montenegro (Rio Grande do Sul). Montenegro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Mormaço. Mormaço er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Morrinhos do Sul. Morrinhos do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Morro Redondo. Morro Redondo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Morro Reuter. Morro Reuter er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Mostardas. Mostardas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Muitos Capões. Muitos Capões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Muliterno. Muliterno er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Muçum. Muçum er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nicolau Vergueiro. Nicolau Vergueiro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nonoai. Nonoai er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Alvorada. Nova Alvorada er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Araçá. Nova Araçá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Bassano. Nova Bassano er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Boa Vista. Nova Boa Vista er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Bréscia. Nova Bréscia er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Candelária. Nova Candelária er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Esperança do Sul. Nova Esperança do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Hartz. Nova Hartz er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Palma. Nova Palma er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Høgåsen. Høgåsen er en høyde vest for tettstedet Bjørkelangen i Aurskog-Høland kommune. Det høyeste punktet på Høgåsen er 313 moh. Høgåsen er et yndet utfartsmål for Bjørkelangens befolkning, og det er opprettet en venneforening for høyden kalt "Høgåsens venner". Like nord for det høyeste punktet av Høgåsen er har "Høgåsens venner" satt opp en tur-bok. "Høgåsens venner" kårer hvert år en vinner av konkurransen om flest toppturer til Høgåsen. Det er blitt en tradisjon at turgåere til Høgåsen tar med seg steiner for å bygge opp varden. Nova Petrópolis. Nova Petrópolis er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Prata. Nova Prata er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Pádua. Nova Pádua er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Ramada. Nova Ramada er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Roma do Sul. Nova Roma do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Nova Santa Rita (Rio Grande do Sul). Nova Santa Rita er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Novo Barreiro. Novo Barreiro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Novo Cabrais. Novo Cabrais er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Novo Hamburgo. Novo Hamburgo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Novo Machado. Novo Machado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Novo Tiradentes. Novo Tiradentes er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Novo Xingu. Novo Xingu er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Não-Me-Toque. Não-Me-Toque er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Osório (Rio Grande do Sul). Osório er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Paim Filho. Paim Filho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Palmares do Sul. Palmares do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Palmeira das Missões. Palmeira das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Palmitinho. Palmitinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Panambi. Panambi er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pantano Grande. Pantano Grande er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Paraí. Paraí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Paraíso do Sul. Paraíso do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Arendal Turnforening. __NOTOC__ Arendal Turnforening (stiftet 17. mai 1857) er landets nest eldste idrettslag, bare Oslo Turnforening er eldre. Arendal Turnforening feiret sitt 150-års jubileum i mai 2007, og er stadig et aktivt idrettslag. Motto: FRI – FRISK – FRO – FROM. Historie. Det var bokbinderen Joseph Stockinger fra Østerrike som introduserte turnsporten i Norge. Joseph Stockinger stiftet først Christiania Turnforening i Oslo, og to år seinere Arendal Turnforening i Arendal. 4. september 1857 fikk de sine første lokaler, to rom i en pakkebod på Langbryggen i Arendal sentrum. Pakkeboden tilhørte konsul Isak Kallevig, og foreningen fikk disponere rommene, som ble innviet 5. oktober samme år. 12. juli 1868 brant en tredjedel av bygningene i Arendal, og turnforeningens lokaler likeså. Noen få ting, som regnskapsbøkene, protokollen og guttenes fane ble reddet, og er nå på Aust-Agder kulturhistoriske senter. I Arendal var det også et rifleskytterlag og et skarpskytterkompani, og disse ble så slått sammen i 1869 med turnforeningen, og navnet ble Arendals Forening for Legemsøvelse og Vaabenbruk'". I 1870 bygde foreningen nye lokaler på Hylleveien. 21 år senere, i 1891, ble turnforeningen skilt ut fra skytterlagene, og tok igjen sitt gamle navn Arendal Turnforening. Da lokalet på Hylleveien etter hvert ble for lite, ble lokalet solgt til Filadelfiamenigheten i Arendal i 1935 for 28 000 kr. Turnforeningen hadde ikke funnet nye lokaler, og hadde en klausul i salgskontrakten om å kunne benytte de gamle lokalene inntil de fant nye. Lokalene ble også brukt til konsertlokaler i mange år, da de var de eneste egnede i byen utenom kirkene. I 1935 fikk turnforeningen kjøpt et tre-etasjers murhus av Arendal Bryggeri i sentrum. Bygget var brukt som vognhus, lager og ishall av bryggeriet. Huset ble ombygget til turnhall og innviet i 1937, og har siden gått under navnet «Turnhallen». Dette var foreningens eneste turnhall og treningshall frem til 2005 hvor de fikk benytte seg av en hall ved Idrettens Hus på Stoa. Under andre verdenskrig var turnhallen okkupert av tyskerne, og ble brukt som kino og kantine. Hallen ble ikke tilbakeført til foreningen før 3. juni 1945. I 1948 kjøpte de en hytte, hvor det ble øvinger utendørs om sommeren. I 2012 er det planlagt at foreningen skal flytte inn i nytt bygg på Stoa utenfor sentrum.. Pareci Novo. Pareci Novo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Parobé. Parobé er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Passa Sete. Passa Sete er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Passo Fundo. Passo Fundo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Det er den tolvt største byen i staten. Passo do Sobrado. Passo do Sobrado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Paulo Bento. Paulo Bento er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Paverama. Paverama er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pedras Altas. Pedras Altas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pedro Osório. Pedro Osório er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pejuçara. Pejuçara er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pelotas. Pelotas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Picada Café. Picada Café er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pinhal. Pinhal er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pinhal Grande. Pinhal Grande er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pinhal da Serra. Pinhal da Serra er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pinheirinho do Vale. Pinheirinho do Vale er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pinheiro Machado. Pinheiro Machado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pirapó. Pirapó er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Piratini. Piratini er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Planalto (Rio Grande do Sul). Planalto er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ponte Preta (Rio Grande do Sul). Ponte Preta er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Pontão. Pontão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Porto Lucena. Porto Lucena er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Porto Mauá. Porto Mauá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Porto Vera Cruz. Porto Vera Cruz er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Porto Xavier. Porto Xavier er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Portão. Portão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Oslo Turnforening. Oslo Turnforening ble stiftet i 1855 som Christiania Turnforening og var da den første idrettsforeningen i Norge. Etter 1909 har foreningen også hatt utøvere i andre idretter; Christiania Turnforenings Idrætsparti ble opprettet for å gi medlemmene tilbud innen friidrett, boksing og svømming. Av de mer kjente medlemmene i Oslo Turnforening kan nevnes bokseren Pete Sanstøl og turneren Unni Holmen. Det var den østerrikske bokbinderen Joseph Stockinger som tok initiativ til oppstartingen av foreningen. Han kom til Oslo i 1854 og tok seg arbeid i et bokbinderi og året etterpå var han initiativtaker da turnforeningen ble stiftet. Turnforeningen åpnet sin første turnhall i 1857. I 1901 åpnet Oslo Turnhall i St. Olavs gate i Oslo sentrum. Den ble totalskadd av brann i 1988, men nye lokaler gjenåpnet i 1994 bak den gamle fasaden. Foreningen eier også Haslehallen på Hasle som ble åpnet i 1999. Medlemstallet i 2011 er om lag 5500, fordelt på apparatturn, troppsturn, samt barne- og ungdomsgruppe og gym- og mosjonsgruppe. Pouso Novo. Pouso Novo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Poço das Antas. Poço das Antas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Presidente Lucena. Presidente Lucena er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Kjell Konterud. Kjell Konterud (født 24. desember 1944) er en norsk politiker. Han er ordfører i Våler og representerer Arbeiderpartiet. Han tok over som ordfører etter valget i 2003 og ble gjenvalgt i 2007, da Arbeiderpartiet fikk over 60% av stemmene i Våler. Konterud ble kraftig kritisert i mai 2008 fordi han skrev under på et opprop mot opprettelsen av et asylmottak på Haslemoen. På lederplass skrev redaktøren i lokalavisa Glåmdalen at Konterud var «politisk død»: «Her i glåmdalsregionen vil vi rett og slett ikke ha en ordfører som sprer fremmedfrykt over en lav sko, pisker opp stemningen, skaper splittelse blant innbyggerne, setter sin egen regjering og sitt eget parti i stor forlegenhet, feilinformerer og heller ikke oppleves som troverdig.» Arbeiderpartiets lokallag i Våler svarte med å iverksette en boikott av avisen fram til neste lokalvalg hvis avisen ikke beklaget lederen. Boikotten ble avsluttet noen uker senere uten innrømmelser fra avisen. Progresso. Progresso er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Casimir Wilhelm von Scholten. Casimir Wilhelm von Scholten (født 1752, død 1810) var guvernør på St. Thomas og St. Jan i to perioder. Første periode varte fra 1800 til den britiske okkupasjonen startet 31. mars 1801 og han ble etterfulgt av briten John Clayton Cowell. Andre periode startet i 1803 og ble også denne gang avsluttet i forbindelse med en britisk okkupasjon av Dansk Vestindia i 1807. Casimir Wilhelm von Scholten var gift med Catharina Elisabeth de Moldrup (født 1764, død 1804) og var far til Peter von Scholten, som ble Dansk Vestindias generalguvernør og var den ansvarlige for avskaffelsen av slaveriet i Dansk Vestindia. Market Square (Markedsplassen) i den østlige enden av Dronningens gade i Charlotte Amalie på St. Thomas het opprinnelig Casimir Square, oppkalt etter Casimir Wilhelm von Scholten. Protásio Alves. Protásio Alves er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Putinga. Putinga er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Quaraí. Quaraí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Quatro Irmãos. Quatro Irmãos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Quevedos. Quevedos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Quinze de Novembro. Quinze de Novembro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Redentora. Redentora er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Relvado. Relvado er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Joseph Stockinger. Joseph Michael Stockinger (født 8. februar 1828 i Gföhl i Østerrike, død 25. mars 1903 i Arendal) var en østerriksk bokbinder og initiativtaker til stiftelsen av Norges første idrettslag i 1855. Bakgrunn. Han ble født i Østerrike av Franz Xaver Stockinger og Anna Maria Siegert. I Wien gikk han i lære hos en bokbindermester i 11 år, før han innvandret til Norge i 1854 Norge. Han bodde først noen år i Oslo (dengang Christiania), og var initiativtaker da Christiania Turnforening ble stiftet som Norges første idrettslag 13. april 1855. Han flyttet så til Arendal i 1956 og etablerte seg som bokbindermester der. Han tok initiativ til å stifte Arendal Turnforening 17. mai 1857, hvor han var formann i 35 år og styremedlem hele sitt liv. Han ble æresmedlem i 1871. Han giftet seg 4. oktober 1865 med Anne Birgithe Larsen (1841–1926). Heder. Joseph Stockinger er hedret med en byste på Kanalplassen i Arendal sentrum. Bysten er laget i bronse på granittsokkel, og ble avduket 17. mai 2000 av Stockingers oldebarn, Ulf Stockinger. Kunstneren bak er Trygve Thorsen, som var fra Arendal. Den ble gitt som gipsavstøpning til Arendal Turnforening i 1927, og var laget etter fotografier. Han mottok Kong Oscar IIs medalje til belønning for fortjenstlig virksomhet i sølv i 1896. Restinga Seca. Restinga Seca er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Rio Grande (Rio Grande do Sul). Rio Grande er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Rio Pardo. Rio Pardo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Rio dos Índios. Rio dos Índios er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Riozinho. Riozinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Roca Sales. Roca Sales er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Makati. Kart som viser Makati i Manila Makati en filippinsk by på øya Luzon, og én av de mange byene og kommunene som utgjør Manila-området, Filippinenes hovedstad. Makati teller 27,36 km², og hadde et innbyggertall på 471 379 ved folketellingen i 2000. Ordfører (fra 2007 til 2010) er Jejomar C. Binay. Rodeio Bonito. Rodeio Bonito er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Rolador. Rolador er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Skeide. a>, bygget tidlig 1800-tall. Her ble steinen tatt ut fra gruvene like ved grovsortert før malmen ble sendt ned til selve værket for å prosesseres videre. Å skeide er et uttrykk brukt i gruveindustrien. Ordet kommer fra tysk: zu Scheiden; å dele. På norsk i dag brukes også ordet "oppredning". Uttrykket er brukt i forbindelse med deling/separasjon av gråberg og malm. Det er en grovsortering av det som garantert er kun uønsket stein, og de steinmassene som inneholder interessant malm eller det stoffet man er ute etter. Felsen, som er det uinteressante som blir skeidet bort, legges for seg, mens steiner inneholdende interessante forbindelser blir sendt videre til foredling. Dette kan være smelting, røsting, eller separasjon på annen måte. Ved å skeide/grovsortere malmholdig berg før man sender dette videre til foredling, sparer man mye på denne siden – for eksempel energi til smelting av unødige steinmasser som ikke inneholder malm i det hele tatt. Rolante. Rolante er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ronda Alta. Ronda Alta er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Rondinha. Rondinha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Roque Gonzales. Roque Gonzales er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Rosário do Sul. Rosário do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sagrada Família (Rio Grande do Sul). Sagrada Família er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Saldanha Marinho. Saldanha Marinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Salto do Jacuí. Salto do Jacuí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Salvador das Missões. Salvador das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Salvador do Sul. Salvador do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sananduva. Sananduva er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Bárbara do Sul. Santa Bárbara do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Cecília do Sul. Santa Cecília do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Clara do Sul. Santa Clara do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Cruz do Sul. Santa Cruz do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Margarida do Sul. Santa Margarida do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Maria (Rio Grande do Sul). Santa Maria er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Maria do Herval. Santa Maria do Herval er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Rosa (Brasil). Santa Rosa er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Tereza. Santa Tereza er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santa Vitória do Palmar. Santa Vitória do Palmar er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santana da Boa Vista. Santana da Boa Vista er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santana do Livramento. Santana do Livramento er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santiago (Rio Grande do Sul). Santiago er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santo Antônio da Patrulha. Santo Antônio da Patrulha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santo Antônio das Missões. Santo Antônio das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santo Antônio do Palma. Santo Antônio do Palma er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santo Antônio do Planalto. Santo Antônio do Planalto er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santo Augusto. Santo Augusto er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santo Cristo. Santo Cristo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santo Expedito do Sul. Santo Expedito do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Santo Ângelo. Santo Ângelo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sapiranga. Sapiranga er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sapucaia do Sul. Sapucaia do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sarandi (Rio Grande do Sul). Sarandi er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Seberi. Seberi er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sede Nova. Sede Nova er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Segredo. Segredo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Flotasjon. Flotasjon er en måte å skille masser med ulike egenskaper på. Det være seg ulik materialoverflate eller ulik egenvekt, alt etter hva man ønsker å dele. Metoden brukes ofte i gruveindustri for å skille malm og uinteressante bergarter, når disse er knust ned til mindre partikler. Prinsipp. Rent prinsippmessig har metoden bestått i å plassere mineralholdig malm som er knust til fin pukk i en vaskebenk eller et kar. Ved å utsette massene for gjentatte bølger av vann frem og tilbake, vil lettere steinmasser flyte bort. Tyngre masser, som inneholder malm og dermed er interessante, vil ligge igjen på bunnen. Metoden kan gjentas for å oppnå høyere grad av renhet på den endelige massen – kalt slig. Denne metoden har vært i bruk i mange hundre år, og kunne kun skille tyngre masser fra lette. I dag benyttes sofistikerte metoder for å både skille og samtidig knuse malm, og kun få ut det ønskede mineralet. Flotasjon i dag. Ved bruk av floasjon til knusing og separasjon, må størrelsen på partiklene som skal knuses finnes i et mikroskop, fordi man ønsker å knuse partiklene ned til en kornstørrelse hvor enkelte av partiklene inneholder bare det mineralet man vil utvinne. Dette kalles frimaling, dvs. at det ønskede mineral er frigjort (frimalt) fra resten av bergarten. Knuser man for mye sløser man med energi og det vil kunne skape problemer i flotasjonsprosessen med for små partikler. Det knuste materialet vil nå inneholde en viss andel ønskede frigjorte korn som man nå kan skille ut fra resten av massen ved hjelp av flotasjon. Ved hjelp av ulike kjemikalier kan man behandle de frigjorte kornenes overflate slik at de får nye kjemiske egenskaper, de kan for eksempel gjøres vannavstøtende. Tilsvarende kan man også behandle resten av kornene, det vil si den delen av kornene man ønsker å kvitte seg med. Ved å holde kornene flytende ved hjelp av en omrører og tilsette små luftbobler kan man så fange de vannavstøtende kornene ved at de vil henge seg på luftboblene. Luftboblene vil de flyte opp til overflaten hvor de kan samles inn. Dette gjøres ved at man tilsetter en skummer; Man kan da samle inn skummet som nå inneholder de ønskede mineraler/partikler. Selbach. Selbach er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Wesley Sonck. Wesley Sonck (født 9. august 1978) er en belgisk fotballspiller som spiller for den belgiske toppklubben Club Brugge. Han har blant annet fortid i tysk bundesliga. Senador Salgado Filho. Senador Salgado Filho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sentinela do Sul. Sentinela do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Serafina Corrêa. Serafina Corrêa er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sertão (Rio Grande do Sul). Sertão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sertão Santana. Sertão Santana er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sete de Setembro. Sete de Setembro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Severiano de Almeida. Severiano de Almeida er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Silveira Martins. Silveira Martins er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sinimbu. Sinimbu er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Sobradinho (Rio Grande do Sul). Sobradinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Soledade (Rio Grande do Sul). Soledade er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Domingos do Sul. São Domingos do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Francisco de Assis. São Francisco de Assis er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Francisco de Paula (Rio Grande do Sul). São Francisco de Paula er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Gabriel (Rio Grande do Sul). São Gabriel er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Groruddalen skole. Groruddalen skole er en ungdomsskole nederst på Grorud i Bydel Grorud i Oslo. Skolens bygninger er fra 1938 og huset blant annet Groruddalen gymnas. Bygget ligger i Vestbyveien 13, kort distanse fra Østre Aker vei og Grorud jernbanestasjon. Historie. I 1938 ble Grorud høyere allmenskole bygget. Skolen var realskole og gymnas, og bestod av en bygning frem til begynnelsen av 1960-tallet. I denne delen er det i dag kontorer, bibliotek og spesialrom. I 1958 ble det satt opp paviljonger med seks klasserom, for å romme de store elevkullene. På 1960-tallet ble skolen ytterligere utvidet, inkludert en ny gymsal. Fra 1968 ble skolen en ungdomsskole, og fikk navnet Groruddalen skole. Gymnasklassene fortsatte på skolen en stund, før de ble flyttet til Bredtvet videregående skole i 1972. På 1970-tallet fikk skolen elever fra både Grorud, Furuset, Høybråten, Romsås, Ammerud og Rødtvet før det ble bygget ungdomsskoler også i disse områdene. Når elevene begynte på egne ungdomsskoler sank elevgrunnlaget til skolen. Groruddalen skole ble nedlagt og elevene ble flyttet til Nordtvet skole. Siste elevkull sluttet på Groruddalen ungdomsskole våren 1985. Skolebygningene ble deretter utleid, før det fra høsten 1997 igjen ble ungdomsskole. Første året var skolen lagt under felles administrasjon med Nordtvet skole. Skolen har en byomfattende spesialklasse for elever med spsielle behov. Skolen disponerer også gymsalen til Grorud idrettslag, som ligger i skolegården. São Jerônimo. São Jerônimo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Jorge. São Jorge er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São José das Missões. São José das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São José do Herval. São José do Herval er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Barnard Castle (slott). Barnard Castle er en slottsruin i byen Barnard Castle i Durham i England. Det er et Scheduled Ancient Monument og en vernet bygning (Grade I). Det ble reist kort tid etter normannernes erobring i det 11. århundre, da Guy de Bailleul fikk området i len. Det var i slektens eie inntil 1296, da John Balliol ble avsatt som konge av Skottland. Biskopen av Durham tok over, og i det 15. århundre ble det gitt videre til Richard Neville, 16. jarl av Warwick. Det gikk så i arv til Rikard III gjennom hans kone Anne Neville. I løpet av de neste to århundrene ble det utvidet og forbedret av Nevilleslekten. Under Nord-Englands reisning ble slottet og byen tatt av opprørerne; en av lederne var Charles Neville, 6. jarl av Westmorland som tilhørte slekten som eide det. Etter at opprøret var slått ned ble det overtatt av kronen igjen. I 1626 ble slottet solgt til Henry Vane den eldre. Han valgte Raby Castle i nærheten som sin hovedresidens, og Barnard Castle ble stående tomt. Det meste av interiøret og mye av steinen ble flyttet til Raby. Ruinen forvaltes av English Heritage, og er åpen for publikum. De mest interessante delene er ruinene av et sylindrisk tårn fra det 12. århundre og storhallen og storkammeret fra det 14. århundre. São José do Hortêncio. São José do Hortêncio er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São José do Inhacorá. São José do Inhacorá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São José do Norte. São José do Norte er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São José do Ouro. São José do Ouro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São José do Sul. São José do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São José dos Ausentes. São José dos Ausentes er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São João da Urtiga. São João da Urtiga er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São João do Polêsine. São João do Polêsine er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Leopoldo. São Leopoldo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Lourenço do Sul. São Lourenço do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Luiz Gonzaga. São Luiz Gonzaga er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Marcos. São Marcos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Martinho (Rio Grande do Sul). São Martinho er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Martinho da Serra. São Martinho da Serra er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Miguel das Missões. São Miguel das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Den ble grunnlagt på 1600-tallet av Jesuittordenen som en såkalt jesuittreduksjon for å misjonere Guaraní indianerne. Ruinene etter reduksjonen ble i 1993 erklært til verdensarv av UNESCO. São Nicolau (Rio Grande do Sul). São Nicolau er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Silke Möller. Silke Möller, (født Gladisch, 20. juni 1964 i Stralsund, Mecklenburg-Vorpommern) er en tidligere friidrettsutøver som konkurrerte i sprintøvelser for Øst-Tyskland. Möller var med på det østtyske laget som satte verdensrekord på 4 x 100 meter stafett med tiden 41,37 6. oktober 1985 i Canberra. De tre andre på stafettlaget var Sabine Rieger, Marlies Göhr og Ingrid Auerswald. Under sin karriere kom Möller til å stå litt i skyggen av sine landsmanninner Marlies Göhr, Marita Koch og Heike Drechsler. Det var kun i 1987, da hun ennå brukte sitt pikenavn Gladitsch, hun klarte å beseire dem i et stort mesterskap. Under VM 1987 i Roma vant hun både 100- og 200 meter og hun var med på det østtyske stafettlaget som tok sølv på 4 x 100 meter. Hun ble kåret til årets sportskvinne i hjemlandet for den prestasjonen. Under OL 1988 i Seoul tok hun sølvmedalje med det østtyske stafettlaget på 4 x 100 meter. I 1992 var hun sammen med Katrin Krabbe og Grit Breuer involvert i en dopingskandale, men ble senere sjekket ut av saken av International Athletic Federation (IAAF). Straks før OL 1992 oppga hun sin friidrettskarriere og begynte å studere historie i Rostock. São Paulo das Missões. São Paulo das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Pedro da Serra. São Pedro da Serra er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Pedro das Missões. São Pedro das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Pedro do Butiá. São Pedro do Butiá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Pedro do Sul. São Pedro do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Sebastião do Caí. São Sebastião do Caí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Sepé. São Sepé er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Valentim. São Valentim er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Valentim do Sul. São Valentim do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Valério do Sul. São Valério do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Vendelino. São Vendelino er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. São Vicente do Sul. São Vicente do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Paris–Brest–Paris. Paris–Brest–Paris (også kalt PBP) er et ca. 1200 km langt sykkelritt mellom de franske byene Paris og Brest. Rittet ble startet i 1891 og har blitt arrangert i forskjellige former helt til i dag, noe som gjør det til verdens eldste sykkelritt. Opprinnelig var rittet for profesjonelle og amatører, men har etter 1951 kun blitt kjørt av amatører. Historie. Den første "Paris–Brest et retour" ble arrangert i 1891 på initiativ fra Pierre Griffard, redaktør av avisen Le Petit Journal. Rittet var ment som en demonstrasjon av sykkelens muligheter og bød på stor oppmerksomhet for avisen, som fikk oppdateringer sendt med telegraf til Paris fra byene langs løypen. Vinneren, Charles Terront, ble en nasjonalhelt i Frankrike. De neste 60 årene ble rittet arrangert hvert tiende år, med unntak av 1941-utgaven, som ble utsatt til 1948 på grunn av andre verdenskrig. Fra og med 1931 ble det arrangert to ritt: det ene var konkurranserittet Paris–Brest–Paris, som ble kjørt av profesjonelle syklister, og det andre var en brevet for amatører arrangert av Audax Club Parisien. Disse to rittene ble arrangert side om side tre ganger, men så døde interessen for PBP ut blant profesjonelle syklister. Fra og med 1956 ble det kun arrangert amatørritt; først med fem års mellomrom, deretter fire. Den foreløpig siste PBP til å bli arrangert, i 2007, var den 16. i rekken. Sykkelrittet har gitt navn til det kjente franske bakverket Paris-Brest. Kvalifisering. For å delta i PBP, må man kvalifisere seg gjennom å fullføre en serie breveter på 200, 300, 400 og 600 km samme år som PBP arrangeres. Hver brevet arrangeres på tilsvarende måte som Paris–Brest–Paris og organiseres av lokale organisasjoner tilknyttet Randonneurs Mondiaux (direkte eller gjennom sin nasjonale representant). Tidligere måtte man fullføre rittene etter stigende lengde, men fra og med 2007 ble dette kravet fjernet. Dersom man ikke har anledning til å delta i et kvalifiseringsritt, kan man erstatte det med et lengre ritt: for eksempel kan man sykle en serie på 300-300-400-600 i stedet for 200-300-400-600. Man kan sykle kvalifisering hvor man vil i verden; endelig godkjenning av kvalifiseringen skjer hos Audax Club Parisien. Kontroll. Rittene er lagt opp med en maksimal passeringtid i mål. Passeringstiden kontrolleres også på annonserte eller hemmelige kontrollposter underveis, og ryttere som ikke holder seg innenfor maksimumstiden kan risikere å bli tatt ut av rittet. Hver kontrollpost har angitte tidspunkter for åpning og lukking. Ved passering av kontrollposter må ryttere få stempel og passeringstidspunkt ført opp i en loggbok. Loggboken leveres senere til rittorganisatøren for godkjenning. Under kvalifiseringsritt kan kontrollpostene være spesifiserte bensinstasjoner, serveringssteder eller lignende. Siden spesielt 400 km og 600 km er lange ritt, kan man risikere å møte en stengt kontrollpost. I slike tilfeller kan attestering gis av andre og godkjennes av arrangøren. I PBP har arrangøren satt opp egne kontrollposter med matservering og mekanisk hjelp i tillegg til stempling. Norsk deltagelse. Den første norske deltageren i PBP var Leif Grimstveit i 1979, som arrangerte sine egne kvalifiseringsritt i Norge for å kunne delta. Grimstveit deltok igjen i 1983 som eneste nordmann. I 1987 deltok 57 nordmenn, og Norge hadde dette året flere deltagere enn resten av Norden til sammen (52). Antallet deltagere økte igjen i 1991 til 61 nordmenn, det høyeste antallet noensinne. Siden 1991 har deltagerantallet fra Norge gradvis sunket til 18 i 2003 og 22 i 2007. Leif Grimstveit har deltatt hver gang siden 1979 unntatt 1987 og står med flest fullførte PBP av alle nordmenn. Sério. Sério er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tabaí. Tabaí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tapejara (Rio Grande do Sul). Tapejara er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tapera. Tapera er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tapes. Tapes er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Taquara. Taquara er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Taquari. Taquari er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Taquaruçu do Sul. Taquaruçu do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tavares (Rio Grande do Sul). Tavares er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tenente Portela. Tenente Portela er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Terra de Areia. Terra de Areia er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Teutônia. Teutônia er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tio Hugo. Tio Hugo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tiradentes do Sul. Tiradentes do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Q8. Q8 er et kuwaitisk oljeselskap som leverer olje og bensin. Virksomheten ble etablert i 1983 av moderselskapet Kuwait Petroleum Corporation. Navnet Q8 stammer fra den engelske uttale av "Kuwait". Toropi. Toropi er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Torres (Rio Grande do Sul). Torres er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tramandaí. Tramandaí er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Travesseiro. Travesseiro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vuelta a España 2004. Den 59. utgaven av Vuelta a España ble arrangert fra 4. til 26. september 2004. Etter 21 etapper på totalt 3034 kilometer vant Roberto Heras 30 sekunder foran Santiago Pérez. Etter seier på lagtempoen preget US Postal rittets første halvdel ved at fire av lagets ryttere (Floyd Landis, Max van Heeswijk, Benoit Joachim og Manuel Beltran) byttet på å bære den gyldne ledertrøya. Etter den 12. etappen overtok tittelforsvareren Roberto Heras ledelsen i sammenlagtkonkurransen og beholdt den resten av rittet. Laget som overrasket mest var Comunidad Valenciana-Kelme, som fikk fire etappeseire, lagkonkurransen og hadde tre ryttere blant de ti beste i sammendraget. Sprinteren Alessandro Petacchi vant fire etapper. Kombinasjonskonkurransen. Poengene i kombinasjonskonkurransen regnes ut ved å summere plassering i de andre konkurransene Trindade do Sul. Trindade do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Triunfo (Rio Grande do Sul). Triunfo er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Três Arroios. Três Arroios er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Três Cachoeiras. Três Cachoeiras er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Três Coroas. Três Coroas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Três Forquilhas. Três Forquilhas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Direkte sexy. "Direkte sexy" (1998) var et samlivsprogram som gikk på NRK2 fra høsten 1998 til våren 1999 med Morten Kræmer som programleder. Jon Almaas hadde i hver episode en fast spalte kalt «hvor på kroppen er vi nå?.» Det ble i alt sendt ca. 20 episoder av serien. Serien hadde premiere på NRK2 september 1998 og ble sendt til våren 1999. Serien tok for temaet seksualitet og hadde i hver episode et fast panel på 4-5 personer av begge kjønn av både heterofil og homofil legning. Programmet var mest rettet mot ungdom. Egenomtale fra NRK: «Direkte sexy er et studiobasert underholdningsprogram som rett og slett handler om sex med undertittel den \"forunderlige forskjellen\" på gutters og jenters sexliv, syn på sex, følelsesliv og fysisk tilnærming...» Prosjektleder for serien var Elin Østraat. Três Palmeiras. Três Palmeiras er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Três Passos. Três Passos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Três de Maio. Três de Maio er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tucunduva. Tucunduva er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tunas. Tunas er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tupanci do Sul. Tupanci do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vuelta a España 2003. Den 58. utgaven av Vuelta a España ble arrangert fra 6. til 28. september 2003. Kombinasjonskonkurransen. Poengene i kombinasjonskonkurransen regnes ut ved å summere plassering i de andre konkurransene Tupanciretã. Tupanciretã er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tupandi. Tupandi er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Tuparendi. Tuparendi er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Turuçu. Turuçu er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Ubiretama. Ubiretama er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Unistalda. Unistalda er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. União da Serra. União da Serra er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Uruguaiana. Uruguaiana er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Manuel Vázquez. Manuel Vázquez Hueso (født 31. mars 1981) er en spansk landeveissyklist. i mars 2010 testet han positivt for EPO. Vacaria. Vacaria er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vale Real. Vale Real er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. West Cay. West Cay (tidligere Fugleklippen) er en liten øy i St. Thomas fylke, De amerikanske jomfruøyene. West Cay ligger ved vestspissen av øya St. Thomas og rett øst for den lille øya Salt Cay. Vale Verde. Vale Verde er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vale do Sol. Vale do Sol er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vanini. Vanini er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Venâncio Aires. Venâncio Aires er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vera Cruz (Rio Grande do Sul). Vera Cruz er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Veranópolis. Veranópolis er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vespasiano Correa. Vespasiano Correa er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Viadutos. Viadutos er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Viamão. Viamão er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vicente Dutra. Vicente Dutra er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Marita Koch. a> under et 400m–løp i 1984. Marita Koch (født 18. februar 1957 i Wismar) er en tidligere østtysk friidrettsutøver. Koch satte hele 16 verdensrekord utendørs og 14 innendørs i løpet av sin friidrettskarriere og hun innehar fremdeles verdensrekorden på 400 meter med tiden 47,60 fra 6. oktober 1985. Hun vant olympisk gull under 1980 i Moskva på 400 meter og sølv på 4 x 400 meter. Det var eneste gangen hun deltok i de olympiske lekene, hun var skadet ved OL 1976 og Øst-Tyskland boikottet lekene i 1984 i Los Angeles. Victor Graeff. Victor Graeff er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vila Flores. Vila Flores er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vila Lângaro. Vila Lângaro er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vila Maria. Vila Maria er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vila Nova do Sul. Vila Nova do Sul er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Robert Nivelle. Robert Georges Nivelle (født 15. oktober 1856, død 22. mars 1924) var en fransk offiser under første verdenskrig; divisjonsgeneral 1915, øverstkommanderende på vestfronten fra desember 1916 til 15. mai 1917. Nivelle ble født i Tulle, Frankrike, med fransk far og engelsk mor. Nivelle ble utdannet ved École Polytechnique i 1878 og gjorde siden tjeneste som artillerioffiser i Indokina, Algerie og Kina. Nivelle var artilleriekspert og fikk en stor del av æren for den franske motoffensiven i den siste delen av slaget ved Verdun. Han mente at det var mulig å bryte gjennom de tyske linjene med en rullende artilleritaktikk. Det vil si at infanteriet avanserer rett bak artilleriilden som langsomt forflytter seg fremover. Dette var populært hos den franske regjeringen som 3. desember 1916 utpekte Nivelle til Joffres etterfølger som øverstkommanderende for de franske styrkene. Nivelles plan gikk ut på å stenge inne de tyske troppene mellom Arras og Reims ved at britene angrep i Arras samtidig som franskmennene gjorde et storangrep på den sterke, tyske stillingen langs Chemin des Dames, nord for Aisne. I midten av mars 1917 trakk tyskerne seg tilbake fra dette området til Hindenburglinjen. Nivelle fortsatte likevel planleggingen. Offensiven i april 1917 kjørte seg umiddelbart fast. Nivelle fortsatte med å sende inn flere tropper, noe som resulterte i at en stor del av de franske troppene vegret seg for å angripe. Nivelle ble erstattet 15. mai 1917 av Pétain, som forbedret soldatenes forhold og gjenopprettet orden i styrkene. Kilde. Nivelle, Robert Nivelle, Robert Nivelle, Robert Nivelle, Robert Vista Alegre (Rio Grande do Sul). Vista Alegre er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vista Alegre do Prata. Vista Alegre do Prata er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vista Gaúcha. Vista Gaúcha er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Vitória das Missões. Vitória das Missões er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Westfália. Westfália er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Xangri-lá. Xangri-lá er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Água Santa. Água Santa er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Áurea. Áurea er en kommune i delstaten Rio Grande do Sul i sørregionen av Brasil. Grorud skole. Grorud skole er en 1–7 skole (barneskole) øverst på Grorud i Bydel Grorud i Oslo. Skolen ligger kort distanse fra Trondheimsveien og Grorud t-banestasjon, og er nærmeste nabo til Grorud kirke. Skolens første bygning, en murbygning i to etasjer med åtte klasserom og spesialrom for sløyd og skolekjøkken, sto ferdig i 1900. Det var meningen at den umiddelbart skulle erstatte Rommiskolen (Gamle Rommen skole), men de to skolene ble drevet parallelt fram til 1911. I 1913 ble skolebygningen utvidet i høyden med en tredje etasje og i 1923 ble den utvidet nok en gang. Da fikk den gymnastikksal i tillegg til andre rom. I 1924 gikk sanitetsforeningen, etter konferanse med skolens autoriteter, til ansettelse av skolelege ved Grorud skole. Det ble anskaffet fullt utstyr til skolelegens kontor, og sanitetsforeningen dekket utgiftene til skolelege fram til 1928 da det offentlige overtok ansvaret. Under okkupasjonen var skolen rekvirert av tyskerne, og elevene måtte få undervisning i forskjellige lokaler spredt omkring. Til skoleanlegget hører det også to trehus som opprinnelig var lærerboliger. Disse husene står fortsatt, og er like gamle som selve skolen. Isidro Nozal. Isidro Nozal Vega (født18. oktober 1977 i Barakaldo, Vizcaya) er en spansk proffsyklist som sykler for portugisiske Liberty Seguros Continental. I 2003 vant han to etapper, kjørte med den gyldne ledertrøye i 16 etapper, og ble nummer to sammenlagt i Vuelta a España. I 2009 ble han utestengt i to år for EPO. Wang Yifu. Wang Yifu (forenklet kinesisk: 王义夫, tradisjonell kinesisk: 王義夫, pinyin: "Wáng Yìfū", født 4. desember 1960 i Liaoning) er en mannlig kinesisk pistolskytter. Når det gjelder olympiske medaljer er han en av de mestvinnende sportsskytterne noensinne. Han har spesialisert seg på 50 m pistol og 10 m luftpistol. Want vant sin første olympiske medalje under lekene i Los Angeles i en alder av 23 år. Senere kom luftpistol inn som ny øvelse, og det er her han har hatt sine største fremganger. Han vant gull under lekene i 1992 bare få dager etter at han tok sølv på 50 m pistol. Hans tre forsøk på å gjenta seieren har gitt imponerende resultater og svært tette dueller. Griffith University. Griffith University, etablert 21. september 1971, er lokalisert i Brisbane, Queensland, Australia. Giffith har fem avdelinger: Gold Coast, Nathan, South Bank, Logan og Mt.Gravatt. Det er et av Queenslands største universiteter med 33 000 studenter og 3500 ansatte. High Force. High Force er en foss i elven Tees i England. Den ligger nær Middleton-in-Teesdale i Durham. Det er en utbredt oppfatning at den med et fall på tyve meter er den høyeste fossen i England, men dette er ikke korrekt. Cautley Spout i Cumbria har et fall på ca. 175 meter, mens Hardraw Force i North Yorkshire har et ubrutt fall på tretti meter. Fossen har to fall. Tidligere var det vanlig at flomvann skapte to separate fosser, men etter at Cow Green Reservoir ble bygget lenger oppe i dalen er det svært sjelden at det skjer. Det har også blitt uvanlig at fossen fryser om vinteren. Zjanna Blok. Zjanna Pintusevytsj-Blok "Жанна Пінтусевич-Блок" (født 6. juli 1972 i Nizjyn) er en ukrainsk friidrettsutøver. Pintusevytsj-Blok var en av de store kvinnelige sprinterne på 1990-tallet, og hun ble verdensmester på både 100 og 200 meter. Hun har 10,82 som personlig rekord på 100 meter, satt under VM 2001 i Edmonton. Hardraw Force. Hardraw Force er en foss i Hardraw Beck i England. Den ligger rett utenfor landsbyen Hardraw i Wensleydale i Yorkshire Dales. Turveien Pennine Way går rett ved fossen. Med et fall på ca. tretti meter regnes Hardraw Force som det høyeste ubrutte fossefall over bakkenivå i England. Cautley Spout er høyere med hele 175 meter, men det er fordelt på flere fall, mens et underjordisk fall i Gaping Hill på Ingleborough er på omkring 100 meter. Det var tidligere mulig å gå bak fossefallet, men dette er ikke lenger tillatt av sikkerhetsgrunner. For å se fossen må man gå gjennom puben Green Dragon Inn i Hardraw. Puben krever en avgift for dette. Young Neils. Bandet har holdt mange konserter rundt om i Norge. Siden 1992 har de etablert en juletradisjon for mange musikktilhengere ved å holde konsert på Rockefeller Music Hall i Oslo 22. og 23. desember med mer enn 1000 tilskuere. Musikerne lever seg inn i musikken ved å gi lange, tildels mediterende improvisasjoner. Alle medlemmene i bandet deltok også i 2007 i gruppen Leieboerne. Bandmedlemmene har uttalt at Young Neils kun er et hobbyprosjekt og at de ikke har planer om å utgi plate. Kerkouane. Kerkouane er en punisk kystby på Cape Bon, i det nordøstre Tunisia. Byen ble antagelig forlatt av fønikerne under første punerkrig (ca 250 f.Kr.), og ble aldri siden gjenoppbygget. Byen hadde da eksistert i ca 400 år. Byen ble bare delvis ødelagt, og det er avdekket flere ruiner fra 300- og 200-tallet f.Kr.. Kerkouane ligger utenfor vanlige ferdselsårer, og byens verdensarvstatus skyldes dens posisjon som det best bevarte minnet fra den fønikisk-puniske kulturen. Feltet viser, slik det står i dag, flere markerte bygninger; vegger står fremdeles og farget leire som ble brukt på veggene kan sees flere steder. Ruinene viser at byen ble anlagt etter avanserte ideer om byplanlegging. I ruinene av et tempel står fremdeles noen søyler, og i et atrium finnes det mosaikkbiter. Kantsteiner, dørterskler, trapper, og enkle mosaikkgulv finnes over hele anlegget. Det pågår fremdeles utgravninger, men man regner med at de grunnleggende funnene er gjort. Andre viktige puniske byer var Karthago, Hadrumetum (dagens Sousse) og Utica. Gwen Torrence. Gwendolyn Lenna «Gwen» Torrence (født 12. juni 1965 i Decatur, Georgia) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver. Torrence har i løpet av sin friidrettskarriere vunnet medaljer i alle viktige mesterskap. Under OL 1992 i Barcelona ble hun olympisk mester på 200 meter hun vant finalen foran de jamaicanske sprinterne Juliet Cuthbert og Merlene Ottey. Hun vant også gull på 4 × 100 m stafett med USA sammen med Evelyn Ashford, Esther Jones og Carlette Guidry. På den lange stafetten, 4 × 400 meter, tok hun sølv sammen med Natasha Kaiser, Jearl Miles og Rochelle Stevens. Under OL 1996 i Atlanta kom hun på tredje plass på 100 meter bak landsmanninen Gail Devers og Merlene Ottey fra Jamaica. Hun ble olympisk mester på 4 × 100 m stafett semmen med Gail Devers, Inger Miller og Chryste Gaines. God ettermiddag, Norge! "God ettermiddag, Norge!" var et norsk tv-program som ble sendt på TV 2 fra høsten 1992 og til april 1993. Programmet var av de første egenproduksjonene på TV 2 og startet omtrent på samme tid som kanalen hadde sine første sendinger. Det studiobaserte programmet ble sendt på alle hverdager rundt kl 18:00 med flere gjester invitert til hver sending. Programmet tok i hovedsak for seg trivielle ting i Norge og hadde også diverse musikalske innslag. Programmet ble lagt ned i april 1993 grunnet en sparekampanje i kanalen samt at serien ikke fikk den popularitet TV 2 hadde håpet på. (Kilde: Hvem Hva Hvor 1994) Bernard Lagat. Bernard Kipchirchir Lagat (født 12. desember 1974 i Kapsabet) er en amerikansk (tidligere kenyansk) løper. Han har vunnet VM-gull på både 1500 og 5000 meter, og har i tillegg vunnet to OL-medaljer. Lagat studerte ved Washington State University, der han blant annet gikk sammen med andre kommende stjerner som Henry Rono, Mike Kosgei og Mike Boit. I 2003 tok han amerikansk statsborgerskap, og har fra 2004 representert USA i internasjonale mesterskap. Hans første store triumf var gullet på 1500 meter under verdensstudentlekene i 1999, en seier som også kvalifiserte ham til OL-deltakelse året etter. Under VM 2001 i Edmonton tok han sølv på distansen. Under OL 2000 i Sydney tok han bronsemedalje på 1500 meter, slått av kenyaneren Noah Ngeny og marokkaneren Hicham El Guerrouj. Under OL 2004 i Athen tok han sølv etter Hicham El Guerrouj. Under VM 2007 i Osaka ble han dobbelt verdensmester. Først på 1500 meter med tiden 3.34,77, og deretter på 5000 meter, der han løp på 13.45,87. Træet skule. Træet skule er en offentlig barneskole beliggende nord på Askøy i Hordaland. Skolens rektor heter Linda Guttormsen. Skolen er sammen med Fauskanger barne- og ungdomsskole de eneste på Askøy med nynorsk som hovedmålform, mens 64% (2011) av elevene har bokmål, noe som er opp fra 0% i 2005. 21. serierunde i Adeccoligaen 2007. 21. serierunde i Adeccoligaen 2007 startet 1. september klokken 16:00 med den TV-sendte kampen mellom Hamarkameratene og Molde. Runden ble avsluttet med syv kamper den 2. september 2007. Gringos. "Gringos" (1999) var en norsk reiseprogramserie som gikk på NRK1 fra 1997 til 1999 med Petter Nome som programleder. Serien hadde premiere på NRK den 3. februar og vant åpen klasse under Gullruten 1999. Petter Nome, Terje Nilsen og Torbjørn Morvik (regi) og Håkon Noodt var de som stod bak programserien med inntrykk fra verden. I de fleste dem møtte vi kvinner og menn som lever annerledes enn oss nordmenn og som skulle utfordre våre verdier og holdninger. Blant annet møtte vi dragartisten Monty Rock III (som spilte diskjokey i filmen "Saturday Night Fever") samt svovelpredikanten John 3:16 og heksa Marissa. Serien hadde premiere den 17. januar 1997, mens siste program gikk våren 1999. Marjorie Jackson. Marjorie Jackson-Nelson (født 13. september 1931 i Coffs Harbour, New South Wales) er en tidligere australsk friidrettsutøver og guvernør i Sør-Australia. Jackson vant to olympiske gullmedaljer og satte ti verdensrekorder i løpet av sin friidrettskarriere. Etter å ha vunnet fire titler i 1950 under "British Empire Games" stilte hun som favoritt foran OL 1952 i Helsingfors. Hun vant 100 meter-finalen med tiden 11,5 (tangert verdensrekord) og tok dermed Australias første friidrettstittel siden Teddy Flack vant i 1896 i Athen. Hun vant også gull på 200 meter og ble den første kvinnelige OL-vinneren på denne distansen. Australia hadde flere gode kvinnelige sprintere og var blant favorittene på 4 x 100 m stafett. Men laget ble diskvalifisert på grunn av feil i vekslingen, og Jacksons mulighet for å vinne tre gull var borte. Senere i 1952, den 4. oktober på et idrettstevne i Japan, satte Jackson ny verdensrekord på 100 meter med tiden 11,4. Hun giftet seg i 1953 med Peter Nelson, en olympisk syklist. Marjorie Jackson-Nelson var en av åtte som bar det olympiske flagget under åpningseremonien OL 2000 i Sydney. Jackson "Companion" av Order of Australia. Hun er også kommandør av Royal Victorian Order og medlem av Order of the British Empire. FilmMax. FilmMax var en filmkanal som var tilgjengelig i Norge gjennom kabel-tv og parabol fra 1992 til 1995. Kanalen sendte filmer 24 timer i døgnet og var en søsterkanal til TV1000. FilmMax ble lansert høsten 1992 og ble da den tredje skandinaviske filmkanalen etter FilmNet og TV1000. Kanalen ble i sin levetid trolig mest kjent for å trosse den norske pornoloven. FilmMax sendte med jevne mellomrom erotiske filmer som en del av programtilbudet, men disse var sladdet av hensyn til norsk lovgivning. Høsten 1994 fjernet derimot FilmMax svartsladden og sendte usensurerte filmer, noe som ikke gikk upåaktet hen. Statens medieforvaltning reagerte med hjemmel i kringkastningsloven og vurderte å sperre FilmMax' adgang til norske kabelnett. FilmMax fortsatte imidlertid praksisen. Det resulterte i et vedtak om forbud mot videresending av FilmMax' signalerover det norske kabelnettet. Vedtaket ble påklaget av TV1000 Sverige AB, eier av FilmMax, som mente dette stred mot EØS-avtalen. Kulturdepartementet avviste klagen, og opprettholdt Statens medieforvaltning sitt vedtak. Mot slutten av mai 1995 gjenopptok FilmMax sladdingen av de erotiske filmene, etter at departementet hadde bedt kabeltvselskapene sperre kanalen ute fra nettverket. 1. november 1995 la TV1000 ned FilmMax. Nedleggelsen ble begrunnet med kapasitetsproblemer i kabelnettene. TV1000 valgte heller å konsentrere seg om den nye kanalen TV1000 Cinema. Slaget i Oslo 1240. Slaget i Oslo fant sted 21. april 1240 mellom kong Håkon Håkonsson, hertug Skule Bårdsson og deres krigere. Kongen og sin leidang (fra Vestlandet), seilte flere skip fra Hovedøya i forbindelse med angrepet på hertugen i Oslo. At de kongelige styrkene gikk i land ved Eikabergstøa (nedenfor Ekebergskråningen), og inntok byen fra sør via den delvis ødelagte Geitabru, har blitt hevdet. Vårbelgene ble jaget på flukt inn i kirkene eller ut av byen. Hertugen flyktet med færre enn 100 av sine menn. Bakgrunn. Hertug Skule Bårdsson lot seg hylle til enekonge på Øretinget, den 6. november 1239, samtidig som geistligheten var mot ham. Skule Bårdsson har blitt beskrevet som «opprørskonge». «Det er tydelig at Skule, særlig i 1230-åra, ble utmanøvrert av den ambisiøse regjeringskretsen rundt kongen, og at han hadde problem med å finne realistiske motstrategier i slike situasjoner og i denne atmosfæren», i følge N.Bjørgo. Birkebeinerhøvdingene hadde blitt hans fiender. Han var Norges mektigste mann utenom kongene, og «han skulle ha 1/3 av riket»... men fikk ikke stadfestet sitt krav på skattlandene», i følge P.Norseng. I 1237 fikk han tittelen «hertug», men det er «sannsynlig at han nå måtte gi fra seg styringsmakt i hertugdømmet», i følge Norseng. «Han hadde no ein tredel av syslene over heile landet, ei ordning som synest å ha vart resten av hans hertugtid», er synspunktet til Bjørgo. Skules opprør hadde som hensikt at han skulle overta som konge. Strategien hans var å først erobre landsdelene ved å utrenske kongsmennene (sysselmenn og hirdmenn) og utvide egne militære og økonomiske ressurser eller benekte kongen de samme ressurser i striden som skulle komme. (Mobilisering om vinteren ville ha sine utfordringer.) Så skulle kongens styrker slås ut, i de ulike landsdelene, en for en. Så skulle det politisk nettverket utvides ved å lokke til seg stormenn og andre personer og grupper som kunne støtte opprøret mot kongen. Våren 1240, etter Slaget ved Låke og erobringen av Valdisholmen ved Borg (Sarpsborg) i begynnelsen av april, hadde Skule erobret Østlandet. Kongen seilte til Østlandet med sine styrker, som muligens hadde mellom ti og førti skip. Leidangen på Vestlandet i vintertid var kanskje forhindret fra å delta på sjøtoget østover og etter flere ukers sjøtog i februar 1240. Men Knut jarl som hadde opplevde nederlagstemning, på kongens ordre samlet til seg alle gjenværende styrker og ventet på kongens ankomst. Ved Jersøy ble de to hærstyrker samlet 19. april 1240 og derfra fortsatte kongens flåte oppover Oslofjorden. Den 20. april rodde skipene inn til Nesodden. Kongen håpet på et overraskelsesangrep mot Oslo uansett om vårbelgene befant seg der eller ikke. Hæren skulle seile fra Hovedøya og angripe Oslo fra tre kanter: ved bruen ved Nedre Foss på Akerselva, ved bryggene og ved Ekebergskråninga der kongen selv skulle gå i land med sin antatt sterkeste styrke til å innta byen fra sør. Planen for det nordlige fremstøtet ble ikke realisert på grunn av tåken som kom mens Knut jarl ventet ved Hovedøya. Kongen etter råd hadde bestemte seg for å landsette sine styrker først på Trælaborg under Ekeberg, utenfor synsvidde fra byen. Knut jarl skulle gå til angrep på bryggene når kongen med hans styrker hadde tatt seg til Ekebergplatået og nedover mot Alnaelven via Korsbrekka. Tidlig om morgenen 21. april 1240 slo hærklokken i Nikolaskirketårnet alarm, fordi angrepet hadde blitt oppdaget av vakter. Skule som oppholdt seg i kongsgården, tok seg opp etter stretet for å delta i et krigsråd som ble holdt i Hallvardskirkegården. Skule ville ut av byen opp til Martestokker for å fylke sine styrker, og for å avvente informasjon om hvilken hær som var på vei mot ham. Noen i Skules råd, mente at den ankommende hæren, måtte være de østlandske birkebeinerne ledet av Knut jarl, og at det ville være en skam å etterlate utstyr og hester til ham. Følget til Skule dro mot Hallvardskirkegården, og befestet seg der i området. Slaget. Skule sendte avdelinger for å sikre flankene og ba Hallvard Stutt om å rive Geitabru (over elven Alna) for å hindre adgang sørfra. Vårbelgene holdt på å med å fjerne stokkelaget på brua, men de trakk seg vekk derifra, ved synet av fiendtlige styrker på den andre siden av elven. Fremstøtet nedover Korsbrekka hadde blitt forsinket av den bløte groruddalsleira. Kongen og hans menn tok seg over brua og fylket seg på elvebredden, før de fortsatte innover i byen. Ved Østre strete tørner de to fylkinger sammen utenfor Asbjørn Kopps gård ved Hallvardskirkegården. Flankeangrepet fra sør hadde kommet overraskende på vårbelgene. De verget seg med oppstilte avdelinger av bueskyttere og steinkastere slik at birkebeinerne ble stoppet på både Østre strete og Vestre strete av et regn med skudd og steinkast. Skule, som satt til hest med mange menn med seg, stod på øverste Geilene ved Korsbrødregården nordøst for Hallvardskirkegården, var ikke forberedt på dette. Sveithøvdingen Alv fra Løvestad forsøkt å stoppe fremstøtet fra Østre strete langs elven, men falt i vannet og omkom etter å ha verget seg så godt han kunne. I spissen for sine menn rykket kongen videre mot øst og kom seg om Hallvardskirkegården der han fikk øye på hertugens merke. Skule ville først gå til motangrep langs elven like bak kirkegården, men hans demoraliserte menn lystret ikke ordre. Han trakk seg unna sammen med mennene sine ut på Martestokker. Byen var samtidig i ferd med å bli oversvømt av de kongelige styrkene fra sør og fra bryggene i et knipetangsangrep mot hans hæravdelinger. Der reorganiserte han de gjenværende styrkene og tok opp kampen med de fremste birkebeinerne ved Martestokker. Imidlertid gikk kongen inn i Korsbrødregården og derfra nord om Hallvardskirken. Her fikk han brutt ned en skigard slik at birkebeinene stormet inn i Hallvardskirkegården som hadde høye og sterke steinmurer. Flere Vårbelgere klarte ikke å komme seg inn i kirken gjennom den søndre kirkedøren,grunnet trengsel. Over sytti mann ble drept på kirkegården. Vårbelgene som søkte tilflukt i Hallvardskirken stolte ikke på om birkebeinerne ville respektere gudsfreden på innsiden av kirken. De sperret kirkedørene slik at de ikke kunne brytes opp. Først den neste dagen overga de slagne vårbelgene seg. Kongen ga sitt ord på at de skulle ha grid. Det var søndag den 22. april 1240. Skule hadde sett seg nødt til å flykte fra byen opp på Martestokker der han og hans menn kom i kamp med birkebeinerne.Etter å ha erkjent overmakten, oppga han kampen. De fleste av vårbelgene forble i byen eller flyktet. Med et følge på nitti mann dro han til Eidsvoll. Tapene. Opplysninger om døde og sårede på begge sider, finnes kun gjennom vage bemerkninger. Etter folks mening hadde omlagt tre hundre mann fra Trøndelag ut av seks hundre mann falt. Hva som var hendt hærmennene fra Østlandet, de til sammen seks hundre vårbelgene, har sagnene aldri sagt noe om, utover ord som «mannefall». Tapene på birkebeinenes side er ikke heller kjent. Antall deltagende i kampene utover anslag som 1200 vårbelgene er dessuten ikke kjent. Etterspillet. Seieren i Oslo reddet situasjonen for kongen som på nytt sikret sin kontroll over Østlandet og reparerte skadene som hertug Skule hadde gjort med hans politiske inngrep om våren. Etter en uke sendte kongen en avdeling på femten skuter ledet av Åsluv Eriksson fra Austrått ut på sjøen til Nidaros. Tre uker senere nådde Åsluv den trønderske byen der han den 24. mai 1240 fant og drepte hertugen i Elgeseter kloster. I et eneste slag på bare få timer tapte hertug Skule alt, mange måneder med arbeid og forberedelse hadde blitt veltet til nær sagt ingenting under en av Norgeshistoriens få avgjørende slag. Det finnes ikke en like god forklaring på hertugens opptreden foran slaget, han hadde ikke vært forberedt på eventuelle motangrep og hadde ikke foretatt en retrett inn i landet ovenfor kongens samlede styrke som hans strategi om vinteren gikk ut på. Natalie Gulbis. Natalie Gulbis (født 7. januar 1983, i Sacramento, California), er en profesjonell amerikansk golfspiller, som spiller på LPGA-touren. Karrieren som amatør. I 1996, som 13-åring, ble hun nr. 2 i California Women’s Amateur Championship. I 1997 vant hun den samme turneringen. Samme år kvalifiserte hun seg for Longs Drugs Challenge. 14 år gammel var hun den til da yngste spilleren som hadde kvalifisert seg til en turnering på LPGA-touren. Karrieren som profesjonell. Det tok nøyaktig 6 år fra hun ble profesjonell (juli 2001) til hun vant sin første LPGA-turnering (juli 2007, Evian Masters). Men en lang rekke topp-10-plasseringer, blant annet i 4 major-turneringer på rad, har holdt henne høyt oppe på pengelistene. Hun spilte Solheim Cup i 2005 og 2007. Slaget ved Låke. Slaget ved Låke den 9. mars 1240 ble kjempet av vårbelgene (ledet av hertug Skule Bårdsson) mot birkebeinerne som var tallmessig overlegne, under forhold beskrevet som «dyp sne» og «snødrev». Knut jarl og birkebeinerne flyktet til Tønsberg. Bakgrunn. Med kongehyllingen på Øretinget den 6. november 1239 gjorde hertug Skule Bårdsson opprør mot kong Håkon Håkonsson og ved å ta kongsnavn erklært sitt mål ved opprøret, en avsettelse av den rådende kongen i det norske riket. Skule som hadde vært jarl i snart 24 år og deretter fikk tittelen "hertug" etter en overenskomst i 1237 omkring fordeling av jarldømmet som tidligere hadde utgjort en tredjedel, foretok et endelig valg om å berge sin posisjon som Norges mektigste mann nest etter kongen. Kong Håkon var alliert med Åsluv Eriksson. I november 1239 sendte han ut avdelinger med ordre om å drepe alle kongsmenn de fant på Hålogaland, Trøndelag og vestlandskysten helt ned til Bergen i hensikt på å frarøve kongen midlene for en mobilisering av de økonomiske og militære ressursene for krig. Samtidig hadde en mindre hær på 600 mann rykket innover i landet mot fjellheimen. Denne hæren av seks hundre "vårbelgene" ledet av deres flokkfører og grunnlegger, Alv fra Løvestad, forberedte reiseruten med utplassering av sysselmenn som straks gikk i gang med å reise forråd med proviant og fór i deres offensiv mot kongsmennene som ble likvidert eller drevet på flukt i Gudbrandsdalen, Østerdalen og Hedmark. Alv fra Løvestad hadde ordre om å unngå større styrker og å herje hos kongsmenn overalt dit han kom, legge til grunn for et utgangspunkt i Hamar for et samlet angrep mot Viken med Oslo. Men planen om en total utslettelse av kongsmennene i byen Oslo mislykkes fordi hertugens lendmann Bård Bratte advarte disse om ordrene han hadde fått fra vårbelgene som var kommet til utkantene. Bare ni kongsmenn ble felt av vårbelgene som etterpå oppgav byen og fortsatte rundt om på jakt, men en av sveithøvdingene, Vesete Litle nektet å drepe kongsmenn øst på Viken for han fryktet folkelig oppstand. Han ble til slutt innhentet og slått i en trefning (muligens i Idd i Østfold), der 27 birkebeinerne døde. Kong Håkon med en flåte på førti skip i februar for nordover til Hitra, men ved ankomsten fikk han melding om at Skule hadde dratt opp i landet senest 18. februar 1240 med seks hundre mann vel ustyrt med våpen og hester fra Nidaros. Skule hadde vaktposter langs sjøvegene og etter å ha fått etterretning om det kongelige sjøtoget startet han felttoget mot syd som hadde vært forberedt i løpet av to måneder. Hans strategi gikk ut på å unngå å involvere seg i strid med kongen tidlig i krigen og heller tiltvinge seg kontroll over store deler av landet uten kongelig inngrep ved bruk av hans styrker langs innfartsveiene. Ved å beholde det strategiske initiativet tvunget Skule kongen til å rette seg på hans betingelser. Om han fikk etablere seg i Østlandet og skapt seg et politisk nettverk i tillegg til Trøndelag, vil hans muligheter for å vinne mot kongen være større. Men strategien forutså en aggressiv villighet til å tilføye sine motstanderne avgjørende oppgjør. Dette ønsket Skule å oppnå ved å oppsøke de militære styrkene fordelt over landsdelene hver for seg. Knut Håkonsson som hadde fått jarlenavn, mobiliserte birkebeinerne på Østlandet og samlet disse til en hær på "tjuefem hundre mann" (hundre ment 120) eller 3 000 mann i Oslo. Knut jarl gikk nordover med hæren og sendte flere speidere forut for å rekognosere veien til Eidsvoll. Knut jarls speidere kom over en avdeling (ledet av Alv fra Løvestad) om natten i utafor Eidsvoll. Sammenstøtet førte til at Alv fra Løvestad trakk seg tilbake, etter at en av hans menn ble tatt til fange. Begge feltherrene hadde fått rede om hverandre. Skule ønsket seg et slag og hadde valgte den rette slagmark for et slikt oppgjør. Han sendte ut en prest til Knut jarl som straks sagt seg villig til å gå med å ta opp et slag. Knut jarl var ikke interessant i annet enn et raskt oppgjør og dermed startet samtaler om hvordan å arrangere forberedelsene. Men da birkebeinerne bad om flere møter som kunne avklare situasjonen, nektet Knut jarl å fortsette. Skule hadde tatt seg fram til gården Låke i Nannestad med hæren som var således ikke umiddelbart kampklar, men på et godt utgangspunkt mot området der hertugen og Knut jarl hadde avtalt om å møte for et sammenstøt. Med en fortropp av flere sveiter sikret Skule seg mot plutselige overfall som skulle oppholde birkebeinerne så resten av vårbelgene vil ble kampklar. Birkebeinerne gikk til angrip over den islagte elven Leira, men støttet på fortroppen som holdt stand mens resten av vårbelgene i rekordfart ble gjort klar til avmarsj i kampklar tilstand. Skule førte hæren fram fra skogen ut på elven og videre opp mot et nes som het Leirnes som med sine topografiske forhold var uangripelig. Etter å ha tatt neset i besittelse ble fortroppen trukket opp fra den islagte elven. Birkebeinerne så dette og stoppet angrepet for stillingen på neset var for sterkt. De tok seg opp på den andre siden av elven og stod der for tre dager framover. Skules kloke taktiske manøvreringen hadde forhindret Knut jarl fra å tilrettet et knusende slag på vårbelgene. Men faren ved dette var at det tæret på deres medbrakte provianten uten at det kom til slag. Vårbelgene etter tre dager forflyttet seg fra sin sterke posisjon på Leirneset til gården Låke i grålysningen, birkebeinerne ble ikke oppmerksom på denne manøvreringen. Dette innebar at vårbelgene fikk tid til å forberede en ny stilling ved gården Låke før birkebeinerne oppdaget bevegelsen fra Leirneset til Låke. Vårbelgene tråkket seg en plass i snøen på brekken ved husene nedenfor mot en dal, dannet en god defensiv posisjon som innebar et angrep i stigning fra bunnen av dalen. Skule hadde for andre gang manøvrerte seg og bestemte hvor slagmarken skulle stå for nye sammenstøter. Slaget. Knut jarl vurderte den nye defensive posisjonen som mindre avskrekkende enn den forrige og fortsatte til Låke der de fylket seg på den andre siden av dalsøkket der en høyde stod. Birkebeinerne delte seg i to, hovedstyrken skulle rykke forutover mot gårdbygningene mens de beste sveitavdelingene som hadde de fleste sveithøvdingene og kjertesveinflokken ble sendte om i en omgående bevegelse for å ramme vårbelgene på deres rygg. Dette knipetangsmanøvreren ville fanget vårbelgene fra to kanter. Skule observerte denne bevegelsen mot egne rygg og satte sine beste styrker om mot denne trusselen. Det ble en hard strid, men vårbelgene hadde fordelen av å stå på høyere bakke og dessuten på preparerte grunn med nedtråkket snø mens birkebeinerne måtte ta seg fram på dyp snø som ble for tungt å rykke på. Knut jarl og Arnbjørn Jonsson startet hovedangrepet etter de hadde forstod at angrepet bakfra hadde startet. Men birkebeinerne som måtte først forsere dalen nedenfor gården og oppover stigningen, hurtig mistet samholdet i formasjonen på dyp snø under skarp bombardement av vårbelgene. Vårbelgene presset tilbake hovedangrepet som gikk i oppløsning på retrett. Med deres formasjonene slått i filler, hadde ikke birkebeinerne annet valg enn å oppgi deres angrep. Imidtertid foregikk kampene bak gården Låke på dyp snø. Etter tre sveithøvdinger hadde falt tok birkebeinerne på flukt bare for å bli innhentet og nedgjort med stort mannefall av vårbelgene som erobret nær sagt alle merkene som avdelingene hadde med seg. En av sveithøvdingene, Lodin Gunnesson, unnslapp ved å løpe inn i kirken i Nannestad sammen med sine menn. Knut jarl og Arnbjørn forlot slagmarken med hæren sin, og flyktet til Tønsberg der de tok tilflukt på Berget. Etter slaget. Antall drepte er ukjent fordi det bare er navngitte menn og menn av betydelighet som er nevnt for ettertiden. Birkebeinerne mistet tre navngitte og en rekke andre stormenn. Vårbelgene hadde mistet bare én stormann, Alv fra Tannberg. Det var 4200 mann som deltok i slaget. Skule kom til Oslo sammen med vårbelgene, og forsøkte å knytte til seg støttespillere for opprøret mot kong Håkon Håkonsson. Lodin Gunnesson som hadde søkte tilflukt i Nannestad kirke fikk nåde av Skule som ønsket å ha kongsmennene deriblant birkebeinerne på sin side. Bare to støttepunkter under kongelig kontroll gjensto i Viken – Berget i Tønsberg og Valdisholmen ved Borg. Torri Edwards. Edwards under VM i friidrett 2007 i Osaka Torri Edwards (født 31. januar 1977) er en amerikansk friidrettsutøver. Edwards var med på det amerikanske stafettlaget under OL 2000 i Sydney som kom på tredje plass og fikk bronse. Edwards ble verdensmester på 100 meter 2003 i Paris og tok sølv på 200 meter. Edwards ble utestengt på grunn av doping og fikk ikke delta i OL 2004 i Athen. Året etter fikk hun på nytt konkurrere, etter at det forbudte stoffet hun ble tatt for, "Nikethamide", hadde blitt nedgradert av WADA. Under VM 2007 vant hun gull på 4 x 100 m stafett med det amerikanske laget som besto av Lauryn Williams, Allyson Felix og Mikele Barber. Hennes personlige rekord på 100 meter er 10,90 og på 200 meter 22,28 Den andre spanske republikken. Den andre spanske republikken er navnet på regimet som eksisterte i Spania fra 14. april 1931, da kong Alfonso XIII forlot landet, til 1. april 1939, da de siste republikanske styrkene overga seg for de nasjonalistiske styrkene under den spanske borgerkrigen. Republikken hadde to presidenter. Den første var Niceto Alcalá Zamora (1931–1936), og den andre var Manuel Azaña (1936–1939). Utgangspunkt. Den nye republikken overtok store økonomiske problemer, både som følge av det overforbruket som var under Miguel Primo de Riveras diktatur, men også som følge av børskrakket i 1929 som reduserte Spanias eksportvarer til det halve. Videre kom etableringen i en urolig politisk tid, noe som førte til at republikken ikke fikk de internasjonale lånene som var framforhandlet under det tidligere regimet. Ved valgene 28. juni vant sosialistene og venstresiden hadde kontroll i "Cortes Generales". Strid. En rekke sosiale reformer ble iverksatt, særlig for jordbruksarbeidere. Det ble også gjennomført reform med sikte på å redusere og effektivisere det store militærvesenet, men denne viste seg lite vellykket. Videre brøt en med den tidligere sentralistiske politikken, ved å tillate mer selvstyre for regionene, i første omgang Catalonia, senere også Baskerland. Både militærreformen og åpning for mer regionalt selvstyre var svært provoserende for enkelte politiske kretser, også i de militære, som tradisjonelt hadde hatt en svært stor politisk innflytelse under monarkiet, og ble sett på som en trussel på Spanias enhet. Det ble bestemt å skille stat og kirke, samt rett til skilsmisse, førte til at Den katolske kirke i Spania, som tradisjonelt også hadde vært en sentral, konservativ politisk faktor i landet, aktivt motarbeidet det nye regimet. Denne striden førte til at regjeringen utviste kardinal Pedro Segura Saenz og Mateo Múgica, biskop av Vitoria, etter at Segura i slutten av april hadde sendt ut et hyrdebrev som fordømte den nye regjeringen. Generalstreiken i 1931. Men det nye regimet ble også presset fra venstresiden. 6. juli gikk den anarkosyndikalistiske fagforeningen CNT til streik blant telefonarbeiderne og utførte sabotasje mot telefonselskapet Telefónica, som Primo hadde solgt til det amerikanske ITT Corporation. Disse aksjonene ble hardt slått ned, noe som førte til at CNT erklærte generalstreik og det brøt ut kamper hvor syv ble drept, herav tre fra Guardia Civil. 22. juli erklærte regjeringen krigstilstand, og all uro ble møtt med stor brutalitet, og ytterligere 30 ble drept og rundt 200 såret. CNT erklærte at de hadde til hensikt å styrte republikken gjennom en sosial revolusjon. Ny konstitusjon. En ny konstitusjon ble vedtatt 9. desember, Alcalá ble valgt som den første presidenten og Azaña dannet en ny regjering. Lovgivningen ble tilrettelagt for en nasjonalisering av en rekke virksomheter og ekspropriasjon av landeiendommer. All tidligere politisk makt som lå til adelen ble fjernet. Lovarbeidet i "Cortes" ble forenklet til å bare ble behandlet i deputertkammeret. Den nye konstitusjonen forbød Jesuittordenen i Spania med sine 2 500 medlemmer og denne ble oppløst 24. januar 1932. Videre ble all statlig økonomisk støtte til kirken skulle avsluttes i løpet av to år. Kuppforsøket i 1932. a> var både statsminister og den siste presidenten i republikken Etter en rekke voldelige konfrontasjoner rundt om i landet, avsatte Azaña José Sanjurjo som sjef for Guardia Civil, og Sanjurjo, som hadde vært medvirkende i opprettelsen av republikken ved å avstå fra å støtte kong Alfonso XII, følte seg dårlig behandlet og prøvde på et mislykket statskupp i august 1932. Han og andre medsammensvorne ble arrestert, blant dem José Antonio Primo de Rivera og i alt 140 deltakere ble deportert til Spansk Sahara. Sanjurjo ble først dømt til døden, deretter til fengselsstraff, men ble snart benådet, etter at Alejandro Lerroux ble statsminister i en sentrum/høyre-regjering etter valgene 19. november 1933. Sanjurjo reiste da i frivillig eksil til Lisboa og organiserte motstanden mot republikken. Valgene i 1933. Nederlaget i valgene i 1933 førte til en radikalisering av sosialistpartiet PSOE som fikk et stadig større fokus på utenomparlamentarisk virksomhet. Høyresiden, og ikke minst de militære, så dette som en trussel mot Spania. Samtidig kom til politiske sammenstøt utover i 1934, blant annet reverserte den nye regjeringen de tidligere landreformene og selvstyret for Catalonia. Regjeringen ble stadig mer presset av en radikalisert venstreside og en offensiv høyreside som ønsket deltakelse i regjeringen. I oktober året etter ble det konservative partiet Confederación Española de Derechas Autónomas tatt inn i regjeringen og dette førte til at denne fikk en skarpere politisk profil. Oppstanden i 1934. Utviklingen gikk i retning av en sterkere polarisering og mer militant retorikk. PSOE erklærte en revolusjonær generalstreik 5. oktober 1934, og regjeringen erklærte denne ulovlig og innførte krigstilstand. Den noe planløse generalstreiken førte imidlertid den spanske middelklassen over til høyresiden. Appell til mannskapene fra politiet og de militære om å slutte seg til oppstanden, noe som kjennetegner vellykkede revolusjoner, førte imidlertid ikke fram. Etter sammenstøt flere steder, ble opprøret slått ned etter to uker, men også etter bruk av militære styrker, herunder bombefly. Sentrale i i slå ned opprøret og ansvarlige for den sterke brutaliteten som ble utøvd, var generalene Juan Yagüe og Francisco Franco. Opprøret kostet rundt 1 000 menneskeliv og store materielle ødeleggelser. Tusenvis mistet arbeidet etter å ha deltatt, og tilsvarende mange ble arrestert. De fleste ble imidlertid løslatt i januar 1935, da krigstilstanden ble opphevet. Oppstanden viste at hæren var republikkens ryggrad og den eneste garantien mot revolusjon. Oppstanden viste også hvor svakt demokratiet stod i Spania. Oppstanden førte til regjeringskrise og ønske om reorganisering, blant annet ble general Franco utnevnt til sjef for generalstaben. Politisk polarisering - Folkefronten. Etter hvert reorganiserte venstresiden seg og i mars 1935 ble mer enn 300 000 mennesker samlet på massemøte med Azaña hvor han proklamerte venstresiden politiske program til det kommende valget. Dette ble allerede 16. februar 1936, da regjeringen måtte gå av etter en korrupsjonsskandale. Dette valget skulle bli det siste frie valget i Spania på 40 år. Valget fører til en ytterligere polarisering, da valgordningen favoriserte koalisjoner, på bekostning av sentrumspartier. Men venstresidens oppstand, og Guardia Civils brutalitet i å slå denne ned, skapte ytterligere polarisering og skapte et politisk klima hvor samarbeid ble umulig, og hvor den politiske retorikken var uforsonlig. Før valget gikk en rekke partier på venstresiden sammen for å stille til valg som en samlet gruppe. Denne kalte seg "Folkefronten", og gikk til valg om jordbruksreformer, katalansk selvstyre og amnesti for alle de tusenvis som satt fengslet etter opptøyene i oktober året før. Det ble også tatt til ordet for nasjonaliseringer, oppløsningen av Guardia Civil og hæren. Særlig amnestiet og oppløsning av de militære kreftene var voldsomt provoserende for høyresiden og var tråd med Komintern politikk og at kommunistiske partier skulle søke alliansefellesskap for senere komme i posisjon for revolusjon. Valget 1936. Valget, som ble svært jevnt, endte med en knapp seier til "Folkefronten", med en margin på knapt 150 000 av nesten 10 millioner stemmer, mindre enn 2 % men valgordningen ga dem rent flertall i Cortes. For ettertidene er det interessant at José Antonio Primo de Riveras falangister bare fikk 46 000 stemmer, noe som kan tyde på at fascismen stod svakt på dette tidspunktet. Selv om venstresidens seier var svært snau, førte den til både arroganse fra dens side, og ikke minst frykt fra høyresiden. Generalstabsjefen, Francisco Franco inviterte sjefen for Guardia Civil, Sebastián Pozas Perea om å sikre ro og orden, og ba Manuel Portela Valladares, som hadde vært statsminister siden skandalen i desember 1935, om ikke å overføre makten til "Folkefronten", men han gikk likevel av og Azaña dannet ny regjering. Den politiske situasjonen etter valget i 1936. Selv om Azaña var kjent som politiker, og det politiske programmet han var valgt på var ganske moderat, reagerte likevel høyresiden som om dette var en bolsjevikisk revolusjon, og reagerte ikke minst på de store folkeopptogene til fengslene for å hente de som var arresterte etter oppstanden i oktober året før, til tross for at det ennå ikke var utstedt noen erklæring om amnesti. Dette ga høyresiden en oppfatning om den totale lovløsheten, disse hadde tross alt deltatt i et ulovlig kuppforsøk. Høyresiden opplevet at i denne situasjonen var selve begrepet "Spania" i fare, at motstanderne ignorerte lov og orden og at den formelle politiske veien slik sett hadde opphørt å eksistere ved venstresidens ignorering av lov og orden. Azaña var nødt til å iverksette amnestiet, til tross for at Cortes ikke fikk tid til å behandle spørsmålet rent formelt, da det var brutt ut fangeopprør i Burgos, Cartagena og Valencia. Azaña reverserte en del av de politiske beslutningen som var fattet siden han sist var statsminister. Verre var det for regjeringen at økonomien brøt sammen, da ingen ville investere eller gi lån under dette styret, noe som førte til at nivået for private investeringer var tilbake til nivået fra 1913. Videre hadde arbeiderne fått høye forventninger til høyere lønninger, langt mer enn hva det var økonomisk grunnlag for og det kom en rekke streiker. Arbeidsledigheten steg og pesetaen falt sterkt i verdi. En før-revolusjonær stemning bredde seg, og flere av de politiske gruppene organiserte egne militser og det ble mer vanlig at folk gikk bevæpnet til daglig. Denne oppfatningen om at lov og orden hadde brutt sammen, ga særlig næring til høyresiden. De ulike politiske fløyene skylte på hverandre, og de militære ble provosert til å ta ansvaret for landet. I denne situasjon provoserte fangistene ytterligere til å skape uorden. Falangistene fikk i denne perioden økonomisk støtte fra Benito Mussolinis Italia, men søknad om støtte fra det nasjonalsosialistiske Tyskland ble avvist. Falangen hadde i denne perioden en stor medlemsvekst, noen som skyldes både den politiske situasjonen og sterkere økonomiske muskler. Da Cortes møttes igjen 3. april, ble det stilt mistillitsforslag mot president Alcalá Zamora på grunn av hans begrunnelse for å skrive ut nyvalget. Dette ble vedtatt, og Azaña ble valgt til ny president. Santiago Casares Quiroga ble ny statsminister. Volden og det militariserte samfunnet økte, det ble eksempelvis en vanlig rutine at man leverte fra seg våpnene når en gikk inn i Cortes' bygning. Den revolusjonære retorikken fra venstresiden, særlig kommunistene ble stadig sterkere. Konspirasjon blant offiserene. Regjeringen sendte de offiserene de var utrygge på, som general Manuel Goded Llopis, Emilio Mola og generalstabssjefen general Franco til poster langt unna Madrid. Mellom 5. og 12. mars var det flere konspiratoriske møter i Madrid mellom en rekke generaler, blant dem også Gonzalo Queipo de Llano. I deres planlagte oppstand skulle José Sanjurjo være frontfiguren. Selv om regjeringen ble advart mot disse planene, ble disse advarslene oversett. Borgerkrigen. Områdene i rødt og grønt var under republikkens kontroll ved oppstanden, de grønne områdene falt fram til september Borgerkrigen ble utløst av at et kuppforsøk av en gruppe høyere offiserer. Starttidspunktet var 17. juli kl 05.00 for styrkene i Afrika, og et døgn senere for styrkene i selve Spania, slik at en kunne sikre seg kontroll i Afrika umiddelbart, slik at flest mulig av disse styrkene kunne settes inn i Andalucia så snart som mulig, da dette var de beste styrkene. Franco var på denne tiden «forvist» til Kanariøyene, men etter å ha sikre kontrollen over de viktigste punktene, reiste han med leiet fly til Spansk Marokko. I Nord-Afrika gikk kuppet etter planen, men andre steder i Spania gikk det ikke slik. Kuppmakerne lyktes ikke å sikre seg kontroll over flere store byer, herunder Madrid og i Barcelona ble de slått av væpnede anarkister. General Goded, som hadde fløyet inn fra sin plassering på Balearene ble tatt og senere henrettet. Til sammen førte dette til at store deler av de meste folkerike delene av Spania forble under regjeringens kontroll, foruten Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, gjaldt dette Valencia, og området mellom Madrid og østkysten, samt sørover mot Andalusia. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden. Til sammen førte dette til at noe over halvparten av Spanias territorium, med rundt 14 millioner innbyggere (mot opprørernes 11 millioner) forble under republikkens kontroll, blant annet Madrid og området fram til Middelhavskysten herunder Valencia, foruten Barcelona og store deler av landsbygda i Catalonia, samt områdene sørover mot Andalusia. Dette gjorde at regjeringen, etter den første forvirringen, kunne reorganisere forsvaret og prøve å bekjempe oppstanden. Mye av den væpnede motstanden kom fra arbeidermilits organisert av CNT og FAI. Republikkens regjeringen ble stadig mer lammet av sammenbruddet av sentraladministrasjonen, nasjonalistenes opprør samtidig som venstresiden presset på for å få en venstreorientert revolusjon. Den 4. september 1936 ble Francisco Largo Caballero utnevnt til stats- og krigsminister. Han gikk inn for fellesskap mellom sosialistene, kommunistene, det venstresosialistiske POUM, anarkosyndikalistene og venstreorienterte katolikker. I tillegg til krigføringen, la han særlig vekt på å opprettholde regjeringens autoritet i det republikansk-kontrollerte området. POUM og CNT var imot å oppløse partimilitsene og la disse styrkene gå inn i den republikanske hæren hvor politiske offiserer fra PCE etter hvert fikk stor innflytelse. Etter press fra Josef Stalin, og som en forutsetning for videre sovjetisk våpenhjelp, gikk PCE 3. mai til 8. mai 1937 til væpnet aksjon mot POUM, som ble beskyldt for å være trotskistisk, og delvis også mot CNT. Dette førte til regjeringskrise, hvor kommunistene fikk presset igjennom at Caballero skulle gå av som regjeringssjef 17. mai. Den mer sentrumsorienterte Juan Negrin (også fra PSOE) ble ny statsminister, da kommunistene mente han var mer på deres linje slik situasjonen var. Ida Ingemarsdotter. Ida Ingemarsdotter (født 26. april 1985) er en svensk langrennsløper som går for Åsarna IK. Ingemarsdotter deltok i internasjonale konkurranser for første gang i 2003 og har en åttendeplass som beste plassering under den individuelle sprinten i Sapporo og Ski-VM 2007. Ingermarsdotter har fem individuelle seire på forskjellige nivåer opp til 15 kilometer siden 2003. Hennes første pallplassering i verdenscupen kom på sprint klassisk i Canmore 6. februar 2010. Hennes første verdenscupseier kom i sprint fristil i Milano 14. januar 2012. Karianne Solbrække. Karianne Solbrække (født 20. oktober 1972) er journalist i krimavdelingen i TV 2-nyhetene. Hun har jobbet i TV 2 siden 2000. Hun var ansvarlig for kriminaldekningen i TV 2 2005-2006. Solbrække jobbet med spesialområdet krim- og rettsjournalistikk også før tiden i TV 2. Da i Bergensavisen og Dagbladet. Hun startet sin journalistiske karriere i Rakkestad Avis. Hun har tidligere vært medlem av Offentlighetsutvalget til Norsk Presseforbund. Hun dekket flere rettssaker som har blitt karakterisert som Norges største og mest omfattende saker, der de mest framtredende er Orderud-saken og NOKAS-saken. For dette fikk også hun selv medieoppmerksomhet. Orderud-saken. Solbrække var TV 2s reporter på denne saken, en av de mest profilerte og omtale rettssaker i norsk historie. Hun fikk et intervju med Per og Veronica Orderud noen måneder før ankesaken. NRK hadde også blitt tilbudt et intervju, men ville ikke godta betingelsene om blant annet sendegaranti, og at det blant annet ikke skulle stilles spørsmål om fakta eller tiltalen. Solbrække og TV 2 godtok derimot kravene, og lørdag 17. november 2001, i aktualitetsprogrammet "Magasinet" etter TV 2 Nyhetene 18.30, sto Per og Veronica Orderud fram for første gang på TV med Solbrække som intervjuer. NRK Faktor laget en reportasje fra Orderud-saken, hvor de hadde fotfulgt tre journalister i deres dekning av rettssaken. «Faktor har vært til stede når saker vinkles, i innspurten før deadline, og når konkurrentenes produkter veies og måles» het det fra NRK. Karianne Solbrække var en av journalistene, sammen med Dagbladets Jørgen Tangnes og TVNorges Glenn Due Sørensen. TV-kamera i rettssalen. Solbrække har vært en forkjemper for mer åpenhet under rettssaker, og har uttalt at TV burde få lov til å filme rettens gang. TV 2 og Solbrække søkte om dette i forkant av blant annet Orderud-saken, men fikk avslag. Ikke før senere, da Kristin Kirkemo Haukelands ankesak nådde Høyesterett, fikk Solbrække og TV 2 lov å til filme prosedyrene under rettssaken. Haukeland var en av de tiltalte i Orderud-saken. Da politiet uttalte seg på generelt grunnlag om at større offentlighet vil svekke personvernet og tryggheten tok Solbrække til motmæle, «Jeg er ikke tilhenger av de argumentene. Vi vil uansett få ut informasjonen, det blir bare mer tilfeldig hva som kommer fram. Større offentlighet vil forhindre ujevn dekning.» Solbrække fremholdt også den såkalte Trafficking-saken som en milepæl, da hun og TV 2 fikk filme prosedyrene i Oslo Tingrett. Kameraet var fastmontert og vinklet slik at de tiltalte ikke skulle synes. Likevel, i en hendelse som TV 2 kaller et uhell, filmet TV-teamet fra kanalen de tiltalte, da de skulle filme det fastmonterte kameraet. NRK hadde også et lignende «uhell» med et håndholdt kamera. I 2005 holdt Dommerforeningen et seminar kalt «Multimediapress», hvor Solbrække var invitert. Da uttalte hun at debatten om filming av domsavsigelser måtte avsluttes, og at det burde være en selvfølge. «Smykkesaken». I forbindelse med «smykkesaken» ble Solbrække sammen med Dagbladet og John Egeland saksøkt av Marit Christensen, som følte seg urettmessig omtalt. Solbrække var da journalist i Dagbladet. Messerschmitt Bf 162. Messerschmitt Bf 162 var et lett bombefly bygget av tyske Messerschmitt rett før utbruddet av andre verdenskrig. Bare tre prototyper ble fullført. Bf 162 ble utviklet som en respons til det tyske luftfartsministeriums spesifikasjoner for et hurtig taktisk bombefly, eller «"Schnellbomber"». Messerschmitts konstruksjon var en modifisert versjon av Bf 110 med glassaktig nese tilpasset flyets bombesikter. I 1937 fløy tre prototyper i konkurranse mot de rivaliserende flyene Junkers Ju 88 og Henschel Hs 127, som begge var bygget på en ny konstruksjon og design. Utfallet av denne konkurransen var at Ju 88 ble valgt til produksjon, noe som gjorde at videreutviklingen av Bf 162 stoppet opp. Som et ledd av desinformasjonstaktikken på den tiden ble blider av flyet spredt i stort omfang av den tyske pressen under navnet "Messerschmitt Jaguar". For øvrig ble flyets nummer 162 senere gjenbrukt til jetjageren Heinkel He 162. Goth. Goth er et begrep som omfatter en form for alternativ livsstil eller subkultur blant ungdom med hovedvekt på et visst utseende og viss type musikk. En person som tilhører denne subkulturen kan ofte gjenkjennes ved et androgynt utseende. Han eller hun bruker for det meste sorte klær. Tung, mørk sminke er vanlig for begge kjønn, og mange gothere har også piercinger. De som fører denne livsstilen hører gjerne på en mørkere, mer dyster form for musikk, interesserer seg for vampyrer og fantasy, middelalderhistorie og -arkitektur. Gothere driver gjerne sine egne klubber, hvorav Dominion Goth Club og Gotham Nights i henholdsvis Bergen og Oslo er de mest kjente og eldste i Norge. I Norge har man også et eget goth-magasin som heter Rimfrost Magazine. En sentral platebutikk i det norske goth-miljøet er Shadowland i Oslo, som drives av Stefan Rosell, som også i sin tid var med på å stifte Gotham Nights, som den første gothklubben i Norge. Historie. Opprinnelig var goth en subkultur som oppsto etter glam og punk helt tilbake på 80-tallet med band som Bauhaus, Siouxsie and the Banshees, The Cult, Sex Gang Children, The Cure og The Sisters of Mercy. I dag er gothen en svært diversifisert subkultur som favner et bredt spekter musikalske retninger, fra old school goth, eterisk musikk, til «neo-goth». Gothere hører også gjerne på mørk musikk, ebm, "goth-metall", black metal, og mainstreammusikk. Gothens høydepunkt i Norge var muligens andre halvdel av nittitallet. Det ble arrangert en rekke konserter og klubber, og mange band var aktive i denne perioden. Anax Imperator, Elusive, Eternal Joy, Morendoes, Magicka og Cybele var noen av de viktigste norske gothbandene. Andre motkulturelle motebevegelser. Klær varmer, verner, pynter og signalerer sosiale roller. Ungdommelige subkulturer som har uttrykt et alternativt samfunnssyn gjennom utseende, klær og mote, har derfor trolig alltid eksistert. Allerede i middelalderen er det en rekke slående eksempler på «provoserende» plagg, for eksempel snabelsko, struthetter og skamkapsler, som ble tatt i bruk av motelapser som ville markere seg. På 1500-tallet, da klesdrakten fortsatt var regulert av kirken og overklassemoten var forbeholdt makteliten, ble landsknektenes overdådig jålete soldatmote en slags frigjort «gatemote» i samfunnet som også påvirket etablissementet. På slutten av 1700-tallet, da den franske revolusjonen og andre borgerlige frihetsbevegelser innledet en moderne tid og etter hvert et individorientert forbrukssamfunn, var det flere motkulturelle motetrender. Det gjelder for eksempel den engelske macaroni-moten og seinere werther-drakten blant romantiske ungdommer, revolusjonære reformdrakter, sanskulotter og forfengelige Incroyables og merveilleuses i Frankrike. I etterkrigstida har ungdomskulturen forsterket denne tendensen ytterligere med et utall moter i strengt definert stil som uttrykk for et bestemt meningsinnhold. Det gjelder alt fra rockere og hippier til pønkere og skatere. Lost Souls. Lost Souls er en musikkfestival som har blitt arrangert årlig i Kristiansand siden 2005. Festivalen huser artister og band innenfor sjangrene synth, goth, rock, EBM, industrial, og metal. Hombres. "Hombres" (2006) er en norsk-svensk drama-mini-serie som gikk på TVNorge vinteren 2007 og på svenske Kanal5 høsten 2006. Regi var ved Daniel di Grado og Musse Hasselvall. Handling. Den småkriminelle finansakrobaten Pål Skogland har nylig sittet i fengsel, og der fikk han tak i informasjon om 354 millioner kroner som kunne hankes inn ganske enkelt. Skogland danner et team for å få tak i pengene. Med seg får han Manne af Ejderhorn, en overklassegutt, og brødrene Victor og Emil Carlberg. De to jobber i fondsfirmaet pengene skal stjeles fra. De 354 millionene skal overføres til en bank på Mallorca. Dette er svarte penger, så ingen kan anmelde kuppet. Alt ser ut til å gå knirkefritt, inntil de nyrike kuppmakerne kommer til middelhavsøya. Et dristig kupp blir etterfulgt av splid mellom de fire aktørene, trusler på livet fra den som er blitt bestjålet, høk over høk-spill med overraskende vendinger — og en stadig mer dristig balansegang på kanten av undergang og død. Om serien. Hombres var en samproduksjon mellom de to SBS-eide kanalene TVNorge og Kanal5. Serien skal ha kostet 24 millioner kroner å produsere. Serien hadde lave seertall da den gikk i Sverige. Serien hadde premiere på TVNorge søndag 4. mars 2007. Første episode ble sett av seere, mens siste episode ble sett av seere. Gjennomsnittlig seertall for serien endte på seere. Andreas av Hellas og Danmark. Andreas av Hellas og Danmark Prins Andreas av Hellas og Danmark (født, død 3. desember 1944) av huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg var sønn av Georg I (1845–1913), konge av hellenerne, og av storhertuginne Olga Konstantinova (1851–1926) av Russland. Fødsel og tidlig liv. Andreas ble født i Athen, og fikk opplæring i engelsk av sine hushjelpere under oppveksten, men nektet å prate noe annet enn gresk med sine foreldre; et språk han behersket bedre enn sine søsken. Ekteskap og barn. Prins Andreas giftet seg med Hennes Høyvelbårenhet Alice av Battenberg den 6. oktober 1903 i Darmstadt. Påfølgende dag ble to religiøse bryllupsseremonier holdt: én luthersk i den evangeliske slottskirken, og én gresk-ortodoks i det russiske kapellet i Mathildenhöhe. Prinsesse Alice var datter av Hans Høyvelbårenhet Louis av Battenberg (senere 1. marki av Milford Haven) og storhertuginne Victoria av Hessen og ved Rhinen, datter av HKH prinsesse Alice av Storbritannia. Slik var prinsesse Alice også oldebarn til dronning Victoria og prins Albert og i arvefølgen til den britiske tronen. Prins Andreas var også i den britiske arvefølgen, dog mye lenger ned på listen, grunnet hans mors opphav fra Georg II gjennom hans eldste datter, prinsesse Anne av Oranien. Tilfeldigvis stammet hans far også fra Georg II gjennom to andre døtre: Louise og Mary. Tidlig karrière. Andreas gikk på kadettskole og stabsskole i Athen, men deltok ikke i Balkankrigene mens han jobbet i feltsaniteten. I 1914 hadde Prins Andreas (i likhet med mange europeiske prinser) militære æresposisjoner i både de tyske og russiske rikene, så vel som prøyssisk, russisk, dansk og italiensk ridderskap. Under første verdenskrig fortsatte han med å besøke Storbritannia, på tross av anonyme anklager i underhuset om at han var en tysk agent. Yoshiko Otaka. Yoshiko Otaka (大鷹淑子, "Ōtaka Yoshiko", engelsk navn: Shirley Yamaguchi, vanligste kinesiske navn: Li Xianglan, født 12. februar 1920 i Fushun i Mandsjuria i Kina) var en japansk skuespillerinne og shidaiqusangerinne som gjorde stor karriere i Kina, Japan, Hongkong og USA. I 1940-årene var hun blitt til en av de syv store sangstjerner. Hun ble valgt inn i det japanske parlament i 1970-årene og var parlamentariker i 18 år. Hun hadde en gang tilnavnet "Japans Judy Garland." Tidlig liv. Yoshiko Otaka var født Yamaguchi Yoshiko (山口淑子) av japanske foreldre som da var nybyggere i Mandsjuria. Faren Yamaguchi Fumio 山口文雄 var ansatt ved Den sydmandsjuriske jernbane. Yoshiko lærte seg kinesisk i ung alder. Hun fikk to kinesiske navn, Li Xianglan (李香蘭) og Pan Shuhua 潘淑華. ("Shu" i Shuhua og "Yoshi" i Yoshiko skrives med det samme kinesiske tegn. Yoshiko benyttet senere det siste som kunstnernavn da hun bodde i Beijing. Yoshiko fikk sin første klassiske stemmeøvelse fra en italiensk dramatisk sopran (gift inn i hvitrussisk adel). Senere fikk hun ytterligere språk- og sangundervisning i Beijing. Karriere i Kina. Yoshiko debuterte som sanger og skuespiller i 1938 i filmen "Honeymoon Express 蜜月快車", av Mandsjuria Filmproduksjon. Hun ble presentert som Lǐ Xīanglán 李香蘭), uttalt Ri Kōran på japansk. Det kinesiske scenenavnet ble valgt på grunn av filmselskapets økonomiske og politikse interesser; en mandsjuisk kvinne som behersket både kinesisk og japansk passet godt inn. Hun ble en stor stjerne og en "japansk-mandsjurisk goodwillambassadør" (日満親善大使). I sine filmer ble hun nesten utelukkende presentert som Li Xianglan, skjønt det var også noen få ganger hun opptrådte som «Yamaguchi Yoshiko». Mange av filmene inneholdt mer enn et snev av fremme av japansk nasjonalpolitikk, særlig knyttet til ideologien om Den større østasiatiske velferdssfære, og kan innordnes som «nasjonalpolitikkfilmer» (国策映画). Japan, USA, Hongkong. Mot slutten av annen verdenskrig ble hun arrestert av den kinesiske regjering for forræderi og kollaborasjon med japanerne. Men ettersom hun jo ikke var kineser, kunne ikke anklagene bli stående; hun kunne ikke trekkes for retten for forræderi. Ikke lenge etter, i 1946, slo hun seg ned i Japan og begynte en ny skuespillerkarriere der, under navnet Yoshiko Yamaguchi. I 1950-årene bygde hun opp en skuespillerkarriere som Shirley Yamaguchi i Hollywood og på Broadway i USA, og oppttrådte i en rekke filmer dreiet i Hongkong. Hun vendte tilbake til Japan, og trakk seg tilbake fra filmen. Fra 1958 ble hun en fjernsynspersonlighet der blant annet som vertinne/ankerkvinne for "talk shows". I 1967 ble hun vert for fjernsynsprogrammet "Du klokken tre" (Sanji no anata), og rapporterte blant annet om Palestina og Vietnamkrigen. I 1974 ble hun valgt inn i det japanske parlaments overhus, og satt der i tre valgperioder på i alt 18 år. Hun var medforfatter av boken "Ri Koran, Watashi no Hansei" (Halve mitt liv som Ri Koran). Hun er nå visepresident for "Asian Women’s Fund." Bronsemøll. Bronsemøll (Roeslerstammiidae) er en liten gruppe av små sommerfugler som hører til overfamilien Gracillarioidea. Av de 50 kjente artene lever bare to i Europa, en av dem også i Norge. De norske arten kjennes forholdsvis lett på de bronsefargede vingene. Bronsemøllene har flest arter i Australia, der mange av artene ligner sterkt på bladmøll (Gracillariidae). Utseende. ("Roeslerstammia erxlebella"). Liten, forholdsvis kraftig møll med vingespenn 12 – 14 mm. Kroppen og forvingene er mørkt bronsefarget, beina og antennespissene hvite. Hodet er nokså bredt, med en gul hårdusk i pannen. Antennene er trådformede og nesten så lange som forvingene. Forvingene er avlange, avrundede i spissen, med middels lange hårfrynser. Bakvingene er forholdsvis brede, mattere og mørkere enn forvingene. Andre arter i familien kan ha mye smalere vinger, både for- og bakvingene kan være smale og stavformede, med lange hårfrynser. Fargen kan variere mye men er ofte brunlig. Noen ligner viklere (Tortricidae) men kan skilles fra disse på de lange antennene. Levevis. "Roeslerstammia erxlebella" utvikler seg på lind eller bjørk. Den nyklekte larven minerer inne i bladet, senere kryper den ut og gnager fra utsiden. Når den er ferdig utvikler, bøyer den et blad om seg, fester det med silke og forvandler seg til en puppe der inne. Skarpeidbroa. Skarpeidbroa er ei bro på fylkesvei 204 som går over Trysfjorden i Søgne kommune, Vest-Agder. Den ble bygget i 1963 og er ei buebro. Broa er 100 meter lang. Naftali Temu. Naftali Temu (født 20. april 1945 i Sotik, død 10. mars 2003 i Nairobi) var en kenyansk langdistanseløper. Under Samveldelekene 1966 i Kingston i Jamaica dukket Temu uventet opp på den internasjonale friidrettsarenaen, da han slo verdensrekordholderen Ron Clarke i et løp over 6 engelske mil. Få dager senere kom Temu på fjerdeplass på den halve distansen. På 10 000-meterløpet under OL 1968 i Mexico by var det bare etiopieren Mamo Wolde som greide å holde samme tempo som Temu, men 50 meter før mål avgjorde Temus sluttspurt løpet til hans fordel. På 5000-meterløpet kom han på bronseplass. Noen dager senere stilte Temu også opp i maratonløpet, der han endte på 19. plass. Temu løp i flere år, men kom aldri opp på samme nivå som han holdt under Mexico-OL. Under OL 1972 i München ble han slått ut i forsøksheatet på 10 000 meter. Plan XVII. Slagene bygget på prinsippet om "élan" («sprint», i betydningen rask, effektiv og slagkraftig handling). Den franske øverstkommanderende general Joseph Joffre var en av hovedarkitektene bak Plan XVII. Bakgrunn. Etter franskmennenes nederlag i den fransk-prøyssiske krig i 1870–71 måtte det franske militæret tilpasse seg en ny maktbalanse i Europa. Dannelsen av Det tyske keiserrike på den andre siden av Rhinen, kombinert med tapene av provinsene Alsace og Lorraine, ga Frankrike en kritisk utfordring. I 1889 tok den franske generalstaben i bruk "Plan XIV". Frankrike var på dette tidspunktet mannskapsmessig underlegne, og denne planen bygget på en ren defensiv strategi langs den tysk-franske grensen. I tillegg til forskjellene i befolkningsvekst – Frankrike hadde ved århundreskiftet en stagnert befolkning på rundt 40 millioner, mot tyskernes voksende befolkning på rundt 50 millioner – hadde Frankrike også et problem med reserver og forsyninger. Krigen i 1870–71 hadde vist tyskernes evne til å utnytte jernbanenettverket sitt til utplassering av styrker, og også landets evne til å mobilisere og sende landets reservestyrker til fronten på kort varsel. Selv om den franske generalstaben raskt lærte seg å benytte landets jernbanenettverk slet de med å mobilisere reservestyrkene effektivt. Plan XIV regnet dermed ikke med disse styrkene. I 1903 måtte Plan XIV vike for "Plan XV". Selv om dette fortsatt var en defensiv strategi tok denne planen med reservestyrkene, om enn bare i en underordnet rolle. Den offensive strategien Frankrike benyttet seg av på vestfronten under første verdenskrig, kjent som "Plan XVII", ble opprinnelig tenkt ut av Ferdinand Foch. Planen brukte pur makt og en urokkelig tro på det franske "élan", eller «kamplyst». General Joseph Joffre tok i bruk denne planen da han tok over som øverstkommanderende for de franske styrkene i 1911. Etter den fransk-prøyssiske krig i 18170–71 mistet Frankrike provinsen Alsace-Lorraine til tyskerne. Dette fylte franskmennene med hevnlyst, og et av hovedmålene med Plan XVII var å ta tilbake disse. For å oppnå dette skulle fire franske arméer rykke frem på begge sider av Metz og Thionville. Dette etterlot bare én armé til å forsvare nord-Frankrike, men franskmennene var overbeviste om at Tyskland ikke ville invadere gjennom Belgia da dette ville involvere Storbritannia i krigen. (I London-traktaten fra 1839 hadde britene garantert belgisk nøytralitet.) Uheldigvis for Frankrike betraktet tyskerne London-traktaten som bare en papirlapp (og regnet med at britene ville gjøre det også), og deres plan, Schlieffenplanen, krevde et angrep gjennom Belgia og nord-Frankrike for å omringe Paris. Da krigen brøt ut i 1914 endte gjennomføringen av Plan XVII i total fiasko. Det tyske forsvaret av Alsace-Lorraine viste seg å være mye bedre enn forventet. Innen et par uker var franskmennene tilbake til utgangsposisjonen sin, mens tyskerne rykket frem gjennom Belgia og nord-Frankrike nesten uten å møte motstand og de truet nå Paris. Kun det faktum at tyskerne omdirigerte tropper til Østfronten og til et motangrep i Alsace-Lorraine (som ble slått tilbake av franskmennene) gjorde at franskmennene og britene (som hadde overholdt London-traktaten og erklær krig mot Tyskland da de gikk inn i Belgia) kunne stoppe tyskernes fremrykking i slaget ved Marne. Ekstern lenke. Plan 17 Plan 17 Farestad. Farestad er ei grend på Skjernøya i Mandal kommune i Vest-Agder. Eigebrekk. Eigebrekk er et tettsted i Mandal i Vest-Agder. Tettstedet ligger vest for Selvåg utenfor Wadi Al-Hitan. Wadi Al-Hitan (arabisk:وادي الحيتان, "Hval-dalen") er et paleontologisk funnsted i ørkenen i al-Fayyumregionen i Egypt. Området inneholder hundrevis av fossiler som forteller om viktige evolusjonsmessige utviklingstrinn. Archaeoceti er et tidlig utviklingstrinn som viser hvalenes overgang fra landboende til sjølevende dyr. Området ble erklært som verdensarvområde i juli 2005, og UNESCO fremholder området som verdens viktigste funnsted i sitt slag, både på grunn av antall fossiler og deres kvaliteter. MHP. MHP står for Multimedia Home Platform og er en Middleware, nærmere bestemt en API som muliggjør applikasjoner og tilleggstjenester for digital-TV. MHP er en åpen Java-basert standard, standardisert av DVB, det europeiske standardiseringsorganet for digital TV. Kristín A. Sandberg. Kristín Andal Sandberg (født 25. juni 1967 i Oslo) er norsk forfatter. Hun debuterte med barneboka "Macus og den blå hunden" i 1991. Siden har hun skrevet flere romaner for både unge og voksne, serier for NRK Radio, lærebøker i norsk, samt tekster til musikk, blant annet til filmen "Bare skyer beveger stjernene" og Silje Nergaards CD-er "Brevet" og "Hjemmefra". Steinerkritikk.no. En konflikt mellom Kristín A. Sandberg, to andre lærere og deres tidligere arbeidsgiver, Steinerskolen i Moss, fikk i 2005 mye oppmerksomhet i lokalpressen og senere i blant annet Dagbladet. Etter konflikten startet Sandberg sammen med Trond K. O. Kristoffersen nettstedet Steinerkritikk.no der de søkte å skape en generell debatt om antroposofien og idégrunnlaget for Steinerskolen. Forbundet Steinerskolene i Norge har betegner nettstedet som del av en svertekampanje. Under et tilsyn om forholdene ved Steinerskolen i Moss i 2004 og 2005, påpekte Fylkesmannen i Østfold flere avvik ved rutinene for elevenes psykososiale arbeidsmiljø. Alta Floresta D'Oeste. Alta Floresta D'Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Alto Alegre dos Parecis. Alto Alegre dos Parecis er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Alto Paraíso. Alto Paraíso er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Alvorada D'Oeste. Alvorada D'Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Ariquemes. Ariquemes er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Buritis (Rondônia). Buritis er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Cabixi. Cabixi er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Cacaulândia. Cacaulândia er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Cacoal. Cacoal er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Campo Novo de Rondônia. Campo Novo de Rondônia er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Candeias do Jamari. Candeias do Jamari er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Castanheiras. Castanheiras er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Cerejeiras. Cerejeiras er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Chupinguaia. Chupinguaia er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Colorado do Oeste. Colorado do Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Corumbiara. Corumbiara er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Costa Marques. Costa Marques er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Cujubim. Cujubim er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Espigão D'Oeste. Espigão D'Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Governador Jorge Teixeira. Governador Jorge Teixeira er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Guajará-Mirim. Guajará-Mirim er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Itapuã do Oeste. Itapuã do Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Jaru. Jaru er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Ji-Paraná. Ji-Paraná er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Den har samme navn som elva som renner nordover gjennom kommunen. Machadinho D'Oeste. Machadinho D'Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Ministro Andreazza. Ministro Andreazza er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Mirante da Serra. Mirante da Serra er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Monte Negro. Monte Negro er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Nova Brasilândia D'Oeste. Nova Brasilândia D'Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Nova Mamoré. Nova Mamoré er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Nova União (Rondônia). Nova União er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Novo Horizonte do Oeste. Novo Horizonte do Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Ouro Preto do Oeste. Ouro Preto do Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Parecis. Parecis er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Pimenta Bueno. Pimenta Bueno er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Pimenteiras do Oeste. Pimenteiras do Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Presidente Médici (Rondônia). Presidente Médici er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Primavera de Rondônia. Primavera de Rondônia er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Rio Crespo. Rio Crespo er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Rolim de Moura. Rolim de Moura er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Santa Luzia D'Oeste. Santa Luzia D'Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Seringueiras. Seringueiras er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. São Felipe D'Oeste. São Felipe D'Oeste er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. São Francisco do Guaporé. São Francisco do Guaporé er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. São Miguel do Guaporé. São Miguel do Guaporé er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Teixeirópolis. Teixeirópolis er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Theobroma. Theobroma er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Urupá. Urupá er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Vale do Anari. Vale do Anari er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Vale do Paraíso. Vale do Paraíso er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Vilhena. Vilhena er en kommune i delstaten Rondônia i nordregionen av Brasil. Alto Alegre (Roraima). Alto Alegre er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Amajari. Amajari er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Bonfim (Roraima). Bonfim er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Cantá. Cantá er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Caracaraí. Caracaraí er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Caroebe. Caroebe er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Iracema (Roraima). Iracema er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Mucajaí. Mucajaí er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Normandia. Normandia er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Pacaraima. Pacaraima er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Rorainópolis. Rorainópolis er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. São João da Baliza. São João da Baliza er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. São Luiz. São Luiz er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. DVB. Digital Video Broadcasting (DVB) er en pakke internasjonalt aksepterte åpne standarder lansert tidlig på 1990-tallet som et standardiseringsamarbeid for digital TV. Til tross for at arbeidet startet som et europeisk prosjekt (DVB-ELG, Digital Video Broadcasting – European Launching Group), brukes idag DVB-spesifikasjonene over hele verden. DVB-standarden vedlikeholdes av "the DVB Project", et industrikonsortium med over 270 medlemmer, og publiseres av en"Joint Technical Committee" (JTC) fra "European Telecommunications Standards Institute" (ETSI), "European Committee for Electrotechnical Standardization" (CENELEC) og "European Broadcasting Union" (EBU). Samspillet mellom understandardene i DVB beskrives i "the DVB Cookbook". Overføring. Disse standardene definerer det fysiske laget og datalink-laget i distribusjonssystemet. Enheter kommuniserer med det fysiske laget gjennom et synkront parallell-grensesnitt ("synchronous parallel interface (SPI)"), et synkront seriell-grensesnitt ("synchronous serial interface (SSI)") eller et asynkront seriell-grensesnitt ("asynchronous serial interface (ASI)". Alle data overføres i MPEG-2-strømmer med noen tilleggsbegrensninger (DVB-MPEG). En standard for midlertidig komprimert overførsel til mobile enheter (DVB-H) ble utgitt i november 2004. Innhold. Ved siden av lyd- og bildeoverføring, definerer DVB også dataforbindelser (DVB-DATA – EN 301 192) med returkanal (DVB-RC) for flere ulike medier og protokoller. Eldre teknologier som tekst-tv (DVB-TXT) støttes også av disse standardene for å lette overgangen, men for mange formål er også mer avanserte alternativer som DVB-SUB for undertekster tilgjengelig. Kryptering og Metadata. Systemet for betinget tilgang (DVB-CA) definerer en vanlig forvrengningsalgoritme (DVB-CSA) og et felles grensesnitt (DVB-CI) for tilgang til kryptert innhold. DVB-CA-tilbydere utvikler egne proprietære tilgangssystemer med referanser til disse spesifikasjonene. En kryptert programstrøm kan ha flere samtidige tilgangssystemer for å gi større fleksibilitet for tilbyderen. DVB utvikler også et innholdsbeskyttelses- og kopikontrolleringssystem for å beskytte innhold etter det er blitt mottatt (DVB-CPCM). Dette systemet skal gi fleksibel bruk av innhold man lagrer lokalt innen et hjemmenettverk, mens det skal forhindre ulovlig deling over Internett. DVB-overføringer inneholder metadata, kalt "Service Information" (DVB-SI, ETSI EN 300 468, ETSI TR 101 211), som lenker de ulike datastrømmene med programinformasjon, og gir lesbare beskrivelser til elektroniske programguider og automatiske søk og filtre. Programvareplattform. "The DVB Multimedia Home Platform" (DVB-MHP) fastsetter en Java-basert plattform for utvikling av videosystemaplikasjoner for sluttbrukeren. I tillegg til å gi sammendrag for flere DVB og MPEG-2-konsepter gir den grensesnitt for andre funksjoner slik som nettverkskortstyring, programnedlasting og flerlags-grafikk. Innføring. DVB-S og DVB-C ble ratifiserte i 1994, DVB-T tidlig i 1997. De første kommersielle DVB-T-sendingene ble utført av Digital TV Group (DTG) i Storbritannia sent i 1998. I 2003 ble området rundt Berlin i Tyskland det første området hvor analoge bakkesendinger tok helt slutt. En rekke europeiske land har målsetninger om full DVB-T-dekning innen 2010, og til da slutte med PAL/SECAM-sendinger. I Europa, Australia, Sør-Afrika og India brukes DVB over hele området, eller er planlagt brukt. Dette gjelder også for kabel-tv og satellitt i de fleste asiatiske, afrikanske og mange søramerikanske land. Mange av disse landene har ennå ikke valgt format for digitale bakkesendinger, og en del (bl.a. Canada, Mexico og Sør-Korea) har valgt ATSC i stedet for DVB-T. I Norge startet offisielle sendinger med DVB-T 1. september 2007, og en fylkesvis innføring frem til november 2008 vil finne sted. Selskapet Norges Televisjon driver det digitale bakkenettet i Norge. Uiramutã. Uiramutã er en kommune i delstaten Roraima i nordregionen av Brasil. Kommunen grenser mot Guyana og Venezuela i fjellet Roraima, som er den tredje høyeste toppen i Brasil med sine 2 739m. Fjellet Caburaí med sine 1 456m ligger på grensen mot Guyana og er det nordligste punktet i Brasil. Senja tingrett. Domssogn i Troms. Senja tingrett er markert med grønt. Senja tingrett er en førsteinstansdomstol i Hålogaland lagdømme. Domstolen har kontorsted på Finnsnes i Troms fylke og rettskretsen omfatter kommunene Bardu, Berg, Dyrøy, Lenvik, Målselv, Torsken, Tranøy og Sørreisa med tilsammen 29 678 innbyggere pr. 1. januar 2010. Domstolen ledes av en sorenskriver (for tiden ubesatt) og har i tillegg en tingrettsdommer, to dommerfullmektiger og fire funksjonærer. Orkanen Felix. Orkanen Felix var den sjette navngitte stormen og den andre orkanen i den atlantiske orkansesongen 2007. Felix ble dannet som en tropisk storm 31. august, den passerte gjennom de sørlige delene av "Windward Islands" den 1. september innen den nådde orkanstyrke. Det ble rapportert om over 100 dødsfall forårsaket av orkanen. Felix herjet hovedsakelig i den sørøstlige delen av det karibiske hav. Felix økte kraftig i styrke, og ble tidlig 3. september oppgradert til en kategori 5-orkan. Orkanen traff Honduras og senere Belize 4. september. 5. september erklærte Nicaraguas president unntakstilstand i landet på grunn av orkanens herjinger. Orkanen Felix herjet samtidig med orkanen Henriette. Det er første gang siden registreringene startet på slutten av 1800-tallet at to så kraftige orkaner har herjet samtidig i samme område. Se også. Felix Felix Sjakkbrikke. Sjakkbrikker brukes i spillet sjakk, som spilles på et brett med 8 ganger 8 ruter. Hver spiller har 16 brikker hver til rådighet. De er forskjelligfarget og benevnes vanligvis som hvite og svarte, uavhengig av hvilke farger som er på brikkene. Brikkene har navn etter middelalderens rangposisjoner, og kan være stilisert etter en standard som er internasjonal – eller forseggjorte miniatyrstatuer av personene. Hver av brikkesortene har sitt eget bevegelsesmønster. Selv om spillet trolig stammer fra Asia, er brikkenes bevegelsesmønster det samme så langt en har historie om det. Brikkenes navn og utforming har variert etter kulturbakgrunn, i likhet med materialene de har vært laget av. Noen brikkesett er av så høy kunstnerisk verdi, at de er samleobjekter. Onelinedrawing. onelinedrawing (på norsk 'enlinjetegning') var et artistnavn eller psevdonym av den amerikanske sanger/låtskriver Jonah Matranga. Han ga ut plater med dette navnet mellom 1999 og 2004. Jonah Matranga. Jonah Rzadzinski Matranga (født Jonah Sonz Matranga, August 11, 1969 i Brookline, Massachusetts, USA) er en amerikansk rapper/låtskriver. Han bor i San Francisco, California. Jonahs tidligere soloplater ble utgitt med artistnavnet "onelinedrawing", men nå bruker han sitt eget navn. Han har også vært medlem av flere band: "Far", som oppløst i 1999, "New End Original", som ga ut bare ett album "Thriller" i 2001 og nylig "Gratitude" som ga ut en plate "Gratitude" i Mars 2005 og så ble oppløst i November 2005. Getafe CF. Getafe Club de Fútbol Team Dubai er en spansk fotballklubb fra byen Getafe, sør for Madrid. De spiller for øyeblikket i Spanias høyeste liga, La Liga. Klubben ble stiftet i 1946 og gjenstiftet i 1983. Klubbens hjemmebane er Coliseum Alfonso Pérez, og nåværende trener er Víctor Muñoz fra Spania. Getafe. Getafe er en spansk by som ligger rett sør for Madrid. La Liga-laget Getafe CF kommer herfra. Secora. Secora AS er et norsk entrepenørselskap som driver utbygging av havner og farleier. Selskapet består av morselskapet Sectora AS samt datterselskapene Sectora Maskin AS og Sectora Sverige AB. Selskapet ble etablert 3. januar 2005 gjennom utskillelse av annleggsvirksomheten i Kystverket. Selskapet er eid av staten ved Nærings- og handelsdepartementet. I 2011 ba regjeringen stortinget om fullmakt til nedsalg i enkelte statlig eide selskaper, deriblant Secora. Secora har i dag (2010) cirka 115 ansatte, og utfører oppdrag langs hele Norges kystlinje samt i Sverige gjennom Sectora Sverige. Administrasjonen ligger i Svolvær i Lofoten, og selskapets omsetning har økt fra 102 millioner kroner i 2005 til 287 millioner kroner i 2008. 22. serierunde i Tippeligaen 2007. 22. serierunde i Tippeligaen 2007 startet lørdag 29. september klokken 19:00 med Viking mot Strømsgodset. Runden fortsatte med fem kamper søndag 30. september, fire kamper klokken 18:00 og én kamp 20:00. Runden avsluttet mandag 1. oktober klokken 19:00 med Sandefjord mot Start. Nordkapp-klassen (1980). Nordkapp-klassen bygget fra 1980 og utover, er en nåværende norsk kystvaktklasse med tre skip. Fartøyene operererer i arktiske områder og tilhører alle Kystvakt Nord. Design. Nordkapp-klassen er bygget med en konvensjonell skrogform. Skipene er bygget med isbryterkapasitet, og tåler sjøgang godt. Skipene er spesielt laget for operasjoner i arktiske strøk, hvor sjøen kan være røff og sjansen for å møte is er stor. Skroget heller svakt utover, slik at faren for nedskruing skal være mindre dersom fartøyet skulle sette seg fast i isen. Helikopterdekket, kanondekket, bakken og brofronten er alle utstyrt med varmekabler for å forhindre ising, som oppstår når sjø og/eller regn treffer kaldt stål. Skroget gjør skipet stabilt, og skal holde samme stabilitet selv om det skulle legge seg 250 tonn ekstra vekt i form av is. Skrogformen gjør også skipet forholdsvis rolig selv i høy sjø, i motsetning til for eksempel KV «Svalbard» som er designet som en isbryter. Ellers ble det under design av skipsklassen lagt vekt på fart og manøvreringsegenskaper. Navigasjon og sensorer. Nordkapp-klassen ble bygget med et norskbygget integrert system for navigasjon, ildledning, overvåkning og registrering. Systemet, forkortet NAVKIS, er levert av Kongsberg våpenfabrikk. Ved hjelp av dette systemet kombineres alle radarsystemene, GPS-logg, Loran-C, Decca, gyrokompass og standardkompass, fartslogg, ekkolodd, sonar, vindmåler, IFF og optiske sikte- og overvåkningsmidler (så som infrarødt kamera etc.). Nordkapp-klassen er utstyrt med et sonarsystem for deteksjon av undervannsbåter. I tillegg finnes der undervannstelefoni, og det nye link 16 skal installeres på Nordkapp-klassen, som tidligere har hatt link 11. Dette er militære kommunikasjonsystemer og trådløse overføringssytemer for data. Som sensor kan også Nordkapp-klassens helikopter regnes. Nordkapp-klassen er utstyrt med en helikopterhangar, og benyttet opprinnelig Westland Lynx-helikoptre. Med kjøpet av Nato Helicopter 90, vil man gå over til dette etterhvert. Våpen. Nordkapp-klassen er utstyrt med en 57 mm kanon, 4 stykk 20 mm maskinkanoner, 2 triple torpedokanoner (324 mm, anti-ubåttorpedoer) og synkeminer. Skipsklassen er konstruert for fiskerioppsyn og suverenitetshevdelse, og ikke først og fremst som et krigsfartøy med evne til å senke andre skip. Det er imidlertid mulig å utstyre skipene med en 76 mm kanon, Penguin missiler, CIWIS og en ekstra rad synkeminer. Med innfasingen av NSM er det uklart hvorvidt det blir mulig å installere NSM på Nordkapp-klassen. Vedlikehold. Skarvik AS i Svolvær har vedlikelikeholdskontrakten for Nordkapp-klassen og Det norske veritas har lisensieringsansvaret for vedlikeholdet. KV «Andenes». KV «Andenes» har militært kjennetegn W322. Den tilhører ytre kystvakt. Under Gulfkrigen ble «Andenes» sendt som et av Norges bidrag. KV «Andenes» ble i juli 1994 kjørt på av Paul Watson, en kanadisk miljøverner som driver stiftelsen Sea Shepherd. Sea Sheperd er blant annet kjent fra Animal Planet, der de har et eget TV-program med navnet Whale Wars. KV «Nordkapp». KV «Nordkapp» har militært kjennetegn W320. Fartøyet tilhører ytre kystvakt nord og er stasjonert på Sortland. Fartøyet patruljerer Barentshavet fra den russiske grensa til Jan Mayen. KV «Senja». KV «Senja» har militært kjennetegn W321. Fartøyet tilhører ytre kystvakt nord og er stasjonert på Sortland. Steyr HS.50. Steyr HS.50 er et skarpskyttergevær fra østerrikske Steyr Mannlicher i kaliber 12,7 x 99 mm NATO. Det er også tilgjengelig i .460 Steyr for markeder hvor 12,7 mm er regulert. Den versjonen heter HS.460. Geværet var i nyhetene da Steyr Mannlicher solgte 800 eksemplarer til Iran i 2004. Se også. Liste over skarpskyttergeværer Abdon Batista. Abdon Batista er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Abelardo Luz. Abelardo Luz er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Agrolândia. Agrolândia er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Agronômica. Agronômica er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Alfredo Wagner. Alfredo Wagner er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Alto Bela Vista. Alto Bela Vista er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Sarah McCorquodale. Elizabeth Sarah Lavinia McCorquodale (født 19. mars 1955) er den eldste datteren av Edward John Spencer, 8. jarl Spencer, og hans første kone, Frances (tidligere Den Høyvelbårne Frances Burke Roche). Diana, fyrstinne av Wales, var hennes yngre søster. Hun ble født «Den Høyvelbårne Elizabeth Sarah Lavinia Spencer»; ærestittelen «The Lady Elizabeth Sarah Lavinia Spencer» fikk hun i 1975, da hennes farfar døde og hennes far ble den 8. jarl Spencer. Hun led av spiseforstyrrelsen anoreksi i starten av tyveårene. Anchieta (Santa Catarina). Anchieta er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Angelina. Angelina er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Anita Garibaldi. Anita Garibaldi er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Anitápolis. Anitápolis er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Antônio Carlos (Santa Catarina). Antônio Carlos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Apiúna. Apiúna er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Arabutã. Arabutã er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Araquari. Araquari er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Araranguá. Araranguá er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Armazém. Armazém er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Arroio Trinta. Arroio Trinta er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Arvoredo. Arvoredo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ascurra. Ascurra er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Atalanta (Santa Catarina). Atalanta er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Aurora (Santa Catarina). Aurora er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Balneário Arroio do Silva. Balneário Arroio do Silva er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Balneário Barra do Sul. Balneário Barra do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Balneário Camboriú. Balneário Camboriú er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Balneário Gaivota. Balneário Gaivota er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Bandeirante. Bandeirante er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Barra Bonita (Santa Catarina). Barra Bonita er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Barra Velha. Barra Velha er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Bela Vista do Toldo. Bela Vista do Toldo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Belmonte (Santa Catarina). Belmonte er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Benedito Novo. Benedito Novo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Biguaçu. Biguaçu er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Blumenau. Blumenau er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Jane Fellowes, baronesse Fellowes. Cynthia Jane Fellowes, baronesse Fellowes (født 11. februar 1957) er den andre datter og det andre barn av Edward John Spencer, 8. jarl Spencer, og hans første kone, Frances Shand Kydd (tidligere Den Høyvelbårne Frances Burke Roche). Diana, fyrstinne av Wales, var hennes yngre søster. Hun ble født «Den Høyvelbårne Cynthia Jane Spencer». Ærestittelen endret seg deretter til «The Lady Cynthia Jane Spencer» i 1975, da hennes farfar døde og hennes far ble den 8. jarl Spencer. Hun har alltid brukt sitt mellomnavn, Jane, i likhet med sin eldre søster. Bocaina do Sul. Bocaina do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Bom Jardim da Serra. Bom Jardim da Serra er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Bom Jesus (Santa Catarina). Bom Jesus er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Bom Jesus do Oeste. Bom Jesus do Oeste er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Bom Retiro. Bom Retiro er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Bombinhas. Bombinhas er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Botuverá. Botuverá er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Braço do Norte. Braço do Norte er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Braço do Trombudo. Braço do Trombudo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Brunópolis. Brunópolis er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Brusque. Brusque er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Caibi. Caibi er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Calmon. Calmon er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Camboriú. Camboriú er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Campo Alegre (Santa Catarina). Campo Alegre er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Campo Belo do Sul. Campo Belo do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Campo Erê. Campo Erê er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Campos Novos. Campos Novos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Canelinha. Canelinha er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Canoinhas. Canoinhas er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Capinzal. Capinzal er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Capivari de Baixo. Capivari de Baixo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Capão Alto. Capão Alto er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Catanduvas (Santa Catarina). Catanduvas er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Caxambu do Sul. Caxambu do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Caçador. Caçador er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Celso Ramos. Celso Ramos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Cerro Negro. "For vulkanen med samme navn, se Cerro Negro (vulkan)". Cerro Negro er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Chapadão do Lageado. Chapadão do Lageado er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Chapecó. Chapecó er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Cocal do Sul. Cocal do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Concórdia. Concórdia er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Tang Wei. Tang Wei (kinesisk: 湯唯, pinyin: "Táng Wèi", født 7. oktober 1979 i Hangzhou i provinsen Zhejiang i Folkerepublikken Kina) er en kinesisk skuespillerinne. Hun studerte ved Beijings "Central Academy of Drama" der hun endte opp med eksamen innen fagområdet filmregi. Som skuespillerinne opptrådte hun først i kinesiske fjernsynsserier og fjernsynsteater. For sin tolkning i fjernsynsfilmen "Politikvinnen Yanzi" fikk hun pris som "beste skuespillerinne" av det største kinesiske fjernsynsselskapet, CCTV. Hun har også vakt oppsikt for sitt spill i filmen "Lust, Caution" (2007), som er inspirert av en roman av Eileen Chang. Cordilheira Alta. Cordilheira Alta er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Coronel Freitas. Coronel Freitas er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Coronel Martins. Coronel Martins er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Correia Pinto. Correia Pinto er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Corupá. Corupá er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Criciúma. Criciúma er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Cunha Porã. Cunha Porã er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Charles Spencer, 9. jarl Spencer. Charles Edward Maurice Spencer, 9. jarl Spencer (født 20. mai 1964) er den andre og eneste overlevende sønnen av den 8. jarl Spencer gjennom hans første kone, den tidligere Frances Burke Roche (senere Frances Shand Kydd), datter av den 4. baron Fermoy. Den yngste av hans tre eldre søstre var Diana, fyrstinne av Wales. Hans andre søsken er Lady Sarah McCorquodale og Lady Jane Fellowes. Lord Spencer er gudsønn til Dronning Elisabeth II, og var en «Page of Honour» fra 1977 til 1979. Den 1. november 2005 ble han utnevnt til «Deputy Lieutenant» av Northamptonshire. Spencer 09 Cunhataí. Cunhataí er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Curitibanos. Curitibanos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Descanso. Descanso er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Dionísio Cerqueira. Dionísio Cerqueira er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Dona Emma. Dona Emma er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Doutor Pedrinho. Doutor Pedrinho er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Entre Rios (Santa Catarina). Entre Rios er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ermo. Ermo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Erval Velho. Erval Velho er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Faxinal dos Guedes. Faxinal dos Guedes er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Flor do Sertão. Flor do Sertão er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Formosa do Sul. Formosa do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Forquilhinha. Forquilhinha er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Frei Rogério. Frei Rogério er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Galvão. Galvão er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Garopaba. Garopaba er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Garuva. Garuva er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Gaspar (Santa Catarina). Gaspar er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Governador Celso Ramos. Governador Celso Ramos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Gravatal. Gravatal er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Grão Pará. Grão Pará er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Guabiruba. Guabiruba er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Guaraciaba (Santa Catarina). Guaraciaba er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Guaramirim. Guaramirim er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Guarujá do Sul. Guarujá do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Guatambu. Guatambú er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Herval d'Oeste. Herval d'Oeste er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ibiam. Ibiam er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ibicaré. Ibicaré er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ibirama. Ibirama er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ilhota. Ilhota er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Imaruí. Imaruí er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Imbituba. Imbituba er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Imbuia. Imbuia er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Indaial. Indaial er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Iomerê. Iomerê er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ipira. Ipira er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Iporã do Oeste. Iporã do Oeste er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ipuaçu. Ipuaçu er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ipumirim. Ipumirim er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Iraceminha. Iraceminha er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Irani. Irani er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Irati (Santa Catarina). Irati er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Irineópolis. Irineópolis er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Itaiópolis. Itaiópolis er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Itajaí. Itajaí er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Itapema. Itapema er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Itapiranga (Santa Catarina). Itapiranga er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Itapoá. Itapoá er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ituporanga. Ituporanga er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Itá. Itá er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Içara. Içara er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Jaborá. Jaborá er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Jacinto Machado. Jacinto Machado er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Jaguaruna. Jaguaruna er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Jaraguá do Sul. Jaraguá do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Historie. I 1864 giftet prinsesse Isabel, datter av keiser Pedro II, seg med Gastão de Orléans, Conde d'Eu. Som bryllupsgave fikk de landet og regionen som senere kom til å danne byen Jaraguá do Sul. Dette førte til at den brasilianske militæringeniøren oberst Emílio Carlos Jourdan, som venn av greven og prinsesse Isabel, fikk i oppgave å avgrense landet og regionen. Dette førte til den senere grunnleggelse av Jaraguá do Sul, grunnleggelsen ble gjort av Emíilio Carlos Jourdan og familien hans 25. juli 1876. Geografi. Jaraguá do Sul ligger 26 29' 10’’ syd og 49 04' 00’’ vest. Byen har en befolkning på 139.017. Elven Itapocu renner gjennom byen. Elven har to sideelver, Jaraguá og Itapocuzinho. Klimaet i Jaraguá do Sul er temperert, med en gjennomsnittstemperatur på 21°C. Om somrene stiger temperaturen til over 35°C, noen dager kan den gå over 40°C. Vintrene er ganske kalde til Brasil å være, og har en minimumstemperatur på rundt 12° i månedene juni og juli. Frost er vanlig og forekommer nesten hver vinter. Temperaturer under frysepunktet er svært uvanlig, men dette skjedde sist gang i 14 juli 2000. Den høyeste temperaturen noen gang registrert i Jaraguá do Sul var 42,5°C den 3. januar 1973. Den laveste temperaturen som er mål var 19. juli 1975, da viste termometrene mindre enn -2°C. Jardinópolis (Santa Catarina). Jardinópolis er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Antoni Piotrowski. Antoni Piotrowski (født 1853 i Nietulisko, død 1924 i Warszawa) var en polsk maler, tegner og illustratør. Kunstnerens far var kontorist ved jernvalseverket i Nietulisko. Til å begynne med studerte Piotrowski maleri hos professor Wojciech Gerson. I 1875 reiste han til München for videre studier, og fra 1877 var han elev hos Jan Matejko ved Kunstakademiet i Kraków. Han deltok i den serbisk-bulgarske krig 1885–1886, og ble tildelt det bulgarske tapperhetskorset og en krigsmedalje, samtidig som ni malerier og alle tegningene fra krigen ble kjøpt av den bulgarske regjeringen. På bestilling av Ferdinand I av Bulgaria malte han et portrett av fyrsten, noe som gav ham det bulgarske kommandørkorset. I 1900 bosatte han seg i Warszawa. Piotrowski malte hovedsakelig sjangermalerier, men også portretter og historiemalerier. Joaçaba. Joaçaba er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Joinville (Santa Catarina). Joinville er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. José Boiteux. José Boiteux er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Jack Erik Kjuus. Jack Erik Kjuus (født 18. januar 1927 i Oslo, død 12. januar 2009 i Oslo) var en norsk jurist, innvandringsmotstander og nasjonalist som i 1997 ble dømt for rasisme etter å ha tatt til orde for å sterilisere adoptivbarn. Kjuus, som var utdannet jurist, var initiativtager og leder for flere høyreekstreme og rasistiske organisasjoner og politiske partier på 1980- og 1990-tallet, blant annet Stopp Innvandringen og Hjelp de fremmede hjem som i 1995 ble slått sammen til Hvit Valgallianse. Kjuus ble kjent i mediene på 1990-tallet gjennom en rekke kontroversielle uttalelser om «ikke-hvite» mennesker i Norge. Blant annet gikk han og hans parti inn for å sterilisere «den fremmede parten» i raseblandede parforhold, dersom vedkommende ikke ville skille lag og flytte ut av landet. Det samme skulle gjelde for parets felles barn. I programmet sto det at adoptivbarn skal få lov til å bli i Norge, dersom de lar seg sterilisere. Hvis man likevel blir gravid, skulle man ifølge det høyreekstreme partiet ta abort. Dette medførte at Kjuus ble idømt 60 dagers betinget fengsel og 20 000 kroner i bot av Oslo byrett i 1996. Dommen ble høsten 1997 stadfestet av Høyesterett. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avviste også Kjuus klage, med henvisning til at «det opplagt ikke forelå noen menneskerettighetskrenkelse». Kjuus deltok også på det kontroversielle og svært medieomtalte møtet på Godlia Kino i 1995. I februar 1997 var han gjest i radioprogrammet "Timen er din" på P1. Programlederens valg av intervjuobjekt ble utsatt for tildels hard kritikk av "Dagbladets" Anders Heger, som blant annet hevdet at Kjuus fikk drive «en times effektiv propaganda for rasehygiene, rasehat og intoleranse, hodeløst formidlet i en trivelig ramme av musikk og tomprat». Kjuus var i sine unge år en idrettsmann og ble blant annet norgesmester på skøyter. Han hadde 1500 meteren som sin spesialdistanse. Kjuus var også en profilert motstander av tobakk og var på 1970-tallet talsmann for "Landslaget mot tobakksskadene". I 1980 var han med på å danne Folkeavstemningspartiet, hvor han også var formann. Jupiá. Jupiá er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Lacerdópolis. Lacerdópolis er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Lages. Lages er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Laguna (Santa Catarina). Laguna er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Lajeado Grande. Lajeado Grande er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Laurentino. Laurentino er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Lauro Müller. Lauro Müller er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Lebon Régis. Lebon Régis er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Leoberto Leal. Leoberto Leal er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Lindóia do Sul. Lindóia do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Lontras. Lontras er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Luiz Alves. Luiz Alves er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Luzerna. Luzerna er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Macieira. Macieira er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Mafra. Mafra er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Major Gercino. Major Gercino er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Major Vieira. Major Vieira er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Maracajá. Maracajá er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Maravilha (Santa Catarina). Maravilha er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Marema. Marema er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Massaranduba (Santa Catarina). Massaranduba er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Matos Costa. Matos Costa er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Meleiro. Meleiro er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Mirim Doce. Mirim Doce er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Modelo. Modelo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Mondaí. Mondaí er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Monte Carlo (Santa Catarina). Monte Carlo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Monte Castelo (Santa Catarina). Monte Castelo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Morro Grande. Morro Grande er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Morro da Fumaça. Morro da Fumaça er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Navegantes. Navegantes er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Nova Erechim. Nova Erechim er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Nova Itaberaba. Nova Itaberaba er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Nova Trento. Nova Trento er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Golia Velhus. Golia Velhus er et kombinert forretnings- og forsamlingslokale på Godlia i Østensjø bydel i Oslo. Huset er i funkisstil og ble bygget i 1934-35 på oppdrag fra Golia Velforening. Arkitekter var Klingenberg & Klingenberg. Under andre verdenskrig ble huset delvis brukt som undervisningslokaler for Bryn skole, som hadde blitt overtatt av tyske okkupasjonsmakter. Kinodriften. Det har helt siden starten vært drevet kino i huset, og det kalles derfor også "Golia Kino". Kinoen drives på frivillig basis av velforeningen og av Golia Filmklubb som ble stiftet i 1985. Kinoen har konsesjon for 235 publikumsplasser. Filmfremviserne som benyttes er fra 1953. Annen forretningsdrift. I tilknytning til kinoen ble det fram til 2002 drevet en kiosk, kalt Golia-kiosken. Det var tidligere også en jernvareforretning i bygget, Golia Isenkram. I 2007 var det frisørsalong, matbutikk og tannlege i bygget. Nasjonalistmøtet i 1995. Golia Kino har fått mye oppmerksomhet på grunn av Den Norske Forenings møte i 1995 hvor Frp-politikeren Øystein Hedstrøm deltok og holdt tale. Nova Veneza (Santa Catarina). Nova Veneza er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Novo Horizonte (Santa Catarina). Novo Horizonte er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Orleans (Santa Catarina). Orleans er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Otacílio Costa. Otacílio Costa er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ouro. Ouro er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ouro Verde (Santa Catarina). Ouro Verde er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Paial. Paial er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Painel. Painel er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Palhoça. Palhoça er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Palma Sola. Palma Sola er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Palmeira (Santa Catarina). Palmeira er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Palmitos. Palmitos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Papanduva. Papanduva er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Paraíso (Santa Catarina). Paraíso er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Passo de Torres. Passo de Torres er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Passos Maia. Passos Maia er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Paulo Lopes. Paulo Lopes er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Pedras Grandes. Pedras Grandes er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Penha. Penha er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Peritiba. Peritiba er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Petrolândia (Santa Catarina). Petrolândia er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Pinhalzinho (Santa Catarina). Pinhalzinho er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Pinheiro Preto. Pinheiro Preto er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Piratuba. Piratuba er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Balneário Piçarras. Piçarras er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Planalto Alegre. Planalto Alegre er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Pomerode. Pomerode er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ponte Alta. Ponte Alta er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ponte Alta do Norte. Ponte Alta do Norte er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Ponte Serrada. Ponte Serrada er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Porto Belo. Porto Belo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Porto União. Porto União er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Pouso Redondo. Pouso Redondo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Praia Grande (Santa Catarina). Praia Grande er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Presidente Castelo Branco (Santa Catarina). Presidente Castelo Branco er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Presidente Getúlio. Presidente Getúlio er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Presidente Nereu. Presidente Nereu er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Princesa. Princesa er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Quilombo (Santa Catarina). Quilombo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rancho Queimado. Rancho Queimado er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rio Fortuna. Rio Fortuna er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rio Negrinho. Rio Negrinho er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rio Rufino. Rio Rufino er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rio das Antas. Rio das Antas er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rio do Campo. Rio do Campo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rio do Oeste. Rio do Oeste er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rio do Sul. Rio do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rio dos Cedros. Rio dos Cedros er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Riqueza. Riqueza er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Rodeio. Rodeio er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Romelândia. Romelândia er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Salete. Salete er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Saltinho (Santa Catarina). Saltinho er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Salto Veloso. Salto Veloso er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Sangão. Sangão er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Santa Cecília (Santa Catarina). Santa Cecília er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Santa Helena (Santa Catarina). Santa Helena er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Santa Rosa de Lima (Santa Catarina). Santa Rosa de Lima er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Santa Rosa do Sul. Santa Rosa do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Santa Terezinha (Santa Catarina). Santa Terezinha er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Santa Terezinha do Progresso. Santa Terezinha do Progresso er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Santiago do Sul. Santiago do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Santo Amaro da Imperatriz. Santo Amaro da Imperatriz er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Saudades. Saudades er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Schroeder. Schroeder er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Seara. Seara er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Serra Alta. Serra Alta er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Siderópolis. Siderópolis er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Sombrio. Sombrio er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Sul Brasil. Sul Brasil er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Bento do Sul. São Bento do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Bernardino. São Bernardino er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Bonifácio. São Bonifácio er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Carlos (Santa Catarina). São Carlos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Cristóvão do Sul. São Cristóvão do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Domingos (Santa Catarina). São Domingos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Francisco do Sul. São Francisco do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Joaquim. São Joaquim er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Byen regnes som den kaldeste byen i Brasil, med registrerte temperaturer på -10 °C. São José. São José er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São José do Cedro. São José do Cedro er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São José do Cerrito. São José do Cerrito er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São João Batista (Santa Catarina). São João Batista er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São João do Itaperiú. São João do Itaperiú er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São João do Oeste. São João do Oeste er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São João do Sul. São João do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Lourenço do Oeste. São Lourenço do Oeste er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Ludgero. São Ludgero er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Martinho (Santa Catarina). São Martinho er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Miguel da Boa Vista. São Miguel da Boa Vista er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Miguel do Oeste. São Miguel do Oeste er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. São Pedro de Alcântara. São Pedro de Alcântara er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Taió. Taió er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Tangará (Santa Catarina). Tangará er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Tigrinhos. Tigrinhos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Tijucas. Tijucas er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Timbé do Sul. Timbé do Sul er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Timbó. Timbó er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Timbó Grande. Timbó Grande er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Treviso (Santa Catarina). Treviso er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Treze Tílias. Treze Tílias er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Treze de Maio. Treze de Maio er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Trombudo Central. Trombudo Central er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Três Barras. Três Barras er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Tubarão. Tubarão er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Tunápolis. Tunápolis er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Turvo (Santa Catarina). Turvo er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. União do Oeste. União do Oeste er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Urubici. Urubici er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Urupema. Urupema er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Urussanga. Urussanga er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Vargem (Santa Catarina). Vargem er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Vargem Bonita (Santa Catarina). Vargem Bonita er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Vargeão. Vargeão er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Vidal Ramos. Vidal Ramos er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Videira. Videira er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Vitor Meireles. Vitor Meireles er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Witmarsum. Witmarsum er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Xanxerê. Xanxerê er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Xavantina. Xavantina er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Xaxim. Xaxim er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Zortéa. Zortéa er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Água Doce. Água Doce er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Águas Frias. Águas Frias er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Águas Mornas. Águas Mornas er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Águas de Chapecó. Águas de Chapecó er en kommune i delstaten Santa Catarina i sørregionen av Brasil. Jonny. Jonny er en norsk form av "Johnny", som er en engelsk kjæleform av mannsnavnet "John", som igjen er en kortform av mannsnavnet "Johannes". Johannes har opprinnelse i "Ioannes" "Ιωαννης". den greske formen av hebraiske "Yochanan", som betyr «Gud er nådig». Navnet kan ha flere skrivemåter: Johnny, Johnnie, Jóni, Joni, Johnie, Jonni og Johny. Jonny er også et kvinnenavn. Det er en variant av "Jonna", som er en feminin form av mannsnavnet "Jon". Kvinnenavnet kan også skrives Johnny, Johnnie, Joni og Jonni. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Slaget ved St Quentin. Slaget ved St Quentin (også kalt Guiseslaget) ble utkjempet på Vestfronten i Frankrike under første verdenskrig i august 1914. Om kvelden den 26. august 1914, trakk de allierte seg tilbake fra Le Cateau til St. Quentin. Med retretter langs hele frontlinjen hadde øverstkommanderende for de franske styrkene, general Joseph Joffre, behov for å holde unna de tyske styrkene. Dette forsøkte han å oppnå ved å la Frankrikes 5. armé under kommando av Charles Lanrezac gå til motangrep, til tross for et gap på 6 km til den franske 4. armé på høyre flanke og retretten til britene på venstre flanke. Forflytningen av Lanzarecs fem korps tok det meste av 28. august, men til slutt fikk de vendt fra nord mot vest og St Quentin. 29. august angrep 5. armé St Quentin med full styrke. Tyskerne, som hadde tatt til fange en fransk offiser, visste allerede om motoffensiven, og Bülow hadde hatt tid til å forberede seg. Franskmennenes XVIII korps gikk på store tap, men korpsene X og III hadde bedre hell med seg på høyre side. De rykket frem mot Guise og drev tyskerne tilbake. Samme natt sendte Joffre ut en ordre til Lanrezac om å trekke seg tilbake og ødelegge broene over Oise på veien. Ordrene rakk ikke frem til 5. armé før morgenen etter, og retretten ble mange timer forsinket. Likevel gikk retretten uten inngrep fra tyskerne, som hverken angrep eller fulgte etter. De tyske styrkene rapporterte slaget som vunnet, men var likevel utmattet etter slaget. Noe senere forandret de kursen og fortsatte fremmarsjen mot Marne og Paris. Ekstern lenke. St Quentin Gullars. a>, hvor opptakene til Gullars ble gjort. Gullars er en kjent Barne-TV-serie, opprinnelig sendt på NRK fra 1983–1989, og som i senere tid fortsatt blir husket. Handling. Seriens handling var lagt til «Regnbuebyen», mer spesifisert i Gamle Bergen i Sandviken i Bergen, hvor den gule fuglen Gullars med et brak gikk gjennom taket og havnet i huset til Marianne, de ble deretter boende sammen, Gullars i en fiolinkasse som Marianne har. En hyppig gjest hos de to var «Indigo» – den poetiske og fargerike mannen som bodde i et "bosspann" like ved. Et fast segment i programserien var også barna i gaten, som i sine regnklær sang og danset til barnemelodier. Gullars kan sies å være kjent for sin særdeles masete væremåte, og tenker seg lite om før han gjør ting. En av de mest kjente scenene fra «Gullars» var da Gullars bestemte seg for å stikke av, og for å vise Marianne at han hadde stukket av, la han fram eggeskall og en rømmeboks (= eg skal rømme). Botanisk museum (Oslo). Foto av Botanisk Museum i Botanisk hage, Oslo. Botanisk museum ble etablert i 1863 og flyttet inn i dagens bygninger (1913) på Tøyen i 1915. Initiativet ble tatt av botanikk-professor Johan Nordal Fischer Wille og professor og rektor Waldemar Christopher Brøgger, sistnevnte opprettet også Geologisk museum i 1917. Museet ble slått sammen med Botanisk hage i 1975. I 1999 ble museet en del av Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Botanisk museum har ansvar for universitetets vitenskapelige samling av tørkede planter. Museet er normalt ikke åpent for publikum. I anledning UiOs 200-års jubileum ble bygningen offisielt døpt om til Lids hus 2. september 2011, etter ekteparet Dagny Tande Lid og Johannes Lid. Ioannes. Ioannes, Ioannis og Iohannes er transkripsjoner av det greske mannsnavnet Ιωάννης. Navnet har opprinnelse i hebraisk Yochanan og betyr «Gud er nådig». Moderne greske varianter av samme navn er: Γιάννης (Yannis, Yanis), Γιάννη (Yanni) og Γιάννος (Yannos). Varianten Johannes er en latinsk transkripsjon av Ioannes og er mye brukt i kristen kultur. Bibelen omtaler både døperen Johannes og evangelisten Johannes. Johannes er et vanlig mannsnavn i veldig mange land og har gitt opphav til mange variasjoner. Johan, John, Jan, Hannes, Jon, Jöns, Jens, Hans er alle varianter eller kortformer som forekommer i germanske språkområder, i romanske språkområder finns former som Juan (spansk), Giovanni (italiensk), Jean (fransk). Navnet Ivan er den russiske formen av Johannes. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Ioannes og varianter av dette i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Ridolfikomplottet. Ridolfikomplottet var et katolsk komplott i England i 1570 og 1571. Målet var å myrde Elizabeth I av England og sette katolikken Maria I av Skottland på den engelske tronen. Planen har fått navn etter opphavsmannen Roberto di Ridolfi, en internasjonal bankier som kunne reise mellom Brussel, Roma og Madrid uten å vekke for mye mistanke. Bakgrunn. Thomas Howard, 4. hertug av Norfolk, som var dronningens fetter og landets rikeste jordeier, hadde helt siden Maria av Skottlands fengsling i 1568 blitt foreslått som en mulig ektemann for henne. Dette passet ham godt, da han hadde ambisjoner og følte at Elizabeth til stadighet undervurderte ham. Han gav sin støtte til Nord-Englands reisning i 1569, men mistet motet og forsøkte å stoppe opprøret uten at han lyktes med dette. Etter at opprøret brøt sammen ble lederne enten tvunget på flukt eller henrettet. Norfolk ble som sympatisør fengslet og plassert i Tower of London. Etter ni måneder der ble han flyttet til husarrest etter at han tilstod og bad om tilgivelse. Pave Pius V utstedte i 1570 bullen "Regnans in Excelsis", hvor han ekskommuniserte og avsatte Elizabeth. De fleste engelske katolikker ignorerte bullen, men enkelte begynte å legge planer om å avsette dronningen. Som et svar på dette ble Elizabeths religionspolitkk langt hardere, slik at den lille toleranse som hadde vært mot katolsk trosutøvelse forsvant. Komplottet. Den florentinske bankieren Roberto di Ridolfi hadde vært involvert i planleggingen av Nord-Englands reisning, og hadde også planlagt et mindre omfattende komplott siden 1569. Etter å ha sett opprøret slå feil konkluderte han med at den eneste muligheten for å styrte Elizabeth lå i å få med støttespillere fra utlandet. Marias rådgiver John Lesley, som var biskop av Ross, støttet planen ettersom han så den som eneste mulighet for å få Maria fri. Ridolfis plan var at Fernando Álvarez de Toledo, 3. hertug av Alba, skulle invadere fra Nederlandene med 10 000 mann, og at dette ville utløse et nytt opprør ledet av den nordlige adelen. De skulle myrde Elizabeth, og Maria skulle gifte seg med Norfolk. Ridolfi mente at halvparten av Englands adel var katolikker og at de kunne samle 39 000 mann, et svært optimistisk overslag. Norfolk sverget til Ridolfi på at han var katolikk, men han var egentlig elev av John Foxe og forble protestant hele sitt liv. Hans mål var ikke religiøs omveltning, men å gifte seg med Englands blivende dronning. I desperasjon over sin situasjon gikk også Maria med på planen. Med deres velsignelse reiste Ridolfi til kontinentet for å sikre støtte fra hertugen av Alba, paven og Filip II av Spania. Men hertugen av Alba fryktet at dersom komplottet lyktes ville Maria, som tidligere hadde vært dronning av Frankrike og som kom fra den fremtredende Guiseslekten, sikre en allianse mellom Frankrike og England. Dette var noe som ikke ville tjene Spanias sak. Avsløringen. I 1571 informerte Elizabeths etterretningsnettverk henne om et komplott som truet hennes liv. Hun fikk også en privat advarsel fra storhertugen av Toscana, som hadde fått kjennskap til trusselen. Ridolfis budbringer William Cecil Charles Baillie ble arrestert ved Dover med kompromitterende brev på seg, og under tortur avslørte han komplottet. Den spanske ambassadøren Gureau de Spes ble forvist fra England i januar 1571. Norfolk ble arrestert 7. september 1571, og igjen sendt til Tower of London. Ridolfi var i utlandet, og vendte aldri tilbake til England. I 1600 ble han valgt til senator i Firenze. Maria innrømte å ha hatt med Ridolfi å gjøre, men nektet for enhver kjennskap til komplottet. Bevisene viste at hun var involvert, men Elizabeth nektet å henrette henne. Dronningen la ned veto mot et parlamentsvedtak som dømte Maria og fjernet henne fra arvefølgen. Grunnen til hennes avgjørelse var at hun fryktet at hun ved å henrette en monark av Guds nåde ville svekke sin egen posisjon. Den 2. juni 1572 ble Norfolk henrettet for høyforræderi. Marias status ble endret fra en æret, om enn ufrivillig gjest, til en forrædersk paria, og eliten i samfunnet fordømte henne. Hennes fortsatte deltagelse i konspirasjoner, og spesielt i Babingtonkomplottet, førte til at hun ble henrettet 8. februar 1587. I filmen "Elizabeth" fra 1998 ble Ridolfikomplottet vist i en fiksjonalisert versjon, der Norfolk var den som stod bak det hele, mens Ridolfi selv ikke ble vist. Sørli (Tranøy). Sørli (Sørlia) er ei bygd i Tranøy kommune, Troms, beliggende på øya Senjas innland. Bygda ligger lengst nord i kommunen, like ved grensa mot Lenvik. Fylkesvei 86 går gjennom Sørlia, som ligger cirka 10 minutter vest for Silsand. Fra Sørlia går dessuten Fv229 østover mot Grasmyrskogen. Sørli grunnkrets. Grunnkretsen Sørli er den nordligste i Tranøy kommune, og omfatter en stor del av innlandet på den midtre delen av Senja, deriblant Svanelvdalen og Kaperdalen. De største bygdene i grunnkretsen er Sørlia, Svanelvmoen og Bryggerhaug. Grunnkretsen tilhører Delområde Tranøy. Sørli grenser i sør til Tranøybotn, i øst til Øverbotn, Grønli og Kvanli (de to sistnevnte i Lenvik kommune), i nord til Strømsnes (Berg kommune) og i vest til Torsken grunnkrets i kommunen med samme navn. Areal: 112,4 km². Midtskogberget. Midtskogberget, eller bare Berget, er en plass på "Trysilvegen" (riksvei 25) mellom Trysil og Elverum. På Midtskogberget er det et veikryss og en bensinstasjon, og herfra kan man kjøre riksvei 208 østover til Rundfloen mot riksgrensen og Sverige, samt vestover mot grenda Tørberget på en fylkeskommunal vei. Den Norske Forening. Den Norske Forening (DNF) var en nasjonalistisk organisasjon som ble stiftet i 1991 av Torfinn Hellandsvik, Kaare Ruud og Odd Lønø. Organisasjonens hovedformål var å begrense/stoppe innvandring til Norge. Organisasjonen hadde sterke bånd til DDF (Den Danske Forening) helt siden stiftelsen. DNF ble av mange oppfattet som rasistisk da flere av dens medlemmer også hadde tilknytning til Hvit Valgallianse. DNF ble nedlagt i 2004, samme år som Hellandsvik døde. Organisasjonen var i 1995 arrangør av det meget medieomtalte møte på Godlia Kino. Det ble på samme tid kjent at foreningens leder, Hellandsvik, var en av rådgiverne for Øystein Hedstrøms arbeid med forslaget om innvandringsregnskap. Stiftelsesmøtet ble holdt på Helsfyr Hotell, og ble innledet av professor dr. jur. Ole Hasselbalch (leder av Den Danske Forening), som orienterte om DDFs virksomhet. Sosialøkonom Jacob Aall orienterte om Folkevekst og verdens matvareforsyning. Tre stortingsrepresentanter (Finn Thoresen, Vidar Kleppe og Jens Marcussen) var tilstede og deltok i paneldebatten etterpå. Den Norske Forening må ikke forveksles med foreningen i København av samme navn. Den Norske Forening (DNF) i København ble opprettet i 1863 og er politisk uavhengig. Foreningen er et tradisjonsrikt samlingssted for nordmenn og venner av Norge i Danmark. Holven. Holven er en gård som ligger ved Granvinsvatnet i Granvin kommune innerst i Hardanger. Holven var tidligere et klyngetun, men ble ikke fredet før utskiftingen, og klyngetunet er nå løst opp. Johnny Test. "Johnny Test" er en amerikansk animasjonsserie fra 2007 som vises på Cartoon Network. Den handler om Johnny Test som er en helt vanlig elleve år gammel gutt som bor i byen Porkbelly. Det eneste uvanlige med ham er at han har to supergeniale tvillingsøstre som utfører eksperimeneter på ham. Ragni. Ragni er en kortform av kvinnenavnet "Ragnhild", som er dannet av de norrøne ordene "regin" eller "rọgn", «råd, avgjørelse», og "hildr", «slag, kamp». Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til fornavnet Ragni i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Pentamino. Pentamino er en geometrisk figur som er sammensatt av fem kvadrater. Minst en side er felles med et annet kvadrat. Jens Heppner. Jens Heppner (født 23. desember 1964 i Gera, Tyskland) er en tidligere tysk proffsyklist. Han begynte å sykle aktivt i 1974, og syklet for Team Telekom, nå T-Mobile Team, fra 1992 og frem til og med 2002. I løpet av denne perioden deltok han flere ganger i Tour de France og Giro d'Italia, og karrierens høydepunkt kom nok i 1992, da han ble nummer 10 sammenlagt i Touren. Et annet høydepunkt kom på slutten av karrieren, i 2002. Dette året stilte T-Mobile med et rent B-lag i Giroen, og det eneste målet de hadde var å gå i brudd for å prøve å få noen etappeseire. På en av de første etappene kom Heppner med i et brudd som gikk hele veien til mål, og avstanden ned til hovedfeltet var på over 5 minutter. Heppner var best plassert i sammendraget av de i bruddet, og tok følgelig over sammenlagtledelsen. Etterhvert var det tid for både fjelletapper og tempoetappe, og i og med at Heppner var 37 år og godt over toppen karrieremessig, trodde alle ekspertene at Heppner i løpet av en eller to slike etapper ville måtte gi fra seg trøyen. Noe som ikke gjorde det lettere for Heppner, var at nesten hele laget, som bestod av "gamlinger" og "unggutter", var elendige i fjellene. Den eneste som var i stand til å hjelpe ham var den da 23 år gamle Matthias Kessler. Sammen kjempet de innbitt mot ryttere som var mye bedre klatrere enn dem. De klarte å minimere tapet opp fjellene, og kjørte som gale nedover for å tette lukene. Heppner tapte tid på hver fjelletappe, men gang på gang viste han at eksperter ikke alltid har rett, og klarte å beholde trøyen. Det var nok hovedsakelig to grunner til at Heppner klarte dette: trøyen gir en utrolig motivasjon og det han manglet fysisk tok han igjen i rutine. På tempoen tapte han så mye i starten at det så ut som om han skulle miste ledelsen, men det viste seg at han hadde disponert rittet perfekt og tapte minimalt på slutten. På en av de siste fjelletappene var det dessverre tomt for ham, og han måtte gi fra seg ledelsen til Cadel Evans. Noen dager senere måtte Heppner bryte, og mistet dermed kanskje en plassering rundt de 10 beste sammenlagt. I 2002 fylte Heppner 38 år, og T-Mobile ledelsen mente det var på tide at han fant seg et annet lag. Dette førte til at han fra og med 2003-sesongen syklet for det tyske kontinentallaget Team Wiesenhof, som i 2007-sesongen heter Team Wiesenhof-Felt. Heppner syklet for Wiesenhof frem til han la opp i 2005. 24. august dette året syklet han sitt siste ritt i Jena, hvor nesten hele den tyske sykkeleliten deltok. Rittet endte med seier til Heppner, etter at han slo Jan Ullrich i spurten. Etter at han la opp begynte han i støtteapparatet til Wiesenhof, og er nå sportsdirektør i laget. Når Team Wiesenhof-Felt oppløses i oktober, vil Heppner trekke seg ut av hele sykkelsporten. Johnny og Johanna. "Johnny og Johanna" (2004–2006) var en norsk drama-familie-serie for ungdom som gikk på NRK-TV fra 2004 til 2006. Serien hadde premiere på NRK1 den 13. mars 2004. Produsert av Barne- og ungdomsavdelingen i NRK. Prosjektleder var Birgitte Iuel, regi ved Anne-Marie Nørholm og manus ved Hilde Kjellstad. Det ble tilsammen sendt 31 episoder av serien. Handling. Serien handler om den nye familien til Johnny og Johanna. Johnny og hans far, Eddie, flytter inn hos Johanna og hennes mor, Line. Johanna blir glad og tror hun får en storebror men Johnny er ikke like begeistret, og det blir ikke bedre da han havner i den beryktede B-klassen på den nye barneskolen. Serien har tre sesonger og en bok. Første sesong ble produsert i 2003. Jesper Halle var med på å skrive manuset til alle episodene, og det var 31 episoder. Sesong 1 spilles Johnny av Nikolai I. K. Djupesland, mens i sesong 2 og 3 spilles han av Michael Hansson. Jump5. Jump5 var en amerikansk kristen popgruppe. Jump5 ble splittet i slutten av 2007. Til tross for gruppens navn, var det bare fire medlemmer igjen den siste tiden: Chris Fedun, Brandon Hargest, Brittany Hargest og Lesley Moore. Libby Hodges var en del av originale Jump5, men sluttet tidlig i 2004. Hun var med på en sang på Jump5s siste album, "Hello & Goodbye". Natasha Noack var et forbigående Jump5-medlem sommeren 2004 og erstattet Libby etter at hun forlot Radio Disney-sommerturneen som Jump5 hadde. I mai 2004 etter turneen, avgjorde gruppen felles at det ville være best å fortsette med de fire opprinnelige medlemmene, og Natasha forlot gruppen. Natasha satser nå på en solokarriere. Jump5 har blant annet turnert sammen med Aaron Carter, Play, A-Teens, Baha Men, Zoegirl og Radio Disney Live. 9. oktober 2007 lanserte gruppen sitt siste album, "Hello & Goodbye". Mikele Barber. Mikele Ronisse (Miki) Barber (født 4. oktober 1980) er en amerikansk friidrettsutøver. Edwards var med på det amerikanske stafettlaget under VM 2007 i Osaka som vant gull på 4 x 100 m stafett, laget besto av Lauryn Williams, Allyson Felix og Torri Edwards. Johnny Mercer. John Herndon Mercer (født 18. november 1909 i Savannah, Georgia, USA, død 25. juni 1976 i Bel Air, California) var en populær amerikansk låtskriver og sanger. Fra rundt 1935 til 1955 var mange av sangene han skrev og sang, blant de mest populære "hitsene". Han skrev teksten til mer enn 1000 sanger. Han skrev sanger til filmer og Broadway show. Han fikk 19 Academy Award nominasjoner. Han hadde tilknytning til Capitol Records. Sanger. Mercer skrev mange flere sanger, noen av dem står i The Great American Songbook. Villa Zeno. Villa Zeno i Cessalto i Veneto er en villa designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Marco Zeno anskaffet seg en eiendom i Cessalto. Det er ikke kjent når han fikk bygget villaen, men det antas å være omkring 1554, kort tid etter anskaffelsen. Det tidspunktet passer med at villaene i Saraceno og Caldogno er fra den tid og at det er et slektskap mellom Villa Zeno og disse to. Palladio har tatt villaen med i "Quattro Libri". Tegningen der har rettvinklede barchesse (gårdens uthus) med. Disse ble ikke bygget før i det 17. århundre. Palladio har sikkert modifisert en tidligere bygning. Det er noen særegenheter ved bygget som tyder på det. Bygget har vært sterkt modifisert etter Palladios tid. Donald Thomas. Donald Thomas etter VM-gullet i høydehopp i Osaka 2007 Donald Thomas (født 1. juli 1984) er en friidrettsutøver fra Bahamas som konkurrerer i høydehopp. Thomas var basketspiller som student på Lindenwood University i Missouri. Han hadde en enorm spenst og ble utfordret til å prøve høydehopp av en friidrettstrener og han klarte 2,10 uten å ha trent høydehoppsteknikk. Hans første internasjonale stevne var under Commonwealth Games 2006 i Melbourne. Han kom på fjerde plass med ny personrekord på 2,23. Han ble verdensmester 2007 i Osaka med et hopp på 2,35. I høydefinalen klarte han 2,35 i sitt første forsøk, mens regjerende verdensmester svenske Stefan Holm og Martyn Bernard misslyktes i sine tre forsøk på høyden. Russiske Jaroslav Rybakov og Kyriakos Ioannou klarte begge i sitt andre forsøk. På neste høyde 2,37 rev alle ut seg og Thomas var verdensmester. Etter hans overraskende seier i VM med dårlig høydehoppteknikk begynte han å jobbe med teknikken, men resultatene uteble og en ankelskade kom i tillegg. Først i 2010 sesongen klarte han igjen å hoppe over 2,30 m. Thomas er Bahamas' andre verdensmester i høydehopp, den første er Troy Kemp som vant 1995. Kemp har nasjonsrekorden med 2,38. Han vant gull i høydehopp under de Panamerikanske leker 2011 i Guadalajara i Mexico. Trestålormer. Trestålormer er en artsrik slekt av stålormer. De skiller seg ut ved å leve høyt oppe i trær, og ved at de har sterkere farger enn andre stålormer. De har velutviklede lemmer, og gripehale for å kunne holde seg fast i greiner. Halen kan likevel kastes av dersom en fiende angriper. Beinplatene i huden vises ofte godt, og er rue. Hodet er bredt og flatt. Fargen er som regel grønn, men noen er blå, turkise eller brune. Noen arter har flekker i gult, oransje eller svart, og det finnes også arter med et mønster som etterligner mose og lav. Alle artene ser ut til å føde levende unger. Utbredelsen omfatter høytliggende skogområder i Mellom-Amerika i det sørlige Mexico, Guatemala, El Salvador og Honduras. Her finnes de både i tåkeskog, og tørrere blandingsskog av eik og furu. De skjuler seg ofte i hule trær, og blant epifytter. Noen arter lever i tretoppene opptil 40 m over bakken, mens andre lever på skogbunnen blant trestammer og steiner. Slekten "Abronia" ble gjennomgått i 1993 av Campbell & Frost. De fant ut at det er 23 arter, fordelt på seks underslekter "Abaculabronia", "Abronia", "Aenigmabronia", "Auriculabronia", "Lissabronia" og "Scopaeabronia". I ettertid er det oppdaget flere arter, så antallet er nå 27. To ulike arter av trestålormer forkommer aldri, eller i hvert fall svært sjelden, i det samme området. Mange av artene har en svært begrenset utbredelse, og er truet av utryddelse. Tony Rominger. Tony Rominger (født 27. mars 1961 i Vejle, Danmark) er en tidligere profesjonell sveitsisk sykkelrytter med fire seire i de tre Grand Tours – han vant Vuelta a España tre år på rad (1992–1994) og Giro d'Italia en gang (1995). Kun Roberto Heras har like mange seire i Vuelta a España. I Tour de France klarte han å utfordre den dominerende Miguel Indurain og oppnådde i 1993 en andreplass sammenlagt, i tillegg til den prikkede klatretrøya. Han startet sin profesjonelle karriere relativt sent – som 25-åring. Før det hadde han arbeidet noen år som bokholder. Han oppnådde raskt gode resultater (f.eks. seier i Giro di Lombardia i 1989), før storhetsperioden kom i første halvdel av 1990-tallet. M (TV-program). "M" var et aktualitetsmagasin som gikk på TV 2 i årene 1996 og 1997 og ble ledet av Anders Magnus. Programserien tok opp ulike slags temaer i det norske samfunnet og var tidvis ansett som kontroversiell. Blant annet ble det oppstyr da Magnus i februar 1997 viste navngitte norske ungdommer som ruser seg på hasj.. Første program gikk av stabelen den 26. august 1996. Seertallene ble etter hvert forholdsvis høye og senhøsten 1996 nåddes en topp på nærmere 800 000 seere.. Johnni. Johnni stammer fra navnet John som kommer fra Johannes. Johannes er en latinsk form av det greske navnet Ioannes (Ιωαννης). Ioannes kommer fra hebraisk Yochanan og betyr «Gud er nådig». Navnedag er 26. juni. Johnni kan ha flere skrivemåter: Johnny, Jonni, Johny, Johnnie, Joni … Johnni er et dobbeltkjønnet navn. I Norge er Jonny ett guttenavn, men i andre land brukes det også på piker. Det brukes også som kjæleform av navnet John. John er ett vanlig navn i England, og er i dag et svært vanlig fornavn i USA. US Open 2006 (tennis). US Open 2006 ble arrangert for 125 gang og ble spilt i perioden 28. august til 10. september. Singleturneringen for herrer ble vunnet av Roger Federer og dametittelen ble vunnet av Marija Sjarapova. Martin Damm & Leander Paes seiret i herredoublen og Nathalie Dechy & Vera Zvonarjova ble mestere i damedouble. Mixeddoubletittelen gikk til Bob Bryan & Martina Navratilova. Johan. Johan stammer fra navnet Johannes. Johannes er en latinsk form av det greske navnet Ioannes (Ιωαννης). Ioannes kommer fra hebraisk Yochanan og betyr «Gud er nådig». Johannes er ett av de mannsnavn som har gitt opphav til flest variasjoner. Johan, John, Jan, Hannes, Jon, Jöns, Jens, Heinz og Hans er alle varianter eller kortformer som forekommer i germanske språkområder, i romanske språkområder finns former som Juan (spansk), Giovanni (italiensk), Jean (fransk). Navnet Ivan er den russiske formen av Johannes. Utbredelse. Johan er et vanlig navn i Sverige, Finland, Belgia og Norge. Variantene Jóhann, Joan og Johann er vanlige i henholdsvis Island, Spania og Tyskland. På Færøyene er begge formene Johan og Jóhan vanlige. Navnet har i Norge hatt synkende popularitet etter 1880 (kilde: Statistisk sentralbyrå 2005.) "Johan" var per 1998 det fjerde vanligste andrenavnet i dobbeltnavn på menn i Norge. De vanligste kombinasjonene var: "Ole Johan", "Arne Johan" og "Karl Johan". Slaget ved Gravelotte. Slaget ved Gravelotte, eller slaget ved Saint-Privat (fransk: bataille de Saint-Privat) ble utkjempet 18. august 1870. Dette skulle vise seg å bli det blodigste slaget under den fransk-prøyssiske krig. Franskmennene kunne stille med menn og 520 kanoner mot tyskernes 188 000 menn og 732 kanoner. Til å begynne med hadde tyskerne ingen fremgang og hadde franskmennene under Bazaine utnyttet de mulighetene som bød seg kunne slaget kanskje blitt vunnet av den franske hær. Da Bazaine forble passiv kunne tyskerne omgruppere og reorganisere seg slik at de ved ytterligere forsterkninger kunne bryte ned franskmennenes høyre fløy ved St. Privat. De tyske tapene ble 20 000 skadde/drepte mot franskmennenes 12 000 skadde/drepte. Det tapte slaget medførte at den franske Rhin-armeen ble innesluttet i festningsbyen Metz hvor de etter noen svake og mislykkede utbruddsforsøk til slutt den 27. oktober 1870 overgav seg med sin 180 000 mann store hær. Færøernes Kommando. a> radaranlegg ved Sornfelli i 749 m høyde Færøernes Kommando i Mjørkadalur på Streymoy er en nivå III kommandomyndighet i det danske forsvar og er underlagt Søværnets Operative Kommando (SOK). Dens oppgave er å ivareta riksfellesskapets suverenitet ved å overvåke farvannene og luftrommet omkring Færøyene. Kommandoen løser i tillegg oppgaver som fiskeriinspeksjon, sjøredningstjeneste, pasienttransport og andre oppgaver av samfunnsmessig karakter. Historie. Færøernes Marinedistrikt ble opprettet 5. september 1951 i Tórshavn. Den 1. juni 1961 endret distriktet navn til Færøernes Kommando, og samme dato ble Marinestation Thorshavn opprettet som myndighet. I 1963 ble Marine­stasj­onen på Hoyvíks­vegur 58 bygget og ble det nye hjemsted for Færøernes Kom­mando, som inntil 1979 bestod av kommando­myndigheten (Fær­øernes Kom­mando), Marine­station Thorshavn og Flåde­­radio Thors­havn. Siden samlokaliseringen i 1979 har Færøernes Kommando vært felles myn­dighet­snavn. 1. januar 2001 ble den nye nivå II-myndighet opprettet, som fikk navnet Færøernes Kommando. 2. juli 2002 ble det avholdt en seremoni der Dannebrog ble firt for siste gang på Marinestasjonen. Nøkkelen til bygningene ble deretter overrakt Tórshavns borgermester. Den endelige utflytting var en realitet, og Mjørkadalur det nye hjemsted for Færøernes Kommando. Fra Mjørkadalur ble NATOs radaranlegg på Sornfelli i 749 meters høyde styrt. Radarstasjonen var et ledd i forsvaret av den nordlige polarkrets. Radaranlegget ble avviklet ved en liten seremoni 1. januar 2007 etter mer enn 40 års drift. Det er tillatt for sivile å ferdes på fjellveien opp til radaranlegget, hvor det er panoramautsikt over Færøyene. Jo (navn). Jo er en kortform av navn som begynner på Jo.Jo kommer fra navnet John som kommer fra Johannes.Johannes er en latinsk form av det greske navnet Ioannes.Ioannes er gresk Ιωαννης(Ioannes).Ioannes kommer fra hebraisk Yochanan og betyr «Gud er nådig».Johannes er ett av de mannsnavn som har gitt opphav til flest variasjoner. Johan, John, Jan, Hannes, Jon, Jöns, Jens, Heinz og Hans er alle varianter eller kortformer som forekommer i germanske språkområder, i romanske språkområder finns former som Juan (spansk), Giovanni (italiensk), Jean (fransk). Navnet Ivan er den russiske formen av Johannes. I USA mest brukt som pikenavn. Kort form for Joseph, Jolene og andre navn som begynner på Jo. I Norge var Jo mest populært fra 1965 til 1970. Kjente personer med navnet. (statistisk sentralbyrå 2005). Lichenometri. Lichenometri (av engelsk "lichen" som betyr lav) er en metode utviklet på 1950-tallet for å analysere tilvekst av lav på steinflater for enten å minimumsdatere underlaget eller aldersbestemme laven. En kan også benytte lichenomtri for å datere endringer i vannstand, glasiale utvaskinger, steinfall og tidligere utbredelser av permanent snødekke. Metoden baserer seg på et prinsipp om at det største lav-individet som vokser på et underlag også er det eldste individet. Om en da kjenner artens tilvekstkurve, kan en tidfeste når underlaget senest ble avdekket. Tilvekstkurven kan etableres ved å måle den største størrelsen på en lav på et underlag av kjent alder slik som gravstener, historiske stenbygninger eller enkelte morener. En kan også følge enkelte individer av en lavart med ulik størrelse over noen år og gjøre målinger av disse. Selv om tilvekstkurven er ulik for den enkelte lavart gjelder det at tilveksten er forholdsvis rask i begynnelsen, for så å avta til en mer konstant rate. Den mest vanlige lavarten innen lichenometri er kartlav ("Rh. Geographicum") Glasslanger. Glasslanger er en slekt stålormer. De mangler lemmer, men er ikke slanger, noe en kan se på at de har bevegelige øyelokk, og synlig øreåpning. Navnet kommer av at halen ofte knekkes av, når glasslangene føler seg truet. Disse fleste artene av disse øglene lever i Asia fra India til Kina og Indonesia. Det finnes også noen arter i det sørøstlige Nord-Amerika. Den europeiske og vestasiatiske scheltopusiken, og marokkansk glasslange ble tidligere regnet til slekten "Ophisaurus". Genetiske studier har vist at stålormen, "Anguis fragilis", i tilfelle hører hjemme midt i "Ophisaurus". For å holde slekten monofyletisk er de to førstnevnte artene nå flyttet til egne slekter. Carl Vilhelm Jessen. Carl Vilhelm Jessen (født 10. juli 1764 i Fredensborg, Danmark, død 30. mars 1823 på St. Thomas, Dansk Vestindia) var en dansk sjøoffiser og guvernør på St. Thomas og St. Jan i perioden fra 1822 til sin død i 1823. Jessen var øverstkommanderende på «Prinds Christian Frederik» under trefningen ved Sjællands Odde. Han ble 28. januar 1809 slått til ridder av Dannebrogordenen. Jessen døde på St. Thomas og ble begravet der. I 1901 ble han ført til Danmark og gravlagt i Holmens kirke i København. Slaget ved Vionville. Slaget ved Vionville, eller slaget ved Mars-la-Tour ble utkjempet den 16. august 1870 i løpet av den fransk-prøyssiske krigen i nærheten av byen Mars-La-Tour i nordøstlige Frankrike. To prøyssiske korps møtte hele den franske Rhin-hæren og klarte å tvinge den franske hæren til å trekke seg tilbake til festningsverkene ved Metz. En kavaleripatrulje, 1. skvadron av 1. hannoverske dragonregimentet nr. 9, ledet av rittmeister Oskar von Blumenthal, oppdaget at rundt 130 000 franske soldater forsøkte å slippe unna fra Metz for slå seg sammen med de franske styrkene ved Verdun etter å ha lidd flere nederlag ved fronten. Ved beskjed om dette sendte prins Fredrik Karl til øyeblikkelig å sende, den 16. august, en hær på 30 000 fra III korps (fra 2. arme) under ledelse av general Constantin von Alvensleben for å avskjære franskmennene. De fant den franske hæren i nærheten av Vionville, øst for Mars-la-Tour. Til tross for at de var klart underlegne i forholdet fire til en, omgikk prøysserne franskmennene og erobret Vionville og således blokkerte franskmennene bevegelse mot vest. Forhindret fra å trekke seg tilbake hadde franskmennene, ledet av François Bazaine, i Metz ikke noe annet valg enn å gå i kamp som var det siste større kavaleriangrepet i vestlige Europa. Prøysserne ble hardt skadd av flere stadige kavaleriangrep med et tap på halvparten av soldatene, mens franskmennene mistet tilsvarende 16 000 soldater, men var fortsatt tallmessig overlegne. Franskmennene kunne ha ryddet unna det prøyssiske forsvaret og sluppet unna, men to prøyssiske korps angrep franskmennene i den tro at det var en omgruppering av den franske soldater som trakk seg tilbake fra Meuse. Til tross for denne feilvurdering klarte de to korpsene holde den franske hæren fastlåst hele dagen. Von Bredows «dødsritt». Slaget ved Mars-la-Tour er også bemerkelsesverdig for å ha vært et av de svært få suksessfulle kavaleriangrep i moderne krigføring. Det franske artilleriet hamret ned hver gang general von Alvensleben omgrupperte styrkene etter hvert franske angrep. Da infanteriet hans var utmattet og han fryktet hans skrøpelige vestlige flanke ville bli angrepet sendte generalen en beskjed til kommandanten av den 12. kavaleribrigaden, major-general Friedrich Wilhelm Adalbert von Bredow, og krevde at han fjernet det franske artilleriet og bremset det fransk kavaleriet ved å angripe det selv. Under bemerkningen la «det vil koste hva det vil» organiserte von Bredow brigaden, bestående av 7. kyrasér, 19. dragoner og 16. uhulaner. Ved det som skulle bli omtalt som «Von Bredows dødsritt» red kavaleriet ut fra de prøyssiske linjene klokken 14.00. De utnyttet terrenget og kanonrøyken til å skjule sine bevegelser fra franske utkikksposter inntil siste øyeblikk. De kom til syne tusen meter fra de franske linjene, angrep og brøt gjennom de franske linjene. Franskmennene ble grepet av panikk og de spredte seg i alle retninger. Det fransk kavaleriet gikk til motangrep mot von Bredows flanke og bakparti, men ble forhindret av flyktende franske soldater som skjøt vilt på alt de så røre på seg. Etter å ha nedkjempet det franske artilleriet og nøytralisert det franske kavaleriet klarte von Bredows bridage å redde seg ut og trekke seg tilbake. De hadde riktignok tapt halvparten av styrken. Blant de skadde hos 12. brigade var Herbert von Bismarck, sønn av den prøyssiske kansleren Otto von Bismarck. Resulter. Slaget ble en avgjørende seier for de tallmessige underlegne prøysserne. François Bazaine feilet i å forflytte hæren til Verdun. På kort tid hadde prøysserne fanget Bazaine i byen og beleiringen av Metz var sikret. «Von Bredows dødsritt» hadde en betydelig effekt på krigføringen. Suksessen med kavaleriangrepet ga det inntrykk at kavaleriet fortsatt kunne spille en avgjørende rolle i et slag, og kavalerienheter fortsatte å være en del av væpnede styrker i Europa i de neste 47 årene. Ullevål skole. Ullevål skole er en barneskole som ligger i Ullevål Hageby i Oslo. Skolen ble bygget i 1926, og har cirka 490 elever. Den ble utformet av arkitekten Harald Hals. Skolen har også en egen avdeling for skolefritidsordningen. Skarsfjord kraftverk. Skarsfjord kraftverk er et vannkraftverk på Ringvassøy i Tromsø kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall på 150 meter fra Krokvatnet til havnivå i Skarsfjorden. Svartevatnet er oppdemmet og brukes som hovedmagasin for verket. Det er installert en horisontal francisturbin på 4 MW. Midlere årsproduksjon er på 18 GWh. Kraftverket er eid av Troms Kraft Produksjon AS. Liste over episoder av The O.C.. Dette er en liste over episoder av "The O.C.". Serien gikk på Fox i USA fra 2003-2007, her i Norge gikk den på TV3. Den første sesongen hadde totalt 27 episoder, den andre sesongen hadde 24, den tredje sesongen hadde 25 og den fjerde og siste sesongen hadde 16 episoder. Totalt ble det laget 92 episoder. Den siste episoden av serien ble vist 22. februar 2007 i USA. I Norge ble den vist i juni. Sesong 4: 2006–2007. O.C., the Villa Forni Cerato. Villa Forni Cerato i Montecchio Precalcino i Veneto er en villa designet av den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Den er en av villaene i Veneto som UNESCO har satt på sin liste over verdensarven. Girolamo Forni var ikke adelig men velstående trelasthandler som har vært leverandør til en rekke av Palladios byggeprosjekter. Det første av disse var Palazzo Chiericati. Han var kulturelt interessert og medlem ac Accademia Olimpico. Villaen er resultatet av en ombygging av et eksisterende bygg. Villaen er enkel, noe som kan skyldes at dette ikke var en villa for en adelig klient. Imidlertid har denne enkelheten skapt tvil om det virkelig er Palladio som har tegnet den. Dataorm. Diskett med kildekoden for verdens første dataorm, fra 1988, utstilt på Computer History Museum Dataorm er en variant av et datavirus som ikke trenger noen vert for spredning. Den har de mekanismer selv som trengs for spredning, men opptrer forøvrig på samme måte som et datavirus. I tillegg til reproduksjon, kan både virus og ormer ha andre funksjoner. De kan være harmløse, og ikke ha annen funksjon enn spredning, til svært destruktive ved å slette alle data på harddisk og alle lagringsmedia som senere settes inn i maskinen. De kan være tidsbomber som går av på en gitt tid, eller logiske bomber som går av under en gitt forutsetning eller handling. Ofte er ormer benyttet for å avlytte brukeres passord og for å skaffe kontroll, og ta over maskinen. Ofte spres de gjennom e-post, og sender seg selv videre til alle på adresselista i e-postprogrammet. Det minste kjente dataviruset er på 13 byte. Koffert. Moderne skallkoffertKoffert er en stiv, eskelignende veske med hengslet lokk, lås og håndtak, som først og fremst brukes til oppbevaring og transport av bagasje under reiser. Størrelsen kan variere, men kofferter er sjelden større enn ca. 1,2 x 0,8 x 0,4 meter, siden de ellers blir uhåndterlige under reisen. «Amerikakoffert» eller trunk var større, men da vanligvis med håndtak i kortsidene slik at de kunne bæres av to personer. Materialene har variert, fra papp, via lær (svinelærskoffert), forskjellige kunststoffer, med innebygd treramme og metallkofferter (mest aluminiumslegeringer) til dagens utgaver som består av 100% kunststoffer. Formen på nyere utgaver er ofte mer avrundet enn eldre for lettere reingjøring og tilpasset moteriktig design. Dagens kofferter er enten av skalltypen, det vil si at der er et stivt skall av plast (egentlig to som er hengslet sammen), som er armert med sterke fibre for å gi både stivhet og bruddstyrke. Andre kofferter er bare stivet av nok til å beholde fasongen og bevare innholdet på innsiden. Disse har vanligvis glidelåslukning. Den myke typen er ofte lettere enn en skallkonstruksjon, og foretrekkes av mange som tenker bagasjevekt, for eksempel på fly. Mange kofferter er nå utstyrt med to eller fire hjul, og forskjellige typer hanker som gjør det mulig å taue dem uten å løfte mer enn maksimum halve vekten. En spesiell type mindre, svarte kofferter til kontorbruk, en slags stive dokumentmapper, kalles ofte «stresskofferter». Babingtonkomplottet. Babingtonkomplottet var et katolsk kompott i England i 1586. Målet var å avsette Elizabeth I av England og sette Maria I av Skottland på tronen. Mens Marias liv ble spart etter det tidligere Ridolfikomplottet beseglet Babingtonkomplottet hennes skjebne, og hun ble henrettet året etter. Bakgrunn. Mens Maria I av Skottland før Ridolfikomplottet i 1570–1571 hadde hatt en ikke ubetydelig popularitet i England, og hadde blitt regnet som en æret om enn ufrivillig gjest i engelsk fangenskap, ble hun etter avsløringen av komplottet regnet som en forrædersk paria av de fleste. Forholdene hun ble holdt fanget under ble stadig strengere. Hun ble plassert hos sir Amyas Paulet i Chartley Hall i Staffordshire, for å isolere henne fra intrigemakere. Paulet var en puritaner, og hadde derfor en del fordommer mot Maria. Han gjorde hennes liv verre, blant annet ved å sørge for å stoppe all korrespondanse. På grunn av økende bekymring for dronning Elizabeths sikkerhet vedtok Parlamentet en lov, "Bond of Association", som åpnet for henrettelse av enhver som kunne tjene på dronningens død dersom det ble oppdaget et komplott mot henne. Etter avsløringen av Ridolfikomplottet ble Maria dømt av Parlamentet, men Elizabeth nektet å la henne henrette fordi hun var redd for at det å henrette en monark av Guds nåde kunne svekke hennes egen stilling. Med den nye loven kunne hun bli henrettet også om hun ikke var direkte involvert i et komplott; det ville være nok at hun kunne styrke sin stilling gjennom det. Blant de som sterkest ønsket å gripe inn mot Maria var statssekretæren Francis Walsingham, som fryktet Maria som en gallionsfigur for engelske katolikker. Han innså at dersom han kunne avsløre et komplott ville det være mulig å få henne henrettet, og infiltrerte store deler av Marias kommunikasjonsnettverk. Han dro nytte av restriksjonene på kommunikasjon ved å sørge for en måte å levere beskjeder til og fra Maria. Komplottet. Komplottet har navn etter lederen, Anthony Babington. Han var en ung katolsk adelsmann fra Derbyshire, som hadde blitt overtalt av jesuittpresten John Ballard til å involvere seg i konspirasjonene mot Elizabeth. Walsingham sørget for at det ble åpnet en kommunikasjonslinje mellom ham selv og dobbeltagenten Gilbert Gifford, en avhopper fra et katolsk presteseminar. I juli 1586 leverte Gifford sin første beskjed fra Maria til Babington. Brevet fra dronningen fortalte at det var rapportert at hun hadde støttespillere i Paris. Babington svarte at han hadde hundre følgesvenner som ville hjelpe ham med å sette Maria fri, og at det var seks personlige venner av ham som ville foreta selve aksjonen. Han avslørte sine egne følelser overfor Elizabeth idet han kalte henne en usurpator. Han skrev også at han var fri fra lojalitet overfor Elizabeth på grunn av pavens ekskommunikasjon av henne. Meldingene ble kodet med et kombinasjonschiffer. Enkelte ord og fraser ble erstattet med symboler, mens bokstavene i alfabetet ble erstattet med andre symboler. Det var totalt 23 symboler for bokstaver og 36 for ord og fraser. Meldingene ble smuglet inn og ut via pluggene i øltønner. På utsiden ble de plukket opp av bryggeren, og på innsiden av Marias tjenere. Walsingham hadde avslørt konspirasjonen, men trengte å finne identitetene til de seks i den indre kjernen. Gifford hadde jobbet for ham siden 1585, og sørget for at Walsingham fikk alle meldinger i hende. De ble kopiert ved Walsinghams spionskole, og originalen ble så levert. Selv om systemet for overlevering hadde blitt laget av Walsingham kjente han ikke koden. Hans agenter måtte derfor avkode meldingene. Dette skjedde ved å prøve og feile, og er et av de eldste kjente eksemplene på systematisk bruk av frekvensanalyse. Denne metoden baserer seg på at i ethvert språk opptrer bokstaver med en viss hyppighet, og ved statistisk analyse kan man identifisere de mest sannsynlige kandidatene for et kodesymbol. Deretter gjetter man på andre deler av innholdet inntil man finner betydningen av alle symboler. Etter at chifferet var identifisert kunne agentene lett lese meldingene samme dag som de ble kopiert. Det var klart at uten Marias støtte kunne ikke konspirasjonen lykkes, ettersom det var forutsatt av hun ville la seg krone til Englands dronning. I juli 1586 foreslo Babington for Maria at Elizabeth skulle myrdes, og han nevnte en mulig spansk invasjon. Filip II av Spania hadde lovet å sende en ekspedisjonsstyrke til England dersom Elizabeth ble fjernet fra tronen. Han hadde også en plan for å sette Maria fri, og for å myrde Walsingham og dronningens fremste rådgiver, William Cecil, 1. baron Burghley. Han hadde dermed bevis ikke bare for en konspirasjon som ville tjene Maria, men en hun var direkte involvert i. Det han fortsatt trengte var identiteten til de seks konspiratørene. I Marias siste melding til Babington anerkjente hun hans plan. Walsingham fikk språk- og chiffereksperten Thomas Phelippes til å forfalske et etterskrift der han bad om å få vite identiteten til de seks. Babington mottok dette, men rakk ikke å svare idet han ble arrestert da han forsøkte å få et pass slik at han kunne besøke Filip II. Man fant allikevel de seks navnene, og de ble arrestert den 15. august 1586. Arrestasjoner og henrettelser. Konspiratørene ble dømt til døden for høyforræderi og konspirasjon mot kronen. De ble henrettet ved hengning, trekking og kvartering. Den første gruppen omfattet Babington, Ballard, Chidiock Tichborne, Thomas Salisbury, Robert Barnewell, John Savage og Henry Donn. Kort tid etter ble syv andre arrestert og dømt: Edward Habington, Charles Tilney, Edward Jones, John Charnock, John Travers, Jerome Bellamy og Robert Gage. Den første gruppen ble henrettet den 20. september. Henrettelsene var så brutale at dronningen beordret at de i den andre gruppen skulle henges til de var døde før resten av straffen ble utført. Maria av Skottland ble stilt for retten på Fotheringay Castle i Northamptonshire. Hun nektet for at hun hadde hatt noe med komplottet å gjøre, men meldingene var bevis for hennes deltagelse. Elizabeth signerte henrettelsesordren, og den 8. februar 1587 ble Maria henrettet foran 300 vitner. Elizabeth hadde lenge nølt med å henrette Maria, mens hennes rådgivere hadde presset på for å få henne til å ombestemme seg, uten å se logikken i dronningens innstilling. Mens det var klart at Maria hadde vært involvert i komplottet var det også klart at Walsingham hadde bidratt til å lokke henne i en felle, og dermed tvunget Elizabeth til å henrette en monark. Elizabeth hadde hele tiden sett at så snart en monark måtte bøte med livet for en forbrytelse ville hele prinsippet om at monarken bare måtte svare overfor Gud bli utfordret. Etter henrettelsen fjernet hun Walsingham fra hans posisjoner, men det er uklart om hun gjorde dette fordi hun virkelig mislikte ham eller for å distansere seg fra ham. Karl VII av Frankrike. Karl VII av Frankrike "(Charles VII)" (født 22. februar 1403, død 22. juli 1461), med tilnavnet den seierrike "(le Victorieux)" og den veltjente "(le Bien-Servi)", var konge av Frankrike fra 1422 og til sin død, selv om hans krav på tronen i utgangspunktet ble utfordret av Henrik VI av England. Han var sønn av Karl VI, og dermed medlem av huset Valois. I utgangspunktet sto hans krav på tronen svakt siden engelskmennene okkuperte Nord-Frankrike, inkludert Paris. Etter at han med Jeanne d'Arcs hjelp ble kronet i Reims i 1429 fikk hans etter hvert overtaket og lyktes med å drive engelskmennene ut av Frankrike. Den siste delen av hans regjeringstid var preget av striden med sønnen hans, den senere Ludvig XI. Unge år. Han ble født i Paris som sønn av Karl VI og hans dronning Isabella av Bayern. I 1417 ble han tronfølger, dauphin, etter at fire eldre brødre alle hadde dødd i ung alder. Allerede året etter, i mai 1418 måtte han flykte fra Paris fordi byen var truet av styrkene til hertug Johan den Fryktløse av Burgund. Et forsoningsmøte mellom de to 10. september 1419 endte med at hertugen ble drept av dauphinens menn. Karl benektet senere at dette skjedde med hans godkjenning. Han utmerket seg ved sitt mot og sine lederegenskaper i kampen mot engelskmennene. Men to hendelser i 1421 førte til at hans selvtillit fikk seg en alvorlig knekk. Først måtte han foreta en ydmykende tilbaketrekning under et slag mot Henrik V av England, for deretter å bli utestengt fra arvefølgen etter at hans egen mor erklærte at han var resultat av et utenomekteskapelig forhold. Ydmyket søkte han tilflukt i Sør-Frankrike, under beskyttelse av dronning Yolande av Aragon, viss datter Marie han ektet. Ved Karl VIs død gjorde han krav på tronen med den begrunnelse at påstanden om at han var uekte var en politisk betinget løgn. Nærmeste arving etter etablert salisk lov ville ellers være hertugen av Orleans, men han satt i engelsk fangenskap. Men i 1421 hadde Karl VI anerkjent Henrik V av England som sin arving i Troyes-traktaten mot at Henrik ektet hans datter Katarina av Valois. Siden Henrik V døde før Karl VI, gikk tronkravet i arv til hans og Katarinas sønn Henrik VI av England som ble anerkjent i det engelsk-kontrollerte Nord-Frankrike. Den mindreårige Henriks onkel hertugen av Bedford styrte på hans vegne. Karl på sin side etablerte seg som konge i det uokkuperte Sør-Frankrike, men hans makt var begrenset selv der. Han var fortsatt kjent som dauphinen, eller nedsettende som «kongen av Bourges», etter regionen hvor han hadde sitt hovedfeste. Vendepunktet. I 1429 erklærte en jente i tenårene fra landsbyen Domremy, på grensen mellom Lorraine og Champagne, som het Jeanne d'Arc, at hun hadde fått et oppdrag fra Gud, å sørge for at Karl ble kronet til konge i Frankrike. 10. mars kom hun til Chinon, hvor Karl holdt til. Deretter fulgte den legendariske episoden hvor Jeanne identifiserte den ekte «dauphinen», som hun kalte ham inntil han var kronet, selv om han hadde byttet plass med en annen som utgav seg for å være ham. Karl hadde private samtaler med Jeanne og gikk god for at hun hadde kjennskap til hemmeligheter han bare hadde delt med Gud. Fylt med fornyet selvtillit ga Karl Jeanne tillatelse til å lede et felttog for å unnsette Orleans, og åpne veien for at Karl kunne bli kronet i Reims, den tradisjonelle kroningsbyen til de franske kongene. Etter at den franske siden seiret i slaget ved Patay ble Karl VI kronet i katedralen i Reimes, den 17. juli 1429. I løpet av de neste 20 årene ble engelskmennene drevet ut av Frankrike befridd, bortsett fra Calais. Avgjørende for Karls suksess var støtten fra svigerfamilien, spesielt hans svigermor dronning Yolande og hertug René av Anjou. Senere år. Slutten på Karls regjeringstid var preget av konflikten med hans sønn og arving, Ludvig. Ludvig ønsket reell makt mens han ennå var dauphin, noe Karl nektet å gi ham. Ludvig konspirerte mot faren, og la seg dessuten ut med farens elskerinne Agnès Sorel. I 1446 ble Ludvig forvist til Dauphinoise. I 1456 søkte han tilflukt hos hertug Filip III av Burgund. I 1458 ble Karl syk og sendte bud på dauphinen, som nektet å komme og isteden begynte å forberede seg på farens død. Tross stadig forverret helse levde Karl ytterligere to år. Mot slutten hadde han helt mistet forstanden og var overbevist om at alle rundt ham sto i ledtog med dauphinen. Han var ikke lenger i stand til å spise, og døde til slutt den 22. juli 1461. På vei til gravstedet hans i Saint Denis, stoppet gravfølget i la Croix aux Fiens fordi saltmålerne nektet å frakte ham videre før de hadde fått utbetalt de ti pariserpundene de mente de hadde krav på. De satte fra seg båren midt i veien, og borgerne i la Croix innså til sist at de kanskje fikk overta frakten. Da lovet imidlertid hoffstallmesteren saltmålerne betaling av sin egen lomme, og gravfølget fortsatte mot Saint Denis, dit man kom frem nærmere kl åtte om kvelden. Like etter begravelsen begynte hoffstallmesteren og de lokale munkene å krangle om riksskrudet som dekket den døde. Ved hans død var Frankrike for første gang siden karolingerne et virkelig samlet rike. Han ga landet en stående hær og søkte å fremme økonomisk vekst. Han ble likefullt først og fremst husket som Jeanne d'Arcs «dauphin». Melonas. "Melonas" (2002–06) var en norsk humorserie som gikk på NRK1 fra 2002 til 2006. Stine Buer, Pernille Sørensen og Kristin Skogheim spilte hovedrollene. Serien hadde premiere på NRK1 den 12. september 2002. Siste episode ble sendt 16. desember 2006. Innhold. Serien består av en rekke sketsjer og stunt utført av de tre damene. I følge NRKs egenomtale handler serien om brysomme dobesøk, slitsomme treningsinstruktører og kolleger som er dritings. Om kroppsfiksering, hypokondri, lukeparkering og ellers en god del av hverdagens små øyeblikk som det er mulig å kjenne seg igjen i. Omtale i Dagbladet 2002: «Melonas er et ukomplisert underholdningsprogram, der tre jenter fyker inn og ut av et utall roller i en lang rekke sketsjer på en halv time. Det finnes ingen programleder, ingen studiosituasjon, ingen egentlige gjennomgangsfigurer. Hver sketsj står for seg selv, på sine egne premisser. Det skal gi 120 sketsjer og 240 roller på seks halvtimes programmer.» Bak serien. Foruten Melonas-jentene selv: Prosjektledere har vært Stina Greaker, Ida Simonsen og Guri Skavlan. På manussiden Anne Bjørnstad og Alice Sommer. Produksjonsleder Christina Rezk Resar Priser. Ble tildelt publikumsprisen under Komiprisen 2005. Musikkens historie. Musikk finnes i alle kjente kulturer, både i fortid og nåtid, med store variasjoner mellom ulike steder og tider. Menneskeheten antas å ha oppstått i Afrika for 160 000 år siden, og å ha begynt å utvandre for 50 000 år siden; tatt i betraktning at alle kjente kulturer har musikk, er det grunn til å anta at musikk er eldre enn 50 000 år. Musikken i en gitt kultur er påvirket av alle forhold som påvirker kulturen, så som sosiale og økonomiske forhold, klima og tilgang på teknologi. Hva som knyttes til og uttrykkes gjennom musikken og i hvilke situasjoner det spilles musikk, er vidt forskjellig. Prehistorisk musikk. "Føristorisk" eller prehistorisk betegner musikk fra før skrivekunsten ble utviklet og historien nedtegnet. Den første musikken må ha blitt utviklet fra naturlige lyder og rytmer; de første musikkinstrumentene kan ha vært stemmen og hendene. Førhistorisk musikk, som før har blitt kalt primitiv musikk, betegner all musikk fra kulturer fra før lesekunsten ble utviklet. Sånn sett kan tradisjonell musikk fra Oseania og indiansk musikk betegnes som førhistorisk, men begrepet er vanligvis knyttet til det tidlige stadiet i utviklingen av europeisk musikk. Nåtidig "førhistorisk" musikk i kulturer uten opphav i Europa kalles vanligvis folkemusikk eller tradisjonell musikk. Oldtidsmusikk. Med skrivekunsten sluttet førhistorien. Musikken fra perioden som fulgte, kalles oldtidsmusikk. Den eldste kjente nedskrevne sangen er skrevet i kileskrift, og er 4000 år gammel fra Ur. Skriften har blitt tydet til å vise en harmonisk struktur som bygger på terser. Oldtidsmusikken utviklet seg i mange forskjellige kulturer, i India, Kina, Persia, antikkens Hellas, antikkens Roma og Mesopotamia. Harmoniske strukturer, som skalaer, ble fastlagt i større og mindre grad. Systemene for å notere musikken varierte. Vestlig kunstmusikk. Beskrivelsen av den europeiske musikkhistorien i nyere tid må dessuten inkludere begivenheter, personer og tendenser utenfor Europa. I den forbindelsen skal nord-amerikansk musikk ses i forlengelse av den europeiske musikktradisjonen. I det 20. århundre går påvirkningen i like høy grad den motsatte veien, idet mange sjangere innenfor særlig populærmusikken i det 20. århundre har oppstått i USA (under påvirkning av både den europeiske og andre musikktradisjoner). Antikkens og en stor del av middelalderens musikk var énstemmig, med utfoldelser i rytme og melodi, slik man hører i gregoriansk musikk. Flerstemmig sang omtales første gang rundt 850 e.Kr.. Flerstemmigheten var i første omgang kun parallelle stemmer med en kvarts eller kvints avstand. Dette er allikevel et svært viktig skille i europeisk musikk. Oppfinnelsen av notesystemet og mensuralnotasjon rundt år 1000 var også viktige for den videre utviklingen. Den musikalske kulturen som utviklet seg ved hjelp av musikknotasjon var lenge forbeholdt kirken, men ble mot middelalderens slutt til en kunstmusikktradisjon knyttet til fyrstehoff og etterhvrt borgerskapet. Denne kunstmusikken la stor vekt på flerstemmighet. Folkemusikk. Folkemusikken er naturligvis også en stor del av musikkhistorien, og har i skiftende perioder påvirket utviklingen av både den klassiske musikken og populærmusikken. Popmusikk. Begrepet "pop" brukes i dag om to forskjellige ting. Pop er en forkortelse for populær, folkelig musikk. Navnet popmusikk kommer fra engelske «"popular music"». Swing regnes 1930-tallets populærmusikk, og rock and roll-musikk eller (rock) regnes som 50-tallets populærmusikk. Med beatmusikken på 1960-tallet ble dette og popmusikk nærmest brukt som synonyme begrep. Grosvold. "Grosvold" er et norsk talkshow som gikk på NRK1 fra høsten 2007 til våren 2009. Anne Grosvold var programleder. Programmet ble også sendt også på den svenske kanalen SVT 2. Høsten 2009 ble programmet erstattet av det svensk-norske talkshowet "Skavlan". Programmet gikk hver fredag etter Nytt på nytt og var en del av den såkalte Gullrekka. Programmet hadde premiere på NRK1 den 14. september 2007. Prosjektleder for programmet var Marianne Torp. Anne Grosvold fikk en del kritikk for sin programlederstil i enkelte programmer, blant annet under et intervju med Ingrid Betancourt. Blant de som tok Grosvold i forsvar var Fredrik Skavlan. Egenomtale fra NRK. «I talkshowet Grosvold; tar Anne Grosvold opp de temaene vi alle har snakket om i løpet av uken som gikk. Hun møter menneskene du aller helst vil møte, stiller spørsmålene vi alle lurer på, og gjør fredagen til den tv-kvelden du ikke kan gå glipp av. Hun snakker med mennesker det snakkes om. Nære intervjuer, skarpe spørsmål og høyaktuelle temaer. Latter, visdom og dybde. Dette er noen av stikkordene for talkshowet Grosvold. Hver fredag ser Anne Grosvold på uken som gikk og tiden vi lever i, og møter mennesker som kan gjøre oss litt klokere, litt gladere og litt mer nysgjerrige.» (NRK, 2007) Seertall. Etter en relativt sterk åpning i september på 919 000 seere, mistet programmet drøyt 200 000 seere i oktober. Mye tyder på at årsaken til seerfallet kan være oppstarten av TV 2-programmet "Idol". Våren 2009 hadde programmet flere ganger over en million seere. Siste sending 15. mai 2009 hadde 762 000 seere. Chengdu J-10. J-10 er et forholdsvis nytt kinesisk multirolle jagerfly. Det ble deklassifisert helt i slutten av 2006, før dette var hemmeligholdet rundt flyet såpass at man visste lite om det. Flyet antas å være "4,5 generasjon" og sånn sett i samme klasse som mange fly vestlige land bruker. Programmet startet som svar på Sovjetunionens nye jagerfly Su-27 og MiG-29 på 70-tallet. Flyet skal være Kinas nye hovedjagerfly. Flyet skal også eksporteres til Pakistan, som har vært en militærpartner med kineserne siden Pakistan ble nektet kjøp av vestlig militært utstyr etter prøvespregningene av atomvåpen på 90-tallet. Troy Kemp. Troy Kemp (født 18. mars 1966 i Nassau) er en tidligere friidrettsutøver fra Bahamas som konkurrerte i høydehopp. Kemp ble verdensmester 1995 i Göteborg med et hopp på 2,37. I høydefinalen klarte han 2,37 i sitt andre forsøk, mens regjerende verdensmester og verdensrekordholder kubanske Javier Sotomayor klarte høyden i sitt tredje og siste forsøk. På neste høyde 2,39 rev de begge ut seg og Kemp var verdensmester. 12. juli 1995 hoppet han 2,38 i Nice som er hans person-, Bahamas nasjons- og Commonwealth-rekord. Vjatsjeslav Voronin. Vjatjeslav Voronin (født 5. april 1974) er en russisk friidrettsutøver som konkurrerer i høydehopp. Voronin ble verdensmester 1999 i Sevilla med et hopp på 2,37 foran canadiske Mark Boswell (2,35) og Martin Buß (2,32) fra Tyskland. Han vant også innendørs-EM 2000. Hans personbeste er 2,40 Trinity College (Cambridge). Trinity College er et av de mange kollegiene som går under University of Cambridge i England. Trinity ble grunnlagt i 1546 og er den største av alle skolene i Cambridge og Oxford, med omtrent 660 bachelorstudenter, 430 masterstudenter, og over 160 «fellowstudenter». Et rikt lærested. Det er også den desidert rikeste Oxbridge-skolen med en anslått finansiell styrke på ca. 700 millioner pund. I tillegg er Trinitys landområder forsikret for omtrent 266,5 millioner pund (dette inkluderer ikke alle anleggsmidlene). Trinity anser seg selv som «en verdensledende, akademisk institusjon med et enestående rulleblad på utdanning, læring og forskning». På studentbasis anser de seg som en av de best utrustede utdanningsinstitusjonene i verden. I likhet med sin søsterskole, Christ Church College i Oxford, har den tradisjonelt blitt ansett som den mest aristokratiske av alle Cambridge-skolene. Kong Edvard VII, Kong Georg VI og prins Charles gikk på Trinity College. Historie. Statue av Henrik VIII av England, lærestedets grunnlegger med oversikt over Great Gate Lærestedet ble grunnlagt av kong Henrik VIII av England i 1546 ved å slå sammen to eksisterende collager: "Michaelhouse" (grunnlagt av Hervey de Stanton i 1324), og "King’s Hall" (etablert av kong Edvard II i 1317 og grunnlagt på nytt av kong Edvard III i 1337). På denne tiden hadde kong Henrik utslettet og ekspropriert kirkeeiendommer fra abbedier og klostre. Kongen fikk gjennomført loven i parlamentet som tillot ham å undertrykke og konfiskere eiendommene til hvilket college han måtte ønske. Universitetene i Oxford og Cambridge, som begge var religiøse institusjoner og ganske rike, hadde grunn til å frykte at de sto nest i rekken. Universitetene benyttet sine politiske kontakter til å bønnfalle kongens sjette hustru, Katarina Parr. Dronningen overtalte kongen til ikke å stenge universitetene, men isteden opprette et nytt college. Kongen ønsket derimot ikke å bruke egne midler og løste oppgaven ved å slå sammen to eksisterende colleger ("King’s Hall" og "Michaelhouse") og syv studenthjem ("Physwick" (tidligere del av "Gonville and Caius College, Cambridge"), "Gregory’s, Ovyng’s, Catherine’s, Garratt, Margaret’s", og "Tyler’s") for å opprette Trinity. Dette, kombinert med landområder konfiskert fra kirken gjorde at Trinity ble det største og rikeste college i England. De fleste av collegets viktigste bygninger ble oppført på 1500- og 1600-tallet. Thomas Nevile, som ble "master" (rektor) i 1593, ombygde og omformet mye av lærestedet. Dette arbeidet omfattet en utvidelse og fullførelse av "Great Court", og konstruksjonen av "Nevile’s Court" og elven Cam. Nevile’s Court ble fullført på slutten av 1600-tallet da biblioteket "Wren Library", formgitt av den store arkitekten Christopher Wren, ble bygget. På 1900-tallet var Trinity College og King’s College i flere tiår steder hvor en elitistisk og hemmelig forening kalt Cambridge Apostles ("Cambridge-apostlene") ble rekruttert. Det fulle og offisielle navnet for lærestedet er «The Master, Fellows and Scholars of the College of the Holy and Undivided Trinity in the Town and University of Cambridge». Martin Buß. Martin Buß (født 7. april 1976 i Berlin) er en tidligere tysk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Buß kom på niende plass under sitt første VM i Athen i 1997. To år senere ved VM 1999 i Sevilla hoppet han 2,32 og tok bronse bak russiske Vjatsjeslav Voronin (2,37) og Mark Boswell (2,35) fra Canada. Buß misset OL 2000 i Sydney på grunn av skade men kom sterkt tilbake året etter. Han ble verdensmester 2001 i Edmonton med et hopp på 2,36 foran de begge russiske hopperne Vjatsjeslav Voronin og Jaroslav Rybakov som begge fikk sølv med høyden 2,33. Buß misset også OL 2004 i Athen på grunn av skade og han gav opp sin hoppekarriere i 2006 på grunn av de mange skadene. Hans personbeste 2,36 skriver seg fra 8. august 2001 satt under VM i Edmonton, Alberta i Canada. Jacques Freitag. Jacques Freitag (født 11. juni 1982 i Warrenton, Northern Cape-provinsen) er en sørafrikansk friidrettsutøver som konkurrerer i høydehopp. Freitag vokste opp i Bronkhorstspruit, femti kilometer øst for Pretoria. Han er 2,04 meter høy og hans mor, Hendrina Pieters, ble i 1973 sørafrikansk mester i høydehopp og har et personbeste på 1,74. Freitag vant verdensmesterskapet for ungdom i 1999 og for juniorer i 2000. Han ble verdensmester for seniorer 2003 i Paris med et hopp på 2,35 foran svenske Stefan Holm (2,32) og Mark Boswell (2,32) fra Canada. Freitag har 2,38 som personbeste utendørs fra 2005. Reisesjekken. "Reisesjekken" var et norsk underholdningsprogram som gikk på TVNorge fra 1990 til april 1997. Programledere for det populære programmet var Wenche Myhre (de tolv første utgavene) og Helge Hammelow-Berg. Med seg som medhjelper hadde Hammelow-Berg Siv Stubsveen og musiker Lillebror Sande Larsen. Det ble ialt vist 450 sendinger med "Reisesjekken". Programmet var et såkalt sjekkeprogram der en deltager fikk velge mellom tre utvalgte beilere som skulle sitte bak en skjerm og svare på spørsmål stilt av deltageren. Deltageren skulle på basis av de oppsamlede informasjoner velge en av de tre. Sammen skulle de reise på en ferietur, for eksempel til Syden, og siden komme tilbake til programmet og fortelle hvordan det hadde gått. Programmet var på begynnelsen av 1990-tallet en av NRKs argeste konkurrenter. Trivia. Den kjente Frp-politikeren Øystein Hedstrøm møtte sin kone i dette sjekkeprogrammet. Ryk eller reis. "Ryk eller reis" (2000) var et norsk game show (TV-quiz) på åtte episoder som ble sendt sommeren 2000 på NRK1. Programleder var Ingeborg Heldal. Serien hadde premiere 12. juli 2000 på NRK1. Om serien. "Ryk eller reis" var familieunderholdning hvor to familier konkurrerte mot hverandre og hvor vinnerne fikk en vinnerbillett verdt 20 000 kroner og taperne hver sin koffert med sommer-rariteter. Alle som meldte seg på til programserien måtte ha en spesiell feriehistorie å fortelle. I programmet skulle lagene konkurrere både i teoretiske og praktiske oppgaver: bokstavlek, puslespill, barneord, stafett, Gal Guide og Kjendisferie. Heldal var både programleder og dommer. Trivia. Heldal var fra før kjent som «den dama som snakka med Bill Clinton da han var på besøk i Norge høsten 1999». Hun hadde svært liten erfaring med tv og fikk derfor noen dagers opplæring av Petter Nome like før hun gikk på lufta. Stillehavstorsk. Stillehavstorsk ("Gadus macrocephalus") er en fiskeart i torskefamilien som ligner på atlanterhavstorsk. Den er en viktig kommersiell art, og det foregår et omfattende fiske etter den. Salsa (TV-serie). "Salsa" (2001) var en norsk tv-serie om sex og samliv som gikk på TVNorge våren 2001. Programleder for serien var Kim Kolstad. Med seg hadde han lege Kjell–Olav Svendsen som fagekspert og Tina B. Christensen som utegående reporter. Serien hadde premiere på den 13. mars 2001 og gikk kun én sesong. Programmet ble dårlig mottatt av kritikerne i Dagbladet, som kalte det «Flatt og banalt» Basert på en svensk serie kalt «"Fråga Olle"». Sejer – Djevelen holder lyset. "Sejer – Djevelen holder lyset" (2002) er en norsk krim-serier i tre deler som gikk på NRK1 høsten 2002. Krim-serien er basert på en bok av den norske krimforfatteren Karin Fossum og omhandler etterforskeren Konrad Sejer. Regi er ved Eva Isaksen og manus ved Åse Vikene. Hovedrollen som Konrad Sejer spilles også denne gang av Bjørn Sundquist. Serien hadde premiere på NRK1 den 14. november 2002. Handling. Robert er forelsket i Anita, og hun gjengjelder følelsene hans. Han er stille og tilbaketrukket, mens hun er pen, utadvendt og populær. En kveld er hybelverten til Robert borte, så Robert benytter anledningen til å ha en skikkelig fest. Hit kommer det også to ubudne gjester, kompisene Zipp og Andreas. Zipp får det for seg at han skal prøve å sjekke opp Anita og dette får Robert til å se rødt. Han griper et gevær, sikter på Zipp, men det er Anita han treffer. Andreas og Zipp får panikk og stikker av. En av de mest sentrale personene etter hvert er Irma Funder. Hun er 60 år, stygg, uelsket og ensom. Irma lever sitt stille regelmessige liv uten å plage noen, helt til den dagen hennes skjøre fasade splintres av de vakre ungguttene Andreas og Zipp. Når hun ikke har sine maniske vaner å klynge seg til lenger, rakner alt. Politiførstebetjent Konrad Sejer og partneren Jacob Skarre står tilsynelatende overfor en skytetragedie i en ungdomsgjeng. Men drapet på ungjenta er kun toppen av isberget. Under lurer det mørke drifter og dype hemmeligheter hos tilsynelatende helt ordinære mennesker. Tatt av kvinnen (film). "Tatt av kvinnen" er en norsk komedie fra 2007. Filmen er basert på debutromanen til Erlend Loe ved samme navn. Petter Næss har regi på filmen, og Trond Fausa Aurvåg spiller hovedrollen. Både Næss og Aurvåg har tidligere satt opp romanen som teaterstykke på Oslo Nye Teater. Innspillingen av filmen begynte i september 2006, og den hadde premiere 7. september 2007. Filmen hadde et besøkstall på 168 460 da den gikk på norske kinoer. Handling. "Tatt av kvinnen" handler om en mann som møter den kompliserte kjærligheten og den enda mer kompliserte kvinneligheten. Mannen blir invadert, forført og erobret, og skjønner etterhvert at han har fått seg kjæreste. Han finner ingen annen god forklaring på hvorfor han plutselig oppdager at det bor en pratsom dame i leiligheten hans. Hun raser gjennom tilværelsen hans med stor entusiasme, og ommøblerer den etter sin egen smak. Mannen løper fortvilt bak og forsøker å få et ord med i laget. Han er fortsatt usikker på om han egentlig skjønner seg på kjærligheten og kvinner, og bestemmer seg snart for å forsøke å forstå dem begge. Han innser at dersom forholdet skal ha plass til ham også, må han sloss for alt. Men det er ikke bare enkelt når man aldri kommer til orde. Priser og nominasjoner. "Tatt av kvinnen" mottok «Gledessprederen» under Den norske filmfestivalen i Haugesund, samt at den ble tatt ut til filmfestivalen i Toronto. Filmen ble utvalgt til å være det norske bidraget i konkurransen om Oscar for beste fremmedspråklige film i 2008, men ble ikke nominert. Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. a> brukte å skrive i NTVL. Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur var et norsk tidsskrift som utkom fra 1847 til 1855, kjent for sine bidrag fra datidens fremste vitenskapsmenn, for eksempel P. A. Munch, T. H. Aschehoug, M. J. Monrad og Ivar Aasen. Tidsskriftet ble grunnlaget av historikeren Christian C. A. Lange, som var redaktør fra 1847 til 1852, og her skrev bokanmeldelser og flere vitenskapelige avhandlinger. Det var utgitt av Feilberg & Landmark. Et annet samtidig tidsskrift med samme navn, "NOR: Norsk tidsskrift for videnskab og literatur" ble utgitt av Det norske studentersamfund, i 1846 utkom tredje utgave på forlaget Wulfsberg & Co. i Kristiania. Gaston Reiff. Gaston Etienne Reiff (født 24. februar 1921 i Braine-l'Alleud i Vallonsk Brabant, død 6. mai 1992) var en belgisk langdistanseløper. Han var Belgias første OL-vinner i friidrett. Reiffs største suksess kom under OL 1948 i London, der han vant 5000 m på tiden 14.14,2 og slo «det tsjekkiske lokomotivet», Emil Zátopek, som senere skulle bli Reiffs beste venn. Reiff satte tre verdensrekorder i løpet av karrieren: I 1948 på 2000 meter, i 1949 på 3000 meter og i 1953 på 2 engelske mil. I 1951 var han innehaver av samtlige belgiske rekorder fra 1000 til 10 000 meter. Han deltok også under OL 1952 i Helsingfors, men der brøt han 5000-meterløpet underveis. Han la opp i 1958. Kjetil S. Østli. Kjetil Stensvik Østli (født 27. juni 1975) er en norsk journalist som jobber i Aftenposten (2007). Han har tidligere skrevet for bl.a. Universitas, Morgenbladet og Forsvarets forum. I 2002 ble han tildelt Arne Hestenes’ journalistpris, og i 2007 NTBs språkpris. Innsprøytning (motor). Drivstoffinnsprøytning innebærer at man sprøyter inn drivstoff til luften som strømmer inn i en forbrenningsmotor gjennom spesielle dyser. I dag har dette erstattet forgasseren i så godt som alle bensinmotorer som produseres for bruk i biler. Den første masseproduserte personbilen med elektronisk innsprøytning var Volkswagen 1600 i 1968, mens mekanisk drivstoffinnsprøytning da hadde vært i bruk på blant annet dyrere modeller fra Mercedes-Benz i omkring 10 år. Utviklingen ble ledet av Bosch på 1930-tallet, og systemet benyttes blant annet på kampflyet Messerschmitt Bf 109 under andre verdenskrig. Den franske V8-motoren «Antoinette» som ble patentert i 1902, hadde verdens første mekaniske bensininnsprøytning. Drivstoffmengden reguleres med trykket mot dysene, innsprøytningstid eller begge. Å opprettholde et konstant drivstofftrykk, samt å regulere innsprøytningstiden, gir en svært nøyaktig drivstoffmengde. Et konstant trykk opprettes mellom en pumpe og en bensintrykksregulator. Dette trykket, som kan være omkring 50 psi ligger på dysene, som igjen inneholder ventiler som åpnes og lukkes med elektriske signaler. Dette styres av en mikroprosessor som mottar signaler fra ulike sensorer i bilen og styrer drivstoff/luftblanding, tenning, kamstilling, instrumenter, speedometer med mer, avhengig av hvor avansert den er. Den fremste fordelen med drivstoffinnsprøytning er at systemet doserer drivstoffet mer nøyaktig enn en forgasser. Derfor kan motoren tilpasse seg ulike driftsforhold (temperatur, belastning med mer) og alltid få rett mengde drivstoff. Dette gir en jevnere gange og lavere utslipp. Puma (improvisasjonsensemble). Puma (etablert i 2005) er et norsk improvisasjonsensemble basert i Trondheim, med musikalske referanser hentet fra rock, støy, elektronika og jazz. Puma består av Stian Westerhus på gitar, Gard Nilssen på trommer, og Øystein Moen på synthesizere. Musikken beskrives som energisk og intens. Puma har spilt en rekke konserter i ut- og innland siden oppstarten, og har blitt holdt fram som et av de største talentene innenfor ny norsk improvisasjonsmusikk. Den 19. mars 2007 gav Puma ut platen "Isolationism" på Bolage Records. Platen ble spilt inn i Audiopol lydstudio i Skien hos Audun Kleive i juni 2006. Allerede to måneder etter at den ble sluppet, bestemte Norsk Kulturråd seg for å kjøpe inn, og videredistribuere utgivelsen for å øke tilgjengeligheten av platen blant det norske folk. I 2007 innledet Puma et samarbeid med lydkunstneren Lasse Marhaug, i forbindelse med feiringen av Griegjubileet 07. Diskografi. , with Lasse Marhaug Amparo de São Francisco. Amparo de São Francisco er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Aquidabã. Aquidabã er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Arauá. Arauá er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Areia Branca (Sergipe). Areia Branca er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Barra dos Coqueiros. Barra dos Coqueiros er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Boquim. Boquim er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Brejo Grande. Brejo Grande er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Campo do Brito. Campo do Brito er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Canhoba. Canhoba er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Canindé de São Francisco. Canindé de São Francisco er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Capela (Sergipe). Capela er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Carira. Carira er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Carmópolis. Carmópolis er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Cedro de São João. Cedro de São João er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Cristinápolis. Cristinápolis er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Cumbe. Cumbe er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Divina Pastora. Divina Pastora er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Estância. Estância er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Feira Nova (Sergipe). Feira Nova er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Frei Paulo. Frei Paulo er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Gararu. Gararu er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. General Maynard. General Maynard er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Gracho Cardoso. Gracho Cardoso er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Ilha das Flores. Ilha das Flores er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Indiaroba. Indiaroba er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Itabaiana (Sergipe). Itabaiana er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Itabaianinha. Itabaianinha er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Itabi. Itabi er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Itaporanga d'Ajuda. Itaporanga d'Ajuda er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Japaratuba. Japaratuba er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Japoatã. Japoatã er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Lagarto. Lagarto er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Laranjeiras. Laranjeiras er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Macambira. Macambira er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Malhada dos Bois. Malhada dos Bois er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Malhador. Malhador er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Maruim. Maruim er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Moita Bonita. Moita Bonita er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Monte Alegre de Sergipe. Monte Alegre de Sergipe er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Muribeca. Muribeca er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Neópolis. Neópolis er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Nossa Senhora Aparecida. Nossa Senhora Aparecida er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Nossa Senhora da Glória. Nossa Senhora da Glória er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Nossa Senhora das Dores. Nossa Senhora das Dores er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Nossa Senhora de Lourdes. Nossa Senhora de Lourdes er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Pacatuba (Sergipe). Pacatuba er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Pedra Mole. Pedra Mole er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Pedrinhas. Pedrinhas er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Pinhão (Sergipe). Pinhão er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Pirambu. Pirambu er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Porto da Folha. Porto da Folha er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Poço Verde. Poço Verde er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Propriá. Propriá er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Riachuelo (Sergipe). Riachuelo er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Riachão do Dantas. Riachão do Dantas er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Ribeirópolis. Ribeirópolis er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Rosário do Catete. Rosário do Catete er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Salgado. Salgado er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Santa Luzia do Itanhy. Santa Luzia do Itanhy er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Santa Rosa de Lima (Sergipe). Santa Rosa de Lima er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Santana do São Francisco. Santana do São Francisco er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Santo Amaro das Brotas. Santo Amaro das Brotas er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Simão Dias. Simão Dias er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Siriri. Siriri er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. São Domingos (Sergipe). São Domingos er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. São Francisco (Sergipe). São Francisco er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. São Miguel do Aleixo. São Miguel do Aleixo er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Telha. Telha er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Tobias Barreto. Tobias Barreto er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Tomar do Geru. Tomar do Geru er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Umbaúba. Umbaúba er en kommune i delstaten Sergipe i nordøstregionen av Brasil. Ole Christian Iversen. Ole Christian Iversen (født 26. januar 1973 i Hommelvik) er en norsk næringslivsmann og tidligere pressemann. Han er utdannet lærer, men har jobbet som journalist siden studietiden. Iversen var journalist i "Malvikbladet" 1997–2002 og redaktør 2002–2010. Han er daglig leder i Malvik næringsutvikling fra 2010. Hellvik (Eigersund). Hellvik er en bygd og et tettsted i Eigersund kommune i Rogaland. Tettstedet har innbyggere per 1. januar, og ligger nord for Egersund. Bygda har ca. 1000 innbyggere. Fra gammelt av et tradisjonelt fiskesamfunn, men idag er det kun to som driver med fiske. Hellvikkaia er utskipningssted for eksporten av hvit labradoritt til hovedsakelig Sverige, Tyskland og Nederland, hvor den brukes til «hvit asfalt» og i bygg-industrien. Det hvite dagbruddet er synlig fra flere steder, sammen med store hauger med mellomstadier til ferdig pukk og singel. Bygda er et aktivt samfunn med eget idrettslag, egen skole mange aktive foreninger og lag for alle aldersgrupper. Bygda har blant annet egen golfbane i Maurholen, tilhørende Egersund golfklubb. Havna på Hellvik er en av de bedre på kysten mellom Flekkefjord og Stavanger. Hellvik er også kjent for det store byggfirmaet Hellvik Hus, de bygger bolig og fritidsboliger over hele Sørnorge. Den kjente vekkelsespredikanten John Olav Larssen var født på Hellvik. Trysfjorden. a> fremst i bildet. Trollneset og Skarpeid bru midt på bildet. Trysfjorden er en 6 km lang fjord som ligger i Søgne, Vest-Agder. Fjorden ligger nordøst for Ålo, vest for Trysnes. Fra 1770-årene fram til 1923 måtte veifarende langs Sørlandske hovedvei krysse fjorden med kabelferge mellom Holmen og Ospedalen. I dag er E39 lagt om Try helt i bunnen av fjorden. En annen ferge fraktet reisende over sundet mellom Sønninga ved Skarpeid og Røsstadneset. Denne ferga ble i 1963 avløst av Skarpeid bro. Fra Skarpeid strekker det sterkt kuperte Trolleneset seg nordover. Øst for Trollneset ligger Søylekilen og Neverkilen. Trysfjorden har flere øyer og holmer. I Røsstadkilen ligger Storholmen, Notholmen, Urholmen og St. Helena. Innenfor Holmen ligger Skottholmen og i Søylekilen ligger Knibeholmen. Mellom tettstedene Lastad og Trysnes ligger Lastadholmen som i de siste årene har hatt Sørlandets største ternekoloni. Trysfjorden er en terskelfjord. På innsiden av den 11 meter dype terskelen er den forholdsvis dyp – store deler av fjorden er rund 70 meter dyp, på det dypeste er den 85 meter. I slammet på bunnen har forskere funnet krepsdyr som de mener er stedegne for fjorden. Fotheringay Castle. Fotheringhay Castle var et slott i landsbyen Fotheringay omkring seks km nord for markedsbyen Oundle i Northamptonshire. Det ble påbegynt som en normannisk motte and bailey som dekket nordsiden av elvene Nene. Byggherren var Simon de St. Liz, som startet arbeidet omkring år 1100. I det 13. århundre vet man at William Marshal, 1. jarl av Pembroke og senere Ranulph de Blondeville, 4. jarl av Chester kontrollerte slottet. Det er to viktige kongelige forbindelser: I 1452 ble Rikard III født der, og i 1587 ble Maria I av Skottland dømt til døden og halshugget på slottet. Det er bare noen voller og hauger med tegl som er bevart av slottet. Titt Fasmer Dahl. Pauline Mathilde «Titt» Fasmer Dahl (født 2. november 1903 i Trondheim, død 17. oktober 1985 i Oslo) var en norsk journalist og forfatter av flere godtselgende bøker for unge jenter. Etter å ha fulgt sin prestefar Alf Fasmer Dahls hyppige flyttinger og bodd i blant annet Antwerpen, studerte hun til examen artium ved Nissens Pikeskole i Oslo, samt bibliotekfaget i Frankrike. Etter kortvarige opphold i Oslo Illustrerte og Kvinner og Klær, ble hun engasjert i Allers (1943). Der ble hun under den andre verdenskrig kjent som redaktør av spalten «Alle Piker-klubben», da under pseudonymet «Tante Trine». Hun skrev også for Alle Kvinner. Otto Ramsbacher. Otto Ramsbacher (født 19. juni 1926, død 29. april 1997) var en østerriksk kokk, konditor og kjøkkensjef som kom til Norge i 1951. Han arbeidet i Norge innen skoleverket, i 28 år som faglærer og adjunkt ved Drammen Yrkesskole. I 1981 var han med og startet Drammens kokkelaug. Han ga ut lærebøker for yrkesopplæringen, og redigerte fagbladet "Mat" og "Kjøkkensjefen". Hilde og Otto Ramsbachers legat på 100 000 kroner deles ut årlig. __NOTOC__ Johannes Eccard. Johannes Eccard (1553–1611) var en tysk komponist som var en av de fremste representantene for protestantisk kirkemusikk på 1500-tallet. Eccards om lag 250 sakrale og verdslige flerstemmige sanger ble godt kjent. Liv. I perioden 1571–1573 var han sanger i hoffkapellet i München og var samtidig elev av Orlande de Lassus. Han kom til bankmannen Jacob Fugger i Ausburg i 1578. Senere, i 1580, tok Eccard jobben som kapellmester ved hoffkapellet i Köningsberg, (nå Kaliningrad, Russland) hvor han i 1604 også ble forfremmet til førstekapellmester. Han takket i 1608 ja til en lignende stilling ved Johan Sigismunds hoffkapell i Berlin. Abreulândia. Abreulândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Dehler 34 (2007). Dehler 34 er en kjølbåt konstruert av Simonis & Voogd i 2007. Båten har finnekjøl med bulb og spaderor. Akterspeilet er åpent og i cockpitten er det langsgående benker med løygangen i akterkant, og umiddelbart akter om denne er et stort ratt montert. Innvendig er båten tradisjonelt innredet med bad og kartbord i fartretningen på styrbord, og dobbelt akterkøye og bysse på babord. Frem for dette finnes en «U»- og en langsgående sofa med bord imellom. I forpiggen finnes det en dobbeltkoye og skape. Aguiarnópolis. Aguiarnópolis er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Aliança do Tocantins. Aliança do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Almas. Almas er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Alvorada (Tocantins). Alvorada er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Ananás. Ananás er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Angico. Angico er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Aparecida do Rio Negro. Aparecida do Rio Negro er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Aragominas. Aragominas er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Araguacema. Araguacema er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Araguanã (Tocantins). Araguanã er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Araguatins. Araguatins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Araguaçu. Araguaçu er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Araguaína. Araguaína er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Arapoema. Arapoema er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Arraias. Arraias er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Virtual Earth. Virtual Earth er en virtuell globus utviklet av Microsoft, der man har muligheten til å se på satellittbilder av jordkloden. Det er fritt fram for utviklere å lage programmer som legger til tilleggsinformasjon oppå satellittbildene. Augustinópolis. Augustinópolis er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Aurora do Tocantins. Aurora do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Axixá do Tocantins. Axixá do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Babaçulândia. Babaçulândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Bandeirantes do Tocantins. Bandeirantes do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Barra do Ouro. Barra do Ouro er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Barrolândia. Barrolândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Bernardo Sayão. Bernardo Sayão er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Bom Jesus do Tocantins (Tocantins). Bom Jesus do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Brasilândia do Tocantins. Brasilândia do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Brejinho de Nazaré. Brejinho de Nazaré er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Buriti do Tocantins. Buriti do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Cachoeirinha (Tocantins). Cachoeirinha er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Campos Lindos. Campos Lindos er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Cariri do Tocantins. Cariri do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Carmolândia. Carmolândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Carrasco Bonito. Carrasco Bonito er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Caseara. Caseara er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Centenário (Tocantins). Centenário er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Chapada da Natividade. Chapada da Natividade er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Chapada de Areia. Chapada de Areia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Colinas do Tocantins. Colinas do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Colméia. Colméia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Combinado. Combinado er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Conceição do Tocantins. Conceição do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Couto de Magalhães. Couto de Magalhães er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Cristalândia. Cristalândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Crixás do Tocantins. Crixás do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Darcinópolis. Darcinópolis er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Dianópolis. Dianópolis er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Divinópolis do Tocantins. Divinópolis do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Dois Irmãos do Tocantins. Dois Irmãos do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Dueré. Dueré er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Esperantina (Tocantins). Esperantina er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Figueirópolis. Figueirópolis er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Filadélfia (Tocantins). Filadélfia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Formoso do Araguaia. Formoso do Araguaia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Fortaleza do Tabocão. Fortaleza do Tabocão er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Fátima (Tocantins). Fátima er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Goianorte. Goianorte er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Goiatins. Goiatins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Guaraí. Guaraí er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Gurupi. Gurupi er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Ipueiras (Tocantins). Ipueiras er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Itacajá. Itacajá er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Itaguatins. Itaguatins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Itapiratins. Itapiratins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Itaporã do Tocantins. Itaporã do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Jaú do Tocantins. Jaú do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Juarina. Juarina er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Lagoa da Confusão. Lagoa da Confusão er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Lagoa do Tocantins. Lagoa do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Lajeado (Tocantins). Lajeado er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Lavandeira. Lavandeira er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Lizarda. Lizarda er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Luzinópolis. Luzinópolis er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Marianópolis do Tocantins. Marianópolis do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Mateiros. Mateiros er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Maurilândia do Tocantins. Maurilândia do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Miracema do Tocantins. Miracema do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Miranorte. Miranorte er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Monte Santo do Tocantins. Monte Santo do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Monte do Carmo. Monte do Carmo er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Muricilândia. Muricilândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Natividade (Tocantins). Natividade er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Nazaré (Tocantins). Nazaré er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Nova Olinda (Tocantins). Nova Olinda er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Nova Rosalândia. Nova Rosalândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Novo Acordo. Novo Acordo er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Novo Alegre. Novo Alegre er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Novo Jardim. Novo Jardim er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Oliveira de Fátima. Oliveira de Fátima er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Palmeirante. Palmeirante er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Palmeiras do Tocantins. Palmeiras do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Palmeirópolis. Palmeirópolis er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Paranã. Paranã er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Paraíso do Tocantins. Paraíso do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Pau d'Arco (Tocantins). Pau d'Arco er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Pedro Afonso. Pedro Afonso er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Peixe. Peixe er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Pequizeiro. Pequizeiro er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Pindorama do Tocantins. Pindorama do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Piraquê. Piraquê er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Pium. Pium er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Ponte Alta do Bom Jesus. Ponte Alta do Bom Jesus er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Ponte Alta do Tocantins. Ponte Alta do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Porto Alegre do Tocantins. Porto Alegre do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Porto Nacional. Porto Nacional er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Praia Norte. Praia Norte er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Presidente Kennedy (Tocantins). Presidente Kennedy er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Pugmil. Pugmil er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Recursolândia. Recursolândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Barbara Nadel. Barbara Nadel (født i London, England) er en engelsk forfatter. Barbara Nadel er født og vokste opp i Londons East End. Hun er utdannet skuespiller og psykolog. Nadel har arbeidet som informasjonsansvarlig for National Schizophrenia Fellowship's Good Companion Service. Hun har også undervist i psykologi, arbeidet med opplysningsarbeide om mental helse og arbeidet med seksuellt misbrukte tenåringer. Hun har forbindelser til Tyrkia og har gjennom 20 år besøkt landet ofte, noe som vises igjen i hennes forfatterskap. I 1999 debuterte hun som forfatter med kriminalromanen "Belshazzar's Daughter". Dette ble den første i en serie med den kjederøykende, hardt-drikkende Çetin İkmen, etterforsker ved Istanbul-politiet, i hovedrollen. Fra 2005 har hun også arbeidet med en serie kriminalromaner fra East End under Blitzen i 1940. Bøkene er oversatt til flere språk, inkludert tyrkisk. I 2005 ble hun tildelt The Silver Dagger for romanen "Deadly Web". Riachinho (Tocantins). Riachinho er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Rio Sono. Rio Sono er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Rio da Conceição. Rio da Conceição er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Rio dos Bois. Rio dos Bois er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Sampaio. Sampaio er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Sandolândia. Sandolândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Santa Fé do Araguaia. Santa Fé do Araguaia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Santa Maria do Tocantins. Santa Maria do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Santa Rita do Tocantins. Santa Rita do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Santa Rosa do Tocantins. Santa Rosa do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Santa Tereza do Tocantins. Santa Tereza do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Santa Terezinha do Tocantins. Santa Terezinha do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Silvanópolis. Silvanópolis er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Sucupira. Sucupira er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. São Bento do Tocantins. São Bento do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. São Félix do Tocantins. São Félix do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. São Miguel do Tocantins. São Miguel do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. São Salvador do Tocantins. São Salvador do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. São Sebastião do Tocantins. São Sebastião do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. São Valério da Natividade. São Valério da Natividade er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Sítio Novo do Tocantins. Sítio Novo do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Taguatinga. Taguatinga er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Taipas do Tocantins. Taipas do Tocantins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Talismã. Talismã er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Tocantinópolis. Tocantinópolis er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Tocantínia. Tocantínia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Tupirama. Tupirama er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Tupiratins. Tupiratins er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Wanderlândia. Wanderlândia er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Xambioá. Xambioá er en kommune i delstaten Tocantins i nordregionen av Brasil. Bioforsk. Bioforsk (opprettet 1. januar 2006 i Ås kommune) er et norsk forskningsinstitutt innen landbruk, matproduksjon, miljø og ressursforvaltning. Det er organisert under Landbruks- og matdepartementet og har sju forskningssentre med om lag 500 ansatte. __NOTOC__ Bioforsk var resultatet av en fusjon i 2006 mellom tre institusjoner Bioforsk Plantehelse. Bioforsk Plantehelse har hovedansvar for forskning og utvikling innen plantehelse og plantevern. Senteret har spesialkompetanse på plantesjukdommer, ugras, klimaeffekter, skadedyr, genetikk og bioteknologi. Integrert plantevern, biologiske bekjempingsmetoder og varslingssystemer er viktige arbeidsområder. Senteret arbeider også med landbruksmeteorologi, økotoksikologi og risikoanalyser. Bioforsk Plantehelse holder til på Ås i Akershus. Bioforsk Jord og miljø. Bioforsk Jord og miljø har hovedansvar for jord-og miljøforskning. Senteret har spesialkompetanse innen jord og jordkvalitet, jordforurensing, miljøgifter og økotoksikologi, avfall og avfallshåndtering, avløp og naturbaserte renseløsninger, hydrologi, hydrogeologi/grunnvann, vannkvalitet, arealbruk og terrestriske klimaeffekter. Hovedkontoret ligger på Ås i Akershus. I tillegg har senteret en avdeling på Svanvik i Øst-Finnmark som er ledende på kunnskap om natur og miljø i Barentsregionen. Her finnes også Svanhovd konferansesenter og Øvre Pasvik nasjonalparksenter. Bioforsk Øst. Bioforsk Øst har hovedansvar for forskning og utvikling innen korn, oljevekster, erter, frøavl, potet, grønnsaker og urter. Senteret arbeider også med forskning på bl.a. bær, grovfôr, gras til grøntanlegg, småfe, økologisk landbruk, presisjonsjordbruk og landbruksbasert næringsutvikling i fjellbygdene. Hovedkontoret ligger på Kapp i Oppland, men senteret har også avdelinger i Nes på Hedmark, Grimstad, Kvikne og i Valdres. Bioforsk Vest. Bioforsk Vest har hovedansvar for forskning og utvikling innen hagebruk og grøntmiljø. Senteret har spesialkompetanse på frukt og bær, dyrking av grønnsaker og bær i veksthus, produksjon av juletrær og pyntegrønt, samt etablering og skjøtsel av grøntanlegg, inkludert gras til sports- og fritidsanlegg. Senteret arbeider også med grovfôr og kulturlandskap. Hovedkontoret ligger på Klepp i Rogaland, men senteret har også avdelinger i Ullensvang og Fjaler. Bioforsk Midt-Norge. Bioforsk Midt-Norge har hovedansvar for forskning og utvikling innen grovfôr og kulturlandskap. Senteret arbeider i tillegg med korn, bær, veksthuskulturer, grønnsaker, potet og bioenergi. Bioforsk Midt-Norge holder til på Kvithamar i Stjørdal, Nord-Trøndelag. Bioforsk Økologisk. Bioforsk Økologisk er et nasjonalt kompetansesenter innen økologisk landbruk. Senterets primære oppgave er forskning og utvikling innen økologisk mat- og landbruksproduksjon. Senteret arbeider med hele verdikjeden fra ”jord til bord”. Bioforsk Økologisk holder til i Tingvoll på Nordmøre. Bioforsk sine lokaler på Tjøtta Bioforsk Nord. Bioforsk Nord har hovedansvar for forskning og utvikling innen arktisk landbruk og utmark. Senteret har spesialkompetanse på ville bær, samt næringsmessig bruk og utvikling av utmark og innlandsfiskeressursene. Senteret er en viktig tilrettelegger for innovasjonsbasert utvikling i nordnorsk landbruk og naturbruk. Hovedkontoret ligger i Tromsø, men senteret har også avdelinger i Bodø og på Tjøtta. Avdelinga på Tjøtta administrerer også Norsk viltskadesenter. ISS Ekspedisjon 4. ISS Ekspedisjon 4 var den fjerde ekspedisjonen til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Høydepunkter fra ferden. Carl Walz og Dan Bursch satte ny amerikansk rekord for opphold i verdensrommet på denne ferden med sine 196 dager. Den forrige rekortden var på 188 dager. Vitenskapelig forskning. Den internasjonale romstasjonen utvidet sine vitenskapelige oppdrag, ved å nesten doble antalle eksperimenter utført i løpet av denne ekspedisjonen. Viftemøll. Viftemøll (Douglasiidae) er en liten familie av små sommerfugler som hører til gruppen Gracillarioidea. Det er bare beskrevet 33 arter, de fleste fra de nordlige områdene. Tre av dem forekommer i Norge. De nyklekte larvene minerer i stengler og bladstilker på ulike slags urter og busker, senere kryper de ut og spiser på bladene fra utsiden. Utseende. Små (vingespennet til de nordiske artene varierer mellom 7 – 12 mm), mer eller mindre gråspettede møll. Forvingene er avrundede (kurvet ytterkant), og bakhjørnene er trukket ut til en vifte av lange hårfrynser, derav det norske navnet. Kroppen er temmelig kort og kraftig, hodet nokså stort og tett hårete. Palpene er korte, men tykke, tett hårkledte, antennene er trådformede og omtrent så lange som 2/3 av forvingelengden. Forvingene er nærmest økseformede, avlange, med ytterkanten jevnt kurvet, bakhjørnet med en vifte av lange hårfrynser. De er mer eller mindre mørkegrå, ofte med lysere tverrbånd, gjerne med enkelte lyse skjell spredt mellom de mørke. Bakvingene er smale og tilspissede med lange hårfrynser. Levevis. Viftemøllenes larver lever på forskjellige urter og lave busker, for eksempel markjordbær, bringebær, murer, reinrose, timian og ormehode ("Echium vulgare"). De bittesmå, yngste larvene minerer inne i stengler eller bladstilker, senere kommer de ut og spiser på bladene utenfra. Zhang Ailing. Zhang Ailing (kinesisk: 张爱玲 eller 張愛玲, pinyin: "Zhāng Àilíng", også velkjent som Eileen Chang, født 30. september 1920 i Shanghai i Kina, død 8. september 1995 i Los Angeles i USA), var en kinesisk forfatterinne. Hennes verker beskjeftiger seg oftest om spenningfylte relasjoner mrellom mann og kvinne, ofte med en melankolsk og pessimistisk undertone. Liv og virke. Zhang Ailing kom fra en fremstående borgerlig Shanghaifamilie. Hennes farfar Zhang Peilun var en svigersønn av Li Hongzhang, en innflytelsesrik mandarin ved Qing-hoffet. Ved fødselen ble hun gitt navnet Zhang Ying 张瑛. Hennes familie flyttet til Tianjin i 1922, og der begynte hun på skolen da hun var fire år gammel. Da Zhang var fem dro hennes mor til Storbritannia, etter at faren hadde tatt seg en konkubine. Zhangs far ble avhengig av opium. Selv om moren kom tilbake etter fire år, etter at hennes ektemann hadde lovet å slutte med opium og sende fra seg konkubinen, endte det likevel med skilsmisse. Disse barndomsopplevelsene har sannsynligvis betydd meget for Zhangs forfatterskap. Familien flyttet tilbake til Shanghai i 1928. Der begynte hun å lese Drømmen om det røde kammeret, en berømt kinesisk klassisk roman. To år etter fikk hun det nye navnet Eileen (det kinesiske "Ailing" var bare en translitterasjon av Eileen) forut for at hun begynte på den britiske "Saint Maria Girls' School". Samme år skilte foreldrene seg. I 1932 debuterte hun med sin første novelle. Allerede under skoleåret ble hun vurdert som et litterært geni. Hennes forfatterskap ble publisert i skolemagasinet. I 1939 ble hun tatt opp for litteraturstudiet ved "University of Hong Kong". Hun fikk også "scholarship" for å studere ved University of London, men annen verdenskrig forpurret gjennomføring av dette: Hongkong ble erobret av Japan den 25. desember 1941. Den japanske okkupasjonen av Hongkong vedvarte til 1945. Zhang hadde forlatt det okkuperte Hongkong og dratt tilbake til Shanghai. Der livnærte hun seg ved sitt forfatterskap. Det var i denne perioden hun skrev noen av sine fremste verker, som "Qing Cheng Zhi Lian" (倾城之恋) og "Jin Suo Ji" (金锁记). Hun utgav mange kjærlighetsnoveller og -romaner mens hun bodde i Shanghai, og hennes gjennombrudd der kom allerede med hennes første roman i 1943. Hun ble Shanghais mest kjente forfatterinne. Zhang møtte sin første ektemann Hu Lancheng (胡兰成) i 1943 og de ble gift året etter. Hun elsket ham høyt, selv om han allerede var gift og han var betraktet som forræder for sitt samarbeid med japanerne. Da japanerne ble beseiret i 1945 flyktet Hu til Wenzhou, der han ble forelsket i nok en kvinne. Da Zhang fant ham på hans skjulested skjønte hun at ekteskapet ikke stod til å redde. Skilsmissen var fullbyrdet i 1947. I 1952 forlot hun Shanghai og arbeidet så i tre år for "American News Agency" i Hongkong. Høsten 1955 emigrerte hun til USA, der hun også begynte å forfatte noen romaner på engelsk. I USA oppnådde hun ikke på langt nær den populartitet hun hadde hatt i det førkommunistiske Kina. I New York møtte Zhang sin annen ektemann, den amerikanske forfatteren Ferdinand Reyer, som hun giftet seg med i august 1956. Reyer ble paralysert etter slag i 1961, mens Zhang var på en reise til Taiwan. Han døde i 1967. Etter Reyers død hadde Zhang noen kortvarige jobber ved Radcliffe College og UC Berkeley. Zhang flyttet til Los Angeles i 1973. To år etter fullførte hun oversettelsen av "The Sing-song Girls of Shanghai" (海上花列傳, ordrett: "Biografien til Hai Shang Hua"), en kjent Qing-roman på wu-dialekt av Han Bangqing 韓邦慶, (1856–1894). Mot slutten av livet ble hun mer og mer innelukket, og arbeidet for det meste om nettene. Novellen Sè.Jiè 色·戒 (Vellyst, fare), som hun skrev i USA så sent som i 1975, er ikke hennes fremste verk. Men det er den hun fikk et posthumt gjennomslag med på grunn av kinofilmen "Lust, Caution" i 2007. Jenssen. Jenssen patronymikon-etternavn som betyr «sønn av Jens». I 2009 hadde nordmenn etternavnet Jenssen. Fremad Amager. Boldklubben Fremad Amager (forkortet Fremad A.), grunnlagt 10. juni 1910, er en dansk fotballklubb (på øya Amager) fra København. Laget spiller sine hjemmekamper på Sundby Idrætspark ("Opvisningsbanen", som har plass til 7200 tilskuere) og spiller sesongen 2007/08 i dansk 2. divisjon avdeling øst etter å ha rykket net fra 1. divisjon i sesongen 2006/07. FC Amager bli stiftet den 1. juli 2008 ved en sammenslåing av fotballklubbene Fremad Amager, Kastrup Boldklub, Amager FF og Kløvermarkens FB. Knut Yran. Knut Otto Yran (født 18. juni 1920 i Oslo, død 17. juli 1998 på Mallorca) var en norsk illustratør, designer og forfatter. Han var en toneangivende utøver innen norsk reklame og bokkunst på 1950-tallet og arbeidet 15 år som sjefsdesigner for elektronikkprodusenten Philips. Liv og virke. Knut Yran var ansatt i Aschehoug forlag fra 1950 til 1953, da han fikk sitt eget reklamebyrå i Oslo. Fra 1966 til 1980 var han sjef for designavdelinga ved Philipskonsernet i Eindhoven i Nederland og bosatte seg der. Inspirert av blant annet japansk industridesign profesjonaliserte og koordinerte han selskapets mange designuttrykk og skapte en tydeligere enhetlig stil. Han var ellers designorganisasjonen Icogradas ("International Council of Graphic Design Associations") andre president fra 1966 til 1968 og styreformann i Norsk Designråd (ND) fra 1982 til 1987. Han ble utnevnt til æresmedlem av tidligere Norske Grafiske Designere, nå Grafill. Knut Yran illustrerte en mengde bøker og bokomslag, tegna postkort, plateomslag og ikke minst plakater, flere med Norges-reklame og troll, blant annet vinnerplakaten til vinter-OL i Oslo i 1952. Han utformet også baksida av medaljen til lekene. Han vant flere førstepremier i internasjonale tegne- og formgivningskonkurranser, deriblant "World Poster Championship" for sin blide reklamefigur "Samegutten" i 1959. Den er fortsatt i bruk som emballasjedekor på boksene med Joika. Knut Yran lagde også mange ex libris, det vil si bokeiermerker, og utgav boka "Ex libris. En orientering om bokmerker" i 1946. Bildene til Knut Yran er påvirket av samtidas brukstegninger i en stilisert og dekorativ malerstil, men også av morsomme og klisjepregede reklamefigurer. Flere av de tidlige plakatene kan minne om Harald Damsleths stramme, malte motiver, men er utført med lettere og friere hånd og mer moderne i uttrykket. Yran gikk for øvrig på Damsleths reklametegnerskole like før andre verdenskrig. Han lagde siden sitt eget korrespondansekurs i tegning kalt Barnas Tegneskole. Knut Yran gav ut diktsamlinga "Verden bak dagene" i 1942. Han var også produsent for den norske filmsuksessen "Vi gifter oss" i 1952. Knut Yran var en tid gift med designeren Unn Søiland Dale (1926–2002). De fikk datteren, designeren, sangeren og forretningskvinnen Vigdis Augusta Yran Dale i 1956. Knut Yran var gift med manneguin og fotomodell Karin Holm Yran (1933-2005)fra 1963 til sin død i 1998. Han adopterte også hennes datter Eva. Steve McMahon. Stephen Joseph McMahon, best kjent som Steve McMahon var en av de tøffeste midtbanespillerne i sin generasjon. Han er mest kjent for sine meritter for Liverpool FC på slutten av 1980-tallet, tre seriemesterskap. Everton. McMahon ble signert av Liverpool-klubben Everton, og han spilte for de som tenåring. Han debuterte 16. august 1980, og fullførte sin første sesong med å bli valgt til beste spiller av supporterene. Han var imidlertid sulten på mere suksess enn Everton kunne gi han, og etter mere enn 100 kamper dro han videre. Aston Villa. Han ble Aston Villa-spiller 20. mai 1983, etter å ha avvist en overgang til Liverpool FC. Han debuterte 27. august 1983. McMahon ble snart en sentral midtbane-spiller også på Villa, men suksessen som han var ute etter kom ikke, da Aston Villa ble bare nr 10 i serien i hans første sesong. Bare for å gjøre ting verre, ble hans forrige klubb Everton bedre plassert på 7.plass. Sesongen etter ble like ille, med samme plassering, mens hans gamle klubb vant serien det året. Liverpool. McMahon returnerte tilbake til byen Liverpool, for en overgang på £350 000 ble han den første signeringen som Liverpool FC sin nye manager Kenny Dalglish gjorde. Han var ment å fylle tomrommet etter Graeme Souness. McMahon debuterte 14. september 1985, og gjorde sitt første mål en uke senere mot sin gamle klubb Everton, og sørget for vinnermålet i 3-2-kampen. Han spilte en viktig rolle i «The Double» som Liverpool vant den sesongen. Han vant også FA-cupen (fra innbytter-benken), der Liverpool slo hans gamle-klubb Everton FC. Sesongen etter, startet McMahon i Ligacup-finalen mot Arsenal. Han hadde en målgivende pasning til Ian Rush, men Merseyside-laget tapte finalen 2-1. Han hadde tidligere skårt fire mål i Liverpool sin 10-0-seier over Fulham FC i samme turnering. Dalglish kjøpte inn nye spillere i sesongen etter: John Barnes, Peter Beardsley, John Aldridge og Ray Houghton. McMahon ble værende på laget, hans rykte som en av de beste «tøffingene» i fotball var etablert. Selv om hans taklinger ofte var kritisert av såvel fotballorganisasjoner, motspiller og manangere, men det var ingen tvil om hans fotball-egenskaper. McMahon skårte ofte, fra sin midtbane-posisjon, og Liverpool FC spilte noe av sin beste fotball og suste frem til seriemesterskap i 1988. Han skårte spektakulære mål, bl.a mot Manchester United og Everton FC. Da Liverpool kom til FA-cupfinalen, var McMahon en av to spillere (sammen med John Aldridge) som var med på den offisielle Liverpool-sangen, som forøvrig var skrevet og laget av lagkamerat Craig Johnston. Liverpool FC tapte overraskende finalen mot Wimbledon. I 1989 spilte McMahon fast på Liverpool, da de igjen kjempet for en «Double» i serie og FA-cup. Som en av de lokale spillerne på laget, ble han dypt påvirket av Hillsborough-tragedien under FA-cup-semifinalen 15. april. Han og flere andre Liverpool-spillere deltok på en rekke begravelser i etterkant. Brian Clough kritiserte McMahon for sin spillestil i semifinalen, men mange skjønner scouser'en sin motivasjon for å spille Liverpool til finalen mot Everton FC. En passende finale i manges øyne, og McMahon ville bringe trofeet tilbake til Anfield som en dedikasjon til de 96 døde supporterene. McMahon fikk også oppleve å tape seriemesterskapet til Arsenal i den siste kampen på Anfield i samme sesong. McMahon spilte ofte da Liverpool ble seriemestere igjen i 1990, men var med å tape FA-cup-semifinalen mot Crystal Palace FC samme år, selv om han var en av målskårerene. Manchester City. McMahon debuterte for City julen 1991 i en 2-1 seier over Norwich City, og etablerte seg fort som en favoritt hos supporterene for sin tøffe spillestil. Han spilte i 87 kamper før han forlot klubben for å bli spillende manager for Swindon Town. Landslagsspill. I 1988 fikk også McMahon sin første av i alt 17 kamper for det engelske landslaget. Det hadde vært massive krav i media for at landslagssjef Bobby Robson skulle velge han, og 17. februar 1988 debuterte McMahon i en målløs bortekamp mot Israel. McMahon ble også valgt ut i troppen som skulle spille verdensmesterskapet i 1990 i Italia. Han kom inn som innbytter i åpningskampen mot Irland, men en dårlig berøring av han ga Irland sjansen til å utligne, slik at kampen endte 1-1. McMahon startet så i kampen mot Egypt, som England vant, og han spilte også i den avgjørende kampen mot Belgia, men ble byttet ut, og spilte aldri mere i VM, der England tilslutt ble slått i semifinalen mot Tyskland. Swindon Town. Da han ankom Swindown Town i desember 1994, hadde de nylig rykket ned og sloss for å unngå nok et nedrykk. Dette mislyktes de i, men McMahon klarte å rykke opp igjen på sesongen etter. Han forble i klubben frem til 1998. Blackpool. Hans neste jobb ble Blackpool. Han ankom et par måneder før de rykket ned til Division Three i 1999-2000-sesongen, men førte laget til opprykk via play-off sesongen etter og LDV Vans-trofeer i samme år. Perth Glory FC. Han ble signert tidlig i 2005 som manager for Perth Glory FC i Australia. Men det ble en kortvarig karriere der, da en kombinasjon av media-trykk, dårlige signeringer av spillere, dårlig form og en krangel med styret i klubbet, gjorte han at han sluttet i desember 2005. Som spiller. Liverpool Som manager. Swindon Town FC Blackpool FC Utenom fotball. McMahon har vært brukt som ekspertkommentator for BBC. Tidlig i feburar 2006 signerte McMahon en kontrakt som ekspertkommentator for det Asia-baserte ESPN Star Sports, og han skal reforhandle sin kontrakt med tv-selskapet. Kampene ved Islandsmoen. Kampene ved Islandsmoen var trefninger mellom 1. kompani av IR 10 og de tyske fremrykkende styrkene i III/IR236 som returnerte fra Ådalen og mot Valdres under Operasjon Weserübung i den andre verdenskrig. Etter en tidligere trefning i Bagn ble de tyske styrkene trukket ut og de norske styrkene etablerte en ny sperrestilling ved Islandsmoen i Sør-Aurdal kommune. Her smalner dalen av og skaper defilé med bratte bergskrenter på begge sider av dalen. Etter at 1. kompani er blitt revet opp av tyske styrker i trefning 19. april, regrupperte de og besatte veikrysset ved Breidablikk og har deretter hatt to døgn i de bakre rekkene. Restene av 1. tropp er nå fordelt på 2. og 3. tropp. Kompaniet ble så sendt tilbake til Bagn 22. april. Fenrik Lars Vines med 2. tropp skal gå Vestre Bagn, fenrik Leiv Erdal med 3. tropp går langs hovedveien. Denne troppen støter på en gruppe på 19 tyske soldater i et hus 500 meter sør for broen i Bagn sentrum. Under forberedelse til storming av huset overgir tyskerne seg. Det er etterlatt store mengder materiell, sikringsstyrker og observasjonsposter. Skipatruljen som ligger i Mørkedalen er aktiv, og Pål Østigård og Nils Haslund tar en tysk fremskutt observasjonspost til fange på gården Dølven. Flere steder i Bagn ble det påtruffet etterlatte sårede tyskere. Sør for sentrum kommer 2. tropp ned fra Vestre Bagn og på kvelden når de Sparkevik rett sør for Bagnsgryta. Sent på kvelden kommer det beskjed med ordonnans fra bataljonen at kompaniet skal rykke frem og besette stillinger ved Islandsmoen. Den ene av disse ordonnansene blir senere skutt idet de møter tre tyske soldater. To av disse blir tatt av utsatt feltvakt. Første angrep. På morgenen 23. april er kompaniet fremme ved stillingene ved Islandsmoen. Mens sperringer og stillinger forberedes kommer en mindre tysk avdeling og en stridsvogn sørfra. Litt utpå dagen går de til angrep med mitraljøser, men angrepet blir avvist av de norske styrkene. På grunn av angrepet får kompaniet begrenset mulighet til å forberede stillingene. Hengebrua under Leiteberget under flommen i 2007 Kompaniet fordeles på begge sider av elva. Fenrik Vines med 2. tropp blir utplassert i Leiteberget, mens fenrik Erdal med 3. tropp plasseres i Dølvesknatten. I tillegg til de to troppene er kompaniet forsterket med en mitraljøsetropp fra 4. kompani under ledelse av fenrik Evanger. Denne plasseres på østsiden av elva under Leiteberget. Etter at skiløperpatruljen har tatt observasjonsposten på Dølven 22. april har de vært aktive med rekognosering sørover gjennom dalen. På en forlatt gård har de funnet 8-10 norske fanger som er etterlatt av tyske styrker. Disse ville ikke rømme sammen med skipatruljen som så selv må rømme unna for fremrykkende tyske styrker. De tyske styrkene følger umiddelbart bak dem. Kappløpet ender i passet ved Leiteberget, hvor den norske skiløperpatruljen går inn i stillingene til kompaniet mens en norsk MG-stilling åpner ild på vestsiden. Den tyske styrken som forfølger dem er major Erich Seidels 3. bataljon av IR 236. Kompaniet som støtte sammen med 1. tropp 19. april var 9. kompani fra denne bataljonen. Dette kompaniet ble nedkjempet på Bagnsbergatn. Dauberts bataljon er nå sendt nordover mot Fluberg mens Seidels bataljon på ny skal prøve å trenge gjennom ved Bagn. Andre angrep. Når Seidel oppdager at det er nye stillinger ved Islandsmoen forbereder han et angrep 24. april. Angrepet blir gjennomført med ett kompani på hver side av elva, støttet av artilleri, bombekastere, stridsvogner og fly. Stillingen holder og angrepet stopper opp. Samme dag gjennomfører skiløperpatruljen et angrep på noe som er antatt å være hovedkvarteret til 3. bataljon på Nordre Øyhus. På vei tilbake via Bjøreskaret oppe på sørsiden av Leiteberget går de på en tysk styrke og Einar Grøttumsbråten og Philip Haslund blir skutt og drept. På grunn av gode stillinger med overhøyde, og den meget freidige aktiviteten til skiløperpatruljen og vissheten om at et helt kompani er gått tapt er det sannsynlig at major Seidel har vært meget forsiktig i sin taktiske disposisjoner. Motangrep. Etter vedvarende gjensidig beskytning 25. april planlegger kaptein Haukeland et motangrep. Fra god overhøyde i Bjørneskardet vil han ta de tyske troppesamlingene på Øymoen sør for Smedlund under ild. Fenrik Erdal får oppdraget og tar med seg to mitraljøselag og Aksel Midtkandals tropp fra 3. kompani som sikring. De tyske styrkene er på vakt etter skiløperpatruljen ildoverfall dagen før, og har ryddet området for troppeansamlinger. Oppe på Leiteberget er det også patruljer, og den norske styrken støter sammen med disse. Etter stridskontakt bestemmer Erdal seg for å falle tilbake og ved Milevatnet støter de også sammen med det fremrykkende 3. kompani av IR236 som kommer fra Høljarast. Dette kompaniet vil senere gå på et vaktlag ledet av Alf Vatle ved Breidablikk og de blir deretter delvis nedkjempet og drevet på flukt. Vedvarende angrep. Senere på dagen blir de norske stillingene angrepet med fly og beskutt fra luften med mitraljøser. I krigsdagboken skriver major Seidel at angrepet kommer til riktig tid, men at de norske styrkene ikke tok notis av dette. Lokalt fortelles det at noen av flyene må ha feilnavigert da en kolle noen kilometer sørover ble utsatt for tung beskytning fra fly. Utover dagen blir det gjennomført oppklaring med flere tyske patruljer, og en av disse blir beskutt idet den er på vei tilbake over brua ved Islandsmoen. En av soldatene dør umiddelbart mens den andre roper på hjelp. Han ligger slik til at det er umulig å hente ham og da det virker sannsynlig at han har vært inne i de norske stillingene blir situasjonen bedømt slik at han ikke kan hentes av tysk sanitet. Han blir derfor etter rådslaging skutt. Stillingene blir også forsøkt omgått på vestsiden. Her er det et dypt slukt hvor Islandselva renner og som hindrer et direkte angrep på stillingene. Allerede 24. april har skiløperpatruljens observasjonspost observert en styrke som prøver å passere og har varslet bataljonsledelsen. Disse sender ut en forsterket tropp fra Rieber-Mohns kompani. Troppen med det ekstra mitraljøselaget kommer i kamp 25. april mellom gårdene Marki og Dølven. De tar fem fanger og mister selv Torbjørn Rieber og Halvor Trædal. De tyske styrkene prøver enda en gang å omgå de norske styrkene, men gir opp og rapporterer at de har støtt på «et dypt slukt». På natten sendes 11. kompani frem til berget og tar seg helt opp til nordmennene. Når det lysner går de til angrep under kraftig ildstøtte, men blir slått tilbake. Flyangrep. Den 26. april blir det verre. De tyske styrkene kaller nok en gang inn flystøtte, og stillingene blir stupbombet. Angrepet er hardest mot Dølvesknatten, og de aller fleste av de norske klarer seg. Oppe i berget er det et naturlig bomberom under en svær heller. Rommet måler rundt 80 cm i høyde og er 7 meter bredt og 3-4 meter dypt. Her ligger de tett i tett mens bombene faller utenfor. De som ikke har kommet seg i dekning får en hard medfart. Lars Gjerme får foten slått av i skrittet av en stein. Han dør senere av blodtapet på feltsykehuset nord i Valdres. 3. tropp blir i stillingene og angrepet som kommer etter flyangrepet blir avvist. Tilbaketrekking og fortsatte kamper. Kompani 3 og 4 som ligger i nordenden av Bagngryten får beskjed om å trekke seg tilbake om kvelden 26. april på grunn av situasjonen ved Tonsvann. Der presser de tyske styrkene hardt på, og de norske styrkene er iferd med å trekke seg tilbake til Bjørgo. For å unngå å få åpen strid under tilbaketrekkingen ned gjennom defiléene, velger de å trekke seg tilbake om natten og det blir sendt beskjed om tilbaketrekking. 1. kompani får ikke beskjed om dette, men oppdager at de har mistet kontakten med de andre to kompaniene og beslutter å trekke seg ut. De provianterer på gården Skard før avmarsj mot Reinli og videre til Leira. Klokken 22 om kvelden 26. april (?) har de avmarsj og når de nye stillingene ved Åbjørg klokken 05 på morgenen 28. april. Ved Islandsmoen forbereder Erich Seidels 3. bataljon av IR236 et avgjørende angrep på stillingene etter det tunge flyangrepet. Stillingene oppe i berget er på dette tidspunktet ikke besatt. Klokken 05 starter 10. kompani på oppmarsjen for å gå opp og rundt stillingene. 12. kompani skal gi ildstøtte og det er også lovet flystøtte til angrepet. Samtidig er de norske styrkene ubemerket på vei nordover og vekk fra frontlinjen. Hvis det norske kompaniet blir oppdaget vil de kunne tas i en knipetang av betydelig større tyske styrker, deler av styrkene er også motoriserte. Ved Breidablikk står nå major Dauberts III/IR239. Da skjer det merkelige at da de tyske styrkene starter angrepet forteller de om at en svak ildgiving fra norsk side blir enda svakere. Etter langvarig beskytning sendes til slutt ordonansoffiser løytnant Baumeister frem for å rekognosere, men finner stillingene forlatt. Stillingene har på dette tidspunktet vært forlatt i 18 timer. De tyske styrkene har kriget mot tilsynelatende ingenting. Dagen før var det kraftige bombardementer fra fly og den fremskutte mitraljøseskytteren Anders Eggum var blitt kastet ut fra berget og knekker lårbenet i fallet. Når de norske styrkene trekker seg ut ligger han nede i berget og antakelig vet ingen i kompaniet at han har overlevd. Trolig har han oppdaget at han var latt tilbake, og når de tyske styrkene har forberedt angrep på stillingene har han besvart ilden og dermed dekket de andre norske som trakk seg ut. Når han den 29. april forstår at han ikke klarer å ta seg ned til folk skriver han et brev til sine foreldre og lillebroren Kåre. I begynnelsen av mai 1940 blir han funnet i grovsteinsura nede ved foten av Dølvesknatten. Litteratur. Islandsmoen Islandsmoen Austin Powers – Spionen som spermet meg. "Austin Powers – Spionen som spermet meg" er en amerikansk filmkomedie, den andre av totalt tre filmer om Austin Powers og kom ut i 1999. Den etterfulgte "Austin Powers – Agenten som kom ut av fryseren" og ble etterfulgt av "Austin Powers in Goldmember - mannen med det gyldne lem". Tittelen spiller på James Bond filmen "Spionen som elsket meg". Mike Myers spiller tittelrollen og har i tillegg en rekke andre roller i filmen. I tillegg har Heather Graham og Michael York sentrale roller. Heinrich Göbel. Heinrich Göbel (født 20. april 1818, død 4. desember 1893) ble født i Tyskland i Springe. Han var en presisjonsmekaniker og oppfinner, og var en tidlig pioner som uviklet designer for glødelamper. Han giftet seg med Sophie Lübke i 1844, og da han var 31 år gammel, emigrerte de til New York hvor de bodde helt til han døde i 1893. I New York tok han navnet "Henry Goebel". Rapido. Rapido er en kort elv midt i Italia, nær Cassino. Den er på rundt 40 km og har et fall på rundt 2 000 meter og renner gjennom Ciociaria i provinsen Frosinone. Den renner ned i Garigliano, og blir med den en del av Liri. Det høye fallet og det karstiske landskapet gjør at elven er svært hurtigflytende med en gjennomsnittlig vannføring på 25 kubikkmeter i sekundet (m³/s) og aldri under 10 m³/s. Elven var nær de alliertes linjer da slaget om Monte Cassino ble utkjempet. Skikrigføring. Skikrigføring er et uttrykk blir brukt om taktikken og strategien stridende parter benytter seg av når de fører krig med tropper utstyrt med ski. Den danske historikeren Saxo Grammaticus er den første som omtaler skikrigføring – i historiske beretninger fra det trettende århundret. Farten og distansen som skitropper er kapable til å utføre kan sammenlignes med lett kavaleri. Tigerhai. Tigerhaien, "Galeocerdo cuvier", er den fjerde største rovdyrhaien (etter hvithai, håkjerring og "Somniosus pacificus") og er det eneste medlemmet av slekten "Galeocerdo". Voksne haier kan være mellom 3,25 og 4,25 meter lange og veie mellom 385 og 909 kg Den er funnet i mange tropiske og tempererte regioner av verdenshavene og da spesielt rundt øyene i det sentrale stillehav. Denne haien er en jeger og jakter vanligvis om natten. Navnet kommer fra de mørke stripene på kroppen. Tigerhaien er en jeger og er kjent for å ha mye forskjellig på matseddelen. Den har en vanlig diett bestående av fisk, sel, fugler, mindre haier, blekkspruter, skilpadder og delfiner. Den er noen ganger blitt funnet med mennskeskapte gjenstander, som for eksempel nummerskilt til biler eller biter av gamle bildekk i sitt fordøyelsessystem. Den er ofte referert til som "the wastebasket of the sea". Den er også kjent for mange angrep på svømmere, dykkere og surfere i farvannene ved Hawaii. Nye studier av tigerhaiens vandringer har slått fast at enkelte haier som har angrepet mennesker gjentatte ganger, kan vende tilbake til samme strand samme tid hvert år. En tigerhai identifiseres enkelt på grunn av sine mørke striper. Den har også en ryggfinne nær halen. Disse haiene er ofte store og besøker ofte rev, havner og kanaler og ligger derfor høyt på statistikken over haiangrep mot mennesker. Tigerhaien ligger på andreplass på denne statistikken i antall rapporterte angrep på mennesker, bare slått av hvithaien. Sammen med hvithaien, oksehodehaien og hvittipp haien er det tigerhaien som er farligst for mennesker. Dette kan skyldes dens aggressive natur og at den ikke er vant til nærkontakt med mennesker. Taksonomi. Haien ble først beskrevet av Peron og Lessueur i 1822 og ble gitt navnet "Squalus cuvier". I 1837 ga Müller og Henle den et nytt navn, "Galeocerdo tigrinus". Arten "Galeocerdo", har navnet fra det greske ordet "galeos" som betyr hai og det latinske ordet "cerdus" som betyr "harde hår av pigger". Den blir også ofte kalt "menneske-spiser haien". Tigerhaien er medlem av ordenen Carcharhiniformes; medlemmene av denne ordenen blir ofte gjenkjent av detaljer ved øye, to ryggfinner, en halefinne og fem gjeller. Haien er det største medlemmet av Carcharhinidae-familien som også er kjent som gråhaier. Familien inkluderer andre kjente haier som blåhai, sitronhai og oksehodehai. Habitat. Tigerhaien er ofte funnet nært kysten i tropiske og sub-tropiske vann, og den kan overleve i tempererte farvann. Tigerhaien er den andre største rovdyrhaien bare slått av hvithaien Haiens er hovedsakelig nomadisk, men varmen i vannet er viktig, og den holder seg nær ekvator gjennom de kaldeste månedene. Haiens holder seg som oftest på dypt vann ved rev, men forfølger ofte byttedyr inn i grunnere farvann. I det vestlige stillehav er tigerhaien blitt funnet så langt nord som Japan og så langt sør som New Zealand. Haien er blitt observert ned til en dybde på, men den er også kjent for å svømme inn til grunnere farvann - vann som vanligvis ville vært for grunt for en art på dens størrelse. Den er også funnet i elveos og havner. Anatomi og utseende. Huden kan vanligvis være alt fra blå til lys grønn med en hvit eller lys gul undermage. Tigerhaier veier fra 385 til 635 kg og er 3 m til 6 m lang. Den tyngste tigerhaien registrert hittil, ble fanget i Newcastle, NSW, Australia i 1954 og målte 7,3 meter (ca 23 fot) og veide 1524 kg (3359.845 pounds). Det har blitt anslått at tigerhaier kan svømme med en maksimal hastighet på rundt 32 t, med korte støt av høyere hastigheter som varer bare noen sekunder. Hodet til tigerhaien er noe kile-formet, noe som gjør det enkelt for haien å slå raskt fra side til side. Som med andre haier, har den elektriske sensorer som kalles "ampullae of lorenzini" på engelsk, som gjør den i stand til å fange opp små elektriske signaler som oppstår når byttedyr beveger seg, som gir dem mulighet til å jakte i mørket. I tillegg har den i likhet med mange andre haier, et reflekterende lag bak hornhinnen kalt "tapetum lucidum" som gir lyscellene en ny sjanse til å fange fotoner av synlig lys og styrke styrke synet på steder med lite lys. En tigerhai har generelt lange finner og en lang øvre hale; den lange finnen fungere som vinger og nesten "løfter" haien når den manøvrer gjennom vann, mens den lange halen gir hastighet. Når en tigerhai svømmer normalt beveger den kroppen lite. Den har høy rygg, og ryggfinnen fungerer på en måte som gjør det slik at det er lett å dreie raskt om sin egen akse. Den har tenner som er høyt spesialiserte og velegnet til å skjære gjennom kjøtt, bein og andre harde stoffer som for eksempel skall på havskilpadder. Hos tigerhaien er tennene i overkjeven og underkjeven forskjellig i formen, noe som er uvanlig blant haier. Som de fleste haier, har tigerhaien tenner er stadig erstattes med nye rader i kjeven. Diett. Tigerhaien som hovedsakelig jakter på natten, har rykte på seg for å spise alt den kommer over uansett hvilken ernæringsverdi byttet har eller ikke har. Noen av de viktigste byttedyrene til tigerhaien er fisk, blekksprut, fugler, sel, andre haier og sjøskilpadder. Haien er en meget effektiv jeger bl.a. takket være godt syn og god luktesans. Haien er kjent for å være aggressiv. Muligheten til å plukke opp lav-frekvens trykk bølger gjør at haien kan finne byttedyr med skader, selv i mørke vann der den ofte er funnet. Haien er kjent for å sirkle inn sine bytter og også studere byttet. Tigerhai i populærkultur. Filmene Haisommer og Tintorera spiller på frykten for hai i handlingen. Templet for den Olympiske Zeus. Templet for den Olympiske Zeus. Templet for den Olympiske Zeus (også kent som Zeustemplet) (gresk: Ναός του Ολυμπίου Διός eller Naos tou Olimpiou Dios) i Athen, første delen stammer fra 6. årh. f.kr., mens det seneste tilbygget ble utført under keiser Hadrians regjeringstid. Templet var i den hellenistik-romerske periode det største i Grekenland. Templet befinner seg nedenfor Akropolis omtrent 500 meter i sydøstlig retning, og det ble i første omgang utgravet i perioden 1889-96 av den britiske arkeolog Francis Penrose, som også spilte en stor rolle i restaureringen av Parthenon. En ny utgravning ble foretatt i 1922 av tyskeren Gabriel Welter og en til i 1960 av den greske arkeolog Ioannes Travlos. Guantánamobukten fangeleir. Fanger ved ankomst til Camp X-Ray januar 2002 Guantanamo Bay detention camp er USAs fangeleir på Guantanamo Bay Naval Station på Cuba. Marinebasen har vært i drift siden 1902, men fangeleiren ble ikke opprettet før i 2002. Fangeleiren består av tre leire på basen: Camp Delta (som innbefatter Camp Echo), Camp Iguana og den nå stengte Camp X-Ray. Fangeleiren holder mennesker tatt til fange under krigen mot terror, hvorav et mindretall mistenkes for å stå i ledetog med al Quaida. Resten av fangene holdes på grunnlag av en rekke årsaker relatert til krigen, og endel holdes holdes i påvente av flytting til et annet sted. Fangene som har blitt bragt til Guantanamo har alle i utgangspunktet vært klassifisert som "ulovlig fiendtlige kjempende" ("illegal enemy combattants".) Denne klassifiseringen gir dem ikke status som krigsfanger, ("prisoners of war - POW"). Fra 2004 har dommer i amerikansk høyesterett tilkjennegitt fangene på Guantanamo rettigheter etter Genèvekonvensjonene, og Bush-administrasjonen opprettet derfor militære "Combatant Status Review Tribunals" som har gjennomgått fangenes status. Disse tribunalene har imidlertid blitt kraftig kritisert, og det har også fremkommet beskyldninger fra juridiske eksperter om at tribunalene kun er dannet for å omgå loven. Fra 2004 har fangetallet på Guantánamo vært nedadgående mens antallet fanger i andre fangeleirer, som Bagram i Afghanistan, har gått tilsvarende mye opp. Pul-e-Tsjarki-fengselet har fått overført 250 afghanske «Guantánamo-fanger», inntil september 2009 hevder "Human Rights First"-organisasjonen. I følge en rapport fra Amnesty International representerer disse likevel bare en liten del av USAs minst 70 000 fanger tatt under "krigen mot terror". Andre nevneverdige steder er Kandahar Air Base (Kandahar International Airport) i Afghanistan, Camp Bucca i Irak, samt et stort antall såkalte Black Sites, hemmelige internasjonale CIA-fengsler. Tusener av fanger holdes også av andre land på vegne av USA. Navn. Anlegget kalles ofte Guantanamo eller Gitmo (avledet fra forkortelsen "GTMO"). Bakgrunn. Celle for fange som ikke viser vilje til samarbeid Siden 2001 er basen blitt benyttet som leir for fanger pågrepet under krigen mot terrorisme. Den 20. januar 2002 publiseres bilder fra "Camp X-Ray" som opprører folk over hele verden, og fører til anklager om at USA benytter grove forhørsmetoder og tortur ved denne leiren. Amnesty International sier at forholdene i leirene faller langt under internasjonale - og amerikanske - minimums-standarder for behandling av fanger, og at fangene blir utsatt for tortur og mishandling. FN sier i en uttalelse at USAs behandling av fanger som er tatt i Afghanistan og brakt til Guantánamo bryter med folkeretten. Siden januar 2002 har kun "Den Internasjonale Røde Kors Komiteen" fått lov til å besøke fangene og kartlegge forholdene der, gjengitt hos Amnesty. For å få tilgang til leiren inngikk Røde Kors en avtale med USAs myndigheter om ikke å uttale seg offentlig om det de eventuelt avdekker av brudd på internasjonale konvensjoner for fangebehandling. Eventuelle brudd skulle kun rapporteres internt til USAs myndigheter. I 2003 brøt imidlertid lederen for Røde Kors sin Washington-avdeling, Christophe Girod, denne avtalen, og gikk offentlig ut og kritiserte behandlingen av fangene. De fleste av de som sitter i fengsel på Guantánamo, er fengslet uten tiltale. På det meste i 2003 ble det holdt 680 fanger fra rundt 40 ulike land, inklusive 9 personer fra Storbritannia. I en rapport fra desember 2006 rapporterte Global security at det var 395 fanger på Guantanamo-basen. Antall fanger per 13. september 2008 er ca. 280. Guanatanomobukten fangeleir har blant annet fanger fra Afghanistan og Irak. USA holder fangene uten lov og orden. Fangenes juridiske status. Ingen av fangene har vært gjenstand for rettsmøter, for å avgjøre om den enkelte fange bør få status som krigsfange. Og dermed har disse fangene blitt avskåret fra beskyttelse som krigsfanger får etter Genèvekonvensjonene. I henhold til Genèvekonvensjonene har fanger rett til å få prøvet sin status som "ulovlig fiendtlig kjempende" for en rett som følger internasjonale standarder, og de skal ha rettighetene som følger med statusen "krigsfange" frem til de rettslig har fått fått prøvet om de er "ulovlig fiendtlig kjempende". Militære dommerpaneler ("Combatant Status Review Tribunals") tilhørende USA, har klassifisert fangene, enkeltvis, som "ulovlig fiendtlige kjempende" ("illegal enemy combattants"). Det amerikanske forsvarsdepartementet (under president George W. Bush)hevdet at fangene ikke har rett til å få prøvet sin status, og at hverken Genèvekonvensjonene eller USAs grunnlov gjelder for fangene, på grunn av at de hverken er tatt til fange, eller holdes fanget, på amerikansk territorium. I 2004 bestemte amerikansk høyesterett at fanger tatt under "krigen mot terror" er underlagt Genèvekonvensjonene og USAs grunnlov, og at de derfor har rett til å få prøvd sin status som "ulovlig fiendtlig kjempende" for en kompetent domstol. Bush-administrasjonen opprettet derfor militære tribunaler ("Combatant Status Review Tribunals") som har gjennomgått fangenes status. Disse har imidlertid blitt kritisert for ikke å oppfylle kravene fra Genèvekonvensjonene, blant annet fordi fangene ikke har rett innsyn i sine saker, rett til forsvarer, og til å føre egne eller krysseksaminere motpartens vitner. Det har også fremkommet beskyldninger fra juridiske eksperter om at tribunalene kun er dannet for å omgå loven. På tross av at dommer i amerikansk høyesterett gjør det klart at Genèvekonvensjonene skal gjelde for alle fanger tatt under "krigen mot terror" har det ikke skjedd endringer for fangene i andre av USAs fangeleirer, som Bagram i Afghanistan. Bruk av tortur. Det har blitt fremsatt en rekke beskyldninger om bruk av tortur mot fangene, blant annet av Amnesty International, Røde Kors og av fangenes advokater. Offisielle uttalelser fra Pentagon fremholder at fangebehandlingen ikke bryter med internasjonal lov, mens en intern rapport fra den amerikanske marinen bekrefter bruk av tortur. Det fremholdes at torturen ikke er utført av US Navy, som driver basen, men av spesialgrupper fra USAs etterretningsorganisasjoner. Det fremholdes også at ordrene om å utføre tortur har blitt gitt fra «høyt nivå i Washington», og at de blant annet var godkjent av USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld. I rapporten fremholdes det at bruddene på folkeretten etter all sannsynlighet opphørte etter 15. januar 2003, men dette strider med påstander fra Røde Kors, Amnesty, Human Rights Watch, fangenes advokater og løslatte fanger. Barn som Guantánamo-fanger. Ved siden av beskyldningene om bruk av tortur har der også vert uttrykt bekymring over at barn og mindreårige holdes som fanger på basen. Det fremholdes at disse blir utsatt for den samme behandlingen som de andre fangene på basen. Rettssaker mot fangene på Guantanamo. Frem til juni 2008 var Salim Ahmed Hamdan den eneste Guantanamo-fangen som ble fanget under invasjonen av Afghanistan. Han innrømmer at han var Osama bin Laden's personlige sjåfør, og han har aldri lagt skjul på det. Han fikk sin sak opp den 21. juli 2008. Hamdan ble frikjent for den mest alvorlige anklagen, å «konspirere mot å myrde amerikanske soldater», men ble dømt til fem og et halvt års fengsel for «å ha gitt materiell støtte til terrorister» (å ha vært BinLadens sjåfør.) Ingen annen forbindelse til terrorisme, eller til andre fiender av USA, ble funnet. Under rettssaken ble det også fremholdt at Hamdan hadde gitt «et betydelig tilbud om støtte» til USA på et tidlig tidspunkt i fangenskapet, men at det amerikanske militæret hadde avslått å ta i mot. Det nøyaktige innholdet i dette tilbudet ble fremført for lukkede dører, og er ikke kjent. Men Hamdans advokat la stor vekt på dette tilbudet under sin sluttprodsedyre så det regnes for sannsynlig at tilbudet var betydelig - etter all sannsynlighet et tilbud om assistanse til å spore opp BinLaden. Det spekuleres også endel rundt hvorfor USA skulle avslå tilbud om assistanse fra en Guantanamo-fange, sett opp mot det faktum at hovedargumentet for å holde fanger på Guantanamo, og ikke gi dem lovens beskyttelse, er at de er verdifulle etterretningskilder. Sultestreiker på Guantánamo. De innsatte på Guantánamo har sultestreiket en rekke ganger for å protestere mot at de holdes på ubestemt tid uten lov og dom, og mot de folkerettsstridige forholdene i leiren. Grunnet militærets informasjonskontroll nådde ikke nyheter om sultestreikene i 2002 og 2003 ut til pressen, men i 2005 hadde det amerikanske rettssystemet åpnet for mer innsyn, og sultestreiken som ble startet sommeren 2005 ble kjent utenfor leiren. 28. juli 2005 ble imidlertid sultestreiken stoppet, da de innsatte fikk lovnader om at leiren skulle drives i overensstemmelse med Genèvekonvensjonen. Til tross for løfter fra daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld gjenopptok de innsatte sultestreiken, da fangene mente forholdene i leiren ikke ble bedre. Siden har amerikansk presse stadig rapportert om at sultestreikene fortsetter, senest i 2007. Det rapporteres også om utstrakt bruk av tvangsforing av sultestreikende fanger. Aker Kværner og Guantánamo. Norske Aker Kværners heleide datterselskap Kværner Process Services Inc. (KPSI) leverte strøm, vann og vedlikeholdstjenester til fangeleiren. I januar 2005 stilte Amnesty International spørsmålstegn ved Aker Kværners engasjement. Den norske journalisten Erling Borgen laget en dokumentarfilm (Et lite stykke Norge) hvor det hevdes at Aker Kværners anleggsutstyr skal ha blitt brukt til å lage burene til fangene på Guantanamo. Aker Kværner skal også ha vedlikeholdt utstyr som brukes til vanntortur og lydtortur. I Dagbladet for tirsdag 6. februar 2007 ble det også hevdet at Kværner sammen med det amerikanske oljeselskapet Willbros leverte drivstoff til flyene som ble brukt til å transportere fangene. En rekke andre aktører, blant annet OECD, har også kritisert Aker Kværner for sin involvering i denne basen. 11. januar 2007 offentliggjorde Amnesty International Norge en rapport bestilt fra advokatfirmaet Stabell & co, som utreder spørsmålet om «"Kan Aker Kværner holdes strafferettslig ansvarlig for sin virksomhet på Guantánamo Bay?"». 6. desember 2007 henla Riksadvokaten anmeldelsen av Aker Kværner, med hovedbegrunnelse at Aker Kværner pga av selskapsstrukturen ikke har hatt tilstrekkelig instruksjons- og kontrollmulighet overfor datterselskapet på Guantánamo Amnesty har stilt spørsmålstegn ved om norsk lovverk er godt nok, og arbeider for at den kommende stortingsmeldingen i 2008 om bedriftens samfunnsansvar vil legge tilstrekkelig vekt på norske bedrifters eventuelle medvirkningsansvar for menneskerettighetsbrudd. Fanger. 245 fanger var fortsatt der, pr. januar 2009. Ledelse. Den militære avdelingen som har ansvar for leiren, er "Joint Task Force". Stjerner i sikte. "Stjerner i sikte" var et musikkprogram som gikk på TV 2 fra høsten 1996 til 2000 og igjen fra 2001 til 2002. Serien var en del av den nederlandske talentkonkuransen "European Soundmix Show" der vinnerne i de enkelte land senere skulle delta i en europeisk finale i Amsterdam. I Norge var Jahn Teigen programleder mens Trond Myhre og Anita Skorgan var dommere. Programmet gikk opprinnelig på TV 3 høsten 1995 under tittelen "Med blikket mot stjernene" og var ledet av Ragnar Otnes. I stjerner i sikte møtte vi ukjente talenter som live fremfører melodier av kjente artister der det var om å gjøre å ligne artistens sang så mye som mulig. Annet. Serien avstedskom også oppfølgeren "Småstjerner" i 1997, også ledet av Teigen. Sophias erotiske astroguide. "Sophias erotiske astroguide" var et underholdningsprogram på 15 episoder som gikk på TV 2 vinteren 1995 og som omhandlet astrologi og erotikk. Programleder for serien var astrolog Sophia Lea som forsøkte å presentere seerne en kombinasjon av sex og astrologi innenfor en mystisk setting. Hun forsøkte blant annet å forklare hvilke seksuelle typer enkelte mennesker var, ut i fra hvilket stjernetegn de var født under. Programmet hadde premiere den 5. januar og gikk til april 1995. Sophia Lea. Sophia Lea (født 1960) er en norsk terapeut, astrolog, forfatter og programleder som i 1995 ble kjent som programleder i TV 2-serien "Sophias erotiske astroguide. Lea har studert psykologi og økonomi og jobber som terapeut og coach. Hun integrerer og bruker astrologi som et verktøy i relasjoner med medmennesker både privat og i arbeidet. Hun har utover dette drevet som astrolog og har utgitt flere bøker om emnet, blant annet "Erotisk astro-guide", "Astrologi – himmelrommets hemmelige koder" og "Romantisk astroguide" (ISBN 9788245808209). Sophia Lea har skrevet artikler og deltatt i flere TV debatter og dokumentarprogrammer vedrørende astrologi. Lea var i 2004 en del av ekspertpanelet på ' som gikk på TV3. og året etter en av deltakerne i TVNorge-serien "Stump røyken". Hyderabad. Hyderabad er en by i India. Byen er hovedstaden i delstaten Andhra Pradesh. Den ligger ved elven Musi. Hyderabad hadde innbyggere i 2011 og er den fjerde største byen i India. 40 % av innbyggerne er muslimer. Regner man med storbyområdet har byen innbyggere. Byen er et sentrum for kultur og et samferdselsknutepunkt. Byen har mange moskeer og palasser, en zoologisk hage og flere museer. Byens industri omfatter produksjon av tekstiler, tobakksvarer, glass, papir og sukker. Hyderabad er en gammel by. Den ble grunnlagt i år 1589 som hovedstad i sultanatet Golconda. Fra 1763 var byen hovedstad i staten Hyderabad. I 1947 nektet staten Hyderabad å slutte seg til India, men i september 1948 ble den besatt av indiske tropper. Størst av alt. "Størst av alt" var en norsk drama-serie på seks episoder som gikk på NRK1 vinteren 2007. Serien var NRK Dramas nye storsatsing i 2007. Serien hadde premiere på NRK1 den 15. februar 2007. Hver episode var på ca 60 minutter. Handling. Fra NRKs egenomtale: «Den renommerte advokaten Anders Røst (Toralv Maurstad) og hans hustru Beate (Lise Fjeldstad). Deres datter Camilla (Gisken Armand) er psykolog og forfatter, og gift med advokaten Dag Halvorsen (Dennis Storhøi), som arbeider i svigerfarens firma. De har to barn, Erling (Nils Jørgen Kaalstad) som studerer jus, og musikktalentet Frida (Julia Bache-Wiig) som fortsatt går på skolen. På nyttårsaften skjer det som skal rive grunnen bort under føttene til den lille familien: Anders Røst blir funnet drept utenfor hjemmet. Etter hvert forstår de sjokkerte pårørende at heller ikke de selv går fri fra politiets mistanke. Drapet utløser prosesser som familiemedlemmene møter på høyst ulike måter. Tragedien fører til at sannhetene og verdiene de har samlet seg rundt blir satt på prøve, og deres forhold til seg selv, til hverandre og til omverdenen forandrer seg for alltid. Priser. Ble tildelt prisen beste TV-drama under Gullruten 2007. Jimmy Case. James Robert Case (født 18. mai 1954) var en fotballspiller som ble kjent når han spilte på det alt-vinnende Liverpool-laget på 1970-tallet, og han ble selv kjent som en spiller med et av de hardeste skuddene. Liverpool FC. Case kom til Anfield fra klubben South Liverpool i mai 1973 og fikk sin debut 26. april 1975 i en ligakamp mot QPR, der Liverpool vant 3-1. Ved 1976 var han en førstevalg på midtbanen for Merseyside-laget, som også var en hyppig målskårer. Hans første for klubben kom i en 3-2-seier over Tottenham Hotspur 23. august 1975. Mot slutten av sin første sesong, var han med på å hjelpe Liverpool til seriemesterskap og UEFA-cupmesterskap, der Case bl.a skårte i finalekampene mot FC Brugge. Case fortsatte sitt tempo året etter, da Liverpool forsøkte å vinne en unik «Treble» med seriemesterskap, europa-cup go FA-cup. De ble seriemestere, men tapte i FA-cupen mot Manchester United. Case var imidlertid med på laget da Liverpool noen dager senere vant Serievinnercupen med 3-1 mot Borussia Mönchengladbach, det første for Liverpool. Case vant serien og serievinnercupen to ganger til med Liverpool, og en Ligacup-tittel i 1981. Samme sesong ble Case ikke lenger en av de faste på førstelaget, og Case ble solgt til Brighton & Hove Albion sommeren 1981. Brighton. Case gikk til klubben i august 1981, i et bytte der Mark Lawrenson gikk den andre veien til Anfield. Case var med på suksessen til klubben fra Goldstone Ground på tidlig 1980-tall. Med Case på laget, kom Brighton til FA-cup.finalen i 1983, og spilte 2-2 mot Manchester United. Omkampen endte med 4-0 tap. Brighton rykket ned fra øverste nivå samme sesong. Southampton FC. I mars 1985 gikk Case til Southampton for å erstatte Steve Williams, som gikk til Arsenal. Han overvant snart enhver tvil om sin overgang med knallharde taklinger, og ble utnevnt kaptein for laget av den nye manageren Chris Nicholl i sesongen etter. I sin første hele sesong i klubben, nådde de seminfinalen i FA-cupen, etter å ha slått Case sin tidligere klubb Brighton. Southampton tapte i semifinalen mot nok en tidligere klubb til Case, nemlig Liverpool FC. Case var 6 år på The Dell, og han mistet ikke noe av sin kompromissløse taklingsstil, og han kompenserte mangel på fart med gode pasninger og erfaring. Han ble årets spiller for Southampton i 1989-90. Denne sesongen ble Southampton nr 7 i serien, noe av det beste de noensinne har gjort. Et minnesrikt øyeblikk, var når de slo Liverpool 4-1 i oktober 1989, med Case på midtbanen da hans tidligere klubb ble ydmyket. Jimmy spilte på midtbanen sammen med spillere som Glenn Cockerill og Barry Horne og hanhjelpte til med å starte karrieren til spillere som Matthew Le Tissier, Alan Shearer, Rodney Wallace og Jason Dodd. Da Ian Branfoot tok over som manager i juni 1991, ble Case solgt bare etter noen få dager, en avgjørelse som ikke var populær hos fansen. Bournemouth, Halifax Town, Wrexham & Brighton igjen. Case spilte så under Harry Redknapp i Bournemouth og spilte 40 seriekamper i 1991-92 sesongen. Han dro så videre til Halifax Town under manager John McGrath og assistent Frank Worthington. Han spilte i 6 måneder der, før han flyttet seg til Wrexham, hvor han var med på å sikre opprykk fra 3. divisjon på slutten av 1992-93 sesongen. Han dro så til Sittingbourne (et lag utenfor seriesystemet), før han returnerte til Brighton i desember 1993, først som spillende trener, før han overtok som manager etter Liam Brady i november 1995. Han fikk sparken som manager året etter. Meritter. Liverpool Gudbrandsjuvet. Ett av de mange kryssende vannløpene Gudbrandsjuvet er et elvegjel i elva Valldøla. Det ligger i Norddal kommune ved Storfjorden på Sunnmøre og den kjente turistveien fra Geiranger til Trollstigen krysser elva i bru over gjelet. Før elva renner ned dalen, går løpet mellom store steinblokker, slik at vannet forsvinner inn i og kommer ut av sprekker og kløfter i ganske uventede vinkler. Dette blir nå understreket av at der er bygd og bygges plattformer og broer, der der er glass både i vegger og gulv. Stedet er derfor i ferd med å bli ennå et av flere stoppesteder for turister. Geir Pollestad. Geir Pollestad holder appell ved demonstrasjon mot datalagringsdirektivet i Oslo. Geir Pollestad (født 13. august 1978 på Nærbø) er en norsk politiker for Senterpartiet som er statssekretær i Samferdselsdepartementet. Biografi. Geir Pollestad er utdannet jurist ved Universitetet i Bergen og har tidligere studert økonomi og administrasjon ved Høgskolen i Stavanger. Han har vært aktiv i Senterungdommen og satt fra 2001 til 2003 som politisk nestleder. Fra 2003 til 2005 var han visepresident i Nordiska Centerungdommens Förbund, som representant for Senterungdommen. Høsten 2003 stilte Senterungdommen til valg gjennom «Grønn liste» i studentdemokratiet ved Universitetet i Bergen. Geir Pollestad ledet Grønn liste til et godt valgresultat og ble valgt til leder av Norsk Studentunion Bergen for 2004. I samme periode satt han også i landsstyret til Norsk Studentunion. Ved stortingsvalget i 2005 var Pollestad tredjekandidat for Hordaland Senterparti og lovet blant annet mer til studentkultur i valgkampen. I Jens Stoltenbergs andre regjering var han politisk rådgiver for Åslaug Haga i Olje- og energidepartementet og i Kommunal- og regionaldepartementet, og han var statssekretær i Olje- og energidepartementet og i Samferdselsdepartementet. Ved stortingsvalget 2009 var Pollestad andrekandidat i Rogaland, men fikk ikke fast stortingsplass. Fra 2009 til 2012 da Magnhild Meltveit Kleppa var statsråd, møtte Pollestad på Stortinget som fast møtende vararepresentant. 28. september 2012 ble han igjen utnevnt til statsekretær i Samferdselsdepartementet. Såpefolk. "Såpefolk" var et uhøytydelig spørreprogram om kjendiser (såpefolk) som gikk på NRK1 våren 1997 med Beate Hårstad Jensen som programleder. Konseptet gikk i korthet ut på at to konkurrerende lag skulle kjempe om hvem som hadde mest kunnskap om div. såpe-serier og skuepillerne i dem. Bak programmet stod Elin Østraat (regi), Ragnhild Giæver (manus) og Jon Almaas (produsent). Dagbladets omtale av programmet. «Nå er NRK 1s spørreprogram «Såpefolk» holdt i en meget humoristisk tone, men det er jo litt pussig at denne kanal, den eneste uten et skred av såpeoperaer på sendeplanen, er den som lager program om den slags...» Sollerudstranda skole. Sollerudstranda skole er en 8–10 skole, en tilrettelagt ungdomsskole, eller «spesialskole», lagt opp som et praktisk og yrkesrettet skolealternativ for ungdom i Oslo. Tilbudet er frivillig og tilpasset fortrinnsvis for elever på 9. og 10. trinn. Skolen ligger ved Lysakerfjorden, med tilgang til uteområder med egen strandlinje og brygger, en opplagsplass for båter, samt flere gamle og nye hus og verksteder. Skolen nytter Sollerudstranda kystkultursenter til aktiviteter innen fartøyvern og kursvirksomhet. I samarbeid med Oslo tverrfaglige opplæringskontor har skolen hatt en gruppe med båtbyggerlærlinger. Hulrørsopp. Hulrørsopp ("Boletinus cavipes") er en sopp som er knyttet til lerk (Larix spp.), og det første funnet av denne arten i Norge var i 1962. Den er veldig sjelden i hele Norge bortsett fra i Rogaland. Amund Raknerud. Amund Raknerud (født 3. oktober 1907 på Hamar, død 7. januar 1962) var en norsk pianist, dirigent og akkompagnatør. Han var gift med billedkunstner Gladys Raknerud. Raknerud virket også som organist, operarepetitør og pedagog, bl.a. for operasangerinne Aase Nordmo Løvberg (1923 –). Hovseter. Hovseter er et strøk i bydel Vestre Aker i Oslo. Det ligger mellom Røa og Holmen. Hovseter var opprinnelig en plass under Hoff gård. Stedet ble i hovedsak utbygd på 1970-tallet som et prosjekt tilknyttet politisk eksperimentell sosiologi og ble oppført under den daværende sosialdemokratiske regjeringen. Bebyggelsen består i stor grad av blokkbebyggelse i lav/medium høyde etter norsk standard. Deler av bebyggelsen er imidlertid eldre, og stammer fra 1950-tallet. Diverse strøk utenfor Hovseter stammer også fra gjenoppbyggingsperioden etter andre verdenskrig i Norge og holder en arkitektur felles for boliger på vestkanten av Oslo, i form av enebolig eller villa-standard. Veier som Gamle Hovsetervei, Henriks vei, Jeppes vei, Pernilles vei, Arnebråtveien, Ankerveien, Røaknekken og Røahagan er bygget i samme tidsperiode og holder derav store arkitektoniske likhetstrekk ved sine karakteristiske etterkrigstiduttrykk gjennom byggestil og materialbruk. Persbråten videregående skole ligger i området Nordre Huseby i bydel Vestre Aker, rett ved Hovseter stasjon. De flyttet inn i nye lokaler høsten 2007. Huseby skole har også sin beliggenhet i nærheten av Hovseter, og er en barneskole med 515 elever. På Hovseter ligger også Hovseterklubben, en kommunalt sponset ungdomsklubb som tilbyr diverse fritidsaktiviteter for ungdom i nærmiljøet. Huseby kompetansesenter ligger også ved Hovseter og var opprinnelig en blindeskole. Jurij Krymarenko. Jurij Oleksandrovytsj Krymarenko, ukrainsk "Юрій Олександрович Кримаренко" (født 11. august 1983) er en ukrainsk friidrettsutøver som konkurrerer i høydehopp. Krymarenko ble verdensmester 2005 i Helsingfors med et hopp på 2,32. I høydefinalen var han den eneste som klarte 2,32 som er den laveste høyden som noen har vunnet verdensmestertittelen med. Favoritten og OL-vinneren fra 2004 i Athen, svenske Stefan Holm og en rekke andre hoppere klarte 2,29. Det ble delt sølv til cubanen Victor Moya og Jaroslav Rybakov fra Russland med 2,29. Holm ble bare sjuende mann med samme høyde. Krymarenko personbeste er 2,33 fra 2005. Frank Rossavik. Frank Mauritz Rossavik (født 21. desember 1965 i Stavanger) er en norsk journalist og forfatter. Rossavik er statsviter med bachelor fra Universitetet i Bergen og master fra CERIS i Brussel. Rossavik har tidligere vært journalist og kommentator i Bergens Tidende (1996–2008) og samfunnsredaktør i Morgenbladet (2009–2010). Han har også vært pressesekretær i SV (1988–90) og informasjonssjef i Europabevegelsen i Norge (1992–95). Han er i dag frilanser. Olaf Kamfjord. Olaf Kamfjord (født 8. desember 1962 i Tønsberg) er en norsk bassist. Med tilnavnet «Knerten» begynte han i som 15-åring å spille i en lokal trio i Tønsberg under ledelse av gitaristen Lars Martin Myhre, senere også med sangeren Kari Astrup (Myhre/Astrup kvartett 1980-85), deltok i Amatørstorbandet i Kongsberg 1981 og begynte året etter å spille i Oslo-band. Var medlem av Anne Marie Giørtz kvintett 1982-87 (flere festivaljobber, pl.innsp. «Breaking out» 1983 og «Tigers of pain» 1985), fortsatte i gruppa «Ab und Zu» fra 1987 (pl.innsp. 1988-2002), spilte samtidig i Slagen Storband (pl.innsp. 1983-85), Christian Reim kvartett 1984-86, gruppa «Out to Lunch» fra 1984 (platene «Out to lunch» 1988 og «Kullboksrytter» 1994), «Bossa Quatro» og Remek Kossacz trio 1985-86, Guttorm Guttormsen kvintett 1985-87, Rune Klakegg trio fra 1986 (CD «Fuzzy logic» 1995), og Vigleik Storaas kvartett 1987-92, senere kalt «Lines» etter deres første plate (1988). Olaf Kamfjord ble tildelt Urijazzprisen i hjembyen i 1987, har vært engasjert som jamkomp både i Kongsberg og Molde, har deltatt i Susanne Fuhr's Billie Holiday-program 1990 og 91, og har fra 1992 vært medlem av de lokale gruppene «D.E.E.-kvartett» (Dag Einar Eilertsen) og «Kjernefamilien», foruten at han har samarbeidet med Odd Børretzen og Lars Martin Myhre, bl.a. på CD-en «Noen ganger er det all right» 1995 og ved Molde-engasjementet 1996. En plateinnspilling med Lars Martin Myhre stammer fra 1998-99, «Hush», og senere deltok han på CD-er med Kjersti Stubø («My shining hour», utgitt 2001) og Roy Nikolaisen («Roy’s choice», 2003). Det yngre Liang-dynastiet. Det yngre Liang-dynastiet var et kortlevd keiserdynasti i nordre Kina fra 907 til 923. Liang-dynastiet etterfulgte det langt sterkere Tang-dynastiet og innledet en kaotisk periode i Kinas historie kalt de fem dynastiers og ti kongedømmers tid. Tang-dynastiet var samlet sett en Kinas storhetsperioder, men på 800-tallet var riket kraftig svekket. De lokale guvernørene ble mektigere og keiseren i Chang'an svakere. I 875 startet et opprør ledet Huang Chao. Opprøret var nært ved å lykkes, men ble til slutt knust av rikets generaler, Chao begikk selvmord i 884. Imidlertid gjorde opprøret slutt på den siste rest av sentralmaktas autoritet. Istedenfor fred innledet derfor slutten av opprøret en kaotisk periode hvor de forskjellige generalene kjempet mot hverandre for å bygge opp lokale maktbaser. Den mest suksessfulle av disse var Zhu Wen, en tidligere tilhenger av Huang Chao som beleilig hadde skiftet side og som i 883 ble utnevnt til guvernør med base i Kaifeng. Zhu Wen styrket sin posisjon lokalt ved å beseire rivaliserende generaler samtidig som han økte sin innflytelse ved det keiserlige hoff. I 904 tvang han først keiser Zhaozong av Tang til å flytte østover til Luoyang for så å få ham drept senere samme år. Etter å ha regjert en tid under en marionettkeiser besteg Zhu Wen keisertronen 1. juni 907 og grunnla Liang-dynastiet. De andre hærførerne nektet imidlertid å anerkjenne det nye dynastiet og Liang lå i stadig strid med omkringliggende statsdannelser som nå var begynt å vokse fram. Den bitreste rivalen var prinsen av Jin, Li Keyong og dennes sønn Li Cunxu med base i Taiyuan i nord. Den aldrende keiseren ble myrdet i 912 og fikk posthumt navnet Taizu – store stamfar. Etter et kort interim ble han etterfulgt av sin sønn keiser Mo av Liang i 913. Under Mo fikk keiserens slektninger og svogere stor makt mens Taizus gamle generaler ble skjøvet til side. Samtidig forverret den militære situasjonen seg. I 915 erobret Li Cunxu alle Liangs besittelser nord for den gule flod. Den fastlåste situasjonen som oppsto varte til 923 da Cunxus hær lyktes å krysse elva og i de påfølgende kampene knuste Liang. Keiser Mo begikk selvmord 18. november. Liang Vestindisk-guineisk Kompagni. Vestindisk-guineisk Kompagni var et dansk handelskompani med bakgrunn fra 1625, men formelt opprettet ved kongelig privilegiebrev i 1671. Det hadde som formål å kolonisere, drive handel og administrere de danske koloniene på kongens vegne. Selskapet fikk nasjonalt monopol på handel mellom Vestindia og Guinea, økonomiske særfordeler, egen jurisdiksjon og enerett på sukkerraffinering innenfor kongeriket og dets kolonier. Som motytelse måtte selskapet opprettholde regelmessige seilinger mellom koloniene, selge et angitt kvantum danske varer i koloniene og frakte kongens gods vederlagsfritt. Selskapet var organisert som dagens aksjeselskaper, med et styre, daglig ledelse og en generalforsamling. Vestindisk-guineisk Kompagnis hovedkvarter lå i København. Selskapet hadde hovedansvaret for dansk-norsk slavehandel fra Gullkysten til Vestindia fram til 1754. Historie. På 1600-tallet opprettet en rekke europeiske stater privilegerte selskaper som fikk monopol på handel i Afrika og Vestindia. Det danske selskapet hadde sin bakgrunn i 1625, da nederlenderen Johann de Willum bosatte seg i København og fikk kongelig lisens til å drive handel i Vestindia, Brasil, Virginia og Guinea. Lisensen forutsatte at all eksport ble lastet og all import losset i København. Men i mange år var selskapet relativt uvirksomt. I 1672 koloniserte Vestindisk-guineisk Kompagni St. Thomas, men gjennom 1670-tallet sendte selskapet ut få skip. Vestindisk-guineisk Kompagni hadde økonomiske problemer og skaffet seg inntekter ved å avgiftbelegge skipsfarten og inngikk en avtale med Brandenburg om utvidet tilgang til øya mot høye avgifter. I perioden 1687 til 1696 sendte ikke selskapet ut noen skip, men forpaktet hele handelen til en dansk og en norsk kjøpmann. Den norske var Jørgen Thor Møhlen i Bergen. Vestindisk-guineisk Kompagni gjenoppstod i 1697 og opplevde økonomisk fremgang. St. Thomas hadde i løpet av noen år lite med ledig jord og selskapet annekterte derfor naboøya St. Jan i 1718 og kjøpte St. Croix av Frankrike i 1733. Disse tre øyene utgjorde frem til 1917 Dansk Vestindia. I 1754 kjøpte den danske stat ut alle aksjonærene i Vestindisk-guineisk Kompagni og oppløste selskapet, som ble erstattet av det statlige Vestindisk-guineisk Rente- samt Generaltoldkammer, som eksisterte fra 1760 til 1848. Mark Boswell. Mark Boswell (født 28. september 1977 i Mandeville, Jamaica) er en canadisk friidrettsutøver som konkurrerer i høydehopp. Boswell tok sølv under VM 1999 i Sevilla med et hopp på 2,35 ny nasjonsrekord, bak Vjatsjeslav Voronin (2,37). To år senere under VM 2003 i Paris tok han bronse med 2,32 samme høyde som sølvmedaljørvinneren Stefan Holm, Jacques Freitag (2,35) fra Sørafrika ble verdensmester. Boswell vant gull under Commonwealth Games 2006 i Melbourne, Australia. Eydehavnmuseet. Eydehavnmuseet er et industriarbeidermuseum i Eydehavn i Arendal. Museet ble opprettet i 1982, og har lokaler og utstillinger i en av de gamle murgårdene i «Nesbyen» fra industristedets første tid. Elleve murgårder ble bygd av Det Norske Nitridaktieselskap imellom 1913 og 1916, og hver av dem inneholdt fire leiligheter. Museet har innredet en slik leilighet, og presenterer den slik den kunne vært på 1920-tallet. Samlingene omfatter bilder, arkivmateriale, verktøy, utstyr og eksempler på produkter fra de to store industribedriftene (Arendal Smelteverk) på Eydehavn. I tillegg finner man blant annet en presentasjon av fagforeningene på Eydehavn og en utstilling av billedkunstneren Else Hagen som var oppvokst på Eydehavn. Fra 1. januar 2008 er Eydehavnmuseet en del av Aust-Agder kulturhistoriske senter. Michael Diamond. Michael Diamond (født 20. mai 1972 i Sydney) er en profesjonell sportsskytter fra Australia. Diamond er hagleskytter og klarte å vinne olympisk gull i Trap både i Atlanta i 1996 og i Sydney i 2000. Han har deltatt i alle Sommer-OL fra 1992 til 2012. Diamond er av gresk avstamning. Bergsbotn kraftverk. Bergsbotn kraftverk er et vannkraftverk i Berg kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall på 360 meter fra Store Hestvatnet til havnivå i Bergsfjorden. Det er installert en turbin på 7,9 MW. Midlere årsproduksjon er på 30 GWh. Kraftverket er eid av Troms Kraft produksjon Nordmarka skole. Nordmarka skole er en tilrettelagt 8–10 skole (ungdomsskole), med undervisningstilbud til elever som ønsker et altertnativ til den «vanlige» ungdomsskolen. Skolen er en selvstendig avdeling under Sollerudstranda skole. Skolen ligger på Bjørnholt i Nordmarka i Oslo. Skolen gir eleven et skoleår balansert mellom teori og praktiske utfordringer i Nordmarka. Undervisningen er sentrert rundt skogen og Nordmarka, men fjellturer og en lengre tur til vannområdene rundt Dalsland i Sverige er også en del av tilbudet. Skolen samarbeider med Løvenskiold Vækerø, og bidrar i ryddingshogst og vedproduksjon med både moderne hjelpemidler og buesag og kløyvøks. Skiforeningen er også en samarbeidspartner til skolen, og elevene lærer hvordan Oslomarka tilrettelegges for friluftsliv. Historie. Beboerne i Nordmarka lå langt fra skolene i byen, og i 1864 hadde barna i Nordmarka i gjennomsnitt 3 til 4 undervisningsdager i året. Tilbudet var en omgangsskole men etter at en lærer ble tilsatt økte undervisnignen til ni uker per år.. Den første skolen på Bjørnholt ble bygget i 1900. Bjørnholt var en sentral skogsgård med egen telefon. Hakkloa fikk eget skolebygg i 1917, men denne ble nedlagt etter som markagårdene ble fraflyttet. Nordmarka skole deltok med egen fane på 17. mai 1955 i barnetoget i Oslo. Fanen var laget av Henny Løvenskiold, bestemoren til den nåværende eieren av Nordmarka, Carl Otto Løvenskiold (d.y.). Fanen var inspirert av Nordmarka og naturen der. En grønn gren av gran, omgitt av border i grønt og blått, med stjernebildet av Karlsvogna øverst. Skolen på Bjørnholt ble redusert til en todelt skole fra 1966, men fortsatte å eksistere til 1983, da driften ble nedlagt. Skolen ble senere tatt i bruk som alternativ natur- og friluftslivsskole for ungdomsskoleelever, lagt som en egen avdeling til Sollerudstranda skole. Søndagsåpent. "SøndagsÅpent" var et norsk livssynsprogram som ble sendt på TV 2 fra høsten 1998 til november 2004 med Egil Svartdahl som programleder. Programmet ble produsert av det kristne produksjonsselskapet TV Inter AS. Sødagsåpent var i begynnelsen et studiobasert program der Svartdahl inviterte gjester til studio for å snakke om tema knyttet til tro, tvil livssituasjon, osv. Fra 2000 endret programprofilen seg ved at Svartdahl, i steden får å invitere gjester i studio, dro ut til forskjellige miljøer for å prate om tema knyttet til tro, tvil, døden osv. Blant annet besøkte han en folkehøgskole, et teater, universitet, en MC-klubb og en lengre reise til Kosovo for å intervjue norske NATO-soldater på patrulje. Det ble i alt sendt ca 100 episoder av serien før den ble nedlagt. Trivia. Skuespiller Svein Tindberg var med som tekstleser i serien fra 1998 til våren 1999, men trakk før høstens sendinger i protest mot at Svartdahls menighet, Filadelfia Oslo, boikottet grupper med homofile medlemmer slik som Oslo Gospel Choir. Menigheten ble samme år tildelt "Årets Homofobpris". Serien hadde størst seertall i 2003 med drøyt 400 000 seere. Otto Hennig. Otto Hennig (født 6. august 1871 i Kristiania og død samme sted 30. juli 1920) var en norsk maler. Hennig regnes som en av de mest talentfulle representantene for nyromantikken i norsk billedkunst. Han høstet betydelig anerkjennelse i sin samtid som en kunstner med et særegent og meget personlig kunstnerisk uttrykk. Otto Hennigs landskapsmalerier, som utgjorde det vesentligste i hans produksjon, er ofte preget av en mollstemt, dyster og nesten trolsk stemning. Hans tolkning på lerretet av naturens innerste vesen, slik han søkte og så det, er et vitnesbyrd om en helt spesiell kunstnerbegavelse. Utdannelse. Otto Hennig begynte samtidig på Knud Bergsliens malerskole og Den kgl. Tegneskole i 1890, da nyromantikken blomstret opp. Han debuterte på Høstutstillingen i 1894, og reiste samme høsten til København og studier hos den store danske maler Kristian Zahrtmann. Hos Zahrtmann fikk han, som han selv sa det, lagt grunnlaget for sin «linjeførende stilkunst». Et grundig naturstudium og en sterk opptatthet av linjeføring og komposisjon i bildene, fulgte ham som maler hele livet. Fra København dro Hennig i 1895 til Berlin og München. Der studerte han særlig arbeidene til de ledende tyske romantiske malerne Arnold Böcklin, Salomon van Ruysdael og Moritz von Schwind. De tyske romantikerne fikk stor betydning for Hennigs utvikling som kunstner. Kunstneren og kunsten. Etter hjemkomsten fra Tyskland malte Otto Hennig særlig lyrisk-romantiske landskaper, og gjerne med spor fra tysk villmarksromantikk og naturmystikk fra tidligere på 1800-tallet. Han tok utgangspunkt i et grundig naturstudium og en sterk interesse for linjeføring og komposisjon. På dette grunnlaget tolket han inn i maleriene sine de stemningene han personlig opplevde i skog- og fjellnaturen. Arbeidene fra denne perioden viser Hennig som en romantisk stemningspoet, og han ble i følge "Norsk Kunstnerleksikon" sett som en av de mest talentfulle representantene for det nyromantiske maleriet i Norge. Etter hvert skildret Hennig helst mollstemte og øde landskaper, ruvende høyfjellsmotiver med truende uværsskyer, skogsinteriører med dype kløfter og vindfall, stor og dyster natur med islett av dramatisk grått og fiolett i fargeskalaen. Han søkte stillhet og stemninger preget av det opprinnelige og av ensomhet. Vågå, Jotunheimen og Hallingdal var steder han gjennom årene gjerne hentet inspirasjon. Av og til er Hennigs landskapsbilder så dystert-mørke i koloritten at motivene kan være vanskelig å se skikkelig unntatt i meget godt lys - da kommer til gjengjeld fargenyansene frem. Gårder er små, hvis de i det hele tatt er der, og da fungerer de gjerne som symboler på menneskets og det menneskeliges litenhet i det desto mer mektige landskapet. Men han kunne også innimellom male små vår-våknende elvkroker med vennlige krusninger i vannet og vårens første friskgrønne spirer sammen med restene av fjorårets høst. Eller han kunne skildre nettopp høsten langs elven, med hele høstfargepaljettens rikdom i bildet. Eller en solnedgang hvor solens siste stråler flommer varmt over Hallingskarvet, mens landskapet nedenfor alt er omsluttet av dunkelt kveldsmørke. Hennigs penselstrøk var ofte litt «lodne» og upresise. Nerven og temperamentet var der imidlertid i desto større grad. Otto Hennig hadde ikke som mål å drive ren naturetterligning. Det han var interessert i, var å tolke naturens stemninger og innerste vesen. Og hans tolkninger fikk en form og et uttrykk som ingen andre gjorde helt på samme måte. Hans naturblikk var ganske enkelt hans eget, og bare hans. Derfor ble hans bilder også unike. Det kunstinteresserte publikum i Kristiania hadde tidvis et litt nølende forhold til Otto Hennig. Kunstpublikumet hadde vanskelig for å ta ham helt til sitt bryst, selv om han både ble respektert, anerkjent og fikk "et navn" i samtiden. Han malte for spesielt, for utfordrende, for «annerledes», for den «gode smak» til å bli en publikumsyndling. Ikke var han særlig utadvendt av vesen, heller, og gjorde seg ikke nevneverdig bemerket i det stadig mer omfattende og utadvendte sosiale kunstnerliv i hovedstaden. Men kunstkritikerne i pressen hadde betydelig sans for ham, og fulgte ham med interesse: Otto Hennigs kunstneriske begavelse var det ingen som noen gang satte spørsmålstegn ved. 5. oktober 1909 startet et rabalder i Kristiania-pressen som varte nesten til jul det året. Det siste fra Paris hadde sluppet til på Høstutstillingen. Flere unge norske malere hadde reist til Frankrike og søkt inspirasjon hos Henri Matisse. De norske såkalte Matisse-elevene, med Henrik Sørensen i spissen, gjorde seg altså sterkt gjeldende på utstillingen og skapte voldsom debatt. Impresjonismen var for alvor kommet til Norge. Otto Hennig hadde også reist til Paris - i 1905. Resultatet av det oppholdet var at han forsøkte å fornye seg. Hennig så aldri på impresjonismen som noe kunstnerisk mål for egen del, men i følge "Norsk Kunstnerleksikon" fikk han «et nytt syn på fargenes og lysets selvstendige betydning i maleriet». Konkret forsøkte han å ta inn de lysere og vennligere fargene fra impresjonistene i sine egne bilder og sin allerede veletablerte uttrykksform. Han lyktes imidlertid ikke helt med det. Det som Hennig ønsket å skildre, formilde og tolke fra naturen inn i sine malerier, klarte han ikke fullt ut å kombinere med den impresjonistiske fargepaljetten. Hans personlige og gjerne mørke indre blikk av de landskapene han søkte inspirasjon i, hadde ikke det rette slektskap med impresjonisme-paljettens ofte så florlette, lyse og luftige vesen og verden. Etter hvert rådet en nokså samlet kritikerstand ham til «å vende tilbake til seg selv». «Et drømmende og innadvendt sind». "«Nu har han igjen slaat ind paa de gamle veie og fundet ind paa sit gamle domæne, som ingen kjenner saa godt som han, og som ingen kan skildre saa inderlig og indtrængende som han. Det er høyfjeldet han maler, de store vidder der oppe, de ødlige furumoer hvor mennesker aldrig kommer... det er et drømmende og innadvendt sind, som taler til os ut fra disse dystre landskaper, en sildefødt romantiker, som nynner sine tusmørkesange ved kvæld og maaneskind.»" Otto Hennig var deltager på Høstutstillingen i periodene 1894–1907, 1909–1913 og 1915–1919. I tillegg til tallrike separatutstillinger i Norge, deltok han gjennom sin karriere ved en rekke kollektivutstillinger utenlands; i Sverige, Finland, Italia, Tyskland, Russland, Frankrike, England og USA. Hennig ble tildelt bronsemedalje ved Verdensutstillingen i Paris i 1900, og en sølvmedalje ved Panama-Pacific Exhibition i San Francisco i 1915. Otto Hennig er representert i Nasjonalmuseet for kunst/Nasjonalgalleriet med fire av sine landskaper. Han er også bl.a. representert i offentlige kunstsamlinger i Bergen, Trondheim, Drammen, Skien og Sarpsborg. Lysbotn kraftverk. Lysbotn kraftverk er et vannkraftverk i Helvetesdalen på Senja i Lenvik kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall fra inntaksmagasinet i Nedre Fossvatn (utgjør sammen med Øvre Fossvatn Lappegamvatnet) til Lysvatnet Nedre Hestvatn og Svartholvatnet er magasiner for verket. Rørgata ned til stasjonen gjennomgikk en totalrenovering i 1991. Da ble alt mesteparten av det gamle treverket i rørgata byttet ut med glassfiber, mens noen deler enda består av treverk og stål. Samtidig ble kraftstasjonen revet og bygd opp på nytt. Det er installert en turbin på 3,8 MW. Gjennomsnittlig årsproduksjon er på 29,39 GWh og magasinkapasitet er på 21,59 GWh. Tamara Bykova. Tamara Vladimirovna Bykova (russisk Тамара Владимировна Быкова, født 21. desember 1958 i Azov) er en tidligere sovjetisk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Bykova kom på niende plass under OL 1980 i Moskva. Etter å ha tapt flere ganger til sin store rival tyske Ulrike Meyfarth vant Bykova innendørs EM i friidrett med et hopp på 2,03 ny verdensrekord. Bykova ble verdensmester under det første verdensmesterskapet i friidrett i Helsingfors med 2,01. Senere på året under et stevne i Pisa beseiret hun på nytt sin tyske konkurrent og satte samtidig ny verdensrekord med 2,03. Hun tok sølv under OL 1988 med et hopp på 2,04 bak Stefka Kostadinova fra Bulgaria som vant OL-gull med ny verdensrekord 2,09. I 1990 ble Bykova tatt for doping og ble utestengt i tre måneder. Marienlyst skole (Oslo). Marienlyst skole er en barne- og ungdomsskole som ligger på Marienlyst i bydel St. Hanshaugen i Oslo. Den har om lag 640 elever, fordelt på 30 klasser. Skolen har egen svømmehall og er svært kjent for sin aula, hvor en episode av komedien "Borettslaget" ble spilt inn. Skolen holder til i en stor rød mursteinsbygning med to skolegårder: En liten for lavere årstrinn og en stor med to baner for ballspill for de ungdomsskole og yngre. Skolen er omkranset av flere parkområder og idrettsbane. Skolen ligger rett ved NRK, så elever ved Marienlyst skole er relativt ofte filmet eller intervjuet når NRK-journalister lager programmer. Abel Antón. Abel Antón Rodrigo (født 24. oktober 1962 i Ojuel, Soria) er en spansk langdistanseløper. Han vant gullmedaljer i maraton under VM 1997 og VM 1999. I 1998 ble Antón den første spanske løperen som gikk til topps i London Marathon. Han vant også gull på 10 000 m under EM 1994. Aleksej Alipov. Aleksej Aleksandrovitsj Alipov (Russisk: Алексей Александрович Алипов, født 7. august 1975) er en russisk Trap-skytter. Han er født i Moskva og begynte å skyte da han var 13, og ble etter hvert trent på det russiske sportsakademiet. Han konkurrerer for den russiske hærens sportsklubb i Moskva og har blitt trent av Oleg Kulakov siden 1998. Hans største ambisjon var å vinne olympisk gull. Han konkurrerte under Sommer-OL 2000 i Sydney hvor han ble nummer ni, men 15. august 2004 under Sommer-OL 2004 i Athen nådde han målet sitt etter å ha skutt en perfekt finaleomgang med 25 treff slik at han tilsammen hadde 149 av 150 oppnåelige treff. Han slo Italias Giovanni Pellielo som tok sølv og Australias Adam Vella som tok bronsemedaljen. Han tangerte den olympiske rekorden i den innledende skytingen. Under Sommer-OL 2008 i Beijing tok han bronsemedalje i trap etter å ha ledet etter den innledende skytingen. Alipov deltok også under Sommer-OL 2012 i London. Alipovs gullmedalje var også verd å merke seg fordi det var Russlands først gullmedalje under OL i Athen, og det var gullmedalje nr. 500 i historien for Russland, Sovjetunionen og det forente laget av tidligere sovjetstater som deltok i 1992. Hobbyene hans er blant annet jakt og fiske. Industrimuseum. Industrimuseer og industriarbeidermuseer er en type museum som dokumenterer industrihistorien og industriarbeidernes historie. Noen av disse museene har røtter i eldre bedriftsmuseer eller spesialmuseer, men de fleste oppsto i 1970- og 1980-årene som reaksjon på ensidigheten i museenes dokumentasjon av den fortidige virkelighet. Industrien og industriarbeidernes kultur var lite tilgodesett i de da tradisjonelle folkemuseene og bymuseene som hovedsakelig konsentrerte seg om den gamle bondekulturen og byborgernes kultur. "Alle har krav på en historie", var et av mottoene for utviklingen mot et stort mangfold i norsk museumsvesen i disse årene. I løpet av kort tid ble det etablert industriarbeidermuseer i Rjukan, Eydehavn og Odda. På Sunnmøre fikk man et møbelindustrimuseum, i Romsdal et konfeksjonsindustrimuseum, og på Nordmøre klippfiskmuseum. Bl.a. i England og Danmark finner man tidligere eksempler på industri- og industriarbeidermuseer, f.eks. Arbeidermuseet i København. Gezahegne Abera. Gezahegne Abera (født 23. april 1978 i Etya i Arsi-provinsen i Etiopia) er en etiopisk langdistanseløper. Han vant gull i maraton under OL 2000 i Sydney, og i 2001 gikk han til topps under VM i friidrett i Edmonton. Han er gift med Elfenesh Alemu, en av Etiopias fremste langdistanseløpere. Under OL 2004 i Athen kom hun på fjerdeplass i kvinnenes maratonløp. Andre meritter. 11. plass under maraton ved VM i friidrett i Sevilla i 1999. Bardufoss kraftverk. Bardufoss kraftverk er et vannkraftverk ved Bardufossen i Målselv kommune i Troms fylke. Det utnytter et fall på 53 meter i Barduelva og er et elvekraftverk. Innset, Straumsmo og Bardufoss kraftverk utnytter alle den magasinkapasiteten som ligger i Altevatnet. Det er installert to Francis turbiner på 19 og 26 MW. Midlere årsproduksjon er på 219 GWh. I 1986 laget Kjell Fjørtoft en kortfilm om byggingen av kraftverket. Kraftverket er eid av Troms Kraft produksjon. Etter en langvarig konflikt med Statkraft om fortolkingen og varigheten av leieavtalen for fallet, tapte Troms Kraft ved voldgiftsdom i september 2011 retten til fortsatt bruk av fallet. Det forventes at Statkraft vil bruke innløsningsretten og overta anlegget på sikt. Ikamiut. Ikamiut er en bygd i Qasigiannguit kommune på vestkysten av Grønland. Bygden har 66 innbyggere pr 2007. Ved siden av Ikamiut har kommunen kun én by; Qasigiannguit (da.: Christianshåb), med 1 188 innbyggere. Ikaniut ligger ca. 36 km sydvest for Qasigiannguit. Bygden har egen skole; Ivilikasiup atuarfia (Ikamiut skole). Denne dekker 1. til 9. klassetrinn, men på grunn av få elever undervises det i tre samleklasser. Skolen har ca 22 elever, én lærer og to timelærere. Kommunens andre skole heter Juunarsip atuarfia, og ligger i Qasigiannguit. Egne hjem. Egne hjem var et samlebegrep på bevegelser i Norge på starten av 1900-tallet med det mål å gi arbeiderklassen egne boliger. Begrepet oppsto i 1902, med utgivelsen av bladet "Egne Hjem". På denne tiden bodde arbeiderne ofte i leiegårder, gjerne i små leiligheter med dårlige sanitære forhold. Egne hjem-prosjekter gikk derfor inn for å bygge hus på 2-3 rom, ofte tomannsboliger med egne hager. Prosjektene var ofte støttet av det offentlige med enten tilskudd eller lån. Det første realiserte Egne hjem-prosjektet lå på Nadderud i Bærum. Det ble satt i gang i 1900 av Typografenes Byggeselskap. Medlemmene selv deltok i byggeprosessen, som tilslutt førte frem til 70-80 småhus. Selskapet ble oppløst da bebyggelsen sto ferdig, og medlemmene fikk selv eiendomsretten til husene (dette i motsetning til de senere borettslagene). Navnet «Egne hjem» var en T-banestasjon på Nadderud. I Kristiania kom Egne hjem-bevegelsen i gang med Kristiania Egne Hjem i 1908. Dette selskapet sto for utbyggingen av Ekebergkolonien (Arctanderbyen) i Ekebergskrenten, som bestod av 58 treroms leiligheter bygget som tomannsboliger. Kristiania kommune sto delvis for finansieringen av prosjektet, men mye av støtten kom også fra byens øvre sosiale lag. I Ekebergkolonien ble det satt en minimumsgrense for inntekten til beboerne, og med en grense på 1800 kroner i året ble mange arbeidsfolk utestengt. I 1914 ble Kværnerkolonien reist på Kværner, nærmere bestemt på sørsida av Svartdalen. Arctanderbyen er regulert til spesialområde bevaring. Kværnerkolonien står på Byantikvarens bevaringsliste (gule liste). Sauda har sitt boligfelt Egne Hjem. Etter andre verdenskrig ble Egne hjem-bevegelsen avløst av boligkooperasjoner som et virkemiddel for sosial boligbygging. Lignende bevegelser har eksistert i andre nordiske land. Av disse er den svenske Egna hem den mest kjente. Heike Henkel. Heike Henkel (født "Heike Redetzky" 5. mai 1964 i Kiel) er en tysk tidligere friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Henkel ble verdensmester 1991 i Tokyo med et hopp på 2,05 hele sju centimeter høyere enn Jelena Jelesina som vant sølvmedalje. Hun ble også olympisk mester, hun vant høydehoppfinalen med 2,02 under OL 1992 i Barcelona. Hun satte verdensrekord innendørs 4. februar under tyske mesterskapet i Karlsruhe i 1992 med et hopp på 2,07. Hun var gift med svømmeren Rainer Henkel mellom 1989 og 2001. Gitet seg senere med den tidligere OL-deltageren (1992)og ti-kjemperen Paul Meier. Albin Stenroos. Albin Stenroos (født 25. februar 1889 i Vehmaa, død 30. april 1971 i Helsingfors, egentlig "Oskar Albinus Stenroos") var en finsk langdistanseløper. Under OL 1912 i Stockholm tok Stenroos bronse på 10 000 meter, som ble vunnet av landsmannen Hannes Kolehmainen. Han ble også nummer seks i invididuelt terrengløp, og kom på andreplass i lagkonkurransen i terrengløp. I 1915 satte Stenroos verdensrekord på 30 km med tiden 1.48.06,2. Han forbedret rekorden med nesten to minutter i 1924. Fra 1923 innehadde han også rekorden på 20 km (1.07.11,2). Stenroos hadde ikke løpt maratondistansen på 15 år da han bestemte seg for å delta i dette løpet under OL 1924 i Paris. Det endte med at han tok gull, nesten seks minutter foran sølvvinneren, med tiden 2.41.22. Straumsmo kraftverk. Straumsmo kraftverk er et vannkraftverk i Bardu kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall i Barduelva og har inntaksmagasin i Veslevatnet. Det hentes også inn vann fra et bekkeinntak i Straumslitverrelva. Innset, Straumsmo og Bardufoss kraftverk utnytter alle den magasinkapasiteten som ligger i Altevatnet. Det er installert to Francis turbiner på totalt 136 MW. Midlere årsproduksjon er på 678 GWh. Kraftverket er eid av Statkraft. Gudesens Conditori. "Gudesens Conditori" var et livssynsprogram som gikk på TV 2 fra 1993 til 1995 med Egil Svartdahl som programleder. Gudesens Conditori var et studiobasert tv-program der Svartdahl inviterte gjester til studio for samtale/intervju om tro, tvil og overbevisning. Studioet var lagt opp som et tradisjonell norsk konditori med servering av kaffe og bakevarer til gjestene. Ioamnet Quintero. Ioamnet Quintero (født 8. september 1972 i Havanna) er en tidligere cubansk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Quintero tok bronse under OL 1992 i Barcelona med høyden 1,97 meter bak Heike Henkel (2,02 meter) og Alina Astafei (2,00 meter). Året etter ble hun verdensmester under VM 1993 i Stuttgart med et hopp på 1,99 meter foran landsmannen Silva Costa og Sigrid Kirchmann fra Østerrike, begge med høyden 1,97 meter. George Genereux. George Patrick Genereux (født 1. mars 1935, død 10. april 1989) var en kanadisk sportsskytter og lege. Han var født i Saskatoon, Saskatchewan, og vant gull i Trap under Sommer-OL 1952 i Helsingfors i Finland. I 1952 ble han tildelt prisen "Lou Marsh Trophy". Han var innlemmet i "Canadas Sports Hall of Fame", "Saskatchewan Sports Hall of Fame", "Saskatoon Sports Hall of Fame", og "Trapshooting Hall of Fame". Han tok en "Bachelor of Arts" ved University of Saskatchewan og studerte medisin ved McGill University. Genereux døde i Saskatoon i 1989. Dividalen kraftverk. Dividalen kraftverk er et vannkraftverk i Målselv kommune i Troms fylke. Kraftverket utnytter et fall på 289 meter fra reguleringsmagasinet Dødesvatn til dalbunnen i Dividalen. Dødesvatn er oppdemmet og reguleres mellom 414 og 381 moh. Det er installert en Francisturbin på 30 MW. Midlere årsproduksjon er på 130 GWh. Kraftverket er eid av Troms Kraft Produksjon. Shimonosekitraktaten. Shimonosekitraktaten (kinesisk: 马关条约, pinyin: "Mǎguān Tiáoyuē"; japansk: 下関条約 = "Shimonoseki Jōyaku") av 17. april 1895 avsluttet den første japansk-kinesiske krig og regnes på grunn av de ensidige belastninger ilagt Kina regnet blant de såkalte ulikeverdige traktater. Forhistorie. Etter at Japan, med sin overlegne militærteknologi og høyere kampmoral blant sine styrker beseiret Kina etter åtte måneders krigshandlinger og okkuperte Mandsjuria og deler av Shandong, kapitulerte de kinesiske stridskrefter og bad om fredsforhandlinger. Den 20. mars begynte forhandlingene i den japanske havnebyen Shimonoseki. Allerede den 24. mars måtte forhandlingene avbrytes, etter at en japansk nasjonalistisk attentatsmann hadde forsøkt å ta livet av den kinesiske sjefsforhandler Li Hongzhang. De ble ikke gjenoptatt før den 10. april. Den 17. april undertegnet til slutt grevene Ito Hirobomi og Mutsu Munemitsu på den ene side, og Qing-mandarinene Li Hongzhang og Li Qing Fong traktaten i Shunpanro-hallen. Den kinesiske siden hadde hatt den amerikanske diplomaten John W. Foster som rådgiver. Innhold. I traktaten avstod Kina øya Taiwan, Pescadoresøyene og Liaodonghalvøya i Mandsjuria til Japan. Dessuten anerkjente Kina Koreas «fulle og omfattende suverenitet», noe som i datidens realiteter gjorde at den tidligere kinesiske vasallstat nå ble til et japansk protektorat. Dessuten forpliktet Kina seg til å åpne flere traktatshavner (blant annet Chongqing i øvre Yangzi) for bilateral handel med Japan; i deres omegn fikk Japan dessforuten rett til å etablere fabrikker og andre industriforetak. Kina ble også forpliktet til å betale en krigsskadeerstatning på 200 millioner tael – et beløp som tilsvarte det tredobbelte av Qing-regjeringens årsinntekter. Det antas at Kina ville ha blitt ilagt enda hardere forpliktelser dersom attentatet mot Li Hongzhang hadde gjort verdensopinionen vennligere stemt overfor kineserne. Følger. Umiddelbart etter at traktaten var undertegnet kom det til heftige protester fra kinesiske intellektuelle. De krevde grunnleggende økonomiske og politiske reformer for å møte de store territorielle tapene, og dette svekket det allerede vaklende Qing-dynastiet. Bevegelsen førte også til at keiser Guangxu mot sin mektige tante, enkekeiserinnen Cixi, utropte den såkalte hundredagersreformen i 1898, skjønt uten varige virkninger. Blant de kinesiske intellektuelle var også dem som nå fremhevet Japan som et eksempel til etterfølgelse, særlig etter at landet klarte å beseire russerne i den russisk-japanske krig 1904/05. Men forsøk på å modernisere Kina etter modell fra Meijirestaurasjonen slo for det meste feil. Over 10 000 kinesere dro til Tokyo som studenter, og der ble de kjent både med vestlig og tildels med kommunistisk tankegods. Slik ble den japanske hovedstaden ett av arnestedene for de kinesiske revolusjoner som fulgte. Den kraftige styrkelsen av japanske interesser som traktaten innebar, førte raskt til mottrekk fra europeiske makter som engasjerte seg i Kina. I november 1895 fikk vestmaktene ved Shimonoseki-intervensjonen omgjort avståelsn av hele Liaodonghalvøya til japanerne ved det at krigsskadeerstatningen heller ble satt høyere, til 230 mill. tael. I de følgende år sikret de seg også selv territorer. Mellom 1897 og 1899 ble dermed Qingdao annektert av Det tyske rike, Weihai av Storbritannia, Liaodong og Lüshun av Det russiske rike og Zhanjiang-området i Guangdong av Frankrike. Traktaten la grunnlaget for at japanerne kunne etablere seg varig i Kinas periferi. Dermed la den til rette for den japanske aggresjon i 1930-årene, først ved okkupasjonen av Mandsjuria og senere ved utbruddet av den andre japansk-kinesiske krig. Toril Førland. Toril Marit Førland (født 24. april 1954 i Bærum) er en tidligere norsk alpinist. På begynnelsen av 1970-årene var hun blant verdens fremste slalåmkjørere. Hun tok sine første verdenscuppoeng som 15-åring i mars 1970. Knappe to år senere vant hun gull i storslalåm og sølv i slalåm under junior-VM. Under OL 1972 i Sapporo tok hun bronse i kombinasjonsøvelsen, som imidlertid bare talte i VM-sammenheng. I de to følgende årene hadde hun seks plasseringer blant de ti fremste i verdenscuprenn. Hennes beste resultat var en fjerdeplass i slalåm i Chamonix i januar 1973. Under VM 1974 kom hun på åttende plass i både slalåm og utfor, og tok en femteplass i kombinasjonsøvelsen. I 1972 mottok hun Porsgrunds Porselænsfabriks Ærespris. Adamselv kraftverk. Adamselv Kraftverk er et vannkraftverk i Lebesby kommune i Finnmark. Det ble satt i drift i 1973 av Finnmark Energiverk. Kraftverket eies og drives nå av Statkraft Kraftverket utnytter et fall på 208 meter fra magasinet Store Måsvatn. Magasinet er oppdemmet av flere demninger og reguleres mellom 207 og 175 moh. Sieidejárvi er også regulert i forbindelse med verket. Vannet reguleres mellom 213 og 208 moh. Muorahisjárvi reguleres sammen med Sieidejarvi. Elven Vazzehjoka overføres til Muorahisjárvi. Det er installert to francisturbiner på totalt 60 MW, og kraftverket har en gjennomsnittlig årsproduksjon på 177 GWh. Halvseint. "Halvseint" er et animert humor-talkshow som hadde premiere på NRK1 høsten 2007. Programmet er et humoristisk satireprogram med kjente gjester og fiktive karakter. Hovedkarakterene i programmet er Kaptein Felix (Rune Nilson) og reporteren Amy (Ingrid Jessing Linhave). Halvseint er den første fullanimerte serien NRK produserer selv, og første sesong består av 6 episoder á 24 minutter. Programmet produseres av en redaksjon med manusforfattere, lyddesignere, skuespillere og animatører. Ideen bak programmet kom fra Barbara Jahn, Mattis Folkestad (hovedanimatør) og Marius Hoel. Vinteren 2008 ble det sendt fire nye episoder. Bak serien. Øyvind Tangseth, Siv Nordsveen, Pil Cappelen Smith, Kristoffer Drageset, Espen Alme Ellingsen og Siren Halvorsen. Klage til Kringkastingsrådet. I april 2008 ble det sendt inn en klage til Kringkastingsrådet på grunn av serien. Bakgrunnen for klagen var en episode fra 2008 der det i et innslag ble vist detaljert skildring av en samleiescene. En ung gutt blir tatt med på foreldrenes soverom for å se hvordan man har sex, og ifølge klagen overlot den ikke mye til fantasien, men viste kjønnsorgan i bevegelse med barn til stede. Klagen ble imidlertid ikke tatt til etterretning. Arbeidersamfunn. Arbeidersamfunn (også kjent som arbeiderforeninger) var i foreninger som på midten av 1800-tallet ble dannet av krefter utenfor arbeiderklassen i Norge. Disse fungerte som alternativer til de mer radikale og politiserte arbeiderorganisasjoner slik som de som ble dannet av Marcus Thrane. Det første arbeidersamfunn var ble stiftet var Samfundet på Enerhaugen i 1850, på initiativ av pastor Honoratus Halling. Det mest kjente arbeidersamfunnet, Christiania Arbeidersamfund, ble stiftet i 1864. Arbeidersamfunnene var opprinnelig ikke politiske organisasjoner, men hadde heller fokus på samarbeid mellom borgerskapet og arbeiderklassen. Andre viktige momenter var dannelse og folkeopplysning, samt til en viss grad religion. De forenede Norske Arbeidersamfund ble dannet i 1884, med utgangspunkt i en arbeidskamp og streik ved Akers Mekaniske Verksted, som resulterte i en lønnsnedgang for de ansatte. Samfundet gav ut avisa Arbeideren fram til 1890, og fra 1894 til 1917. Dette forbundet ble politisk sett knyttet mot partiet Venstre, selv om det ikke fantes formelle bånd. Halvparten av de norske arbeidersamfunnene valgte imidlertid å stå utenfor De forenede Norske Arbeidersamfund. Den filantropiske arbeiderbevegelsen mistet fotfeste utover på 1870-tallet. Dette førte blant annet til at man ikke lenger greide å holde mange av arbeidersamfunnene fra å jobbe med politikk. Utover på 1890-tallet valgte flere arbeidersamfunn å tre inn i Det norske Arbeiderparti. Disse fikk status som regulære partiforeninger innenfor partiet. Flukten fra De forenede Norske Arbeidersamfund til Arbeiderpartiet gjorde at førstnevnte organisasjon mistet mye innflytelse. De borgerlige svarte med å stifte nye, politisk uavhengige arbeidersamfunn. Fra 1897 gikk 17 av disse inn i Norges Borgerlige Arbeiderorganisasjon. Disse hadde i vedtektene at de «bygger på den bestående samfunnsorden og en fredelig ordning av tvistemål mellom arbeider og arbeidsgiver». Bladet "Den borgerlige Arbeider" ble ugitt av Norges Borgerlige Arbeiderorganisasjon i perioden 1915 til 1940. Hermon forlag. Hermon Forlag er et kristent forlag som utgir bibler, andaktsbøker, barnebøker, romaner, biografier og gavebøker. Forlaget ble grunnlagt i 1983 av ekteparet Heidi Lysåker Andersen og Svein Andersen, i Sudndalen i Hallingdal. Den første boken som ble utgitt var "Aldri for gammel for Gud" samt tre barnebøker om Jesus. Fra sitt hjem drev de forlaget som familiebedrift. Alt året etter, i 1984 ble boken "Aldri for gammel" en bestselger, og ble etterfulgt av "Når dine penger blir verdiløse". Bedriften vokste raskt og de måtte leie lagerplass hos Hermon høyfjellshotell. I 1997 flyttet Hermon Forlag til Kjeller utenfor Oslo. Forlaget fortsatte å vokse i årene som gikk, gjennom en stadig bredere utgivelsesprofil, og gjennom oppkjøp av andre forlag. Hermon Forlag har økt omsetningen 170 ganger fra 1983 (tall fra 2011). Målt i både omsetning og antall utgivelser har forlaget side 2007 vært rangert som det største av de forlagene i Norge som har en "kristen" profil. Hermon Forlag utgir romaner, biografier, barnebøker og studiemateriell. Forlaget står gjennom datterforlaget "Bibelforlaget" bak den norske bibeloversettelsen Bibelen Guds Ord. Ørkenhubro. Ørkenhubro ("Bubo ascalaphus") er en ugle i slekten Morten W. Gjul. Morten Walseth Gjul (født 20. januar 1973) er en norsk billedkunstner og pedagog med akvarell som hovedfelt. Akvarellen «Tre tar pause» fra 2007 Gjul bor og arbeider på Inderøy i Nord-Trøndelag, men er opprinnelig fra Gyl i Tingvoll kommune. Han er lærerutdannet, og har sin kunstfaglige utdanning via kurs og samarbeid hos noen av Nordens største akvarellister: Arne Isacsson, Lars Holm, Peder Mauseth og Morten Paulsen Han arbeider for det meste innenfor den moderne akvarelltradisjon, startet nettopp av professor Arne Isacsson. Gjul har deltatt på over seksti akvarellutstillinger og mottatt en rekke stipender/utmerkelser, bl.a. Tæl-stipend fra Sparebank1, Kunstnerstipend fra Sparebank1 under MNK 04, Publikumsprisen under MNK si festivalutstilling 05 og pris for lovende akvarellist av Isacsson under MNK 03. Nordisk lys, forlatte hus, gold natur og spor etter mennesker i naturen har preget hans bildeverden de siste årene. Han definerer seg selv innen kategorien «romantisk realisme». Gjul jobber også noe med foto og grafisk design, hovedsakelig naturfoto. Han har holdt en rekke kurs, b.l.a. for Midt-Nordisk Kunstfestival, Akvarellmuseet i Sverige og som fast kursholder for kunstbladet "Kunst for alle". Gjul startet i 2005 kunstnergruppen Vannkraft sammen med Mosjø-kunstnerne Stig-Ove Sivertsen og Per Vikan. De har minst to utstillinger i lag i løpet av året. De arrangerte også sommeren 2008 Norden største akvarell-"workshop" i Mosjøen under Galleria kunstfestival. Aden. Kart over land og hav rundt Aden. Frimerke fra kronkolonien Aden 1953 Aden er en havneby i Jemen. På dette sted var det bosetting fra en gang mellom 400-tallet og 600-tallet f.Kr. Byen har to deler: Havnebyen ("Little Aden"), som er den moderne byen, og "Madinat ash-Sha'b", som er gamlebyen og der regjeringsbygningene befant seg. Forstedene "Khormaksar" og "Sheikh Othman" ligger nord for gamlebyen, og mellom dem ligger Adens internasjonale flyplass. Aden var hovedstad i Sydjemen. Etter at (Nord-)Jemen og Sydjemen ble forent har Aden blitt en tollfri sone. Byen ble erobret av Det britiske Ostindiakompani i 1839 og ble styrt fra Bombay fram til 1937, da Aden ble kronkoloni. Aden ble sammen med det blivende Sydjemen selvstendig stat i 1967. Ratifisering. Ratifisering kommer fra latin av "ratus" fastsatt, gyldig og "facere" gjøre og viser til den handlingen et styringsorgan eller myndighet gjør når den godkjenner eller stadfester en avtale eller traktat mellom to parter som endelig og bindende. Et resultat, eller en rekord kan også være gjenstand for en "ratifisering", der en overordnet organisasjon har autoritet til å vurdere resultatet og de forholdene den ble oppnådd under. En slik ratifisering vil gjøre resultatet eller rekorden offisielt anerkjent. Skytteansk professorat. Skytteansk professorat (svensk:"Skytteanska professuren i statskunskap och vältalighet") er et professorat innen retorikk og statskunnskap, men ble opprinnelig opprettet innen retorikk og politikk. Professoratet ble opprettet ved Uppsala universitet av Johan Skytte 1622, og er trolig det eldste professoratet innen statskunnskap i verden. Til underhold av innehaveren av professoratet, gav Johan Skytte bort gårder han var innehaver av, blant annet en sentralt beliggende eiendom som siden ble kalt Skytteanum. Før holdte universitetet samtlige professorer med bosted, Skytteanum er den eneste eiendommen som fortsatt blir brukt til dette formålet. Professoratets innehaver, som av Gustav II Adolf er sikret full likestilling med de andre professorene, skal ifølge innstiftelsesbrevet bare ansettes av Skytte og hans arvinger på "svärdssiden" (dvs herresiden), og, hvis slekten dør ut på herresiden, av døtrenes mannlige avkom, sålenge de er adelige. Patronatet gikk fra Skyttes sønn til Skyttes dattersønn grev Göran Göransson Gyllenstierna, og tilkommer for tiden hovedmann i slekten Mörner af Morlanda. Patronus underretter nå sitt valg av ny professor skytteanus til universitetskonsistoriumet, som bekrefter valget dersom de godtar patronus' valg. Kilde. Deler av denne artikkelen er bearbeidet tekst fra Nordisk familjebok, utgitt 1904-1926. Bomuldsfabriken Kunsthall. Bomuldsfabriken Kunsthall er et kunstgalleri i Arendal i Aust-Agder fylke. Galleriet ble åpnet i 1994, og er i dag et anerkjent galleri. Bomuldsfabriken Kunsthall holder til i en gammel industribygning som ligger nær ved Torbjørnsbu gruver. Bygningen rommet opprinnelig et bomullsveveri fra slutten av 1800-tallet. I 1990 sto lokalene ledige og det lokalhistoriske miljøet i Arendal lette etter et formål bygningen kunne anvendes til. I 1992 kjøpte Arendal kommune bygningen. I 1994 ble bygningen rehabilitert for å brukes som kunstgalleri. Bomuldsfabriken har en samling av moderne norsk kunst, bl.a. arbeider av Leonard Rickhard og Bård Breivik. Daglig leder er Harald Solberg, som ble ansatt i 1997. Tett på. "Tett på" var en portrettserie som gikk på NRK i 1993, 1994 1995 med Tore Strømøy som programleder. Programserien bestod av humørfylte portretter av kjente og kjære artister. Marianne Borgen. Marianne Borgen holder appell på slutten av Fredsmarsjen i mai 2011. Marianne Borgen (født 2. juni 1951 i Oslo) er en norsk politiker (SV). Hun sitter i Oslo bystyre, og er medlem i Helse- og sosialkomiteen. Borgen er utdannet cand. sociol med embetseksamen i sosiologi fra Universitetet i Oslo i 1979. I cand. mag-graden hadde Borgen fagene sosiologi, historie og tysk. Borgen satt i bystyret allerede i perioden 1979-83. Hun hadde deretter pause frem til 1995, men har siden den gang hatt fast plass i bystyret. Borgen har tidligere sittet i finanskomiteen, og var også SVs ordførerkandidat til kommunevalget i 2007. Borgen er dessuten medlem i SVs Internasjonale Utvalg. Hun sitter også i styret for Aker universitetssykehus. Borgen jobber til daglig i Redd Barnas Norgesprogram. Hun har tidligere vært blant annet avdelingssjef for Sosial- og familieavdelingen ved Fylkesmannen i Oslo og Akershus, konsulent i Kommunal- og arbeidsdepartementet og faglig leder ved Barneombudets kontor. Årvoll skole. Årvoll skole er en 1–10 skole (barne- og ungdomsskole) på Årvoll i bydel Bjerke i Oslo. Skolen åpnet høsten 1955, og står i de kommende år overfor en utbygging, med planer om en ny idrettshall i tilknytning til skolen. Skolen ligger på nordsiden av Trondheimsveien. Skolen ble reist i sammenheng med den store utbyggingen på Årvoll på begynnelsen av 50-tallet. USBL bygde i løpet av 5 år ca 1200 leiligheter på Årvoll, og behovet for ny skole kom samtidig. Skolen ligger tett ved borettslaget Årvoll Vest som var innflyttingsklart 1954. Skolens ungdomstrinn får elever fra Tonsenhagen 1–7 skole i tillegg til egne elever. Skolen samarbeider med Bjerke videregående skole i samme bydel. På ungdomsskolen er det fire forskjellige "Temaer" man kan velge mellom, og man har rundt 4 skoletimer i uka til disposisjon for disse valgene. Disse går under "A"-klassene ("Idrett"), "B"-klassene ("Unge entreprenører", tidligere "Bedrift"), "C"-klassene ("Kreativ kommunikasjon", tidligere "Media og drama") og "D"-klassene ("Forskere"). Bård Folke Fredriksen. Bård Folke Fredriksen (født 26. august 1967 i Oslo) er en norsk politiker (H). Han har siden 2009 vært Oslos byråd for byutvikling. Fredriksen har en bachelorgrad fra Universitetet i Oslo med fagene offentlig rett, spesialfag arbeidsrett og statsvitenskap. Fredriksen har Examen Artium fra Berg videregående skole. Fredriksen begynte sin politiske karriere i Norges Gymnasiastsamband og i Oslo Unge Høyre. Han var leder i Oslo Unge Høyre fra 1990-91, samtidig som han satt i Oslo Høyres Hovedstyre. Året etter ble han med i Oslo Høyres Arbeidsutvalg, før han fra 1993 igjen gikk tilbake til Hovedstyret. Siden 1992 har Fredriksen sittet i Oslo bystyre. Fredriksen tok raskt plass i bystyregruppens ledelse, og ble nestleder for Høyres bystyregruppe fra 1995. Han ble også leder for finanskomiteen, et verv han hadde frem til 2009. Fredriksen var med i byrådet fra 1999 til 2001. Det første året satt han som Byråd for kultur- og utdanning, før han deretter gikk over til stillingen som Byråd for eldre og bydelene. I perioden 1993-1997 var Fredriksen varamedlem til Stortinget. Han møtte fire dager i Stortinget. Fredrik I av Baden. Fredrik I (født Frederick Wilhelm Ludwig 9. september 1826 i Karlsruhe, død 28. september 1907 på slottet Mainau) var storhertug av Baden fra 1856 til 1907. Fredrik var sønn av Leopold av Baden og Sofia Vilhelmina av Wasa, som var datter av kong Gustav VI Adolf av Sverige. Da hans eldre bror, Ludvig II, var uhelbredelig syk, ble Fredrik I regent "ad interim" i Baden etter sin fars død i 1852. Fra 1856 var han storhertug av Baden. Han ble regnet for å være en liberal tilhenger av Konstitusjonelt monarki. Under hans styre ble viktige og retningsvisende reformer gjennomført, blant annet muligheten for borgerlig ekteskap. Storhertug Fredrik ble 20. september 1881 utnevnt til storkors av St. Olavs Orden. Owe Jonsson. Owe Jonsson (født 1940 i Växjö, død 29. september 1962) var en svensk friidrettsutøver, ishockey- og bandyspiller. Jonsson var en fremragende sprinter som konkurrerte på distansene 100, 200 og 400 meter. Han satte svensk rekord seks ganger på 200 meter som var hans beste distanse. Han ble europamester på 200 meter under EM 1962 i Beograd med tiden 20,7 som var ny mesterskapsrekord. Mindre enn to uker senere omkom han i en tragisk bilulykke på veien mellom Växjö og Alvesta. En gate nær friidrettsanlegget i Växjö er oppkallet etter ham. Tilgi meg. "Tilgi meg" var en norsk tv-serie som gikk på TV3 i 1995 og 1996. Programleder for seriens første sesong var Siv Stubsveen. Hun ble i januar 1996 erstattet av Christina Støp Programmet hadde premiere den 6. februar 1995 på TV3. Konsept. "Tilgi meg" var et følelsesintimt programkonsept der mennesker som av forskjellige årsaker hadde brutt kontakten, skulle gjenforenes og tilgi for åpent kamera. Omtale. Programmet ble slaktet av tv-anmelderne og blant annet omtalt som et følelsesintimt, hjerteskjærende og pinlig program. (Kilde: Hvem hva hvor 1996 s.268) Omtale i Dagbladet i 1996: «"Til «Tilgi meg»-studio kommer folk som har noe uforløst på gang med venner, kjente eller slektninger. Man gråter en skvett for åpent kamera, og ber motparten om tilgivelse for alt fra triviell hverdagskjekling til alvorlige tillitsbrudd. Så kommer motparten og forteller sin historie, det gråtes enda en skvett, det langes over en blomsterbukett eller to, og så skal alt være såre vel."» Stig Pettersson. Stig «Stickan» Pettersson (født 26. mars 1935) er en tidligere svensk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Pettersson deltok i tre olympiske sommerleker med to fjerde- (1956 og 1964) og en femteplass (1960). Han vant 8 svenske mesterskap fra 1956 til 1964 og han var svensk rekordinnehaver fra 1960 til 1968. Han forbedret svenske rekorden fra 2,12 til 2,16 som er hans personbeste. Pettersson tok bronse under EM 1958 i Stockholm med høyden 2,10 bak landsmannen Richard Dahl (2,12) og Jíři Lanský og under EM 1962 i Beograd tok han sølv med et hopp på 2,13 gullet ble vunnet av Valerij Brumel (2,21). Marie Louise av Schleswig-Holstein. Prinsesse Marie Louise (Franziska Josepha Louise Augusta Marie Christina Helena; tidligere prinsesse Marie Louise av Schleswig-Holstein; født 12. august 1872 – død 8. desember 1956) var et medlem av den britiske kongefamilien. Hennes mormor var dronning Victoria. Hun giftet seg i St. George's Chapel i Windsor Castle den 6. juli 1891 med prins Aribert av Anhalt (1864–1933). Etter at det raskt ble oppdaget at hennes ektemann var homoseksuell, ble ekteskapet både ulykkelig og uholdbart for hennes del. Prinsesse Marie Louise dro omsider til Canada, og da hennes mormor, dronning Victoria, fikk vite om årsaken til flukten, sendte hun Marie Louise hjem til foreldrene og fikk ordnet en skilsmisse med umiddelbar virkning i år 1900. Tine Skolmen. Tine Skolmen (født 22. april 1967) er en norsk skuespillerinne, sanger og programleder. Skolmen har sin musikk- og sangutdannelse fra London, der hun også var med i flere operaoppsetninger. Skolert både i klassisk og jazz, og synger det meste. Hun TV-debuterte i 1996 som programleder i debattprogrammet "Tine" på TVNorge. Hun var i samme periode med i komiserien "Handel og vandel" og flere av Falsk/Mathiesens serier. Skolmen var i 1998 programleder sammen med faren Jon Skolmen i TVNorges sommerprogram "Skolmenholmen". På scenen har hun spilt i stykker som "Sommer i Tyrol", "Little Shop of Horrors" og "Les Misérables". Hun ble i 2002 engasjert som programleder i NRK P2s "Rundt et flygel" sammen med Kåre Grøttum. Fra høsten 2007 ledet hun NRK P2s "Musikkmassasjen" sammen med Jan Fredrik Heyerdahl. I dag er hun fast ansatt i NRK som musikkjournalist og er programleder for P2-programmet "Jazzklubben" og er en del av musikkredasjonen i "Kulturnytt". I tillegg til diverse sangopptredner synger hun fast med en jazzkvartett. Skolmen er datter av den kjente skuespilleren Jon Skolmen. TV 2 Nyhetene. "TV 2 Nyhetene" er navnet på TV 2s faste nyhetssending og TV 2s nettavis med samme navn. Nyhetssendingen har siden 1992 gått hver dag klokken 18.30 og klokken 21.00. 21-nyhetene ble under Gullruten 2004 kåret til beste aktualitetsprogram (nyheter, sport og debatt). Fotnoter. 21-sendingen har noen dager gått klokken 22.00 grunnet kamper i den norske eliteserien i fotball. St. Petersfisk. St. Petersfisk ("Zeus faber") er en fiskeart i St. Petersfisk-familien. Beskrivelse. St. Petersfisk blir opptil 90 cm lang og 8 kg. Kroppen er meget høy og sammentrykt fra sidene. Den er ofte mørkbrun eller grønnlig på farge og har en karakteristisk mørk flekk på hver side av kroppen. Utbredelse og habitat. St. Petersfisk finnes vanligvis langs kysten på dybder mellom 5-360 meter. Den lever alene, men opptrer i stimer under gytingen. I nyere tid har arten blitt stadig mer vanlig å se i norske farvann nord til Trøndelag. Slekten "Zeus" har én annen art, nemlig "Zeus capensis". TV 2 Sporten. "TV 2 Sporten" er TV 2s sportsredaksjon. Redaksjonen har omtrentlig 80 medarbeidere, og har sitt hovedsete i Bergen. Redaksjonen er redaksjonelt ansvarlig for fjernsynskanalene TV 2 Sport og TV 2 Premier League HD, og lager også daglige sportsnyhetssendiger for TV 2 og TV 2 Nyhetskanalen. Den har også ansvar for en lang rekke ulike direktesendinger både på TV 2 og TV 2 Zebra, dette er i hovedsak programmer knyttet til idrettsarrangementer, med hovedvekt på fotball, håndball, ishockey og sykkel. TV 2 Sporten driver nettstedene tv2sporten.no og altomfotball.no Øvrige programledere i TV 2 Sporten (med forbehold om mulige mangler) Adon Elmir. Adon Elmir (født 29. mars 1968 i Salamiyah i Syria) er en syrisk-norsk billedkunstner og designer, bosatt i Tingvoll på Nordmøre i Møre og Romsdal. Han er utdannet arkitekt fra Universitetet i Damaskus med diplomgrad i arkitektingeniørvitenskap fra 1996. Ut over arkitekturen som et faglig grunnlag for hans virksomhet, arbeider han med flere kunstarter, hovedsakelig billedkunst, grafikk, digitalkunst og visuell kommunikasjon. Elmir har siden 1988 jobbet innenfor forskjellige medier. Design, tegning, kalligrafi og arkitekturfotografi sto sentralt i hans arbeid. Dette har i de senere årene dannet grunnlaget for hans kunstneriske arbeid som i utgangspunktet bygde på kombinasjon mellom ulike kunster. Biografi. Elmir vokste opp i Salamiyah og han flyttet i 1978 sammen med familien til Damaskus, hvilket var et vendepunkt i hans oppvekst. Elmir, som var familiens yngste, var omgitt av en kulturell sfære som kom til å spille en avgjørende rolle i hans framtid. Kunst generelt har opptatt ham siden barndommen, mens språk og litteratur har dyrket hans interesse for skrivningen. Som tenåring jobbet han med grafisk design, kalligrafi og ornamentdesign. Helt siden videregående skole har han vært opptatt av spørsmål knyttet til kunst og kunstfilosofi. Arkitektur og skulptur var for ham en vakker og magisk verden som han ønsket å studere. Han gjennomførte arkitektutdanningen ved Fakultet for arkitektur i Damaskus, 1996. Samtidig drev han med kunst og forfatterskap. Dette gav ham mulighet til å se forholdene mellom forskjellige kunster fra en bredere synsvinkel. I 1998 flyttet han til Norge og møtte en ny verden som satte sine spor i hans kreative prosjekt, og tilførte det nye ideer. Den meste parten av forfatterskapet til Elmir ble utgitt i perioden 1993–1998, hvor han fra 1993 til 1997 jobbet som kulturredaktør og kunstnerisk rådgiver i det libanesiske magasinet «Delta», og fra 1996 til 1998 som konsulent i det syriske forlaget «Ward Publishing». Han har skrevet blant annet artikler, essayer og bøker. Elmir har holdt flere utstillinger både separate og kollektive. I dag arbeider han med flere prosjekter som har til formål å få det digitale integrert i den tradisjonelle malerkunsten. Hans arbeider hører til flere kunstområder: Maleri, tegning, grafikk, elektronisk kunst, kalligrafi og digital fotografi. Han har også holdt flere foredrag tilknyttet kunstutstillinger og kulturarrangementer, i samarbeid med blant annet Amnesty InternationalNorge, Human-Etisk Forbund og Sunndal Kulturfestival. Om arbeidene. Elmirs arbeider låner ofte sine elementer fra eksisterende og/eller hypotetiske verdener, og bygger videre på bølger av tanker, spontane former, komposisjon med farger, kombinasjon av linjer, symboliserte tekster, poetiske bilder, sammensetning av det figurative og det nonfigurative og så videre – eller gjerne alt dette. Et tilbakevendende tema i Elmirs bilder er menneskerettigheter og ytringsfrihet, noe som blant annet har ført til at bildene hans er blitt brukt som illustrasjoner i «AmnestyNytt». Innholdet i arbeidene til Adon Elmir er et grunnleggende element som beveger seg parallelt og i harmoni med formen. Dialektiske relasjoner binder innhold, form og teknikk til hverandre. Men slik som den russiske billedkunstneren, Wassily Kandinsky definerer forholdet mellom form og innhold, er det «"ikke formen (materien) som er det viktigste, men innholdet (ånden)"», i den forstanden at «"enhver form nødvendigvis også rommer et indre – har et indre innhold – som kommer sterkere eller svakere til syne"». Dette framtrer tydelig både i det tematiske trekk i Elmirs bilder, og i selve kunstnerens uttrykk: «"Kunst uten innhold finnes ikke!"» U (TV-serie). "U" var et norsk ungdomsprogram som gikk på NRK-TV fra 1991 til 2002. «U» var NRKs nye ungdomssatsing på 90-tallet og skulle komme til å romme mange subsjangere, blant annet "U:natt". Programledere den første sesongen var Tonje Steinsland, Ole Andreas Holen, Per A. D. Jynge og Cathrine I. Nilsen. Programmene fra U var preget av både humor, ironi og alvor. Den første sjefen for U var Karin Julsrud, som også var første programleder i programserien Halvsju på sytti- og åttitallet. Redaksjonen i U ble etablert med bare et fåtall faste ansatte, men med et budsjett som ga Julsrud muligheter til å skrive kontrakter med regissører fra norsk film- og reklamemiljø. Julsrud hadde også selv regi på serier som ble produsert av U. Da Julsrud trakk seg som redaksjonssjef fikk redaksjonen først regissør Anders Holm som sjef, og senere Leif Holst Jensen. Om serien. Med sin særegne kameraføring og en kjapp stil ble programmet tidlig på 90-tallet en suksess. U var på begynnelsen av 90-tallet det eneste programmet ved siden av "Dagsrevyen" som hadde alle typer medarbeidere og alt utstyr under ett og samme tak. Alex Rosén hadde sin debut i denne programserien i 1991-92 og ble nærmest en kultfigur etter sine opptredener. Han ble valgt av redaksjonen etter opptredener som vokalist i bandet Go Go Gorilla og et intervju i ungdomsmagasinet Chili. Serien "U:Natt" ble sendt i 1994 med komiker Harald Eia og musiker Simone Larsen som programledere og med komiker Bård Tufte Johansen som stuntreporter med et ekstra kamera montert på hodet. De sendte blant annet sine live-sendinger fra en nedlagt industrihall, samt en del utesendinger, blant annet fra en bensinstasjon i Trondheim der Børge Brende deltok som debattant fra Unge Høyre. Temaene varierte til alt fra russefeiring til politiske stridstema som opptok ungdom. U-redaksjonen høstet i 1997 stor internasjonal anerkjennelse. Flere av programmene i serien "U:Trippel" ble i 97 solgt til en rekke land i verden, De forente Arabiske Emirater, Sveits og Australia, og de nordiske land. (Kilde: "Hvem hva hvor 1998" s.258) Programmet fikk Gullruten 2000 i klassen beste reportasje i "U..om onani" (Kilde: "Hvem hva hvor 2001" s.267) Nevneverdige innslag. I noen av de første innslagene i "U" (1991-92) fikk vi se tre sinte, unge menn i bar overkropp og rosa caps fra bandet "Nemlig Hemlig". «Vi formidler den intensiteten det er å leve, kan du si.» «Vi er et produkt av det samfunnet andre har skapt, og som er på vei i dass. Vi skal bygge nytt på ruinene,» var blant gullkornene fra bandet. Innslag fra den kristne møteserien Camp Meeting i 1991. U: Natt (1994-96). En to timer lang sending som startet sent på fredagskveldene. Programmene hadde sendestart 18. mars 1994. Karin Julsrud var produksjonsleder. Programledere var Harald Eia, Simone Larsen og Siv Fossåskaret, mens utegående reporter var Bård Tufte Johansen. Programmet inneholdt musikk, humor og intervju, samt serien «Flåttum gård». Omtale. Aftenposten (2003) «"I 1994 jobbet det som skulle bli "Lille lørdag"-gjengen i ungdomsprogrammet "U". Harald Eia, Marit Åslein og Bård Tufte Johansen, for å nevne noen. "Målet til "U", skriver komikerne selv om DVD-lanseringen, "var å vise at ungdom drev med antirasistisk arbeid på fritiden, at ungdommer slet med å få jobb (på den tiden var det 0,5 prosent ledighet i Norge) og at det ikke var flaut for ungdom å snakke om kjønnssykdommer. Vi fikk det ikke så bra til. Vi syntes ungdommer var sytete og schtøgge". Derfor lagde vi heller "Lille lørdag". Som ble en slags parodi på "U" og det programmet vi egentlig skulle lage."» Kommentar. Programmet U kan være vanskelig å definere da det rommet alt fra studiobaserte diskusjonsprogrammer og live-sendinger til kortfilmer og dokumentarer. Programmet kan også karakteriseres som en egen tv-avdeling for ungdom da det rommet så mange halvseperate serier som gikk parallelt med hverandre, som f.eks. "U:natt" og "U:verden". Orkanen Henriette. Orkanen Henriette var en orkan i Stillehavet. Et område med ustabilt vær omkring 400 kilometer sørøst for Acapulco i Mexico utvikla seg til den tropiske stormen Henriette 31. august 2007. Stormen beveget seg langs Mexico-kysten mot Baja California, og nådde orkanstyrke 4. september 2007. I Baja California Sur ble det igangsatt evakuering av om lag 300 mennesker da orkanen nærmet seg. Ni personer mistet livet som følge av orkanen; syv mennesker omkom i stein- og jordras i Acapulco-området forårsaket av det kraftige regnværet orkanen brakte med seg, i tillegg ble to fiskere rapportert drept utenfor Sonora-kysten. Orkanen Henriette herjet samtidig med kategori 5-orkanen Felix. Det er første gang siden registreringene startet på slutten av 1800-tallet at to så kraftige orkaner har herjet samtidig i samme område. Oppfinner. Da Vincis design på sin flygemaskin En oppfinner er en person som finner på eller oppdager nye metoder, hjelpemidler eller anordning for å utføre en oppgave. Det hjelpemiddelet eller anordningen som blir funnet opp kalles som en fellesbetegnelse en oppfinnelse. Juridisk sett er en oppfinner en som har tatt et patent. Mange ting vil likevel ikke være mulig å patentere, eller er som oftest ikke patentert, men kan likevel bli betraktet som et produkt av arbeidet til en oppfinner. Eksempler er nye metoder eller produkter av kunstnerisk uttrykk og innen matematikk. Hva formelt oppfinnerskap gjelder, er når noen innenfor fagfeltet uttrykker overraskelse for hvordan den nye anordningen eller metoden virker innenfor fagområdet. Kunstneriske og matematiske oppfinnelser. Et eksempel innen patentering av en kunstnerisk metode eller prosess var Yves Kleins patent på en spesiell blåfarge. Denne blåfargen er kjent som «Kleinan Blue» (kleinisk blå) eller International Klein Blue, se for et fargeeksempel. Metoder innen matematikken blir ofte assosiert med en spesiell person, slik som Stirlings formel blir knyttet til James Stirling. Noen matematikere mener at matematiske metoder ikke kan bli oppfunnnet. De sier at slike ting eksisterer uavhengig av matematikere, slik at matematikere bare oppdager dem. I så fall er Stirling bare oppdageren av «hans» formel, og ikke oppfinneren. RoboCop 2. "RoboCop 2" er en science fiction film fra 1990, med handling satt i nær framtid i Detroit i Michigan. Filmen er oppfølgeren til "RoboCop" fra 1987. Hovedrollen spilles av Peter Weller, som også spilte RoboCop i den første filmen. Dette var siste gangen Weller hadde rollen som RoboCop, selv om det senere ble spilt inn enda en oppfølger, samt en TV-serie. Weller mente det var slitsomt å ha på seg RoboCop-drakten, samt at han mislikte å arbeide på filmsettet til "RoboCop 2". "RoboCop 2" ble regissert av Irvin Kershner, og manus ble skrevet av Frank Miller og Walon Green. Handling. Hovedhandlingen i "RoboCop 2" er tittelfigurens kamp for å få tilbake menneskeligheten som mange av figurene i filmen følte at han mistet da han ble til RoboCop (en cyborg som kombinerer hjerne og annet vev fra liket etter en myrdet politimann, Alex Murphy, og en robotkropp) i den første filmen. Dette er en type handling som også ble brukt i den første filmen, men film nummer 2 drives i tillegg av en rekke underhandlinger. Kritikk. Flere kritikere mente filmen var overdrevet slem og voldelig, at den manglet vittigheten fra den første filmen og at den hadde liten sammenheng med den første siden Alex Murphy\Robocop utviklet menneskelige følelser. Det ble ofte klaget over at filmen ikke fokuserte nok på RoboCop og hans partner Lewis, og at filmens hovedhandling om en mann fanget inne i en maskin forsvant i en sjø av dårlig smak og sadistisk ondskap. I Norge ble filmen totalforbudt da filmsensuren ble satt. Øyelokkmøll. Øyelokkmøll (Bucculatricidae) er en familie av små sommerfugler som hører til gruppen Gracillarioidea. De kan kjennes på at pannen er noe fremskytende og tett kledt med lange, oppstående hår – det kan se ut som disse møllene bærer en parykk. De aller fleste artene hører til den store slekten Bucculatrix. De tre øvrige slektene, fra den sørlige halvkulen, har bare én kjent art hver. "Cryphioxena notosema" og "Ogmograptis scribula" fra Australia blir av og til regnet til familien grasmøll (Elachistidae). Øyelokkmøllene lever på blader av forskjellige planter, de nordiske artene enten på kurvplantefamilien (Asteraceae) eller på løvtrær. I andre verdensdeler er det også en del arter som lever på bartrær. Noen kan gjøre noe skade på skog ved at de skjeletterer bladene. Utseende. Små (vingespenn 5 – 14 mm) sommerfugler som særlig kan kjennes på den framskytende, langhårete pannen ("parykk"). De utstående hårene dekker det meste av fasettøynene sett ovenfra, derav det norske navnet på gruppen. Kroppen er forholdsvis kort og trinn, hodet middels stort. Antennene er trådformede og omtrent så lange som 2/3 av forvingelengden. Forvingene er avlange, forholdsvis smale, i spissen avrundede med lange hårfrynser ytterst. De er sterkt varierende på farge: hvite, brune, bronseaktige eller mer eller mindre spraglete. Bakvingene er smale, tilspissede med lange hårfrynser. Beina er forholdsvis lange med markerte sporer. Levevis. Larvene utvikler seg på ulike planter. Hver enkelt art har vanligvis bare én eller noen få vertsarter, men familien har blitt registrert fra over 20 forskjellige plantefamilier. De nordiske artene lever enten på kurvplantefamilien (Asteraceae), blant andre på ryllik, prestekrage, strandstjerne og forskjellige malurt-arter, eller på løvtrær, blant andre alm, asal, rogn, bjørk, lind, hassel, eik, or, trollhegg, lønn, eple og pære. Noen utenlandske arter lever på bartrær i sypressfamilien (Cupressaceae). Det finnes også arter som angriper nyttevekster, blant annet bomull. De nyklekte larvene minerer inne i bladene på vertsplanten, men etter det første larvestadiet skifter de form (hypermetamorfose), kryper ut og spiser på bladene fra utsiden. Ved kraftige angrep kan de skjelettere bladene helt. De utvokster larvene spinner en kokong av silke med karakteristiske lengderibber, der de forvandler seg til en puppe. Gauldal teaterlag. Gauldal Teaterlag er en frittstående organisasjon med tilhold på Ler i Melhus Kommune. Teaterlaget har vært og er en viktig bidragsyter til kulturlivet i Gauldalen og har deltatt på Norsk Revyfestival med sketsjer av høy kvalitet. Gauldal teaterlag ble opprettet i 1980 og har siden den gangen satt opp stykker som: "Bør Børson", "Splint", "En Verden Full av nisser" og flere revyer. En verden full av nisser spilles på Fremo Gård på Ler. Gauldal Teaterlag har vært et springbrett for mange unge skuespillere, hvor en av dem er Frode Eggen. Siril. Siril er et nylaget norsk kvinnenavn som kan være en variant av Siri, Sigrid eller Sigfrid. "Siril" er også en russisk variant av mannsnavnet Cyril. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Siril i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Bovar Karim. Bovar «Boja» Karim (født 4. mai 1984 i Paris) er en svensk fotballspiller som for tiden er klubbløs etter å ha forlatt Tromsø Idrettslag våren 2009. Trener med diverse danske og svenske klubber, men ingen permanent. Faren hans er fra Algerie og har spilt a-landskamper. Han har tidligere spilt for Malmø FF, Feyenoord, Cambuur og Tromsø Idrettslag. Da Bovar Karim var 13 år flyttet han til England og spilte i to år for Arsenal før turen gikk til Feyenoord Rotterdam og nederlandsk fotball. Karim ble høsten 2008 leid ut til Randaberg i en tre måneders periode og scoret åtte mål på ni kamper for Stavanger-klubben. Karim scoret totalt ett mål for Tromsø IL. Gracillarioidea. Gracillarioidea er en gruppe (overfamilie) av små sommerfugler som tilhører den store gruppen Ditrysia. Gruppen deles i fire familier som alle forekommer i Norge. De fleste artene tilhører den artsrike familien bladmøll (Gracillariidae). Utseende. Små, slanke møll med lange, trådformede antenner. Vingespennet er vanligvis mindre enn 15 mm. På farge er de ofte brokete, men de kan også være hvite eller bronseaktig metallfargede. Beina er forholdsvis lange. Levevis. I alle fall de nyklekte larvene lever i miner i blad eller bladstilker. Noen grupper har hypermetamorfose, dvs. at de senere larvestadiene er vesentlig ulike de tidligere. Disse larvene kryper gjerne ut fra minen og spiser bladet fra utsiden. Noen arter kan gjøre en del skade på nyttevekster og skogstrær. De voksne sommerfuglene er kvikke møll som løper godt, men de flyr sjelden langt. Jarl av Inverness. Tittelen Jarl av Inverness har blitt skapt flere ganger i det forente kongerikes adelskalender, hver gang som en tilleggstittel for et medlem av den britiske kongefamilien. Den ble først skapt i 1801 som en tilleggstittel for prins Augustus Frederick, hertug av Sussex, sjette sønn av Georg III – før den ble fjernet i 1843. Sussex sin andre kone (som han giftet seg med i strid med loven) ble gitt tittelen hertuginne av Inverness, som ble fjernet ved hennes død i 1873. Den neste skapelsen var for prins Georg, andre sønn av Edvard VII, som en tilleggstittel til hertugdømmet av York. Da prinsen ble konge i 1910, og tok over etter sin far, ble titlene innlemmet i kronen. Tittelen ble igjen skapt i 1920 som en tilleggstittel for prins Albert, andre sønn av Georg V, som også skapte hertug av York på samme tidspunkt. Tittelen ble innlemmet i kronen da York tok over for sin bror i 1936 for å bli Kong Georg VI. Til slutt ble tittelen skapt, for fjerde gang, i 1986 som en tilleggstittel for dronning Elisabeth IIs andre sønn, prins Andrew, hertug av York. Endosporer. Endosporer er spesielle strukturer som blir dannet inne i bakteriecellene for å beskytte bakteriene ved dårlige tider. Prosessen kalles for "sporulation". Sporer er differensierte celler som er veldig resistent mot varme. De er også resistente ovenfor sterke kjemikalier. I jord er det rikelig med bakterier som danner sporer, og en hvilken som helst jordprøve vil inneholder endosporer. Slektene "staver/bacillus" og "Clostridium" er de best studerte artene som danner sporer. Funnet av endosporer var en viktig oppdagelse fordi det er viktig å vite om varmeresistende former for bakterier ved sterilisering av utstyr. Det er ikke bare bakterier som danner sporer, men de bakterielle sporene er unik i at de tåler høye temperaturer. Foruten å tåle varme, tåler endosporene tørking, radioaktivitet, syrer og andre sterke kjemikalier. De kan være sporer og være uvirksom i en ekstremt lang tid. Strukturen til sporene er overveldende forskjellig fra selve cellen. Strukturen til sporene er mye mer kompleks i det at de har flere lag som man ikke finner i cellen. En kjemisk substans som er karakteristisk for endosporer er "dipicolinsyre" og finnes ikke i bakteriecellene. Dette stoffet har blitt funnet i alle endosporene som har blitt undersøkt og finnes i kjernen. Sporene har og en høy konsentrasjon av kalsium ioner som er kombinert med dipicolinsyren. Denne kalsium-dipicolinsyren står for omtrent 10% av tørrvekten til sporene. Henry Turner. Henry H. Turner (født 28.august 1892 i Harrisburg i Illinois i USA, død august 1970 i Oklahoma City Oklahoma). Turner var en amerikansk endokrinolog, kjent for publikasjon av sin beskrivelse av Turners syndrom i1938 i "Association for the Study of Internal Secretions". Han var leder for endocrinology and as associate dean ved University of Oklahoma College of Medicine. Renault Scénic. Renault Scénic er en bilmodell fra den franske bilfabrikken Renault, som har vært i produksjon siden 1996 og er basert på den mindre mellomklassemodellen Mégane. Bilen var blant de første små MPV-modellene, og vant prisen Årets Bil i Europa i 1997. Den første generasjonen ble kun levert med fem separate sitteplasser. En fleksibel innredning, et høyt utstyrsnivå og lav pris gjorde at modellen raskt ble en suksess, og mange andre produsenter kopierte senere konseptet. I 1999 fikk Scénic en ansiktsløftning, og samme år presenterte Opel sin utfordrer, Zafira. Denne ble raskt en tøff konkurrent da den tilbød syv sitteplasser, som dessuten kunne felles ned i gulvet, og neste utgave av Scénic, som ble introdusert i 2004, kunne derfor også leveres i en forlenget, syvseters utgave kalt "Grand Scénic". I 2006 gjennomgikk hele Mégane-serien, også Scénic, en mindre ansiktsløftning. Andrej Kirilenko. Andrej Gennadjevitsj Kirilenko (russisk; født 18. februar 1981 i Izjevsk) er en russisk basketballspiller. Siden 2001 har han spilt for Utah Jazz i NBA. Han er 206 cm og spiller forward, og er kjent for sin allsidighet og sitt gode forsvarsspill. Dražen Petrović. Dražen Petrović (født 22. oktober 1964 i Sibenik i Kroatia (den gang Jugoslavia), død 7. juni 1993 i Denkendorf, Tyskland) var en tidligere profesjonell basketballspiller for de amerikanske lagene New Jersey Nets og Portland Trail Blazers. Han spilte også for klubbene BC Sibenka, BC Cibona og Real Madrid i Europa, i tillegg til Kroatias landslag i basketball. Han ble også kåret til en av FIBAs 50 beste spillere. Landslag. Petrovic spilte på Jugoslavias landslag i basketball som nummer 4. Der var han med på Kroatias gullperiode som strakk seg over tre år fra 1989 til 1991. I 1989 og 1991 vant Jugoslavia EM i basketball med Petrovic på laget. I 1989 ble Petrovic kåret til turneringens beste spiller. I 1991 vant landslaget også verdensmesterskapet. Europeisk karriere. Petrovic spilte totalt for tre europeiske klubber før han kom til NBA. Klubbene var; BC Sibenka, BC Cibona og Real Madrid Baloncesto|Real Madrid. NBA-karriere. Petrovic ble trukket opp til NBA av klubben Portland Trail Blazers. Han viste tidlig sin misnøye i klubben på grunn av lite spilletid. Og 23. januar 1991 kom han til klubben New Jersey Nets, der han fikk mer spilletid. Død. Dražen Petrović døde i en trafikkulykke på autobahnen i Denkendorf ved Ingolstadt i Tyskland den 7. juni 1993 da han var i Europa for å spille landslagskamp. Han ble kun 28 år gammel. Generalstreiken i Storbritannia 1926. Tegneserien "The Subsidised Mineowner - Poor Beggar!" fra bladet "Trade Union Unity Magazine" (1925) Gruvearbeidere i Tyldesley utenfor "Miners Hall" under streiken Generalstreiken i Storbritannia i 1926 var en generalstreik som varte i ni dager, fra 3. mai 1926 til 12. mai 1926. Den ble organisert av hovedstyret i fagforeningssamarbeidet Trades Union Congress (TUC), i noe som ble et mislykket forsøk på å presse staten til å handle for å forhindre lønnsreduksjon og forverrede arbeidsvilkår for kullarbeiderne. Årsaker til generalstreiken. Gruveeierne varslet derfor om sine intensjoner om å redusere arbeidernes lønninger, og TUC reagerte på disse nyhetene med løfter om å støtte arbeiderne i denne striden. Det konservative partiet under Stanley Baldwin bestemte seg for å gripe inn, ved å erklære at de ville stille med ni måneders subsidier for å opprettholde gruvearbeidernes lønninger, og ved at en kongelig kommisjon – under ledelse av Sir Herbert Samuel – skulle se nærmere på problemene i gruveindustrien. Denne avgjørelsen ble kjent som «rød fredag» fordi den ble ansett som en seier arbeiderklassens solidaritet. I praksis gav subsidiene gruveeierne og staten tid til å forberede seg på en stor arbeiderdisputt. Herbert Smith (en leder av gruvearbeidernes forbund i Storbritannia) sa følgende om denne hendelsen: «Vi har ikke noe behov for å glorifisere en seier. Det er bare en våpenstillstand». Samuel-kommisjonen la ut en rapport i mars 1926: den erkjente at industrien trengte å reorganiseres, men avviste forslaget om nasjonalisering. Rapporten anbefalte også at statens subsidier skulle trekkes tilbake, og at gruvearbeidernes lønninger skulle reduseres for å bevare industriens lønnsomhet. En tidligere kongelig kommisjon, Sankey-kommisjonen, hadde anbefalt nasjonalisering et par år tidligere som en løsning på industriens produktivitets- og lønnsomhetsproblemer. Derimot hadde Lloyd George, daværende statsminister, avfeid denne rapporten. Etter Samuel-kommisjonens rapport fastsatte gruveeierne nye arbeidsbetingelser for alle gruvearbeiderne. Dette inkluderte en utvidelse av den syv timer lange arbeidsdagen, lønnsforhandlinger for hvert distrikt og en lønnsreduksjon. Avhengig av antall faktorer, ville lønningene nå kuttes med mellom 10% og 25%. Gruveeierne fastslo at gruvearbeiderne måtte godta disse betingelsene før 1. mai, ellers ville de miste jobbene sine. MFGB (gruvearbeidernes landsforening) avslo tilbudet: «Ikke en krone av lønnen, ikke et minutt av dagen». Generalstreiken. TUC hadde en konferanse den 1. mai 1926, og kunngjorde deretter at en generalstreik «i forsvar av gruvearbeidernes lønninger og timer» skulle begynne den 3. mai. Ledernde av Labour Party var skremt av de revolusjonære elementene i unionbevegelsen, og var lite glade for forslaget om streik. Under de neste to dagene ble det gjort desperate forsøk på å bli enige med staten og gruveeierne. Disse forsøkene feilet, hovedsakelig på grunn av en beslutning av trykkerne i Daily Mail i ellevte time om å nekte å skrive ut en krass lederartikkel som fordømte generalstreiken, kalt «For konge og land». De hadde innvendinger på følgende avsnitt: «En generalstreik er ikke en industriell disputt. Det er en revolusjonær bevegelse som bare kan lykkes ved å ødelegge staten og bryte ned rettighetene og friheten til folket». Da Baldwin hørte om dette, avlsuttet han forhandlingene med TUC ved å si at dette avslaget blandet seg inn i pressens frihet. Kong Georg V tok avstand fra påstandene om at streikerne var «revolusjonærer» ved å si; «Prøv å leve på deres lønninger før dere dømmer dem». TUC fryktet at en fullstendig generalstreik ville bringe revolusjonære elementer frem. De bestemte seg derfor for å ta ut arbeidere kun i nøkkelindustrier, slik som jernbane- og transportarbeiderne, trykkerne, samt havne-, jern- og stålarbeiderne. Staten hadde forberedt seg på streiken i de ni månedene de hadde støttet med subsidier, ved å skape organisasjoner som Organisasjon for opprettholdelse av forsyninger, og gjorde alt som stod i deres makt for å få landet fremover. De viste støtte ved å poengtere streikernes revolusjonære natur. Væpnede styrker og frivillige arbeidere hjalp til med å opprettholde grunnleggende tjenester. Selv i 1920 var statens «Emergency Powers Act» passert. Det var en lov om å opprettholde essensielle forsyninger. Den 4. mai 1926 var antallet streikere blitt til 1.5 – 1.75 millioner. Det var streikere «fra John o' Groats til Land's End». Arbeidernes reaksjon på streiken var umiddelbar og overveldende, og overrasket både staten og TUC; sistnevnte var ikke i kontroll av streiken. På den første dagen var det ingen store initiativer og dramatiske hendelser, med unntak av at nasjonens transport stod på stedet hvil. Den 5. mai 1926 var propagandaen i gang. Churchill (på det tidspunktet finansminister) sa i sin avis "British Gazette": «Jeg er ikke enig i at TUC har så store rettigheter som staten til å gi ut deres side av saken og å formane deres tilhengere til å fortsette aksjonen. Det er en mye vanskeligere oppgave å fore nasjonen enn det er å ødelegge den». I "British Worker", TUCs avis: «Vi lager ikke en krig mot folket. Vi er nervøse for at vanlige mennesker ikke skal straffes for gruveeierne og statens upatriotiske oppførsel». I mellomtiden satte staten i gang en «milits» av frivillig politi, kalt "Organisasjon for opprettholdelse av forsyninger" (OMS). De var frivillige arbeidere som skulle opprettholde orden i gatene. Én av dem sa: «Det var ikke vanskelig å forstå streikernes holdning mot oss. Etter et par dager fikk jeg sympati med dem og ikke arbeidsgiverne. Først og fremst, jeg hadde aldri innsett den grusomme fattigdommen som eksisterte. Dersom jeg hadde vært klar over alla fakta, ville jeg ikke ha stilt opp som frivillig politi».. Den 6. mai 1926 sa Baldwin følgende: «Generalstreiken er en utfordring for parlamentet, og er veien til anarki». Transporthjelp ble tilgjengelig ved hjelp av frivillige og streikebrytere. Den 7. mai 1926 møtte TUC med Sir Herbert Samuel og utarbeidet flere forslag i et forsøk på å ende krangelen. Gruvearbeidernes forbund avslo forslagene. Avisen "British Worker" ble mer og mer vanskelig å drive, siden Churchill hadde bestemt seg for å ta over produksjonen av papir. I mellomtiden gikk staten til handling for å beskytte mennene som valgte å returnere til arbeid. Den 8. mai 1926 opplevde man et dramatisk øyeblikk i Londons havner. Lastebiler ble beskyttet av hæren. De brøt med streikevaktlinjen og transporterte mat til Hyde Park. Denne episoden viste at staten hadde størst kontroll over situasjonen. En liten anekdote; denne dagen ble det spilt en fotballkamp mellom streikerne og politiet. Den 11. mai 1926 varslet "British Worker" – som en respons på hovedstyret i TUC sin frykt for at det skulle bli en flom av arbeidere tilbake til arbeid – at: «Antallet streikere har ikke avtatt; det øker. Det er flere arbeidere ute i dag enn det har vært på noe tidspunkt siden streiken startet». Den 12. mai 1926 dro hovedstyret i TUC på besøk til 10 Downing Street for å annonsere deres beslutning om å avblåse streiken, gitt at forslagene som ble utarbeidet av Samuel-kommisjonen ble overholdt, og at staten kunne tilby en garanti for at det ikke ville bli noen søken etter skyldige blant arbeidene. Staten uttalte at den hadde «ingen makt til å tvinge arbeidsgivere til å ta tilbake alle som hadde streiket». Dermed godtok TUC å avslutte disputten uten en slik avtale. Etter generalstreiken. I flere måneder fortsatte gruvearbeiderne med å yte motstand, men i oktober 1926 ble mange tvunget tilbake på jobb grunnet tunge tider. Ved slutten av november var mesteparten av arbeiderne tilbake på jobb. Likevel ble mange stemplet som skyldige for streiken, og ble holdt arbeidsledige i flere år. De som ble ansatt ble tvunget til å jobbe lengre dager, med lavere lønn og distriktsbaserte lønnsavtaler. I 1927 la den britiske staten frem en lov som gjaldt disputter og fagforeninger. Denne loven gjorde sympatistreik ulovlig, og sikret at medlemmene av fagforeningen måtte frivillig «kontraktere seg» for å betale de politiske påleggene. Den forbydde også forvaltningsforeninger fra å samarbeide med TUC, og gjorde massedemonstrasjoner ulovlige. Effekten på britisk kullgruveindustri stor. Ved slutten av 1930-tallet hadde sysselsettingsgraden innen gruvearbeid falt med mer enn en tredjedel fra toppnivået på 1.2 millioner før streiken, men produktiviteten hadde gått fra under 200 tonn produsert per arbeider til over 300 tonn, ved utbruddet av andre verdenskrig. Tony Parker. Tony Parker under en kamp. William Anthony (Tony) Parker, II (født 17. mai 1982, i Brugge, Belgia) er en fransk NBA basketballspiller på San Antonio Spurs. Han er en liten, lynkjapp guard som i 2007 ble kåret til finalens beste spiller da Spurs vant NBA-mesterskapet. Han var gift med skuespillerinnen Eva Longoria, som spiller i hitserien Frustrerte Fruer, fra 2007–2010. Tidlig liv. Parker ble født i Bruges, Belgia, men vokste opp i Frankrike.Hans far, Tony Parker Sr, spilte basketball på Loyola University i Chicago, samt profesjonelt i utlandet. Hans mor, Pamela Firestone, er en nederlandsk modell. I begynnelsen var Parker mer interessert i fotball, men etter å ha sett utviklingen av Michael Jordan til en global basketball-stjerne, ombestemte han seg. Karriere. Før 2001 NBA Draft, var Parker invitert til San Antonio Spurs sommerleir. Treneren Gregg Popovich hadde latt ham spille mot Spurs sin lagkaptein og tidligere NBA-spilleren Lance Tomme. Parker var så overveldet av Tom's tøffe og fysiske forsvar at Popovich var klar til å sende ham bort etter bare 10 minutter. Etter å ha sett en "best of" mix tape av Parker's beste spiller, Popovich besluttet å invitere Parker en gang. Denne gangen gjorde Parker et bedre inntrykk mot Tomme. Alfa Romeo 156. Alfa Romeo 156 er en bilmodell fra den italienske bilprodusenten Alfa Romeo som ble produsert mellom 1998 og 2005. Den erstattet Alfa Romeo 155, og vant tittelen Årets Bil i Europa i 1998. 156 er designet av Walter de'Silva. Den første modellen var tilgjengelig med flere forskjellige motorer. Av bensinmotorer fantes det fire-sylindrede rekkemotorer på 1,6, 1,8 og 2,0 liter med Twinspark-teknologi samt en 2,5-liters V6-motor med 190 hestekrefter. Modellen ble også levert med to dieselmotorer, en på 1,9 liter og en på 2,4 liter. I 2000 ble i tillegg en stasjonsvognutgave, kalt Sportwagon, lansert, og i 2002 ble sportsutgaven GTA lansert ("Grand Turismo Aleggrita") med en 3,2-liters V6-motor på 250 hestekrefter samt andre bremser og understell. GTA ble produsert som både sedan og Sportwagon. I 2004 fikk 156 en ansiktsløftning, men denne omfattet ikke GTA da denne ble ansett som en egen modell. 156 ble erstattet av Alfa Romeo 159 i 2005. Eksterne lenker. 156 Søvnløshet. Søvnløshet, eller insomni, blir som oftest definert av hva den enkelte rapporterer av søvnvansker. Mens begrepet noen ganger blir brukt i søvnlitteraturen for å beskrive en lidelse som kan påvises av polysomnografisk dokumentasjon på forstyrret søvn, definerer undersøkelser insomni ganske enkelt som et positivt svar på ett av to spørsmål: "Har du problemer med å sove?" eller "Har du problemer med å falle i søvn eller opprettholde søvn?" Dermed er insomni som oftest sett på som både et tegn og et symptom som kan forekomme sammen med flere ulike søvnforstyrrelser, både medisinske og psykiatriske. Insomni karakteriseres ved vedvarende problemer med innsovning og/eller med å opprettholde søvn i ønsket tidsrom, eller søvn av dårlig kvalitet. Med insomni følger vanligvis nedsatt funksjonsevne i våken tilstand. En definisjon av insomni er "vanskeligheter med innsovning og/eller med å opprettholde søvn, eller søvn som ikke gir hvile, knyttet til nedsatt funksjonsevne på dagtid eller betydelig ubehag i mer enn en måned." Insomni kan deles inn i primær og sekundær (komorbid) insomni. Primær insomni er en søvnforstyrrelse som ikke har en medisinsk, psykiatrisk, eller miljømessig årsak. En diagnose vil vanligvis skille mellom - Typer av insomni. Insomni kan klassifiseres som forbigående, akutt eller kronisk. Mønstre av insomni. Innsovningsinsomni er vansker med å få sove om kvelden, ofte et symptom på angstlidelser eller forsinket søvnfase-syndrom. Nattlige oppvåkninger karakteriseres ved vanskeligheter med å sovne igjen etter oppvåkning midt på natten, eller å våkne for tidlig om morgenen. Førstnevnte kan være et symptom på smertelidelser eller somatisk sykdom; sistnevnte er vanlig ved klinisk depresjon. Dårlig søvnkvalitet. Dårlig søvnkvalitet kan forekomme som en følge av søvnapné eller alvorlig depressiv lidelse. Dårlig søvnkvalitet er forårsaket av at en ikke kommer til søvnfase 3, eller deltasøvnen, som har restituerende egenskaper. Det finnes imidlertid personer som ikke klarer å oppnå søvnfase 3 på grunn av hjerneskader, men som allikevel fører helt normale liv. Søvnapné er en tilstand som oppstår når pusten blir avbrutt mens en sover. Dette forstyrrer den normale søvnsyklusen. Ved den obstruktive varianten av tilstanden, svekkes muskulaturen i luftveiene hos den sovende og kollapser delvis. De som lider av obstruktiv søvnapné kan ofte ikke huske at de våkner eller at de har hatt vanskeligheter med å puste, men plages av overdreven trøtthet på dagtid. Ved sentral søvnapné avbrytes den normale stimulansen til pustemekanismene fra sentralnervesystemet, og vedkommende må faktisk våkne opp for å kunne fortsette å puste. Denne formen for apné er ofte knyttet til en cerebrovaskulær tilstand, hjertesvikt, og for tidlig aldring. Alvorlig depressiv lidelse fører til endringer i hypothalamus-hypofyse-binyre-aksen, og dette forårsaker overdreven frigjøring av kortisol som igjen kan føre til dårlig søvnkvalitet. Nattlig polyuri, overdreven vannlating om natten, kan virke veldig forstyrrende på nattesøvnen. Det har blitt påvist at enkelte søvnforstyrrelser, deriblant insomni, forstyrrer glukosemetabolismen. Subjektiv insomni. Enkelte tilfeller av insomni er egentlig ikke insomni i vanlig forstand. De som har en feilaktig opplevelse av lengden på søvnen de har fått, sover ofte normalt lenge, men overvurderer allikevel hvor lang tid det har tatt dem å sovne (sleep state misperception). De kan tro at de bare har sovet fire timer, mens de, paradoksalt nok, har sovet hele 8 timer. Årsaker og samtidige lidelser. Søvnstudier gjort med polysomnografi indikerer at personer med søvnforstyrrelser har høye nivåer av sirkulerende kortisol og adrenokortikotropt hormon. De har også høyt stoffskifte, hvilket ikke forekommer hos personer som ikke har insomni, men som har fått søvnen forstyrret med hensikt under en søvnundersøkelse. Undersøkelser av hjernemetabolismen med positronemisjonstomografi (PET-skanner) indikerer at personer som lider av insomni har høyere stoffskifte om natten og om dagen. Spørsmålet er om disse endringene er årsaken til eller konsekvensen av langvarig søvnløshet. En vanlig misoppfatning er at behovet for søvn blir mindre ettersom man eldes. Det later til at det er evnen til å kunne sove i lengre strekk som tapes med alderen, heller enn at det er søvnbehovet som blir mindre. Enkelte eldre med insomni kaster seg fram og tilbake i sengen, og faller av og til ut av sengen i løpet av natten, hvilket reduserer den mengden søvn de får. Diagnostikk. Leger, psykologer og psykiatere er kvalifiserte til å kunne diagnostisere de mange ulike typene søvnforstyrrelser. Pasienter med ulike lidelser, inkludert forsinket søvnfase-syndrom, blir ofte feildiagnostisert med primær insomni. Hvis en person har problemer med å sovne, men ellers har et normalt søvnmønster når vedkommende først sovner, kan en døgnrytmeforstyrrelse være sannsynlig årsak. I mange tilfeller kan insomni som opptrer i forbindelse med annen sykdom være en bivirkning av medisinbruk, eller være et psykologisk problem. Omtrent halvparten av alle insomnidiagnoser er relatert til psykiske lidelser. I mange tilfeller av depresjon "bør insomni anses som en komorbid tilstand, snarere enn som en sekundær tilstand"; insomni opptrer ofte forut for psykiatriske symptomer. "Faktisk er det mulig at insomni representerer en betydelig risiko for utvikling av en påfølgende psykiatrisk lidelse." Kunnskap om årsakssammenheng er ikke nødvendig for en diagnose. Behandling. Det er viktig å identifisere eller utelukke medisinske og psykologiske årsaker før en velger behandlingsstrategi for insomni. Oppmerksomhet må først og fremst rettes mot søvnhygienen som en viktig førstelinjebehandling-strategi, og dette bør være prøvd før farmakologisk tilnærming blir vurdert. Ikke-farmakologiske behandlinger. Ikke-farmakologiske behandlingsstrategier er mer fordelaktig ved insomni enn behandling med hypnotika fordi pasienten vil kunne utvikle toleranse for effekten av medikamentene. I tillegg kan pasienten utvikle en avhengighet som ved seponering kan gi abstinenser som virker kontraeffektive. Hypnotika er derfor kun anbefalt for kortvarig bruk, og da særlig ved akutt eller kronisk søvnløshet. Ikke-farmakologiske behandlingsstrategier derimot, gir langvarige forbedringer og er anbefalt som en langsiktig førstelinjestrategi for å håndtere insomni. Disse strategiene omfatter oppmerksomhet på søvnhygiene, stimuluskontroll, atferdsmessige intervensjoner, søvn-restriksjonsterapi, paradoksal intensjon, pasientopplæring og avslapningsterapi. EEG biofeedback har vist seg effektivt i behandling av insomni med forbedring av både lengden på søvnen og søvnkvaliteten. Stimuluskontrollterapi er en behandling for pasienter som har betinget seg selv til å assosiere sengen, eller soving generelt, med en negativ respons. Siden stimuluskontrollterapi innebærer å foreta noen grep for å kontrollere sovemiljøet blir denne typen behandling og begrepet søvnhygiene noen ganger brukt om hverandre. Eksempler på slike miljømessige endringer kan være å bare bruke sengen for søvn eller sex, og ikke for aktiviteter som å lese eller se på fjernsyn; å våkne opp til samme tid hver morgen, også i helgene; å gå til sengs bare når en er søvnig og når det er stor sannsynlighet for at søvn vil inntreffe; å forlate sengen og begynne med en aktivitet på et annet sted hvis søvn ikke inntreffer i rimelig kort tid etter at en er gått til sengs (vanligvis ca 20 min); å redusere den subjektive anstrengelsen og energien som brukes på å prøve å sovne; å unngå å bli eksponert for sterkt lys i løpet av nattetimene, og ikke sove på dagtid. En del av stimuluskontrollterapien består av søvnrestriksjon, en teknikk som tar sikte på å få tiden tilbrakt i sengen til å være lik tiden man bruker på å sove. Denne teknikken innebærer å opprettholde en streng tidsplan for soving og oppvåkning, og bare sove til bestemte tider av døgnet og for en bestemt tidslengde for å indusere mild søvnmangel. Hele behandlingen varer vanligvis i opptil 3 uker og innebærer å sove mye mindre enn en faktisk er i stand til, og deretter, hvis en er i stand til det (dvs når sove-effektiviteten forbedres), langsomt øke sovetiden (~ 15 min) ved å gå til sengs tidligere ettersom kroppen forsøker å tilbakestille den interne soveklokken. Lysterapi, som ofte brukes for å hjelpe de som våkner for tidlig på morgenen til å gjenopprette kroppens naturlige søvnsyklus, kan også brukes ved søvnrestriksjonsterapi for å støtte den nye tidsplanen for soving og våken tilstand. Selv om det kan være vanskelig å bruke denne teknikken konsekvent, kan den ha en positiv effekt på insomni hos motiverte pasienter. Paradoksal intensjon er en kognitiv restruktureringsteknikk der pasienten i stedet for å forsøke å sovne om kvelden, gjør alt for å holde seg våken (med andre ord slutter å prøve å sovne). Teorien bak denne metoden er at en ved å ikke sovne frivillig, blir fritatt fra prestasjonsangsten som oppstår ved behovet eller kravet om å sovne, noe som er ment å skulle være en passiv handling. Denne teknikken har vist seg å redusere prestasjonsangsten og anstrengelsene for å få sove, og kan også endre den subjektive oppfatningen om at det tar lang tid å sovne. Den kan redusere den overvurderingen av søvnmangelen som mange søvnløse har. Kognitiv atferdsterapi (KAT). En nyere studie viste at kognitiv atferdsterapi er mer virksomt ved insomni enn hypnotika. I en slik behandling lærer pasientene bedre søvnvaner og kan kvitte seg med kontraproduktive antagelser om søvn og soving. Vanlige misoppfatninger og forventninger som kan endres er: (1) urealistiske forventninger om søvn (f.eks. jeg må ha 8 timers søvn hver natt), (2) misoppfatninger om årsakene til insomni (f.eks. jeg har en kjemisk ubalanse som forårsaker min søvnløshet), (3) forsterking av konsekvensene av insomni (f.eks. jeg kan ikke gjøre noe etter en dårlig natts søvn), og (4) prestasjonsangst etter å ha prøvd så lenge å få en god natts søvn ved å forsøke å styre søvnprosessen. Tallrike studier har rapportert positive resultater av å kombinere kognitiv atferdsterapi med behandlinger som stimuluskontroll og avslapningsterapier. Hypnotika er like effektive i behandlingen av insomni på kort sikt, men effekten avtar over tid på grunn av toleranseutvikling. Kognitiv atferdsterapi gir en vedvarende og varig effekt i behandlingen av insomni lenge etter at behandlingen er blitt avviklet. En tilleggsbehandling med hypnotika ved siden av KAT gir ikke noen fordeler ved insomni. Den langsiktige positive virkningen av KAT viser at denne type behandling er langt mer fordelaktig enn farmasøytisk behandling. Selv på kort sikt viser KAT seg å være mer virksomt enn kortvarig bruk av hypnotika som feks zolpidem. Derfor anbefales kognitiv atferdsterapi som en førstelinjebehandling ved insomni. Medikamenter. Mange av dem som lider av insomni er avhengig av sovetabletter og andre beroligende midler for å få hvile. Forskning har vist at medisiner blir foreskrevet i over 95 % av alle insomni-tilfeller. Enkelte klasser beroligende midler som benzodiazepiner og nyere benzodiazepinlignende preparater kan også forårsake fysisk avhengighet som gir abstinenser dersom en ikke avvennes fra stoffet ved gradvis nedtrapping. Benzodiazepin og benzodiazepinlignende hypnotika gir også en rekke bivirkninger som trøtthet på dagtid, ulykker med motorkjøretøyer, nedsatt kognitiv evne, og fall med konsekvenser som benbrudd. Eldre mennesker er mer følsomme overfor disse bivirkningene. De benzodiazepinlignende stoffene zolpidem og zaleplon har ikke vist seg å være tilstrekkelig effektive som sovehjelpemidler. Noen benzodiazepiner er effektive på kort sikt, men på lengre sikt kan bruk av disse føre til toleranse og avhengighet. Nye medikamenter som kan vise seg å være mer effektive og tryggere enn eksisterende medisiner for insomni er under utvikling. En systematisk gjennomgang av ulike alternativer viste at benzodiazepiner og benzodiazepinlignende medikamenter er omtrent like virksomme, og er ikke nevneverdig mer effektive enn antidepressiva. Benzodiazepiner viste ingen betydelig tendens til å gi mer skadelige bivirkninger. Kroniske brukere av hypnotika mot insomni har ikke bedre søvn enn kroniske søvnløse som ikke tar medisiner. Tvertimot later det til at kroniske brukere av hypnotika faktisk har flere regelmessige nattlige oppvåkninger enn søvnløse som ikke bruker hypnotika. En ytterligere gjennomgang av litteraturen vedrørende/om benzodiazepin og benzodiazepinliknende substanser konkluderte med at disse stoffene forårsaker en uforsvarlig risiko for den enkelte bruker og for den generelle folkehelsen, og at det ikke finnes tilstrekkelig dokumentasjon for disse stoffenes effektivitet på lang sikt. Risikoen omfatter avhengighet, ulykker og andre uønskede effekter. Gradvis seponering av sovemidler hos langvarige brukere fører til bedre helse uten å føre til en forverring av søvnproblemene. Aller helst bør hypnotika bare bli foreskrevet i laveste effektive dose for et par dager, og de bør unngås helt for eldre pasienter. Benzodiazepiner. Benzodiazepiner er den klassen av hypnotika som er mest foreskrevet og brukt for insomni. Benzodiazepiner binder seg ikke-selektivt til GABAA-reseptoren. Dette omfatter stoffer som flunitrazepam, midazolam, nitrazepam og oksazepam. Disse stoffene kan føre til toleranse, fysisk avhengighet og benzodiazepin-abstinenser etter seponering, spesielt etter vedvarende bruk over lang tid. Benzodiazepiner kan hjelpe brukeren til å falle i søvn og sove lenger, men forverrer samtidig søvnproblemene fordi disse stoffene fremmer lett søvn og minsker tidsrommet for dyp søvn og REM-søvn. Et ytterligere problem ved regelmessig bruk av korttidsvirkende sovemidler, er at brukeren kan oppleve tilbakeslag av angst på dagtid. På tross av få bevis for nytten av benzodiazepiner ved insomni, og klare indikasjoner på skadelige bivirkninger, fortsetter antallet foreskrevne resepter på disse stoffene å øke. Det hersker generell bevissthet om at langvarig bruk av benzodiazepiner ved insomni er uheldig for de aller fleste, og at en gradvis nedtrapping vanligvis er gunstig og bør anbefales på grunn av de skadelige bivirkningene som er forbundet med langvarig bruk av benzodiazepiner. Benzodiazepinlignende stoffer. Benzodiazepinlignende preparater som zolpidem og zopiklon er en nyere klassifisering av hypnotika. De virker på benzodiazepin-delen av GABA A-reseptorsystemet, på tilnærmet samme vis som benzodiazepiner. Noen, men ikke alle, ikke-benzodiazepiner er selektive for α 1 -reseptorenheten i GABA A -reseptoren. Denne reseptorenheten er ansvarlig for å indusere søvn, og disse benzodiazepinlignende stoffene kan derfor ha en renere bivirkningsprofil enn de eldre benzodiazepinene. Zopiklon binder seg, i likhet med benzodiazepiner, ikke-selektivt til reseptorenhetene α 1, α 2, α 3 og α 5 i GABA A -reseptoren. Zolpidem er mer selektiv for α 1 -enheten, og dette gjør den mer fordelaktig fremfor benzodiazepiner med hensyn til søvnstruktur og en reduksjon i bivirkninger. Men det hersker uenighet om hvorvidt disse benzodiazepinlignende substansene er bedre enn benzodiazepiner. Disse stoffene synes å føre til både psykisk avhengighet og fysisk avhengighet, dog i mindre grad enn ved tradisjonelle benzodiazepiner. De kan også føre til de samme hukommelses- og kognitive forstyrrelser, samt morgensløvhet, som benzodiazepiner. Alkohol. Alkohol er ofte brukt som en form for selvmedisinering av insomni for å indusere søvn. Alkohol brukt som sovehjelpemiddel kan imidlertid være en årsak til søvnløshet. Lang tids bruk av alkohol er knyttet til en reduksjon i NREM-søvnstadiene 3 og 4, samt til fortrenging og fragmentering av REM-søvnen. Det oppstår hyppig bevegelse mellom søvnfasene med oppvåkninger på grunn av hodepine, polyuri, dehydrering og diaforese. Glutamin, et av kroppens naturlige sentralstimulerende midler, spiller også en rolle ved langvarig alkoholinntak. Alkohol hemmer glutaminproduksjonen, og når vedkommende slutter å drikke prøver kroppen å gjøre opp for tapt tid ved å produsere mer glutamin enn den trenger. Økningen i glutaminnivået stimulerer hjernen mens vedkommende prøver å sove, og hindrer vedkommende i å oppnå de dypeste søvnfasene. Et opphør av kronisk alkoholbruk kan også føre til alvorlig insomni med voldsomme drømmer. REM-søvn kommer vanligvis tilbake med stor kraft ved abstinens. Opioider. Opioide medikamenter som hydrokodon, oksykodon, og morfin brukes ved insomni når smerte er involvert, på grunn av de analgetiske egenskapene, samt den hypnotiske effekten disse stoffene har. Opioider kan oppstykke søvnen og redusere REM-søvn og søvnfase 2. Fordi de gir analgesi og sedasjon, kan opioider være hensiktsmessige for nøye utvalgte pasienter med smerterelatert insomni. Antidepressiva. Enkelte antidepressiva som amitriptylin, doxepin, mirtazapin (ikke markedsført i Norge ennå) og trazodon, kan ofte ha en meget sterk beroligende effekt, og blir foreskrevet utenfor godkjent indikasjon til behandling av insomni. Den store ulempen med disse legemidlene er at de har egenskaper som kan føre til mange bivirkninger: Et eksempel er amitriptylin og doxepin som begge har antihistamine, antikolinerge og antiadrenerge egenskaper som bidrar til disse stoffenes bivirkningsprofil, mens bivirkningene fra mirtazapin hovedsakelig er antihistamine, og bivirkningene fra trazadon primært antiadrenerge. Enkelte av disse medikamentene kan også endre søvnstrukturen. I likhet med benzodiazepiner kan bruk av antidepressiva i behandling av insomni føre til abstinenssymptomer, og seponering kan fremkalle tilbakefall av insomni. Mirtazapin sies å redusere søvnlatens og fremme søvneffektivitet, og å øke den totale mengden sovetid hos pasienter som lider av både depresjon og insomni. Melatonin og melatoninagonister. Hormonet melatonin, som selges som et "kosttilskudd" i enkelte land, er effektivt for flere typer insomni. Melatonin har vist en effektivitet tilsvarende den reseptbelagte sovetabletten zopiklon i å indusere søvn og regulere søvnsyklusen. En særskilt fordel ved å bruke melatonin, er at hormonet kan behandle insomni uten å endre søvnmønsteret, hvilket forandres av mange reseptbelagte sovetabletter. En annen fordel er at melatonin ikke svekker funksjonsevne eller ytelsesevne. Melatoninagonister, så som ramelteon (Rozerem) og tasimelteon, synes å mangle potensial for misbruk og avhengighet. Denne klassen legemidler har en relativt mild bivirkningsprofil og sannsynligheten for trøtthet om morgenen/morgensedasjon er lav ved bruken av disse. Selv om disse stoffene viser god effekt i behandling av insomni forårsaket av jet lag og kroniske døgnrytmelidelser, er resultatene for andre former for insomni mindre lovende. Naturlige substanser som 5-HTP og L-tryptofan sies å forsterke serotonin- og melatonin-prosessene. Antihistaminer. Antihistaminet difenhydramin er mye brukt i reseptfrie sovemidler som feks Benadryl. Antihistaminet doxylamin brukes i reseptfrie sovemidler så som Unisom (USA) og Unisom 2 (Canada). I noen land, deriblant Australia, er det markedsført under navnene Restavit og Dozile. Det er det mest effektive reseptfrie beroligende middelet som for tiden er tilgjengelig i USA, og det virker mer sedativt enn enkelte reseptbelagte hypnotika. De to stoffene nevnt ovenfor er reseptfrie og tilgjengelige i de fleste land. Effekten av disse substansene kan dog reduseres over tid, og dagen derpå-trøtthet forekommer oftere enn ved bruk av de fleste nyere reseptbelagte medikamenter. Antikolinerge bivirkninger kan også være en ulempe ved disse stoffene. Avhengighet synes ikke å være et problem ved denne typen medikamenter. Cyproheptadin er et nyttig alternativ til benzodiazepiner i behandlingen av insomni. Dette antihistaminet kan være bedre enn benzodiazepiner i behandlingen av insomni fordi det forbedrer både søvnkvalitet og søvnkvantitet, mens benzodiazepiner har en tendens til å redusere søvnkvaliteten. Atypiske antipsykotika. Lave doser av visse annengenerasjons antipsykotika, som quetiapin, olanzapin og risperidon, blir også foreskrevet fordi de har en sedativ effekt, men faren for nevrologiske, metabolske og kognitive bivirkninger gjør disse stoffene til et dårlig valg i behandling av insomni. Over tid kan den beroligende effekten av quetiapin avta, og hvorvidt medikamentet gir tilfredsstillende sedasjon, avhenger av doseringen. For antipsykotisk effekt tas quetiapin i høyere doser (300 mg – 900 mg), mens lavere doser (25 mg – 200 mg) har en markant beroligende effekt; en pasient vil for eksempel dra mer nytte av de antipsykotiske effektene i stoffet dersom han eller hun tar 300 mg, men dersom dosen er på 100 mg, vil pasienten føle seg mer sedert enn ved 300 mg, fordi stoffet først og fremst fungerer som et beroligende middel ved lavere doser. Eplivanserin er et stoff under utprøving. Det har mekanismer som ligner dem i annengenerasjons antipsykotika, men har sannsynligvis færre bivirkninger. Andre stoffer. Enkelte bruker urter som legevendelrot (Valeriana), kamille, lavendel, humle, og pasjonsblomst. Legevendelrot har gjennomgått flere studier og synes å ha en beskjeden effekt. Insomni kan være et symptom på magnesiummangel eller lavt magnesium-nivå, men dette er ennå ikke blitt påvist. Et sunt kosthold som inneholder magnesium kan bidra til bedre søvn hos personer som ikke har et tilstrekkelig inntak av magnesium. File:Insomnia world map - DALY - WHO2002.svg|thumb|Uførhetsjusterte leveår for søvnløshet pr 100.000 innbyggere i 2002. [129] [130] [131] [132] [133] [134] [135] [136] [137] [138] [139] [140] 141] Epidemiologi. En undersøkelse blant 1,1 millioner innbyggere i USA utført av the American Cancer Society fant at de som rapporterte at de sov ca 7 timer per natt hadde lavest dødelighet, mens de som sov mindre enn 6 timer eller mer enn 8 timer hadde høyere dødelighet. 8,5 eller flere timer med søvn per natt økte dødeligheten med 15 %. Alvorlig insomni - mindre enn 3,5 timers søvn hos kvinner og 4,5 timer hos menn - førte også til en 15 % økning i dødelighet. Imidlertid ble størsteparten av økningen i dødelighet ved alvorlig insomni sett bort fra etter at man hadde kontrollert for komorbide lidelser. Bruk av sovepiller ble også funnet å være assosiert med økt dødelighet. Lavest dødelighet ble funnet hos personer som sov mellom 6,5 og 7,5 time per natt. 4,5 timers søvn per natt er forbundet med svært liten økning i dødeligheten. Mild til moderat insomni blant folk flest er forbundet med økt levealder, og alvorlig insomni er bare forbundet med en svært liten effekt på dødeligheten. Så lenge en pasient avstår fra å bruke sovetabletter, er der liten eller ingen økning i dødelighet forbundet med insomni; derimot synes det å forekomme en økning i levealder. Det er betryggende for de som lider av insomni at til tross for at insomnien fører med seg ubehag, synes lidelsen i seg selv å være forbundet med økt levealder. Det er uklart hvorfor det å sove lenger enn 7,5 time per natt er assosiert med høyere dødelighet. Insomni er 40 % vanligere hos kvinner enn hos menn. Forekomst (prevalens). The National Sleep Foundation gjennomførte i 2002 spørreundersøkelsen "Sleep in America". Denne målingen viste at 58 % av voksne i USA opplevde å ha symptomer på insomni et par kvelder i uken eller mer. Selv om insomni var det vanligste søvnproblemet blant om lag halvparten av eldre mennesker (48 %), var de mindre tilbøyelige til å oppleve hyppige symptomer på insomni enn yngre voksne (45 % vs 62 %). De eldres symptomer var i tillegg oftere forbundet med medisinske tilstander, ifølge målingen av voksne mellom 55 og 84 år. Som Thomas Roth forklarer, avhenger anslaget av utbredelsen av insomni av hvilke kriterier som brukes i undersøkelsen, så vel som av hvilken del av befolkningen som blir undersøkt. Om lag 30 % av alle voksne rapporterer å ha minst ett av symptomene på insomni. Når svekket funksjonsevne på dagtid legges til som kriterium, er forekomsten ca 10 %. Primær insomni som vedvarer i minst en måned gir et anslag på 6 %. Archytas. Archytas (gresk: Αρχύτας, født 428 f.Kr., død 347 f.Kr.) var en filosof, matematiker, astronom, statsman og militærstrateg fra antikkens Hellas. Archytas ble født i Tarentum, Magna Graecia (nå Italia) og var sønnen av Mnesagoras eller Histiaeus. Han ble i en periode undervist av Philolaus og var også matematikklærer for Eudoksos fra Knidos. Han var vitenskapsmann ved Pythagoras-skolen og kjent for å være en god venn av Platon. Hans og Eudoksos' student var Menaechmus. Ågskardet. Ågskardet er ei bygd på sørsiden av Skarsfjorden i Meløy kommune i Nordland fylke. Innbyggertallet for 2007 var 134 personer. Stedet ligger ved riksvei 17 (Kystriksveien), med fergeforbindelse til Forøy (Halsa) og resten av Meløy kommune. Bygda strekker seg videre til kommunegrensen mot Rødøy kommune i sør. Stedet har bedehus, samfunnshus og en del private bedrifter. Spinnmøll. Spinnmøll (Yponomeutidae) er en familie av sommerfugler som omfatter flere arter som er betydelige skadedyr i skog og hagebruk. Spinnmøllene er ganske variable i utseende og levevis. Artene i underfamilien Yponomeutinae spinner store, teltlignende silkespinn i busker og trær, mens Argyresthinae utvikler seg i ulike slags frukter. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn 7 – 30 mm), slanke møll, ofte ganske fargerike. Kroppen er slank, hodet temmelig stort og bredt med en hårdusk i pannen. Palpene er ikke påfallende store, antennene er trådformede og 1/2 – 2/3 så lange som forvingene. Forvingene er avlange, ytterst avrundede med forholdsvis korte hårfrynser. Hos den store slekten "Yponomeuta" er de sølvhvite med små, svarte flekker, hos slekten "Argyresthia" ofte mer eller mindre brune med sølvhvite tverrbånd. Bakvingene varierer fra nokså brede til ganske smale, med middels lange til lange hårfrynser. Artene i underfamilien Argyresthinae sitter gjerne i en karakteristisk positur med hodet pekende nedover, mens Yponomeutinae sitter parallelt med underlaget. Levevis. De voksne sommerfuglene flyr mest om natten, men kan også være i aktivitet på dagtid. Larvene lever på ulike planter. Larvene til slekten "Yponomeuta" lever mange sammen i store, teltlignende silkespinn på trær og busker. De kan ha masseforekomster enkelte år og kan da snauspise vertstrærne nesten fullstendig. Larvene i slekten "Argyresthia" lever på knopper, skudd og frukter. De lever enkeltvis men kan noen ganger være svært tallrike. Skadedyr. Spinnmøllene har bestander som svinger kraftig, og kan når de har bestandstoppene gjøre betydelig skade i skogbruk og fruktdyrking. Heggspinnmøll ("Yponomeuta evonymella") og andre arter i den samme slekten kan snaugnage hele trær av hegg, rogn og frukttrær. Treet blir nær dekket av larvenes hvite, flortynne spinn. Rognebærmøll ("Argyresthia conjugella") er et alvorlig skadedyr i epledyrking. Larvene utvikler seg inne i de modnende eplene og gnager tunneler på kryss og tvers i eplet, slik at det blir ubrukelig til menneskeføde og dessuten ganske snart råtner. Artens foretrukne vertsplante er rogn, der larvene utvikler seg i rognebærene. I år med lite rognebær vil de i større grad angripe eplekart. Man kan slik forutse sjansen for angrep av rognebærmøllen ved å se på mengdene av rognebærkart. Kvernøya. Kvernøya er ei øy i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag. Øya måler 5,1 kvadratkilometer og er Flatangers største. De nordlige og østlige delene består for en stor del av kupert, skogbevokst terreng, mens det i vest og sør er mer snaufjell, lyng- og myrområder og dessuten jordbruksarealer. Høyeste punkt er Kvernøyfjellet (144 moh). Øya har et rikt dyreliv. Sist på 1980-tallet kom det også elg til Kvernøya, og i 1999 ble øya eget elgvald. Det er funnet spor etter bosetning her tilbake til yngre steinalder. Den nevnes første gang i skriftlige kilder i lensreknskapet i 1557. Under og like etter den andre verdenskrig bodde det ca. 70 mennesker på øya og hovednæringene var fiske og jordbruk, gjerne drevet i kombinasjon. Det ble bygd en større steinkai på vestsida av øya tidlig på 1950-tallet, og i 1957 fikk innbyggerne elektrisk kraft. Det ble anlagt ny vei (om lag 3 kilometer) og nytt havneanlegg (kai og molo) på Kvernøya i 1980-81. Dette havneanlegget ligger på øyas sørside. I årene ca. 1980-1990 hadde den også fast rutebåtforbindelse. Folketallet på Kvernøya har gått jevnt og trutt tilbake de siste 60 årene, og det er ingen fastboende her i 2012. Firmaet Kværnøya Gård DA driver imidlertid det ene gårdsbruket på øya. Det er vel ti feriesteder/hytter på øya. I august 2010 ble Kvernøya Velforening stiftet. Slipp. En slipp er et forseggjort opptrekk for båter og skip. Slippen gjør det mulig å trekke fartøyet fra flytende posisjon og opp på tørt land. Mange slipper ender opp i en stor verkstedshall. Slippen består av en dramekanisme, en vogn som er utstyrt med støttestag (vogge) for å holde båten loddrett, og en skinnegang som går på skrå ned i og under vannet til den er dypt nok nede til at båten blir liggende riktig mens den trekkes opp. Slippen er en del av det nødvendige utstyret for skipsverft, der en enten ville ha tilgang til bunnen av båten for rustbehandling eller andre arbeider, men også for å kunne arbeide under tak. De største fartøyene som seiler i dag, kan ikke slippsettes, men må i dokk. Småbåter i områder med stor tidevannsforskjell løser problemet ved å legge båten over en sandbanke ved flo sjø. Når der er fjære, ligger båten flere meter over havflaten og en har flere timer på seg før båten flyter igjen. Scion. Scion er et bilmerke som produseres av Toyota. Scion finnes i tre modeller, samtlige basert på Toyota-chassiet: tC (sportskupé), xA (kompakt) og xB (minivan). Den kantete xB er modellen som sterkest forbindes med merket. Scion finnes i flere land men er nå også kommet til Norge Følblom. Følblom ("Scorzoneroides autumnalis", synonym: "Leontodon autumnalis" L.) er en korgplante som er vanlig i hele landet. Planta har en bladrosett av blader som oftest er flika (tidligere slektsnavn, "Leontodon"= "løve + tenner"). Det er som regel 1-2 gule blomsterkorger på hver blomsterstengel og stengelen går gradvis over i korga. Hver plante har som regel flere blomsterstengler. Følblom starter blomstringa relativt (autumnalis=høstblomstrende) og blomstrer mange steder til frosten kommer om høsten. Voksested er eng, beitemark, beita skog, strandeng, setervoller, veikanter og ruderatmark (=skrotemark). Systematisk navn. Det vanlige vitenskapelige navnet på følblom har vært "Leontodon autumnalis" L. 1753, men nyere molekylære studier har entydig vist at slekta "Leontodon" består av to klart skilte grupper: "Leontodon" s.s. og "Scorzoneroides". Siden følblom hører til siste gruppe og typearten i "Leontodon" er lødnefølblom ("Leontodon hispidus" L. 1753), må følblom flyttes til slekta "Scorzoneroides" Vaill. Dette er også navnet som brukes av Artsdatabanken. Gadget. a> er et eksempel på en gadget En gadget er et engelsk ord for en teknologisk "«dings»" eller raritet som har en spesiell, praktisk nyttefunksjon. "Gadgets" kan utføre funksjoner som vanlige teknologiske apparater utfører, men da gjerne på en uvanlig, morsommere eller bare annerledes måte. På engelsk kan man skille mellom en gadget og en "«gizmo»". En gizmo har bevegelige deler, noe en gadget ikke nødvendigvis trenger å ha. Man kan si at en digital klokke er en gadget, mens en analog klokke er en gizmo. Arngren Electronics var pioner i 1994 med postordresalg av gadgets i Norge. Bertie Mee. Bertie Mee (1918–2001) var en engelsk fotballspiller og manager, og er mest berømt for å lede Arsenal til deres første "Double"-mesterskap i 1971. Han var den yngre bror av fotballspillerern Georgie Mee. Født i Bulwell, Nottinghamshire, så spilte den unge Mee for Derby County og Mansfield Town, men karrieren ble kort p.g.a. skader. Mee gikk inn i hærens medisinske avdeling (the Royal Army Medical Corps) og utdannet seg til fysioterapeut, i løpet av sine seks år i hæren oppnådde han graden som sersjant. I den tiden han var i hæren oppholdt han seg en periode i Israel, der han for en tid spilte for Maccabi Netanya. Etter sin militære karriere, arbeidet han som fysioterapeut i flere klubber, før han kom til Arsena i 1960, og erstattet Billy Milne. Etter at Billy Wright fikk sparken som manager i 1966, ble Mee overraskende spurt om å ta over som manager, noe som sannsynligvis også overrasket han selv. Mee ba om en klausul i kontrakten som gav han mulighet til å gå tilbake til stillingen som fysioterapeut i klubben, hvis han ikke skulle fungere med han som manager de første tolv månedene. Mee rekrutterte Dave Sexton og Don Howe som sine assistenter, slik at de skulle veie opp for hans egne taktiske mangler. "The Fairs Cup" var kun en oppvarming til den store begivenheten som kom i 1971, med "the Double", seier i både FA-cupen og ligaen. Ligatittelen ble vunnet på White Hart Lane, hjemmearena til deres store rivaler Tottenham Hotspur, på ligaens siste runde. Fem dager senere tok Arsenal seieren i FA-cupen mot Liverpool, med 2-1 etter ekstraomganger på Wembley. Vinnermålet ble laget av Charlie George. Mee klarte ikke å bygge videre på Arsenals suksess, og de tapte finalen i 1972 mot Leeds og havnet etter hvert i et liv midt på tabellen. Mee offentligjorde sin avskjed i 1976, som Arsenals til da mest suksessfulle manager med 241 seierer, en rekord som ikke skulle bli slått før i 2006 av Arsenes Wengers Arsenal. Han kom senere til Watford som Graham Taylors assistent i 1978, der han hadde ansvaret for talentspeiderne (og han ble kreditert med oppdagelsen av John Barnes), og han ble senere styremedlem i klubben før han pensjonerte seg i 1991. Han ble i 1984 utnevnt til offiser av Order of the British Empire for sin innsats innen fotballsporten. Han døde i London, 82 år gammel, i 2001. Bognor Regis. Bognor Regis er en by ved kysten av West Sussex i England. Stedet var opprinnelig en liten landsby kalt Bognor, hvor innbyggerne inntil det 18. århundre først og fremst levde av fiske og smugling. I løpet av det 18. århundre gjorde Richard Hotham Bognor om til et feriested, og i løpet av de neste hundre årene tok turisme gradvis over som viktigste næringsvei. I 1927 besøkte Georg V stedet, og som en følge av hans kongelige patronat ble navneleddet "Regis" («kongelig») lagt til. En myte forteller at kongens siste ord, da han fikk høre at han snart ville være på føttene igjen og tilbake i Bognor, var «Bugger Bognor!», det vil si «Pokker ta Bognor!». Landsbyen Felpham, hvor dikteren William Blake engang bodde, har blitt en forstad til Bognor Regis. I 1960 åpnet sir Billy Butlin en av sine berømte ferieleire, Butlins Holiday Camps, i Bognor Regis. Den ble senere kalt Southcoast World, inntil 1998 da de fikk navnet Butlins Bognor Regis. Claus Jervell. Claus Moxnes Jervell (født 9. januar 1961) er rådgiver i samfunnsavdelingen for Likestillings- og diskrimineringsombudet og tidligere leder av Rød Ungdom fra 1989 til 1990. Fra 1976 til 1987 bodde Jervell i Trondheim. Her ble han aktiv i ml-bevegelsen og ungdomspartiet Rød Ungdom. Jervell ble senere valgt til leder av Oslo Hotell- og Restaurantarbeiderforening (OHRF). Han har studert kinesisk og har jobbet som kokk i Kina. Svampebob Firkant. "Svampebob Firkant" (engelsk: "SpongeBob SquarePants") er en amerikansk animasjonsserie som først ble vist på tv-kanalen Nickelodeon i 1999 og siden har vunnet ni Emmy-priser. Den vises også på MTV og NRK1. Serien handler om den menneskelige svampen Svampebob Firkant, som bor under vannflaten i Bikinibunnen med sine venner Sandy, Patrick og Bleke. Figurer. Svampebob Firkant er hovedpersonen i serien. Han bor i en ananas og jobber på restauranten «Den krispe krabbe», sammen med Bleke Fangarm. Hans hobbyer er manetfisking, såpebobler og karate. Svampebob er irriterende, smiler alltid og går i kortbukser og skjorte med blyant og slips. Bleke Fangarm er Svampebobs kunstneriske nabo. Han er alltid i dårlig humør og liker å male selvportretter, billedhugge seg selv og spille klarinett, selv om han aldri blir flinkere. Han er kassamann og eneste ansatte bortsett fra Svampebob på «Den krispe krabbe». Patrick Stjerne er tredje figur i Svampebobs nabolag. Han er en sjøstjerne og bor i en stein. Han liker i likhet med Svampebob manetfisking med håv og såpebobler. Sandy er det eneste landvesenet i serien. Hun er et ekorn fra Texas og bor i en glasskuppel, hun må gå med en drakt for å puste når hun går ut av kuppelen. Sandy er forsker, karatemester og musiker. Hun er en av Svampebobs bestevenner og de er ofte i karatekamp med hverandre. Herr Krabbe er Svampebobs sjef og eier av «Den Krispe Krabbe». Han er en streng og gjerrig forretningsmann. Det eneste han bruker penger på er sin datter dumma. Plankton er en ond forsker og eier av avfallshauen rett over gaten for «Den krispe krabbe». Han er gift med roboten Karen og prøver hele tiden å stjele burgeroppskriften til Herr Krabbe. Perle er herr Krabbes datter og hans største lykke etter penger. Hun er en stor og bortskjemt hval. Frøken Puff er Svampebobs kjørelærer. På grunn av Svampebob får hun store problemer med veivesenet. Herr og fru Firkant er Svampebobs foreldre. De går i gammeldagse klær og til forskjell fra Svampebob er deres hoder uavhengige av kroppen. Rana Niejta. Rana Niejta og Rana Niejte er umesamiske navn på den samiske gudinnen for våren og fruktbarhet (alternative navn: Rana Nieda, Rana Neida, Rana Neide, Ruona Neida Radien-neide og Blende). Navnet kan oversettes med det «grønnlige», «markens grønne grøde», eller «jordens datter». Ifølge samisk mytologi gjorde hun fjellene vendt mot sør grønne, slik at de sultende reinsdyrene hadde mat. Sala Niejta og Rana Niejta. Av eldre kilder fra 1700 fremgår det likevel at dette dreier seg om tre ulike gudinner. Sala Niejta hadde makt til å gjøre slutt på snø og kulde, mens Rana Niejta sørget for at trær og urter hvert år vokste frem igjen. Rana Niejta representerer således vårens fornyelse. Sala Niejta og Rana Niejta var to ulike gudinner som sammen med Rana Niejtas plass i samisk mytologi. Blant de svenske samene ble Rana Niejta betraktet som datter av den høyeste guden "Radien-attje" og hans kone "Radien-akka". På de sørlige runebommer er som regel "Radien-attje" plassert øverst, med "Radien-akka" og sønnen "Radien-pardne" på hver sin side. Enkelte svenske runebommer viser også Rana Niejta som datter av den høyeste guden. Samiske sjamaner vendte tidvis en spinn-rokk dekt med blod mot hennes alter som en offerhandling for en tidlig vår. Enkelte religionsforskere har også identifisert Rana Niejta som den samiske motpart til den norrøne gudinnen Frøya. Enkelte betrakter også hennes navn som opprinnelsen til kommunenavnet Rana. Bernard Freyberg. Bernard Freyberg (født 21. mars 1889, død 4. juli 1963), er New Zealands mest kjente soldat, militærkommandant og generalguvernør på New Zealand. Han nådde i sin militære karriere rang av generalløytnant. Han ble offiser i British Army under første verdenskrig, tiden da han også vant VC. Under andre verdenskrig, kommanderte han New Zealands forsvars ekspedisjonsgruppe i slaget om Kreta, Felttoget i Nord-Afrika og slaget om Monte Cassino. Freyberg ble tildelt Victoriakorset, utnevnt til "Knight Grand Cross " av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, "Knight Commander " av Badets orden, "Knight Commander" av Order of the British Empire og ble tre ganger tildelt Distinguished Service Order. Utnevnelsen til "Knight Commander" av Order of the British Empire medførte opphøyelse i ridderstanden og retten til å føre tiltaleformen "Sir" foran sitt navn. I 1951 ble Freyberg adlet som "Baron Freyberg of Wellington in New Zealand and of Munstead in the County of Surrey". Han ble deretter titulert som "Lord Freyberg". Psychopathic Records. Psychopathic Records, også kjent som the «Hatchet», er et uavhengig amerikansk plateselskap grunnlagt i 1991 av Joseph Bruce (a.k.a. Violent J) og Joseph Utsler (a.k.a. Shaggy 2 Dope) fra rapduoen Insane Clown Posse (ICP), sammen med tidligere platesjappe-eier og manager Alex Abiss. Selskapets utgivelser er innen undergrunnsrap fra Detroit i sjangrene horrorcore og acidrap. Gelindo Bordin. Gelindo Bordin (født 2. april 1961 i Vicenza) er en italiensk tidligere langdistanseløper. Han fikk sitt første gjennombrudd under EM 1986, der han vant gull på maratondistansen. Året etter løp han igjen maraton under verdensmesterskapet i Roma. Maratonløpet gikk på en dag med høy temperatur og luftfuktighet, og han la seg et godt stykke bak ledergruppen. Han tok igjen flere løpere etter 35 km, og kom til slutt på bronseplass. Under OL 1988 i Seoul løp Bordin i tetgruppen fra start. Etter 25 km mistet stadig flere løpere kontakten med ledergruppen, og fem kilometer før mål gjenstod bare tre løpere, Bordin, Douglas Wakiihuri fra Kenya og Ahmed Salah fra Djibouti. En kilometer satte Bordin inn et rykk motstanderne ikke kunne følge, og løp inn til gullmedaljen. Bordin forsvarte tittelen under EM 1986 i 1990, og ble den første som vant EM-tittelen i maraton to ganger. Under VM 1991 i Tokyo tok han en skuffende åttende plass. Bordin la opp etter OL i 1992, der han brøt maratonløpet etter halv distanse. Bordin er den eneste løperen som har vunnet både Boston Marathon og OL-gull i maraton. Han vant Boston Marathon i 1990. Arundel. Arundel er en markedsby i West Sussex i England. Den ligger i området South Downs, ved elven Arun som den har gitt navn til. Byen ligger ved et viktig krysningssted i elven Arun. Normannerne bygde Arundel Castle for å forsvare dette strategisk viktige stedet. Etterhvert vokste det opp en by sør for slottet. Senere fikk elven, som opprinnelig het Tarrant, nytt navn etter byen. Bydistriktet var et av de 178 som ble reformert gjennom "Municipal Reform Act 1835". Den ble i 1974 en del av distriktet Arun, og er et verdslig sogn innenfor distriktet. Arundel ligger nord for hovedveien A27, mens Arundel stasjon betjener Arun Valley Line. I 2004 fikk Arundel status som Fairtrade Town. Terry Neill. William John Terence «Terry» Neill (født 8 mai 1942) er en tidligere nord-irsk fotballspiller og manager. Født i Belfast, så spilte han i sine unge år for Bangor FC, før han flyttet til Arsenal i 1969. Han lagde mål i sin første kamp for Arsenal mot Sheffield Wednesday, og ble en dyktig midtstopper (men han spilte også sideback). Han ble fast både på Arsenal-laget og på det nord-irske landslaget på 1960-tallet, og kom til å bli kaptein på begge lagene. Han ble Arsenals yngste kaptein i en alder av 20 år, og spilte totalt 255 kamper for Arsenal og 59 landslagskamper for Nord-Irland. Mot slutten av 1960-tallet ble Neill plaget av skader og gulsott, og kunne ikke være med i Ligacup finalen i 1969 (Arsenal tapte). Selv om han bare var 28 år gammel, så ble han i 1970 ansatt av Hull City som spillende manager, en av tidenes yngste i den engelske liga. Senere ble han også spillende manager for det nord-irske landslaget. Han gav seg som aktiv spiller i 1973, og forlot Hull ett år senere for å ta over som manager i Arsenals største rival Tottenham Hotspur, der han erstatter Bill Nicholson. Han ledet Spurs i to år, og var nær på å rykke ned med laget. Til tross for hans dårlige resultater i Tottenham, så ble han rekruttert av Arsenals styre for å ta over etter Bertie Mee i 1976, og ble Arsenals yngste manager. Med signeringene av spillere som Malcolm Macdonald og Pat Jennings, så opplevde klubben en mindre oppblomstring der de nådde finalen i FA-cupen 3 år på rad mellom 1978 og 1980, men vant bare den i 1979. I tillegg kom klubben til finalen i cupvinner-cupen i 1980, men tapte på straffespark-konkurranse mot Valencia. I ligaen kunne ikke Arsenal vise til de samme resultatene som i cupene, og med spillere som gikk til andre klubber (Liam Brady og Frank Stapleton) og med en skadet Malcolm Macdonald, så ble resultatene bare verre. Det blir sagt at Neil ikke klarte å skape et godt arbeidssamarbeid med flere av de viktige spillerne, spesielt med Alan Ball som forlot klubben kort tid etter Neills ankomst. En rekke med flaue cup-tap tidlig i 1980-årene, og da spesielt hjemmetapet i ligakupen mot Walsall FC 23. november 1983, viste seg å være siste sjanse. Han ble sparket som manager 16. desember 1983. Neill trakk seg tilbake fra fotballen og har senere åpnet sportsbarer i Hendon og Holborn, i det sentrale London. Pune. Pune (marathi) er en by i India. Byen ligger i delstaten Maharashtra. Pune hadde 2 935 744 innbyggere i 2005. Byen er et sentrum for handel, samferdsel og kultur. Pune har en solid industri. Byen har flere militære anlegg og skoler. Pune var en hovedstad for marathafolket fra 1714—1817. 5. mars 2008 åpnet Jotun (konsern) sitt første produksjonsanlegg i India i Ranjangaon utenfor Pune. John W. Foster. John Watson Foster (Født 2. mars 1836 i Petersburg i Indiana, død 15. november 1917) var en amerikansk offiser, journalist, diplomat og politiker. Han vokste opp i Evansville i Indiana, og var først advokat til den amerikanske borgerkrig brøt ut. Da ble han general for unionsstyrkenre (Nordstatene). Etter krigen arbeidet han som journalist og redigerte "Evansville Daily Journal" fra 1865 til 1869. Deretter ble han USAs minister (ambassadør) i Mexico (1873–1880), Russland (1880–1881) og Spania (1883–1885). I 1892 og 1893 var han USAs utenriksminister under president Benjamin Harrison. Han assisterte også Qing-dynastiet under forhandlingene om Shimonosekitraktaten av 1895 som juridisk rådgiver. Blant hans barnebarn kan nevnes John Foster Dulles som også ble amerikansk utenriksminister, Allen Welsh Dulles som var direktør for CIA, og Eleanor Lansing Dulles som var økonom og diplomat. Han er også oldefar til den katolske teolog og kardinal Avery Dulles S.J.. Shimonoseki. Shimonoseki (下関市, "Shimonoseki-shi") er den største byen i prefekturet Yamaguchi på øya Honshu i Japan. Den har 288 518 innbyggere [2006] på et areal på 715,89 km². Yamaguchi fikk bystatus 1. april 1889. Bygrensen ble utvidet 13. februar 2005 med fire byer som før lå i distriktet Toyoura. Byen er på Honshus aller sydvestligste punkt, der Kanmonsundet går mellom øyene Honshu og Kyushu. Kanmonkyo-broen forbinder Shimonoseki med den større byen Kitakyushu på den andre siden av sundet. Shimonoseki utgjør den nordligste delen av det dtorbyområde som strekker seg fra Fukuokaområdet i sydvest opp til området rundt Kanmonsundet. Backstreet Boys. Backstreet Boys er en amerikansk popgruppe dannet i 1993 i Orlando i Florida (USA), som hadde stor suksess på slutten av 1990-tallet. Gruppen spilte inn en rekke låter som ble store hits, og ble nominert til flere Grammypriser. Gruppen har vært aktiv igjen siden 2005. Den består per 2011 av Nick Carter, Howie Dorough, Brian Littrell og A.J. McLean; Kevin Richardson forlot gruppen i 2006. Backstreet Boys er tidenes mestselgende boyband med over 100 millioner solgte. Backstreet Boys holdt konsert den 5. desember 2009 i Oslo Spektrum, for full sal, som en del av turnéen deres, "This Is Us Tour". Weihai. Lykkens portal i Weihai, 2009 Weihai (kinesisk: 威海, pinyin: "Wēihǎi", tidligere Weihaiwei er en by på prefekturnivå ved kysten nordøst i provinsen Shandong i Folkerepublikken Kina. Den har et areal på 5 436 km². I 2004 hadde den 2 483 889 innbyggere. Weihai har varme kilder, og utenfor kysten ligger det mange små øyer. Historie. Fra 1898 til 1930 var Weihai britisk traktatsområde under navnet "Weihaiwei". Den siste britiske "commissioner" av Weihaiwei var Reginald Fleming Johnston. Byen var en kort stund en særskilt administrativ region etter at den var blitt returnert til Republikken Kina. Weihai var en marinebase for den nordkinesiske flåtestyrken Beiyangflåten. Under den første japansk-kinesiske krig ble byen beleiret, og de kinesiske krigsskip som hadde reddet seg etter sjøslaget ved Yalu, ble ødelagt i havnen den 2. februar 1895. Øverstkommanderende admiral, Ding Ruchang, begikk deretter selvmord. I 1949 fikk byen sitt nåværende navn. Julie Ege. Julie Ege (født 12. november 1943 på Hana i Sandnes, død 29. april 2008) var en norsk modell og skuespiller med internasjonal karriere på slutten av 1960-tallet og deler av 1970-tallet. Hun ble nummer to i Frøken Norge-konkurransen 1962, og representerte Norge i Miss Universe-konkurransen samme år. Er en av få nordmenn som har gjestet The Tonight Show starring Johnny Carson. Var der to ganger i 1971. I 2010 ble en gate i Sandnes oppkalt etter henne. Filmkarriere. Julie Ege debuterte som filmskuespiller med en ikke-kreditert rolle i "Robbery" og i en birolle i "Himmel og hav! Stompa til sjøs", (begge i 1967). Mest kjent ble hun for sin opptreden i James Bond-filmen "James Bond i hemmelig tjeneste" (1969), hvor hun spilte rollen som den skandinaviske skjønnheten Helen. Virkelig internasjonal stjernestatus fikk Julie Ege etter at hun i 1970 spilte mot Marty Feldman i filmen "Every Home Should Have One". I de påfølgende år medvirket hun i en rekke skrekkfilmer for Hammer Film Productions. Utdannelse og nye yrkesvalg. Etter å ha avsluttet sin internasjonale skuespillerkarriere påbegynte hun etterutdanning helt fra grunnen av; ungdomsskoleeksamen, videregående skole, og hjelpepleierutdannelse. Tidlig på 1990-tallet fortsatte hun på universitetet med å ta ex. phil. og historie grunnfag. Hun var spesielt opptatt av middelaldermennesket og studerte med særlig iver dagliglivet i denne perioden, men hun fattet også levende interesse for samtidshistorien og den nære fortid. Julie Ege vurderte nå å gå videre med engelsk og andre språkfag, men tiden som hjelpepleier hadde også gitt mersmak. Det endte med at hun avla eksamen som sykepleier i 1998, hvoretter hun arbeidet på sykehus i Osloregionen. Utfor stupet? I 1985, bare 42 år gammel, ble Julie Ege første gang rammet av kreft, og fikk fjernet det ene brystet. Ved å være åpen omkring operasjonen satte hun ord på noe som gjerne ble oppfattet som «unevnlig». Gjennom flere portrettintervjuer ga hun et udelt sympatisk inntrykk, var selvutleverende, og viste fjernsynsseerne en overraskende reflektert og sunn holdning til livet, døden og sin egen modellkarriere og berømmelse. Hun skrev også en åpenhjertig biografi, «Naken». Som «sexsymbol» hadde Julie Ege i liten grad opptrådt naken, men valget av tittel hadde en dobbelt bunn: Det var ikke først og fremst den lettkledde, men mer den uttilslørte, nakne sannhet det ble vist til i tittelen. I boka forteller hun blant annet om det turbulente ekteskapet med forfatteren Anders Bye. «Blir jeg syk igjen så orker jeg ikke mer», skal hun ha uttalt til sine venner; «da hiver jeg meg utfor Besseggen». Men i 2003 blusset kreftcellene opp igjen. Denne gang fikk hun en ondartet svulst i lungene. Det ble likevel ikke Besseggen. Av hensyn til sine barn, samboer og barnebarn tok hun uten å klage kampen mot kreftcellene, men tapte. Etter lengre tids sykdom døde hun tirsdag 29. april 2008. Legenden om Deverry. Legenden om Deverry er en fantasybokserie på 14 bøker skrevet av den amerikanske forfatteren Katharine Kerr. Multi-Purpose Logistics Module. Multi-Purpose Logistics Module (MPLM) er en stor trykksatt container som lastes ombord på de amerikanske romfergene for å transportere store mengder nyttelast og avfall til og fra Den internasjonale romstasjonen (ISS). Det bæres med romfergen i lasterommet og kobles til Unity-modulen, der nyttelast blir brakt ombord på romstasjonen og avsluttede eksperimenter og avfall blir lastet inn i MPLM for retur til Jorden. Modulen er bygget for NASA under kontrakt med det italienske romfartsbyrået (ASI). 3 MPLM er bygget og levert til NASA, og har alle sammen fått navn valgt av ASI, for å hedre noen av de store talentene i italiensk historie: 'Leonardo", "Raffaello", and "Donatello". Selv om modulene er bygget av ASI, er de eid av NASA. I bytte for å bygge MPLM'ene, mottar ASI tilgang til amerikansk tid til vitenskapelige eksperimenter ombord på ISS. MPLM var opprinnelig designet for den amerikanske romstasjonen "Freedom". Den skulle etter planen da bygges av selskapet Boeing, men i 1992 annonserte ASI at de ville bygge en "Mini-Pressurized Logistics Module", som kunne holde opp til 4500 kg med nyttelast. Etter redign i 1993, ble lengden doblet og den fikk sitt nye og endelige betegnelse "Multi-Purpose Logistics Module". "Donatello" er en noe større modul enn sine søsken, da den kan bære nyttelast som trenger kontinuerlig strøm fra konstruksjon til installasjon på ISS. "Donatello" skal fly bare en gang på romferden STS-128. På den ferden vil den medbringe utstyr for å utvide ISS sin kapasitet fra 3 til seks astronauter/kosmonauter. Med slutten av romferge-programmet i 2010, vil de tre modulene bare fly ti ganger basert på de nåværende planene. Steinar Bråten. Steinar Bråten (født 17. september 1962 i Drangedal) er en tidligere norsk skihopper. Han vant Holmenkollrennet i 1983, han deltok også under Vinter-OL i 1984. Paul W. Richards. Paul William Richards (født 20. mai 1964) er en amerikansk astronaut, som foreløpig har fløyet på en romferd, som "Mission Specialist" med romfergen Discovery, der det aller første permanent mannskapet til Den internasjonale romstasjonen (ISS) ble levert. Messerschmitt Me 261. Messerschmitt Me 261 "Adolfine" var et rekognoseringsfly tegnet på slutten av 1930-årene av Messerschmitt, både som et fraktefly og rekognoseringsfly. Flytypen ble ikke satt i produksjon, men tre prototyper ble bygget. Me 261 ble unnfanget i 1937 med det formål å frakte den olympiske ild uten stopp mellom Garmisch-Partenkirchen i Tyskland (Vinter-OL 1936) til Tokyo i Japan (Sommer-OL 1940). Flyets tidlige design var fengende ovenfor Adolf Hitler, som senere fikk kallenavnet "Adolfine" i hans ære. Byggingen av prototypene begynte ved Augsburg våren 1939, men fremgangen var treg fordi prosjektet i sin helhet hadde lav prioritet fremfor andre luftfarts– og forsvarsprosjekter. Ved krigsutbruddet i 1939 ble byggingen av prototypene stanset fullstendig. Det ble likevel tatt under betraktning at muligheten for å bruke Me 261 til langdistanses rekognosering over Atlanterhavet, noe som førte til at prosjektet startet opp igjen i sommeren 1940 og resulterte i tre prototyper. Prototyper. Hadde en Daimler-Benz DB 606 motor og fem besetningsmedlemmer. Den første flyvningen for Me 261 V1 skjedde den 23. desember 1940. Avgjørelsen om å ta i bruk DB 606–motoren ble et problem siden bare et fåtall av disse var ledige for utviklingsprosjekter. Så gost som samtlige motorer gikk til andre flykonstruksjoner som allerede var i produksjon, som for eksempel Heinkel He 177. Me 261 V1 ble for øvrig bombet istykker under et alliert raid på Lechfeld i Augsburg i 1944, noe som førte til at det ble skrapet. Denne hadde også motortypen Daimler-Benz DB 606 og fem besetningsmedlemmer. Den første flyvningen for Me 261 V2 skjedde tidlig i 1941. Me 261 V2 ble også bombet istykker under et alliert raid og delene som var igjen av flyet ble senere innhentet av amerikanske styrker ved Lechfeld. Hadde en kraftigere Daimler-Benz DB 610 motor og syv besetningsmedlemmer. Den første flyvningen for Me 261 V3 skjedde tidlig i 1943. 261 V3 fikk også den lengste serien med flyvningstester og den 16. april 1943 fløy Me 261 V3 over en distanse på 4 500 kilometer under en tidsperiode på ti timer. I juli 1943 ble for øvrig flyet skadet under en landingsulykke og det er uklart om flyet noengang ble satt i driftsklar stand igjen. Spesifikasjoner. Me 261 i et skjematisk diagram Malayfiskeugle. Malayfiskeugle ("Bubo ketupu") er en ugle i slekten Beskrivelse. Malayfiskeugle er en stor ugle, 45 cm lang. Den er mørk brun på oversiden og oransjebrun og mørkflekket på undersiden. Den har store, gule øyne og fjærdusker ved ørene. Beina er nakne, og fotsålene har skjell med skarpe kanter, som sammen med de lange, krumme klørne gjør den istand til å holde fast på fisk. Den mangler de myke svingfjærene som gjør flukten til de fleste andre ugler fullstendig lydløs. Habitat og utbredelse. Malayfiskeugle finnes i sørøst-Asia, fra Thailand til Malaysia og fra Indonesia til Myanmar. Muligens lokalt utryddet i India. Den lever i tett skog nær vann. Levevis. Malayfiskeugle er nattaktiv, og om dagen skjuler den seg i tett vegetasjon. Om natten jakter den fra et utkikkspunkt på fisk og amfibier, men spiser også smågnagere, reptiler og virvelløse dyr. Reiret legges i en fjellhule, eller i et tre, og forlatte reir etter andre store fugler blir også brukt. Hunnen legger to eller tre egg. Matt Pelissier. Matt Pelissier er en tidligere trommeslager i bandet My Chemical Romance, som han startet sammen med Gerard Way i 2001. Andy Thomas. Andrew "Andy" Sydney Withiel Thomas" (født 18. desember 1951 i Adelaide, Sør-Australia) er en Australsk-født amerikansk NASA astronaut, som har deltatt på fem romfergeturer, inklusive et besøk til Den internasjonale romstasjonen (ISS), han har også tilbrakt mere enn 140 dager ombord på den russiske romstasjonen Mir. Han ble en amerikansk statsborger i desember 1986. Han er gift med NASA astronaut Shannon Walker. Med åpne kort. "Med åpne kort" var et tv-program på elleve episoder som gikk på NRK-TV våren 1996 med Tomm Kristiansen som programleder. Serien hadde premiere på NRK-TV den 6. april 1996. "Med åpne kort" var et samtaleprogram der NRKs Afrika-korrespondent Tomm Kristiansen lot seerne møte mennesker som hadde markert seg i mediebildet, ikke kjendisene, men de som arbeidet mer i det stille. Salem Sandefjord. Salem Sandefjord er en frikirke i Sandefjord, tilsluttet Pinsebevegelsen i Norge. Salem tilhører den verdens-omspennende Pinsevekkelsen, som kom til Norge i desember 1906. Salem ble etablert i Sandefjord i 1929. Salem Sandefjord hadde sine første samlinger i 1929. Idag teller menighetsfelleskapet over 600 mennesker (døpte og tilhørige). Av disse er vel 400 døpte medlemmer. Menigheten praktiserer dåp av troende, som er grunnlag for medlemskap. Virksomhet. Menigheten er en flergenerasjons-menighet. Søndager er tradisjonell møtedag, men også resten av uken er det aktivitet. Lørdager har tradisjonelt vært ungdommens kveld, da samles 50 – 100 ungdommer. Menigheten har egen lokalradio, kafé, barnehage og driver MBS - menighetsbibelskolen. Misjon. Salem Sandefjord støtter den norske pinsbevegelsens misjonsarbeid i Hviterussland, Ukraina, Georgia og Swaziland. Menigheten støtter også arbeidet til IBRA og K.A.B.A.. I 2006 var menighetens bidrag til misjon på litt over 250 000 kroner. Ekstern lenke. Salem Sandefjord Vårbelgreisingen. Vårbelgreisingen i 1189 og 1190 i Østlandet mot kong Sverre Sigurdsson og de østlandske maktinteresser ble startet av to tidlige kuvlungledere, Simon Kåresson og Olve fra Gurann som hadde flyktet til Danmark etter kuvlungene var knust av birkebeinerne i Bergen. Simon Kåresson tok et barn til seg og erklærte ham som sønn av Magnus Erlingsson ved navn "Vikar". Rundt dette kongsemnet samlet Simon og hans menn en flokk som kom fra grensetraktene i Østfold. Med en flåte på 16 skip seilte den nye flokken mot nord. Flokken fikk kallenavnet "vårbelgene" som dels er uforklarlig, men navnet kan være en indikasjon på flokkens opprinnelse og sosiale plassering fordi ordet vårbelg betyr helflådd vårskinn, mindre verdt enn vinterskinn eller pelsverk av dårlig kvalitet. Det viste til fattigfolk og utkantfolk. Vårbelgene herjet på Viken om sommeren i 1190 og for voldsomt fram med ran på både bønder og kjøpmenn fra vest til øst. Men de lyktes ikke å vinne tilslutning hos vikværingene som hadde sett seg lei på slike flokker som var ansett som røverpakk og primitive oppviglerne. I Tønsberg mobiliserte byborgerne og handelsfolk flere langskip og lasteskip som lå utenfor bryggene til forsvar for byen. Med denne mindre flåtestyrken dro tønsbergmennene ut på sjøen og satte etter vårbelgene som seilte vekk fra farvannet rundt havnebyen etter at Simon hadde hørt om tønsbergmennenes forsvar. Det kom til et sjøslag ved "Bridstein", formodentlig Tresten ved Akersøya i Hvaler eller Tristein ved Færder etter at tønsbergmennene hadde innhentet og tvunget vårbelgene til kamp. Tønsbergmennene hadde de beste skipene som var både større og høyere en vårbelgenes, så utfallet av sjøslaget var allerede gitt. Skipene ble nådeløst ryddet av tønsbergmennene som drepte de fleste ombord inkludert Simon Kåresson. Et barn bare få år gammelt ble funnet nede i forrommet viste seg å være kongeemnet. Han ble uten skrupler slått ihjel av seierherrene. Hvor mange som falt i sjøslaget er ikke kjent. Vårbelgenes skip var mindre en tønsbergmennenes og muligens hadde de bare et mannskap på førti hver. Vårbelgene som flokk var ikke stor, trolig mellom 600 og 1000 mann. Tilintetgjørelsen av vårbelgene sommeren i 1190 betydde ikke at det var slutt på reisingen av nye flokker som la ut på plyndringstokt for personlig vinning i de urolige tidene på Østlandet som lå i et maktvakuum som følge av borgerkrigene. South Downs. Kents geologi; South Downs til høyre i illustrasjonen. South Downs er et lavlandsområde med kalkgrunn i det sørlige England. Det går parallelt med North Downs, og de to områdene bestod engang en kuppelformet kalkklippe. De skilles nå fra hverandre av Weald, et område hvor kalksteinsgrunnen har blitt slitt ned av erosjon. Området strekker seg omkring 100 km gjennom East Sussex, West Sussex og Hampshire. Tureveien South Downs Way går langs området. De mest kjente klippene er Beachy Head ved Eastbourne og Seven Sisters mellom Eastbourne og Seaford. Det høyeste punktet er Butser Hill, som når 270 moh. og er en av Englands "marilyns". Verneområde og mulig nasjonalpark. Deler av South Downs inngår i en Area of Outstanding Natural Beauty. Det er foreslått å definere området som nasjonalpark, noe som fikk støtte fra regjeringen i september 1999. I 2004 ble det holdt en høring om grensene for en nasjonalpark, og det har siden pågått arbeid med å fullføre planene. Ikkatteq. Ikkatteq (grønlandsk stavemåte: Íkáteq) er en liten bygd i Ammassalik kommune på østkysten av Grønland. Bygden ligger på en liten øy nær øya Ammassalik Ø, og har kun en innbygger. Det er til sammen 6-7 hus og en kirke her. James M. Kelly. James McNeal "Vegas" Kelly (født 14. mai 1964) er en NASA astronaut og en tidligere pilot for United States Air Force. Han har fløytet på to romferder som pilot på romfergen, begge innebar besøk til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Trivia. Kelly blir ofte kalt for "Vegas", hans kallesignal fra US Air Force Aktuar. a> i 2006. Aktuarer må gjerne over et langt tidsrom beregne normaler for slike skader, for å presist beregne forsikringspremier. En aktuar er i Norge en som arbeider med forsikringsmatematikk. I andre land er betydningen den samme, eller nesten den samme idet den kan favne videre eller (som i Danmark) være smalere. Historisk har også betegnelsen hatt annen betydning. Det kommer fra det latinske "actuarius", som betegner en som skriver raskt, og ble benyttet om skrivere ved det romerske senat. I det følgende skal aktuaren slik som det forstås på norsk behandles. De fleste aktuarer arbeider i et forsikringsselskap eller konsulentselskap. Det er flere typer aktuarer; livaktuar som arbeider i et livsforsikringsselskap, skadeaktuar som arbeider i et skadeforsikringsselskap, finansaktuar som jobber med finansmatematikk. I tillegg kommer de som arbeider som aktuarkonsulenter. Bakgrunn. Selve grunnlaget for forsikringsvirksomheten er overtagelse av risiko. Forsikringsselskapet påtar seg en økonomisk forpliktelse som det på tegningstidspunktet ikke med sikkerhet kjenner omfanget av. Premien må fastsettes på forhånd, før man vet hvor mye selskapet må utbetale i erstatninger. Aktuaren har her en viktig rolle med sin bakgrunn innen forsikringsmatematikk og risikoteori. Denne bakgrunnen gjør aktuaren i stand til å kunne foreta en slik prisfastsettelse under usikkerhet. Aktuarutdannelsen i Norge baseres på at studenten skal få et faglig grunnlag både innenfor livsforsikrings-, skadeforsikrings- og finansmatematikk. På hovedfag vil det imidlertid bli en viss grad av spesialisering innenfor ett av disse områdene. Som ferdig utdannet aktuar er det nødvendig med en ytterligere spesialisering. Man snakker derfor gjerne om livaktuarer, skadeaktuarer og finansaktuarer, selv om forskjellen i den formelle kompetansen gjerne ikke er så stor. Vi skal se nærmere på hvilke forskjellige arbeidsområder livaktuarene, skadeaktuarene og finansaktuarene har. Først skal vi imidlertid se på hvilken rolle aktuaren har i forhold til forsikringslovgivningen. Ansvarshavende aktuar. Livsforsikringsselskapene har i alle år hatt krav om å ha en ansvarshavende aktuar. Med den siste Lov om forsikringsvirksomhet (FVL) som kom i 1988 ble det åpnet for at også skadeforsikringsselskapene kunne pålegges å ha en ansvarshavende aktuar. Et slikt pålegg kom i 1990 gjennom en forskrift til FVL § 8-7, kalt Forskrift om aktuar. Man må oppfylle visse krav for å kunne godkjennes som ansvarshavende aktuar. Godkjennelsesmyndigheten tilligger Finanstilsynet. De viktigste kravene er aktuarkompetanse og minst tre års praksis innenfor det aktuelle fagområdet. I henhold til denne forskriften er ansvarshavende aktuar ansvarlig for bl. a. å påse at forsikringstekniske avsetninger er tilstrekkelige og at premien står i et rimelig forhold til den overtatte risiko. De store forsikringsselskapene har ansatt egne ansvarshavende aktuarer, mens mindre selskaper og pensjonskasser gjerne benytter aktuarkonsulenter. Livaktuaren. I en del større selskaper er oppgavene fordelt mellom en sentral aktuaravdeling, hvor ansvarshavende aktuar vil være plassert, og aktuarmiljøer i de enkelte forretningsenhetene, f. eks. privat og bedrift. Aktuarene i aktuaravdelingen tar seg gjerne av fellesoppgavene for selskapet, som f. eks. utarbeidelse av rapporter til Kredittilsynet, mens de øvrige aktuarene hovedsakelig steller med produktutvikling og annet som har med forretningsområdet å gjøre. Skadeaktuaren. I de største selskapene er aktuarfunksjonen gjerne plassert i egne aktuaravdelinger hvor flere aktuarer kan være ansatt. Aktuarene er her i større grad spesialiserte med hvert sitt tildelte fagområde. Finansaktuaren. Dette er et relativt nytt fagfelt for aktuarene i Norge. Aktuarene har tradisjonelt vært mest opptatt av forsikringsselskapenes passiva-side (gjeld) i regnskapet, spesielt de forsikringstekniske avsetninger. Aktuaren er opptatt av at selskapene setter av tilstrekkelige midler slik at de er i stand til å innfri sine forpliktelser overfor kundene. Aktuarene har hittil ikke vært så involvert i aktiva-siden av regnskapet, dvs. hvordan midlene plasseres. Derfor er det nå flere aktuarer som arbeider med balansestyring, eller såkalt aktiva-passiva-matching. Dvs. man forsøker å ha en sammensetning av investeringene som i best mulig grad tilpasses selskapets forpliktelser. I tillegg har aktuarene utfordringer innen modellering for de ulike investeringsformene. Dette er spesielt interessant innen de nye livsforsikringsproduktene der kunden selv kan bestemme hvordan sparepengene skal investeres. Aktuarkonsulenten. Markedet for aktuarkonsulenter har økt betydelig de senere årene. Det arbeider aktuarkonsulenter innenfor pensjonsforsikring, livsforsikring, skadeforsikring og på finansområet. De fleste aktuarkonsulenter er ansatt i et aktuarkonsulentselskap. Disse selskapene kan være et datterselskap i et forsikringskonsern, men det finnes også selvstendige firmaer. Det eksisterer også aktuarkonsulenter som driver sitt eget firma. Hovedoppgaven for en aktuarkonsulent på pensjonsområdet er å stå som ansvarshavende aktuar for pensjonskasser og utføre forsikringstekniske beregninger for bedriftenes regnskapsmessige rapportering av pensjonsforpliktelsene. I tillegg vil et aktuarkonsulentselskap kunne administrere pensjonskassen og hjelpe til med å føre regnskapet. Dessuten gir aktuarkonsulenten råd til klienten i forsikringsfaglige spørsmål, f.eks. ved valg av pensjonsløsning. På skadesiden er den vanligste oppgaven for en aktuarkonsulent å stå som ansvarshavende aktuar for selskaper som ikke har egen aktuar på heltid. Også her vil rådgivning i forsikringsfaglige spørsmål være en viktig del av virksomheten for et aktuarkonsulentselskap. Andre arbeidsområder. Også i andre fagmiljøer arbeider det aktuarer, f.eks. i Statistisk Sentralbyrå, i forskningsmiljøer, i fonds- og aksjemeglerfirmaer og i Riksrevisjonen. Bård Wiggen. Bård Wiggen (født 9. desember 1961) er en norsk fotballtrener, og tidligere assistenttrener i 1. FC Köln under Ståle Solbakken. Wiggen hadde en karriere som spiller i blant annet Rosenborg (hvor han vant Tippeligaen og Cupen i 1988), Mjøndalen IF, Strømsgodset og Drafn. Han startet også trenerkarrieren i sistnevnte klubb. Etter det har Wiggen vært hovedtrener for Mjøndalen IF, Aalesunds FK og spillerutvikler, assistenttrener og hovedtrener i. I tillegg har han vært assistent for Norges G19-landslag. Etter mange år i, dro Wiggen til København i 2008 for å assistere Ståle Solbakken. Der avsluttet han da Ståle Solbakken overtok trenerjobben i 1. FC Köln i 2011. Sluttet i Köln i 2012. 10. juli skrev Wiggen kontrakt med Lillestrøm SK. Ammassalik Ø. Udsikt over byen Tasiilaq fra Sømandsfjeldet. Ammassalik Ø («Ammassalikøya») er en øy i Ammassalik kommune på østkysten av Grønland. Øya er 772 km² stor, og ligger på ca. 65°43' N 37°35' Ø. Her ligger kommunens administrasjonssenter, Tasiilaq, med 1.852 innbyggere. På en øy like ved ligger den lille bosettingen Ikkatteq, med kun én innbygger. Arado Ar 65. Arado Ar 65 var et énseters biplan angrepsfly og direkte etterkommer av Arado Ar 64, som utseendemessig var veldig like. Den eneste store forskjellen mellom dem var bruken av en 12–sylindret fremfor en 9-sylindret motor samt at vingespennet ble økt i forhold til Ar 64. Ar 65 kom i 1931 og seks modeller ble bygget. De første flyene under modellserien gikk under navnet 65 a, b, c og var rene prototyper og testmodeller for senere serier. 65 d, e og f var rene produksjonsmodeller og de endelige typene. Arado Ar 65d ble levert i 1933 og gikk inn i tjeneste sammen med Ar 64 i de to jagerflygruppene "Fliegergruppe" Doberitz og "Fliegergruppe" Damm. I 1935 ble statusen til Ar 65 redusert fra angrepsfly til treningsfly og produksjonen av flytypen opphørte i 1936. I 1937 ble for øvrig tolv fly presentert til det bulgarske flyvåpenet Bolgár Légierő, som var Tysklands allierte. Totalt ble det bygget 85 fly av typen Arado Ar 65 da produksjonen stoppet i 1936. Penrosetriangel. Fil:ImpossibleTriangleEastPerth edit gobeirne.jpg|thumb|«Impossible Triangle sculpture», East Perth, Australia. Konstruksjonen er ikke festet sammen, og bildet er tatt fra en av de to vinklene som gir inntrykk av at koplingen er der. Penrosetriangelet er et umulig objekt. Den svenske kunstneren Oscar Reutersvärd laget bilde av «konstruksjonen» i 1934. Matematikeren Roger Penrose kom til samme ideen omkring 1950-årene, og beskrev den som «umulighet i sin reneste form». Kunstneren M.C. Escher var inne på samme spor, og kan ha vært inspirasjon. Triangelet gir skinn av å være en solid tredimensjonal figur, laget av tre like lange bjelker som møtes parvis i rette vinkler mot hverandre i hjørnene av en noe skjev sammensetning. Dette lar seg gjøre på papiret, slik illustrasjonen viser, men kan ikke virkeliggjøres i tre dimensjoner. M.C. Eschers litografi: "Vannfall" forestiller et vannløp som flyter i sikk-sakk langs langsidene av to forlengede Penrosetriangler, og ender opp to etasjer høyere enn startpunktet. Vannfallene som utgjør kortsidene av trianglene driver vannhjul. Eschers hjelpsomme kommentar var at hvis en ville ha hjulene til å fortsette å snurre, trengtes påfyll av og til for å kompensere for fordampningen. Dersom en trekker en midtlinje langs sidene i dette triangelet, vil en til slutt komme tilbake til utgangspunktet. Figuren er en tre-vridd möbiusstripe. En tilsvarende umulig figur er Penrosetrappa. Andre Penrosepolygoner. Den visuelle virkningen avtar med å innføre flere hjørner. Agnes og hans brødre. "Agnes og hans brødre" (ty. "Agnes und seine Brüder") er en tysk film fra 2004 av Oskar Roehler. Filmen ble innkjøpt av NRK for visning i løpet av høsten 2007. Marilyn (topp). En marilyn er en topp på en høyde eller et fjell på De britiske øyer med en primærfaktor, det vil si høyde i forhold til terrenget omkring, på minst 150 meter (492 fot), uansett hvor mange meter over havet toppen er. Navnet er en ironisk kontrast til betegnelsen munro, som brukes om fjell i Skottland med høyde på minst 3000 fot (914,4 meter) og er dannet som rimslang på navnet Marilyn Monroe. Kart over marilyns på De britiske øyer Listen ble først samlet for Storbritannia i Alan Dawsons bok "The Relative Hills of Britain", og blir stadig revidert ettersom Ordnance Survey gir ut nye kart. Den ble utvidet med marilyns på Irland i Clem Clements' "The Hewitts and Marilyns of Ireland". Mange av de største fjellene er marilyns, inkludert Ben Nevis, Scafell Pike og Snowdon. På den annen side er det flere store fjell, inkludert munros og kjente fjell om Bowfell, Langdale Pikes og Carnedd Dafydd som ikke er marilyns fordi de ikke har stor nok relativ høyde. Det er ikke alle marilyns som er topper i vanlig forstand. Blant annet ligger en inne i byen Crowborough i East Sussex, mens Bishop Wilton Wold ligger langs veien A166. Man finner også noen klipper i sjøen, som Stac Lee og Stac an Armin som tilhører St. Kilda utenfor kysten av Skottland. I Skottland blir marilyns gjerne nedvurdert i forhold til topper med stor absolutt høyde, som munros, corbetts, grahams og donalds, selv om alle corbetts og grahams, omkring to av tre munros og halvparten av donalds også er marilyns. Enkelte fjellvandrere og klatrere «samler på» marilyns, og noen radioamatører har et prosjekt hvor de vil sende fra alle marilyns. Pr. 2007 har ingen klart å krysse ut alle på listen, men enkelte mangler bare fem av dem. Årsaken til at de ikke klarer alle er at fem marylins i St. Kilda er svært vanskelige å nå. Toril Fiskerstrand. Toril Fiskerstrand (født 10. oktober 1953 i Fiskerstrand) er en norsk lokalpolitiker (H). Hun sitter i Oslo bystyre, der hun er medlem i byutviklingskomiteen. Fiskerstrand var i perioden 1987-95 medlem i Ålesund bystyre, den siste perioden også som medlem i formannskapet. I perioden 1994-98 var Fiskerstrand nestleder i Europabevegelsen. Siden 2003 har hun sittet i bystyret i Oslo. Fiskerstrand kom i medias søkelys den 5. september 2007 da hun på NRK Radio kom med uttalelser som ble oppfattet som diskriminerende. Hun beklaget i etterkant uttalelsene, og trakk seg som en følge av dette fra alle verv i Oslo Høyre. Velgerne valgte henne tross kontroversene inn i bystyret. Pressurized Mating Adapter. Den internasjonale romstasjonen (ISS) bruker tre ulike Pressurized Mating Adapters (PMA) for koblinger mellom moduler på romstasjonen og besøkende romskip. De to første PMA ble skutt opp med Unity-modulen på romferden STS-88. Den tredje ankom romstasjonen på romferden STS-92. Bruk. a> med en av PMA klart synlig på enden Hver PMA på ISS er brukt forskjellig, men alle tre utfører i prinsippet den samme funksjonen med å koble en tilkoblingsport på en modul på ISS til tilkoblingsluken på et besøkende romskip. PMA-1. Ved å bruke robotarmen til romfergen under romferden STS-88, festet mannskapet Zarja til PMA-1, som allerede var tilkoblet Unity. PMA-1 forbinder nå permanent disse to modulene av den internasjonale romstasjonen. PMA-2. PMA-2 er nå brukt når romfergene kobler seg til ISS, og har nylig blitt utstyrt slik at romfergen kan hente elektrisk strøm fra romstasjonen. Den var opprinnelig tilkoblet Unity, men når STS-98 leverte Destiny i februar 2001, ble PMA-2 flyttet til en annen luke på denne modulen. "Harmony" (tidligere kjent som Node 2) er planlagt montert på STS-120, i oktober 2007. Når denne ankommer, vil romfergen dokke i PMA-2. En vil så flytte Harmony fra lasterommet på romfergen til en midlertidig plassering på Unity. Etter at romfergen forlater stasjonen, vil så PMA-2 bli flyttet av romstasjonens mannskap til den fremre luken på Harmony. En vil deretter flytte begge komponentene samtidig til deres endelige plassering, den fremre delen av Destiny. PMA-3. I oktober 2000 brakte romfergen ifm STS-92 PMA-3 til ISS. Den ble opprinnelig koblet til Unity. En og en halv måned senere, under STS-97, da P6-truss ble montert, koblet romfergen Endeavour seg til PMA-3. Under romferden STS-98 ble PMA-3 flyttet fra Unity til Destiny, var romfergen Atlantis tilkoblet PMA-3 PMA-3 ble flyttet i mars 2001 til Unity av mannskapet på STS-102 for å gjøre plass til tilkoblingen av en Multi-Purpose Logistics Module (MPLM). 30. august 2007 ble PMA-3 flyttet til en annen plassering på Unity for å gjøre rom for den midlertidig plasseringen av den fremtidige Harmony som vil bli levert på romferden STS-120). Dens endelige lokalisering vil bli på Node 3, som vil være koblet til Unity, en tilkobling som vil skje i 2010. Mens Node 3 blir montert, vil PMA-3 midlertidig være tilkoblet Harmony Historie. Pressurized Mating Adapters er laget av det amerikanske firmaet Boeing, da en tilsvarende adapter ble montert og tillot de amerikanske romfergene å koble seg til den russiske romstasjone Mir Ernests Gulbis. Ernests Gulbis under US Open 2007 Ernests Gulbis (født 30. august 1988) er en tennisspiller fra Latvia. I februar 2011 var han ranket som nummer 21 (hans høyeste plassering inntil da), men var i juni samme året falt ned til en 74. plass. Deadline. "Deadline" var et TV-program som gikk på NRK2 fra høsten 1996 til sommeren 1998 med Tomm Kristiansen som programleder det første året. Fra oktober 1997 tok Hans Erik Matre over programlederjobben. Om programmet. I "Deadline" skulle programlederen oppsummere ukas begivenheter. Ved hjelp av fire pressekolleger (blant annet Marit Christensen) skulle de sette fingeren på både det som var vesentlig og det som var uvesentlig i uka som gikk. Programmet gikk på fredagskveldene kl 22:30 på NRK2 med reprise på NRK1 Programmet huskes også for den humoristiske programposten «"Upper Ten"», som ble en fast post fra 1997. Her ble de personene som hadde dummet seg ut i media kåret fra 10. plass til 1. plass. Torkjell Berulfsen og Rune Gokstad stod for denne seansen. ("Upper Ten" var tidligere et radioprogram). Programmet ble sett av drøyt 80 000 seere, noe som ble betegnet som relativt bra seertall for et program på NRK2 i 1996. Candida albicans. "Candida albicans" er en gjærsopp som ganske ofte kan gi infeksjon i munn og underliv (mest hos kvinner), sjeldnere infeksjoner i huden, spiserøret eller luftveiene. Sjelden og spesielt hos pasienter som er alvorlig syke av annen grunn, kan den gi sepsis ("blodforgiftning"). Den trives i varme, fuktige omgivelser og har naturlig tilhold i munnen og fordøyelseskanalen. Mange får plager etter at de har brukt antibiotika for å behandle bakterie-infeksjoner. Grunnen til dette er at antibiotika ikke bare tar knekken på infeksjonen, men også andre mikroorganismer i kroppen. Dette gir "Candida albicans" bedre forhold. Områder med mye fuktighet og varme er mest utsatt, da spesielt området under brystene, hudfoldene i lysken og skjeden. Også andre Candida-arter kan gi sykdom ("C. glabrata, parapsilosis, tropicalis, krusei, dublinensis, norvegensis" m.fl.) Candida-infeksjoner kan behandles med medikamenter enten lokalt (krem, vagitorier) eller med tabletter eller intravenøst. Væren. Væren (latin "Aries") er et stjernebilde på den nordlige himmelhalvkulen. For den mytologiske bakgrunnen for navnet, se artikkel Det gylne skinn. Akershus Energi. Akershus Energi AS er en norsk vannkraftprodusent. Forretningsadresse er i Rånåsfoss i Akershus. Konsernet produserer om lag 2,3 TWh vannkraft årlig. Akershus energi er et konsern og vannkraftproduksjonen skjer i datterselskapet Akershus kraft. Firmaet har i dag fem elvekraftverk i Glomma, tre elvekraftverk i Haldensvassdraget og to elvekraftverk i Skiensvassdraget. Akershus energi er tilknyttet "Norsk Grønnkraft AS"(25%), "Kortlongs AS"(39%) og "Bio Varme AS"(33%). Slaget ved Leinestrand. Slaget ved Leinestrand i 1221 utkjempes mellom ribbungene og birkebeinene støttet av et bondeoppbud ved garden Leine i Hole på Ringerike. Ribbungene hadde ikke vært i stand til å bite seg fast på Hadeland og Hedmark der hærsamlinger var reist av bøndene som verget seg hardnakket mot enhver inntrengelse. Sigurd Ribbung dro fra Drammensfjorden og opp i Tyrifjorden med en flåte av mindre skip om vinteren i 1221 til 1222. Birkebeinenes sysselmenn ble underrettet om dette, og disse med deres følge samt hadelendingene drog ned på Ringerike der de møtte ribbungene ved Leinestranda i Hole. Hvordan slaget hendte, hvor mange som deltok i kampene eller selv om det var et slag på land eller et sjøslag er ikke sagt i sagnene. Kanskje Sigurd Ribbung hadde cirka fem hundre mann. Ribbungene led et blodig nederlag der de hadde størst mannefall, trolige det verste under krigen i 1219 til 1227. 240 ribbungene stupte under kampene som sluttet med tapet av alle skipene til seierherrene som jaget bort restene sammen med Sigurd Ribbung. Kanskje hadde over tre hundre og opptil fire hundre vært drept og hardt såret på begge sider under et av de meste intenste sammenstøtene. Men til tross for seieren hadde ikke ribbungene vært helt utslått, etter bøndene hadde løst seg opp og oppgav vaktholdet rykket ribbungene ledet av Sigurd Ribbung på nytt inn i Hadeland der de undertrykket bøndene og tvunget dem til å betale bøter. Ribbungenes evne til å samle seg sammen etter et så voldsomt nederlag betyr gode evner innenfor organisasjon og ledelse og en profesjonell innstiling. Det ble ikke roligere i Hadeland dersom Sigurd fra sin base på Frognøya i Tyrifjorden sendte mindre sveiter opp i fjellene der de ble stoppet og jaget bort av bøndene. MedieMenerne. "MedieMenerne" var et norsk tv-program som gikk på NRK2 fra januar 2002 til våren 2004 og som skulle sette søkelys på norsk mediehverdag (serien gikk i reprise på NRK1). Steinar Birkeland var første programleder. Han ble høsten 2002 erstattet av Halvor Folgerø. "Mediemenerne" undersøkte, kommenterte og kritiserte norsk mediehverdag. Programmet hadde både diskusjoner i et fast panel og aktuelle reportasjer fra norske mediemiljøer. I panelet satt statsviter Frank Aarebrot, forfatter Terje Holtet Larsen og journalist Marit Eikemo. De to sistnevnte ble i 2003 erstattet av Jens Kjeldsen, Siren Sundland, Trine Eilertsen og Henrik Færevåg. Prosjektleder var Stig Arild Hoff Skotfoss kraftverk. Skotfoss kraftverk er et vannkraftverk ved Skotfoss ved enden av Norsjø i Skienvassdraget i Skien kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1953 og ombygget i 1969. Verket utnytter et fall på 10 meter i elven. Det er installert to Kaplanturbiner på totalt 23 MW. Midlere årsproduksjon er på 169 GWh. Kraftstasjonen ligger rett under dammen som går på tvers av elva. Kraftverket henter vann fra dammen gjennom 3 luker Eier er Akershus Energi. Klosterfoss kraftverk. Klosterfoss kraftverk er et vannkraftverk i Skienvassdraget i Skien kommune i Telemark fylke. Kraftverket ble satt i drift i 1969. Verket utnytter et fall på 5 meter i elven, og eies av Akershus Energi. Det er installert to Kaplanturbiner på totalt 11 MW. Midlere årsproduksjon er på 76 GWh. Kraftstasjonen ligger ved Klosterfossen i fallet mellom Farelva ofg Skienselva. Kraftverket henter vann gjennom 2 luker. Eidet kraftverk utnytter det samme vannfallet som Klosterfoss kraftverk. Upper Ten. Upper Ten er en blended whisky. Den består av whisky fra 35 ulike skotske destillerier, men oppskriften er utviklet av det norske Vinmonopolet, og whiskyen blandes av Arcus på Hasle i Oslo. Upper Ten er dermed et norsk produkt, men på grunn av ingrediensenes opphav klassifiseres den av Vinmonopolet som skotsk. Upper Ten-blandingen er fire år gammel. Det finnes eldre whiskyer i blandingen, men den yngste bestemmer alderen som oppgis for hele blandingen. Maltinnholdet i Upper Ten er hele 47 %, noe som er høyt for en blended whisky. Upper Ten er en av de mest populære whiskyene på Vinmonopolet. I 2000 var det den mestselgende whiskyen på Vinmonopolet, med 175 000 liter solgt. I 2001 vant Upper Ten en kåring i det Londonbaserte tidsskriftet Wine & Spirit. Krokus (band). Krokus er et heavy metal band fra Sveits. Krokus ble starta i Solothurn i 1974 av bassist (og opprinnelige frontvokalist) Chris von Rohr og gitarist Tommy Kiefer. Tidligere Eazy Money-vokalist Marc Storace ble frontfigur i bandet da de spilte inn albumet "Metal Rendez-vous" i 1980. Paktens voktere. Paktens voktere er en spenningsroman av Tom Egeland og er en frittstående oppfølger til "Sirkelens ende" fra 2001. Dette er den andre boka i serien om arkeologen Bjørn Beltø. Slaget ved Aker. Slaget ved Aker i juli 1226 mellom ribbungenes hær og de forente bønder og birkebeinerne vest for Aker i Oslo sluttet med nederlag for Knut Håkonsson som overtok etter Sigurd Ribbungs død. Med store styrker rykket Sigurd Ribbung ned fra Opplandene om våren og inntok Oslo. Men han ble syk og døde tidlig i juli 1226. Fra først av holdt Ribbungene nyheten om hans død hemmelig og tok junker Knut til ny konge. Med Knut Håkonsson som fører, kom store mengder menn fra Götaland og Marker i Østfold og sluttet seg til ribbungene. Bøndene som hadde trodde reisningen var over med Sigurds død, stevnet til ting og nevnte opp menn fra bygdene i Oslosyssel for å reise et stort oppbud av væpnede bønder som sluttet seg til birkebeinerne anført av Guttorm Erlendsson og Klemet fra Holm som samlet seg i Lier. Den forente hæren fortsatte østover og nådde noen enger vest for Aker, trolig i området mellom Gamle Aker kirke og Uranienborg. Der møtte de den sterke ribbungshæren. Slaget ble svært hardt med stor tap på begge sider, men bøndene holdt stand med støtte av birkebeinerne som førte fram med et motangrep som lykkes. De götske styrkene ble nær tilintetgjort av bøndene og birkebeinerne fordrev ribbungene over Akerselva der det var en bro. Knut som flyktet, mistet kontrollen på hesten, den falt ut i elven, men han berget seg og unnslapp så vidt. Antall deltagere eller falne er ikke kjent, men beretningene sier at tapene var kostbare for ribbungene som på dette tidspunktet kanskje hadde sin størst hærsamling under krigen. Ribbungene trakk seg opp i landet fra Oslosyssel. Kort etterpå kom en stor flåte på 34 skip med kongsskipet «Draken» i spissen med kong Håkon Håkonsson ombord til havnen utenfor Oslo der han stevnet til seg alle lendemennene og sysselmennene. Han lot dra opp skipene fra Oslo til Øyeren over Skedsmo. På Øyeren ventet 13 skip som hadde vært dratt forbi Sarpsfossen under ledelse av sveithøvdingene Arnbjørn Jonsson og Simon Kyr. Med den store flåten på til sammen 47 skip nådde kongen Eidsvoll og for ned til den store sjøen Mjøsa og langs vestre landet. Det kunne blitt et stort sjøslag på Mjøsa om morgenen neste dag da ribbungenes flåte kom roende mot kongens skip. Men ribbungene oppdaget kongens merke og snudde mot land ved Hunn, nå Vardal i Gjøvik kommune der de gikk på land. Kongen tok alle skipene og mye hærfang uten et sverdslag. Deretter satte kongen østover til Hamar der det lå mange ribbunger som var blitt såret i Slaget ved Aker. De fikk alle grid. Knut fortsatte med det som var tilbake av hæren fra Vardal på vestre siden av Mjøsa til Hadeland og nord i Gudbrandsdalen og deretter over i Østerdalen. Et kongelige tilbud om forlik ble avslått. Høyland. Høyland er innen fysisk geografi et sammenhengende landområde som ligger minst 200 meter over havet. Høyland kan betegne mange forskjellige landskapstyper, som høytliggende platå, fjellkjeder og høydedrag. Mange elver og vassdrag har utspring fra høylandsområder. Eksempel på høyland er De etiopiske høylandene i Afrika. Prinsesse. Prinsesse er en tittel for et ikke-regjerende kvinnelig medlem av et konge- eller fyrstehus. Den tilsvarende tittelen for menn er prins. En kvinne som gifter seg med en prins, vil som regel også bli tildelt tittelen prinsesse, men en mann som gifter seg med en prinsesse, vil normalt ikke bli tildelt tittelen prins. Et unntak der er hvis prinsessen er ventet å motta en høyere tittel, som for eksempel regjerende dronning. Ellen Kjellberg. Ellen Kjellberg (født 10. januar 1948) var en av de fremste danserne ved Den Norske Opera fra slutten av 1960-årene. Hun studerte med Gerd Kjølaas og har danset en rekke tittelroller, blant annet i "Romeo og Julie", "Askepott", "Tornerose", "Giselle", "Sylvia", "Haugtussa" og Clara i "Nøtteknekkeren". Hun var den første norske danseren som danset dobbeltrollen Odette/Odile i "Svanesjøen". Så sent som i 2005 danset hun i det ambisiøse samtidsverket "Memento mori" koreografert av Sølvi Edvardsen. Det står statuer av henne både på Rikshospitalet og Den Norske Opera. I 1974 var hun en av seks dansere i "Six Stars of the Ballet" som turnerte i USA. Ellen Kjellberg danset også i Nøtteknekkeren ved Operaen i Zürich, og hun har hatt opptredener i Torino. Fra 1981 var hun høgskolelektor i dans ved Statens balletthøgskole og fra 2005 var hun førstamanuensis ved Fakultet for scenekunst ved KhiO. i 2007 ble hun Norges tredje professor i dans da hun fikk opprykk til denne stillingen i klassisk ballett ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hennes far var museumsdir. Reidar Kjellberg (1904–78). Med fiolinisten Stig Nilsson (1946) fikk hun fiolinisten Anders Nilsson. Malayhubro. Malayhubro ("Bubo sumatranus") er en ugle i slekten Beskrivelse. Dette er en stor ugle, 41–46 cm lang, vekt 1400–1600 g. Mørk brun på oversiden, lys brun med mørke striper på buken. Kraftige fjærdusker som står nær horisontalt ut fra hodet. Brune øyne, gult nebb med tydelige nesebor ved nebbroten. Store, delvis fjærdekte oransjegule føtter med Habitat og utbredelse. Finnes i tette og fuktige skogområder på Brunei, på Kokosøyene, i Indonesia, Malaysia, Myanmar, Singapore og Thailand. Levevis. Lever for det meste av smågnagere som rotter og mus, men spiser også store insekter, fugler, andre små pattedyr og slanger. Kan også fange og spise småfisk. Rotor (vind). For mekanisk maskindel, se rotor. Figur fra en polsk Wikipediaside som viser hvordan vinden kan danne rotorer, mest på lesiden av et fjell. En rotor som vindfenomen er en vind som går rundt ved lesiden av et fjell. Aksen av rotasjonen er horisontal og på tvers av vindretningen. Vinden som kommer over fjellet vil ofte ikke følge fjellsiden nedover på baksiden, men det dannes en sone der vinden blåser oppover langs fjellsiden og møter vinden som kommer over toppen av fjellet. Noe lenger i le vil vinden gå nedover mot dalbunnen, for så igjen å blåse oppover fjellsiden som ligger i le. En slik rotor vil gi stigende luft inne ved fjellsiden som kan utnyttes av seilfly for å komme seg opp i høyden. Den andre siden av rotoren, som blåser ned mot dalbunnen kan være farlig å komme inn i. Se også. Vertikal vind Oscar Reutersvärd. Virkeliggjort. Kunstverket er todelt, men ser helt ut fra enkelte vinkler. Oscar Reutersvärd, født 29. november 1915 i Stockholm, død 2. februar 2002 i Lund var en svensk kunstner og professor som var den første til å skape «umulige figurer» d.v.s. tegninger av objekter som ved første blikk ser tilforlatelige ut, men ved nærmere ettersyn viser seg umulige å gjenskape i tre dimensjoner. Eksempel på hans verk er i dag bedre kjent som Penrosetriangelet og "Djävulens treudd". Reutersvärd begynte å tegne umulige figurer allerede i skolealder. Hans første figur var en serie med kuber som lå lagt/stablet slik at de dannet et triangel. Figuren som illustrerer artikkelen ble første gang publisert i 1934. Den har fått navn etter en britisk fysiker og kosmolog som satte stor pris på figuren. Triangelet og to andre figurer er trykket og gitt ut som frimerker i Sverige, gravert av Czesław Słania. Etter studiene ble han dosent ved Stockholms universitet 1953 og professor i kunsthistorie med kunstteori ved Lunds universitet 1964. Verkene sammenlignes ofte med de av M.C. Escher, som også arbeidet med umulige figurer. Escher laget oftest bilder befolket med mennesker og dyr, eller tok utgangspunkt i former fra naturen, mens Reutersvärds bilder er utelukkende geometriske. Til sammen etterlot han seg mere enn 2500 ulike tegninger, tre bøker om kunst og kunsthistoriske emner og noen skulpturer. Verk om de umulige figurene er utgitt bl. a. på svensk, engelsk, polsk og russisk. Ichkeul nasjonalpark. Ichkeul nasjonalpark nær Middelhavskysten i det nordlige Tunisia består av brakkvannssjøen Ichkeulsjøen (arabisk: بحيرة اشكل) og de omkringliggende våtmarksområdene. Parken som utgjør 160 km2 er en viktig rasteplass for trekkfugler, og har av den grunn vært verdensarvområde og Ramsarområde siden 1980. Parken er et viktig stoppested for trekkefugler, og regnes også blant de viktigste overvintringsstedene i middelhavsområdet. Tellinger har vist så mye som opptil 400.000 individer på én gang i området. En registrering i 1986 talte 226 arter, hvorav 34 som hekker i området. De mest tallrike artene er brunnakke, taffeland og sothøne. For taffeland og grågås er området deres viktigste overvintringssted i Nord-Afrika. Den truede arten hvithodeand ("Oxyura leucocephala") holder til her med en forholdsvis stor bestand. Parken sto på listen over truede verdensarvsteder fra 1996 til 2006. Oppdemming av elvene som renner inn i sjøen førte til redusert tilførsel av ferskvann, økt innstrømming av saltvann fra havet, og påfølgende endringer i vegetasjonen, noe som påvirker hvilke fuglearter som kan finne næring her. Rune Gokstad. Rune Gokstad (født 26. november 1958) er en norsk programleder og komiker ansatt i NRK. Gokstad begynte ved NRK i 1987 og arbeidet de første årene i radioprogrammene "Nitimen", "Minitimen", "Reiseradioen" og "Nattradioen". Han var også medprogramleder i tv-programmet "Toppop" med Vera Kvaal i 1987-88. På 1990-tallet ble han kjent gjennom humorprogrammene "Egentlig" og "Øystein og meg". Var i perioden 2001-03 en av programlederne i NRKs "Frokost-TV". Har også over flere år vært en av humoristene i det kjente radioprogrammet "Hallo i uken". Har etter 2000 også vært en av deltagerne i både tv- og radio-programmet "20 spørsmål". Siden 2006 har han sammen med Kari Slaatsveen og Espen Omdahl medvirket i programmet "Kveldsmat" som sendes i NRK P1 hver onsdag kveld. Gokstad har arbeidet i en årrekke med Øystein Bache. Sammen har de deltatt i de fleste av de ovennevnte tv-programmene. I 1998 og 99 var de begge programledere for Norsk Melodi Grand Prix. I 2005-07 var de også ansvarlige for div. konkurranser i "Sommeråpent". I årene 2000-01, 2005 og 2008 lagde de hver uke sketsjer i programmet "Den store klassefesten", og i den siste episoden av programmet i 2005-sesongen var de selv deltakere. Utgav i 2006 boka "Latterlige øyeblikk", som er en samling humoristiske høydepunkter fra NRKs historie 1. januar 2011 ble det klart at han fra og med påsken 2011 blir programleder for Påskenøtter og Julenøtter på NRK, sammen med Øystein Bache. Trivia. I 2007 ble en eldre filmsnutt fra programserien "Øystein og meg" (Middelaldermunken) med ham og Backe lagt ut på YouTube. Snutten ble svært populær verden over og ble kåret til verdens morsomste tech-video av Computerworld.com. Dalsnibba. Dalsnibba er et fjell i Stranda kommune, Møre og Romsdal, høyeste punkt er 1476 moh. Fjellet ligger like ovenfor Geiranger, 21 km fra Geirangerfjorden langs fylkesvei 63. Det er veiforbindelse (5 km) fra fylkesvei 63 ved Djupvatnet til toppen ("Nibbevegen", åpnet for trafikk i juni 1939), der det er god utsikt ned til Geiranger, fjellet er derfor et populært turistmål. Nibbevegen ble bygget i perioden 1937-39, men veien ble offisielt åpnet først i 1948. Veien ble bygget på initiativ fra Geiranger Skysslag og under ledelse av veivesenet, men ideen hadde veidirektør Hans Hagerup Krag lansert allerede 50 år tidligere da han selv stakk ut Geirangervegen. Etter at motorisert transport tok over for hesten, ble avstanden fra fjorden helt til toppen av Dalsnibba overkommelig. Nibbevegen ble anlagt med en stigning på 1:8, ti svinger (minste radius 6 m) og veibredde 3,5 m. Trollstigen ble åpnet året før Nibbevegen ble påbegynt slik at mange av arbeidsstyrken på 50 mann hadde erfaring fra Trollstigen. Anlegget kostet den gang 145.000 kr og bompengetaksten var 4 kr for personbiler og 12 kr for busser (anleggsarbeiderne fikk til sammenligning omkring 1 kr og 50 øre timen). Veien ble offisielt åpnet av samferdselsminister Nils Langhelle 18.juli 1948 i forbindelse med at «Stella Polaris» som første turistskip etter krigen besøkte Geirangerfjorden. Frå fjorden og til Dalsnibba er det omlag 21 km langs kjøreveien. Det har flere år blitt arrangert "halvmaraton" (Nibbeløpet) og sykkelritt fra fjorden og til toppen. Ordnance Survey. Utsnitt av kart i skalaen en tomme til en mile fra 1946 Ordnance Survey (OS) er en britisk regjeringsetat med nasjonalt ansvar for landmåling og kartpublikasjon. OS er en av verdens største utgivere av kart. Historie. Ordnance Surveys har sine røtter i Georg IIs bestilling av en militær kartlegging av det skotske høylandet i 1747. Dette kom som en følge av jakobittopprøret i 1745, da man oppdaget at man hadde for lite kunnskap om områdets geografi. William Roy ble utpekt til å lede arbeidet, og han tok blant annet med seg den anerkjente kunstneren Paul Sandby. I 1790 begynte Board of Ordnance, forgjengeren til Ministry of Defence, med en nasjonal militær kartlegging. Det første området de tok for seg var Englands sørkyst, hvor man fryktet en fransk invasjon. Board of Ordnance kjøpte i 1791 inn en Ramsden-teodolitt, og begynte å måle opp den sørlige delen av landet ut fra en linje som Roy selv hadde tegnet opp. Linjen krysset blant annet stedet hvor London Heathrow lufthavn ligger. I 1801 ble det første kartet i skalen en tomme til en mile (1:63–360) publisert. Det dekket Kent, og Essex fulgte kort tid etter. I løpet av de neste tyve årene ble omkring en tredjedel av England og Wales kartlagt på samme skala. Dette var et svært hardt arbeid. Major Thomas Colby, den lengstsittende direktøren for OS, gikk i 1819 942 km i løpet av nitten dager under et måleoppdrag. Colby og det meste av staben flyttet i 1824 over til Irland, som dengang tilhørte Det forente kongerike. De jobbet der med en kartlegging på skalaen seks tommer til en mile (1:10–560). Disse kartene ble først og fremst produsert for å kunne kartlegge verdier i landet. Colby var involvert i utviklingen av landmålingsutstyr, og han begynte med en systematisk registrering av stedsnavn. Han reorganiserte også prosessen man brukte i arbeidet med landmåling og karttegning, for å kunne lage tydeligere og mer nøyaktige kart. Etter at "Tithe Commutation Act 1836" var vedtatt trengte man kart i skalaen seks tommer til en mile over England og Wales også. Det var først nøling fra myndighetene, men på grunn av behov i forbindelse med utbyggingen av jernbanen kom "Ordnance Survey Act 1841". Denne gav blant annet landmålerne rett til å gå inn på privat eiendom. Samme år som loven ble vedtatt ble OS' hovedkvarter i Tower of London ødelagt av brann. Dette medførte flere år med kaotiske forhold, hvor man blant annet var oppslukt av diskusjoner om hvilken skala man skulle prioritere. Generalmajor Henry James, som hadde blitt OS' nye direktør, så hvordan man kunne bruke fotografier for å produsere kart av forskjellig skala billig og effektivt. Han utviklet og brukte fotosinkografi, noe som ikke bare gjorde kartproduksjonen raskere og billigere, men som hadde som bieffekt at man kunne begynne å avfotografere manuskripter av nasjonal interesse. Mellom 1861 og 1864 ble en faksimile av "Domesday Book" laget og publisert med denne teknikken. Etter brannen flyttet OS til Southampton. Arbeid med en serie kart på 25 tommer til en mile ble ferdig i 1895. Det 20. århundre. I 1920 ble O.G.S. Crawford utnevnt til "Archaeology Officer" hos OS. Han hadde en betydelig rolle i utviklingen av bruken av flyfotografi som arkeologisk redskap. Det ble i 1935 nedsatt en komité for å vurdere OS' fremtid. Den nye direktøren generalmajor Malcolm MacLeod begynte med en ny triangulering av Storbritannia. Dette involverte blant annet opprettelse av fastpunkter i betong på topper over hele landet. Disse ble brukt som utgangspunkt for målingene. Hver måling av vinkler fra fastpunkt til målepunkt ble gjentatt 32 ganger for å sikre nøyaktighet. Da Davidsonkomiteen var ferdig med sitt arbeid var det bestemt at man skulle lansere et rutenett basert på metriske mål som referansesystem. Kart i skalaen 1:25–000 ble laget som et prøveprosjekt. Samtidig fortsatte man med en tomme til en mile, et format som var svært praktisk da brukerne foretrakk denne måleenheten. Først førti år senere ble de erstattet av en serie i skalaen 1:50–000, noe William Roy hadde foreslått to århundrer tidligere. Etter andre verdenskrig utviklet en ny direktør, oberst Charles Close, en markedsstrategi som blant annet omfattet omslag tegnet av Ellis Martin for å øke salget til fritidsmarkedet. Ordnance Surveys nåværende hovedkvarter i Maybush. Ordnance Survey vokste ut av sitt hovedkvarter i Southampton, som også hadde blitt skadet av bombing under krigen. I 1969 flyttet OS til Maybush, en forstad til Southampton. Dette er fortsatt etatens hovedkvarter. I 1995 ble OS ferdig med digitalisering av omkring 230 000 kart. Dette gjorde Storbritannia til det første landet i verden som gjennomførte et prosjekt av nasjonalt omfang for elektroniske kart. OS startet som en militær organisasjon, men er nå en sivil institusjon med status som utøvende etat tilknyttet regjeringen. Podium. Et podium er en plattform som brukes til å heve noe litt over omgivelsene. En bygning kan hvile på et stort podium. Podier kan også brykes til å heve mennesker, for eksempel en dirigent eller en taler. Podium eller seierspall brukes også innen for sport, i betydning av de tre øverste plassene i en konkurranse. Dougga. Dougga (eller Thugga) er en gammel romersk ruinby i det nordlige Tunisia. Byen ble opprinnelig bygget og befestet av berberne (navnet "Thugga" betyr "gresslette"). Senere ble den hovedstad for den numidiske kong Masinissa i 2. århundre f.Kr.. Romerne okkuperte byen på slutten av dette århundret. Under romerne og senere bysantinerne hadde byen en gullalder, med inntil 30 000 innbyggere. Byen mistet sin betydning under det påfølgende islamske herredømme, men regnes fortsatt som den best bevarte romerske byruin i Nord-Afrika – og ble av den grunn oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1997. Et godt bevart amfiteater fra ca år 168 er i så god stand at det fremdeles er i bruk som konsertscene under årlige sommerfestivaler. Dravlausbygda. Dravlausbygda er en del av Volda kommune, som ligger i Møre og Romsdal. Bygda har om lag 250 innbyggere. Dravlausbygda har barne- og ungdomsskole, kirke, idrettslag, fotballklubb og musikkorps. Her finner du også et fyrmuseum og et gammelt butikklokale. Brittany Lincicome. Brittany Lincicome (født 19. september 1985, i St.Petersburg, Florida), er en profesjonell amerikansk golfspiller. Hun spiller på LPGA-touren. En av de lengstslående på LPGA-touren. I 2006-sesongen hadde hun et snitt på utslagene sine på 278,6 yards, nest lengst på touren. Meritter. Etter en lang og vellykket amatørkarriere ble 2004 et gjennombruddsår for Lincicome. Hun deltok som amatør på LPGA-touren i U.S. Women's Open (som hun til og med ledet etter første dag) og State Farm Classic. På tampen av sesongen deltok hun på LPGA-tourens kvalifiseringsskole, og vant full spillerett til 2005-sesongen. I debutsesongen 2005 var hun den kvinnen på touren som hadde de lengste utslagene, med et snitt på 270,3 yards. I 2006 kom den første seieren på LPGA-touren, da hun vant HSBC Women's World Match Play Championship. 2007 startet svært bra. Hun ble nr. 2 i major-turneringen Kraft Nabisco Championship i slutten av mars, før hun to uker seinere vant Ginn Open. Lincicome ble tatt ut på USAs lag til Solheim Cup 2007 og 2009. Hennes tredje seier på LPGA-touren ble hennes første major-seier, da hun i april 2009 vant Kraft Nabisco Championship. Dekagon. I geometri er et dekagon et polygon med ti sider og ti vinkler, og vanligvis refereres et regulært dekagon til et som har alle sider med lik lengde og alle vinkler lik 144°. Dets Schläfli-symbol er. Arealet til et regulært dekagon med sider med lengde "a" er gitt av Konstruksjon. Et regulært dekagon kan konstrueres med passer og linjal. Hertuginne. Hertuginne er brukt som tittel på en hertugs ektefelle. Hertuginne kan også betegne en kvinne som regjerer over et hertugdømme. I Sverige har svenske prinsesser siden 1980 blitt tildelt titler som hertuginner av et landskap, for eksempel er kronprinsesse Victoria også hertuginne av Västergötland, Prinsesse Madeleine er hertuginne av Hälsingland og Gästrikland. Alstadhaug. Alstadhaug er hovedsogn i Skogn prestegjeld. i Sør-Innherad prosti i Nidaros bispedømme. Skogn prestegjeld består av Alstadhaug, Markabygd og Ekne sogn. Alstadhaug kirke er ei gotisk steinkirke fra ca. 1150. Nordfiskeugle. Nordfiskeugle ("Bubo blakistoni") er en ugle i slekten Beskrivelse. Nordfiskeugle er en av de største uglene i slekten "Bubo" (og dermed en av de største uglene). De blir 60–70 cm lange, hunnene noe større enn hannene. Den har et vingespenn på opptil 2 m. De har gule øyne, blålig grått nebb med gulaktig spiss, fjærkledte bein med nakne, grå føtter og sorte klør. Hodet og skuldrene er for det meste brune med lyse fjærtupper, ryggen er mørkere brun. Vingene er mørkebrune med lysere gulbrune striper. Halen er mørkbrun med 7-8 lyse striper. Undersiden er lysebrun med smale tversgående lyse striper. Ansiktet har dypbrune felter rundt øynene, med hvite tegninger over øynene, rundt nebbroten og i pannen. Habitat og utbredelse. Nordfiskeuglen finnes i sørøstlige Sibir og tilliggende områder i Korea og Kina, i skogsområder med elver og uberørt barskog nær hurtigflytende elver. Finnes også i andre slags skogsområder med isfrie elvestryk og klippekyst i den nordlige delen av utbredelsesområdet. Den regnes som truet, det antas å være færre enn 1000 par i live. MathWorld. MathWorld er et nettbasert matematikk-referanseverk, sponset av Wolfram Research Inc., skaperne av Mathematica. Den er også delvis finansiert av National Science Foundations National Science Digital Library ved University of Illinois at Urbana-Champaign. Valen & de etter fjøstid. "Valen & de etter fjøstid" var en humorserie på åtte episoder som gikk på TVNorge våren 2006 med Kristian Valen i de fleste rollene. Serien hadde premiere den 28. mars 2006 på TVNorge. Om serien. I "Valen & de etter fjøstid" møter vi igjen en del av karakterene fra "Valen TV", slik som «Sigvart Klunge» i Jazzhjørnet og kulturpersonligheten «Geir». I tillegg fikk vi møte nye parodier som DDEs Bjarne Brøndbo, Arnold Schwarzenegger, Prince og Ozzy Osbourne. Seertall. 433 000 seere fulgte premieren av "Valen & de etter fjøstid", noe som var lavere enn premieren på hans forrige serie, "Valen TV". Vladimir Jasjtsjenko. Vladimir Iljitsj Jasjtsjenko, russisk Владимир Ильич Ященко (født 12. januar 1959 i Zaporizjzja, død 11. desember 1999) var en sovjetisk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp og den siste verdensrekordholderen med Straddle-teknikk. Jasjtsjenko satte tre ganger verdensrekord i høydehopp. Først 18 år gammel under et landskamp Sovjetunionen mot USA på 2. juni 1977 i Richmond, Virginia. Han tok først juniorverdensrekord, deretter Europarekorden og til slutt forbedret han verdensrekorden til 2,33 én centimeter høyere enn amerikanen Dwight Stones' rekord fra 1976. På 12. mars 1978 under innendørs-EM hoppet Jasjtsjenko først ny innedørsverdensrekord med 2,33 og så 2,35. Sommer samme år forbedret han utendørsrekorden til 2,34 (16. juni 1978) i Tbilisi. Senere dette året ble han europamester, han vant høydefinalen i Praha med ny mesterskapsrekord 2,30 foran Aleksander Grigorjev og Rolf Beilschmidt begge med høyden 2,28. I begynnelsen av 1979 ble Jasjtsjenko operert på hoppkneet sitt, noe som førte til en rekke påfølgende operasjoner som han aldri kom seg over. Hans karriere var dermed over rett etter at han ble 20 år gammel. Han ble husket for den enorme lettheten i hoppene hans som nesten startet en renessanse av Straddle-stilen. Han døde 40 år gammel etter mangeårige alkoholproblemer av levercirrhose. Angela Stanford. __NOTOC__ Angela Stanford (født 28. november 1977, i Fort Worth, Texas), er en amerikansk profesjonell golfspiller, som spiller på LPGA-touren. Etter å ha spilt universitetsgolf i fødestaten Texas, ble Stanford profesjonell i 2000. Hun debuterte på Futures Tour, og fikk med seg en seier der før hun på slutten av sesongen gjennomgikk LPGA-tourens kvalifiseringsskole. Der endte hun på fjerde plass, og fikk dermed spillerett på LPGA-touren påfølgende sesong. Den første seieren på LPGA-touren kom i 2003, da hun vant ShopRite LPGA Classic. Allerede uken etter tapte hun et omspill om seieren i majorturneringen US Women's Open. Denne andreplassen er per 2011 hennes beste plassering i en majorturnering. Cosimo de' Medici (eldre). Cosimo de' Medici (eldre) (ca 1518) Cosimo de' Medici (1389–1464) var en italiensk bankmann, politiker og mesen i staten Firenze. Cosimo var sønn av Giovanni di Bicci de' Medici, som grunnla Medici-banken i 1397. Han ble utdannet innen humanistiske vitenskaper, men var samtidig sterkt religiøs. Cosimo de' Medici overtok ledelsen av banken ved sin fars død i 1420. Etter en maktkamp ble han forvist fra Firenze i 1433, men han fikk komme tilbake allerede året etter da de offentlige finansene led uten Medicis bankvirksomhet i byen. Han var deretter den mektigste mann i Firenze frem til sin død. Bankens virksomhet ble kraftig utvidet under de' Medicis ledelse, og filialer ble åpnet blant annet i Genève, Milano, London og Brussel. Tidligere har banken hatt kontorer i Roma, Venezia og Napoli. Formidling av betalinger til pavestolen er hele tiden en viktig del av virksomheten. Særlig i første del av de' Medicis liv går banken strålende. Inntektene fra banken ble blant annet brukt til å kjøpe seg støtte i mange deler av folket. Dette sikret de' Medicis politiske makt. Valgene i Firenze ble i større og større grad en farse på grunn av utstrakt valgfusk. Mye av de' Medicis inntekter ble brukt til sponsing av kunst, arkitektur og litteratur. Midler fra de' Medici bekostet blant annet renovering av San Marco-klosteret i Firenze. Veier til vår tid. "Veier til vår tid" var en norsk dokumentar-serie på 13 episoder som ble sendt på NRK-TV våren 1991. Serien var den største norske dokumentarsatsing til da og kostet syv millioner å produsere. De 13 episodene omhandlet Norges historie fra 1950 til 1990. Hver episode var bygd opp rundt ett tema. Seriens medforfatter og hovedansvarlig, Reidar Hirsti, fortalte at Norge i løpet av disse 40 årene gjennomgikk flere og mer dramatiske forandringer enn noen annen historisk epoke. Per Selstrøm var prosjektansvarlig for serien. Andre sentrale personer i redaksjonen var Veslemøy Kjendsli og Yngvar Ustvedt. Arbeidet med serien ble påbegynt sommeren 1988. Josia Thugwane. Josia Thugwane (født 22. april 1971 i Bethal) er en sørafrikansk maratonløper, og landets første sorte OL-vinner. Den første maratonseieren kom under det sørafrikanske mesterskapet i 1993. I 1995 vant han Honolulu Marathon. Under OL 1996 gikk han til topps i maratonløpet, bare tre sekunder foran Lee Bong-Ju fra Sør-Korea og åtte sekunder foran Erick Wainaina fra Kenya. Thugwane ble i 2011 tildelt Ikhamanga-ordenen i sølv for sine olympiske meritter og idrettsinnsats. Hollis Conway. Hollis Conway(født 8. januar 1967 i Chicago) er en tidligere amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i høydehopp. Hollis ble sølvmedaljør under OL 1988 i Seoul med et hopp på 2,36 bak Gennadij Avdejenko‎ (2,38) og foran bronsemedaljørene Patrik Sjöberg og Rudolf Povarnizyn begge 2,36. Tre år senere under VM 1991 kom han på tredje plass med høyden 2,36 bak landsmannen Charles Austin (2,38) og kubanen Javier Sotomayor (2,36). Under OL 1992 i Barcelona tok han bronse med et hopp på 2,34 samme høyde som gullmedaljevinner Javier Sotomayor og toer Patrik Sjöberg. Conways personbeste er 2,40. VM-medaljer. Conway, Hollis Conway, Hollis Reidar Hirsti. Reidar Andreas Hirsti (født 14. mars 1925 i Tana, død 12. april 2001) var en samisk-norsk redaktør, historiker, forfatter og politiker (Ap) fra Deatnu/Tana. Han var i løpet av sin karriere blant anna formann i AUF, noe som gjør ham til den første personen tilhørende en etnisk minoritet som leda et norsk ungdomsparti. Fra samisk småbruk til AUF-lederskap. Hirsti kom fra en småbrukerfamilie i Deatnu/Tana, og vokste opp med samisk som morsmål men lærte norsk på skolen – dette var under fornorskningstida, hvor samiskundervisning på skolen ikke var lov. Etter studier i Borkenes, Tromsø og USA begynte han sitt virke som politiker og journalist. Han flytta til Oslo, og var der med å stifte Oslo Sameforening i 1948, ei forening han ble æresmedlem i seinere. Han var leder i AUF 1955-58 samtidig som han var frilansjournalist i Sameradioen (forløperen til dagens NRK Sápmi). Kampen om det frie ord. Hirsti var sjefredaktør i Arbeiderbladet fra 1963 til han ble avsatt av Arbeiderpartiets sentralstyre i 1974. Avsettelsen var knytta til hans engasjement for åpen debatt i avisa om eventuelt norsk EU-medlemskap, mens partiledelsen gikk inn for EU-medlemskap og ønska at avisa skulle målbære dette. Han ble den siste landsmøtevalgte redaktør i Arbeiderbladet (nå: Dagsavisen). Hans etterfølgere er blitt ansatt gjennom mer normale ansettelsesprosedyrer. Hirsti skrev i 1991 boka «Partipisken. Kampen om det frie ord i Arbeiderbladet om denne affæren». Saken førte til mye debatt, og var utslagsgivende for at bindingene mellom aviser og partier i Norge begynte å avvikles. Virke i NRK. Fra 1974 til 1975 var han statssekretær i Industridepartementet. Fra 1975 var han ansatt i NRK. Frem til 1980 var han sjef for distriktskontorene og la grunnen for NRKs sterke satsing i distriktene, deretter var han programredaktør og leder for radioens programredaksjon til 1987, da han ble programredaktør med spesialkontrakt. Han var medforfatter og hovedansvarlig for den historiske dokumentarserien "Veier til vår tid", som gikk på NRK i 1991. Han gikk av 1995. Forfatterskap. Han har utgitt flere bøker med historiske tema, særlig knyttet opp til Arbeiderbevegelsen, blant annet om Johan Nygaardsvold, Yngve Hågensen og Gro Harlem Brundtland; men også om samefolket. Han er særskilt kjent for sitt verk "Suenjel-folket" (1974) om det uheldige samiske samfunnet som bodde i grensetraktene mellom Norge, Finland og Sovjet/Russland; og boka "Partipisken" (1991), som er en beskrivelse av hvordan han ble presset ut fra stillingen i Arbeiderbladet. I 2000 fikk han Fritt Ords honnørutmerkelse for sitt virke. Annet. Hirsti var far til sangerinnen Marianne Hirsti. Utfyllende informasjon. http://snl.no/.nbl_biografi/Reidar_Hirsti/utdypning Våg og vinn. "Våg og vinn" var en norsk underholdningsprogram i Fear Factory-stil som gikk på TV3 i 1997 med Jarl Goli og Lise Nilsen som programledere. Om serien. «Våg og vinn» var et «utfordrings»-program, der vanlige mennesker ble bedt om å ta sjanser og prøve noe foran kamera. Programmet skulle appellere til det norske folks vilje til å være med på noe sprøtt, med penger som belønning. I programmet fikk man blant annet se Camilla, som lot seg overfalle av 50 000 bier; NTB-journalist Bjørn Hassel balanserende på et smalt jernrør, over en 120 meter bred og 1000 meter dyp kløft i Lysefjorden. Mia Gundersen var også en av de som ble utfordret til å ta sjansen i denne serien. Wesenstund. "Wesenstund" var en norsk talkshow som gikk på Norsk TV1 fra 1988 til 1989, og på TVNorge fra 1994 til 2000. Programleder var Rolv Wesenlund. Med seg på piano hadde han Kari Stokke. Om serien. "Wesenstund" ble sendt på TVNorge på søndagskveldene og hadde et hovedfokus på kultur. Tonen i programmet var avdempet og lun med musikalske innslag. Det ble invitert flere gjester i hvert program med publikum hjertelig tilstede. Strid om nedleggelse. Høsten 1999 ble programmet besluttet nedlagt av TVNorge. Dette skapte seerstorm da programmet tross alt hadde høye seertall. Kanalens direktør, Pål Trælvik sa at årsaken til beslutningen var at sju av ti seere ikke var i den mest interessante målgruppen for annonsørene – at Wesenlund og hans seere var for gamle. I en duell mellom Wesenlund og Jens-Petter Gjelseth på Per Ståle Lønnings debattprogram "Sentrum" på TV 2, motargumenterte Wesenlund med at TVNorge tar feil når de velger bort en kjøpesterk voksen seergruppe. Senere uttalte Wesenlund rasende «– Aldri mer TVNorge!». Etter noen uker ble det imidlertid bestemt at programmet sendes en runde til på nyåret, og på januar 2000 hadde "Wesenstund" sesongpremiære for siste gang. Denne gangen ble sendingene sendt fra SAS-hotellet i Oslo. Programmet ble avsluttet for godt ved påsketider 2000. XYZ. "XYZ" var et norsk intervjubasert tv-program som gikk på NRK1 høsten 1997 med Petter Nome som intervjuer og initiativtaker. Serien hadde premiere på NRK1 den 19. september 1997. Programkonsept. Konseptet i "XYZ" gikk ut på at Nome skulle sitte med en sort hette over hodet på en scene i et publikumsbesatt studio. Han skulle der forberede seg på å møte en ukjent kjendis-gjest som han skulle intervjue. Han skulle ikke vite noe om hvem denne gjesten var. Intervjuet skulle taes på sparket. En av de mer minneverdige episodene var da abortpresten Børre Knudsen var den hemmelige gjesten. Omtale fra Dagbladet 1997 «"...fredag kom Børre Knutsen uventet inn. Da var det først Nome som ble utlevert i det grelle tv-lyset: I et hundredels sekund jaget det en anelse av et drag av ubehag over ansiktet hans, men han beholdt fatningen. I det neste hundredels sekund ante man hvordan han bestemte seg for å gjøre det vi alle ventet - eller håpet. Det er ikke mange programledere som ville gått så klart ut. De fleste ville jattet rundt grøten og kviet seg for de riktige spørsmålene. Nome gikk rett på og gjennomførte et intervju det står stor respekt av."». Æres den som æres bør. "Æres den som æres bør" var en norsk underholdningsserie som gikk på NRK-TV vinteren 1995 med Knut Bjørnsen som programleder. Bjørnsen inviterte i denne programserien kjente norske gjester til studio for intervju og oppsumering av personens meritter. I hvert program deltok en kåsør, blant dem Per Inge Torkelsen, Odd Børretzen, Karin Westrheim, Øyvind Thorsen, Kjell Aukrust, Herbjørn Sørebø og Klaus Hagerup. Programmet ble sendt på lørdagskveldene og ble sett av mellom 900 000 og 1,2 millioner. Yao Lee. Yao Lee (kinesisk: 姚莉, pinyin: "Yáo Lì", født 姚秀雲 "Yáo Xiùyún" i 1922 i Shanghai i Kina), også kjent som Yiu Lei og Miss Hue Lee, var en kinesisk sangerinne fra 1930- til 1970-årene og søster til Yao Min. I 1940-årene ble hun en av de syv store sangstjerner. Hun begynte å opptre på radio i Shanghai bare 13 år gammel, og fikk platekontrakt med et studio i Hongkong. Etter den kommunistiske maktovertagelse i 1949 ble hennes type populærmusikk ansett som suspekt i Folkerepublikken Kina og Yao flyktet til Hongkong i 1950 og fortsatte sin sangerkarriere der. Hun var svært produktiv, og det ble laget over 400 grammofoninnspillinger med henne. Geir Stian Orsten Ulstein. Geir Stian Orsten Ulstein (født 22. august 1982 på Reinsvoll) er en norsk forfatter og fotograf. Ulstein er født på Toten, men har de senere år bodd i Oslo, Drøbak, Paris og Genova. Han er for tiden bosatt på Ås. Ulstein har mastergrad i historie fra Universitetet i Oslo. Ulstein er barnebarn av legen og krigsfangen Torvald Ulstein og debuterte høsten 2007 med romanen "Piggtrådroser". Torvald Ulstein ble arrestert i 1943 sammen med andre norske studenter og sendt i fangenskap til Tyskland. Hele livet var han taus om opplevelsene, inntil helt på slutten hvor han fortalte om sine opplevelser. Bestefaren skrev tre manuskripter da han kom tilbake til Norge, ett av dem sammen med medfangen Anker Thorsrud. De ble lagt vekk og lå bortgjemt i 50 år inntil han fortalte Geir Stian Orsten Ulstein om dem. Høsten 2009 kom Ulsten med roman nummer to, "Flammeskygger". Denne gangen er handlingen lagt til Sudan. Romanen fokuserer på møtet mellom kolonistyret og de innfødte. Ga ut sin tredje roman under navnet Geir Stian Ulstein. Øystein og meg. "Øystein og meg" var en norsk humorserie som gikk på NRK1 i tre sesonger: vinteren 1997, høsten 1999 og høsten 2001. Alle med Øystein Bache og Rune Gokstad. "Øystein og meg" var en humorserie som i utgangspunktet var studiobasert, men som var krydret med en masse sketsjer og pussige innslag. Serien hadde også musikalske innslag. Vinteren 1997. I første sesong av denne humorserien fikk vi blant annet stifte bekjentskap med de to mystiske herrene, "Lompisene". Videre fikk vi møte Backstadgutane, og de de to skytegale herrene i "Villmarkshjørnet". Høsten 1999. Nytt denne sesongen var en krimføljetong, hvor vi møtte verdens rikeste detektiver, "Røkke og Gjelsten". Disse driver et noe utradisjonelt politiarbeid og har en afro-amerikansk sjef, nemlig bestefar Cosby – Earle Hyman. "Tre brødre i syden" var en annen føljetong. Her møter vi Bård, Per og Bror Paus fra Nordvestlandet. Bror får vi imidlertid aldri se. Han kjører kamera. I syden støter brødrene på ymse problemer, damer og børst for eksempel. Brødrene drikker ikke, men damene er det verre med. Det å leie moped og å smøre seg inn med riktig solfaktor er ikke problemfritt for Nordvestlandets sønner. Nordmøres staute sønner, brødrene Paus, har etterlatt seg en hjemmevideo fra en ferietur på Kanariøyene. Videoen ble funnet gjenglemt på Gardermoen, og har på mystisk vis havnet i NRK. Ellers fikk vi gjensyn med "Lompisene", Backstadgutane og "Villmarkshjørnet". Høsten 2001. Vi fikk også denne gangen gjensyn med Lompisene. Samt de to skyteglade karene i ”Villmarkshjørnet. Nye bekjentskaper var Fred og crooneren som oppholdt seg i en røykfylt pianobar, og Hjelpsomme Gjermund som hjelper alle han kommer over. Ulempen er at han har litt dårlig rygg, men Gjermund står på! Vi ble også kjent med Agent 009, en kollega av James Bond. I tillegg dukket "Kjell Inge Røkke" opp nå og da for å gi gode råd om hverdagslige ting. Vi møtte også en figur som går under navnet Spørsmål-Stein. Han stilte heller et spørsmål for mye enn et for lite. Bak serien. Tekstene og sketsjene ble forfattet av Øystein Bache, Rune Gokstad og Knut Nærum. Skuespilleren Andrine Sæther sørget for det feminine innslaget i 2001. Prosjektleder var Stina Greaker Annet. Duoen Gokstad og Bache er kjent fra flere lignende humorserier, blant annet "Akkurat nå" og "Egentlig". De har også samarbeidet i en rekke andre program på 1990-tallet og 2000-tallet. Sergej Martynov. Sergej Anatoljevitsj Martynov (russisk: Сергей Анатольевич Мартынов; hviterussisk:, Siarhej Anatoljevitsj Martynaw; født 18. mai 1968) er en hviterussisk sportsskytter, opprinnelig fra Russland. Selv om han er i verdenstoppen i 50 m rifle, tre stillinger, er det i 60 skudd liggende han har hatt størst suksess. I 2006 og 2010 ble han verdensmester i øvelsen og han har mange seirer i verdenscupstevner og verdenscupfinaler. Han har også skutt fullt hus; 600 poeng, flere ganger enn noen annen skytter. Under Sommer-OL 2012 i London tok han endelig olympisk gull etter at han som eneste skytter skjøt fullt hus i innledende skyting, og deretter fortsatte med å sette ny rekord i finalen med 105,5 poeng. Han var 4,3 poeng foran sølvvinner Lionel Cox fra Belgia, mens slovenske Rajmond Debevec tok bronsen 0,2 poeng etter sølvplassen. Bruksgrensetilstand. Bruksgrensetilstand "(engelsk: Serviceability Limit State (SLS))" refererer til en grensetilstand for en konstruksjon eller et konstruksjonselement, som svarer til en bestemt grense for funksjonsdyktighet eller bestandighet som ikke skal overskrides ved normal og jevnlig bruk. Slike grenser er oftest fastlagt i sammenheng med faren for uakseptable forskyvinger, setninger, tøyninger, riss og liknende. Bruddgrensetilstand. Bruddgrensetilstand "(engelsk: Ultimate Limit State (ULS))" refererer til en grensetilstand som svarer til en definert kapasitet til hele konstruksjonen eller et konstruksjonselement. Denne kapasiteten er bestemt av faren for brudd eller av store uelastiske forskyvninger eller tøyninger som kan sammenlignes med brudd, fri avdrift, kantring eller synking. Utmattingsbrudd håndteres normalt i en egen grensetilstand, som kalles utmattingsgrensetilstand. Bruddgrensetilstanden er normalt en kontroll mot flyting i enkeltelementer og ikke mot totalt sammenbrudd av konstruksjonen, selv om det i noen tilfeller kan være sammenfall mellom de to kontrollene. Lastkombinasjoner og lastfaktorer. I bruddgrensekontroll skal de forskjellige lastene fastsettes som en karakteristisk last. De gitte lastene omfatter også reaksjonslastene. Nødvendige tiltak skal settes i verk for å sikre at permanente laster, variable funksjonslaster og deformasjonslaster ligger innenfor de verdiene som er forutsatt. Operasjonelle forutsetninger skal følges. Eksempler på en karakteristiske laster er de lastene en får fra en hundreårsbølge eller femtiårsvind. De dimensjonerende lastene bestemmes ved at de karakteristiske lastene multipliseres med lastfaktorer i to lastkombinasjoner som ofte betegnes som a og b. Og der lastfaktorene tas fra en standard for den aktuelle anvendelsen. Materialstyrke og materialfaktorer. Den karakteristiske motstanden bestemmes statistisk etter anerkjente normer for materialprøving og prosjektering, eller er en spesifisert verdi. For geotekniske analyser bestemmes den karakteristiske motstanden slik at sannsynligheten er liten for at mer ugunstig materiale skal forekomme i et større omfang, i den situasjonen som parametrene anvendes for. Dersom materialenes egenskaper endres med tiden for eksempel ved nedbrytning eller langtidsvirkninger skal det tas hensyn til. I tilfeller der høy motstand er ugunstig for konstruksjonen, bestemmes den karakteristiske motstanden slik at sannsynligheten for brudd blir lav. Denne sannsynligheten skal oftest være av samme størrelse som sannsynligheten for underskridelse. I slike tilfeller settes materialkoeffisienten til 1,0 når en beregner lasten. For bruddgrensetilstanden bestemmes den karakteristiske motstanden statistisk for stål– og aluminiumskonstruksjoner som et 5 %–fraktil. For betongkonstruksjoner knyttes motstanden til referansefasthet, og for jord relateres motstanden til karakteristisk styrke. Den karakteristiske motstanden eller styrken divideres med en sikkerhetsfaktor som kalles materialfaktor. Den faktoren er avhengig av det materialet som brukes. Dersom det er nødvendig, skal sikkerhetsnivået justeres til ønsket verdi gjennom bruk av koeffisienter. Koeffisientene skal ta hensyn til forhold som avviker fra de forholdene som bestemte materialkoeffisientene i standarden. Kontrollen. En skal til slutt kontrollere at dimensjonerende styrke er større enn dimensjonerende last. Dersom dimensjonerende styrke er større enn dimensjonerende last, anses konstruksjonen egnet for bruk i bruddgrensetilstanden. Tilsvarende kontroller skal også gjøres i de andre grensetilstandene. Moselik. Et moselik er levninger av et menneske, funnet i en myr. Slike levninger er gjerne vel bevart, på grunn av mangel på oksygen til nedbryting, og konserverende aktive stoffer i myren. Et moselik har gjennomgått en naturlig mumifisering. Ordet mose er "myr" på dansk, og de fleste moselik er funnet i Danmark. Et bedre norsk ord ville være "myrlik". Moselik er også funnet i Nederland. Flere moselik er funnet under graving av torv til brendsel. Et av de best kjente moselik er Tollundmannen som er funnet nær Silkeborg i Jylland, og kan sees i Silkeborg Museum. Den best bevarte skal være Grauballemannen som kan sees på Moesgård Museum. Både Tollundmannen og Grauballemannen er drept, og det er usikkert om de er henrettet som straff for forbrytelser, eller som en ofring. Hvalstrand bad. Funkisbygningen på Hvalstrand bad med stupetårnet i bakgrunnen. Hvalstrand Bad ligger i tettstedet Vettre ved sjøen i Asker kommune og ble tegnet av arkitekten Andre Peters i funksjonalisme. Badet sto ferdig første gang i 1934 og besto av stupetårn, uværskur, rutsjebane, kiosker og ledelsens pjoltersted, Direksjonen. Hvalstrand bad og Ingierstrand bad var de to viktigste, offentlig tilgjengelige badene på hver sin side av Oslofjorden fra mellomkrigstiden og i de første tiårene av etterkrigstiden. I 1996 ble anlegget fredet etter å ha blitt totalrenovert. Stedet drives i dag som restaurant av restaurantkjeden Sult AS. Tollundmannen. Tollundmannen er et spesielt godt bevart moselik, som ble funnet under torvutgravning i en myr nær Bjældskovdal på Midtjylland i Danmark den 6. mai i 1950. Liket var i så god befatning at det ble rapportert til politiet i Silkeborg i den tro at det dreide som offeret for et nylig mord. Tollundmannen var mellom 30 og 50 år gammel da han ble kvalt og kastet i myra, altså eldre enn de fleste myrlikene som er funnet. Med sine 1,61 meter var han også svært kortvokst. Gjennomsnittshøyden for voksne skandinaviske menn i steinalderen var på 1,65 meter (tilsvarende kroppshøyden ca 1850), men økte til et høydepunkt i jernalderen på 1,72 meter (mot 1,64 meter for kvinner). Tilsvarende kroppshøyde oppnådde man først igjen på 1900-tallet. Disse variasjonene skyldtes trolig vekslende kosthold og leveforhold, som var gode på Tollundmannens tid. Rester etter tauet ble funnet omkring halsen på mannen, som trolig døde ca 280 f.Kr. Man vet ingen ting om årsaken til at han ble drept. Han kan således ha vært et menneskeoffer eller en forbryter. Siden nakkevirvlene ikke er forskjøvet, må han ha blitt kvalt langsomt, ikke hengt. Tollundmannen finnes i dag utstilt ved Silkeborg Museum på Silkeborg hovedgård. Han var ikke det første myrliket i området. Bare 80 meter unna hadde en bonde i 1938 funnet liket av Elling-kvinnen, som levde i samme perioden som Tollundmannen, og var 25-30 år gammel da hun døde. Hun ble hengt i et lærbelte, og under fletten hennes finnes avtrykket løkken etterlot seg. Elling-kvinnens lik var så ødelagt at man ikke kunne se om det var mann eller kvinne, og først i 1976 ble det skikkelig undersøkt. Allerede i 1927 ble det første liket funnet i samme myren, men straks tildekket da en grøft raste sammen over det. Kanskje ligger det ennå rester av det i myren. Dobbeltdiagnose (rus og psykisk lidelse). Dobbeltdiagnose innen "rus og psykisk lidelse" er en diagnose gitt til mennesker som har en psykisk lidelse samtidig som de har en ruslidelse. I Norge er den offisielle definisjonen forbeholdt mennesker med vedvarende alvorlig ruslidelse i kombinasjon med alvorlig psykisk lidelse. I noen sammenhenger benyttes dobbeltdiagnose i en videre betydning enn den over, og innbefatter enhver kombinasjon av en psykisk lidelse og samtidig ruslidelse, også de mindre alvorlige. Dersom man inkluderer alle med samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse, er denne kombinasjonen et vanlig problem så vel innen psykiatrien som rusbehandlingen. Man har så langt ingen befolkningsstudie i Norge som angir forekomst av kombinasjonslidelsen. Det administrative ansvaret for psykiatrien i Norge ivaretas av helsevesenet med helseforetakene, mens rusomsorgen er organisert som selvstendige institusjoner der kommunene har ansvaret for å dekke behandlingsutgifter. Dette skillet øker faren for at begge tjenester ønsker å dytte det individuelle pasientansvaret over på den andre tjenesten. Årsaksforhold. For flere psykiske tilstander kan enkelte rusmidler redusere plagene av den psykiske tilstanden. Ett eksempel er ADHD som behandles med amfetamin. Det er svært sannsynlig at endel psykiatriske pasienter etterhvert får et rusproblem fordi de bruker rusmidler som egenbehandling og at det er vanskelig å styre behandling av psykiske plager med rusmidler. Bruk av rusmidler er ikke sjelden årsak til at alvorlige akutte psykiatriske tilstander oppstår. Pasienter som innlegges for manier, og andre akutte forvirringstilstander, for eksempel forværring av schizofreni, har av og til hatt et stort forbruk av cannabis eller andre stoffer før innleggelsen. Behandling. Det er flere behandlingstilnærminger som er gode for personer med dobbeltdiagnose. Ideelt sett bør både rusmisbruket og den psykiske lidelsen behandles samtidig, men pasientgruppen faller ofte mellom to stoler i behandlingsapparatet. Mens rusfeltet og psykiatrien diskuterer hva som er problemet og hvem som har ansvaret, kan pasienten bli gående uten noen form for hjelp. En helhetlig koordinert og integrert behandling krever god samhandling mellom de ulike behandlingsmiljøer/-nivåer. Fastlegen skal kunne hjelpe både med rus og psykiske lidelser. Fastlegen kan henvise videre til det behandlingstilbudet som passer best. I kommunen kan hjemmetjenestene, psykiatrisk sykepleier eller sosialkontoret være aktuelle. Behandlingstilbud finnes også i spesialisthelsetjenesten, for eksempel ruspoliklinikker eller psykiatriske poliklinikker i distriktspsykiatriske sentra (DPS). Ved poliklinikkene er det vanligste at man kommer til avtalte samtaler hos en behandler. Disse tilbudene er dagbaserte. For noen kan det være aktuelt med lengre innleggelse ved institusjoner som behandler rusproblemer og psykiske lidelser. Noen byer og kommuner har spesialiserte ambulante team som følger opp pasienter med dobbeltdiagnoser, enten i spesialisthelsetjenesten eller som en del av de kommunale tjenestene. Disse tilbudene er tilrettelagt for de som ikke klarer å nyttiggjøre seg det ordinære helsetilbudet. Pasienter med dobbeltdiagnoser fungerer på mange måter dårlig i samfunnet. Ett utslag av dette er at de ikke greier å møte på fastsatt tid og sted til behandling. For å få til en effektiv behandling for denne gruppen er det derfor nødvendig med oppsøkende virksomhet. I akutte tilfeller har helsevesenet en plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Denne hjelpen skal være organisert gjennom legevakt, (eventuelt også psykiatrisk legevakt) i hver kommune. Fastlegen har også en plikt til å bistå pasienten i akuttsituasjoner. I spesialisthelsetjenesten har sykehusene den samme ø-hjelpsplikten og skal ta hånd om akutt syke pasienter. Dette gjelder for somatikk så vel som for psykiatrien. Personer med dobbeltdiagnose har den samme rett til ø-hjelp som andre pasienter. Less Than Jake. Less Than Jake er et band fra Gainesville i Florida. Bandet består av de fem medlemmenne Chris Demakes, Roger Manganelli, Peter Wasilewski, Vinnie Fiorello og Buddy Schaub. Park Grammofon. Park Grammofon (etablert 2004 i Oslo) er et norsk plateselskap. Det drives av Musikkloftet og har som formål å gi ut akustisk musikk, ofte i jazz-sjangeren. De ga ut musikk mellom 2004 og 2010. Espen Lie. Espen Lie (født 13. mai 1955 i Arendal) er en kjent norsk tidligere leiesoldat og pengeinnkrever. Han har tidligere arbeidet som leiesoldat. Espen Lie har vært medlem av den amerikanske avdelingen av Omega Group siden han var leiesoldat i tidligere Rhodesia i 1979. Videre har Lie vært meget omtalt i den norske pressen og har deltatt eksempelvis i Lille lørdag som skuespiller. Han har vært bosatt i Florida i deler av året siden 1996, hvor han sammen med sin kone og sønn driver en nettbutikk hvor han selger biler. I tillegg arrangerer han fisketurer i Florida og safari i Sør-Afrika. I 2009 fortalte han i et TV 2-intervju at han på 1970- og 1990-tallet hadde drept over 100 personer mens han var leiesoldat i Afrika og Midtøsten. Han presiserte selv at det dreier seg om et tall på mellom 117 eller 132 personer og at minst to av dem var barnesoldater. Han fortalte at alle drapene skjedde i forbindelse med jobben: «Der var jobben å drepe, hvis oppdragsgiveren, statlig eller privat, var truet». Lie fortalte videre at han fikk senreaksjoner på opplevelsene som leiesoldat, at han i en periode etter begynte å stamme og fikk taleproblemer. Han ble så anmeldt av stortingsrepresentant Thomas Breen (Ap) for 132 drap og mulige krigsforbrytelser. Lie anslår selv at han i årenes løp har krevd inn rundt 100 millioner for kunder, uten å knuse en eneste kneskål. Han mener selv at han ikke er noen torpedo, men en mekler, og at de gangene han har havnet i slagsmål, har noen enten fysisk eller med våpen gått løs på ham. Sarah Waters. Sarah Waters (født 1966 i Neyland, Pembrokeshire i Wales) er en britisk forfatter. Waters er dr.philos. i engelsk litteratur fra University of London. Hun tok bachelorgraden ved University of Kent og mastergraden ved Lancaster University. Hun gikk direkte fra å skrive doktorgradsavhandling til å skrive romaner, og debuterte i 1998 med "Tipping the Velvet", som vant en lang rekke priser og ble oversatt til 24 språk. Waters skriver romaner og kriminalromaner med historiske motiv, bøkene har gjennomgående lesbiske tema. Alle hennes bøker har vunnet priser, og hun er blitt nevnt som en av Storbritannias mest lovende unge forfattere. I 2003 ble hun British Book Awards Author of the Year. Romanen "Tipping the Velvet" ble i 2002 filmatisert som fjernsynsserie av BBC Two. "Fingersmith" ble filmatisert som TV-serie av BBC One i 2005. Johanna. Johanna er en variant av det latinske kvinnenavnet Joanna. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Johanna i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Angela. Angela er et kvinnenavn med opprinnelse i det latinske ordet "angelus", «engel». Dette ordet har igjen opprinnelse i det greske "angelos" ("αγγελος"), «budbringer». Angela kan også være en kortform av Angelika, samtidig som Angelika er brukt som kjæleform av Angela. Angela har navnedag 7. desember i Sverige. Utbredelse. Tabellen nedenfor gir en detaljert oversikt over populariteten til navnet Angela i noen av de landene hvor statistikk er tilgjengelig. Kjente personer med navnet. Personene i listen er ordnet kronologisk etter fødselsår. Louise av Preussen. Louise Marie Elisabeth av Preussen (født 3. desember 1838, død 23. april 1923), var storhertuginne av Baden. Hun var datter av Wilhelm I, senere keiser av Tyskland, og av hans hustru, dronning Augusta av Preussen, senere keiserinne av Tyskland. Ronny Wikmark. Ronny Wikmark (født 13. desember 1969) er en norsk musiker (keyboardist) og musikkprodusent. Wikmark er fra Finnsnes i Troms, men flyttet til Trondheim i 1989. Han grunnla Touchdown Music AS i 1996, og ga ut et album med Frank Hellum samme år. Ronny Wikmark jobber til daglig i Nidaros Studio i Trondheim. Han har spilt med en rekke band, blant annet Dance With A Stranger, Stage Dolls, Knudsen og Ludviksen og Maria Arredondo. Scapa. Scapa ligger på høyden rett over stranden ved Scapa Flow Scapa er et skotsk whiskydestilleri, beliggende på Orknøyene, nær byen Kirkwall. Scapa produserer single malt whiskyer som karakteriseres av en smak av honning og mindre røyk en hva normalt er for whiskyer fra øyene. Destilleriet ble grunnlagt i 1885 av Macfarlane & Townsend. Scapa hadde en periode mellom 1934 og 1936 hvor det ikke var noen aktivitet, ble i 1941 overtatt av Bloch Brothers Ltd. Ble i 1954 kjøpt opp av Hiram Walker & Sons Ltd som nå er en del av det franske Pernod Ricard. Scapa ble i 1994 lagt i "møllpose", som innebærer at destilleriets aktivitet blir avviklet, men ikke demontert og solgt. I 2004 ble det igjen startet opp whisky produksjon på Scapa. Scapa har en kapasitet på liter i året, som lages i to Lomond still. Vannet som Scapa bruker kommer fra kilden Lingro Burn. Scapa har 2 single malt i produksjon for tiden, en 10 årig single malt, og en 14 årig single malt. Trivia. Scapa ligger ved bukten Scapa Flow hvor deler av den tyske flåten ble senket etter 1. verdenskrig Eksterne lenker. Scapa Sigdmøll. Sigdmøll (Ypsolophidae) er en gruppe av sommerfugler som tilhører overfamilien Yponomeutoidea. De ble tidligere regnet til den store familien spinnmøll (Yponomeutidae), men det er i dag vanlig å regne dem som en egen familie. Med et par unntak lever sigdmøllene bare i den Palearktiske region. Utseende. Små til middelsstore (vingespenn hos nordiske arter 9 – 33 mm) møll, ofte brun- eller gråaktige. De to underfamiliene ser ganske ulike ut. Underfamilien Ypsolophinae er slanke møll som kjennes på svært lange, fremoverrettede palper. Antennene er ca. 2/3 så lange som forvingene, tynne og trådformede. Forvingene er avlange, forholdsvis smale, ofte med en sigdformet krok ytterst, med lange hårfrynser ved bakhjørnet. Ochsenheimeriinae er mindre, tettbygde, med påfallende korte vinger. Palpene er ikke spesielt lange, men kraftige, antennene er temmelig korte og tykke. Forvingene er smale, avrundet ytterst. Kroppen er tykk og virker "for stor" for vingene. Hele sommerfuglen har oppstående hår eller skjell og ser "lurvete" ut. Levevis. Artene i Ypsolophinae har larver på ulike slags løvtrær, mens Ochsenheimeriinae utvikler seg på gress. Arten "Ochsenheimeria vacculella" har larver i tørre strå og kan klekkes tallrikt fra stråtak. Slaget ved Sedan. Slaget ved Sedan ble utkjempet 1. september 1870 og ble på mange måter avgjørende for utfallet i den fransk-prøyssiske krigen, selv om det skulle gå ytterligere 9 måneder før endelig fredsslutning. Den franske kommandanten Mac-Mahon hadde egentlig ikke planlagt et slag ved Sedan, men omstendighetene gjorde at han til slutt ikke hadde noe valg da de prøvde å komme de beleirede styrkene i Metz til unnsetning. Mac-Mahon ble skadet tidlig om morgenen 1. september og hans etterfølger Ducrot trodde fremdeles at de kunne komme seg vekk fra Sedan via Mezieres. Like etter dukket general Wimpffen opp med fullmakt fra Paris til å ta over kommandoen. Han bestemte seg straks for å avslutte forberedelsene til et tilbaketog og ville kjempe slaget. Det viste seg snart at franskmennene var sjanseløse til å vinne slaget, omringet, for få soldater og tyskernes overlegne artilleri gjorde sitt til at de rundt klokken 16.00 måtte heise det hvite flagget og hele Chalons-armeen med Napoleon III i spissen måtte dagen etter gå i krigsfangenskap. Det var riktignok ingen billig seier, tyskerne tapte 9 000 soldater mens franskmennene tapte 17 000 og 104 000 ble krigsfanger. 2. september ble siden feiret som Sedandagen i Tyskland. Eberhard von Mackensen. Eberhard von Mackensen (født 24. september 1889 i Bromberg i Posen, død 19. mai 1969 i Alt-Mühlendorf ved Nortorf i Schleswig-Holstein) var en tysk general. Han var sønn av August von Mackensen. Han gikk inn i hæren i 1908 og deltok i første verdenskrig som løytnant. Etter å ha blitt såret i 1915 ble han overført til tjeneste som stabsoffiser. Han forble i Reichswehr i mellomkrigstiden, og i 1936 var han blitt utnevnt til oberst. Under andre verdenskrig var han blant annet kommandant for den tyske 14. armé blant annet under felttoget i Polen i 1939 og slaget om Monte Cassino. Han var også i ledelsen av Armégruppe Syd, X Korps, Hærgruppe A, 1. panzer divisjon og 12. Armé. Han ble utnevnt til generaloberst og blant annet tildelt jernkorsets ridderkors med ekeløv. Etter den tyske kapitulasjonen i 1945, ble Mackensen internert som krigsfange. I 1947 ble han dømt til døden for krigsforbrytelser. Straffen ble omgjort til 21 års fengsel, men han ble løslatt i 1952. ITIL. Information Technology Infrastructure Library (ITIL) er et strukturert rammeverk eller ontologi for kvalitetssikring av leveranse, drift og support innen IT-sektoren. ITIL går inn i organisasjonsstrukturen, og de faglige ferdigheter til en IT-organisasjon, ved å presentere et utførlig sett managementprosedyrer som en organisasjon kan benytte til å styre sine IT-operasjoner. Disse prosedyrer er leverandøruavhengige og er relevante for alle aspekter av en IT-infrastruktur. Siden midten av 1990-tallet har ITIL vært en verdensomspennende "de facto" standard for IT Service Management og er ikke ulikt Information Services Procurement Library (ISPL), Application Services Library (ASL), Dynamic Systems Development Method (DSDM) og Control Objectives for Information and related Technology (COBIT). -Kortselskapet Visa reduserte feilopprettingstiden med 75 prosent etter å ha etablert itil-modulen hendelsesstyring. -Banken Capital One reduserte antallet kritiske hendelser med 92 prosent på to år, og systemkrasj gikk ned med 30 prosent. ITIL er publisert i en rekke bøker som hver dekker et emne. Navnene "ITIL" og "IT Infrastructure Library" er varemerker registrert av Office of Government Commerce (OGC), som er en avdeling av den britiske regjeringens administrasjon. Anbefalingene i ITIL ble utviklet sent på 1980-tallet av Computer and Telecommunications Agency (CCTA), som fusjonerte med OGC i april 2001 og dermed forsvant som en selvstendig organisasjon. CCTA skapte ITIL som et svar på den voksende avhengighet av informasjonsteknologi for å imøtekomme forretningsmål og behov. Fordeler med ITIL. ITIL er fordelaktig på mange måter. Oversikt over ITIL-strukturene. ITIL defineres i en samling bøker, som gir retningslinjer for forskjellige aspekter av "data center management". Tatt som et hele gir ITIL et vidtfavnende bilde av hele feltet. Emnene i de enkelte bøker kalles "sets". På nåværende tidspunkt er det åtte. Sets er ytterligere inndelt i "disipliner", som hver for seg fokuserer på et spesifikt emne. Gregers Granavollen. Gregers Granavollen var lensmann i Gran og ledet en liten bondehær mot svenskene på Harestuskogen under den store Nordiske krig i 1716. Bondehæren på 60-70 mann sto i mot den overlegent større svenske dragonhæren en hel dag og ga den norske hæren som da holdt til på Ringerike tid til å omgruppere seg og falle de svenske dragonene i bakhold ved Haugsbygd. Gregers Granavollen fikk som takk lov til å etablere Granavollen Gjæstgiveri ved Søsterkirkene. Halmøya. Halmøya er ei øy i Flatanger i Nord-Trøndelag. Arealet er 4,8 kvadratkilometer. Det finnes flere hellere her med spor etter bosetning tilbake til steinalderen, størst er Håkkahelleren (32,5 m dyp, 12 m bred og 6 m høy). Halmøya skal ha vært militær samlingsplass tilbake i vikingtida, såkalt skipsrede som skulle stille med minimum ett skip med mannskap når det var ufred. Øya er også gammelt kirkested. Halmøy kirke nevnes første gang i skriftlige kilder i 1468, men er trolig betydelig eldre. Kirken ble revet i 1873. Halmøya var bebodd i enda hundre år, fram til 1970-tallet. Plantevern. Plantevern kan defineres som tiltak som hindrer en skadegjører (insekter, sopp, bakterier, ugras, virus,regn, pattedyr) i å redusere kvaliteten eller kvantiteten på avlingene. Skadegjørerne har tradisjonelt vært delt inn i tre hovedgrupper: sykdommer, skadedyr og ugras, etter likheter i bekjempelsesstrategiene innen hver gruppe. Historisk utvikling. Tilnærmingen til plantevern har forandret seg opp gjennom historien fra total avmakt og tro på gudenes forbannelse til en helhetlig systemforståelse der kunnskap om og samspillet mellom plante, miljø og skadegjører står sentralt. Utvalg av plantevernmidler. Det finnes ett stort utvalg plantevernmidler, både for hobby bruk og yrkes bruk. Plantevernmidler er delt inn i 7 avgiftsklasser hvor 6 og 7 er hobbymidler og hvor 1-5 er yrkes midler. I ugrasmidler så finnes det mange aktive virkestoffer, men den mest kjente av de er glyfosfat. Glyfosfat brukes i de fleste hobby midler mot ugras men den brukes også i yrkesmidler til behandling av kveke og annet rotugras i stubbåkeren om høsten. I tillegg til Glyfosfat finnes det også en rekke andre virkestoffer og midler. Noen typer er lavdoseringsmidler mens andre er ordinære midler med en grei flytende, tablett eller pulver formulering. Når det gjelder skadedyrmidler så finnes det også ett stort utvalg, men faren for [resistens] er mer til stedet når det gjelder skadedyrmidler. Den kjemiske gruppen pyretroider er plantevernmidler hvor resistens kan forekomme. Dette gjelder særlig i rasp og andre former av oljevekster. I oljevekster anbefales det å bruke virkestoffet tiakloprid som er en resistensbryter til pyretroider. Soppmidler er kjemiske preparater som lett kan danne resistens. Da anbefales det å blande preparater sånn at det blir flere virkestoffer som virker på soppsykdommen. Dermed er det vanskelig for soppsykdommen å gjøre seg resistent mot 4 virkesfoffer i stedet for 1 eller 2 virkesfoffer. Soppmidler er mest brukt i bygg å hvete, men blir også brukt i rug. Det er mange som ikke behandler havre på grunn av at havre ikke er mottakelig for så mange sykdommer som de andre korn artene. I de siste årene så har det blitt en økt forekomst av fusarium i havre og dette har gjort det aktuelt å behandle havre med ett soppmiddel i begynnende aksskyting\blomstring. I perioden før 1900 tallet var kunnskap om skaldegjører og kjennskap til noen av samspillene mellom kulturplante og skadegjører sentralt for å hanskes med problemet. Da kjemiske plantevernmidler kom på markedet ble strategiene endret mot å gi en total beskyttelse av planten ved å eliminere den enkelte skadegjøreren. Tiden har vist at kjemisk bekjempelse ikke bare har hatt positive effekter, selv med stadig nye, mer målrettede midler. Eliminering av nytteorganismer, resistensutviking og innskjerpet regelverk har ført til økt fokus på alternative bekjempelsesmetoder og utviklingen har delt seg i to retninger med genmodifisering (GMO i den ene retningen og fokus på systemforståelse i den andre. Et av de viktigste satsingsområdene innen utvikling av genmodifiserte planter er i forbindelse med plantevern. Planten gjøres i stand til å tåle et bredspektret ugrasmiddel med lav miljøbelastning (roudup ready raps) eller får selv gener som produserer insekticider (BTmais), men ikke uten problemer og store kontroverser. Kunnskapen om skadegjører, kulturplante, miljø, nytteorganismer, økonomisk belastning og samspillet mellom disse har banet veg for Biologisk kontroll og integrert plantevern. Lauvsnes. Lauvsnes er et tettsted og administrasjonssenteret i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag. Tettstedet har innbygger per 1. januar, og har et allsidig næringsliv med jordbruk, industri, fiskeoppdrett, handel, turisme og ikke minst en betydelig offentlig virksomhet (administrasjon, helse/omsorg og skole). Flommen i januar 2006. I januar 2006 holdt deler av stedet på å bli tatt av en storflom i Lauvsneselva, som er regulert. Vannet rant over dammen i Lauvsnesvatnet og fosset ned elva. Et hus ble tatt av flommen og feid på havet. To broer ble knust. Vann- og avløpsnettet ble ødelagt og samfunnshuset holdt på å bli revet ned i elva da skrenten det stod på ble undergravd av elva. Noen personer ble evakuert fra hjemmene sine og TV-bilder fra krisen ble sendt over hele Norge. Fjellanger Hundeskole AS. Fjellanger Hundeskole AS ble startet i Os utenfor Bergen i 1988 av cand.scient. Rune Fjellanger. Bedriften har blitt utvidet til flere avdelinger. I hundepensjonatet er det egen avdeling for hundeskolens tjenestehunder. Utvikling av nye metoder sammen med moderne teknologi har bedret deteksjonen ved bruk av hunder og åpnet for nye muligheter innen medisin, forurensning, terrorforebygging, m.fl. Laboratoriet har spesialinnredete lokaler for grunnopplæring av hunder og analyse av prøver innen filterteknologi. Fjellanger Hundeskole har som mål å være ledende innen dokumentasjon på bruk av hunder/dyr som detektor. Fjellanger Hundeskole AS bygger sin ideologi på et vitenskapelig grunnlag med høy kompetanse. Stjørdalshalsen. Stjørdal kommune har flere tettsteder, og Stjørdalshalsen er fylkets raskest voksende tettsted. Stjørdalshalsen (uttales også "Sjørdalshalsen", på trøndersk "Sjørdarshærsjn"), også kalt Halsen, Stjørdal og Stjørdal sentrum, er et tettsted og administrasjonssenteret i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Tettstedet har innbyggere per 1. januar og ligger mellom Stjørdalselva og Gråelvas utløp i Trondheimsfjorden (Stjørdalsfjorden), i enden av Stjørdalen. Samfunn. 1. juni 1997 vedtok Stjørdal kommunestyre at Stjørdalshalsen hadde bystatus, og avslo samtidig Stjørdalshalsen som offisielt navn på tettstedet til fordel for Stjørdal. Det opprinnelige navnet brukes allikevel fortsatt som navn og lokalbefolkningen og mange andre steder for å skille tettstedet fra kommunen. Innbyggernavnet for Stjørdalshalsen er opprinnelig «halsbygg», men i dag er «stjørdaling» vanligere. Stjørdalshalsen er et betydelig industri- og servicesentrum, med kjøpesentre som Torgkvartalet kjøpesenter og Hellsenteret, samt maskinindustri, produksjon av mineralske produkter, plastvareindustri og næringsmiddelindustri. Driftsadministrasjonen for Heidrunfeltet i Nordsjøen ligger på Tangen. Dessuten ligger Nord-Trøndelags største skole, Ole Vig videregående skole, på Stjørdalshalsen. Statens trafikklærerskole, som er en avdeling av Høgskolen i Nord-Trøndelag, ligger også her. Stedet er et trafikknutepunkt: Europavei 6 krysser Europavei 14 i Halsø-krysset. Jernbanene Dovrebanen, Nordlandsbanen og Meråkerbanen møtes på Hell like vest for Stjørdalshalsen. Fra Hell går også Fylkesvei 705 (tidligere Riksvei 705) fra Europavei 6, via Lånke, Selbu og Tydal til Brekken. Trondheim lufthavn, Værnes ligger på Værnes ved Stjørdalshalsen. Riksvei 6. Riksvei 6 (Rv6) er en tidligere riksvei i Norge, Stjørdalshalsen–Kirkenes. Systemet med europaveier ble innført i Norge i 1965. Riksvei 1 Svinesund i Østfold–Oslo og riksvei 50 Oslo–Stjørdalshalsen fikk veinummer E6 1. juni 1965. Resten av riksvei 50 fikk veinummer riksvei 6. Strekninga Stjørdalshalsen–Vollan (Nordkjosbotn) i Troms fikk veinummer E6 den 1. juli 1969. Den siste delen av riksvei 6, Nordkjosbotn–Kirkenes, ble E6 den 15. desember 1983. Bai Hong. Bai Hong (kinesisk: 白虹, født i 1919 i Beijing i Kina, død i 1992) var en berømt kinesisk sangerske og skuespillerinne. I 1940-årene ble hun regnet som en av de syv store sangstjerner. Hun ble i ung alder med i "Det klare måneskinns sang- og dansetrupp", og kom slik inn i underholdningsbransjen i Shanghai. Hennes scenenavn ble "«Hvite regnbue»" 白虹. Hun er også blik kjent som en av "Beipings tre hvite" (北平三白) lsammen med Bai Guang 白光 og Bai Yang (白杨). Hun begynte sin karriere bare 13 år gammel. I 1930-årene ble hun anerkjent som en av de tre store mandopopsangere sammen med Zhou Xuan og Gong Qiuxia. På 1940-tallet ble hennes musikk mer jazzpreget. Hun ble også kjent for sang i tangostil. Bruno Schulz. Bruno Schulz (født 12. juli 1892 i Drohobycz, død 19. november 1942 i Drohobycz) var en polsk forfatter, kunstmaler og kritiker, som skrev om det nå forsvunnede jødiske miljøet i sin hjemby. Drohobycz er en by i det nåværende Ukraina, daværende Polen og også en stund en del av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarki. Schulz var opprinnelig kunstmaler og arbeidet på en skole i Drohobycz. Han startet sin litterære karriere i 1934 med novellesamlingen "Kanelbutikkene" (polsk: "Sklepy Cynamonowe", engelsk: "The Street of Crocodiles".) I 1935 kom novellesamlingen "Sanatorium under timeglassets tegn" (polsk tittel: "Sanatorium Sanatorium Pod Klepsydrą".) Begge samlingene hadde selvbiografiske trekk, og begge handler om forhold i Drohobycz. Begge bøkene har imidlertid absurde trekk, og beskriver en drømmeverden hvor for eksempel faren forvandles til en gammeltestamentlig profet, en stor fugl, og til slutt et stort insekt som tørker bort. I 1936 hjalp han sin forlovede med å oversette Franz Kafkas "Prosessen" til polsk. Dessverre hindret historiens gang Schulz fra å skrive noe mer, han skal etter myten ha vært nesten ferdig med å skrive på et manus "Messias" da Sovjetunionen invaderte byen hans i 1939, men manuset er aldri blitt funnet. Senere ble Drohobycz okkupert av tyske tropper, og Schulz ble tvunget til den jødiske ghettoen. Her overlevde han med å male veggmalerier for en tysk offiser, men dette ble også slutten på ham, da han den 19. november ble drept av denne offiserens rival, på vei for å kjøpe et stykke brød. Etterlyst. "Etterlyst" er en norsk TV-serie som gikk på TV3 fra høsten 1998 til 2000 med Per Henrik Stenstrøm som programleder. Tidligere deltaker i "Robinsonekspedisjonen", Ann-Iren Haugen Utne, ble med-programleder fra vinteren 2000. Høsten 2007 gjenoppsto serien på Viasat 4 med Kjetil Johnsen som programleder og den tidligere politimannen Finn Abrahamsen som programmedarbeider. Om serien. "Etterlyst" er et program der seerne kan hjelpe politiet med å løse uløste kriminalsaker. Gjennom rekonstruksjon av forsvinninger og kriminalsaker, det være seg ran, fysiske overgrep, innbrudd, mord, svindel, kidnapping eller andre forhold, blir seere som sitter inne med opplysninger om sakene oppfordret til å ringe inn sine tips til politiet under sendingen. Tjenestefolk fra både politiet og Kripos tar imot tips under direktesendingen og håpet er at programmet kan gi etterforskerne nye spor i saken. Politistudenter sitter i bakgrunnen og tar imot tips fra publikum. Andre versjoner. En svensk og en dansk versjon av programmet har gått på TV3 Sverige og TV3 Danmark. Programmet har gått på TV3 siden 1990, men da i svensk utgave. Først i 1998 kom det en norsk versjon. I søkelyset. "I søkelyset" var en tv-serie som gikk på TVNorge i 1990 og 1991 med Tore Sandberg som programleder. I programmet satte programlederen søkelys på uoppklarte kriminalsaker, hvorpå seerne kunne komme med tips. Programmet ble lagd av Sandbergs eget firma, Tore Sandberg A/S i samarbeid med Oslo politikammer. Bjørøya. Bjørøya er ei øy i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag. Øya måler 3,9 kvadratkilometer. Bjørøya har spilt en dominerende rolle i Flatangers historie. Arkeologiske funn forteller om bosetning her tilbake til yngre steinalder. Den er også nevnt i Sverres kongesagaer. I perioder fra slutten av middelalderen var den godssete med betydelige eiendommer i Flatanger og andre steder i og utenfor Namdalen. Ved folketellingen i 1801 bodde 63 personer fordelt på 16 familier på matrikkelgården Bjørøya, hvorav halvparten var husmannsfamiler på småøyene rundt (som tilhørte eiendommen). Bjørøya hørte med til de gamle borgerleiene (med rett til å drive handel) og ble et sentralt handelssted i Flatanger på 1800-tallet. I tillegg til butikkvirkomheten ble det bl.a. drevet fiskehandel, bakeri, dampskipsekspedisjon og gårdsbruk her. Øyas framtredende posisjon på denne tida kom til uttrykk på flere måter. Da Namdalen skulle få sin by, var Bjørøya et av de mest aktuelle stedene, men i 1842 falt valget på Namsos. I 1873 åpnet Bjørøya poståpneri som det første i kommunen. I en del år omkring og etter forrige århundreskifte var det også hurtigruteanløp på øya. Utover på 1900-tallet overtok Lauvsnes gradvis rollen som viktigste handelssted i bygda. Bjørøya var bebodd og hadde skipsekspedisjon og butikk fram til tidlig på 1970-tallet. De seinere årene er det drevet fiskeoppdrett delvis med base på øya, men det er ingen fastboende her. Helt vest på øya ligger Ellingråsa fyr, oppført i 1888. Olav Espegren. Olav Espegren (født 1879 på Birkenes, død 1948) var en norsk kinamisjonær tilknyttet Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund. Etter misjonsskole i Norge ble han utsendt som misjonær til Kina i 1902. I 1904 etablerte han misjonsstasjon i Nanyang i det sørvestlige Henan, en del av Det norsk-lutherske Kinamissionsforbunds misjonsfelt med sentrum i Laohekou noe sør for grensen til naboprovinsen Hubei. Han var tilsynsmann for sitt misjonsselskaps misjonsfelt under den nasjonale uroen som skapte lovløse og utlendingsfiendlige tilstander i 1927. De siste av hans år i Kina var han svekket av sykdom. Da han sammen med andre misjonærer ble flyevakuert i forbindelse med den kinesiske borgerkrig fra Kunming over Himalaya til India og kom hjem til Norge for siste gang i 1946, var han så svak at han måtte bæres. Liger. En liger er en hybrid mellom en hannløve ("Panthera leo") og en hunntiger ("Panthera tigris"), og blir vitenskapelig betegnet som "Panthera tigris × Panthera leo". Den er således verken en art eller en underart, men kun et menneskeskapt eksperiment. En lignende hybrid, avkommet fra en hanntiger og en løvinne, kalles for en "tigon". Ligere ligner på en løve, men har uklare striper på kroppen. I likhet med tigere, men ulikt løver, liker ligere å svømme. De kan imidlertid ikke klatre i trær, slik som tigeren. Som hos tigoner er hannligere alltid sterile, men en hunnliger derimot kan få unger med en hanntiger (ti-liger) eller med en hannløve (li-liger). Disse derimot kan ikke utvikle seg videre. Glimt (TV-serie). "Glimt" var et norsk gameshow og underholdningsprogram som gikk på NRK-TV høsten 1989 og høsten 1990 med Ivar Dyrhaug som programleder. Programmet var lagt opp som en spørrelek der byråkrater var konkurrentene. Programmet hadde forholdsvis høye seertall og var godt likt av seerne. FLK «Norhval». FLK «Norhval» var et flytende hvalkokeri tilhørende hvalfangstselskapene "Polaris" og "Globus" med rederiet Melsom og Melsom i Larvik som disponenter. «Norhval» ble bygget i England og sjøsatt i 1945. Aktiv som hvalkokeri i sydishavet til sommeren 1962. Hun var det første hvalkokeriet som ble utstyrt med helikopter (Sikorsky S55). Ble senere hugget opp i Spania. Gandvik kraftverk. Gandvik Kraftverk er et vannkraftverk i Nesseby kommune i Finnmark. Kraftverket utnytter et fall på 176 meter fra magasinet Fuglevann. Garsjøen er også magasin. Til Garsjøen overføres det vann fra Gearetjávri. Det er installert en Francis turbiner på totalt 4,5 MW. Midlere årsproduksjon er på 20 GWh. Eier er Pasvik Kraft som er eid av Varanger KraftProduksjon. På kino. "På kino" var et tv-sendt filmmagasin som gikk på NRK-TV høsten 1989 med Pål Bang-Hansen som programleder. Med seg hadde han også Hege Øygaren som medprogramleder. Foruten presentasjoner av ferske filmer på kino inneholdte programmet også en spørrelek. Programmet inneholdt også den ukentlige kåring "Ukens verste videofilm" der Bang-Hansen kjørte den utvalgte videofilmen på ei sirkelsag. Maria Alexandrovna av Russland. Storhertuginne Maria Alexandrovna av Russland (senere hertuginne av Edinburgh og hertuginne av Sachsen-Coburg-Gotha; født – død 24. oktober 1920) var datter av Aleksander II av Russland og keiserinne Maria Aleksandrovna. Maria giftet seg med prins Alfred, hertug av Edinburgh, den andre sønnen til dronning Victoria av Storbritannia og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Jordalkalimetall. Jordalkalimetall er et grunnstoff som ligger i gruppe 2 i periodesystemet. De har 2 elektroner i det ytterste skallet, og danner ofte kjemiske forbindelser med grunnstoffer i halogen-gruppa (nr. 17). Grunnstoffene i gruppa er beryllium, magnesium, kalsium, strontium, barium og radium. Cairngorms nasjonalpark. Cairngorms nasjonalpark (skotsk gælisk Pàirc Nàiseanta a'Mhoinhaid Ruaidh) er en av Skottlands nasjonalparker. Den omfatter fjellkjeden Cairngorms og området rundt. Parken ble opprettet i 2003, og var den andre nasjonalparken som ble opprettet av Det skotske parlamentet. Den første var Loch Lomond and the Trossachs, som ble opprettet året før. Nasjonalparken er den største i Storbritannia, med et areal på omkring 3800 km². Da den ble opprettet var det uenighet om omfanget. Mange mente at et område i Perth and Kinross skulle inkluderes, men det ble utelatt. Det var også uenighet om en kabelbane på Cairn Gorm, som ble støttet av National Park Authority. De som støttet dette prosjektet mente banen ville bringe viktige inntekter til området, mens motstanderne mente det var et for stort inngrep i et vernet område. Byer og landsbyer. Parken dekker områder i fire regioner. National Park Authority deler planmyndighet med lokalmyndighetene innenfor parkens område. Angus. Ingen byer eller landsbyer, kun deler av Angus Glens. Melkefoss kraftverk. Melkefoss Kraftverk er et vannkraftverk i Pasvikelva i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Kraftverket utnytter et fall på 10 meter i elva. Kraftverket er et elvekraftverk, men Enaresjøen er regulert som magasin for alle kraftverkene i vassdraget. Det er installert en Kaplanturbin på totalt 20 MW. Midlere årsproduksjon er på 128 GWh. Eier er Pasvik Kraft som er eid av Varanger Kraft Produksjon. Clark L. Hull. Clark Leonard Hull (født 1884 i Akron i New York i USA, død 1952) regnes som en av de største og mest innflytelsesrike teoretikerne på læringspsykologiens område. Hans viktigste arbeider – «Principles of Behavior» (1943), «Essentials of Behavior» (1951) og «A Behavior System» (1952) – kom i perioden mellom 1930 og 1950 – som var de store systembyggernes tid (Sigmund Koch: «The age of theory»). Tiden var preget av ett metodologisk grunnsyn, behaviorismen, ett begrepssystem, den såkalte S-R (stimulus-response) psykologien og ett forsøksdyr, den hvite rotten. Kjente forskere som Edgar C. Tolman (1886–1961), Edwin R. Guthrie (1886–1952), Fredrick B. Skinner (1904 – 1990) og mange andre prøvde på grunnlag av rotteksperimenter å konstruere enhetlige teoretiske syn på læringsprosessene og å integrere tradisjonene fra Ebbinghaus, Thorndike og Pavlov. Hulls forskning var i særlig grad preget av teoretisk rigorøsitet. Han la stor vekt på matematikk og kvantifisering i teoridannelsen, og på en streng objektivitet i datagrunnlaget. Filosofisk inntok han nærmest en fysikalistisk (materialistisk) posisjon. Barndom og oppvekst. Hull ble født på en gård i Akron, nær New York, i 1884, og hadde som mange av de andre behavioristene en rural bakgrunn. Han var i sin barndom og sine tidlige voksne år mye plaget av sykdom og strevde hele sitt liv med dårlig syn. Han pådro seg bl.a. tyfoid feber og ble rammet av poliomylitt 24 år gammel, med det resultat at han var lam i den ene leggen resten av livet. I sine dagbøker – de såkalte ”idea books” – som han førte fra 1902 til 1906, og igjen fra 1916 og frem til atten dager før sin død tilskrev han (på Adleriansk vis) sitt handicap mye av sin profesjonelle motivasjon, men det kan være grunn til å tro at dette ikke er hele historien. Hull gir nemlig i ”idébøkene” uttrykk for dagdrømmer om fremtidig storhet allerede 7 år før han fikk poliomylitt. Familien (som ikke var velstående) forlot New York, og Hull vokste opp i Winsconsin. Sykdom, men også pengemangel, førte til avbrudd i hans skolegang og akademiske karriere, og det tok tid før han fikk sin doktorgrad. Hull måtte i sin ungdom tidsvis arbeide som lærer på forskjellige landsens skoler, og han var også en stund lærer på en normalskole i Kentucky, Etterhvert fikk han imidlertid (29 år gammel) sin bachelor- og master grad ved Universitetet i Michigan. Hull hadde utpreget analytiske evner og begavelse for logikk og matematikk. Han kunne utvilsomt ha blitt en glimrende logiker eller matematiker. Opprinnelig ønsket han å bli gruveingeniør, men ”forelsket” seg etterhvert i psykologien og fant sin løpebane der. Hans idébøker viser at han ofte var bekymret for at den sene starten på hans akademiske karriere skulle hindre ham i nå den storhet som han aspirerte til. På et tidspunkt forventet han bare å ha seks skapende år igjen. Etter å ha lest om hvor gamle Kant og Leibniz var da de skapte sine største verker, økte han imidlertid anslaget til elleve år. Men også dette anslaget var feil. Da han fremsatte det, hadde han i virkeligheten 20 svært produktive år igjen til sin død! Akademisk karriere. Hull fullførte sin doktorgrad (Ph.D.) ved Universitet i Wisconsin i 1918 på en avhandling om læring av begreper (begrepsdannelse). Han var da 34 år gammel. Han ble ved Wisconsin-universitetet i 10 år som medlem av fakultetstaben der, og han forsket i denne tiden på virkningen av tobakksrøkning, på evnetesting og på hypnose og suggestibilitet. I 1929 ble han så forskningsprofessor ved Yale universitet, hvor han virket frem til sin død i 1952. I tiden ved Yale var det hele tiden det systematiske arbeidet med læringspsykologien som stod i fokus. Begrepslæring. Hull tok sin doktorgrad med en avhandling om læring av begreper i 1920. Dette var en objektiv og rent eksperimentell undersøkelse. Uten å nedvurdere sine forgjengeres introspektive studier på området – man var kommet frem til enkelte interessante kvalitative resultater – påpekte han dog at området fortsatt avventet utviklingen av adekvate objektive metoder. I denne forbindelse viste han hvordan de metodene Ebbinghaus hadde utviklet i studiet av hukommelse, kunne anvendes for dette formålet. Hull betraktet seg på dette tidspunktet ikke som behaviorist og brukte fra tid til annen ord som ”mental aktivitet”, ”bevissthetens fokus”, ”hukommelsesbilder” og ”ubehag”. Hovedvekten lå imidlertid på objektive metoder og funksjonelle lover. Tobakk. Etter at Hull hadde etablert seg i Wisconsin, gikk han i gang med å undersøke tobakksrøykingens virkninger på mental og atferdsmessig effektivitet. Disse – ofte siterte – studiene fremhevet seg ved sin gode kontroll av de sansemessige faktorene som ledsager røyking (f.eks. den luftvarmen som frembringes av en pipe). At han også kontrollerte for suggestibilitet ved å skjule om det faktisk forelå tobakk eller ikke, peker fremover mot hans senere interesse for dette emnet. Evnetesting. Som følge av at han fikk tildelt undervisningsforpliktelser i psykometri (måling av mentale evner ved bruk av tester), gikk Hull grundig gjennom litteraturen på området og publiserte så – i 1928 – en viktig tekst: “Evnetesting” (“Aptitude testing”). Han forfulgte imidlertid ikke denne interessen, angivelig fordi han hadde “...et pessimistisk syn når det gjaldt testers fremtid på dette området”. Av hans ”idébøker” fra 1929 fremgår det allikevel at han fortsatt hadde planer om å utføre ”et eksperiment i stor skala” med sikte på å etablere et universelt batteri av evnetester. Han utsatte allikevel denne oppgaven fordi han mente den passet bedre for en eldre og mindre kreativ mann enn han på den tiden var (!) Under arbeidet med tester og måling av mentale evner konstruerte forøvrig Hull et apparat til beregning av korrelasjonskoffesienter (som han trengte i arbeidet med tester) og demonstrerte derved sitt talent som ingeniør og oppfinner. Hypnose. Hull neste forskningsinteresse var suggestibilitet og hypnose. Interessen kom som en følge av at han måtte holde forelesninger og laboratorieøvelser for medisinerstudenter. Han brukte ti år av sitt liv på forskning innenfor dette området, veiledet et stort antall doktorgradskandidater som arbeidet med temaet, og han og hans forskningsgruppe publiserte flittig. Resultatene av hans arbeid på dette felt – som i alt vesentlig var eksperimentelt og statististisk orientert – ble publisert i boken ”Hypnosis and suggestibility” i 1933. Hull avliver her en gang for alle myten om at hypnose har noe med søvn å gjøre: “... hypnose er ikke søvn... har ingen spesiell relasjon til søvn, og selve begrepet om søvn anvendt på hypnose tilslører bare hele situasjonen”. Han forsøkte nøkternt å tilbakevise overdrevne påstander om hypnosen, spesielt at man under hypnose skulle kunne forbedre sine sansemessige og kognitive prestasjoner i betydelig grad. Hulls eksperimenter dokumenterte realiteten av visse klassiske fenomener som hyponostisk anestesi (ufølsomhet) og posthypotisk amnesi (glemsel), og de viste også at man kunne indusere moderat økning av fysiske kapasiteter, samt forandre terskelverdiene for sansemessig stimulering. ”Hypnosis and suggestibility” ble en klassisker på hypnoseområdet. Bakgrunnfaktorer. Hull ble kjent med Pavlovs arbeider gjennom en engelsk oversettelse av Anrep – ”Conditioned reflexes” – i 1927. Fra da av dreide hans interesser mer og mer i retning av læringspsykologi og generell atferdsteori. Han ønsket å bygge opp en teori om all menneskelig atferd. I tiden som forskningsprofessor ved Yale – fra 1929 og frem til han døde i 1952 -. var dette det altdominerende fokus for hans arbeid. I denne perioden skapte han da også sine viktigste verker: ”Matematico-deductive theory of rote learning” 1940), ”Principles of behavior” (1943), ”Essentials of behavior” (1951) og ”A behavior system” (1952). Psykologi som naturvitenskap. Hull ble påvirket av den logiske empirismen (logiske positivismen) og var aldri i tvil om at psykologien kunne bli en naturvitenskap. Hans overordnete ramme var derfor naturialistisk. Han la stor vekt på objektivitet og kvantifisering når det gjaldt observasjonsgrunnlaget, og på logikk og matematikk når det gjaldt formuleringen av teorier. Hans naturialisme kommer til uttrykk i at han alment betrakter menneske som en ”ting” eller en ”organisme” på lik linje med alle andre ”ting” eller ”organismer”. Hans hang til objektivitet og kvantifisering avslører seg i at han betraktet atferd ikke som det vi i dagliglivet kaller ”handling”, men som sekvenser av stimulus-response forbindelser, der såvel ”stimulus” som ”response” må beskrives i rent fysiske termer og måles eksakt. Hans posisjon kan slik karakteriseres ikke bare som behavioristisk, men også som ”fysikalistisk” (dvs. alt er dypest sett fysiske størrelser, eller av fysisk natur). For å sikre objektive observasjoner foreslo Hull videre at man i studier av mennesker skal prøve ”... å tenke i termer av atferden til subhumane organismer som sjimpanser, aper, hunder eller albino rotter”. Hvis dette ikke er tilstrekkelig for å forhindre forskeren fra å føle et visst slektskap med det han eller hun studerer, bør vedkommende ”...fra tid til annen, betrakte den handlende organismen som en fullstendig selvopprettholdende robot, bygget opp av materialer som er så ulike oss selv som mulig”. Teorier bør etter Hulls oppfatning formuleres mest mulig matematisk, slik at den logiske strukturen i teorien trer tydelig frem, og slik at alle utsagn som avledes fra den kan gis eksakte bevis. (Knfr. det nedenstående om hypotetisk-deduktive teorier.) Tolmans begrepsramme.. Hull inntok etterhvert et klart behavioristisk standpunkt og overtok også den begrepsrammen som E. C. Tolman hadde utarbeidet for studiet av atferd. Ved slike studier kunne man ikke bare nøye seg med å iaktta stimulussituasjonen (S) på den ene side og reaksjonen (R) på den annen side. Ganske visst er det mulig å konstatere en del sammenhenger mellom (antesedente) S-variabler og (konsekvente) R-variabler. Men slike S-R sammenhenger vil lett forbli en samling av fullstendig usystematiske ”fakta”. Hvis disse skal forklares ut fra et teoretisk system, må man mellom S-variablene og R-variablene innskyte ”formidlende” eller ”mellomliggende variabler (”intervening variables”). Siden disse må antas å være lokalisert i organismen, representeres de ofte med en ”O”, slik at skjemaet for psykologiske hypoteser eller lovmessigheter blir utvidet til formelen S – O – R.. Det er karakteristisk for disse innskutte, formidlende variablene at man ikke kjenner til annet om deres natur enn deres antatte lokalisering til organismen. Siden man tenker eller konstruerer seg til deres egenskaper ut fra direkte observerbare, empiriske variabler (S- og R-variabler), kalles de også ofte for ”hypotetiske konstruksjoner”. Slik kan de i det psykologiske referansesystemet betegnes med en ”H”. Dermed blir den skjematiske formel seende slik ut: S – H – R. ”Hypotetiske konstruksjoner” er altså størrelser, hendelser eller prosesser som man antar finnes i organismen, og som man innfører for (bedre) å kunne forklare de iakttagelige kjensgjerningene (S-R-forbindelsene). Tolman fremhevet at psykologien ikke behøver å vente på fysiologiens resultater for å kunne forklare atferd ut fra en objektiv begrepsramme. Man kan nemlig benytte seg av innskutte, formidlende hypotetiske variabler, evnt. et helt system av slike, dvs. en ”modell” eller en ”teori”. Dessuten er det slik at forskerene fritt kan tillegge de hypotetiske konstruksjonene egenskaper fra ulike erfaringsområder. Noen vil f. eks. tenke seg at de er av fysiologisk natur, andre at de er av mental natur, atter andre at de hverken er av fysiologisk eller mental natur, men kanskje likner de prosesser som finner sted i datamaskiner, el. De hypotetiske konstruksjonene får dermed en ”tilleggsmening” (”surplus meaning”), og enkelte vitenskapsteoretikere mener derfor at man kan snakke om hypotetiske konstruksjoner med ”fysiologisk surplus mening”, ”mentalistisk surplus mening”, ”neutralt-formal surplus mening”, osv. Bruken av hypotetiske konstruksjoner gjør ikke psykologien forskjellig fra andre vitenskaper. Enkelte vil f. eks. hevde at atomære partikler av ulike slag må regnes som hypotetiske konstruksjoner til forklaring av en mengde empirisk konstaterte (observerbare) fenomener. Hverken Hull eller Tolman benektet bevissthetens eksistens (metafysisk behaviorisme eller materialisme). Hull hevdet imidlertid at en vitenskapelig psykologi ikke kunne starte med, eller forutsette bevisstheten, ettersom bevisstheten nettopp var noe som måtte forklares. Dessuten kan vi bare studere bevissthet objektivt på grunnlag av atferd, ettersom bevisstheten er privat, og siden kun observasjoner av atferd kan verifiseres intersubjektivt. Hull og Tolman (og de fleste av de andre læringsteoretikerene i denne perioden) var derfor ikke metafysiske eller radikale behaviorister. De forsvarte derimot en metodologisk behaviorisme. Hypotetisk-deduktiv metode.. Forskningsprosessen starter med at forskeren fremsetter en generell lovmessighetshypotese om de fenomener som han eller hun er interessert i å forstå. Denne hypotesen kan logisk bringes på formen ”Alltid hvis A, så B”, der A og B er logisk uavhengige av hverandre og forholdet mellom dem kontingent, dvs. ikke-nødvendig. A og B ”defineres” operasjonelt, dvs. i form av resultatene av bestemte tester eller måleprosedyrer, og det avledes gjennom gyldige slutninger empirisk prøvbare konsekvenser fra hypotesen. Disse konsekvensene prøves mot objektive observasjoner eller ”data”, og avhengig av utfallet aksepteres, modifiseres eller forkastes hypotesen. I de to siste tilfelle fremsettes nye hypoteser, de foretas nye avledninger, disse prøves igjen, osv. i en (i prinsippet) uendelg ”forskningsspiral”. Metodens objektivitet og nøytralitet garanteres dels av at observasjonene er intersubjektivt gyldige, dvs. kan gjentas av andre forskere forutsatt at observasjonsmetoden er klarlagt, dels av de samles inn – kontrollert og systematisk – i overensstemmelse med en bestemt, helst eksperimentell plan. Resultatet av forskningsprosessen vil være en teori forstått som et system av empirisk vel bekreftete lovmessighetshyposer (lover) om sammenhengene mellom de variablene (eller ”hypotetiske konstruksjonene”) som inngår i den, og som forklarer de empirisk iakttatte regelmessighetene (S-R-relasjonene). Ideelt sett bør disse ordnes aksiomatisk eller deduktivt, i slike som er overordnete og ubegrunnete (postulatene, aksiomene), og slike som er avledet (bevist) (ut fra postulatene), dvs. teoremene. Siden tilslutning til eller forkastelse av systemet (teorien) avhenger av de observasjoner man gjør, og siden disse observasjoner alltid kan tenkes å falsifisere det, kalles teorier i denne forstand også ofte for hypotetisk deduktive systemer. Deres nytte ligger i at de foruten å beskrive en gitt iakttagelsesmateriale (av S-R-relasjoner) med en høy grad av økonomi, også kan bidra til å predikere nye og forklare allerede kjente iakttagelser.Gitt en iakttagelse, A, og loven ”Alltid hvis A, så B”, kan det ved en enkel slutning (”modus ponens”) predikeres en ny iakttagelse, B. Gitt at jeg undrer meg over iakttagelsen B, kan jeg omvendt forklare denne ved hjelp av loven ”Hvis A, så B”, forutsatt at jeg tidligere har iakttatt A. Hull var en sterk tilhenger av hypotetisk-deduktiv metode brukt i psykologien, og av teorier i betydningen hypotetisk-deduktive systemer om de mellomliggende variablene eller hypotetiske konstruksjonene som kan predikere og forklare de observerte S-R-relasjonene.. Han var videre en sterk tilhenger av å formulere såvel postulater og teoremer i et kvantitativt-matematisk språk, som likninger (og gjorde da også det), fordi bare dette ville muliggjøre stringente bevis (av teoremene) og presise prediksjoner og forklaringer. ”En teori” skriver han i ”Principles of behavior” (1943) er ”... en systematisk deduktiv avledning av sekundære prinsipper om observerbare fenomener fra et relativt lite antall primære prinsipper eller postulater” (p.3) Han eksemplifiserte sitt teorisyn ved å henvise til Euklids geometri og, fremfor alt, til Newtons teori om himmellegemenes mekanikk, som ble formulert på grunnlag av syv definisjoner og tre bevegelseslover. Noen sentrale idéer.. Darwin og evosjonsteorien utgjør på mange måter en overordnet ramme for Hulls teori, hvor interessen er organismen i dens samspill med miljøet. Gjennom læring – som en adaptiv prosess – greier organismen å overleve i sitt miljø. Mot denne bakgrunn forsøkte Hull med sin læringsteori å integrere tradisjonen fra Pavlov (klassisk betinging), på den ene side med tradisjonen fra Thorndike (effektloven), på den annen side. Han så på klassisk betinging (Pavlov) som et grensetilfelle av selektiv innlæring eller ”trial and error”.. Begge former for læring kan forklares ut fra effektloven, som sier at atferd som fører til tilfredsstillelse (belønning) blir forsterket, mens atferd som fører til mangel på tilfredsstillelse (ingen belønning) blir avsvekket (Thorndike). All læring, mente Hull, har form av en sekvens bestående av stimulering, en gitt respons og en etterfølgende motivasjons-feedback. Etter Hulls oppfatning vil det si at man legger vekt på organismens kamp for tilværelsen gjennom belønning av responser som fører til et mål. Mange har pekt på at man på sett og vis kan kalle Hulls lære en teori om ”survival of the fittest response”, dvs. de responser som blir belønnet blir bevart og overlever, mens de andre blir forkastet og glemt. Motivasjonsteorien som lå til grunn for Hulls analyse av forholdet mellom læring og motivasjon, var den såkalte ”motiv-drift-målobjekt”-modellen. Man antok at all motivasjon hadde sitt utgangspunkt i behov som representerte et avvik fra en antatt likevektstilstand i kroppen. Denne behovstilstand ble tenkt omsatt i en drift som styrte organismen til det målobjekt som ville kunne tilfredsstille behovet og bringe organismen tilbake i kroppslig likevekt. Denne enkle homeostasemodell har forholdsvis god støtte gjennom en mengde motivasjons-psykologiske undersøkelser og ligger bl. a. ganske tett opp til psykoanalysens syn på motivasjon. Behov kan imidlertid være ulærte eller lærte. De ulærte behovene er biologisk gitt, så som sult, tørst og behovet for sex, og blir ofte kalt de ”primære” eller grunnleggende. De lærte behovene er sekundære eller avledet på den måten at deres tilfredsstillelse er en indirekte tilfredsstillelse av de primære behov. Behovet for mat (sult) er f. eks. primært, mens behovet for tre måltider om dagen med bestemte retter til fastlagte tidspunkter, er sekundært. Når et målobjekt for et primært behov blir gitt etter en S-R-sekvens i et læringsforsøk, blir dette kalt ”primær forsterkning”. Når målobjektet for et sekundært behov på tilsvarende måte blir gitt, kalles det ”sekundær forsterkning”. Teoriens hovedbegreper.. Hull baserte i stor grad sin læringsteori på observasjoner av, og eksperimenter med hvite rotters læring i labyrinter. I 1940 foretok han imidlertid en ekskursjon til området verbal læring (et av hans tidligere interessefelter), nærmere bestemt utenatlæring av meningsløse stavelser i Ebbinghaus-tradisjonen. I forsøket på å utarbeide forskningsresultatene i en teori, fikk han hjelp av dyktige logikere og matematikere, og resultatet ble boken ”Matematisk-deduktiv teori om utenatlæring”. Teorien fremstilles som et logisk tett sammenknyttet system av postulater, korrolarier (følgesetninger) og teoremer (læresetninger), for en stor del formulert og bevist matematisk. Da boken kom ut, ble den feiret som et landmerke i utviklingen av vitenskapelig psykologi. Bokens tekniske og vanskelig tilgjengelige form gjorde imidlertid at den ble sjeldent lest, og den var omtrent ikke forskningsproduktiv. I sine tre siste bøker – ”Principles of behavior” (1943), ”Essentials of behavior” (1951) og A behavior system” (1952) – fremstiller Hull en mer generell læringsteori, som fortsatt har form av et deduktivt system. Den består av 17 grunnleggende hypoteser – eller postulater – og (i ”A behvior system”) av 133 avledet empiriske påstander – eller teoremer. Ved hans død var 1% av teoremene i strid med eksperimentelle resultater og skulle altså forkastes (og postulatsystemet revideres). Men 87% av teoremene var i så god overensstemmelse med eksperimenter at de ikke skulle forkastes, men foreløpig opprettholdes. Resten av teoremene var ikke tilstrekkelig eksperimentelt prøvet. Det skal her gis en forenklet fremstilling av Hulls teori. Hovedtrekkene fremgår av tabellen nedenfor. sEr = f ((sHr x D x V x K) - Ir) ”sEr ” står her for det Hull kalte ”eksitatorisk potensial”.eller ”reaksjonsvekkende potensial”, for korthets skyld: reaksjonspotensialet. Det beskriver på en måte hvor lett (eller hvor vanskelig) organismen har for å fremkalle en respons. Vi kan også si at symbolet står for organismens ”handlingstendens”, dvs. dens tendens til å fremvise en bestemt type respons (eller ”handling”.) ”sHr” betegner ”vanestyrken” (”habit strength”), dvs. styrken av forbindelsen mellom S og R – hvor bestanding eller hvor varig dette S-R-båndet er – hvor motstandsdyktig det er mot ekstinsjon eller ”utslokking”. ”D” er det samme som ”drive” eller ”drift”. Driften er en generelt aktiverende tilstand: Den ”vekker” organismen til reaksjon, men styrer ikke organismen mot noe mål eller målobjekt. Driften består av driftstimuli (ved tørst f. eks. ”tørrhet i munnen”) som har denne funksjonen. ”V” står for det Hull kalte ”stimulus-dynamismen”, og betegner den dynamiske (aktivitetstilskyndende) tilstand en ytre stimulus, som påvirker organismen, etterlater inne i organismen. ”K” er en betegnelse for ”insentivmotivasjonen”, dvs. for den verdi noe har for organismen. Det dreier seg om en indre tilstand som bestemmer hvor ”tillokkende” eller ”tiltrekkende” noe fortoner. (For en sulten tungvektsbryter har kanskje en saftig biff større insentivverdi en en samling halvtørre salatblad!) Også dette er en adferdsvekkende variabel. Samlet bidrar ”sHr”, ”D”, ”V” og ”K” (se "Mellomliggende variabler A" i tabellen) alle positivt til å øke ”sEr”, eller reaksjonspotensialet. De gjør også dette multiplikativt, dvs. slik at hvis en eller flere av faktorene er null, så blir også reaksjonspotensialet null. (Hvis det ikke foreligger noen kobling mellom S og R, og/eller ingen drift, og/eller intet insentiv, osv. så heller ingen mulighet for at organismen ”vekkes” til reaksjon eller atferd.) Noen faktorer bidrar imidlertid negativt til reaksjonspotensialet ”sEr” og må trekkes fra de faktorer som bidrar positivt til dette. Det kan f. eks. dreie seg om en tretthetstilstand inne i organismen. Hull bruker her symbolet ”Ir” (se "Mellomliggende variabler A" i tabellen) som betegner et ”inhibitorisk potensial”, dvs. tendenser i organismen som hemmer eller hindrer organismen i å reagere eller fremvise atferd. F. eks. tretthet. Det effektive reaksjonspotensialet ”sEr” (se "Mellomliggende variabler B" i tabellen) er derfor reaksjonspotensialet slik det blir bestemt ved ”sHr”, ”D”, ”V” og ”K” minus ”Ir”.(Se tabellen i det foregående.) Alle de hypotetiske konstruksjonene (H-variablene) som inngår i Hulls system er forankret i har funksjonelle relasjoner til) S-variabler på¨den ene side og R-variabler på den annen side, gjennom ”operasjonelle definisjoner”, dvs. gjennom bestemte eksperimentelle oppsett og måleprosedyrer. ”N” står her for antallet av forsterkninger, dvs. hvor hyppig en bestemt S-R-sekvens er blitt etterfulgt av en drifts- eller behovsreduserende hendelse. Hull tenkte seg at ”sHr” eller vanestyrken var en funksjon av N, slik at jo større antall forsterkninger, jo større ble også vanestyrken. ”Cd” representerer organismens ”behov”, dvs. dens kroppslige tilstand av ulikevekt, og kan f. eks. operasjonelt defineres som antall timer siden forsøksdyret (eller forsøkspersonen) sist fikk mat. Hull trakk imidlertid etterhvert en distinksjon mellom ”drift” (”driftsstimuli”) og ”behov” fordi det eksperimentelt ofte viste seg at noe som ikke var forbundet med behovsreduksjon i egentlig forstand, kunne virke forsterkende, f. eks. sakarin istedenfor sukker. Hull tenkte seg derfor at det var en reduksjon i driftsstimuli som virket forsterkende. Allikevel er behov en nødvendig forutsetning og ligger til grunn for drift eller driftsstimuli. ”S” står for ”stimulus” og bestemmer ”V”, dvs. ”stimulusdynamismen”.og kan operasjonelt defineres på et utall måter, i form av størrelse, intensitet, lysstyrke, lydstyrke, avstand fra organismen, osv. ”w” står for en forsterkende hendelses eller et forsterkende objekts fysiske egenskaper, f. eks. belønningens natur, (sakarin, matpiller, sukkerbiter, ol.), kvalitet, størrelse og vekt (målt i antall gram), anretning, osv. ”w” er med på å bestemme ”K”, dvs. hvor tiltrekkende den er for organismen eller hvilken insentiv-verdi den har. ”W” står til slutt for det arbeid organismen må utføre for å gjennomføre en bestemt handling, atferd eller reaksjon. Hvis arbeidet er stort, vil det øke ”Ir” – eller det ”inhibitoriske potensialet” ved å gjøre organismen sliten eller trett. R-variablene, dvs. selve adferden eller responsen (R), blir bestemt av ”sEr”, dvs, reaksjonspotensialet. Disse variablene kan registeres eller måles med hensyn til f.eks. reaksjonstid eller latens, ”str”, sannsynligheten for deres forekomst, ”P”, antall eller frekvens, ”N”, osv. Det ovenstående gir forhåpentlig et inntrykk av omfanget og kompleksiteten til Hulls teori, samt av dens spesielle, teknisk-behavioristiske karakter. I sitt siste verk – ”A behavior system” – forsøkte Hull å utvide sin teori til også å omfatte områder som diskriminasjonslæring, mer omfattende labyrintlæring, læring ved innsikt (som Gestaltpsykologene hadde vært opptatt av) – og til verdier, altså enda høyere former for menneskelig atferd. Han ønsket å utvikle en virkelig generell atferdsteori, men nådde ikke dette målet for han døde, 68 år gammel, i New Haven, Connecticut. Vurdering. Hulls arbeid ga i 1940- og 1950-årene opphav til en omfattende forskning. Utallige master- og doktorgradsstudenter, og mange etablerte forskere gikk i gang med å undersøke hans teoremer eksperimentelt. Hans to mest kjente elever var Kenneth W. Spence og Neal A. Miller. Spence videreførte hans arbeid både teoretisk og empirisk, om enn med mer beskjedne aspirasjoner. Miller ble kjent bl. a. for sine studier av unngåelseslæring, av hvordan autonome reaksjoner (f. eks. blodtrykk) kan modifiseres ved læring, og for sitt samarbeid med John Dollard om å integrere psykoanalyse og læeringsteori. Hull var på 1940- og 1950 tallet en av USAs mest betydningsfulle psykologer – og den psykologen som ble hyppigst sitert. Hans arbeid har imidlertid ikke stått for tidens tann og har i dag primært historisk interesse. Det er blitt sagt at den innflytelse han øvde på senere læringspsykologi mer skyldtes hans feiltagelser enn hans suksess. Innvendingene mot Hulls psykologi er mange. Man har f. eks. tvilt på gyldigheten av at hans påstand om at læring alltid er en funksjon av forsterkning, i form av driftsreduksjon. Det har vært reist tvil om den generelle gyldigheten av hans system. Mange av hans matematisk formulerte hypoteser inneholdt konstanter som ofte var basert på få og spesielle eksperimenter, altså på et svært spinkelt empirisk grunnlag. Videre er det grunn til å være skeptisk til muligheten av å generalisere fra studier av hvite rotters læring til menneskelig læring i sin alminnelighet. Enkelte har.også fremhevet at Hull hadde en overdrevent optimistisk tilnærming til et svært sammensatt felt av fenomener, og at hans tro på at psykologiske teorier kunne konstrueres som strengt deduktive systemer i det minste var prematur. Særlig sterk kritikk har vært rettet mot det man kunne kalle ”logiske brister” i Hulls system. Hans teori er ikke så ”tett logisk knyttet” som mange trodde at den var. Hull mislyktes mange steder i å bygge logisk nødvendige forbindelser mellom sine konstrukter. I denne forbindelse kan det være verd å nevne Sigmund Kochs kritikk, som kom allerede i 1954. Den er spesielt ødeleggende – fordi den er svært detaljert dokumentert og logisk sofistikert. Det er en illusjon å tro at prøvbarheten av relasjonene mellom teoriens ulike konstrukter er så enkel som Hull forespeilet seg. Cotton gir f. eks. en overbevisende demonstrasjon av umuligheten av å gjøre prediksjoner fra Hulls teori, slik han selv presenterte den. Vanskelighetene består selv når man gjør ”vennlige” antagelser for å muliggjøre avledningene. Hulls teori var et uavsluttet verk, også i en rent logisk forstand. Clark L. Hulls viktigste artikler og bøker.. Hull, C.L. (1920). Quantitative aspects of the evolution of concepts. Psychological Monographs, 38, No. 123.) Hull, C. L. (1924). The influence of tobacco smoking on mental and motor efficiency. Psychological monographs, 33, No. 3, 1-160. Hull, C. L. (1925). An automatic correlation calculating machine. Journal of American Statistical Association, 20, 522-531 Hull, C. L. (1928). Aptitude testing. Yonkers, New York: World, 1928. Hull, C. L. (1933). Hypnosis and suggestibility. An experimental approach. New York: Appleton-Century. Hull, C. L. (1943). Principles of behavior. New York: Appleton-Century-Crofts. Hull, C. L. (1951). Essentials of behavior. New Haven, Connecticut: Yale University Press. Hull, C. L. (1952). A behavior system. New Haven, Connecticut: Yale University Press. Hull, C. L., Ross, R. T., Hall, M., Perkins, D. T., & Fitch, F. G. (1940). Matematico-deductive teory of rote learning. New Haven, Connecticut: Yale University press. Skogfoss kraftverk. Skogfoss Kraftverk er et vannkraftverk ved Skogfoss i Pasvikelva i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Kraftverket utnytter et fall på 20 meter i elven. Kraftverket er et elvekraftverk, men Enaresjøen er regulert som magasin for alle kraftverkene i vassdraget. Elven er oppdemmet ved kraftverket og verket har et mindre inntaksmagasin i Langvannet. Som følge av oppdmningen økte vannstanden med 9 meter og flere gårder og hytter måtte fraflyttes. En samisk gavplass ble også flyttet som følge av reguleringen. Deler av demningen går over på Russisk side av grensen. Det er installert to Kaplanturbiner på totalt 48 MW. Midlere årsproduksjon er på 258 GWh. Eier er Pasvik Kraft som er eid av Varanger KraftProduksjon. Loch Lomond and the Trossachs nasjonalpark. Loch Lomond and the Trossachs nasjonalpark (skotsk gælisk Pàirc Nàiseanta Loch Laomainn is nan Tròisichean) er en av Skottlands nasjonalparker. Den var den første som ble opprettet av Det skotske parlamentet, noe som skjedde i 2002. Parken er sentrert rundt Loch Lomond, og omfatter flere fjellkjeder hvorav Trossachs er den mest kjente. Nasjonalparken er den fjerde største på De britiske øyer, med et areal på 1865 km². Den omfatter 21 munros, inkludert Ben Lomond, Ben Lui, Ben Challum, Ben More og to topper kalt Ben Vorlich, samt 20 corbetts, to skogparker og 57 steder med vernestatusen "special nature conservation". Atomics. "Atomics" var et enkeltstående humorprogram som ble sendt på NRK-TV vinteren 1990 med Trond Kirkvaag og Øyvind Johannesen (også kjent som "Raymon") i rollene. Programmet var årets norske bidrag til Underholdningsfestivalen i Montreux, men vant ingen priser. Furuset skole. Furuset skole er en 1–7 skole, barneskole, på Furuset i Bydel Alna i Oslo. Skolen er fra 1861, men er restaurert med nybygg siden den gang. Skolen på nordsiden av med Furuset senter som nabo til øst og Lindeberg gård. Fra skolen går en gangbro mot sør over E6 til Øvre Furuset. Historie. Furuset skole ble bygget i 1861. Skolens lærer bodde da i skolebygget og disponerte 10 mål dyrket jord, nødvendig for husholdningen. Gamle protokoller fra 1883 forteller at 87 elever var innskrevt på skolen. En ny skolebygning, kalt «fyrtikkesken» på grunn av utseendet, kom til i 1909. Den gamle skolen ble gjort om til lærerbolig. Med nybygget fikk skolen endelig lagt inn vann og det ble bygget eget kjøkken og sløydsal. Den gamle lærerboligen er bevart, og står fortsatt i skolegården ("se bilde"). Med stigende elevtall ble skolen utvidet i perioden 1929 til 1931. «Fyrstikkesken» falt ikke i smak hos byarkitekt Georg Greve, og ble bygget inne i det nye skolebygget. Under den Andre verdenskrig ble skolen brukt til troppeinnkvartering av tyskerne, og barna ble busset til Høybråten skole og Bryn skole. I denne perioden sank elevtallet igjen, og mot slutten av 1940-tallet var det bare 100 elever ved skolen. Dette snudde fort da utbygging av boliger ved Furuset startet, og våren 1959 ble en ny paviljong innviet. Den sterke økningen i elevtallet kom først da drabantbybyggingen startet på 1970-tallet. Tidlig på 1980-tallet var det flyttet over 15 000 mennesker til skolens inntaksområde. Med 6-årsreformen i 1997 ble det igjen plassmangel. Furuset skole fikk egen SFO-bygning i 2001, og her fikk 1. klassingene egne klasserom. Skolen fikk samtidig lokaler til heimkunnskap. Røa Kunstgress. Røas kvinnelag feirer seier i Toppserien 2009, bilde tatt på Røa kunstgress Røa Kunstgress er en kunstgressbane på Røa i Vestre Aker bydel i Oslo. Den er hjemmebanen til Røa Idrettslag, som blant annet har toppserielag for damer. Banen har ca. 450 sitteplasser. Comoé nasjonalpark. Comoé nasjonalpark ligger nordøst i Elfenbenskysten, langs Comoéelven. Parken, som måler 11,493 km² er det største naturvernområdet i Vest-Afrika. Naturtypen er i hovedsak savanne, men ettersom parken ligger nær elven er det også innslag av tropisk regnskog. Parken ligger mellom 119 og 658 moh, med mesteparten av arealen rundt 250-300 moh. Parken ble verdensarvområde i 1983 på grunn av den rike og varierte vegetasjonen. Den første fredningen i området skjedde i 1926, og et reservat ble etablert i 1953. Parken har siden 2003 stått på listen over truede verdensarvsteder; på grunn av borgerkrig i området, krypskytteri, overbeiting og manglende parkoppsyn. Kongsfjord kraftverk. Kongsfjord Kraftverk er et vannkraftverk i Kongsfjordelva i Berlevåg kommune i Finnmark. Gednje og Buevann er magasiner for kraftverket. Samlet magasininnhold er på 88,1 millioner m³. Det er installert to Francisturbiner på totalt 4 MW. Midlere årsproduksjon er på 20 GWh. Eier er Pasvik Kraft som er eid av Varanger KraftProduksjon. Kaffekopp. Kaffekopp er en kopp brukt og tilvirket for å lette konsum av kaffe. Koppen har gjerne samme innvendige volum som et melkeglass – ca. 1,5 til 2,5 dl (kopper beregnet til såkalt espressokaffe eller mokkakopper er dog vesentlig mindre). Kaffekoppen skiller seg allikevel fra melkeglasset ved at den sjelden er framstilt av glass, og at den gjerne har en hank for å skjerme koppens bruker mot strålevarme fra kaffen. Vanligvis er kaffekoppen framstilt av porselen. I de senere år har den også blitt vanlig å finne i andre materialer: Tre, rustfritt stål, papp og plast m.m. Kaffekoppen kan være mønstret eller ensfarget. En samling kopper som ofte kalles et servise, vil gjerne ha det samme gjennomgående mønsteret på alle koppene. Til disse vil det også vanligvis høre til en skål. Skålen kan også være dekorert, og da i samme mønster som den tilhørende koppen. En teskje, som på tross av navnet også brukes ved kaffekonsum, vil ligge ved siden av koppen på skålen, men regnes ikke som en del av kaffeserviset. Encyclopaedia Judaica. "Encyclopaedia Judaica" er en 26-binds engelskspråklig encyclopedi som dekker jødiske personer og deres tro, jødedommen. Den dekker en rekke områder innenfor den jødiske verden og sivilisasjon, inklusive den jødiske historie i alle tidsepoker, jødiske høytider, det hebraisk språket, skrifter og religiøse læreskrifter. Løvøya (Flatanger). Løvøya er ei øy i Flatanger i Nord-Trøndelag. Øyas areal er 2,6 kvadratkilometer. Her ligger også Løvøy kirke som ble oppført i 1871. Øya fikk broforbindelse i begynnelsen av 1990-årene og er fortsatt bebodd. I de seinere årene er den blitt et viktigere rekreasjonområde, og det er bygd flere hytter her. Tomintoul. Tomintoul skotsk gælisk Tom an t-Sabhail, «Låvehøyden») er en landsby i Moray i Skottland. Det er den høyestliggende landsbyen i Det skotske høylandet, men på 345 moh. ligger den allikevel betydelig lavere enn den høyestliggende i Skottland, Wanlockhead i Dumfries and Galloway. Det er en planlagt landsby, som ble lagt ut av Alexander Gordon, 4. hertug av Gordon i 1775. Dette skjedde som en følge av at William Caulfield tyve år tidligere hadde anlagt en militær vei der, som nå er A939. I 1841 bodde det 1722 mennesker der. I 1951 hadde innbyggertallet falt til bare 531, og ved folketellingen i 2001 var det 322 innbyggere. Landsbyen inngår i Whisky Trail. Pasvik Kraft. Pasvik Kraft er en vannkraftprodusent i Finnmark. Selskapet er eid av Varanger kraft. Selskapet produserer rundt 420 GWh fordelt på fire kraftverk. Selskapet ble etablert som AS i 2002. Varanger Kraft eies av kommunene Berlevåg, Båtsfjord, Nesseby, Sør-Varanger, Tana, Vardø og Vadsø. Kampen for tilværelsen (TV-serie). "Kampen for tilværelsen" (på engelsk: "The Trials of Life") var en britisk natur-dokumentarserie fra 1990 skrevet og presantert av David Attenborough. Serien var en samproduksjon mellom BBC og NRK. Serien på 12 episoder ble sendt på NRK vinteren 1990. Serien tar for seg dyrenes adferd, og vi fikk innblikk i dyrenes "personlighet" gjennom deres oppbrudd fra foreldre, søken etter mat, etablering av hjem og jakt etter make. Serien er også utgitt på DVD. Nettopp. "Nettopp" var en nyhetsprogram for barn som gikk på NRK-TV i 1991. Programposten, som var barnas ukentlige nyhetssending hadde barn som intervjuere og barn som intervjuobjekter, mens programlederne var voksne. Programmet hadde sendestart i februar -91. Habib Beye. Habib Beye (født 19. oktober 1977 i Suresnes, Frankrike) er en senegalesisk fotballspiller for Doncaster. Han kom inn som innbytter i s kamper i VM 2002 mot, og, og er stadig å se i den senegalesiske troppen. Han spilte for Strasbourg før han flyttet til Marseille i 2003. Det var en overraskende overgang, fordi Beye hadde funnet seg så godt til rette i byen, og han var meget populær blant fansen. I Marseille etablerte han seg som en av de beste forsvarerne i den franske toppdivisjonen. Beye finner seg best til rette på høyrebacken, men kan også spille som midtstopper dersom det er aktuelt. I de siste minuttene av overgangsvinduet 2007 gjennomførte Beye sin overgang til den engelske klubben Newcastle United, hvor han skrev under på en treårskontrakt for en ukjent sum, men den antas å være rundt £2 millioner (ca. 23 millioner kroner). Sam Allardyce var veldig fornøyd med kjøpet av Beye, og kom samtidig med sin landsmann Abdoulaye Faye til Newcastle. Christian Henrik Arendrup. Christian Henrik Arendrup (født 25. mars 1837 i Frederikshavn, Danmark, død i 1913) var en dansk offiser og generalguvernør i Dansk Vestindia i perioden 1881 til 1893. Han startet ved Den kongelige militære Højskole i 1857 og etter å ha fullført høyskolen i 1861 dro han til Fredericia, hvor han deltok i rustningsarbeidet i forbindelse med overhengende krigen mot Tyskland. Under den andre slesvigske krig i 1864 deltok han kampene ved Dybbøl, inntil han ble såret 15. april. For sin innstas under krigen ble han utnevnt til ridder av Dannebrog. I 1867 ble han forfremmet til premierløytnant. 28. mai 1870 ble han utnevnt til kaptein og sjef for Ingeniørtroppenes sjøminekorps. I 1881 ble han utnevnt til generalguvernør i Dansk Vestindia med oberst som militær grad. I 1884 ble han utnevnt til kommandør av andre grad av Dannebrog og i 1885 som oberstløytnant. Marcello Bacciarelli. Marcello Bacciarelli (født 16. februar 1731 i Roma, død 5. januar 1818 i Warszawa) var en italiensk barokkmaler. Liv og verk. Bacciarelli begynte sine studier i Roma og hadde sin første utstilling i Dresden ved hoffet hos Fredrik August I av Sachsen. I 1756 reiste han til Warszawa og ble her kjent med Stanisław August Poniatowski av Polen, den senere polske kongen. I 1764 var han på reise til Wien, hvor han også møtte keiserinne Maria Theresia. I 1766 vendte han tilbake til Polen. I denne perioden (1776–1785) gjennomgikk kongeslottet i Warszawa en større ominnredning, hvor Bacciarellis malerier til kongen ble hengt opp og fortsatt kan beundres. I 1816 ble Bacciarelli utnevnt til æresprofessor ved Det kongelige polske universitet. Noe senere fikk han samme æresbevisninger ved akademiene i Dresden, Wien og Berlin. Ettertiden. Etter de omfattende ødeleggelsen av Warszawa under andre verdenskrig brukte man blant annet Bacciarellis malerier fra bybildet som grunnlag for gjenoppbyggingen etter krigen. Barry Manilow. Barry Manilow, eg. Barry Alan Pincus (født 17. juni 1943 i Brooklyn i New York City) er en amerikansk sanger, komponist og produsent mest kjent for låtene «I Write the Songs», «Weekend in New England», «Mandy» og «Copacabana». Han spiller også klaver, keyboard og trekkspill. I 1978 var fem av albumene hans på bestselgerlistene samtidig. Denne rekorden har bare blitt tangert av Frank Sinatra og Johnny Mathis. I 1988 skal Bob Dylan ha stoppet Barry Manilow på en fest og sagt «Don't stop what you're doing, man. We're all inspired by you.» (Ikke stopp med det du driver med. Du er en inspirasjon for oss alle.) Han har også produsert og arrangert sanger og plater for andre artister, blant andre Bette Midler, Dionne Warwick og Rosemary Clooney, i tillegg til at han har skrevet sanger for film og musikaler. Miami Beach. Colony hotell i Miami Beach Miami Beach er en by i Miami-Dade County i Florida i USA. Byen har et areal på 48,5   km², og har 89  700 innbyggere (2004). Miami Beach ligger i det sørøstlige Florida på østkysten omtrent 6 kilometer nordøst for Miami. Byen ble grunnlagt i 1912, og består nesten utelukkende av hoteller og strandvillaer. Miami Beach kom ofte under under paraplybegrepet "Miamia" til tross for at Miami og Miami Beach er to forskjellige kommuner. Nåværende ordfører for Miami Beach er Matti Herrera Bower. Bryan D. Breidenthal. Bryan Douglas Breidenthal (født 25. mai 1953 i California i USA) har vært organist i Farsund kommune for Lista menighet i Vestbygda kapell siden 1980. Han er leder og dirigent for Vanse Guttekor--Deo Gloria og Vest-Agder Kammerkor, som holder konserter over hele Sørlandet. Han er også dirigent for skolekoret Sundtianerne, og har vært en viktig bidragsyter under byggingen og driften av organisasjonen Ung Kirkesang. Han har tidligere dirigert Sangkoret Nordvesten som han var med å bygge opp fra begynnelsen av 1980-årene og frem til 2010. Komponist. Breidenthal er også komponist og fikk 3. premie i Ung Kirkesang Komponistkonkurranse 2001 med motetten "Ef. 2,1-10: For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger." I konkurransen i 2004 hvor det var krav om komposisjoner for barn 5 – 8 år, med piano eller orgelakkompagnement til valgfri bibelsk tekst, fikk han hederlig omtale for "Rop høyt av glede Sions datter", omtalt som «en frisk melodi, velegnet for aldersgruppen». Annen komponering. Han har også komponert melodi til et lokalt meget kjent julekonsert kalt "Res Miranda – en norsk julevandring". Utover dette har han komponert utallige melodier og sanger som brukes mye i forbindelse med hans arbeid i Vanse Guttekor--Deo Gloria. Genetisk modifisert organisme. Genetisk modifisert organisme "(GMO)" er enhver levende organisme (plante, dyr, bakterie osv.) som på kunstig vis har fått tilført ett eller flere gener som kan nedarves. Genteknologi gjør det mulig å sette arvestoff (DNA) sammen på nye måter og overføre DNA mellom organismer. Genmodifiseringen kan bestå i at organismen får ekstra gener, at gener blir forandret eller at deler av eller hele gener fjernes. Disse teknologiene er foreløpig upresise og bruken av dem er omstridt blant annet på etisk, biologisk, medisinsk og økonomisk grunnlag. Utbredelse. Genmodifiserte organismer har blitt utviklet innen de fleste organismegruppene. Mest kjent er de genmodifiserte kulturplanter (soya, mais, bomull, raps, bete, tobakk, potet, ris) som blant annet er modifisert til å kunne tåle visse plantevernmidler eller selv produsere insektgifter. Kulturplanter har også blitt modifisert slik at næringsinnholdet i planten endres, et eksempel er «golden rice» der ris ble modifisert for å inneholde beta-karoten. Innen farmasøytisk industri er genmodifiserte bakterier i stand til å produsere for eksempel insulin og andre kompliserte, organiske molekyler i mengder og til priser som ville vært umulig uten disse. USA og Argentina produserer hele 80 % av verdens GMO. USA produserer 60 % mens Argentina produserer 20 %. Historie. I 1982 var produktutviklere i det amerikanske kjemiselskapet Monsanto de første som modifiserte genene i en plante – en soyabønne. De første dyrkingsforsøkene med genmodifisert soya tilpasset selskapets herbicid, Roundup, såkalt «Roundup Ready Soybean», startet i 1987. Selskapet har i dag en markedsandel varierende fra 70-100% på forskjellige genmodifiserte vekster. Skepsis. De europeiske landene har tradisjonelt vært skeptiske til å ta i bruk genmodifiserte planter på grunn av usikkerhet rundt effektene på mennesker og miljø, samtidig som det gjennomføres relativt lite forskning på matvaresikkerheten rundt GMO i uavhengige forskningsmiljøer. I USA, Canada, Brasil, Argentina og Kina har dyrkingen av enkelte genmodifiserte planter (særlig soya, mais, bomull) i stor grad overtatt for deres naturlige artsfeller, og Europa åpner stadig for dyrking og import av flere arter. Det foregår noe forskning på området, men foreløpig er fagmiljøene svært uenige i sine risikovurderinger av GMO. I Norge har to offisielle utredningsinstitusjoner for GMO motsatte syn på om GMO er sunne og bærekraftige produkt. GenØk (senter for biosikkerhet) advarer mot GMO mens Mattilsynet er nøytrale til GMO. Noe av skepsisen vedrørende GMO tar utgangspunkt i at ingen ennå har bevist at det er sunt å spise genmodifisert mat. Det finnes svært lite forskning omkring konsekvenser av langvarig eksponering av genmodifisert mat. Det meste av forskningen på GMO skjer i de bedriftene som produserer de ulike GM-organismene. Denne industrien driver også en aktiv lobbyvirksomhet overfor amerikanske politikere. USAs statlige organisasjon for matvaresikkerhet (FDA) har hittil ikke ønsket å la forbrukerne få innblikk i hvilke matvarer som er genmodifiserte og har derfor avslått merking av matprodukter. Kun 25 % av alle amerikanere tror de har spist mat som er genmodifisert. Det er ikke bevist at det er bærekraftig å dyrke genmodifiserte organismer i naturen. Tvert imot er det flere studier som taler for det motsatte. En del modifiserte plantearter blir solgt som spiredyktige frø, der dyrkerne må kjøpe nye hvert år fordi planten i seg selv er steril. Dette skal dels sikre ukontrollert spredning, samtidig som bruker får en større avling og bedre sikkerhet for at den overlever til den er i hus. Mye av skepsisen mot genmodifiserte planter går på de mulige effektene av å slippe løs disse genene i naturen. Mange av de modifiserte genene er resistensgener, eller gener som gjør avkommet av en plante steril. Faren for spredning av resistensgener fra kulturplantene til skadegjørere er også tilstede, Ensidig bruk av noen få plantevernmidler vil øke presset på skadegjøreren og kan kunne fremprovosere resistens i langt raskere takt enn hvis ulike midler ble benyttet. I Norge er det forbudt å dyrke genmodifiserte planter, men det ble i 2008 tillatt å selge mat med genmodifisert innhold. Det har vært svært liten debatt om dette. Man slipper å merke matproduktet med «modifisert» så lenge det er under 0,9% genmodifisert materiale i maten. Slik er regelverket etter krav fra EU. Generelt forsøker Norge å praktisere et føre-var prinsipp. GMO-avlinger truer biologisk mangfold og økologisk landbruk. På verdensbasis er ca 80% av alle GMO-avlinger genmodifisert til å tåle store doser ugrasmidler. De resterende ca 20% av GMO-avlingene er genmodifisert slik at de selv produserer gift i hele plantens levetid. Noen GMO-avlinger er også en kombinasjon av disse. Dvs. at de både tåler store doser ugrasmidler og produserer gift i hele plantens levetid. Mange anerkjente forskere har hevdet at bruken av GMO-avlinger bare vil medføre økt bruk av gift i landbruket. Det er en kjent sak at både ugras og skadeinsekter over relativt kort tid utvikler resistens mot gift. Det betyr at GMO-industrien stadig må utvikle nye typer GMOer og enda giftigere sprøytemidler for å ta knekken på ugras og «skadeinsekter» som har utviklet resistens. Over tid vil dette antakelig bidra til mer gift i miljø, mat og vann. GMO ustabilitet – patenter og risikovurderinger. Både i Amerika og i Europa stilles visse minimumskrav for å kunne få patent på en GMO-linje. Et slikt krav er DUS-testen. Denne krever at produktet skal være distinkt, uniformt og stabilt. I tester har det vist seg at transgenene (i 5 av 5 testede GMO-linjer) ikke var stabile.. Krav til sikkerhet og samfunnsnytte. I Europa er Norge det eneste landet som krever dokumentasjon på at GM-organismene er biologisk bærekraftige og samfunnsnyttige. Bioteknologinemnda har formulert en rekke spørsmål som fokuserer på disse tema og konkluderer med at de mangler tilstrekkelig informasjon for å besvare disse grunnleggende spørsmål. Nils Lofgren. Nils Lofgren, født 21. juni 1951 i Chicago, Illinois, USA er en amerikansk musiker hvis far var svensk og mor var italiensk. Lofgren sitt førtse instrument var trekkspill i en alder av 5. Lofgren ble profesjonell musiker i 1968 da han i en alder av 17 år ble med på innspillingen Neil Young på albumet "After the Gold Rush" hvor han spiller piano. Lofgren fortsatte å ha nær musikalsk kontakt med Young, og deltok på albumet "Tonight's the Night" og var med på turneer. Han var med i gruppen "Grin" i årene 1969–1973 som han startet med bassist Bob Gordon, og trommeslager Bob Berberich. Senere ble også Tommy Lofgren med i Grin. I 1972 var han en kort tur innom Crazy Horse før han innledet sin solokarriere i 1975. Han begynte i E Street Band i 1984 hvor han først erstattet Steve Van Zandt. Ved siden av engasjementet i E Street Band spiller han med sitt eget Nils Lofgren Band. Arras. Arras (nederlandsk "Atrecht") er en by og kommune nord i Frankrike. Byen er "préfecture" (administrasjonssenter) i departementet Pas-de-Calais i regionen Nord-Pas-de-Calais, og har rundt 40 000 innbyggere. Arras er det historiske senteret i området Artois. I motsetning til mange franske ord skal bokstaven «s» til slutt i navnet uttales. Historie. Opprinnelig var Arras bosetningen til en keltisk stamme kalt "Atrebates", og ble senere en romersk garnisonsby kalt "Atrebatum". Den ligger i den tidligere nederlandske og franske provinsen Artois. I mange hundreår var Arras på grensen mellom Frankrike og Nederlandene, og området byttet ofte eiere før det endelig ble værende fransk sent på 1600-tallet. Festningsverkene som Vauban bygget hjalp til med å holde byen fransk. Byen har vært nært knyttet til handel med Flandern, og ble senere et viktig senter for dyrking og prosessering av sukkerroer. Unionen i Atrecht (det nederlandske namnet for Arras) ble signert her i januar 1579 av det katolske fyrstedømmet i Nederlandene som var lojale til kong Filip II av Habsburg. Dette fremprovserte Unionen i Utrecht senere samme måned. Under første verdenskrig lå Arras nær fronten og flere slag ble utkjempet i nærheten, blant andre slaget ved Arras der flere tunneler under byen fra middelalderen, som tyskerne ikke kjente til, ble en viktig faktor for at franskmennene klarte å holde byen. Byen ble derimot hardt rammet og måtte bygges opp igjen etter krigen. Under andre verdenskrig ble byen okkupert av tyskerne og 240 mistenkte franske motstandsfolk ble henrettet her. Arnold Jackson. Arnold Nugent Strode-Jackson (født 5. april 1891, død 13. november 1972) var en britisk friidrettsutøver. Under OL 1912 i Stockholm ble Jackson olympisk mester på 1500 meter. Han vant foran amerikanerne Abel Kiviat og Norman Taber. Dr. Frøylands Minne. Dr. Frøylands Minne var Det norsk-lutherske Kinamisjonsforbunds sykehus ved Liangigai misjonsstasjon i Laohekou i provinsen Hubei i Kina. Det fikk sitt navn etter legemisjonæren Tønnes Frøyland som var blitt drept av en røverhorde i 1914, og som hadde etablert et sykehus som ble forløperen til det nevnte. Bygget stod ferdig 1927 med 70 sengeplasser. Dr. Gabriel Lende kom ut til misjonsfeltet i 1929 og fikk ta det i bruk, legeparet Berg kom ut dit i 1939. Ved kommunismens seier under den kinesiske borgerkrig i 1949 ble sykehuset etter kort tid overtatt av de sivile myndigheter. Friluftsområde. Friluftsområde er et område som det offentlige har skaffet seg rådighet over og skal være for allmennhetens bruk. Denne råderetten har staten betalt for ved hjelp av midler bevilget av Stortinget, og råderetten skjer enten ved kjøp eller langvarig leie som oftest over 20 år. Det er gjennom mange år sikret områder til friluftsformål i Norge, i 2003 var det 1860 friluftsområder i Norge. Sikrede friluftsområder kan være alt fra tungt tilrettelagte områder, til relativ urørte områder. Herb Elliott. Herbert «Herb» Elliot (født 25. februar 1938 i Perth) er en tidligere australsk friidrettsutøver. Elliot ble olympisk mester under OL 1960 i Roma på 1500 meter. 6. september vant han finalen med 3.35,6 på ny verdensrekord foran Michel Jazy fra Frankrike og István Rózsavölgyi Ungarn. Norges Industriforbund. Norges Industriforbund (NI) var en næringslivsorganisasjon som ble dannet i 1919 gjennom delingen av Den Norske Fællesforening for Haandværk og Industri, som hadde blitt dannet 1886. Industriforbundet organiserte de større industribedriftene som tidligere hadde vært medlem av det gamle forbundet. Norges Industriforbund var dannet for å fremme storindustriens interesser og arbeidet med næringspolitiske spørsmål, med reguleringslovgivning, skatte- og avgiftsspørsmål og andre offentlige tiltak. Fra slutten av 1950-tallet argumenterte Industriforbundet sterkt for at Norge skulle gå med i EFTA – EF. I 1989 gikk Industriforbundet sammen med Norsk Arbeidsgiverforening og Håndverkernes Arbeidsgiverforening og dannet Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Rygg i rand, to i spann. "Rygg i rand, to i spann" er tittelen på ei krim-bok skrevet av Gunnar Staalesen i 1975. Den var den første kriminalromanen om de to politietterforskerne Dumbo og Maskefjes. Boken markerte Gunnar Staalesens debut som kriminalforfatter og fikk andreprisen i Gyldendals kriminalromankonkurranse 1975. Staalesen ble i juni 1976 tildelt Rivertonprisen for "årets beste kriminalroman 1975" for boken. Pressen om boka. "… teknisk dyktighet, spenning, humør, stil – flott!" (Nils Nordberg, Dagbladet.) "Dette er en spennende kriminalroman, i det hele tatt en velskrevet bok – ja, en gledelig begivenhet … en ung mann med udiskutable anlegg for kriminalmysterier." (Terje Wiig, Aftenposten.) Valdemar Rudolph von Raasløff. Valdemar Rudolph von Raasløff (født 6. november 1815 i Altona, Danmark (nå Tyskland), død 14. februar 1883 i Paris, Frankrike) var en dansk krigsminister og diplomat. Raasløff ledet det første salgsforsøket av Dansk Vestindia til USA og forhandlet frem den første handelstraktaten mellom Danmark og Kina i 1863. Raasløff var krigsminister fra 1. oktober 1866 til 19. april 1870, under Regjeringen Frijs. Reinfann. Reinfann ("Tanacetum vulgare") er en 60-80 cm høy flerårig plante i kurvplantefamilien. Den er snau, dufter krydder og er ugreinet. Bladene er finnete og tannete. Den ble opprinnelig dyrket i hager som medisinplante, men er nå forvillet og vokser i grøfter, i strandkanten og langs vegen. Blomsterkorgene er uten tungekroner og er knapplignende og gule i store halvskjermer. Blomstrer i juli – oktober. Bruk og nytte. Planten har vært kjent som medisinplante i uminnelige tider. Knuste blomster blandet i brød var et godt middel mot innvollsorm. Reinfann har også vært brukt mot gulsott. Planten kan også brukes til å farge garn gult (se Plantefarger). Tørket er planten svært dekorativ, om den plukkes når blomstene er nyutsprungne. Fargen på blomstene holder seg meget godt. Etymologi. Navnet reinfann kommer fra tysk. På engelsk heter planten "tansy", trolig fra gresk "athanatos", fordi den tidligere ble brukt ved balsamering. I gresk mytologi sies Zevs å ha gjort Ganymedes udødelig ved å gi ham reinfann på Olympen. Munro. En munro er et skotsk fjell med en høyde på mer enn 3 000 fot over havet, hvilket tilsvarer 914,4 meter over havet. Navnet kommer fra sir Hugh Munro (1856–1919) som gjorde det første arbeidet med å lage en fullstendig katalog over slike topper. "Munro's Tables" ble utgitt i 1891. Historie. a>, Skottlands og Storbritannias høyeste fjell, er en munro. Før "Munro's Tables" ble utgitt var det betydelig usikkerhet om hvor mange topper på mer enn 3 000 fot det var i Skottland. Antagelsene varierte fra 30 til mer enn 300. I den første listen, som ble publisert i "Scottish Mountaineering Club Journal" i september 1891, var det med 538 topper, hvorav 283 ble ansett for å være «separate fjell». Begrepet munro brukes kun om sistnevnte, mens lavere topper på samme fjell ikke klassifiseres som munros. Problemet med dette er at Munro ikke klargjorde sin definisjon av et separat fjell, så det er uklart hvor klart atskilt toppene må være. Scottish Mountaineering Club (SMC) har siden revidert listen en rekke ganger, både som følge av nye høydedata fra Ordnance Survey og på grunn av usikkerhet knyttet til definisjonen av separate fjell. Siden 1997 har man definert alle topper med absolutt høyde på mer enn 3 000 fot og primærfaktor på mer enn 500 fot (152,4 m) som munros. Dette har ført til at lavere topper på flere fjell, som Beinn Alligin, Beinn Eighe og Buachaille Etive Mór, har fått munro-status. Dette er i overensstemmelse med andre klassifiseringer i Skottland, som corbetts (2–500–3–000 fot) og grahams (2–000–2–500 fot) hvor man også krever primærfaktor på mer enn 500 fot. Det er allikevel fortsatt noen uklarheter i klassifiseringskriteriene. Den siste revisjonen, som ble publisert i 1997, lister opp 284 munros og 227 subsidiære topper som når kravet til absolutt høyde, men har for lav primærfaktor. Alle ligger i Det skotske høylandet, nord for Highlandforkastningen. Murdo. Murdo er ikke en separat klassifisering, men et forsøk på å bruke en strengere definisjon av munrobegrepet. Det kreves en primærfaktor på 30 m (98 fot). Det er 444 murdos, mot 284 munros og 227 subsidiære topper. Klatring. Selv om fjellene i internasjonal målestokk er av beskjeden høyde er det å klatre i skotske fjell forbundet med betydelig fare på grunn av klimaet. Selv sommerstid er det ikke uvanlig å oppleve tykk tåke, sterk vind, kraftig regn og temperaturer under frysepunktet. Vinterklatring på visse munros er kjent for å være blant de mest utfordrende isklatrerutene i Europa. Mange klatrere er uforberedt på det harde klimaet og undervurderer kravene til erfaring, kondisjon og utstyr. Det er derfor dødsfall hvert år, ofte på grunn av fall på våt stein eller is. Enkelte klatrere «samler» på munros, noe som er kjent som «Munro bagging». En klatrer som har kommet gjennom hele listen kan smykke seg med hederstittelen "Munroist". Arado Ar 232. Arado Ar 232 "Tausendfüssler" (Tysk: Tusenbein) regnes som det første moderne frakteflyet og var designet og bygget i et lite antall av Arado Flugzeugwerke under andre verdenskrig. Designet og konstruksjonen introduserte nesten alle kjennetegn som i dag regnes som standard på moderne transportfly, inkludert en lav bokslignende flykropp, lasterampe bak, et høyt haleparti for å lette lasting/lossing og egenskaper for å operere på vanskelige og utilgjengelige rullebaner. Til tross for at Luftwaffe viste interesse for å erstatte og supplere deres flåte bestående for det meste av eldre Ju 52–maskiner, bestilte de likevel ikke et større antall av Arado Ar 232. Utviklingen. Ar 232s design kom som følge av en anbudskonkurranse utlyst av "Reichsluftfahrtministerium" (RLM) sent i 1939 med formål å erstatte transportflyene av typen Ju 52. Både Arado Flugzeugwerke og Henschel ble forespurt om å komme med tegninger på et fly med mulighet for inn– og utlasting bakfra, og som skulle bli drevet av to BMW 801A/B–motorer på 1 600 hestekrefter hver, som akkurat hadde blitt satt i testproduksjon. Arados tegninger utkonkurrerte Henschel etter en nøye vurdering og en ordre på tre prototyper ble levert i 1940. Ved Arado Flugzeugwerke ble Ar 232 utviklet under regi av Wilhelm van Nes. Utkastet startet ved lasterommet, med et rom som startet direkte bak cockpit og fortsatte 6,6 meter bakover i et rom som dannet et rektangel på 2,3 meter i bredden og to meter i høyden. Typiske transportfly fra denne perioden hadde sidemonterte dører for lasting/lossing av flyet, men Ar 232 brukte hydraulisk opererte dører i bakenden av flyet med en rampe som tillot frakten å bli rullet inn i lasterommet. Styrekontrollene til halefinnene ble montert i enden av en lang bom for å skape plass til et område bak dørene hvor lastebiler kunne kjøre tett opptil rampen på flyet. Dette gjorde at Ar 232 kunne bli lastet og losset på betydelig kortere tid enn andre designforslag. For å forbedre egenskapene på korte rullebaner fikk Ar 232 innlemmet såkalte «reisende flaps» på omtrent hele den bakre vingeoverflaten. Selv med last på 16 000 kg kunne flyet ta av på 200 meter. Denne distansen kunne bli ytterligere forbedret ved bruk av RATO under take-off og/eller fallskjermer og RATO for landing. Innovativt understell. Den største merkbare forskjellen ved Ar 232 var landingsunderstellet. Normalt ble fly utstyrt med tre landingssett formet som en trekant med hjul foran og to på hver side under flyskroget ved vingene, men disse ville ikke holde ved landinger på dårligere underlag og en eventuell senkning av flyskroget for å redusere vinkelen til bakrampen. Derfor ble det tatt med ett ekstra sett på elleve mindre hjul på hver side av Ar 232 for å forsterke flyet når den benyttet seg av denne funksjonen og for at flyet skulle kunne lande jevnere på en ujevn rullebane. Flyet var opprinnelig ment å kunne takse under lav fart på små hjul for å komme klar av små hindre som for eksempel en grøft på opp til 1,5 meter i bredde. Det var først etter at flyet fikk sine rekker av små landingshjul at flyet ble benevnet "«Tausendfüssler»", eller tusenbein. I flyvning ville landingsunderstellet ved begge vingene bli trukket helt tilbake til naceller bak motorene, mens hovedlandingsunderstellet ville forbli ute og nesehjulet hadde muligheten til å gå halvveis inn i skroget. Ar 232 hadde en besetning på fire, hvor piloten var den eneste som ikke hadde to jobber ombord på flyet. Navigatørens andre oppgave var å operere et MG 131 maskingevær ved nesen, radiooperatørens oppgave var å operere en roterende MG 151 maskinkanon på toppen av flyskroget mens lastmesterens andre oppgave var å betjene et MG 131 maskingevær fra en luke over lastedørene med utsyn bakover. Fra tegnebordet til tjeneste. Selv før prototypene av Ar 232 ble fullført i 1941 hadde prosjektet som gjaldt Focke-Wulf Fw 190 byttet motorer til BMW 801A/B, som fikk rykte på seg for å være en pålitelig og solid motor. Produksjonen av BMW 801 viste seg derimot ikke tilfredsstillende nok til å kunne brukes på Ar 232, så man måtte finne et nytt motoralternativ. Til slutt ble motoren BMW Bramo 323 valgt, som også ble brukt på Junkers Ju 352 og som var den eneste virkelige brukbare motoren i produksjon da behovet var tilstede. Derimot hadde produksjonen av de to første prototypene av Ar 232 kommet så langt at et omfattende motorbytte av denne typen ville forsinket programmet ytterligere. Derfor ble de to første versjonene levert med BMW 801A/B–motorer under betegnelsen "Ar 232A" mens den tredje prototypen og den ytterligere bestilte versjonen kom med BMW Bramo 323–motorer under betegnelsen "Ar 232B". De to første prototypene fikk benevnelsene GH+GN og VD+YA og startet testflyvninger tidlig i 1941. Den første flyvningen resulterte i en kollaps på nesehjulet, mens resten av hjulrekkene reddet flyet fra å bli skadet. Etter dette ble ytterligere ti prefabrikkerte maskiner bygget og gitt benevnelsen "Ar 232A-0" under påvente av produksjonsmodellene. Helhetlig hadde Ar 232 langt bedre ytelser enn hva tilfellet gjaldt Ju 52, og det fraktet over dobbelt så mye last på lengre avstander med en hastighet på rundt 70 km/t raskere enn Ju 52 mens det samtidig kunne ta av fra kortere og mer ujevne rullebaner. Programmet knyttet rundt Ar 232B gikk på samme tid, og med fire BMW Bravo 323–motorer på 1 200 hestekrefter hver, noe som økte antallet hestekrefter per fly til 4 800 hk løste det A–modellens problemer knyttet til ekstra motorkraft hvis tilfellet var at en motor skulle feile. Dette byttet gjorde det også nødvendig å forlenge vingene og vingespennet med litt over tre meter. Den ekstra vekten av de nye motorene medførte at tyngdepunktet ble flyttet fremover i flyet, noe som igjen ble rettet på ved at man forlenget lasterommet bakover med én meter. Ytterligere to prototyper under benevnelsene V3 og V4 ble bestilt, hvor det første, V3, fløy første gang i mai 1942. Senere ble ti fly bestilt av Luftwaffe under betegnelsen "Ar 232B-0". Disse ble brukt omfattende til forskjellige roller. Til tross for denne ene orderen for Ar 232, gav Luftwaffe produksjon av transportfly lav prioritet. Tilfellet var at flere av flyene som ble produsert faktisk aldri fikk aktiv frontjeneste, men ble brukt av Arado Flugzeugwerke for å transportere flydeler mellom deres fabrikker. Det ble også lagt planer om å erstatte de ytre vingeseksjonene og kontrollflatene med treverk for å hjelpe til med den nå begrensede adgangen til aluminium. I det som ble kjent som "Ar 232C" og senere under benevnelsen "Ar 432" ble konstruksjonen forlenget på flere vis. Planen var å starte produksjonen i oktober 1945, men krigen satte en stopper på all produksjon. Det var også planer om to enda større versjoner under benevnelsene "Ar 532" og "Ar 632", som nesten doblet vingespennet til 60 meter og ga den to ekstra motorer. To av Ar 232B-0–maskinene ble siden beslaglagt av britene ved krigens slutt, og etter testflyvninger av blant andre Eric Brown, som gav maskinene gode skussmål, ble de brukt av Royal Air Force på flyvninger mellom England og Tyskland i en periode etter krigen. Gotthelf Fischer von Waldheim. Johann Gotthelf Fischer von Waldheim, født 13. oktober 1771 i Waldheim i Sachsen, død 18. oktober 1853 i Moskva, var en tysk zoolog, forsker i anatomi, paleontolog og geolog. Fischer begynte sin utdannelse i Mainz og studerte siden medisin i Leipzig. Etter at han i 1798 ble doktor, bosatte Fischer seg igjen i Mainz hvor han var lærer i naturhistorie og bibliotekar. Han reiste med sin venn Alexander von Humboldt til Wien og Paris og studerte der hos Georges Cuvier som var paleontologiens første autoritet. Fra 1795 forfattet han flere zoologiske avhandlinger, for eksempel om fiskenes svømmeblære og om primatenes anatomi. På grunn av disse skriftene ble han i 1804 innbudt til Moskva hvor han ble direktør for det naturvitenskapelige kabinett hos vitenskapsakademiet, og samtidig keiserlig hoffråd. I august 1805 skapte han "Société Impériale des Naturalistes de Moscou". Han bedrev omfattende studier om Russlands geologi og beskrev flere paleontologiske funn. For sine fortjenester ble han senere adlet. Jia Zhanbo. Jia Zhanbo (Forenklet kinesisk: 贾占波, født 15. mars 1974 i Xinyang i provinsen Henan i Folkerepublikken Kina) er en mannlig kinesisk sportsskytter som deltok i Sommer-OL 2004. Han vant gull i mennenes konkurranse i 50 m rifle, tre stillinger. Han deltok også i 50 m rifle, liggende, hvor han ble nummer åtte. Michael Anti. Michael Anti (født 2. august 1964 er en amerikansk sportsskytter. Han er major i den amerikanske hæren. Under Sommer-OL 2004 tok han sølv i 50 m rifle, tre stillinger. De amerikanske Jomfruøyenes nasjonalpark. De amerikanske jomfruøyenes nasjonalpark er en nasjonalpark på øygruppen De amerikanske jomfruøyene i Karibia, som tilhører USA. Parken ble etablert 2. august 1956, og er på 59 km2. Nasjonalparken dekker omtrent 60% av øya St. John i De amerikanske jomfruøyene. Hassel Island utenfor Charlotte Amalie og noen mindre området på St. Thomas inngår også i nasjonalparken. Nasjonalparkens område på St. John ble gitt i gave av Laurence Rockefeller. Parken inneholder sukker-plantasjer som nå er i ruiner kalt Cinnamon Bay Nature Trail og Bourdeaux Mountain Trail som fører til det høyeste punktet på øya på 389 meter over havet. Den mest populære turistturen, er imidlertid Reef Bay Trail, da denne ruten baner vei for å se restene av møller, historiske helleristninger, en vakker foss og små vann. Ruten er i tillegg en mulighet for hvile og avslapning og snorkling på Genti Bay. Nasjonalparken har årlig 725 000 besøkende. Trunk Bay er en av de mest kjente strendene i nasjonalparken. Eksterne lenker. Nasjonalpark Red Bull Racing. Red Bull Racing er et Formel 1-team som eies av drikkevareselskapet Red Bull. Laget ble grunnlagt i 2005 etter at Red Bull kjøpte opp restene av Jaguar Racing, som trakk seg fra Formel 1 etter 2004-sesongen. Lagets base ligger i Milton Keynes i Storbritannia. Teamet ledes av Christian Horner, som også er sjef for Arden International F3000-team. Red Bull kjøpte Jaguar Racing da teamets daværende eier Ford annonserte at de ville trekke seg fra Formel 1 på slutten av 2004. Prisen for teamet skal ha vært 110 millioner dollar. Det er imidlertid kilder som hevder at Ford ga bort teamet gratis for å komme seg unna forpliktelser knyttet til Concorde Agreement som regulerer hva som skjer med et team som ikke stiller biler til start. Laget debuterte med V10-motorer fra Cosworth, før de ble supplert av Ferrari i 2006 og Renault fra og med 2007 til dags dato. Grunnstammen i teamet går faktisk helt tilbake til Jackie Stewart sitt team, Stewart Grand Prix. Som en del av markedsstrategien til Ford ble teamet kjøpt i 1999 og omdøpt til Jaguar Racing, før det senere ble kjøpt av Red Bull før 2005-sesongen. Sebastian Vettel tok lagets første pole position før Kinas Grand Prix i 2009. Han tok så lagets første seier under løpet, som Mark Webber gjorde til en dobbeltseier ved å ta en 2. plass. Red Bull oppnådde enda høyere resultater i 2010. I løpet av sesongen vant de ni løp, tok totalt 20 pallplasser, tok 15 pole positions av 19 mulige og samlet hele 498 poeng. Red Bull tok konstruktørtittelen under Brasils Grand Prix, som Vettel fulgte opp med å vinne førermesterskapet under finalen i Abu Dhabi én uke senere. Thor Lasse Kvarnes. Thor Lasse Kvarnes (født 1937, død 13. mai 2006) var en norsk kirurg. Han ble cand.med. i Heidelberg i 1962, fikk norsk lisens i 1963 og ble spesialist i generell kirurgi og ortopedisk kirurgi etter utdanning ved bl.a. Sophies Minde, Ullevål universitetssykehus og Kronprinsesse Märthas Institutt. Han var blant annet overlege ved Diakonhjemmet Sykehus og overlege ved Revmatismesykehusets revmakirurgiske avdeling. Kvarnes skrev flere kapitler i utenlandske publikasjoner og ble bedt om å være medforfatter til et kapittel i en større amerikansk bok, «Arthroplasty of the shoulder», i 1994. Brad Walker. Brad Walker (født 21. juni 1981 i Aberdeen, Sør-Dakota) er en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerer i stavsprang. Karriere. Walker ble verdensmester i stavsprang innendørs ved VM 2006 i Moskva, med 5,80 meter. Ved VM 2007 i Osaka vant han også finalen med et hopp på 5,86 foran Romain Mesnil fra Frankrike med samme høyde. Under VM 2005 tok han sølv bak gullvinner Rens Blom fra Nederland. Ved VM i friidrett innendørs 2008 fikk han sølv, bak Jevgenij Lukjanenko, og ved VM i friidrett innendørs 2012 fikkk han bronse. Walker har et personbeste på 6,04 meter fra 8. juni 2008 i Eugene i USA. Kronprinsesse Märthas Institutt. Kronprinsesse Märthas Institutt i Oslo ble grunnlagt som en spesialklinikk for etterbehandling av poliomyelittpasienter i 1957. Den ble i 1965 overtatt av staten 1965 for å drive vanlig ortopedisk kirurgi. Virksomheten flyttet til Rikshospitalet i 2003. Kveldsaktuelt. "Kveldsaktuelt" var et norsk debattprogram som gikk på NRK-TV i fra 1991 til 1995. Av programleder som har arbeidet i serien kan en nevne Lisbeth Skei, Christina Støp, Per Ståle Lønning og Claus Wiese. Programmet hadde premiere den 2. september 1991 (siste sending var 18.05 1995). Programmet gikk kl 22:00 om kveldene. fra 1993 22.30. Lars Erik Holter. Lars Erik Holter (født 15. mai 1965 i Nes i Hedmark) er norsk skuespiller og sceneinstruktør utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Holter har siden 1995 arbeidet som både skuespiller og regissør ved en rekke institusjonsteatre og privatteatre, samt produsert egne forestillinger i det frie felt. Holter har også vært med på å utforme studieplanen ved skuespillerlinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo, og har vært både linjeleder og hovedlærer i skuespillerfag ved skuespillerlinjen. Holters to oppsetninger i sesongen 2006/2007, «Helten På Den Grøne Øya» ved Det Norske Teater, og «Våre Foreldres Seksuelle Nevroser» ved Den Nationale Scene, ble begge nominert til Heddaprisen for beste regi. I 2008 ble Holter tilsatt som teatersjef ved Det Norske Teatret med tiltredelse i 2010. Sommeren 2009 valgte han å si fra seg stillingen, og jobber nå som freelance sceneinstruktør og som professor i skuespillerfag ved Teaterhøgskolen, KHIO. Chrono Crusade. Chrono Crusade (クロノ クルセイド), kjent som "Chrno Crusade" i Japan, Singapore, Tyskland, Frankrike og Australia, er en japanske tegneserie, manga, på åtte bind av den japanske tegneren og fortelleren Daisuke Moriyama. En oversettelse til norsk kunne være "Chrono korsfareren". Serien ble ført utgitt av Kadokawa Shoten i månedsmagasinet "Monthly Dragon Magazine" fra november 1988. En tegnefilmutgave, anime, på 24 episoder gikk fra 2003 til 2004 på Fuji TV. Tegnefilmen ble gjort av firmaet GONZO Digimation. Denne ble senere utgitt i USA av ADV Manga og ADV Films under tittelen "Chrono Crusade". Serien har handling fra USA på 1920-tallet. Chrono Crusade forteller om nonnen Rosette Christopher og hennes djevelpartner Chrono. Som medlemmer av Magdaleneorden reiser de rundt med tunge våpen og utrydder onde demoner som truer samfunnet samtidig som Rosette søker etter hennes tapte bror Joshua. Olave Baden-Powell. a>, og deres tre barn, i 1917 Olave Baden-Powell (født 22. februar 1889, død 25. juni 1977) (født Olave St. Clair Soames), også kalt Lady Olave Baden-Powell var ektefellen til Lord Baden-Powell og første leder av jentespeiderbevegelsen. Liste over øyer i Nøtterøy. Denne artikkelen er en liste over øyer i Nøtterøy kommune. Lista er ikke komplett, men har med de største av de rundt 175 øyene som kommunen består av. Erik Nøst Odland. Erik Nøst Odland (født 28. juli 1986) er en norsk skuespiller som i perioden mellom 1999 og 2000 spilte hovedrollen som "Lars Lunde" i tv-serien Soria Moria på NRK. Nøst Odland er oppvokst på Kjelsås og deltok forøvrig som skuespiller på revyer fra Ullern videregående skole i perioden 2003 til 2005. Han er også vokalist og rytmegitarist i det lokale hardrockbandet "Substance" fra Nordre Aker. Hvor er han nå? Nå studerer Erik Nøst Odland Lyd og musikkproduksjon ved Noroff-instituttet i Bergen. Aleksandr Jefimkin. Aleksandr Aleksandrovitsj Jefimkin (Russisk: Александр Александрович Ефимкин, født 2. desember 1981 i Samara) er en russisk profesjonell landeveissyklist som sykler for Team Type 1 sammen med sin tvillingbror, Vladimir. Barneskjær. Barneskjær er en øy i Nøtterøy kommune. Den ligger rett utenfor Nesbrygga på Nøtterøy, sør for Føynland. Øya har et areal på ca. 39 dekar. Nøtterøy kommune kjøpte øya av Markus O. Korsnes for 200 000 kroner i 1968 til bruk som friareal. Tønsberg og Sem kommuner bidro med 25 000 kroner hver til kjøpet. Barneskjær er mye besøkt av skoleklasser og organisasjoner. Det er ett hus på øya, og det leies ut for kortere perioder. Det ble bygd i 1924. Det er ikke strøm på øya, så kjøkkenutstyret i det stavernsgule huset drives av gass. Det er en brygge på øya med plass til 4-5 båter. På Barneskjær er det også flere tyske bunkere i fjellet som stammer fra andre verdenskrig. Navnets opprinnelse. Et sagn forteller om et par som var på vei i seilbåt til kirken for å gifte seg og døpe barnet sitt. Båten forliste og de omkomne havnet på hver sin øy. Bruden havnet på Brudeskjær, brudgommen Adam på Adamsskjær, barnet på Barneskjær og dåpsduken på Duken. Det er slik disse stedene skal ha fått navn. Baksiden av huset på Barneskjær Tande-På programmet. "Tande-På programmet" var et norsk direktesendt underholdningsprogram som gikk på NRK-TV høsten 1992. Programleder var Alf Tande-Petersen. Med seg på laget hadde han ungutten Martin Sørensen mens Flettfrid Andrésen (Jacob Margido Esp) var utegående reporter. Serien gikk på lørdagskveldene. Serien hadde svært høye seertall med 2,04 millioner på det meste, og en gjennomsnitt på drøyt 2 millioner. Dette gjorde programmet til det femte mest sette programmet gjennom tidene på norsk TV per 2005. Serien ble høsten 1993 etterfulgt av "Tande-På jobb". Kjell Isaksson. Kjell Isaksson (født 28. februar 1948) er en tidligere svensk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Isaksson var verdensrekordholder i stavsprang noen måneder i 1972. 8. april hoppet han 5,51 i Austin, Texas, to centimeter høyere enn Christos Papanikolaous rekord fra 1970. 15. april forbedret han verdensrekorden til 5,54 under et idrettsstevne i Los Angeles. Både Isaksson og amerikanen Bob Seagren hoppet over 5,59 i El Paso 23. mai. Først over var Seagrean og noen minutter senere hoppet svensken over høyden. Isaksson vant konkurransen på færre antall hopp og begge var verdensrekordholdere. Men rekorden ble etter sesongen ikke godkjent som verdensrekord. Isakssons resultat på 5,55 fra 12. juli satt under et stevne i Helsingborg ble regnet som verdensrekord. Denne rekorden ble slått av Bob Seagrean allerede den 2. juli med et hopp på 5,63. Isaksson vant ti svenske mesterskap i stavsprang og under EM 1969 tok han sølv med et hopp på 5,20. Gullmedaljen gikk til østtyskeren Wolfgang Nordwig (5,30). To år senere under EM 1971 i Helsingfors hoppet han 5,30 og tok en ny sølvmedalje bak Nortwig som vant med høyden 5,35. Isaksson var innehaver av europarekorden fra 1972 til 1975 og den svenske rekorden var hans i perioden 1968 til 1983. 23. juli 1968 hoppet han 5,05 og tok over som svensk rekordholder etter John-Erik Blomqvist. Han tok sølv under innendørs EM både i 1970 og 1971. Under innendørssesongen i 1972 forbedret han verdensrekorden til 5,45 under det amerikanske innendørsmesterskapet i Madison Square Garden i New York. Han pådro seg en skade i august 1972 under svenske mesterskapet og Hans Lagerqvist ble svensk mester i stavsprang. Under OL 1972 i München klarte han ikke å kvalifisere seg til stavfinalen. Flotsam and Jetsam. Flotsam and Jetsam er et thrash metal band fra Phoenix, Arizona, USA. De ble stiftet i 1982. Félix Cárdenas. Félix Rafael Cárdenas Ravalo (født 24. november 1973 i Encino, Santander) er en colombiansk profesjonell landeveissyklist. Félix Cárdenas begynte sin karriere i 2000, og i sitt andre år som proff vant han en etappeseier i Tour de France. I Vuelta a España i 2003 vant han en etappe, klatrekonkurransen og ble nummer åtte sammenlagt. Ett år senere kopierte han bedriften ved å ta en ny etappeseier, og vinne klatrekonkurransen. FL Studio. FL Studio (tidligere Fruity Loops) er digitial musikkprogramvare utviklet av Didier Dambrin (også kjent som 'Gol'), hovedprogrammerer i Image-Line Software. Programvaren lar brukeren gjøre opptak og mikse lyd og/eller MIDI-data for å lage en låt, som kan lagres i FL Studios eget filformat FLP (Fruity Loops Project). Låter kan eksporteres til WAV eller MP3-format. FL Studio er en pattern-basert musikksekvenser, som lar brukeren lage låter i deler (også kalt patterns) ved å bruke Step Sequencer (funksjon som lar brukeren angi toner og rytme) og Piano Roll (samme som Step Sequencer, men mer funksjonsrikt), og sette delene sammen i Playlist-vinduet. Effektpanelet som også fungerer som mikseren gir brukeren adgang til et bredt spekter av softsyntheffekter som kan automatiseres (endre innstillinger på parametere i sanntid). Programmet er spesielt kjent blant hobbymusikerne fordi det er et billig og brukervennlig program for produksjon av hip hop, electronica og dance. Den fulle versjonen av FL Studio er også egnet til å lage andre musikkgenrer. FL Studio er skrevet i Borland Delphi. Brukergrensesnitt. Step Sequencer – muliggjør rask komponering. Piano Roll – et mer avansert todimensjonalt rutenett til komposisjon. Den vertikale aksen representerer tonehøyden, og den horisontale representerer tiden. Playlist – lar brukeren sette sammen et arrangement av patterns og lydfiler. Mikser/Effekter – lar brukeren styre volum på instrumenter og legge til effekter. Sample Browser – gir brukeren rask tilgang til samples, plugins, presets (forhåndsdefinerte innstillinger) og andre FL Studio låtfiler (FLP) Funksjoner. FL Studio brukes både av profesjonelle og amatører, på grunn av sitt allsidige brukergrensesnitt, lave pris, brede støtte for industristandarder som DXiog VSTi, omfattende automasjonsegenskaper og innebygde høykvalitetseffekter. Kunder som har kjøpt FL Studio via nettet får tilgang til nyere versjoner av FL Studio så lenge det lages nye versjoner. Effekter kan bli koblet i mikseren inkludert Reverb (gjenklang), Chorus, Flanger, Delay (ekko), Equalizer og andre. Ved å bruke funksjoner i Piano Roll (som Quick Chop) og innebygde plugins som Fruity Slicer, kan trommesekvenser og loops deles opp og flyttet på for å lage breakbeataktige rytmer, komplekse IDM (Intelligent Dance Music) og DnB-patterns. Standarversjonen av FL Studio inneholder flere generatorer, eller softsynther. Noen av disse selges separat. "Producer Edition" av FL Studio inkluderer en mikser og mulighet for å spille inn på flere tracks samtidig for lydhardware med ASIO-drivere. FL Studio "XXL Edition" tilbyr alle tilgjengelige komponenter med en 40% prisreduksjon. FL Studio bruker sine egne interne plugins men støtter også VST, Buzz, ReWire og DirectX-plugins via en adapterplugin, som gjør at FL Studio er kompatibelt med et flertall av softsynther på markedet i dag. Demoversjonen av FL Studio har alle funksjonene til fullversjonen, men brukeren kan ikke lagre arrangementer for senere bruk. FL Studio tillater imidlertid brukeren å eksportere arrangementer til WAV og MP3-format. I tillegg følger en rekke restriksjoner på medfølgende plugins. Fra versjon 7 støtter FL Studio multithreading og prosessorer med flere kjerner. Marc Wright. Marcus «Marc» Snowell Wright (født 21. april 1890, død 5. august 1975) var en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang. Wright tok sølv i stavsprang under OL 1912 i Stockholm med et hopp på 3,85 samme som Frank Nelson som også fikk sølv. Landsmannen Harry Babcock ble olympisk mester med høyden 3,95. Wright var innehaver av den første offisielle verdensrekorden i stavsprang, 4,02 fra 8. juli 1912. Klar – ferdig – jobb. "Klar - ferdig - jobb" (også kjent som "Tande-På jobb") var et norsk underholdningsprogram som gikk på NRK-TV høsten 1993 med Alf Tande-Petersen som programleder. Serien gikk på lørdagskveldene. Programmet hadde svært høye seertall og premieren ble sett av 1,84 millioner. Seerne gav første program terningkast fem. Programmet var en slags oppfølger til "Tande-På programmet". Norges ungdomskor. Norges Ungdomskor (NUK) er et nasjonalt representasjonskor som drives av Ung i Kor, (tidligere Norges Barne- og Ungdomskorforbund – nobu). Det ble startet i 1987 av Joar Rørmark og Carl Høgset, som dirigerte koret fram til 2003. NUK er et blandet kor som består av utvalgte, unge sangere mellom 16 og 26 år fra hele landet, og det settes sammen hvert år for prosjekter som består av prøver og konserter. Repertoaret består hovedsakelig av musikk fra romantikken til samtidsmusikk, samt norsk og internasjonal folkemusikk. NUK deltar jevnlig i festivaler og konkurranser både i Norge og rundt i Europa, og har vunnet flere priser. Sherri Steinhauer. Sherri Steinhauer (født 27. desember 1962, i Madison, Wisconsin), er en profesjonell amerikansk golfspiller, som spiller på LPGA-touren. Super Quick. "Super Quick" var et norsk tv-sendt gameshow som gikk på TVNorge i 1993 og 1994 med Jarl Goli som programleder, assistert av Ingrid Martens Larsen. Fra 1994 ble programmet ledet av Benny Borg. Seerne måtte kjøpe skrapelodd for å kunne delta i spillet om de store gevinstene i tv-studio. En av hovedattraksjonene var den såkalte «pengedusjen» der to stykker skulle forsøke fange så mange pengeselder som mulig innenfor en gitt tidsramme. Konseptet hadde en del likhetstrekk med TVNorge-programmet "Casino", og var en av en rekke konkurranseprogrammer som de norske kommersielle kanalene lanserte på den tiden. Det oppstod fler komiske uhell under det direktesendte programmet. En rekke kjendiser opptrådte i serien. Charles Hoff. Charles Teilman Hoff (født 9. mai 1902 i Fredrikstad, død 20. februar 1985 i Oslo) var en norsk friidrettsutøver som konkurrerte i stavsprang, lengde og tresteg samt korte løpdistanser. Hoff satte ny verdensrekord i stavsprang 22. juli 1922 i København med 4,12. Han forbedret rekorden flere ganger og i 1925 hoppet han 4,25 under et idrettstevne i Åbo. Hoff var i 1923 norsk rekordholder på 400 meter med 49,2, 800 meter med 1,55,9 og i lengdehopp med 7,32. Under en turne i USA i 1923, etter å ha brutt amatørbestemmelsene, ble han erklært som profesjonell. 27. september 1931 hoppet han 4,32 i Hønefoss men rekorden ble ikke ratifisert av International Association of Athletics Federations (IAAF). Etter at han returnerte til Norge arbeidet han som journalist i bladet "Idrætsliv" og som redaktør i "Sportsmanden" frem til 1935. Han ble ekspedisjonssjef i det nazistiske idrettsdepartementet høsten 1940. Ved landssvikoppgjøret i 1947 ble han dømt til ni års straffearbeid Jarl Goli. Jarl Einar Goli (født 23. april 1957 i Kristiansand) er en norsk skuespiller, programleder, lokalpolitiker og kommunikasjonstrener. Han ble kjent gjennom barne-TV-serien «Portveien 2». Jarl Goli ble kåret til «Årets TV-navn» av Se og Hør i 1985 for denne rollen. Utdannelse. Jarl Goli er utdannet skuespiller ved Statens Teaterhøgskole og startet skuespillerkarrieren ved DNS i Bergen. Film, TV og radio. Goli var i perioder ansatt i NRK, TV Norge og han var programsjef i TV3. Videre har han vært kultursjef i Ullensaker kommune og nyhetsjournalist i NRK Oppland. Filmografi. Goli debuterte på spillefilm i 1984 og medvirket etter det i en rekke filmer, blant annet; Annet. Jarl Goli har vært initiativtaker til en rekke frivillighetsprosjekter, blant annet Fredsnatt i Tønsberg domkirke og Operasjon Varm Vinter i Lillehammer i 1998 hvor han samarbeidet med Norges Røde Kors. Jarl Goli har de siste årene arbeidet med teambygging og kommunikasjon ved å holde motivasjonsforedrag. Goli er gift og far til fem barn. Francis, hertug av Teck. Francis, hertug av Teck (Francis Paul Charles Louis Alexander; født 28. august 1837, død 21. januar 1900), var et medlem av den britiske kongefamilien, far til Dronning Mary. Francis var greve av Hohenstein ("Graf von Hohenstein") og senere hertug av Teck ("Herzog von Teck"). Han ble gitt tituleringen "Hans Høyhet" i 1887. Nicole Castrale. Nicole Castrale (født 24. juni 1979, i Glendale, California), er en profesjonell amerikansk golfspiller, som spiller på LPGA-touren. Seier på LPGA-touren. Beste plassering i en major-turnering: delt 10. plass i LPGA Championship. Tatt ut til Solheim Cup 2007. Laura Diaz. Laura Diaz (født 27. april 1975, i Scotia, New York) er en profesjonell amerikansk golfspiller som spiller på LPGA-touren. Mary Adelaide av Cambridge. Mary Adelaide av Cambridge (Mary Adelaide Wilhelmina Elizabeth; født 27. november 1833, død 27. oktober 1897) var en britisk prinsesse og medlem av den britiske kongefamilien. Hennes farfar var Georg III. Hun fikk senere tittelen hertuginne av Teck via ekteskap. Mary Adelaide huskes som moren til Dronning Mary, gemalinnen til Georg V. Hun var en av de første kongelige som støttet diverse veldedighetsprosjekter. Karen Helene Ulltveit-Moe. Karen Helene Ulltveit-Moe (født 31. desember 1967) er professor ved Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun har vært ved Universitetet i Oslo siden våren 2005. Før det var hun ansatt ved Norges Handelshøyskole og den tilknyttede stiftelsen SNF. Ulltveit-Moe har spesielt forsket på internasjonal økonomi, skatte- og næringspolitikk. Doktorgraden avla hun på en drøfting om bedrifters og universiteters lokaliseringsvalg. Hun er styremedlem i flere store bedrifter, blant annet Kverneland Group. Hun har også vært medlem av flere offentlige utvalg, som Skauge-utvalget, som drøftet nye prinsipper for beskatning av bedrifter i 2003. Ulltveit-Moe er styremedlem i allmennaksjeselskapene Kverneland Group, Intex Resources og Biofuel Energy, og styreleder i Dannevigen Holding AS. Ulltveit-Moe er gift med investor Jens Ulltveit-Moe, og har en datter med ham. Hun har en sønn fra et tidligere ekteskap. Kjærlighetstestamentet. Kjærlighetstestament ("The Testament of Love") er en allegorisk prosatekst skrevet av den engelske politikeren Thomas Usk på siste halvdel av 1300-tallet mens han satt i fengsel i Newgate i London for å rettferdiggjøre sine handlinger som hadde ført ham dit. Selv om teksten ikke er noe litterært høydepunkt kaster den lys over den tidsperiode som den ble skrevet i og nevner samtidige forfattere som Geoffrey Chaucer som Usk sannsynligvis kjente. Teksten var lenge kontroversiell da den ble tilskrevet Chaucer som forfatter. Teksten berget heller ikke den reelle forfatterens liv da Usk ble henrettet den 4. mars 1388. Først i våre dager har verket kommet ut på nytt i moderne engelsk siden W. W. Skeat gjorde den samme oppgaven i 1897. Verket eksisterer ikke i noen kopi fra Usks egen tid, men kun i William Thynnes utgave av "The Works of Geoffrey Chaucer and Others" i 1532, nær 150 år etter at Usk ble henrettet. Thomas Usk spilte en mindre rolle i de politiske fraksjonsstridene i London i løpet av 1380-tallet. Først støttet han fraksjonen til de antirojalistiske handelsmennene og fungerte som deres knutepunkt med John av Gaunt. Senere snudde han om til den motstående fraksjonen ledet av Nicholas Brembre (Lord Mayor av London). Han ga en "Appeal" ("Anke" eller "Appell") mot dem i 1384. Senere kom et skifte i makten ved Det nådeløse parlament og både Brembre og Usk ble fengslet og deretter henrettet. I fengselet skrev Usk et lengre filosofisk stykke i ånden til Boëthius og Chaucer og spesielt Chaucers "Troilus og Criseyde" som Usk antagelig fikk lese et eksemplar av mens han satt fengslet. "Kjærlighetstestament" ("The Testament of Love") er skrevet i første person og forteller om en samtale mellom forfatteren og en allegorisk Lady Margaret som besøker ham i fengselet. Situasjonen er analog til Boëthius som i år 523 ble arrestert og tiltalt for forræderi, og deretter henrettet året etter. I mellomtiden skrev det verket han hovedsakelig huskes for, "Consolatio Philosophiae" – "Filosofiens trøst". Usk hadde øyensynlig lest dette verket via Chaucers oversettelse og innflytelsen er påtagelig. Det meste av første bok eller del omhandler Usk noe uklare beretning om de politiske strider som sendte ham i fengsel og hans egen rettferdiggjøring. Dialogen mellom ham selv, fortelleren, og den fiktive kvinnelige samtalepartneren, drøfter emner som det forgjengelige i den verdslige lykksalighet, egenskapen av sann lykke og problemet med fri vilje opp mot forutbestemmelse. Utviklingen av det siste, står sentralt i tredje bok, og følger tett Sankt Anselm av Canterburys abstrakte verk "DeConcordia prescientiae et praedestinationis", hvor han behandler sitt ontologiske gudsbevis og den objektive forsoningslære. Usk både oversetter og kopierte enkelte avsnitt direkte fra Anselm. I samme del imiterer han også sitt forbilde Chaucer, noe som senere skapte forvirring hos utgiverne til forfatteropphavet av teksten. Den litterære stilen i "Kjærlighetstestament" er maniert tvers igjennom og hver flere lingvistiske grep er utnyttet for en planlagt effekt med en hyppighet som sannsynligvis ikke har sin parallell i en annen mellomengelsk tekst. Usk benytter en gjennomsiktig maske av allegorier og hans ynglingsmetafor er å styre et skip, og kapteins rolle i lose skipet gjennom vanskelige farvann. I en kort passasje i bok 1, kapittel 3 forteller han om sin flukt med et fra en skog befolket av monstre med allegoriske navn som "Syn", "Lyst", "Tanke" og "Vilje". Flyktningen hadde opplevd en hard storm som hadde endt i et skipsforlis på en øy hvor Lady Margaret reddet ham fra fortvilelse. Lykkehjulet. "Lykkehjulet" var et norsk-svensk gameshow som gikk på TV3 fra 1990 til 1993. Programledere de første årene var norske Ragnar Otnes og svenske Ulrika Nilsson. Nyttårsaften 1991 ble Otnes erstattet av Knut Bjørnsen, og 1. september 1992 ble Ulrika Nilsson erstattet av norske Lise Nilsen. Programmet ble sendt fem ganger i uken (mandag-fredag) klokka 19:00. Sendingene, som ble produsert av MTV, gikk fra et studio i Göteborg og hadde en stab på rundt 40 personer. Konsept og regler. Konseptet bestod av en tredelte konkurransen med fire deltakere hver kveld – to nordmenn og to svensker. Oppgaven var å løse en ordgåte etter at man har spilt seg fram til bokstaver. Svenskene skulle finne fram til svenske ordspråk, bygninger, steder og lignende. Nordmennene skulle løse ditto norske. Først konkurrerte svenskene mot hverandre, så nordmennene. Vinnerne av de to rundene gikk til finalen og kampen om de virkelig store premiene. Før deltakere kom inn i studio ble det trukket lodd om hvem som skulle begynne. Førstemann skulle snurre lykkehjulet som som regel stanser på et felt med et belep. Spilleren fikk da velge en konsonant. Hvis denne bokstaven var med i løsning ordene, fikk spilleren beløpet på hjulet ganger det antall den bokstaven var med i ordgåten. Spilleren fikk fortsette helt til vedkommende gjettet en konsonant som ikke var med. Da gikk turen til motspilleren. På den måten samlet man seg opp store beløp, eller poengsummer. Spillerne kunne også kjøpe vokaler for 250 kroner stykket. Beløpet ble så trukket fra totalsummen. Spillerne kunne også havnte på «Bankerott» eller «Tapt tur» når de snurret på hjulet. Fikk man «Bankerott» mistet man alle pengene man hadde vunnet. Den som til slutt gjettet ordgåten, hadde vunnet første runde og fikk gå ut på shopping i den velfylte premieavdelingen. Deltakeren kunne kjøpe premier for den summen vedkommende hadde vunnet. Spillet fortsatte i en runde to som gikk for seg på samme måte i første runde. Vinneren av landskonkurransen ble den som i begge rundene hadde samlet mest penger. Vinneren fikk igjen velge priser, og gikk videre til finalen. I finalen skulle vinnerne av den norske og den svenske konkurransen møtes. Også her var det en ordgåte, men løsningen var lik på begge språk og handlet som regel om navn på kjente personer. I finalen fikk deltakerne utdelt bokstavene R, S, T og N. Disse bokstavene skulle plasseres der de hørte hjemme i løsningen. Etterpå fikk deltakerne gjette to bokstaver hver. Den første som fant svaret, hadde vunnet finalen. Finalevinneren fikk velge en av fem konvolutter. I hver konvolutt fantes en finalepris, alt fra charterreiser og smykker til bil, båt eller hus. Opphav. Programmet var basert på det amerikanske "Wheel of Fortune" som gikk i perioden 1975-91 på NBC. Popularitet. Programmet hadde en moderat suksess i Norge. Etter at Knut Bjørnsen tok over programlederjobben i 1991 begynte seertallene å falle i Sverige. Tallene ble etterhvert så lave at svenskene kuttet ut programmet og begynte å sende sin egen versjon. Seertalle i Norge økte imidlertid etter at Bjørnson tok over. Bakgrunnen var at svenske seere hadde problemer med den norske uttalen til Bjørnsen. Annet. Det meste av premier var gitt som gaver av firmaer. De måtte også betale en «avgift», til TV3 som skulle dekke arbeidet med å ha gavene på lager og bære dem fram til studio. Til gjengjeld fikk firmaene ha navnene sine på små skilt som vistes på TV. Det ble også gitt trøstepremier til deltakerne som ikke vant. Dette var spillet som enkelt og greit het: "Lykkehjulet". Det ble også delt ut Lykkehjul-klokker og den norske utgaven ble det laget bare noen få eksemplarer av. Hvor mange som er igjen i Norge av den sorte utgaven med urskive med pengesummer fra lykkehjulet istedenfor å vise 1-12 for timer, og hvilken verdi disse klokkene har for en samler idag er i det skrivende øyeblikk uvisst. Klokkene skilte seg ut fra den amerikanske utgaven fordi den hadde lysebrun lær-rem, mens den norske hadde sort plast/gummirem. Argus (TV-program). "Argus" var et norsk talkshow/debattprogram som gikk på TV3 i 1993 og 1994 med Mona Høiness som programleder. Programmet ble profilert som det første ordentlige kvinnelige talkshowet i Norge. "Argus" tok opp mellommenneskelige tema til debatt og ble sendt på mandager. Trivia. Sommeren 1993 truet Høiness med å slutte programlederjobben i protest etter at TV3 viste programmet "Bikini", et amerikansk program med lettkledde kvinner vandrende på et podium omgitt av heiende menn. Høiness sa hun ville ha seg frabedt et slikt «puppeshow» på sin kanal. Kanalen besluttet etter noen sendinger å ta av "Bikini" fra sendeskjemaet. (Kilde: "Hvem hva hvor 1994" s.316) Høiness ble vinteren 1994 nedringt av seere etter at en av episodene hadde handlet om psykopater. Interessen for temaet var stor blant seerne og den aktuelle episoden hadde dobbelt så mange seere som den forrige. Mirella Freni. Mirella Freni (født 27. februar 1935 i Modena i Italia) er en italiensk sopran. Hun er en av verdens mest kjente lyriske sopraner. Hun ble født samme år og sted som Luciano Pavarotti; de kjente hverandre allerede som barn. Freni har gjort mange innspillinger av operaer, arier og andre sangstykker på LP og CD. Egentlig heter hun Fregni, men endret stavingen for at det skulle være lettere å uttale navnet på de fleste språk. Hun har skrevet en selvbiografi i samarbeid med Giuseppe Gherpelli; den heter "Mio caro teatro". For åpen scene. "For åpen scene" var et tv-program av den såkalt «reality show»-typen som gikk på TVNorge fra 1994 til 1996 med Kristin Moe som programleder. Programmet var et type talkshow der intervjuobjektet skulle snakke fritt om mer eller mindre tabu-belagte emner. Man skulle utlevere seg selv og sine følelser for åpen scene. Av tema som ble tatt opp kan en nevne rusmiddel, adopsjon, selvmord, mobbing Narkosaken. Programmet skapte mye bråk i 1996 på grunn av et omstridt innslag kalt "I rusmisbrukets kjølvann". Bakgrunnen var at programleder Kristin Moe reiste ut sammen med sitt team for å gjøre filming med en navngitt narkoman som skal ha fått 200 kroner fra TV-teamet som honorar, penger som ble brukt til å kjøpe en brukerdose heroin. Da den narkomane satte skuddet, ble dette filmet av TV-teamet. Hendelsen resulterte i anmeldelse og tiltale mot Moe og assistenten. Moe ble i 1997 idømt en bot på 3000 kroner, men anket dommen og ble i 1998 frikjent i lagmansretten. En anelse rødt. "En anelse rødt" var en norsk TV-serie som gikk på TV 2 i 1994 og 1995. Programleder det første året var Connie Barr mens Christina Støp ledet programmet i 1995. Programserien ble regnet som et intimt talkshow som i hovedsak handlet om følelser. Programsjangeren ble også betegnet «reality shows» – et konsept etter Oprah Winfrey Show. John Aniston. John Aniston, opprinnelig Ioannis Anastasakis, (født 24. juli 1937 på Kreta) er en gresk-amerikansk skuespiller. Han emigrerte sammen med sine foreldre til USA da han var to år gammel. Han vokste opp i Chester i Pennsylvania. Aniston er kjent for sin rolle som Victor Kiriakis i serien "Days of our lives". John er far til skuespillerinnen Jennifer Aniston. Kjell Chr. Ulrichsen. Kjell Christian Ulrichsen (født 18. november 1944) er en norsk investor og bedriftseier. Ulrichsen grunnla meglerhuset Fondsfinans sammen med Erik Must. Tidligere kontrollerte de Gyldendal og var styremedlemmer i Gyldendal ASA. I forbindelse med eierskapet i Gyldendal har Ulrichsen og Must hatt uenighet med medeier Trygve Hegnar. Hegnar har så langt ikke fått plass i selskapets styre. 26. november 2008 solgte Kjell Christian Ulrichsen og hans familie solgte alle sine aksjer i Gyldendal ASA til Erik Must for 350 kroner aksjen selv om Trygve Hegnar hadde gitt Kjell Chr. Ulrichsen et bud på 500 kroner aksjen. Ulrichsen eier selskapene Vicama og Skogan Gård. Gjennom disse selskapene drives hovedsakelig kjøp og salg av aksjer, men har også handel med eiendom. Gjennom Vicama eier han en stor aksjepost i Arendals Fossekompani. Ulrichsen bodde på barnehjem fra han var to år til han var atten. Han er fetter av Dronning Sonja. Ulrichsen har vært omtalt i media i forbindelse med sitt kjøp og eie av eiendommen Yxney som ligger ytterst på Østerøya i Sandefjord. Han hadde en rettstvist med Sandefjord kommune i forbindelse med uoverensstemmelse om allemannsretten.Han ville unngå at folk skulle bade i nærheten av hytta hans på Yxney. Ulrichsen eier hesten Camiro som har avlagt positiv dopingprøve under OL i Beijing. Ulrichsen var også sterkt delaktig i byggingen av Stabæk Fotballs hjemmebane, Telenor Arena. Ulrichsen og hans familie eier halvparten av arenaen. Ammassalik Museum. Ammassalik Museum er et kulturhistorisk museum som ligger i Tasiilaq, sydøst på Grønland. Museet åpnet i 1990, og er dermed et av Grønlands yngste museer. Det ligger i en gammel kirke i byen. Det har åpent året rundt. I tillegg til utstilinger med østgrønlandske kunst- og kulturgjenstander som masker, drakter, redskaper tupilaq-figurer m.m. har de også utstilt malerier av lokale kunstnere, og et torvhus ble bygd ved siden av museet i 1993. Innvandrere i Norge. a> er den største innvandrergruppen utenfra Europa, og har brakt nye kulturelle uttrykk til Norge, som klesplagget "salwar kameez". De fleste har lang botid i Norge. Innvandrere i Norge utgjør 13,1% av befolkningen i Norge, eller 655 170 personer. Innvandrerne kommer fra 219 ulike land og selvstyrte regioner. 546 732 er 1.generasjons innvandrere mens 108 438 er norskfødte med to innvandrerforeldre. De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia, Tyskland, Irak og Danmark. Mange innvandrere bor i Oslo, hvor innvandrere utgjør 28,4 % av befolkningen. Den største innvandrergruppen har lenge vært pakistanere, men fra 1. januar 2008 er polakker den største gruppen. Polakkene drar fordel av bevegelsesfriheten som fulgte med landets EU-medlemskap. Den polskfødte innvandrerbefolkningen bor forholdsvis spredt i Norge, og den typiske polske innvandrer er håndverker. Norsk-pakistanere utgjør den tredje største gruppen, og ettersom pakistanerne er tett konsentrert i Oslo-området er denne gruppen forholdsvis synlig. Innvandrerne utgjør et svært sammensatt mønster når det gjelder integrering, utdanningsnivå, religion, sysselsetting og likestilling. Et hovedtrekk er at graden av integrering og tilpasning til norsk levemønster øker med lang botid, og at andre generasjon er mer tilpasset enn sine foreldre. Som følge av økt innvandring har flere religioner fått medlemmer og forsamlinger i Norge: islam, buddhisme, hinduisme og den ortodokse kirke. Også den katolske kirke har fått nye medlemmer fra flere land og språkgrupper. Definisjon. Innvandrere er, i henhold til regjeringens definisjon, personer som selv har innvandret til Norge, og hvis foreldre begge er født i utlandet. Innvandrerbefolkningen defineres derimot som bestående av «personer med to utenlandskfødte foreldre, både de som selv har innvandret til Norge (innvandrere) og de som er født i Norge av to utenlandskfødte foreldre (etterkommere)». Statistisk sentralbyrå (SSB) sin definisjon omfatter «personer med to utenlandsfødte foreldre: førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet». I denne artikkelen, som i stor grad bruker tall fra SSB, vil SSBs definisjon bli brukt. I oktober 2008 besluttet SSB å endre navn på denne befolkningsgruppen, fra «innvandrerbefolkningen» til «innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre». Tidligere ble begrepene "første- og andregenerasjonsinnvandrere" brukt både av SSB og andre. Flere argumenterte for å erstatte begrepene "etterkommere" og "andregenerasjonsinnvandrere" med for eksempel begrepet "førstegenerasjons nordmenn". I Norge regnes en person som «innvandrer» etter å ha bodd i landet i seks måneder. Andre lands statistikk har en terskelperiode på 12 måneder før personer regnes som bosatt. Dette berører særlig i hvilken grad sesongarbeidere og langpendling kan regnes som innvandring. SSBs statistikk skiller mellom innvandrerne etter opphavsland, fordelt mellom de ulike verdensdelene. Tidligere brukte SSB en hovedinndeling mellom "vestlige" og "ikke-vestlige" innvandrere, denne todelingen er nå erstattet av verdensdelene. I de tilfellene hvor det er behov for en todeling anbefaler SSB at gruppene kalles «EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand» og «Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS». Innvandrerne utgjør etter SSBs definisjon 546 732 innbyggere (per. 1.1.2012). Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør tilsammen 655 170. Demografi. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre etter landsbakgrunn. Tall fra SSB, 1. januar 2011. Det finnes innvandrere fra 213 forskjellige land i Norge. Fra 54 av disse landene er det likevel 20 eller færre innvandrere, slik at hovedtyngden av innvandrerbefolkningen kommer fra et mindre antall land. Den største innvandrergruppen er fra Polen, og står for omtrent 10 % av den totale innvandrerbefolkningen. Av de øvrige store gruppene innvandrere, som de med svensk eller pakistansk bakgrunn, så utgjør de hver ca. 5 % av innvandrerbefolkningen, slik at totalbildet av innvandrerbefolkningen er sammensatt. Nær halvparten av innvanderne har bakgrunn fra Asia, Afrika og Latin-Amerika Hvor i Norge. Ungdom i Oslo. Det er særlig mange med innvandrerbakgrunn i de store byene. I Oslo utgjorde de i 2011 over 27% av innbyggerne, hvorav flere enn 18 % hadde tilknytning til et ikke-vestlig land. Det bor innvandrere i alle kommunene i Norge. I fjorten kommuner utgjør innvandrerne mer enn 10 % av befolkningen. I Oslo utgjør innvandrere 27 % av innbyggerne, tilsammen 160 500 personer. De neste kommunene er Drammen og Lørenskog. En tredjedel av alle innvandrere bor i Oslo. Bydelen Sentrum har størst andel innvandrere, i alt 54,4%, mens bydelen Søndre Nordstrand har størst andel ikke-vestlige innvandrere, i alt 41,6%. Nord-Norge har 9,5% av den norske befolkningen, men bare 5,1% av den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen. Innvandrere fra Norden og Russland er overrepresentert i Nord-Norge. Innvandrere fra Vest-Europa, Nord-Amerika, Afrika (særlig Somalia og Kongo), Øst-Europa og Latin-Amerika (særlig Chile) er overrepresentert på Vestlandet, og de fleste av disse bor i de største byene Bergen og Stavanger (Stavanger og Rogaland har en stor andel vestlige innvandrere i motsetning til andre deler av landet, blant annet fra Nord-Amerika). Vestlandet og Sørlandet har en lav andel asiatiske innvandrere i forhold til Østlandet, selv om en del mennesker fra Thailand og Vietnam er bosatt her. Innvandrere fra Asia og Afrika er overrepresentert i Oslo og Akershus: Over halvparten av alle innvandrere fra disse landene bor i hovedstadsområdet. Innvandrere fra Pakistan og Marokko er i spesielt stor grad bosatt i Oslo, med henholdsvis 71 % og 75 % av alle innvandrere fra disse landene. Innvandrerne i Oslo er i stor grad bosatt i noen få bydeler. På tre skoler i Oslo begynte det ingen elever med norsk som morsmål i 2010, og på et titalls andre begynte det bare noen få. I 2010 hadde 40 % av Oslos grunnskoleelever minoritetsspråklig bakgrunn. På 58 av byens 137 skoler har mindre enn 50 % norsk som morsmål. Sysselsetting. Innvandrere deltar i mindre grad i arbeidslivet enn befolkningen som helhet. I 2009 var andelen sysselsatte i arbeidsdyktig alder 64% for innvandrere mot 76% for personer uten innvandrerbakgrunn. Manglende språkferdigheter og mangel på dokumentert kompetanse er de vanligste forklaringene på dette. Sysselsettingen øker med botid i Norge. Det er markerte forskjeller mellom innvandrere av ulik nasjonalitetsbakgrunn. Innvandrere fra EU-land og andre vestlige land har høy sysselsettingsandel. Innvandrere fra land i Afrika, Asia mfl. har betydelig lavere deltakelse i arbeidslivet. I 2009 var sysselsettingsandelen for denne gruppen 55 pst. Det er et tydelig skille mellom førstegenerasjonsinnvandrere som har bodd mer eller mindre enn fire år i Norge. Et tilsvarende skille går ved 10 års botid. De med lengst botid klarer seg i all hovedsak best, og etterkommerne gjør det bedre enn de som har innvandret selv. En rapport fra SSB viser at det er liten forskjell på etterkommere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når det gjelder andel i utdanning og arbeid. Boforhold. En undersøkelse fra 2005/06 viser at andelen som bor i enebolig og som eier bolig har økt siden 1996. Pr 2006 eier 45 % av innvandrerne sin egen bolig. Dette er en økning fra 22 % i 1996. Andelen som eier andel i borettslag har sunket fra 32 % til 18 %. Andelen som er leietakere har gått ned fra 46 % til 37 %. God bostandard og lang botid i Norge henger tett sammen, og bostandard må sees også som en viktig indikator på integrering og privatøkonomisk stabilitet. De gruppene hvor flest nå bor i enebolig er vietnamesere og pakistanere. Somaliere og irakere har på sin side dårlige boforhold; begge er grupper med kort gjennomsnittlig botid. Innvandrerfamiliene har fortsatt noe dårligere boliger enn gjennomsnittet av befolkningen. Andelen som bor trangt har både objektivt og subjektivt gått ned fra 1996 til 2006. 45 % av innvandrerne bor i en bolig som etter norske normer regnes som trang. Likevel er det bare ca 20 % som oppfatter boligen som for liten. Utdanning. Bildet av innvandrernes deltagelse i utdanning har mange sider. På den ene siden er det flere med innvandrerbakgrunn som avbryter videregående skole, mens det på den andre siden er større sannsynlighet for at innvandrere fortsetter med høyere utdanning etter fullført videregående skole. 90 % av alle ungdommer mellom 16 og 18 år går i videregående skole. For førstegenerasjons innvandrere var andelen 70 %, og for andregenerasjons innvandrere var andelen 88 %. Fullføringsgraden er imidlertid lavere for innvandrere. Tall fra 2005 viser at 23 % av alle som fullførte videregående skole begynte i høyere utdanning samme høst. Andelen blant førstegenerasjons innvandrere var 30 %, og blant etterkommerne begynte hele 45 % i høyere utdanning. Andelen studenter i aldersgruppen 19-23 år er 30 % for hele befolkningen, 18 % blant førstegenerasjons innvandrere og 33 % blant etterkommere. Enkelte ytringer tyder på at det finnes et sterkere utdanningspress i noen innvandrergrupper enn i befolkningen som helhet. Kriminalitet. Da innvandrere er ett litet mindretall i Norge begås de aller fleste lovbrudd av ikke-innvandrede nordmenn, og blir begått mot ikke-innvandrere. For det totale kriminalitetsnivået har innvandrere og innvandring dermed relativt liten betydning. Men sett i forhold til sin andel av den totale befolkningen, er – hovedsakelig såkalte ikke-vestlige – innvandrere overrepresentert både som gjerningspersoner og som ofre i en rekke ulike kriminalstatistikker, og i større grad for mer alvorlig kriminalitet. Dette kan leses i statistikker basert på den kriminaliteten som rettsapparatet får kjennskap til, og for noen lovbrudd som blir spurt om i selvrapporteringsundersøkelser. Ellers ligner befolkningen med innvandringsbakgrunn i stor grad på den øvrige når det gjelder spredningen av kriminalitet: De aller fleste blir aldri registrert av politiet som gjerningspersoner, og av de som blir det ligger hovedvekten av lovbruddene på noe få, som oftest unge menn. Kriminalitet blant innvandrere og innvandrerungdom kan langt på vei forklares med de samme mønstre som brukes for å observere annen kriminalitet: Manglende deltagelse i skole og arbeidsliv, økonomiske forhold og boforhold, foreldres utdanningsnivå og deltagelse i arbeidslivet. Mye av overrepresentasjonen kan, statistisk sett, også forklares ved at innvandrere som gruppe skiller seg fra den norske befolkningen, demografisk og i forhold til levekår. Innvandringsbefolkningen er yngre, bor oftere i byer, har lavere inntekt og flere levekårsproblem enn – og kan dermed ikke direkte sammenlignes med – den øvrige befolkningen. Både det å være mann, å være ung, det å ikke ha fullført videregående skole, eller å ha foreldre med lav utdanning er av større betydning enn innvandrerbakgrunn for hvorvidt en blir registrert som gjerningsperson av politiet (å bo i Oslo omtrent den samme). I tillegg finnes det tendenser i statistikken som tyder på at politiets kontroll er sterkere overfor personer med ikke-vestlige bakgrunn enn for befolkningen ellers. Alle innvandringsgrupper kan heller ikke sees under ett. Andregenerasjons innvandrergutter har en tendens til å være mer representert enn første generasjon. Og jenter med innvandringsbakgrunn er underrepresentert i forhold til andre jenter. I tillegg til "vestlige" innvandrere generelt, er innvandrere fra noen "ikke-vestlige" land (som Kina og Filippinene) også tydelig underrepresentert i statistikk over personer straffet for kriminalitet. Innvandrerbefolkningen, sammenlignet. Det er ikke enkelt å sammenligne tall for innvandrerbefolkningen i ulike land, delvis på grunn av ulike definisjoner av hvem som tilhører innvandrerbefolkningen, og delvis på grunn av ulikt datagrunnlag. Tall fra OECD tyder på at innvandrerbefolkningen i hovedtrekk utgjør mellom 6 og 12 prosent i de vesteuropeiske landene, men OECD's definisjon inkluderer ikke etterkommere. I Sverige utgjør innvandrerbefolkningen 1 592 375 personer (17,3 prosent), hvorav 1 227 770 (13,4 prosent) er født utenfor Sverige. De største innvandrergruppene, beregnet etter tallet på utenlandsk fødte, er fra Finland (180 000), Irak (82 000), Serbia(Jugoslavia) (73 000), Iran (55 000) og Bosnia (55 000). I Danmark utgjør innvandrerbefolkningen 477 700 personer, eller 8,8 % av befolkningen. De største innvandrergruppene er fra Tyrkia (56 140), Irak (27 370), Tyskland (26 928), Libanon 22 962, Bosnia-Hercegovina 21 106, og Pakistan 19 244. Tallene er fra 1. januar 2007, og omfatter både førstegenerasjonsinnvandrere og etterkommere. 21 % av innvandrerne bor i København, og totalt bor 48 % av innvandrerne i "Region hovedstaden", mot 30 % av befolkningen som helhet. I Storbritannia utgjorde innvandrerbefolkningen 7,53 % av befolkningen i 2001. De største innvandrergruppene kommer fra Irland (494 000), India (466 000), Pakistan (320 000), Tyskland (262 000), Karibia (254 000), USA (155 000), Bangladesh (154 000), Sør-Afrika (140 000) og Kenya (129 000). Tallene omfatter ikke etterkommere. De fleste innvandrerne i Storbritannia bor i London, hvor de utgjør 25 % av befolkningen. De største innvandrergruppene. Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra alle land i verden. Kun land med over 1 000 migranter til Norge er her fargelagt. Norge er vist i blått. Polakker i Norge. Siden 2004 har polakker vært den raskest økende innvandrergruppen i Norge, og siden 1. januar 2008-statistikken har polakkene vært den største innvandrergruppen. Utvidelsen av EU med åtte nye medlemsland i Øst-Europa den 1. mai 2004 ga lettere adgang til innreise og opphold i Norge for borgere fra disse landene. Størstedelen av innvandrerne fra Polen er unge menn, som regel håndverkere. Det er også økende familieinnvandring fra Polen. Av den polske innvandrerbefolkningen på 72 103 personer pr. 1.januar 2012 er 4 764 født i Norge. Det betyr at det er en stor andel førstegenerasjonsinnvandrere som ikke har etablert seg i Norge og fått egne barn her. Svensker i Norge. Personer med bakgrunn fra Sverige er den nest største innvandrergruppen i Norge. Det er få av de svenske innvandrerne som er "andre generasjons"; det skyldes blant annet at svenske innvandrere i de fleste tilfeller er gift med og får barn med nordmenn, eller at de, når de får barn, i langt større grad flytter tilbake til Sverige. Når kun 15 % av de svenske innvandrerne har norsk statsborgerskap (som de kan få etter 2 års botid), kan det enten skyldes at det er stor sesongmigrasjon, eller at nordiske statsborgere har så store rettigheter i Norge at behovet for statsborgerskifte ikke er til stede. Mange av de svenske innvandrerne er unge, og oppholder seg forholdsvis kort tid i Norge. Til forskjell fra annen innvandring til Norge, skjer det også en stor "utvandring til Sverige" fra Norge, slik at flyttestrømmen kan svinge i begge lands favør. Migrasjonen mellom Norge og Sverige er svært konjunkturfølsom og avhenger av arbeidsmarkedet i begge landene. I 1865, da nasjonal bakgrunn for første gang ble registrert i norske folketellinger, var innvandrere fra Sverige den klart største gruppen med 15 784 personer av totalt 21 247 (74%). Pakistanere i Norge. Personer av pakistansk opprinnelse er den tredje største gruppen innvandrere i Norge, med 32 737 innbyggere (1. januar 2012).. 32 737 personer er 1.generasjonsinnvandrere, mens 17 893 er norskfødte med innvandrerforeldre. I tillegg har drøyt 4 000 personer i Norge én pakistanskfødt forelder. De første innvandrerne fra Pakistan kom som arbeidsinnvandrere i 1967, og en forholdsvis stor andel av dem (30 %) har bodd i Norge i mer enn 25 år. 77 % er norske statsborgere. 71 % av norsk-pakistanerne bor i Oslo, og 85% i Oslo/Akershus. Dette er den høyeste Osloandelen av noen innvandrergruppe, og norsk-pakistanere utgjør 3,67 % av innbyggerne i Oslo. 85 % av norsk-pakistanerne bor i egen eid bolig (samme nivå som etniske nordmenn og 22 % høyere enn resten av minoritetsbefolkningen). Norsk-pakistanere er godt integrert, med høy deltagelse i utdanning og politikk. Pakistanske menn er mer yrkesaktive enn gjennomsnittet av innvandrerbefolkningen, mens pakistanske kvinner har lavere andel yrkesaktive enn gjennomsnittet. Irakere/Kurdere i Norge. a> er den femte største innvandrergruppen, de fleste er flyktninger.(illustrasjonsfoto) Personer med bakgrunn fra Irak/Kurdistan er den femte største innvandrergruppen i Norge, og omfatter 28 935 personer (2012). De fleste irakerne eller kurdere har kommet til Norge som flyktninger, eller gjennom familiegjenforening. Irakerne har relativt kort botid i Norge, de fleste har kommet etter 1998. Det er en overvekt av menn blant norsk-irakerne, og relativt mange har giftet seg med en norsk statsborger. Irakerne bor forholdsvis spredt i Norge. Bare 27 % bor i Oslo. De fleste irakere og kurdere i Norge er muslimer, men det er en stor kristen minoritet. Somaliere i Norge. Personer fra Somalia er den fjerde største innvandrergruppen i Norge og omfatter 29 395 personer (2012). De fleste har kommet til Norge som flyktninger, og har kort botid i Norge, de fleste har kommet etter 1998, med et toppår i 2002. 49 % har bodd i Norge mindre enn 5 år. Somaliere er den innvandrergruppen med størst arbeidsledighet. 44 % av somalierne bor i Oslo, og den somaliske innvandrerbefolkningen er svært ung. Vietnamesere i Norge. Det er 20 871 av vietnamesisk opprinnelse i Norge (1. januar 2012). 13 222 er 1.generasjons innvandrere mens 7 649 er norskfødte barn av disse. De første vietnamesiske flyktninger kom som båtflyktninger etter Vietnamkrigen i 1975. De fleste båtflyktningene kom i tidsperioden 1978-1985. Senere innvandrere fra Vietnam har for det meste kommet som økonomiske flyktninger eller gjennom familiegjenforeninger. En fjerdedel av norsk-vietnameserne bor i Oslo. Norskvietnamesere er mindre engasjert i politikk enn befolkningen som helhet. Forholdsvis mange innvandrere fullfører høyere utdanning. Det er 10% høyere sannsynlighet for en vietnameser enn for en av majoritetsbefolkningen å fullføre høyere utdanning. Bosniere i Norge. a>, som ikke er markert på dette kartet, har ifølge SSB 12 719 innvandrere til Norge. Det er ca 15 700 innbyggere i Norge som stammer fra Bosnia-Hercegovina, noe som gjør bosnierne til den åttende største innvandrergruppen. De fleste kom i løpet av Bosnia-krigen fra 1992 til 1995, og mange kom som familier. Alderssammensetningen ligner i stor grad på alderssammensetningen i hele befolkningen i Norge. Bosnierne bor over hele Norge, og bare 13 % bor i Oslo. Bosniere er godt integrert, med høy deltagelse i utdanning, høy sysselsetting og liten andel sysselsatte i «typiske innvandrernæringer». Tyrkere i Norge. Det er ca 15 400 innbyggere av tyrkisk opprinnelse i Norge. De første tyrkerne kom som arbeidsinnvandrere på 1960- og 1970-tallet. De kom fra en relativ middelklasse, og var verken spesielt rike eller fattige. Om lag en tredjedel bor i Oslo. Relativt få tyrkere tar høyere utdannelse. Russere i Norge. Innvandrere fra Russland utgjør 13 900 personer. En tredjedel av disse er flyktninger fra Tsjetsjenia, mange av de øvrige er russiske kvinner som kommer til Norge for å gifte seg med menn uten innvandrerbakgrunn. Norsk-russerne er en av de innvandrergruppene med høyest andel kvinner, og mange av disse kvinnene er høyt utdannede. Det er relativt få andregenerasjons norskrussere, i alt 540 personer; til sammenligning er det 1500 barn i Norge med én norsk- og en russiskfødt forelder. Relativt flest norsk-russere bor i Finnmark, hvor de utgjør 1,2 % av befolkningen. Kosovarer, albanere i Norge. Innvandrere fra Kosovo er blitt statistisk mer synlig etter at SSB utskilte tallet fra tallet for Serbia. Kosovo erklærte sin uavhengighet fra Serbia i 2008, og mange land har anerkjent dette. Kosovarene i Norge utgjør ca 13 231 personer. Dette er alt overveiende albanere (i tillegg har Norge ca 1.500 albanere fra Makedonia og 400 albanere fra selve Albania). De fleste kosovoalbanere i Norge er muslimer, men det finnes også et lite innslag av katolikker blant dem. Filippinere I Norge. Innvandrergruppen fra Filippinene utgjør 16 431 personer, hvorav 14 903 er 1.generasjons innvandrere (2012). Den filippinske innvandrergruppen er nokså uensartet. Mange av filippinerne er godt utdannede kvinner som gifter seg med norske menn. Andre er filippinske sjøfolk, mest menn, som har fått opphold i Norge etter å ha hatt hyre på norske skip. Det er fire ganger så mange kvinner som menn blant de filippinske innvandrerne. Ingen annen innvandrergruppe har så mange barn med en norskfødt og en utenlandskfødt forelder. En tredjedel av norsk-filippinerne bor i Oslo, for øvrig bor det innvandrere fra Filippinene i over 200 norske kommuner. Norsk-filippinerne er godt integrert, med høy sysselsetting, god valgdeltagelse og høy utdanningsdeltagelse blant etterkommerne. Andre større grupper. Alle de ovenfor nevnte grupper er representert med minst 10 000 personer fast bosatte i Norge. Ikke særskilt omtalt er dem med innvandrerbakgrunn fra Danmark (19 220 i 2008), Tyskland (17 472), Serbia (14 542), Sri Lanka (13 163) og Storbritannia (11 784). Innvandrere i politikken. Den første ikke-vestlige innvandreren som møtte på Stortinget var Athar Ali (RV, Oslo), som møtte som vararepresentant 23.-25. mars 1994 for Erling Folkvord. Norskpakistanske Shahbaz Tariq (Ap, Oslo) var vararepresentant 1989-2005; og møtte fast mens Bjørn Tore Godal var statsråd i oktober 1997 og under Stoltenberg 1 ("mars 2000-oktober 2001"). Afshan Rafiq (H, Oslo), som er andregenerasjons norskpakistaner, var fast møtende representant 2001-2005, og vararepresentant 2005-2009. I perioden 2005-2009 var Saera Khan (Ap, Oslo) fast møtende representant. Norsk-pakistaneren Akhtar Chaudhry (SV) ble i 2009 den første med minoritetsbakgrunn som ble medlem av Stortingets presidentskap. Han har vært fast møtende vararepresentant for Kristin Halvorsen etter at Heidi Sørensen, som første vararepresentant, ble statssekretær oktober 2007. Han var også vararepresentant 2001-2005. Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) var den andre innvandreren i nyere tid som var statsråd (Barne- og familiedepartementet, oktober 2007 – februar 2008). Tidligere har Nita Kapoor (Ap) vært rådgiver i Kulturdepartementet 1996-97 og Fatma Bhanji Jynge (Ap) statssekretær i Kommunaldepartementet en kort periode 2000; Hadia Tajik (Ap) var rådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2006, stortingsrepresentant fra 2009 og statsråd fra 2012. Innvandrere er underrepresentert i lokalpolitikken. Ved kommunestyrevalget i 2003 ble det valgt inn 11 138 faste representanter i landets kommunestyrer, av disse var 92 ikke-vestlige innvandrere. Dette utgjorde en andel i underkant av 1 prosent av representantene, på samme tid utgjorde denne gruppen over 5 prosent av befolkningen. Den norsk-indiske kvinnen Harjeet Jassal var varaordfører på Røst fra 2003 til 2007, og ble med det den første ikke-vestlige innvandrer i et så fremtredende verv. Innvandrere i kulturen. Innvandrere og flyktninger som kommer til Norge har satt flere typer spor i kulturen, både kultur skapt av etniske nordmenn, og kultur skapt av innvandrerne selv. Det finnes foreløpig få eksempler i reklame og film/teater for voksne på at "innvandrere" deltar som ordinære aktører; i den grad de medvirker, er det i kraft av å "representere innvandreren". Motsatt er det i nyere norsk fjernsynsdramatikk for barn og ungdom lagt vekt på å demonstrere vennskap mellom barn med ulik bakgrunn. Religioner. a> i Oslo er en flerspråklig og flerkulturell menighet Historisk sett er de fleste trossamfunn i Norge oppstått som følge av innvandring. Som følge av økt innvandring fra 1965 av har flere religioner fått medlemmer og forsamlinger i Norge. De fleste medlemmer av islamske trossamfunn er innvandrere fra India, Pakistan, Irak, Tyrkia, Somalia og andre muslimske land; mens innvandrere fra Filippinene, Polen og Chile og flere andre land i stor grad tilhører den katolske kirke. Den katolske kirke har fått nye medlemmer fra flere land og språkgrupper, og betjener nå folk fra ca 150 land med sjelesorg på mer enn 20 språk. Det er i dag mellom 200 000 og 230 000 katolikker i Norge. Fordi de fleste med katolsk bakgrunn går i kirken uten å være registrert, er det offisielt bare 57 000 katolikker i Norge. Det er betegnende at St. Olav katolske menighet i Oslo i perioden 1997-2002 feiret messe på 24 forskjellige språk. I 2008 var det 163 180 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge fra land der islam er hovedreligion. En god del av disse innvandrerne er dog ikke muslimer, da eksempelvis land som Libanon, Sudan, Nigeria og Bosnia-Hercegovina har en befolkning der mellom 40 og 80 % er av islamsk tro. Den totale innvandrermassen var samme år på 716 967, som betyr at ca. 88,2 % av innvandrerbefolkningen kom fra land der en annen religion enn islam er hovedreligion. Denne oppstillingen kan ikke vise i hvilken grad innvandrere fra Asia, Afrika eller Latin-Amerika tilhører protestantiske kirkesamfunn. Men fenomenet er såpass merkbart at det er oppstått flere utenlandske menigheter, eller grupperinger innen allerede etablerte protestantiske trosfellesskap, særlig blant baptister og forskjellige grupper av pinsevenner. Gravferdsfirmaet Al-Khidmat ble etablert i 2002, og er Norges første og eneste muslimske begravelsesbyrå. Byrået avvikler flere hundre begravelser i året, og søker så langt som mulig å ivareta islams bestemmelser om begravelse innen 24 timer. Halvparten av alle norsk-pakistanere begraves i Norge, mens halvparten begraves i Pakistan. Andelen som begraves i Norge er økende. Bøker og forfattere. Barnetimeboka "Toya" (1955) handlet om ei jente som kommer til Norge som flyktning fra et europeisk land i krig. Boken fikk uventet aktualitet da det året etter brøt ut opptøyer i Ungarn, og mange ungarske flyktninger kom til Norge. Boken var skrevet som en skrivestafett av 16 norske barn, og ble sendt som opplesning i Barnetimen. Den ble filmatisert i 1956. Den første barneboka som skildrer innvandreres møte med Norge er Aimée Sommerfelts "Den farlige natten" (1971), om en italiensk familie som etablerer seg i et norsk kystsamfunn. Sommerfelt skrev også boken "Reisen til ingensteder" (1974) om sigøynernes kultur. Like kjent er kanskje Sverre Asmerviks "Og så kom vi til Norge..." (1977), som er karakteristisk for 1970-tallets sosialrealisme. Den første boka skrevet i Norge av en "ikke-vestlig" innvandrer var "Pakkis" (1986) av den da 16 år gamle forfatteren Khalid Hussain. Hussain skrev senere kriminalromanen "Ondt landskap" (1990), og har laget film. Norskpakistanske Nasim Karim har skrevet romanen "Izzat: for ærens skyld" (1996). Adelheid Seyfarth har skrevet romanen "Fars hus" (2005), med basis i egne erfaringer med det multikulturelle Norge. Romanen "Fundamentalt nå" (2002) ble skrevet av Steffen R.M. Sørum under psevdonymet "Kazzab Al-Abyad". Torgrim Eggens "Hilal" (1995) er en roman om kjærlighet og kulturmøter i et tenkt, fremtidig Oslo. Sju norske byer har siden 1995 inngått samarbeid med skribentorganisasjonen Norsk PEN om en ordning med fribyforfattere, en beskyttelse og en talerstol for forfulgte forfattere. Den første byen og forfatteren var Stavanger, som i 1995 tok imot Araz Elses fra Aserbajdsjan. Film. Den første norske filmen som tematiserer møtet med ikke-vestlige innvandrere er "Afrikaneren" (1966). Wenche Foss spiller moren som møter datterens (Lise Fjeldstad) nye kjæreste (Earle Hyman). Filmen var basert på en novelle av Sigurd Evensmo. I filmen "Øye for øye" (1985) er hovedpersonen en innvandrer (Amjad Munir) som ikke tør å ta affære når han blir vitne til at arbeidsgiveren hans begår et lovbrudd. Frøydis Armand spiller hovedpersonens kjæreste. Filmen ble regissert av norsk-italienske Gianni Lepre. Barnefilmen "Bak sju hav" (1991) av norskpakistanske Saeed Anjum og norske Espen Thorstenson skildrer en åtteårig gutts reise fra Lahore til Norge for at familien skal gjenforenes med faren. Også "Mendel" (1997) av Alexander Røsler skildrer en gutts møte med Norge, denne gang en jødisk flyktning på 1950-tallet. I "Schpaaa" (1998) av Erik Poppe skildres med en autentisk intensjon et ungdomsmiljø på Oslo øst; de fleste av ungdommene har innvandrerbakgrunn, og alle er på vei nedover skråplanet mot en kriminell karriere. Filmen "Bryllupet" (2000) av Leidulv Risan skildrer et kjærlighetsforhold mellom en norsk mann (Mads Ousdal) og en norsk-irakisk kvinne (Susan Badrkhan), og konfliktene som oppstår i møtet med hennes foreldres forventinger. Filmen "Izzat" (2005) av norskpakistanske Ulrik Imtiaz Rolfsen skildrer andregenerasjons norskpakistanske innvandrere på vei inn i gjengkriminalitet på 1980-tallet. Khalid Hussains "Import Eksport" (2006) skildrer forholdet mellom norsk gutt, norskpakistansk jente og norskpakistansk far; i rollene: Talat Hussain, Iram Haq og Bjørnar Lisether Teigen. I Marius Holsts "Blodsbånd" (2007) er hovedpersonen en 15-årig gutt som kommer fra Kosovo til Norge for å finne igjen faren, bare for å oppdage at faren er viklet inn i et mafia-nett. Migrapolis. Fjernsynsprogrammet Migrapolis har siden 1997 blitt vist ukentlig på NRK. Programmet, som har en overvekt av innvandrere i redaksjonen, skildrer innvandreres liv og integrering i Norge, og vant prisen Gullruten i 2007. a> er karakteristisk for kinesisk og japansk kjøkken Mat og drikke. Da kinarestauranten «China House» ble etablert av "Chen Te Hu" i Sofies gate i Oslo i 1963 var det landets første "innvandrerrestaurant". Anno 2007 finnes det kinarestauranter i 158 av landets kommuner. Rotisseriet/restauranten "La petite cuisine" ble også etablert i 1963, i Cort Adelers gate på Frogner, og regnes av noen som det første glimt av et internasjonalt kjøkken i Norge. De første kinarestaurantene ble startet av kinesiske sjømenn som etter fem års tjeneste på norske skip hadde fått oppholdstillatelse i Norge. Få av dem hadde kokkeutdannelse, men mange kom fra en kultur hvor menn deltok i matlaging i like stor grad som kvinner. De første årene ekspanderte kinarestaurantene langsomt; i 1972 fantes det bare 5 av dem. Den store veksten kom på 1980-tallet: i 1987 var annenhver nye restaurant i Oslo en kinarestaurant. Pr 2002 var 95 av Oslos ca 800 restauranter kinarestauranter. Og det kom flere andre restaurant-typer. Den første amerikanske pizzarestauranten var "Peppes Pizza" i 1970. I 1975 kom "Bella Napoli", den første italienske restauranten. I 1985 ble "Peacock", den første indiske restauranten etablert. Den første sushirestauranten ble etablert i 1985. "Nippon Art" var likevel bare en forløper, og et avantgardetilbud for få. Det tok mer enn 15 år før sushi ble alminnelig blant folk flest. Matvanene spredte seg fra restaurantene og inn i husholdningene. Journalist Arnhild Skre og TV-kokk Ingrid Espelid Hovig samarbeidet i 1988 om kokeboka "Innvandra mat", som presenterte og introduserte etnisk mat fra flere kulturer. I dag sier 76 % av nordmenn at de «liker utenlandsk mat». De vanligste inspirasjonskildene er mat fra middelhavslandene og fra asiatiske land. Flere av de innvandrede matskikkene adopteres først av trendsettermiljø, som flytter videre til nye trender når matvanene får bred oppslutning. Statsborgerseremoni. I 2006 introduserte regjeringen et tilbud om en frivillig seremoni for markering av norsk statsborgerskap. Tilbudet gis til alle over 12 år som får norsk statsborgerskap etter 1. september 2006. Det er frivillig for personer under 18 år å avlegge troskapsløfte. Personer fra 18 år må avlegge troskapsløfte. Seremonien, som arrangeres av fylkesmannen i de ulike fylkene skal være «en høytidelig og verdig markering av overgangen til norsk statsborgerskap». Det er laget en egen bok som deles ut til alle som deltar i seremonien. De fem første frivillige seremoniene ble arrangert 17. desember 2006. Våren 2007 ble det arrangert statsborgerseremonier i alle landets fylker. Norske migrantoverføringer. Migrantoverføringer vil si at migranter sender penger tilbake til familie i opphavsland. Norske innvandrere sender penger hjem i samme omfang som andre lands innvandrere. De fleste som svarer i undersøkelser viser til omsorg for foreldre som hovedgrunn til overføringene. Overføringene varierer i en viss grad med botid. De første årene er overføringene små, de tar seg opp når innvandrerne er etablert, og det er lite som tyder på at de går ned med lang botid i Norge. Både arbeidsinnvandrere og flyktninger sender penger, i omtrent like stor grad. Betydningen av migrantoverføringene fra Norge er størst i landene Bosnia-Hercegovina, Kapp Verde, Serbia og Montenegro og Somalia. Dette er beregnet utfra migrantoverføringenes kjente andel av landenes BNP, og hvor stor andel av landets emigranter som bor i Norge. Historie. De første innvandrerne vi kjenner i norsk historie, er like gamle som historien om den norske staten. De to første "kongene over hele Norge" – Harald Hårfagre og Eirik Blodøks – var begge gift med danske kongsdøtre: Ragnhild Eiriksdatter og Gunhild Kongemor. De aller fleste av de tidligste norske kongene fant sine dronninger gjennom nordiske allianser, og det er sannsynlig at det var disse alliansene som ga Harald og Eirik den nødvendige makten. Annen, tidlig innvandring omfatter munker (som Ansgar) fra England og fra kontinentet, og slaver fra blant annet Irland. Senere innvandringshistorie omfatter hanseater, danske embetsmenn i den dansk-norsk helstatens periode fra 1500-tallet til 1814, tyske bergmenn i gruvedriftens tidsalder, rallarer som deltok i jernbanebygging og annet anleggsarbeid. På 1700 og 1800-tallet var det en betydelig innvandring til Finnmark og Troms fra Finland, særlig i forbindelse med hungersnøden i Finland i 1860-årene. Denne befolkningsgruppen er i dag kjent som kvener. Fra 1870-årene av kom sveitsere som ble sveisere i meieridrift og storfehold. Ungarerne kom til Norge etter opptøyene i 1950-årene, tsjekkerne kom etter 1968, og chilenerne etter 1973. Arbeidsinnvandringen som begynte i 1960-årene – først fra India og Pakistan, utvidet seg og etterhvert til å omfatte flere land. Fra 1970-årene av kom flyktninger fra Vietnam, Irak, Jugoslavia, Afghanistan og flere andre land. Utvidelsen av EU med åtte nye medlemsland i Øst-Europa den 1. mai 2004 ga lettere adgang til innreise og opphold i Norge for borgere fra disse landene. EU-utvidelsen førte til store endringer i de registrerte flyttestrømmene til Norge, mest fra Polen og Litauen. Fra disse to landene økte innvandringen med henholdsvis 127 og 70 prosent fra 2005 til 2006. Dessuten har det de siste ti årene kommet et økende antall kvinner fra særlig Russland, Thailand og Filippinene for å gifte seg med norske menn. Antallet innvandringsekteskap er økende: i 1990 fikk 1300 personer opphold i Norge for gifte seg; mens det tilsvarende tallet for 2006 var 4500. Innvandrerbefolkningen er yngre enn gjennomsnittet av hele befolkningen i Norge, og er med på å holde gjennomsnsittsalderen i befolkningen nede. Innvandringen til Norge kan forklares både med behov og muligheter i det norske samfunnet, og med forhold i samfunnene som innvandrerne reiser fra. Jøder i Norge. Allerede den kristenretten Olav den Hellige satte opp på Moster i 1025, krevde at alle kongens undersåtter skulle være kristne. Fram til 1851 var jøder uavbrutt uønsket i Norge i 826 år. Etter de katolske kristnes gjenerobring av Sør-Spania (Granada) i 1492 og den påfølgende anti-jødiske politikken (som følge av mistenksomhet mot både jøder og muslimer pga. den langvarige muslimske ekspansjonen og okkupasjonen av Spania) flyktet likevel en del iberiske ("sefardiske") jøder til Nord-Europa og fikk opphold der. Enkelte norske byer lot katolikker og jøder oppta handelsnæring, åpent eller i skjul. Kong Frederik IIs fremmedlov av 1569 fastslo at ikke-lutherske utlendinger skulle forlate riket innen tre dager – eller henrettes. Forbudet mot utøvelse av annen religion enn statens egen lutherske kirke gjaldt forøvrig alle mennesker, og endog norske ikke-lutherske kristne var uten rettigheter fram til 1800-tallet, da Norge fikk Dissenterloven av 1845 som 6 år senere ble etterfulgt av en lov som også omfatter rettigheter for jøder. Det første eksplisitte forbud som nevnte jøder spesielt, vedtok Christian IV i 1651, men noen år etter fikk de iberiske jødene dispensasjon. Fra 1687 måtte jøder i Norge ha leidebrev. Flere iberiske jøder tok opphold i landet som handelsborgere på 1600-tallet, men på 1700-tallet ble forbudet håndhevet nesten totalt. I Danmark gikk utviklingen motsatt vei – allerede i andre halvdel av 1600-tallet fikk jødene oppholde seg i landet, og endog ta akademiske grader. Eidsvoldsmennene vedtok i 1814 en Grunnlov som, med 94 mot 7 stemmer, uttrykte (§2): "...Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget." I juli 1851 ble Jødeparagrafen opphevet, i september ble det tillatt for jøder å utøve sin religion og i 1852 bosatte den første jøde seg i Oslo. Innvandringen skjøt fart etter 1880, mange jøder kom da til Norge som følge av antisemittisme i Russland og Øst-Europa forøvrig. I 1892 ble den første synagoge opprettet i Oslo. Under andre verdenskrig ble 790 norske jøder drept. Den totale jødiske befolkningen ved krigsutbruddet var ca 2 100. Jødene i Norge er et eksempel på en historisk innvandringsgruppe som er godt integrert, men som allikevel har holdt på sin egen identitet. De har i dag status som nasjonal minoritet. Det er synagoger i Oslo og Trondheim, og mange jøder bor i eller nær disse byene. Uman (Ukraina). Uman (ukrainsk) er en by i Ukraina med 88 300 innbyggere (1. januar 2004), beliggende i Tsjerkasy oblast og er administrasjonsstedet for området (rajon) Umanskyi rajon. Historie. Byens opprinnelse er uklar, men er svært gammel. Den er kjent fra 1616 da tatarene bygde et forsvarsanlegg i byen og et fremtredende kossakregiment ble stasjonert i byen. I årene 1670–1674 var byen militært hovedkvarter for den delen av Ukraina som på vestsiden av Dnepr. Folketallet steg utover på 1600-tallet da byen var en del av Polen og den fikk byrettigheter i 1616 og i 1629 hadde den 6 000 innbyggere. i 1706 fikk den Magdeburg-rettigheter. I 1802 ble den storeslagne Sophienpark åpnet, anlagt av den polske greven Stanislaw Potocki og ingeniøren Ludwig Metzel, med forbilde av de engelske landskapsparkene. Parken har navn etter Potockis greske hustru. Under andre verdenskrig var det rett ved byen et større slag mellom det tyske Wehrmacht og Den røde arme 15. juli – 8. august 1941 hvor en tysk pansergruppe rykket øst mot den østlige buktingen av Dnepr og rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger i en stor knipetangsmanøver. Etter den tyske erobringen av byen ble over 14 000 jøder deportert fra byen. Fra begynnelsen av 1990-tallet har byen blitt et jødisk valfartssted da graven til den sentrale rabbien Nachmann ligger her. Næringsliv. Byen næringsliv har tygdepunkt på maskinindustri og kjemisk.farmasøytisk industri. Uman ligger sentralt kommunikasjonsmessig hvor motorveiene Kiev – Odessa og Vinnytsia – Kirovohrad krysses ved byen. Zhu Qinan. Zhu Qinan (forenklet kinesisk: 朱启南, født 15. november 1984 i Wenzhou i Zhejiang i Folkerepublikken Kina) er en mannlig kinesisk sportsskytter som vant olympisk gull under Sommer-OL 2004 i Athen i 10 m luftrifle. Zhu begynte å trene skyting på sportsskolen i Wenzhou i 1999. I februar 2002 kom han med på provinslaget i skyting i Zhejiang. Zhu ble tatt opp på landslaget 14. desember 2003. Han var fremdeles junior da han vant OL-gull, og poengsummen han fikk i den innledende skytingen (599) var tangering av juniorverdensrekorden. Han klarte samme poengsum i ISSF-verdenscupfinalen i Bangkok i 2004, noe som holdt til seier der også. Senere har han vunnet flere verdenscupkonkurranser i 10 m luftrifle. Hans beste resultat i 50 m rifle er bronsemedalje i det asiatiske mesterskapet i 2004. Cello. Celloen (uttale:, flertall: celli) er et strykeinstrument i fiolin-familien. Den har fire strenger, og er stemt i C G d a (en oktav dypere enn bratsjen) med et tonesprang fra C-2 (mørkest) til a2 (lysest). Den opprinnelige betegnelsen "violoncello" betyr "liten violone" og er et italiensk diminutiv av dette ordet. En person som spiller cello kalles for en cellist. Celloen ble først utviklet på slutten av 1600-tallet av instrumentmakere i Bologna. I løpet av 1700-tallet ble celloen et populært instrument i Nord-Europa, men det var ikke før ca 1750 at størrelsen på instrumentet ble standardisert. Den har etter hvert blitt et populært instrument som brukes i flere sammenhenger: som soloinstrument, som et av flere instrumenter i strykekvartetten, trio, duo eller strykeorkester og som et hovedinstrument i symfoniorkesteret. Viktige instrumenter i fiolinfamilien er foruten cello også fiolin, bratsj og kontrabass. Sitter. Sitter er ei grend i Flatanger kommune i Nord-Trøndelag. Stedet ligger ved sjøen og er omkranset av fjell og skog i nord, øst og sør. Sitter hadde egen skole fram til begynnelsen av 1960-tallet. Grenda fikk veiforbindelse i 1979 (til fylkesvei 215 ved Utvorda). Samtidig sluttet den lokale rutebåten å anløpe stedet. Det bodde nærmere 100 mennesker her like etter andre verdenskrig, men folketallet er gått jevnt og trutt tilbake til om lag 20 i dag (2007). Hovednæringen er jordbruk. Palper. Palper er insekter og bløtdyrs griperedskaper (hender). Thorleif Enger. Thorleif Enger (31. oktober 1943) var konsernsjef i Yara International asa fram til september 2008. Enger har doktorgrad i "structural engineering" fra University of Colorado, vært forsker hos Shell i Houston, Texas. Han har jobbet for Hydro siden 1973 hvor han ledet utbyggingen av Oseberg-feltet på 1980-tallet, ledet Hydro Agri fra 1999 som i 2004 ble Yara. Enger var styreformann i Telenor fra 2003 til 2007. Han er også president for "International Fertilizer Industry Association" (IFA), den internasjonale gjødselindustrien. Bror til Ole Enger i Orkla. Diuretikum. Diuretika (flertall av diuretikum), er såkalte vanndrivende legemidler, som øker produksjonen av urin. Bruksområder. Vanndrivende legemidler brukes ved en rekke tilstander hvor det er ønskelig å redusere mengden vann, eventuelt elektrolytter fra kroppen. Vanligst er behandling av hypertensjon, høyt blodtrykk. Ved nyresvikt, hvor evnen til å skille ut vann og elektrolytter, brukes ofte slyngediuretika i høye doser. En rekke tilstander med ødem, (mer væske i vevene) kan behandles med diuretika. Virkningsmekanisme. Diuretika virker kan virke gjennom to prinsipielle mekanismer; enten ved å øke filtrasjonen i glomerulus i nyrene, eller ved å hemme reabsorpsjon fra tubuli. Oflag XXI-C. Oflag XXI-C var en tysk krigsfange-leir for offiserer under andre verdenskrig. Leiren lå i Polen, i området av den nasjonalsosialistiske tyske regjeringen kalt Reichsgau Wartheland inkorporert i Tyskland 1939–45. Leiren ble opprinnelig etablert nær Skoki (på tysk Schokken), 30 km nord-øst for Poznań. Deretter ble den flyttet til Grune bei Lissa (Gronowo ved Leszno), der det var ankommet 343 offiserer fra Norge. Samtidig ble også 612 offiserer sendt til Ostrzeszów (på tysk Schildberg) 29 km sør for Ostrów Wielkopolskie. I desember 1943 ble alle norske offiserer, til sammen ca. 1.130, samlet i Oflag XXI-C i Schildberg. I desember ankom også 32 soldater og offiserer som ble tatt av tyskerne på Svalbard. Operasjon Zitronella. Nordmennene overtok bygninger som tidligere var brukt som krigsfangeleir for sårede og syke britiske soldater (Stalag XXI-A). Leiren var unik ved at den brukte flere bygninger i byens sentrum, rekvirert fra de polske beboerne. Bygningene lå ikke ved siden av hverandre, og hver enkelt bygning var inngjerdet med piggtråd. Oflag XXI-C var en leir for norske offiserer arrestert i 1942 og 1943, de fleste under opprenskningsaksjonen Aktion Polarkreis den 16. august 1943. 1150 norske offiserer satt i leiren mellom 1942 til 1945. I januar 1945 ble de marsjert vestover, til Luckenwalde ved Berlin og senere Schlesien. I 1982 ble det norske Krigsfangemuseet i Schildberg etablert på stedet. Piteraq. Piteraq er navnet på den kalde fallvinden som av og til oppstår på Grønland, som kan gi store ødeleggelser i de byene og bygdene som rammes av den. Det er særlig området rundt Tasiilaq på østkysten som rammes. Piteraq oppstår som regel på kalde og vindstille netter, når det hoper seg opp med kald luft innlandsisen. Den oppstår når den iskalde luften forskyver seg, og dras ned fra innlandsisen av gravitasjonen, og dras ned gjennom daler og kløfter på vei mot kysten. Luften varmes opp og blir tørrere underveis, men siden den opprinnelig er ekstremt kald vil den, selv om den varmes opp med 10-15°, være svært kald og tørr når den når kysten. Typisk temperatur sommer og vinter. Om vinteren er en Piteraq som regel er verst, her kan temperaturen typisk være mellom -10 og -20° Celcius, og vindstyrken vil typisk være mellom 50 og 80 m/sek. Om sommeren er den mildere, her kan temeraturen være mellom 0 og 10° Celsius og vindstyrken lavere; mellom 20 og 40 m/sek. Åsby. Åsby er en bydel i byen Harstad i Troms. Den ligger sør for Gangsås og nord for Kanebogen. Åsby rommer bedrifter som Shell og Elkjøp, men består ellers i all hovedsak av privatboliger. Mari (jentenavn). Mari er en nordisk form av kvinnenavnet Maria som er en gresk variant av det arameiske kvinnenavnet Miriam. Den opprinnelige betydningen er omstridt, de fleste henviser til "den vakre", muligens også «den tykkfalne». Mari kan også være en kortform av Mariana. Utbredelse. Navnet Mari var blant de mest populære døpenavnene på jenter i Norge på 1600- og 1700-tallet og igjen på 1980-tallet. De fleste av de i Norge som het Mari i 2005 hadde dette som eneste fornavn. Vanlige sammensatte varianter av navnet er: Marianne, Mariann, Ann-Mari, Anne-Mari og Mari-Ann. Dyssomni. Dyssomni er en bred klassifikasjon av søvnforstyrrelser som gjør det vanskelig å sovne, bevare søvnen eller få sove til "rett" tid i forhold til samfunnets normer. Dyssomnier er primært forstyrrelser av initiering eller bevaring av søvn eller av overdreven søvnighet og er karakterisert ved forstyrrelse i mengden, kvalitet eller timing av søvn. Pasienter kan klage over problemer med å falle i søvn eller forbli sovende, intermitterende våkenhet i løpet av natten, tidlig oppvåkning om morgenen – eller kombinasjoner av disse plagene. Stress, koffein, fysisk ubehag, psykiske vansker og soving på dagtid er vanlige faktorer som kan forstyrre søvnkvalitet og forverre dyssomnier. Behandling. Generelt er det to hovedtyper for behandling, og de to kan være kombinerte: psykologiske tiltak (søvnhygenisk rådgivning eller kognitiv-atferdsmessig) og medikamentelle / farmakologiske tiltak. I situasjoner med akutte plager, som ved sorgreaksjon, kan farmakologiske tiltak være mest aktuelt. Ved primær insomni bør initiell innsats være psykologisk basert. I forhold til langvarige dyssomnier vil det ved medikamentell behandling for flere søvnmedikamenter være problematisk at pasienten utvikler økt tolerense, og i noen tilfeller avhengighet, for søvnmedikamentet. Ellers vil behandlingen være avhengig av årsaken til forstyrrelsen. Man kan søke hjelp for søvnvansker hos fastlege, eventuelt psykolog eller psykiater. Ved alvorlige eller langvarige dyssomnier som ikke lar seg behandle effektivt i vanlig hjelpeapparat kan man søke hjelp ved spesialiserte søvnklinikker. Usynlige hender. "Usynlige hender" er en roman av Stig Sæterbakken. Den kom ut i august 2007. Boken er også utgitt som lydbok, lest av skuespiller Jan Grønli. Besøket. "Besøket" er en roman av Stig Sæterbakken. Den kom ut i 2006 og er forfatterens sjuende roman. Jeg-fortelleren i boka, advokat Sigmund Winther, synes tilfreds med en ikke altfor utfordrende karriere og en velordnet tilværelse sammen med sin kone, museumskonservatoren Cecilie. Men om kvelden på sin 42-årsdag blir han oppsøkt av en gammel klassekamerat: treogtyve år er da gått siden han og Gunnar Samuelsen sist så hverandre. Gunnar har med seg et kassettopptak fra gymnasdagene som han vil at vennen skal høre. På opptaket, som ble gjort under en debatt i en anarkistgruppe de begge var med i, hører Sigmund sin egen stemme for første gang. Opplevelsen blir et sjokk for ham og tvinger ham til å revurdere det selvbildet han har levd med, såvel som forholdet han har til menneskene rundt seg. Gunnar viser seg dessuten å bli vanskeligere å få ut av huset enn det Sigmund og Cecilie først hadde tenkt. Ute av stand til å ta et oppgjør med de krefter som truer, merker den etablerte advokaten at grunnen begynner å svikte under ham. "Besøket" fikk Oslo-prisen (Natt & Dag) for Årets lesning 2006. Laura Welch Bush. Laura Lane Bush (født Laura Lane Welch den 4. november 1946 i Midland, Texas) er hustru til USAs tidligere president George W. Bush siden 5. november 1977. Paret har tvillingdøtrene Barbara og Jenna Bush, født i 1981. Laura Bush var USAs førstedame fra 2001 til 2009, da George W. Bush var president, og var en av de mest populære førstedamene gjennom tidene. Som syttenåring unnlot hun å stoppe ved et stoppskilt, hvilket førte til en jevngammel bekjents død. Hun ble ikke tiltalt. Hun er utdannet bibliotekar, men har også jobbet som lærer. Estetisk salighet. "Estetisk salighet" er en essaysamling av Stig Sæterbakken. Den kom ut i 1994 og er en oppsummering av fem års essayistisk virksomhet. Her er både tidligere publiserte og nyskrevne tekster om blant annet Anthony Burgess' "A clockwork orange", Laurence Sternes "Tristram Shandy", Witold Gombrowicz' "Ferdydurke", Julio Cortázars "Rayuela", Octave Mirbeaus "Torturhagen", Lars von Triers Europa-trilogi og Robert Harmons action-thriller "The hitcher", verker av billedkunstnerne Per Inge Bjørlo og Jeff Koons, samt en brevveksling med Jan Kjærstad om Bret Easton Ellis' "American Psycho". Siamesisk. "Siamesisk" er en roman av Stig Sæterbakken. Bokens to hovedpersoner er ekteparet Edwin og Erna Mortens. Edwin er nesten blind, men hører godt; Erna er tunghørt, men ser godt. Edwin sitter i en gyngestol på badet, der sitter han dag ut og dag inn, grubler over sin skjebne, tygger Orbit sukkerfri tyggegummi, og kjefter på Erna hver gang hun er inne i et nødvendig ærend. Annet hvert kapittel boken igjennom forteller Edwin og Erna i jeg-person. Tittelen "Siamesisk" beskriver med andre ord hvordan teksten er bygget opp like mye som den beskriver det inngrodde avhengighetsforholdet som eksisterer mellom de to gamle. Dramaet settes i gang av en ung vaktmester som kommer for å skifte lysrørene på badet inne hos Edwin. Det finstemte maktforholdet mellom Edwin og Erna blir straks forrykket av den fremmede tredjepersonens inntrengen. Et fortvilet spill tar til, vekslende mellom et håp om forandring og ønsket om at alt skal forbli slik det alltid har vært. Romanen er oversatt til svensk, dansk, tsjekkisk og engelsk. Selvbeherskelse. "Selvbeherskelse" er en roman av Stig Sæterbakken. Hovedpersonen, Andreas Feldt, møter den ene av sine to voksne døtre på en kafé etter flere års adskillelse. Gjensynet fremkaller en uro i Andreas, og i ren befippelse forteller han datteren at han og hennes mor skal skilles, hvilket de slett ikke har til hensikt å gjøre. Uroen blir gradvis sterkere, og driver ham de neste dagene til å bryte med flere av hans mest innarbeidede rutiner. En dag legger han ut på en formålsløs vandring ut i byen, fra sted til sted, og møter flere fremmede mennesker som alle synes å sette ham på sporet av noe glemt, noe som ligger og murrer i hukommelsen, men som han ikke helt får tak på hva er. Han vender tilbake fra vandringen i grålysningen, og med det første lyset som brer seg over morgenhimmelen kommer også erkjennelsen av den forferdelige hemmeligheten han har valgt å glemme. Jan Gulbrandsen. Jan Erik Gulbrandsen (født 29. mai 1938 i Oslo, død 4. september 2007 samme sted) var en norsk organisasjons- og idrettsmann. Han var hekkeløper og spesialiserte seg i 400 meter hekk. Han representerte SK Vidar. Yrkeskarriere. Gulbrandsen var cand.mag. i realfag fra Universitetet i Oslo og hadde eksamen fra Statens gymnastikkskole. Han var avdelingsleder ved Norges Idrettshøgskole fra 1968 til 1973. Deretter var han underdirektør og direktør i Oslo Park og Idrett fram til 1984, bortsett fra en periode som statssekretær i Miljøverndepartementet (A) (1974–75). Han var så direktør i Norges Automobilforbund og seinere ved Beitostølen Helsesportsenter. Idrettskarriere. Han debuterte på det norske friidrettslandslaget i 1957 i en landskamp mot Frankrike i Paris. Han deltok i alt i 35 landskamper, i svært mange som kaptein. Han var med i EM i friidrett 1958 og 1962, hvor han begge gangene blei slått ut i forsøksheatet, samt i Sommer-OL 1960 der han nådde semifinalen. Hans personlige rekord på 400 meter hekk var 51,5, en berømt tid som var norsk rekord i 16 år. Den ble satt på Gjøvik i 1964 og sto helt til i 1980. I 110 meter hekk deltok han bare på nasjonalt nivå. Hans personlige rekord var 14,5 sekunder, satt 17. august 1962 under Norgesmesterskapet i Drammen. For alt dette fikk han Norges Friidrettsforbunds høyeste utmerkelse, Gullmedaljen, i 1963. Etter sin aktive karriere var han blant annet styremedlem i Norges olympiske komite fra 1973 til 1988, herunder formann fra 1985. Sauermugg. "Sauermugg" er en roman av Stig Sæterbakken. I denne boken introduseres leseren for Sæterbakkens alter-ego Sauermugg. Boken er skrevet som en frittflytende tankestrøm der fortid, nåtid og ville spekulasjoner blandes sammen i en energisk og uforutsigbar tekst. Tankesprangene er mange og drastiske. Intense refleksjoner avløses av smertelige barndomsminner. Scener fra et ekteskap veksler mellom det opprivende og det absurd komiske, fortalt med bitterhet og hat i det ene øyeblikket, med fortvilelse og selvbebreidelse i det neste. Sauermugg bygger videre på sentrale motiver i Sæterbakkens forfatterskap: ondskap, kjærlighet, maktens intime mekanismer, tankens muligheter og begrensninger. Fortsettelse. Etter at romanen kom ut i 1999, har Sæterbakken fortsatt å skrive såkalte Sauermugg-monologer. Flere av disse har vært publisert i forskjellige tidsskrifter og på nettsteder i Norden. I april 2007 kom boken ut på svensk, i en spesiell director's cut-utgave, hvor flere av de nyskrevne monologene, pluss overskytende stoff fra den gangen boken ble skrevet, er inkludert, tilsammen ca. 50 sider nytt materiale. Tittel: "Sauermugg Redux". Oversatt av Niklas Darke, med etterord av Nikanor Teratologen. I tillegg har Sæterbakken de senere årene satt Sauermugg ut på anbud. Blant forfatterne som har bidratt med egne Sauermugg-tekster er Gunnar Blå, Terje Dragseth, Cornelius Jakhelln, Sigmund Jensen, Nikanor Teratologen, Johan Harstad, Martin Tistedt, Anastasia Wahl, Mads Brenøe, Lars Fr. H. Svendsen og Stefan Whilde. Løren skole. Løren skole er en 1–7 skole (barneskole) i bydel Bjerke i Oslo. Skolen åpnet 1. mai 1891, men står i dag som en moderne, nybygget skole. Skolen ligger med Løren Idrettspark like ved i sør, og Bjerke travbane i nord. Skolen har fått oppgradert uteområder, med stor lekeplass, og et utendørs amfi. Uteområdene er tegnet av landskapsarkitektene Østengen og Bergo AS Historie. Da skolen i 1891 ble bygget bestod den av seks klasserom fordelt på to etasjer, med egen lærerbolig i 2. etasje. Til skolen lå det også en låve og to doble utedoer. Skolekretsen var stor og både Hasle, Sinsen, Årvoll, Tonsenhagen, Linderud og deler av Veitvet tilhørte Løren skoles inntaksområde. Dette gjorde at elevgrunnlaget vokste fort. Lenge var Løren skole Norges største landsfolkeskole med 1401 elever i 1937 på det meste. Innen 1932 var skolen derfor utbygget fire ganger, i 1910, 1918, 1923 og sist i 1932. Skolen hadde da 1400 elever og var Norges største landsskole. Siden da beholdt bygget sin størrelse. Nytt rehabiliteringsarbeid av skolen startet i 1992, med blant annet nye vinduer og nytt ventilasjonsanlegg. Etter en brann ved skolen fikk deler av skolen ny fasade og innvendig oppgradering i 1997. I februar 2005 startet byggingen av nye Løren skole, på travtomta rett nedenfor Bjerke travbane. I august samme året sto den klar, og ble tatt i bruk fra skolestart 2005. Det onde øye. "Det onde øye" er en essaysamling av Stig Sæterbakken, utgitt 2001. Det er i hovedsak en samling frittstående tekster om verker og forfattere, så som William Faulkner, Beckett, Strindberg, Edgar Allan Poe, Kierkegaard, Ján Ondrus og Emmanuel Bove. Men her er også et essay om Peter Handkes omstridte agitasjon for serbernes sak på Balkan, og en lengre refleksjon over Adolf Hitlers rolle som symbol for det onde, som et kulturelt vrengebilde for etterkrigstidens demokratiske Europa. En underliggende felles tematikk for essayene er det man kan kalle "det ondes problem". Forfatteren insisterer på kunsten og litteraturen som et område hvor alminnelige moralske regler ikke gjelder, et sted der både forfatteren og leseren kan utforske yttergrensene av den menneskelige erfaring, uten de bånd og forpliktelser som ellers holder oss tilbake. Louis Mountbatten, 1. marki av Milford Haven. Louis Alexander Mountbatten, 1. marki av Milford Haven, opprinnelig prins Ludwig Alexander av Battenberg (født 24. mai 1854 i Graz, død 11. september 1921 i London) var en hessisk prins og senere britisk admiral som tjenestegjorde som First Sea Lord 1912–1914. Han var eldste sønn av prins Alexander av Hessen-Darmstadt (1823−1888) og grevinne Julia von Hauke (1825−1895). Ettersom foreldrene var gift i morganatisk ekteskap ble Julia von Hauke ikke medlem av huset Hessen, men ble av sin svoger, storhertug Ludwig III av Hessen-Darmstadt tildelt tittelen grevinne av Battenberg, en tittel som ikke hadde vært i bruk siden 1310. Det samme gjaldt for hennes barn, som dermed ikke hadde arverett til den hessiske tronen. Julia von Hauke ble senere opphøyet i den hessiske fyrstestanden og hennes etterkommere fikk tittelen prins/prinsesse. Prins Ludwig av Battenberg ble født i Graz i Østerrike, der faren tjenestegjorde som offiser i den østerriksk-ungarske hæren. Han tilbragte barndommen på Schloss Heiligenberg i Hessen. Under innflytelse av sine slektninger Alice av Storbritannia og hennes bror Alfred av Sachsen-Coburg-Gotha, hertug av Edinburgh, to barn av dronning Victoria av Storbritannia, trådte prins Battenberg i en alder av 17 år i britisk tjeneste som sjøoffiser. Prins Ludwig av Battenberg giftet seg 30. april 1884 i Darmstadt med sin kusine, prinsesse Viktoria av Hessen-Darmstadt, datter av storhertug Ludwig IV av Hessen-Darmstadt og prinsesse Alice av Storbritannia, og barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia. Battenberg-familien i Storbritannia oversatte familienavnet til Mountbatten i 1917, i forbindelse med første verdenskrig. Mountbatten var ridder storkors av Order of the Bath, ridder storkors av Royal Victorian Order og ridder kommandør av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden. Han var medlem av Det kongelige råd. Milford Haven Eirik Øwre Thorshaug. Eirik Øwre Thorshaug (født 11. april 1976) er en Ap-politiker fra Hommelvik. Thorshaug har vært statssekretær i Forsvarsdepartementet siden 21. september 2012. Han har vært fylkesleder i Sør-Trøndelag AUF, internasjonal sekretær og nestleder i AUF. Thorshaug var siden rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe, og fra februar 2007 politisk rådgiver for justisminister Knut Storberget. 6. januar 2011 kunngjorde Justis- og politidepartementet at Thorshaug var konstituert som statssekretær i den perioden statsråden hadde permisjon (1.1.-31.3.). Han var statssekretær i Justisdepartementet fra 16. desember 2011 til 7. september 2012. Thorshaug er gift med Mina Gerhardsen. Madeleine Wickham. Madeleine Wickham født 12. desember 1969 i London er en britisk forfatter. Hun har gitt ut bøker under pseudonym Sophie Kinsella. Hun studerte musikk på New College i Oxford, men etter et år med musikk skiftet hun til politikk, økonomi og filosofi. Madeleine har jobbet som lærer og finansjournalist. Nå er hun gift med en tidligere operasanger. De har 3 barn sammen og bor i London. Adolphus Cambridge, 1. marki av Cambridge. Adolphus Cambridge, 1. marki av Cambridge (Adolphus Charles Alexander Albert Edward George Philip Louis Ladislaus), født Prins Adolphus av Teck og senere hertugen av Teck (født 13. august 1868 – død 23. oktober 1927), var et medlem av den britiske kongefamilien og yngre bror til Dronning Mary, gemalinnen til Kong Georg V. I 1900 tok han over for sin far som hertug av Teck i Württemberg. Han gav slipp på sine tyske titler i 1917 for å bli marki av Cambridge. Han var ridder storkors av Order of the Bath, ridder storkors av Royal Victorian Order og følgesvenn ("Companion") av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden. Cambridge 01 Helena Victoria av Schleswig-Holstein. Prinsesse Helena Victoria (tidligere prinsesse Helena Victoria av Schleswig-Holstein; Victoria Louise Sophia Augusta Amelia Helena; født 3. mai 1870 – død 13. mars 1948) var et medlem av den britiske kongefamilien. Hennes mormor var Dronning Victoria. Per Eriksen. Per Eriksen (født 10. mai 1957) er en norsk trommeslager kjent fra flere utgivelser. Han er oppvokst i Sandefjord. Fra 1970-tallet og utover har han gitt ut plater med visegruppa Nøkken (1982–83), Big Spenders (1986–), bluesorkesteret R&B Express (1990), gruppa Hades (1992), CIA Bluesband (1993), Peyton Place (1994), Somebody's Darling (1994–), Tango Dango (1995), Buckshot Hunters (1995) og Knut Nordhagen & Bluepack (1995–), Trond Granlund (1997–), Peccatum (2000), Tone Krohn (2002). Han spiller i Bent Patey's kvartett «Pateys Pipe», og har egne utgivelser i jazz-fusion-sjangeren. Michelle Paver. Michelle Paver, født 1960 i Malawi, er en engelsk forfatter. Hun vokste opp i London og studerte biokjemi på universitet i Oxford. Hun arbeidet som advokat i flere år innen hun ble forfatter på heltid i 1996. Paver er i ferd med å skrive en historisk romanserie på seks bøker hvor handlingen er lagt til nord-skandinavia for 6000 år siden. Serien har fått navnet "Chronicles of Ancient Darkness", eller "Ulvebror" på norsk, som også er namnet på første boken i serien. Regissøren Ridley Scott har tatt ut opsjon på filmatisering av serien. Saltløsning. En saltløsning er en blanding av væske, vanligvis vann, og ett eller flere salter hvor saltionene er frigjort fra hverandre og flyter fritt omkring mellom væskemolekylene. Ernst August II av Hannover. Ernst August II av Hannover, prins av Storbritannia og Irland, prins og senere kronprins av Hannover, hertug av Braunschweig-Lüneburg, 3. hertug av Cumberland og Teviotdale og jarl av Armagh ("Ernst August Wilhelm Adolf Georg Friedrich") (født 21. september 1845, død 14. november 1923) var det eldste barnet og eneste sønn av kong Georg V av Hannover og hans kone, Marie av Sachsen-Altenburg, og den siste kronprinsen i Kongeriket Hannover. Hannover ble annektert av Preussen i 1866. Han var eldste mannlige etterkommer etter kong Georg III av Storbritannia. Under første verdenskrig ble han og hans familie fratatt sine britiske titler og æresbevisninger. Hans etterkommere har rett til å få familiens britiske titler gjenopprettet dersom de gir avkall på sine tyske titler, men de har ikke gjort dette. Ernst August var gift med Thyra, datter av Christian IX av Danmark. National Public Radio. Hovedkvarteret til NPR i Washington D.C. National Public Radio (NPR'") er en halv-uavhengig amerikansk mediebedrift, som drives uten fortjeneste basert på private og offentlige donasjoner. Organisasjonen er en medlemskapsbedrift og fungerer som et syndikat for offentlige radiostasjoner i USA. NPR ble opprettet i 1970 etter at loven om offentlig kringkasting ("Public Broadcasting Act of 1967") ble vedtatt i 1967. Loven ble undertegnet av president Lyndon B. Johnson, noe som opprettet "Corporation for Public Broadcasting" og også førte til opprettelsen av "Public Broadcasting Service". Nettverket ble stiftet i 1970 med 30 ansatte og 90 offentlige radiostasjoner som medlemmer. På samme sett som de offentlige radionettverkene American Public Media og Public Radio International produserer og distribuerer NPR nyhets- og kulturprogrammer. Medlemsstasjonene er ikke påkrevet å sende alle disse programmene og de fleste offentlige radiostasjoner kringkaster programmer fra alle 3 nettverk. NPR sine flaggskip-programmer er to nyhetssendinger i beste sendetid – "Morning Edition" og ettermiddagsvarianten "All Things Considered" – begge sendes av nesten alle NPR-medlemmer og var i 2002 det 2. og 3. mest populære radioprogrammene i USA. I en undersøkelse foretatt av Harris i 2005, kom NPR ut som den mest troverdige nyhetskilden i USA. Historie. NPR ble registrert som selskap i 1970 og tok da over for "National Educational Radio Network". Selskapet begynte sendinger i april 1971 med dekningen av høringer i USAs senat om Vietnamkrigen. Påfølgende måned, 3. mai, debuterte programmet "All Things Considered" med radioverten Robert Conley. NPR var i hovedsake en produksjons- og distribusjonsorganisasjon fram til 1977, da det ble slått sammen med Association of Public Radio Stations. I sin kapasitet som medlemsstasjon fikk NPR da oppgaven å hjelpe radiostasjoner med opplæring, promotion av programmer, og ledelse. I tillegg fikk NPR oppgaven med å representere offentlig radio i Kongressen og sørge for leveransermekanismer slik som satellittsendinger. NPR led et nesten skjebnesvangert tilbakeslag i 1983 da de i et forsøk på å utvide tjenestetilbudet endte opp med et underskudd på nesten $7 millioner. Etter en parlamentarisk undersøkelse og oppsigelsen til NPRs president gikk Corporation for Public Broadcasting med på å låne nettverket penger for å unngå konkurs. Til gjengjeld gikk NPR med på en ny ordning der det årlige CPB-stipendiet istedenfor skulle fordeles blant lokalradiostasjoner, noe som da ville indirekte støtte NPR-produksjoner gjennom abonnementsinntekter. NPR gikk også med på å endre sine satellittjenester til et samarbeidsforetak for å gjøre det mulig for programmer som ikke var produsert av NPR å bli kringkastet over hele landet. Det tok NPR 3 nye år å betale ned all gjeld. Styresett. NPR er en medlemsskapsbedrift. Medlemsstasjoner må være ikke-kommersielle eller undervisningsradiostasjoner, de må ha minst 5 fulltids faglærte ansatte, drive minst 18 timer per dag, og ikke ha som eneste hensikt å fremme religiøs filosofi eller være brukt for klasseromsprogrammer. Hver medlemsstasjon får én stemme ved det årlige NPR-styremøtet, og stemmen blir utøvdt av hver stasjons representant (kalt "Authorized Station Representative" eller forkortet «A-Rep»). Et styre blir valgt av medlemmene for å drive overoppsikt med den daglige driften og utarbeide budsjettet. Dette styret består av 10 stasjonsrepresentanter, fem fra allmennheten, og formannen for NRP-stiftelsen. Styremedlemmer blir valgt for tre år om gangen, og valgene roteres på et slikt vis at noen styremedlemmer står til valg hvert år. Finansiering. I henhold til regnskapet fra 2005 får NPR rundt halvparten av inntektene fra de avgifter og honorarer de mottar fra medlemsstasjonene for å produsere og distribuere programmer, selv om noe av dette indirekte kommer fra Corporation of Public Broadcasting i form av tilskudd til medlemsstasjonene. Rundt 2% av NPRs inntekt kommer i forbindelse med statstilskudd og statlige programmer, hovedsakelig via Corporation for Public Broadcasting. Resten kommer som innbetalinger fra medlemsstasjoner, gaver fra stiftelser og tilskudd fra andre selskap. Vanligvis greier NPR medlemmene å dekke en tredjedel av budsjettet gjennom innsamlingsaksjoner under sendinger, en tredjedel dekkes fra tilskudd fra private selskaper og en tredjedel dekkes gjennom tilskudd fra delstater, universiteter og fra CPB. De nevnte 2% viser kun til pengetilskudd fra de føderale myndigheter som bevilges "direkte" til NPR. Penger fra andre myndigheter kommer også NPR til gode "indirekte". Dette er fordi de føderale myndighetene (igjen hovedsakelig Corporation for Public Broadcasting) også gir tilskudd til NPR medlemsstasjoner, noe enktelte delstatsmyndigheter (og via disse også delstatsuniversiteter) også gjør. Siden disse medlemsstasjonene bidrar til NPR (i form av avgifter og betaling for programmer) er det mulig pengene som kommer fra de føderale myndighetene er betydelig høyere enn 2%. I årenes løp har andelen av det totale NPR-budsjettet som kommer fra myndighetene vært synkende. På 70-tallet og tidlig på 80-tallet kom mesteparten av inntektene fra de føderale myndighetene. Tiltak ble iverksatt på 80-tallet med det formål å gjøre NPR uavhengig av offentlige tilskudd, men krisen i 1983 tvang NPR til å gjøre umiddelbare endringer. Mer penger for drift av NPR ble skaffet fra lyttere, veldedige organisasjoner og selskaper, og en mindre andel fra de føderale myndighetene. Internett-pengespøk. I 1995 startet to studenter ved Universitory of Northern Colorado et kjedebrev via e-mail som hadde som formål å forhindre den amerikanske kongressen fra å redusere tilskudd til PBS. I underskriftskampanjen ble det hevdet at korrespondenten Nina Totenberg hadde rapportert om en sak som var fremmet for høyesterett, i programmet "Morning Edition". Det ble i kjedebrevet hevdet at avgjørelsen på denne saken kunne bety slutten på offentlig kringkasting i USA. Selv om innholdet av emailen var usant spredte kjedebrevet seg, og sirkulerer fortsatt på internett. «Meddelelser» kontra reklame. I motsetning til kommersiell radio har ikke NPR tradisjonell radioreklame, men har i stedet reklame i form av korte meddelelser. Disse meddelelsene er korte meddelelser fra store givere, slik som Allstate, Merck og Archer Daniels Midland. Disse meddelelsene er på engelsk kalt «underwriting spot» og er ikke regnet som reklame. De er underlagt regler pålagt av FCC – de kan ikke fremme produkter og kan heller ikke inneholde «oppfordring til handling». I 2005 utgjorde sponsoravtaler med private selskaper 23% av NPRs budsjett. Siden NPR ikke er avhengig av inntekter fra slik «reklame» på samme måte som kommersielle radiostasjoner er avhengig av inntekter fra reklame, har de større anledning til å lage programmer som ikke er basert på å få høyest mulig lyttertall. Gaven fra Joan Kroc. 6. november 2003 mottok NPR en gave på US$225 millioner fra boet etter den avdøde Joan B. Kroc, enken etter Ray Kroc som var grunnleggeren av McDonald's Corporation. Dette var den største pengegaven som noensinne er gitt til en kulturell institusjon. Til sammenligning så var hele NPRs budsjett for 2003 på US$101 millioner. I 2004 økte det beløpet med over 50% til $153 millioner på grunn av Kroc-gaven, da den testamentariske gaven krevde at $34 millioner ble brukt til å forsterke driftsreserven. NPR har tilegnet resten av beløpet til å utvide nyhetsredaksjonen med flere ansatte, og redusere enkelte medlemsavgifter. Budsjettet for 2005 var på rundt $120 millioner. Produksjonslokaler og lyttere. I henhold til en artikkel i Washington Monthly i 2003 har NPR 20 millioner lyttere hver uke. Lytterne er i gjennomsnitt 50 år gamle og har en gjennomsnittlig inntekt på $78 000. Disse lytterne er i hovedsak hvite – kun rundt 10% av lytterne er enten afroamerikanere eller av latinamerikansk opprinnelse. Mange av lytterne ser på NPR som det ytterste av journalistisk integritet. Selv om Arbitron holder oversikt over lyttere til offentlige radiostasjoner inkluderer de ikke offentlig radio i publiserte oversikter over radiostasjoner. Fra 1999 til utgangen av 2004 har lytterskaren økt med rundt 66%. Denne økningen kan ha vært et resultat av mange faktorer, inkludert interesse i dekning av Terrorangrepet 11. september 2001 og de påfølgende militære operasjoner, en generell mangel på interesse i de andre landbårne radiostasjonene, fremmedgjøring fra reklamebasert TV- og radiomedia fordi de i økende grad blir sett på som partiske, og en økning ig NPRs nyhets- og prateprogrammer (istedenfor jazz eller klassisk musikk). De siste årene har NPR foretatt endringer for å gjøre seg mer attraktivt for yngre lyttere og for minoritetsgrupper. NPR-stasjoner har lenge vært kjent for å spille klassisk musikk, men mengden klassisk musikk som spilles av medlemsstasjonene og andre offentlige radiostasjoner har vært i tilbakegang. Mange stasjoner har endret fokus mot mer nyheter, mens andre igjen har begynte å spille mer moderne musikk som har en høyere appell blant yngre lyttere. Korsblomstmøll. Korsblomstmøll (Plutellidae) er en gruppe av sommerfugler som for det meste har spesialisert seg på å leve på planter i korsblomstfamilien (Brassicaceae). Dette er den eneste sommerfugl-familien som har spesialisert på denne plantefamilien, som forsvarer seg ved sennepsoljer og andre irriterende kjemikalier. Enkelte lever også på kapersfamilien (Capparidaceae). Den vanligste og best kjente arten er kålmøll ("Plutella xylostella"), som kan gjøre en del skade på kål. Denne er en av Norges aller vanligste sommerfugler, og er en av ganske få arter som er registrert fra samtlige fylkesdeler av Aarvik m.fl.(2000). Det er beskrevet noe over 200 arter fordelt på en lang rekke slekter, der de fleste bare omfatter én eller to arter. Den dominerende slekten er "Plutella" med omtrent 60 kjente arter. Korsblomstmøllene ble tidligere regnet til den store familien spinnmøll (Yponomeutidae), og det er fortsatt noe tvil om en del slekter bør plasseres her, eller i de nærstående familiene Yponomeutidae, Ypsolophidae eller Acrolepiidae. Utseende. Små, slanke, vanligvis grå eller brunaktige møll. Hodet har lange, fremstrakte labialpalper, antennene er tynne, trådformede og omtrent halvparten så lange som forvingene. Forvingene er avlange, gjerne noe tilspissede ytterst, med lange hårfrynser rundt bakhjørnet. Bakvingene er tynne, bleke, vanligvis forholdsvis brede og avrundede med middels lange hårfrynser. De lysegrønne larvene kan blant annet kjennes på uvanlig lange vorteføtter på bakkroppen. Larvene kalles gjerne kålorm eller kålmark. Levevis. Disse møllene er spesialiserte på korsblomstfamilien (Brassicaceae) og den nærbeslektede kapersfamilien (Capparidaceae). Larvene lever enten som minerere inne i blader eller i stengler, eller i spinn utenpå bladene. Kålmøll ("Plutella xylostella") er meget utbredt og vanlig. De fleste av de andre artene er mer uvanlige, for eksempel den meget like "Plutella haasi" som går på rublom og bare er funnet i høyfjellet i midt-Norge. Colton James. Colton James (født 22. februar 1988) er en amerikansk skuespiller. Han spilte Alex i "Still Standing" og T-bone i "Den syvende himmel" fra 2006–2007. Han har i tillegg hatt en rekke gjesteroller, blant annet i "Judging Amy" og "Without A Trace". Abdoulaye Faye. Abdoulaye Diagne-Faye (født 26. februar 1978 i Dakar) er en senegalesisk fotballspiller som spiller for den engelske klubben Hull City. Han kan benyttes både som forsvarer og defensiv midtbanespiller. Spillerkarriere. Faye startet karrieren sin i den senegalesiske klubben ASEC Ndiambour, før han forlot dem til fordel for Jeanne d'Arc. Etter dette ble han kjøpt opp av den franske Ligue 1-klubben Lens i juli 2002. Her spilte han blant annet med sin landsmann Papa Bouba Diop. Faye har spilt flere landskamper for og scoret ett mål. Den 15. august 2007 trykket flere aviser at Faye var på vei til Newcastle United for rundt £2 millioner (ca. 23 millioner kroner). Den 30. august bekreftet Newcastles manager Sam Allardyce at Faye var i Newcastle for sin medisinske test, men at det fortsatt gjenstod noen detaljer med Bolton Wanderers. Helt på tampen av overgangsvinduet, den 31. august 2007, var overgangen i boks, og Faye signerte en treårsavtale med Newcastle United. Det ble med en sesong i Newcastle for Faye. Den 15. august 2008, på dagen ett år etter at ryktene begynte å gå om at han var på vei fra Bolton Wanderers til Newcastle United, ble han klar for nyopprykkede Stoke City i Premier League. Overgangssummen lå på cirka £2,25 millioner, og han skrev under på en treårskontrakt. Rykkjem. Rykkjem er et ferjeleie i Sunndal kommune på Nordmøre, og ligger på sørsiden av Stangvikfjorden. En overfart med ferja tar omtrent ti minutter til Kvanne i Surnadal kommune. Rykkjem ligger mellom Neslandet og Ålvundfjorden. De fleste uttaler stedsnavnet som Røkkum i stedet for Rykkjem, da Røkkum er navnet på gården som ligger over ferjeleiet Arvid Tångberg. Karl Arvid Tångberg, bedre kjent som Arvid Tångberg (født 22. april 1946, død 16. oktober 2000), var professor i GT ved Menighetsfakultetet i Oslo, og ble regnet som en ledende semittist. Han tok eksamen i allmenn språkvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1967 med antikke semittiske språk som spesialitet. Han ble cand. theol. med innstilling ved Menighetsfakultetet i 1973. Tångberg var fra 1975 til 1977 redaksjonssekretær i Tidsskrift for Teologi og Kirke. Han tok doktorgrad i 1984 med arbeidet "Die prophetische Mahnrede: Form- und traditionsgeschichtliche Studien zum prophetischen Umkehrruf". Han ble professor i 1992. Som teologisk lærer var Arvid Tångberg i første rekke en grundig filologisk ekseget. Han visste seg i utpreget grad forpliktet på bibeltekstene som Guds ord. Arvid Tångberg var flere år formann og sekretær for Norsk Gammeltestamentlig Selskap og formann i Collegium Judaicum i årene 1992-96. Arvid Tångberg hadde et profilert teologisk og kirkelig engasjement ut over sitt daglige arbeid. På 1990-tallet engasjerte han seg teologisk og etisk i homofilispørsmålet, blant annet med boken "Kjærlighetens formørkelse: Homoseksualitet og partnerskapsloven" (Oslo: Rex Forlag, 1994). Han var fra 1997 til sin død formann i foreningen For Bibel og Bekjennelse www.fbb.nu og fremhevet kirkens etiske ansvar i spørsmål som abort og homofili. Framfor alt arbeidet han for at Den norske kirke og dens prester og biskoper skulle fastholde troskapen overfor kirkens læremessige grunnlag. Dette var et sentralt anliggende når han deltok i den offentlige debatten i aviser eller fjernsyn. Tångberg var en diakonalt aktiv kirkemann. Diakonal tjeneste gjennom forkynnelse og omsorg betydde mye for ham personlig og for hans selvforståelse som lærer i kirken. Utvalgt bibliografi. 1994 Trykt: Oslo: Scandinavian University Press ISBN: h. S. 164-316 1991 Trykt: Oslo: MF, 84 s. 1991 Oslo: Menighetsfakultetet Sidetall: 170 bl. ill. 1987 Aarhus: Aarhus University Press Sidetall: 10 s. Noter: Særtrykk av: Skandinavian Journal of the Old Testament 2(1987) s 111-120 Den siste ridder. Den Siste Ridder er bok nummer 14 i serien Sagaen om Isfolket skrevet av Margit Sandemo. Den originale tittelen er: Den sista riddaren. Tristan Paladin var Isfolkets mest følsomme og dypt ulykkelige mann. Han hadde lite å leve for før han møtte Hildegard, som ble slått og hundset med av sin mann og led av en livstruende sykdom. Ridderlig som han var, ville Tristan hjelpe den stakkars kvinnen. Og gjennom henne fikk han kjennskap til en ond orden som ofret mennesker og ville styrte kongen... Ford Focus. Ford Focus er en bilmodell fra den amerikanske bilprodusenten Ford, som har vært i produksjon siden 1998. Focus finnes i flere utførelser, blant annet som firedørs sedan, femdørs kombi og tredørs coupé, og produseres på Fords fabrikker i Taiwan, Russland, Argentina, Mexico, Tyskland, Spania og USA. Ford Focus vant prisen Årets Bil i Europa i 1999. Modellen finnes med både bensin- og dieselmotorer, samt som "FFV" (FlexiFuel Vehicle) som kan kjøres på enten bensin, E85, eller en kombinasjon av disse. Gabriel Lende. Gabriel Lende (født 1896 på Nærbø, død 1979) var en legemisjonær tilknyttet Det norsk-lutherske Kinamissionsforbund. Han var misjonslege i Kina 1929-1946, og deretter i Etiopia 1949-1953. I denne tiden var han også tilsynsmann for feltet. Walter Becker. Walter Becker (født 20. februar 1950 i New York) er en amerikansk bassist, gitarist, produsent, mest kjent som medlem av bandet Steely Dan. Samarbeide med Donald Fagen. Becker ble god venn med Donald Fagen da de begge gikk på Bard College i New York på slutten av 1960-tallet. De begge var en kort tid med i "Jay & The Americans" til de ble låtskrivere for plateselskapet ABC Records i Los Angeles i begynnelsen av 1970-tallet. Før det hadde de skrevet et antall låter i Brill Building i New York. Sommeren 1972 startet Becker sammen med Fagen og andre musikere gruppen Steely Dan som de hadde stor suksess med fram til 1980. 1981 avbrøt Becker og Fagen sitt samarbeid, men startet opp Steely Dan igjen på midten av 1990-tallet. Til Hawaii. Deretter flyttet Becker til Hawaii og etablerte seg som produsent for flere amerikanske artister. Han produserte til og med Fagens soloalbum og debuterte selv som soloartist først i 1994. Diskografi. "se også diskografi med Steely Dan" Surat. Surat (gujarati) er en by i India. Byen ligger i delstaten Gujarat, 20 km fra utløpet til Khambbhatbukta. I 2005 hadde byen innbyggere. Surat har en del handel, tekstil- og næringsmiddelindustri. Byen har også mye gull- og sølvhåndverk. Surat var Indias viktigste handelsby på 1600-tallet. Byen hadde eksport at klær, tekstiler og gull. I 1612 etablerte Storbritannia sin første handelsstajon i India i Surat. NWA North American Heavyweight Championship (Amarillo-versjon). Amarillo-versjonen av NWA North American Heavyweight Championship var hovedtittelen i National Wrestling Alliances Amarillo, Texas-territorium, NWA Western States Sports. Beltet eksisterte fra 1957 til 1969. Ahmed Al Maktoum. Ahmed Al Maktoum (født 31. desember 1963) er en sportsskytter fra De forente arabiske emirater. Under Sommer-OL 2004 i Athen vant han olympisk gull i Dobbeltrap, og gullmedaljen var landets aller første OL-gull gjennom alle tider. I tillegg ble han nummer fire i Trap. Al Maktoum har drevet med jakt siden barndommen, men det var først i en alder av 34 han begynte med skyting som sport. Han har tidligere vært nasjonal mester i squash. FIFAs verdensranking. FIFAs verdensranking er en rankingliste for fotballandslag for herrer. Listen vedlikeholdes og oppdateres av FIFA og alle medlemsland er med i rankingen. Man anvender et poengsystem som er basert på alle landskamper laget har spilt de siste 4 årene, der de nyeste resultatene og viktigste kampene gir mer poeng for å få fram lagets ranking. Rankingen har ofte blitt ansett som urettferdig og ble gjort om etter VM i fotball 2006. Den største endringen er at rankingen er basert på de fire siste årenes kamper isteden for de åtte siste som det var tidligere. Det finnes også en rankingliste for kvinnefotball. Kampstatus. Ulike kamper har ulik status. De viktigste kampene er i Fotball-VM og de minst viktige er vennskaps- og treningskamper. Motstanderens styrke. En seier mot et høyt ranket lag er såklart bedre enn en seier mot en lavt ranket lag. formula_1 Lag som er ranket som lavere enn 150 får automatisk den laveste poengsummen, 0,50 formula_2 formula_3 Hvis laget er dårligere enn nummer 150, blir motstanders styrke automatisk 0,50 Regional styrke. formula_4 Data. Kamper fra de siste 48 månedene inngår i rankingen, men kamper som har blitt spilt nylig får bedre poeng enn eldre kamper. Et lag må spille minst 5 kamper per år for å delta i rankingen Rankingformel. formula_5 Eksempel. I dette eksempel anvendes oppdiktede lag og regioner En vennskapskamp spilles mellom Amplistan og Bestrudia. Amplistan vinner med 2-1 Bestrudia får ingen rankingpoeng da de tapte kampen. Alle faktorer multipliseres med 0 Ampilstans 141 poeng regnes ut slik PangYa. Celeron 500 MHz eller høyere, 128 MB RAM, DirectX 8.1 Pangya er et online golfspill utviklet av NTREEV Soft, og publisert i Europa av GOA. Om Pangya. I utgangspunktet er spillet gratis, men med visse forbehold. I spillet er det mulig å kjøpe gjenstander for Cookies. Cookies er et av spillets to valutaer, og det som skiller Cookies i fra den andre valutaen som kalles for Pang, er det at Cookies koster penger. Pang er fullstendig gratis, men ikke alle de forskjellige gjenstandene i spillet kan kjøpes for denne valutaen. Pangya utvikles hele tiden, og det legges ofte inn nytt innhold fra utviklerne, gjennom regelmessige oppdateringer. Spillet er delt inn i sesonger, og spillet gikk nylig inn i sesong 3. Disse forskjellige sesongene har gjerne med seg nye baner og karakterer. Pangya blir originalt kalt for "Pangya", noe som betyr «bang!» på koreansk. Siden spillet utvikles og forbedres hele tiden, gir dette rom for spesielle oppdateringer. Pangya kan for eksempel tilby gjenstander som er relatert til jula, i juletida, mens det selges sommergjenstander om sommeren. Et av de nye tingene som ble introdusert i Season 3, er muligheten for å kunne åpne sin egen butikk og selge sine egne gjenstander. Denne funksjonen har fått kritikk fra flere spillere, da dette medfører at serverne som brukes blir fulle. OGPlanet har nylig gått inn for at enkelte servere ikke skal tillate denne funksjonen. Til konsoll. Det har også blitt laget en Wii-versjon av Pangya. Spillet har fått tittelen PangYa! Golf With Style i Europa og ble utgitt 8. juni 2007. Oppfølgeren, Super Swing Golf, ble utgitt i august 2008 etter mange forsinkelser. Historien. For lenge, lenge siden, før sporten ”Pangya” var oppfunnet, lurte det store farer rundt Pangyaøya. Onde styrker begynte å sette opp magiske kraftfelt rundt hele øya. Kraftfeltet hadde den evnen at den kunne stjele livskraften til denne verdenen. Så, Pangyaverdenen ble svakere og svakere for hver dag som gikk. Trærne i skogene døde, vinden mistet styrken sin, det grønne på øya forsvant, og til og med smilene til folk forsvant. Folket på Pangyaøya lette etter en løsning for å redde øya. Mange ideer ble utprøvd, og til slutt fant de endelig en måte de kunne fjerne den onde kraften. De lagde en magisk krystall laget av naturens kraft kalt ”mystical ball Aztec”. Hvis denne krystallen ble plassert i kraftfeltet der naturens liv strømmer ut, vil naturen bli gjenopplivet. Men, siden krystallkulene er laget av livskraft, kan ikke menneskelige hender berøre den. Hvis noen skulle komme til å bære borti ballen, ville livskraften i ballen forsvinne. Derfor lagde de en magisk stav kalt for ”Air Knight”. For å flytte på ballen måtte man slå den med en Air Knight. Dessverre sank effekten til ballen for hvert slag som ble brukt på den. Og det er derfor det er viktig å få ballen i hullet på færrest mulig slag. Den som reddet Pangyaverdenen ved å bruke de mystiske krystallkulene og Air Knight, var en kriger fra en annen verden. Krigeren fra Jorda satte ballene i hullene med uoverkommelige ferdigheter. Han nedkjempet de onde styrkene og naturen ble gjenopplivet. Pangyaøya var reddet. Etter det startet tradisjonen å etterlikne helten for å feire krigeren som klarte å overvinne de onde styrkene. Ja! Dette er begynnelsen på ”Pangya”. Noen ganger reiser det en fe ved navn Choros Chronos til den andre verden, den verdenen hvor krigeren kom fra, for å hente flere spillere. Disse gjestene skal representere helten som reddet Pangyaøya. Spesialslag. I motsetning til vanlig golf, kan man her slå flere forskjellige spesialslag. Disse er for øyeblikket Tomahawk, Cobra og Spike. Tomahawk er et kraftig slag, og ballen stopper umiddelbart når den treffer bakken, med mindre man velger å legge til spinn. Cobraslaget gjør slik at ballen holder seg nær bakken, helt inntil rett før den når hullet. Dette gjør slik at ballen ikke blir like mye påvirket av vinden, slik den ellers ville blitt. Spike er det nyeste spesialslaget som har blitt lagt til i serien. Med dette slaget vil ballen først bli slått høyt opp i lufte, før den så skyter seg mot dit man siktet. Denne ballen vil heller ikke trille etter at den har landet, med mindre man har lagt til spinn. Spillemodiene. I tvekampsmodiet kan man spille 2-4 spillere samtidig. For å vinne må man bruke færrest mulig slag på et visst antall baner. Man kan velge mellom å ta 3,6,9 eller 18 hull for hver runde. Match er omtrent helt likt som tvekampsmodiet, bortsett fra at her vinner man hullene. Her er det også to forskjellige lag, enten rødt eller blått. Det laget som bruker færrest slag på et hull, vinner dette hullet, og får dermed 1 poeng. Det laget med flest poeng etter 3,6,9 eller 18 hull, vinner matchen. I turneringsmodiet kan opptil 30 spillere spille mot hverandre samtidig på enten 9 eller 18 hull. Her er det ikke mulig å se hverandre i aksjon, resultatene kommer fortløpende opp på ei tavle i spillet. Den personen som har brukt færrest slag, vinner turneringen. Omtrent helt likt som vanlig turnering, bortsett fra at det er et blått og et rødt lag. Det laget som har brukt færrest slag, vinner turneringen. I Pangya kan man opprette sitt eget lag. Guild Match er nesten akkurat som Team Tournament, bortsett fra at lagene er bestemt på forhånd. Her kan ikke den som oppretter spillet velge bane, fordi banen blir valgt automatisk etter at spillet har startet. Dette for å unngå og gi et av lagene en fordel. Pang Tournament ble introdusert i Season 3. Her må alle betale 100 pang for å være med, og den som klarer å chippe ballen nærmest hullet, vinner en viss andel av all pangen som kom inn. Family Mode tillater 2-4 personer å spille samtidig, ved bruk av den samme PC-en. Dette krever også bruk av internett. Nuri. Selv om Nuri bare har spilt golf i et år, innehar en sterk kjærlighet for sporten. Han ble invitert til Pangyaøya av Pipin, som er medlem i Cross Chronos Clan. Pipin inviterte Nuri fordi hun så Nuris talent og potensial. Nuri har en optimistisk personlighet, og er ekstremt tålmodig, og velger som oftest å spille defensivt framfor offensivt. Han har god ballkontroll, men mangler til gjengjeld styrke og distanse. Hana. Quma, som er et annet medlem i Cross Chronos Clan, inviterte Hana til Pangyaøya på grunn av hennes gode ballkontroll. Hun er hele tiden fokusert på spillet, og er en ellers ganske stødig spiller, spesielt kjent for sine gode skruferdigheter. Hana mangler kraft, men med hennes gode fokus og rolige spill, gjør det henne til en ekstremt kompetent golfspiller. Uncle Bob. Denne kortluntede eks-politimannen, fikk sin invitasjon til å få spille i Pangya turneringen fra Cross Chronos fe, Lola. Selv om han bare har spilt golf i 3 måneder, har han en stor lidenskap til sporten, og han jobber kontinuerlig for å forbedre sine ferdigheter. På grunn av hans korte lunte, kan Uncle Bob vise sider av seg selv, som ikke er særlig sportslig. Men alt i alt, er han en god mann som tenker nøye gjennom siden slag. Cecilia. Ikke bli villedet av Cecilias sjarm og glamorøsitet. Denne damen elsker å holde på med tungt maskineri. Cecilia jobbet som løytnant på marinecruiseren Silvia, hvor hun ikke bare var kjent for sin eleganse, men også for hennes lederstil og evnen til å beregne distanse. Hun har en eksepsjonell treffsikkerhet og en sterk retningssans, men perfeksjonisten i henne kan få henne til å overvurderene slagene hennes, noe som gjør ballkontrollen hennes ustødig til tider. Max. Max er en profesjonell tennisspiller fra England. Han mistet foreldrene sine i veldig ung alder, og han satt igjen uten noen å gå til. Tennis hjalp ham til å begynne å tenke på andre ting, men som barn drømte han om å bli en jegerpilot. Mens han prøvde å oppfylle drømmen sin, fløy han inn i en stygg storm som endte i et stygt kræsj. Max våknet opp dagen etter på, på Pangyaøya hvor Chronos Clan hadde funnet ham. Max har bestemt seg for å bli med i Pangya turneringen, etter å ha oppdaget at kapteinen på Silvias kampskip – Cecilia, også er med i turneringen. Noe som gir Max en gedigen sjanse til å få bli en jegerpilot. Kooh. Kooh er en ung og sta pirat, og er kapteinen på det kjente skipet, Lunar Tomb, som hun har vært på mange eksotiske steder. Hun er kanskje ung, men har en god sans for kontroll og styrke. Kooh leter etter sin far som har vært borte en stund nå. Han forsvant etter kampen mot Demonkongen. De fleste var overbevist om at Koohs far dro til Demonkongen frivillig, og staben tror nå at de ble forrådt. Det var da hun tok over, og ledet staben til Pangyaøya og satte opp en base i Libera. Det var denne destinasjonen faren hennes hadde tenkt seg til, før den stygge kampen med Demonkongen. Kooh leter etter faren for å avsløre sannheten, men hans minne vil alltid være i kanonen som Kooh bringer med seg. Arin. Arin kommer fra en prestisjefull familie med hekser og trollmenn, Arin har magikerblod i årene med andre ord. Hun fikk toppkarakterer på skolen i WizWiz – og var den beste eleven i magi på hele Pangyaøya. Denne utmerkelsen har gjort henne ekstremt populær på den lille øya, sammen med hennes snille hjerte og strålende skjønnhet. En dag, da hun besøkte Pangya turneringen, fikk Arin øye på Max, og hun falt bokstavelig talt pladask for ham. Det var ekte kjærlighet ved første blikk. Og uansett hvor sjenert hun er hver gang Max er i nærheten, spiller Arin bestandig best når mange mennesker ser på. Hun bestemte seg for å bli bedre i golf for å imponere Max. Denne treningen var gull verdt, fordi Arin er nå kjent for sin strålende treffsikkerhet, og sitt balanserte spill. Kaz. I følge «tradisjonen» på øya, er Kaz den påtroppende demonkongen. Man regnet med at denne nye gutten, som skulle ta over for demonkongen, skulle bringe en ny sesong full av ondskap til Pangyaøya. Men, Kaz´ øyne er full av tristhet på grunn av et tapt minne, og ikke den ondskapen som er skjebnebestemt for ham. Caddiene. Pipin er en Cross Chronos fe som inviterte Scout til å få spille på Pangyaøya. Cross Chronos feer kan reise gjennom tid og rom, og det var originalt en Cross Chronos fe som hentet helten som reddet Pangyaøya fra Demonkongen. Så historien om Cross Chronos Clan har blitt flettet sammen, med historien om Pangya. Mens Pipin jobber som din partner, vil hun gi deg masse nyttig hjelp på din ferd mot å bli en profesjonell golfspiller. Hun har en vennlig sjel, og sikter på å være nyttig, og vil gjøre alt hun kan for å gjøre deg til en bedre spiller. Papel er en handlepose i Pangya gjenstandsbutikk, og kan inneholde alt det du måtte finne på å kjøpe i butikken. Dette er et lite mystisk vesen, som virkelig elsker å være din paartner, og etter litt tid sammen, vil Papel fly etter dine gode slag, akkurat som en lojal retriever. Som din caddie, vil Papel gi deg bedre ballkontroll, og fortelle deg masse nyttig informasjon slik at du fortsatt klarer å holde deg i konkurransen med de andre spillerne. Pangya butikken er hvor Titangene og Duostarene selger sine varer. Titang designen produserer køllene, mens Duostar lager alle miksturene og gjenstandene du kan kjøpe. Som kjæledyret til Quma, øver Dolfini på sine flygeferdigheter. Hun bruker en liten parasoll som midlertidig støtte, og venter på dagen da hun kan fly helt alene. Når Dolfini var veldig ung, så hun en rakett som dro forbi over henne i himmelen, og ble fortalt at den raketten var moren hennes. Helt siden da har hun øvd på å fly, slik at hun kan bli med hennes forsvunnede mor i himmelen. Ingen har hatt hjerte til å fortelle den lille jenta, at ingen av Dolfinis art på Pangyaøya kan fly, men Dolfini er så søt og elskbar, at det simpelthen vil smelte bort alle dine bekymringer. Quma er en impulsiv ung mann som mener at handling snakker høyere enn ord. Dog, noen ganger handler han før han tenker – noe som var grunnen til at han havnet i Pangyas verden. Pipin inviterte Quma, og han ble med uten å se seg tilbake. Akkurat som hans kjæledyr, Dolfini, er Quma lojal, troverdig og den perfekte partner mens du kjemper mot alle motspillerne på Pangyaøya. Titanboo er en vennlig skogsgigant som har den magiske ferdigheten, som gjør slik at han kan snakke med trær. Han er fra det det industrielle området – Ventus, hvor han clan (Titanene) lager Wingtross gjenstandene og Wintross køllene. Det er i Ventus at banene Sepia Wind og Windhill er lokalisert på Pangyaøya. Titanboo kan absorbere kreftene til skogen rundt ham, for så å gi noe av hans ferdigheter til den personen han er caddie for. Disse kreftene gjør Titanboo til en kjempe god partner ved din side. Tiki er en ung magiker som kan være klønete av og til. Hun øver på magi med sopelimen som søsteren hennes, Brie, ga til henne i presang. Det er mulig at Tiki er ny på magi, men hun vil ikke gi opp, og er like sta og fokusert som sin eldre søster. Reisende rundt med sin lille venn Mochi, er Tiki en absolutt god caddie. Lola har en av de varmeste smilene på Pangyaøya. Hun kommer til turneringen som prinsessen av Liberaklanen, og skjebnen er at hun skal lede klanen. Hennes erfaring som leder, gjør slik at hun kan legge til mer bevegelse til ballen, uansett retning, og gi deg nyttige tips ute på banen. Lola vil hjelpe deg helt til du går lei, bokstavelig talt. Brie er en utadvent, generøs og vennlig heks som er storesøsteren til Tiki. Hun er en eldre heks stappet med ferdigheter. Hun ga sin sopelime til Tiki, og bruker nå kun magi til å fly rundt omkring på Pangyaøya. Brie er en av de få som hjalp til å lage phoenixene for å bekjempe det onde, som truet øya for en god stund siden. Med hennes kunnskap om både svart og hvit magi, vil hun garantert hjelpe deg å forbedre spillet ditt. Demonkongen ga Papel en ny ferdighet i tillegg til sin kontroll, kalt for superspinn. Denne nye ferdigheten skulle gjøre Papel ond, som fargen tilsier, men dette virket ikke på Papel, fordi han er tom innvendig. Banene. Presentasjon av alle banene i Pangya. Banene er merket med ★ for å vise vanskelighetsgraden. Dess flere stjerner, jo vanskeligere er banene. Blue Lagoon er en nybegynnerbane, lokalisert under den lysende blå himmelen, rett ved siden av de forfriskende revene ved Pangyaøyas beste feriesteder, Liberia. Du kan enkelt klare PAR ved disse banene, men vær forsiktig og ikke mist fokuset på spillet, når du oppdager de overraskende fine områdene du besøker. Blue Water er en mye vanskeligere bane enn Blue Lagoon, med strategisk plassert objekter, som palmetrær og hytter som er plassert ved alle hullene du besøker. Antallet palmetrær på denne banen tvinger spillerne som slår, å tenke nøye gjennom hvor ballen kommer til å fly, før de slår til ballen, og tenke hvordan de skal sette opp det neste slaget sitt. Sepia Wind er lokalisert i Ventus, et industriellt omtråde i sentrum av Pangyaøya. Du vil finne vindmøller rundt ved de forskjellige hullene, som blir brukt til å produsere kraft som Titanboos folk bruker. Vanskelighetsnivået på denne banen er på linje med Blue Water – laget for de som søker en utfordrende bane, med trær og vindmøller spredt rundt ved hullene, for å gjøre slik at du får så lite poeng som mulig. Ned veien i Mega Valley, vil du til slutt nå Maga Forest, hvor unge magikere øver på magi. På grunn av snøen som laver ned året rundt, kan beamen lett lokaliseres, noe som gjør dette til en rimelig simpel bane. Hvis du har julephoenixen, så vil denne banen være det perfekte valget for deg, for på grunn av den glatte snøen, vil du tjene en pen mengde med Pang. Denne banen er oppkalt etter marinens kampskip, the Silvia, og det er der Cecilia jobber som første løytnant. Banen består av en hel haug av skip, som ligger øst for dalføret, Liberia. De fleste som jobber på Silvia Cannon er fra Machina klanen, og elsker simpelthen teknologi og maskineri. De designet skipene til å tjenestegjøre i det godes navn, og det største skipet av dem alle, the Silvia, ble bygd for å sloss mot Demonkongen. Men, den store kraften som ble utløst hver gang kanonon ble avfyrt, første til at vindstyrken, og vindretningen skiftet hele tiden. Beboerne på Pangyaøya fant dette svært interessant, og gjorde derfor kampskipene til golfbaner! Den delen av Pangyaøya som kalles for Ventus er et magisk sted. I hjørnet av denne delen, er det en bane som heter Pink Wind. Denne banen er kjent for sine flotte farger om våren, og banen er ment å bringe lykke til alle som spiller der. Pink Wind har lange fairways, brede daler, og svært flate greens. Høye daler, sterke vindkast, vindmøller og trær. Dette er noe som gjør Wind Hill til en veldig vanskelig bane å mestre. Wind Hill er lokalisert i midten av det industrielle området i Ventus på Pangyaøya. Den magiske banen West Wiz, er lokalisert på vestsiden av Maga Valley, og er nabo til banen Wiz Wiz. West Wiz kan vise frem en himmel med fullt av stjerner! Hvis du er heldig, kan det hende at du ser et stjerneskudd. Maga Valley er kjent for sine vanskelige baner, men er du en nybegynner, så er West Wiz er en bra plass å starte. Shining Sand befinner seg i et tidligere ikke-utforsket område av Pangyaøya. Banen er kjent for sine mysterier, og bringer flere nye elementer til pangyaturneringen, som for eksempel Boostergatene, som kan gjøre slik at phoenixene flyr flere yards lengre. Mens kampskipet "The Silvia", sirklet rundt Pangyaøya, begynte det på mystisk vis å bli trykket mot Maga Forest. Til slutt grunnstøtte skipet, og resten av flåten, og sjøen rundt de frøs igjen. I dag er skipene en permanent del av golfbanen, og siden kanonene er frøset i stykker, trenger du ikke å være redd for skiftende vind. Wiz Wiz er en magisk bane lokalisert i Maga Valley. Høyt oppi skyene, tilbyr Wiz Wiz noen av de høyeste klippene på hele Pangyaøya. Banen består av mange huler, hauger, og objekter som vil tvinge deg til å tenke nøye gjennom hvor du skal slå phoenixen. Husk at bare litt magi, kan hjelpe deg langt på vei. Deep Inferno regnes som det siste hvilestedet til den farlige Demonkongen. Den flerhodete dragen, Cythra, har blitt lenket fast, og begravd i lavan; mens andre drager er lenket fast i vulkaner. Dragene har begynt å sparke fra seg, de vet at en ny Demonkonge er på vei. Kaller Deep Inferno på deg? Papel Shop. Papel Shop er egentlig et lotteri. For å få være med må man betale 500 pang, og da får man ta èn runde. Når man starter runden, vil det komme frem et tilfeldig antall baller (som likner på Dolfini), antallet kan variere fra 1-5, der 3 er vanligst. Nederst på skjermen vil man kunne se 8 forskjellige gjenstander som man kan vinne. Ballene vil, etter hvert som man trykker på de, "falle" på gjenstandene nederst på skjermen, og disse vinner man. Brie's Cauldron. I Brie's Cauldron kan du få hjelp av Brie til å skaffe deg unike gjenstander. Disse gjenstandene får du ved å mikse sammen gjenstander du har fra før. E-card. E-card ble nylig introdusert i Pangya, og brukes i en annen type lotteri. Man kan kjøpe E-Card for 5 Cookies per stykk spillets butikk. Dette gir spilleren en sjanse til å vinne noe i lotteriet. Premiene er veldig sjeldne, og er ikke mulig å få tak i på andre måter. Nivåene. Når man spiller Pangya, vil man hele tiden få erfaringspoeng. Dette fører til at man går opp i nivå, noe som er typisk for RPG-spill. Alle starter på det laveste nivået som er rookie F. Etter rookie F, vil man bli rookie E. Full liste under. Kritikk. Spillet har høstet en god del negativ kritikk. Dette fordi flere spillere har klart å hacke Pangya for å skaffe seg fordeler. Pangya er også utsatt for bruk av kalkulatorer. Disse kalkulatorene beregner hvor hardt du må slå ballen, samt hvor ballen skal bli slått. Det er veldig vanskelig å oppdage bruk av kalkulatorer, noe som fører til at de som bruker det aldri/sjeldent blir tatt. Filippinenes historie. Filippinene er en øygruppe hvor befolkningen taler en rekke beslektede språk som tilhører familien austronesiske språk. Filippinene var en av Spanias kolonier fra 1500-tallet. Man anser aeta-folket for å være den eldste befolkningen på Filippinene; de regnes med til negritoene. De austonesiske folkenes forfedre innvandret på et senere tidspunkt, og de opprinnelige innbyggerne trakk seg lenger inn i landet. Filippinerne praktiserte fra gammelt av naturreligioner. Filippinene drev handel med indere og kinesere siden middelalderen. De stiftet etterhvert kontakt med folk i nærliggende områder som introduserte islam. Noen av dem stiftet også bekjentskap med buddhismen. I sør innførte de muslimske innvandrerne et styre med rajaer og sultaner. Et landområde ble underlagt Brunei. Mesteparten av landet ble imidlertid fortsatt styrt av høvdinger. Noen gamle tekster fra denne tiden ble skrevet med den skriften som er kjent som "baybayin", som var utviklet fra den indiske brahmi-skriften. Flere av de store oppdagelsesreisende kom til Filippinene, deriblant Ferdinand Magellan i 1521. Filippinene kom under spanjolenes innflytelse. To av øyene fikk navnet "Islas Filipinas" i 1543 etter Filip II av Spania, som da var prins. Siden kom det navnet til å bli brukt om alle øyene. Det var også Filip II som sørget for at koloniseringen av øyene ble godt organisert. I 1571 ble Manila grunnlagt. Filippinene kom da til å bli sete for viktig handelsvirksomhet. Krydder og andre høyt verdsatte varer ble omsatt i stort omfang. Med spanjolene fikk den romersk-katolske kirke stor innflytelse innen befolkningen. Dog forble noen filippinere muslimer, og noen fortsatte å praktisere tradisjonelle religioner. Muslimene på Suluøyene og Mindanao i sør kom aldri helt under spanjolenes herredømme. På 16- og 1700-tallet kom det til kamper mot engelskmennene og nederlenderne. Engelskmennene forsøkte å besette Manila, men oppgav dette igjen ved freden i Paris i 1763. Siden ble Filippinene styrt fra Ny-Spania, men så erklærte José Basco y Vargas området som en egen spansk koloni i 1781. I en periode fikk guvernørene meget stor personlig makt, nesten så de ble egne statsoverhoder. Senere fikk øyene status som spansk provins. I tiden som fulgte begynte det imidlertid å reise seg strømninger blant filippinerne som ønsket politisk selvstendighet. Adskillige folk slo seg sammen og begynte å kjempe for sin sak. Mot slutten av 1800-tallet ble organisasjonen Katipunan stiftet. Denne organisasjonen hadde som mål å få i gang en revolusjon, og om nødvendig bruke voldelige midler. Organisasjonen var revolusjonær og samtidig preget av hemmelige ritualer. Dette førte frem til den filippinske revolusjon, og en erklæring av selvstendighet. Samtidig som det oppstod stridigheter også innen revolusjonens rekker, ble det dannet en regjering med Emilio Aguinaldo som president. Imidlertid ble dette kortvarig. På grunn av den spansk-amerikanske krig ble Filippinene overtatt av USA. Aguinaldo søkte da, med amerikansk støtte, å danne en selvstendig, føderativ republikk. Dette nektet imidlertid amerikanerne å gå med på. Det førte til en tid med flere opprør, og Aguinaldo ble til slutt fanget. De mange stridighetene på denne tiden er kjent som den filippinsk-amerikanske krig. På begynnelsen av 1900-tallet fikk Filippinene status som commonwealth under USA. Med tiden ble det bestemt at selvstendighet skulle innføres etter en viss periode. I 1935 ble selvstendighet lovet etter en periode på ti år. Man begynte derfor å forberede dette på mange måter, men andre verdenskrig gjorde imidlertid at forholdene ble noe endret. Japan besatte Filippinene under krigen. Etter blodige kamper gjenerobret amerikanerne øygruppen 1944-45, og 4. juli 1946 ble Filippinene en selvstendig stat. Ved selvstendigheten 1946 ble liberaleren Manuel Roxas valgt til president, og etter hans død i 1948 overtok visepresident Elpidio Quirino. University of Edinburgh. University of Edinburgh (skotsk-gælisk: Oilthigh Dhùn Èideann) ble grunnlagt i 1582. Det ligger, som navnet forteller, i Edinburgh i Skottland. Det er det sjette eldste universitetet på de britiske øyer. Universitetet er blant de største i Storbritannia og spilte en viktig rolle i dannelsen av byens rykte som en intellektuell hovedstad under Opplysningstiden samt ga den dets kallenavnet, “Nordens Athen”. Alumni utgjør prominente personer i nyere historie som blant annet står for 9 Nobelpriser. Universitet er blant de mest prestisjetunge i verden og har holdt seg jevnt innenfor topp 25 på flere internasjonale rangeringer. Historie. Old College, University of Edinburgh, tegnet av Robert Adam Grunnleggingen av universitetet tilskrives Biskop Robert Reid ved St. Magnuskatedralen i Kirkwall på Orknøyene. Etter hans død i 1558 donerte han en formue som var tilstrekkelig for å begynne byggingen. Universitetet ble oppdrettet med et Royal Charter av James VI i 1582 og ble det fjerde Skotske universitetet, til tross for at det langt mer folkerike England bare hadde to. Innen 1800-tallet var Edinburgh ledene i den europeiske Opplysningstid og ble en av kontinentets fremste universiteter. Tonya Harding. Tonya Maxine Harding (født 12. november 1970) er en tidligere amerikansk kunstløper som deltok i de olympiske vinterleker 1992 i Albertville og 1994 i Lillehammer. Hun kom på andreplass i verdensmesterskapet i 1991 og på fjerdeplass i de olympiske vinterlekene i Albertville i 1992. Hun var den første kvinnen i USA, og den andre i verden, som fremførte en triple axel under et mesterskap. Hun fikk sitt store gjennombrudd i 1991. Harding ble internasjonalt kjent i 1994 på grunn av et kontrovers mellom henne og kunstløpersken Nancy Kerrigan, der Harding like før OL på Lillehammer medvirket til å leie inn folk for å skade rivalen Nancy Kerrigan med en jernstang. Harding mislyktes totalt i OL på Lillehammer under et hopp. Mye på grunn av noe feil med den ene skøyten. Hun måtte bryte konkurransen og brøt ut i gråt. Hun har etter millenniumskiftet vært aktiv som kvinnelig bokser og deltatt i flere mesterskap for kvinner. Studiested Kongsvegen. Studiested Kongsvegen er en avdeling av Polarsirkelen videregående skole, og ligger i Mo i Rana i Rana kommune i Nordland. Skolen tilbyr undervisning i elektrofag, restaurant- og matfag, teknikk og industriell produksjon. Skolen ble opprettet under navnet Kongsvegen videregående skole. Skolen har vært en viktig aktør i lokalsamfunnet i over 50 år. Den har sentral beliggenhet i byen og er lett tilgjengelig fra E6. Den 1. august 2007 ble skolen en avdeling av Polarsirkelen videregående skole sammen med Moheia videregående skole og Mjølan videregående skole. Siv Lysvold, tidligere rektor ved Moheia videregående skole, ble da rektor for alle tre skolene. Manfred Kurzer. Manfred Kurzer (født 10. januar 1970 i Berlin) er en tysk sportsskytter. Han har en olympisk gullmedalje og to verdensmesterskap i 10 m viltmål. Kurzer begynte med skyting i en alder av 14 år, og feiret sin første internasjonale triumf da han ble verdensmester i Moskva i 1990. Han gjentok bedriften 4 år senere i Milano. Han satte verdensrekord under et verdenscupstevne i Zürich i 1998, og under Sommer-OL 2004 i Athen ble han olympisk mester. Han satte ny verdensrekord i den innledende skytingen med 590 poeng. Kurzer er tilknyttet det tyske forsvaret som såkalt "sportssoldat" og bor i Frankfurt an der Oder. Han er tildelt Brandenburgs fortjenstorden. Michele Bartoli. Michele Bartoli (født 27. mai 1970 i Pisa, Italia) er en tidligere italiensk proffsyklist. Han var proff fra 1992 til 2004. Bartoli er ansett som en av de mest komplette klassikersyklistene de siste årene. Han vant brosteinsritt som Flandern rundt og Omloop "Het Volk" og kuperte ritt som Liège-Bastogne-Liège (1997 og 1998), Züri-Metzgete (1998), Flèche Wallonne (1999) og Amstel Gold Race (2002). Han vant også Lombardiet rundt (2002 og 2003). Ett unntak fra hans seierliste er at han aldri lykkes i å bli verdensmester tross flere forsøk, men han fikk bronse i 1996 og 1998. I 2004 la han opp på grunn av manglende motivasjon. Alarmen går. "Alarmen går" var et norsk dokumentarisk tv-program som gikk på TV3 fra 1993 til 1995. Programmet hadde som formål å rekonstruere diverse ulykker og redningsaksjoner i Skandinavia, og inneholdt også enkelte autentiske opptak. Arne Daniel Skalmeraas var produsent for serien, mens brannmannen Rolf Sverre Nordberg var programleder. Programmet hadde flere likhetstrekk med det TVNorge-sendte programmet "Øyeblikkelig hjelp 911". "Alarmen går" var derimot en skandinavisk versjon. Serien hadde også likhetstrekk med amerikansk virkelighets-tv av typen «"Helter i hverdagen"», «"Kriminelt"» osv. Angel Vales. Angel Vales, født 1. februar 1967 i La Coruña er en spansk fotballtrener som arbeider i Liverpool FC. Vales kom til Liverpool sommeren 2007 som sjef for den tekniske analysen i klubben. Han er også reservelagstrener for de røde. Han har en doktorgrad i sportsvitenskap som han tok i 1991. Han har tidligere vært ansatt i CD Orense og Tenerife i Spania, og Chaves i Portugal. Don Howe. Donald «Don» Howe (født 12. oktober 1935 i Wolverhampton) er en tidligere fotballspiller, som ble en høyt respektert trener og manager. Howe tilbrakte det meste av sin aktive karriere hos West Bromwich Albion. Han kom til klubben i 1952, og debuterte i 1955. Som sideback så spilte han nesten 350 kamper i løpet av 12 år for «the Baggies», han ble også fast på det engelske landslaget der han var med på sluttspillet i VM 1958 og spilte totalt 23 internasjonale kamper. Han ble signert av Billy Wrights Arsenal i 1964, men han fikk brudd i benet i en kamp mot Blackpool FC, og ble aldri bra nok til å komme tilbake på førstelaget. Han gav seg som aktiv og ble trener på Arsenals reservelag under Bertie Mee, for så å rykke opp til førstelagstrener etter at Dave Sexton forlot klubben i 1968. Arsenal vant «the Double» i 1971 og Howe var en viktig brikke i den triumfen, men han forlot snart klubben for å bli manager i West Bromwich Albion. Perioden i WBA war ikke suksessfull, og klubben rykket ned til andre divisjon i 1973. Howe ble trente deretter Galatasaray og Leeds United, før han i 1977 ble hovedtrener i Arsenal under manager Terry Neill. Han ble også en del av trenerstaben på det engelske landslaget. Etter at Neill fikk sparken som manager 3. desember 1983, så tok Howe over som manager. På tross av at han brakte inn unge spillere som Tony Adams, Davis Rocastle og Niall Quinn, oppnådde ikke klubben bedre plasseringer enn nummer 6 og 7 i ligaen. Etter bare to år i jobben trakk Howe seg 22. mars 1986 kort tid etter Arsenals kamp mot Coventry City, etter at ryktene begynte å sirkulere om at styret ønsket å erstatte han med Terry Venables. Til slutt var det George Graham som etterfulgte han. Howe kom senere til Wimbledon som assistenten til Bobby Gould, der han hjalp til med å lede "the Dons" til sin berømt seier i FA-cupen mot Liverpool. Howe var også i kortere perioder manager for QPR mellom 1989 og 1991, og i Coventry City (midlertidig manager) i 1992. Howe begav seg også inn i journalismen og kringkastningen, der var ekspertkommentator i Channel 4 sin dekning av Serie A i Italia. Howe returnerte som trener for England under Terry Venables managertid midt på 1990-tallet (inkludert Euro 96, og returnerte til Arsenal en siste gang i 1997 som trener for ungdomslaget. Han gav seg som trener i 2003, men han han bidrar av og til som ekspertkommentator for BBC Sport sin nettside. Han har også en regelmessig spalte i det offisielle Arsenal magasinet, og i en alder av 71 så driver han fremdeles treningsprogram for ungdom over hele Storbritannia. Michael Ancram. Michael Ancram, 13. marki av Lothian, (født 7. juli 1945) er en britisk konservativ politiker, som har representert valgkretsen "Devizes" siden 1992. Før dette representerte han henholdsvis "Berwickshire & East Lothian" og "Edinburgh South". Han var med i de konservatives skyggekabinett fra 1997 til 2005. Han stilte opp i partiledervalget i 2001, men lyktes ikke å bli valgt. I den avsluttende valgomgangen støttet han Iain Duncan Smith, som vant. Ancram ble partiets nestleder og skyggeutenriksminister. Han fortsatte i disse postene under den påfølgende partilederen Michael Howard. Etter valget 2005 ble han flyttet til posten som skyggeforsvarsminister, men forble partiets nestleder. Han forlot imidlertid skyggekabinettet i oktober samme år, da David Cameron ble valgt til ny partileder. Michael Ancram hadde ærestittelen jarl av Ancram fra fødselen til 2004, da han arvet tittelen marki av Lothian. Som advokat og senere medlem av underhuset foretrakk han å bli nevnt kun som Michael Ancram, fremfor med disse titlene. Da House of Lords Act 1999 avskaffet arvelordenes automatiske rett til sete i overhuset kunne han fortsette som medlem av underhuset, noe han gjorde frem til parlamentsvalget i 2010. I november samme år ble han utnevnt til life peer som "Baron Kerr av Monteviot", som innebærte sete i overhuset. Ancram er klansjef for den skotske kerr-klanen. Alex Miller. Alex Miller, født 4. juli 1949 i Glasgow er en skotsk fotballtrener, og tidligere fotballspiller. Fra 2010 er han sjefstrener i AIK. Som aktiv fotballspiller spilte Miller for Rangers FC i Skottland fra 1967 til 1982, før han avsluttet karrieren i Hongkong. Han har tidligere trent South China, Greenock Morton FC,St. Mirren FC, Hibernian FC og Aberdeen FC, vært assistenttrener i Coventry City FC og talentspeider i Liverpool FC. Jim Wetherbee. James Donald "Wexbee" Wetherbee (født 27. november 1952) er en NASA-astronaut og veteran med syv romferder. Han har logget over 66 dager i verdensrommet totalt. Han pensjonerte seg fra NASA i 2005, etter å ha vært "Commander" på seks av sine ferder, og besøkt både den russiske romstasjonen Mir og Den internasjonale romstasjonen. Marija Grozdeva. Marija Grozdeva (bulgarsk: Мария Гроздева) (født 23. juni 1972) er en bulgarsk sportsskytter som satser både på 25 m pistol og 10 m luftpistol. Hun har totalt fem OL-medaljer, hvorav to gull. I tillegg har hun hatt suksess i militært VM (CISM) og i ISSF-verdenscupstevner. Hun er verdensrekordholder på 25 m pistol. Steve Burtenshaw. Steve Burtenshaw (født 23. november 1935) er en tidligere engelsk fotballspiller og manager. Burtenshaw var en en «klubb-mann» som spiller, der han spilte over to hundre kamper for Brighton & Hove Albion FC mellom 1952 og 1966. Etter sin aktive karriere ble han trener i Brighton, og en av de spillerne som han tok under sine vinger var Howard Wilkinson, som senere som manager skulle lede Leeds til ligatittelen. Burtenshaw kom til Arsenal som trener i 1971, der han erstattet Don Howe som gikk til WBA. Burtenshaw ble i klubben i to år før han sluttet, på tross av at klubben nådde en FA-cup finale og kom på andre plass i ligaen. Kort tid senere tok han over som manager i Sheffield Wednesday, og var der i to år. Senere ble han trener i Everton, og tok midlertidig over som manager i tre kamper i januar 1977 (etter at Billy Bingham fikk sparken). Deretter var han manager i Queens Park Rangers fra 1978 til 1979. Burtenshaw returnerte senere til Arsenal som trener og talentspeider, og var midlertidig manager mellom mars og mai 1986, etter at Don Howe forlot klubben. Arsenal kom på sjuende plass den sesongen, og han fortsatte som trener i klubben etter at George Graham ble utnevnt som manager sommeren samme året. Hans tid i klubben ble overskygget av innrømmelsen av å ha tatt i mot penger i sammenheng med signeringen av John Jensen. Den samme skandalen førte til at George Grahan fikk sparken som manager i Arsenal. Burtenshaw fikk en bot på £ 10 000 av den engelske FA. Etter at han forlot Arsenal sammen med Bruce Rioch i 1996, ble Burtenshaw sjefsspeider i QPR under Rioch, og på tross av et mindre slag i 2001, var han speider i Manchester City under manager Kevin Keegan, før han pensjonerte seg. Pen y Fan. Pen y Fan er det høyeste fjellet i det sørlige Wales. Det ligger i Brecon Beacons, og har en topp som når 886 meter over havet. Det er også den høyeste britiske toppen sør for Snowdonia. 500 m vest for den ligger den subsidiære toppen Corn Du. Toppen ligger på en rygg som strekker seg fra reservoaret i Talybont-on-Usk til A470. Vest for Corn Du går terrenget slakt nedover til Storey Arms ved A470. Mot øst stuper ryggen bratt ned til et pass som forbinder Pen y Fan med Cribyn. Fra Corn Du går det en slak rygg sørover til Merthyr Tydfil. Et betydelig antall uerfarne klatrere har mistet livet på fjellet på grunn av raskt vekslende værforhold. Fjellet brukes også i treningen av britiske spesialstyrker, spesielt i forbindelse med utmarsjen «Fan Dance» under utvelgelsen til Special Air Service. Også blant soldatene har det vært flere dødsfall. Pen y Fan regnes derfor av mange som den farligste toppen i Wales, selv om selve klatringen ikke er spesielt teknisk krevende. Fjellet består hovedsakelig av glasiær Old Red Sandstone. Toppen er klassifisert som en marilyn, hewitt og nuttall. Giro d'Italia 2004. Den 87. utgaven av sykkelrittet Giro d'Italia ble arrangert over 20 etapper i tidsrommet 8. – 30. mai 2004. Damiano Cunego (22 år) vant overraskende rittet sammenlagt. Han skulle opprinnelig være hjelperytter for tittelforsvarer Gilberto Simoni. Alessandro Petacchi vant hele ni etapper, og poengtrøya, mens Fabian Wegmann noe overraskende tok klatretrøya. Venusberg. Venusberg er den norske betegnelsen for det fremspringende, hårbekledte partiet mellom den nedre maveregionen og kjønnsorganene, ovenfor den såkalte skambuen hos kvinner. Det oppstår på grunn av skambenets posisjon og fettlaget utenpå. Den latinske betegnelsen "mons pubis" kan gjelde for begge kjønn og "mons veneris" kun for kvinner. Venus var den romerske kjærlighetsgudinnen og symboliserete også skjønnhet. Agurkslekta. Agurker er en gruppe planter i gresskarfamilien. Agurk og melon er to av de mest kjente artene i gruppen. Vikalinjen. Vikalinjen ble opprinnelig bygget 1875 som hestesporvei mellom Stortorvet og Vestbanen. Traséen var: Vestbanen – Rådhusplassen – Rosenkrantz' gate – Karl Johans gate – Kirkegata – Stortorvet. Den ble omstilt til elektrisk drift i 1899 og i 1909 forlenget via Enga – Munkedamsveien – Cort Adelers gate – Huitfeldts gate – Lassons gate – Munkedamsveien til Skillebekk torg. Linjen ble nedlagt i 1961. Etter at Vestbanestasjonen ble nedlagt, ble det i 1995 bygget en helt ny trasé mellom Wessels plass og Solli plass. Bare to korte strekninger (Rådhusplassen og Cort Adelers gate ved Vikatorvet) følger den gamle traséen. I dag (2007) trafikkeres den av linje 12, som går mellom Majorstuen og Kjelsås. Harry Hillman. Harry Livingston Hillman Jr. (født 8. september 1881 i Brooklyn, New York, død 9. august 1945) var en amerikansk friidrettsutøver. Under OL 1904 i St. Louis vant Hillman gull på 400 meter foran landsmennene Frank Waller og Herman Groman. Han vant også gull på både 200 og 400 meter hekk. Under OL 1908 i London tok han sølv på 400 meter hekk. Thygesen. "Thygesen" var en norsk tv-krimserie om den alkoholiserte privatetterforskeren Vilhelm Thygesen som gikk på NRK-TV vinteren 1996. Vilhelm Thygesen ble spilt av Reidar Sørensen. Serien var regissert av Morten Kolstad. Serien hadde premiere på NRK den 5. januar 1996. Handling. William Thygesen har nettopp fått sparken fra politiet, og har trukket seg tilbake til hytta si i Telemark for å dyrke depresjonen i fred. Imens forsøker hans journalistvenninne Vera i Oslo å finne ut hva som har skjedd med to forsvunne russere. Hun innser etterhvert at hun trenger hjelp fra Thygesen. Vera blir så myrdet, og Thygesen arrestert idet han ankommer Veras, sin elskerinnes, leilighet på Oslo vest, mistenkt for mordet. Om serien. Skikkelsen Thygesen er skapt av forfatter Jon Michelet. Serien er for det meste basert på hans bok "Panamaskipet", men også elementer fra andre bøker om Thygesen er hentet inn. "Panamaskipet" er skrevet i 1984 mens karakteren ble skapt i 1976. NRK TV satset 4,5 millioner kroner og to års arbeid på tv-serien om "Thygesen". Serien ble produsert av NRK Drama. Konstantin Kozejev. Konstantin Mirovitsj Kozejev (russisk: Константин Мирович Козеев; født 1. desember 1967 i Moskva) er en russisk kosmonaut. Han har bl.a besøkt Den internasjonale romstasjonen, og har foreløpig litt over 9 dager i verdensrommet. Ulster Unionist Party. Ulster Unionist Party, forkortet UUP, er det ene av de to største unionistiske partiene i Nord-Irland. Partiet blir noen ganger kalt Official Unionist Party (OUP). Fram til 2003 var UUP det største unionistiske partiet i Nord-Irland, men ved valget i Nord-Irland i 2003 fikk Democratic Unionist Party flere stemmer og mandater. UUP ble dannet den 3. mars 1905 i Ulster Hall i Belfast, under navnet Irish Unionist Party. Partiets fremste formål var å bekjempe innføringen av home rule for Irland. Partiet hadde fra begynnelsen og helt fram til 2005 formelle bånd med Oransjeordenen. I og med delingen av Irland på begynnelsen av 1920-tallet ble det opprettet et eget Ulster-parti. Partiet ble det største i Nord-Irland og var i årene 1921–1972 regjeringsparti i Nord-Irland. Partileder fra 1995–2005 var David Trimble, som gikk av etter parlamentsvalget i Storbritannia sistnevnte år, da fem av UUPs seks representanter mistet sine plasser i Underhuset. Blant disse var Trimble selv. Den 24. juni 2005 ble sir Reg Empey valgt til ny partileder. Jorunn Folkvord. Jorunn Folkvord, (født 2. mai 1973 i Oslo) er en norsk politiker (Rødt) og var leder for Rød Ungdom fra 1994 til 1996. Hun har også vært aktiv som tillitsvalgt lærer i Utdanningsforbundet, og var landsmøtedelegat for Utdanningsforbundet Oslo i 2006. I 2007 stod Folkvord på fjerde plass på Rød Valgallianses (har byttet navn til Rødt) bydelsliste i bydel Gamle Oslo til Kommune- og fylkestingsvalget. Hun er datter av den tidligere stortingspolitikeren Erling Folkvord. Egil Austbø. Egil Austbø (født: 12. januar 1947) er en norsk fotballspiller som spilte for Sportsklubben Brann i perioden fra 1967 til 1977. Han spilte 136 kamper og scoret 10 mål. Han ble Norgesmester i 1976 da Brann vant 2-1 over Sogndal Fotball. Mann Oh! mann. "Mann Oh! mann" var en skandinavisk gameshow som gikk på TV3 fra 1994 og 1996. Ragnar Otnes var programleder de to første sesongene, mens Lars Eikanger var programleder for de etterfølgende sesongene. Formålet med programmet var å kåre «Skandinavias kjekkeste mann». Konsept. I dette underholdningsprogrammet stilte menn opp til ulike oppgaver, og ble heiet frem av et kvinnelig publikum, samtidig som vertinner dyttet taperne ut i et basseng. De ti mennene skulle gjennom både selvvalgte og pålagte «øvelser». I første runde skulle alle synge, danse, eller finne på noe selv. Damene bestemte hvilke tre menn som måtte gå i vannet og dermed var ute av konkurransen. Så skulle gutta improvisere overfor tre damer som de møter i forskjellige situasjoner. Fire nye menn skulle så i vannet. Deretter ble det sang (karaoke), og til sist skulle de gutta som var igjen posere. I løpet av 11 program skulle det kåres 11 vinnere som møttes til en finale på den spanske øya Ibiza. Michael fra Danmark vant i første sesong, og fikk dermed en laurbærkrans og en Suzuki-jeep. Norske Lars Petter (22) fra Mathopen holdt følge til nest siste slutt. Konseptet hadde sine avleggere i både Sverige og Danmark. Anmelderne og seertall. Programmet fikk hard medfart av VGs anmelder som blant annet brukte uttrykk som «hårreisende tøv». Første sesong av programmet ble blant de mest sette programmene på TV3 våren 1994. Den mest sette episoden hadde 163 000 seere. Senere falt seertallene betrakelig i Norge, og i 1995 til under 100 000 seere. Benito Carbone. Benito Carbone, (født 14. august 1971 i Bagnara, Calabria, Italia) er en italiensk fotballspiller som har spilt for elleve italienske, fem engelske og en australsk klubb. Han spiller nå for Pavia i Serie C2. Parlamentsvalget i Storbritannia 1992. Parlamentsvalget i Storbritannia 1992 skjedde den 9. april 1992. De konservative vant for fjerde gang på rad, tross at de lenge lå etter på meningsmålingene. Valgdeltagelsen var høy, 77,67 %. Etter valget gikk Neil Kinnock av som partileder for Labour. "Totalt antall stemmer: 33,514,074. Alle partier med mer enn 10 000 stemmer er vist." 1992 Kvinnene på taket. "Kvinnene på taket" var et norsk direktesendt talkshow om erotikk, sex og samliv som gikk på TV3 i 1994. Programledere var Anne Lise Hammer og Åsa Rytter Evensen og Nini Stoltenberg. Åsa Rytter Evensen ble like før andre sesong erstattet med Siv Stubsveen. Programserien inviterte også gjester, samt sendte filminnslag og hadde seerkontakt per telefon og fax. Sendingene var direktesendt fra baren i øverste etasje i SAS-hotellet i Oslo. Pollenanalyse. Pollenanalyse er en viktig teknikk for å klargjøre en lokalitets vegetasjonshistorie. Teknikken er basert på at pollen fra planter sprees i luften og faller ned, bl.a. på myrer og tjern, der et tynt lag pollen hvert år blir avsatt på bunnen. Fra bunnen av små tjern kan man med et spesielt bor ta opp en prøve. Punkter på prøven må dateres med C14. Lag for lag gjennom prøven kan man ta ut masse og telle pollen. Hver arts pollen angies så i prosent av den totale mengden. Nær ved en furuskog vil furupollen være dominerende, ved en havreåker vil havrepollen dominere, og i lyngheilandskapet vil røsslyng og grasarter dominere. Det kan da lages et pollenanalysediagram for den enkelte lokalitet, men kronologi langs en akse, og plantenes dominans i den andre aksen. Pollenanalyse har vært et viktig redskap i arbeidet med å klargjøre lyngheilandskapets historie på Vestlandet. Ola Elvestuen. Ola Elvestuen (født 9. oktober 1967 i Vestre Toten) er en norsk politiker for Venstre. Han er siden oktober 2011 byråd for miljø og samferdsel i Oslo. Han er tidligere leder i Oslo Venstre (2000–2008). På landsmøtet i 2008 ble han valgt til nestleder i Venstres hovedorganisasjon. Elvestuen var i perioden 2003-2011 gruppeleder for Venstre i Oslo bystyre. I samme periode var han leder for bystyrets komité for byutvikling, som bl.a. hadde ansvaret for behandlingen av Regjeringens ønske om å stenge Grubbegata ved Regjeringskvartalet av sikkerhetshensyn. Høsten 2010 ble han nominert som Oslo Venstres toppkandidat foran bystyrevalget 2011. Elvestuen er bosatt på St. Hanshaugen i Oslo. Han er lillebroren til Per Elvestuen, karikaturtegner i Dagens Nærlingsliv. John Kleivstaul. John Kleivstaul (født 1939) har vært ordfører i Seljord kommune i to perioder, til sammen 11 år. I tillegg har han vært varaordfører i 9 år. Han representerer Senterpartiet. Kleivstaul stilte ikke til valg i 2007. Martha Argerich. Martha Argerich begynte å spille piano som treåring, og hun ga sin debutkonsert i en alder av åtte (1949), da hun spilte Beethovens Klaverkonsert i C-dur, op. 15. I 1950 spilte hun Mozarts Klaverkonsert in d-moll, KV. 466, og Bachs Fransk Suite i G-dur, BWV. 816. Familien hennes flyttet til Europa i 1955, og Argerich studerte da sammen med Friedrich Gulda i Østerrike. Senere studerte hun med Arturo Benedetti Michelangeli og Stefan Askenase. I 1957 vant hun både den Internasjonale Musikkonkurransen i Genève og Ferruccio Busonis Internasjonale Konkurranse i løpet av tre uker. Argerich vant den syvende Chopinkonkurransen i Warszawa, 1965. Over streken. "Over streken" var et norsk talkshow som gikk på TV3 i 1994 med Marianne Krogness som programleder. Programmet ble relativt bra mottatt. Krogness gikk imidlertid på dagen da produsenten overumplet henne under direktesending med lettkledde kvinner som strømmet inn i studio. (Kilde: "Hvem hva hvor 1995" s.265) Olav Tho. Olav Tho (født 1944) var ordfører i Hjartdal kommune fra 1999 til 2011. Han representerer Senterpartiet. Han var også ordfører to år tidlig på 1990-tallet. Tho er utdannet lærer og driver gårdsbruket Myljom-Tho i Hjartdal. Han er opptatt av å legge til rette for at unge kan slå seg ned i distrikts-Norge, slik at man unngår avfolking. Derfor trenger man skole og barnehage i alle tre bygdene i kommunen. Kim Rhode. Kimberly Susan ("Kim") Rhode (født 16. juli 1979) er en amerikansk sportsskytter. Hun er født i California og er olympiske mester to ganger, og nasjonal mester seks ganger i Dobbeltrap. Hun var USAs yngste deltager under Sommer-OL 1996 i Atlanta. Hun tok sin andre gullmedalje i Dobbeltrap under Sommer-OL 2004 i Athen. Hun er født i Whittier i California og begynte med jakt i ung alder. Allerede som 12-åring var hun på safari i Afrika. I en alder av 13 år vant hun sitt første VM i Dobbeltrap. Da hun vant gull under OL i Atlanta i 1996 var hun den yngste kvinnelige gullmedaljør i skyting noen gang. Hun vant bronsemedaljen under Sommer-OL 2000 i Sydney. Etter at Dobbeltrap er tatt ut av OL-programmet, har hun konsentrert seg om Skeet. I et verdenscupstevne i Santo Domingo i 2007 satte hun ny verdensrekord i denne grenen med 98 treff (73 i innledende skyting og perfekte 25 treff i finalen). Rhode studerer for å bli veterinær på Cal Poly Pomona-universitetet. Juunarsip atuarfia. Juunarsip atuarfia (Juunarsip skole) er en skole i byen Qasigiannguit på vestkysten av Grønland. Skolen er bygd i etapper, fra 1940-tallet til 1980, da skolens gymsal ble bygd. Den har ca. 250 elever fordelt på 20 klasser i 1. til 11. klasse. 32 lærere er ansatt på skolen. For 1. og 2. klasse er det Skolefritidsordning før og etter skoletid. Pia Hansen. Pia Hansen (født 25. september 1965) er en svensk sportsskytter. Hun konkurrerte opprinnelig i Nordisk Trap, men begynte så med Olympisk Trap og Dobbeltrap. Hun vant gullmedalje i Dobbeltrap under Sommer-OL 2000 i Sydney, og ble nummer åtte i Trap. I Athen fire år senere ble hun nummer ni i begge øvelser. Etter at Dobbeltrap er borte fra OL-programmet etter 2004 vil hun fokusere mer på Trap. Fødselsdag. Fødselsdag (også kalt gebursdag etter tysk eller uformelt bare bursdag) er datoen en person er født, og samme dato hvert år i tiden frem til ens død. Man snakker om en «rund fødselsdag» når alderen kan deles med et tiår eller med 25. Runde fødselsdager på 25 år eller mer markeres ofte gjennom en større fest. Dersom en er født 29. februar kan en egentlig bare ha fødselsdag når det er skuddår, det vil si hvert fjerde år. I praksis feirer mange likevel dagen enten 28. februar eller 1. mars. Historikk og tradisjoner. Før 1814 var det i Norge bare dåpsdagen som ble oppført i kirkebøkene, ikke fødselsdagen. Skikken med å feire fødselsdager skal ha blitt vanlig fra slutten av 1800-tallet, opprinnelig bare blant overklassen og ved runde jubileumsår, siden for alle. Det er i mange kulturer tradisjon for å feire noens fødselsdag etter mer eller mindre faste regler og bestemte ritualer. På bursdager arrangeres det gjerne et enkelt selskap, ofte med fødselsdagskake. Den som feires, får gaver av familie og venner, eventuelt med gratulasjonskort. I vestlig kultur er barneselskap der flere venner er invitert, vanligere enn selskap for voksne, der ofte bare den nærmeste familien deltar. Kjendiser og offentlige personer kan få større oppmerksomhet og også offentlige markeringer. Kunstnere eller akademikere kan få festskrift ved markering av jubileer. I Norge er de kongeliges fødselsdager offisielle flaggdager. Religiøse fødselsdagsfeiringer. I kristendommen feires fødselsdagen til Jesus som jul hvert år. «Guds sønn» skal ifølge gamle tradisjoner ha blitt født på julekvelden eller juledagen. Også en rekke andre kristne festdager, ikke minst innen katolisismen, markerer hellige personers bursdager. Kirken la for eksempel midtsommerfeiringen til 24. juni og kalte den jonsok eller sankthans. En opprinnelig hedensk frukbarhetsfest ble dermed isteden en folkelig markering av døperen Johannes' fødselsdag. Mange muslimer feirer profeten Muhammeds fødselsdag på den tolvte dagen i måneden Rabi ul-Awwal. Markeringen kalles Mawlid på arabisk. Feiringen blir imidlertid fordømt av fundamentalistiske sunniislamske bevegelser og er for eksempel forbudt i Saudi-Arabia. I andre muslimske miljøer har skikken med å markere fødselsdager ("mawlid" eller "milad") spredt seg til å omfatte flere populære religiøse skikkelser innen islam. For sikhene er Guru Nánaks fødselsdag 13. november er den store helligdagen. Innen bahai blir Bahaullahs fødselsdag markert 12. november hvert år. Vesak er feiringen av Buddhas fødselsdag. Forbud mot fødselsdager. Enkelte kulturer og religioner feirer ikke personlige fødselsdager. Det gjelder blant andre Jehovas vitner som tar avstand fra kristne høytider som inneholder ikke-bibelske skikker eller innslag fra andre religioner. Medlemmene feirer derfor verken fødsels- eller nasjonaldager, jul, pinse, sankthans, halloween eller nyttår. De tyske nazistene innførte i 1935 Nürnberglovene der det blant annet ble forbudt for tyske jøder å ha fødselsdag 20. april, samme dato som partilederen Adolf Hitler. Miriam Wattenberg, som under pseudonymet "Mary Berg" utgav dagbok fra Warszawagettoen, var født i Lódz i Polen 20. april 1924. I dagboka oppgir hun likevel fødselsdagen som 10. oktober i tilfelle den skulle bli funnet. Bursdagssanger. Det har blitt skrevet en mengde burssdagssanger der den generelle teksten hyller en ikke navngitt person. I vestlig kultur er utvilsomt "Happy Birthday To You" den mest utbredte, i Norge Margrethe Munthes "Hurra for deg som fyller ditt år!", en tekst publisert i 1911 til en kjent folkemelodi. I Norge og mange andre land er vanlig at gjester, medelever eller andre som er samlet rundt den som har fødselsdag, synger sangen til ære for den som feires. Anxiolytika. Anxiolytika er angstdempende medikamenter. Ofte virker disse medisinene også som sedativa og hypnotika. Else Marie Jakobsen. Else Marie Jakobsen (født 28. februar 1927 i Kristiansand) er en norsk designer og tekstilkunstner, bosatt i Kristiansand. Hun er utdannet fra Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) 1946-1951 og studerte senere på et gobelinverksted i Nederland – "De Knipscheer" (1950). Hun var en periode fra 1951 designer på Høie fabrikker i Kristiansand. Samtidig begynte hun å lage billedtepper. Hennes debututstilling ble holdt i Kunstnerforbundet I Oslo i 1966. Hun er fremdeles aktiv som kunstner og tar på seg oppdrag (2008). I tillegg har hun vært og er aktiv som foredragsholder i bygder og byer over hele Norge, og også i andre land. Hun er mor til journalisten Marianne Jakobsen. Produksjon. Som designer er Else Marie Jakobsen premiert i konkurranser i Italia, Sverige og Norge. Som tekstilkunstner har hun vunnet utsmykningskonkurranse om realfagbygget ved Universitetet i Bergen (90 kvadratmeter), Erkebispegården i Trondheim (30 kvadratmeter), Kristiansand Tinghus. Else Marie Jakobsen er ikke minst kjent for sitt arbeid med altertavler. Hun har laget 33 altertavler i inn- og utland, blant annet i København, Spania og Emiratene. Hun har vevd 535 billedtepper til private hjem og offentlige bygninger. Innkjøpt av Norsk kulturråd, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Sørlandets kunstmuseum, Museum for religiøs kunst i Reykjavik og flere andre. Jakobsen har deltatt på utstillinger i blant annet Riga, Vilnius, Münster, Lethword, København, Orleans, Slovakia + vandreutstillinger i bl.a. USA og Danmark. Hun har også deltatt på Tekstilbiennalen i Lausanne. Verv. Else Marie Jakobsen har vært representant for KrF i Kristiansand bystyre. Har vært jurymedlem for Nordisk Tekstiltriennale, Høstutstillingen og Sørlandsutstillingen. Forkvinne for Bildende Sørlandskunstnere 1973-1975. Utmerkelser. "Å veve med tusen trøer og tråder er ikke nok. Billedvevens vei er øynene, hånden og hjertet. Dette tilsammen skaper tekstilkunst." Dei Nynorske Festspela. Dei Nynorske Festspela er en årlig mønstring av nynorskorientert kultur. Alt fra litteratur og nynorskhistorie til musikk og billedkunst er representert. Festspillene ble første gang arrangert i august 1992 under navnet "Nynorsk Festspelveke". Siden 2000 har stiftelsen Nynorsk kultursentrum hatt ansvaret for arrangementet. Festspillene blir i dag holdt i Ivar Aasen-tunet og andre steder i Volda og Ørsta den siste uka i juni. Programmet består blant annet av opplesninger, litteratursamtaler, språkdebatter, prisutdelinger, konserter og kunstutstillinger. Hvert år utnevner Dei Nynorske Festspela en dikter som opptrer flere ganger i løpet av festpilluka og en billedkunstner som stiller ut noen av sine verk. I de siste åra har blant annet Olaug Nilssen, Frode Grytten, Åse-Marie Nesse, Einar Økland og Marie Takvam vært festspeldiktere, mens Astrid Eidseth Rygh, Margreth Olin og Raymond Klæbo har vært festspillkunstnere. Prisen Årets nynorskbrukar blir også delt ut under festspillene. Vinnere av denne prisen har vært Ringstabekk skole i Bærum, Martin Toft, redaktør for universitetsavisa Uniforum, den nynorske rappegruppa Side Brok, idrettsutøveren Kari Traa og forlagsredaktøren Guri Vesaas. I 2006 markerte fastspillene også hundreårsjubileet til Noregs Mållag. Diána Igaly. Diána Igaly (født 31. mai 1965 i Budapest) er en ungarsk sportsskytter. Under Sommer-OL 2000 i Sydney tok hun bronsemedalje i skeet, og fire år senere tok hun gullmedaljen i samme øvelse under Sommer-OL 2004 i Athen. Ivilikasiup atuarfia. Ivilikasiup atuarfia (Ivilikasiup skole) er en skole i den lille bygden Ikamiut på vestkysten av Grønland. Bygden har 66 innbyggere. Bygningene er fra 1970- og 80-tallet. Siden skolen har bare 22 elever til sammen, deles elevene inn i 3-4 klasser, som dekker 1. til 9. klassetrinn. Skolen har ansatt en lærer og to timelærere. Skolestyret har 5 medlemmer, og rektor er Kirsten Johansen. I tillegg til å brukes til skole er lokalene også i bruk som ungdomsklubb om kveldene, kveldsskole, møtevirksomhet og tidvis åpnes biblioteket også utenfor skolens åpningstid. Lou Thesz. Aloysius Martin Thesz (født 24. april 1916, død 28. april 2002), bedre kjent som Lou Thesz, var en amerikansk fribryter og er tre ganger NWA World Heavyweight Champion. Totalt var han NWA World Heavyweight Champion i ti år, tre måneder og ni dager. Blant sine mange utmerkelser innen fribryting, har Lou Thesz oppfunnet mange fribrytingstriks, som blant annet «Lou Thesz press» og «Powerbomb». Karriere. Thesz ble født i Banat i Michigan, men han flyttet til St. Louis med foreldrene sine da han var en ung gutt. I tenårene begynte han å trene amatørbryting med den legendariske shooteren Ad Santel. Thesz debuterte profesjonelt i 1932, 16 år gammel. Ikke lenge etter han debuterte møtte han Ed Lewis, som var en stor stjerne innen profesjonell bryting på 1920-tallet. Ed lærte Thesz kunsten å hooke, det vil si: Kunsten å strekke motstanderen i smertefulle grep. De to ble livsvarige venner. Innen 1937 hadde Thesz blitt den største stjernen i St. Louis-territoriet. Den 29. desember vant han over Everett Marshall og ble NWA World Heavyweight Champion. Thezs ble med dette den yngste tungvektsmesteren i NWAs historie som 21 år gammel, en rekord som står den dag i dag. Thesz tapte tittelen seks uker senere til Steve «Crusher» Casey i Boston. Han vant tilbake tittelen i 1939 da han igjen vant over Everett Marshall, og enda en gang i 1948 da han vant over Bill Longson. Topp (topografi). En topp er i topografi betegnelsen på et punkt hvis overflate ligger høyere enn alle punkter i umiddelbar nærhet. Begrepet brukes kun om fjellnuter med høy primærfaktor (elevasjon i forhold til terrenget rundt) eller topografisk isolasjon (distanse fra nærmeste punkt som ligger høyere). En kampestein ved siden av det høyeste punktet på et fjell vil derfor ikke regnes som en topp. Topper i nærheten av en høyere topp regnes ofte som subsidiære topper, og i forbindelse med klassifisering kan de bli regnet som en del av samme fjell. Hypomani. Hypomani er betegelsen på en lettere form for mani. Hypomane episoder kan være en del av bipolar lidelse type 2. Ved hypomani, som ved mani, kan pasienten ha mindre søvnbehov, økt kreativitet, unormalt øket energi, raske tanker, mange ideer, økt produktivitet og mer impulsiv atferd. For noen pasienter arter hypomani seg mer som urimelig irritabilitet, der pasienten eksempelvis kan krangle, slåss eller skrike til andre personer, utenfor sin familie. Pasienter i en hypoman episode kan føle at de kan gjøre ting som andre ikke kan gjøre, eller opplever å være en spesielt viktig person. Mange snakker mye, noen ganger så fort at andre har vansker med å forstå hva de sier. Andre typiske trekk er at pasienten lett blir forstyrret eller distrahert, at hun eller han blir så aktiv og rastløs at andre blir bekymret, og så engasjert i lystbetonte aktiviteter at hun eller han ignorerer farer og konsekvenser ved aktivitetene. Hypomaniske episoder kan gi oppførsel som kan være til stor fare for pasienten og de rundt. Det er viktig å ikke la slike episoder gå ubehandlet. Mer "ufarlige" hypomaniske episoder vil de fleste oppleve som følge av ytre påvirkning (koffein, alkohol, sult, søvnløshet m.m.). Som oftest vil dette gå over av seg selv når pasienten får sove, samt at påvirkningen opphører. Hypomaniske episoder som skyldes sykdom, kan føre til ukontrollert pengebruk, rusmidler, oppførsel med alvorlige langtidspåvirkning på pasientens sosiale forhold. Craig Burley. Craig William Burley, (født 24. september 1971 i Irvine, Ayrshire, Skottland) er en tidligere skotsk landslagsspiller i fotball som spilte for fire skotske og to engelske klubber i årene 1989 til 2004. Han scoret 3 mål på 46 landskamper for. Burley jobber nå som fotballekspert for Sentana Sports. Klubblag. Craig Burley startet sin profesjonelle fotballkarriere i Chelsea i 1989, og fram til 1997 spilte han 142 obligatoriske kamper for klubben fra London. I juli 1997 ble han solgt til Celtic for £2 500 000, og han debuterte for Celtic den 3. august 1997 i en ligakamp mot Hibernian. Den 13. september 1997 laget han sine første mål for "Bhoys" da han scoret 2 mål i en ligakamp mot Motherwell. Etter å ha spilt 93 klubbkamper for Celtic skrev han i desember 1999 under for Derby County som betalte £3 000 000 for spilleren. Hans første kamp for Derby kom den 5. desember 1999 da Derby tapte 1-0 for Leeds United i Premier League, mens hans første scoring kom 15. januar 2000 da Derby vant 4-1 over Middlesbrough i en ligakamp. Totalt ble det 5 mål på 18 ligakamper for "the Rams" i siste del av 1999/00-sesongen. Den påfølgende sesongen ble det 2 mål på 24 ligakamper, mens han i 2001/02-sesongen ikke laget noen mål på 11 ligakamper. Målprisen. Målprisen er en språkpris som hvert år siden år 2000 er blitt delt ut av Noregs Mållag under organisasjonens landsmøte. Esther Maria Bjørneboe. Esther Maria Bjørneboe (født 31. oktober 1971 i Bjarkøy i Troms) er en norsk billedkunstner og tegner. Bjørneboe er datter av presten og kunstneren Bjørn Bjørneboe, og kunstneren Marit Aabel Bjørneboe. Hun er utdannet ved Kunstskolen i Rogaland og ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Hun arbeider både som kunstmaler og som rettstegner og illustratør, blant annet for avisene Klassekampen og Dagbladet. Flommen i Nord-Korea 2007. Flommen i Nord-Korea i august 2007 forårsaket store materielle skader og mange tap av liv. Flommen traff mesteparten av den sørlige delen av landet, inkludert hovedstaden Pyongyang og noen av dets mest produktive landsbruksområder. Hjelpeorganisasjoner frykter at tap av avlinger vil føre til matmangel og følgelig hungersnød i landet. Nord-Korea annonserte 15. august 2007 at landet hadde blitt rammet hardt av flom etter ei uke med kraftig regn, og at det var sterkt behov for hjelp fra omverdenen. Allerede ett år tidligere hadde Nord-Korea blitt rammet av en annen flom, da kraftig regnvær i juli måned tok flere hundre – for ikke å snakke om flere tusen – mennesker av dage. I motsetning til flommen i 2006 var Pyongyang raske med å reagere på hendelsen, og ba om hjelp mens vannet fremdeles sto høyt istedenfor å vente så lenge som mulig, slik man tidligere gjorde. Nordkoreanske myndigheter har indikert at så mange som 454 kan ha omkommet, mens 300 000 kan ha mistet hjemmene sine. Skadeomfanget ble beregnet til å skrive seg til en verdi av 22,5 millioner dollar, vel 135 millioner kroner. Kroppsøving (tidsskrift). Kroppsøving er et tidsskrift om idrett, fysisk aktivitet og faget kroppsøving, som utgis av Landslaget Fysisk Fostring i Skolen (LFF). Bladet er inkludert i medlemskontingenten. Det distribueres også til skoler tilknyttet LFF. Tidsskriftet Kroppsøving utkommer seks ganger i året. Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk. Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk var en delrepublikk i Sovjetunionen fra 1940 til 1990. Delrepublikken ble proklamert etter at Sovjet-Russland okkuperte Republikken Litauen i 1940. Republikkens hovedstad var Vilnius, som i dag er Litauens hovedstad. Litauen hadde før andre verdenskrig en høy prosentandel jøder, men disse ble deportert av Tyskland under krigen. Slutten for sovjetrepublikken. Litauiske SSR gikk til grunne under den syngende revolusjonen i Baltikum på begynnelsen av 1990-tallet og ble erklært å ha vært et okkupert land. Republikken Litauen ble gjenopprettet i 1991, som den første av de baltiske statene til å erklære seg for uavhengig. Vilnius' parker var ofte dekortert med statuer av Lenin og andre kommunister, men disse ble byttet ut med nasjonale monumenter og en statue av Frank Zappa. Vilnius har i dag et KGB-muséum som trekker mange turister fra inn- og utland. Litauen Sovjetrepublikk Blålange. Blålange ("Molva dypterygia") er en fiskeart i brosmefamilien. Spole (induktans). I elektroteknikken er en spole en passiv, topolet elektrisk komponent som er laget for å oppvise en induktans eller for å kunne skape et magnetfelt. En induktans lagrer energi i magnetfeltet som den bygger opp når den blir tilført en elektrisk strøm. Induktansens elektriske størrelse kalles induktiviteten og er en avledet størrelse i SI-systemet. Måleenheten for induktivitet er henry, forkortet H, eller i amerikansk bruk noen ganger Hy. Symbolet for en induktans er L. Betegnelsenes røtter. Symbolet L er antakelig gitt til ære for den baltisk-tyske fysikeren Emil Lenz (1804–1865). Han er kjent for Lenz' lov. Måleenheten Henry er gitt til ære for den amerikanske vitenskapsmannen Joseph Henry (1797–1878) som oppdaget elektromagnetisk induksjon. Definisjon av induktivitetens størrelse. Hvis strømmen gjennom en induktans forandrer seg med én ampere per sekund så tilsvarer spenningen som tilføres over induktansen i volt induktiviteten i H. Blir spenningen altså 1 V er induktiviteten 1 H. Henry er en stor måleenhet; de fleste spoler måles derfor i µH og i mH. For spesielle vitenskapelige følsomme sensorer lages det spoler med induktivitet større enn en kH. Oppbygging. En spole dannes for det meste av en leder, oftest av kopper, som er viklet opp uten at viklingene berører hverandre elektrisk, oftest med lakkisolasjon av tråden. En rett leder oppviser også en induktans. Hvis strømmen går inn i planet, går magnetfeltet konsentrisk rundt den, med urviseren. Dette er den såkalte høyrehåndsregelen, hvor tommelen peker i strømretningen og de andre fingrene i magnetfeltets retning. Ved å vikle opp lederen i en spole vil de enkelte feltene summeres og induktiviteten blir tilsvarende høyere enn for en rett leder med samme lengde. Induktiviteten øker med kvadratet av viklingsantallet. Hele magnetfeltet går gjennom spolens midte; feltstyrken er derfor størst her. Feltstyrken utenfor spolen blir langt svakere, da feltet spres over et mye større volum. Induktans. Induktans er én av de to formene av "reaktans", eller noe uvitenskapelig uttrykt "vekselstrømsmotstand". Den andre formen er "kapasitans" som dannes av en elektrisk kondensator. I prinsippet er en reaktans en tapsfri komponent. Det vil si at den ikke har elektriske energitap og ikke kan avgi varme. Den kan imidlertid lagre og avgi energi. I praksis har vikletråden imidlertid en resistans i tillegg, og denne avgir energi som formula_1, hvor R er resistansen i Ohm, I strømmen i A og P avgitt effekt. For en spole øker reaktansen (målt i Ohm) med frekvensen; for kondensatorer avtar den med frekvensen. Dualitet. Et kjent mekanisk system som oppviser svingningsegenskaper er et vektlodd (en masse) som er opphengt i en spiralfjær. Loddet svinger opp og ned hvis det forstyrres, altså blir trekt ut av likevekten og så slippes. Kondensatoren tilsvarer fjæra og spolen tilsvarer massen. Resistansen i spolen tilsvarer friksjonen som massen ser, som for eksempel luftmotstanden mot bevegelsen. Permeabilitet. I midten av spolen kan det plasseres forskjellige materialer. De fleste stoffer har ingen innvirkning på induktiviteten, men de fleste stoffene som har en innvirkning, øker den. Slike stoffer kalles paramagnetiske. Det er gjerne stoffer som tiltrekkes av en magnet som har en slik virkning. Noen få stoffer minker induktiviteten noe; slike stoffer kalles diamagnetiske. Den paramagnetiske effekten kan virke til å øke induktiviteten vesentlig; diamagnetiske stoffer har oftest svært liten innvirkning. For maksimal økning av induktiviteten omsluttes hele spolen av et paramagnetisk materiale. Denne konstruksjonen kalles en kjerne, selv om den ikke bare er til stede i midten av spolen. Kjernen leder nesten hele magnetfeltet; nesten ikke noe magnetfelt trenger ut til omgivelsene. Virkningen av induktivitetsendringen av et stoff kalles permeabilitet og er en materialkonstant for stoffet. Metning. Det finnes ingen fysiske grenser for hvor sterkt et magnetfelt kan være. Jo mere strøm vi tilfører en spole (uten kjerne), jo sterkere blir magnetfeltet fra den. Likevel setter resistansen en grense for hvor mye strøm som kan tilføres før spolen brenner opp. For å oppnå svært sterke magnetiske felt brukes derfor superledere som ikke oppviser noen resistans. Et paramagnetisk kjernemateriale hjelper i denne sammenhengen lite selv om et slikt materiale vanligvis øker feltstyrken vesentlig. Kjernematerialer har alle grenser for hvor sterke magnetfelt de kan lede. Utover en viss feltstyrke kan ikke magnetiseringen økes videre. Man sier at kjernen er gått i metning, som betyr at økning av strømmen ikke lengre fører til forsterkning av magnetfeltet. Elektromagnet. Når en spole tilføres en likestrøm blir den magnetisk med nordpolen i én ende og sydpolen i den andre. Den oppfører seg nøyaktig som en permanentmagnet. Magnetismen kan økes ved å innføre en kjerne i midten av spolen, men en omsluttende kjerne vil lede hele feltet og ikke virke som en magnet sett utenfra. Elektromagneter finnes i et utall varianter og størrelser. Frekvenser. Til kraftformål bruker 16 2/3 Hz for tog, 50 Hz i hjem og industri og 400 Hz i fly. I fly er 400 Hz valgt for å spare vekt. Spoler og transformatorer kan gjøres fysisk mindre for samme funksjon når frekvensen øker. I audiosammenheng brukes det hørbare frekvensområdet 20 Hz til 20 kHz. For radiokommunikasjon brukes frekvenser fra 150 kHz (langbølge) til flere GHz. Induktivitetene er i praksis små for høye frekvenser og er valgt store for lave frekvenser. Releer. Elektromagneten kan brukes til mekanisk å trekke til en vippe som igjen drar den ene delen av en kontakt slik at kontakten blir ledende. Det kan også sluttes flere kontakter samtidig og kontaktene kan også være utført vekslende slik at en kontakt åpnes og en annen sluttes. Dette kalles en vender. Kontaktene er isolerte fra spolen og kan lede langt sterkere strømmer enn spolen tilføres. Slik kan små strømmer styre store strømmer og av den grunn har releet vært en umåtelig viktig komponent. Siden det ikke finnes noen mellomting mellom på og av betraktes releet ikke som en aktiv elektronisk komponent. Releer er i dag for det meste erstattet av aktive elektroniske komponenter som MOSFET transistorer, tyristorer og triacer. Isolasjon kan i slike komponenter oppnås ved lysstyring internt. Motorer. Elektromagnetisme utnyttes til å drive små og store elektromotorer, både for like- og vekselstrøm. I en vekselstrømsmotor dreier feltet seg i stator og rotor løper etter. I en likestrømsmotor finnes forskjellige metoder for å drive rotoren. I moderne motorer forandres likestrømmen til vekselstrøm av en elektronisk kopling. I eldre motorer bruktes en såkalt kommutator på aksen til rotoren. Denne koplet stadig om feltet til rotoren. Generatorer. Generatorer produserer elektrisk energi fra den tilførte rotasjonsenergien og er en slags omvendt elektromotor. Generatorer kan produsere likestrøm eller vekselstrøm, for vekselstrøm som énfase eller trefase. Noen motorer kan brukes som generatorer og noen kan det ikke. I moderne biler lager generatoren trefase vekselstrøm som likerettes av dioder. Resiprositet. Når en spole tilføres et varierende magnetfelt så vil det induseres en spenning over den. To spoler som begge har et felles magnetfelt kalles en transformator. Transformatorer har oftest fullstendig omsluttende kjerner. Kjernetap. Dersom kjernen består av et godt ledende metall, som jern, vil et vekslende magnetfelt føre til at det induseres strømmer i jernet i tillegg til i viklingen(e). Disse strømmene (eng.: "eddy currents") fører til uønskede tap. Tapene øker med frekvensen. Ved å dele kjernen opp i tynne plater, kalt transformatorblikk, reduseres dette problemet noe. For å få riktig små tap kan kjernen utføres som pulver holdt sammen av et lim. I modernere transformatorer støter en også på keramiske kjerner med høy permeabilitet og som ikke leder strøm. Matematiske sammenhenger. Spenningen over en spole er proporsjonal med strømendringen gjennom den som Med ord: Jo hurtigere strømmen gjennom spolen forandres, og jo større induktivitet den oppviser, jo større blir spenningen over den. Når en spole som leder strøm plutselig frakoples strømmen så blir di(t)/dt svært stor, teoretisk uendelig. Magnetfeltet bryter plutselig sammen og det induseres derfor en stor spenning over spolen. Det vil eller kan oppstå en gnist på grunn av dette. Det trengs ca. 1000 V per millimeter for at en gnist skal kunne oppstå. En coil i bilmotorer virker utnytter dette fenomenet. For en sylindrisk, jevnt viklet spole gjelder tilnærmelsesvis formula_3 "L" = Induktivitet i Henry "μ0" = absolutt permeabiltet= 4*π*10-7 H/m, en naturkonstant "μr" = relativ permeabilitet til materialet i kjernen. For luft og vacuum er verdien lik 1 "A" = Arealet til kjernen i m² "l" = lengden til spolen i m Bruksområder. Spoler, eller induktiviteter, kan for det meste ikke dannes i integrerte kretser. Man unngår å bruke spoler og transformatorer der man kan, siden de er forholdsvis dyre, store og tunge. Det kan for eksempel lages elektroniske kretser som etterligner spoler, og slike brukes i filtre. Likevel er spoler, spesielt transformatorer, ikke til å se bort fra, spesielt når det gjelder å overføre signaler eller effekt uten galvaniske forbindelser. Transformatorer og spoler brukes ofte i nettverksteknologi. Barry White. Barry Eugene White (født Barrence Eugene Carter 12. september 1944, død 4. juli 2003) var en amerikansk Grammy-belønnet plateprodusent, låtskriver og sanger, som var kjent innenfor soul- og disco-sjangrene. Han døde 4. juli 2003 på Cedars-Sinai Medical Center i West Hollywood, California i en alder av 58 år, grunnet nyresvikt. Bjørn-Willy Mortensen. Bjørn-Willy Mortensen (født 1941 i Oslo, død 1993) var en norsk grafiker, tegner, bokillustratør og jazzbassist. Mortensen studerte under Chrix Dahl og Olav Mosebekk ved Statens håndverks- og kunstindustriskole fra 1960 til 1964. Han ble særlig kjent for koldnålsraderinger, litografier og bokillustrasjoner med figurative motiver, både fantasifulle, eksistensielt alvorstunge og politiske. Mortensen deltok også på en mengde utstillinger og er representert i offentlige samlinger. Bjørn-Willy Mortensen spilte dessuten bass i Jensen Trad.Band på 1960- og 1970-tallet. Programsekretær. Programsekretær er en tidligere tittel for journalister i Norsk rikskringkasting. Tittelen var i bruk fra 1933 til 1999. Den er nå erstattet av tittelen journalist. Olav Mosebekk. Olav Mosebekk (født 13. oktober 1910 i Kongsberg, død 1. desember 2001) var en norsk billedkunstner. Han arbeidet både som maler, grafiker og illustratør, men ble kanskje særlig kjent for sine mange fettstifttegninger, blant annet av nakne kvinner. Biografi. Sammen med brødrene Trygve og Gunnar tok Olav Mosebekk utdanning som teknisk tegner med tanke på å få jobb på Kongsberg Våpenfabrikk. Da ingen av dem fikk jobb der, søkte de seg til Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), hvor alle tre kom inn og begynte i 1928. Han fikk August Eiebakke og Eivind Nielsen som lærere. Nielsen kom til å bety mye for hans utvikling som tegner. Noen av medelevene hans var Per Hurum, Tore Deinboll og Kaare Espolin Johnson. Fra 1931 til 1933 var Mosebekk elev av Axel Revold og Per Krohg på Kunstakademiet. I 1935 giftet han seg med Ellen Sofie Deinboll (18. august 1916–11. mars 1967) og fra 1936 bodde familien i Asker. Foruten egen produksjon hadde han en rekke vikariater som tegnelærer ved SHKS. I 1946 hadde han sin første større separatutstilling, den var i Unge Kunstneres Samfunn. Fra 1947 til 1969 var Mosebekk lærer og overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, og familien flyttet derfor til Iladalen i 1947. Men vinteren 1949 til 1950 bodde de i Nice, og fra 1963 hadde han årlige studieopphold i Frankrike, noe som lar seg spore i hans kunst. I 1995 startet han tegneskolen Olav Mosebekks tegneskole, seinere kalt Mosebekkskolen, sammen med Hans Norman Dahl. Verker. Olav Mosebekk er innkjøpt av Riksgalleriet, Norsk Kulturråd, Sarpsborg og Bryne kunstforeninger, og Politiskolen, Oslo. Hans kunst finnes i Nasjonalgalleriet, flere kunstmuseer i Norge og i Statens Museum for Kunst, København. Han har også gjort utsmykninger for Norges Kooperative Landsforening i Trondheim, Hamar og Oslo. Hewitt (topp). En hewitt er en topp i England, Wales eller på Irland med absolutt høyde på minst 2000 fot over havet, hvilket tilsvarer 609,6 meter over havet og en primærfaktor på minst 30 meter. Navnet er et akronym: Hills in England, Wales and Ireland over Two Thousand feet. Den engelske og den walisiske listen ble sammensatt og vedlikeholdes av Alan Dawson, mens den irske listen ble laget av Clem Clements. Definisjonen tar hensyn til kritikken mot nuttalls, som har en primærfaktor på minimum 15 meter og dermed omfatter mange subsidiære topper. De 125 minst prominente nuttalls er ekskludert i listen over hewitts. Sammenlagt gir dette 526, fordi Black Mountain telles både i England og Wales. Skottland tas ikke med i listen, fordi det ville medføre at et meget stort antall topper som i skotsk målestokk er nokså små ville blitt med. Det har blitt publisert en liste over alle topper i Skottland som møter kriteriene, delt inn i munros, corbetts og grahams. Hadde de skotske toppene vært med ville det vært 2638 topper på listen. Melon. Melon er en art i agurkslekta. Den ble først kultivert for mer enn 4000 år siden, i Persia og Afrika. Det finnes mange varieteter. Fyrhuset musikkverksted. Fyrhuset musikkverksted er en ungdomsklubb for musikkinteressert ungdom i det gamle fyrhuset på Nordtvedt gård i Groruddalen, Oslo. Huset har en rekke faste band som øver jevnlig, men er åpent for all ungdom i bydel Grorud som søker øvingslokaler. Om klubben. Fyrhuset daglige leder, Steffen Rogne, legger til rette for instruksjon for enkeltinstrumenter i tre øvingsrom, i tillegg disponerer huset også muligheter for innspilling. Blant bandene som holder til på Fyrhuset er et band av psykisk utviklingshemmede musikere kalt «The Swingers». Bandet har hyppige oppdrag i Groruddalen. Det er rundt 20 grupper som øver jevnlig ved Fyrhuset, blant disse er bandene «Chili Hot Dogs», «Syk Panikk» og «Until Destruction», og ikke minst vinneren av låtkonkurransen mellom Fyrhuset og Stovner Rockeklubb, 2008; «Made in China». To ganger i halvåret arrangeres «Rockotek» hvor bandene som øver på Fyrhuset får vise seg fram for venner og annen musikkinteressert ungdom. Granittrock og Ammeruddagene er også arrangementer hvor gruppene fra Fyrhuset får vist seg frem. I tillegg står Fyrhuset Musikkverksted som årlig arrangør av Ungdommens kulturmønstring, UKM. Fyrhuset har så langt gitt ut to CD-er. «Fort og gæli» kom våren 2008, der ungdommene deltar med selvskrevne låter. Oppfølgeren, «Kaffe, kaker og rock'n'roll», kom ut høsten samme året. Pr. desember 2008 har Fyrhuset ca. 100 brukere og 22 band. Made in China. Bandet ble dannet i 2007 av Øyvind Strøm, Simon Dahl og Haakon Hildisch på øvingslokalet Fyrhuset musikkverksted. Bandet manglet bass og vokalist, og fikk med seg Imon Shoumitra Barua, som var tidligere medlem i ungdomsskolebandet "The Black Pearl", på Apalløkka skole, sammen med Hildisch og Dahl. Bandet spilte på flere lokale konserter innenfor Groruds grenser, men ønsket å utvide sitt marked. Barua valgte da å trekke seg fra bandet, og Strøm tok over som vokalist og låtskriver. I 2008 møtte bandet Jonathan Kleven under et workshop på Kalbakken, og han ble med i bandet som bassist. Bandets låter er hovedsakelig på norsk, og deres mest kjente låt er «"Grorudguiden"» fra 2008, som bandet selv har erklært som Groruds nasjonalsang. Med den sangen vant de den årlige konkurransen mellom Stovner Rockefabrikk og Fyrhuset. Bandet ble dermed invitert til å spille på hovedscenen til GranittRock 2008. De ble samme år slått ut i innledende runde av Emergenza-festivalen. Fredag 7. november var bandet grundig presentert på NRK-programmet Norge Rundt, og kom igjen med sin musikk mellom flere reportasjer. Bandet spilte også på Kattarock i 2009 Until Destruction. Bandet ble dannet i 2007 som TaxFree, og er et band fra Rødtvet i Oslo, som spiller i sjangeren Metal/Screamo. Da bandet ble dannet spilte de Green Day- og Good Charlotte-inspirert pop/punk, men etterhvert som gutta ble eldre har de gått over til hardere musikk. Bandet gjenkjennes for sine harde vers og følsomme refrenger. De bandene som kanskje har inspirert bandet mest er blant annet; Avenged Sevenfold, Bullet for My Valentine og Killswitch Engage. Bandet har spilt på arrangementer som UKM, GranittRock og Kjeller'n Rock. Lusern. Lusern ("Medicago sativa") er en flerårig urt i erteblomstfamilien. Det finnes to underarter; blålusern (ssp. "sativa") og gul-lusern (ssp. "falcata"). Blålusern kjennes også ved det engelske navnet alfalfa. Blålusern dyrkes i betydelig omfang, spesielt i Nord-Amerika, på grunn av sin egnethet og verdi som fôr til dyr. I Norge har det vært dyrket blålusern, men i dag dyrkes det lite, selv om det er et stort potensial for dyrking. Blålusern finnes derfor forvillet her og der. Dyrking av lusern krever en dyp, god jord med høy pH for å trives. Lusern, og de fleste artene i erteblomstfammilien, lever i et symbiotisk forhold til rhizobiumbakterien som lever på roten og fikserer nitrogen fra luften (biologisk nitrogenfiksering). Spirer av blålusern er spiselige (alfalfaspirer) og har en nøtteaktig smak. Glasgow Caledonian University. Glasgow Caledonian University er et universitet i den skotske byen Glasgow. Glasgow Caledonian begynte i 1875 som et lite gymnas (college) med 110 studenter. Siden da har lærestedet vokst til et av de største universitetene i Skottland med over 15 000 stunder (pr 2004). Glasgow Caledonian University ble konstituert ved forordning fra parlamentet den 1. april 1993 som et resultat av en sammenslåing av Glasgow Polytechnic og The Queen's College, Glasgow. Den nåværende rektor og fungerende nominelle overhode, det vil si "Vice Chancellor", er professor Pamela Gillies, som har hatt posisjonen siden mars 2006. Magnus Magnusson var nominelle for universitet opp til sin død i januar 2007. En erstatning er ennå ikke oppnevnt. Historie. Opprinnelsen til Queen's College strekker seg tilbake til 1875 da "Glasgow School of Cookery" (skole for kokekunst) ble etablert. I 1908 ble denne slått sammen med "West End School of Cookery" som hadde blitt etablert i 1878 for å danne "Glasgow and West of Scotland College of Domestic Science". Glasgow Polytechnic (polyteknisk skole) var opprinnelig to adskilte gymnas: "College of Science and Technology" (vitenskap og teknologi) og "College of Commerce" (handel). Disse to ble slått sammen og i 1971 åpnet det det nye "College of Technology" for studenter som sentralinstitusjon som tilbød kurs som endte i universitetsgrad, "Council for National Academic Awards (CNAA)". Glasgow Caledonian University. I 1992 godkjente ministeren for Skottlands myndigheter ("Secretary of State for Scotland") sammenslåingen av "Glasgow Polytechnic" og "Queen's College" for å danne Glasgow Caledonian University som ble åpnet den 1. april 1993. Det nye universitets målsetning var å tilby en utdannelse og kvalitetseksamen for en bred rekke av studenter. Lærestedet søker å samarbeide med kommersielle og industrielle firmaer og andre læresteder. Universitet til opprinnelig mer enn 140 kurs for studenter av lavere grad og etterutdanning innenfor tre fakulteter og 22 felt eller departementer. Strukturen med tre opprinnelige fakultetene var Glasgow Caledonian University tilbyr programmer innenfor samtlige fag av høyere utdannelse i Skottland, "Scottish Higher Education Funding Council (SHEFC)", som medisin, tannlegevitenskap, og lærerutdannelse og pedagogikk. I mai 2002 åpnet skolen det første skotske senteret for arbeidsbasert læring. I henhold til universitets egen statistikk har stedet for tiden rundt 15 000 studenter, 1 500 ansatte, 25 prosent av studenter studerer på deltid, 66 prosent av studentene er over 21 år gammel og mer 700 internasjonale studenter kommer fra over 70 nasjoner. Universitetsområde. Glasgow Caledonian er lokalisert på en felles campus i området Cowcaddens i Glasgow. Universitet hadde tidligere tre universitetsområder: Park Campus i Glasgows West End, Southbrae Campus ble leiet fra og lå tilstøtende til Jordanhill College of Education, og det nåværende universitetsområdet City Campus. Imidlertid ble Park Campus solgt til Universitet i Glasgow i januar 2001 og Southbrae ble gitt tilbake til Jordanhill etter at leieavtalen var avsluttet. Saltire Centre. Saltire Centre ("Saltire" = Andreaskors, eller X-kors, symbolet for Skottlands nasjonale flagg) er et læresenter til £23 millioner, plassert i midten av universitets campus. Det futuristiske prisvinnende bygningen ble åpnet i januar 2006 med det mål å integrere alle lære- og studentaktiviteter. Bygningen har 1800 studieplasser, og 600 datamaskiner i fire etasjer. Senteret huser universitets biblioteksamling, en kafé og studentenes støttetjenester. Caldes de Montbui. Caldes de Montbui er en spa-by og kommune i "comarcaet" i Vallès Oriental i Catalonia, Spania. Stedet er plassert i den øverste dalen ved Caldeselven, og kommunens høyeste punkt er fjelltoppen til El Farell, på 816 moh. Trialsyklene av merket Sherco blir produsert ved en fabrikk i Caldes de Montbui. Kolestrand. Kolestrand er en gård i Lund kommune, Dalane i Rogaland. Gårdsnavnet skrives også Kolestrond, og har tidligere vært skrevet Kalvestrand. Stedet ligger i gamle Heskestad kommune, på grensen til Sokndal kommune. Klassifisering av fjell på De britiske øyer. Klassifisering av fjell på De britiske øyer baserer seg på lister hvor topper deles inn etter absolutt høyde, primærfaktor eller andre kriterier. De brukes ofte i forbindelse med "peak bagging" («toppsamling»), det vil si at klatrere og fjellvandrere besøker alle topper innen en kategori. Den eldste og mest kjente klassen er munros, fjell i Skottland på mer enn 3000 fot over havet, eller 914,4 moh.